id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
002449
|
Elegante Emilie
Bærums-artisten Emilie Nicolas` fremragende stemme overbeviser på Pstereofestivalen.
Hun har få fakter og er kanskje tidvis introvert, men gjennom den interessante og vedmodige scenepersonligheten glitrer talentet.
Emilie Nicolas har rett og slett en forrykende sangstemme.
Elektropophåpet, som min kollega omtalte Nicolas tidligere i år, spiller på Basstionen.
Pstereofestivalen har skapt en mer åpen løsning på nevnte scene, et grep alle parter vinner på.
Hennes ferdigheter får "bokstavelig talt" mer plass å boltre seg i, og når jeg ser meg rundt er mange blikk rettet mot scenen.
Egenarten til hovedpersonen er på plass, selv om det svevende låtmaterialet er en smule identitetsløs.
Hun har stålkontroll gjennom setlisten som flyter rundt i Lykke Li-landskapet.
De programmerte fingerknipsene og clapsa, geleidet av bandet som består av en dyktig trommeslager samt keybordist og bassist, er friske innslag i drømmeelektroen.
Nicolas selv, kledd i helvsvart for anledningen, beviser mer enn en solid stemme:
Det er en betagende eleganse i bunn som gjør Emilie Nicolas til en spennende artist, bundet med glimt av smil mellom kuttene, beherskelse og et dypt fokus på arbeidsoppgavene.
Blant annet "Nobody Knows, "Grown Up" og DumDum Boys-coverversjonen "Pstereo", som strengt tatt er en helt ny låt, spilles opp i løpet av de førti minuttene hun har til rådighet.
Ser vi bort i fra sporene som er en anelse utydelige, er konserten noe av det beste jeg har hørt i løpet av festivalsommeren.
Nå håper jeg virkelig at Nicolas fortsetter å blomstre og at hun blir et navn å regne med i årene som kommer.
| 1
|
002450
|
Jordnær månelanding
Kanadiske Half Moon Run leverte en konsert like velspilt og spektakulær som en månelanding på Pstereofestivalens første dag.
I april i år varmet kanadiske Half Moon Run opp for folkrock-mastodontene Mumford & Sons foran et utsolgt Oslo Spektrum.
Fram til da var de et nok så ukjent band her til lands og vi i P3 fikk heller ikke øya ordentlig opp for bandet før Mumford & Sons-vokalist Marcus Mumford utropte de som sitt favorittband i et intervju med Lydverket.
Hans engasjerte anbefaling førte etterhvert til at P3 spillelistet den eventyrlige singelen "Full Circle".
Tre av fire bandmedlemmer åpner settet med den svevende "21 Gun Salute" som er siste spor ut på deres debutalbum Dark Eyes som ble re-lansert her i Europa nå i sommer.
Lydbildet er direkte, nært og nesten forstyrrende luftig.
På scenen er det mer en dobbelt så mange instrument som bandmedlemmer noe som gjør at jeg med ett frykter lange og beklemte dødpunkter mellom låtene.
Heldigvis syr de hele konserten stramt og sømløst sammen og framstår som et enormt gjennomarbeidet band også mellom låtene.
Det er i det hele tatt svært få aspekter med Half Moon Run som ikke imponerer i løpet av deres tilmålte tid på Pstereofestivalens nest største scene.
Trommeslager Dylan Phillips er et godt eksempel, som under den vuggende r&b-flørten "Nerve" spiller trommer, synth og korer med enestående innlevelse, alt på en gang altså.
Riktig så sjelden er det også at et band med kun et album på samvittigheten kan by på en setliste fylt med så mye dynamikk og samtidig besitte et så bemerkelsesverdig gjennomført sound.
Det halter riktignok en stakket stund i starten av "Drug You", men det tar ikke lang tid før kvartetten loser den inn i det samme hyptnotiserende landskapet som den til vanlig holder til på Dark Eyes.
Om du ikke har hørt mer en "Full Circle" - som forøvrig ble mottatt med stor jubel - av Half Moon Run er det egentlig en stor utfordring å beskrive bandets uttrykk uten å bombardere deg med referanser.
For det er mange elementer i bandets uttrykk som virker kjente og ikke minst kjære.
Det være seg hviskende hint til Radiohead ("Give Up"), melodilinjer som selveste Jeff Buckley hadde vært stolt av ("She Wants To Know") og perkusjon i Calexico-klasse ("Call Me In The Afternoon").
Half Moon Run er noe så uvanlig som et i overkant referansesterkt band med en usedvanlig sterk identitet.
Et rockeband som flørter med alt fra folk til r&b uten at det går utover helheten.
Samtidig er de nok til tider i overkant progressive til å nå de samme massene som bandet til deres aller største fan (les: Marcus Mumford) har nådd i løpet av det siste året.
Det gjør likevel ingenting om de fortsetter å levere konserter som er like utenomjordisk ambisiøse, men samtidig så varme og jordnære som i kveld.
| 1
|
002451
|
Kantrer nesten
Elektropop-gjengen i Kate Boy redder stumpene etter å ha snublet i startskuddet.
Jeg blir oppriktig bekymret etter et par minutter uti elektropop-gruppen Kate Boys opptreden på Pstereo.
Riktignok er det fine rammer rundt kveldskonserten:
Trønder-tradisjonen tro dekkes himmelen med gråvær og regnet drypper ned på entusiastiske publikummere i sensommerens varme.
Men den australske vokalisten Kate Akhurst setter i gang opplegget på en kjip måte.
Det er en forskjell mellom å synge dårlig og falskt; hun gjør begge deler veldig tydelig, og da står man og lurer på hva vi har i vente.
Det forferdelige sceneantrekket
- Akhurst og bandet ser ut som oppgraderte Lara Croft-figurer - står i stil med bandnavnet, men heldigvis har de greie låter å vise til.
De strekker ut de tre sporene fra fjorårets EP Northern Lights, for øvrig en finfin utgivelse, og gudskjelov øker kvaliteten på konserten jo lenger de spiller.
Tittelsporet fra EP-en er et høydepunkt, da de oppmøtte nyter spesielt den låten, men ellers er det en middelmådig konsert vi er vitne til.
Den Stockholm-baserte kvartetten redder stumpene med å være aktive.
De er helt klart stolte over å ha levert en utgivelse som har blitt godt tatt i mot og det er nettopp det som løfter gjengen og presser dem til å levere på et akseptabelt nivå etter å ha snublet i startskuddet.
| 0
|
002453
|
Særlig forvirret?
London-rapperen var en av de mest spennende artistene jeg visste om.
Nå sløser Dizzee Rascal bort talentet i søken etter salgstall.
Vi har savnet stemmen hans, grime-pioneren som satte dagsorden med 2003-utgivelsen Boy in da Corner.
Det skitne og hakkete lydbildet var kontentumet mitt over et helt år:
Dizzee Rascal var en av de feteste artistene jeg visste om.
Flyten hans var - og er - maskingeværtung; `85-årgangens hastige leveranse er animert og bitende på samme tid.
Lite visste jeg da at et av Storbritannias største talenter kommer til å falle fullstendig av lasset i søken etter billig popfrieri et par album senere.
Han får Pstereofestivalens aller største scene, Elvescenen, til å overbevise oss at han fremdeles har det i seg, legge et svært plaster på det indignerte såret og forsikre oss om at han, en gang toneangivende og fortsatt ekstremt talentfulle London-artisten, skal finne veien ut av det hjørnet han har malt seg i.
Og det gjorde han faktisk på konsertens første halvdel.
"Jus` a Rascal", "Fix Up, Look Sharp", "I Don't Need a Reason".
Kun en DJ, ofte formålstjenlig når det er rapkonserter, én hypeman, én sanger.
Vi blir glade for at Dizzee Rascal referer til fortiden og kanskje er dette hintene han varmer opp med før han skal vise frem spor fra det kommende albumet som dropper i september.
Basstungt og erkebritisk - i ekte Dizzee Rascal-ånd - bankes det ut fra høytalerne, og det er vanskelig å holde igjen glisene.
Vi ser også at han er i storform og at han selv nyter øyeblikket maks.
Kræsjlandingen skjer nøyaktig etter en halvtime når han presenterer sporet "Heart of a Warrior".
"Han kan falle i Lupe Fiasco-fella", sier en kompis et par toner uti låten, og han kunne ikke ha truffet mer blink med uttalelsen:
Ironisk nok har den billige poplåten en ganske lik struktur som Fiascos "Battle Scars".
Han følger opp med et temmelig døvt will.i.am-produsert kutt, som er å finne på den forestående utgivelsen, før det hele kuliminerer i å fronte en sportsvignett-aktig sak som man meget godt mulig kommer å finne i et sportspill i nær framtid.
Irritasjonsmomentet ligger i at Dizzee Rascal sløser bort et solid talent.
"Alle" med riktig apparat rundt seg kan banke ut tom hippop, så det nærliggende spørsmålet er at hvorfor akkurat han, en av de råeste rapperene når han gidder, lar seg forføre av salgstall fremfor kvalitetsmusikk.
| 0
|
002454
|
Bassbaronen
Baauer avsluttet Pstereo med bass, bram og en svært uforventet vending.
Det er ingen hemmelighet at klubbmusikk egner seg best på klubb, men da Baauer, som Pstereos siste elektronikaartist entret Basstionen, gjorde han scenen om til nettopp en eneste stor og het klubb.
Den 24 år gamle, Diplo-signerte, amerikaneren fikk god hjelp fra kveldsmørket over Trondheim, men klarte også på egenhånd å trollbinde publikumet med sin sinnsykt harde og pumpende trap-musikk.
Det som begynte som et noe urovekkende tynt publikum ble fort til en stor mengde hoppende og dansende festivaldeltakere, med et tydelig hjerte for Baauers superaktuelle, basstunge elektronika.
Harry Bauer Rodrigues, som han egentlig heter, pumpet ut en salig blanding egen låter og editer av kjente hip hop og elektroniske slagere - noe som sørger for å fange et mye større publikum enn bare de hardeste bassfansene.
Konserten fremstår litt som en berg-og-dal bane, men det på en veldig god måte.
Det tas noe ned med Rihannas "Pour it up"-edit og Baauers versjon av French Montanas "Ochocinco" - Deretter rett opp igjen til stekenivå på for eksempel, Pstereos bassalibi fra i fjor Rustie, sin "After Light".
Omtrent halvveis ut i konserten teaser Baauer med knirkelyder, knipsing og søtt pianospill.
Cashmere Cat, som varmet opp basspublikumet på samme scene med sin konsert litt tidligere på dagen, sin "Do You"-edit sprutes ut.
Katten selv, som befinner seg foran scenen, får en aldri så liten "shout out" i det låta tar helt av på det som blir dens andre rotasjon denne kvelden.
Det må være vanskelig for en DJ/ produsent som Baauer å gå fra å snekre sammen supre bassedits alene i et studio, til å plutselig måtte stå på en scene og både fremføre samt underholde visuelt for et publikum.
Men Baauer danser ivrig med på scenen samtidig som an skrur og mixer.
Han mimer med på flere av låtene og ser ut til å ha det minst like fett som publikumet.
Han klarer med dette engasjementet å knekke koden hva gjelder scenepersonlighet selv om han ikke har en eneste stemme på noen av låtene.
Etter en knapp time setter amerikaneren igang sin egen versjon av Flosstradamus låt "Rollup".
Lyden er perfekt, bassen er perfekt og lys- og lydeffektene sitter som et skudd, og brer seg utover området som bare blir mørkere og mørkere og samtidig hetere og hetere.
Så blir det helt stille og helt mørkt før publikum begynner å rope etter låta som har satt trap-artisten på kartet, nemlig "Harlem Shake".
Men Baauer kommer overraskende nok aldri ut på scenen igjen og avslutter i mine øyne på en høyst verdig måte.
Harlem Shaker har vi jo tross alt fått nok av.
| 1
|
002456
|
Varm i trøya
De viktigste Odd Future-medlemmene vet å stramme inn grepet når det trengs.
Doris forlenger Odd Future-estetikken, en halvmørk kollasj av fragmenterte lyder satt i system.
Heldigvis gjør Earl Sweatshirt, kollektivets mest interessante rapper, en strålende jobb med å sette tydelige rammer rundt dystopien.
Selv om 19-åringens studioalbumdebut av naturlige årsaker bærer det DNA-et til rapagastenes musikklandskap, er Doris noe av det mest tilgjengelige jeg har hørt fra denne gjengen.
En dæsj vindskeive trommer møter bruddstykker av synthpartier.
Femten låter er kanskje et par for mange, men myten Earl, som for øvrig roer ned den groveste språkbruken på Doris, skal få klapp på skulderen.
Han står bak mye av det solide materialet, og ofte anrettes sporene med en synlig rød tråd.
Dét gir rom for å lytte til et helt album fra OFWGKTA-klikken uten å kjøre et halvdusin gjennomlyttinger før utgivelsen sitter ordentlig i øregangene.
Se og hør "Burgundy" fra Doris fremført live:
Som nevnt ved en tidligere anledning:
Disse gutta er barn av Neptunes-generasjonen, og produsentduoen løfter utgivelsen på den altfor korte, men flotte, pianodrevne “Burgundy”.
Multinstrumentalisten Chad Hugo, den ene halvdelen av Neptunes, serverer gjenkjennelig klaverklimpring og setter med det hørbare fingeravtrykk på singelen “Chum”.
En rappende Frank Ocean gjør en god jobb på deilige “Sunday”, mens “20 Wave Caps” er et strålende stykke musikk som peker mot pre-Odd Future-æraen: Wu-Tang Clan.
Ryggraden til sistnevnte gruppe, RZA, krediteres på den enda fetere “Molasses”, fordreid oppbygd i all sin Wu-Tang-aktige prakt.
Jeg merker at jeg blir glad når de mest prominente rapperene - Earl, Tyler, The Creator og Domo Genesis (sistnevnte har dog ikke sluppet debutalbumet enda) - fra gjøglergjengen strammer inn grepet når tiden er inne for å levere ikke-gratisalbumene.
Måtte det fortsette.
| 1
|
002458
|
Hevet over byen
Få er i stand til å videreføre og foredle den klassiske poparven så enestående som Julia Holter.
Med enkelte hederlige unntak - som Kate Bushs jazzete snøplate 50 Words For Snow og dommedagslydsporet Tomorrow's Harvest, signert elektronikaduoen Boards of Canada - synes ikke konseptalbumet på langt nær å ha den statusen det en gang hadde.
Sånn sett stikker Los Angeles-fødte Julia Holter seg ut - på to av sine tre album har hun leflet med overhengende temaer.
Først ut var Tragedy, basert på det antikke greske teaterstykket Hippolytus, mens hennes tredje - og så langt beste - fullengder henter inspirasjon fra musikalen Gigi, samtidig som den har som mål å sette musikk og tekst til følelsene knyttet rundt det å leve der lysforurensingen er som verst.
Den mest markante forskjellen fra Loud City Song og forgjengerne Ekstasis og Tragedy er likevel at Holter har flyttet innspillingene sine ut fra soverommet og inn i studioet - medfølgende (stor)band, rikfoldig instrumentarsenal, strammere låtstrukturer, og all annen snop som naturlig hører til.
Overgangen - samt klare referanser til jazzsangere som Ella Fitzgerald og Billie Holiday - tilfører 28-åringens lydlandskap, som ypperlig balanserer mellom lavmælt popmusikk og skakk ambient, elementer man ikke ante det ville være såpass tjent med.
Julia Holter - "Maxim's I"
Eksempelvis setter inspirasjonen fra musikallydspor sitt preg på høyst konseptuelle "Horns Surrounding Me".
Her nærmest ser man for seg hvordan den aggressive blåserrekken jager Holters karakter og omringer henne - mens Holters skrudde popteft får det hele til å bli overraskende umiddelbart.
Og selv om den spretne vokalteknikken under første halvdel av "In The Green Wild" trolig vil irritere enkelte, er også den et av tydeligste eksemplene på at Holter kan skrive låter som fenger.
De aller beste sporene på albumet åpenbarer seg imidlertid etter gjentatte visitter.
Riktignok er Barbara Lewis-coveren "Hello Stranger" nettopp dét, en coverlåt, men her tøyes det flotte utgangspunktet møysommelig ut til proporsjoner som gjør det vanskelig å svelge den beryktede klumpen i halsen.
Også albumets briljante siste tredjedel - "He's Running Through My Eyes", "This Is a True Heart", "City Appearing" - veksler henholdsvis mellom vindskeiv loungejazz og elegante pianoballader ment å lyttes til først og fremst etter at mørket har falt på.
Men nok om enkeltlåter:
Loud City Song er først og fremst et mektig album.
Julia Holter besitter nemlig de sjeldne evnene til å leve ut de mange ambisjonene som ligger bak dette storslåtte verket, og blåser dermed også friskt liv inn i den balsamerte poparven hun springer ut fra.
Sånt setter dypere spor for hver gang albumets avsluttende støyparti ebber ut i stillhet.
En liten stemme i hodet forteller meg at gevinsten kun vil bli større etterhvert som høsten sniker seg nærmere innpå.
| 1
|
002462
|
Nattsvermeren
Grusstrupen King Krules albumdebut byr på særegne og etterlengtede klageviser fra en skranten engelsk tenåringssjel.
Kanskje er det bare meg, men jeg kjenner kjapt en blanding av fremtidsoptimisme og hjelpesløshet av mennesker som har mye å melde, tross at de ennå ikke har rukket å bli "tørre bak øra".
Riktignok tyder mye på at musikere som houseduoen Disclosure (yngstebror Howard er 19), rapperen Joey Bada$$ (18) og Archy Marchall (19), kjent som King Krule, er møkk lei av å høre på maset fra sånne som meg om hvor forbaska unge de er.
Det er heller ikke så fryktelig snodig.
Eksempelvis har vår debutalbumaktuelle sistemann helt siden før EPen King Krule for to år siden - da han kalte seg Zoo Kid - besittet en modenhet og egenart som forlengst burde lagt den utpulte "ung og lovende"-betegnelsen for døden.
Farget av Morriseys beleste selvmedlidenhet og fars gamle jazz- og soulplater, samt smart, britisk elektronika, er 6 Feet Beneath The Moon lyden av nattevandringer både i rødtoppens hode og dunkelt belyste gater i hjembyen London.
Det krever ikke mye fantasi å forestille seg en trøtt og beruset Marshall skrike "brain leave me be/these eyes are shut" ("Cementality") mot månen med grusrøsten sin.
King Krule - "Easy Easy"
Temperamentet, den skranglete gitarlyden og sosiolekten kaster kjapt tankene i retning av Arctic Monkeys i sine yngre dager ("A Lizard State"), mens de samplebaserte beatsene i stor grad er med på å fylle tomrommet etter at The xx mistet gnisten på plate ("Foreign 2").
Dét er imidlertid ikke nevnt for å undergrave originaliteten til Marshall.
Hør bare "Neptune Estate", en slags rennesteinsversjon av D'Angelo, spartanske og virkningsfulle "Baby Blue", eller de utpregede jazzelementene ved "The Krockodile" og nevnte "A Lizard State".
King Krule viderefører dermed arven av nattlig, personlig og - unnskyld uttrykket - tenåringsangstpreget popmusikk fra de britiske øyene.
Og 6 Feet Beneath The Moon er en debututgivelse som for (og med) alvor plasserer King Krule på kartet til alle som leter etter en rallende, geniun følgesvenn gjennom platehøsten.
| 1
|
002463
|
Pallplassering
Rapperen Big Sean tar steget ut av skyggen og lar talentet skinne skikkelig for første gang.
Big Sean bestemte seg for å ta fremtiden i sine egne hender da han troppet opp på en radiosending i 2005 og leverte en fristil på stående fot til Kanye West.
Sistnevnte lot seg imponere, og en plateavtale var nært forestående.
Seks år senere kunne man konstatere at solskinnshistorien høstet frukter da Big Sean slapp debuten Finally Famous.
Nå er han aktuell med Hall of Fame; en for lang og en smule ujevn skive til å innfri forhåndsvarselet om en utgivelse som fortjener klassiker-stemplet.
Men Yessias-protesjén leverer solid håndverk på oppfølgeralbumet, støttet opp av et betydelig teksttalent og lite ueffen mikrofonhåndtering.
Den ofte velkledde rapperen har aldri vært så tydelig som han er nå.
Forholdet mellom eklektiske produksjoner og tungskytsammunisjon er ikke til å høre forbi på Hall of Fame.
Kjemien stemmer, og 25-åringen føler sikkert at han har mye å bevise.
Big Seans glupske inntak av låtene er nemlig en debutant verdig.
Det er åpenbart at den Detroit-fødte rapperen nekter å la seg overkjøre av kritikerne.
Jeg innrømmer at debuten Finally Famous ikke blåste meg av banen, men etter å ha bearbeidet årets fullengder forstår jeg at han faktisk har mye å bringe til bords.
Albumets to siste låter, trap-raffinerte “Switch Up” og calypso-influerte “Guap”, samt radiorotasjon-frieriet “Beware”, er allerede hentet ut som singler.
En langt mer syngende Big Sean ikler seg - og kler - forskjellige drakter:
Han kommer helskinnet tilbake når han beveger seg ut av komfortsonen (“World Ablaze”) og jobber ellers knallhardt for pengene (“Fire”, “It`s Time”, “MILF”).
Det slippes mye bra rapmusikk om dagen, og Hall of Fame - deluxe-utgaven stikker atten låter (!) dypt - gjør ikke skam på den fine bølgen.
Tvert imot.
Big Sean avdekker et latent talent som endelig skinner etter lang tid med mye hype.
| 1
|
002465
|
Majestetisk utbrudd
Bon Iver-sideprosjektet Volcano Choirs andre album er et vitnesbyrd om et storslått rockeband utenom det vanlige.
På overflaten låter "Tiderays", åpningssporet på Volcano Choirs andrealbum, mistenkelig mye som den beste låta som aldri kom med på Bon Iver, Bon Iver – dette takket være den intime gitarklimpringen, de bombastiske marsjtrommene og Justin Vernons gjenkjennelige røst især.
Likevel er det nok ikke uten grunn at det skjeggete Wisconsin-trynet bak Bon Iver, som takket være to glimrende album har vokst seg til 2000-tallsfolkens største band, nærmest er gjemt bort helt til venstre på pressefotoet ovenfor.
Sett bort fra et eneste gitarriff - som ikke engang fikk plass på skiva, visstnok - har nemlig Vernon til en forandring ikke egenhendig stått bak Repave, men heller møysommelig arbeidet det frem med resten av seks mann store Volcano Choir, bestående primært av medlemmer fra det eksperimentelle rockebandet Collective of Colonies of Bees.
Riktignok er mye av avantegardesløret ved debuten Unmap (hør for eksempel Gold Panda-flørtende "Island, IS") presset inn i bakgrunnen til fordel for svulstige, men smakfulle melodier med åpenbare stadionambisjoner.
Hør bare singelen "Byegone", hvor bandet med stødige sjøbein maner frem en episk rockelåt som burde bringe frem et misunnelig glis hos Greg Dulli og resten av The Afghan Whigs.
På samme lag følger spesielt "Acetate", som likedan illustrerer at Volcano Choir har vokst seg fra å "kun" være et overskuddsprosjekt til å bli et fullverdig rockeensemble.
Vernon sier tross alt selv at dette føles som første gang han virkelig utgjør en del av et band på den flotte minidokumentaren som fanger innspillingen av Repave.
Låtene som holder tilbake dunster i større grad av Bon Iver.
"Alaskans", "Comrade" og "Keel" inneholder ikke bare mye elegant studiofikling, men løftes også av at Vernons hender for anledningen er frie.
Vokalprestasjonene hans låter nemlig som det mest selvsikre og fleksible han har levert på skive - med den progressive seksminutteren "Almanac" som det mest imponerende eksempelet.
For de av oss som sjelden synes at det banale trekløveret av bass, trommer og gitar er nok til å skrive ordentlig gode rockeskiver, er Repave kort unna å være alt man kan be om.
Volcano Choir skriver ikke bare store låter - men bærer også tyngden av dem på skuldrene ektefølt og stilfullt.
Sånt er ikke hverdagskost.
| 1
|
002466
|
Stjernesmell
Selena Gomez kunne gjort det greit i Ungdommens Kulturmønstring.
Men der stopper det, også.
Tidligere i år tok Selena Gomez et kvantesprang bort fra rollen som barneidol via sin rolle i filmen Spring Breakers, et dunkelt (og fantastisk) ferie-epos som i all hovedsak bestod av mørk humor, sex og dop.
Når Stars Dance-turnéen stopper innom Oslo er det lite som tyder på at den 21 år gamle Disney-stjernen og Bieber-eksen har tilegnet seg et voksent kjernepublikum; noen av Selenatorsene i salen har knapt nådd skolepliktig alder, noen få har blitt myndige.
Alle hyler som om det står om liv når lyset senkes og videoinstallasjonen på scenen settes i gang.
Hovedpersonen kommer på scenen, og salen lyssettes av flere tusen mobiler.
Jentene i publikum foreviger, hyler, danser og gråter.
Med seg har Gomez et firemannsband, to korister og to dansere.
En overraskende spinkel sceneproduksjon som står i tydelig kontrast til de riktignok platte, men også voldsomt bearbeidede, utgivelsene 21-åringen har å vise seg til.
Én ting er at showet er lite spennende.
Hadde stjernen i sentrum hatt de nødvendige evnene kunne dét vært positivt, men denne kvelden blir det raskt tydelig at det ikke er tilfellet.
Bruken av singback har sjeldent vært mer åpenbar.
Gomez synger kun svært små bruddstykker live, og når hun først gjør det, et det på sitt beste bare gjennomsnittlig.
Det som skjer på scenen minner mer om et vilkårlig UKM-bidrag enn om en artist som i sommer toppet den amerikanske Billboard-lista.
Den lite kreative dansen Gomez og de to som flankerer henne fremfører er tafatt og usynkronisert - og utstråling og formidlingsevne er fremmedord denne kvelden.
Setlisten gir oss en utvalg låter fra sommerens Stars Dance og eldre låter fra bandet Selena Gomez & The Scene.
I all hovedsak er både låtene og fremføringene nokså forutsigbare og uinteressante, men et par unntak står ut i mengden.
Bangeren "Birthday" med ballonger i salen og dempet lys halvveis blir et høydepunkt.
Også påfølgende "Love you like a lovesong", med sin balladestart, og et par av de mer energiske låtene mot slutten av konserten, inkludert det Stargate-produserte ekstranummeret "Come and get it" består, om enn bare såvidt.
Sammenliknet med flere av sine sjangerfrender er Selena Gomez overraskende lite vulgær på scenen.
Akkurat det er gledelig - spesielt med tanke på gjennomsnittsalderen på publikum.
På den andre siden mangler Disney-produktet egenarten andre leverandører av hitlistepop gjerne innehar; her er verken snålheten til Lady Gaga, sjarmen til One Diection, mystikken til Lana Del Rey eller stjerneholdningen til Rihanna.Det enkle budskapet ("who says you're not perfect?", "belive in yourself" osv) går rett hjem hos publikum, men oser ikke akkurat originalitet.
Når også de gode låtene og liveprestasjonene uteblir, sier det seg selv at opplevelsen av å se 21-åringen på en scene ikke er et minne å ta med seg videre i livet.
Konfettiregnet på slutten av avslutningslåta "Slow Down" er kveldens høydepunkt - og ikke en gang dét var særlig imponerende.
| 0
|
002467
|
Intet nytt under regnskyen
Skotske Glasvegas overrasker ingen med tredjealbumet Later... When The TV Turns To Static.
For snart ett års tid siden forsøkte jeg å sette ord på hva som skiller den tungsindige musikken som faktisk berører fra den som kun fremstår som nok en irriterende, selvmedlidende tåre i havet.
I ettertid er jeg usikker på hvor mange banebrytende sannheter som fulgte med artikkelen.
Men det er klart at det finnes én essensiell faktor:
Hvorvidt det forekommer dryss av komikk for å tilføre all tristessen nødvendige bismaker.
Se bare til Mark Linkous, alias Sparklehorse, som tragisk nok tok sitt eget liv for tre år siden.
Hans briljante It's A Wonderful Life (2001), er langt fra noe hyggelig album, tross sin overtrivelige innpakning.
Eller for å benytte oss av et mer aktuelt navn:
Amerikanske John Grant, som ikke er redd for å holde tilbake på humoren når han synger om selvforakt, tapt kjærlighet eller sin AIDS-diagnose på årsferske Pale Green Ghosts.
På det tredje albumet til skottene i Glasvegas - titulert Later... When The TV Turns
To Static - står imidlertid det dystre universet til frontmann James Allan stadig i overhengende fare for å bikke over i den pinlige, ufrivillige komikken.
Verst er den teatralske pianoballaden "I'd Rather Be Dead (Than Be With You)" - som inkluderer et bittert spoken-word-parti det ikke er mulig å ta seriøst - og all kaukingen på det enerverende barnebidragsanthemet "All I Want Is My Baby".
Glasvegas - "I'd Rather Be Dead (Than Be With You)"
At Allan denne gangen har tatt produsentspakene helt i egne hender bærer med seg to ting:
Heldigvis styres det unna den katastrofale synthflørtingen fra forgjengeren Euphoric /// Heartbreak \\\, men selv de hederligste forsøkene på å følge de katedralske fotsporene til den Jesus & The Mary Chain-refererende og (ufortjent) Messias-hyllede albumdebuten låter i beste fall som svake varianter av utgangspunktet - hvor tittelkuttet, "Youngblood" og "Finished Sympathy" inngår i regnestykket.
I den helgrå grøten som utgjør Later... When The TV Turns
To Static, både hva melodier, temaer og stemninger angår, er i det minste veldreide "Secret Truth" i stand til å nå storheten Glasgow-kvartetten higer etter.
Uten at det er en fryktelig minneverdig låt av den grunn.
Enkelte tunger skulle en gang i tiden - i 2008, for å være eksakt - ha det til disse fire skottene kom til å dra lasset til den britiske indierockscenen frem til en enda bedre arvtager var klar til å ta over.
Men Glasvegas anno 2013 er kun et tørt, intetsigende og tidvis smertsomt blaff av hva de en gang var.
Så kanskje er det på høy tid at noen andre briter vies vår oppmerksomhet.
Har du hørt albumdebuten til King Krule, forresten?
| 0
|
002468
|
Hatparade!
Gamlisfuzzen når nye høyder når Superchunk gir ut sitt beste album på over 20 år.
Det er godt å se at aldrende musikeres bitterhet kan kanaliseres inn i noe annet enn sur blues, vâre ballader eller kjip country.
Selv om Superchunks tiende album har tekster som drypper av lengsel, tap og oppgitthet, så er dette en gedigen musikalsk opptur - jeg vil påstå det er deres beste siden No Pocky For Kitty (1991).
Vel har det aldri helt føltes som de krevde territoriet de burde hatt på nittitallet.
The Lemonheads eller Dinosaur Jr. var både mer karismatiske og utagerende, men i ren kvalitet er Mac McGaughan og hans ensemble minst like bra, og standarden de har opprettholdt gjennom noenogtyve mer eller mindre produktive år er forbløffende.
Jeg er dog glad de har brukt tid på andre ting enn egen musikk også, for gjennom sitt plateselskap Merge har de gitt ut mange av mine absolutte favorittartister gjennom tidene - Neutral Milk Hotel, The Magnetic Fields, Arcade Fire og The Broken West, for å nevne noen - i tillegg til nyere flotte saker som Wild Flag og Telekinesis.
Når man sysler med den relativt lettfattelige rocken som Superchunk gjør, er intensitet og refreng vanvittig viktig.
Det finnes så altfor mange bleknebbete menn i tredveårene som lager helt moderat musikk av den typen, og lite er kjedeligere.
I Hate Music har den type låter som man henger seg fast i, vendingene man stadig vender tilbake til, tekstlinjene man husker og koringene man synger med på.
Derfor er dette noe så sjeldent som et negativt album man blir i ordentlig godt humør av.
Når McGaughan sorgtungt fremfører linjer som "How's everything at the front of the house?
I feel down but you're moving about" er det med en melodistyrke som lar tekst være tekst mens jeg synger av glede.
Deres lyriske univers kan dermed betraktes som perler for svin i akkurat dette tilfellet, siden dette oppleves som et berusende positivt album.
"Trees Of Barcelona", "Void" og "Your Theme" er boblende bevis på at kreativiteten holdes ved like, "Low F" er låten Dave Grohl ikke har skrevet siden "Learn To Fly" og avslutningslåten "What Can We Do" er seks minutter med midtempomagi.
Best er allikevel andresingel "Me And You And Jackie Mittoo", som har så mye mer enn en temmelig stilig tittel.
I Hate Music er bevegende musikk i en relativt stillestående sjanger, og i likhet med Redd Kross-albumet av fjoråret låter det hverken som et drøvtygg eller en annen halvdårlig metafor for gjenbruk.
Superchunk har laget et bunnsolid rockalbum med flere lag enn de fleste av sine samtidige, og med nok riff og hooks til at det holder et svært godt stykke opp på femmeren.
| 1
|
002469
|
Store gutter gråter
The Weeknds debutalbum er et kronargument for Den Überfølsomme Vokalisten.
Det er ikke noe nytt under måneskinnet i r&b-sangeren The Weeknds verden, bortsett fra at gradestokken har sunket et par-tre følbare grader.
Hans nervøse og skjelvende stemme blunker i kjent stil gjennom melankolitåken debutalbumet Kiss Land er svøpt i.
Frykten for det ukjente er ledestjernen, en rød tråd Abel Tesfaye - mannen bak artistnavnet - har annonsert i forkant av slippet.
Den er akkompagnert av et unektelig kjølig og skummelt, men desto mer fascinerende lydbilde.
I 2011 slapp kanadieren EP-trilogien House of Balloons, Thursday og Echoes of Silence til gratis nedlasting.
Selvsikker tristesse i låtform er noe Tesfaye behersker til gangs, og to år senere terper han på samme prinsipper.
En gåtefull stemme og dystre toner hjemsøker store deler av Kiss Land, et album fylt til kanten av behersket desperasjon og sci-fi-inspirerte toner.
Lyden av en storm i horisonten med påfølgende regndråper, skingrende gitar i bakgrunnen, dramatiske strykere som spiller om det skulle ha vært siste time på jordkloden og synthstikk i ekte Blade Runner-lydspor-stil:
“Love In The Sky” og singelene “Belong To The World” og “Kiss Land” er Tesfaye på sitt mest typiske - litt hjelp for selvhjelp-tendenser, men følsomheten er i det minste ærlig.
Se og hør musikkvideoen til "Belong To The World":
Landsmannen og emoprinsen Drake - som for øvrig er straks albumaktuell - gjør også en strålende jobb på “Live For”.
Det er nærliggende å tenke at et eventuellt samarbeidsalbum vil få universet til å implodere.
Over harpelyder og sci-fi-aktig synthdriv bæljer Tesfaye kontrollert om fremtidige tre- og firkanter i sengehalmen og om at han og kompisene aldri er blakke.
Jeg tror han gråter mens han synger akkurat dét, mens Drake masserer skulderene hans.
I løpet av komprimerte, men effektive Kiss Land (tolv spor) finner Tesfaye tiden til å gire opp tempoet på råstilige “Wunderlust”.
Ellers befester han posisjonen som en av de aller dyktigste til å skildre det tristvakre (“Adaptation”, “Tears In The Rain”).
Til tross for sin unge alder uttrykker 23-åringen et levd liv, og jeg finner ingen grunn til å betvile motivene hans.
Jeg er veldig glad for legitimeringen av Den Überfølsomme Vokalisten.
Ingen gråter like intenst som The Weeknd.
Blåmandager blir lettere å konfrontere etter dette ypperlige tilskuddet i høst-spillelisten.
| 1
|
002471
|
Presisjonspop
Manchesterbandet The 1975 strutter av selvtillit på et debutalbum stappfullt av sylskarpe poplåter.
Da britiske The 1975 for et drøyt år siden slapp sin første EP i en rekke av fire, Facedown, kom de tilsynelatende fra intet og overumplet musikkpressen, samtidig som en voksende gruppe fans - spesielt i hjemlandet - trykket bandet tett til sine bryst.
Nå er de kanskje ikke en godt bevart hemmelighet lenger, men de unge Manchester-gutta hadde før EP-utgivelsen allerede spilt sammen i ti år, skiftet bandnavn minst like mange ganger og forlengst begynt på sitt selvtitulerte debutalbum - ikke akkurat nybegynnere altså.
Det er likevel ikke en god nok grunn til å ikke la seg fascinere av hvor presis, velprodusert og framtidsrettet kvartettens alternative pop framstår på The 1975.
Minst like imponerende er det faktum at albumets seksten(!) spor (inkludert de tre instrumentale albumstolpene "The 1975", "An Encounter" og "12") alle bidrar til et helstøpt albumkonsept, synkront med et overveldende fokus på hver enkeltlåts popsensibilitet og identitet.
Ved første øyekast ser det ut til at The 1975 kaster seg ut i den klassiske debutfella ved å smelle til med de allerede utgitte singlene "The City", "Chocolate" og "Sex" før lytteren rekker å telle til seks.
De tre ekstremt tydelige, fengende og radiovennlige låtene har nemlig hver for seg evnen til å overskygge et hederlig forsøk på en spennende debut.
Men vokalist Matthew Healy og bandet jakter selvsikkert videre med en uoverskuelig apetitt for åttitalls stor-pop ("Girls") og nittitalls midtempo-soul ("Menswear").
Gjenklangen av The Police og Sting er åpenbar på den hjerteskjærende "Talk!", og er uventet forfriskende.
Tenåringsdramaet "Heart Out" smelter sammen to av åttitallets bløteste svisker "Missing You" og "Your Love", framført av henholdsvis John Waite og The Outfield - også det med forbløffende hell.
Godt forberedt drar de til og med ut på en praktfull reise fra selveste Lionel Richie til undervurderte Boyz II Men på albumets høydepunkt "Pressure", som med største selvfølgelighet fullbyrdes med en uhyre følsom saksofon.
Jeg forstår deg virkelig om du griner på nesen nå, for i teorien er The 1975 et retrobeskuende, overambisøst og nokså klissete album.
I praksis derimot er det et besnærende stykke pophistorie.
Mye av æren må tilegnes superprodusent Mike Crossey, for iren som blant annet har produsert Arctic Monkeys, Foals, Jake Bugg og Two Door Cinema Club har sammen med bandet skrudd sammen et ubeskjedent lekkert lydbilde det tidvis slår gnister av.
Det eneste som holder The 1975 unna toppkarakteren er et noe monotont tekstunivers som stort sett holder seg til temaer som dop, sex og uforløste tenåringsfølelser.
Tekstlinjer som "With a face from a movie scene or magazine/ You know what I mean" ("Settle Down") og "She had a face straight out a magazine/ God only knows but you'll never leave her" ("Robbers") er utvilsomt flauere enn en kjølig høstbris og er dessverre ikke alene om det.
Unntaket er "Chocolate" som setter den umiddelbare friheten av rus opp mot de negative konsekvensene den ofte fører med seg.
Etter en uke med med berusende The 1975 kan jeg melde om avhengighet, men ingen alvorlige symptomer.
| 1
|
002473
|
Stem ape!
Fem album ut i karrieren er Arctic Monkeys på sitt aller beste.
Da Arctic Monkeys albumdebuterte i 2006, anmeldte jeg Whatever People Say I Am, That's Why I'm Not på radio.
Jeg gikk knallhardt ut og kalte dem et band som aldri ville overleve hypen og tildelte platen det lite ærefulle treer-terningkastet.
Vel, for hvert album etterpå har de vist hvor feil jeg tok.
For det første er debuten i retrospekt en del bedre enn hva jeg mente da.
For det andre har de vist seg å ha langt flere og bedre kvaliteter enn det jeg fant i all hungeren etter å slakte.
Deres viktigste kort er selvfølgelig Alex Turner, som med større og større pompadour har vist seg som sin generasjons mest slagferdige tekstforfatter.
Dernest er det liten tvil om at Josh Hommes funksjon som verge har vist seg viktig, selv om det albumet han produserte, Humbug (2009), er det dårligste de har gitt ut.
AM er derimot deres beste så langt i karrieren.
På mange måter er dette videreførelsen av den retningen de hele tiden har vært på vei i:
Suggererende bluesrock med relativt lite fiksfakseri, med fokus på driv og tekst.
Således får man følelsen av at slektskapet til Queens Of The Stone Age og for den del Eagles Of Death Metal er forsterket, men britene er noe mer romantiske og volatile i stilen.
"Why'd You Only Call Me When You're High?" er muligens ikke et opplagt singelvalg, men det er en låt som vokser svært på en, noe som for øvrig kan sies om hele AM.
Det er en fin balanse mellom de rolige låtene som "One For The Road" og "Mad Sounds", mer tradisjonell stoner/bluesrock som "Arabella" og "Do I Wanna Know?" og spenstige poplåter - "Snap Out Of It", "Fireside" (beklagelig nok ikke oppkalt etter det utmerkede svenske bandet av samme navn) og "I Want It All", som faktisk har en del fellestrekk med Muse-låten "Uprising".
Pussigere er det at de har tatt med Record Store Day-singelen "R U Mine?" (blytungt spilt på P3 i fjor), som føles avleggs i denne sammenhengen.
Muligens er det lurt for salget, men jeg ville heller ha byttet den ut med B-siden "Stop The World I Wanna Get Off With You", som er minst like god.
Selvtilliten Arctic Monkeys utsondrer er overbevisende, og den gjennomsyrer låtmaterialet i den grad at det får så være at alt ikke er like originalt eller fengende.
Alex Turner er en crooner av Jarvis Cocker-skolen, og spesielt gir dette seg til kjenne på nøkkellåten "No. 1 Party Anthem", som vokser seg til å bli albumets sterkeste.
AM føles mer i det hele tatt mer fullendt og mangefasettert enn deres tidligere utgivelser, og de har for alvor funnet seg til rette som et band som er klare for å bli voksne sammen.
De deler dermed karrierekurve med The Walkmen, om enn med andre amplituder (dét er for øvrig en turnékonstellasjon jeg gjerne kunne tenkt meg å oppleve!).
AM er ikke en plate for den singelhungrige rocker, men som album er det bunnsolid.
Låtene er varierte, voksende og gjennomgående smarte - kvaliteter det må være lov å sette pris på fra et band som har kommet svært godt ut av sine kreative valg.
| 1
|
002474
|
Hjemmeseier
En mer tilgjengelig Lars Vaular leker med forskjellige lydlandskaper på 1001 Hjem - og blir sittende trygt på den norske raptronen.
Enten det har vært med techno-, emo-, boom bap-rap eller midtempo-ballader:
Rapbastionen fra Bergen har gledet mange musikkhjerter de siste ti årene eller så.
Fem soloalbum inne i karrieren har Lars Vaular gått fra å ha et bunnsolid ferdighetsgrunnlag til å etablere seg som landets viktigste rapper.
Variasjonen mellom å lage uimotståelige, smått tanketomme (techno-)hits og bedrive real talk, er en tross alt en uslåelig kombinasjon når det blir gjort riktig.
Det er et løvtynt skille fra å tråkke fullstendig over, men det er her Vaulars kompetanse slår inn i full effekt.
Å variere tekst og energi til forskjellige formål er ofte en kinkig øvelse, men rapperen har heldigvis vært velsignet med kyndige produsenter.
1001 Hjem er den mer tilgjengelige broren til Du betyr meg fra 2011.
Albumet fortsetter i samme ånd som forløperen, men oppleves lettere og mer catchy.
Et dusin kutt - med tre bonusspor, hvor du blant annet finner en akustisk versjon av singelen “Nonsens” - går fort unna når man har trykket på play.
1001 Hjem har stor underholdningsverdi, men langt viktigere: det er konsistent interessant.
Den prisbelønte tekstforfatteren skriver bra og er flink til å male bilder - selv om et par linjer her og der går over hodet mitt.
En i langt større grad enn tidligere syngende Lars Vaular mestrer mange forskjellige ting på 1001 Hjem.
Men han klarer heldigvis å være inkluderende.
Han danser fjærlett rundt klubblåten “Koking”, leker med houseaktige “Den første gangen var den siste” og hyller den avdøde fotballhelten Gary Speed på sporet med samme navn.
Men han virker ekstra frisk når lydbildet er tilbakeskuende og teksten mimrende.
90-talls-nostalgien på “”Denne byen er vår” er nydelig, og han forteller om godtfolk på “Legender”.
Albumets høydepunkt er likevel med “Ingenmannsland”, det Thomas Eriksen-produserte sporet som befinner seg i møtepunktet mellom en midtempo-ballade og et filharmonisk orkester som spiller for harde livet.
Med massive strykere og mildt sagt grandiost oppsett med påfølgende breial tekst, er Lars Vaular i sitt ess.
Den sindige hordalendingen leverer nok en gang, og sitter trygt på tronen i rap-Norge - selv om han tidvis beveger seg vel mye i forskjellige landskaper på 1001 Hjem.
Godt gjort.
| 1
|
002476
|
Et verdig på gjensyn
Kaizers Orchestra tok farvel med en følelsesladet maratonkonsert.
Det er lett å la seg fascinere av Kaizers Orchestras Siste Dans allerede før bandet i det hele tatt har gått på scenen.
Stavangers betongkloss av en hockeyarena er nemlig forvandlet (så godt det lar seg gjøre) til en koselig klubb.
I den sagmuggdekkede inngangen serveres spesialbrygget Siste Dans-øl, og store deler av publikum har pyntet seg godt for anledningen.
Hvite skjorter, svarte hatter, staselige kjoler.
Til og med sceneteknikerne er kledt i dress.
Stavanger er klar.
I selve hovedsalen er den sterile hockeyarenaen kledt i dype røde tepper langs veggene, med vakre gamle lysekroner hengende fra taket.
Storskjermene ved den like røde scenen ser ut som innrammede bilder og speil fra eldre tider.
Alt ligger til rette for en helt spesiell feiring av Kaizers Orchestras vanvittige suksesshistorie før de ved midnatt tar pause på ubestemt tid.
Selv gjorde jeg det som må ha vært det aller første intervjuet med Kaizers Orchestra på P3 for 12-13 år siden.
Den gangen var de et ungt band som klaget over at de ikke ble spilt på kanalen som senere trykket dem innerst inntil brystet.
Nå venter jeg sammen med 5500 andre på å si på gjensyn til landets største rockeband.
Det eneste som kunne velte festen er tekniske problemer eller en komplett nedsmelting i bandet.
Det skjer selvsagt ikke.
Ikke med et så samspilt og profesjonelt maskineri.
De neste tre timene ompaer, rocker, rapper, føler og gleder Kaizers Orchestra på en mesterlig måte.
Jeg aner hvor det bærer når alle som innehar sitteplasser reiser seg umiddelbart ved de første tonene fra scenen.
Det koker som i sudden death i en ekstremt viktig hockeykamp.
Janove Ottesen har full kontroll på publikum, og slipper heller aldri taket.
Bare den første halvtimen tryller Kaizers Orchestra frem favoritter som "Siste Dans", "Bøn Fra Helvete", "Tusen Dråper Regn", en leken "En For Orgelet, En For Meg", og "Støv Og Sand" som får selv vaktmannskapene til å danse.
Det blir stadig tydeligere at dette virkelig er en merkedag for bandet.
Janove vet ikke helt hva han skal si mellom låtene, og det er tydelig at det er følelser i mer enn en sving.
Praten mellom låtene er faktisk en av tingene som ikke fungerer optimalt på denne avskjedskonserten.
Kanskje ikke så rart med tanke på anledningen, men det blir vel mye takking og nøling og prat.
I og for seg søtt, men definitivt i meste laget.
Kaizers Orchestra gir seg ikke før de har spilt, klemt og hamret på oljetønner i over tre timer.
Det er vanskelig å være på topp gjennom en så lang konsert, og en småsvak "Tokyo Ice Til Clementine", og en "Evig Pint" som ikke helt fungerer, får temperaturen og stemningen ned på et normalt nivå.
Eldre overraskelser som "Doktor Mowinckel" og "Bris" er fine å få et gjenhør med, men kommer til kort mot de virkelig store låtene til Kaizers Orchestra.
De kanonlåtene er det heldigvis mange av.
Aller best er en rørende og vakker "Hjerteknuser" med hjerteformede ballonger som faller ned fra taket, par som omfavner hverandre, og et publikum som overdøver vokalisten.
Sjelden har jeg sett så mye følelser i en hockeyhall.
"Drøm Videre, Violeta", "Bak Et Halleluja" og "Mr. Kaizer, Hans Constance
Og Meg" bidrar alle til at en del tusen siddiser muligens er litt hese de neste dagene, mens organist Omen Kaizer stjeler showet med sitt steinansikt og sin mystiske og gammel-religiøse fremtoning.
En rekke ekstranummer inkluderer en gigantisk "Maestro", en naturlig "Ompa Til Du Dør", en litt for snill versjon av "170" som mangler angsten som gjør orginalen til en klassiker, og "Begravelsespolka" som til og med får frem smilet hos Thomas Dybdahl ved min side.
Så var det slutt.
Over.
Ferdig.
En litt vel lang siste dans med norsk musikks rareste suksesshistorie er ferdig.
Fansen er fornøyd, bandet er både glade og triste, og Norge er en attraksjon fattigere.
God innsats, gutter.
Vi snakkes om noen år.
Bilder fra konserten
Foto: Kim Erlandsen, NRK
P3
| 1
|
002477
|
Brunstige drømmer
Til tross for r&b-sjefen The-Dreams knallharde forsøk på å være et sex-symbol, så veier i det minste musikken og stemmen opp for personlige ambisjoner.
Det er mye kåtskap som blir kanalisert via sceneartisteriet.
Smørbukken svever til midt på scenen, takket være et enormt ego som drivstoff.
Hit-servitøren for superstjerner som Rihanna, Justin Bieber og Britney Spears tøffer seg i helsvart antrekk og danser sånn at den lange kjortelen med skinnermer flyter rundt den røslige r&b-maestroen.
Sexentrikeren The-Dream og gentleman-aliaset Terius Nash, er på scenen i tradisjonsrike Rockefeller.
Førstnevnte alter ego skal underholde oss i kveld.
To keyboardister, en meget ivrig trommeslager og hovedpersonen med en gullfarget mikrofon spiller opp duvende soveromsballader til de oppmøttes begeistring.
Riktignok sliter 77-modellen med å få den hemningsløse pulemusikken til å nå helt frem på starten av konserten.
Det er først etter at lysfontene-kjøret og den hissige trommeslageren demper seg et par grader den livsglade sangeren skinner.
På slutten av forrige tiår satte The-Dream r&b-dagsorden med smektende Prince-estetikk på trilogien Love Hate, Love vs. Money og Love King.
“I Luv Your Girl”, “Fast Car”, “Nikki”, “Falsetto” – spor hentet fra nevnte periode – står like støtt som North Carolina-mannens forkjærlighet til damer.
De fungerer like bra som den dekadente mikrofonen, og de sporadiske jentehylene krydrer stemningen.
Men hvis vi ser bort i fra at bandet i startsfasen tar vekk små, fine detaljer i The-Dreams produksjoner, er det vanskelig å ikke legge merke til stemmen til kveldens stjerne:
Den har like bra appeal fra scenekanten som den har i hodetelefonene.
Det blir artigere jo mer han danser.
The-Dream har så lyst til å matche musikken, å være et sex-symbol.
Men småkleine bevegelser og et tonn med fakter, støtter ikke nødvendigvis opp musikken – uten at det tar vekk sjarmen.
For ingen kan ta vekk fra ham det nådeløse sangtalentet.
Vi trenger ekstentrikere som kan synge, gjerne parret opp med brennvakre låter som handler om damer.
| 1
|
002478
|
Uten ledelse
Eksperimentering for eksperimenteringens egen skyld er ikke god nok grunn til å gi ut resultatet.
Det finnes flere potensielle forventinger til MGMTs tredjealbum.
Den minst fruktbare er troen på at de skal gjenta singelsuksessene fra Oracular Spectacular - omtrent som å skulle håpe på en ny "Heartbeats" på The Knifes Shaking The Habitual.
En annen er å skulle satse på at de skulle gjenta Congratulations' muntre, veivende psykedelia.
En tredje er at de fornekter alle merkelapper i sin uhemmede kreativitet.
En fjerde er selvfølgelig å bare anta at de er et par trassige jævler, og jeg luter mot å tro det siste når jeg nå jobber meg gjennom MGMT.
De beste låtene Andrew VanWyngarden og Benjamin Goldwasser har laget er "It's Working" og "Flash Delirium".
Begge er å finne på Congratulations, som etter min mening er blant 2010-tallets mest oversette utgivelser.
Riktig nok uten 40 millioner visninger på YouTube, men med en nerve og en smartness som langt forbigår både "Kids" og "Time To Pretend", selv om disse naturligvis hadde langt større gjennomslag.
På de førstnevnte låtene, og på hele albumet de er hentet fra, viste duoen seg som sanne virtuoser:
Det låt pussig, men vanvittig fengende.
Det var godt uttenkt, men aldri kynisk.
Snål psykedelisk pop med store hooks, altså.
Man skal ikke langt uti "Cool Song No. 2" for å skjønne at dadaismen de flørtet med i 2010 ikke akkurat har sluppet taket, og jeg kan også tøye meg langt i entusiasme for eksperimentering; The Flaming Lips har gjort dette omtrent uten feilsteg i over 20 år.
Det er imidlertid noe substansløst over MGMTs håndtering av denne kreative friheten, og da hjelper det ikke at de også bruker Dave Fridmann (Tame Impala, Mercury Rev) som produsent - noe som både forsterker båndene til Flaming Lips og legger relativt kraftige føringer for hvordan resultatet har blitt.
Singelen "Your Life Is A Lie" er for så vidt underholdende, men den utmerker seg ikke spesielt i MGMT-diskografien.
Jeg nevnte eksperimentering, men man må ikke tro at dét i seg selv er effektivt nok til å gjøre produktet interessant.
I motsetning til Congratulations er all puslingen her tilsynelatende retningsløs og gjort fordi det kan gjøres.
Da sitter man igjen med møddinger som "I Love You Too, Death", "A Good Sadness" og "An Orphan Of Fortune", som hverken føles spennende eller modige, samt halvhjertede publikumsfrierier som coverlåten "Introspection" og banale "Plenty Of Girls In The Sea".
Det mest tydelige tegnet på at noe er galt er likevel "Mystery Disease", som høres ut som en svært svak utgave av Tame Impala.
De få lyspunktene her er "Astro-Mancy", som delvis lykkes med sin romferdsstemning, og åpningslåten "Alien Days", som er alene om å stå til fullstendig godkjent.
Den høres ut som en blanding av XTCs "Dear God" og Mercury Rev - og dét er forsåvidt en retning jeg kunne tenkt meg å høre mer av.
Ellers er dette et usedvanlig skuffende stykke musikk fra et band som hadde all verdens godvilje - eller i det minste min - etter Congratulations.
Nå må de virkelig gjøre noe nytt dersom jeg skal gidde å være med én runde til.
| 0
|
002479
|
Ved et veiskille
Maria Mena går nye veier, og skal ha for forsøket.
Maria Mena har, på godt og vondt, vært i søkelyset siden hun var tenåring.
På ferske Weapon In Mind virker det som hun, etter mye fomling, har blitt tryggere på seg selv.
Den nå 27 år gamle artisten glimter til med tilfeller av mindre selvsentrerte tekster enn hva som tidligere har vært standard, og har gjort store forandringer i lydbildet sitt.
De beste låtene på albumet har et åpnere, modnere og langt mer interessant uttrykk enn tidligere utgivelser fra samme kant.
Det elektroniske har for alvor gjort sitt inntog i musikken til Mena på dette albumet.
Det kommer brått i den overraskende åpningslåta "Interesting", hvor Mats Lie Skåre har sittet i produsentstolen.
Låta starter i klassisk, pianodrevet Mena-landskap og får mot slutten drypp av dubstep.
Sistnevnte virker litt påtatt - men det er umulig å ikke se låta med refrenget "shit just got interesting" som en liknelse over artistens utvikling.
Låta er mer morsom enn bra, men den gjør det i det minste klart at Mena ønsker å vise en annen side av seg selv på dette albumet.
Utover albumet krydres låtene både med EDM og programmering, i tillegg til mer tradisjonelle virkemidler som gitarer og strykere.
Selv om ikke alt er like vellykket, profiterer resultatet på valget om å prøve nye grep.
Menas lett gjenkjennelige, luftige stemme skinner når den er satt opp mot elektronikken for eksempel på "I Always Liked That".
Progressive "Madness" er også en sterk låt, hvor hovedpersonen fremstår uredd og fornyet.
Dessverre er gapet stort mellom de beste og de kjedeligste låtene på albumet.
"I Love You Too" er et uinteressant gjesp, og "You Make Me Feel Good" er, til tross for artige grep i miksen, også nokså meningsløs.
Sammen med "I'm Only Human" er den ypperlige eksempler på at et gjennomarbeidet lydbilde ikke er nok, dersom låta i utgangspunktet ikke er bra.
Det er mye metainformasjon i Menas tekster.
Hun skriver om utviklingen hun har vært gjennom, og påstår at "I am a changed woman, a different girl" (fra "Lover let me in").
Selv om albumet på sitt beste viser en artist som er på god vei til å finne et mer interessant uttrykk, er hun ikke helt i mål ennå.
Men å hoppe ut av det vante sporet er en lovende start, og gir grunn til å tro at
Mena kan være verdt å regne med også etter at hun er ferdig med å synge om voksesmertene.
| 0
|
002480
|
Prinsen på erten
På tredje forsøk perfeksjonerer Drake emorappen.
Forleden skrev jeg om legitimeringen av Den Überfølsomme Vokalisten.
Drake er gudfaren innen denne retningen.
Tittelen på kanadierens tredje studioalbum er så nær sannheten som man komme.
Mannen, som er mjukere enn en pakke temperert smør, forandret hiphop-lydbildet totalt da han slapp miksteipen So Far Gone i 2009.
Nybrottsarbeidet fusjonerer crooneren i solnedgang og rapperen med samvittighet, og signaliserer at det er greit å føle på sorgen og kjærligheten samtidig.
Drake er alfahannen med barbert brystkasse.
Og det er fett fordi det låter veldig overbevisende.
Man kan alltids arrestere ham på å være repetitivt følsom, men det er nå sånn at Drakes drivkraft ikke er noe å spekulere i.
Han grunnla rett og slett denne retningen, og godt er det.
Han leter etter sann kjærlighet.
Hysterisk opptatt av kjærlighetslivet.
Strengt tatt virker den høyst habile rapper/sangeren som en fortvilet prins på erten, men det er denne personligheten som gjør ham så dønn interessant.
"Started From The Bottom" fra Nothing Was The Same:
Drake er dyktig til å plukke ut riktige låter.
Ofte er det melodisk anlagt, uansett hvor dempet produksjonen måtte være ("Own It", "Furthest Thing", "From Time", "Connect").
Pianopartier, basslinjer som drønner dypere enn hans umettelige omsorg for følsomheten, feilfritt skranglete trommer, lekne synthdrypp og brunstjamring i bakgrunnen er alle typiske kjennetegn på en Drake-låt.
På singlene "Started From The Bottom" og åttitallsleflende "Hold On, We're Going Home" var det riktignok en annerledes Drake vi hørte, men det føles mer ut som en naturlig progresjon enn tvil om egen musikalsk retning.
På Nothing Was The Same perfeksjonerer 26-åringen emorappen.
Han kjenner at tårene presser seg på, men tapre Drake kanaliserer i-landsproblemer som altfor mye penger på konto og et skranglete forhold til damer til nydelig musikk.
| 1
|
002481
|
Alle kjedelige ting er tre
Litt gull og mye gråstein fra Rick Ross og kompisene hans.
For noen feite år det har vært for Rick Ross.
Etter flere album som satte spor etter seg, tok han innersvingen på de fleste med Teflon Don i 2010.
Anledet av de Lex Luger-produserte monsterlåtene "B.M.F." og "MC Hammer" satte han seg bak rattet på Maybach-en og kjørte rett mot klubbhits, champagne, P. Diddy-hookup, dollarmillioner og det viktigste av alt: byggingen av et rapimperium.
Serien med Self Made-samlinger har vært viktig i den sammenhengen.
Under MMG-paraplyen har Rick Ross presentert kompiser og businesspartnere som Meek Mill, Gunplay, Omarion, Wale, Magazeen og den nå diskrediterte Pill.
Suksess?
Åjada, de to første utgivelsene i serien har levert finalekandidater som "Tupac Back", "Ima Boss", "All Birds" og "Actin Up", alle låter som får asfalten til å brenne fra New York til ytterst på Key West samtidig som de gir Ross og gjengen handlingsrom til å gjøre seg deilige med myk flørting.
Og jommen om ikke MMG Presents:
Self Made vol.
3 også byr på noen umiddelbare headsetfavoritter.
På "Gallardo" viser Rozay, Gunplay og Yo Gotti seg fra en nesten folkelig side, da de får Trina til å synge om den mest solgte av alle Lamborghini-modeller, Gallardo.
Høyt klikke-i-vinkel potensial på "Gallardo", og for en gangs skyld får Gunplay virkelig skinne tidlig på en MMG-tape.
Denne solide starten blir forsterket av sommerens National Rap Show-slager "Levels", hvor Meek Mill usubtilt forteller alle som vil høre på at det er forskjell på folk.
"Lil nigga,we don't rock the same clothes/fuck the same hoes/cuz its levels to this shit".
Drit i det der sosialdemokratiet, Meek Mill rocker elitenivået!
Sterk kandidat når årets Topp 5-låter skal kåres.
Videre er "Stack On My Belt" en brukbar, men litt retningsløs låt med Wale på førstemikken, mens "Lay It Down" låner fritt fra gammal 8Ball & MJG (og for den saks skyld Ratt, med den tittelen) og blir passe interessant.
Men for hver flott sak som "Levels" og "Gallardo", leverer MMG to-tre dørgende kjedelige spor som er glemt før fade-outen har satt inn.
"Know You Better" og "Say Don’t Go" er lekkert produsert og gir gode hodetelefoner noe å flotte seg med, men det er mildt sagt fryktelig kjedelig å høre gjesten Pusha T kaste bort talentet sitt på linjer som "Let's start with the basics/your inseam/where your waist is?
Nail color/shoe size/what designer's your favorite?"
Hva skjedde med smartheter som "Open the Fridgedaire/25 to life in there"?
Når det er sagt, er ikke de beste sporene her alltid kandidater til Årets Ordsmed, som når Trina bygger refrenget på Gallardo rundt gjentakelsen "Niggas buyin pussy/niggas buyin pussy/niggas buyin pussy/niggas buyin pussy".
Men da er hvert fall slagordstekstene backet opp av rølpete, mørke og tunge beats som fungerer på et fysisk nivå.
På de tilbakelente balladene er det bare ulidelig kjedelig å høre på.
Når jeg her om dagen laget en spilleliste med fete nye låter, var det ikke voldsomt mange spor fra denne tredje Selfmade-samlingen som kom med.
Men første låten som ble programmert inn er den første singlen fra Rick Ross sitt kommende album, J.U.S.T.I.C.E. League-produserte "No Games".
DEN lover bra for fremtiden, og så skjønner jeg ikke hvorfor OL-motstanderne ikke dro den frem i slutten på valgkampen.
Tenk Stordalen og de andre entusiastene hadde blitt mørkeredde, da!
| 0
|
002482
|
Den hellige treenighet
Glasgow-trioen Chvrches står bak et av årets sterkeste popalbum.
Elektropopen har de senere årene blitt stadig mer utvannet.
Det har vært langt mellom de sterke utgivelsene som har føltes viktige for sjangeren, og tilfanget har i stor grad vært uinteressant.
Skotske Chvrches (uttales "Churches", men staves med "v"av hensyn til Google-søk) har derimot stått ut som både genuine og egenartede helt siden deres første singel "The Mother That We Share" traff verden for ganske nøyaktig et år siden.
Nettopp denne ekstremt slitesterke låta åpner debutalbumet med den minst like rare tittelen The Bones Of What You Believe.
Den setter standard for et lekent og lekkert album som preges av sterke melodier, spennende kontraster og en inderlighet som gir utgivelsen et varmt og menneskelig uttrykk.
Æren for inderligheten må langt på vei tilskrives vokalist Lauren Mayberry.
Med sin kledelig barnslige stemme og smittende energi formidler hun tekster som ofte er snåle og skaper kontraster med linjer som "I'll be a thorn in your side till the you die" i "We Sink", som i utgangspunktet er en livsglad poplåt.
Chvrches lener seg tungt mot synthpopen på albumet, og bygger opp storslåtte lydlandskap som forløses i fengende og overbevisende refreng.
Selv om det ikke alltid er åpenbart, er også melankolien og nostalgien viktige bestanddeler i låtene - som i insisterende "Recover" og såre "Tether".
Det er tett mellom høydepunktene på albumet.
De nevnte låtene er alle blant dem, sammen med radiosingelen "Gun", trommetunge "Lies" og "Night Sky" med sitt euforiske refreng.
På Hovefestivalen i sommer beviste Chvrches at de mestrer liveformatet.
Formidlingsevnen og -gleden er sentral også på The Bones Of What You Believe.
Trioen fyller musikken med følelser, og viser en unik evne til å nå ut til lytteren.
M83, Robyn, Kate Bush, The Knife og Depeche Mode er alle viktige referanser når Chvrches skal plasseres uttrykksmessig.
Allikevel er det de solide poplåtene, ikke uttrykket de er pakket inn i, som gjør at The Bones Of What You Believe står igjen som et av årets mest spennende og fengende utgivelser - og kanskje det aller beste debutalbumet.
| 1
|
002483
|
Hatet og elsket i 10.000 timer
Vil du ha livsbejaende, moshvennlige metalriff presentert av en kar som liker å flexe muskler og fortelle om veien mot toppen?
Da er TRC bandet for deg.
Da jeg skrøt av TRC for noen år siden, våknet ekthetspolitiet og kastet seg over tastaturet.
"Det bandet her har vært den store vitsen blant hardcore-kids over hele verden de siste åra" skrev en av dem, og beviste at for en sjelden gangs skyld så har et band helt rett når de snakker om alle sine haters.
TRC - kort for The Revolution Continues - er virkelig mislikt blant noen, men det gjør det også hyggeligere å elske dem.
For makan til selvsikker, breial og ambisiøs gjeng skal man lete lenge etter i undergrunnen.
Nation er deres andre ordentlige fullengder.
I ettertidens skarpe lys er det lett å se at debuten Bright Lights ikke cashet ut de enorme forventningene singlene "Go Hard
Or Go Home og "H.A.T.E.R.S" kvitterte for.
Nå, derimot! åpningen "Three Letters, Four Seasons" (braggadocious-forklaring: de tre bokstavene TRC rocker hardt året rundt) pirrer lett nysgjerrigheten med feit riffing, før en av årets råeste låter kommer dundrende ut av høyttalerne.
"10.000 Hours" er alt vi vil ha fra et band som TRC: hardcoreriffing marinert i deilig 90-tallsmetal, frekk tekst om å være litt nedfor, men komme seg opp igjen takket 10.000 timer med fokus på treningssenteret, og et overskudd og en hunger få matcher.
"My life’s built on uneasy ground/But I work my balance in the gym/And I got the mental strength to stay focused for 10.000 hours", snakk om anthem for gymmet og baren pakket inn i fire minutter UKHC.
Knuckledust fremført av Malcolm Gladwell?
Referansen er åpenbar og enkel, men underholdende så det holder.
Rap-referansene er åpenbare.
Sjekk bare parafraseringen av "It was all a dream..."-linjen på Storbritannia-hyllesten #TeamUK, og "10.000 Hours" har nok blanding av rap og metal i seg til at n-ordet kan nevnes.
Men samtidig ligger det så mye annet her, "We Bring War" er den flotteste skrytelåten på årevis ("So you can close the curtains/batch the hatch/pray for peace, but don’t prepare for that/cause we bring war") med riffing så i-ansiktet at det bør fylle ethvert spillested TRC kommer til det neste året.
Andre høydepunkter er den garanterte livefavoritten "Gold Medal Music", en slags komprimert utgave av "10.000 Hours", riffingen på "Beefeater" og det voldsomt store tittelsporet "Nation".
Det første minuttet blir brukt på en riffsprint, før TRC nesten melankolsk og ydmykt ser fremover mot hovedscenen på Download-festivalen, Englands mest prestisjetunge sted å spille for alle som driver med hardrock og sånt.
"Nation" er kanskje ikke et album for et bredt spekter av metalfans, og hardcorefolket synes nok det er for mange kameler å presse ned sine realness-tatoverte halser, men om man vil ha livsbejaende, moshvennlig metalriff presentert av en kar som liker å flexe muskler og fortelle om veien mot toppen, da er TRC bandet for deg.
| 1
|
002484
|
Den som venter på noe godt
London Grammar byr på en svært lovende debut som skreddersydd for en sentimental mørketid.
Trioen London Grammar, bestående av universitetsstudentene Hannah Reid, Dot Major og Dan Rothman, har allerede fått så mye buzz i hjemlandet sitt at det må ha vært skummelt å faktisk gi fra seg debutalbumet de har brukt det siste året på å flikke på.
For med mye hype kommer også enorme forventninger.
Selv om singelen "Wasting My Young Years" er noe av det vakreste du kan høre på P3 for tiden, var det ikke før Disclosure-samarbeidet "Help Me Lose My Mind" øyner og ører virkelig ble åpnet.
Og tro meg når jeg sier:
Dette albumet har ingenting med Disclosure å gjøre.
De første rundene jeg hadde med albumet var ikke enormt overbevisende, med låter jeg ikke helt klarte å skille i et sound jeg var usikker på om var spesielt slitesterkt.
Men så skjedde det noe.
Jeg klarte ikke legge albumet fra meg.
Relasjoner med flere og flere av låtene vokste frem.
De ble både tydelige hver for seg og - ikke minst - som et helhetlig album hvor sporene på nesten magisk vis glir perfekt inn i hverandre, utfyller hverandre og bygger hverandre opp.
Det er ingen tvil om at If You Wait spiller på mine emosjonelle strenger, så rørende og lavmælt storslått som det er.
"Sights" ble min første albumfavoritt, med sin såre tekst og elegante melodilinjer.
"Flickr" seilte så opp som en storfavoritt med sin Peter Gabriel-nikkende afrofolk og utstrekte avslutning.
Så kom tittelsporet inn og ga meg klump i halsen med sin nære tekst om tosomhet, før jeg innså at "Hey Now" er det perfekte åpningsspor.
Det er vanskelig å ikke sammenligne London Grammar med et nedstrippet The xx.
Instrumenteringen ligner, og det er bøttevis med både klang og sårbarhet.
Likevel er det med Hannah Reids utenomjordiske stemme, som hun for øvrig mesterlig bruker til å vise at det å holde igjen kan være minst like kraftfullt, at London Grammar finner sin egen tydelige signatur.
Det er tidvis både i overkant voksent og på grensa til svulstig, men etter hvert som min romanse med dette albumet har vokst frem har også forståelsen av hvor effektfullt det faktisk kan være å balansere på knivseggen kommet.
Både mellom svulstig og storslått, sutrete og sårt og ensformig og konseptuelt.
For meg havner If You Wait på riktig side og kommer til å følge meg gjennom mørketiden og hjelpe meg grine når jeg trenger det.
| 1
|
002486
|
På høygir mot stupet
Livet er ikke lett.
Heldigvis finnes hardcoreband som Touché Amoré til å sette suveren musikk til all ambivalensen.
«Han har det virkelig helt jævlig.»
Jeg ser Touché Amoré for første (og foreløpig siste) gang, mens kameraten min retter en finger mot vokalist Jeremy Bolm.
Selv om vi står noenogtjue meter unna scenekanten, er likevel den desperate grimasen og den tilsynelatende brennende kullklumpen i magen så inderlig at den smitter.
I sin søken etter svar på spørsmålet “hvorfor er jeg så sint, usikker og forvirra?” verken tillegger eller fratrekker frontmannen en eneste følelse fra ligningen.
Og det som følger – troverdigheten – er også det som skiller Touché Amoré fra klinten i den mest hardtslående kroken av emo-sfæren.
Det er nemlig ikke et nevneverdig originalt band de fem L.A.-gutta spiller i.
Du har sannsynligvis «hørt det før»:
Hissige hardcoregitarer, screamovokal og hyperaktiv dynamikk supplert med humørsvingninger i form av sfæriske partier og vakre melodier – à la post-hardcoreband som Refused, At The Drive-In og norske JR Ewing.
Touché Amorés egenart ligger imidlertid i at de ikke bare at de skriver gode låter, men at aggresjonen også er vendt mot Bolms karakter, og ikke bare samfunnet.
Noe som henger på greip:
Er det én ting jeg lærte av alle psykiatritimene til Tony Soprano, er det at depresjon er sinne vendt innover.
Et faktum som gjelder i høyeste grad på kvintettens tredje album, Is Survived By.
Jeg skulle gjerne delt samtlige øyeblikk der frontmannens umulighet ved å leve slår ut i full lyrisk blomst, men du skal få gleden av å oppdage dem selv.
Derimot kan jeg røpe såpass:
Tematikken dreier seg rundt selvforskyldt prestasjonspress («Anything/Anyone»), håpløsheten ved at våre foreldres svakheter er nedarvede («DNA»), vanskene ved å skape noe når man er tilfreds («To Write Content»), følelsen av å være en dråpe i havet («Just Exist»), angst for sosiale situasjoner («Social Caterpillar») og presset om å skulle elske nok («Harbor»).
For å nevne noe.
Det er ting vi alle kan kjenne oss igjen i, selv om alt tyder på at Bolm har det verre enn de aller fleste.
Kjenner du bandet fra tidligere, har du kanskje reagert på hvor kjapt det går å høre gjennom platene deres.
For å ta den utmerkede forgjengeren Parting The Sea Between Brightness And
Me som et eksempel, vet man at Bolm og gutta helst ikke skriver låter lengre enn to minutter blank.
Denne gangen er de imidlertid litt mindre gjerrige på sekundene - noe alle sider i det musikalske regnestykket er tjent med.
Ikke bare følger det flere (og bedre) låter med på lasset; enkelte av sporene er i tillegg todelte og bør dermed fortæres i ett jafs (høydepunkt(ene) «Non Fiction» må nytes sammen med «Steps», eksempelvis).
Når man avslutningsvis kommer til det kolossale tittelsporet – øyeblikket(!) når hele følelsesspekteret eksploderer til linjen «Write a song that everyone sing along to/So when you’re gone you will live on, they won’t forget you» - klør ørene febrilsk etter å vende tilbake til start.
Jeg kan ikke huske å ha hørt en bedre skive innen denne sjangeren de siste par årene.
| 1
|
002487
|
Rop det ut!
Icona Pop byr på en halvtime som kun handler om hvor gøy man kan ha det og hvor høyt man kan rope det.
La oss ikke glemme hvor Max Martin kommer fra.
Eller Robyn, Roxette, Ace of Bace, Avicii og Swedish House Mafia.
Eller Abba.
Svenskene har en utrolig teft for den kommersielle siden av popmusikk, og de unnskylder seg aldri for det.
Stockholmsjentene Caroline Hjelt og Aino Jawo i Icona Pop er intet unntak.
Målet er å ha det gøy, og veien dit er tilgjengelig elektronisk popmusikk med sterk meloditeft og smittende refrenger.
Det startet med at "I Love It" satte jentene på hitkartet.
Låta gikk sin seiersgang rundt Europa i fjor, før den i år tok USA med storm.
Og det er ikke overraskende at Icona Pops sound fungerer i USA, all den tid amerikanerne virkelig har omfavnet EDM (electronic dance music) de siste årene.
Med Icona Pops høyenergiske møte mellom EDM og melodiske poprefrenger er det ingen steder de heller burde satse enn på andre siden av Atlanterhavet.
Det er også denne låta som sparker i gang de 32 minuttene med full fest, med de fleste andre låtene skåret over samme lest.
Det er mye bass, drivende synther og to jenter som roper seg gjennom albumet, noe som krever sitt av lytteren.
Ikke minst må det kreve en del av Icona Pops stemmebånd.
Nyansene sprer seg likevel fra det fullstendig enerverende Skrillex-inspirerte ("Ready For The Weekend") til det superlystige ("Then We Kissed" og "All Night"), via en klein ballade ("Just Another Night") som kunne fungert som en hvilepute, men i stedet ender med å være en real festbrems.
Hver for seg er låtene massive elektropopbangere med ypperlige produksjoner i sjangeren, signert blant andre Patrik Berger (Robyn) og Stargate.
Det er ofte det lyriske som gjør at låtene tipper over til det flaue.
Linjer som "Close my eyes and we're still naked/But then I see that my clock is changing" ("Another Night") og "You go with me/There will not be drinking of tea" ("On a roll") er bare eksempler på akkurat hvor lite energi som er lagt i tekstene.
Icona Pop har imidlertid funnet en oppskrift som fungerer godt for dem, de vil holde festen gående så lenge som mulig og gjerne danse på bordet mens de først er i gang.
Hvem vil ikke at livet skal være en eneste stor hjemme-alene-fest?
Men i albumformat blir det for ensformig og anmasende for å holde til over helga.
| 0
|
002488
|
Fortsatt sommer på svenskegrensen
Oppfølgeren Sixes & Sevens viser at det langt fra var noen tilfeldighet at Sweden lagde fjorårets beste norske popalbum.
Da Sweden debuterte med Under The Sycamore
Tree i fjor var det mange med meg som fikk nostalgiens sluser åpnet.
Plutselig tok jeg meg i å google Fredrik Brändström og plage kjæresten min med denne, samt lytte til obskure spillelister fra Trästockfestivalen 1998.
Ved siden av å være oppsiktsvekkende bra, hadde albumet altså en sideeffekt: å skape ny glød for en sjanger jeg tenkte tilhørte en avsluttet epoke.
Derimot blir det klart når man hører Sixes & Sevens at Oslo-bandet har vokst ut av denne svensk-powerpop-revival-katalysatorrollen til å bli en konstellasjon som verken trenger de smale referansene eller bandnavnet for å vise seg frem.
Andrealbumet viser et bredere spekter og minst like godt materiale som Under The Sycamore Tree, og dét er imponerende, siden det er bare et drøyt år siden de slapp debuten - hvis beste låter var lastet opp på Urørt så tidlig som i mai 2009.
Stikkordene er fortsatt de samme:
Fokus på de fengende, lettfattelige refrengene, søtladne fraseringer, store gitarer og... la oss kalle det idiosynkratisk engelskuttale.
Sjarmen ligger i hvor tilsynelatende enkelt Christian Spro og Fredrik Gretland gang på gang finner akkurat de melodilinjene som dunster av gjenhør, men aldri mer enn at man aner hvilke band de har vokst opp med - om de da ikke sier det i teksten, som i The Pixies-refererende "Barefoot Summer".
Den låten handler om det som var, og det er da også mye preteritumsform i tekstene.
Nostalgien er med andre ord fortsatt til stede, og man kan vanskelig ha et problem med dét, all den stund Sixes & Sevens gir inntrykk av et band som nå for alvor skriver låter med sterk identitet - større enn de hadde på debuten, selv om det ikke er noen låter her som er riktig så radiosingelinnertier som "Tomorrow Calling".
Helhetlig er dette dog sterkere og mer muskuløst produsert, noe som løfter "Magic Monday", "Those Days" og potensielt albumbeste "Sunny Sidewalks" triumferende opp og ut gjennom høyttalerne.
Sixes & Sevens viser at Sweden er et band for langt flere og større anledninger enn nisjen de har definert seg selv innen, men når dét er sagt var det ikke mange svenske powerpopband på nittitallet som lagde bedre album enn dette.
Voksne fyrer har vokst med oppgaven, og sommerens beste toner kommer herved med høstsolen.
| 1
|
002489
|
Kaklemore
Høy på livet og suksessen snakker rapperen Macklemore bort konserten i Oslo Spektrum.
"You guys were drunker than Irish people!".
Et av klodens heiteste rapnavn refererer til sommerens konsert på Hovefestivalen og setter tydelig den joviale tonen.
Macklemore og hans lydoverhode Ryan Lewis bruker masse tid på å sanke inn godvilje fra publikum i Oslo Spektrum.
Duoen fra Seattle har hatt et vanvittig år.
The Heist fra fjorårets oppløpsside har solgt i overkant av en million eksemplarer og der finner man blant annet den globale landsplagen "Thrift Shop" og oppfølgeren "Can't Hold Us".
All skryt for det.
Men i konsertform - når materialet tynnes ut i nesten to timer - blir det selsomt og avslørende.
Det avdekker én stor svakhet:
De har kun et album å refere til og da koker man suppe på en middels stor spiker.
Gjøgleriet hersker.
Blåsere, strykerrekke, slagverk, dansere, forseggjort backdrop og litervis med konfetti.
Men tidvis uimotståelige hitlåter, mye takket være en popsensibel produsent i Ryan Lewis, blir overskygget av kaklingen til Macklemore.
Han forteller om den vonde tiden som rusmisbruker, forteller oss at vi må være tolerante ("Same Love") og legger ut om personlige prøvelser før han nådde stjernehimmelen.
Han er unektelig søt, men det skinner også igjennom at 30-åringen ikke har all verden med låter å vise til.
Macklemore er egentlig en over gjennomsnittet god rapper, selv om stemmen kan føles litt generisk.
Han engasjerer veldig og vil veldig mye.
To låter, eller tjue minutter, ut i settet fyres monsterhiten "Thrift Shop" av.
Gullkonfettien spres over alle kanter, men jeg blir jo litt redd for at han allerede har svidd av kruttet.
Uansett hyler halvparten av de 4500 oppmøtte når hovedattraksjonen frir med å rope "NORWAY!", "OSLO!", "I LOVE YOU!", med jevne mellomrom.
Han er kjempedyktig til å få publikum til å føle at de er en del av noe viktig, men å høre en kar som er høy på livet og suksessen snakke mellom hver eneste låt blir som en gjest som ikke vil forlate festen.
Biten hvor han "improviserer" med beatboxing er blant showets mest underholdende partier.
Showets cooleste kar, Wanz, han som synger refrenget på "Thrift Shop", synger et eller annet over loops.
Hyggelig.
Hele gjengen på scenen virker for så vidt som trivelige mennesker, men når Macklemore løper ut på scenen for ekstranummere i en fjollete parykk og gullkappe for å gjøgle litt ekstra med norgesflagget vaiende mellom hendene, ebber konserten ut i distinkt følelse av at man kommer langt med selvbeherskelse.
Macklemore leverer mye form og litt for lite innhold i denne omgang, dessverre.
Vi satser på at han har minst to hitlåter til i bagasjen når han setter seg på flyet til Norge neste gang.
| 0
|
002490
|
Opprørets time
Miley Cyrus gjør - ikke overraskende - opprør mot barnestjernen i seg, men har for få bangers som ammunisjon.
Mye kan sies om Miley Cyrus, og det meste begynner vel allerede å bli sagt.
Lille Hannah Montana har blitt gammel nok til å komme inn på strippeklubb, og hele verden får ta del i overgangsritualet.
Mileys opprør mot sin egen fortid som ungpikeidol er ladet med seksualitet, fandenivoldskhet og det å endelig selv skulle styre spakene til sin egen karriere.
Slikt skaper oppmerksomhet.
Selv Sinead O'Connor harkastet seg inn i debatten.
Førstesingel "We Can't Stop" kom med et brak i begynnelsen av juni og ble fortjent en av sommerens store kommersielle suksesser.
Mileys nye lettkledde image og festglade tekst skapte ikke mindre blæst om låten heller.
Likevel har den og den enorme powerpopballaden "Wrecking Ball" gitt meg store forventninger til Bangerz.
Jeg har vært skråsikker på at den skulle være fylt med, ja, bangers, og at Miley kommer til å kontrollere hitlistene fremover.
Tematisk er disse to låtene svært representative for hele albumet.
Det handler enten om fest, sex og å være "female rebel" eller om kjærlighet og å få hjertet sitt knust.
Det er sistnevnte kategori som byr på høydepunktene.
Åpningssporet "Adore You" og hiphopballaden "My Darlin'" med Future er gode eksempler på at det er vakkert når det er nært.
Hiphop-innflytelsen sprer seg gjennom hele Bangerz, via den fremadstormende produsenten Mike Will Made It, og selv om det utvilsomt er låter som både har klubb- og radiopotensiale her, føles det hele litt som restene etter Rihanna.
Pharrell-produserte "#getitright" byr på et uttrykk som kler Miley like godt som det har kledd Robin Thicke gjennom sommeren.
Det gis også plass til både honky-tonk med Nelly på "4x4" og den Amy Winehouse-nikkende "FU", som med sin wobble-bass og teatralske elementer kun med et nødskrik holder seg på riktig side av kabaret-streken.
Men den får vist frem Mileys vokalspekter og levner ingen tvil om at hun er talentfull.
Bangerz vitner om en ung kvinne på leting etter sin egen identitet.
Både musikalsk og personlig rives Miley mellom sin fortid som ungpikeidol og rampete rebell som vil leke med de kule gutta.
Og selv om det musikalske uttrykket fortsatt er temmelig sprikende, byr hun på ren og skjær popmagi når hun først treffer.
| 0
|
002491
|
Taper kampen mot seg selv
Korn kunne trengt et par ekstra kromosomer i sin patenterte angstmetal.
Her om dagen så jeg, i likhet med mange andre metalfans, de amerikanske skoleungene som spilte sin versjon av Tool-låten "Forty Six & 2".
Den unge gjengen yter låten enormt med rettferdighet, og spiller og føler seg overraskende elegant gjennom de intrikate riffene og den messende, mystiske teksten fra Maynard James Keenan.
Låten handler om Carl Jungs tanke om at mennesket på et tidspunkt skal utvikle to ekstra kromosomer fra våre nåværende førtiseks (førtifire pluss to), slik at vi blir mer harmoniske og komplette.
Eller noe sånt.
Låten er et av mine favoritteksempler på hvordan kompliserte ting kan bli til latterlig fet stadionmetal.
Det er et fint bakteppe for å høre på og anmelde Korn, et band som ikke helt vet om de vil eller tør å utvikle seg.
Om noen hadde tilbudt bandet ekstra metalkromosomer, med dertilhørende mulighet for å bli tidenes mest avanserte og genetisk briljante band, er det mulig de hadde takket høflig nei og trukket seg tilbake til sin patenterte angstmetal.
For med The Paradigm Shift stiller de klokken tilbake etter å ha forsøkt seg på litt eksperimentering.
Forgjengeren The Path Of Totality var bandets interessante forsøk på å bevise at dubstep egentlig er vår tids nu metal.
Spesielt vellykket var det ikke, verken kommersielt eller musikalsk, selv om "Get Up!" er etablert som et høydepunkt i bandets livesett.
Men det var i det minste et forsøk på å holde seg relevante som noe annet og mer enn heritage metal.
Returen til å bli en blåkopi av seg selv er ikke vellykket.
Det finnes ikke et eneste øyeblikk på The Paradigm Shift som ikke har blitt gjort bedre av bandet tidligere.
Den poporienterte singlen "Never Never" er ikke i nærheten av "A.D.I.D.A.S." (1996), "Pray For Me" blir gruset som åpningslåt av "Here To Stay" (2002), "Lullaby For A Sadist" er ikke i nærheten av uggenheten til "Dead Bodies Everywhere" (1998).
Og så videre.
Oppskriften blir stadig enklere: skummel eller rar tittel ("Victimized", "Love & Meth"), riff som stakkato beveger seg over to-tre akkorder, refrenger sunget så smertefullt at hvitøyet vises, litt hvisking fra Jonathan Davis, slutt.
Etter den tvungne lekenheten på The Path Of Totality tvinger Korn seg nå til å låte som et Korn-coverband, men med unntak av "Mass Hysteria" er det få eller ingen låter her som har noen særlig sjanse til å bryte inn i Korns greatest hits-konsertsett.
For Korn live i 2013 er faktisk ikke et band å tulle med - da jeg så dem i sommer var det energi og selvsikkerhet over hele linjen, kombinert med et utvalg bunnsolide låter fra en karriere som snart runder tyve år.
Fra "Blind" og "Get The Life" til "Coming Undone" og "Get Up!":
Korn kan fremdeles konkurrere med de yngste og beste fra en scene.
The Paradigm Shift - for øvrig en vilt ironisk tittel - er derimot ikke noe annet enn Korn som taper mot seg selv.
Enten det er påtatt rarhet i "Paranoid And Aroused" eller Breaking Bad-referansene i "Love & Meth", det er gjespefremkallende og pusete og blottet for inspirasjon.
Gi meg heller noen musikkvalgfag-elever som covrer Tool.
| 0
|
002493
|
Triumferende tilbake
Uncanney Valley er et sjokkerende bra comebackalbum fra nittitallsbandet du ikke visste du likte.
Jeg har full forståelse for at navnet The Dismemberment Plan ikke nødvendigvis får alle indierockpluggene dine til å tenne samtidig, men i rettferdighetens navn:
Dét burde det.
Mot slutten av nittitallet var kvartetten høyt oppe og tidlig ute innen sjangeren som etter hvert kom til å hete dansepunk (tenk The Rapture, Franz Ferdinand og desslike), samtidig som de hadde gudbenådet talent for originale tekster og uventede, spastiske vendinger - for ikke å snakke om Joe Easley, en av de mest underholdende trommeslagerne Washington, D.C. har levert.
Sammen med blant andre Modest Mouse og Q And Not U fikk de fans til å tenke seg om mens de danset med stive ben, og leverte flere album som er klassikere i sjangeren i dag.
Spesielt gjorde de seg bemerket med 1999-utgivelsen Emergency & I, som lett er innenfor min topp fem-liste over tidenes beste plater.
Uncanney Valley er bandets femte album, og deres første siden 2001s sterke, men noe uspektakulære Change.
Siden da har medlemmene kranglet, tatt utdannelse, fått jobber, så vidt kommet seg over 40-årsstreken og funnet tilbake spillegleden og kjemien.
Det faktum at de har levd i obskuritet både underveis i og etter bandkarrieren har ført til at det sløret av seriøsitet som lå over bandet mens de ga ut album i en stødig strøm er borte.
Dette comebacket har blitt et usedvanlig lystig et.
Det første man merker seg er at vokalist Travis Morrison har funnet storformen, og hans formidlingsevne og lyriske snert var første grunn til å lytte til bandet i utgangspunktet (hør Emergency & I-høydepunktet "Girl o'Clock" for referanse).
Etter et par soloalbum der han i litt for stor grad forsøkte å være gangsta, er han nå tilbake til en vittighetsgrad få andre innehar.
"Daddy Was A Real Good Dancer" sparker mot farsrollen med dryppende giftbrodd, mens hele albumet starter med øyeåpneren "You hit the space bar enough and cocaine comes out.
I really like this computer!" over en vrengende synthbass, Grizzly Bear-klunking og Joe Easley rett tilbake på batteristpidestallen han regjerte fra før han begynte å jobbe for NASA.
Det er i det hele tatt en lekenhet over The Dismemberment Plan som smitter og gleder voldsomt, og for meg har ikke dét direkte med at vinylomslaget til Emergency & I er tapetsert på en vegg i leiligheten min.
Snarere er faktum at det i 2013 ikke finnes noen andre band som høres akkurat slik ut.
Albumet klarer å spenne over ganske mye i løpet av sine knappe førti minutter - fra duvende Talking Heads-tropikalia med utrop som "when I say cluster you say fuck" i avslutteren "Let's Just Go To The Dogs Tonight" til den strenge, kløktige post-hardcorelåten "Invisible".
Alle låtene er fylt opp med både nerdete smartness og nærmest ukomfortable doser festlig idioti.
Dette er ikke bare et album for gamle fans, men vel så mye for en oppvoksende generasjon av indierocktilhengere.
Bandet blander en enorm spilleglede med vanvittig teknikk, og topper med en vokalist som har en av vår tids mest tydelige fortellerstemmer.
Gled dere.
| 1
|
002494
|
Den siste store romantikeren
Paddy McAloon dytter Prefab Sprout-navnet ytterligere opp mot pophimmelens øverste sfære.
Om du har vært skikkelig interessert i musikk på noe punkt i løpet av de siste 30 årene, er sjansen for at du har støtt på navnet Prefab Sprout - gjerne hulket fram av en eller annen overstadig beruset besserwisser på et nachspiel - overhengende.
Prefab Sprout er imdlertid et av pophistoriens beste band, og æren tilfaller bandets ubestridte leder (og i dag eneste gjenværende medlem) Paddy McAloon.
Som låtskriver er han i besittelse av nærmest uhyrlige krefter.
Ta meloditeften til Paul McCartney, Brian Wilson eller Jimmy Webb (sistnevnte hylles med en egen låt her), gi Elvis Costello og Morrissey en neve lykkepiller og Shakespeares samlede verker, og overlat fremføringen til et band som først og fremst er et verktøy for disse elementene.
Du hører det aller best på andrealbumet Steve McQueen, allment anerkjent som en av de beste langspillerne vi noensinne har fostret i vår vesle flik av universet.
Med årets album er McAloon i ferd med å innhente seg selv.
Det forrige, lett sensasjonelle albumet Let's Change The World With Music kom i 2009, men brorparten av det var spilt inn i 1992.
Likevel fungerte det oppsiktsvekkende godt.
Crimson/Red er til sammenligning spilt inn i 2005 (hevdes det), men dette låter først og fremst tidløst, intimt og i best tenkelige forstand hjemmelagd, med nokså spartanske og svært effektive virkemidler til rådighet.
Uansett hvordan det hele henger sammen:
Dette er sterk musikk - smart uten å være skrytete, vakker og velklingende uten å bli banal.
Stort sett.
"The Old Magician" er unntaket; selv etter omtrent 50 gjennomlyttinger siden materialet lekket på nett i slutten av juni, sliter jeg med å glede meg over det temmelig gampete drivet i låten.
Og fortsatt liker jeg den sjablongaktige "The Devil Came A-Calling" bare måtelig godt.
Heldigvis er det svært mye annet å fråtse i her.
"Adolescence", "Billy", "The Dreamer" og ikke minst gjennomnydelige "Grief Built The Taj Mahal" er alle arketypisk geniale McAloon-låter, og samtlige sklir inn på min topp 20-liste over årets mest velstøpte popsanger.
McAloons betydelige metafysiske ømhet, og reisen fra 35 storøyde år tilbake i tid til den skjeggete, helseplagde og tilbaketrukne einstøingen han har blitt, skinner gjennom alt han foretar seg.
Næringsrik føde både for de små grå og blodpumpa, dette her, og svært overbevisende utlegninger av voksenlivets gleder og bekymringer.
Jeg ber ikke om mer.
| 1
|
002495
|
Driver avgårde
Truls debuterer med et stilrent album som krever mye tid og kjærlighet av lytteren.
Sjansen for at affæren ender uforløst er imidlertid overhengende.
Allerede før Truls hadde sluppet ut en eneste lydbølge gikk vi i P3 bardust ut og spådde at den tidligere Lukestar-vokalistens helomvending fra indierock til et R&B-inspirert lydbilde kom til å prege 2013.
Rett skal være rett:
Vi var ikke alene om å ha tro på hans spenstige stilendring, så vi kan i felleskap med resten norsk musikkpresse være fornøyd med at den hårete spådommen vår var mer enn treffsikker nok.
For det er ingen tvil om at Truls Heggero (som han egentlig heter) og hans distinkte falsett har utmerket seg både fra scenekanten og på radio med singlene de to singlene "Out Of Yourself" og "The Next".
Med spillejobber som Øyafestivalen, Spellemannprisen, Hovescenen på Hove og ikke minst VG-lista på Rådhusplassen har han opplevd mer det siste halvåret enn de aller fleste platedebutanter.
Og debutalbumet Trvls (uttales "travels") åpner særdeles fokusert og selvsikkert med trioen "Then Go", den nyeste singelen "Tear Me Up" og selvfølgelig "Out Of Yourself".
Sammen antyder de tre låtene albumets spekter; popinfisert og The-Dream-inspirert r&b ("Then Go"), sår og tilbakelent elektropop ("Tear Me Up") og umiddelbar og skamløs pop ("Out Of Yourself").
Heggeros falsett spiller hovedrollen gjennom hele albumet, med den snodige stream-of-consciousness-monologen på "#6" som eneste og nokså malplasserte unntak.
Da hjelper det heller ikke at produksjonene til Thomas Eriksen (spesielt) og Mats Lie Skåre trår i overkant varsomt rundt hovedpersonen, selv om Trvls høres veldig lekkert ut på grunn av akkurat det.
Altfor ofte brenner det et fram et sterkt savn etter mer motstand, noen andre hovedelementer, variasjon og gjesteopptredener.
I stedet for å gi kompisene i Karpe Diem en halvslapp shout-out i "The Dream" - hvorfor ikke utfordre dem til å levere et par vers på engelsk?
Låter som "In This Room", "Another Pitch" (hvis tittel insinuerer et altfor kort, men gledelig øyeblikk med nedstemt vokal), "Trvls" og nevnte "The Dream" glir derfor stille forbi - selv etter et titalls runder i spilleren.
Når det er sagt vokser albumet som helhet om man gir det tid til å gro, selv om flere av låtene også da forblir fargeløse.
Man kan jo spekulere i om Truls allerede ved å gjøre en såpass brå musikalsk helomvending ikke er helt klar for å utfordre seg selv, lytteren og sjangeren ennå.
Trvls skriker tidvis nemlig etter mer risikofylt dynamikk og overraskelser.
Noe som er helt sikkert er at pop-sensibiliteten og potensialet er tilstede og at Truls allerede har satt sitt merke på 2013.
Og selv om Trvls ikke nødvendigvis blir en debut Truls vil bli husket for utenfor dette året, kan jeg nesten garantere at du kommer til å nynne på refrenget til "Tear Me Up" langt ut i neste år.
Om du er av den tålmodige typen, vel å merke.
| 0
|
002496
|
Hjernevask!
Darkside fusjonerer det beste fra to verdener – kosmisk psykedelia og søvnløs elektronika – på sitt forfriskende debutalbum.
Det skal ikke mer enn et feilplassert mellomrom til før et googlesøk på New York-duoen Darkside – bestående av produsent Nicolas Jaar og gitarist Dave Harrington – fører med seg en drøss treff på Pink Floyd-klassikeren The Dark Side of the Moon.
Og det er ikke helt fjernt at nettopp dette albumet har gjemt seg et sted i hjernelappene når bandprosjektet skulle navngis.
Tydeligst er likheten hvis du begynner i feil ende på duoens debutalbum, Psychic, og starter med avslutningsnummeret «Metatron».
Her svever umiddelbart tankene til de progressive rockegigantenes mest vektløse øyeblikk – takket være det knusktørre gitarspillet, den sirupsseige bassgangen og det endeløse, sentralstimulibefengte rommet duoens produksjoner flyter rundt i.
Hvis Psychic mot all formodning skulle vise seg å være en ugjenkjennelig remiks av rockeklassikeren – tidligere i år gav Jaar og Harrington tross alt ut en om ikke annet fiffig remiks av hele Daft Punks famlende 70-tallshyllest Random Access Memories – er i så fall hjertebarnet radbrekket av alt som utgjør Jaars signatur:
Elektronika på sitt ellevte våkedøgn, som illustrert på hans flotte 2011-debut, Space Is Only Noise.
I hans musikalske univers later nemlig alle elementene til å bevege seg i saaaakte i film, der fokuset sjelden sitter festet på ett enkelt element, men heller danser flyktig rundt.
Sagt i mer jordnære ordelag:
Psychic er ikke et lettfordøyd album.
Dermed er det heller ikke en plate man er i stand til å fortære i løpet av de tre-fire-fem-seks første gjennomlyttingene.
Samtidig er det halve årsaken til at albumet er spennende å vende tilbake til.
Brorparten av den andre halvdelen består av åpneren og nøkkelsporet «Golden Arrow»; låten som fortjener sitt eget avsnitt.
Over ambisiøse elleve-og-et-halvt minutter kravler den seg fremover fra illevarslende orgel-, synth- og strykerarrangementer - via harmfull, minimalistisk dubbass, Jaars forvrengte sang og Harringtons insisterende gitarspill - til et buldrende klimaks nås rundt åtteminuttersmerket.
Det er en stor, ulmende jækel av en låt, men av den klaustrofobiske varianten som nytes best med øreklokkene tett på (og da helst på et par strået kvassere enn hva Bose eller Dr. Dre har å tilby).
Detaljrikdommene i produksjonene krever nærmest at man inntar Psychic gjennom disse to separate kanalene – for øvrig flytter lydene seg fra venstre til høyre og vice versa – men også at man aller helst inntar langspilleren i ett drag.
På det viset får man mest ut av den likevel uengasjerende bluesrockeren «Heart», samt den flotte ørkenvandreren «Paper Trails» og den tjalla nudisco-godbiten «The Only Shrine I’ve Ever Seen».
Darkside føyer seg herved til den forfriskende rekken med nypsykedeliamakere fra de siste par årene - hvor blant andre smertelig oversette Vinyl Williams er med på laget.
Bare bit deg merke i at dette krever mer mental deltakelse enn bakgrunnsmusikken du enkelt kan degradere det til.
Men selv da er Psychic jommen ikke verst.
| 1
|
002498
|
Finne seg sjæl?
Trivium laget en av 2000-tallets mest undervurderte plater.
Hva skjer når David Draiman fra Disturbed hjelper dem med ny plate?
Man kan se på Triviums utvikling på to måter.
Enten 1) Vidunderbarna fra Florida vingler og leter etter en mainstreamsuksess som løfter dem opp til suksessnivået til Avenged Sevenfold og andre amerikanske nr. 1-band.
Eller 2)
De er så briljante musikere at de kjeder seg fort, og søker derfor nye utfordringer for hver plate.
Som så altfor ofte er nok sannheten et kjedelig sted mellom de to alternativene.
Matt Heafy åpenbare forsøk på å jameshetfieldifisere stemmen sin til The Crusade var ikke voldsomt vellykket, mens det påfølgende albumet var et tydelig forsøk på å distansere seg fra listetoppforsøket med The Crusade.
Resultat av virringen ble dog bandets desidert beste album, oppfølgeren Shogun, en overveldende miks av klassisk metal, progressive ideer, gitarspill som skar hull i tordenskyer, og i sum et av de mest undervurderte metalalbumene fra 2000-tallet.
Så kom In Waves, et rimelig helstøpt forsøk på å tøffe seg for pit-en samtidig som ørene til amerikansk metalradio purret av vellyst.
Det er denne musikalske filosofien Trivium tar med seg til årets Vengeance Falls.
Trivium har alltid hatt et element av melodiøs, radiovennlig metal ved seg, enten det er refrenget på episke "Into The Mouth Of Hell We March", utskjelte "Anthem" eller den første hiten, "Pull Harder
On The Strings Of Your Martyr".
På Vengeance Falls har Matt Heafy og kompisene brakt inn David Draiman som produsent, og det er all grunn til å ta frem hvitløken og sølvdolken i et instinktivt utbrudd av skepsis.
David Draiman er tross alt mannen bak Disturbed, kanskje verdens mest selvhøytidelige band.
Umiddelbart puster man dog lettet ut, for singlen "Brave This World" og tittelsporet er solide åpningsspor, selv om de ikke når opp mot det kanonfete tittelsporet fra In Waves.
Videre går det i hundre med thrash-riff, selvsikker vokal, bunnsolid tromming og shred-o-rama fra Heafy og gitarduellpartner Corey Beaulieu.
Vi snakker bransjens kanskje beste unge gitarpar.
Så alt er egentlig på stell, og de som fryktet at David Draiman skulle få Heafy til å lage apekatt-lyder a la "Down With The Sickness", kan puste lettet ut.
Men etter å ha hørt platen tre ganger, fem ganger, ti ganger og etter hvert kanskje femten ganger, er det nesten ingenting som fester seg.
Trivium gjør alt riktig, men samtidig er det så mange feil i form av ren rutine og kjedsommelighet.
Ingen av låtene byr på overraskelser eller intrikate vendinger, tekstene om krig og apokalypse virker skrevet av en metaltekst-generator ("There is no life at the end of this war" og "Die young/save yourself/life is only replaced with hell" er to eksempler), og Vengeance Falls fremstår som et album fra et band som leter etter seg selv uten å finne noe.
| 0
|
002503
|
Kvinne, trommer, bass
I en periode hvor kvinnelighet diskuteres via Miley Cyrus og Sinead O'Connor og feminisme er å heie på andre jenter, er Poliças album om kvinnen både forfriskende og relevant.
Jeg er langt fra ferdig med Poliças debutalbum fra i fjor, Give You The Ghost, som jeg mente (og fortsatt mener) var 2012s beste album.
Det var derfor med like deler forventning og frykt jeg gikk løs på Minneapoliskvintettens Shulamith.
Gruppen, som er ledet an av vokalist Channy Leaneagh og produsent Ryan Olson, skapte med debuten et helt unikt sound der de med skitten synth blandet rock, R&B og electropop toppet med gjennomgående bruk av Auto-Tune på Leaneaghs stemme.
Med Shulamith viderefører de det kjølige og spennende musikalske uttrykket fra Give You The Ghost.
Men det nye materialet vier mer plass til de to trommeslagerne og (spesielt) bassist Chris Bierden, som virkelig får skinne.
Uttrykket oppfattes mer organisk, mer dynamisk og mer hardtslående, samtidig som det også krever mer av lytteren.
Der hvor debuten for meg var kjærlighet ved første lytt, bruker Shulamith lengre tid på å komme under huden.
Tittelen er en hyllest til aktivisten Shulamith Firestone, en av pionérene bak den radikale feminismen.
Firestone, som døde i fjor, blir av Leaneagh beskrevet som hennes muse og mentor fra graven.
Og det er også det å være kvinne som blir tatt opp tematisk med en forfriskende direkthet gjennom de tolv sporene.
Det er ikke alltid lett å fange opp tekst når Leaneagh synger, uten at det tar vekk opplevelsen fra musikken - vokalen hennes er like mye et instrument.
Men når man først får tak i tekstlinjer som "I don't like when you tell the boys that I'm your girl/Wear me round like a lucky charm with plastic pearls" ("So Leave") og "I don't need a man/All that he does I can, I can" ("I Need $"), føles det hele desto viktigere.
Spesielt i en tid hvor denne tematikken blir overdøvet av tunge og twerk.
Shulamith er en uforutsigbar affære.
"Vegas" er en fantastisk låt som byr på sterk melodi og krevende instrumentale utblåsninger.
"I Need $" er Poliças mest tilgjengelige låt, som også får vist frem en annen bruk av Leaneaghs stemmeprakt.
"Warrior Lord" er myk og sørgmodig og "Tiff" er herlig insisterende.
Selv om høydepunktene bor i dette stilistiske spennet, forsvinner også noe av den altoppslukende atmosfæren fra debuten idet Poliça utvider horisonten.
Minst interessant er det når de som på "Chain My Name" prøver å nærme seg radiolyd og dermed mister all spenning.
Det forekommer heldigvis svært få av disse forsøkene.
Med Shulamith viser Poliça at de har mer å by på enn et grensesprengende debutalbum.
Til tross for et par små feilskjær leverer de et album som er spennende både musikalsk og tematisk.
Det er utfordrende, insisterende og tidvis krevende, men alltid verdt det.
En liten bulk i den sterke identiteten de skapte med debuten har de nok likevel fått.
| 1
|
002505
|
Punkere med trollmannskapper
Med den melodiske hardcorebakgrunnen kun vagt på hjernelappene fortsetter Oslo-bandet Rumble In Rhodos på sin fargerike sti mot vilter progpop.
Akkurat hvordan aner jeg ikke, men en eller annen fiks idé må ha dukket opp i hodet til medlemmene i Rumble in Rhodos i etterdønningene av andrealbumet Intentions (2008).
Bandet - fra det musikalsk frodige Follo-distriktet sør for hovedstaden - har siden grunnleggelsen for et tiår siden alltid holdt seg innenfor den like deler melodiske og matematiske post-hardcoren.
Noe de for så vidt ikke er alene om:
Det krever mer enn to hender for å telle norske band som oppstod i askene av The Shape of Punk to Come (1998), den profetiske sjangerklassikeren til svenskene i Refused.
Likevel fremstod veien lang fra den sprelske Intentions-hitten “Flavoured Envy” til "White Dancing", den briljante førstesingelen fra tredjealbumet, som treffende nok flørtet eksplisitt med dansegulvet.
Synthesizerne, conga-trommene og den løpske basslinjen kan ha vært kanskje sekstettens fikse idé, men ikke ene og alene deres verk.
Også på fjerdealbumet Grace and Nuance kan man tydelig føle på nærværet til det tohodede Montée-monsteret og produsentteamet Anders Tjore/Erlend Mokkelbost.
Særlig deres progressive signaturdisko har fått betydelig større spillerom i det soniske universet, det være seg i form av instrumentalpartier (midtveis i "Dormant Dreams"), spretne funkrytmer ("Entirely Loveless") eller skamløse hooks ("Mannequins of Memory").
Rumble in Rhodos - "The Annual Melt"
Samtidig har den progressive rocken gjort et vel så stort inntog i musikken til Rumble in Rhodos.
Den umiddelbare bestenoteringen "The Annual Melt" kontrer eksempelvis de melodiske kruttladningene med snodige taktarter og markante temaskifter, mens Eno-referende intermezzi følger med.
Dermed er det også mer moro enn irriterende at det krever mer enn noen få studiepoeng i tekstteori for å skvise noe forståelig ut av det lyriske landskapet til vokalist Thomas Bratlie.
På den annen side pakker Rumble in Rhodos seg vel mye inn i trollmannskappene på albumets siste tredjedel.
To av mellomsporene kommer litt vel tett på hverandre når den avsluttende sjuminutteren "Reversal of Fortune" sklir ut i totalt prognissevanvidd, med det resultat at bandet mister grepet om sin store styrke:
Å servere det flinke og vanskelige som noe usedvanlig lettfordøyd.
Grace and Nuance er likevel nok en imponerende videreutvikling fra et av de siste få spennende bandene innen den norske, melodiske hardcoren - selv om det bak stopp-og-start-dynamikken og den hvinende guttungevokalen tilsynelatende kun er skrotter igjen av det ti år gamle utgangspunktet.
Men som et annet betydelig band fra den samme scenen en gang sa:
"Repetition is Failure".
| 1
|
002506
|
Lave skuldre, høyt nivå
Fleetwood Mac trenger ikke bevise noe som helst, men gjør det likevel - med en lekenhet som smitter.
Fleetwood
Mac befinner seg i en situasjon majoriteten av deres jevnaldrende kolleger bare kan misunne dem.
Bandet er elsket av de fleste med en blodpumpe som banker for perfekt popmusikk, fra nerdete kritikere til deres langt hjerteligere tanter.
Og de har intet mindre enn tre fullblods LP-klassikere fra 70-tallet som fundament for sin identitet i 2013.
Få har noensinne fanget øyeblikket der mørke skyer driver innover den blå himmelen over Los Angeles bedre enn dem, og med Lindsey Buckingham som gæren regissør skapte det fordums engelske bluesrockbandet den ene egenrådige blockbusteren etter den andre - ofte med intenst trøblete relasjoner innad i gruppen som bensin på det kreative bålet.
To sittekonserter i Oslo Spektrum på fire dager er ikke nødvendigvis oppskriften på en magisk langhelg.
Men der John Mayer tidvis tøyde gitarstrengene i lengste laget (om enn ikke bokstavelig) på torsdag, er det et stort sett disiplinert og fokusert Mac som møter oss i Oslos for øyeblikket mest intime betongkloss.
Unntaket - Mick Fleetwoods dypt nissete trommesolo på "World Turning" - er såpass langt ute at det på en måte blir greit, det også.
Høydepunktene strøs omhyggelig utover settet.
"Rhiannon", en av 70-tallets sterkeste singler, fremføres med et sultent drag, til tross for at Stevie Nicks velger en og annen vokalsnarvei.
Hun lyser til gjengjeld på "Landslide", som sammen med Buckingham-plukkende "Never Going Back" utgjør kveldens sterkeste eksempel på hudløshetens undervurderte plass under stadiontaket.
Og "Gold Dust Woman" tværes ut så langt og godt at den utgjør en helt egen del av konserten.
For en som så bandet for nesten nøyaktig fire år siden (da i Stockholm) ligger det adskillige djevler dirrende i detaljene.
Mest gledelig er inklusjonen av Buckingham/Nicks-låten "Without You", som Stevie bruker laaang tid på å introdusere.
Den er til gjengjeld en varm og poengtert påminnelse om hvorfor de to amerikanerne ble hentet inn i sentrale bandroller på midten av 70-tallet.
Nye "Sad Angel" er habil uptempo-pop, verken mer eller mindre, mens Nicks' "Stand Back" har overtatt plassen til Buckinghams "Go Insane" som kveldens eneste øyeblikk fra medlemmenes respektive solokarrièrer.
Trist for noen få, vil jeg tro, men et smart valg i det store og det hele.
Savnet etter Christine McVie, den eneste fra storhetstiden som ikke er med bandet når de turnerer i dag, er tidvis voldsomt - både vokal- og låtmessig.
Selvsagt blir det ikke det samme uten henne, og da hjelper det ikke at Buckingham brauter seg gjennom "Not That Funny", som aldri vil være noe mer enn - i beste fall - euforisk idioti.
Men når selv den melodien er bedre enn alt annet du finner i innboksen på en vanlig søndag - eller noen annen ukedag, for den saks skyld - føles det riktigst å lene seg tilbake og takke popgudene, hvem enn de måtte være, for invitasjonen til festen.
| 1
|
002507
|
Stjerneform på Parkteatret
The Dillinger Escape Plan serverte en brutalt søndagsmåltid metal på et smekk utsolgt Parkteatret.
Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg så en dokumentar om restauranter med Michelin-stjerner før jeg ruslet mot et smekk utsolgt Parktearet for å se Dillinger Escape Plan på en høstklar søndagsaften.
I dokuen Three Stars snakkes det mye om hvordan man skal få en eller flere av de tre stjernene Michelin har i arsenalet, og for å få to stjerner - noe kun Maaemo har i Norge - må man være så god at folk drar fra andre kanter av landet for å spise der.
På vei inn på Parkteatret treffer jeg en gammel kompis jeg ikke har sett på 15 år, han kunne ivrig fortelle at han kom fra Bergen en time tidligere.
"Klart man må til Oslo når Dillinger spiller!", sa han med en bergensk som hadde fått Herman Frieles nikkende anerkjennelse.
For de er et slikt band, Dillinger Escape Plan, et band man drar langt for å se.
Hardrockens Michelin-musikanter, et band man lar seg imponere av like mye som man blir revet med i moshpit-energi.
Hardcore møter metal møter avantgarde møter total kunstnerisk kompromissløshet.
Det føles da også ganske så eksklusivt å se dem på lille Parkteatret, selv om det er søndag og både publikum og band ser ut til å ha hatt hadde en veldig morsom lørdagskveld.
Setlisten er konsentrert rundt bandets tre seneste album, med selvsagt hovedvekt på knallsterke One Of Us Is The Killer.
Vokalist Greg Puciato freser hvileløst rundt på scenen, og gir publikum nyere favoritter som "Milk Lizard" og "Farewell, Mona Lisa" omtrent før konserten har kommet virkelig i gang.
Gitarist og bandsjef Ben Weinman kaster seg ut i publikum og står på skuldrene til fans mens han riffer frenetisk, mens nykommeren Billy Rymer imponerer stort bak trommene.
Musikalsk sett har The Dillinger Escape Plan egentlig utviklet seg noe voldsomt siden jeg så dem live for første gang for snart ti år siden.
De matematiske, grindcore-aktige formlene er utvidet med Faith No More-inspirerte melodier, blytung riffing og nesten rocka riff, og i liveversjon gjør det bandet tidvis til et nesten ganske streit metalband.
Men bare nesten, for når "43% Burnt" kommer som avslutning etter en frekk cover av Aphex Twins "Come To Daddy", er det åpenbart hvor The Dillinger Escape Plan kommer fra.
Total galskap på riffingen, beats like hysteriske som de mest diehard-fansene foran scenen, og rett og slett et lite stykke metalhistorie på Grünerløkka.
Flott avslutning på en overbevisende søndagskveld.
| 1
|
002508
|
Penger inn, kvalitetsmetal tilbake
Fansen hostet opp to millioner kroner da Protest The Hero spurte om hjelp.
Kanadierne har brukt pengene bra.
Trenger verden progressiv kanadisk metal?
Tørster publikum etter et band som høres ut som Mars Volta, Dream Theatre og Mastodon samtidig?
Svaret er et rungende ja, i hvert fall om vi skal dømme etter crowdfunding-aksjonen Protest The Hero startet tidligere i år.
Målet om å nå 125.000 dollar til innspiling av ny plate ble nådd på et par døgn, og ivrige fans brakte inn svimlende 341.000 dollar til Protest The Hero.
Det er to millioner kroner, det!
Jeg får lyst å stå på et fjell og rope "HAIL AND KILL!
METAL IS ALIVE!" av slikt engasjement fra fans.
Nå er resultatet her.
Albumet slippes 29. oktober, men ble sendt digitalt til alle bidragsytere for en ukes tid siden.
Funker det?
Sitter som en kule.
Åpningslåten "Clarity" har vært ute som single, og er en fin representant for platen:
Feite breaks, gitarister som shredder like mye som de riffer, herlig melodisk vokal fra Rody Walker og bidrag fra country-sangerinnen (!) Jadea Kelly som gir en egen dimensjon til musikken.
Den tydelige proginspirasjonen er enkel å dechiffrere, mens x-faktoren i Protest The Hero-låtene er innfytelsen fra hissig poppunk.
Landsbrødrene i Propagandhi er ingen fjern referanse med sin in-your-face kombinasjon av avanserte tekster, superfengende melodier og riff som beveger seg opp og ned og frem og tilbake i arrangementet.
Om man kobler dette den med overhengende faren for at Protest The Hero til en hver tid kan bryte ut i et supercheesy (kompliment!) stå-på-toppen-av-et-fjell-tema som Dream Theatre eller Dragonforce hadde vært stolte av (sjekk f.eks. avslutningen på "Clarity" eller allsangverdien på "Mist"), snakker vi et band som spriker i alle retninger.
Høydepunkter?
"Nevnte "Clarity" er en av årets låter, "Drumhead Trial" burde få sin egen Guitar Hero - Protest The Hero Edition, avslutningen "Skies" er smeltende vakker og hardtslående...
Det er strengt tatt ingen svake låter her.
Jeg vil dog legge inn et lite minus for at tekstene av og til blir for endimensjonale i sin punkete venstreradikalisme.
Jeg trenger ikke en gjeng kanadiere med to millioner på konto til å fortelle meg at folk med spenn er onde.
Verden er ikke så enkel.
Men når Protest The Hero i neste vending skriver tekster som "The wreckage was never found/but the black box was recovered/the message therein profound/in the final moments our true names are all discovered" er aktivistblunderne tilgitt.
Rockepoesi på sitt beste.
Det er bare å kjøpe billett til bandets konsert i Oslo 12. januar - det kan kjapt bli et høydepunkt på nyåret.
| 1
|
002509
|
Sjefen er tilbake på jobb
Jay Z snegler seg rundt på scenen i Oslo Spektrum.
Men likevel eier han sjappa.
Merkevaren har bare fortsatt å vokse, men som artist har Jay Zs relevans blitt mindre det siste tiåret.
Sist rapperen ga ut en soloskive som tåler tidens tann var for temmelig nøyaktig ti år siden.
Black Album holder fortsatt formen etter mange utskiftninger og omrokeringer i rapspillet.
Hans nyeste album, Magna Carta Holy Grail - og soloutgivelsene man kan spore tilbake til Black Album - viser en langt mettere artist.
Jay Z har vunnet på alle plattformer.
Å repetere seire på albumformatet er for Jay Zs del trolig over.
Han har jobbet seg opp et stort lager med kvalitetsmusikk nå.
Men heldigvis er 43-åringen fortsatt et beist på scenen.
Misforstå meg rett:
Han forflytter legemet i sneglefart i Oslo Spektrum.
Kledd i helsvart, keiserens nye merkeklær, matcher han den estetisk industrielle sceneriggen.
Store deler av flaten er dekket med stillas hvor bandet - inkludert superprodusent Timbaland som står og vugger som en fornøyd bamse - står og jobber, med clean lyssetting og bra visuell backdrop.
Jay Z trenger ikke å gjøgle og løpe rundt.
Det er han alt for gammel til.
Jigga har til gjengjeld en markant tilstedeværelse i all sin enkelhet og sterkere låtkatalog enn noen andre rappere som har bikket førti.
Stemmen hans er tydelig og godt bevart.
Han utsetter holdbarhetsdatoen som relevant sceneartist, kanskje grunnet en sunn livsstil og en kone som holder ham i ørene.
Hva vet jeg.
Poenget er at når Jay Z flekker opp prima vare etter prima vare - "Dead Presidents II", "Big Pimpin", "Nigga What Nigga Who", "99 Problems", "Public Service Announcement", "Encore", "Fuckwithmeyouknowigotit", "Izzo (H.O.V.A)" - og tre håndfuller andre spor, beviser han at den godt voksne mannen har opparbeidet seg et vanvittig lager.
Magasinet går ikke tomt.
Publikum klikker i vinkel ved flere anledninger.
"Niggas In Paris" og albumversjonen av "Encore" er briliante kutt som begeistrer maks.
Og man ser at sjefen er storfornøyd med kvelden.
Han gliser og virker i storform.
Det skulle bare mangle.
Dedikerte fans gir han masse god energi som fyrer opp Jay Z. Konserten i Oslo sentrums storstue bekrefter for så vidt også ankepunket til Jay Z.
Han virker noen ganger litt ensom - til tross for hans tidligere nevnte presence.
Og så får vi prøve å begrave minnene om at han runder av showet med den blodfattige Alphaville-"coveren" "Young Forever".
I Telenor Arena med Kanye West hadde duoen et stilig salt/søtt-forhold, noe jeg savnet litt i kveldens ellers råstilige oppvisning fra klodens største rapper.
Lenge leve den eldre rapgarde.
| 1
|
002511
|
Hvesende Wayne, skjult rapstjerne
Bandet til Lil Wayne overdøver rapperen i Oslo Spektrum.
Men jeg blir glad av å se eksentrikeren lykkelig.
For fem år siden var Lil Wayne en av planetens største hiphop-stjerner.
Han fikk stor kommersiell suksess med Tha Carter III i 2008 og befant seg på toppen av rapfjellet.
Siden har han snublet mye grunnet dop-, juridiske- og personlige problemer.
Det merkes jo på kvaliteten på musikken, men miksteipen Dedication 5 fra et par måneder siden viser til en mer hardtjobbende artist enn en fallert og lat rapstjerne.
Og bevares, han har jo hatt flere gode gjesteopptredener.
Men det føles lenge siden han leverte på et høyt nivå over en lengre periode.
Jeg heier på ham.
Men startskuddet i Oslo Spektrum lover ikke godt når det første vi hører er skingrende gitarer og scratching fra den ekstremt godt trente turné-DJen.
Nymetall-toner møter kleine hiphop-fibre.
Så begynner fem (!) skatere å benytte seg de tre (!) rampene de har til rådighet.
Det er litt av et sirkus.
Lil Wayne har blitt en parodi på seg selv, men han klarer å snu harryheten til noe ålreit.
Et lite kunstverk i seg selv, men det er ikke å komme bort i fra det overtydelige bandet som graver ned Lil Waynes skrapende stemme.
Det er bare sjukt harry og resultatet blir døvt siden bandet river i filler fete låter.
Han bruker tid på å spille kutt han har gjestet på, blant annet "The Motto" og "No New Friends", i stedet for å spille opp den ellers sterke låtkatalogen til New Orleans-mannen.
Vi får blant annet "Lollipop" og et fragment av "Mrs. Officer".
Men konserten består strengt tatt av tre høydepunkter.
Lil Wayne klarer å holde ut, selv om han må forlate scenen i et kvarter og la den beatmiks-døve DJ-en kjøre et sceneshow.
Når labelsjef og farsfiguren til Lil Wayne, Birdman, kommer på scenen og drar klassikerne "Tapout" og "Still Fly" mens Wayne skater bak ham er også gledelig.
Den ordentlige magien skjer en snau halvtime før Birdman trår på scenen.
Eksentrikeren fremfører balladen "How To Love".
Det er her den sårbare og desperate personligheten til Lil Wayne får skinne.
Han er kanskje hardhudet, men Wayne er egentlig en temmelig følsom kar.
Sånn egentlig.
Gitarriffene og en overivrig trommeslager ødelegger beklageligvis mange av låtene.
Selvfølgelig kan jeg tilgi Waynes merkelige smak.
Det er ingen som skjønner hva som foregår i hodet hans utenom han selv.
Kveldens oppvisning er ikke av det sterkeste slaget, men jeg blir glad av å se en av de mest fascinerende rapperne gjennom tidene lykkelig på scenen.
| 0
|
002513
|
Fest i flammehavet
Gode idéer, ditto venner og et overraskende dansbart oppgjør med tvil og angst gjør Reflektor til Arcade Fires beste album siden debuten.
Auraen Arcade Fire har bygget opp rundt seg i løpet av ti år har ført til at man i de innledende lytt til Reflektor mer eller mindre bevisst stiller en rekke kritiske spørsmål.
Er bandets arroganse og lekkasjeparanoia en større del av fenomenet enn det kunstneriske?
Er cameoene til James Franco, Michael Cera og Bono morsommere enn musikken?
Og, ikke minst, er ikke rim av typen "they're down on their knees/begging us please" substandard-materiale for et band som aldri har hatt så store forventninger knyttet til en utgivelse som nå?
Innledende spekulasjoner satt til side - på papiret er dette blant de voldsomste sammensetningene av genier på et album på lenge.
James Murphy produserer, David Bowie, Colin Stetson, Aaron Dessner, Kid Koala og Owen Pallett er innom og i kjernen av det hele Win Butler som ruvende prosjekt/orkesterleder.
Isolert sett høres en spilletid på gode 75 minutter mye ut, men i motsetning til tidligere Arcade Fire-plater føles ikke Reflektor oppblåst eller uttværet, noe som var et problem på det temmelig overvurderte The Suburbs.
Nå rettferdiggjøres de fleste krumspring og monotone deler, noe som i et par tilfeller sikkert kan krediteres James Murphy:
Glem ikke at hans beste låt er nesten åtte minutter lang, og deler mye av ideologien rundt Reflektor.
Ut av dette oppstår kanadiernes beste siden Funeral.
Det er et delikat, intrikat album som er langt mer tilgjengelig enn det den noe anstrengende gresk mytologi-innfallsvinkelen skulle tilsi:
Her er det rytme og melodi man først og fremst står igjen med.
Spesielt "Normal Person", "Awful Sound (Oh Eurydice)", "Joan Of Arc", og potensielt albumbeste "Here Comes The Night Time" innkapsler hvorfor de er manges favorittband - de øyeblikkene der tekst møter hjerne, melodi møter hjerte og rytme møter føtter samtidig.
Tidligere har vi hatt "No Cars Go", "Neighborhood #3 (Power Out)" og "Sprawl II".
Reflektor har mange slike, og dermed blir det enklere å tåle de allikevel svært få gangene der tålmodigheten tøyes.
Arcade Fire har flyttet på seg for hver utgivelse, og etter min smak har de fått for mye godvilje for album som ikke helt har stått seg.
Neon Bible fremstår baktung og kunstig dramatisk og The Suburbs full av kunstneriske snarveier og overflødige spor.
Reflektor føles ikke så gjennomtenkt, og dermed mer leken og løssluppen, men heller dét enn å drukne i patos - i så måte tviler jeg uansett på om de noen gang igjen kommer opp mot "Neighborhood #1 (Tunnels)".
Jeg ser heller ingen grunn til at de skulle forsøke.
Det er svært få band av i dag som har godt av å gjenfødes fra album til album, men her har vi et band som aldri bør se seg tilbake.
Win Butler fremstår muligens mer og mer arrogant jo rikere han blir og flere kjendisvenner han får, men musikken har aldri vært så åpen og inkluderende som nå.
Et strålende eksempel på enere som blomster opp og frem - sammen.
| 1
|
002515
|
Saturn, Bergen
Vi skal være glad for at vi har band som Fjorden Baby!
Også når de ikke går fullstendig bananas.
Ja, de er nok fryktelig dårlige på å ta oppvasken.
Og ja, de bruker nok mer penger på sentralstimulerende stoffer enn på strømregninger.
Og ja, de tilbringer nok heller tirsdagen foran idiotboksen sammen med en Star Trek:
The Next Generation-reprise fremfor å bidra til samfunnet.
Jeg kjenner ikke Fjorden Baby!s medlemmer, og det er godt mulig jeg tar fullstendig feil, men dette er i hvert fall inntrykket jeg har fått av det bergenske femspannet over deres tre album, da kanskje spesielt den kaotiske, men morsomme selvtitulerte debuten fra 2009.
Hvis man ikke har sansen for Fjorden Baby!, er det nok akkurat denne gjennomsyrende døgeniktheten i musikken som irriterer deg.
Hvordan lekne dubgrooves akkompagneres av synther og gitarer tilsynelatende kjøpt på loppemarked; hvordan frontmann Sturle Kvilekval kauker om noe han har drømt fremfor å synge om noe meningsfylt; hvordan de musikalske (og amusikalske) referansene befinner seg over hele forbanna verdenskartet.
Hvis man derimot liker Loddefjord-bandet, er det sannsynligvis kombinasjonen av disse faktene som klikker.
Med unntak av “Kagjørdunodåeh”, er likevel Fjordkloden et merkbart steg bort fra forgjengeren
Se deg rundt i rommet og dens ypperlige lefling med syrete klubbmusikk á la Madchester-band som Primal Scream og Happy Mondays.
Laserne er forlengst skrudd av, støvet har siget ut av hulrommene i lokalet, og den påfølgende, gitardrevne melankolien har overtatt fokuset.
Eksempelvis kunne “Vingene” og “Vinduene” begge vært flotte tilskudd i katalogen til de skånske indiepopkultheltene Bob Hund, mens “Noen tar tiden” låter omtrent så nærme man kommer et The Smiths oppvokst i en høyhusleilighet i Loddefjord med hasjplanter i vinduskarmen.
“Noen ser på livet som de ser på klokken/“Ka e klokken?”/Koffer spør du meg om det?” undrer Kvilekval i nevnte låt, typisk for hans alltid bisarre, forvirrede og eksistensialistiske modus operandi.
Med unntak av Flaming Lips-frontmann Wayne Coyne, finnes det tross alt få andre enn Fjorden Baby!
-vokalisten som er i stand til å få linjer som “En kamel som spiser kanel” (“Kaya Piraya”) til å fremstå som betydningsfulle.
Samtidig forteller “Nattåpent” og Lars Vaular-gjestede “11 etasje” spennende karakterhistorier fra hans dystopiske Bergen.
Radiosingelen og nøkkelsporet “Tingene” er en akseptabel poplåt, men er lett glemt satt opp mot tidligere bragder som euforiske “Rendevouz”, storslåtte “Himmelen” (begge fra Se deg rundt i rommet), eller den fordømt fengende Boney M-hyllesten “Rasputin”, gitt ut separat i fjor.
Sånn sett står Fjordkloden nærmere debutalbumet, i og med at de mest umiddelbare øyeblikkene uteblir.
Selv om singelen skuffer, samt at barnevise “Shanghai Express” gjør bandet mer irriterende enn interessante, beviser Fjorden Baby!s tredje fullengder at surrehuene også er fullstendig i stand til å skrive mer tradisjonelle, ettertenksomme og - ikke minst - vakre låter.
Men fortsatt kledd i samme skjorte som i forgårs og med jointen dinglende i munnviken, så klart.
| 1
|
002517
|
Problembarnet som prøvde å smile
The Marshall Mathers LP 2 er litt bedre enn antatt.
Litt.
Trassalderen slo inn sent for tungevirtuosen Eminem.
Han brukte tredveårene til å være surmaget og serverte oss lyttere oppgulpet over tre album.
Formkurven raste nedover i 80 kilometer i timen, og Detroit-rapperen bekreftet gang på gang gjennom forrige tiår at han stadig ble mindre musikalsk relevant - tross kjærlighet fra en ny og standhaftig generasjon fans.
Eminem befant seg i en evig runddans, hvor den kreative knipen var det møllspiste bakteppet som preget utgivelsene.
På The Marshall Mathers LP 2 legger han til side sitt indre problembarn.
Eller prøver, i det minste.
Han virker friskere og mer fokusert enn på lenge, selv om albumet mildt sagt er ujevnt.
Men han treffer målskiven når han fininnstiller siktet.
"Bezerk" fra The Marshall Mathers LP 2:
Platen er alt for lang, men toppene synes klart når svovelluktende surmuling blir satt i andre rekke.
Mathers er fetest når han kombinerer en anelse frustrasjon med morsomt lynne, mens han samtidig gjør rom for idérik rimakrobatikk.
Sistnevnte kommer alltid til å være Eminems sterkeste kort.
Han gjør en god figur på "Bad Guy", "Rap God" og "Brainless", og blir langt ifra tilsidesatt på den tøysete, Kendrick Lamar-gjestede "Love Game".
På minussiden finner vi blant annet Rick Rubin-produserte "Bezerk", som er en halvtrist affære, og det blir dessuten tynt når Eminem ikler seg popdrakten med "Monster" og "Stronger Than I Was", for å nevne et par eksempler.
I etterpåklokskapens navn burde en del av disse kuttene blitt skjært vekk.
The Marshall Mathers LP 2 er på sitt beste helt streit, men uansett er det artig når Eminem underholder rapteknisk.
Kanskje jeg tar til takke med smuler her, men en håndfull godkjente spor fra en gammel helt er likefullt bedre enn ingen.
| 0
|
002519
|
Okseblod i årene
Det hyperambisiøse kammerpopprosjektet San Fermin har nesten tredve mennesker i besetningen og er oppsiktsvekkende godt i sitt slag.
Nå er det bare å ta frem pretensiøsekarene:
Man er umiddelbart på dypt vann når man skal nærme seg Ellis Ludwig-Leones debutalbum som San Fermin.
Sammen med en hel bråte venner har han satt seg fore å gjenskape de øyeblikkene som gjorde artister som The National og Dirty Projectors store, og slenge inn bibelske og mytolgiske referanser på toppen.
Legg til det faktum at Ludwig-Leone ikke synger selv, har studert klassisk komposisjon på Yale og ikke går av veien for tekstlinjer som "another day to tip-toe on the balustrade", og det er klart man foran seg har et prosjekt som krever en viss grad av innsats fra lytterens side.
Er man disponert for denne type musikalske inntrykk, viser det seg dog kjapt at San Fermin er et album som bør vekke oppsikt langt utenfor de engere kretser av orkesterpopentusiaster som døper sine førstefødte Sufjan.
"Sonsick" er et naturlig sted å starte.
Blant årets råeste singler fra mitt ståsted; akkurat passe dramatisk, kaskader av blåsere, stemmeprakt av titanske proporsjoner og et refreng å dø for.
Her er det også på sin plass å introdusere de to dominerende kvinnelige vokalistene:
Holly Laessig og Jess Wolfe fra Lucius, som i San Fermin-settingen tillater seg å være enda mer outrerte enn i hovedbandet.
Sammen med mannsrøst Allen Tate fronter trioen et album som går fra pop-øyeblikk som har nevnte "Sonsick", "Crueler Kind", "Renaissance" og "Bar" som markante høydepunkt, til renere, orkestrale stykker som lar Ludwig-Leones hang til klassisk musikk og affinitet til arrangørmester Nico Muhly få spillerom.
Denne dynamikken fungerer godt i albumformatet, selv om det blir en smule popfattig helt mot slutten.
Underveis får man imidlertid et vakkert spenn og uttenkt variasjon, der mange deler av Ludwig-Leones ambisjoner får spille seg ut.
Elegante "Methuselah" over i instrumentale "At Sea" til "Torero", som man kan unnskyldes for å tro er en låt fra High Violet - det er en liten svakhet ved San Fermin at det noen ganger blir for likt sine inspirasjonskilder.
Dette er gjennomgående såpass vakkert og uredd at man lar slike små skjønnhetsfeil passere.
San Fermin er et utstillingsvindu for en ung komponist med grandiose idéer og melodisk kapasitet nok til å både kunne være vanskelig og bredt appellerende om hverandre.
En debut som bringer ham til toppsjiktet av poputgivelser i 2013.
| 1
|
002520
|
Tafatt forsøk
Enten må Cir.Cuz se seg fornøyd med at musikken de lager selger godt, tross dårlig kritikk, eller så må de nok bare prøve igjen.
Jeg er nødt til å starte der vi slapp sist, men tro meg:
Jeg har ikke lyst til å gjøre sport av å kritisere Cir.Cuz sønder og sammen.
Tvert imot prøver jeg å høre poprap-duoens andreskive med åpne ører.
Cir.Cuz gjør det imidlertid ikke enkelt.
Og jobben med å gjøre seg til narr klarer de helt og holdent på egenhånd.
Mye er ved det samme siden sist gang disse to ga ut album.
Sistesporet fikk det til å renne over for vår daværende anmelder Andreas Øverland, og også i denne omgang er det "den store finalen" som etterlater alle pluggene mine tent.
Som en prikk over i’ene i lite imponerende avslutter de nemlig også denne skiva med en blåkopi («Skål») av Karpe Diem («Firogtyvegods»).
Å drive plagiat på dette nivået - selv etter hard kritikk for akkurat dét på debututgivelsen - vitner i det minste om baller.
Dette er dog en drøy halvtime etter at jeg allerede har jobbet meg gjennom ni låter, hvor det stort flertallet er bygd på et nær identisk gitarriff.
Ni intetsigende låter om rus, terningkast, tid, tull og fyll.
Hvis Cir.Cuz‘ mål er å tjene penger og bli spilt på radio, tar jeg hatten av og viser all mulig respekt for at de (ifølge seg selv) har oppnådd akkurat dét.
Da forventer jeg til gjengjeld at New Era-capsene løftes for vurderingen jeg gjør her.
På åpningssporet «Terningkast» står Cir.Cuz kult nok opp for seg selv mot mye av den usaklige kritikken de får.
Dessverre mister de fort fokus, plaffer løs i alle mulige retninger og ender med ubehjelpelige linjer som «det er på tide å gå imot strømmen» og «sitter på nettet og bare tvitrer litt dritt», før de skyter seg selv med ni fulltreffere.
Med låter som «Supernova», «Tidløs» og tittelsporet blir Cir.Cuz spilt i høy rotasjon på mange frekvenser.
De har også solgt til flere ganger platina.
Det duoen ikke ser ut til å ville forstå, er at dette verken er synonymt med innovasjon, dybde og kvalitet eller rettferdiggjør deres manglende kreative evner.
Det samme gjelder Mats Melbyes 18 år lange erfaring som musikkprodusent.
Det gjør ham ikke nødvendigvis til en nyskapende produsent eller dyktig rapper.
Noen ting er dessverre ikke så enkle.
På toppen av de mange elementene som trekker albumet ned kommer den grøtete rapesyngingen, som med få unntak mangler både god artikulasjon og variert tonefall.
Enten må Cir.Cuz se seg fornøyd med at musikken de lager selger godt, tross dårlig kritikk, eller så må de nok bare prøve igjen.
Eller kanskje ikke.
| 0
|
002521
|
Borte ille, men hjemme verst
Alle i Hallingdal er minst like deprimerte som sist, skal vi tro Stein Torleif Bjellas ypperlige tredjealbum.
"Heim for å døy er for meg en nokså positiv tittel.
Man må jo hjem.
Jeg har ikke lyst til å dø på riksvei 7 med en elg i fanget, eller nedfrosset som en Grandiosa i Sveits," forklarte Stein Torleif Bjella da D2 nylig tok turen til hjemplassen hans i Ål kommune, Buskerud.
Man finner vel sjelden folk som - ufrivillig eller ei - bedre fanger essensen av sitt eget musikalske univers.
Da debutalbumet Heidersmenn kom i 2009, fulgte kolossale lovord - da særlig fra hysteriske, middelaldrende menn.
Det kunne nærmest virke som det inntil da hadde eksistert et skrikende vakuum innen norskspråklig trubadurtradisjon.
Joda, Jan Eggum er en minst like intelligent tekst- og låtskriver, men født og oppvokst i Bergen by.
Joda, Tønes er også på god bølgelengde med bisarroen i distriktsnorge, men er ofte for fjollete.
Og joda, Odd Nordstoga står kanskje like tett på naturen og sin egen bygdebakgrunn, men er til syvende og sist for mye av en svigermorsdrøm.
Bjella, derimot, er noe så sjeldent som en gravalvorlig, pessimistisk og velartikulert norsk køntrimusiker.
På Heim for å døy, angivelig siste kapittelet i en albumtrilogi, er det meste ved det samme som på forgjengerne.
Dumdumgutt Kjartan Kristiansen sitter fortsatt bak spakene, der han holder lydbildet akkurat så sobert og spartansk som Bjellas rustikke utgangspunkt er best tjent med.
Heller ikke turistkontoret til Hallingdal og omegn har mye å glede seg over denne gang - snarere tvert imot.
Ifølge karakterene til Bjella må man vasse rundt i nedlagte småbruk ("Undergang"), en tilstand som også gjelder for kiosken i sentrum ("Halde maska"), der alle de seksuelt frustrerte mennene går rundt som fugleskremsler ("Separate sinn").
Stein Torleif Bjella - "Separate sinn"
Men stort sett dreier "de sentimentale sagasongene" seg som skuffelsene.
Etter at sønnen dør i brutalt grafiske "Yndlingsengel" må fortelleren finne nye tillit til Mannen Ovenpå.
"Helsing Judas" er selvforklarende nok, mens fortelleren i "Ubrukt liv" angrer dypt på at han ofret sine litterære ambisjoner for å kunne oppdra Drømmesønnen.
Vakrest og mest tragikomisk er nok likevel nevnte "Separate sinn".
Bjellas drømmende verselinjer, satt til delikate strykere, skaper en falsk forhåpning om en lykkelig slutt, for en gangs skyld - og dermed skuffer 45-åringen i samme slengen også lytteren.
Det høres fullstendig håpløst ut, dette universet.
Og det er det jo.
Men det er viktig å ikke glemme at Bjella også er en morsom låtskriver.
Ta bare instrumentalsporet "Taus manns tale" eller "Modningangst", som fremstår som en spot on-parodi på den joviale brorparten av norske visesangere.
Mindre givende er Bjella imidlertid når mørket blir fullstendig altoppslukende, som på bleiknebba "Rottu i hjarta" og den gampete bluesrockeren "Mayhem heime".
Kjenner du allerede godt til Stein Torleif Bjella, vil nok overraskelsene være få ved tredje skanse.
Heldigvis, vil nok mange si.
Men dette låter likevel i det store og det hele som Stein Torleif Bjellas forteller- og låtkunst på sitt mest raffinerte og beste hittil i karierren.
Vi får bare håpe at sirkelen ikke sluttes med denne trilogien.
Men om han skulle forlate oss for godt - i overført eller bokstavelig betydning - vet han nok selv at å gi seg med Heim for å døy er å gi seg på topp.
Man velger ikke en sånn albumtittel for ingenting, heller.
| 1
|
002525
|
Blodspor i snøen
I det du trodde du holdt på å glemme King Midas, returnerer Oslo-bandet med deres første album på seks år.
Rosso er en uforutsigbar og deilig dyster affære.
“Men har ikke King Midas allerede gitt ut et album i år, da?” Tross i at jeg vet godt at dette ikke stemmer, har jeg båret på denne følelsen i det lanseringen av Rosso, bandets sjette album, har nærmet seg.
Årsaken?
Reutgivelsen av album nummer to, Scandinavia (1999).
På grunn av distribueringsknot og mildt sagt labre krtikker, har de musikknerdene som var til stede ved milleniumsskiftet ansett Scandinavia som en tapt artefakt - og gjerne også intet mindre enn et glemt mesterverk i norsk sammenheng.
Det er her “kulten” som stadig nevnes i samme åndedrag som “King Midas” har sine røtter.
Da medlemmene i King Midas begynte å mislike Scandinavia og dens klaustrofobiske, kraftwerkske univers, kastet de deres hvite, ostedunstende dresser (som de figurerer i på albumomslaget) og kjøpte seg heller polerte skinnjakker for å spille inn oppfølgeren Romeo Turn (2003).
Den eklektiske, groovy og arrogante videreføringen av syttitallets glamrock, som preget utgivelsene frem til Sorry (2007), førte til gjengjeld med seg den kommersielle suksessen kvintetten nok hadde håpt på.
For du husker vel “City Sounds”?
Men siden da har man nesten kunne antatt at King Midas var skrinlagt for godt.
Rosso er ikke bare en suveren tilbakekomst, men også bandets mest elektroniske, minst umiddelbare og mest dystopiske albumutgivelse siden Scandinavia.
Den dunkle stemningen settes brått med det illevarslende, motoriske åpningssporet “A Ship Glides Trough The Night” - som over sine syv minutter, er ikledd syrlige syttitallssynther, film noir-saksofon og krakilske jungelfløyter.
Men det er ikke kun de kjølige, kravlende og monotone instrumentalene - bestenoteringen “Leaving Biarritz” beveger seg eksempelvis over en skeletal trommebeat - som gjør bandets sjette til en av deres klart bedre.
Særlig på det elektroniske westernnummeret “Cy” er vokalist Ando Woltmann i sitt fortellermessige ess:
“Are you a man of constant sorrow?/Are you a man of constant pain?” kaller han innledningsvis på den kaldblodige typen vi skal få følge.
Også “The Strangler” (tittelen sier vel sitt?) tar for seg våre morderiske, indre demoner, hvorpå det over en sped synthlinje, hviskes på norsk at “Gjør det, sier dem/Gjør det, sier dem”.
Og har man vært på Storbritannias jævligste flyplass, forstår man at “One Way to Luton” er like uhyggelig som resten av sporene her.
I fare for å la meg rive med av alle de nihilistiske undertonene:
King Midas skriver fortsatt fordømt gode låter.
Den medrivende diskobassen gjør “Colorsound” til det umiddelbare spillelistevalget, mens de melodiske kvalitetene ved singelen “Snow” også vokser ved gjentatte lyttinger.
Man kan også umulig krangle på komplekst pophåndverk som nevnte "Cy" og "Leaving Biarritz".
Imidlertid blir “You Know My Name” for lik de mest radiovennlige øyeblikkene fra bandets øvrige 2000-tallskatalog til at den klarer å høre hjemme på Rosso.
Tillat meg å avsløre en dårlig skjult forretningshemmelighet.
For å ha de omdiskuterte årsbestelistene klare til juleferien, er man gjerne nødt til å samle inn stemmene tidlig - da aller helst før slutten av november.
Dermed vil Rosso også stå som et av årets sterkeste argumenter for å drøye poengmålingen til etter at fyrverkerikruttslammet har blitt dekket med et tykt lag snø.
| 1
|
002527
|
Ensomhet og angst
Hanne Kolstøs tredje album på like mange år er et sårt og introvert studie i storslått elektronisk popmusikk.
Noe av det første som slår en mens man lytter til Hanne Kolstøs tredje soloalbum er hvor fordømt personlige tekstene er i denne omgang - og hvor viktig det må ha vært for henne å gi dette albumet ut.
Benytt bare følgende linje fra hjerteskjærende "Meiosis" som en pekepinne:
"If the things you said in anger was true/Then you want me different/How can I get past that?".
Det nevnes (selvsagt) ikke i lanseringsskriveriene, men man behøver altså et minimum av kognitive evner for å forstå at Stillness and Panic i stor grad er et produkt av en smertefull konklusjon på et romantisk forhold.
“Our Time Is Up” handler om det, “Vertical Split” handler om det og tittelsporet handler om det, for å plukke noen eksempler.
Mellom linjene er det også naturlig å lese følgende:
"Jeg måtte hjem for å finne ut av en hel del ting".
Albumet er nemlig spilt inn i barndomshjemmet i Sunnmøre, farens messingband Sykkylven (som også er en kommune i nevnte region) gjester i monumentale proporsjoner på "The Clinch", og på albumcoveret figurerer en frossen, nordvestnorsk fjellformasjon sammen med Kolstøs tusenmetersblikk.
Heldigvis fortsetter hennes særdeles fruktbare samarbeid med produsent og Rumble In Rhodos-gitarist Øyvind Røsrud Gundersen på Stillness and Panic.
Hvilket innebærer at kjølige, kolossale og kompromissløse synthandskaper får akkompagnere Kolstøs melodier, som stadig plasserer seg på det dristige bristepunktet mellom det alternative og det arenavennlige - ikke ulikt Justin Vernons og Thom Yorkes (mens han ennå skrev låter) modus operandi.
Selv om det saktens begynner å gå inflasjon i å kalle Kolstø "en av Norges mest interessante popstemmer" er det altså med god grunn.
Men også når grensene til radioformatet krysses (som den håpefulle elektropopperen “Don’t Remember I Forgot”) er det betagende - og “One Plus One Makes One Out of Two” kunne godt vært årets mest forfriskende MGP-bidrag.
Hanne Kolstø er likevel på sitt beste når det er rom til å mane frem følelsene, som på dunkle “Our Time Is Up”.
Stillness and Panic har kanskje ikke de samme suverene toppene som fantes på forgjengeren Flashblack (les: “Carousel” og “Black Willow”), men totalt sett fremstår albumet til gjengjeld hakket jevnere.
Hvilket jo også er naturlig når brorparten av utgivelsen er et forsøk på å kanalisere smertene forårsaket av én enkelt ting ut i noe konstruktivt.
Og når dét gjøres så fokusert og med et nærver som her, er det ikke rart at musikkens ufornektelige terapeutiske kraft rører ved langt flere enn kun Kolstø selv.
| 1
|
002528
|
K for konkret
Kaveh-konsert på hjemmebane er mer enn greit.
Det er fett.
Det er vanskelig å komme utenom Kavehs betraktelige scenetilstedeværelse.
Nittenåringen tar kjapt tak i publikum på den tettpakkede intimkonserten på Parkteatret, hjemmebanen til Grünerløkka-tenåringen.
Ung og lovende-stemplet har han levd med siden by:
Larm-gigen for et par år tilbake.
Nå seiler den sultne rapperen med den særegne, mumlende flyten opp som en formidabel entertainer.
Spontanitet flettes med leken kontroll.
Kaveh har, i løpet av få år, gått fra å være usikker på det artistiske uttrykket til å beherske poplefling, hånd i hånd med tradisjonell hiphop.
Det er solide saker, spesielt på scenekanten.
Kaveh har entertainer-genet i seg, og i pakken følger sympatiske trekk.
Han er en jovial kar som vinner publikums gunst, og rapperen har god energi som smitter over på oss.
Vi får blant annet senket Volkswagen Golf-lydspor som “Vill” med låtaktuelle Pumba og “Det er greit”, mens den ferske singelen “Snufs”, som henter et sample fra det eldgamle Lalla Carlsen-sporet “Kokain”, blir spilt opp to ganger med assistanse fra en opplagt OnklP.
Ganske underholdende greier.
Han har få problemer med å gjøre stas på finfine midtempo-spor som “Løkka”, “En av dem” og “Nordmann”, men kompisen Arshad Maimouni stikker av med soft jams-pokalen når han får scenen for seg selv under et av årets fineste norske spor, “Definere meg”.
Av naturlige årsaker har han en stor flokk med venner som støtter opp om ham, men rapperen leverer varene og spiller til blodårene på halsen stikker ut.
Og han har tro på det han driver med.
Kaveh-konsert på hjemmebane er mer enn greit.
Det er fett.
Se Kaveh opptre på P3 Gull her:
| 1
|
002529
|
Spruter på stillstanden
Oslo Spektrum ble omgjort til en illegal rockeklubb da Josh Homme og Queens Of The Stone Age holdt hoff søndag aften.
"I blow my load upon the status quo...here
we go now" synger en halvfull og lykkelig Josh Homme foran Oslo Spektrum.
Låten er "Smooth Sailing", den kanskje råeste låten på årets mest undervurderte album, ...Like Clockwork, og rockefesten er godt i gang.
Før denne mørke funkfesten av en sexy rockelåt har vi fått en åpning med "You Think I Ain’t Worth A Dollar, But I Feel Like A Millionaire" og bandets største hit, "No One Knows", fotballallsang til Billy Gibbons-riffet på "Burn The Witch", og opplevd et Queens Of The Stone Age som henter kvaliter fra alle krinker og kroker av rockehistorien.
For mens mange forventet at Queens Of The Stone Age skulle skli inn i et jevnt rockehitmodus etter "No One Knows" regjerte radiobølgene i 2002, har bandsjef Josh Homme gjort alt han kan for å unngå stillstanden han truer med å tømme seg over.
Bandets album har vært saktevoksende og nesten vanskelig tilgjengelige, men tydelig rettet mot det segmentet han ville nå gjennom å kalle bandet for Queens Of The Stone Age.
Folk som er interessert i å følge et band til alle rockens djuv og daler, ikke det testosterondrevne amerikanske rockepublikummet som sloss og hoiet høylytt på Kyuss-gigs.
Men tilbake til Spektrum og den fabelaktige forestillingen bandet satte opp søndag kveld.
Homme annonserer tidlig at det er deres siste konsert på turneen, og de vil ha alle med seg på fest.
Og fest i QOTSA-land betyr loungerock av typen "Make It Witchu", smellvakre ballader i "The Vampire Of Time And Memory", more cowbell-rock i "Little Sister", gnistrende fremføringer av nye spor som "I Sat By The Ocean", og glemte perler som "I Never Came".
Registeret er enormt, men med Homme som en dansende Elvis på rave i front oppleves det i nesten to timer som å være på en illegal rockeklubb, hvor hva som helst kan skje.
Slik det ofte har gjort på QOTSA-konserter i Norge, enten det var den feberbefengte utskjellingen av en publikummer på Norwegian Wood eller fyllekulen på Sentrum Scene for to år siden.
Men i motsetning til andre band som lever litt på kanten, blir farligheten til QOTSA krystallisert til sylskarpe fremføringer av bandets katalog.
I Spektrum er førsteplaten naturlig underrepresentert, siden de spilte hele sulamitten på Sentrum i 2011, mens ...Like Clockwork blir brettet ut i all sin prakt og dybde.
Akkompagnert av et delikat storskjermshow, lekkert lys og - der vi satt - tipptopp lyd, serverer QOTSA en ganske så perfekt rockeoppvisning i Oslo Spektrum.
Punktumet settes med legemiddelkatalogen-lest-av-Escobar i "The Feel Good Hit Of The Summer", en hyllest til en unggutt som security prøver å kaste ut ("This is a Queens Of The Stone Age concert, you can do anything you want to!
Drink, dance, fuck!"), før "Song For The Dead" slepes ut i en breial versjon foran svarte kråker som flyr over storskjermen bak en Josh Homme som matcher Beyonce i frekke moves.
For en entertainer, for et band, for en fantastisk søndag i selskap med Queens Of The Stone Age.
Foto: Rashid Akrim / NRK P
| 1
|
002530
|
En pussytiv kar
R.
Kelly har én tanke i hodet.
Gjett hvilken.
“I’m going down, down, down, do it to your legs shaking”, synger han stolt på åpningssporet “Legs Shakin’”.
Sexmesterhjernen glir tilbake fire år i den premature ejakulasjonens hastighet på sin tolvte solofullengder.
Sist vi hørte kongen av r&b levere en såpass dirty skive var med noe ufokuserte Untitled fra 2009.
På etterlengtede Black Panties løfter ikke kåtskalken blikket opp fra navlen én gang.
Til gjengjeld senker han øynene enda lenger ned.
Albumet er überfølsomt fingret av 46-åringens ubestridte låtskriver- og produsenttalent.
Det renner feromoner ut av høytalerne.
Skarptrommene plasker rundt.
Svulstige porr-synthdrag leker i lydbildet.
Strykerne flørter med oss.
Og R. Kelly, mannen som har skrevet musikk for et utall bransjesluggere, skryter av sine ferdigheter i sengehalmen (eller på kjøkkenet, for den saks skyld, som han har gjort ved en tidligere anledning).
Hør "Genius" fra Black Panties:
Ballet starter med to oder til det kvinnelige kjønnsorganet (“Legs Shakin’”, “Cookie”).
Så kommer en låt dedisert til strippere.
Og så hører vi harpeklimpring, med strykere i bakgrunnen.
Og deretter, brått:
“I just wanna marry the pussy”.
Genuine greier.
R. Kelly er sjefen av samleie-metaforer, men nå går han ganske direkte inn i materien.
I dobbelt forstand.
Og selvfølgelig er sporet superlekkert satt sammen.
Det høres moderne ut, i tråd med hvordan r&b har utviklet seg, uten at det mister den gjenkjennelige R. Kelly-egenarten.
Sporene - deluxe-versjonen teller søtten totalt - er tight skrudd sammen.
Forbeholdet er at den selvutnevnte Chicago-sexosaurusen kanskje ikke har brukt mye tid på tekstene.
Til tross for at den store underholdningen oppstår når han på Prince-aktige “Genius” vil at den heldige utkårede skal kalle ham, nettopp, uovertruffen i sengen.
"Let's act like we lost our motherfucking minds, making crazy faces in the mirror".
Vi må ikke glemme bassvennlige “Crazy Sex”, en personlig albumfavoritt, som lefler med nittitallets r&b på et strålende vis.
Og de nevnte sporene her er kun utvalgte høydepunkter blant mange flere.
Er R. Kellys satengdraperte univers ren galskap, kilde til stor humor eller genial musikk?
Jeg velger å huke av samtlige punkter.
Han har bevist det gang på gang:
Ingen skildrer og omformer delikate situasjoner til detaljrik og eksepsjonell musikk bedre.
Lenge leve sexosaurusen.
| 1
|
002532
|
En het omfavnelse
På sitt femte soloalbum omfavner Beyoncé både moderne r&b og sin egen seksualitet.
Det finnes ingen popstjerner med større tyngde enn Beyoncé Knowles-Carter.
Hun er en forrykende liveartist, har en katalog spekket med hits og en autoritet i alt hun gjør som få kan matche.
Med det overraskende og uventede slippet av sitt selvtitulerte femte album som et visuelt album bekrefter hun denne autoriteten - og at hun kan gjøre hva faen hun vil.
På BEYONCÉ møter vi en modnere og mer personlig Beyoncé.
Hun skjuler seg ikke lenger bak Sasha Fierce som alter ego når det kommer til sex og hun tar mye større sjanser.
Rent musikalsk låter albumet ekstremt 2013, men for Beyoncé er det modig å utelate sine typiske hitlåter - det eneste virkelige popsporet er "XO".
Selv om vi så tendensene til dette med 4, så er det nå hun virkelig omfavner den moderne r&b-en - og det er overbevisende.
Konseptuelt slåss albumet mellom å ta Beyoncés selvstendig-kvinne-tematikk et steg videre ("Pretty Hurts" og "***Flawless") til å omfavne r&b-sjangerens sex-fokus ("Rocket", "Partition", "Blow", "Drunk in Love").
Musikalsk spenner det fra mykt og sensuelt til hardtslående bass, med gjennomgående spennende produksjoner signert blant andre Timbaland, Pharrell Williams, Hit-Boy og ikke minst nykommeren Boots.
Det er også interessant hvordan hun på Drake-gjestende "Mine" lar låten høres ut som en Drake-låt, mens "Superpower" med Frank Ocean høres ut som en Ocean-låt.
Og i stedet for at det føles som stemningstyveri får Beyoncé det til å høres helt riktig ut ut.
Det er det få andre som hadde mestret.
Beyoncés selvsikkerhet er også gjennomgående.
Spesielt uredd er hun når hun legger ut om sexlivet til seg og sin utkårede.
Og det er ikke bare på Jay-Z-gjestende "Drunk In Love" vi får et innblikk i deres... eh, kjærlighet.
"Driver roll up the partition please/ I don't want you seeing 'yoncé on her knees", synger hun i "Partition", mens "Can you lick my skittles/ It's the sweetest in the middle /Pink that's the flavor/ Solve the riddle" ikke er den vanskeligste gåten hvor oralsex er løsningen ("Blow").
Og det skorter ikke på en sexy Beyoncé i de 17 medfølgende musikkvideoene heller.
For de som liker den klissete Beyoncé er det selvsagt også et par låter.
Men "Heaven" og "Blue" føles som unødvendige suppete og moderlige tilskudd til et ellers tydelig og tidsriktig lydbilde.
Likevel er det ingenting som gjør meg så glad som i et år hvor Miley Cyrus, Katy Perry, Lady Gaga og Britney Spears har sluppet helt gjennomsnittlige popalbum at dronningen av dem alle, selv uten tydelige radiobangere eller promo, blir så godt tatt imot av fansen.
Bow down, bitches!
| 1
|
002533
|
Løshår med løs snipp
Wig Out
At Jagbags er Stephen Malkmus' mest karismatiske album som soloartist.
På CD-omslaget til Stephen Malkmus' debutsoloalbum fra 2001 var det en etikett som sa "The solo debut from the Pavement frontman you only thought you knew".
Dette utsagnet har blitt mer og mer sant utover hans etter hvert fem album store diskografi.
Vel startet det ikke så ukjent - debuten føltes som en naturlig videreføring av den skuldersenkede countrypoppen man fant på Pavement-svanesangen Terror Twilight (1999) - men derfra har det blitt dypdykk i både kreti og pleti.
Kvaliteten har også variert deretter, fra den noe uinspirerte, delvise progflørten Pig Lib til de mer helhetlige Real Emotional Trash og Beck-produserte Mirror Traffic, men den overliggende følelsen har alltid vært at Stephen Malkmus har bestemt seg for å våse mer etter bandet ble oppløst.
Låtene skal ha løs struktur, ordspill av typen "Condoleezza's rice" er naturligvis lov - og dét å kalle et album Wig Out
At Jagbags er en selvfølge, i denne evige ja-fasen.
Wig Out.. er Malkmus' festalbum, og det første siden debuten som har noenlunde konstant fokus på refreng og nynnbare melodier.
Det er også utgivelsen som har overraskende gjesteopptredener av flere av medlemmene i Travis, blant andre vokalist Fran Healy (gad vite hva Malkmus hadde sunget om ham på "Range Life" på nittitallet), og gubbene har rikelig anledning til å riste sine snart femtiårige hofter her.
Vel er denne festen for spesielt inviterte, men har du på noe tidspunkt satt pris på Malkmus' ordkunstneri og skjeve smil, vil den være svært kjærkommen.
Ikke bare fordi det er det mest pavementske han har laget (avslutteren "Surreal Teenagers" har Wowee Zowee-vibber over hele seg), men fordi det er befriende hookdrevet og lystig.
Det er altså færre krappe svinger og utflyting av struktur, muligens til befippelse for alle Träd, Gräs & Stenar-fans der ute, men jeg synes uansett det var på tide for ham å tørre å ta poppen tilbake etter tolv år med utfriking.
Dét gjør han i fulle monn.
"Planetary Motion", "Shibboleth" og "Cinnamon and Lesbians" er blant de beste, konsise låtene han har laget på egen hånd (ved siden av "Senator" fra Mirror Traffic og "Troubbble" fra Stephen Malkmus).
Aller best er nok blåserdrevne "Chartjunk", mens den noe aparte "Rumble At The Rainbo", som starter med at Healy roper "This one's for you, granddad!" og Malkmus-tekstlinjen "come and join us in this punkrock tomb, come slam dancing with some ancient dudes" er klam på en overraskende henrivende måte.
Etter fem album er Malkmus fortsatt the Pavement frontman you only thought you knew, men det mest uforutsigbare denne gang er hvor godt det er å ham tilbake til å lage musikk som tenderer mot det konvensjonelle.
Wig Out
At Jagbags er hans beste samling låter på over ti år, og selv om det finnes album med sterkere helhet, er dette den mest karismatiske kanaliseringen av geniet i løpet av Jicks-karrieren.
| 1
|
002534
|
Det sterke kjønn
Laura Jane Graces personlige disharmoni har ført til musikalsk harmoni - og en av de mektigste og såreste punkrockplatene på lenge.
Fanskaren til Against Me! kan relativt tydelig todeles.
Den ene forholder seg kun til fasen rundt debutalbumet ...Is Reinventing Axl Rose, da de figurerte som en nedstrippet, delvis akustisk folkpunkkonstellasjon.
Den andre liker de årene de signerte på et stort selskap og omfavnet arenarocken og de dyre produsentene (Butch Vig og Alan Moulder).
Vokalist Tom Gabel gjorde da også et stort nummer av overgangen fra undergrunnen til Sire Records på låter som "I Was A Teenage Anarchist", og skifter har gjennomsyret hans låtskriving gjennom karrieren.
Vel er hans personlige overgang fra Tom til Laura Jane Grace noe mer drastisk, men Transgender Dysphoria Blues er albumet som vil kunne forene de to sidene av Against Me!-fanskaren.
Nå er hun tilbake på et lite selskap, har kvittet seg med de dyre produsentene - og låter råere enn på lenge, mens låtskrivingen er svært tilgjengelig.
Det er ingen tvil om at Laura Jane er en svært fascinerende person, og det er heller ingen tvil om at livet som transseksuell og det å komme ut har vært en vond og kompleks prosess for henne.
Dette beskrives grundig gjennom albumet, og med en intimitet og livaktighet som overrumpler lytteren.
Dette blir klart tidlig i åpningslåten "Talking Transgender Dysphoria Blues", der hun stadfester "you want them to see you like you see any other girl/they just see a faggot, they hold their breath not to catch the sick" over i "you've got no cunt in your strut, you've got no ass to shake".
Dette er sterke ord kombinert med Laura Janes vokal, som fortsatt er blant de mest maskuline i sjangeren - og noe jeg inderlig håper ikke vil forsvinne.
Den er fortsatt bandets største fortrinn, og selv om hun alltid har sunget av full hals, gjør de hudløse tekstene stemmen mer intens og følelsesladd enn noen gang.
Musikalsk er dette på mange måter en videreføring av Springsteen-påvirkningen vi hørte på Trash Unreal og White Crosses, men med Grace selv som produsent blir det voldsommere og skitnere.
Som resultat er energien skyhøy, og entusiasmen deretter - fra "Ballroom Blitz"-apende trommer på "Talking Transgender Dysphoria Blues" til knallharde "Drinking With The Jocks" til "Osama Bin Laden As The Crucified Christ", som kollega Tete beskrev som "Aerosmith og The Doors går stonerpunk".
Halvtimen føles unnagjort på et drøyt kvarter, og da rekker vi å filleristes både i ørene og hjertet.
Grace lakoniske introduksjonslinjer "you don't worry about tomorrow anymore, 'cause you're dead" på "Dead Friend" resonnerer godt, og minner om White Crosses-høydepunktet "Because Of The Shame".
"Paralytic States" er muligens albumbeste i arenarockveien; et sterkt bevis på at når Grace vil, så skriver hun låter som får The Gaslight Anthem, Polar Bear Club og andre moderne amerikanske rockband til å virke bittesmå.
Noen ganger blir låtene litt vel ordrike og tekstene overtydelige.
Jeg er heller ikke så begeistret for titler som "FUCKMYLIFE666", men noen barnesykdommer må påregnes i et band og en frontfigur som på mange måter er født på ny.
Transgender Dysphoria Blues er uansett bandets beste album til nå - et sårt, styggvakkert, kompakt og balstyrig stykke punkrock med en frontfigur som er sterkere, barskere og mer selvsikker enn noen gang.
| 1
|
002535
|
Når festen svinner
Joda, Mogwai.
Vi synes også instrumentalrock er gørr kjedelig når de inspirerte ideene låses ute fra studio.
“Lenge leve formelpostrocken!” minnes jeg en bekjent skrive på Facebook for et par år siden.
Som kjent har jo imidlertid oppskrifter mest for seg når man våger å tukle like mye med dem som å følge dem.
Men i tilfellet postrock - sfærisk, støyende og dynamisk instrumentalrock - er det med P3-favorittene Deafheaven som omtrent eneste unntak at noen har maktet å utvikle hjulet siden sjangerens storhetstid rundt det paranoide årtusenskiftet.
Sammen med Explosions In The Skys The Earth Is Not a Cold Dead Place (2003) og Sigur Ros’ Ágætis Byrjun (1999), står også Mogwais albumdebut fra 1997 som en av milepælene og blåkopiene innen sjangeren.
De kresneste tilhengerne skal ha det til at Glasgow-kvintetten ikke har maktet å gi ut et eneste nevneverdig godt album siden debuten Young Team - delvis fordi bandets opprør mot konform britpop har dabbet kraftig av med tiden.
Dette er i verste fall en sannhet med modifikasjoner.
Selv synes jeg særlig forgjengeren Hardcore Will Never Die, But You Will (2011) er grovt undervurdert.
Joda, den viser bandet på deres soleklart mest publikumsvennlige, men inneholder likeledes mange av deres minst sjangerbundede og mest inspirerte øyeblikk fra det siste tiåret.
Mogwai - "The Lord Is Out of Control"
Dét er imidlertid vanskelig å si om studioalbum nummer åtte i rekken.
Med Rave Tapes lener Mogwai seg tyngre på - som navnet (trolig noe selvironisk) antyder - de elektroniske elementene som har lusket rundt i skyggene av gitarer, bass og trommer på deres seneste håndfull utgivelser.
Spesielt tydelig og spesielt famlende er forsøket på “Remurdered”, hvor siste halvdel ruller fremover gjennom buldrende klubbass.
Til gjengjeld er det minst like vanskelig å føle seg grepet av de langt mer bluesrockleflende kuttene (“Master Card” og “Hexon Bogon”).
Den gjennomsyrende mangelen på spilleglede og dermed veldreide melodier gjør seg spesielt gjeldende på Rave Tapes’ bugnende midtseksjon - ledet av “Repelish”.
Skottene har nemlig for vane å bryte instrumentalmønsteret på enkelte albumspor med enten vocodervokal, dempet, nærmest hviskende sang eller lydbokaktige fortellerstemmer.
Oftest er det et godt grep (les: “Hunted By a Freak”, “R U Still In 2 It?” eller “Yes!
I Am a Long Way From Home”) , men i dette tilfellet blir vi servert en av rockhistoriens mest velkjente myter - at Led Zeppelins Robert Plant synger sataniske vers når “Stairway to Heaven” spilles baklengs - hvorpå man nærmest kan høre Mogwais medlemmer henge med hodet i studio og, de også, tenke “jaja, hørt det før”.
Mest vellykkede er imidlertid Rave Tapes’ formelfaste bokstøtter.
Dvelende “Heard About You Last Night” og dystre “No Medicine For Regret” får ikke akkurat blodet til å boble, men som formelpostrock fungerer de i det minste.
Men så er vel også dét ambisjonsnivået Mogwai må lagt seg på under innspillingen av deres åttende fullengder.
For skal man kunne leve av musikken i dag, må man turnere.
Og skal man kunne turnere, må man gi ut musikk.
Det er et kompromiss som dessverre betyr at det gis ut skiver som Rave Tapes; uinspirerte og uinspirerende middelmådigheter av over middels gode band.
Livet er alt for kort.
| 0
|
002536
|
Sammen er vi mer alene
Den sørgmodige synthduoen Bow To Each Other har fortsatt et godt stykke å gå for å finne sitt eget særpreg.
Man begår en musikkjournalistisk dødssynd hvis man kun makter å trekke de mest åpenbare sammenligningene.
For å ta et eksempel helt ute av det blå:
Hvis noen sier “Susanne Sundfør”, så følger gjerne venstrehåndsarbeideren Musikkjournalist X opp med navnene “Joni Mitchell” og/eller “Kate Bush”.
Dessverre klarer jeg ikke unngå å føle meg som Musikkjournalist X når nettopp Sundfør blir det tydeligste musikalske referansepunktet på The Urge Drums.
Det er tross alt en altfor åpenbar slutning å trekke.
Gunnhild Kristoffersen, den ene halvdelen av Bow To Each Other, er fast medlem i Sundførs liveband.
Og hun er, som Sundfør, fra Haugalandet.
Samtidig har det seg også slik at en av norsk popmusikks mest essensielle bidragsytere produserer albumdebuten til Kristoffersen og ektefellen Megan Kovacs.
Sånn sett er det heller ikke så rart at de samme forfrosne analogsynthesizerne som er å finne på Sundførs seneste, The Silicon Veil, utgjør ryggmargen til The Urge Drums.
Riktignok i en fattigere fatning:
Den surklende bassynthen på radiosingelen “Darkness” låter som den er prosessert gjennom billig programvare, hvilket ikke gjør den ostemarinerte soloen mer forsvarlig.
Toppet med klisjéfylt melodrama som “Darkness, you are good to make me give up/To cast my hope like stones into the sea” er dette riktignok det sureste egget i kurven, men er ikke alene om sped, Depeche Mode-referende synthpopproduksjon - også “Bigger and Stronger”, “Feathery Smoke” og “I Don’t Hear All The Noise” er naknere enn hva tospannets heller ordinære stemmer er tjent med.
Bow To Each Other - "Darkness"
Tematisk sett kretser The Urge Drums rundt den håpløse forvirringen som oppstår hvis man ikke klarer å elske noen av det motsatte kjønn - selv om alle de gudstroende rundt deg insisterer hardnakket på at homofili er noe man selv velger.
På den antemiske bestenoteringen “That Chair” dveles dette tyngst med, hvilket kan være noe av årsaken til at det er her paret låter mest hjemme i sitt eget univers.
Også “Norway” - som med hell låner tungt av Sundførs mest kunstfunky tendenser - er et av dessverre litt for få spor hvor Bow To Each Other ikke blekner på vei fra øregangene til hjertet.
Flere av låtene har trolig et større potensial enn hva man klarer å høre på The Urge Drums.
Eksempelvis åpner dempede “Darling” med et atmosfærisk Rhodes-piano, men klarer aldri helt finne den såre essensen den søker etter.
Sånn sett faller Bow To Each Other ofte mellom to stoler:
Enten utforskes og utvikles ikke låtene godt nok, eller så havner låtene i skyggen av Susanne Sundfør, som står i fare for å gjøre dem til sine egne.
| 0
|
002539
|
Inn i mørket
Highasakite løfter norsk popvirkelighet til et nytt nivå med et sterkt andrealbum.
Siden de startet musikkåret 2012 med et brak, har Highasakite vært en suksesshistorie.
Den enestående vokalen, låtene med evne til å fenge både bredt og dypt og frontfigur Ingrid Helene Håvik mystiske fremtoning har fylt et tomrom i norsk musikk.
Forventningene til Silent Treatment har dermed vært store, med god grunn.
Universet Håvik og resten av bandet opererer i er hypnotiserende og fascinerende.
Åpningslåta på albumet, "Lover, Where Do You Live?" skriver seg inn i en vond, men vakker, tradisjon for hvor bra kjærlighetssorg faktisk kan høres ut.
Håviks vokal er fortvilt over det pianodrevne lydbildet.
Energien bygger seg gradvis opp, og perfeksjonerte detaljer, som den diskré tubaen, løfter låta ytterligere.
Den står ut som en stor, emosjonell opplevelse, helt uten de tunge, karakteristiske trommene som preget forrige album.
Allikevel er den tydelig Highasakite-sk.
Da All That Floats Will Rain ble utgitt var Håvik og bandets andre hjørnestein, trommis Trond Bestu, et par.
Det er de ikke lengre, og det gjør naturligvis sitt med stemningen på albumet.
"I guess the real terrorist is me, my love" synger Håvik på "I, The Hand Grenade".
Vokalistens bruk av musikken som terapi er givende også for lytteren.
Når Håvik likefrem erklærer "Science and blood tests doesn't say anything about how I feel" på albumets siste låt, "Science & Blood Tests", skal det godt gjøres å ikke kjenne på klumpen i magen.
Det er ett av mange øyeblikk som viser Håvik som en artist som kan behandle sitt personlige mørke på utilslørt vis uten å bli for utleverende.
Håvik har både gjennom Highasakite-katalogen, vokalbidraget på CLMDs "Black Eyes And Blue" og med fjorårets soloutgivelse Babylove bevist at hun er en av de mest interessante artistene Norge anno 2014 har å by på.
Ikke bare har hun en karakteristisk stemme som evner å skape unik stemning i hver låt.
Hun skriver også tekster som både er rystende og imponerende, og vakte sist oppsikt med fjorårets upolerte sololåt "Marianna", som skildret drap og mishandling.
Selv om nettopp den låten er langt mer eksplisitt enn hva typisk er for Håvik, er den et tydelig bilde på en låtskriver som ønsker å fortelle noe og bevege lytteren.
Det trenger vi sårt.
Den modne 26-åringen lykkes i aller høyeste grad med å bevege også på årets utgivelse.
Tematikken fra "Marianna" tas på nytt opp i "Leaving No Traces", gjennom linjer som "You squeezed my heart and puncured my lunge / and a weapon would soon replace your tounge".
Det er bekmørkt og forstyrrende, men også vanvittig bra, fordi tekstene byr på hevet blikk og poengterte skildringer fremfor en låtskriver som klager og søker sympati.
Det er tett mellom de gode låtene på Silent Treatment.
Den hårreisende sterke singelen "Since Last Wednesday" viser mye av potensialet som ligger i bandet, særlig med den solide fremføringen av låta på Spellemann 2013 i bakhodet.
Ellers viser Highasakite seg fra sin beste side på de luftigste låtene på årets utgivelse - som mange av de ovennevnte, samt "My Only Crime", hvor både teksten og sangteknikken sender tankene til Ane Brun.
Materialet til Highasakite er så bra at de ikke trenger rope etter oppmerksomhet.
Nettopp derfor føles også "Iran", "Darth Vader" og "Hiroshima" noe enerverende i sine mest intense øyeblikk.
Allikevel blir det bagateller i det store bildet - et bilde av et band som greier å løfte norsk popvirkelighet til et nytt nivå.
| 1
|
002540
|
Regn med P
Bergensrapperen Store P kler rollene som kreativ rapper og uredd romantiker like godt på sitt debutalbum.
Den største forskjellen mellom en utgivelse fra A-Laget, gjengen fra vestkysten som har gledet mange raphjerter med banaliteter fremført med fantasi og ekstremselvtillit, og debutalbumet til trioens kanskje mest respekterte medlem, er at der rapgruppen holder seg på en tydelig og ufiltrert linje, er Regnmannen er kompleks og utfordrende.
Men gode album gir deg lyst til å lytte om og om igjen, i søken etter oversette detaljer.
Og etter et par gjennomlyttinger viser den første soloutgivelsen til Store P en snodig og interessant verden som bergenseren gjør levende med et freidig forhold til sjangerspredning.
Mannen med den elastiske (faktisk!) og nasale flyten - for øvrig et uttrykk som etterapes fra flere hold - manøvrerer uanstrengt mellom trippy og kontemporære hiphop-produksjoner og honningsøt r&b.
Regnmannen fremstår som lekegrinden til Lars Vaulars faste turné-DJ.
Store
Ps forunderlige galakse gir rom både for rapperen med attityd og romantikeren som ikke går av veien for å sammenligne fine damer med en søt pandabjørn.
Bastante “Herregud, her e eg”, futuristisklingende “Vikje være i din verden” og “Allo Allo” sparker i gang skiven.
Rett etter svaier den fascinerende karakteren over varme basslinjer på deilige “Ikkje bare meg” og Vaular-gjestede “God idé”, sistnevnte med en temmelig sexy og kilende saksofon.
Se musikkvideoen til “Vikje være i din verden”:
Så kommer den personlige favoritten “Så fort mørkt”, en “Hail Mary”-inspirert sak som tar pulsen på årstiden før han skifter til fintfølende vibber på “Katten” og runder av med harde “Sezhuan”, ettertenksomme “Multiplayer” og det håpefulle tittelsporet.
Nå skal det sies at rapperens mumlende leveranse gjorde at jeg måtte spole tilbake et par-tre ganger før enkelte av linjene satt helt.
Men flyten er original, i likhet med hva han faktisk serverer rent musikalsk.
Den uredde holdningen må applauderes - dette er i det store og hele er en begivenhetsrik reise for lytteren, ledet av en inspirert rapper med et artig sinn.
Sjeldent et kjedelig øyeblikk, der altså.
| 1
|
002544
|
En satanistisk bibel
Behemoth har sloss mot hissig kreft og den katolske kirken.
The Satanist er lyden av metal som vinner over alt og alle.
Dersom jeg skulle laget et realityshow fra metalverden, hadde nok Behemoth-sjef Nergal stått høyt på listem.
Gjennom over tyve år har polakken levert kompromissløs black metal og skapt seg en suksessrik karriere, samtidig som han har datet en av Polens mest kjente popsangere, vært coach på The Voice of Poland, overvunnet en dyster kreftdiagnose og skaffet seg utdannelse som museumskurator.
Litt at et liv.
Og jo!
Vi må ikke glemme at han måtte møte i polsk høyesterett, tiltalt for blasfemi.
Sånn går nu dagan når du river opp en bibel på scenen i et land som har 33 millioner katolikker og er dritstolte over at de ga verden Pave Johannes Paul II.
I et eventuelt banalt realityshow basert på Nergals liv, passer det fint at Behemoths nye plate har den mildt sagt tydelige tittelen The Satanist.
I tilfelle noen lurer på hva den handler om, forklarer Nergal alle tekstene i egne miniessays, og det er selvsagt krass, kompromissløs religionskritikk vi snakker om.
Og herre min hatt, så fett det låter!
The Satanist er en perfekt blanding av 90-talls black metal, moderne metal, frekke arrangementer og refrenger så fengende og umiddelbare at oppnedkorset dirrer av lykke.
Behemoth har tidliger covret Turbonegro-anthemet "I Got Erection" med stort hell, og meloditeften til polakkene er ikke så langt unna deathpunken fra nord.
Fra åpningen "Blow Your Trumpets Gabriel" via Leonard Cohen-refererende "Amen" til den seige avslutningen med "O Father O Satan O Sun!" er The Satanist en ganske så perfekt miks av den kommersielle black metal-varianten band som Satyricon og Dimmu Borgir har stått for og gammeldagse black metal-referanser, kombinert med tidlig 2000-talls death metal og et skingrende antiautoritært budskap.
"Hail my return!", freser Nergal mot både kreften og den katolske kirke, og det er umulig å ikke sette seg på knær og hylle ham som den metalkongen han er.
Eventuelt kaste seg inn i moshpit-en og gå amok til et av de hardest arbeidende, mest talentfulle og beste metalbandene der ute.
| 1
|
002545
|
Svaret er ja
Sterk, fin, deilig, søt:
Cashmere Cats nye EP har det meste.
Han var en av 2012s mest håpefulle og ble kåret til 2013s ypperste nykommer under P3 Gull.
I 2014 er han en av de sterkeste kandidatene til å bli Norges største stolthet på den internasjonale musikkscenen.
For Magnus August Høiberg har, siden sist han slapp EP, gitt ut en rekke remikser, blitt inventar i store navn som Diplos setlister og medvirket på soundtracket til det populære spillet Grand Theft Auto.
Sist, men slett ikke minst har han produsert Ludacris' nyeste singel «Party Girls» med Jeremih og Wiz Khalifa, som droppet i forrige uke.
Nå har han beveget seg fra det selvstendige plateselskapet Pelican Fly til LuckyMe og gitt ut sitt nye og etterlengtede EP Wedding Bells.
Cashmere
Cat følger uredd opp debuten Mirror Maru fra 2012, og slipper nok en gang fire søte pikekyss av noen låter.
En akkurat passe stor dose til å holde en høy verdi på låtene.
Interessant, mystisk og kostbart.
Den sterkeste låta starer moroa.
En pusete pianomelodi åpner smykkeskrinet – som en inngravert signatur i løkkeskrift.
Mykheten i «With Me» bevares overraskende nok, selv når vi videre blir dratt frem og tilbake mellom heftige og skrapende rytmekreasjoner, utenomjordiske lydeffekter og seige, språkløse vokalinnslag.
For selv uten et eneste ordentlig ord, klarer han både å fortelle historier og skape sterke sinnstemninger.
I tillegg til å skape et lydbilde plassert midt mellom en rekke sjangere, er dette også et futuristisk svar på musikkens uendelige muligheter.
På lik linje som det er en krysning mellom R&B og elektro, faller låtene midt mellom klubb og ballade.
Mesterlig udefinerbart.
Den fineste låta er «Pearls».
EPens perle, bokstavelig talt.
Den gjennomgående melodien, de lystige mellompartiene og de mange lydeffektene som best kan beskrives som, ja, lyden av perler, maler låta lyserosa.
Lystig glad, men like sexy og klam når de velkjente knirkelydene blir byttet ut med svak, duggete og intens pusting.
Den deiligste låta – tittelsporet – har den tyngste og mest behagelige beaten, og er låta som ligner mest på soundet vi kjenner fra Mirror Maru.
Melodien er farlig lik melodien på tittelsporet fra 2012, men Cashmere river den elegant løs fra noe som kan virke som en resirkulert idé med en helt ny og dominerende tvist:
En fløyteeffekt vi ikke har hørt maken til før.
Og det er nettopp det som er essensen av Cashmere Cat – å være så nyskapende og overraskende på samme tid som han er karakteristisk og trofast mot sin egen musikalske sjargong.
Den søteste låta avslutter EPen.
Spennende innslag av videospill-lyder kommer og går.
En pulserende, svak beat holder liv til siste tone.
Wedding
Bells er perfekt frisk og glansfull.
EPen fremstår fluffy, mettende og pompøs, finpolert til minste detalj.
Cashmere
Cat har funnet sin helt egen sti, og hans kreative evner og musikalitet er det ingenting å si på.
Han er kun et litt større overraskelsesmoment unna toppkarakter på denne utgivelsen.
Men det er nå det gjelder.
For noen kan kanskje dette soundet i lengden bli generisk og for likt, og jeg må innrømme at jeg har vanskeligheter med å se for meg et helt album fra Cashmere som etter to EPer klarer å holde på nysgjerrigheten og bredden.
Likevel tror jeg det er lenge til Magnus slutter å imponere, og at Wedding Bells fort kan stå igjen som et av årets beste utgivelser.
| 1
|
002546
|
Dukkert i ungdomskilden
Det halvnaive universet til britpopperne Bombay Bicycle Club blir bare rikere og rikere på inspirerte impulser.
De går rett hjem hos blomsterkransekledde festivalgjengere med toteposen danglende fra skulderen, men selv har jeg - og mange blaserte indiehuer med meg - forlengst mistet oversikt og interesse for bandene som utgjør den kritisk overbefolkede sjangeren med sjarmerende, lettsindige og (stort sett) britiske gitarpopband.
Men det er særlig ett band som skiller seg fra røkla:
Bombay Bicycle Club.
Etter et søvndyssende bidrag til den like bugnende banden med Quiet Is The New Loud-imitatorer, i form av andrealbumet Flaws, tok London-kvartetten en haug inspirerte vendinger med oppfølgeren A Different Kind of Fix.
Preget av popeksperimentene på to av utgivelsene til Deerhunter og Animal Collective - henholdsvis Halcyon Digest og mesterlige Merryweather Post Pavillion - hanket de inn Ben Allen, Mannen Bak Spakene under innspillingen av disse platene.
Resultatet var både lekent og fargerikt, to adjektiver det har blitt stadig vanskeligere å plassere på tungen når man har forsøkt å beskrive rekkene med tredjegenerasjons-britpoppere.
Den egenhendig produserte oppfølgeren So Long, See You Tomorrow viser at Bombay Bicycle Club fortsatt er på hugget, selv uten hjelp fra velrenommerte krefter utenfra.
Bombay Bicycle Club - "It's Alright Now"
Faktisk har arrangementene og inspirasjonskildene boblet opp fra enda flere hold:
Orientalsk orkestrering - farget av en nylig India-reise - åpner albumet ("Overdone"), Disclosures FM-house har satt avtrykk på singelen “Carry Me” og tittelsporet, mens de drømmende gitarene til shoegazepionerene Ride refereres til i ypperlige “Come To”.
På papiret ser det kanskje ut som et håpløst sammensurium, men takket være BBCs uimotståelige melodier og ambisjoner om å skape en helhet, står alle de sprikende inntrykkene under ett på fjerdeskiva.
Riktignok må det være lov å påstå at frontmann Jack Steadman har bært med seg litt vel mange suvenirer fra verdens kriker og kroker i ryggsekken når opprinnelig flotte “Feel” pepres med både indisk sekkepipe, arabiske gitarskalaer og reggaetonrytmer.
Til gjengjeld er utmerkede “It’s Alright Now”, med sine oppklipte blåserrekker og marsjtrommer, et erkeeksempel på hvordan man faktisk kan skape klimaktisk stadionpop uten å virke det granne selvopptatt.
På samme tid er det vuggende høydepunktet “Home By Now”, hvor rytmeseksjonen sklir inn og ut av fokus, en skamvakker duett som kaster tankene i retning M83s Saturdays = Youth - albumet der franskmennene har vært nærmest å perfeksjonere deres nostalgisvøpte tenåringspop.
Det er en plate som seg hør og bør kan ha vært en viktig ledestjerne for bandet under innspillingen av So Long, See You Tomorrow.
Tekstene til Steadman åpner ikke akkurat et stort rom for videre tolkning, men det er ikke så veldig viktig.
Mer essensielt er det at de forsterker euforien låtene maner frem.
Joda, man kan kanskje ikke være ung og håpefull for alltid, men pokker heller:
Ingen kan stoppe oss fra å drømme.
| 1
|
002548
|
De udødeliggjorte
Få artister har klart å uttrykke så stor kjærlighet for livene vi lever som den sorgtunge trubaduren Mark Kozelek gjør på sin syttende plate.
For tre uker siden siden fylte Mark Kozelek 47 år.
Skuespiller Philip Seymour Hoffman ville gjort det samme i juli, hvis ikke skjebnen ville ha det til at heroinavhengigheten skulle ta livet fra ham.
Hvis Kozelek satt i det nyoppussede hjemmet sitt i San Fransisco sist søndag, slurpet i seg nudler og grønn te, og fikk med seg nyheten om Hoffmanns bortgang på TV, er det høyst sannsynlig at han allerede har skrevet en låt om hendelsen.
Med noen ytterst få unntak, dreier nemlig Benji seg om folk som dør:
“The Sopranos Guy” går bort kun 51 år gammel i “Richard Ramirez Died Today of Natural Causes”, Jim Wise tar livet av sin syke kone av kjærlighet for henne (men feiler i å ta sitt eget), den hjerneskadde barndomskameraten Brett og Kozeleks kreftsyke bestemor hylles begge i “Micheline”, både redneck-onkelen (kjent som “Truck Driver”) og tremenningen Carissa brenner til kull i like bisarre ulykker, Mor Kozeleks uunngåelige død fryktes i “I Can’t Live Without My Mother’s Love”, mens flere hundre massakreofre - deriblant 69 ungdommer på Utøya - nevnes indirekte i “Pray for Newtown”.
For å nevne noen.
Men Mark Kozeleks syttende album totalt - hans sjette under aliaset Sun Kil Moon, som oppstod i askene av det seige, sorgtunge nittitallsbandet Red House Painters - er aldri i nærheten av å misbruke alle dødsfallene som et billig verktøy til å vekke de dystreste følelsene.
Tvert imot handler Benji om hvor ufattelig mye hvert av disse menneskelivene var verdt, og om kraterne som etterlates når deres talte tid er omme.
“Carissa was thirty-five/You just don’t just raise two kids/and take out your trash and die” messer Kozelek og gjestende Will Oldham over lyden av mollstemt kassegitar, i det første av mange fullstendig knusende øyeblikk på Benji, og fortsetter i et forsøk på å forklare sitt prosjekt:
“She was only my second cousin/I didn’t know her well at all, but it don’t mean I wasn’t/Meant to find some poetry to make some sense of this tragedy.”
Den spartanske, personlige og observasjonstunge tilnærmingen til låtskrivingen har særlig preget utgivelsene til den Ohio-fødte 47-åringen siden Among The Leaves (2012) (jepp, det har vært flere plater siden).
Resultatet er tilsynelatende enkel og underprodusert folkrock, men til gjengjeld oppstår en tilstedeværelse man ellers må til punkkulturen for å finne - samtidig som partiene der arméer med mandoliner trer inn i lydbildet blir forbasket mektige (les: “Pray for Newtown” og timinutteren “I Watched the Film The Song Remains The Same”, to andre albumhøydepunkter).
Ikke at alle låtene handler om liv og død som sådan.
"Dogs" tar for seg det kompliserte kaoset som er kjønnsdrift og kjærlighet, mens tospannet “Jim Wise” og “I Love My Dad” - førstnevnte drevet av et lystig rhodespiano, sistnevnte en varm, men gampete bluessak - er langt fra platens sterkeste kort, men like fullt herlig humanistiske underfundigheter midtveis i albumet om at særs lite i livet egentlig går som planlagt, med Far Kozelek som bindeledd.
Avsluttende “Ben’s My Friend” er imidlertid den mest fullendte (og eneste?) poplåten Mark Kozelek noen sinne har skrevet:
Med blåserrekker, portugisisk gitar, saksofonsoloer og bizzarohooks (“blue crab cakes”; “sports bar shit”) opererer den i samme solbrune yachtrock-landskap som kanadiske Destroyer blåste nytt liv i med ypperlige Kaputt (2011).
Så om du på første gjennomlytting skulle ligge strigråtende på gulvet - i likhet med undertegnede - over den ufattelige tyngden som når bristepunktet under forløperen “Micheline”, er Kozelek der for å ta hånd om deg også, selv når alt egentlig er over.
På samme vis som med avdøde Lou Reeds mørkeste magnum opus, Berlin (1973) - omhandlende et sørgelig og speed-avhengig kjærestepar - er det umulig å ikke få luften slått ut av en mens man lytter til det empatiske, melankolske og kjærlige mesterverket som er Benji.
Det er kanskje ikke “perfekt” musikk, men det var sannelig ikke Berlin heller.
Eller livet, for den saks skyld.
| 1
|
002549
|
Brutalt englemøte
Burn Your Fire For No Witness er en kranglevoren topptur med et geni i full blomst.
Man har kunnet ane en stund at Angel Olsen har vært på vei mot noe stort.
Men det var først med desembersmakebiten fra Burn Your Fire For No Witness, "Forgiven/Forgotten", at det for alvor begynte å bevre i hjertet:
En buldrende grungerocker som var helt annerledes fra det man kunne høre på debuten Half Way Home, og et skritt i uventet - og underholdende - retning for henne.
Den er et uttrykk for en artist som angriper sitt eget låtmateriale med dødsforakt, og skaper stor og fengende kunst på veien.
http://www.youtube.com/watch?v=PinTAGbIsV4
Det er verdt å merke seg at kvinnene har de mest spennende uttrykkene av denne typen soloartister.
Julianna Barwicks Nepenthe, Groupers The Man Who Died In His Boat, Julia Holters Ekstasis og Marissa Nadlers July er noen eksempler.
De har til felles at tankegangen er utradisjonell og til dels utilgjengelig, og på samme måte syrer Angel Olsens sterke identitet gjennom i alle albumets vendinger.
Sammen med en bassist, en trommeslager og produsent John Congleton (St. Vincent, Okkervil River, Explosions In The Sky, Cloud Nothings) er det med et mektig, nokså lurvete lydbilde vi møter hennes eksepsjonelle stemmeprakt og tekster.
Hun flyter sakte mellom rollene som bandleder og soloartist gjennom albumet, og beveger seg samtidig mellom det rå og det sarte.
"White Fire" er utvilsomt platens nøkkeløyeblikk - sju intense minutter der Angel virkelig viser hvorfor hun er blant vår tids mest uttrykksfulle vokalister, med stort spenn og kraft.
Hun kan hviske deg i øret det ene øyeblikket og rope mot himmelen i det neste, som i "Iota"; fellesnevneren er at man som lytter bergtas uansett.
"I feel so much at once that I could scream", synger hun i "Stars" - en tekstlinje som på skjermen virker pueril, men opplevd gjennom hennes stemme føles alle utsagn ekte og viktige.
Burn Your Fire For No Witness er det albumet som ihvertfall har fått meg til å føle mest samtidig på en god stund:
Først og fremst rørt, dernest oppstemt, så forelsket.
Innertierne er mange og voldsomme.
Fra Sinatra/Hazlewood-inspirerte "Hi-Five" og "High & Wild" til countryballadene "Lights Out" og "Dance Slow Decades" - og de øyeblikkene der det er bare henne og gitaren, som nevnte "White Fire" og "Unfucktheworld".
Det er kledelig at hverken Angel eller backingbandet fremstår som særlig dyktige instrumentalister - i Congletons romklang er skrangelen velkommen, og gir et skinn av råskap som ytterligere er med på å forsterke Olsens rasp.
Noen ganger føles det mest nærliggende å tenke at dette er det perfekte ekteskap mellom Hope Sandoval og 16 Horsepower, andre ganger minnes man hennes gamle samarbeidspartner Will Oldham - utfallet er uansett særegent, fengende og kledelig eksentrisk.
Burn Your Fire For No Witness er utfoldelsen av et sjeldent musikalsk talent som har funnet den perfekte innpakning og besetning for å formidle låter som oppmuntrer, nedstemmer og berører.
| 1
|
002550
|
Melankolsk moromann
Storbyen fungerte aldri helt for Stein Torleif Bjella.
Til gjengjeld er Stein Torleif Bjella akkurat hva storbyen trenger.
Det er jo vel verdt å merke seg:
Stein Torleif Bjellas planlagte hovedstadskonsert vokste ikke bare til én utsolgt ekstrakonsert, men to stykker.
En typisk løsning ville vært å migrere fra Oslos hyggeligste og unektelig bestlydende scene, til noe langt mer romslig, kjølig og betongkledd (heisann, Rockefeller!).
Men hvem vet, kanskje minner Parkteatret den hverdagsdresskledde 45-åringen om grendehuset i Øvre Ål.
Som en siste kvalitetssikring stiller også Bjella til denne, tja, minifestivalen med toppa backingbandlag.
Inkludert trekkspill, kontrabass og et dusin assorterte gitarer, deltar blant andre fast produsent Kjartan Kristiansen, samt "ambassadør for den blå tonen", multiinstrumentalisten Geir Sundstøl, også referert til som "rollemodell for han som stappa lik i kvistumaskinn" i Coen-klassikeren Fargo.
Hvilket er en film som, slår det meg, er en upåklagelig parallell til universet Bjella har gjort til egen gren å skildre her til lands:
Et korrumpert distriktsnorge som tilsynelatende er i ferd med å rase sammen, mye på grunn av det ofte patetiske følelseslivet som tilhører de tause, usympatiske mennene som utgjør lokalsamfunnet.
Men nok om det.
For konsert én av tre åpner sylskarpt med den syrlige backingbandhymnen "Tvangsgutan kompani", tett etterfulgt av den seige, vaklende bluesrockeren "Undergang".
Heretter tar imidlertid Bjella & Co. kjapt et lavmælt steg ned i to av hans vakreste ballader:
"Heidersmenn" og "Separate sinn".
Sistnevnte, hentet fra fjorårets ypperlige (og perfekt titulerte) tredjealbum Heim for å døy, introduseres - noe ironisk? - som en klinelåt, medfølgende en karakteristisk tørrvittig og standupsk observasjon om at menn helst sitter ved siden av, og ikke overfor hverandre.
"Sitte i kjøreretningen," som han kaller det.
Og det er nettopp denne sirlige dynamikken som preger Stein Torleif Bjellas bunnsolide konsert:
I den ene stunden et par "lystige" westernboogier (eksempelvis "Redningsmann" og "Mayhem Heime"), det neste øyeblikket noen numre fra de såreste sidene av katalogen (nydelige "Tre viku" og "Ubrukt liv"), alltid kontret med selvironiske sleivspark.
Visste du for eksempel at bitre "Romantikken gjer meg sjuk" var ment å seile opp som en landeplage, men at ett-eller-annet med tittelen kan ha skygget for suksessen?
"Nå er det er fem år siden jeg gav ut førsteplata," innleder Bjella ekstranumrene, og fortsetter:
"Men den eneste kameraten på Ål var engstelig for at det jeg ikke hadde nok låter, og mente derfor at jeg burde dele ut fruktkurv".
Det romsteres deretter håpefullt i samtlige jakkelommer etter loddet "gul F13", hvorpå en viss Karin stikker av med den bugnende gevinsten.
Noe så eksotisk som fruktkurvutlodning på Grünerløkka til tross:
Den navnløse kameraten må ha spilt Bjella et sarkastisk puss, for er det én ting som åpenbarer seg idet en utmerket tapning av "Øvre-Ål Resort" runder av kalaset, så er det hvor mange flere bra låter som kunne vært spilt.
Heldige deg som dermed har billett til Stein Torleif Bjella med venner i dag eller i morgen - kanskje har attpåtil hedersmannen plukket ut din personlige Bjella-favoritt.
Dette spilte Stein Torleif Bjella på Parkteatret:
1.
"Tvangsgutan kompani" 2. "Undergang" 3. "Heidersmenn" 4. "Separate sinn" 5. "Satan i unge år" 6. "Redningsmann" 7. "Psykisk kan du vera sjøl" 8. "Romantikken gjer meg sjuk" 9. "Mayhem heime" 10.
"Kamerat mot kamerat" 11.
"Tre viku" 12.
"Ubrukt liv" 13.
"Tiger på sundretur" 14. "Idiotisk einvegslove" 15.
"Visepsykiatri" 16.
"Modningsangst" 17.
"Øvre-Ål Resort
| 1
|
002552
|
Kompromissløse herrer
Rapgruppen albumdebuterer ni år etter Urørtfinalen.
De er en mann mindre siden sist.
Frosk trakk seg fra gruppen i 2011, så nå er det raptrioen Apati, Kverulanton (mannen bak det berømmelige verset på OnklPs “Noia”) og Mister K som blusser opp fra asken med dette selvbiografiske albumet som gjenspeiler transformasjonen fra heite Urørtfinalister i 2005 til i dag.
Rapgutta har, som de beskriver det selv, “loka mer enn de fleste” siden nevnte finaleplass.
Én miksteip har blitt levert siden den velfortjente hypen fra midten forrige tiår, Skjelletter fra skapet fra 2011.
Likefullt:
Kultstatusen har vokst i takt med fraværet, og den lojale fanskaren gleder seg over det endelige debutalbumet.
Kall det hva du vil er bygd på trekløverets egne premisser, men helhetlig blir det for ujevnt.
De går vel høyt og lavt på albumet.
Rockelementer (“Viking”, “Knus en gitar”), karibiske fibre (“Et lite grønt monster”), hiphop-produksjoner representert ved singelen “Narkotika”, og sangbaserte refrenger - som med hell kunne ha blitt kuttet vekk eller bearbeidet mer - er noe av det vi får servert her.
Sjangerspredningen tåkelegger det de behersker godt - klassisk hiphop.
Uttrykket hadde vært sterkere om de hadde holdt seg til sistnevnte.
Men de har troverdigheten i orden, og jeg er sikker på at tilhengerne, som har fulgt gruppen siden dag én, setter pris på at de utleverende karene har klart å slå sammen sin første offisielle fullengder.
| 0
|
002553
|
Ingen fare
Katy Bs Little Red føles tannløs og uinspirert - tross fine bølgetopper.
Det er umulig å snakke om popmusikkens utvikling de senere åra uten å nevne britisk klubbmusikk.
Britisk house, garage og dum&bass har infiltrert både indie- og mainstreamscenen med vellykket resultat; James Blake og Disclosure er bare to av eksemplene på dét.
Listen over artister og produsenter som har klart å skape musikk som føles nyskapende, men arvelig belastet (i beste mening) er lang.
Da Katy B i 2010 brakdebuterte med singelen "Katy On A Mission" var hun blant de første som tok det dubstep-influerte uttrykket opp av undergrunnen og inn i listepopen.
Knapt fire år og to album senere føles hun langt fra like definerende, selv om uttrykket i seg selv er perfeksjonert og polert siden sist.
Det skal mye til å lage et helt album som funker når uttrykket ditt er bygget på klubbmusikk.
Det er jo ikke dét formatet musikken er skapt for.
Disclosure klarte det mesterlig i fjor - men 89-modellen fra London har fortsatt et godt stykke igjen å gå før hun har sjanse til å skape noe i nærheten.
Til det er materialet på Little Red for monotont uttrykksmessig, og for sprikende kvalitetsmessig.
Albumet åpner sterkt.
Jagende "Next Thing" er umiddelbar og elegant, og overgangen til singelen "5 AM" - en euforisk klubbperle hvor vokalisten Katy B skinner - er nydelig.
Her funker det gjennomproduserte uttrykket, men når stadig flere låter åpenbarer seg, er det fort gjort å gå lei.
Egenarten til Katy B er ikke like tydelig som sist, selv om bra låter som seige "All My Loving" og balladen "Crying For No Reason" viser en artist som fortsatt har evnen til å utfordre seg selv med godt resultat.
Allikevel - som helhet føles Little Red litt bakpå UK-bølgen.
Bidrag fra to av Englands fineste stemmer - Sampha og Jessie Ware - er hentet inn for å krydre utgivelsen.
Ware-gjestede "Aaliyah" er sval og behagelig fengende, mens "Play", hvor Sampha bidrar, ikke har andre nevneverdige kvaliteter enn nettopp gjestevokalisten.
De bra låtene på Little Red har det til felles at de er plassert på første halvdel av albumet.
Etter seks spor går det nedover; låtene føles stort sett uinspirerte.
"Sapphire Blue" har noe ved seg, men ikke nok - og teorien om at Katy Bs karriere hadde nytt bedre av at hun ventet på flere bra låter før hun slapp et album verifiseres av avslutningslåta "Still" - en svulstig ballade som trekker helhetsinntrykket av Little Red langt ned.
I 2014 trenger verken verden eller artistene flere halvgode album - og for Katy B ville det nok vært et bedre trekk å velge ut høydepunktene fra Little Red til EP- eller singelmat.
| 0
|
002554
|
Familiehaimlighet
Lykkepille i form av et popband.
Haim tilbyr en humørfylt time på Rockefeller.
I 2012 startet eventyret for søstrene Danielle, Este og Alana Haim.
De har skapt mye entusiasme med blandingen av vestkystpop og nittitallets semimystifiserte r&b-æra.
Først med EPen Forever, som ga internasjonal anerkjennelse, til fjorårets debutalbum, Days Are Gone.
De imponerte sist de var på norsk jord og forventningene om en fin oppfølgerkonsert føles innen rekkevidde, på selveste Valentinsdagen.
"Happy fucking Valentines Day!
Or singel awareness day", sier basstrynet Este, et uttrykk jeg krediterer min kollega, til publikum.
Den joviale (og hipstervennlige?) trioen får oppleve et fullstappet Rockefeller når de går på scenen.
Bandets ukompliserte sjangerblanding sjarmerer og man kommer ikke utenom at de har god kontroll på settet.
Kanskje fordi de har turnert en del med nettopp dét settet.
Kanskje fordi de er rett og slett er dyktige musikere.
Jeg tipper det er en fin blanding, med mest vekt på sistnevnte.
Godt humør, dyktige, og flørtende.
Det er vanskelig å komme bort i fra at Haim kan faget sitt.
De er fokusert på arbeidsoppgavene, men det kan - merkelig nok - virke litt innøvd i koselighetens navn.
Bandet har jo, som nevnt, turnert mye med et dusin (gode) spor å vise til.
Men spesielt frontfigur- og -vokalist Danielle peker seg ut:
En begavet gitarist og helt klart den beste sangstemmen i familiebedriften.
Foruten jentene, har de med "broder fra en annen moder", Dash Hutton, på trommer og en på tangenter.
"Falling" er åpningssporet før det etterfølges av "If I Could Change Your Mind" og "Oh Well".
Albumtittelsporet er en glitrende seanse, mens høydepunktet, for undertegnede, var "My Song 5".
Et strålende produsert spor, seigt og fengende, som overføres godt til scenekanten.
Man får sommerferiens siste dag-følelse med "Running If You Call My Name", mens den muntre stemningen i Rockefeller løftes enda et hakk når singelen "Forever", samt ekstranumrene "The Wire" og "Let Me Go", finner veien til høyttalerne.
Det er et gemyttlig opplegg, sånn alt i alt.
Deilig for de som har en liten vinterdepresjon på gang og som trenger en lykkepille i form av et popband som tilbyr et avbrekk fra mørketidens brutale vesen.
Bilder fra konserten
Se Haims minikonsert på Marienlyst:
"Falling"
- Haim live på Marienlyst:
"Let Me Go"
- Haim live på Marienlyst:
| 1
|
002555
|
En stoners sidesprang
Når Chino Moreno er utro mot Deftones, er det frekk pop fra 80-tallet og lett mystisisme som får kjørt seg.
Man skulle tro at artistene som overtok metalscenen noen korte år på 90-tallet (les nu metal og omkretsende sjangrer) hadde platesamlingen fullastet av 80-tallets New Wave Of British Heavy Metal, de første Metallica-platene og det meste Guns N Roses ga ut av album og singler.
Vi snakker jo om en ny definisjon på heavy, gjort av et knippe amerikanske band.
Men jommen om ikke 80-tallspop til stadighet dukker opp som rød tråd.
Limp Bizkit fikk en hit med George Michael-anthemet "Faith", Fear Factory fikk sitt eneste tilløp til radiohit da de covret Gary Numans new wave-klassiker "Cars", og Disturbed tok for seg Genesis sitt kalde krig-innlegg "Land of Confusion".
Det er likevel ingen som er nærheten av Deftones-frontmann Chino Moreno, som har covret The Cure, Duran Duran, The Cars, Japan og The Smiths med største selvfølgelighet.
Det er disse inspirasjonskildene som danner grunnlaget for sideprosjektet †††, eller som det er enklere å kalle dem:
Crosses.
Med Far-gitarist Shaun Lopez og produsent med på laget, leverer Moreno svevende, angstfylt, nesten drømmende poprock, og sårheten fra band som spesielt Duran Duran og The Smiths pakkes inn i moderne studiolyd.
Det fungerer etter intensjonene på "The Epilogue", åpningskuttet "This Is A Trick" og den drivende "Telepathy", som pakket inn i et annet CD-singlecover (har man slike fremdeles? neppe) kunne fått spilletid på din lokale P4-stasjon.
Såpass catchy og enkelt fengende låter Crosses på sitt beste.
Men albumet er ikke bare Chino og gjengen på sitt beste.
her er også løsrevne ideer pakket inn i lissom-mystisk lyd ("Bermuda Locket"), låter som søker opptak på reissuen av White Pony ("Bitches Brew") og rett fram kjedelige lydkollasjer med mumling oppå ("Cross").
Vi snakker skranglete elektronikarock kun en by:Larm-mamma kan elske.
Lydtepper med romklang, hviskende sang og tekster som knapt hadde passert i en rosabloggers første ti innlegg.
Kanskje det er fordi stoner-barometeret holder på å eksplodere gjennom store deler av platen?
Da snakker vi stoner i den forstand at man må være zonked out on hashish eller nær kompis av Chino Moreno for å digge audioen deres.
Underholdende for de som er med på moroa - alle andre bestiller taxi og stikker hjem.
Så bruk gjerne noen kroner på Deftones-relaterte plater, men invester heller i bandets egen Covers fra 2011.
Der finner du coverversjonene jeg nevnte over, blant annet en gåsehudfremkallende versjon av Duran Durans "The Chaffeur" og den flotteste tolkningen av Sade-bangeren "No Ordinary Love" du noensinne får høre.
| 0
|
002556
|
Maskin i mennesket
På sitt fjerde album går Annie Clark enda lenger i sitt forsøk på å ise ned det organiske i musikken sin.
Resultatet er dypt fascinerende og fengende.
På sitt selvtitulerte album er det lite igjen av den St. Vincent som varmet opp for Sufjan Stevens på Sentrum Scene en gang midt på totusentallet.
Varmen i klangen har kjølnet, og jo lenger frem i diskografien man kommer, jo stivere har leddene blitt.
Overflatene har også blitt hardere, og det er kraftig forskjell i uttrykk fra eksempelvis "Paris Is Burning" fra debuten Marry Me (2007) til "Birth In Reverse" fra St. Vincent.
Imidlertid er Annie Clark fortsatt den samme låtskriveren.
Kontrastfylte, overrumplende tekstlinjer veves på svært særegent vis sammen med et låtmateriale som er både bombastisk og lettfattelig.
Åpningssporet "Rattlesnake" er et eksempel på det, der hun løper naken rundt i Texas på flukt fra en klapperslange, over en melodilinje som minner om Roxettes "Joyride".
Visstnok basert på en sann historie.
Produsenten på dette albumet er John Congleton, sist hørt for en ukes tid siden da jeg anmeldte det enda bedre albumet til Angel Olsen, men produksjonene kunne ikke ha vært stort mer forskjellige:
Der han ga Olsen rom til å puste, nøle og skrangle, har han her sitt fulle hyre med å suge marg ut av blåserne og erstatte den med kvikksølv.
Det låter slik jeg innbiller meg 1988 trodde 2014 skulle høres ut; snålt og utilpass - men det fungerer.
St.
Vincent er god til å gi blaffen i konvensjoner, og det er hennes største styrke.
Hun har sagt at hun har latt seg inspirere av både Alejandro Jodorowskys The Holy Mountain og The B-52's, og i dét spillerommet er det stor tumleplass.
Det kulminerer i albumets første halvdel, og helt spesielt "Birth In Reverse", "Digital Witness" og vanvittige "Rattlesnake", som lett er den morsomste låten hun har laget.
St.
Vincent - "Digital Witness"
Alt er imidlertid ikke ekstatiske krumspring, og et par av albumets fineste låter er relativt nedtonede.
"Prince Johnny" er lettfattelig og enkel, og føles derfor som en mulighet for utpust i en ellers temmelig hesblesende rundtur i Clarks kreative hjernehalvdel.
Felles for alle låtene er at de har så mange knagger å henge seg fast ved, så mye morsomt å lytte etter, så mye spennende å lære.
Hør bare den Tori Amos-inspirerte "Huey Newton", om den avdøde politiske aktivisten.
Den trenger seks-sju runder for å bli fullstendig konsumert.
St.
Vincent er dog ikke feilfri.
Mot slutten uttværes kreativiteten en smule, og "Bring Me Your Loves" blir bare slitsom, og "Every Tear Disappears" føles som et halvgått løp, selv om hun får ut tekstlinjen "call the 21st century, tell her 'give us a break'".
Alt i alt er dog dette et vanvittig møte mellom kreativitet, musikalitet og tekstskriving av det underholdende slaget, og et album man stadig må stoppe opp og spole tilbake i for å få med seg alle detaljer.
Vel har hun mistet noe av Askepott-sjarmen fra debuten, men den onde stemor-rollen kler henne vel så bra.
| 1
|
002559
|
Samme nummer som i 2001
En cool og inspirert affære fra smakfulle hiphop-herrer.
Produsent Fredfades og rapper Ivan Ave har boblet i undergrunnen en god stund.
Spesielt sistnevntes kvaliteter har vært etterlyst og anerkjent siden The Afeeliated-dagene til to mini-EPer den oslobaserte artisten serverte i etterkant.
Breathe EP er naturlig forlengelse, men denne gangen funkler ferdighetsnivået til den temmelig imponerende rapperen enda klarere.
Duoens uhippe og elegante tilbakeskuing mot et jazzete hiphoplydbilde er, i alle fall nå om dagen, underrepresentert i norsk rap.
Da er det godt at den nøysomme doseringen - i denne omgangen Breathe EP - er foretatt av to karer som kan faget sitt, i form av sjelfulle beats, god tekst og tilstedeværelse uten slitsom staffasje.
Utgivelsen er en god, gammeldags dobbeldisk hvor du får åtte kutt med Ivan Ave på a-siden, mens b-siden består av et dusin instrumentalkutt av dirigent Fredfades.
Produsentens låtsnekring unngår å lage riper i “J.
Dilla-arven”; han disponerer snarere den musikalske innflytelsen med stø hånd.
En digg vibb brer seg over samplebaserte låter, og telemarkingen Ivan Aves tydelige arbeid som ordstyrer er ofte glimrende.
Den mildt sagt fyldige amerikanske uttalen og leveransen er bona fide.
Ivan Ave, en offensiv type, er også et kreativt hode med en bra stemme som fargelegger fine bilder (som "Fabergé-egg-omelett"-linjen i tittelsporsingelen).
I likhet med prosjektet, oser rapperen av overskudd, noe som høres i de få, men godt utvalgte sporene på a-siden.
EPen er til hiphophodene med forkjærlighet for nostalgihiphop, men uten den bakstreverske bismaken.
Duoen har levert en cool, inspirert og behersket affære som forhåpentligvis får oppmerksomheten til rapfans, også utenfor hovedstadens grenser.
Sjekk ut musikkvideoen til "Breathe":
| 1
|
002560
|
Blank femmer
Neneh Cherry fortsetter oppturen med Blank Project.
Ikke kall det et comeback.
Vel har Neneh Cherry drevet inn og ut av radaren siden brakdebuten Raw Like Sushi for 25(!) år siden.
Men samarbeidet med den svorske frijazz-trioen The Thing, The Cherry Thing, var tross alt et av de sterkeste albumene som ble gitt ut i 2012 - et sexy beist, som jeg skrev da det kom, og fortsatt står fast ved.
Det er fullt mulig å høre Blank Project, Cherrys første soloalbum på 18 år, som en oppsummering av karrieren så langt.
Men på tross av at de mange elementene som er strødd utover platen - fra rap via klubbmusikk til nevrotisk jazzrock og dub - lett kan plottes inn i diskografien hennes, er det minst like fristende å ta albumtittelen på ordet:
En ny start, med blanke ark og monokrome fargestifter til.
Blank Project er produsert av britiske Kieran Hebden – Four
Tet blant elektronikavenner – men vel så viktig for helheten er klubbjazzduoen RocketNumberNine, bestående av brødrene Ben og Tom Page, som låner organisk kjøtt til et lydbilde som for øvrig tenderer mot det renskårne og skeletale.
De tar ikke like stor plass som The Thing gjorde ved forrige korsvei , og får da også hørbar sonisk assistanse fra Hebden, som lydlegger låtene med streng og effektiv hånd.
Men det er Neneh Cherry dette skal handle om.
Hun er i form om dagen, for å si det meget forsiktig, både som låtskriver, bandleder og vokalist.
Og det er stemmen hennes som løfter spoken word-drevne "Across The Water" og det buldrende tittelsporet fra velskrudd lyd til sublim, kantete popkunst.
Tekstene fortjener muligens en egen analyse; selv har hun gått langt i å antyde at de lyriske dryppene av huslig ulykke ("nowhere to run, nowhere to hide/ husband and wife leaking perfection") først og fremst er nedtegnelser av bevissthetsstrømmen.
Albumet løfter seg fra et meget godt utgangspunkt til en råsterk avslutning.
Aller best er «422», en diger ballade som svever avgårde med kvalte ståltrommer som hørbare hjerteslag, og det nærmeste denne platen kommer en «Dream Baby Dream».
«Out Of The Black», som gjestes av Robyn - en av artistene som tydeligst har modellert sitt virke etter Cherry - er nok hakket for egenrådig til å stå i fare for å bli noen hit, men sammen med det eksplosive tospannet «Dossier» og «Everyting» hamrer den inn budskapet:
Neneh er tilbake, på ordentlig nå.
Denne gangen er det alvor.
| 1
|
002561
|
Jordfarget romreise
Indiekvintetten iampsyencefiction skårer foreløpig høyere på uttrykk enn innhold.
For høy vokal er vel strengt tatt noe av et luksusproblem i by:Larm-sammenheng.
Det er ikke desto mindre vanskelig å ignorere idet iampsyencefictions åpningslåt "City Of Spades" runger utover Youngstorget på musikkfestens første dag - særlig når feedback-spøkelset flagrer faretruende i bakgrunnen.
Nå er ikke vokalist Aleksander Johansens stemme den verste du kan ramle på en overdose av.
Lofotværingen besitter en uttrykksfull og distinkt røst, med patosen til en Grant Lee Phillips eller en Mike Scott naturlig klint utover et stemmebånd som brister akkurat når det skal.
Det er heller ikke stort å utsette på kvintettens musikalske autoritet.
Vokalharmoniene stikker seg ut som gjennomtenkte og ektefølte, og det dissonante gitarkrydderet som iblant får smyge seg gjennom de få sprekkene i lydbildet løfter helheten.
Likevel føles det som om noe mangler, og det koker såvidt jeg kan høre ned til minneverdige låter.
I det etterhvert ekstrembefolkede nabolaget der indie skuler mot americana, folk og euforisk pop er denslags essensielt, men iampsyencefiction skårer foreløpig høyere på form enn innhold.
Og da snus brått styrkene til irritasjonsmomenter.
Vokalen er et godt eksempel:
Den oppleves rett som det er brekende uten et skinnende materiale å formidle.
At bandet har skåret bort brorparten av klangfylden og de psykedeliske elementene fra debut-EPen til fordel for et tørrere og mer spilt sound bidrar til å eksponere disse svakhetene ytterligere.
Best er "Spoonfuls Of Bursting Bubbles", som rent melodisk nikker mot The Smiths, og ferske "Spy vs. Spy", servert i intimt og dynamisk duoformat.
De resterende fire låtene er upåklagelig fremført, men i dybden på hvem og hva som skjuler seg bak det fjollete bandnavnet kommer vi dessverre ikke denne kvelden.
| 0
|
002563
|
Håp i hengende snøre
Arshad Maimouni vakler seg gjennom sin tilmålte halvtime på by:Larm.
En r&b-artist som benytter seg av det norske språket med troverdighet, lokal forankring og teft?
Det har stått høyt på min personlige ønskeliste i en årrekke nå.
Med det 20 år gamle hypertalentet Arshad Maimouni
- Grønlands selverklærte store sønn - synes bønnene hørt.
På papiret, i det minste.
Radiosingelen "Definere meg" var nemlig en av fjorårets låter, uansett sjanger.
Den traff meg og andre urbane kjaker som en kjærlig knyttneve fra venstre.
Årets oppfølger "Valuta, glitter og gull" er mer enn tilfredsstillende.
Utgangspunktet kunne med andre ord knapt vært bedre.
Dermed er det synd hvor famlende seansen på Youngstorget fremstår.
Maimouni bryter med den eneste ukrenkelige konvensjonen tilknyttet sjangeren: i levende live er stemmen hans på sitt beste veik - på sitt verste synger han direkte pottesurt.
Musikalsk blir det også gjennomgående for spinkelt og monotont, og verken band eller hovedperson tar eierskap til begivenhetene i det halvfulle teltet.
Mot slutten tar det seg en smule opp.
Det skyldes i stor grad kompisen Kaveh, som pumper tilstrekkelig energi inn i gjesteopptredenen sin til å overta scenen fullstendig.
Derfra og ut er momentumet på vei tilbake i lokalet, men "Valuta, glitter og gull" blir aldri den ruvende avslutningen både Arshad og publikum sårt kunne trengt.
Med mer rutine og dertilhørende guts er Arshad kjapt et navn for den nære fremtiden.
Vi får bare smøre oss med tålmodighet på veien dit.
| 0
|
002564
|
Qvalitetstid
Charlotte Qvale er by:
Larms mest entusiastiske - men vinner på langt mer enn sjarmen under konserten torsdag.
Charlotte Qvale har ligget og vaket en stund.
Hun har stort sett sluppet én god singel i året siden 2011, uten å tiltrekke seg så altfor mye oppmerksomhet - selv om materialet har vært lovende.
Med fjorårets "The Fire", duetten med Thomas Eriksen, har hun fått godt med spilletid og rukket å skape seg et navn til by:
Larm - et navn det har vært naturlig å knytte forventninger til.
Under konserten hun og hennes åtte personer sterke band (som i stor grad består av samme besetning som det fantastiske bandet Turns) spiller i Wimp-teltet torsdag, fremstår hovedpersonen som veldig klar for å vise hva hun er god for.
Absolutt klar i form av å ha jobbet frem et interessant liveuttrykk - men enda mer klar i form av å glede seg over den ilddåpen by:Larm jo er.
Entusiasmen er overveldende - hun danser, smiler og bobler, men klarer allikevel å holde vokalprestasjonene på et jevnt godt nivå.
Etter en nokså slapp åpningslåt preget av nervøsitet finner både Qvale og bandet en god form fra og med tre år gamle "Kiss The Girls", som er settets andre nummer.
De store poplåtene er fint omsatt til liveformatet; uttrykket er delikat og flinkt uten å være elitistisk, bruken av blåserrekkene er smakfull.
Detaljene, som vokalharmoniene, sitter fint, og hele konserten føles forløsende for den mer enn klekkeklare artisten.
Lyden i teltet er ikke mye å skryte av - men fremme ved scenen kommer nyansene frem og uttrykket til sin rett.
Som Qvale selv understreker tidlig i konserten; en halvtime er ikke mye tid å vise seg frem på - og derfor vil hun heller ikke ta seg tid til å presentere det store bandet.
Det er greit nok - men å få servert kommentarer som "kom igjen, tut og kjør" i omtrent hver eneste pause blir slitsomt i lengden.
Nervøsiteten er både naturlig og forståelig, men ikke desto mindre plagsom etterhvert som konserten går mot slutten.
Under selve låtene er derimot gleden den oslobaserte artisten fremviser både smittsom og sjarmerende.
Thomas Eriksen kommer ut på scenen (introdusert ved et "Se, så kjekk han er") for å gjøre "The Fire" sammen med Qvale som nest siste låt.
Popperlen kommer dessverre ikke like godt til sin rett her som i innspilt versjon; stemmene har litt å gå på i samspillet, og begge bommer på et par toner.
Allikevel; sammen med bandet har Charlotte Qvale funnet et uttrykk det er verdt å vie oppmerksomhet til.
Ikke alle låtene er like sterke, men om nivået på "The Beginning Of The End" og nevnte "Kiss The Girls" opprettholdes på det kommende albumet, kan det se ut til at hun endelig får sitt år i 2014.
| 1
|
002566
|
En egen liga
Du har by:Larm-artistene - og så har du Emilie Nicolas.
"Noen ganger dukker det opp musikk fra intet som det føles som du har ventet på i en evighet", skrev jeg da jeg først oppdaget Emilie Nicolas i fjor.
Et knapt år og massiv hype senere er inntrykket det samme - om ikke forsterket - når stjerneskuddet inntar Rockefeller under by:Larm.
Bærum-jenta har med sine enkle, men sterke låter hele veien evnet å stå ut i mengden, og å få musikken til å skinne uten å mase seg frem.
På scenen på Rockefeller er både Nicolas og bandet kledd i svart, og lyssatt beskjedent, men stemningsfullt.
Fra første låt synger 25-åringen fantastisk bra; klokkeklart, med full kontroll og evnen til å bruke stemmen som et instrument i seg selv.
Den beveger seg feilfritt og kjapt fra det dype og kraftfulle til det lyse og intense - og bruken av klang og ekko er aldri overdreven, kun forsterkende.
Det elektroniske uttrykket fra låtene hun først bemerket seg med på Soundcloud er bygget ut med bass, trommer og tangenter.
Uttrykket er plettfritt, tett og fett - og mens settet bygger seg opp blir det fort klart at denne artisten er i en helt annen liga enn det meste annet på by:Larm.
Uten å ha gitt ut mer enn én singel har Emilie Nicolas allerede skapt sitt eget univers, hvor det er intenst, men vanvittig deilig, å befinne seg.
Nicolas er ypperlig som frontfigur - sår, men autoritær, og med en sjelden formidlingsevne.
Å få et fullstappet Rockefeller til å holde kjeft under en hel by:Larm-konsert er ikke alle forunt.
Men så fremstår jo også Emilie Nicolas klar for langt større formater enn nettopp by:Larm.
Låtmaterialet som presenteres på konserten lover godt for artistens kommende album.
"Fail" er rystende og intens med høy gåsehudfaktor, og viser Emilie Nicolas fra sin råeste side.
Når den glir over i den sterkt versjonerte DumDum Boys-coveren "Pstereo", som ga henne høy radiorotasjon og plasseringer på flere årsbestelister, skal det godt gjøres å ikke bli overveldet.
Den halvtime lange konserten forsvinner altfor fort.
Avslutningslåten "Grown Up" - hennes kanskje sterkeste kort og kommende singel - dedikeres til den avdøde manageren Per Eirik Johansen.
Den skal ha vært hans favoritt, med god grunn.
Den hjerteskjærende vakre låta tegner nok en gang et bilde av en helt unik artist, og etterlater et publikum som nok kunne gledet seg over langt flere timer i samme univers.
Det er bare å glede seg til fortsettelsen.
| 1
|
002568
|
Lystig blåtonelag
Med tørt vidd og lekre arrangementer vender Daniel Kvammen alt bransjefestivalhysteriet til egen vinning.
Daniel Kvammen, ja.
Han er jo som en ung Stein Torleif Bjella!
Det er enkelt å plassere slike ytringer i kjeften.
Tross alt:
De er begge fra Hallingdal (Kvammen er fra Geilo og ikke Øvre-Ål, riktignok), synger på dialekt om hverdagslige underfundigheter og sverger til et rustikt lydbilde i møtet mellom norsk visepop og americana.
Men så langt har Kvammen vist at han er mer (eller mindre, om du vil) enn kun en 20 år yngre Bjella.
For der Gamlefar bruker skjebnene rundt seg til å fortelle om bitterheten på bygda, er universet til Pjokken hakket mer selvsentrert og abstrakt - hvilket er helt naturlig når man fortsatt trenger å nøste opp i trådene som er ens egen karakter.
"Da er dommens time altså kommet.
Det er nå vi skal finne ut om dette er hype eller kvalitet," innleder han med en selvbevissthet som viser seg å bli gjennomgående.
Heldigvis åpner kalaset bekreftende i retning av sistnevnte med "Alt for mykje tå alt for lite" - det ene av tre spor han har rukket å utgi - fremført såpass velspilt og ivrig at hovedpersonen må tørke av den nyvåte luggen før neste skanse.
"Det å spille på by:Larm er som Donald," fortsetter han i sitt tørrvittige modus operandi.
"Der er alltid de lange historiene de beste.
Dette er riktignok en kort en.
Men i alle Donald-historiene finnes likevel en midtdel og et avsluttende poeng.
Så jeg håper det samme gjelder for denne konserten," annonserer han før han før et flott tredjenummer, bestående utelukkende av Kvammens milde vokal, sjenert fingerplukking og drømmende stålgitar.
Lavmælt og pent som det låter til tross:
Publikum er påfallende lutter øre, der kun lyden av klirrende ølglass bryter inn i lydbildet.
Det kan selvsagt ha mye å gjøre med at den lille bluesbula er fylt til randen med spesielt interesserte, men det bekrefter likevel at musikken - i likhet med Kvammen selv - har et vinnende vesen.
Ledesingelen "Ingen Vega Utenom" er imidlertid låten her som sitter klart best, i motsetning til det ulmende, potensielt storslåtte, men for anledningen langt fra feilfrie nummeret som følger etter.
Men som med både egen nervøsitet og spent hypemaskineristemning er 25-åringen i fullgod stand til å avvæpne feilskjærene, i det han ber dem låst utenfor returnere på lørdag til et forbedret band.
Midtseksjonen er vel overstått, men hva med sluttpoenget?
25-åringen introduserer en "gladlakslåt" - aka deres svar på "Walk of Life" - som manageren visstnok hater.
Og jeg er nok mer på lag med ham enn Kvammen.
Den er morsom, men minimalt mer enn det.
Geilo-kællen komplementerer tross alt melankolien bare ved å være.
| 1
|
002571
|
Mystisk $til
Rapgruppen Yoguttene når ut til publikum med en jovial innstilling og stramme trapbeats.
Om man ikke har sjekket ut låtmaterialet til Onge Anka, Jenny Skavland, Idol Tone og ikke minst Handerre Linni, som utgjør Yoguttene, er det fort gjort å tenke at dette er en gjeng gjøglere.
Det stemmer for så vidt, men forskjellen er at kvartetten gjøgler med stil.
Et internettfenomen som lever opp til hypen, om du vil.
Det går relativt hardt for seg på P3 Annex.
Karene har også ved tidligere anledninger bevist at de kan spille opp til fest, konserten i kjelleren til klubben Jaeger er fortsatt friskt i minne.
De får med seg publikum denne gangen også:
Rusa på livet og at de faktisk har muligheten til å opptre, snakke om fred og fortelle hvor fete de er over formidable trapbeats er lik livfullt opplegg.
Når kvartetten, for anledningen uten Onge Anka i kveld, er samlet på scenen skal det mye til for å unngå at karene kan det med scenetekke.
Den mystiske stilen, med tanke på at fjesene er tildekt, skaper ingen distanse til publikum.
Det er upåklagelig stemning når for eksempel "Dol$e Gabana" og "Dino$aurer" spilt opp, og atmosfæren blir ikke svakere utover den tilmålte halvtimen rapagastene har til rådighet.
Et par, tre konfetti-rør smelles på scenen.
Akkurat nok til å understreke noe av essensen til Yoguttene:
Banalt og scenisk.
Også må vi ikke glemme bassen.
Masse bass.
Mer trenger man nødvendigvis ikke.
| 1
|
002573
|
Alle hjerter gleder seg
Alt ligger til rette for å glede seg til fortsettelsen fra Hjerteslag.
I ukene før årets by:
Larm har ingen fått mer hype enn Hjerteslag.
Bergenserne var nylig Ukas Urørt, og har fått bred omtale i flere riksdekkende medier.
De to låtene de så langt har sluppet, har vært gode nok til at dét er høyst fortjent.
Når de også er blant juryens utvalgte på by:
Larm er det naturlig å stusse over spillestedene de har blitt satt opp - to konserter på henholdsvis Gamla og Revolver er merkelige valg.
Sammenlikningene med John Olav Nilsen & Gjengen har vært nevnt i forbindelse med de fleste omtalene av Hjerteslag.
Begge band har riktignok et bein i postpunk og et i Loddefjord, og en frontfigur med mye armer og bein, men der de nå pensjonerte forgjengerne spilte på livstrøtthet bidrar Hjerteslag til å definere "vitalitet" på nytt.
Allerede fra øyeblikket før de begynner å spille på Revolver, ser du at det bobler i bandet.
Spesielt vokalist/gitarist Robbie Lie Eidevik, men også de øvrige, ser ut som barn som har spist for mye sukker allerede før barneselskapet er i gang.
Når konserten først er i gang er det riktignok i overkant mye fakter hos flere av bandmedlemmene, men energien de besitter, er også blant deres største fordeler.
Låtmaterialet, og evnen til å gi det en ekstra dimensjon fra scenen, er allikevel, og naturligvis, det viktigste.
Og her treffer Hjerteslag som et, ja, slag i hjertet.
Ukas Urørt-låta "Høyblokk" er en sånn låt som bare vokser og vokser, og konsertens påfølgende låt - som antagelig heter noe i nærheten av "Ikkje tenk på det" er høydepunktene under konserten på Revolver.
Sistnevnte har, i likhet med flere av de hittil ikke utgitt låtene, et så sterkt refreng at en plutselig risikerer å synge med på dem allerede første gang man hører låta.
Konsertlokalet på Revolver er selvsagt stappfullt under konserten fredag.
Fortsetter Hjerteslag i samme spor, er nok tida i små kjellerlokaler kjapt et overstått stadie.
Alt ligger iallfall til rette for å glede seg til fortsettelsen.
| 1
|
002574
|
I ensom majestet
En smakfull halvtime bestående av foruroligende og hypnotiske toner, levert av Urørtfinalist Farao.
Hun endte på en hederlig andreplass i årets Urørtfinale med det noir-aktige sporet "Tell A Lie", og for en snau måned siden slapp den London-baserte artisten en finfin EP, som ble anmeldt av P3s medarbeider.
Min kollega bemerker artistens hypnotiske og dunkle fibre, noe vi får se og høre på by:Larm-konserten.
Farao får en halvtimes spillerom, og det er noe avgjort sørgmodig med hennes opptreden.
Hun er flankert av et godt band, men Faraos fremtoning krever vår oppmerksomhet.
Den lovende artistens alvorlige, men også skjøre tilstedeværelse er betagende.
Hun vil meddele oss noe via det gåtefulle låtmaterialet.
Sammenligningen med en viss Susanne Sundfør er nærliggende, men når sporene toucher innom foruroligende toner, skiller det seg ut.
Det er tidvis skummelt, men også fascinerende.
Og det er smakfullt presentert, for all del, men et par av sporene er kanskje en anelse anonyme.
Men jeg finner ingen grunn til at det ikke skal ta seg opp ved neste utgivelse.
Artisten, med den karaktersterke stemmen, har klare kunstneriske ambisjoner og hun leverer en stemningsfull halvtime i form av blant annet intime og kjølige popelementer.
Farao betrygger oss - i hvert fall undertegnede - om at det ikke er noe i veien med å kjenne litt på sorgen og kjærligheten, gjerne samtidig.
| 1
|
002576
|
Skipsforlis!
Drømmen om en fremtid som musikere gikk trolig ad undas idet Shy For Shore ramlet inn på Parkteatret.
Etter å ha bevitnet den langt fra imponerende Urørtfinale-opptredenen til kjæresteparet-slash-synthpopduoen Shy for Shore, var en kamerat overbevist om at gjennomsnittsalderen i bandet måtte være 17 år.
I virkeligheten er Amsterdam-bosatte Mari Nordén og Oz Page henholdsvis 24 og 23 år.
Hvilket betyr at de befinner seg akkurat over sperregrensen til å kunne plassere seg på sjarmkvota:
Herfra skal og burde man være mer enn voksen nok til å forstå hva man holder på med.
Det er i utgangspunktet ingen synd i å la seg inspirere av lydsporet til noir-krimmen Drive (2011).
Selv bandene som er representert her - det være seg den ihjelspilte dj-favoritten Kavinsky eller italo disco-fantasten Johnny Jewel og hans Desire - baserer seg i likhet med filmen på en pastellfarget pastisj av 80-tallsestetikk.
Men altfor mye har gått tapt i Shy For Shores nye oversettelse.
Over lutfattige arpeggiosynther og mannevonde basstrommer entrer Nordén og Page scenen til "Composure" - hun prangende i gulltights, han liksomfiklende bak tangentene.
Men fremfor å mane frem melankolien referansepunktene søker etter, låter dette som lite annet enn gjenferdet av et raveklubbmareritt anno 1994.
Stort bedre går det ikke akkurat når duoen etter noen få uutholdelige låter introduserer en håpløs tolkning av Depeche Modes' "Enjoy The Silence".
Med kun 30 tilmålte minutter til rådighet, bør det ule et par alarmer når band velger å fylle tiden med favorittlåtene sine.
Jeg finner samtidig ikke ut hva Nordén sliter aller mest med:
Å synge rent (særlig flau blir seansen når de høye tonene skal nås på "Teenage Heartbreak") eller å gjøre det på engelsk uten å sverge til overtydelig diksjon.
Hvis jeg fikk slippe å vurdere Shy for Shore etter samme kritiske målestokk som resten av by:Larm-programmet, så skulle jeg gjerne gjort det.
Men der Emilie Nicolas tilsynelatende befinner seg et hode over mengden, ser ikke den Amsterdam-baserte duoen ut til å ane at den musikalske karrieren deres er et dødfødt løp - selv målt opp mot de mest middelmådige av "lovende" navn.
| 0
|
002579
|
Høylys våkenatt
Støypopmesterne Serena-Maneeshs hyllest til kunstmusikklegenden Arne Nordheim er en hederlig skuffelse.
Har det vært tilstrekkelig med kunstmusikk på by:
Larm de siste par årene?
Norge er tross alt en nasjon med en lang og berikende tradisjon for støy, ambiens og droning.
Det være seg antigitarspillet til Stian Westerhus (som opptrer utenfor det offisielle programmet), den arktiske elektroen til Biosphere, eller de mange soniske eksperimentene til sjangerpioneren Arne Nordheim (1931-2010).
På papiret er i hvert fall Serena-Maneesh:
Somnambulism en stor trøst.
Dette er kun andre gang bestillingsverket - skrevet av shoegazemesterne Serena-Maneesh - har blitt fremført; sist gang var under høstens Arne Nordheim-dediserte utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Oppdraget kom visstnok nok naturlig etter at bandleder Emil Nikolaisen et par år tidligere hadde tatt temaet "To Be Seen Is to Be Heard" bokstavelig, og møtt opp med en tre meter høy høyttalerrigg bandet skjulte seg bak under en utendørskonsert.
Med Somnambulism plasserer Nikolaisen med medhjelpere seg imidlertid til full beskuelse midt på gulvet.
I tillegg står en rekke korsangere godt synlig ved den innerste veggen, mens en tynn dis henger under Stratos' høyreiste, hvitmalte takoverflate.
Distant fuglekvitring veves innledningsvis inn i monokrom korsumming, før lyden av sagende synther og dumpe, illevarslende hjerteslag broderes møysommelig inn i den omringende lydopplevelsen.
I første omgang minner dette lite om Nikolaisens narkomane signaturstøy, og langt mer om music concréte - omfavnet av både Brian Eno og Nordheim - stemningsmusikk spilt på et såpass lavt volum at den optimalt sett blir en del av omgivelsene.
Omsider bryter riktignok både krakilsk maskinell støy og guttural, forvrengt tale inn i den eteriske klangen og sakrale korsangen - i et åpenbart møte mellom det syntetiske og organiske, og alt som måtte eksistere mellom ytterpunktene.
Dette er i typisk likhet med Arne Nordheims prosjekt.
Dette er altså ikke Serena-Maneesh i et forsøk på å fjerne den feberdrømmende melodiøse halvdelen fra musikken for dem som hadde håpet på det.
Derimot er Somnambulis et par av landets fremste musikeres forsøk på å blåse nytt liv i Nordheims audielle kunst.
Det visuelle - særlig den veldige belysningen - tar derimot altfor mye plass under Somnambulisms tre kvarter.
Oversatt betyr ikke bare tittelen "søvngjengeri", men dette er også musikk som gjør seg klart best i blinde.
I mørket kan tross alt korsang være synthesizere; synthesizere være fuglekvitter; og fuglekvitter være kontrollert maskinell svikt.
Som oftest er jo det å bare bli hørt mer enn nok i seg selv.
| 0
|
002581
|
Å hoppe etter Jaakko
Folk som Jaakko Eino Kalevi er grunnen til at by:Larm finnes.
Møt mannen bak årets potensielt mest inspirerte bizzaropopplate.
Trikkesjåfør, weirdo og kolossalt produktiv musiker.
Inntil nylig eksisterte ikke finske Jaakko Eino Kalevi for andre enn dem med en nærmest autistisk besettelse for obskur pop gitt ut hyppig på hjemmetrykket CD-R.
Rettere sagt:
Frem til det internasjonale indielabelet Domino plukket ham opp og gav ut den fortreffelige EPen Dreamzone i fjor høst, hvor Kalevi for første gang sverget mer til poppen enn obskuritetene.
En langspiller i samme leie skal også være på vei.
Sånn sett er likhetene til eksentrikerne Ariel Pink og John Maus mange.
For klart best har de tre relativt liktlydende skruene vist seg å være når fokuset rettes mot de insomnipregede melodiene, de minst bissare referansene, mens idérikdommen har blitt strammet inn.
En metamorfose av kosmisk yachtrock, duvende dub og subtilt psykedelisk synthpop er tross alt et uttrykk introvert nok i seg selv.
Tross alt:
Opptredenen hans på Mono inviterer ikke til vennskap med vidåpen dør.
Men når musikk fremføres så inspirert som dette, gjør mystikken i både Jaakkos person og soniske univers en skrubbsulten på mer; her finnes en fyr hvis musikk man er nødt til å bli bedre kjent med.
Over en fjellstødig beat signert hans trommeslager og Jaakkos boblende, ostefonduefylte synthtepper, åpner konserten med et av by:
Larms suverent mest groovy øyeblikk - og det skal bli flere - selv gårsdagens Proviant Audio-konsert tatt i betraktning.
Under påfølgende dubtunge "Memories", vugger han det lange beinrangelet av en kropp over gulvet mens han crooner karakteristisk keitete.
Deretter følger et utmerket utvalg låter:
En er i muntert japansk indiepopleie, en minner vagt om U2s "Lemon", en annen befinner seg i sløyt houseterritorium.
Sistnevnte burde gjøre albumklare Todd Terje irrgrønn av misunnelse.
Da er det heller ikke rart at spesielt svevende "No End" fra Memories-EPen er det eneste som truer med å bli et ørlite dødpunkt.
"One more?" spør han konsertkapteinen håpefullt da den strengt tilmålte halvtimen er endt etter saksofontunge "When You Walk Through Them All".
"It's a special song," gliser Kalevi, og får en uforventet tommel opp.
Og det er virkelig en spesiell låt.
Under livetapningen av hooksterke "Flexible Heart" åpenbarer Kalevi seg som Finlands trolig mest funky, ufunky mann - den mytiske typen som tar til karaokebaren for å gjøre glemte 80-tallsschlägers betydelig bedre enn originalen.
"You don't have to say that you love me/Just show how flexible you are," synger to svensker i det de forlater Mono øyeblikk senere.
Nettopp, Jaakko.
| 1
|
002582
|
Inn i natten
André Bratten strekker ut et magisk øyeblikk til en halvtime som gjerne kunne vart åtte ganger så lenge.
André Bratten har vakt en viss oppsikt med debutplaten Be A Man You Ant - også utover det rent musikalske.
Da nominasjonene til Spellemannprisen ble offentliggjort på tampen av fjoråret uttrykte flere sin skuffelse over at platen ikke var nominert i elektronikaklassen, og enkelte jurymedlemmer gikk endog så langt som å trekke seg som en følge av dette.
Med sin tilmålte halvtime på by:
Larm dunker han - bokstavelig talt - inn poenget deres.
Kulturhuset på Youngstorget dunster like deler Vodka Battery og kun måtelig rengjort kjønn - det er tross alt by:Larms siste dag.
Men lyden i det noe ubestemmelige lokalet er fabelaktig: balansert, høy og klar, og perfekt for Brattens modus operandi, som helt kort består i å slippe løs og stramme til, uten at de stramme tøylene om det forlengede øyeblikket slippes.
26-åringen har forlengst blitt tatt inn under oslodisko-parasollen, men det er noen langt mørkere og hardere greier på gang i denne musikken - atmosfæriske arpeggiotriller og ulmende hvit støy suppleres av strekk som lett lar seg plassere som minimal tekno.
Settet er som seg hør og bør én bevegelse, og den eneste låten som virkelig stikker seg ut er minihiten "Aegis".
Denne følelsen av å befinne seg inni en organisme i kontinuerlig utvikling er en god ting, om du skulle lure.
Et fattigslig ankepunkt er lengden på konserten:
En halvtime er i snaueste laget for et sånt byggeprosjekt, og Bratten slipper taket idet det begynner å gjøre riktig godt.
Jada, jeg vet, det finnes grovere urett i verden akkurat nå.
Men noe skal man jo klage over.
| 1
|
002588
|
Lekent leksikon
Motorpsycho fortsetter sin kjærlige utforskning av platesamlingen sin.
For alt jeg vet er det mulig å mislike Motorpsycho.
Men jeg unner ingen oppgaven.
Trøndertrioen - nok en gang forsterket med den stillfarne svenske mestergitaristen Reine Fiske, kjent fra blant annet Dungen - blir nemlig bare bedre og bedre.
Og paradoksalt som det enn kan synes:
Jo mindre de forholder seg til den kontemporære musikkscenens stadig skiftende inn- og utfall, jo viktigere blir deres rolle i den.
Behind The Sun - bandets femtende(?) ordinære studioalbum - er kort fortalt en forlengelse av det Motorpsycho i all hovedsak har syslet med det siste tiåret: hyperreferensiell, riffsterk og innfallsrik rock, folk og prog av typen som i stor grad passerte under radaren allerede i sin "gullalder" på seint seksti- og tidlig søttitall.
Beste vokalprestasjon - komplett med Ozzy-anno-"Behind The Wall Of Sleep"-filter - står Snah for på den forrykende "On A Plate", som følges opp med viltre "Promise" og prog-demente "Kvæstor".
Det er et midtparti det ryker av.
Men aller gledeligst er det at gruppen tar seg tid til å skru ned tempo og intensitet for å skrive et par av de vakreste låtene i diskografien sin.
Særlig "Entropy" masserer gåsehuden jevnt utover en lyttende kropp, mens "Ghost" og "Hell pt. 5" er sterke utfordrere.
Om dette er en effekt av Fiskes innflytelse vites ikke, men det er uansett inspirerende å høre at bandet ikke er avhengig av halsbrekkende øs for å låte som kuler og krutt.
Et lite trekk for fraværet av overraskelsesmomenter kan og bør anføres.
Men Motorpsycho greier - som et av svært få band - å få rocken til å høres morsom ut i 2014, tilsynelatende uten å anstrenge seg.
Jeg bøyer meg i støvet.
| 1
|
002590
|
Bygger metal for fremtiden
Architects går i fotsporene til Bring Me The Horizon, og krydrer med In Flames-fengende refrenger.
Moderne metal blir knapt bedre.
Hver sommer jeg er ute og kikker på Europas metalfestivaler, undrer jeg på hvem som skal ta over headliner-plassene på festivalplakatene i årene og tiårene som kommer.
Iron Maiden er i ferd med å bli erstattet av In Flames og Avenged Sevenfold, Bring Me The Horizon og Parkway Drive biter seg fast stadig høyere, og Architects kan fort bli et band som om 5-10 år samler titusener av kids på festivaljorder i Flandern og det tyske innlandet.
For med Lost Forever // Lost Together tar de nok et steg mot den kommerse stjernehimmelen, samtidig som de holder beina godt plantet i en fin blanding av hardcore og mattemetal light.
Platen er en ikke-overraskende, bunnsolid oppfølger til Daybreaker fra 2012
Åpningstrioen med "Gravedigger", "Naysayer" og "Broken Cross" sitter slik et ekte hattrick skal, og vokalist Sam Carter brøler ut sine Facebook-statusoppdateringsvennlige slagord:
"So sick of the sound of people giving up/You can't stop me giving a fuck/Fuck it, I'm a dreamer and I'm dreaming on".
Det er rett før man klistrer det på et bilde av en litt sint kattunge og smeller det halvironisk ut på sosiale medier, men samtidig fungerer det i Architects sin tegneserieaktige kritikk av fordumming av mennesker og ødeleggelse av planeten.
For som det sies på platen: det er jo bare én planet vi har, siden vi neppe kan emigrere til Mars med det første.
Og etter at Sam Carter og Architects tok på seg den skitne jobben med å fortelle dølle amerikanske metalcore-fans hvor mye kjipt som skjer i USA på "Those Colors Don’t Run", har de greit med innskudd på den politiske kredkontoen.
På plate har Carter blitt en av de aller beste vokalistene metalverden har å by på, han klarer å legge sjel skrikevokalen, og sårheten i de roligste partiene kler ham perfekt.
Sjekk for eksempel "Colony Collaps" og "C.A.N.C.E.R.", hvor de brutale riffene fra tidlig Bring Me The Horizon mikses med storslagne refrenger tatt rett ut av In Flames-boken.
Og når de setter i gang med riffingen på "Youth Is Wasted On The Young" er Architects et ganske så fullkomment metalband anno 2014.
PS:
Architects spiller på John Dee i Oslo 22. mars.
Anbefales - stas å få sett dem på så liten scene.
| 1
|
002591
|
Ambivalensens hotell
Et hav av følelser er i sving når amerikanske The Hotelier dundrer løs på en av vårens sterkeste rockeplater.
Den mest berettigede kritikken mot nybølgen av band i det følelsesladde krysningspunktet mellom indierock og hardcorepunk - eller emo, om du vil - går på den kritiske mangelen av feminine stemmer.
Den stereotypiske nyemomusikeren tilbrakte tross alt tenårene i et relativt ressursterkt middelklassehjem på USAs østkyst under Bush-administrasjonen, med plater fra The Promise Ring, American Football og tidlig Weezer pumpende sprenghøyt på værelset, mens han nå - fordi det er en han - beveger seg mot tredveårene.
En del av ham forsøker å stake mening ut av veien mot det uungåelige voksenlivet; en annen lengter tilbake til uskylden som er i ferd med å gå tapt.
Jeg frykter dermed at musikken kan fremstå som ugjennomtrengelig, og i verste fall patetisk, hvis man ikke selv er en ung mann med en tendens mot det å synes synd på seg selv.
Dersom albumtitler som Home, Like Noplace Is There eller hooks i retning av “I called in sick from your funeral/The sight of your family made me feel responsible” skulle gjøre deg ukomfortabel, kan du i det minste trøste deg med at flere av låtene på andrealbumet til The Hotelier (tidl.
The Hotel Year) er nærmest sjokkerende gode.
Massachusettsbandet består (selvsagt) av fire uflidde karer med mye blødende på hjertet:
På “An Introduction to the Album” messer vokalist Chris Holden over subtilt orgel, sakrale tangenter og skimrende gitarer om destruksjon av både en selv og hjemmene enkelte måtte bo i.
Sånn sett går det an å ane en politisk ladet bekymring på Home, Like Noplace Is There - en som strekker utover de personlige nevrosene på innsiden av kraniet.
Dette fungerer imidlertid ikke glimrende på “Housebroken”, hvor en sulten, frossen bikkje blir brukt som en småflau analogi på alle skjebnene velykkede land (men især hjemlandet) insisterer på å holde utenfor de relativt risikofri og egoistiske samfunnene sine.
På tross av at bandet makter å snu sjangerens forherligelse av forstadstilværelsen på hodet, altså.
Men mest av alt er Home, Like Noplace Is There et intenst album å lytte til - mye takket være fleksibiliteten og den desperate tilstedeværelsen til Holden.
Man skal lytte med kun et kvart øre for å ikke kjenne kjeven slippe taket av “Your Deep Rest”, som er nødt til å være en av de beste og, rart som det låter, mest fengende sangene som er skrevet om skyldfølelsen av å ikke ha gjort tilstrekkelig for å hindre selvmordet til en god venn.
Spor som dvelende “Discomfort Revisited”, punksluggeren “In Framing” og storslåtte “Dendron” er alle bunnsolide saksbeviser på at The Hotelier kan skrive mer vanntette og monumentale melodier enn de fleste andre band innen det samme feltet.
Samtidig burde det fantastiske midtpunktet “Among the Wildflowers” ha rundet av den drøye halvtimen:
Når kvartetten gitarøser på seg åpne sår med det veldige klimakset, behøver man nesten mer enn det ene svevende minuttet man får til å trekke pusten.
Sivert Høyem er på en kunnskapsløs bærtur når han antyder at rocken er den eneste verdifulle musikken der ute.
Oftere enn ei handler slik musikk om å pumpe seg full av testosteron for å blåse opp maskuliniteten.
Dermed blir det ekstra befriende med band som The Hotelier, som briljerer delvis ved å bryte ned machoidealene.
Er vi heldige kaster til og med noen flere kvinner seg på lasset.
| 1
|
002592
|
Pøsekatter med skarp klo
Balstyrig energi og øredøvende fuzz gjør Perfect Pussy krevende nok til at man elsker dem.
Etter tjuetre minutter med Say Yes To Love er det klart at Perfect Pussy ikke er ditt typiske, vagt spekulativt døpte støyband fra Syracuse, NY.
Allerede kan det være på sin plass å nevne at dersom du ikke liker din gitar grumsete, din vokal begravd eller ditt image kunstferdig, kan du med trygghet vende oppmerksomheten annensteds:
Meredith Graves og hennes fotsoldater tar vriene valg på sin vei til å gi riot grrl-/punkbevegelsen det friskeste tilskuddet på en stund.
Kassett-EPen I Have Lost All Desire For Feeling viste et band på vei til noe stort - et inntrykk som forrykende konserter forsterket et titalls ganger - og når de nå debuterer i albumformatet er det på en måte som kapsler inn den liveenergien i en seig glye av overstyrt ulyd.
Say Yes To Love krever mye, men gir i mangfold tilbake - ihvertfall dersom du tolererer at det er praktisk talt umulig å forstå hva Graves kauker om under alle gitarene.
Det er naturligvis irriterende for de av oss som setter pris på tekst, men i dette tilfellet blir ordinteressen forbigått av fascinasjon for å gripe tak i melodiene som ligger dypt der nede.
De forener to krefter jeg setter svært høyt - grindcorebandet Melt-Banana og det nå oppløste Be Your Own Pet.
Sammen blir det en nærmest uforklarlig fengende blanding av bråk, nonsens og riff.
Sonic Youth-aktige "Interference Fits", "Work" og "Big Stars" holder seg rundt tominuttersgrensen, ser man bort fra en og annen hale av innspillingssstøy, og det er kompakte sukkertøy som virkelig har godt av å ikke dras ut.
Når albumet så vidt er over tjue minutter langt, sier det seg selv at det ikke er rom for pauser, men de få som er der, er kjærkomne.
Enten det bare er studiosus med noe svak gitarlyd i bakgrunnen, som på "Advance Upon The Real" eller når Graves leverer spoken word over knuste synther på avslutteren "VII".
Jeg tar meg i å like hele denne pakken med grums, mumling og vas, selv om det utmerket godt kan oppfattes som rent koketteri fra bandets side.
Say Yes To Love vil irritere like mye som den vil bli elsket, og det er omtrent den verste bakgrunnsmusikken jeg kan tenke meg.
Tar man seg derimot tid til å skru opp lyden og fokusere og la seg innhylle i albumet, blir det en mektig - og morsom - stund i kvintettens klør.
| 1
|
002593
|
River i en vakker drøm
Adam Granduciel står bak årets hittil mest hypede plate.
Og den innfrir på alle plan.
Da våren kjempa mot vinteren i fjor ga Kurt Vile, originalmedlem i Philadelphias The War on Drugs, ut karrierehøydepunktet Wakin on a Pretty Daze.
Fire år etter at han forlot bandet han og bestekompisen Adam Granduciel starta i 2005, hørtes det som Vile hadde funnet den musikalske stien han alltid hadde drømt om å gå.
Parallellen til Adam Granduciels nye album under bandnavnet War On Drugs, hans tredje (og den andre uten Vile som låtskriver), er tydelig.
Den amerikanske rocktradisjonen skinner på begge platene, og karene i midten av 30-åra har finpusset og polert på uttrykket man ble kjent med på de forrige utgivelsene.
The War on Drugs' Slave Ambient fra 2011 var opphavet til enda en flyktig sjangerbetegnelse på internettet, nemlig bossgaze.
Sånn går det når du skriver låter det renner klassisk Springsteen av, og pakker dem inn i milde gitar- og synthvegger som kan minne om shoegazen fra sent 80- og tidlig 90-tall.
Lost in the Dream tar store soniske skritt videre, selv om du fortsatt hører Springsteens ånd sirkle over flere låter på plata - både i lyden og lyrikken.
Adam Granduciel har hatt en tøff periode i en av livets faser og skriver om sin egen fremmedgjøring; de vanskelige følelsene som oppstår når en en voksen mann fortsatt er på leit.
Sjefens "I'm on Fire" er lett å høre som inspirasjon for lydbildet flere steder på albumet, og Granduciel kanaliserer ham aller tydeligst på låta som minner mest om forrige plate - pene og enkle "Burning".
Det går fortsatt i bølger av feedende, fuzzete gitarer iblanda smekre synthpartier.
Men det er mye mer amerikansk musikkhistorie å spore i miksen enn tidligere.
Den massive åpninga "Under Pressure" er langstrakt, krautete Tom Petty både med og uten The Traveling Wilburys (Granduciel har uttalt at det er litt for mye Wilburys på én av skarptrommene).
"An Ocean In Between The Waves" starter forsiktig, bygger seg stor og høres ut som Don Henley anno "Boys of Summer".
Mark Knopfler flankert av tidlig Dire Straits er innom flere steder.
Og selvfølgelig høres "den nye Dylan" ut som den gamle, spesielt på inderlig vakre "The Eyes to the Wind".
Det mest besnærende ved de tydelige inspirasjonskildene er hvor lite håndgripelige de er.
I det øyeblikket jeg kommer på hva det minner om, det som farer forbi i øregangene, er Granduciel allerede over i noe annet.
Etter en stund gir jeg opp referanseleken med meg selv, lukker øynene og lar The War on Drugs være seg selv.
Noe de virkelig fortjener.
Gitardueller, motoriske og organiske trommer og ekkoet av Roy Bittans piano til tross: det viktigste instrumentet i det nye uttrykket er den nydelige barytonsaksofonen som snor seg gjennom de lange låtene.
Men likevel er det ikke bandet som har æren for at det høres ut som det gjør.
The War on Drugs er nemlig i høyeste grad et enmannsprosjekt.
Granduciel har skrevet alt, og brukt et år på å spille inn hovedandelen av musikken selv.
På tross av - eller kanskje på grunn av - all prøving og feiling underveis, har han lykkes særdeles godt, for det er få og små ankepunkter her.
Det har blitt en plate som ikke bare kommer til å ligge høyt på årsoppsummeringslistene i slutten av november.
Lost in the Dream er så tidløs at den sannsynligvis vil bli henta ut av platehylla i mange år framover.
| 1
|
002594
|
Konger utenfor komfortsonen
Isle Of Yours er et imponerende steg videre for Norges beste popband.
Dersom det er noe å utsette på I Was A Kings forrige album, You Love It Here, er det at det bare var én låt der Anne Lise Frøkedal fikk synge alene.
Da var det "Superhero", en aldeles nydelig, nedstrippet ballade - men når de nå, på bandets femte album, for alvor deler vokaloppgavene relativt likt mellom seg, er det også med et mer allsidig uttrykk i bunn.
Grunnen til at You Love It Here likevel var så fantastisk - jeg vil vel si at det er en av de beste gitarpopplatene på verdensbasis de siste fem årene - var at den var konsis og relativt homogen: de fleste låtene fulgte samme formel, og den ble fullendt på en måte svært få band har klart.
Det som gjør Isle Of Yours så bra, er derimot det motsatte.
Første ordentlige singel herfra (om man ser bort fra at "Oslo Share" og "Redecorate" kom ut som dobbel A-side på stillferdig manér mot slutten av fjoråret), er Frøkedal-sungne "One Of Us" - hvis lydbilde er langt nærmere hennes nå dessverre oppløste band Harrys Gym.
Drevet frem av knasende synthlyder og dvelende strykere er det langt unna den solrike skotsk/egersundske powerpopen Frøkedal og Frode Strømstad har perfeksjonert helt siden de turte å lage en sang ved navn "Norman Bleik".
Slik sett er dette et overraskende grep fra bandet, å for første gang lage et album som ikke får en til å gripe til referanser fra Glasgow - selv om I Was A King for lengst har forbigått sine helters nyere utgivelser i denne sjangeren.
I stedet åpner man her dørene for andre inntrykk, og det føles svært bra.
Her går den kjappe, enkle fuzzpoplåten hånd i hånd med fantastiske, komplekst arrangerte ballader i en uimotståelig kompott av inspirerte melodier.
"Graveyards" er årets beste åpningslåt - en energisk, søt og refrengsterk fortsettelse der You Love It Here slapp, og en grei angstfordriver for de som trodde at hele albumet skulle bli synthdrevet.
Nøkkellåten er derimot "Pet Cemetery", der Frøkedal, piano og strykere for fullt alvor viser styrken i å flytte seg litt til side for gitarstativet.
Men er man i verdenstoppen innen powerpop, bør heller ikke dette skusles bort.
Det gjøres heller ikke:
"Monsters", "Procrastinate Song", "Bygdøy 30", "Al (2014s "Eric"?) og rebooten av "Best Wishes" (finnes i en lofi-versjon på Losing Something Good For Something Better (2007)" er skoleeksempler i verdens mest umoderne sjanger.
Allikevel er altså hovedstyrken de låtene som gjør at tiden stopper opp.
Tittelsporet, den femminutterlange avslutningen, kunne vært den beste låten på MGMTs Congratulations.
Den er ambisiøs og annerledes, og en retning jeg håper I Was A King utforsker ytterligere.
Isle Of Yours oppleves både som starten på noe nytt og fortsettelsen av den karrieren som er elsket av mange.
Hør albumet i Spotify |
Hør albumet i WiMP
| 1
|
002595
|
Gode som gull
Med glitrende låtskriving i fokus låter Kråkesølv bedre enn noensinne.
Da Kråkesølv dukket opp i 2009, hadde de allerede funnet sin egen nisje.
Det var ikke mange som trodde at det de savnet i spillelista var nordlandske tekster, fulle av språklige figurer og enderim, over gitardrevne indie-/postrock-låter - men bandet fylte et tomrom få hadde tenkt over at eksisterte.
Trådnøsting fra 2009 har så langt stått ut som høydepunktet fra bodøværingene, som har vært svært delaktige i å bane vei for morsmålsbølgen som nå blomstrer i flere sjangre.
Selv om også Bomtur til jorda (2010) og Alle gode ting (2012) bød på fine øyeblikk, maktet de ikke å skape samme begeistring som debuten.
Dels fordi det ligger i nyhetens natur at den er ferskvare - men også fordi nivået har vært varierende, og også et unikt uttrykk fordrer sterke låter.
Nettopp derfor er Kråkesølv kjærkommen.
Ingen av de ti låtene på det 32 minutter lange albumet er overflødige.
Bandet låter både mer sultne og rutinerte enn tidligere.
Låtskrivingen virker mer fokusert, og det er tett mellom høydepunktene.
Muligens har den nye trommisen, eks-Lukestar Jørgen Smådal Larsen, tilført ny energi og vilje.
Det virker iallfall som bandet har tvunget seg ut av komfortsonen og funnet nye sider ved seg selv.
Den konsise åpningslåta "E du med mæ?" handler om det mellommenneskelige, men sier også mye om hvordan bandet har redefinert seg selv.
"Vi treng vel ikke lir av oss standardfrasan, eller sammenlikne med gamledager.
Vi kan bare flyt, flyt avgårde - fri fra tid og uten åra", synger bandet - og nettopp dét gjør de på Kråkesølv.
Albumet føles som en ny start, og muligheten for å tolke de naivt poetiske tekstene i flere retninger er bare en av kvalitetene.
Fengende melodier med fyldige vegger av postrockgitar og drypp av både prog og psykedelia utgjør de musikalske rammene, og produksjonen føles ren og forfriskende.
Albumet er nok en fjær i hatten for det lille selskapet Jansen Plateproduksjon, som i fjor ga oss strålende utgivelser fra blant andre Atlanter og Mona & Maria.
Selv de dronete partiene på albumets to siste låter føles perfeksjonerte, og følelsen av at materialet på Kråkesølv har vært jobbet lenge med er gjennomgående.
Bandet gir fremdeles plass til det dvelende og ettertenksomme, selv om lukta av tårevåte ullgensere, som nok tidligere har ekskludert enkelte fra å utforske bandet, er fraværende.
"Etter økandes livslyst kom dødsangst" er bandets mest modne låt til nå, og står sammen med bittersøte "Bare på besøk" og "I all enkelhet" for de såreste øyeblikkene på albumet.
Låtene står fint mot det mer utadvendte materialet, som "Til neste år, kanskje", "Det resonner ikke i mæ" og singelen "Ikke rart vi blir sprø".
Med det selvtitulerte albumet har Bodø-bandet satt en ny standard for musikken sin.
Løftet var nødvendig for at bandet fremdeles skulle føles relevante - og det gjør de i høyeste gard.
Jeg gleder meg allerede til å oppleve materialet fra Kråkesølv live ved første mulige anledning.
| 1
|
002596
|
Det enkle liv
Etter det ambisiøse gjennombruddsalbumet er Dylan Baldi tilbake til å lage gitarhooks i 140 km/t.
Bekreftelsen på at Dylan Baldi hadde blitt voksen, låtskrivingsmessig, var 2012s bestealbumnotering Attack On Memory.
Fra og med her vokste hans Cloud Nothings fra et tilnærmet énmannsfuzzpopprosjekt til et komplekst, brautende monster som dro nittitallet inn i nyere tid.
Muligens var ikke dette et nytt triks i 2012, og det er det ihvertfall ikke i dag - nå når emobegrepet er på god vei til å bli tatt tilbake til å igjen bety band som Sunny Day Real Estate, Cap'n Jazz og The Promise Ring snarere enn The Academy Is.., Panic!
At The Disco et al.
Here And Nowhere Else har mindre slektskap til den trenden enn Attack On Memory.
Der forgjengeren kunne være vrang og seig ("No Future/No Past" og "Wasted Days") er vi her tilbake til et simplere rockuttrykk der høy hastighet og harde hooks er essensen.
Her tenkes det mindre og drikkes tettere, men det blir ikke nødvendigvis et lystig lag av den grunn.
Dylan Baldi har hooks i hvert utpust, og er utvilsomt den mest spennende låtskriveren i dette støyrocksegmentet per i dag.
Vel ser han ut som en AD&D-dungeonmaster, men han synger som Evan Dando uten kols, og bak seg har han en duo som føler musikken like mye som ham.
Bare hør på slutten av "Psychic Trauma", den eminente trommingen på "Just See Fear" eller delikate "Giving Into Seeing" - dette er et band som bryter sammen, et riff om gangen, og har det gøy underveis.
Bandet er glade i gråtoner, og noen ganger skulle jeg ønske meg litt flere farger sprøytet inn i låtene.
"I'm Not Part Of Me" er nærmest glatt i uttrykket i forhold til resten av albumet, og den er velkommen etter å ha kommet seg gjennom den unødvendig jammete, sjuminutters "Pattern Walks".
Her er også den lille forskjellen som skiller albumet fra det hakket bedre Attack On Memory: det mangler en følelse av en større tanke bak.
Selvfølgelig er det farlig å tillegge band tanker de ikke nødvendigvis har hatt underveis, men "Pattern Walks" tilfører ikke noe på den måten annerledesheten på forgjengeren gjorde.
Muligens vil dette føre til at Here And Nowhere Else blir fortere glemt, men når man pumpes full av låter av kaliberet til "Quieter Today", "No Thoughts" og "Now Hear In" bryr man seg hverken om dét eller om Baldi nødvendigvis har så mye han vil si med musikken sin.
Gleden ved tallrike, nær-perfekte støyrocklåter er stor, og for meg er det i alle fall nok til å igjen konstatere at Cloud Nothings er dét bandet man ser til i 2014 for sine daglige doser hverdagsbråk.
| 1
|
002597
|
Seigt etegilde
Steel Panther burde gjort som Sirkus Eliassen og holdt seg til singler.
På deres tredje album er det åpenbart at dick jokes og Bon Jovi-riff ikke holder gjennom en hel plate.
Jeg har sett morobandet Steel Panther på konsert noen ganger nå, men aldri vært borti tilsvarende nesegruse hyllestmottakelse som på Sentrum Scene tidligere i år.
Allsangen på "My heart belongs to you, but my cock is community property" var volumiøs og ektefølt som "Enter Sandman" på Valle Hovin en varm sommeraften.
Og her snakker vi en kald, kjip mandag i vinter-Oslo.
Steel Panther er høyt elsket for sin grisete ironisering over 80-tallets erigerte hårrock - tenk Poison, Bon Jovi, Ratt og Guns N’ Roses på sitt kåteste og mest selvhøytidelige - og etter over et tiår i gamet er appellen større enn noensinne.
Vi snakker om et band som får tusenvis av mennesker - kvinner som menn - til å synge "hjertet mitt er ditt, men kuken min er offentlig eiendom".
Saklig!
Men noe albumband er - som så mange andre humorband
- Steel Panther egentlig ikke.
Debuten Feel The Steel (saksopplysning: de ga først ut Hole Patrol under navnet Metal Skool.
Jepp, den tittelen) hadde en slags forfriskende helhet, men på tredjealbumet All You Can Eat er det tydelig at dette bare er en samling låter for å kunne fortsette å turnere og fortelle groviser.
Førstesinglen "Party Like Tomorrow Is The End Of The World" er overraskende mundan i språket, og åpenbart bandets forretningsplan (les: kompromiss) for å få adgang hos mainstream radiostasjoner.
Vi skal dog ikke lenger enn til "Gloryhole" før aldersgrensebarometeret lyser rødt igjen.
Et Winger-inspirert riff ligger under en tekst om gleden av å dandere ens kjønnsorgan inn i et hull med fremmede munner på andre siden.
Rocket science it ain’t, men rødmende morsomt er det da vitterlig.
Og grovere blir det.
"Bukkake Tears" er frekk uptempoballade anno Whitesnake 1987, koblet med moderne internettsider man ikke bør åpne på jobb, og anakronismene fra 80-tallets Hollywood-scene blir spisset gang på gang.
Samtidig er det både ustyrtelig morsomt og litt trist at Steel Panther-medlemmene jo er mislykkede musikere fra den samme æraen.
Snakk om hevn!
Som sagt er Steel Panther fremdeles noe av det morsomste du kan oppleve live, Bergen og Stavanger kan glede seg til konsertene i august, men på plate burde de gått for en Sirkus Eliassen-modell med singler og enkeltlåter.
Mange av låtene her ("Gangbang At The Old Folks Home", "Ten Strikes You’re Out" med flere) er ikke oppe med Steel Panther-klassikere som "Death To All But Metal" og "Party All Night", og bandet hadde hatt godt av å tenke noen nye tanker om hvordan de lanserer seg selv.
Verden trenger ikke album fra Steel Panther, men YouTube tørster etter fete enkeltlåter, intervjuer og sketsjer fra Michael Starr, Satchel, Stix og Lexxi Foxx.
Hvorfor ikke bare gjøre hele bandet om til en TV-serie eller noe, og så reise rundt basert på det?
| 0
|
002598
|
Albumtid = høytid
Med sitt første album viser Todd Terje at han kan skape magi flere steder enn på dansegulvet.
Etter å ha vært med på å definere oslodiskoen det siste tiåret, har Terje "Todd Terje"
Olsen de siste åra vist et stadig større crossover-potensiale med låter som "Inspector Norse" og "Lanzarote", som har fått oppmerksomhet langt utenfor hovedstadens klubber.
Når han nå, ti år ute i karrieren, velger å ta musikken fra kort- til langspillerformat, blir det tydelig at Todd Terje kan skape magi flere steder enn på dansegulvet.
Nerdete, prog-inspirerte låter som "Leisure Suit Preben" og "Preben Goes To Acapulco"er skapt for lytting fremfor dansing, mens "Svensk Sås" bringer frijazz inn i diskodansen.
Med Roxy Music-legenden Bryan Ferry på vokal på Robert Palmer-coveren "Johnny and Mary" viser Todd Terje at han også har evnen til å lage inderlig vakker popmusikk.
Resultatet av samarbeidet er en mørk og storslagen ballade, langt unna landskapet nordmannen vanligvis boltrer seg i.
Den innbydende dansemusikken utgjør fremdeles kjernen i Todd Terjes uttrykk.
"Delorean Dynamite" kombinerer nostalgiske lyder og et futuristisk uttrykk i en fest av en låt som bør lokke selv de mest stivbente ut på gulvet.
Bejublede (og omdiskuterte) "Inspector Norse" fra 2012 kunne vært en naturlig og sikker åpningslåt for albumet, men Todd Terje våger å tenke annerledes.
Albumet bygger seg opp fra introsporet "It's album time", og beveger seg gjennom det øvrige materialet før det hele kulminerer i selve signaturlåten - som fremdeles sitter like godt, to år etter den først ble sluppet.
It's album time inneholder fire tidligere utgitte låter i tillegg til årets singel "Delorean Dynamite", og tangerer dermed punktet for hvor mye kjent materiale en kan tillate seg før et album føles mer som en samleplate.
"Swing Star, pt. 1" og "Swing Star pt. 2" fra EPen It's The Arps er gode låter i seg selv, men det hadde vært spennende å høre hva som hadde fått plass dersom de måtte vike i stedet for å bli gitt ut på nytt.
Allikevel:
Todd Terje profiterer på å boltre seg i et større format.
Musikkgleden når hele veien gjennom.
Å greie å eksperimentere samtidig som man setter tydelig, personlig avtrykk i musikken er en kunst, og den behersker Todd Terje.
Det er liten tvil om at han er klar for oppgaven som den nye, norske headlineren.
| 1
|
002602
|
Moderasjonsbølgen
Pixies' tilbakekomst i albumformatet slites mellom å ha mye å bevise og lite å vise frem.
Jeg har med vilje unngått de tre EPene Pixies ga ut som ledd i sin kanossagang mot Indie Cindy, som altså er deres første album som gruppe på over tyve år.
Grunnene er flere:
Alt maset rundt Kim Deal og Kim Shattuck, den noe uinviterende singelen "Bagboy" - men først og fremst at jeg virkelig ikke har savnet nytt materiale fra et band som er så tydelig sementert i mine formative år som musikkinteressert, platebutikkansatt og alt det der som man ellers kan lese om i flesteparten av Nick Hornbys romaner eller kjappere oppsummert i filmen "Empire Records".
Når nå albumet, som er en samling av disse tre EPene, har kommet, er det med en låtbase som fremstår med såpass påtatt lave skuldre at man formelig hører Francis' nervøsitet for mottakelsen når han mumler ut "You put the cock in cocktail, man" - albumets "farligste" tekstlinje.
Comeback-begrepet har blitt svært betent i nyere musikkhistorie, men samtidig har fenomenet et ufortjent dårlig rykte.
Afghan Whigs og The Dismemberment Plan har nå i det siste klart det til bedre enn ståkarakter, og ut fra første lytt er det også gode tider i vente fra de gamle emoheltene American Football og Sunny Day Real Estate.
Dilemmaet alle disse bandene møter - og som i aller høyeste grad også gjelder Pixies - er hvorvidt skal man fornye seg eller late som om ingen tid har gått siden siste utgivelse.
Indie Cindy slites veldig mellom disse to fasettene, og forskjellen i kvalitet er stor.
Dessuten kan man spørre seg om det var så lurt å igjen hyre inn Gil Norton som produsent.
I hans hender blir et til tider syltynt låtmateriale ytterligere flatbanket, og da ender man opp med havarier som "Andro Queen", "Snakes" og i all særdeleshet "Silver Snail" som - helt der oppe med å faktisk kalle albumet Indie Cindy - er typiske øyeblikk av hoderystende idioti.
Ellers er det påfallende hvor lite som sitt gamle selv de faktisk låter i innspillingene.
Den eneste gangen man føler den gamle kjemien er på "Bag Boy", som på tross av sine mange feilgrep ihvertfall føles som noe David Lovering engasjerer seg i.
Der kjenner man også på savnet av en kvinnelig korist, som kunne vært med på å løfte dette til noe annet enn det som til syvende og sist kunne ha vært en Frank Black-soloplate.
Derfor er Pixies denne gang best når det bare låter søtt.
"Greens And Blues", som høres ut som en blanding av Weezers "Only In Dreams" og Green Days "When I Come Around", er albumets beste.
Henslengt fengende over teksten "I'm wasting your time just talking to you, maybe best you go on home" er den en lett favoritt når sesongen for sensommermelankoli er på vei.
Denne melodirikheten finner man også i "Ring The Bell", "Jaime Bravo" og "Another Toe In The Ocean".
Disse spekkes dog med en type halvpinlig fyllmasse der Black Francis slenger fra seg formålsløse sleivspark som ikke treffer.
Bak ham finner vi et band som, i den grad de har kjemi, ikke kanaliserer denne gjennom høyttalerne.
"What Goes Boom" er et ålreit anslag.
"Blue Eyed Hexe" involverer en Black som synger som Brian Johnson, men som ikke lurer noen.
"Magdalena 318" går ingen steder.
Jeg håper neste korsvei kan by på flere overraskelser, flere hooks og - ikke minst - noe av det samspillet som i overveldende grad mangler ved dette møtet.
| 0
|
002603
|
Ærlighet varer lengst
Future leverer slowjams fra fremtiden og bangers for nåtiden på sitt helstøpte andre album.
Jeg er svak for lyden av Future.
Hans krysning mellom trap, synth-r&b og Auto-Tune ala 808s & Heartbreak gjorde debutalbumet Pluto til en av mine favoritter fra 2012.
Hyppig utsatte Honest er derfor i aller høyeste grad et album jeg har ventet på.
Med Pluto eksploderte det rundt Atlanta-rapperen, og hans karakteristiske stil har løftet andres låter til nye høyder.
Rihannas "Loveeeeeee Song" var høydepunktet på Unapologetic, og det er umulig å tenke seg at Ace Hoods "Bugatti" hadde blitt den klubb-bangeren det ble uten Future.
På Honest avanserer han fra debuten og byr på et mer helhetlig og dynamisk album.
Allerede fra det lekne Amadou & Mariam-samplende åpningssporet "Look Ahead" er det åpenbart at Future har utviklet seg.
Han veksler mellom det myke, såre, harde, aggressive og lystige, hvor den røde tråden alltid er hans følsomhet og evne til å artikulere dette.
Og det er kombinasjonen av de myke balladene og de hardere klubblåtene som er styrken til Honest.
Med "I Be U" har han laget en slow jam fra fremtiden, hvor han auto-crooner inderlig om å elske noen så høyt at personlighetene sklir inn i hverandre, mens singlen "Move That Dope" oppdaterer et av rapens eldste tema med glimt i øyet - godt hjulpet av albumets hovedprodusent Mike Will Made It.
Andre 3000-gjestende "Benz Friendz" skiller seg ut med sin spretne og gøyale fremtoning, men selv om det er en sterk låt høres den kanskje mer ut som den heller burde være på et fremtidig Outkast-album.
Future viser en større bredde enn tidligere - både vokalmessig og med produksjonen.
Alt er ikke lenger skåret over den samme traplesten, så Honest byr på mer variasjon.
Ikke trenger han bidragsytere for å skinne heller, tvert imot parkerer han dem en etter en.
Drake blir fadet ut midt i refrenget på "Never Satisfied", hvor Future er mye mer troverdig i sitt føleri.
Kanye West får avslutte "I Won" med en oppskriftsmessig hyllest til Kim Kardashian, men det er Future som får det nedlatende ved å bli kategorisert som en trofékone til å virke som det mest romantiske noensinne.
Det er en spennende utvikling som holder han et hestehode foran alle som etterligner - og som viser at han er en mann for fremtiden.
| 1
|
002605
|
Gjennomsiktige Iggy
Den australske rapperen Iggy Azalea har nådd langt på godvilje, men på debutalbumet lyser manglene sterkere enn evnene.
For noen år tilbake kom en ny rapper på banen som raskt fikk mye oppmerksomhet.
Hun var blond, hvit, ung og - ikke minst - jente.
Hennes første store singel, «Pussy», var imidlertid ikke mye mer enn en minimalistisk og monoton engangs-banger, som uten den drøye videoen ikke ville nådd særlig mange.
Iggy Azalea har like fullt mange faktorer som gjør henne til en svært interessant artist og et fargerikt tilskudd.
Hun er australsk, har bodd kun sju år i USA og rapper med stødighet og kontroll.
Hun skiller seg tydelig ut.
Men gjør denne bakgrunnen - som i hiphop-sammenheng oppleves temmelig eksotisk - at vi har en tendens til å høre henne med for mye godvilje smurt utover øregangene?
Ikke nødvendigvis.
Azaleas førsteskive inneholder jo en rekke hitaktige låter, som på hver sin måte skiller seg ut i mengden.
Problemet er bare at disse kornene ble sådd for lenge siden.
De har vært ute i en evighet og tross for gode produksjoner og tydelige preg, føles det gammelt.
Veldig gammelt.
The New Classic ble sluppet i forrige uke, men «Work» har vi hørt før, «Change Your Life» ble lista på kanalen i fjor sommer og «Fancy» ble med sin Clueless-inspirerte video hyllet på nettet for noen måneder siden.
Det eneste innholdet av høyere verdi har allerede gått ut på dato.
Iggys visuelle uttrykk er det derimot lite å si på.
Der er hun både nyskapende, spennende og kontroversiell.
Coverkunsten på The New Classic er intet unntak.
Rappingen er også stort sett svært karakteristisk.
Den irriterende overdrevne amerikanske aksenten, med hint av australsk dialekt, kan diskuteres som en smakssak.
Men den er uansett et instrument Iggy variert bruker som talerør for sine mange "jeg har jobbet hardt"/"det har vært en lang vei"-historier.
Det store problemet til Iggy er at plata er så forutsigbar at den mest sannsynlig kommer til å flyte forbi i stillhet.
De få store låtene har vi allerede gått lei, og de resterende sporene føles som tynt fyllstoff.
Et par gode beats («Fuck Love», «Goddess»), et par svært labre forsøk på å lage en ny jenterap-hit á la Nicki Minaj («Black Widow», «New Bitch») samt noen ballader med helt greie melodier («Walk The Line», «Don’t Need Y’all», «100 – WatchTheDuck») er det eneste ekstra vi får på denne utgivelsen.
Iggy mangler helt klart et musikalsk uttrykk som matcher hennes ellers tydelige personlighet.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.