id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
300193
|
Denne hissigproppen har holdt det gående i 30 år
Kreator thrasher videre og mener fortsatt mye om mangt.
ALBUM:
Mille Petrozza har vært en standhaftig soldat i thrashens tjeneste i en god mannsalder nå.
Helt siden den iltre debuten «Endless Pain» fra 1985, har Essen-bysbarnet og hans Kreator utvist en riffkompetanse og en vitalitet få av deres europeiske sjangerbrødre kan måle muskler med.
Milles harmdirrende tirader mot sosial undertrykkelse, korrupsjon og maktmisbruk er fremdeles karakteristisk naive i formen, men like fullt flammende ektefølt.
Kreator har alltid utvist en god evne til å spekke sine tempomettede låter med et fengende refreng og et godt melodisk brekk.
Så også på «Phantom Antichrist».
Det er fremdeles en glød og kraft her som man ikke opplever altfor ofte fra et sjangertro band som har holdt på i snart 30 år.
Hør bare det übergroovy tittelkuttet og kampropet «United in Hate».
Kreator lenge leve.
| 1
|
300194
|
Størst av alt er kjærligheten
Onkel Tuka fra Halden avslutter trilogi med å hylle kjærligheten.
ALBUM:
Onkel Tuka kommer meget respektabelt i havn med trilogien «Gud, død, kjærlighet», som startet med «Geriljagospel» og «Hotell Hellman».
Det er altså den deilige og trøblete og noen ganger svulstige kjærligheten som får avslutte prosjektet.
Jokeren Sundstøl Onkel Tuka er vokst til sju medlemmer, med produsent Geir Sundstøl som en åttende joker — blant annet på pedal steel.
Rino Sildens banjo er også blitt et slags varemerke, og musikken er absolutt til å kjenne igjen.
Eller sagt på en annen måte, de er nesten imponerende tro mot et konsept de er ganske alene om i Norge.
Igjen er det gammel amerikansk country, bluegrass og folk, med et nikk til britisk folkrock, som er inspirasjonen, men musikken har også noe av punkens løsluppenhet og energi.
Lysere tekster Tekstene til Håkon Ohlgren har denne gang et lysere og mer optimistisk — og positivt — utgangspunkt.
Albumet åpner like godt med følgende kjærlighetserklæring til ei dame som virkelig må føle seg både elsket og begjært:
«Dama mi er så fin/Ho får godstog til å stoppe/Ho får elver til å tørste/Ho får hjertet mitt til å hoppe/Dama mi er så fin/Ho får menn til å gå på vannet/Ho får sanger til å bli sanne/Ho får engler til å lande (...) dama mi er så fin, jeg har lyst til å skrike/Ho er den peneste dama i hele kongeriket».
Den blir et slags svar på Lars Saabye Christensens tekst med samme tittel, framført av Kåre Virud for mange år siden:
«Dama mi æ'kke sann, dama mi/Når jeg tenner henter'a vann/dama mi æ'kke kulten, dama mi/hu henter mat i fryser'n når jeg er sulten/dama mi, beste dama...»
Hvilken av damene ville du valgt?
Bevisst
Om det i Onkel Tukas tilfelle av og til kan bli både svulstig og vippe over i det banale, er det selvfølgelig helt bevisst fra Ohlgrens side.
Også det er i tråd med tradisjonen da denne stilen oppsto.
Kjærligheten til hjembyen Halden får også sitt, i «Halden, blod og penger» og melankolske «Halden blues»:
«Jeg har hørt Townes synge Dublin Blues/Skulle ønske jeg var i Halden i en mørk og stille bar/Alene uten å tenke på hva du gjorde og hvor du var».
Ohlgren makter stadig å legge inn små, elegante referanser, enten det er til Townes Van Zandt eller som i «List», bokseren Ingemar Johansson, som døde for to år siden:
«På en stor hvit plass i Stockholm skal du få vite hvem jeg er/Det var den samme kvelden Ingo skulle dø».
| 1
|
300196
|
«Vil aspirere sterkt til topp 10-plassering i år»
Jens Carelius tøffer seg på glimrende andreplate.
ALBUM:
Jens Jørgen Carelius Krogsveen (født i 1982) er med andre ord en «gammel ung» reint musikalsk.
Likevel treffer han på nesten forunderlig vis tidsånden med sitt nostalgiske lydbilde — fordi det ved siden av å smake førstegenerasjons folkrock, føles så friskt at det også framstår som nytt.
Og lettere eksotisk.
Lovende debut Konserten på Bylarm i februar viste en spennende artist som går egne veier.
Og debuten, som logisk nok heter «The First Songs» og ble spilt inn på en tosporsbåndopptaker, var det som ofte kalles lovende.
Der var Carelius alene med gitaren, og tankene gikk straks til britiske Bert Jansch og Nick Drake.
Dagbladets anmelder var positiv, men etterlyste også et mer personlig sound.
Det kommer her — til gagns.
Han tør mer.
Et helt fotballag — med reserver — har vært i studio for å spille inn et album som nok vil aspirere sterkt til topp 10-plassering hos mange når plateåret skal oppsummeres.
Og vi snakker om en sound du nok ikke hørt fra en norsk artist tidligere.
Det låter særdeles organisk — i hvert fall på vinylutgaven denne anmeldelsen er basert på.
Ikke så underlig, siden det er spilt inn analogt.
Viking Records ble for øvrig startet først og fremst for å gi ut akkurat denne plata.
De metaforrike tekstene er mer indirekte enn direkte.
Du blir kanskje ikke klokere, og han redder ikke verden, men ordene flyter gjennom lufta som boblene på et lysshow på sceneveggen under en Jefferson Airplane-konsert.
Folkrockpionerer
Det er vanskelig å forstå at Carelius har bakgrunn fra bluesrockband, for det er så langt unna der han er som soloartist — hvis vi ser bort fra tendensen til å repetere temaene.
Her er først og fremst ekko av britiske folkrockpionerer som, igjen, Bert Jansch (ikke minst det akustiske gitarspillet) og hans Pentangle, Fairport Convention og Incredible String Band (særlig fraseringen), men også Donovan, Cat Stevens, norskamerikanske Eric Andersen og «skjegge-folk» som Devendra Banhart og Samuel Beam (Iron & Wine).
Samtidig går arrangementene lenger enn hos disse, i form av mektige strykere, blåsere eller store, mektige kor som ofte fører Carelius langt inn i psykedelia — toppet med hans slentrende og myke, men insisterende stemme.
«Face Of A Dream», «Faces Leaving On A Train», «Into The Fog» og «The Talent» er for eksempel, og kanskje særlig av den grunn, noe av det tøffeste denne anmelder har hørt på plate i år.
| 1
|
300199
|
Seniordans
Jøss.
Det er liv i den gamle Belle and Sebastian-skrotten!
ALBUM:
Quart-festivalen 2002:
Skotske Belle and Sebastian er en av headlinerne denne kvelden.
Stemningen foran scenen er mild, lugn, koselig.
I publikum er det et overveldende flertall av gutter med indiesveis, kordbukser og bokklubbnett over skuldra.
Kjærestene deres har langt hår og kjole.
Til slutt får noen av dem komme opp på scenen for å danse.
Dette er antakeligvis tidenes snilleste kveld på Quart.
Dagen etter har Turboneger gjenforeningskonsert.
Stemningsskiftet er åpenbart i det man kommer inn på festivalområdet.
Testosterontettheten er nær 100 prosent, tusenvis av mennesker står og brøler «I've got erection!».
Det er som hele spekteret av norsk manndom er å finne i spennet mellom de to konsertene.
Popidyll
«Du må bare omfavne det faktum at du er en gammel dame på 35 pluss», sa kollegaen.
Jeg hadde nettopp fortalt ham om Quarten 2002 og raset av seint nitti- og tidlig 2000-tallsminner som strømmet på da jeg hørte den avslepne stemmen til Stuart Murdoch på gudene veit hvor mange år.
Det var mennesker, farger, følelser.
Nesten pinlig spesifikke scener av ungdomstid.
Belle and Sebastian var et av de bandene så mange i vennegjengen forgudet, skottenes neddempede, melankolske popidyll og spissfindige tekster passet liksom til enhver situasjon, ble spilt om og om og om igjen.
Før alle ble drittlei omtrent samtidig og katalogiserte den røde, den grønne, den gule og den hvite plata på B i cd-samlingen - hvor de har samlet støv siden.
Når man først blir lei Stuart Murdochs naivistisk monotone vokal, ja da blir man veldig, veldig lei.
Og det er nettopp derfor bandets niende album, «Girls in Peacetime Want to Dance», er så utrolig oppløftende.
Pause
Det er hele fem år siden sist og pausen har gjort skottene godt.
Selv om de strengt tatt også fornyet seg på den litt mer uptempo og Trevor Horn-produserte «Dear Catastrophe Waitress» i 2003, er alt likevel nytt og annerledes.
Dette er deres første plate gitt ut gjennom plateselskapet Matador, den første som er produsert av Ben H.
Allen III, som tidligere har skapt soniske landskaper med band som Animal Collective og Bombay Bicycle Club.
Resultatet er et mangefasettert og nesten symfonisk lydbilde.
Det åpner med voluminøs synth og fortsetter med kor på «Nobody's Empire».
«Allie» er pumpa og sekstitallsinspirert, mens «The Party Line» har funkgitar, dyp bass og et orgel som gjør at det høres ut som en blanding mellom Duran Duran og Happy Mondays.
Og så er det «Enter Sylvia Plath», et seks minutter og 48 sekunders lang opus, hvis repeterende synthbeats mest av alt får låta til å framstå som en blanding av Saint Etienne og Pet Shop Boys.
Ja, jeg vet, disse referansene får det hele til å framstå som den rene og skjære galskap.
I hvert fall for gamle B&S-fans.;
Men det fungerer på underlig besnærende vis, det er pustet nytt liv i et band jeg strengt tatt hadde avskrevet for lengst.
Førti er det nye tretti, er det ikke det de sier?
| 1
|
300200
|
Gladsak
Så samles vi rundt hvalen, i det søtladne redningsdramaet «Big Miracle».
FILM:
Året er 1988.
Adam Carlson (John Krasinski) er en lokal nyhetsreporter i Barrow, på nordtuppen av Alaska.
Byen ligger ikke så langt nord for polarsirkelen, men isen kan bli tjukk.
Adam har ambisjoner om å komme seg bort fra småbylivet, til et sted med større nyheter, men han behøver ikke dra langt, for en dag kommer han over tre gråhvaler som er fanget i isen.
Hullet der de henter oksygen, er i ferd med å fryse igjen.
Den første som engasjerer seg når hun ser nyhetsbildene, er Adams ekskjæreste, miljøaktivisten Rachel Kramer, spilt av Drew Barrymore.
Når stjernejournalisten Tom Brokaw (i arkivopptak) også henger seg på og viser bildene på NBC Nightly News, begynner snøballen virkelig å rulle.
Folksomt på isen
De lokale urinnvånernes representanter engasjerer seg (de vil drepe og spise hvalene), det samme gjør oljebransjen, representert ved Ted Danson.
Deretter følger nasjonalgarden, Det hvite hus og reformvennlige sovjetrussere på øverste nivå, pluss en stor samling journalister fra mange land.
Det blir folksomt i Barrow.
Filmen er basert på Tom Roses bok «Freeing the Whales» fra 1989 og regissert av Ken Kwapis, som har bakgrunn fra romantiske komedier og en rekke TV-serier, blant andre «Malcolm i midten» og den amerikanske versjonen av «The Office».
Vi finner imidlertid lite pinlighetshumor i «Big Miracle», som må kunne kalles en barnefilm om å redde noen stakkars dyr.
Meler egen kake
Problemet er at ingrediensene i utgangspunktet hører mer hjemme i en film for voksne.
Både journalister, oljefolk, inuitter og politikere blir med på redningen for å mele sin egen kake, men alle potensielt interessante konflikter røres sammen til en altfor søtladen ... kake.
På den ene side vil nok barna synes at det blir for mye voksengreier, mens miljøvernere vil irritere seg over Drew Barrymores overfølsomme Greenpeace-aktivist, journalister vil riste på hodet over den klisjemessige framstillingen av egen yrkesgruppe og mange vil nok tenke som meg at verden er full av sanne historier som ikke nødvendigvis fortjener å havne på kino.
| 0
|
300201
|
Skeivt duosamarbeid
Mest som en Hoel-skive med Albrigtsen som gjest.
|||
ALBUM:
12 år etter «Get Together» har Steinar Albrigtsen og Jørn Hoel igjen reist rundt som duo - under en turné som startet i fjor høst og fortsetter til februar.
Nå har det samarbeidet også resultert i et nytt album med 12 låter signert herrene sjøl i samarbeid med amerikanerne Tom Pacheco og RC Finnegan.
Duoen har ikke lagt skjul på at Simon & Garfunkel og Crosby, Stills, Nash & Young er blant inspirasjonskildene, og det er åpenbart fra første tone.
Albumet er en ok hyllest til 70-tallet, men det er vanskelig å skjønne hvorfor alle låtene går i samme seige, melankolske toneleie.
Det fungerer bra live, i en trivelig setting med pludring og iblandet gamle sololåter i duoformat, men på cd blir det fort kjedelig når neste låt høres ut som en reprise av den forrige.
Og duoplate?
Vokalen til produsent Jørn Hoel dominerer i miksen, også i de fem-seks låtene der de i utgangspunktet er jevnbyrdige.
Albrigtsen synger hovedvokal på bare to.
Derfor framstår albumet, fine harmonier og vellyd til tross, mer som en Hoel-plate med Albrigtsen som gjest enn som en fullverdig duoplate.
| 0
|
300202
|
Rynkeby
De gamle er smertefullt søte i «Sang for Marion».
FILM:
Barnebarn som besøker besteforeldre på gamlehjemmet, bør bringe med seg en eske Sfinx-konfekt og et stykke skikkelig konversasjon.
De bør ikke finne frem toneleiet og ordforrådet de ville brukt overfor en seksåring.
Begge typene har sine korresponderende kategorier blant filmskapere.
Det er nemlig en mikrotrend å lage feelgoodfilmer, fifty-fifty komedier og tåretvingere, med seniorer forrest på scenen, der humoren har å gjøre med at dilemmaer og nevroser som ofte forbindes med andre livsfaser, som forelskelse og sex, entrer en hverdag som ellers for det meste handler om skrale hofter.
Frenetisk entusiasme
Franske «Hva om vi alle bodde sammen» og britiske «The Best Exotic Marigold Hotel» var slike filmer, enkle, men kloke på sitt vis, med grånende hovedpersoner som kunne være både livserfarne og latterlige, som folk som kjent er iblant.
Med «Sang for Marion» blir samme tendens brakt til sin infantiliserende ytterste konsekvens.
Sentralt står Marion (Vanessa Redgrave), en elsket og utadvendt kreftpasient med lidenskap for korsang, og den tilkneppede ektemannen Arthur (Terence Stamp), som synes korets frenetiske entusiasme er noe nær uutholdelig.
Leve i nuet
Selvsagt er det Arthur som, etter Marions død, må lære å bryte ut av mønsteret, gi seg hen, leve i nuet, alt det der.
Men som tilskuer er det vanskelig ikke å dele Arthurs ønske om at de manisk smilende kormedlemmene må snuble i sine egne rullatorhjul før de gjennomfører ideen om å rappe offentlig.
For gamlingene i «Sang for Marion» er først og fremst nusselige, slik YouTube-katter og Facebook-babyer er det.
Når pensjonister synger «Let's Talk About Sex» fremstilles det som hysterisk frekt og festlig, fordi det kommer fra den kanten, liksom, selv om dette er mennesker som med overveldende sannsynlighet faktisk har hatt et sexliv.
Det føles kalkulert og nedlatende.
Furet, værbitt
Når de får kommet seg unna de gale hordene med noteark og bakovercaps, får Stamp og Redgrave ro til å skape et forhold som er vakkert i sin banale dynamikk.
Stamp er furet, værbitt som ingen annen, det er et ansikt som er godt egnet for en historie der sårbarheten sakte skal piple frem som sevje fra en trestamme.
Øyeblikkene i «Sang for Marion» som treffer, er takket være ham.
I et fint lite blaff av et biplott går den evig oppstemte kordirigenten (Gemma Arterton) fra smil til tårer og tilbake igjen, når hun har blitt dumpet for N'te gang og frykter at hennes gemytt og måte bare fungerer sammen med folk med den ene foten i graven og den andre i støttestrømper.
Men så lyder igjen det gruoppvekkende en-to en-to-tre-fir.
| 0
|
300210
|
Mon tro hva Demi Moore synes om Ashtons sexkomedie
Vår anmelder liker den i hvert fall ikke.
FILM:
«Du er ikke morsom.
Du er ikke sjarmerende.
Du er bare et pent ansikt og femten centimenter mellom bena», sier en av mange forurettede kvinner til Ashton Kutcher i «L.
A. Gigolo».
Det siste må vi ta hennes ord for.
Resten har hun helt rett i.
«L.
A. Gigolo» er omtalt som en komedie, men den er ikke morsom og virker ikke som den prøver å være det.
Første halvdel av filmen er en endeløs parade av kvinner som nipper til drinker på svømmebassengkanter, og anledninger til å vise Kutcher i forskjellige stadier av nakenhet.
Kutcher spiller Nikki, en pengelens playboy som klarer å leve et kakseliv i Los Angeles ved å forføre velstående kvinner.
En tiltalende side av «L.
A. Gigolo» er at vi følger Nikki på vei nedover og ikke oppover, mot en mildt uventet slutt.
Det er også det eneste forsonende trekket ved en film som kjennetegnes av at det er umulig å bry seg om personene vi møter, om de er lykkelige eller ikke, om de er nakne eller ikke, om de lever eller dør.
De er umorsomme og overfladiske, alle som én.
Ashton Kutcher er som vanlig svak.
Nå er det ikke nødvendig å være en stor skuespiller for å fylle tittelrollen i «L.
A. Gigolo», men det kreves et minimum av karisma.
Også på dette punktet kommer Demi Moores utvalgte sørgelig til kort, femten centimeter eller ikke.
| 0
|
300213
|
Oppskriftsmessig dancerap fra A-Lee
På høyde med det mest middelmådige fra utlandet.
ALBUM:
«So, I wanna get a Bentley» åpner A-Lees hit «The One», og signaliserer med det tydelig hvor østlandsrapperen vil: Opp, opp, opp.
Musikalsk legger «Forever Lost» like lite imellom.
Med spisse, synth-tunge produksjoner finner plata seg godt til rette der rap og pop møter danceproduksjoner definert av populariteten til Swedish House Mafia, Avicii og deadmau5, med en dæsj (les: et break) Skrillex-dubstep.
Kommersielt potensiale
Formelen mestrer A-Lee og hovedprodusentene i Ground Rules godt, og det kommersielle potensialet til singelmaterialet er det lite å si på.
Det er derimot større tvil om A-Lee noen gang vil oppnå «flow like Jay», som han drømmer om i samme «The One», for som rapper har han lite som hever ham over hopen.
Stusselige ballader
De obligatoriske rolige låtene, countrypop-aktige «Over You» og «Girlfriend», er kanskje med for å gi pusterom til et ellers lite variert format, men de er platas stusseligste øyeblikk.
Og selv om «Forever Lost» er gjennomført i sin stilimitasjon, er det ikke til å komme unna at sjangeren automatisk gjør dette til en plate som er på høyde med det mest middelmådige fra utlandet.
| 0
|
300214
|
Den norske jazzdronningen som slo ut Janis Joplin
Karin Krog feirer 50 år som plateartist.
ANMELDELSE:
I år er det 50 år siden Karin Krog (77) spilte inn sin første plate, backet av Egil Kapstad Trio, der Jon Christensen spilte trommer og Kurt Lindgren bass.
Det er verdt å feire, og Paul René Roestad har lagd en dokumentar i anledning jubileet.
Filmen har premiere i NRK-programmet Hovedscenen i morgen kveld.
Slo Janis Joplin
Karin Krog vokste opp i musikalsk omgivelser på Frogner og viste tidlig talent for sang.
I tenåra sang hun på klubber i Oslo, blant annet med Kjell Karlsens orkester.
Seinere har hun sunget med fremragende musikere over hele kloden, fra en ung Jan Garbarek til Don Ellis, Archie Shepp, Bengt Hallberg og ikke minst John Surman, som hun fortsatt jobber sammen med.
I 1969 gikk hun til topps på det ledende magasinet Down Beats celebre liste over årets beste kvinnelige vokalister, med Janis Joplin langt bak på andre plass.
Hun var et verdensnavn, og en elegant ambassadør for norsk jazz ute i verden.
Hun mestrer det tradisjonelle og det eksperimentelle og har dyrket flere stilretninger side om side.
Likevel er det aldri tvil om hvem som synger.
Historisk stemning
Paul René Roestad har lagd et elegant portrett av Karin Krog, en film som er bra nedpå, som det heter i jazzen.
Det er befriende å se en dokumentar uten stand up-reportere som skal tegne og fortelle eller intervjuere som er vel så opptatt av seg selv som av intervjuobjektet.
Dette portrettet består av tre elementer; Karin Krogs nøkterne fortellerstemme, historisk dokumentasjon i form av foto og film og kommentarer fra kyndige folk.
Roestad har gravd dypt i den historiske skuffen og funnet stemningsskapende newsreel-opptak fra 1950- og 1960-tallet, som sammen med svart/hvitt-fotografier og et gjennomgående jazzkomp skaper den rette stemningen.
Akkurat sånn bør en slik dokumentar være; konsentrert om temaet, uten unødvendig staffasje og pynt.
Et stykke norsk verdenshistorie.
| 1
|
300216
|
«Climax» er så sexy at det drypper av den
Men resten av Usher-plata holder ikke mål.
ALBUM:
Det er ikke noe nytt at multimillionselgende og Grammy-inkasserende Usher er en artist som appellerer til massene, men med sin sjuende plate forsterker han inntrykket av å ha tatt skrittet fra populær r'n'b-artist til fullverdig popstjerne.
Den er nemlig et klassisk eksempel på det som skjer når de kommersielle interessene er så sterke at et albums viktigste oppgave er å fôre markedet med singler som appellerer til flest mulig ulike segmenter:
Det mister all identitet.
Litt av alt
På «Looking 4 Myself» starter ballet med massive, spisse synthakkorder og hektiske, skarpe beats til ropende kraftvokal i «Can't Stop Won't Stop» - som et foruroligende frampek til den Swedish House Mafia-produserte avslutningen «Euphoria».
På veien er vi innom slapp poprock i tittelsporet og pregløs elektropop som like gjerne kunne havnet i hendene på Katy Perry i «Show Me», mens «Lemme See», med gjestevers fra Rick Ross, tyr til en seigere og hardere rap-produksjon.
Et par godkjente r'n'b-popballader er det også plass til.
Sexy klimaks
I tillegg kommer de vidt forskjellige sporene som faktisk er bra.
The Neptunes' «Twisted» er et hyggelig møte, selv om den varme produksjonen og live-instrumenterte retro-soulfunken bryter fullstendig med resten av plata, og førstesingelen «Climax» er i sin gyngende nedstrippethet så sexy at det praktisk talt drypper av den.
Den lar dessuten endelig Usher bruke stemmen som han gjør det best - i en lys og nyansert falsett.
Hvorfor så store deler av plata kaster bort r'n'b-vokalisten Usher til fordel for roping og irriterende nasal rapping er et mysterium.
Pop er pop, og det er i seg selv ikke noe å utsette på at ulike låtskrivere og produsenter bidrar til en plate.
Men da bør låtmaterialet være bra, og der når ikke «Looking 4 Myself» opp.
| 0
|
300217
|
Forhekset av film
«Hugo Cabret», Scorseses første barnefilm, er et fantastisk syn, men mindre opptatt av barndom enn av filmkunstens barndom.
«Hugo Cabret» har ordinær kinopremiere 16. mars, men Dagbladet anmelder filmen nå i anledning filmens førpremiere under Filmfest Oslo og hovedrolleinnehaver Ben Kingsleys besøk i Norge - les intervjuet vårt med ham her.
Året er 1931 og 12 år gamle Hugo bor i klokketårnet på Montparnasse togstasjon i Paris.
Han holder de enorme klokkene i gang og observerer livet på stasjonen gjennom sine kikkhull.
En gang i blant våger han seg ned på gulvplanet for å stjele en croissant.
Oppe i leiligheten sin har Hugo en «automatmann», en opptrekkbar figur som er guttens eneste minne om faren.
Han må reparere automaten, slik at den kan skrive ut en hemmelig beskjed og derfor stjeler han tannhjul og skruer og småting fra den eldre, triste innehaveren av en leketøysbutikk, Georges.
Dickens
«Hugo» er 69 år gamle Scorseses første barnefilm.
Som forelegg har han valgt en bestselgende og rikt illustrert ungdomsroman, «The Invention of Hugo Cabret» (2007), skrevet og tegnet av amerikanske Brian Selznick.
Filmen starter som romanen:
Kamera sikter seg inn på Paris, stuper ned mot togstasjonen, seiler gjennom mengden av reisende og ender opp i et kikkhull, der Hugo følger med på menneskene, som i en stumfilm.
Dette er Scorsese som leker seg med 3D.
Han fortsetter gjennom klokketårnets «innmat», der kamera gjør noen fine vendinger som skaper imponerende dybdeperspektiv, før vi ender opp i Hugos krypinn.
Første del av filmen minner mye om en Dickens-roman, der et skittent, stinkende London er byttet ut med Scorseses polerte stasjonsliv, med en stemning som minner mer om en imponerende koreografert, men nostalgidynket reklamefilm.
Nesten mesterverk
Jeg skal ikke avsløre flere detaljer enn nødvendig, men vi kommer ikke utenom at «Hugo» etter hvert handler mindre om barndom enn om filmkunstens barndom og Georges Méliès, spesialeffektenes far, tryllekunstneren som fra slutten av 1800-tallet laget hundrevis av filmer.
Scorsese er sentimental, men mest på vegne av filmkunsten.
Bevaring av gamle filmer har lenge vært en av hans hjertesaker.
Selv om «Hugo» er fantastisk å se på, tror jeg både barn og voksne ville satt pris på om Scorsese hentet flere «store» følelser fra Dickens, for ikke å si Chaplin.
Da ville «Hugo» vært et virkelig mesterverk.
| 1
|
300218
|
Nikolaj Frobenius' nye bok er oksygentilførsel i en ellers navlebeskuende tid
Stram novelledebut.
Etter tretti år som romanforfatter debuterer Nikolaj Frobenius med noveller.
Han forandrer form, akkurat som skikkelsene i «Alle mine demoner».
Gjennom ni noveller møter vi mennesker som blir noe annet:
Her er den fredsæle læreren som forvandles til skiløper-morder, rusmisbrukeren som hallusinerer seg inn i kroppen til en hund, forskeren som ender som sovesyk zombie, og kvinnen som - kanskje - trer over i de dødes rekker.
Metamorfose
Det er dette kanskje som gjør Frobenius’ bok fascinerende.
Novellene er krystallklare, hverdagslige, og samtidig foruroligende uavklarte.
Edgar Alan Poe og Franz Kafka er viktige referanser i Frobenius’ forfatterskap.
Årets noveller skildrer metamorfiske prosesser, skjønt ikke så absurde som for Kafkas Gregor Samsa, som våkner opp som innsekt.
Hos Frobenius er tilstandene som rammer lettere å forstå.
Det handler om ublide møter med egne instinkter, med raseri, redsel og ensomhet.
Den beste novellen er muligens «En strålende utsikt».
Her møter vi en familiefar som går opp i liminga, nesten.
Familien har flyttet inn i en tremannsbolig, men den nykjøpte idyllen er skjør.
Det blir guffent, med et skjær av komikk.
I denne novellen, som i flere, utforskes mentale impulser som rasjonalisering, rettferdiggjøring og ikke minst aggresjon.
Stram og velformulert
Samlingen kunne hatt flere klare høydepunkter.
En novelle som «Skiløperen», om læreren som klikker i skiløypa, blir nesten parodisk.
Men fordi den som flere av tekstene kan leses symbolsk, sikres kompleksiteten.
For det er ikke én virkelighet i disse novellene.
Det er mange.
Skikkelsene er fanget i sin egen virkelighetsforståelse, som kan være preget av drømmer, rus, sykdomstilstander, vrangforestillinger eller vrangvillighet.
«Alle mine demoner» er interessant, stram og velformulert.
Boka belyser skavanker både i individet og fellesskapet og oppleves som oksygentilførsel i en ellers navlebeskuende tid.
| 1
|
300219
|
Grenseløs
«Holy Motors» er en vakker, motbydelig, trist og nostalgisk film om film.
Og mye annet.
FILM:
Leos Carax (f. 1960) har regissert fem filmer siden debuten i 1984.
Han fikk sitt store gjennombrudd med «De elskende på Pont-Neuf» (1991), men har siden slitt med å få finansiert sine verk.
Det har derfor gått 13 år siden forrige film, «Pola X» og ifølge regissøren består «Holy Motors» av en rekke ideer som han ikke har hatt midler til å realisere det siste tiåret.
Man kunne derfor frykte at «Holy Motors» er et restemåltid, en episodisk lapskaus fra en utbrent filmskaper.
Au contraire!
Riktignok er det ingen åpenlys indre logikk å snakke om, men de gode ideene er i klart flertall og Carax vet å skape magi på lerretet.
Mangesidige Levant
Filmen starter i soverommet til en gråhåret, middelaldrende mann, spilt av Carax selv.
Han åpner en usynlig dør i veggen og vandrer inn i en fullsatt kinosal.
I neste scene er vi i funkisvillaen til finansmannen Monsieur Oscar (Denis Levant), som setter seg i en lang, hvit limousine og tar fatt på dagens gjøremål.
Han snakker litt om aksjer på mobilen, men så tar han fram en rufsete parykk og kler seg ut som en krokete, gammel tiggerkone.
Vi er i gang.
Slik Scorsese har sin De Niro, har Carax hatt en trofast følgesvenn i Denis Levant, en furet, værbitt og særdeles spretten kameleon som er blendende allsidig i «Holy Motors».
Mens den elegante Céline (Édith Scob) kjører ham rundt i Paris, får Oscar utdelt en folder for hvert «gjøremål».
Limousinen er fylt med rekvisitter og sminkebord og Oscar skrider ut i storbyen utkledd som diverse skikkelser.
Han er gangster og mordoffer.
Han er en døende, gammel mann, en rødhåret djevel som lever i kloakken og han trer inn i et spesialeffektstudio for å ha simulert sex.
Den svakeste sekvensen starter med en satirisk fotosession på en kirkegård og ender med Eva Mendes symbolsk tildekket, mens Levant spiser dollarsedler.
En ufordøyd idé.
Nostalgisk
Et gjennomgående tema i filmen synes å være at samtida er kjip.
Det er synd på menneskene.
Vi lever virtuelle liv og mangler genuin kontakt med hverandre.
Carax sørger også over filmen som medium.
I likhet med Norma Desmond i «Sunset Boulevard», synes han at filmene er blitt mindre.
Det samme gjelder utstyret:
Før var filmkameraene enorme, hellige maskiner, nå er de usynlige og finnes overalt.
Carax hyller ulike filmsjangere og lar blant annet Kylie Minogue bryte ut i sang, samtidig som frisyren hennes er en homage til nybølgeikonet Jean Seberg.
Tror jeg.
Filmen byr ustanselig på anledninger for tolkning, undring og forbløffelse.
Selv vekslet jeg mellom forundret halvsmil og en del brede glis (jeg er ikke cineast nok til å le høyt på de rette stedene).
En minneverdig kjøretur.
| 1
|
300223
|
Repeat-funksjonen har sjelden vært mer nødvendig
26 og et halvt minutt er irriterende kort når det låter så bra.
|||
ALBUM:
Dungens slengbuksepertentlige, syremarinerte folkjazzrock på svensk presterte å være noe av den hippest musikken i verden, eller i hvert fall i amerikanske indiebloggeres verden, for et par år tilbake.
The Amazing er Dungen-medlemmene Reine Fiske og Johan Holmegards engelskspråklige «popprosjekt» - en del mindre jazz og improvisasjon, noe mer folk og omtrent samme syrenivå som Dungen.
Og ikke minst med hjertet og den gode, varme følelsen i behold - et luftig og romfølelsespreget sound og lekre musikalske detaljer overalt.
Det låter noen ganger som om «Long Days Flight»-æra Kåre & The Cavemen spiller Nick Drake-katalogen, andre ganger som om Fairport Convention og Fleetwood Mac skulle blitt fusjonert under oppsyn av Jim O'Rourke — selvsagt med gitarist Fiske i en perfekt Buckingham/Thompson-symbiose.
«Defect» er den eneste tildragelsen hvor retrorockeksessene tar overhånd, ellers er dette et sobert, lavmælt og umiddelbart avhengighetsskapende.
Og irriterende kortspilt — seks låter på til sammen 26 minutter og 33 sekunder garanterer hyppig bruk av repeatfunksjonen.
| 1
|
300227
|
Inspirasjonsoverdose
Det alternative norske metal-bandet Solefald vil for mye på sin nye plate.
ALBUM:
Det er tydelig at Solefald er et band som nekter å snu kappen etter vinden.
Over 20 år inn i karrieren er det fremdeles den samme musikalske rastløsheten som ligger i front.
Det er også denne motviljen mot å la seg strigle som gjør at de for de fleste bare vil være et kuriøst innslag i den norske metal-sagaen.
Prisverdig etikk rent kunstnerisk, men det hører også med at de mangslungne innfallene gjr at ambisjonen står i veien for resultatet.
Kort fortalt, det blir fort anmassende.
«Norr Naprogen»
Tematikken er den nordiske naturen.
De lyriske fremførelsene overlater ingenting til tilfeldighetene, det er deklamasjoner, kor, skaldesang og det som hører med.
Det musikalske underlaget krenger fra metal, prog, folk, elektronika og støy.
Best er de faktisk når Sturmgeist The Fall of Rome remikser «Norr Na Ljodet».
Den saktegående og stemningsmettede støysaken har noen fascinerende og hypnotiske kvaliteter man gjerne skulle ha sett mer av.
I sum blir det for mye å ta inn og som en konsekvens, mye som ikke fester seg.
Kanskje del to, «Kosmopolis Sud» går enklere til verks?
| 0
|
300229
|
Admiral P snakker litt til deg
Musikeren tiner ditt klaka hjerte med reggae og dancehall.
ALBUM:
Du har garantert hørt norskzambiske Philip «Admiral P» Boardman plystre fra radioapparatet med singelen «Snakke litt».
Hat eller elsk låten, den er genialt effektivt pophåndverk.
Denne miniplaten inneholder mer oppstemt, fengende og varm reggae og dancehall, som burde få landets klaka hjerter til å tine kjapt.
Admiralen toaster på sitt etter hvert velkjente og gebrokne vis, med vittige tekster og massiv spredning av positive vibrasjoner.
Nå er homohetsingen fra 2008-mikstapen «Muzikal Bullit» heldigvis borte og beklaget, og i stedet går det i linjer om samhold, håp og yr kjærlighet.
Topp stemning!
| 1
|
300233
|
Veldig bra til å være norsk
Garth Brooks-inspirert debut.
CD:
Norge er interessant nok litt av en countrynasjon.
Spellemannprisen kunne fint hatt en egen bluegrasskategori.
Folkedypet etterspør stadig sjangerens Rema-artister.
Men foruten den norskspråklige varianten som ofte peker seg fordelaktig ut, er det i stor grad middelmådighetens og grusomhetenes territorium, preget av dårlig engelskuttale og/eller andre provinsielle skavanker i tekster eller sound.
« Closest To My Heart » STEFF NEVERS
5
Plateselskap SLAGERFABR./
UNIVERSAL
Steff Nevers derimot
— Steffen Lundemo fra Drammen — høytrykksspyler vekk alle konkurrenter, i spennet fra bensinstasjonsdronninger til Nashville-søkende låtskrivere med forsøksvis orden i sitt kredibilitetsregnskap.
«Closest To My Heart» er varslet inn av et ivrig plateselskap som «tidenes debut» her hjemme, men selv med bremsene nede og en sunn skepsis til hva slike bruktbilselgere tradisjonelt pleier å lire av seg, er det vanskelig å ikke bli overbevist av Lundemos Garth Brooks-inspirerte kvaliteter, hans vokale autoritet og ikke minst musikerne han har fått hjelp av.
Eller sagt på en annen måte: hvis folkelighet og kvalitet har vært olje og vann innenfor den Nashville-funderte, poporienterte og rocka countrymusikken her hjemme tidligere, så er denne drammenseren sjangerens emulsjon.
Og han fortjener et publikum deretter.
Fundamentalt overbevisende opplegg.
musikkkulturanmeldelseplatemusikkanmeldelser
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
| 1
|
300236
|
Den deilige lyden av avansert pop
Sharon van Etten tar steget fra talenfull til etablert.
ALBUM:
«Are We There» åpner med et nakent pianokomp og en myk stemme, og bygger seg opp med strykere og flere instrumenter.
«Afraid of Nothing» er en god start og et godt bilde på en artist som tør ta sjanser.
Spor to heter da også passende nok «Taking Chances», en velprodusert stykke avansert pop.
Fengende (!)
Intensiteten og kraften i Sharon van Ettens (33) plater har økt gradvis, fra det stille og nesten litt forsagte folkalbumet «Because I Was In Love» (2009), via «Epic» (2011) og det mørke og rocka mesterstykket «Tramp» (2012) til mer fengende (ja, faktisk) og mer poporienterte «Are We There».
Kraften er fortsatt der, men på en mer «innsmigrende» og insisterende måte.
Samtidig er albumet atmosfærisk og svevende.
Sundfør light
Det er akkurat som om en ny verden har åpnet seg for New Jersey-artisten.
Selvsikkerheten har økt - og dermed også spenningen i uttrykket.
På «Your Love Is Killing Me» og «I Know» høres hun ut som en light-utgave av Susanne Sundfør, mens hun andre ganger har fellestrekk med amerikanske Mary Gauthier.
Ny produsent Mens The Nationals Aaron Dessner produserte «Tramp», har hun her alliert seg med medprodusent Stewart Lerman (Willie Nile / Loudon Wainwright III / Darden Smith / Dar Williams).
De møttes i forbindelse med at han produserte musikken til tv-serien «Boardwalk Empire», der Van Etten er med på lydsporet.
De introduserer elektronika i lydbildet.
Det kommer i passelige doser og meget smakfullt - slik at det pirrer, men ikke blir påtrengende.
Den mer lystige «Our Love» virker riktignok litt billig, nettopp av den grunn, og understreker også at Van Etten er best når hun er trist både tekstlig og musikalsk - som i påfølgende «Tarifa», med kledelig saksofonfølge a la Van Morrison.
Etablert
Det blir derfor bare pirk på et vakkert album som viser en indieartist som sakte, men sikkert har løftet seg sjøl fra talenfull til etablert.
Svaret på spørsmålet hun stiller i albumtittelen vil derfor fra min side være:
Du nærmer deg veldig, Sharon!
| 1
|
300237
|
BigBangs mest fullendte og modne album
«The Oslo Bowl» henter inspirasjon fra Los Angeles og Oslo, USA og Norge.
Det er blitt BigBangs «Exile On Main Street».
ALBUM:
BigBang har sunget om Oslo i årevis, her kommer Oslo-plata - sett fra Los Angeles.
The Oslo Bowl er åpenbart Oslo-gryta.
Men låtskriver, gitarist og vokalist Øystein Greni har et par interessante referanser i forhold til både Oslo («Der bergensere med rette kan si at de bor i Norges vakreste by, kan vi si at vi bor i byen hvor angst og fremmedgjøring blir til god kunst») og «The Bowl» («I surfesammenheng det området hvor en suges ned i dypet fra etterdønningen av en brutt bølge.
Et sted man ikke bør eller vil være, men som man suges inn og ned i»).
Det høres ut som et godt utgangspunkt for et album som først og fremst er uvanlig variert, i hvert fall til BigBang å være.
«Verden er et trommesett» Trioens niende studioalbum er kanskje deres mest fullendte og modne, med vekt på album - med et Atlanterhav av influenser i seg.
Ved siden av Greni (gitar, sang, perkusjon) er BigBang fortsatt Nikolai Hængsle Eilertsen (bass, piano, kor) og Olaf Olsen (trommer, kor).
Et lite norsk landslag i rock.
Og - jeg kan ikke huske å ha hørt gitarist Greni spille på så mange strenger eller synge med så mange stemmer før, bokstavelig talt:
Fra mildt og sårbart til kraftfullt, fra akustisk til rått og elektrisk.
Olsen har for øvrig fått sin egen låt der han får ekstra rom, albumets outsider, «The World Is A Drumkit»!
Og hvorfor ikke en ekte trommelåt?
God inngang «Like Americans Do» var med sin spesielle oppbygning ikke den perfekte førstesingel, men på albumet blir låten en fin opptakt og inngang til det som kommer etterpå:
Et album som mikser det amerikanske og det norske, til og med det urnorske.
Låten blir en del av et hele og står fram på en annen måte.
Folkemusikk
For - ved siden av velkjente BigBang-toner, rommer «The Oslo Bowl» også folkemusikkinspirert pop, jazztilnærming, 60-tallspop, eksperimentell pop, blues og hippievibber.
Andresingelen «Like A Heart Bomb» har vi allerede vendt oss til.
Den er BigBang på sitt aller beste, og er - sammen med «Black Light» - det nærmeste trioen kommer typisk BigBang på dette albumet.
Interessant nok er sistnevnte også det eneste sporet som truer med å vippe «The Oslo Bowl» ned fra den øverste plassen på pallen.
Linnea Dale I motsatt ende:
«No Place Nowhere» kunne vært en utmerket Crosby, Stills & Nash-sang med venninnen Joni Mitchell på vokal.
Ja, det likner, men i stedet er det Linnea Dales stemme som smelter sammen med Grenis.
Og på avsluttende - og forsiktige - «Song», er det Øystein på sitt mest sårbare eller er det Neil Young som synger?
California Tittellåten, med Lissie på vokal, er, tittelen til tross, en energisk California-låt som lukter Venice Beach, sjøl om Erik Sollid pynter den med fele.
Plata er da også spilt inn i Los Angeles, der frontmann Øystein Greni fortsatt residerer når han ikke turnerer i Norge.
Tekstmessig er han definitvt i California-mood.
Petty good Tom Petty er riktignok fra en annen solskinnsstat, Florida, men «Lazy Eye» kunne vært ham på en god dag (det er neppe tilfeldig at Greni synger om Rickenbacker-gitarer akkurat her...).
Traveling Wilburys-kollega George Harrison nikker nok også anerkjennende der oppe et sted.
Jazzsaksofon «Love Today» er et kapittel for seg:
En blues som etter en leirbålliknende inngang totalt endrer karakter - og inn kommer Langeland og Sollid på kantele og fele.
«In The Evening» følger opp eksemplarisk.
Greni starter på akustisk gitar, Langeland og Sollid fyller inn - og så kan jazzsaksofonisten Trygve Seim bare surfe inn.
BigBang har flørtet med folkemusikk før, men ikke så markant som her.
Og se hvem som dukker opp på «Dandelions»:
Som på «Edendale» bidrar Gillian Welchs faste partner, David Rawlings - her på gitar og banjo.
Tekstlinja «Dandelion pushing thru the snow» er et utmerket bilde på kraften i dette albumet.
Kvam-Cirkus Litt nyttig eller unyttig trivia til slutt:
Nils Bjarne Kvam produserte i 1975 albumet «Brød & Cirkus» med Undertakers Cirkus (med k), der Øystein Grenis far Thor S. Greni var medlem.
Nå er denne grand old man blant norske produsenter med som co-produsent på BigBangs nye album, akkurat som på «Electric Psalmbook» og «Clouds Rolling By».
Samme Kvam var med i produksjonsteamet og var tekniker - og mikset - Norges beste rockalbum gjennom tidene, Junipher Greenes «Friendship», i 1971.
Det gir en liten pekepinn på hvor BigBang siktet seg inn på sin nye utgivelse.
Og snakk om å treffe den store bølgen.
BigBang legger ut på en lang norgesturné med start i Tromsø 7. mars og avslutter i Oslo Spektrum 20. april - med Kråkesølv og svenske Dungen som gjester.
| 1
|
300238
|
Monoton og moraliserende
Traurig fra en av vår tids mest overvurderte regissører.
FILM:
Det finnes en håndfull grunner til at en film er over to timer lang.
Ingen av dem er som regel gode nok.
Det kan være at filmen er basert på et så trygt populærkulturelt fenomen, for eksempel «Ringenes herre», at det er grunn til å tro at folk vil trekkes mot kinoene som fluer uten å sjele til lengden på filmen.
Eller det kan være at filmens regissør er blitt så mye av en legende at han (det er som regel en han) kan tillate seg hva som helst.
Det er nok Clint Eastwoods stjernestatus som er grunnen til at hans «Changeling» får tikke inn på to timer og 22 minutter.
Det er i alle fall førti minutter for mye.
«Changeling» er et blytungt og moraliserende epos som henter opp en glemt nyhetshistorie fra 1928 for å vise oss forskjellen på Rett og Galt.
Det handler om Christine Collins (Angelina Jolie), en alenemor i Los Angeles i ei tid lenge før alenemødre kunne bli kronprinsesser, eller noe særlig annet for den saks skyld.
En dag forsvinner hennes ni år gamle sønn Walter.
Noen måneder seinere får hun beskjed fra Los Angeles-politiet om at sønnen er funnet.
Problemet er bare at gutten som møter henne på togstasjonen ikke er hennes eget barn.
Når Christine forsøker å påpeke dette, blir hun bryskt satt på plass av et politivesen som ikke vil ha på seg at de har gjort feil.
Selvsagt er det hennes sønn.
Det er bare alenemoren som er forvirret og hysterisk.
Christine blir avvist, motarbeidet, og til sist sperret inne på psykiatrisk institusjon fordi hun skaper problemer for politiet.
Så begynner en politimann å grave i flere forsvinningssaker og komme på sporet av en seriemorder av det virkelig gufne slaget.
Eastwood er en dyktig, tradisjonell håndverker, som rent teknisk komponerer scenene sine med stor musikalitet.
Han lykkes i å skape en tett klaustrofobi i scenene der det går opp for Christine Collins at systemet jobber mot henne, ikke med henne.
Men det forblir vanskelig å tro på «Changeling», selv om det som fortelles faktisk fant sted og resulterte i en oppvask i det korrupte Los Angeles-politiet.
Dette er et gjennomgangsproblem med de historiene fra virkeligheten som blir gjenfortalt på film:
De er ofte dramatiske, men ikke spesielt interessante.
Nå kunne «Changeling» vært interessant ved å omfavne det bisarre i den opprinnelige historien, eller ved å gå nærmere inn på spørsmålet om hva som egentlig skjer med oss mennesker når autoritetspersoner prøver å overbevise oss om at vi er noe vi ikke er.
Men det er ikke veien Eastwood velger å gå.
«Changeling» blir en David mot Goliat-historie, fortalt av en regissør som er opprørt på alenemorens vegne.
Han gjør overtrampene mot henne så bombastiske at flere scener får et snev av absurditet.
Politiet og de ansatte på institusjonen er rene monstre, manipulerende og ufølsomme.
Alt er uttalt, alt er oppe i dagen.
Dette handler om løgn mot sannhet, ikke påstand mot påstand.
En slik tilnærming er ålreit i en sjangerfilm, men ikke i et ambisiøst drama som dette.
Jeg frøs litt på ryggen da jeg i våres var på pressekonferanse med Clint Eastwood i Cannes.
Nær åtti år gammel var han fremdeles rank og høyreist, han så ut som en kriger eller konge.
Men han hadde ikke så mye spennende å si om filmen sin.
Og for all min ungdoms begeistring for Blondie i «Den gode, den onde og den grusomme» og Dirty Harry, er og blir han en svært overvurdert regissør.
Bak de mørke historiene, under den macho overflaten, ligger en kjerne av vammel sentimentalitet.
Filmene hans er fulle av ofre, edle, kjempende kvinner som Angelina Jolie i «Changeling» og Hilary Swank i «Million Dollar Baby», og søte, ubesudlede barn som kommer i kontakt med verdens ondskap i «A Perfect World», «Changeling» og «Mystic River».
En annen gjennomgangsfigur er den ensomme, bitre mannen, ofte spilt av Eastwood selv, som har sett for mye og som er blitt desillusjonert av verdens ondskap.
Men også denne figuren har en edel kjerne, en romantisk lengsel, han har prinsippene og idealismen i behold, dypt der inne et sted.
Han er en helt, selv om han ikke viser det før en time ut i filmen.
Men han er sjelden egentlig spennende eller særegen.
Noe i Eastwood er fremdeles Dirty Harry, mannen med pistolen som skal ut og hamle opp med de slemme, tilsynelatende uten tanke på hvor komplekse historier om skyld og uskyld ofte er.
Det store kampene i filmene til Clint Eastwood står mellom enkeltmennesket og systemet, ikke inne i menneskene selv.
Det er ikke rart Hollywood-skuespillere står i kø for å være med i Eastwoods filmer, der får de brukt hele registret og spilt ut sinne, sorg, lykke og fortvilelse.
Men rollene de slåss om å få er nesten uten unntak flate og enkle.
Det stormer for lite i dem.
Et unntak er Forest Whitakers rolle som Charlie Parker i jazzbiografien «Bird».
Og i «Broene i Madison County», definitivt en av Eastwoods beste filmer, skaper han og Meryl Streep varme og levende skikkelser, blottet for gravalvoret og den moralske indignasjonen som kjennetegner hans seinere verk.
I «Changeling» viser Angelina Jolie at hun ennå ikke er noen Meryl Streep.
Jeg tror på at hun er sint, jeg tror på at hun er lei seg, men jeg tror ikke et øyeblikk at hun er noen annen enn Angelina Jolie.
Nå spørs det om det finnes noen skuespiller som kunne gjort Christine Collins særlig spennende.
Hun er i altfor stor grad definert ut fra sin rolle som Kjærlig Mor til å noen gang framstå som et menneske av kjøtt og blod.
Det er sjelden en god idé ikke å gi en filmheltinne en eneste dårlig egenskap.
Det skaper en avstand mellom den vakre Jolie og de som sitter i salen, innstilt på å leve seg inn i hennes fortvilte situasjon.
Og så var det dette med lengden.
Den siste timen av «Changeling» er en tilsynelatende endeløs parade av scener som skal gjenopprette den stakkars Christines ære.
Den ene unødvendige scenen følger etter den andre, og det er ikke grenser for hvor mange ganger Christine skal måtte høre setninger som «Jeg har aldri sett noen kjempe så lenge og så hardt som du har, og så åpenbart for en rettferdig sak».
I en så mørk og monoton affære som «Changeling» føles det spesielt anmassende.
Clint Eastwoods og «Changelings» verden er en verden i svart-hvitt, og selv om den er mer sort en hvit, finnes det fremdeles altfor få nyanser.
« «Changeling» »
3
Kategori
Regi Clint Eastwood Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « »
clint_eastwoodangelina_joliefilmanmeldelserfilmanmeldelsekulturchangeling
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
«Changeling» er et blytungt og moraliserende epos som henter opp en glemt nyhetshistorie fra 1928 for å vise oss forskjellen på Rett og Galt.
Det handler om Christine Collins (Angelina Jolie), en alenemor i Los Angeles i ei tid lenge før alenemødre kunne bli kronprinsesser, eller noe særlig annet for den saks skyld.
En dag forsvinner hennes ni år gamle sønn Walter.
Noen måneder seinere får hun beskjed fra Los Angeles-politiet om at sønnen er funnet.
Problemet er bare at gutten som møter henne på togstasjonen ikke er hennes eget barn.
Når Christine forsøker å påpeke dette, blir hun bryskt satt på plass av et politivesen som ikke vil ha på seg at de har gjort feil.
Selvsagt er det hennes sønn.
Det er bare alenemoren som er forvirret og hysterisk.
Christine blir avvist, motarbeidet, og til sist sperret inne på psykiatrisk institusjon fordi hun skaper problemer for politiet.
Så begynner en politimann å grave i flere forsvinningssaker og komme på sporet av en seriemorder av det virkelig gufne slaget.
Eastwood er en dyktig, tradisjonell håndverker, som rent teknisk komponerer scenene sine med stor musikalitet.
Han lykkes i å skape en tett klaustrofobi i scenene der det går opp for Christine Collins at systemet jobber mot henne, ikke med henne.
Men det forblir vanskelig å tro på «Changeling», selv om det som fortelles faktisk fant sted og resulterte i en oppvask i det korrupte Los Angeles-politiet.
Dette er et gjennomgangsproblem med de historiene fra virkeligheten som blir gjenfortalt på film:
De er ofte dramatiske, men ikke spesielt interessante.
Nå kunne «Changeling» vært interessant ved å omfavne det bisarre i den opprinnelige historien, eller ved å gå nærmere inn på spørsmålet om hva som egentlig skjer med oss mennesker når autoritetspersoner prøver å overbevise oss om at vi er noe vi ikke er.
Men det er ikke veien Eastwood velger å gå.
«Changeling» blir en David mot Goliat-historie, fortalt av en regissør som er opprørt på alenemorens vegne.
Han gjør overtrampene mot henne så bombastiske at flere scener får et snev av absurditet.
Politiet og de ansatte på institusjonen er rene monstre, manipulerende og ufølsomme.
Alt er uttalt, alt er oppe i dagen.
Dette handler om løgn mot sannhet, ikke påstand mot påstand.
En slik tilnærming er ålreit i en sjangerfilm, men ikke i et ambisiøst drama som dette.
Jeg frøs litt på ryggen da jeg i våres var på pressekonferanse med Clint Eastwood i Cannes.
Nær åtti år gammel var han fremdeles rank og høyreist, han så ut som en kriger eller konge.
Men han hadde ikke så mye spennende å si om filmen sin.
Og for all min ungdoms begeistring for Blondie i «Den gode, den onde og den grusomme» og Dirty Harry, er og blir han en svært overvurdert regissør.
Bak de mørke historiene, under den macho overflaten, ligger en kjerne av vammel sentimentalitet.
Filmene hans er fulle av ofre, edle, kjempende kvinner som Angelina Jolie i «Changeling» og Hilary Swank i «Million Dollar Baby», og søte, ubesudlede barn som kommer i kontakt med verdens ondskap i «A Perfect World», «Changeling» og «Mystic River».
En annen gjennomgangsfigur er den ensomme, bitre mannen, ofte spilt av Eastwood selv, som har sett for mye og som er blitt desillusjonert av verdens ondskap.
Men også denne figuren har en edel kjerne, en romantisk lengsel, han har prinsippene og idealismen i behold, dypt der inne et sted.
Han er en helt, selv om han ikke viser det før en time ut i filmen.
Men han er sjelden egentlig spennende eller særegen.
Noe i Eastwood er fremdeles Dirty Harry, mannen med pistolen som skal ut og hamle opp med de slemme, tilsynelatende uten tanke på hvor komplekse historier om skyld og uskyld ofte er.
Det store kampene i filmene til Clint Eastwood står mellom enkeltmennesket og systemet, ikke inne i menneskene selv.
Det er ikke rart Hollywood-skuespillere står i kø for å være med i Eastwoods filmer, der får de brukt hele registret og spilt ut sinne, sorg, lykke og fortvilelse.
Men rollene de slåss om å få er nesten uten unntak flate og enkle.
Det stormer for lite i dem.
Et unntak er Forest Whitakers rolle som Charlie Parker i jazzbiografien «Bird».
Og i «Broene i Madison County», definitivt en av Eastwoods beste filmer, skaper han og Meryl Streep varme og levende skikkelser, blottet for gravalvoret og den moralske indignasjonen som kjennetegner hans seinere verk.
I «Changeling» viser Angelina Jolie at hun ennå ikke er noen Meryl Streep.
Jeg tror på at hun er sint, jeg tror på at hun er lei seg, men jeg tror ikke et øyeblikk at hun er noen annen enn Angelina Jolie.
Nå spørs det om det finnes noen skuespiller som kunne gjort Christine Collins særlig spennende.
Hun er i altfor stor grad definert ut fra sin rolle som Kjærlig Mor til å noen gang framstå som et menneske av kjøtt og blod.
Det er sjelden en god idé ikke å gi en filmheltinne en eneste dårlig egenskap.
Det skaper en avstand mellom den vakre Jolie og de som sitter i salen, innstilt på å leve seg inn i hennes fortvilte situasjon.
Og så var det dette med lengden.
Den siste timen av «Changeling» er en tilsynelatende endeløs parade av scener som skal gjenopprette den stakkars Christines ære.
Den ene unødvendige scenen følger etter den andre, og det er ikke grenser for hvor mange ganger Christine skal måtte høre setninger som «Jeg har aldri sett noen kjempe så lenge og så hardt som du har, og så åpenbart for en rettferdig sak».
I en så mørk og monoton affære som «Changeling» føles det spesielt anmassende.
Clint Eastwoods og «Changelings» verden er en verden i svart-hvitt, og selv om den er mer sort en hvit, finnes det fremdeles altfor få nyanser.
| 0
|
300242
|
Anmeldelse:Endelig «tør» han joike
Niko Valkeapää tar opp arven etter gudfar Nils Aslak Valkeapää.
ALBUM:
Finsk-norske Niko Valkeapää (46), bosatt i Kautokeino siden 1990, er sammen med sin faste gitarist, komponist og produsent Georg Buljo en sjanger helt for seg sjøl.
Musikalsk miks Rotfestet i samisk musikktradisjon, utvider de på album nummer seks horisonten og lager en miks vi kan kalle arktisk rock:
Små og store doser med pop, rock, jazz, elektronika, blues og world music i en salig blanding.
Samtlige låter flyter på Valkeapääs milde og særegne stemme, mens musikken blir et vakkert bakteppe.
Joik
De fleste forbinder samisk musikk umiddelbart med joik, men det er faktisk første gang Valkeapää baserer et helt album på denne tradisjonen.
Han har kanskje følt for stor ærefrykt for sin gudfar, joikeren og dikteren Nils Aslak Valkeapää (som mange vil huske fra åpningsseremonien under OL på Lillehammer).
Men - nå er han klar til å ta opp arven.
Musikalske lappetepper Åpningen «Ráfi» kan oversettes med «stillhet», og det er virkelig den fullstendige ro som råder her.
Stemningen vedvarer i «Máilmmi Biekkat (Winds Of The World)».
«Leatgo Friija?
(Are You Free)» er en fengende opptempolåt, mens «Sahara» er mer eksotisk.
Men albumets høydepunkter er «Eará Sadji (A Different Place)» og «Vuordámusat (Expectations)» - perfekte musikalske lappetepper der samtlige musikere får tatt ut sitt potensial:
Valkeapää på vokal og joik, Buljo på gitarer, perkusjon, synth og kor, Per Willy Aaserud (trompet), Helge Haarstad (bass) og Tom Rudi Torjussen (trommer).
| 1
|
300243
|
Vi er alle frankofile
Det blir nok et år med Frank Ocean på topp av årsbestelistene.
ALBUM:
Ute av skapet samtidig som ny plate er ute — det kløktige PR-arbeidet i forbindelse med det plutselig framskutte slippet av Frank Oceans «Channel Orange» har potensielt overskyggende effekt på selve verket her, men man får ta det gode med det onde: kanskje et par velplasserte «he» i stedet for «she» i tekstene på dette etterlengtede albumet får folk til å lytte enda nøyere etter.
Majestetisk tyngdepunkt Christopher Breaux, som er hans fødenavn, ble i fjor hyllet for sitt mikstapealbum «Nostalgia, Ultra», kåret til årets plate her i Dagbladet og mange andre steder.
Det framviste en stilforståelse og en sjangeroverskridende musikalitet som på «Channel Orange» artikuleres med tidvis oppsiktsvekkende følsomhet.
Aller mest i «Pyramids», det nesten ti minutter lange eposet som troner majestetisk midtveis i albumet, kvernende digital funk og psykedelisk synthpop som slynger seg uforutsigbart og drømmeaktig fram og tilbake.
«Lost» er minimalistisk vestkystpop med tørt komp, albumets Stevie Nicks-øyeblikk.
De skaptømmende, hjerteknusende, likevel påfallende oppløftende balladene «Thinkin Bout You», «Bad Religion» og «Forrest Gump» er svøpt i strykere og tuftet på klassisistisk soulforståelse og moderne r&b-h;åndverk.
«Crack Rock» er dyp og dunkel i sitt retrospektive souljazzsound, stor romfølelse på trommene og overdrevne Hammond-kaskader pumper under en av Oceans mest elastiske vokalprestasjoner på albumet.
Mikstapefølelsen i behold «Channel Orange» har også en slags mikstapefølelse nedarvet fra «Nostalgia, Ultra», med korte snutter som fuger mellom de regulære høydepunktene.
De binder sammen mer enn de bryter opp, og bidrar til den myke framdriften som drar lytteren gjennom albumets sentrale milepæler.
Flerdimensjonal
Her er det altså kvaliteter i mange dimensjoner, for mange slags lyttere: for r&b-publikummet; og hiphop-fans er Frank Ocean den nye store sangeren og låtskriveren, en sofistikert musiker med sjangerfornyende evner og med egne farger og skygger som overskrider kontemporære urbanpopklisjeer.
For soulnostalgikere høres gjenklangen av klassiske plater med Marvin Gaye, Stevie Wonder, Sly & The Family Stone og Prince (og Elton John til og med) gjennom albumet.
Det største ekkoet, kanskje like mye på et slags idéhistorisk plan med sin overordnede californisk popsensibilitet og døsig psykedeliske funkslør svøpt over albumet, kommer fra Shuggie Otis' kultklassiker «Inspiration Information» fra 1974, et like forunderlig og vidunderlig LA-epos som «Channel Orange» er.
«Channel Orange» er kort sagt en innbydende, givende og stimulerende musikkopplevelse.
Vi har et halvt år på å spille den i hjel før året skal oppsummeres.
| 1
|
300247
|
Mer enn Ål-right
Hellbillies feirer 20-årsjubileum med et nytt strålende album og stor Spektrum-konsert.
ALBUM:
Til tross for 20 år som plateartister, 12 album og ca 1500 konserter har Hellbillies fra Ål (og etter hvert Oslo) fortsatt en fantastisk evne til å låte nye og friske hver gang de entrer en scene eller gir ut et nytt album.
Det er godt gjort, siden det altså er blitt 13 av dem.
Variert
Vel to år etter «Leite etter lykka» finner de den igjen, på et album som er blant deres mest varierte - og beste.
Hellbillies baserer alltid musikken på det de er best på, norsk countryrock med gode tekster på dialekt av Arne Moslåtten, men evner hver gang å dra skruen enda et par hakk.
De har ikke stagnert og blir aldri trauste.
Som vanlig er gitarist Lars Håvard Haugen produsent, i seg sjøl en garanti for at bandet ikke bare flyter på gammel storhet.
Han gjør små grep som overrasker og tilfører lydbildet en ekstra dimensjon.
Brorens død Albumet åpner usedvanlig sterkt med singelen «Reise i lag med deg», skrevet etter at brødrene Aslag og Lars Håvard Haugen mistet storebroren Arne Sigurd (58) i en bilulykke i fjor.
Den har en sterkt personlig tekst som med enkle ord setter ord på den bunnløse sorgen.
Crosby Stills & Nash Høydepunktet «Pille med bråk» starter som en Crosby Stills & Nash-sang og glir over i psykedelia, med et tungt riff og en hissig solo fra Lars Håvard Haugen - og et refreng DumDum Boys kunne stilt seg bak.
Koringen til Kim Fairchild gjør også mye med låten, som er abumets moderne høydepunkt.
Balladene «Kom te meg» og «Drøyme om deg» tar tempoet ned og er dette albumets «Den finast eg veit»-øyeblikk, bare litt mer sofistikert.
«Maset» og «Poker» minner om 70-tallet, men Hellbillies får det likevel - igjen - til å låte som om det er noe de har funnet opp.
Nashville Amerikaneren som hever «Drøyme om deg» noen ekstra hakk med sin fele er Rob Hajacos, en av flere gjesteartister - produsert i et studio i Nashville via Skype.
Hajacos var også med på noen av de første platene til Hellbillies - og dukker opp i Oslo Spektrum 24. novbember.
Andre gjestemusikere er Trond Nagell Dahl (piano og kor), Martin Winstad (perkusjon) og Nikolai Hængsle Eilertsen (piano).
Lars Håvard synger Aslag Haugen er fortsatt bandets vokalist, men «Poker» er ett av to spor der også lillebror Lars Håvard synger ved siden av - som vanlig - å håndtere gitaren bedre enn de fleste.
«Gamle» Hellbillies Countryrockeren «Rop farvel» og enda mer countryinspirerte «Tiger i bur» (med Lars Håvard på pedal steel) er sangene som minner mest om «gamle» Hellbillies, mens «Leita natt og dag» er hakket mer rocka - og byr på følgende lille tekst-rose:
«E prøvde drukne eit problem med flaska, men hu drukna me».
«Det ingen andre ser» har et deilig riff.
Her stjeler Hellbillies rått fra Black Sabbath og andre 70-tallsband vi liker og særlig The Allman Brothers Band, men de slipper unna med det.
Assosisert medlem Lars Christian Narum fargelegger på hammond.
Lasteplan Mitt første minne om bandet fra
Ål er en opptreden på planet til en lastebil på Down on The Farm-festivalen utenfor Halden, trolig i 1992 - samme år som de debuterte med «Sylvspente boots».
De fleste av de få andre publikummerne som satt på plenen var familie og venner fra Ål.
24. november spiller de jubileumskonsert foran flere tusen fans i Oslo Spektrum!
På engelsk Bandet setter seg alltid nye mål.
Så hva blir det neste?
Vel, den doble LP-utgaven kommer både på norsk og engelsk - den siste med Aslag Haugens originale tekster på engelsk (før Arne Moslåtten spikket dem til på norsk).
Vi har dessverre ikke fått anledning til å sjekke ut verken den eller de luxe-utgaven på cd - med dvd.
Men noe skal man jo glede seg til...
Albumet er i salg fra mandag 5. november.
| 1
|
300248
|
Grønnsak i trikot
«Green Lantern» er en lunken superheltsuppe kokt på dvaske råvarer.
FILM:
Det står dårlig til med universet.
Et grønt vesen med fuksiafarget hode nødlander på jorda og utnevner den dumdristige jagerpiloten Hal Jordan (Ryan Reynolds) til sin etterfølger.
Med sin magiske ring får Hal superkrefter og den nye jobben krever at han pendler en del mellom jorda og Oa, planeten der Sinestro og en brokete forsamling av aliens legger planer for å holde universets ondskap i sjakk.
Dette høres tilforlatelig ut.
Superhelt som flyr mellom planeter.
Det gode mot det onde.
Viljen er grønn, frykten er gul og dama er blond ... så hvorfor tenker jeg på grønnsaker?
Finner ikke tonen Hollywood har kokt opp et galaktisk antall superheltfilmer de siste årene og denne gangen er Martin Campbell kjøkkensjef.
Newzealenderen har gitt oss stor underholdning med «The Mask of Zorro» og «Casino Royale», men denne gangen har han fått smakløse råvarer å jobbe med.
For det første er grønnsakene kokt i hjel på forhånd.
«Green Lantern» bringer ingenting nytt til sjangeren.
Manuset er en vissen salat av klisjeer, Blake Lively (superpilot med sans for business, visstnok) er alt annet en livlig og filmen finner aldri tonen.
I det ene øyeblikket strør en hardtarbeidende Reynolds om seg med til dels sjarmerende selvironi, før han svitsjer over til en høytidelighet som virker latterlig, all den tid han spretter omkring i en grønn trikot som minner mest om biologiplansjene fra ungdomsskolen.
Trekant uten drama Filmen klarer ikke å gjøre sitt eget, eh, univers troverdig.
Det virker som om Martin Campbell tror at man oppnår «suspension of disbelief» ved å la grønnsaker sveve et stykke over bakken.
Man må velge toneart og det er mulig Robert Downey Jr. er krydderet som ville gjort denne suppa spiselig.
Og apropos Ironman:
Det er i grunnen smakløst (i overført betydning) å kalle Ryan Reynolds en grønnsak.
Skal vi dømme ut fra guttens six-pack, kan han ikke ha gjort annet enn å pumpe jern og drikke protein siden han påtok seg rollen (jeg lurer på om kroppsbyggere tar daglige dramatimer for å virke troverdige).
Kontrasten til Ryan the Body blir latterlig grotesk når filmens skurk, en stakkars forsker spilt av en relativt underholdende Peter Sarsgaard, forvandles til Elefantmannen.
Trekantdramaet som oppstår mellom Grønnsaken, Elefantmannen og Blake Lively, er symptomatisk for filmens mangel på spenning.
| 0
|
300249
|
Drømmen om et hvitt barnebarn
«Familiekaos» er en forutsigbar og fordummende komedie om rasisme og fordommer i det multietniske Frankrike.
FILM:
Det finnes mange teorier om hvorfor visse folkeslag er morsommere enn andre, men i franskmennenes tilfelle synes det åpenbart at deres humoristiske tilkortkommenheter har å gjøre med deres åpenhjertighet og relative mangel på sosiale tabuer.
Dette innebærer at frykten for pinlige situasjoner og sosiale overtramp er forholdsvis liten, hvilket gir humoren mindre å spille på og begrenser dens samfunnsmessige betydning.
«Familiekaos» er imidlertid en film som tar tak i et av de virkelig betente temaene i det franske samfunnet, nemlig kulturforskjeller og sosiale konflikter med rot i etnisitet.
Det er ingen hemmelighet at Frankrike har store problemer knyttet til innvandring og sviktende integrering, og i «Familiekaos» spilles denne tematikken ut som godmodig farse.
Hudfarget holdningskampanje
I begivenhetens sentrum står herr og fru Verneuil, et velstående ektepar som motvillig har giftet bort tre av sine fire døtre til innvandrere.
Og med én araber, én kineser og én israelsk jøde i familien, har de intet høyere ønske enn at yngstedatteren Laure skal finne seg en etnisk fransk katolikk og produsere et kull hvite barnebarn.
Det finnes nøyaktig ett usikkerhetsmoment i «Familiekaos», og det er hvorvidt Laures kjæreste skal vise seg å være en kvinne eller en svart mann.
Utover dette er filmen nøyaktig den overbærende holdningskampanjen om toleransens saliggjørende kraft som traileren bærer bud om.
Alle rollefigurene tilhører det øvre sjikt av middelklassen, og dermed ender filmen opp med å demonisere den økonomiske underklassen i antirasismens navn.
Uforpliktende toleranse
Det er naturligvis grenser for hvor dyptpløyende innsikter man kan forvente å finne i en lettbent fransk komedie.
Men å angripe denne tematikken ved selvtilfreds å konstatere at rasistiske fordommer er noe man finner i alle befolkningsgrupper er en fornærmelse mot publikum.
At «Familiekaos» både er ubehjelpelig forutsigbar, kjedelig og umorsom er i så måte å regne som sekundære ankepunkter.
| 0
|
300251
|
Marilyn Manson er blitt en livstrøtt sutrekopp
Langt fra den sjokkrockeren han en gang var.
ALBUM:
Det går en grense for hvor mange ganger det er interessant å høre Marilyn Manson aka Brian Hugh Warner parafrasere sin rolle som samfunnsfiende nummer en.
På «Born Villain» er den amerikanske sjokkrockeren tilbake i gammelt lende med store fuzzakkorder, industriell knitring og dorske spark i verdenssamfunnets solar plexus.
Det hele nennsomt pakket inn i en velkjent, og passe utdaterte David Bowie-fetisj.
Den resepten har ikke funket nevneverdig godt siden «The Golden Age of the Grotesque», som på mange måter var «the god of f**ks» siste gjennomført gode album.
Materien som en gang besto av frådende riff og stadionstore hat-anthems, er nå erstattet med livløse akkordrekker og selvopptatt sutring.
«You're So Vain»
| 0
|
300259
|
Kunsten å avvise alt
Nina Lykke skriver skarpt og avslørende om konvensjonelle liv.
Som tittelen lyder handler «Nei og atter nei» om negasjon.
I dette tilfellet: avvisningen av en pliktskyldig borgerlig tilværelse, som for hovedpersonen Ingrid består av å skjøtte lærergjerningen, dulle med sønnene og – like pliktskyldig – ha sex med ektemannen én gang i uka.
Og hun er lei alt sammen, pliktene, jobben, de voksne sønnene som fremdeles bor hjemme og er så late at de ikke engang orker å tørke seg bak.
Underbuksene deres er alltid fulle av bremsespor, og Ingrid må ta klesvasken.
Utstyrt med flekkfjerner og vaskeprogrammer på høyeste temperatur gyver hun løs på skittentøyet.
Men innsatsen synes fåfengt, belønnes aldri, og de eneste gangene hun lykkes med å få sønnene i tale, er når de innsmigrende skal be om penger eller vil ha sushi til middag.
Alt er dritt og meningsløst.
Eller er det en begynnende depresjon som forvrenger virkelighetsforståelsen, eventuelt overgangsalder?
Eller er det først nå hun har blitt frisk, som det heter i boka, og ser verden slik den egentlig er, mens det var den tidligere virkelighetsforståelsen som var et uttrykk for sykdom?
Sjablong-tilværelse
Det viser seg at Ingrid har hatt en traumatisk barndom, men framfor å finne en forenklende psykologisk løsning på tilværelsens tomhet, framholder hovedpersonen at det er levesettet, de tomme formene, som er problemet.
Forfatteren Nina Lykke unngår dermed å la romanen bli en konvensjonell løsning på et konvensjonelt problem.
Isteden opprettholdes satiren, skarpt og avslørende.
Etter hvert som perspektivet skifter, til ektemannen Jan, og seinere til det som blir hans elskerinne, Hanne, risikerer kanskje romanen igjen å ende opp i det konvensjonelle: som en typisk historie om en typisk middelaldrende mann, som idet han får en høyere stilling, samtidig som kona kommer i overgangsalderen, innleder et forhold til en yngre kvinne.
Men det er nettopp den borgerlige sjablong-tilværelsen som er tema, og Lykke viser med stor kløkt hvordan vi alle står i fare for å bli – om vi ikke allerede er – simple pappfigurer, sløve spissborgere som bare lar oss drive med i strømmen av flekkfjerner, om vi ikke bare er bremsespor mot hvitt bomullsstoff, i bunnen av en haug med rå og svett klesvask.
Mannlig tradisjon
Med negasjonen skriver Lykke seg inn i en tradisjon som vanligvis har vært dominert av både mannlige hovedpersoner og – forfattere.
Ved første øyekast synes derfor det forfriskende ved denne romanens misantropi å ha noe med det kvinnelige perspektivet å gjøre, hvordan det er den middelaldrende Ingrid som får komme til uttrykk, og ikke en rabulerende, ung mann, hvis sinne kan årsaksforklares med fravær av utløsning og nærhet.
Ved nærmere øyekast tror jeg bokas kvaliteter heller kan tilskrives hvordan negasjonen ledsages av varme og nyanserte karakterbeskrivelser.
Hatet synes derfor heller å være rettet mot konvensjonene og ikke karakterene, og springer kanskje ut av en kjærlighet til ekte mennesker – mennesker som strever med å holde tritt med et levesett som for lengst har blitt motbydelig.
| 1
|
300260
|
Trashy og stor underholdning
Blod, sex og tårer i «True Blood».
TV:
For deg som ikke bedriver kriminell nedlasting, abonnerer på Canal+ eller har tilgang på SVT, er det i dag mulig å se den blodig mye omtalte «True Blood» på NRK3.
Statskanalen kan i tillegg friste med fri tilgang på sin nettside, etter å ha inngått en forbrukervennlig avtale med HBO.
Noen mener «True Blood» er en infantil smørje som suger, men såpass mange er blitt avhengige at HBO har opplevd en ny vår.
Ikke siden «Sopranos» har betalkanalens ansvarlige kjent blodet strømme like livskraftig gjennom arteriene.
Hva skyldes så dette?
Da jeg så de første episodene av Alan Balls nye påfunn i fjor høst, tenkte jeg at dette er heftige saker, men ikke nødvendigvis en seermagnet.
Lite visste jeg om blodtørsten blant folk flest, og det er ikke bare «Twilight»-fjortisene som lar seg forhekse av den erotiske eksistensialismen:
To bite or not to bite.
Analysere, symbolisere ...
Så hva vil han, mannen bak «Seks fot under»?
Har han startet et, unnskyld uttrykket, korstog for toleranse?
Hjelp minoritetene «ut av kista», liksom?
Eller er serien en bitende kritikk av finansfanteri og annen grådighet?
Nei, Herr Ball er bare, ifølge ham selv, glad i tullball ? cheesy, harry, trashy pulpfiksjon; sørstatsgotikk, klisjeer, myter og hele fiskesuppa.
Og han fant rikelig å ta av i Sookie Stockhouse-bøkene til Charlaine Harris, en smilerund dame på 57 uten hoggtenner.
I Bon Temps, Louisiana drikker vampyrene syntetisk flaskeblod som selges over disk, mens «V», ekte vampyrblod, virker som en blanding av heroin og hyperpotent Viagra.
Dessuten kan Sookie høre folks tanker, noe som irriterer både henne og de avlyttede.
Galleri Bon Temps Sookie spilles av Anna Paquin, som vant Oscar for sin birolle i «The Piano» da hun var elleve.
I «True Blood» forelsker hun seg i Bill Compton, en kjekk, blodfattig fyr som viser seg å være eldre enn han virker.
Men seriens styrke er det mangfoldige galleriet av innsmigrende snålinger.
Min favoritt er Tara (Rutina Wesley), Sookies svarte venninne, som sliter med en alkoholisert mor og en manglende evne til å underordne seg.
Den prostituerte, dopselgende burgerkokken Lafayette er også en skrue, i likhet med Sookies veltrente hønsehjerne av en bror og den over tusen år gamle vikingkrigeren Eric Northman (Alexander Skarsgård).
God appetitt.
| 1
|
300262
|
Tusen glimt i øyet
Oscarfavoritten «The Artist» er en sjarmbombe som feirer filmmediet og en tapt epoke med stor lyst og tilsvarende dyktighet.
FILM:
To filmer om film har fått flest Oscar-nominasjoner før søndagens utdeling, men det betyr ikke at noen av dem nødvendigvis står igjen som vinnere dagen etter.
Jeg tviler dessuten på om «Hugo» eller «The Artist» vil forårsake en bølge av storfilmer om film, det være seg i 3D eller svart-hvitt uten tale, men det ligger kanskje en lærdom i at Scorseses 150 millioner dollars nostalgitripp går med underskudd (tross godt besøk), mens «The Artist» er laget for en tidel og tjener gode penger.
Liksom i mang en talefilm, er det ansiktene man husker best fra «The Artist».
George Valentin (Jean Dujardin) er en feiret og svært selvopptatt stumfilmstjerne i 1927, med et blendende smil.
Peppy Miller (Bérénice Bejo) oppdages ved en tilfeldighet og hjelpes fram av Valentin.
Når talefilmen gjør sitt inntog, mister den stolte Valentin rollene, mens Peppy smiler og snakker seg inn i folks hjerter.
Én stjerne falmer og en annen blir født.
Sterke følelser
Det er med andre ord ikke originaliteten i plottet som gjør «The Artist» til et forfriskende innslag, men en blanding av flere faktorer.
Den minst viktige er nerdefaktoren — jeg tror de færreste er så filmhistorisk skolerte at de vil kjenne igjen altfor mange konkrete referanser.
Derimot vil vi la oss rive med av det vi alltid har søkt i kinosalen: sterke følelser, formidlet gjennom gester og mimikk.
Regissør Michel Hazanavicius har funnet en fin balanse mellom stumfilmens spillestil og en realisme vi er mer vant til (kanskje virker Peppy noe mer moderne enn Valentin).
Dujardin er kjent i hjemlandet Frankrike for to retrospionkomedier regissert av Hazanavicius, der han spiller agent OSS 117, en krysning av James Bond og Den rosa panteren.
I «The Artist» er han stilmessig innom flere filmhistoriske ikoner, fra førsteelskeren Rudolph Valentino og den sverdsvingende Douglas Fairbanks, via steppende Fred Astaire og Gene Kelly, til en loslitt Charlie Chaplin.
Selvbevisst
Hele veien krydrer Hazanavicius sin romantiske komedie med herlige visuelle detaljer, noen av dem absurde, alle oppfinnsomme.
Det skal godt gjøres å se «The Artist» uten en viss grad av selvbevissthet.
Ansiktene og den svulmende orkestermusikken kan suge deg inn, men når musikken stilner totalt, vet du at du ser en film i svart-hvitt og 4:3-format som på tross av all sin sjarm også er en stiløvelse, der du er tilgitt hvis du tenker: Ah, en stumfilm om å lage stumfilm som fortsatt treffer oss i hjertet, er det ikke deilig!
Når det gjelder søndagens langtekkelige fesjå, kringkastet fra det som ikke lenger vil hete Kodak Theatre i Hollywood, er det ingen tvil om hvem som bør få prisen for «best supporting dog».
Jeg lurer på om den ivrig voffende Uggie (f.
2002) visste at han var med i en stumfilm.
| 1
|
300264
|
«Ikke særlig morsomt å se vellykkede franskmenn bytte partnere»
Overspilt og ordinær «Forviklinger».
|||FILM:
Så det er sånn det er å bli voksen.
De etablerte og embedsutdannede førtiåringene i «Forviklinger» ser alle ut som de får nok sol og antioksidanter og sykkelturer i helgene.
De krangler i bilen på vei til middagsselskap før de retter på klærne, spikrer på seg smilet og klemmer vertinnen.
De er misfornøyde.
Under de dyre draktene banker hjerter fulle av lengsel.
Ikke pikant Handlingen i «Forviklinger» foregår i løpet av et år, mellom middagen hos advokaten Marie-Laurence (Karin Viard) og den arbeidsledige ektemannen hennes som alle ser ned på, og en planlagt middag året etterpå.
I mellomtiden har gjestene skilt seg, fått en elsker, gått fra en elsker, forsonet seg med gamle fiender eller fått nye.
Filmen er verken pikant eller overromantisert i skildringen av det kompliserte valget om å bli eller gå.
Overbelyst
Det kan hende det er meningen vi skal le av at alle gjestene synes det er for mye løk i gryteretten til nevnte arbeidsledige ektemann.
Ellers er det en gåte hvorfor «Forviklinger» beskrives som en komedie.
Den er ikke noe morsom.
Filmen føles mer som et litt overspilt og ganske ordinært drama.
Bildene er grunne og overbelyste som i en såpeopera.
Da jeg så tittelen «Forviklinger», fryktet jeg dette skulle være en bløtkakefarget farse med mange dører og lettkledde elskerinner i klesskapet.
På vei ut av kinoen var jeg litt lei for at det ikke var nettopp dét det var.
| 0
|
300265
|
Årets norske overraskelse
Perfeksjonert, matfokusert klubbmusikk fra Ost & Kjex.
|||
ALBUM:
For en innsprøytning av positiv energi!
Det er det som slår meg idet jeg finner meg selv stivt vuggende (dans er ikke min sterkeste side) midt på stuegulvet.
Helt ensom, men smilet er på plass.
Ostelyder
Så hva er det som får det til å rykke sånn i bekkenpartiet?
Jo, Oslo-duoen Ost & Kjex og deres andrealbum «Cajun Lunch».
Det som i utgangspunktet var et kaotisk elektronika-prosjekt der all musikk var basert på lydopptak av ost og kjeks (derav bandnavnet) har i løpet av seks år utviklet seg til et særegent house-uttrykk.
Litt futuristisk, litt retrospektivt, og i alle fall ikke lyden av en rolig lørdagskveld med Ritz og tam brie.
Lydnerder Mannen bak Ost-aliaset er Tore Gjedrem, kjent DJ- og utelivsfjes som de siste årene har jobbet som bookingansvarlig på Norges beste klubb for elektronisk musikk, The Villa.
Kjeks er Petter Haavik, musikkprodusent og lydnerd, og de to har i en årrekke spilt plater og prediket den elektroniske dansemusikkens fortreffelighet.
Helt uavhengig av trender og det store publikummets oppmerksomhet har de jobbet med den musikken de elsker — enten det har vært med det eksperimentelle metal-bandet Beyond Dawn eller electro-gruppen Oslo Athletico.
Godhjertet musikk Bakgrunnen er altså bred og sammensatt, noe man også kan høre på «Cajun Lunch» i form av en åpenhet mot bruk av jazzpiano, blueselementer og dub.
Men først og fremst merker man duoens musikalitet i albumets gjennomførte stramhet.
For trass lange spor på over sju minutter, flere vendinger og uventete innfall, og trass guttenes ganske komiske artistpersona, føles dette som elegant komponert, progressiv og strunk dansemusikk.
Førsteklasses lydvalg, stødig justert og tvers igjennom godhjertet.
Grunnmuren er «minimal» — en nedstrippet og kjølig, men (når perfekt utført) likevel sjelfull og nyansert techno-variant.
I tillegg kjører guttene skamløst på med elementer fra nittitallets vokalhouse:
Feite pianoriff og store, gospelaktige lovprisninger til kjærligheten og dansegulvet.
Alvorlig tull Syngingen er det Tracee Meyn og Gjedrem selv som står for.
Sistnevntes heliumsrøst kommer garantert til å bli omtalt som en «tøysestemme», mens den i virkeligheten slekter på falsett-signaturer som Prince og Jamie Lidell.
Og det er det vel ikke noe tullete ved?
Det betyr likevel ikke at «Cajun Lunch» ikke speiler en klar humoristisk sans.
De absurde historiene om Osten og Kjeksen balanserer på grensen til det fjollete («buscuit grew up in a factory, ten tousand crackers were his family, but he felt all by himself»), men er utført med en sånn sjarme og overbevisning at det funker.
Man lever seg rent inn i kjekslivet.
EP-en «Nordisch By Nature» — med den aldeles loco låten «Federgewicht» — kom i 2008, og var et tydelig tegn på at noe helt spesielt bra var i emning.
Det samme har duoens konserter med fullt gospelkor vært.
Likevel hadde jeg ærlig talt ikke ventet at en vokaldrevet, matfokusert plate med klubbmusikk skulle sitte så godt i øret.
Ja, for ikke å si i hele kroppen.
| 1
|
300271
|
En utrolig historie
«Searching for Sugar Man» er en rørende dokumentar der sannheten er mer eventyrlig enn myten.
FILM:
«Searching for Sugar Man» forteller en fullkomment fantastisk historie.
Det er en type historie vi har hørt mange ganger før, men da har den som regel vært fantasert fram i hjernen til Charles Dickens eller andre forfattere som vet hva slags tidløse fortellinger vi mennesker liker å høre.
Det handler om talentet som blir glemt før han rekker å bli berømt, men som en dag får sin belønning.
Det handler om at fans på én kant av kloden knytter sterke bånd til en artist, samtidig som artisten er glemt i sitt hjemland.
Sixto Rodriguez (f. 1942) fra Detroit spilte inn to plater på begynnelsen av 70-tallet.
Produsentene var sikre på at han ville slå igjennom som protestsanger - den nye Bob Dylan.
I stedet floppet begge platene og Rodriguez fortsatte i jobben som anleggsarbeider.
Han visste ingenting om at han var blitt en superstjerne blant liberale, hvite sørafrikanere, som i sin tur trodde han var død.
Større enn Elvis
Fans liker å tro på rockemyter, men denne ville aldri fått spire i vår globale landsby.
Sør-Afrika var imidlertid svært isolert, boikottet av omverdenen, mens alt som kom utenfra og kunne true apartheid, ble sensurert.
Blant liberale sørafrikanere var Rodriguez større enn Elvis og The Stones og de tok for gitt at han hadde stjernestatus i USA.
Den svenske regissøren Malik Bendjelloul har hatt et takknemlig materiale å jobbe med.
Hvis du ikke kjenner historien, vil du bli sittende og gape med en tåre i øyekroken.
Hvis du kjenner den i grove trekk, er det en stor opplevelse å høre disse begeistrete sørafrikanske «detektivene», Stephen «Sugar» Segerman and Craig Bartholomew Strydom, fortelle i detalj om sin jakt på sannheten om sin store helt.
Redigert sannhet
Filmen har en dramatisk kurve som er bortimot feilfri, muligens fordi man utelater visse fakta, først og fremst at Rodriguez hadde en liten revival i Australia på 80-tallet, ga ut samleplate og dro på turné.
Men dette er ingen avgjørende utelatelse - «den sørafrikanske forbindelsen» er en eventyrlig god historie.
Intervjuobjektene, både i Sør-Afrika og USA, akkompagnert av gatebilder, animasjon og Rodriguez' musikk, maner fram tidsbilder på to kontinenter.
«Searching for Sugar Man» er en minneverdig fortelling om forholdet mellom artist og fans, selv om den aldri kommer tett på mannen selv.
Filmen har premiere 1. juledag.
| 1
|
300273
|
Sondre Lerche er endelig hjemme
Overbeviser på plate nummer syv.
ALBUM:
Over ti år er gått siden Sondre Lerche dukket opp som purungt popmusikalsk fremtidshåp — storøyd og veslevoksen med et uomtvistelig talent for låtskriving og formidling.
Siden den gang har han gitt ut seks plater, hele veien med en Costello-møter-Bacharach-møter-Eggum-egenart i kjernen, men også ivrig etter å utforske og småeksperimentere.
Han har trukket inn elementer av støy, psykedelia og croonerjazz.
Noen ganger med hell, men det har også føltes noe påtatt, liksom anstrengt og på grensen til utstudert.
Passelig bittersøtt Når Lerche nå slipper ny plate — den er selvtitulert, kanskje en beskjed om at han nå føler seg virkelig komfortabel «i seg selv»?
— gjør han det på Tellé Records, plateselskapet til Mikal Telle, navet i bergensmusikkmiljøet Lerche tidligere tumlet rundt i.
Og selv om han har bodd i New York i mange år og fortsatt gjør det, kan det virke som om han føler seg hjemme på dette albumet.
Låtene på «Sondre Lerche» har nemlig noen kvaliteter som sender tankene tilbake til det som var bra med debuten fra 2001 og oppfølgeren «Two Way Monologue»:
Naturlig, overskuddspreget og passelig bittersøt popmusikk uten masse dikkedarer.
Låtene er gode nok til å strene rundt på egenhånd, uten behov for «riktige» referanser, intrikate arrangement eller en artig hatt på snei.
Nøkternt og sofistikert Likevel er det flust med fine detaljer og smarte brudd her.
For eksempel føles det helt riktig når munnspillet dukker opp på «Living Dangerously», det samme gjelder faktisk for trekkspillet som kommer inn mot slutten av «Tied Up To The Tide».
Så da vår vi bare leve med tidvis noe overfikse tekster av typen «Counting down the classes of inevitable heartbreak/Puppy love's the frosting on a constant ice cream headache».
Platens ti trudelutter er nøkternt arrangert og diskré bakket av Lerches bandmedlemmer, og først og fremst drevet frem av hovedpersonens stemme og gitarspill.
Og skal enkeltlåter trekkes frem fra den gode, helhetlige albumfølelsen på «Sondre Lerche», kan vi nevne «Go Right Ahead», «Nevermind The Typos» og «Coliseum Town» — en ideell låt for gladensom tusling i barcode-området i et sommertomt Oslo:
«Not a living soul around I go stumbling cobbled streets.
With the map you drew on me. And I can't decide.
Did you leave or ever arrive?»
| 1
|
300274
|
Musikkanmeldelse:Demi Lovato - «Confident»
Overivrig vokalrunking fra selvransakende Disney-stjerne.
ALBUM:
Ung skuespiller blir kjendis via Disney Channel, satser på egen musikkkarriere, og ender til slutt opp som rusmisbruker.
Høres historien kjent ut?
23 år gamle Demi Lovato er neste store navn ut fra underholdningkjempens talentkvern, og har til tross for sin unge alder allerede levd et liv fylt av voksne livsutfordringer.
Når hun nå slipper sitt femte (!) soloalbum, er det derfor med fokus på et oppgjør med gamle vaner, og ikke minst budskapet om at hun endelig er glad i seg selv.
Kanskje ikke noen stor overraskelse, skiva heter tross alt «Confident».
Det hele starter flott med albumets triumferende tittelspor, sommerens store hitlåt «Cool For The Summer», og selvransakende «Old Ways».
Men så dukker utgivelsens store problem opp.
Demi er nemlig fullt klar over sin egen styrke som sanger, og bruker stemmen for alt den har vært gjennom de 39 minuttene skiva varer.
Dette betyr unødvendig vokalrunking i en ambisiøs serie med powerballader jeg ikke har sett maken til siden 80-tallet.
Sleng på et av Iggy Azaleas mest tilgjorte rapvers noensinne (det sier litt), og vi har å gjøre med et av årets mest slitsomme lytteropplevelser.
| 0
|
300278
|
Råttent samfunn
En stillferdig, gammel dame viser seg å være den eneste med moralsk kompass i sørkoreanske «Poesi».
FILM:
Mija er ei søt dame på 66 som liker å gå i blomstrete kjoler.
Hun bor i en trang leilighet sammen med et kvisete mareritt av utakknemlig dattersønn ved navn Wook.
Det eneste han gjør, er å spise, klage på maten og se på TV.
Mija går til legen med en prikkende arm og får beskjed om at hun har Alzheimers.
Hva gjør hun så?
Jo, hun melder seg på et poesikurs på det lokale kulturhuset.
Jeg glemte å nevne at før alt dette, ser vi liket av ei jente i skoleuniform flyte nedover elva.
En naturlig tanke, siden filmen er sørkoreansk, er at hun har hoppet fra brua vi ser i bakgrunnen.
Det skal imidlertid vise seg at selvmordet skyldes noe annet enn depresjon eller ensomhet.
Moralsk forfall
I mellomtida følger vi Mija (Jeong-hie Yun) i hverdagens sysler.
Hun lever på trygd, men tjener en slant som hjemmehjelp for en handikappet, eldre «direktør» som liker å bli vasket av Mija.
Hjemme er Wook stadig like sur og krevende, så Mija søker tilflukt i poesitimene, der hun stiller uskyldsrene spørsmål om hvor man kan hente inspirasjon.
Ganske tidlig i filmen får hun en sjokkerende nyhet.
Faren til en av Wooks kompiser ber henne bli med på et møte.
Her sitter fire andre fedre, som kan fortelle henne at Wook og sønnene deres har voldtatt en medelev i et halvt år, den samme jenta som har tatt livet av seg.
Nå skal de foresatte «ordne opp», jentas mor skal få et passende beløp for ikke å anmelde saken.
Skolens rektor mener det samme og nå må de bli enige om en passende sum, slik at «guttenes framtid ikke blir ødelagt».
What the fuck!?
Er dette en vanlig framgangsmåte i Sør-Korea?
Skal ikke guttene straffes på noe vis?
Regissør Chang-dong
Lee er kjent for sin skarpe samfunnskritikk, så man tenker sitt om det sørkoreanske samfunnets moralsk beskaffenhet.
Den eneste som reagerer her, er ei gammel dame i blomstrete kjole.
Stram regi
Det vil si, hun reagerer på nydelig, underspilt vis.
Det kan virke som om hun går fullstendig i frø og skriver poetiske fragmenter om blomster og bier i sin lille notatbok.
I de mest sjokkerende scenene velger regissør Lee å vektlegge det hverdagslige og Yuns uttrykksfulle ansikt.
Langsomt går det opp for oss hva Mija har tenkt å gjøre.
Filmen varer i 140 minutter, men føles en god del kortere.
Lees stramme kontroll med virkemidlene og Yuns nyanserte spill bærer filmen på stillferdig, men uforglemmelig vis.
Som Morgan Freeman sier i den mer melodramatiske «Forfengelighetens fyrverkeri»:
«Decency ... decency is what your grandmother taught you.
It's in your bones!»
| 1
|
300282
|
Årets norske debutplate?
Dråpe viser usedvanlig godt grep om støypopen.
ALBUM:
Norske Dråpe har hatt ordet på gata på sin side en god stund allerede, men slipper først nå sin første langspiller.
Smart trekk.
For mens ivrige debutanter fort kan la seg rive med av interessen, har denne gjengen tatt seg tid til å skape et helhetlig og gjennomarbeidet album, som låter ferdig.
Gitarøs og effekter
Stilen er langt fra nyskapende, men kvintetten har hentet det absolutt beste fra den typiske Oslo/Rogaland-støypopen (My Bloody Valentine, altså), Cocteau Twins, Godspeed You!
Black Emperor og Beach House, og fått lydbildet til å sitte som støpt på noen tidvis fantastiske låter («Sister's Eye», «Memories», «Hike»).
Det betyr tykke lag av glidende gitarøs og fingerspill, massevis av klang og effekter, og lange, lyse vokallinjer.
Variasjon
Og med litt ekstra varm psykedeliaretro i åpningssporet «Blue Skies», og vâr Sigur Rós-aktig indie i avslutningen «I Did What You've Done», får de ni låtene den variasjonen de trenger.
Det eneste som er å innvende er at både klangen og melodiene i stemmen noen steder kan bli litt flat og kjedelig («I Kept Falling Asleep», «I Don't Mind»).
Men i denne sjangeren har aldri vokalen vært hovedpoenget uansett.
| 1
|
300285
|
Lavmælt perle
«Still Life» er en liten film om triste skjebner som gjør sterkt inntrykk.
FILM: John May har en makaber jobb.
Han går ofte i begravelser og sitter aleine i kirka.
Presten holder tale, skrevet av John.
Deretter går John tilbake til kontoret, tar et fotografi ut av den dødes mappe og legger det i en konvolutt som han tar med hjem.
Case closed.
Så går han løs på alle de andre uløste sakene.
John jobber for bydelsadministrasjonen i en mindre velstående del av London.
Når en ensligboende dør og det ikke finnes pårørende å kontakte, undersøker John leiligheten.
Han er på utkikk etter spor blant eiendelene som kan lede ham i retning av venner eller pårørende, slik at han slipper å gå aleine i begravelsen.
Denne triste tematikken er de siste åra blitt mye omtalt her hjemme, gjennom bestselgende bøker og prisbelønte avisreportasjer om enkeltskjebner.
Finnes det noe mer bunnløst bedrøvelig enn å forlate denne jord uten at noen bryr seg?
Velkomponert
«Still Life» er skrevet og regissert av Uberto Pasolini, en italiensk greve, slektning av Luchino Visconti og tidligere aksjemekler, mest kjent for å ha produsert «The Full Monty» i 1997.
«Still Life» er hans andre forsøk i registolen og jeg synes han kommer svært godt fra det.
Filmen er en subtil svart komedie, med enkelte klisjeer og en mengde fine detaljer.
Pasolinis manus er velkomponert, med en rekke små scener og bagateller jeg gjerne skulle beskrevet, men som du vil ha stor glede av å oppdage når du småhumrer deg gjennom filmen.
Bortkastet tid
Eddie Marsan, kjent fra mindre roller i en lang rekke storfilmer, har det rette ansiktet for å formidle Johns pliktfølelse og tilbakeholdenhet.
John har daglige vaner og et sosialt liv som tilsier at han kommer til å lide samme skjebne som sine «klienter», et inntrykk som forsterkes når jobben hans skal effektiviseres bort.
Han bruker for mye tid på de døde, sier den nye sjefen.
Den ensomme, tilknappede Johns livsoppgave er å skape forsoning og gi mening til «mislykkede» liv.
Når han endelig treffer en kvinne (Joanne Froggatt, best kjent som Anna Bates i «Downton Abbey»), fortjener han hele verden som heiagjeng.
| 1
|
300286
|
Anmeldelse:Den lille boka «Hva er rasisme» kan jekke opp kunnskapsnivået i norsk offentlighet
Liten, men essensiell utgivelse.
I sangen «Mississippi Goddamn», som ble en av den amerikanske borgerrettsbevegelsens mest populære låter, synger Nina Simone til hvite amerikanere:
«Why don't you see it?
Why don't you feel it?
I don't know, I don't know.»
Nødvendig
Etter det, og etter avviklingen av det europeiske koloniveldet i Afrika og Asia, har kampen mot rasisme bare blitt mer komplisert.
Forskjellsbehandling på grunnlag av hudfarge var riktignok loven i Sør-Afrika helt fram til 1994, men alle andre steder var den typen systematisk og juridisk institusjonalisert rasisme for lengst blitt historie.
I dagens amerikanske og europeiske samfunn arter rasismen seg helt annerledes.
Og det er gjennomgangstemaet i den lille, men vektige, utgivelsen «Hva er rasisme?».
Den utkommer i Universitetsforlagets solide «Hva er»-serie, der akademiske eksperter gir korte og perspektivrike introduksjoner til sine fagområder.
Serien teller nå nesten 60 titler, om alt fra geografi til tid og språk.
Men sjelden har en «Hva er»-bok føltes mer nødvendig enn denne.
For norsk offentlighet trenger utvilsomt å jekke opp kunnskapsnivået om rasisme, fylt som den er av ørkesløse tomgangs-debatter om muslimer, integrering, asylpolitikk og Per Sandberg.
Rasialisering
Rasialisering
Ett slikt begrep, som knapt brukes i Norge, er rasialisering, prosessen der en minoritetsgruppe tillegges bestemte, negative, uforanderlige egenskaper.
Det trenger ikke ha noe med hudfarge å gjøre.
Det skjedde med jødene, selv om de var like hvite i huden som den gjengse «arier».
Det skjer til dels med de øst-europeiske arbeidsinnvandrerne i Norge i dag, som «er» sånn og sånn.
Begrepet er nyttig fordi det utvider forståelsen av rasismens funksjonsmåte, og bokas viktigste fortjeneste er at den effektivt synliggjør hvor fleksibel rasismen er.
Det er viktig og vesentlig i et klima der det ikke er god tone å kalle noe annet enn den aller mest klisjeaktige negre-er-dumme-rasismen for rasisme.
« Tittel »
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788215023861
Kjøp boken hos ARK
Folk flest
Folk flest
Svært få snakker lenger åpent om underlegne «raser».
Og det gammeldagse rasehatet har null støtte i samfunnet — antallet nordmenn som innerst inne mener at drapet på Benjamin Hermansen var riktig kan sannsynligvis telles på et par hender.
I stedet snakker de organiserte rasistiske miljøene nå om underlegne religioner og kulturer som infiltrerer vår overlegne sivilisasjon.
Den måten å se det på har uendelig mye større gjennomslag og har derfor langt større betydning, både realpolitisk for Frp i regjering, for holdningene til folk flest, og for livsvilkårene til dem som sees som underlegne/fiender.
Samtidig flyter nyrasismen og gammelrasismen over i hverandre, eksemplifisert i boka gjennom empiriske holdningsundersøkelser:
23 prosent av nordmenn ville mislikt å ha en muslim som venn, mens 35 prosent av nordmenn ville mislikt å ha en somalier som venn.
Romfolk
Romfolk
«Why don't you see it?
Why don´t you feel it?
I don't know.»
Utfordringen i dag ser ikke ut slik som i 1964.
Nå handler det i stor grad om hvordan mennesker som er formelt likestilt skal oppnå reelt likeverd.
Hvordan vi skal leve ved siden av hverandre.
Derfor savner jeg at Døving og Bangstad gir en kritisk gjennomgang av multikulturalismen som teoretisk og praktisk prosjekt, begrepet er ikke nevnt i boka i det hele tatt.
Men det får kanskje bli neste Hva er-bok.
| 1
|
300289
|
Bittert brudd
«Jeg elsket henne» er skrevet etter en skilsmisse.
Det synes.
|||
FILM:
En nedbrutt, gråtkvalt kvinne forlater Paris sammen med de to barna sine og sin svigerfar.
Sammen søker de sjelefred på svigerfarens landsted, der hun skal bearbeide sorgen over at ektemannen har forlatt henne.
Måten svigerfaren trøster henne på er å innlemme henne i hans egen tristesse, et sidesprang han hadde for 20 år siden, et sidesprang med kvinnen han siden har elsket, og som for alltid har gjort ham og kona hans ulykkelige.
«Jeg elsket henne» er akkurat så «fransk» som man frykter.
Det handler om en intellektualisering av kjærligheten og ekteskapet, men mest av alt om lidenskapens uovervinnelige drivkraft.
Lider Filmen er anført av et sterkt skuespillerensemble, og historien drives framover av to historier.
Den i nåtid, som utspiller seg på hytta, og den i fortid, som er Pierres beretning om kvinnen han elsker.
Grepet fungerer fint.
Det er vanskelig å klage på regissør Breitmans håndverk.
Samtidig lider filmen av et vesentlig problem.
Den er fullstendig død.
Forholdet mellom Pierre og Mathilde, som her er ment å være selve symbolet på opprivende, brennende lidenskap, makter aldri å engasjere.
I stedet serveres vi en lange rekke klisjeer i en historie som når alt kommer til alt river ned kjærligheten fra pidestallen, og proklamerer at mennesket kanskje gjør smartest i å holde seg unna troskapsløfter og forhold.
Skilsmisse
Den bestselgende forfatteren Anna Gevalda skrev boka filmen er basert på etter sin egen skilsmisse.
Det er mulig ulykken manifesterer seg godt i bokform, men filmversjonen preges av for mye bitterhet, pessimisme og mangel på lidenskap.
| 0
|
300292
|
Blek imitasjon av ideen om den perfekte omtrenlighet
Neil Young & Crazy Horse - deilig bakpå eller bare umotivert latskap?
ALBUM:
De første 57 sekundene av dette etterlengtede comebacket for en av rockens mest magiske konstellasjoner — Neil Young & Crazy Horse — kan best beskrives slik:
Først en slags lydsjekk av Neil Youngs gitar, hvorpå Crazy Horse gradvis ramler inn i lydbildet med en slags rekordartet omtrentlighet, før de liksom finner «groovet» (helt nødvendige anførselstegn) og gnurer seg inn i en humpete, bakpå og massivt lite innøvd versjon av den folkekjære visa «Oh Susanna».
Polariserende
Her vil vi raskt dele oss i to grupperinger, og noen av oss vil slites veldig mellom ytterpunktene:
1)
Hva slags møl er dette?
2)
Åh, endelig: den steine, eiendommelige lyden av Crazy Horse igjen!
Deres sound er så distinkt og samtidig så underutviklet at det treffer helt andre steder i følelsesregisteret enn «vanlig» rock.
Dette er fysisk musikk, den føles mer enn den appellerer til hjernen.
Drønn, fuzz, brumming, slamring.
Dunk, dunk.
Klunk, klunk.
Gamlehjemsfuzz
Årets comebackutgave av denne klassiske besetningen høres ofte ut som en gjeng haltende pensjonister som spilte sammen i ungdomsåra og som endelig møtes igjen i garasjen til den eneste av medlemmene som fortsatt bor hjemme og ennå ikke har flyttet på gamlehjem.
Der spiller de sanger fritt etter hukommelsen, og de synes selv det låter usedvanlig fett.
Dette er litt søtt, og kanskje formildende, men det er også mer enn urovekkende at Neil Young, som halvparten av tiden er en kriger for lydperfeksjon og høytoppløselige alternativer til flatbanket MP3 og annen styggedom, på samme tid kan være så genuint opptatt av å låte søplete.
Slentrian Slentrianmåten dette albumet tilsynelatende er spilt inn på (har de spilt inn aller første øving eller er dette faktisk lyden av et innøvd band?) står i veien for det som i utgangspunktet kunne vært et tilforlatelig og interessant konseptalbum med nytolket tradisjonsmateriale.
Etter sju-åtte gjennomlyttinger begynner jeg å bli forelsket i det steine groovet på «Oh, Susanna», jeg lar meg forføre av en humpete «This Land Is Your Land», jeg begynner å tenke at ingen andre enn Neil Young & Crazy Horse kunne angrepet «She'll Be Coming Around The Mountain» (her titulert «Jesus' Chariot») med samme slentrende, halvhjertede arroganse.
Kan det være at denne slentringen og slamringen og generelt grøtete framtoningen er en del av konseptet, og som derfor fortjener at lytteren anstrenger seg for liksom å trenge gjennom alle lagene?
Drømmer om noe annet
Men til slutt, når de med en påfallende mangel på genuin innlevelse, riffer seg gjennom «God Save The Queen» (den engelske nasjonalsangen, ikke Sex Pistols-låten), så framstår hele dette «konseptet» like surrete og halvkokt som det stort sett låter.
Og så drømmer man om hvordan et virkelig godt Neil Young & Crazy Horse-comeback skulle låte.
Og ikke minst hvilken euforisk fysisk opplevelse en slik plate ville gi.
«Americana» er slik sett en blek, men likevel funksjonell imitasjon av hele ideen om Neil Young & Crazy Horses perfekte omtrentlighet.
| 0
|
300296
|
Alt som glitrer
«Sparkle», Whitney Houstons siste film, er en moralsk ungpikeroman om showbizlivets farer.
FILM:
Det føles både litt galt og litt gripende at «Sparkle», som skulle bli Whitney Houstons siste film, egentlig er en gammelmodig ungpikeroman full av advarende pekefingre, en bredpenslet beretning om fascinasjonen og farene ved showbiz.
Houston spiller alenemoren til de syngende søstrene Sparkle (Jordin Sparks), Dee (Tika Sumpter) og Sister (Carmen Ejogo).
De blir oppdaget av kjekkasmanageren Stix (Derek Luke), og begynner smått å tro at drømmene, om platekontrakt, berømmelse og et nytt og bedre liv et helt annet sted enn Detroit, kan gå i oppfyllelse.
Men mens paljettene blir tettere og publikumsmassene større, er det lærepenger å få:
Det handler om ikke å la seg blende av glitter og stas, ikke å velge den glatte sjarmøren med de store diamantringene i stedet for den skikkelige nabogutten.
Men kanskje det går an å følge drømmene sine likevel?
Mon tro om ikke.
Sandblåst sekstitall
«Sparkle» er en slags lightversjon av «Dreamgirls», om noe sånt overhodet er mulig.
Begge filmene er inspirert av historien om The Surpremes, og «Sparkle» er en nyinnspilling av en original fra 1976.
Handlingen er lagt til et sandblåst sekstitall, etter Motowns gjennombrudd og før drapet på Martin Luther King, men den historiske konteksten er et fjernt bakteppe for søstrenes kolleksjon av kvaler.
Det er særlig den vakre, usikre og forfengelige Sister som svaier i showbizvinden og etter hvert slår inn på en ødeleggende vei, mens den skikkelige Sparkle først og fremst er ambisiøs på vegne av musikken.
«American Idol»-vinner Sparks er mest kjent som artist i USA, men hun har nettopp den inntagende utstrålingen som kan gjøre heltinneroller som Sparkle til ørlitt mer enn flate glansbilder.
Houstons svanesang
Det er vanskelig ikke å tenke på båndene mellom liv og rolle når man ser Whitney Houston som bekymret mor med en destruktiv kjærlighetshistorie og et vanskelig liv bak seg, et hun vil døtrene skal slippe å gjenta Selve skuespillet hennes er ikke bemerkelsesverdig, men Houston har nærvær, og treffer en nerve når hun synger den smertestenkede gospelballaden «His Eyes Are On The Sparrow», som dermed blir en frasert svanesang.
Skjema
Tyngde er det ellers fint lite av i «Sparkle», som ofte er så lett at den blir dum, så skjematisk at det går utover underholdningsverdien, så generell at den mister sjarmen.
Sekstitalls Michigan-soulpop med blåserekke og løsvipper er hyggelig å se og høre, men om historien rundt skal nå frem, må den låne litt sjel fra musikken.
| 0
|
300300
|
Anmeldelse:Katten som kom på besøk og snudde livet på hodet
Anmeldelse:
Nydelig roman om tilværelsens mysterier.
Kattebøker er en egen sjanger.
Og da mener jeg ikke bare faglitterært, der det fins utallige bøker om katteslag, kattestell, kattepsykologi, kattehistorier, kattemyter, kattefotografering, kattekunst, utstillingskatter, kattefargelegging, kattefigurer, kattebrettspill, katteintelligens, kattesykdommer, villkatter og rasekatter, kattemat, og så videre i en endeløs rekke temaer.
Men katter figurerer også i bøker der katten er hovedperson i fortellinger, gjerne romaner eller noveller, eller i dikt og memoarer.
Forfattere og kunstnere i sin alminnelighet har en tendens til å knytte seg til katter, og mange både skriver om dem og lager bilder av dem.
Katter hvor du snur deg
Ernest Hemingway, Raymond Chandler, Jens Bjørneboe og George Perec er blant de som er avbildet med sine favorittkatter.
Bare på mammutsalget, som starter mandag, fins tre bøker om mennesker og katter, Francesc Miralles?
«Den lille kjærligheten», Caroline Pauls «Katt savnet - en sann historie om kjærlighet og GPS-tekonlogi» og Nils Uddenbergs «Mannen og katten - en kjærlighetshistorie».
En stor suksess er også James Bowens flere binds bestselger om gatekatten Bob, som reddet forfatteren fra narkomani og hjemløshet.
Katten er et mangetydig symbol i disse bøkene.
Den representerer både frihet, likegladhet, tålmodighet, angst og temperament.
Den er mystisk og uutgrunnelig og går sine egne veier.
KJENT POET:
Takashi Hiraide er kjent som lyriker i Japan.
Romanen "Katten" er blitt en bestselger i Frankrike, USA og Storbritannia.
Foto: Nina Subin
Vis mer
Japanske katter
Japanske katter
Katter er et yndet motiv for japanske billedkunstnere som Hokusai og Hiroshige.
Forfatteren Haruki Murakami er en katteelsker, og har skrevet om folk som forsøker å spore opp forsvunne katter i romanene «Trekkoppfuglen» og «Kafka på stranden».
Hans landsmann Takashi Hiraide har fått et gjennombrudd med romanen «Katten», som er blitt en bestselger, blant annet i Frankrike, USA og Storbritannia.
Fra dikt til roman
Fra dikt til roman
Historien som fortelles, er tilsynelatende ikke spesielt dramatisk.
En mann og en kvinne, begge forfattere og forlagsarbeidere, bor sammen i et hus ved en stikkvei som på grunn av sin sikksakkform kalles Lynet.
Huset er et anneks, knyttet til et større hus, som er omgitt av en klassisk, japansk hage med vannliljer og frukttrær.
Både husets arkitektur og interiør er beskrevet i minste detalj, det samme er naturen og landskapet.
Hinsides himmel og jord
dette hemmelighetsfulle over seg som overskred menneskets verden og hørte til hinsides både himmel og jord
Hinsides himmel og jord
De oppdager at katten på samme tid er avhengig av og frigjort fra deres nærvær.
Den vil ikke klappes eller berøres, den mjauer ikke, men den tar imot tilbudet om å sove i en mandarinkasse i hjørnet av et rom.
«Det hun var opptatt av, var stjerner og måne, planter og dyr; menneskers verden vedkom henne ikke.
Hun bare spisset ørene og rettet dem uvilkårlig i den retningen lydbølgene kom fra, mot noe som lå utenfor synsfeltet mitt.»
Den store verden
Den store verden
Nyheter fra den store verden, keiserens død i 1989 og en katastrofal økonomisk krise, blafrer forbi i bakgrunnen.
Det eneste viktige er å leve i spennet mellom skjebne og tilfeldighet.
Livet tas ned til et nullpunkt, symbolisert av en katt som ligner et komma når den ligger på sofaen og sover.
Ut fra dette stiger et nytt liv, en ny livsfølelse hos de to hovedpersonene.
For å sitere fra den tidligere nevnte diktsamlingen til Hiraide:
«Når idéforekomsten presses ned mot null, skjer det en hvit eksplosjon.
Det er dette og bare dette jeg heller mot å kalle poesi.
Under hvelvingen nedenfor klippen ble jeg gjentatte ganger badet i motgang nok til å gå i ett med solstrålene.
Hodet mitt bærer frodig regnets frukter.»
| 1
|
300302
|
Gjør gamle toner gøy igjen
Hvitmalt Gjerde surfer i medvind.
ALBUM:
Da Bylarm-støvet la seg i februar i år, var det som vanlig en håndfull ferske norske artister som sto igjen med mer momentum enn andre.
Blant dem var Hvitmalt Gjerde, en kvartett bergensgutter knapt ute av videregående, som sjarmerte stort med sin egenart og friske, upretensiøse holdning til musikken.
Noen knappe måneder seinere, to år etter at bandet selv ga ut sin første EP «Cowboy og Indianere», er «det ordentlige» debutalbumet her.
Surf og garasjerock
Heldigvis har ikke medvinden ført til noen unødvendig oppussing og «tilgjengeliggjøring» av uttrykket.
Som så mange av den nye generasjonen bergensartister har Hvitmalt Gjerde et tydelig retropreget sound.
Men der Razika lener seg mot skaen og Young Dreams på Brian Wilsonsk «wall of sound» er det surf, garasjerock og 60-tallspop som er denne gjengens foretrukne utgangspunkt.
Og selv om de har blitt kalt det nye Kåre and the Cavemen, er det ganske mye mer skrammel, skrål og skeive gitarer hos disse gutta enn det var da Knut Schreiner og co. vrikket på gitarene sine mot slutten av 90-tallet.
Rister i konvensjonene
Det kan være en utfordrende oppgave å begi seg ut på sjangerøvelser som dette uten å gli over i pastisjen.
Den eldre låta «Surfer med Jesus» er for eksempel artig nok, men sammenliknet med resten av albumet føles den litt kontrollert.
Nøkkelen er alltid gode låter, og det har «Hvitmalt Gjerde» i godt monn.
Ikke minst er de flinke til å riste opp i konvensjonene med mer samtidige og tidløse elementer.
Melodimessig er for eksempel bob hund, John Olav Nilsen og Håkan Hellström vel så relevante referanser som noen andre, førstnevnte særlig i den herlig humørfylte «I kaldt vann» og tilsvarende rocka «Tipp Tå Boogie».
Smittende energi
Også den løsslupne og lettbeinte tilnærmingen en viktig suksessfaktor.
Hvitmalt Gjerde anstrenger seg ikke for å kopiere.
De leker seg.
Topplåten «Skriker til meg» er eksempelvis av de mer sjangertradisjonelle i komposisjonen, men frontet av Johannes Fjelstads skurrende vokal skrangler bandet seg gjennom med en nonchalant spretten energi som er grenseløst smittende.
Og likevel er gitarlinjene hele tiden presise, og produksjonen stødig som sju fjell.
Når de så jevner det hele ut med en nydelig, enkelt elegant ballade som «Nordsjøen» er det bare å si takk og velkommen, til en gjeng sjarmerende talentfulle unge gamle.
Hvitmalt Gjerde spiller blant annet på Hovefestivalen og Øyafestivalen i sommer.
| 1
|
300305
|
Om du er ute etter popmusikk som slentrer og bråker om hverandre
Bergensbandet The Megaphonic Thrift gir deg nettopp det.
ALBUM:
The Megaphonic Thrift er sikkert lei av å få kastet Sonic Youth-referanser etter seg, men de må nok svelge unna noen i denne runden også.
Vel, det er uansett underordnet.
Alt koker ned til at kvartetten virkelig har klart å skru sammen et album som lager bølger.
De serverer fortsatt gitarvegger høye som hus, men det er mange åpninger i det hypnotiske shoegaze-universet til gjengen.
«No Sleep, Only Dreams» kverner rundt Linn Frøkedals søvnige vokal og pulserende basslinjer.
Om man lytter litt ekstra finner man et vell av spennende detaljer i instrumenteringen.
Og det er her mye av magien ligger.
Enkelte av låtene kan fremstå som store og ugjennomtrengelige, men når man først kommer under huden på dem, er det mange veier å utforske.
Først og fremst har bandet fått et godt grep om popmelodiene, som en etter en flyter til overflaten når støyen fra gitarene har lagt seg, sjekk psykedeliamonsteret «If You Shiver (Overload)».
Om du er ute etter popmusikk som slentrer og bråker om hverandre, har du mye fint å ta tak i her.
| 1
|
300307
|
Lagde Hagfors-album på «dugnad»
Ti låter, ti produsenter.
Det er bare delvis vellykket.
ALBUM:
Det er gjort før, men veldig utbredt er det ikke.
Martin Hagfors villle gjøre noe annerledes, etter 18 album med Home Groan, HGH og ganske ferske Meg og kammeraten min (i praksis HGH for barn).
Håndplukket
Han ga ti håndplukkede produsenter frie tøyler.
Det må jo bli sprikende, men faktisk ikke sprikende nok.
For sjøl om jeg på den ene siden kunne ønsket meg et mer helhetlig uttrykk, kunne jeg også tenkt meg enda mer variasjon — som igjen ville avspeilet produsentenes ståsted.
Med så mange kokker, kunne mangfoldet vært større.
Eksperimentelt
Det starter ganske eksperimentelt, med Anne Lise Frøkedals elektronikaflørt, Knut Reiersruds (og Hagfors') luftige gitarkomp (samt et par mer eksotiske strengeinstrumenter) og en «småskummel» produksjon signert Erlend Mokkelbost (JR Ewing/Montée).
«You've Been Replaced», produsert av Cato «Salsa» Thomassen (med «himmelsk» harmonisang ved Thea Glenton Raknes), er lett countryfisert, mens Nikolai Hængsle Eilertsen (BigBang) kiler sin låt med Calfornia-vibber.
De to siste er blant høydepunktene på albumet.
Nakent Morten Qvenild (Susanna & The Magical Orchestra m.m.) har valgt en naken og nedstrippet tilnærming, med tangenter, programmering/lyder og perkusjon, mens Knut Schreiner har tatt Hagfors i en fengende, lett psykedelisk, nostalgisk popretning på «Easy Come & Easy Go».
Toppet med en herlig gitarsolo er dette albumets soleklare høydepunkt.
Måtte det gi ham mange produsentjobber!
Støy Jenny Hval og Susanna sverger til svevende elektronika light, sistnevnte i en balladesetting, mens Anders Tjore (Montée) er nærmere poputtrykket - men avslutter med støy.
Låtene, da?
Hagfors har skrevet for en rekke artister i tillegg til seg sjøl, og dette mestrer han.
Alltid!
Samtidig beviser han at han i realiteten kan synge hva som helst - og komme ut av det som Martin Hagfors.
Likevel er dette ikke så mye mer enn et ok eksperiment.
| 0
|
300310
|
Hyggelig hverdagskåthet
Nakenheten i «Love And Other Drugs» virker helt naturlig.
Følelsene er det verre med.
FILM:
Opptakten er frisk og besnærende.
Jamie (Jake Gyllenhaal) er en sjarmerende noksagtsønn i en velykket familie, en ung mann allerede lei av hvor lett alt faller i fanget på ham.
Så får han to uvante utfordringer, både i sin nye jobb som pusher av legemidler til reseptskrivende leger, og i møtet med Maggie (Anne Hathaway), en seksuelt liberal kunstnersjel med et kynisk syn på kjærlighet.
De er begge intense, uavhengige skikkelser, rastløse lettvektere.
Den erotiske kjemien stemmer umiddelbart, men spørsmålet om de kan tro på varige følelsesmessige bånd er vanskeligere.
Parallelt løper en spiss samfunnssatire som har noe å si om hvor sårbare og lett manipulerbare mennesker blir når de stilles overfor noe som kan gi dem hva de hemmelig ønsker seg.
Dét oppdager Jamie når han får smisket seg til å selge det nye legemiddelet viagra - «Love And Other Drugs» foregår på nittitallet - og jobben brått blir noe lettere.
Hverdagskåthet
Alt vel så langt.
Filmens mye omtalte og betydelige mengder nakenhet er naturligvis spekulativ, men når Gyllenhaal og Hathaway løper rundt i undiken og tuller og skravler virker hverdagskåtheten først og fremst livsnær og naturlig, i motsetning til de fleste filmers unaturlige insistering på at alle postcoitale kvinner ligger med dynen tullet godt opp under armhulene.
Hathaways åpne ansikt sprekker stadig opp i nydelige uttrykk av glede og sinne.
Hun er nærere og varmere enn Gyllenhaal, men de former begge vitale skikkelser som vekker deilig ambivalente følelser.
Enn så lenge.
Blir platt
For rundt halvveis skjer det et omslag.
«Love And Other Drugs» begynner å lyde en ubønnhørlig Hollywood-tyngdekraft og tvinge hovedpersonene gjennom en prosess som skal ta dem fra stolthet og statusjag og til det som virkelig betyr noe.
Det gjør dem forutsigbare og mindre fargerike.
Jamies bror Josh (Josh Gad) er en læreboksdatanerd så tykk, så sexfiksert, så sosialt ubehjelpelig, så ubehøvlet og så ekkel at man bare vil han skal forsvinne fra filmen med alle de sjaskete t-skjortene sine.
Men han og grisevitsene hans får en stadig større plass - samtidig som forverringen av Maggies sykdom, Parkinsons, som du skal se er mye av grunnen til at hun var så følelsessky i første omgang, gir «Love And Other Drugs» et nytt alvor.
Filmen jobber seg fra det livssultne og ned mot det kjønnsløse og avslutter i fullstendig platthet.
Den har altså en ganske annen effekt enn viagra.
| 0
|
300311
|
Her pumper det vikingblod
Amon Amarth gidder ikke bruke tid på snikksnakk.
ALBUM:
Dersom du skal handle testosteronmettet heavy death metal med stor slå-seg-på-brystet-faktor og et buldrende allsangpotensial, er du pent nødt til å svinge innom svenske Amon Amarth.
Vikingene fra nabolandet har gjennom en årrekke perfeksjonert den storslagne og bredbeinte metalen sin til å bli en kraftutblåsning det er vanskelig å ikke la seg begeistre av.
Gjengen skriver brautende og ultrafengende riff som krever sin luftgitar og krydrer med melodier som umiddelbart sitter i øret.
Produksjonsmessig låter det episk som få, med store gitarvegger og trommer som dundrer uavbrutt i mellomgulvet.
Med titler som «War of the Gods» og «Destroyer of the Universe», er vel listen lagt der den skal være.
Her er det selvsagt ikke rom for subtile virkemidler og snirklete arrangement.
Amon Amarth leverer rene ord for penga med mjødhornet høyt hevet - verken mer eller mindre.
| 1
|
300314
|
Norges beste undergrunnsrockere
El Caco gjør det de kan best på plate nummer seks.
ALBUM:
Lillestrøm-trioen
El Caco er etter hvert for veteraner innen norsk rock å regne.
Så langt har bandet gitt ut hele seks album på sine fjorten år i bransjen.
De fleste av dem av svært høy kvalitet.
Derfor er det litt synd å konstatere at det store gjennombruddet fremdeles ikke har kommet.
På et vis er det kanskje ikke helt uventet heller, for tross god melodisk følsomhet, er det noe med musikken til El Caco som gjør at den jobber seg sakte under huden på deg.
Det kreves med andre ord tålmodighet for å bli dus med platene deres - og i disse tider hvor folk ofte er ute etter et kjapt musikkfiks, kan man fort havne i bakevja.
I så hensende er det lite nytt når det kommer til bandets siste plate, «Hatred, Love & Diagrams».
Her bugner det i subtile melodilinjer som vokser seg store i kapp med de sedvanlig gyngende og muskuløse gitarriffene til Anders Gjesti, og Fredrik Wallumrøds imponerende og mildt sagt slagkraftige trommespill.
Man hører fortsatt litt Tool og noen hint av klassisk stonerrock, men mest av alt høres det ut som El Caco — såpass distinkt er lyden deres at det kreves ikke mer enn ti sekunder for å identifisere trioen.
Førstesingelen «Hatred» drar veksler på en rullende groove og et velklingende refreng, og er et av de mest opptempo og rocka innslagene på plata.
Ellers er det også denne gangen de lune og tyngre sakene som til slutt står igjen som vinnere.
Blytunge «Sixty to Zero» sleper seg sakte av gårde før et intenst refreng får nakkehårene til å reise seg.
Det samme gjelder episke «She Said» som nok en gang viser at Øyvind Osa er en kløpper på hjerteskjærende fraseringer.
Man skulle gjerne sett
El Caco på toppen av salgslistene, men det er nok en fare for at de fremdeles vil være en høyt skattet undergrunnsfavoritt også i 2012.
| 1
|
300317
|
Anmeldelse:Jojo Moyes byr på mange grineøyeblikk, selv for en grinete anmelder
Men formelen blir litt for synlig.
Jojo Moyes' univers er et godt sted å være for lesere som liker å kjenne litt på følelsene sine.
Gråte en skvett av rørende familiegjenforeninger og gode gjerninger, sukke over håpløse, men akk så gjenkjennelige mennesker, og le av snappy replikkvekslinger og klønete forviklinger.
Hun traff en stor andel norske lesere rett i hjertet med «Et helt halvt år», og ikke minst fjorårets «Den ene pluss en», som begge toppet bestselgerlista.
Hennes nye bok følger opp gjennombruddsromanen, i nøyaktig samme spor.
Ikke les videre hvis du ikke vil vite hvordan «Et helt halvt år» ender.
Grineøyeblikk
Grineøyeblikk
«Etter deg» teller 508 sider, og har fått plass til det meste som hører hjemme i en emosjonell fortelling:
Opptil fleres livstruende ulykker, skjult farskap, forsømte barn og dyp kjærlighet, krydret med litt godmodig feminismediskurs, funderinger over meningen med livet og hvorvidt det er viktigst å finne seg selv eller stille opp for andre.
Moyes er dreven i faget.
Her er mange grineøyeblikk, selv for en grinete anmelder.
Samtidig blir de alvorlige øyeblikkene raskt løst opp i avvæpnende humor.
Det er trygt og behagelig, men formelpreget.
Så også personene i boka.
Det skal ikke være noen tvil om hvem som er helter og skurker, og hvem som egentlig er sånn halvveis ok, bare du lærer dem å kjenne.
Sikkert er det også at vi skal heie på de jordnære sliterne her, spesielt hvis de er omsorgspersoner eller i omsorgsyrker.
Snobberi er bannlyst, og nøkkelscenen i så måte er når Lou er invitert på Michelin-restaurant og — takket være den franskspråklige menyen - lures til å bestille uspiselig mat.
Omstendelig
Omstendelig
Boka bærer preg av å være en ny roman av en bestselgende forfatter, der forlaget ikke har tatt seg bryet med å kutte vekk den overflødige halvparten av manuset.
Noen av forklaringsmodellene, særlig når det gjelder den vanskelige tenåringen, er i overkant enkle.
Likevel funker fortellingen stort sett som den er ment.
Det er spennende.
Det føles bra.
Du får grunnet litt over livet.
Bittelitt, i alle fall.
| 0
|
300318
|
Rufus Wainwrights storslåtte retur til popen
Får «the Mark Ronson treatment» på «Out Of The Game»
ALBUM:
Rufus Wainwright har gjort så mye «rart» de siste åra at han treffer spikeren på hodet når han uttaler at det «kanskje har vært litt forvirrende for folk».
Han har blant annet «rekonstruert» Judy Garlands Carnegie Hall-konsert fra 1961 live og på en dobbel cd og han har skrevet operaen «Prima Donna».
Privat har han fått en datter (med Leonard Cohens datter Lorca), mistet mora Kate McGarrigle og forlovet seg med kjæresten Jorn - noe som også har satt et preg på plata.
Kate var hans største fan - og kritiker - og Rufus tror ikke han kunne lagd dette albumet om hun fortsatt hadde levd.
70-tallet
Med en opera på cv-en, føles det logisk at han følger opp med ei plate som henter noe fra den verdenen.
Men albumet minner mest om 70-tallets glamrock, mikset med innflytelse fra artister som Harry Nilsson, David Bowie, Elton John og Randy Newman - og ham sjøl på «Release The Stars» (2007).
Samtidig er det snev av elektronika, for eksempel føles «Bitter Tears» som et nikk til Pet Shop Boys.
Her er blåsere (på «Welcome To The Ball» brukes trompeter slik Beatles gjør det på «Sgt.
Pepper»), strykere og massive korpartier - i tillegg til Rufus' karakteristiske stemme.
Tilbake Ordet pompøst kan ofte ha en negativ klang.
Hos Rufus Wainwright er det udelt positivt, fordi det betyr at han er tilbake der han - og bare han - befinner seg best musikalsk.
Og om det er pompøst, er det også varmt.
Det er «the Rufus way».
Og - ikke bry dere om at tittelen er «Out Of The Game», for han er definitivt inne.
«Wonderboy» Ronson
At resultatet er blitt så bra, skyldes også i stor grad produsentstolens nye «wonderboy», Mark Ronson, som har jobbet med - og løftet - stjerner som Amy Winehouse, Adele, Lily Allen og Robbie Williams.
Rufus overlot kontrollen til Ronson, bandet har stort sett spilt live i studio og vips, så har Rufus et album som er fullt på høyde med bestenoteringa «Release The Stars», toppet med en herlig sekkepipe-avslutning (!).
Nevnte jeg pompøs?
Dap-Kings Ronson brakte også med seg musikere som Daptone Records' husband Dap-Kings (som Winehouse brukte med stort hell på «Black to Black»), og dessuten folk som Sean Lennon, Nels Cline (Wilco) og Nick Zinner (Yeah Yeah Yeahs).
De bidrar alle til at hans sjuende studioalbum er blitt orkestrert pop av ypperste merke.
Samtidig er det hans mest tilgjengelige og umddelbare album.
Spiller med fullt band på Sentrum Scene 2. desember.
Billettene legges ut mandag morgen.
| 1
|
300321
|
Kvinner og menn på randen
«Wild Tales» er herlig komedie om hylende hevnlyst.
FILM:
Man skal visstnok ikke grave dypt i sivilisasjonens jordskorpe før man finner det boblende barbariet i mennesket.
I den herlige, bekmørke komedien «Wild Tales» ligger det knapt en millimeter under overflaten.
Her fortelles seks små filmer som egentlig er å regne for en slags galgenhumoristiske vitser.
De er godt oppbygde, kontrollerte historier om det ukontrollerbare, om små og store ydmykelser som utløser raseri og hevnbehov, der karma ikke bare er en bitch, men en tungt bevæpnet amasone som bare venter på riktig øyeblikk for å sette inn bakholdsangrepet.
Alle historiene har frådende aktører som nekter å la sine fiender få siste ord eller dø i synden.
Eller, dø skal de saktens få lov til.
Begynner hverdagslig
Det begynner som regel helt dagligdags.
To flypassasjerer flørter uskyldig med hverandre og oppdager at de har en felles bekjent, noe som er opptakten til en blunkekort historie som ender i skrik og surrealisme.
En kunde på en veikro møter en servitrise som kjenner ham fra før.
En overmodig sjåfør gjør en frekk forbikjøring av en bil han helt klart burde latt være i fred.
En sprengningsekspert stanger inn i det lokale byråkratiet når han skal oppklare en misforståelse.
Brøl etter oppreisning
En rikmannssønn får hjelp av faren og familieforbindelsene for å komme unna ansvaret for en ulykke, i et lite drama som er mer satirisk og mindre vulkansk enn de andre fem.
Og det hele kulminerer når en affære blir oppdaget i bryllupet fra helvete.
Regissør og manusforfatter Szifron fascineres av og fryder seg over synet av ubundne mennesker som brøler etter oppreisning.
Skuespillerne hengir seg med liv og lyst til et prosjekt der de nærmest må framstå som bunter av udestillert følelse.
Særlig bruden Romina (Erica Rivas) får utfolde seg i all sin drageliknende velde.
Men om teamet er likt, er historiene unike i sin nennsomme, presise ironi.
Det er ikke alltid system i galskapen i verden, men det er det i «Wild Tales».
| 1
|
300322
|
Lenge siden el-gitaren hans har fått spille en slik hovedrolle
Gitarhelten Richard Thompson på hugget.
|||
ALBUM:
Britiske Richard Thompson (61) har valgt en interessant innfallsvinkel på sitt første album på tre år.
I stedet for å tilbringe dager og kanskje uker i studio, tok han med seg det nye materialet og innspillingsutstyr på en turné langs USAs vestkyst.
Spilt inn live
De 13 låtene på «Dream Attic» er hentet fra fem av spillestedene, med publikum stort sett beskjedent og nedtonet til stede.
Det har åpenbart ikke vært noe stort poeng at det skulle være livestemning, men Thompson har erfart — og uttaler — at «det er først i møtet med publikum det skjer noe interessant med låtene».
Energisk og rått
Den elektriske gitaren har riktignok vært med Thompson lenge, men uten å spille en hovedrolle som her — til tider svært energisk og rått.
Jeg kan ikke huske at briten har vært mer gitarorientert på noen plate tidligere, likevel er det fortsatt spor av folkrocken vi kjenner fra hans fortid i Fairport Convention på 60-tallet, i duo med ekskona Linda på 70-tallet eller aleine.
Nøkkelspor
Sånn sett er særlig sju minutter lange «Crimescene» et nøkkelspor som forener gammelt og nytt, fulgt av den ultrafengende poplåten «Big Sun Falling In The River».
På flere av sporene setter Joel Zifkin låtene i et spesielt stemningsleie med sin elektriske fiolin, og «Sidney Wells» utvikler seg til en rein duell mellom hans fele og Thompsons gitar.
Her er det snakk om folkrock parret med villskap.
Pete Zorn krydrer dessuten med fløyte og alt-, baryton- og sopransaksofon, mens den andre hovedrollen er Thompsons karakteristiske stemme.
Og mens «Haul Me Up» er en rockabilly-flørt, finner Thompson den innerste sårheten i en låt til minne om venner han har mistet på vegen, «A Brother Slips Away».
Avslutningslåta «If Love Whispers Your Name» bygger seg sakte opp mot et jammeaktig klimaks der Thompsons gitar nærmest får eksplosiv kraft — før den nærmest svinner hen etter over sju minutter.
For et statement!
«Dream Attic» kan også fås i en deluxeutgave med alle de 13 sangene i akustiske demoversjoner.
| 1
|
300323
|
Fortsatt tøffest i verden
Motörhead bøyer ikke av på album nummer 20.
ALBUM:
Motörhead lever etter reglen om ikke å reparere noe som ikke er ødelagt.
Dette innebærer å være seg selv lik sånn cirka alt de orker.
Dette gjør det etter hvert til litt småvrient å si om det låter fantastisk eller helt greit.
Det låter som Motörhead, ferdig arbeid.
Det handler med andre ord om å holde det ekte og for all del ikke inngå kompromisser.
Den slags er det ingen i verden som er bedre til å forfekte enn snart 65 år gamle Lemmy.
Dersom vi skal forsøke oss på en dekonstruksjon, kan vi føre opp Chuck Berry-svingomen «Rock N Roll Music» som adekvat tidtrøyte, mens platas ener, «Brotherhood of Man», tar oss med på en mørk og stampende ferd tilbake til «Orgasmatron».
Alt i alt er dette Motörhead som vi alle har lært å elske: buldrebass, grovkornede rockriff og en udødelig Lemmy snerrende om krig , flammer og de han ellers har et horn i siden til.
Sett den mellom «Sacrifice» og «Inferno».
| 1
|
300325
|
Ida Hegazi Høyers nye bok viser at hun er blant våre mest interessante forfattere
Noveller om grenseløse kjærlighetsforhold.
«De møtes ved en tilfeldighet, slik ingen møtes bare tilfeldig.
For å møte må man lete, må man fremstå som man tilbyr.»
Ordene som åpner første novelle i Ida Hegazi Høyers nye samling er samtidig en oppsummering av bokas omdreiningspunkt.
I «Historier om trøst» handler det om mer eller mindre tilfeldige intime møter og hvordan de utvikler seg fra den første usikre kontakten til høyst originale kjærlighetsforhold.
Novellene er lange, rundt 60 sider hver, og derfor er det bare tre av dem.
Det er heller ikke det eneste historiene har til felles, de er skrevet etter samme mal.
En kvinne, alltid uten navn, kommer til et nytt sted og treffer et menneske hun starter en relasjon med.
Ofte virker det mer som en flukt ut av ensomheten enn virkelig forelskelse, men det blir heller ikke så viktig, trangen til å trøstes og å trøste er genuin.
Fysisk språk
Vi blir tatt med til Lisboa, Berlin og Brussel.
I alle byene er det nye språk og nye gater hovedpersonen må orientere seg i.
Skillet mellom talespråket og det fysiske viskes ut, som når de drikker rødvin:
«De kan dette, det internasjonale språket for kulturell kompetanse, enda de ikke snakker samme språk.
De er av språk.»
Seinere skriver Høyer det rett ut:
«Alt handler om språk.»
Høyers eget språk er til tider svært høystemt og lett gammeldags.
Det fungerte veldig godt i fjorårets roman «Fortellingen om øde», fordi historien var lagt til tidlig 1900-tall.
I disse moderne historiene blir det noe kunstlet over liknende formuleringer:
«I smilet ligger aksepten.
I aksepten finnes et overmot.
Slik egen last kan la seg glemme.» og i leddsetninger: «som finnes der lys å slippe ut».
Høyer beveger seg på kanten mellom det storslåtte og det patetiske, heldigvis faller hun for det meste ned på riktig side.
Lavmælt ubehag
En av Høyers store styrker har vært evnen til å mane fram ulmende, skremmende situasjoner, uten at språket blir like voldsomt som handlingen.
Denne underliggende utryggheten kommer også fram i disse fortellingene.
Særlig i den første, hvor den striglede, perfekte mannen hovedpersonen møter fungerer som en slags American Psycho-pastisj.
Det blir også novellens problem, jeg føler at jeg har lest dette før.
Men Høyer klarer å spe på med noen overraskelsesmomenter som redder den fra å bli en ren replika.
Ujevne forhold
Til tross for novellenes like utgangspunkt er de svært forskjellige, også i kvalitet.
Den andre skiller seg for meg ut som den klart sterkeste.
To kvinner møtes på et klesmottak for flyktninger i Berlin og innleder et forhold.
Men for den ene er dette første gang hun er sammen med en annen kvinne.
Utnytter hun bare den andre?
Eller kan et godt forhold også være basert på til dels ulik seksualitet?
Her får også Høyer skrevet uanstrengt, men innsiktsfullt om flyktningkrisa:
«…
det finnes ikke nok til de voksne, og ennå raser det inn av barnetøy og leker – det kommer så mye til barna, vi har ikke rom for å lagre det engang, men til en stakkars gammel dame finnes det ikke så mye som en strømpebukse å oppdrive.
[…] Ingen vil ha barna på samvittigheten.»
Godt om ensomhet
I den siste novellen er Høyer også dagsaktuell, hun er i Brussel og kjæresten viser henne rundt i Molenbeek hvor han er lommekjent.
Hintene helt mot slutten er helt unødvendige og ødelegger litt for historien som i seg selv er en vakker skildring av ensomhet:
«Slik en fugl faller fra greina for å hutre i det tørre løvet.
Slik tikker ensomheten.
Underlig logisk, som et hvilket som helst urverk.»
«Historier om trøst» er Høyer på sitt beste og på sitt mest problematiske.
Men hun er aldri uinteressant, aldri kjedelig.
Morgenbladet kåret henne for noen år siden til en av landets mest lovende forfattere under 35.
Nå har hun kanskje overskredet den aldersgrensa, men dermed kan vi kalle henne for noe enklere, og riktigere:
Høyer er en av våre mest interessante forfattere, uansett alder.
| 1
|
300331
|
Kroppshit gir tidenes Disney-tinnitus
Meghan Trainor synger som Minnie Mus.
ALBUM: 2014 er kåret til rumpas år.
Kim Kardashian er naken i alle nettaviser.
Fotballfrue retusjerer bilder hun legger ut.
Det burde være lett å ha sympati for tjueen år gamle Meghan Trainors sukkerkulørte, doowoppete og Bruno Mars-inspirerte elsk-den-kroppen-du-har-hyllest «All about that bass», som regjerte hitlistene nesten like mye som Sias «Chandelier» i sommer - hadde den bare ikke vært så gudjammerlig enerverende.
Debutalbumet «Title» legger seg over samme list som debutsingelen:
Dansevennlig plastikksoul med girl group-inspirerte vibber, Minnie Mus-vibrato og tekster som hyller, tja, ikke egentlig sterke kvinner eller feminisme eller noe egentlig politisk så ... Meghan selv, kanskje?
Etter hvert som man lytter seg gjennom albumet sauses det hele sammen til en vassen grøt av spretten bass, «oooWOP»-koring, pripne tekster og denne liksomsoulete, liksomedgy, liksomfølsomme og liksomsørstatsaktige vokalen som til slutt mest av alt framstår som tidenes Disney-tinnitus.
| 0
|
300332
|
Kona har en ny mann, og faren gjør det han kan for å sikre døtrene
Lykken er å stelle i hagen, for hovedpersonen i Agnar Lirhus nye roman.
Men stemmer det egentlig?
Verden går til grunne.
Flyktningkrise, klimakrise, og den stadige trusselen om kollaps i verdensøkonomien.
Men med milde vintre, lengre somre, og en høst som nesten strekker seg frem til jul, blir det også mer tid til å sanke, fiske og dyrke grønnsaker i hagen.
For den stedbundne boligeieren med et overkommelig huslån er ikke tilværelsen bare mørk, i alle fall så lenge man får dyrke sin matjord i fred.
Et samliv har gått i stykker, to døtre pendler med økende uro mellom foreldrene.
Kona har en ny mann, og faren gjør det han kan for å sikre døtrene og seg selv et solid forråd av blant annet hummersupper, kantareller og hylleblomstsaft.
Truende varsel
For hovedpersonen i Agnar Lirhus’ «Liten kokebok» finnes trøsten i det nære og håndfaste arbeidet som utgjør sanking og tilbredning av mat.
Allerede fra første setning møter vi en mann som gjør det han kan med hendene, som lever et konkret liv:
«Hendene er svarte av jord.»
Mennesket forstås som en kropp i verden, som spiser, sover og som skal råtne som alt annet organisk avfall rundt oss, enten kroppen oppleves som avgrenset eller ikke:
«Han tenker ofte at det er mye luft mellom verden og ham, men på røntengbilder har lungene form av rotkroner.
Hjernen ligner en jordknoll og tarmene meitemark.
Han er redd for at han oppfatter alt feil vei.»
Mens matfatet endrer seg med årstidene, er det også som om noe truende stiger fra molden, eller opp mellom skildringene av natur og mat.
Synet av døde lomvier på et jorde, en høst som er for varm og for lang, tanken på en løs teine som fortsetter å fange hummer på havbunnen – hva er det dette innvarsler, om ikke fare?
Også moren ser ut til å bekymre seg med en observasjon som åpenbart rommer mer enn avfallet til havs:
«Klynger av mikroskopiske plastpartikler, en gjennomsiktig suppe, en malstrøm av søppel, som er umulig å få øye på, selv når du er midt oppe i den.»
For hvorfor gråter en av døtrene når hun skal til ham, hva er det som uroer henne, er det noe med farens ensidige fokus på mat som gjør at han overser andre behov?
Eller ønsker de å passe på moren?
Er de kanskje bare slitne?
Tilbaketrekning
Selv om Lirhus med «Liten kokebok» undersøker ulike relasjoner – mellom mann og kvinne, barn og voksne, menneske og natur – besvares ikke disse spørsmålene, for det synes ikke å være rom for abstraksjoner.
Mannen lever for døtrene sine, han lager saft og sanker blåbær til frokostblandingene, stadig med hendene.
Også setningene er håndfaste, presise og mettet av tankeinnhold om store så vel som små kriser.
Og så innbydende, må jeg legge til, at jeg straks får lyst til å leie meg en parsellhage.
Men kritikken av en slik resignert løsning er også påtrengende i romanen; for på hvilken måte ville jeg da bidratt med noe annet et avgrenset og selvopptatt «grønt skifte»?
Er det ikke utelukkende en slags tilbaketrekning denne livsstilen tilkjennegir?
Men Voltaire hadde antagelig rett, vi må likevel dyrke den hagen vi har.
| 1
|
300334
|
Vond å vende
Den ensomme fanatikeren i «Paradis:
Tro» forblir en fremmed.
FILM:
Det er lett å glemme i dagens ikke påtrengende asketiske samfunn.
Men den europeiske, kristne tradisjonen har vært å tukte legemet snarere enn å pleie det.
Kropp og sjel har blitt satt opp mot hverandre, med sjelen som det egentlige, evige, og kroppen som vedheng og distraksjon, som syndig forleder.
En ram påminnelse om nettopp dette kommer helt i begynnelsen av «Paradis: Tro», siste film fra en av østerrikes påfallende mange nasjonalprovokatører, Ulrich Seidl.
Sykepleieren Anna Maria (Maria Hofstätter) kneler foran krusifikset hjemme, kler av seg på overkroppen og pisker seg selv på ryggen, igjen og igjen, til huden blir rød og sår.
Ekteskapelig basketak
Anna Maria er en flagellant, en selvpisker, slik tusener av fromme har vært før henne.
Hun er også en slags frilansmisjonær som ringer på hos tilfeldige familier, og som bevæpnet med et mildt smil og en vilje av blankt stål stort sett klarer å presse seg inn gjennom de smale dørglipene.
Der havner hun i intense ordvekslinger med oppgitte familier eller forvirrede eremitter som mest av alt vil ha henne ut av huset.
Likevel fortsetter hun.
Denne ydmykende monotonien avbrytes når en mager mann i rullestol (Nabil Saleh) kommer på besøk.
Det viser seg at han er en ektemann hun har skilt lag med, han er muslim og ser på Jesus på korset som en rival på mer enn én måte.
Han er fortørnet over ikke å bli møtt med omsorg og kjærlighet, og går inn for å bryte ned Anna Marias altoppslukende tro.
Et mentalt og, etter hvert, fysisk, basketak følger.
Sølepyttfarger
«Paradis: Tro», som vant andrepremien under årets filmfestival i Venezia, er en del av en trilogi der Ulrich Seidl tar for seg tilstanden til tro, håp og kjærlighet i dagens Europa.
Den første filmen, «Paradis: Kjærlighet», handlet om kvinnelige sexturister i Afrika, og gikk på kino tidligere i høst.
Den gnistret i hvitt og asurblått der den nye filmen flyter i utvaskede sølepyttfarger.
Men også her er bildene rolige, stiliserte, sentrert rundt en streng geometrisk komposisjon:
Urørlige titteskapskulisser rundt et opprivende drama.
«Paradis:
Tro» handler, i likhet med den første filmen, også egentlig om isolasjon og lengsel.
Anna Marias fanatiske fromhet er også arenaen der hun tar ut sine seksuelle drifter, skamfullt og i ensomhet.
De ellers frittstående filmene lenkes også sammen ved at hovedpersonene viser seg å være søstre.
Fanatiker
Men «Paradis:
Tro» føles fjernere, mer fremmed.
I Anna Maria aner seeren et menneske med et behov for å hengi seg fullstendig, til noe eller noen, men hun beveger seg for lite, viser for få nyanser.
Hun forblir ganske enkelt en stivsinnet fanatiker som går rundt og rundt i sine egne mentale sirkelspor.
Maktkampen mellom henne og ektemannen har gnist og liv, men den hardnakkede stabbingen fra dør til dør, med en Jomfru Maria-statuett knuget i armene, blir gruelige gjentagelser som må gå den mest engleaktig tålmodige seer sakte på nervene.
Både Teresa i «Paradis: Kjærlighet» og Anna Maria i «Paradis:
Tro» har behov de ikke vet hvordan de skal stille.
Teresa søker kjærlighet blant kenyanske strandgutter og later som om det ikke er prostitusjon, mens Anna Maria vier seg til dogmatisk, rigid religion og lukker ørene for utfordringer og innvendinger.
Og slik er verden blitt at det er lettere å ha omsorg og medynk med den førstnevnte.
Filmen har premiere 1. juledag.
| 0
|
300335
|
Anmeldelse:Kurt Austs «Dødt løp» er nokså død som krim
Touren kupper hele boka.
En sykkelmekaniker blir funnet brutalt myrdet.
Interpol mistenker at det kommer til å skje noe kriminelt under Tour de France.
De kobler inn den unge syklisten norske Erik Norse.
Han har en tidligere fengselsdom, og presses motvillig til å være spion under turen.
Kurt Aust er mest kjent for sine historiske kriminalromaner fra Danmark-Norge på 1700-tallet.
Der blir han rost for sin grundige research.
Også i denne boka er det ikke tvil om at Aust kan sine saker.
Tour de France
Tour de France
Problemet er at Touren kupper hele boka.
Plottet kommer helt i bakgrunnen.
Det skjer riktignok noen mord underveis, men det hele er ganske forutsigbart og uttværet.
Både hvem de fire skyldige er, og selve plottet.
Personkarakteristikkene er svake og nærmest mekaniske.
I begynnelsen følger vi Eva, en norsk Interpol-etterforsker.
Hun forsvinner ganske raskt, etter Austs halvhjertede forsøk på å la oss bli kjent med henne.
Erik selv er nesten for god til å være sann.
Han martres av en ulykke noen som fant sted noen år tidligere, der han skal ha drept sin kjæreste mens han kjørte med promille.
Det blir et eget sideplott, med tilbakeblikk på ulykken og barndommen.
Også dette er forutsigbart og uttværet.
«Dødt løp»
Forfatter:
Kurt Aust Forlag:
Aschehoug
« Tittel »
3
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788203358944
Kjøp boken hos ARK
Forbløffende innsikt
:
Forbløffende innsikt
«Alle sansene mine var våkne og aktive som om livet måtte drikkes her og nå, hundre prosent.»
For fans av Tour de France er dette en ypperlig bok.
For oss andre gir den en forbløffende innsikt i verdens største sykkelritt, prestisjen, det skitne spillet.
Boka egner seg også ypperlig som motivasjonsbok for trening:
Hvordan presse seg til det ytterste.
Det er der nerven og intensiteten i denne boka ligger.
Men dette er tross alt krim.
Der er «Dødt løp» nokså død, for å bruke et fjollete ordspill.
| 0
|
300336
|
Noe amputert
«Gutten og delfinen» er en passelig sentimental historie om en grei gutt og et sjøpattedyr uten hale.
FILM:
«Gutten og delfinen» er basert på en historie fra virkeligheten (Clearwater i Florida) og handler, sant nok, om en 11-åring og hans våte venn.
På amerikansk heter filmen «Dolphin Tale» og historien dreier seg i stor grad om delfinens hale (tail), en dobbeltbetydning som blir borte i den norske tittelen.
Sawyer (Nathan Gamble) er en einstøing på skolen, men hverdagen forandres når han en dag bidrar til å redde en strandet delfin.
Sawyer skulker skolen for å henge med Dr. Haskett (Harry Connick Jr.) og resten av staben på Clearwater Marine Hospital, som prøver å ta vare på delfinen Winter (som spiller seg selv).
Dessverre er halen så skadet at den må amputeres.
Slapp i fisken
Sawyers eldre fetter Kyle er lokal svømmemester, men drar i krigen og blir skadet av en landmine.
Han rehabiliteres på et sykehus for veteraner, samtidig som Winter lærer seg å svømme uten hale.
«Gutten og delfinen» handler om mot, samhold og at man aldri skal gi opp.
Stemningen er så sentimental som den bør være i en historie om vennskap mellom gutt og delfin, beregnet på små barn.
De norske stemmene er helt greie, men oversettelsen er slapp i fisken.
Det er til nød greit at amerikanske talemåter skinner igjennom, men når man oversetter «I am sorry» med «beklager», kan ikke svaret bli «Det bør du være».
Dessuten spørs det om barn som ikke har lært å lese er fortrolige med ord som «dysfunksjonalitet».
Én dimensjon for mye
Til slutt må det tilføyes at det finnes ingen kunstneriske grunner til at denne lite spektakulære filmen skal vises i 3D — bortsett fra hvis formålet er å skjule at Florida har mye sol.
Hvorfor ønsker man å tvinge kinoglade barnefamilier til å bruke ekstra penger for å se en dårligere film?
| 0
|
300337
|
Guri malla, så kjedelig
Guri Schankes platedrøm er fort glemt.
ALBUM:
Jeg er sikkert ikke den eneste som tenker: Jøss, har ikke du gitt ut plate før?
Men, dette er altså albumet Guri Scanke har drømt om å gi ut i 30 år.
Det er en ganske søt drøm, men den er fort glemt.
Gode krefter, men...
Stylisten har gjort en god jobb, for det er mange fine bilder i coveret.
Men Schanke er ellers et godt eksempel på at det ikke hjelper stort å ha gode krefter på laget om ikke produksjonen, arrangementene og låtmaterialet sitter.
Musikerne holder i lange baner og låtene er i utgangspunktet greie nok - om hun hadde lagt noe i dem og gjort noe med dem.
I stedet formidler Schancke sangene som en litt sliten maskin, småaffektert og av og til nærmere resitasjon enn sang - som i Marius Müllers «Engel» og Anne Grete Preus' «Elsker jeg deg».
Kjedelig produksjon
Det som i utgangspunktet er gode låter, ellers signert Magnus Grønneberg, Finn Kalvik, Guris sanglærer Radka Toneff / Kari Iveland og Michael McDonald / Kari Iveland, mister all futten i en kjedelig produksjon (Kim Edvard Bergseth).
Nyskrevne «Takk» (Runar Andersen) og «Sjanseløs» (Elin Nygaard) er preget av floskler og banaliteter, og med unntak av albumets lille lyspunkt, «Et øyeblikk» (Bergseth / Hanne Sørvaag), blir de nye sangene like anonyme som coverlåtene.
Ikke en gang tekstforfatter Jan Eggum er seg sjøl lik i nyskrevne «Kjærlighet som kommer» - mens Schanke underlig nok fraserer som Eggums egen eks, Kaia Huuse.
Og - nesten alle låtene har samme, dempede tempo.
Hvor er up tempo-låtene som skal vekke oss?
Kammerjazz
Men det skal de ha, brødrene Per og Hans Mathisen leverer fint bass- og gitarspill gjennom hele produksjonen og gir sammen med trompeter Ole Jørn Myklebust en touch av kammerjazz.
Gjengen bak
«Ut av mitt hjerte» har åpenbart prøvd å lage en pen plate som kanskje til og med skal ha avslappende effekt.
Men takke meg til Showbiz-Guri.
| 0
|
300341
|
Bare nesten
Klarer «nye» Bagatelle seg uten stjernekokk Eyvind Hellstrøm?
-Må vi ringe Hellstrøm og få ham til å rydde opp, eller klarer kjøkkensjef Daniel Höglander å møte forventningene? undret Fredag.
-Ja, det er jo det alle lurer på.
Höglander & co. kan si hva de vil om at de skal kjøre sitt eget løp, og at de ikke har ambisjoner om å sanke Michelin-stjerner.
Men man hopper etter Hellstrøm.
Et sted som dette kan ikke løpe fra sin fortid som fyrtårn i skandinavisk gastronomi, repliserte Robinson.
Vel anbrakt i de samme gode, polstrede skinnstolene som før Hellstrøm tok sin kokkelue og gikk, var det da heller ikke mye som ga gjestene inntrykk av et dramatisk brudd med fortida på luksusrestauranten i Bygdøy allé.
Lokalet er pusset opp, nye farger er kommet på veggene, men Fredag var ikke imponert.
-Kunsten er tøff, men er ikke selve lokalet litt pregløst? undret Fredag.
-Jo, men det er jo denne typen elegant, diskret sjarm Michelin-inspektørene, som Bagatelle altså ikke bryr seg om, liker, svarte Robinson - nesten like tørt som de små kjeksene som fulgte champagnen de to hadde valgt som aperitiff.
Menyen byr på en à la carte-del, en femretter til 895 kroner og en åtteretter til 1095.
Robinson og Fredag gikk for åtteretteren med tilhørende vinpakke, trygge på at det var der Höglander virkelig ville vise hva han kunne.
Hva kjøkkensjefen selv mente om valget, fikk de ikke vite.
På Bagatelle ser man ikke mye til kjøkkenfolket.
Derimot var den øvrige betjeningen alltid påpasselig og vennlig til stede.
Det hersket ellers en viss babelsk forvirring på språksiden.
I løpet av kvelden ble Robinson og Fredag tilsnakket på dansk, flere svenske dialekter - og bergensk.
Hva så med maten?
Etter en serie lekre, små appetittvekkere var det tydelig at Höglander kjører sin egen linje, et stykke vekk fra Hellstrøms tydeligere franskinspirerte gastronomi.
-Skummet Hellstrøm og co. hadde en tendens til å ty til når de skule være moderne, er heller ikke å se, påpekte Fredag mens han sukket tilfreds over en saltbakt sjøkreps med østersemulsjon.
-Den nydelige, søtlige råvaren er perfekt balansert mot den konsentrerte saltsmaken i tilbehøret, mente Fredag.
Det skulle bli flere slike retter:
Lekre konstruksjoner der ingrediensene fikk spille fritt mot hverandre uten følge av tunge sauser.
Kamskjell med Albatrøffel og vill piggvar bakt under et tynt lag av Perigordtrøffel, var mindre like enn de kunne høres ut, og viste Höglanders evne til å balansere delikate råvarer med kraftige, mørke kontraster.
Kveldene eneste diskutable match var Barbarescoen, som ble servert til en rett med vaktelegg og brioche stekt i svineblod.
-Det er en grunn til at man sjelden drikker rødvin til egg og bacon.
Denne vinen hadde trengt enda mer blod, påpekte Robinson, som fikk ønsket oppfylt med neste rett:
Bloddue med saus av innmat og hasselnøtt-niak.
-Duen er strangulert, ikke slaktet på vanlig måte.
Det gir et spesielt rikt og saftig kjøtt, betrodde kelneren.
Fredag syntes det ble i mektigste laget, mens Robinson konstaterte at Barbarescoen nå satt som et skudd.
Desserten er ofte et velkomment løft når kjøttretter og tung rødvin har krevd sitt.
Höglanders åkerbær-bavariose med eplekrem, åkerbær og timiansorbé var frisk og lekker, men i forhold til det som hadde kommet før, ble den litt anonym.
-De vet hva de holder på med på kjøkkenet.
Men totalopplevelsen mangler kanskje litt «wow»-faktor? undret Fredag da de to satt med regningen.
Den kom på godt over 4000 kroner.
Prismessig har det ikke skjedd noen revolusjon på Bagatelle.
-Utvilsomt mye kunnskap og vilje her.
Men helhetsinntrykket er kanskje at dette er en femmeropplevelse til sekser-pris? undret Robinson.
Nye Bagatelle trenger nok litt tid på å sette seg ordentlig, og Höglander på å definere en mer kraftfull signatur.
Men dette kommer til å gå bra, så lenge finansgutta har råd til å spise her.
-Nei, det er ingen grunn til å tilkalle Hellstrøm for opprydning med det første, fastslo Robinson.
| 1
|
300347
|
Slik har du aldri hørt Ida Jenshus
Obs!
Den 32 minutter lange ep-en kan ta pusten fra deg.
ALBUM:
Det er umulig ikke å tenke på Emmylou Harris' «Wrecking Ball» (1995) når du hører Ida Jenshus' «Let It Go».
Det var countrydronninga Harris' modige sidesprang fra countrymusikken, i regi av Daniel Lanois, og er ett av hennes aller beste album.
Her hjemme er det paralleller til Liz Tove Vespestad, som etter countryduoen Somebody's Darling ga ut et flott soloalbum i samme «ånd», underkjente «Blackout» (1998).
Uredd utgivelse «Let It Go» kan, til tross for at det «bare» er en ep, utmerket godt leve lenge som Ida Jenshus' karrierebeste - først og fremst fordi det er en uredd utgivelse som bryter med det tradisjonelle countryuttrykket.
Skjønt ep, med spilletid på 31.44 kunne denne passert som et album.
Men - det kommer først på nyåret.
Alternativ country Jenshus har fått Spellemannpris i countrysjangeren for de tre første albumene.
Forrige album, «Someone To Love», startet en reise i en ny retning.
Med «Let It Go» melder hun definitivt overgang til «alternativ country» og rock.
Det har ikke vært noe galt med stemmen hennes før, men her er det akkurat som om den blir mer spennende - og vokser med det nye uttrykket.
Hun slipper seg mer løs, maler med bredere pensel.
Om hun er mindre tilgjengelig, er hun desto mer interessant.
Kanskje er rocksjangeren nærmest når hun helt sikkert dukker opp som nominert neste gang - enten det er for ep-en eller for neste album.
Tredelt
Det snaut 15 minutter lange psykedeliske åpningssporet «Shallow River» sier det meste om hvor Ida Jenshus ønsker å være musikalsk nå.
Det er sirlig bygd opp i tre nesten like lange deler - fra den mørke åpningen, via «Storms» (Pt.2), som ligger nærmest Jenshus' tidligere uttrykk, til mer svevende og mørke «Let It Go» (Pt 3).
Det er storslått, monumentalt og episk - og det beste hun har gjort!
Nedstrippet «Hero» følger opp melodiøst, med den messende gitaren til kjæresten Alexander Pettersen (The South) langt framme i lydbildet.
Han er en viktig samarbeidspartner for Jenshus, også som medkomponist.
Atmosfæriske og nydelige «Set Us Free» er Jenshus slik du kjenner henne, mens såre «Sylvia», skrevet og innspilt sammen med Kevin Salem i Woodstock etter et tilfeldig møte på en bussholdeplass (!), er en nedstrippet og akustisk låt som bryter med resten av albumet...eh, ep-en.
Før du veit ordet av det er det over.
Hvor gikk de snaut 32 minuttene vegen?
«Let It Go» er mesterlig produsert.
Kåre Vestrheim har tatt med Ida Jenshus på en musikalsk reise hun neppe kommer hjem fra.
Mission accomplished!
| 1
|
300349
|
Årets skranglepop-sensasjon
Girls er høstens amerikanske indiehype.
Fortjent nok.
|||
ALBUM:
Overflatisk hørt, lager Christopher Owens og JR White den slags skranglete, fuzzbelagte imitasjoner av klassisk pop og rock som alltid har vært tilstedeværende i undergrunnsmiljøer over hele verden.
Ikke nødvendigvis hundre prosent retrofetisjistisk, snarere «over evne»-aktige forsøk på å gjenskape, si Phil Spectors vegg-til-vegg-sound (eller gjerne bare trommelyden), Motowns sorgmunterhet, Velvet Undergrounds popminimalisme, Byrds' ringlende gitarer eller en og annen tidlig Beatles-single.
Band som spiller og synger som best de kan, men hvis musikk preges av mangelfulle instrumentferdigheter eller primitivt opptaksutstyr, eller gjerne begge deler.
En slags punk, bare at det er Pop.
Med stor P.
San Francisco-duoen Girls har slik sett en grunnstilling ikke ulik skotske Jesus & Mary Chain, med en felles fot i Beach Boys-sanda og et snev av shoegaze i kroppsholdningen, men for øvrig med mer oppheng i tidlig rock'n'roll, særlig Buddy Holly, og med stadige ekkoer av tidlig Beatles.
Bredde og dybde Stemmemessig er Owens tidvis en ung Elvis Costello opp av dage, andre ganger legger han seg mer på crooner-Morrissey, hvilket bare bidrar til å skape bredde og dybde i referanseporteføljen.
Denne bredden egner seg også utmerket til å kjøre både fort og sakte over de emosjonelle fartsdumpene som er spredt utover «Album».
Det er en oppstemthet og en livsbejaende eskapisme her som på mange måter dominerer, men under ligger de mørke hemmelighetene, tvilen, angsten og dystopien og lugger i popidyllen.
Beyond melankolsk
Den reverbforsterket understrømmen er beyond melankolsk, og kan trolig tilskrives Christopher Owens høyst dysfunksjonelle bakgrunn og barndom, født inn i det omstridte sekten Children of God.
Denne historien høres så ulidelig trist ut - på et nesten roman-aktig nivå - at det på mange måter er en klassisk gladsak at han fortsatt står oppreist og er i stand til å lage fortreffelige, skranglete, fuzzbelagte imitasjoner av klassisk pop og rock.
Men hør for all del plata for det den er, en rik, triumferende popplate med slitesterke låter hvor det naskes inspirert fra noen av rockhistoriens øverste hyller, og hvor duoen har mer orden i sysakene sine enn de liker å gi inntrykk av.
| 1
|
300352
|
Fengende riff ala Rybak
Tullelåt god nok for MGP.
ANMELDELSE
Dette er en MGP-parodilåt som er godt tenkt, for her har man brukt alle ingrediensene som teoretisk sett burde gitt Norge seier om kunst var matematikk.
Lordi-flørt «Brave Men of the North» leveres med urnorsk Lordisk-metallflørting, dramatisk gothvokal på både han og henne lik sølvvinner Tyrkia i 2010 (flott for å vinne øst-Europas følsomme hjerter), et fengende feleriff ala Rybak og selvfølgelig det nødvendige etniske fingeravtrykket i form av tekst, tittel og bandnavn.
For dramatisk
Og resultatet?
Vel, låten fungerer først og fremst som et strålende eksempel på at dersom man gjør slik mange av oss anmeldere ofte ønsker, nemlig å følge den fordømte oppskrifta for å vinne, så går det ikke nødvendigvis så bra likevel.
Låten er altfor dramatisk, tullete og preges av bråket som jo oppstår når alle kraner med hensikt skrus på fullt - og med unntak av åpningsriffet som varer i 16 sekund, er det ingenting her du ønsker å høre flere ganger.
På høyde med det verste i utlandet, og det er jo litt fint da.
Det skal jo ikke være så lett.
•
Les intervju med Magne Hovden:
- Bra nok for Grand Prix.
| 0
|
300355
|
Men Hanne Sørvaag, da.Var dette alt?
Overraskende usexy countryalbum fra «hun fra 'Skal vi danse'».
ALBUM:
Det er ingen tvil om at Hanne Sørvaag er flink - som artist, låtskriver, mentor i «The Voice» og akkurat nå som «realitydanser» på tv.
Og sjøl om det er først nå hun er blitt kjendis, noe hun etter sigende syntes var på tide, har hun lang fartstid i popbransjen.
«Skal vi danse»
Ingen kan si noe på effektiviteten hennes, heller.
Dagen før semifinalen i TV2s «Skal vi danse» lanserer hun i dag sitt fjerde album - som dessuten er hennes første countryplate.
Sammen med Laila Samuelsen (eller Samuels, som hun heter i coveret) og låtskrivere i Nashville har hun landet på ti låter som riktignok er fengende, men som også er uspennende og håpløst retro.
Én av dem, «Days That End With Y», har du kanskje hørt på radio allerede.
Dolly Parton Hanne Sørvaag har skrevet låter som skal ha vært på hitlister i Europa, USA, Australia og Japan.
Som artist har hun gitt ut tre popalbum.
Overgangen til country tilskrives et kjærlighetsforhold til sjangeren - og Dolly Parton spesielt - siden åtteårsalderen.
Men ærlig talt, det er damer som har sunget sånne sanger på klubbene i USAs countrygate, Broadway i Nashville, for småpenger siden countrymusikken ble oppfunnet.
Det ligger titusenvis av tilsvarende sanger og støver ned i arkivene i countrybyen, som dessuten er full av wannabe kvinnelige countrystjerner som synger dem bedre enn dette.
Glatt country Sørvaag legger seg altså på den helkommersielle, glatte popcountrylinja som har sikret radiospilling i USA i noen år, litt sånn vi er vant til å høre fra svenske Jill Johnson - som for øvrig synger på én låt her.
Men denne sounden var jo populær for noen år siden.
Hvorfor ikke heller prøve å skille seg ut?
Dette er jo bare kjedelig.
Jørn Dahl-produksjon
Første varsel på at noe kan være galt er valget av produsent.
Jørn Dahl hadde forsåvidt et brukbart lag med Kurt Nilsens countryalbum «Rise to The Occasion», men som produsent er han ellers mest kjent for oppskriftsmessig hastverksarbeid som gjerne involverer «Idol»-artister.
«Idol»-fella
Og - det føles som om Sørvaag har falt i samme felle som diverse «Idol»-vinnere.
«All Is Forgiven» er et tilsynelatende lettvint album, spekket med tekstlige og musikalske klisjeer, som skal skumme fløten av den nylig oppnådde kjendisstatusen.
Det høres ut som om låtene er kjørt gjennom et filter som skiller ut det meste av det som måtte finnes av dynamikk og organisk materiale, og det som står igjen er en mekanisk vare som er letthørt og fort glemt.
Finnes det ikke lyspunkter?
Vel, «Back To Missing You» har noe for seg - takket være et catchy refreng og mye fin strengelek.
Jeg kan gjerne stemme på deg på parketten, men som artist faller Hanne Sørvaag igjennom her.
| 0
|
300356
|
Mye å fortelle
«De fem legendene» livner til i midtpartiet, men historien har for mange helter.
FILM:
Jeg hadde mine tvil på forhånd og etter å ha sett «De fem legendene» er jeg fortsatt i tvil om denne filmen er en god idé.
Kanskje funket det bedre på tegnebrettet eller i bokform, nærmere bestemt William Joyces «The Guardian og Childhood»-serie, der fem bøker er publisert foreløpig.
Kanskje ble DreamWorks inspirert av Marvels «The Avengers», som også samlet en «supergruppe» av figurer som tidligere var mer eller mindre godt kjent på egen hånd.
Lang introduksjon
Et tidlig tegn på at ideen ikke er genial, er den noe seige første akten, der alle heltene og en busemann skal introduseres.
Først hilser vi på Jack Frost, som er en variant av Kong Vinter.
Jack er ingen brande med hvitt skjegg, men en blond, glattbarbert og spinkel tenåring som lager frost med sin magiske stav.
På Nordpolen driver Julenissen, som også heter Nord, sin helårs julegavefabrikk når han oppdager at Pitch, som også heter Busemannen, er tilbake og sprer frykt på Jord.
Derfor samler Julenissen de andre legendene, Tannfeen, Jon Blund og Påskeharen til aksjon.
I tillegg har Mannen i Månen utnevnt en ny «guardian», Jack Frost med staven, som ikke vet om han her lyst til å være med i gjengen.
Alt dette tar tid.
Går i stå
Filmen livner til når legendene drar ut for å treffe barna, det vil si Jamie og vennene hans i deres idylliske nabolag.
Et par (ganske) magiske øyeblikk oppstår i møtene mellom barn og legender og vi får et innblikk i hvor nære og kjære disse figurene kan være for barn.
Men dette er ikke nok til å dekke over en handling som raskt begynner å gå i sirkel, der våre «superhelter» gang på gang skal forhindre at Busemannen sprer sin frykt i form av noe svart og askeaktig, som i sin tur fører til at barna slutter å tro på Tannfeen, Påskeharen, Jon Blund og selveste Julenissen.
Vi snakker om verdens undergang.
Det bør nevnes at dette er en profesjonelt gjennomført produksjon til 145 millioner dollar som glitrer og glinser og byr på mye fart og høye svev som vil engasjere mange barn.
Men jeg synes de fortjener en god historie, også.
| 0
|
300358
|
Monumental Bob Dylan-samling
Et stjernelag artister hyller Dylans 50 år lange frihetskamp.
ALBUM:
Amnesty International og Bob Dylan har i hvert fall én ting felles.
De oppsto som offentlig fenomen for sånn cirka 50 år siden.
Amnesty ble stiftet i 1961, samtidig som Bob Dylan spilte inn sin første plate, utgitt i 1962.
Gjennom en enorm mønstring har Amnesty klart å samle rundt 80 artister som har spilt inn hver sin sang fra den enorme Dylan-katalogen — de fleste i anledning denne plata, som kommer ut i neste uke.
Overveldende Resultatet er er en fire dobbelt CD, med til sammen 73 låter (i tillegg foreligger ytterligere tre sanger digitalt).
Plata avsluttes med et gammelt opptak av Dylan som synger «Chimes of Freedom».
Jeg har mange samlinger med Dylan-covere, noen tematiske (reggae-versjoner, gospelsanger, jazzutgaver, svarte artister osv.), andre med enkeltartister, pluss flere mer tilfeldige samlinger av kuriøse artister, inkludert noen hyllestplater og film-soundtracks.
Men dette er den mest overveldende samlingen jeg har vært ute for.
Unge og gamle
Det blir nesten meningsløst å begynne å ramse opp.
Aldersmessig spenner utvalget artister fra Miley Cyrus (19) til Pete Seeger (92).
Sjangermessig er vi innom alt fra bluegrass til hip hop, fra hardrock til vise, fra reggae til taffelmusikk.
Her er veteraner som Eric Burdon, Pete Townsend og Marianne Faithful, her er musikere du knapt har hørt om, stort sett spennende bekjentskaper.
Her er Patti Smith og Lucinda Williams, Raphael Saadiq og Adele, Queens of the New Stone Age og Dave Matthews Band (som for øvrig gjør noe overraskende med «All Along the Watchtower»).
Uunnværlig Generelt røper plata to ting; at Bob Dylans sanger er nokså enestående varierte og likevel konsistente, dessuten at hver eneste artist behandler materialet med dyp respekt og at de aller fleste gjør dem til sine.
Med andre ord:
Dylans sanger er musikalske drakter de aller fleste kan iføre seg, og likevel ligne på seg selv.
Eller noe slikt.
En fantastisk samling, uunnværlig for Dylan-fans, en flott gave til alle andre.
Dessuten et håndslag til Amnesty, til frihet og demokrati.
Don?t follow leaders, watch the parking meters!
| 1
|
300359
|
Gromprinsen
Bonnie 'Prince' Billy stadig i en klasse for seg i singer/songwriter-sjiktet.
|||ALBUM:
Det finnes nok av dem som mener at den vedvarende oppstreitingen av platene til Will Oldham har tatt brodden ut av hans vaklevorne, helvetessøkende lo-fi folkblues slik han grunnla den i Palace-åra.
Mesterstykket «Master and Everyone» fra 2003 (fortjent inne på diverse 2000-tallslister ved årsskiftet) var på mange måter det siste vriompeisalbumet, en mer tilgjengelig og raffinert utgave av hans karrige, kompromissløse sound.
Året etterpå lysnet det for alvor med «...Sings Greatest Palace Music», der Oldham under Bonnie-aliaset «covret» sin egen Palace-katalog i sober country-à-la-Nashville-stil.
Seks år etter dette igjen kan vi, uten å ta for hardt i, beskrive de ulike uttrykkene på «The Wonder Show of the World» (Oldhams cirka 20. album) som henholdsvis «Harvest»-aktig («Troublesome Blues»), «Glen Campbell-og-Jimmy Webb-møtes-i-Laurel Canyon»-aktig («That's What Our Love Is») og «rent-ut-David Crosby-anno-solodebuten»-aktig («Where Wind Blows»/«Someone Coming Through»).
Mykt og solvarmt, mørket først og fremst ulmende under overflaten.
Kanskje aner man litt melkesyre i låtskrivingsmusklene, og han nok har satt navnet sitt på mer helhetlig gjennomført album enn dette, men som singer/songwriter opererer Oldham stadig i en klasse for seg.
| 1
|
300362
|
Berge har «finni seg sjæl»
Fortsetter trenden fra forrige plate - som en uovertruffen mester på tolvstrengeren.
ALBUM:
Noe har skjedd med Bjørn Berge (42).
Etter at han har fått rast ifra seg som en gitarist med konstant dårlig tid - noe som ga seg utslag i veldig rask spilling, særlig live - har han de siste par åra funnet tilbake til sitt gamle jeg.
Det betyr i praksis en mer variert artist, som mikser blues, rock, funk og folk.
Berge har fått mer dybde i musikken sin.
Energien er ikke borte, den er bare bedre fordelt.
Tungt og lett
I stedet for å insistere på å rocke hele tida, veksler han nå mellom tungt og lett - og utnytter dermed dynamikken i musikken i større grad enn på mange av sine album i «mellomperioden» mellom de første og siste platene.
Også på tekstplanet har han modnet.
«In & Out» er en morsom lek med ord.
På «Those Days» mimrer han om ei tid som er forbi, da han og vennene var konger om natta, og han er sårbar i låter som «Accused» (med tekst av Tim Scott McConnell), «Once Again», «Sick'n Tired» og «Darkness».
Omslaget i det musikalske uttrykket kom med glimrende «Fretwork» i 2009, og han fortsetter trenden på «Blackwood».
Og - han gjør det med bravur.
Det kan virke som han rett og slett har «finni seg sjæl»!
Frankrike
Det er mange som etter hvert har oppdaget Berge og hans virtuose omgang med seks- og tolvstrengeren, og slett ikke bare i Norge.
Det er en grunn til at forfatteren Sebastian Danchins linernotes forekommer på fransk, engelsk og tysk - og ikke norsk.
Berge gjør atskillig flere konserter i utlandet enn hjemme i Norge, og særlig er franskmennene glade i haugesunderen.
Han bookes av både jazz- og bluesfestivaler - sjøl om han ikke spiller jazz.
Det sier noe om hans posisjon som en musiker som har funnet et eget utrrykk, uavhengig av sjanger.
En større autoritet i stemmen har også vokst fram.
Nummer ti To av Berges ni tidligere studioalbum er belønnet med Spellemannprisen.
Album nummer ti er en sterk søknad om en tredje pris.
Melodiene er med to unntak signert Berge sjøl, mens bluespioneren Sleepy John Estes står bak «Going To Brownsville».
Albumets store - og mest gledelige - overraskelse er en mild versjon av Joni Mitchells «Woodstock».
Tittellåten er dessuten en instrumental som slekter på folkemusikk, akkurat som «Mountain Boogie» gjorde på «Fretwork».
Aleine på scenen
Med unntak av Karl Christian Grønhaugs forsiktige saksofon på «Once Again» er det bare medprodusent Kjetil Ulland som bidrar musikalsk - på bass, perkusjon og synth.
Live er Berge alltid aleine på scenen, og det er tolvstrengeren som er foretrukket.
Han har utviklet en teknikk som han forklarer i innercoveret på albumet.
Han har også plukket fram banjoen igjen.
Ikke ofte, men den er et lite friskt pust.
Med «Fretwork» og nå «Blackwood» har Berge nådd en ny topp i karrieren.
Bjørn Berge spiller en rekke steder i Norge og flere andre land i Europa i de nærmeste månedene, med start i Dokkhuset i Trondheim i kveld, fredag 26. august, og Verdensteatret i Sandefjord i morgen, lørdag.
| 1
|
300363
|
Går i Iron Maiden-pappas fotspor
Lovende debut fra britiske metalcore-jyplinger.
ALBUM:
Det er ikke bare lett å være ung og ambisiøs metalsanger med en funklende karrieredrøm.
Spesielt ikke når pappa heter Bruce Dickinson og synger i Iron Maiden.
De britiske metalcore-yndlingene Rise to Remain har allerede fått smake på det vi her hjemme kaller for janteloven.
Toneangivende publikasjoner som Kerrang! og Metal Hammer tidlig ute med å fronte gjengen som et av øyrikets mest lovende band, noe som har satt konspirasjonsteoriene i gang i enkelte kretser.
Austin og resten av gjengen har selv vært sparsommelige med å kommentere opphavet.
Mørkt og stemningsfullt
Et klokt valg.
For selv om det er umulig å fjerne Maiden-spøkelset helt, har de lenge vist at de er et hardtarbeidende og målrettet band med helt egne musikalske visjoner.
Rise to Remain har det ene beinet i den noe loslitte metalcore-sjangeren, men de evner heldigvis å spe ut de opplagte Killswitch Engange- og Bullet For My Valentine-referansene med kledelige doser death metal og mer tradisjonell heavy metal.
Men viktigst av alt er at det finnes en litt uhåndgripelig mørk og en stemningsfull snert her som mange av de mest polerte produksjonene mangler.
Sjekk for eksempel det tunge og messende høydepunktet «Power Through Fear» og illsinte «The Serpent».
Begeistrer Produksjonen er signert velrenomerte Colin Richardson, som blant annet har jobbet med Carcass, Trivium og Machine Head.
Det låter selvsagt upåklagelig og den mildt sagt heftige instrumenteringen slår deg umiddelbart i fleisen.
Men la det være sagt, har du fobi for moderne metal, vil du mest sannsynlig få denne plata i vrangstrupen før første låten har ebbet ut.
Er du derimot tilhenger av tidligere nevnte band, kan Rise to Remain fort fremstå som et vitalt og friskt tilskudd til scenen.
At noen av semiballadene blir hakket for klissete og at et par av vokallinjene blir noe flate, får man avskrive på godviljen.
I sum er «City of Vultures» et album som overrasker og begeistrer.
| 1
|
300366
|
Kongeblått!
«Avatar» holder det den lover og åpner øynene våre for en helt ny verden.
|||FILM:
Du kjenner følelsen etter en berg og dalbane-tur?
Det kribler under huden.
Latteren sitter ekstra løst og du småprater med fremmede i køen ut, da dere har opplevd noe ekstraordinært og morsomt sammen.
Det er den følelsen som sitter i etter «Avatar».
Etter to timer og 40 minutter vil man inn i salen igjen, man vil ha mer, man vil tilbake til Pandora og kjøre loopen en gang til.
Verdt å lytte tilFå filmer har hatt like stort forventningspress på seg som «Avatar».
Filmen har vært planlagt siden 1994, og har vært under utvikling siden 2005.
James Cameron har fra før laget noen av tidenes mest innbringende og toneangivende filmer — «Titanic», «Aliens», «Terminator» — og når han i lang tid har hevdet at «Avatar» vil revolusjonere filmmediet, og at man vil bli blåst over ende av det som venter oss, så lytter vi — til tross for at vi vet at han har investert en god sum av sine egne lommepenger i utviklingen av 3D-systemet.
Bensin på båletJo da, jeg innrømmer det.
Jeg har vært skeptisk.
Fryktelig skeptisk.
3D-film har fremdeles hatt til gode å virkelig overbevise, og da jeg tidligere i år overvar en sniktitt av «Avatar», fikk jeg en følelse av at dette kom til å gå fryktelig galt.
«Herregud, en hel film med Jar Jar Binks-kopier», tenkte jeg.
Og slang med leppa om at James Cameron for lengst hadde mistet fotfeste, og at «Avatar» var hans Frankenstein, et monster i milliardkronersklassen han ikke lenger hadde kontroll over.
Ryktene om at filmen nært inntil premieren var blitt kuttet med hele 40 minutter, hev bensin på bålet til den antakelsen.
OverveldendeVel, jeg spiser hatten min.
«Avatar» er ingen perfekt film, men når man har klatret om bord i en berg-og-dal-bane passer det seg ikke å klage over at det går fort.
Å rakke ned på en popcornfilm for at den har reprodusert et kjent plott («Pocahontas» og «Danser med ulver» møter «The Matrix») er bare trettende.
Det som avgjør om filmen fungerer eller ei, er om den underholder, og til hvilken grad den underholder.
«Avatar» underholder til tider til hakeslepp-nivå.
Det er scener i filmen, som når vår helt Jake Sully får kontroll over sin egen ikran, en flygende øgle han kommuniserer med gjennom nervetråder i håret, som fikk det til å verke høydesyke i føttene mine.
Følelsen av at vi befinner oss høyt til værs, glidende over planeten Pandora og dens magiske, enestående natur, er overveldende.
Verdifulle mineralerJames Cameron har skapt et helt nytt univers.
Året er 2154.
Menneskene har bygget en liten koloni på Pandora, en klode 4.3 lysår fra jorda, en verden fylt med dinosaurliknende vesener, vakre planter og en menneskeliknende rase kalt Na?vi.
For å få ytterligere tilgang på en verdifull mineral har menneskene utviklet hybrider, Avatarer, satt sammen av Na?vi og menneske, som fungerer som en slags vertskropp for menneskene.
Vår helt Jake Sully (Sam Worthington) blir rekruttert til Avatar-programmet, blir linket til sin hybrid og får i oppgave å infiltrere Na?vi-stammen for å avsløre deres hemmeligheter.
Der møter han ei vakker dame, og, vel, det går som det ofte går.
Banalt, men storveisAvatar betyr noe sånt som gudesendt vesen, skapt for å redde verden fra destruksjon.
Og James Camerons film inneholder en tydelig allegori på måten vi behandler naturen på, og er et klart innlegg i den pågående klimadebatten.
Menneskene portretteres som egoistiske, avstumpede, lite intelligente skapninger, drevet av begjær etter penger og makt, mens Na?viene kler rollen som de innfødte, harmoniske vesener som lever i pakt med naturen.
Det er med andre ord ganske opplagt hvem man støtter, og sterke virkemidler benyttes for å bygge opp avsmak for vår egen rase.
Tidvis er det både klisjéfullt og banalt, men samtidig så fargerikt, så imponerende godt laget, og så detaljrikt, at man mister det kritiske fotfestet.
Og lar seg føre inn i lerretet på et vindpust fra Tingeling og Neverland, anført av drager, blåfolk og svevende fjell.
Det er som Jake Sully (Sam Worthington) sier midtveis i filmen:
«Det er Pandora som er det virkelige livet, mitt gamle liv kjenner jeg ikke lenger.»
| 1
|
300367
|
Dette bandet har en tilsynelatende ufeilbarlig sans for perfekte popmelodier
Etter debutalbumet har Haim fortsatt til gode å glippe.
ALBUM:
Ah, samspilte søstre som synger pent i kor — kan man få det bedre?
Jepp, når de i tillegg har bein i nesa, rytme i kroppen og en tilsynelatende ufeilbarlig sans for perfekte popmelodier, da snakker vi.
LA-trioen Haim har det siste halvannet året vakt oppsikt med en plettfri perlerad av singelutgivelser («Forever», «Don't Save Me», «Falling» og nå sist «The Wire»), og møter mildt sagt store forventninger med dette debutalbumet.
De er det ingen grunn til å frykte for.
I tillegg til alle fire singler og det finfine EP-sporet «Go Slow», inkluderer nemlig «Days Are Gone» ytterligere fulltreffere av kjent, klassisk gitarpopmerke.
Den synth-pyntede midtempoballaden «If I Could Change Your Mind» og huggende, dramatiske «Let Me Go» er to av dem.
Anført av Danielles dype vokalklang går det i spenstig åttitallsinspirert poprock i en rekke sjatteringer - fra et varmt, Fleetwood Mac-basert lydbilde til beats med Prince-fraspark.
Den påberopte påvirkningen fra hip hop og r'n'b titter fram i et spor som eksperimentelt skitne, hamrende «My Song 5», men ellers er den ikke akkurat påtrengende.
Funken, derimot, ligger under det meste, som en rytmisk ledetråd med gjenklang hos bassist Este og i søstrenes frekke, små gitarriff.
Der gjør den seg svært godt.
| 1
|
300368
|
Monoton mester
«The Master» overbeviser på mange måter.
Bare den ikke hadde vært så kjedelig.
FILM:
Paul Thomas Andersons filmer blir som regel nominert til en hurv med priser.
De har det med å vinne en del av dem.
De er ambisiøse, visuelt imponerende beretninger med drag av det episke, med kredible skuespillere som får lov til å gi jernet i drøye to timer, klatre opp på stormannsgale tinder og ned i fortvilede dyp.
Og de er langdryge.
«The Master» er Andersons kjedeligste film til dags dato.
Her er ingenting som kan løfte slik den tordnende Daniel Day-Lewis bar «There Will Be Blood» og det bibelske froskeregnet hevet «Magnolia».
Forutsigbare farskomplekser og fornektelser spilles behørig ut, uten at noens horisont er merkbart utvidet på slutten.
Til tross for tallrike slåsskamper, krangler og nervøse sammenbrudd føles det ikke som om det skjer noen ting.
Behov for å tro
Det lille som faktisk skjer, er dette:
Freddie Quell (Joaquin Phoenix) kommer hjem fra innsatsen i annen verdenskrig.
Med seg i vadsekken har han en nistepakke med uartikulerte traumer.
Han er uutgrunnelig og ukontrollert og kan plutselig spytte ut obskøniteter mot den som måtte befinne seg i nærheten.
Tilfellet fører ham sammen med den karismatiske frilansguruen Lancaster Dodd (Philip Seymour Hoffman).
Dodd og hans lett Lady Macbeth-aktige kone (Amy Adams) lever av å reise rundt og fortelle bemidlede middelaldrende damer om deres tidligere liv og løfterike fremtid.
Quell og Dodd er som skapt for hverandre.
Mannen med behov for å tro på noen, møter mannen med behov for å bli trodd på.
Sannhet og blendverk
Hoffmans rolle er inspirert av L. Ron Hubbard, stifteren av Scientologi-«kirken», og de liflige forestillingene om at det er mulig å befri seg selv fra alle negative følelser, om at en bedre og tryggere versjon av deg selv kan vekkes til liv, er hentet fra Hubbards lære.
Inntrykket av at Dodd i stor grad tilpasser sin livsvisdom slik at den lar ham leve ut sine egne impulser og lyster, forsterkes når han innynder seg hos overklassen eller tar med seg Quell på sjelerensende motorsykkelkjøring i ørkenen.
Manipulasjonene er mange, hierarkiet etablert ved at den ene parten hevder å sitte på alle svarene, og Quell klarer aldri å fri seg fra følelsen av at troen han har hengitt seg til, er oppspinn.
Men kanskje er det en ekte nærhet der også, under blendverket.
Hoffmann som studium
Teknisk sett er det ingenting å utsette på Joaquin Phoenix' rolle, men tolkningen hans virker mer maskinell enn organisk.
Quells mange tics og måter, det fremoverskutte hodet, de blottede tennene:
Det virker som en kollasj satt sammen av en ærgjerrig skuespiller snarere enn et helstøpt menneske.
Hoffman og Adams er mer hjemme, mer dovent, tilfreds tilstede, i sine roller.
Posørene virker ekte.
Hoffmann er et studium i detaljer der han gestalter den scenevante mannen som både drevent demper tilhørernes begeistring og åpenbart lever av den.
Slik sett er «The Master» overbevisende.
Med sine veldige bilder av skip og strand og sjø, i grønnblått og sandhvitt, er den også overbevisende skjønn.
Men det er dessverre ikke det samme som å være fascinerende, eller minneverdig.
Og på vei ut av «The Master» føltes det ikke som om horisonten hadde blitt utvidet, på annet vis enn det aller mest bokstavelige.
| 0
|
300373
|
Hvorfor må juleplater være så kjedelige?
Karoline Krüger og Sigvart Dagsland gjør lite ut av sin første duoplate.
ALBUM:
Går det an å komme i julestemning i begynnelsen av november?
Sigvart Dagsland og Karoline Krüger fikser ikke det, ikke en gang med sitt første felles prosjekt, «Jul».
Men den kommer kanskje etter noen ukers lagring.
Duoplate
Det var vel et tidsspørsmål når ekteparet skulle gjøre ei duoplate.
Det ble et julealbum.
Det er vel noe man skal gjøre en eller annen gang i løpet av karrieren.
Strålende julesalg?
Kanskje har de - og plateselskapet - hatt et lite håp om å matche «Strålande jul» med Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga, som solgte 330 000 eksemplarer på noen uker i 2009 - og som fortsatte å selge.
Produsenten er den samme (Bjørn Nessjø), men dette var mens man fortsatt kjøpte plater.
På den annen side - det er blitt sånn at det er juleplatene som skal redde plateåret.
Altfor like Mens «Strålande jul» var en miks av flere sjangrer og to stemmer som lå langt fra hverandre, og likevel smeltet sammen, er Dagsland og Krüger altfor like i uttrykket.
Dessuten:
«Jul» er så altfor forsiktig og ordentlig, like skikkelig som de to framstår både hver for seg og sammen.
Kjeder lytteren
De kunne gjort noe annet enn alle andre og noe du ikke forventer, noe som «løfter og fryder», som de sjøl skriver i coveret at de håper denne plata skal gjøre.
Nye julelåter
Det er koselig, bevares, men uttrykket er flatt og tamt.
Stemningen er også der, men de kjeder i hvert fall denne lytteren - sjøl om de skal ha honnør for at de faktisk har skrevet flere nye julelåter til dette albumet.
Best er «Stallsang», med musikk av Krüger, tekst av Mike McGurk og Dagsland og amerikanske blåsere, arrangert av Rob Mourney i New York.
Juleklassikere i tillegg sper de på med juleklassikere som «O jul med din glede» og «Stille natt».
Greit nok, men litt unødvendig - siden det er gjort så mange ganger før.
Det er med på å gjøre «Jul» strømlinjeformet og ganske uinteressant - uansett hvor godt sunget og spilt det er.
Jula er da også lystig, så hvorfor er man så redd for å «sprite opp» julebudskapet?
Hvorfor må det være så pent?
Paret gjør 12 julekonserter i år, med start i Drammens Teater 26. november.
| 0
|
300374
|
Hvor er låten som vekker til live vår mest glamorøse popstjerne?
Lise Karlsnes' første soloalbum mangler hits.
ALBUM:
Lise Karlsnes «post-Briskeby»-karriere har vært et besynderlig skue.
En dødelig blanding av slett karriereforvaltning og skyhøye forventninger har bidratt til å senke lista ned til et nivå hvor hun plutselig bare er en i mengden av beslektede skjebner i MGP-sirkuset: fordums poprealitydeltakere og avdanka veteraner, med i konkurransen om å få noen nye minutter i rampelyset gjennom SMS-demokratiet.
Oppryddingsforsøk «Dance or Die» må høres som et forsøk på å rydde opp i forvirringen rundt hva Lise Karlsnes nå skal være:
Hvilken rolle skal hun spille i Pop-Norge og hvordan skal man fyllestgjøre og utnytte den nesten uangripelige sceneutstrålingen slik at hun kan rehabilitere seg som popstjerne?
Jeg understreker at det høres ut som et forsøk, for det er fortsatt slik - som det var på de mislykkede/misforståtte/misvisende Lise of the Woods-singlene (og Bylarm-opptreden) - at det er noe veldig anstrengt og overtent over den desperate jakten på den riktige hiten.
Og ja, den glimrer med sitt fravær også her.
Riktig sound, ingen hits Det musikalske habitatet som omslutter Karlsnes på denne plata er ikke ueffent:
Hard, ofte litt kantete og kjølig elektrorock med veldig stor scenevifte og pastellyssetting i poprefrengene.
Og slik sett åpenbart dramaturgisk i slekt med det mer konforme skinnbuksepoputtrykket som Briskeby i sin tid sto for.
Men dette soundet, denne tilnærmingen, krever også langt mer slående hitmateriale enn hun har å rutte med her.
MGP-kandidaten «Sailors», som var en stor skuffelse i MGP-kontekst, framstår i albumkontekst som et av de tryggeste singlevalgene!
Og det er en posisjon den erobrer på grunn av de andre låtenes åpenbare mangel på hitkarisma eller øvrig gjennomslagsevne.
Kort sagt:
Hvor er låten som vekker til live landets potensielt mest glamorøse popstjerne?
Tomheten etterpå Man fylles med en vemodig tomhet etter hvert som albumet skrider fram, og man innser - motvillig og med den største medfølelse:
Den kommer ikke.
Ikke nå heller.
| 0
|
300375
|
Busk bobler over av energi
Hyller gitarmusikken med rockabillyplate, ispedd R&B.
ALBUM:
Vidar Busk (41) er riktignok mest kjent som bluesartist, men har også overrasket med å dra musikken sin i andre retninger - som hans tre plater i chill out- og popland på 2000-tallet.
Reunion
Han har alltid vært åpen for andre konstellasjoner enn det som forventes, og er for tida opptatt med ikke mindre enn tre bandprosjekter:
Han er gått sammen med True Believers igjen, 14 år etter debuten «Stompin' Our Feet With Joy», han spiller i duo sammen med Daniel Eriksen og siden i fjor har han også spilt i trioen Vidar Busk & His Bubble of Trouble.
Med seg der har han Alexander Pettersen (trommer) og Ole Evensen (ståbass), mens Dag og Silje Yri bidrar på henholdsvis piano og vokal.
Rockabilly R&B; Mens True Believers er et mer tradisjonelt bluesband, spiller han her det han kaller rockabilly rhythm & blues.
Det er to sjangrer som ikke nødvendigvis har så mye med hverandre å gjøre, men Busk klarer å mikse dem med den største selvfølgelighet - i tillegg til at han legger inn mye rock og litt surfrock.
Trioen er Busks hyllest til gitarmusikken, åpenbart fortsatt inspirert av Brian Setzer og hans gamle band Stray Cats - og andre supergitarister.
Herlig driv
Og gitaren er selvfølgelig det ledende instrumentet her, og det er akkurat som om han blir varmere og varmere i trøya etter hvert som plata forløper.
Da kommer også lekenheten hans fram.
Det er et herlig driv hele veien.
Busk stiller etter hvert i en egen klasse som gitarist, med en egen signatur.
Det viste han ikke minst under sin fantastiske konsert med True Believers under Notodden Blues Festival i august og da han spilte med denne gjengen, Bubble of Trouble, i Oslo tidligere denne måneden.
Full pinne Halve albumet består av coverlåter, og trioen gir full pinne fra åpningen «Are You With Me Baby».
Du formelig føler at luggen legger seg bakover når intensiteten er på det høyeste, og det går så fort for seg at det føles deilig å roe ned litt med «Train Kept A-Rollin'».
Med «Jeanie.
Jeanie, Jeanie» øker tempoet igjen, og får sin foreløpige forløsning i platas høydepunkt, Jessie Mae Robinsons mer tilbakelente «Sneakin' Around» - med både Busk og gitaren hans i crooner-form.
Rock Bottom «One Eye Open» er skrevet av Busk og David York, eller Rock Bottom som han kalte seg.
Albumet er dedisert til den avdøde amerikanske bluesartisten, som ble Busks læremester da han reiste fra Langesund til USA for å spille i bandet hans som 15-åring.
Busk står også bak «Alabama Bloodhound», med Teo i rollen som bjeffende hund, I den drivende tittellåten «Troublecaster», i eget arrangement - smakstilsatt litt verdensmusikk, inkorporerer han kjente låter som Will Rays «Constantinople» i en forrykende instrumental som åpner med elektrisk sitarspill av Jerry Jones «Baby» og avslutter med politisirener og bjeffing.
Heftig.
Også sistesporet «Danger Zone», signert Busk og Evensen, er en liten instrumentalperle.
Vidar Busk bobler riktignok over, men det er lite trøbbel å spore hos disse gutta - navnet til tross.
Så da er det bare å ønske en god blues- og rockabillyjul!
| 1
|
300376
|
Stiger opp av havet som en annen Ursula Andress
Men Lars Vaulars nye plate er også litt sjenert.
ALBUM:
Første gang jeg satte på bergensrapperens fjerde soloalbum, tenkte jeg (en smule skuffa) at «ja vel ja, dette var jo overraskende minimalistisk, sobert, nedpå.
Ikkeno «Rett opp og ned», null «Solbriller på», her er vel ingen hit».
Runde to, seinere på dagen og «jo da, hører han har galvanisert raptekno-uttrykket fra sist, men er det ikke litt introvert, kjedelig, tamt?».
Jeg hadde ikke skjønt en dritt., for tredje gangen steg
«Du betyr meg» opp av havet som en annen Ursula Andress og tok meg fullstendig på senga.
Samarbeidet mellom lyrikk og musikk åpenbarte seg som en aldri så liten triumf.
Nå har Vaulars tekstunivers alltid vært interessant, om enn noen ganger litt for politisk korrekt (det er ikke akkurat nyskapende med Siv Jensen-dissing), men på «Tåken» fikk han meg for første gang til å ta meg til hjertet og tenke «au».
På sitt fjerde album har Lars Vaular knekt emokoden, noe som for eksempel gjør at både «Frykten» og den John Olav Nilsen-gjestende «Som i en siste dans» har en dybde det er vanskelig å se paralleller til i norsk rap.
Og som resulterer i at dette ikke bare er ei plate for vanlige rapfans, men også for dem som vanligvis ikke liker sånt, men setter pris på et stykke ærlig norsk tekst.
Samtidig er plata også full av spikk.
På den godbrisne «Superlative», for eksempel, der gutten blant annet lirer av seg artigheter som «hvis vi var hinduer ville vi bli gjenfødt som chlamydia» (og ja, det rimer på bergensk).
Produksjonene til Anand Chetty og Thomas Eriksen veksler da også mellom elegant synthmelankoli og mer teknofiserte partystemning, flytende melodiøse partier og grimete rytmeseksvenser.
Uansett er det hele tiden cool.
På Steve McQueen-vis.
«Du betyr meg» viste seg bare å være en litt sjenert plate, som det tar tid å bli kjent med.
Det andre Lars Vaular lærer oss er nemlig at vi ikke skal skue hunden på hårene.
Noe han selv debatterer i åpningssporet, hvor han har møtt ei jente, men ikke helt lever opp til forventningene hennes:
«Jeg var ikke gangster, det var kanskje et problem, hun sa jeg var for pen, hun sa jeg var for pen for det her.
Men jeg er aldri for pen for pønk».
| 1
|
300377
|
En svensk Susanne Sundfør
Dramatisk emo-pianopop, enormt talent.
|||ALBUM:
Anna von Hausswolff bruker femten sekunder på å demonstrere hvorfor hun omtales som det mest lysende innen nye svenske stjerneskudd.
For det er da stemmen hennes griper tak i deg.
Og den slipper ikke taket.
Videre - i løpet av to minutter - forstår du at denne stemmen som har fanget deg, tilhører en dame på randen av noe.
Akkurat hva slags rand vi vipper på er ikke godt å si.
Albumtittelen tatt i betraktning, er det neppe noe utelukkende positivt.
En svensk SundførVår egen Susanne Sundfør spilte inn sin siste plate i et mausoleum, og nå tar altså von Hausswolff oss enda et skritt videre.
Ned i selve graven.
Sundfør-parallellen er virkelig på sin plass utover dette også.
Disse to jentene er skåret over en snarlik musikalsk lest, og en ganske så dramatisk en sådan.
Passende nok finner vi Kate Bush svevende over von Hausswolffs univers som en beskyttende engel.
Country og gospel Fundamentet er piano og vokal, og Anna von Hausswolff strekker den kunstneriske popmusikken sin ut over et landskap som rommer blant annet country- og gospelinspirasjon, og med tekster som tåler å bli tolket.
Vi reiser i minner, håp, tragedier, glede og anger.
De siste åndedrag av et helt liv.
Følelsene nærmest rives ut av deg, med hud og hår, og tvinger deg inn i et landskap av følsom tristesse.
Vakkert, desperat, skjørt og fortvilet — hun veksler uanstrengt mellom dem alle, gjerne innenfor rammen av samme sang.
Sval bris til full stormKompleksiteten i dette siste tilbakeblikket gjenspeiles i det instrumentale, som i likhet med følelsesregisteret spenner vidt.
Fra det voldsomme til det helt enkle, fra full storm av trommer, kor og strykere til sval bris av pianospill og enslig sang.
De mørke overtonene er imidlertid alltid tilstede — i dette ekte og kloke testamentet.
Det skal godt gjøres å forbli uberørt av Anna von Hausswolff, hun gjør et ubegripelig sterkt inntrykk med sin første plate.
Grunnsteinsfølelsene hun her formidler kan vi alle dra kjensel på.
Grunnsteiner som en gang må begraves de og.
| 1
|
300379
|
Anmeldelse:Robert Wilson bruker spenningsromanen til å fortelle om tida vi lever i
Ny, sterk thriller.
«Mennesketyvene» er den tredje boka i Robert Wilsons romanserie om pokerspilleren, ekssoldaten og den tidligere drapsetterforskeren Charles Boxer, en mann med noe så eksklusivt som takling av kidnappere som sitt spesialfelt.
Disse romanene er på samme tid internasjonale thrillere på høyt nivå og romaner preget av et persongalleri som står i et intrikat, privat forhold til hverandre.
Wilson mestrer balansen mellom disse litterære elementene med stødig hånd.
Fra Afrika til Spania
Fra Afrika til Spania
I fire bøker, som man kunne kalle Afrika-kvartetten (1995-1998), fortalte han om Bruce Medway, en blanding av chandlersk detektiv og moderne fikser som taklet problemer for folk i det urolige og livsfarlige Vest-Afrika.
Gjennombruddet kom med «Et lite drap i Lisboa» (1999), med etterforskeren José Coelho i hovedrollen.
Hjem til London
Hjem til London
Byen han beskriver, er et sentrum for business, etterretning og innvandring, en multikulturell og kaotisk heksegryte i et synkende imperium.
Og et sted med et stadig behov for folk med spesialkunnskap om hvordan man løser saker der folk er bortført.
Kidnapperne er enten er ute etter penger eller å øve en eller annen form for press mot de som er blitt fratatt noen de er glad i.
Hemmelig video
Hemmelig video
I begynnelsen av denne boka finner han et brev fra faren under golvplankene i familieleiligheten, vedlagt en betamax-kassett.
Faren skriver at å se den vil være å begi seg inn i «en destruktiv historie» om fortidas hemmeligheter og anbefaler Charles å knuse den, dersom han er blitt lykkelig i livet.
Tette forbindelser
Tette forbindelser
Charles' nye kjæreste er indiske Isabel, som vi møter i første Boxer-bok, «Den største straffen», som mor til kidnappingsofferet Alyshia.
I denne boka forteller hun Boxer at hun er gravid.
Handlingen i de to første bøkene går over i hverandre.
Sluttlinjen i «Mennesketyvene» er også en cliffhanger som trolig går direkte over i neste bok.
I romanene fins med andre ord et miljø av mennesker som vi følger utviklingen til, både som privatpersoner og som deltakere i de dramatiske intrigene.
I denne boka skjer ting som gjør den til kidnappingsthrilleren over alle kidnappingsthrillere.
Seks mennesker bortført
Seks mennesker bortført
Mens politiet med Mercy i spissen etterforsker disse sakene, blir Boxer oppsøkt av en freidig, ung jente som vil at han skal finne ut hvor det er blitt av hennes far, som er sporløst borte.
Full kontroll
Med imponerende kontroll legger Wilson ut den ene handlingstråden etter den andre, uten å miste styringen.
Boxer blir delvis motvillig virvlet inn i handlingen og havner etter hvert i Nord-Afrika, der klimaks i dramaet utspiller seg.
Lenge er det uklart hva kidnapperne vil, men når det først avdekkes, er det troverdig på bakgrunn av den kaotiske, uoversiktlige og ideologisk forvirrende tida vi er inne i.
« Mennesketyvene » Robert Wilson
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag Gyldendal Oversetter Inge Ulrik Gundersen Utgivelsesår
ISBN 9788205488311
Kjøp boken hos ARK
Den islamske stat
Den islamske stat
- Jeg har vært opptatt med en ny terroristgruppe i Syria og Irak...
Du har nok ikke hørt om dem ennå, de kaller seg Den islamske stat.
Robert Wilson har evnen til å overbevise leseren om at han kjenner de miljøene han skildrer til bunns.
Situasjonene er beskrevet detaljrikt og velinformert uten at spenningen går tapt.
Wilson er også lidenskaplig, men uten føleri og tull.
Inge Ulrik Gundersen har oversatt alle tre bøkene i serien med sikker sans for temaet.
| 1
|
300380
|
Synkronsvømmende grisunger og flygende motorsykkel med sidevogn
Nanny McPhee er tilbake for å passe på at barna har det gøy.
|||
FILM:
Emma Thompson har vunnet Oscar for både skuespill og manus.
Hun får nok ingen av delene for «Nanny McPhee og det store smellet», selv om hun både spiller tittelrollen og har skrevet manuset på grunnlag av «Nurse Matilda»-bøkene til Christianna Brand.
Likevel er oppfølgeren til «Nanny McPhee» (2005) en fest av en barnefilm.
Det er forresten et kjent Oscar-triks å gjøre seg styggere enn man er og McPhee har noen forferdelige vorter, en utstående tann og en nese som ødelegger mye av symmetrien i ansiktet.
Alle disse utvekstene forsvant i løpet av den første filmen, men nå er de tilbake og det er opp til barna om hun igjen skal kunne oppnå ytre skjønnet:
Når barna gjør som McPhee sier, forsvinner utvekstene.
Jeg er litt usikker på hvor bokstavelig barna i kinosalen vil ta denne lærdommen.
Ond svoger Nanny McPhee er årsaken til mye av moroa, men det er Norman, Megsie og Vincent som har det gøy.
De bor på en idyllisk bondegård i Oxfordshire, men rundt dem herjer den andre verdenskrigen og moren deres (Maggie Gyllenhaal) sliter med å få endene til å møtes, siden far kjemper i krigen.
Den slemme stemorkandidaten i første film er byttet ut med en ondsinnet svoger ved navn Phil (Rhys Ifans).
Han eier halve gården og vil selge den fordi han skylder penger og har to kvinnelige torpedoer etter seg.
Når de snobbete søskenbarna Cyril og Celia ankommer i Rolls-Royce fra hovedstaden, oppstår det visse friksjoner, kan man si.
Deretter har gjengen hendene fulle med å redde gården.
Herjer fritt Regissør Susanna White kommer rett fra krigssonen, der hun har regissert fire episoder av Irak-serien «Generation Kill».
Hun er derfor godt rustet til å instruere fem viltre unger som lager ragnarokk på den engelske landsbygda.
En hovedattraksjon ved «Nanny McPhee»-filmene er å se en gjeng uregjerlige barn herje fritt, plaske i søla, knuse porselen og skape fullstendig anarki.
Filmene er oppfinnsomme og «maksimalistiske» både i det visuelle uttrykket og i fortellerstilen.
Har går kuer og geiter opp trapper, en babyelefant stjeler penner, grytene snakker, grisene synkronsvømmer og en motorsykkel med sidevogn flyr over gatene i London.
En sann fryd.
| 1
|
300381
|
I hytt og gevær
Kristian Valens imitasjoner sitter som skudd, men hvorfor kan han aldri treffe blink med tekstene?
TV:
Han spiller lystig med på mytene om seg selv, komiker Kristian Valen, når han i kveld i skinnende hvit Hummer-limousin ankommer NRK Marienlyst, fulgt av body- guards og babes, for å melde seg til sin første dag som statsansatt i kringkastinga.
Så klart han må lesse av seg alle våpnene han har i lommene til resepsjonsvakta.
Så klart han også, i velkjent Valen-stil, lesser av seg imitasjoner fra begynnelse til slutt i NRKs lørdagssatsing «Valens Rikskringkasting».
Skranglete overganger Serien likner de imitasjonsbaserte komise- riene vi tidligere har sett Valen levere hos TV Norge, som «Valens Frokost-TV» i 2009.
Denne gang er bakgrunnsteppet at han spiller en slags utgave av seg sjøl, en Valen som må svelge sitt ego etter å ha lagt Hollywood bak seg.
Han plasseres i et forhenværende bomberom med to (forutsigbart) tørre kontorrotter, og får beskjed om å jobbe seg oppover.
Han tusler rundt på bruket.
Stadig ser eller hører han et eller annet som får ham til å tenke på noe og vips, der klippes parodi- og imitasjonselementene inn.
Mange av disse overgangene er så skranglete og corny at det er litt flaut, som at han plutselig får se en Dylan-CD liggende på et bord og, hopp sann, nå gjør jeg en Dylan-imitasjon.
Gudbenådet imitator
De fleste parodiene er av kjente TV-prog- ram og TV-fjes, som NRKS Ole Torp, Kristen Gislefoss, Fredrik Skavlan og Per Sundnes.
Som alltid er det å ta hatten av:
Ingen tar stemmer og mimikk på kornet og kan imitere som Kristian Valen.
Ingen.
Du kan hvine av fryd over at det går an å likne så fælt, da gitt!
Derfor er det trist at de herlige karakterene åpenbarer seg bare for å le- vere bløte punchlines og billige vitser.
Tekstene er lite morsomme, innholdsløse, faktisk er de til tider pinlig platte.
Som når han i neste episode, i parodien «De nest- bestes mester», hvor han sjøl er en manisk Dag Otto Lauritsen-type, setter deltakerne til å rape om kapp.
Seriøst?
Raping?
Og flere av imitasjonene, som av Nils Gunnar Lie, har vi sett før.
Mange ganger.
Gjester på besøk
Det hjelper lite at NRK har kalt inn den ene kjendisen etter den andre til å gjeste programmet.
I kveld ser du Åge Hareide forsøke å spille med mens Valen leverer en god Ole Torp-parodi, men det er lite å le av i selve den forutsigbare, slappe dialogen om nors- ke fotballåter.
Det er mer driv når Valen overrasker med å sikte seg inn på et sensi- tivt tema.
I parodien «Et kjøttstykke fra Thailand» gir han oss en enfoldig, usjarme- rende gubbe som har importert seg thai- brud til gards.
Spenstig!
Hvorfor kan vi ikke får mer å tygge på?
For vi vil oppriktig gjerne at det skal funke for Kristian Valen snart.
Det hadde vært så fint å kunne gi en potent tommel opp, klapp på ryggen og et sabla juicy terningkast til Norges beste imitator.
For pokker, han har jo sangstemme, også!
Kan vi ikke få manus som står i stil?
Vi venter på blink!
| 0
|
300383
|
Anmeldelse:Velformulerte flanerier fra Teju Cole, men hva er det godt for?
Observerer og konsumerer uten belastninger.
ANMELDELSE:
Den nigeriansk-amerikanske forfatteren Teju Cole er blitt utrop til litterær fakkel allerede med sin første roman, «Åpen by», som nå er kommet på norsk.
Her følger vi en psykiater på Manhattan i velformulert, reflekterende prosa, der fortelleren vandrer rundt og observerer, åpen men lett motvillig.
Hans liv formulerer seg som et passivt konsum i en stemning av spleen, kjedsommelighet.
Det lyder som en spilledåse — hva er det godt for?
« Tittel »
3
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788205481824
Kjøp boken hos ARK
Små vekkere
Små vekkere
Også tidligere i teksten har det vært små vekkere, som når han minner om hva det vil si å være en svart mann som skriver seg inn i et hvitt univers.
Cole skriver sobert, i en elegant, smakfull oversettelse av Anne Cathrine Wollebæk.
Men etter endt lesning tenker jeg:
Hva var det han ville meg?
Han går rundt så elegant i verden.
Han flanerer.
«Åpen by»
Forfatter:
Teju Cole Oversetter:
Anne Cathrine Wollebæk Forlag:
Gyldendal
Flanøren
Flanøren
Flanøren er en perfekt speiling av konsumismens fremmedgjørende kraft, der han flakker hvileløst rundt.
Coles bok er en prestasjon, men den kommer ikke ordentlig ut av sin egen overflate — etter mitt syn.
Kanskje fordi mange av betraktningene hans om verdens tilstand virker så velkjente og burde vært allmennkunnskap, pensum.
Men det er de nok dessverre ikke.
Kanskje det er derfor boka ser ut til å være viktigere for andre enn undertegnende.
| 0
|
300384
|
Førsteklasses på Frogner
Skal du gi noen en uforglemmelig kveld, er Le Canard stedet.
En siste rest av skrå vårsol lyste inn i den slående vakre forstua, der Robinson og Fredag hadde fått den perfekte velkomsten:
Rett ned i hver sin myke lenestol, et glass champagne plassert i hånda, og en liten tallerken med nydelige små appetittvekkere lynraskt på bordet.
-Jeg føler at jeg har dødd og gjenoppstått som Poirot, sa Fredag og strakte seg fornøyd i stolen.
-Bitte små vannbakkels med trøffelkrem, nam!
Dette ville nok Hercule ha godkjent, ja, sa Robinson.
Med Bagatelle nede for telling, ligger Le Canard trolig best an til å ta over posisjonen som landets suverene stjernerestaurant.
Det elegante herskapshuset i President Harbitz' gate ligger i samme nabolag som Eyvind Hellstrøms forlatte livsprosjekt, perfekt plassert for å trekke inn de pengesterke som ikke lenger vet hvor de skal more ganen.
Mens Bagatelle har hatt to stjerner i Michelin-guiden, har Le Canard «bare» en.
Nå kan det bli omvendt.
-Det er en helt unik atmosfære her.
En hjemlig, men likevel aristokratisk følelse.
Menyen lar deg velge mellom en rimelig priset dagens treretter (495 kroner) eller tre til seks retter fra den litt finere ukemenyen (695 til 1095 kroner).
Appetittvekkerne hadde den tiltenkte effekten, og Robinson og Fredag valgte seks-retteren uten å nøle, med tilhørende vinpakke.
Den hyggelige hovmesteren geleidet dem inn til bordet i det innerste rommet i spisesalen, med dempet belysning og skimrende sølvbestikk.
Deretter fløt kvelden av gårde i en utrolig behagelig strøm av velvalgte viner og fabelaktige retter.
Først kom kamskjell fra Trøndelag, lysrosa i kjøttet, servert med blomkål i tre varianter; pannestekt, purert og i skum.
Finessen lå i salt knekk med hibiskus, og strimler av råeple.
Sjøkreps fra Frøya kom med ricottagnocchi, avrugakaviar, og brokkolipuré.
En utsøkt komposisjon, fint paret med en hvit burgunder, Leguin-Colin Santanay «En Foulot» 2007.
Deretter kom gåselever, perfekt stekt, med blodappelsinsaus og en fiffig liten brioche bakt med andeconfit, og servert med Dr. Loosens halvsøte Blauschifer Riesling Auslese.
-Her savner jeg kanskje noe salt og noe sprøtt, men det er pirk, sa Robinson.
Hovedretten av dielam fra Jæren var det derimot ikke det minste å utsette på.
Ikke bare var bitene av indrefilet møre som smør, kjøkkenet hadde funnet spennende måter å servere andre deler av lammet på.
Ytrefileten kom med svor - altså lammets eget ytterlag, rutet og sprøstekt som på andebryst - og en bit av brystet var tilberedt ala svinemage.
-Morsomt, og ikke minst latterlig godt, sa Fredag.
Til ostene, som leveres av den franske gullprodusenten H. Mons, fikk de to viner, en chianti til de milde, og hetvinen Tiffon Pineau des Charentes til blåmuggostene.
-Det er ikke til å tro, men jeg har faktisk fortsatt plass til dessert, konstaterte Robinson.
-Tja, gulrotkake, sto det i menyen, ikke min favoritt, sa Fredag.
Men dette var ingen gulrotkake i vanlig forstand, den var dekonstruert og satt sammen igjen til noe helt nytt.
På et lag av blansjerte og syltede gulrotskiver, lå en kule sorbet av ostekrem og en skje kryddersmuler.
-Friskt og annerledes.
Jeg er solgt, sa Fredag.
Regningen kom på 4300 kroner en betraktelig sum selvsagt, men verdt hver krone.
?
| 1
|
300385
|
Eggerøre
Påskefilmen «Hopp» er egentlig bare en gulmalt julefilm.
FILM:
Vet du hva en påskefilm er?
Det er en gul julefilm.
I «Hopp» lar påskeharen seg befrakte rundt om natten i en flygende vogn trukket av påskekyllinger, mens han deler ut påskeegg til sovende barn.
Og som i to av tre julefilmer gjennom filmhistorien, truer en fare som gjør at det i omtrent en time er høyst usikkert om barna vil få eggene sine i år.
En knivsodd mer inspirasjon og nytenkning ville ikke være å forakte.
Tapt i oversettelse
«Hopp», som blander levende spill med 3d-animasjon, er laget av produsentene bak «Grusomme meg», noe de med lite berettiget stolthet forkynner på filmplakaten.
De to filmene lider nemlig under akkurat samme problem:
Hyperaktive hovedpersoner og biroller som prøver å veie opp for manglende sjarme og karakter med aktivitetsnivå.
Tenåringsharen PH, Påskeharens sønn og arving, stikker av hjemmefra i et ansvar av ungdomsopprør.
Han vil heller være trommis enn eggleder.
Det er komiker Russell Brand som er PHs engelske stemme.
Rollen er trolig bygget opp rundt Brands elleville bergogdalbaner av noen monologer, og en opprinnelig, leken humor kan anes.
Men i en noe ubekvem norsk språkdrakt, og i Henrik Thodesens mer høyfrekvente fremføring, virker PH for ofte mest masete og manipulerende.
For gammel
Han klarer da også effektivt å ødelegge livet, i alle fall midlertidig, for Fred O'Hare, spilt av James Marsden, som han møter i menneskenes verden.
Også Fred sliter med at han ikke kan leve opp til farens ambisjoner, og etter møtet med PH kastes han ut i den ene ydmykende og umorsomme situasjonen etter den andre.
For det første er Marsden snart førti og for gammel til å spille håpløs sønn i hettegenser, for det andre har han tydeligvis glemt alt om komisk timing siden «Hairspray» og «Zoolander».
Han går rundt med et stivt drep-meg-nå-smil.
Stjernene som gjør innhopp som seg selv i denne familiefilmen er forøvrig Hugh Hefner og David Hasselhoff, hvilket sier alt om filmskapernes fintfølelse.
Skjønt, det er fnisverdig når den rømte PH først oppsøker The Playboy Mansion, og håpefullt sier han har hørt de tar imot kaniner der.
Kvikk hare
HPs våkne hareansikt er fint laget, og har en kvikk uskikkelighet i seg som gjør at det ikke blir for mye store øyne og bløte ører.
Også synet av den sledetrekkende kyllingsvermen har schwung over seg, men ellers er animasjonen på det jevne.
Og hva kyllingene angår:
Er det ikke litt betenkelig at at trusselen mot den gamle påskeharen kommer fra den oppviglerske kyllingen Carlos, som selv ønsker å være påskehare, men blir avfeid?
Og at Carlos' ambisjoner fremstilles som urimelige og ondsinnede?
Legg til at Carlos er hispanic, og det blir en besk kjenn-din-plass-bismak ved «Hopp».
Om Hopp er «Kjøpmannen i Venedig», er Carlos dens misforståtte Shylock.
For når det kommer til stykket, har ikke en kylling øyne?
| 0
|
300387
|
Den nye Jackson er her
The Cure for klubbkidsa.
|||CD:
Med en nyskapende hårfrisyre, berømt mor og singlene «In For The Kill» og «Quicksand» plassert på alle blogger og engelske hitlister, har britiske Elly Jackson i duoen La Roux hatt gode vekstvilkår for opphaussing og påfølgende backlash.
Nedturen kan straks bli en realitet om folk ikke stiller med åpent sinn i møte med debutplata.
En kontroversiell falskslepen Jenny Wilson-aktig vokal plassert i et lydbilde verdig et gammelt dataspill kan bli tungt å svelge for Lady Gaga-fans, men de bør tvinge det ned.
Etter hvert trer nemlig detaljene fram.
«When Doves Cry»-tyveriet på «Quicksand», den godt timete «Thriller»-referansen på «Tigerlily» og ikke minst innlevelsen til Elly.
Flere ganger høres den androgyne frontfiguren til å være på gråten under skildringene av vond kjærlighet, og når makker Ben Langmaid svarer med å gi det dansevennlige omgivelser, virker det jaggu som at klubbkidsa har fått sitt eget The Cure.
| 1
|
300389
|
Anmeldelse:Er dette samme forfatter som skrev «Dødsskipet»?
Yrsa Sigurdardóttirs nye krim er fryktelig kjedelig.
En ung småbarnsmor blir funnet drept i sitt eget hjem i Reykjavik.
Drapsvåpen:
En støvsuger.
(Ja, du leste riktig.)
I naborommet ligger to små brødre og sover.
Og under senga der udåden finner sted, ligger offerets seks år gamle datter og er veldig våken.
Så snart politiet er på saken dreier det meste seg om hva småjenta har sett og hørt.
Noe som skal vise seg å bli alt annet enn lett å finne ut av, traumatisert som hun naturligvis er.
Samtidig et annet sted i byen:
En radioamatør fanger inn underlige meldinger, som i første rekke virker helt meningsløse.
Remser med tall som leses opp om og om igjen.
Fryktelig kjedelig
Trøbbel på flere plan, med andre ord.
Men det aller mest trøblete med denne reksten er at den etter hvert blir nesten ulidelig kjedelig.
Prat
Prat
Det som etter hvert ble det største mysteriet med denne boka, er det underlige faktum at den er skrevet av den samme forfatteren som i sin tid leverte «Dødsskipet» (på norsk i 2013).
En krim så drivende spennende og full av uhygge og mystikk at man nærmest mistet pusten.
Siden dette er første bind i en serie, er det å håpe at Sigurdardóttir i framtida igjen kan lære seg å skjære bort dødfett og stramme inn fortellingen.
Det er som sagt bare noen ganske få år siden hun behersket den kunsten.
| 0
|
300390
|
Du er jo en tøffing, John Mayer.Hvorfor så glatt?
Velspilt, men pludrete og pregløst fra kjekkingen fra Connecticut.
ALBUM:
Han har flott stemme, han er en god gitarist, han har vunnet sju Grammy-priser allerede og han er kjekk og har draget på damene - alt ligger til rette for amerikanske John Mayer (35).
Men han lager ikke spennende plater.
Og - han mister visst damene også, enten de heter Taylor Swift, Jennifer Aniston.
Jennifer Love Hewitt eller Jessica Simpson.
I skrivende stund skal han og Katy Perry fortsatt være et par.
Åpnet dører Radiosingelen «Who Says» fra 2009 er låten som åpnet noen dører for John Mayer i Norge, og som ga ham plass hos Fredrik Skavlan året etter.
Fjorårsalbumet «Born and Raised» lå 11 uker på VG-lista.
Han er stor nok til at han 17. oktober er satt opp i Oslo Spektrum.
Men - det er ikke sikkert «Paradise Valley» hjelper ham videre mot stjerneskiktet her hjemme, mest fordi låtene ikke er gode nok
Don Was Albumet er hans sjette, og som sist er Don Was produsent.
Det vil si, Mayer er blitt så stor at han også denne gang deler produsentjobben med en av tidenes mest markante produsenter.
Kanskje det er en del av problemet?
Pregløst Lydbildet er også denne gang dempet og svært behagelig - og forsåvidt lettlikt.
Og velspilt, for all del.
Men - derfra er veien ofte kort til pregløst, stillestående og kjedelig.
Tøffere liveuttrykk
Jeg foretrekker hans lefling med blues på tidligere plater og hans noe tøffere liveuttrykk (f.eks. på gitartunge «Try!» med John Mayer Trio fra 2005).
«Paradise Valley» har derimot en umiskjennelig soft, amerikansk sound som aldri har truffet oss helt her hjemme, en sånn småglatt variant du også hører hos band og artister som Dave Matthews Band, Darius Rucker (Hootie & The Blowfish) og Jack Johnson.
JJ Cale-hyllest John Mayer klarer ikke helt å bestemme seg for hvor han vil legge seg musikalsk.
Kanskje han snart bør bestemme seg?
Albumet er en slentrende miks av soul, pop og country.
Kulest er «Paper Doll» og «Call Me The Breeze», men hyllesten til JJ Cale ligger så tett opp til originalen at litt av vitsen blir borte.
Det er som å høre nylig avdøde Cale, både på gitar og vokal.
Men hei, han får ihvertfall vist fram gitarferdighetene sine.
Mayer spiller for lite gitar på denne plata.
Men det er i hvert fall et statement å ta med Paul Franklin på pedal steel og Chuck Leavell på keyboards (sjekk ut cv-ene deres!).
Katy Perry-duett «Who You Love» er en i overkant glatt duett med Katy Perry, «I Will Be Found (Lost At Sea)» må kalles søtsuppe, mens «You're No One 'Til Someone Lets You Down» og delvis «Dear Marie» er smektende country.
Fint, men mener han alvor?
I beste fall forvirrer han, for sangen bryter ganske kraftig med konseptet.
Om det i det hele tatt finnes.
| 0
|
300391
|
Blodig alvor
I den noe diffuse «Essential Killing» følger vi en talibansoldat på rømmen i polsk vinterlandskap.
FILM:
Tre bevæpnede amerikanere går omkring i et måneaktig landskap som skal forestille Afghanistan.
Så dukker en talibansoldat (Vincent Gallo) opp og tilintetgjør de tre med en granat.
Mohammed, som han kalles i rulletekstene, tas til fange, tortureres og transporteres til et vinterkaldt land som ikke navngis, men hvor det snakkes polsk (opptakene er gjort i Norge og Polen).
En av bilene i fangetransporten velter, Mohammed rømmer og hoveddelen av filmen foregår på brutalt vinterføre.
Jerzy Skolimowski (72) var en svært produktiv regissør på 60-tallet og samarbeidet med folk som Polanski og Wajda.
Etter en lang pause fant han tilbake til registolen i 2008 med «Four Nights with Anna», før «Essential Killing» vant juryprisen i Venezia.
Velkomponert
Hvis vi noe sleivete skal sette filmen i bås, er den nærmere naturfilmen enn Hollywood.
Mer presist kan vi kalle den en blodig kunstfilm om et individ som gjør alt for å overleve.
Landskapet er vakkert, bildene er velkomponerte og det er i starten ikke vanskelig å føle Mohammeds smerte.
Jeg tenkte en stund at filmen er en parabel, en liknelse med politiske overtoner.
Men er det tilfelle?
Det er ingen tvil om at storpolitiske hendelser har inspirert Skolimowski.
Stikkord er Afghanistan, waterboarding og hemmelig fangetransport til Polen i regi av CIA.
Regissøren fikk visstnok ideen da han kjørte av veien like ved flybasen Szymany, der amerikanerne trolig har bedrevet sine «renditions».
Diffust
Hvorfor bruker han dette som ramme?
Hvis det politiske er viktig, hvorfor velger han å dvele ved denne navnløse mannen som aldri snakker?
Mohammed har soldater og hunder etter seg og gjør det han må for å overleve.
Mener Skolimowski å si noe i retning av at vi «essensielt» sett er dyr?
Mange spørsmål kan stilles, med det betyr ikke nødvendigvis at vi har å gjøre med stor, mangetydig kunst.
Potensialet ligger der, men jeg sitter dessverre igjen med det inntrykk at filmen verken er gåtefull, poetisk, grusom eller vakker nok til at det rettferdiggjør den diffuse ideen som ligger bak.
| 0
|
300392
|
Den eneste av de syv dødssyndene Trump ikke dyrker, er latskap
Biografien om Donald Trump er ikke sjelden hylende morsom lesning.
I sin bok om Donald Trump tegner Michael D'Antonio et portrett av en hovmodig, grådig, begjærende, misunnelig, fråtsende og veldig vred mann.
Den eneste av de syv dødssyndene Trump ikke dyrker, er latskap.
Han er i stedet desto mer iherdig i å utmerke seg med de seks andre.
I snart 1 500 år har de syv dødssyndene definert kristen morallære, og den katolske kirken mener fortsatt at de fører til åndelig død, brudd med gud, og evig fordømmelse og fortapelse.
Slik det framgår av D'Antonios bok «Sannheten om Trump», er USAs nyvalgte president en dyrker av dødssyndene.
Og dyrkingen av dem er vel dokumentert i D'Antonios bok.
Akkurat som selvopptattheten, narsissismen, forfengeligheten, løgnene og skrytet er det.
Superkjendis
USA har altså valgt en president som med god margin har distansert seg fra folkeskikken, slik den har vært definert i vår kulturkrets i 1 500 år.
Dette er likevel ingen nyhet for den opplyste borger.
Mye av grunnen er at nettopp boka til journalisten og den drevne forfatteren D'Antonio er en av hovedkildene til de portretter som er tegnet av Trump i internasjonal presse, særlig siden han seilte opp som en seriøs kandidat til å bli USAs president i vår.
Boka kom ut i fjor i USA.
Trump var en superkjendis som dyrket rampelyset på 1980- og 90-tallet, han var en stor stjerne i reality-TV på 2000-tallet, da det var mest «in», og han bruker sosiale medier som få - eller ingen - andre, med sine 15 millioner følgere på Twitter.
«Trump levde og åndet for oppmerksomhet», slår D'Antonio fast, i forbindelse med at også den spesielle frisyren er anlagt med det hovedformålet å skaffe seg oppmerksomhet.
Barn av Amerika
Som medieklovn er Donald Trump utvilsomt et barn av sin tid.
Men han er også et barn av Amerika.
D'Antonio siterer Alexis de Tocqueville, Amerikas fremste oppdagelsesreisende, som allerede i 1831 skrev:
«Kjærlighet til penger er den viktigste eller nest viktigste motivasjon for alt amerikanerne gjør».
På forbilledlig vis setter D'Antonio Trump inn i en historisk og sosiologisk kontekst, som til tross for alle viderverdighetene på et vis gjør ham begripelig.
Donald Trump er en viderefører av sin farfars og fars livsverk - som byggebaron - slik det ble beskrevet av de Tocqueville for 185 år siden.
Flest mulig - ikke minst de som føler et behov for å begrunne sin oppfatning av at Trump er en gal mann til rett tid - bør lese boka «Sannheten om Trump».
Ikke sjelden er det hylende morsom lesning.
Det hele er rett og slett komisk.
Men - som D'Antonio viser oss - ikke for komisk til å være sant.
| 1
|
300397
|
Uspiselig drops
«Winter's Tale» er bare sukkerlake og e-stoffer.
FILM:
Jeg vet neimen ikke hva som var vanskeligst å svelge.
At et innvandrerpar som på 1800-tallet blir sendt hjem fra Ellis Island, fra skuta setter babyen sin ned på havet i et skrøpelig lekeskip, for at han skal drive i land på Manhattan og med dét utgangspunktet få et utmerket liv.
At dette fremstilles som en poetisk kjærlighetshandling.
At babyen tyve år senere er blitt til 37 år gamle Colin Farrell.
At han skal være jevngammel med, og forelsket i, Jessica Brown Findlay fra «Downton Abbey».
At de to i det hele tatt liker hverandre.
At Farrell frivillig uttaler replikker som «Er det mulig å elske noen så høyt at de ikke dør?», skjønt han kanskje burde ant uråd da han fikk et manus i posten signert Akiva Goldsman, poeten bak manusene til «Batman & Robin» og «Da Vinci-koden», som i tillegg til å regissere har adaptert Mark Helprins omfangsrike eventyrroman og dermed brakt filmen hinsides enhver frelse.
At familien applauderer når overklassejenta Findlay tar med innbruddstyven Farrell, som hun har kjent i et døgn og som dagen før prøvde å rane huset deres, hjem, og presenterer ham som sin utkårede.
At studioet der de to går rundt med nysprayet hår og bare hoder og halser i et dataanimert dunregn skal være New York ved vinterstid for hundre år siden.
At ethvert menneske har sitt skjebnebestemte «mirakel» som skal og må skje med dem, og at dét at Colin ennå er i live, og ennå 21/37, i dagens New York, har noe å gjøre med at han ikke har oppfylt sitt.
At Will Smith og Russell Crowe, som hhv.
Lucifer og uspesifiert demon-mafioso, klarer å la være å fnise der de sitter og småprater om hvor flott det er å være ond.
At denne egenskapen er grunnen til at Crowe forsøker å ta rotta på Colin.
At håndlangerne hans, når de omsider har omringet offeret sitt, gjerne står og henger i noen minutter slik at Colin får holdt en inspirerende liten tale for så å bli reddet av en Pegasus med bomullsaktige spesialeffektvinger.
Men jeg prøvde.
Og nå har jeg veldig vondt i magen.
| 0
|
300398
|
Fangene på slottet
«Diana» er best når tittelprinsessen er på sitt mest desorienterte.
FILM:
Det er litt av et sprang, dette:
Fra krig til kjærlighet, fra en tysk bunkers til salonger på Kensington Palace, fra Adolf Hitler til prinsesse Diana.
Og det er et sprang ned til en lavere fjellhylle.
Regissør Oliver Hirschbiegel, som stod bak fabelaktige «Der Untergang», vekker ikke samme fascinasjon med sin nye, langt flatere film.
Men «Diana» har øyeblikk der den ikke er så ulik «Der Untergang», der salongen blir en brokadekledd bunkers, og dette er de mest interessante.
I begge filmene går Hirschbiegel tett på mennesker som sitter isolert på toppen av et nasjonalt hierarki.
Han skildrer følelsen av desorientering, av drømmende forvirring, til personer som ikke kan gå ut på gata, som ikke kan stole på noen, fordi alle vil noe med dem.
Forførelsesprosjekt
Separerte og skandaleombruste prinsessse Diana (Naomi Watts) møter i 1995 kirurgen Hasnat Khan (Naveen Andrews), blir bråbetatt og går med glød inn i et småkeitete forførelsesprosjekt.
Snart ivrer hun for at de skal gifte seg.
Han holder igjen, ser utfordringene.
«Diana» foregår på kjøkken, på soverom, i biler.
Den ytre verden får være med i den grad den påvirker det som skjer mellom de to.
Det er her Hirschbiegel burde hatt videre utsyn og høyere ambisjoner.
Filmen hans er et lite, nevrotisk kammerspill, og sådanne må ha hovedpersoner som vedvarer å engasjere og overraske.
Det som ikke beveger seg i utstrekning, må bore i dybden.
Men særlig Khan blir for mye av en dus drømmemann.
Watts Diana er mer uforutsigbar:
En romantiker uten emosjonelt ankerfeste som søker råd i det alternative, en genuint nestekjærlig person som også er en manipulator, som drevent skrur på en kurrende sjarme overfor publikum og presse.
Dette forholdet er kanskje det mest fengslende, men gis ikke stor plass.
Avfeid
Journalist Kate Snells uautoriserte bok «Diana:
Her Last Love» er utgangspunkt for «Diana».
Khan, som aldri har kommentert forholdet, har avfeid boken og ikke villet bidra til filmen.
Kanskje har han, ved å holde avstand, bidratt til å gjøre seg selv bedre, og filmen dårligere, enn virkeligheten.
| 0
|
300399
|
Festbrems
Den oppsiktsvekkende «Gjenforeningen» skaper ubehag og en rekke interessante spørsmål.
FILM:
Det er ikke alle forunt å bli rikskjent gjennom en eksamensoppgave.
I så fall må du gjøre noe oppsiktsvekkende, som å iscenesette et selvmordsforsøk på ei bru i Stockholm, bli lagt i remmer på psykiatrisk sykehus og neste dag avsløre at det hele var et kunstprosjekt.
Det var dette Anna Odell (f. 1973) gjorde i 2009, basert på hennes egne erfaringer.
Debatten raste og Odell mottok alt fra drapstrusler til hjertelig støtte for «Okänd, kvinna 2009-349701».
Denne mediehendelsen påvirket høyst sannsynlig arbeidet med hennes neste prosjekt.
Hun ville lage en film med utgangspunkt i 20-årsjubileet for grunnskoleklassen.
Men så fikk hun vite at festmiddagen allerede var avholdt, uten at hun ble invitert.
Hun mente selv det skyldtes oppstyret rundt henne som kunstner:
Hvis Anna Odell var villig til å grave så dypt i sin egen sykdomshistorie, hvordan ville hun oppføre seg på 20-årsjubileet for skoleklassen der hun alltid var «den rare», den man mobbet eller skjøv fra seg.
Stødig regi
Etter skolen ble Anna Odell psykisk syk og innlagt.
Da hun deltok på klassens 10-årsjubileum, hadde hun ennå ikke rukket å utdanne seg eller få en jobb og hun gikk på festen i håp om endelig å bli «godtatt».
Ti år seinere var hennes utgangspunkt et annet:
Hun var frisk, ferdig utdannet og hadde i tillegg etablert seg som en omstridt kunstner.
På grunn av invitasjonen som aldri kom, er «Gjenforeningen» blitt en noe mer fiktiv film enn planlagt.
Den er delt i to like lange deler og den første foregår på 20-årsjubileet, slik Odell ser for seg at det kunne utviklet seg.
Se for deg Thomas Vinterbergs «Festen», bortsett fra at alle er like gamle og ingen er i slekt.
Som regissør og manusforfatter er Odell dyktig på å orkestrere denne seansen og la deltakerne framtre som individer.
Det gamle hierarkiet kommer til syne under et ferniss av familie og karriere.
Rekonstruksjon
Odell spiller seg selv, hun er det anklagende sentrum og selv om hun ikke framviser et stort register som skuespiller, fungerer det aldeles utmerket, mye på grunn av hvordan de andre rollefigurene framstår.
Ingen av dem blir karikert, heller ikke de mest vellykkede typene.
Replikkene sitter, skuespillerne er gode og stemningen blir gradvis mer anspent.
Del to, de siste tre kvarterene, blir slik hele filmen i utgangspunktet skulle vært:
Odell driver research til del to ved å vise «festen» til noen av sine gamle klassekamerater og inkorporerer deres reaksjoner i filmens andre halvdel, som altså er en rekonstruksjon av disse møtene.
I denne «bak kulissene»-skildringen sjonglerer Odell flere meta-nivåer, men klarer likevel å bevare en nerve.
Igjen vil jeg berømme skuespillerne, som virkelig får disse rollefigurene til å leve på lerretet.
Mange spørsmål
Den virkningsfulle dramatiseringen åpner for en rekke spørsmål.
Hvem har makta nå, lederskikkelsene fra 8. klasse, eller den omstridte kunstneren?
Har klassen fått respekt for henne?
Frykter de henne?
Forakter de det hun holder på med?
Er Anna Odell på hevntokt?
Følger hun bare trenden innen dagens konfronterende samtidskunst?
Hva med lærerne og foreldrene?
Spørsmålene er mange.
Jeg stiller dem med en undertone av stor begeistring for prosjektet.
| 1
|
300400
|
Erik Rudeng legger seg paddeflat for borgerskapet i «Konsulens døtre»
Glansbilder og tomme ord.
Wiel-slekten innvandret fra Danmark til Norge sent på 1600-tallet, den spredte seg som kapitalismens tentakler i de enorme skogsområdene på Østlandet og ble til langt inn i forrige århundre sittende som en elite av velhavende godseiere, trelasthandlere, skipsredere og industrigründere.
Dynastiet fikk makt og innflytelse i Halden da Mads Wiel i 1813 opprettet et bomullsspinneri i Tistedalen, kjent som landets første moderne industribedrift.
Noen år etter bygde han «Kongegården» på Wiels plass midt i Halden, et elegant og iøynefallende palé, der «konsulens døtre» noen slektsledd senere skulle vokse opp i privilegerte forhold – før de med «etablerte ektemaker», som forfatteren uttrykker det, flyttet til Oslos vestkant.
Inn i Aschehoug
Den ektemake som i ettertid skulle bli mest kjent og best etablert var Halden-filologen William Nygaard, som gjennom ekteskapet med konsuldatter Constance kjøpte seg inn i Kristiania-forlaget H.
Aschehoug & Co. Senere skulle søsteren Calla bidra med ytterligere kapital skapt av Haldenvassdragets skoger, slik at svigersønnen Johan Grundt Tanum kunne overta tidligere Aschehougs Boghandel på Karl Johan.
Som igjen skulle medføre at to av konsul Wiels oldebarn, Anne Carine Tanum og William Nygaard d. y., i nyere tid kom inn i ledelsen for henholdsvis Norges mest lønnsomme bokhandlerkjede og Norges største forlag.
Ennå i dag ligger Wiels plass sentralt i Halden.
Nei, det ble aldri noe av dette med omdøping til «25. septemberplassen» som minne om folkeavstemningen mot EU i 1972, slik Dag Solstad forslo i sin roman et par år seinere – der navnet Wiel levnes liten ære:
«Hva har denne Wiel gjort som er så stort at folket skal ære ham med å kalle opp åpne plasser etter ham?
Ingenting.
Wiel-familien har utsugd folket i Halden i alle år.
Den har levd på stor fot på arbeidsfolks slit i Halden.»
Erik Rudeng, derimot, omtaler Wiel-ene i servile, forblommede vendinger.
Om konsulen heter det at «han tilførte byen et bredt samfunnsmessig og kulturelt perspektiv.»
Hva nå dette måtte bety på norsk.
Hustruen var visstnok kjent for sitt varme hjertelag overfor høy og lav.
Familien levde, får vi vite, «i en kontrollert harmoni».
Hinsides
I en billedtekst til et fotografi av arbeiderne på Torp bruk fremhever Rudeng at Wiel-ene oppførte solide arbeiderboliger, dog uten å tilstrebe «sosiale ordninger hinsides det vanlige.»
På side 204 får vi til gjengjeld vite at konsulen, som i 1859 stiftet Saugbrugsforeningen, «verdsatte patriarkalsk hygge».
Og da er vi ennå ikke halvveis i dette konglomerat av en bok.
Men vi er i det minste ved et vendepunkt, for her dør konsul Andreas Wiel, og han etterlater seg 3,4 millioner kroner – nok til å bygge tre Storting – som deles av de fire døtrene Alette, Calla, Petra og Constance, samt sønnen og gromgutten Mads.
De representerer en generasjon der kvinnene omsider arver like mye som mennene.
Året er 1900 og nå skal Rudengs bok i første rekke handle om «firkløversøstrene», ettersom arven etter konsulen kom til «å utløse nye initiativer og prosjekter».
Det betyr kjøp av nye, enorme eiendommer, utenlandsreiser og veldedighet – og for søster Alette en insistering på å bli omtalt som Hennes Nåde, i hvert fall så lenge hun oppholdt seg på Finnskogen.
Med årene og alderen vier søstrene livet til reiser, slanking, sanatorieopphold og kurbad.
Om Alette skriver Rudeng at hun på sine eldre dager likevel opprettholdt «sin air av ‘grand dame’».
Samrøre med NS
Rudeng gjør sitt beste for å framstille «søsterfirkløveret» som noe i retning av storborgerskapets rødstrømper, de hadde «emansipasjonstrang», heter det.
Virkeligheten var at konsuldatter Petra ble innvalgt i Asker herredstyre for Frisinnede Venstre, kjent for sitt samrøre med Nasjonal Samling på 1930-tallet.
Han pretenderer å gi et gruppeportrett av en borgerlig familie på øverste sosiale nivå i Halden, riktig nok ikke tilhørende den nasjonale elite, slik forfatteren uttrykker det, på høyde med Wedel Jarlsberg og Løvenskiold.
Men avgjort ikke en del av småborgerskapet.
Ifølge Rudeng har vi her å gjøre med en solid borgerlig familiehistorie under industrikapitalismens gjennombrudd.
Denne historien er vel verd å beskrive.
Problemet med boka «Konsulens døtre», som for øvrig mangler en tilfredsstillende bibliografi, er at Erik Rudeng, tidligere SV-er og Fritt Ord-direktør, betrakter dette halvglemte, gamle borgerskapet fra en paddeflat posisjon.
Sånn sett kunne ikke den herskapelige Toppen Bech gjort det verre.
| 0
|
300402
|
Hyggelig gjenhør for de som har ventet tålmodig
Første Afghan Whigs-plate på 16 år.
ALBUM:
Det er 16 år siden Greg Dulli har laget plate med The Afghan Whigs.
Noe av tiden har han brukt til sitt andre band The Twilight Singers, i tillegg til å lage formidabel mørkemannsrock med Mark Lanegan i The Gutter Twins.
«It Kills»
Men Dulli kan mer enn én øvelse.
«Lottery» snur seg i retning stadionrocken med sine perlende gitarmelodier, mens «I Am Fire» er tilbakelent og perkussiv.
Det kan virke som om bandet på «Do to the Beast» forsøker å oppsummere sine forkskjellige karrierestadier.
Om den kan måle seg med de store dragerne er kanskje vanskelig å diskutere her og nå, men plata er helt sikkert et hyggelig gjenhør for de som har ventet tålmodig på ny The Afghan Whigs-plate siden «1965».
| 1
|
300403
|
Fantastiske riff og rytmisk eleganse
Gojira når nye høyder.
ALBUM:
«L'Enfant Sauvage» betyr det ville barnet og er intet mindre enn franske Gojiras femte studioplate.
Den miljøbevisste gjengen fra Bayonne-distriktet har dratt tematikken fra universet med flyvende hvaler ned på jorda.
Nå er det menneskets utvikling og dragninger som står på dagsorden.
Som alltid briljant tonesatt av brødrene Joseph og Mario Duplantiers fantastiske riff og rytmiske eleganse.
Verden fikk for alvor øynene opp for kvartetten med plata «From Mars to Sirius» i 2005.
En heftig cocktail av Meshuggas polyrytmikk, Morbid Angels kvernende enstrengsriff og Neurosis' lett desperate atmosfærer.
Alt sammen foredlet med en forbilledlig teft for å gjøre komplekse sammensetninger iørefallende og elegant.
Hele veien med gjengens egne signaturtonespråk smurt tykt over det hele.
Tendensen fortsatte på den hakket mer komplekse oppfølgeren «The Way of All Flesh», og tråden følges også her på rykende ferske «L'Enfant Sauvage».
Skjønt, her har de delt seg i to.
Det låter fortsatt umiskjennelig Gojira.
Åpningen «Explosia» er en nesten syv minutter lang øvelse i alternative taktarter, heftige brekk og fingerspissriffing.
Men man skal ikke lenger enn til spor to før de tar skjeen i den andre hånden.
Tittelspor og førstesingel «L'Enfant Sauvage» inneholder alle byggesteinene vi forbinder med Gojira, men frontes av et rocka riff som sitter umiddelbart i øret.
En slags motsatt logikk her.
Komplekst i bunn og supersimpelt i fremtoningen.
En formidabel låt som garantert vil skaffe Gojira en haug med nye tilhørere.
Det betyr ikke at de går av veien for et par heftige energiutblåsninger som i «Planned Obscolense».
I det store og det hele er det dog i de episke låtene, som seige «The Axe», hvor Joe virkelig får vist hvilken fraseringsmester han er.
Utvilsomt en av Gojiras store styrker.
«L'Enfant Sauvage» er produsert av Josh Wilbur som også har jobbet med Lamb of God.
Det låter upåklagelig maskinelt og organisk om hverandre.
Akkurat slik vi liker Gojira.
Må selvsagt eies.
| 1
|
300404
|
Finnes det foreldre som stresser fordi barna ikke spiser nok avokado?
Litt lettvint bok om småbarnslivet, fra Casa Kaos-blogger Marte Frimand-Anda.
Mitt første møte med «Casa Kaos», bloggen til Marte Frimand-Anda, føltes litt som å synke ned i sofaen etter å ha brukt to timer på å krangle treåringen i seng.
Ah, det var deilig!
Jeg var nyinnflyttet i et oppussingsobjekt og hadde forlest meg på interiørblader.
Og her kom hun med sin ironiske bildeserie av skittentøy på spisebordet og USB-kabler på servanten.
Slik kan også et hjem se ut.
Innleggene hennes byr på humor og trøst om hverandre.
Ikke rart hun har blitt kåret både til årets gullpenn og årets mammablogger.
Hun er dama som forteller oss at vi er bra nok, selv om vi ikke legger hjerteformede egg i matpakka.
Det er ikke så farlig om vi scroller litt på Facebook mens barna henger i klatrestativet, eller om de spiser det samme til frokost og middag i tre måneder.
Du føler deg litt mer velfungerende som forelder etter å ha vært innom denne bloggen.
Men det betyr ikke at boka fungerer.
Kaster brannfakler
Kaster brannfakler
Men derfor stusser jeg også en del på alt jeg ikke kjenner meg igjen i.
«I dag blir vi kvinner definert som mødre, og kun det, fra det øyeblikket vi får barn»,
Boka består av mange korte kapitler, flere av dem er omskrevne blogginnlegg.
Hun liker åpenbart å kaste brannfakler, sette ting på spissen.
Det funker fint i humorinnlegg og små vekkere.
Men en debattbok kan ikke bygges på sviktende argumentasjon.
Altfor ofte lener hun seg på anekdotiske bevis knyttet til egne erfaringer.
Det som dukker opp av ekspertuttalelser og statistikk, er nesten utelukkende annenhåndskilder — løsrevne sitater fra avisartikler som hun bruker som det passer henne.
Litt for lettvint
Litt for lettvint
Det uperfekte er en sterk trend i mediebildet, og godt er det.
Jeg håper Frimand-Anda har rett i påstandene om alt som ikke er så farlig.
Men den lettvinte argumentasjonen er litt lettere å følge når det dreier seg om fancy cupcakes (selvsagt er det ikke det som gjør oss til gode foreldre), enn når hun snakker om mer omstridte temaer som tidlig barnehagestart.
Litt for ofte blir vi avspist med «jeg tror», og en henvisning til den udefinerbare gruppa «ekspertene», som «tar feil».
Boka er dessuten slapt redigert og full av gjentakelser.
Jeg lurer på om Aschehoug har sett på dette som en lettvint utgivelse fra en populær blogger, ei som har vist at hun kan både skrive og markedsføre seg selv, og som har mange faste lesere som vil kjøpe boka hennes uansett?
Både hun og leserne hennes hadde fortjent bedre.
| 0
|
300410
|
Heldekkende bluesrock
Ny kanonskive fra snart norgesaktuelle Joe Bonamassa.
ALBUM:
Joe Bonamassa (33) er den største stjerna innenfor bluesrocken i dag, men han har også gjort noe med sjangeren.
Han haler og drar i den til den nesten brister.
Jeg tør derfor påstå at alle som har eller har hatt et anstrengt forhold til begrepet bluesrock vil endre innstilling etter å ha hørt hva Bonamassa har lagt i den på sine siste plater.
Åpningssporet heter riktignok «Slow Train», men tro meg, her går det fort i svingene.
Og — om vel en måned kommer bluesrocktoget tilbake til Norge.
Inspirasjonskildene
Han er inspirert av folk som B.B. King (som oppdaget ham da han var ti år), Eric Clapton (som deltar på hans dvd fra Royal Albert Hall fra 2009), Rory Gallagher, Stevie Ray Vaughan og Robert Johnson (han og Joe er tross alt født på samme dag).
Du finner spor av dem i musikken hans, men i tillegg til bluesrock finner du elementer av deltablues, tradisjonell blues, hardrock, progrock og hissig og rocka country (duetter med Vince Gill og John Hiatt).
Sandstorm «Dust Bowl» er Bonamassas 12. soloalbum.
Det er også betegnelsen på området i sentrale USA som ble herjet av store sandstormer på 1930-tallet.
Jorda tørket ut og støvet dannet svære, svarte, truende skyer.
Det kunne være så ille at man ikke så lenger enn en meter foran seg, og sanda la seg både utenfor og inne i husene.
Musikalsk storm
Også musikken til Bonamassa er til tider så intens at den nærmest borer seg under huden og blir der.
Én ting er hans egen, hvinende gitar og skarpe og insisterende stemme, men også arrangementene og produksjonen til hans faste samarbeidspartner Kevin Shirley er med på å blåse liv i det som en føles som en musikalsk storm.
Sideprosjekt Bonamassa ga i september ut et album med det engelsk-amerikanske sideprosjektet Black Country Communion, som i tillegg består av Glenn Hughes (Deep Purple), Jason Bonham (Led Zeppelin, Foreigner) og Derek Sherinian (Dream Theater, Billy Idol).
Hughes er gjest på «Heartbreaker», mens Beth Hart og Blondie Chaplin gjester på «No Love On The Street».
Også «Dust Bowl» har en bluesballade som salig Gary Moore kunne signert, «The Last Matador Of Bayonne».
Til Norge «The Meaning Of The Bues» er et nøkkelspor.
Hvorfor?
Har du ikke skjønt meninga med blues før, vil du ha en klar formening etter å ha hørt denne.
Og husk, spill høyt!
Joe Bonamassa spiller på Sentrum Scene i Oslo 28.4, Peer Gynt-salen (Bergenfest) i Bergen 29.4 og Royal Garden Hotel (Nidaros Blues), Trondheim 30.4.
| 1
|
300413
|
Skur i særklasse
Beliggenheten er prima, maten det samme.
Det er bare å legge turen til nyåpnede Skur 33 - hvis du får bord.
- Beklager, vi har helt fullt i kveld.
Hovmesterens stemme var blid, men bestemt.
Den samme tilbakemeldingen hadde Robinson fått flere ganger før.
Men når nøden er størst, må man ta sjanser.
Så Robinson og Fredag bestemte seg denne dagen for å møte opp uanmeldt og se om ting ordnet seg.
Det gjorde det.
For etter et kvarters ventetid i baren - som ga dem god tid til å studere det røffe, men samtidig elegante interiøret - ble de plassert på et par høye barstoler ved et av de runde bordene langs veggen.
Kanskje ikke ideelt for en lang aften med italiensk-inspirerte delikatesser, men som Fredag bemerket: de var ikke der for å teste møblementet.
Beliggenheten til den tidligere lagerbygningen på tuppen av utstikkeren på Festningskaia er fantastisk, perfekt for utepils når det er solskinn og medvind.
Men folka bak Skur 33, for øvrig de samme som driver den italienske suksessen Baltazar på Kirkeristen, satser på helårsdrift, noe denne delen av byen kan trenge.
Spesielt hvis det ligger alvor bak truslene om å gjøre solsiden av havnebassenget til en reell Aker Brygge-konkurrent.
Pasta og pizza er godt, men denne kvelden ville Robinson og Fredag prøve noe annet.
Fredag gikk for krepsehaler med chili og ingefær til forrett, og «Bistecca Østhagen» til hovedrett.
På typisk italiensk vis må tilbehør bestilles ved siden av, og etter å ha konferert med servitøren, valgte Fredag kryddersmør og tomatsalat.
Robinson gjorde det enkelt for seg, og valgte dagens treretter (kr 455): carpaccio av kveite med nypoteter og skivede rotfrukter, skinnstekt ishavsrøye med kantareller, ymse grønnsaker og en mos på hvite bønner, og pannacotta med stikkelsbær og nøtter til dessert.
Til oksekjøttet valgte Fredag en rød chianti av type Tenunta di Valgiano, mens Robinson koste seg med Malvira Roero Arneis Trinita, en fruktig og frisk hvitvin fra Piemonte.
- Hvis jeg ser bort fra at kveitecarpaccioen åpenbart manglet litt smaksmotstand - litt pepperot hadde for eksempel gjort seg - så er dette veldig bra, mente Robinson, som også ga den skinnstekte røya med sopp høy karakter.
Fredag var også godt fornøyd.
Ja, så fornøyd at hvis noe skulle gjøres om igjen, så måtte det være å bestille et par sjøkreps til.
- Sjøkreps slår scampi, reker, hummer, krabbe - ja, alle andre type skalldyr på flat mark.
Og de blir ikke dårligere når de får følge av chili og ingefær.
Nydelig.
- Hvordan var Østhagens biffstek?
- Den var det ikke noe å utsette på.
Saftig smaksrikt kjøtt, med karamellaktig stekeskorpe.
Entrecôte kan sjelden bli feil, når den blir tilberedt riktig.
For å avrunde det hele, valgte Fredag en lett og frisk sitronsorbé.
God den, men det var nok Robinsons pannacotta som gikk seirende ut av dessertkonkurransen.
- Mye sødme uten å bli for søt, og rikelig med syre.
Frisk og deilig, lød dommen.
Etterpå var det bare godord å spore.
- Med Skur 33 har Oslos restaurantflora fått et forholdsvis rimelig og svært sympatisk tilskudd.
Å satse på en sjømatdominert italiensk meny, synes å være et smart valg, sa Fredag.
- Selv om kokken åpenbart også kan behandle kjøtt etter alle kunstens regler.
- Enig.
Når det gjelder service, unngår de problemer av typen for få ansatte og for mange gjester, som ofte rammer nyåpnede restauranter med øyeblikkelig suksess.
Kommer du til å huske dette besøket?
Fredag svarte kontant.
- Ja.
I hvert fall en stund.
Og skulle hukommelsen begynne å svikte, stikker jeg gjerne innom en tur for å friske den opp.
Og det kan godt skje ganske snart.
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
300414
|
På Finnskogen kan ingen høre deg skrike
«Snarveien» må reddes i havn av godt skuespill.
FILM:
Suksess
Men nei, i stedet kopierer unge norske filmskapere sine barndomshelter fra USA, og lager filmer tilnærmet lik filmene de selv vokste opp med.
Som regissør Severin Eskeland så fint skriver om seg selv på sin egen blogg:
«I fjerde klasse skjedde det noe som drastisk skulle forandre ting for Severin.
En gammel kopi av «Fredag den 13. del 4» kom fram i lys.
Og den skremte Severin så grundig at han ville gi den følelsen han satt igjen med videre til andre.
Da gjennom eget verk.».
Slik sett har Severin Eskeland gjort suksess.
Hans spillefilmdebut, «Snarveien», skaper virkelig en følelse av å se en «del fire».
Ja, hadde det ikke vært for en gjennomgående god prestasjon av Marte Germaine Christensen, som veksler fint mellom leken, redd og kjølig, hadde «Snarveien» vært en bomtur.
Rett til helvete Filmen begynner bra, med høythengende, grovkornede panoramabilder over Finnskogen.
Her kan ingen høre deg skrike.
Kjærestene Martin (Sondre Krogtoft) og Lina (Marte G.) er på vei mot svenskegrensa, fra Systembolaget, med masse billig sprit i bagasjen.
Men veien er stengt og snarveien de får opplyst skal føre til Norge, sender dem i stedet til helvetes forgård.
Lite nifst Tonen mellom Krogtoft og Christensen er fin, dialogen flyter og man tror på kjæresteparet.
Filmens første førti minutter er i det hele tatt severdig.
Spenningen bygges overbevisende og det benyttes få overdrevne «skvette-effekter».
Men så snur det.
Plutselig ser vi handlingen gjennom et overvåkningskamera.
Et merkelig valg.
Det unge paret er plutselig en del av en snuff-film, som verken fungerer særlig godt som samfunnskritikk eller som spenningsskapende effekt.
I stedet skaper det distanse til det forsøksvis klaustrofobiske.
Splatterorgie Herfra lader Severin geværet og skyter ekstreme lydsalver fra hofta.
Jo da, det er umulig å ikke skvette av et plutselig skingrende leven, men særlig nifst er det ikke.
Filmens 15-minutter lange finale framstår svært så sjangerschizofren, der det mikses mellom en plutselig, svært kortvarig splatterorgie, ren krimthriller og en studie av Marte Germaine Christensen i fullt firsprang.
Og i tillegg lurer jeg på hvor alt lyset kommer fra?
Månen henger tydeligvis rett over Finnskogen.
Og av måneskinn gror det ingenting.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.