id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
300609
|
Gitarkjekkas modnes - men hjelper det egentlig?
Mykt, behagelig fra John Mayer.
Og litt kjedelig.
ALBUM:
Det femte albumet til John Mayer er uttrykk for en selvrefleksiv modningsprosess for den gitarspillende fløtepusen.
Tiltalende lydbilde Elgitar-bluesen som tydeligere ble frontet på hans tidligere utgivelser er så å si ikke-eksisterende i denne behagelig tempererte lydsfæren av lune gitarer i myk og nær produksjon.
Det er et sånt lydbilde man helst bare vil legge seg ned i.
Best med gamle helter «Born And Raised» har en dreining mot et countryinspirert singer-songwriter segment som kler Mayer meget godt.
Tittelsporet viser hvor digg han faktisk kan være — musikalsk altså — når den myke-men-maskuline stemmen hans suppleres i rik harmoni med gromheltene David Crosby og Graham Nash.
Verken banebrytende eller spennende
På motsatt side er kjedelige ballader som «Love Is A Verb» et eksempel på hvorfor Mayer aldri har vært verken banebrytende eller spennende som artist — noe han ikke ser ut til å modnes frem til å bli heller.
| 0
|
300611
|
Nam-nam på Kverneriet
Enda en burgerrestaurant?
Ja,da.
Og takk for det.
- Burger Bar, Burger Joint, llegal Burger, Døgnvill Burger!
Er det flere, undret Fredag, som prøvde å ramse opp hamburgerrestaurantene som har dukket opp i hovedstaden de siste årene.
- M, eller Munchies, la Fredag til.
- Og det er sikkert flere.
Appetitten for «hjemmelagde» burgere synes å være umettelig.
Fullt hus Etter noen ganger å ha prøvd å reservere bord på Kverneriet via telefon - uten hell - hadde Robinson og Fredag valgt å friste lykken, og møte opp en ettermiddag midt i uka.
Det gikk bra, og nå hadde de fått bord i det store lyse lokalet med digre vinduer ut mot Sørkedalsveien, like ved det hektiske Majorstukrysset.
Halvpartene av bordene er nå øremerket drop-in gjester, men dukker du opp etter klokka seks, må du regne med at det er kø.
Burgere og litt til - Som dere vet er det burgere som gjelder her, sa en smørblid servitør, men la til at det fantes andre muligheter.
- Vi har også spareribs, kyllingvinger og fish & chips, samt en rekke sideretter som man også kan komponere et helt måltid av.
Robinson og Fredag takket for informasjonen, men hadde selvfølgelig kommet for å smake på de håndlagde, og etter hvert sagnomsuste, burgerne.
Når det gjelder drikke, har Kverneriet et rikholdig utvalg av øl, men siden det her dreier seg om luksusutgaven av gatekjøkkenmaten, falt valget på en flaske Barbera d?Alba.
Kverneriet, som startet opp i Tønsberg i 2013, åpnet sin Oslo-filial i fjor, og har rukket å bli et svært populært møtested på Majorstua.
Kverner selv
I følge etablissementets nettsider lages alt fra bunnen av, og kokkene legger hjerte og sjel i burgermåltidets tre viktigste elementer: brødet, de friterte potetene - og kjøttet, som kvernes på stedet, derav navnet.
Blant de åtte burger-variantene (hvorav en skiftes ut månedlig) gikk Robinson for en av kelnerens to anbefalinger, nemlig Umamiburgeren - oppkalt etter «den femte smaken».
Her representert ved soyamarinert shitakesopp, løkmarmelade, bakte tomater og parmesan.
«Fries» bestilles separat, og Robinson slo til med trøffel og persille-varianten, samt en aioli-dip.
Også veggieburger Fredag hadde naturligvis tenkt å gå for kjøtt, men da en vegetarvariant ble oppdaget, falt valget i stedet på denne.
Som smakstilsetning til de friterte potetene, ble trøffel byttet ut med parmesan.
Kort tid etter ble to dype tallerkener med burgere og friterte poteter servert, og både fremtoningen og duften var innbydende.
- Bare si fra hvis dere har spørsmål eller skulle ønske noe mer, sa den tjenestevillige kelneren, og Fredag benyttet anledningen til å spørre om bestanddelene i sin veggie-burger.
Lett, luftig og sprøtt Kikerter, ris, sopp og ulike krydder, lød svaret, og presentasjonen: japansk-inspirert med wasabi-majones i bunnen, ingefær og sjøgress som garnityr.
- Usedvanlig lett, luftig og sprøtt.
Og ikke så ulik Midtøstens kikertboller, falafelen, konkluderte Fredag.
De grove, håndlagede potetstrimlene falt også i smak.
Sprø utenpå, myke inn, og med en lett «coating» av parmesan og persille.
Kjøttet i Umami-burgeren var grovkvernet, veldig saftig og full av spennende smaker.
Tilbehøret ble også tatt i mot med begeistring.
- Disse chipsene er i særklasse.
Med en diskret smak av trøffel, persille og en fyldig aioli ved siden, kunne dette vært et lite måltid i seg selv, slo Robinson fast.
Sjokolade Kverneriet tilbyr to desserter, samt tre milkshake-typer som utmerket også kan fungere som en avslutning på måltidet.
To varianter ble bestilt, en med sjokoladeis og biter av «fudge brownie», og en med vaniljeis og «chocolate chip cookie dough».
Godt?
Absolutt.
Og en lett og kjølig avslutning på et vellykket burger-måltid.
Klokken nærmet seg syv da Robinson og Fredag forlot lokalet, og kunne konstatere at kødannelsen var i gang.
- Her er det vel bare et tidsspørsmål når Kverneriets Oslo-filial nr. 2 åpner, sa Fredag.
- Ja, det ser helt klart ut til å være et marked for det.
Burgerbølgen ruller fremdeles, sa Robinson.
- For ikke å si «ruler».
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
300619
|
Min barndoms dal
«Hjem» er en generell historie som kunne foregått hvor som helst.
Men det ble altså Vestfossen.
TV:
Da jeg vokste opp i Hokksund på åttitallet, var nabobygda Vestfossen en lillebror som ble betraktet med en viss overbærenhet.
Vi hadde flere butikker, flere rundkjøringer, rådhuset og gymnaset.
Det var vestfossingene som måtte komme til oss, slik det var bestemt å være, derfra til evigheten.
«Kulturhovedstaden»
Men så skjedde det noe.
I løpet av femten år strødde vestfossingene kulturelt såkorn på sitt eget jordsmonn, som vokste opp og ga bugnende grøde.
Cafeene kom til.
Museer og kulturinstitusjoner oppstod i gamle fabrikklokaler.
Morten Viskum kom og brakte med seg Vestfossen Kunstlaboratorium og generell furore.
Den gamle herregården Fossesholm, der jeg jobbet to somre som guide, var og er et ærverdig nav.
Da en oppildnet sjel malte «Kulturhovedstaden» med gotiske bokstaver over jernbanebroa i Vestfossen, var det kanskje en smule overmodig, men man skjønte jo hva han snakket om.
Hemmeligheter
Og nå skal lillebror minsanten bringes ut til resten av landet, takket være NRKs nye dramaserie «Hjem».
Vestfossen danket ut blant andre Elverum og Rjukan i kampen om å bli åsted for intriger og utfordringer etter at «Himmelblå" ble avsluttet.
Og fra de første scenene blir det klart at dette kommer til å bli emosjonelt og sosialt tuggete:
Den lokale gitarsjarmøren Leif Åge (Stein Grønli) får et illebefinnende og faller om på scenen.
På sykeleiet betror han datteren Annika (Jannike Kruse) at han også er far til to andre unge kvinner i bygda — odelsjenta Oda (Heidi Ruud Ellingsen) og skiesset Trine (Kaia Varjord).
Hvis og hvordan de nye opplysningene skal bringes videre, gir tobarnsmoren Annika betydelig hodepine.
Samfunnet er lite og tettvevd, hemmeligheter har kraft til å snu opp ned på alt om de sprekker.
Og siden dette er et tv-drama, vet tilskueren godt at det bare er et spørsmål om tid.
Idiotoppførsel
Å plante en slik udetonert bombe på et lite sted er en god oppskrift på sammenfiltret tv-drama, og gir mange muligheter for fortsettelsen.
«Hjem» er kompetent laget og beveger seg fremover i stødig trav.
Problemet er at rollefigurene er forskrekkelig lite fascinerende.
Den tvilende Annika, den handlekraftige Oda og den anspente og overlegne Trine fremstår som enkle karakterer med få egenskaper og forutsigbare personlige reiser foran seg.
Odas urbane bror og svigerinne er grelle karikaturer.
I Annikas tilfelle er det snakk om en voksen, fornuftig dame som i gitte øyeblikk tvinges til å oppføre seg som en idiot for å at plottet skal bevege seg fremover.
Det er bare håpløst.
Dette er ikke skuespillernes feil.
De jobber hardt, ikke minst med den lokale dialekten, som de snakker ganske så overbevisende.
Det er også gledelig at fotografene fanger særegenhetene til de vakre Eiker-bygdene, med sitt bølgende bondegårdslandskap og sine åser og blåner, men med nøktern realisme, uten å gjøre det til kitsch.
Generell
Og i dette ligger også en annen innvending mot «Hjem».
Hvorfor gjøre
Vestfossen til arena for en så generell historie?
Hvorfor ikke heve blikket en smule og bruke mulighetene til å ta opp valgene og vurderingene som er knyttet til å bo på et sted med sitt spesifikke sett av begrensninger og muligheter?
Det gjorde i alle fall alle småbyseriers mor, danske «Matador», med stor suksess.
Vestfossens oppblomstring er knyttet til vilje og engasjement i lokalbefolkningen.
Det ville vært fint å se denne siden av menneskene som bor der, hentet frem.
«Hjem» bringer kanskje Vestfossen ut i verden, men det er med en historie som kunne foregått absolutt hvor som helst.
| 0
|
300620
|
Et oppgitt bilde av tapt uskyld
Ny singel fra John Olav Nilsen & Gjengen.
SINGEL:
Desperasjon og misantropi - nå om dagen er det ingen i norsk musikk som kommer i nærheten av å personifisere det som John Olav Nilsen i både ord, sang og framtoning.
Likevel var fjorårets albumutgivelse fra Nilsen og gjengen langt fra dyster; musikalsk var «Det nærmeste du kommer» derimot både frisk, overskuddspreget, lekkert produsert og tidvis direkte oppstemt.
Dristig singelvalg
Med «Eurosport», første smakebit fra det kommende tredjealbumet, tar bergenserne tungsinnet ettertrykkelig tilbake.
Det er et dristig og uventet valg av førstesingel; regntung, seig og innadvendt er låta langt fra noen radiovinner.
Det starter med en slepende, tørr beat bare fulgt av en ensom gitarlinje og et forsiktig, kjølig synthunderlag, som om det var lydsporet til en grå og langsom sosialrealistisk film fra åttitallet.
Melodisk og stemningsmessig ligger låta nærme «Hull i himmelen» fra debutplata, men selv når refrenget etter hvert bygges opp med trommer og fuzzgitar holdes tempoet og energien igjen - det er som om selve livskraften er så nede for telling at den stritter imot.
Språklig eleganse
For «Eurosport» er også tekstlig en tung affære.
Gjennom linjer som «Du har fått deg gjeld ingen ærlig mann kan betale / Eg har gjort ting ingen ord noen gang kan forsvare» og «Ser du ikkje flyet som krasjer i sakte film» tegner John Olav Nilsen et oppgitt bilde av tapt uskyld og å ikke se noen vei tilbake, med sedvanlig språklig og fortellermessig eleganse.
Som «Det nærmeste du kommer» er «Eurosport» svært pent og gjennomført produsert av Yngve Sætre, i et lydbilde som kler innholdet.
Kanskje er den ikke noen hit, men til gjengjeld vil låta gjøre seg godt på øret til en dedikert lytter, som ikke er redd for noen nedstemte minutter.
| 1
|
300622
|
Anmeldelse:Ali Smiths nye roman underholder og utfordrer
«Begge deler» er en strålende roman om menneskets, språkets og kunstens vesen.
«Tenk litt på denne moralske nøtten, sier moren til George til George, som sitter i passasjersetet.
Ikke sier.
Sa.
Moren til George er død.»
Slik begynner kanskje den skotske forfatteren Ali Smiths nye roman «Begge deler», hvis du leser den på norsk.
Men den kan også begynne på en helt annen måte, for boka er trykt i to versjoner.
Den ene starter med den moderne tenåringen George som har mistet moren sin, den andre med historien om en virkelig italiensk renessansemaler, Francesco del Cossa.
I boka er Cossa egentlig en kvinne, men han gir seg ut for å være mann for å kunne male, og fordi han kanskje er hen.
Frigjørende språk
Frigjørende språk
Men enda sterkere enn disse konkrete møtene er tematikken, for begge historiene handler om tunge tap, identitetssøken og kunsten og språkets frigjørende muligheter.
Visuelt nyskapende
Visuelt nyskapende
Og språkføringen preges av at han er noe omtåket etter sekshundre år i limbus, uten at det ødelegger verken det vakre og poetiske i språket eller leserytmen.
Boka er godt oversatt av Merete Alfsen, som uten tvil har hatt en svært krevende jobb.
Likevel skulle jeg ønske at George hadde fått et litt mindre veslevoksent språk.
Den norske tittelen «Begge deler» blir også litt Ole Brumm-aktig og mister den eksistensielle problematikken og elegante sammenfatningen av boka som ligger i originalens «How to be both».
| 1
|
300623
|
Anmeldelse:Ruffen er tilbake etter åtte år
Frodig fortelling om tid og kjærlighet.
Noen tiår tilbake:
To unge kunstnere i perlehumør sitter på kafé og drodler.
Hva med å skape en barnebokfigur sammen?
De tenker høyt om Norges lange kyst og om det mest mystiske rommet:
Havet.
De har begge nese for det eventyrlige og resultatet blir «Ruffen.
Sjøormen som ikke kunne svømme».
Da boka kommer i 1972 representerer den noe nytt.
Den er verken spesielt pedagogisk eller sosialrelaistisk, som trenden er.
Nå, over førti år senere, foreligger foreløpig siste fortelling om sjøormen.
«Ruffen og tiden som gikk i stykker» bryter ingen barrierer i dag, men viljen og evnen til fabulering er minst like sterk.
Løs skrue
«Langt ute i havet ligger en mystisk øy.
Den er bare synlig hver tirsdag og fredag.
Derfor står den ikke på noe kart.»
Løs skrue
Det er ille, for maskinen gjør ikke bare øya usynlig.
Den regulerer også tiden.
Maskinmester onkel Ludvik forklarer:
«Den kan løfte ting ut av én tid og inn i en annen.
Den kan få fortid og nåtid til å kollidere!»
Kaos truer.
Det er presserende å finne skruen og Ruffen svømmer, som så ofte før av gårde, ut på leting.
Klangbunn
Klangbunn
Som fortellere står de to godt til hverandre:
Begge er fabulerende, opptatt av det mystiske og mytiske.
Ingen av dem dyrker minimalisme.
Store temaer opptar dem begge.
I denne første Ruffen-boka på åtte år handler det om tid og kjærlighet.
Bringsværd lar Ruffen dra ut på en ferd der han på eventyr-vis møter underlige skruer og hjelpere.
Vi møter igjen dragevenninnen Hamayoko, som kommer helten til unnsetning i jakten på skruen.
Kykloper og sjørøvere dukker også opp.
På typisk skjelmsk vis får Bringsværd frem hvordan fravær av en liten ting kan skape ubalanse.
Slik spilles den lille fortellingen ut mot den store, om den virkelige verden.
Eventyrlig
Eventyrlig
Nettopp det å tegne det det usette, er Hansens forse.
Høydepunktet er hans serie om Skogland, bebodd av alver og skogmenn, men Ruffen følger hakk i hæl.
Det er rik illustrasjonskunst.
Mytiske figurer, drager og levende skoger var en del av Hansens og Bringsværds univers lenge før «Avatar» og «Game of Thrones» ble allemannseie.
I «Ruffen og tiden som gikk i stykker» får også virkelighets historie plass, når tidene blandes.
Zeppeliner, dinosaurer og oppdagelsesreisende skrives og tegnes inn, og er et springbrett for læring og nye historier.
« Ruffen og tiden som gikk i stykker » Tor Åge Bringsværd/Thore Hansen (ill.)
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag Gyldendal Utgivelsesår
ISBN 9788205478022
Kjøp boken hos ARK
Kul klassiker
Kul klassiker
Frodigheten og villskapen finner imidlertid gjenklang i tegningene.
Duoen har mye felles i måten å se og fortelle på.
Begge er fabulerende, økofilosofiske og drevene eventyrfortellere.
Med Ruffen har de skapt en kul klassiker.
Med sitt lange «hår» og pyntestjerne i pannen er Ruffen (som egentlig heter Arthur) en moderne helt med kjønnsnøytral stil.
En tvers gjennom fin fyr i et herlig tekst- og bildeunivers.
| 1
|
300624
|
Anmeldelse:«Sorte sjeler»
En finstemt, utradisjonell og høyst severdig mafiafilm.
FILM:
Den første timen av «Sorte sjeler» er først og fremst en serie øyeblikksbilder og miljøskildringer.
Det tar lang tid før filmen opparbeider seg noe virkelig narrativt momentum, og i første halvdel er det faktisk misvisende å kalle den en fortelling i det hele tatt.Snarere er den et finstemt portrett av en familie som står med én fot i en eldgammel æreskultur og den andre i et moderne vestlig samfunn.
Organisert kriminalitet «Sorte sjeler» utspiller seg hovedsakelig i Calabria, på tåspissen av den italienske fastslandsstøvelen, hvor ?
Ndrangheta-mafiaen har en finger med i spillet i de fleste aspekter av samfunnslivet.
Filmen har ingen klar hovedperson, men figuren som sparker handlingen i gang er den unge Leo, som er sønn av den tilbaketrukne geitebonden Luciano.
Luciano er den eldste av tre brødre, og i motsetning til sine to yngre søsken har han kjempet hardt for å holde seg utenfor familiens lyssky forretninger.
Leo er imidlertid langt mer interessert i onklenes storbylivsstil enn foreldrenes beskjedne landsbyliv, og mot farens ønske reiser han av sted for å innta sin plass i familiebedriften.
Familiens forhold til de andre mafiaklanene preges av skjøre allianser og gjensidig mistillit, og man skjønner tidlig at det bare er et spørsmål om tid før det hele kollapser i kaldblodig, opportunistisk vold.
Kronisk voldsspiral Som i Takeshi Kitanos yakuzasatire «Outrage» får publikum aldri noen god begrunnelse for hvorfor de ulike mafiaklanene slåss mot hverandre.
Volden og den interne knivingen framstilles som en naturtilstand få stiller spørsmål med og ingen er i stand til å endre, og etter hvert innser man at det ikke er spesielt viktig hvem som dreper hvem — poenget er at de fortsetter å gjøre det.
«Sorte sjeler» er et presist og innsiktsfullt drama som skildrer et kronisk samfunnsproblem, og med tanke på hvor mange vakre bilder og elegante scener regissør Francesco Munzi presenterer er det imponerende at han aldri faller for fristelsen å glamorisere disse særegent italienske tradisjonene.
| 1
|
300625
|
Kygos nyeste låt:- Selve definisjonen på forutsigbarhet
Dagbladets anmelder er ikke overbevist.
SINGEL:
På papiret framstår et samarbeid mellom Kygo og hans felles Los Angeles-baserte produsentkollega William Wiik Larsen både spennende og gøy.
Guttas nye singel «Stay» byr derimot på få overraskelser, til tross for åpningen med signatur-gitarspillet vi kjenner fra Larsens mange Nico & Vinz-produksjoner.
En aldri så liten forhåpning om at bergenseren endelig var klar for en etterlengtet vri på sin repeterende formel.
Men den gang (selvfølgelig) ei.
Det går nemlig ikke lenger enn et knapt minutt før den amerikanske sangerinnen Maty Noyes må skygge banen for Gørvell-Dahlls elskede/hatede digitale tropefløyter.
Dermed er vi rett tilbake i velkjente Kygo-trakter.
Det som er kjedelig og forutsigbart for noen, er likevel en sikker vorspiel-oppskrift for andre, og «Stay» er langt fra det verste vi har hørt fra denne kanten.
Spesielt Noyes vokal gjør sporet til en behagelig affære, men alt i alt er dette selve definisjonen på forutsigbarhet.
| 0
|
300626
|
Lag på lag
«Møte i Toscana» er en kjærlighetshistorie du aldri får lov å hengi deg til.
FILM:
Ikke bestill billetter til «Møte i Toscana» uten at du også har tid og råd til en to vinflaskers samtale etterpå.
Originaltittelen er det både mer og mindre talende «Bekreftet kopi», og den sofistikerte siste filmen til den iranske stjerneregissøren Abbas Kiarostami har nemlig nok av lag å konversere seg gjennom.
Kunst og kjærlighet
Filmen er en lang samtale i seg selv.
Hun (Juliette Binoche) og Han (William Shimell) beveger seg gjennom et billedskjønt norditaliensk landskap.
Han har nettopp utgitt en kunstteoretisk bok, der han spør seg hvorfor originalen alltid regnes for å være iboende mer verdifull enn kopien.
Han tar et lignende standpunkt hva angår deres eget forhold.
Han verdsetter den middelaldrende fortroligheten for hva den er.
Hun, på sin side, ser lengselsfullt på de blussende brudeparene de passerer og kjenner på savnet etter noe som har vært.
Kopien, faksimilen, er ikke like sterk som den opprinnelige lidenskapen.
Hun gjør emosjonelt opprør mot hans teoretiske verdensanskuelse, og kanskje også mot å ha blitt henvist til en tradisjonell kvinne- og morsrolle hun både liker og ikke liker mens han har dyrket karrieren.
Forskjellig tolkning
Men vent, det er mer.
Iblant oppfører de to seg som et par gjennom mange år, iblant er de som fremmede for hverandre.
Da jeg så «Møte i Toscana» under fjorårets Filmfestival i Cannes, tolket jeg de to som et ektepar som leker at de møter hverandre for første gang.
Det var overraskende at de fleste kritikere hadde motsatt tolkning, og så de to som ukjente som instinktivt faller inn i et spill der de tar rollene til et etablert par.
Verken jeg eller de var imidlertid helt sikre.
«Møte i Toscana» er slik en film som peker på seg selv som fiksjon, som spør hva av det du ser som er originalen og hva som er etterligningen.
Denne distanseringen er også en effektiv sentimentalitetsbrems.
Intrikat
Resultatet er innfløkt, intrikat, klokt, varmt og alltid interessant.
Juliette Binoche er dens glødende sentrum.
Hun er sterkere til stede enn Shimell, som egentlig er operasanger og ikke filmskuespiller, og vant velfortjent prisen for beste skuespiller under Cannes-festivalen.
«Møte i Toscana» er en cerebral kjærlighetshistorie du aldri helt får lov å hengi deg til.
Det er en forbløffende fin sjanger.
| 1
|
300627
|
På tulletur til verdensrommet
Black Debbath tar av.
ALBUM:
Black Debbath har etter sigende fått nok av hjemlandet og setter kursen mot verdensrommet på sitt syvende album.
Det har også ført med seg en aldri så liten justering av den musikalske utskytningsrampen.
«Universell Riffsynsing» her nemlig en tung dreining inn i proguniverset.
Black Sabbath-referansene er der selvsagt fremdeles, men vi snakker mer orkestrerte «Sabotage» enn blytunge «Master of Reality».
Hør bare den kosmiske avslutningen på «Til hælvete med Munchmuseet», komplett med mellotron, sprelske taktskifter og alt annet som hører med.
Og det stopper selvsagt ikke der.
«Dum Dum minister» forener Kyuss, Opeth og King Crimson i en salig røre av monstrøse riff, fiffige arrangement og nærmest sakrale melodilinjer.
Definitivt en av de beste midtempo-låtene bandet har skrevet.
Jeg tenker vi sier en av de beste låtene Black Debbath har gjort.
Punktum.
«(Hei hei, vi er) Justervesenet» tar stjernekikkerten i andre hånden og sikter seg inn på bluesstenket, klassisk rock.
Nedslaget settes et sted mellom Rival Sons og Led Zeppelin.
Tøysefaglig er gjengen i toppform.
«Fjern moms på råtten frukt!» og bransjedialogen med Bjørn Eidsvåg i «Pensjonsballade» er ubetalelig.
«Du må finne en pensjonsordning som matcher din personlige stil (...) du vil ikke ha en streit pensjonsordning, du som er så rå», crooner Eidsvåg til bekymret Egil Hegerberg.
Der har du nivået.
Fortsettelsen må du høre deg opp på snarest mulig, Black Debbath leker ikke humorrock.
| 1
|
300628
|
Årets ekleste
Den brølende «Grown ups 2» klarer ikke å overdøve den skurrende lyden av sjelen din som raspes mot rivjernet.
FILM:
Det hele begynner med at en elg trenger seg inn i huset til familien til Lenny (Adam Sandler) og tisser ham i ansiktet, før den forskremt flykter inn på badet, støter på Lennys onanerende tenåringssønn, og i forfjamselsen tisser på ham også.
Dette skal vise seg ikke å være den våteste eller vemmeligste scenen i «Grown ups 2».
Langt derifra.
Hårete underliv
I «Grown ups» fra 2010 strevde barndomsvennene spilt av Sandler, Chris Rock, Kevin James og David Spade med å venne seg til voksenlivet.
I oppfølgeren har de alle slått rot i den lille hjembyen, som byr på påfallende mange muligheter til å få ansiktet dyttet opp i hårete underliv eller dynket i kroppsvæsker.
Sistnevnte flyter i strie strømmer, og etter hyppigheten på de forskjellige typene å dømme synes regissør Dennis Dugan ekskremeter er marginalt morsommere en spy og snørr - men at alt sammen er hysterisk.
Konene deres har som hovedoppgave å antyde så ofte og plumpt som mulig at den muskuløse dama på treningsstudioet egentlig er en mann eller ordrett be om å få stikke tunga ned i halsen på den nye aerobicsinstruktøren.
Alle hyler, brøler, hviner og raper, men ikke så høyt at du ikke hører den skurrende lyden av sjelen din som raspes mot rivjernet.
Forstemmende Sandler
«Grown ups 2» kan vanskelig tolkes som noe annet enn et at hovedrolleinnehaver og produsent Sandler, som har brukt en lang og forstemmende karriere til å plukke sin egen verdighet i småbiter, nå mest av alt vil gjøre det samme med vennene sine.
Egentlig burde ikke denne filmen være interessant for noen andre enn Al-Qaida, som med noe sånt å vise frem trolig vil kunne argumentere med langt større tyngde og troverdighet overfor mulige rekrutter at vesten er den store satan og må legges i grus.
Når filmen solgte billetter for over 260 millioner kroner i åpningshelgen i USA er det det hittil sikreste tegnet på at endetiden er nær og barbarene står ved borgmuren.
Mistanken ble vakt allerede ved oppfinnelsen av vuvuzelaen og onepiecen.
Nå er det ikke lenger noen tvil.
| 0
|
300631
|
Seigt alvor
«Inn i mørket» oppnår ikke det indre dramaet man sikter mot.
FILM:
En liten gutt, syklende uten lykt og refleks, men heldigvis med hjelm, blir påkjørt i et gatekryss på Oslos vestkant.
Sjåføren ringer etter ambulanse, mens hans kone varsler guttens foreldre, som også er nabovenner av paret.
Gutten på sykkelen havner i koma.
Debuterende regissør Thomas Wangsmos manus har i åpningsscenen det som skal til for å rulle ut et drama om dårlig samvittighet, sorg og sinne.
Når vi i tillegg får nyss om at noe har skjedd i bilen som Jan (Thorbjørn Harr) ikke vil nevne for politiet, pirres nysgjerrigheten.
Forsiktig
Dessverre tar det ikke lang tid før nysgjerrigheten daler dramatisk, siden historien blir stadig mer udramatisk.
Wangsmo (f. 1980) legger en tung bør på skuespillerne, som blir gående og bære på sin respektive sorg og skyldfølelse.
Når de sier noe, er replikkene i overkant selvfølgelige og bidrar ikke til å dra seeren inn i historien.
«Inn i mørket» er en svært forsiktig film.
Wangsmo stoler på at intensiteten skal oppstå i de ordknappe replikkene og de alvorstunge ansiktene til Harr og Fridtjov Såheim, men den trykkende stemningen som oppstår, skyldes for ofte en lite tilfredsstillende dramaturgi.
Antiklimaks
Laila Goody og Ellen Dorrit Petersen er altfor lite brukt i rollene som de to mødrene og filmens få dramatiske scener er klippet sammen på en måte som det er vanskelig å ikke bli bevisst på.
Det store alvoret blir også påtrengende understreket av musikken som rammer inn historien, blomsterduetten fra Delibes´ opera «Lakmé».
Siste akt hopper et stykke fram i tid, den endrete situasjon må forklares og vi får igjen en seig «eksposisjon» som fjerner mye av spenningen.
«Inn i mørket» er dessverre beretningen om et varslet antiklimaks.
| 0
|
300632
|
Anmeldelse:«En punkbønn» er samtidshistorie av ypperste merke
Jenter som vil mer enn å ha det gøy.
Dette har vært høsten for punk.
I bøker og på tv-dokumentaren «Punx» har den ene 60-åringen etter den andre sett seg tilbake og mimret.
Kanskje er det derfor Susanne Christensens «En punkbønn» føles så aktuell.
Den handler om jentepunk.
I dag.
Punk i Putinland
Punk i Putinland
Den handler ikke om gutta i New York, London og Oslo, men om jenter i Russland, USA og Norge som vil mer enn å ha det gøy.
Tittelen viser til Pussy Riots politiske protest mot Putin i Frelseskatedralen i Moskva februar 2012.
Bandets punkbønn førte til at tre av medlemmene ble siktet for hatytringer mot den ortodokse kirken.
To ble dømt til lange fengselsstraffer.
For å finne ut hvorfor, reiser Christensen til landet.
Der tenner hun lys og ber en stille bønn for jentene.
Det dokumenteres på det forbudte omslagsfotografiet fra katedralen.
En ny feminisme
En ny feminisme
Skarpt viser Christensen at Pussy Riot ikke er et band i tradisjonell forstand, men et konseptuelt kunstnerkollektiv som sprer sine aksjoner på internett.
Slik skaper de nye fellesskap på tvers av landegrenser.
Elegant trekker hun en linje fra Camilla Colletts håndskrevne tidsskrift «Forloren skildpadde» via punkfanziner til Pussy Riots bruk av Youtube.
Slike sveip gjør «En punkbønn» til samtidshistorie av ypperste merke.
Riot Grrrl og Pussy Riot
Riot Grrrl og Pussy Riot
I tillegg til en skarp penn har Christensen også godt gehør.
Uanstrengt strør hun om seg med presise karakteristikker av alt fra legendariske Sonic Youth til bandet bak årets punkalbum, Sleater-Kinney.
Spillelista det vises til bakerst i boka, gjør lesningen til en fengende opplevelse.
Hensikten er likevel ikke å skape nye fans, men å kartlegge forbindelsen mellom Riot Grrrl og Pussy Riot.
Det gjør Christensen til gagns.
Avslutningsvis trekker hun også linjene tilbake til jentepunken på 1970-og 80-tallet.
Det åpner nye kapitler i punkens historie.
Engasjerende
Engasjerende
For punken er ikke død, men sparker fra seg.
På yndige pikerom, i hellige kirkerom og kanskje på en PC-skjerm nær deg.
| 1
|
300633
|
Psykopater i allværsjakke
De blodtørstige campingturistene i «Sightseers» er ikke urovekkende nok.
FILM:
Ben Wheatley har en brutal sans for humor og liker å leke med publikums forventninger.
Han er ikke aleine - mange britiske regissører har sin unike miks når de blander sjangere etter eget hode.
Wheatley har den røffe realismen vi kjenner fra britisk film og i tillegg har han den svarte humoren til en tidlig Mike Leigh.
Men i stedet for relativt normale mennesker med gjenkjennelige problemer, er hovedpersonene hans hentet fra våre mer urovekkende drømmer.
I mareritt kan alt skje og det gjør det hos Wheatley, med vekslende resultat for filmene som helhet.
Hans to første filmer handlet om gangstere og andre kriminelle.
«Down Terrace» (2009) ble spilt inn i løpet av åtte dager på nullbudsjett, mens «Kill List» var mer ambisiøs og blander leiemordersjangeren med okkulte elementer, også her med en overhengende følelse av vond drøm.
Blodig på landet
«Sightseers» er også en original miks.
Det starter som naturalistisk svart humor.
Chris (Steve Oram) inviterer kjæresten Tina (Alice Lowe) med på en campingferie til diverse severdigheter på den engelske landsbygda.
De sier farvel til Tinas syke, bitre mor og legger i vel.
Chris og Tina virker liketil, et nyforelsket par på ferie sammen, men gradvis viser de seg å være blodtørstige psykopater.
Komikerne Lowe og Oram har samarbeidet i mange år og de prøvde å selge «Sightseer»-ideen til TV, men den ble vurdert som «for mørk».
I stedet fant de sin åndsfrende i Wheatley og hans kone Amy Jump, som hjalp dem å bearbeide manuset.
Ufarlig
Dessverre er «Sightseers» mindre vellykket enn «Kill List».
Den er litt for lettvint i omgang med ideene sine.
«Sightseers» er av de disse filmene der man tenker at dens overskridelser ville vært sjokkerende og forfriskende for en del år sida.
Når denne friskheten ikke er der, blir det åpenbart at karakterene ikke er tilfredsstillende utviklet.
Man leker med ideen om et nusselig par i allværsjakker som slår ihjel folk de ikke liker trynet på, men det blir for vinglete.
I stedet for sjokk, sitter man der i forvirring over at filmen ikke er mer urovekkende eller grusom.
De er psykopater, men satiren er så banal at de blir ufarlige.
| 0
|
300635
|
Nødrimenes konge rir igjen
De klamme metaforene tårner seg opp for Postgirobygget.
|||
CD:
Et forsonende trekk ved Postgirobyggets sjette album, er at det ikke låter så ille og/eller provoserende som akkumulerte fordommer skulle tilsi.
Den velkjente «småslapp-Lars Lillo-Stenberg»-grunnstillingen bøffes opp av tydelige Kent-fakter, en viss vilje til tempo- og temperaturøkning, og til og med en og annen banjo.
Men noen påtaleunnlatelse kommer ikke på tale, all den tid «Øyeblikk» er det beste argumentet jeg har hørt på veldig lenge for å synge dvask, middelmådig popmusikk på engelsk.
Ja, selv oppstyltet, provinsiell, middelmådig engelsk med et snev av norsk aksent er å foretrekke.
Det er mulig å ignorere.
Det samme kan ikke sies om Postgirobyggets tekster.
Man kan alltid stole på at Arne Hurlen, nødrimenes ubestridte konge i det norske bestselgersjiktet, behersker kunsten å iscenesette klamme metaforer og banalt føleri uten den minste form for distanse eller ironi.
Man kan derfor også stole på at en gjennomsnittlig Postgirobygget-tekst slik sett tårner seg opp på en slik måte at den totalt skygger for selv deres mest spiselige musikalske tilløp.
| 0
|
300636
|
Avstanden mellom banalt og eksistensielt kan være kort
De såre, nære ting
TEATER:
Den som mangler ord, mangler ikke nødvendigvis tanker, og heller ikke følelser.
Som Fredrik i «Barnet» sier det; «det viktigaste går det liksom ikkje an å seie noko om».
Dette er en nøkkelreplikk for Jon Fosses teaterstykke, ja, for hele hans dramatikerskap.
Ord og gjerning
Noen følelser er for store for å uttrykkes presist i ord, og samtidig er de samme følelsene helt vanlige, høyst gjenkjennelige, noen ganger til og med så allmenne at det finnes for mange og for klisjéfylte ord for dem.
Fosses skikkelser unngår disse ordene.
Hans dialoger kan spilles ettertenksomt, eller de kan spilles som enfold.
Men også når det siste velges, finnes dybde i teksten som tekst, i tematikken og i situasjonene.
Anne-Karen Hyttens tolkning av «Barnet» gjør skikkelsene til såpass enkle personer at de kan virke enfoldige, og til tider er forestillingen seg sin humor så bevisst at den nærmer seg parodien.
Samtidig har den også sekvenser som kaller på innlevelse - og for mange tilskuere oppleves det nok som riktigere eller mer velkomment å gå inn i denne innlevelsen når de først har fått lov til å le av det enkle.
Det et menneske opplever som naivitet i en annen, leser det fort som oppriktighet - ekthet - i seg selv.
Engstelse
Denne sammensetningen, mellom det ordinære, og det ekstraordinære, det livsavgjørende, er det «Barnet» viser fram.
Engstelsen er en grunnstemning, i alle møter mellom alle personer.
Fredrik (Hermann Sabado) og Agnes (Hanne Skille Reitan) møtes.
Begge er ensomme, begge sliter.
De blir et par, og de fortsetter å slite.
Han er sjalu på Arvid (Duc Mai-The).
Hun kommer ikke helt overens med sin mor (Ågot Sendstad).
Hun blir gravid.
Så blir hun sykehusinnlagt.
Og det er her, når paret befinner seg på sykehuset, og ikke helt vet om det vil gå godt eller galt med barnet, at dramatikken er på sitt mest intense.
Her ligger smerten, og her ligger trøsten.
At også legen (Nils Golberg Mulvik) og sykepleieren (Andrea Bræin Hovig) strever med kommunikasjonen, forsterker gjenkjenneligheten og understreker tematikken.
«Barnet» ble skrevet til Ibsenfestivalen i 1996, på bestilling fra Nationaltheatret, og stykket står i dialog med Ibsens «Brand».
Forholdet mellom paret, det å være ensomme sammen, håpet de har til sitt felles barn, og de tanker de hver for seg og sammen har om sin gudstro er de felter der forbindelseslinjene er klarest.
Men vet en ikke dette, og bestemmer seg for å lete etter en inspirasjonskilde for Fosses stykke, er Beckett (i dette som i andre Fosse-tekster) minst like nærliggende.
Hos ham fantes den samme tilnærmingen til det sagte og det usagte.
| 1
|
300637
|
Rett til himmels
«Se opp» er en film for historiebøkene
|||
FILM:
I løpet av «Se opp» sine femten første minutter viser Pixar at de så til de grader blåser i hva som er forventet, og i stedet våger å stole på egen dømmekraft, sin frie fantasi og sitt talent.
Jeg mener, det å investere en milliard i en tegnet film om en 78 år gammel mann, en sur, folkevond gubbe, selve antisymbolet på det salgbare, glattpolerte Hollywood, vitner om baller av enorme dimensjoner.
At man i løpet av de samme femten minuttene ikke bare rekker å le høyt et knippe ganger, men i tillegg må tørke en tåre, viser at det er i den animerte verden de riktig grenseløse filmene blir laget for tida.
«Se opp» er sammen med «Wall-E» og «Monsterbedriften» en Pixar-film for historiebøkene.
Snurr film
Det hele begynner med en svart-hvitt informasjonsfilm om den legendariske eventyreren Charles F. Muntz.
I neste øyeblikk befinner vi oss i gata til Carl Fredricksen, en liten, sjenert gutt, som drømmer om å en dag vandre i Muntz' fotspor.
I den samme gata møter han guttejenta Ellie, en rampete, uredd virvelvind av ei jente, som bokstavelig talt får den lille mannen til å falle pladask.
I ren forelskelse lover Carl at han skal flytte klubbhuset deres til Paradise Falls, et paradis på jord, langt inn i den Sør Amerikanske jungelen.
Og hun får ham til å sverge på at han en dag skal overholde løftet.
Så snurrer filmen kjapt, og livet går sin gang.
De unge menneskene gifter seg, de krangler, de møter motgang, de elsker, og de blir gamle sammen.
Så skjer det som skjer.
Livet ebber stille ut, men heldigvis har Carl Fredricksen kjelleren fylt med ballonger.
Vel, jeg sier ikke mer enn at det blir en ballongferd man sjelden har sett maken til.
Vakkert
Som i andre animasjonsfilmer fra Pixar spiller humor en svært sentral rolle i «Se opp», og komikken veksler mellom tørrvittig, frekk og ironisk, til å spille på enkel slapstick.
Detaljnivået er rikt og fargene sterke, og 3D-versjonen av «Se opp» våger jeg å påstå er den vakreste tegnefilmen fra Pixar noensinne.
Scenene der huset svever mellom høyhusene, høyt over landskapet, godt geleidet av franskinspirerte symfonier, bringer i hvert fall fram frydefull gåsehud.
Filmen stjeler fritt fra filmhistorien - «Casablanca», «The Straight Story» og «Clown Of The Jungle», for å nevne noen referanser - og benytter seg av klassiske virkemidler for å oppnå ønsket resultat: å underholde og bevege, men mest av alt få seeren til å innse at livet er et eventyr i seg selv og at kjærligheten er den mest spennende reisen man kan legge ut på.
Banalt?
Kanskje, men også en sannhet det er lett å tro på.
Opp, opp
Det er ikke noe sted fantasien er så grenseløs som i den animerte verden, og «Se opp» veit å leke seg.
Vi møter alt fra pratende bikkjer, til, eh, vel, bikkjer som manøvrerer kampfly, og bikkjer som skjenker champagne.
Et annet aspekt med filmen er symbolikken.
Bildet på en aldrende herre som trekker et gammelt, falleferdig hus gjennom jungelen, et hus han har bundet rundt livet ved hjelp av en vannslange og som holder seg svevende i luften av 20 000 ballonger i regnbuens farger, forklarer seg best selv.
Finalen i «Se opp» er en typisk Hollywood-finale, og jeg skulle helst vært foruten.
Den gjør filmen mer opplagt enn nødvendig, og benytter seg av den enkleste løsningen for å oppnå et underholdende klimaks.
Uten at det går faretruende mye luft ut av ballongen av den grunn.
«Se opp» svever nemlig høyt til himmels.
| 1
|
300640
|
Ler vi av eller med Hollywoodfruene?
Innbyggerne i LA trenger uansett sterkere kontaktlinser.
|||
Etter første episode av «Norske Hollywoodfruer» kan vi puste lettet ut:
Damene har det bra der borte.
De lever dessuten ganske ulike liv.
TV3 får honnør for å ha spadd fram et par kvinner som klarer seg selv.
Antoinette Kristensen (30, fra Molde) er en tidligere modell som nå satser på popkarriere, mens Beatrice Prochazka (38, Oslo) har slått seg opp som bikini-designer og driver egen butikk (Bizzy B) på Hollywood Boulevard.
Siv Cotton (38, Elverum) er gift med rike herr Cotton og har sluttet å jobbe for å ha mer tid til «kroppen min» — og datteren på åtte.
Den minst yrkesaktive av de fire er Kristine Dorow (28, Herefoss), men hun har til gjengjeld mye å henge fingrene i.
Hennes styrkrike eks-mann sørger for at hun har til salt i grøten og heltids privatsjåfør i limousinen, slik at Kristine kan leve som en pensjonist, ifølge henne selv.
Men tida flyr:
«I går gikk jeg en to timers tur, og det tok jo mye av dagen.»
Bikini best
Det finnes selvsagt andre kriterier å vurdere denne serien ut fra enn hvorvidt deltakerne er selvforsynte.
Vi kan vurdere den moralsk, for eksempel etter en dekadanse-skala, eller vi kan rangere fruene ut fra hvem som er mest harry, men disse vurderingene overlater jeg med lett hjerte til seerne.
Eller ... kanskje ikke.
Det er ikke bare enkelt å forholde seg nøytral.
Du merker det blant annet på om du ler av eller med fruene.
For min del er resultatet 3-1:
Jeg ler av alle, bortsett fra Beatrice, bikini-gründeren.
Trolig fordi hun er den minst flåsete.
Samtidig, må jeg innrømme, er det noe svært så menneskelig ved dem alle.
Plastiske utskeielser
Hva med folkene bak kamera, produsentene i Rubicon TV, ler de av eller med sine utvalgte fruer?
Jeg tror nok de kunne laget et mer sympatisk helhetsbilde, og de velger naturlig nok ut de saftigste episodene, som Sivs parykkparty med venninnene sine, Antoinettes ikke spesielt flatterende forsøk på sang i platestudio eller Kristines filosoferinger rundt livet som fraskilt limousinfrue med ulydig chihuahua.
Jeg skal ikke nevne fruenes utseende konkret, men som en viss svensk Hollywoodfrue har demonstrert, betyr ikke plastiske utskeielser nødvendigvis at du ser yngre ut.
Man kan nesten lure på om det attraktive er å se operert ut.
En annen forklaring er at innbyggerne i Los Angeles' fjongere bydeler trenger sterkere kontaktlinser.
| 0
|
300643
|
Anmeldelse:«Mistress America»
Med den energiske dramakomedien «Mistress America» fortsetter Noah Baumbach og Greta Gerwig der de slapp med «Frances Ha».
FILM:
Da Noah Baumbach gjenoppfant seg selv med «The Squid and the Whale» i 2005 ble han raskt sammenliknet med Woody Allen, og siden den gang har denne parallellen ligget der som et av de førende perspektivene på Baumbachs filmer.
Det er flere åpenbare likheter mellom de to, selv om Allen — heldigvis — langtfra er den eneste som har laget lune og innsiktsfulle dramakomedier fra New York.
Men om Baumbach ikke er sin generasjons Woody Allen, styrker «Mistress America» hypotesen om at hovedrolleinnehaver Greta Gerwig er sin generasjons Diane Keaton.
Forelskelse «Mistress America» handler om 18 år gamle Tracy (Lola Kirke), som nettopp har flyttet til New York for å gå på college, og som føler på en blanding av ensomhet, utenforskap og sviktende selvtillit som har blitt såpass utførlig beskrevet i amerikansk fiksjon at den i praksis er å regne som en egen industri.
Alt forandrer seg imidlertid når hun møter sin blivende stesøster Brooke (Gerwig).
Brooke er alt Tracy skulle ønske hun var selv: verdensvant, selvsikker og i stand til å håndtere alle utfordringer livet legger for hennes føtter.
Etter en uforglemmelig første kveld sammen, trekkes Tracy raskt inn i Brookes hektiske verden av fester, deltidsjobber og mer eller mindre utviklede forretningsideer, og snart har hun lagt den mislykkede flørten med studiekameraten Tony bak seg.
Men etter hvert som hun kommer nærmere inn på Brooke, blir det klart at hun ikke mestrer tilværelsen like godt som hun gir inntrykk av.
Og når stesøstrene sammen Tony og hans kjæreste Nicolette legger ut på biltur for å konfrontere kvinnen som stjal Brookes kjæreste, forretningsidé og katter, er det duket for et crescendo av kollapsende livsløgner.
Brudd Som Baumbach og Gerwigs første samarbeid «Frances Ha», handler «Mistress America» om livet som noen-og-tjue-år-gammel kvinne, men denne gangen er dette skildret via forventningene til en 18-åring og erfaringene til en 30-åring.
Tracy er fortsatt på jakt etter en egen identitet, mens Brooke jobber overtid for å tviholde på sin egen, og i skjæringspunktet mellom disse selvbildene sier Baumbach og Gerwig — som har skrevet manuset sammen — en hel del fornuftige ting om driftene og omstendighetene som former et menneskeliv.
«Mistress America» er imidlertid langt fra like stilren som «Frances Ha».
Ved første øyekast framstår den som en tradisjonell komedie, med en rekke scener hvor forviklinger spilles ut som en presist regissert farse, men samtidig er humoren hele veien lenket fast i andre, mer komplekse stemninger.
Dette skyldes ikke minst musikkbruken, som ligger som en tung sky av forførende melankoli over bildene, men også at rollefigurenes handlinger hele veien er forankret i et troverdig følelsesliv.
Forsoning Evnen til å gå fra ektefølt drama til screwballkomikk og store fakter er også det som gjør Gerwig til en ypperlig komedieskuespiller — for ikke å si hovedårsaken til at «Mistress America»s tidvis motstridende formgrep smelter sammen til en helhetlig film.
Det er i det hele tatt noe klassisk ved dynamikken mellom Gerwig og Baumbach, og man kan ikke annet enn å krysse fingrene for at dette bare er begynnelsen på en lang og innholdsrik felles filmografi.
| 1
|
300646
|
Barnevennlig dødsrike
«Reisa til Fjørkongens rike» er noe så sjeldent som en animert barnefilm som ikke tar hensyn til de voksne.
FILM:
Hva gjelder estetikk, formspråk og struktur er de animerte familiefilmene som hvert år når norske kinoer forbausende like.
Og ikke uten grunn; i hovedsak dreier det seg om store, dyre produksjoner som komiteer av manusforfattere, produsenter og regissører har arbeidet fram ved hjelp av velvillige fokusgrupper og en vitenskapelig tilnærming til manipulasjon av publikums følelser.
Barnefilm for barn
I denne manipulasjonen spiller underholdningen av de voksne — som tross alt betaler billettene og dermed av åpenbare årsaker bør sitte tilfreds tilbake til slutt — en sentral rolle.
Faktisk har det blitt så vanlig at animerte barnefilmer serverer den voksne del av publikum et eget sett med vitser, at det oppleves som rart og uvant når man som i «Reisa til Fjørkongens rike» må konstatere at filmskaperne utelukkende henvender seg til barna.
Filmen forteller historien om kaninen Johan som reiser til dødsriket for å hente sin mor tilbake til de levendes verden.
Det er en fabel om et barns møte med livets harde realiteter — om naivt håp i møte med absolutte størrelser — fortalt med et enkelt filmspråk hvor det stort sett skjer én ting om gangen.
Det er et gammelmodig uttrykk, men i 2015 fremstår det samtidig som forfriskende.
Besynderlig underverden
Espen Toft Jacobsens versjon av dødsriket er en gresk underverden innredet som en moderne skandinavisk barnebok, hvis hersker er et gigantisk tentakkelmonster av typen man finner hos H.P. Lovecraft.
Kombinert med det faktum at den visuelle fremstillingen av de døde sender tankene hen til jødeforfølgelsen under Den andre verdenskrig gir dette filmen en høyst besynderlig atmosfære.
Og ettersom «Reisa til Fjørkongens rike» mangler den poetiske kraften som skal til for å slippe unna med en såpass enkel fortelling, blir dette dens sterkeste kort:
Den underlige kombinasjonen av mytologier og symboler er såpass vag og flertydig at barn vil forveksle den med innsikt, og samtidig bisarr nok til at voksne vil bære den med seg i dagevis etterpå.
| 0
|
300648
|
Posørenes nye klær
Howl er ulastelig antrukket på sin nye plate, men har glemt å ta med seg hjertet på festen.
|||
ALBUM:
Howl platedebuterte i 2007, havnet umiddelbart i glemmeboken, for så å gjenoppstå til kritikerhyllest, publikumseufori og majorkontrakt i etterkant av Bylarm for to år siden.
I 2008 var de P3's mest spilte band, intet mindre og slettes ikke ufortjent.
Godbiter som «Repeater» og «Nineteenseventyfive» fortalte med klar røst at klassisk gitarrock med avstikkere til The E Street Band, Iggy Pop og et par indieproletarer aldri blir gammel.
Også var de sabla stilige i samme slengen.
Pent snekkerarbeidNår frontfigur Simen Lund og gjengen nå sparker i gang runde nummer to, har de lagt for mye av det siste på vektskåla.
Howl leverte en overbevisende forestilling også under årets Bylarm for et par uker siden, men når man pirker i den fine lakken på deres nye plate, er grunningsarbeidet slettere enn først antatt.
På samme måte som Lund er en utmerket posør på scenen, later det til det samme tankesettet har festet seg i låtskriverprosessen også.
Det klinger kult, velprodusert og riktig, men hvor er den berømmelige nerven, de ville innfallene og det pumpende rockehjertet?
TomtBassen ruller, håndklappene ljomer, gitaristene disponerer hvert sitt øre mens Lund formaner i front.
Lyden av overdimensjonert håndverkfokus er påtagelig før åpningssporet «Urgency» har glidd over i «Lust For Life»-inspirerte «Misdemeanors».
Begge er spenstige nok som rene energiutblåsninger, men fremstår mer som noveltyrock enn en ektefølt og levende formidlertrang.
Det er noe stilisert over Oslo-bandets lefling med rockehistoriens mange definerende øyeblikk - det føles hult og iscenesettende fremfor lekent og spontant - to faktorer som gjorde debuten «A Higher Class of Lush» til en vinner.
| 0
|
300649
|
Vinneroppskriften
Å få et minialbum fra den svenske popguruen Kleerup er som å spise en bitte liten bit sjokolade.
Må.
Ha.
Mer.
ALBUM:
35 år gamle Andreas Kleerup er på mange måter Sveriges Röyksopp.
En synth- og programmeringsorientert beatmaskin som ikke synger stort selv, men som samarbeider med kremen av kvinnelige skandinaviske vokalister så gåsehuden spretter, tenåringstårene renner og streaminglistene gløder.
En Hipster-Max Martin, som på det glimrende 2008-albumet «Kleerup» blant annet bød på det nydelige og hitlistetoppende Robyn-samarbeidet «With Every Heartbeat».
Men det er seks år siden nå.
I mellomtida har Kleerup gitt ut album med bandet Me & My Army - og hans indre turbulens og ekstreme åpenhet har foret svenske tabloidaviser med narkoskandaler, damehistorier, et selvmordsforsøk og en ADHD- og Tourettes-diagnose.
Gud
Nå har han imidlertid funnet både roen og Gud, og minialbumet «As If We Never Won» er den første i en trilogi.
Til neste år skal det komme både et minialbum til og en fullengder.
Og takk og lov for det.
For etter å ha hørt seks spor med Kleerups poppatenterte, synthsvevende, åttitallsinspirerte «Tilbake til framtida»-disko, er det ingenting jeg heller vil enn å høre mer.
Mye mer!
Det er som om han har satt seg inn i Doc Browns sølvfargede Delorean og bare kjørt av gårde.
Total Eclipse of the Heart
Denne gangen har han blant andre med seg Susanne Sundfør på den pirrende «Let Me In», som med sine filmmusikksynther, ørkenriff og skumle basslinjer først og fremst framstår som en liten roadmovie.
En popens «Thelma & Louise», om du vil.
Eller ta fantastiske «Rock U», der Malin Dahlström fra Niki & The Dove synger som en moderne Stevie Nicks, eventuelt at låta rett og slett bare er 2014-versjonen av «Total Eclipse of the Heart».
Dette er popmusikk for de store, voldsomme, nesten vulgære følelsene.
Både P3 og Klem FM burde kjenne sin besøkelsestid.
Samtidig, melankolien ligger som et silkeslør over låtene.
Det er funky, men det er jaggu meg trist også.
På ingen låt er det tydeligere enn på sistesporet «Thank God For Sending Demons», en akustisk versjon av tittellåta fra Me & My Army-albumet.
En forsiktig, sart og sår sang om å slite mentalt.
Så vakkert.
Så dansbart.
Så sabla bra.
| 1
|
300650
|
Anmeldelse:«The Longest Ride»
En uspiselig og aggressivt banal film om at alt ordner seg for vakre, hvite amerikanere som lar seg styre av følelsene sine.
FILM:
Som filmanmelder får man sjelden mer positiv respons enn når man begår en krass, velartikulert slakt.
Og når man har holdt på en stund, er det derfor lett å se på slakt som noe lettvint og billig; å skrive en balansert tekst er tross alt vanskeligere enn å stable ondsinnede adjektiver oppå hverandre som et tårn av rettskaffen fordømmelse.
Slaktverdig
Og samtidig ser man jevnlig filmer som ikke fortjener annet.
«The Longest Ride» er ikke fullstendig blottet for kvaliteter, men dens klamme, sentimentale feiring av amerikansk middelklasseselvtilfredshet er både uspiselig og grotesk — og attpåtil utstyrt med en tittel som formelig ber om å bli gjenstand for billige ordvitser.
Manuset er basert på en roman av Nicholas Sparks — det hvite, middelaldrende USAs svar på Maria Gripe — og forteller historien om en rodeorytter og en kunsthistoriestudent som forelsker seg ved første blikk, men som likevel ser ut til ikke å få hverandre.
Heldigvis får de servert noen skjellsettende livserfaringer av en gammel mann de redder ut av et brennende bilvrak, og vips så er ikke dikotomiene by/land og kunst/idrett så uoverkommelige likevel.
Parodisk Filmatisk sett er «The Longest Ride» nærmest aggressivt middelmådig i sin duse, visjonsløse tv-estetikk, og selv om manuset legger opp til en iherdig objektivisering av hovedrolleinnehaver Scott Eastwoods kropp, er det hele veien de fyldige, bevrende leppene til hans motspiller Britt Robertson som er i fokus.
Det nærmeste man kommer originalitet er sammenstillingen av en knallhard fetisjering av kritthvit sørstatsjarm i rammefortellingen og skildringen av en jødisk romanse fra 40-tallet i tilbakeblikkene.
Dette er riktignok mer kuriøst enn virkelig interessant, men i denne sammenhengen er det det nærmeste man kommer inspirasjon.
«The Longest Ride» bygger på et manus av typen det ikke er he-elt utenkelig at kan være komponert av et dataprogram, og moralen er at alt ordner seg for vakre mennesker som lar seg styre av følelsene sine.
Om den ikke var fullstendig blottet for humor, ville det vært nærliggende å tolke den som satire.
| 0
|
300651
|
Tror du disse karene er i stand til å levere farlig, sexy rock?
Aerosmith prøver å finne tilbake til den gamle magien.
ALBUM:
11 år må betraktes som en i overkant lang kunstpause fra Boston og USAs kanskje fremste leverandører av rotekte rock'n'roll.
Aerosmiths forrige studioplate «Just Push Play» var en overprodusert og seigtygd affære.
Nå er det skjeen i den andre hånda.
«Music From Another Dimension!» er skrudd sammen av «Rocks»- og «Toys in the Attic»-produsent Jack Douglas.
Ideen er det velprøvde «tilbake-til-utgangspunktet»-grepet.
Dessverre er det lite utenomjordisk rock å spore her.
Der Aerosmith i sine berusede velmaktsdager leverte småfarlig, spontan, og ikke minst sexy rockmusikk, er dagens sammenteipede utgave rake motsetningen.
«MFAD!» er oppkonstruerte og livløse pastisjer på tidligere bragder, hvor både riff og melodier sliter tungt med å sette seg i ørene.
«Legendary Child» er en slags revy av gamle hits, mens balladene «Tell Me» og «Closer» er totalt blottet for de nødvendige stadionkvalitetene til forløpere som «Crying» og «Crazy».
| 0
|
300652
|
Heisatur i rullestol
Den belgiske dramakomedien «Hasta la vista» byr på like doser ømhet og røff humor.
FILM:
Tre belgiske menn i 20-åra bestemmer seg for å dra på heisatur til Spania.
Problemet er at de ikke kan dra alene.
Philip er paralysert fra nakken og ned og har det mest i kjeften, Lars har kreft og er bundet til rullestol, mens Jozef er tilnærmet blind.
Historien starter med at Philip (Robrecht Vanden Thoren), som har førlighet i én hånd, snur rullestolen etter damene på stranda.
Lars (Gilles de Schryver) og Jozef (Tom Audenaert) er på restaurant og nipper til årgangsvin, mens de bruker vinvokabularet til å beskrive den kvinnelige kelneren.
Gutta overtaler foreldrene til å la dem dra, leier en velutstyrt minibuss og en erfaren pleier, men forteller foreldrene at turen er en slags dannelsesreise, der de skal innom Paris og vingårder i både Frankrike og Spania.
Det de ikke forteller, er at målet med turen er et bordell på spanskekysten som henvender seg spesielt til handikappede.
På «El Cielo», himmelen, skal de alle tre miste møydommen.
Kom som du er
Uansett, komplikasjoner oppstår, turen avlyses og gutta må operere i det skjulte for at «jomfrureisen» skal bli noe av.
De ender opp med Claude (Isabelle de Hertogh), som viser seg å være en kvinne som ikke snakker flamsk, mens bare Jozef av gutta kan fransk.
Blinde Jozef er også den som får mest sans for Claude, som ikke er et syn for guder.
Hvis dette høres ut som en grovkornet komedie for kåte gutter, så er det bare delvis riktig.
Gutta har virkelig sans for vin, på alle vis og det er fristende å kalle filmen en krysning av «The Hangover» og «Sideways».
Den har for øvrig fått en svært god tittel på engelsk, «Come as You Are».
Lytehumor
Som dere skjønner på anmeldelsens lette tone, er dette en historie spekket med lytehumor.
Gutta mobber hverandre, de kaller overvektige Claude en mammut og snakker så nedsettende om funksjonsfriske kvinner at deres ektemenn går til fysisk angrep.
Gutta er ingen englebarn, men har sine lengsler og dårlige sider som det er lett å kjenne seg igjen i.
Regissør Geoffrey Enthoven og hans manusforfattere har funnet en fin balanse mellom ømhet, kameratskap, slapstick, rå humor og det virkelig triste.
Han treffer ingen falske noter og det gjør heller ikke de fire skuespillerne.
| 1
|
300654
|
Stor ståhei for ingenting
«Skyggejegerne:
Demonenes by» er en kaotisk kokkelimonke av engler og demoner.
FILM:
Hadde jeg vært en tillitsfull tenåring på vei ut av «Skyggejegerne:
Demonenes by», i ferd med å kaste den tomme popcornbøtta og skru lyden på mobilen, hadde jeg følt meg vagt fornærmet.
Jeg ville tenkt på Hollywood generelt og regissør Harald Zwart spesielt og spurt:
Hva er det egentlig de tror om meg?
Tror de at dersom de tar en vinge fra «Twilight», et lår fra «Harry Potter», et bryststykke fra «The Vampire Diaries», kjører det to minutter i blenderen, krydrer med et invaderende soundtrack og smører det tynt utover to timers spilletid, siler ut alt som ligner plott og fyller opp med andpustne slagsmål mot en endeløs rekke skrømt, så vil jeg renne over av begeistring, dåne for månedens smak av sensuelt skulende trollmann/vampyr/halvengel med skinnjakke, og viljeløst kjøpe billett til de to eller tre oppfølgerne som åpenbart er i kjømda?
Zwart er feil mann
«Skyggejegerne:
Demonenes by» er basert på en bokserie av Cassandra Clare, som må ta sin del av skylden for den narrative kokkelimonken.
Men det virker ikke som om regissør Harald Zwart er det minste interessert i mulighetene for å utforske den mørke, Manhattan-inspirerte underverden som bøkene beskriver.
Ingenting her vitner om noen glede over å skape en magisk verden.
I stedet griper Zwart til doven, spindelvevsprøytet kvasigotikk.
Han lunter gjennom kirkegårder og trolske institutter.
Når sjansen byr seg til å skape drømmende panoramaer av eventyrlige, underjordiske steder, vender han kamera vekk.
I det hele tatt er han feil mann for jobben:
Slike filmer burde gå til svermeriske studenter av visuelle poeter som Tim Burton eller Guillermo del Toro.
Zwart burde vende tilbake til energiske guttehistorier som «The Karate Kid», østfoldingens beste film til dags dato.
Mye magisk
Clary (Lily Collins) er den vanlige jenta på vei mot en uvanlig skjebne.
På et utested blir hun vitne til et drap begått av en mager gutt på hennes egen alder, men oppdager at både offer og drapsmann har vært usynlige for alle andre.
Det er de såkalte skyggejegerne, en slags krigerkaste med demoner som spesialbytte, som har vært på ferde.
Ingen andre enn Clary er det minste overrasket over å finne ut at hun er en av dem - og har en viktig rolle å spille i kampen mot det onde, en kamp som involverer vampyrer, varulver, hekser, tarotkort, ravner, snodige håndvåpen, magiske runer, magiske begre, magiske portaler, og tallrike anledninger til å havne i håndgemeng iført minikjole og lårhøye stilettstøvler.
Bra slåssing
Zwart har for det meste et godt grep om selve slåssingen, og britiske Jamie Campbell Bower har et fascinerende utsultet utseende og et intenst nærvær i rollen som skyggejegeren Jace, som Clary trekkes mot, til forsmedelse for den håpløst forelskede barndomsvennen Simon (Robert Sheehan).
Men «Skyggejegerne:
Demonenes by» har for mye skrik og lite ull, for mange folk og for få personligheter, for mye action og for lite eventyr, for mange mysterier og for få forklaringer.
Velg heller en annen parallell virkelighet.
Stem fram årets film
Hvilken film mener du er mest underholdende eller mest rørende?
Hvilken film fortjener ros og oppmerksomhet?
Hvem fortjener Folkets Amanda?
| 0
|
300657
|
Hjerteskjærende vakkert
Susanne Sundfør med nok en personlig perle av en låt.
LÅT:
Det er ingen overdrivelse å si at Susanne Sundfør sendte frysninger nedover ryggen på et kollektivt musikknorge med sin brutalt ærlige og samtidig ambisiøse «The Brothel» fra 2010.
En seks minutter lang genistrek så skjellsettende at man bare måtte trykke på play-knappen om igjen og om igjen.
«White Foxes» er ikke fullt så mørk i stemningsleiet.
Den begynner med en forsiktig puls, før en hard elektrobeat og en mørk bass setter tonen.
Det er fortsatt melankolsk og kjølig, men det finnes glimt av musikalsk lys i stjernedrysset av et refreng.
Susanne synger sine fortvilte tekstlinjer med tindrende stemme over et brus av knitrende synthtoner, før det hele tas ned igjen av dempet pianospill.
På mange måter høres det ut som Kate Bush møter The Knife og Röyksopp på sine eldre dager.
Låta er produsert av Sundfør selv sammen med makker fra forrige gang, Lars Horntveth.
Lydmessig ligger den i samme landskap som forgjengeren.
Med andre ord, det er fortsatt gåtefullt og uendelig vakkert.
| 1
|
300658
|
Befester sin posisjon som et av samtidens beste rockeband
Alice In Chains tilbake i lederposisjon.
ALBUM:
Det hører med til sjeldenhetene at et sjangerdefinerende band kan komme heldig ut av et vokalistbytte på tampen av en serie klassiske album.
Enda vanskeligere blir det når sangeren i tillegg er et stilikon, gjenstand for mytebygging og geniforklaring.
Alice In Chains Layne Staley var en sånn person.
En slags grønsjens svar på Jim Morrison - uutgrunnelig, mystisk, håpløs, genial og ganske tragisk.
Staley døde i 2002 etter lang tids rusmisbruk.
Alle trodde at eventyret Alice In Chains var over, bandet inkludert.
Heldigvis for de resterende bandmedlemmene og ikke minst oss tilhørere, så har kreative sjeler som regel vanskelig for å hvile.
I 2005 fant Jerry Cantrell ut at det ikke var noe automatikk i at andres tragedie skal være hans ulykke og satt seg på ny ned for å jobbe med Alice In Chains.
Med seg på laget fikk han sanger William DuVall.
Lurt.
Skuffer ikke Vokalistbyttet må nemlig være rockehistoriens mest vellykkede siden Brian Johnson erstattet Bon Scott i AC/DC.
Den påfølgende platen «Black Gives Way to Blue» som kom i 2009 må også være det sterkeste rockecomebacket siden nettopp AC/DC's «Back in Black».
Forventninger, sier du?
Av episke proporsjoner, er det eneste riktige svar her.
I alle fall når førstsingelen «Hollow» for lengst har malt med store bokstaver at det finnes mer gull i hvelvet til Cantrell & co. Stilmessig er den en fin forlengelse av det bandet meislet ut på forgjengeren.
Med andre ord bunnsolid tungrock med mye twang, febersyke melodilinjer og rikelig av de klassiske vokalharmoniene bandet har gjort til sitt varemerke.
«The Devil Put Dinosaurs Here» skuffer ikke i forlengelsen heller.
Ny selvtillit «Pretty Done» skrur seg tungt inn i det seige Alice In Chains-hjørnet med fabelaktige gitartwister fra Cantrell og disse nærmest statisk flytende melodilinjene.
«Stone» har vært tilgjengelig som singel og vitner om at gjengen fremdeles har arven fra Black Sabbath og Led Zeppelin flytende rundt i blodet.
Tittelkuttet er bandet på sitt mest mystisk stemningsfulle, mens «Voices», «Hung On a Hook» og den smellvakre avslutningslåten «Choke» ivaretar bandets tradisjon med å skrive vakker og lavmælt klassisk rock.
Det er vanskelig å si om «The Devil Put Dinosaurs Here» kan måle muskler med «Black Gives Way to Blue», det kan bare tiden svare på, men per nå oppleves den som en robust og kvalitetstung oppfølger som oser av overskudd og selvtillit.
Det blir med andre ord lenge til man kan klistre dinosaurmerkelappen på denne gjengen.
| 1
|
300659
|
Anmeldelse:Kjersti Rorgemoens raritet av en roman er like skarp som den er vittig
Skakt blikk på tragiske skikkelser.
Hun er en tragisk skikkelse, den noenogtredveårige jeg-fortelleren i denne boka.
Hun bor på en trekkfull studenthybel i Bergen på femtende året.
Hennes lange humanistutdannelse er null verdt.
Tørrvittig
Nå betaler hun ned studielånet ved å være mellomleder ved makuleringsmaskinen på Fretex, der hun leder en forsoffen gjeng ekskriminelle.
De er likevel bedre stilt enn henne, tenker hun.
Tørrvittig
«Av og til misunner eg nesten desse eksnarkomane og ekskriminelle det stadfesta ved posisjonen deira.
Det einaste samfunnsmessige hovudbryet NAV hadde med meg, var den ubrukelege utdanninga frå humaniora.
Dei såg til sist gjennom fingrane med at eg var ved mine fulle fem og hadde reint rulleblad då eg blei tilsett»,
Hovedpersonen sliter med å holde verdigheten oppe, der hun kjører rundt i Fretex-bilen og samler papir.
Lik en «Sult»-helt vikler hun seg inn i umulige forklaringer på sin stusslige status; kjæresteløs, barnløs, lett fordrukken og med en vennekrets som består av like tragiske, akterutseilte studenter.
Snurrig og perfid
Snurrig og perfid
Rorgemoen debuterte med kritikerroste «Purkene snudde seg» (2009), som var det årets mest lovende debut, gjennomsyret av snurrige grammatikalske vendinger og perfiditeter.
Tonen er mye av den samme her.
Med kjappe riss tegner hun opp tragikomikken i hverdagen.
Som når hun er innom den kundeløse revisoren som årlig tilkaller Fretex for å makulere papirer, som utelukkende består av lommerusk og handlelapper.
Da hun går derfra, ser hun en kvinne i rullestol, som sitter og spiser fettdryppende pommes frites i regnet.
Jeg-personen bryter sammen i gråt.
Slike gripende hverdagsligheter er det mange av i denne anbefalelsesverdige rariteten av en bok.
| 1
|
300666
|
Sterkt virkelighets-tv
Vi fødes, reddes eller dør på sykehus.
Dette er historien om et sykehusdøgn i oktober.
TV:
TVNorge har hatt stor suksess med sin satsing på norsk komedie.
I kveld, og i fem kvelder framover utvider de ambisjonene og gir oss et sterkt innblikk i norsk virkelighet.
Til sammen 50 tv-team er sendt ut til norske sykehus.
Deres oppgave er å dokumentere det som skjer der:
En søster som gir sin bror en nyre.
Et spedbarn som må rett på operasjonsbordet.
Et hjerte som stopper, og som ikke lar seg starte med tretten støt - før pasienten kommer på operasjonsbordet.
En mann som er blitt angrepet av en ku.
Tett på Med 50 team på plass fanger produksjonen et tverrsnitt av det som foregår i Sykehus-Norge.
«Liv og død» presenterer det også på en nøkternt, realistisk måte, uten å ødelegge intensiteten ved å klatte på ekstra føleri.
Vi kommer tett på, uten å få for mye av kikkerfølelsen.
Bare det å innhente tillatelser må ha vært et ambisiøst prosjekt.
Norsk helsevesen kommer oftest i mediene når noe har gått galt.
Her ser vi hvordan kompetente faggrupper hver dag prøver å få det til å gå riktig.
Samtidig minnes vi på om at vi alle skal ta farvel en gang.
Da vil vi gjerne gjøre i slike omgivelser, der noen viser omsorg og varme.
Sterke scener Serien er sterk i sin dramatikk, fra avdelinger der de ansattes hverdagen er våre mest dramatiske øyeblikk.
Den kan lett bli vel sterk vis du sliter med å se operasjonsbilder.
Men den er klippet og fortalt i et språk uten unødig sensasjonsmakeri, i god forståelse av hvor godt materiale tv-teamene har klart å fange inn.
| 1
|
300668
|
Prinser i plastikk
«Legenden om Narnia - Reisen til det ytterste hav» er garantert ikke billig.
Likevel ser den slik ut.
FILM:
Det krever sunn selvtillit å endre en suksessoppskrift, eller skrive om den elskede forfatteren C. S. Lewis' fortellinger om eventyrlandet Narnia.
Likefullt er det slik at «Reisen til det ytterste hav», romanseriens fjerde bind som nå er blitt filmseriens tredje avsnitt, er en fragmentert reisefilm som krever redigering for å kunne bli en sammenhengende film.
Det er de to yngste Pevensie-søsknene, Edmund (Skandar Keynes) og Lucy (Georgie Henley) som skjenkes en tredje tur til Narnia, denne gang i selskap med sin utstudert ufordragelige fetter Eustace (Will Poulter).
De skylles inn gjennom et magisk maleri og havner ombord i skipet med det beskjedne navnet Morgenrødmens vind, og begir seg ut på en ferd for å finne syv forsvunne grever sammen med Narnias unge kong Caspian (Ben Barnes).
Plastikklook
Veteranregissør Michael Apted gjør her flere gode valg, som dessverre veies opp av flere dårlige.
Blant sistnevnte er avgjørelsen om å legge til handlingen i stedet for å trekke fra, og gjøre det allerede overfylte plottet enda mer trangbodd ved blant annet å kaste inn en familie som blir splittet av det mystiske mørket som truer med å sluke øyene utenfor Narnia.
Dette gjør at en allerede stresset film på speede ytterligere opp og fare gjennom de designerte stoppestedene som en annen småfallert artist på juleturné.
Effektbruken er nærmest uvettig:
Det digitale lakkstrøket gir «Legenden om Narnia - Reisen til det ytterste hav» en prangende plastikklook der ingenting ser ut som om det er solid, ingenting ser ut som om det egentlig veier noe.
Ny dybde
Men så, oppi alt, klarer Apted å finne små lommer til å bygge ut hovedpersonene Lucy og Edmund.
Det trengs.
Lucys desperate ønske om å være like vakker som søsteren Susan, som er et tema i boken, bygges fint ut.
Og Edmund unnes et nytt møte med Heksa Hvit (Tilda Swinton) fra den første filmen, i en hallusinasjon, som tvinner et masochistisk bånd mellom trollkvinnen og tenåringsgutten og såvidt antyder en mørk seksualitet som brått gir Edmund langt mer dybde.
Men skuespillet er påfallende flatt.
Unntakene er Swinton og musa Reepicheep, som har stemmen til Simon Pegg og en spretten kropp som viser at CGI-folka kan når de vil.
Den tapre Reepicheep er en storslagen skikkelse i en liten kropp, som muligens får noen tommer lagt til sin beskjedne høyde ved at han ikke akkurat står skulder til skulder med kjemper.
| 0
|
300670
|
«Nick Cave og Broder Daniel lager fylledemo sammen»
Ivar Nikolaisen fra Silver med nytt bandprosjekt.
|||
ALBUM:
Dette er Silver-frontmann Ivar Nikolaisens nye sideprosjekt; et skittent rockeband som henvender seg direkte til Gud.
«Hvor (i helvete) er du når vi trenger deg!?», oppsummerer vel den lyriske grunntonen her.
Musikalsk kan du forestille deg at Daniel Johnston, Broder Daniel, Nick Cave og Pussy Galore går sammen for å spille inn en fylledemo i et lurvete kjellerstudio:
Det knepper i gamle ledninger, det skurrer og skingrer rundt korte låter i skjæringspunktet mellom blues og pønk.
Noen ganger skaper denne estetikken en fortvilet stemning som kler tekstene godt.
Andre steder underbygger lo-fi-uttrykket låtenes svakheter — som med banale «2012» og larmende «Junkjard».
Da minner dette mest av alt om en bootlegplate med et utkjørt grønsjband.
Best er Happy Dagger når en mørk galgenhumor kommer til syne, som i bluesen «Dead And Broke», eller når melodiene er såpass sterke som på «Regrets And Cigarettes».
I slike stunder er plata nesten oppmuntrende i all sin nedstemthet, og som et forfriskende upolert uromoment i norsk rock.
| 0
|
300672
|
Dette er pop på hipsterkommersiell makspuls
M83 med usjenert dobbeltalbum.
ALBUM:
Få plateutgivelser har denne høsten vært forfulgt av større forhåndshype i en like perfekt timet hipsterkommersiell makspuls enn Anthony Gonzalez og hans «Hurry Up, We're Dreaming».
Under navnet M83 har Gonzalez og hans gode hjelpere med vekslende hell ført sin musikalske penn over elektroniske landskap av sonisk ambient art — noen ganger irriterende intetsigende, til tider så grensesprengende vakkert at hjertet slår kollbøtte i ekstase.
Prosjektet Gonzalez nå gir seg i kast med har dramatisk fallhøyde - for dobbeltalbum er farlige saker som skriker stormannsgalskap lang vei.
Dobbeltalbum er materieskyldige inntil det motsatte er bevist.
God tid Gonzalez har tatt tiden til hjelp - tre år har blitt brukt på «Hurry Up, We're Dreaming» - og førstesingelen «Midnight City» bar vitne om at noe virkelig stort var på gang.
Tjueto spor er en i overkant stor musikalsk munnfull, og ikke alt smaker like godt.
Variasjonen er riktignok imponerende; fra den surrealistiske froskehistorien på «Raconte-Moi Histoire» via massive dansemonstre som «Claudia Lewis» og allerede nevnte «Midnight City», til bekmørke og filmatiske epos som «Echoes of Mine» overveldes lytteren av et innblikk i en kreativ verden hvor drømmene flyter uhemmet.
Anthony Gonzalez veksler uanstrengt mellom fortid og fremtid
- Vangelis møter Daft Punk i døra, slap-bass og slesk saksofon innhentes av påtrengende housesynth og utslitte elektronikatriks får nytt liv i en produksjon så følsomt skrudd at selv Giorgio Moroder bør bli vill i blikket.
Gonzalez avbryter også seg selv abrupt midt i «Outro» nærmest for selv å påpeke at ja, dette kunne fortsatt til evig tid, men et sted må grensen faktisk gå.
Ny kurs M83 frikjennes for dobbeltalbumets forbrytelse.
Ikke bare er lengden forsvarlig, den er nødvendig for å gi rom til drømmemangfoldet.
Dessuten - i en sjanger hvor majoriteten av målgruppen lagrer utgivelser på eksterne harddisker i stedet for å bygge platehyller - setter «Hurry Up, We're Dreaming» presedens for kommende utgivelser av et utrydningstruet format.
Electronica-albumet har gjenoppstått.
| 1
|
300673
|
En plate for alle venner av TV-serien «Treme»
Jon Cleary spiller Allen Toussaint.
ALBUM:
Verken orkaner, nød eller korrupsjon kan knuse den enorme, musikalske vitaliteten som bor i New Orleans.
Hele byen koker.
Allen Toussaints låter
Pianisten, sangeren og tusenkunstneren Jon Cleary har gjort seg gjeldende både som soloartist og på plater med andre artister.
Her gjør han en vri på en av de store fedrene i New Orleans-musikken.
Samtlige låter er signer Allen Toussaint, eller hans pseudonym Naomi Neville.
Variert og oppfinsomt
Resultatet er en plate som svinger og groover, som funk'er og blues'er.
Variert og oppfinnsomt, som i vokalarrangementet til tittellåta eller den vakre, glødende «Southern Nights».
Cleary gjør nesten alt selv, bortsett fra bistand på en låt fra Dr. John og Bonnie Raitt, pluss vokalhjelp fra gruppa The Absolute Monster Gentlemen.
En plate for alle venner av TV-serien «Treme».
| 1
|
300674
|
Larmen og vreden
Melankolien i «The Great Gatsby» drukner i fyll og støy.
FILM:
Kanskje regissør Baz Luhrmann rett og slett har blitt for gammel til å feste.
Regissøren av «Strictly Ballroom», «Romeo + Julie» og «Moulin Rouge!» har alltid vært god på å skildre oversminket dekadanse, ansikter oppløst i ekstase som flimrer forbi på en evig fest.
Han har skildret Paris ved fin-de-siècle som en bassdunkende nattklubb og gir nå de brølende 20-årene samme behandling.
Men denne gang føles festen som en av disse endeløse seansene der du ikke kjenner noen og musikken er for høy.
Amerikansk klassiker
Det er ikke vanskelig å se hva som tiltalte Luhrmann ved «The Great Gatsby», F. Scott Fitzgeralds elegante roman fra 1925, der rike østkystamerikanere ser på flukten fra kjedsomhet og jakten på adspredelser som en verdig syssel.
Selvfølgelig er det også rikelig med tomhet og tristhet som må lide drukningsdøden i champagne.
«The Great Gatsby» er også en veldig amerikansk klassiker i at den handler så mye om håpet og problemene som er knyttet til å skape seg selv på nytt.
Gatsbys tragedie handler blant annet om at han ikke kan glemme, ikke kan slutte å være tro, mot en gammel følelse, en dømt drøm.
Andre er hardere enn ham.
De er bare glade for å avslutte kapitler i livet, legge steder og mennesker bak seg.
Melankolien under
Unge og naive Nick Carraway (Tobey Maguire) flytter til New York.
Han møter sin flørtende kusine Daisy (Carey Mulligan) og hennes brutale ektemann Tom (Joel Edgerton), og blir invitert på fest hos sin rike, mystiske nabo Gatsby (Leonardo diCaprio).
Festinvitasjonen er ikke tilfeldig.
Det finnes en fortidsforbindelse mellom Gatsby og Daisy, og Nick er blitt leddet som kan åpne linjen mellom dem igjen.
Det er mye overflate i «The Great Gatsby», men mye inderlighet også.
De festende klasser sanses og skildres av den årvåkne Nick, som også fort fanger opp melankolien som ligger latent i den glamorøse naboen.
Men særlig melankolien sliter med å trenge gjennom i Luhrmanns larmende film.
Luhrmann trekker noen interessante linjer og er som alltid en følsom skildrer av svimmel beruselse.
Når Gatsby kaster skjortene sine over en hvinende henrykt Daisy, føles det forelsket absurd og helt naturlig.
Men han farer over alt og dveler ikke ved noe.
Fitzgeralds poetiske dialoger ropes over partystøy og drønnende luksusbilmotorer.
Ingenting kan gjenfortelles uten overdådige visuelle flashbacks.
Ingenting kan sies uten at Nicks fortellerstemme forklarer hva du nettopp har hørt.
Hengende geip
Scenografien er et insisterende art deco-Disneyland i emmen pastell, og skuespillerne, særlig i birollene, smører tykt på og spiller ut rollenes mest dominerende egenskap i stedet for å lete etter nyansene.
Edgertons Tom er en konstant hengende geip, mens Isla Fisher i rollen som Toms arbeiderklasse-elskerinne hoftevugger og stripper seg gjennom sine få bilder.
Carey Mulligan anstrenger seg for mye, noe som er dødbringende i en rolle som kjennetegnes av grunn, men uanstrengt sjarme.
Da er diCaprio bedre, men også her virker han mer som en tekniker enn en føler, han har en rekke engstelige små tics, men kommer ikke nær det fortapte blikket til Robert Redford i den blodfattige første filmen fra 1974.
Siste del av filmen er annerledes.
Luhrmann og laget hans kommer til det stedet er musikken stilner og kameraet slutter å lete rastløst etter underholdning, og «The Great Gatsby» bare handler om svette, desperate mennesker som roper til hverandre.
Da lever filmen.
Ikke før.
Og sjelden etter.
| 0
|
300678
|
Glatt som såpe
«The Ugly Truth» er satt sammen av en endeløs rekke klisjeer.
FILM:
Abby er suksessrik, vakker og selvsikker, men også svært ulykkelig.
Abby savner nemlig drømmemannen, en som liker teater, fransk mat og myke kyss.
Men så møter hun Mike, mannen bak The Ugly Truth, et tv-program som forteller at menn er brunstige, ølrapende hingster som søker store bryster, mens kvinner bør gjøre hva de kan for å tilfredsstille mannens lyster.
Ikke nødvendigvis for mannens skyld, men fordi de innerst inne vil det selv.
Om de to motsetningene etter hvert finner tonen?
Dumt spørsmål.
Kjønnsorganer
Om de to motsetningene etter hvert finner tonen?
Dumt spørsmål.
Blir reddet
Katherine Heigl («Grey's Anatomy») og Gerard Butler («300») gjør det beste ut av materialet.
De overspiller og er glatte som såpe, men det er en viss gnist mellom dem og de er til tider nokså sjarmerende, noe som redder filmen fra å bli en beint igjennom fæl affære.
| 0
|
300679
|
Oppvokst i sekt med prostituert mor
Girls synger sanger som gjør inntrykk.
ALBUM:
Skal man diskutere Girls er historien til vokalist Christopher Owens umulig å unngå, det var den i 2009 og det er den også i 2011.
Oppvokst i sekten Children of God med en tidvis prostituert mor, senere utbryter og opprørsk punk-rømling og tilslutt altså kritikeryngling og indie-favoritt med rockebandet Girls.
Tro, håp, kjærlighet
Med den bakgrunnen skal det godt gjøres å forbli uberørt av stemmen mannen gir til materialet som ellers er basert i forholdsvis lettoppfattelige poprock-mønstre.
Og skulle man være uvitende om historikken, er risikoen likevel stor for at man lar seg lokke ut i dybden av den kompliserte enkelheten Girls formidler.
På overflaten har bandet hang til livsglad 50- og 60-talls nostalgi med bittersøt ettersmak av Orbinson, Costello og Isaak (ja, Chris Isaak), mens det under overflaten flyter bunnløs lengsel etter tro, håp - og ikke minst kjærlighet - i strie strømmer av melankoli.
Croonerstil Den infantile skrangletendensen fra debuten i 2009 har fått utviklet seg til en mer fullendt croonerstil, godt synlig på den gledelig optimistiske «Magic» og også på balladen «Love Like a River» - en slags oppløftende variasjon over Rod Stewarts versjon av «I?d Rather Go Blind».
Floskelfritt Girls bar en gang konnotasjoner i retning av rebelsk doprock, disse er behørig lagt til side med «Father, Son, Holy Ghost».
Nothing is gonna get any better/if you don?t have a little hope/if you don?t have a little love synger Owens mykt i «Forgiveness», uten å komme med floskler.
Det er godt gjort.
Og han har jo rett også.
| 1
|
300681
|
Anmeldelse:«He Named Me Malala»
Dokumentaren om Malala er en dårlig film laget med de beste hensikter.
FILM:
Den pakistanske menneskerettighetsaktivisten og nobelprisvinneren Malala Yousafzai er en imponerende kvinne.
I en alder av 15 år ble hun skutt av Taliban for sitt engasjement for utdanning for kvinner, men snarere enn å drepe henne skapte skuddene en folkehelt, et ytringsfrihetssymbol og en merkevare.
Davis Guggenheims dokumentarfilm «He Named Me Malala» har mange svakheter, og de fleste av dem skyldes at den er en film laget for å opprettholde myten og merkevaren Malala snarere enn å forsøke å gå i dybden på den forbløffende historien eller den unge kvinnen i begivenhetenes sentrum.
Symbol
I form minner «He Named Me Malala» mest om en kampanjevideo for en amerikansk presidentkandidat, og når hovedpersonenen selv instruerer regissøren om å ikke stille vanskelige spørsmål framstilles det som en gemyttlig spøk.
Yousafzai er ikke bare en karismatisk taler, hun er også i besittelse av en uimotståelig keitete sjarm, og Guggenheim har gjort plass til såpass mye av begge deler at det rett og slett ikke er plass til kritiske spørsmål.
Og hvorfor — kan man nå spørre — skulle det egentlig være det?
Det er vanskelig å ikke beundre Malalas engasjement for kvinners rett til utdanning, og det er ingen tvil om at hun er en kilde til optimisme og håp for veldig mange rundt omkring i verden.
Men fenomenet Malala betyr ulike ting for ulike mennesker, og i Vesten brukes hennes historie først og fremst som et bevis på den universelle gyldigheten av våre egne verdier og prinsipper i møte med kulturer som ikke deler dem.
Virkelighet
Til grunn for den vestlige omfavnelsen av Malala ligger det en selvtilfredshet som det er på sin plass å problematisere i en dokumentar som dette, men det er ikke Guggenheim interessert i.
Snarere lar han hennes far Ziauddin røre seg selv til tårer med sin egne patosfylte historier — og det uten snev av verken ironi eller skepsis.
Blant de mange utilstrekkelige fortellingene Vesten griper til i møte med islamske fundamentalister er inndelingen av verden i en konflikt mellom frihet og tvang den mest virkelighetsfjerne og minst konstruktive av dem alle.
Fascismen skal alltid omtales ved sitt rette navn, men når det kommer til dype kulturkonflikter gjelder det å holde hodet kaldt, og i så måte er det lite hensiktsmessig å se seg blind på sin egen, slagordspregede retorikk.
Engasjement Misforholdet mellom lettfattelig retorikk og en kaotisk og kompleks verden er tema for årets beste og mest forbigåtte dokumentar «Bitter Lake», hvor regissør Adam Curtis forsøker å forklare hvorfor virkelighetsbeskrivelsene til vestlige ledere de siste 70 årene har blitt stadig mer simplistiske — og da særlig hva gjelder Midtøsten.
Curtis gjør en imponerende jobb med å trekke opp de lange historiske og økonomiske linjene, men det som framfor alt gjør «Bitter Lake» til en stor film er den virtuose måten han hele veien bruker arkivklipp fra tv, film og sosiale medier til å så tvil rundt fortellerstemmens allvitenhet.
Resultatet er at man sitter igjen med følelsen av at selv om filmskaperen har mange gode poenger, er kartet han tegner opp i beste fall en grov skisse av terrenget.
I «He Named Me Malala» er det ikke plass til tvil — faktisk er det ikke plass til noe som ikke aktivt bidrar til å bygge opp under bildet av unge Yousafzai som selve inkarnasjonen av det moderne ytringsfrihetsprinsippet.
Og mangelen på kritiske ambisjoner er så åpenbar at det er legitimt å spørre om det i det hele tatt er hensiktsmessig å bedømme filmen som en dokumentar i tradisjonell forstand.
Propaganda Davis Guggenheim har laget en kampsang for jenter i Afghanistan og Nigeria som nektes skolegang; en informasjonskampanje for bistandsorganisasjoner som jobber med utdanning i den tredje verden; en tåreperse for vestlige kinogjengere som i likhet med Malalas far setter pris på å ta til tårene over sine egne moralske prinsipper.
Han har med andre ord laget et stykke god gammel dags propaganda; en ganske dårlig film som ganske sikkert vil bli brukt til å uttrette mye godt, men som likevel ikke lar seg forveksle med god kunst.
| 0
|
300684
|
Uinspirert sidesprang fra DumDum- og Raga-veteraner
Nils og Prepple er kun for storkonsumentene av norskspråklig rock.
ALBUM:
Ambisjonsnivået til de to herremennene Prepple Houmb (DumDum Boys) og Nils Petter Aune (Raga Rockers) strekker seg neppe lenger enn litt gutteromsmoro.
Det forsvarer likevel ikke den nedtrykkende overflødighetsfølelsen som ligger som en klam hånd over hele plata.
Vi snakker jo tross alt to av norsk rocks største fagmenn.
Begge har sin umiskjennelige punka signatur, som også er det som redder dette prosjektet.
Låtmessig er det for det meste, som tittelen indikerer, resirkulering av gamle klassiske rockeriff, les «Kashmir» av Led Zeppelin, «She» av Kiss og en haug med AC/DC-pastisjer.
Lydbildet er tamt og trommene låter statisk og programmert.
Med andre ord - du skal ha passe store DumDum- eller Raga-abstinenser for å få utbytte av denne plata.
Alternativ venter du på nye utgivelser fra moderbandene og handler Oslo Ess i mellomtiden.
| 0
|
300685
|
Kate Bush er koko.Heldigvis.
Hun ville aldri brukt botox, i stedet bedriver hun ekstrem oppussing av gamle låter.
ALBUM:
Kate Bush er en perfeksjonist.
Et petimeter.
En nerd.
Hvis en låt ikke høres AKKURAT slik på tape som inne i hodet hennes, ja da flikker og fikser, syr og polerer hun til det er perfekt.
Om det så må gå tolv år mellom plater, slik det gjorde mellom «The Red Shoes» (1993) og sisteskiva «Aerial» (2005), så får det bare være:
Det er bedre med en nattergal i hånda, enn ti trost på taket.
Da er det også fullstendig logisk at hun, etter tjue år med irritasjon og søvnløse netter, har bestemt seg for å fikse på gamle låter hun ikke var helt fornøyd med.
«Director's cut» består av nyinnspillinger av låter fra «The Sensual World» (1989) og «The Red Shoes».
Og her snakker vi ikke bare om litt remastring.
Kate har spilt inn all vokal på nytt, forandret på tempo og låtlengder, tekst og perkusjon.
Det er «Extreme Makeover», musikkgeni edition.
Om det var oppsiktsvekkende før, er det fantastisk nå.
Det er som om hun har dratt med seg mastertapene ut i skogen og aerialisert dem, altså byttet ut den fortettede delen av åtti-/tidlig nittitallsproduksjonen med luft og bølgende linjer.
Detaljene har fått mer plass å boltre seg på, og der vokalen på originalinnspillingene var mannekengaktige å la åttitallskate, er nyinnspillingene dypere, modnere, som mørkerøde kirsebær.
«Flower of the Mountain»
Klart dette er en skive for fansen, de kan bryte ned låtene, hisse seg opp og forelske seg på ny.
Samtidig gjør det ikke noe om du ikke har hørt låtene før, «Director's Cut» fungerer utmerket som uavhengig album.
Om det så bare viser en liten flik av det Kate Bush har å tilby.
| 1
|
300688
|
Få denne låta inn på Rock Band!Nå!
The Strokes' beste på åtte år.
LÅT:
Man skal ikke anklage The Strokes for å i det hele tatt forsøke å revolusjonere rocken når de trosser indre splid og egokonflikter for å presse ut deres første livstegn på fem år.
For retrorocken de ga et nytt liv gjennom 2001-klassikeren «Is This It» har akkurat blitt så retro igjen at The Strokes anno 2011 gjenoppliver Rolling Stones- og Television-arven for andre gang på ti år.
«Under Cover of Darkness» består nærmest av en medley av høydepunktene fra debutalbumet, med blant annet «Last Nite» og «Hard to Explain» som umiddelbare referansepunkter fra egen låtkatalog, ispedd drivet fra Dexy's Midnight Runners' «Come On Eileen».
Låta skal ha blitt spilt inn mens gutta ennå var ganske så sure på hverandre, slik at Julian Casablancas måtte legge på vokalsporet sitt aleine etter at resten av bandet hadde festa instrumentene sine til teip.
Men artistisk friksjon eller ei:
Dette er The Strokes' beste stykke musikk siden «Reptilia».
| 1
|
300689
|
Hun står bak en av verdens mest populære låter akkurat nå
Men 17-årige Lorde dropper listepopens lenker.
ALBUM:
Med sin enkle, nakne beat som eneste akkompagnement til Lordes akkurat bittelitt hese stemme, er ikke minimalistiske «Royals» noen utpreget megahitproduksjon.
Like fullt gjorde nylig låta 17-åringen til den første newzealandske soloartisten som toppet den amerikanske singellista.
Helt solo er hun riktignok ikke:
Som på debut-EPen har Ella Yelich-O'Connor samarbeidet tett om låtskrivingen med sin produsent Joel Little.
Sammen har de laget en plate som trekker like mye veksler på alternativ elektronisk pop og hiphopens skarpe trap-produksjoner som på Adeles vokalpop.
Musikken er kledelig behersket både i tempo, volum og utbygning, med O'Connors velutviklede og uttrykksfulle stemme i fokus over nøkterne beats og dvelende synther.
Inspirasjonen fra Lana Del Rey ligger tjukt utenpå fraseringene i singlene «Tennis Court» og «Team»; i ytterkantene svever «Ribs» på chillwave-skyer mens «Glory And Glore» drar miksen lengst ned i det harde og seige.
Noen av de flotteste øyeblikkene spares likevel til slutten, med kjølig minimalistiske, men dramatiske «Still Sane» og melankolsk gitarpyntede «A World Alone».
Det er pent og det er pop, men uten billige løsninger.
| 1
|
300690
|
Norsk stemmeakrobat med feilslått 90-tallsnostalgi
«Vår egen Mariah Carey» synger platte og simple ballader.
ALBUM:
Med en småhes og skjør behandling av det nedre registeret og en intens kraftpakke i høyden, er sammenlikningen mellom den norske debutanten Siri Stranger og stemmeakrobatikkens popsoul-gudmor Mariah Carey uunngåelig.
Platt og simpelt Vibbene av nittitalls-r&b; er altoverskyggende fra start til slutt, men det som dermed skulle vært en luksuriøs overflod av speilblanke el-pianolyder og sensuelt flørtende digitalrytmer, blir hos Stranger formet til en rekke platte og simple ballader.
De norske tekstene er nok et forsøk på identitetsbygging, og selv om disse gir henne særpreg (om så et banalt et), så forkludrer de dessverre også ytterligere en allerede intetsigende og klam produksjon.
Urelevant hyllest Stranger gir en middels god hyllest til r&b-balladene; fra nittitallet, men på selvstendig grunn fremstår albumet som særdeles urelevant, selv i dagens retrovennelige musikklandskap.
| 0
|
300691
|
Nike-gründer Phil Knight beviser at man kan skrive en interessant selvbiografi, selv om den er full av svada
Løpekongen.
SELVBIOGRAFI:
I en av scenene i «Shoe Dog» beskriver Nike-gründer Phil Knight øyeblikket det går opp for ham at løpeskoene det lille Oregon-selskapet hans produserer også kan bli store utenfor banen.
Nike selger bra til sportsutøvere, nå ser han for seg at de kan brukes av vanlige folk på gata.
På jobb.
På fest.
Hvor som helst.
Når som helst.
Det eneste som mangler er det lille ekstra.
Han ringer fabrikken.
Bestiller et parti i blått.
Det er jo det som passer aller best til jeans.
Førti år seinere står Nike for 48 prosent av all skoomsetning i USA.
Phil Knight er nummer 17 på Forbes’ liste over USAs rikeste mennesker.
Nike er med andre ord mye mer enn bare en skobedrift.
Og når Phil Knight nå har valgt å skrive boka om sitt liv og Nikes vei til verdensherredømme, forsøker han så godt han kan å gjøre den til noe mer enn bare en selvbiografi.
«Jeg vil gjerne få dele opplevelsene mine, oppturer og nedturer, slik at unge mennesker som går gjennom de samme prøvelsene (...)kanskje kan inspireres eller trøstes», skriver han.
Derfor forteller selvfølgelig boka historien om gründersuksessen som ble startet på gutterommet hjemme hos foreldrene og endte på New York-børsen, men den har i tillegg ambisjoner om å også være en slags manual i spirituell lederskap og ei håndbok i framoverlent bedriftsstrategi.
Det funker bare sånn passe.
«Shoe Dog» er tidvis svært interessant, men dessverre aldri spesielt god, lesning.
For eksempel:
Knight er en sportsutøver, hans største mål er å vinne.
Det gjør ham til en målrettet, men likevel tvilende gründer og sjef.
Han tviler seg fram til alle sine beste beslutninger, han tar sjanser, er redd for å mislykkes, han er gjennom seksti- og syttitallet stadig på randen av konkurs.
Samtidig behandler han sine ansatte tidvis elendig, men lærer heldigvis sakte, men sikkert, av sine feil.
Han elsker løping, han elsker joggesko, og det er artig å lese om hvordan Knights kompanjong, løpetreneren Bill Bowerman, utvikler en av Nikes mest kjente såler i konas vaffeljern.
Samtidig leverer han vanvittige mengder svada.
Knight har åpenbart et ønske om å framstå som klassisk dannet, noe som hele tiden får ham til å plassere joggeskokampen i en større, og ekstremt malplassert, sammenheng.
«Jeg dro til Wien, denne skjebnesvangre, kaffeduftende korsveien der Stalin og Trotskij og Hitler og Jung og Freud en gang bodde».
Eller fra et besøk til London:
«Jeg lot meg selv få ekstra tid i Underhuset.
Med øynene igjen manet jeg fram den store Churchill:
«Dere spør hva som er vårt mål?
Jeg kan svare med ett ord.
Det er seier.
Seier for enhver pris».
Hver gang Knight står overfor en viktig beslutning, eller venter på et skjellsettende svar fra en motpart, får vi passasjer som «jeg lukket øynene og gjenopplevde samtlige forhandlinger jeg hadde deltatt i igjennom livet».
Og han leter etter sammenhenger i alt:
«Er det virkelig mer enn et geografisk slumpetreff at de eldste skoene vi kjenner til, er et par ni tusen år gamle sandaler ... som ble funnet i en hule i Oregon?
Er det helt vilkårlig at sandalene ble oppdaget i 1938, det året jeg ble født?».
Denne siste passasjen avslører det snevet av stormannsgalskap som gjennomsyrer boka.
Phil Knight tegner ikke et spesielt fordelaktig bilde av seg selv, selv om han prøver.
Heldigvis trenger man ikke å like gründeren for å trives med skoene hans på beina.
| 0
|
300692
|
Her hjelper det ikke med noe abrakadabra!
Foutsigbar bluespop fra The Steve Miller Band.
ALBUM:
Da The Steve Miller Band ga ut albumet «Bingo!» i fjor, var det gått 17 år siden forrige studioutgivelse.
Gitarist og vokalist
Miller har riktignok solgt om lag 30 millioner plater, men huskes aller best for to hitlåter på henholdsvis 70- og 80-tallet, «The Joker» og «Abracadabra».
Startet som bluesmusiker
På grunn av disse to klassiske poplåtene er det ikke så lett å tenke seg at han faktisk startet som bluesartist — for over 40 år siden.
Med «Bingo!» og «Let Your Hair Down» er han tilbake der han startet, sammen med sin faste makker gjennom tre tiår, den nå avdøde munnspilleren Norton Buffalo.
Det vil si, det er ikke så lett å forstå hva eller hvor Miller vil.
Låtene er signert bluesstørrelser som Buddy Guy og Amos Blakemore («Snatch It Back And Hold It»), Jimmy Reed («Close Together»), Willie Dixon («Pretty Thing» og «Love The Life I Live») og Muddy Waters («Can?t Be Satisfied»).
Bluesklassikere
I tillegg gjør Miller & Co. klassikere som «I Got Love If You Want It» og «Sweet Home Chicago».
Sistnevnte tåler ikke flere runder nå, etter flere hundre versjoner — fra Robert Johnson spilte den inn i 1937 og via The Blues Brothers i 1980 og til en haug med samleplater.
Miller & Co tilfører ikke denne låten noen ting.
Forutsigbare riff
Det er likevel mye fint — og ganske funky — gitarspill fra Millers side, selv om riffene blir i overkant forutsigbare og sjablongaktige — blant annet i retning sørstatsrock (særlig på «Close Together»).
Munnspilleren Norton Buffalo har dessuten vært et sikkert kort.
Han døde i 2009, og denne innspillingen må ha vært noe av det siste han gjorde.
Buffalo var en av de beste hvite munnspillerne bluesbransjen kunne oppdrive, der oppe sammen med Delbert McClinton, Charlie Musselwhite og Kim Wilson, og hever bluesfeelingen flere hakk.
Det samme gjør tre av bonuslåtene som er med på en special edition av albumet, mens de med en fjerde, «Tell Me What's The Reason», også er en tur innom swingjazzen.
Likevel er det noe som ikke stemmer.
Norton Buffalo
Jo visst både swinger og fenger det, ikke minst i heftige spor som «Pretty Thing» (et høydepunkt med Norton Buffalo på djevelsk munnspill og særdeles heftig tromming av Gordon Knudtson), «Can't Be Satisfied» og funky «Just A Little Bit».
Men The Steve Miller Band spiller den glatteste formen for bluesrock — nærmere popmusikken enn bluesen.
Dermed faller de midt mellom to stoler, — for glatt for bluesrocken og for rufsete og røft for popen.
PS.
Coveret på Steve Millers to siste album har coverkunst signert Storm Thorgerson, Pink Floyds faste coverkunstner.
DS
| 0
|
300693
|
Tilværelsens uutholdelige tyngde
«Man tänker sitt» gir deg en følelse av å ha sett noe vakkert
|||
FILM:
Det som sitter lengst i kroppen etter «Man tenker sitt» er musikken.
Sakral kormusikk følger de anspente tre guttene i filmen rundt i den svenske forstaden der de bor og i naturen rundt, mens ansiktene deres sjelden røper annet enn en ubestemmelig uro.
Det er musikken, som dirrer gjennom de dampende skogene og over det blanke elvevannet, som formidler at dette dreier seg om noe dypt, noe eksistensielt, noe det ikke er mulig å løpe fra.
Stjeler gullklokke
Det er sjelden man i så stor grad opplever musikken som en egen dimensjon ved en film, noe som i så stor grad røper hva det er som ikke sies.
Effekten er frapperende.
Det handler om Anders (Hannes Sandahl), en ung mann som får til ganske mye, og Jimmy (Jörgen Svensson), en ung mann som ikke får til noen ting, og som går rundt i nabolaget med det lille barnet sitt på armen fordi foreldrene, som han bor hos, ikke vil betro ham en egen nøkkel.
Begge betraktes de av elleve år gamle Sebastian (Sebastian Eklund), en ensom sjel og en naivistisk nådeløs observatør som får utløp for sitt eget indre trykk ved å stjele morens gullklokke og slippe den ned i et kumlokk.
Mens Sebastian kommenterer det som skjer i nabolaget med lys og lakonisk stemme som bare antyder sårheten under, mangler Anders og Jimmy språk for å formidle hvor tung den lette tilværelsen føles, og hvor alene de er.
Vakker og uhyggelig
De vet ikke hva de skal gjøre for at det skal bli bedre.
Stilen er en egenartet miks av det nesten dokumentarisk realistiske og skjør naturpoesi.
Gjennom de langsomme, lyriske bildene, som er badet i solskinn, skaper Fredrik Wenzel og Henrik Hellström, som også sto bak «Farvel Falkenberg», en uhyggelig følelse av nært forestående sammenbrudd.
Likevel går man ut fra «Man tänker sitt» med en følelse av å ha sett noe vakkert.
| 1
|
300697
|
Lakkert krig
«Boktyven» er en selvforelsket film som nesten reddes av sine heroiske skuespillere.
FILM:
Ofre for bombeangrep som bæres ut av husene sine som intakte voksdukker, uten en dråpe blod.
Nyfriserte fattigunger med store øyne, som snakker gebrokkent engelsk med når de ikke sier «nein» for «nei» og «und» for «og», fordi vi tross alt er i Tyskland under 2. verdenskrig.
En kunstferdig shabby arbeidergate under et dekorativt slør av kunstsnø og en selvtilfreds voiceover som messer om litteraturens makt.
«Boktyven», filmatiseringen av Markus Zusaks suksessroman, jobber jevnt og trutt for at du ikke skal tro på en ting du ser.
Dramatisk og blodig
Liesel (Sophie Nélisse) har en mor som er anholdt og en far som har forsvunnet ut av historien for lenge siden.
Hun blir tatt inn av ekteparet Rosa (Emily Watson) og Hans (Geoffrey Rush), sistnevnte varm og myk, førstnevnte hundsende.
Det blir begynnelsen på en historie som også skal føre henne sammen med den løpeglade nabogutten, den dragende jødiske flyktningen som skjuler seg i kjelleren, og den mystiske overklassekvinnen med det lokkende biblioteket.
Liesel begynner filmen som analfabet og avslutter den som en leser, og som hovedpersonen i en historie som er vel så dramatisk og blodig som bøkenes.
Selvforelsket film
Men det er også en historie som er glansvasket hardere enn den tåler, der den romantiske forestillingen om personene virker viktigere enn noe som kunne gjort dem til virkelige mennesker.
Den jødiske Max (Ben Schnetzer) hoster nå og da for å signalisere at han er dødssyk, og tilbringer resten av tiden med å lire av seg forsøksvis poesi og etablere akkurat null kjemi med den engleskjønne heltinnen.
Watson og Rush, begge utmerkede skuespillere, skaper det som er av skuespillermessig gnist som ekteparet som skjuler mye kjærlighet blant de innøvde, kjeklende rollene sine, og Barbara Auer gir dempet karakter til damen med boksamlingen, hun som øyner noe i Liesel og gir henne nye muligheter.
De berger såvidt treeren for en selvforelsket film som kanskje ikke er direkte dårlig, bare oppsiktsvekkende likegyldig.
| 0
|
300700
|
Anmeldelse:Ga etter for presset og spilte inn juleplate
Aasmund Nordstoga & Gunnhild Sundli med «Sæle jolekveld».
JULEPLATE:
Familien Nordstoga har tradisjoner når det kommer til både folkemusikk og julemusikk.
Odd har gitt ut juleplate og turnert med Sissel Kyrkjebø og broren Aasmund ga for fire år siden ut «Tolv dagar i jola».
For her heter det ikke jul, men jol!
Turné «Sæle jolekveld» tar utgangspunkt i Nordstoga og Gunnhild Sundlis juleturné med samme navn, som er på veien for tredje år på rad.
De er to vokalister som passer fint sammen og utfyller hverandre.
Publikum har etterlyst et album med låtene som framføres live, og til slutt ga de etter.
Og siden de begge har bakgrunn fra folkemusikken, Gunnhild fra crossoverbandet Gåte, er det naturlig at albumet bærer preg av det.
Det skiller dem også fra de fleste som er reisende i julemusikk.
Dyktige formidlere
Dette er nærmere den tradisjonelle folkemusikken enn pop, og det føles veldig riktig.
De er dyktige formidlere, og det er lagt vekt på å skape den gode stemninga som er jula på sitt beste.
At den som mange andre juleplater er i overkant alvorlig og høytidelig, kan vi leve med så lenge resultatet tross alt er så gjennomført solid - uten at det blir traust.
Gode arrangementer Musikalsk er det nesten uangripelig, særlig gjør den svenske setesdølen Daniel Sandén Warg, som har jobbet med både brødrene Nordstoga og Gåte tidligere, en glimrende jobb på hardingfele og andre strengeinstrumenter.
Han preger sammen med Gjermund Silseth (kontrabass) det musikalske på et album der et noe forutsigbart låtvalg overskygges av gode - og annerledes - arrangementer (av produsent Jørund Fluge Samuelsen).
«Et barn er født i Betlehem» framføres i en versjon du neppe har hørt før og «Mitt hjerte alltid vanker» blir mektig i Sundlis verden - i hovedsak akkompagnert av Silseths kontrabass.
Her tar Sundli også ut litt av Gåte-magien i vokalen.
Velgjort og- spilt Duoen har også funnet fram til noen skjulte juleskatter, som «Fransk jolevise» (med tekst av Eivind Øygarden)
Det hele er solid og velgjort og -spilt hele veien - av musikere som Aasmund Reistad (gitar/mandola), Helge Andreas Norbakken (trommer) og Silseth.
Julestemningen er sikret, jula kan komme.
| 1
|
300701
|
Så usexy at det nesten er interessant
Man vil ikke ligge med noen av hovedpersonene i «The Bounty Hunter».
|||
FILM:
Jenny, Jenny, Jenny.
Hvorfor gjør du dette mot deg selv?
Hvorfor fortsetter du å lage grusomme romantiske komedier basert dine egne signaturfakter — den rasende, altfor raske gangen i høye hæler og kombinasjonen oppspilte øyne og sammensnurpet munn over armer i kors - som var mildt morsomme for femten år siden og aldri har vært det siden?
Og hvorfor velge å spille mot Gerard Butler, som du har absolutt nada kjemi med på lerretet?
Var det bare for å kunne gnukke deg inntil ham som en klut mot et vaskebrett foran fotografene på Golden Globe-utdelingen tidligere i år, iført kveldens høyeste splitt, vel vitende om at eksen din og den hotte, Oscar-belønnede kjæresten hans allerede hadde ankommet?
Er du sikker på at du har det helt bra?
Halvhjertet action«The Bounty Hunter» er en av disse kjærlighetsfilmene som insisterer på å være en halvhjertet actionfilm samtidig, og dermed mislykkes med begge deler.
Milo Boyd (Butler) er en rufsete politimann som etter skilsmissen fra reporteren Nicole (Jennifer Aniston) har rufset seg til enda mer og mistet jobben.
Han jobber nå som dusørjeger, og hopper opp og ned av henrykkelse når det blir klart at den arbeidsnarkomane Nicole etter en mindre foreteelse har unnlatt å møte på en rettslig høring, og plutselig er etterlyst.
Dum stut
For det meste består filmen av idiotisk krangling som åpenbart er ment å være sensuell mellom de to anspente, irriterende hovedpersonene.
Gerard Butler har opparbeidet seg et omdømme som Hollywoods superhunk i den grad at han tror han bare kan møte opp og vise frem magemusklene, og så vil kvinner falle om i orgasmiske krampetrekninger.
I «The Bounty Hunter» er han nesten fascinerende usexy; en stor, dum stut som hevner seg på ekskona ved, av alle ting, å spise potetgull i senga.
Du har ikke lyst til å ligge med ham.
Du har ikke lyst til å ligge med noen av dem.
Du vil egentlig bare la dem holde på med den dustete maktkampen sin, og komme deg tilbake til det paradiset som er ditt eget liv.
| 0
|
300703
|
Blodig moro
«Hodejegerne» er en temposterk, satirisk krim som byr på mange overraskelser.
FILM:
Roger Brown (Aksel Hennie) er liten av vekst og har desto mer å bevise.
Han starter showet med å fortelle oss om hvor effektiv han er når han stjeler kunst hjemme hos rikfolk.
Deretter ser vi at han er en smart, glatt og effektiv hodejeger som bedriftssjefene stoler på.
Hjemme i den lekre, sterile villaen har han Diana (Sunnøve Macody Lund), ei trofékone som er høy og blond og dyr i drift.
Roger er effektiv, det samme er regissør Morten Tyldum, som har en godt utviklet rytmesans.
Fortellerteknisk er det internasjonal klasse over «Hodejegerne», noe som selvsagt også skyldes Jo Nesbøs roman, men det finnes mange måter å ødelegge en god historie på og Tyldum viser sammen med manusforfatter Lars Gudmestad at han kan håndverket.
Lite gravalvor
Hvor mange «plot twists» er det plass til på hundre minutter?
Imponerende mange, skal det vise seg.
«Hodejegerne» er den mest spennende og fartsfylte norske thrilleren på svært lenge og etter milevis av dyster, gravalvorlig skandi-krim de siste årene, er den også befriende satirisk.
Men det som virkelig hever filmen, er at satiren er nedtonet.
Det går så fort unna at det ikke blir plass til noe form for tydelig «budskap».
Tyldum har skjønt at en thriller, selv om den er «tongue-in-cheek», må ha en rekke «thrills», flere av dem motbydelige, blant annet får vi en relativt bedriten tur til Elverumstraktene.
Mørbanket Hennie Med andre ord, Aksel Hennie får virkelig kjørt seg.
En dansk hvitsnippkjekkas med soldatbakgrunn (en utmerket over-the-top Nikolaj Coster-Waldau) skal etter hvert gjøre livet svært surt for Roger Brown, som i løpet av filmen får erfare mange former for juling.
Selv om debutant Macody Lund klarer seg brukbart, er kjærligheten mellom Roger og Diana det elementet i fortellingen som er noe mindre vellykket.
Når Roger snakker om «empati» og «å elske noen», føles det som innslag fra en mer seriøs film.
Hennie er god, men «Hodejegerne» er først og fremst Tyldums film.
Han har vært kresen i valg av prosjekter etter «Buddy» og kunne med fordel laget flere enn én av de altfor mange Varg Veum-filmene.
Nå er han i Hollywood og vi venter spent.
| 1
|
300706
|
Syter og knurrer om livet som slave av kapitalismen
Van Morrisons andre Blue Note-utgivelse befester hans posisjon som en av populærmusikkens giganter.
ALBUM:
«Born To Sing:
No Plan B» er Van Morrisons 34. studioalbum og hans andre på jazzselskapet (nesten) Blue Note etter 2003s «What's Wrong With This Picture?».
Nok en gang serverer belfastcowboyen en runde egenkomponert melodiøs souljazzblues, type memhpisirsk, der en godt sammenskrudd sekstett med B3, blåsere og komp skreddersyr det blålige tonefølget rundt hans brukskunstneriske piano-, altsax- og el-gitarspill.
Uforliknelig vokalkunst
Sammen med hans virkelig uforliknelige vokalkunst - like ikonisk som en Dylans, Cohens eller Holidays - blir det en god årgang Morrison av det.
Hva han synger om?
Om livet som slave under kapitalismen, om grådighet, penge- og medievelde og motsatsene:
Kunsten, musikken, kjærligheten.
Paranoid og gretten
Han syter, knurrer og svovler og kan virke paranoid og gretten, men likevel:
Van Morrison, mer av en oppbrakt beskriver enn en glødende forkynner, befester posisjonen som en av populærmusikkens giganter, også som sint gammel (jazz)mann.
| 1
|
300707
|
Oppslagsverk i møkkete metal
Okkultokrati blir ikke MGP-materiale med det første.
|||ALBUM:
Her kommer en oppramsing av sjangerfasetter vi kan klassifisere som «skitten metal»:
Disse seks etikettene skulle dekke det meste.
Og Okkultokrati smetter innom samtlige i løpet av sitt ni låter lange debutalbum.
Nå må ikke dette leses dit hen at «No Light For Mass» er et schizofrent produkt.
Platen fremstår som et helstøpt og målrettet produkt med mye på hjertet.
Basisen består av tidlig Venom, litt Hellhammer med en solid dose crustpunk som jevning.
Dynamikken kontrolleres ved å la enkelte låter slepes avgårde i gravferdtempo («Walking Sleeping Eye»), eller sette inn punkegiret som i eminente «Tomb City Rockers Pungent State».
Nihilismen sitter løst og landsmennene i Darkthrone vil garantert nikke anerkjennende til den motoriske riffingen i «Promise Me the World (So I Can Destroy It)».
Men, Okkultokrati har først og fremst laget en plate som tross sin velfylte referansekonto vil oppleves som et friskt alternativ for de som synes Dimmu Borgir og Keep of Kallessin låter for dyrt og flott.
Denne gjengen blir ikke MGP-kandidater med det første.
| 1
|
300708
|
Gammel Iron & Wine-kjærlighet ruster ikke.
Texas-estetikk og Vest-Afrikanske rytmer.
ALBUM:
Sam Beam markerte gjennom 2007-utgivelsen «The Shepherd's Dog» et ønske om å utfordre lofi-tekoppmelankolien han hadde for vane å servere på sine første to album.
Når Beam nå følger opp med fjerdealbumet «Kiss Each Other Clean» kan det imidlertid se ut som at han ikke synes han dro den langt nok ut sist gang, ettersom Kristin Stewart i mellomtiden valgte ei av låtene hans til å akkompagnere den første «Twilight»-filmens mest cheesy scene.
For der mannen med det viltgroende skjegget tidligere klimpret avgårde på kassegitaren, med et og annet sjarmerende feilgrep, brøyter han nå på med synther, skrikende saksofoner og Vest-Afrikanske rytmer.
En effektiv turn off for potensielle vampyrbeilere, men ganske spennende for oss vanlige dødelige.
Beam er også en sublim låtskriver.
Texas-estetikken og den levende, men enkle, lyrikken gjør at han ikke bare kniver med Will Oldham om å være sin generasjons Townes Van Zandt - han er også folkpopens Cormac McCarthy.
Bevis?
Sjekk ut den karibiskinspirerte psykedeliarockeren «Rabbit Will Run».
Gammel Iron & Wine-kjærlighet ruster ikke.
| 1
|
300710
|
«Dritseint med Edel» drar ikke dåsestrikken langt nok
Talkshow i rykk og napp.
TV:
- Jajamensann, fålkensh!
Joda.
Her kommer altså Edel.
I «Dritseint med Edel» har Henriette Steenstrups «Torsdag Kveld fra Nydalen»-karakter fått sitt eget humortalkshow.
Og Edel er definitivt sitt joviale og klamme selv.
Språklig er hun som en underlivsfiksert Oslo-los, med alt det medfører av stuss, rattata, skinke, dåse, høne og andre betegnelser på nedre kroppsdeler.
Som type er hun en breial og politisk ukorrekt dame som skriver dikt selv vogonene i «Hitchhiker's Guide to the Galaxy» ville gremmes over.
Ikke drøy nok
Poenget med å bruke en slik karakter i talkshowsettingen er nødvendigvis at Steenstrup kan tøye strikken langt og lage kleine situasjoner, i trygg overensstemmelse med gjester og publikum om at det bare er på liksom.
I så måte har alter egoet Edel potensiale, men foreløpig drar ikke Steenstrup henne langt nok i noen retning (selv om hun riktignok drar frem puppene på et tidspunkt).
Hun mangler selvinnsikt, men er ikke innsiktsløs nok.
Hun er på sjekker'n, men er ikke skamløst pågående nok.
Og når vi skal krympe oss fordi hun er liksom-drøy og rasistisk, eller fordi hun sier noe fordomsfullt om homofile, blir det i stedet bare tamt.
Prat i rykk og napp
I det minste er spørsmålene hun stiller første gjest Truls Svendsen fine stikk til personjournalistikken:
- Hva blir du deppa av?
Åssen er det å være barnløs?
Dessverre flyter den påfølgende praten dårlig.
Kanskje er det ment som et humorpoeng at praten går så dårlig, men i så fall er det ikke særlig morsomt.
En del av dette kan skyldes premiereinnkjøring og Edels hang til å avbryte med sine egne innskytelser, samt at talkshowet er spilt inn litt tidligere samme dag og muligens må klippes litt vel kjapt.
Det kan forklare hvorfor man tilsynelatende hopper hvileløst fra tema til tema.
«Rumpehullshud»
Det eneste Steenstrup får ut av den dagsferske aktualiteten her er at hun kan dra frem dagens Dagbladet-forside, peke på bildet av Siv Jensen og fortelle oss at «du kjemper ditt livs kamp når du har fått rumpehullshud rett under nesa».
Det må også nevnes at Truls virker mer høflig enn pinlig berørt.
Det er faktisk forfriskende når Jan Thomas dukker opp og uavbrutt får lov til å komme med motetipsene sine når han entrer studio, bare fordi noen endelig får snakke litt mer sammenhengende.
Pinlig berørt av homovitser
Det er også med Jan Thomas at Steenstrup lykkes best med formålet til rollefiguren sin.
Han blir synlig satt ut når hun spør:
- Når var første gang du merka du var skinkerytter?
Og når hun følger opp med et dikt om ham og ektemannen som ender opp med å bli tatt i «rattata» blir Jan Thomas faktisk så pinlig berørt at han må tørke en tåre eller to.
En takknemlig reaksjon på det som egentlig bare er et knippe plumpe spøker hvis eneste poeng er at «Jan Thomas er jommen homo, gitt».
- Hva med Tyskland?
Ikke sånn å forstå at «Dritseint med Edel» ikke også har sine klare lyspunkter.
Spesielt gjelder det sidekick Jan, som med et fantastisk uleselig ansiktsuttrykk slippes løs på egen hånd i Oslos gater for å intervjue folk om høstferien er det alene verdt programmet.
- Det er fint på fjellet når det er høst, sier en dame.
- Hvorfor det? sier Jan.
Og til en dame som ikke vet hvor hun skal i ferien:
- Hva med Tyskland?
Som ikke ser så gøy ut på trykk, men som er sagt i et så perfekt toneleie at man umiddelbart blir glad i fyren.
Best er kanskje mannen med solbriller som Jan stirrer ned mens han stumt holder mikrofonen foran seg, helt til fyren nervøst begynner å snakke om været.
Mesterlig deadpan.
Kan snus rundt
Når Edel til slutt synger en trall etter de knappe 23 minuttene premieren har vart er det litt vanskelig å vite hva man skal synes.
Enten er dette en dekonstruksjon av talkshow-sjangeren som går langt over fatteevnen, en veldig lang revysketsj eller bare et humortalkshow med innkjøringsvansker.
La oss krysse fingrene for at det er det siste.
Steenstrup er jo både en dyktig skuespiller og komiker, med et mye større register å spille på enn hun viser her.
Om ideene blir litt mer kreative, Edel drar på litt mer og setter dåsa i høygir kan hun ennå snu stussen/rattata/skinka mot der talkshowsola skinner.
| 0
|
300717
|
Anmeldelse:Nic Pizzolattos «Galveston» er et gnistrende godt noir-drama
Drøm og desperasjon i stort, øde Texas-landskap.
Mens jeg har lest amerikaneren Nic Pizzolattos roman «Galveston», utgitt i USA i 2010, har det ikke vært til å unngå at Jim Webbs flotte sang fra 1969 har gynget gjennom hodet.
Den ble gjort til en hitlåt med Glen Campbell og refererte til Vietnam-krigen som den gangen raste som verst:
Galveston, oh, Galveston, I still hear your seawaves crashin, while I watch the cannons flashin'.
I clean my gun, and dream of Galveston.
Galveston er ellers ikke mye framme i nyhetene.
Byen, som teller litt over 57 000 innbyggere, ligger på en øy ut mot Mexico-gulfen og er vennskapsby med Stavanger.
Roy Cady jobber som torpedo for en lokal smågangster i New Orleans.
Han har søte minner om sitt livs kjærlighet ved strendene i Galveston, noe vi blir gjort oppmerksom på allerede etter noen få avsnitt, rett etter at vi har fått vite at han mener å lide av uhelbredelig lungekreft.
Han har fått pusteproblemer og sett røntgenbilder som tyder på det.
Og for igjen å sitere Jim Webb:
Galveston, I am so afraid of dying
True Detective
Sesong to har premiere i juni.
Den foregår i California med helt andre skikkelser enn de to Louisiana-politimennene vi møtte i første sesong.
Seriens suksess har naturlig nok avsporet forfatterskapet til Pizzolatto.
Han debuterte i 2006 med den sterke novellesamlingen «Between Here And The Yellow Sea» og fulgte opp med «Galveston».
Tredje bok ble i stedet til den kultomspunne TV-serien.
«Galveston»
Forfatter:
Nic Pizzolatto Oversetter:
Guro Dimmen Forlag:
Press
På flukt østover
noir
På flukt østover
Boka går rett på sak.
Roy Cadys sjef har stukket av med Carmen, en kvinne Cady har bodd sammen med.
Under et oppdrag som innkrever får Cody den velbegrunnede oppfatningen at noen, sannsynligvis sjefen, ønsker at han skal dø på jobb.
Men det går ikke som planlagt.
Når røyken legger seg etter et lynrask skuddveksling, er bare Cady og en ung prostituert, Rocky, i live.
Sammen legger de to på flukt østover mot Texas.
Underveis plukker de også opp Tiffany, Rockys tre år gamle søster og redder henne fra en sannsynligvis ond skjebne sammen med en tvilsom stefar.
De tre ender opp på Emerald Shores Motel ved Galveston, befolket av eksentriske gjester.
Sørstatsgotikk
Jeg skulle gjerne sett denne historien filmatisert med en ung Robert Mitchum i hovedrollen.
Den har denne dystre skjebnetyngden du møter i gamle, amerikanske noir-dramaer.
Litterært er boka på høyde med hva som helst.
William Faulkner på sitt minst eksperimentelle, for eksempel «Lys i august», er bestefaren til denne typen historier.
Den kan også minne om en av Faulkners arvtakere, Richard Ford, tidlig i karrieren.
Landskapets tyngde
Som hos en annen Texas-forfatter, the late, great James Crumley, bruker Pizzolatto landskapet som en metafor for denne opplevelsen av truende tomhet.
Naturen omgir hovedpersonene klaustrofobisk i dystert poetiske skildringer, strålende ivaretatt av oversetter Guro Dimmen.
Det skarpe lyset.
Den sprukne jorda.
Forfallet.
Bilvrak.
Umalte vegger.
Vinduer med istykkerrevne myggnettinger.
Storm i sikte
Storm i sikte
Når boka slutter, sitter Roy Cady og venter på orkanen Ike, som rammet Galveston og ødela byen i 2008.
Uværet kommer stadig nærmere.
«Det spraker og knitrer i det fjerne, og lynene smeller over havet som om himmelen hadde svelget dynamitt.»
Som mye annet i denne boka er dette helt konkret.
Og samtidig ytterst symbolsk.
| 1
|
300718
|
Storslått gåsehud-comeback fra Adele!
Storbritannias plagede soul-dronning fortsetter der hun slapp med sin mektige singel «Hello».
LÅT:
Med en oppskrift bestående av sin enorme stemme og et knust hjerte som tilsynelatende er umulig å lime sammen igjen, har den britiske sangeren Adele bygget opp en karriere som overgår samtlige av verdens superstjerner.
I 2011 knuste London-jenta alle salgsrekorder med over 30 millioner solgte eksemplarer av andrealbumet «21», og skal vi tro av dagens første smakebit fra comeback-skiva «25», er Adele på vei mot et nytt, dominerende plateår.
27-åringen returnerer nemlig der hun slapp, og er i skrivende stund årsaken til at en god porsjon av landets befolkning nå sitter på jobben med tårer i øynene og gåsehud fra topp til tå.
Den mektige balladen «Hello» beviser den tidligere nevnte teorien om hennes evig-destruerte hjerte, til tross for suksessen og et nytt liv i Los Angeles.
Langt borte fra sitt eget private ormehull.
Låta utspiller seg som en sår telefonsamtale til sitt livs kjærlighet.
Mannen som for lengst har forsvunnet ut av hverdagen hennes, men fortsatt er midtpunktet i hennes eget følelsesliv.
«Hello, it's me / I was wondering if after all these years / You'd like to meet, to go over / Everything / They say that time's supposed to heal ya / But I ain't done much healing.»
Et siste desperat forsøk på å korrigere den eneste delen av livet som fortsatt ikke henger på grep, og stadig står i veien for Adeles fullstendige lykke.
Den kanskje største smerten av alt, å forstå at den du knuste hjertet til ikke lenger bryr seg — mens du selv ikke klarer å angre på ditt eget svik.
«At least
I can say that I've tried to tell you / I'm sorry, for breaking your heart / But it don't matter, it clearly doesn't tear you apart anymore.»
Det universale temaet som allerede stikker dypt i sjelen til likesinnede verden over, blandet med Adeles nok en gang fantastiske vokalpresentasjon, tilsier at «Hello» kommer til å eie radiolistene i månedene framover.
Med andre ord det perfekte startskuddet for neste måneds über-etterlengtede albumretur.
| 1
|
300719
|
Anmeldelse:Torun Lians barnebok om introverte Alice er et lite kunstverk
Gjennomarbeidet og sobert.
Åtte år gamle Alice Andersen bekymrer seg.
Klassen skal spille «Prinsessen som ingen kunne målbinde» på sommeravslutningen.
Alice skal være bakbena til hesten.
Der liker hun seg, i skjul slik at ingen ser henne, bare bena hennes.
Men hun har en reserverolle.
Hvis prinsessen blir syk, må Alice steppe inn.
Det gjør henne så engstelig hun gjør alt for å slippe.
Til og med ta på seg morens briller, og spille nesten-blind, til tross for at Iver sikkert ikke liker brillebarn.
Introverte barn
Introverte barn
Det gjør Alice.
Hun vinner sjelden krangler for hun snakker aldri høyt nok.
Hun har få venner, og gjemmer seg gjerne bort.
Hun snakker sjelden, men tenker desto mer.
På alt mulig mellom himmel og jord, men helst på nabogutten Iver med de store tennene og det røde håret og fregnene.
Han som er forelsket i vakre vellykkede Helene som har en haug av venninner.
Det er hun som skal spille prinsesse.
Ikke overraskende ender boka med at Helene forsvinner i skyggen, og Alice lyser.
Ganske suveren
Ganske suveren
«Følsomt, tenkte Alice.
Ikke bra.
Balanseorgan, tenkte Alice.
Et eget lite sted i hjernen.
Hun så for seg at det hang en line der inne i organet, og på den linen gikk hun, men så datt hun bare av og av.
Om igjen og om igjen.»
Nå kan det ikke sies at tematikken er original.
Til tross for at det er de utadvendte og støyende barna som får mest oppmerksomhet i virkeligheten, er det de introverte og puslete som mye av barnelitteraturen henvender seg til.
Sobert kunstverk
Sobert kunstverk
«Hvis fantasi og virkelighet hadde vært like mye verdt, hadde det rett og slett vært mye mer rettferdig.
Da kunne de stille og sjenerte funnet seg for eksempel en hengekøye og fått verdifull erfaring med livet der på en fredelig måte.»
Isolert sett er dette likevel et gjennomarbeidet og sobert lite kunstverk.
Forsterket av Øyvind Torseters fantastiske tegninger.
De er like skakke og skjøre og dels humoristiske som de bildene Lian maner fram i Alices hode.
| 1
|
300720
|
Trykkende tåreperse
Cameron Diaz kan mer enn å smile
FILM:
Litt under halvveis i Nick Cassavetes drama, om ei 16 år gammel jente som er rammet av leukemi, satt jeg med en stor klump i halsen.
At unge mennesker blir rammet av hensynsløs sykdom er utelukkende trist, og Cassavetes etablerer historien på en god og gripende måte.
En drøy time seinere følte jeg meg en smule misbrukt, flau over i første omgang å ha latt meg lure av Cassavetes bruk av billige, sentimentale virkemidler.
Tung avgjørelse
«My Sister?s Keeper» er et drama fra «det virkelige livet», en film om ei 13 år gammel jente som går til sak mot sine egne foreldre for å få juridisk rett over egen kropp.
Siden hun var nyfødt har Anna vært donor for sin kreftsyke storesøster, Kate, men nå vil hun ikke mer.
En avgjørelse som ikke faller lett for verken hennes foreldre eller henne selv.
Filmen begynner i det Anna oppsøker advokaten, og utspiller seg til etter rettssaken.
Innimellom får vi stadige tilbakeblikk på familiens historie, åra før sykdommen, de vanskelige førsteårene, Annas smerter over å donere og Kates møte med kjærligheten.
Et grep som fungerer godt.
Godt spill
Filmen er også preget av godt skuespill.
Som maktesløs mor viser Cameron Diaz seg som mer enn bare et stort smil og Jason Patric fyller rollen som balansert far troverdig.
Men det er Sofia Vassilieva, som kreftsyke Kate, som stjeler filmen.
Sekstenåringen veksler fint mellom å spille livsglad, livslei, dødssyk og forelsket, og filmens kvaliteter hviler på henne.
Problemet med «My Sister?s Keeper», en i utgangspunktet velspilt og interessant historie, er Cassavetes tendens til å dynge på med for mye føleri.
Filmen er overøst med følelsesladet musikk og krenkende effekter som forteller meg hva jeg skal føle.
Noe som etter hvert fungerer i mot sin hensikt.
| 0
|
300721
|
Mhoo flytter ørkenen til Tønsberg
Ble ingen boble - rykker opp fra talentfulle til etablerte artister.
ALBUM:
Akkurat idet vi har klart å presse den avhengighetsskapende svenske duoen First Aid Kit ut av bevisstheten etter ca et års kjærlighetsforhold og rukket å glemme Somebody's Darling, kommer et album som forener de to ikke veldig ulike uttrykkene.
Ørkenrock Legger du til litt Katzenjammer, en (litt mindre) dose av det amerikanske ørkenbandet Calexico (særlig «With You» og «Madness») og litt sigøynermusikk («Rasputin»), har du Mhoo.
Et mer modent Mhoo.
First Aid Kit
Det unge country/folk-bandet fra Tønsberg-bandet likner tidvis veldig på særlig First Aid Kit, som de faktisk også har varmet opp for.
Men det er ikke deres skyld at svenskene kom på banen litt før dem - og at Mhoo også er to jenter/kvinner i front, Oda Dahl og Miriam Kjølen.
Og det er plass til begge.
Men seg på laget har de Per Kamfjord (bass/trommer/perkusjon) og fiolinistene Line og Mari Berulfsen.
Sekser «Mhoo kan formes i de fleste retninger, og de vil trenge noen som kan forvalte talentet og som forstår hvor de kommer fra rent musikalsk - og ikke minst hvordan de bør ledes videre på denne veien», skrev kollega Sven Ove Bakke i sin sekseranmeldelse av Mhoos opptreden under Bylarm i 2010.
Seigmann Kalle Gustafsson (Soundtrack
Of Our Lives) ble produsenten som tok dem videre - ett år etter Bylarm-debuten.
Årets produsent heter Alex Møklebust, lokal helt fra gruppa Seigmen.
De opererte i et helt annet lydlandskap, men har gjort det eneste rette med Mhoo:
Latt dem være seg sjøl og dyrke det.
Liveuttrykk Førstealbumet «Talking In The Streets» (2011) ga nok ikke den uttelling plateselskapet håpet, uansett gis toeren ut på eget selskap.
Og debuten var ikke perfekt.
Den føltes litt retningsløs og «flakkende», og hadde mer av et liveuttrykk.
Oppfølgeralbumet er mer fullendt.
Låtene - og tekstene - er blitt bedre også.
Der de på debuten oppleves som gatesangere (med kazoo!), framstår de nå som et mer selvsikkert albumband med en egen identitet - til tross for åpenbare likheter med andre.
Mer helhetlig Formatet er spikket til og formet til noe mer helhetlig.
Og, albumet rendyrker sin nyvunne modenhet mer og mer - fram til en leken «Spanish Instrumental» og den vakre avslutninga «Belgium».
Men høydepunktet er tittellåten og en lett trippende «With You».
Mhoo har releasekonsert på Total i Tønsberg i kveld, fredag 3. mai, og spiller i platebutikken The Garden i Oslo og Tønsberg i morgen.
| 1
|
300723
|
Hvem er Britney Spears?
Popprinsessens nye album «Femme Fatale» gir ingen svar.
ALBUM:
Fans.
Comeback.
Eksmenn.
Barnekrangling.
Hodebarbering.
Paparazzibonanza.
Hits.
Flere hits.
Superhits.
Si hva du vil om Britney Spears? liv og levnet, fra et populærmusikalsk synspunkt vil hun alltid være interessant.
Ikke bare fordi hun forandret popindustrien da hun slo igjennom med « ... Baby One More Time» for godt og vel tolv år siden, men fordi hun i årene etterpå, ved hjelp av sine tilsynelatende grenseløse økonomiske ressurser og enorme krav til inntjening, har hatt muligheten til å gjøre det hun kan best:
Å være et hårextensionbefengt speil for populærkulturen.
Britney vil aldri være en first mover, en Madonna eller Rihanna, men et Britney-album vil alltid være så gjennomkommersielt at det i bunn og grunn er en analyse av hva som funker akkurat nå.
Så hva er egentlig popståa anno 2011, sett gjennom Britney Spears-øyne?
Svensker og nordmenn
Det er Skandinavia som teller:
Svenske Max Martin, Britneys produsentpartner in crime siden hun var tenåring, har hatt hovedoppsyn med plata.
Det betyr klassisk kommerspophåndtverk og mye synth.
I tillegg dukker så å si hele den svenske pop-/produsentbransjen opp, Bloodshy & Avant som i sin tid sto for den geniale «Toxic» er med, det samme er Klas Åhlund fra Teddybears STHLM.
Stargate har produsert den noe anonyme «Selfish», mens Ina Wroldsen har hatt en finger med i spillet på «He about to loose me», en låt som med sitt flate skingrerefreng er en av de mest minneverdige sporene på plata.
Dance oppå bordet
Det er klubbmusikken som gjelder:
Med Skandinavia kommer selvfølgelig eurodancen.
Alle de seksten sporene på plata er dansbare, men der «Till the world ends» kan ende opp med russehitklassikerstatus, er brorparten av albumfyllet kun tomme skall pyntet med en David Guetta-inspirert rytme her, en bitte liten trance-bit der.
Det er (fortsatt) sex som selger:
Britneys største talent har alltid vært å få låtene, ved hjelp av seige beats og nasal vokal, til å framstå som et tre minutter langt (kort?) samleie.
På «Femme fatale» har hun heller ikke sett noe grunn til å tone ned de (u) kamuflere sexhentydningene.
Så, funker det?
Aromaterapi
Ja og nei.
Britney-pop er skapt for radio, ikke albumlytting.
Flere av låtene er knallsterke singler, som isolert sett har fiffige detaljer og fengende refreng, men sammen blir de like ugjennomtrengelige som betongen i regjeringskvartalet.
Britney har hevdet at hun har jobbet «her ass off» med dette albumet i to år, men det er umulig å si akkurat HVA hun har gjort, i og med at hun ikke er kreditert på noen av låtene.
Spist youghurt og trent?
Gått til aromaterapi og forsøkt å få stemmen til å høres ut som Rhiannas?
For riktignok eksperimenterer hun med vokalen denne gangen, men resultatet er bare at hun høres enda mer anonym ut.
Med andre ord:
«Femme Fatale» hadde sannsynligvis vært klin likt uten Britney.
Og da kan man jo spørre seg om hva som er vitsen.
| 0
|
300724
|
Småuspiselig
«Småspioner 4» både dufter og stinker.
FILM:
Det lå vel i kortene.
Åtte år etter de opprinnelige tre filmene kommer «Småspioner 4», med nye barneskuespillere og nye muligheter for vulgær merchandizing, med det uunngåelige 3D-formatet og endatil en «fjerde dimensjon», nemlig et luktkort (!) som deles ut før filmen og som gir fra seg en syntetisk søt duft når hovedpersonene står overfor en godteriskål.
Det fremstår aldri som annet enn en panisk gimmick for at de billettløsende barnefamilier i noen fattige sekunder skal glemme det grelt ubestridelige faktum at det de blir tilbudt på lerretet er uferdig, enfoldig og amatørmessig.
Humoren er i all hovedsak basert på den gamle, men ikke nødvendigvis ærverdige flatulenstradisjonen.
Forøvrig:
Lukt er strengt tatt ingen «dimensjon».
Intetsigende Alba
Ellers er det vanskelig å finne en forklaring på hvordan den erfarne regissøren Robert Rodriguez er så ubehjelpelig i omgangen med fjerde kapittel i filmserien han har hatt ansvaret for fra første bilde.
Dramaturgien i agentfilmen som sjanger, og i alle dens mange parodier og patsisjer, er programmessig strømlinjeformet og noe nær umulig å rote til:
Agent står mot stormannsgal antagonist, ymse flukt- og kampscener følger før de gode krefter seirer i den siste konfrontasjonen.
Men fortellingen om søsknene Rebecca og Cecil, som snubler inn i agentorganisasjonens barneprogram, lar ingen mulighet gå fra seg til å vimse seg vekk.
Rodriguez bygger opp mot ymse klimaks for så å skusle dem bort eller la være å vise hva som skjer.
Og så kan man spørre seg hvor veloverveid det var å gjøre Jessica Alba, Hollywoods fremste eksponent for konseptet intetsigende billedskjønnhet, til filmens nav:
Som høygravid hemmelig agent og tvillingenes hardt prøvede stemor går hun rundt med det samme vagt velvillige ansiktsuttrykket hun alltid setter opp, på film som på den røde løperen, som er ment å passe like godt for latexkledde spioner som nusselige nabojenter.
Ikke at det skjer noe på noe tidspunkt som krever at hun så mye som frisker opp lipglossen.
Slåssingen i «Småspioner» 4 er hysterisk klønete:
Seige sekvenser der både agenter og skurker står og ser tankefullt ut i luften i ti sekunders tid før de nølende hever hånden for å gi hverandre en halvhjertet dask.
Legg til at kulissene er laget av plank og pappmaché og du har et traurig treskeverk som ikke har noe på kino å gjøre.
Superskurken «Tidtageren» har forresten som sitt store mål i livet å få foreldre til å skjønne at de må prioritere å snakke med barna sine og ikke kaste bort tiden på alskens tull.
Det er bare å ta ham på ordet.
| 0
|
300725
|
Noe av det beste og snodigste han har gjort
Bjørn Torske tar lytteren mellom Chicago, Kingston og Puddefjorden i løpet av noen minutter.
ALBUM:
Den bergensbosatte tromsømannen Bjørn Torske har i snart femten år vært innflytelsesrik som DJ og produsent — en velrenommert kultfigur både lokalt og internasjonalt.
Hans skranglete, særegne og organiske housemusikk har for eksempel vært en viktig inspirasjon for den de senere årene mye omtalte «nydiscobølgen».
Med sin fjerdeplate «Kokning» fortsetter Torske å utforske spenningen mellom elektronisk musikk og «gammeldagse» instrumenter, mellom mann og maskin, mellom manipulasjon og tilfeldigheter, mellom dub og dans.
Her spiller han trommer, gitar, synther og bass, og fletter en mengde løse tråder sammen til tett, humørfylt og detaljrik instrumentalmusikk mettet av varme og tekstur.
Hvert basstrommeslag buler av kjærlighet, føles det som.
Fascinerende er også albumets oppbygning:
Ut av stille pludring, slidegitarer og stemningsfull ambient reiser det seg flere langstrakte stykker som tar lytteren mellom Chicago, Kingston og Puddefjorden i løpet av noen minutter.
«Kokning» er helt klart noe av det beste, og snodigste, som er kokt i hop i Torskes knoll.
| 1
|
300726
|
Kirsten Bråten Berg-folk og black metal?
Halsbrekkende sjangerlek fra Solefald.
ALBUM:
Norske Solefald er ikke kjent for å gå langs opptråkkede stier når de snekrer sammen sine snirklete black metal-og-noe-attåt-komposisjoner.
Ekletiske prosjekt av denne typen åpner som regel for en anselig fallhøyde, men Solefald står fremdeles trygt på norsk steingrunn etter endt økt.
Kortversjonen av Solefald's modus operandi er progressivt anlagt symfonisk black metal med ispedd norsk folkemusikk av typen man gjerne forbinder med Kirsten Bråten Berg.
Denne utbroderes av en freidig lefling med popkulturelle virkemidler som i «Tittentattenteksti», hvor gjestevokalist Agnete Kjølsrud - hold deg fast - scatter etter alle kunstens absurde regler.
Den langstrakte midtbolken «Eukalyptustreet» starter med svale jazzsaxtoner, før den reiser seg i et insisterende metalklimaks.
Cornelis Jackhellen synger råere enn noen gang og den omfattende sjangerleken fremstår både som kløktig, formålstjenelig og elegant.
| 1
|
300729
|
«Det er så man virkelig føler smerten»
Dønn ærlig album om å bli adopert bort.
|||ALBUM:
«The Foundling» er albumet Mary Gauthier (uttales [go-shay]) har båret i seg i mange år, men ikke fått ut av kroppen før nå.
Det er forståelig, når man ser på bakgrunnen:
«Bastard-unge»Gauthier er født som en «bastard-unge», som hun uttrykker det i «Goodbye», utenfor New Orleans i 1962.
Mora overlot henne til et barnehjem, og hun ble adoptert bort etter et års tid.
I en alder av 45, rett før jul for tre år siden, sporet hun opp moren.
Det har kostet henne «500 dollar og 40 års leiting» å finne henne.
Likevel blir det ikke noe møte.
«Du spør meg hvorfor jeg ringer og jeg veit ikke hvorfor», synger Gauthier om den triste telefonsamtalen med mora som ikke fører noe sted, beskrevet så hjerteskjærende sårt i nøkkelsporet «March 11, 1962» at det er umulig å forbli uberørt.
Mary har vært en hemmelighet, og mora orker ikke å gjenåpne såret hun har gått med hele livet — tanken på at hun har gitt fra seg et barn.
Gauthier er ikke ute etter unnskyldninger, og hun svarer med å takke for livet.
De store spørsmålene
Det har vært viktig for Gauthier å gå opp løypa, og også å lage dette konseptalbumet om de store spørsmålene:
Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra og hvorfor forlot du meg?
Dette er virkelig letingen etter et liv.
Sterkest kommer det til uttrykk i «Blood Is Blood»:
«I got a heart that's ripped
I got a soul that's torn
I have a hole in me like I was never born (...)
I don't know who I am and
I don't know who I'm not
I don't know my name,
I can't find my place
Blood is blood and
blood don't wash away»
Men om det smerter, er sangene formidlet på en skjør, men også vakker måte.
Tittelsporet åpner med Marys stemme aleine, nærmest for å sette premissene for albumet, før sangen glir over i en chanson-liknende flyt med trekkspill og Tania Elizabeths fele, som er et viktig musikalsk virkemiddel gjennom hele albumet.
« «The Foundling» » Mary Gauthier
6
Plateselskap Proper Records/Bonnier Amigo
Det er sammen med jazzinspirerte «Sideshow», «Another Day Borrowed» og «Goodbye» også den «lystigste» låten på et ellers, forståelig nok, tungt album.
Gauthier har fått merkelappen «country noír» heftet ved musikken sin, en litt trist og mørk blanding av country og folk, sanger i svart-hvitt — om det er mulig å se for seg det.
Til innpakkingen har hun denne gang fått suveren hjelp av produsent Michael Timmins, som dveler ved små grep og melankolske stemninger som også kan kjennes igjen fra hans band Cowboy Junkies:
Et enkelt piano, en trombone, fuzzstøy fra fele eller gitar, Garth Hudsons myke orgel eller søster Margo Timmins' koring, alt på de rette stedene, understreker sårheten.
Det er så man virkelig føler smerten i de enkle, men effektive arrangementene.
Det koster å gjennomføre en sånn tur gjennom sjelslivet, og «The Foundling» er et modig — og uvanlig personlig — album.
Det er bare hennes sjette siden hennes noe seine debut i 1997, og hennes første siden 2007.
Det er også hennes beste — i en katalog med plater som bare er blitt bedre og bedre.
Gauthier innleder en europaturné i Stockholm 2. juni.
Nærmere Norge kommer hun dessverre ikke denne gang.
Vis mer
kulturplatemary_gauthiermusikkanmeldelsemusikkanmeldelseranmeldelser
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra og hvorfor forlot du meg?
Dette er virkelig letingen etter et liv.
Sterkest kommer det til uttrykk i «Blood Is Blood»:
«I got a heart that's ripped
I got a soul that's torn
I have a hole in me like I was never born (...)
I don't know who I am and
I don't know who I'm not
I don't know my name,
I can't find my place
Blood is blood and
blood don't wash away»
Men om det smerter, er sangene formidlet på en skjør, men også vakker måte.
Tittelsporet åpner med Marys stemme aleine, nærmest for å sette premissene for albumet, før sangen glir over i en chanson-liknende flyt med trekkspill og Tania Elizabeths fele, som er et viktig musikalsk virkemiddel gjennom hele albumet.
Det er sammen med jazzinspirerte «Sideshow», «Another Day Borrowed» og «Goodbye» også den «lystigste» låten på et ellers, forståelig nok, tungt album.
Gauthier har fått merkelappen «country noír» heftet ved musikken sin, en litt trist og mørk blanding av country og folk, sanger i svart-hvitt — om det er mulig å se for seg det.
Til innpakkingen har hun denne gang fått suveren hjelp av produsent Michael Timmins, som dveler ved små grep og melankolske stemninger som også kan kjennes igjen fra hans band Cowboy Junkies:
Et enkelt piano, en trombone, fuzzstøy fra fele eller gitar, Garth Hudsons myke orgel eller søster Margo Timmins' koring, alt på de rette stedene, understreker sårheten.
Det er så man virkelig føler smerten i de enkle, men effektive arrangementene.
Det koster å gjennomføre en sånn tur gjennom sjelslivet, og «The Foundling» er et modig — og uvanlig personlig — album.
Det er bare hennes sjette siden hennes noe seine debut i 1997, og hennes første siden 2007.
Det er også hennes beste — i en katalog med plater som bare er blitt bedre og bedre.
Gauthier innleder en europaturné i Stockholm 2. juni.
Nærmere Norge kommer hun dessverre ikke denne gang.
| 1
|
300731
|
Både himmel og helvete fra Thom Hell
Leverer mektige saker på album nummer seks.
ALBUM:
Thom Hell bygger videre på det behagelige poplydbildet på «Suddenly Past» fra 2012, men drar den her enda litt lengre i symfonisk retning - sjøl om han bruker synth og ikke «ordentlige» strykere.
«Six» er kanskje mindre kommersiell, men består av flere lag.
Det gjør det spennende.
Han passer alltid på å gjøre en ny omdreining, sånn at han ikke gjentar seg sjøl.
«Six» er Hells mest breiale - og også modigste album.
Signaturlyd
Det er tydelig allerede på den sju minutter lange åpningen, majestetiske og svært så positive «The Smell Of Home» - som ved siden av kreativt pianospill løftes av gitaren til Kjetil Grande.
Han har fått en signaturlåt som er til å kjenne igjen, på linje med Hells falsettang.
Beach Boys Hell har sjøl, i forbindelse med dette albumet, oppgitt 70-tallet og Pink Floyd, The Who og Dennis Wilson som inspirasjonskilder.
Som sist er det Wilsons Beach Boys som skinner sterkest gjennom, men det skal også sies at «Nothing Ever Lasts» lyser «Who's Next» og Pete Townshend lang vei - med Hells egen vri.
På «Time Has Yet To Be Found» minner han om Calfornia-bandet America, mens lystige «See Through You» og «How» først og fremst er Thom Hell sånn vi alltid har hørt ham.
Han har produsert sjøl, sammen med Morten Martens, og begge spiller ganske mange av instrumentene.
Gunnar Sæter og Olaf Olsen veksler på å holde i trommestikkene.
Konseptalbum Thom Hells plater føles nesten hver gang som konseptalbum, tilsiktet eller ikke, også tekstlig.
Album nummer seks er ikke noe unntak.
Spesielt i oppbyggingen kan han tidvis minne om en annen artist som er glad i konseptalbum, Julian Berntzen.
Brudd «Suddenly Past» var preget av bruddet med Marit Larsen, og det er etter sigende et tidligere brudd som er tema for «I Never Cared For Her» - og sikkert også «So This is Goodbye».
Likevel er det en mer oppløftet stemning denne gang, selv om også dommedag er et tema.
Det kommer best til uttrykk i avsluttende «At Dawn», et aldri så lite prog-eventyr.
Men først og sist er albumet smakfullt.
«Dirty Dancing»
På tampen får vi også en interessant - og noe mørkere - versjon av Patrick Swayzes «She's Like The Wind» fra «Dirty Dancing» - med Lissie.
Coveret må for øvrig sies å være svært minimalistisk.
Det er ihverfall ikke der pengene ligger på denne plata.
| 1
|
300734
|
Skakke streker
I animasjonsfilmbyen er «Tigre og tatoveringer» naboen med umalt gjerde.
FILM:
I en verden av fullendte Pixar-produksjoner har danskene tatt på seg rollen som den rufsete naboen i animasjonsfilmbyen, han som serverer barna hamburger til middag og sier det som det er.
Det usensurerte kultfenomenet «Terkel i knipe» fra 2005 fikk flere uærbødige oppfølgere.
Tegnefilmen «Tigre og tatoveringer» handler også om en litt skakk familie.
Foreldreløse
Mai bor hos Onkel Sonny, en svær brande med eget tatoveringsstudio som iblant ulykkelig mumler noe om at Mai burde hatt en skikkelig familie som kunne gitt henne «noe grønnsaksgreier til middag».
Når en kunde sovner under nålen, ser Sonny sitt snitt til å lure seg ut i stua for å se på fotball.
Mai, som blir satt til å passe på kunden og nålen, har dessverre også mye uforløst kreativitet i seg.
Dermed er vi i gang.
Møkkete og morbid
Det er bra at dampveivalsene av noen filmer som buldrer ut fra Pixar og Dreamworks ikke har klart å fortrenge billigere, skråere og enklere produksjoner i gammelmodige to dimensjoner fra kinoprogrammene.
Det er alltid behov for understrømmer og sidespor.
«Tigre og tatoveringer» er litt mer møkkete og litt mer morbid enn tegnefilmer flest, og bidrar slik til å utvide den delen av verden som blir animert og satt opp på det store lerretet.
Kompleksene og klønetheten til Mai og Onkel Sonny til tross, er livet deres godt, fullt av omsorg, eller kan i alle fall bli det, med små justeringer.
Den varme realismen er det beste ved «Tigre og tatoveringer».
Vralting
Men et stort kinolerret er også avslørende, og tegningene i «Tigre og tatoveringer» virker ofte for grove.
Ansiktene og uttrykkene til Mai og Onkel Sonny er fine og vennlige.
Men hvorfor underkroppene deres er tegnet i rette vinkler, slik at underlivene blir vannrette kanter med pipestilkben stikkende ut og gangen en underlig vralting, er vanskelig å forstå.
Et skogslandskap som kunne vært vakkert og mystisk, er monokromt som en Powerpoint-plansje, og befolket av et sjarmløst og grinete skogsfolk.
Samme pris
Mai og onkelen kjører kjekt gjennom strabasene og ender opp i fred og fordragerlighet før tre kvarter er gått.
Med det i mente ville det kanskje vært redelig av Oslo Kino å selge billetter til noe lavere pris enn til 2D-versjonen av den mer massive «Istid 4».
Resten av landet ser ut til å ha forskjellig prisnivå på de to, i tråd med Onkel Sonnys lempelige businessånd.
| 0
|
300736
|
Velkjent og rufsete romodyssé
Inni er vi like.
For like.
|||FILM:
Frykten for det fremmede ligger innfelt i oss alle, skal vi tro flinke folk som forsøker å forklare alt fra innvandringsskepsis til motstand mot den amerikanske helsereformen.
Og så er det den kinkige siden av saken at dersom noen er fremmede for oss, er vi også fremmede for dem.
I animasjonsfilmen «Planet 51» brer panikken seg blant de grønne romvesenene på en planet ikke ulik vår idet de møter en inntrenger fra jorda og tror de blir utsatt for et angrep.
EplekjekkOg så er det bare Chuck Baker, en eplekjekk og litt enfoldig astronaut som bare vil hjem igjen.
Han må ha hjelp av en innfødt, nemlig vår helt, den sekstenårige Lem, for å flykte fra overtente generaler og gale vitenskapsmenn, og i kaoset som oppstår synes ingen det er tiden verd å forklare hvorfor Chuck kan puste på Planet 51, eller hvorfor han og Lem snakker samme språk.
Det fineste ved «Planet 51» er det alternative universet som er puslet sammen; en søt, sukkertøysfarget femtitallsverden som er spekket med historiske filmreferanser myntet på foreldrene blant publikum — et grep som er blitt nærmest obligatorisk i sjangeren animert familiefilm.
De grønne har hyggelig mimikk og fine bevegelser.
DrøvtygdMen historien i seg selv virker uoriginal, drøvtygd.
Humoren er ikke særlig morsom og hovedpersonene, eller hovedromvesenene om du vil, lite minneverdige.
Den beste figuren er Rover, en sekshjulet rekognoseringsrobot med en hunds lojalitet og entusiasme, og som igjen beviser at en skikkelse kan være ekstremt uttrykksfull selv om den er en mimikkløs maskin og ikke har noen replikker.
Det siste er kanskje like greit.
«Planet 51» skjemmes av replikkene flere steder er oversatt altfor direkte fra engelsk, og rett og slett ikke god norsk.
«Planet 51» er ikke kjedelig, og nærmest umulig å mislike.
Men den lille planeten i galaksen langt unna føles rett og slett altfor velkjent, og altfor forutsigbar.
| 0
|
300737
|
Noe så sjelden som ei nødvendig Piaf-plate
Martha Wainwright gjør alt riktig.
|||
ALBUM:
Motivasjonen bak Edith Piaf-coverplater virker altfor ofte til å være fundert på et ønske om å brøle «jeee neee regrette riiiiien» og kle seg som en luksuriøs, lettkledd klubbsangerinne på norske revyscener.
Derfor er det umiddelbart urovekkende når Martha Wainwrights Piaf-plate åpner med trekkspill og kabaretlyd som om hun var ja, nettopp Piaf i Paris 1959.
Men skam på meg for å tenke slikt, for det kan vel knapt finnes vakrere innpakning enn den tradisjonelle når det gjøres så hamrende, inderlig og pulserende som på dette impulsive prosjektet til den begavede frøken Wainwright.
Skjulte perler
For å ta det først som sist:
Den som venter på «Milord», «La vie en rose» eller «Non, je ne regrette rien», venter forgjeves.
Til plateselskapets store fortvilelse var det de skjulte perlene fra Piafs produksjon som Wainwright ville hente fram fra glemselen, og dette minner oss om at alle coverplater egentlig bør lages av en grunn.
Ikke fordi «låtene er fine og passer uttrykket mitt», men også for å bringe noe nytt til bordet, som å vise at den folkekjære musikalvennlige originalartisten også var en foregangsfigur for damer som Patti Smith, Regina Spektor, PJ Harvey og tenkende til å framføre marsjerende, skrekkfilmaktige låter som «Les Grognards».
Mørke og aggresjon
Ser du bort fra spillelista og lukker øynene, blir det også klinkende klart at det ikke er «Beat for Beat»-Piaf som møter deg allerede i spor tre.
Her lurer en sakral, underskjønn versjon av «Une Enfant», som etterfølges av en mørk «L'accordeoniste» som huser en aggresjon man ikke finner i originalen.
Slik blir man gjennom hele plata dramatisk kastet opp i mentale solskinnstopper og brutalt dyttet ned i skyggefylte daler, som om man var ja, nettopp Edit Piaf i Paris 1959.
Når «Les Blouses Blanches» framføres intenst og punka til slutt, er det ikke bare med såpass innlevelse at jeg ikke tør høre på sangen når jeg er alene hjemme, den avrunder også de flotteste 55 minuttene i årets platehøst.
| 1
|
300739
|
Ikke fortryllet
Eventyrlandskapet blomstrer i «Oz: The Great and Powerful 3D».
Men skuespillerne virker som om de ikke ser det.
FILM:
Livet har en god andel av hverdagslighet som det er.
Du skulle tro at det å ferdes gjennom et magisk landskap, befolket av flygende apekatter og levende porselensdukker, kunne virke som en mental espresso på de som får oppleve noe sånt.
Men James Franco går på den gule mursteinsstien i «Oz: The Great and Powerful 3D» med en mine som om han skal rekke 20-bussen.
Ikke rubinsko
«Oz: The Great and Powerful 3D» forteller historien som går forut for den i klassikeren «Trollmannen fra Oz» fra 1939, og er løst basert på andre verk i forfatterskapet til L. Frank Baum, han som skrev boken den første filmen var basert på.
Men fordi Warner Bros sitter på rettighetene til 1939-filmen, må Disney, som ny produsent, avstå fra å referere til Dorothy fra Kansas eller til rubinskoene hennes, eller til løven, fugleskremselet eller blikkmannen som var Judy Garlans følgesvenner gjennom landet
Oz i den første filmen.
Men trollmannen og heksene er fritt vilt.
Og det er den første vi følger fra mellomkrigstidens Kansas, i sort/hvitt som i originalen, der han er en såpeglatt tryllekunstner på et lurvete tivoli, til eventyrlandet
Oz som spraker i gult og rødt og smaragdgrønt.
Riket er låst i en borgerkrig mellom tre heksesøstre, og vår mann må finne ut hvem av de tre som er den gode, og akkurat hvor god han selv egentlig er.
Giddeløs Franco
Med den poserende sjarlatanen og ikke den eiegode bondejenta som hovedperson må Franco og regissør Sam Raimi danse på line gjennom store deler av «Oz: The Great and Powerful 3D»:
En usympatisk helt må være usympatisk på en dragende måte, han må ha nok gnist og karisma til at seeren ikke mister interessen og omsorgen for ham.
Men det er akkurat det som skjer.
Tryllekunstneren, som også bærer navnet Oz, er for det meste grunn og smålig.
Franco virker enten giddeløs eller rådløs.
Det kan godt hende det er det siste som er problemet, og at Raimi har valgt feil frekvens for skuespillerne sine:
Også Michelle Williams, Rachel Weisz og Mila Kunis, som spiller heksene, fremstår som flatpressede glansbilder.
Det er som om de ikke har klart å bestemme seg om de skal spille smått og naturalistisk eller voldsomt og typete, og endt med en blek mellommodus som gjør at spørsmålet om hvem som vinner kampen om Oz, fremstår som ubetydelig.
Amerikansk eventyr
Men smårollingene og storrollingene der ute vil nok reise gjennom
Oz med betydelig større innlevelse enn Hollywood-stjernene.
Når
Oz og hun som viser seg å være den snille heksa flyr gjennom landskapet innkapslet i såpebobler, når armeer av mandriller med vinger svermer ut fra slottet i smaragdbyen, når svære blomster i fuchsia og fiolett åpner seg mot en forvirret
Oz der han driver ned en skimrende elv, er det slikt stoff som barnedrømmer veves av.
For voksne er det interessant å merke seg at «Oz: The Great and Powerful 3D», som originalfilmen, er et svært amerikansk eventyr, med fremskritt og fremtidstro som drivstoff og forløsning.
Innovasjon, oppfinnsomhet og ny teknologi beseirer heksekunsten, som fremstår som noe lett passé.
Det må riktignok trekkes litt for en umiskjennelig følelse av plast og gummi i møte med noen av den nye verdens underverker.
Og for en air av amatørteater i oppstillingen av de iherdig overspillende statistene.
Men mest for at menneskene publikum er ment å leve seg inn i, ikke klarer å late som om de ser på noe mer spennende enn en greenscreen.
| 0
|
300742
|
«Gjør sitt livs rolle som Sven O. Høiby»
Se og Hør-filmen er komisk og troverdig.
|||
FILM:
I en episode i andre sesong av «Uti vår hage» innkaller Bård Tufte Johansen, som representant for bransjeorganisasjonen Norsk Film, til en pressekonferanse.
«Vi i norsk film har veldig problemer med å få situasjoner med pressen til å virke ekte», kunngjør han.
Deretter åpner han opp for spørsmål fra salen, hvor Bjørn Sundquist sitter — iført borsalinohatt, med pressekortet stikkende opp av bremmen — og roper i mobiltelefonen:
«Rødd forsida! Æ sa rødd forsida!»
TroverdigSundquist nærmer seg også karikaturen i «En helt vanlig dag på jobben», filmatiseringen av tidligere Se & Hør-journalist Håvard Melnæs' erindringsbok, men det skyldes at han spiller Knut «Sputnik» Storbukås, en mann som for det meste bevisst nærmer seg karikaturen, ikke at en norsk film igjen har mislyktes i å troverdig portrettere et pressemiljø.
Til det er «En helt vanlig dag på jobben» nemlig for smart, sober og — ofte vet jeg ikke når dette ordet egentlig passer, men det gjør det her — finstemt.
Det finnes sikkert medarbeidere i Se & Hør — eller «Folk flest», som bladet heter i filmen — som vil ha behov for å understreke at de ikke pitcher saker om kortvokste som har hunder større enn seg selv på hvert enestemorgenmøte, eller at «Lillebror» Sande Larsen ikke alltid henger over skuldrene deres når de tegner ut sakene om ham, eller at hvis de noen gang har kalt et møterom «Lukket avdeling», så gjorde de det med humor.
Løftet bokaFor de fleste andre vil «En helt vanlig dag på jobben» fortone seg mer eller mindre uangripelig.
Den er komisk, men ikke ufrivillig komisk, vond, men ikke parodisk vond.
Den er gjennomgående velspilt
— Ingar Helge Gimle må virkelig gjøre sitt livs rolle som Sven O. Høiby.
Manusforfatter Erlend Loe har løftet det litterære forelegget akkurat så mye som man kunne regne med (Håvard Melnæs' glidning vekk fra Se & Hør, som er merkelig underkommunisert i boka, er bedre — eventuelt for bra — motivert i filmen), og regissør Terje Rangnes' stedvise klipping til Melnæs' løpende på-settet-diskusjon av innspillingen er i alle fall et langt bedre metagrep enn da Odd Johan Nelvik skrev en hjemme-hos-reportasje om seg selv i Se & Hør.
| 1
|
300744
|
Vår nye førstedame?
Norsk country på sitt beste.
|||ALBUM:
Kulturdepartementet satser penger på countrymusikk på årets budsjett, en sjanger som i dette landet sannelig byr både et stort spenn mellom det beste og det verste.
Men så lenge det fins artister av typen Ida Jenshus fins det sannelig håp.
Hun er både som komponist og sanger betydelig nærmere kvalitetsartister av typen Roy Lønhøiden, HGH og Tussler Society enn enkelte bensinstasjon-bestselgere norsk country også byr på.
I likhet med vokalister som Lucinda Williams, Nanci Griffith og Dolly Parton (på sitt beste) får Jenshus såre tekster om kjærlighet til å lyde som opplevd dramatikk, ikke bare som påstander.
Stemmen og fortolkningen er det sentrale i en produksjon (erfarne Håkon Gebhardt) som overlater rommet til innholdet, mens ett og ett instrument bidrar til stemningen.
Nakenheten i backingen blir et ekko av sangerens ensomhet og lengsel.
Slik skal det gjøres.
| 1
|
300745
|
Du får «ælt du vil» og litt til hos Narum
Søskentrioen fra Toten går stille i dørene, men de trenger ikke bråke for å bli hørt.
ALBUM:
Narum har hatt stor suksess med sine to første album, fra 2009 og 2010, og er blitt hyllet av kritikerne.
Det første albumet ble dobbelt Spellemann-nominert, det andre fikk en statuett i viseklassen.
Prøysen og The Band Søskentrioen fra Eina på Toten har funnet en formel, et sted mellom Alf Prøysen og The Band, som har vært deres egen og som har funket glimrende - både på plate og live.
Så spørs det da, når det kommer til «den vanskelige tredjeplata».
Fra scratch Låtene på de to første albumene ble plukket fra flere års låtproduksjon, nå måtte låtskriver Lars Christian Narum begynne på scratch.
Men åren var ikke tom.
Tekstuniverset er i hovedsak det samme, med hovedvekt på «de nære ting».
Dette er Narums verden.
Det er en trygg og fin verden å være i - en som står litt stille og som det er lett å bli glad i.
Låtsnekker Lars Christian har som Prøysen evnen til å se det store i det små.
Dollar Brand
Det betyr ikke at det bare er referanser til hjemlige Toten her.
«Lyd i et gammalt piano» er for eksempel en ode til Abdullah Ibrahim, bedre kjent som den sørafrikanske pianisten Dollar Brand, han som «kænn spelle vækk mørket».
I «Søafor» er det spanske Alhambra, eller marokkanske Casablanca eller Tanger, som lokker i det fjerne.
Episk anlagt Trioen bygger videre på lydbildet vi er blitt vant til, men har også utviklet det noe.
Det høres best i de om lag sju minutter lange - og smått episke - «Lyd i et gammalt piano» og «Oktober».
De tar ikke de store sjansene, men hvorfor skal de gjøre det?
Ved første lytting føler du kanskje at du har hørt det før, men så sniker den ene sangen etter den andre seg inn og fester seg.
Igjen vokser sangene seg store i all sin tilsynelatende enkelhet.
Varsomt Åpningen «Ælt je vil», om flyktig kjærlighet, starter varsomt med liflige og sommerlige munnspilltoner fra gitarist Jon Anders Narum.
Countryinspirerte «Ælt som je får tenkt på» er «The Band på totning», med Jon Anders på «Robertson-gitar» og Lars Christian på «Hudson-orgel».
Svensk gjestevokal Gjestevokalen til Eldkvarns Plura Jonsson på tittelsporet understøtter den milde brisen som kjennetegner hele albumet.
Plura ønsket sjøl å gjøre en duett.
Lars Christian er stor fan, og takker for tilliten med å lage noe som like gjerne kunne vært en Eldkvarn-låt.
Det er et eller annet med norske artister og svenske duettstemmer.
Denne sitter perfekt, og er allerede mye spilt på radio.
Taffel
«Et glass for ælt som fell» løftes av det taffel-forsiktige gitarspillet til Jon Anders.
Men det som virkelig driver prosjektet Narum er, først og sist, den milde stemmen til Benedikte Narum Jenssen.
Du tror på henne, rett og slett.
Hele veien er det fine musikalske detaljer.
Med seg i studio har trioen som vanlig hatt Håvar Gjestvang (trommer) og Lewi Bergrud (bass).
39 minutter går utrolig fort i selskap med Narum.
De har klart det igjen.
| 1
|
300747
|
Årets tøffeste fyr?
Twin Shadow lokker med skitten åttitallsglam solid forankret i indiesamtida.
ALBUM:
Han kommer fra feil side av elva, George Lewis jr.
Fra marginene, der smogen ligger tjukk over jernbanelinjer og arbeiderklasseliv og den eneste måten å komme seg bort er å kaste seg på motorsykkelen og kjøre hele veien til havet.
Som Rusty James i Susan E. Hintons ungdomsklassiker «Rumble Fish».
Eller med bilen over grensa, som den ulykksalige broren i Bruce Springsteens «Highway Patrolman».
Skitten åttitallsglam
OK, så ble George riktignok født i Den dominikanske republikk og vokste opp i småby-Florida, men det er denne mørke, dystervakre stemningen som preger hans andre album under navnet Twin Shadow.
Der han på debuten «Forget» (2010) framsto som en slags ensom Williamsburg-versjon av Morrissey, dyrker han på «Confess» den skittenrealistiske åttitallsglamen.
Det betyr neonsynth à la Roxy Music, skimrende gitarer à la U2, dunkle bassganger à la The Cure og en dommedagsdrømmende vokal som nikker til både Joy Divisions Ian Curtis og tidligere nevnte Morrissey.
Samtidig bygger han melodiene sine over Springsteen-lesten:
De er emosjonelle, men ikke pompøse.
Finurlige, men ikke utilgjengelige.
Og de har innslag av jublende, lysende, fantastiske refrenger.
Toner ned
«Run My Heart» er for eksempel som en seig hipsterversjon av «Dancer in the dark».
For åttitallsreferansene til tross, det er aldri noen tvil om at «Confess» er solid forankret i indiesamtida.
Noe som mest av alt kommer til uttrykk i det at Twin Shadow gjerne toner ned i stedet for å ta av.
Han drar aldri en Coldplay, men holder følelsesutbruddene i kontrollerte former.
Det er kanskje dette som er årsaken til at «Confess» kan ta litt tid å få grep om, det er ikke et album som åpner seg ved første lytting, men sånn er det jo gjerne med litt tøffe gutter.
| 1
|
300751
|
Anmeldelse:Den nye serien om Ulla og Bendik er en gave til lesende barn
Åshild Kanstad Johnsen gir skrotet ny verdi.
«Kubbe»-skaperen Åshild Kanstad Johnsen fikk en start på forfatterkarrieren som de fleste bare kan drømme om, da Japan tok den lille trerota Kubbe til sitt bryst.
Nå lager hun en ny serie, om radarparet Ulla og Bendik.
Hun viser igjen sitt helt unike talent, når hun ved enkle grep gir det tilsynelatende meningsløse mening, og med det lar oss se verden på ny.
Lager by av skrot
Lager by av skrot
Han blir sliten av Ullas entusiasme og går hjem til tegneboka og steinsamlingen sin.
Der dukker Ulla opp med hendene fulle av skrot, som hun mener kan brukes til å lage en by.
Bendik ser bare skrotet, inntil Ulla faller og tingene sprer seg utover.
Ut av figurene og formene ser også Bendik konturene av det som kan bli en by.
Melkekartongen står som et høyhus, ledningene blir veier, et blad blir et tre, zaloflaska nok et høyhus.
Gir skrotet verdi
Gir skrotet verdi
Hvorfor så stor?
Det unike med Kanstad Johnsen er blikket hennes.
Hun gir rusk og rask og skrot ny mening, ved å vise at alt kan ha en funksjon.
Kubbe kategoriserer og omgjør tingene han finner i naturen, en grein, et blad.
Ulla i Kanstad Johnsens nye serie gir skrotet verdi gjennom å sette det inn i nye sammenhenger.
En tekanne kan like gjerne bli en bygning, en bok kan bli et bibliotek.
Ulla er ustoppelig.
Når hun spiser middag hos Bendik, blir selv måltidet et landskap - brokkoli blir trær, gulrøtter blir benker, ertene mennesker.
Om vi bare hadde hatt saus, sier Ulla til Bendik, ville vi også hatt et hav.
Faren kjefter fordi hun ikke må leke med maten, slik foreldrene til Tommy og Annika ville reagert på Pippi.
Tingleteren Pippi
Tingleteren Pippi
Der ligger den, grå og kjedelig med firkantede hus og parkeringsplasser.
Dette laget i gråtoner, for å forsterke forskjellen mellom den kjedelige voksenverdenen og barnas fargesterke fantasiverden.
Skjevt blikk
Skjevt blikk
Det er mye humor hos Kanstad Johnsen, og en form for gammelmodighet.
Telehuset i byen er en gammeldags telefon, operahuset en gammel skrivemaskin, utsikten en lampe.
Sånn henter hun fram fantasien barn måtte bruke før, da vi laget gårder av kongledyr og fyrstikkmennesker.
Akkurat dette skjeve blikket er unikt for Kanstad Johnsen, og en gave til lesende barn og det barnelitterære Norge.
| 1
|
300752
|
Hamrer det inn
«Lilyhammer» er så platt og usubtil at hjernen skriker etter noe å jobbe med.
TV:
«Lilyhammer» er skyldig i langt verre spetakkel enn å snike inn litt bling på vegne av den lokale turistnæringen.
Dovenskap er en av de tradisjonelle dødssyndene, og grunnarbeidet bak den meget omtalte komiserien er skjemmet av utilgivelig latskap, preget av klokkertroen på at det å se en småkvapsete mafioso (Steve Van Zandt) frontkollidere inn i den norske koseligheten i seg selv er så fortærende morsomt at man ikke trenger å jobbe med replikker og situasjoner.
Van Zandts Johnny, sendt fra New York til Lillehammer som del av et vitnebeskyttelsesprogram, gjør det eneste som kreves av ham, og ser morskt vantro ut i møte med elbiler, jobbsøkerkurs og skøytedager på Mjøsa.
Knapt noen ting som ytres nærmer seg noe som kan kalles vidd.
Blandingen av norsk og engelsk forblir ubekvem, og fører til en perlesnor av linjer som «Do you want to go for a beer, you know, fredagspils?», og «I'm a teacher, you know, norsklærer».
Klisjéfylt Regissør Simen Alsvik og manusforfatterne Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin gjør konsekvent de mest klisjéfylte og åpenbare valgene.
Hotellobbyjazz og skyline i New York skifter til hardingfeler og Dovrebanen i snødriv når Johnny ankommer Norge.
Sven Nordins advokat har briller og dobbeltspent marineblå blazer, ellers foretrekker de fleste strikkegenser.
Under jobber et kriminalplott omtrent like innfløkt som et bankebrett.
På overflaten skjer det ingenting.
Det er mer leit enn noe annet, for det er klart det potensielt er mye å trekke ut av kulturkrasjet:
Både nordmenns svermeri for hardtslående amerikansk populærkultur og amerikansk utålmodighet i møte med skjemastyrt skandinavisk skikkelighet kaller på gode parodier.
Men de kommer ikke her.
Viser for mye Nesten all vellykket komedie overlater til seeren å nå de vesentlige konklusjoner.
Det som er morsomt, skjer egentlig i hodene til de som ser på, idet de riktige forbindelseslinjer trekkes.
«Lilyhammer» er overeksponert og overforklart, i regi og klipp.
Det er irriterende nok i et drama, men direkte dødbringende i en komedie.
To eksempler:
Sigrid, den søte alenemoren på nabogården (Mariann Saastad Ottesen), brekker beinet.
Legen vil ikke se på henne, fordi det er lunsjpause.
Johnny går inn og halvveis banker ham opp, før han sier til Sigrid at hun kan treffe legen nå.
Når Sigrids sønn Jonas (Mikael Aksnes-Pehrson) havner i bråk med bøller på skolen, forklarer Johnny ham detaljert hvordan han skal slå ned plageånden, før han noen scener seinere får forklart at Jonas har gjort nettopp dét.
I begge tilfeller må det spørres:
Hvorfor ser vi alt dette?
Hvorfor ser vi Johnny banke opp legen, hvorfor hører vi alt han sier til Jonas, når neste klipp forteller oss akkurat det samme?
Det er undervurderende og umusikalsk.
Stakkars NAV Trond Fausa Aurvåg og Steinar Sagen er forsofne lyspunkter som lokalt folkedyp, og i dialogen mellom dem finnes noe av den slentrende og innforståtte komikken som «Lilyhammer» burde hatt langt mer av.
Ellers er det bare å slå fast, igjen, at en fortelling ikke bare må fungere på bakgrunnsplan, den må også ha en moderat engasjerende forgrunn.
Og at NAV er et uslitelig symbol på alt som er galt med det norske.
| 0
|
300753
|
Velment, overlesset og helt Yohan
Et episk barneeventyr med sosial samvittighet.
|||
FILM:
«Vi har god suppe.
Bra for dårlig humør», foreslår Yussuf, sigøyneroverhodet med den tilbakelente kroppsholdningen, til den onde storbonden Eikeli.
Seint på natten har hans menn raidet en omreisende karavane, som han mistenker for å hegne om tre av hans «barnevandrere», mindreårige løsarbeidere av småfolksætt, som han sysselsetter og mishandler etter eget forgodtbefinnende.
De er imidlertid ingensteds å finne — inntil det lyder et host fra en av vognene.
«Hva var det»? spør Eikeli, som selvsagt kjenner igjen et sprukkent barnevandrerhost når han hører det.
«Hva var hva?» svarer Yussuf, som selvsagt ikke lar sjansen gå fra seg, om han er aldri så mye midt inne i en historisk basert eventyrfilm for barn, til å forstå et konkret spørsmål som en filosofisk interpellasjon.
Han er jo ikke Morten Harket for ingenting.
Sjelden rollelisteA-ha-vokalisten har ikke vært å se på kinolerretet siden de to filmene om «Kamilla og tyven» for drøye 20 år siden (som i likhet med denne er regissert av sørlandsbaserte Grete Salomonsen).
Men han er ikke det eneste sjeldne synet i «Yohan — barnevandrer».
Morten Abel, Carola, Alejandro Fuentes, Aylar, Kris Kristofferson, Aleksander Rybak dukker også opp, det samme gjør, som for å understreke poenget, en jerv og en gaupe.
Av disse er det Rybak og Kristofferson som har de mest bærende og velintegrerte birollene, som henholdsvis felespillende sigøyner (alle karavaner har en) og tittelfiguren, en aldrende norsk-amerikaner, som i filmens ellers nokså koko rammefortelling mimrer tilbake til sine år som barnevandrer i Audnedalen i Vest-Agder.
Askeladden-historie«Jeg lærte å løpe den sommeren», begynner han, som er en måte å si det på hvis man er optimistisk av natur.
En særlig trang vinter blir nemlig Yohan (som ung spilt med sjarm av norsk-britiske Robin Daniel) solgt vekk av storebroren, for deretter å bli jagd fra skanse til skanse av slavedrivere, brunbjørner og borgerskapsbarn, som aldri har hatt verre herrefolksmentalitet enn de hadde i Agder-fylkene på denne tiden.
Kontrastene er i det hele tatt skrudd stabilt høyt opp her:
Hvis Yohan får spikket seg en seljefløyte, kan du vedde på at noen snart har knekt den; hvis hans mor (spilt av Agnete Haaland) sklir på hålka, gjør hun det i høygravid tilstand.
Men de karikerte, til dels fantastiske elementene virker også til filmens fordel.
Etter to timer i selskap med slåttesyngende spelemenn, vadmelskledde fantunger og glefsende gråulver, er nemlig sein-1800-talls-Sørlandet blitt et såpass eget cinematisk univers at det mer enn noe annet er logisk når Yohan foreslår, som en siste løsning på elendigheten:
«Vi må reise langt vekk.
Vi må reise til Arendal.»
| 0
|
300755
|
Den unge gamlisen
Sondre Lerche er seg selv lik - på en god måte.
|||
ALBUM:
New York-bergenseren Sondre Lerche gjør egentlig ikke så mye mer enn å gjenta seg sjøl nok en gang på sitt nye album, men det er sjelden et problem.
Gjennom å riste sammen sin popfortid og feelingen fra jazz/crooner-utskeielsen «Duper Sessions» (2006), har han prestert en svært moden utgivelse.
Opparbeidet rutine og erfaring gir gjerne lekenheten og vågemotet vekstvilkår, og «Heartbeat Radio» er på mange måter Lerches mest innfløkte album.
Og når produsentene (og multiinstrumentalist) Kato Ådland og Lerche lager strykearrangementer, dreier det seg ikke om lette strøk med buen, men kaskader!
Noe mykere i kantene er strykearrangementene til High Llamas' Sean O'Hagan og Mari Persen.
Det er få låter på «Heartbeat Radio» som umiddelbart står fram med hitpotensial, på den andre siden har albumet en jevnhet og en tone som nesten gir den et slags konseptpreg — ikke så ulikt det kameraten Julian Berntzen sysler med.
«Heartbeat Radio» er mer avansert pop enn det er utspekulert kommersielt.
Det siste ville uansett ikke kledd den unge, gamle musikeren med ett bein i New York og ett i Bergen.
Du må kanskje være derfra for å skrive en låt med tittelen «I Guess It's Gonna Rain Today», et mykt Beach Boys-inspirert høydepunkt på albumet.
Skjønt, det med regnet begynner å bli ganske universelt...
I salg fra 14. september.
| 1
|
300757
|
Banal svensk krim
«Nobels testamente» er en thriller som tar livet av seg selv allerede i første scene.
FILM:
Det er desember og Nobelbankett i Sveriges hovedstad.
Etter noen innledende sveip over Stockholm by night, ledes vi inn til festlighetene i «Gyllene salen», som er fylt med dansende par i finstasen.
Men kamera introduser oss bare for et fåtall ansikter og det er noe muffens med dem alle.
Vår heltinne, journalist Annika Bengtzon fra Kvällspressen, blir bedt opp til dans.
Samtidig følger vi en skummel, sexy kvinne i gullkjole på vei inn i salen, der nobelprisvinnere og dignitærer svinger seg.
Bang, bang, prisvinner på gulvet, skrik, kaos.
Etter attentatet blir Annika (Malin Crepín) forhørt av politiet.
Hun la ikke merke til noe spesielt, men nevner likevel at hun blir dultet borti av en kvinne i gullkjole.
Politiet fester seg ved dette.
Hm, en kvinne som dulter borti en annen kvinne på et fullstappet dansegulv, det sporet må vi forfølge.
Tullete manus
Tydeligvis er det ingen andre i salen som har sett noe av interesse og her er vi ved problemet:
«Nobels testamente» blir tullete fordi handlingen hele veien skal kretse rundt vår heltinne.
Manuset velger enkle løsninger for at hun skal være i fokus og da er kriminalthrilleren ikke lenger så «thrilling».
Den vakre Malin Crepín i hovedrollen er på ingen måte filmens svakeste ledd.
Hun kunne vært en brukbar journalist med nese for liflige konspirasjoner, hvis historien hadde vært bedre fortalt.
Og selve ideen, mord under Nobelbanketten, er et glitrende utgangspunkt for en spennende thriller.
Karikert
Én etter én introduseres de mistenkelige trynene fra Gyllene salen.
Annika graver i materien og får, litt etter oss andre, mistanke om at det ikke er jihadister som ligger bak og at målet for attentatet faktisk var den som ble myrdet.
Samtidig vil politiet, med loven i hånd, hindre henne i å skrive om saken og hun blir plassert i «nöjesredaktionen», der et nek av en flåsete redaktør vil ha et glossy portrett av den myrdede før liket er kaldt.
Annika har også problemer hjemme, der sønnen mobbes på skolen og mannen er tilnærmet likegyldig — en svært overflatisk sidehistorie som kanskje var mer interessant i Liza Marklunds roman.
Kort oppsummert er dette en thriller på nivå med en middels hverdagsepisode av en hvilken som helst TV-krim — den første av seks planlagte filmer, visstnok.
Regien er ved danske Peter Flinth, som også er ansvarlig for Arn-filmene.
| 0
|
300762
|
Melankolsk, men oppløftende fra Tommy Tokyo
Dediserer plata til avdød gutt.
ALBUM:
Du skal ikke ha hørt mange strofene på «There Was A Boy», åpningssporet på Tommy Tokyos nye plate, før Neil Young dukker opp i kulissene.
Låta (og albumet) er for øvrig tilegnet Andreas Avann Hagle, en guttunge sangeren har sett vokse opp og forsvinne altfor tidlig, bare 18 år gammel.
«There Was A Boy» er åpningslinjen i den nydelige klassikeren «Nature Boy» av mystikeren, musikeren og hippieguruen Eden Ahbez, som av utseende ikke var helt ulik Tommy Tokyo, med langt vismannskjegg og et alvorlig blikk mot tilværelsen.
Neste sang, «Snow White Ford Coupé #2», er enda tettere opptil Neil Young, og kanskje låta «Coupe de Ville».
Men TT behandler sine forbilder med andakt.
Forsiktig sang, varsomme, vakre arrangementer, mest akustisk, gode fortellinger, melodier som lyser stille som flammen fra et stearinlys.
Tommy Tokyo stiger ut fra sin fire- (snart fem-)barnsfamilie og forteller at noe som likner lykke faktisk fins på jorda, uten sentimentalitet, uten ironi, uten klisjeer, men full av ydmyk takknemlighet.
Og det er ingen selvfølge.
| 1
|
300763
|
Fine sanger
Men ikke så fin skive.
CD:
Midt i Anna Järvinens andre album dukker det opp en rockelåt med gitarfuzz og allting, som om for å understreke hvor friksjonsløse de foregående fem låtene var.
Det er oppsiktsvekkende hvor lite rocka ovennevnte sang trenger å være for å virke rent skitten på denne sporlista, full som den er av — tidvis riktig fine — svenskspråklige viser i overmåte smakfullt produsert som adult contemporary.
« Man Var Bland Molnen » Anna Järvinen
3
Plateselskap HAPNA/PLAYGROUND
Plata er som helhet en veritabel sjekkliste av pene lyder, men foruten enkelte av strykerpartiene og Dungen-gitarist Reine Fiske, gir de sjelden låtene noe de ikke hadde i utgangspunktet.
Og i like mange tilfeller som de pene lydene hjelper, skader de faktisk kvaliteten på skiva som helhet (koringa på åpningsspor «Låt Det Dö», for å ta et konkret eksempel).
Det er pussig å høre ei plate hvis arrangementer og miksing synes aktivt å distrahere deg fra låtskriverens talent.
musikkkulturanmeldelseplatemusikkanmeldelser
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
| 0
|
300764
|
En sjarmør i pels
«Paddington» er særdeles klembar, som bjørn og film.
FILM:
Den overmåte elskelige bjørnen Paddington, som smugler seg selv til London etter at hjemmet hans i Perus jungel blir ødelagt, kan kanskje snakke på forskjellige språk til barna og foreldrene i publikum.
For barna må den dataanimerte versjonen av den elskede barnebokskikkelsen, med sine nusselige ansiktsuttrykk og skinnende øyne, gjøre sitt til å bidra til å gjenoppvekke drømmene om at kosedyret skulle bli levende.
For foreldrene vil han også være et symbol på noe mer:
Som hjemløs og ulovlig immigrant som kommer til et nytt land og umiddelbart enten blir ignorert eller mistenkt.
«Paddington» er subtilt, men utvilsomt en pelskledd kommentar til dagens europeiske innvandringsdebatt.
Stor kos
Men først og fremst er den knakende koselig.
Heldigvis for Paddington får han et fargerikt tak over hodet hos den kaotiske familien Brun, der den hjertevarme moren (Sally Hawkins) og den skeptiske faren (Hugh Bonneville) kjekler om hva de skal gjøre med ham mens barna raskt faller for det nye familiemedlemmet.
Første halvdel består i stor grad av fysisk, uskyldig slapstick, komiske strikker som tøyes litt langt iblant, laget med tillit til at det barnlige kjernepublikummet fremdeles vil synes det er festlig med en mann i kjole.
Oppriktighet
Og når Paddington havner i uføret, er det, i begynnelsen, alltid på grunn av sine iherdige og oppriktige anstrengelser for å passe inn.
Det er lett å bli glad i bjørnen som forvirret må oppdage at det høflige, dannede Storbritannia han har forestilt seg, og som delvis har blitt skisset opp i tankene hans av et språkkurs en engelsk geograf la igjen i jungelen, i virkeligheten kan være et kaldt og bryskt sted - men som likevel beholder livsmotet.
Og ennå har ikke Nicole Kidman dukket opp i rollen som stiletthælet zoolog med en forkjærlighet for dyr i utstoppet tilstand, og gjort historien farligere og skumlere.
Men våre folk og dyr og de gode, trygge verdiene deres seirer til slutt.
Og «Paddington» føles som en kakaokopp i magen.
| 1
|
300767
|
Blodig førjul
«Arme riddere» er basert på en historie av Jo Nesbø, men minner mer om «Tomme tønner» enn om «Hodejegerne».
FILM:
Oscar våkner opp på en strippeklubb ved Svinesund med åtte lik rundt seg.
Lokalet er også fylt med politifolk som prøver å finne ut hva som har skjedd.
Oscar (Kyrre Hellum) reiser seg opp, blodig og forslått, med en pumpehagle i hendene.
Blodige og forslåtte mennesker pleier å ha nok med å reise seg (de venter med hagla), så allerede her aner vi at dette er en komedie og i en komedie bør du ikke henge deg opp i usannsynlige detaljer.
Oscar plasseres i avhørsstolen hos Kripos-etterforsker Solør (Henrik Mestad), som setter i gang et slags metaavhør, der han forteller Oscar om diverse avhørsteknikker som benyttes for å få fakta på bordet.
Deretter fortelles Oscars historie i tilbakeblikk.
Det hele startet da han sammen de tre andre i tippelaget på jobben leverte inn en kupong med tolv rette.
Jobben vil i denne sammenheng si Evergreens, en bedrift for tidligere og framtidige kriminelle som lager plastjuletrær utenfor Halden et sted.
Farse
Filmen er basert på en historie som Jo Nesbø aldri har gitt ut i prosaform, regissør Magnus Martens står oppført som manusforfatter og resultatet befinner seg nærmere «Tomme tønner» enn «Hodejegerne».
De fleste av karakterene som dukker opp i «Arme riddere» er usannsynlig dumme.
Solør virker oppegående, men på slutten skjer det ting han burde fått med seg.
De andre gutta i Oscars tippelag (spilt av Mads Ousdal, Arthur Berning og Andreas Cappelen) starter lovende, men framstår i for liten grad som farlige.
Det er generelt for lite fare i «Arme riddere» og da vipper komedien over i farse.
En smartere tvetydighet hadde gjort seg.
Lik i kø
Filmen utvikler seg etter følgende prinsipp:
Hvis det skulle dukke opp flere lik, er det bare å ... hogge, sage eller stappe dem i kverna.
Blodet spruter i alle retninger og jeg tviler på at filmen er sponset av Norsk Tipping, til tross for tydelig produktplassering.
Det finnes fine detaljer her og der og kurante prestasjoner av skuespillerne.
Dessuten holder produksjonen relativt høy teknisk kvalitet.
Det som hindrer deigen i å heve seg, er deler av dialogen og den generelle idiotien, som ofte virker motivert av manusmessige bekvemmelighetsgrunner.
Den mest håpløse er en uhelbredelig dum politimann som er ute av stand til å ta et hint og som kjøper et brukt solarium uten å åpne det.
Dessverre for ham er ikke «Arme riddere» en solskinnshistorie.
| 0
|
300769
|
Får «Frihetens regn» til å virke som en søtladen b-film
«Profeten» er kongen av fengselsfilmene.
|||FILM:
Den som har fulgt med populærkulturen de siste årene, har gode kort på hånden om han eller hun noen gang skulle havne bak murene.
Filmer og tv-serier har yndet å speile den harde fengselshverdagen, de farlige farvannene der voldtektsmenn lurer i dusjen og snikmordere i kantina og bare den gløggeste klarer å manøvrere, med henrykt avstandsfascinasjon.
Franske «Profeten» får «Frihetens regn» til å fremstå som den søtladne b-filmen den egentlig er og etablerer seg som den beste filmen denne anmelder har sett fra et slikt miljø.
I en sparsommelig, usentimental stil skildrer den seks avgjørende år i livet til Malik El Djebena (Tahar Rahim), den en skjelvende og uvitende nittenåringen som blir satt inn for en ukjent, men uviktig forbrytelse, og som suger til seg kunnskap og forbindelser og begynner den langsomme veien mot å bli fengselets førende mann.
«Profeten», som har Cannes-festivalens Grand Prix som den gjeveste blant sine etter hvert tallrike priser, er et blendende maktspill, et menneskelig studium, og en knivende politisk kommentar gjennom fremstillingen av hvordan fengselet suger inn også de motvillige og fredsæle og tvinger dem til å spille et spill på de forråedes premisser.
Klossete drapsmannMalik ankommer fengselet idet den korsikanske forbryterkongen Luciani (Niels Arestrup), fengselets mektigste fange, trenger en håndlanger som kan komme seg over i den muslimske delen av fengselet og drepe araberen Reyeb (Hichem Yacoubi), som skal vitne mot Lucianis korsikanske forbundsfeller.
Malik får valget:
Drep eller bli drept.
Han velger det første, utfører et klossete, sølete drap og sitter igjen ristende av skrekk mens gulvet fylles av blod.
Spøkelset av Reyeb, som viser seg i løpet av de korte minuttene de to snakker sammen som en reflektert mann, følger med Malik gjennom de neste årene, som en skygge av skyld, men også en rådgiver.
Det er det eneste mystiske elementet i en film som ellers jager sitt rå og realistiske plott gjennom to og en halv time som føles som én.
Vår mannArestrup er i sitt ess i rollen som den iskalde og uforutsigbare Luciani, som nonchalant bestemmer hvem som skal leve og dø innenfor sitt innemurte rike.
Rahim er mer unnvikende, vanskeligere å få tak på i begynnelsen, men det er da også åpenbart hensikten.
Etter hvert er det forbløffende å se hvordan Malik aldres og modnes foran publikums blikk, og blir smartere og sikrere.
Som Lucianis løpegutt er Malik underordnet korsikanerne og utstøtt av araberne, men skjønner, i motsetning til flere av sine medfanger, at han bare må svelge det og tie og vente på sin tid.
Han lærer seg å lese og regne og lytter til den korsikanske dialekten til han forstår den.
Han har nærmest profetiske evner til å se hva som kommer til å hende.
Når vi holder fast ved Malik som vår mann, er det fordi vi instinktivt aner at han ikke er så frossen som Luciani.
Han blir aldri sadistisk, men gjør det han må for å overleve og oppnå forskjellige goder - og, det må sies, i en viss henrykkelse over å oppdage at han kan.
Det han kan, er ikke noe du og jeg ville fått til, for å si det pent, og noe vi skal være glade for at vi slipper å prøve på.
Men herregud så spennende det er å se på, i kinosetets trygge skjød.
| 1
|
300771
|
Når tomheten banker på
Velmaktsdagene kan allerede være over for Kings of Leon.
|||ALBUM:
Det var en del av oss som knegget litt overbærende da den havarerte 2008-utgaven av Quart-festivalen lanserte Kings of Leon som ett av sine hovednavn.
6,2 millioner solgte album av «Only By the Night» seinere framstår det som noe av en skjebnens ironi at det gikk som det gikk.
Og nå er det kanskje for seint.
«This could be the end», messer Caleb Followill i innledende «The End» og det kan meget vel gå troll i ord.
Rådvill Bandet har tydelig gitt uttrykk for at de er ukomfortable med suksessen, men samtidig klarer de ikke distansere seg fra formelen til forgjengeren i større grad enn at de har fjernet de mest umiddelbare og insisterende poptendensene.
I stedet for å ta skjeen i den andre hånden, fortsetter Kings of Leon pliktskyldig i samme tralten, men uten å sette inn det siste giret.
Da sitter man igjen med en slags iscenesettelse av egen estetikk.
Gjenkjennelsesfaktoren er stor, men man glemmer fort hva det var man snakket om.
Har mistet grepet
Av de femten låtene er det «Back Down South» som ligger tettest opp til sørstatsrøttene, ellers sklir flesteparten forbi i et sedat trav av sildrende gitarer og dunkende bassganger med et skrikende behov for en melodi som biter seg fast.
«Radioactive» har oppstemtheten til en radiogjenganger, mens «Mary» skuler tilbake til 60-tallets rufsete danserock.
De som håper på en ny «Sex On Fire» eller «Closer» derimot, må nok grave til fingrene blir såre.
Både det som gjorde Kings of Leon unike i utgangspunktet og popteften som seinere sendte dem til stjernehimmelen er mer eller mindre borte.
| 0
|
300773
|
Anmeldelse:Oppfølgeren til «Shantaram» burde ikke vært utgitt
Parodisk blanding av Bruce Willis og Paulo Coelho.
Da australieren Gregory David Roberts debuterte med «Shantaram» (2008), tilhørte jeg dem som ble forført av den fantastiske «Papillon»-aktige røverhistorien om bankraneren som etter mange års flukt ble sperret inne og skrev sin livshistorie fra fengselet.
Nå kommer Roberts med en 800 siders oppfølger til den bestselgende selvbiografiske romanen.
Den faller sammen som et korthus.
Det som i «Shantaram» var sjarmerende skurring; som det forblommede språket og romantiseringen av slummen, har nå tatt helt overhånd.
Og skildringen av jeg-figuren er av det mest selvheroiserende — jeg vil nesten si klysete - jeg har lest.
Hovedpersonen Lin, eller Shantaram, er som i forrige bok til forveksling lik forfatteren selv.
Den tidligere heroinavhengige bankraneren rømte fra fengsel i Australia og søkte tilflukt i slummen i Bombay, der han ble tatt under vingene av mafiabossen Khaderbhai.
Nå er Khaderbhai død og Lins store kjærlighet Karla er gift med en korrupt lokalpolitiker.
Lin selv bor sammen med vakre og ville Lisa, og livnærer seg av å forfalske dokumenter.
Slum som kulisse
Slum som kulisse
Her er de mest forunderlige typer, mange av dem kriminelle på rømmen fra hjemlandet.
Det er den styrtrike arvingen Dennis, som ruser seg ned til en kunstig død.
Det er Abdullah, som bokstavelig talt er tro inntil døden,.
Det er palestineren Khaled, som Lin kjempet med i Afghanistan, og som nå har blitt en styrtrik, fet og falsk guru.
«Et av Indias store mysterier, og en av de største gledene ved landet, er den milde godheten til de som er aller dårligst betalt», fastslår Lin et sted i denne boka.
Der store deler av forrige bok foregikk i slummen, fungerer den her som en kulisse for de styrtrike kriminelle.
Skal vi tro Lin, er fattigdommen i seg selv en velsignelse.
Det er blant disse lykkelige lutfattige menneskene du finner «hjertegodheten fra Indias sjel som er landets sanne fane».
Patosfylt vrøvl
«En medfange sa en gang til meg at du ville ha vært en knall fyr hvis du bare hadde hatt litt faenskap i deg.
Men jeg ble født uten å ha det i meg, og har aldri kjent på verken ondskapsfullhet eller bitterhet».
Dette groteske vrøvlet er egentlig en selvrealiseringsreise, der de blodige actionscenene er krydret med luftige visdomsord, som synes å være inspirert av floskelkongen Paulo Coelho.
De er like patosfylte som de er meningsløse;
«Og i det øyeblikket sto det helt klart for meg:
Det vi hadde sammen, var alt vi noensinne hadde vært, eller kunne bli.»
Dette er bind to av en planlagt trilogi.
Da vil jeg håpe at noen holder Roberts i ørene, før han snakker helt i stykker den sjarmerende røverromanen «Shantaram».
Noen suksessforfattere skal kanskje bare skrive den ène boka.
| 0
|
300774
|
Søppelkunst
«Waste Land» er en vakker og gripende film om søppel, samtidskunst og menneskeskjebner.
FILM:
I starten kan det virke som om «Waste Land» skal handle om en matlei kunstner som føler for å gjøre noe meningsfylt, fotografere de fattige, bruke ekte søppel i kunsten, bla, bla, bla.
Men dette flyktige førsteinntrykket skyldes at jeg vet lite om Vik Muniz og at filmen begynner med opptak fra et brasiliansk talkshow, der en fyldig vert skryter Muniz opp i skyene og omtaler ham som Brasils mest kjente kunstner.
Resten av Lucy Walkers Oscar-nominerte dokumentar skal imidlertid vise seg å være et mangefasettert portrett av en kunstner og en gruppe søppelplukkere som samtidig har noe viktig å si om storbyen, moderne kunst, forholdet mellom kunst og virkelighet, estetisering av fattigdom, resirkulering av både søppel og mennesker, klasseskiller, overflod, miljø og klima, livets tilfeldigheter og jeg vet ikke hva.
Det er en overveldende og kompleks film.
Animal Planet
Jardim Gramacho utenfor Rio de Janeiro er verdens største søppelfylling.
3000 «catadores» har sitt levebrød på dynga, der de sorterer resirkulerbart materiale og selger det videre.
Når Muniz dukker opp med kamera, roper en catador spøkefullt at kunstneren filmer for Animal Planet og vi skjønner hva han mener:
Avfallet velter ut av containere i voldsomme mengder, mennesker klatrer langs sidene av søppelfjellet og fuglene sirkler over dem.
Men vi blir gradvis kjent med et knippe av catadorene.
Mange av dem kommer fra Rios lavere middelklasse, men noe har gått galt, de har mistet jobben eller mannen har forlatt dem.
Dette kunne vært meg, sier Muniz, jeg kommer fra den samme nedre middelklassen og hvis noe hadde skjedd med foreldrene mine, kunne jeg havnet her.
I stedet er han Brasils mestselgende kunstner og bor i New York.
Genial idé
«Waste Land» er en film som overrasker hele veien, så jeg vil røpe minst mulig, men jeg tror aldri jeg har sett en mer rørende bakgrunnshistorie for den høyt prisete samtidskunsten som pryder gallerier og museer.
Muniz integrerer sine «motiver», både mennesker og avfall, så fullkomment i kunsten at selve ideen bak prosjektet hans framstår som genial — og det allerede før vi ser hvordan Suelem, Tião, Zumba og de andre reagerer på det de har vært med på skape.
Hvis du vil se noen bli synlig beveget av samtidskunst, ta en tur til «Waste Land».
| 1
|
300776
|
Deiser i bakken
Flystyrtfabelen «Pax» er en grunn film som vil være dyp.
FILM:
Når filmpremieren på en påkostet norsk produksjon, som har ambisjoner om å være både en actionfylt flystyrtfilm og et eksistensielt drama om syv personer som alle blir spilt av skandinaviske stjerneskuespillere, blir utsatt i to år, og resultatet varer i én time og ett kvarter, er det nærliggende å tenke at noe har gått skeis på veien.
At scener og handlingstråder har blitt beskjært eller kuttet, at klipp har vist seg ikke å ha den kraften som man håpet.
Enten dét, ellers var det faktisk dette som var ambisjonene til «Pax»:
Å være et glatt og selvhøytidelig melodrama som aldri klarer å lette.
Urealistisk
De syv hovedpersonene har hver for seg 1 stk tung forhistorie som en ødelagt flymotor og tanken på en mulig nært forestående død effektivt bringer opp og frem, og midt i en reinspikka nødsituasjon med blinkende lys og oksygenmasker som kommer deisende ned fra panelet over passasjerende er det imponerende hvordan de klarer å finne tid og rom til å vandre opp og ned midtgangen og ta sine livs store oppgjør med seg selv og andre mens de andre passasjerene stirrer stivt fremfor seg.
Realisme er ikke regissør og manusforfatter Annette Sjursens sterkeste side.
Heller ikke disponerer hun tiden sin godt:
Scenen der flymotoren eksploderer, blir for sen i vendingen og mangler flyt og følelse av dramatikk, spenningskurven er full av humper, tilbakeblikkene blir for mange og for like.
Tidsnøden gjør at når personene møtes, må de fortelle om seg selv og sine problemer innen fem minutter, og om de har sex, må de få orgasme innen to.
Tilbakeblikk
Ombord i flyet som tar av fra Arlanda i Stockholm på vei mot Oslo er et hjerte på vei til en ventende pasient (Ane Dahl Torp), kirurgen (Kyrre Haugen Sydness) som har tatt livet av en pasient gjennom en operasjonssalstabbe, novisen (Ida Elise Broch) som har forlatt klosteret sitt grunnet samme dødsfall, samboerparet (Ellen Dorrit Petersen og Samuel Fröler) som jobber med å takle tapet av et barn, komponisten (Tomas von Brömssen) som står midt i en vag kunstnerisk krise og en underlig passasjer i dress (Kristoffer Joner i sedvanlig nervøs modus) som det ser ut som om det kan være både det ene og det andre i veien med.
Flydramatikken avbrytes stadig av en rekke scener fra kirurgens arbeidsuhell, like uironiske, alvorsstegne og overfladiske som en episode av «Akutten», og 85 % av dem unødvendige.
Da har historietråden om paret med det døde barnet, som også etableres gjennom tilbakeblikk, mer av en egenart, selv om også denne bruker lang tid på å si lite.
Men samtlige av hovedpersonene, også de mer utbygde, forblir skygger, riss av personligheter, på såpeoperaaktig manér går de fra klimaks til klimaks uten at noe virker spesifikt for dem eller menneskelig troverdig.
De føler veldig mye, men det forblir høyst uklart hvem de er.
Glansede bilder
«Pax» er polert og glanset, og har noen godt komponerte enkeltbilder, blant annet av Ellen Dorrit Petersen depresjonstungt flytende i et svømmebasseng.
Spesialeffektene ser ut som om de hører hjemme i en animasjonsfilm fra 2003.
Hjertemetaforen - det er viktig å føle, vet du, selv om det gjør vondt - hamres inn.
Det er ikke sikkert dette hadde gjort så mye om «Pax» hadde forsøkt å være overfladisk.
Men det spørs om ikke den forsøker å være vektig.
| 0
|
300778
|
Tidløs og dialogløs
«Sauen Shaun» er en usedvanlig stilsikker og visuelt interessant barnefilm.
FILM:
De færreste som leser dette vil lyse opp ved tanken på en halvannen time lang dialogløs stop motion-film for barn, men så feil kan man altså ta:
Aardman Animations' «Sauen Shaun» er ikke bare årets beste animasjonsfilm så langt, den fascinerer også langt utenfor sin tiltenkte målgruppe.
Gøy på landet
Filmens plott går ut på at Shaun pønsker ut en plan for å skaffe ham og de andre sauene på gården en fridag, og dette resulterer i en rekke forviklinger som bringer både dem og den navnløse bonden som eier dem til storbyen.
Utover å fungere som et utgangspunkt for å skape umiddelbart lettfattelige situasjoner og visuelle spill er historien fullstendig uviktig:
På samme måte som i Michael Manns «Blackhat» er plottets eneste funksjon å konstruere påskudd for filmatisk interessant historiefortelling.
Med unntak av litt lett mumling og et par velvalgte poplåter foregår kommunikasjonen utelukkende ved hjelp av bilder, hvilket bidrar til at man skjerper konsentrasjonen og virkelig anstrenger seg for å legge merke til detaljene.
Dette betyr i tur at man aldri glemmer at man ser på bilder laget av leire, bomull, papp og plastfolie, og denne formbevisstheten gjør «Sauen Shaun» til en særdeles berikende filmopplevelse.
Gøy i byen
Å få en film som dette til å fungere i halvannen time er ingen enkel sak, og det å tilfredsstille publikum på tvers av aldersgruppene er en bragd det står stor respekt av.
Ved et par anledninger frir regissørene til de voksne ved hjelp av referanser til klassiske filmer, men hovedsakelig underholdes de store av det samme som de små — nemlig dialogløse sketsjer om en flokk husdyr som forsøker å klare seg i menneskenes verden.
Filmmusikken består av den typen britisk pop som både barn og voksne umiddelbart responderer på, og særlig flott er Tim Wheeler-låten som fungerer som filmens lydlige ledemotiv.
Det er i det hele tatt noe utpreget tidløst og universelt over «Sauen Shaun», og slike filmer lages det som kjent ikke for mange av.
| 1
|
300779
|
«Det finnes jo ingen grunn til at hun skal forlate huset uten ham»
Mannsjåvinisten Divko møter realitetene i «Sirkus Columbia».
FILM:
Danis Tanovic er mest kjent for den formsikre «Ingenmannsland», en absurd komedie som foregår under krigen i Bosnia og som vant Oscar for beste utenlandske film i 2001.
I «Sirkus Columbia», bygget på en roman av Ivica Dikic, har han forflyttet seg enda et par år tilbake, til 1991, like før stridighetene bryter løs.
Divko (Miki Manojlovic), en bosnisk kroat, kommer tilbake til sin landsby i Hercegovina etter tjue år i tysk eksil.
Kommunistene som tvang ham på flukt har mistet makten, Divkos venner har overtatt og nå skal han ha tilbake til velfortjente plass i lokalsamfunnet.
Hjerteløs
Divko kommer kjørende i sin antikke Mercedes, med en vakker ung kjæreste ved sin side.
Men så begynner han å oppføre seg merkelig.
Først oppsøker han sin fetter borgermesteren, som innkaller politiet og deretter brannvesenet for å kaste Divkos kone, som han ikke har sett på tjue år, ut av huset han eier.
Han har også en sønn, tjue år gamle Martin, som han ikke ser ut til å bry seg om.
Det naturlige ville være å spørre seg hva slags hjerteløs drittsekk denne Divko er.
Han føler seg tydeligvis fortjent til en stor grad av respekt, sprader rundt med kjæresten som trofé, ødelegger livet for sin kone og sønn og lurer på hva kjæresten skal med egen husnøkkel:
Det finnes jo ingen grunn til at hun skal forlate huset uten ham.
Kattejammer
Når de mellommenneskelige relasjonene foregår på dette nivået, er det imidlertid grenser for hvor lenge man kan la seg fascinere av en mutt mannssjåvinist som bare lager dårlig stemning rundt seg.
«Sirkus Columbia» prøver delvis å være en alvorlig komedie, men regissør Tanovic finner ikke den rette balansen.
Blant annet brukes altfor mye tid på å lete etter katten Bunny, som er det eneste vesenet Divko viser at han har genuine følelser overfor.
Alvoret i bunn dreier seg selvsagt om lidelsene som forårsakes av menns dårskap og gammelt fiendskap som slår ut i full krig når Jugoslavia oppløses, men når Tanovic samtidig vil skildre et familiedrama, velger han for mange psykologiske snarveier for å få plottet til å gå i hop.
| 0
|
300784
|
Hovmod for fall
«Flight» er et blankt scenegulv for Denzel Washington.
FILM:
Noen verker er skall, eller scenegulv.
«Flight» er ikke så mye en film som en anledning for Denzel Washington til å vise hvem han er og hva han kan.
I rollen som den djevelsk dyktige, men dessverre tungt alkoholiserte piloten Whip Whitman får Washington vært tøff og trengende, fortvilet og forførerisk, edru og rusa og alt i mellom.
Oscar-nominasjonen var forhåndsbestilt og ble levert på døren som planlagt tidligere denne måneden.
Hallelujalanding Whip er full på jobben den dagen han havner i en storm med et defekt fly og må gjøre en nødlanding av hallelujaslaget.
Dødsfallene er få og kapteinen blir hyllet, helt til blodprøven fra sykehuset er ferdiganalysert.
Resten av filmen slåss Whip mot seg selv og mot systemet.
«Flight» foregår i Georgia, og selv om det for det meste er uuttalt, er religionen tett innvevd både i samfunnet og historien.
Understrømmen er en klassisk og kristelig og handler om veien fra hovmod til ydmykhet.
Banalt
Det er ikke noe galt i dette som sådan, men måten det gjøres på bidrar til å gjøre «Flight» til en ganske banal affære.
Whips møte med en påfallende velfrisert og rosenkinnet kvinnelig heroinist blir forløsende, og lærdommene han har i vente er av det heller innlysende slaget.
Ikke regn med å få noen nye ideer for prisen av kinobilletten.
Perfekt for Denzel
Det du derimot kan regne med å få, er en glatt, proff, velfungerende film laget av ringrever i faget.
Selve historiefortellingen er økonomisk og kontrollert.
Strategiene og dramaet i høringen som er siste stopp for Whip, er smart lagt opp og formidlet.
Whip er alfahannen som vet han kan virke truende, og som bruker det aggressivt for å komme de andre i forkjøpet og hindre dem i å se hvor ute å kjøre han egentlig er.
Rollen er perfekt for Washington, som går fra badass til bedende bylt på null komma to.
Han lykkes med å vekke beundring, men få følelser.
Til dét er den smale sti litt for bred.
| 0
|
300787
|
Årets reklamepause
Glad i reklame?
Sjekk ut Morgan Spurlock i «POM Wonderful Presents: The Greatest Movie Ever Sold»!
FILM:
I 2004 kom Morgan Spurlock fra det store intet og ble verdenskjent av å spise seg syk på McDonald's.
Selv om han ikke har klart å gjenta suksessen til «Super Size Me», har han holdt det gående med blant annet en film om bin Laden og realityserien «30 Days».
Nå har han laget et filmatisk svar på evighetsmaskinen:
En film som hovedsakelig handler om sponsorene som har finansiert filmen.
Dette er en filmidé som tryglet om å bli realisert, dels fordi det finnes folk som Spurlock, men først og fremst fordi produktplassering i film og TV-programmer er i ferd med å viske ut grensen mellom reklame og det vi tror vi ser på.
Ut på tur
Spørsmålet er om merkevaren Morgan Spurlock er såpass sterk at andre merkevarer vil stille opp i en film som handler om hvordan produktplassering i økende grad infiserer den menneskelige eksistens.
Den hardtarbeidende Spurlock får 600 avslag fra merkevarer som til daglig betaler klekkelige summer for å være en naturlig del av inventaret i storfilmer og tv-serier.
Men noen modige sjeler tar sjansen og vi blir med Spurlock på kryss og tvers i USA, mens han pitcher sine ideer for hvordan blant andre Hyatt, Sheetz, JetBlue og crossover-sjampoen Mane 'n' Tail (brukes av både menneske og hest) kan komme best mulig til sin rett i «POM Wonderful Presents: The Greatest Movie Ever Sold».
POM Wonderful er en juice med granateple som er rik på antioksidanter og øker potensen med 40 prosent, sånn cirka.
Sympatisk type Hvorfor bør du se denne filmen?
Ikke fordi du er skeptisk til reklamifiseringen av alt og alle.
Ikke fordi du får se en masse markedsansvarlige dumme seg ut (det skjer ikke).
Nei, se den fordi får et spennende tema belyses fra ulike innfallsvinkler og gjennom en rekke mennesker som vet hva de snakker om, inkludert et par stjerneregissører som Tarantino, Brett Ratner og Peter Berg.
Se den fordi Spurlock er en sympatisk type og fordi han tar deg med på en underholdende reise som er over før du rekker å kjede deg.
Dette er en film der reklamepausene er morsomme.
Løp og kjøp!
| 1
|
300789
|
Fra gangsta til pus
Ghostface tar føleriet helt ut.
|||
ALBUM:
Det har egentlig aldri vært noen tvil om at Ghostface, på tross av et barka ytre og år med kokainrap, egentlig er en pus.
På sitt åttende soloalbum har han da også valgt å ta føleriet helt ut.
«Ghostdini» er en r&b-inspirert; liten sak, en hyllest til kjærlighet og sex med dets oppturer, nedturer og — i Ghosts tilfelle — hysterisk morsomme absurditeter.
Beinhard sex og tjukkas-kjærlighetserklæringer, graviditetsglede og trekantinnrømmelser.
Selv om produksjonen er mjukere enn vanlig, og sampler gammelsoulveteraner over en lav sko, forteller mannen historier slik han alltid har gjort:
Med et metaforspekket språk og en følelse av at det alltid er noe som står på spill.
Men selv om det blir drama når han finner kona i seng med kabeloperatøren på «Guest House», er det også umulig å ikke le seg skakk av en kjærlighetssyk Ghostface med paisley-pyjamas på «Forever» .
| 1
|
300791
|
Anmeldelse:OnklP & De Fjerne Slektningene - «Slekta III»
Litt tidlig med slektstreff igjen.
ALBUM:
Jeg mistenker at arbeidsmoralen til Oslo Ess/Slekta-kollegaene har smitta over på ham.
Dette er Pål «OnklP» Tøiens femte(!) album på litt over to år.
Dermed har han i løpet av disse få årene gått fra å være Norges mest hardtfestende til å bli landets mest hardtarbeidende rapper.
OnklPs tredje plate med De Fjerne Slektningene kom ut uannonsert i dag med et «SURPRISE!»-grep som egentlig kun gagner artister med stor nok fanbase.
Det vil si Beyoncé.
Men om Slektas fanbase er like stor som rekkevidden av bandets «merch» tilsier - og de t-skjortene har jeg sett på «Granca» til og med - er ikke dette nødvendigvis noen dum strategi.
Men over til plata nå, da.
Et fint introspor, ikke like rått som «Kjellern», innledes av svære synthstrykere som skrus om til et slags orgel med nifs dramatikk.
En god bevegelse unna bandets klassiske college-ska og sjørøvervals.
Onkl rapper om hva han pleier å rappe om, og litt om hva han kan rappe om, men ikke rapper om.
«Kunne fortalt deg om noen ting jeg har gjort, men jeg tro'kke advokaten min vil digge det stort».
Og her adresserer han litt av problemet som farger plata.
Alt OnklP har lov til å fortelle har han allerede fortalt.
Så hans femte(!) plate på litt over to år bærer preg av å gå på lyrisk tomgang.
En slags oppfølger til «Styggen På Ryggen» er «Narkour» - en låt som viser at Påls demoner fortsatt svever rundt ham, men med nok avstand til at han kan se på de med et skråblikk.
Parkour-analogien er dødsartig og den robotiske koringen er fin, men den tamme mollprogresjonen har vansker med å røre følelsene - det må P stå for alene.
Låta hadde ikke bare vært bedre uten de påtatt «triste» tangentene, men også langt mindre sammenliknbar med den populære storebroren.
Poprocken som trekker i alle mulige retninger heter «B-film» - den har et kriserefreng og en generisk collegerock-fasade fra nittitallet, men inneholder nok referanse-godis og et fett bridgeparti som veier opp litt.
Ellers har låter som «Ran» og «Alltid Meg» den samme gamle Slekta-energien, mens «Oslo Chicks» er en «Girl In Oslo» i flertall.
På alkisballaden «Berlin» er instrumenteringen både varm og nydelig, og det er en av få låter hvor Pål utfordrer den monotone rock-flowen sin - og kanskje den eneste låten bortsett fra introen, hvor P tar plassen han bør.
Det er selvsagt, men det kan egentlig ikke understrekes nok:
OnklP rapper mer variert og langt bedre på programmerte beats enn inni et band.
Han får mer rom til å leke med den melodiske flowen sin - litt fordi beats avhenger det - og det er først og fremst da han står som en av landets beste rappere.
Det skal ufattelig mye til å imponere på sin femte(!) plate på litt over to år, annet enn med det faktumet at man har gitt ut fem plater på litt over to år.
Men som historien har vist oss, er det ikke hvem som helst som kan rappe over rock - og komme unna med det.
Og akkurat dét, er fortsatt like imponerende.
Nyhetsverdien i denne platen ligger dog mer i måten den er sluppet, enn i selve innholdet - for dette er ikke nytt nok til å berettige nok et slektstreff allerede.
| 0
|
300792
|
Thai-noir
«Headshot» er en lekkert filmet «buddhist-noir» som kunne vært bedre fortalt.
FILM:
Verden snus på hodet for politietterforsker Tul når han får ei kule gjennom skallen.
Dette er ikke første gang han havner i trøbbel, men nå våkner han opp på sykehuset med et syndrom som gjør at han ser verden opp-ned.
Slik starter selve filmen, men ikke historien om Tul.
Filmen starten omtrent midtveis i soga og flytter seg deretter sju måneder tilbake i tid.
Tul (Nopachai Jayanama) og en kollega avslører en gjeng kokainsmuglere med gode forbindelser i det politiske systemet.
En advokat med pengekoffert dukker opp på politistasjonen, men Tul nekter å la seg bestikke for å la saken mot den kriminelle broren til en statsråd forsvinne.
Slikt gjør man ikke ustraffet i et gjennomkorrupt Thailand, men Tul virker uaffisert og går i den første honningfella som dukker opp.
Vakre enkeltscener
«Headshot» er en tropisk noir, med alle de tradisjonelle ingrediensene - pluss munker med barberte hoder.
Men regissør Pen-ek Ratanaruang frir ikke til det store publikum.
Damene er forførende og det er futt i skytescenene, men spillestilen og fortellerteknikken er såpass stilisert og svevende filosofisk at mange vil falle av.
Dette er regissørens legitime valg, men spørsmålet er om filmen fungerer på sine egne premisser.
Flere scener er hypnotisk vakre og spenningsfylte, men jeg synes ikke Ratanaruang hekter dem sammen på en tilfredsstillende måte.
Handlingen springer for mye fram og tilbake i tid, noe som skaper mer forvirring enn dybde og som gradvis tapper filmen for energi.
På avstand
Iblant minner kamera oss om at Tul ser verden opp-ned.
Det fiffigste påfunnet i den forbindelse, er at han har snudd TV-en sin på hodet.
Selve ideen, derimot, er fiks og noe påklistret:
Tul begynner å se det thailandske samfunnet opp-ned, slik det er, styrt av korrupte politikere, politi, militære og forretningsmenn.
Og han ser seg selv med nye øyne.
Men vi ser svært lite til dette samfunnet og regissøren holder seg på meditativ avstand.
I stedet for å lage en engasjerende thai-noir i varmt regnvær, har Ratanaruang plukket fra hverandre en filmsjanger og vært mindre heldig når han skulle skru den sammen igjen.
| 0
|
300793
|
Fadderullan deilig
Lofoten Fiskerestaurant disker opp med noen retter det virkelig svinger av.
- HVA HAR SKJEDD med skjorta di?
Robinson og Fredag hadde blitt vel tatt imot på fiskerestauranten helt ytterst på Aker Brygge.
Brede smil og hvite duker, duft av salt sjømat og frisk sitron, alt så ut til å være på stell.
Men så kom kelneren med menyene, og var ... klissvåt på overkroppen.
- Jeg måtte slåss litt.
Det var én som ikke ville gi seg, sa servitøren og nikket mot tanken med levende hummer.
Mens han skiftet, led spisevennene valgets kvaler.
Det populære skalldyr-fatet til 650 kroner per person ble valgt bort, likeledes slåsskjempene i akvariet.
I stedet valgte Robinson femretteren med vinpakke, mens Fredag plukket tre retter fra menyen.
LOFOTEN VAR DET første «barnet» til Bjørn Tore Furset, restaurantgründeren som etter hvert har utvidet Furset-gruppen til et imperium med blant annet Ekebergrestauranten, spisestedene i Operaen - og Tjuvholmen Sjømagasin, noen meter lenger ut på Oslos smørside.
Robinson og Fredag hadde valgt samme forrett, og fikk umiddelbar luksusfølelse.
- Da får dere lettrøkte kamskjell med eple, løyrom og vill asparges, sa kelneren.
- Mildt og sommerlig, men virkelig deilige smaker, og vinen han har plukket ut - en Merlin Macon La Roche Vineuse 2007 - er helt nydelig til, skrøt Fredag.
- Så god at jeg vil ha litt mer til min andre rett, gazpachoen, sa Robinson.
Del to av femretteren var en vellaget og spicy kald grønnsaksuppe, og forventningene sto i taket før hovedrettene kom.
DENNE FRISKE SOMMERKVELDEN var det fullt av fornøyde gjester inne i restaurantens «vinterhage», hvor man kan sitte lunt og uforstyrret og se ut mot bryggekanten eller peke på de forbipasserende.
- Jeg synes dessverre folkelivet er mer interessant enn hovedretten min, sa Robinson og rynket på nesa.
- Ovnsbakt lysing med urteskum og nykålsalat høres godt ut, men dette var litt blast — både på smak og utseende.
- Jeg lander nok også på at pannestekt skate med nøttesmør, røkt chili, syltet løk og bok choy hørtes mer spennende ut enn det smakte, nikket Fredag.
- Det er ingenting som er direkte feil her, det er bare litt ... kjedelig.
Så fikk Robinson nummer fire av sine fem akter:
En ostebrikke med gorgonzola, Brillat-Savarin og stølsost fra Beito fikk følge av smaksrike kompotter, marmelade og nøttebrød — og en deilig tysk Riesling Auslese til.
- NÅ ER VI VED SANNHETENS TIME, mente Fredag.
- Hvis kjøkkenet klarer å imponere meg i siste akt, da snakker vi Tjuvholmen-nivå.
- Hva mener du? spurte Robinson.
- Så langt har forretten vært strålende, hovedrettene litt kjedelige, og både brød, vin og dine to ekstraretter har holdt bra nivå.
Hvis Lofoten nå leverer på dessertfronten, føles en kveld her som å bo i leilighet på Tjuvholmen:
Det koster penger, men standarden er så god at det på en måte er verdt det.
- Og hvis dessertene skuffer?
- Da heller jeg mot at Lofoten er som å bo i en yacht ved Aker Brygge:
Prisen er fortsatt høy, men det bølger for mye opp og ned, erklærte Fredag.
SERVITØREN DANSET FOR SISTE GANG i retning spiseparet, og til bordet kom Robinsons semifreddo av ananas med mangokrem og kokos - og banankake med toffee-is, sjokoladekrem og nøttekrokan til Fredag.
- Jeg vet i hvert fall hvilken side av kanalen jeg lander på, stønnet Robinson lykkelig etter en munnfull av sin tropiske dessert med en vidunderlig siciliansk dessertvin til, Planeta Passito di Noto.
- Jeg gir meg også ende over, innrømmet Fredag over sin dessertkreasjon.
- Dette er søtt, syndig og nydelig komponert.
2500 kroner er mye penger for to personer, men selv om hovedrettene var litt slappe har vi blitt behandlet riktig bra her.
Og kveldens første og siste retter har vært fabelaktige.
Hadde det ikke vært for folkemengden som slentrer forbi og kikker mot oss, skulle jeg ha slikket tallerkenene rene. robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
300794
|
Idyll i Katthult
Det meste er velkjent i «Emil og Ida i Lønneberget», som gjerne kunne beholdt Lindgrens stemme.
FILM:
Er det nødvendig å hyre inn norske stemmer når svenskene lager en ny helaftens (54 minutters) tegnefilm om Emil i Lønneberget?
Jeg sier «nødvendig», for det naturlige er jo å gi filmer beregnet på de aller minste en kledelig norsk språkdrakt.
Men samtidig er det et stort tap å ikke høre Astrid Lindgrens fortellerstemme, særlig siden regissør Per Åhlin har valgt å bruke Lindgrens stemme fra den gang hun leste inn bøkene sine på bånd.
Vi som var små i gamle dager, vokste opp med Lindgren og Allan Edwall på NRK.
Det var slik vi lærte svensk.
Nye historier
Nok om det.
Per Ahlin (f. 1931) er en pioner i svensk animasjon og blant mye annet ansvarlig for klassikeren «Karl-Bertil Jonssons jul».
Han har valgt å ta for seg tre historier fra Lønneberget, to av dem ikke filmatisert før nå.
Likevel er det meste velkjent, selvsagt.
Foretaksomme
Emil vil bare godt, men ganske ofte ender det i jammer og leven og Emil må beinfly til snekkerboden for ikke å få juling av far (mye tyder på at faren ville blitt tiltalt for overgrep i dag).
Selve animasjonen er enkel, men fargeklar og svært tro mot Björn Bergs tegninger.
Mange påfunn
Gårdslivet er idyllisk på Katthult, sett fra Emils synsvinkel.
Mor, far, gårdsgutten Alfred og tjenestejenta Lina holder på med sitt.
Emil lokker penger av prestens kone, kjøper tjue vært klissete fluefangere og installerer ei rottefelle som forårsaker mye blod og smerte.
Lillesøster Ida får også en del plass.
Hun utforsker verden sammen med Emil, men en av historiene handler om hvor trist hun synes det er at Emil får sitte i snekkerboden og lage trefigurer.
Hun lurer på hvordan hun kan lage «spell» (et gammelt ord for fantestrek som må låte utenlandsk for de minste) og havne i boden, men livskloke Emil forteller henne at han aldri planlegger fantestreker.
Det er først etterpå, når man ser resultatet, at de kan kalles fantestreker.
| 0
|
300795
|
I lekemiddelalderens mørke
«Flukt» beviser i alle fall at Norge er et vakkert land å slåss i.
FILM:
Regissør Roar Uthaug har funnet sin muse.
Ingrid Bolsø Berdal, hans atletiske heltinne gjennom to «Fritt vilt»-filmer, har nå gått over til den mørke siden og spiller slemming i svartedaudsfantasien «Flukt».
Bolsø Berdal er en overbevisende amasone med et sterkt nærvær.
Ansiktet med det konsentrete jegerblikket, som blir desto mer gjennomtrengende ved at øyenbrynene hennes er farget nesten hvite, fyller kinolerretet med intensitet.
Skjebnelandskap
«Flukt» er en kjapp liten forfølgelsesfilm som klokker inn på den klassiske Disney-tegnefilm-lengden, én time og femten.
Den er på vei til å bli vist i 55 land, takket være en særdeles salgbar kombinasjon av blodig action og henførende norsk natur.
Naturbildene til Uthaug og fotograf John Christian Rosenlund er virkelig vakre, på et tungsindig vis:
Dette er ikke Norges blomsterdal, men steile skjebnelandskaper i oker og stålgrått, med juv og fossefall og åkre med nikkene, gylne strå.
Bortført
Om bare det som skjedde i denne naturen, hadde hatt samme kraft.
Det er ti år etter Svartedauden.
På vei gjennom et lovløst land blir familien til Signe (Isabel Christine Andreasen) drept av banden anført av Dagmar (Bolsø Berdal).
Signe blir bortført.
Hun klarer å rømme ved hjelp av bandebarnet Frigg (Milla Olin).
Premissene er lagt for et fluktplott med i alle fall to grunnleggende brister.
Feil språk
For det første er dialogene både stivbente og skrikende anakronistiske.
Nå legges det aldri skjul på at «Flukt», med sine sammensnørte kostymer signert Baron von Bulldog, foregår i en slags forestilling om Middelalderen mer enn noen autentisk gjengitt historisk epoke, men de trenger da ikke bruke ord som «drittunge» av den grunn.
Ved slike brudd blir tilskuerne skjøvet på utsiden av universet filmskaperne så gjerne vil trekke dem inn i.
Pompøs musikk
For det andre er flere av actionscenene lite troverdige.
De baserer seg på at Signe og Frigg gjemmer seg på steder de åpenbart ville blitt oppdaget, eller at de kan bevege seg innpå årvåkne krigere uten å lage lyd.
I et par av konfrontasjonene virker det som to kjempende beveger seg i ulik tid.
Også dét ødelegger for innlevelsen.
Det gjør også den pompøse musikken.
Får dybde
Mens kumpanene hennes stort sett er inkarnasjoner av umotivert skurkaktighet, får Dagmar en bakgrunnshistorie og en viss dybde.
Forholdet mellom henne og Arvid (Tobias Santelmann) er passe ladet og uavklart.
Black Metal-vokalist Kristian «Gaahl» Espedal er kanskje den som bebor dette universet med størst selvfølgelighet, som fåmælt bueskytter.
Pilenes flukt gjennom luften fanger Uthaug godt.
Menneskene må han jobbe litt mer med.
| 0
|
300796
|
Gullhår og sleiken
«To på rømmen» er et godt, gammeldags Disney-eventyr, med sangnumre og en kjekk tyv som forelsker seg i prinsessa.
FILM:
«To på rømmen» er verdens nest dyreste film og har kostet Disney halvannen milliard kroner.
Den har vært gjennom seks år med utvikling av manus, utskifting av regissører og utbytting av tittel.
Heldigvis har Disney klart å tjene inn utgiftene — det er jo nesten synd på dem, nå som Pixar har overtatt det animerte hegemoniet.
Filmen het først «Rapunzel», som er jenta med det lange, gylne håret i brødrene Grimms eventyr.
Imidlertid er mye forandret på ferden mot «Tangled» (Floket?), som filmen i siste liten ble hetende:
Det barnløse ekteparet er byttet ut med et kongepar og prinsen i eventyret er blitt en til kjekk og sjarmerende tjuvradd.
Blant annet.
Magisk blomst
Så la oss glemme Grimm.
Filmen starter med at trollkvinnen Gothel har funnet en plante som hindrer henne i å bli gammel.
Soldater stjeler blomsten for å helbrede den syke, fødende dronningen.
Trollkvinnen stjeler den nyfødte, som bærer ungdomskilden i seg.
Rapunzel vokser opp i et tårn og tror trollkvinnen er moren hennes.
Like før 18-årsdagen bestemmer Rapunzel seg for å oppdage verden, men den dominerende Gothel tar føringen og lite skjer før Flynn Rider, den selvsikre kjekkastyven, dukker opp.
Psykopatisk stemor
Regissørene Nathan Greno og Byron Howard har tidligere samarbeidet på «Bolt» og mye av pengene har fått med til å utvikle en digital animasjonsteknologi som gir inntrykk av at
«To på rømmen» er håndtegnet.
Dette gjøres delvis for å bevare Disney-arven, men også fordi det er tematisk riktig.
«To på rømmen» er ikke dynket i ironi, smarte replikker og populærkulturelle referanser, slik mange av de siste års animasjonsfilmer har vært.
Her er den onde stemora psykopatisk, Rapunzel er vakker som en prinsesse skal være, tyven er god på bunn, mens kompanjongene hans er hevngjerrige tyrenakker — og hesten Maximus er god til å fekte.
Riktig rørende blir det ikke før mot slutten, men vi får en rekke 3D-vennlige øyeblikk som gir magesug.
Slik sett passer den norske tittelen ganske bra:
Et forelsket par på flukt fra onde krefter opplever svimlende eventyr.
| 1
|
300797
|
Anmeldelse:Jørgen Brekke vil så mye at han oppnår ganske lite
Burde halvert materialet.
ANMELDELSE:
Jørgen Brekke skriver kriminalromaner i en sjanger som for noen år siden var umåtelig populær, men som det nå kan virke som er litt på hell.
Sjangeren fikk sitt oppsving med Da Vinci-koden.
Her hjemme er Tom Egeland dens fremste våpendrager.
Og altså Jørgen Brekke, som tidligere har skrevet flere gode romaner.
Odd Singsaker møter Francis Bacon
Operert for hjernesvulst
Operert for hjernesvulst
Med så blir et avkappet hode funnet på toppen av den 18 meter høye Olav Tryggvason-statuen i byen, og det rituelle drapet gjør at han ombestemmer seg.
Singsaker iverksetter en etterforskning som tar ham til London og til et hemmelig brorskap som kaller seg Hjelmens riddere.
Brorskapet har utspring hos universalgeniet Francis Bacon, som på 1600-tallet, like før sin død, fikk trykket opp ett eneste eksemplar av en hemmelig og kodet bok.
Mye tyder på at boken er årsaken til drapet i Trondheim, men hvorfor?
Hvem er det egentlig som står bak?
Og hva forteller de hemmelige kodene?
Gemyttlig og bedagelig
«Paradisplaneten» holdes i en gemyttlig og tone og et bedagelig tempo, den inneholder et mylder av karakterer, fortellerperspektiver og tidsnivåer, og alt dette gjør at det tidvis er vanskelig å holde oversikten.
Dessuten blir det aldri særlig spennende, Brekke klarer ikke å la sine karakterer uttrykke alvoret i situasjonene de blir stilt overfor.
Singsaker virker like rolig når han stirrer inn i eggen til et sylskarpt sverd fra 1500-tallet som når han drikker sin morgenakevitt.
Jørgen Brekke ville antakelig tjent på å halvere sitt materiale og bruke den tiden han sparte på å rendyrke spenningen i det som var igjen.
| 0
|
300798
|
- Ville fått en Les Miserables-fyllik til å tørke opp på kort varsel
Nightwish tar episk metal til rallende musikalhøyder.
ALBUM:
Det var noe befriende uanstrengt over Anette Olzons Nightwish-debut, «Dark Passion Play», for snart fem år tilbake.
Kanskje det var Olzons rocka stemme og de lett anlagte popmelodiene som fungerte som en forfriskende avlastning til Tarja Turunens insisterende patos og de voldsomme arrangementene som preget «Once» og «Wishmaster»?
Plata delte fanbasen.
Det er selvsagt en formidabel oppgave å følge opp en såpass karaktersterk og viktig brikke som Turunen tross alt var, men Olzon gjorde det eneste riktige og var seg selv på godt og vondt.
Nå er derimot hverdagen en annen for sangeren.
«Imaginaerum» skal etter planen bli både musikal og film innen et års tid.
Og for å si det mildt - finnene har ikke gått beskjedent til verks når de har satt sammen tonefølget.
Her larmer det i messingblås, styk, pauker, barne- og voksenkor til både hode og ører faller av.
Det gjør i første innstans at Anette sliter med å finne sin plass i lydbildet - stemmen hennes er for spinkel til å ta opp kampen med de voldsomme arrangementene.
«Beauty and the beast»-estetikken det spilles opp til med vokalmakker Marco Hietala, blir også i overkant mye.
Til tider er Hietala så agitert og teatralsk at han ville fått den verste Les Miserables-fyllik til å tørke opp på kort varsel.
Hør bare den rallende «Scaretale».
Det er i det hele tatt mye som skal prøves her og prosjektet avstedkommer som såpass ambisiøst at det nærmest imploderer før premissene er lagt.
Det starter med en finskspråklig vuggesang, «Taikatalvi», før bandet vrir over i et terreng vi kjenner igjen fra forrige runde.
«Storytime» bæres frem av tyvlånte ABBA-verselinjer, før de sender lytteren av gårde på en fabelsky av et fengende refreng.
Olzon skinner og alt er vel.
Men så begynner det å skli ut.
I løpet av de neste låtene har vi vært på en musikalsk reise fra dypet av en spøkelses elv i «Ghost River», på cabaret i «Slow, Love, Slow», tråkket de skotske høylandene i keltiskinspirerte «I Want My Tears Back», vært på ørkenvandring i «Arabesque» og endog manet frem assosiasjoner til Clint Eastwood og ville vesten i «Turn Loose the Mermaids».
At Nightwish har et eklektisk uttrykk er selvsagt ikke noe nytt, men her blirdet så mye og til tider såpass underlig at det blir vanskelig å få til nedslaget.
I alle fall i en ren lyttekontekst.
Når den instrumentale oppsummeringen av de ulike musikalske temaene kommer helt på tampen, føles det nesten som om man har sittet gjennom en hel film uten å ha funnet en komfortabel sittestilling - det er så mye som forstyrrer.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.