id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
203913
|
Den beste PC-en vi har testet med AMD-prosessor
Vi har testet en av de første Ryzen-baserte PC-ene på markedet.
Den får oss til å glemme gamle fordommer mot prosessorprodusenten AMD.
Det er ikke første gang vi stifter bekjentskap med modellen Acer Swift 3, allerede for et år siden testet vi en utgave med 13,3 tommer skjerm og Intel Core i3-prosessor.
Den gang konkluderte vi med at det var den beste PC-en vi hadde testet til under 7.000 kroner, med påfølgende terningkast 6.
En slags storebror
Utgaven vi har sett på denne gangen, har noen egenskaper vi kjenner igjen, ikke minst det svært fleksible skjermleddet, som gjør det mulig å legge PC-en helt flatt – men det er også mange store forskjeller.
For det første er dette en større PC med 15,6 tommer full HD-skjerm, basert på et høykvalitets IPS-panel som denne gangen er dekket av speilblankt Corning Gorilla glass.
For det andre har den et helt annen innmat – med prosessor og integrert grafikk levert fra Intel-konkurrent AMD.
Solid innpakning, men ikke blant de minste
Men vi må starte med eksteriøret.
Acer har benyttet aluminium hele veien.
Overflaten er matt med langsgående striper i metallet, fargene er gråblå.
Det både ser bra ut og virker tillitvekkende rent kvalitetsmessig.
Det er rundt en centimeter sørgekant på sidene av skjermen, litt mer i toppen.
På sidene av tastaturet er det enda mer plass.
Sånn sett hadde det ikke vært nødvendig å gjøre spesialtaster som Caps Lock, Shift og CTRL så små – eventuelt kunne hele chassiset vært gjort mindre.
Vi antar at Acer har sine grunner for å velge som de har gjort.
Det kan blant annet ha med å gjøre at det skal være god nok plass til effektive kjøleløsninger, i hvert fall har det vist seg nødvendig på mange eldre AMD-baserte PC-er.
Godt utstyrt
Det numeriske tastaturet til høyre har også små taster – men vi merker ikke så mye til det under bruk.
Vi vil absolutt karakterisere tastaturet som godt, med tydelig baklys når det er behov for det.
Det kan også skrus av om du vil spare litt ekstra strøm.
Noen vil kanskje synes at pekeplata er plassert litt vel for mye til venstre, men dette er også flisespikkeri for de fleste av oss – og går raskt å bli vant til.
Pekeplata er stor, klikkelyden er tydelig ved trykk – men ikke sjenerende.
Helt til høyre sitter en fingeravtrykksleser, som du kan bruke sammen med Windows Hello for rask pålogging og autentisering i apper.
Vi regner med at sistnevnte kommer til å bli vanligerer og vanligere i tiden som kommer.
Heldigvis er fingeravtrykksleseren raskere og mer nøyaktig enn den som satt på fjorårsmodellen.
På sidene har PC-en godt med tilkoblingsmuligheter.
Her finner du for eksempel totalt tre USB 3.0-porter, en USB-C-port (med USB 3.0-hastighet), en HDMI 1.4-utgang for tilkobling til ekstern skjerm og TV, klassisk 3,5mm utgang for hodetelefoner/mikrofon og en minnekortleser for alle typer standard SD-kort.
Det er omtrent som det bør være på en såpass stor PC i denne klassen.
På undersiden sitter et par enkle stereohøyttalere.
Dessverre er bassen litt for underdimensjonert i forhold til mellomtone og diskant, noe som gjør dem bedre egnet til tale enn til musikk og film.
Både SSD og harddisk
Så var det innsiden da – og her er det også mye å like.
Vi kan jo begynne med at PC-en har både SSD og harddisk.
SSD-en er på 256 GB, og passer utmerket til operativsystem og programmer – for at ting skal flyte så raskt som mulig.
Vi har målt ytelsen på den, og lesehastigheten er maks 1,5 GB i sekundet, mens skrivehastigheten stopper på rett under 600 MB i sekundet.
Vi har målt en god del raskere SSD-er tidligere, men dette er uansett raskt nok til at den ikke kommer til å oppleves som noen flaskehals.
Og så har den en romslig harddisk på 1 TB i tillegg, til brukerfiler, videoer og musikk – og til lokale spillinstallasjoner gjennom Steam.
Ja, for denne PC-en har grafikkytelse som ber om å få bryne seg på litt spilling i ny og ne.
Nesten som en gaming-PC, med integrert grafikk!
Grafikken har fått navnet Radeon RX Vega 10 – og er integrert i prosessoren, som er en AMD Ryzen 7 2700U.
AMD bruker nå tallene 5 og 7 omtrent som Intel gjør med sine i5 og i7-prosessorer, og Ryzen 7 er altså blant de kraftigere i serien for bærbare PC-er.
Dette er en firekjernet prosessor med en klokkehastighet på maks 3,8 GHz, som scorer 7.700 poeng i Passmark Performance Test.
Det er vesentlig mer enn selv de raskeste Intel Core i7-7xxxu-prosessorene, men litt bak siste generasjon fra Intel.
Sammenlikner vi for eksempel mot HP Spectre X360, med Intel Core i5-8250U, så fikk den 8.587 poeng.
Styrkeforholdet er altså fortsatt i fordel Intel, men forskjellene er betydelig mindre enn de har vært på flere år.
Vi må også ta i betraktning at Spectre X360 er en vesentlig dyrere PC.
Ganske så lydløs – for det meste
Støymessig er vi også fornøyde.
Det går lange perioder med lett bruk uten at viftene er hørbare i det hele tatt, men når PC-en belastes kan de spinne opp fra tid til annen.
Under tung belastning, for eksempel ved spilling, kan de gå mer eller mindre kontinuerlig, men vi kan ikke påstå at det er mer støy her enn på de siste PC-ene vi har testet med 8. generasjon Intel Core i-prosessor.
Her skynder vi oss å legge til at 7. generasjon virket å utvikle mindre varme, og blant disse finner vi noen av de stilleste PC-ene vi har testet.
Raskere enn GTX 950M
Og så var det denne grafikkytelsen, da.
Her er det AMD som trekker det lengste strået.
I samme test får den integrerte grafikken poengsummen 1.882 poeng på 3D-ytelse, mens Intel i5-8250U får 1126.
Det betyr at en Ryzen-basert PC vil være bedre i stand til å håndtere krevende spill enn en som er basert på åttende generasjon Intel-prosessor, med mindre den har et dedikert skjermkort.
Men hvor bra er egentlig 1.882 poeng?
Det dedikerte grafikkortet Geforce GTX 950M har i snitt fått 1.783 poeng hos Passmark, mens storebror 960M har i snitt fått 2.118 poeng.
Det er imponerende at en integrert grafikkløsning faktisk matcher disse kortene, selv om de ikke er helt nye lenger.
Det betyr uansett at det er ganske mange spill, også nye, som fint lar seg spille – men de mest krevende vil nok like at du kutter litt i oppløsning og detaljrikdom for å unngå hakkende bevegelser.
Ikke helt i mål på batteritid
Til slutt har vi også målt batteritida.
Tradisjonelt sett har batteritid ofte vært en akilleshæl på AMD-baserte PC-er, fordi strømbruken ofte har ligget høyere enn på Intel-baserte PC-er.
Ifølge spesifikasjonene skal strømforbruket ligge på maks 15W for denne prosessoren, som er sammenliknbar med Intel Core i7-8550U, men enkelte hevder den ligger noe over dette.
Hva angår denne PC-en, var batteriet tomt etter 274 minutter med kontinuerlig videostrømming fra YouTube.
Det tilsvarer 4 timer og 34 minutter, noe som ikke er særlig imponerende sammenliknet med mange PC-er vi har testet den siste tiden.
Acer er nok i overkant optimistisk når de anslår rundt 10 timer med variert bruk – da bør i hvert fall ikke videostrømming være en særlig stor del av dette.
OPPDATERT:
Etter en UEFI-oppdatering fikk vi 44 minutter bedre batteritid.
Dette kan du lese mer om i denne artikkelen.
PC-en leveres med en strømforsyning som er vesentlig mindre enn det vi forventer i denne klassen.
Den sørger for å lade batteriet til rundt 40 prosent kapasitet etter en time i stikkontakten.
Til sammenlikning har vi i vinter sett flere modeller som har klart mellom 70 og 80 prosent i løpet av samme tiden.
Konklusjon
Med unntak av en batteritid som ligger et stykke bak det vi hadde håpet på, er det mye å like ved den første Ryzen-baserte PC-en vi har testet.
Den byr på meget god ytelse, ikke minst grafikkytelsen imponerte oss, den har rikelig med lagringsplass, en god skjerm, godt med tilkoblinger, og innpakningen virker å være i god kvalitet.
PC-en har en prislapp på rundt 10.000 kroner.
Det kan virke mye, men ikke når vi tar alt i betraktning.
Dette gjør at vi er optimistiske på AMDs vegne, og håper å se mange spennende Ryzen-baserte PC-er i tiden som kommer.
| 1
|
203914
|
TEST:Rekken er komplett
BMW X2 er på mange måter marketing på hjul.
Den fyller hullet mellom X1 og X3, men gjør det på en litt spesiell måte.
Vi har satt den nye kompakt-SUV-en til BMW på prøve.
2018 blir det store X-året for BMW.
Ikke nok med at helt nye X3, som vi allerede har prøvekjørt, kommer på markedet nå, men X4 kommer også på den samme, nye plattformen og med ny design.
Mot slutten av året kommer så en bil BMW manglet i forhold til den svære Mercedes-Benz GLS – nemlig BMW X7 – en størrelse over X5.
Vi har allerede omtalt konseptbilen, men produksjonsbilen ventes altså før årets slutt.
Det betyr at dagens testbil – nye X2 – er en av hele fire X-er som lanseres i år.
Og at rekken er komplett med X-ene 1,2,3,4,5,6 og 7!
Ny type «SUV» for BMW
X2 kan framstå som et litt paradoksalt navn på bilen, for den er faktisk mindre enn dagens relativt ferske X1 (som vi har testet mot VW Tiguan).
Men det er logisk i forhold til nisjemodellene X4 ogX6 – partallene indikerer en mer sporty versjon av en mer tradisjonell SUV.
Tanken bak BMW X2 har nemlig vært å lansere en crossover-SUV med en mer sportslig og markant design enn X1.
BMW kaller den verken SUV eller SAV (Sports Activity Vehicle – som X1, X3 og X5), men SAC – Sport Activity Coupe, som X4 og X6.
Linjene fra Paris-konseptbilen er i stor grad bevart, men heldigvis droppet de de mildt sagt underlig utseende enderørene.
I fronten dominerer de store luftinntakene, den tradisjonelle «nyre»-grillen og de markerte lyktene.
Profilen preges av en silhuett som gir en kupé-liknende linjeføring sammen med stigende linjer i karosseriet og vinduene.
Kompakt er stikkordet.
X2 er 436 centimeter lang, 182 centimeter bred og 153 centimeter høy.
Akselavstanden er lang med 267 centimeter og bakkeklaringen oppgis til 18,2 centimeter.
Sammenliknet med BMW X1 er dermed nykommeren åtte centimeter kortere og hele sju centimeter lavere, men er basert på nettopp X1 og har samme akselavstand som denne.
Til sammenlikning har den opplagte konkurrenten, Mercedes-Benz GLAD, de svært nærliggende målene 441/180/149 cm.
Grei plass
Bruken av plattformen til X1, som i utgangspunktet har en forhjulsdrevet drivlinje, har gjort det mulig å få til en brukbar plassutnyttelse tross den lavere profilen – samtidig som bakkeklaringen til X1 (18,2 centimeter) er bevart og gjør at produsenten kan forsvare SUV-betegnelsen.
Når vi klyver inn i testbilen – den er høyreist nok til at man kan bruke ordet – er det et velkjent BMW-univers av nyeste utgave som møter oss.
Her er BMW-signaturen på plass overalt, med det sportslige tilsnittet man forventer i en M-Sport-versjon som den gyllenfargede testbilen selvsagt er.
Det betyr premium kvalitetsfølelse, dashbord og konsoll som er svært fører-orientert, og den brede, høyoppløselige skjermen midt i dashen.
Denne, sammen med iDrive-kommandoen via dreiehjul og knapper i midtkonsollen, utgjør grensesnittet til multimedieløsningene til kommunikasjon, navigasjon og underholdning – såkalt infotainment.
Da snakker vi BMW ConnectedDrive, selvsagt med mobilspeiling tilgjengelig – for eksempel Apple CarPlay.
Med appen, Connected +, kan du for eksempel planlegge avtaler eller reiseruter og sende dem til navigasjonssystemet og dele bilens posisjon med andre i sanntid.
Sitter utmerket
I førersetet har man selvfølgelig alle muligheter til å finne en ideell sitteposisjon og justeringsmulighetene er upåklagelig.
De er så mange at det kan ta litt tid, men da sitter man også perfekt, nesten uansett kroppsbygning.
Som nevnt er plassutnyttelsen brukbar, tatt i betraktning den lave taklinjen.
Det betyr at artikkelforfatteren på rett under 190 centimeter kunne sitte «bak seg selv» i baksetet – med et nødskrik.
Det blir omtrent som i en VW Golf.
Men bagasjerommet er atskillig romsligere enn i en Golf – nær 100 liter større.
En bensin, to diesel
Her er vi ikke ennå i elbil- eller hybrid-universet.
Dette er klassisk, men tidsriktig downsized – ingen motor med mer enn fire sylindre eller to liter slagvolum per i dag.
X2 lanseres nemlig med tre jevnstore motoralternativer til å begynne med, en bensinmotor og to dieselmotorer.
Den forhjulsdrevne modellen sDrive 20i har en 7-trinns dobbeltkløtsj-automat som standard, mens modellene med firehjulsdrift, xDrive 20d og xDrive 25d, er utstyrt som standard med BMWs velkjente 8-trinns automat.
Testbilen er diesel
Vår testbil var den i midten – firehjulsdrevne xDrive20d, med 190 hester og 400 newtonmeter tilgjengelig fra lavt turtall.
Som alle BMW-motorer av nyeste generasjon har den en gangkultur og et kontrollert støynivå av de sjeldne – det er ikke mye annet enn rødmerkingen fra 5000 omdreininger på turtelleren som indikerer at dette er en dieselmotor.
BMW er for øvrig med rette stolte av å ha de minst forurensende motorene av denne typen på markedet – de holder seg fint innenfor grenseverdiene i Euro 6-normen og skårer best av samtlige på reelle NOx-verdi-tester.
Verdens-ener
Og det gjør selvsagt ikke noe at motoren, med god hjelp av den utmerkede 8-trinnsautomaten, gir bilen bedre ytelser enn vi ville trodd ut fra det som er oppgitt.
Igangsetting, fartsøkning, elastisitet som gir gode forbikjøringsegenskaper og respons ut fra sving – alt fungerer utmerket med denne drivlinjen.
xDrive-firehjulsdriften oppfører seg sømløst med overføring av moment dit det trengs på et umerkelig brøkdels sekund.
0–100 på 7,7 sekunder forteller bare en del av historien selv om det er kjapt – det er den vedvarende følelsen av å ha mer enn nok krefter enten man kommer ut av en sving eller nærmer seg midten av en lang rett strekning, som er det mest tilfredsstillende.
Vi er rimelig sikre på at dette, alt tatt i betraktning – pris / ytelser / kjøreopplevelse / miljø – er den beste dieselmotor / girkasse-kombinasjonen i verden i dag.
Agil og balansert … selvsagt!
På veien overrasker ikke X2 det grann.
Den er som en kompakt BMW skal være og det spiller ingen rolle at arkitekturen er designet for forhjulsdrift i utgangspunktet.
Drivetrain-ingeniørene hos BMW har sine helt klare kravspesifikasjoner å forholde seg til, og det gjør de til punkt og prikke.
Resultat:
Dette er en kjøreglad bil.
Allerede X1, tross sin høyde, imponerer med agilitet og balanse under aktiv kjøring.
Den lavere X2 forbedrer denne opplevelsen, delvis takket være den fysiske fordelen av å være lettere og ha et noe lavere tyngdepunkt – og delvis fordi på X2 har sportslighet fra produsentens side fått høyere prioritet.
Bilen er kort og godt morsom å kjøre og vi glemmer fort bakkeklaringen på 18,2 centimeter når svingene kommer tett og snuten umiddelbart peker i riktig retning når det lett doserbare rattet dreies.
Jo da, BMW har fått det til igjen.
Men … er det ingen skår i gleden?
Vel, første etappe av kjøreturen ga inntrykk av en stramt satt opp, men relativt komfortabel bil.
Men dette er på fløyelsmyke søreuropeiske landeveier og motorveier, og neste etappe avslører en annen side ved bilens oppførsel.
Vi ble rystet … nei – ristet
Den blir nemlig stump og på grensen til ubehagelig når de små ujevnhetene kommer tett på dårligere småveier som vi prøvde noen av under prøvekjøringen i Portugal.
Og dem har vi også en hel del av her hjemme, så det må nevnes.
Vi kan imidlertid ikke dømme bilens komfortnivå nord og ned på dette grunnlaget, for etter samtaler med BMWs ingeniører som var til stede under presentasjonen og prøvekjøringene, måtte vi godta som formildende omstendighet at testbilene var satt opp, ikke bare med M-Sport-pakken, men versjonen med en centimeters senking og avstivet understell samt lavprofildekk på 19-tommers felger (standard er 17 tommer).
Faktisk er det mulig å velge helt opp i 20 tommer.
Det favoriserer ikke kjørekomforten, men framhever de dynamiske egenskapene vi har vært inne på.
Det framgår uansett at bilens oppsett er utformet med tanke på å fremme kjøredynamikk framfor komfort.
Fra 475.000
Nye BMW X2 er snart tilgjengelig for salg i Norge – lanseringen finner sted i mars – og prisene er kjent.
Prisene vi har er inkludert frakt- og leveringsomkostninger levert Oslo og avrundet til nærmeste tusen kroner.
Vi regner med at bortimot alle kunder vil velge en hel del ekstrautstyr utover listeprisene.
Alt i alt vil BMW X2 gi kundene i målgruppen akkurat det de er ute etter:
BMW-følelse og kjøreegenskaper sammen med noe litt annerledes i forhold til de mest utbredte modellene, og en kulhetsfaktor som ikke er like åpenbar hvis man kjører en vanlig 2-serie, 1-serie eller X1.
Så ofrer man heller litt plass i forhold til en X1 samtidig som man beholder noe av SUV-preget.
For vår del:
Et trivelig bekjentskap, og en god bil – om ikke et rasjonelt sett tvingende nødvendig tilskudd til BMWs allerede svært rikholdige modellrekke.
Tekniske data:
| 1
|
203917
|
Vi har testet Årets bil i Europa og har bare én ting å utsette på den
Mye av dette har vi knapt sett maken til.
Trang, sportslig og luksuriøs.
Du får Peugeot 3008 fra 300.000 kroner.
Men utstyres den med konkurransedyktig motor, altså en toliters diesel med sekstrinns automat, begynner prisen på 442.000.
Med utstyret i vår testbil, blir prisen 470.000 kroner.
Peugeot 3008 ble lansert som SUV for mindre enn to år siden, og i fjor vant den kåringen Årets Bil i Europa.
Sportslig
Peugeot har lagt 3008 under kategorien SUV, men den er mer en sportslig crossover og du får den ikke med firehjulsdrift.
Smaken er som baken, men utseendemessig havner den over i den sportslige kategorien med litt bulete skjermer og kule baklykter.
Det er i det hele tatt en liten stund siden Peugeot designet stygge biler.
Premiumfølelse
Wow:
Du møtes av godlukt.
«Harmony Wood» er Peugeots navn for Wunderbaum.
Du kan velge mellom to lukter til.
«Aerodrive» lukter imidlertid litt gamlehjem.
Her kommer du virkelig inn i et møblert hjem.
Interiøret preges av utradisjonell linjeføring, uten at det blir smakløst.
Det er supplert med materialvalg som gir premium følelse.
Den elegante knapperaden inneholder snarveier til radio, klima, navi, telefon, multimedia og bilinnstillinger, og sparer deg for noe knoting på berøringsskjermen, som står opp fra dashbordet.
Knapt sett maken
Girstangen har du knapt sett maken til.
Sittestillingen er noe annerledes enn man er vant med.
Det skyldes det bittelille og halvveis firkandede rattet.
Utformingen er blitt slik, fordi noen designere fant ut at de skulle legge instrumentene over rattet, nærmere ruta - en idé som Peugeot har spredt utover flere av de andre modellene også.
Rattet i fanget-følelsen er påtagende, men man venner seg fort til det.
Padlene bak rattet har vi heller ikke sett maken til noe sted.
De sitter fast, men har en bevegelig ytterdel.
Helt ok, men de blir lite brukt, for automatkassa med seks trinn funker bra av seg selv.
Heldigitalt og kult
Styringen har kort utveksling og gir sporty feedback.
Det gjør at man føler at man kjører effektivt og har en fin turn in, selv om bilen faktisk understyrer ganske fort når den provoseres.
Instrumentpanelet er heldigitalt og kult designet.
Du kan velge flere varianter fra full kartvisning til noe man har kalt klassisk visning, med turtall og speedometer.
Det er futuristisk og kult, men lettfattelig.
Lyden fra Focal gir ingen sinnssyk lydopplevelse, men låter bra.
Lydnivået er behagelig lavt og dieselen kakler ikke etter oppmerksomhet.
Trangt bak
Man sitter godt i vaffelmønstrede, manuelt justerbare stoler, med sportslig tilsnitt.
Personlig kunne undertegnede sittet noe lavere, særlig med tanke på at rattet er så lavt.
Baksetet er en trang opplevelse for lange personer.
Man sitter med knærne i været og det er trangt for beina, men god plass til hodet.
Det er takluke i alle bilene, og taklampa i bakkant på Peugeot er plassert på samme sted som hodet på en høy person.
Bakseteryggen deles 40/60 og har norgesvennlig skiluke, og gulvet blir flatt når man drar i spakene for å legge ned seteryggene.
Sportslig komfort
3008 oppfører seg stramt og sportslig på veien.
Men oppsettet er mykt nok til at den reiser seg litt med fronten når den spinner av sted, for det gjør den.
Det man oppfatter som kort fjæringsvei, imponerer med overlegen komfort på dårlige veier.
Den svelger dype hull i veien uten å banke det inn i karosseriet.
Imponerende.
Den oppfører seg sportslig, uten tvil.
Og dette selv om den har høy bakkeklaring.
Rampete
Med 21,9 cm er 3008 en av de høyeste på markedet, uten at designen avslører det.
På grus overrasker den enkle bakvogna, med å ville komme ut med hekken til stadighet, når vi kjører uansvarlig fort.
Opptøyene blir bryskt avvist av ESP'en, ellers hadde dette fort blitt en vel spennende vinterbil.
Effektleveransen er av typen rampete.
Den spinner av gårde rundt rundkjøringer og svinger og har gode gamle tendenser til riving i rattet.
Det gjør den neppe til noen bedre bil, i bestefall litt mer levende enn man er vant til i høyreist-segmentet.
Motoralternativene
Toliteren på 180 hester er den sprekeste i gjengen og er koblet til en dobbeltclutch-kasse og ren forhjulstrekk.
Det merkes.
Den er hissig på grøten og spinner lett løs både i aks og ut av rundkjøringene.
Du får den med snillere motoralternativer også.
Bensinalternativene er en 1,2 liter på 130 hk og en 1,6 liter på 165.
De tre dieselalternativene er 1,6 liter på 120 hester og toliteren på enten 150 eller 180 hester.
Mye utstyr
Toppmodellen har det meste av utstyr.
Full sikkerhetspakke, med aktiv filholderassistent, nødbrems, tretthetsvarsling og alle andre systemer er på plass.
19-tommere, nøkkelfri inngang og start, speiling av mobilen på skjermen, adaptiv fartsholder og automatisk nedblending av full LED-lampene foran er også standard.
Den har også kamera forover og bakover.
Men Peugeot 3008 mangler firehjulstrekk ...
Konklusjon
I sitt første forsøk på SUV, glemte Peugeot altså firehjulstrekk.
Til gjengjeld har den høy bakkeklaring og du kan få et ekstra tractionsystem, som skal få begge forhjula til å samarbeide, men det hadde ikke vår spinnville testbil.
Spørsmålet er om prisdifferansen opp til konkurrentene er verdt drift på fire.
Den har sportslig karakter langs veien, men likevel god komfort når veien blir dårlig.
Den er relativt trang, men stor nok for en småbarnsfamilie.
| 1
|
203918
|
Det beste Volvo-kjøpet
Den er sprek, stor og velkjørende.
Den har imidlertid en tvilsom firehjulstrukket hybrid drivlinje.
Norge er et rart land.
T8 er toppmodellen av XC60, men den er billigere enn samtlige andre motoralternativer - med unntak av den minste dieselen D4.
Bestiller du D4 med automat, er den snaut 50.000 billigere enn T8.
Da er det ikke så veldig rart at Ola Nordmann velger karslige 407 hester i familiebilen sin.
Hybrid
Grunnen er selvfølgelig subsidiene de ladbare hybridene får av den norske staten, fordi de har et godt potensiale for å slippe ut lite.
Vi har omtalt XC60 før.
Les mer om bilen her.
I vår sak fokuserer vi mest på den hybride drivlinja.
Under panseret finner du en hardt trimmet toliter på 320 hester, som trekker forhjulene.
Baki finner du ei batteripakke og en elektrisk motor som trekker bakhjulene.
Til sammen skal det bli dynamikk og firehjulstrekk.
Slik er den
Vi sitter knallgodt i de litt harde Volvo-stolene.
De har rikelig med justeringsmuligheter og vår testbil har massasje.
Deilig.
Bilen har forhåndsinnstilt varme i setet og rattet hver gang vi starter.
Det kan deaktiveres.
Man vrir startknappen i midtkonsollen.
Instrumentene våkner til liv, men det er fortsatt absolutt tystnad.
Den lille glass-staven lyser opp og vippes to ganger fremover for å få den ut av P gjennom N for å komme til revers.
Oisann.
Det spinner på bakhjula, men vi kommer oss ikke av flekken.
Motoren starter og hjelper til med forhjulene.
OK.
Dette virket ikke helt premium.
Staven trekkes to ganger mot oss.
Bilen står i D og kan kjøres.
I begynnelsen blir man litt overrasket over denne giringen.
Vanligvis holder det med én bevegelse for å bytte fra framover til bakover, men man venner seg til det, selv om det virker noe irriterende.
I Drive finnes det ikke motorbrems, når du går av gassen.
Men trekker du i spaken en tredje gang, kommer den i funksjon B for Brems, antar vi.
Da får du en svak motorbrems som lader batteriene når du går av gassen.
Drar du den i B fra start, derimot, virker det som om kassa låses i førstegir og man kjører av gårde i høyt turtall.
Flere kjøreprogrammer
Bilen starter alltid i Hybridmodus.
Da prioriterer den å kjøre så elektrisk som mulig og batteriet tømmes ganske raskt.
En fornuftig prioritering, for mange kjører småturer.
På langtur er uansett bensinmotoren ganske gjerrig.
Da er den varm, og kjøringen går som regel jevnt og kontinuerlig uten så mange forurensende stopp.
Du kan velge mellom flere kjøreprogrammer, blant annet AWD som sikrer drift på fire, Power for sporty kjøring og individuelt oppsett.
I tillegg kan du gå inn i en meny og velge tvangslading av batteriet, eller ikke bruke av strømmen på batteriet.
Vi setter den i økonomiprogrammet Pure og kjører pent i 20 mil.
Da prioriteres økonomikjøring.
Vi starter i varm garasje, men motoren starter likevel.
Den går riktignok ikke lenge før ren elektrisk kjøring overtar.
Er man forsiktig på gassen, og holder seg under anvisningene på økonomimåleren, forblir den tomme dråpen som illustrerer at man ikke bruker bensin, tom.
Vi kommer 4,3 mil, før batteriet er tomt for strøm.
Da har den ruslet bittelitt på bensin også.
Elektrisk rekkevidde er ikke spesielt lang, men ikke langt unna lovet rekkevidde på 45 km.
Når vi har passert 5 mil viser forbruket 0,29. etter 7,5 mil er forbruket 0,39, Etter 10 mil 0,51, Fra 15 mil og utover lå forbruket rund 0,6 liter på mila.
Da vi fylte tanken ble samlet bensinforbruk på turen 0,57 liter på mila.
Det er ikke noe å klage over på en såpass stor bil.
Dessverre for miljøet må vi nesten si, er forbruket såpass lavt at mange kanskje gir blaffen i ladingen.
Vi kjørte også et raskt pass på 5 mil på motorvei med fullt batteri ved oppstart og bilen innstilt på hybrid.
Forbruket havnet på 0,74.
Det er det heller ikke mye å klage på, men der vil gjennomsnittet øke jo lengre distanse du velger.
Sprek?
Full gass svares med et lydbilde blandet av kompressor og rusing av den firesylindrede motoren.
Selvfølgelig høres det litt feil ut, men holder du deg på matta glimrer motorduren med sitt fravær.
Men hvor ble det av de 407 hestene?
Som vanlig føles ikke hybride hester like kvikke som vanlige hester.
Den skal klare akselerasjon fra 0-100 på 5,3 sekunder.
Det er det i hvert fall umulig å oppnå på snødekte og saltvåte veier, for her er det umulig å slå av noe.
Da kjenner man at den holder igjen, så lenge vi holder oss innenfor norske fartsgrenser.
Men vi misliker litt hvordan den serverer effekten.
To separate systemer som drar hver sin aksel er ikke ideelt.
Vi har mislikt det i både Mini Countryman, BMW i8 og BMW 225 XE.
Når vi opplever konflikter med fremdriften på biler som nærmer seg millionen, synes vi det er for dårlig.
Man merker det aller best på dårlig vinterføre, men det er jo for slike forhold man kjøper bilene.
Bra balansert
Det trekker i forhjulene og bilen vil både hit og dit.
Det blir noe ratting.
Men man kan faktisk ha det litt gøy dersom man setter ESP-systemet i sportsmodus, selv om vi savner balansen som firehjulstrekkere besitter.
Man sitter med en helt annen følelse av kontroll og kraft i for eksempel Mercedes-Benz GLC 350e med 320 hester.
I Volvoen er man aldri sikker på om den vil oppføre seg overstyrt eller understyrt.
Ofte overstyrer den i sakte fart og understyrer i høy fart.
Understellet, derimot, er ganske så bra og føles veldig mye mer balansert enn sin konsernsøster V90.
Det er litt rart, for veldig mye er likt på disse bilene og XC60 har ulempen med å være både høyere og tyngre, men alle unoter er nærmest tryllet bort.
Bilen har luftfjærer og understellet er adaptivt.
Det blir hardere jo mer aggressivt kjøreprogram du velger, men det er utpreget komfortorientert.
Til tross for dette, føler man at styring og kontakt med underlaget er slik man forventer i en SUV.
Innemiljøet
Volvo er rå på interiør.
Layouten er så å si identisk på de fleste modellene, men det gjør ingenting når det ser sånn ut.
Det er få knapper og det meste stilles inn på skjermen som deles inn i hovedkategorier (navigasjon, media, telefon og bilstatus) for å gjøre det enklere å navigere.
Alle andre innstillinger finner man ved å sveipe til høyre eller venstre.
De er få og oversiktlige å finne.
Riktignok er ikke alle like glade i berøringsskjermer, i hvert fall ikke når man kommer opp i denne prisklassen, men de er ikke alene om det.
Både Land Rover og Jaguar er premiumbiler som også opereres med fingertuppene.
Vi er en av de som ikke liker å trykke på skjermen, men heller vil ha et hjul å operere det med.
Det hadde virket mer premium.
Og heller et hjul enn vriknappen for å starte bilen.
Det er få rom å legge fra seg ting i.
Midtkonsollen består stort sett av batterier og bagasjerom har liten dybde.
Men det er helt likt som i ordinær XC60.
Man får T8 fra 702.000 kroner.
Inscription og R-Design koster 40.000 mer.
For pengene får du skinn på dashbordet, Elektrisk justerte Nappa komfortskinnseter elektrisk seteforlenger og sidestøtte, samt massajse og minne på begge stoler.
Vår testbil har utstyr for 154.000 kroner.
Ting du må betale for er blant annet autodimming av alle speiler, Headup display, 360 graders kamera, navigasjon med trafikkinfo i realtid, panoramatak, ryggmassasje, det feiteste stereoanlegget, parkeringshjelp, aktivt luftunderstell og 20-tommers aluminiumshjul (Vår gikk på 19-tommers vinterhjul som koster 33.000 kroner).
Lexus NX300h er ikke ladbar, så XC60 T8 har først og fremst kun én sterk konkurrent, nemlig den langt rimeligere Mercedes GLC 350e.
Men snart kommer både Range Rover og splitter nye BMW X3 med hybride drivlinjer.
Grunnen til at samtlige vil bli billigere er at de er vesentlig svakere.
Så spørs det om man virkelig trenger alle kreftene.
I Volvoens tilfelle får man som oftest følelsen av at de ikke er tilgjengelig uansett.
Men alt i alt får man tross alt mye bil for pengene, dersom effekten er et viktig argument.
Les også:
| 1
|
203919
|
Sannsynligvis verdens kraftigste 2-i-1 PC
Microsoft har rettet på nær sagt alt vi satte fingeren på da vi testet første generasjon Surface Book.
Den nye generasjonen er rett og slett forrykende!
Høsten 2015 var jeg på besøk hos Microsoft i Seattle.
Der fikk jeg blant annet demonstrert Microsoft Surface Book, den første ordentlige PC-en fra selskapet.
Interessen for PC-en var så stor, at de fremmøtte journalistene nærmest glemte de andre produktene som ble vist fram.
Skiller seg ut
PC-en skilte seg fra den store hurven på flere måter:
For det første var det ikke bare en PC, men en kombinert PC og nettbrett.
Skjermen kunne nemlig hektes av tastaturdelen, men det var nærmest umulig å se:
De to delene var nemlig sømløst festet til hverandre, og krybben med det kraftige leddet bød på full fleksibilitet for vinkling av skjermen.
Det tok imidlertid lang tid før maskinen ble tilgjengelig i Norge, halvannet år for å være nøyaktig.
I vår test fra mai hadde vi noen ankepunkter, men konkluderte likevel med at det var blant de råeste 2-i-1-produktene på markedet - til tross for at det hadde gått tid siden lanseringen.
Slik er det ikke denne gangen.
Norge er blant de første som får gleden av å stifte bekjentskap med Surface Book 2, og for å gjøre en lang historie kort:
Microsoft har rettet på det aller meste av det vi hadde av ankepunkter på forgjengeren.
Mye likt på utsiden
Men la oss se på eksteriøret først:
Her er det nesten ingen synlige endringer.
Brettet er fortsatt 13,5 tommer stort (en 15-tommer er annonsert i april), den er fortsatt like strålende god og høyoppløst (3000 x 2000 piksler).
Av oppløsningen forstår du sikkert at den har 3:2 i bredde:høydeforhold, i motsetning til 16:9 som er markedsnormen.
Det betyr mer plass i høyden, noe vi vet å sette pris på.
Tar vi en titt på høyresiden av tastaturdelen, ser vi imidlertid en viktig endring.
Her er miniDisplayPort-utgangen byttet ut med en USB-C-port.
Mangelen på en slik var ett av ankepunktene vi hadde på forgjengeren.
Porten har fortsatt støtte for DisplayPort 1.3, så du kan fortsatt bruke den som skjermutgang.
På motsatt side finner du fortsatt to USB 3.0-porter, samt et minnekortspor.
Ifølge Microsoft skal leddet mellom skjermen og tastaturdelen også ha gjennomgått en revisjon som skal ha gjort det sterkere, men vi klarer ikke å se noen åpenbar endring i designen.
Den er fortsatt slik at det skapes en glippe mellom skjermen og tastaturet, noe som gjør maskinen tykkere bakerst enn den hadde behøvd å være.
Nå skynder vi oss å legge til at skjermen (eller brettet) inneholder all maskinvaren - med unntak av det dedikerte skjermkortet og batteri nr 2, og er dermed langt tyngre enn en standard skjerm, med sine 720 gram.
Det stiller naturlig nok store krav til leddet for å holde denne vekten i alle slags posisjoner - inntil en åpning på rundt 120 grader.
Totalvekten er på 1,64 kg.
Dette har blitt mye bedre
PC-en har to kameraer, og begge er vesentlig bedre enn i forgjengeren, med bedre skarphet, bedre kontraster og fargegjengivelser.
Det var egentlig helt på sin plass, og helt sikkert nødvendig for at ansiktspåloggingen (Windows Hello) skal fungere optimalt.
Helt på høyde med de nyeste iPad-ene er kvaliteten ikke, men den har blitt vesentlig oppgradert siden sist.
På innsiden har det også skjedd mye siden sist.
Med unntak av den aller rimeligste utgaven, har Surface Book blitt utstyrt med åttende generasjon Intel Core i5 eller i7 U-prosessor.
Antall kjerner har blitt doblet fra to til fire siden forrige generasjon, og avhengig av hvilke oppgaver - og hvor mange av dem som kjøres samtidig, kan du i mange tilfeller oppleve svært mye bedre ytelse enn tidligere.
Velger du utgaven med i7-prosessor, får du også et dedikert Nvidia Geforce GTX1050-grafikkort på kjøpet - som byr på god ytelse til spill.
Men da begynner også maskinen å bli lovlig dyr.
Vårt testeksemplar er toppspekket med i7-8650u-prosessor, 16 GB RAM og 1 TB SSD - og koster den nette sum av 33.490 kroner, moms inkludert, direkte fra Microsoft.
Innstegsmodellen har fått mer enn doblet lagringsplass fra 120 til 250 GB, men her må du altså nøye deg med en 7. generasjon Intel Core i5-prosessor med to kjerner, og integrert Intel-grafikk.
Denne koster veiledende 16.990 kroner.
Slik er den i bruk
Microsoft Surface Book 2 er først og fremst en PC, men fungerer også bra som nettbrett.
Skjermen kan betraktes fra nær sagt død vinkel, og byr på god lysstyrke.
Responsen på berøringer er rask og presis, og du kan fint tegne direkte på skjermen.
Pennen er fortsatt ekstrautstyr som koster en tusenlapp, men anbefales hvis du skal gjøre notater, lage skisser og tegne.
Vi kan ikke se at opptegningen er noe raskere enn på forgjengeren.
Det betyr bittelitt forsinkelse, mye mer enn på iPad Pro - men helt akseptabelt hvis du ikke haster altfor mye når du tegner.
Brettet har høyttalere av god kvalitet, sett i forhold til hva vi forventer i denne klassen.
Her er til og med tendenser til dybde og bass på de rette stedene.
Første over 10.000 poeng
Som PC er det temmelig lite å trekke denne gangen.
Ytelsen er helt i toppklassen, og maskinen er nærmest helt stillegående det aller meste av tiden.
For første gang måler vi over 10.000 poeng på en U-prosessor i Passmark Performance Test, og med en leshastighet på inntil 2,6 GB og skrivehastighet på inntil 1,25 GB i sekundet, er også SSD-en langt raskere enn på forrige generasjon.
Det betyr at Surface Book 2 kan brukes til de aller fleste oppgaver, også langt tyngre ting enn normal bruk - som konstruksjon, 3D-modellering og ikke minst spilling.
Det dedikerte Geforce GTX
1050-kortet byr på god ytelse i de fleste nye spilltitler, så lenge oppløsningen ligger på 1920 x 1080 og lavere.
Fortsatt litt rom for forbedring
Litt pirk har vi imidlertid funnet:
Tastaturet er ikke blant de mest stillegående, men har god respons og fungerer stort sett utmerket.
Lyset i tastene har tre nivåer, men bør skrus av i dagslys hvis du liker å se på tastene når du skriver.
Takket være lyset (som er litt ujevnt) og de lysegrå tastene, kan det til dels være vanskelig å se hva som står på dem.
Pekeplaten lager en distinkt klikkelyd når du trykker på dem, vi hadde ikke grått om den hadde vært litt stillere - men vi gir absolutt godkjent.
Merk videre at det sitter kjølevifter i brettet.
Legger du hånden omtrent på Windows-logoen når maskinen belastes hardt, vil du kjenne at temperaturen er meget høy.
Viftene må jobbe på høygir for å holde temperaturen nede, noe som medfører en god del støy i disse situasjonene.
Det kan absolutt være et ankepunkt for noen, og er i det store og hele det største punktet på minussiden denne gangen.
Suveren batteritid
Når det gjelder batteritiden, er det få maskiner som kan matche Surface Book 2.
Det skyldes blant annet at her er det to batterier, ett i brettet og ett i tastaturdelen.
Vi kunne strømme video fra Youtube i hele 15 timer og 33 minutter på fulladede batterier, noe som plasserer Surface Book blant de aller mest seiglivede maskinene vi har testet - noensinne.
Etter en time i stikkontakten, var kapasiteten oppe på 39 og 50 prosent i henholdsvis tastaturdel og brett - som ville gitt oss rundt 7 timer brukstid.
Det er slett ikke verst!
Konklusjon
Microsoft Surface Book 2 er en forrykende maskin, og er sannsynligvis den aller kraftigste og helt klart blant de beste 2-i-1 PC-en på markedet i skrivende stund, både hva gjelder utforming, skjermkvalitet, ytelse og ikke minst batteritid.
Noen ankepunkter har vi funnet - ikke minst kan prisen skremme vannet av de fleste, men lander på en svært sterk femmer på terningen og anbefalt produkt-stempel.
Få med deg plussene og minusene i boksen under.
Er du ute etter en 2-i-1 PC, bør du også få med deg testen av Lenovo Yoga 920, som koster mange tusenlapper mindre - og som ble skjenket terningkast 6 av oss og Best i test-stempel i vår oppsummering av teståret 2017.
| 1
|
203920
|
Vi har kjørt nye Nissan Leaf
Bilen som var først ute som reelt elektrisk alternativ til vanlige familiebiler for svært mange mennesker, får nå sin etterfølger.
Det gir oss lov til å ha høye forventninger.
Så var det gått over sju år - ja, som vi alle vet:
Tiden flyr.
Da Nissan Leaf, den første elbilen med skikkelig markedspotensial var klar for markedet og vi prøvekjørte den skikkelig for første gang, ble vi imponert nok til å gi den karakteren seks på terningen.
Mye har skjedd siden den gang, og noen sekser hadde slett ikke den Leafen fått i dag.
Men det er solgt nesten 300.000 eksemplarer av første generasjon Leaf, og selv om det er mindre enn Nissans ledere hadde håpet da bilen ble lansert, gjør dette den til verdens mest solgte elbil.
Likevel:
Konkurransen har tatt igjen og gått forbi Nissan, ikke minst når det gjelder rekkevidde, der fremfor alt Opel Ampera-e - kåret til Årets Bil i Norge - har lagt lista høyt.
Norges-versjonen klar
Det vet Nissan også, og de har selvsagt ikke sovet i timen i mellomtiden.
Det kunne vi gi dere en forsmak på allerede på sensommeren i fjor - i juni hadde vi nemlig vært i japan og kjørt den nesten produksjonsklare prototypen på Nissans eget utviklingssenter.
Og nå er bilen klar.
Med en batteripakke på 40 kWt, opp fra 30, en elmotor på 150 hester, opp fra 109 og en rekkevidde på 378 kilometer etter den utgående NEDC-normen som alle elbilprodusentene har brukt hittil.
(Som vi skal se vil mer realistisk rekkevidde ligge på cirka 270 kilometer).
Om et års tid kommer en ny versjon med cirka 50 prosent større batteripakke og lengre rekkevidde.
Oslo-lansering
Nye Leaf hadde Europa-lansering under et stort arrangement i Oslo i oktober 2017 og nå har vi fått satt den på prøve på veien.
Omsider kunne vi ratte den fiks ferdige modellen slik den kommer til norske forhandlere og kunder før sommeren.
Og det er en langt mindre revolusjonerende opplevelse enn det var første gang; i løpet av årene som er gått, har vi hatt tid til å venne oss til fenomenet elbil, måten den kjører på og hvordan den er en helt vanlig bil, med sine fordeler og ulemper.
Normalisering
Samtidig har Nissan nedtonet det elbil-spesifikke ved å gi bilen et utseende som ... nettopp en helt vanlig bil.
Designen denne gangen risikerer ikke å sjokkere noen og formspråk og linjeføring gjør at Leaf føyer seg inn som en naturlig del av Nissans modellrekke.
Men:
Nei, inntil videre kan den fortsatt ikke dra tilhenger.
(Når vi stiller spørsmålet under prøvekjøring i utlandet, får vi ofte til svar:
«Du må vel være fra Norge?»)
At bilen er en viderutvikling av forgjengeren, avsløres ved akselavstanden, som er identisk med 270 centimeter.
Og chassiset fra Leaf 1 er da også beholdt for generasjon 2.
Men bilen oppleves som 100 prosent ny, som vi skal se.
Nye Leaf er ellers 449 centimeter lang, 179 centimeter bred og 155 centimeter høy.
Den er med andre ord 22 centimeter lengre enn skonkurrentene VW e-Golf og 32 centimeter lengre enn Opel Ampera-e.
Brukervennlig
Førermiljøet er nesten overraskende konservativt designet - antakelig også det et ledd i den beskrevne normaliseringen.
Det fungerer bra - det er interessant å merke seg at det digitale speedometeret på forrige generasjon erstattes av et analogt, og dette er gjort etter tilbakemeldinger fra eierne om forbedringer de ønsket å se gjennomført.
Ergonomien generelt er bra, instrumenteringen og betjeningen enkle å forholde seg til.
Vi får ellers et bedre inntrykk av interiøret denne gangen enn vi fikk forrige gang vi kjørte bilen.
Vi var litt skuffet over opplevd kvalitet – materialvalg spesielt, da vi kjørte førseriemodellene i Japan, men som lovet er dette noe bedre på de europeisk-spesifiserte modellene vi kjører denne gangen, blant annet med noe polstring assortert med blå sømmer på øvre del av dashbordet og på rattet.
Noen ankepunkter
Det er likevel ikke blant de aller beste i klassen og det er en del tilsynelatende billig plast fortsatt, selv om det hele virker godt skrudd sammen.
Vi er ikke fornøyde med at rattet fortsatt ikke har lengde («teleskop»-) justering, det kan kun justeres i høyden og artikkelforfatteren har inntrykk av å komme for nær pedalene.
Vi skulle dessuten gjerne ha sittet noe lavere på førerplass.
Andre kolleger som deltok på prøvekjøringen, fant imidlertid sittestillingen tilfredsstillende, så dette kommer naturligvis an på individets morfologi.
Romslig nok
Setene er forbedret, og gir tilfredsstillende støtte - pluss i margen for lang nok sittepute - og god sittekomfort - verken for myke eller for faste.
Plassforholdene ellers er selvsagt de samme som i Japan-versjonen – det vil si noe bedre enn i forgjengeren og helt greie, både i forsetene og i baksetene der det også er tilstrekkelig hodeplass for voksne over 180.
Bagasjerommet er et av de romslige i kompaktklassen – volumet på 435 liter (405 liter med Tekna utstyrsnivå, på grunn av lydanlegget fra Bose), er absolutt godkjent.
Betydelig sprekere
På tide å starte opp og kjøre av sted.
Som vanlig skjer det tilsynelatende ingenting når startknappen trykkes inn, annet enn at det annonseres systemsjekk og deretter klart for avgang.
Lydløst som vanlig drar Leaf i gang, og det går kvikt, merkbart kvikkere enn utgående Leaf.
Med sin oppgraderte AC-synkrone elmotor på 150 hestekrefter og 320 newtonmeter, er dessuten tiden fra 0 til 100 på 7,9 sekunder imponerende rask, særlig tatt i betraktning at bilens egenvekt er på nærmere 1,6 tonn.
Når det gjelder ytelser har nykommeren lagt seg på et helt nytt nivå og er nå på høyde med de beste nykommerne.
Utholdenheten er også forbedret og draget er godt og kraftfullt helt opp til maksimal tillatt hastighet.
For å skåne batteriene er for øvrig toppfarten begrenset elektronisk til 144 kilometer i timen.
Også lydnivået er merkbart forbedret - her får vi et enda bedre inntrykk enn under de første kjøreturene i Japan.
Det isoleres bedre mot rullestøy, selv om det er noe av dette i høyere hastigheter.
God kjøreopplevelse
Noe annet som er bedre enn sist, og mye bedre enn hos forgjengeren, er selve kjøreopplevelsen – kjørekomfort og veiegenskaper.
Vi fant bilens oppsett forbedret, men i overkant mykt med en tendens til krengning under aktiv svingkjøring da vi prøvde den i Yokohama.
Men i etterkant har denne europeiske utgaven, som for øvrig produseres i Sunderland i England, vært gjenstand for en del tilpasninger av understell og hjuloppheng for å være bedre tilpasset det Nissan kaller den europeiske kjørestilen.
Underforstått: vi liker at det svinger flatt og misliker duving og krengning.
Og det har hatt sin virkning.
Øket fjæringsvei, for å kompensere for batteripakken, samt strammere oppsett på dempere og hjuloppheng foran og bak, gir nettopp den tilsiktede, kontrollerte framferden med betryggende oppførsel på veien – det er bare hvis man tyner bilen nær grensen i svingene at det oppstår en viss krengningstendens, og og ved lastveksel kan det komme noen sideveis reaksjoner i bakvogna, antakelig grunnet bruken av torsjonsaksel bak.
Samtidig merkes det at styringen er kraftig forbedret i forhold til den litt vage og indirekte styringen på første Leaf.
Her har man en bedre følelse av direkte kontroll på retningsendringene, som også gir mer presis svingkjøring og avslappende kjøreopplevelse.
Understyringen som oppstår når bilen presses er relativt moderat, betryggende og forutsigbar.
Ujevnheter i veibanen filtreres effektivt bort og gir et upåklagelig komfortnivå som harmonerer godt med det nevnte, beherskede lydnivået.
Rekkevidde:
27 mil - realistisk
Nissan tar en nødvendig sjanse og går nå ut med offisiell oppgitt rekkevidde i henhold til den nye målenormen WLTP, som tro i kraft i september.
Den er på 270 kilometer, i motsetning til det notorisk urealistiske tallet 378 kilometer, som er målt etter NEDC - normen, som fases ut.
Husk allikevel at ved sammenligninger med konkurrenter, brukes det siste tallet, da konkurrentene, alle lansert før september 2017, bruker dette.
Ingen rekkeviddetest
For vår del fikk vi en litt snodig innføring i dette, da vi kjørte bilen først cirka seks mil fra havnivå opp til 2300 meters høyde i fjellet på veien opp mot Spanias høyeste fjell, Teide (3718 MOH).
Det krever mye av batteriet og det gjensto ikke mer enn 78 kilometer rekkevidde på måleren.
Men på de seks milene ned igjen regenererte bilen nok energi til at vi sto med godt over 10 mil gjenstående.
Deretter kjørte vi på motorvei i 120 km/t i ytterligere tre mil og hadde da seks mil gjenstående.
Vi ville altså fint klart over 20 mil med svært hard kjøring i forhold til det den jevne elbilfører vil utsette den for, så vi har ingen problemer med å anse at men fint vil klare 27-30 mil under normalt gode forhold.
En pedal er stort sett nok
Etter en tids tilvenning fremstår også den såkalte e-pedalen som et smart bidrag til kjørekomforten.
Med et tastetrykk, omgjøres «gasspedalen» (vi vil kalle akselerasjonspedalen det selv om det er en elbil), til en kombinert pedal som sørger får både akselerasjon, nedbremsing og full stopp.
I de fleste tilfeller trengs ikke bremsing i det hele tatt, ved å slippe opp e-pedalen, starter nedbremsing, om ønskelig helt til full stopp – og da stoppes bilen og holdes ved aktivering av bremsehydraulikken både i opp- og nedoverbakker.
Det skal ifølge Nissan redusere behovet for bruk av bremsepedalen med 90 prosent.
Den skal kunne brukes i enda større grad til det formål enn de tilsvarende his BMW i3 eller Opel Ampera-e.
Alt i alt er nye Nissan Leaf en adskillig mer tilfredsstillende kjørekamerat enn forgjengeren, noe de som bytter ut den gamle i den nye helt sikkert kommer til å merke seg svært raskt!
Elbilen for normal bruk
Hvordan plasserer så nye Leaf seg i et elbilmarked som er blitt kraftig befolket siden den første kom inn på et marked i den luksussituasjonen der den var uslåelig med bare en nevneverdig rival i Mitsubishi i-MiEV (vel å merke med sine to trillinger Peugeot iOn og Citroën C Zero)?
Jo, som en folkelig og tidsriktig kompaktbil som går på strøm og dermed gir lavere driftskostnader enn tilsvarende «fossilbil».
Som standard er alt av ladeutstyr og hele sikkerhetspakken på plass.
Generelt har nye Leaf naturlig nok fått en grundig utstyrsoppdatering.
Den nye fargeskjermen på syv tommer viser informasjonen fra lyd- og navigasjonssystemene.
Den nye versjonen av Nissan Connect EV inkluderer foruten navigasjon bluetooth-tilkobling og DAB+.
Navigasjonen inkluderer sanntidsinformasjon om ladestasjoner i nærheten.
Speiling av mobilen via Apple Car Play eller Android Auto er tilgjengelig.
Selvsagt kan fortsatt tidspunkt for oppstart av oppvarming (eller eventuelt nedkjøling), under lading stilles inn på forhånd via appen som følger med bilkjøpet.
Attraktivt priset
Prisen ser i utgangspunktet meget attraktiv ut.
Den starter på 236.000 kroner før frakt og levering i utstyrsnivå Visia.
(Eksempel: 245 900 kroner, levert Gol).
Da får man ikke adaptiv fartsholder, Nissan Connect EV med berøringsskjerm, navigasjon og underholdningssystem, lettmetallfelger, skinntrukket multifunksjonsratt eller varmepumpe .
Med andre ord vil de aller fleste velge et høyere utstyrsnivå.
Neste nivå, Acenta, kommer på 256.000 kroner, før frakt og levering.
Den topputstyrte versjonen Tekna - som vår testbil - koster fra 284.000 kroner og det inkluderer da full LED frontlys, Bose premium lydanlegg, førerassistentpakke og ikke minst ProPilot med autonomifunksjoner som adaptiv fartsholder kombinert med køassistanse og aktiv filholder.
Til syvende og sist er kanskje det beste komplimentet man kan gi Nissan Leaf i 2018 at den ser ut som, kjøres og oppleves som en helt normal bil.
Den har god rekkevidde, er bra priset og vil sannsynligvis kunne leveres raskt når den introduseres for fullt i Norge på forsommeren.
Tekniske data
(med forbehold om endelig typegodkjenning)
Flere bilder:
Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren.
Les mer her
| 1
|
203922
|
Denne gir nytt liv til gamle PC-er
Vi har tatt en titt på Samsungs nye SSD-serie, som hever ytelsen enda et hakk i forhold til forgjengeren.
Har du en PC som begynner å dra litt på årene og som hadde hatt godt av en liten oppgradering?
Å bytte ut harddisken med en SSD kan vise seg å være den smarteste oppgraderingen du kan gjøre, og vil mest sannsynlig gjøre PC-en din mye, mye raskere.
Nå er også prisene og kapasitetene kommet på akseptable nivåer.
Har erstattet harddisken på de fleste PC-er
Og hvis du lurer på hva en SSD er for noe, så er det ganske enkelt en lagringsenhet som allerede har rukket å erstatte harddisken i nesten alle nye PC-er.
Den er flashminnebasert, har ingen bevegelige deler, bruker mindre strøm, veier mindre, støyer ikke, blir ikke varm og er som regel mye raskere enn harddisken.
SSD-en kommer i mange forskjellige utforminger, fra de aller minste M.2 og mSATA-variantene på størrelse med et frimerke, til de 2,5 tommer store SSD-ene som har samme utforming og kontaktene som en harddisk.
Disse er laget for å erstatte harddisken i (litt eldre) stasjonære og bærbare PC-er, og varter opp med lese- og skrivehastigheter som gjerne er fem-seks ganger høyere enn hva den gamle harddisken klarte da den var ny.
Dette gir seg utslag i raskere oppstart av Windows, raskere lasting av programmer, veksling mellom programmer og til dels mye raskere håndtering av svære filer.
Kombinerer du en slik oppgradering med en nyinstallasjon av Windows, får du nesten følelsen av å sitte med en helt ny PC.
Inntil 4 TB kapasitet og inntil åtte ganger flere overskrivninger
Samsung er en av de aller største produsentene av SSD-er, og har nettopp lansert en ny serie som har fått navnet SSD EVO 860.
Denne kommer i alle de nevnte formfaktorene, M.2, mSATA og 2,5 tommer SATA - og med kapasiteter mellom 250 GB og hele 4 TB.
Det betyr at helt vanlige SSD-er nå har tatt igjen forspranget harddiskene har hatt vedrørende kapasitet, men de største SSD-ene er fortsatt vesentlig dyrere enn tilsvarende harddisker.
Den største forskjellen fra forrige generasjon, EVO 850, er faktisk knyttet til levetiden, nærmere bestemt antall overskrivninger av data SSD-en tåler.
Samsung garanterer at de minste kapasitetene skal tåle minst dobbelt så mange overskrivinger som forgjengeren, og inntil åtte ganger flere overskrivninger på de største kapasitetene.
I tillegg lover de at lese- og skrivehastigheter også skal være hevet et hakk, samt at SSD-ene nå skal være 100 prosent kompatible med Linux-baserte operativsystemer.
Vår test
De siste dagene har vi benyttet en 2,5 tommer SSD EVO 860 på 500 GB som systemdisk i vår stasjonære PC, en selvbygd maskin med Intel Core i5-6500K-prosessor.
Vi benyttet samtidig anledningen til å installere Windows 10 fra bunnen av, noe som har blitt langt enklere - selv for deg som ikke har installasjonsmedier fra før.
Det kan du lese mer om her.
For å måle lese og skrivehastigheten, benyttet vi programmet ATTO Disk Benchmark, og i skjermbildene under ser du hvordan ytelsen er sett i forhold til EVO 850 som vi har testet tidligere:
Som du ser, har ytelsen økt noe, og lesehastigheten ligger nå på rundt 550 MB i sekundet på det raskeste (litt større filer) og 520 MB i sekundet på skriving.
Dette er helt i tråd med det Samsung lover i markedsføringen sin.
Når det gjelder EVO 850, ligger hastigheten stort sett rundt 20 MB i sekundet lavere både på lese- og skrivehastigheten.
Om denne forskjellen vil være særlig merkbar i praksis, er vi usikre på - her er det nok levetiden som er den viktigste forbedringen i forhold til forgjengeren.
Flaskehalsen som ikke nødvendigvis merkes i praksis
Det er samtidig viktig å påpeke at en hastighet på 550 MB i sekundet er omtrent det maksimale av hva som er mulig å tyne ut av SATA-grensesnittet i dag (grensen er teoretisk 600 MB i sekundet).
Nye PC-er har i stedet SSD-er som kommuniserer via PCIe-grensesnittet, og vi har der målt lesehastigheter på rundt 2,5 GB i sekundet i flere PC-tester den siste tiden.
SATA kan i så måte ses på som en flaskehals, men det er slett ikke sikkert du vil oppleve den som særlig begrensende i praksis - det avhenger helt av hva du bruker PC-en til.
Forskjellen i forhold til en harddisk vil i alle tilfeller være langt, langt mer merkbar.
Konklusjon
Samsung SSD EVO 860 er en ypperlig SSD som byr på høy ytelse og levetid, som kan anbefales til deg som ønsker å gi den gamle PC-en din nytt liv.
SSD-ene er på vei til butikkene i skrivende stund, og prisene starter på 1090 kroner for 250 GB-utgaven i SATA-utgaven vi testet, men prisene vil variere fra forhandler til forhandler.
Til sammenligning fås forgjengeren 850 EVO for 929 kroner hos billigste forhandler ifølge Prisjakt.no
Sjekk ut denne oversikten hos Prisjakt for alternativer fra konkurrentene.
| 1
|
203925
|
Veldig moro - også for oss nordmenn!
Men Google Home forstår lite om du prater norsk.
Stemmestyring er ganske hot om dagen i tekno-verdenen, der spesielt Amazon har vært en pionér med sin «Alexa»-teknologi, som er bakt inn i Echo-høyttalerne fra samme produsent, og som stadig får støtte hos andre enheter.
Google er en annen stor aktør, med sin «Assistant», som finnes både på mobiltelefoner, TV-er og selskapets Home-høyttalere.
Og i overskuelig fremtid står også Apple klare med sin HomePod-enhet, som da bruker «Siri»; kjent fra øvrige Apple-produkter, som iPhone, Apple TV og Mac.
Ikke i offisielt salg i Norge, men …
Her på berget har slike produkter fra Google og Amazon latt vente på seg.
For når produktene ikke støtter norsk tale, blir de heller ikke lansert offisielt her til lands.
Det betyr imidlertid ikke at de ikke kan brukes her til lands – så lenge du er komfortabel med å snakke engelsk.
Enkelte nettbutikker importerer disse produktene selv, og du finner som regel også en håndfull av dem på Finn, der folk kjøper med seg noen ekstra når de er i utlandet.
En annen mulighet er å bestille den fra utlandet selv, selvsagt, for eksempel via eBay eller lignende.
Vi gikk for Finn-varianten og kjøpte en uåpnet Google Home Mini på Finn til 650 kroner (amerikansk pris er $49 + VAT).
Og det skulle vise seg å være ett av de kuleste tekno-kjøpene vi noen gang har gjort.
Komme i gang
I pakken finner du selve høyttaleren og en ledning med amerikansk støpsel.
Det er imidlertid en helt vanlig micro USB-lader, så i stedet for å kjøpe en overgang fra amerikansk til europeisk plugg, kan du bruke en vanlig mobillader som leverer minst 1,8A (de svakeste, som de som leveres med iPhone, fungerer altså ikke).
Om du har en Chromecast fra før, bør oppsettet være ganske kjent.
Du laster ned Google Home-appen for iOS eller Android, som da varsler deg om at Google Home-høyttaleren er i nærheten og kan settes opp.
Dernest må du typisk gi høyttaleren passordet til det trådløse nettet den skal kobles på, og du kan også identifisere Chromecast-enheter i huset, samt hvor de befinner seg.
Google Home kan nemlig brukes til å styre avspilling av film og musikk, og hvor det skal spilles.
Selv har jeg da for eksempel angitt at Chromecasten som er koblet til TV-en i stua er standard når jeg sier «TV».
Har du mange slike enheter, kan du gruppere dem, slik at du for eksempel kan be om at en sang skal spilles på alle enhetene i første etasje.
Videre kan du knytte både Netflix- og Spotify-kontoen til Google Home, slik at du kan bruke disse som kilder når du vil spille av musikk og video.
Selve høyttaleren
Google Home finnes foreløpig i tre varianter.
Den originale, som bare heter Google Home, er på størrelse med en liten vase, mens den nyeste av dem, Google Home Max, veier drøye 5 kilo og måler 37x19x15 cm.
Vår utgave, Google Home Mini, er på størrelse med en stor smultring og måler ti centimeter i diameter og cirka fire i høyden.
Vekten er 173 gram.
Den kan altså plasseres ganske diskret i bokhylla og finnes i grå, sort og rød utgave.
Ved siden av porten for strømtilkoblingen, finner du en bryter på Home Mini som lar deg skru av mikrofonen.
I tillegg finnes det et berøringsfølsomt felt på hver side av høyttaleren som kan brukes for å øke eller senke volumet, stoppe en alarm og lignende, om du ikke vil bruke stemmen.
Som høyttaler er ikke Mini-utgaven så mye å skryte av.
Den fungerer helt fint til Assistant-stemmen, podkaster og lignende, men det er på ingen måte en god høyttaler å spille musikk på, med lite å by på bassmessig og svak dynamikk (tenk «kjøkkenradio»).
Her kunne det ha vært greit med muligheten for å koble den til en større høyttaler via en 3,5mm-kabel, men det er mangelvare på Home Mini.
Du kan imidlertid bruke den som en tradisjonell Bluetooth-høyttaler, men merk altså at den må være koblet til strømnettet og ikke har eget batteri.
Ellers må vi berømme Google for at mikrofonene på innsiden er veldig gode – de fanger opp stemmen godt selv på noen meters avstand, og klarer å plukke den opp selv om TV-en står på eller lignende.
Nesten litt magisk
For det er når du begynner å snakke med det hele føles ganske magisk.
Høyttaleren gjør liksom ingenting ut av seg når den ikke brukes aktivt, men så fort du sier «ok, Google» eller «hey, Google», våkner den til live og står klar til å hjelpe deg.
Det føles nesten som om du kan spørre den om alt.
Om hvordan været blir i morgen, om hva hovedstaden i Japan er, om hvem som spiller trommer i Metallica eller hvordan «Donut» uttales på norsk.
Ja, den kan hjelpe til med engelskleksa og stave ord du er usikker på, eller brukes som kalkulator om du vil sjekke at du gjorde gangestykket riktig.
Du kan starte nedtelling slik at den sier i fra når eggene er ferdig kokt, minne deg på at du skal ringe tannlegen i morgen tidlig, eller få en ukentlig påminnelse hver mandag kveld om at søppelbilen kommer i morgen.
Eller legge til melk, egg og brød i handlelista, som da er tilgjengelig i Home-appen.
De siste nyhetene, dagens kalenderavtaler fra Google-kalenderen, resultatet fra den siste fotballkampen – typisk får du svar på de fleste spørsmål du ville ha stilt Googles søkemotor.
Og den forstår konteksten.
Har du nettopp spurt om hvem som er statsminister i Norge, kan du følge opp med å spørre om hvor gammel hun er.
I videoen under ser du hvordan Google Home Mini fungerer i praksis:
Styr musikk og film
Sentralt er også avspilling av musikk og film.
Via Google Home-appen kan du definere hvilken tjeneste som skal være standard, slik at du slipper å si «on Spotify» hvis det er der du spiller mesteparten av musikken uansett.
Akkurat der har vi et protip:
Vi fikk nemlig ikke til å velge standardtjeneste før vi valgte engelsk språk på telefonen med Google Home-appen på.
Etterpå var det bare å bytte tilbake.
Dermed er det altså bare å be Google om å spille musikk, enten du vil høre en enkeltsang, en spilleliste eller musikk innenfor en sjanger.
Legger du til «on my living room stereo», kommer musikken ut av anlegget i stua, forutsatt at det støtter Google Cast, eller at du har plugget i en Chromecast Audio.
Imponerende er det også at du kan søke etter sanger du husker litt av – da jeg sa «hey google, play the song that goes is this the real life» (med sangstemme på kursiv-ordene, må vite), fikk jeg servert Queens Bohemian Rhapsody.
Imponerende!
Underveis kan du spørre Google om hvilken sang som spilles, hvilket land artisten er fra eller om hvem som spiller bassgitar.
Avspillingen kan også styres ved å hoppe til neste sang («hey google, next song») eller øke og senke volumet («hey google, set the volume to six»).
Google Home er også kompatibel med radiotjenesten TuneIn – dermed kan du også høre på radio bare ved å si «hey google, play en-ar-key-pi-tri on TuneIn».
På filmfronten er det hovedsakelig Netflix som fungerer («Hey Google, play Shameless on Netflix»), men Google kan også fiske frem innhold fra YouTube; for eksempel ved å si «Hey Google, show me the trailer for the new Pixar movie on my TV».
Home kan også brukes til bildefremvisning fra deres bildetjeneste Google Foto – «show me pictures from december 24th» gir deg alle julaften-bildene på TV, eller fra ferieturen i fjor sommer ved å si «show me pictures from Spain last summer».
…og en rekke annet
Det er mye å bli imponert av.
Du kan spørre om hvordan en hund høres ut, få Google Home til å synge en sang eller fortelle deg en vits, som litt artige kurositeter.
Eller spille et Trivia-spill med flere spillere.
En kul ting er at du kan fortelle Google Home hvor du har lagt ting.
Sier jeg «Hey Google, my passport is in the second drawer in my nightstand», husker hun det, slik at hun senere kan fortelle meg hvor passet mitt er om jeg spør om hvor jeg la det.
Selvsagt kan hun også få telefonen din til å ringe om du ikke finner den.
Dessuten støttes flere brukere.
Dermed kan flere familiemedlemmer koble seg til, slik at det avhenger av hvem som spør når Google Home leser opp dagens kalenderavtaler, for eksempel.
Dette har vi ikke prøvd ennå, men også her må du sette språket til engelsk på telefonene først for å muligheten.
Styring av andre ting
Google Home kan brukes mot smarthus-innretninger og den slags.
Den er kompatibel blant annet med Philips Hue, Nest, iRobot, Logitech, Wemo, Smarthings (Samsung) … rundt 150 merker totalt.
Dermed kan du justere belysningen, temperatur og annet om du har slike innretninger hjemme, låse opp døra eller få bildet fra et kompatibelt overvåkingskamera på TV-en, for eksempel.
Google Home er dessuten kompatibel med tjenesten IFTTT (if this, then that), som gjør at du kan bruke stemmen for å utføre en rekke ting på nett, som å poste på Twitter, legge til gjøremål i Onenote eller hva det måtte være.
Men akkurat når det gjelder å koble seg til tredjeparter, skal det nevnes at Amazons univers er rikere via såkalte Alexa skills, der du enkelt kan legge til tjenester bare ved å bruke stemmen.
Konklusjon
Google Home har stått i stua vår i én uke, og jeg har til tider vært så ivrig og begeistret at min kone har sett seg nødt til å legge ut videoklipp av meg på Snapchat.
For til denne prisen ($49 i USA) er Google Home Mini rett og slett et knallkjøp, og muligens den morsomste tekno-dingsen jeg noen gang har hatt i hus.
Jeg blir imponert nesten daglig av hvor naturlig man kan prate med denne lille høyttaleren og allikevel få en respons som forventet.
Du må riktignok prate engelsk, og lydkvalitetsmessig får du ikke allverden bare med høyttaleren, men har du en Chromecast i hus eller andre kompatible enheter, er dette rett og slett veldig gøy.
Så får vi heller krysse fingrene for at vi snart kan snakke norsk både til den og konkurrerende produkter.
Vi har for øvrig bedt vår utsendte til CES-messen i Las Vegas om å kjøpe med en Amazon Echo Dot hjem også, så se opp for en test av den i overskuelig fremtid også.
| 1
|
203926
|
Fransk finesse
Citroën, nei jeg mener DS, er snart på plass med ny kompakt-SUV som skal friste finfolket.
Vi har testet nye DS 7.
Som kjent har Citroën valgt å lage biler med et mer premium preg enn sine øvrige modeller.
For å skille snørr og barter har de valgt å kalle det øvre sjiktet av modellene DS i stedet for Citroën.
Det fungerer på samme måte som Toyota gjør med Lexus, Nissan gjør med Infinity, og så videre.
Nå kommer DS med sin aller første nye modell.
Jo da, de har allerede lansert DS 3, men dette var en variant av Citroën C3.
Den nye modellen heter DS 7, og er smidd ut som egen modell på EMG2-plattformen, som den deler med blant andre Peugeot 3008 og 5008.
Den kompakte SUV-en måler 4,57 meter i lengde, og er med det en såkalt c-segment SUV.
Akselavstanden er oppgitt å være 274 cm lang, uten at den gir inntrykk av å ha hjulene i hvert sitt hjørne av den grunn.
Konkurrentene vil være BMW X1, Audi Q3 og deres like.
DS sikter tross alt på premium-segmentet.
Fjonge detaljer
I det daglige vil du ikke skille en DS 7 nevneverdig fra andre biler.
Ikke før du tar den i nærmere øyesyn.
Da vil du oppdage en rekke små detaljer som vitner om at det er lagt stor vekt på det særegne, som diamantmønsteret i baklyktene, eller det lilla lyset i frontlyktene når du ankommer eller forlater bilen.
For DS-folket mener definitivt at forskjellene ligger i detaljene, og de har gjort en god jobb i å fremheve det.
Innvendig har du fem forskjellige designpakker å velge blant.
De skiller ikke nevneverdig i mengde utstyr, som på alle utgavene er bra, men det er mer snakk om designretninger.
Vil du ha skinnseter som ser ut som en klokkelenke, eller kanskje du faktisk foretrekker en spesiell type stoffseter?
Du bør definitivt se gjennom alternativene før du bestemmer deg.
DS er franskmennenes forsøk på å hente igjen noe av det tapte til de tyske premiummerkene.
Det er godt mulig det virker i Frankrike, og det skal bli spennende å se om det vil få den samme effekten her hjemme.
Bilen byr unektelig på mye som er litt forskjellig fra det som er blitt normen, og godt er det.
Innvendig kjenner vi igjen detaljer som Citroën selv introduserte med DS5, da den kom.
Her er det innfelte vippeknapper i ren flymaskinstil og andre detaljer som vitner om at bilen har en egen identitet.
I midten av dashbordet sitter en skjerm som påstås å være 12 tommer.
Her finner vi raskt funksjoner som kunne vært enklere med knapper, i stedet for at man må inn i en meny for så å gå videre til det stedet du får gjort den oppgaven du ønsker.
Her må det skjerpings til, DS.
4 + 2
Under panseret vil det på sikt bli fire motoriseringer å velge mellom:
To dieselmotorer, på henholdsvis 130 og 180 hestekrefter, og to bensinmotorer på 180 og 225 hester.
Vi har prøvekjørt den sterkeste i begge leire, begge med automatgir.
For det er kun den minste dieselmotoren som blir å få med manuelt gir.
Alle de andre leveres med automat, som seg hør og bør i en premiumbil på dette nivået.
Det er også den største diesel og den største bensinmotoren som kommer til å begynne med.
Firehjulsdrift må du dessverre vente med.
I likhet med Peugeot 3008 kommer dette først når den ladbare hybriden er på plass, mot slutten av året.
Da blir bakhjulene drevet av en elmotor, mens forbrenningsmotoren tar seg av forhjulene.
Sikkert og visst
For å hamle opp med de store tyske premiummerkene har DS lagt seg i selen, og tilbyr det meste av det utstyret som er å forvente i dag, og litt til.
Her er det aktive LED-lys, Connected Pilot, Park Pilot, Night Vision, og et system som DS kaller Active Scan Suspension.
Det siste benytter kameraer til å lese veien foran bilen, og justere demperne etter veistandarden.
Dette er et system også større offroadere fra flere produsenter kommer med på sikt, og vil etter hvert inngå som et system for selvkjørende biler.
DS 7 kommer også med kamerabasert gjenkjenning av fotgjengere.
Dersom bilen ser fotgjengere vil den varlse om dette med et bilde i skjermen der speedometeret normalt sitter.
Vi finner dette litt merkelig ettersom bilen da ber deg ta blikket fra veien for å se ned på instrumentpanelet foran rattet.
Slik vi opplevde dette, ville det ta lenger tid å reagere på denne måten enn om det eksempelvis hadde kommet opp som en varsling i en head-up løsning på frontruten.
DS-folket var ikke enig.
Et moteikon
DS har gjort veldig mye riktig med sin nye 7’er – den første DS etter nysatsingen.
Den ser også smashing ut, med 20-toms hjul og detaljer som fryder øyet.
Det praktiske er også ivaretatt på de fleste områder, og bilen byr på god innvendig plass med tanke på ytre mål.
Baksetene kan legges ned i 60/40 splitt, baksetepassasjerene har god nok hode- og beinplass, og bagasjerommet er riktig utformet for å romme mye.
Vi skulle ønske bilen var noe mykere satt opp, for den er litt vel stram i fisken, som om fjæringsveien er veldig kort.
Det har den ingen praktisk grunn til å være.
Alt i alt tror vi DS-kunden velger nettopp en DS fordi han liker det han eller hun ser.
Funksjonsmessig finnes det flust av biler som hamler opp med DS 7, så vi tror faktisk DS treffer blink dersom de lykkes.
Kundene deres vil velge bilen fra et slags moteperspektiv, ikke nødvendigvis et bilperspektiv.
Og det er vel greit?
| 1
|
203927
|
Meget bra Hyundai, det er bare ett problem ...
Dette kan bli en kortvarig romanse.
Søstera på strøm kommer i sommer.
Hyundai med det hjemmekjære navnet Kona vekker stor interesse, men av helt andre grunner enn bensinmotoren vi har i testbilen.
Kona kommer nemlig som elbil med to forskjellige batteripakker til sommeren.
Du kan velge mellom 30 0g 50 mils rekkevidde.
Foreløpig blir det en av svært få elektriske SUVer på markedet.
Nok om den.
Kona er interessant nok som den er med bensinmotor.
Den er tilgjengelig med en liten tresylindret enliters bensinmotor på 120 hester med 6-trinns manuell kasse som sender kreftene til forhjulene.
Det som gjør den aller mest spennende er at du får med en ganske omfattende sikkerhetspakke som sikrer den fem stjerner i Euro NCAP.
Den har automatisk nødbremsassistent med fotgjengergjenkjenning, aktiv filskifteassistent og tretthesvarsling som standardutstyr på innstegsmodellen til 251 900 kroner.
Dersom du ønsker blindsonevarsler med filskiftevarsling og varsling om kryssende trafikk bak, må du opp på toppmodellen som koster 45 000 mer.
Den har en rekke konkurrenter.
Kia Stonic som den deler motor med, VW T-Roc, Skoda Karoq, Opel Crossland X, Audi Q2, Citroen C3 Aircross, Fiat 500X, Ford EcoSport, Mazda CX-3, Nissan Juke og Toyota C-HR er alle små Crossovere som kjemper i kompaktklassen.
Innvendig
Er du hissig på ekstrautstyr, er dette bilen for deg.
Når du krysser av for alt, inkludert elektriske skinnstoler, soltak og metallic lakk, koster den fortsatt ikke mer enn 317 000 kroner.
Vi snakker selvsagt ikke om noen autonom bil, men man får triveligheter som ryggekamera, sensorer rund baut, head up display på skjerm, automatisk nedblending, LED-lys rund baut, 8-tommers skjerm, varme i rattet, både kjøling og varme i forsetene, induksjonslading til mobiltelefonen og 18-tommers felger.
Men vi savner adaptiv fartsholder.
Det er faktisk ikke tilgjengelig.
Kona byr ikke på noen overraskelser inni.
Dette er typisk Hyundai/Kia.
Men det er ikke noe negativt i det.
Selv om den har alt utsyr man kan forvente, ser det kanskje litt gammeldags ut.
Til gjengjeld er absolutt alt veldig lett å betjene.
Vi er glade for ekte funksjonsknapper og knotter til skjermen.
Kjøpecomputeren er ganske omfattende, selv om VW og Skoda har enda flere kunksjoner.
Vi sitter godt i tiveis elektriske stoler, selv om vi gjerne kunne fått rattet enda nærmere kroppen.
Kona er trang for store baki dersom man er storvokst foran.
Bagasjerommet på 361 liter er fullt konkurransedyktig i klassen.
Gjør jobben
Den lille enliteren gjør jobben, men er ikke kvikk.
Her har man noe å lære av for eksempel Ford sin 1-liter på 140 hk.
Men selv med begrenset dreiemoment, oppleves den som sterk på bunnen.
Den begynner å ta i på forholdsvis lave 1800 omdreininger og er så og si lineær derfra og opp til rødt.
Det er lite å hente på toppen, så man girer som regel i god tid før 4000 omdreininger.
Da passer det bra at turtallet ligger på 1800 i 80 på sjettegiret.
Det bør gjøre det mulig å holde forbruket nede.
Under vår testuke havnet forbruket på 0,66 i snitt, men for de med lett labb, bør det vær lett å se femtallet i kjørecomputeren.
Den inviterer ikke til rampete kjøring.
Kjøreegenskapene er nøytrale og bilen er enkel å ha med å gjøre, men av en eller annen grunn, stoler jeg ikke helt på den på glatta.
Den gir litt lite tilbakemelding om grepet.
Et bra kjøp
Den er enkel å kjøpe.
Standard, plusspakke eller teknikkpakke.
Den kjipeste har mindre crome utenpå, 16-tommers hjul, manuell klima.
Plusspakka gir deg fjernlysassistent, regnsensor og 7-tommers display, ryggekamera og automatisk klima.
Legger man sammen bra pris, mye utsyr, høy aktiv sikkerhet og fem års garanti med ubegrenset kjørelengde, bør man kunne leve godt med litt veik motor.
| 1
|
203930
|
Mesh-nett på steroider
To noder skal gi god dekning overalt i hus på inntil 464 kvadratmeter, lover produsenten.
Vi har testet.
Det siste halvåret har vi testet flere såkalte mesh-nettverksløsninger.
Disse løsningene er spesielt myntet på deg som av en eller flere grunner sliter med å få full trådløsdekning i boligen din.
I et mesh-nettverk plasserer du to, tre eller enda flere små bokser (noder) rundt på strategiske steder i boligen.
Disse erstatter den éne trådløse ruteren du hadde før.
Mesh-nodene har ofte en design som er langt mer plasseringsvennlig enn tradisjonelle rutere, som ikke alltid er like pene å se på.
Automatisk opp- og nedkobling
Avhengig av hvor i boligen du befinner deg, kobles dingsene dine automatisk til den noden som har best signalstyrke.
Har man et veldig stort hus, kan man bygge ut med flere noder til man er fornøyd.
Nodene kommuniserer med hverandre i et eget beskyttet trådløst nett, for å sørge for best mulig hastighet mellom dingsene dine og internett.
Kraftigste så langt
Denne gangen har turen kommet til Zyxel Multy X, en mesh-løsning som består av kun to identiske noder, der de fleste vi har testet tidligere har bestått av tre.
Likevel hevder produsenten at de to nodene i kompaniskap skal kunne gi god trådløsdekning i boliger på inntil 464 kvadratmeter.
Det er betydelig mer enn hva som er vanlig i de mesh-løsningene vi har testet tidligere.
Årsaken er at Multy X er utstyrt med vesentlig kraftigere maskinvare enn de andre.
Her snakker vi om AC3000-spesifikasjoner, beamforming og MU-MIMO-støtte - og hele 9 interne antenner, pakket i noder som er vesentlig større enn hos konkurrentene.
De er faktisk til og med større enn mange enkle trådløsrutere, og det kan fort være et ankepunkt dersom du ser etter en løsning som er mest mulig diskré og plasseringsvennlig.
Nå skynder vi oss å legge til at vi slett ikke anser boksene som særlig prangende og stygge, men størrelsen på 23.6 x 17.8 x 5,15 cm og vekt på 860 gram pr stk, er betydelig mer enn normalen i denne klassen.
Nærmest kommer Netgear Orbi, men der var designen stående, ikke liggende som her.
På baksiden sitter det tre LAN-porter og en WAN-port, alle med støtte for hastigheter på inntil 1 Gbps (1000 Mbps).
I LAN-portene kobler du utstyr som ikke støtter trådløs tilgang til nettet, WAN-porten benyttes kun på den første noden, for tilkobling til bredbåndsmodemet/uttaket.
Her er også en USB 2.0-port, men den kan ikke brukes til annet enn å gi strøm til en mobiltelefon eller lignende, det er ikke noe i oppsettet som skulle tilsi at du kan dele data fra minnepinner eller harddisker i nettet ditt.
Det er samtidig viktig å poengtere at dette er en løsning for deg som bare skal ha noe som virker - funksjonsutvalg og mulighetene for skreddersøm er svært begrenset, slik det er på de fleste mesh-løsningene vi har testet.
Vi vet av erfaring at enkelte mesh-løsninger kan få utvidet funksjonalitet med nye fastvareoppdateringer.
OPPDATERT 18.12:
En oppdatering av appen og fastvaren gir deg nye funksjoner som Port Forwarding, Bridge Mode og DMZ, får vi opplyst fra Zyxel.
Ferdig satt opp på 10 minutter
Oppsettprosedyren finner du på innsiden av lokket, og som vanlig i mesh-sfæren er den særdeles enkel.
Du kobler første node til bredbåndsuttaket, stikkontakten, laster ned en app på mobilen og følger veiviseren for å sette opp nettet ditt.
Underveis i prosessen laster appen automatisk ned eventuelle fastvareoppdateringer, du definerer navn, passord og om du vil ha tre separate nett (to på 5 GHz-båndet og ett på 2,4 GHz-båndet), eller om du vil aktivere Smart Connect og dermed bare ett aksesspunkt, og la Multy X avgjøre hva som er best for dingsene dine.
Appen er oversiktlig og grei, og du får blant annet se hvilke enheter som er tilkoblet og du kan også gjøre noen få endringer - blant annet sperre internettilgang og konfigurere uPnP.
Meget god dekning
Multy X fungerer helt greit med bare én node.
Vårt hus er på 250 kvadratmeter, fordelt over tre etasjer - og med noden plassert på loftet, kunne vi surfe på nettet i kjelleren med inntil 80 Mbps - halvparten av kapasiteten i vårt fiberabonnement.
Det er veldig bra, og på høyde med det vi målte med Netgear Orbi - og bedre enn hva vi har målt med flere enkle rutere, som denne fra F-Secure.
Vi plasserte den andre noden i stua, og ved hjelp av appen kunne vi legge den til i meshen.
Her fikk vi oss en overraskelse.
Etter at vi hadde koblet den til, varslet appen om at plasseringen ikke var optimal:
Den var plassert for nært den første, og vi ble anbefalt å plassere den lenger unna.
En slik sjekk mangler hos de andre mesh-løsningene vi har testet, og kan være til god hjelp under oppsettet i kronglete boliger.
Vi overså først denne advarselen, siden vi alltid bruker samme plassering av nodene i testene våre.
Det viste seg ikke å være veldig smart.
Måtte endre plassering
Under hastighetsmålingene viste det seg nemlig at testmobilen stadig koblet seg til noden i etasjen over, selv om noden i stua var vesentlig nærmere.
Det gav seg utslag i hastigheten, som ble rett og slett for variabel.
Ved å flytte den andre noden til kjelleren, to etasjer under, fikk vi derimot utnyttet vår 160/160 Mbps bredbåndslinje til fulle, uansett hvor vi befant oss i boligen.
Det tyder på at kommunikasjonen mellom nodene er vesentlig sterkere enn det vi er vant til i tidligere tester, og tyder også at dette er en god løsning for store arealer - større enn vår bolig på 250 kvm.
I tabellen under ser du hastighetene vi målte, med én og to noder på forskjellige punkter i boligen.
Det er viktig å understreke at dette er målinger gjort mot Internett, ikke internt i lokalnettet - der makshastigheten kan være langt høyere.
Konklusjon
Denne testen bekrefter det Zyxel påstår:
Multy X er en løsning for meget store boliger.
Vår test viser videre at to noder gir bedre dekning enn flere løsninger som består av tre, som for eksempel Google Wifi - med mindre du har en bolig med mye betong, vannbåren varme og annet som kan stoppe trådløse signaler.
Da kan flere noder være nødvendig, også for Multy X.
Ankepunktene er først og fremst størrelsen på hver node, som er vesentlig større enn de fleste konkurrentene.
Ja, og så hadde det ikke skadet med flere funksjoner, men her er Multy X foreløpig i godt selskap.
Prismessig er dette ikke blant de billigste, men den koster omtrent det samme som Netgear Orbi, som også er en to-nodeløsning, hos Dustin Home og Komplett, blant andre (se under terningkastet).
Vi holder en liten knapp på Zyxel Multy X av disse to, men få også med deg testen av konkurrenten fra Netgear før du bestemmer deg.
Alle mesh-testene finner du her, mens tester av tradisjonelle rutere finner du her.
Senere denne uken kommer vi med en oppsummering av alle mesh-løsningene vi har testet denne høsten, med våre anbefalinger.
| 1
|
203931
|
Ytelseskonge fra Lenovo
Den kraftigste 2-i-1-maskinen vi har testet til dags dato, og den imponerer nesten like mye på batteritesten.
Denne høsten har vi testet en rekke PC-er som har gjort meget godt inntrykk på oss i redaksjonen, og vi har delt ut flere anbefalt-stempler, sist til HP Spectre 13 og noen uker tidligere var det Huawei Matebook X som fikk utmerkelsen.
Denne gangen har turen kommet til Lenovo Yoga 920, som også får det gjeve stempelet.
Dette er rett og slett et råskinn av en 2-i-1-PC.
Dette er for øvrig den siste PC-en vi rekker å teste i år, og da gjenstår bare kåringen av årets beste PC-er i en egen artikkel mot midten av måneden.
Tredje generasjon Yoga 900
Men først altså:
Testen av 2-i-1-modellen Yoga 920.
Dette er tredje generasjon i 900-serien, tidligere har vi testet Yoga 900s og 910 - begge scoret meget bra og fikk høye terningkast.
Derfor var også forventningene våre store før møtet med det siste tilskuddet i serien.
2-i-1 betyr at PC-en med enkle håndgrep kan gjøres om til et nettbrett.
Her kan skjermen skyves bakover til den går helt rundt, og dekker baksiden av PC-en.
Da blir samtidig tastaturet låst, og du kan bruke skjermen til å gjøre notater på og styre apper og funksjoner med fingertuppene eller den medfølgende pennen.
Hel ved, innerst til ytterst
PC-en har et solid chassis av lys grå, børstet aluminium både på utsiden og innsiden, og virker i det hele tatt meget solid.
920 både ser ut og føles som et premiumprodukt.
Den er litt bredere enn konkurrenten HP Spectre X360, men så er også skjermen 13,9 tommer mot 13,3 tommer på HP-en.
Vektnåla stopper på 1366 gram, som er omtrent som forventet - og bare 66 gram mer enn HP-en.
Det er ikke tilfeldig at vi velger å sammenligne mot den, det er to meget sammenlignbare modeller som kjemper om de samme kjøperne.
Hengselet mellom skjerm og tastaturdel har en mekanikk som kan minne om en klokkelenke, og skal ifølge produsenten tåle svært mye belastning.
Uansett vinkel på skjermen, sørger den for at den står der, dønn stabilt.
Dette virker mer helsveist enn de to enkeltleddene på X360, som kan sige litt når åpningen blir større enn 135 grader.
Vi liker også at luftinnsug og -utblåsing skjer i dette skjermleddet.
Intet innsug på undersiden altså, og dermed er maskinen mer fang-vennlig enn X360.
I fronten, under tastaturdelen, sitter et par høyttalere merket JBL.
De låter greit, lyden fremstår som ganske balansert - men vi savner litt mer fylde til musikk og film.
Så tynne PC-er er imidlertid sjelden særlig bassterke.
Opplevelsen er omtrent som på X360.
Vi kunne også tenkt oss knapper for lydjustering på siden.
Det er vanlig på mange 2-i-1-maskiner, også X360 har dette, og er hendig når du jobber i nettbrettmodus, men mangelen er ikke noe stort ankepunkt.
Dette er nytt
Mye er likt som på forgjengeren, og målene på maskinen ser også ut til å være de samme (323 × 13,95 × 223,5 mm).
Men Lenovo har gjort et par viktige, ytre endringer.
Den første er at de har plassert webkameraet over skjermen igjen, etter et litt mislykket forsøk på plassering under skjermen på 910.
Den andre endringen er på tastaturet, der høyre shift-tast er gjort bredere, og pil opp er nå plassert under denne, ikke til venstre for den, slik det var tidligere.
Endringen skal ha kommet etter at mange har gitt tilbakemelding om at gammel plassering var problematisk.
USB-C med full pupp
Maskinen har fortsatt to USB-C-porter til venstre og en klassisk USB-A-port (3.0) til høyre.
Her er også en analog minijack inn/utgang.
Men nytt er at de to USB-C-portene nå støtter de aller høyeste hastighetene (USB 3.1 gen 2) samt Thunderbolt 3.
Det betyr for eksempel at du kan koble PC-en til en ekstern 4K-skjerm og nyte 60 oppdateringer i sekundet, for eksempel.
Du kan også lade PC-en gjennom begge de to portene, på forgjengeren kunne du kun gjøre det via den ene.
Og når vi først er inne på lading:
Den nye strømforsyningen sørger for å lade batteriet vesentlig raskere enn på forgjengeren.
I løpet av én time når batteriet 73 prosent kapasitet, der forgjengeren stoppet på 44.
Det er en markant forbedring!
På Spectre X360 nådde indikatoren 70 prosent på en time.
God skjerm med fornuftig oppløsning
Den berøringsfølsomme skjermen måler altså 13,9 tommer og har et IPS-panel som sørger for gode innsynsvinkler uten farge/ kontrastfeil.
Kontrasten holder seg litt bedre fra sidene enn på X360, da sistnevnte har et ekstra filter i LCD-konstruksjonen.
Lysstyrken er også meget god.
Oppløsningen på vårt testeksemplar er 1920 x 1080 piksler (full HD), som vi mener er tilstrekkelig for de aller fleste av oss.
Modellen fås også med 4K-skjerm, hvis du skulle ha behov for det.
En av konfigurasjonene er til og med billigere enn vårt testeksemplar, men da må du leve med halvparten så mye minne og halvparten så stor SSD.
Bredde:høyde-forholdet er altså 16:9.
I det siste har vi sett en del eksempler på skjermer på premium-modeller med 3:2-forhold, som gir mer plass i høyden, deriblant Huawei Matebook X og Microsoft Surface Laptop.
I våre øyne er det et pluss, men enn så lenge sverger Lenovo til klassisk 16:9.
Det blanke kontrastbelegget gjør at du må leve med en del gjenskinn, noe som kan være et ankepunkt i vanskelige lysforhold.
Dette er imidlertid noe som gjelder de aller fleste berøringsfølsomme skjermer.
Det følger med en presis penn til tegning, notater og lignende.
Denne har mer enn 4000 trykkpunkter, og fungerer bra.
Du må imidlertid leve med en ørliten forsinkelse på opptegningene, spesielt hvis du skriver fort, så litt tilvenning må du regne med.
Premium-tastatur
Tastaturet er typisk Lenovo, med avrundede taster i bunnen.
Svikten på midten, som ofte har forfulgt de billigste modellene, er totalt fraværende på Yoga 920.
Tastene er faste og responsive, og avgir minimalt med lyd under bruk.
Det innbyr til lange skriveøkter.
Baklyset skrur du enkelt på og av med et tastetrykk.
Vi liker dette tastaturet litt bedre enn på X360.
Årsaken er at enter-tasten her går over to rader og er dermed enklere å treffe.
Den andre er at plasseringen av tasten med hake-tegnene er plassert mer logisk sett i forhold til vanlige tastaturer.
Mot høyre sitter en fingeravtrykkleser, som brukes til å logge raskt på PC-en gjennom en funksjon kalt Windows Hello.
Etterhvert er det også ventet at det vil komme betalingsløsninger og nettsteder som også støtter innlogging via dette feltet.
På X360 var denne plassert på siden.
Pekeplaten er passe stor, med integrerte felter for venstre/høyreklikk.
Den er presis og behagelig å bruke, også flerberøringer går silkemykt.
Greit å vite dersom du ikke er tilhenger av å berøre skjermen direkte når du er i PC-modus.
Kraftig forbedret ytelse - beste vi har målt i klassen
Så langt har vi snakket mest om de ytre detaljene, men det er kanskje på innsiden de største forbedringene ligger.
PC-en er nemlig utstyrt med en Intel Core i7-8550U-prosessor, fra Intels ferske 8. generasjon ULV-serie.
Vårt testeksemplar er utrustet med 16 GB RAM og en romslig SSD på 512 GB.
Forbedringene i ytelse fra forrige generasjon prosessor (som sitter i 910) er svært store, mye takket være at antall prosessorkjerner er doblet fra to til fire.
Maksimal klokkehastighet har også økt.
Forskjellene merkes best i apper og programmer som drar nytte av flere kjerner og tråder, samt når du kjører mange programmer og apper samtidig.
Her finner du en detaljert beskrivelse på hva du kan forvente når du velger en PC med åttende generasjon Core i-prosessor.
I ytelsestestene i Passmark får prosessoren poengsummen 8.744.
Det er det høyeste vi noen gang har målt på en 2-i-1-PC, og når forgjengeren - som vi omtalte som meget kjapp for et år siden - fikk 5.165 poeng, skjønner du at dette er kraftige saker.
Vi snakker her om poengsummer som for kort tid siden var forbeholdt kraftige (bærbare) spillmaskiner og (bærbare) arbeidsstasjoner med HQ-prosessorer.
X360 med samme prosessor, målte vi til til 8.074 poeng, altså relativt mye lavere.
Det kan skyldes at den blir varmere, og at hastigheten derfor automatisk justeres litt ned.
Om det vil være veldig merkbart i praksis, er ikke sikkert - det kommer helt an på oppgavene som kjøres.
Også grafikkytelsen har økt med rundt 20 prosent fra 910, til et nivå som fortsatt ligger godt bak dedikerte spillgrafikkort - men mer enn nok til det aller meste annet.
Eldre spilltitler går greit, men er du ute etter en PC som først og fremst skal brukes til gaming, må du velge noe annet.
Viftene starter opp når belastningen blir høy, men er stille i lange perioder når belastningen er lav.
Den starter ikke fullt så lett som på X360, men også Yoga 920 blir godt varm på ett punkt under PC-en - noe som gjelder alle de tre PC-ene vi har testet med denne prosessoren.
Den 512 GB store SSD-en som sitter i Yoga 920 er også blant de raskeste vi har målt noensinne, med maksimal lesehastighet på 2,7 GB og skrivehastighet på 1,5 GB i sekundet.
Dette er ganske likt som på X360, og vi antar at det er samme SSD fra Samsung som sitter i begge.
Totalt sett blir ytelsen på Yoga 920 strået hvassere enn på X360, og er dermed den kraftigste 2-i-1-modellen vi har testet til dags dato.
Strålende batteritid
Hva så med batteritiden?
Forgjengeren målte vi til 590 minutter på vår standardtest av videostrømming fra YouTube, noe vi omtalte som meget bra for et år siden.
Yoga 920 derimot, holdt ut i imponerende 829 minutter på samme test, altså 12 timer og 49 minutter.
Det tilsvarer en forbedring hele 4 timer.
Det er også 1 time og 40 minutter bedre enn hva vi målte Spectre X360 til.
Under lett, variert bruk ser vi ikke bort fra at du kan tyne batteriet til 14-15 timer, som også er ganske i tråd med Lenovos egne påstander, og noe av det aller beste vi har målt i våre tester.
Med 73 prosent kapasitet etter en time i stikkontakten, er det all grunn til å være imponert over batteriet på Lenovo Yoga 920.
Ikke «ren» Windows
Etter alt dette positive, er det dags for en liten fot i bakken før konklusjonen.
Mange av PC-ene vi har testet den siste tiden har kommet med Signature Edition av Windows 10, som i praksis betyr at den er rensket for prøveversjoner og programvare fra tredjepart.
Det gir etter vår mening den klart beste PC-opplevelsen fra første stund.
Yoga 920 leveres derimot med en god tilleggs-apper og programmer - flere av dem er prøveversjoner som er å betrakte som reklame, deriblant Microsoft Office og McAfee LiveSafe.
Sistnevnte har en lei tendens til å mase om registrering - og betaling etter prøveperioden, for at PC-en din skal være beskyttet.
Det var mer merkbart her enn på X360, som også hadde denne programvaren installert.
SKREMSEL:
I løpet av sju minutter i testen dukket disse to boksene opp.
Begge mangler valget «Avbryt».
Det som ikke opplyses noe om, er at nyeste utgave av Windows Defender (som er en gratis standardkomponent i operativsystemet), gir deg mye av denne sikkerheten uten at du behøver å betale noe som helst.
Heldigvis kan du avinstallere appene og programmene du ikke ser nytten av, men vi skulle ønske alle PC-produsentene implementerte slik reklame på en mer elegant og mindre forstyrrende måte, eller lot være å bruke den - og kanskje spesielt i premiumsegmentet.
Konklusjon
Den lille foten i bakken til tross, Yoga 920 er den beste 2-i-1-PC-en vi har testet noen gang.
Den byr på svært god byggekvalitet, ytelse og batteritid, som til sammen danner grunnlaget for årets tredje sekser på terningen.
Vi setter et lite minustegn ved den uønskede reklamen i Windows.
Samtidig vet vi at Elkjøp/Lefdal selger forgjengeren 910 i Signature Edition, og håper at det samme kommer til å skje med 920.
Merk videre at prisen på vårt testeksemplar er relativt høy, rundt 18.500 kroner i skrivende stund (og rundt 2.000 kroner mer enn den nevnte Spectre X360).
Klarer du deg med Core i5-8250U-prosessor (noe vi er ganske sikker på at du gjør), 8 GB og 256 GB SSD, starter prisene på rundt 4.000 kroner lavere - fortsatt med de andre, gode egenskapene.
Avhengig av behovene dine, kan det være et smartere valg.
I tillegg til testen av HP Spectre X360, bør du også få med deg vår test av Dell XPS 13 før du bestemmer deg.
Alle tre modeller ligger i samme prisleie, og er alle gode valg for deg som skal kjøpe et premiumprodukt.
| 1
|
203932
|
Noe av det lekreste vi har sett fra HP
Slank og lekker ultrabook - og ikke minst:
Svært mye kraftigere enn forgjengeren.
HP vakte oppsikt da de lanserte andre generasjon Spectre 13 i fjor.
Premium-modellen var ikke bare en av verdens desidert tynneste bærbare PC-er, med sine 10,4 millimetre, men hadde også kastet alle gamle porter på båten.
Tilbake var det kun tre USB-C-porter; porten som mange mener vil erstatte alle andre porter på sikt.
Noe av hemmeligheten bak det relativt store kuttet i tykkelse, lå - og ligger fortsatt i skjermhengselet, som er konstruert på en måte som bygger minimalt i høyden.
Hengslet akkompagneres av en hydraulisk pumpe i miniatyrstørrelse som gjør det enkelt å løfte lokket med én finger.
Fortsatt like tynt og lett
For tredje generasjon Spectre 13 er fortsatt like tynn som forgjengeren, og veier fortsatt 1,1 kg (1099 gram, for å være pinlig nøyaktig).
Men maskinen har et litt mindre fotavtrykk, blant annet takket være at den 13,3 tommer store skjermen nå bare har en halv centimeter sørgekant på sidene.
Dermed har bredden krympet med rundt 1,7 cm.
Fortsatt er det nok plass i toppen til et webkamera, der enkelte av konkurrentene har flyttet dette til en mindre gunstig plassering under skjermen.
Kabinettet består av aluminium og karbon, som sist.
Men HP har gjort noe med lakken.
Der forgjengeren hadde en glinsende, kobberfarget bakstuss rett bak hengselene, har årets modell fått en mer nedtonet og matt fargevariant.
Det gjør at årets modell skiller seg litt mindre ut enn forgjengeren, men vi tror ikke det brede publikum vil ha noe i mot akkurat det.
Det omtalte hengslet er mer eller mindre likt som på forgjengeren, og fungerer fint, men maksimal åpningsvinkel på skjermen er litt mindre enn på mange andre modeller vi har testet det siste året.
Noe stort ankepunkt er det ikke, men verdt å være klar over.
Tre USB-C
Bak finner du kun en analog lydutgang (minijack), samt tre USB-C-porter, der alle tre kan brukes som ladeport (vi har testet).
USB-C er å regne som fremtidens USB-port, og byr på mange fordeler.
To av portene støtter dessuten Thunderbolt 3, og de samme støtter også USB 3.1 gen 2, som byr på dobbelt så rask overføring av data som USB 3.0 og 3.1 gen 1.
Kanskje ikke så viktig i dag som i morgen, når utstyret som støtter slike hastigheter blir vanlig.
Det følger med overgang fra USB-C til standard USB (3.0), samt til HDMI.
Trenger du overgang til kablet nettverk eller minnekortleser, fås det kjøpt som tilleggsutstyr.
På undersiden sitter et par stereohøyttalere, merket Bang & Olufsen.
Det er ikke ensbetydende med gromlyd, opplevelsen er etter vår oppfatning veldig midt på treet.
Bruk hodetelefoner eller eksterne høyttalere hvis du er opptatt av god lyd.
Fin berøringsskjerm
Skjermen er berøringsfølsom og fås med 4K og full HD-oppløsning, vårt testeksemplar har sistnevnte, og det bør være førstevalget for de fleste av oss.
Den er lyssterk og god, IPS-panelet sørger for godt innsyn fra sidene.
Bredde:høyde-forholdet er altså 16:9.
I det siste har vi sett en del eksempler på skjermer med 3:2-forhold, som gir mer plass i høyden.
I våre øyne er det et pluss, men enn så lenge sverger HP til klassisk 16:9.
Det blanke kontrastbelegget gjør at du må leve med en del gjenskinn, noe som kan være et ankepunkt i vanskelige lysforhold.
Dette er imidlertid noe som gjelder de aller fleste berøringsfølsomme skjermer.
God til lange skriveøkter
Tastaturet er i full størrelse og er meget godt i bruk.
Tastene er passe ru og responsive, og tastaturplaten er fast.
Det er også meget stillegående under bruk.
Tastene har også baklys som kan skrus av og på med en hurtigtast.
Apropos hurtigtaster; her ligger de på øverste rad - og du kan justere lyd, lys, med mer uten å holde nede Fn-tasten samtidig.
Det vi har stor sans for.
Det er imidlertid verdt å merke seg følgende:
Enter-tasten dekker kun én rad, og er derfor litt lett å bomme på i starten for deg som bruker touch-metoden.
Det er også verdt å merke seg at hake-symbolene ikke ligger til høyre for venstre shift-tast, men er flyttet til høyre for mellomromstasten.
Driver du med koding, kan dette virke bakvendt - men for de fleste andre, er det flisespikkeri.
Svært mye kraftigere ytelser
Så langt har mye vært likt fra forgjengeren, men på innsiden er det store endringer.
Som på årets utgave av Spectre X360, har også siste Spectre 13 blitt utstyrt med åttende generesjon Core i5/i7-prosessor fra Intel.
Forbedringene i ytelse er svært store, mye takket være at antall prosessorkjerner er doblet fra to til fire.
Maksimal klokkehastighet har også økt.
Forbedringene merkes best i apper og programmer som drar nytte av flere kjerner, samt når du kjører mange programmer og apper samtidig.
Her finner du en detaljert beskrivelse på hva du kan forvente når du velger en PC med åttende generasjon Core i-prosessor.
Vårt testeksemplar er utstyrt med 8 GB RAM og Core i5-8250U-prosessoren, som i Passmark PerformanceTest scorer hele 8587 poeng.
Til sammenligning scoret forgjengeren, da med Core i7-7500U-prosessor, 4653 poeng.
Vi snakker her om poengsummer som for kort tid siden var forbeholdt kraftige spillmaskiner og arbeidsstasjoner med HQ-prosessorer.
Også 3D-ytelsen har økt, fra rundt 1000 poeng til rundt 1200.
Det er fortsatt et godt stykke opp til dedikerte spillgrafikkort.
Du kan selvsagt få grei ytelse i eldre og mindre krevende spill, men er du en gamer må du fortsatt velge noe annet enn en ultrabook på 1,1 kg.
Ikke lydløs
Merk imidlertid at maskinen kan bli ganske varm på ett punkt under, når den kjøres hardt og lenge.
Det kan virke som om prosessoren blir varmere enn forgjengeren.
Kjøleviftene jobber ganske intensivt på det tyngste, og maskinen er langt fra lydløs i krevende oppgaver.
Men med lett bruk kan den være lydløs i lange perioder av gangen.
SSD-en på 256 GB som HP bruker i denne maskinen, er også av den raske typen - selv om den ikke når helt opp til den som sitter i Spectre X360.
Men med lesehastigheter på rundt 1,5 GB og skrivehastighet på rundt 1 GB i sekundet, blir den neppe noen flaskehals - uansett hvilke oppgaver du måtte jobbe med.
Også denne gangen har vi opplevd at enkelte programmer kan legge beslag på en del av ressursene, og det kan være programmer som du ikke nødvendigvis bruker.
Vi tenker først og fremst på sikkerhetspakken fra McAfee og nettskytjenesten Dropbox - som begge kan erstattes av funksjonalitet som allerede er innebygd i Windows, og som har vist seg å bruke færre ressurser i mange tilfeller.
God batteritid
Vi var svært spente på batteritiden, etter de gode resultatene med X360.
Forrige generasjon
Spectre 13 målte vi til rundt 500 minutter med kontinuerlig videostrømming fra YouTube.
Årets utgave holdt ut i 531 minutter, altså 9,5 timer - en forbedring på en halvtime fra forgjengeren.
vi har testet PC-er i klassen som har holdt ut lenger, men det er et meget bra resultat, alt tatt i betraktning.
Og vi må også berømme HP for forbedringene på ladetiden.
Etter én time i stikkontakten var batterinivået tilbake på 80 prosent.
Det er det raskeste vi har målt noensinne.
Konklusjon
2018-utgaven av Spectre 13 er en av de aller beste PC-ene vi har testet fra HP.
Maskinen er svært slank og lett, er behagelig å bruke, byr på meget gode ytelser og blir belønnet med en solid femmer på terningen og anbefalt produktstempel.
Alle de viktigste plussene og minusene finner du i oppsummeringsboksen under.
Få også med deg testene av Huawei Matebook X og Microsoft Surface Laptop før du bestemmer deg.
Vi har også på trappene en test av 2-i-1-maskinen Yoga 920 fra Lenovo, som også ser ut til å bli et meget interessant bekjentskap.
| 1
|
203933
|
Avsindig råkjøring med fartsmonster
Nye BMW M5 plasserer forgjengeren kontant og ugjenkallelig i glemmeboka.
Fossildrevne biler som transportmiddel for menigmann er på sikt dømt til undergang, det vet vi nå.
Allerede er raskeste bil rundt den mest krevende av baner, en elbil.
Da er det desto viktigere for oss som har fulgt med på de imponerende forbedringene den klassiske forbrenningsmotoren har vært gjenstand for gjennom årene, å få med oss det som kan være det ultimate utviklingstrinn av gårsdagens teknologi før elektromobiliteten tar helt over.
Holder stand
Det er noe slikt vi har følelsen av å ha vært med på nå, med testkjøringen av en helt ny BMW M5.
Formelen for kjøreglede anno 2018 er blitt oppdaget:
F90.
Det er internkoden BMW bruker for å betegne nye BMW M5.
Vi var heldige og fikk prøvekjøre den relativt tidlig - men vi måtte vente til i dag med å publisere testen.
Vi hadde grunn til å være spent, for Mercedes-AMG hadde lagt lista høyt, som vi nylig konstaterte da vi kjørte verdens raskeste stasjonsvogn.
Og, selv om det ikke her dreier seg om noen stasjonsvogn, er det nettopp konkurrenten fra Stuttgart som har vært i siktet når BMW har utviklet sin nye protagonist til den nye toppkampen i denne, direktørbilenes høy-ytelsesklasse.
Oppgave:
Ta igjen konkurrentene
Selv ikke spesialversjonen av forrige M5 - 30 Jahre M5, med sine 600 hester, var i nærheten av å kunne hamle opp med AMG-supersedanen.
Men i det minste klarte den å matche råskinnet fra Ingolstadt:
Audi A6 RS.
Det var derfor viktig for BMW å klatre tilbake til toppen igjen med sin nye stolthet og kronen på verket i den nye 5-serien som ble lansert i fjor vinter.
2018-modellen av M5 er igjen utstyrt med en V8-motor på 4,4 liter.
Med ny turbolading (biturbo TwinPower-turbo), varter bilen nå opp med 600 hestekrefter (E 63 AMG tilbyr 612), og et massivt dreiemoment på750 newtonmeter fra 1.800 omdreininger - og hele veien opp til 5.600.
Og nye M5 har ikke bare fått mer krefter - den er også lettere enn forgjengeren, dette til tross for at den er utstyrt med firehjulsdrift.
Det betyr selvsagt ikke at den store bilen (496 centimeter lang), er noen lettvekter, men egenvekten er begrenset til 1.855 kilo, som absolutt er godkjent på det nivået.
Spesifiserer man bilen med tilvalget karbonkeramiske bremser, går vekten ned ytterligere 23 kilo.
Revansjesugen
Forrige M5 gjorde 0-100 på 4,3 sekunder og var i den øvelsen blitt fullstendig utklasset av Mercedes.
En revansj var påkrevet.
Undertegnede stilte spørsmålet direkte til presidenten for BMW M, Frank van Meel:
- Var det en æressak for BMW å matche tiden til Mercedes?
Van Meel kom med en forklaring som omgikk spørsmålet ved å fortelle hvordan produsentene til enhver tid jobber - hver på sin side - med tilsvarende teknologier for kontinuerlig å forbedre ytelsene.
M-sjefen hadde likevel et underfundig smil som ikke levnet mye tvil om at rivaliseringen mellom de tyske premium-produsentene tas på blodig alvor når det gjelder å kunne skilte med de beste ytelsene.
Firehjulsdrift, men...
Men for å få til en så radikal forbedring, er det ikke nok med masse krefter - og det har nye M5 - det er også nødvendig å få dem effektivt i bakken for å drive bilen fremover i stedet for å spinne.
Med 600 hestekrefter tilgjengelig, har BMW sett seg nødt til å bite i det sure eplet og utstyre nykommeren med firehjulsdrift - noe ingen M5 har hatt tidligere.
Kombinasjonen har gitt en radikalt forbedret akselerasjonsevne fra stående start med tiden 3,4 sekunder fra 0 til 100.
Den overlegne motorkarakteristikken med en moment-«kurve» (i den grad man kan kalle den det) som er flat på høyeste nivå over et svært bredt register, gir den kompakte V8-maskinen kraftressurser som skyver den til 200 kilometer i timen på bare 11,1 sekunder.
Dette fikk vi selv konstatere på langstrekket på Estoril-banen, der vi var godt over 250 før nedbremsing måtte igangsettes.
Dette var utvilsomt nødvendig for å vekke stoltheten hos M igjen etter at forrige M5 var utklasset av Mercedes-AMG på 0-100-øvelsen og det nye våpenet fra Stuttgart i versjonen E 63 S 4Matic+ hadde lagt listen på...
Nettopp: 3,4 sekunder.
Du velger selv
Føreren velger, avhengig av forhold, humør - og evner - den kombinasjonen av kjøreprogrammer som er best egnet etter situasjonen.
Over ratter sitter to røde knapper, M1 til venstre og M2 til høyre.
Det er ved å trykke på disse man varierer bilens oppsett og måten de gjør det på konfigureres gjennom i-Drive-systemet.
I tillegg har man den tradisjonelle knappen på midtkonsollen der man velger mellom "komfort", "sport" og "sport plus".
Man kan altså kjøre med firehjulsdrift og full stabilitetskontroll (DSC), eller ren bakhjulsdrift og all elektronisk kontroll avslått - eller diverse kombinasjoner mellom de to.
Det er en nyutviklet sentral styringsenhet som har gjort det mulig å få til en slik variasjon av innstillinger.
Den forbinder transferkassen og den aktive M-differensialen på bakakselen.
Innstillinger når det gjelder drevne hjul går fra 4WD, som gir nærmest nøytral firehjulsdrift, 4WD Sport, som lar bakakselen ta mer av fremdriftsbyrden, og til slutt 2WD, som er ren bakhjulsdrift der fordeling av moment fremover opphører.
På banen startet vi med firehjulsdrift og DSC innkoblet, og selv da merker man en lett bakhjulsdrevet karakter.
Styringen har nådd et nytt og imponerende nivå av presisjon og gir gode tilbakemeldinger og når neste nivå settes inn, "MDM", som gir mer bakhjulsslipp, setter man pris på dette.
Vi avsluttet banekjøringen med ren bakhjulsdrift og DSC helt deaktivert.
Da er det lett å legge bakvogna bredt ut gjennom svingen og det er imponerende hvor lett kontrollerbart fartsmonsteret er bare med god dosering av presis gass og ditto styring - bilen har en fantastisk god balanse - som vi for så vidt hadde forventet.
Temmet råskap
Kjøreopplevelsen er rett og slett fantastisk.
Et slikt drag og en slik følelse av kontroll med en kraftpakke på 600 hester - det ville ikke vært mulig for bare få år siden.
Vi bet oss merke i at BMW har valgt å tone ned råskapen et hakk i forhold til hva Mercedes-AMG har gjort.
Motorlyden varierer etter innstillingene man foretar, er sportslig knurrende fra start og blir etterhvert, og i takt med de sportslige ambisjonene til føreren, til et potent V8-brøl som inspirerer.
Det er likevel ikke så mye lydeffekt som hos AMG.
Samtidig er heller ikke understellet så steinhardt som hos sistnevnte.
En anelse komfort er det til og med mulig å spore med snilleste innstilling.
Diskret, men egenartet
BMW har, sin vane tro, valgt et diskret ytre for å understreke at M5-kunden har god smak.
«Harry Bling-faktor» leter man forgjeves etter her.
Det skulle likevel bare mangle at noen detaljer understreker denne bilens dynamiske egenskaper.
Blant dem finner vi et panser med M-spesifikke konturer, egenartede speilhus festet i nedkant, karbontaket, som bidrar til å senke tyngdepunktet og, selvsagt en egen, bred nyregrill, frontfanger uten tåkelys, men med store luftinntak, M-spoiler på koffertlokket og diffuser mellom enderørene - to på hver side.
Bak rattet blir man umiddelbart inspirert.
BMWs interiører er alltid funksjonelle med en touch av premium og i M-utgaven er det det sportslige som trer frem, men bare der det trengs.
Sportsstolene kan justeres til ideell sitteposisjon for alle, og holder deg fast til alle tider og uansett hvor hardt du kjører.
Samtidig er de både luksuriøse og rimelig komfortable i stoppen.
Heldigvis, for det stramme understellet lar deg få kjenne alle ujevnheter, selv om støtene blir rimelig bra avdempet takket være effektiv fjæring.
Vi finner virkelig ikke mye, om noe, å sette fingeren på med nye M5.
Det er kanskje en vel stor bil hvis man virkelig har sportslighet som første prioritet, men til det bruk har jo München-gutta et fullverdig alternativ i den lille raketten M2.
At M5 ikke kommer som stasjonsvogn kan muligens for enkelte føre til at den utgår som det sportslige familiemenneskes alibi for å velge sommerferiebil fra øverste hylle hos BMW.
Disse kan vende seg mot Mercedes-AMG eller Audi.
Og noen vil finne utseendet vel diskré, men det finnes alltid mulighet for å øke Harry-faktoren med individuelle tilvalg.
Det er dessuten mulig å velge spesialutgaven.
Så alt i alt:
Ingen grunn til å fjerne noen prikk fra terningen denne gang!
BMW M5 - Tekniske data:
*)
Fartssperre oppheves med tilvalget M Driver's Package.
| 1
|
203934
|
B&W kommer sent, men godt.Veldig godt.
Britenes første hodesett med trådløs støydemping låter rett og slett knallbra.
Mens Bose i flere år fikk regjere alene på tronen over hodetelefoner med aktiv støydemping, har konkurrentene tatt igjen forspranget, og stadig flere kommer til.
Dagens testprodukt har et befriende kort produktnavn, PX, og kommer fra britiske Bowers & Wilkins.
Det er det første trådløse hodesettet med aktiv støydemping fra den fronten, og etter å ha tilbragt halvannen uke med disse på hodet noen timer hver dag, kan vi trygt konkludere med at B&Ws; første forsøk er meget, meget godt.
Bedre over tid
Verdt å merke seg med en gang, er at dette er et produkt som trenger noen timers bruk før det virker optimalt.
De føles mer komfortable nå enn første gang vi satte dem på hodet, og de låter også merkbart bedre.
B&W; opplyser selv at PX-hodetelefonene bør spilles inn 10-15 timer, og til å begynne med var det ganske upolert lyd vi fikk servert.
Prøver du dem i butikk, kan det med andre ord hende at de ikke har fått gått seg ordentlig til ennå, så vet du det.
Lekker design
B&W; har valgt premium-materialer i alle bauger og kanter på disse hodetelefonene, med mye aluminium og såkalt «ballistic nylon» på utsiden av øreputene og på toppen av bøylen.
Dette skal være et slitesterkt stoff som blant annet ble brukt av piloter under andre verdenskrig, kan Wikipedia fortelle.
Den delen som hviler mot ørene dine er av ekte skinn og føltes litt harde til å begynne med, men det har blitt bedre.
Hulrommet til ørene er relativt smalt (det er også selve putene), men når du får dem innenfor, er den passive støydempingen, altså selve isolasjonen fra hodetelefonene, meget god.
Det gjør også at det blir svært lite lydlekkasje mot omgivelsene – vi har opplevd å spille høyt på kontoret uten å få et eneste blikk fra kollegene.
Et par andre designdetaljer er at ledningen mellom høyre og venstre øre ligger utenpå den nederste delen av bøylen, og på innsiden ser man at de to 40mm-elementene i hvert øre er vinklet slik at de peker skrått, og ikke vinkelrett, mot hodet.
Selve øreputene er festet magnetisk og kan derfor dras av – kanskje planlegger B&W; flere varianter?
Litt hard hodebøyle
Hva gjelder komfort mot hodet, kunne ha tenkt oss litt mer polstring i hodebøylen, som vi har følt oss nødt til å flytte på en gang i blant.
Sveisen til undertegnede, eller mangelen på en, bidrar nok ikke positivt der heller.
Øreputene er som nevnt ganske tynne målt langs kinnet og de klemmer over middels normalt hardt mot hodet, men etter en tids bruk synes dette å ha blitt et mindre problem enn det var til å begynne med; muligens fordi skinnet har myknet opp litt.
Komforten er imidlertid ikke like god som du får for eksempel fra Bose QC35 og Sony MDR-1000X, som begge føles langt mykere mot hodet.
Vekten er også relativt høy:
PX veier 335 gram, som for eksempel er 100 gram tyngre enn Bose QC35.
Bøylen som går på baksiden av øreklokkene gjør dem ganske baktunge, der en aldri så liten cowboystrekk i kontorstolen fort gjør at de glir av.
Pauser når du tar dem av
Bowers & Wilkins er blant produsentene som har valgt å bake inn sensorer som merker om du tar av hodetelefonene.
Måten dette er løst på er rett og slett å basere seg på lufttrykket inni klokkene, som er ulikt når du har dem på og ikke.
Løfter du på en øreklokke når du hører på musikk, pauses musikken, og det gjør den også om du tar dem av eller lar dem henge rundt halsen.
Og tar du dem på igjen - ja, så er musikken i gang igjen.
Lar du dem henge i mer enn to minutter rundt halsen (eller legger dem på bordet), går de inn i en strømsparemodus/standby-modus.
Da kobler de seg først til siste enhet når du setter dem på, slik at det dermed tar litt lenger tid å starte musikken igjen, men det funker – og du trenger ikke å trykke på noe.
Slik skal de visst kunne ligge i «månedsvis».
Opplever du at det ikke fungerer hundre prosent, kan du via den tilhørende B&W-appen; justere hvor sensitiv denne funksjonen skal være; enten du opplever at musikken pauses mens de sitter på hodet, eller ikke starter når du setter dem på.
Og nei, det fungerer ikke helt 100 prosent.
Vi har opplevd begge de nevnte scenariene over, og da vi en dag satte oss inn i en kald bil og la dem rundt halsen, stoppet ikke musikken.
Ei heller da vi la dem ned i setet.
Det kan være at kulden gjør at hodetelefonene oppfatter lufttrykket feil, som selvsagt er litt kjedelig her til lands, og særlig på denne tiden av året.
Trøsten får være at du kan skru av hele funksjonen om den skulle føre til irritasjon, men vi synes det jevnt over fungerer godt nok til at vi har valgt å ha den på i hele testperioden.
90 prosent, får vi si.
Betjening med knapper
Mens noen produsenter har begynt å bruke touch-betjening på selve flaten på øreklokkene, følger B&W; i Bose' fotspor med knapper langs siden av den høyre klokken.
Der finner du det klassiske triangelet med volum opp og ned på hver sin side av pauseknappen, der sistnevnte er litt opphøyet slik at det går greit å kjenne seg frem.
Denne kan du dobbelt- og trippeltrykke på for å hoppe en sang frem eller tilbake i spillelista.
Under den finner du knappen som slår av og på støydemping, og via appen kan du velge hvordan du vil at støydempingen skal fungere.
I flymodus kuttes så mye som mulig av omgivelseslyden, mens det slippes inn mer omgivelseslyd i kontor- og bymodiene.
På alle tre kan du dessuten justere hvor mye du vil slippe inn av stemmer fra omgivelsene.
Den siste er en skyvebryter som du kan bruke om du vil slå hodetelefonene av eller på, samt pare med en ny enhet, som du gjør ved å holde denne inne et par sekunder.
God batteritid
B&W; PX har mulighet til å være tilkoblet to enheter samtidig, slik at du kan høre musikk fra PC-en og allikevel motta anrop fra mobiltelefonen.
Som handsfree-klokker fungerer for øvrig PX ganske godt; i hvert fall om du selv befinner deg i ikke alt for støyfulle miljøer, siden mikrofonen har en tendens til å plukke opp litt mer enn bare din stemme.
Og – de lades via USB-C.
Det applauderer vi; noe svært få av konkurrentene kan skilte med.
Batteritiden er for øvrig oppgitt til 22 timer med støykansellering og 29 timer uten.
Med kabel fremfor Bluetooth øker den til 33 timer med støykansellering, og med kabel og uten støykansellering 50 timer.
Akkurat det siste stusser vi litt over, siden kablede hodetelefoner uten støydemping normalt sett ikke har noe batteritid man må forholde seg til, men det beror nok på elektronikken i hodesettet, som oppskalerer samplingfrekvensen på all innkommende lyd til 768kHz.
Du kan for øvrig høre musikk mens du lader, så du kan fint putte i en nødlader mens du er på farten.
Det er det ikke alle konkurrentene som kan.
Meget god støyreduksjon
Så til det som for de fleste er ett av de to viktigste punktene når man kjøper hodetelefoner med aktiv støyreduksjon; nemlig støyreduksjonen.
Den er faktisk overraskende solid.
«Overraskende» fordi dette er B&Ws; første hodesett med aktiv støydemping, altså.
Nevnt er at du kan regulere hvor mye du vil slippe inn fra omgivelsene og den slags - selv er jeg en enkel mann som enten vil ha alt eller ingenting, og når jeg går for alt på B&W; PX blir omgivelsene i stor grad dempet; også fordi øreputene isolerer en del i seg selv.
Det er fortsatt et lite hakk opp til Sony MDR-1000X og oppfølgeren WH-1000XM2, spesielt på litt mer tilfeldige lyder, men det blir behagelig stille på toget når man trykker på knappen i det man setter seg i stolen.
På et helt stille kontor blir det bittelitt egenstøy fra støyreduksjonen om du hører veldig lav musikk eller har pauset den, men i en slik situasjon er den passive skjermingen god nok i seg selv.
Dessverre blir lydkvaliteten markant redusert når du slår på støyreduksjonen, der du får den typiske «suck-out»-opplevelsen med et trangere og flatere lydbilde som føles mer lukket.
Blant de aller beste på lydkvalitet
Som vi ofte påpeker - hva man synes låter bra blir i stor grad en smakssak, og nettopp derfor anbefaler vi alltid å lytte på dem i butikk når man kjøper lydprodukter.
Noen liker det tørt og nøytralt, mens andre ikke kan få nok av bass, for eksempel.
Og man foretrekker gjerne ulike musikksjangre.
Derfor er det også vanskelig å være enstemmig om hva som låter bedre.
Men i mine ører synes jeg B&W; leverer en aldeles strålende opplevelse med PX.
Etter å ha fått spilt dem inn skikkelig, låter det veldig engasjerende.
Bassen har fått et lite knepp opp, uten at det på noen måte blir for mye, og spesielt vokaler i mellomtonen kommer svært godt frem.
I det refrenget dunker inn i Ina Wroldsens Strongest er det nesten så man blir litt glad inni seg – det låter så sprettent og samtidig så pent.
Lydbildet er åpent, varmt og det låter veldig dynamisk og detaljert – til popmusikk og elektronisk leverer PX svært godt.
Men ikke bare der.
Sett på tittelåta til The Imitation Game av Alexandre Desplat (spilt av London Symphony Orchestra), så er dramatikken til å ta og føle på, med en uovertruffen nærhet, pulserende basslinjer i bunnen og flott separasjon av instrumentene, der fløytene kiler deg i øret på de høyeste notene, men uten å stikke.
Og for en klang!
Dette er ikke musikktypen jeg vanligvis hører på, men jeg må innrømme at har hørt unormalt mye klassisk med disse inne til test.
B&W; PX låter rett og slett fantastisk bra.
Men altså vel å merke når du ikke bruker støydemping, så her må du velge; noe du ikke i like stor grad trenger på for eksempel Sonys 1000X-hodetelefoner, som jeg dog vil plassere hakket bak PX lydkvalitetsmessig.
For øvrig støtter PX både AptX HD og AAC-kodeker.
Slik er appen
De aller fleste hodetelefonprodusentene har nå apper til iOS og Android, og B&W; er intet unntak.
Et minus med deres app er at det enkelte ganger tar merkelig lang tid å få kontakt med hodetelefonene - særlig når de allerede er koblet til telefonen og vi spiller musikk fra dem.
Via appen kan du som nevnt regulere graden av støyreduksjon og gjennomslipp av stemmefrekvenser, og innstillingen du velger her, blir da den som slår inn når du slår av og på støyreduksjon med knappen på høyre øre.
I tillegg kan du justere følsomheten med tanke på når du tar hodetelefonene av og på, samt oppgradere fastvaren på hodetelefonene, som vi ble bedt om å gjøre da vi fikk dem.
Litt trøbbel i paradis
Og det er enda godt B&W; har muligheten til å oppdatere disse på denne måten, for vår tid med PX har ikke vært helt uten problemer.
Mens vi side-om-side-testet dem med Sony MDR-1000X gikk de som vanlig i standby etter to minutter, men da vi puttet dem på ørene skjedde det ingenting.
Ei hjalp det å dra i power-bryteren – hodetelefonene var rett og slett døde.
Tomt batteri?
Nei, men vi puttet i laderen allikevel, og da kvakk de til liv igjen.
Noen minutter senere skjedde akkurat det samme.
Vi dro av den ene øreklokka og trykket inn reboot-knappen (!) med ei nål, men fortsatt ingenting.
Laderen ble puttet i nok en gang, og da våknet de og har oppført seg som de skal siden.
Men det tyder altså på at ikke alt er helt som det skal, og om dette er et problem flere har, håper vi B&W; får rettet det.
Konklusjon
Det har vært en glede å bli kjent med B&W; PX.
Litt rusk i maskineriet har vi opplevd, spesielt relatert til den automatiske start- og stoppingen av musikken når du tar dem på og av, og de føles ikke like komfortable mot hodet som enkelte av konkurrentene.
Men du verden, for en herlig lyd.
PX er våre nye favoritter akkurat på den fronten, selv om kvaliteten avtar markant når du kobler inn støyreduksjonen, så her får du dessverre ikke i pose og sekk.
For også på støyreduksjon er PX blant de beste og stenger mye av støyen ute.
Og din musikk holdes godt på innsiden, slik at du kan kose deg med høy, spretten musikk uten å sjenere dem rundt deg.
| 1
|
203936
|
Endelig er baby-Porschen både kul og potent
Fortsatt en herlig kjøremaskin, men er den verd de ekstra pengene?
Hos Porsche har GTS-versjonene tradisjonelt vært de mest sportsligste alternativene.
Betegnelsen dukket opp i 1963, da sportsbilprodusenten lagde en gategodkjent 904 Carrera og tok motorsportteknologi ut på veien.
Senere fikk vi både 924 GTS og 928 GTS.
Betegnelsen fikk sin relansering i 2010 med 911 Carrera GTS, fulgt av Porsche Boxster GTS og Cayman GTS, Macan GTS og Cayenne GTS.
De to sistnevnte ligger rett under Macan Turbo og Cayenne Turbo i hierarkiet.
Angående 718, vil den plassere seg mellom S som har 350 hester og den kommende hardcore-versjonen GT4 - som trolig vil få rundt 400 hestekrefter.
De små forandringene
Utgangspunktet er en 718 S. 2,5-literen har fått små endringer på innsuget og turbo med større kompressordel og variabel turbingeometri.
Det øker turbotrykket fra 1,1 til 1,3 bar.
Dermed løftes effekten til 365 hester.
Dreiemomentet er 430
Nm for modeller med dobbeltclutchkassa PDK og 420 for den manuelle versjonen.
Med automatkassa og Chrono-pakka som er standard i GTS skal sprinten fra stillestående til 100 km/t ta 4,1 sekunder.
Toppfarten er 290.
Tallene for 718 S er 4,2 og 285 km/t.
Endringene gjør den bare to sekunder raskere rundt den drøyt to mil lange nordsløyfa på Nürburgring, så endringene er ikke eksistensielle.
Understellet er senket kledelige ti millimeter; utover dette er endringene kosmetiske, mer over i den sportslige skalaen.
Fronten er en tanke tøffere og har fått en ekstra spoiler nede.
Lyktene foran og bak har fått svarte innsatser og interiøret er blitt mer race-inspirert.
Sportsrattet (uten multifunksjoner), setene, dashbordet og dørsidene er trukket i Alcantara og instrumentpanelet er i bilens farge.
Det er ikke ofte man kan si man får MYE moro for pengene når man omtaler Porsche.
De har tradisjonelt kostet så mye at man blir brydd, særlig om man krever effekt også.
Da de byttet den herlig syngende selvaspirerende flatsekseren mot en firesylindret bokser med turbo, fikk de både effekten opp og forbruket ned.
Det blir det god musikk av da avgiftssystemet omtrent samtidig fjernet avgift for effekt for å fokusere på utslipp isteden.
Resultatet er at du får en langt sprekere bil til lavere pris.
Og i ærlighetens navn så var det helt nødvendig også.
For å betale en million kroner for en greit utstyrt 211 hester som går dårligere enn en Golf GTI blir litt håpløst, når man samtidig må holde ut med alle ulempene; som at du har lite bagasjeplass, bare to seter og aldri kan få med deg ski i bilen.
- Ja - da kjøper du ikke en Porsche, kan man jo parere med.
Men uansett hva man måtte mene, vil den nye Cayman S måtte tåle å bli sammenlignet med biler som Audi RS3, BMW M2 og Mercedes-AMG A45.
Alle de nevnte har mer effekt og nedfellbart baksete, men Porsche har noe de mangler…
Det negative først!
Motorlyden.
Ser man tilbake til historien, er en firesylindret motor helt riktig i Boxter og Cayman.
Den første Boxsteren som ble lansert i 1996 hentet inspirasjon nettopp fra Speedsteren 718 som ble laget mellom 1957 og 1962.
I dette tidsrommet var det bare firesylindrede motorer som ble brukt.
En firesylindret motor trenger langt i fra å være noen nedtur.
Tvert i mot kan den være rapp og ha et hardt og tøft lydbilde.
Skuffelsen blir derfor veldig stor for undertegnede i det øyeblikket nøkkelen vris om, på venstre side av rattet – tradisjon tro i Porsche.
Lyden på tomgang fører riktignok tankene tilbake til bobla.
Den helt spesielle lyden som bare den hadde.
Under pådrag blir den mer ullen.
Mer som fra kassebilen T3, men mer konstruert.
Inn med knappen for sportseksos.
Enda mer kunstig.
En industriell raklelyd.
Nedtur.
Utvendig høres det heldigvis bedre ut.
MYE bedre.
Herlig motor
Motoren er et skikkelig trivelig bekjentskap.
Den drar herlig fra 2200 omdreininger og gir et skikkelig dytt fra 4600 omdreininger.
I bilen vi kjørte langs veien er motoren koblet til Porsches herlige 7-trinns PDK girkasse, altså en dobbeltclutchkasse.
De har dessverre eller heldigvis, avhengig av hva du liker, ikke latt seg friste til markant brutale girskifter, selv ikke i kjøreprogrammet Sport+.
Nøkternt sett, har det sjelden noen betydning, tidsmessig, for ofte er det kun lagt inn elektronisk for å gi en kulere følelse.
I GTS går dette sømmelig, men effektivt for seg.
Porsche kan automatkasser og det er svært lite å utsette på girmønsteret i noen av kjøreprogrammene.
Kjører du pent i normal-programmet, ligger motoren ofte og lurker under 2000 omdreininger på automatversjonen, men vrir du til Sport, legger turtallet seg 400 omdreininger opp og sportseksosen slår seg automatisk på.
Demperne er fortsatt i komfort.
I Sport+ blir både dempere, girskifter og respons i meste laget dersom man skal kjøre på veien.
Heldigvis har Porsche kastet ditt tidligere rattgiringssystem så langt de har klart og bruker nå hendler, såkalte «padler», som alle andre.
Er du av den halvnostalgiske typen og vil skyve og trekke i spaken isteden, vil du gledes av en skikkelig lang og god spak å gjøre det med.
Heldigvis opplever man heller ikke noen kickdown-nedgiring dersom man tråkker flat pedal i manuell modus.
Den manuelle 6-trinnskassa ble prøvd under et aktivt banepass.
Motoren har et herlig bredt register, så man behøver strengt tatt ikke gire alt for mye.
Vi har opplevd mer presise giroverføringer og slagene er forholdsvis lange, men den er lettsjaltet.
For å hjelpe til, mellomgasser den for oss også, så turtallet stort sett treffer neste gir bedre.
Porsche har laget en annen gimmick, som du også finner i 911.
Midt på kjøremodusknappen på rattet kan du trykke på en egen «adrenalinknapp».
Sport Response har Porsche kalt den og den gir deg full Sport+-modus i 20 sekunder.
Tiden telles ned på det digitale instrumentet og responsen er ellevill med slipp på hjula og det hele.
Den slår riktignok ikke av antispinn, så du er i trygge hender.
Ved første gangs bruk virker det skikkelig teit, men den kan være fin dersom du ønsker å kjøre forbi eller være på hugget i enkelte situasjoner.
Men plasseringen av bryteren er litt rar.
Den burde vært der tommelen normalt er på rattet.
Strikt
Vi er på veien.
Den største skuffelsen over lyden har lagt seg.
Enkelte synes den til og med er kul.
Jeg blir aldri en av dem.
Jeg sitter herlig lavt i tynne men gode sportsstoler i stoff og Alcantara.
De er bra å sitte i, og ser bra ut.
Resten av interiøret er en orgie i sort Alcantara, skinn og røde sømmer.
Hele dashbordet fra topp til bunn, midtkonsoll og dørsider.
Rattet kommer akkurat så langt bak som du ønsker deg.
Instrumentene er gradert slik vi er vant med fra Porsche.
Stor turteller i midten og de andre målerne på hver sin side.
En tradisjon siden 356 og som ble rendyrket uten forandring fra 1964 til 1996.
Med generasjonen 996 gikk målerne i hverandre.
911 beholdt fem mens Boxster fikk nøye seg med tre.
Løsningen kunne vært mer lettlest.
Målerne er små og speedometeret er gradert hver 50 km/t og blir kun en ledesnor.
Heldigvis finnes fart også digitalt i turtelleren.
Den digitale rundingen, som inneholder alt fra navigasjon og målere til tidtaking og G-målere, blir litt for liten.
Skjermen i midtkonsollen er strukket så bredt det lar seg gjøre, men er ikke overdrevent stor.
Her snakker vi om en berøringsskjerm med mange kjente funksjoner (hentet fra Skoda/VW - uten at det er til noen forkleinelse).
Ingen bedre
Porsches minste ser endelig helt fantastisk ut.
Fronten er blitt helt egen med litt firkantede lykter, også her med de fire LED-lampene som er signaturer for Porsche.
20-tommerne gjør at bilen ser utrolig bra ut, og hekken sitter skikkelig bra over hjula.
Den sorte pyntelista under spoileren fører tankene tilbake til Porsche 914.
Og den kjører faktisk enda bedre enn den ser ut.
Dette kan Porsche og de leverer på alt fra Macan og Cayenne, til Cayman og Boxster.
Man føler en enorm trygghet og full kontroll fra første meter.
Det er ingen som har en så fantastisk styrerespons som Porsche i disse dager.
Det er gjort endringer i karosseriet som skal gjøre den enda mer presis, og den føles passe lett i fronten.
Utvekslingen føles helt perfekt.
Midtmotorbilen har en fin balanse.
Men skal det kjøres hardt, er setter vi dempingen på det hardeste, ellers kjennes nesa litt ullen ut.
Tryggheten gjør at dette er en bil du fort risikerer å havne i klammeri med loven i.
Det er så altfor lett å kjøre for fort.
Man merker ikke farten.
Hadde det ikke vært for den tiltagende dekkstøyen , ville det vært ufattelig vanskelig å holde norske fartsgrenser.
Halvveis praktisk
Vi var så vidt inne på det tidligere i saken.
Man ofrer en hel del ting med Cayman.
Men på en annen side får man mer enn i en 911 som bare har to ubrukelige bakseter.
918 har et like stort bagasjerom foran forhjulene og byr faktisk på overraskende mye plass bak motor og støtdempertårnene bak.
Blant toseterne blir den plutselig en av de mest praktiske og romsligste.
Porsche 718 er som nevnt en ok priset bil.
Tolitersversjonen på 300 hester begynner på 747.000 kroner.
Det er ikke galt med tanke på at du får kjøreegenskaper i toppklasse.
S-en begynner på 932.900, men GTS starter på 1.105.900 – før utstyr.
Og det koster:
GTS Interiørpakke ryker på 31.000 kroner, Dynamiske LED-lys kommer på 20.000, parkeringssensorer og kamera 16.000 - det samme for adaptiv fartsholder.
Burmester surroundlyd?
41.000 kr. Automatkasse?
34.200.
Og slik fortsetter regla.
Vår bil koster nærmere 1,3 millioner og det er fortsatt en del penger i forhold til konkurrentene.
Les også:
| 1
|
203937
|
Her får du mye Mercedes for pengene
Og nå koster firehjulstrekk bare 9.900 kroner.
Det har blitt enklere og enklere å like Mercedes.
E-klassen er svært linjelekker og kan være alt fra sportslig til elegant, avhengig av utstyrspakke.
Og spennet på utstyr om motorer er enormt.
E220d 4Matic er smør og brød.
I andre enden finnes E63 S, den drøyeste stasjonsvogna på jordkloden akkurat nå.
Det går langt mer moderat for seg i testbilen.
Innvendig
Smaken er som baken, men Mercedes har kanskje verdens mest smakfulle interiør for tiden.
Enkelt, oversiktlig, ryddig og lekkert.
Den store midtkonsollen som har fått slippe girspak, finnes i mange av modellene nå, men begynte sitt liv i S-klasse og Maybach.
Det vil si høy luksusfaktor, ikke minst på grunn av to svære skjermer som styres fra hver sine flater på rattet som scrolles vannrett og loddrett.
Ikke verdens enkleste i bruk, for de mangler litt følelse.
Det gjør at du må følge med på aktuell skjerm for å se hvor mye du scroller.
Det er kanskje greit i krabbefart, men ikke i 200 pluss på Autobahn.
Jeg savner at radiokanallista kommer opp i vindusruta når man bytter kanal, slik BMW har det.
Det hadde vært sikrere.
I tillegg kan den ene skjermen betjenes med Mercedes velkjente Command-system.
Mercedeslogikken krever litt innføring, men er enkelt i bruk når man skjønner det, men også her kreves det at du tar blikket fra veien for de enkleste kommandoer.
Den lille knapperaden i dashbordet inneholder snarveier.
Veldig praktisk.
De to store glasskjermene kan også ganske så sjenerende ved kjøring i mørket.
Mercedes-interiøret kan lett komme opp i Maybach-standard, dersom man går for Designo interiør.
Vår bil har et sportslig AMG interiør og eksteriør, som selvfølgelig er ekstrautstyr.
Som vanlig koster det meste ekstra i tyske biler.
Til gjengjeld kan du bestille varme i ratt og armlener, parfyme i luftedysene og massasje med åtte programmer.
Vår testbil har utstyr for 300.000 kroner.
Da føler man ikke at man savner noe.
Personlig liker jeg at man har et kort dashbord og sitter nær frontruta, slik man gjør her.
Det gir en langt bedre oversikt og klassisk bilfølelse, selv i denne orgien av teknologi.
Du sitter med et tynt lite ratt som du får trukket til deg.
Jeg foretrekker lav sittestilling, og det får du her om du ønsker.
Mercedes har fått mye ut av plassen i forhold til konkurrenter det er naturlig å sammenligne den med.
Bagasjerommet er gedigent, men ikke dypt.
Den er forholdsvis lett, laster bra og drar akseptabelt vekt på tilhengerkula.
Du får med deg en svær båt.
Slik kjører den
Toliteren er ikke sprek, men vil oppfattes som bra nok for de aller fleste.
Dieselen er stillegående, kreftene kommer i naturlig store porsjoner og motoren er veldig godt samstemt med nitrinnskassa.
Mesteparten av kreftene forsvinner bak til bakhjulene, noe som gir en kledelig og typisk bakhjulsdrevet karakter og man merker liten forskjell på en bakhjulstrekker – før veiene blir glatte.
Mercedes har de siste årene bestemt seg for å være myke og komfortable, selv på biler med spiralfjæring slik vår bil har.
Nå skal det sies at E-klasse har fått skarp konkurranse på akkurat det området fra BMW 5-serie.
De to står for det ypperste av komfort og slår SUVene greit på den øvelsen.
Kjøreegenskapene er det heller ingenting å si på når man først presser den, men det er ikke mye som inviterer til det.
Godt utstyrt
Du får E 200 d med kleine 150 hester for 583.000 kroner.
220 d koster 20.000 mer og du må normalt bla opp hele 650.000 for å få drift på fire.
Det er det riktignok en kampanje på i skrivende stund.
Prisen er da bare 10.000 kroner.
Ellers er det grunn nok til at stadig flere ser på den litt forhøyede EAll-Terrain som starter på 705.000 kroner.
Da får du luftfjæring på kjøpet.
Vår pressebil har fått ekstrautstyr på nesten 300.000 kroner.
Normalt legger Nordmenn på utstyr på rundt 150.000 kroner for å få med assistansesystemer, de heladaptive og kjempebra frontlyktene og riktig utstyrspakke.
Det bør være fullt mulig å få en E 220 d 4Matic for rundt 800.000 kroner.
Les også:
| 1
|
203938
|
Kraftig forbedret Spectre X360
Den nye generasjonen Spectre X360 har blant annet fått en helt spesiell skjerm og åttende generasjon Intel-prosessor.
Sistnevnte merkes på ytelsen!
Den fjerde generasjonen HP Spectre X360 har vært på testbenken vår den siste uken, ti måneder etter at forgjengeren gjorde et solid inntrykk og fikk terningkast 5 i vår test.
Fortsatt er det snakk om en såkalt 2-i-1-PC, som betyr at du med et enkelt håndgrep kan gjøre PC-en om til et nettbrett.
Du skyver ganske enkelt skjermen helt rundt 360 grader, og da forstår du hvorfor modellen bærer navnet X360.
Nesten identisk
Eksteriøsmessig er det mange likhetstrekk fra forrige utgave, den er ifølge målinger bare marginalt tynnere og lettere.
Dessuten:
Vårt testeksemplar er toppspesifisert og har fått nøyaktig samme veiledende prislapp som forgjengeren hadde:
16.990 kroner.
Fortsatt har HP benyttet matt aluminium i kabinettet, tykkelsen er 1,36 cm mot forgjengerens 1,38.
Vekten er også redusert med noen få gram, og stopper nå på 1,3 kg, som må regnes som lett for en PC med berøringsskjerm i denne størrelsen.
På sidene finner du fortsatt to USB-C-porter, en vanlig USB-port og analog lyd inn/ut-kontakt.
USB-C-portene støtter også Thunderbolt 3, som med riktige overganger kan brukes til alt av utstyr som krever høy båndbredde (4K-video på ekstern skjerm med 60 oppfriskninger i sekunder, for eksempel).
PC-en lades også gjennom disse portene, det spiller ingen rolle hvilken av dem du kobler ladekabelen i.
At den fortsatt mangler HDMI-utgang er nok en ulempe for noen, her trengs en overgang fra USB-C/Thunderbolt 3 til HDMI hvis du for eksempel vil koble den til TV-en.
Du trenger også overgang fra USB-C til Ethernet hvis du vil koble deg til nettet med kabel.
HP gir ingen slike overganger med lenger.
Det følger imidlertid med en liten veske til PC-en når du skal på tur.
På undersiden sitter et par stereohøyttalere, merket Bang & Olufsen.
Det er ikke ensbetydende med gromlyd, opplevelsen er etter vår oppfatning veldig midt på treet.
Bruk hodetelefoner eller eksterne høyttalere hvis du er opptatt av god lyd.
Meget bra tastatur
Tastaturet er fortsatt fast og er etter vår mening helt på høyde med det beste fra konkurrentene.
Baklyset skrus enkelt av og på med F5-tasten, og i motsetning til mange andre lyses bokstaver og symboler godt opp på de sølvfargede tastene.
Skal vi være kritiske til noe ved tastaturet, måtte det være at enter-tasten kun dekker én linje, noe som medførte at vi trykket litt feil i begynnelsen.
Dette er imidlertid et lite hinder som man fort overvinner.
Vi merker oss også at hake-tegnene sitter til venstre for piltastene, ikke til venstre for Z som på vanlige tastaturer.
Hurtigtastene øverst kan trykkes direkte, uten behov for å holde nede funksjonstasten samtidig.
Dermed kan du enkelt justere volum, lysstyrke og hoppe til neste sang i mediespilleren din.
Det er forresten også volumknapper på siden av PC-en, naturligvis beregnet på nettbrettmodus - når tastaturet låses av.
Pekeplaten er middels høy, men til gjengjeld bredere enn hos mange konkurrenter.
Den er naturligvis multiberøringsfølsom, responsiv og fin.
Ikke alle liker skjermberøring, ikke kan den brukes i alle sammenhenger heller, og da er det helt avgjørende med en god pekeplate.
Smart skjerm med filter
Skjermen er forøvrig fortsatt bygd rundt et IPS-panel, oppløsningen er fortsatt 1920 x 1080 piksler.
Berøringsfølsom er den naturligvis, og registerer inntil ti trykk samtidig.
Det følger med en penn for presisjonsarbeid, tegning og skriblerier, og denne lades ganske enkelt med ladekabelen til PC-en.
Farger, lys og kontrast på skjermen er meget bra, men det er verdt å nevne at lysstyrken avtar en smule fra skrå vinkler.
Det er god grunn til å anta at dette skyldes en oppfinnelse som HP har kalt Privacy Shield.
Privacy Shield er et filter, utviklet i samarbeid med 3M, som ligger innebygd i skjermen.
Når det aktiveres ved å trykke en tast på tastaturet, blir mulighetene for innsyn fra sidene svært begrenset, slik at uinnvidde får problemer med å snike til seg informasjon - for eksempel på flyet eller på bussen.
HP kaller det «visuell hacking».
Dette er en nyhet på Spectre X360 som garantert vil falle i smak hos mange.
Nær dobling i ytelsestall
PC-en har dessuten blitt betydelig kraftigere siden forrige møte.
Ytelsesforbedringene skyldes først og fremst at den er utstyrt med Intels nye i7-8550U-prosessor, som nærmest dobler ytelsen i mange tilfeller, målt mot forgjengeren i7-7500U.
Denne har fire prosessorkjerner og åtte tråder, mot forgjengerens to kjerner og fire tråder.
I programmer og apper som drar nytte av dette (eksempelvis Adobe Photoshop og Premiere), vil ytelsesforbedringene være markante.
Også ved kjøring av mange programmer samtidig, vil disse forbedringene være merkbare.
Les mer om ytelsen du kan forvente her.
I tillegg har HP byttet ut den raske SSD-en i forgjengeren, med en enda raskere en.
Det påvirker også ytelsen, om ikke så merkbart som forbedringene på prosessorsiden.
Vi snakker om bortimot 2,5 GB lesehastighet i sekundet på det raskeste, nesten 1 GB mer enn vi målte forgjengeren til.
Og når vi først er inne på ting som går raskt:
Ladingen av batteriet går vesentlig raskere nå enn på forgjengeren.
Etter én time i stikkontakten har batteriindikatoren gått fra 0 til 70 prosent, der forgjengeren ikke kom lenger enn til 51.
Batteritiden er dessuten ikke svekket.
Forgjengeren målte vi til 548 minutter med kontinuerlig videostrømming, den nye utgaven holdt ut i 669 minutter, altså 11 timer og 9 minutter.
Det er en forbedring på 121 minutter, som er det samme 2 timer og 1 minutt, noe vi må si er en formidabel forbedring.
Blir varm, må kjøles
Prosessoren blir imidlertid varm under høy belastning, dette kan være knyttet til at maksimal klokkehastighet har økt på åttende generasjon Intel Core i-prosessorer.
Av denne årsak kan PC-en bli temmelig varm på ett felt på undersiden, sannsynligvis rett under der prosessoren sitter.
For å holde varmen nede, må du leve med en del vifteaktivitet når belastningen er høy.
Er den lav, kan du oppleve at PC-en er stille i lange perioder av gangen.
Også denne gangen har vi opplevd at enkelte programmer kan legge beslag på en del av ressursene, og det kan være programmer som du ikke nødvendigvis bruker.
Vi tenker først og fremst på sikkerhetspakken fra McAfee og nettskytjenesten Dropbox - som begge kan erstattes av funksjonalitet som allerede er innebygd i Windows, og som har vist seg å bruke færre ressurser i mange tilfeller.
Konklusjon
HP Spectre X360 har blitt fornyet, og det merkes først og fremst på ytelsen, både prosessor og batteritid har blitt betydelig bedre enn på forgjengeren.
Skjermfilteret er også med på å gjøre dette til en av de aller mest interessante 2-i-1-maskinene i premiumklassen.
Vær oppmerksom på at PC-en ikke er lydløs, og at den kan bli temmelig varm på undersiden når du kjører den hardt.
Vi anbefaler også at du tar en liten runde med avinstallasjon av apper og programmer du ikke trenger.
Alle plussene og minusene finner du i boksen under.
Få også med deg oversikten over andre PC-er vi har testet i det siste.
| 1
|
203939
|
Nå fikk vi lyst på en Chromebook
Med berøringsskjerm, nettbrettmodus og Android-apper gir Chromebook virkelig mening.
Chromebook er en betegnelse på bærbare PC-er som kjører ChromeOS, et operativsystem laget av Google.
I motsetning til Windows, med sine programmer som installeres lokalt på SSD-en eller harddisken, er det i hovedsak webbaserte apper som kjøres på en Chromebook, gjennom nettleseren Google Chrome.
Derfor har de fleste maskinene lite lokal lagringsplass, siden det aller meste foregår på nettet.
Enkelte web-apper kan også brukes når du er offline, for eksempel suiten med kontorapper Google Docs, men for å dra fullt nytte av en Chromebook må du være på nett.
Nå kan de kjøre Android-apper
Tidligere i høst meldte flere leverandører om at interessen for Chromebooks var sterkt økende i Norge.
En av årsakene kan være at mange modeller har fått utvidet funksjonalitet gjennom nye utgaver av ChromeOS, først og fremst muligheten til å kjøre Android-apper.
Prisene er fortsatt lave, sammenlignet med Windows-baserte PC-er og Mac-er.
Fleksibel maskin
Acer Chromebook R13 kom egentlig på markedet i vår, men er fortsatt en høyaktuell modell som har fått denne muligheten til å installere og kjøre Android-apper fra Google Play-butikken.
I tillegg har den både berøringsskjerm og såkalt 360-graders design, det vil si at skjermen kan skyves helt rundt til den dekker baksiden- og dermed kan maskinen også brukes som et nettbrett.
Eller den kan brukes i teltmodus, der minst mulig av den berører underlaget, eller i kinomodus med tastaturet skjult.
Her er mulighetene mange.
Solide kvaliteter - helt uten vifter
Utover dette har konstruksjonen flere positive ting ved seg.
Her har produsenten brukt aluminium rund baut, overflaten er matt slik at den er nærmest er immun mot fingeravtrykk.
Forkrommede kanter er med på å gi maskinen et premiumpreg, og den opplevde kvaliteten er absolutt god.
Vektnåla stopper på 1,5 kg, tykkelsen er 1,55 cm.
Den observante vil legge merke til at det ikke er noen åpninger for innsug og utblåsing av luft.
Det har sin klare årsak:
Maskinvaren generer så lite varme at Chromebooken ikke har behov for luftgjennomstrømming og vifter.
Den er rett og slett helt lydløs.
De eneste hullene på undersiden, er knyttet til de to høyttalerne.
Lydkvaliteten ligger dessverre på mobilnivå, så her må du ty til hodetelefoner eller eksterne høyttalere for å få en god lydopplevelse.
På sidene sitter en HDMI-utgang for tilkobling til ekstern skjerm, en USB-C-port som også brukes som ladeport, en klassisk USB-port (3.0) og minnekortspor (microSD).
Analog port for lyd inn/ut er også på plass (minijack).
God skjerm
Berøringsskjermen måler 13,3 tommer og er dekket av et blankt kontrastbelegg, oppløsningen er 1.920 x 1.080 piksler (full HD).
Panelet er av typen IPS, som sørger for god fargegjengivelse og gode innsynsvinkler fra alle kanter.
Lysstyrken er også helt på høyden.
Over skjermen sitter et vidvinkel-webkamera med 720P-oppløsning.
Tastaturet har klassisk utforming, men til forskjell fra vanlige Windows-tastaturer, mangler F-tastene.
I stedet har du nyttige snarveier over talltastene:
Navigering fram og tilbake, oppfrisk, maksimer/gjenopprett, stable vinduer, justering av lys/lyd og låsing av maskinen.
Tastene er faste og gir nesten ikke noen lyd fra seg under bruk.
Behagelig!
Det eneste vi savner her er baklys på tastene når det er mørkt i rommet.
Pekeplaten er bred og støtter flerberøring, og til alt annet enn Android-apper er den vår foretrukne styreløsning.
Nettleseren og innstillingene i operativsystemet er nemlig ikke optimalisert for berøringsskjermer, slik for eksempel Android og iOS er.
Det går, men pekeplaten fungerer bedre - mener vi.
Kjør appene i vinduer
Og her kommer en fin liten rosin:
Android-appene kjører i små vinduer, tilsvarende en mobilskjerm.
Dermed kan du ha flere apper kjørende side om side.
Vinduene kan også maksimeres, slik at appene fungerer omtrent som på et nettbrett.
Dette fungerer stort sett som det skal, men den innebygde retningssensoren i maskinen skaper ofte litt krøll og fører til at vinduer gjenopprettes og vice versa, når du jobber i nettbrettmodus.
Teksten skalerer heller ikke alltid like godt som på et nettbrett, og blir ofte ganske liten.
Legg til at når en god del apper verken er optimalisert eller fungerer ennå (deriblant Instagram), skjønner du at det er klare rom for forbedringer.
Dette har vi savnet!
Muligheten til å kjøre apper i vinduer er uansett en kjærkommen utvidelse av funksjonaliteten, spesielt når du går offline.
Vi har for eksempel lastet ned tegneappen Adobe Photoshop Sketch, noen spill og musikk fra Spotify, alt til bruk på flyet når vi ikke er på nett.
Det er fortsatt mye som ikke kan kjøres i nettleseren, og med støtte for Android-apper forsvinner et av de store ankepunktene mange tidligere har hatt mot Chromebooks.
Men lagringsplassen kan fort bli et ankepunkt.
Denne maskinen har en SSD på 64 GB, og med noen spill, noen filmer og offline-musikk, blir det fort trangt.
Her har du heldigvis mulighet til å legge ting på minnekort (microSD), men behovet for Chromebooks med 128 GB og enda større lagringsplass, kommer garantert til å øke i tiden framover.
Hva så med ytelsen?
Denne PC-en er utstyrt med 4 GB RAM og en firekjernet Mediatek MT8173-prosessor, en ARM-variant beregnet for mobiler og nettbrett.
Den kjører helt uten bruk av vifter, men ikke forvent et fyrverkeri når det gjelder ytelse:
Den ligger omtrent i samme lende som en mobil i midtsegmentet, som Motorola Z2 Play eller Huawei Mate 10 Lite (rundt 4000 kroner, altså samme prisklasse som denne datamaskinen).
Bruker du for eksempel fingeren (eller en penn) til å tegne på skjermen, vil du merke en relativt mye større forsinkelse på opptegningen enn på de mest avanserte og kraftige mobilene og nettbrettene, som Samsung Galaxy Note 8 og Apple iPad Pro.
Men til normal bruk av web-apper gjennom Chrome og noen Android-apper attåt, er den mer enn rask nok.
Se bare videoen her - der vi spiller i en app og blar i eposter i en annen, samtidig som Netflix kjører i Chrome:
Merk imidlertid at de fleste Android-appene pauser når de ikke er aktive, nettopp med tanke på å begrense belastningen på systemet - og ikke minst batteriet.
På ett punkt slår den veldig mange av sine kraftige, Windows-baserte fettere:
Oppstart etter dvale.
Løft opp lokket, og den er klar på sekundet.
Her er det ikke mange tunge bakgrunnsprosesser og sikkerhetsfunksjoner som skal aktiveres, og det har sine klare fordeler.
Moderat ytelse har dessuten sine oppesider, ikke minst batteritiden.
Her antyder produsenten rundt 12 timer med variert bruk, noe som stemmer godt overens med våre erfaringer.
Det er svært sjelden Windows-PC-er i samme prisklasse presterer like godt på batteritid.
Konklusjon
Acer Chromebook R13 beviser at Chromebook-kategorien har utviklet seg og absolutt har livets rett.
Maskinen er lydløs, byr på høy kvalitetsfølelse, kjører mange Android-apper helt strøkent, våkner lynkjapt etter dvale og byr på god batteritid.
Med alt dette på plass i tillegg til en god berøringsskjerm, er vi ikke det minste overrasket over at mange ønsker seg en Chromebook.
Vi ønsker oss faktisk en selv.
Få med deg plusser og minuser i boksen under.
| 1
|
203940
|
Ny toppmodell fra Porsche
Her imponerer Porsches Sport Turismo mest.
Andre generasjon Porsche Panamera ble lansert i fjor.
I oktober i år fikk den selskap av Sport Turismo.
Porsche vil ikke at du skal se på den ekstra takhøyden og bratte bakenden som en stasjonsvogn.
Mer enn en stasjonsvogn?
Stasjonsvogn er ikke sportslig nok, og de er stolte over å ha vunnet det gyldne ratt i år for årets sportsbil med Sport Turismoen.
Det er for så vidt det samme for oss.
Vi konstaterer at fasongen gjør Sport Turismo både frekkere og mer praktisk enn Panamera.
Med den store rumpa introduserer Porsche enda et nytt uttrykk, 4+1.
Med det mener de at det er en fireseter, men med mulighet for en femtemann i midten.
Mens de to andre sitter i justerbare formsydde seter, må femtemann sitte med en kjempebred midtkonsoll mellom seg og generelt ha det kummerlig.
Sport Turismo kan også bestilles som ren fireseter.
Da har den et eget panel i baksetet med en rekke fasiliteter.
Fra 136 til 680 hester
Nå har Porsche dessuten lansert toppmodellen.
Den har så langt navn at du nesten har nådd 200 fra stillestående før du har uttalt det.
Porsche har nemlig bestemt seg for at top of the line nå skal være en ladbar hybrid.
Volvo har gjort det samme både med XC90, XC60 og V90.
Det er kanskje litt mer oppsiktsvekkende at en sportsbilfabrikant gjør det samme.
Selv hevder de å ha brukt mye av teknikk og erfaring fra supersportsbilen 918 i Panamera og kaller den en «918 for familien».
Sammenligningen er ikke helt flåsete.
Vrir du knappen på rattet over fra ren elektrisk kjøring med sparsomme 136 hester til disposisjon, over til Sport+, har du plutselig hele 680 hester og 850 newtonmeter å rutte med.
Sug litt på de tallene.
Det er rimelig hinsides.
Bilen med det lange navnet har en startpris på 2.076.900 kroner.
Det er ikke galt i det hele tatt, når du ser hva du får av effekt.
I tillegg sukrer Porsche pillen med at du får med deg keramiske bremser, Dynamisk Chassis-kontroll med Torque vectoring control og diff i bakakselen, hastighetsavhengig servostyring 2800 ,-), Sport Chronopakke, aktiv luftfjæring (standard på Panamera S og oppover), 21 tommers felger og ekstra klimasone for baksetepassasjerene som standard.
Du får med andre ord utstyr for 234.000 kroner med på kjøpet.
Sinnssyk
Jeg ruller lydløst og elektrisk ut fra Finca Cortesin og legger i vei mot snirklete fjellveier.
Knappen på rattet vris tre knepp til den lyser på Sport+.
Bilen med det lange navnet strammes opp og sportseksoen er på.
Vi senker innetemperaturen til 18 grader.
Her skal det bli hot.
Vi starter bilen.
Hmmm.
Lydløs.
Bilen med det lange navnet starter alltid i E-Power.
Under ideelle forhold hevder Porsche at du skal kunne kjøre 49 kilometer.
Våre testbiler viser stort sett 34 kilometer når vi starter, selv med nyladet batteri.
Du får en motstand i gasspedalen.
Holder du deg innenfor denne, går bilen helelektrisk.
Da kan du fraktes i hastigheter opp mot 140 km/t.
Det klarer du på flatmark.
I oppoverbakker klarer ikke den lille elmotoren å dytte den 2,3 tonn tunge vogna i den hastigheten.
Akselerasjoner blir også flaut treige.
Når du har gått tom for strøm, velges automatisk Hybrid Auto.
Det sikrer så økonomisk kjøring som mulig.
Systemet fungerer bra og føles naturlig.
I tillegg kan du velge E-hold og E-Charge.
Førstnevnte sparer strømmen du har i batteriet til senere bruk og legger til strøm hver gang du bremser eller kjører utforbakke.
Sistnevnte lader batteriet til det er fullt.
I Sport og Sport+ er biturbomotoren på fire liter alltid aktiv med 550 hester og 770 Nm.
I tillegg trår elmotoren til umiddelbart.
I Sport+ sørger systemet for at batteriet alltid er toppladet, så du alltid har power til elmotoren.
På med solbrillene
Full gass.
Umiddelbar hjulslipp.
Det er fortsatt morgendugg i skyggepartiene.
Hjelpesystemet PSM (Please Save Me) er heldigvis aktivt og henter hekken fint inn igjen.
Jeg er mer forsiktig med forbrettet, men de 32,5 cm brede bakdekkene glipper, gang etter gang før sola får tørket asfalten.
Vi har 850
Nm tilgjengelig fra 1400 omdreininger og helt til rødmarkeringen på 6800.
Toppeffekten hentes hentes ut ved nærmere 6000.
Turtallet er sjelden under 4.
Det dytter noe helt infernalsk ut av svingene og på slettene.
Vogna er sinnssyk.
Jeg har verdens raskeste stasjonsvogn friskt i minne.
Mercedes-AMG E63 S.
Den har ingen elektrisk dyttehjelp.
Bare en biturbo fireliter på 612 hester, fordelt på to eller fire hjul.
Det bestemmer du selv.
Den er pinnestiv, beinhard og kjøres i stor grad med hvite knoker dersom du skal få det beste ut av den.
Den er aldri soft.
Bilen med det lange navnet derimot har et fantastisk stramt men allikevel komfortabelt understell.
Når du presser den, setter du pris på strammeste av tre trinn.
Selv da masseres du med silkehender i forhold til slegga AMG.
Tar du det med ro, velger du gjerne et mykere oppsett.
I de to elektriske programmene velger den automatisk det mykeste oppsettet selv.
Utrolig lettkjørt
Der Sport Turismoen imponerer mest er allikevel på måten den formidler kontakten med underlaget på.
Porsche har alltid vært god på styrefølelse.
Man føler total kontroll.
Trolig er den med- og motsvingende bakvogna også sterkt medskyldig den lettbeinte opptredenen på den over fem meter lange doningen opp serpentinerveiene.
Den samme bakvogna jobber trolig for oss med parering av dumper på høyhastighetsetappene også.
Det er i det hele tatt veldig imponerende hvordan Porsche har klart å maskere hvor tung denne bilen egentlig er, og hvor lett det er å kjøre fort med den.
Launch Control
Vi prøver Launch Control.
Det er heldigvis en enkel affære.
Sørg for å ha kjøreprogrammet i Sport+.
Hold inne bremsen og gi gass.
Turtelleren ligger og banker på 5.000 omdreininger.
Vi spinner av gårde og andregiret bankes brutalt inn før du vet ordet av det.
Av en eller annen grunn banker den hardt og overraskende over til tredje også.
Da møter den på lavere turtall og bruker bra med moment videre.
0-100 skal klares på 3,4.
Ferden til 200 gjøres på 11,9 sekunder.
Omtrent den tiden det tar å si Porsche Panamera Turbo S E- Hybrid Sport Turismo.
Toppfarten er 310 km/t.
Girkassa fungerer nydelig - som vanlig hos Porsche.
Det er stort sett kun ved Launch Control den banker inn girene.
Normalt skjer det raskt men mykere.
Skuffende mykt for noen.
Du kan selvfølelig også gire manuelt.
Da finnes det ingen kickdown-funksjon som overstyrer dine valg … heldigvis.
Potensielt gjerrig
Det er lett å glemme selve grunnen til at man hybridifiserer når man kjører denne superlimoen.
Det er for å spare miljøet.
I følge målinger med den nye målemetoden NEDC (New European Driving Cycle) klarer bilen med det lange navnet seg på 0,3 liter 98 oktan.
Det gir et utslipp av CO2 på sparsomme 69 gram.
Det avhenger selvsagt av bruksmønsteret.
Men det gir svært hyggelige avgifter.
Vi gleder oss til å få den hjem og måle forbruket selv.
Alle Panamera driver på fire hjul.
Også hybriden bruker tradisjonell firehjulsdrift.
Lithium-ion batteriet er på 14 kWt og er lokalisert under bagasjeromsgulvet bak bakhjulene.
Selv om det langt fra er ideelt, har Porsche har lang tradisjon med å henge vekt utenfor akslene.
Elmotoren er plassert mellom V8-eren og den nyutviklede PDK-girkassa med 6+2 trinn, som Porsche uttaler det det.
Det er en 8-trinns dobbeltklutchkasse, men de to øverste er rene overgir for å spare dråper.
De seks andre er aktive, det vil si at de får vogna til å gå fortere.
Elmotoren griper inn med en elektrisk clutch og er ikke med rundt om den ikke lader eller hjelper til.
Batteriet kan lades opp på mellom drøyt to til seks timer, avhengig av strømuttak.
Standardladeren yter 3,6 kW men sliter du med planlegging, kan du bestille en 7,2 kW lader.
Hjemmekos
Porsche har de siste årene hatt filosofien; en knapp, en funksjon.
Det har resultert i nærmere 100 knapper.
Nå har de prøvd å renske opp i systemet og presenterer med Panamera trykkfølsom glassplate.
Det ser ryddigere og mer moderne ut, men man trenger fortsatt noen timer i bilen før plasseringen sitter i fingrene.
Vi rakk det ikke under testdagene.
Instrumentpanelet er digitalt og layouten består fortsatt av fem ringer.
Nå smeltes to av dem sammen til en skjerm når kartvisningen velges.
Høyre og venstre side betjenes med hvert sitt rullehjul på multifunksjonsrattet.
Den 12,3 tommer store infoskjermen i midtkonsollen inneholder det man er vant med.
Vi har sett bedre grensesnitt og kunne ønsket større knapper på berøringsskjermen.
Det elektrisk justerbare rattet er passe tykt og kan trekkes godt mot kroppen.
Setene har rikelig med justeringsmuligheter.
Man sitter alltid sportslig godt i Porsches modeller.
Også bak er det romslig.
Setene kan legges 40/20/40.
Bagasjerommet burde naturligvis vært noe større.
Eieren griner på nesa om du kommer med store harde kofferter.
Salg
Det er mye som tyder på at andre generasjon Panamera blir en langt større suksess enn den første.
Fra 2009 til 2016 er det kun solgt 163 Panamera.
Den ligger an til et salg på 250 stykker allerede første år, og det er før Sport Turismo er i salg.
I det hele tatt går ting veldig greit for Porsche og alle andre som selger dyre og sterke biler om dagen, så du må regne med å se mange Porsche-hybrider fremover.
Les også:
Tekniske data:
| 1
|
203946
|
Gjør alt du trenger - til halve prisen
Nok en gang beviser Lenovo-selskapet at en god mobiltelefon ikke behøver å koste skjorta.
Motorola har blitt et Lenovo-selskap, og den siste tiden har vi stiftet bekjentskap med en rekke modeller som til dels har imponert oss - kanskje spesielt i budsjett- og mellomsegmentet.
Se bare testen av Moto G5 Plus - en mobil du nå får til rett over 2.000 kroner.
Et realt røverkjøp, mener vi.
Ren og rask opplevelse
Mobilene kjører en tilnærmet ren utgave av Android (med bare noen få tilpasninger), og vi antar at dette er hovedårsaken til at Motorola-mobilene ofte oppleves som raskere enn andre mobiler som kjører på tilsvarende maskinvare.
Moto Z2 Play kjører Android 7.1.1, og er en mellomklassemodell til rundt 4.000 kroner som skiller seg ut fra mengden spesielt på ett felt:
Støtte for såkalte Moto mods.
Dette er moduler som sømløst klipses på baksiden ved hjelp av magneter, og som gir mobilen utvidet funksjonalitet.
Blant moduler som er tilgjengelig, finnes for eksempel ekstra batteripakke, avansert kamera med 10x optisk zoom og spillkontroll.
Modellen er lillebror til Moto Z2 Force, som er toppmodellen med uknuselig skjerm, men til dobbel pris av Z2 Play.
God skjerm og lyssterkt objektiv
Utover dette, er det verdt å merke seg at hovedkameraet har et meget lyssterkt objektiv, maks blenderåpning er f/1,7 - for øvrig samme som på den nevnte Moto G5 Plus.
Skjermen på Z2 Play er imidlertid på 5,5 tommer, 0,3 tommer større enn på G5 Plus - og den er av typen AMOLED, ikke LCD.
Kvaliteten på skjermen er meget god, med svært godt sortnivå og kontrast.
Det er utvilsomt blant de beste vi har sett i mellomklassen.
Oppløsningen på 1920 x 1080 piksler fordelt over 5,5 tommer er etter vår mening tilstrekkelig for å få et bilde der overganger og raster blir flytende, uten pikseleringer som man ofte ser på lavoppløste skjermer.
Og når det gjelder samtalekvalitet:
Lyden oppleves som grei, både under samtaler mot øret og som høyttalende.
Merk også at den samme høyttaleren brukes hvis du spiller musikk - og da blir lyden helt uten bass og ganske skjærende, særlig hvis du faller for fristelsen og skrur opp volumet.
Tynn uten mods
Byggekvaliteten opplever vi som meget god, med bakplate i metall.
Den er også blant de slankeste mobilene i klassen, med sine 6 mm.
De øvrige målene er 156 x 76 millimeter, og vekten er 145 gram.
Det er et ganske stort felt over og under skjermen, i motsetning til på konkurrenten Mate 10 Lite fra Huawei.
Merk at mobilen er sprutsikker.
Det betyr at den tåler litt regn og bergensvær, men du bør ikke dyppe den i bassenget.
Det er uansett et pluss, ikke alle konkurrentene byr på det samme.
På innsiden sitter en åttekjernet Snapdragon 626-prosessor, 4 GB RAM og 64 GB lagringsplass.
Her er også støtte for to SIM-kort, eventuelt kan den ene SIM-kortplassen benyttes til et microSD-kort for å utvide lagringsplassen.
Ifølge Motorola skal den støtte minnekort på inntil 2 TB - en kapasitet som fortsatt ligge noen år fram i tid.
Ikke blant de raskeste, men rask nok til det meste
Ytelsen ligger godt bak toppmodellene, også godt bak de kraftigste i mellomklassen, men ikke en eneste gang under testperioden følte vi det som noe ankepunkt.
Da har vi også spilt noen nyere spill, inkludert noen relativt krevende bilspill - og kjørt på med ansiktseffekter i Snapchat, blant annet.
Utløseren på kameraet er også rask i de aller fleste tilfeller, takket være den raske autofokusen - som benytter samme dual pixel-teknikk som blant annet Samsung benytter på flere av sine (dyrere) modeller.
Merk imidlertid at ytelsen er omtrent identisk med Moto G5 Plus, som er langt billigere - men som har mindre skjerm og mangler mulighetene for Moto mods.
Er ikke det særlig viktig for deg, er det etter vår mening flere gode grunner til å velge G5 Plus enn Z2 Play.
Så kan man selvfølgelig innvende at ytelsen neppe er god nok til de mest krevende appene som kommer de neste årene (inkludert AR-apper), men før den tid har du sannsynligvis allerede gått til innkjøp av din neste mobil.
Generelt bra bilder
Vi har tidligere skrytt av bildekvaliteten på flere av Motorola-modellene, og Z2 Play er intet unntak.
Hovedkameraet takler de fleste lysforhold godt, og vi tar merkbart oftere skarpe bilder uten behov for ekstra lyskilder, enn hva tilfellet var med konkurrentene Huawei Mate 10 Lite og Nokia 8.
Det lyssterke objektivet er naturligvis hovedårsaken til dette.
Hvis det er skikkelig mørkt, tegnes ikke detaljene opp like nøyaktig som på de hvasseste kameramobilene, og mangelen på optisk stabilisator må ta noe av skylden for det.
Og ja - du kan filme i 4K-oppløsning om du ønsker (30 fps), eller i full HD med 60 fps - men merk at mangel på stabilisator medfører økt fare for utilsiktede rystelser.
Merk imidlertid at frontkameraet er av vesentlig svakere kvalitet.
Det ser gjerne greit ut på en skjerm på 5,5 tommer, men svakhetene kommer tydelig fram på en ekstern, stor skjerm.
Under har vi samlet en del eksempler tatt med hovedkameraet, slik at du kan gjøre deg opp en mening om bildekvaliteten selv.
To dager batteritid, uten problemer
Moto Z2 Play er utstyrt med et batteri på 3000 mAh.
Det er litt mindre enn på Nokia 8 og Huawei Mate 10 Lite, men større enn på storebror Z2 Force.
Flere ganger under testperioden hadde vi mer enn 10 prosent igjen av kapasiteten etter to dager med normal bruk.
Det er absolutt bra, men ikke lenger veldig oppsiktsvekkende.
Begge de to nevnte modellene fra Nokia og Huawei presterer minst like bra.
Merk også at laderen som følger med, kan lade batteriet til å vare i inntil 8 timer med bare 15 minutter i stikkontakten.
Konklusjon
Moto Z2 Play er utvilsomt en av de beste mellomklassemodellene vi har testet denne høsten.
Mobilen er brukervennlig, slank, tåler regnvær, byr på en god skjerm og batteritiden er også god.
Vi må heller ikke glemme at bildekvaliteten blir bra under de fleste forhold.
Så kommer naturligvis støtte for Moto mods som et pluss for mange.
Er du mindre interessert i sistnevnte, er ikke spranget ned til Moto 5G Plus særlig langt på alle de andre egenskapene, og det er kanskje det største ankepunktet (eller spørsmålstegnet) vårt.
Før du bestemmer deg anbefaler vi deg også å sjekke ut testene av Huawei Mate 10 Lite, Nokia 8 - og kanskje spesielt Honor 9, som også landet på terningkast 5.
Alle tre ligger i samme prisklasse.
Husk at terningkastet gis på bakgrunn av hva du kan forvente i denne klassen.
| 1
|
203948
|
Apple iPhone 8 Plus
8 Plus er i praksis en stor utgave av iPhone 8, men det betyr også at den har fått et vesentlig større batteri innabords, som oppleves meget utholdende.
Som i 7 Plus-modellen har også denne utgaven to kameraer på baksiden, med 2x optisk zoom og en svært god portrettmodus, som i år har fått nye funksjoner relatert til kunstig lyssetting av bildene.
De får du ikke på fjorårets utgave.
Vi hadde ønsket oss en raskere lader med i esken, og det aldrende iPhone-designet tar stor plass kontra skjermstørrelsen, men iPhone 8 Plus er en meget god telefon vi gjerne anbefaler.
| 1
|
203949
|
Apple iPhone X
Endelig har også Apple kommet med en mobilskjerm som dekker nesten hele flaten.
I stedet for å plassere fingeravtrykksleseren på baksiden, har Apple valgt å fjerne den helt til fordel for Face ID; svært avansert teknologi som 3D-skanner ansiktet ditt.
Det betyr også at navigeringen er ganske annerledes enn hva man er vant med, men det fungerer brillefint og sitter i fingrene veldig kjapt.
iPhone X har en svært god skjerm, et svært godt kamera og er lynrask i bruk.
Nytt er også at du kan ta portrettbilder med uskarp bakgrunn med frontkameraet, som gir selfiene god dybde, og telekameraet på baksiden har fått større blenderåpning og optisk bildestabilisering.
Fremdeles savner vi en kraftigere lader med i esken, og prisen er såpass mye høyere enn konkurrentene at vi er nødt til fjerne en prikk på terningen.
Men har du råd, er dette en voldsomt god telefon.
| 1
|
203950
|
HTC U11
En av årets største overraskelser var HTC U11, som gjorde seg fortjent til seks øyne på terningen da vi testet den på forsommeren.
Selskapet har vært litt bakpå de siste årene, men kommer her med en svært god telefon:
Den er vanntett, har et meget godt kamera og en unik funksjon der du kan klemme på telefonen for å utføre kommandoer – kjekt til slalåmbakke-selfien med hansker på, for eksempel.
Baksiden er dog en fingeravtrykkmagnet av dimensjoner – faktisk følger det med en pusseklut i esken (!).
| 1
|
203951
|
Huawei Mate 10 Pro
Mate 10 Pro er Android-telefonen vi holder som årets beste.
Den er lynrask i daglig bruk og har et stort batteri som lades ekstremt fort.
Det er også Huaweis første mobiltelefon som er vanntett, og den har et flott design med en seks tommers AMOLED-skjerm pakket inn i tynne skjermkanter.
Fingeravtrykksleseren på baksiden er lett å nå og låser kjapt opp telefonen, i tillegg til at den har flere funksjoner.
Dobbeltkameraet på baksiden gir deg svært gode bilder, og plugger du den i en TV, kan du bruke den som en PC.
Mate 10 Pro støtter dessuten to SIM-kort og har 128 GB lagringsplass, som burde holde for de fleste.
| 1
|
203954
|
Samsung Galaxy S8
Samsung gjør lite feil med toppmodellen S8 bortsett fra én ting:
Plasseringen av fingeravtrykksleseren, der selskapet har valgt en merkelig vri og puttet den ved siden av kameraet på baksiden.
I tillegg finner vi liten nytte av Bixby-funksjonen, som har fått en helt egen knapp på siden av telefonen.
Den lar Samsung deg nå deaktivere, som må sees på som en fallitterklæring.
Annet enn det er S8 en særdeles god telefon – flott, vanntett design med tynne rammer, lynrask maskinvare, svært godt kamera og støtte for trådløs lading.
Og ikke minst:
Den har fortsatt 3,5mm lydutgang, noe som er mangelvare på ganske mange telefoner på denne lista.
| 1
|
203955
|
Samsung Galaxy S8 Plus
Vi skrev aldri en egen test av den større Plus-utgaven, siden S8 og S8 Plus er to svært like telefoner, men det betyr ikke at vi ikke har brukt den.
S8 Plus har 6,2 tommers skjerm versus 5,8 på S8 og et batteri som er 17 prosent større, men der stopper ulikhetene.
Dog synes vi at plasseringen av fingeravtrykksleseren ble enda litt svakere her, siden man må strekke fingeren ytterligere for å nå den, og vi anser derfor S8 som det beste kjøpet av de to.
| 1
|
203956
|
Samsung Galaxy Note 8
Mange er glade i Samsungs Note-serie, som kommer med en stylus-penn innabords.
Men etter Note 7-fadesen i fjor, der batteriene kunne begynne å brenne, må vi helt tilbake til Note 4 fra 2014 for å finne den forrige Note-telefonen som var i offisielt salg i Norge.
Og joda, pennen er fin i bruk den, om du liker å skrible for hånd, men med et prishopp på over 3.000 kroner kontra S8 Plus blir den pennen veldig dyr.
Du får riktignok to kameraer på baksiden også (samme løsning som Apples modeller) og en skjerm som er 0,1 tommer større, men mister litt batteri i samme slengen.
| 1
|
203957
|
Sony Xperia XZ1
Sony har fortsatt til gode å komme med en «rammeløs» modell, men det antas å komme på vårparten, siden Sony tradisjonelt lanserer nye toppmodeller to ganger i året.
XZ1 var først ute med den nye Android-versjonen (Oreo), har god ytelse og et kamera med god vidvinkel, som får med mye i bildet.
En artig funksjon er å kunne filme med 1000 bilder i sekundet – riktignok bare i 0,2 sekunder, som da gir 6 sekunders avspillingstid.
En annen fiffig mulighet er 3D-skannefunksjonen, som lar deg skanne hoder og andre objekter og deretter snurre på dem, skrive dem ut på en 3D-skriver eller lignende.
| 1
|
203959
|
Det store spørsmålet er om du er villig til å betale så mye
For iPhone X er rett og slett en voldsomt god telefon.
– Klarer du å stå over en runde, er dette denne runden.
Det var siste setning i testen av iPhone 7 i fjor høst.
Telefonen fremstod som en lite oppgradert utgave av iPhone 6s, der raskere maskinvare og vanntetthet hadde gått på bekostning av lydutgangen.
Dessuten ble vi ikke veldig imponerte over kameraet, som i noen situasjoner presterte svakere enn det hos forgjengeren.
Vel – hvis du fulgte rådet vårt og stod over forrige runde, sparte du i hvert fall godt med penger til å kunne klinke til i år.
iPhone X har en startpris på 10.990 kroner og er dermed den dyreste telefonen på det norske markedet.
Men så er den også knakende god.
Endelig tynne skjermkanter
Apple kommer uvanlig seint til bordet hva gjelder skjermen, som nå har blitt mer avlang og fått svært tynne rammer rundt seg, slik vi har sett blant annet fra Samsung, LG, Huawei og Xiaomi det siste året.
I motsetning til tidligere iPhone-modeller, som lenge har hatt store flater både over og under.
Mer spesifikt har Apple valgt å gå for et 19,5:9-aspekt på skjermen i iPhone X, med oppløsning på 1125x2436 piksler.
Størrelsen er 5,8 tommer og pikseltettheten derfor 458 punkter per tomme, altså mer enn skarpt nok.
Denne gangen er skjermen OLED-basert (laget av Samsung), og ikke LCD-basert, slik det har vært på samtlige av Apples modeller tidligere.
Det betyr blant annet et forbedret sortnivå og større kontraster, og Apple har vært svært møysommelige med å kalibrere fargene slik at de fremstår svært korrekt.
Nettstedet DisplayMate kaller skjermen den mest fargenøyaktige skjermen de noen gang har testet – ikke bare blant mobiltelefoner, men også blant TV-er og monitorer.
I tillegg har iPhone X den mest lyssterke mobilskjermen og blant de aller laveste refleksjonene, som gjør at den også er meget godt synlig også i sollys.
Side om side på kontoret med en Huawei Mate 10 Pro (også med OLED-skjerm) må vi innrømme at forskjellene er veldig små, så iPhone X-skjermen oppleves ikke som hestehoder foran konkurransen, bare så det er poengtert, men pent er det definitivt.
Apple lar deg også aktivere True Tone-funksjonen, som endrer hvitbalanse basert på lyset fra omgivelsene; typisk til litt varmere farger når du bruker telefonen innendørs.
Denne finner du for øvrig også på årets iPhone 8-modeller.
Leppe, busslomme eller hva du vil kalle den
Du har sett det på bildene og lest om det rundtom – for å få skjermen til å gå såpass ut i kantene, har Apple valgt å nedfelle et felt på toppen som huser frontkameraet og en rekke andre innretninger, populært kalt «busslomma», «leppa» og sikkert hundre andre ting.
Mange har stilt seg kritiske til denne løsningen, og ja – den kan være litt i veien om du ser et bilde på hele skjermen eller surfer på tvers, men dette synes for oss å være et litt oppkonstruert problem.
Ser du en YouTube-film eller en TV-serie i Netflix er uansett ikke innholdet bredt nok til at leppa kommer til syne.
Men – en ting som faktisk er en ulempe med denne leppa, er at det blir mindre plass på statuslinja i toppen.
I formiddag hadde jeg to tapte anrop på telefonen fordi jeg hadde glemt å skru av ikke forstyrr-modusen fra natta i forveien – den lille månen som indikerer at denne funksjonen er aktiv har det nemlig ikke blitt plass til på toppen.
Det samme gjelder batteriprosenten og symbolet som viser at telefonen er koblet til en Bluetooth-enhet.
Riktignok erstattes området øverst til høyre med en hodetelefon i det du kobler til, men den er ikke der vedvarende.
Vil du sjekke, må du trekke fingeren ned fra øverste høyre hjørne for å få opp kommandosenteret – der får du alle detaljene på toppen slik du er vant med fra tidligere modeller, inkludert batteristatus på Bluetooth-enheten og den slags.
Hjemknappen er borte
Om Apple bare hadde nøyd seg med et frontkamera, kunne leppa ha vært mindre, men det bor svært mye teknologi i på innsiden av det sorte feltet.
Der finner du blant annet en infrarød projektor som sender ut 30.000 punkter med lys du ikke kan se, og et infrarødt kamera som leser dem av når de treffer ansiktet ditt.
Borte er nemlig hjemknappen og Touch ID, til fordel for Face ID, som bruker ansiktet ditt til opplåsning av telefonen.
Vi skrev mer om dette i førsteinntrykk-saken før helga og konklusjonen etter en drøy uke med telefonen er fortsatt at vi er ganske imponerte av hvor effektivt den fungerer.
Vi kan holde telefonen slik vi pleier (gjerne i hoftehøyde), og opplåsningen skjer omtrent parallellt med at du løfter telefonen og skyver skjermbildet oppover, der vi sjelden trenger å vente mer enn et par-tre tideler ekstra.
Perfekt er den ikke – spesielt har vi opplevd at den sliter litt i motlyssituasjoner, for eksempel med ryggen vendt mot sola, eller opp mot et sterkt lysrør på t-banen.
Som regel løser det seg med en liten justering av vinkelen, men en sjelden gang har vi måttet bruke den sekssifrede opplåsningskoden i stedet.
Det hender man må gjøre det med Touch ID også, særlig om man er fuktig på fingrene, og vi synes at Apple i høy grad har klart å bytte ut fingeravtrykksleseren med et nesten fullgodt alternativ.
Briller, solbriller og skjerf har heller ikke vært noe problem.
…men hva om du sover?
–
Dette må jo være et drømmescenario for kriminelle hvis man sovner på toget, fikk vi i en e-post forleden.
Og ja – det kunne ha vært det, hvis det bare var å fiske telefonen fra en sovende person og skanne ansiktet hans for full tilgang.
Men som med så mye annet – dette har Apple tenkt på.
I Face ID-innstillingene kan du velge om du vil kreve oppmerksomhet for å låse opp, og vi har testet på kontoret der jeg har «sovet», og der kolleger har prøvd å låse opp telefonen ved å holde den foran ansiktet mitt, men uten hell.
Løsningen fra Apple gir også flere fordeler.
Blant annet vil ikke skjermen mørkne om du leser en lang tekst, siden Face ID følger med på om du fortsatt titter.
Ikke at dette er nytt – Samsung hadde en lignende funksjon allerede på Galaxy S4 der de brukte frontkameraet.
En annen fordel er at det vanlige frontkameraet og det infrarøde frontkamereat kan jobbe sammen for å lage selfie-bilder med uskarp bakgrunn.
Som vanlig titter vi mer på kamerakvaliteten senere.
Og – Apple har tilgjengeliggjort et API (programmeringsgrensesnitt) for denne løsningen til tredjeparter, slik at vi nok kommer til å se mye moro med frontkameraet fremover.
Apple har allerede startet ballet med animoji-figurer hvis ansiktsmimikk følger ansiktet ditt, samt appen Clips, som isolerer hodet ditt og putter det i en virtuell verden.
Dobbelt glass og trådløs lading
Etter noen år med aluminiumsbakside, introduserte Apple igjen glass på baksiden av årets nye iPhone-modeller, men denne gangen med en åpenbar hensikt: trådløs lading.
For det får du ikke til gjennom en metallbakside, og nettopp derfor må baksiden være av plast eller glass for at telefonen skal kunne lades trådløst.
Gledelig er det å se at Apple har valgt å følge den utbredte Qi-standarden (/tsji:/) på dette punktet.
Vi har ikke gjort noe stort poeng av det i tidligere tester, og vi gjør det heller ikke nå.
Trådløs lading er i våre øyne en kjekk ekstrafunksjon om du er på kafeer som har slike ladesoner, har en slik ladematte i bilen, har montert en IKEA-løsning på nattbordet eller har en monitor der foten støtter trådløs lading.
Og grunnen – det går ganske tregt sammenlignet med tradisjonell lading.
Til testen fikk vi låne med en trådløs lader fra Mophie (Apple kommer med sin AirPower-matte i 2018), og etter en halvtime hadde batteriprosenten steget fra 21 til 36; altså et halvt prosentpoeng i minuttet, eller da med drøye 3 watts effekt om vi har regnet riktig.
Muligens kunne det ha gått litt raskere om den lå perfekt på platen – det er ikke så store avvik som skal til før slik lading går saktere, og oppgitt makseffekt er inntil 5 watt, som økes til 7,5 watt i iOS 11.2 når den oppdateringen kommer.
Men laderen som følger med er fortsatt den trauste varianten på 5 watt, selv om telefonen lader raskere om du bruker iPad-laderen (10/12W), eller en Macbook-lader og overgangskabel fra USB-C til Lightning.
Vi kom oss for eksempel fra 25 til 59 prosent på 35 minutter med iPad-laderen, altså med ganske nøyaktig dobbel ladeeffekt.
På markedets dyreste telefon, Apple, bør vi kunne forvente en lader i esken som utnytter potensialet der.
Annerledes navigering
Uten Touch ID-knappen i bunnen, må du lære deg noen nye triks om du går til anskaffelse av en iPhone X.
Nevnt er at du låser opp telefonen ved å sveipe opp fra bunnen (kombinert med Face ID), og du sveiper også opp fra bunnen for å gå tilbake til hjemskjermen når du er inne i en app.
For fullskjerm-apper (typisk spill, filmstrømming og lignende), må du sveipe to ganger; først en gang for å tenne linja som alltid er til stede i bunnen av skjermbildet.
Der man tidligere dobbelttrykket på hjemknappen for å få opp oversikten over kjørende apper, sveiper du opp fra bunnen og lar fingeren hvile midt på skjermen.
Herfra kan du ikke lenger bare sveipe appene ut av bildet om du vil avslutte dem – da må du først holde fingeren nede på appen.
Akkurat dette steget virker litt unødvendig i våre øyne.
Det mest elegante med den nye løsningen, er uten tvil muligheten til å sveipe langs bunnen av skjermen for å hoppe mellom apper; tilsvarende fire fingre over skjermen på iPad.
Det fungerer brillefint for å hoppe frem og tilbake mellom musikkspilleren og nettleseren eller tilsvarende.
En ulempe er imidlertid at enkelte apper kun kjører i landskapsmodus, der du får denne funksjonen på langsiden av skjermen, mens appen du hopper til kan ha den i bunnen slik ta du ikke bare kan sveipe deg videre uten å bytte kant.
Et sveip opp fra bunnen på øvrige modeller henter frem kommandosenteret, og det er altså blitt flyttet på iPhone X, slik at du må trekke fingeren ned fra øverste høyre hjørne.
«Reachability»-funksjonen, som bringer skjermbildet ned en halv lengde, kan du få til ved å sveipe nedover helt i nederste skjermkant.
Det siste er definitivt funksjonen vi synes er vanskeligst med det nye grensesnittet – alt annet sitter i fingrene på kort tid, men akkurat denne hender det ofte at vi må prøve oss to-tre ganger på.
Og det føles unektelig elegant når man sveiper og holder på, der alt glir så flytende på skjermen med pene animasjoner og den slags.
Voldsomt kraftig maskinvare
Flytende animasjoner er bare forbokstaven når det kommer til ytelse på årets nye iPhone-modeller, for i år har Apple pakket voldsomt mye maskinkraft på innsiden.
På ren prosessorytelse målt med Geekbench scorer A11 Bionic-prosessoren faktisk høyere (10.450 poeng) enn årets 13-tommers Macbook Pro med Core i5-prosessor, og det sier sitt.
iPhone X (og 8-modellene) har fått et forsprang på konkurrentene på ytelsesfronten, og alt oppleves hurtig uansett om man surfer på nett eller spiller de nyeste spillene.
Den økte ytelsen har blant annet muliggjort videoopptak i 4K-oppløsning med 60 bilder i sekundet, slow motion-filmer med 240 bilder i sekundet kan nå filmes i full HD-oppløsning og ytelsen er også imponerende god når du bruker AR-apper (utvidet virkelighet), der 3D-objekter settes på bildet fra kameraet.
Når det gjelder akkurat disse AR-appene kan vi styre vår begeistring hva presisjon angår, men ytelsen er det lite å si på.
Batteriet på iPhone X er på 2716 mAh (10.35 Wh) og har vist seg å være ganske utholdende.
I helgen klarte vi å strekke det fra lørdag morgen til søndag kveld med relativt normal/moderat bruk; altså med rundt halvannen skjermtid daglig bestående av nettsurfing, sosiale medier, fotografering, litt YouTube og den slags.
Enda litt bedre kamera enn på 8 Plus
Vi likte godt iPhone 8 Plus da vi testet den tidligere i høst, og særlig synes vi kameraløsningen på baksiden var en godbit.
Med to ulike brennvidder kan du zoome i bildet, og Apples portrettfunksjon er tidvis ganske imponerende, der bakgrunnen gjøres kunstig uskarp som om den var tatt med et systemkamera.
To ting gjør at kameraet i iPhone X er enda bedre enn i 8 Plus.
Det første er at du som nevnt har to kameraer i fronten, som gjør at du kan bruke portrettmodusen på selfie-bilder, selv om vi akkurat her litt for ofte opplever at det ikke blir uskarp bakgrunn på bildet.
Det andre er at kameraet med lengst brennvidde på baksiden har blitt mer lyssterkt (f/2,4 vs f/2,8 = 36 prosent mer lys inn) og har fått optisk bildestabilisering; noe som kun er tilgjengelig på «hovedkameraet» på iPhone 8 Plus.
Det siste gjør at iPhone X i større grad bruker dette objektivet når omgivelsene blir litt mørkere, i stedet for en digitalt forstørret utgave fra vidvinkelkameraet, som vi så nærmere på i iPhone 7 Plus-testen fra i fjor.
En liten detalj vi ikke har sett andre kommentere, er at brennvidden er 6mm på tele-kameraet i iPhone X og 6,6mm på iPhone 8 Plus, som gjør at kameraet ikke har like kraftig zoom på iPhone X.
Og som på 8 Plus leverer kameraet jevnt over svært solide bilder.
Når portrettmodusen treffer med sine fiksfakserier ser det meget bra ut, og vi opplever også iPhone X som en pålitelig telefon hva gjelder eksponering.
Sjekk for eksempel bildet under – en svært vanskelig lyssituasjon der mange ville ha levert tilnærmet sorte trær på høyre side (originalbildet er beskåret):
Én ting, dog, er at de nye iPhone-modellene har overdrevet høy kontrast i bildene.
Det går i mange situasjoner på bekostning av høylysene, der vi typisk får utbrente områder i himmelen.
I soloppgangen under var himmelen helt nydelig, med en jevn overgang fra blå til oransje, men de høye kontrastene i bildene gjør at vi får et hvitt område som ikke var der i virkeligheten.
Dessverre hadde jeg ikke med flere telefoner (med strøm på) akkurat da, men jeg så den samme soloppgangen fra en kompis på Snapchat rett etterpå, der en Samsung Galaxy S7 Edge hadde klart å fange himmelen akkurat slik den så ut.
Nå skal det sies at vårt bygg i forgrunnen introduserer litt flere utfordringer, men jeg tok bilde av den samme soloppgangen hjemme fem minutter før, der himmelen fortsatt ikke blir helt korrekt med tanke på det hvite (bildet er med i fotoalbumet under).
I mørket klarer iPhone X seg greit, selv om den ikke klarer å nå helt opp til Note 8 på høye ISO-verdier.
Bildene eksponeres noe lavere når det er ordentlig mørkt, og detaljnivået i mørke bilder blir ikke helt på høyde med Samsung-kameraet.
Her er et annet eksempel der det ikke er like mørkt.
iPhone X har eksponert dette bildet med ISO 200, mens Samsung-kameraet bruker ISO 640.
Til tross for høyere følsomhet, er Samsung-bildet mer detaljert:
Som vanlig har vi samlet en god håndfull bilder i et Google Foto-album, som er lastet opp i sin fulle oppløsning og dermed urørt fra Google.
Der kan du inspisere på nært hold om du vil – grunnen er at vårt publiseringssystem komprimerer bildene såpass mye at det ikke er egnet til fotosammenligninger.
For en lyd!
En ting vi er veldig imponerte over med iPhone X er at lyden fra høyttalerne er svært god.
Det låter langt mer spenstig enn veldig mange av konkurrentene, volumet går ganske høyt og utrolig nok er det også litt bass å spore i lydbildet.
Lyden kommer ut fra to høyttalere denne gangen – både fra «leppa» og fra bunnen av telefonen; altså i stereo.
Vi har heller ingenting å utsette på samtalekvaliteten, som har vist seg å være meget god i løpet av vår uke med denne telefonen.
Fremdeles er 3,5mm-kontakten borte, og det gjør at du er nødt til å ha med deg en overgangskabel (følger med) om du har en bilstereo, hodetelefoner eller andre ting som trenger kabel, og du får da ikke ladet samtidig som du lytter.
Det synes vi fortsatt er en ulempe.
Konklusjon
iPhone X er en fantastisk god telefon.
Den har en fabelaktig skjerm som dekker store deler av flaten, og imponerende teknologi innabords i form av lynrask maskinvare og Face ID-løsningen som har erstattet hjemknappen.
Kameraene leverer jevnt over svært gode bilder både foran og bak, lyden fra høyttalerne er kanskje det beste vi har hørt fra en mobiltelefon – i det hele tatt er hver eneste bestanddel av ypperste klasse.
Men så koster den deretter.
11.000 kroner for innstegsmodellen (64 GB) er vesentlig dyrere enn konkurrentene – over 50 prosent dyrere enn Galaxy S8 fra Samsung, eller nesten 40 prosent dyrere enn Mate 10 Pro fra Huawei (med dobbelt så mye lagringsplass), som også kan by på tynne skjermkanter, flotte kameraer, vanntetthet og mer til.
Hadde dette vært årets Plus-utgave med tilhørende prissetting, hadde vi trillet en sekser uten å mukke, men pristillegget er i overkant, som gjør at vi lander på en veldig sterk femmer til iPhone X.
Men om prisen er mindre viktig for deg, finner du neppe en bedre mobiltelefon i år.
Vel blåst, Apple.
Vel blåst.
| 1
|
203963
|
15 kilo, 40 timers batteri og et voldsomt lydtrykk
Partyhøyttaleren du ikke trenger å koble til strømnettet.
Når jeg sier Bluetooth-høyttaler – hva tenker du på da?
De fleste tenker nok på en kjekk liten sak å ha med seg i bagen, som veier en halvkilo og måler noen få centimetere i hver retning.
Men det finnes også større.
Mye større.
Danske Soundboks 2 er en av dem; en koloss på 15 kilo, men som altså går på batteri og ikke trenger en stikkontakt i nærheten.
Rett og slett et beist
Soundboks 2 er ulik noen annen trådløs høyttaler vi har testet før.
Riktignok har vi testet produkter som Sony SRS-XB7, som også er ganske voksen av størrelse, men som du er nødt til å ha koblet i en stikkontakt.
Den er ikke noe du får brukt på en fest på stranda, med andre ord.
Men det kan du med Soundboks 2.
Batteritiden er oppgitt til hele 40 timer med høy musikk (113 dB), men vrir du volumet helt opp til 11, kan boksen spy ut hele 122 dB, som da er på nivå med smertegrensen.
Det er rett og slett smått sjokkerende når man hører denne på full guffe for første gang.
Og veldig moro å se ansiktene på de man demonstrerer dette for – en slags blanding av frykt og glede på en gang.
«Built like a tank»
Dette er altså en partyhøyttaler med stor P, og danskene er opptatte av at denne høyttaleren skal tåle en skikkelig vikingfest, så det skal være uproblematisk om den veltes, mistes eller blir sparket til.
Materialvalget er baltisk kryssfinér-bjørk som er rammet inn i børstet aluminium.
I hvert av de åtte hjørnene er det kuler av aluminium som høyttaleren da hviler seg på uansett hvordan du vrir og vender på den.
Det kan være kjekt om den står på en våt gressplen, for eksempel, slik at det bare er hjørnene som går ned i bakken.
Ikke at vått gress er noe problem – Soundboks 2 skal ikke ha problemer verken med regn, snø, støv eller den slags.
Den skal også fungere i 20 kuldegrader eller 50 varmegrader om det skulle være aktuelt.
Et håndtak er plassert på hver side av høyttaleren, slik at den er relativt grei å bære med seg; i hvert fall over moderate avstander.
Skal du bære den lenger, finnes det også en modul som kan bestilles fra selskapet nettsider, slik at du kan bære den som en ryggsekk.
De ytre målene er for øvrig 66x43x32 cm.
Utskiftbart batteri
Nå er det muligens sjelden man har behov for mer enn 40 timers fest i ett strekk, men skulle behovet være der, liker vi godt muligheten til å bytte ut batteriet (ekstra batteri koster rundt 1500 kroner).
Batteriet dyttes inn i en port på siden, og fra batteriet går det en kabel som plugges inn i et hull rett ved siden av.
Byttingen er gjort på få sekunder, der du napper ut kabelen, drar ut batteriet og reverserer prosessen med batteri nummer to.
På batteriet finnes det dessuten en knapp som du kan trykke på for å få en indikasjon på hvor mye kraft som gjenstår, der inntil fem LED-lamper lyser.
Ladekabelen er også ganske fiffig.
Den er «tvekjønnet», der det er en han-plugg på en ene siden og en hun-plugg på den andre.
Batteriet har en han-plugg som da stikkes inn i hun-pluggen når du skal lade det, men om du vil kjøre med strøm fra strømnettet, kan du bruke han-pluggen på ladekabelen direkte inn i høyttaleren.
Å fullade et batteri tar for øvrig 3,5 timer.
Batteriet har en kapasitet på nesten 100 Wh og er av litium jernfosfat-typen (LiFePO4), som blant annet brukes i båter og lignende.
Enkel betjening
Du finner ikke mange knapper og brytere på Soundboks 2.
Faktisk bare to brytere, der den ene brukes for å bytte mellom av, innendørs eller utendørs, og den andre er den trinnløse volumbryteren som altså går til elleve.
Utendørs-modusen fungerer som en slags loudness-knapp som først og fremst gir litt mer bass i lydbildet.
Dette skjer dynamisk, slik at bassen økes litt ekstra dersom du spiller på lavt volum, og der denne forsterkingen avtar jo høyere du spiller.
Vi må innrømme at vi liker å ha den på, uansett om vi er ute eller inne, selv om det kan bli litt for mye av det gode på moderat volum – innendørsinnstillingen låter en smule flatt i forhold.
Paringen er også såre enkel – er den ikke koblet til en annen enhet når du slår den på, går den automatisk i paringsmodus, som indikeres med et blinkende lys.
Når den er paret, lyser det uten blinking.
Vi målte avstanden til telefonen vi brukte til cirka 30 meter med fri sikt før lyden begynte å hakke på grunn av Bluetooth-forbindelsen.
Hva gjelder betjening skulle vi ha ønsket oss knapper for å hoppe til neste eller forrige sang, siden den som går med mobiltelefonen i lomma ikke nødvendigvis alltid befinner seg i nærheten av høyttaleren.
Soundboks 2 lar deg også koble til med AUX-kabel fremfor Bluetooth.
I så måte kunne det ha gjort seg med en sprekk på toppen – til å plassere mobiltelefonen eller nettbrettet i.
Og kanskje en USB-port slik at man hadde muligheten til å gi strøm til enheten som spiller.
Verdt å merke seg er at «Proboks» tilbys som et tilleggsprodukt til rundt 2.500 kroner, som da gir mulighet til å koble til mikrofon og mikser, i tillegg til at du kan koble til inntil seks Soundboks-enheter.
Hvordan låter det?
La oss si det forsiktig – dette er ikke høyttaleren du kjøper deg for lytteopplevelsen, for selve kvaliteten på lyden er litt så som så.
Spesielt synes vi diskanten fort blir skjærende, der du ikke skal så veldig langt opp i volum før låter som «Bodak Yellow» med Cardi B blir ganske slitsom for ørene; spesielt om du sitter innendørs.
Det samme gjelder DJ Tiëstos eminente remiks av Deleriums «Silence», der både vokal og hi-hat blir litt for dominerende i lydbildet.
Bassen er imidlertid med på notene, og det låter svært morsomt på «Lemon» med Rihanna og N.E.R.D.
Den evner imidlertid ikke å gå til de aller dypeste tonene – de enormt dype basslinjene i Childish Gambinos «Me and your mama» er rett og slett fraværende.
De gav oss nærmest frysninger nedover ryggen på Sonys XB950N1-hodesett tidligere i høst.
Dynamikken reduseres i takt med at volumet økes, og fra rundt 2/3 (klokka to) av voluminnstillingen er det tydelig at det ekstra trykket på bassen forsvinner i utendørsmodus, og at lydbildet blir tammere og mer grøtete.
Soundboks 2 klarer imidlertid å levere grei nok lydkvalitet på maksvolum, som altså er helt hinsides høyt.
Og det er nettopp der prioriteringen har vært – man får ikke i pose og sekk.
Konklusjon
Målgruppen for dette produktet er folk som trenger en høyttaler som er kapabel til å levere lyd til en fest med noen dusin mennesker uten å måtte være koblet til stikkontakten.
Og gjerne i utendørsomgivelser.
Og Soundboks 2 innfrir i stor grad.
Det er en tilsynelatende svært robust høyttaler som kan spille ekstremt høyt – med volumbryteren på 11 er det nesten så man tror det ikke er sant.
Høyttaleren har et solid batteri som neppe vil vi seg før siste gjest har gått hjem.
Skal man bruke den en hel helg, er et enkelt å kjøpe et batteri ekstra, og bytte dem på få sekunder mens festen er i gang.
Lydkvaliteten er imidlertid litt så-som-så, med en ganske skjærende diskant og manglende dynamikk på høyt volum.
Men når festen når punktet der 11 på volumet er nødvendig, er man neppe så kresen på lydkvaliteten uansett.
Moro er det definitivt – om du verdsetter volumet høyest.
Kanskje et produkt det kan være aktuelt å spleise på i kompisgjengen?
Soundboks forhandles av HiFi-klubben her til lands, med en pris på 7.990,- kroner.
| 1
|
203966
|
Koster halvparten av toppmodellene
… men fungerer best når du sitter stille.
Trådløse hodetelefoner med støydemping er i vinden om dagen, men det er ikke alle som har råd til de gjeveste toppmodellene, som gjerne koster 3-4.000 kroner.
Forrige uke tittet vi på et par til 599 kroner hos Europris, men konklusjonen var at man fikk omtrent hva man betalte for, og at de knapt var verdt prislappen.
Men hva om vi plasserer oss et sted i mellom?
Sennheiser HD 4.50 BTNC koster 1790 kroner i de fleste butikker; altså ganske nøyaktig halvparten av Sonys toppmodell, WH-1000XM2, som vi nylig gav svært gode skussmål på Dinside.
Rent og pent design
Tar vi det utvendige først, har Sennheiser valgt å holde det ganske konservativt på denne modellen.
Her er det kun brukt sort og sølvfarge og linjene er rene og «rette» uten noen store krumspring, men de tar seg godt ut, synes vi.
Materialmessig er det plast det går i på disse hodetelefonene, som er med på å holde prisen nede, men som også gjør at de veier ganske lite – 4.50 BTNC klokker inn på 238 gram; omtrent det samme som Bose QC35 (235 gram).
Øreputene har såkalt «memory foam» innvendig som gjør at de ligger komfortabelt mot ørene, selv om skinnimitasjonen rundt gjør at det kan bli litt klamt over lengre tid.
Den samme overflaten går igjen på undersiden av hodebøylen, men her er det svært lite polstring, som gjør at hodetelefonene hviler noe hardt mot issen.
Ikke veldig problematisk på mitt hode, men kanskje på ditt om det har en litt annen fasong.
Ikke helt strøken betjening
På toppmodellen PXC 550 bruker Sennheiser sveipebevegelser på utsiden av øreklokken for å betjene volum og den slags, mens de på denne modellen holder på de gode, gamle knappene på undersiden (hold muspekeren over, eller trykk på mobilskjermen for å se beskrivelse av de ulike elementene).
De er ikke like tilgjengelige, og i begynnelsen brukte vi litt tid hver gang vi skulle finne frem til neste sang-bryteren eller endre volumet, men det er typisk noe man venner seg til.
Volumbryteren er nemlig ganske liten og kan trykkes på på begge sider – én for pluss og én for minus.
Litt knot er det at du må holde begge disse inne samtidig for å slå av og på støyreduksjonen, noe du for eksempel vil gjøre om du går ute og det blåser, der vi foreløpig har til gode å teste et par som klarer seg uten at det blir vindstøy i øret.
Merkelig nok gjelder det kun om du hører trådløst – dersom du hører med kabel, må du bruke strømknappen for å slå dette av og på.
Det synes vi er unødvendig inkonsistent fra Sennheisers side.
Og vi savner dessuten feedback i øret når funksjonen skrus av og på – at et LED-lys blinker på utsiden hjelper ikke så mye når du har dem på.
Feedback får du imidlertid når du justerer volumet opp og ned, i form av korte pip.
Foruten volumet og av og på-knapp er det en tredje betjeningsmulighet, og det er skyvebryteren som lar deg styre avspillingen.
Skyv den lett oppover for å hoppe til neste og nedover for å hoppe til forrige sang, eller skyv og hold for å spole i sangen som spilles.
Bryteren kan trykkes inn for å pause musikken, og det finnes også snarveier for å besvare/avvise samtaler og den slags.
Funksjonaliteten er god, selv om bryteren er lite «markert» når du føler deg frem.
Om du går tom for strøm, eller vil spare på den, kan du bruke kabel i stedet for Bluetooth.
Kabel følger med, men merk at hullet i hodetelefonen er 2,5mm (og ikke 3,5mm), og at du da ikke like lett får rasket med deg en kabel fra en butikk om du har glemt den som fulgte med.
Batteriet er for øvrig oppgitt til 19 timer på denne modellen hvis støyreduksjonen er aktivert (25 uten).
Grei støydemping, ganske nøytral lyd
Hodetelefoner med aktiv støydemping har altså mikrofoner på utsiden av øreklokkene som fanger opp bakgrunnsstøy, og der de «motsatte» lydbølgene genereres på innsiden slik at støyen blir nullet ut.
Sennheiser når ikke helt opp til de beste fra Sony og Bose, men tar likefullt bort en god bit av den mest lavfrekvente støyen om du kjører tog eller fly, eller sitter i et kontorlandskap.
Verdt å merke seg er at lydbildet endres merkbart når du skrur på denne funksjonen – mye av klangen forsvinner, særlig i nedre mellomtone, og lydbildet blir langt «tightere», som om luften blir sugd litt ut av den.
Vera og Okay Kayas «Already there» mister fylden og låter ikke like godt med støyreduksjonen aktivert.
Ellers er lydbildet forholdsvis nøytralt – muligens litt «klinisk» for noen med litt manglende trøkk, men relativt godt detaljmessig.
Appen CapTune kan brukes dersom du vil justere equalizeren etter dine egne preferanser, for eksempel ved å kneppe opp bassen og nedre mellomtone om du hører pop/rock eller lignende.
…men vi sliter når vi går med dem
Når vi tester produkter på Dinside, bruker vi dem som regel over en periode som om de var våre egne.
For undertegnedes vedkommende, betyr det at disse hodetelefonene har vært på hodet både på kontoret, på toget til og fra jobb, på t-banen, på lufteturer med bikkja, på flytur (ikke alltid vi får til akkurat den) og så videre.
Og godt er det.
Hadde vi kun brukt dem på kontoret hadde vi nemlig ikke oppdaget det vi anser som denne modellens største svakhet – nemlig å spasere med dem.
For hvert eneste skritt oppleves som et ordentlig bassdunk i øret når vi går på asfalt, og det blir fort ubehagelig (selv når man går helt i takt med musikken).
Akkurat hvorfor det skjer er vi ikke sikre på, men disse Sennheiser-klokkene virker altså å være svært følsomme for slik bevegelse.
Ruller du mer på føttene enn meg, kan det godt hende du ikke merker like mye til det, men dette er til voldsom irritasjon for undertegnede, og andre i redaksjonen reagerte også da de fikk prøve.
Med mobiltelefonen i lomma har vi også titt og ofte opplevd småproblemer med oppkoblingen, der lyden hakker litt, og der vi én gang fikk store problemer i en folkemengde på Oslo S.
Da hakket lyden veldig, og vi fikk «connection lost» et par ganger på øret - noe vi ikke har opplevd med andre hodetelefoner.
Dette gjør at Sennheiser HD 4.50 BTNC ikke er hodetelefoner vi kan anbefale til bruk på farten og naturligvis noe som påvirker karakteren i stor grad.
Konklusjon
Om du kun har tenkt til å bruke dem på kontoret, på flyet eller mens du pendler med buss eller tog, kan Sennheiser HD 4.50 BTNC være verdt å vurdere.
De koster omtrent halvparten av de beste trådløse hodetelefonene med støydemping nå til dags, men leverer godt i forhold til prislappen både på lydkvalitet, støyreduksjon og batteritid.
Men det blir ikke like rosenrødt når vi beveger oss utendørs – vi opplever ustabiliteter i lydstrømmen når vi har telefonen i lomma og dunking i ørene for hvert steg vi tar på asfalten, som for oss er på «dealbreaker»-nivå.
Det er med andre ord noe vi blir nødt til å trekke ganske mye for på dette hodesettet fra Sennheiser.
| 0
|
203967
|
Overbevisende toppmodell fra Huawei
En praktfull telefon som er oppgradert på flere områder.
På denne tiden i fjor lanserte Huawei Mate 9 Pro her i Norge.
Vår terning viste alle seks øyne da vi hadde testet ferdig, og telefonen ble en av våre aller største favoritter i 2016.
«Born fast, stays fast» var slagordet da den ble lansert, og nettopp dette ønsket vi å etterprøve.
Derfor har vi brukt telefonen jevnt og trutt gjennom et helt år, og vi kan fastslå at Huawei har holdt løftet sitt; telefonen føles like kjapp og responsiv som det den gjorde for et år siden.
Blant annet skyldes dette smarte funksjoner i telefonen som lærer seg ditt bruksmønster, forutser hvilken app du kommer til å åpne og gjør den klar, slik at alt går smidig for seg.
Og nå er oppfølgeren her, i form av Mate 10 Pro.
Flere nyheter
I år har Huawei raffinert Mate-modellen ytterligere, og dagens testprodukt fremstår oppgradert på flere områder:
– Kameraet, fortsatt med to objektiver på baksiden, har nå fått lysstyrke på markedsledende f/1,6.
Kontra f/2,2 på forrige modell, betyr det at det nye kameraet slipper inn 89 prosent mer lys.
– Skjermen har nå gått over til 18:9-formatet (2:1) som flere av konkurrentene har tatt i bruk.
Telefonen har svært tynne rammer rundt, og skjermen dekker drøye 80 prosent av den totale flaten – så vidt litt bak Samsungs nye 8-modeller.
Fingeravtrykksleseren er flyttet til baksiden av telefonen.
– Mate 10 Pro har fått IP67-klassifisering, som betyr at den tåler vann.
Det er den første modellen fra Huawei med denne egenskapen.
– Telefonen har en dedikert NPU-prosessor (Neural-network proceccing unit), som brukes til kunstig intelligens, gjenkjenning av stemmer, bildemotiver og den slags.
Både prosessoren og grafikkprosessoren er dessuten raskere og bruker mindre strøm enn før.
– Mate 10 Pro kan kobles til en TV, monitor eller projektor og gjøres til en «PC».
Alt du trenger er en overgang fra USB-C til HDMI.
Svært lekker design
Mens forgjengeren hadde noe avrundede sidekanter, er skjermen flat som en pannekake på Mate 10 Pro.
Den har dog Huaweis typiske «2,5D»-design, som betyr at skjermglasset ligger «oppå» kantene og føles ekstra nærme når man holder telefonen.
Baksiden er av glass denne gangen, til fordel for aluminium på forgjengeren.
Den har omtrent den samme avrundingen på siden som Mate 9 Pro hadde på forsiden i fjor, og det fargede glasset med et «bånd» rundt kameraet et gir telefonen et eksklusivt preg i våre øyne.
Ulempen er selvsagt at glass lettere kan knuse om du mister telefonen, men verdt å merke seg er at telefonen kommer med en skjermbeskytter-film ut av esken, og at Huawei i likhet med de fleste andre har brukt Gorilla Glass på denne telefonen.
Akkurat hvilken utgave det dreier seg om, har Huawei valgt å holde for seg selv.
Og ikke bare det – Huawei er nærmest alene om å inkludere et deksel i esken.
Denne gangen er det et gjennomsiktig gummideksel og ikke ett av hard plast slik tilfellet var på 9-eren.
Nytt for Huawei er at Mate 10 Pro har IP67-sertifisering, som betyr at den er beskyttet mot vann.
Ifølge spesifikasjonen skal den tåle inntil 30 minutter i én meters dyp, men som Apple, presiserer Huawei at den er beskyttet mot regn og den slags, at beskyttelsen kan svekkes over tid og at en eventuell vannskade ikke går på garantien.
Vår testmodell er for øvrig den grå utgaven, men ta gjerne en titt på den mokkabrune varianten som vi synes var spesielt stilig.
Senere kommer telefonen også i blå utgave her i Norge, mens den rosa ikke er planlagt lansert her til lands.
Flott skjerm
Skjermen fremstår med svært god kvalitet i våre øyne – den er av Amoled-typen, er seks tommer over diagonalen og har en oppløsning på 2160x1080 piksler.
Ikke like høy pikseltetthet som de beste på det punktet, med andre ord, men allikevel – du skal få det vanskelig med å avsløre at dette bildet er mindre skarpt enn for eksempel de nye Samsung-modellene, som byr på 2960x1440 piksler, eller enkelte Sony-modeller som har 4K-oppløsning.
Pikseltettheten blir uansett 402 per tomme her, altså omtrent identisk med iPhone 8 Plus.
Rett ut av esken er innstillingen «livlige» farger, men om du synes for mye av det gode, kan du kneppe den ned til standard.
Som på øvrige Amoled-skjermer har denne skjermen svært god innsynsvinkel og dypt sortnivå, og i tråd med årets konkurrenter er den HDR-kompatibel slik at du får ekstra stort spenn mellom lyst og mørkt om du ser HDR-innhold fra Netflix eller YouTube, for eksempel.
På toppen av telefonen har Huawei beholdt IR-senderen som gjør at du kan styre TV-en og andre duppeditter direkte fra telefonen.
I bunnen har imidlertid lydutgangen forsvunnet, så om du har hodetelefoner med kabel eller bruker en i bilen, er du nødt til å bruke det medfølgende adapteret.
Du får imidlertid ikke ladet samtidig.
Fortsatt et lass med funksjoner
Huawei er blant produsentene som endrer mest på Googles originale opplevelse, men allikevel er Mate 10 Pro ganske tidlig ute med Android 8.0 (Oreo) innabords og Huaweis tilhørende skall, EMUI 8.
Her hoppet Huawei over 6 og 7 for at versjonsnummeret skulle være i synk med Android-utgaven det er tuftet på.
Mate 9 Pro skal for øvrig få Oreo-oppdateringen før jul.
Purister vil nok synes Huawei går litt for langt her, men det er veldig mye å like med Huaweis grensesnitt, synes vi.
Du velger selv om du vil ha app-skuff eller ikke (sistnevnte gir alle app-ikoner på hjemskjermen, som på iOS), og kan konfigurere det meste – alt fra om du vil ha et lyst eller mørkt grensesnitt, hvor mange plasser du vil ha til ikoner på hjemskjermen, overgangseffekter når du bytter mellom hjemskjermer og den slags.
Funksjonsmessig synes vi Huawei har lagt til mye smart, der vi blant annet samlet 18 av dem i en egen tips-artikkel for dem med Huawei-telefon.
Blant annet kan du kakke to ganger på skjermen med fingerknoken for å ta skjermbilde, trekke fingeren ned over fingeravtrykksleseren for å trekke ned varslingsfeltet (veldig kjekt til énhåndsbruk) og ha full kontroll på varslinger, databruk og bakgrunnsaktivitet per app.
Er du vant med Samsung-telefon fra før, kan du bytte rekkefølge på navigasjonsknappene nederst – ja, du kan til og med skjule hele feltet om du vil bruke hele skjermen, og heller sveipe opp når du trenger dem.
Samtidig er Googles egne funksjoner beholdt, som at du i Oreo kan holde fingeren nede på et merket app-ikon for å lese varselet fra den, eller slumre et varsel om du ikke har tid til å agere på det akkurat nå.
Førstnevnte var ikke tilgjengelig på Sony Xperia XZ1 da vi testet den, selv om også den kom med Oreo innabords.
Mate 10 Pro har for øvrig 128 GB lagringsplass, men støtter ikke utvidelse via minnekort.
Den støtter dog SIM-kort nummer to og er så vidt vi vet den første telefonen som tilbyr 4G-hastighet på begge kortene.
Bruk telefonen som en PC
Blant nyhetene i EMUI 8.0 er at du kan koble telefonen direkte til en TV-skjerm, monitor eller projektor og da få et desktop-miljø.
Telefonen støtter to samtidige Bluetooth-tilkoblinger; typisk tastatur og mus i dette tilfellet, eller du kan bruke mobilskjermen som styreflate om du trenger trådløs lyd på ørene i tillegg.
Løsningen krever ingen dokkingstasjon slik tilfellet er for Samsung DeX, men du er typisk nødt til å ha en HDMI-til-USB-C-kabel eller -overgang for å plugge deg i.
Dette får du fra rundt 300 kroner i butikkene.
Og det fungerer veldig godt – de fleste apper vi har installert på telefonen lar seg kjøre (merkelig nok ligger ikke Googles egne apper der, men vi fikk startet YouTube-appen ved å gjøre det via et Google-søk).
Som på en PC kan du justere størrelsen på vinduer, flytte på dem og kjøre flere apper side om side.
Tilgang til kameraet fungerer greit, som du ser (Snapchat), og også lyd overføres via kabelen.
Et minus, dog:
Du får ikke ladet telefonen mens du holder på (selv ikke med dongelen som fulgte med Matebook X).
I så måte kunne trådløs lading ha vært ekstra kjekt på denne telefonen; særlig når det nå finnes PC-monitorer med ladeplate.
Og et annet minus:
Netflix virker ikke i denne modusen; verken i appen eller via nettleseren.
Da er du i så fall nødt til å bytte modus til full speiling av mobilskjermen.
Det må du også om du vil kjøre YouTube eller annet innhold i «ekte» fullscreen, altså uten oppgavelinje og tittelinje.
Men ganske elegant – drar du ut kabelen og plugger i igjen (for eksempel for å ta en privat samtale), finner du alt som det var, i hvert fall om du ikke har ventet for lenge til at Android har ryddet opp i minnet.
Fabelaktig opplevd ytelse
Kirin 970-prosessoren er 20 prosent raskere enn sin forgjenger, og 30 prosent raskere på grafikk.
Og i daglig bruk opplever vi Mate 10 Pro som et olja lyn.
Å bytte apper ved å dobbelttrykke på byttetasten går på null komma svisj, og all navigering, skrolling av nettsider og lignende går unna som bare det.
Målt ytelse er svært god.
Telefonen får en toppnotering på PCMark-testen (6.888 poeng), som vi synes er ganske representativ for opplevd ytelse.
På lagringstesten, som måler farten på lagringen, får vi en toppscore som overstiger nummer to med nesten 50 prosent (14.474 vs 9.757 på Honor 9), og i tillegg Android-toppscore på AnTuTu-testen (179.311), der de nye iPhone-modellene riktignok ligger godt over.
På ren prosessorytelse (Geekbench) er den på par med øvrige Android-toppmodeller, men også her ligger Apples nyvinninger et par hestehoder foran.
Elefanten i rommet er selvsagt den nye NPU-prosessoren, som vanskelig lar seg teste med dagens ytelsesprogrammer.
Huawei tilbyr et API til utviklere slik at de kan adressere denne prosessoren, men foreløpig får vi bare trøste oss med at den er der, jobber i bakgrunnen for å optimalisere brukeropplevelsen og hjelper kameraet med å identifisere motiver.
Men Mate 10 Pro skal altså være svært rask på ting relatert til stemmegjenkjenning, identifisering av objekter bilder og den slags.
Lader med kanonfart
Og så lader den ekstremt hurtig.
Huaweis SuperCharge-teknologi har nå blitt sikkerhetsgodkjent av tyske TÜV Rheinland og leverer 22,5 watt (5V/4,5A) inn i ladeporten.
Da vi testet, startet vi på 13 prosent, og etter en halvtime var vi oppe i 68 prosent.
Etter 45 minutter var vi oppe i 85 prosent, og 100 prosent var nådd på 1t19m, som bør bety rundt én time og 25 minutter om vi hadde startet fra nullmerket.
Det er en veldig kjekk egenskap når du har lite batteri på telefonen og må være ute av døra om et kvarter.
Verdt å merke seg er imidlertid at trådløs lading ikke støttes, selv om telefonen altså har fått en bakside av glass.
Batteriet er for øvrig på 4.000 mAh, som få andre i dette selskapet kan skilte med.
For eksempel er det drøye 20 prosent mer enn Note 8, som i tillegg er nesten en millimeter tykkere.
Og vi opplever batteritiden som meget god, der du med normal bruk kan få telefonen til å rekke to dager, eller i hvert fall nesten.
En dag hadde vi nøyaktig 50 prosent igjen klokka halv elleve på kvelden etter å ha vært aktiv på mobilskjermen i 2,5 timer i løpet av dagen og i tillegg strømmet Spotify-musikk via Bluetooth noen timer.
Med Android 8 bruker den dessuten svært lite strøm når telefonen ikke brukes aktivt.
I tillegg kan telefonen stenge ned apper som bruker mye strøm i bakgrunnen om du vil.
Svært lyssterkt kamera
Kameraet denne gangen har blitt langt mer lyssterkt enn på forrige modell – opp fra f/2,2 til f/1,6.
Det betyr at 89 prosent mer lys slipper inn, som igjen betyr at du nesten kan halvere lukkertiden eller følsomheten og fange det samme lyset.
Kameraet har i tillegg optisk bildestabilisator.
Ingen kameraer på markedet er mer lyssterkt, men kommende LG V30 har samme lysstyrke.
Fortsatt snakker vi om et dobbeltkameraoppsett i bakkant; én fargesensor på 12 megapiksler (Mp) og én 20 Mp-sensor som fanger sort/hvitt.
De to samarbeider blant annet for å kalkulere dybde i bildet, og til å forbedre bildekvaliteten blant annet på fargene.
Frontkameraet tar for øvrig bilder med 8 megapikslers oppløsning og har blenderåpning på f/2,0.
Her kan du også bruke en portrettfunksjon med falsk uskarp bakgrunn, men den er da kun basert på ett kamera og ikke to.
Kamerakvaliteten er svært god.
Vi får jevnt over meget gode eksponeringer, også i vanskelige lysforhold (som over), selv om vi enkelte ganger synes bildene blir et lite hakk for mørke.
Da er Huaweis kameraapp veldig kjekk – sveiper du opp fra bunnen av søkervinduet, vises "pro"-innstillingene, som lar deg justere blant annet på eksponering, hvitbalanse, lukkertid og ISO.
Pro-modusen gir deg dessuten mulighet til å knipse i råformat, eller å bruke vilkårlig lang lukkertid om du vil ta bilde av lysspor fra biler eller lignende.
I bildet under satte vi lukkertiden til et halvt sekund og får da et bilde de fleste automatiske programmer hadde levert nokså svart – klokka ni på kvelden en dag sent i oktober.
Bildet er svært støyfullt siden kameraet har brukt ISO 3200, men det er tatt håndholdt:
Zoom-funksjonen, som kombinerer informasjon fra begge kameraene, kan imidlertid ikke måle seg med den optiske zoomen fra Samsung (Note 8) og Apple (iPhone 8 Plus).
Her er et lite utsnitt fra de tre kameraene på 2x zoom, og det er tydelig at de to andre leverer bedre resultat på det punktet.
Som vanlig har vi samlet en håndfull testbilder i et Google Foto-album om du vil se flere og inspisere dem (bildene er lastet opp urørt fra kameraet).
Lyd
Heller ikke på lydfronten skuffer Huawei.
Til tross for de tynne rammene har telefonen stereohøyttalere som settes i en egen modus når du legger telefonen på tvers, for å utvide stereobildet.
Lydkvaliteten når vi prater med andre er også upåklagelig.
I esken til vår testmodell fikk vi dessverre ikke med USB-C-til-analog-kabelen, så akkurat den har vi ikke fått testet, men på Bluetooth-fronten støttes både AptX
HD og Sonys tidligere proprietære LDAC-format (inntil 990 kbps), som nå kan brukes av Android-telefoner med versjon 8 og oppover; Mate 10 Pro inkludert.
Bluetooth 5 er dog mangelvare, som enkelte av konkurrentene kan skilte med (Samsung S8 og iPhone 8, blant annet), hvis kanskje største fordel er den økte rekkevidden og strømming til to samtidige mottakere.
Konklusjon, Huawei Mate 10 Pro
Ikke bare ser den svært tiltalende ut, med tynne rammer og en delikat bakside av glass – Mate 10 Pro har en knallgod skjerm, en lynrask fingeravtrykksleser og en batteristørrelse få andre kan skilte med.
Og batteriet lades lynraskt.
Nytt er også at telefonen er vanntett, den har rikelig med lagringsplass (128 GB) og har en særdeles god opplevd ytelse.
Kameraet er blant de beste, og telefonen er lesset med mange kjekke funksjoner – om du vil, kan du koble den til en TV, projektor eller monitor og få PC-lignende funksjonalitet uten noen ekstra dokkingstasjon.
Telefonen har IR-sender på toppen, som kan brukes til å styre TV, forsterker, Blu-ray-spiller og lignende.
På minussiden er 3,5mm-lydutgangen borte.
Adapter følger med i esken – det samme gjør et transparent deksel for den som vil beskytte telefonen ekstra.
Det er ikke uten grunn at Huawei nå har seilet opp som verdens nest største mobilprodusent.
Deres nye flaggskip Mate 10 Pro er rett og slett en eksepsjonelt god telefon som sterkt bør vurderes om du er i markedet for en ny.
Og med det triller vi vår andre sekser til et Huawei-produkt på like mange dager.
Også selskapets nye bærbare PC, Matebook X, fikk toppscore på Dinside i helgen.
PS!
Forhåndssalget av telefonen starter i dag, blant annet hos Power, Lefdal, Elkjøp og Telenor, med planlagt lansering i slutten av november.
Om du forhåndsbestiller, får du i tillegg med et 360-graderskamera i pakken, som løst koster 1490 kroner.
| 1
|
203969
|
Denne PC-en er en innertier
Og du behøver ikke å velge den rosa utgaven.
De fleste tenker kanskje på kinesiske Huawei som produsent av mobiltelefoner, men selskapet er faktisk verdens største produsent av telekommunikasjonsutstyr og kommer til å ha en markant rolle under planleggingen og utbyggingen av 5G i Norge de neste årene.
Samtidig er det én ting de fleste teknologijournalistene er enige om:
Selskapet imponerer stort om dagen, og ruller ut det ene gode produktet etter det andre.
Kan bli en seriøs PC-utfordrer
Huawei lager også PC-er og nettbrett.
Foreløpig er de ikke noen stor PC-produsent, men det skal ikke forundre oss om også det kommer til å endre seg.
Det er i hvert fall ingen som helst tvil om at de tar satsingen alvorlig:
Det viser vår test av Matebook X helt tydelig.
For å gjøre en lang historie kort:
Det er sjelden vi sliter med å finne noe å trekke for når vi tester en bærbar PC.
Det er nesten alltid noe som trekker ned, for eksempel støy, svakheter ved konstruksjonen, tilkoblingene eller andre løsninger - som gjerne avsløres ganske tidlig i testprosessen.
Men Huawei har etter vår mening gjort det aller meste riktig med Matebook X, og over de neste avsnittene skal vi forklare hva vi legger i det.
Solid og meget kompakt konstruksjon
La oss ta konstruksjonen først.
Matebook X har et metallchassis.
Den er meget godt oppstivet, til tross for at den bare er 1,25 cm tykk og veier så vidt over en kilo.
Overflaten er matt, og fingeravtrykk vises nesten ikke.
Vårt testeksemplar er rosa, noe vi personlig ikke liker - men vi kan velge grå hvis vi vil.
Det skal også eksistere en gullfarget utgave, men den har vi ikke sett i Norge.
Og den er meget kompakt for å huse en 13 tommer skjerm.
Hele overflaten dekkes av et A4-ark, som du ser av bildet under.
Åpner du opp lokket, blir du altså møtt av en 13 tommer skjerm med IPS-panel og høy oppløsning - nærmere bestemt 2160 x 1440 piksler.
Det gir et bredde:høyde-forhold på 3:2, det samme som en Microsoft Surface Laptop.
Den skiller seg dermed fra den store hurven med 16:9-skjermer (Macbook har 16:10), og byr dermed på vesentlig mer plass i høyden enn disse.
Lysstyrken er på maks 350 nits, som er helt OK.
Skjermen er blank, og dermed eksponert for gjenskinn.
Det kan være et ankepunkt for enkelte, men sørger samtidig for god kontrast.
At det ikke er noen berøringsskjerm, kan selvfølgelig også være et ankepunkt for noen - men slike fingerstyring har ikke helt tatt av blant den jevne PC-bruker.
Utnytter plassen til fulle
Rundt skjermen er det en svært smal ramme, kun 4,4 millimeter på sidene, litt mer i toppen for å få plass til webkameraet.
Huawei har altså ikke falt for fristelsen å plassere denne under skjermen, slik Dell har gjort på sine XPS-modeller, og som etter vår mening ikke er optimalt.
Også tastaturet fyller nesten hele bredden, med kun 5 millimeter klaring på hver side.
Dermed har Huawei fått plass til et romslig tastatur med store taster, der også Enter-tasten går over to rader.
Tastingen er svært lydsvak, men platen er stiv og responsen er umiddelbar.
Etter vår mening er dette nært temmelig tett opp mot perfekt.
Apple har også vært svært flinke til å utnytte plassen på sin nye Macbook, men skriveopplevelsen er etter vår mening bedre på Matebook X.
Logg på med fingeren
Mellom tastaturet og skjermen sitter av/på-bryteren.
Den har en ring, og der sitter en fingeravtrykksensor.
Du kan dermed logge på PC-en med fingeren, takket være funksjonen Windows Hello i Windows 10.
På sikt skal du også kunne logge deg på diverse nettjenester og utføre betalinger ved hjelp av løsningen - slik mange har blitt vant med på mobilen.
Under tastaturet sitter en bred pekeplate med integrerte felter for venstre- og høyreklikking.
De avgir en klikkelyd, men ikke så høy at den blir sjenerende.
Du kan også tappe med en finger for venstreklikk og en gang med to fingre for høyreklikk, hvis du vil ha det helt stille.
Kun to porter, men replikator følger med
PC-en har bare to porter - begge er av typen USB-C.
Isolert sett er det grunn til å være kritisk, vi vil jo gjerne ha muligheten til å putte inn en minnepinne eller koble PC-en til en skjerm.
Men Huawei har tenkt på det også, og leverer med en portreplikator uten ekstra kostnad.
Den gir deg en USB-C-port, en USB-A-port (standard USB 3.0), VGA-utgang og HDMI-utgang.
Du kan faktisk koble den til to skjermer samtidig, og dermed skape en treskjermløsning.
Det kunne selvfølgelig ha vært en ethernet-kobling her, men vi tror de fleste av oss klarer oss uten i 2017.
Vi legger til at det trådløse nettverkskortet er blant de beste på markedet, Intel AC 8275.
Det finnes også en 3,5 mm kombinert lyd inn/utgang i PC-en, til hodetelefoner og denslags.
PC-en har også innebygde høyttalere som er Dolby Atmos-sertifiserte, og lyden er overraskende høy og fyldig.
Vi har sjelden hørt bedre, selv på PC-er som er dobbelt så tykke og dobbelt så tunge.
Kjøleløsning helt uten bruk av vifter
PC-en har ingen åpninger til vifter og luftavkjøling, ganske enkelt fordi Huawei bruker en kjøleteknikk der varmen effektivt fordeles over store deler av bunnplaten i stedet.
Ingen vifter, ingen støy og ingen fare for at støv trenger inn i kabinettet.
Og da tror du kanskje at prosessoren er av de aller mest strømgjerrige?
Neida.
Du kan velge mellom en Core i5-7200U eller Core i7-7500U, prosessorer som 9 av 10 konkurrenter mener må viftekjøles.
Da er det jo interessant å merke seg at temperaturen aldri oversteg 54 grader på prosessoren, selv under de tyngste testene.
Det er imponerende.
Bunnplaten skal ikke bli særlig varm heller, hevder Huawei.
Der er vi litt uenige.
Det er litt varmt midt under når vi kjører PC-en hardt, men aldri så varmt at den blir ubehagelig å ha i fanget.
God ytelse til det aller meste
Vårt testeksemplar er utstyrt med Core i5-prosessoren.
Den byr på mer enn god ytelse til de aller fleste oppgaver, og er den vi vil anbefale for den jevne bruker.
Kombinert med 8 GB ram og 256 GB SSD av den temmelig raske typen (vi målte skrivehastigheter på inntil 689 MB i sekundet og lesehastigheter på rund det dobbelte), har du en finfin og kjapp løsning som du med stor sannsynlighet vil ha glede av lenge.
Den integrerte grafikken håndterer alt av videomateriale, også i 4K - helt uten noe som helst problemer.
Den er derimot ikke optimalisert for avansert og detaljrik spillgrafikk og 3D-kalkulasjoner.
Til slikt bruk bør du velge noe annet, selv om enkelte litt eldre spilltitler kan fungere tilfredsstillende dersom du går ned på oppløsning og/eller detaljrikdom.
Helt ren Windows
Det er også gledelig at PC-en har en såkalt Signature-utgave av Windows 10.
I praksis betyr det at det ikke er installert tredjepartsprogrammer, demoprogrammer og rusk og rask, slik man ofte finner i PC-verdenen.
Det eneste som ikke er signert Microsoft her, er Matebook Manager, et lite Huawei-kontrollpanel som overvåker helsetilstanden til maskinen.
Det har til og med sin egen hurtigtast på tastaturet.
Overbevisende batterimålinger
Da gjenstår det bare å se nærmere på batteritiden.
Etter alt det positive, er det kanskje her Huawei har tråkket i jordbæråkeren?
Men nei.
Vi startet vår standard spilleliste med videoer fra Youtube, og strømmet videoer i 612 minutter før batteriet gikk tomt.
Omregnet blir det 10 timer og 12 minutter, altså et meget godt resultat.
Men hva med ladetiden da?
Den må vel være langsom.
Nei, det er den ikke.
Etter én time i stikkontakten hadde batterinivået allerede nådd 73 prosent.
De fleste PC-er vi har testet i år kommer sjelden til mer enn 50-60 prosent på samme tid.
Konklusjon
Det har vært en sann glede å bli kjent med Huawei Matbook X.
PC-en virker gjennomarbeidet i nær sagt alle bauger og kanter, og med tanke på alle de gode egenskapene som er blitt godt dokumentert og gjennomgått i vår test, er 12.995 kroner slett ikke noen upris.
Det er spesielt én maskin vi ville vurdert opp mot denne i samme klasse, og det er Microsoft Surface Laptop.
Den har mange av de samme gode egenskapene, men den er både tyngre, har tregere SSD og er ikke vifteløs.
Og da sitter vi igjen med det som fort kan vise seg å bli dette årets aller beste testresultat, og den første PC-en som får terningkast 6 siden Acer Swift for 9 måneder siden.
Men det var en budsjett-PC som ikke ligger i samme liga som denne.
Få uansett med deg plussene og minusene i boksen under, og ta også en titt på de andre ferske PC-testene våre før du bestemmer deg.
| 1
|
203973
|
Hva om du bare har et budsjett på 600 kroner?
«Sporty og trendy hodetelefoner (…) med overlegen lyd», sier Europris.
Nå ja, sier vi.
Vi er forskjellige når vi skal kjøpe nye produkter.
Noen har et raust budsjett og legger gjerne på enda litt ekstra for å få det ypperste, mens andre igjen begrenser budsjettet og senker det gjerne ytterligere for å få noe som virkelig gir valuta for pengene.
For mens de beste trådløse hodetelefonene med støyreduksjon i dag fort koster 3-4.000 kroner, finnes det også langt rimeligere alternativer.
Dagens testprodukt er ett av dem – et par fra Europris til 599 kroner.
– Europris har noen fantastiske bra MTO hodetelefoner som de gjerne ville ha testet mot for eksempel Bose hodetelefoner, fikk vi på e-post fra deres PR-byrå.
Akkurat det ser vi ikke så stort poeng med.
Vi har prøvd dem side om side med Sonys nye WH-1000XM2 bare for moro skyld, men det var liten vits å gå opp den løypa – med en prisforskjell på seksgangeren blir det en lite relevant sammenlikning, og disse to produktene er også natt og dag kvalitetsmessig.
Eget merke, importert fra Kina
Flere norske butikkjeder opererer med egne merker, som i praksis er kinesiske produkter importert i store kvanta og påført egen logo.
Også dagens testprodukt finner vi enkelt på Aliexpress under andre merkenavn, men med 350-kronersgrense og den slags, er det ikke noe å spare på å bestille dem derfra.
Sånn sett er prisen helt kurant fra Europris' side.
Et eksempel på liknende er Amadeus-merket Power selger i sine butikker, og som også Biltema har i sitt sortiment, men da uten noe spesielt merkenavn.
Ikke at det er problematisk – det lages mye bra i Kina – men kjekt å vite om endog.
Billig konstruksjon
Å gjette hvilken som er den billige og dyre når man sammenlikner disse MTO-hodetelefonene med et høyere priset hodetelefon, er noe de færreste vil ha problemer med.
Her er det brukt plast og imitert skinn over hele fjøla, og spesielt legger vi merke til at lokket over USB-porten aldri sitter ordentlig på, samt at hodebøylen enkelt kan bendes på, som om det bare var en tynn plastbit bak polstringen.
Akkurat det siste gir oss en mistanke om at holdbarheten nok ikke er spesielt god om du til stadighet pakker dem opp og ned i veska eller liknende.
Dessuten ser vi litt varierende bredde på sprekker mellom ulike deler og den slags, som vitner om en ganske enkel konstruksjon.
Jeg får også litt vondt i det ene øret etter å ha hatt dem på en liten stund, som sannsynligvis skyldes at fyllet i øreputene er helt ordinær skumgummi.
Men vekten er lav – det skal de ha.
To brytere
Litt spesiell er løsningen med at du har én bryter for å skru av og på støykanselleringen (på høyre øreklokke) og én for å skru av og på selve hodesettet (på venstre øreklokke), og at disse fungerer helt uavhengig av hverandre.
Du kan altså bruke støydempingen uten at selve hodetelefonen er slått på.
Sistnevnte gjøres ved å holde avspillingsknappen inne, og du må holde den litt ekstra for å sette hodetelefonene i paringsmodus om du skal koble til en ny enhet.
Her finner du også knapper med kombinert funksjon, der du øker og senker volumet ved å trykke på dem en gang, eller hopper til neste/forrige sang ved å holde dem inne.
Det fungerer helt greit.
Batteritiden er oppgitt til 12-18 timer avhengig av hvor høyt du spiller.
Begrenset støyreduksjon
Rent fysisk isolerer disse hodetelefonene svært lite, og det betyr at musikken du spiller også høres godt av de på utsiden om du drar på litt med volumet – uvanlig mye til at dette tross alt er en over ear-modell.
Den aktive støyreduksjonen er ikke mye å skryte av.
De virker typisk greit på enkelte frekvenser som en susende vifte eller liknende, men så snart bakgrunnsstøyen blir mer kompleks, som på et fly eller tog, er det kun enkelte av frekvensene som filtreres ut.
Og det til «fordel» for relativt tydelig egenstøy i form av susing.
Vinninga går derfor litt opp i spinninga på det punktet.
Men du er nesten nødt til å ha støyreduksjonen aktivert uansett, for lyden blir en helt annen enn om den er slått av.
Det er åpenbart at det også foregår noe signalprosessering når funksjonen er aktivert, for det låter veldig mye bedre da.
Slik låter det
Med støykanselleringen avslått låter disse hodetelefonene svakt, selv til denne prisen.
Lydbildet oppleves grøtete og lite detaljert, med en merkelig klang, som om man velger «concert hall» eller liknende innstilling på andre hodetelefoner.
Bryteren kunne man nesten ha spart seg for der, altså, for denne funksjonen bør stå på hele tiden.
Når bryteren står på riktig side, låter det faktisk ganske greit.
Lydbildet er greit nok balansert, selv om mellomtonene må vike litt for bass og diskant og stemmer derfor kan drukne noe i instrumentene.
Det kan du eventuelt korrigere med equalizerinnstillinger på enheten du bruker.
Lydbildet er noe lukket og udetaljert, og diskanten blir fort skjærende på høyt volum.
På lavt volum blir egenstøyen fra støyreduksjonen ganske merkbar.
Konklusjon
Ofte får man det man betaler for, og det gjelder også her.
600 kroner er selvsagt rimelig for et par trådløse hodetelefoner med støydemping, men støydempingen er svært beskjeden og på ingen måte noe som kan sammenliknes med de beste.
Lydkvaliteten er grei nok (vel å merke når støydempingen er aktivert), men også til denne prisen er det mulig å få trådløse hodetelefoner med bedre lyd.
Legg til at konstruksjonen virker veldig billig, med et USB-lokk som aldri sitter ordentlig på plass og en hodebøyle som virker svært skjør, høy lydlekkasje og ikke altfor god komfort, så blir det ikke noen tommel opp fra vår side denne gangen.
| 0
|
203974
|
Den beste støydempingen har blitt enda litt bedre
… men spørsmålet er om du kommer til å bli så mye lykkeligere for 1.000 kroner ekstra.
I fjor testet vi Sony MDR-1000X; trådløse hodetelefoner med aktiv støydemping.
Vår konklusjon var at Bose for første gang hadde blitt vippet ned fra tronen hva støydemping angikk, og i tillegg bød Sony på særdeles god lyd, smart betjening og god batteritid.
Sekseren på terningen var utvilsom, og 1000X sto igjen som ett av de aller beste produktene vi testet i fjor; uavhengig av kategori.
Oppfølger senker prisen
Det omtalte Sony-hodesettet har denne høsten falt i pris.
Da de ble lansert kostet de 4.300 kroner veiledende, mens de fleste butikker nå selger dem til rundt 2.700 kroner.
Det er selvsagt ikke tilfeldig, for nå er oppfølgeren her i form av dagens testprodukt, WH-1000XM2.
De koster snaue 3.800 kroner i de rimeligste nettbutikkene, så påslaget er altså en drøy tusenlapp kontra fjorårets modell, eller rundt 40 prosent høyere pris.
Så – hva får du for den ekstra tusenlappen?
#1:
Batteritid på 30 timer
Spør du oss, er den største gulrota at WH-1000XM2 har fått 50 prosent bedre batteritid, altså opp fra 20 til 30 timer – med støykansellering aktivert (38 om du slår den av).
Det skulle med andre ord holde til de aller fleste reiser, både tur og retur, eller gjøre at du kan lade dem sjeldnere om du bruker dem litt hver dag.
Nå er ikke de 20 timene i 1000X til å kimse av heller, så muligens vil du være fornøyd allerede der, men det er selvsagt et pluss når batteritiden har økt såpass.
Få andre hodetelefoner i dette segmentet kan skilte med så høy batteritid.
Kjekt hadde det dog vært om Sony hadde byttet ut den nå noe aldrende micro USB-kontakten med USB-C, som nå sitter i de fleste telefoner av ny årgang.
#2:
Trykksensor spesielt til flyturer
En annen nyvinning i M2-utgaven er en innebygd trykksensor.
Tanken er at en reduksjon i trykket, som du opplever på en flytur, vil påvirke responsen i mikrofonene som fanger opp støy, og sensoren kan derfor bidra til at dette korrigeres på innsiden av hodetelefonene slik at støydempingen blir bedre.
Vi hadde med oss WH-1000XM2 på en flytur og kalibrerte dem før avgang, altså med 1 atm trykk.
Da vi hadde nådd marsjhøyde, kalibrerte vi dem på nytt.
Appen viste nå 0,8 atm trykk, og faktisk var støyreduksjonen et lite hakk bedre etter den siste kalibreringen.
Ingen voldsom forskjell, men nok til å konkludere med at dette er mer enn en gimmick, i hvert fall.
Kalibreringen, for øvrig, er omtrent den samme som i forgjengeren, der du holder støykanselleringsknappen inne slik at hodetelefonene sender ut testsignaler og måler hvordan lyden forplanter seg akkurat rundt dine ører.
Det gjør støydempingen enda bedre, og skal du låne dem bort, bør vedkommende derfor kalibrere dem til sitt hode for optimalt resultat.
#3:
Automatisk justering av støyreduksjonen
Det tredje argumentet er i våre øyne det svakeste.
Nytt i denne versjonen er nemlig en funksjon Sony har kalt «adaptive sound control», som gjør at hodetelefonene selv kan justere graden av støyreduksjon basert på din aktivitet.
Konseptet er at de skal klare å skille på hvorvidt du går, sitter stille, kjører kollektivtransport eller løper.
Oppdager løsningen at du spaserer, får du som standard inn noe lyd fra omgivelsene slik at du kan høre trafikken, mens det blir så tyst som mulig når du sitter på toget.
God idé, uten tvil, og via appen kan du justere hva slags innstillinger du vil ha per situasjon.
Men i praksis fungerer det ikke veldig godt.
For det første opplever vi at vi er nødt til å åpne Sony-appen hver gang vi har koblet dem til telefonen for å aktivere funksjonen (i hvert fall på iPhone, som vi har brukt til testingen).
Det tyder for øvrig på at det er programvaren på telefonen, og ikke i hodetelefonene, som styrer dette, og at det burde kunne ha fungert på 1000X også dersom den hadde vært støttet i den samme appen.
Hver gang det oppdages at din aktivitet er forandret, høres et signal i øret som kapper musikken et par sekunder.
Det skulle vi gjerne ha likt å slå av.
Vi opplever også at responsen er varierende – den slår som regel ganske fort om når vi går av T-banen (typisk etter 2–3 sekunder), mens det fort går rundt 20 sekunder når vi setter oss på T-banen og drar av gårde før ulydene forsvinner.
Og da vi satte oss på benken på Jernbanetorget for å vente på linje 5 i morges, hørte vi mye bråk fra omgivelsene, som er standardvalget når man venter.
Vi overstyrte til full støykansellering med knappen på øret, men etter en liten stund, ville funksjonen igjen at vi skulle få med oss bråket rundt oss.
Konstruksjonsmessig ganske lik
Vi likte godt komforten og betjeningen med forgjengeren, og lite er endret på den fronten.
Øreputene ligger mykt mot ørene, bøylen er godt polstret på toppen og spennet føles akkurat passe, i hvert fall mot mitt hode.
Det gjør det uproblematisk å ha dem på over lengre tid.
Fortsatt er overflaten på høyre klokke berøringsfølsom, som gjør at du kan bruke sveipebevegelser for å hoppe til neste eller forrige sang (høyre/venstre), øke og senke volumet (opp/ned) eller pause/spille av musikken (dobbeltprikk).
Vi synes dette fungerer aldeles utmerket, og kjekk er funksjonen vi også finner hos forgjengeren, der du kan dekke til høyre klokke med hånda for midlertidig å dempe musikken og slippe igjennom all lyd utenfra; mer enn om du bare hadde skrudd av hodetelefonene og latt dem sitte på hodet.
Én knapp har forsvunnet på venstre klokke.
Før var det separate knapper for støyreduksjon og hvorvidt du ville slippe inn noe omgivelseslyd, men disse har blitt kombinert til én, der du nå kan velge av, på eller omgivelseslyd fra samme knapp.
Borte er med andre ord valget for å slippe inn frekvenser i stemmeområdet, så det må du eventuelt aktivere via appen.
God app til finjusteringene
Appen har vi nevnt ved flere anledninger, og det er altså Sonys «Headphones»-app som er tilgjengelig for Android og iOS, og som fungerer med flere Sony-hodetelefoner.
Utover det som er nevnt, lar den deg også justere graden av støyreduksjon manuelt, du kan justere equalizeren dersom du vil forsterke eller redusere enkelte frekvensområder, og det finnes surround-innstillinger som imiterer lyden av en stor arena, konserthall og liknende.
En annen mulighet er å flytte lydposisjonen, slik at det for eksempel kan høres ut som om lyden kommer bakfra eller liknende, uten at vi helt ser nytten av akkurat det.
Fortsatt fabelaktig lyd
Støyreduseringen er altså fortsatt i toppklasse, og det samme gjelder lydkvaliteten.
Begge disse Sony-telefonen leverer særdeles god og detaljert lyd med glimrende dynamikk, og en stram og markert bass uten at det blir dominerende i lydbildet.
Rett og slett svært god lyd til alle musikksjangre, og med mulighet til å fintune litt i appen om du ønsker det.
Verdt å nevne er også at de begge støtter flere teknologier med bedre lydkvalitet enn ren Bluetooth, som AptX HD og Sonys proprietære LDAC-protokoll.
En ekstra fordel med AptX er den lave forsinkelsen, som gjør at lyden praktisk talt blir helt i synk om du ser film eller spiller spill; forutsatt at enheten du spiller fra også støtter AptX (gjelder mange Android-telefoner, blant annet).
Uten AptX kan det være smått irriterende å se film med trådløse hodetelefoner der lyden ikke er helt i tråd med det på skjermen, eller å spille rytmespill som Dancing Line og liknende, der kort forsinkelse er helt essensielt.
LDAC krever at du spiller fra en Sony-enhet som støtter det samme* og har en overføringsrate på 990 kbps; omtrent det tredoble av «vanlig» Bluetooth (328kbs), og nesten det dobbelte av AptX HD (576 kbps).
Disse kommer først til nytte om du hører på høytoppløslig lyd – de fleste strømmetjenester (bortsett fra Tidal HiFi) holder seg som regel under 320 kbps
* Merk at LDAC nå er inkludert i Android 8.0, og at andre produsenter derfor kan ta i bruk denne teknologien om de vil.
Fortsatt bare én av gangen
En ting vi skulle ha ønsket oss til denne utgaven, men som i likhet med forgjengeren mangler, er muligheten til å være koblet til to enheter samtidig.
For oss som gjerne spiller fra mobiltelefonen på reise til og fra jobb, men fra PC-en når vi sitter på kontoret, er det litt tungvint først å måtte koble seg fra den ene og så på en andre hver gang vi skal bytte kilde.
Den biten håndteres elegant av Bose QuietComfort 35, for eksempel, som da bare er koblet til dem begge samtidig.
Bluetooth-versjonen som støttes av WH-1000XM2 er for øvrig v4.1, og ikke den nye 5.0-standarden som blant annet tilbyr bedre rekkevidde.
Men er de verdt 40 prosent høyere pris?
Det er altså spørsmålet du må stille deg.
Du finner neppe et bedre par trådløse hodetelefoner med støydemping til under 4.000 kroner enn WH-1000XM2, så er det sagt.
Men du finner et par som er nesten like gode til en drøy tusenlapp mindre, nemlig forgjengeren MDR-1000X, så her er Sony i våre øyne sin egen største konkurrent.
Forgjengeren har riktignok «bare» 20 timers batteritid i stedet for 30 og ligger marginalt bak på støyreduksjonen når du er på flytur, men ellers er de to svært like.
Litt for like til at vi kan trille sekseren denne gangen også.
| 1
|
203975
|
Fantastiske ørepropper til løpeturen
Øreproppene fra Jaybird Run er noen av de beste treningsøreproppene vi har testet.
Det er mye dårlig – og noe ekstremt bra – når det kommer til treningsørepropper, som vår test av ørepropper til løping og sportsbruk viser.
Men det kommer også stadig vekk nye produkter på markedet – og vi har testet noen av dem i denne generelle testen av trådløse hodetelefoner for all slags bruk.
Nå har vi testet noen flunkende nye løpeørepropper fra Jaybird, og vi er mektig imponert:
Noe av det beste vi har testet
Kanskje burde vi ikke røpe konklusjonen allerede nå, men dette er ganske enkelt noen av de beste treningsøreproppene vi har testet.
Disse er på høyde med vår personlige tidligere favoritter fra Bose – og det sier ganske så mye – i alle fall når dette i tillegg er snakk om helt trådløse ørepropper.
Etter vår erfaring, er det nemlig langt mellom lyspunktene innenfor akkurat denne kategorien.
Her er det mye som er både ukomfortabelt, klumpete og som rett og slett sitter dårlig.
Jaybird Run gjør rent bord og får toppscore på alle disse punktene.
Det er bare å juble!
Sitter som støpt
Jaybird Run kommer med utskiftbare øremuslinger og plugger til selve øreproppene – og du får med mange forskjellige varianter som gjør at du kan finne den perfekte passformen til akkurat dine ører.
Settet fra Jaybird kommer med både runde og ovale propper – og med ringer både med og uten «muslinger» (altså den c-en som stikker ut og som du hekter fast i ytre øre).
Dette gjør at det er enkelt å finne en fasong og form som passer deg og dine ører perfekt.
Delene er også merket med størrelse, slik at det er lett å orientere seg når du skal prøve deg fram til beste passform.
Terningkast 6 på passform:
Her har du mulighet til å finne den perfekte passformen for dine ører.
Smart ladeboks
Øreproppene er fullstendig trådløse og kobles opp til telefonen din med Bluetooth.
De kommer med en smart ladeeske som er fint både for oppbevaring av øreproppene – og for lading.
Du plasserer øreproppene på designert plass i ladeesken som deretter kan kobles til ladekabel og strøm for lading.
Men, det som også er supersmart, er at ladeboksen også lades opp ved tilkobling til strøm, og du kan dermed bruke den som en «nødlader» for øreproppene dine når du er på tur.
Terningkast 6 for lade- og oppbevaringseske.
Får du mer fart med ekstra mye bass?
Én ting er den originale lydprofilen til musikken du lytter på.
Men i Jaybird-appen kan du velge hvilken lydprofil du ønsker å lytte på musikken din i.
Liker du for eksempel mye bass?
Da velger du det.
Du kan også skreddersy lydprofilen enda mer perfekt til dine ønsker.
Det liker vi!
Og du trenger ikke laste inn spillelistene dine for å få tilgang til denne funksjonen:
Det er nok at du åpner musikktjenesten du bruker og starter musikken derfra, og så kan du tilpasse lydprofilen i Jaybird-appen.
Enkelt og greit.
Disse sitter.
Mil etter mil
Det er langt fra alle løpeørepropper som sitter godt når du løper.
Mange kan ramle ut, være ubehagelige å ha på – eller den må trykkes så langt inn i øret for å sitte, at det rett og slett blir ubehagelig.
Og mange plugger igjen øret så tett at det blir et ubehagelig «ekko» av løpestegene.
Men ikke med disse øreproppene fra Jaybird:
Når du har funnet den perfekte kombinasjonen av muslinger og propper, sitter de perfekt – og gir deg musikkglede uten forstyrrende ekko eller skraping, mil etter mil.
Og de er superkomfortable:
Vi merker nesten ikke at vi har dem på.
Ørepropper med Bluetooth har hatt en tendens til å være innmari store og klumpete – og dermed ubehagelige.
Men ikke her:
Disse føles verken klumpete, tunge eller ubehagelige.
Dette kan du styre fra proppene
Når du er ute og løper, er det greit å ha tilgang på til noen elementære funksjoner uten å måtte trekke fram telefonen.
Jaybird Run lar deg til en viss grad tilpasse disse funksjonene, i appen.
Du kan slå proppene av og på ved å trykke på utsiden av øreproppene og du kan velge om du vil kunne justere lyden opp og ned – eller om du heller vil ha tilgang på Siri eller å kunne spille eller pause musikken.
Uansett hva du velger, kan du også svare og avslutte telefonsamtaler ved et trykk på øreproppene.
Selv om vi synes vi må trykke noe hardt på øreproppene, for at de skal reagere, så fungerer dette helt fint.
Og lydkvaliteten på telefonsamtaler via disse øreproppene er bra, for begge partene.
Batterikapasiteten er imidlertid noe knapp:
Den er nede på rundt 80 prosent etter en drøy time.
Vi fikk ikke mer enn cirka 3,5 timer batteritid ut av dem, og batterikapasiteten i høyre ørepropp er dårligere enn i venstre.
Ettersom det er naturlig å plassere øreproppene i ladeesken når du ikke bruker dem, kjenner vi ikke så voldsom mye press på at de må lades hele tiden.
Og vet du at du trenger mer kapasitet enn dette, kan du alltids nødlade med boksen i lomma.
Den perfekte treningskompisen
Vi har et par favoritt-ørepropper som vi alltid ender opp med å gå tilbake til etter en tids testing.
Noen ganger skjer det ganske raskt, fordi testøreproppene er så vidt lite brukervennlige, og andre ganger har vi med oss favorittene i lomma når vi legger ut på løpetur – rett og slett fordi vi ikke orker tanken på en hel økt med dårlige ørepropper.
Andre ganger kan vi være litt til mer tilbøyelige til å bruke test-proppene utover det som strengt tatt er nødvendig – og Jaybird Run er et slik sett med ørepropper:
Her har vi ingen lengsel tilbake til favorittene - og det er et veldig godt barometer på hvor bra eller dårlig øreproppene er.
Jaybird Run er rett og slett veldig bra:
De har alt vi trenger i et par treningsørepropper.
De er imidlertid dyre; de koster i skrivende stund 2.100 kroner hos alle norske butikker vi kan finne via Prisjakt.
Og ja, batteritida burde vært bedre:
De beste trådløse har en driftstid på 6–7 timer ifølge en tidligere test av trådløse blåtann-ørepropper på Dinside.
| 1
|
203976
|
Helt nye X3 - en voksen SUV
Vi har kjørt etterfølgeren til det som har vært en av BMWs bestselgere i Norge.
Selvsagt er den bedre enn før - men hvor mye bedre?
Nye BMW X3 lanseres i Norge den 11. november til priser fra 635.000 kroner (xDrive20d).
I denne omgang har vi fått kjørt de to versjonene med kraftigst motor og med et fullspekket utstyrsnivå.
Karakteren vi gir er basert på dette.
Vi vil bedømme modellen bredere etter sammenligning med konkurrenter hjemme i Norge.
Da snakker vi om biler som nye Volvo XC60, som vi nylig testkjørte - Audi med sin generasjon nummer to av Q5 og selvsagt bilen som ble ny referanse da den kom, Mercedes-Benz GLC.
Første BMW X3 kom på markedet i 2003.
Siden da har det rullet 1,5 millioner X3 av første og andre generasjon ut fra fabrikkene og nå er det duket for en splitter ny.
Tredje generasjon av BMWs mellomklasse-SUV er klar for det norske markedet den 11. november 2017.
Og det vil balle på seg med SUV-er fra den bayerske produsenten – til neste år venter vi både den mindre X2 og det nye SUV-flaggskipet X7.
Fem motorvarianter blir å få - tre bensindrevne og to som går på diesel (med partikkelfilter og NOx-rensing via katalysator og AdBlue).
Men ved lansering er det BMW X3 xDrive 30d, BMW X3 xDrive20d og - for første gang - BMW X3 M40i som blir tilgjengelig.
Tidlig i 2018 følger motoralternativene xDrive 20i og xDrive 30i.
Samtligere har fått økt effekt og lavere drivstoff-forbruk i forhold til forrige generasjon og alle kombineres med 8-trinns automat.
Etter hvert vil bilen også komme i en full-elektrisk versjon samt som ladbar hybrid, kan BMW fortelle.
Helt ny?
I hovedsak er designfilosofien fra forgjengeren, som brøt med den klumsete første generasjonen, videreført, men den er likefullt betydelig forbedret.
De mer kantete hjulbuene er det første som avslører at det er en ny modell.
Og - joda:
Dette er en flunkende ny X3.
Lyktene har fått en mer harmonisk design som er mer i stilen til øvrige modeller, og LED-hovedlys er tilgjengelig.
Grillen er mer høyreist og har fått aktive luftgardiner.
Fasongen på nedre luftinntak og tåkelys foran er også helt forandret.
I profil ligner X3 nå mer på X5 med en linjeføring som heller mindre forover og mer kantete hjulbuer.
Bilen er også mer strukket i lengden visuelt, og den er da også blitt lengre og har lengre avstand mellom hjulene.
Mye større enn den første
X3 er definitivt blitt voksen og er like stor som første generasjon X5 var.
Bilen er nå 6,1 centimeter lengre, hvilket gir 471 centimeter i lengden.
Det er mer enn folkesuver som Mitsubishi Outlander og Nissan X-Trail - biler som byr på syv seter.
Videre er den 1,7 centimeter bredere og 1,6 centimeter høyere enn forrige X3.
Akselavstanden er 5,4 centimeter lengre.
189 centimeter er bredde som en storbil .
Høyden er 167 centimeter og bakkeklaringen 20,4.
Men selv om bilen er større, er vekten redusert med opptil 55 kg og X3 har dessuten den vektbalansen BMW alltid ønsker å få, nemlig 50:50 fordeling mellom for- og bakakselen.
Luftmotstandskoeffisienten (cd-verdien), har BMW klart å presse ned i 0.29 – det er intet mindre enn imponerende for en høyreist SUV.
Mer høyverdig
Vi gjør oss klar for testtur, setter oss inn i bilen og - ja, dette kjennes mer romslig.
Uten å nå Mercedes-Benz-nivået i GLC, er også luksusfølelsen høyere enn før, og premium-følelsen er definitivt til stede.
Sammenføyninger og materialkvalitet virker ytterligere forbedret i forhold til forrige X3.
Allikevel finner vi at helhetsdesignen av førermiljøet var mer harmonisk før.
Den var mindre oppstykket og hadde mer flytende linjer.
Vi likte også den elegant integrerte skjermen – som i den nye modellen har fått plass på oversiden av dashbordet.
Ellers er BMW-stilen lett gjenkjennelig, samtidig som det er gjort en rekke moderniseringer i forhold til forrige generasjon.
Testbilen er fullutstyrt og har dermed en del ting som blir tilvalg, men som de fleste vil ønske å utstyre bilen med.
Dette gjelder det heldigitale instrumentpanelet, det flotte konfigurerbare head-up displayet i farger og stemningsbelysningen, som nå inkluderer et såkalt «lys-teppe», som lyser opp et felt utenfor døren når den åpnes i mørket.
Alle versjoner får et nytt, skinntrukket multifunksjonsratt, større oppbevaringsrom i senterkonsollen inkludert koppholdere og mulighet for å oppbevare litersflasker i dørlommene.
Ikke overraskende sitter testførerne helt utmerket i de gode BMW-setene, selv om det tar en del tid å finjustere – men når riktig sitteposisjon er funnet, er den til gjengjeld virkelig riktig!
Jeg prøver selvsagt også baksetet og konstaterer at det er riktig god plass «bak meg selv» og klaringen over hodet er god - også med panoramataket, som selvsagt også er ekstrautstyr.
Bagasjerommet har i utgangspunktet et volum på 550 liter.
Jeg drar i en hendel og bakseteryggene legger seg smidig ned (40:20:40).
Det gjør at volumet økes til 1600 liter.
(Selvsagt) god å kjøre
Nå er de innledende undersøkelsene unnagjort, og det er på tide å komme seg ut på veien.
To versjoner av nye X3 var tilgjengelige for test:
Topp-utgavene med bensin- og dieselmotor.
På svært varierte veier i Portugal, fra svært dårlige til svært gode, fikk vi virkelig satt dem på prøve.
Det innebar lange rettstrekninger på motorvei med av slake kurver innimellom, bygater med brostein, smale, svingete landeveier med jevn asfalt og noe som mest minnet om gammeldags hardtråkket, ekstremt humpete og steinete kjerrevei.
Alt dette taklet bilen på en overbevisende måte, men en ting gikk tydelig frem, nemlig at denne bilen har ulike personligheter etter hvilken versjon du velger.
X3 M40i gir deg heftige ytelser, herlig motorlyd og bortimot en så sportslig kjøreopplevelse som en slik familie-SUV kan gi.
X3 xDrive30d gir deg bedre komfort, lavere lydnivå og en råsterk motor med veldig trekkraft, men den er mindre skarp på veien og langt fra like kvikk.
Première for X3 med M
I James Bond-filmene er M sjefen.
Hos BMW også!
Den vi startet testdagen med, er den første M-utgaven av en X3 noensinne.
Den overbeviste stort.
Blant annet har den den kuleste motorlyden på markedet for «fornuftige familiebiler», med et mulig unntak for AMGs nyeste.
Økningen i turtall kommer fort og akkompagneres av den hissig snerrende sangen fra de seks turbomatede sylindrene, og går man av gassen, smeller og putrer det høylytt og potent fra enderørene til sportseksosen på hver side bak.
Det er inspirerende og lydbildet er selvsagt ekstra heftig i «Sport Pluss»-innstilling.
Motoren er kjent fra før, det dreier seg om maskinen som sitter i dagens X4 M40i og gjør en god figur der.
Rekkesekser med BMWs Twin Power turboteknologi og 360 hester gir akkurat det som skal til for å gjøre dette til både en utmerket Autobahn-cruiser og en morsom, sportslig SUV på svingete fjellveier.
0 til 100 går unna på kjappe 4,8 sekunder.
Sportsautomaten som kan gires med hendler på rattet, klarer egentlig jobben bedre selv, så fintunet er den med ultra-raske og sømløse girskift.
Balanse og kjøreegenskaper er generelt imponerende.
Det hjelper selvsagt godt med M Sport eksossystem (takk for lyden!), og ditto oppdimensjonerte bremser med stilfulle blå kalipere, samt M Sport hjuloppheng.
Testbilen hadde i tillegg adaptivt M Sport understell.
Dermed kan denne bilen fint hives gjennom svingene i høyt tempo uten å gi tegn til de foruroligende lastvekselreaksjonene eller krengningstendenser man uvilkårlig forventer i en såpass høy og, tross all vektnedskjæring, relativt tung bil.
Det er særlig under slik aktiv kjøring det merkes at overføringen av krefter bakover prioriteres i mangt høyere grad på M40i enn på de andre modellene, så det kan bli riktig så underholdende.
Diesel-kraftpakke
Dessverre var ikke den versjonen som nok vil bli valgt av de fleste, xDrive20d, tilgjengelig for testkjøring.
Når det er sagt:
xDrive30d er en veldig fin maskin å ratte og i motsetning til den kommende bensinversjonen xDrive30i, har denne en rekkesekser under panseret.
Denne mektige dieselmotoren imponerer enda mer enn før.
Den produserer nå 265 hester og har fått dreiemomentet jekket opp med 80 newtonmeter til totalt 620 mellom 2000 og 2500 omdreininger.
Det gir et voldsomt drag gjennom mellomregisteret og som Autobahncruiser står ikke denne noe tilbake for M40i.
På veien er den også meget kompetent og blir langt fra noen «balje», selv om den naturligvis ikke er sportslig satt opp som M-en.
Denne liker å kjøres i rimelig høyt tempo likevel og BMWs velkjente kjøreglede er påtakelig samtidig som du aldri tenker over at kraftpakka som driver den fremover i fin harmoni med Steptronic-en, drikker diesel – for øvrig bare 0,57 liter per mil ifølge de offisielle tallene.
Fordelene i forhold til M40i med denne, og helt sikkert de andre motorvariantene, er for de mindre sportslig innstilte bilistene et høyere komfortnivå og lavere lydnivå enn i M40i.
Mer som standard
Denne gangen kan kundene velge mellom tre utstyrsnivå: xLine, Luxury Line og M Sport.
Men som seg hør og bør på en ny bil, blir basisnivået noe høyere.
Det inkluderer blant annet BMWs utmerkede åttetrinns automat, parkerings-sensorer foran og bak, LED-kjørelys, 18-tommers hjul, samt automatisk åpning av bakluken som standard.
Prisene er kjent for de tre lanseringsmodellene .
I listen nedenfor vises basisprisene inkludert levering Oslo for standardmodellene.
Billig blir uansett ikke fornøyelsen hvis du skal ha det du synes du må ha av snacks, og en god del «må-ha»-utstyr koster ekstra, som vanlig hos tyskerne.
Dessuten økes engangsavgiften merkbart ved valg av større felgdimensjon enn det som er standard (18 tommer, 20 tommer på M40i).
Men X3 har nå et klart høyere utstyrsnivå enn forrige generasjon.
Den kan blant annet leveres med mange av de samme avanserte førerassistansesystemer og sikkerhetssystemer som man finner i BMW 7- og 5-serie.
Nye BMW X3 er nå også utstyrt med BMW Connected.
Systemet er utviklet på en fleksibel plattform, Open Mobility Cloud, som gjør at bilen kan integreres sømløst med brukernes digitale hverdag.
Du kan for eksempel planlegge reiseruta på forhånd og mate bilens system med det via smarttelefonen.
Du kan også opprette lister med vanlige reisemål slik at de ligger inne.
Systemet vil anbefale avreisetidspunkt og kjørerute for at du skal komme til reisemålet i tide avhengig av vær og kjøreforhold.
Med bilens innebygde SIM-kort, vil også bilens posisjon kunne lokaliseres dersom en ulykke inntreffer.
Ved mindre uhell kan føreren av bilen også komme i direkte kontakt med BMW for videre hjelp.
Igjen helt i toppen
Totalt sett:
Førsteinntrykkene av nye og mer voksne BMW X3 overrasker ikke.
Kompetente mennesker i München og andre BMW-sentre (bilen skal produseres i USA), har gjort jobben sin på alle plan.
Nå kan både Mercedes, Audi og Volvo se frem til adskillig hardere konkurranse fra Bayern.
Tekniske data
Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren.
Les mer her
| 1
|
203977
|
Annerledesmodell fra annerledesmerke
Som i gamle dager gjør Citroën ting på sin egen, forfriskende sære måte.
Men på en tvers gjennom konvensjonell basis.
På korsikanske veier har vi rattet den nyeste små-SUV-en på markedet - Citroën C3 Aircross.
Skjønt... SUV?
Ja, det er bare å venne seg til at begrepet SUV nå brukes på en ny måte.
Det er hva man for noen år siden ville kalt «kvasi-SUV» og mange - inkludert oss selv - lenge har forsøkt å døpe «crossovere».
Dette betyr for eksempel at nye Citroën C3 Aircross går inn i kategorien urbane SUV-er, sammen med andre nylig ankomne som Opel Crossland X og de to koreanerne Hyundai Kona og den vi testet helt nylig, Kia Stonic.
Alle disse ferskingene konkurrerer med veletablerte biler som den rimelig sære Nissan Juke, for ikke å snakke om suksessen Mazda CX-3, Renault Captur og Peugeot 2008.
Høyreist er pop
Det er en kombinasjon av dimensjoner og formspråk som gjør at disse bilene peker seg ut og åpenbart også har gjort dem så populære.
De er kompakte, men høyreiste, de gir lettvint adgang, god oversikt og en romslig kupé.
Intet unntak i så måte for C3 Aircross, som er ganske kort - 415 centimeter - men høyreist, med sine 160 centimeter (164 med takrelingene).
Dette er søstermodellen til Opel Crossland X - som er basert på Peugeot-Citroëns plattform - og den bygges på den samme Opel-fabrikken, i Saragossa i Spania.
Men i motsetning til Opelen med sin konsensuelle design, er C3 Aircross resolutt annerledes.
Riktignok har man droppet luftputene på siden, som pryder C4 Cactus og den nylig introduserte småbilen C3, men ellers er Citroën-attributter på plass som den svært spesielle fronten med lykter «i to etasjer» og et høyt panser.
Aircross har ellers markante SUV-elementer som tydelige skliplater bak og foran og plastdekor i nedkant.
Det er ellers en ganske leken design og denne blir ekstra synlig når man velger to-toners lakkering eller persiennedekoren på bakre siderute.
Bilen kan således leveres med hele 90 kombinasjoner av eksteriørfarger gjennom åtte ulike lakkfarger, fire forskjellige farger på taket og fire såkalte fargepakker på utvendige detaljer.
Innvendig:
Bra - og mindre bra
I interiøret er bilen også annerledes.
Den kan leveres med fem distinkte interiørpakker.
Layouten i førermiljøet er helt annerledes enn i Crossland X, som er mer tradisjonell og voksen.
Det lekne har også sin plass innvendig i C3 Aircross med et dashbord i to horisontale lag som kan leveres i to-tonekombinasjoner, om man ønsker med stoffbekledning eller oransje sømmer og detaljer.
Dessverre er heller ikke kvalitetsopplevelsen her inne på høyde med Opelens, det virker litt småbillig og kjipt med i overkant mye hard plast også i øvre del av førermiljøet.
Når det er sagt, satt vi godt i fine seter som ga adekvat støtte også i fremkant, og vi opplevde god sittekomfort under alle testetappene.
Et lite aber her er at passasjersetet ikke kan justeres i høyden og dermed kan høyvokste personer få litt dårlig hodeplass, særlig hvis man har valgt panoramatak som ekstrautstyr.
Mye plass
En av fordelene med å bygge i høyden er den gode plassutnyttelsen, også hjulpet av en raus akselavstand på 260 centimeter.
Kupéen oppleves dermed rommelig og luftig, og det er også tilstrekkelig med plass til voksne i baksetet.
Vel å merke hvis dette er plassert i bakre posisjon.
Baksetet kan nemlig flyttes helt eller delvis 15 centimeter i lengderetningen.
(Fordrer at man velger utstyrsnivå Exclusive).
Det kan også felles ned i forholdet 40/60 (standard).
Dessuten kan vinkelen på seteryggene bak justeres i fem trinn.
Bagasjerommet er i utgangspunktet stort - 410 liter er mer enn det vanlige i kompaktklassen - og det kan gjøres enda større ved å skyve baksetene helt frem - da er volumet 520 liter som i en fullverdig familiebil.
Praktisk
C3 Aircross byr altså på et høyt nivå når det gjelder fleksibilitet og det praktiske.
Eksempelvis kan også seteryggen på høyre forsete vippes frem og legges ned, slik at man kan laste svært lange gjenstander i bilen.
Praktisk når man skal frakte flatpakkede skap fra Ikea, for eksempel.
Betjeningen er enkel og oversiktlig og foregår for en stor del via berøringsskjermen på 7 tommer.
Litt i meste laget, synes, vi faktisk - og det er spesielt irriterende å måtte justere klimakontrollen via denne skjermen istedet for helt enkelt med vribrytere.
Dette har vi klaget over før på PSA-produkter.
Drivlinjene er hyllevare fra PSA, og det passer oss utmerket.
I Norge tilbys C3 Aircross med den velkjente dieselmotoren på 1,6 liter, enten med 100 hester eller 120.
Den tilbys også med den 3-sylindrede PureTech-bensinmotoren på 110 hestekrefter som både vi og mange andre har skrytt av tidligere.
Foretrekker bensin
Vi kjørte bilen først med 120-hesters diesel (BlueHDi), og 6-trinns manuell girkasse, og den har et par ulemper som vi legger mer merke til nå enn før.
Fra utsiden er den meget hørbar, særlig på tomgang.
Den oppleves også litt tung og treg i oppstartsfasen, men gir derimot kvikk akselerasjon i mellomregisteret og imponerer da med god trekkraft.
300 newtonmeter stiller opp ved 1750 omdreininger på turtelleren.
Inne i kupéen forstyrres man for øvrig lite av motorlyden.
Vi kjørte bilen på svært svingete, korsikanske fjellveier og det er viktig, særlig i oppoverbakkene å venne seg til å holde turtallet godt over 1500 ellers blir det bomgiring inn i sving med plunder og heft for å få respons nok fra motoren til å komme seg ut av den.
Dette opplevde vi flere ganger i de innledende etappene.
Vi ville uansett gått for bensinmotoren, og det forventer Citroën at flertallet av kunder vil gjøre også.
Den er mer kultivert, kvikk gjennom hele registeret og har tilstrekkelig trekkraft over et langt bredere arbeidsregister - de 205 newtonmeter er tilgjengelige fra 1500 omdreininger.
Vi kjørte denne med sekstrinns automat og også den fungerer bra med tilstrekkelig kjappe og myke girskift.
God også på dårlig vei
Citroën satser på komfort og det merkes.
Vi kjørte C3 Aircross både på asfalterte landeveier og på temmelig røff kjerrevei - som en norsk kategori C hyttevei - og den taklet begge uten utfordringer.
Særlig hvis man utstyrer bilen med såkalt Grip Control - systemet PSA har utviklet for å kompensere for fravær av firehjulsdrift og som gir ulike innstillinger på antispinn/antiskrens-elektronikken for å bedre fremkommeligheten ved at man via et dreiehjul kan velge innstillinger for kjøring under mer eller mindre vanskelige forhold.
Systemet virker inn på motor- og transmisjonskontroll, momentfordeling og ESP for å gi optimalt grep i henhold til forholdene.
Innstillingene er:
Ingen kjøremessige utfordringer å snakke om altså.
Stabil og svingvillig når det går unna på vanlig vei, er den også svært god på veldig dårlig vei, med en svært effektiv fjæring og dempere som tar unna for både støt og slag så det eneste man må gjøre er å holde seg fast og la det stå til.
Men noe spesielt er det verken med kjøreegenskaper eller styrefølelse - C3 Aircross befinner seg der midt på treet, men kjører utvilsomt bedre enn småbilen C3, som vi ikke var spesielt begeistret for i test.
Pris:
Fra 243.000 kroner
C3 Aircross leveres i Norge i to utstyrsnivåer og man kan deretter plusse på med ekstrautstyr som panoramatak, oppvarmet frontrute, avtagbart hengerfeste, trådløs mobillading og Grip Control som kommer i en pakke med nedoverbakkeassistent og såkalte M+S (Mud and Snow-dekk).
Disse må for all del ikke forveksles med skikkelige vinterdekk, for øvrig.
Basisnivået heter Style og er allerede ganske så velutstyrt.
Den koster 243.000 kroner med manuell girkasse og 263.000 med automat.
Av standardutstyr nevnes konstantfartsholder med hastighetsbegrenser, bakkestartassistent, 16-toms aluminiumsfelger, parkeringssensorer bak, skliplatene foran og bak, kjørecomputer, automatisk klimaanlegg, skinntrukket multifunksjonsratt, tåkelys foran og 7-tommers berøringsskjerm med DAB+, mirror screen og opplegg for Android Auto og Apple CarPlay.
Nivået Exclusive koster 20.000 ekstra og inneholder i tillegg 17-toms alufelger, nøkkelfri adgang og start, antikollisjonssystem, navigasjon med gratis oppdatering av kartverket, ryggekamera samt sensorer foran og bak, fjernlysassistent og den fleksible bakseteløsningen.
Alt i alt finner vi at C3 Aircross er et friskt pust i den stadig økende mengden kompakte SUV-er og et trivelig bekjentskap som med stort hell erstatter sin egentlige forgjenger, mini-fleksibilen C3 Picasso med sine praktiske aspekter, det hele kombinert med et livlig og tiltalende vesen samt bedre egenskaper på dårlige hytteveier enn vanlige kompaktbiler.
Citroën C3 Aircross blir tilgjengelig på det norske markedet i løpet av fjerde kvartal 2017
Tekniske data
Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren.
Les mer her
| 1
|
203979
|
Lynrask, og med noen nye kameratriks
…men det spørs allikevel om ikke iPhone 8 Plus vil havne litt i skyggen av iPhone X.
I år har Apple gjort en vri på nummereringen av de nye iPhone-modellene.
For mens det logiske i rekken ville ha vært å lansere iPhone 7s og 7s Plus, har de hoppet over s-en og rett fra 7 til 8.
Og i anledning iPhones 10-årsjubileum, kommer iPhone X i november, som blant annet kan by på svært tynne skjermkanter og en ny Face ID-mekanisme, som lar deg logge inn med ansiktet snarere enn fingeravtrykket.
Det gjør at 8 og 8 Plus havner litt mer i skyggen enn hva vi er vant med når det gjelder nye iPhone-modeller.
Kjent og kjært
Frem til iPhone X kommer, har Apple nå praktisk talt hatt samme design på sine iPhone-modeller siden introduksjonen av iPhone 6 og 6 Plus i 2014.
Det betyr at også 8 Plus har ganske tykke rammer rundt skjermen, som utgjør drøye 67 prosent av den totale flaten; godt bak de beste.
For eksempel er den en helt centimeter bredere enn Samsung Galaxy S8, som kan by på større skjerm (5,8" vs 5,5").
Fremdeles finner vi en Touch ID-knapp i bunnen og avrundede sidekanter med de vanlige knappene; volumknapper, strømknapp og bryteren for å slå av og på stillemodus.
Telefonen er fortsatt vanntett, slik forgjengerene også var.
I bunnen finner vi fortsatt kun en Lightning-port slik tilfellet var på de forrige modellene; altså ingen 3,5mm-port som mange av konkurrentene fortsatt har valgt å beholde.
Du får riktignok med en overgang i esken, men da får du ikke lyttet med kabel og ladet samtidig med mindre du kjøper overgangsutstyr fra tredjepart.
Ikke så voldsomt mye nytt på designfronten, altså, men en ting er nytt: baksiden.
Apple gått tilbake til glass, som vi må helt tilbake til iPhone 4s for å finne; i hvert fall over hele flaten.
Glasset skal ifølge
Apple være det mest robuste glasset i en smarttelefon, som blant annet er forsterket av metall på store deler av innsiden.
Nytt:
Trådløs lading
Det betyr en side til som kan knuses, men glass på baksiden gir imidlertid én fordel, og det er at det åpner for trådløs lading.
Vi synes det er veldig positivt at Apple her har valgt å gå for den utbredte Qi-standarden i stedet for å gjøre noe helt eget, og det betyr at de fleste trådløse ladere er kompatible; inkludert de du får kjøpt på Ikea og den slags.
Hadde de enda gjort det samme med porten i bunnen – iPhone og iPad bruker fortsatt Lightning-kontakten, mens «alle andre» bruker USB-C; Macbook inkludert.
Faktisk skal de nye iPhone 8-modellene støtte hurtiglading (0-50 prosent på 30 minutter) om du kjøper en Mac-lader på minst 29 W og en USB-C til Lightning-kabel, med en total prislapp på nesten 900 kroner.
Under produktdemonstrasjonen spurte vi Apple-representanten om man måtte ha en Apple-lader for denne hurtigladingen, og svaret var at man ikke måtte det, men at den måtte yte minst 29 watt.
Det ekskluderer med andre ord kraftige mobilladere fra andre produsenter – flere av dem kommer med ladere typisk på både 15 og 20 watt. 0-50 prosent på 30 minutter tilsier en ladestrøm på 1C, eller snaue 15 watt, så vi skjønner ikke helt kravet til 29 watt eller mer her – annet enn at det nettopp ekskluderer bruk av andre produsenters hurtigladere …
Med en Quick Charge-lader (15 W) kom vi for eksempel fra 29 til 49 prosent på 30 minutter, eller altså med en ladeeffekt på 6 watt.
En iPad-lader (12 W) vil som vanlig lade telefonen raskere, så har du en liggende, anbefaler vi å bruke den.
Trådløst går det heller ikke så fort – foreløpig lader Apple-telefonene kun med 5 W trådløst (samme hastighet som den medfølgende laderen), mens en programvareoppdatering senere i år skal gi 7,5 W ladeeffekt trådløst.
Det er fortsatt bare halvparten av det Samsung leverer med sin trådløse hurtiglader på 15 watt.
Skjerm med True Tone
TrueTone er en teknikk Apple introduserte på iPad Pro, der sensorer på fremsiden av skjermen fanger opp lysforholdene i rommet og justerer temperaturen på skjermen deretter.
Dette er nå å finne i alle de tre nye iPhone-modellene, og det er en funksjon vi liker godt.
Typisk vil skjermen være varmere (mer gul/rød) i normal innendørsbelysning og imiterer i større grad hvordan et ark i en bok ville ha vært belyst i samme setting.
Slår du den av, blir bildet stort sett en del kaldere (mer blått) og føles noe «hardere».
Ellers er LCD-skjermen som vanlig meget god, med spesielt naturtro farger.
Dog er det ikke til å stikke under stol at OLED-skjermen i iPhone X sannsynligvis vil være bedre, med dypere sortnivå, bedre kontrast og rikere farger.
X-skjermen har også HDR-støtte, noe vi ikke finner på 8-modellene.
Ekstremt rask prosessor
Ikke at hastighet noengang har vært noe problem på en ny iPhone, men iPhone 8 Plus oppleves særdeles kjapp til all bruk.
På innsiden bor den nye A11 Bionic-prosessoren som feier konkurrentene av banen hva gjelder ytelse.
Eksempelvis oppnår telefonen hele 10.223 poeng i Geekbench' flerkjernetest, mot 6711 hos Samsung Galaxy Note 8.
Det er faktisk 50 prosent raskere.
I AnTuTu-testen, som måler ytelsen innenfor flere grener, får iPhone 8 Plus hele 224.974 poeng; også det godt foran 174.914 poeng fra Note 8.
A11-prosessoren har seks kjerner, og nytt denne gangen er at de tyngste appene har mulighet til å adressere alle seks kjernene samtidig for å bruke hele kraften.
Kjempekreftene kommer godt til nytte med AR-appene i iOS 11, der både menneskekropper, roboter og annet kan gjengis med svært god presisjon gjennom mobilkameraet, praktisk talt uten antydning til hakking.
Selv om den slags krever sitt av batteriet, synes vi iPhone 8 Plus-batteriet holder godt til daglig bruk, der vi flere dager har lagt oss med rundt 50 prosent igjen på batteriet med det vi antar er ganske normal bruk (1,5-2t skjermtid).
Og med den nye prosessoren har Apple også fått på plass noen fiffige lyseffekter når du tar portrettbilder med telefonen.
Et kamera med nye triks
En fordel både iPhone 8 Plus og iPhone X har kontra iPhone 8, er at de begge har to kameraer på baksiden, slik vi også så i iPhone 7 Plus.
Verdt å merke seg først som sist, er kameraet med lengst brennvidde er mer lyssterkt på iPhone X, med blenderåpning på f/2,4 kontra f/2,8 på iPhone 8 Plus-kameraet.
Det skulle tilsi 36 prosent mer lys inn.
Dessuten har dette ekstrakameraet optisk bildestabilisering på iPhone X, men ikke på 8 Plus.
Hovedkameraet har blenderåpning på f/1,8, så i 8 Plus' tilfelle, slipper det inn 142 prosent mer lys enn «zoom-kameraet».
Dessuten er sensoren større, og hovedkameraet har optisk bildestabilisering.
Som på iPhone 7 Plus betyr det at du ofte får et digitalt forstørret bilde fra hovedkameraet om du velger å bruke zoom når det ikke er så godt med lys.
Vi gikk ganske i detalj på hvordan dette fungerte i iPhone 7 Plus-testen i fjor om du er interessert.
En ting Apple nevnte under presentasjonen av de nye telefonene, er at kamerasensorene nå er større, uten å detaljere det på spesifikasjonslisten.
Det får vi ikke til å stemme, siden brennviddene er identiske som på 7 Plus og bildeutsnittet er det samme, altså med samme synsvinkel.
En større sensor med samme brennvidde ville ha gitt et bredere bildeutsnitt.
Dersom bildebrikken er større, er nok det i så fall for å gi bedre elektronisk stabilisering av video der bildet kan flyttes rundt på brikken.
Men ikke bare handler bildekvaliteten om sensor og optikk.
En stor del av regnestykket er også hvor god signalprosesseringen er, og med såpass maskinkraft innabords, har iPhone-kameraet lært seg noen nye triks.
Kunstig studiolys
Ett av dem er at du kan tilsette kunstig studiolys på bildene du tar med portrettfunksjonen; altså den som bruker begge kameraene til å regne ut dybden i bildet slik at du får en forsterket bokeh-effekt.
Når du redigerer bildet på telefonen, får du opp flere ulike lysvalg i bunnen som du enkelt kan bytte mellom.
Velger du å lagre en ny versjon av bildet, kan du når som helst hoppe tilbake til originalbildet.
Ifølge Apple er ikke dette vanlig fotofiltre, men avanserte beregninger av hvordan lys ville ha truffet ansiktet.
Funksjonen blir ikke tilgjengelig på iPhone 7 Plus fordi den krever kraften i A11 Bionic-prosessoren.
Funksjonen er fortsatt i betaversjon, men resultatene blir ganske gode når den treffer godt.
Ofte opplever vi dog problemer med hår og andre ting i forgrunnen, som gjør at det ikke alltid ser like troverdig ut.
Under ser du to eksempler der vi har «slukket lyset».
Til venstre blir resultatet ganske troverdig, mens det til høyre blir litt bom rundt håret.
Blits med lengre lukkertid
Dropper vi lyseffektene, synes vi også iPhone 8 Plus gjør det svært godt på portrettbilder med simulert uskarp bakgrunn.
Brennvidden tilsvarende 56 mm gir et flatterende perspektiv, og jevnt over er kameraet godt på å skille motivet fra bakgrunnen.
Under har vi testet portrettfunksjonen mot tilsvarende funksjon hos Galaxy Note 8.
Det er ikke store forskjellene, men iPhone-bildet har i våre øyne noe mer behagelige farger og mer uniform støy når vi inspiserer på nært hold.
iPhone 8 Plus til høyre:
Apple har gjort en vri med blitsen vi liker godt, og det er å introdusere såkalt «slow sync».
Du får ikke slått det av og på selv, men konseptet er at lukkeren holdes åpen lenger når du tar blitsbilder, slik at du får med mer av bakgrunnsbelysningen når du tar bilder med blits.
Under har vi forflyttet oss til en mørkere kafé, og som du ser, klarer iPhone 8 Plus (høyre) å fange stemningen bedre enn Note 8 (venstre) fordi også bakgrunnen kommer til sin rett; riktignok med et gult fargestikk Samsung har klart å unngå:
Jevnt over leverer iPhone 8 Plus svært gode eksponeringer; også i vanskelige lyssituasjoner.
Under ser du to lysutfordringer som håndteres elegant:
En ting som er litt synd, er at man i iOS 11 ikke lenger får mulighet til å velge om HDR skal være av eller på (der kameraet tar flere bilder med ulik eksponering for så å sette dem sammen til ett bilde), så her er alt overlatt til automatikken.
Korrigert:
Auto-HDR er aktivert som standard, men kan endres via innstillinger og kamera slik at du kan bruke det som før, der du angir på, av eller auto.
Det har vært flere situasjoner der HDR burde ha slått inn, men ikke gjorde det – to eksempler ser du under, der de lyseste partiene er helt utbrente:
Vi ser også en tendens til noe overdreven kontrast i iPhone 8 Plus-bildene, som gjør at vi får utblåsning av høylysene litt oftere enn vi ønsker.
Sammenlignet med Note 8 synes vi iPhone 8 Plus er bedre på hvitbalanseringen, der spesielt utendørsbildene fra Note 8 ofte får et rosaskjær, men eksponeringsmessig holder vi i mange tilfeller på Samsung-kameraet, på tross av noe mindre kontrast.
Vil du inspisere bildene på nært hold, har vi lagt ut en god haug med iPhone 8 Plus-bilder i dette Google Foto-albumet, i tillegg til at vi har lagt ved noen sammenligninger versus Note 8 i dette foto-albumet.
Til det siste albumet vil du typisk trykke på info-knappen slik at du ser hvilken modell som har tatt hva (SM-N950F er Note 8).
Nytt i årets iPhone-modeller er muligheten for å filme med 4K-oppløsning og 60 bilder i sekundet, som gir et veldig jevnt bilde.
Her må du inn i innstillinger, kamera og video for å velge oppløsning – det gjør det litt tungvint å bytte frem og tilbake, og telefonen bruker cirka 400 MB i minuttet med full kvalitet.
Men så blir resultatet meget godt – her får vi god eksponering og et stabilt bilde.
Lyden på vårt opptak skjemmes av en ganske sterk vind, så du vil muligens slå av lyden før du trykker play:
God lyd
En annen ting som er forbedret i iPhone 8 Plus, er lyden fra høyttalerne, som blant annet skal ha 25 prosent høyere volum.
Vi har ikke hatt anledning til å teste telefonen side om side med forgjengeren, men lyden fra de eksterne høyttalerne er definitivt blant de bedre med bedre fylde enn de fleste.
Under samtaler synes vi også den interne høyttaleren gir høy og klar lyd, som bør bety at du også i støyfulle omgivelser kan høre motparten godt.
Adapteren fra Lightning til 3,5mm gjør at vi ikke får allverdens lyd når vi kobler til stereoanlegget i bilen, med relativt svakt volum – dette var iPhone bedre på da den hadde en dedikert lydutgang og DAC/forsterker inni telefonen.
Det er selvsagt ikke et tema når du kjører trådløst eller med Lightning-hodetelefoner, men kan være greit å vite om du fortsatt sverger til 3,5mm-porten på enkelte av tingene du kobler telefonen til.
Konklusjon
Lynrask maskinvare, meget godt kamera, flott skjerm og et stadig mer brukseffektivt operativsystem gjør iPhone 8 Plus til en av de beste telefonene på markedet.
Men så er det heller ikke til å komme fra at den er blant de dyreste, og at den bærer et aldrende design med tykke skjermkanter, som havner i skyggen av iPhone X når den kommer om en måned; med større skjerm i mer kompakt utforming.
At laderen som følger med bare er på 5 watt, og hurtiglading i praksis koster en snau tusenlapp ekstra, er heller ikke noe som teller i favør Apple, der konkurrentene leverer langt kraftigere ladere i esken uten ekstra kostnad.
| 1
|
203981
|
Endelig kom den med støtte for 4K og HDR
En av de klart beste smart-TV-løsningene på markedet har kommet i ny utgave.
Bør du løpe og kjøpe?
Apple TV er en liten boks som du kobler til TV-en din, og som gir alle TV-er smartfunksjonalitet.
Det betyr for eksempel at du kan laste ned TV-vennlige apper på den, vise bilder og strømme musikk fra mobiltelefonen, få tilgang til haugevis av strømmetjenester på internett, spille spill og mye mer.
Bedre enn smart-TV-en din
Ja, men jeg har jo allerede denne funksjonaliteten i TV-en, vil du kanskje si.
Og du har rett.
Men etter å ha testet mange TV-er med Android TV, Tizen, Firefox OS og Web OS, som er de dominerende smart-TV-plattformene i dag, er vi ikke i tvil:
Apple TV (fjerde og femte generasjon) er generelt bedre, både når det gjelder utvalget av relevante apper, kvaliteten på dem, hastigheten og brukervennligheten.
Den har imidlertid hatt et par mangler som garantert har skremt mange fra å kjøpe den:
Støtte for UHD (4K)-innhold og HDR-materiale (Dolby Vision og HDR10).
Både UHD og HDR støttes av majoriteten av nye TV-er.
Nå er imidlertid femte generasjon kommet i butikkene, og omsider er også disse egenskapene på plass - i hvert fall delvis.
YouTube støttes fortsatt ikke i 4K, og har du tregere internettlinje enn 25 Mbps, lar ikke(!) iTunes deg kjøpe filmer i 4K-oppløsning, kun strømme.
Les mer om dette her.
Lite nytt på utsiden, men ny Apple Remote
Selve boksen ser ganske så lik ut som forrige gang, den måler 10 x 10 x 3,5 cm og veier 425 gram, og kommer fortsatt i utgaver på 32 og 64 GB til lagring av apper, spill og filmer fra iTunes Store.
På baksiden sitter strøminntak, HDMI-utgang og Gigabit ethernet-kontakt (forgjengeren hadde kun 100Mbps).
Bruk sistnevnte hvis du har problemer med trådløst nett i huset ditt.
Da sørger du for den beste og mest stabile signalstrømmen ved avspilling av høyoppløst materiale.
Borte er USB-C-porten, som uansett kun ble brukt til service på boksen.
Utover det, er den eneste åpenbare forskjellen vi har funnet, på undersiden, der femte generasjon har fått noen åpninger - sannsynligvis for å gi bedre kjøling.
OPPDATERT:
Det skal være en vifte på innsiden, men denne er så stillegående at vi ikke oppdaget den under testingen.
Ja - og så må vi jo legge til at fjernkontrollen (Apple Remote) er ny.
Det største problemet med forgjengeren var at den var omtrent identisk i begge ender, noe som gjorde at vi ofte holdt den feil vei.
Nå har Apple laget en hvit ring rundt Meny-knappen, som samtidig er hevet over de andre knappene - og dermed merker fingrene dine umiddelbart om du holder den rett vei.
Styrer TV-en din også
Det er stor sannsynlighet for at fjernkontrollen også kan styre de basale funksjonene du trenger på TV-en din, av/på og lydjustering.
Du vekker Apple TV ved å trykke på en av knappene på fjernkontrollen, og da vil TV-en skru seg på samtidig.
Du behøver ikke konfigurere noe som helst for å få dette til å fungere, Apple TV får nødvendig informasjon om TV-en din gjennom HDMI-kabelen.
Enklere installasjon
Installasjonen av en ny Apple TV er veiviserbasert og temmelig rett fram.
Nytt er at du kan kopiere informasjon om tilkobling til det trådløse nettet fra en av de andre i-dingsene dine.
Du kan også kopiere hjemskjermen din og appene fra iCloud, dersom du har flere Apple TV-bokser.
Det gjør konfigurasjonen litt enklere.
Apple bruker imidlertid fortsatt den lange stripen med alfabetet når du skal taste inn brukernavn og passord, søk og lignende, og det er litt tungvint med fjernkontrollen.
Snakk til den!
Alternativt kan du holde inne mikrofon-knappen på fjernkontrollen og stave ord og passord bokstav for bokstav muntlig - eventuelt kan du taste det inn på iPhonen din.
Det gjør det enklere, men Apple burde ha gjort noe med inntastingen med fjernkontrollen, mener vi.
Den Siri-baserte fjernkontrollen funker for øvrig veldig bra.
Du kan be henne om å starte apper, finne spesielle TV-serier og en rekke andre små og større instrukser.
Og som du ser i videoen under skjønner hun fint bergensdialekt:
Veldig bra app-utvalg
Før vi går på kvalitetsvurderinger opp mot forgjengeren, har vi lyst å si litt om app-utvalget.
Alle de store kanaltilbyderne i Norge har, eller kommer til å ha, komplette kanalpakker på Apple TV.
Det betyr at du i praksis ikke behøver å bruke boksen fra kanaltilbyderen, men kan i stedet strømme kanalene via internett.
Vi har i mange år hevdet at dette er fremtiden - og vi har tro på at om få år kan vi velge fritt mellom kanaltilbyderne - uavhengig av hvem som har lagt kabelen inn til huset ditt.
Først da har vi fri konkurranse, noe som på sikt vil gavne oss forbrukere.
Disse kanalpakkene er i liten grad tilgjengelig som strømme-apper direkte på TV-ene, så her har Apple TV allerede opparbeidet seg et stort forsprang.
Har du ikke lyst å binde deg til en kanaltilbyder, kan du installere NRK-appen og se alle NRK-kanalene gratis - og boltre deg med et rikholdig arkiv fra statskringkasterens snart 60 år lange TV-historie.
I tillegg har du TV2 Sumo, DPlay (Discovery-kanalene) som du må betale en abonnementspris på - samt en rekke utenlandske å velge mellom.
Strålende bilde, med bittelitt smårusk
Og så var det kvaliteten da.
Etter å ha satt opp boksen og lastet ned appene vi bruker, startet vi NRK-appen og la umiddelbart merke til at bildet hakket ved panorering.
Det viste seg at Apple TV var satt opp med 60Hz oppfriskningsrate av bildet, noe som er tilpasset amerikanske forhold.
Fra videoinnstillingen kunne vi i stedet velge 50Hz, og da forsvant hakkingen.
Vi startet deretter Netflix-appen og lette oss fram til Narcos, Ozark og flere andre serier som er skutt i 4K.
Bufringen av innholdet før strømmingen startet, viste seg å være overraskende langdryg (kanskje 10-15 sekunder), spesielt med tanke på at vi har en rask 160 Mbps-linje inn i boligen.
Når avspillingen først startet, gikk det greit.
Også etter spoling, gjenopptok avspillingen mye raskere enn ved første innlasting.
Nye Apple TV har også blitt bedre på spill, blant annet takket være en ny og raskere prosessor, kombinert med Apple Remote, som har en rekke innebygde sensorer for bevegelse og retning.
Vi har ikke fått testet så mye av de nye egenskapene ennå, men det vi har sett virker lovende.
Først og fremst for deg med stor TV
Det begynner å bli et bra utvalg av filmer og serier i 4K/HDR på Netflix og en del andre strømmetjenester, og har du en stor TV (50 tommer eller mer) er det en god sjanse for at du vil se forskjell fra innhold i full HD.
TV-en vi testet på er en 70-tommer fra LG med både 4K-oppløsning og HDR-støtte.
Bildet blir som ventet meget skarpt, og kontrastene på HDR-innholdet er bokstavelig talt blendende.
Vi har likevel et par innvendinger:
Panoreringer forløper litt mer glidende på full HD-materiale, og vi har opplevd flere ganger at tekstingen har forsvunnet under strømming av 4K-videoer fra Netflix.
Vi antar at dette er ting som kan rettes i fremtidige oppdateringer av apper og eventuell firmware på Apple TV - boksen er tross alt så vidt kommet på markedet.
Konklusjon
Apple TV 4K har blitt bedre enn forgjengeren, og har du en stor TV og er misfornøyd med smart-TV-funksjonaliteten, er dette et meget godt alternativ du bør vurdere.
Vi synes bufringen av en del 4K-materiale er i overkant langdryg og setter et bittelite spørsmålstegn ved hvorfor vi til tider opplever litt hakkende bevegelser på 4K-materiale fra Netflix.
Utover det er det bare å gi to tomler opp for Apple TV 4K.
Få også med deg testene av 4K-konkurrentene Asus Nexus Player og Nvidia Shield TV.
Har du Android-mobil, anbefaler vi deg også å lese testen av Chromecast ultra.
| 1
|
203982
|
Elegant, buet og ekstra bred skjerm for skrivebordet
Lekker skjerm som gir deg en herlig surround-opplevelse.
Gjett om vi liker det!
Vi ble aldri helt overbevist om at buede TV-er var fremtiden, selv om TV-bransjen hevdet så for noen år siden.
Og slik gikk det jo heller ikke.
I 2014 og 2015 var det stort, men i 2017 er det knapt en eneste buet TV å finne i elektrobutikkene.
Og det er egentlig forståelig:
Har man en bred sofa og sitter under tre meter fra TV-en, skal det godt gjøres at de som sitter på sidene får noen særlig god opplevelse når TV-skjermen er buet.
Bedre egnet på skrivebordet
Det er noe helt annet når du sitter alene ved et skrivebord og nesa di er 60 cm unna en ekstra bred skjerm.
Da kommer den buede fasongen virkelig til sin rett, og du får følelsen av at skjermbildet omgir deg.
Effekten når du ser på film eller løper bortover gatene i spill som Watch Dogs eller GTA V, må bare oppleves.
Bildet sluker deg og du føler virkelig at du befinner deg midt i handlingen.
Asus MX34V er en slik buet PC-skjerm.
Den har en bredde:høyde-forhold på 21:9, også omtalt som ultra wide-format.
En normal skjerm har bredde:høydeforhold på 16:9, så denne er altså betydelig bredere i forhold til høyden.
Skjermbildet måler 34 tommer diagonalt, og oppløsningen er på 3.440 x 1.440 piksler.
Det er nesten like mange piksler i bredden som en 4K-skjerm, men en god del lavere i høyden.
Dette gjør at den den uansett langt på vei også kan erstatte to vanlige skjermer, slik at man uten problemer kan ha flere programvinduer ved siden av hverandre samtidig.
Også her kommer buen til sin rett, fordi programvinduene på sidene er like nært som i midten.
Design og ergonomi
Designmessig har vi stor sans for skjermen.
Den sølvfargede rammen er relativt smal, og baksiden er glatt.
Kabel-tilkoblingene skjules dessuten effektivt bak et lokk ved foten.
Dermed tåler den godt å stå et sted der baksiden er godt synlig.
Justering av skjermbildet, valg av aktiv inngang og andre innstillinger, gjør du enkelt ved hjelp av en liten joystick som sitter under skjermen i fronten.
Det er en mye bedre løsning enn flere «usynlige» knapper, mener vi.
Under på hver side sitter også et par stereohøyttalere av merke Harman Kardon.
Vanligvis er lyden fra integrerte høyttalere i skjermen temmelig svak, men i dette tilfellet er det langt bedre.
Noen erstatning for eksterne høyttalere i tusenkronersklassen er det ikke, men til lav bakgrunnsmusikk eller lyd til favorittserien din duger de absolutt greit.
Her får du litt bass i tillegg til grei diskant.
Vi har et lite ankepunkt mot lyden likevel:
Høyttalerne bruker ofte litt tid på å reagere på lydsignaler via HDMI-kabelen, noe som medfører at de første tidelene blir borte.
Det er spesielt merkbart på korte lydsignaler, som noen ganger kan forsvinne helt.
Innebygd trådløs lader
I foten på denne skjermen er det en rund plate merket Qi.
Det er den mest utbredte standarden for trådløs lading.
Det betyr at du kan legge kompatible smartklokker og mobiltelefoner på platen (for eksempel Apple iPhone 8 og X samt Samsung Galaxy S8), og så lades den uten behov for ladekabler.
Det er veldig praktisk.
Vipping forover og bakover er den eneste justeringsmuligheten du har på denne skjermen.
Vi savner spesielt å kunne heve og senke den.
Og når vi først er inne på ting vi savner, må vi også legge til USB-porter.
Det er veldig praktisk å kunne putte minnepinner og ladekabler i skjermen.
Meget bra og skarpt bilde
Bak den matte skjermoverflaten sitter et VA-panel, som sørger for at farger og kontrast holder seg godt fra alle vinkler.
Vi var litt spente på opplevelsen opp mot IPS, og kan bekrefte at forskjellene er så små at et normalt blikk neppe vil oppleve noe særlig forskjell.
VA-paneler skal blant annet være enklere å bøye enn IPS-paneler.
Fargeomfang og fargenøyaktighet er ikke like god som på mange profesjonelle IPS-skjermer, men det er ikke noe som merkes ved vanlig, variert kontorbruk, til filmer eller spilling.
Sammenlignet mot rimeligere skjermer med enklere TN-paneler, er bildet overlegent.
I menyen har du dessuten mange forskjellige forhåndsinnstillinger å velge mellom, og kan også kalibrere og justere til et godt fargeresultat med de rette verktøyene.
Film og gaming er åpenbare bruksområder, som allerede nevnt.
Sistnevnte er godt ivaretatt, med en responstid på 4ms, støtte for AMD Freesync og inntil 100 Hz oppfriskning av skjermbildet.
Undertegnede er ikke gamer selv, men dette er tall som vil få mange til å nikke anerkjennende.
Og så er det noen andre scenarier der vi virkelig har sett umiddelbar nytte: Videoredigering, musikkproduksjon og kartvisning.
Skjermen er så bred og oppløsningen så høy, at vi kan studere lokale veier og terreng på Vestlandet, Østlandet og Stockholmsskjærgåren samtidig i Google Maps.
Velg riktig kontakt for best resultat
Skjermen har hele tre HDMI-kontakter, alle støtter versjon 2.0 av standarden.
Det betyr at skjermbildet oppfriskes 60 ganger i sekundet dersom grafikkortet i datamaskinen din også støtter HDMI 2.0.
Hvis det kun støtter HDMI 1.4, må du nøye deg med 30 Hz.
Det merkes ved at bevegelser blir mindre flytende, for eksempel når du flytter musepekeren eller drar et programvindu over skjermen.
Selv om HDMI 2.0-standarden er fire år gammel, selges det fortsatt svært mange PC-er som kun støtter HDMI 1.4.
Har du en PC som begynner å dra på årene, er det ikke sikkert den takler så høy oppløsning som 3.840 x 1.440 piksler i det hele tatt, så her må du eventuelt sjekke spesifikasjonene før du går til innkjøp av en så høyoppløst skjerm.
Skjermen har imidlertid også en DisplayPort 1.2-kontakt, som bør være førstevalget.
Det følger med både en DisplayPort-kabel og en HDMI-kabel.
Har PC-en din et kraftig skjermkort og en slik kontakt, kan du nemlig få inntil 100
Hz oppfriskning av skjermbildet - til glede for mer seriøse gamere.
Vi liker også at pluggen på DisplayPort-kabler låses i kontakten, slik at forbindelsen er stabil selv når du flytter eller vipper på skjermen.
Konklusjon
Det er mye å like ved MX34VQ, og har du først blitt vant til formatet, er det vanskelig å gå tilbake til en vanlig 16:9-skjerm.
Bilde og kontrast opplevde vi som meget godt, og slett ikke langt unna det vi forventer av en bra IPS-skjerm.
Vi ville definitivt vurdert denne høyt om vi var på utkikk etter en ny skjerm til spill og underholdning.
Vi savner bare noen flere ergonomiske justeringsmuligheter, samt USB-kontakter.
Isolert sett er prisen på rundt 8.500 kroner høy, men sammenlignet med andre kurvede skjermer på samme størrelse, ligger prisen ganske midt på treet.
Du får derimot like brede, flate skjermer med USB-hub, IPS-panel og samme oppløsning til en god del lavere pris.
Men de er også noen hakk kjedeligere ...
| 1
|
203983
|
Mer voksen - men blir den ny klasseleder?
Over 40 år etter at første Polo ble lansert, og 8 år etter generasjon 5, kommer nå en ny og enda større etterfølger.
Her er våre førsteinntrykk.
Polo har lenge vært blant toppselgerne i den såkalte småbilkategorien, men nå merkes det at modellen er på vei ut.
Dagens modell, som ble oppgradert i 2014, ligger så langt i år på 37. plass på registreringsstatistikken med et tusentalls registrerte biler.
Ser vi bort fra den noe større, bestselgende elbilen BMW i3, er det Toyota Yaris - nylig merkbart forbedret - som er klasseleder i Norge, hovedsaklig takket være hybridversjonen.
Denne bilklassen er langt mer populær nedover i Europa enn i Norge, og en helt ny Polo er derfor en svært viktig bil for Volkswagen.
Vi er nå kommet til Polo generasjon seks, og den er hele 35 centimeter lengre enn første generasjon ... Golf.
Skarpere, harmonisk
Sekseren, som presenteres på det norske markedet nå i høst, med kundelevering fra første kvartal 2018, holder seg til den generelle stilen fra foregående modell.
Den er likevel utvilsomt helt ny.
Designen er synlig skjerpet siden forrige generasjon og gjør modellen mer tidsriktig i forhold til de nyere Volkswagen-modellene.
Nye Polo ser også mer strukket ut og har en ganske dynamisk profil.
At det dreier seg om en bil fra VW er man ikke et øyeblikk i tvil om - som vanlig har man holdt seg godt innenfor husets definerte designnormer, tross frontlyktene som viser tilløp til kreativ formgivning med en LED-«bølge» i nedkant.
Også interiøret er nytt og mer tidsriktig, men stramt og konservativt.
Det kan nå leveres med Active Info-display som erstatning for de tradisjonelle instrumentene.
Vi fikk anledning til å oppleve det under en kort kjøretur med den tredje testbilen og det gir mer valgfrihet når det gjelder hva som skal vises – digitale instrumenter, bare kart, bil- og kjøreinformasjon – eller en kombinasjon av flere.
6. generasjon Polo bør heller kalles en kompaktbil (det er VW up! som er småbilen hos VW, mens Golf egentlig er mellomklasse og Passat storbilen).
405 centimeter lang er Polo blitt, og den har en akselavstand som Golf for to generasjoner siden – 255 centimeter.
For øvrig er dette den første Poloen som kun kommer som femdørsversjon.
Plassutnyttelsen er god, og vi storvokste kunne sitte både foran og bak uten problemer verken med benplass eller hodeplass.
I bagasjerommet fikk vi uten problemer plass til ryggsekk, bag og trillekoffert oppå gulvet plassert i høy posisjon – det kan også plasseres lavere eller tas helt ut.
Volumet på 350 liter er generøst i denne klassen.
En liter holder
Ved introduksjonen kommer Polo med 3-sylindrede 1,0-litersmotorer med effektspenn fra 65 til 115 hestekrefter.
Det kommer også etter hvert en 4-sylindret 1,5-liter på 150 hester og, rosinen i pølsa, en GTI med 2.0 TSI-motor på 200 hester.
7-trinns DSG-automat kan velges på alle versjoner med 95 hester og mer.
Jeg synes énliteren er trivelig nok med 95 hester, som er den som dominerer prislista ved introduksjon av bilen i Norge.
0-100 på 10,8 sekunder er greit nok, men bilen oppleves ikke overvettes sprek.
Som stadig blir vanligere, henger dette til en viss grad sammen med at man har temmet turboen til de grader at momentkurven er flat og fartsøkningen bortimot lineær.
Vi fikk også en kjøretur med 115-hesteren og den er merkbart kvikkere.
Om ikke prisforskjellen blir avskrekkende, vil vi anbefale den for dem som også bruker bilen på landevei og motorvei.
Vi antar at for å velge den turboløse MPI-versjonen på 65 hester skal man være av den tålmodige typen.
65-hesteren har et dreiemoment på 95 newtonmeter og bruker 15,5 sekunder på sin lange ferd fra 0 til 100.
Lenge etter det skal den i teorien klare en toppfart på 164 kilometer i timen.
Som den første Golf GTI
Vi fikk mest tid i 95-hesteren og med turbo og 175 newtonmeter er det klart ytelsene er på nivået over de to MPI-maskinene.
Men som sagt - det gir ikke inntrykk av å dra skinnet av pølsa.
Overraskelsen er derfor stor når vi i etterkant finner ut at ytelsestallene faktisk tilsvarer dem til den første generasjon VW Golf GTI!
Og à propos:
Når det gjelder den neste Polo GTI, så går den litt mot tendensen som er vanlig i våre dager, ved å «upsize» i forhold til forgjengeren.
Forrige GTI hadde nemlig i første omgang en 1.4 TSI-motor på 180 hester som i 2014 ble oppgradert til en 1,8-liter på 192 hester.
Nykommeren får derimot 200 hestekrefter, men fra den kjente tolitersblokken.
Her produserer maskinen med slagvolumet på 1984 kubikk et moment på 320 newtonmeter allerede fra 1500 omdreininger - og fortsetter med det helt opp til 4400 omdreininger.
GTI blir tilgjengelig først med en 6-trinns DSG-kasse, mens den senere også kommer med en manuell girkasse - også den med seks trinn.
Det er annonsert en 1.6 TDI dieselutgave også, samt en som går på naturgass (CNG), men disse står ikke på det norske importprogrammet.
Kjører som en...
Volkswagen
Selve kjøreopplevelsen ble som forventet, men det skal sies at kjørerutene vi journalistene hadde å «boltre» oss på var langt fra utfordrende.
Kort og godt konstaterer vi at det er utpreget Volkswagen også kjøremessig:
Behagelig, kompetent på alle måter, med presis, men lett distansert styrefølelse og passe stramt oppsett i understellet kombinert med effektiv demping som gir en komfort man for få år siden umiddelbart ville forbundet med en bil i mellomklassen.
Eksempelvis slår det ikke i fjæringen over små ujevnheter som kumlokk og lignende.
Kort sagt:
Kjøreopplevelsen gir et førsteinntrykk som er forutsigbart bra.
Spenning i form av overraskelser og utfordringer glimrer med sitt fravær.
Og det skulle bare mangle.
Den som vil ha noe utpreget sportslig, vil vente på GTI.
Voksent utstyrt
Polo er selvsagt blitt bedre utstyrt med den nye generasjonen – det innebærer blant annet oppkoblingsmuligheter, sikkerhetssystemer og assistansefunksjoner man forventer i en moderne bil i 2017, men som inntil nylig ikke var vanlig i småbilklassen.
Og nye Polo blir til og med tilgjengelig med LED-hovedlys.
Park assist for halvautomatisk parkering og adaptiv cruise control helt opp til 210 kilometer i timen er også tilgjengelig.
I Norge er utstyrsnivåene Trendline, Businessline og Highline.
Allerede førstnevnte har det meste av sikkerhetssystemer - noe som er bortimot påkrevd for å få fem stjerner i Euro NCAP.
Men vil man ha 15-tommers lettmetallfelger, parkeringsassistent og adaptiv fartsholder, elektriske vindusheiser, korsryggstøtte og "lys- og siktpakke", er det nivået over som gjelder.
Nettopris fra under 200.000
Per september er prisene på fem versjoner tilgjengelige – alle med 1.0-motoren.
Innstegsversjonen uten turbo og 65 hester koster 193.600 kroner.
Denne 1.0 MPI Trendline vil nok ikke bli storselgeren, da er nemlig 1.0 TSI med 95 hester og utstyrsgrad Businessline adskillig mer attraktiv til 223.300 kroner med femtrinns manuell girkasse – 239.700 med 7-trinns DSG.
Ytterligere 10.200 kroner gir deg Highline-versjonene.
Frakt og leveringsomkostninger kommer i tillegg - til Oslo eksempelvis 10.500 kroner.
I skrivende stund er ikke prisene tilgjengelig for 115-hestersversjonene eller 2.0 GTI (200 hk), som kommer litt senere.
Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren.
Les mer her
| 1
|
203985
|
Sonys telefon er først ut med nye Android Oreo
Nok en gang en solid toppmodell fra Sony.
Sony har tradisjon for hyppige lanseringer av nye toppmodeller, og det er ikke mer enn et halvår siden XZs og XZ Premium var selskapets gjeveste modeller.
Premium-utgaven er nok for så vidt fortsatt det, med sin 5,5 tommers 4K-skjerm, men XZ1 er den nye toppmodellen i den mer «folkelige» 5,2-tommers størrelsen.
I forhold til XZs er det ikke veldig store ting som har skjedd på det halve året, og den telefonen var igjen ganske lik sin forgjenger, Xperia XZ, som kom i fjor.
I tabellen under har vi satt opp det som er ulikt:
XZ1 har altså fått Qualcomms topprosessor slik de fleste andre premium-telefoner har, som HTC U 11, Nokia 8, LG V30 med flere.
Den har blitt tynnere på bekostning av batterikapasiteten, og den har fått dobbel lagringsplass, HDR-skjerm og støtte for seriefotografering med autofokus (10 bilder i sekundet), samt en ny 3D-skannefunksjon.
Og – den er så vidt oss bekjent den første telefonen som lanseres på det norske markedet med Android 8.0 Oreo rett ut av esken.
Artig 3D-skanning
Sony fokuserer mye på 3D-skannefunksjonen i denne telefonen.
Med Motion Eye-kameraet, som i likhet med de siste Xperia-modellene kan filme med 960 bilder i sekundet, kan du nå også foreta 3D-skanninger av hoder og andre objekter.
Dette gjøres med en egen 3D-skanneapp som ligger ferdig installert på telefonen.
Du får en rask opplæring første gang, og skal du skanne et hode innebærer det at du først må gå en runde rundt vedkommende der du av og til hever og senker kameraet, før du til slutt må finpusse detaljene ved å registrere hodet fra alle vinkler.
Når du er ferdig, trykker du på en knapp, og i løpet av et par sekunder er 3D-modellen klar.
Resultatet blir stort sett helt ok – ikke helt strøkent, der de fleste av de vi har prøvd på får litt flate neser, litt rusk i håret og lignende.
Via appen kan du så dele kreasjonene med andre, få dem 3D-printet eller eksportere en 3D-modell om du vil skrive den ut selv.
En annen mulighet er å sende modellen videre til appen Shadow.lol, der du kan putte hodet på animerte gifer, dansende modeller og den slags.
Du kan se redaktør Andreas og kollega Ole Petter ta en liten svingom i dette Google Foto-albumet.
Litt ekstra moro der, altså.
Først ut med Oreo
De som har fjorårets Pixel-modeller var nok først ute, men så vidt vi kan se er Sony først ute med en butikkmodell med Android Oreo ferdig installert.
Blant nyhetene denne gangen finner vi muligheten til å slumre et varsel inntil to timer (altså der det forsvinner og dukker opp igjen).
App-ikoner blir også merket med en prikk dersom den har et ulest varsel, men Sony har av ukjente årsaker valgt ikke å lage det helt likt som Google der.
Om du holder fingeren nede på app-ikonet skal du nemlig få se varselet, men det gjør du ikke på Sony-telefonen.
Bilde-i-bilde er nå også mulig, slik at du kan føre en videosamtale i Duo mens du holder på med andre ting på telefonen, for eksempel.
Eller vise navigeringsfunksjonen i Google Maps i et mindre vindu mens du styrer musikkavspillingen.
Google har også jobbet med å forbedre batteritiden i Android ved å begrense hva apper får lov til å gjøre i bakgrunnen, som å be om GPS-posisjonen din og den slags.
Resultatet er at telefonen bruker svært lite batteri når den ikke er i aktiv bruk.
Og kanskje det viktigste for mange – via såkalte «Project Treble» har Google delt Android opp i flere moduler, slik at det skal bli enklere for produsentene å oppdatere Android uavhengig av sine egne modifikasjoner.
Det kan bety at man i fremtiden slipper å vente i månedsvis om man ikke har en Pixel-telefon, noe vi i såfall applauderer.
Super ytelse
Nevnt er at XZ1, i likhet med mange andre toppmodeller, har fått Qualcomms toppmodell, Snapdragon 835, innabords.
Paret med 4 GB RAM betyr det at ytelsen er på topp, enten du spiller tunge spill eller redigerer video.
Sony har lenge vært blant de som ikke gjør alt for mye Googles originale Android-opplevelse, og resultatet er en telefon som responderer lynraskt på alt vi gjør - rett og slett en veldig god arbeidshest.
Hva gjelder batteriet er det noe svakere enn mange av konkurrentene med sine 2700mAh, men bør uansett fint holde en dag for de fleste, med mindre man bruker den veldig tungt.
For vår del kunne imidlertid Sony godt ha lagt på en millimeter i tykkelsen og tilbudt et større batteri.
Nevnt er at det er USB-C i bunnen av telefonen.
XZ1 støtter Quickcharge 3.0, men her har Sony spart litt på kronene og leverer en lader på 7,5W med i esken.
Med andre ord kan du lade raskere om du kjøper en annen lader, men det burde ha fulgt med – flere av konkurrentene leverer nå både 15- og 20-watts ladere med i esken, som gir raskere lading av telefonen.
Skjermen er meget god – fortsatt en full HD-skjerm på 5,2 tommer, men denne gangen altså med HDR-støtte, slik at eksempelvis ting fra YouTube og Netflix vises med større spenn fra mørkest til lysest.
Tykke kanter
Rammeløs kan vi ikke akkurat kalle Sony-telefonen, som fortsatt har ganske tykke rammer rundt skjermen, i motsetning til konkurrenter som Samsung Galaxy S8, LG G6 med flere.
Designen ellers er typisk Sony, og det begynner kanskje å bli litt kjedelig, men vi liker godt de avrundede sidekantene og at Sony, som på forrige modell, har senket området rundt fingeravtrykksleseren på høyre side, slik at knappen er lettere å bruke med venstre langfinger for oss som holder telefonen i venstre hånd enn det var på tidligere modeller.
Og 3,5mm-porten er fortsatt på plass.
Telefonen er dessuten vanntett.
Hva med kameraet?
På papiret er kameraet likt som i XZs.
Vi har ikke testet de to side om side, men vi synes at vi på bildene kan øyne enda litt bedre bildekvalitet på XZ1 enn vi fikk med forgjengeren; helt på høyde med de fleste andre i den øvre klassen.
Det kan tyde på at prosesseringen har blitt bedre.
Den «malte» effekten vi har sett på tidligere Sony-modeller, selv på lave ISO-verdier, er nemlig ikke lenger fremtredende på bildene, og de fremstår med gode detaljer og farger.
Fremdeles er det snakk om oppløsning på 19 megapiksler (ned fra 23 på XZ - et fornuftig valg fra Sony), og det med ganske stor bildebrikke på 1/2,3".
Lysstyrken er f/2.0 og vidvinkelen tilsvarer 25mm, som betyr at du får med mer i bildet enn det som er vanlig hos konkurrentene.
Og som på øvrige Xperia XYZÆØÅ-modeller, har også denne en dedikert kameraknapp.
I dette Google Foto-albumet kan du inspisere et knippe bilder på nært hold.
Motion Eye-kameraet har vi sett på ved et par anledninger tidligere.
Her er ingenting forandret, og det betyr at du kan trykke på en knapp mens du filmer og da fange 960 bilder i sekundet – i cirka 0,2 sekunder.
Det gir svært sakte film når du spiller av videoen, men du skal altså være ganske treffsikker for å fange det rette øyeblikket.
Og endelig har Sony fått på plass seriefoto, slik at du kan holde knappen inne og fange ti bilder i sekundet – med kontinuerlig fokus.
Seriefoto har vi savnet på tidligere modeller, så bravo for den, Sony!
Konklusjon
Sony Xperia XZ1 er rett og slett en tvers igjennom solid og god telefon.
Den har maskinvare plukket fra øverste hylle, en meget god skjerm, godt med lagringsplass (64 GB) og et meget godt kamera, som i tillegg byr på god vidvinkel og en morsom supersaktefilm-funksjon.
Dessuten kommer den med siste versjon av Android rett ut av esken, og prisen er noe lavere enn hva andre toppmodeller har kostet ved lansering det siste året.
Vanntett er den også.
3D-skanningen er litt halvveis, designet begynner å dra litt på åra og laderen som følger med er fortsatt litt stusselig, men likefullt er XZ1 en telefon som bør med på shortlisten om du er på jakt etter ny.
Særlig hvis du syntes det var gøy å snurre på Ole Petter.
| 1
|
203986
|
Noen ganger er to like bra som tre
Dette settet består av en trådløs ruter og en satellitt, og er spesielt myntet på deg med stort hus med alt på én flate.
Men vår test viser at flere etasjer heller ikke er noen stor utfordring.
Hvis du har fulgt med på Dinsides teknologistoff den siste tiden, har du sikkert fått med deg at vi har begynt å teste trådløse mesh-nettverk.
Mesh kan kort forklares slik:
Istedenfor å ha én trådløs ruter, har du i stedet flere små bokser (noder) - gjerne tre, plassert på strategiske steder i boligen.
Nodene kommuniserer med hverandre i et eget beskyttet trådløst nett, for å sørge for best mulig hastighet mellom dingsene dine og internett.
Avhengig av hvor i boligen du befinner deg, kobles dingsene dine automatisk til den noden som har best signalstyrke.
Har man et veldig stort hus, kan man bygge ut med flere noder til man er fornøyd.
Våre tester viser at dette er en effektiv metode for å gi trådløsdekning til hver krinkelkrok - samtidig som hastigheten holdes på et høyt nivå.
En tradisjonell løsning med ruter + range extender, kommuniserer derimot med hverandre i det samme nettet som enhetene dine er tilkoblet, noe som begrenser ytelsen.
Tredje løsning på testbenken
De to foregående mesh-løsningene vi har testet, Asus Lyra og TP-Link Deco M5, bestod av tre slike noder.
Orbi RBK40 fra Netgear, består av kun to.
De to er imidlertid langt større enn de foregående, men den stående designen, som kan minne om en vase, er ikke så aller verst plasseringsvennlig likevel.
RBK40 er litt mindre enn søstersettet RBK50, som har vært i markedet en stund.
Begge støtter MU-MIMO.
Enkelt forklart sørger MU-MIMO-støtten for bedre og jevnere ytelse når mange MU-MIMO-kompatible klienter er tilkoblet.
Oppdatert:
Vi beklager at vi først kom i skade for å skrive at RBK50 ikke støtter MU-MIMO.
Merk også at de to boksene har innebygd gigabit svitsj med plass til totalt sju kablede enheter.
Dette er vesentlig mer enn de andre vi har testet, som kun har plass til én eller to kablede enheter pr node.
Og vi må også legge til at Orbi ikke støtter kablet kommunikasjon mellom nodene, noe konkurrentene gjør.
Dette er normalt ikke noe du vil ha behov for å gjøre, med mindre boligen din har en svært krevende utforming med utpreget bruk av materiale som stopper trådløse signaler.
Brukervennlig oppsett, men få funksjoner i appen
I pakken ligger det lettfattelige instruksjoner på hvordan du setter opp Orbi.
Det enkleste er å bruke Orbi-appen, og følge veiviseren.
Appen laster du ned gratis fra Google Play eller App Store.
Du kan også bruke en vanlig nettleser på PC-en til å sette opp mesh-en, noe vi faktisk vil anbefale - for det er ikke noen mulighet til å oppdatere firmwaren fra mobil-appen, og den bør oppdateres.
I vårt tilfelle var det kommet tre oppdateringer siden Orbi-ene ble lagt i esken på fabrikken.
Faktisk er det svært lite du kan gjøre fra appen, annet enn å sette opp nettet og se at alt fungerer.
Alt annet må du gjøre fra web-klienten, der du til gjengjeld har mye avansert funksjonalitet og skreddersøm å boltre deg med.
Her har Netgear en jobb å gjøre for å komme på høyde med konkurrentenes mer funksjonsrike mobil-apper.
I vårt tilfelle tok hele prosessen med å sette opp og oppdatere Orbi, i underkant av ti minutter.
Imponerende dekning og hastighet
Netgear fremhever at Orbi er en ideell løsning for store boliger (inntil 250 kvadratmeter) på én flate.
I vårt tilfelle er det også snakk om en bolig på rundt 250 kvadratmeter, men den er fordelt over tre etasjer.
Vi plasserte ruteren på samme sted i toppetasjen som i de andre testene, og satellitten plasserte vi i etasjen under.
Siden settet bare består av to enheter, ble det dermed ingen satellitt i kjelleren.
Under testingen viste det seg imidlertid at dette ikke var noe problem overhodet, med vår 160/160 Mbps fiberlinje mot internett.
I tabellen under ser du hvilke resultater vi fikk mot Speedtest.net med vår iPhone 6S Plus - først med kun en Orbi tilkoblet, deretter med begge to:
Det viktigste å merke seg her er tallene helt til høyre, som alle viser høyere hastigheter enn de 160 megabitene pr sekund vi har tilgjengelig på vårt bredbåndsabonnement - altså sørger to noder i dette tilfelle for like god dekning som tre noder i tilfellet med TP-Link og Asus.
At hver node sørger for bedre dekning hos Netgear enn hos konkurrentene, ser vi også når vi tester med kun én aktiv node.
Den gir faktisk bra dekning i hele huset, med 80 mbps som laveste hastighet, to etasjer under der den er plassert.
Vi testet også dekningen i garasjen, som er i en tilstøtende bygning.
Her målte vi 79 mpbs ned og 65 opp, også det helt fine hastigheter og tilstrekkelig for strømming av video i aller beste kvalitet.
Her var Asus Lyra raskere på nedlastingshastighet, mens Netgear viste seg å være overlegen på opplasting.
Vi må også legge til at det var få og små variasjoner mellom målingene våre, noe som tyder på stabil og god dekning.
Konklusjon
Netgear Orbi RBK40 er en super løsning for deg som sliter med trådløsdekningen i huset ditt.
Takket være at hver node sørger for kraftigere signaldistribusjon enn konkurrentene fra TP-Link og Asus, var det tilstrekkelig med to noder i vårt tilfelle - en stor enebolig på 250 kvadratmeter med tilstøtende garasje.
Vi er ikke veldig imponert over mobil-appen, og at du må bruke PC for å oppdatere firmwaren og gjøre avanserte innstillinger på Orbi, men utover det har vi ikke særlig mange innvendinger.
Prismessig plasserer den seg mellom TP-Link Deco og Asus Lyra, med prislapp fra rundt 3.800 kroner i de billigste nettbutikkene.
Det er fortsatt mye penger sammenlignet med hva du må ut med for mange kraftige rutere, som i noen tilfeller også kan gjøre susen.
Se bare denne sammenligningen.
Få også med deg testene av TP-Link Deco og Asus Lyra.
| 1
|
203987
|
Endelig, Opel!
Opel inntar omsider SUV-segmentet på en overbevisende måte.
Nykommeren Grandland X fortjener suksess på markedet.
Opel kommer sent, men de kommer godt.
Etter en del mildt sagt halvhjertede forsøk på å bli seriøse aktører i SUV-segmentet med Frontera, Monterey og Antara, alle basert på asiatisk-utviklede produkter (Isuzu og Daewoo/Chevrolet), kom den adskillig mer overbevisende kompakt-SUV-en Mokka for fire år siden.
Og fra i fjor sommer - Mokka X .
Men nå har vi hatt to nyheter på løpende bånd:
Den første testet vi i vår - det er Crossland X, som er litt mindre enn Mokka X.
Og nå er turen altså kommet til Grandland X, som er større.
Og, vips!
Opel har tre SUV-er i sitt modellsortiment.
Grandland X hadde première på bilutstillingen i Frankfurt i forrige uke, så vi har vært kjapt ute med prøvekjøringen.
I første omgang kun med forhjulsdrift og bensin- og dieselmotor.
Senere blir også en ladbar hybridversjon tilgjengelig.
Den får også firehjulsdrift.
Peugeot-slektning
Som vi kunne fortelle før sommeren, er Opel nå overtatt av det franske PSA-konsernet (Peugeot og Citroën), og allerede før den tid hadde det teknologiske samarbeidet begynt.
Crossland X er således søstermodellen til Peugeot 2008, og nykommer Grandland X baserer seg på samme arkitektur og teknologi som Peugeot 3008 - årets bil i Europa for 2017.
Likevel fremstår Grandland X som en annen bil - designen er nemlig helt spesifikk for Opelen, både ut- og innvendig.
Undertegnede har sansen for den gjennomført harmoniske og dynamiske stilen ispedd designelementer som identifiserer den som et medlem av den voksende Opel-familien.
Vi ble forklart at bilen er designet for å appellere til unge, dynamiske personer med aktiv livsstil - noe vi ikke kan si overrasket oss - det er blitt en gjenganger i marketing-briefene, særlig i denne kategorien kjøretøy.
PSA-plattformen bilen er bygget på er moderne og skalerbar og har gjort det mulig å spare vekt og optimalisere mekanisk layout og plassutnyttelse.
Bilen er nesten oppsiktsvekkende lett i denne klassen - faktisk fra under 1300 kilo uten fører.
(1275 kilo for 1.2 turbo-versjonen).
Mellomstor SUV
Selv om den nye SUV-en er Opels største, er den ikke direkte stor.
Med sine 448 centimeter i lengden er den ti centimeter lengre enn nylig fornyede Nissan Qashqai, og konkurrerer mer mot de mellomstore femseterne, som Mazda CX-5, Toyota RAV4 og Ford Kuga.
Alle de tre er noen centimeter lengre enn Opelen, men vi oppdaget at plassutnyttelsen i Grandland X er så god at den ikke står tilbake for dem når det gjelder innvendig plass.
De mest direkte konkurrentene blir dermed like store og romslige VW Tiguan og selvsagt den allerede nevnte søstermodellen Peugeot 3008.
God plass
Både romslighetsfølelsen og de reelle plassforholdene er altså gode i bilen som byr på god takhøyde både foran og bak og god benplass bak.
Setene i testbilen er i god Opel-tradisjon gode å sitte i - relativt faste i stoppen, men utformet på en slik måte at de har blitt sertifisert av det tyske instituttet for rygghelse.
Vi ble i hvert fall overhodet ikke slitne av å sitte i dem i løpet av de timene testkjøringene foregikk.
God plass i kupéen går heldigvis ikke på bekostning av bagasjeplassen.
Bagasjerommet, som har dobbelt gulv, rommer ganske generøse 514 liter med baksetene i bruk og med seteryggene nedslått blir volumet 1652 liter.
Baksetet er delt i forholdet 60/40 og det er en lasteluke for gjennomlasting av ski eller andre lange gjenstander.
Med elektrisk bakluke kommer også håndfri åpning og lukking, slik stadig flere tilbyr, via sparkebevegelse under hekken.
Interiør:
Bra
Ellers er interiøret sobert designet i kjent, modernisert Opel-ånd og holdt i en mer klassisk stil enn det du finner i Peugeot 3008.
Ingen digitalisert og annerledes plassert iCockpit her, med andre ord, men lettlest og ergonomisk plassert instrumentering og betjening.
Oversiktlig og intuitivt oppsummerer inntrykkene bra, og Opel har utvilsomt nærmet seg Volkswagen når det kommer til brukervennlighet.
Materialvalg og finish gir et godt inntrykk av kvalitet med bruk av hardplast begrenset til de lavtliggende delene av interiøret.
Mens vi venter på ladbart og 4x4...
Vi prøvde begge motor-utgavene som er tilgjengelige ved lansering.
Det gis et temmelig begrenset motorutvalg, nemlig én som går på bensin og en på diesel.
For vår del foretrakk vi bensinversjonen.
Denne motoren oppdaget vi da den var helt nyutviklet og den imponerte da - den gjør det fortsatt.
I Grandland X duger den lille 3-sylindrede 1,2-literen med turbolader bra, den oppleves kvikk, har bra bunndrag og er i tillegg relativt stillegående med unntak av den typiske rekketreer-duringen under pådrag.
Oppe i fart blir det svært behagelig lavt lydnivå inne i kupéen - i det minste på de tyske landeveiene med relativt myk asfaltblanding - men også selv i hastigheter rundt 180 kilometer i timen på Autobahn - hastigheter bilen når på en uanstrengt måte for øvrig.
Den oppfører seg dessuten betryggende stabil og retningssikker også ved slik kjøring.
Dieselmotoren er nyeste versjon av en gammel kjenning - 1560-kubikkeren fra PSA som gjennom årene har sittet i en mengde bilmodeller av forskjellige merker.
Vi kjørte denne med 6-trinns-automaten som for øvrig er er velfungerende med relativt raske og sømløse girskift.
Bilen virker litt mer «tungrodd» fra start, men er effektiv under vanlig kjøring og har dessuten litt mer punch i lavere mellomregister enn bensinmotoren har.
Kjører man ofte med mye bagasje eller trekker tilhenger, kan dette være motoren å foretrekke - med sine 300 newtonmeter mot bensinmotorens 230 har den jo selvfølgelig mer trekkapasitet i det midterste arbeidsregisteret.
God komfort
Svært utfordrende veier hadde vi ikke på kjørerutene våre, men kjøreegenskapene viste seg til enhver tid betryggende nøytrale og forutsigbare, med en styring som er presis men gir liten grad av tilbakemeldinger fra underlaget.
Det er likevel noe den jevne fører ikke vil anse som noe som forringer kjøreopplevelsen i det daglige.
Nevnte fører vil nok heller sette pris på den effektive dempingen og det generelt gode komfortnivået.
Samtidig ligger bilen flatt på veien gjennom svingene og sjenerende krenging eller duving opplevde vi ikke.
Som ekstrautstyr kan man, mens man venter på tilgjengelig firehjulsdrift som kommer på den ladbare hybriden, velge såkalt IntelliGrip - et system som gir ulike innstillinger på antispinn/antiskrens-elektronikken for å bedre fremkommeligheten ved at man via et dreiehjul kan velge innstillinger for kjøring under mer eller mindre vanskelige forhold.
Systemet virker inn på motor- og transmisjonskontroll, momentfordeling og ESP for å gi optimalt grep i henhold til forholdene.
Innstillingene er:
Hyggelig priset
Prisstrukturen hos Opel er forbilledlig enkel å forholde seg til.
Grandland X tilbys i to utstyrsvarianter - Innovation og Premium, der sistnevnte medfører et pristillegg på 26.000 kroner.
Opel Grandland Innovation koster 318.900 kroner enten du velger 1.2 turbo eller 1.6 diesel.
Det er med den manuelle sekstrinns-girkassen.
6-trinns automat koster 20.000 kroner ekstra.
Standard fra start er 17-tommers lettmetallfelger, blanke takrelinger, AGR-setene i sort delskinn, oppvarmet ratt trukket i skinn, konstantfartsholder (cruise control) og den etterhvert forventede sikkerhetspakken med skiltgjenkjenning, automatisk nødbrems med fotgjengergjenkjenning og aktiv filholderassistent.
Opel OnStar er også på plass - automatisk ulykkesvarsling som gir direktekontakt med assistanse om uhellet skulle være ute.
Premium-graden gir deg 18-toms felger som på bildene, samt mørke bakruter, litt mer kromdekor, varme i baksete og leselys bak, belysning i midkonsoll og ved dører, oppvarmet frontrute og to soner for klimaanlegget, samt nøkkelfri adgang og start, elektrisk bakluke med håndfri åpning/lukking og - ikke minst - full LED hovedlys som dessuten er adaptive med svingfunksjon, veikryssfunksjon og selvsagt automatisk ned- og oppblending.
Navigasjon 5.0 Intellilink er også en del av Premium-pakken i tillegg til parkeringssensorer foran og bak.
Med andre ord:
Å gå for Premium-versjonen fremstår som valget som utvilsomt gir mest bil for pengene.
Og når kommer så bilen på veien her hjemme?
Jo, Opel Grandland X er rett rundt hjørnet:
Importøren kan fortelle at de første bilene er på plass i oktober – mens markedslansering blir i januar.
Tekniske data:
Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren.
Les mer her
| 1
|
203988
|
Meget godt alternativ til Microsoft Surface Pro
Få med deg denne testen før du eventuelt går for konkurrenten fra Microsoft.
HP Spectre X2 er en mellomting mellom nettbrett og PC, og har mange likhetstrekk med Microsoft Surface Pro.
Begge har innebygd og fleksibel støtte på baksiden, kan kobles til tastatur som også fungerer som deksel, og kan brukes med penn.
Målgruppen?
Tja - alle som ønsker noe som er lettere og mer kompakt enn en PC, men samtidig ønsker full PC-funksjonalitet med god ytelse.
Ønsker du å tegne og ta notater rett på skjermen, er disse hybridene også noe å titte nærmere på.
Kun én utgave foreløpig
Mens Surface Pro kommer i flere forskjellige konfigurasjoner, billigste får du for under 10.000 kroner, foreligger Spectre X2 foreløpig kun i én utgave i Norge.
Ifølge Prisjakt fås den i skrivende stund fra 15.990 kroner i rimeligste nettbutikk.
Da inkluderer den både tastatur og penn, samt en romslig SSD på 512 GB.
Det er 2.000 kroner mer enn hva du må betale for den Surface Pro-utgaven som ligger nærmest, men den kommer med halvparten så stor SSD og uten tastatur og penn.
Med tastatur og penn har du allerede gått 600 kroner over HP-en i pris.
I tabellen under har vi sammenlignet disse to variantene mot hverandre.
Som du ser av tabellen, tyder alt på at du får litt mer for pengene om du velger HP Spectre X2, i hvert fall hvis du ønsker penn og tastaturdeksel.
Det vil vi sterkt anbefale til denne typen produkt.
Legg også merke til at HP-en kommer med USB-C-porter, som er en mer fremtidsrettet løsning enn Surface-en, som bare har en standard USB-A-port.
Surface-en er imidlertid enklere å koble til ekstern skjerm, takket være miniDisplayport-utgangen.
Integrert støtte
Men la oss først ta det eksteriørmessige.
Både Spectre X2 og Surface Pro oppleves som solid bygget, med bakplate i metall og skjerm med herdet glass.
Begge har trinnløse støtter i bakkant, men vi synes løsningen på HP-en er hakket mer elegant.
Begge trives uansett best på et slett bord og ikke i fanget, der slike løsninger med støtte til skjermen fungerer dårlig.
Begge de to USB-C-portene på Spectre X2 kan brukes til å lade enheten.
Det følger med en overgang til vanlig USB-port (USB-A), nyttig når du skal koble til minnepinner, kortlesere og lignende.
Skal du koble maskinen til en skjerm, trenger du en i de fleste tilfellene overgang fra USB-C til HDMI eller VGA, noe som er ekstrautstyr.
Godt tastatur
Tastaturet hektes enkelt på takket være magnetfestet, akkurat som på Surface Pro og Apples iPad Pro.
Når det er tilkoblet, kan du bestemme om tastaturet skal ligge flatt, eller heves litt i bakkant.
Den fleksibiliteten liker vi.
Tastaturet er også av bra kvalitet, med responsive taster fordelt utover en så stor flate at det absolutt ikke er noe problem å bruke touch-metoden på det.
Tastene er til og med baklyste, noe vi absolutt setter pris på.
Dette er så nært et standard PC-tastatur som det kan få blitt, det eneste vi kunne tenke oss var en litt høyere enter-tast, men forstår at den er smal av plasshensyn.
Den brede pekeplaten under tastaturet fungerer helt utmerket for deg som synes det er greit å slippe å berøre skjermen når du jobber i PC-modus.
Til høyre har platen en strikkhylse der du kan sette pennen når du ikke bruker den.
Totalt kommer vekten da opp i 1166 gram - fortsatt lett, men det finnes PC-er som er en god del lettere.
Gøy å tegne
Den medfølgende pennen fungerer godt til notater og tegning, særlig etter litt tilvenning.
Det er ikke til å stikke under stol at det fortsatt er litt forsinkelse fra du drar streken til den tegnes opp på skjermen, på nær sagt alle slike produkter - HP er intet unntak.
Men med litt øvelse går det greit.
Skjermen er svært skarp og IPS-panelet sørger for godt innsyn fra sidene.
Lysstyrken er ifølge Laptopmag.com rundt 365 nits, noe som er regnes som meget bra.
Lysstyrken på Surface Pro er ifølge samme kilde noe høyere (396 nits).
To kameraer
Med unntak av de nyeste iPad-ene, er det få nettbrett som har noe særlig kamera å slå i bordet med.
Kameraene på HP Spectre X2 er derimot ikke så aller verst, selv om du får telefoner til et par tusenlapper til å ta bedre.
Brettet er også temmelig kjappe til å ta bilder.
Se eksempler under.
Slik yter den
Prosessoren i Spectre X2 ligger i mellomsegmentet, og yter en god del mer enn den svært populære i5-7200U som sitter i svært mange bærbare PC-er i samme segment.
i5-prosesssoren i Surface Pro er en i5-7300U, og den er klokket noe høyere.
Vi har ikke testet i5-versjonen av Surface Pro, så vi kan ikke uttale oss direkte om hvor stor forskjellen i ytelse det er snakk om i praksis, men gjennomsnittstallet fra Passmarks målinger av enheter som er utstyrt med denne prosessoren, kan tyde på at snittytelsen ligger litt bak.
Hvorfor?
Dette blir spekulasjoner, men en årsak kan være at prosessoren i Surface Pro kjøles uten vifte, og senker muligens hastigheten noe tidligere ved belastning for å holde varmeproduksjonen nede.
Spectre X2 er på den annen side viftekjølt, noe som gjør det enklere å holde temperaturen lav, og dermed også ytelsen høy.
At viften er godt hørbar når det kjøres litt tyngre oppgaver, kan samtidig være et ankepunkt for noen.
Ønsker du deg noe helt lydløst, skal du altså ikke velge Spectre X2.
Her må vi samtidig understreke at tallene fra Passmark også inkluderer resultater fra andre enheter enn Surface Pro.
Uansett:
Både Core i5-7260U og i5-7300U er populære mellomsjikt-prosessorer som fungerer helt utmerket til de fleste vanlige PC-oppgaver, inkludert Office, internettaktiviteter, musikk og video.
Også kjøring av flere programmer samtidig og veksling mellom dem, går strålende - så lenge du holder det innenfor rimelighetens grenser.
Den integrerte Intel Iris-grafikken i HP-en er samtidig rundt 50 prosent raskere enn i Surface Pro-en.
Det kan naturligvis merkes når du spiller enkelte mer krevende spill, men dette er uansett i nedre halvdel hva gjelder grafikkytelse, og intet førstevalg for gamere.
Det viktigste:
Begge grafikkbrikkene ekspederer alt av 2D-oppgaver og video i alle aktuelle oppløsninger, inkludert 4K-materiale.
Verdt å merke seg er også at SSD-en er vesentlig raskere på HP-en enn på Surface Pro.
Det kan nok merkes hvis du arbeider med svært store filer og utstrakt filbehandling med flytting av datamengder, blant annet.
Batteritiden er alltid spennende på denne typen produkter.
Vi aktiverte strømsparing og satte lysstyrken på skjermen til 50 prosent.
Deretter strømmet vi video fra YouTube kontinuerlig til batteriet var tomt.
Som du ser av tabellen over ble det rått parti til Microsoft Surface Pro her: 536 mot 375 minutter.
Konklusjon
Hp har med sin Spectre X2 bevist at de har laget en konkurrent til Surface Pro som absolutt bør bli tatt med i vurderingen, dersom du er ute etter en kombinert nettbrett/PC-løsning.
Den er litt rimeligere, og det eneste punktet den egentlig henger etter Surface Pro på, er på batteritid.
På andre områder er Spectre X2 foran, ikke minst på verdi for pengene.
Vi ender derfor til slutt på terningkast 5 også for HP Spectre X2, men sjekk plussene og minusene i boksen under.
Få også med deg testene av iPad Pro og hybridene Microsoft Surface Book og Porsche Design Book One før du bestemmer deg.
| 1
|
203989
|
En av markedets mest innovative TV-er
Endelig god lyd fra en veldig flat TV, som også byr på et fantastisk bilde.
På forsommeren testet vi tre 55-tommere i prisklassen rundt 25.000 kroner.
En TV med OLED-panel, en med et standard LCD/LED-panel og en med QLED.
TV-en med OLED-panel ble en klar vinner på bildekvalitet.
OLED for alle penga
At OLED er fremtiden, er noe nesten samtlige TV-produsenter er enige om.
Derfor satser både LG, Sony, Panasonic, Philips og Bang & Olufsen nå sterkt på teknologien.
Den eneste av de store produsentene som fortsatt velger å sitte på gjerdet, er Samsung, som i stedet satser sterkt på QLED.
Det er en teknikk som raffinerer LCD/LED-teknikken, blant annet med et ekstra lag med nanokrystaller (såkalt quantum dots) som skal mane ut det beste av farger og kontrast i bildet.
Helt spesiell TV
Denne gangen skal det imidlertid handle om OLED, og en av Sonys toppmodeller, KD-65A1.
Årsaken til at vi hadde lyst å se på nettopp denne, er at den etter vår mening er blant de aller mest innovative på markedet - kanskje ikke på bildesiden, men på lyd.
Ikke bare har den innebygd basshøyttaler i foten, den bruker selve skjermoverflaten som høyttalerelement til mellomtone og diskant.
Det betyr at lyden kommer gjennom skjermen, ikke gjennom høyttalere på siden, bak eller under TV-en.
Det har noe for seg, viste det seg.
Sony har alltid vært gode på innovasjon og dette er innovasjon som kan bety noe for den videre TV-utviklingen.
Som en bilderamme
For dette er en kompakt 65-tommer (finnes også i 55 tommer) som bare har en tynn ramme rundt skjermen, her trengs jo ikke plass til høyttalere.
Og foten er i praksis bare en litt tykk støtte på baksiden, som på en bilderamme.
Nedre del at TV-en hviler mot underlaget, det er altså ingen glippe her.
Alle tilkoblinger går rett i foten, og blir derfor svært lett å skjule for publikum i sofakroken.
Ikke en jobb for én
Men før du kommer så langt, må TV-en settes opp og monteres.
Den tynne skjermen (0,8 cm på det tynneste) veier ikke mye, men det gjør foten - og den sitter fast i TV-en ved leveranse.
Glem å løfte den på plass alene, her må du ha en med deg (den veier rundt 36 kg).
Når TV-en er løftet på plass, må du montere på et bunnstykke på støtten.
Dette veier flere kilo og skal sørge for at TV-en ikke vipper fremover.
Her må hjelperen din holde TV-en mens du skrur fast bunnstykket og kobler til kablene.
Litt mer styr enn normalt altså, men det er gjort på noen minutter når man er to.
Google-styrt
TV-en bruker Googles smart-TV-system Android TV, noe som betyr at du har mange apper og spill å velge mellom.
De sedvanlige Google-appene YouTube, Google Music og Google Movies er naturligvis på plass.
Det er også Netflix og en del andre nyttige og mindre nyttige apper.
NRK og TV2 Sumo kan lastes ned fra Google Play, men vi savner DPlay (Discovery-kanalene og TV Norge) og TV-tilbydernes (Get, Canal Digital, Rikst-TV og Altibox) sine kanalpakke-apper.
Mange av oss har droppet eller vurderer å droppe lineær TV, og da er det naturligvis et poeng at flest mulig av strømmeappene er tilgjengelig.
Greit oppsett, men litt å gå på
Fjernkontrollen er av den klassiske typen, og virker litt gammeldags etter at vi i lengre tid har brukt Samsungs minimalistiske fjernkontroll, LG sin peke-fjernkontroll og Apple Remote.
Her er det mange knapper, og vi bruker ofte tid på å finne nettopp den knappen vi søker.
Oppsett av nettverk og installasjon av kanaler er rett frem og relativt fort gjort, og Android TV er stort sett brukervennlig og rett fram.
Norsk språk på det meste, hjelper også.
Skal vi være kritiske til noe, må det være at det til tider er en del forsinkelse fra vi trykker til systemet reagerer, noe som kan være litt frustrerende.
Rett og slett fantastisk bildekvalitet
Men når det gjelder bildekvalitet, er denne TV-en noe av det aller ypperste som er å oppdrive.
På høykvalitetstsinnhold som for eksempel UHD Blu-ray og det beste 4K-innholdet fra Netflix, er sortnivået som ventet helt prima, takket være at piksler i sorte områder av bildet er slukket.
Farger og kontrast er helt strålende, med standardinnstillingene kanskje litt for intense på noe innhold - men dette kan du justere slik du selv ønsker det.
Du har blant annet en rekke forskjellige bildemodi å velge mellom, og du kan også justere farger, lys og kontrast manuelt etter din egen smak.
Det er enkelte som kritiserer OLED-TV-er for å ha problemer med å skille detaljer i helt lyse og helt mørke scener, men dette «problemet» tenkte vi ikke over en eneste gang under testperioden.
Helt på høyde med de beste LCD-ene skal vi ikke påstå at den er, men Sony og de andre har gjort mye for at problemet er marginalt i forhold til tidligere.
Sjekk også hva Panasonic har gjort.
De beste LCD-ene har imidlertid bedre lysstyrke, men da med dårligere sortnivå.
Spesielt når det er dunkelt i rommet, er det OLED som ofte drar det lengste strået, er vår erfaring.
Dessuten:
Noe av det som er deilig med OLED, er at det ikke er noe som heter begrensede innsynsvinkler.
Hver piksel generer sitt eget lys, og det ser helt likt ut fra alle vinkler.
Det er definitivt noe som er viktig for mange, spesielt i en liten stue med bred sofa.
Og så var det lyden da
Hvis du er ute etter en TV som bare er å sette opp og skru på, uten å koble til stereoanlegg eller lydplanke, er det stor sannsynlighet for at du kommer til å bli godt fornøyd med denne TV-en.
Den overgår definitivt det meste vi har hørt fra en TV tidligere.
Det er imidlertid viktig å gjøre deg kjent med lyd-forhåndsinnstillingene du har å velge mellom.
Skal du spille av en rockekonsert, vil du sannsynligvis bli langt mer fornøyd med innstillingen Musikk enn Standard.
De høye frekvensene er godt ivaretatt, og kommer direkte mot deg, takket være at skjermen brukes som høytallerelement.
Dermed blir stemmer alltid klare og tydelige, noe som er et svært stort pluss i våre ører.
I tillegg sørger basshøyttaleren i foten for å formidle hele nedre del av spekteret på en balansert og fin måte - spesielt synes vi det låter bra til musikk.
Det er to separate kanaler i skjermen på venstre og høyre side, slik at du får en fin stereoeffekt.
Når det gjelder film, hadde det ikke gjort noe om var enda litt mer trøkk i bassen i de verste actionscenene - og det er nok et ankepunkt for mange som tenkte at dette kan erstatte et hjemmekinoanlegg.
Konklusjon
Sony KD-65A1 er en ypperlig TV som byr på super bildekvalitet og meget god lyd.
Denne kombinasjonen har ikke hverdags i TV-verdenen, men det er ikke bare Sony som har våknet.
Eksempelvis har både Panasonic og Bang & Olufsen nye OLED-modeller på gang som ser meget lovende ut også på lydsiden.
Designmessig er den absolutt spennende, vi liker den minimalistiske rammen og at den hviler direkte på underlaget.
Koblingene i foten gjør også at kabler skjules effektivt.
Det største ankepunktet vårt er egentlig at det er en viss treghet i Android TV-systemet, som vi egentlig ikke synes man skal forvente av en TV i denne prisklassen.
Vi synes også det er på tide at Sony gjør noe med fjernkontrollen.
Konkurrentene har bevist at det går an å klare seg med langt færre knapper.
Ja, og prisen da.
50.000 kroner er veldig mye for en TV.
Vi kan for eksempel nevne at LG sin mest populære 65-tommer OLED, koster rundt 30.000 i rimeligste nettbutikk, riktig nok med enklere høyttalerløsning.
Men da har du mye penger igjen til å kjøpe en lydplanke/hjemmekinoanlegg som låter bedre enn det du får rett fra denne TV-en.
Men så var det dette med design på totalpakka, da.
Der stiller KD-65A1 meget sterkt.
Oddsene er dessuten uansett lave for at den kommer til å synke i pris utover høsten, det er i hvert fall det som har skjedd med flere andre OLED-modeller, ikke minst vår testvinner blant 55-tommerne fra i vår.
| 1
|
203996
|
Tivoli Audio Model One Digital
Den legendariske FM-utgaven av Tivoli Model One gir uttrykket «bare å skru på radioen» mening.
Slik er det dessverre ikke med den nye og påkostede Model One Digitial.
Her sliter du ikke bare med nettradio, men også med programmering og gjenfinning av DAB-stasjoner.
I 2017 burde en app-styrt nettverkshøyttaler som dette egentlig er, være en lek å sette opp.
Istedet gir radioen deg et virvar av ulogiske menyvalg og kryptiske feilmeldinger.
Etter gjentatte forsøk og flere omganger med tilbakestilling til fabrikkinnstillingene måtte vi rett og slett gi opp.
Vi skal holde muligheten åpen for at andre får til dette bedre enn oss, men vil sterkt fraråde å kjøpe denne radioen på bakgrunn av de erfaringer vi gjorde.
For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at vi innledningsvis fikk tilsendt en radio fra Tivolis representant i København.
Denne ble vi senere bedt om ikke å teste, fordi den hadde feil programvare.
Vi lånte istedet et nytt eksemplar fra Power-kjeden, og denne burde være identisk med de radioene som tilbys vanlige kunder i butikkene.
| 0
|
203997
|
Pure Evoke H4
Pure Evoke H4 er en større variant av Evoke H3, som fikk en femmer i vår test av DAB-radioer mellom 1.000 og 2.000 kroner.
For rundt 600 kroner mer får du større høyttaler, bredere kabinett og en hank med slumrefunksjon.
Vi synes ikke dette er verd de ekstra pengene.
H4 låter faktisk dårligere enn lillebroren på flere punkter, og både betjening og utseende synes vi også lillebroren vinner på.
| 0
|
203998
|
Tivoli PAL+ BT
I likhet med Model One har PAL en god klang hos norske radiolyttere.
Denne lever i motsetning til Model One Digital opp til forgjengeren.
Lyden er noenlunde den samme, og radioen virker både gjennomtenkt og solid bygd.
Bluetooth, som gir mulighet for å strømme alt innhold på mobilen, er på plass.
Likevel synes vi at mange andre i samme eller lavere prisklasse låter betydelig bedre, for eksempel Pure Evoke H3.
| 0
|
204001
|
Geneva Touring L
Storebroren til Geneva S bringer tilbake hyggelige minner om reiseradioene vi husker fra 1970-tallet, slik som Tandbergs klassiske TP41.
Her kan du spille riktig høyt uten at verken høyttaler eller forsterker får pustevansker.
Med Bluetooth og Tidal HiFi har vi en ordentlig feststund, og DAB-kanaler som NRK Jazz og NRK Klassisk ytes full rettferdighet.
Geneva har kuttet ut både fargeskjerm, nettradio og flerromsbruk, og har rett og slett laget en knallgod radio som er enkel å bruke til daglig.
I tillegg har radioen innebygd batteri, slik at den kan være med ut på terrassen.
| 1
|
204003
|
MCCulloch CS410
Saga er lett å starte, og den har ettgreps betjening med vippebryter på tommelen.
Du får greit grep på lokkene, og de er er lette å entre.
God balanse med en tydelig siktelinje som er plassert på toppdekselet.
Åpning av sverddeksel og stramming av kjede gjøres uten verktøy.
Enkelt vedlikehold med lett adkomst til luftfilter og plugg.
Her er det klips som åpnes med skrutrekkeren.
Luftfilter kan både vaskes og blåses rent med trykkluft.
Ingen ekstra verktøy kreves for fullt vedlikehold.
I bruk har saga bra respons, men veldig dårlig turtall.
Farten på gjennomskjæringen er testens dårligste.
| 0
|
204007
|
Husqvarna 445e
Saga er lett å starte, ettgreps betjening med vippebryter på tommelen.
Gode lokk med utfellbar klaff med godt grep og som er lette å entre.
Saga er godt balansert med tydelig siktelinje plassert på toppdekselet.
Åpning av sverddeksel og stramming av kjede gjøres uten verktøy.
Vedlikeholdet er enkelt med lett adkomst til luftfilter og plugg.
Her er det klips som åpnes med skrutrekkeren.
Luftfilter kan både vaskes og blåses rent med trykkluft.
Ingen ekstra verktøy kreves for fullt vedlikehold.
Kapasiteten på saga er god med ok turtall og god respons på gassen.
God fart på gjennomskjæringen.
| 1
|
204009
|
Sony XDR-S61D
Fem knapper gjør det enkelt å legge inn og finne igjen favorittkanalene.
Stort søkehjul og nedfelt volumkontroll bidrar også til å gjøre radioen brukervennlig.
Og så er det batteridrift, med fire AA-batterier.
Men til denne prisen forventer vi Bluetooth.
Linje inn med plugg og kabel er en dårlig erstatning.
Lyden er i klasse med de beste av radioene under tusenlappen som vi testet, men heller ikke mer.
Her er det plasten som synger, selv om bassen faktisk er der.
En enkel og grei radio, men i dyreste laget.
| 0
|
204010
|
Roberts Vintage
Britiske Roberts spesialiserer seg i å lage DAB-radioer som ser ut som de er laget på 1960-tallet.
Men skinnet bedrar.
For Vintage er en fullblods digitalradio, riktignok uten Bluetooth.
Den har muligheten for oppladbart batteri, men dette må kjøpes ekstra.
Bassen er OK i forhold til radioens beskjedne størrelse, men ellers er lyden nokså trist og mørk, med lite detaljer.
Betjeningen er vi heller ikke helt fornøyd med.
Programmeringen av kanaler er litt tungvint med søkehjul som også fungerer som velgerknapp.
Likevel synes vi det er fint med knapp for én enkelt favorittkanal.
| 0
|
204011
|
Radionette Solist
Helt umiddelbart synes vi ikke denne radioen virker tillitsfull.
Den har ikke batterimulighet, og strømledningen kan ikke tas av.
Knappene gir ikke alltid respons på første trykk, og programmeringen ligger ganske ulogisk på tilbake-knappen.
Lyden gir vi derimot pluss for.
Den er klar og nøytral, og bassen er behersket.
Radioen har også tonekontroller ombord som gjør at du kan tilpasse etter smak.
Både nettradio (også via nettverksledning) og Bluetooth er på plass.
Fargeskjerm er også et pluss.
Den enklere Solist-utgaven uten nettradio til 500 kroner mindre er Muligens et bedre kjøp.
| 0
|
204012
|
Pure Digital One Midi Series 3
Faste programknapper som er enkle å programmere burde være en selvfølge på alle radioer.
Og her er det hele fem av dem.
For øvrig skjer programmeringen via et klikkhjul som også fungerer som volumkontroll.
Bluetooth mangler, men du kan koble mobiltelefonen via linje inn.
Oppladbart batteri må kjøpes ekstra, men radioen kan også bruke vanlige batterier.
Lyden er klar og behagelig avrundet, men bassfattig sett i forhold til størrelsen.
| 0
|
204017
|
Sangean BTR-160
Taiwan-selskapet Sangean har i mange år vært kjent for sine rimelige og gode kortbølgeradioer.
Heldigvis har de fulgt med i timen også i DAB-alderen.
Her får du både strøm- og batteridrift med opplading i selve radioen (fire store klasse D-batterier borger for lang driftstid), Bluetooth, klokkeradio og finfin lyd størrelsen tatt i betraktning.
Og ikke minst:
Hele fem stasjonsknapper som er enkle å programmere.
Vi gir også pluss for raskere innlasting av DAB-stasjoner enn konkurrentene.
Og alt sammen for en drøy tusenlapp.
Få også med deg denne:
| 1
|
204018
|
Samsungs dyreste telefon byr på det meste
… men om det er verdt prishoppet, er et annet spørsmål.
Da Samsung lanserte Note 7 i fjor, gikk alt skeis.
Kort tid etter at vi hadde testet telefonen, tikket rapportene inn om telefoner som begynte å brenne på grunn av en designfeil i batteriet, og enden på visa ble at Samsung tilbakekalte alle solgte enheter og stoppet salget.
Dermed er det i praksis to år siden siste Note-telefon – Note 5, som ble lansert i 2015.
Den kom dog aldri til Norge, hvilket betyr at vi her til lands må helt tilbake til 2014 for å finne Note 4 som den forrige.
Den første utgaven kom i 2011, og den kunne skilte med en skjerm på hele 5,3 tommer, noe som den gangen var langt større enn andre telefoner, men som har blitt en ganske vanlig størrelse i dag.
I 2011 var det for eksempel iPhone 4s som kom omtrent samtidig, med sin 3,5 tommer store skjerm.
Her er et bilde av dem side om side fra bildearkivet vårt.
Mange synes Samsungs krumspring var helt vanvittig:
I dag er Note 8 fremdeles en stor telefon, men ikke gigantisk.
Skjermdiagonalen er riktignok 6,3 tommer, men det er bare 0,1 tomme mer enn S8 plus fra samme selskap, og med et høyde/bredde-aspekt på 18,5:9 og avrundede, tynne rammer på sidene, fortoner disse telefonene seg heller som høye 5,5-tommers telefoner i hånda.
Note 8 er faktisk 3mm smalere enn iPhone 7 Plus og 2mm smalere enn Xperia XZ Premium med sin 5,5 tommers skjerm:
Fantastisk skjerm
Og mens vi snakker om skjermen, er den, som på tidligere Samsung-modeller, særdeles god.
AMOLED-teknologien gir et dypt sortnivå, svært god kontrast og knallsterke farger (om du vil).
Som på S8-telefonene har den HDR-støtte, som du nå også får i Netflix-appen.
Dessuten har den svært mye lysstyrke å by på, slik at det også går fint å bruke den i sterkt sollys, noe som også hjelpes av lite gjenskinn i glasset.
Og den strekker seg altså ganske nærme skjermkanten i alle retninger.
Skjermen dekker nesten 83 prosent av det totale fotavtrykket – blant de aller beste.
I likhet med de siste par års toppmodeller fra Samsung er også Note 8 vanntett – selv med pennen ute.
S Pen gir mange muligheter
Den kanskje største grunnen til å kjøpe Note 8 er at den, som navnet tilsier, kommer med en penn innabords.
Den bor som vanlig i en egen hule i bunnen av telefonen, og når du trykker på den og trekker den ut, spretter det opp en meny på skjermen med ulike funksjoner.
Funksjonen vi liker aller best er muligheten til å skrive/tegne direkte på skjermen når den er slukket (og telefonen låst) dersom man trenger å ta et kjapt notat, men det er også mye annet å like her.
Med penn får man en langt annen presisjon hva gjelder å tegne figurer, skrive håndskrift/signere, fargelegge områder og lignende – i Pen Up-appen som følger med, kan man blant annet fargelegge mandalas-tegninger hvis man liker den slags tidsfordriv.
Som før finnes det en rekke funksjoner knyttet til det å ta skjermbilder og tegne oppå, du kan velge et utsnitt av en video og lage en animert gif direkte og mer til.
En ny mulighet er å tegne en tegning og deretter sende tegneprosessen som en animert gif til noen andre.
Dessuten oppdager telefonen at pennen fra den er et par centimeter over skjermen, så du kan utføre funksjoner som å oversette tekst eller forstørre et område av skjermen bare ved å nestenberøre med pennen.
S
Pen glir fint over skjermen og har godt nok med ulike trykknivåer (4096) til at tegninger og den slags kan gjøres pent, for dem som er flinke til sånt.
Fingeravtrykk bak
Som på de øvrige S8-modellene har de tynne rammene rundt skjermen tvunget Samsung til å plassere fingeravtrykksleseren på baksiden av telefonen.
Men der de fleste produsenter plasserer den midtstilt horisontalt, har Samsung valgt å sette den ved siden av kameraet.
Og det er rett og slett utrolig klønete; i hvert fall for undertegnede, som foretrekker å holde telefonen i venstre hånd (selv om jeg er høyrehendt).
Det gikk å venne seg til det med S8, men den økte størrelsen i S8 Plus og Note 8 gjør at det er enda litt mer tungvint å låse opp telefonen med venstre pekefinger.
Alternativt kan man bruke ansiktsgjenkjenningen, som vi i Dinside og mange andre har vist hvor lett er å lure, eller iris-scanningen introdusert på Note 7, som krever at du holder telefonen ganske rett foran ansiktet, på 30 centimeters avstand og helst ikke skal bruke briller, kontaktlinser eller ha sola bak deg.
Med andre ord, og kanskje vårt største ankepunkt – Samsung har gjort det unødig tungvint å låse opp telefonen; en fundamental funksjon som de fleste av oss gjør mange titalls ganger i løpet av en dag.
Svært lik S8 Plus ellers
Nevnt er at Note 8 ikke skiller seg mye fra S8 Plus.
Skjermen er 0,1 tomme større diagonalt og buen langs sidene litt brattere (så det flate området blir litt større).
Maskinvaremessig er det også ganske likt, men med et par unntak:
Den økte RAM-mengden gjør Note 8 enda litt mer kapabel til å ha flere ting gående samtidig, men til tross for at den er 0,5mm tykkere, er batterikapasiteten bittelitt mindre på Note-telefonen enn den er på S8 plus.
Noen kjempeforskjell er det ikke – de færreste vil ha problem med å få den til å vare en hel dag, men de færreste vil også klare å lade annenhver dag.
Prosessoren er den samme, og det betyr at Note 8 er blant de aller raskeste telefonene på markedet, der alt foregår lynraskt og selv de tyngste spillene flyter fint.
Kameraet starter og fokuserer kjapt, og bytting av apper, navigering i menyer og alt går som en lek.
Hva gjelder lagringsplass har begge telefoner 64 GB og minnekortstøtte.
Hva skal vi med Bixby?
Bixby er Samsungs egen taleassistent som ble lansert med S8-telefonene.
Funksjonen har fått en helt egen knapp som du enten kan trykke på én gang for å vise en strøm av kontekstuell informasjon, eller holde inne for å snakke; a la Siri.
Siden S8-lanseringen har den nå fått støtte for engelsk, så du kan bruke den til de vanlige triksene, som å spørre om været og den slags, men Bixby klarer ikke å henge med i konteksten når vi stiller spørsmål nummer to, for eksempel der vi først spør om hvem som er statsminister i Norge og deretter «how old is she?».
Ei kan vi be om å spille en spesiell sang i Spotify, se en serie på Netflix eller lignende, slik Google Assistant kan by på.
Bedre blir det ikke når vi ber Bixby om å «show me my photos».
Det klarer den ikke, fordi den riktige kommandoen er «open the gallery and show me my photos».
Dermed er vårt inntrykk at Bixby ikke er like god som Google Assistant (som allerede er bakt inn i Android), og da må vi bare spørre oss selv hva som er vitsen.
Irriterende er det også at vi en gang i blant kommer borti Bixby-knappen når vi drar telefonen opp av lomma, slik at telefonen henter opp Bixby-innholdet og forsinker opplåsingen.
Endelig en Samsung med to kameraer
Både HTC, LG, Apple, Huawei har lenge hatt to kameraer på baksiden av telefonen, og Note 8 er den første Samsung-telefonen med et slikt oppsett.
Her har Samsung gått for Apples variant, med ett «vanlig» kamera og ett med lengre brennvidde tilsvarende 2x optisk zoom.
Som hos Apple er ikke det andre kameraet like lyssterkt som det første, og bildebrikken er også mindre for å unngå at dette kameraet stikker ut (skulle sensorene ha vært like store, måtte brennvidden, altså avstanden til bildebrikken, vært det doble).
For mens hovedkameraet har lysstyrke på svært gode f/1,7 (det samme kameraet som i S8-modellene), har tele-kameraet lysstyrke på f/2,4 og slipper dermed inn ganske nøyaktig halvparten så mye lys.
Tilsvarende tall på iPhone 7 Plus er f/1,8 og f/2,8; altså mindre lyssterke objektiver.
Brikkestørrelsene er henholdsvis 1/2,55" på det vanlige kameraet og 1/3,6" på tele-kameraet.
Men begge kameraer et optisk stabiliserte, noe Apple kun tilbyr på det vanlige kameraet i iPhone 7 Plus.
Og en ting vi liker godt - om du vil kan du ta bilde med begge kameraene samtidig!
Dette kan du forresten også med Nokia 8.
Som hos Apple kan det være at hovedkameraet brukes selv om du zoomer inn, dersom lysforholdene er dårlige og telefonen da mener at et digitalt forstørret bilde fra vidvinkelkameraet vil være bedre enn det fra tele-kameraet.
Du kan imidlertid tvinge bruk av tele-kameraet ved å velge den nye «direktefokus»-funksjonen.
Det er altså en funksjon de fleste dobbeltkamera-løsninger har, der man med to objektiver kan kalkulere dybdeinformasjon i bildet og lage en uskarp bakgrunn; en slags «fake» utgave av det man ville ha fått med et speilreflekskamera med større fysisk brennvidde.
Note 8 krever ikke at motivet er et ansikt, men har ikke mulighet til å velge fokus i etterkant slik det er mulig med Huawei-telefonene.
Du kan imidlertid styre hvor uskarp bakgrunn du vil ha i etterkant.
Funksjonen leverer jevnt over gode resultater, på høyde med tilsvarende løsninger fra Apple og Huawei, men på findetaljene rundt hår og lignende, er det lett å avsløre at dette er ikke tatt med et systemkamera.
Under får du noen bildeeksempler tatt med direktefokus (bildene kan inspiseres på nært hold i dette Google Foto-albumet):
Konklusjon
Det er mye å like ved Note 8 – den har fremragende ytelse, en flott skjerm, et svært godt kamera og et delikat design.
Telefonen er rik på funksjoner og støtter alt fra trådløs lading til pulsmåling ved å legge fingeren på en egen sensor på baksiden.
Pennen er det som i hovedsak skiller Note-serien fra S-serien, og den oppleves god i bruk og gir mange gode funksjoner på toppen.
Men du skal være veldig opptatt av nettopp denne pennen for å kjøpe Note 8. Foruten den og kameraet, skiller telefonen seg svært lite fra S8 Plus, som i skrivende stund ligger nesten 3.000 kroner under i pris, riktignok der sistnevnte har sunket i pris siden den ble lansert tidligere i år.
For det pristillegget synes vi Samsung kunne ha gjort forskjellen større, som å gi Note 8 større internlagring eller la DeX følge med i Note-pakka; ikke bare til dem som forhåndsbestilte.
Og til 9-modellene, Samsung:
For guds skyld – flytt den fingeravtrykksleseren 'a.
| 1
|
204020
|
Exibel DABX40BT
Det er ikke hver dag vi ser en fullblods stereo-bordradio med Bluetooth til under 800 kroner.
Likevel:
Med én gang vi skrur på Clas Ohlson-radioen X40BT, skjønner vi hvorfor den er billig.
På tross av høyttalere som ser store og flotte ut, låter dette fryktelig tynt.
Faktisk verre enn mange langt mindre radioer som bare har én høyttaler.
Helt enkel å bruke er den heller ikke, selv om vi har sett det verre.
Den kan kjøre på fire AA-batterier, og har inngang for hodetelefon og linje ut.
Det finnes for øvrig en variant uten Bluetooth til en hundrelapp mindre.
| 0
|
204021
|
Jensen of Scandinavia Fox 100
Jensen fikk full klaff med sin Buddy-radio, som vi anmeldte favorabelt for litt over to år siden.
Fox 100 koster 1.600 kroner mindre, og vi kan derfor ikke vente den samme lyden.
Det får vi heller ikke:
Her låter musikken tynt og pistrete.
Men vi hører jo hva som blir sagt, og til under 350 kroner er det i grunnen ikke så mye å klage på.
Forhåndsprogrammeringen av stasjoner er lik mange andre radioer, med knapp, piltaster og meny.
Pluss for norsk språk og hodetelefonutgang.
| 0
|
204022
|
Jensen of Scandinavia Fox 1000i
Dette er en svært funksjonsrik radio med nettradio, Bluetooth, avspiling av musikkfiler fra hjemmenetverk, styring av iOS og Android-app og til og med et eget nettbasert infosenter med lokal værmelding og og internasjonale valutakurser.
Den har fargeskjerm med støte for radiostasjonenes bildeinformasjon, noe som er et særsyn i denne prisklassen.
Et kombinert volumratt og søkehjul gjør radioen lett å bruke, selv med alle finessene.
Svakheten er lyden.
Radioen kan spille høyt, men ikke bra.
Det låter rett og slett plast.
| 0
|
204024
|
Sangean DPR-67
Egentlig er dette mer en reiseradio enn en bordradio.
Kabinettet er gummiert, noe som inviterer til røffere bruk.
Og radioen kan i likhet med mange andre kombinerte bord/reisemodeller kjøre på fire AA-batterier.
Lyden er faktisk ikke verst, og høyttaleren i den lille radioen gir mer bass enn på de fleste andre radioer i denne pris- og størrelsesklassen.
Og så er den super-enkel å programmere, med fem programtaster.
En god allround-radio som ikke tar mye plass.
| 1
|
204026
|
Gaming-PC på høygir
I en helt annen liga enn PC-ene vi vanligvis tester.
Vi får stadig spørsmål fra lesere som ønsker at vi tester flere bærbare PC-er med fokus på gaming, som er en kategori i vekst og derfor et stadig viktigere satsingsområde for de fleste produsentene.
Modellen HP Omen 15 er første gaming-PC vi har hatt på testbenken på en god stund, og vi kan allerede nå røpe at den knuser alt vi har testet tidligere i år, når det kommer til grafikk- og prosessorytelse.
Denne maskinen ekspederer alt av spilltitler på markedet uten å svette, og er pakket inn akkurat slik mange gamere ønsker det - i et kabinett som lukter råtass lang vei.
Fullblods spill-PC
Omen 15 kommer i flere forskjellige konfigurasjoner, vår er i skrivende stund den kraftigste.
Vi starter med å se nærmere på spesifikasjonene til vårt testeksemplar:
Som du ser er det snakk om en meget godt utstyrt PC, med blant annet både SSD og harddisk, rikelige med minne og tilkoblingsmuligheter.
Prosessoren og grafikkortet er blant de aller mest populære i gaming-segmentet, og ikke uten grunn.
Dette kommer vi nærmere inn på under avsnittet om ytelse.
Design med klar gamer-appell
Utseendemessig er det ingen tvil om hvilken kategori den tilhører.
Lokket er av plast og gir oss klare assosiasjoner mot et spillkonsoll, samtidig som kombinasjonen sort og røde detaljer gir en stilig effekt.
Maskinen er tykkere og tyngre enn mange modeller med enklere maskinvare.
Mye av årsaken er at det må være plass til kjøleelementer og rør som kan lede varmen effektivt ut av maskinen.
Her suges luften inn fra undersiden via to vifter, og blåses ut i bakkant.
Dette er definitivt en PC du bør ha stående på et slett underlag når den er i bruk.
120
Hz skjerm
Åpner du lokket, blir du møtt av en god og lyssterk skjerm med matt overflate.
Den sørger for minimalt med reflekser, uansett lysforhold i rommet du befinner deg i.
IPS-panelet sørger i tillegg for god innsyn fra sidene, og med 120
Hz oppfriskning drar du nytte av fps over 60.
Muligens er det også støtte for 3D med passive briller, men vi har ikke sett noe av dette i spesifikasjonene.
3D er som kjent ikke noe fokusområde for tiden.
Øverst på tastaturdelen sitter åpningene til høyttalerne - og de er vendt rett mot deg.
Lyden er ikke prima, men høy og fyldig nok til at vi fint aksepterer den til små gamingseanser, der hodetelefonene er utenfor rekkevidde.
De fungerer også fint til musikk og film, så lenge du er eneste tilskuer eller tilhører.
Gaming-taster
Tastaturplaten er av metall og gir oss Ferrari-fornemmelser, sikkert på grunn av fonten som er benyttet på tastene og bruken av sort og rødt.
Spilltastene WASD er røde med hvit preging, og skiller seg klart ut fra de andre tastene.
Her er også et numerisk tastatur til høyre, og en egen Omen Command-tast som starter kontrollpanelet, der du blant annet får oversikt over ressursbruk og kan også optimalisere nettverkshastigheten ved å slå sammen trådløs- og kablet nettverktilkobling.
Tastaturet er for øvrig av god kvalitet, og fungerer også fint til vanlig arbeid.
Tastene er baklyste (rødt lys, naturligvis), faste og det er lite støy å spore under bruk - med unntakt av slette-tasten på vårt testeksemplar, som knirker(!)
Skulle vi være kritisk til noe, måtte det være at etikettene på tastene kan være vanskelige å se hvis baklyset er skrudd av.
Pekeplaten er ikke blant de største, og den har fysiske knapper for venstre- og høyreklikking.
Den fungerer helt fint, men sjansene er vel store for at mange bruker ekstern mus tilkoblet denne maskinen.
Slik yter den
Den typiske kjøperen av HP Omen 15 og tilsvarende, er naturligvis godt over middels opptatt av at ytelsen skal være høy.
Det får de her.
Prosessoren er blant de aller kraftigste Core i7-prosessorene for bærbare, med sine fire kjerner og maksimal effektforbruk på 45 watt.
Ifølge ytelsesmålingene til FutureMark, er Geforce GTX 1060 markedets tredje raskeste for bærbare PC-er, med snittmålinger på 11.100 poeng.
Kortet i denne PC-en er av typen GTX 1060 Max-Q, som betyr at det er klokket litt lavere for å utvikle litt mindre varme og dermed basse bedre i tynnere og mer stillegående PC-er.
Dette taper du rundt 10-15 prosent på i hastighet, men ytelsen er fortsatt på høyde med GTX 980M som var toppkortet fra Nvidia for et år siden.
Det betyr at du skal lete lenge etter et spill som ikke flyter som smeltet smør i full HD-oppløsning og med aller største detaljrikdom.
Les mer om kortet hos Notebookcheck.
For å sette det litt i perspektiv:
De fleste PC-ene vi har testet i år, har vært utstyrt med Intels integrerte HD 610, 620 og 630-brikker.
I diagrammet under kan du se hvor mye bedre ytelse du kan forvente på Omen 15, basert på målinger tatt med Passmark PerformanceTest:
Når du tar i betraktning at PC-er med HD 630 takler en god del spill med moderate innstillinger, spesielt hvis titlene er et par år gammel, blir diagrammet enkelt å lese.
Videre kan vi ta en titt på prosessorytelsen, sammenlignet med tre av de mest populære Core i-prosessorene i PC-er vi har testet tidligere i år.
Her ser vi samme tendens.
Forskjellene er store, med nesten dobbelt så høy ytelse som populære Core i7-7500U:
SSD-en målte vi til en lesehastighet på inntil 2,5 GB i sekundet (ja, du leste riktig), noe som er helt i toppen i forhold til alt vi har målt tidligere.
Derfor ble vi litt skuffet over at lesehastigheten aldri overskred 350 MB i sekundet i våre målinger.
Merk at helt stille er maskinen ikke.
Viftene går mer eller mindre konstant, men på et så lavt turtall at de ikke merkes i særlig grad.
Når du spiller vil viftesuset bli mer merkbart, men sjelden i den grad at det blir plagsomt.
Ikke noen vinner på batteritid
God batteritid hører med til sjeldenhetene i dette segmentet, og du må påregne at spillling vil tappe kapasiteten raskt.
Derfor ble vi veldig overrasket over at butikker som for eksempel Komplett.no hevder at maskinen skal klare inntil 11,5 timer på én lading.
Det tror vi er en umulighet, etter å ha testet PC-en.
Med de rette innstillingene og oppgavene kan du likevel tyne den til å klare noen timer.
Vi satte lysstyrken til 50 prosent og aktiverte batterisparemodus, og da holdt batteriet i like over fire timer med kontinuerlig strømming av video fra YouTube.
Med variert og forsiktig bruk kan du sikkert klare fem timer, men aldri 11,5.
Oppsiden er imidlertid lynrask lading.
Etter én time i stikkontakten var batterikapasiteten hele 88 prosent, noe av det aller beste vi har målt noensinne.
Konklusjon
I klare ordelag:
Dette er en PC som byr på ytelser som kommer til å holde i bøtter og spann til alle mulige PC-oppgaver både i dag og i morgen, inkludert Virtual Reality (VR).
PC-en er da også merket Oculus-ready.
Med tanke på at mange spilltitler beslaglegger adskillige gigabytes på harddisken, hadde det ikke skadet om harddisken var mye større enn 1 TB, men denne kan byttes ut med en romsligere hvis du skulle få behov for det.
Synes du prisen blir for stiv, finnes HP Omen 15 også i en utgave med Geforce GTX 1050 og 8 GB RAM til noen tusenlapper mindre.
Sjekk også ut konkurrentene med tilsvarende spesifikasjoner før du bestemmer deg.
Våre øvrige PC-tester finner du her.
| 1
|
204027
|
Forsiktig facelift
Den nyeste versjonen av Nissan X-Trail ble lansert i 2014.
Nå mener Nissan det var på tide at en av verdens mest solgte SUV-er fikk en oppgradering for å holde på posisjonen.
Til nå har den solgt 770.000 på verdensbasis og Nissan fikk et skikkelig salgsløft med den nye modellen, som fikk et mye nærmere slektskap til den snertne Qashqai.
Tilnærmingen gjorde også at forrige generasjons Qashqai +2 med sju seter forsvant.
Det valget får man istedet her.
Men Nissan har ikke gjort det riktig så lett for seg selv som det kan se ut som.
For selv om utseendet kan antyde at de to bilene nesten er skåret over samme lest, er ikke det sant.
Den populære lillebroren, femseteren Qashqai, er konstruert og bygget fra bunnen av i Europa, mens X-Trail er et japansk produkt fra innerst til ytterst.
Kun en liten kjøretur er nok til å skjønne at storebror er en langt mer velkjørende og komfortabel pakke.
Små endringer
Forrige gang vi kjørte X-Trail var før oppgraderingen - bensinversjonen da den var toppmotoriseringen, og deretter - for bare noen måneder siden den «riktige motoriseringen» med trinnløs automat.
Det er ingen oppgraderinger av motor, drivverk og understell, så bilen kjører akkurat som før.
Og oppgradering var da heller ikke nødvendig.
Vi fikk utlevert høyeste utstyrversjon (Tekna), med 177-hesters toliters dieselmotor med 6-trinns manuell girkasse.
Det er den sterkeste motoren som tilbys og den fås kun med firehjulsdrift.
Det er for øvrig den eneste varianten der man både får diesel, trinnløs automat og firehjulsdrift, om man skulle ønske det.
En 163 hesters 1,6 bensinmotor og en 130 hesters 1,6 liters dieselmotor er også tilgjengelig.
Motoren drar greit fra drøyt 1.500 omdreininger og oppover, og betjeningen som clutch, brems og gir er av den lette typen.
Det gjør X-Trail noe lett å kvele.
Heldigvis har den nå fått bakkestartassistent som gjør at du unngår det.
X-Trail føles stor, tung, trygg og passe stiv.
Den gir en veldig fin kjørekomfort og skiller seg markant fra Qashqai.
En del av testruten på lanseringen gikk på skikkelig grov, svingete og til tider bratt grusvei.
Den trives like bra i slike omgivelser.
Men hva er da egentlig nytt?
Den største forandringen ser man i fronten, som har fått Nissans nye V-Motion Grill-panser (som Qashqai og Micra), nye lykter med LED både foran og bak (på de dyrere modellene) og nye fangere.
Inni begrenser endringene seg til et nytt og tykkere ratt med varme, skinn på dashbordet og bedre materialvalg for følelsens skyld.
Berøringsskjermen har fått bedre kartløsning og Apple Carplay, men det finnes stort forbedringspotensial når det gjelder funksjonalitet og design på skjermen.
Setene i Tekna er 6-veis elektrisk betjent og man sitter godt med rattet trukket akkurat nok til seg.
Passasjersetet mangler høydejustering.
Det største irritasjonsmomentet er noe så enkelt som pipingen, som varsler om alt fra fartsgrenser til åpne dører, belter og lys.
Vår testbil hadde ikke den tredje seteraden, men den samme midtbenken.
Den har nå fått varme i setene og kan fortsatt justeres 40/60 på skinner, ryggvinkelen kan justeres i flere trinn.
Man sitter veldig høyt der bak, men takhøyden er ingen problem.
Utsikten forover og opp gjennom panoramataket, er formidabel.
Vent til neste år
Det er neste år de store endringene kommer.
Da vil X-Trail få Nissans ProPilot, deres autonome kjørecomputer som holder kontroll både på ratt, akselerasjon og brems.
Det vil si aktiv filholder i kombinasjon med adaptiv fartsholder.
Det nye systemet inkluderer også varsel om kryssende trafikk bakfra (advarer deg hvis det kommer en bil fra siden når du rygger) og en oppgradert automatisk nødbrems.
Billig
Det som gjør X-trail mest interessant er pris i forhold til seter.
For det finnes få SUV-er på markedet i denne prisklassen, i prinsippet bare Mitsubishi Outlander med sju seter, som koster fra 424.000 kroner.
Skoda Kodiaq fås i en rekke varianter fra 433.100 kroner.
40 prosent kjøper X-Trail med tre seterader.
Den rimligste starter på svært hyggelige 323.000 kroner.
Da får du en femseters 130 hesters dieselbil med 6-trinns manuell girkasse og forhjulstrekk.
Legger du på 23.000 kroner får du to seter til.
Den dyreste sjuseteren er toliteren på 177 hester, med firehjulsdrift og trinnløs automat.
Den koster stive 562.000 kroner.
Men konkurrentene i denne prisklassen er så å si fraværende.
Mitsubishi Outlander med toliter på 150 hester bensin koster fra 424.000 kroner med trinnløs automat, forhjulstrekk og syv seter.
Den dyreste varianten har en 2,2 liters diesel på 150 hester, 6-trinns manuell girkasse og firehjulsdrift for 543.200 kroner med 150 hesters 1,4 liters bensin, 6-trinns manuell og forhjulstrekk.
Betaler du 32.000 kroner til får du firehjulsdrift og automat.
Salgstallene viser derimot at flesteparten kjøper dyreste variant, en toliters TDI med 190 hesters diesel med firehjulstrekk og 7-trinns automat.
Startprisen der er 543.000.
Veldig konkurransedyktig, men når Skoda opererer med noe mer ekstrautstyr tangerer gjerne prisen 600.000 med god margin.
Men da får du til gjengjeld en langt mer forfinet bil enn den noe røffere X-Trail.
Les også:
| 1
|
204031
|
MSR Elixir 3
Teltet er veldig lett å sette opp, og definitivt raskt til å være kuppeltelt.
Du får også hjelp av gode instruksjoner som er innsydd i posen.
Det eneste vi trekker litt for er litt knot med bunnduken, den faller stadig av under oppsettingen.
I tillegg må innerteltet opp før ytterduken kan legges på.
Det er rikelig med stramminger og justeringsmuligheter der det er mulig, likevel blir ytterduken på forteltet litt slarkete, men oppleves helt stram innvendig.
Teltet har to små fortelt med utganger, de fungerer godt, men det er ikke plass til store sekker og utstyr.
Sovedelen er overraskende stor, her er det plass til tre mennesker i full lengde, men snaut med plass til utstyr.
I tillegg er høyden er noe lav.
På plusssiden har teltet to utganger.
Meget god lufting, men ingen mulighet for å stenge.
Det finnes to lommer i sovedelen, men de er plassert noe høyt på veggen.
Greit når du sitter, knotete når du ligger.
Bunnduken er løs.
Det gjør at teltet kan brukes på mange måter, kun bunnduk og yttertelt for eksempel om du trenger et lunchtelt når det regner.
Duken er solid og god, og ellers er det skikkelig kvalitet på materialer og komponenter.
Dette er et bra telt, og definitivt et godt kjøp.
Bra kombinasjon av nye og velprøvde løsninger.
God plass til tre, men snau plass i forteltene
| 1
|
204032
|
Fjällräven Abisko Lite 3
Enkelt og raskt oppsett, dette er helt selvforklarende.
Duken er riktignok litt vanskelig å få perfekt på første forsøk, litt justeringer må til.
Forteltet er trivelig, luftig og fint med mye utsyn.
Soveplassen er litt snau når det er tre personer.
Det er lavt under taket og lite volum til dem ytterst på sidene.
De ytterst må ligge når de kler på seg eller gå ut.
Det er to utganger i forteltet.
Det er veldig smidig om du ikke har for mye stablet der.
Grei løsning på luftingen med to store ventiler som kan betjenes enkelt fra begge sider.
Innvendig er det to hemper og tre gode lommer.
I det hele tatt mange gjennomtenkte løsninger og fine detaljer i dette teltet, som egen lomme med ekstrastang i posen.
Ytterduken er tynn og lett og ellers preges teltet av bra valg på de ulike komponentene.
Et forseggjort telt, her er det ingen tilfeldigheter.
Litt lite volum slik at det blir noe trangt for tre.
Vekt:
2358 g.
| 1
|
204034
|
Hilleberg Anjan 3
Oppsettet er meget enkelt og raskt.
Selvforklarende.
Teltet er også utstyrt med en veldig god instruksjonsmanual.
Rikelig med stramminger og justeringsmuligheter der det er mulig, smart bardunløsning.
Forteltet kan åpnes helt, det liker vi, men det er snaut med plass om alle tre har med seg mye utstyr.
Sovedelen er også noe trang for tre, men bratte vegger gir dog bedre plass enn de andre tunnelteltene.
Kun en åpning, med bred og fin dør, enkel og fleksibel.
Produsenten har sløyfet luker i ytterduken, det finnes kun mellom innertelt og fortelt.
For å kompensere er det god klaring mellom duk og bakken på sidene.
Det gir veldig god lufting mellom dukene.
Enkelt og minimalistisk.
Tynn og lett ytterduk, og ellers bra valg på de ulike komponentene.
Dette teltet er designet med fokus på lav vekt, og det har produsenten klart uten at det har gått på bekostning av de viktige detaljene.
| 1
|
204037
|
Mobilen for deg som ønsker å gå fra iPhone til Android
Huawei er i disse dager klare med et helt ny Honor-flaggskip.
Den har vært vår primærmobil de siste ukene, og det er det mange gode grunner til.
Jeg husker første gangen vi fikk en mobil fra Huawei på testbenken, eller «hu og hei» som vi litt spøkefullt kalte den.
U8230 ble kronet med en toer på terningen.
I dag er det ingen som lenger flirer av Huawei, og mange av selskapets mobiler har fått både femmere og seksere på terningen her på Dinside.
Etterfølger testvinner
Honor er et eget sub-brand under Huawei, og i disse dager dukker modellen Honor 9 opp i butikkene.
Dette er faktisk den fjerde Honor-mobilen vi tester, og forgjengeren Honor 8 ble kronet med terningkast 6 her på Dinside.
Ett av de smarteste mobilkjøpene du kunne gjøre, mente vi - ikke minst på grunn av prisen:
Honor-mobilene ligger gjerne flere tusenlapper under toppmodellene fra konkurrentene i pris, uten at det merkes særlig godt i praksis.
Honor 9 er faktisk betydelig oppgradert, ikke minst på ytelsessiden - og likevel er veiledende pris den samme - 4.990 kroner for 64 GB-utgaven, som i skrivende stund er eneste tilgjengelige.
Her er også plass til et minnekort av typen microSD, med kapasiteter på inntil 256 GB.
Det burde holde for de fleste.
God og akkurat passe stor skjerm
Men før vi går videre inn på innmaten, skal vi ta for oss det ytre.
Honor 9 har en innpakning i metall i stål og glass.
Den måler 147 x 71 x 7,5 mm og veier 155 gram.
Kantene er avrundet, baksiden er buet på sidene og kvalitetsfølelsen er meget god.
Telefonen har dessuten en størrelse og vekt som er perfekt for vår middels store hånd.
Fronten domineres av den 5,15 tommer store skjermen som strekker seg nesten helt ut på sidene, men det er fortsatt et stort felt i toppen og bunnen som ikke er dekket av den.
Den er altså litt mindre enn på forgjengeren (5,2 tommer), men det oppdaget vi ikke før vi leste spesifikasjonene.
Skjermen har videre full HD-oppløsning.
Vi har sett skjermer med høyere oppløsning og høyere pikseltetthet, men i opplevd kvalitet står den ikke tilbake for konkurrentene, mener vi.
Under skjermen sitter hjem-knappen, den har innebygd fingeravtrykkleser som er blant de raskeste vi har testet:
Du er pålogget i løpet av brøkdelen av et sekund.
Forgjengeren hadde denne knappen på baksiden, personlig har vi mer sansen for å ha den i fronten.
Og ja - Honor 9 er utstyrt med analog lydutgang, så du kan fortsatt bruke de gamle hodetelefonene dine.
Vi er neppe alene om å tenke at det fortsatt er et stort pluss.
Veldig glatt!
Bakplaten kommer i flere forskjellige farger, og er dekket av hele 15 lag med glassfiber, ifølge produsenten.
Det høres tjukt ut, men det er det ikke.
Glassfiberen gir beskyttelse, men har også gjort baksiden svært glatt, så glatt at det er flaks at denne testen i det hele tatt ble ferdig.
Ved flere anledninger har den nemlig glidd ut av bukselommen, den ene gangen i en taxi i Newcastle, noe som ble oppdaget idet taxien kjørte fra stedet.
Heldigvis fikk sjåføren med seg veivingen min i speilet, og dermed kunne testingen fortsette.
Vi har også opplevd at den har sklidd bortover bordplaten, helt av seg selv!
Sånn går det når man absolutt skal tenke nanopartikler når man konstruerer mobiltelefoner.
Moralen blir derfor:
Kjøper du denne, bør du skaffe et deksel til den fortere enn svint.
Godt kamera
I front sitter et 8 megapiksels selfie-kamera, på baksiden sitter det nå et «dobbelkamera» med to sensorer (20 og 12 megapiksler), en for farger (rgb) og en for sort/hvitt.
Ved å kombinere bildedata fra de to sensorene, skal man få bilder med bedre kontraster og detaljer, hevder produsenten.
Vi nøyer oss med å konstatere at kameraet gjør en flott jobb i de fleste situasjoner, og vi liker også at du kan zoome inntil 2x uten kvalitetstap:
Skal vi være kritisk til noe, må det være at bilder som tas i dunkelt lys, har en tendens til å bli litt undereksponert, selv om de ser helt OK ut på skjermen.
Dette kan du selvfølgelig fikse i etterkant.
Og det er flere av innendørsbildene, der lyset ofte er begrenset, som er blitt uskarpe - enn det vi er vant til med iPhone 6s.
Under har vi samlet et knippe bilder, så kan du bedømme kvaliteten selv.
Du kan laste ned originalene ved å trykke her (20 MB).
Honor 9 kan også ta opp video i inntil 4K-oppløsning, kvaliteten tåler sammenligning også mot dyrere modeller:
Kan minne ganske mye om iPhone
Honor 9 kjører Android 7.0 med Huaweis eget skall, EMUI.
En av de største forskjellene fra standarden er at det ikke er noen app-skuff på hjemskjermen, her blir alle appene og mappene liggende på hjemskjermen, som på iPhone.
Mye av menystruktur og oppbygning har også klare fellestrekk.
For en som kommer fra iPhone-sfæren, er dette mest sannsynlig bare positivt, men kan være litt uvant om du har brukt en annen Android-mobil før.
Vi liker uansett måten Huawei har tenkt her.
Vi har snakket med representanter fra selskapet, som hevder at de har som mål at ingen menyer skal ha mer enn tre nivåer, nettopp fordi det skal være enkelt å finne fram.
Honor 9 er derfor blant Android-telefonene du raskest vil bli dus med, hvis du er iPhone-bruker i dag, mener vi.
God samtalekvalitet
Vi bruker en iPhone 6S til vanlig, og har aldri opplevd samtalekvaliteten på Honor 9 som dårligere enn denne.
Vi hører samtalepartneren godt, og vice versa.
Vi har heller ikke opplevd noen brutte samtaler.
Honor 9 har to antennebånd der telefonen automatisk bytter til det med best dekning.
Men hvordan yter den?
På innsiden sitter en åttekjernet Kirin 960-prosessor.
Forgjengeren hadde en tidligere versjon av denne, Kirin 950.
Vi har kjørt en rekke ytelsestester, og fått tall som i en del tester ligger rundt 10-20 prosent bak de aller kraftigste på markedet, men ikke så langt bak at det merkes særlig under normale omstendigheter.
På lagring ligger faktisk telefonen helt i toppen.
Den generelle ytelsen er helt klart sammenlignbar mot Samsung Galaxy S7 Edge, altså forrige generasjon toppmodell fra Samsung.
Og det er kanskje litt av utfordringen også - du får fortsatt kjøpt S7 Edge, og gjerne til en pris som ligger rundt det du må betale for Honor 9 - og mange vil nok vurdere den som en minst like god mobil - til tross for at den har et år på baken.
Uansett:
Med Honor 9 kan du boltre deg i «alt» av aktuelle apper, og de aller fleste spillene flyter også meget bra.
Ice Storm Unlimited flyter for eksempel avgårde med rundt 60 fps, se video her:
Batteriet har litt større kapasitet enn Honor 8 (3.200 mot 3.000 mAh).
Det har ennå ikke skjedd at vi har vært helt tom etter en dags bruk, selv med hyppig bruk.
Ved normal, variert bruk kan det godt hende det går to dager mellom hver lading.
Det er absolutt godkjent for en såpass avansert mobil.
Konklusjon
Honor 9 fortsetter der Honor 8 slapp, og er etter vår mening en av de aller beste mobilene du kan få til under 5.000 kroner.
Den har ikke en skjerm som dekker hele fronten og den har en ytelse som ligger bittelitt bak de aller hvasseste, men hvis det ikke er så viktig for deg, er Honor 9 et svært godt valg.
| 1
|
204038
|
Så fint og enkelt kan det gjøres
Den letteste Mac-en noensinne er kanskje også den aller lekreste.
Det har gått ut over tilkoblingsmulighetene, men det er kanskje ikke så viktig for deg?
Det er ikke tilfeldig at vi har et spesielt sterkt fokus på bærbare datamaskiner for tiden.
Denne uka starter mange på et nytt skole- eller studieår, og da melder gjerne lysten på ny maskinvare seg samtidig.
Vi har allerede kjørt en runde med nye PC-tilbud, og har også testet de to hvasseste maskinene fra oversikten.
Denne gang har vi bevegd oss opp ganske mange hakk opp på prisskalaen, men nye Macbook fra Apple er også en maskin som garantert blir vurdert av mange skoleelever og studenter i disse dager.
Og det med god grunn - den lekre maskinen trygler nærmest om å bli en del av din mobile hverdag, med sitt robuste, slanke ytre (1,3 cm) og vekt på beskjedne 923 gram.
Fullgodt alternativ til Windows
Vi skal ikke gå særlig i dybden på operativsystemet, det kan du lese mer om her, men vit at MacOS er et pålitelig og brukervennlig, grafisk system som holder styr på maskin- og programvaren, akkurat som Windows 10 gjør på ni av ti datamaskiner som selges om dagen.
Om du har brukt PC-er med Windows tidligere, vil du neppe bruke lang tid på å bli kjent og i og blir dus med MacOS-universet.
MacOS brukes offisielt kun på maskiner fra Apple, i skrivende stund på de tre bærbar-seriene Macbook, Macbook air og Macbook pro, samt stasjonære iMac, iMac Pro, Mac mini og Mac Pro.
Utvalget av programmer/apper innen alle tenkelige og utenkelige områder er stort, men ikke fullt så omfattende som for Windows (på godt og vondt).
Har du planer om å bruke Mac-en på arbeidsplassen, bør du uansett sjekke med IT-avdelingen om systemene deres støttes fullt ut.
For øvrig er det aller meste av skrivere, mus, tastaturer, trådløse høyttalere og annet eksternt utstyr 100 prosent kompatibelt med MacOS i 2017.
Helt lydløs lekkerbisken
2017-utgaven av Macbook er den letteste Mac-en noensinne, og en av årsakene er at den er fullstendig rensket for plasskrevende mekanikk.
Ikke en gang en kjølevifte har Apple funnet behov for, mye takket være den svært strømgjerrige Kaby Lake-prosessorserien fra Intel.
Metallkabinettet fås i fire forskjellige fargevarianter som Apple har kalt rosegull, gull, stellargrå og sølv.
Felles for dem er at overflaten er matt og svakt buet mot kantene, både på lokket og bunnplaten.
Her er ingen åpninger, ikke en gang i skjermleddet.
Lokket åpner du med en finger, uten at bunnplaten løftes - noe Apple selv gjør et nummer av når de skryter av maskinene sine.
Ofte er skjermleddet så stramt på mange PC-er at man må bruke to hender for åpne dem.
God skjerm med fornuftig høyde
På innsiden blir du møtt av en skjerm på 12 tommer.
Denne har en oppløsning på 2.304 x 1.440 piksler, med bredde:høydeforhold på 16:10, ikke 16:9 som er standard på de aller fleste PC-er.
Resultatet er mer arbeidsflate i høyden, noe som i våre øyne er udelt positivt.
Microsoft har også «skjønt det», med sin Surface Laptop og bredde:høydeforhold på 3:2.
La oss håpe mange flere følger i samme spor.
Skjermoverflaten er blank og du kan dermed oppleve en del gjenskinn i den, spesielt på steder med mange og sterke lyskilder.
For øvrig er kvaliteten helt super!
Vi antar at Apple har brukt et IPS-panel her, med god lysstyrke og et bilde som bevarer farger og kontrast selv når du betrakter det fra nær død vinkel.
Slik vurderer vi tastatur, pekeplate og høyttalere
Det baklyste tastaturet fyller så å si hele bredden, og tastene er dermed relativt store.
De er også faste og responsive.
Trykke-konstruksjonen under hver tast er forbedret siden forrige generasjon Macbook, og det skal nå være nesten umulig ikke å få respons - uansett hvor langt ut på kanten av tastene du måtte trykke (det vil uansett være en overdrivelse å påstå at dette har vært et «problem» tidligere).
Det vi imidlertid merker oss, er at harde anslag etterfølges av en klikkelyd som er litt mer distinkt enn før, noe som ikke alle vil være like glade for.
Vi kan imidlertid ikke karakterisere det som et direkte ankepunkt, men greit å være klar over uansett.
Pekeplaten under tastaturet er bred og romslig, og den støtter ikke bare flerberøring, den reagerer også forskjellig om du trykker hardt eller lett på den.
Et hardt trykk kan åpne for annen funksjonalitet i apper enn lette, for eksempel tykkere streker i tegneprogrammer og rask akselerasjon i et bilspill.
Kvalitetsfølelsen er som ventet meget god.
Over tastaturplaten sitter det et par høyttalere.
Disse byr på en lydkvalitet som definitivt ligger i øvre klasse, sammenlignet med andre bærbare, både større og mindre modeller.
Den har nok fylde til at vi mer enn gjerne spiller lav bakgrunnsmusikk til arbeidet, men å karakterisere den som direkte god, vil være en overdrivelse.
Heldigvis har ikke Apple tatt bort minijack-utgangen, så det er enkelt å koble til eksterne høyttalere eller hodetelefoner.
Ikke noe for deg med mye du vil koble til
Ellers er det lite å skryte av når det gjelder øvrige tilkoblinger.
Det er faktisk bare én eneste av dem, en USB-C-port.
Denne fungerer som ladeport og støtter også gjesteprotokollene Thunderbolt 3 og DisplayPort, samt USB 3.1 gen1, for tilkobling av skjerm og eksternt utstyr.
USB-C kommer garantert til å ta over for den gamle (og forhatte) USB-A-utformingen på sikt, men inntil videre må du belage deg på å bruke en overgang når du skal koble til minnepinner, harddisker og annet eksternt utstyr.
Vi mener Apple i det minste burde ha lagt ved en slik overgang OG utstyrt Macbook med en USB-A eller USB-C-port til.
Slik yter den
Vårt testeksemplar er utstyrt med den mest strømgjerrige Kaby Lake-prosessoren, en dobbelkjernet Intel Core m3-7Y30-prosessor som varierer hastigheten mellom 1 og 2,6 GHz.
Selv når den kjøres hardt, trekker den ikke mer enn 4,5 watt.
Den kan likevel bli temmelig varm - men Apple har løst dette med en effektiv varmeleder/fordeler-løsning på hovedkortet.
Maskinen blir faktisk sjelden særlig varm under vanlig, variert bruk - noe som slett ikke er selvsagt på så kompakte maskiner.
Men hvor godt yter den egentlig?
Her er det litt morsomt å sammenligne mot Intel Core i3-7100u, prosessoren som sitter i de to PC-ene vi testet i forrige uke, med prislapper på under 4.000 kroner.
Passmark-testene gir disse i snitt en score på rundt 3.900 poeng, mens m3-7Y30 får i snitt rundt 3.600 poeng.
Litt svakere allroundytelse enn på PC-er til under 1/3 av prisen altså, men god nok ytelse til alt av normale oppgaver, inkludert kontorapplikasjoner, film (også 4K), lett spilling og lignende.
Og med 8 GB RAM og rask SSD har vi ikke vært i nærheten av å vurdere maskinen som treg under testperioden.
SSD-en har en kapasitet på 256 GB og kommuniserer med systemet via PCI-e-grensesnittet.
Vi målte den til lesehastigheter på rundt 1,3 GB i sekundet og skrivehastigheter til rundt 1,1.
Det er svært raskt, og gjør at den aldri vil oppleves som noen flaskehals på systemet.
Åtte og en halv time med videostrømming
Hva så med batteritiden?
Apple hevder rundt 10 timer ved variert bruk.
Vår standard batteritest viser rundt 8,5 timer med kontinuerlig videostrømming fra YouTube.
Det er et bra tall, spesielt med tanke på den lave vekten på denne maskinen.
Vi ser ikke bort fra at du kan tyne den i en halvannen time til, med lett variert belastning.
Til sammenligning målte vi den nevnte Surface Laptop til 9,5 timer med samme testprosedyre, og Asus Zenbook 3 (som veier omtrent det samme som Macbook) til rundt 8 timer.
Konklusjon
Apple har nok en gang lansert en maskin med overbevisende kvaliteter, og derfor får nye Macbook en soleklar femmer og medfølgende Anbefalt-stempel fra oss i Dinside.
Maskinvaren er veldreid og kvalitetsfølelsen er på høyde med det aller beste vi har sett på tidligere.
Når vi likevel ikke velger å gi terningkast 6, skyldes dette først og fremst at maskinen kun er utstyrt med én fysisk tilkobling, og denne krever i tillegg at du bruker en overgang for å koble til det meste av USB-utstyr på markedet - en overgang som er ekstrautstyr du må betale for.
Er dette uviktig for deg, kan du gjerne sette på en ekstra prikk på terningen.
Enkelte vil også oppleve høy pris som et ankepunkt.
Vår test-maskin koster tross alt rundt 14.000 direkte fra Apple.
Du skal ikke lete lenge før du finner lydløse maskiner i Windows-verdenen som har bedre eller sammenlignbare spesifikasjoner til en pris som ligger godt under denne.
Man bør imidlertid samtidig ta med i betraktningen at Apples maskiner er populære på bruktmarkedet.
Det kan dermed hende at totalkostnaden ikke blir så ille likevel, hvis du tar deg bryet med å gi den en en kjapp overhaling og legge den ut for salg når du ikke trenger den lenger.
Ser du etter gode konkurrenter i Windows-leiren, bør du få med deg disse testene:
| 1
|
204039
|
Den beste småbilen på markedet nå
Små biler kan oppføre seg som store.
Nye Fiesta er et godt bevis, og snart er den i Norge.
Småbiler er populære hvor enn man kommer, bortsett fra i USA, Norge, og noen markeder til.
Vi skal ikke lenger enn til Danmark før det faktisk er småbilene som troner øverst på alle salgsstatistikkene.
Ford kommer nå med en helt ny Fiesta, og de ønsker virkelig å endre på dette.
Og når det er sagt, det skal ikke stå på redskapen, for vi har kjørt nykommeren, og der er det veldig lite å sette fingeren på.
Bilens fordel er også ulempen
I Norge har Ford et klart mål om pallplass i klassen, men noe særlig bedre kan de dessverre ikke forvente.
Det er fristende å si det ikke er bilens skyld, for det norske avgiftssystemet favoriserer hybrider, og Toyota Yaris er derfor nesten utnevnt til vinner på forhånd.
Fiesta kommer til Norge først og fremst med to forskjellige utgaver av merkets ypperlige tresylindrede 1-liters bensinmotor, på henholdsvis 100, 125 og 140 hestekrefter.
Uten noen form for elektrifisering må de antakelig tre til siden for Yaris, og hvem vet, kanskje også den nye VW Polo som kommer seinere i år.
Det skal legges til at bilen blir å få med en bensinmotor på 85 hk, og en dieselmotor på det samme, men disse forventes knapt å selge i det hele tatt.
Automatgir kan fås på sikt, og da kun i 100-hesteren.
Den nye Fiesta kommer i fire forskjellige utstyrsversjoner, hvor innstegsmodellen Trend og den bedre utstyrte Titanium kommer nå i juli, og ST-Line og Vignale kommer i oktober.
Neste år kommer også sportsutgaven ST og en SUV-infisert utgave de kaller Active.
ST blir Fiestas aller morsomste, med rundt 200 hestekrefter, og et understell som er perfeksjonert for den kjøreglade kunden.
Active blir en modell som får svarte plastkanter rundt skjermene og langs kanalen for å gi et røffere inntrykk.
Denne får også takrails for å spe på uttrykket ytterligere.
Utover dette er slektskapet uomtvistelig.
Et godt indre
Særlig innvendig viser Fiesta seg fra en helt ny side, og vi håper inderlig dette vil smitte over på andre nye modeller fra selskapet.
Her er vi kvitt det rotete dashbordet som har preget Fords modeller i det siste, og det hele har fått en ryddig og fin layout, mye takket være den store skjermen som er plassert stående høyt på midtkonsollen.
Denne vil være 6,5 eller 8 tommer, avhengig av utstyr og modell.
Skjermen tar seg nå av mye som før var henvist til manuelle knapper.
Særlig i en liten bil er dette med på å gjøre det hele langt mer oversiktlig.
Plassen er også god.
Selv godt voksne mannfolk kan lett finne seg til rette, både når det gjelder beinplass og takhøyde – også med en takluke på plass.
I baksetet er det naturlig nok best egnet for de mindre, men på kortere turer har de voksne det helt greit her også.
Bagasjerommet måler 292 liter før du begynner stolleken.
Seteryggen kan legges ned i en 60/40 splitt, og med alle lagt ned har du 1.093 liter bagasjeplass til rådighet.
Sikkerhet i fokus
Det er slutt på de tider da sikkerhet kun var å finne i store biler.
Takket være likelydende krav er det meste nå også å finne i de små bilene, om ikke annet enn som tilbehør.
I Fiesta sitter det to kameraer, tre radarer og 12 sensorer som kan gi deg adaptiv fartsholder, avstandsvarsling, antikollisjonssystem, fotgjengeroppdagelse, parkeringsassistent, trafikkskiltgjenkjenning, blindsonevarsler, og varsling for kryssende trafikk når du rygger.
I tillegg har den lysautomatikk som automatisk blender opp og ned etter behov.
Om det er et punkt på listen som det virkelig er verdt å betale for så er det de 6.500 kronene du må ut med for å få navigasjon og et heftig stereoanlegg.
Da har du et anlegg på 675 watt, med ti høyttalere, som stammer fra danske B & O.
Ute på veien
Det vi er mest interessert i er hvordan nye Fiesta gjør det ute på veien.
Småbilene fra Ford har en historikk som for de seinere generasjonene har vært upåklagelig, og den nye modellen skuffer ikke.
En ting er understellet, som henger med i enhver situasjon, og vi har alltid god kontakt med underlaget.
Det er så godt satt opp at det rett og slett er et eksempel til etterfølgelse, også for mange av bilene i klassen over.
Et punkt Ford ikke har begynt å slurve med, i motsetning til mange konkurrenter, avsløres på returdempingen.
Her er den kjapp og nøyaktig som den bør være, og alle hjulene holdes hele tiden godt til moder jord.
Dermed får man også alle de tilbakemeldingene fra hjulene som gjør at man ikke er i tvil om grep og føreforhold.
Det er rett og slett et eksempel til etterfølgelse.
De små detaljer
Det er også sjelden vi kjører så små biler med så lavt støynivå.
Dette har tydelig et område de har fokusert på, og har lyktes.
Når de fire hjulene i tillegg ligger i hvert sitt hjørne og akselavstanden måler rett under 2,5 meter, så minner nye Ford Fiesta om en bil som er langt større enn den utvendige størrelsen tilsier.
Det er bare så begredelig synd at det norske avgiftssystemet forfordeler biler som ikke er hybrider, men som har lavt utslipp, i forhold til hybrid som teknologi, så kraftig som de gjør.
I stedet burde myndighetene premiere lavt utslipp alene uavhengig av teknologi.
Dagens system går nemlig ut over andre biler med lavt utslipp, som nye Ford Fiesta.
For på veien er det liten tvil:
Fiesta er antakelig den beste bilen i klassen til nå.
Så får vi se etter at vi har prøvekjørt nye Polo seinere i høst.
Prisene på Fiesta starter på 187.000 kroner, men glem det.
Innen du har den bilen du kan leve med runder du ca. 230.000.
Da har du en Fiesta 1,0 Titanium på 125 hestekrefter.
| 1
|
204042
|
Minimalistisk luksus
Velar fyller gapet mellom storselgeren Evoque og Sport.
Alt Jaguar Land Rover gjør blir til gull om dagen.
Nå kommer bilen som skal få enda flere til å kjøpe Range Rover:
Velar.
Hovedkonkurrentene blir trolig Volvo XC60, Mercedes-Benz GLC, BMW X3, Audi Q5 med flere, men de største motorvariantene kan like gjerne ta kunder fra Audi Q7, BMW X5 og Merdedes-Benz GLE.
Her ser du hvordan Range Rover Velar takler det meste:
Linjelekre
Velar er nemlig en smule lavere, men ganske mye lengre enn mellomklasse-SUVene den egentlig konkurrerer mot.
Innstegsprisen er også noe høyere.
Men så er den også klart mer luksusorientert.
Om det ikke faller i smak, har produsenten den kjempestore Discovery til samme pris og den mindre Discovery Sport som koster 250.000 kroner mindre.
Enklere design
Land Rover kjører hardt på sin minimalistiske design for tiden, og designsjef Gerry McGovern har tatt den et steg videre her.
Nå er også dørhåndtakene borte.
De kommer ut på samme måte som hos Tesla.
Designen bæres av den svært enkelt designede og kraftig skrånede fronten med sin karakeristiske grill og smale LED-lys både foran og bak, som bindes sammen av en kraftig linje rundt hele.
Designen skiller seg fra alt annet og oser Land Rover.
Faren er kanskje at den ligner for mye på resten av modellrekka.
Range Rover består nå av fire modeller pluss to Land Rover Discovery.
Det begynner med andre ord å bli vanskelig å skille mellom SUVene etter hvert.
Minimalismen fortsetter innvendig.
Finnes det noen bil med færre fysiske knapper i dag?
De er borte og erstattet av tre skjermer.
To av dem er berøringsskjermer.
Alt ser ut som sort pianolakk, innhyllet i skinn eller tekstiler, inntil man trykker på startknappen og alt våkner til liv i ren James Bond- stil.
Da kommer all betjening på ratt og skjermer til syne, samtidig som rattet kommer mot deg, girknappen løftes opp av midtkonsollen og den øvre skjermen vrir seg 30 grader opp for å ønske deg velkommen.
Samtidig heises bilen til normal høyde.
WOW!
Tre skjermer
Land Rover kaller de to 10-tommerne for Touch Pro Duo Infotainment system.
Sammen med den nederste skjermen finner vi to store vriknapper som er limt oppå skjermen med egne LED-display.
De var ikke nødvendige, men Land Rovers designere ønsket å fortsatt ha noe håndfast kundene kunne bruke.
Det er stilig.
Funksjonen endres etter hva du velger på skjermen og symbolene inni vriknottene bytter for å vise hva du justerer.
Trykker du i senter kommer du rett til varme/kjøling i setene.
Elegant og stilig.
Du stiller alt fra temperatur til setevarme, massasje, kjøreprogrammer og andre innstillinger.
I tillegg har du en fysisk volumknapp i midten.
Den øvre skjermen gjør alt det andre, altså navigasjon, telefon, radio osv.
Begge skjermene er rimelig enkle i bruk.
Apple Car Play og Android Auto derimot finnes ikke, ikke at jeg tror mange vil savne det.
Kontrollene på rattet er også av typen skjerm og den til venstre tommel endrer utseende og funksjon etter hva den skal betjene.
Utseende på menyer og inndeling på det heldigitale instrumentpanelet kan endres på flere måter, fra to klassiske klokker med infotainment i midten, til en sentral turteller med digitalt speedometer i midten.
Dette er standard på de tre høyeste utstyrsnivåene.
Den har også valgfrie visninger på hver side, pluss et helt kart med fartsvisning og andre trivialiteter på en bunnlinje.
Audis Virtual Cockpit er noe enklere i bruk, men oppbygningen kan minne om hverandre.
Bra plass
Vi sitter i de beste stolene.
De mangler ingenting og har til og med nakkestøtter man kan knekke inn for bedre støtte.
Takhøyden er rikelig både foran og bak.
Personlig liker jeg lav sittestilling og at jeg får rattet godt inntil meg.
Begge deler tilfredsstilles her.
Også baki sitter man bra, og bilen har elektrisk justerbar vinkel på bakseteryggene som er 40/20/40 delt og som legges ned ved å dra i spaker på sidene.
Bagasjerommet måler forøvrig 673 liter, mens det etter stolleken øker til 1.731 liter.
V8 på gang
Under panseret vil du finne både firesylindrede, sekssylindrede og åttesylindrede motorer.
Firesylindrede bensinmotorer på 250 og 300 hester og en 3-liters V6 på 380 hester.
På dieselsiden har man to firesylindrede motorer på 180 og 240 hester og en 3-liter på 300 hester.
V8-motoren er ikke offisiell ennå, men er sett testet på Nürburgring.
Regn med en SVT-modell på 550-570 hester.
Storselgeren i Norge forventes å bli en toliters turboladet bensinmotor på 300 hester.
Den blir også tilgjengelig i F-Type i disse dager.
Slik kjører den
Velar er bygget på Jaguar Land Rovers nye aluminiumsplattform, som den deler med Jaguar F-Pace og Range Rover Sport.
Med sine 4,8 meters lengde er Velar noe lenger enn F-Pace, mens akselavstanden på 2,87 er den samme.
Vekten havner på fra 1800 til 1954 kilo, avhengig av motor og utstyrsnivå.
Det er langt mindre enn hva Land Rovere veide for noen få år siden.
Land Rover har funnet sitt DNA, slik de fleste andre premiumbrands.
Man får en tung solid følelse bak rattet.
Alt fra hvordan du slår igjen dørene til selve kjøringen.
Vi starter med de to V6-erne, 300 hesters diesel og 380 hesters bensin.
Tilbakemeldingene gjennom rattet er forholdsvis lette og helt uten følelse for underlaget, men den styrer presist og har kort utveksling.
Om man velger bensin eller diesel, er mest avhengig av hva man tror vil vil selge når man skal kvitte seg med den og hvor mye penger du ønsker å bruke på drivstoff.
Dieselen kler bilen godt, den går stille og har kraften man forventer og trenger med sine 700 Nm i dreiemoment.
Den er dessuten 100.000 kroner billigere.
Kvikkas
Bensinmotoren gjør mer ut av seg lydmessig.
Man har konstant en V6-sang i bakgrunnen.
Fantastisk for dem som elsker motorlyd uten at den er overdesignet og veldig påtrengende.
Kraftleveransen på begge er rimelig lineær selv om bensinmotoren blir kvikkere jo lenger du drar den på turtall.
Girkassen er av typen sedat i begge varianter.
Det kler bilen, men man blir stadig overrasket over hvor lang tid den bruker fra kickdown til den endelig har funnet riktig gir ved for eksempel en forbikjøring.
Har du det travelt kan du gire den manuelt med padler bak rattet.
De girer raskt og presist.
Gassbruk i lave hastigheter resulterer ofte i en ufrivillig nakkesleng.
Den kunne vært en smule mer raffinert på igangkjøring.
Du har en rekke kjøreprogrammer å velge mellom, men de justerer stort sett bare understell og sperrer.
Skal du ha girkassen i Sport, gjøres det manuelt på girhjulet, hvilket er helt greit.
Understellet kunne vært bedre.
På fine veier flyter ting bra, men det gjør det i alle biler.
Men på dumpete veier slår det mer fra understellet enn man forventer i biler av dette kaliberet.
Men understellet henger for så vidt godt med.
Vi kjørte bilen med både 21- og 22-tommere.
Komforten ble bedre med de små hjulene uten at det går nevneverdig ut over utseendet.
Men mer enn grei fart på grove grusveier svelges overbevisende, faktisk med de største hjulene.
Omfattende terrengtesting
Terrengegenskapene er ting man ikke tuller med hos Land Rover.
Standard høyde er 21, 3 cm, men den løftes til 25,1 cm når man skal ut i terrenget.
Vadedybden er på respektable 65 cm, og dersom bilen har vadesensorer i sidespeilene (ekstrautstyr) sier den fra når du har nådd grensa.
Vi fikk flere pass med ganske krevende terrengkjøring, blant annet i skogen og opp en bratt slalåmbakke.
Og selv om det var tørt da vi kjørte i traseene, vet vi at de bratte løypene har vært forsert i klineføre tidligere i testukene.
Vi kjørte også noen oppbygde hinder for å se hvordan firehjulstrekksystemet fordeler kreftene, hvilket var imponerende.
Hjul uten grep fikk ingen kraftoverføring over hodet og sto stille eller rullet rolig med.
Informasjon om helning og vinkel kommer opp i frontruta, men ikke med grader, så den føltes litt unødvendig.
Selvsagt har den en haug med hjelpesystemer, både til vanlig kjøring og i terrenget.
Adaptiv cruisecontrol er standard på HSE-utgaven og lar deg kjøre både i terrenget og på veien uten å bruke pedaler.
Autonom nødbremsing, filskiftassistent som trekker deg inn i feltet igjen, selvparkering, tretthetsvarsling og trafikkskiltgjenkjenning er på plass.
Fire utsyrsversjoner
Velar fås i Standard Velar, S, SE og HSE.
I tillegg kan alle utstyres med R-Dynamic stylingpakke med sportsligere detaljer som eget design på felgene, bronsedetaljer på luftinntak i front, oppå panseret og feltet mellom skjermer og fordører, tåkelys, sorte speiler, synlige eksosrør og ratt med kromring på kringla, girpadler i aluminium og mer sportslige seter.
I Norge regner man med å selge mest SE.
Den har 20-tommers felger, Led Matrix lys, håndfri åpning av bakluka, autodimming på alle speiler, 10-veis elektriske skinnseter, navigasjon Pro, det feteste stereoanlegget fra Meridian (som låter bra) og ryggekamera.
Toppmodellen HSE har 21-tommere, elektrisk justerbart ratt, 20-veis justerbare seter med flere massasjeprogram (som ikke holder mål etter at man har prøvd Volvo sine massasjeprogram) og kjøling, girpadler i alu og høyere skinnkvalitet og adaptiv cruise control.
Så mye koster den
Hoppet på hver utstyrsgrad varierer mellom 40.000 og 50.000 kroner.
Grunnprisene varierer fra 848.000 til 1.400.000 kroner.
Det er før man har krysset i ekstrautstryrslistene.
Da skal det sies at høyeste pris er 380 hesters bensin med HSE med R-Dynamic stylingpakke.
Da er det ikke så mye mer man trenger å krysse av på.
Luftfjæring er en av tingene man skal ha og det koster 16.000 på de firesylindrede variantene.
På de sekssylindrede er den standard.
250 hesters bensin er av en eller merkelig grunn ikke tilgjengelig med luftfjæring.
Du er flink om du klarer å legge til 100.000 kroner på høyeste utsyrsgrad.
Dessverre fikk vi ikke prøvd det som antatt kommer til å bli bestselgeren, nemlig en toliter på 300 hester og 400 Nm.
Kruttpakka skal klare sprinten til 100 km/t på 5,7 sekunder og ha en topfart på 234 km/t.
Med et oppgitt forbruk på 0,78 liter på mila blir den 1800 kilo tunge bilen forholdsvis billig i drift.
Vi kommer tilbake med test på denne når den blir tilgjengelig.
Prisen for denne er ikke fastsatt ennå.
Tekniske data:
Les også:
| 1
|
204043
|
God lyd fra alle vinkler
Men plasserer du den feil, kan lyden bli skrekkelig.
Bose har i mange år gitt oss trådløse høyttalere med et godt balansert lydbilde som er lett å like for de aller fleste av oss.
Høyttalerne er også stort sett lettbetjente og enkle å koble til mobilen - enten det er via Bluetooth, trådløst nett eller Spotify Connect.
Nytt tilskudd i miniklassen
I fjor lot vi oss imponere over den lille Soundlink Mini II, som til tross for den lille størrelsen, bød på meget god lyd i de rette omgivelsene.
Med tanke på hvor mye rusk og rask som finnes i mini-klassen, er det ganske imponerende hva Bose har fått til så langt.
Nå er de på banen med et to helt nye tilskudd i Soundlink-familien:
Revolve og Revolve+.
Vi har sett nærmere på Revolve, som er den minste av disse to.
Dette er en Bluetooth-høyttaler som også har en 3,5mm linjeinngang for tilkobling av lydkilder via kabel.
Mikrofonen på toppen gjør at du kan bruke den som trådløs handsfree til mobilsamtaler, samt gi stemmeinstrukser til kompatible mobiltelefoner og nettbrett.
Søyledesign
Designmessig skiller den seg kraftig ut fra tidligere Soundlink-produkter, med sin søyleform og høyttalerelementer som sprer lyden i 360 grader.
Dette er en høyttaler som skal plasseres på et bord, i en ring eller et annet sted med god avstand fra veggen.
Det er kringlyd som er hele poenget, og da må høyttaleren være i sentrum.
Plasserer du den for nært en vegg, i en bokhylle eller lignende, er sjansen stor for at lyden reflekteres i denne og grøter til/besudler hele lytteopplevelsen.
Solid konstruksjon
Soundlink Revolve måler 15,2 x 8,2 x 8,2 cm og veier 660 gram.
Både volum og vekt er omtrent som den nevnte Soundlink Mini II.
Mange vil bli overrasket over hvor tung høyttaleren føles i hånden, spesielt hvis man først og fremst har brukt billige høyttalere tidligere.
Konstruksjonen bidrar til dypere bass enn hva mange lettere produkter er i stand til, og sørger også for å begrense uønskede vibrasjoner.
Høyttaleren er også konstruert for å tåle litt tøff behandling, i aluminium med gummiert topp og bunn.
Begge gummidelene stikker en millimeter ut fra aluminiumen som omkranser høyttaleren, for å beskytte den også hvis den skulle velte på et bord eller gulvet.
Den skal også tåle lett regn og sprut fra vannspredere og bassenget, og er i så måte optimalisert for utendørsbruk.
Enkel oppkobling
Å koble vår iPhone til høyttaleren via Bluetooth tok kun noen få sekunder.
En kvinnestemme sier fra når høyttaleren er klar til sammenkobling, og uttaler også navnet på enheten(e) som er tilkoblet.
Det er også mulig å pare to høyttalere til å spille hver sin stereokanal, men dette har vi ikke testet.
Sistnevnte gjøres via Bose Connect-appen på mobilen.
Her kan du også blant annet endre navn på enheten, endre språk på talemeldingene, sette tid for automatisk avslåing og se hvor mye batteritid som gjenstår.
Her kan det også komme ny funksjonalitet til senere.
Slik er lyden
Lyden oppleves som noe dypere, med noe mer bass og en smule mindre diskant, enn på Soundlink Mini II.
Den tåler også å bli skrudd opp noe høyere før den skifter karakter og blir mer grøtete.
Men dette er helt klart en høyttaler som trives best når volumet holdes rundt midt på treet og lavere, noe som uansett er mer enn høyt nok til bakgrunnsmusikk når gjengen samles i en liten stue eller rundt leirbålet.
Vi har sett at enkelte testere har vurdert lydkvaliteten som middelmådig, men der er vi uenige.
Her vil naturligvis musikksjanger, volum, personlig smak og sammenligningsgrunnlag spille vesentlige roller, og en uheldig plassering kan også degradere totalopplevelsen.
Setter du likhetstegn mellom kraftigst mulig bass og god lyd, bør du også velge noe helt annet.
Til vårt bruk, i en liten stue med gipsvegger og der musikken strekker seg fra akustisk indie og jazz til lett pop/rock fra Spotify på moderat volum, mener vi Bose nok en gang beviser at de kan dette med små høyttalere og god lyd.
For lydbildet er generelt godt balansert, vokalen og bassen er klar og distinkt og detaljene fra instrumentene som ligger mellom er bra ivaretatt.
Det er ingen selvsagt ting i denne klassen, og gjør at Soundlink Revolve blir en naturlig reisepartner i tiden som kommer.
Konklusjon
Bose Soundlink Revolve er en god Bluetooth-høyttaler som trygt kan anbefales til turbruk.
Den har god batteritid, er enkel å koble opp, stabil og byr på god lyd i de fleste aktuelle sjangere.
Men ikke skru lyden for høyt, og plassér den ikke for nært en vegg, i en hylle eller lignende - det er den ikke laget for, og da blir lydopplevelsen vesentlig degradert.
Ønsker du kraftigere bass og synes prisen blir litt for stiv, bør du få med deg testen av denne sprutsikre høyttaleren fra Sony.
| 1
|
204052
|
Kan det bli bedre?
Mercedes begynte å få det hett om ørene etter at BMW lanserte helt ny 7-serie, Porsche en helt ny Panamera - og Audi viste sin helt nye og høyteknologiske A8.
Noe måtte gjøres - og ble gjort.
Nå har vi testkjørt det fornyede flaggskipet.
Tiden går og det har rukket å gå over fire år siden dagens generasjon Mercedes Benz S-klasse ble vist første gang.
Konkurrentene har siden da ikke sittet på gjerdet og i dette sjiktet, der man konkurrerer om tittelen «verdens beste bil», lot vi oss mest nylig imponere av den fantastiske andre generasjon Porsche Panamera.
Og erkerival BMW matchet utvilsomt Mercedes da de lanserte dagens 7-serie i september 2015.
Men S-klasse har fortsatt å være en suksess, og er blitt solgt i godt over 300.000 eksemplarer siden 2013.
Omfattende oppgradering
Og selvsagt har slett ikke ingeniørene i Stuttgart ligget på latsiden i mellomtiden.
Det er resultatet av mye flikking og finpussing på et allerede fantastisk bra produkt vi nå har hatt anledning til å ratte på sveitsiske og tyske veier.
Bilen har fått en lettere estetisk ansiktsløftning, og den har fått nye drivlinjer og oppgradert teknologi på flere plan.
Som vanlig fikk vi først en grundig teknisk gjennomgang og som vanlig var det bilteknologi på høyeste nivå vi fikk innblikk i.
Nye rekkeseksere og 48-volts el-anlegg
Drivlinjene er oppgradert og flere motorer er nye.
Mercedes introduserer også elektrifisering via et 48-volt-system (sammenlignbart med det Audi introduserte med sin SQ7 TDI), i kombinasjon med nye motorer med seks sylindre i rekke, noe som har gjort disse i stand til å erstatte tidligere V8-motorer med resulterende reduserte forbruk og utslipp uten tap av ytelser.
Bilene dette gjelder (S 450 og S 500 med rekkesekser-bensinmotorer) utstyres dermed med det som har begynt å bli et tredje strømnett for moderne biler ved siden av det tradisjonelle 12-voltnettet og høyspentnettet elbilene trenger.
V6-motorene utgår samtidig.
De nye motorene skal være optimisert for å takle de kommende utslippskravene som skal basere seg på reelle utslipp (RDE) og nye testsykluser (WLTP), og ikke lenger bare laboratorium-målte sådanne.
Dette skjer, betimelig nok, i disse dager da Automotive News annonserer at over tre millioner biler fra Mercedes skal tilbakekalles i Europa for å sørge for at nitrogenoksid-utslippene tilfredsstiller miljøkravene.
Motorutvalget - oversikt
Dieselmotoriseringene er fra nå av S 350 D, S 450 D, begge med 3,0-liters rekkeseksere og henholdsvis 286 og 340 hestekrefter.
Bensinkategorien er mer rikholdig og starter med S 450 og S 500, begge også med treliters rekkeseksere.
(367 og 435 hester).
S 560 får en tilpasset utgave av V8 biturbo-motoren på 4,0 liter, som først kom i AMG GT, her nedtunet til 469 hester, men med massive 700 newtonmeter dreiemoment.
Øverst i versjonsrekken troner S 600 med V12-motor på seks liter (530 hk) og AMG-versjonene AMG 63 (612 hk) og AMG 65 (630 hk), mens flaggskipene med det ypperste av luksus er Maybach S 560 (V8 - 469 hk) og Maybach S 650 (V12 - 630 hk).
Litt av et oppbud altså, og det var ikke snakk om å prøvekjøre alt, så vi nøyde oss med å kjøre en S 560 med V8-bensinmotor, en S 400 D med ny diesel-rekkesekser og krysningen av limousin og sportsbil som er den nye Mercedes-AMG S 63 med den mest avanserte firehjulsdriften 4Matic+.
Luksus-salong
I Interiøret kjenner vi oss umiddelbart igjen og legger ikke merke til noen store endringer - det skal sies at det allerede var det mest gedigne på denne siden av Rolls-Royce.
Det oser av luksus - og selvsagt er testbilene utstyrt med det som er tilgjengelig av utstyr og luksuriøse detaljer som systemet som gir deg muligheten til å velge personlige atmosfære-innstillinger som er kombinasjoner av belysning, sete-og klimainnstillinger - samt duft.
Et utall sete-innstillinger på førerplass gjør at sittestillingen kan bli ideell for enhver og det kan velges oppvarming eller nedkjøling etter behov og selvsagt diverse former for massasje.
I de lange versjonene, som vi kjørte, er kongeplassen likevel bak, der direktørplassen til høyre kan utstyres med diverse hvilefunksjoner.
Underholdning og kommunikasjon er selvsagt også på høyeste nivå og forseteryggene har 10,2-tommers høyoppløste skjermer montert på baksiden.
Kommunikasjon kan foregå via ens egen telefon eller bilens systemer og betjenes både foran og bak.
Fra sedat til sportslig
Vi fikk som nevnt testet ulike versjoner og på veien oppleves de «normale» S-klasseversjonene, både i bensin-og dieselutgave, ekstremt komfortable.
Motorene både i S 400 D og S 560 har overflod av krefter samtidig som de omtrent ikke høres - det er såvidt litt mer lyd fra dieselen i lave hastigheter.
Som nevnt:
Mercedes er mestere på komfort og kronen tilhører uten noen tvil S-klasse.
Ujevnheter «elimineres», ikke bare ved ekstremt god demping, men også ved at bilen scanner veien fremover ved hjelp av kameraer og forutser ujevnhetene i veien så dempingen foregår proaktivt og altså på virtuelt sett «fjerner» ujevnhetene.
Man tar seg i å gripe etter floskelen «flygende teppe»...
Men ingen av de to nevnte testbilene var noe særlig glade i å bli kjørt aktivt og selv i sport-instilling er det krengningstendenser i svinger som forseres litt kjapt.
Det skal sies at bilene er tilgjengelig med en forbedret versjon av den såkalte Magic Body Control (misvisende, for det dreier se ikke om magi, selv om det føles slik, men om teknologi).
Hm.
Uansett:
Dette innebærer at bilen aktivt kompenserer for sentrifugalkraften ved svingkjøring, ved aktivt å helle innover i svingen med en vinkel på opptil 2,65 grader.
Superbil-akselerasjon
Da vi tok steget opp til Mercedes-AMG S 63 ble opplevelsen en ganske annen.
Her har de tatt biturbo-V8-eren fra AMG GT-S og skremt den opp i fetisj-tallet 612 hestekrefter.
Vi blir oppfordret i å teste rivstartfunksjonen, som består i å sette programvelgeren i Sport+, holde bremsen nede med venstrefoten, ruse motoren opp i maksimalt turtall med høyrefoten - og slippe bremsen.
Vi fant en tørr, lang rett strekning ved flystripa der Mercedes foretok demonstrasjonene av diverse assistansesystemer.
Så fulgte vi oppfordringen.
Ikke siden Tesla Model S P100 D har undertegnede opplevd en lignende akselerasjonsopplevelse.
Den svære bilen hiver seg fremover som en rakett, med et rått brøl fra V8-motoren, og er oppe i 100 kilometer i timen på godt under fire sekunder.
Gjentatt flere ganger etter hverandre er det fort gjort å føle seg uvel.
Men her stiller Mercedes-Benz med nok en oppvisning i teknologisk mestring.
*Nesten* sportslig
Og lyden!
V8-vellyd fyller ørene under fullgass. slipp gassen, og det bjeffer utålmodig og heftig der bak.
Det låter som en fullblods sportsbil.
Og... det føles - nesten - som en.
Også under aktiv svingkjøring viser nemlig denne AMG-en seg å være noe annet enn Benz-«lillebrødrene» vi kjørte tidligere på dagen.
I Sport+ - innstillingen formelig krymper bilen rundt en, det kjennes som om den blir et halvt tonn lettere, og den lystrer den minste lille vridning på rattet og følger sporet du har sett deg ut uten minste nøling.
Nå skal vi ikke overdrive:
Noen Porsche 911 blir det uansett ikke selv om den akselererer like raskt - størrelsen er og blir et handicap.
Men for den som har to millioner å avse, kan bilen brukes som både stasfarkost for VIP, komfortabel langdistanse-cruiser - og tilnærmet sportslig landeveisracer.
Mer autonom
Uten å gå så langt som Tesla har gjort ved å innføre en full autopilot-funksjon, har Mercedes likevel oppgradert bilens selvkjørings-egenskaper ved å tilføre flere autonomi-funksjoner til Intelligent Drive-systemet - som vi prøvde første gang i en reelt selvkjørende S 500 Intelligent Drive allerede i 2014.
Forbedrede sensorer og kameraer har muliggjort det nye nivået på førerassistansen, som inkluderer den aktive avstandskontrollen Distronic (kjent fra før), og aktiv styringsassistanse.
Hastigheten tilpasser seg nå automatisk foran veikryss eller svinger, bilen har aktiv filskift-funksjon og aktiv nødstopp om bilen bedømmer at føreren ikke har kontroll.
Bilen varsler om nærvær av fotgjengere ved en overgang.
Under køkjøring kan den følge trafikken på egenhånd og starter selv opp igjen fra stillestående ved stopp opp til 30 sekunder.
Vi utfordret den
Vi prøvde aktiv nødstopp-funksjonen ved å slippe rattet og la bilen kjøre selv, noe den klarer fint så lenge veimerkingen er noenlunde synlig.
(På motorveien er det nok å blinke til siden, så skifter bilen fil selv, så snart det ikke befinner seg et annet kjøretøy der).
Men bilen ba oss ta rattet igjen etter 10 - 15 sekunder ved at rattsymbolet lyste i displayet.
Vi valgte bevisst å ignorere oppfordringen under kjøring på landevei nær en landsby.
Etter en stund ble varselet rødt og blinkene, mens det lød iltre pipelyder.
Blinking og piping ble deretter mer intense og etter en stund kom varselet i instrumentpanelet om at bilen ville starte en nødstopp-manøver.
Den foretok denne forsiktig ved å plassere seg inn mot midtrabatten i veien vi kjørte på og bilen stoppet.
Vi grep da rattet igjen for å kjøre videre - hadde vi ikke gjort det, ville bilen ringt opp et nødnummer for assistanse, noe vi helst ville unngå...
Vi konstaterer altså at Mercedes utvikler bilene sine gradvis mot å bli selvkjørende, men progressivt og konservativt.
Fra litt over millionen
Nye S-klasse kan bestilles i dag og koster fra 1.080.000 kroner (S 350 D 4Matic) til rett under to millioner for AMG S 63 4Matic +.
Vi går ikke i detalj her angående øvrig utstyr og finesser man kan utstyre de nye S-klasse-bilene med enten det er Mercedes-Benz, Mercedes-AMG eller Mercedes-Maybach-versjonene det dreier seg om - så og si alt man kan tenke seg er tilgjengelig.
Og hva med hybrider?
Joda, det kommer også en ladbar hybrid-versjon, men den å vi komme tilbake til.
Vi kan imidlertid røpe her og nå at den vil kunne lades induktivt - altså uten strømkabel.
Så på spørsmålet vi stiller i tittelen:
«Kan det bli bedre?» er svaret utvilsomt:
Ja, selvsagt også det ypperste baserer seg på kontinuerlig forbedring - men det vil ta tid før vi får oppleve det...
Les også:
Tekniske data:
*)300 km/t toppfart ved valg av AMG Driver's Package
| 1
|
204062
|
Lenovo Y530-15
Vi falt raskt for Lenovo i denne testen.
Ikke bare føles byggekvaliteten bedre enn de andre modellene, Y530-15 har også et fabelaktig tastatur med hvitt bakgrunnslys og et numerisk tastatur ved siden av.
Styreflaten er i det minste laget, men vi liker at det er dedikerte knapper for venstre og høyre musetest.
Ytelsesmessig er det få forskjeller mellom MSI og Lenovo i denne testen, som rett og slett skyldes at prosessoren og grafikkortet identisk på dem begge, i tillegg til arbeidsminnet på 8 GB.
Derfor er det den lyssterke skjermen, med en overraskende slank ramme, byggekvaliteten, tastaturet, og totalopplevelsen som haler i land seieren for Lenovo Y530-15.
Dette liker vi:
Dette liker vi ikke:
| 1
|
204063
|
Rusta «Naturtro»:Alt annet enn …
Pris: 699,- Høyde: 1,80 m
Jumboplassen i år går til Rustas «naturtro» juletre.
Delvis fordi det var treet vi brukte lengst tid på å montere.
Det består av tre deler, med grener som faller ut når du setter det opp.
Et enkelt prinsipp, men her var det så mange grener som måtte bøyes på plass.
Formen på treet er også litt rar, og den øverste delen ble aldri helt rett, noe flere påpekte i blindtesten.
Selv om Rusta-treet på avstand ser greit ut, er det ikke pent på nært hold.
Grenene ser veldig plastaktige ut, og du ser tydelig at det er brukt ulike materialer på grenene.
- Robot-armer, er det en som beskriver dem som.
- Mangler granbar helt inn, det ser merkelig ut, kommenterer en annen.
Grenene er også ganske skjeve, «naturtro» tittelen er kanskje på sin plass, men det skal ikke mye til før du drar de helt av når du danderer dem.
Og da drysset det allerede ganske mye da vi monterte treet.
- Festene er veldig synlige, synes en av testdeltakerne.
Her siktes det til festene som sørger for at grenen sitter på stammen.
Det synes at de er av metall, og noen har merkelig nok røde klistremerker på seg, bare sånn for å understreke at det ikke er ekte.
Festene er i tillegg ganske løse, så grenene vingler en del når man beveger treet.
Vi liker:
Vi liker ikke:
| 0
|
204064
|
IKEA Fejka - billigere og dårligere
Pris: 489,- Høyde: 1,80 m
I juletre-testen i 2016 kom IKEAs Fejka-tre relativt bra ut med en firer på terningen.
Denne gangen har vi imidlertid fått inn et tre som koster halvparten så mye, og vips er terningkastet også halvert.
Det skyldes mer det utseendemessige enn prisen.
Fejka-treet er utrolig enkelt å sette opp, men det hjelper selvsagt at det ikke er mer grener enn det må være.
Det ser i det hele tatt litt skralt ut, i hvert fall uten pynt.
Det er ganske vanlig at kunstige juletrær har grener i ulike materialer; typisk noe «finere» ytterst, og så noe billigere innerst.
IKEA-treets grener er også i to materialer; og ett av dem ser mer ut som en flaskebørste/piperenser enn gren med barnåler.
Det hverken ser eller føles bra ut.
- Det ser ut som det er en fjær i tippen, kommenterer en testdeltaker.
På den annen side har IKEA faktisk laget en stamme som er brun.
Alle de andre trærne har en stamme dekket i barnål-materiale.
Det ser ikke akkurat ut som en ekte stamme, det er nemlig brukt noe som ser ut som silketråd, men IKEA skal ha for forsøket.
- Hva skjer med stammen, er det en som lurer.
Det mest problematiske med dette treet er ikke bare at det ser spinkelt ut.
Det er også svært lett, så du bør ikke henge på for mye tung pynt.
Vi tør ikke tenke på hva som kan skje med hyperaktive unger løpende rundt på juleaften ...
Vi liker ikke:
| 0
|
204065
|
Clas Ohlson Juletre - furutre i grantre-forkledning
Pris: 699,- Høyde: 2,10 meter
Clas Ohlsons juletre er et litt annerledes juletre.
Det har barnåler som et furutre, men er formet som et grantre.
Grenene er de desidert fyldigste blant trærne i testen.
- Rare grener, men koselig!
Som en søt hund, var en av kommentarene vi fikk blant testdeltakerne.
Mens samtlige andre trær i testen har fastmonterte grener som felles ut som en omvendt paraply, har Clas Ohlsons tre mange enkeltgrener du må feste på selv.
Det gjør at det tar litt mer plass enn de vanlige trærne.
Først tenkte vi også at det kom til å ta tid å montere, men det gikk raskere enn forventet.
Grenene er fargekodet på hvilken «etasje» de hører til; vi synes kanskje Clas Ohlson kunne lagt ved en manual som hjalp oss å finne ut hvilken farge som hørte til hvor, i stedet for at vi måtte finne ut av det selv.
Med så fyldige grener må du for øvrig ha store nok festeanordninger til julepynten din, ellers får du de ikke tredd de på.
Det drysser også en del.
Det er dessuten svært tungt, og nærmest umulig å flytte rundt alene når man har satt det opp.
Vi liker ikke:
| 0
|
204066
|
Biltema juletre - stammen ødelegger
Pris: 699,- Høyde: 2,10 meter
Det kunstige juletreet fra Biltema består av tre deler.
Det er blant de raskeste å sette opp, det var lett å brette ut og få på plass grenene, som er akkurat passe fyldige.
Vi opplevde lite dryssing under montering, men det falt av tre kvister fra den ytterste plasten da vi dro for hardt, noe som indikerer at kvaliteten kanskje ikke er den aller beste.
Én ting vi liker godt med Biltemas juletre at det er en kvist innerst på hver grein for å brette inn mot stammen, noe som skjuler metallfestene og gjør at treet ser penere ut.
Dessverre hjelper det bare litt, for du kan fremdeles se festene.
Flere i blindtesten kommenterte at at stammen ikke er så pen.
Det er stor avstand mellom kronene, så den synes veldig godt.
Det er synd, for mange i blindtesten synes Biltemas tre ser fint og naturlig ut.
- Ser ekte ut.
Fin tykkelse på nålene og grenene, kommenterer en testdeltaker.
Går man nærmere innpå, ser man også her tydelig at grenene er i ulike materialer.
Vi liker:
Vi liker ikke:
| 0
|
204068
|
Hageland «Dovre» - mest naturtro
Pris: 799,- Høyde: 1,80 meter
Da vi satt opp treet fra Hageland i redaksjonen vår, kom flere bort og kommenterte hvor ekte det så ut.
For mens Europris-treet kanskje var litt for fyldig, med litt for jevne grener, er Hageland litt mer ujevnt, men ser derfor mer ut som en ordentlig gran.
Ser man nøye etter, vil man se at også her er det brukt grener i to ulike materialer, men Hageland har laget de ytterste med både grønne og brune detaljer, så det ser likevel ganske ekte ut.
Hageland-treet var svært lett å sette opp, det tok kort tid å nøye på plass grenene, og mistet nesten ingen «barnåler» under montering.
Det er akkurat passe tungt, og står stødig.
Det eneste vi egentlig har å utsette på Hagelands tre er fargen, som er litt blass.
Faktisk brukte noen ordet «kjip».
Litt lys og fargerik pynt i dunkel belysning kan kanskje hjelpe litt på?
- Det bør også få trekk for trist topp, synes en av testdeltakerne.
Sett på en fin stjerne, er det dog ingen som kommer til å legge merke til det.
Vi liker:
Vi liker ikke:
| 1
|
204082
|
Testens dårligste:Curve bottle, Eagle products, 0,4l
Pris: 325,- kroner (Sport1)
Dette er testens dyreste flaske.
Den kom i tillegg i en stor pappsylinder, som gjorde at vi umiddelbart fikk høye forventninger.
Den lover, i likhet med andre flasker i testen, å holde på kulden i inntil 24 timer, og på varmen i 12.
I kaldtvannstesten holdt flaska relativt godt på temperaturen de første timene, men etter 12 timer hadde temperaturen allerede steget med 6,3 grader, og etter 24 timer målte vannet i flaska hele 22,7 grader.
Testens dårligste resultat.
I varmtvannstesten lå flaska nederst på listen på alle målingene og hadde mistet over 40 grader etter 12 timer.
Dette syns vi er for dårlig til den høye prisen.
| 0
|
204083
|
Cáliz vacuumbottle, 0,5l
Pris: 299,- kroner (XXL)
Denne flaska er laget i rustfritt stål og skal holde væske kaldt i 12 timer og varmt i 24, altså motsatt av de andre flaskene.
Allerede én time ut i kaldtvannstesten hadde temperaturen på vannet i flaska økt betydelig, og var testens dårligste.
Den holdt seg på bunn av lista helt til målingen etter 12 timer, da den ble tatt igjen av testtaperen, Eagle.
Etter 24 timer målte vannet 22,6 grader.
I varmtvannstesten har den heller ikke et godt resultat og havner til slutt på tredje sisteplass.
Dette syns vi er altfor dårlig for ei flaske som lover å holde drikke varmt i opptil 24 timer.
Og for 299 kroner ville vi heller kjøpt oss en kjølebag.
| 0
|
204084
|
Aida RAW, 0,5l
Pris: 149,- kroner (Kitch'n)
Denne flaska lages av danske Aida.
Ifølge nettsida skal flaska holde kaffe og te varmt, mens den skal holde drikke som juice isvann og smoothier kjølige.
Flaska er laget av stål og er litt mer massiv enn de andre flaskene.
Produsenten gjør lurt i å ikke definere hvor lenge flaska holder på kulde og varme, det gjør det litt vanskelig å stryke den helt.
De første timene er den midt på treet i både kulde og varmetestene, men etter et lengre tidsintervall så kommer den til kort.
Likevel mener vi at det er en ok flaske dersom du bare skal på stranda i noen timer og vil holde juicen kald eller kaffen varm.
| 0
|
204086
|
Casall PRF Cold, 0,5l
Pris: 99,- kroner (XXL)
Flaska lover å holde drikke kald i minimum 4 timer, men sier ingenting om varm drikke.
Kanskje ikke så rart, ettersom Casall er et treningsmerke, og de færreste har med seg varm kaffe på treningsturen.
Etter fire målte timer i kaldtvannstesten har drikken holdt seg forholdsvis kald, men for ei flaske som bare har dette som mål, hadde vi kanskje forventet at den ville slått de andre flaskene, i det minste i dette tidsintervallet.
Det gjør den ikke, men havner på en delt 3. plass etter den fjerde timen.
Til tross for at den ikke lover noe mer enn dette, havner den helt greit ut etter 24 timer, med 20 grader, som igjen er en tredjeplass.
I varmtvannstesten gjør den det ok, i hvert fall når den ikke lover noe som helst.
Vi mener at det er en fin flaske, og absolutt en ok flaske til prisen.
| 1
|
204087
|
Les Artistes BOTTLE'UP, 0,5l
Pris: 299,- kroner ( Kitch'n)
Den franske produsenten LesArtistes sin termoflaske Bottleup lover mye.
Den skal holde på kulden i 24 timer og varmen i 12.
Den finnes i mer enn ti farger, matte og blanke, og er ifølge butikken Kitchen, et populært produkt.
Flaska lå på en delt førsteplass de første timene i kaldtvannstesten, og temperaturen var stabil de to første timene.
Etter dette lå den på en andreplass, og innholdet hadde etter 24 timer steget 4,9 grader.
Også i varmtvannstesten kommer den inn som nummer 2.
Med andre ord en god flaske som langt på vei holder det den lover.
Men vi syns at 299 kroner er en høy pris, og hadde forventet at den ville slå alle konkurrenter.
| 1
|
204088
|
Clas Ohlson termoflaske, 0,5l
Pris: 49,- kroner (normalpris 99,-) (Clas Ohlson)
Clas Ohlson sier at denne flaska skal holde væske kaldt og varmt i «flere timer», men ikke nøyaktig hvor lenge.
Og med prisen i bakhodet, var vi skeptiske til hvor godt den ville klare seg i testen.
I kaldtvannstesten var vi derfor positivt overrasket da flaska lå på delt førsteplass i flere timer, til den sakte men sikkert snek seg forbi Les Artistes BOTTLE'UP, og endte opp som vinner.
At den også etter hele 24 timer fortsatt holder best på kulden, syns vi fortjener en applaus.
I varmtvannstesten gjør den det like bra, den tar en rask ledelse og holder den hele veien inn.
Vi er mektig imponert over at en billig flaske fra et «billigmerke» viser seg å være den beste.
Dette er med andre ord en flaske du absolutt bør vurdere hvis du er ute etter en termoflaske.
| 1
|
204090
|
Best i test:Trust Primo Powerbank 20000
Laderen fra Trust er den som alt i alt kommer best ut i årets test.
Den scorer best av de åtte på målt kapasitet og leverer høy ladeeffekt til alle enhetene vi har koblet til.
Ifølge målingene våre, skal den klare å lade opp en iPhone 8 åtte ganger.
Den er dessuten den mest fleksible når den skal lades opp, der alle de fire laderne vi testet med leverte 2A på inngangen.
Trust-laderen var i tillegg den vi målte høyest total ut-strøm på, der vi på et tidspunkt fikk levert 4,4A til sammen på de to portene (oppgitt:
2*2,4A).
LED-indikatoren opplevde vi også som nøyaktig underveis i utladingen.
Takk til Komplett for lånet av nødladeren.
| 1
|
204091
|
Deltaco PB-816
Laderen fra Deltaco kan lade tre enheter samtidig, men merk at portene sitter ganske tett, og at du kan få utfordringer om pluggene er for brede.
Kjekk er muligheten for å bruke nødladeren som lommelykt, og Deltaco-laderen gjør det jevnt godt både med tanke på målt kapasitet og ladehastigheter ut og inn.
At prislappen er blant de laveste i denne testen, er naturligvis med på å trekke opp.
| 1
|
204094
|
GP Batteries Powerbank Extreme 20000
Dette er også en lader blant de dyreste i testen, men GP Batteries havner bakpå hva gjelder målt kapasitet, og er i tillegg blant nødladerne som kun har én rask port (2,1A) og én treg port (1A).
Den lader tilkoblede enheter med god fart, men har litt å gå på når den skal lades opp selv (1,5A).
| 0
|
204095
|
Adata P20000D
Denne laderen fra Adata koster bare et par hundrelapper og scoret således høyt i «kapasitet per krone»-øvelsen.
Men selv om den kom godt ut med tanke på kapasitet, scorer den svakest med tanke på hvor raskt den lader opp tilkoblede enheter.
Adata-laderen er den eneste med en prosentindikator av gjenstående kapasitet, men denne er rett og slett helt på bærtur.
Da vi nådde to prosent var vi sikre på at det straks var slutt, men det viste seg at sannheten heller var at den burde ha stått på rundt 30.
Da vi pakket den ut av esken, hang plasten over displayet helt på halv tolv, som heller ikke trekker opp kvalitetsinntrykket.
Takk til Multicom for lånet.
| 0
|
204096
|
Iiglo Ultimate Powerbank
Også her en lader til 600 kroner som er svak spesielt på ett punkt – ladehastigheten når du skal lade opp selve nødladeren.
For bare med iPad-laderen fikk vi noenlunde grei hastighet – med alle de andre ble det bare levert 0,8A, som tilsier en ladetid på over 20 timer.
Via et skyvedeksel får du kun eksponert enten inn-porten eller utgangene, som betyr at du ikke kan lade nødladeren samtidig som du lader telefonen, og de to utgangene sitter veldig tett.
Plusspoeng får den imidlertid for at den er QuickCharge 3.0-kompatibel, og at du da får svært god ladehastighet om du har en kompatibel telefon, men den lades altså ikke med samme teknologi selv.
Takk til Komplett for lånet.
| 0
|
204097
|
Clas Ohlson 38–7355
Svakest ut i denne runden kommer laderen fra Clas Ohlson, for det er spesielt én «dealbreaker» her, og det er at laderen slår seg av når det trekkes for mye strøm ut av den.
Dette opplevde vi flere ganger med to tilkoblede enheter, der de som regel ble ladet i noen sekunder før den slo seg av.
Vi måtte derfor selv passe på at den ikke ble belastet for hardt ved å bruke de «riktige» enhetene og jevnlig slå den på igjen.
Den slags burde ikke være til stede på en lader til 600 kroner (vel, ikke på noen ladere), så selv om Clas Ohlson scoret tredje best på kapasitet og jevnt over godt på strøm inn og ut, blir det jumboplass denne gangen.
Holder du deg til å lade én enhet av gangen, derimot, fungerer laderen finfint.
| 0
|
204098
|
Gir deg mye mer enn du betaler for
Men med heldekkende skjerm til 5.000 kroner, sier det seg selv at de har tatt noen snarveier.
Den kinesiske mobilprodusenten OnePlus har siden starten i 2013 klart å lage mye oppstyr rundt mobilene sine.
Også denne gangen, med sin siste modell OnePlus 6.
Det dreier seg om en mobil som ser ut som en toppmodell, til en pris som sier noe annet:
Fra rundt 5.000 kroner i Norge akkurat nå.
Det høres mye ut, men for å sette prisen i perspektiv:
Apples iPhone X starter på 10.000 kroner, mens Samsungs Galaxy S9+ og Huawei P20 Pro koster fra rundt 8.500 kroner.
Spørsmålet er derfor om OnePlus 6 i det hele tatt er et alternativ til til sine langt dyrere konkurrenter.
Svaret er noe sånt som «nja».
Heldekkende, nydelig skjerm
OnePlus 6 er en stor mobil; om lag like stor som Samsung og iPhone sine pluss-modeller.
Den er med andre ord ikke for deg som vil nå hele skjermen med én hånd, og akkurat litt for stor for mange.
Men med størrelsen følger også en diger, heldekkende skjerm på 6,28 tommer.
På toppen strekker den seg nesten helt opp til kanten, i bunnen like langt ned som på Galaxy S9.
Med frontkamera og høyttaler i en «leppe» øverst, er altså OnePlus 6 helt i tråd med årets mobiltrend – med iPhone X som den store trendsetteren.
AMOLED-skjermen er både lyssterk nok til solrike parkdager og fargerik nok til å lyse opp mørke vinterkvelder.
Og selv om 2280 ganger 1080 punkter ikke gir like høy oppløsning som mange konkurrenter, liker vi skjermen godt.
Når du først har begynt å bruke en slik heldekkende skjerm, oppleves alt annet håpløst gammeldags.
Når kantene nærmest er fraværende, og trykkskjermen er noe overfølsom, kommer vi borti ting vi ikke mener å trykke på.
Og ikke alle apper klarer å utnytte hele skjermen hele tida.
Men leppa øverst oppleves ikke som noe problem, og OnePlus 6 sin digre skjerm er mobilens aller beste salgsargument.
Glatt som et såpestykke
Vi fikk den glatte, svarte modellen «Mirror Black».
Dessverre.
Vi fatter ikke hvorfor mobilprodusentene pumper ut såpeglatte, speilblanke fingeravtrykk-magneter.
Det følger med et gjennomsiktig deksel for å temme OnePlus 6 sin umettelige trang til å skli av gårde, og det finnes matte utgaver, men ikke av den rimeligste modellen så langt vi kan se.
Mobilen har noe så undervurdert som gode, klikkete volum- og låseknapper, som får selskap av en ganske unik sklibryter for henholdsvis lydløs, vibrerende eller ringende lydmodus.
Slik iPhone har hatt i alle år, men noe ganske uvanlig i Android-sfæren – og langt nyttigere enn for eksempel den meningsløse Bixby-knappen til Samsung.
Fingeravtrykksleseren bak fungerer helt fint, men kunne gjerne vært større for færre feilavlesninger.
OnePlus 6 har også nærmest øyeblikkelig ansiktsgjenkjenning, men vi har sett folk lure den, så selv holdt vi oss til fingeravtrykk.
OnePlus 6 har valgt å beholde hodetelefoninngangen, ved siden av finner du mobilens eneste og skuffende middels høyttaler, og videre en USB-C-ladeport.
Den må du bruke, for trådløs lading får du ikke.
Til gjengjeld lader OnePlus 6 lynraskt med den medfølgende «Dash»-laderen.
Selv ladet vi fra 13 til 54 prosent på bare 20 minutter den første dagen.
Seinere fikk vi lite bruk for dette; ikke én gang opplevde vi tilløp til batteriangst, selv med tung bruk, da mobilens batteri på 3.300 milliampertimer viste seg å være mer enn nok.
OnePlus 6 har ingen offisiell IP-rangering som sier noe om hvor vanntett den er, men produsenten sier at den skal tåle en sprut.
Ytelsen du trenger
OnePlus 6 er en Android-mobil med alt det innebærer.
Men det innebærer færre irritasjoner enn på for eksempel Samsung-modellene, da OnePlus til en viss grad har klart å holde fingra av Android-fatet.
Med OnePlus sin Android-versjon OxygenOS slipper massevis av «bloatware», og du slipper en mobil som gjør sitt ytterste for at du skal bruke produsentens versjoner av alt mulig.
OnePlus insisterer likevel på å for eksempel levere med to galleriapper, som gjør at nye brukere må ta stilling til om de vil åpne bilder i «Galleri»- eller «Foto»-appen, men det ødelegger ikke det som ellers er en god, enkel og rask Android-opplevelse.
«Farten du trenger», skryter OnePlus, og ja da, dette holder så absolutt.
Operativsystemet, apper og spill går raskt og glatt; raskere enn hva prisen tilsier.
Greit nok kamera
OnePlus 6 har to kameraer bak.
Hvorfor?
Vel, alle de andre har det, og det skal gi bedre bilder og brukes til portrettfunksjonen som gjør bakgrunnen uskarp.
Folk flest starter uansett kameraappen, trykker på utløseren og håper på det beste.
Det får de ikke med OnePlus 6.
Det beste, altså.
Du får en enkel og fin fotoapp, som tar bildene raskt, men ikke umiddelbart.
Du får en modus for å styre alt manuelt, panoramamuligheter, sakte film med 240 bilder i sekundet og den nevnte portrettmodusen.
Denne imiterer store kameraer, ved å gjøre bakgrunnen så uskarp som mulig, og fungerer helt fint.
Her har du et lite utvalg av bildene vi har tatt med OnePlus 6 den siste uka:
Som du ser får du helt fine bilder i dagslys, og fine nærbilder med bokeh-effekter uten portrettmodus-juks.
Det du ikke får er imponerende resultater, særlig ikke på kvelden eller i mørke stuer.
Og du vil oppleve problemer med å få fokusert der du vil.
I det hele tatt får du ikke et kamera på høyde med konkurrentene – naturlig nok.
For OnePlus 6 har tatt noen forventede snarveier, i prisens navn, og til 5.000 kroner får du et helt all right kamera de fleste av oss kan leve helt fint med.
Det handler om pris
Selve mobilen OnePlus 6 skiller seg ikke særlig fra mengden, nå som «alle» skal ha heldekkende skjermer med to kameraer og en fingeravtrykksleser på baksiden.
Dette er 2018 i et mobilskall.
Men så var det denne prisen, da.
Den rimeligste modellen, med 64 GB lagring og 6 GB RAM, koster rundt 5.000 kroner.
Modellen vi testet, med 128 GB lagring og 8 GB RAM, koster bare rundt 700 kroner mer.
Vi elsker at vi i 2018 kan få en så heftig mobil til denne prisen.
Men vi blir ikke overrasket over at OnePlus 6 har ofret noe på prisens alter.
Dette er ikke en «iPhone X til halv pris», slik mange sikkert vil påstå.
Ikke en mye billigere Huawei P20, heller.
Det blir å sammenlikne et glasert eple fra Hardanger med en pære fra hagen til naboen – gode begge to, men fra to ulike verdener.
OnePlus 6 er mobilen for deg som ønsker deg en heldekkende skjerm til en pris du kan leve med.
Forstår du premisset, og vurderer å kjøpe, blir du neppe skuffet.
Men har du mer penger å bruke, får du selvfølgelig mer mobil andre steder.
| 1
|
204099
|
Så luksuriøs at vanlig bilkjøring blir slitsomt etter denne testen
Skikkelig omotenashi.
Joda, du leste riktig.
«Omotenashi» betyr japansk gjestfrihet.
Vi fikk låne Lexus sin nye LS 500h for å finne ut om luksusbilen holder hva den lover.
Av og til havner man et sted, der man ikke helt vet hvor man skal gjøre av seg.
På den ene siden har vi kjørt Volkswagens boble - en bil som nå forsvinner for godt.
På den andre siden har vi vært på Michelin-restauranter, hvor vi ikke engang har fått lov til å åpne døren til toalettet selv.
En ansatt åpnet den for oss, passet på at luftkvaliteten var bra nok og at porselenet ikke hadde fartsstriper før vi fikk lov til å gå inn.
Da vi var ferdig med dagens offer, stod de klare med håndkleet og spurte «anything else Sir requires?», før vi fikk gå videre.
En rimelig ubehagelig og surrealistisk seanse for de aller fleste, mens for noen få er det kanskje et servicenivå som er forventet.
Skal oppleves fra baksetet
Vi starter selvsagt med feil innstilling.
Vi prøver å åpne bagasjerommet for å legge inn fotosekken.
- Nei, bare vift foten under, så åpner den seg selv!
Så finner vi fram nøkkelen ... Ah, vent litt!
«Keyless go», selvsagt.
Urutinert.
Til og med Ford Kuga tilbyr slikt.
Så hever hele bilen seg når vi åpner førerdøren.
Den sier noe slikt som «velkommen inn».
– Nei, nei, her skal bilen oppleves baki!
Konfidensielt
Det er Rune Brath i Toyota Norge som hele tiden korrigerer oss.
Vi burde skjønte det.
For i dag har det ikke vært noen vanlig pressebil-henting for oss.
Toyota er så stolt av sitt nye Lexus-flaggskip, at vi fikk en tre kvarters Power Point-presentasjon og en informasjonspakke, med «Konfidensielt» stemplet på toppen, og som ble nøye gjennomgått før vi fikk bilnøkkelen.
Deretter ble vi eskortert ut til parkeringsplassen for å fortsette demonstrasjonen av bilen.
Her skal man rett og slett ikke hente menyen i baren selv.
Rettene skal introduseres personlig, med full omvisning av kjøkkenet, før maten kan nytes.
Doktorgrad i stoffbretting
Vi setter oss på riktig plass i bilen - bakerst.
Lexus LS 500h oser av kvalitet.
Vi sklir ned i «Takumi»-skinnsetene, som er så myke at vi er redd jeansbuksene skal lage riper.
Kuene som måtte ofre livet sitt for dette har nok hatt et kort, men meget godt liv.
Fokuset på unike interiørdetaljer har vi ikke sett maken til i denne klassen.
Testbilen har «Emotional»-utstyrspakken.
Dørtrekkene er trukket med et origami-inspirert mønster.
Vi har ikke mestret å lage papirfly engang.
Her snakker vi doktorgrad i stoffbretting.
Panelene rundt dørhåndtakene har utskåret glass, inspirert av japanske Kiriko, glasskunstverk som kan spores tilbake til 1600-tallet.
Magnesium-striper og skjult LED-belysning fremhever detaljene og skaper en meget spesiell og rolig stemning.
Vi stiller setet i «Full stretch relaxation»-modus.
Passasjersetet foran brettes helt fremover, og setet vårt - med 22-veis justering - beveger seg mot liggende stilling.
Så kjøres massasjeprogrammet i full gang - noe som faktisk gir menig.
Hadde vi eid en Lexus LS 500h, ville vi tatt alle lunsjpausene våre her.
Live-konsert
Bilen er utstyrt med et Mark Levinson-lydanlegg, med 24 høyttalere.
Makan til lydbilde har i hvert fall ikke vi opplevd før.
Det ble noen timer ekstra inni bilen - ettersom vi opplevde gamle spillelister som helt nye, og måtte høre alt om igjen.
Inneklimaet styres av «Klima Conceirge».
15 soner styrer alt fra sete-varmere til rattvarme, i tillegg til luft.
Her trenger du ikke å tenke i det hele tatt.
Still inn temperatur - ferdig!
Bilen føler om du trenger varme eller kjøling, og gjør jobben for deg deretter.
Flygende teppe
På tide å komme oss ned på jorden igjen.
Vi setter oss bak rattet, for å finne ut av hvordan sjåføren vil ha det på jobb.
Svaret er enkelt:
Slett ikke verst.
Tross en lengde på over fem meter og en vekt på 2,2 tonn er LS 500h meget lettkjørt.
Og her mener vi, kjørt, på en måte en sjåfør skal kjøre - silkemykt.
En ti-trinns automatkasse sørger for at start og stopp er nesten ikke til å kjenne på kroppen.
Vekslingen mellom helelektrisk- og bensinmotor/elektrisk-kjøring er sømløst og kun avslørt av motorlyden fra enn 3,5 liters V6, under panseret.
Kjører du som den «vanlige mannen i gata», blir du nok likevel skuffet, for noen stor kjøreopplevelse er det ikke, selv ikke i «Sport+»-modus.
Men det er heller ikke meningen.
Det har ikke mye å si om sjåføren har lite krutt å leke med, når det er trangt mellom styremøtene.
Null til 100 går unna på 5,5 sekunder, mens 359 hestekrefter sørger for at direktøren aldri mister flyet.
Med permanent firehjulsdrift er vinterforhold heller ingen hindring.
Klasses beste?
Lexus LS 500h konkurrerer direkte mot Mercedes S-Klasse, BMW 7-serie og Audi A8.
Uten å ta frem måleinstrumentene og teste direkte mot hverandre er det umulig å si hvilken er best på hva, med unntak av innvendig plass, der Lexus er klasseledende.
Lexus vinner også på individualitet.
Du få noe helt utenom den tyske normen, som mange opplever som for mye business og veldig sterilt.
Vi sier ikke at LS 500h er feilfri.
Infotainment-menysystemet er fiklete, og touchpad-navigeringen tar tid å vende seg til.
Hvit «outline» på stedsnavn i kartsystemet er en typografisk bommert, som gjorde teksten vanskelig å lese - spesielt i nattmodus.
430 liter bagasjerom er lite og utformingen er upraktisk.
Direktører frakter tydeligvis ikke rollups på møter, og vi tror ikke en skiboks ville kledd LS500h - eller omvendt - spesielt godt.
Hjemmetjeneste
Lexusen tar godt vare på oss og familien.
Den satt barnevakt for oss (barna satt i bilen utenfor huset, og så film på blu-ray).
Ryggen til kona er endelig på plass igjen, etter utallige runder med massasje.
Og autobremsen sparte en fotgjenger for et brukket bein, og oss fra å miste førerkortet.
Så er det nedturen:
Vanlig bilkjøring blir fra nå av en slitsom oppgave.
Vi vil ha tilbake conciergen igjen.
Hvor er det nærmeste Michelin-restaurant-toalettet vi kan låne?
Og så var det prisen da.
Den starter på rundt 1,1 millioner kroner i den «enkleste» Comfort-utgaven.
| 1
|
204100
|
Ingen kamerarevolusjon, men et sabla godt kamera
Men det er ellers lite nytt med Samsungs nyeste flaggskip.
Hvordan få en flaggskip-mobil til å framstå som helt ny?
Gi den en ny farge og håpe at det er nok til å vinne folk over.
For det er lite nytt med årets toppmodeller fra Samsung, Galaxy S9 og S9+.
Det mest «oppsiktsvekkende» er at den kommer i lilla.
Samsung tar et blad ut av Apples bok når det kommer til å markedsføre nye produkter som inneholder få nyheter:
Gi dem et nytt navn eller ny farge og vips, har du noe helt nytt!
De nye S9-modellene har for ordens skyld noen flere nyheter enn dette, men ingen store, annet enn kanskje for svært fotointeresserte.
S9 vs. S9+
Mens fjorårets S8 og S8+ var ganske like med unntak av størrelsen (og batteriet), har Samsung i år valgt å gjøre større forskjeller på modellene.
Skjermstørrelsene er som i fjor; 5,8" på S9 og 6,2" på S9+.
Mens S9 bare har ett kamera bak, har S9+ to; og det ene objektivet har lengre brennvidde, som på Galaxy Note 8.
Den store utgaven har dessuten 6 GB arbeidsminne kontra 4 GB på S9.
Batteristørrelsene er de samme som i S8-modellene – 3.000 mAh på S9 og 3.500 mAh på S9+.
Samme lekre design
Samsung traff virkelig blink hva gjaldt designen på Galaxy S8 og S8+.
Bortsett fra den nye lillafargen, er det ikke mye som skiller S9 og S9+ fra forgjengerne hva gjelder utseendet.
De får fremdeles iPhone (med hjemknapp) til å se gammeldags ut.
De er ørlitt lavere og bredere, så deksler til S8 vil ikke passe de nye modellene.
Én ting er heldigvis annerledes:
Fingeravtrykksleseren bak har ikke den samme idiotiske plasseringen som hos forgjengeren.
I stedet for å være til høyre for kameraet, er det nå under, slik at de kan nås like lett med høyre og venstre hånd (og vi prøver ikke lenger å låse opp telefonen med kameralinsa, i hvert fall ikke like ofte).
For- og baksiden er dekket av glass, noe som ser ut til å være trenden blant alle toppmodellene om dagen.
Ulempen med det er at den er en fingermerke-magnet, og vi går konstant og tørker baksiden av S9+ på buksebeinet.
Selv om glasset skal tåle en støyt, blir den såpass glatt i hånda at vi føler oss tryggere med et deksel på.
Samsung har faktisk laget flere pene varianter denne gangen, i både silikon og noe de kaller «hyperknit», altså joggesko-stoff.
Tviholder på hodetelefon-utgang
For noen er kanskje den viktigste design-detaljen at Samsung har valgt å beholde hodetelefon-utgangen i bunnen av telefonen.
Personlig har jeg ikke hørt om noen med iPhone uten hodetelefon-utgang som har savnet den.
Mange velger nå å gå over til trådløse alternativer, og de begynner å bli ganske så bra.
Har du et par dyre hodetelefoner med den klassiske 3,5mm-pluggen, vil det dog fortsatt være kjekt å måtte slippe å bruke adapter for å bruke dem.
«Gamle» kameranyheter
Slagordet for de nye S9-modellene er «The Camera.
Remagined», men Samsung kan ikke akkurat sies å ha funnet opp kameraet på nytt.
Faktisk er flere av nyhetene funksjoner vi allerede finner hos konkurrentene.
God i dårlig lys
Galaxy S9 og S9+ kan riktignok skilte med å være verdens mest lyssterke mobilkamera, med blenderåpning på f/1,5, som betyr at de slipper inn rundt 28 prosent mer lys enn det forgjengerne gjorde (f/1,7).
De har også en annen unik funksjon ved at det at de er de første mobilkameraene som kan regulere blenderåpningen.
Det er nemlig mulig å blende ned til f/2,4, som da bare slipper inn snaue 40 prosent av lyset.
Dette er noe telefonen gjør automatisk dersom det er nok lys, men du kan styre det manuelt i pro-modusen.
Samsung hevder at dette skal gi bilder tatt i dagslys mindre utvaskede farger enn tidligere, og som vi kan se lenger ned, utgjør det en liten forskjell.
De fleste toppmodellene i dag har svært bra kameraer, men S9+ imponerer, i både gode og dårlige lysforhold.
Bildene ser imidlertid til å bli jevnt over bedre eksponert og skarpere enn for eksempel iPhone 8 Plus, selv om det ofte er snakk om minimale forskjeller vi kun ser når vi zoomer inn på bildene på PC-en.
Den store grunnen til å velge S9+ framfor lillebror S9, er dobbeltkameraet på baksiden.
Det er gøy med portrettmodus med ekstra uskarp bakgrunn, og resultatet blir ofte riktig så bra.
Samsungs portrettfunksjon er dog ikke like fleksibel som for eksempel hos Huawei, hvor du kan velge fokus etter at bildet er tatt.
Ja, selv på iPhone har dette blitt mulig med iOS 11-oppdateringen.
Du kan riktignok justere hvor uklar bakgrunnen skal være.
Ansiktsgjenkjenningen fortsatt upålitelig
S8-telefonene kunne låses opp med fjeset på to måter, enten ved at frontkameraet skannet og identifiserte ansiktet ditt eller med en iris-skanner plassert ved siden av kameraet, som da bruker øynene dine til opplåsning.
Ingen av metodene fungerte spesielt bra.
Vi opplevde iris-skanneren mest som en gimmick, og den mer tradisjonelle varianten viste seg å ikke være særlig sikker.
Samsung hevder å ha forbedret funksjonen denne gangen ved å ha slått sammen de to metodene til noe de kaller «intelligent skanning», som skal være bedre fordi da vil den gjenkjenne ansiktet ditt uansett lysforhold.
Men vi opplever fortsatt at den ikke alltid fungerer, og vi må titt og ofte «holde telefonen mer vertikalt».
Det er dessuten fremdeles mulig for andre å låse opp vår telefon ved å holde den foran ansiktet vårt, selv med øynene igjen.
Med iPhone X klarte vi ikke det, da Apple lar deg skru på en innstilling for å forhindre akkurat dette.
Hva skal vi med Bixby?
Bixby-assistenten har fremdeles sin egen knapp på venstre side av telefonen.
Hvorfor vi skal bruke denne framfor Google Nå, har Samsung fortsatt ikke klart å overbevise oss om.
Stemmestyringen støtter ikke norsk, i motsetning til Googles assistent, så vil du sette på en alarm eller gjøre et søk på nettet, må du snakke på engelsk.
Og mens Googles løsning kan minne oss på om å dra fra jobb for å rekke et møte, gjør dermed ikke Bixby så mye annet enn å vise informasjon fra apper (noen nyttige, som vær og kalender, men så noen helt unyttige, som tilfeldige animerte GIF-er fra GIPHY), noe vi like gjerne kan bruke widgeter til.
Bixby Vision, som er bygd inn i kamera-appen, kan et par nye triks, deriblant å oversette tekst bare ved å holde kameraet opp mot et skilt, men her fikk vi ymse resultater, for å si det forsiktig.
Dessuten tilbyr ikke Samsung noe mer der enn det man får med Google Oversetter-appen på en hvilken som helst annen telefon.
Det skal også være mulig å få lenker til hvor du kan kjøpe et produkt bare ved å ta bilde av det, men den funksjonen er ikke tilgjengelig for norske brukere.
Det samme gjelder en ny funksjon som lar deg prøve sminke virtuelt som du så kan kjøpe direkte fra Sephora eller Cover Girl.
Er de like bra som oversettings-funksjonen, kan vi dog kanskje være likeglade.
Konklusjon Vi har for lengst kommet dit at vi ikke kan forvente en haug med store nyheter for hver nye toppmodell som slippes.
Selv S9+ med sitt dobbeltkamera framstår som en trygg, kanskje litt kjedelig oppgradering.
S8 og S8+ var jo allerede fantastisk bra telefoner.
De nye modellene er på alle måter verdige arvtakere.
Storebror S9+ har nok det beste mobilkameraet vi har prøvd til nå, selv om det ikke er enorme forskjeller sammenliknet med de beste konkurrentene.
Den nærmest kantløse designen er til å få vann i munnen av.
Skjermen er best i klassen, ifølge skjermtesterne Displaymate.
Ytelsen er det ingenting å si på, og her får vi både hurtiglading og trådløs lading, alle kjappe trådløsoverføringer, og det kan ikke nevnes nok:
Den har hodetelefon-utgang (men de innebygde høyttalerne gjør en god jobb de, altså).
Og ja, du kan så klart ringe med den.
Selv om Samsungs Android-opplevelse har blitt langt mer brukervennlig i seinere år, er det fortsatt en del unødvendige greier som bare framstår som bloatware.
I stedet for Bixby kunne vi kanskje fått en skikkelig bra ansiktsgjenkjenningsfunksjon?
Og så koster det.
Ikke mer enn iPhone X, men veiledende utsalgspris er henholdsvis 8.790 og 9.790 kroner.
Erfaringsmessig bruker riktignok Samsungs telefoner å gå ned i pris relativt kjapt.
| 1
|
204109
|
Best i mellomklassen
Her er de to radioene i det midtre prissjiktet som klarte seg best i vår test:
Taiwan-selskapet Sangean har i mange år vært kjent for sine rimelige og gode kortbølgeradioer.
Heldigvis har de fulgt med i timen også i DAB-alderen.
Her får du både strøm- og batteridrift med opplading i selve radioen (fire store klasse D-batterier borger for lang driftstid), Bluetooth, klokkeradio og finfin lyd størrelsen tatt i betraktning.
Og ikke minst: hele fem stasjonsknapper som er enkle å programmere.
Vi gir også pluss for raskere innlasting av DAB-stasjoner enn konkurrentene.
Og alt sammen for en drøy tusenlapp.
Geneva Sound Touring S
Geneva er et designmerke som har fått stadig større innpass i norske hjem.
Til nesten 2.000 kroner ser denne knøttlille radioen nærmest ut som svindel.
All tvil forsvinner likevel når vi skrur den på.
Her er det godlyd som får langt større radioer til å blekne.
Noe særlig bass får du ikke, men den som er der skinner.
Alle detaljer oppover i lydbildet kommer godt fram.
Geneva har kuttet ut fargeskjerm, og lar deg istedet få vite hvilken stasjon du lytter på gjennom et rødt lys.
Bluetooth er på plass, og betjening er svært enkel og logisk.
Innebygd oppladbart batteri.
| 1
|
204110
|
Best i luksusklassen
Se hvilke to radioer som er best om du er villig til å bruke litt ekstra på ny Dab-radio:
Geneva Sound Touring L
Storebroren til Geneva S bringer tilbake hyggelige minner om reiseradioene vi husker fra 1970-tallet, slik som Tandbergs klassiske TP41.
Her kan du spille riktig høyt uten at verken høyttaler eller forsterker får pustevansker.
Med Bluetooth og Tidal HiFi har vi en ordentlig feststund, og DAB-kanaler som NRK Jazz og NRK Klassisk ytes full rettferdighet.
Geneva har kuttet ut både fargeskjerm, nettradio og flerromsbruk, og har rett og slett laget en knallgod radio som er enkel å bruke til daglig.
I tillegg har radioen innebygd batteri, slik at den kan være med ut på terrassen.
Ruark Audio R1 MKIII
Ruark er et britisk spesialist-merke som faktisk lager moderne utgaver av radiokabinetter folk brukte på 1950-tallet.
De liker også å kjæle for lyden, noe denne MKIII-utgaven av deres bordradio R1 vitner om.
Her er det kontrollert bass uten overdrivelser og en forfinet lyd som lar deg nyte nyansene i musikken.
Byggekvaliteten er tillitvekkende.
Vi er likevel ikke helt fornøyd med brukervennligheten.
Vi hadde foretrukket dedikerte programknapper framfor piltaster og velgerknapp.
| 1
|
204111
|
Denne PC-en er en real ulv i fåreklær
Kraftigste vi har testet i år.
Det er bare dager siden vi publiserte testen av gaming-PC-en HP Omen 15, som har en design som oser av gaming og testosteron.
Denne gangen har vi testet nye XPS 15 fra Dell, som faktisk er enda kraftigere - men som designmessig ser ut som den uskyldige lillesøsteren.
Ikke for stramme budsjetter
Nå skynder vi oss å legge til at vi har testet den kraftigste konfigurasjonen av maskinen, med en prislapp på rundt 26.000 kroner (startpris er på rundt 17.000).
Det er mye penger, men da kan du også boltre deg med følgende:
Dette representerer noe av det kraftigste og mest oppdaterte som er å oppdrive, med unntak av grafikkortet - som ifølge Futuremark er markedets sjuende kraftigste myntet på bærbare PC-er.
Det er uansett blant de kraftigste vi har testet.
Med andre ord:
Her får du ytelse i bøtte og spann, uten at PC-en din ser ut som en blodtrimmet Corvette av den grunn.
Ulv i fåreklær
For PC-en har en klassisk design med matt, grått aluminium - og den er bemerkelsesverdig liten for å huse en 15,6-tommer på innsiden.
De ytre målene på 357 × 17 × 235 mm, er faktisk omtrent som Acer Aspire ES1, som har 14-tommer skjerm - og bittelitt mindre enn den minste 15,6-tommeren vi har testet inntil nå, Asus Zenbook UX530UX.
Dell hevder da også at Dell XPS 15 er verdens minste 15,6-tommer, akkurat som de hevder at Dell XPS 13 er verdens minste 13,3-tommer.
Vektnåla stopper på 2.088 gram, så den er vesentlig tyngre enn den nevnte Asus-en på 1,6 kg.
Alle tilkoblingspunktene sitter på sidene, PC-en kan lades via USB-C, men strømforsyningen som følger med bruker en standard strømplugg.
Selve pluggen står 3 cm rett ut, her hadde vi ønsket oss en 90-graders knekk for å minske farene for brudd.
To høyttalere sitter på undersiden, like under der håndleddene dine hviler, og byr på relativt fin lyd - også med litt bass og fylde.
Det er greit til lett bakgrunnsmusikk og lignende, men trenger du mer må du koble til hodetelefoner eller eksterne høyttalere.
Fantastisk skjerm
Åpner du lokket, blir du møtt av en berøringsskjerm som fyller nesten hele rammen.
Den består av like mange piksler som fire full HD-skjermer, og byr derfor på en ekstremt høy detaljrikdom.
Panelet er dessuten meget lyssterkt med sine 350 nits. Ifølge Dell skal skjermen dessuten dekke 100 prosent av Adobes RGB-fargespekter, noe som betyr mye for mange som driver med grafisk arbeid.
Opplevelsen av skjermen er helt strålende, med ett unntak:
Den blanke skjermoverflaten er ikke optimal under alle lysforhold, på grunn av faren for reflekser.
Ikke helt optimalt
Takket være den ultratynne rammen, har ikke Dell funnet plass til webkameraet i toppen.
Her er det plassert i bunnen, til venstre for Dell-logoen.
Det er ikke optimal plassering til webkonferanser, men et kompromiss som bør være til å leve med.
Tastaturet er baklyst, fast og avgir lite støy under tasting.
Dell har ikke fått plass til numerisk tastatur til høyre, noe som er veldig vanlig på PC-er med 15,6 tommer skjerm.
Det kan være et ankepunkt for enkelte, men neppe den gjennomsnittlige brukeren.
Vi merker oss også at Enter-tasten er smal, men vi har kun prøvd maskinen med engelsk tastatur - vi vet ikke hvordan dette er på den norske utgaven.
Tastaturplaten er omkranset av karbonfiber med en lett gumiert overflate, med en temmelig stor pekeplate midt på.
Karbonfiberet sørger for at det aldri blir veldig varmt for håndbaken, men verdt å nevne at det er varmere til venstre enn til høyre, sannsynligvis skyldes dette plasseringen av prosessoren.
For proffene
Og det er videre verdt å nevne at Dell i stor grad sikter seg inn mot bedriftsmarkedet med sine XPS-modeller.
Derfor har XPS 15 blant annet Pro-utgaven av Windows 10, og leveres med en rekke sikkerhetsløsninger som er myntet på profesjonell bruk.
Derfor vil det kanskje komme som en overraskelse at PC-er er utstyrt med et grafikkort som sitter i mange gaming-maskiner.
Det er imidlertid ikke bare til spilling at et kraftig grafikkort kommer til nytte, men også til avansert høyoppløst grafisk arbeid, 3D-modellering i 4K og andre tyngre oppgaver.
Man stiller i så måte sterkt med en PC som denne.
Det bringer oss inn på neste punkt, ytelse.
Siden den nevnte Omen 15 var den kraftigste PC-en vi har testet så langt i år, er det naturlig å sammenligne ytelsestallene mot denne.
Tallene finner du i tabellen under:
(Dinsides egne tall fra Passmark PerformanceTest og Atto Disk Benchmark)
Helt i toppen
Som du ser av tabellen er tallene i stor grad ganske like, med unntak av SSD-en, der Samsung-en som sitter i Dell XPS 15 er betydelig raskere enn den som sitter i HP Omen 15.
Dette er faktisk de beste SSD-målingene vi har målt noensinne.
Spesielt forskjellen i skrivehastighet kan være merkbart når man jobber med svært store filer og ved mellomlagring, blant annet.
Vi er også svært positive at PC-en er stort sett meget stillegående, og bruker du den på batteri og til vanlige, lette PC-oppgaver, er det ikke sikkert de er hørbare i det hele tatt.
Litt under forventet batteritid
Og når vi først er inne på batteridrift, kan vi legge til at under minimal belastning og med batterisparing aktivert, klarte vi å tyne batteriet til 733 minutter.
Det er det samme som 12 timer og 13 minutter.
Det er bra, men under kontinuerlig strømming av video fra YouTube i nettleseren Edge, holdt batteriet ut i 339 minutter før vi måtte finne fram laderen, altså 5 timer og 39 minutter.
Dette er kortere enn vi hadde forventet, med tanke på den første målingen uten belastning.
Vi har kjørt testen flere ganger, men stoppeklokka viser omtrent det samme hver gang.
Det betyr uansett at du kan forvente en batteritid som ligger et sted mellom der ved variert bruk, typisk 7-8 timer noe som er godkjent - men heller ikke mer for en så dyr maskin.
Batterilading går gjennomsnittlig raskt, etter én time var kapasiteten oppe i 55 prosent.
De fleste PC-ene vi har testet i år, ligger i samme leie.
Konklusjon
Dell XPS 15 er en av de aller beste PC-ene vi har testet.
Den er svært kraftig, kompakt og elegant i utformingen, og er fremtidsrettet med tanke på tilkoblinger.
Skjermen er også prima, og innbyr til lange arbeidsøkter der grafisk arbeid med nøyaktige farger er sentralt.
Ankepunktene er ikke mange, men akkurat nok til at vi ikke gir en sekser på terningen.
Plasseringen av webkameraet og manglende ethernet-kontakt kan naturligvis være ankepunkter for noen.
Det hadde heller ikke skadet om PC-en var utstyrt med fingeravtrykkleser for Windows Hello og at batteriet holdt ut en time eller to ekstra ved strømming av video.
Uansett er dette en super totalpakke som gir en solid femmer på terningen og Anbefalt-stempel for deg som er ute etter et diskré arbeidsjern i premium-segmentet, og ikke bryr deg om at PC-en koster en god månedslønn.
Få uansett med deg testene våre av konkurrenter som Microsoft Surface Book og Surface Laptop, samt Asus Zenbook UX530UX før du bestemmer deg.
De kan til dels gi deg mer for pengene.
| 1
|
204113
|
Amadeus Sogetto
Mange vil falle for denne radioens retro-design.
Helst ville vi ønsket oss programknapper, men innstillingen av favorittkanaler er relativt enkel med én knapp.
Lyden er helt fin, med både bass, diskant og klare stemmer på plass.
Men særlig høyt kan den ikke spille.
Faktisk er maksvolumet så lavt at vi faktisk lurer på om det er noe galt med den.
Ellers får du Bluetooth, noe vi vil si er en selvfølge på radioer i denne prisklassen.
Radioen har også mulighet for batteridrift gjennom den medfølgende, oppladbare modulen.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.