id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
300416
|
«Mye logistikk når man lager actionbaluba til 220 millioner dollar»
Joss Whedon får oss til å glemme «The Avengers» latterlige utgangspunkt.
FILM:
Som regissør Joss Whedon har sagt om sin egen film:
«It makes no sense, it's ridiculous.»
Dette er holdningen jordboere over fjorten bør ha til de fleste superheltfilmer og det er derfor ikke vanskelig å skjønne at også Whedon finner det latterlig å redde verden ved å samle Tor med hammeren, en sinna grønn mann, en rappkjefta metallmann, Captain America, en allsidig spionbabe og en bueskyter på samme team.
Men hva skal man gjøre når Loke (Tom Hiddleston), Tors forsmådde halvbror fra Åsgard, slår seg sammen med fryktinngytende chitauri fra det ytre rom og stjeler Tesserakten, en liten kube som inneholder en uendelig mengde energi, for deretter å angripe jorda med en hær av chitauri og enorme, flygende metalløglepølser med skjelettet ytterst, som harver løs på Manhattans bygningsmasse?
Jeg bare spør.
Jordboernes hovedkvarter er et tilsvarende enormt flygende hangarskip, der Marvels superhelter viser oss sine respektive ferdigheter i håp om å redde menneskeheten.
Det funker
Hvis du synes dette høres ut som en filmkoloss som vil kollapse under sin egen vekt av superheltemot, slik «John Carter» gjorde for noen uker siden, tar du trolig feil.
«The Avengers» har den store fordel at både Thor (Chris Hemsworth), Captain America (Chris Evans) og Iron Man (Robert Downey jr.) har spilt inn store penger de siste årene.
Utfordringen har derfor vært å finne en regissør og manusforfatter som kan få dette usannsynlige mestermøtet til å funke.
Alt tyder på at Josh Whedon, best kjent for å ha skapt «Buffy the Vampire Slayer», var riktig valg.
Det blir mye logistikk når man lager 140-minutters actionbaluba til 220 millioner dollar, men Whedon kan håndverket og får oss til å glemme filmens latterlige utgangspunkt, slik en superheltregissør plikter å gjøre.
Men like imponerende er det at han klarer å holde styr på alle trådene i manus.
Dette er karakterer som er vant til å ha en hel film for seg selv, men Whedon har sydd sammen en pakke som alle heltene bør si seg fornøyd med.
Innbyrdes krangel
Når de ikke nedkjemper humanoider med knusende effektivitet, slåss heltene innbyrdes.
Proteinklumpene Thor og Hulken krangler på fysisk vis om hvem som er sterkest.
Ironiske Iron Man diskuterer holdning og generell oppførsel med patrioten Captain America, som tilhører 1940-årenes alvorsgenerasjon.
Alvorlige Black Widow (Scarlett Johansson) har en greie med Hawkeye (Jeremy Renner).
Selv skulle jeg gjerne skulle hatt flere av Iron Mans vittige replikker, men jeg får vente til «Iron Man 3».
| 1
|
300418
|
Snøhvit på sparebluss
«Lille speil på veggen der» er fullstendig klar over at den er tullete.
FILM:
Det er alltid et forsonende trekk ved en tullete film at den er klar over hvor tullete den er.
«Lille speil på veggen der», en slags glorete slapstick-versjon av eventyret om Snøhvit, har ikke en selvhøytidelig tråd i kjolestoffet.
Det er dessverre ikke det samme som at den er helt vellykket.
Despotisk dronning
I det snøkledte kongeriket er den vakre, men akk, så onde enkedronningen (Julia Roberts) blitt en ødsel despot, en slags Marie Antoinette halvannet år før giljotinen, med et skattkammer som blir stadig tommere.
De sultende innbyggerne knuges under åket av stadig økende skatter, og stedatteren Snøhvit (Lily Collins) holdes innesperret.
Hun får ikke se folket og de får ikke se henne.
Til slutt rømmer hun hjemmefra og ramler i rask rekkefølge over alskens hard virkelighet, syv kortvokste landeveisrøvere og en noe selvtilfreds tilreisende prins (Armie Hammer, i en rolle han var genetisk forutbestemt til å spille).
Sarkastisk Skåber
Det beste med «Lille speil på veggen der» er utvilsomt utbyggingen av dronningen.
Julia Roberts gir henne en infam handlekraft, og Linn Skåber følger opp med å gi henne en fint sarkastisk norsk stemme.
Lily Collins er søt og tiltalende i den i utgangspunktet intenst uspennende hovedrollen.
Skrålende
Humoren i filmen retter seg nok mer mot barn enn for voksne.
Den er liketil og upretensiøs, men blir for repetitiv og for skrålende.
Rytmen er haltende.
Og halve innspillingsbudsjettet har antagelig gått med til kjolestoff til de omfangsrike kostymene, for alt annet er kjøpt på lagersalg.
Scenene i byen og den vinterlige skogen ser ut som om de er spilt inn i NRKs studio 3, og billige effekter får landskapspanoramaene til å ligne på et syv år gammelt dataspill.
Alt virker syntetisk eller plastaktig.
Ingenting ser ut som om det veier noe.
Men det vris fint på historien med kysset og eplet.
Uten å røpe for mye kan det sies at filmheltinner i 2012 åpenbart har lært at man ikke tar imot godsaker fra gamle damer sånn helt uten videre.
| 0
|
300420
|
Lever ikke opp til tidligere bragder
David Crosbys første soloalbum på 21 år mangler de gode låtene.
ALBUM:
43 år etter solodebuten «If I Could Only Remember My Name» - og 21 år etter forrige album - er David Crosby (72) igjen albumaktuell.
Musikalsk kan det virke som om tida har stått stille.
Crosby, Stills & Nash
Crosby var ikke noen stor bidragsyter til The Byrds eller Crosby, Stills & Nash (& Young) på låtsiden, men vil for alltid bli husket for låten «Almost Cut My Hair».
Hans «Long Time Gone» gjør også nytte som ikonisk hippie-låt.
På «Croz» har han igjen fått med seg James Raymond, sønnen han i sin tid adopterte bort.
I 1998 utgjorde de sammen med Jeff Pevar trioen CPR, som ga ut ett album.
På 2000-tallet fant Crosby og Graham Nash tilbake til hverandre, og etter hvert slang Stephen Stills seg med også.
I 2005 dukket alle tre opp på Norwegian Wood.
Knopfler og Marsalis
På «Croz» har Raymond skrevet flere av sangene, noen av dem sammen med Crosby.
Tekstene må karakteriseres som noe svevende.
På gjestesiden finner du folk som gitarist Mark Knopfler og trompetist Wynton Marsalis på et par låter.
Crosby kan fortsatt passere som «lyden av California», med fine harmonier som kan høres som et lite ekko av Crosby, Stills & Nash.
Men «Croz» er et ujevnt album som blir mindre og mindre interessant etter hvert som låtene glir nesten umerkelig forbi.
God start
Det er akkurat som om futten går ut, etter en god start med «What's Broken» (m/Knopfler) og «The Clearing» som høydepunkter.
På tampen får albumet igjen et løft med «Morning Falling» og «Find A Heart», den siste med Steve Tavagliones høyst potente saksofon, men det er for langt mellom de virkelig gode låtene.
Behagelig er ikke nok, det må være substans også.
| 0
|
300421
|
Norgesvenn uten retning
Hun ryster deg ikke, hun dysser deg i søvn.
|||ALBUM:
Katie Melua (25) tar ingen sjumilssteg med sitt fjerde originalalbum.
Riktignok er kontrasten mellom teksten og melodien i åpningssporet «I'd Like To Kill You» på grensa til det oppskakende, med sin enkle, poetiske skildring av et forhold som åpenbart er låst i et voldsomt kjærlighetshat.
I en glansbildeforsiktig, varsom sang forkynner sangeren gjennom fire vers at hun ønsker livet av kjæresten sin, og femte vers forteller hvorfor.
Men gjennomgående er albumet mer søvndyssende enn rystende.
Tekstene er ikke det største problemet til Katie Melua.
De har en viss nerve og rommer både paradokser og forfriskende formuleringer.
Melodiene på dette albumet er derimot preget av klisjeer og enkle refrengløsninger.
Arrangementene er glatte og følger motstandsløst Meluas ubestridelig vakre sangstemme, men de utfordrer den ikke.
Singellåten «The Flood» har en viss energi og framdrift.
Den eneste låta Melua ikke har bidratt til selv, Bill Monroes «The One I Love Is Gone», er en grei øvelse i countryblues.
Platas beste tittel, «God On the Drums, Devil on the Bass», har et visst rock'n'roll-driv, men Melua tar ikke ut den rette kraften i stemmen sin.
Hvor vil Melua og hennes medarbeidere med dette produktet?
Det er som om hun tråkker vannet mens hun søker etter en retning.
Kanskje en naturlig nøling, hennes kometaktige karriere tatt i betraktning.
| 0
|
300422
|
Spørsmål uten svar
Dokumentaren «Drone» stiller presise og vanskelige spørsmål om en ny og mørk virkelighet.
FILM:
Dype cellostrøk og prikkende perkusjonsrytmer ligger under «Drone», jager av sted som en overivrig puls og er med på å skape og bevare en illevarslende følelse.
Men når det gjelder selve innholdet, skapes nifsheten gjennom en nøktern og nennsom framstilling av ubehagelige kjensgjerninger mer enn store ord.
Den norske dokumentaren beskriver en form for moderne krigføring der teknologien har sprintet av gårde i alle retninger, uten at de institusjonelle prosessene har hatt nubbtjangs til å holde følge.
Dronekrigen kan holde på fordi de demokratiske reguleringene er satt ut av spill:
Det blir ingen oppildnet debatt i den amerikanske befolkningen fordi deres barn aldri er i fare, og fordi det hele er orkestrert av den delen av regjeringen som kan holde alt hemmelig.
Flere sivile enn antatte terrorister drepes og lemlestes av missiler fra oven i Waziristan i Pakistan, og tilsynelatende er det ingenting å gjøre med det.
Vifte av kilder
Regissør Tonje Hessen Schei veksler fint mellom historiene til en bred vifte av intervjuobjekter.
De som snakker, er rammede innbyggere i Waziristan, unge droneoperatører med tunge ettervirkninger av den dystre jobben, aktivister, menneskerettighetsadvokater, forskere og tidligere ansatte i det amerikanske utenriksdepartementet.
Det mest fascinerende og urovekkende intervjuet er med mannen som begynte å lage elektronisk fiskeutstyr som ingen ville ha og endte som droneprodusent:
En ugjennomtrengelig, skjeløyd skikkelse som ler på de gale stedene og enkelt slår fast at «gutter vil knuse ting».
Skumle er også bildene som liksom er tatt gjennom et dronesikte, som følger etter små, menneskelige silhuetter på bakken, som ikke har noe forsvar mot det som kommer deres vei.
Emosjonell slegge Ellers varer det en god stund før den emosjonelle slegga tas i bruk, i historien om de tre barna som mistet søsken og foreldre i et droneangrep, og et forsøk på å stille noen juridisk til ansvar for drapene som er like innbitt som fåfengt.
Frem til da har Schei belyst flere interessante sider ved den nye virkeligheten:
Hvordan bleke gamere har erstattet muskuløse eventyrere som militærets mest ettertraktede rekrutter, og hvordan de settes i The Gathering-aktige omgivelser på en isolert base i Nevada og derfra peiler seg inn på bevegelige mål på den andre siden av kloden.
Hvordan teknologien har beveget seg videre fra spørsmålet om førerløse fly før debatten i det hele tatt har kommet dit, og den nye frontieren dreier seg om hvorvidt droneoperatørene kan og vil erstattes av logaritmer - noe en helt rolig stemme mener kan være en god idé, fordi en algoritme ikke vil gi etter for aggresjon og hevnlyst.
Og hvordan det har blitt så mange ledd og lag mellom dem som har gir kommandoene og de som rammes av dem at følelsen av moralsk ansvar fordamper et sted på veien.
Sterkere stemmer
Noen av intervjuene virker litt teatralske
Og ideelt sett kunne en kinogjenger ønske seg en sterkere og tydeligere stemme fra den andre siden, en som kunne peke på konkrete seire i dronekrigen, og avvergede katastrofer, hvis de finnes.
Men «Drone» er ellers påpasselig med å få med de pragmatiske perspektivene i vel så stor grad som de idealistiske:
Hva hjelper det, spørres det, å drepe fire terrorister, hvis følelsen av frykt og maktesløshet overfor en ansiktsløs og ubarmhjertig fiende skaper ti til?
Men «Drone» er presis og proff, fortalt i mørke, rene bilder og med en sans for å artikulere viktige spørsmål uten å tilby for enkle svar.
Det er det knapt noen som kan.
| 1
|
300423
|
Sjefen for de gode tider
Good Time Charlie fortsetter sin fengende sjangerlek.
ALBUM:
Good Time Charlie (GTC) har maktet å skape sin egen sound basert på 50- og 60-talls soul, rhythm'n'blues og garagerock, men så har de da også holdt på med dette i snart 30 år.
Gitarplate
Det vil si, vokalist, munnspiller og ordsmed Arle Hjelmeland er eneste medlem som er igjen fra starten, mens gitarist og melodisnekker Steinar Karlsen har holdt fortet i ganske mange år.
Han har også brukt tida mellom platene til å spille inn et tøft gitaralbum, «Ulydium», som kom i februar.
Nye medlemmer er bassist Morten Skaget (TNT/Vagabond/Sambandet) og trommis Einar Olsson, som har spilt med de fleste i Bergens rockeliv — fra Matias Tellez til Sgt.
Petter, Casiokids og Kakkmaddafakka .
Super-dupert Albumdebuten til GTC kom først i 1995, og siden er det blitt tre album før «Garage-A-Go-Go» nå er første «livstegn» på tre år.
Som sist har bandet vært i Duper studio i Bergen, der Yngve L.
Sætre styrer knottene med fast og lekende hånd.
Han bidrar også med spennende knotteskruing i form av synther og perkusjon — effekter som spriter opp lydbildet til GTC.
Det beste og mest lekne eksempelet er «Red Lights».
Åpningen «Net-Zombie» er litt kantete og anmassende, men med toeren «High-Jiver» er tonen satt.
«News For You» er et godt eksempel på det som nå må kalles autentisk GTC-musikk, før «Cold Shivers», en genial smyger av en låt med Mari Persen på fele og Matias Monsen på cello (i hans arrangement) som får håret til å reise seg (tittelen ljuger ikke) dundrer inn som en albumfavoritt.
Derfra surfer GTC inn på den ene sterke låten etter den andre og pur spille- og formidlingsglede, sjøl om jeg savner nettopp Karlsens surf-innslag fra de foregående to albumene.
Det er fint lite shuffle også, til gjengjeld er det mulig å spore litt psykedelia mellom sjangerleken på «Garage-A-Go-Go».
Et annet høydepunkt på tampen er kule «Ditch Diggin'».
Som vanlig er det nesten umulig å stå stille.
En typisk high-jiver, dette!
| 1
|
300426
|
Mindre sirkus fra Tommy Tokyo
Står støtt alene.
ALBUM:
Etter to spellemann-nominerte album med backingbandet Starving For My Gravy står Tommy «Tokyo» Ottosen alene igjen.
«And the Horse Came Riderless» er hans andre soloalbum, og det første etter suksessen med Starving For My Gravy.
Protestsang
I mai kom singelen «Alberta», en personlig protest mot Statoils oljeutvinning i sårbare naturområder, og sannsynligvis Tokyos beste låt til nå.
Sånt bidrar til økte forventninger, og da er det godt at de innfris.
Helheten er roligere enn tidligere, men spiller videre på det psykedeliske og særegne uttrykket han skapte med de foregående platene, dog ikke så eklektisk.
Minimalistisk, men detaljrikt
Mindre staffasje og sirkus gir inntrykk av en minimalistisk framtoning, likevel er det et detaljrikt og stemningsfullt lydbilde, skrudd riktig så flott sammen av produsent Jørn Christensen (De Press/CC Cowboys).
Bandet er borte, men stemmen og låtene kan ingen ta ifra han.
| 1
|
300427
|
Jøss!Er Fjorden Baby! i ferd med å bli voksne?
Ta det med ro, bandets primitive sjel er i god behold.
ALBUM:
Bergensbølgens enfants terribles er ute med sitt første album på stort selskap, nok en gang holdt i tøylene av produsentene Jørgen Træen og Yngve Sætre.
Etter rave-tilløpene på forrigeplata er det et mer behersket og nyansert band vi nå møter:
Uten å miste sin primitive sjel har de utvidet og ryddet opp i det musikalske rommet, med stort hell.
Tekstene er som vanlig innrøyka absurde; «en kamel som spiser kanel» messer Sturle Kvilekval på «Kaya Piraya», der Casiokids-synther og en fin, enkel gitarlinje pynter det deilig sløve underlaget.
Likevel utmerker et par av de musikalske høydepunktene seg også lyrisk, med historier om en far som forsvant (regngrå, seige «Shanghai Express») eller liv som har stagnert (dubrockklaustrofobiske «11. etasje», med et kledelig gjestevers fra Lars Vaular).
På den oppstemte siden får vi livsbejaende New Order-synthpop i «Tingene» og en slentrende Happy Mondays-variant i «Noen tar tiden», men det er de rolige låtene som dominerer siste halvdel av plata.
Blant dem er «Vingene» verdt å trekke fram, med sin Pavement-patenterte alkymi av skrangling og søt melodi.
Den miksen har Fjorden Baby under full kontroll på «Fjordkloden».
| 1
|
300428
|
Hjelp, vi er i familie
Tiåringen din vil føle seg for sofistikert for «Alexander and the Terrible, Horrible, No Good, Very Bad Day»
FILM:
Egentlig handler det vel om sammenlikning.
Alexander (Ed Oxenbould) er hakkekylling og mobbeoffer på skolen og det konstant oversette nest yngste barnet i en stressa familie på seks.
Mens storebror dater skolens vakreste og storesøster har fått hovedrollen i elevenes «Peter Pan»-oppsetning, går ingenting Alexanders vei.
Natt til sin egen bursdag blåser han ut et kakelys for seg selv med et ønske om at familien hans skal forstå hvordan det er å ha en fæl dag - uvitende om at ønsket dermed er i ferd med å gå i oppfyllelse.
Velkjent slapstick
Det som følger er slapstickkomedie av velkjent og forutsigbart merke:
Det legges opp til en rekke anledninger som kan gå på trynet på 20 forskjellige måter - et skoleball, en oppkjøringstime, et jobbintervju, en teaterpremiere - og så følger en perfekt storm der alt som kan gå galt, går galt.
Vitsene dreier seg i stor grad om biler som bulkes, klær som tar fyr og distingverte høytlesere hyret inn av forlaget til moren (Jennifer Garner) som på grunn av en trykkfeil kommer til å si «bæsj» høyt.
En tiåring kommer med andre ord antakelig til å føle seg for sofistikert for «Alexander and the Terrible, Horrible, No Good, Very Bad Day».
Varm Carell
Kaoset er for så vidt kompetent sydd sammen, og alle baller lander pent der de skal etter en tur gjennom luften.
Filmen skal ha for å være varm og upretensiøs, og Steve Carell, som spiller den putemyke familiefaren, har som så ofte en evne til å vekke godhet for sitt eget iherdige, velmente kløn.
Men dét at farens moderlige tale- og væremåter også er ment å være en del av moroa, underbygger følelsen av et prosjekt der ingen har anstrengt seg for å være verken innovativ eller oppdatert.
Lite oppdatert
I stedet tilbyr «Alexander and the Terrible, Horrible, No Good, Very Bad Day» et lite stykke gammelmodig kaos der innsikten på slutten er at pene jenter er kjipe, familie er bra, og at det er en japansk restaurant i Los Angeles du absolutt bør besøke.
Og ingenting av denne lettvinte livsvisdommen synes å komme fra et genuint sted.
| 0
|
300431
|
De rundjuler ørene dine
Disse Toronto-punkere gir ikke ved dørene.
|||
ALBUM:
Toronto-bataljonen Cancer Bats gir ikke ved dørene på sin tredje plate.
Her er det knivskarp punk spedd ut med like doser crust og hardcore som står øverst på menyen.
Selv om Cancer Bats kan skrive iørefallende refrenger, noe de demonstrer på utsøkt vis i den buldrende åpningslåten «Sleep This Away», er «Bears, Mayors, Scraps & Bones» kjemisk renset for alt som smaker av billige radiofrierier.
Liker du rocken din skitten, illeluktende og frådende, er «Bears, Mayors, Scraps & Bones» ikke noe dumt sted å starte.
«Trust No One» viser at bandet også får det til å gynge selv om de skrur opp tempoet noen hakk.
Den hardtslående versjonen av Beastie Boys' «Sabotage» vil nok fungere som en døråpner for mange.
| 1
|
300432
|
Hypnotisk afroblues
Justin Adams og Juldeh Camara på vei til Norge med nytt, grensesprengende album.
ALBUM:
Denne uka starter Oslo World Music Festival, som mønstrer en rekke spennende artister.
I avdelingen for crossover stiller britisk-gambiske JuJu i en særklasse.
Rock og blues Britiske Justin Adams og gambiske Juldeh Camara har i mange år smeltet sammen rock og afrikansk urblues til en original variant der britisk punk møter Chicago-blues, der dub reggae møter avantgarde jazz — lett krydret med psykedelia.
Eller for å ta kortformen: Swing, dance, trance.
I transe
Tre år etter grenseprengende og sjangerdefinerende «Tell No Lies» er de tilbake med «In Trance», sju spor på 68 minutter som befester duoens posisjon som mestere i faget verdensmusikk.
Og ikke la deg lure av det Led Zeppelin-inspirerte åpningsriffet — for det går bare fem sekunder før JuJus lett gjenkjennelige world music-resept er levert i luka.
Særlig er Camaras behandling av ritien, et feleliknende afrikansk instrument med én streng, viktig for JuJus sound.
Robert Plant Gitarist og produsent Adams har spilt i Jah Wobble's Invaders of the Heart og med Robert Plant, mens nå britiskbaserte Camara, som lærte å spille riti av sin blinde far, blant annet har spilt med The Blind Boys of Alabama og Knut Reiersrud.
De mener musikken er øyeblikkets kunst, og Adams og Camaras tredje album sammen er spilt inn live i studio — uten at det er mulig å «avsløre».
Trolig dreier det seg om en del improvisasjon, og nøkkelspor i så måte er «Djanfa Moja» og «Deep Sahara» (det siste var også med på ep-en «The Trance Sessions» fra i fjor) — begge snaut 15 minutter lange og med temaer som repeteres igjen og igjen, uten at det virker overdrevent eller ensformig.
Her flettes Adams' gitar, Camaras riti og vokal, Dave Smiths intense trommer og perkusjon og Billy Fullers messende bass sammen til et hypnotisk og transeliknende stykke verdensmusikk.
Sjekk det ut!
Spiller på Cosmopolite under Oslo World Music Festival førstkommende fredag, 4. november.
| 1
|
300434
|
Menneskelig komedie
Mange minneverdige scener når fine skuespillere leter etter kjærligheten i «Crazy, Stupid, Love».
FILM:
Dette er en indie-aktig dramakomedie.
Med hovedvekt på drama.
Men du får også gode doser komedie.
Av mange slag.
For de brede lag.
Jeg vet ikke helt.
Søtt, salt og syrlig, som det heter.
Sagt på en annen måte:
«Crazy, Stupid, Love» er en blandingssjanger med mange situasjoner og stemninger du blir gående og fundere over i ettertid.
Du kan velge din favorittscene.
Eller favorittskuespiller.
Det er mange av dem her.
Steve Carell som reflektert taper, god far og glad i kona, men hun vil skilles.
Julianne Moore er kona i midtlivskrise, som har ligget med David Lindhagen (Kevin Bacon) fra jobben.
Ryan Gosling, Hollywoods hotteste om dagen, spiller den drevne playboyen som forbarmer seg over Carell og lærer ham sjekketriksene, slik at han kan sjekke opp Marisa Tomei.
Dessuten er Carells sønn forelsket i sin egen barnevakt.
Tårer og regn
Vi har å gjøre med en førsteklasses gjeng, som tidlig i fortellingen får lov til å bli hele karakterer som det er lett å bry seg om.
Samtidig som situasjonene er morsomme.
På en bittersøt måte.
Og noen ganger kynisk.
På indie-aktig vis.
Men bare innimellom, for plutselig blir stemningen ganske så mainstream, med tåredryppende skilsmissekrangler bivånet av venner og ukjente, etterfulgt av trist Carell i pøsregn.
Vi får til og med taler.
Seriøse taler om kjærlighet og hengivenhet.
Ikke noe galt i det, så lenge det funker og vi tørker en kollektiv tåre på vegne av filmens menneskelighet.
Full kontroll
Regien er ved Glenn Ficarra og John Requa, to uforutsigbare typer som blant annet skrev manus til kultfilmen «Bad Santa», om en dritings kjøpesenterjulenisse, før de sammen regidebuterte med «I Love You Phillip Morris», en blandings med Jim Carrey og Ewan McGregor som aldri fant balansen mellom camp homsekomedie og forsøk på seriøst drama.
I «Crazy, Stupid, Love» har de mange flere tråder å holde styr på, men de unngår å floke det til.
Det eneste historien som ikke fungerer optimalt, er Emma Stones.
Det kommer dårlig fram hvorfor hun er sammen med Josh Groban og hennes scener med Gosling blir i overkant selvbevisst i midtpartiet.
| 1
|
300435
|
Anmeldelse:Claus Lundekvams selvbiografi er en sterk beretning om avhengighetens ødeleggende kraft
Lundekvams inferno.
For seksten år siden ga den engelske fotballstjernen Tony Adams ut den sterke selvbiografien «Addicted», om kampen mot alkoholismen som aktiv fotballproff.
Med «En kamp til» har vi fått et norsk tilsvar til Adams biografi.
Hvordan blir en idrettstjerne, som tilsynelatende har alt han kan ønske seg, drevet mot kanten av stupet?
Historien om Claus Lundekvam gir oss noen nådeløst ærlige svar.
Boka bør bli obligatorisk lesning for norske idrettstalenter.
Privat helvete
Privat helvete
Privat var han en tikkende avhengighetsbombe, som eksploderte da proffkarrieren var over.
Stålkontroll på banen, ingen kontroll utenfor.
Den ubarmhjertige måten Lundekvam gikk i oppløsning på er delvis blitt kjent gjennom media.
Heldigvis spiller biografien «En kamp til» på flere strenger enn kun den brutale nedturen.
Den veksler mellom å skildre veien mot fotballens stjernehimmel og fallet mot avgrunnen.
Boka begynner for alvor idet Lundekvam løper ut på legendariske The Dell for første gang.
Her er det flere fine anekdoter fra engelsk fotball på vei inn i en ny tid.
Særlig partiene om den gudbenådede latsabben Matthew Le Tissier er fornøyelig lesning.
Lettheten i disse skildringene balanseres klokt mot nedstigningen i Lundekvams private helvete.
Fotballmedaljens bakside
«Et øredøvende leven, et infernalsk sus som spraker i luften som en sverm av elektriske bier, du flykter inn i din egen boble»
Fotballmedaljens bakside
Denne boka trenger uansett ingen utbroderte setninger.
Lundekvams erfaringer bærer mer enn nok.
Det handler om å leve et dobbeltliv.
Det handler om en kultur der fotballsspillere ser på seg selv som ekstra priviligerte, hevet over lover og regler.
Streng treningsdisiplin og trygt familieliv blir avløst av hedonistiske heisaturer.
For Lundekvam blir resultatet en altoppslukende avhengighet som fører han ned i avgrunnen.
Alkoholisme, sexavhengighet, kokain- og pillemisbruk river stjernespillerens tilværelse i stykker.
For noen år tilbake skrev Stig Inge Bjørnebye om kampen mot angsten i løpet av sin strålende fotballkarriere i «Løsrivelse».
I «I skyggen av San Siro» har Martin Bengtsson beskrevet veien fra svensk supertalent til sammenbrudd og selvmordsforsøk som aspirant i storklubben Inter.
Lundekvams historie føyer seg inn i rekken av bøker som skildrer fotballmedaljens bakside.
«En kamp til» er vond, men viktig lesning.
| 1
|
300437
|
Rått parti
Lisbeth Salander får stråle i «Luftslottet som sprengtes».
Men det er altfor åpenbart at hun kommer til å vinne til sist.
|||
FILM:
Det er ingen sak å lage en innbringende film basert på en global suksessroman.
Det er uhyre vanskelig å lage en god film på de samme premissene.
At millioner av lesere allerede har et sterkt forhold til historien, gjør at filmskaperne ofte fusker i faget og kjører på med alvorstunge fiolinøyeblikk uten å ha gitt publikum gode nok grunner til å bry seg om hovedpersonene - den jobben skal boken allerede ha gjort for dem.
Det er et problem både med den siste filmen i «Twilight»-serien og med «Luftslottet som sprengtes», som er basert på den tredje romanen i Stieg Larssons Millennium-serie.
Vrien roman Lisbeth Salander (Noomi Rapace) skal fremstilles for retten for mordforsøk på sin far, den tidligere KGB-agenten Zalasjenko som med Blofeld-aktig ondskap lirer av seg linjer som «Jeg kan senke dere fullstendig», og kreftene innenfor sikkerhetspolitiet som har beskyttet Zalasjenko, våkner til liv når de skjønner at rettssaken kan avsløre dem.
I større grad enn de to foregående bøkene dreier den over syv hundre sider lange «Luftslottet som sprengtes» seg om papirflytting, mailskriving, samtaler med kilder og saumfaring av logger og arkiver.
Dette er naturlige deler av jobben til gravejournalister og advokater, og Larssons skildringer klarer å være omstendelige og spennende på samme tid - men det gjør det vanskelig å gi romanen liv og temperatur på filmlerretet.
Kjedelig
I filmen er denne delen av romanen komprimert inntil det banale og dels ulogiske.
Planene lagt av journalist Mikael Blomkvist (Michael Nyqvist) og andre av Salanders støttespillere er på nivå med noe Hakkespettklubben kunne tenkt ut, og deres mektige motstandere virker merkelig lite stridsdyktige.
At publikum aldri egentlig har grunn til å tvile på at våre helter vil lykkes til sist, gjør at «Luftslottet som sprengtes» iblant blir direkte kjedelig.
I stedet for å bruke tiden på uendelige flashbacks og selvfølgeligheter i dialogene - som når Erika Berger sier til Mikael Blomkvist at «Du er villig til å så langt som helst for Lisbeth Salander», lenge etter at seerne har skjønt at jada, det er han - kunne regissør Daniel Alfredson brukt tiden til å utdype det innfløkte plottet.
Skarp Salander
I motsetning til Lisbeth Salanders fortid, finnes det absolutt lyspunkter i «Luftslottet som sprengtes».
Til tross for at filmen oser svenska kronor, er fotografering, scenografi og kostymer holdt i en nøktern, tiltalende tone.
Dyktige skuespillere skaper et sympatisk rollegalleri av voksne, profesjonelle aktører.
Og Noomi Rapaces Lisbeth Salander får utfolde seg, ikke i like stor grad som kreativ og nådeløs actionhelt, men som hardt sminket og isnende skarp motstander i retten, i en spent streng av en scene.
Actionscenen som avrunder denne påfallende byråkratiske thrilleren er høyst tilfredsstillende.
Selv om hun tilbringer det meste av den siste filmen lenket til sykesengen eller sperret inne i fengselscellen, får Lisbeth Salander en fin sorti i en film som venter altfor lenge før den gir henne en verdig motstander.
| 0
|
300439
|
Gutteklubben Grei
Sympatiske «The Monuments Men» sløser med store talenter.
FILM:
Det er mye å like, eller, vent litt, ønske å like ved «The Monuments Men».
For hvem vil vel ikke være med George Clooney, Matt Damon, Bill Murray, John Goodman, Bob Balaban, Jean-Pierre Dujardin fra «The Artist» og Hugh Bonneville fra «Downton Abbey» ut i felten, i et familievennlig og plystremuntert krigseventyr laget på modell av «Kelly's Heroes»?
Legg til at det handler om aldrende og lett satte kunsteksperter som trekker i uniform på tampen av andre verdenskrig for å redde konfiskerte kunstverk fra nazistiske klør, en sann historie som regissør og medmanusforfatter George Clooney oppdaget i en bok for tre år siden, og scenen er satt for et prosjekt som er ektefølt og intenst sympatisk.
Halvkokt vitsing
Men det er ikke blitt som det burde.
Clooney, som blant annet har det lekre, lille dramaet «Good Night, And Good Luck» på regissør-CV'en har ikke kontroll over den svære operasjonen som en krigsfilm er.
Den tradisjonsrike samle-sammen-gjengen-sekvensen er for rask og likegyldig, og den småforsofne syvstjernen rekker aldri å etablere seg som tydelige personligheter, som menn med historier og relasjoner seg imellom, som har grunner til å like eller mislike hverandre, før de gjør nettopp dét.
Kompisvitsingen er halvkokt og høytidsstemningen kommer ut av det blå.
Den kruttsterke casten gjør hva de kan: Murray, Balaban og Goodman gløder av en lav, konstant varme og Cate Blanchett klarer å trylle en fnisete forelskelse ut av ingenting i møtet med staute Damon.
Men all den skuespillermessige suppen som kokes på spiker gjør at «The Monuments Men» særlig gjør seg bemerket som storslagen sløsing med talent.
Inderlig
Selve historien er unektelig verd oppmerksomheten, og det det ligger et interessant, og overrumplende inderlig, budskap i bunn:
At kunsten må sees til også i situasjoner der menneskeliv står på spill, fordi det er snakk om en fellesmenneskelig arv som ingen egentlig eier, og som ikke kan tillates å gå tapt.
Det artikuleres litt for svulstig, i denne uvørne filmen som synes å gjøre alt litt for mye eller litt for lite, men med genuin glød i magen.
| 0
|
300445
|
Kostbar Frue
Nyåpnede «The Thief» har fått ros og ris.
Hotellets restaurant har hittil fått være i fred.
Robinson og Fredag ankom Petter Stor-dalens nye elsk/hat-hotell en iskald vinterkveld.
Tjuvholmen er stedet.
Hotellrestauranten ligger i andre etasje, i første blir man møtt av et gigantisk kunstverk:
Marlboro-mannen, signert Richard Prince.
- Rufsete Western møter gull og glitter.
Det funker faktisk, sa Robinson.
Dessverre blir resten av hotellets gode kunst slått i hjel av interiørdesignerens vulgære valg.
Alt er i gull, fløyel og mørke toner.
En fest for folk som elsker puter og plysj.
- Men hva skjedde med lyssettingen?
Lyset er så kaldt og hardt at de blekeste gjestene ser lysegrønne ut, sa Robinson.
Og lot være å kommentere utsikten.
Det var ikke fjord og båtmaster, men lokalene til et stort advokatfirma, som hadde glemt å slokke lyset.
- La oss konsentrere oss om maten, smilte Fredag etter å ha tatt en titt på menyen.
Den inneholder helnorske delikatesser som skrei, piggvar og hjort.
Det ble servert champagne og en appe-tittvekker, før første rett kom til bordet: flatøsters fra Koster.
Au naturell, bare med sitron.
Siden kom rogn og egg.
Det var en posjert, søtlig eggeplomme med salt, spenstig rogn og den franske hvitvins- og smørsausen «beurre blanc».
- Fantastisk start.
Østersene var nydelige.
Og rognretten likeså, skrøt Robinson.
Så kom sesongens konge, og uten tvil kjøkkensjefens spesialitet, skrei.
De ovnsbakte ryggstykkene ble servert med dampet kål, sortkålpuré og eple.
- Dette er en av de mest vellykkede hovedrettene i min restauranthistorie.
Nydelig, hvitt fiskekjøtt i rå kombinasjon med sortkålen, som har en litt nøttaktig smak.
Perfekt sammen med den syrlige smaken av norsk eple.
Hurra for kokken, sa Robinson og gliste.
- Helt enig.
Men hvorfor er det så kaldt her?
Jeg fryser faktisk.
Visst prøver
Stordalen å være miljøvennlig, men riktig belysning og temperatur er helt essensielt på en restaurant, sa Fredag.
Det ble skjenket rødt i glasset, en Mersault fra Burgund.
Til bordet kom også en sopprett bestående av åkersjampinjong, stekt, syltet og servert med fjelldronningost og trøffel.
Deretter Piggvar, noe tørr, dessverre, men med en deilig bernaise.
Deilig var også det møre hjortekjøttet, som ble akkompagnert av tradisjonelt tilbehør som steinsoppskum, sellerirotpuré og tyttebærgelé.
- Var dette alt?
Fredag hadde spist sin siste hjortebit og klarte ikke å skjule en viss skuffelse:
- De første rettene var relativt små med tanke på at det ikke ble servert poteter eller andre karbobomber, så jeg hadde regnet med en større kjøttrett.
Heldigvis gjensto to desserter, en frisk agurksorbet og dernest brunost- og sjokoladesufflé.
Robinson, som hadde uttrykt skepsis til brunostdesserten, ble stum.
- Wow!
Milde himmel og geiter, dette var nydelig.
Suffleen er overraskende lett.
Og osten og sjokoladen den perfekte match.
Dessuten vakkert paret med knasende kjekssmuler og syrlig solbærsorbet, sa Robinson.
- For ikke å snakke om den spanske dessertvinen som duver i glasset mitt, la Fredag til.
- Den heter Tintoralba Dulce, og kommer fra Almansa i Spania, opplyste den proffe servitøren.
- Kjøkkensjef Kari Innerå vet hva hun gjør.
Her serveres helnorske råvarer, som er godt behandlet.
Hun byr på overraskelser, men ikke overdrivelser.
- Det er kanskje ikke alle som er helt enige med deg der, sa Robinson da regningen kom på bordet.
4000 kroner plasserer «Fru K.» blant hovedstadens dyreste restauranter.
- Apropos det, ble du mett?
- Ikke helt.
- Ikke jeg heller.
Petter Stordalen bør snarest øke mengden mat.
Han strøk jo frokostgjestenes utskjelte bacongebyr, bare noen dager etter hotellåpningen, så jeg forventer at det skjer noe raskt.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
300446
|
Den upersonlige krigen blir personliggjort i «Rekyl»
Treffer sitt mål.
TEATER:
Hun er jagerflygeren som blir gravid og satt på bakken.
Når hun går tilbake til jobben, er det ikke flysetet hun blir plassert i.
I stedet skal hun fly droner, fra en stol foran en dataskjerm, med joystick i hånda, flere tusen kilometer unna dem hun skyter på.
Krigen blir skiftarbeid, rutine.
I teorien er hun trygg, trygg fra fysisk fare.
Men hun er ikke trygg fra sin egen innlevelse, sin egen empati eller sin egen følelse av ansvar.
Utvikling
Piloten, uten navn, spilles av Line Heie Hallem.
Presist styrer hun henne gjennom hennes voksende indre konflikter.
Innledningsvis viser hun frem en kvinne som drives av sitt behov for spenning.
Tøff, sterk, arrogant, med en kroppslig følt fryd fra de kick flyvingen gir henne, viss på sin egen autoritet - den autoritet hennes stilling gir henne.
Direkte, barsk og konfronterende finner hun identitet i uniformen.
Hun er stolt av å være en av de utvalgte, den militære eliten.
Hun er dyktig, og hun vet det.
I lufta har hun mot.
Men gradvis, slitt ned av rutinen i de mange timene foran skjermen, av nærbildene av ofrene, vokser tvilen og traumet i henne.
Som jagerflypilot så hun ikke menneskeligheten i sine mål, som dronefører, flere tusen kilometer unna dem hun skyter på, både kan og må hun zoome dem inn, se dem på nært hold, følge dem over tid.
Hun kan ikke skjerme seg mot bildene.
Og selv om kampene er langt borte, gjør det at hun selv kan dra hjem til mann og barn hver dag at krigen føres nærmere hjemmet.
Motsetningspar
Teksten er bygd opp om motsetningspar.
Fysiske erfaringer er satt opp mot fysisk avstand, å gi liv mot å ta liv, teknologi mot menneskelighet.
Brant er sine bilder bevisst, han understreker dem i form av gjentagelser, og Ove Alexander Jamt Dahls videodesign konkretiserer dem.
Fargene:
Himmelens blå, datterens rosa, dronebildenes grå.
Det å se:
Kameraøyet og det menneskelige øyet, likhetene mellom ultralydfotografiet og overvåkningsbildene av ørkenen.
Også Christine Lohres scenografi kan sammenlignes med et øye.
I sentrum, en skråstilt linse, som en radarskjerm eller en iris.
Den er omgitt av publikumsstolene, plassert som et øyes nedre kant.
Regissør Franzisca Aarflot har også oversatt stykket.
Hun har beholdt amerikansk militærsjargong, militærforhold og geografi.
Det er naturlig:
Norge leverer teknologi og overvåkningsdata til dronekrigføring, men det er vår allierte USA som fører krigen.
Originaltittelen er «Grounded», som har flere betydninger: «jordnær», «satt på bakken», «i husarrest».
De vekker alle relevante assosiasjoner.
Norske «Rekyl» er mer innsnevret, men likevel dekkende.
Dette handler jo nettopp om motreaksjonen den som avfyrer et våpen kjenner.
| 1
|
300447
|
Skamløst selvskryt
Forlaget burde spandert en biograf på Drevland.
BOK:
«Det er ikke mulig for meg å øyne noe av glede der fremme.
All glede har blitt frarøvet meg», skriver Drevland mot slutten av «Litt privat».
Hennes skjebne gir all grunn til sympati.
Denne boka er ikke strategisk i så måte.
Det er sjelden jeg har lest en selvbiografi som er så full av intetsigende fraser om andre, og så helt uten måtehold når det gjelder å ramse opp egne fortreffeligheter.
«Litt privat» skal ha vært planlagt lenge før saken mot Drevland kom opp.
Drevland forteller at Aschehoug hadde kontaktet henne for å få «fortellingen om jenta fra Nordland som utdannet seg til sykepleier og endte som ordfører i Bergen?»
At det nå har blitt bestselgerstoff om en eks-ordfører som er siktet for grov korrupsjon, er sikkert ikke Aschehoug imot.
Men her har de vært for grådige og kjappe.
Boka er rotete og ustrukturert, litterært sett svak og innholdsmessig direkte pinlig.
Boka åpner med saken.
Der er det lite nytt.
Om Drevland som ble gudmor for å kjempe for Bergen, om usannheter og ukloke valg forårsaket av ekstremt privat press, med et sykt barn og en ektemann i fengsel.
Ellers består boka av Drevlands fortelling om alt som skulle til for å bygge opp det hun selv omtaler som den «sterke Trude Drevland».
Her er hun ikke smålåten.
Vi får høre om den fantastiske oppveksten i Melbu; der hun fikk «evnen til storsinn og romslighet».
Om sykepleiestudiet i Tønsberg og tiden som alenemor:
«Jeg ble så inderlig og sikkert irriterende selvstendig og sterk av det.
Nok et bevis på min tilpasningsdyktighet».
Før tiden i Oslo, med refleksjoner som at «Jeg er sikkert en underlig person.
Glad i mennesker til det vanvittige», stadig reddet av sin «velsignende iboende humor».
Før hun endte i Bergen og begynte i politikken.
Et engasjement forårsaket av det hun selv omtaler om sin «tydelighet og plagsomme ærlighet, intens sosiale samvittighet, sosiale evne og sterke rettferdighetssans.»
Bortsett fra de mange karakteristikkene av seg selv, går det i generelle vendinger og fraser om skøyerstreker i oppveksten, farens lune humor, ikke spesifiserte reiser til inn- og utland, og møter med utallige fantastiske mennesker.
De blir ikke spesifisert, annet enn hennes første av mange møter med Kong Harald, da «hun holdt på å dø av nervøsitet», om fantastiske Bjarne Brøndbo, enda mer fantastiske Thorvald Stoltenberg, blomster fra Finn Schøll osv. osv.
Mot slutten nærmer hun seg igjen sin egen sak.
Her er hun forbausende ærlig om det vanskelige forholdet til ektemannen som sitter fengslet.
Men den ydmykheten vi i hvert fall ante i begynnelsen er nå helt borte.
Her er ingen anger å spore, bare bitterhet og at alt er andres feil.
Et falsk og smålig Bergen Høyre, udugelig politi, helt ubrukelig presse.
Jeg er ikke i tvil om Drevlands mange gode egenskaper og fargerike person.
Det er også hjerteskjærende når hun skriver om alt hun har mistet.
Men hvorfor i all verden har Aschehoug latt henne si alt dette selv?
Kunne de ikke ha spandert en biograf på henne.
Dette skamløse selvskrytet er jo bare trist og pinlig.
| 0
|
300449
|
Blottlegger både pop-magikeren og eksentrikeren Susanne Sundfør
«Ten Love Songs» går rett i sanseapparatet.
ALBUM:
Å si at Susanne Sundfør har lagt bort sine eksentriske innfall til fordel for et mer strømlinjeformet og dansbart uttrykk er en passe stor overdrivelse.
Heldigvis for det.
Visst letter hun på sløret og blotter sin fascinasjon for både ABBA-aktig melodiføring, discorytmer og 80-tallets smektende synthpop.
Men i andre enden av skalaen finner du barokke innfall som parafraserer Johan Sebastian Bach og et ti minutter langt intermesso som går de klassiske mestrene i næringen.
Den gode nyheten er at ytterpunktene skaper et rom hvor det meste er lov.
Det gir seg utslag i både tårnende og ornamentert pop og de bebudede klubbvennlige innslagene.
Noen ganger i en og samme låt.
«Accelerate» har en dunkel klubb-beat i bunn, men ender til slutt opp i barokke kirkeorgeltoner.
«Kamikaze» er tindrende synth-pop med store melodiske buer.
Også den faller ned i barokken med et heftig cemballoparti som punktum.
Tre år har gått siden «The Silicone Veil» for alvor etablerte Susanne Sundfør som en av landets fremste og særpregede popmakere.
Det må derfor være lov å kalle «Ten Love Songs» for etterlengtet.
Den største forskjellen er først og fremst at tøylene er friere, kontrastene større og fargepaletten bredere.
Det langstrakte midtsporet, «Memorial», grenser nesten til det sukkersøte i all sin pompøse prakt, men den får kjapt sitt kjølige motsvar i den mer minimalistiske og truende «Dilirious».
Felles for dem begge er at de har et tilnærmest filmmusikk-aktig preg.
Bare et vidt forskjellig fortegn.
Låtene sklir sømløst over i hverandre, der de bukter seg fra store høyder til trange kjellerklubber.
Det samlende elementet er selvsagt hovedpersonen selv og hennes gudebenådede instrument, stemmen.
Den vevre klangen hennes bærer drømmende ballader «Silencer» og industriel, fragmentert klubbmusikk som avsluttende «Insects» med største selvfølgelighet.
«Ten Love Songs» er en plate som blottlegger både pop-magikeren, romantikeren og eksentrikeren Susanne Sundfør i full prakt, og det er et svært givende skue å bivåne.
| 1
|
300450
|
Humørfylt pisking og halsbrekkende prog
Jaga Jazzist fornyer seg innenfor velkjente rammer.
|||
ALBUM:
Selv om man kan hevde at «Jaga alltid høres ut som Jaga», er det mye nytt å spore på bandets fjerde album.
Gjengen på ni spiller fortsatt sin instrumentale, orkestrerte jazzrock — like inspirert av Frank Zappa og Tortoise som av Philip Glass — men idet vi fryktet at gruppa skulle stivne i forutsigbare mønstre, klarer Jaga ved hjelp av små justeringer å fornye seg uten å forandre seg for mye.
Humørfylt pisking«One-Armed Bandit» ligger nærmere «The Stix» (2003) enn den ganske rocka og gitartunge forrigeplata «What We Must» (2007).
Dette manifesterer seg blant annet i Martin Horntveths trommespill: her er det mindre øs, mer av den karakteristiske og humørfylte piskingen vi liker så godt.
Komposisjonene virker dessuten strammere og mer gjennomtenkte enn det de var sist gang.
Instrumentale historierOg selv om takt- og stemningsskiftene hagler, oppleves bandets tekniske briljering sjeldent som koketteri.
Tvert i mot klarer de å skape en helhet i den rike instrumenteringen, noe som gir flere av sporene et preg av historiefortelling:
«Bananfluer overalt» er for eksempel dekadent bilmusikk for en kjøretur fra Palm Springs til LA, mens «220V/Spektral» er lyden av soloppgangen som venter der.
«Toccata» byr på kjøligere minimalisme, som et åpent brev til Steve Reich, hvis innflytelse alltid har ligger mer eller mindre skjult i bunn av det Jaga har gjort.
For mye av det gode«Prognissekongen» blir derimot for mye av det gode, noe tittelen faktisk advarer om.
Det er morsomt nok med en halsbrekkende og anmassende proglåt — kanskje spesielt i konsertsammenheng — men på plate blir det for, kan vi si, internt?
«Music!
Dance!
Drama!» lider under noe av det samme, selv om første halvdel av preges positivt av den nyervervede Jaga-gitaristen Stian Westerhus og hans fantasifulle lyder og riff.
Fulltreffer til sluttFantasifull må også avslutningen på albumet kalles.
«Touch of Evil» er muligens noe av det mest interessante Jaga noen gang har laget, og kanskje peker den ut veien videre for bandet?
Låta fletter sammen kitsch og nyvinning, ambient og vestkystrock, pirrende blås og borende gitarer, fremtid og fortid.
Seks minutter og førti sekunder som i seg selv gjør det nødvendig å høre dette albumet.
| 1
|
300453
|
«Problemet er ikke at musikken din er kommers, men at 'raplåta' di har mer til felles med Postgirobygget enn hiphop»
Cir.Cuz tjener penger på søppel.
ANMELDELSE:
«Det hele er så uorginalt at det er nesten imponerende».
Slik åpner faktisk Cir.Cuz sitt nye album på låta «Terningkast», og bedre kunne jeg egentlig ikke ha sagt det selv.
Nå referer gutta selvfølgelig ikke til egen musikk, men sin konsekvent negative anmeldermottakelsen, og bruser kjekkasaktig med fjæra på det som må være det mest tafatte angrepet på «hatere» i norsk raphistorie:
«P3 har ikke en gang rørt skiva vår».
Ja, rart med det, gitt!
Den massive avskrivingen fra mer seriøst musikalsk hold burde strengt tatt ikke komme som noen overraskelse, spesielt ikke når man har valgt å operere innenfor raplandskapet med såpass latterlig kommersielt låtmateriale.
Som jeg selv skrev på Twitter for en stund tilbake:
«Problemet er ikke at musikken din er kommers, men at 'raplåta' di har mer til felles med Postgirobygget enn hiphop».
For all del, tjen gjerne penger på søppel, men ikke forvent å få respekt for jobben.
| 0
|
300454
|
I mildeste laget
«Kvartetten», Dustin Hoffmans regidebut, har sine hjertevarme øyeblikk, men er noe tannløs.
FILM:
Visse filmer er spesiallaget for et eldre publikum.
Da tenker jeg ikke på «Max Manus» eller Hanekes «Amour», filmer som treffer flere generasjoner.
Nei, det finnes også en type sorgmunter komedie der hovedrollene er besatt av seniorer, der målet er å inkludere alle publikummere over 70 og ikke støte noen fra seg med vågal humor eller emosjonelle svingninger.
Som anmeldere behandler vi gjerne disse filmene med silkehansker.
Hvorfor?
Dels fordi det ikke er så mange av dem.
Dels fordi vi er nedlatende uten å merke det.
Vi tenker at de eldre må få beholde sine fordragelige gleder.
Man oppsøker ikke gamlehjem for å provosere beboerne til å bringe kunsten og menneskeheten framover.
De har gjort sitt.
Stjernelag
La meg derfor unngå nedlatenheten ved å si at «Kvartetten» er litt myk i hodet.
Filmen er laget av en 75 år gammel regidebutant ved navn Dustin Hoffman, manus er ved Ronald Harwood (f.
1934), bygget på hans drama fra 1999 og forviklingene foregår i sin helhet på idylliske Beecham House, et gamlehjem for operasangere og musikere.
Når jeg skriver at filmen er myk i hodet, handler det mest om filmens komiske og sentimentale side.
Billy Connolly har hatt slag og forteller prompevitser når han ikke forsøker å invitere sykepleiere og andre ansatte på sengekos.
Maggie Smith er mindre giftig enn i «Downton Abbey» og synes uendelig trist over at tida for stående applaus er forbi.
Pauline Collins har en nusselig form for Alzheimers, mens Tom Courteney er den mest balanserte i «kvartetten» og mener han har klart overgangen fra operasanger til «old fart» med glans.
Halvhjertet
Humoren er mild og ganske tannløs, men når kjærligheten bringes på bane, virker det straks mer ekte.
Dette stjernelaget av britiske skuespillere vet hvordan de skal formidle en følelse av levd liv.
Likevel, som helhet blir dette for mye av et halvhjertet lystspill.
Hvorfor velger karakterskuespilleren Hoffman en såpass luftig komedie når han endelig setter seg i registolen?
| 0
|
300455
|
Anmeldelse:«Joy»
Et overfladisk blikk på en karriere som fortjener et dypdykk.
FILM:
Regissør David O. Russell var bråkebøtta blant amerikanske regissører.
Så fikk han øynene opp for sin egen og andres sårbarhet og begynte å lage sjangerfilmer drevet frem av understrømmer av nerver og forfengelighet.
Gjennom boksefilmen «The Fighter», den romantiske komedien «Silver Linings Playbook» og gangsterfantasien «American Hustle» festet han et godt grep rundt det som er igjen av et kinopublikum interessert i oppegående, men lett tilgjengelige voksenfilmer.
«Joy» er et skritt tilbake, til noe glattere og grunnere, og pussig nok til noe mer amatørmessig.
Det er noe av en ublandet heltinnedyrking fra en mann som er på sitt beste når han lar det heroiske blande seg med vingling, impulsivitet og middels dømmekraft.
Innbitt og frustrert «Joy» er basert på livet til Joy Mangano presset, fraskilt mamma som slo seg opp som oppfinner ved å selge forbedrede husholdningsprodukter gjennom Tv-Shop.
Det er genuint fascinerende å få et innblikk i hva som driver suksess og nederlag i dette pastellfargede parallelluniverset, og Russell er dyktig i skildringen av både innbittheten, frustrasjonen og frykten for å bli manipulert til de som har med seg en god idé, men har få andre ressurser.
For enkel Men «Joy» blir for enkel.
Triumfen til sist er for knusende.
Komedien er for kunstig.
Såpeoperaen som Joys soveromsbundne mor følger slavisk med på, som er en historie i historien, er parodisk inntil det ungdomsskoleaktig overtydelige.
Jennifer Lawrence er en skuespiller som lykkes i å virke nedpå og dagligdags enten hun redder verden i «The Hunger Games» eller vrir opp opper i «Joy», men tittelrollen er ingen utfordring for henne.
Russell er god på å få åpne, elskelige rolletolkninger ut av stjernene som hengir seg til ham, igjen og igjen.
Men går også Bradley Cooper og Robert de Niro for halv maskin.
Det er som ingen klarer å interessere seg nok for det som virkelig er interessant:
De tusen problemene som står i kø for den som bygger opp en bedrift, fra skjemaene de misforstår til slektningene som krever en del av kaka.
Sånt bør det lages flere filmer om.
| 0
|
300460
|
Winta
MGP
- Melodi 6: «Not Afraid»
Tekst og melodi:
Beyond 51
Winta Efrem Negassi debuterte som tenåring for vel ti år siden.
Hun har vaket rundt og vært i poplandskapet helt siden da, men aldri fått noe ordentlig gjennombrudd.
Vi tviler vel på at MGP skal gjøre den store forskjellen.
Hun synger godt og bidrar med solid vokal i en moderne poplåt med r&b; og soul-innslag, som sliter med å finne retning.
| 0
|
300461
|
Nå er det på tide at Heidi Sævareid får Brageprisen
Ungdomsroman som slår fra seg.
Heidi Sævareid er nominert til Brageprisen for tredje gang, med ungdomsromanen «Slagside».
Nå er det på tide at hun får den.
På mange måter er dette en klassisk, mørk, norsk ungdomsroman:
Ei jente som sliter, et traume som gradvis avdekkes, økende fart mot stupet.
Det høres ikke lystig ut og er det heller ikke, men romanen er likevel alt annet enn traurig lesning.
Den er spennende som en krimroman og språklig knallsterk, og det er strimer av lys i mørket.
Sterk versus svak
Vilde er nettopp ferdig med videregående og har reist til Bristol i England for å jobbe på kaffebar i et halvår.
Snart blir det klart at hun ikke bare har reist fordi hun har lyst til å oppleve noe nytt, hun trenger noe nytt, for det er noe hun har mistet hjemme.
Hun har riktignok en gutt som venter på henne, men før ham var hun sammen med ei jente, og det endte ikke helt godt, forstår vi.
«Slagside» er en såkalt «homonormativ roman», det vil si en historie som har en skeiv hovedperson, uten at det blir problematisert.
Vildes foreldre likte ikke at hun hadde jentekjæreste, får vi vite i en bisetning, men den fungerer mest som et hint om at hun ikke har noen stødige voksenpersoner i livet sitt.
Men kjønn er et tema, og det å være sterk versus svak, hard versus myk.
Vilde kjenner seg ikke igjen i kjønnsrammene hennes nye venninne Fiona streker opp, som et forsøk på å danne et slags kvinnefellesskap mellom dem.
Selv er hun sterk i kroppen og liker å slåss, og i den brutale kampsporten Krav Maga får hun ut mye aggresjon.
Men der blir hun også konfrontert med svakhetene sine, i kamp mot større og sterkere menn.
Både Vilde og Fiona sliter, men takler det på ulikt vis – den ene ved å gjøre seg svakere enn hun er, den andre sterkere.
Desperasjonen er mer synlig hos Fiona, men kanskje farligere hos Vilde.
Hun bærer på en sterk følelse av skyld, som hindrer henne i å be om og ta imot hjelp.
I stedet oppsøker hun, kanskje ubevisst, situasjoner som kan gi henne straff.
Som hun sier til kjæresten i et tilbakeblikk:
«’Man kan ikke bare legge seg ned,’ fastholdt jeg, ’man må slåss.
Det er moralsk galt ikke å slåss.’»
Holder pusten
Fortellingen skrider fram i vekslingen mellom lange tankestrømmer og hektiske actionscener, særlig fra kampsporttreningen.
Det vil si, det er en følelse av hektisk action hele tida.
Setningene er ofte lange, gjerne hele avsnitt, uten å være tungleste, for de er satt sammen av mange korte og enkle leddsetninger, slik at du leser svært fort, av og til mens du holder pusten.
Det skjer mye i tankestrømmene også.
Gradvis får vi vite hva som har skjedd, hva Vilde rømmer fra, og hva hun leter etter.
Sævareid er også en fantastisk god observatør.
Språket er følsomt og fysisk, med krystallklare beskrivelser av tilsynelatende små, men viktige detaljer som forteller så mye om både hovedpersonen selv, som tenker disse tankene, og om folkene hun observerer.
Alle disse små tingene som gjør et menneske, bevegelsene som avslører oss, dobbeltbunnede utsagn.
Det er vondt å lese Vildes beskrivelse av Krav Maga-teknikkene hun liker best:
«de sparkene som kan sende motstanderen unna, frontsparkene mot mellomgulvet, det føles som et fuck you, ikke kom nærmere, det er et så sterkt signal.
Ha deg vekk.»
| 1
|
300462
|
Like pompøs som alltid
Ikke en gang superprodusent Rick Rubin kan redde Josh Groban.
ALBUM:
Josh Groban hører til blant dem som ikke klarer å bestemme seg for om de vil synge pop eller klassisk, og faller dermed mellom minst to stoler.
Som Andrea Bocelli og Sarah Brightman synger han stort og patosfylt om romantikk.
De samme stemmene er ofte hatet av anmelderne og elsket av folket, sånn er det bare.
25 millioner album Josh Grobans popularitet skyldes ikke minst norske Rolf Løvland og Brendan Grahams «You Raise Me Up» (fra Grobans andre album, «Closer» fra 2003).
Totalt 25 millioner solgte album, hvorav 250.000 i Norge, sier sitt om populariteten til den 29 år gamle artisten fra California — med bestemor fra Toten.
Til sin femte studioplate, den første siden juleplata «Noel» fra 2007, har han (eller Reprise Records) hentet inn superprodusent Rick Rubin.
På cv-en har han både Red Hot Chili Peppers, Linkin Park og ikke minst Johnny Cash sine mange nedstrippede American Recordings-innspillinger, som ga mannen i svart et formidabelt karriereløft før han døde.
En stor takk til ham for det.
Men Groban?
Ny grunn Konstellasjonen kan nok høres spennende ut på papiret.
Utgangspunktet for «Illuminations» skulle være en tilnærming til folk og americana, en slags folk møter klassisk, kunst møter intimitet og spontanitet møter tidløshet.
Men det er ærlig talt ikke lett å høre den store forskjellen på denne og Grobans tidligere plater.
Rubin har riktignok strippet ned noe og fjernet den verste pompøsiteten, og kanskje til og med tilført et noe mer organisk lydbilde, men det er mer enn nok igjen til at fans av Grobans musikk vil få det de sikkert forventer.
Strykerne er også til stede i rikt monn.
At det er vanskelig å høre forskjell, skyldes selvfølgelig også at stemmen til Groban er like sentral, og fylt med like mye patos, som på hans tidligere innspillinger.
Nærmest kommer singelen «Hidden Away», med piano og strykere, og «Higher Window», en dempet låt med en enkel, akustisk gitarintro og en Groban som synger uten den sedvanlige dramatikken.
Verst i så måte er nok «War at Home».
Personlig Groban sier sjøl at «Illuminations» er ei meget personlig plate.
Han har skrevet 11 av 13 låter, seks av dem sammen med Dan Wilson, mens én er signert Nick Cave (avsluttende «Straight To You», som Cave neppe vil kjenne igjen) og en er kreditert avdøde Kate McGarrigle og sønnen Rufus Wainwright («Au Jardin Des Sans Pourquoi», som har mye av den samme patos og svulstighet som også Rufus kan ha).
Groban synger på engelsk, fransk, portugisisk og italiensk.
Åpningen, instrumentalen «The Wandering Kind», skrev han da han var 12 år.
Tre år Det skal ha tatt tre år å lage albumet, og det er kanskje ikke så dumt at det kommer nå før jul.
Med en låt som «Bells Of New York City» kan «Illuminations» nemlig både se ut som og høres ut som ei juleplate, men det er godt å høre at den ikke er i nærheten av å tangere hans tre år gamle og akk så traurige juleplate «Noel».
Bedre enn «Noel», det er da noe.
| 0
|
300466
|
De tøffe årene har satt sine mørke spor på Lykke Lis nye album
Flere nyanser av tristhet.
ALBUM:
Det nylig hjemflyttede svenske popfenomenet Lykke Li fortalte nylig at hun er diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse.
Dette har åpenbart har satt sitt preg på arbeidet hennes den siste tiden.
Musikalsk har de siste årene vært en eneste lang opptur.
I alle fall kommersielt.
Om man ser på det kunstneriske, kan det virke som om suksess ikke nødvendigvis er ensbetydende med et harmonisk følelsesliv.
Noe hun har vært åpen om.
Debuten «Youth Novels» fra 2008 var en tidvis ganske lystig og tildels også en noe naiv affære.
Oppfølgeren og megahiten «Wounded Rhymes», som kom i 2011, var noen hakk mørkere, men fortsatt av det dansbare slaget.
Effektfull minimalisme
De slående rytmene fra forgjengeren har tatt bakdøren denne gangen.
Tilbake sitter vi med et nakent og inn til beinet lydbilde som ikke tar unna for noe.
I dette tilfellet handler det for det meste om et blødende hjerte.
Med låttitler som «Love Me Like I'm Not Made of Stone», «Heart of Steel» og «Never Gonna Love Again», så forstår man kjapt hvor det bærer hen.
Heldigvis for Lykke
Li, så har hun en låtskriverpenn som kan bære et helt album proppet med hjertesmerte uten at det blir en pine å henge med.
«I Never Learn» er for det meste henne, en ensom gitar og litt stryk.
Men hun vet å gjøre mye ut av lite og de effektfulle vokalharmoniene ligger som limt oppå det drivende gitarkompet.
Singelen «No Rest for the Wicked» lener seg på klassisk singer/songerwriter-håndverk med Springsteen-aktige pianoakkorder og et sårt refreng som driver låten fremover.
«Love Me Like I'm Not Made of Stone» tar sårheten til nye høyder med en vokal som er sunget så tett på at den overstyrer og hele tiden truer med å sprekke.
For sjelefreden Sparsommelighet til tross, Lykke
Li har ikke lagt bort alt som smaker av kontemporær pop.
«Silverline» er bygget på små rytmiske motiver som er plassert rundt om i lydbildet og gir henne dette karakteristiske eksotiske sløret.
Det kan tenkes at hun vil stenge noen dører med all tristessen.
Det er ikke akkurat kommersielt frieri Lykke Li bedriver her.
Men nå virker det heller ikke som tettpakkede dansegulv og formatert radio er det som står i høyest i kurs hos henne akkurat nå.
«I Never Learn» later til å være et album som må skrives for sjelefredens del.
Og den slags ærlighet skal man ikke kimse av i en hardt prøvet artisttilværelse.
Den repeterende tematikken til tross, Lykke
Li har en såpass velutviklet formidlingsevne at hun lar de små nyansene gjøre den store forskjellen.
Og det virker.
«I Never Learn» føles aldri overkommuniserende eller repeterende.
Den er også kledelig kortfattet.
Albumet slippes 5. mai, men streames fra i dag av på Spotify.
| 1
|
300467
|
Kongen av California
Dave Alvin (55) forteller historier fylt med drømmer, tap og rotløshet.
Uten nåde, men fulle av sympati.
ALBUM:
Første gang Dave Alvin opptrådte i Norge, startet den første Irak-krigen.
Samme kveld døde kong Olav.
Andre gang ble Alvins hjem i Los Angeles rammet av et jordskjelv.
Siden har han så vidt jeg vet ikke vært her.
Men han har fortsatt å skrive noen av de beste sangene om tragedier og tap innen det som kalles americana, sanger som kutter direkte inn i livets mest sårbare områder, historier om mennesker i livets fysiske og mentale skyggelandskap.
Gitar-trollmann Som Alvin selv uttrykker det i sine liner notes:
«Sangene handler om liv, død, kjærlighet, familie, vennskap, tillit, tvil, arbeid, penger, rettferdighet og overlevelse.
De vanlige greiene.»
Siden debuten med «Romeo?s Escape» i 1987 har Alvin vært en forteller i særklasse, som finsliper sine tekster, tilsatt melodier hentet fra dypet av amerikansk blues-, country- og rock?n?roll-tradisjoner.
Drivkraften veksler fra Bo Diddleys jungelrytmer til glidende ballader, fra hard core rock til 40-talls feel good.
Men samtlige glir inn i det alvinske særpreget, et musikalsk univers som eksploderer i de miraklene han utfører på sin Fender Telecaster og som bæres av et godstog av en stemme, direkte ut fra den dype tradisjonen etter folk som Tennessee Ernie Ford, Johnny Cash, Tom Russell og Warren Zevon.
USAs mentale geografi «Eleven Eleven» er det første studioalbumet med egne sanger siden «Ashgrove» i 2004.
Foruten en serie klassiske album i første halvdel av 1990-tallet, har Alvin bak seg flere livealbum med sin gruppe The Guilty Men (pluss én med The Guilty Women), album fylt med bluesklassikere, coverlåter av California-kolleger, dessuten deltakelse i grupper som X, The Flesheaters, The Knitters, Gun Club, The Pleasure Barons og mye mer.
Best kjent er han selvsagt kjent for sin innsats i legendariske The Blasters, sammen med storebroren Phil, som er viet en egen duett på «Eleven Eleven».
Den nye plata er et strålende album, med hardkokte noir-hymner som «Harlan County Line» (fra tv-serien «Justified»), «Muriettas Head», «Run Conejo Run», og no-nonsense kjærlighetssanger som «Black Rose of Texas», «No Worries Mija» eller «Dirty Nightgown», låter fulle av on the road-geografiske stedsangivelser fra det dystre, grådige og eventyr8lige kontinentet som kalles USA.
Han synger også om Johnny Ace, sangeren som julaften1954 døde da han skjøt seg gjennom hodet med en seksløper, backstage sammen med blant andre Big Mama Thornton, en fortelling som kanskje handler om russisk rulett, kanskje om kjekkaseri, kanskje om depresjon; men uansett om en bransje der et slikt endelikt er mer enn gunstig for platesalget.
Haugevis av sanger ble spilt inn om Johnny Ace i månedene etter hans død.
Også de ble hitlåter.
Alvin avslutter med en duett med Chris Gaffney, en god venn som døde i 2008, «Two Lucky Bums»; «Let?s make a toast to the times we?ve had/The good, the crazy, the rough and the bad/We?ve survived every one/Just a couple of losers who won».
| 1
|
300468
|
«Rosemary's Baby» i rockutgave
Nederland byr på mer enn skøyter og coffee shops.
|||
ALBUM:
Nederland har aldri vært noen storeksportør av musikk, og det blir de neppe med The Devil's Blood heller.
Men, de kan i alle fall stikke en velfortjent fjær i hatten for å ha fostret det som må kalles et unikt supplement til den bestående rock- og metal-scenen.
Psykedelisk prog med sterke røtter i gamle mørkrockere som Coven og Black Widdow er nemlig ikke daglig kost, men den er høyst velkommen.
The Devil's Blood besitter et driv og en meloditeft som går utenpå mye av dagens anerkjente rockambassadører.
«I'll Be Your Ghost» varter opp med et umiddelbart refreng og hektende gitarharmonier i god Thin Lizzy-ånd, mens «The Anti-Kosmik Magick» i all sin suggererende tyngde står støtt som platas episke avslutning.
De okkulte undertonene gir også platen et snev av noe mystisk og uhåndgripelig.
Tenk deg «Rosemary's Baby» i rockutgave.
| 1
|
300471
|
Anmeldelse:«Rosinkongen» er en strålende bok om meningen med livet
Fluenes herre i svensk litteratur vender tilbake.
Å søke etter meningen med livet er ikke alltid en harmløs virksomhet.
Hvis man er ute etter altomfattende systemer, ideologier eller trosretninger som forklarer en tilsynelatende kaotisk verden, kan man fort ende på villspor.
Men hva om man går ned til mikroplanet, og forsøker å finne mening gjennom studier av en av tilværelsens bittesmå detaljer?
Mangfoldig forsker
For eksempel studiet av blomsterfluer, som den svenske naturforskeren og forfatteren Fredrik Sjöberg skrev om i sin forrige bok på norsk, den glimrende «Fluefellen».
Eller meitemarken, et av emnene til mannen som er en hovedperson i boka «Rosinkongen», landsmannen Gustav Eisen (1847-1940), verdensberømt for sine studier av såvel rosiner som glassperler, mygg og portrettkunst.
Mangfoldig forsker
Et sted skriver Sjöberg om meitemarkene:
«De bygger landet fra grunnen av, bokstavelig talt, taust og urokkelig, om nettene.»
Ikke bare Eisen skrev om meitemark, det gjorde også hans kollega Darwin, som han brevvekslet med.
Darwin henviser faktisk til Eisens funn i sin egen bok om meitemark.
Men la oss ikke skremme eventuelle lesere med å anbefale en fagbok om meitemark.
Her står større ting på spill.
Det dreier seg om å gjøre optimalt utav det livet man har fått tildelt.
« Tittel »
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788275477901
Kjøp boken hos ARK
Studerte rosiner
Boka heter «Rosinkongen» fordi en av Eisens mange karrierer var som vindrueekspert i California.
Eisen er i det hele tatt en fascinerende skikkelse, som levde et eventyrlig liv.
Studerte rosiner
Men det er ingen biografi Sjöberg skriver.
I så fall også en selvbiografi.
Her er mye om hans egen barndom, karrieren som flueforsker og om hvordan hans samling med tusenvis av glassinnrammede fluer stilt opp med knappenåler ender som et kunstverk på biennalen i Venezia, presentert av dronning Sonja i den norske paviljongen.
Underfundig humor
Natur ender altså med å møte kultur på en måte som er skildret med den underliggende latteren som rumler under hele denne fantastiske boka.
Underfundig humor
Sjøbergs teknikk er stadig å fortelle historier, eller brokker av historier, fantastiske, vittige og kuriøse fortellinger, kanskje bare i en bisetning, særlig om sære forskere og kunstnere av det nerdete slaget, en slags meitemark de også, som kan absurd mye om én ting i motsetning til det motsatte, å vite litt om alt.
Hva er drivkraften?
Hva er drivkraften?
Dette spørsmålet sirkler boka rundt i alt sitt grenseløse mangfold.
Utforskningen foregår i et språk som avspeiler både ro og uro på samme tid.
Ro fordi setningene er så avmålte, stringente og musikalske.
Uro fordi det ikke fins noen svar i teksten, bare undring.
Undring og atter undring.
| 1
|
300472
|
Bittet og humoren er borte
Eminem er bare friskmeldt i egne øyne.
|||
ALBUM:
«Them last two albums didn't count:
«Encore» I was on drugs, «Relapse» I was flushing 'em out», rapper Marshall Mathers og ønsker med sitt syvende studioalbum «Recovery» å relansere den gamle, gode Eminem.
Dette er friskmeldingen etter år med pillemisbruk, depresjoner og nedturer, insisterer rapperen selv.
Utmerket teknikk
Og «insisterende» skal vise seg å bli stående igjen som et nøkkelord for denne platen.
For rent teknisk er det lite å utsette.
Eminem gjør seg nesten uangripelig med en imponerende flyt, rytmeforandringer, innrim og munnrapphet.
Det er heller ingen tvil om at han er en rutinert historieforteller som kjenner til fiskeform, konsepter og andre fortellertekniske grep.
Dette er håndverk Eminem mestrer som få andre, men dessverre er det først og fremst på dette grunnlaget han selv hevder at han er tilbake som verdens beste rapper.
Men det holder vel ikke?
Fortsatt sint
For selv om det er folk der ute som mener noe annet, så handler dette om mye mer enn teknisk briljering.
For det første tar Eminem så voldsomt med plass på beaten at det er på grensen til distraherende, mer ukomfortabel og mindre avslappet har han vel kanskje aldri føltes før.
Han høres kanskje sintere og mer aggressiv ut enn på lenge, men er han ikke stadig sjeldnere virkelig bitende og velpoengtert?
I stedet framstår han som noe trassig og, som sagt, insisterende.
Pillemisbruk, hjertevrenging og dødsfrykt-/lengsel har lenge vært tilbakevendende tema for Detroit-rapperen, så også på «Recovery», men hans karakteristiske humor blir det vanskeligere og vanskeligere å få øye på.
Jeg vet ikke med dere, men for meg finnes det i alle fall grenser for hvor mange ganger jeg synes det er interessant å høre Eminem rappe om kjærlighet som ikke blir gjelgjeldt, noe som fører til at han klikker og mishandler dama si:
«You won't even listen, so fuck it, I'm tryin' to stop you from breathin', I put both hands on your throat, I sit on top of you, squeezin' Til' I snap your neck like a popsicle stick».
Få nye impulser
På papiret så «Recovery» dessuten ut til å kunne by på noe forfriskende på produksjonssiden.
Her har unge, nyskapende bakmenn infiltrert Dr.Dre-dominansen og Eminems egne produksjoner, men det er det nesten umulig å høre når albumet er i gang.
Det går i matende trommer, litt gitarkomping og synge-refreng som balanserer mellom det frekt fengende og det irriterende.
Her kan det virke som om beats som passer artisten for godt er funnet fram fra skuffen, og dessverre har altfor få nye impulser fått plass i lydbildet.
Kanskje med unntak av albumets beste låt «Talkin' 2 Myself» og Boi-1da-produserte «Seduction».
Førstnevnte kommer dessuten med en etterlengtet dose selvinnsikt.
Nei, skal vi håpe på en rapveteran som virkelig høres relevant, underholdende og nyskapende ut i 2010, må vi nok vente på Big Bois soloalbum.
Heldigvis er det rett rundt hjørnet.
| 0
|
300474
|
Finske sukkerspinn-rockere
HIM maler med vannfarger - men med for mye vann og for lite farge.
|||ALBUM:
Ville Valo og hans finske kumpaner har spesialisert seg på ulykkelig kjærlighet.
En ekspertise som har som har gitt dem horder av tilhengere både i hjemlandet, USA og i sær England.
Tristesse er lett omsettelig, men det vil være litt for enkelt å skylde utelukkende på hjertesmerteaspektet når man skal forklare bandets suksess.
BredbeintKatalogen har riktig nok vært ujevn, men har likevel bydd på nødvendige mengder melodisterke semiballader, gratinert i smaksrikt keyboardkrydder og velkalibrerte Valo-fraser til at HIM-karriereren har vært i stadig ekspansjon.
Låter som «Rip Out the Wings of a Butterfly» og «Burried Alive By Love» er gode eksempler på hvordan overnevnte bestanddeler har skapt bredbeint og fengende sukkerspinnrock med appellnedslag et sted mellom Depeche Mode og Nine Inche Nails.
Dessverre kommer ikke disse grepene helt gjennom på «Screamworks».
Tross uttallige gjennomlyttinger, er det minimalt som fester seg etter endt lytt.
Det blir litt som å male med vannfarger med for mye vann og for lite farge.
RepeterendeMelodiene sklir over i hverandre og blir utydelige, mens Valos bilder om maktesløshet og hans tilnærmet sadomasochistiske forhold til kjærlighetstrøbbel og lengsel føles repeterende og blasse.
«In the Arms of Rain» drar HIM langt inn i 80-tallets synthtåke med melodlinjer som ligger faretruende nær Hot Butter-klassikeren «Popcorn».
Da er fusjonen av Kraftwerk-minimalisme og store gitarvegger på «Heartkiller» langt mer tiltalende.
HIM trår heller ikke veldig feil på den avmålte «Acoustic Funeral» eller temposterke «Like St. Valentine».
Merkeligere ting har skjedd enn om «Screamworks» skulle løfte HIM ytterligere et par steg på karrierestigen.
Men dømt ut ifra bandets egen målestokk, er platen verken oppe blant de beste eller nede ved de svakeste.
| 0
|
300477
|
Upolert stjerne
«Reisen til Julestjernen» er ikke nær nok eller fjern nok.
FILM:
Det er en fin opplevelse:
Å bli tatt ut av sin egen verden og inn i en annen, mer merkverdig og mystisk og mindre utblandet med daglige utflukter til Ica, enn den man bebor til daglig.
Og når Sverre Brandts julespill «Reisen til Julestjernen» fra 1924 er blitt en slik ubestridt klassiker, er det i stor grad på grunn av sin evne til å gjøre nettopp dette.
Selve historien, om den lille prinsessen som er forsvunnet, om kongen som i fortvilelse forbanner julestjernen så den forsvinner, om fattigjenta Sonja som forsøker å finne stjernen igjen, om den onde Greven som forsøker å spenne ben på alle involverte, er moralsk og psykologisk av enkleste slag.
Men den er eventyrlig, og intenst teatral.
Den har siden urpremieren åpnet for å la dyktige regissører la hovedscenen på Nationaltheatret sprekke opp i overdådige tablåer:
Tronsalen på slottet, julemannens leketøysverksted, himmeltrappen som Sonja går opp for å hente den skinnende stjernen.
Det er ikke få barn som har fått tent en livslang kjærlighet til teatret etter å ha blitt kledd opp i lakksko og hårsløyfer og skyflet inn på Nationaltheatret av dannelsesnidkjære foreldre eller besteforeldre for å ta del i denne tradisjonstunge førjulsriten.
Det er tiltalende at den klassiske fortellingen blir tilgjengelig også for barn som ikke bor en biltur unna Nationaltheatret, og det er bra at den blir tilgjengelig gjennom noe annet enn den begredelige første filmversjonen fra 1976, som virker mer og mer alderstegen for hvert år statskanalen insisterer på å sende den på julaften.
Regissør Nils Gaup har valgt å gjøre det NRK burde gjort for lenge siden:
Ignorere forrige film.
Hans film er en noe redigert visualisering av teaterstykket.
Gaup er også en dreven underholder som marsjerer kjekt gjennom handlingsløypa og sørger for at det ikke blir tre sekunder med dødtid.
Skjønt, kanskje er tre sekunder med dødtid her og der dét som ville hevet filmen til å bli den magiske reisen den burde vært.
Det første problemet med «Reisen til Julestjernen» anno 2012 er et fotgjengeraktig manus som beveger seg på skalaen fra det prosaiske til det rett ut pinlige.
«Føler du deg ikke verdiløs når du ser hvor nyttig du kunne vært for meg?», roper røverdronningen (Brit Elisabeth Haagensli) til den hundsede Sonja (Vilde Zeiner), i en ikke helt heldig konstruert sammenligning mellom det ufrivillige pleiebarnet og hennes eget røveravkom.
Skurketrioen bestående av Greven (Stig Werner Moe), Heksen (Agnes Kittelsen) og Heksens datter (Sofie Asplin) ser ut som om et oversminket norsk emogothband med moderat suksess, men snakker som laveregrads BI-studenter.
Når Heksen hveser
«Og du er løsningsorientert som alltid» til den tafatte Greven, har det ikke akkurat den poetiske klangen til «det var en gang» og «lykkelig alle sine dager», og gjør fortellingen mindre og ikke mer fantastisk.
Og det skøyeraktige tjenerparet Ole og Petrine (Jakob Oftebro og Evy Kasseth Røsten) får ikke nok armslag til å etablere sin småkjeklende flørt.
Det andre problemet er estetikken.
«Reisen til Julestjernen» ser ganske billig ut.
Dels har det å gjøre med den tegnede introen, som er underlig Barbie-aktig med sine karikerte figurer og skarpe tusj-streker, dels har det å gjøre med noen halvkokte spesialeffekter, dels skyldes det scenografien og kostymene.
Støvete saler med mørke tremøbler og tunge kostymer i brunt og mosegrønt gir filmen en følelse av renessanse filtrert gjennom kaffefarget syttitall.
Flere muligheter til storslagen billedlek er skuslet bort, som når kongen (Anders Baasmo Christiansen) og en håndfull slukørede hoffmenn tøfler inn i et rom for å la seg narre av en falsk stjernetyder (Jarl Goli).
Riktignok er det et noe nedstemt hoff vi møter, men filmen trenger puls også på punktene der historien ikke har så mye av det.
Julenissens verksted farer forbi uten at verken hjelperne hans eller de forunderlige lekene de bærer på får vist seg frem.
Det er vanskelig å si om denne fattigsligheten skyldes et for lite budsjett, et feildisponert budsjett — eller det faktum at «Reisen til Julestjernen» rett og slett egner seg bedre for scenen enn for filmmediet.
Den som prøver seg på å feste disse opptrinnene til filmrullen, bør ha midler og mulighet til å få bildene til å bugne, slik regissører som Lise Fjeldstad og Kjetil Bang-Hansen får til med Nationaltheatrets hovedscene.
Og de produsentene som kan stille opp med så tunge pengesekker, skatter ikke til Norge.
De scenene der Gaup finner sin indre David Lean eller Peter Jackson er da også de beste.
Eksteriørbildene av kongens slott i disig morgenlys er nydelige.
Sonjas ferd på bjørneryggen gjennom granskogen er filmet i et flott sveip fra luften.
Hennes første inntrengen på slottet har den nødvendige ro, her får kamera dvele både ved de snirklete interiørene og barnets undring i møte med dem.
Det samme gjelder filmens fineste stund, nemlig samtalen som utspiller seg mellom Sonja og Julenissen (Knut Walle), mens trolske grantrær virvler rundt dem i en lydløs dans.
Originalteksten er uttalt kristelig
— Jesusbarnet som rekker Sonja Julestjernen i Brandts skuespill er skrevet ut av filmen — og trærne er Brandts versjon av kristendommens synderegister:
Enhver har sitt tre, og om et menneske gjør noe ondsinnet, visner en av grenene på treet.
Her utnytter Gaup premisset maksimalt til å skape en trolsk og svært filmatisk scene som illustrerer samtalens tema:
Balansen mellom godt og ondt.
«Reisen til Julestjernen», skuespill som film, foregår i et gammelmodig moralsk univers der de snille må vinne over de slemme og der de fromme og uselviske belønnes fremfor de egenrådige og ambisiøse.
Egenskaper som er til stede i rikere monn hos barnebokheltinner fra nyere tider, som for eksempel ønsket om å være fri og selvstendig og realisere seg selv, finnes ikke hos den prektige Sonja.
Og det er fint at det er slik.
Alt trenger ikke å oppdateres.
Norsk barnekultur er tjent med mangfold, og med protagonister som utmerker seg ved å være eiegode og oppofrende.
Men dette er også et dramaturgisk problem ved «Reisen til Julestjernen».
Sonja har ingen skarpe kanter, og gjennomgår ingen indre forandring.
Hun kan bli flat i lengden.
Nils Gaup kunne instruert vakre Vilde Zeiner til å spille mer utadvendt og følelsesfullt, for å kompensere for disse sidene.
Innvendingene til tross er Gaups stjerneferd en kvikk, kompetent film.
Foreldrene vil ikke føle seg snytt.
Barna vil ikke kjede seg.
Men den som vil filmatisere et av de mest livskraftige moderne eventyrene i norsk kulturhistorie, bør stile høyere enn som så.
Ambisjonen bør være å få store og små til å glemme trafikklysverdenen utenfor og hengi seg helt til en oppdiktet verden som både er lik og annerledes.
Men årets «Reisen til Julestjernen» er verken nær nok eller fjern nok.
| 0
|
300479
|
Eventyrblanding og stjernetåke
Under en glatt overflate er «Into the Woods» en lystig lek med livsprosjekter.
FILM:
Alt var enklere før.
Da hadde eventyrheltene ett oppdrag, én kongelig idealpartner og én fiende, som bare skulle nedkjempes slik at alle kunne leve videre i pastellfarget harmoni.
I «Into the Woods», en stjernetrengsel basert på musikalkomedien ved samme navn, er det tre lengtende fattigjenter og en fattiggutt, to prinser, en heks, en kjempe, en slem stemor, og en Johnny Depp som spiller en ulv som spiller Johnny Depp.
Historien fletter sammen «Askepott», «Jack og Bønnestengelen», «Rapunzel» og «Rødhette», og halter rundt mellom glossy teaterkulisser hyllet inn i tørrisrøyk mens eventyrskikkelser i snøreliv og bluseermer deiser ut og inn og forteller hverandre om hvem som har dødd, stukket av, eller fått øynene stukket ut siden sist.
I det ytre er «Into the Woods» en knuffete kokkelimonke der altfor mange magiske gjenstander skal løse altfor mange prosjekter.
På det symbolske planet, derimot, er det snakk om en psykologisk interessant lek med livsprosjekter som sådan.
For hvorfor rømmer egentlig Askepott fra ballet?
Og hvis du er en mann som prinsen, som trigges av at jenter stikker av, hva gjør du når hun blir din?
For skogen de ferdes gjennom, Meryl Streep, Emily Blunt, Anna Kendrick og Chris Pine, er jo ingen skog.
Den står for omveien der ingen ser deg, det uforutsigbare landskapet med snubleføtter i stien som tvinger deg til å improvisere, de uventede situasjonene der du må se nærmere på det du driver med og innrømme at du ikke er den de andre tror, at du ikke vil det du trodde du ville.
Dette er kløktig og morsomt gjort.
Men blandingen av distansert relasjonspløying og uironisk, CGI-tung blocbusterisme blir aldri klumpefri.
Og nærbilder av folk som synger av full hals blir fort beklemmende hvis de ikke brytes hyppig opp av andre, større bilder.
Det synes den drevne musikalregissør Rob Marshall pussig nok å glemme, kanskje fordi han heller vil dissekere prinser, rasere slott, og pirke borti alt det andre man tror man vil ha.
| 0
|
300480
|
God dragefølelse
«Dragetreneren» er tett på ny Dreamworks-bestenotering.
|||
FILM:
Ikke ulikt en annen, nesten like underholdende 3D-film, handler «Dragetreneren» om et fjerntliggende jegersamfunn med et underlig tungemål, hvor et mannlig fremmedelement forsøker å vinne lokalbefolkningens (og en vakker krigerdronnings) gunst ved å temme en fryktinngytende flygeøgle.
Forskjellen er at mens Na'vi-folket i «Avatar» forsøker å oppnå et symbiotisk «bånd» til torukene de jakter på, er fjordvikingene i «Dragetreneren» ikke fullt så transcendent søkende overfor fabelvesenene som utarmer hjorden deres nattetid.
«Jeg skal drepe en drage», som høvdingsønnen Hikken sier, «da blir livet mitt uendelig mye bedre.»
Ikke helt på linjeProblemet er bare at han ikke vet om han tror på det han sier.
Hikken er nemlig ikke som vikinger flest:
En ting er at han ikke snakker sunnhordlandsk, men Nesodden-riksmålet til Aleksander Rybak, en annen at han under den daglige dragedrapsundervisningen «alltid bryter formasjonene», ifølge en jevnaldrende vikingyngling (som likner veldig på Bjørn Einar Romøren).
Begge deler er imidlertid bare for barnesykdommer å regne, sammenliknet med sviket Hikken begår mot vikingetoset da han en morgen snubler over en vingestekket mørkvrede, en av de mest mytiske og dødbringende skapningene i vikingenes dragehåndbok («Drep alltid», instrueres det med store runetegn) — og, skal det vise seg, en av de klart søteste.
Nordisk eksotismeDet språkløse vennskapet Hikken utvikler til «Tannlaus», som han kaller ham, fører til noen helt fantastiske flygescener, like mye i slekt med fallskjermsekvensen i «Point Break» som med regnbuebrettet i «Mario Kart Wii».
Det fører også til et unikt øyeblikk nordisk eksotisme, med mindre du allerede har sett nordlyset fra sadelen på en drage.
Og så fører det til at Hikkens høvdingfar Steinur Digre, dubbet av Helge Jordal, ikke lenger vedkjenner seg ham.
Hvilket muligens er logisk i lys av æreskulturen i yngre jernalder, men føles som noe av det minst grensesprengende her, både fordi fedre gjør det samme i Dreamworks-animasjoner støtt (seinest i «Madagaskar»), og fordi «Dragetreneren» ellers er en film som setter sin ære i å tenke utenfor boksen.
Ikke bare er temasangen lagd av soloaktuelle Jónsi fra islandske Sigur Rós, men britiske Roger Deakins, Coen-brødrenes husfotograf, er kreditert som «visuell konsulent».
Kunne vært interessant å vite hvor mange i filmens hovedmålgruppe — aldersgrensen er sju år, og det er i alle fall ikke for strengt — som vil flokke til «Dragetreneren» utelukkende for å studere hvordan den duse «lyssettingen» i eksteriørbildene slekter på Deakins' kameraarbeid i «The Hudsucker Proxy».
Men det er vel ikke sånt man innrømmer, uansett.
| 1
|
300481
|
Et stort løft for et stort talent
På tredjeplata får Ida Jenshus endelig rammene hun fortjener.
ALBUM:
Det har aldri vært noe å si på Ida Jenshus' talent, men det er først på dette tredje albumet — Spellemann-heder og tidligere godord til tross — at hun får rammene og raffineringen talentet fortjener og krever.
To vesentlige bidrag til det er en generell musikalsk modenhet og superprodusent Kåre Christoffer Vestrheim.
Hva som er høna og egget her er uvesentlig, det vi hører er en bedre sanger som har bedre sanger å synge, og der sangenes tekstur og innpakning stiller de to foregående platene hennes i bedtydelig forlegenhet.
Smakfullt og neddempet
Linda Ronstadt har på mange måter tatt over for Emmylou Harris som en retrospektiv førstereferanse her.
Bildet av Jenshus i dus svart-hvitt med hatt og luftig kjole og peacesymboler på gitarstroppen som holder oppe en pen Gretsch, er ikke det eneste som hinter mot inspirasjonskoordinater i Laurel og Topanga Canyon:
Countryrock og pop i gjennomgående vennlig, neddempet samkvem, der gitarist Alexander Pettersen omslynger Jenshus både på noen av bildene inni coveret og rent musikalsk, med smakfullt broderende strengearbeid av svært høy kvalitet, supplert av litt Geir Sundstøl-steel og varsomme tangentinjeksjoner fra produsent Vestrheim.
Emopludrete tekster
Tekstene (skrevet sammen med Martin Hagfors) er i overkant emopludrete, musikken er desto rikere.
Og den tar seg god tid; «Coming Down Again» klokker inn på nesten ni minutter — det er en låt Ryan Adams ikke ville vært flau for å ha med på sitt beste, Grateful Dead-inspirerte album «Cold Roses».
«Someone To Love» vitner om sunn karriereforvaltning, sunn inspirasjonsabsorbering og en sunn innstilling til at tredjealbumet er det perfekte stedet å ta et skikkelig steg opp.
| 1
|
300484
|
Søtladent, søvndyssende og uengasjert fra Bøksle
Toner ned den tradisjonelle folkemusikken.
ALBUM:
Etter suksessen med juleplata
«Det hev ei rose sprungen» i 2009 og (i ny utgave) i 2010, er det vanskelig å omstille seg som lytter.
Julestemningen hviler liksom over «Svalbard» også, enten vi vil eller ikke - til tross for at vi bare skriver august.
Folkemusikk
Debuten «Elverhøy» (2006) var en forfriskende miks av folkemusikk, viser, pop og jazz, med vekt på det første.
Også «Morild» fra 2009, med nye versjoner av stort sett kjente folketoner og viser, er mest vellykket når Bøksle nærmer seg sangene som er holdt i mer tradisjonell folkemusikkdrakt - norsk eller keltisk.
Søvndyssende
Dette er dessverre enda mer nedtonet på «Svalbard», hennes første studioalbum siden 2009, med et lite unntak for «Skumring» - med Marie Klåpbakken på hardingfele.
I stedet er det blitt et lett duvende album med sønvdyssende strykere.
Pent, men uengasjerende og litt blodfattig.
«Orions belte»
Albumet har for øvrig ikke så veldig mye med øygruppa i nord å gjøre, bortsett fra at hun har fått Cecilie Larsen til å sette tekst til Geir Bøhren og Bent Åseruds «Svalbardtema» fra filmen «Orions belte».
Larsen har skrevet en fin tekst, men det pussige er at denne sangen ikke trenger ord.
De gjør tvert imot melodien mer anonym.
Sindre Hotvedt
Cecilie Larsen har samarbeidet med Bøksle lenge.
Det har også Sindre Hotvedt, som har en finger med i det meste også på dette albumet, som produsent, arrangør, komponist og pianist.
Dessverre har han en tendens til å falle ned på de i overkant søtladne arrangementene han etter hvert er blitt kjent for.
Anonym
Bøksle kan selvfølgelig flyte lenge på en nydelig vokal, men hun er også avhengig av spennende låter og dynamikk.
«Svalbard» er overraskende anonym.
Best på et album som utmerker seg ved å rulle svært så sakte framover er «Venter», som vokser seg ganske mektig etter hvert - ikke minst takket være Bøksles overbevisende sang.
Men først på folkemusikkinspirerte «Hugtatt», på tampen av albumet, blir det fart i gjengen.
Klisjeer
Tekstene til Larsen, om vind og storm, vidder og hav, sol og måne, kler forsåvidt Bøksles stemme.
Men det dukker også opp klisjeer som «vil sveve igjen / over sommerdugg i eng / la oss danse min venn / alle sommervalsens runder» («Hildring»).
Og hva er forresten vitsen med å legge inn et bonusspor uten tittel som ville glidd rett inn på albumet når som helst, ei vise som dessuten viser seg å være et av albumets beste spor?
| 0
|
300485
|
Ny triumf for den beskjedne «kongen av Kongsvinger»
Elegant fra Norges mest tilbakelent følsomme romantiker.
ALBUM:
Det åpner med en fabelaktig, instrumental gitarouverture, som setter stemningen.
Veien er ikke akkurat noe nytt symbol i litteraturen/rocken/filmen, men Lønhøiden er god til å gjøre klisjeer til sine egne.
Som reisefølge har han med seg Bob Dylan (i en norsk versjon av den mektige «Señor») og Hans Børli («Rapport fra grasrota»), dessuten Nashville-komponisten Wayland Holyfield, som har fått sin flotte «Where The Arkansas River Leaves Oklahoma» plassert ved bredden av Glomma.
Resten er Lønhøidens verk; elegante, sjangertro låter, framført av Norges mest tilbakelent følsomme romantiker, med steelgitaren blafrende som kornmo over landskapet.
Ingen store fakter, men intimt og listende, skritt for skritt langs «en endeløs vei».
Fra den skumle (Townes Van Zandt-inspirerte) «Hit hvor toga går» til den håpefulle «Kom min venn» er dette en ny triumf for den beskjedne kongen av Kongsvinger.
| 1
|
300486
|
Anmeldelse:«Mad Max: Fury Road»
30 år etter «Thunderdome» er Mad Max tilbake i et intenst, eksplosivt og mesterlig orkestrert actionsirkus.
FILM:
I de beste scenene fra de opprinnelige «Mad Max»-filmene befinner både rollefigurene og kameraene seg ombord kjøretøyer som haster av gårde gjennom den australske ørkenen.
Og kombinasjonen av øde landskap og frenetisk bevegelse skaper et inntrykk av at hendelsene ikke utspiller seg på et geografisk sted så mye som i en metafysisk tilstand av altomfattende vold, fart og desperasjon.
Larmen Den opprinnelige trilogien blekner imidlertid i forhold til «Fury Road», hvor volden, farten og desperasjonen er skrudd opp til et absurd nivå.
Det er en film som er i evig bevegelse, hvor veien er langt viktigere og mer underholdende enn målet, og hvor tittelfiguren er en biperson i sin egen fortelling.
For på tross av at Tom Hardy har vært midtpunktet i filmens markedsføring, er Max både ordknapp og anonym, og i realiteten er det herføreren Furiosa (Charlize Theron) som er filmens hovedperson.
Det finnes et plott i «Fury Road», men det er kun er et påskudd for å sette i gang den spinnville, drøyt halvannen time lange biljakten som utgjør filmens kjerne.
I dag er det et utbredt problem at dyre actionfilmer ikke lever opp til trailerne sine, og som filmentusiast har man lært seg at at uansett hvor energisk og eksplosiv en trailer måtte fremstå, så vil den faktiske filmen være både treig og forutsigbar.
Med «Fury Road» har George Miller brutt forbannelsen og laget en actionfilm som ikke bare overgår sine egne trailere, men som også etterligner filmtrailerens dramaturgi.
Vreden «Fury Road» er tydelig inspirert av Terry Gilliam og Alejandro Jodorowsky, men først og fremst sender den tankene hen til en type musikkvideoinspirert filmskaping som preget 90-tallet.
Det er en film som ikke har andre mål enn å overvelde sitt publikum, og som ikke skyr noen midler for å lykkes; for eksempel skrus bildehastigheten hyppig opp og ned, hvilket resulterer i et nervøst og hyperaktivt fortellerspråk.
Filmens manus er skrevet i samarbeid med den engelske tegneserieskaperen Brendan McCarthy, og billedspråket er sterkt preget av britiske tegneseriers tradisjon for å proppe bildene fulle av visuelle vitser og små overflødige detaljer som bidrar til å berike og utvide fiksjonsuniverset.
«Fury Road» er også den første filmen som virkelig fanger den kaotiske energien og den intensjonelt latterlige pompøsiteten som kjennetegner gode superhelttegneserier.
3D'en «Fast & Furious»-serien har innevarslet et nytt actionparadigme, hvor Hollywood nå er i ferd med å innse at plott, karakterutvikling og indre logikk ikke er like livsnødvendig som man lenge har antatt.
Problemet er at selv ikke de beste «Fast & Furious»-filmene har levd opp til trailernes løfter om non-stop absurd, overveldende underholdning.
Med «Fury Road» har George Miller laget en avantgardistisk actionfilm som minner mer om en postapokalyptisk sirkusforestilling enn en tradisjonell filmfortelling, og som er såpass mesterlig orkestrert at selv 3D-effektene fremstår som kunstnerisk motiverte.
Og i en tid der tv-dramatikken gjør krav på de mest komplekse historiene og karakterene, ligger actionfilmens fremtid nettopp i denne typen absurde, bisarre og spektakulære visjoner som — på tross av at de knapt henger på greip — etser seg inn i hukommelsen takket være uforglemmelige øyeblikk som utnytter kinoteknologien til fulle.
| 1
|
300488
|
Han er en av verdens største DJs
Så hvorfor gidder Calvin Harris å gi ut album?
ALBUM:
Da Calvin Harris slapp singelen som skulle bli hans store gjennombrudd, «I'm not Alone», i begynnelsen av 2009, var han et friskt pust i en stagnert popsjanger som til da bare marginalt hadde leflet med dance- og house-teknikker.
Stargate og Timbaland hadde riktignok synthet det til en smule for Ne-Yo og Justin Timberlake, men takeoffet var for det meste forbeholdt britene.
Nå er det OVERALT.
Harris har blitt en massiv popaktør, har en milliard avspillinger på Spotify, står bak hitproduksjoner for Ellie Goulding og Rihanna.
Men han er en mye mindre interessant artist.
I stedet for å utvikle seg videre, har han stagnert i teknikk og struktur.
Alle låtene følger samme oppskrift:
Emosjonell vokal og spinkelt arrangement bygger seg sakte opp før POW!, det tar av og alle danser.
Det kan fungerer strålende på klubb og festival.
Men man kan spørre seg hvorfor han gidder å gi ut album i det hele tatt, all den tid «Motions» ikke er en nøye kuratert ansamling låter som spilles opp mot hverandre, men en haug med enkeltsingler sauset sammen på ett sted.
Joda, noen av låtene er skamløst fengende, som «Summer», men den funker som sagt best alene.
| 0
|
300489
|
Anmeldelse:Pratsomt farsoppgjør fra Vetle Lid Larssen
Selvportrettet står Larssen nærmest, ikke den vanskelige farsskildringen.
I fjor vinter døde den folkekjære skuespilleren Lars Andreas Larssen.
Nå har sønnen skrevet bok om ham.
Den handler mer om Vetle Lid Larssen enn faren.
Av ulike grunner har jeg brukt mye tid på å tenke over hva det vil si og være far og sønn de siste årene.
I den forbindelse har jeg med stor interesse lest bøker om båndene som knytter foreldre og barn sammen, i kjærlighet og strid.
Særlig to bøker har med sine nyanserte og vare skildringer belyst hvor komplisert det kan være for begge parter.
Den ene er «Meg eier ingen» av svenske Åsa Linderborg, den andre danske Hanne-Vibeke Holsts «Knud den store», en biografisk roman om hennes selvopptatte forfatterfar Knud Holst.
Begge skriver om sine fedre uten å begå klassiske fadermord.
Ved ikke å ta et endelig oppgjør, skiller de seg fra mange mannlige forfattere som elsker sin mor over alt på jord og kjemper innbitt mot far.
Med «Hvordan elske en far - og overleve» har Vetle Lid Larssen kommet med sitt bidrag til denne utleverende sjangeren.
Konkurransen med far
Konkurransen med far
Med brå sprang i tid og rom tar Lid Larssen i korte kapitler for seg sitt liv fra han vokste opp i en trygg, venstreradikal kjernefamilie til Lars Andreas Larssen fikk Alzheimer, ble pasient og døde to skilsmisser og et samboerskap senere.
Om farens bortgang er foranledningen til boken, er det mest opprivende i fortellingen likevel skilsmissen mellom mor og far.
Den splittet familien og Lid Larssen måtte bo hos faren.
Da faren valgte en annen kvinne fremfor den 19 år gamle slyngelen, begynte sønnens opprør.
Han bestemte seg for å ta kverken på faren ved å forvandle seg til et kulturkonservativt åndsmenneske som talte og skrev propert riksmål.
I skildring av overgangen fra gutt til mann er Lid Larssen på sitt beste.
Medrivende pageturner
Medrivende pageturner
Det virker med andre ord som om forholdet mellom far og sønn har vært nært og intenst, og at alt lå til rette for en gnistrende episk skildring av konkurransen mellom dem.
I lys av de mange henvisninger til kunst og litteratur om fedre som spiser sine sønner og sønner som dreper sine fedre, ventet jeg meg tette og dramatiske beskrivelser av Lid Larssens kamp mot faren.
For store ord eller for små
For store ord eller for små
I «Hvordan elske en far - og overleve» er det også langt mellom de gripende scenene.
Nesten konsekvent tyr Lid Larssen til for store ord eller for små.
Beskrivelsene av faren er høystemte, oppjagete og overdrevne:
«Far min var en urkraft.
En vind.
En eksplosjon.
Han var som Gud Fader i Michelangelos 'Adams skapelse' i Det sixtinske kapell».
Unnfangelsen av forfatteren skildres med bilder som fører til at man studerer forfatterportrettet nøye:
«to uforenlige størrelser, to verdener, to ulike personligheter forenes i noen sekunder: århundrers kamp, strev og krangel smelter på et øyeblikk sammen og blir deg.»
Oneliners og visdomsord
Oneliners og visdomsord
Riktignok finnes det formuleringer som treffer og enkelte fine kapitler i romanen.
Som prologen om faren som forvirret vandrer rundt på Frogner nattestid, og som avslutningen «Blikket fra bunnen».
Men disse er glimt og blaff, som hadde gjort seg utmerket som petit-artikler.
I den grad fortelleren reflekterer, er det i form av one-liners og visdomsord av typen «bilen er stedet for far og sønn», «hans ånd hvilte over vannene» og «Oslo vest var ikke noe geografisk sted.
Det var en væremåte.»
Her og der er det også språklig slurv, som fører til at man stusser.
Hvordan i alle dager kunne faren få «en hel gitar slått gjennom hodet» i oppsetningen av Klaus Hagerups «Kuler i solnedgangen»?
«Hvordan elske en far - og overleve» er derfor blitt et pratsomt oppgjør med Lars Andreas Larssen.
| 0
|
300490
|
Anmeldelse:Jørn Stubberud - «Dødsarkiv»
I kulissene til verdens mest notoriske band.
BOK:
Sommeren 1993 satt jeg på gutterommet til en nyervervet kompis fra vestlandsøya Stord i Sunnhordland.
Vi røyka våre første Egberts-rullingser, drakk Gøy-saft og hørte på eksotisk metal.
På furuveggene hang det hjemmelagede plakater av band så obskure at man ikke hadde annet valg enn å lage posterne selv.
Kompisen min siterte høyt fra brev han hadde fått fra en musiker i Oslo.
Omkvedet var som regel at bandet var blakke og livnærte seg på spagetti og ketchup, men var ellers kampklare.
Det var nemlig store ting på gang.
Tonen la opp til en slags metal-revolusjon.
Korrespondenten var Øystein Aarseth fra Mayhem.
Brevene avsluttet ofte med en oppfordring til å bidra med noen kroner til porto og mat.
Han hadde også sendt over en kassett med en uferdig versjon av låta «Life Eternal» som senere skulle dukke opp på milepælen «De Mysteriis Dom Sathanas».
Vi følte oss privilegerte og inspirert.
Vi hadde noe som var bare vårt.
Oss mot verden «Dødsarkiv» er fortalt i bilder og anekdoter av en nøkkelpersonene på andre siden av vår gutteromsfascinasjon.
Jørn Stubberud var der fra starten.
Han startet hele sulamitten sammen med Øystein da Mayhem ble en realitet på Langhus i 1984.
Den kontroversielle delen av fortellingen - om kirkebranner, drap og selvmord, kjenner de fleste.
Det ikke alle har fått et like godt innblikk i er hvor ordinær, i positiv forstand, historien i utgangspunktet er.
Det handler om ungdommelig overmot, kameratskap - oss mot verden, og et ønske om å krangle med det etablerte.
Og ikke minst - en brennende lidenskap for interessen sin, musikken.
Som en slags metalens svar på Lars Saabye Christensens «The Beatles».
Gjennom journalist Svein Strømmen forteller Jørn om kampen for tilværelsen som metal-musiker i Ski.
Om å rappe brød og melk fra varebilen fordi man ikke hadde råd til mat.
Om halsbrekkende interrail-turneer i Sør- og Øst-Europa og om forbannelsene som hjemsøker bandet.
Men mest handler det om iveren etter å spre musikken sin rundt om i verden.
Epokedokument «Dødsarkiv» er først og fremst et fantastisk mimrealbum og en epokeskildring mange vil kjenne seg igjen i enten man er metal-musiker eller bare en lidenskapelig musikkelsker.
Det er en skakk historie, fortalt fra levra med glede.
Den tilbyr også et forfriskende perspektiv på en sensasjonalisert historie som aldri har blitt fortalt med lave skuldre og nødvendig distanse.
Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 16.10.15.
| 1
|
300491
|
«Femterangs New Order»
Kan ikke Bernard Sumner gå av med AFP som vanlige folk?
|||
ALBUM:
Etter at Peter Hook valgte å forlate New Order (i sinne!) i 2007, bestemte Bernard Sumner og Stephen Morris seg for å danne Bad Lieutenant.
Ikke fordi musikken de nå skulle lage var så annerledes enn det de hadde holdt på med de siste tretti åra, mer fordi de ønsket å frigjøre seg fra gamle rammer, ha det moro med muligheten til nye sprell osv osv.
Narr meg ikke til å le.
På «Never Cry...» er det klart at de ikke engang har klart å klippe navlestrengen halvveis over.
Skiva er en studie i femterangs-New Order.
Gitarene har samme stålindustrielle klang, men bare halvparten så fengende.
Sumners vokal er like livstrett som før, men på ingen måte så pirrende.
Og selv om melodiene er bygget opp over den klassiske New Order-lesten, mangler de intensiteten som åpenbart var et resultat av den kreative drakampen i bandet.
På sitt beste blir skiva dermed helt grei, men uengasjerende, på sitt verste (åpningssporet «Sink or Swim») høres det faktisk ut som om de har plagiert Bryan Adams-/Mel C-samarbeidet «When You?re Gone».
| 0
|
300494
|
Om du leter etter overraskelser, kan du grave til kuene kommer hjem
Hove-aktuelle
Of Mice and Men.
ALBUM:
Det satses hardt på å gjøre det Hove-aktuelle California-bandet Of Mice and
Men til det nye store innen metalcore.
Deres siste plate «Restoring Force» låter naturligvis der etter.
Albumet er kyndig lappet sammen for å dekke alle tenkelige bruksområder: Mosh-anthem - «Public Service Announcement», circle-pit-føde - «You Make Me Sick», melodiøs etermaterie - «Feels Like Forever» og det obligatoriske lighterøyeblikket - «Space Enough to Grow».
Når man har i bakhodet at Of Mice and
Men er en avleiring fra et av tidenes mest latterlige metal-band, Attack Attack! så er ikke terskelen høy for å overraske positivt.
Og når sant skal sies; det er fint lite å arrestere gjengen på, bortsett fra det åpenbare - at det naturligvis låter kalkulert, kynisk og lite nyskapende.
Gutta kan spille, som de eldre sier.
Det er fortreffelig håndverk og ikke så rent lite fengende når de først treffer spikeren på hodet.
«Would You Still Be There» og «Bones Exposed» er sjangerblinkskudd.
Men om du leter etter overraskelser, kreative løsninger eller noe som smaker av karakter, så kommer du til å grave til kuene kommer hjem.
| 0
|
300496
|
Forelska i keeper'n
Fin kjemi mellom gutt og jente, men «Amors baller» byr på mye tversoverspill.
FILM: Lucas fra Stockholm flytter til Norge og småbyen Grimsrud.
Før flyttelasset er i hus, får han et ball i hodet, hilsen Susanne, den vakre, blonde keeperen på fotballaget.
Susanne er kjæreste med Petter, kapteinen på guttelaget til Grimsrud, som tydeligvis er ganske gode, siden de har vært i semifinalen i Norway Cup.
Lukas spilles av Kåre Hedebrant (f. 1995), som er blitt noen tydelige år eldre siden han imponerte som vinterhvit vampyrvenn i den stilfulle og mye omtalte forstadsgrøsseren «La den rette komme inn».
I «Amors baller» blir han fortsatt mobbet av gutta, men han har funnet seg en mer kjernesunn og mindre blodtørstig jentevenn.
Lettbeint
«Amors baller» er en lettbeint komedie, i det forstand at filmskaperne verken behandler fotball, rivalisering eller famlende kjærlighet med den seriøsitet de fortjener.
De mer rølpete komiske elementene skurrer i samspillet med «gutt møter jente»-historien.
Det er denne kjemien mellom Lukas og Susanne (debutanten Eira K. Stuedahl) som er filmens styrke.
Hver gang de er på tomannshånd, blir jeg nysgjerrig på hvordan forholdet dem i mellom vil utvikle seg.
Problemet er at rammen rundt virker noe påtvunget og er langt mindre engasjerende.
Her finnes det ingen regler for sannsynlighet:
Lukas, en hengslete spjæling med ballfølelse som et dådyr, blir med i stallen til et guttelag som er blant de beste i Norway Cup!
Filmen gir heller ikke mye hjelp for den som vil tro på at Susanne slites mellom stjernespilleren Petter og mobbeofferet fra Sverige.
Svakt manus
Regissør Kristoffer Metcalfe (f. 1978) er spillefilmdebutant, utdannet med Filmskolen på Lillehammer.
Sammen med produsent Frederick Howard har han skrevet et manus som er filmens største svakhet.
Det er lite sprut i replikkene og dramaturgien er trygg og forsiktig.
Filmen er teknisk kompetent, men klarer ikke å smelte sammen romantikken og komedien til en vellykket helhet.
| 0
|
300497
|
80 prosent pinlig
«The Big Wedding» er en komedie med svært lave ambisjoner.
FILM:
I blant tror jeg skuespillere sier ja til en film fordi de har sett rollelista vet at det vil bli gøy å treffe gamle venner.
Riktignok minner manuset mest om et rølpete vorspiel der ingen skjønner hverandres humor, men noen ganger må man bare koble av med en fjasete rolle i lag med andre Oscar-vinnere og kjekk ungdom.
Mye kjentfolk
La meg for lesbarhetens skyld droppe alle rollenenavnene og begynne der filmen starter.
Diane Keaton kommer tilbake til huset der hun og Robert De Niro oppdro sine tre barn.
Nå skal apoptivsønn Ben Barnes giftes bort til Amanda Seyfried.
Bens bror Topher Grace er 29 år og selvvalgt jomfru, men fristes av Bens biologiske søster, på besøk fra Colombia, sammen med Bens biologiske og strengt katolske mor, som ikke må få vite at Keaton og De Niro er skilt.
Derfor skvises
De Niros mangeårige kjæreste Susan Sarandon ut av det gode selskap.
Bens søster Katherine Heigl føler seg dårlig og Robin Williams spiller seg selv, for anledningen i en presterolle.
«The Big Wedding» er pinlig på flere plan.
Det første er at gode skuespillere har takket ja.
Det andre er alt grisesnakket.
Grov humor krever finstemt timing, men her dynges det på og den ene vaginaspøken slår den andre runkevitsen i hjel.
Manipulativ
Alle de oppmøtte er komiske standardfigurer og hører bedre hjemme i en situasjonskomedie på TV.
Dessverre prøver regissør og manusforfatter Justin Zackham å gi dem flere dimensjoner enn å være mer eller mindre uspiselige replikkmaskiner.
Dermed oppstår pinlighetsnivå nummer tre, der man manipulerer publikum ved å vise at alle er glade i hverandre, på tross av utroskap, sviktende oppdragelse og enda mer utroskap.
Fasit:
Jeg fikk en irriterende tåre i øyekroken en gang eller to, og jeg lo nesten et par ganger av grovisene.
La oss inderlig håpe at skuespillerne hadde det gøy på jobb.
| 0
|
300498
|
Årets Robinson er en realityelskers drøm
Det beste fra to verdener møtes med deltakere fra to av Norges mest populære realityprogrammer.
TV:
Da det ble kjent at TV3 var i ferd med å lage en Robinson-sesong som inkluderte både tidligere Robinson-deltakere og gamle gjester fra «Paradise Hotel», var det nesten for godt til å være sant.
En gjeng hedonister som aldri har møtt motstand i livet sendt til en øde øy hvor ingenting blir gjort for dem?
Ja, takk!
Nådeløst konkurranseinnstilte og plasskrevende personligheter slengt inn i miksen?
Å, ja da!
Selvfølgelig var det en god idé.
Vi kommer ikke en gang til åpningsvignetten før moroa er i gang, idet en entusiastisk Amir på velkjent Paradise-vis erklærer:
«Eg kan ikkje realisere at eg er her!»
Internasjonal trend
Det er nemlig lett å se hvorfor denne typen «best of»-sesonger har blitt noe av en internasjonal reality-trend.
Langvarige konsepter har opparbeidet seg et solid lager av minneverdige profiler — noen av dem huskes fordi de er sympatiske, men de aller fleste fordi de er breiale, sære, kranglevorne eller på andre måter oppfører seg oppsiktsvekkende.
De er det mye underholdningsmerverdi å klemme ut av.
I «Robinsonsekspedisjonen 2013» er de definitivt på plass, med et godt utgangspunkt for sosiale spenninger.
Vi har et kjærestepar (Alita og David), gamle feider (Nikolina og Hans Olaf), opptil flere tidligere romanser, og som toppen av kransekaka et far-/sønn-forhold delt opp av laggrensene (Robinson-«Poppe» og Paradise-Dennis).
Fellestrekk
Det skal også bli interessant å se hvor lenge Robinson-veteranene får holde seg på den ganske så høye hesten sin.
For det begynner å bli en stund siden man trodde Robinson handlet om hvem som var best egnet til å overleve på en øde øy.
Derimot har programmet mange fellestrekk med «Paradise Hotel»:
Begge handler om sosial dynamikk og skruppelløst spill, og ikke minst om produsenter som hele tida spenner bein på deltakerne.
Nettopp derfor er det ikke så enkelt å spå utfallet av årets runde, selv om mange i Paradise-gjengen fort blir bleike i maska av hverdagens realiteter.
Før du vet ordet av det kan det være evnen til å «backstabbe noen i ryggen» som teller mest.
| 1
|
300501
|
Anmeldelse:Carsten Jensen med storslått krigsdrama om Afghanistan
«Den første sten» følger soldatene til mørkets hjerte.
Carsten Jensen har i årevis vært en ivrig reporter og kritisk meningsbærer i forhold til danskenes krigføring i Afghanistan.
Nå har han utgitt krigsromanen «Den første sten» - stort sett til kritikernes jubel.
Ikke uventet er filmrettighetene nylig kjøpt opp og planer lagt for en stor, internasjonal produksjon.
Dette er en anmeldelse av den danske utgaven av boka.
Norsk oversettelse er underveis seinere i vinter.
Krig i romanform
Krig i romanform
I boka følger Jensen en avdeling danske soldater, de fleste menn, men også én kvinne, som med forskjellig bakgrunn har latt seg verve til oppdrag i Afghanistan.
Virkeligheten viser seg naturlig nok å være noe annet enn drømmen.
Du må være en fantasifull dikter for å kunne forestille seg de voldsomme og uventede begivenhetene som rammer disse soldatene.
Hvem er uten synd?
Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne,
Hvem er uten synd?
Her er ingen tilsynelatende fri verken for synd eller skyld.
Eller hva skal man si?
Et av Jensens anliggender er å få fram motivasjon og beveggrunner hos «hin enkelte», som Søren Kierkegaard kalte det.
I sin skildring av de danske soldatene som verver seg til krigstjeneste i det fjerntliggende Afghanistan, går han i utgangspunktet tett innpå individene.
Er de idealister eller eventyrere?
Er de drevet av tro på en gjerning eller av jakt på action i en kjedelig hverdag?
Stor persongalleri
De skal lede efter fjenden, mens fjenden leder efter dem.
En gemmeleg i tomheden venter på dem
Stor persongalleri
Det dreier seg om et trettitall personer, mer eller mindre krigslystne, forventningsfulle og spente.
Ingen av dem virker å være spesielt engstlige - foreløpig.
Historien er fortalt i presens.
Carsten Jensen fører et språk som jager fortellingen av sted.
Vi møter avdelingssjefen, Ove Steffensen, offiserer og menige, Irak-veteraner og ferskinger, feltpresten Lukas Møller, sykepleieren Simon og den muskelsterke Hannah, som tenker at «en veltrænet krop altid er et bevis på ensomhed».
Almen forteller
kludehoved
Almen forteller
«Nu er de så tæt forbundne, som man kun kan blive med et menneske, hvis liv man har afsluttet, og hvis ansigt man har set.
Hvorfor stillede han sig også op og gloede på ham?
Det burde være en regel for soldater i kamp:
Se aldrig på din fjende, når du først har dræbt ham.
Han må ikke have andet navn, anden identitet end den, der kan opsummeres i det ene ord, fjenden.
Hvem skyder de på?
Samme svar.
Fjenden.
Hele tiden det samme svar.»
Ute av kontroll
Ute av kontroll
Drøyt midtveis i boka endrer fortellingen karakter.
Den afghanskættede dansken Khaiber blir satt inn for å redde soldatene, som nå, etter å ha jaktet på forræderen Schrøder, er forsvunnet i ingenmannsland.
Han forteller i jeg-form.
Romanen begynner å ligne Joseph Conrads «Mørkets hjerte», med Khaiber som Marlowe og Schrøder som Kurtz.
Farvel til humanismen
Farvel til humanismen
Romanen er uhyre velskrevet på alle nivåer, fra landskapskildringer til dialoger, fra reflekterende partier til kunnskap om krigens tekniske detaljer.
«Den første sten» er en stor triumf for romanforfatteren Carsten Jensen.
| 1
|
300504
|
Er dette årets beste plate - allerede i januar?
Rosanne Cash gjenfinner røttene på «The River & The Thread».
ALBUM:
Rosanne Cash ble født i Memphis i 1955, omtrent samtidig med at faren Johnny spilte inn sanger som «Cry, Cry, Cry» og «Hey Porter» i legendariske Sun Studio.
Jevnt høy kvalitet
Hun har alltid taklet presset over å være både artist og dattera til Johnny Cash, og har hele veien holdt imponerende høy kvalitet på sine album - fra debuten i 1979 og fram til hennes aller beste.
«Black Cadillac» (2006) var hennes sorgplate, etter at både stemoren June Carter-Cash, faren Johnny, halvsøstera Rosie Nix Adams og så mora Vivian Liberto døde i løpet av to år.
På toppen av dette måtte hun sjøl hjerneopereres i 2007.
Arven etter faren
Det kan bli stor kunst av sånt, men først måtte hun forvalte arven etter faren.
«The List» (2009) inneholdt 12 låtskatter fra ei liste med 100 esensielle amerikanske sanger faren ga henne som et ledd i hennes musikalske barneoppdragelse da hun var 18 år.
Året etter ga hun ut boka «Composed: A Memoir».
«The River & The Thread» er dermed første album med nytt materiale på åtte år.
Til gjengjeld har hun lagt sjela si i samtlige 11 låter.
Produsent-ektemannen
Rosannes særegne stemme er i stand til å løfte enhver låt, men hun er selvfølgelig ikke alene.
Med seg på ferden har hun ektemann, produsent, gitarist og sanger John Leventhal - mens eksmannen Rodney Crowell har en liten gjesterolle som duettpartner og låtskriver.
Hver låt på dette albumet er som skåret ut i tre, varsomt og med en håndverkers finfølelse.
Det er et album å bli glad av - og i.
Instrumenteringen er enkel og virkemidlene utporsjonert i små drypp, som strykerne på «A Feather's Not A Bird» og «Night School» (den låten som kanskje gjør minst av seg, men som likevel står fram som den aller sterkeste), duettstemmen til Cory Chisel (Wandering Sons) i gospelinspirerte «50.000 Watts» og samarbeidet med Crowell på duetten «When The Master Calls The Roll».
Koret på denne låten er for øvrig så stjernespekket at det nærmest må kalles en kuriositet: Kris Kristofferson, Tony Joe White, John Prine og Levon Helms datter Amy i tillegg til Crowell - hennes Voice of God Choir!
Andre gjesteartister på albumet er Derek Trucks, Alison Moorer, John Paul White fra The Civil Wars og Gabe Witcher fra The Punch Brothers.
Sørstatene
Som vanlig er sangene basert på egne erfaringer og opplevelser, små noveller med et ganske vidt utgangspunkt - og oftere enn før formidlet via tredjeperson.
En ting som ble viktig for hvilken retning albumet skulle ta, var en telefon fra universitetet i Arkansas, som ville gjenoppbygge farens hjem.
Cash og Leventhal tok turen fra New York til sørstatene.
Reisen i sør blir en slags rød tråd gjennom albumet, som er både tungt og lystig og melodiøst og fengende og veksler mellom americana, country, folk og Delta-blues.
Det er samtidig en slags identitetsreise, og en reise tilbake til røttene.
«Etta's Tune», en hyllest til farens bassist, Marshall Grant og hans kone gjennom 65 år, Etta, er rørende.
Rosanne har sjøl skrevet om dem - og foreldrene sine - i en artikkel i The Oxford American.
Americana og country blir ikke stort bedre enn dette.
Våger vi å proklamere «årets beste» allerede i begynnelsen av januar?
| 1
|
300509
|
Fra Voss til Goa
Real Ones på musikalsk globetrotting.
ALBUM:
Gruppa Real Ones skriver på coveret til denne plata at den er unnfanget flere steder på kloden, fra Voss til Goa i India, for til slutt å bli halt i land i Bergen.
De fem bandmedlemmene, som har vært i sving sammen siden tidlig i tenåra midt på 1990-tallet, skaper en musikk som åpenbart har mange inspirasjonskilder, særlig fra hipp 60-talls retro og countrysoul, eller vestkyst-rock a la Crosby, Stills, Nash & Young eller Doors, i et muntert hjørne.
Glødetråder «Sister To All», en duett med Susanne Sundfør, har noe av tyngden til fordums Delaney & Bonnie, mens «Is There Hope?» lyder som en av de storfelte balladene til The Band, samtidig som den har noe av sødmen til Gram Parsons «She».
Parsons synes også å skinne igjennom i den vakre countryballaden «Saskatoon».
Gitarene klirrer, skjelver, glir og drar seg gjennom sangene som glødetråder.
Den rullende, Dylan-fortellende «Yaya» kan lyde som om den er inspirert av Goa, det samme gjelder den smarte sitar-blues?en «Do It Anyway».
«Bridges» er en akustisk kompet countryblues, med Lennon-aktig vokal.
Håpefull evighet
Med sine ti minutter er avslutningen med den psykedelisk drømmende «Endless Night» (med tekst av hippie-guruen og 1700-talls poeten William Blake) er kanskje vel endeløs, samtidig markerer den at låtene på dette albumet henger sammen på en måte som ikke tar slutt, men gynger inn i en slags håpefull evighet.
Som det heter i et refreng:
«I don?t
want to die/before there?s nothing more to see.»
| 1
|
300511
|
Slarkete seksløpere
«The Salvation» er en cowboylek med filthatt.
FILM:
Noe av det mest forutsigbare med sjangerfilmen er at alle skal gjøre noe nytt.
Revolusjonen består gjerne i at en velkjent verden blir litt dyrere og litt råere og får litt mer dempet belysning.
Nå rir den danske regissøren Kristian Levring inn i den i enhver forstand forfalne westernbyen.
Han fikk tydeligvis nok av opp ned-snuing som en del av Dogme-kollektivet på nittitallet, for «The Salvation» er en erketradisjonell western som ser lengtende tilbake mot ei tid da den snille cowboyen og den slemme cowboyen møttes til oppgjør i solnedgangen, og der moralsk rett, kyndighet med revolver og endelig seier er trygt plassert hos én av partene.
Svartmusket skurk
Ekssoldaten Jon (Mads Mikkelsen) er en dansk immigrant som har lagt seksløperen på hylla.
Etter fem år der han har bygget seg en gård sammen med broren (Mikael Persbrandt) i det villeste hjørnet av vesten, tar han imot kone og barn, som har ankommet fra Danmark.
Begge er blankskrubbede, blonde og uskyldige, og har blinken malt på ryggen fra første scene.
Før noen får sukk for seg er kone skjendet og begge drept av en flirende sadist som gjør sånt når han føler for det.
Jon lar drapsmannen unngjelde, og blir dermed gjenstand for en ny hevnaksjon fra skurkens bror, den svartmuskede bandelederen Delarue (Jeffrey Dean Morgan).
Avstandsforelskelse
Det er en helt ålreit ambisjon å ville lage en klassisk cowboyfilm uten fiksfakserier eller nytenkning.
Men «The Salvation» virker drømt fram av barnet Levring var mer enn mannen han er; av en som har et sterkere ønske om å leke i westernlandskapet enn å fortelle en historie.
Dette er prærien sett gjennom et avstandsforelsket slør, der de slemme er ekstra slemme og de feige ekstra feige.
Når Jon må hente fram det mørke i seg selv, føles det upersonlig og uinspirert, Mikkelsens åpne, desperate spill til tross.
Levring gir klisjeene sine besnærende omgivelser:
En utbrent småby der husene blir stikkende skjeletter mot en stor og klar himmel.
Når Delarue torturerer
Jon ved å la ham stå i timevis på tå med en løkke rundt halsen, skjer det med dvelende ubehag.
Eva Green er karismatisk som stum femme fatale som kanskje heier på den ene og kanskje den andre.
Men «The Salvation» er ellers fri for mystikk, fri for spenning.
| 0
|
300512
|
Spoon tar sjela di
Texas-gjengen har alltid fremstått som relativt kompromissløse.
De gir ikke ved dørene denne gangen heller.
ALBUM:
Austin-rockerne Spoon har kommet 20 år og åtte album ut i karrieren.
På rykende ferske «They Want My Soul» har de fått produsenthjelp av Joe Chicarelli og Dave Fridmann.
Førstnevnte har jobbet med alt fra The Shins og The Strokes til Frank Zappa, sistnevnte er mest kjent for sin jobb med The Flaming Lips og Mercury Rev.
Spoon har altså vært i gode hender under innspillingen av sitt nye album.
«They Want My Soul» låter åpent og inkluderende, samtidig som fargesammensetningene er mange, varierte og spennende.
De fleste av de ti sporene her har sin helt egne innpakning, alt fra renskårne rock'n'roll-låter til mer drømmeaktige synthtunge lydlandskap.
Går egne veier Spoon har aldri gitt ved dørene, og det er ingenting som tyder på at de har tenkt å gi opp den filosofien med det aller første.
Det krever sin jobb å få puslespillet til å falle på plass denne gangen også.
Men det gir som regel mer lønn for strevet når man må jobbe for å komme under huden på sangene.
Åpningslåten «Rent I Pay» er renskåret 60s rock med autentisk høytalersprekk.
Singelen «Do You» er indierock servert av The Strokes hakket mer kranglete og eksentriske lillebror, mens «Outlier», med sine kjølige synther, representerer mye av den samme storbydekadensen King Midas har gjort til et varemerke i de senere år.
Avsluttende «New York Kiss» er i utgangspunktet en ganske rett frem bassdrevet rocker, men måten den er arrangert på, gir den nesten en understrøm av progressiv pop.
Holder på hatten «They Want My Soul» er bandets første på stort selskap siden seint 90-tall.
Bandet har hatt en stødig, stigende salgskurve som nådde sitt foreløpige klimaks med «Transference» i 2010.
Om den kurven fortsatt kommer til å peke oppover også denne gangen, er kanskje vanskelig å spå.
Nå later det uansett ikke til at verdensherredøme er noe som opptar Britt Daniel & co nevneverdig.
For hvert kommersielle tilløp her, finnes det et introvert motsvar.
Men denne standhaftigheten er nok også mye av grunnen til at så mange trykker dem til sitt bryst.
I det henseende leverer «They Want My Soul» på alle måter.
Det er nemlig ingen som får denne gjengen til å selge sjela si.
| 1
|
300514
|
Enkelt og overflatisk om nazi-skjelett i skapet
Dokumentar burde stilt høyere krav til seg selv.
|||FILM:
Alle familier har kanskje skjeletter i skapet, men få av disse skjelettene er så store, eller så stille, som det familien til regissør Benedicte M. Orvung låste inne i alle år.
Orvung skulle bli tredve før hun fikk vite at grandonkelen hennes, Karl Marthinsen, var nazistenes politisjef og ble likvidert av motstansbevegelsen kort tid før krigens slutt.
Med all sutringen de siste årene om privatpersoner som tar for mye plass i mediene med sine små liv, er det fint når det dukker opp en historie som virkelig er verd å fortelle.
Men dessverre:
Selv om Orvung gir seg selv og familien stor plass i sin film om det skambefengte slektskapet, blir tankene deres rundt familieoppdagelsen enkle og overfladiske.
Her ville Orvung tjent mye på å gå i dybden, stille detaljerte og ubehagelige spørsmål og utforske sine egne følelser mer, utover å erklære at et er «rart» at en i hennes egen familie var en av tyskernes viktigste samarbeidspartnere i Norge.
Alvorstungt Særlig synd er det fordi hun ville vært i stand til det.
Andre steder i «Strengt hemmelig» viser regissøren seg som en god intervjuer.
Særlig det omfattende, åpenhjertige intervjuet med det tidligere NS-medlemmet Kjell Nyfeldt Wiig, som kjente grandonkelen og som vekselvis beklager og rettferdiggjør sine egne handlinger, gjør inntrykk.
Det er også et fascinerende liv Orvung ruller opp:
Marthinsen var en ambisiøs og ressurssterk mann, men også en gutt fra et fiskevær i Finnmark som ble blendet av muligheten til å spise kirsebær med de store.
Dessverre sklir filmen iblant ut i digresjoner som gjenforteller deler av 2. verdenskrig som er altfor velkjent fra før.
Ofte filmer Orvung seg selv mens hun flytter bilder av de involverte og navnelapper rundt på en tavle.
Det gir god oversikt, men filmskaperens konstante nærvær og alvorstunge mine er trettende i lengden.
Regelen gjelder Orvung som alle andre:
Om du ikke har noe vesentlig å si, så ikke bli værende foran kamera.
| 0
|
300517
|
Et dypdykk i varm rennesteinsromantikk
Twin Shadow med perfekt produsert debutalbum.
|||
ALBUM:
George Lewis Jr., mannen bak aliaset Twin Shadow, er nok ikke den første som har tatt seg et dypdykk i tristessen som de rennesteinsromantiske diskografiene til Joy Divisjon og The Smiths har veltet seg i.
Bare hør hvordan han etterligner Morrisseys særegne croonervokal og Joy Divisions «She's Lost Control»-komp på bittersøte «Slow».
«Forget» skiller seg imidlertid positivt ut fra resten av røkla som har raidet den britiske kulturarven med stilistiske kopimaskiner de siste årene ved at den er perfekt produsert av Grizzly Bear-feinschmecker Chris Taylor.
Signaturtristessen føles varm og inkluderende, og følges av et bitterironisk tekstunivers:
«As if it wasn't enough just to hear you speak, they had to give you lips like that», stotrer Lewis Jr. på finfine «Tyrant Destoyer».
Et ekstra pluss som bare opphøyer opplevelsen ytterligere.
| 1
|
300520
|
Dra til Moss - for noen retrorockere!
Death By Unga Bunga med nytt og (mest) gammelt i en herlig miks.
ALBUM:
Bare tittelen på dette albumet, «The Kids Are Up To No Good», hensetter deg til foreldregenerasjonen på 50- og 60-tallet.
Du formelig ser dem for deg i sine frakker og hatter:
«Uff, denne fæle bråkemusikken!»
Jonas Alaska Jansen Plateproduksjon traff planken med utgivelsen av debutalbumet til Jonas Alaska, som også traff hjertet til Spellemannjuryen tidligere i år.
Nå er turen kommet til rockerne i Death By Unga Bunga fra Moss, som i går også ble annonsert som Øya-klare.
Bandet har lenge vært blant yndlingene i Oslos garage-miljø.
50- og 60-tallet «The Kids Are Up To No Good» er DBUBs andre langspiller.
Bandet har den gode, gamle opprørstrangen i behold, der de tryller fram rocketoner inspirert av 50- og 60-tallets musikk og kultur.
Det morsomme med mange av retrobandene som dukker opp nå og da er at mange av dem går så hundre prosent inn for saken.
Ikke bare gjelder det musikken og tekstene, men også lydbildet, posering, klær og tildels hårstil - bare se på den herlige «bolleklippen» til vokalist og gitarist Sebastian Ulstad Olsen i DBUB...
Og - albumet skal selvfølgelig høres på vinyl.
Det utgjør virkelig en forskjell - når vinylen kjøres opp mot den medfølgende cd-en.
Albumet er produsert av DBUB og Sjur Lyseid, som sjøl nylig ga ut plate som The Little Hands of Asphalt til flotte kritikker.
Det flotte coveret er for øvrig lagd av Jens Carelius.
The Sonics Blant inspirasjonskildene er The Sonics, The Mummies (bandnavnet til DBUB er hentet fra en av deres albumtitler) og Roky Erickson.
Jeg får også assosiasjoner til Van Morrisons band på 60-tallet, Them, mens særlig orgelbruken kan minne om The Doors.
Men - DBUB spiller en egenkomponert miks av garage, psykedelia, soul, surf og beatpop med røtter langt tilbake og framover til 20-tallet, og derfor føles det heller ikke utdatert.
Tvert imot makter de å sette sin egen signatur på musikken.
I alle retninger «Violent Femmes» er et høydepunkt.
Musikken dras ellers i alle retninger, særlig gjelder det tittellsporet som følger, mens «Tomorrow Today» høres ut som en morsom variant av Jakob Sandes «Etter ein rangel» (den med «I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg...»).
Åtte minutter lange og angstridde «Hallucination Generation (Take Me Home)», som avslutter albumet, er et nøkkelspor når det gjelder miksen av gammelt og nytt.
Her blandes moderne riffrock med psykedelia - og musikalsk galskap.
«The Kids Are Up To No Good» er i butikkene neste fredag, men DBUB spiller i Oslo kveld (klubbscenen til Chateau Neuf), i morgen kveld (Stratos) og neste lørdag (Mono) - og på Tivoli Amfi i Moss 14. april og Teglverket i Bergen 27. april.
| 1
|
300522
|
Brunt og godt
Årets påskedigg?
Det er sprø og frekk humorkrim generøst krydret med Poirot, promp, pils og filmreferanser.
TV:
Energisk hopping på lik.
Bælming av voksenbrus.
Passelig splatting av blod, litt knarke- og gangstamoro, en frekk variant av Harry Hole og en slags Poirot.
Det er klart at når Morten Ramm og John Brungot, to av "Torsdag kveld fra Nydalens" største sønner, byr på mini-krim med absurde utfall i alle retninger, så får du ikke noe som passer best for de som liker miss Marple.
Du får voksenmoro som, fra tid til annen, blodspruter av overskudd, referanser og ufine festligheter.
Her har noen hatt det moro underveis i produksjonen, dét synes.
Kort og godt
Det var jul da TV2 slo til første gang og ga oss en sesongtilpasset miniserie med korte daglige episoder.
«The julekalender» het det da, og alle løp rundt og sa «bob bob bob».
Nå er det påske, og med seks ti minutters-episoder av «Toget» foran oss, står vi i fare for at alle vil løpe rundt og kalle en pils for «en liten bjørnunge».
Selve storyen er riktig tradisjonell:
Et tog er på vei fra Oslo til Bergen.
Ombord sitter to etterforskere på vei hjem og på ferie.
Plutselig blir toget tatt av ras.
Når strømmen kommer tilbake, viser det seg at to av passasjerene er myrdet.
Hvem, mon tro, står bak udåden?
Etterforskerne er Kenneth Berg, en riktig fyllevrøvlete variant av Harry Hole/Varg Veum, kledelig innpakket i Morten Ramms skikkelse.
Brungot gir oss en riktig så nerdete, asosial liten fjert av en Poirot-beundrende etterforsker ved navn Sean Henry Holmes (mulig han skal minne mest om Sherlock, men Poirot er mer nærliggende).
Tidvis hysterisk
De to humoristene utfyller hverandre godt og ser ut til å ha fått frie tøyler.
Ramm er frekk og grov, Brungot ivaretar krimfølelsen og forankrer handlingsforløpet.
De to mistenker og fornærmer og sine medpassasjerer etter tur.
Se opp for harsellering med alt fra kortvokste til overvektige.
Politisk korrekt?
Naj.
Moro? Ja.
Morsomme referanser til andre filmer funker godt, som innslag i stil fra asiatiske filmer som Jackie Chan-filmer.
Kanskje aller festligst er en sekvens fra Childs Play - uten at vi vil spoile det lille som er av handling.
Alt vi kan si er:
Morderisk Chucky-dukke komplett med creepy latter - og blodige sekvenser.
Produksjonsselskapet Feelgood skal ha for at de har fått mye ut av lite.
Dette ser dyrere ut enn vi mistenker at budsjettet har vært.
Vignetten er lekker, med sexy musikk fra Vidar Busk.
Det er ingen hemmelighet at produksjonen er sponset, vi får klar beskjed om produktplassering.
Med all spisingen av snacks underveis, må man trygt kunne si at «Toget» inneholder spor av nøtter.
Det skjemmer heldigvis ikke.
Fra tid til annen er dialogen vel stiv, seig og hakkete.
Ikke alle skuespillerprestasjoner står til laud, for å si det slik.
Men produksjonen har en følelse over seg av å være et overskuddstiltak med mye energi, så det ser vi gjennom fingrene med.
Alt i alt?
Moro for oss som vil ha litt kvikk moro i påska uten sukkersmak.
| 1
|
300523
|
Lyden av morken plastikk
A1 gjør comeback.
|||ALBUM:
A1 har én låt som er der oppe på hylla for boyband-æraens aller fineste øyeblikk.
«Caught In The Middle» er en låt man ikke en gang trenger å ta i med «guilty pleasure»-ildtangen.
Dessverre, og forutsigbart nok for så vidt, er Christian Ingebrigtsen og hans comebackstrevende engelske bandkompiser ikke en gang i nærheten av denne hylla, for ikke å si reolen, i sitt forsøk på å gjenreise falmet stjernestatus i boyband-gjenforeningenes tidsalder.
Albumet roterer fantasiløst og forutsigbart rundt den daffe MGP-låten «Don't Wanna Lose You Again».
Og derfor får vi lyden av et fortapt og åpenbart ikke spesielt talentfullt eks-boyband som tror de kan komme unna med alt fra feilslått ambisiøse U2/Coldplay-fakter til de billigste 80-tallspopklisjeenes uutholdelige letthet.
I én setning:
Lyden av morken plastikk.
| 0
|
300525
|
Fjellstøtt - uten Fjeld
Norgesvennene Chatham County Line på egne bein.
|||
ALBUM:
Jonas Fjeld og amerikanske Chatham County Line har mye å takke hverandre for, Fjeld for at bandets opptredener under hans romjulskonserter i Drammen teater i 2006 førte til et langt og fruktbart musikalsk samarbeid med bl.a. to album, og Chatham for at de ble introdusert for et nytt publikum som setter pris på deres blanding av folk, bluegrass og countrymusikk.
Live-band Chatham County Line kan være så gode de vil, men det er åpenbart at uten Fjeld ville de her i Norge vært et i mengden av gode band innen den mest amerikanske av alle musikkformer.
Men de fortjener virkelig oppmerksomheten.
Live er de et syn, der de nærmest slåss om å slippe til foran den ene sangmikrofonen.
At bandet er noe helt for seg sjøl fikk vi også oppleve på den lille, men legendariske klubben Continental Club under South By Southwest-festivalen i Austin, Texas i mars.
Da tida var ute og lysene blinket, gikk de like godt ned fra scenen og fortsatte konserten blant publikum på golvet — helt strømløst.
Gode stemninger
På plate er bandet fra Raleigh, North Carolina først og fremst gode håndverkere som omgir seg med gode låter og stemninger, uten å ty til eksesser.
Gitarist og låtskriver Dave Wilson er den trygge og gode hovedstemmen i bandet, men Chandler Holsts banjo er også viktig for soundet — der den alltid ligger bak som en styrepinne.
John Teer krydrer nennsomt med sitt fele- og mandolinspill, Greg Readling er den stødige skipperen som holder stø kurs bak ståbassen - og sammen sørger kvartetten for sjeldent gode harmonier hele veien.
Nostalgisk Musikken har et nostalgisk slør over seg, mest fordi de ofte spiller den som de gjorde for hundre år siden — og dermed holder denne amerikanske musikkskatten levende for nye lyttere.
Men de oppdaterer den også, og leverer et svært variert album som topper seg med glimrende låter som den fløyelsmyke åpningen «Wildwood», bluegrass i bunnen, men med et piano som «fremmedelement», sødmefylte «Alone In New York» om å vandre gatelangs i verdensbyen, «Crop Comes In» med munnspill og steelgitar, såre og voggeviseaktige «Porcelain Doll» og pop-fengende «Ringing In My Ears», sammensatt av tekstlinjer fra kjente pop- og countrylåter og med trommer - forbudt i bluegrasskretser, men helt naturlig i 2010-versjonen av Chatham County Line.
| 1
|
300526
|
Hvor ble det av stadionrocken?
Sørstatsspirene Black Stone Cherry skuffer på ny plate.
ALBUM:
Kentucky-bandet Black Stone Cherrys forrige plate «Folklore & Superstition» var en vekselvis drivende potent rockeplate på den ene siden og noe glatt og upersonlig på den andre.
Dessverre er årets «Between the Devil & the Deep Blue Sea» mer av det siste.
Anslaget er fremdeles sørstatsrock av det breiale slaget, med de smektende balladene og den eplekjekke riffingen det innebærer.
Uheldigvis er materialet altfor blodfattig for sitt eget beste.
Der «Blind Man» fra forrige skive presenterte et band som leverte stadionrock så umiddelbar at du kunne skråle med før første refreng var over, stamper låter som «Killing Floor» og «Blame it on the Boom Boom» rundt i et vakuum mellom Lynyrd Skynyrd og Nickelback.
Med andre ord matlei radioføde blottet for personlighet og nerve.
Takk da for et par refrengsterke semiballader som «Such a Shame» til å pynte på resultatet.
| 0
|
300527
|
«Toy Story 3» er rørende morsom
En fryd å se virkeligheten fra lekenes synsvinkel.
|||
FILM:
Da Disney/Pixar lanserte «Toy Story» i 1995, var vi vitne til et kvantesprang innen digital animasjon.
Ikke bare var «Toy Story» den første helaftens animasjonsfilmen produsert utelukkende digitalt.
Den var også en heidundrende historie med spektakulære scener og personligheter det var lett å bry seg om.
Lekene var svært så menneskelige, mens menneskene holdt seg i bakgrunnen og liknet på leker.
«Toy Story 2» (1999) var en videreutvikling på alle plan og 3-ern svikter ikke.
Filmen mangler strengt tatt ingenting, og som trilogi betraktet er det vanskelig å finne en utfordrer.
Likevel, det er vanskelig å gi topp karakter til et univers og en gjeng vi har opplevd i toppform to ganger før.
Tårer
Men skal vi dømme ut fra billettsalget, er alle gode ting tre.
Filmen har allerede spilt inn én milliard dollar siden USA-premieren i juni og er den klart mest innbringende i trilogien.
Det ble rapportert om voksne menn, inkludert anmeldere, som gråt en skvett eller to bak 3D-brillene.
Selv merket jeg ingen lekkasjer, selv om filmen ofte er rørende.
I søpla Filmens hovedstyrke, vil jeg si, er at den er rørende morsom.
Woody, Buzz Lightyear, Jessie, Dinosaurusen, Potethode og de andre må handle raskt når deres eier, Andy, skal av gårde på universitetet.
Mor sier at rommet må ryddes og tingene skal enten på loftet, til Universitetet eller i søpla.
Andy har fylt 18, lekene har i årevis levd i håpet om å bli lekt med, men nå er alt håp ute og livet står på spill.
Vi blir med Woody og vennene på en halsbrekkende ferd ut i verden og som alltid er det en fryd å se virkeligheten fra lekenes synsvinkel.
Mørk Første stopp er en barnehage, der en gjeng med bølleleker regjerer.
Woody farter omkring på egen hånd, før han kommer vennene til unnsetning, men det forhindrer ikke en både fartsfylt og dyster reise gjennom et avfallsanlegg.
Denne «mørke» siden ved «Toy Story 3» har resultert i 7-årsgrense.
Vi må gjennom noen ganske så skumle scener der lekene blir herjet med av viltre unger og en slem teddybjørn som terroriserer sine omgivelser.
De mer filosofiske temaene - forgjengelighet, savn, tilhørighet, - vil røre en nerve hos både barn og voksne.
«Toy Story 3» er en helstøpt film, beregnet på alle som engang har lekt.
| 1
|
300528
|
Hogger seg gjennom garasjeveggen
Paul Weller - direkte rørende å høre ham i så bra slag!
|||ALBUM:
Tilbake!
Igjen?!
Paul Weller holdt på å kjede oss i hjel med gubbete bluesrock/soul støpt i sirup gjennom 2000-tallet.
Men hentet seg mesterlig inn med det fragmenterte, upolerte og rent ut vidunderlige overflødighetshornet «22 Dreams» i 2008.
Det bar rett inn på diverse årsbestelister.
Men var det et blaff?
Sannelig ikke.
«Wake Up The Nation» preges av samme idérikdom, innfallsrikhet og skisseaktige arbeidsmetode, men er råere, kortere og enda mer intens.
Det oppleves nesten mixtapeaktig, korte bluss av Curtis Mayfield-soul, The Jam-fråding, Bowie-hyllester og sekstitallspop, alt spilt med rått anslag og hvor Weller verbalt hogger seg gjennom garasjeveggene med rødglødende politisk engasjement.
Kevin Shields dukker opp inni lurvelevenet her også, og generelt er Wellers glød direkte rørende.
For en mann å ha tilbake!
| 1
|
300529
|
Billig sjarm
«Det er aldri for sent, Larry Crowne» tar for lett på alt.
FILM:
Det kan være vanskelig å sette ord på akkurat hva som trekker oss mot andre mennesker.
Kjemi er en flyktig og forunderlig sak, som ikke uten videre kan kokes ned til felles interesser, bakgrunn eller sans for indierock.
Men noe er det.
Det er noen mennesker du har lyst til å ta et glass til sammen med.
De har en kombinasjon av egenskaper, evner, gemytt, vesen, humor som gjør at de ikke uten videre kan erstattes av andre.
Intetsigende
Nettopp dét er det som glemmes i den mekaniske feelgood-filmen «Det er aldri for sent, Larry Crowne», en romantisk komedie løst med samme lidenskap og sjel som en Windows-kabal.
Det er ingen grunn til at Tom Hanks og Julia Roberts skal feste seg ved hverandre, eller vi ved dem.
Han er den intetsigende kjernekaren Larry som får sparken fra jobben på kjøpesenteret, som han til nå har utført med nesten mistenkelig hengivenhet og omhu.
Hun er den bitre universitetslæreren Mercedes med halvtomme seminarrom på jobb og halvfulle spritflasker i barskapet hjemme.
Fra øyeblikket den arbeidsledige Larry begynner ved universitetet for å skaffe seg mer ballast i livet, skyves de mot hverandre av manusets insisterende hånd.
En lignende, hylende utroverdig relasjon oppstår når Larry tas under vingene til en lokal gjeng, som forøvrig må være den mest blankskrubbede, veloppdragne gjengen i artens historie.
Hva noen av disse menneskene har til felles, må fuglene vite.
Alt er lett
Verre:
«Det er aldri for sent, Larry Crowne» mangler virkelige prosesser.
Fortellinger må inneholde streben av noe slag.
Menneskene vi møter, må kjempe for å oppnå noe, eller bli noe, eller beholde noe.
Mulighetene er her i mengder, for eksempel for satire over det brutale amerikanske arbeidslivet.
Men Larrys fortvilelse over å miste alt blåser fascinerende fort over, og å bygge opp et liv fra ruinene fremstilles som en hyggelig hobby som for det meste innebærer hviskende sludring med skjønne studiner under forelesning.
Det samme gjelder Mercedes' vei ut av håpløsheten og det ulykkelige ekteskapet (sjangertrekk:
Når en ektemannsfigur introduseres når han sitter og ser på porno på nettet, vet du at samlivet er i stumper og stykker).
Hun vurderer ikke, velger ikke, lærer ikke, forandrer seg ikke.
Alt er lett.
Alt er generelt og anonymt.
Hanks og Roberts er fremdeles gode på å være glamorøst alminnelige og prøver å surfe på sin hendøende sjarme.
Men det er ikke nok.
Ukomisk
Verst:
Hanks og Roberts makter ikke å fremvriste så mye som et lite knis.
Manuset, som er skrevet av regissør Hanks sammen med «Mitt store, fete, greske bryllup»-stjernen Nia Vardalos, er dumt og dovent.
Hanks og Vardalos tror det holder å skyve frem noen tydelige typer - gutten som fikler med mobiltelefonen i timen, den prutende loppemarkedselgeren - uten å gi dem situasjoner eller historier å være morsomme i.
Det er bedrøvelig å se skuespillerne spille ut scenene som om det var komiske poenger i dem.
Det er det ikke.
| 0
|
300531
|
Trekløver i ørkenen
«Jackie» følger landeveisformelen og skaper ikke nødvendig emosjonell gjenklang.
FILM:
Sofie og Daan (spilt av søstrene Carice og Jelka van Houten), har vokst opp med to fedre i Nederland.
Daan jobber i barnehage, mens Sofie er redaktør av et glossy magasin og lever for jobben.
Så en dag får de brev fra USA:
Deres surrogatmor, som de aldri har møtt, har fått et komplisert beinbrudd og de er nærmeste pårørende, sånn omtrent.
Dels motvillig drar de to svært ulike søstrene til New Mexico for å hjelpe Jackie (Holly Hunter) fra akuttklinikk til rehabilitering, 800 mil unna.
Jackie har sprengt trommehinnen, så de kan ikke fly, men legger ut på landeveien i hennes skranglete bobil.
Jackie er fåmælt og vrang i starten, men tiner opp etter hvert.
Sjangertro
Det høres også med til landeveissjangeren at hovedfigurene blir bedre kjent med seg selv og skjønner at livet dreier seg om mer enn det de har drevet med så langt, særlig hvis de har syslet med noe stressende i storbyen eller blitt kuet av en dominerende ektemann.
Vi er med andre ord på langtur med en velbrukt sjanger og stiller derfor visse krav.
«Jackie» er et middels vellykket forsøk, med gode skuespillere, men et manus som tusler av gårde i krabbefeltet.
Trekløveret stopper ved et par vannhull i New Mexico-ørkenen, men involverer seg i liten grad med sine omgivelser.
De takler ektemann og magasinsjef hjemme i Nederland via telefon, men følelsesmessig interessant blir det bare i liten grad.
Menn er til bry
Regissør Antoinette Beumer er en brukbar instruktør, men hvorfor gir hun ingen av mennene noe mer å gjøre?
De to kjærlige homofile fedrene får et par replikker, mens et par tilsynelatende greie menn utenfor Albaquerque er bortimot stumme.
En motorsykkelgjeng dukker opp når jentene får motorstopp, men de viser seg å være lokale representanter for Dykes on Bikes.
Ektemann og sjef i Nederland er patetiske tullinger og mens jeg venter på en sympatisk heterofil mann, kommer fire voldtektsmenn rullende i en jeep.
Historien byr på et par overraskelser på tampen, men disse kommer for seint til å gi filmen emosjonell tyngde.
| 0
|
300534
|
Husker du The Blasters?Nå har Dave og Phil Alvin gitt ut plate igjen!
Brødrene la uvennskap til side da Phil ble alvorlig syk.
ALBUM:
Phil og Dave Alvin har ikke alltid vært perlevenner, men det var på tide å samarbeide igjen.
Døden nær Phil var nær ved å dø av sykdom i 2012, og han og broren Dave bestemte seg for å lage sitt første studioalbum sammen på nesten 30 år.
Med seg har de blant andre Gene Taylor (piano), som også var med i The Blasters.
- Vi kan krangle nå og da, men aldri om Big Bill Broonzy, sier Dave Alvin om brødrenes felles fascinasjon for bluespioneren.
Selv om særlig Dave er en meget anerkjent låtskriver, bestemte de seg for å lage en hyllest til en av de virkelig store navnene innenfor akustisk blues, Broonzy (1893-1958), med albumet «Common Ground:
Dave Alvin & Phil Alvin Play and Sing The Songs of Big Bill Broonzy».
Akustisk
Det er eldgammel musikk de spiller, men likevel får de låtene til å virke moderne.
Det er stort sett akustisk, en blanding av blues, folk, country og rock, men heller også over mot rockabilly.
Kompet består stort sett av akustiske gitarer, National steelgitar, en og annen elgitar, bass og trommer, men det er mer enn nok for å ta Broonzys tradisjonelle blueslåter videre.
Clapton
Han er riktignok mest kjent for «Key To The Highway», som Eric Clapton har udødeliggjort på plate og ikke minst på konsertene sine.
Men minst like gode er åpningen «All By Myself», «How You Want It Done» og «Big Bill Blues», sistnevnte med alle de klisjeene du forventer i en bluesstandard.
Dave og Phil gjør så glimrende versjoner som sangene fortjener.
Dave mest aktiv
Det er 35 år siden brødrene Alvin fra California startet rootspunkbandet The Blasters sammen.
Det varte ikke så lenge.
Phil har riktignok holdt det gående, men uten Dave - helt til de ble gjenforent i 2002.
Dave har likevel vært atskillig mer aktiv enn storebroren, seinest med albumet «Eleven Eleven» fra 2011 (der Phil er gjest).
Blant høydepunktene er countrybluesalbumet «Blackjack David» (1998).
Phils siste album ble utgitt for 20 år siden.
Desto hyggeligere å høre ham igjen - sammen med broren.
Uvenner eller venner, de er tross alt brødre!
| 1
|
300536
|
Uvenner på Facebook
«The Social Network» er en medrivende historie om Facebooks fødsel og tidlige oppvekst som må tas med en klype salt.
|||
FILM:
Før het det:
Du må ikke tro på alt du leser i avisene.
Med Internetts vidunderlige, redaktørløse nye verden er vi blitt enda mer skeptiske.
En film, derimot, som forholder seg til en rykende fersk virkelighet, som har kostet store summer å produsere, som er forfattet av manus-halvgud Aaron Sorkin og som baserer seg på historien om et ungt geni som bare har rukket å bli 26 år, en slik film bør vel holde seg så nær fakta som mulig, eller hva?
Filmens undertittel sier at du får ikke 500 millioner venner uten å skaffe deg et par fiender på veien.
Om selve filmen må det kunne sies at du får ikke en spennende historie om en datanerd uten å omskrive virkeligheten betraktelig.
Mye tyder på at Aaron Sorkin, det tidligere kokainavhengige geniet bak «The West Wing», har tatt seg forbløffende store friheter i framstillingen av livet på eliteuniversitetet Harvard og hvilke motiver som drev Mark Zuckerberg til å unnfange Facebook.
Men la oss først se på hvordan Sorkin og regissør David Fincher former sin skapelsesmyte om selskapet som i dag er verdsatt til 25 milliarder dollar og som gjorde Zuckerberg til klodens yngste milliardær i en alder av 23.
Allerede i første scene, en typisk sorkinsk ping-pong-dialog, får vi et konsist inntrykk av Zuckerbergs lettere autistiske væremåte.
Han sitter og snakker med kjæresten Erica (Rooney Mara, snart kjent som Lisbeth Salander) på en folksom studentkneipe og forklarer hvor viktig det er at han kommer seg inn i en av «the final clubs», disse brorskapsklubbene for kule gutter som vi gjerne forbinder med Harvard og andre «Ivy League»-universiteter.
Jesse Eisenbergs Zuckerberg er en selvopptatt, arrogant og sosialt klønete drittsekk som klarer å fornærme Erica i annenhver setning.
Han blir dumpet på flekken.
Deretter går han hjem til studenthjemmet, drikker seg full og finner opp Facebook.
Det vil si, historien er mer komplisert enn som så, og filmen har tross alt bare vart noen minutter.
Likevel er det dette som er grunnlaget for dramaet:
Mark Zuckerberg lengter etter å heve sin sosiale status og han er blitt dumpet av dama, noe som gjør at han setter seg foran tastaturet, skriver på bloggen sin at Erica er en bitch med små pupper og programmerer en nettside der han legger ut universitetets interne «facebooks» og lar (de mannlige) studentene stemme på hvilke jenter som er penest — hot or not.
Zuckerberg unngår så vidt å bli kastet ut av Harvard for å ha hacket seg inn på universitetets server, men han blir samtidig en lokal kjendis, siden «Face mash», fikk tjueto tusen treff i løpet av to timer, før serveren krasjet.
Blant dem som legger merke til hendelsen, er tre av de kule brorskapsgutta, de eneggete tvillingene Tyler og Cameron Winklevoss og Divya Narendra.
De ønsker at Zuckerberg skal hjelpe dem å programmere et nytt sosialt nettverk, Harvard Connection.
Han takker ja.
Deretter stjeler han ideen deres, ifølge søksmålet vi stadig skal vende tilbake til i filmen.
David Fincher er kjent for dystre thrillere som «Seven» og «Fight Club» og denne gangen har han fått en historie som stort sett foregår på studenthjem og i sterile rettslokaler til å virke både elegant og energisk.
Fincher og fotograf Jeff Cronenweth («Fight Club») demper lyset og bruker en palett av duse farger og bruntoner, men gir samtidig filmen en skarphet og en glans som gjør den uimotståelig lekker.
Musikken består av Atticus Ross og Trent Reznors mørke, illevarslende elektroniske lydmalerier — et originalt og glimrende valg.
Aaron Sorkins mest iørefallende bidrag er de mange sviende gullkorn som karakterene lirer av seg.
«A guy who makes a new chair doesn't owe money to everyone who ever built a chair,» sier Facebook-oppfinneren når han går trøtt av å bli saksøkt, mens den milde og sympatiske Eduardo Saverin (Andrew Garfield) har følgende melding når han går lei av sin partner Zuckerberg:
«Sorry, my Prada is at the cleaners, along with my hoodie and my 'fuck you' flip-flops, you pretentious douche bag!»
Sorkins store bragd består imidlertid i å sy sammen en uhyre spennende historie av det som i utgangspunktet er rettsmøter og programmeringsøkter.
Vi fraktes i stort tempo fram og tilbake i tid mellom studentlivet og seinere rettssaker, den ene med Winklevoss-brødrene, den andre med nevnte Saverin, som finansierte Facebook i starten, for deretter å bli skviset ut av selskapet med ufine midler av Zuckerberg og hans nye partner Sean Parker, mannen bak Napster, spilt av en Justin Timberlake i storform.
Saverin er den eneste av hovedkarakterene vi tillates å sympatisere med.
Han er sårbar, sjenerøs og muligens ikke den økonomisjefen Facebook trenger for å vokse.
Han er Mark Zuckerbergs eneste venn på universitetet, ifølge filmen, men sviktes på verste vis, noe som forsterker framstillingen av den mektige Zuckerberg som en monsternerd, mektig og fri for menneskelige egenskaper, «an asshole», som ekskjæreste Erica uttrykker det.
«The Social Network» er en mesterlig fortalt historie, men hvor sann er den?
Og da snakker vi ikke om enkelte fakta som er forstørret eller utelatt, men om essensen.
Flere journalister som gikk på Harvard i 2002, som bodde på samme studenthjem som Zuckerberg og til dels kjente ham, har skrevet fyldige artikler om «The Social Network» etter premieren (Nathan Heller og Luke O´Brien i Slate, Rebecca Davis O´Brien i The Daily Beast).
De mener at det Harvard vi presenteres for i filmen er avleggs.
Ingen streber i dag etter å bli medlemmer i «final clubs», ingen modelljenter stripper på bordene i disse klubbene og de er heller ikke en snarvei til ettertraktete jobber etter studiene.
De kjenner seg heller ikke igjen i Jesse Eisenbergs rolletolkning.
Mark Zuckerberg har trolig flere dårlige egenskaper og har behandlet folk dårlig opp gjennom Facebooks eventyrlige historie, men på Harvard hadde han mange venner, var sosialt aktiv og hadde et rykte som opprører, siden han som 19-åring hadde takket nei til jobb og flere millioner dollar fra Microsoft.
Da Zuckerberg i slutten av september, like før filmens USA-premiere, ga 100 millioner dollar til New Jerseys skolevesen, tenkte nok de fleste at det var for å pynte på sannheten som filmen ville avsløre.
Men kanskje gjorde han det for å utligne Aaron Sorkins behov for å skape en hovedperson med tydelige og lite smigrende motiver som kjemper en klassekamp mot pappagutter som ikke lenger har den samme posisjonen de pleide å ha, noe Mark Zuckerbergs lynraske vei til makt og rikdom er et uomtvistelig bevis på.
| 1
|
300542
|
Leonard Cohen er som alltid en ulykkelig elsker
Verken tematisk eller musikalsk byr han på store brudd.
ANMELDELSE:
Skjønnhet og ulykke er gamle parhester i kunstens verden.
Perfekt utformede tragedier dyrker en form for nederlagets estetikk.
Uttrykket kan være forførende og ha en nesten hypnotisk kraft, mens innholdet forteller om død, oppbrudd, hat, selvmordstanker og uforsonlighet.
En roman, et maleri, en opera eller et dikt kan være fullbyrdet inntil det perfekte, mens budskapet klinger som en dødsrallen:
Her er intet håp.
Alt er over.
De som står igjen på scenen, er alt annet enn lykkelige.
Men kunstneren rammer deres fortapelse inn i et forsonende skjær av fullbyrdet fortellerkunst.
Den kanadiske dikteren, sangeren og komponisten Leonard Cohen (77) er en spesialist i denne bransjen.
Igjen og igjen har forvandlet sin egen sorg, smerte og utilstrekkelighet til smilende balsam for sine lyttere.
Hans album nummer tolv på 45 år, «Old Ideas», bekrefter Cohen som en utrettelig, men mislykket elsker.
Hvem skriver beskere sanger om kjærligheten enn ham?
Samtidig vikler han sine oppbrudd inn i en form som gynger både ham selv og lytteren over i en mediterende tilstand, en verden der rytmen, den sparsomme instrumentbruken, den maskuline røsten og det englelyse kvinnekoret oppfordrer til å lukke igjen øynene for verdens mangel på perfeksjon og lene seg tilbake i en ensomhet som likner den drømmen om kjærlighet som er gått i knas.
I forkant av «Old Ideas», er de 11 tidligere studioalbumene til Leonard Cohen utgitt i en elegant boks.
Her en dag lot jeg meg underkaste hele verket, samtlige plater på rekke og rad, til sammen åtte timer, et kvarter og ti sekunder.
Litt av en reise.
Fra de første strofene på «Songs of Leonard Cohen» («Suzanne takes you down, to her place by the river...») suger Cohen deg inn i sitt univers, en blanding av myter og realisme.
Allerede her dukker noen av de flotteste sangene til Cohen opp, tre av dem ble brukt av Robert Altman i den poetiske westernfilmen «Mr. McCabe and Mr. Miller» (1971), med Warren Beatty og Julie Christie.
I et snøfylt skogslandskap i det ville vesten slåss menneskene med drifter og lidenskap mens Cohen synger «Winter Lady», «Sisters of Mercy» og den enestående «The Stranger Song».
Kanskje behøvde han ikke ha utgitt flere album, og likevel vært en kultfigur.
Det er lett å glemme at Leonard Cohen før han spilte inn sin første plate, hadde et sterkt rennomé som lyriker og romanforfatter, ja nærmest som det nye, unge håpet for kanadisk litteratur.
Interesserte bør skaffe seg DVD-utgaven av den svart/hvite dokumentarfilmen «Ladies and Gentlemen ... Mr. Leonard Cohen» fra 1965, der en ung Cohen leverer den råflotte replikken:
«Å være poet er ikke noe yrke, det er en dom».
Han framstår som en blanding av standupkomiker og diktoppleser, som en smilende, cool løve i Montreals beatnik-miljø og som ruklete nachspiel-sanger.
Hans best kjente roman het symptomatisk nok «Skjønne tapere» (1966).
De 11 platene leder med konsekvens fram mot dagens Cohen.
Flere av utgivelsene har demonstrativt beskjedne titler, som «Songs From a Room», «Recent Songs», «Ten New Songs», eller den typiske «Songs of Love and Hate».
Med en stemme som en blanding av Lee Hazlewood og Johnny Cash utvikler han sin form for monoton, melankolsk visesang.
I 1977 blir han overkjørt av den legendariske wall-of-sound-produsenten Phil Spector.
Resultatet er en plate som er mer minneverdig for sin tittel enn for det masete musikalske uttrykket, «Death of a Ladies Man».
Men han famler seg tilbake på sporet, og på 1980-tallet lager han to plater, «Various Positions» (1984) og «I'm Your Man» (1988).
Med disse mesterverkene finner han sin form.
En mental krise fører til ni års musikkpause mellom 1992 og 2001, mens Cohen ribbet seg selv for sine mest destruktive illusjoner i samarbeid med sin zenbuddhistiske guru Roshi, i et kloster på Mount Baldy i California.
Hans viktigste lærdom derfra var vissheten om at det ikke finnes noen gud og at han kunne slutte å strebe etter en høyere mening med livet.
Denne formen for avklarethet og frihet er muligens det som skaper harmonien i Cohens musikk.
Det han ikke har klart å kvitte seg med, er åpenbart den formen for streben som er rettet mot kvinnene.
«Old Ideas» rommer 10 sanger.
På coveret vises ark fra den lille notisboka poeten har skriblet ned tekstene i.
Til fem sanger har han skrevet melodien alene.
«Crazy to Love You» er skrevet sammen med hans kjæreste de siste åra, sangeren Anjani Thomas, mens fire låter er lagd i samarbeid med Patrick Leonard, kjent produsent for Roger Waters/Pink Floyd, Elton John og ikke minst Madonna.
Albumet er produsert dels av Patrick Leonard, dels av Anjani Thomas, dels av Dino Soldo og endelig Cohens gamle samarbeidspartner Ed Sanders, legendarisk medlem av gruppa The Fugs.
Kvinnekoret, som er en så viktig del av arrangementene på de aller fleste av Cohens plater, besørges av veteraner som Sharon Robinson, Dana Glover, The Webb Sisters og Jennifer Warnes.
Som så ofte før handler sangene om dyder og synder, verdighet og skam, stolthet og lidelse
Men det er ingen gud her, selv om det fins religiøs symbolikk.
Mest av alt handler det om konsekvensen av at forhold går i knas, alle de nedverdigende situasjonene, rollespillet, opplevelsen av å bli forvandlet til noen man ikke ønsker å være.
Gamle ideer, hva betyr det?
Cohen går nok en gang inn i en dødsdans med kjærligheten, denne svikefulle partneren i livets halvtomme ballsal.
Han starter med «Going Home», der han ironiserer over sin egen rolle som vismann og visjonær:
«He wants to write a love song/An anthem of forgiving/A manual for living with defeat/A cry above the suffering/A sacrifice recovering/But that isn't what I need him to complete.»
I «Amen» er sangeren klar til å møte sin dom, avkledt og edru, etter å ha vært igjennom mareritt og skyld.
Det handler om soning og forsoning, bare ett ord gjenstår; «amen», slik må det være.
«Show Me the Place» er en kjærlighetssang full av kristen symbolikk, en skildring som kan leses som et forhold der jeg-personen er blitt en slave av partneren.
Men kan også handle om en forvirret manns lengsel etter fred.
«Darkness» beskriver et destruktivt forhold som suger de elskende ned i mørke og interesseløshet, vekk fra morgenens lys og regnbuens fargespekter.
Men låta kan samtidig handle om døden som nærmer seg, sangeren har ingen framtid, han vet at hans dager er talte.
Denne blandingen av konkrete og mytiske motiver er noe av det som kjennetegner Cohens poesi.
«Anyhow» er en kjærlighetssang av det aller råeste slaget, en blues med stikkord som oppbrudd, hat, skyld, nåde, bekjennelse, tilgivelse.
Om «Darkness» var innhyllet i dødens mørke, er denne sangen omslynget av livets svarteste områder, og det er enda verre.
«Crazy to Love You» er en skummel låt om kjærlighetens galskap, om falskhet og spill:
«Had to go crazy to love you/Had to let everything fall/Had to be people
I hated/Had to be no one at all.»
Neste sang, «Come Healing», besynger ensomheten:
«O solitude of longing/Where love has been confined/Come healing of the body/Come healing of the mind» og seinere:
«Come healing of the reason/come healing of the heart.»
Eller:«Come healing of the spirit/come healing of the limb.»
Låta «Banjo» er en merkelig blues, utløst ved synet av en istykkerslått banjo som dupper ute på et herjet hav.
Hvor kommer den fra?
Kanskje er den slitt av ryggen på en som eide den, eller er den hentet «ut av graven til noen».
Over til «Lullaby», en vakker vuggesang, drømmen om søvn og harmoni for slitne sjeler.
Siste låt, «Different Sides», er nok en kjærlighetssang, om problemene med å møtes på tvers av «grenser ingen har trukket».
Det høres ikke enkelt ut:
«You want me to change the way I make love/I want to leave it alone.»
En innsikt full av fortvilelse, framført som om den blør fra et hjerte av silke.
| 1
|
300543
|
Masseslagsmål og pumpende hardrock
Ozzy slipper ny singel med drahjelp fra TV-serien CSI.
|||LÅT:
Mens innsatte gyver løs på hverandre, politi og fangevoktere i en masseslagsmålscene fra et fengsel i siste avsnitt av den populære TV-serien CSI:
New York, ruller Ozzy Osbournes nye singel «Let Me Hear Your Scream» taktfast i bakgrunnen.
Og selv om det ser ut til at fengselsfuglene klarer seg godt på egen hånd, kan man raskt konstatere at Ozzy's siste skrik er noe av en knyttneve i seg selv.
TafattDet er ikke til å stikke under en stol at de siste platene til den aldrende metal-gudfaren har vært relativt tarvelige saker, spesielt det livløse pliktløpet «Black Rain» fra 2007.
Nå ser det imidlertid ut til at vinden har snudd, og med ny sparringspartner i gitarist Gus G, kan det virke som om kreativiteten og entusiasmen har fått seg en injeksjon med vitaminer.
«Let Me Hear You Scream» er nemlig en stampende rocker som kombinerer et drivende vers, i ånd med gamle slagere som «I Don't Know», med et storslått stadionrefreng som bør være mer enn velegnet til å brøle seg hes til.
Produksjonen låter spenstig og energinivået er markant høyere enn på lenge.
Full uttellingOzzy's karakteristiske melodilinjer, med et solid og pumpende riffmaskineri i bunn, blir aldri feil.
| 1
|
300549
|
Umiskjennelig kvalitet fra Marit Larsen
Bruker sin bråmodne etablerthet som soloartist til å perfeksjonere uttrykket.
LÅT:
Marit Larsen har etablert en så tydelig egen signatur og et så umiskjennelig uttrykk at det nå, på trappa til det tradisjonelt «vanskelige» tredjealbumet, er spennende å se om hun bruker sin bråmodne etablerthet som soloartist til å perfeksjonere dette uttrykket, eller om det nå bærer i helt andre retninger.
«Coming Home» peker ganske utvetydig i første retning.
Rolig pianostart, den lyse stemmen intimt framme i lydbildet (nå også med en liten, men tydeligere artikulert countryskjelv) og så gradvis akselerering og tiltagende intensitet til låten freser fram på vestkystpopens motorvei med håret rett ut i vinden og et superfengende, Stevie Nicks-møter-Dixie Chicks-aktig refreng av det oppløftende gladtriste slaget i framsetet.
Larsens beundringsverdige evne til å skape vendepunkter og overraskelser innenfor ellers tilsynelatende konvensjonelle låtskriverrammer preger også «Coming Home», men det er samtidig også en litt mindre oppsiktsvekkende og overrumplende førstesingleopplevelse enn vi er blitt bortskjemte med fra henne.
| 1
|
300550
|
«Winx Club» er ren pastellporno
Som å drukne i smeltet marshmallow.
|||
FILM:
«Og nå ber jeg avgangselevene ta på seg vokterkappene», sier rektor.
«Det er på tide å oppnå evig harmoni.
Disse vakre smykkeskrinene inneholder nøkkelen til harmonien».
Se, der er en setning du neppe har hørt før.
Men slik er det de går rundt og småprater på alveskolen Alfea, der prinsessefeen Bloom - dagens ungpiker nøyer seg ikke med å være bare prinsesser - og de fem venninnene hennes er elever.
Når de ikke snakker babyspråk med de magiske kjæledyrene sine, skifter fra den ene rosa kjolen til den andre, eller tar imot komplimenter fra sine hårfagre kjærester, hender det de tar seg tid til å redde verden.
Å se animasjonsfilmen «Winx Club» er som å drukne i smeltet marshmallow.
Bisarr handlingFilmen Winx Club henvender seg til et eksklusivt publikum:
Nemlig jentene som har fulgt den skamløst suksessrike italienske tv-serien, spilt spillene og kjøpt dukkene.
Ingen andre vil ha forutsetninger for å forstå den bisarre handlingen, der feene må oppsøke et gammelt slott, og et magisk bibliotek, og en mystisk grotte, alt med lange navn som høres ut som noe Try reklamebyrå kunne tryllet opp til relanseringen av Jernbaneverket.
Eller noe.
Og så er det noen foreldre som må finnes og noen hekser som må bekjempes.
Fjollete franchiseAt småjenter iblant forelsker seg i fjollete franchiser der store kjoler og små pelsdyr står sentralt, er knapt noe nytt, eller noen grunn til oppstandelse.
Foreldre får bare bite tennene sammen og tenke på noe hyggelig når dvd'en settes på for syttifjerde gang.
Det som derimot kunne kalt på en viss berettiget vrede, om de hadde orket, er at absolutt alt ved «Winx Club» ser ut som om det koster 19,90 på Nille.
Kjolene til prinsessene ser billige ut.
Håret deres ser ut som om det er stappet fullt av extensions fra Glitter.
PlastikkfølelseSangene i filmen har ingen tatt seg bryet med å oversette og spille inn på norsk.
Overflatene i filmen har ingenting av strukturene og detaljene enhver animasjonsfilm i 2010 med respekt for seg selv bør ha.
Ansiktene til jentene har nesten ikke mimikk og ligner plastikkdukkene de italienske produsentene utvilsomt håper å selge millioner av.
Og fistelreplikkene de arme norske skuespillerne, blant dem Paul-Ottar Haga, Anders Baasmo Christiansen og Siri Nilsen, blir tvunget til å lire av seg, er en språklig variant av negler over en tavle.
«Winx Club» er white trash-tremenningen til Harry Potter på date med Lady Lovely Locks, på kjøpesenteret.
Og den har ingenting på kino å gjøre.
| 0
|
300555
|
«Litt malplasserte innslag av underbuksehumor»
Bare halvmaks, Egon.
|||FILM:
Hva gjør du når du har fortalt historien om Olsenbanden fra alle tenkelige vinkler?
Jo, du tar en George Lucas og går tilbake til begynnelsen.
Helt til begynnelsen.
I «Olsenbanden jr.
- Mestertyvens skatt» nøster Egon (Thomas Stene-Johansen) seg bakover i familiehistorien og finner ut at han er etterkommer av selveste Ole Høiland, mestertyven.
Filmen viser også hvordan han først får bowlerhatten som skal bli hans varemerke.
Men innen den tid må vi gjennom en rekke forfølgelser og forviklinger, mange av dem for dårlig ivaretatt.
Mer følelser«Olsenbanden jr.
- Mestertyvens skatt» er noe mer av en dramafilm enn forrige opus i serien, den tegneserieaktige «Det sorte gull».
Fargene er mer dempede, og det dveles mer ved det følelsesmessige og mellommenneskelige.
Egon finner igjen sin ukjente bestefar Eugen (Ivar Nørve) på et lugubert gamlehjem, drevet av to nederdrektige brødre (Thorbjørn Harr og Jan Grønli) som vil lure ut av den gamle hvor stamfarens skatt befinner seg.
Men bestefar er noe av en lur rev selv, og historietråden om de to generasjonene som prøver å finne ut om de kan ha tillit til hverandre, er fin.
Litt alvor er bare kledelig.
Mye å pirke iDa er det verre at action- og humorscenene ikke har den nødvendige musikaliteten.
Regissør Arne Lindtner Næss har laget seks filmer om Egon, Benny og Kjell, i tillegg til tv-serier, og må kunne kalles en ringrev i barnefilmfaget.
Derfor er det så irriterende når Egon skal fire bestefaren, som sitter i rullestol, ned fra et vindu, står han bare og fikler med tauet når kamera er på ham, som om det ikke er tungt i det hele tatt.
Det er unødvendig at skurken, etter å ha oppdaget at de to flykter ut av vinduet, bruker altfor lang tid på å komme seg ned tre etasjer og sette etter dem.
Og det er litt for tydelig at klassekameratene som faller ut av kanoene, egentlig hopper.
Dette er pirk, men det er ikke bra at det gjennomgående er mye å pirke i.
Det gjør at publikum ikke helt kjøper illusjonen.
Humoren er variabel, og innslagene av underbuksehumor virker noe malplasserte, skjønt Anders Hatlo og Johannes Joner jobber hardt og har god nok kjemi og timing til å redde de fleste av sine scener.
VelmentLindtner Næss har funnet et tiltalende nytt trekløver i Thomas Stene-Johansen, Fridtjof Tangen og Jonas Hoff Oftebro.
De er hjertelig til stede i en vennlig og velment film som med enkle grep kunne hevet seg flere hakk.
| 0
|
300556
|
Anmeldelse:Leser du «En sommer med Montaigne», risikerer du å bli et klokere menneske
Tar du sjansen på det?
Å spå hvilke bøker som kan komme til å bli bestselgere, er vanskeligere enn den første og beste bokhandlerkjede aner.
Man kan selvsagt tro på enkelte bøker og tvile på andre, man kan legge til rette ved nærmest å dytte bøker på kundene, likevel følger leserne i blant sine egne besynderlige veier.
Få kunne for eksempel tenke seg at en hverdagsfilosofisk bok om å hogge og stable ved skulle bli en stor suksess.
Eller at en bok om å temme en hønsehauk skulle forføre både lesere og kritikere.
Eller hva med en barnebok bygd på pensum til forberedende i filosofi?
Enda merkeligere er det at den franske forfatteren Marguerite Duras? bok «Å skrive» plutselig ble en alternativ «bestselger» i Norge.
Eller at Fernando Pessoas fabelaktige «Uroens bok» plutselig - flere år etter at den ble utgitt - ble en kultfavoritt takket være en iherdig, litterær idealist og pusher.
Dypere krefter
Dypere krefter
Jeg snakker naturligvis ikke om overflatiske selvhjelpsbøker.
De fins i bøtter og spann innenfor alle temaer.
Her er det snakk om bøker skrevet av kloke og erfarne mennesker med evnen til å uttrykke seg aforistisk, klargjørende og interessant.
En slik bok er «En sommer med Montaigne», som utgis på norsk i disse dager.
Den er skrevet av den belgiske litteraturprofessoren Antoine Compagnon og handler om forfatteren Michel de Montaigne (1533-1592) og hans tankeverden.
«En sommer med Montaigne»
Forfatter:
Antoine Compagnon Oversetter:
Agnete Øye Forlag:
Solum
Korte radioprogram
Korte radioprogram
Compagnon hadde motforestillinger, men syntes likevel dette var en såpass dristig og merkverdig idé at han «ikke våget å si nei».
Dette til tross for at det å plukke fra hverandre Montaignes essay og presentere dem bit for bit var i strid med det han hadde lært på universitetet.
Der var man snarere opptatt av å snakke om «teksten som en kompleks og motsigelsesfull helhet» og nåde den som forsøkte noe annet.
« Tittel »
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788256018468
Kjøp boken hos ARK
Opplag på 160 000
Opplag på 160 000
Montaigne viser seg å være et ideelt objekt for denne boka.
Hans essay omhandler alle slags temaer.
Ofte med utgangspunkt i det hverdagslige gjør Montaigne overraskende tankesprang, uten å være verken moralistisk eller dogmatisk.
Snarere tvert imot; en mer åpen tenker skal du lete lenge etter.
Utgitt på norsk
Utgitt på norsk
Boka er delt inn i 40 kapitler, hvert på to og en halv side.
I et klart og tydelig språk tolker han utvalgte avsnitt, som hvert har sitt tema og gjør dem almene og aktuelle for oss som lever fem århundrer etter Montaigne.
Den både beskjedne, gåtefulle og undrende tenkeren står fram i all sin mangfoldighet.
Jeg vil påstå at man ikke kan unngå å bli aldri så lite klokere av å lese denne boka.
Den får deg til å tenke.
Og det gjør ikke engang vondt.
| 1
|
300557
|
Er dette omsider the final countdown for Europe?
Puddelhelten Joey Tempest prøver seg på bluesrock.
ALBUM:
De fleste forbinder nok fortsatt Europe med «The Final Countdown» og tuperte hårfrisyrer.
Faktumet er at svenskene faktisk har vært ganske så produktive de siste ti årene, og resultatet har slettes ikke vært helt borti natta heller.
Bandet har med hell oppdatert lydbildet sitt til et mer tidløst klassisk rockuttrykk, fremdeles med Joey Tempest teft for sangbare refrenger.
Denne gangen har de hanket inn produsenthjelp fra Kevin Shirley, som blant annet har avlet frem stjerneskuddet Joe Bonamassa.
«Bag of Bones» strekker seg lenger i retning bluesen enn tidligere.
Dessverre er hamskiftet ikke helt vellykket.
Låtmaterialet savner knagger å henge på.
De gode melodiene forsvinner litt ut på sidelinjen i higen etter å kle seg i mer voksne klær.
«Bag of Bones» blir på mange måter mer enn estetikkøvelse enn engasjerende musikk.
Europe er best her, når de legger seg tett opp til Deep Purple og Whitesnake i låter som «Not Supposed to Sing the Blues».
| 0
|
300560
|
Oro restaurant:Nesten gull
Deilige smaker, men helhetsinntrykket er tungt.
- Vi tar en syvretter hver.
Robinson og Fredag hadde gledet seg til et nytt besøk på Oro Restaurant, som nylig åpnet med nytt konsept.
- Men jeg er litt usikker på om jeg klarer sju glass vin.
Det er jo bare tirsdag, sa Robinson, og kikket ned på den ellers fristende vinmenyen.
- Da anbefaler jeg en halv vinmeny, så får du fortsatt det beste til hver rett, sa den blide kelneren.
Raust
Det skulle vise seg å være et godt valg, også fordi hun raust etterfylte de halve glassene utover kvelden, tilbød en og annen smaksprøve utover vinmenyen, og bød på hele glass champagne ved måltidets begynnelse.
Mens de nippet til champagne fra André Jacquart, dukket tre appetittvekkere fra kjøkkenet opp.
Dueparfaiten med crispy dueskinn og frysetørret tyttebær gjorde størst inntrykk både smaksmessig og visuelt av de tre - myk og deilig i konsistensen, med en spennende kontrast i tyttebærpulveret, og servert i et stort rede.
Hvor er Ness?
Robinson og Fredag hadde fått bord rett foran det åpne kjøkkenet, og kunne nyte synet av de tre kokkene i arbeid.
- Men hvor er Terje Ness selv, undret Robinson.
Stjernekokken var bare til stede på det nye navneskiltet, der restauranten var omdøpt til «Oro Restaurant Terje Ness».
Nyåpningen startet med noen hektiske seinsommerdager der blant annet Eyvind Hellstrøm var innom med spesialmenyer - visstnok til fullbooket restaurant.
Da Robinson og Fredag kom noen dager seinere, var det imidlertid bare litt over halvfullt.
Mange høydepunkter Til gjengjeld var det tett mellom høydepunktene på bordet.
Først ankom to østers, skjult under høvlet blomkål og salat av grønne epler - og med blader av skogsyre som ga retten et fint, krydret preg.
Deretter kom det kongekrabbe, servert med ramsløkemulsjon med røde stikkelsbær.
En Wolfberger Riesling 2013 hadde akkurat nok syre til å matche retten.
Etter den gode starten hakket imidlertid måltidet for første gang en smule:
Det gikk en drøy halvtime mellom rett to og tre.
- Det er veldig sympatisk at de ikke rusher gjennom måltidet, sa Fredag.
- Men har vi ikke ventet ganske lenge nå?
Reinsdyrhjerte og kantarell
Da dukket heldigvis kelneren opp med en rett som var vel verdt å vente på - kantarell med revet reinsdyrhjerte, ristet hasselnøtt og reinlav.
- Dette var en vellykket komposisjon.
For en fantastisk saus, kom det entusiastisk fra Fredag, som grep sausenebbet servitøren hadde plassert på bordet.
- Jeg tar litt til!
Smaksprøver Til brødet dukket kelneren opp med smaksprøver på øl, for å komplettere smaken.
Dermed ble det mørke valnøttbrødet med smør og røkt purreløk en liten rett i seg selv - et passe hvileskjær før perfekt stekt kveite dukket opp, akkompagnert av gulrotpure, grønne jordbær og saus av hylleblomst.
Også lammet med muslicrust, jerusalem-artisjokk og trøffelsaus hadde bær som den syrlige kontrasten - denne gangen solbær.
Smaken ble løftet ytterligere av et glass fyldig Guigal Cote-Rotie 2007.
Mye bær
- De bruker mye bær i kveld, sa Robinson.
- Det skulle bare mangle, midt i den norske bærsesongen!
Og jeg synes det har tilført akkurat passe syrlig kontrast, både til kveita, kongekrabba og lammet, mente Fredag.
Men når det eneste friske innslaget i et langt måltid er en håndfull bær, begynte totalinntrykket å bli vel tungt.
Da osten kom, i form av en raus haug høvlede flak av Holtefjell XO sammen med hjemmelaget geitost, var det så vidt Fredag orket å smake.
- Dette er virkelig mektige saker.
Jeg er så mett at jeg angrer på at jeg spiste lunsj for sju timer siden, sa Fredag og strakte seg.
- Bare idioter klager på rause porsjoner, mente Robinson.
- Og det var da helt frivillig å forsyne seg ekstra av de gode sausene.
Litt tungt
- Joda.
Både sausene, råvarene og kombinasjonene har vært deilige.
Men jeg savner litt lettere retter som et brekk i en så omfattende meny, selv med fransk inspirasjon.
Den totale komposisjonen blir litt vel tung, mente Fredag.
Desserten var heldigvis ikke av det tyngste slaget, og dukket opp i form av en riktig velsmakende mjødurtis med lakrissaus.
Regningen kom med hjemmelaget bringebær-marshmallows, som verken Robinson eller Fredag orket å smake på.
Den endte på 3400 for to ganger sju retter, med halv vinmeny.
- Solid og godt håndverk, og mange fine høydepunkter gjennom måltidet, mente Robinson.
- Men i denne prisklassen har man høye forventninger.
Og jeg synes vi totalt sett har fått enda mer velkomponerte måltider andre steder.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
300561
|
På autopilot
«Svarte får» er enda en Varg Veum-film som feirer det middelmådige.
FILM:
Selv om regissør og manusforfatter skifter fra den ene filmen til den neste, er det lite som forandres i Veum-universet.
«Svarte får» burde derfor, ideelt sett, anmeldes av en fan.
En som synes Gunnar Staalesen lager nervepirrende historier.
En som aldri blir lei av å se monotone Trond Espen Seim ordne opp i bergenske kriminalsaker.
En som ikke blir satt ut av den teatralske stilen skuespillerne bringer til torgs.
I stedet anmeldes den åttende Veum-filmen av en skeptiker som faller av allerede under prologen, som synes at filmene, med unntak av «Falne engler», har vært merkelig middelmådige og burde gått direkte til flatskjermen — man betaler sjelden åtti kroner timen for å se på TV2.
Startet som manus
«Svarte får» bygger på en roman som stammer fra et filmmanus Staalesen skrev sammen med Inge Tenvik.
I romanens forord, i 1988, skriver Staalesen:
«Kanskje blir det til og med film av det en gang?»
Overgangen fra roman til film fjerner naturlig nok mye av Staalesens til dels umusikalske prosa og den overflod av lite vellykkete metaforer og sammenlikninger som kan oppstå når man forsøker å kopiere amerikansk hardkokthet.
Men handlingen og dialogene bringes videre.
Trygve Allister Diesen, mannen bak «Torpedo», et av lyspunktene innen norsk tv-krim de seinere år, har skrevet manus, men det er lite her som signaliserer at «Svarte får» er smartere enn de foregående filmene.
Kilde til irritasjon
Varg (Trond Espen Seim på autopilot) må hjelpe kjæresten Karin (en lite overbevisende Lene Nystrøm) med å finne søsteren, som er prostituert og tilhører stallen til en luguber hotelleier med det østlandske navnet Carl Berner.
En student (svenske Alexander Karim) og en rederarving (Jakob Oftebro) er også involvert og plottet gir oss et noe forvirrende identitetstyveri og noen brukbare actionsekvenser, mens Bjørn Flobergs Jakob Hamre er mindre synlig enn tidligere og konstant irritert på Veum, som alltid.
Regissør Stephan Apelgren har bakgrunn fra «Wallander», svensk samlebåndskrim.
Han er selvsagt en medvirkende årsak til at det er så vanskelig å finne noe å identifisere seg med i «Svarte får», annet enn Flobergs irritasjon.
Neste film, «Dødens drabanter», kommer i april.
Noen burde stoppe denne evighetsmaskinen før bergenserne stemmer for løsrivelse.
| 0
|
300563
|
Carrie Bradshaw er tilbake
Men selv på egne ben når ikke denne serien «Sex og singelliv» til knærne.
TV-SERIE:
Året er 1984 og stedet er Connecticut, hvor en 16 år gammel Carrie Bradshaw etter morens død er etterlatt med faren og den to år yngre søsteren.
Dørene åpnes for Carries skriveglede, moteinteresse og livslange kjærlighetsforhold til Manhattan når hun utplasseres på deltid i et advokatfirma i New York, og en moteredaktør tar henne under vingen.
Men det nye, spennende skal balanseres med Carries parallelle liv, som jomfruelig, svermende high school-elev av den snusfornuftige og middels populære typen.
Identitetsproblem
Carrie Bradshaw er, for de som måtte være i tvil, den samme Carrie som fortellerstemmen og hovedpersonen i HBOs «Sex og singelliv».
Forløperen «Carrie», derimot, er laget for The CW, kanalen som blant mange populære tenåringsserier står bak den glansede overflatens og intrigemakeriets høyborg, «Gossip Girl».
Flere sentrale personer fra denne serien er da også involvert i «Carrie», blant dem serieskaperne Josh Schwartz og Stephanie Savage.
Det blir fort klart at forutsetningene gir «Carrie» et fundamentalt problem.
For hvem skal se på dette?
30-40-åringene som elsket «Sex og singelliv», eller tenåringene som er flasket opp på «Gossip Girl» og «Twilight»?
Opphavet og den overdrevne, nostalgiske tidskoloritten tilsier det første, men fortellerstilen og den forholdsvis tannløse high school-tematikken peker i en helt annen retning.
Dermed sitter det ikke for noen.
Klønete fortellergrep
«Carrie» har noen tiltalende sider, som den sjarmerende lite overflatiske hangen til å heie på de nære verdier.
Både Carries lillesøster Dorrit og venninna Maggie er balanserte og velspilte karakterer, og skildringen av vennen Walts usikkerhet rundt seksuell orientering er et prisverdig forsøk på å vise at den slags ikke nødvendigvis føles svart eller hvitt.
Men det er bare så altfor mange klønete fortellergrep her.
Forsøkene på de spissformulerte ordvendingene voksen-Carrie er så kjent for føles hjelpeløse.
Deler av dialogen er så oppskriftsbasert at det ikke er til å tro, som når Carrie overfor søsteren lirer av seg:
«Hvor har du vært?
Er du full?
Vet du hvor bekymret vi har vært?».
Referansene til «Sex og singelliv» er overtydelig konkrete:
Carrie går med bokstaven C i et kjede.
Hun faller på gata på sitt første Manhattan-besøk.
Hun får sine første Manolo Blahnik-sko.
Og alle utfordringer løses rent og pent, uten å gå i dybden, og dermed også uten at problemene rekker å føles truende.
Mer «Gossip Girl» enn «Girls»
Det er selvsagt ikke noe krav at «Carrie» skulle være et «Sex og singelliv» for tenåringer.
Men bruken av «Sex og singelliv»-universet føles mest av alt som latskap, som om serieskaperne ikke gadd bygge opp sitt eget.
Det skyldes både det skjødesløse forholdet til innholdet i moderserien (der er det for eksempel faren som forlot Carrie og søsteren, mens moren levde i beste velgående), og fraværet av slektskap i måten det behandles på.
Hadde skaperne valgt å beholde sjela fra forgjengeren - på sitt beste en utfordrende, vittig, smart, morsom og følsom serie om vennskap, forhold, kjønn og moderne liv - ville «Carrie» hatt alle forutsetninger for å bli et sårt tiltrengt «Girls» for en yngre generasjon.
Det er serien virkelig ikke.
| 0
|
300564
|
Norsk-amerikansk vellyd
Tekstforfatteren til Silje Nergaard får albumhjelp av The Bands Garth Hudson og norsk stjernelag.
|||
ALBUM:
Etter 24 år i Norge, som medlem av bluegrassbandet Gone At Last og som tekstforfatter for blant andre Silje Nergaard, Jonas Fjeld og Dance With A Stranger, har amerikaneren Jeff Wasserman mange venner.
Det er derfor The Free Radikals teller hele 21 «medlemmer» — riktignok med en kjerne på fem-seks.
Nylig turnerte han med de mest prominente av dem, The Bands Garth Hudson og Knut Reiersrud.
Og det var samme Reiersrud som for tre år siden insisterte på at Wasserman måtte komme seg i studio for å lage en soloplate.
Og — han tilbød seg å produsere sammen med Jeff.
Reiersruds gitarklo høres i det bluesorienterte åpningssporet «The Place God Never Wanted» og Band-inspirerte «All Hell Broke Loose in Heaven» (med Reiersrud på «Robbie»-gitar), mens det øvrige materialet er mer americana-orientert — med islett av folk, irsk, ragtime og rock.
Med folk som Rune Arnesen på trommer, David Wallumrød og Hudson på tangenter (og saksofon), Cindy Cashdollars dobro og lap steel og felespillet til bl.a. Secret Gardens Fionnuala Sherry, er grunnlaget lagt for en svært velspilt og —arrangert plate, med gode tekster signert Wasserman sjøl.
Perlene er to duetter med Nikki Matheson, «Every Reason Why» og et innlegg i distriktspolitikken, «Trains Don't Stop Here Anymore», samt «Just Another Song».
Wasserman synger her med en sår, nærmest innbitt innlevelse, mens «Maybe Someday» krydres med stemmene til Martin Hagfors og Øyvind «Elg» Elgenes.
| 1
|
300565
|
Skuffende kjappe
Raske menn kunne med fordel brukt lenger tid på å klekke ut sketsjene til sitt nye TV-program.
TV:
Tenk hvor morsomt det kunne blitt dersom et par skikkelig morsomme norske komikere laget et TV-program utformet som en ekte nyhetssending med sport, værmelding og hele pakka, hvor de slo seg løs og gjorde narr av nyhetsbildet i uka som har gått med briljante sketsjer, fersk og saftig satiré og parodi!
Det hadde vært morsomt, det!
Så synd at Raske Menn har nærmet seg ideen, men nøyd seg med å lage innholdsløse, tannløse, fjasete og slappe sketsjer.
Parodierer nyhetssendinger
Det er hjertesukk etter å ha sett den populære komitrioen Raske Menn sin TV2-debut i kveld med første episode av serien «20.00».
Programmet er utformet til dels som en nyhetssending hvor de selv agerer ankermenn og selv står for mange av rollefigurene i nyhetsinnslagene.
Det vanker innenriks, utenriks og attpåtil «kropp og helse-stoff».
Utover i programmet følger også debattinnslag og andre velkjente element fra klassiske norske aktualitetsprogram.
Tannløst «20.00» kunne blitt så bra.
Et slags «Hallo i Uken» på TV.
En slags sketsjforlengelse av «Nytt på Nytt».
Dessverre faller «20.00» gjennom.
For der både «Nytt på Nytt» og «Hallo i Uken» berikes av tekstforfattere som er mestere i å dykke ned i nyhetsbildet for å komme opp igjen med frekke, gode, satiriske sleivspark, der sklir bare Raske Menn kjapt over overflaten og baserer programmet sitt på billig slapstick, billige parykker, småprat seg imellom og et dialektspenn på tre, fire dialekter per rasking.
Selvsagt er det ikke slik at alle komikere må geskjeftige seg med samfunnsrefs.
Men gjør de ikke det, bør de ha noe annet å by på.
Raske menn byr på fint lite her.
Med ett unntak.
Calle Hellevang-Larsens gummifjes.
Selv dét blir litt smått i lengden.
Tant og fjas
Det er skuffende fra en trio som så ofte tidligere har fått oss til å bryte ut i krampelatter både fra scene og skjerm.
Da de moret oss i serien «Snabbgrabbar» på TVNorge var de ikke legendarisk morsomme, men programmet hadde sine høydepunkt.
Ja, enkelte av oss ler fortsatt av danglebærsangen.
På scenen har de levert et utall uforglemmelig morsomme sketsjer.
Deres gode, gamle «Verdenshistorien på 5 minutter» er bevis på at de kan være blant våre aller, aller morsomste.
De har ikke vunnet komipriser uten grunn.
Derfor har vi lov til å si æsj når de får god sendetid på TV2, ganske sikkert et romslig budsjett og likevel ikke gnistrer til.
For kjappe
I kveld fikk vi for eksempel først servert en sketsj som viste hvordan det ville gått om NSB-passasjerer ble tilbudt «hoppestokk for tog» eller «nynorsktentamen for tog».
Javel, ikke videre morsomt.
Det eneste gylne øyeblikket var da Calle Hellevang-Larsens figur, en irritert kunde, hveste at «NSB, det står for ehh... nazi...stiftelsen... bæsj!».
Ellers vanket andre ganske tamme sketsjsjer, som én om å få barnehageplass i voksen alder og møte opp.
Javel, igjen.
Hunder som lures med skjult kamera.
Javel.
Eldresex
De tre agerte også kvalme og utilpasse i «helsedelen» av nyhetssendingen hvor et morsomt, gammelt par stilte opp og la ut om at gamle folk har sex, de også.
Den godt voksne dama skal ha ros for hvor artig og tøff hun var da hun la ut om at «noen ganger ligger han oppå meg, noen ganger sitter jeg opp ham».
Men hysterisk ble det ikke.
Kon-tiki-parodi
Mest forseggjort var et innslag hvor de agerte et filmteam som i god kon-tiki-stil lager film om Nansen og Amundsen, eller en av dem, uten akkurat å forholde seg til sannheten.
Mest forseggjort, ja.
Aktuelt, ja.
Men heller ikke dette var videre elegant utført.
Alt i alt virket det hele for lettvint og for lettbeint.
Her ville Raske
Menn tjent på å være litt mindre kjappe i svingene og komme opp med noe med substans.
Eller bare gi oss bedre gjennomført, mer krevende slap stick og mer ellevill absurd-humor.
De er dyktige, alle tre, såvel Hellevang-Larsen som Øyvind Rafto og Anders Hoff, så vi har lov til å be dem «sharpen up».
Som kjent er det ikke alltid det lønner seg å være ferdig på to minutter.
Hadde de tatt seg tid til å spørre den gamle sexdama, hadde hun sikkert kunne fortelle dem det.
| 0
|
300566
|
Menn imellom
«Due Date» er gutteaktig og grenseløs.
På overflaten.
FILM:
Dette er en manns verden.
Komediene til Todd Phillips, deriblant «Starsky & Hutch», «Old School», «The Hangover» og nå «Due Date», handler om alt som skjer mellom kompiser, om vennskap og krangel, humor og knuffing, og spenning inntil det antydet homoerotiske.
Humoren guttene imellom er direkte og sexfiksert - «Due Date» føler seg ikke for god for å vise frem en masturberende hund - men er velturnert og verbal, avslappet og ikke minst ektefølt:
Et lim mellom mennene i hovedrollene, og mellom dem og publikum.
Morsom nok
«Due Date» er ikke fullt så hikstfremkallende som Phillips' forrige film, storsuksessen «The Hangover», og heller ikke like original.
Historien om arkitekten Peter (Robert Downey jr.), som grunnet et ras av konspirerende hendelser ender på flyselskapenes svarteliste og henvises til å kjøre på tvers av USA i passasjersetet til den stormannsgale skuespillerspiren Ethan (Zach Galifianakis) for å rekke sitt første barns fødsel i Los Angeles, lener seg tungt på Steve Martin-klassikeren «Planes, Trains and Automobiles» og er en tematisk fetter av sommerens «Dinner for Schmucks».
Men den er mer enn morsom nok.
I tillegg er den litt mer ubehagelig og vanskeligere å få tak på: Mørkere, sintere og mer følsom.
Den streite Peter har en rekke sider som ikke er så beundringsverdige, og i sin tonedøve uskyld klarer Ethan å trykke på alle knappene hans med uhyggelig presisjon og bringe sjalusien, raseriet og småligheten til reisefølget opp i dagen.
Men også, til sist, noe annet.
Dempet Downey
Phillips er ikke like replikkmessig genial som en annen kompiskomedieskaper, Judd Apatow, men utmerker seg ved å være en utsøkt komponist.
Det er nydelig å se hvordan han orkestrerer «Due Date», spiller opp fjærballene sine og lar dem hvile i luften før han dytter lett til dem i akkurat rett øyeblikk.
Den sosialt hjelpeløse og likevel underlig robuste Ethan er ikke så ulik rollen Zach Galifianakis spilte i «The Hangover», men rikere, mer sammensatt.
Galifianakis har en egen evne til å la mennene han spiller bevare en viss fasthet og verdighet, selv når det er meningen at vi skal le av deres grandiose mangel på peiling, på alt - en egenskap han forøvrig har til felles med Steve Carrell.
Robert Downey jr.
er sedvanlig sterk:
Han er dempet og bitende i rollen som Peter og lar Galifianakis ta all plass han trenger, men særlig i reaksjonene hans og de tause bildene er det bare å glede seg over detaljene i rollen, timingen og den underdrevet talende mimikken.
Fantasiløst
Et og annet trekker ned.
Soundtracket er en banal og bokstavelig følgesvenn til handlingen:
Å bruke Pink Floyds «Hey You» og Neil Youngs «Old Man» som akkompagnement til male bonding-scener i bil er fantasiløst inntil det forbryterske.
Og her som i «The Hangover» er det noe som ikke føles helt bekvemt ved kvinnerollene, som for det meste er kjipe og klagende skygger i bakgrunnen.
Men «Due Date» klarer seg lenge med sin sjarmerende sammensatte personlighet:
På undersiden gjemmer den et betydelig alvor, på overflaten er den guttaktig og uten grenser.
| 1
|
300570
|
Impuls som endret jazzen
Solid dokumentasjon av Impulse!s første og banebrytende år.
CD BOKS:
I år er det 50 år siden de første oransje- og svartryggede Impulse!-LP?ene traff platesjappene (for unge lesere: det fantes opptil flere slike) og snudde opp ned på datidas ideer om markedsføring og salg av moderne jazz i USA.
MANNEN bak det påkostede LP-konseptet — kompromissløs musikk fra store artister, store band og dobbelte omslag med fargebilder og mye tekst - het Creed Taylor (1929 - ).
Selv om han drev Impulse! under ABC-paraplyen i bare ett år før han meldte overgang til et annet legendarisk jazzselskap, MGMs Verve (for enda noen år seinere å starte sitt eget fra-suksess-til-konkurs-selskap, CTI Records), rakk han å gi det nye selskapet en pangstart med de seks albumene som han bokstavelig talt signerte.
Nå nyutgis disse sammen med mye bonusmateriale i en boks, eller rettere: i ei lekker bok med plass til plater.
FAKTA først:
De seks LP'ene som er gjengitt på fire cd'er i «First Impulse: The Creed Taylor Collection.
50th Anniversary» er «The Great Kai and J.J.» — trombonistene Kai Winding og J.J. Johnson i et standardsett der Bill Evans, Paul Chambers og Roy Haynes utgjør kompet på fire spor, Evans, Tommy Williams og Art Taylor på sju; videre «Genius + Soul = Jazz» med Ray Charles som organist og sanger i store stjernebesetninger; «The Incredible Kai Winding Trombones» med fire trombonister pluss komp; «Out Of The Cool» med The Gil Evans Orchestra og «The Blues and The Abstract Truth» med Oliver Nelson Sextet som talte Eric Dolphy, Freddie Hubbard, Bill Evans, Paul Chambers og Roy Haynes i tillegg til komponisten, bandlederen og saksofonisten Nelson.
Og sist, men ikke minst John Coltrane Quartets «Africa/Brass» der kvartetten med McCoy Tyner, Reggie Workman og Elvin Jones er omgitt av store besetninger med folk som Freddie Hubbard, Booker Little og Eric Dolphy.
Nettopp det at Creed Taylor klarte å hente Coltrane fra Atlantic til Impulse!, der han spilte inn en serie klassiske album, deriblant «A Love Supreme» fram til sin død i 1967, skulle bli avgjørende for selskapets utvikling.
IKKE for ingenting heter Ashley Kahns bok (2006) om Impulse!
«The House That Trane Built», og «Africa/Brass» var på mange måter grunnmuren i et byggverk som først sluttet å vokse i 1977, om lag 315 albumutgivelser seinere.
Men Creed Taylor hadde også gjort et annet scoop ved å lokke Ray Charles over fra Atlantic.
Hans instrumentalversjon av «One Mint Julep» ble Impulse!s første singlehit.
I denne jubileumsboksen/boka er både albumversjonen og en monoversjon av singelen inkludert, den siste som del av bonusmaterialet.
Der finnes også Gil Evans-orkesterets 1960-innspilling av «Sister Sadie», som ikke ble utgitt før i 1978, samt flere tidligere uutgitte Coltrane-opptak fra øvingsperioden før innspillingen av «Africa/Brass» pluss noen alternative tagninger fra selve innspillingsperioden i mai og juni 1961.
Vel skal du være mer enn normalt godt inne i John Coltrane-diskografiens mange kriker og kroker for å levitere ved møtet med disse egentlig forkastede versjonene, men er du først dét, er det gyllent kildemateriale som serveres.
VERBALSIDEN av boksen/boka tar Ashley Kahn og Creed Taylor seg av selv med hvert sitt essay, og spesielt Taylors jeg-fortelling om Impulses!s tilblivelse er et morsomt tidsbilde fra amerikansk jazz og platebransje anno 1960.
Aller morsomst er imidlertid gjenhøret med musikken.
Om de to Kai Winding-platene er rett så kommersielle i snittet og de fire andre naturlig nok ikke lenger klinger dristig og radikalt nyskapende, finnes det en friskhet og vitalitet i disse innspillingene som stadig gjør dem til en glede å høre på.
Dessuten:
Om boksen/boka kan åpne flere ører for Oliver Nelsons Blues and «The Abstract Truth» og på den måten bidra til at albumet får den klassikerstatusen det fortjener, er det alene verdt utgivelseskostnadene ved denne storartede jubileumsutgivelsen.
| 1
|
300574
|
Fortsatt et eventyr av et album
Enkelheten og tidløsheten gjør «Fairytales» til en klassiker.
ALBUM:
Det er vedtatt, om ikke enstemmig, så med solid flertall, at «Fairytales» er Norges beste plate (stemt fram av 100 norske musikere i 2011).
Det kan fortsatt diskuteres, men jeg er ikke den som skal komme her og komme her og rokke ved klassikerstempelet.
Hvorfor ikke?
Jo, fordi plata har så mye ved seg at det ikke er problematisk å forsvare statusen.
Og da tenker jeg ikke først og fremst på det triste faktum at Toneff døde for egen hjelp noen måneder etter innspillingen i 1982, sjøl om det nok spiller inn for enkelte.
Rekonstruert
Nå er albumet, produsert av Arild Andersen, rekonstruert ved hjelp av den originale masterteipen fra opptakene i Grieghallen i 1982.
De var kommet på avveie.
Du kan lese den spennende historien om prosjektet her (krever Pluss-abonnement).
Det er konserten jeg aldri glemmer.
Debuten Hun har akkurat gitt ut debuten «Winter Poem».
Er den bedre, fordi den er med band?
Både den og «It Don't Come Easy» (1979) er glimrende, men annerledes.
Det er hennes siste utgivelse som blir stående som den ultimate, fordi den er så tidløs.
Den er 33 år gammel, men kunne vært innspilt i går.
Ektheten
Et piano og en stemme.
Less is more.
Det er enkelheten som gjør denne utgivelsen genial, måten Toneffs velfunderte fraseringer og amerikaneren Steve Dobrogosz' myke pianospill smelter sammen til en enhet, fullstendig avhengige av hverandre.
Det manifesteres allerede i den vakre åpningen, Jimmy Webbs «The Moon Is a Harsh Mistress».
Radkas skjøre formidling er noe alle norske kvinnelige sangere etter henne strekker seg etter.
Andre milesteiner er «My Funny Valentine» og den eneste melodien fra Radka sjøl, «Wasted».
Mytisk Jazz eller pop?
Det er ikke viktig.
Men mytisk er det.
Historien bak innspillingen og reutgivelsen er også levende utlagt av Terje Mosnes i heftet som følger med.
| 1
|
300575
|
Fine penselstrøk
«Mr. Turner» er et ømt portrett av en vanskelig mann.
FILM:
Det er første scene i «Mr. Turner».
På en landevei under en gyllen hollandsk himmel kommer to bondekvinner i munter prat, med en dekorativ vindmølle i bakgrunnen.
Så glir kamera mot silhuetten den tykkfalne mannen som er i ferd med å feste landskapet på lerretet.
Han betrakter verden med et helt spesielt blikk, men selv er han vanskelig å få tak på.
Dårlige tenner
Regissør Mike Leigh er en skarp humanist.
Filmene hans er både utleverende og omsorgsfulle.
Leighs viktoriatid er ikke noe pyntelig dukkehus:
Her er folk med fett hår, dårlige tenner og uvaskede klær.
Kunstmaler J. M. W. Turner (Timothy Spall) er sosialt hemmet, men så berømt og begavet at han kan tillate seg å være det.
En stakkars tjenestepike går ham seksuelt til hånde uten å få noe vennlighet tilbake.
Turner stabber avsted og kommuniserer for det meste gjennom gutturale grynt, og spytter på bildet han maler for å få fuktighet.
Sosiale fluer
Det som trer frem, er vakre, høyhimlede malerier laget med raske, moderne penselstrøk.
Men han gjemmer på minnet om en vanskjøttet barndom og en sinnslidende mor.
«Mr. Turner» handler blant annet om forskjellene på å uttrykke seg kunstnerisk og å uttrykke seg med kropp og stemme, og hvordan en mann som eksellerer på det ene området kan streve på det andre.
Men også for Turner er det genuin nærhet å finne, sent i livet.
Kjærlighetshistorien fortelles med ømhet og nennsomhet.
Rundt i kulissene springer et birollegalleri spilt med et tynt ferniss av karikatur:
Usikre, pretensiøse og harmdirrende sosiale fluer svirrer rundt Turners hode og tvinger ham til å forholde seg til dem.
Det tarvelige og det sublime lever i samme bilde og i samme person, og setter hverandre i relieff.
Spall, som ofte jobber med Mike Leigh og har lang erfaring med regissørens inkluderende, improviserende tone, er full av innstengt liv i tittelrollen.
«Mr. Turner» er kanskje tyve minutter for lang, men på den tiden lykkes dens hovedperson å vekke medlidenhet, beundring og irritasjon.
Det er litt som med kjærlighet, med andre ord.
| 1
|
300576
|
Stappmett og lykkelig
Det er ikke mange som lager bedre indisk i Oslo enn Jewel of India på Frogner.
- Hvorfor blir man alltid så utrolig mett av indisk mat? stønnet Fredag.
- Kanskje fordi det er så godt, repliserte Robinson, og tok en stor slurk av Kingfisher-ølen som Jewel of India serverer i generøse, men ikke direkte billige, 0,66-liters glassflasker.
Den trivelige nabolagsrestauranten holder hus på hjørnet av Oscarsgate og Frognerveien, der blant andre Le Canard og kinesiske Tiger har holdt hus tidligere.
De siste 7-8 åra har trappetrinnene bak hjørnedøra ledet ned til en typisk, hyggelig indisk familierestaurant i det langstrakte kjellerlokalet, med hvitkalkede murvegger, lun belysning og rikelig med indisk kunst og pynt på veggene.
Her tas man hyggelig imot av mor, far eller en av de ansatte.
Det er ofte mye folk, så det kan være en idé å bestille.
- Man føler seg hjemme ganske fort, sa Fredag tidligere på kvelden, mens de to bladde i den rikholdige menyen og smånibbet jevnt og trutt til papadums, det aromatiske flatbrødet, med små skåler med raita, mango chutney og finhakket pickles til.
Allerede her begynte det jevne siget av velsmakende høykarbo som nok er noe av forklaringen på den karakteristiske «indiske» mettheten.
Jewel of India spesialiserer seg i det nordindiske kjøkkenet fra Punjab-provinsen, som kanskje mest er kjent for sin store variasjonsbredde.
Det er utgangspunkt for en rikholdig meny, med fokus på tandooriretter, curries med lam og kylling, og sjømat.
Til forrett valgte Fredag en Onion Bhaji, løkringer vendt i krydder og linsemel og fritert.
Robinson gikk for Garlic Prawns, kongereker marinert i yoghurt og hvitløk.
- Mm, sa Fredag.
De søtlige løkringene var helt på grensen til godteri, mens Robinsons reker var perfekt grillete, saftige og aromatiske.
For å kutte litt ned på valgmulighetene bestemte de to seg for å gå for hver sin kjøkkensjefens spesial til hovedrett.
Fredags Chicken Shahjahani Curry var kylling i en sursøt kremet saus med frukt, ingefær, løk, hvitløk og krydder.
- Det smaker akkurat så godt som det høres ut, konstaterte Fredag fornøyd.
- Men akkurat som forretten din er det helt på grensen til det litt for søte.
På grensen, men ikke over.
Dette er mat for mons, mente Robinson etter å ha prøvesmakt.
Hans Lam Masala, lammekjøtt i en saus med løk, hvitløk, ingefær, kummin og garam masala, var smaken av Nord-India i et nøtteskall, skjønt lammekjøttet kunne nok vært mørere.
Robinson og Fredag er ikke blant de aller hardeste når det gjelder styrke på maten.
Fredags medium og Robinsons medium pluss var akkurat passe.
Til maten fikk de nydelig, brun ris, og nystekte nanbrød med hvitløk som var akkurat så bulkete, luftige og duftende aromatiske de bare blir i en skikkelig gloheit tandooriovn.
- Det er fryktelig hyggelig her, men nå går det kanskje litt fort i svingene? sa Robinson etter at kelneren hadde sølt en skål med saus utover duken og forsøkt å løse problemet ved å tørke opp i stedet for å bytte duk.
Vel er det uformelt på Jewel of India, men pris- og ambisjonsnivået er litt for høyt til denslags nødløsninger.
Etter som lokalet ble stadig fullere, ble det også litt vanskeligere å få kontakt med betjeningen.
Robinson og Fredag var for mette til å orke dessert, og har dessuten erfaring med at det er andre ting man reiser til India for.
Men kaffen de hadde bestilt, dukket først opp etter et par purringer.
- Det er minus i boka for å glemme ting, men det sier noe om trivselsnivået at man ikke lar seg irritere nevneverdig, sa Fredag.
- Ja.
Dette er et sånt sted hvor man blir alt for mett og glad til å la seg irritere, istemte Robinson, og tok sats for den aller siste biten nanbrød.
Regninga for mat og tre øl kom på omtrent en tusenlapp for to.
Man får langt billigere indisk andre steder i byen, men ikke så veldig mye bedre.
•
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
300578
|
Han er den nye partykongen
Lars Vaular vil bare ha det fett.
Hør låta og les anmeldelsen.
LÅT:
Lars Vaular fortsetter ufortrødent sin lek med 90-tallets klubbestetikk.
Siste skudd fra stammen heter «Fett» og virvler opp støvet etter KLF's «3 AM» og sampler det smått abrupte og konstaterende refrenget fra Dr. Eriks lett obskure undergrunnsklassiker, «Det eneste jeg vil er å ha det fett».
Et refreng som umiddelbart borrer seg inn i øregangene - garantert for å bli der ut sommeren.
Låten er nok en gang produsert av Thomas Eriksen og bekrefter at radarparet har funnet den perfekte balansen mellom novelty og kontemporær popkunst.
Det er nemlig noe med måten duoen iscenesetter referanse på som gjør at det alltid låter friskt og smart fremfor kitchy og oppblåst.
Vaular er nok en gang i sitt underfundige og tilbakelente slag.
Han er aldri oppe i fjeset ditt, men fengsler med sine lune, småsatiriske betraktninger.
«Fett» er samtidstechno med hard dansefot og høyt hjerneklisternivå.
Lars Vaular vet hvordan man lager party og da er det bare å adlyde og løpe ut på gulvet.
| 1
|
300579
|
Kammerspill på åpent hav
«Kon-Tiki» er et glossy, havblått og ganske intenst guttedrama med skumle haier og smittsom eventyrlyst.
FILM:
Ingen trodde at Titanic skulle synke, men «alle» mente at Kon-Tiki ville forsvinne i Stillehavet før de blonde gutta fra nord nådde halvveis til Polynesia.
Thor Heyerdahl mente noe annet og resten er historie, skrevet og filmet av eventyreren selv:
Boka om ekspedisjonen er solgt i 50 millioner eksemplarer på 70 språk og filmen vant Oscar for beste dokumentarfilm i 1951.
De fleste av oss er ikke like nysgjerrig som Thor Heyerdahl på om Polynesias første innbyggere kom seilende fra Peru eller Asia.
Det vi bryr oss om, er gutta på tur.
I dag er dokumentarserier om ekspedisjoner blitt storindustri og hvis du legger ut på zappetur gjennom TV-kanalene, vil du alltid finne noen som er ute og oppdager seg selv (kloden er stort sett ferdigoppdaget).
Storslagen
I 1947 var situasjonen en annen.
Etterkrigs-Norge var preget av rasjonering og nordmenn på vågale eventyr i fjerne farvann ble fulgt med stor interesse.
Publikum var storfornøyd med den norske arkeologen og hans mannskap.
Spørsmålet er om 2012-versjonen av «Kon-Tiki» tilfredsstiller dagens publikum.
Starten er fin og setter den storslagne tonen.
Heyerdahl presenteres som en stabeis der han dresskledd farter rundt i New York på jakt etter økonomisk støtte.
Her møter han Herman Watsinger (Anders Baasmo Christiansen), mens resten av mannskapet dukker opp i Peru.
Etter en drøy halvtime tar regissørparet Joachim Rønning og Espen Sandberg oss med ut på åpent hav.
Her blir det drama, mye av det mer dramatisk enn i Heyerdahls egen film, som det ikke er noen fordel å ha friskt i minne.
«Kon-Tiki» anno 2012 er herlig og hemningsløst hollywoodsk.
Et mektig lydbilde ledsager hai, storm og andre farer som har overtatt rollen tyskerne spilte i «Max Manus»:
Fra gutta på skauen til gutta på åpent hav.
Effektfullt
Pål Sverre Valheim Hagens Heyerdahl er en sfinks.
Jeg klarer ikke helt å avgjøre om han blir det ikonet Heyerdahl bør være i en «stor» film som Rønning-Sandberg har laget.
Han er en målbevisst lederskikkelse og spenningene om bord kommer til syne, men det er jo ikke slik at vi har et mytteri i vente.
Karakteren Watsinger er forandret til en nervøs hvermannsen som vi skal identifisere oss med, et grep som funker bra, men Knut Haugland (Tobias Santelmann) er minst like intens, med mindre voldsomme virkemidler.
Rønning og Sandberg har svidd av 93 millioner kroner på seilasen - heldigvis droppet de 3D og sparte 40 mill.
Til gjengjeld har 150 mennesker jobbet med å lage spesialeffektene, som utgjør en tredjedel av filmen, men som likevel er vevet sømløst inn i de klare, sydlanske fargene.
Regissørene har tatt seg en del kunstneriske friheter for å gi oss følelsen av å bli nappet i hælene av nyslipte haitenner.
Det virker.
Eneste dama på ferden, papegøya Lorita, får også en mer framtredende rolle enn i 1949-filmen (jeg sier ikke mer).
«Kon-Tiki» er hollywood på norsk og det er lite trolig at Norges dyreste film vil synke på kino.
| 1
|
300580
|
Finn på no' bedre
Med Didrik Solli-Tangen som programleder vil TVNorge more oss med at det jammen kjøpes og selges mye rart på Finn.no.
Selv har de solgt sjela si til Finn.no.
TV:
En kar vil selge et maleri av seg sjøl malt naken i Nedrum-stil med snoppen opp.
En annen vil selge et sju meter høyt troll.
Jada.
Det kjøpes og selges mye pussig på Finn.no.
Etter å ha sett TVNorges «Alt til salgs», som ifølge kanalen sjøl er delfinansiert av Finn.no, tar vi oss sjøl i å ville klikke oss inn for å se om kanalen har lagt ut sjelen sin for en billig penge.
Reklame-TV
At Finn.no er inne på finansieringssiden, er TVNorge åpne om.
Å få servert reklame som tv, er problematisk.
TVNorges kommunikasjonsdirektør Svein Tore Bergestuen sier i Dagsavisen at de mener programmet er innenfor Kringkastingsloven.
Det får være opp til Medietilsynet å bedømme.
Men uansett om programmet bør kalles reklame eller tv, vinner det neppe verken Gullfisk eller Gullrute.
Vi får servert en ganske døll variant av «Norge Rundt», og dét av en ganske døll Didrik Solli-Tangen, ja, han fra Melodi Grand Prix.
Vi sier ikke at han er døll til vanlig.
Vi har sett ham være riktig festlig i andre programmer.
Ikke her.
Det åpner med at han forteller oss, som om vi er barn, at «nettet er Norges største markedsplass og nå skal vi se på alle de rare, merkelige og morsomme tingene som er til salgs».
Akkurat i denne stive, litt gammeldagse stilen fortsetter programmet å tralte og gå sin forutsigbare gang, og det med en lavbudsjettsfølelse.
Dustefakta Visst er det mye merkelig til salgs, og vi møter mange hyggelige mennesker, som impulskjøperen Pål som har kjøpt svindyre slalåmbriller og får høre det fra konemor Camilla.
Men det er en stivhet og selvhøytidelighet over produksjonen som gjør det trått, for eksempel når Solli-Tangen presenterer oss for «topp-søkeord» fra Finn.no, og sier «dagens ord er snøfreser.
Folk begynner å søke på snøfreser allerede tidlig på høsten», før han forteller oss hvem som oppfant snøfreseren og andre malplasserte fakta.
Vi får også «fem på gata» med spørsmål som «ville du hatt bilde av en fremmed naken mann på veggen».
Det føles også malplassert.
Nei, TVNorge, skal dere først selge sjela, finn på no? bedre enn Finn.no på tv.
| 0
|
300581
|
«Bak et hardt lag med spekk, er hun varm i hjertet»
165 kilo virkelighet.
|||
FILM:
Man vil det kanskje ikke.
Men all politisk korrekthet til side.
Det første man tenker er hvor tjukk hun er.
Claireece Precious Jones er 16 år og veier like mye som en liten bil.
Så tenker man hvor vondt hun må ha det.
At det rett og slett må være jævlig å være henne, en overvektig tenåring, som verken kan lese eller skrive, som er gjort gravid for andre gang og som bor sammen med sin psykopatiske, maniske mor i en trang leilighet i Harlem.
Herregud, det kan ikke bli verre, tenker man.
Men det blir det.
Før man til slutt ender opp med å like henne.
Og tro på henne.
Bak alt det vonde, bak hennes harde selvbeskyttende lag med spekk, er Claireece Precious Jones nemlig varm i hjertet.
Smittende varm.
InspirerendeRegissør Lee Daniels har filmatisert romanen «Push» og laget en film om en person som har absolutt alle ods mot seg, og mot alle odds har filmen blitt en munter og inspirerende opplevelse.
Fy faen, jeg er bortskjemt og heldig, tenker man etter å ha sett filmen.
Amatørskuespilleren Gabourey Sidibe spiller Precious.
Hun gjør det med bravur.
Ofte er det nok at hun er tilstede i bildet, ofte trenger hun ikke si noe som helst, men bare observere verden rundt seg med sine sorgfulle, innbitte, likevel håpefulle øyne, for at scenene skal fungere.
Det som holder henne oppe er fantasien hennes, og små øyeblikk av filmatisk magi gir filmen, og Precious, nødvendige hvilepauser fra alt det vonde.
Det fungerer utmerket.
Fortjent prisvinnerI tillegg er musikken befriende deilig, og består hovedsakelig av R?n?b og soul, fremført av blant andre Raphael Saadiq, Mary J. Blige, Grace Hightower og Queen Latifah.
Den bidrar til å gjøre hverdagen til Precious et par hakk mer levelig, og den er så full av styrke og sjel, at den kler bildene den forsterker.
Sidibe ble meget fortjent nominert til en Golden Globe for sin skuespillerprestasjon.
Meget fortjent var det også at den amerikanske komikeren, Mo?Nique, som spiller hennes mor, vant en Golden Globe for beste kvinnelige birolle.
Sjelden har jeg sett et styggere menneske på film.
Det er som om ondskapen gjærer gjennom henne og tyter gjennom porene og frem på overflaten.
Regissør Lee Daniels, som fra før har produsert «Monsters Ball» (2001), har laget et realistisk samtidsdrama, en slags moderne versjon av Piken med fyrstikkene, en film som til tider er svært mørk, men som virkelig lever.
| 1
|
300584
|
Hjernedødt
«Skyline» er så dårlig at du begynner å heie på de slimete monstrene.
FILM:
Menneskeheten, det vil si Los Angeles, er under angrep.
Hvorfor Los Angeles?
Jo, fordi utenomjordiske vesener er misfornøyd med hvordan de blir framstilt på film.
De tenker at hvis vi kortslutter Hollywood, vil alt bli så meget bedre.
Dette er min idé.
Gutta bak «Skyline» hadde en annen idé.
Det vil si, de hadde tilgang på relativt høylytte spesialeffekter og da er man som kjent minst halvveis til ferdig film.
Forhekset
Det er ikke bare de slimete, blåblinkende organismene fra det ytre rom som burde protestere mot «Skyline».
Også de halvkjente skuespillerne burde, på vegne av menneskeheten, nekte å framføre replikkene de har fått utdelt av de to manusforfatterne Joshua Cordes og Liam O'Donnell, to karer med bakgrunn i spesialeffekter som ifølge imdb.com aldri har skrevet manus, heller ikke denne gangen.
Kort fortalt:
Små og store vesener invaderer Marina Del Rey, en luksuriøs del av Los Angeles.
Noen likner flyvende maneter, andre er forvokste utgaver av Predator.
I tillegg til sin voldelige oppførsel, sender våre nye venner ut et blått lys som forhekser sine ofre og gjør blodårene ekstra tydelige.
I halvannen time farter vi sammen med Eric Balfour og de andre skuespillerne rundt i en høyblokk, mens de diskuterer om det er lurt å dra et annet sted.
Digitale brødre
Regien er ved brødrene Greg og Colin Strause, kjent for «Alien vs. Predator — Requiem» og effektene i en rekke storfilmer.
«Skyline» kostet 10 millioner dollar å lage — 95 prosent av pengene gikk til digitale utskeielser, resten ble filmet i bygningen der Greg Strause bor.
Filmen er et hjerneløst monster og det tok ikke lang tid før jeg begynte å heie på de slimete gjestene.
La oss ønske marsboerne velkommen.
Man vet aldri, kanskje noen av dem er manusforfattere.
| 0
|
300585
|
Kjeeempemorsom!
«Torden & Magi» byr på full fart og en overflod av spretne påfunn for de minste.
FILM:
Noen ganger er det ekstra vanskelig å få solgt et hus, selv om eiendommen er et spennende kråkeslott med mange rom.
Man skulle tro at det var en fordel for megleren å være eierens nevø, men når onkel Laurits er en pensjonert magiker uten spor av lyst til å flytte, kan det bli en trøblete salgsprosess.
Man kan samtidig forstå den stramt antrukne nevøen, siden Laurits ikke klarer å betale strømregningen på inntektene fra sine sporadiske opptredener for syke barn.
Mareritt
Så en vakker dag havner Laurits selv på sykehus og nevøen benytter seg av noen sleipe triks for å selge huset, men glemmer å ta høyde for at kåken er fylt til randen av driftige kjæledyr og hjemmelagde mekaniske leker som vil gjøre salgsprosessen til et mareritt, der potensielle kjøpere får gjennomgå og nevøen får kjenne på sin ekstreme og akutte allergi mot katter.
Dette er med andre ord ikke kinofilmen for eiendomsmeglere som vil finne på noe morsomt for hele firmaet.
«Torden & Magi» er en belgisk produksjon og kostbar i europeisk sammenheng.
Ben Stassen, den ene regissøren, er mest kjent for sine to filmer om skilpadda Sammy.
Den første var god, den andre en skuffelse, men «Torden & Magi» er et kvantesprang i retning av animasjonseliten.
Filmen er leken på alle vis, også i sin hemningsløse bruk av 3D-dingser som kommer fykende mot kamera.
Treffer målgruppa
Jeg glemte å nevne at filmen også handler om den forlatte kattungen Torden, som forviller seg inn i kråkeslottet.
Kaninen Jack og musa Maggie føler seg truet, men Torden vil bare være grei og til nytte.
Filmen smelter sammen kampen mot meglernevøen med Tordens kamp for å bli godtatt av de andre.
Stassen, Degruson, deres dyktige animatører og gode norske stemmer har sammen laget en berg-og-dal-bane av en film, en frydefull heisatur der jeg blir sittende med et glis om munnen, mens målgruppa garantert vil fylle salen med skrik og latter.
| 1
|
300589
|
Kanadisk spleiselag
«Splice» er smartere enn mye annen horror, men også mindre skremmende.
|||
FILM:
Kortversjonen av «Splice» er som følger:
Tukling med menneskelig arvestoff er juridisk og politisk fy-fy ...
Så vi gjør det i skjul ... Hjelp, vi har skapt et monster, løp!
Hvis vi tar det litt langsommere, handler filmen om to unge forskere, Clive og Elsa, spilt av Adrien Brody og Sarah Polley, som også er kjærester.
De er på forsida av Wired på grunn av sin dyktighet.
Deres forskning er betalt av et bioteknologisk selskap kalt N.E.R.D., som vil at våre venner skal konsentrere seg om salgbare proteiner, men rockeforskerne vil ikke la seg styre når de er på gjennombruddets rand.
De bestemmer seg for å blande menneskelig DNA med andre arters arvestoff.
Idédrama
Til å begynne med er «Splice» til dels original, selv om det er en hårløs vanskapning av en alien vi har med å gjøre.
Du merker raskt at dette ikke er en vanlig horrorfilm, men en kanadisk horrorfilm.
Du vet, Cronenberg og slikt, en mer brainy blanding av ideer og gørr.
Regissør og medforfatter Vincenzo Natale har sett «Fluen» mer enn én gang.
Dessverre vil dette også si at ideene ikke alltid omformes til engasjerende drama.
Våre opprørske bioingeniører begynner raskt å behandle skapningen som om hun var deres eget avkom.
De kaller henne Dren, hun vokser hurtig, har en rekke usannsynlige egenskaper og kan spille Scrabble før hun har lært å lese og skrive.
Som fysisk skapning er Dren et av de mer interessante medisinske eksperimentene på film, stygg-vakker og ganske så skremmende.
Lattervekkende
Likevel blir jeg sittende og tenke at det er ikke bare enkelt å lage en engasjerende fortelling om genspleising.
Vincenzo Natali behandler stoffet med, unnskyld uttrykket, kanadisk distanse.
All handling finner sted i laboratoriet, styrerommet og en leilighet, deretter på en forlatt bondegård.
Toronto?
Spiller ingen rolle.
Det går langsomt, bortsett fra når skapningene spretter omkring.
Clive, Elsa og de andre snakker i store bokstaver om hva de driver med:
Er det lov, er det riktig, er karrieren i fare, går det ut over forholdet?
Når de krangler, er det vanskelig å ikke tenke:
Adrien Brody og Sarah Polley spiller rockeforskere som krangler.
De mister kontroll, skaper katastrofe.
Alt dette skyldes tukling med skaperverket.
Viktige tema.
Det virker som om Natali er klar over dette.
Derfor pøser han etter hvert på med action og kinky sex mellom mer eller mindre samtykkende, eh, skapninger.
Det som skulle være grøss og gru, blir i stedet lattervekkende.
| 0
|
300590
|
Tynt bak Muse-fasaden
Overdådig gjenbruk på nye «The Resistance».
|||
ALBUM:
Muse er i sannhet et fascinerende band.
På flere plan.
Få, om noen, kan komme unna med å være så skamløst pompøse eller dra pastisjer så langt over toppen uten å ramle totalt på snørra.
Matt Bellamy & co. sparer ikke på kruttet i denne runden heller.
Her er fanfarer, pianoarpeggioer og overdådige arrangement som kniver med dansbare rytmer og brautende gitarriff.
Problemet denne gangen er at mye av materialet er ganske tynt når man skreller vekk staffasjen.
Gjenbruk
«Uprising» starter ballet på velkjent vis: pulserende bassganger og håndklapp, som til slutt toppet av et heroisk og allsangvennlig refreng.
Effektivt som alltid, og et av de bedre sporene på «The Resistance».
Nivået holder seg noenlunde gjennom de påfølgende sporene, nyveivinspirerte «Resistance» og «Undisclosed Desires».
Men så begynner fasaden å rakne og gjenbruksaspektet å tynge.
Er ikke «Unnatural Selection» en omskriving av «Stockholm Syndrome»?
Forrige gang smeltet de Queens «Bohemian Rhapsody» sammen med halsbrekkende western i «Knights of Cydonia».
Denne gangen er det «We Are the Champions» som pares med østlige toner i «United States of Eurasia».
Men fusjonen er langt fra så treffsikker.
Fargesprakende
I det store og hele føles «The Resistance» som å bivåne en avslutningsseremoni for et sommer-OL.
Det er mye fargesprakende konfetti og prangende bilder som utspiller seg, men man sitter ikke igjen med så mye etter de siste stjerneskuddene har sluknet.
Den dramatiske avslutningsbolken, «Exogenesis», er heller ikke med på å trekke opp sluttresultatet, der den bukter seg mellom Vangelis-eskapisme og halvkvalt wienerklassisisme.
Ikke spesielt smakfullt, og ganske fattig på substans under de marengsbelagte melodilinjene.
Muse vil nok ikke ha videre problemer med å holde hodet over vannet, men det er ikke til å komme fra at de har gjort det meste noen hakk bedre tidligere.
| 0
|
300591
|
Brennende kjærlighet
Glimrende utropstegnsrock fra Rumble In Rhodos.
ALBUM:
«Dette er strukturert villskap — med refreng!», skriblet jeg ned om singelen «Soft Insulated Days» fra tredjeplaten til Rumble In Rhodos, og både beskrivelsen og utropstegnet viser seg å være gyldig for hele langspilleren.
Dette er energisk, intrikat, pulserende musikk som slekter på hardcore, progrock og powerpop.
At The Drive-In-referansen er nok fortsatt uunngåelig — mye på grunn av den skarpe vokalstilen, kvikkheten og det stikkende gitarspillet — men Follo-kvintetten har likevel skapt seg et tydelig særpreg gjennom oppfinnsom og gjennomarbeidet låtskriving.
Sangene tar stadig nye vendinger og trekker overraskelser ut av ermet, enten det er en kosmisk synthlinje eller tepper av støy.
Timingen i spor som «Oasis Inside Out», «Carve Visage» og «Different Orbits» er også verdt å legge merke til — melodi, harmoni, kaos og dissonans er utporsjonert perfekt.
Albumet buler dessuten av smittende hengivenhet og eksplositivet, passelig temmet av en stram produksjon.
Tematisk og holdningsmessig utstråler Rumble In Rhodos en urban rastløshet og tung dystofrustrasjon som burde gi gjenklang om du synes verdenssituasjonen er i overkant mørk, men først og fremst er «Signs Of Fervent Devotion» en inspirerende rockeplate det er forbannet gøy å høre på.
| 1
|
300592
|
Anmeldelse:Belærende om ekstremisme
Kristian Bjørkelo utgir en litt for uferdig bok om viktige ting.
Finnes det noe felles for ekstremister?
Står høyreekstremister, jihadister og venstrerevolusjonær ungdom bare tilsynelatende mot hverandre, mens de egentlig er samme ulla?
Dette vanskelige spørsmålet er utgangspunkt for universitetsstipendiat Kristian Bjørkelos ungdomsbok om ekstremisme.
Han forteller at han selv har bakgrunn fra venstreradikale miljøer, og boka blir også vitnesbyrd om hans egen vei til mer sunn, allmenn fornuft.
Det er det liberale demokratiet, slik de fleste oppfatter vestlige samfunn i dag, som er bra, mens ekstremistiske utopier fører til elendighet.
Overforklarende
Overforklarende
Hvorfor ikke heller la dem som skal lese boka få lov til å tenke og trekke konklusjoner?
Dette hinter om at forfatteren ikke er så sikker på stoffet, og at han jobber for å overbevise seg selv.
Dermed blir det litt for mange «riktige tanker» å svelge.
Hvem skrev han egentlig dette for?
Casa Pound
Casa Pound
Han sier at han ble introdusert for ledelsen i huset, men han gjengir ingen samtaler, ingen av deres synspunkter.
De er tause, uten ansikter.
Derimot får vi beskrivelser av interiøret.
Han ser malerier med fascistiske motiver som:
«utstrålte handling og aggresjon, krig og erobring.
Ein særeigen krigersk maskulinitet som alltid får meg til å lure på kva malarane eigentleg slit med psykologisk og seksuelt.
Nokon burde gje dei en klem.»
Dette blir for slapt.
Med faktabokser som gjentar brødteksten, og sitater tilskrevet «gamalt jungelord», mens han stadig minner oss om at ekstremisme er et «vanskeleg omgrep», får vi inntrykk at boka ikke er helt ferdig.
Synd.
| 0
|
300593
|
Se på min ville teddy, du
«Bamse og tyvenes by» er både for hellig og for handlingsmettet.
FILM:
Snille mennesker virker ikke fullt så snille lenger når de får behov for å fortelle omgivelsene hvor snille de er.
Kjernebudskapet i «Bamse og tyvenes by» er at om du har vært slem før, betyr ikke dét at du kommer til å være slem for bestandig - og at sanne venner alltid ønsker deg velkommen tilbake selv om du har dummet deg ut litt, for eksempel ved å la deg lure til å bli med på et umotivert røverraid mot bamses bygd.
Uangripelig
Det er dette som skjer med Bamses tidligere nemesis, ulven.
Men Bamse og vennene hans skal ikke minne sin villfarne venn og hverandre om dette mange ganger før prektigheten klør.
«Tenk om jeg hadde hatt disse kreftene og så latt være å hjelpe til», sier Bamse alvorlig når han blir takket etter å ha reddet en løpsk skolebuss.
Det er en selvgod åre i verdens sterkeste bjørn.
Nå er det forsåvidt forståelig at budskapene er enkle og uangripelige når målgruppen er så ung.
«Bamse og tyvenes by» er slags actionfilm for de minste, med et hektisk plott fylt til bristepunktet med overfall og komplott og kamper og listing over juv på skjelvende trestammer.
Mye av hurlumheien forårsakes av utspekulerte Reinert Rev, som både kidnapper Bamses dunderhonningkokende bestemor og forleder vennene hans.
Irriterende hare
All denne dramatikken foregår i maleriske svenske skoger i vennlige farger, men om naturen og landsbyen er pen å se på, blir ansiktene til Bamse og vennene hans for grove og tykkstrekede for det store kinolerretet.
Det tar også om lag fire minutter før den overengstelige Lille Hopp går enhver normalt likevektig person på nervene, mens den uforstyrrelige Skallmann står frem som en av filmens tydeligere personligheter, i tillegg til den plagede, tvesinnede Ulven.
Bamses univers er på mange måter et trygt valg for småbarnsforeldre som vil kollapse i kinosetene i en drøy time.
Men den er også både for spennende, og for uspennende.
| 0
|
300594
|
Anmeldelse:Vakker bok om livets mange gåter
Hva vet vi egentlig?
Vi lever i en tid der vitenskapen finner ut mer og mer om alt.
Samtidig krever religiøse fanatikere at folk lukker øye for realiteter og anvender tid på å finne «svar» i velsignede tekster fra gamle dager.
Kreasjonister tror at evolusjonen ikke har skjedd, men at en gud har knipset i gang hele maskineriet, kanskje på seks dager.
Mot dem står rasjonelle gudsfornektere som ikke synes de trenger noen første beveger.
Det er liksom nok med et Big Bang.
Oppvoksende slekter må støte på disse paradoksene, og den nederlandske forfatteren Jan Paul Schutten har gjort en flott innstas for å forklare hva «vi» nå faktisk vet om utviklingen — evolusjonen.
Samtidig er han klok nok til å la boka munne ut i de åpne spørsmålene som aldri kan besvares:
Hva satte det hele i gang?
Hvis noe satte det i gang, hvor kom det fra?
Gode aha-opplevelser
Gode aha-opplevelser
Mange ting er blitt oppdaget gjennom vitenskapelige metoder, og her får vi gode forklaringer uten at de tynges av teori.
Vi skjønner hvordan fossiler forteller om tidens gang, hvordan beinrester røper slektskap, hvordan DNA-molekyler gir program for livets vekst.
Det bugner av kunnskap.
Smart å være pen og sunn
Smart å være pen og sunn
Hvem eller hva som er smart her, er det uråd å si, men det er da også et problem at uregelmessigheter i utseendet skal bety at man ikke er «sunn»?
Slik normalitetsdyrking er utbredt hos en del naturvitenskapsfolk, og det er aldri særlig hyggelig å høre for oss som er litt skeive.
Men vi er jo vant til dette, og boka som helhet er overhodet ikke preget av retthaversk eller dogmatisk tenkning.
Kjempegøy med kjempeframskritt!
Kjempegøy med kjempeframskritt!
| 1
|
300595
|
Solkysset shoegaze, smartisvrang postrock og dvelende indiepop
LOVELOVELOVE debuterer godt og blandet.
ALBUM:
Det er ikke et ukjent lydbilde oslobandet LOVELOVELOVE presenterer oss for på sitt debutalbum, særlig ikke i norsk undergrunnssammenheng.
Likevel er det noe eget ved denne godt sammenristede blandingen av solkysset shoegaze, smartisvrang postrock og dvelende indiepop, der Jaga Jazzist kan dukke opp som en like naturlig referanse som My Bloody Valentine, Motorpsycho, Mew eller slektninger av bandets screamo-forgjenger Aristillus.
Og så The Lionheart Brothers da, som har en liten finger med i spillet i form av produsent Marcus Forsgren.
I singelen «Crystals» og det avsluttende tittelsporet tar det form av florlett, melankolsk fengende gitarøspop, mens «Eye See You» har et kjappere driv, og seige «Gamleveien» etter hvert bryter ut i et instrumentalparti der vrengte og klingende bass- og gitarlinjer spinner rundt i diverse rytmemønstre.
| 1
|
300597
|
Black Eyed Peas-monsteret bør fistpumpes i mellomgulvet
Gauling, eurodancerytmer og platte rim over hele linja.
ALBUM:
Som om det utspekulerte hitgeniet Will.I.Am ikke hadde gjort nok skade allerede i år (han var blant annet sterkt medvirkende til å forkleine Nicki Minajs etterlengtede debut med en av årets desidert minst attråverdige låter), kommer han nå med ny plate med sitt larmende dancepoprap-band The Black Eyed Peas.
På «The Beginning» er hver låt overlesset med gauling, eurodancerytmer, svulstige synthriff, platte rim («I was born to get wild, that's my style») og filtrerte stemmer som insiterer på at vi må gå bananas og feste som gale.
I korte øyeblikk lykkes kvartetten med å skape fengende klubbpoppassasjer som er vanskelige å motstå, det er tross alt Will.I.Am som produserer, og Chic-samplende «Fashion Beats» er kanskje inne på noe.
Likevel er dette albumet først og fremst kvalmefrembringende og nedstemmende i all sin kalkulerte hulhet.
Hør bare på «XOXOXO», som ikke bare prøver å referere til et «ungdomsfenomen» på aller klammeste hvis, men i tillegg leveres med partyoppfordringer på liksom-tysk:
«Thiz Iz Big Mega Love Zong for Ze Loverz».
Resultatet er dermed en innholdsløs og masete majuskelmusikk hvis magre kvalitet er at den vil makte å framprovosere noen sekunder med fistpumping på et overfylt dansegulv eller i aerobicsalen.
Den eneste håndpumpingen undertegnede får lyst til å bedrive mens «The Beginning» spilles av, er imidlertid i form av et paralyserende knyttneveslag mot Black Eyes Peas-monsterets mellomgulv.
Bare så det endelig kunne bli litt fred å få.
| 0
|
300599
|
Djevelen i detaljene
Eksorsistfilmen «Deliver Us From Evil» knuges under vekten av for mange påfunn.
FILM:
Jeg har ikke blitt utsatt for så hard kristen skremselspropaganda siden kristendomslæreren min i andre klasse fortalte oss at vi alle hadde en bok i himmelen, og at vi ville være stengt ute derfra for alltid hvis det ikke minst ett sted der stod at vi hadde trodd på gud (jeg ba skrekkslagen aftenbønn i fjorten dager etterpå).
Eksorsist-grøsseren «Deliver Us From Evil» påstår å være inspirert av virkelige hendelser, og virker vel så opptatt av at Eric Bana skal ta til vettet, snu ryggen til ateismen og døpe barnet sitt enn å djeveutdrive.
Men om noe burde vært drevet ut her, er det halvparten av ideene som gjør at preisset til en tett, liten thriller kastes bort på tant og fjas.
Kjedebrevkone
Politimannen Sarchie (Eric Bana) blir tilkalt til en dyrepark, der en kvinne har kastet barnet sitt over gjerdet til løveinnhegningen.
Kvinnens forrykte oppførsel kan kan spores til et soldatteam som trengte seg inn i en av disse gravkamrene du aldri skal trenge deg inn i og vekket opp en ond ånd som er underlig glad i Doors-låter.
Sarchie må alliere seg med skinnjakkepresten Mendoza (Edgar Ramirez) og forsvare seg overfor kona Jen (Olivia Munn), en skjematisk kjærlig/bebreidende konerolletype som går som et kjedebrev mellom kvinnelige Hollywood-stjerner i tredveårene.
Pliktløp
«Deliver Us From Evil» er fullstappet med påfunn og pliktløp:
Skiftende kamerafiltre, strategisk plasserte innvoller, brutale bakgrunnshistorier, mystiske inskripsjoner, tunge drønn på soundtracket, skumle leker, og skvetteøyeblikk der det viser seg at lyden ble laget av et eller annet dyr.
Noe blir dermed prioritert ned og ut.
At det nære og kjære og det farlige finnes i samme kropp, er noe av dét som gjør eksorsistfilmer nifse.
Her er de besatte bare djevelhylstre og knapt mennesker, selv om Sean Harris gir Sarchies hovedmotstander et magnetisk, hulkinnet oppsyn.
Han virker desto mer karismatisk fordi han må kjempe mot en blek, sliten hvermannsen som verken engasjerer eller overrasker.
For forkynnelsen til tross:
Bana ser ut som om bittelitt besettelse bare ville gjort ham godt.
Han kan alltids redde seg med en bokside og en aftenbønn etterpå.
| 0
|
300600
|
Finfin svanesang fra a-ha
Norges popyndlinger med karriereoppsummering i konsertformat.
ALBUM:
Kikker man utenfor landegrensene, er det nok mange forståsegpåere som er tilbøyelig til å lempe a-ha inn i one-hit-wonder-kategorien.
Blodig urettferdig i så måte, Norges desidert største popband gjennom tidene har en i stor grad fantastisk katalog å plukke i.
Fra «Hunting High and Low» og mesterverket «Scoundrel Days», via undervurderte «Memorial Beach» til finfine «Analogue», har trioen hele tiden levert prima popvare.
I fjor var det slutt og «Ending On a High Note — The Final Conert» er første posthumeutgivelse (av garantert mange) i rekken.
Plata er spilt inn under bandets Spektrum-konsert 4. desember.
Når låtvalget er upåklagelig og bandet høres passe rocka og tilbakelent ut, Morten har en sangmessig bra dag — hør bare på den ulmende «Manhattan Skyline» og underkjente «We're Looking For the Whales», er det bare å nikke anerkjennende og si tusen takk.
Delux-utgaven kommer også med DVD.
| 1
|
300603
|
«War is a drug»
Man kan ikke forvente mer av en krigsfilm enn dette.
|||
FILM:
De beste krigsfilmer minner om drømmer.
De er gåtefulle, de er sparsomme med forklaringer, de bryter med tradisjonell dramaturgi og viser en krig i forvirrende fragmenter, slik det må fortone seg for de som er ute ved frontlinjene.
Og de sier aldri det åpenlyse:
At krig er et helvete.
Begge disse kvalitetene har «The Hurt Locker» til gangs.
Selv om amerikanske og britiske tropper fremdeles er stasjonert ved Bagdad, er det grunn til å tro at Irak-krigen med dette har fått sin definitive krigsfilm.
Krig som rus
Som i en rus ferdes soldatene James (Jeremy Renner), Sanford (Anthony Mackie) og Eldridge (Brian Geragthy) gjennom gatene i Bagdad, med øyne som stadig leter etter farer og som må se en fiende i barn og gamlinger.
James er en virtuos i å desarmere bomber.
Han er rebellen som danser etter rytmen i sitt eget hode og glemmer tid og sted i når han står og fingrer med ledninger og sprengstoff og vet det er en hjernekamp på liv og død mellom ham og bombens opphavsmann.
Sanford er den skikkelige, pålitelige, som gjør alt han skal og satser på at fornuft og forsiktighet vil få ham ut av det forhatte Irak i live.
Nervene hans slites mer og mer for hver dag han er avhengig av den skjødesløse James.
Etter de to sterke personlighetene dilter den unge Eldridge, nummen av redsel og full av skam over sin egen frykt.
Filmens tagline og åpningslinje, «War is a drug», opprinnelig formulert av New York Times? krigskorrespondent Chris Hedges, passer for hver av dem, men på ulikt vis.
Elektrisk
Spenningsscenene er varianter over samme motiv:
Trioens møte med en bombe eller et bakholdsangrep.
Men alle dirrer de av en elektrisk spenning.
Her er Bigelow en mester:
Det håndholdte kameraet fanger det åndeløse og febrile i operasjonene, i forheksende tagninger der vi, i likhet med soldatene, blir livredde for at det er noe, eller noen, de har oversett.
Stjerner som Guy Pearce og Ralph Fiennes dukker opp i mindre roller og setter soldatenes dilemmaer i perspektiv.
Kathryn Bigelow, som blant annet stod bak «Point Break», har alltid vært fascinert av forholdene menn imellom.
I «Hurt Locker» holder hun og manusforfatter Mark Boal samtalen soldatene imellom i et guttete, kortfattet tone, full av røff humor og underliggende desperasjon.
Førsteklasses spill
Ikke et øyeblikk er det pompøst.
Ikke et øyeblikk virker det påklistret.
Hvordan soldatene balanserer idealisme og pliktfølelse med lengselen etter å komme hjem, må vi i stor grad gjette oss til gjennom hvordan de agerer og reagerer.
Spillet er førsteklasses.
Hard realisme og rått overlevelsesinstinkt skinner gjennom det skremmende og drømmeaktige sløret som hviler over det ukjente og uforutsigbare irakiske landskapet.
Man kan ikke forvente mer av en krigsfilm enn dette.
| 1
|
300607
|
Nedrig og simpelt overgrep på jula
«Paradise»-Stian frister med julepikk.
«Paradise»-Stian er ute med ny video, en ubehjelpelig alternativ grisejulelåt som spiller på den den ikke-eksisterende «Paradise Hotel»-estetikken.
Simpel pornoestetikk
Her er billige damer av typen vi kjenner igjen fra hjemmelaga pornofilmer.
Og hva er det de drømmer om i adventstida?
Julepikk servert av nissefar.
Er det «Paradise Hotel» som får fra det verste i folk, eller er det omvendt?
Deltakerne ender stort sett opp som medieklovner.
Trangen etter kjendisstatus ser ut til å være større enn en dopers behov for heroin.
Folk gjør hva som helt for som få sekunder i rampelyset - som «Paradise»-Stian, for eksempel.
Med rumpa bar Stian Thorbjørnsen er kjent som «Paradise Hotel»-deltaker fra 2012 med hang til tvilsomme Youtube-videoer og dametekke.
Hans damer interesserer meg midt på ryggen, musikksmaken skal jeg ikke uttale meg om.
Men musikkkunnskapene sine - de blottlegger han selv:
Det er verre enn å kjøre hodet og halve overkroppen inn i en gapestokk.
Men han gjør det frivillig: jeg ser ham for meg, med skjegget i postkassa og rumpa bar i gapestokken på torget i Gamlebyen i Fredrikstad.
Kaldt og jævlig i desember.
Å tie ham ihjel, er som å ta dopet fra rusmisbruker.
Jeg er da ikke ondskapsfull...
Etterlyser dirty damer «Brun og blid» er en übersyntetisk plastikklåt med dertil video som ble Youtube-tilgjengelig tidligere i år.
Her var det vel ingen ting som stemte, heller ikke hadde den noen form for (dis)kvaliteter som kunne engasjere - verken til positiv eller negativ respons.
Men nå er den 31 år gamle Fredrikstad-karen ute med ny video, knyttet opp til julehøytiden med nissefar i sentrum.
Nissen, det vil si «Paradise»-Stian, etterlyser slemme kvinnfolk som har juleønsker.
Måtte gud forby
Og inn i stua til nissen ramler det inn et knippe halvnakne, dirty dildodamer som suger på agurker, monsterpølser og slikker seg rundt munnen.
Og hva ønsker de seg til jul?
Jo, det den halvfeite nissen har under drakta.
Ingen kan jo ikke bli irritert eller moralsk forarget over slik vås.
Musikalsk og kunstnerisk har «Reality-Stian» zero integritet eller injurierende kraft.
Videoen og låta med tekstene er så klam at den risikerer i all sin hjelpeløshet å bli et hit på nettet.
Måtte gud forby.
Likefullt, dette er et nedrig og simpelt overgrep på alt jeg forbinder med jul, kos, nærhet, alvor og Jesus og sånt.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.