id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
204114
|
Pure Evoke H3
Pure er selve DAB-kongen i hjemlandet Storbritannia, og radioene deres er unektelig flotte å se på.
Evoke H3 er intet unntak, med imitert trekabinett, fargeskjerm og ryddig knappeplassering.
Betjeningen er forbilledlig enkel:
Tre programknapper for stasjoner du hører på til daglig.
Under den fjerde finner du de øvrige favorittene du har lagt inn.
Lyden er behagelig avrundet, og kanskje litt ullen.
Men den er bedre enn vi har hørt på tidligere Pure-radioer.
| 1
|
204115
|
Geneva Touring S
Geneva er et designmerke som har fått stadig større innpass i norske hjem.
Til nesten 2.000 kroner ser denne knøttlille radioen nærmest ut som svindel.
All tvil forsvinner likevel når vi skrur den på.
Her er det godlyd som får langt større radioer til å blekne.
Noe særlig bass får du ikke, men den som er der skinner.
Alle detaljer oppover i lydbildet kommer godt fram.
Geneva har kuttet ut fargeskjerm, og lar deg istedet få vite hvilken stasjon du lytter på gjennom et rødt lys.
Bluetooth er på plass, og betjening er svært enkel og logisk.
Innebygd oppladbart batteri.
| 1
|
204116
|
Exibel DA X21
Exibel er Clas Ohlson-kjedens eget merke, og denne radioen er den billigste i sortimentet.
X21 har FM, DAB/DAB+ og utgang for hodetelefon.
Programmering av stasjoner skjer via meny med tastetrykk og pilknapper og er etter vår mening unødig komplisert.
Den kan drives både med strøm og fire AA-batterier, men det er ngen opplading i selve radioen.
En knøttliten høyttaler med blikkbokslyd gjør den nærmest ubrukelig til musikk, men til nyheter og debattprogrammer passerer den med et skrik.
| 0
|
204118
|
Black Diamond Skylight 2-3 persons telt
Dette teltet skiller seg fra de andre ved at det er et en-duks-telt.
Oppsettingen er ikke veldig enkel.
Mye bal med bunnduken.
Teltet har ikke kanaler slik at det er noe vanskelig å træ stengene.
Teltet står godt av seg selv, men har du behov for barduner kommer de som en stor kveil.
Her må du kappe og lage selv.
Sømmene må primes før bruk om du skal være sikker på at teltet er vanntett.
Det er heller ingen stramme -eller justeringsmuligheter.
Forteltet oppleves uhensiktsmessig og lite funksjonelt.
Her er det ikke mye plass til sekker og utstyr, og med inngangen helt foran må man kravle over all bagasjen for å komme ut.
På plussiden har teltet en løsning der du kan løfte opp hele duken slik at du har full stjerneutsikt fra soveposen.
I tillegg har teltet et lite fotavtrykk.
En klar fordel om teltplassen er liten.
Teltet er, som navnet forklarer, et 2 til 3-mannstelt.
Plass til tre, men da blir det trangt, særlig på grunn av høyden på sidene.
Det finnes lommer og hemper, men dette er stort sett dårlige og lite gjennomtenkte løsninger.
Vi ble rett og slett ikke helt kloke på dette teltet.
Det preges av alt fra veldig gode til uferdige og billige løsninger.
Det fuktige, norske klimaet har nok heller ikke stått i sentrum når de har konstruert dette teltet.
| 0
|
204121
|
Helsport Lofoten Superlight 3 Camp
Teltet er meget enkelt og raskt å sette opp, så å si selvforklarende.
Stram og fin duk på første forsøk.
Skal vi pirke er det litt liten radius på pluggløkkene.
Forteltet har enorm bagasjeplass og det er fleksibelt med fiffige løsninger.
Du kan åpne hele fronten i forteltet og nyte utsikten selv om det er dårlig vær.
Sovedelen er noe trang, lavt under taket og lite volum.
På plussiden er innerduken veldig god.
Teltet har to utganger med mange variasjoner, fleksibelt og smart.
Lufteåpningene betjenes fra inn og utside.
Bra med egen lufting nede i forteltet.
Tynn og lett ytterduk og bra valg på de ulike komponentene.
Teltet fra Helsport skårer bra på nesten alle kriteriene.
Litt trangt, men ellers et telt med både gjennomprøvde og nye, smarte løsninger.
På toppen av det hele er dette et av de letteste teltene i testen.
Pris: 7999
| 1
|
204122
|
Husqvarna LB155S
Motoren starter på første drag.
Her er det rikelig med motorkraft og kvaliteten på klippingen er best i hele testen.
I tillegg er den en av de raskeste klipperne med størst klippebrede av alle.
Klipperen har store hjul bak og forhjulsdrift, noe som gir overlegen manøvreringsevne på flate plener.
Noe dårligere grep når du klipper i oppoverbakke.
Når klippehøyden skal justeres må du stille inn på hvert av hjulene.
Renholdet går enkelt.
Motor fra Briggs & Stratton, og ellers gjennomført materialvalg og gode komponenter.
Klipperen er ikke utstyrt med oppsamler.
| 1
|
204152
|
Acer Nitro 5
Acer er en av de tradisjonelle PC-produsentene som satser stort på spillmaskiner.
Produsenten har produkter i alle prisklasser, der Nitro er de rimeligere variantene, mens Predator er de aller beste.
For eksempel har de Predator X som koster nærmere 90.000 kroner – over 10 ganger så mye som Nitro 5.
Det første som slår oss med Nitro 5, er at byggekvaliteten føles litt billig.
Her går det i plast som på ingen måte gir en høy kvalitetsfølelse.
Rammen rundt skjermen er også betydelig bredere enn de to andre PC-ene i denne testen.
Apropos skjermen:
Ved førstegangsbruk hadde skjermen et gulskjær som skyldes feil fargetemperatur.
Her anbefaler vi at man går inn i innstillingene og endrer fargetemperaturen til noe kjøligere.
AMD-brikkesett er for øvrig det mest interessante med denne modellen, og opplevelsen er litt todelt.
For det første er ytelsen på høyde med Intel/Nvidia-kombinasjonen når det først fungerer.
Det var nemlig et slit å få oppdatert driverne til nyeste versjon, noe som ødela litt av opplevelsen.
Vi sjekket litt rundt på nettet og fant raskt ut at vi på langt nær var alene om å ha driverproblemer med AMD.
Ellers kan vi gi skryt til tastaturet med dype taster som gjør det enkelt å både treffe og skille mellom dem.
Som seg hør og bør på en spill-PC, er tastene bakgrunnsbelyste (røde lys) og med et numerisk tastatur til høyre.
Dette liker vi:
Dette liker vi ikke:
| 0
|
204153
|
HITACHI CS 33EDP
Dette er en liten og lett sag med en litt annen konstruksjon enn de andre sagene.
Den er lett å starte, men choke er utenfor rekkevidde om du vil holde grepet.
Det har også generelt litt knuslete brytere.
Greie lokk med godt grep, men de er tett plassert, så her må du passe på så du ikke fyller feil.
Balansen er ikke helt optimal, tett avstand mellom fremre og bakre bøyle må ta en del av skylda her.
Saga mangler også siktelinje.
Eksosen kommer ut bak, så her må du passe på så du ikke brenner deg.
Pluss for enkel, verktøyløs adkomst til luftfilter og plugg.
Pluggen er plassert åpent og lett tilgjengelig under saga.
Luftfilter kan både vaskes og blåses rent med trykkluft.
I bruk har saga bra respons, men litt slapt turtall.
Den hadde under middels fart på gjennomskjæringen.
Saga har ikke automatisk kjedebrems, det er etter vår mening en vesentlig sikkerhetsmangel
| 0
|
300001
|
Sklir på skallet
«Teenage Mutant Ninja Turtles» følger en hyggelig nittitallskvartett gjennom søvndyssende nærkamper.
FILM:
Det var litt pussig at det ble et fenomen i utgangspunktet.
Både tittelen og skikkelsene bak tittelen «Teenage Mutant Ninja Turtles» er egentlig bare en opphopning av ord som vanligvis ikke passer sammen:
Fire muterte havskilpadder som har fått språket og interessene til en gjennomsnittlig tenåringsgutt, og i tillegg har lært seg forskjellige ninjakunster.
Fra kloakken i New York bekjempet de alskens kriminalitet i filmer og tegneserier på det tidlige nittitall, og ble populære gjennom friksjonen mellom skravlete amerikansk ungdomskultur og sinnsrolig asiatisk kampsport.
Søt familie
Som nær sagt alle nittitallshelter har de nå fått sin egen 3D-film.
Animasjonen er det ingenting å si på: Leonardo, Michelangelo, Rafael og Donatello har fått distinkte, og enn forutsigbare personligheter og levende, guttete ansikter.
Det samme gjelder læremesteren, den snakkende (og slåssende) rotta Splinter.
Klærne og kloakkhjemmet deres virker mer improvisert og fillete enn i den fargesprakende tegneserien.
Familiebåndet mellom mutantene gjør den nye «TMNT» riktig søt i sine beste stunder.
Vandrende Leatherman
Men gjengens erkefiende, Shredder, en slags japansk Darth Vader, er er her i praksis en vandrende Leatherman-kniv.
Kampene med den massive, robotaktige skikkelsen, som er tynget ned av sitt eget våpenarsenal, har ingenting av lettheten og tempoet som finnes i originalmaterialet.
Iblant kommer det muligheter til å se på det smellvakre ansiktet til Megan Fox, som aldri forstyrres av noe så distraherende som mimikk.
Sedvanlig actiongrøt
Fox «spiller» April O'Neal, journalisten blir firerbandens menneskelige hjelper - her i kampen mot den obligatoriske Onde Korporasjonen.
Historien her er den sedvanlige grøten av korrupte CEOs med onde hensikter, eliksirer som må berges og kampen mot en digital klokke som tikker dommedagsaktig nedover.
Skilpaddene er hyggelige nok, men alt som skjer dem er samlebåndsaktig kjedelig, og ingenting synes egentlig å stå på spill i de virvlende nærkampene og paniske biljaktene.
Det virker vel så gøy å henge med dem i kjellerstua - også en nittitallstidtrøyte som like gjerne kan være utgangspunkt for neste film.
| 0
|
300003
|
Barnemat
«The Kid» er en historie fra virkeligheten.
Det føles ikke slik.
|||FILM: «The Kid», Kevin Lewis' memorarer fra 2003, beskrives av forlaget som «en hjerteskjærende og inspirerende historie».
Og historier fra virkeligheten som antas, og utgis, og selger i fem hundre tusen eksemplarer, og filmatiseres, og ikke skildrer de ungdommelige fyllekulene til Karl Ove Knausgård, bør nettopp være hjerteskjærende og inspirerende historier, og ha en dramatisk utvikling til forveksling lik strukturen i en spillefilm.
Det vil si:
En hovedperson som i utgangspunktet er ren av hjertet, møter motstand, så enda mer motstand, før øyeblikket av forløsning og erkjennelse og en ny begynnelse.
Hundset barn
Lille Kevin vokser opp som et hundset barn i en del av London der man ikke er så nøye med om det sies «please» og «thank you».
Far (Con O'Neill) mumler i skjegget og drikker seg nord og ned på noe som freser og tilberedes i en blikkboks, mens mor (Natasha MacElhone) er så voldelig, så kjederøykende, så uappetittelig uniformert i sjaskete badekåpe og brune tenner, så sadistisk og skrikende, at Terry Jones trolig blir nødt til å erkjenne at han har møtt sin like.
Dårlige valg
Opp mot disse settes den idealistiske læreren (Ioan Gruffudd) og den vise barnehjemsbestyreren (Bernard Hill), som lirer av seg Jesper Juul-monologer hver gang Kevin mister besinnelsen.
Og etter noen ordentlig dårlige valg og et dypdykk ned i underverdenens tangklaser, blir det skikk på Kevin.
Ingen nerve
Regissør Nick Moran, bedre kjent som skuespiller i «Lock, Stock and Two Smoking Barrells», driver filmen sin fint fremover, og Rupert Friend er blygt karismatisk i hovedrollen.
Men den virkelige historien i «The Kid» er plattere og grunnere enn de fleste oppdiktede fortellinger, og tilbyr enklere svar.
Den har mye ytre drama, men ingen indre nerve.
Og den føles ikke virkelig.
| 0
|
300005
|
Vuggesang-vakker sololåt fra Nico & Vinz-Vincent
Verdensstjernen fra Lamberseter viser nok en gang potensialet for et lovende soloprosjekt.
SINGEL:
Mens Vincent Dery må forholde seg til forventningene som følger med en kommersiell karriere i gruppa Nico & Vinz, har sangerens private Soundcloud vist seg å bli et fristed for egen, eksperimentell utfoldelse.
Her la han i april ut den Thomas Eriksen-produserte solodebuten «Conformation», som i går kveld fikk en etterlengtet oppfølger i form av flotte «Crash».
Denne gangen med produksjon fra 5star-ringreven Magnus «Magnify» Martinsen.
Men til tross for for at det altså er gamle og trofaste studiopartnere som står bak det musikalske bakteppet, skiller begge låtene seg likevel drastisk fra det ofte striglede og live-inspirerte soundet vi har blitt vant med fra Oslo-duoen.
Som sanger har Vinz et atskillig større spekter å komme med enn sin kollega, og dette hadde utvilsomt vært interessant å få oppleve i en mer utfyllende setting.
Gjerne med samme type fryktløshet som hans to Soundcloud-bidrag har vist.
På «Crash» gir Magnifys nedtonede og svevende beat etterlengtet rom til å vise fram Vinz' nevnte vokalstyrke, og vekker nok en gang lysten etter et kommende soloprosjekt fra Lamberseters nye verdensstjerne.
«I'm not gonna crash when you're with me», synger 25-åringen gjennom den utypiske låtoppbygningen, og når et stemningsfullt høydepunkt med sin mektig bridge midtveis ut i de tre, korte minuttene godbiten varer.
«Crash» er en svært tilbakelent låt, nærmest som en vuggesang for voksne å regne, men så vakker og transeskapende at man som lytter bare blir sittende igjen og ønske mer.
La oss håpe det ikke tar syv nye måneder.
| 1
|
300006
|
Friskt forsøk, Robbie, men ikke friskt nok
Fra eurodans til eurodaft på ny singel.
LÅT:
Storbritannias mestselgende artist er tilbake, denne gangen med noe så sjeldent som en singel basert på en låt av en norsk DJ og elektronikaprodusent.
Terje Olsen, alias Todd Terje, er nemlig kreditert som en av tre låtskrivere, etter at Williams og hans tidligere Take That-kollega Gary Barlow skrev og produserte låta rundt Olsens sju år gamle kulthit «Eurodans».
Det betyr ikke at de har begitt seg ut på noe balearisk disco-eventyr — langt derifra.
Humørfylt
Med «Eurodans»-hooket og en spretten rytme på plass er det tydelig at dette er ment å fremstå som en frisk humørspreder av en singel.
Det gjør den også til en viss grad, særlig når en lys, klar gitarlinje får leke seg med blåserrekka i siste halvdel av låta.
Det spiller ingen rolle hvor mye Williams roper «hey! ho!» så lenge det hele tiden føles kjedelig kontrollert.
Det samme gjelder lydproduksjonen som helhet, og når både Williams? stemme og sangmelodien i seg selv sklir over i det anonymt uinteressante, har vi et problem.
Men én ting kan vi i det minste anse som bevist:
At Todd Terje lager melodier som blir lagt merke til.
| 0
|
300007
|
Ikke helt på Stell(a)
Stella Mwangi må kjempe mot svakt låtmateriale på sin nye plate.
ALBUM:
«Haba Haba» hadde utvilsomt fortjent en bedre skjebne en det som var tilfelle i MGP-semifinalen for en knapp måned siden.
Men det hjelper ikke å dvele så mye ved det akkurat nå, annet enn å konstatere at det naturlig nok gjør det vanskeligere for Stella Mwangi å nå ut som artist.
Når hun nå som kjerringa mot strømmen skal komme tilbake, fordrer det selvsagt at hun har en solid plate i ryggen, og dessverre er ikke «Kinanda» helt der.
Det starter fint med nevnte «Haba Haba» og mer av det samme i «Take My Time».
Med andre ord smektende rytmer, umiddelbare refreng og mest av alt Stella Mwangis smittende personlighet.
Der er når hennes vinnende vesen og humør får prege låtene at hun kommer best gjennom.
Altfor ofte blir hun dyttet frem av blodfattige eurodance-fasader eller bleke hiphop-beats.
Hun er ingen Missy Elliot eller Rihanna og da kreves det mer av låtmarialet enn Mwangi makter å vise frem her.
| 0
|
300009
|
Konstruksjon med svakheter
Harrison Ford i «Crossing Over».
FILM:
Myten lever
Det handler om gleden ved å være en vaskeekte amerikansk statsborger, og fortvilelsen ved å ikke være det.
USA er etter sigende stadig det landet i verden flest mennesker drømmer om å bosette seg i.
Myten om at absolutt alle kan begynne med to tomme hender og ende på toppen av pyramiden, lever stadig.
Hvorfor?
Fordi det er sant.
Akkurat like sant som at alle kan vinne hovedpremien i Lotto
Smertefullt «Crossing Over» er en såkalt flettverksfilm à la «Short Cuts», «Magnolia» og «Crash».
Her er mange parallelle historier som krysser eller tangerer hverandre, visuelt symbolisert ved utallige flybilder av motorveispagetti i Los Angeles.
Problemet med denne fortellerformen, er at den kan bli vel konstruert.
At mønsteret under blir sjenerende synlig.
Mye kan reddes hvis skuespillet er hundre prosent overbevisende.
Det er det ikke her.
Verktøykassa skuespilleren Harrison Ford har til rådighet er ikke spesielt velutstyrt.
Hans repertoar er begrenset, for å si det forsiktig, og problemer oppstår når han drister seg utenfor det vante.
Det er vanskelig å kjøpe Indiana Jones som politietterforsker med et stort, bankende hjerte for ulovlige innvandrere, og nesten smertefullt å se ham forsøke å mane fram noe som likner på ekte medfølelse.
Innsatsen fra de andres skuespillerne er også av svært variabel kvalitet.
Fortjent bedre Regissør og manusforfatter Kramer forsøker å gape over for mye.
Filmen hadde utvilsomt tjent på å ofre noen av historiene for å kunne gå dypere i andre.
For her er både interessante skjebner og spennende tematikk.
Det kan ingen ta fra herr Kramer.
Men alt dette hadde fortjent en bedre og mer gjennomført film.
| 0
|
300011
|
Livet i svart og White
Tung americana fra Lucinda Williams og Mary Gauthiers' musikalske «søstre».
ALBUM:
Amelia White, fra Virginia, oppvokst i Boston, men bosatt i Nashville siden 2001, er kanskje i sin «andre ungdom» og vil kanskje aldri bli stjerne, men hun har noe som veldig mange yngre artister ikke har:
Livserfaring.
Det kommer til uttrykk på «Beautiful And Wild», som til tross for et mørkt underlag eller bakteppe er mer av det første enn det siste.
Lucinda Williams Dessuten har hun en spesiell final touch som kjennetegner modne, kvinnelige artister - som for eksempel Lucinda Williams.
Musikken har mange likhetstrekk, selv om Whites stemme er atskillig penere og mer forsonende.
Og så skriver de gode sanger etter mer eller mindre stygge brudd.
En annen artist White kan sammenliknes med er Mary Gauthier, som i 2007 ga ut albumet «Between Daylight And Dark».
White forteller interessant nok at sangene på «Beautiful And Wild» er skrevet «i overgangen fra mørkt til daggry, når spøkelsene ser på deg gjennom vinduet».
Godt voksen White har fire album bak seg, alle utgitt etter at hun ble godt voksen.
Plate nummer fem kommer samtidig med at hun denne uka er på en norgesturné, delvis som support for britiske Pete Molinari.
På plate har hun med seg musikere som har spilt med folk som John Hiatt (Doug Lancios lett gjenkjennelige elgitarer setter et tungt preg på hele produksjonen), Robert Plant (trommeslager og produsent Marco Giovino) og The Amazing Rhythm Aces (keyboardist Billy Earhart, som sammen med gospelsøstrene Ann og Regina McCrary og duettpartner A.J. Croce løfter gospelinspirerte «Mercy» opp til et av flere høydepunkter).
Roxy Music
På samme måte som John Jacksons sitar setter farge på «Sidewalks», gjør fele og cello det på sødmefylte «Madeline», mens smektende «Lonely Sound» er mer popinspirert.
Tittellåten er en hyllest til musikeren Duane Jarvis, som døde av kreft i 2009.
Og hvis du synes du drar kjensel på «More Than This», så er det ganske riktig Roxy Musics klassiske hit, signert Bryan Ferry, fra 1982.
Tung og mørk Produksjonen til Marco Giovino er ofte mørk, men ikke dyster - og vekker assosiasjoner til arbeid gjort av kolleger som Daniel Lanois og Buddy Miller.
Vakkert er det også.
White spilte på Mono i Oslo i går.
Hun avslutter sin norgesturné med konserter på Feelgood i Halden i kveld (support for Pete Molinari), Cafe Tid i Nittedal i morgen og Per på hjørnet i Oslo søndag.
| 1
|
300013
|
Følsom fjortis
«The Perks of Being a Wallflower» er en sår hyllest til tenårene.
FILM:
Dette er enda en av disse filmene som ser tenårene fra de observerende utskuddenes perspektiv.
Det er som kjent snålingene som skriver bøker, der de hevner seg på alle som var vellykkede som 16-åringer.
Stephen Chbosky er en av de førstenevnte.
Brevromanen «The Perks of Being a Wallflower» ble publisert i 1999, solgte hundretusener og nå har den samme Chbosky regissert filmversjonen.
Ingen dårlig revansje for et stykke veggpryd.
Store prestasjoner
De første scenene kan gi bange anelser.
Charlie (Logan Lerman) er en sjenert gutt klar for første dag på high school i en forstad utenfor Pittsburgh i 1991.
Hans får ingen venner i starten, bortsett fra engelsklæreren, som oppmuntrer Charlie til videre isolasjon ved å gi ham bøker.
Etter hvert får han venner blant skolens særinger i form av Patrick (Ezra Miller) og Sam (Emma Watson).
De er outsidere, men samtidig vakre og «too cool for school».
De er med i en utvidet venneklikk, digger The Smiths og setter opp sin egen mimeversjon av «The Rocky Horror Picture Show».
Jeg frykter en stund at filmen burde hete «The perks of joining the jerks».
I stedet går «Wallflower» raskt over til å bli en sår historie om vennskap og mentale voksesmerter.
Logan Lerman, som jeg husker best fra «3:10 to Yuma», gjør en stor prestasjon som den psykisk skjøre Charlie, mens Emma Watson står modent på egne bein etter en skjermet «oppvekst» med Harry Potter.
De to får fram hvor forvirrende og vondt og fantastisk det er å være 15-16 og famle etter fotfeste.
Høystemt
Charlie og Sam er tiltrukket av hverandre, men begge bærer tydelige psykiske arr som skaper hindringer.
Sam er derfor sammen med en pretensiøs «poet» som går på college, mens Charlie roter seg bort i pønkejenta Mary Elizabeth, som for øyeblikket er buddhist og svært opptatt av kosthold.
Chbosky konsenterer seg om disse fire og strammer skruen gradvis.
På den ene side er historien tidsriktig, med den livsglade, men dypest sett ulykkelige homsen (androgyne Miller, mest kjent som morderisk sønn i «Vi må snakke om Kevin») og flere varianter av seksuelt misbruk, men fortellingen om vennskap og forelskelse vil svært mange kjenne seg igjen i, selv de av oss som hørte på tungrock og listepop og ikke skjønte greia med Morrissey.
«Wallflower» er en av disse filmene der du godtar at 15-åringer sier «we accept the love we think we deserve» og «in this moment I swear, we are infinite».
| 1
|
300014
|
Load error
«Ben X» er et ungdomsdrama om mobbing som virkelig crasher.
|||
FILM:
«Moralen er som følger:
Hvordan komme mobberne til livs?
Gi dem en skikkelig lærepenge de seint vil glemme.
Hvordan nå ut til ungdommen?
Inkluder en verden de kjenner, muligens et dataspill.».
Noe sånt må Nic Balthazar har skriblet på et papir i 2005, før han satte seg ned og skrev sin 85 siders lange ungdomsroman «Niets was alles wat hij zei».
En roman Balthazar siden var så fornøyd med at han skrev et skuespill, som han satte opp og selv regisserte.
Noe som igjen førte til et filmmanus og til filmen «Ben X».
Rainman
Ikke at jeg skal frarøve Balthazar fortellerglede, men makan til moraliserende informasjonsfilm mot mobbing skal man lete lenge etter.
Filmen handler om Ben, en tenåring med Aspergers syndrom, en slags høytfungerende autisme à la den Dustin Hoffman portretterer i suksessfilmen «Rainman» fra 1988.
Det eneste stedet
Ben føler at han har kontroll er i onlinespillet «Overlord».
I det daglige livet møter han derimot stadig motgang.
Han blir mobbet kraftig på skolen, og faren har problemer med å ta diagnosen hans på alvor.
Endimensjonal
Filmen åpner relativt godt, og Greg Timmermans spiller troverdig som Ben.
Regissøren etablerer også Bens forståelse av verden på en overbevisende og fin måte.
På den andre siden er historien svært endimensjonal og hul, og veldig lik informasjonsfilmen mot piratkopiering — den med «You Wouldn?t Steal a Car» — i det filmatiske uttrykket.
I tillegg, og verst av alt, runder Balthazar av filmen på en usmakelig og lite velfundert måte.
Noe som fører til at man forlater kinosalen både skuffet og irritert.
| 0
|
300015
|
Et usselt ekko av det bandet Interpol en gang var
Interpol i identitetskrise.
|||
ALBUM:
Gjennom debutalbumet «Turn on the Bright Lights» fra 2002 revitaliserte Interpol en postpunk-sjanger som de siste 30 årene har gitt angstfylte tenåringer et ansikt.
Siden har vokalist Paul Banks lagt fra seg Ian Curtis-imitasjonen og tatt med seg bandet i en mer orkestrert retning.
På det selvtitulerte fjerdealbumet befinner imidlertid Interpol seg i en identitetskrise helt uten retningssans.
Den bassdrevne «Barricade» vitner om et Interpol som lengter tilbake til det bandet de en gang var, mens pianocrescendoet på «Always Malaise (The Man I Am)» omfavner den storslåtte stadionrocken som ble utforsket på Interpols forrige album, «Our Love to Admire».
Ironisk nok fortsetter de også trenden med å skru deres sterkeste kort, den flamboyante bassisten Carlos Dengler, helt ned i miksen - noe som er et utmerket bilde på retningen Interpol har beveget seg i de siste årene.
PS:
Carlos Dengler sluttet i bandet da albumet var ferdig.
| 0
|
300020
|
Velkommen til «Kentucky, Norge»
Imponerende andre servering fra norsk bluegrassband.
ALBUM:
Bluegrass er en stivnet form, fordi reglene er så strenge — særlig i forhold til hvilke instrumenter man kan og ikke kan benytte.
Det må være akustisk, og trommer er forbudt.
Derfor handler det om å forvalte tradisjonen på best mulig måte, og det norske seksmannsbandet Earlybird Stringband har tatt enda et stort steg videre på sitt andre album.
Bandet ble etablert i 2006, og medlemmene kunne like gjerne vokst opp på landet i amerikanske Kentucky, staten der bluegrassmusikken ble født på 40-tallet — oppkalt etter Bill Monroes backingband The Blue Grass Boys.
Universell
På grunn av sin strenge formel er bluegrass en universell sjanger.
Og Earlybird Stringband er blitt lagt merke til også i utlandet.
De kom i fjor på andreplass i en bluegrasskonkurranse i Nederland, og om noen dager står en liten europaturné for døra — med stopp i Danmark, Nederland og Finland, før flere norske festivaler får besøk i juli.
Låtene
Mye står og faller på låtmaterialet i bluegrass, og de gode taktene på debuten følges opp med glans her.
Låtskriver Hans Martin Austestad (vokal/banjo) er virkelig på trygg grunn, både musikalsk og tekstlig.
13 nye låter har han levert, mens to reinlendere fra Rogaland er dette albumets folkemusikkinnslag (på debuten var det riler fra Agder).
Snø Tekstene handler om livets blindsoner og om de små ting, om tak som lekker, om duer som jages av kråker, om den gamle veien du hørte om da du var barn og om parkbenker som snakker til deg.
Og — har du tenkt på at det kan bli god poesi av noe så prosaisk som snø?
«These months might seem a little cruel / The winter wind is always cool / But, when up close, a flake of snow / looks like a little jewel / Countless winter jewels are drifting by my window / Each one like a gift from the sky / Kiss those winter jewels a last goodbye», synger Austestad i «Winter Jewels».
Men den virkelige juvelen i smykkeskrinet er melankolske «Long Goodbye», en fantastisk sang med flotte harmonier som du får lyst til å høre igjen og igjen.
Her går tankene like mye til Irland som til USA — og så tilbake til blågrasslandet Norge.
| 1
|
300022
|
Livet med og uten «Himmelblå»
Deilig stemme i ufarlige omgivelser.
|||ALBUM:
Hun har stått for tittelsporet til folkefesten «Himmelblå», men egentlig burde Anne Marie Almedal vært bedre kjent som tidligere vokalist i Velvet Belly.
Hun har en stemme like deilig og sval som sårt trengte vindkast en tropenatt, som en varm og trygg gåsedunsdyne en kald vinternatt eller litt ekstra fløte i sausen.
Alt ligger altså til rette for at «Blue Sky Blue» skal være en myk og fin affære.
Og det er den jo for så vidt også, med elleve variasjoner over Himmelblå-landskapet i form av totalt ufarlige og småemosjonelle pianopoplåter med lette anslag av blant annet kontrabass og strykere.
«Blue Sky Blue» er te- og stearinslysmusikk ingen vil bli støtt av, men beveger seg samtidig i et så gjennomspilt musikalsk terreng at det hardt lar seg gjøre å begeistre skikkelig.
| 0
|
300023
|
«Som om Neil Young hadde Crazy Horse, Pavement og Teenage Fanclub i ryggen»
Men denne gangen blir Built To Spill sin egen verste fiende.
|||
ALBUM:
Det finnes ingen fiende, ifølge tittelen på Built to Spills sjuende studioalbum.
Noe som sjeldent stemmer.
Ganske ofte er man attpåtil sin egen verste fiende.
Og kanskje er det problemet med «There Is No Enemy»?
At Idaho-bandet i for stor grad fortsetter å peise på slik de har gjort siden oppstarten 1992, men uten å se opp for de åpenbare fellene som de egentlig burde kjenne godt til.
Ekko og slide
Frontmann Doug Martsch spiller fortsatt sine umiskjennelige, dramatiske gitartema — med masse ekko og slide — mens han synger om savn, og fletter inn lakoniske outsider-vitser.
Det høres litt ut som om Neil Young hadde Crazy Horse, Pavement og Teenage Fanclub i ryggen, noe som resulterer i en potensielt deilig blanding av masse gitarlyd og vemodige melodier.
Låtene til Martsch har imidlertid en tendens til å trekke ut i det lengste.
Samtidig:
Når han er på sitt beste, er det nettopp denne seige og tålmodige gitarsignaturen som gjør Built to Spill til et interessant rockeband som skiller seg ut i mengden.
Dette er og blir en krevende balansegang for bandet.
For grumsete
Selv synes jeg den overraskende gode «You In Reverse» fra 2006 (tar den fortsatt fram fra tid til annen) er flere hakk hvassere enn årets Built to Spill-album.
Det var ryddig og klartenkt, selv om det var basert på løse jammer.
Det hadde en tydelig retning, til tross sine egentlig altfor lange gitarpartier.
De to åpningsporene holder samme standard her, men etter hvert blir «There Is No Enemy» for grumsete.
Både melodier og låter drar i ulike retninger og mister energien etter omtrent tre minutter.
Og da er bandet ofte bare halvveis.
Skjønner?
Enkelte øyeblikk virker likevel mer inspirert enn andre:
Hvem kan unngå å bli beveget av den ufattelig sørgmodige «Things Fall Apart»?
«It doesn't matter if you're good or smart/God damn it, things fall apart», synger Martsch.
Også «Life?s A Dream» har billedskapende tekstlinjer som kler låtas skumringsblå melodier på en god måte.
Ellers er nok dessverre låttittelen «Good Ol?
Boredom» litt for betegnende denne gang.
| 0
|
300025
|
Eksotiske bodøværinger
Perfekt hverdagsflukt fra Cold Mailman.
ALBUM:
Noen snakker om mystikken fra nord når nye norske rockeband blir et tema.
Cold Mailman fra Bodø gjør i så måte ikke skam på den refleksjonen.
Det er noe kjølig eksotisk over deres stringente og delikate indiepop.
«Relax; The Mountain Will Come to You» bar bud om at gjengen hadde fine ting i ermet.
Nå har de raffinert arrangementene og utvidet paletten.
«Future Ex» er widescreen-indie med vind i håret, båret frem av store klangflater, perlende gitarer og vakker samsang mellom Ivar Bowitz og Catharina Sletner.
Enkelte av låtene har endog et drag av retroinspirert filmmusikk med sine spaceaktige synthbruk.
Men platen har også sine mørke sider.
«Mountaineer's Foot» sverger til dronete analoge synther, mens «Returnity» stiller vakre vokallinjer opp mot tunge basslinjer, saxofon og frentetiske fioliner.
«Heavy Heart» er en utmerket stemningssetter om man trenger å rydde bort hverdagen.
| 1
|
300026
|
Progressiv fulltreffer
Dream Theater.
|||
CD:
Det er tydelig at Dream Theater fremdeles holder platebyråkrater på armlengdes avstand når de snekrer skivene sine.
DREAM THEATER Vis mer
« «Black Clouds & Silver Linings» » Dream Theater
5
Plateselskap Roadrunner/Bonnier Amigo
Det er ikke akkurat radiomaterie som serveres på «Black Clouds & Silver Linings».
Men nå har det uansett vist seg at deres kompromissløse natur har penset dem inn på en meget farbar vei.
Det episke åpningssporet «A Nightmare to Remember» er grandios prog på sitt beste.
Symfonisk, mørkt og spekket med dramatiske virkemidler.
Det samme er gjengs for brorparten av låtene, hvor de fleste tikker inn på mellom 13 til 20 minutter.
Gjengen vet likevel å holde tøylene passe stramt, det blir aldri overveldende eller anmassende.
John Petrucci balanserer mellom velartikulerte melodilinjer og tung og effektiv riffing.
Tidvis sakral i framtoningen og ellers monumental i progkunstens beste Rainbow-ånd.
platemusikkanmeldelseranmeldelsemusikkkultur
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
| 1
|
300027
|
Marina druknes i dvaske elektrobeats
Produksjonene saboterer for sympatisk talent.
ALBUM:
Med debutalbumet «The Family Jewels» viste Marina Diamandis et talent for å skrive energiske og fengende poplåter med personlighet, godt hjulpet av en svært uttrykksfull stemme.
Det skaffet en pen bunke hits, og suksessen har visst fristet henne til å forfølge popstjernepotensialet.
Borte er nemlig alle spor av eiendommelig, munter pianopop - på oppfølgeren «Electra Heart» er det harde elektrobeats som gjelder.
I seg selv ikke nødvendigvis feil, men når de for det meste er flate og generiske har vi et problem; «Homewrecker» høres for eksempel ut som en skrekkelig Grand Prix-låt, eller Lady Gaga på sitt verste.
Ikke minst er det sabotasje.
Marina har popteft og får mange fine og interessante melodier ut av stemmen med den særegne, dype klangen, men de fattige produksjonene spenner bein på låtene.
Den rundere synthpopen i «Living Dead» og den rolige balladen «Teen Idle» fungerer derimot bedre, ved å gi rom til stemmen og melodiene.
I Norge utgis bare en deluxeutgave med fire ekstra spor.
Dét er det siste som trengs.
| 0
|
300028
|
Vant kampen mot livstruende kreft
Revitalisert Behemoth tilbake med et av sine beste album noen sinne.
ALBUM:
Fem år har gått siden forrige Behemoth-langspiller.
I mellomtiden har bandets frontmann og kreativ leder Nergal vært syk med livstruende kreft.
Sykdommen er nedkjempet og bandet, og i sær hovedpersonen selv, fremstår som revitalisert og sultnere enn på lenge.
«The Satanist» er en mørkere og mer direkte plate enn det vi er vant til fra Behemoth.
Unike stemninger
De mest utpreget tekniske death metal-tendensene er skrellet bort til fordel for en mer grovkornet og dynamisk produksjon.
Bassen har fått mer plass i lydbildet og riffene har fått mer luft rundt seg.
Arrangementene er økonomiske og smarte.
Det er nok av detaljer der om man lytter, men det er ikke alt som trenger skrives med store bokstaver.
Det handler om å holde fokus på de riktige tingene.
Hver av låtene har sitt eget uttrykk og stemning, og det skal ikke sauses sammen.
«Blow Your Trumpets Gabriel» er en seig og knugende sak som kryper sakte inn under nakkehuden på en.
«Furor Divinus» har elementer av 90-tallets norske black metal, mens «Amen» med sitt heftige tempo er et aldri så lit musikalsk vulkanutbrudd midt i platen.
Albumet har en gjennomgående sakral stemning, mye på grunn av messingen som ligger som et subtilt bakteppe på enkelte av låtene.
Hør bare tittelkuttet og briljante finalen «O Father O Satan O Sun».
Godt håndverk
Den største overraskelsen er at bandet som i mer eller mindre grad har vært på vei inn i et mer kommersialisert felt av metal-industrien, har valgt et såpass kompromissløst uttrykk denne gangen.
Men godt håndverk er godt håndverk, så «The Satanist» vil nok overrumple langt flere enn de som normalt ferdes innenfor den sorte sirkelen.
| 1
|
300031
|
En Bentley på blått grass
U2 og Bob Dylan som bluegrass?
Dierks Bentley er kandidat til omskoleringsprisen.
|||
ALBUM:
Rekk opp ei hånd om du husker Dierks Bentley fra Nobelkonserten i Oslo i 2008.
Ikke det, nei.
Bentley har vært anonym for de fleste nordmenn.
Men han har gjort noe veldig riktig.
Han har gått fra glatt, markedstilpasset Nashville-country, via mer tradisjonell country og en røffere stil inspirert av sørstatsrock til en mer avslappet, men atskillig mer kvalitetsbevisst stil som mikser country og bluegrass.
Det er det beste han kunne gjort.
Gode venner
Og — på veien dit har han skaffet seg musikervenner som bidrar i rikt monn her.
Spesielt er det mye å glede seg over for bluegrassfans, som vil kjenne igjen navn som tre blad McCoury (Ronnie, Rob og Del), Chris Thile (fra Nickel Creek, nå The Punch Brothers), Sam Bush, Alison Krauss, Vince Gill og Tim O'Brien.
Lista er atskillig lenger, men vi nøyer oss med også å nevne at Kris Kristofferson synger duett med Bentley på sin egen «Bottle To The Bottom».
Kvalitetssikringen er også ivaretatt av Jon Randall Stewart, som etter bare moderat suksess som countryartist har konsentrert seg om låtskriving (han skrev hiten «Whiskey Lullabye» for Brad Paisley og Alison Krauss) og nå også produsering av andre artister.
Dylan og U2 Også på låtskriversiden er det gode krefter i sving, fra Bentley og produsent Randall til Shawn Camp og Julie og Buddy Miller.
Og kanskje er Bentley inspirert av Hayseed Dixies radbrekking av låter av blant andre AC/DC når han lager bluegrass, riktignok noe mer troverdig, av Bob Dylans «Señor (Tales Of Yankee Power)» (duett med Chris Thile) og U2s «Pride In The Name Of Love».
Og ja, det funker!
Station Inn Inspirasjonen til denne plata kom da Bentley i en alder av 19, og med falsk legitimasjon, lurte seg inn på Station Inn, bluegrassmusikkens «høyborg» i Nashville.
Station Inn er ei lita, unnselig og tilårskommen «bule» litt utenfor turistløypa, men likevel en institusjon — og et av de få stedene i countrybyen der musikken får leve uavhengig av trender.
Klubben er et must om du er i Nashville.
Uhøytidelig
Etter noen år med mer polert country, og kanskje oppmuntret av at bluegrass er blitt mer populært og stuereint hos plateselskapene de siste åra, vender Bentley altså tilbake til røttene - med et praktfullt album som er en flott leksjon i god musisering, samtidig som det er en uhøytidelig og upretensiøs stemning på albumet som du ikke finner på så mange plater i dag.
Bentley kan også kunsten å skrive eller formidle en kjærlighetssang uten at det høres ut som en klisje.
Han har dessuten et engasjement som ikke har vært så tydelig før.
Albumet avslutter med «Down In The Mine», om kommunen som ble verdenskjent etter en langvarig streik blant gruvearbeidere i 1973 (dokumentert i filmen «Harlan County, USA»).
Det var ikke mye å velge mellom i Harlan County:
Du kunne enten jobbe i gruva, der tårer blir til gjørme og du står i fare for å grave din egen grav — eller dyrke marihuana!
«Up On The Ridge» er et album som vil bli husket også når musikkåret 2010 skal oppsummeres.
| 1
|
300032
|
Anmeldelse:Patrick Gales bestselger er en kalkulert lettlest-roman
På kanten av det banale.
ANMELDELSE:
Når du leser en roman som foregir å fortelle om en tvers igjennom god mann - som attpå til er prest - da er det god grunn til å skjerpe oppmerksomheten.
Historien begynner med at fader Barnaby er til stede, kanskje som sjelesørger, da 20 år gamle Lenny, som er lam etter en ulykke på idrettsbanen, begår selvmord.
Storfamilien
Storfamilien
Se, det er forfatterknepet her - å lette litt etterhvert på sløret så denne prektige presten kommer til syne i helfigur med sine såvel åndelige som kjødelige sidesprang - uten at vi forherdede nåtidslesere helt lar oss sjokkere.
For dette er en kalkulert bestselgerroman på grensen til det banale.
Forfatteren Patrick Gale, tidsriktig gift med sin dedikerte ektemann Aidan Hicks, har utgitt 19 romaner allerede og omtales i Storbritannia, ifølge forlaget, som en nasjonal skatt med sin «stille, intelligente, klare og humoristiske stil».
Lavt og behagelig nivå
Lavt og behagelig nivå
Men etterhvert som ondskapen introduseres i skikkelse av en fordrukken skolelærer med Lolita-fantasier, faller stilnivået til mer behagelig nivå - for etterhvert å flate ut i lange og intetsigende dialoger om hverdagslige gjenstander og gjøremål.
Forfatteren håper vel at vi skal begynne å interessere oss for hjemmelaget hylleblomstsaft og urtete.
Et innslag om prestens amfetaminavhengige adoptivsønn fra Vietnam virker halvhjertet.
Men da datteren - som i mellomtiden er blitt snekker - endelig finner kjærligheten i vakre Morwenna, føles det helt politisk korrekt med kirkebryllup i den store stil.
Så kunne jo historien ha endt lykkelig der.
Men det skal forfatter Gale ha, helt mot slutten legger han inn et usikkerhetsmoment i form av en øm og bristende barndomserindring.
På norsk
«Hun viste ham skuret hvor noen av kjøttfeene (...) hadde samlet seg for å spise silofôr.»
På norsk
| 0
|
300034
|
En skikkelig grå fyr
Null utvikling å spore hos David Gray.
|||
ALBUM:
David Gray er nok fortsatt mest kjent for låta «Sail Away» fra «White Ladder» (1999), i Norge enda mer kjent med «Idol-Ali».
At det er umulig å ta feil av mannen, skyldes særlig den insisterende stemmen og stemningen i låtene, men også fraværet av fornyelse.
Det nærmeste du kommer en ny tanke her er velarrangerte «Transformation».
Det føles ellers som om tida har stått stille de fire åra siden forrige album, «Life In Slow Motion».
Akkurat sånn føles det nye albumet også: sakte og tidvis monotont.
Det er ok i noen låter, men så blir savnet etter et særpreg og variasjon påtrengende.
Gray har en spesiell stemme det er lett å bli lei av, og når han slipper til andre, som Jolie Holland, ligger hun lavt og blir nærmest en statist.
Potensialet tas ut i større grad når albumet rundes av med Annie Lennox i «Full Steam».
| 0
|
300035
|
Det nye Dum Dum
Jasså, du trodde Dum Dum Girls er ei kvinnelig vokalgruppe som covrer Prepple & Co?
|||ALBUM:
Hva ligger i et navn?
Vi nordmenn kan vel trygt slå fast at amerikanske Dee Dee har valgt et litt vel belastet navn til bandet sitt.
Men det er gudskjelov ikke snakk om noen kvinnelig vokalgruppe som covrer DumDum Boys, ei heller har det lite med Iggy Pops «Dum Dum Boys» å gjøre.
Husker du den skotske kultgruppa The Vaselines og deres album «Dum Dum» er du derimot inne på noe.
Denne debutplata er like lo-fi, like hurtig unnagjort, like uimotståelig skakt sjarmerende som sistnevnte band, selv om det er en god del mer produsert.
Det er lyden av et The Shangri-Las som spiller i Serena Maneesh.
Eller for de av oss som er født i går: et ungt The Donnas som spiller i The Raveonettes.
Med andre ord: uhyre utspekulert, og veldig vellykket.
| 1
|
300038
|
Innerst i sjelen
«A Dangerous Method» er et intelligent og kontrollert drama om det ukontrollerte.
FILM:
Det måtte jo komme til dette.
Regissør David Cronenberg har gjennom hele sin karriere utforsket de mørke og hemmelige hjørnene av den menneskelige psyke med kameraet som lommelykt.
Han har næret en vedvarende fascinasjon for mørk seksualitet og voldelige tilbøyeligheter, gjerne i kombinasjon, og for øyeblikket der disse trenger seg frem gjennom sprekkene i et veltilpasset ytre.
Intelligent
På åtti- og nittitallet slo Cronenberg seg løs i halvannentime lange hallusinasjoner som «Videodrome» og «Naked Lunch».
I den senere år har han forlatt de grandiose og symboltunge fantasiene til fordel for tette kammerspill som «A Dangerous Method», som også slutter en slags ring.
Allerede i «Videodrome» (1983) refererte Cronenberg til Sigmund Freud.
Nå får Freud selv være en av hovedpersonene.
Cronenberg går tilbake til sine åndelige onkler, til mennene som først åpnet verdens øyne for underbevisstheten og de dype driftene som kunne finnes der.
Resultatet er et intelligent og opplysende drama.
Gir etter
I Sveits i 1906 sitter psykologen Carl Jung (Michael Fassbender) og forsøker å nå inn til sine pasienter ved hjelp av samtaleterapi og assosiasjonsteknikker.
Han frapperes av den vakre og begavede, men ustadige pasienten Sabina Spielrein (Keira Knightley).
I Wien møter han sin faglige helt, Sigmund Freud (Viggo Mortensen), som har vakt oppsikt med sine teorier om at menneskene styres av fortrengte ønsker og tabuisert seksualitet.
Egget av idéutvekslingen med Freud og den libertinske Dr. Gross (Vincent Cassel) gir Jung etter for dragningen mot Sabina.
Snart stormer det rundt ham på alle kanter.
Lys og sval
På overflaten er «A Dangerous Method» lys og sval, og bemerkelsesverdig holdt og kontrollert.
Det gjør det desto mer effektfullt når mennene med vest og lommeur og kvinnene i blondekjoler gir etter for sine hemmelige lengsler.
Det skaper spenn og nerve.
Dype strykertoner i soundtracket gjør at vi aldri glemmer at dette handler om de grunnleggende ting, selv når konversasjonen er lett og dannet.
Så får det heller være at manuset iblant henfaller til overopplysning på overraskende uelegant vis.
Glimrende spill
Viggo Mortensen, som også spilte hovedrollen i Cronenbergs «A History of Violence», må være lykkelig over å ha blitt plukket opp av regissøren.
De to rollene er svært forskjellige, men begge lar Mortensen anvende sin truende ro meget effektfullt.
Fassbender har noe av det samme, en behersket fasade med et ørlite hint av noe ustyrlig bakenfor.
De spiller begge glimrende.
Knightley faller på sin side for fristelsen til å overdrive Sabinas anfall.
Som en amerikansk kritiker bemerket:
Hun spiller med tennene.
Som elskere
Det er vennskapet og etter hvert uvennskapet mellom Jung og Freud som er den sentrale relasjonen.
Freud vil beholde sin autoritet og stilling, Jung sliter i tømmene.
De to er mentor og elev, men forholdet minner iblant om far og sønn, iblant om elskere.
Både Freud og Sabina ønsker seg Jungs hengivenhet, og reagerer med sinne og såret stolthet når de ikke umiddelbart får det de vil ha.
Misunnelse og maktvilje finnes også i mennene som anser seg som eksperter i å finne slikt i andre.
Ingen slipper fri.
| 1
|
300039
|
Liker du tegneserier?Denne boka må du lese
Scott McClouds klassiker er endelig oversatt til norsk.
Da serieskaper Scott McCloud ga ut «Understanding Comics» i 1993 hadde han nok aldri forventet at boka ville komme ut på norsk, hele tjuetre år senere.
Men selv om et norsk forlag burde ha plukket opp «Hva er tegneserier» (uten spørsmålstegn) for lenge siden, er ikke boka på noen måte utdatert nå.
Tida har snarere tydeliggjort hvilken milepæl denne teoriboka om tegneserier er.
Genial idé
McCloud startet med en idé som var så enkel som geniale ideer gjerne er:
Hvorfor ikke lage en tegneserie om tegneserier?
Tegneseriemediets (urettferdig) useriøse rykte hadde ført til at forskningen på feltet hadde vært minimal.
Det fantes en rekke tegnetekniske bøker, men forsvinnende lite om selve kunstarten.
Den legendariske serieskaperen Will Eisner hadde riktignok skrevet «Comics and sequential art» i 1985, en bok McCloud refererer raust til.
Men for å bygge opp under sine teorier, må forfatteren like ofte gripe til medieviteren Marshall McLuhan, sammen med en godtepakke av praktiske eksempler.
Tegnet praksis
Boka begynner med å presisere Eisners definisjon om at tegneserier er sekvensiell kunst eller:
«tegnede og andre bilder plassert side om side i bevisst rekkefølge».
En slik definisjon utelukker énruteren, noe jeg, og mange med meg, syns er problematisk.
Men det er heller ikke definisjonen av tegneserier som er denne bokas være eller ikke være.
Det er snarere i tegningene bokas storhet åpenbarer seg.
McCloud er en gnistrende formidler av tegneserienes særegenheter og historie.
I første kapittel løper hans tegneserie-alterego bakover i tiden for å vise oss hvordan både Bayeux-teppet og egyptiske veggmalerier kan kalles tegneserier.
Slik utvider han lesernes forståelseshorisont uten å være spekulativ.
Mangfoldige temaer
I kapitlene som følger går han igjennom ulike fortellerstiler, diskuterer ekspresjonismen og ikonbruk, fargenes ofte problematiske rolle i tegneserier og forskjellen på europeisk, amerikansk og japansk seriekultur, for å nevne noe.
Et av McClouds viktigste poenger er induksjonens rolle i tegneserier.
Hva er så det?
Induksjonen er det som skjer mellom rutene.
Eller i McClouds ord:
«I dette ingenmannslandet tar menneskets forestillingsevne to separate bilder og omdanner dem til én idé.»
«Hva er tegneserier» er en grunnlagsbok.
For veletablerte serieskapere er det ikke noe nytt her, men så har de også lest den for tjue år siden.
Er du tegneserieinteressert, er den obligatorisk lesning, og er du det ikke, vil boka uansett vekke nysgjerrigheten, for dette er kunstformidling på sitt beste.
| 1
|
300042
|
Pophelten fra Høland
Synger for menigheten, fortjener folket.
ALBUM:
Dette er en gyllen besetning:
Hølands store sønner Jørn og Ole Johannes Åleskjær gjenforent med norsk rocks universalgeni Emil Nikolaisen (Serena Maneesh) for første gang gjennom mesteparten av et helt album siden The Loch Ness Mouses sju år gamle «11-22», samlet rundt den formidable låtskrivingen til førstnevnte.
Og for et sympatisk stykke musikk: smektende og småskitten soulpop, med eksklusiv klang, ruglete tekstur, stor dybde og pene topper — som et Steely Dan som møter Mick & Keith i svingdøra til Fame-studioet i Muscle Shoals, eller et Beach Boys fra Memphis.
Nå vil Jørn Åleskjær neppe få - eller ønske å få - den nødvendige karrierehjelpen fra neste sesong av «Hver gang vi møtes».
Han kan til nød håpe på at Spellemannkomiteen viser sunn dømmekraft.
Men til dem som skal selge denne plata: dytt kynisk og skamløst fram tittelsporduetten med Elvira Nikolaisen («kjent fra TV2!»), slik at flest mulig kan bli eksponert for en av norsk pops minst profilerte, men av menigheten mest avholdte, låtskriversmartinger.
| 1
|
300043
|
Den perfekte lyden av mann og kone
Over The Rhine er tilbake fire år etter bestenoteringen.
Og setter en standard igjen.
ALBUM:
Over The Rhine slapp to meget solide album samme år, i 2007, og siden har det vært stille.
Med «The Long Surrender» er Ohio-duoen Linford Detweiler og svenskættede Karin Bergquist tilbake i fin stil, mer i det samme nedtonede og tilbakelente landskapet fra juleplata «Snow Angels» enn den forrige «ordinære» plata, «The Trumpet Child».
Duoen har et dusin album bak seg siden debuten i 1991.
Joe Henry-produksjon Med Grammy-belønte Joe Henry som produsent, mannen bak produksjoner for folk som Solomon Burke, Loudon Wainwright III, Ramblin' Jack Elliott og ikke minst seg sjøl, burde alt ligge til rette for vellyd.
Og «The Long Surrender» har nok kvaliteter til at du vil gi deg hen, for å sitere tittelen.
Henry gjør små grep underveis som fanger lytterens oppmerksomhet, slik at sjøl de mer minimalistiske låtene får et spennende liv.
Lucinda Williams Musikerne er stort sett de samme som har fulgt Henry på de siste platene, glimrende håndverkere som Greg Leisz (alle mulige strenger), Jay Bellerose (trommer), David Piltch (bass) og dessuten sønnen Levon Henry på saksofon.
Det vil nok også glede noen at Lucinda Williams' særegne stemme er å høre på «Undamned», i duett med Bergquist.
Duo-kvaliteter Linford Detweiler har på mange måter samme rolle som gitarist Dave Rawlings har for Gillian Welch i en tilsvarende sterk duo som vil bli husket fra musikkåret 2011.
Eller Mark Lanegan for Isobel Campbell, for å nevne en annen særs vellykket konstellasjon.
Som Welch og Campbell på sine utgivelser, definerer Bergquist lydbildet i Over The Rhine.
Albumets sterkeste «Rawlings/Welch-øyeblikk» er duetten «Oh Yeah By The Way».
I likhet med sistnevnte gir de ikke ut noe før de er klare for det.
Ingen grunn til hastverk, altså.
Kabaret-stil
Mer enn før kan formen minne om kabareten, en fortellende stil med et enkelt, men særdeles effektivt bakteppe av ganske få instrumenter - der pianoet og gitarene til Detweiler og Bergquist er mest framtredende og stemningsskapende.
De kan også minne om en annen duo, Chris & Carla - også kjent som The Walkabouts.
«The Long Surrender» er spilt inn på ei uke i mai, og paret gikk fra innspillingen med en følelse av å ha opplevd «tidenes uke», som Detweiler har sagt.
Det er forståelig når du hører styrken på dette albumet.
| 1
|
300045
|
Sterk historie, fortalt lite overbevisende
Manipulativt melodrama.
|||FILM:
Det ville vært lett å avskrive «Soraya M».
Filmen er uten tvil et manipulativt melodrama, en film uten grånyanser som fråder av sinne.
Skuespillet er teatralsk, dialogen er svulstig og full av propaganda.
Målet er å gjøre oss harme, få oss til å kle oss i uniform og rive det Iranske regimet opp med roten.
Men å vurdere «Soraya M» utelukkende for dens mangel på kunstneriske kvaliteter ville vært feil.
For til tross for å være et ensrettet hatinnlegg i kampen mot islams maktelite, en film som ikke oppfordrer til refleksjon, men til sterke følelser, ligger det en viktig historie i bunnen.
Høy og mørk
Filmen er basert på virkelige hendelser, og forteller seeren hvor rettsløse kvinner er i land styrt av Sharia og hvor grusom steining er som henrettelsesform.
Handlingen finner sted i en liten iransk fjellandsby og åpner med at en kvinne graver med fingrene i den tørre jorda.
Hun er plaget, gråter og vi skjønner hvorfor i det vi ser at det er benpiper av et menneske hun holder i hendene.
Så ankommer det en fremmed til byen.
En høy og mørk reporter som spør om mekanikerhjelp til bilen sin.
Og mens han venter på at arbeidet skal fullføres, blir han tatt til side av kvinnen, som forteller ham historien om Soraya M.
Påminnelse Handlingsgangen er med andre ord gitt på forhånd, og filmens første 90 minutter er en etappe mot det uunngåelige, selve steiningen.
En scene som varer i et unødvendig kvarter, og som meget eksplisitt viser hvor gruoppvekkende steinaldersk henrettelsesformen er.
Slik sett er «Soraya M» en film det er umulig å ikke bli berørt av, og en film, som til tross for at den sprer sinne, fungerer som en alarmklokke, og en påminnelse om at man ikke skal tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer seg selv.
| 0
|
300047
|
Halvhjertet fra Willie
Rutinemessig plate med Diana Krall og Norah Jones på gjestelista.
|||
ALBUM:
Willie Nelson (76) liker seg uvanlig godt i et platestudio.
Resultatet er opptil flere utgivelser i året, og alle kan ikke være like gode.
Så langt i år er det blitt et album med Austin-bandet Asleep At The Wheel og en samleplate med utgivelsene på plateselskapet Lost Highway, mens et livealbum fra «The Last Of The Breed»-turneen med Merle Haggard og Ray Price er på vei.
Willie var neppe vanskelig å overtale da jazzselskapet Blue Note ville ha ham i studio for å tolke et knippe standardlåter, heller.
Dette kan han, og det er nettopp rutine som er det første man tenker på når «American Classic» ruller i gang.
For Nelsons del startet denne etter hvert kjente øvelsen da han insisterte på å gjøre en samling med standardlåter for 31 år siden.
Ingen trodde på prosjektet, men «Stardust» ble hans største salgssuksess noensinne.
Han gjorde også et par liknende album på rappen i 1994, og her er han med kjenninger som «Fly Me To The Moon», «Come Rain Or Shine», «Ain't Misbehavin'», «If I Had You» (med Diana Krall) og en flørtende «Baby It's Cold Outside» med Norah Jones, som også er albumets høydepunkt.
«Always On My Mind»
Tommy LiPumas produksjon virker rett og slett noe tannløs og halvhjertet.
Så sjøl om det er en helt spesiell trygghet i stemmen til Willie, og sjøl om den bare er blitt bedre med åra, føles dette aldri som en viktig utgivelse.
| 0
|
300049
|
Anmeldelse:Inga Sætres nye barnebok sikrer sommerstemningen
Men retter seg mer mot voksne enn mot de yngste.
Du skal lete lenge etter ei barnebok som oser mer sjøsprøyt og sand enn Inga Sætres «Fyrvokterne» i sommer.
Med sin forrige utgivelse, tegneserieromanen «Fallteknikk», imponerte hun med sin varme og realistiske skildring av ungdomsliv i utkant-Norge, og ble belønnet med Bragepris.
Hennes nye bok tar oss med til en annen utkant - den ytterste, nøgne ø, rett og slett.
Her er mindre realisme, men desto mer varme.
Nydelig illustrert
Nydelig illustrert
«Forlat aldri öen» er fyrvokter-plikt nummer én, kan vi lese av lista som henger på veggen i andre oppslag.
Søskenparet lever av fugleegg, sauemelk fra Bæen og boksemat som skylles i land hver gang det er uvær, og er lykkelig uvitende om verden omkring dem — eller «omgiverset», som de kaller det.
Noen båter ser de aldri.
«Fyrvokterne»
Forfatter:
Inga Sætre Forlag:
Cappelen Damm
Sommerparadis
Sommerparadis
Personene er tilsynelantende naive, men her ligger mye gjemt mellom linjene.
Underliggjøring av hverdagslige gjenstander er en gjennomgående effekt:
Som når de finner et dokkehus i vannet, og lurer på om det har «forkrympet».
Og senere en bag med pengesedler, hvorpå de utbryter:
«Fryktelig fantastisk!
Papirlapper til å tenne opp med!»
Sætres øy er et nostalgisk sommerparadis, et sted der tida går i sitt eget tempo, og det viktigste er om det regner eller er opphold.
Men idyllen trues når en fremmed dukker opp på øya og får Sølvi til å drømme om mer.
Den fremmede, fristelsen personifisert, bryter ned illusjonen om det tidløse og evige og viser oss historien som det øyeblikksbildet det er.
For Astrid, Sølvi og Bæen kan ikke leve slik lenge.
De er alle helt avhengige av hverandre, og de blir ikke flere.
Er det nok?
For barn?
For barn?
Spørsmålet er hvor mye den appellerer til barn.
Mye av humoren ligger i språklek med fremmedord, eller som håndskrevet tekst i illustrasjonene - stedsnavn på kartet og opptegnelser i loggboka («sand egner seg ikke som mel»).
Dette går fort tapt i høytlesningen, mens mange poenger — som den fremmedes uttalelser om «mersalg og avanse grunnet lav standard» - går over hodet på de yngste.
Derfor:
Les den gjerne for og sammen med litt større barn som allerede har lært seg å lese selv, og la dem få god tid til å gå på skattejakt i illustrasjonene.
Det er de verdt.
| 1
|
300051
|
The Gaslight Anthem kopierer seg sjøl
Lyset brenner ikke like intenst hos New Jersey-bandet.
ALBUM:
Er det en smule foruroligende at et tøft rockeband har et stort, rødt hjerte, riktignok opp ned, på coveret, og at to av fire medlemmer takker gud i coveret?
Flere ballader Legg til at lydbildet er «glattet ut» en smule, med flere ballader, og du har The Gaslight Anthem på sitt femte album.
Bandet fra New Jersey har alltid fått høre at de både likner på og delvis kopierer en annen herre fra The garden state, Bruce Springsteen.
Det kan de ikke beskyldes for her, snarere kopierer og gjentar de seg sjøl - samtidig som de også går nye veier.
Sjøl sier de at de er influert av Pearl Jams «No Code»-album fra 1996, også det et annerledes og modent album etter suksessen «Vitalogy».
Men Gaslight Anthem er ikke i nærheten.
Snill pop «Get Hurt» er like mye snill pop som energisk rock.
Med noen unntak, deriblant «Stray Paper», der dessuten Sharon Jones og Natalie Prass korer, er vokalist og gitarist Brian Fallon mindre «desperat».
Noen vil kanskje kalle bandet «mer modent» - og kanskje til og med litt kjedelig?
Virker de ikke også litt matleie?
Gaslight Anthems formel har vært enkel rock'n'roll med et snev av punk.
Her er den for enkel.
Svakere låter Låtene er ikke like gode som på karrierehøydepunktet, rifforienterte «American Slang» (2010), sjøl om tittelsporet «Get Hurt» og «Selected Poems» - der lydbildet utvides noe - er mer slitsterke og har noe større over seg.
| 0
|
300052
|
Er dette noe å hisse seg opp for?
Du må ta Michael Jacksons «nye» plate for hva den er.
ALBUM:
Det første albumet med nytt Michael Jackson-stoff siden 2001 har naturlig nok fått popfans over hele verden til å krangle.
Hvor ferdige var disse ti låtene da «kongen av pop» døde i fjor?
Er det respektløst å gi dette ut posthumt?
Ja, er det i det hele tatt Jackson som synger?
Mest fornuftig er det nok å ta utgivelsen for det den faktisk er.
Altså en samling mer eller mindre (uvisst i hvilken grad) bearbeidete versjoner av påbegynte Jackson-spor og skisser, noe som gir et hint om hva vi kunne fått høre om mannen fortsatt var med oss.
Her er nedturer, som pinilig selvopptatte og musikalsk bleke «Breaking News» og «Hollywood», men også en glimrende R&B-versjon; av Yellow Magic Orchestras «Behind The Mask» og en fin finale i balladen «Much Too Soon».
Spør du meg, er ikke det allerede forhatte Akon-samarbeidet «Hold My Hand» så ille som alle vil ha det til heller.
«Michael» er altså bedre enn man kunne frykte og ingenting å hisse seg opp over, men likevel langt unna å være noe mesterverk.
| 0
|
300054
|
Tango til du dør
Avansert tango for to fra Karmøy.
Janove Kaizer produserer.
|||
ALBUM:
Janove Ottesen (Kaizers Orchestra) har produsert denne kraftfulle plata og er innom som diskret duettpartner.
Kaizers har en del tangoelementer i bunnen av musikken sin, men på en helt annen måte enn du møter her.
Dette er et stilrent prosjekt, spilt inn på fire dager i et kirkerom på Jæren.
Britt-Synnøve Johansen - kjent for sine Piaf-tolkninger - har gått historisk til verks og sortert ut et utvalg tangoballader fra Uruguay og Argentina.
I spennet mellom sårbarhet og temperament, ømhet og galskap, sorg og lengsel, lever de rike tradisjonene i den tradisjonelle tangoen.
Tekstene er poetisk og overbevisende oversatt til Karmøy-nynorsk av Johansen, som makter å mane fram de intense historiene sangene rommer.
Backingen er vel ivaretatt av musikere som kjenner sjangeren.
Kort sagt:
Et minneverdig møte mellom Karmøy i det kalde nord og det hete Sør-Amerika.
| 1
|
300055
|
Du må bruse mer med fjærene, Ben Howard!
Følger opp millionselgeren fra 2011.
ALBUM:
Britiske Ben Howard (27) er en av disse unge artistene som høres ut som om de er dobbelt så gamle.
Kanskje skyldes det at han har hørt mye (for mye?) på foreldrenes platesamling - som inneholder navn som Joni Mitchell, Van Morrison, John Martyn og Simon & Garfunkel.
McRae og Gray
Det har åpenbart influert ham, men samtidig skaper han stemninger i sangene sine som vi også finner hos yngre artister som britiske Tom McRae og David Gray, irske Damien Rice og amerikanerne Jack Johnson og Ray LaMontagne.
Hørt det før, altså?
Til en viss grad, ja.
Miks av flere
Det er ikke sånn at Ben Howard direkte kopierer, men han gjør heller ikke så mye for å skille seg ut.
Stemmen er flott, men høres ut som en miks av noen av de nevnte artistene.
Veldig originalt er det derfor ikke, men til tider både nydelig og fint.
Og litt for pent og ordentlig.
Og kanskje til og med litt «pludrete».
Brit Awards Ben Howard albumdebuterte med «Every Kingdom» i 2011 - og har allerede passert millionen i albumsalg.
Det ga ham også to Brit Awards - for årets britiske gjennombrudd og som beste britiske mannlige soloartist - og nominasjon til Mercury Prize.
Han har litt å leve opp til, altså.
Svevende Trommeslageren i bandet, Chris Bond, som for øvrig også produserte Monica Heldals debutalbum «Boy From The North», har også styrt produksjonen av «I Forget Where We Were».
Han har stort sett gitt Howard et bakteppe av svevende lydbilder, ispedd strykere, akustisk gitar og en elgitar med mye klang.
Det kan fort oppleves som både snilt og pent, og du får lyst til å riste litt i gutten og be om at han ikke er så trist og lei seg hele tida og kanskje kunne brust litt med fjærene også.
Han gjør det dels på åpningen «Small Things» og nesten åtte minutter lange «End of Affair», med tung gitar og mye ekko.
Her hører vi en Howard som endelig også hever stemmen noen hakk.
Lett glemt
De er derfor nøkkelspor, ved siden av det lettere Pink Floyd-inspirerte tittelsporet og avsluttende - og Coldplay-aktige - «All Is Now Harmed», mens låter som «Rivers In Your Mouth», «In Dreams», «Time Is Dancing» og «Evergreen» er lett glemt - også tekstlig.
Her er det valgt enkle løsninger uten veldig mye substans, og musikalsk skjer det heller ikke mye spennende.
De virkelig gode låtene klarer ikke å skygge for de svakere sporene.
Da har jeg mer sans for «She Treats Me Well», der stemningen skifter underveis i teksten.
«Got a woman at home, she treats me rude», er jo ganske trist, men mye skjer på kort tid.
Snart heter det:
«Now I got a woman at home, she treats me well».
Alt ordner seg for kjekke gutter!
Ben Howard gjør to konserter på Sentrum Scene i Oslo 18. november, med og uten aldersgrense.
Begge er for lengst utsolgt.
| 0
|
300057
|
Stemmen bak «Crazy» sjeler ut
Cee-Lo Greens nye album ødelegges av et knippe påfallende sjelløse soullåter.
ALBUM:
Cee-Lo Green er nok for mange først og fremst kjent som «fyren som synger den der «Crazy»-låten».
Ja, helt til han i høst ble «fyren som synger den «Fuck You»-låten».
Derfor en kjapp historieleksjon:
Atlanta-mannen har snart tjue varierte, fargerike år bak seg som artist, produsent, og medlem i rapgruppen Goodie Mob.
Han var på nittitallet en viktig kreativ sparringspartner for kompisene i Outkast, og har også to sjangersprikende og småskrullete soloalbum fra starten av 2000-tallet på rullebladet.
Spinkelstor stemme Likevel var det først gjennom samarbeidet med produsenten Danger Mouse (som nå jobber med det nye albumet til U2) i «Crazy»-duoen Gnarls Barkley at Cee
Lo nådde et større publikum:
Med en skakk, sjarmerende og moderne soulpop som var skamløst fengende, men som samtidig hadde rom for Cee-Los gode galskap.
I tillegg kledde den hans spinkelstore stemme.
Med sitt tredje soloalbum fortsetter Cee-Lo reisen mot de store radiokanalers myrlandskap og trolig en lang rekke sommerfestivaler på det europeiske kontinent.
På «The Lady Killer» er det nemlig ikke bare nevnte «Fuck You» som har hitpotensial.
Bittersøtt og glattsmurt
Her er flere glattsmurte, svulstige, unektelig fengende, oppstemte og bittersøte anthems der Cee Lo graver dypt i retrosoulbøtta, men uten å glemme hvilken tid han tross alt lever i.
Se opp for «I Want You», «Bright Lights Bigger City», «Fool For You» og «Wildflower», om du synes formelen høres pirrende ut.
Mindre odd
Men popen har en pris, og dessverre er Cee-Los framtoning blitt mindre odd, og dermed også mindre interessant enn det den var tidligere.
Der han før overrasket med malplasserte påfunn, både lyrisk og musikalsk, er det meste nå blitt ganske stramt og strømlinjeformet.
For eksempel trekker spor som «It's OK» «Cry Baby» og «Satisfied» (og i disse ører også «Fuck You») ned helhetsinntrykket av «The Lady Killer».
Disse produksjonene er for endimensjonale, måkende og forutsigbare i sin tilnærming til sjangeren.
Liksom, «Kom an, nå speller vi noe gammal soul, dere!», noe som resulterer i en anmassende og påfallende sjelløs soulmusikk.
Savner motstand Liker du Gnarls Barkleys mest opptempo låter og «Fuck You»-singelen, vil du nok strekke funkfingeren entusiastisk i været når du hører størsteparten av dette albumet.
Har du derimot Goodie Mobs «Soul Food» fra 1995 liggende støvløs på stereoanlegget - og det burde du ha, virkelig - vil du nok savne mer grums, dybde og motstand i materien her.
Og etter hvert ergre deg grønn - sorry! - over å få Greens siste pumpet i fjeset fra radioapparatet og din lokale cupcake-kafé hele vinteren igjennom.
| 0
|
300058
|
R&Boring
Forvirrende bunnivå fra Stargate-kompisen Ne-Yo.
ALBUM:
Jeg kan fortsatt huske den første magiske gangen jeg hørte demoversjonen av «So Sick» en gang i 2005, og det går sjelden en Skamløst-kveld uten at jeg spiller fantastiske «Sexy Love» på byen.
Desverre har de musikalske perlene fra Stargate-kompisen Ne-Yo kommet lenger og lenger fra hverandre på senere år, og med sitt nye sjettealbum byr han denne uken på et foreløpig bunnivå.
Forvirrende presentert som en «Non-Fiction» av «ekte historier om ekte personer», uten at man noensinne helt får snøring på hva konseptet egentlig dreier seg om.
Det største problemet er likevel mangelen på den musikalske helheten, som spriker i alle retninger.
Fra harrysteking med Pitbull til lite minneverdig rapgjesting og karakterløse ballader - milevis unna 32-åringens beste karriereøyeblikk.
Overraskende nok er det David Guetta-bidraget «Who's Taking You Home» som gir meg mest her, og da kan du jo selv tenke deg hvor lista ligger.
«Non-Fiction» legges ut for salg i Norge 16. februar.
| 0
|
300059
|
Poirots siste sak
I påsken må norske tv-seere ta farvel med de siste 25 åras eneveldige Poirot.
De fire filmene setter et fint punktum.
PÅSKEKRIM:
Et kvart århundre har det gått siden David Suchet (67) første gang plukket opp mustasje og stokk og ble minst én generasjons uforliknelige Poirot.
Nå er det slutt.
De fire halvannen times filmene NRK sender denne påsken, er de aller siste episodene skuespilleren gjør i sin mest kjente rolle.
Tilbakeblikk
Som seg hør og bør går dermed avslutning, død, tilbakeblikk og løse tråder igjen som tema og bakteppe i disse fortellingene.
Det starter brått og brutalt med detektivens egen begravelse, der kjente og kjære gjengangere igjen er samlet etter å ha glimret med sitt fravær i de siste åras tv-filmer:
Kaptein Hastings, inspektør Japp og miss Lemon - alle hengivne og humoristisk særpregede, men intellektuelt enkle motstykker til Poirots lynskarpe små grå.
Men med unntak av den nostalgiske tilfredsstillelsen i gjensynet, er ikke førsterunden «The Big Four» noen innertier.
Historien spiller ut noen forlokkende konspiratoriske elementer av storpolitikk og samtidskommentar, men innen det hele er over, har ikke de løse enkeltsakene som utgjør intrigen noen sammenheng av interesse.
Kanskje ikke så rart når manusforfatteren i utgangspunktet mente boka var nærmest umulig å adaptere (her forsøkt bøtet på med heftig omskrivning).
Grandiose omgivelser
Da er det godt de resterende episodene er langformat-Poirot av klassisk kvalitet.
I «The Labours of Hercules» tar den lille belgieren til fjells, nærmere bestemt et avsondret hotell høyt oppe i de sveitsiske alper.
I et utvidet «lukket rom»-mysterie følger vi jakten på en uidentifisert mestertyv og nådeløs drapsmann, i et klassisk eksempel på det britene er så gode på:
Tv-fortellinger der grandiose fysiske omgivelser gir en helt egen høytidelighet til de langsomt utfoldende hendelsene.
Episodene gjennom gir dessuten Suchet liv til hovedpersonen på den diskret effektive måten en så etablert figur kan tillate; her går velkjente, fornøyelige finurligheter, fysiske som mentale, hånd i hånd med hans personlige og moralske lynne.
Frustrert grinebiter Selvsagt må det hele avrundes med sagnomsuste «Curtain», Poirots siste sak - skrevet av Agatha Christie rundt starten av andre verdenskrig, men først utgitt året før hennes død, i 1975.
I dette psykologiske maktspillet møter vi en frustrert og sykelig gammel grinebiter av en legende, som brått kan lange irritert ut mot sin lojale og godtroende venn Hastings.
Først ved den store avsløringen aner vi frykten og dilemmaet som har ligget bak.
| 1
|
300060
|
Blod, svette og dårlige tenner
Nyinnspillingen av «Conan the Barbarian» kan forveksles med en gjeng kroppsbyggere som går berserk i Blodbanken.
FILM:
Jeg så «Conan the Barbarian» (1982) på Sentrum kino i Oslo og husker godt at Arnold slo knock-out på en stakkars kamel.
Ellers er minnene en grøtete blanding av bruntonete muskler og seinpaleolittisk pelsmote.
En kjent forfatter har sagt at Schwarzenegger minnet om en kondom fylt med valnøtter, men jeg syntes det var tøffe saker.
Robert E. Howard, som skapte Conan i 1932, var opptatt av historie, men etter sigende for lat til å plassere helten i en bestemt epoke.
Han fant i stedet opp «the hyborean age», som utspant seg minst 10 000 år før Kristus.
Som så altfor ofte i våre dagers 3D-infiserte, fantasimagre mørketid, er «Conan» best i det første kvarteret.
Den unge Conan (Leo Howard) har et følsomt ansikt og Ron «Hellboy» Perlman er godt castet som faren.
Hadde det ikke vært for resten av filmen, kunne dette blitt en ny «Gladiator».
Blodposer
I stedet følger vi biffkaka Jason Momoa (kjent fra «Game of Thrones» og som barsk bartender i tropeserien «North Shore») i hans jakt på Khalar Zym, som utryddet landsbyen og drepte faren hans.
Conans livsmotto er «I live, I love, I slay», så ikke forvent at han skal snakke om følelsene sine.
Nei, her skal det halshugges, brøles, slaktes, gryntes, knuses og tortureres i middels god 3D.
Det er derfor man betaler en drøy hundrings for moroa.
Men hvorfor må blodsprutingen være så urealistisk?
Det virker som om blodposene henger utenpå rustningene og skvetter i alle retninger i samme tiendedels sekund som sverdet treffer.
Det er ikke slik det foregår, heller ikke på Conans tid.
Tidskoloritt
Men hva er egentlig Conans tid?
På sin brutale ferd møter han soldater i japanske rustninger, noen som likner på Djengis Khan og maori-tatoverte råtasser med brune tenner og steinbittkjever.
Conan slåss med løvebrølende, keltisk-inspirerte indianerpønkere og stikker innom «tyvenes by», der araberne underholdes av magedansere.
Skipet som Conan og hans afrikanske venner seiler rundt i, ser ut til å være en sliten gallion som de forhistoriske krigerne har stjålet fra den spanske armada.
Khalar har en slags romersk hjelm og rustningen hans er støpt med veltrent sixpack.
Han holder til et palass som er en blanding av Breughels «Babels tårn» og Angkor Wat.
Feminisme
Joniske søyler er det også plass til, siden den pregløse Conans blasse babe kommer fra en munkeorden i et gresk tempel.
Tamara (Rachel Nichols) er rappkjefta, men Conan binder henne fast og stapper et tøystykke i munnen hennes.
Damer, ass.
Litt forbrukerveiledning til slutt:
Filmen er ikke porno-cheesy som TV-serien «Spartacus: Blood and Sand», men svært voldelig.
I siste halvdel blir det mye løping i byggverk som raser sammen.
Ingen kameler ble skadet under innspillingen av denne filmen, men Conan slår ut en hest med kraftig kjetting.
| 0
|
300063
|
- Channing Tatum har muligens for tjukk nakke
Kjekkasen er ikke helt troverdig i den romantiske komedien «Elsk meg igjen».
FILM:
Manusforfattere har en forkjærlighet for karakterer med hukommelsestap.
I likhet med manusforfattere må de starte med små fragmenter av en historie og famle seg fram til en ny identitet, eventuelt ispedd biter av den gamle.
Slike historier er fylt med muligheter!
Heldigvis har også normale mennesker sans for slike historier, særlig når de involverer to elskende med fordelaktig utseende, i dette tilfellet Paige (Rachel McAdams) som skader hodet i en ulykke og mister alle minner om sin kjære Leo (Channing Tatum).
Hipsterliv
Filmen er «inspirert av en sann historie».
Det vil si at den sanne historien ikke ble oppfattet som god nok til å havne på lerretet.
Beklageligvis er heller ikke den omskrevne historien mer en halvgod.
Der den sanne historien handler om makten i de foldede hender og sterk gudstro i en liten by i New Mexico, bor Paige og Leo i et trendy nabolag i Chicago.
Hun er en ettertraktet skulptør, han driver sitt eget platestudio og sammen med sine kunstneriske hipstervenner lever de et godt liv.
Etter ulykken dukker Paiges velstående foreldre opp ved sykesengen og det viser seg at hun har glemt alt som har skjedd siden hun studerte juss.
Som sagt, en historie fylt med muligheter!
Foreldrene, som hun ikke har snakket med på flere år, ser en mulighet til å starte på nytt.
Stakkars Leo, som ikke finnes, tar tida til hjelp.
Forsiktig
«Elsk meg igjen» har kimen i seg til å bli en god tåreperse, men regissør Michael Sucsy er forsiktig i sin omgang med stoffet og filmen mangler de intense øyeblikkene som skaper klump i halsen og kaller på tårene.
Rachel McAdams klarte dette i samspillet med Ryan Gosling i «The Notebook», men det funker bare nesten med Channing Tatum.
Det er slemt sagt, men muligens har Tatum for tjukk nakke til å være troverdig i denne settingen.
Alternativt har undertegnede et nakkeproblem.
Filmen var en stor suksess i hjemlandet, så en god del mennesker må ha ment at Paige og Leo er skapt for hverandre.
| 0
|
300067
|
Tung på hoven
«Til siste hinder» har ikke lagt opp noen vanskelig løype for seg selv.
Likevel blir det riv.
FILM:
Unge tenåringsjenter og hester danner en evig allianse.
Det er noe fint over opplevelsen av og insisteringen på at båndet mellom ryttersken og den utvalgte firfotingen er ualminnelig og ubrytelig.
«Til siste hinder» handler om en slik kjærlighetshistorie.
Den vil gi gjenklang i hestejentene der ute, men fremstå som ordinær og intetsigende for alle andre.
Hva som betyr noe Det skal handle om motebloggeren Ida (Julie Nordhuus), en av norsk films mange motvillige barn som tvinges til å flytte med familien fra byen til landet.
Først har Ida bare forakt til overs for de hestegale jentene på ridesenteret, men snart lærer hun hva som egentlig betyr noe - nemlig at «livet er faktisk mer enn drikking, klær og gutter, og om du ikke skjønner det, så er det du som er teit», som hun proklamerer overfor en overfladisk byvenninne.
Deretter er filmen en forutsigbar hinderløype frem mot en harmonisk slutt.
De nye verdiene må forsvares og yndlingshesten Kehilan reddes fra slakterhuset.
Skusles bort
Hovedpersonen holdes heldigvis ganske lukket.
Det er ansiktet til Ida som må uttrykke hva hun tenker og hvordan hun endrer seg, i filmens kanskje eneste subtile grep.
Kongeriket gjør som vanlig en fortreffelig innsats som naturskjønn kulisse.
Denne banale fortellingen er ikke akkurat noen dobbel oxer, og likevel blir det riv på riv og åtte feilpoeng.
Persontegningene er gjort med grove blyantstreker, og det dramatiske klimaks mot slutten skusles bort.
Kranglene virker altfor konstruerte.
Kabalen går kun opp ved at bipersoner skifter mening uten grunn og motivasjon.
Og «Til siste hinder» kan beskyldes for å drive villedende informasjon ved at Ida på noen korte sommeruker går fra å være nybegynner til å bli habil sprangrytter.
Fra en tidligere rideskolejente til de andre der ute:
Det fungerer ikke helt på den måten.
| 0
|
300069
|
Anmeldelse:Sture Dahlström er en spinnvill svenske med en gnistrende roman
For første gang på norsk.
Forfatteren Sture Dahlström (1922-2001) er en godt bevart svensk, litterær hemmelighet.
Jazz-musiker, innehaver av en sagnomsust musikkforretning i Ystad, eventyrer og globertrotter, men først og fremst forfatteren av 18 bøker.
Han debuterte i 1961 med «Änglar blåser hårdt», en av de få jazzromanene i Norden, inspirert av amerikanske beatforfattere.
Men Dahlström var mindre disiplinert, mer eksplosiv og mer hemningsløst erotisk i språket enn Jack Kerouac var i «On the Road», som er en av svenskens fremste inspirasjonskilder.
To ukjente svensker
To ukjente svensker
Felles har disse to likevel at de skriver eventyrlige og gapskrattende romaner med absurde overtoner og at de har vært tilnærmet ukjente i Norge.
En usvensk anarkist
En osvensk anarkist som inte kryper för övrigheten
En usvensk anarkist
Dahlströms forbilder var forfattere som Henry Miller, Louis Ferdinand Céline og William Burroughs.
Han ville skrive slik jazzens virtuoser spilte bebop, og han forsøker å fange opp den flommende billedrikdommen hos Miller, den burleske fantasien til Céline og den hallusinatoriske visjonen til Burroughs.
Det verste er at han langt på vei lyktes, samtidig som han har en personlig stemme.
Han framstår som en blanding av Tristan Vindtorn og Christopher Nielsen, en overdrivelsens mester med et voldsomt driv i språket der han følger sin hovedperson gjennom de mest surrealistiske opplevelser under en reise i USA.
Nasjonalsanger
et flagg uten nasjonalsang er som en koksnøtt uten melk
Nasjonalsanger
Gnistrende galskap
Gnistrende galskap
Den grenseløse holdningen til romankunsten og de mange viltre erotiske eskapadene kan ha vært noe av årsaken til at det svenske parnasset aldri omfavnet Sture Dahlström.
Han ga dessuten blanke i media.
Han har noe av den samme bisarre fantasien som finnen Arto Paasilinna, men i et atskillig mer uhemmet format.
Vil du være med, så heng på.
Vi tar gjerne imot flere romaner av denne merkverdige begavelsen.
| 1
|
300071
|
Skrekkelig kjedelig
«The Devil Inside» kan beskyldes for mange ting, blant annet mangelfull demonisering.
FILM:
Hvis Djevelen virkelig har så stor makt her på jord som mange synes å tro, er jeg dypt bekymret på vegne av teamet bak «The Devil Inside».
Er det noe Den onde ikke liker, så er det å bli gjort til latter i en dårlig film.
Han har tross alt et omdømme å pleie.
Jeg ser ham for meg der nede i Helvete, der han sitter i en brennende sofa og piner seg gjennom en ulovlig nedlastet versjon av «The Devil Inside» og tenker:
Dette kunne jeg gjort bedre selv.
«The Devil Inside» består av opptak som er blitt funnet etter at en dokumentarfilmskaper har vært uheldig på jobben i Roma.
Michael, som han heter, skal dokumentere amerikanske Isabella Rossis søken etter hva som skjedde med moren i 1989, da hun drepte tre mennesker under en demonutdrivelse.
Tulleprester
Isabella (Fernanda Andrade) drar til Roma for å treffe moren, som har befunnet seg på et katolsk mentalsykehus i byen siden drapene.
Er moren besatt eller bare gal?
Hun er i hvert fall en plaget kvinne.
Er det greit at vi filmer møtet mellom datter og hyperfarlig mor, uten andre til stede i rommet?
Ikke noe problem, kjør på.
Isabella sjekker også ut en «eksorsismeskole» som visstnok skal ligge i Vatikanet.
Filmen prøver å sannsynliggjøre at Isabella her treffer et par prester som driver med demonutdrivelse på fritida.
De to, David og Mike, interesserer seg for Isabellas mor og vil sjekke på vitenskapelig vis om hun er besatt.
De ønsker også å gi Isabella en grundigere innføring i demonutdrivelse og tar henne med til en svært syk kvinne som er bundet fast i en kjeller.
De to prestene forteller oss at det de holder på med er ulovlig og ikke forenlig med prestegjerningen.
Er det greit at vi filmer det hele for vår kommende dokumentar?
Selvsagt, heng dere på.
Utmattet sjanger
Regissør William Brent Bell skildrer det parodiske opplegget med stort alvor.
Det virker som om han har tenkt:
«La oss gjøre noe som ingen har gjort før, la oss lage en spillefilm som ser ut som en dokumentarfilm!»
Man skal være svært godtroende og lite filmvant for å bli sugd inn i «The Devil Inside», som skrider fram uten nevneverdig sans for dramaturgi og skuespill.
Hver gang en av de stadig flere demonbesatte var i ferd med å få et anfall, begynte jeg å glippe med øynene i et anfall av akutt kjedsomhet.
Det hjalp ikke at en av dem var besatt av fire demoner som snakket hvert sitt språk.
| 0
|
300074
|
Mildt og muntert fra skandalemakere
Pete Doherty og Babyshambles har åpenbart rast fra seg.
ALBUM:
Det har vært mye røyk rundt Pete Doherty, men i diplomatisk ånd må man kunne si at det ikke bestandig har vært like mye fres i den musikalske ilden.
Den nå seks år gamle «Shotter's Nation» var ikke helt bortreist, comebacket «Sequel to the Prequel» har også sine stunder.
«New Pair»
Det er i alle fall noe foruroligende ordinært og mildt over hele platen.
Den er variert og gjennomarbeidet , fra krass indiepunk til folk-tilnærmelser, men den mangler låter som biter.
Den elementære fandenivoldskheten slipper tidlig tak og da blir det farlig fort dusinvare av det Babyshambles leverer.
| 0
|
300080
|
Musikk å skrelle bananer til
Sjarmskolen til Roxette er lurt å styre unna.
ALBUM:
Den som bruker denne plata som et kurs i sjarm, som tittelen antyder, er ille ute.
Noe mindre sjarmerende enn denne opphopningen av 80-tallssvulmende, pompøs pop er vanskelig å forestille seg.
Plata er det første studioalbumet til den svenske suksess-duoen på ti år.
I mellomtida har Marie Fredriksson gått igjennom en vellykt kreftbehandling.
Men dette 25 års jubileumsalbumet er ikke rare greiene.
Det er nærmest ulidelig å høre Per Gessle framføre disse sukkersøte sangene med sin barnestemme.
Som komponist låner han høyt og lavt.
«No One Makes It On Her Own» starter med de samme melodilinjene som Bob Dylans «When I Paint My Masterpiece» før den tar av i en helt annen retning.
Men den demonstrerer at Marie Fredriksson har mer intim fortolkning å by på enn sin mannlige makker.
Det skal til gjengjeld ikke så mye til.
Dette er musikk å skrelle bananer til.
| 0
|
300083
|
Anmeldelse:På tide at John Irving gir seg nå?
Byr på alle sine vante triks i «Mysterieavenyen», formålsløst slumset sammen.
Den har en lovende og appetittvekkende begynnelse, John Irvings fortelling om den meksikansk-amerikanske forfatteren Juan Diego.
Men så er det som om Irving gir f... og bare våser i vei på autopilot, i en roman som ender i det rene skjære vrøvl.
Den noenogfemti år gamle forfatteren Juan Diego lever et nokså ensomt liv i Iowa.
Han er krøpling etter en biluykke da han var fjorten, tygger Viagra til tross for et heller labert seksualliv, og går på betablokker som stjeler drømmene hans.
Drømmene som gir liv til romanene, og som også hjelper ham å gjenerindre sin barndom som søppelgutt i slummen i Mexico.
Da han ufrivillig strander et døgn på en flyplass, får han ikke tatt betablokkene sine, og drømmene begynner å hjemsøke ham.
Vi bringes førti år tilbake i tid.
Til 1970 og en stinkende søppelplass i Oaxaca i Mexico.
Monoman tematikk
Monoman tematikk
En typisk Irving-roman med andre ord, i den forstand at det sentreres rundt gjennomgangstema han har brukt siden gjennombruddet «Garps bok» (1979):
Forsvunne fedre, gode adoptivfedre, burlesk barndom og seksuelt misbruk.
I forbindelse med lanseringen av «Til jeg finner deg» (2005), avslørte han årsaken til den tematiske monomanien.
Han hadde funnet sin biologiske far, og han hadde blitt misbrukt seksuelt da han var 11 - av en eldre kvinne.
Briljant teknisk
«Mesteparten av det Juan Diego visste om kvinner, stammet fra fiksjon, fra å lese og skrive romaner.
Kvinnene i fiksjonen var ofte tiltrekkende og mystiske; i romanene til Diego var kvinnene truende også.
Og var det ikke normalt — eller i hvert fall ikke uvanlig — at litterære kvinneskikkelser var litt farlige?»
Briljant teknisk
Irving er en briljant forteller rent teknisk, med sine elegante overganger, innebakte absurditeter, og elleville persongalleri.
I denne boka møter vi blant andre den gode jesuitten Pepe, en homoseksuell dverg og en begjærlig løvetemmer.
Ja, for ingen Irwing-roman uten et sirkus, og det er der de to søsknene ender etter hvert.
Det skal vise seg skjebnesvangert for lille Lupe, som også kan lese løvenes tanker.
De mest sjarmerende figurene i boka er likevel misjonæren Edward og hans kjæreste, den prostituerte transvestitten Flor.
Sistnevnte er 1,88 høy og har både bryster og penis.
Jeg røper ikke for mye om jeg avslører at de to elskelige mennene ad mange omveier blir Juan Diegos adoptivforeldre.
Formålsløse triks
Men det er noe forslitt over tematikken.
Det blir så overfladisk og ender liksom ingensteds.
Det er som om Irving har brukt alle triksene tidligere, og bare drar dem formålsløst fram fra ermet.
Formålsløse triks
Hule fraser
«De fleste søppelbarn er troende; kanskje du må tro på noe når du ser så mange ting som blir kastet»
,
Tross det massive begjæret og den underliggende seksualiteten, er boka i tillegg blottet for sensualitet.
Hule fraser
Han har skrevet så mange glimrende romaner, John Irving.
Kanskje burde han gi seg i tide?
| 0
|
300086
|
På ingen måte Neil Youngs verste, bare du er tålmodig
Orkester/storband-albumet «Storytone» er faktisk et ganske typisk Neil Young-album.
ALBUM:
Ikke før har han stavret seg ut av det lille telefonavlukket på teknisk museum der han spilte inn coverlåter med Jack White, skilt seg og blitt kjæreste med Daryl Hannah, så tauer Neil Young (straks 69) inn et 92-personers filharmonisk orkester og et storband for å spille inn en serie låter med tematikk i krysningspunktet mellom Autofil, Natur & Miljø og Vi over 60.
Det virker altså helt uaktuelt for Young å gjøre det lett for seg selv - sette seg ned og lage en konvensjonell akustisk country/folk-plate eller enda bedre: en elektrisk harveplate med Crazy Horse som utelukkende byr på gode låter, som en ny «Ragged Glory» 25 år etter.
Kanelspor i skiten
Nå ble jeg veldig negativ her.
Hovedinntrykket av «Storytone», som i tillegg til orkester/storband-pakka byr på reprise av alle sangene i nedstrippet, akustisk format, er noe mer nyansert enn som så.
Som tradisjonen etter hvert har blitt med Neil Young og hans innfallspregede arbeidsmetodikk og dormende genialitet, er det alltid noen spor av kanel i skiten, alltid et par hjerteslag av gull hist og her.
20 tunge år I forkant av konserten med Crazy Horse i Bergen tidligere i år, satte jeg meg ned for å lage en 100-låters spilleliste som oppsummerer karrieren til Neil Young.
Én ting var å bli enig med seg selv (og etterpå krangle med likesinnende) om det «klassiske» utvalget (jada, «Thrasher» burde vært med).
Noe ganske annet var det selvvalgte premisset med å plukke minst én låt fra samtlige studioalbum.
I seg selv ikke noen sak, men vondere når det gikk på bekostning av enda flere årgangsklassikere.
Denne øvelsen var likevel åpenbarende på mange måter:
Før det første:
Neil Young har de siste tjue årene, siden allment bejublede «Sleeps With Angels» (1994), stort sett, mer eller mindre, gitt ut ganske svake, uforløste eller kjedelige plater.
To hederlige unntak er «Prairie Wind» (2005) - det nærmeste han har vært en god plate i «Harvest»-kategorien, og den forfriskende venstresving som Daniel Lanois-produserte «Le Noise» (2010).
Men selv disse er ikke uten svakheter.
I selvforaktende etterpåklokskap er nok også disse platene ofre for i overkant velvillige førstelyttinger.
Det er nemlig lett å la seg umiddelbart forføre og begeistre av en ny Neil Young-plate, nærmest instinktivt — den nostalgiske varmen man føler ved gjenhør med det dovne, steine fuzzlyden til Crazy Horse etter noen års fravær, eller den lune klangen, de blafrende strengene og den unike munnspilltonen i Neils akustiske sound.
Men vi gir ham ikke opp
For det andre:
Det er nesten alltid minst én låt, kanskje to hvis vi er heldige, som står fram - mer til tross for enn på grunn av de mer eller mindre interessante konseptuelle rammene de er dyttet inn, og uansett hvor skuffende albumet ellers måtte være.
Og for det tredje:
Den ambivalente følelsen man får av å fornemme nettopp Neil Youngs dormende, instinktdrevne geni gjør at vi aldri helt gir ham opp, tross alt.
Youngs ganske konsekvente antikonvensjonelle «fuck you»-holdning knyttet til hva slags musikk vi forventer at han skal lage, er i det lange løp en form for varig konkurransefortrinn, selv om det er irriterende å forholde seg til.
Platene hans kan være helt jævlige og likevel litt imponerende på samme tid, slik som den andre coverplata han ga ut for ikke altfor lenge siden, «Americana», der han og Crazy Horse hørtes ut som de hadde spilt inn og gitt ut første øving etter flere års pause.
Mye hat og elsk på samme tid altså - men er ikke det egentlig å foretrekke framfor for eksempel tre-fire dvaske, ganske like Bruce Springsteen-plater på rad?
Typisk Neil, hva nå det er Påstanden, etter en slags kontekstualisert vurdering, er derfor at «Storytone», sin litt uvanlige/utypiske musikalske innpakning til tross, er en ganske typisk Neil Young-plate - slik han har praktisert ideen om seg selv det siste tiåret.
De symfoniske låtene er ganske tilforlatelige, i hvert fall så lenge du er blant dem som synes en «A Man Needs A Maid» eller en «Such A Woman» er til å leve med, og ikke plages av at de norske voksenpopfavorittene dine spiller inn plater med KORK.
Storbandlåtene er derimot ordentlig tunge å fordøye, jeg tar meg i å gispe etter luft og gripe etter «This Note's For You» i ren desperasjon av å høre «I Want To Drive My Car» og «Say Hello To Chicago», deres stilbevissthet og beriking av Neil Young-katalogen er fullt på høyde med en av hans virkelige konseptkalkuner, rockabillyplaten «Everybody's Rockin'» (1983).
Disse sangene beviser muligens - igjen - at Neil Young trolig bare har ja-mennesker i sitt støtteapparat, det er ingen der til å sette ned foten for noe som helst.
Jeg føyer «When I Watch You Sleeping» og «All Those Dreams» til lista over sanger det går an å høre på også etter at neste eiendommelige elbilmusikal eller økologiske polka-album ser dagens lys og tenker at det tross alt kunne vært verre.
Men også - som vanlig - mye, mye bedre.
| 0
|
300089
|
Gull for de som liker å sette progbrillene på sin metal-nese
Emperor-gitaristen Ihsahn utfordrer sjangerkonvensjonene på sin femte soloplate.
ALBUM:
Vegard «Ihsahn» Tveitan kunne lett ha tatt den enkle veien ut og blitt ved sin Emperor-lest, et av Norges mest suksessfulle band gjennom tidene uansett sjanger.
I stedet valgte gjengen å legge inn årene og starte på ny på hver sin kant med ryggen fri for katalogballast og musikalske programforpliktelser.
Fem plater ut som soloartist, har Ihsahn virkelig utfordret seg selv og sjangerkonvensjonene på rykende ferske «Das Seelenbrechen».
Her er like deler jazz, metal, prog og impro.
Det åpner i velkjent progmetal-ånd med «Hilber» og holder på den tanken de påfølgende låtene.
«Regen» starter med lavmælte pianotoner før den vokser seg stor i et mektig crescendo.
Det låter vanvittig stort, samtidig som det er nyansert og luftig.
«NaCl» viser at jazzens måte å tenke dynamikk på også lar seg overføre til metal-formatet.
Utover andre halvdel tiltar dekonstrueringen og de mer regulære låtstrukturene smuldrer opp.
Hør bare den impropregede og perkusive «Tacit 2» eller «M» som strekker seg innover mot Pink Floyd-aktige og mer ambiente lydlandskaper.
«Das Seelenbrechen» er ikke en plate for hvermansen, men for de som liker å sette progbrillene på sin metalnese, er dette gull.
| 1
|
300091
|
Første «Fifty Shades»-reaksjon:- Voldsomt hvor mye kamera dveler ved overkroppen til Dornan
Dagbladets filmanmelder kaster terning.
(Dagbladet):
I dag er det duket for verdenspremiere på den mye omtalte filmen «Fifty Shades of Grey», på filmfestivalen i Berlin.
Her til lands vil ikke kinodørene åpne seg for allmennheten før fredag, da filmatiseringen av boka med samme navn har norgespremiere.
Filmanmeldere i det store utland har allerede nå kastet sin dom over innholdet.
- Til tider kjedelig
I dag var filmen også tilgjengelig for norske filmanmeldere, hvor Dagbladets Inger Merete Hobbelstad var på plass på Filmens Hus i Oslo.
Hele filmanmeldelsen av «Fifty Shades of Grey» legges snart ut på Dagbladet.no.
Dette er hennes umiddelbare dom over filmen:
- Jeg leste boka før jeg så filmen, og manus har blitt strammet opp i film-versjonen.
Det er en slags middelmådig romantisk komedie.
Jeg la også merke til at hovedrolleinnehaverne ikke hadde noe særlig sterk kjemi.
Der har filmen et problem, sier Hobbelstad.
- Det fantes noen beklemmende øyeblikk underveis, og det er voldsomt hvor mye kamera dveler ved overkroppen til Dornan.
Dette blir til tider litt kjedelig.
Filmen går sterkt inn for å skape en erotisk stemning, men de prøver rett og slett litt for hardt.
Det blir noe mekanisk, men utover det, synes jeg filmen er relativt godt laget, og litt bedre enn hva jeg forventet, fortsetter hun.
- Hvis folk synes det er klein å se mye nakenhet på kino, så er dette imidlertid ikke en film for dem, legger Hobbelstad til.
Hele filmanmeldelsen av «Fifty Shades of Grey» legges snart ut på Dagbladet.no.
I Norge er filmen allerede møtt med boikottaksjon, og norske sadomasochister som Dagbladet har snakket med, har uttrykt bekymring for inntrykket man kan få av deres livsstil.
| 0
|
300094
|
Jenteinvasjon
De kvinnelige drapsmaskinene blir for, vel, maskinaktige i «Hanna»
FILM:
Knoppunge jenter som jobber på si som knivsvingende leiemordere, som blander barnlig uskyld med blodtørstighet, har en egen posisjon i den mer morderiske delen av popkulturen.
Den mest fetisjistisk forstyrrende i de senere år var Quentin Tarantinos japanske skolepike i «Kill Bill».
Den mest kontroversielt unge var Matthew Vaughns Hit-Girl i «Kick-Ass».
Drapsmaskin
Sekstenåringe Hanna (Saoirse Ronan) er en artsfelle av de to, men med større alvor og mer vemod.
Hun har aldri møtt vanlige mennesker og bor dypt inne i de finske skogene sammen med sin far (Eric Bana) som har lært henne å bli en durabelig drapsmaskin i påvente av en konfrontasjon han vet vil komme.
For noen er, ikke overraskende, ute etter dem begge.
Glassaktig
I «Hanna», en velsignet original actionfilm med islett av science fiction, vender den begavede Saoirse Ronan tilbake til Joe Wright, som regisserte gjennombruddsfilmen hennes, «Atonement».
Det sky og livsfarlige naturbarnet i «Hanna» er på mange måter den rene motsetningen til den intense rikmannsdatteren Briony i «Atonement».
Men de har felles et alt annet enn selvfølgelig forhold til alminnelig moral, og en slags glassaktig annerledeshet.
De betrakter omgivelsene med et lyst, ufravendt blikk som ser noe annet enn hva andre ser.
Den hvite, vevre Ronan, rødblond for anledningen, er et speilbilde av skurkinnen Marissa, den hemmelige agenten som vil ha has på henne, spilt av en Cate Blanchett i børstet stål.
Åttitall
Selve jakten på Hanna, etter at hun har forlatt skogen, er en aparte, affektert og overivrig reise mellom land og kontinenter.
De forskjellige sekvensene, i Finland, Marokko, Spania og Tyskland, virker som om de tilhører fire ulike filmer.
Det de har til felles er et lakkstrøk av åttitall, en forkjærlighet for skarpskuldrede powersuits og et Chemical Brothers-soundtrack bankende i bakgrunnen.
Duellene, Hanna mot Marissa i en gråglanset bunkers laget av geometriske figurer, faren mot røkla på en t-banestasjon i Berlin, er flotte kampscener - men linjene som holder dem sammen, er for spinkle.
Begynnelsen på «Hanna» vekker en genuin nysgjerrighet som gjør forventningene til løsningen, svarene, høye.
De blir ikke helt innfridd.
På avstand
Og så er det også noe her skaper avstand.
Sånn omtrent midtveis ramler en britisk turistfamilie inn i filmen fra ingenstedts.
Hannas vekslende vaktsomhet og kjærlighetslengsel settes på prøve i møte med den skravlete hippiemoren (Olivia Williams) og dennes suverent og selvsikkert overfladiske datter (en vidunderlig Jessica Barden).
Plutselig blir man slått av at denne på alle vis mildt malplasserte familien er mye tydeligere, mer karismatiske, langt fullere av liv, enn de maskinaktige menneskene i forgrunnen, de som til stadighet er ute etter å ta livet av hverandre.
Også drapsroboter må ha noe eget, noe som gjør at de fester seg og huskes.
Det har de i for liten grad i «Hanna».
| 0
|
300095
|
Anmeldelse:Umberto Ecos nye roman gir mye å tenke på.
Men er det en roman?
Der konspirasjonene er sanne.
Umberto Eco er overraskende raskt ute med ny roman.
Den forrige, «Gravlunden i Praha» fra 2011, var en diger traktat om jødehatets framvekst i Frankrike på 1800-tallet.
Her er det en kortere bok lagt til relativ samtid — begynnelsen av 1990-tallet.
Miljøet er en falsk avisredaksjon, og første halvpart av boka handler om diverse småtterier blant journalistene.
De diskuterer ulike artikkelideer som forkastes av redaktørene med interessante begrunnelser.
Konspirasjonsteorier
Konspirasjonsteorier
Men hva så?
Det er Ecos hovedpoeng.
Selv om vi vet at slike forbindelser finnes, lar vi dem gå i glemmeboka.
Det har noe med nyhetsmaskineriet å gjøre.
Hans skildring av den parodiske redaksjonen får godt fram sider ved pressens dynamikk som det er vel verdt å tenke over.
Eco lar personene ta den helt ut:
«Avisene er ikke til for å formidle nyhetene, men for å tildekke dem.»
«Det som tåler dagens lys»
Forfatter:
Umberto Eco Oversetter:
Birgit Svihus Forlag:
Tiden
Skjematisk
Skjematisk
Ecos romaner er tenkestykker, fulle av utfordrende opplysninger og snedige vinklinger.
God lesning, men selve fortellingen virker nokså påtatt og fungerer mest som et pakkesel som skal bære tankene.
På den annen side, hvorfor ikke?
Anmeldelsen er basert på den italienske originalutgaven, «Numero Zero».
| 1
|
300099
|
Har du hørt «Ring Meg»?Da har du hørt resten
Gabrielle platedebuterer.
ALBUM:
Kjølige synth-rytmer åpner debuten til Gabrielle - bergensdamen med landeplagen «Ring meg» under elektropopbeltet.
På en låt som gjør et nummer ut av å melde du har glemt meg gjentatte ganger.
Det skal godt gjøres å glemme Gabrielle, for store deler av «Mildt sagt» har vi allerede hørt - førti prosent av materialet har funnet singel-veien ut til folket før albumslipp.
«Ring meg» er gjemt bort mot slutten av albumet, men kunne med fordel like gjerne vært kuttet fra albumet, ihjelspilt som den er.
Men dessverre er «Ring meg» og andresingelen «Bordet» - med det tvilsomme tekstpremisset bordet har snudd som indikasjon på hvor veien går hen i Google-translate tidsalderen - fortsatt hennes største popbragder.
To låter med bergensdialekt og catchy melodi i skjønn hittforening.
Problemet er bare at har du hørt «Ring meg», har du hørt «Mildt sagt».
Har du hørt «Alt du gjorde», har du hørt resten.
Nesten.
Gjentakelsen av formelen småhissig synth i dubstep-flørt med høylydte meninger om hvordan det er å være forsmådd kvinne, resirkuleres til musikalsk essens er redusert til et minimum.
En uinteressant gitarballade og den nittitallsrefererende «Løkken» er de eneste låtene som bryter med oppskriftsboken, majoriteten av albumplassen brukes på andresortert singelvare.
Suksess i dagens poplandskap måles dog ikke i evnen til å lage bunnsolide album (selv om det jo så klart ikke skader).
Det er tross alt en grunn til at man er lei av låtene til Gabrielle, vi møter dem jo overalt, folk vil ha dem.
Men som album holder ikke «Mildt sagt» mål.
Eller it mildly said doesn?t hold goal, for snu Gabrielle på hodet.
| 0
|
300102
|
Deilig øst på beste vest
God mat og hyggelig service er en uslåelig kombinasjon.
Det var midt i uka.
Men verken ute eller inne var det lett å oppdrive en ledig plass.
For så vidt ikke noe nytt, Nodee er i år som i fjor - og åra før - en av hovedstadens mest populære spisesteder.
Det er også et sted hvor velkledde, dannede mennesker samles for å nyte eksotiske godbiter inspirert av det japanske, kinesiske, thailandske og vietnamesiske kjøkken.
Robinson og Fredag har hatt et langt og forholdsvis kjærlig forhold til Nodee siden den åpnet for elleve år siden.
Litt småkrøll har det vært fra tid til annen, sist gang konkluderte de med at maten stadig var i toppklasse, men at servicen led under dårlig bemanning i forhold til antall gjester.
Denne gang syntes ikke det å være noe problem.
Uten videre dikkedarer ble Robinson og Fredag geleidet til et bord midt i lokalet, fikk servietter i fanget og menyer i hendene.
— Det er mye å velge blant, men hvor mange retter behøver man for noe som tilsvarer en nogen lunde ordinær trerettersmeny? lurte Robinson.
— Tja, sa servitøren.
— Jeg vil anbefale tre stykker, pluss en eventuell dessert.
Litt kjapp hoderegning avslørte at et fullverdig måltid ville komme på i overkant av fem hundre kroner, ikke gitt vekk, men heller ingen blodpris.
Robinson valgte Goa chicken, det vil si utbeinete kyllingvinger fylt med scampifarse, soyabrasserte spareribs med honning, samt andebryst med peppersaus fra Szechuan.
Fredag tok først en tur innom de rå fiskerettene, der en thaiinspirert sashimikombinasjon ble valgt, etterfulgt av makiruller med hummer og kråkebollerogn, og grillet, misomarinert black cod, en klassiker på mange restauranter, både i og utenfor Japan.
Vinkelneren foreslo Chablis til kyllingen og et glass Loichet Côte de Nuits-Villages fra Sylvain Loichet til ribben og anda.
På polet koster den 255 kroner flaska, så 130 glasset er slett ikke verst.
Fredag holdt seg til Japan, også i det flytende, og bestilte varm sake.
— Beinløse, fylte kyllingvinger.
Stakkars kokk, sa Robinson.
— Men det er verdt bryet.
For smaken er fortreffelig.
Konsistensen likeså, sprøtt skinn fylt med smaksrik skampi.
Nam.
Andebrystet fikk også bare godord, men for Robinsons del var det svineribba som ble måltidets høydepunkt.
Kombinasjonen søt honning, salt soya og smaksrikt kjøtt var himmelsk.
At mørheten var slik at kjøttet falt av beina, gjorde heller ingen ting.
På den andre siden av bordet kom det også fornøyde meldinger.
Thaiinnslaget i sashimien var en aromatisk saus, men det var hummeren som hevet kombiretten over snittet.
Store, saftige biter, så vidt varmebehandlet, fikk Fredag til å lukke øynene av nytelse.
Makirullene var rullet i tynnskåret agurk i stedet for tørket tang, morsomt, men ikke hundre prosent, mente Fredag.
— Dette er himmelsk!
Fredag hadde tatt en bit av fisken, som til tross for navnet har lite med torsk å gjøre, men som flaket seg som den nydeligste Lofotskrei.
— Skjønner godt at Black cod er en klassiker!
Det var tid for — og plass til — dessert.
Robinsons asiatiske variasjon over crème brûlée og Fredags kombidessert «asian style» (mangopudding, ingefærpannacotta, fritert ananas m.m.), fungerte som en passende finale på et velkomponert, men variert måltid.
— Du ble mett?
Fredag så spørrende på Robinson, som nikket sakte.
— Mett, men ikke stappmett.
Servitøren hadde rett, tre retter og dessert er helt passe.
Og en annen ting som er verd å merke seg:
Vi har ikke fått servert så mye som et riskorn.
— Jøss, det er riktig.
Men spørsmålet er om jeg har savnet det?
Svaret er et rungende nei.
Hvorfor skal man fylle magen med ris når det finnes så mye annet godt? robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
300103
|
Saftige historier fra havnestrøk og stormfulle farvann
Anmeldelse:
Nikos Kavvadias med rapport fra en dødsseiler.
Havet og sjømannslivet har en egen plass i litteraturhistorien.
Forfattere som Herman Melville og Joseph Conrad har satt en standard med verk som «Moby Dick» og «Lord Jim».
B. Traven, Malcolm Lowry og Jack London har brukt sjøen som arena for menneskelig drama.
Her hjemme har Amalie Skram, Nordahl Grieg, Aksel Sandemose, Jens Bjørneboe, Vigdis Stokkelien og Alexander Brenning satt sjømannslivet på kartet, for ikke å snakke om Jon Michelet.
En klassiker i sjangeren er også Nikos Kavvadias fantastiske roman «Hundevakta», som nå er ute på norsk.
Født i Mandsjuria
Nikos Kavvadias (1910-1975) ble født i en russisk by i Mandsjuria av greske foreldre.
Han mente selv at dette opphavet knyttet ham til det fjerne Østen.
Mens han var guttunge, flyttet familien hjem til øya Kefalonia i det joniske hav før de omsider slo seg ned i Pireus, havnestrøket i Athen.
I 1928 døde faren.
Ikke lenge etter dro Kavvadias til sjøs og jobbet på lastebåter med anløp i all verdens havner.
Under krigen dro han til Albania for å bekjempe italienerne.
Seinere sluttet han seg til motstandsbevegelsen i det tyskokkuperte Hellas, før han dro ut på havet igjen i 1944, etter hvert som gnist.
Han seilte i 30 år.
Like etter at han trakk seg tilbake i 1974, døde han av slag.
Overbevist kommunist
Han debuterte som poet i 1933 og utga i alt tre diktsamlinger, visjonære og fortellende dikt inspirert av Baudelaire og franske modernister.
Han var en engasjert kommunist og skrev dikt om Garcia Lorca og Che Guevara.
Mange dikt henter motiv fra sjømannslivet og tematiserer eksistensielle situasjoner, selvdestruksjon, apati og sjelekvaler, vers fylt av tatoveringer og dolker i beltet.
Et dikt handler om en akterutseilt norsk kaptein, som dør av hjemlengsel, mens han ser en båt forlate havna med kurs for Lofoten.
Diktene hans er spredt som tekster på populære plateutgivelser med gruppene Thanos Mikroutsikos og Xembarkoi.
I Agostoli på Kefalonia står et monument til minne om Kavvadias.
«Hundevakta» er hans eneste roman.
Nå kommer den i den flotte serien «Sidespor», i en knirkefri oversettelse av Tom Lotherington.
Galskap og kjærlighet
Skipet Pytheas er på vei til Østen, en koloss av sammenklinkede jernplater som hamrer seg vei gjennom bølger og skum.
Mannskapet er et minisamfunn av greske sjøfolk, som fordriver tida med å fortelle historier; beske, havdypmørke fortellinger som kutter livet til beinet.
Nådeløse anekdoter; om drifter og svik, drømmer og skuffelser, krig og fred - som regel i form av forhold mellom kvinner og menn.
En nattsvart verden
Det muntlige språket er frodig som en viltvoksende jungel, fortellingene er fulle av detaljer og sære filosofiske slutninger.
Boka piskes fram av en eneste lang storm av en flerstemt, eller polyfon samtale.
Snart i han/hun-form, snart i jeg/form, eller i du- eller man-form.
Et kor av stemmer strømmer gjennom boka, i historier preget av en ramsalt, muntlig billedbruk.
Den endeløse seilasen er en ferd til nattens ende, som en annen dikter har uttrykt det.
En reise på et nøtteskall av stål, som vipper hjelpeløst omkring med et beksvart dyp under seg og en himmel full av stjerner over seg.
En odyssé full av svart latter og mørk erfaring; i form av fortellinger og atter fortellinger.
Kurs for helvete
Det er ikke tilfeldig at Dante blir sitert et sted i boka.
Skipet er en dødsseiler.
Livet og havet blir ett.
Som kapteinen Gerasimos uttrykker det:
«’Havet‘, sa han, ’det skal man ikke sette seg opp mot.
Det skal man vise respekt for.
Og ligge i forkant av.’»
| 1
|
300104
|
Et monster i Prada
Årets foreløpige bunnpunkt.
FILM:
Nåde.
Jeg tilstår det.
Det var meg, alt sammen.
JFK.
Martin Luther King jr.
Jeg sto bak NOKAS-ranet.
Jeg spiste halvparten av Mammas twistpose fra kjøleskapet, satte metallklemmen på og lot som ingenting.
Jeg tilstår alt.
Bare slipp meg ut herfra.
Få meg vekk fra Rebecca Bloomwood, dette skrekkelige mennesket, som mister tanke for alt annet bare en utstillingsdokke i sort plastikk vifter et silkeskjerf foran øynene på henne.
«Frisk luft»
Den shoppinggale journalisten Rebecca Bloomwood (Isla Fisher) er ikke bare dum.
Hun er høylytt, skrikende dum.
Hun er egoistisk og ukontrollert, blottet for kunnskap og humor.
Og det sier faen meg sitt om kvinnesynet i denne filmen at det forventes at vi skal synes at hun er søt og sjarmerende, at den flinke redaktøren med det skjeve smilet blir betatt av henne, og at mennene i dress, de som har peiling, synes hun er et «pust av frisk luft» når hun påpeker at utstillingene i vinduene til bankene de leder er kjedelige.
Grotesk Forresten:
Når Rebecca nå først har klart å opparbeide seg en kredittkortgjeld på sytti tusen kroner, kunne hun ikke i det minste brukt pengene på noe pent?
Ved å kle hovedpersonen opp i den ene groteske Prada-kollasjen etter den andre forteller filmskaperne at mote ikke har noe med estetikk eller identitet å gjøre, det er ene og alene utslag for uvettig hunger etter designermerker.
Det er en observasjon som verken er riktig eller morsom.
En kinobillett koster omtrent en hundrelapp.
Det holder til en helt grei singlett på H&M;, og det er en langt mer givende investering.
Ta pengene og løp.
Det er for seint for meg.
Men du kan fremdeles komme deg unna.
« «En shopoholikers bekjennelser» »
1
Kategori
Regi P.J. Hogan Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « «Confessions Of A Shopaholic» »
filmfilmanmeldelserkulturanmeldelse
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
«Frisk luft»
Den shoppinggale journalisten Rebecca Bloomwood (Isla Fisher) er ikke bare dum.
Hun er høylytt, skrikende dum.
Hun er egoistisk og ukontrollert, blottet for kunnskap og humor.
Og det sier faen meg sitt om kvinnesynet i denne filmen at det forventes at vi skal synes at hun er søt og sjarmerende, at den flinke redaktøren med det skjeve smilet blir betatt av henne, og at mennene i dress, de som har peiling, synes hun er et «pust av frisk luft» når hun påpeker at utstillingene i vinduene til bankene de leder er kjedelige.
Grotesk Forresten:
Når Rebecca nå først har klart å opparbeide seg en kredittkortgjeld på sytti tusen kroner, kunne hun ikke i det minste brukt pengene på noe pent?
Ved å kle hovedpersonen opp i den ene groteske Prada-kollasjen etter den andre forteller filmskaperne at mote ikke har noe med estetikk eller identitet å gjøre, det er ene og alene utslag for uvettig hunger etter designermerker.
Det er en observasjon som verken er riktig eller morsom.
En kinobillett koster omtrent en hundrelapp.
Det holder til en helt grei singlett på H&M;, og det er en langt mer givende investering.
Ta pengene og løp.
Det er for seint for meg.
Men du kan fremdeles komme deg unna.
| 0
|
300105
|
Da Harry møtte Sally... via Ryanair
«Leap Year» er en middels mick-flick.
|||FILM:
Det er nærmest blitt en egen sjanger, dette med romantiske komedier om amerikanske kvinner som snubler over den store kjærligheten når de oppsøker sine røtter i Irland — «mick-flick» kaller avisa Irish Times dem, fordi «Mick» er et nedsettende ord for ire, eller fordi det er det den store kjærligheten gjerne heter.
I «Leap Year» heter han «Declan» og spilles av britiske Matthew Goode, sist sett i trikot, som stormannsgale «Ozymandias» i «Watchmen».
Her er han en desillusjonert, sardonisk pubeier på den irske vestkysten, som tilfeldigvis får besøk av den pertentlige interiørkonsulenten Anna (spilt av Amy Adams, sist sett i flybukser som lignet veldig på en trikot, som Amelia Earhart i «Natt på museet 2»).
Hun er ankommet øya for å overraske sin legekjæreste i anledning 29. februar, skuddårsdagen da kvinner ifølge irsk tradisjon kan fri.
Det frieriet aner man imidlertid tidlig at det ikke blir noe av, både fordi kjæresten aldri kysser henne mer ømt enn på kinnet, og fordi Declan utskiller ferromoner bare han så mye som tar et jafs av et eple eller spør, snerrende:
«Du er ikke en av de vegetarianerne, er du?»
Og innimellom er deres gryende romanse både sjarmerende og overrumplende — «Leap Year» har nesten like mange vendinger som «The Dark Knight», og hovedpersonene noe av den samme lekne antagonismen som Batman og Joker hadde før de ble så nihilistiske.
Men det er klart, hvis du vil se en film som framstiller Irland som noe mer enn en nasjon av kuer i veibanen, overtroiske pensjonister og edle, forpliktelsesskye villmenn som kaller Guiness «sort nektar» ...
Da er du kanskje ikke helt mick-flick-typen, uansett.
| 0
|
300106
|
«Nok en perle i Kornstads glitrende diskografi»
Ren soloplate fra saksofonisten.
|||
ALBUM:
Å dvele ved en stemning i et knippe fritt improviserte forløp — omtrent slik er Håkon Kornstads (32) ambisjonserklæring for «Dwell Time», der han med nok en gang imponerende instrumentkontroll trakterer tenor- og bassaksofon, fløyte og flutonett (tverrfløyte med klarinettmunnstykke), pluss bruker elektronikk til å gå i dialog(er) med seg selv og spille melodistemmen mot ulike bakgrunner.
I motsetning til 2007s «Single Engine» er altså «Dwell Time» ei rein soloplate, med en meditativ grunnstemning ispedd noen celebrerende øyeblikk.
Spesielt inntreffer de i den nesten ritueltklingende «En attendant le soleil», rimeligvis inspirert av storheten i en soloppgang, men selv der Kornstad lar tenortonen svelle seg mektig, bevarer han noe tilbakeholdt og uutsagt i uttrykket.
Rent dramaturgisk er akkurat det et klokt og bildeskapende grep på ei plate som sjenerøst inviterer lytteren til å dikte videre på det som til en hver tid spilles.
Kornstad har i flere år utforsket saksofonens klangmuligheter, både de akustiske og de elektronisk manipulerte.
Dermed har han også et klanglig repertoar til å gjøre et soloprosjekt som «Dwell Time» fascinerende, og boltrer seg i tonenyanser, overblåsningsharmonikk, leppelyder og andre effekter som gir de forholdsvis enkle melodiene skinn av å være pulserende lydskulpturer.
Kanskje har ikke «Dwell Time» «Single Engine»s overveldende uttrykkskraft, men med sin originalitet og melodiske tilgjengelighet er den nok en perle i Kornstads fra før av glitrende diskografi.
| 1
|
300107
|
Perler for øyet
«Ida» har et vakkert ytre og et sorgfullt indre.
FILM:
Hadde jeg kunnet male slike bilder med kamera, ville jeg også holdt munn.
Dialogen i «Ida» er sparsommelig og konsis.
De motsetningsfylte følelsene kommer frem på andre måter, særlig i de utsøkte sort/hvit-komposisjonene fra sekstitallets Polen som regissør Pawel Pawlikowski tegner opp og som gir deg lyst til å fryse fast bildene på lerretet og henge dem opp på veggen hjemme.
Jazz møter katolisisme møter store, åpne åkerlandskaper med spøkelsesaktige trær møter tette portretter som er en Bergman verdig.
Nonnen og mannespiseren
De fleste av disse portrettene er av unge Ida (Agata Trzebuchowska), som står på terskelen til å avlegge klosterløftene og vie seg til et liv som nonne, og av Wanda (Agata Kulesza), den kjederøykende, mannespisende og nennsomt alkoholiserte tanten som er Idas eneste slektning og som hun oppfordres til å oppsøke og bli kjent med før klosterdørene smeller igjen.
Snart sitter de to umake kvinnene i en bil for å oppsøke stedet der familien ble drept under krigen tyve år tidligere, og nøste opp hva som egentlig skjedde.
Liten scene
På sitt vis er «Ida» en film av begrenset omfang:
Åstedene er få, persongalleriet lite.
I tillegg til Ida og Wanda er en brysk bonde og hans syke far samt en skjelmsk saksofonist som minner Ida om at et annet liv er mulig, de viktigste personene.
Men i de nøkterne møtene mellom dem er det store spørsmål som ligger og skjelver:
Hvordan skal man forsone seg med en fryktelig fortid, som det ikke er mulig å forandre?
Ved tilbaketrekning, fornektelse, eller hudløst å kaste seg ut i sorg så vel som hevngjerrighet?
Og hvordan er det mulig å vende seg med ny forventning mot fremtiden?
Visuelle punchlines
Det skal sies at det er mer som skjer i filmens første halvdel enn i den melankolske, ettertenksomme siste.
Men melankolien til tross finnes også humor:
Ordløs, filmatisk humor der Pawlikowski legger opp scenene sine som blunkende vitser med mye utelatt informasjon før en uventet punchline.
Alvoret perspektiveres av ironi.
Det gjør godt.
| 1
|
300108
|
Gjennom blodtåken
Den intense «Nawals hemmelighet - Incendies» er dels borgerkrigsdrama, dels krimgåte.
FILM:
For en eksplosiv film.
For en puslete norsk tittel.
«Nawals hemmelighet» kan bety absolutt hva som helst, «Incendies» er intetsigende når det ikke er oversatt.
Men det franske «Incendie» betyr altså «ildebrann».
Det er den mest passende betegnelsen for det som skjer når de voksne tvillingene Jeanne (Mélissa Désormeaux-Poulin) og Simon (Maxim Gaudette) gjennom en betingelse i sin avdøde mors testamente får i oppdrag å finne faren de trodde var død og broren de ikke ante eksisterte.
Slik tvinges de til å nøste opp morens (Lubna Azabal) ukjente og umenneskelig prøvende ferd gjennom borgerkrig og blodtåke i hjemlandet, som ikke navngis men som må være Libanon, før hun og barna havnet i trygge Canada.
Kriminalgåte
I sin struktur minner «Nawals hemmelighet - Incendies» om et morbid eventyr, en kriminalgåte, en Ødipus-aktig tragedie der seerne bare venter på at bitene av et opprevet bilde skal falle på plass og vise at virkeligheten er akkurat like hemsk som man kunne frykte.
Egentlig innebærer plottet to eller tre skjebneironiske tilfeldigheter for mye, men det er til å leve med når det inngår i en fortelling som er tenkt ut og filmet med slik velberådd hu og infam sans for timing.
Uten forvarsel må den urbane akademikeren Jeanne forholde seg til at det finnes en knute av traumer i hennes egen umiddelbare familie.
Under ulmer spørsmålet om hvordan den oppvoksende generasjonen skal forholde seg til fortiden, til det de kommer fra, når den er så fremmed og vond og så fullstendig annerledes fra deres egne veltilpassede liv.
Patos
«Nawals hemmelighet - Incendies» unngår for det meste det tunge, lite dynamiske stemningsleiet som gjør at så mange krigsdramaer føles stivnede.
Den er intens og rask og lett i håndteringen av sine ganske så gruoppvekkende plottvister.
Når det iblant bikker over, skjer det pussig nok for det meste på nåtidsplanet.
Noen av dialogscenene blir for skriftlige, for tenkte, og fremført med for mye teatralt patos.
Plutselig påminnes vi at «Nawals hemmelighet - Incendies» opprinnelig var en tekst skrevet for teaterscenen, av dramatikeren Wajdi Mouawad, og ikke et filmmanus.
Femmeren er ikke fjellstø.
Oscar-nominert
Filmatiseringen var uansett vellykket nok til at «Nawals hemmelighet - Incendies» ble Oscar-nominert i kategorien for beste utenlandske film tidligere i år.
Kanskje har det med å gjøre at de feterte filmtoppene satt og så Jeanne og Simon grave seg bakover i historien og plutselig tenkte:
Det kunne vært meg.
| 1
|
300111
|
Japanske Yuzu:En smaks-opplevelse helt på topp
Her møtes øst og vest i skjønn og smakfull harmoni.
- Hvis Sonja og Harald kulle få lyst på en avveksling og se litt på vanlige folk, kan de bare rusle ned bakken, sa Robinson, og tittet opp mot Slottet fra bordet på Yuzu, den nye restauranten med kremplassering mellom Slottet og Utenriksdepartementet.
- Strategisk beliggenhet for Børge Brende og hans stab også, sa Fredag.
- Ja, for de må vel også bli lei av kanapeene i UD iblant?
Moderne japansk
I lokalene som huset fiskerestauranten Havsmak satser nå en gjeng driftige, matelskende unge folk på å servere japansk «samtidsmat» med en vri.
Autentisk, men ikke tradisjonelt, er mottoet.
Interiøret er blitt mørkere, men takhøyden og de enorme vinduene gir stadig rikelig med luft og lys.
Det hele er gjennomført elegant, sobert og moderne orientalsk.
Som flere beslektede restauranter, er det deleprinsippet som gjelder her.
Et alternativ er å la kjøkkensjefen komponere en sjuretters til kr 985 per pers., men Robinson og Fredag valgte heller å lage sin egen «sjuretters».
Smaksprøver
- Hvitt eller rødt?
Eller kanskje sake?
Fredag så spørrende på Robinson.
For i tillegg til et pent utvalg av rødt, hvitt og musserende, byr Yuzu på ymse varianter av den japanske risvinen.
Da Robinson og Fredag stusset, fikk de straks tilbud om smaksprøver, og en såkalt «tarusake» fra produsenten Choryo Chuzo ble valgt.
Tarusake lagres på fat av sedertre, og det merkes.
- Det var saken sin det! utbrøt Fredag.
Små appetittvekkere
Tre sorter tataki, vanligvis fisk som er hardt stekt på utsida og rå inni, ble servert i små skjeer av tre, to med laks, to med tunfisk - og to med oksekjøtt.
Nydelig små appetittvekkere som lovet godt.
Neste rett besto av seks skiver sashimi av kveite i en saus av yuzu og kokos.
Smaken av kokos kan ofte bli dominerende, dessverre også her.
Men innsigelsen var uansett glemt like etterpå, for nå kom delikat sashimi av hamachi, og makirull av spicy tuna rullet i grønn flyvefiskerogn, alt servert på lekker japansk keramikk, dandert med irrgrønne ferske shisoblader.
- Jo da, nå er vi tilbake på sporet igjen, slo Robinson fast.
Så velsmakende hadde de første rettene vært, at både Robinson og Fredag rakk å bli litt utålmodige før fortsettelsen.
Litt for raskt
Da en av etablissementets kelnere endelig dukket opp igjen, gikk det imidlertid vel fort for seg.
Først kom en rett, så en til, så den tredje, ja, hele fire retter - nesten samtidig.
- Litt mye på en gang, mente Fredag
- Pytt pytt, sa Robinson.
- Hvis det smaker like godt som det ser ut, aksepterer jeg små skjær i logistikken.
Det er tross alt bare noen uker siden stedet åpnet.
«Assorted Tempura» besto av scampi og forskjellige grønnsaker servert med den klassiske tempura-sausen.
Bitene var så luftige, lette, sprø og så rett-ut-av-frityren at Fredag plasserte smaksopplevelsen helt på topp av hva hovedstadens restauranter makter å frambringe på denne fronten.
Nok en vinner
To yakitorispyd med kylling fra robata-grillen, marinert med søt soya og servert med sesamfrø og lime, var nok en vinner.
Mørt og smaksrikt kjøtt, en perfekt balanse mellom søtt og syrlig.
Mør var også lammecaréen, som hadde marinert i 12 timer og så fått en runde på grillen.
Saftige og velsmakende, med rødbetrisotto og myntesaus ved siden av, var dette et innslag som kunne ha gjort seg med et glass rødvin, men Robinson og Fredag ble i det japanske elementet og bestilte et par flasker Kirin-øl.
Desserten på asiatiske restauranter er sjelden noe man heiser flagget for.
Men Yuzu er ikke en vanlig asiatisk restaurant.
Både Fredags banankake med salt karamell og kokossorbé, og Fredags lune sjokoladefondant med vaniljeis, fikk topp skussmål.
- Et smell av en avslutning på en liten reise som begynte i Japan og som sluttet på vårt eget kontinent, med lammecarré, rødbeter og sjokoladefondant, oppsummerte Fredag.
- Hvem var det som sa at øst og vest aldri skulle møtes?
Kipling? lurte Robinson.
- Det stemmer, sa Fredag.
- Men vi kan herved konstatere at på Yuzu møtes øst og vest med stort hell.
Så gode, gamle Kipling tok nok feil.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
300112
|
Et forstyrret Kaizers Orchestra?
Major Parkinson forener Nick Cave-mørke med prog og sirkus.
ALBUM:
Det har alltid vært et aldri så lite puslespill å finne ut hvor man skal parkere Major Parkinson i det musikalske landskapet.
Enkelte drar paralleller til et slags forstyrret Kaizers Orchestra.
Det blir noe lettvint, selv om begge deler fascinasjonen for teater og Tom Waits.
Major Parkinson går dog mye lengre inn den mørke rocken, samtidig som de tenderer mot prog og metal i den andre ytterkanten.
«Impermanence» er et flott eksempel hvordan man kan omsette Nick Caves mørkemanngeberder til drivende og episk rock, mens «Black River» leverer Muse-aktig progdrama.
Jeg sliter litt når hurra-meg-rundt-faktoren blir for påtagende som i det industrielle lirekassesirkuset «A Cabin in the Sky».
Men i det store bildet er «Twilight Cinema» et kløktig, balansert og gjennomarbeidet konsept som fungerer godt innenfor de gitte rammer uten å trekke det ut i langdrag.
| 1
|
300121
|
Mas med Mira
Éndimensjonalitet satt i system.
|||
CD: Mira Craig er framme ved sitt tredje album, og begynner å nå et punkt hvor slitasjefaren hos både lyttere og media er overhengende.
Det har alltid vært noe innbitt insisterende over Miras framferd i norsk pop, en opportunistisk entreprenør med en enorm tilstedeværelse og en kompromissløs holdning til egen musikk og stil, og med en tabloidvennlig elsk/hat-dimensjon.
Målt mot norske nøysomhetsidealer og jantelov har Mira Craig vært en herlig rød klut, et gutturalt brøl av annerledeshet.
Men et sted går grensen mellom denne unorske fremadstormingen og ren overtenning.
Da tenker vi ikke på hennes stadige utskjellinger av journalister, men grensen mellom musikalsk grenseløshet og reinspikka mas.
Og den grensen trår Mira ofte over her.
At hun her presenterer en mer rockorientert tapning og noen speeda crunk-utgaver av hennes patenterte voodoo-r&b;, er velkomment i et nyhetsperspektiv.
Men det gjør ingen underverker for albumets dynamikk.
Du må nesten 40 minutter ut i albumet for å finne noe som kan gi en pust i bakken og en anledning til å slokke tørsten — det pompøse, pseudodramatiske tittelsporet.
Det føles til gjengjeld som å bli servert ei flaske lunken rødbrus.
Dette insisterende jaget er takknemlig å fordøye i singleformat — det er slik hun har slått seg opp — men det er også uutholdelig i lengden.
Og i hvert fall så lenge det er såpass mange konstanter i Mira Craigs sound som overdøver eventuelle nyvinninger og spiser opp oksygenet.
Måten hun synger på og måten hun legger vokalspor oppå hverandre, hele grunntonen i uttrykket hennes, tar så mye plass i seg selv at det lett blir ren overkjøring.
Her gjør Mira — og produsentene hennes også, for så vidt — seg selv en bjørnetjeneste, fordi hun nærmest systematisk gjør seg selv mer éndimensjonal enn hun egentlig er.
«Ghetto Fairytale» kunne slik sett tjent mye på hardere redigering (hva er galt med album med 10 låter?) og mer tilbakeholdenhet med virkemidlene, i stedet for å slite ut lytterne på denne måten.
Foruten åpenbare dynamikkproblemer og den evinnelige gneldringen, begynner det også å bli veldig skrint i Miras låtgruve.
Hun er for andre plate på rad langt unna en hit som kan gå den permaskumle «Boogeyman» i næringen.
Den brumlete «I?m The One» er kanskje et klokt valg som single og albumåpningslåt, med sitt tidsriktig, seige sørstatsgroove i kombinasjon med en slags teknorock.
Men det sier i overkant mye om nivået på låtene for øvrig at noe så refrengsvakt peker seg fordelaktig ut.
Da Mira ga ut albumet «Tribal Dreams» i 2007, advarte Dagbladets anmelder Sigrid Hvidsten om at en metafor blir en klisjé når man bruker den for mange ganger.
På «Ghetto Fairytale» sementeres klisjeene for alvor, og i en slik grad at det grenser mot det selvutslettende.
| 0
|
300123
|
Ikke nær nok
«Det akutte menneske» burde pirket mer i Mads Gilbert.
FILM:
Etter å ha vært i Mads Gilberts selskap i nær to timer i «Det akutte menneske» føles det mest som om han har sirkulert forbi meg på fest.
Eller som om jeg har sittet i en sal og hørt ham forelese.
Knut Erik Jensens dokumentar og selverklærte portrett retter kameraet mot et svært fascinerende menneske, men kommer verken nær nok eller langt nok fra.
Følelsesmenneske
Filmen følger den etterhvert så navngjetne legen under arbeidet under det israelske angrepet på Gaza i 2009, hjemme i Tromsø, på foredragsturneer i USA, boklanseringer i Oslo og redningstokt med helikopter.
Gilbert fremstår, særlig i filmens første og beste halvdel, som en sjeldent moralsk kompromissløs person, som i oppsiktsvekkende grad lar seg styre av sin egen flommende nestekjærlighet, en intens og lett ekshibisjonistisk foreleser som synger og nynner når han ikke snakker og som gir seg hen med liv og sjel til rollen som akuttpasient foran studentene sine.
Et følelsesmenneske som finner større rom for å være lettrørt og lattermild i Tromsø enn i fødebyen Oslo og veksler lett mellom østlandsk og nordnorsk.
Avrevne lemmer
«Det akutte menneske» er også en påminnelse om katastrofen i Gaza og det beundringsverdige arbeidet Gilbert og kollegaen Erik Fosse la ned der, både som livreddere under selve krisen og utrettelige øyenvitner i etterkant.
Avrevne ben og armer og døende barn glir over det store lerretet.
Ingenting feies under teppet.
Store ord
Så setter tretthetstegnene inn.
Jensen bruker i liten grad tiden og tilgangen på å komme tett på Gilbert.
I stedet blir det scene på scene fra legens lysbildeforedrag, intervjuer og takketaler for diverse priser.
Det blir mange store ord etter hvert, inntil det klamme og ubekvemme, for mye høytlesning av Nordahl Grieg med bevende røst.
For mye emosjoner og for få ideer.
Som seer kjenner jeg både på en utilfredsstilt menneskelig nysgjerrighet
- Hvor kommer denne ukuelige idealismen fra?
Hva har det kostet?
Hvordan er det å leve tett på en mann som Mads Gilbert? - og en journalistisk lengsel etter større kritisk distanse fra Jensens side, større vilje til å pirke litt mer i protagonisten.
Konfronterende
Setter ikke Gilbert seg i for stor grad til doms over andre mennesker?
Når han i en eldre filmsnutt erklærer at daværende statsråd Lars Sponheim ikke er nok «moralsk utrustet» til at den unge RV-legen kan lære ham førstehjelp, grunnet den norske regjeringens engasjement på Balkan, er det problematisk.
Hvem er tilstrekkelig ren av hjertet for Gilbert?
Hvilke resultater mener han kan oppnås gjennom en så konfronterende linje?
Som erklært revolusjonær, akkurat hvilke deler av samfunnet mener han bør omveltes, og på hvilken måte?
Her er flere spørsmål som hyler etter å bli stilt.
«Det er ikke verre enn at vi må ta makta fra rovgriske herskere», sier Gilbert.
Mon dét?
Grunnet gjentatte injurierende kommentarer ser Dagbladet.no seg nødt til å stenge kommentarfeltet under denne anmeldelsen.
| 0
|
300124
|
Legger hodet på et fat
Motorpsycho går dristig til verks på sin nye plate, men kommer vel i havn med sitt ambisiøse sjøfarerepos.
ALBUM:
Brorparten av musikken her ble skrevet av Motorpsycho og Ståle Storløken for et bestillingsverk til Molde Jazz' 50-årsjubileum.
Nå kommer en omskrevet utgave som dobbelt konseptalbum.
Jeg skal innrømme at jeg ble litt nervøs bare av å se på omslaget til Motorpsychos durabalige konseptalbum «The Death Defying Unicorn».
Med undertittelen «A fanciful and fairly far-out musical fable» og samarbeidspartnere som Ola Kvernberg, Trondheimsolistene og Trondheim Jazz Orchestra er det liten tvil om at det er vidløftige saker i emning.
Men, så er det tross alt Motorpsycho det er snakk om her — et band som på mange måter er både nøktern og ekstremt ambisiøse på samme tid.
Bandet har altfor mye erfaring og selvinnsikt til at det kan gå helt åt skogen.
Og det gjør det så definitivt ikke her heller.
Det monumentale eposet om en småkriminell kar som er får valget om å dingle i galgen eller å dra til sjøs er strukket over to plater, spekket med dramatiske virkemidler, halsbrekkende instrumentering og saftige beretninger fra sjøfarerens seilas.
Det høres kanskje ut som en tungt fordøyelig materie.
Og på mange måter er den også det, men det er likevel noe umiddelbart suggererende her, som gjør at det er lett å følge med.
Ja, i enkelte øyeblikk får man nesten stonerrockvibber oppi progrockøset.
Motorpsycho vet å porsjonere ut i passe doser i slengen, og det er lagt inn nok av knagger å henge inntrykkene på, slik at man ikke går seg helt bort i tåka.
I tillegg finner man korte orkesterintermezzoer mellom slagene.
Det er selvfølgelig pompøst til tusen, men aldri svulstig på en klein måte, noe som ofte er utfallet av slike band-med-orkester-prosjekt.
Men, kan Deep Purple, så kan Motorpsycho også.
Lys-og-skygge-dynamikken fungerer utmerket, hør bare på mastodonten «Through The Veil».
De langestrakte jamaktige instrumentalpartiene er i god progånd med på bygge up følelsen av spenning og et forestående klimaks.
Timingen fungerer godt og hele siste halvtimen med «Shark», «Mutiny!»
Og «Into the Mystic» føles som en eneste stor stingende spenningskurve.
Rush, Yes, King Crimson, Genesis - Motorpsycho.
| 1
|
300126
|
«Kan bli NRKs beste kulturmagasin hittil»
«Nasjonalgalleriet» er god tv-kunst.
|||
TV:
Ei stripe kan både tegnes, rånes på og sniffes, og NRK2s såkalte storsatsing «Kulturstripa» («Nasjonalgalleriet», «Bokprogrammet», «Filmbonanza» og «Lydverket») har flere perspektiv på kulturfeltet.
«Nasjonalgalleriet» gir håp om ei horisontal gullrekke.
Visuell kultur «Nasjonalgalleriet» behandler først og fremst kunst, mote og design, med siktet rettet mot alt som kan tenkes inn i den fremvoksende rammen «visuell kultur».
Halvtimen trianguleres gjennom intervjuer med kinoaktuelle Tilda Swinton («I Am Love»), den norske musikkvideoskaperen RayKay — med suksess i Hollywood — og den franske kunstneren Sophie Calle.
Dryppvis gir småinnslag under vignettene «Fetisj» (om en skoelsker) og «Observerer» (et essay om menns fargevalg) og korte intervjuer med musikkartisten M.I.A., Astrup Fearnley-aktuelle Ernesto Neto, kritikeren og kunstneren Tommy Olsson (i rollen som «husprofessor») og kunstneren Pushwagner (i rollen som «mentor») hovedsakene god dynamikk.
Leken kritikk Programmet finner samtidskulturen ved å grave der vi alle står.
Det tør nærme seg sine objekt, som da programleder Helle Vaagland (kjent fra «Safari») lekent kritisererer RayKays «kommerse kunst» eller presenterer kimer til analyser av hans uttrykk, eller da videoreporter Charlotte Thiis Evensen banker oppgitt, men leende i bordet foran en patetisk selvopptatt Calle.
Men å være et vanskelig intervjuobjekt hindrer ikke at Calles videoverk «Souci» (2009), om morens dødsøyeblikk, framstår sterkt.
Kulturjournalistikk kan logre og bjeffe samtidig.
Over den journalistiske dybden ligger en lekkert designet, nærmest erotisk overflate, med vakker vignett, delikat dekor og kilende kamerabevegelser og klipp.
Den øyeåpnende televisuelle stilen vil treffe sansende seere.
Tv-kunst «Nasjonalgalleriet» er et underholdende og folkeopplysende program av ypperste merke (tenk SVTs «Kobra»), som tegner til å kunne bli NRKs beste kulturmagasin hittil.
Redaksjonen forstår at tv er både et medium og en mangfoldig kunstform.
«Nasjonalgalleriet» er god tv-kunst, som vil kunne bidra til økt visuell kyndighet i et samfunn som kan lese og skrive, men som stadig må lære seg å se.
Og kanskje best av alt:
Vi kan gjøre det i et galleri som er åpent mandager.
Jon Inge Faldalen er universitetslektor ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo.
| 1
|
300128
|
Sentimentalt spleiselag
Tidsklemma klemmer på forutsigbareste vis i «Wish I Was Here».
FILM:
Tidsklemt, umoden far (Zach Braff) kjører barna på skolen, feiler på nok en skuespilleraudition og hengir seg til superheltfantasier.
Fornuftig, frustrert mor (Kate Hudson) er streng, men til syvende og sist forståelsesfull.
Far har komplekser fordi han aldri har blitt anerkjent av sin egen, kravstore far (Mandy Patinkin) og prøver å få sin tverre, overvektige bror (Josh Gad) til å stikke hodet opp av Star Wars-figursamlingen og ut av døren på campingvogna og kanskje treffe noen jenter.
Det er med andre ord en helt vanlig dag hjemme hos familien Klisjé.
Så kommer bestefars kreftdiagnose, oppgjør må tas og dagen må gripes.
Zach Braff, som har skrevet manus og regissert «Wish I Was Here», måtte ty til kronerullingssiden Kickstarter for å få finansiert filmen sin.
Pengene som strømmet inn, red antagelig på en bølge av gammel kjærlighet for Braffs indiesøtladne «Garden State» fra 2004, for det er ingen annen åpenbar grunn til at vanlige mennesker skulle gi av nettoinnekten for å lage sentimental posesuppe de store filmstudioene kunne gjort bedre og skarpere i bakfylla.
Fin Patinkin
Her finnes varme scener på tomannshånd, mimrende blikk bakover og prøvende fremtidsplaner.
Og Mandy Patinkin hever «Wish I Was Here» med sine egne to hender:
Det er hans fortjeneste at det ikke kjennes likegyldig når mannen med ljåen begynner å kaste skygge i California-solen.
Men så mye av strevet er så generelt at det blir upersonlig, og omveiene innom bred komedie har humper.
Nevrotikerens møte med det konservativt jødiske på barnas strenge privatskole er et av flere utslag av Braffs kjærlighet til Woody Allen, men han mangler forbildets observasjonsevne.
Det er som om Braff prøver å fremstille seg selv som en overhøstet hipster, men ikke klarer å skjule at han føler seg mer hjemme i sentimentaliteten enn i ironien han halvhjertet bruker som maske.
| 0
|
300133
|
Kjemisk reaksjon
Det er ikke noe galt med det umake paret Ashton Kutcher og Natalie Portman.
Det er mye galt med «No Strings Attached»
FILM:
Noen gutter går andre gutter på nervene fordi de alltid, lett og uanstrengt, har draget, selv om de er blottet for enhver forsonende egenskap foruten en viss selvtillit og sportslige ferdigheter, i alle fall i de grønnøyde omgivelsenes øyne.
Ashton Kutcher er en av disse sorgløst cocky adonisene som har blitt tv- og filmstjerne uten å ha noe merkbart talent å vise til.
Trolig vil irritasjonsfaktoren stige ytterligere ved at han nå går hen og kaprer alle myke nerdegutters alveprinsesse, Natalie Portman, i den romantiske komedien «No Strings Attached».
Det er ikke bare gutt møter jente, det er Punked-programlederen som møter Oscar-vinneren, Kelso fra «That 70s Show» som møter Hollywoods rådende Skikkelige Jente, en match skapt i engstelige foreldres mareritt.
Romantiske Kutcher
Men det går.
De er søte sammen.
Den romantiske komedien er den beste rammen for Kutcher, det er dette han bør vie karrieren til:
Han har ekstremt begrenset repertoar som skuespiller, men en åpenhet og en utstrålig som gjør at han er troverdig og ledig i roller som fordrer gutteaktig keitete oppvartning - han gir den uttalt blomsterhatende Portman en kvast gulrøtter før en date - og prøvende kjærlighetserklæringer.
Det er Portman som er på bortebane her, men hun også gjør en varm, jordnær rolle som seksuelt særs frigjort Miss Independent, selv om rollefiguren hennes tvinges gjennom noen brå og bisarre kast som enten er usannsynlige eller ubegripelig ufølsomme, eller begge deler.
Dustete vitser
Portman og Kutcher spiller venner fra skoledagene som innleder et rent kroppslig forhold der frokost, følelsesprat og å ligge i skje er bannlyst.
Hun er travel legestudent og tror hun har funnet den perfekte løsningen, han vil egentlig mer, men sier ja til arrangementet fordi, duh, det er Natalie Portman.
Men emosjonene har det med å snike seg inn likevel.
De to er et tøysete, frittalende par med en kjemi som kommer fra Gud-vet-hvor og som det er lett å like.
Dessverre er de omgitt av en dustete film der et dustete og lite distinkt persongalleri forteller dustete og vulgære vitser som ville blitt kassert fra en film som «Knocked Up» på første manusrunde.
Humoren er for deg som synes det er morsomt at homser er jentete, avdankede tv-stjerner er kåte og single kollektivvenninner er desperate.
Inne i denne låghalte komedien finnes en spretten kjærlighetshistorie som hadde fortjent bedre.
| 0
|
300134
|
Kråkesølv er gull
Bodø-debutanter broderer med gitarer og leker med ord.
Og skaper bittersøt norsk indierock i toppklasse.
|||
ALBUM:
Kråkesølv fra Bodø var et av bandene som satte kraftigst avtrykk i minnet under Bylarm tidligere i år.
Skranglete indierock med underfundig ordspillpoesi, sunget på litt spak nordnorsk av noen hengslete, småfamlende tenåringer med et lite vennekollektiv på slep.
Koselig og sjarmerende - og usedvanlig lovende - og med en avvæpnende beskjedenhet, slik band gjerne besitter i det de er i ferd med å klyve ut av rockeverkstedet.
Og starter jakten på livgivende særpreg og et bærekraftig uttrykk som ideelt sett skal være bare deres.
Flyvedyktig Debutalbumet «Trådnøsting» er slik sett en gedigen seier.
I bråmodningens tegn.
Fra lovende spirer til flyvedyktige debutanter i løpet av et drøyt halvår.
Deres smånaive, relativt fuzzfrie viserock med broderende, Sonic Youth/Motorpsycho-anno-«Blissard»-aktige melodiforståelse og gitartilbøyeligheter springer nærmest ut i full blomst mens vi hører på.
Og de dunkle understrømmene - både i musikken og i de gjennomarbeidede tekstene - som bare har vært antydet før, har nå fått en tydeligere plass i bandpersonligheten.
Knallstart
Alt dette kan skues i albumets knallsterke åpningstrilogi:
Førstesporet «Skredder» («va æ en skredder sku æ klædd dæ naken») ringler av gårde et sted mellom Kings Of Convenience og Kent, bruser med emorockfjærene i noen korte, øsende sekunder før de tvinger seg tilbake til tråklende, hoggende minimalisme.
Slik bølger de fram og tilbake, mens gitarene kjekler og kjæler om hverandre.
«Timeglasset» er tidsriktig amerikansk 2000-tallsindie, den spinkle opprinnelige sjarmen inntakt selv om lyd og uttrykk er blitt fullblods og fyldig, og toppet av en særegen, tilbakevendende flersporsvokal.
Singelen «Privat regn» likeså, en fullblods poplåt som småspurter og hviler om hverandre, tilbakelent rockpoesi og gitarfres i dynamisk samkvem.
Hvorvidt kjernen er hard og overflaten myk, eller om kjernen er myk omgitt av et hardt skall er vrient å si - noe av Kråkesølvs appell ligger nettopp i denne fine utydeligheten.
Naturlig melodisk Albumets midtparti må kjempe hardt mot standarden i innledningen, men låtene kryper rundt over og under hverandre, de utvider Kråkesølvs stemningsrekkevidde og dybdesyn, og sementerer inntrykket av at bandet er vel så gode med gitarene som de er med ordene sine.
Spesielt når de tar seg tid til å forfølge en liten riffdigresjon et stykke på vei mot postrocken.
Så avslutter de med en låttroika som i hvert fall er jevnbyrdig, kanskje bedre, enn starten på albumet.
«Waldemar» begynner som en uskyldsren gutt/jente-duett, men byr snart på en kald dukkert i støyrocktjernet.
«Kalde føtter» er platas høydepunkt, der trommemaskinen putrer kledelig under overflaten, bandet pisker opp debutens mest hektende medvindsrefreng og de går dypest inn i en slags Built To Spill-modus, før de tar det hele ned med strykere og avslutter med en øspøs gitarfinale.
Kråkesølvs utmerkede dynamikkforståelse illustrert på tre minutter og femti sekunder.
Og de avslutter albumet med en trompetsolo på den dvelende, likevel intense «Kastes», en demonstrasjon av kraften i Kråkesølvs tilbakeholdne, poengterte og naturlig melodiske uttrykk.
Ideen om seg selv Kråkesølv er fortsatt veldig unge og kan være lovende og løfterike i årevis framover.
Det imponerende med «Trådnøsting» er likevel hvor fininnstilt de allerede er, hvor tydelig de gjeter ideen om seg selv og hva slags band det høres ut som de vil være.
Med det mener jeg også at de trolig hadde vært et bra og melodisk begavet gitarband også på engelsk.
Men det er deres lekne og tankefulle morsmålstekster, i kombinasjon med den for så vidt indiestreite gitarimpresjonismen, som gir en klar merverdi.
Om ikke alt dette er nok, så kommer også albumet i årets lekreste omslagsdesign.
Et albumdebut i norsk toppklasse dette tiåret.
| 1
|
300135
|
Kidman briljerer
«Rabbit Hole» er en gripende og morsom film om å miste et barn.
FILM:
De færreste ville lagt merke til «Rabbit Hole», hvis ikke Nicole Kidman hadde vært med å kjempe om Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.
Kidman har hatt en humpete karriere de siste åra og det er godt se henne i en liten film som ikke risikerer å gå med hundrevis av millioner i underskudd.
Kidman har flere strenger å spille på og denne gangen har hun, gjennom sitt produksjonsselskap, valgt å ta hovedrollen i David Lindsay-Abaires prisbelønte drama om et ektepar som mister sin eneste sønn i en ulykke.
Beccas metode
Vi kommer inn i livene til Becca og Howie (Aaron Eckhart) åtte måneder etter at fire år gamle Danny er gravlagt.
Howie fungerer på jobb, men hjemme tviholder han på minnene og sitter gjerne alene i sofaen med et iPhone-opptak av Danny.
Begge er med i ei støttegruppe, men Becca orker ikke å høre på gråtkvalte par som finner trøst i religion.
«God needed another angel,» sier en av dem og Becca avbryter:
«Why didn't he just make another angel?»
Hjemmeværende Becca dropper støttegruppa og oppsøker i stedet en tenåringsgutt, som jeg skal la være å si noe mer om, siden filmen inviterer oss til å lure på hvem han er.
Jason, som han heter, lager en tegneserie med samme navn som filmen, som selvsagt henspiller på «Alice i eventyrland» og behovet for å søke tilflukt i en alternativ virkelighet.
Morsom Eckhart
Regissør John Cameron Mitchell har tidligere gitt oss den transseksuelle rockemusikalen «Hedwig and the Angry Inch» og den alt-mulig-seksuelle «Shortbus» og selv om «Rabbit Hole» er en mye mer lavmælt affære, har den fortsatt en tydelig «indie-vibe» i valg av musikk og dvelende regi.
Men «Rabbit Hole» er først og fremst en «skuespillerfilm».
Flere kjente ansikter dukker opp i mindre roller, men det er Kidman som bærer dramaet og gjør det så gripende.
De morsomme innslagene står Eckhart og Sandra
Oh for, og det føles både overraskende og godt å kunne le flere ganger i en film som handler om å miste et barn.
| 1
|
300140
|
Hvorfor elsker vi Robyn?
Kulhet og lidenskap fra Sveriges popdronning.
|||
ALBUM:
Med tre album klare i revolvertønna ligger det an til å bli et begivenhetsrikt halvår for svenske Robyn — og for alle som i lang tid har lengtet etter ny musikk fra den kanten.
Og skal vi dømme etter gledeshylet som spredte seg gjennom folkemengden da Robyn dukket opp på scenen under fjorårets Øya-konsert med Røyksopp, er de ikke få, de ventende.
Tok grep Kanskje er det noe ved Robyns historie som gjør at vi liker henne ekstra godt (selvfølgelig i tillegg til stemmen og de uimotståelige melodiene)?
For etter flere år som ungt popidol med storselskap i ryggen på 90-tallet, snudde hun på Fila-skohælen, tok grep om egen karriere og ble kompromissløs kunstner med skarpe kanter, egenart og knock-out-karisma.
I tillegg driver hun sitt eget plateselskap, noe som gir henne full frihet.
Blant annet til å gi ut tre album i løpet av ett år.
Særpreg
Del én av trippelalbumet «Body Talk» består av åtte låter, der de seks første er renskårne, effektive elektropoplåter med innslag av dancehall og house.
Produsenter som Diplo, Kleerup og Röyskopp er involvert, men det låter umiskjennelig Robyn hele veien.
Mørke «None Of Dem» er det store høydepunktet her, og en av låtene som vil stå igjen når årets skal oppsummeres.
Hakk i hæl følger «Dancehall Queen» og «Dancing On My Own», to låter med noe lysere skjær, men som likevel er fulle av både barskhet og melodisk sensibilitet.
Her kombineres lyder fra hjertet og rytmer fra maskiner, like deler kulhet og lidenskap, før det hele tas ned med den nydelige balladen «Hang With Me».
Den eneste låten som forvirrer er versjonen av folkevisen «Jag vet en dejlig rosa», som jeg ikke helt skjønner hvorfor er med, rent bortsett fra at fremførelsen er ganske fin.
Kanskje peker den fremover mot del to av «Body Talk»?
Meget god start
Den låten, i tillegg til lengden på platen, bidrar til at «Pt.1» føles mer som en smakebit på Robyns nye materiale enn som et helhetlig album.
Men samtidig, det eneste vi ønsker er jo å høre så mye god musikk som mulig, uansett format.
Vi er da ikke fullstendig gammeldags.
Så får vi nesten bare vente og se hvordan «Body Talk» fungerer når alle tre bitene har falt på plass.
Første kapittel er uansett en meget god begynnelse på Robyn-året 2010.
Vi vil bare høre mer, nå!
| 1
|
300141
|
De besatte
Det er ikke det at «Thanks for Sharing» forteller for mye.
Men det gjøres på feil måte.
FILM:
Det er med filmer som med folk.
Problemet er sjelden at de er for åpenhjertige, selv om det iblant føles sånn.
Problemet er at de er åpenhjertige på en enerverende eller upassende måte.
At betroelsene over femte vinglass på julebordet bare virker sytete og selvsentrerte.
«Thanks for Sharing» forener tre menn, som møtes på det kanskje minst egnede stedet for sludrete bekjenskapsbygging, nemlig i gruppeterapi for sexavhengighet.
Teit tjukkashumor
Påstanden om at dette er en komedie, får stå på filmens egen regning.
Både morsomhetene og alvoret virker malplassert.
Læresetningene som mennene pålegges å følge, som ofte virker beklemmende banale, resiteres som den hellige skrift.
Til gjengjeld er humoren flaut farseaktig, som når en av trekløveret, den overvektige Neil, igjen og igjen plasseres i ydmykende situasjoner.
Det er selvsagt han som må sykle gjennom halve Manhattan med rosa hjelm og jentesykkel, det er han som må gå rundt med svettestripe på buksebaken.
De to andre, Tim Robbins og Mark Ruffalo, er mer attraktive og atletiske og får aldri noen lignende hakk i maskuliniteten.
Det blir for teit.
Grunt drama
Mens Robbins prøver å plastre sammen en frynsete familie, som er flerret opp etter mange års forskjellige typer misbruk, er Ruffalo ungkaren som nølende nærmer seg nye kvinner.
Når han møter drømmedama (Gwyneth Paltrow), må han finne ut hvordan han skal fortelle om besettelsen han bærer på.
«Thanks for Sharing» vekker en viss velvilje bare fordi den er så tydelig på lag med mennene som strever i vei og stadig skuffer seg selv.
Men dramaet er like grunt som komedien er svak.
Turene gjennom fornektelse, unnvikelse og forsoning tråkkes trett opp.
«Thanks for Sharing» er merkelig stiv i leddene.
Scenene oppleves aldri som om de virkelig finner sted.
Ekteparet som våkner på sitt eget soverom ser aldri ut som annet enn to skuespillere som venter på at regissøren skal si værsågod.
Det er med åpenhjertige historier som med filmer.
De må ikke virke som anekdoter noen forteller for å gjøre seg interessante.
Det må føles som om det står noe på spill.
Det gjør sjelden «Thanks for Sharing».
| 0
|
300142
|
Tøff i trynet
Likegyldig politidrama.
FILM:
Det er driv over begynnelsen.
Fire politimenn er blitt skutt etter tilsynelatende å ha blitt lurt i en felle, og regissør Gavin O’Connor beveger seg gjennom åstedet med rastløst kamera og gir en ilende følelse av forvirringen og fortvilelsen som ligger i luften.
Dette er «NYPD Blue»-stilen i videreutviklet og raffinert form.
Men fra øyeblikket Colin Farrell (Jimmy Egan) låser seg inne på do, knuser et speil og roper «Fuck! Fuck!» gjennom tårene, beveger «Pride And Glory» seg raskt i retning føleriet.
Pliktdrama
Farrel spiller svogeren til flinkispurken Ray Tierney (Edward Norton), sønn av politisjefen (Jon Voight), bror av politimannen som ledet de fire som ble drept (Noah Emmerich).
Det går knapt ti minutter før Ray aner at uglene sitter fast i mose til halsen og at både svogeren og kollegaene vet mer om politidrapet enn de sier.
Dermed er den klassiske lojalitetskonflikten i gang:
Skal Ray gjøre sin plikt eller beskytte familien?
Bleknebbet Ray blir aldri noen helt det er verd å huske.
Til det er han altfor bleknebbet og gjør altfor mye riktig.
I det hele tatt kan det å se på Norton og Voight minne om å se Eminem live.
Det er uengasjerte repetisjoner av noe disse egentlig så talentfulle menneskene har gjort litt for ofte de siste fem årene.
Også Farrell surfer mye på rutine.
Han trenger bare å skru på stråleovnen bak de irske øynene for å bli sitt sedvanlige intense jeg, men han vinner på et par knallperler av noen enkeltscener, som i de gruoppvekkende sekundene der han tvinger informasjon ut av en av skurkene ved å true babyen hans med et dampende strykejern.
Men skuespillet som treffer er, som så ofte, å finne i birollene.
Jennifer Ehle er både hverdagsvakker og eterisk som Emmerichs kreftsyke kone, og John Ortiz klarer å få frem noe inderlig i en bitteliten rolle som korrupt politimann med samvittighetskvaler.
Forskjønnet møkk «Pride and Glory» har denne kornete, gråblå finishen som brukes som antitesen til kjærlighetsfilmenes gylne, forskjønnende lys.
Det er en stil som skal signalisere at nå, nå skal vi ned til den harde virkeligheten, inn i bakgatene.
Det er godt fotografert, godt komponert.
Men i de senere år har også denne stilen blitt estetisert til den nærmest virker mot sin hensikt.
Skitten blir stilisert.
Og «Pride and Glory» blir en fantasi om den harde hverdagen som politi, både for hard og for myk.
| 0
|
300143
|
Skambra Skambankt
Plate nummer fem er et stort steg opp for rogalandsrockerne.
ALBUM:
Konspirasjonsrockerne Skambankt har fått hjelp av produksjonsmagiker Kåre Vestrheim på sin nye plate, «Sirene».
Ingen dum idé, for det er virkelig et overhalt jærkvartett vi møter på plate nummer fem.
Det er en stund siden gjengen gikk bort fra tregrepspunken, men her har de virkelig beveget seg opp, ned og til siden.
Tønes-gjesetende «Sånne Som Deg» og åpningssporet «Anonyme Hatere», forøvrig en langfinger til kommentarfeltterrorister, sender tankene i retning Queens of the Stone Ages ørkenvandringer, mens «Som En Sirene» skjeler både til Thin Lizzy og Rage Against the Machine.
Plata er i det hele tatt spekket med lekre detaljer, gode arrangementer og flott instrumentalarbeide.
Det dynamiske spennet er stort fra den punka «Sort Blod» til lummert balladeri i nydelige «Gamle Spøkelser».
Om du er glad i klassisk rock med litt attåt, er det bare å handle.
| 1
|
300144
|
For lettvint fra dronningen av rock noir
Det kler ikke Marianne Faithfull å gjøre noe halvveis.
ALBUM:
Marianne Faithfull (64) er rockens grand old lady og selve inkarnasjonen av levd rockeliv og hes stemmeprakt.
Hun har gitt ut plater jevnlig siden 1965, men har vel aldri klart å toppe «Broken English» fra 1979 (den med «The Ballad Of Lucy Jordan» og «Working Class Hero»).
Men — hun fortsetter å prøve.
For enkelt Som på coveralbumet «Easy Come, Easy Go» (2008) har hun overlatt produksjonen til Hal Willner, som lar henne gynge sjangermessig fra pop til rock, fra blues til det som foraktfullt kalles easy listening.
Det blir for enkelt.
Hvor er piggene og mothakene?
Vokalen til Faithfull skal helst ligge utenpå henne sjøl og gjøre litt vondt, ikke flyte på rein rutine.
På deler av albumet virker hun rett og slett litt lei.
Låtskriver
I motsetning til sist har hun bidratt som låtskriver på fire av låtene, mens coverlåtene er valgt med nennsom hånd.
Ikke minst er det grunn til å rope et stort hurra for vakre versjoner av Lesley Duncans «Love Song», som også Elton John gjør på utmerkede «Tumbleweed Connection» fra 1970, og Carole King og Gerry Goffins «Goin? Back» (som blant andre The Byrds har gjort).
Her er kompet mer tilbakelent, og alt stemmer.
Det er Faithfull på sitt beste, og et bevis på at hun er en tolker av rang.
Lou Reed Åpningen «The Stations» er inne på noe, særlig når det drar seg til mot slutten og gitarene rotter seg sammen med strykerne, og hennes egen «Prussian Blue» er en fengende poplåt.
Interessant er også en mørk og tung «No Reasons», men mest fordi den er signert en musiker fra kretsen rundt The Beatles som også fanget Brian Epsteins interesse, Jackie Lomax fra Liverpool.
Allen Toussaints «Back In Baby?s Arms» blir ikke bedre av at Lou Reed og Dr. John bidrar på gitar og tangenter (Reed bidrar også på avsluttende «The Old House», og snakkesyngingen på «Past Present Future» bikker over i det lett svulstige.
| 0
|
300146
|
Emment & smakløst
Sjelden har Robinson og Fredag følt en så sterktrang til å rømme.
Det er et slående tidsbilde.
På uteserveringa på toppen av Norges dyreste varehus, Steen & Strøm, ligger tre-fire pengestruttende venninnepar lett henslengt i loungesofaer og nipper til hvitvin, med hauger av eksklusive handleposer ved siden av seg.
Diamantarmbåndene klirrer og gullsandalene glitrer i sola når de vrir seg lett for å fylle glassene.
De fniser, og stirrer bort på en rufsete, men oh, so trendy, gjeng av unge menn rundt et langbord.
De er internasjonale skateboardstjerner, som befinner seg på varehuset fordi en av klesbutikkene her er med på en innsamlingsaksjon for Afghanistan, landet der Norge er i krig.
Inn i dette parallelle universet kommer Robinson og Fredag.
De har tatt rulletrappene opp gjennom seks etasjer med luksusartikler og er nå på Oslos hotteste utested, Emil & Samuel — bar, restaurant og nattklubb i ett, oppkalt etter Emil Steen og Samuel Strøm, som grunnla stormagasinet i 1874.
Stedets slagord er «Fôr før fashion.
Robinson og Fredag passerer et barområde som ser ut som om det er hentet rett fra Hugh Hefners yacht, går videre gjennom spisesalen med fine, men malplasserte, treskjæringer i taket, og kommer ut på takterrassen, der gullforgylte hagenisser og en rotete ansamling designmøbler kompletterer stilkaoset.
De finner seg et bord, og anstrenger seg for å lese menyen i stedet for å glane på gjestene.
Visstnok skal eierne ha hentet inn en kokk fra «The Fat Duck» i England, en restaurant med tre Michelin-stjerner.
—Salater og sandwicher til shopperne, og en liten, men fristende kveldsmeny med vekt på luksuriøse ingredienser, konstaterer Fredag.
—Jeg får vel kjøre råflott, da.
Først foie gras, så gratinert hummer, sier Robinson.
—Selv tar jeg på meg rollen som jetsettslanker og velger kamskjell og laks, smiler Fredag.
—Wow!
Cool!
Hummer og greier!
Yeah, man, sier servitøren.
Han er søt og veldig, veldig vennlig, men dessverre helt ubrukelig.
—Nei, det har vi ikke, men husets hvite er nice.
—Dere må vel ha et vinkart?
—Njaa, vi hadde noe sånt, men så regnet det og da ble det ødelagt.
Men, hey, jeg skal se om jeg kan finne det igjen.
Etter nesten tjue minutter dukker to skitne og krøllete A4-ark opp.
De bestemmer seg for ei flaske Pouilly-Fume, pluss et glass Sauternes til Robinsons gåselever.
-Rar farge på disse kamskjellene, de er guloransje inni, men de smaker helt greit, sier Fredag.
Det er verre med tilbehøret.
Blomkålkremen smaker ingenting, og hasselnøtt- og paprikasalsaen henger ikke på greip.
Alt smaker brent nøtt.
Og hvor er saltet?
—Fin lever, godt stekt, men pæresorbé og karamelliserte aprikoser drukner den i sødme, mener Robinson.
Hovedrettene er en enda større nedtur.
—Jeg må le!
Selve hummeren er fantastisk, men denne ostegrauten på toppen?
Direkte kvalmt.
Og salaten!
Har de hentet den i kantina på Blindern?
Halvråtten, med gulrotrasp og vasne tomater.
Til 400 kroner!
Det er rett og slett latterlig å servere dette, sier Robinson.
—Jeg høyner.
Smak her, sier Fredag og langer over en gaffel med laks, vaniljemajones og asparges.
—Skrekk og gru!
Oljen i majonesen er harsk.
Og hva har de gjort med laksen?
Konsistensen er motbydelig.
Slimete og bløt.
Æsj!
—Du får skylle ned med litt varm vin...
Når servitøren spør om de vil ha dessert, har de mest lyst til å løpe.
Men Fredag bestiller sabayonne og Robinson sjokoladefondant, noe som blir for mye for den surrete servitøren.
Han kommer med fondant til begge, servert med replikken:
«Sorry, guys, hørte ikke etter».
—Så ubehagelig atmosfære som det er her tror jeg ikke det har vært på noe norsk utested siden jappetida, det gjør nesten vondt å være her, påpeker Fredag.
—Fæl stemning, elendig mat, katastrofal service — det er nesten et kunststykke å gjøre alt så pinlig dårlig, fnyser Robinson.
—Kanskje hele greia er en pågående performance, iscenesatt av Mathias Faldbakken for å si noe om vår tid?
| 0
|
300149
|
Rusk i Kylies hitmaskineri
Reddes av gode hjelpere.
|||ALBUM:
Den vevre popfeen Kylie Minogue er tilbake, nå som beskytter av kjærligheten i Afrodites skikkelse.
Pompøsiteten faller imidlertid kjapt på stengrunn når lite guddommelighet manifesterer seg i «Aphrodite».
Førstesingelen «All The Lovers» - med sin svært så betagende synthflyt - fester seg riktignok lett, og enkeltspor fordelt utover de knapt 45 minuttene føyer seg også inn i hitbasen, men uten å gjøre all verden ut av seg.
En økende følelse av utilnærmelighet forkludrer det som burde vært en fest av fjærlett pustevokal, pumpende bass og glossy gladdisco.
Mistanken om rusk i hitmaskineriet bekreftes av «Looking For An Angel», en katastrofal variant over noe Eurythmics gjorde mye bedre.
Kylie redder «Aphrodite» fra avgrunnen ved hjelp av gode hjelpere og sterk produksjon - men hun må trå forsiktig nå, skal hun unngå fritt fall.
| 0
|
300150
|
«Man dør en smule innvendig når man ser den»
«The Final Destination 3D» er smertelig dårlig
|||
FILM:
«The Final Destination 3D» er «Final Destination»-film nummer fire siden 2000.
Film nummer en og to er vist på kino i Norge, mens nummer tre helt fortjent gikk rett på dvd.
Film nummer fire burde lidd samme skjebne, eller aller helst aldri vært produsert i første omgang.
Dette er med andre ord en film uten den helt store egenarten.
Lavmål Som i de tre tidligere filmene handler det om en gruppe tenåringer som «ser» en kommende dødsulykke og unngår den, før de en etter en blir innhentet av døden i rekkefølgen «døden» egentlig hadde planlagt.
Vi serveres avkappede lemmer, blod, gørr, dårlige replikker og, vel, rent kvalitetsmessig det absolutte lavmål.
Klar kandidat
Det eneste som er nifst med «The Final Destination 3D» er at man føler at man dør en smule innvendig når man ser den.
En klar kandidat til årets dårligste kinofilm - og alt selvfølgelig i 3D.
| 0
|
300152
|
Mors og fars historie
«Stories We Tell» er et rørende familieportrett og et studium i fortellingens psykologi.
«Når du er midt i en historie er det ikke en historie i det hele tatt, men bare en forvirring, et mørkt brøl, en blindhet, et vrak av krakelert glass og splintret tre, som et hus i en orkan, eller en båt knust av isfjellene eller slept over strømvirvlene, og ingen ombord makter å stanse den.
Det er bare etterpå at den blir noe som ligner en historie, når du forteller den, til deg selv eller til en annen».
Sitatet er fra Margaret Atwoods «Alias Grace», det innleder regissør og manusforfatter Sarah Polleys «Stories We Tell», hennes tredje langfilm og første dokumentar, og det setter tonen for en film som på samme tid ligger i en intim kveil og krøker seg sammen for filosofiske sprang.
Dokumentaren går tett på sine tallrike hovedpersoner, og ved å gjøre dét, svever den også opp på overbygningen og blir en film om narrativ teori og psykologi.
Mennene og kvinnene som setter seg ned foran Polleys kamera er hennes egen far og søsken, og venner av foreldrene.
I begynnelsen er de beklemte, selvbevisst fnisende.
Så begynner de å snakke.
De beskriver Sarahs mor, som døde av kreft da hun var liten, de forteller om foreldrenes kurtise og ekteskap.
Faren, Mike, var sindig, rolig, en tidligere skuespiller som etter hvert kun tok frem talentet sitt for å opptre og fortelle foran familien.
Moren, Diane, også hun skuespiller, var et sosialt fyrverkeri med en smittende latter.
Han var ikke like lidenskapelig som henne, ikke på noen arena.
Vennene legger ikke skjul på at Diane kjente på savn.
Likevel beundret hun mannen sin voldsomt.
Og så kommer den frem, etter hvert, hemmeligheten som ble oppdaget etter morens død, den som stammer fra tiden hun bodde fire måneder i Toronto for å spille teater der, den som tyder på at hun ikke var fullt så transparent som hun virket.
«Stories We Tell» gir taletid til alle som var i berøring med Diane på denne tiden.
Den er mer kompleks enn den først kan virke som.
Filmen går inn i en tendens i tiden ved å være utleverende, ved å bruke den biografiske bakgrunnen til den som forteller som kilde og motiv, men den er også et kunstprosjekt som er bevisst på at fortellingen er en konstruksjon, et produkt av utvalg og redigering.
Polley minner seeren om dette ved å ta med øyeblikk der hun selv instruerer faren, ber ham gjenta setninger og tar imot hans vennlige bebreidelser.
Hun gjenskaper øyeblikk fra foreldrenes liv, så kornete og syttitallstypisk at man et øyeblikk tror det virkelig er dem man ser, ikke skuespillere med samme hårfagre frisyrer og gode ansiktstrekk.
Og oppi det hele stilles et svært spørsmål.
Hva skjer når vi tar fragmenter fra vår egen virkelighet, sorterer dem inn i et narrativ, plasserer dem i begynnelsen, midten eller slutten og sier til en tilhører at «dette er det som skjedde»?
Det har opptatt filosofer så vel som psykologer.
Hensikten med å trekke sammen og presentere hendelser på denne måten handler ofte om å etablere en kausalitet, et hvorfor, bringe en logikk inn i fortellerens egne erfaringer — med andre ord å gi livet mening.
Psykologene Alan Parry og Robert E. Doan har pekt på at det tradisjonelt har vært meningen med en historie som er dens vesentligste trekk, ikke sannhetsgehalten i den.
At mennesker har feilbarlig hukommelse og en tendens til å frikjenne seg selv, bidrar til å legge et slør mellom det som skjedde og gjenfortellingen av det.
Historier hekter hendelser sammen og styrker følelsen av at vi lever i en verden som har årsaker og konsekvenser, mål og mening, som ikke er tom og blind.
En skole innenfor psykologien, narrativ psykologi, går nettopp inn for å forstå klientene gjennom historiene de forteller om seg selv, hvordan de forteller, hva de legger vekt på.
Michele Crossley, en narrativt orientert psykolog, hevder at depresjon ofte kommer av at fortellingene i ens eget liv føles utilstrekkelige, eller at de ikke henger sammen.
Fagspørsmål som dette tas ikke opp direkte i «Stories We Tell», men de ligger ulmende under alt som skjer.
Intervjuobjektene blir vage når de skal huske akkurat hvem som først røpet at noe var krøllete i Dianes fortid.
De kan, i korte glimt, bli sta og stridbare når deres egen versjon utfordres.
De trekker forskjellige lærdommer av det som har skjedd.
En bror minnes morens begravelse og bemerker at det er kjekt å ha vært i showbiz når du dør, for de som tar ordet i begravelsen kan holde tale.
En søster syntes samme seanse var for lite genuin, for mye av en forestilling.
En mann blir bastant og beskyttende når fortellingen og forklaringen han har basert livet sitt på, rokkes ved.
Alle reaksjonene fremstår som menneskelige og forståelige.
«Stories We Tell» er en øm, varm, klok film.
Polleys nærmeste og familiens venner er kanskje feilbarlige, men de er rause og lojale.
Historien som skapes av koret av stemmer er åpen for at livet kan ta uventede vendinger, at den rette vei kanskje ikke alltid er den rette likevel, at mange valg ikke er entydig gode eller dårlige.
Da den kulturelle porten ble åpnet for å fortelle om sitt eget liv, ofte i pinefull detalj, var det mye som vellet ut, noe av det trivielt, annet skandalelystent.
Men så kom prosjektene som syntes å få flere lag nettopp ved å søke å fortelle sanne historier, som nettopp ved å være så personlige, ble allmenne.
Karl Ove Knausgårds «Min kamp» er et slikt verk.
«Stories We Tell» er et annet.
De er ulike, men har ett til felles:
Ved å gjenfortelle noe som har skjedd dissekerer de også sine egne historier, stiller spørsmål ved selve prosessen.
Den som forteller en historie opphever seg selv til historiens autoritet, påberoper seg erfaring og innsikt nok til å syntetisere, analysere, trekke ut de avgjørende detaljene.
Ofte er det snakk om fortellinger som har blitt fortalt igjen og igjen, som etter hvert er vel så mye styrt av sedvane og fortellerteknikk som av hensyn til sannheten.
Men alle vet at når det som hender oss er uforutsigbart og forvirrende, mister vi selvtilliten til å utelate og sammenfatte.
Hvem har ikke sittet overfor en forelsket venn og hørt henne si:
Så sa jeg det, og så sa han det, og hva mente han med det?
Ved tilsynelatende å la være å trekke sammen, gå ned på detaljnivå, skrive setninger som «Jeg dro hetten på parkasen over luen», var det som om Knausgård ville løse opp de stivnede fortellingene om sitt eget liv, og se hvilke nye mønstre som da oppstod.
Polleys narrativ kan ligne, men hennes teknikk er en annen, hun setter sammen stumper og stykker fra en mengde historier, glimt og assosiasjoner, for å bryte fortellingen vekk fra den som forteller og føler eierskap til den og slik tegne nye linjer og kurver.
Det som står igjen er sterkt og levende.
Det eneste denne anmelder har å utsette på «Stories We Tell» er at den iblant blir for knapp, for antydende, at jeg gjerne skulle lyttet enda mer, hørt hvorfor de åpne ansiktene foran kamera har følt og tenkt så likt og så forskjellig.
Fragmentene kan bli for små, for flyktige.
Bortsett fra dette er «Stories We Tell» årets hittil mest bevegende og betagende film, og det kan det godt hende den forblir.
| 1
|
300153
|
Alle gode ting er ikke alltid tre
Nedskjæringer i medlemsrekken gir kreativt oppsving for Brooklyns Chairlift.
ALBUM:
Hipstertrioen Chairlift har blitt en duo siden sist, et eksempel på at nedskjæringer ikke nødvendigvis alltid er et onde.
Debuten «Does You Inspire You» hadde sine dødpunkter - ganske mange egentlig - noe duoen ser ut til å ha tatt tak i på et bandmøte før album nummer to.
Der debuten ikke gikk av synthveien for å låne fra mer tvilsomme kilder som Moderen Talking, smyger «Something» seg med større hell inn et sted mellom Eurythmics og nyere drømmepop av typen til Beach House.
Vokalist Caroline Polachek viser større spennvidde, og også Patrick Wimberly utøver større finesse med instrument- og knottebruk.
En indikasjon kommer først via detaljsterke «Wrong Opinion», før låta om liksomsykdommen «Amanaemonesia» og tilslutt florlette «Frigid Spring» gruser alt av gammel tvil.
Nye Chairlift kan fort bli et sterkt vanedannende middel i tiden fremover.
Denne anmeldelsen sto på trykk i papirutgaven 27.01.12.
| 1
|
300154
|
Gratulerer med ingenting!
Kjære NRK.
Apropos hva lisenspengene våre går til...
TV:
Kjære Håkon Moslet, leder i NRK Ung.
Ja, hei på deg, du som på skal besørge et OK, kanskje til og med et godt TV-tilbud, for kidsa her til lands.
Du vet, sende slikt som ungdommen likar.
Vi må snakke sammen.
Jeg har sett to episoder av «Berrum og Beyer — Verdens beste talkshow».
Jeg er bekymret for deg.
Forhåpningene som brast
Jeg gledet meg til denne nysatsingen.
Jeg kjenner til komikerne Lars Berrum og Martin Beyer-Olsen.
Jeg har fått dem omtalt av fagfolk som noen av landets mest lovende standupkomikere.
Jeg har sett Berrum på Latter, det var riktig festlig.
Beyer-Olsen så jeg i «Torsdag kveld fra Nydalen», og det var ikke verst.
Jeg skjønner at det var fristende å takke ja til et samarbeid med disse to som er kjent for absurd på grensa til nyskapende humor.
Da de sa de ville lage en slags ytterlighetsparodi på et talkshow (hvilket jeg går ut fra dette skal være), skjønner jeg du tenkte at «dette kan være akkurat det vi trenger».
Det som plager meg:
Etter at to episoder var ferdige og du (forhåpentligvis) så på resultatet, hva fikk deg til å tenke «dette sender vi!»?
Var du redd for å ha kasta bort lisenspenger på ingenting?
Var du redd kjempesjefen Thor Gjermund Eriksen skulle bli sinna på deg?
Moslet, jeg er redd at han vil bli mer sinna nå.
Ikke bare har dere kasta bort lisenspenger på ingenting, dere sender ingentingen på TV.
Absurd — hva så?
Berrum og Beyer-Olsen sitter bak hver sin pult i det som skal likne et talkshow-studio.
De har husband.
Design: Kitsch åttitalls.
De bryter litt med en wrestler.
De bruker en time på å ønske velkommen (føles det som).
De har publikum i salen.
Det vanker to, tre veldig langtekkelige innslag, for eksempel Berrum i lilla onepiece som løper rundt og klemmer folk.
En gjest kommer, han skal være Hitler.
Han har bart.
Ei høne går over studiogulvet.
Det vanker noen TV-spill-effekter og opptil flere laaange «vi er snart tilbake»-plakatpauser.
Mest av alt sitter de to og snakker om ittno.
Dette skal muligens være en ekstremparodi i absurditetens navn på talkshow.
Men om det er litt absurd, so what?
Gøy?
Nei.
Tankevekkende?
Hell no.
Kvinnediskriminerende vitsing?
Det kan ikke kalles vitsing før det er morsomt, vettu.
Meta her og der
Ta de lange sekvensene med «velkommen» og «nå er det slutt».
Parodisk, hva så?
Og høna?
Jæ-ve-lig moro, du.
Jeg skjønner tanken når Berrum sier «jeg er vill og gæren» og setter klesklyper i fjeset.
Likevel, Moslet ... Likevel.
Det går såå tregt.
Og strengt tatt:
Berrums absurddans mens han roper «pølsemaker» stammer fra noe han gjorde på standupfestival for to år sida.
Nyskapende?
Kanskje tenker du nå at jeg er for gammel, Moslet.
Ja, jeg er 31.
Men selv om jeg var 21, 18 eller 4 år, ville jeg ikke fått noe ut av å se et lykkehjul snurre i det uendelige mens Beyer-Olsen liksom hypnotiserer oss og sier:
«dette er det beste programmet du har sett».
Jeg skjønner imidlertid at dere så dere nødt til å forsøke.
Det bare funker ikke.
Du får håpe det funker på kringkastingssjefen, Moslet.
| 0
|
300155
|
Knyttneve fra Rio
«Tropa de Elite - Nådeløs Fiende» er en brutal, ambisiøs og svært engasjerende kritikk av det brasilianske systemet.
FILM:
Den første «Tropa de Elite»-filmen vant selveste gullbjørnen i Berlin i 2008.
Den ble også beskyldt for å være fascistisk og kritikerne spredte seg i alle retninger.
Oppfølgeren kan allerede skryte av å være den mest innbringende i Brasils filmhistorie og er dessuten landets bidrag til Oscarløpet.
Filmen er mindre brutal enn den første og heldigvis mindre kaotisk.
Regissør José Padilha har klarnet hodet og sikter mot større skalper.
I forrige film var det «bevegelsen» (narkolangerne) som var hovedmotstander for spesialstyrken BOPE, nå er det «militsen» (korrupt politi som har presset ut langerne og fungerer som mafia).
I tillegg har vi «systemet», det vil si politisjefene og den politiske strukturen.
Filmen skildrer en gjennomkorrupt verden der bare en idiot vil velge å sette seg opp mot systemet.
Den fremste idioten er vår helt og forteller, BOPE-leder Nascimento (Wagner Moura), en målrettet arbeidsnarkoman som ikke vet å nyte livet.
Ingen tenkepauser
Allerede i starten, når han skal kvele et intenst fengselsopprør, viser Nascimento at han er en mann med integritet.
Det er riktignok en ripe i manuset at hans topptrente underordnede ikke adlyder ordre, men det setter tross alt i gang resten av filmen.
«Tropa de Elite 2» er fargemettet og overeksponert, slik vi er vant til fra brasiliansk og annen latinamerikansk film.
Den er samtidig dokumentarisk i valg av vinkler og ustøtt kamera, noe som gir en følelse av at hele tilværelsen er en uavbrutt veksling mellom feber og adrenalinrush.
Det lettes nesten aldri på trykket:
Når vi får en pause i munnhuggeriet eller skytingen, er Nascimentos voiceover der og forklarer eller forteller.
Padilha kunne tonet ned fortellerstemmen og gitt oss sjansen til å la mer synke inn, men da ville det også blitt en annen type film.
Mindre spekulativ
Filmen starter der den første sluttet, med en gjennomgående forakt for selvtilfredse venstreintellektuelle og rike studenter som bidrar til vold og rivalisering i favelaene gjennom sin daglige hasjrøyking.
Seinere finner Nascimento ut at han behøver de gode kreftene på sin side.
I den første filmen endte raseriet i spekulativ brutalitet.
Denne gangen hopper man over de verste scenene og systemkritikken kommer klarere fram, uten at det går på bekostning av underholdningsverdien (eller publikums engasjement, om du vil).
| 1
|
300157
|
Slutt på apestrekene
Arctic Monkeys har blitt voksne.
ALBUM:
Sheffield-guttene Arctic Monkeys satte YouTube-generasjonen for alvor på kartet da debutplata deres gikk rett til tops på de britiske salgslistene med så stor kraft at «Whatever People Say I am, That's What I'm Not» ble tidenes raskest selgende album i England.
Ikke dårlig det for en gjeng med kun en demo og en singelutgivelse på samvittigheten.
Deres obsternasige dansepunk fungerte som et effektivt og mer rufsete alternativ til The Strokes og Franz Ferdinand hakket mer pyntelige The Clash-fascinasjon.
Denne gangen er det James Ford som sitter ved roret og den California-innspilte «Suck It and See» smaker nettopp mer av California-sol enn britisk gråvær.
Det er en tilbakelent modenhet her som kler gjengen godt.
Det låter som klassisk gitardrevet rock med et passe islett av 70-tallets store klang.
Av de tolv låtene som finnes på albumet, er det bare «Library Pictures» som holder det samme tempoet vi kjenner fra de tidligere platene.
Åpningssporet «She's Thunderstorms» og «The Hellcat Sprangled Shalala» smaker mer av indifisert og sedat vestkystrock enn den hoftevrikkende punken vi har hørt før.
Alex Turner synger varmt med god hjelp fra luftige koringer.
Om «Suck It and See» vil gi gjengen ny vind i seilene er heller tvilsomt, til det er plata for introvert.
Men de beviser om ikke annet at de ikke var et kreativt blaff.
Arctic Monkeys har definitivt blitt eldre med stil og viser god teft både for lekre detaljer og sofistikerte arrangement.
Så får den som vil være med, henge seg på.
| 1
|
300158
|
Dybdahl-koden
Slik forvalter man et talent og en karriere.
ALBUM/DVD:
Dybdahl-debuten «...That Great October Sound» var en av outsiderplatene i 2001, og siden har den skjeggete Sandnes-mannen vært en av de sentrale 2000-tallsnavnene i norsk musikk.
Karrieren — og talentet — har han forvaltet forbilledlig siden.
Han spilte seg til bunns i sitt oktobersound — mye soul, noe country, en del pop og litt folk — gjennom tre plater hvor han modifiserte og raffinerte utgangsstillingen, slik at han etter hvert ikke lenger var noen vanlig melankolsk singer/songwriter-type, men en komponist og artist på internasjonalt nivå, med særpreg, integritet og nye nivåer av ambisjoner, slik de fikk utfolde seg på fjerdeplata «Science».
Når han først skal samle tråder og oppsummere, så er «En samling» sømløst sammensatt, som for å understreker helheten, de røde trådene og med hvilken selvsikkerhet han turnerer og bruker sine låtskrivergrep og stødige bruk av «knirkende dør»-virkemiddelet — ingen nordmenn har bedre romfølelse i musikken sin.
| 1
|
300160
|
Glem «kort og catchy», gutter
Bylarm-favorittene Lama bør heller dyrke sine beste sider.
|||
ALBUM:
Det er opplest og vedtatt at Lama i år leverte minst én av By:larms beste konserter.
Så hvorfor må det så utrolig mye godvilje til for å digge på plate, det man digger helt uten anstrengelse på scenen?
Hva med å bare gi ut ei live-skive, 'a?
Lama har åpenbart vært ute etter å lage en postrockskive som ikke bare er fem lange spor med samme spenningskurve, men heller en variert opplevelse med mang en kort og fengende låt.
Implisitt i dette, ligger at bandets klart svakeste punkt — vokalen — løftes frem i front mye oftere enn den tåler.
Den mest effektive vokalen finner man ironisk nok på «Ending», platas siste og lengste spor, hvor den halvhese, ordløse klynkingen funker som et menneskelig anker for det musikalske utbruddet som setter punktum for skiva.
Og i tillegg overskygger den.
Er dette lyden av et band som ikke vil være flinke til det de er flinke til?
Kom ut av skapet, gutta.
Det er ikke «kort og catchy» dere kan.
| 0
|
300161
|
Et Soria Moria for sultne
Sult-imperiets nyeste provins byr på gamle tradisjoner og kontovennlig kvalitet.
-Jeg har sett «Kokken anbefaler» på mange spisekart, men «Dagens Strøm-Larsen»?
Du skal være veldig fornøyd med kjøttleverandøren når du flagger ham på menyen, bemerket Robinson og sendte et skrått blikk mot tavla som opplyste at Dagens Strøm-Larsen besto av lammeentrecôte med blomkålpuré, spinat, rødbeter og chèvre.
-Ekte nabolagsånd, repliserte Fredag og nippet til servitørens anbefalte aperitiff-cava.
-Strøm-Larsen, rett over gata, har drevet kjøttforretning her på Torshov i over 100 år, og bygningen vi sitter i har vært Oslo østs kulturelle slott i over 80.
Merker du historiens sus, Robinson?
Sult-folka som har drevet Soria Moria bar & bistro det siste året er sånn sett for noviser å regne.
Men jeg synes de har hatt en god hånd med å kombinere restaurant og bar her, som en miks av brun bule, folkelig søndagsmiddagrestaurant og småhipt vannhull.
-Soria med særpreg, nikket Robinson.
-Og siden en del av særpreget består av ikke å ha noen egen forrettmeny, låner jeg gaspaccioen fra Dagens 3-retters, satser tungt på Strøm-Larsen som hovedrett og bestiller allerede nå pannacotta med frukt og flytende marengs som dessert.
-Dagens treretter på meg, sa Fredag.
-Gaspaccio, andebryst og jordbærsuppe.
Kald tomatsuppe til forrett og kald jordbærsuppe til dessert, dét kaller jeg særpreg.
Den «nye» Soria Moria-restauranten har fått blandet mottakelse for både mat og service, men Robinson og Fredag ble tatt godt hånd om av en blid servitør, og ventetida mellom rettene lå godt innenfor det akseptable.
Gaspaccioen, servert i et glass med isbiter og stangselleristaver, kunne tålt mer smak enn den lille chiligløden, men sammen med grillede kamskjell og en luftig selleripuré utgjorde den en velsmakende og stilig anrettet forrett.
-Og andebrystet er faktisk veldig godt; mørt, magert og smakfullt.
Potetpureen er fluffy, og nydelig sammen med den mørke sausen, meldte Fredag et stykke ut i hovedretten.
-Pureene seiler opp, svarte Robinson.
-Blomkålpureen, som jeg tror egentlig er en blomkål- og potetpuré, er også en liten vinner, om enn svært diskré i smaken.
Enda bedre er entrecôten; saftig og smørmør, og jeg har stor sans for rødbetsmaken i salaten.
Poeng også for å tilby en så god vin som Chianti Classico Brolio på 37.5 cl karaffel; for oss Italia-besatte er sånne detaljer viktige.
Soria Moria bar & bistro tilbyr enkle middagsretter på en egen bistromeny, og under tittelen Søtt figurerer pannacotta og sjokoladetrøfler.
Fredags treretter opererte imidlertid med en tredje dessert, en velvoksen porsjon jordbærsuppe der de mosede bærene hadde selskap av hakkete pistasienøtter, skivet hvit sjokolade og et lite mascarponefjell.
-Og best av alt:
Suppa smaker like lekkert som den ser ut, frisk som en vårmorgen, søt som en sommerkveld, utbrøt Fredag.
Robinson smilte overbærende:
-Jeg tror likevel ikke den overgår denne pannacottaen, kom det.
-Perfekt konsistens, fruktfriskhet og sødme i god balanse med en kanelspiss som uromoment.
En snipp-snapp-snute et Soria Moria verdig, og alene verd en gjenvisitt.
Uansett hva Strøm-Larsen måtte by på.
| 1
|
300165
|
Skrekkeksempel
I «The Darkest Hour» angripes jorda av gule, elektromagnetiske kraftfelt fra det ytre rom.
Noen mennesker overlever, dessverre.
FILM:
Det er mulig denne filmen vil være til nytte hvis du tilfeldigvis besøker Moskva den dagen elektromagnetiske vesener fra det ytre rom bestemmer seg for å utrydde alt liv på jorda.
Da vil du allerede vite at disse skyliknende, nesten usynlige massemorderne lyser opp alle lamper de kommer i nærheten av.
Du og de andre overlevende kan dermed løpe i sikkerhet — for en stakket stund.
Du vil også få tips om å oppsøke elektrikeren Sergei, som har laget et beskyttende «Faradays bur» og er i ferd med å utvikle et hjemmelaget mikrobølgevåpen som kan uskadeliggjøre den gule fare.
Hos Sergei treffer du også den unge russerinnen Vida, som sier hun er «tøff».
Idiotisk
Så langt om nytteverdien.
Mer interessant er underholdningsverdien, siden de fleste ser romvesenfilmer for å bli midlertidig vettskremte.
Jeg ser for meg premieren, der de mange hundre som har vært med å lage denne russisk-amerikanske co-produksjonen ser «The Darkest Hour» for første gang.
Jeg tviler på at noen av de involverte synes resultatet er annet enn idiotisk.
Håpet deres er at vi andre er lettlurte.
I halvannen time følger vi Emile Hirsch, Olivia Thirlby og de andre skuespillerne, løpende rundt i et folketomt Moskva.
Første stopp er den amerikanske ambassaden.
Når denne, i likhet med alt annet, viser seg å være ødelagt, blir de relativt skuffet.
Neste stopp er en atomubåt.
Dommedag nå, please!
Underveis eksploderer skuespillerne, en etter en.
Det er tydelig at regissør Chris Gorak prøver å skape starten på en romanse mellom kjekke Hirsch og pene Thirlby, men kjemien dem imellom er så dårlig at tøffe Vika griner på nesa når de prøver å kysse — så de lar det være.
Filmen er i 3D, som visstnok er framtida, hvis ikke verden går under.
Selv om den søvndyssende apokalypsen varer i knappe 90 minutter, begynte jeg å lengte etter enden allerede tidlig i første akt.
| 0
|
300167
|
Ed (50) sporet opp sine norske røtter - og lagde plate om det
Halden og Norge - sett fra Nashville.
ALBUM/BOK:
De siste åra har amerikaneren Ed Pettersen (50) fartet mellom Nashville og Halden, på jakt etter sine norske røtter.
«Song of America» Han brukte ni år på å produsere det imponerende trippelalbumet «Song of America», 50 sanger som forteller historien om USA.
Essensielle låter blir framført av noen av USAs ypperste folk-artister, fra Janis Ian til The Blind Boys of Alabama, Martha Wainwright og John Mellencamp.
Plata fikk en sekser på terningen av denne anmelder.
Nå følger Pettersen opp med å utforske sine egne relasjoner til Norge, litt på samme måte som norsk-amerikaneren Bill Booth har reist gjennom norskamerikansk historie på sine to siste utgivelser.
Praktbok For Pettersens del startet det med en opptreden på Down On The Farm-festivalen utenfor Halden, der han fikk hjelp til å gå videre med slektsgranskninga.
Nå har han tatt det videre, og det er blitt ikke bare en cd med dette som tema, men praktboka «I Curse the River of Time: A Norwegian-American Tale» - med Pettersens personlige historier om veien hit og tekstene til de ti låtene, illustrert av billedkunstnerne Elise Jarem og Gunn Vottestad og fotograf Raymond Mosken.
Prosjektet ble presentert live på Oslo-klubben Buckleys i går kveld.
Drømmen om Norge I boka skriver Pettersen små stykker om drømmen om Norge, om sine norske røtter, om bestefaren som reiste fra Sortland til USA og fikk «lurt seg» inn i United States Navy, om Halden, hvor han delvis har bodd de siste tre-fire åra, om Norge som litteraturnasjon (albumet er oppkalt etter Per Petterson-romanen «Jeg forbanner tidens elv») og om norske særegenheter.
Tekstene til de ti låtene ledsages av grafiske trykk signert Jarem.
Freddy Holm Pettersen har rett og slett gått opp løypa for å finne seg sjæl og sin bakgrunn, og på veien har han truffet ikke minst mange musikere.
Han startet raskt bandet The Black Country med blant andre Halden-musikeren Freddy Holm (diverse strengeinstrumenter).
Holm er også med på «I Curse The River of Time» - som er spilt inn i Nashville og som ellers teller respekterte musikere som Tim O'Brien (strenger), Jen Gunderman (keyboards og trekkspill) og Al Perkins (pedal steel).
Likevel får Freddy Holm bra armslag til sin strengelek, og da særlig på dobro.
Americana
Denne gjengen har spilt inn ti neddempete, akustiske sanger i americana-stil - med titler som «The Beautiful People», «All The Pretty Girls Leave Town» (ja, det er vel sånn i Halden også), «Siste reis» (om puben i Halden, der Pettersen har fått en forkjærlighet for Solo) og tittellåten «I Curse the River of Time», skrevet sammen med Henning Kvitnes.
«I Curse The River of Time» er en smakfull og meget velspilt hilsen til Norge fra en amerikaner som har lagt sin elsk på Norge.
Opplaget er begrenset, så her er det er bare å kjappe seg.
| 1
|
300168
|
Som en av spektralsteinene til brødrene Dahl
Norske LidoLido er en vaskeekte popstjerne!
ALBUM:
Hvis du ikke blir glad av LidoLido må du ha mista trua på Musikk-Norge.
Og da mener jeg ikke at du nødvendigvis må like musikken til lysluggen fra Tysvær utenfor Haugesund.
Det er selvfølgelig helt greit å sky tenåringsframført hippop som ilden.
Poenget mitt er mer at nitten år gamle Peder «LidoLido» Losnegårds debutalbum er såpass musikkspirituelt uavhengig, så fullstendig på siden av det alle andre holder på med i det vedkubbebefengte norske musikklandskapet, at det er lov å håpe at han representerer et generasjonsskifte.
Derfor ble jeg glad da han, etter at Plumbo plumpet, straks løp ut på scenen og fikk Spellemann til å handle om musikk igjen (i hvert fall for en stakket stund) med sin livsbejaende «Turn up the life».
Derfor ble jeg lykkelig da jeg gikk inn på bloggen hans og oppdaget en nerdevideo der han utforsker sære rytmearter.
Og derfor blir jeg veldig, veldig varm om hjertet hver gang jeg kommer fram til den skamløst populistiske korsekvensen på kjærlighetsballaden «Hey Girl».
«Pretty girls & grey sweaters» er som en av Brødrene Dahls spektralsteiner: lysende, fargerik og med en tendens til å ta deg med til uforutsette steder.
I utgangspunktet består lydbildet av melodisk Pharrell Williams-/Kanye West-/Outkast-inspirert poprap, LidoLido vil lage hits for sytten — og peiser på med alle triksene i boka:
Den myke melodiene, den emosjonelle r&b-vokalen;, de nesten Daft Punk-aktige puddelgitarene, den dramatiske korsangen og fengende beatsene.
Og oppå og under og innimellom hver krok smetter han inn små tvister og grep (som snutter av amerikansk vestkystpop)- som gjør at man aldri får helt kontroll om låta.
La gå at tekstene ikke handler om stort, at de kan være irriterende hverdagslige sammenliknet med de dramatiske melodilinjene.
At engelsken av og til er enerverende full av slanguttrykk, at den mangefasetterte lag-på-lag-oppbyggingen av låtene tidvis fører til at han går seg bort, at det blir litt vel skoleflinkt.
For pytt sann, han er tross alt bare nitten, jeg gleder meg allerede til plate nummer to og tre.
Og så får vi se da, om Spellemann fortsatt tør å gjemme utdelingen av hiphop-prisen i pausen til neste år også.
| 1
|
300172
|
Døden i dukkehuset
Kjærlighetshistorien i «Anna Karenina» gisper etter luft under all staffasjen.
FILM:
Romanen «Anna Karenina» åpner med at fortelleren hevder at alle lykkelige familier ligner på hverandre, mens alle ulykkelige familier har sin særegne måte å være ulykkelige på.
Regissør Joe Wright synes å ha et grovere utgangspunkt:
Alle store kjærlighetshistorier, lykkelige som ulykkelige, er like.
Og de ligner hverandre først og fremst gjennom sin storhet.
I sin filmatisering av Leo Tolstojs roman har han tatt med seg sin førstedame fra «Stolthet og fordom», Keira Knightley, og sin sans for å understreke heltinnenes sterke følelser med brå værforandringer og hvinende fioliner.
Det finnes bedre måter.
Klassikeren «Anna Karenina» er tett og tykk og massiv.
Tre kjærlighetshistorier utspiller seg innenfor tre forskjellige rammer.
Overklassepiken Kitty blir skuffet i kjærligheten og sier ja til frieriet fra den uvørne landadelsmannen Levin, etter først å ha avvist ham.
Levemannen Stiva Oblonskij bedrar sin hardt prøvede hustru Dolly med dansepike etter dansepike, men klarer alltid å bli tilgitt.
Men den sentrale og mest stormfulle kjærlighetshistorien er den mellom Anna Karenina og offiseren Vronskij, som tar makten fra dem i øyeblikket de møtes og som får Anna til å forlate mann og barn og gi seg lidenskapen i vold.
Skandale følger, og isolasjon, og sjalusi, og et av verdenslitteraturens mest berømte selvmord på togstasjonen i St. Petersburg.
Tolstoj forteller om Anna og Vronskij gjennom store, språklige bølger:
Lange, litterære løp der det de forelskede tenker og føler, og det de ennå ikke helt er klar over at de tenker og føler, veves sammen med hvordan de legger merke til verden rundt seg.
Slik blir «Anna Karenina» også en roman om Russland på 1870-tallet, med scener fra sosieteten i Moskva og St. Petersburg så vel som livet på landet:
Den er detaljrik, stofflig, sosialt observant.
Den store kjærligheten oppstår og imploderer i en svært håndgripelig og ofte triviell verden.
Om Tolstojs måte skriver den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera:
«Jo mer dramatisk, eksepsjonell og alvorlig en situasjon er, desto sterkere tendens har den som skildrer den, til å viske ut dens konkrete preg, glemme dens ulogiske prosa og skifte den ut med tragediens nådeløse, forenklede logikk».
Tolstojs bedrift er at han unngår dette, mener Kundera.
Og han peker på en av sine yndlingssetninger fra «Anna Karenina», fra Annas indre like før hun kaster seg foran toget:
«En følelse grep tak i henne, lik den hun tidligere kjente når hun badet og var rede til å stupe ut i vannet».
I andre bok av «Min kamp» skriver Karl Ove Knausgård om det han kaller «gjerningenes og tingenes egentyngde» hos Tolstoj, hvordan konkrete, objektive hverdagshendelser er «innsprengt» i den dramatiske handlingen, hvordan dette er noe som ikke finnes hos Dostojevskij, Tolstojs samtidige, som med sin hang til symbolikk mister noe vesentlig av syne, nemlig «det som forbinder oss med det utenfor oss».
Grepet regissør Wright bruker for å få kustus på dette frodige litterære kosmos er å stilisere og estetisere det.
Også Wright er opptatt av ting, men ikke som «innsprengt» virkelighet.
Her er de pynt, amuletter.
Briten ser ut til å nære en intens avstandsforelskelse i miljøet handlingen foregår i, han dveler kjærlig ved smykker, vifter og lysestaker, og kaster gjerne inn et ekstra «grevinne» på tampen av en replikk.
Det den aristokratiske Tolstoj ville sett på som selvfølgeligheter, behandler Wright som om det var spunnet glass.
Aktelsen er for stor.
Personene blir fjerne, ikke nære; papirdukker pyntet til tennene snarere enn folk.
I filmen foregår dessuten nesten hele handlingen inne på et gammelt teater, der dører plutselig åpner seg mot saler og soverom, eller mot åkeren på Levins gods, og personene kommer seg fra et sted til et annet ved å gå gjennom korridorene og bak kulissene, uten at metaplanet er noe de selv er bevisst på.
Ofte tar scenene form av koreografert dans, som når en flokk funksjonærer eller slåttekare jobber rytmisk og synkront, eller når Anna (Knightley) eller Stiva (Matthew Macfadyen, også medbrakt fra «Stolthet og fordom») plutselig beveger seg i piruetter.
Det er vakkert, virkelig.
Men det virker kvelende.
Under all staffasjen gisper kjærlighetshistorien etter luft.
Det unge talentet Aaron Taylor-Johnson spiller Vronskij som en affektert og lett androgyn ung laps, men med sterk vilje under dårelokkene.
Det er djervt å plassere Vronskij så langt på siden av den tradisjonelle, mandige førsteelskeren, og Taylor-Johnsons uutgrunnelighet gjør at Annas senere sjalusi er lett å forstå - men det gjør også at lidenskapen mellom de to er vanskeligere å få tak på.
Med bruken av brusende musikk og virvlende dansescener er det som om Wrights «Anna Karenina» forteller publikum at dette er stor kjærlighet snarere enn å skape det og vise det.
Slik blir kjærlighetshistorien generell og ikke individuell.
Valget av Keira Knightley til tittelrollen bidrar til dette.
Knightley er ikke dårlig.
Jeg tror på at hun er forelsket og jeg tror på at hun er fortvilet.
Men jeg tror aldri hun er noen annen enn Keira Knightley.
Hennes Anna ligner hennes Elizabeth i filmatiseringen av Jane Austens «Stolthet og fordom», som igjen ligner hennes tredje lidende overklasseheltinne, i melodramaet «The Duchess».
Men Anna og Elizabeth er svært forskjellige protagonister, fra svært forskjellige romanser.
Anna er oppspilt og anspent, henfallen til dramatiske brev og svære konfrontasjoner.
Elizabeth er jordnær og uimponert, en handlekraftig aktør i en vittig, skarp salongkomedie der kjærligheten nesten umerkelig sniker seg inn.
Men gjennom Knightey/Wright-linsen blir heltinnene, og historiene, mindre distinkte.
Det er som om dét at begge er kjent som udødelige kjærlighetshistorier, er det viktigste ved dem.
Men det er årsakene til at de er udødelige som først og fremst burde interessert en regissør.
Det skal sies at siste halvdel av «Anna Karenina» er skarpere og smartere enn den første.
Følelsen av bebudet dommedag er upåklagelig.
Idet følelsene blir mer motstridende, blir også filmen mer interessant.
Anna strever når hun blir tilgitt og tatt tilbake av mannen hun egentlig ikke vil bli tilgitt og tatt tilbake av.
Hun ris av en vanvittig frykt for at kjærligheten hun har ofret alt for, skal dø eller forsvinne.
Det er på sitt mørkeste og mest klaustrofobiske «Anna Karenina» endelig river.
Og mest medynk vekker Jude Law i rollen som Annas stive ektemann, den presteaktige ministeren Karenin.
Law er en vakker mann som har det med å stivne og blekne i roller der han er ment å være vakker og dragende, han trenger mer kantete, knortete roller for å være virkelig god.
Det får han her.
Macfadyens klovning i rollen som Stiva tilfører en letthet filmen har godt av.
Domhall Gleeson er fint åpen og lengtende som Levin, i et plottmessig sidespor som rommer mer enn det først kan virke.
Men ingen av mennene har mye å spille på, og i rollen som Kitty er det umulig for Alicia Wikander å bli noe mer enn en prototypisk tenåring med kjærlighetssorg.
Romantikken er intens i «Anna Karenina».
Men den er for det meste utvendig og ikke innvendig.
| 0
|
300175
|
Skrapmetall
Aliens invaderer verdens sentrum i «Battle Los Angeles».
Dessverre taper de.
FILM:
Å se «Battle Los Angeles» er som å bli slått ustanselig i hodet med en gryte full av bestikk og kinaputter:
Aggresjonen bygger seg opp og når hamringen er ferdig, får jeg lyst til å oppsøke regissør Jonathan Liebesman med gryte i hånd og gjengjelde tjenesten.
Men det er mulig han ikke ville merket noe, siden viktige deler av hjernen hans allerede er fylt med eksplosiver og skramlende metall.
Pluss et lurvete knippe filmklisjeer fra nederste resteskuff.
I stedet får jeg utløp for min frustrasjon via tastaturet:
«Battle Los Angeles» er enda et symptom på tingenes begredelige tilstand i Hollywood.
Ironisk nok er filmen ment som en hyllest til «our brave men and women», soldatene som beskytter folk og fedreland, men hvem ønsker å bli hyllet av en hjernedød film?
Hadde jeg vært stolt elitesoldat, ville jeg tatt denne skraphaugen av en film som er fornærmelse — bortsett fra et par fine øyeblikk der Aaron Eckharts karakter får den respekten fra soldatene som han trenger så sårt, etter å ha mistet flere av sine menn i Irak.
Kunst med jetmotor
Riktignok er resten av verden også angrepet, får vi vite i forbifarten, men det er L.A. som gjelder.
Mer klarer ikke en film som dette å gape over — da blir det lett snakk om politikk og slikt som voksne holder på med.
Ja, faktisk klarer ikke filmen å forholde seg til mer enn én eneste bydel, Santa Monica, der våre tapre venner må evakuere et knippe gjenværende sivile før området etter planen skal bombes til støv for å utradere fiendens dødelige droner - noen fresende innretninger som minner mest om kunstinstallasjoner med jetmotor.
Hormonelt harakiri
«Battle Los Angeles» er en krigsfilm med aliens.
Man peprer løs på hverandre, soldatene roper på «militært», romvesenene stønner på «aliensk» og mange må bøte med livet i en ytterst uoriginal miks av testosteron og sentimentalitet.
Liebesman har uttalt at han lot være å filme i 3D fordi dette kombinert med et spastisk ristende kamera ville få folk til å «kaste opp etter to minutter».
Det var omtenksomt av ham.
De utenomjordiske lander på jorda for å stjele vannet vårt, får vi vite, men som plaget kritiker har jeg en annen teori:
En overflatisk psykoanalyse av «Battle Los Angeles» vil vise at Hollywood lider av et undertrykt ønske om at noen skal komme og bombe filmindustrien tilbake til ei tid da man slapp å lage like mye søppel som i dag.
| 0
|
300178
|
Arne Lygre går nok en gang dypt inn i menneskelige kjerner
Essensielle berøringspunkter
TEATER:
«Midt i livet er vi i døden», sier det gamle latinske munnhellet, opprinnelig en verselinje fra et korverk.
«Media vita in morte sumus».
Arne Lygres nyeste tekst sier det like enkelt, like klassisk rent, like poetisk og like minneverdig:
«Vi er her».
Og, i variasjoner over det samme:
«Nå er vi her», «Jeg er her».
I «La deg være» berører dødsbevisstheten vi-et, så vel som her-et, nå-et og er-et.
Det handler om bånd mellom mennesker, eller kanskje rettere sagt, om behovet for bånd, behovet for å ha noen å stå nær - koblet med vissheten om at det ikke kommer til å vare.
En dag vil båndet brytes, enten det skyldes et menneskelig valg eller en død.
Dette uttrykkes gjennom skjerpede, spissede versjoner av gjenkjennelige menneskelige situasjoner, med analyser og rekonstruksjoner av de emosjoner som hører til.
Sammenhenger
Scenene er konsentrater av menneskelighet, og skuespillerne framfører dem med nerve og nyanse.
Ett og samme utsagn kan ha mange ulike meninger, avhengig av den kontekst det er sagt i, og den måte det er sagt på.
Hva et ansiktsuttrykk betyr gjennomgår gradvis foranderlige fortolkninger og omfortolkninger.
Undertekst legges inn i kroppsspråk og i skuespillernes plassering i forhold til hverandre.
Det er finstemt, og det fører med seg subtile (og noen mindre subtile, humoristiske) forskyvninger mellom de ord som sies og de meninger som ligger mellom dem, mellom det som gjøres og det som kunne vært gjort.
Hver av de fem - Tone Mostraum, Andrine Sæther, Glenn André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad - er bare tildelt ett rollenavn, men de opptrer alle som ulike personer med ulike forhold til hverandre underveis.
Handlingen er inndelt i sekvenser, med omdreiningspunkter der den personen som sist uttalte seg går inn i rollen som en annen, og denne andre er alltid en person med tilknytning til det siste som skjedde eller det siste som ble sagt.
Slik oppløses de enkelte rolleidentitetene, på tvers av kjønn og alder, og det tydeliggjøres hvor fellesmenneskelige erfaringene er, samtidig som alt også viser seg å henge sammen med alt det andre.
Det finnes alltid berøringspunkter, ett menneskes handlinger og valg påvirker alltid også minst ett annets.
Noen ganger står to personers opplevelse av en og samme situasjon i konflikt med hverandre, andre ganger utfyller de hverandre til en harmonisk felles sannhet.
Åpenhet og brudd
På ett tidspunkt rykkes undertegnede ut av de rom teksten skaper.
Det er under et ordløst innslag der skuespillerne trekker strømper over hodene, og kler på seg parykker.
En liten stund svirrer de rundt uten å si noe, før de går tilbake til sine rollefigurer.
Det går ikke lang tid før jeg er sugd tilbake i situasjonen igjen, men jeg opplever likevel dette bruddet som en forstyrrelse og en svekkelse, ikke en berikelse.
Dette er den ene unntaksscenen i en teateroppsetning som ellers, tross all sin åpenhet, er helhetlig og sterk.
Rebekka Ringsts scenografi, en skrånende bakke av pressede sponplater, har den samme åpne fleksibiliteten som rolleidentitetene og replikkene.
Den kan være et svaberg, en brygge, en gate eller en terrasse, men mest er den et forankringspunkt for skiftende mentale landskap, overalt og ingen steder.
| 1
|
300183
|
Hva om gud var en av oss?
Det blir med spørsmålet i «Transcendence».
FILM:
Hvor går egentlig skillelinjene?
Mellom maskin og menneske, og mellom menneske og gud?
Det er ikke små spørsmål som stilles mellom de snirklete spesialeffektbroderiene i «Transcendence», en innviklet flette av undergangsaction, eksistensialisme og teknologiprat om kunstig intelligens.
Det handler om selvbevissthet og det handler om grenser, om hvor vi begynner og hvor vi slutter - og om faren for inflitrering og overskridelse i en verden der alle er hektet på samme nett, som en stor organisme som er sterk og rask, men sårbar mot infeksjoner.
Nærbilder av solsikker og regndråper i sakte utvikling bringer tankene hen til skapelsesberetningen.
Den religiøse symbolikken gjør ikke akkurat noe forsøk på å gjemme seg vekk.
Middelmådig gudstjeneste
Da er det desto tristere å måtte konstatere at «Transcendence» er utformet omtrent som en middelmådig protestantisk gudstjeneste rundt 1870.
Den er monoton, mørk, moraliserende, selvhøytidelig, tonsatt av depressiv musikk og full av pregløse mennesker som ser stivt fremfor seg og mest ser ut som om de gleder seg til kaffen og kringlen etterpå.
Johnny Depp spiller Will Caster, IT-geniet som blir offer for en terroraksjon og kun kan overleve ved å laste opp sin egen bevissthet til et slags operativsystem av det formidable slaget.
Rebecca
Hall er den lojale kona og vitenskapspartneren Evelyn, som fungerer som ektemannens kroppslige agent lenge før hun begynner å stusse, mens Paul Bettany, Morgan Freeman, Cillian Murphy og Kate Mara er løst vekk i grunne roller som representanter for forskjellige institusjoner, grupper og teknologisyn, og som utover dette ikke har venner, slektninger, luner, talemåter, tanker, følelser eller annet indre liv.
Søvngjenger-Depp
Det vil si, Bettany og Hall klarer å etablere noe som ligner mistenkelig på varme og følsomhet, mens Johnny Depp virker helt rådvill når han ikke kan ty til de triks og tics han har perfeksjonert gjennom Tim Burtons filmer.
Han vandrer gjennom «Transcendence» som en søvngjenger.
Noe av ubestemmeligheten er nødvendig, siden et av dilemmaene i filmen er om Evelyn klarer å forholde seg til den fjerne, krevende og tilsynelatende allmektige bevisstheten i systemet som til mennesket han var, og om de to kan sies å være det samme.
Men heller ikke i håndgripelig tilstand virker Will som annet enn en idé.
Som manus virker han mer opptatt av å forklare enn å leve.
Mye av skylden må nok legges på Wally Pfister, en erfaren fotograf og cinematograf som med «Transcendence» debuterer som spillefilmregissør.
Antagelig ville mer erfarne regihender hatt en mer velutviklet sans for dramaturgi; for at en historie må gå i bølger og bygges opp og ned, at det intense må veksle med det avslappede for å fremstå som intens.
Filmen hans snakker hele veien i samme, insisterende tonefall.
Det er både slitsomt og kjedelig.
Hvordan kan du bevise at du er selvbevisst?
Det er bare én av gåtene i «Transcendence».
Jeg skulle ønske den ble fulgt av et bedre svar, eller i det minste en artigere feilslutning.
| 0
|
300185
|
Friskmeldte metalveteraner
«Selv om Borknagar aldri har vært borte, kan vi tillate oss å kalle dette et fint comeback».
|||ALBUM:
Det er ikke til å feie under teppet at de siste platene fra Borknagar ikke hører med blant bandets mest inspirerte verk.
Nå kan det imidlertid se ut som det er på tide med en friskmelding.
Etter «Universal» å dømme høres det i alle fall ut som om gjengen har funnet tilbake til noe av den gløden som gjorde «The Archaic Course» og «Quintessence» til fine alternativer til den mørke og mer puristiske ekstremmetalen.
NaturbilderÅpningssporet «Havoc» er utvilsomt av de bedre kreasjonene Borknagar har lagt i bordet på lenge.
Med sine nærmest jagende melodier og intense driv, slenger den deg ut på tur blant bratte fjellskrenter og spektakulære naturbilder.
Temperaturmessig representerer den det energiske ytterpunktet.
Brorparten av materialet kretser rundt den mer progga siden til Borknagar, satt i system av bandets velkjente akkordsignatur.
Det betyr likevel ikke sekstetten går stille i dørene, Vintersorg synger bedre og mer innbitt enn på lenge og gjengen passer på å spe ut de mest sødmefylte melodilinjene med noen tempofylte brekk her og der.
Mektig avslutning«Abrasion Tide» står stødig som en slags oppsummerende midtakse i platen, mens ingen ringere enn tidligere Borknagar-vokalist og nå eks-Dimmu Borgir-bassist, Simen Hestnæs, låner sin vevre stemme til det mektige avslutningssporet «My Domain».
Selv om de aldri har vært borte, kan vi tillate oss å kalle dette et fint comeback.
| 1
|
300189
|
Billy Talent-nedtur
Drar for langt inn i den ordinære poppunk-sfæren.
ALBUM:
Det føles litt leit å konstatere at Billy Talents første plate med ordbasert tittel også er deres svakeste.
«Dead Silence» markerer et aldri så lite brudd med deres tre første plater, som i stor grad slo seg opp på sin smarte fusjon av aggresjon, punk, originale gitarriff og stadionstore refreng med trestemte koringer.
Tendensen man begynte å merke på «III» slår ut i full blomst her.
Lydbildet er langt mykere og de mest aggressive vokalpartiene er mer eller mindre borte.
Billy Talent har aldri vært nærmere radioformatert poppunk enn her, og det føles som en aldri så liten fallitterklæring.
«Show Me the Way»
Det begynner svært lovende med «Viking Death March», som på mange måter er Billy Talent i sitt vante fandenivoldske og riffsmarte hjørne, men så begynner låtene kjapt å bli av typen det går tretten av på dusinet og balladene farlig tallrike, selv om «Cure For the Enemy» med sine insisterende melodilinjer absolutt rettferdigjør sin plass.
| 0
|
300190
|
Er det noe denne damen ikke får til?
Maya Vik glitrer på solodebut.
ALBUM:
Dynket i 80-tallspaljetter fra modelltopp til bassisttå, trakterer Maya Vik (Montée) et soloalbum fylt av vintage trommemaskin og glamtung synth på et helt passende humoristisk metanivå.
Vokalen åler seg frem i et til tider vel forførerisk hviskende spor.
Det er vel attityden som hører med til mystiske it-girl av Mayas kaliber?
Men, det meste av innvendinger legges bort for åpenbaringer som «Oslo Knows» - et funkbesudlet rendez-vous mellom Chris De Burgh og The Flirts - og humordiscokula «Nuts At The Wedding».
Musikk/fotobok-utgivelsen «Château Faux-Coupe» er Annie som forfører Prince på et vellykket nachspiel hvor verten aldri går tom for drikke, og selv om nachspiel egentlig er unødvendig er det alltid en knakende god idé i øyeblikket.
En enda bedre - og edru - idé er at Maya Vik fortsetter å lage soloalbum (men ikke slutt i Montée!)
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.