id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
300800
|
Hun må velge mellom kylling og rickshaw
Michelle Williams har det ikke enkelt i «Take This Waltz».
FILM:
Kanadiske Sarah Polley lager film om mennesker som elsker hverandre.
Så dukker det opp et forstyrrende element i det nære forholdet og idyllen sprekker.
Eller sprekkene blir mer synlige.
I den nydelige debutfilmen «Away from Her», bygget på en novelle av Alice Munro, var det alzheimers.
Denne gangen heter forstyrrelsen Daniel (Luke Kirby), en kunstner på 29 som drar en rickshaw omkring i Toronto for å ha råd til å male.
Margot (Michelle Williams) bor i en sykt pittoresk del av Toronto (Little Portugal), i et fargesprakende gammelt trehus, fylt med allverdens hjemmekoselige ting, inkludert en smålubben ektemann (Seth Rogen) som lager kylling hele dagen.
Margot sitter i andreetasjen og skriver på noe frilansaktige greier, mens Lou står ved de putrende grytene i første og skriver på sin kyllingkokebok.
Beslektet sjel
Polley inviterer oss inn i deres daglige vaner, preget av små tegn på kjærlighet, babyspråk og en makaber humor utviklet gjennom fem års ekteskap.
Iblant har de familie eller venner på besøk og alt er inderlig trygt og solid Problemet er at rickshaw-Daniel bor tvers over gata.
Daniel liker Margot.
En forvirret Margot liker Daniel.
Han maler.
Hun vil skrive.
Og hjemme står den noe umodne Lou over kyllingen og er tilfreds med livet (Polley fletter inn humor både av den subtile og infantile sorten).
Trår aldri feil
Noen vil nok tenke at dette blir for mye av det gode.
Kvasipoetisk hipsterføleri mot en bakgrunn av fargerik og innmari autentisk shabby-chic.
Men Sarah Polley vet hva hun driver med.
Hun vet at grensen ofte er hårfin mellom det manierte og det dypt rørende.
Liksom i et samliv, blir man særdeles var for nyanser i en film som denne.
Rådville Margot trår varsomt på sine tær med blåmalte negler.
Daniel trår enda mer varsomt, for ikke å skremme henne unna.
Uunngåelig blir sprekkene i idyllen merkbare.
Polley (f. 1979) er en etablert skuespiller og hun får imponerende prestasjoner ut av de tre i hovedrollene.
Michelle Williams? uttrykksfulle småjenteansikt ansikt blir aldri uinteressant, Luke Kirby er et spennende bekjentskap og selv Seth Rogen trår ikke feil én eneste gang.
Den samme graden av presisjon og mangetydighet preger Polleys regi og manus.
Med unntak av et par pretensiøse ideer og replikker, er filmen stødig i sin miks av romantikk og hverdag, drøm og virkelighet, forvirring og trygghet.
| 1
|
300803
|
Tynn suppe
Ingen, absolutt ingen, kommer fra «Just Go with It» med æren i behold.
FILM:
«Just Go with It» samler en rekke talenter som til sammen står ansvarlige for flere dusin forglemmelige spillefilmer.
Vi har Jennifer Aniston, som ikke ser forskjell på prins og padde, men som iblant velger riktig, slik hun gjorde i sin forrige romantiske forviklingskomedie, «The Switch».
Likevel burde hun vite bedre enn å slå seg i lag med Adam Sandler når han er på sitt mest bedritne, når han pøser på med bæsjehumor og loffer omkring fra det ene infantile påfunnet til det neste.
Plastisk moro
Danny Macabee (Sandler) er plastisk kirurg i Beverly Hills og reparerer latterlige pasienter som er mishandlet av kollegers skalpell.
Katherine (Aniston) er assistenten hans, fraskilt med to irriterende barn.
Hun virker tilnærmet normal i starten av filmen.
Danny dater unge jenter, noe han har gjort i snart tjue år og hans skjulte våpen er en falsk giftering.
Dannys ferskeste trofé er Palmer, spilt av bikinimodell Brooklyn Decker, og forviklingene starter når Katherine blir bedt om å late som om hun er Dannys kommende eks-kone.
Hawaii «Just Go with It» er opprinnelig et fransk teaterstykke som ble transportert til Broadway og videre til filmkomedien «Cactus Flower» (1969), der Walter Matthau, Ingrid Bergman og Goldie Hawn hadde hovedrollene.
Det oppdaterte manuset er en ulidelig tirade av lite morsomme smakløsheter kreditert Allan Loeb, som også har Susanne Biers glimrende «Things We Lost in the Fire» på samvittigheten.
Våre lavpannede venner drar til Hawaii, der de treffer Anistons nemesis fra studietida, spilt av Nicole Kidman.
Jeg har ingen god forklaring på hvorfor hun har valgt å dumme seg ut i en kalkun som denne.
| 0
|
300804
|
Fin kamp
Dokusåpens insisterende normalitet kler en ekstrem tilstand unormalt godt.
TV-DOKUMENTAR:
«Kampen for livet» er en dokusåpe.
Den er sydd sammen på samme måte, den bruker den samme omstendelige musikken, den samme nøytrale og nesten innbitt hverdagslige fortellerstemmen som andre dokusåper.
Det er nærliggende å tenke at det på mange måter er upassende, siden temaet er i en annen vektklasse enn det vi er vant med.
Men kanskje er det poenget.
En kreftdiagnose griper inn, den avbryter og endevender folks hverdag før den til slutt blir den nye hverdagen.
Sånn sett blir den hverdagslige og småkjedelige tonen noe serien egentlig står seg på.
Sykdommen har en såpass sterk plass i fantasien vår at den ikke trenger mer dramatisk innpakning enn det som strengt tatt er nødvendig.
Personene vi møter i serien, både de som er rammet av sykdommen og de pårørende, imponerer.
Sykdommen passer aldri, dette er mennesker med planer, karrierer, med livet foran seg (den yngste deltageren, Ludvig, er tre år gammel).
Jeg kvier meg for å si at portrettene er såkalt usminka, for dette er fremdeles TV (om enn god TV).
Men vi slipper så langt innpå som vi trenger og det er et godt stykke, altså, inn på venteværelser, soverom og operasjonsstuer, mer enn nok til at vi får en anelse av hvor invaderende dette må oppleves.
Kreft har, som nevnt, en særegen plass i den kollektive psyken.
Sykdommen oppleves som at den rammer blindt - selv om noen av oss stiller seg mer lagelig til for hogg enn andre, tilhører den tilværelsens mer bombesikre usikkerhetsmomenter - det kan skje deg også.
Ordet brukes til å advare, til å selge aviser, til å vekke reaksjoner.
Åpenhet om sykdommen er noe vi ofte bejubler, men det er allikevel et valg som må ha kostet mye for mange.
Faren for at man blir sett på som en levende død, som et menneske hvor tidsmangel med ett er byttet ut med lånt tid, er der fremdeles.
En serie som «Kampen for livet» minner oss, i de sterkeste øyeblikkene, om at all tid til syvende og sist er lånt, og at det ikke gjør den mer eller mindre verdifull.
Menneskene vi møter er, som seg hør og bør i dokusåper, nokså alminnelige - diagnosen river dem ikke vekk fra livsprosjekter andre ikke kan kjenne seg igjen i.
Det de ønsker seg tilbake til, er noe som er kjent for resten av oss.
De har gjort en mesterlig innsats for å få ekstremtilstanden de befinner seg i til å virke så kjent og udramatisk som mulig.
Men det går bare nesten - innsatsen de legger for dagen, omsorgen de viser, den tildels nådeløse ærligheten og humoren situasjonen fordrer av dem, minner oss til stadighet om at dette ikke er normalt.
Deltagerne i «Kampen for livet» fremstår rett og slett som ualminnelig sterke.
| 1
|
300805
|
Elsk det eller hat det:
Få kan melodiøs metal som In Flames.
ALBUM:
Akkurat i det man trodde at In Flames storhetstid var i ferd med å ebbe ut, ser det jaggu ut til at de kan klore seg fast en stund til.
Skjønt, kommersielle utfall er ikke alltid like lett å forutsi i disse dager, men musikalsk har de i alle fall mer å by på.
Elsk det eller hat det, men det er få som slår In Flames når det kommer til prangende widescreen-metal med gigantiske refreng og hard groove.
På «Sounds of a Playground Fading» er de kanskje mer raffinert enn noensinne.
Kanskje det er derfor det tar litt lenger tid enn normalt å få tak på denne plata?
Holder stilen Anslaget virker hakket mer tilbakelent denne gangen, uten at det går på bekostning av bandets særegenheter.
Etter at Jesper Strømblad forlot bandet i fjor er faktisk dagens In Flames uten en eneste originalmedlem, det betyr ikke at de velkjente gitarharmoniene har tatt bakdøren.
Det er fremdeles melodiene som bærer lasset, selv om kanskje enda flere av de er plassert i synthteppet denne gangen.
«Deliver Us»
Komplett Produksjonsmessig er det fremdeles massive gitarervegger og store trommer som gjelder, men det låter hakket mer åpent og det er lagt enda mer arbeid i vokalen.
Jeg vil endog driste meg til å si at om man klarer å se forbi den stadig like tungtfordøyelige angstproblematikken, kan In Flames ha et bruksområde også utenfor den stadig større skaren av metal-kids.
Tidligere har platene gjerne bestått av like deler fyllstoff og slagermateriale.
Denne gangen har de fylt opp med vellykkede avstikkere som lavmælte «The Attic» og stadionballaden «Liberation».
Tommelen opp.
| 1
|
300808
|
Så bra at andre norske artister kommer til å begynne å grine
Susanne Sundførs nye låt er rystende god.
Hør smakebit her.
|||LÅT:
Der debutalbumet til Susanne Sundfør hadde gode låter, men en onkelaktig og tam produksjon uten særlig dybde, virker det som om oppfølgeren «The Brothel» kan bli noe ganske annet.
I alle fall er singelen — med samme navn — en voldsom, nesten rystende lytteropplevelse.
Det er som å entre Goyas mørke sal i Prado-museet med Nina Simones «Wild Is The Wind» på ipod'en.
Svimlende«The Brothel» er en eksistensiell, alvorstynget og storslått poplåt.
Den strekker seg over seks minutter, og beveger seg fra dempet wurlitzer-komping til et svimlende orkestrert mellomparti, før den avsluttes med en lettere epilog.
Det som fort kunne blitt pretensiøst og overdrevent, er i stedet blitt et grimete, men skjønt stemningsbilde av fortvilelse og maktesløshet.
Vokalsporene er spilt inn i Emanuel Vigeland-mausoleet
— Jaga Jazzists Lars Horntveth produserer — og Sundførs stemme er mer dempet nå, den fyker ikke like mye hit og dit.
I tillegg tilføres en ekstra dimensjon av ekkoene som henger dirrende mellom mausoleumveggene, noe som får refrenglinjen «God has left us anyway» til å ljome i bakhodet lenge etter at låta er over.
Hinsides melankoliFor øyeblikket er det vanskelig å komme på noen andre her i Norge som ville våge å kaste seg ut i noe så ambisiøst og høytidelig, og løse det på denne måten.
Dette er hinsides norsk melankoli, og flere popartister kommer nok til å grine litt når de hører dette.
Både fordi de innser at de opererer i en annen divisjon enn Sundfør, men også fordi det er uimotståelig vakkert.
Les stort Susanne Sundfør-intervju i Dagbladet FREDAG i morgen.
| 1
|
300809
|
Når mennene kriger, baker de hasjkake
Libanesiske
«Hva gjør vi nå?» er full av kvinnelist.
FILM: Nadine Labaki (f. 1974) regisserte, medforfattet og spilte i «Caramel», debutfilmen som ble en relativt stor internasjonal suksess i 2007.
Mens «Caramel» var en varm, upolitisk komedie om fem kvinners samhold og problemer i Beirut, går hennes nye film rett inn i det vi alle forbinder med Midtøsten: krig og sekteriske konflikter.
Vi befinner oss i en avsidesliggende landsby der kristne og muslimer lever side om side, kirke og moské står noen meter fra hverandre og det arrangeres felles fester der imamen åpner gildet med å si:
Husk at geita til høyre er halal.
Men harmonien er skjør.
De unge mennene som fyller kirkegården har ikke ligget der i mange år.
Idyllen er delvis et resultat av mangelfull forbindelse med omverdenen:
Alt som skal til for å gjenopplive gammelt fiendskap og ødelegge freden, er en ussel TV-antenne som tar inn nasjonale nyheter.
Oppfinnsomme kvinner
Når det begynner å ulme blant mennene, går kvinnene til fantasifulle motangrep.
I Aristofanes? antikke komedie «Lysistrata» går kvinnene til sexstreik, de nekter mennene kos så lenge de holder den endeløse Peloponneskrigen gående.
De libanesiske landsbykvinnene snur «Lysistrata» på hodet og tar i bruk en annen strategi: mer gulrot, mindre pisk.
De komiske situasjonene står i kø og innbefatter stjålne sko, geiter i moskeen, iscenesatte krangler og kakebakst med hallusinogene ingredienser, for ikke å glemme import av ukrainske showjenter — alt for å distrahere mennene fra å slåss.
Skjærings
Det meste av humoren forutsetter at mennene er en gjeng lettlurte brushoder og i en komedie kan dette fungere fint.
Dessverre ønsker Labaki å vise alvoret i tematikken ved å legge inn melodramatiske elementer.
Dypt tragiske hendelser inntreffer, men kommer ikke til sin rett i en film der grunntonen er komisk.
«Hva gjør vi nå?» er to filmer i én, der to sjangere ikke klarer å leve sammen i harmoni.
Det er forståelig at man prøver å kombinere det komiske og det tragiske, men denne filmen burde utvilsomt satset på å rendyrke det første.
Det ville gjort den mer sjarmerende, men ikke mindre seriøs.
| 0
|
300810
|
Holder fortsatt høy kvalitet
«Mad Men» har flere subtile overraskelser på lur.
TV:
Det skal mye til å holde det samme høye nivået i femte sesongen av en tv-serie som frir til et kresent og relativt smalt publikum.
Som representant for målgruppa vil jeg hevde at «Mad Men» holder fasongen bedre enn de fleste.
På den annen side kan det være rom for å hevde at de kultiverte snobbene som nyter «Mad Men», vil fortsette å følge serien selv om kvaliteten skulle synke, siden den er blitt et statussymbol med mange fornøyelige og lett fordøyelige aspekter.
Fin ettersmak
For det første er det jo så stilig og lekkert, alt sammen, fra klær og frisyrer til møbler og karafler.
Dernest sier de så mye smart, særlig Don Draper og Roger Sterling og svært mange av replikkene har en utsøkt ettersmak som gjør at man kan se episodene om igjen og oppdage nyanser man ikke rakk å få med seg første gangen.
Nam-nam.
For det tredje kan vi leve oss inn i de tidlige 60-årenes diskriminering av kjønn og rase, samtidig som vi kan gratulere oss selv med hvor langt vi har kommet når det gjelder alle former for likestilling.
Dessuten vet vi at det er farlig å røyke når man er gravid og at et flittig benyttet barskap på kontoret, etterfulgt av tre-fire drinker til lunsj, har sine ulemper i det lange løp.
Nytt blod
Det har gått halvannet år siden sesong fire sluttet, noe som hovedsakelig skyldes serieskaper Matthew Weiners kunstneriske og økonomiske kompromissløshet.
Den kunstneriske får vi glede av fra første scene i den nye sesongen, når vi på sedvanlig elegant vis introduseres for de mange karakterenes oppdaterte status.
I sentrum finner vi som ventet en vandrende identitetskrise ved navn Don Draper (Jon Hamm), men hans nye kone og tidligere sekretær Megan (Jessica Paré) får mye plass i de første episodene, noe som tilfører «Mad Men» etterlengtet nytt blod.
For selv om de fleste av karakterene fortsatt er fascinerende, har de ikke utviklet seg så mye og handlingen får innimellom et snev av såpeopera som vi snobbete kulturkapitalister helst vil unngå i vår kresent danderte tv-hverdag.
Men for all del, «Mad Men» er fremdeles et statussymbol av høy kvalitet.
| 1
|
300811
|
Ewan McGregor flyter med strømmen
Selv ikke en lakseglad sjeik kan redde «Laksefiske i Jemen» fra middelmådigheten.
FILM:
Dr. Alfred Jones (Ewan McGregor) er ekspert på laks og ansatt i det britiske fiskeridepartementet.
Han kontaktes av Harriet (Emily Blunt), en konsulent som har fått i oppdrag å undersøke mulighetene for å introdusere nordatlantisk laks i ørkenlandet Jemen.
Oppdraget har hun fått av sjeik Muhammed (spilt av egyptiske Amr Waked) som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av laksefiske.
Doktor Alfred mener at hele ideen oser av uvitenhet og galskap, men får beskjed fra sine overordnede om at prosjektet skal prioriteres.
Det har seg nemlig slik at Patricia Maxwell (Kristin Scott Thomas), en PR-rådgiver av typen New Labour-regjeringen produserte så mange av, ser det politiske potensialet i denne originale formen for lakseeksport.
Hennes mål er å spinne det hele om til en gladsak om forholdet mellom Storbritannia og et muslimsk land og avlede oppmerksomheten fra den katastrofale «nasjonsbyggingen» i Afghanistan.
Midt på treet
Paul Torday romandebuterte med «Salmon Fishing in the Yemen» i 2007 og boka kom på norsk samme år.
Den er bygd opp av dagboknotater, e-post og ulike former for administrativ korrespondanse.
Filmversjonen er regissert av Lasse Hallström og da vet vi alle at resultatet verken blir imponerende godt eller skrekkelig dårlig.
Forutsigelig nok handler historien i liten grad om laksefiske, i ekstremt liten grad om Jemen og desto mer om en middels engasjerende kjærlighetshistorie mellom Alfred og Harriet.
Alfreds kone er en travel karrierekvinne som drar til Genève i seks uker uten å si fra til sin nerdete ektemann.
Harriet har vært kjæreste med en britisk soldat i tre uker før han meldes savnet i Afghanistan.
Jeg nevner disse plot-spoilerne for å poengtere at filmen er skrevet og regissert med en fuktig hjerne.
Med fare for å virke nedlatende:
«Laksefiske i Jemen» betrakter seg selv som en såkalt voksenfilm, så hvorfor minner de menneskelige relasjonene mer om slik man pleier å skildre dem i filmer beregnet på 12-åringer?
Eksotisk land
Scott Thomas er underholdende som kynisk og stemmefiskende spin-doktor hentet rett ut av «The Thick of It», men resten av filmen er sentimental, i den forstand at kjærlighetshistorien er altfor dårlig underbygd til at den treffer hjertet.
Sjeiken er en fin fyr, men noen vil nok riste på hodet over at et land der flere dusin soldater og opprørere ble drept i kamper seinest denne uka, behandles som en kulisse, et eksotisk strøk hentet fra nærmeste Disney-eventyr.
| 0
|
300812
|
Unge (svært) lovende
Hamarsingen Unge Ferrari lever opp til årets imponerende singel-rekke med debuten «Til mine venner».
ALBUM:
Hamar forbindes gjerne med ting som ishockey, Vikingskipet, The Gathering og sløsing av stupetårn-penger.
Myk R&B;?
Ikke fullt så mye.
Akkurat dette skulle derimot forandre seg over en kald februarnatt tidligere i år, da Unge Ferrari dukket opp fra «intet» med sin sjokkerende fine singel «Hvis du vil».
Gjestet av Tomine Harket (ja, den Harket), men med hamarsingens ektefølte avhengighet i førersetet.
«Det er bare vi to / På det har du mitt ord / Du er mitt dop / Gi meg en dose til»
Måneden etter ble nysgjerrighet forvandlet til total overbevisning, da samme gullstrupe leverte sitt game-changende gjestevers på «High End/Asfalt»-høydepunktet «7».
Et kvantesprang fra Ferraris artistfortid som ikke spesielt original rapper.
R&B; thug
To singler senere er nå endelig debuten «Til mine venner» her, og markerer enda en ny grunn til å feire norsk R&B; etter Seyems magiske oktoberskive «Eva».
Også denne gangen signert det stadig mer komplette Oslo-labelet Nora Collective.
Allerede fra åpningssporet «Cruiseskip» huker han tak i deg med sin særegne blanding av myk vokal og hard attitude.
Norges første R&B-thug; over Filip Kollsete (Loveless) sin alltid like ypperlige produksjon.
Hva er det å ikke like?
Hakket mer metaforisk i budskapet enn sin nevnte grisegutt-kollega, selv om «Varulv»-linjer som «Nettopp spist en bitch, ser etter nummer to» overlater lite til fantasien.
Den store forskjellen mellom Ferrari og Seyem er likevel førstnevntes mainstream-appeal, befestet av et vidt spekter med låter som gang på gang har havnet på P3 sine spillelister.
Blåser liv i klassiker
Til tross for dette er «Til mine venner» langt fra å være et lettspist popalbum.
Isteden lever skiva i stor grad opp til «Bedre»-linjene «Hun sa hun liker når jeg synger, liker meg best på R&B-shit;».
Selv på det populære dansegulv-alibiet «Lianer» går han skamløs R. Kelly på oss med å kanalisere klassiske «Ignition (Remix)».
Avslutningsvis får nevnte «Hvis du vil» en ekstra vakker oppussing med svorsk-hjelp fra Leslie Tay, mens det er sporet «Fylleringer» som for alvor treffer nerven her i gården.
En overraskende remake av det som i min bok er norgeshistoriens vakreste R&B-;øyeblikk.
Nærmere bestemt Chris Lie og hans klump i halsen-såre «Drunk Dialer» fra 2009.
Heldigvis nailer Unge Ferrari og hans urokkelige kompanjong Arif oppgaven på verdig vis, før en norskdebuterende Lie slår fast at mobilen fortsatt er en fiende på kjærlighetsnostalgiske fyllekvelder.
Tre ensomme menn i sørgmodighetens tjeneste.
Mer kan man nesten ikke be om.
| 1
|
300814
|
Har han spist for mye grøt?
Østfolds kulthelt innfrir ikke på album nummer tre.
|||
ALBUM:
Tommy Tokyo og bandet med det lange og rare navnet fra Østfold var det friske, lettere eksentriske pustet vi trengte for et par år siden, ofte med tekster like kryptiske som bandnavnet.
I 2007 ble bandet oppdaget under Bylarm, og hypen var i gang.
Forventningene til plateartisten Tommy Tokyo var dermed også høye, men det litt nølende debutalbumet «Octopusdrunk & Arms To Prove It» (2007) var på sitt beste bare en sval bris.
Innfridde
Men så kom det vanskelige andrealbumet, «Smear Your Smiles Back On», året etter.
Tommy & Co. innfridde til gagns med et produkt som havnet på mange best likt-lister det året.
Også live hadde Tommy Lorange Ottosen funnet sin form, og konserten på Rockefeller under Bylarm i fjor var en av dem alle måtte ha med seg.
Dras for langt I 2010 føles det som om brisen blåser feil vei, eller er det bare Tommy & Co som har hengt seg opp i en formel fra sist og dratt den litt for langt?
Det kan virke som om det som var best med «Smear Your Smiles...» er mer eller mindre borte på oppfølgeren.
Tilbake står mer av de særhetene som virket forfriskende på «Smear Your Smiles...» og som derfor framsto som en slags bonus innimellom herlige låter som «The Circle Must Be Broken», «Derail And Demise» og den avsluttende balladen «Let Us Pray».
Men for mye av det gode er ikke nødvendigvis et gode.
Mindre variasjon Høydepunkter som disse mangler på oppfølgeren.
Kursendingen går på bekostning av den variasjonen som gjorde det forrige albumet så suverent, og man tar seg i å håpe at ihvertfall neste spor vil ha noe av magien fra sist.
Men den oppstår ikke før helt på tampen.
Og Tommy Tokyo gir ikke seg sjøl så mange muligheter heller, for albumets 11 låter klokkes inn på fattige 36 minutter.
Thank God!
Det eksentriske har på mange måter vunnet over melodiøsiteten, men fra spor ni skjer det noe.
«Thank God For That» har alt det som var så bra med «Smear Your Smiles..» og er albumets toppnotering.
«I Have Never (Sucked On An English Tit)»
Tommy & Co. videreutvikler altså soundet fra sist — men i gal retning.
Bowie og Sparks Vokalen er enten forvridd eller nærmest desperat og teksten kretser gjerne rundt bibelske temaer.
I «Black Holes (Instead Of Eyes)» synger han som David Bowie, og ved flere tilfeller kan bandet faktisk også minne litt om amerikanske Sparks, det eksentriske brødreparet som var ganske store på 70-tallet — kjennetegnet av raske temposkifter.
«London By The Sea» er i nærheten av noe, og det blir uansett pluss i boka for namedroppingen av kule 12 Bar Club i Denmark Street.
Albumet åpner derimot sakralt, med kirkeorgel og et rungende halelulia praise the lord, hvorpå Tommy synger at han pleide å være snekker, akkurat som Jesus.
Men han er kanskje ikke frelseren den norske platebransjen så sårt trenger, likevel.
Han har ihvertfall ikke gjort seg sjøl mer tilgjengelig, verken tekstlig eller musikalsk, så publikumsfrieri skal ingen beskylde ham for å bedrive.
| 0
|
300816
|
En grensesprengende rapfantasi
Musikeren Kanye West fortrenger skandalemakeren Kanye West.
En gang for alle.
ALBUM:
I en verden full av kommunikasjonsrådgivere og PR-agenter som forteller hvordan man bør oppføre seg foran skjermer og mikrofoner, er det ikke ofte man får stirre rett inn i det som faktisk skjuler seg bak kjendisenes bekymringsrynkete panner og stressvette overlepper.
Utleverende sukk Chicago-rapper, produsent og superstjerne Kanye West nøler derimot ikke med å gi ufiltrerte innblikk i berømmelsens opp- og nedturer.
Både i offentligheten — som musikkprisknabber, angrende synder, Bush-angriper og avsender av underlivsfoto via MMS — og i musikken — gjerne for å kommentere overnevnte flauser — bretter han ut alt som er av hjerteklaffer og sjelekammer.
For eksempel var hans forrige album, glimrende «808's & Heartbreaks» fra 2008, en utleverende elegi over den ensomme kjendistilværelsen og dens medfølgende kjærlighetsproblemer.
Alt innpakket i sørgmodige robotstemmer og minimalistisk, istykkerslått elektronikk.
Progsample Første smakebit fra Wests femte album «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» var derfor både annerledes og gjenkjennelig:
I «Power» lånes likegodt utdrag fra proglegendene King Crimsons «21st Century Schizoid Man», i en oppjaget produksjon der det lesses på med elementer (snirklete fuzzgitarer, et jublende vokalsample, et lengselsfullt pianomellomspill) mens West kontemplerer over, jada, rusvansker og berømmelse.
Resultatet er ikke bare effektiv popmusikk med overraskende vendinger, men også en smart, vittig og selvbebreidende refleksjon rundt egen posisjon og oppsvulmede ego.
Skaper sin egen verden Singelen gir, i likhet med albumtittelen, en god pekepinn på hvordan resten av platen høres ut:
Mørkt, grandiost, forvirret, og også mer fantasifullt enn tidligere.
West er fortsatt selvkritisk, selvforherligende og personlig, men samtidig har han trukket seg litt til siden for å gi plass til et tjuetalls gjestemusikere og -produsenter.
Det er som om han har ønsket å regissere sin egen fantasiverden der alle ting er mulig.
Deriblant virkelighetsflukt - i den halvtimelange musikkvideoen til «Runaway» innleder West et forhold til en slags engel, mens han i «Hell Of A Life» gifter seg med en pornostjerne.
Albumet ble da også innspilt i en slags kreativ frisone på Hawaii, der West inviterte musikervenner for å være med å lage låter.
På «All Of The Lights» er forskjelligheter som Rihanna, Fergie og Elton John med på å lage forskrudd klubbmusikk, i en låt som med den største naturlighet innledes med et vemodig strykerpreludium.
Mens avhengighetsdannende «Runaway» avslutter med en tre minutter lang autotunesolo, som bare kunne fortsatt og fortsatt i det uendelige for min del.
Absolutt et rapalbum Sporet som virkelig har fått opp tempen på nettets diskusjonsfora, er imidlertid avslutningen «Lost In This World».
En supersentimental omskrivning av leirbålsanger Bon Ivers «Woods», der en Safri Duo-aktig trommefigur ligger i bunnen for et syntetisk klagekor som messer om å være fortapt på kloden, før det hele glir over i Gil Scott-Herons «Who Will Survive In America»-tale.
Hvem skulle tro at noe sånt skulle funke?
(For det gjør det, altså!)
Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å komme på andre enn Kanye West.
Pusher grenser «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» pusher dermed grensene for hva rap kan være, både musikalsk og tematisk, selv om dette i aller høyeste grad er et rapalbum.
Skru bare på folksomme «Monster» og «So Appalled» eller Raekwon-gjestende «Gorgeous», om du skulle føle at Kanye Wests mange kreative påfunn strammer ubehagelig som Prada-designete skinnyjeans.
Popmusikk med dybde Mulig du synes dette høres ut som pretensiøs og intendert innovativ stormannsgalskap?
Det er på en måte sant, men dette er også musikk som beveger og setter i gang tankerekker, dette er låter som fenger samtidig som de har dybde og detaljrikdom.
Det kan virke som om albumet er blitt til i krysspunktet mellom eksistensiell tvil og voldsomme ambisjoner, mellom en grim virkelighet og en (enda grimmere?) illusjonsverden, i et tomrom mellom virkelighet og drøm, et sted der alt er lov.
Slikt blir det fantastisk og fascinerende musikk av.
Med «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» overskygger musikeren, rapperen og formidleren Kanye West skandalemakeren Kanye West en gang for alle.
Og det er det rett og slett bare å finne seg i.
| 1
|
300818
|
Last gjerne ned låta, men spill den lavt for husfredens skyld
Trine Rein og kompani med musikalsk klisjéøvelse for Japan.
LÅT:
Man skal ikke nedvurdere viljen til å hjelpe et land og et folk i en vanskelig situasjon.
Lene Marlin har gjort det før, i fjor skrev Ole Paus låt for de jordskjelvrammede på Haiti og vi husker alle «Sammen for livet».
Nå er det altså Trine Rein som står i spissen for en aksjon som skal bistå Japan i krisen.
Men hvorfor ender det nesten uten unntak opp i flaue klisjéøvelser?
Musikalsk er det patosladet og svulstig voksenpop etter alle kunstens regler.
Hovedtemaet har en ikke ubetydelig likhet med Stings «Shape of My Heart», mens man i refrenget forsøker å fange «We Are the World»-vibben.
Og de lyriske flosklene formelig krangler om plassen:
«The earth is trembling, shaken by a hand we cannot see / people reaching out for you and me».
Folk må gjerne laste ned låten og støtte formålet, men den trenger ikke spilles veldig høyt, sånn for husfredens skyld.
| 0
|
300820
|
Crowe tar grep
«The Next Three Days» er en intens thriller om en lærer som hjelper kona å rømme fra fengsel.
FILM:
Lara Brennan (Elizabeth Banks) fengsles for mordet på sin sjef, som hun har kranglet med dagen i forveien — og dømmes til tjue års fengsel.
Bevisene peker entydig mot henne, så det er ikke systemet som har sviktet, men skjebnen.
Hvis hun da ikke er skyldig.
John Brennan (Russell Crowe) kjemper i tre år for å få kona fri.
Når alle ankemuligheter er oppbrukt, bestemmer han seg for å, som man sier, ta skjebnen i egne hender.
Fransk original
Store deler av «The Next Three Days» handler derfor om hvordan John Brennan planlegger konas rømning fra Allegheny-fengselet i Pittsburgh.
Han har også en sønn å passe på, noe som kompliserer ting, samtidig som sønnen er en sterkt medvirkende årsak til hele operasjonen.
Regissør Paul Haggis kom fra det store intet (han var en anerkjent forfatter for TV) da «Crash» overraskende vant Oscar for beste film og manus i 2004.
Siden har han skrevet flere manus for Clint Eastwood og James Bond, i tillegg til sin egen «In the Valley of Elah», så det er noe overraskende at han denne gangen har valgt å amerikanisere Fred Cavayés franske thriller «Pour Elle», selv om han har fylt på en halvtime og flere karakterer.
Hinder på hinder
Uansett er det en tett og energisk thriller han har snekret sammen.
Hele veien følger vi Brennan, som til daglig underviser litteraturstudenter om Don Quijote.
Crowe får fram lærerens angst og sårbarhet og det er ikke vanskelig å identifisere seg med ham.
Brennan må oppsøke byens mindre trivelige strøk for å skaffe pass og penger, og Haggis legger ut stadig nye hindre som øker spenningen.
De troverdige vendingene gjør at man stadig stiller seg spørsmålet:
Hvordan i huleste skal han komme seg videre nå?
Det bidrar også til dramatikken at politiet stadig er på sporet av Brennan.
Dessuten gjør Elizabeth Banks en viktig prestasjon i en liten rolle og vi kan aldri være sikre på om hun virkelig er uskyldig.
| 1
|
300822
|
Anmeldelse:Espen Stueland med en «Bølgen» Light om klimaendringene
Slipp ham løs hos Skavlan eller Lindmo.
Mens jeg leser så øyet bokstavelig talt blir stort og vått i Espen Stuelands nye essaysamling, hører jeg en kveldsnyttstemme i bakgrunnen som snakker om svære isblokker som løsner over veiene på Vestlandet.
Kombinasjonen av temperaturstigning og nedbørsmengder truer menneskene på de kanter denne mørke kvelden i januar.
På alle områder
global oppvarming setter dagsorden på alle samfunnsområder
På alle områder
Med dette som utgangspunkt har han skrevet «13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk».
En tematisk essaysamling, der han leter etter et språk som «kan leses som en bønn om rettferdighet og solidaritet i klimaendringenes tid».
Vil gi leserne glød
kan få lesere til å bry seg, bli nysgjerrige, kjenne glød og iver og lyst til å dele den
Vil gi leserne glød
Med en blanding av kunnskapstørst, frykt og spinkel framtidstro går Stueland løs på sitt tema.
Han er rett og slett på jakt etter «språket som nekter å godta løgnene og fortrengningene», som han sporer hos politikere og andre som av forskjellige grunner vrir seg unna de tiltakene som er nødvendige for å forebygge den menneskeskapte katastrofen som er på gang.
Sykkelen revet vekk
vidt oppsperret i panikk
Sykkelen revet vekk
Skildringen av flommen rundt Vangsvatnet blir en klimagrøsser, en slags «Bølgen» Light.
Med denne opplevelsen som springbrett går Stueland inn i en rekke fruktbare problemstillinger, fra grundige, men lettforklarte gjennomganger av faglige og språklige aspekter til erindringer om barndommens faktabøker, henvisninger til filmer og forfattere og en gjennomgang av svenske poeters forakt for naturen som tema.
Politisk litteratur
Politisk litteratur
«Den dagen forfattere slutter å interessere seg for virkeligheten og samtiden, for samspillet mellom mennesker og verden, livet og døden, for det kosmologiske og det historiske, blir litteraturen uinteressant.»
Dette har vi selvsagt hørt før, og det vet Stueland.
Men han går bramfritt i klinsj med motviljen mot å skrive politisk eller samfunnsnyttig litteratur, tekster som vil forandre verden.
Vi trenger i alle fall bøker som «generer tolkninger og spørsmål», mener han.
Eller som han skriver:
«Poesi er språk om det som opptar mennesket her og nå.»
Er noe på gang?
Jeg er sikker på at Stueland er enig med meg i at ferske bøker som Inger Elisabeth Hansens «Å resirkulere lengselen, avrenning foregår», Odveig Klyves «La oss ta den blå himmelen med storm» og Terje Dagseths «Jeg skriver språket» passer inn i hans tanker om engasjert poesi.
Slipp ham til!
Slipp ham til!
Eller ta utgangspunkt i følgende påstand:
«Hvem trenger beksvarte dystopier eller House of Cards når vi har First House som aktør innen kommunikasjon?
De tilbyr ekspertise innen arbeid for å undergrave demokratiets interesser...»
Hvem slåss Stueland for?
Enkelt og greit:
«Alle nålevende er stedfortredere for klodens etterkommere.»
Mer presist kan det ikke sies.
| 1
|
300824
|
Dette gynger ikke slik det skal
Amaranthe mangler både en god melodinese og groove.
ALBUM:
Musikalsk låter det som svenske Amaranthe hører mer hjemme litt lenger øst i det nordiske landskapet.
På debuten virker det nemlig som de har sugd til seg like deler inspirasjon fra finske Children of Bodom og landets andre storeksport, Nightwish.
For litt eksotisk krydder har de reist over dammen og til Avenged Sevenfolds hjemtrakter, Huntington Beach, California.
Resultatet er et velspilt, men akk så slitsomt metaldrama hvor de tre vokalistene Elize, Andy og Jake E uavbrutt krangler om oppmerksomheten.
Metalcore og prangende power metal er ingen samkfull kombo på papiret, og dessverre for svenskene er den ikke mye bedre i praksis heller.
Her druknes alt som kunne ha smakt av potente og svingende riff i sirlige keyboardtriller og statiske refrenger.
Gjengen mangler både Nightwishs meloditeft og gyngefaktoren til Children of Bodom.
| 0
|
300825
|
Troll til kjerringer
«Life As We Know It» slår et slag for de strenge, uironiske jentene med armene i kors.
|||
FILM:
Den Katherine Heigl.
Fra å være etablert som lege/undertøysmodell/drømmekjæreste i «Grey's Anatomy», har hun handlet lynraskt for å gjøre den humørløse kontrollfriken til sin signaturrolle; igjen og igjen går hun inn i roller som stressa singletons med to modi:
En stram og litt for intens hyggelighet, der en følbar desperasjon skimtes bak de gnistrende øynene, og en sammenknepet misbilligelse, med armene i kors, der mannen som står foran henne og har skuffet henne på talløse måter bare kan våge å komme med en eller annen morsomhet.
Ryggesløs
I «Life As We Know It» er det Messer (Josh Duhamel) som får unngjelde:
Han spiller ryggesløs playboy mot Heigls prektige Holly.
De nærer et hjertelig gjensidig hat, men er begge bestevennene til et par som dør i en bilulykke.
Et hendig testamente oppgir så Messer og Holly som verger for venneparets baby, og anbefaler at begge to flytter inn i det etterlatte huset.
Blankpolert
Et tragisk dødsfall er et underlig utgangspunkt for en romantisk komedie, hvilket «Life As We Know It» bærer preg av.
For det meste er filmen en blankpolert dramakomedie med gjesteopptredener av forskjellige bleievitser.
Den har ikke ett bemerkelsesverdig trekk, men legger nå og da en hverdagslig sjarm for dagen.
Heigl og Duhamel gir inntrykk av å være vanlige mennesker med jobber og timeplaner, de har endog en viss gnist seg imellom, helst i øyeblikkene de glemmer at de blir betalt for å være arketyper og lite annet.
Motorsykkelmann
Det er mulig Matthew McConaughey var hjemme på pappaperm da «Life As We Know It» ble spilt inn, for Messer med motorsykkelen er vanligvis en rolle han har forkjøpsrett på:
Den uansvarlige kvinnenedleggeren som blir frelst og reformert i møte med en ordentlig jente og utsikten til et familieliv, og som lokker millioner av kvinnelige kinogjengere til å tro at de både kan få den galantieren med de snedige komplimentene og den myke mannen med bæremeis i én og samme ekteskapskandidat.
«Life As We Know It» utvikler seg da også til å bli porno for familiefetisjister.
Den stiger gradvis mot et gispende klimaks av en barnebursdag i det store og skimrende hvite huset, der Holly og Messer veksler hengivne blikk gjennom de rosa ballongene.
Pustebesværet blir med ett påtrengende.
Irritabel
Og Heigl?
Hun går både Messer og publikum på nervene iblant.
Men på en måte er det litt fint at hun har tatt på seg å være de irritable, uironiske yrkeskvinners våpendrager.
Det virker kanskje ikke så gøy å henge med dem, men i en verden der det blir stadig flere guttemenn med caps og playstation blir det garantert også flere av dem, og det er ålreit at de får være heltinnen i blant.
| 0
|
300826
|
Salig stund
Fem Bord i Trondheim byr på en fascinerende miks av eksperiment og eksistensiell opplevelse.
For Robinson og Fredag går neste pilgrimsferd til Trondheim.
Det er ikke bare Nidarosdomen som bør trekke pilgrimer til Trondheim.
- Herved erklærer jeg mitt livs mest zen-aktige restaurantmåltid for avsluttet, utbrøt Robinson og lot den siste espressodråpen dirre et øyeblikk på kanten av koppen før den slapp taket og falt.
- De troende må gjerne valfarte til
Nidarosdomen og kjeks med altervin,
men mine pilegrimsferder går fra nå av til Fem Bord og åtteretteren med vinpakke.
- Lag nå ikke et unødvendig enten-eller, roet Fredag.
- Har du plass til åtte retter i magen, bør du også ha plass til to tanker i hodet, men jeg er enig i at dette var stort.
Den visuelle roen og balansen i dette lille, reinlinjede lokalet er en nydelig ramme, og både den, rytmen og presisjonen i serveringen, fraværet av musikk og estetikken på
tallerkenene gir meg øyeblikkelig lyst
til å komme tilbake.
Det eneste Fredag stusset over, var
at enkelte ingredienser var i overkant diskrete på smak.
- Selv om jeg skjønner ideen med å la eksklusive råvarer framstå så naturlig som mulig.
Nå ble det først og fremst sausene og øvrig tilbehør som tok seg av smaksdynamikken i et par av rettene.
- Skjønner hva du mener, svarte Robinson.
- Alt var uhyre veltillaget og ofte originalt, men måltidet ble så harmonisk at noen dissonanser kunne gjort seg.
Skal vi rekapitulere?
- Begynn du, mens jeg nyter ettersmaken av åtte etapper med mat og vin
i god dialog.
Og ikke minst av hvit sjokolade- og dill-ganasjen med sukkersyltet agurk og nyr-sorbet, sukket Fredag.
- Den og den friske tokayeren var en dessert som jeg kommer til å drømme om i natt.
- Det begynte i 2007 da Andreas Espnes, kokk, kjøkkensjef og sommelier med fartstid fra blant annet Le Canard og Kastanjen i Oslo, startet Fem Bord her i sentrum av Trondheim, la Robinson i vei...
- ...og siden da har restauranten
vunnet ry som en av landets aller beste, overtok Fredag.
- Kveldens appetittvekkere, særlig den fjærlette eplemarengsen med kyllinglever, dempet ikke akkurat forventningen.
- Nei, og den første retten, tre små, rå grønlandsreker sammen med syltede kålrotflak rundt en syrlig ostekrem og en smørsaus, var i sannhet original, sa Robinson.
- Jeg falt for kremen, og det gjorde jeg i den andre retten også, en liten munnfull røkt ål med rødbet og pepperrotkrem.
- For ikke å snakke om i den tredje, ivret Fredag.
- Carpaccio av Kobe-entrecôte sammen med parmesankrem, revet
parmesan og syltet løk er hva jeg kaller
en genistrek.
Den parmesankremen var
så god at jeg vil ha den på den neste
bursdagskaka mi.
Mens de veltempererte og -balanserte vinene til nå hadde kommet fra Portugal (Vinho Verde), Østerrike (Grüner Veltliner) og Italia (Soave), var det en syrligere Bourgogne Blanc som akkompagnerte kombinasjonen stekt kamskjell og kastanjesuppe på utmerket vis.
And - lår og hjerte - med steinsoppskum og en lett syrlig saus fikk bryne seg på en smaksrik Barbera d'Alba fra Veneto før vinreisen gikk tilbake til Portugal, denne gang Douro, i form av en elegant rødvin som følge til lam og løk i ulike varianter.
- Litt for mye fett på lammet etter min smak, men veldig god sennepssaus og sjy med smak av rosmarin og sitron, mente Robinson, som også satte stor pris på den avsluttende desserten, en frossen, mørk sjokolademousse med solbærtrollkrem og nok en smak av Dourodalen, denne gang i form av en moderat søt portvin.
- Enig, og alt i alt vil jeg kalle dette for en stor og spennende matopplevelse, konkluderte Fredag.
- 1700 kroner per snute er ikke akkurat sparebluss, men jeg har vært på mange restauranter der kiloprisen på gode
minner har blitt mye høyere.
Så Nidaros - I'll be back, sjø'!•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Restaurant Fem Bord
Dronningens gate 37, Trondheim
Tlf.: 454 88 889
5/8 retterkr 595/895
Vinpakkerkr 495/795
Restaurant Fem Bord, Dronningens gate 37, Trondheim, Tlf.:
454 88 889 kr 595
*
Utsøkte råvarer og spennende sammensetninger i liten, stilrein restaurant med uforstyrret matmiljø og super service.
Stengt søndag/mandag.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
300828
|
Slår seg fri
Boksedokumentaren «Light Fly, Fly High» burde vært mer hardtslående.
FILM:
Filmen presenteres i forhåndsreklamen som en norskregissert krysning mellom «Slumdog Millionaire og «Million Dollar Baby» og jeg forventer et portrett av en bokser som trosser motgang og når sine mål.
Til en viss grad er det dette vi får, men filmskaperne gaper over mye og vil fortelle en historie som de på langt nær har samlet nok stoff til.
Her handler det om boksing, kvinner i boksing, seksuell trakassering, bestikkelser, det forkastelige kastesystemet, det indiske rettsvesenet, fattigdom, kummerlige boforhold og mer til.
Thulasi bor i Chennai, byen der en viss Carlsen ble verdensmester, hun er kasteløs og lite verdt som menneske.
Hun bør gifte seg og få barn og ikke satse på en karriere innen boksing.
Sjefsskurk
De norsk regissørene Beathe Hofseth og Susann Østigård dro til India for å lage en film om boksere.
De fattet interesse for stortalentet Thulasi og planla en kortfilm, men så skjedde noe dramatisk i 2011 som gjorde at filmen este ut til en helaftens dokumentar.
Filmen setter opp en slags tidsfrist:
Thulasi er 24 år og innen hun fyller 25, må hun ha bokset seg til plass på en «sportskvote», der de kvalifiserte automatisk får en statlig jobb i politi eller jernbane.
Men Thulasi holdes nede av den regionale boksesjefen i Tamil Nadu.
Årsaken forblir noe diffus og det er her filmen med fordel kunne vært mer hardtslående.
Ambisiøs
Regissørene har valgt en observerende tilnærming.
De konfronterer aldri mennene som holder Thulasi nede.
De har fått tillatelse til å filme og fanger opp forkastelige holdninger og replikker, men som seer vil jeg at de skal stille kritiske spørsmål.
Det er jo åpenbart at filmskaperne ønsker å vise oss hvilke mekanismer som holder en ambisiøs og talentfull kvinne som Thulasi nede, men da må man følge hennes stil i ringen: gå i angrep, få inn noen treffere.
Dette har muligens vært vanskelig og filmen preges av det.
«Light Fly, Fly High» har flere fine sekvenser fra Thulasis liv, men som fortelling er den fragmentert og lider av mangel på stoff som kunne gitt den nerve.
| 0
|
300830
|
Intimtyrann for fall
La oss ta egypterne som eksempel og gjøre opprør mot egomanien i «Gunnar Goes God».
FILM:
For en uskyldens tid det var.
I 2002, da Gunnar Hall Jensen lanserte den særs personlige dokumentaren «Gunnar Goes Comfortable», der han lot sine egne indre demoner herje fritt foran øynene på publikum, vakte det ennå naiv oppsikt at noen ville blottstille seg selv.
Bare den utleverende formen var fascinerende.
Nå, etter noen tusen tårefulle reality-bekjennelser og 2 500 sider Knausgård, trenger man bedre grunner for å spinne den røde tråden i en film av sin egen navlelo.
Banalt
Dét har i liten grad «Gunnar Goes God».
Det som har skjedd siden sist, er at Hall Jensen har fått seg med kone og to barn, villa og to volvoer.
Men han er urolig, utilfreds.
Han savner en høyere mening.
Vel, Gunnar, still deg i kø.
Opplevelsen av det etablerte, rutinebaserte livet som voksen i et velfungerende vestlig samfunn som tomt og numment, har vært et gjennomgangstema i litteraturen fra Yates, via Updike og frem til Franzen.
Den finnes i filmene til Woody Allen og Sam Mendes.
Sammenlignet med disse, er Jensens film en overfladisk og dvask diagnose av den vestlige middelklassemannen generelt og seg selv spesielt.
Remedien han tilbyr, med en iver som en Columbus som har satt første fot på Bahamas' strand, er da også like velkjent som den er banal:
Hall Jensen konkluderer med at moderne mennesker er for travle og for distraherte, og anbefaler isolasjon og meditasjon.
Selv fant han ro og mening ved å trekke seg tilbake til et koptisk kloster i Egypt, og ble dermed trolig den siste personen som ankom landet for å finne fred, og fant det.
Det spørs om ikke det egyptiske folket, med sin nyvunne vilje til å styrte diktatorer, nå også ville gjort opprør mot intimtyrannen fra nord.
Spennende innblikk
Bipersonene er det beste ved filmen.
Hall Jensen lar resten av filmteamet komme til orde
- Den muslimske kameramannen som ser Norge utenfra, lydmannen som blir rastløs i møte med det åndelige og produsenten som tenker om familien sin at den er midlertidig, at det ikke er noe hun har valgt, at det skal komme noe enda bedre.
Intervjuene med tre munker er også interessante, fordi det alltid er lærerikt å høre fra mennesker som har valgt et så annerledes liv, men her er samtalene preget av en blåøyd og svermerisk beundring for munkene og livet de lever.
Filmen gjør god bruk av forskjellige filtre som forandrer seg med sted og sinnsstemning, og finner mye diskrét humor i sine hjemmesnekrede populærkulturelle referanser.
Men når man først har begynt å tenke at dette er en lokal lavbudsjettsversjon av «Spisk, Elsk, Lev», er det vanskelig å tenke noe annet.
| 0
|
300833
|
Fellesskap i fillebiter
«To dager, en natt» kutter presist inn i solidaritetens problem.
FILM:
De største anstrengelsene kreves av de som har minst forutsetninger for å orke dem.
Slik er det mange steder i Europa i dag, og slik er det i «To dager, en natt».
Kollegaen eller bonusen
Sandra (Marion Cotillard) er en sliten småbarnsmor med en skjør fabrikkjobb som hun oppdager at hun har mistet etter at hun kommer tilbake etter en depresjon.
Sjefen vil la de tretten ansatte stemme over om de vil beholde Sandra som kollega, eller beholde bonusen på tusen euro som avskjedigelsen utløste.
I løpet av en helg må Sandra gå fra dør til dør og overbevise kollegaene, som virkelig trenger pengene, om å si nei til dem og stemme for henne i stedet.
Luc og Jean-Pierre, som har vunnet Gullpalmen i Cannes to ganger, deltok igjen i konkurransen i år med «To dager, en natt».
Som regissører og manusforfattere legger de for dagen en kompromissløs realisme og en streng nøkternhet som ofte gjør at filmene deres virker spesielt skjerpede og skjerpende, men som også kan virke mattende.
Solidaritetens problem
Ikke så i «To dager, en natt».
Duellene mellom Sandra og kollegaene, som reagerer med sinne eller fortvilelse på bønnene hennes, men som alle hater at hun kommer, er intense og spennende.
Det er ikke bare den enkelte det står på:
De har barn som vokser opp i fattigdom, ektefeller som har mistet jobben, og som sender dem rasende blikk hvis de blir for ettergivende overfor andre.
Det er livsgrunnlaget det står om, ikke unnværlige goder.
Filmen utkrystalliserer elegant et av solidaritetens store problemer:
Hvordan bygge et handlekraftig fellesskap, når kostnaden for å delta er så høy, og delvis betales av deltagernes nærmeste?
Svak og motløs
Det er første gang Dardenne-brødrene hyrer en fetert filmstjerne som ofte går i bløte, røde løpere.
Men Cotillard sliper av seg både sitt glamorøse ytre og sin tendens til dramatisk spill:
Hun klarer å være svak og motløs, avhengig av ektemann og lykkepiller, uten å miste nærværet.
Hun virker som en av dem det er altfor mange av.
| 1
|
300834
|
Et vemodig farvel
Isao Takahata setter et verdig punktum for en lang og imponerende karriere i animasjonsfilmens tjeneste.
FILM:
Nylig pensjonerte Japans store animasjonsfilmskaper Hayao Miyazaki seg med filmen «Vinden stiger», og nå er det hans Studio Ghibli-kollega Isao Takahatas tur til å gjøre det samme.
79 år gamle Takahata er ikke noen internasjonal merkevare på samme måte som Miyazaki, men Miyazaki har til gjengjeld aldri laget en film som kan måle seg med Takahatas hjerteskjærende mesterverk «Ildfluenes grav».
Prinsesser vokser på trær «Fortellingen om prinsesse Kaguya» er basert på et japansk folkeeventyr om en gammel bonde som finner en knøttliten jente inne i en bambusstamme, og som sammen med sin kone oppdrar den magiske skapningen som sin egen datter.
Bonden er fra første stund overbevist om at den lille jenta er en prinsesse, og etter hvert skjenker de himmelske kreftene som satte henne til verden ham rikdom til å gi henne et liv i overdådig luksus.
«Prinsesse Kaguya» er en enkel fortelling med en dyp klangbunn.
Tittelfiguren er en magisk skapning som har blitt forvist fra sitt hjemland på månen og dømt til å leve et liv i menneskelig skikkelse.
Fortellinger om overnaturlige vesener som forelsker seg i menneskenes verden er en gjenganger i folketroen, og Takahatas film gjennomsyres av en smittsom og vemodig kjærlighet til naturen og den menneskelige erfaring.
Materialitet i fokus
Filmen er tegnet i en enkel, men elegant stil hvor blyantstrekene og vannfargene hele tiden er synlige på lerretet.
Langsomme animasjonsfilmer er ofte frustrerende fordi det å dvele ved tegninger lett oppleves som statisk og intetsigende, men ved å synliggjøre håndverket på denne måten inviterer Takahata publikum til å studere bildene snarere enn bare å lese dem.
Med sine to timer og 17 minutter er «Fortellingen om prinsesse Kaguya» minst tjue minutter for lang, og i midtpartiet mister den både momentum og fokus.
Men i første og siste akt bruker Takahata nok en gang sine bedårende karakterer som et emosjonelt brekkjern for å gjøre publikum mottakelig for dype filosofiske betraktninger.
Resultatet er et vakkert og verdig punktum for en lang og imponerende karriere i animasjonsfilmens tjeneste.
| 1
|
300838
|
«Mye tyder på at moroa er over»
Betyr Adam Sandler-aktige «The Dictator» at Sacha Baron Cohen ikke er morsom lenger?
FILM:
Sacha Baron Cohen er blitt superstjerne ved å bringe med seg parodiske karakterer som Ali G, Borat og Brüno ut i virkeligheten.
Han har brukt disse tre til å latterliggjøre folk med oppblåst selvbilde og eksponere vanlige menneskers naivitet, idioti og uspiselige holdninger.
Resultatet var ofte ulidelig morsomt.
Nå har han funnet opp en ny karakter, den parodiske diktatoren som styrer sin nordafrikanske oljestat med hard hånd (og et lite diktatorisk skjegg).
Admiral General Aladeen er ikke en tilforlatelig skrulling som Borat:
Du kan ikke ta ham med ut i den virkelige verden for å bondefange de godtroende.
Derfor har man i stedet forært den eneveldige Aladeen en hel spillefilm og vi sitter igjen med en skuffende erkjennelse:
Tar du Sacha Baron Cohen ut av virkeligheten, sitter du igjen med en Adam Sandler-komedie.
Mister alt
Borat var en karakter som gjorde jobben sin så lenge Baron Cohen klarte å holde maska.
I en spillefilm, derimot, krever vi noe mer av en komisk figur, han skal fungere innenfor en fiktiv verden som vi tror på, men når jeg ser Aladeen, tenker jeg bare at Baron Cohen er en dårlig skuespiller.
Dette er en svakhet som kunne vært overvunnet med et smart manus, men dessverre har filmen lagt seg på et komisk toneleie som er så barnslig provoserende at man ødelegger de fleste mulighetene til stor komikk.
Filmen starter hjemme i oljestaten Wadiya, der Aladeen halshugger sine undersåtter for den minste forseelse.
Omverdenen frykter at han er i ferd med å utvikle atomvåpen og truer med å angripe Wadiya hvis ikke Aladeen kommer til FN og forklarer seg.
På veien dit blir han tatt til fange, mister skjegget, klarer å rømme og får hjelp av Zoey (Anna Faris), en feministisk og politisk hyperkorrekt veganer som protesterer mot diktaturet i Wadiya.
Inn med teskje
Aladeen vimser omkring i New York, møter en rekke mennesker og har alltid en sexistisk eller rasistisk replikk på lur.
Mye av dette kunne vært morsomt, hadde det bare vært gjort med mer finesse.
Jeg sier ikke at filmen er kjemisk fri for morsomheter, men den lider av en utilgivelig manglende nese for «timing».
Hver gang Aladeen serverer fornærmelser, gjør noe diktatorparodisk eller ytrer noe om tortur eller krigen mot terror, får vi det matet inn med teskje.
Den politiske satiren er altfor slapp og resten minner om Adam Sandler på det jevne, inkludert den irriterende aksenten.
Der «Borat» og i mindre grad «Brüno» var utstyrt med giftig brodd og alvor i bunn, byr «The Dictator» på grovkornet, støtende humor som er ment å være sjokkerende, men som først og fremst er støtende for intelligensen og våre forventninger til Sacha Baron Cohen.
Han har skapt genial komikk, men mye tyder på at moroa er over.
Hvil i fred.
| 0
|
300840
|
Halvveis noir
«Snabba Cash Livet Deluxe» snubler i fortellingen og blir en skuffende avslutning av trilogien.
FILM:
Det ville vært en stor glede å melde at trådene samles med eleganse i den tredje filmen bygget på Jens Lapidus' «Snabba Cash»-bøker.
Det virker som om filmen gjør alt den kan for å sette et verdig og skjebnetungt punktum, men dessverre blir man som publikum sittende mer og mer på utsiden av historien og betrakte hvordan en film strever vettet av seg for å framstå som viktig og episk.
En time inn i filmen tenkte jeg at nå er vi inne i et slapt parti, men stemningen er der fremdeles, det kommer til å ta seg opp igjen og det vil holde til en firer på terningen.
Men slik går det ikke.
Regissør Jens Jonsson forsøker å få de ulike historiene til å møtes i et klimaks, men det vil seg ikke slik.
Blod er tjukkere
Den første (og beste) filmen handlet dels om den svenske overklassen.
«Cash II» foregikk i gangsternes lukkede verden, blant serbere og arabere, men fortsatt med streberen JW (Joel Kinneman) i fokus.
Denne gangen er Jorge, chileneren, spilt med overbevisende intensitet av Matias Varela, i sentrum av handlingen.
Han planlegger et verditransportran med sine spansktalende venner og noen finner.
Den andre hovedtråden er Radovan (pålitelige Dejan Cukic), den serbiske gudfaren, som frykter for sitt liv.
Mens Jorges historie kunne vært filmet av Michael Mann, utgjør serberne en stor familie à la «Gudfaren», med datteren Natalie (Malin Buska) som Michael Corleone, arvingen som vil rive seg løs, men som lærer at ingenting betyr mer enn familie.
Mister intensitet
Den første filmen gjorde Joel Kinnaman til stjerne, han dro over dammen og fikk en hovedrolle i TV-serien «The Killing».
Nå er han snart aktuell som Robocop og har en hovedrolle i Terrence Malicks «Knight of Cups».
I «Livet Deluxe» virker det som om han ikke har hatt tid til å forlate Los Angeles og historien om ham og søsteren virker påklistret.
Jens Jonsson er god på enkeltscener, men mindre dyktig til å fortelle flere historier parallelt.
Rollefigurene rekker ikke å bli «hele» og når de tar drastiske valg, er ikke motivasjonen tilstrekkelig underbygget.
Dermed tappes filmen for energi og det er på tide at noen andre tar «Stockholm noir»-sjangeren videre.
| 0
|
300841
|
Søtt og keitete
«Poppers pingviner» prøver å please kreti og pleti, men er morsom nok for de yngste.
FILM:
I utgangspunktet har vi en nusselig dyrefilm for barn, representert ved Herr Poppers blide sønn.
Popper har også en datter på rundt fjorten, som tekster om sine gutteproblemer og er sint på verden.
Deretter har vi Popper selv, spilt av Jim Carrey, noe som innebærer at mye av humoren i filmen er beregnet på de relativt voksne.
Popper har i tillegg en pertentlig assistent ved navn Pippi Pappapoppolos (sånn omtrent), som har det med å poppe opp med mange ord på «p», så da er den målgruppa dekket.
Med andre ord: en typisk familiefilm fra Hollywood anno 2011.
Uheldigvis for voksne Carrey-fans har den norsk tale.
Klassisk bok Mr. Popper er en travel og kynisk eiendomsutvikler.
Han er også helgepappa og elsker fortsatt sin ekskone.
Popper vokste opp med en far som alltid var på reise til eksotiske steder og kom hjem med suvenirer.
Nå er faren funnet død i Antarktis og har via sitt testamente sendt en siste suvenir i form av en levende pingvin.
Popper bor i en 200-kvadrats designerleilighet på Manhattan og før han klarer å kvitte seg med det nebbete dyret i smoking, har han plutselig seks av dem.
Filmen er basert på en klassiker av Richard og Florence Atwater fra 1938 som fortsatt leses i amerikanske barneskoler.
I registolen sitter Mark Waters, som har vært ansvarlig for de mer spicy komediene «Mean Girls» og «Freaky Friday».
Sammenliknet med disse er «Popper pingviner» like kjernesunn og ufarlig som et glass isvann.
Guggenheim som rutsjebane
Popper ominnreder leiligheten til et slags designer-Antarktis, til glede for både pingviner og helgebarn, men filmens handling dreier seg om et eiendomsoppkjøp:
Kyniske Popper skal kapre Tavern on the Green, en gourmetrestaurant i Central Park.
Han utsetter eieren (Angela Lansbury) for en sjarmoffensiv, noe som blant annet resulterer i at det polarhvite Guggenheim-museet forvandles til en rutsjebane for pingviner.
Ganske festlig.
«Poppers pingviner 2» er allerede under planlegging.
| 0
|
300844
|
«Nesten som å høre Clarence Clemons i samspill med Darkthrone»
Shining er noe helt for seg selv.
|||
ALBUM:
Shining-sjef og saksofonist Jørgen Munkeby har uttalt at bandets femtealbum skulle låte dyrt.
Det må i så fall være lyden av svarte penger han snakker om.
For her blir man umiddelbart bergtatt av den bekmørke energien som pulserer gjennom hele plata.
Intensiteten er svimlende og låtene suser av gårde med matematisk presisjon, og det hele er pakket inn i dollarproduksjon signert amerikanske Sean Beavan, blant annet kjent for sitt arbeid med Slayer og Nince Inch Nails.
Mye har skjedd siden Shining begynte som et jazzlinjeband med Coleman/Coltrane-fascinasjon i 1999.
I 2010-utgaven av bandet er det ikke enkelt å skjelne mange jazza sakslyder i de voldsomme kaskadene av prog, maniske synther, black metal og kunstrock.
Albumet er ifølge omslaget brygget på «depresjon, aggresjon og koffein», men det må understrekes at dette er en plate det også er moro å høre på.
Både i form av å være en fryktinngytende musikalsk berg-og-dalbane-tur, men også på en øldrikkende headbanger-måte.
«Blackjazz» befinner seg nemlig et sted midt mellom velskrudd, bredbeint tungrock i stadionformat og sortmetallens tungsindige, intrikate og ubehagelige sider — men med en egenrådig jazzmusikers utforskerstrang i bunn.
Den låten som skiller seg tydeligst ut på «Blackjazz» er samtidig den som kanskje tar albumtittelen mest på kornet.
På «Omen» knurrer Enslaved-vokalist Grutle Kjellson over seige, iskalde gitarer før Munkeby slipper løs en feit og patosfylt saksofonsolo.
Et øyeblikk er det nesten som å høre Clarence Clemons i samspill med Darkthrone.
Her viser Shining fram en moderne form for black metal som bevarer den rette stemningen, men samtidig utvider sjangerens palett på en ubesværet måte.
Sammenlignet med den ypperlige forgjengeren «Grindstone», som ble kåret til årets norske album her i avisa i 2007, er «Blackjazz» mindre allsidig og mer monoton.
Likevel forblir den fascinerende lytting lenge etter at hårstråene har lagt seg til ro på hodet etter det første lydbølgesjokket.
| 1
|
300845
|
Behold trusene på
Ingen vil kaste truser opp på scenen om Tom Jones synger sangene fra sitt nye album live.
Det er like greit.
|||
ALBUM:
Ryktene har løpt foran Tom Jones' nyeste «påfunn», «Praise & Blame», blant annet skal en plateselskapssjef ha lurt på om denne plata er «en vits».
Den tidligere smørsangeren fra Wales, som fylte 70 i juni, har riktignok overrasket før, som da han i 1999 ga ut albumet «Reload» med coverlåter av moderne popklassikere som Three Dog Night-klassikeren «Mama Told Me (Not To Come)», Fine Young Cannibals' «She Drives Me Crazy» og selvfølgelig «Sex Bomb» (ingen bombe akkurat den, kanskje...).
Men gospel og blues?
Jesus «Praise & Blame» har også mange coverlåter, men de er hentet fra en annen tid.
Dette er sanger Tom Jones hørte da han var en guttunge.
Repertoaret er like mye gospel som blues og soul, med mektige sanger om Jesus, døden, engler, livet og om å brenne i helvete.
Åpningssporet, Bob Dylans «What Good Am I», høres ut som om den er tatt rett ut av læreboka til Rick Rubin, som har gjort suksess med sine nedstrippede og såre utgaver av særlig Johnny Cash på hans gamle dager, men også Neil Diamond.
Men — i stedet har Jones gått til Ethan Johns, som bl.a.har produsert americana-stjerner som Whiskeytown/Ryan Adams og Ray LaMontagne, samt Kings Of Leon og Rufus Wainwright.
Og se hvem han har med som korister: de høyt savnede americana-stjerner par excellence, Gillian Welch og David Rawlings, som ikke har gitt ut plate på sju år.
White Stripes
Og, det skal vise seg — «What Good Am I» er bare lett oppvarming, for allerede på andresporet trøkker Jones til med en bluesrocker, med en annen Jones, Booker T., på hammond B3.
Jessie Mae Hemphills (1934-2006) «Lord Help» kunne med sin primitive gitarlyd, i likhet med John Lee Hookers «Burning Hell», vært signert White Stripes eller The Black Keys.
Vi snakker rå, tradisjonell Mississippi-blues med hovedsakelig enkle, men røffe og tøffe gitarriff og trommer.
«Did Trouble Me», med produsent Johns på banjo, tar det hele ned, men så girer han opp igjen i Sister Rosetta Tharpes (1921-1973) «Strange Things» med «englekor».
«If I Give My Soul» (som for øvrig også Cash spilte inn på sine «American Recordings») er gripende gospelcountry signert Billy Joe Shaver.
Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg blitt lurt til å tro at stemmen tilhørte soulveteranen Solomon Burke, som kommer til Notodden Blues Festival om vel ei uke.
Kan du forresten se for deg Tom Jones på en bluesfestival?
Tro meg, med dette materialet hadde han gått rett inn.
Las Vegas The Staple Singers' «Don't Knock» er en tøff rocker, og så legger han inn et uhyre sterkt sluttheat i form av en gammel spiritual, «Nobody's Fault By Mine», og trad.låtene «Didn't It Rain» og «Ain't No Grave», men her i flotte, nye arrangementer - sistnevnte med banjo og en elegant og lyrisk pedal steel.
Albumet avsluttes med «Run On», som både Elvis Presley, John Lee Hooker og Golden Gate Quartet - med flere - har gjort før ham.
At Tom Jones er en motsetningenes mann, går også fram av turnélista hans framover.
Rett etter at han har gitt ut sitt mest spesielle album, innleder han en lengre konsertrekke i neon- og spillebyen Las Vegas.
Mon tro om han tar sjansen på å synge dette materialet, som er så langt unna den Tom Jones vi kjenner at damene trolig vil holde trusene på og i stedet stirre lett måpende på det omskolerte, 70 år gamle sexsymbolet.
Kanskje er dette det beste albumet han har lagd, og ihvertfall det viktigste.
| 1
|
300846
|
Vill, utagerende, fantastisk dansing
Kindness gir ut sitt andre album.
ALBUM:
Musikkvideoen til «This Is Not About Us» sier egentlig alt.
Låta:
Minimalistisk piano.
Bitter bass.
Kongalignende rytmer som minner om The Incredible Bongo Bands versjon av «Apache» og avslepen, men emosjonell soulpopvokal.
Det visuelle: Spartansk, monokrom bakgrunn, vill dansing.
Vill, utagerende, fantastisk dansing.
Kindness (Adam Bainbridge) har utviklet denne egne evnen til å gjøre melankolien dansbar, til å skape sin egen myke, glinsende, rytmiske, og ikke minst roligvakre, musikksjanger i krysningspunktet mellom soul, r&b;, funk og disko.
«Otherness», hvor blant andre medmelankolikerne Robyn og Dev «Blood Orange» Hynes dukker opp som gjestevokalister, er skjørere, mer svevende og litt mindre funky enn den kritikerroste debuten fra 2012, men med sine glødende blåsere og varme housetangenter er den både retro og nyskapende på en gang.
Det man trenger for å komme seg gjennom høsten, med andre ord.
| 1
|
300848
|
Spellmann-vinnere løfter seg ikke
Glansløs storselskapsdebut for Orbo & The Longshots.
|||
ALBUM:
Man burde kunne forvente et løft når bergenseren Ole Reinert Berg-Olsen (Orbo) og hans The Longshots, etter Spellemannpris for tredjeplata «High Roller», nå debuterer på stort selskap.
Tre sympatiske, greie plater fra en artist i en sjangermessig og demografisk mellomposisjon, mellom folkelig festrock og referansetung americana.
Men løftet uteblir.
Kanskje ligger det iboende begrensninger i bandets foretrukne disiplin, et overflatisk sveip over amerikansk country/blues/soultradisjoner med utgangspunkt i en slags Tom Petty/John Mellencamp-grunnstilling?
Kanskje er ikke Orbo karismatisk nok som låtskriver?
Han er flink til å reprodusere klisjeer, men mangler helt den nødvendige kloa som gir særpreg.
Eller kanskje blir det destruktivt å flikke og pusse og polere uttrykket foran møtet med et forhåpentlig større publikum?
Uansett hvordan du vekter årsaksforklaringene, kommer «Masquerade» til kort.
Kurt Nilsen som medprodusent er et lite claim to fame her — kanskje burde Kurt hjulpet mer til med låtene også, hvis målet var å glatte ut det sympatiske liveuttrykket og gi det en mer kommersiell makeover.
I stedet er dette albumet som understreker Orbos mangler og lyter, mer enn å bygge videre på et for lengst lokalisert potensial.
Det blir ikke referansesmart nok for det kresne rootspublikummet som ellers kunne omfavnet dem, men trolig også for sofistikert for bensinstasjonssegmentet.
Og til mainstreamrock å være, blir det rett og slett for glansløst.
Slik sett blir Orbo & The Longshots her den musikalske ekvivalenten til politikkens sentrum.
Et polarisert publikum trekker til høyre eller venstre, med liten tålmodighet for Orbo som et litt verdiforvirret alternativ i midten.
| 0
|
300851
|
Ikke mye å slite ut drøvelen på
Den omdiskuterte OL-låten skaper neppe allsang på tribunen.
LÅT:
Mye har vært sagt og skrevet om OL-låta «The Best of Us» allerede.
Det store spørsmålet er derfor om det finnes noen formildende omstendigheter.
Det gjør det for så vidt.
De innledende versene til Alexander With er helt kurante.
Hans runde og behagelige stemme fungerer godt i kraftballade-landskapet.
Men så begynner problemene å tårne seg opp.
Hele låten ender opp som en floke av ideer hvor det er umulig å finne en rød tråd.
Litt som et sjangeroverskridende kulturskoleprosjekt hvor alle skal få være med.
Noe som selvsagt er en fin tanke, men man forventer at balansen mellom søtt, salt og syrlig har en finere harmoni når man legger jobben i hendene på såpass velrenommerte artister og låtskrivere.
Her krangler nemlig elementene så busta fyker.
Fra marsjintroen, via nødrim-rap fra den ellers så talentfulle Kaveh (vi går for gull, så slutt å tull), til opera-kauking og den påklistrede «We Are the World»-aktige avslutningen, er det komplett umulig å finne holdepunkter.
Når det er sagt, er det sjeldent at låter skrevet for dette formålet avstedkommer som popkunst av edelt merke, men de har som regel et eller annen anthem-aktig preg som egner seg til å skråle med på fra tribunehold.
Her vil nok de fleste slite med å finne ut hvor de skal trimme drøvelen.
| 0
|
300853
|
Pøser på med tettpakket sound
Phoenix har falt i synth-gryta siden sist.
ALBUM:
Sist den franske kvartetten Phoenix ga ut plate, endte det i en Grammy for beste alternative album.
Det skjer nok ikke nå.
Som sist er albumet produsert med Philippe Zdar (Cassius), men der forgjengeren «Wolfgang Amadeus Phoenix» var kjennetegnet av bandets typisk gitardrevne og avslappet runde lydbilde, pøser «Bankrupt!» på med lyse, skarpe synther og et uvanlig ivrig tempo.
Rester av det beste
Dessverre viser det seg at det første fortsatt passer Phoenix best.
Vi får rester i flagrende lette «Drakkar Noir», seige «Chloroform» og riktig fine «Bourgeouis», der gjengen forsøksvis går Kavinsky og Chromatics i næringen.
Tettpakket sound
I avsluttende, 80-tallspowerpoppete «Oblique City» finner de en slags balanse, men ellers kjemper melodiene altfor ofte om å komme gjennom i et tettpakket, insisterende energisk og ofte litt — ironisk nok — kjedelig repetitivt sound.
Det spiller ingen rolle hvor mye de sier denne «svimlende lytteropplevelsen» er med overlegg — det er sjelden et veldig godt tegn å bli sliten av å høre på en popplate.
| 0
|
300854
|
Ikke helt med
Red Hot Chili Peppers på reservetanken.
ALBUM:
Red Hot Chili Peppers er fortsatt seg selv nok - med alt det innebærer av fallgruver og uunngåelige plattheter.
Deres usjenerte nedsabling av rigide rockkonvensjoner og den tilsynelatende utømmelige energistrømmen, gjorde California-kvartetten til et friskt pust i en ellers noe haltende rockscene med «Mother's Milk» og seinere geniale «Blood Sugar Sex Magic».
Nå snaut 20 år etter nybrotsverket, fremstår de mer som en småtrøtt gjeng som er mer eller mindre handligslammet av sine egne stadionvyer.
Her handler det om å ikke skremme bort noen som helst.
Begrenset
Da sitter man igjen med en materie som i stor grad er offer for sine egne pålagte begrensninger.
Og sånn det funker i Chili Peppers-universet, er det alltid en hårfin balanse mellom gull og gråstein.
De traff popblinken på «Californication», men siden den gang har det mer eller mindre gått i utforbakke.
På sett og vis er «I'm With You» et halvt skritt i riktig retning fra «Stadium Arcadium», men dessverre er det også her altfor stor overvekt av hvitmannsfunky The Beatles-pastisjer med ny varianter av de samme gamle refrengene.
Det biter ikke noe særlig godt fra seg.
Bak fasaden «Even You Brutus?» har en fin snert og et morsomt orkesrert lydbilde, «Dance, Dance, Dance» varter opp med en bra discofot, selv om låten i seg selv ikke er all verden.
«Happiness Loves Company» tar med seg litt kjærkommen California-sol, mens «Brendand's Death Song» viser at de fortsatt kan skrive ok storbyballader når de er i det rette hjørnet.
Men i stor grad er «I'm With You» Red Hot Chili Peppers som gjemmer seg bak fasaden, og i det lange løp er nok ikke det noe verken band eller fans er tjent med.
| 0
|
300855
|
Bar Tjuvholmen:Stedet for deg som vil se og bli sett og er veldig glad i majones
Søtt og fett i sommersola.
Det var strålende sol i hovedstaden.
På en av Tjuvholmens mange uteserveringer skålte en dresskledd gjeng i champagne.
«Lukket selskap», sto det.
En stor vimpel viste logoen til et selskap hjemmehørende i et karibisk skatteparadis.
- Panama-papirene er nå en gang bare papirer, flirte Fredag.
- Nå er det fest.
Mat og bobler Ute på kaia var Bar Tjuvholmen fullt besatt, av businessfolk, et turistfølge fra Vestlandet, og venninnegjenger med musserende i bøtte.
- Men kommer folk for maten - eller for boblene, undret Fredag.
Seks år etter åpningen er det fremdeles delemat, eller såkalt «social eating» som gjelder på Bar Tjuvholmen.
Menyen består av fire grøntretter, fire fiskeretter og fire kjøttretter.
- Lammemørbrad og storfe er godt.
Men jeg vil ikke anbefale pulled pork.
Vi har hatt den på menyen i tre år.
Den er litt kjedelig, sa vår utmerkede - og svært ærlige - kelner.
Robinson og Fredag gikk for kokkens «All in social»-meny, åtte retter som skulle vise hva kjøkkenet står for.
Kjedelig hovedrett
I hvert fall på papiret: det viste seg at hovedretten i «All in social» var nettopp «kjedelig» pulled pork.
- Rart, sa Fredag.
Robinson og Fredag begynte med hver sin drink, en god start, før servitøren kom med de to første rettene: krabbetacos med guacamole og majones, og tykkskåret oksecarpaccio servert med rucola, pinjekjerner, parmesan og trøffelolje.
Og søtlig sitronmajones.
Tacoene smakte egentlig ingenting.
Men carpaccioen var nydelig.
- Trøffeloljen kunne kanskje vært droppet.
Ellers flott, sa Fredag.
Til aspargessalat, tunfiskcarpaccio og fritert softshell-krabbe foreslo servitøren en Dreissigacker Bechtheimer Riesling fra 2013.
Et godt valg, men til over 3,6 ganger polpris.
Kapersmajones og soyamajones
Nå ble det også helt klart at kokken på Bar Tjuvholmen er veldig glad i majones.
Aspargesen kom med kapersmajones, og tunfisken ble overdøvet av søtlig soyamajones.
- Prøver de å kamuflere dårlige råvarer?, gryntet Fredag.
- Vel, sa Robinson med munnen full av asparges.
- Aspargesen er norsk, slik den skal - men både kjøleskapskald og smakløs.
Det var mer smak i krabberetten.
Dessverre mest av kryddermajones og frityr.
- Hva synes du om tunfiskcarpaccioen? spurte Fredag.
- Ofte er det ikke mye smak i tunfisken man får her til lands.
Og med så smakssterkt tilbehør som dette kunne de like gjerne servert tofu, sa Robinson.
Til hovedretten, pulled pork, anbefalte kelneren Noble Vines «667» 2012, en fin Pinot Noir fra Monterey i California.
Første glass måtte Robinson og Fredag sende ut igjen - vinen var blitt for varm i sola.
Kelneren brakte blidt bedre tempererte glass.
- Skulle bare mangle når de tar 135 kroner for et glass, sa Fredag.
- Ja.
På Polet koster vel denne 159 for ei flaske.
Og det gir ikke restaurantfølelse at det står markert «0,2 l» på siden av glasset.
Søtt svin Pulled pork ble servert slik mange finner det for godt om dagen:
Med lefser, syltet, sprø kål og myntedressing.
- Dette smaker bare søtsaker, konkluderte Robinson.
Fredag var mer positiv:
- Her er amerikansk svin og Midtøsten-inspirert yoghurt.
Dette smaker fred på jord!
Fredag er sjokoladeelsker og kelneren byttet lett ut menypakkens dessert med sjokoladeganache med karamell, crumble og yoghurtis.
- Vel.
Dette minner litt for mye om Nugatti, sa Fredag.
Rabarbrahøydepunkt Robinsons rabarbra viste seg å være måltidets høydepunkt.
Servert med yoghurtmousse med vanilje og anis, var den både friskere og mer nyansert enn de fleste andre rettene.
- Hva var best? spurte servitøren til slutt.
Bar Tjuvholmen kan utseende og teksturer.
Men det var ikke ofte råvarene fikk skinne.
Det var fristende å svare «majonesen».
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
300856
|
Hva med å slutte å prøve å være perfekt?
Tone Damlis «Perfect World» er proff og uengasjerende.
LÅT:
Etter bruddballaden «Winner of a Losing Game» er Tone Damli tilbake i kjent stil, med lett fordøyelig og nøye utmeislet popmusikk med driv.
Denne gangen møter vi en Tone som, ifølge teksten, ikke trenger overskrifter, men bare vil være forelska.
I en perfekt verden, vel å merke.
Blandingen av dancepop og omhyggelig komprimert poprock er velkjent fra artister som Katy Perry, og når det låter internasjonalt er det ikke uten grunn:
«Perfect World» er skrevet og produsert av blant annet Rodney Jerkins og hans norske Darkchild-bidragsyter Andre Lindal.
Men dette er ingen Darkchild-fulltreffer som «Telephone» eller «As Long As You Love Me».
Det er derimot en helt ok låt laget for å tekkes akkurat så mange at resultatet vanskelig kan vekke det store engasjementet.
En liten dose naiv, vrengt synth, en liten dose stuereint fuzzgitartrøkk og en liten dose synthstrykere slenges inn i miksen, sammen med en vokalmelodi som Tone ikke gjør noe direkte galt med, men som bare i små stunder henter ut det beste i stemmen hennes.
Broa inn i refrenget er nemlig en riktig fin melodisnutt hvor hun nok en gang hinter til hva hun kunne vært om hun hadde valgt Taylor Swift-sporet i stedet for Eric Saade.
Det er det dessverre lite som tyder på at kommer til å skje.
| 0
|
300858
|
Ikke rart Sandra Bullock vant Oscar i helgen
Men «The Blind Side» er altfor fornøyd med seg selv.
|||
FILM:
Ikke rart Sandra Bullock vant Oscar i helgen.
I «The Blind Side» viser hun frem både den store parykken og den fremmede aksenten (bredt sørstatsk i dette tilfellet) som automatisk øker oddsen før prisutdelingene, og alle elsker et comeback.
I årene som har gått siden «Speed», der Bullock etablerte seg som søtnos og sjarmtroll, har hun vært støkk i filmer og roller stadig færre har elsket.
Antagelig ba hun høyere makter om en utfordring, en energidrikk av en rolle som denne, og som vi vet, har det med å ordne seg for smilende jenter.
Geskjeftig BullockBullock er riktig god i «The Blind Side», som er basert på en sann historie.
Hun spiller Leigh Anne Tuohy, den geskjeftige moren i en rik sørstatsfamilie som forbarmer seg over en svart tenåring fra den gale siden av byen (Quinton Aaron), tar ham inn i familien og heie ham frem mot en karriere som profesjonell fotballspiller.
Det er umulig å undertrykke et smil når klikkingen fra Leigh Annes hæler blir stadig skarpere og tennene stadig mer sammenbitte, og når hun bjeffer «Kom igjen, kom igjen» til enhver som nøler i mer enn tre sekunder med å gjøre det hun har bedt dem om.
Problemet er bare at regissør og manusforfatter John Lee Hancock er hodestups forelsket i sin energiske hovedperson og ikke tar seg bryet med å skjule det.
Leigh Anne er altfor mye av en heltinne, hjertegod og tøff i alt hun gjør, uten tvil og uten noen lyter å skrive hjem om.
«The Blind Side» lider generelt av en oppsiktsvekkende mangel på badguys og motforestillinger.
Det gjør den uspennende.
Helsebringende sørstatsbesøk«The Blind Side» ble en uventet hit i USA, noe som kan ha med å gjøre at den plasserer kjernefamilien Tuohy, med sine bordbønner og sine medlemskap i NRA, i et konservativt miljø i Memphis.
Etter å ha møtt pleiesønnens privatlærer mumler Leigh Annes ektemann (Tim McGraw):
«Tenk at vi skulle få en svart sønn før vi ble kjent med en Demokrat».
Når store spillefilmer foregår i sørstatene, er det ofte med et kritisk perspektiv eller en patroniserende, parodierende overtone, og det føles helsebringende å få et fordomsfritt kikk inn i denne verdenen.
Men det fordomsfri bikker over i det forherligende.
«The Blind Side» er filmet i en glossy, men grunn palett som minner om den ufikse velstandsglamouren fra tv-serier som «Den 7. himmel».
Den er satt og selvtilfreds og nærmest uutholdelig tradisjonell.
Og det er utrolig hvor fort det selvfornøyde slutter å være sjarmerende.
| 0
|
300859
|
Flott blanding av balladekunst og bluegrass
Mumford & Sons med villskap og akustisk trøkk.
ALBUM:
I fem år har britiske Mumford & Sons stadig økt sin aksjonsradius og sitt renommé.
London-kvartetten står fram som en blanding av energiske pubrockere i Pogues-tradisjonen og new wave-countryartister, med en banjo og ståbass-drevet storby-bluegrass som for den beleste lytter rommer referanser til diktere som Shakespeare og Steinbeck.
Den drivende kraften er Marcus Mumford, som i likhet med de andre i bandet spiller flere strengeinstrumenter og leder an det vokale med en kraftfull og rå stemme.
De slo seg opp på den såkalte West London-folkscenen, men er blitt populære både i USA, Australia og New Zealand med en musikk som spenner fra det rått tilhogde til det lavmælt poetiske.
En befriende blanding av villskap og akustisk trøkk.
| 1
|
300861
|
Anmeldelse:Hanna Dahl er en debutant som skiller seg ut
Kunnskapsrike noveller.
En familie i Kosovo, en mann som skyter sauer, en kvinnelig stipendiat på forskningsreise i Russland.
Spennet er mildt sagt stort i de seks novellene som utgjør Hanna Dahls debutbok, den nå Bragepris-nominerte «Rønneimperiet».
Det disse menneskene derimot har til felles, er en sterk følelse av lengsel, og en iboende skepsis mot sannhetene som konstant oppleses og vedtas rundt oss.
Lengselsofre
Lengselsofre
«Når sant skal sies er jeg usikker på om det er lengsel eller hunger det er snakk om, jeg vet ikke hva forskjellen er, jeg håper det er to ulike størrelser, jeg tror i hvert fall det.
Det har ikke noen videre betydning heller, annet enn at den som overmannes av hunger oftest dør, mens lengselsofferet må holde det gående i en mannsalder til.»
Hovedpersonene i samlingen, som for det meste er jeg-fortellere, er slike lengselsofre.
I tittelnovellen «Rønneimperiet» forsøker stipendiaten å forstå et russisk avantgardmiljø som kaller seg for det «Usynlige imperium» og som lovpriser Imperiet som en grensesprengende kraft.
«Jeg forsøker å sirkle inn et håp.
Motstykket til det jeg kommer fra», forklarer hun, men lite blir klargjort.
Mot slutten har håpet blitt til innsikt om seg selv, om enn ikke den ønskede:
«Nesten alle som siger inn i nederlag famler og griper etter grensesprengende størrelser.»
Faktarik
Faktarik
Den boka er på sin side et kraftig opprør mot Sovjetunionen, og sitatet handler om denne menneskelige trangen til å trekke opp grenser.
Dette passer også med den første novellens tematikk fra Kosovo, i det landet blir risset opp for første gang.
Novellene i «Rønneimperiet» snakker i det hele tatt mer med hverandre enn det man først får inntrykk av.
Russland og det tidligere Jugoslavia er Dahls fagområder fra universitetet, og hun deler raust av sine kunnskaper.
Men på veien fra fakta til fiksjon har hun heldigvis klart å løfte språket ut av fagbøkene, selv om det kanskje er en liten rest igjen der, Dahl skriver poengtert og nøkternt om store tema.
Brage-kandidat
Brage-kandidat
Og all spennende faktakunnskap til tross, «Rønneimperiets» sterkeste novelle handler om et ganske så vanlig mor og datter-forhold.
Slik viser Dahl at hun verken trenger imperier eller krigssoner for å frambringe sterke følelser.
Men siden hun har muligheten, er det flott at hun velger å bruke det beste fra to verdener.
| 1
|
300862
|
Gnager på sjelen
«The Beaver» er en vakker vennskapserklæring og en dårlig film.
FILM:
Det underlige ved «The Beaver» - unnskyld, noe av det underlige ved «The Beaver» - er at den til en viss grad fungerer som en kjærlighetserklæring til Mel Gibson.
Det er den første hovedrollen den skandaliserte skuespilleren har gjort siden de lekkede telefonsamtalene der Gibson skjeller ut og truer ekskjæresten gjorde ham til persona non grata i Hollywood.
Det er Gibsons gamle venn og kollega Jodie Foster som har gitt ham rollen som Walter Black, i en film om selvforakt som kan overvinnes og kriser som har en ende.
Foster har i intervjuer holdt fast ved at Gibson er en mann som «forstår hva det er å streve på en svært personlig måte».
Ut av avmakten
Det er nær umulig å se «The Beaver» uten å tenke over eventuelle paralleller til Gibsons eget personlige mørke.
Her spiller han den deprimerte direktøren Walter Black, som finner en vei ut av avmakten når han snubler over en hånddukke formet som en bever.
Han begynner å snakke med verden gjennom dukken, i en pussig cockney-aksent, til familiens fortvilelse og forlegenhet og etter hvert aksept.
Men dukken skal vise seg å være vanskelig å slippe.
Lite troverdig
Det er tre hovedinnvendinger som spenner ben på «The Beaver».
For det første:
Forutsetningen for filmen fungerer ikke.
Beverdukkepremisset er I seg selv absurd, det står ikke på egenhånd og det gjøres fint lite for å gi historien den nødvendige troverdighet.
Verken utgangspunktet eller vendingene filmen deretter tar, som blant annet innebærer en brå og uventet profesjonell suksess for Walter, lar seg kjøpe uten videre.
Jeg tror ikke på Walter og jeg tror ikke på historien hans.
For det andre:
Mel Gibson er ingen spesielt god skuespiller.
Han har noe hardt og vilt ved seg som flere ganger har gjort ham til en overbevisende hevner, men rekkevidden hans er begrenset og rollene ofte snevre.
Han går gjennom «The Beaver» med hundeblikk, usmilende munn og sammensunkede skuldre.
Han er som en typete tegneserieversjon av en deprimert mann.
Det kan hende Foster, som også forsøker seg på litt halvveis vellykket sort humor, intenderte dette lette karikaturpreget, men det gjør rollen enstonig.
Kjedelig regi
For det tredje:
Fosters regi er nærmest oppsiktsvekkende intetsigende og flat.
Sentrale møter og store klimaks skildres på så konvensjonelt vis som overhodet mulig.
Fargene er utvaskede.
Det er som om Walters tungsinn har smittet over på den i utgangspunktet optimistiske filmen han spiller i.
Det burde nok vært motsatt.
| 0
|
300866
|
Bras og fjas hos Hellstrøm
«Hellstrøm inviterer» er kokkekamp på lissom.
TV:
Eyvind Hellstrøm har klart overgangen fra rollen som kompromissløs kjøkkensjef til gastronomisk underholdningsartist nesten like bra som internasjonale forbilder som Anthony Bourdain, Gordon Ramsay og Heston Blumenthal.
I løpet av et par sesonger med «Hellstrøm rydder opp» har han også beveget seg nesten umerkelig fra en rolle som streng Ramsay-inspirert refser, til lun folkeopplyser i Ingrid Espelid Hovig-tradisjonen.
På Bagatelles kjøkken var Hellstrøm kompromissløst kvalitetsbevisst.
Skal man dømme ut fra «Hellstrøm inviterer», TV3s nye utfordrer til TVNorges «4-stjerners middag», er kravene ikke fullt så strenge til det som skjer i tv-ruta.
Dette er Espelid Hovigs fjernsynskjøkken oppdatert for kjendissamfunnet, minus nytteverdien.
KONSEPTET er såre enkelt, og minner ikke så rent lite om NRKs «Kokkekamp» fra et tiår tilbake.
En kjent gjest kommer «hjem» til Hellstrøms kulissekjøkken, og de to konkurrerer om hvem som lage den beste maten med gjestens medbragte råvarer.
Til slutt setter de karakter på hverandres retter, etter en skala fra 1 til 10.
Det blir fort klart at konkurranseaspektet er underordnet, og at gjestene er plukket mer for tv-sjarm enn for kjøkkenferdigheter.
Unntaket i programmene jeg har sett, er skuespiller Stig Henrik Hoff, som har gått i læra hos Hellstrøm på Bagatelle.
Han kan lage mat, og testosterontåka ligger tjukk som stekeos når de to holder på.
Med Jon Almaas som gjest blir det mindre kokkelering og mer klovnerier.
Enten kan ikke Almaas lage mat, eller så later han som fordi han uansett ikke kan vinne.
Anne Lindmo er jordnær og kvikk som alltid, men kan visst ikke steke koteletter.
Hellstrøm tygger og tygger, men gir likevel, av grunner han ikke forklarer ordentlig, en syver.
KRITERIENE for karaktergiving er i det hele tatt uklare, men det betyr lite når programskaperne ikke engang forsøker å late som om de holder seg til sitt eget konsept.
I det Hellstrøm får se Lindmos gedigne fårekoteletter, henter han fram et stykke lammerygg fra kjøleskapet og bruker det i stedet.
Var ikke poenget at Hellstrøm og gjest skulle lage mat med de samme råvarene?
NYTTEVERDIEN er heller ikke spesielt stor.
Ordentlige oppskrifter glimrer med sitt fravær, her handler det mer om å plukke opp ett og annet tips mens det fjases og brases.
Matglade tv-seeere er bortskjemt med Anthony Bourdain på eksotiske matreiser og Gordon Ramsay som leder ekte kokkekamp i påkostede «Master Chef».
«Hellstrøm inviterer» er omtrent så lavbudsjett som matfjernsyn kan bli i 2012.
Det flyter så noenlunde på programlederens sjarm og autoritet, men en matpersonlighet av Hellstrøms format burde sikte mot et skarpere konsept, med mer syre i sausen.
| 0
|
300867
|
Dyre utsikter
Husleia er høy på Tjuvholmen.
Det er det gjestene som betaler for.
—Hvor lenge må man egentlig vente på noe å drikke?
Spurte Fredag etter å ha finlest menyen to ganger.
—Det satt gjester på bare noen få av Bølgen & Mois mange bord, og et par servitører vandret rundt i lokalet uten å bry seg nevneverdig om sine besøkende.
Fem og et halvt år er gått siden Bølgen & Moi åpnet filialen på Tjuvholmen, og like lang tid er det siden Robinson og Fredag felte dommen: nydelig mat, behagelig betjening og elegante lokaler.
- Det må være lov å forvente en servitør som er opptatt av gjestene sine, selv etter en lang sommer, mente Robinson og henga seg til uteserveringens største fortrinn:
Kikke på forbipasserende.
Etter å ha startet restaurant for atten år siden, har Bølgen og Moi nå åtte restauranter i drift rundt om i landet.
Fredag sukket over prisnivået som definitivt ligger i det høyere sjiktet, mente at kokken har mye å bevise, og bestilte asparges med serranoskinke til forrett, mens grisegodt fristet til hovedrett.
På menyen sto det BBQ svin og kelneren kunne opplyse at det var fileten som ville bli servert, ikke spareribs.
Robinson holdt seg til det våte elementet, kamskjell til forrett etterfulgt av kveite med sauterte grønnsaker.
Men hvilken vin skulle man velge til såpass mye forskjellig?
Siden Toralv Bølgen er kjent som en av Norges dyktigste vinkelnere, var forventningen til servitørenes vinkunnskaper deretter.
Dette bordets servitør ristet litt på hodet, og lurte på om vi likte tørt, fruktig eller søtt best.
Det endte med at vi lot oss overtale da han forslo et glass argentinsk Malbec til grisegodtet, og ellers mente vi burde gå for den sødmefulle Trimbach Gewürztraminer 2011 til resten.
Etter en stund var Robinson og Fredag enige i at det hadde vært lurt å ta en ekstra kikk på vinkartet.
Og mens bordene sakte ble fylt og kelnere bar ut imponerende skalldyrfat, hamburgere og vin i ulike valører, koste Fredag seg med sprø asparges og skinke.
Robinson mente kamskjellet var akkurat passe stekt, med noe anonymt tilbehør.
Agurk og ramsløkspuré var greit, og ikke mer enn det.
Da kveita kom med kapers, nøttesmør, rotgrønnsaker og bønner, beveget entusiasmen seg derimot noe oppover på skalaen.
- Bortsett fra at fisken er hakket for tørr, sa Robinson og undret hvorfor det ble servert både potetpuré og potetsalat til alle hovedrettene, og hva i all verden var poenget med å overøse potetpureen med sprøstekt løk?
- Eller pynte en hel rett med potetgull, fortsatte Fredag og dyttet flakene unna for å prøve seg på BBQ-sausen.
- Hvordan smakte den? lurte Robinson.
- Ketchup, kom det tørt fra Fredag.
Rødvinen var i hvert fall kraftig nok til å tåle smakene.
- Hovedretten gir meg gatekjøkkenassosiasjoner, og det er jeg ikke interessert i for 300 kroner, sa Fredag og lurte på om softis med topping til dessert var et godt valg, siden assosiasjonene likevel var i det landskapet.
Det endte med sjokolademousse med rabarbrakompott.
En god blanding av søtt og syrlig.
Robinsons friske jordbær med krydderrømme og vaniljesmuler framkalte kveldens første hyllest uten forbehold.
Og dermed var sammenlikningen fra forrige besøk i gang.
- Lokalet er like elegant.
Stort og luftig inne, og en uteservering med upåklagelig utsikt mot Pushwagners enorme veggmaleri, og muligheten for å se og bli sett, sa Robinson.
- Det kan godt hende at både ketchup og potetgull, unnskyld, BBQ-saus og chips, er laget her, men når jeg tenker at det er kjøpt i butikken på hjørnet, er skaden allerede skjedd, mente Fredag.
- Så hva skal vi si da?
- Prismessig er maten her bare hakket under noen av de dyreste i Oslo.
Da bør det smakes.
Hadde prisen vært halvparten, kunne stjernene blitt flere, konkluderte Fredag. robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
300871
|
Tex mex-kongen Cooder
41 år etter debuten er Ry Cooder fortsatt sulten.
ALBUM:
Er det mulig for en enslig musiker å være så kreativ og produktiv hele tida, og alltid treffe blink?
Ja, hvis du heter Ry Cooder (64).
Han er en av de få som fikser akkurat det, enten det dreier seg om soloplatene, samarbeid med andre i kraft av musikkambassadør (med afrikanske Ali Farka Toure på «Talking Timbuktu», kubanske musikere på «Buena Vista Social Club» og duoplata «Mambo Siniendo» med kubaneren Manuel Galbán, «San Patricio» med irske The Chieftains og «Chaves Ravine» med meksikanske musikere), studioarbeid eller som komponist av filmmusikk («Paris, Texas», «The Long Riders».
«Alamo Bay», «Crossroads» m.fl.).
Debut i 1970 Ryland Peter Cooder debuterte i 1970, og har hele tida satt sin egen agenda som en slags musikalsk oppdagelsesreisende med nesten hele verden som nedslagsfelt.
41 år etter debuten og tre år etter den forrige soloplata, «I, Flathead», er amerikaneren her med en åpenbaring av et album som sjangermessig svinger mellom tex mex, blues, reggae, dub og country.
Med seg på laget har han blant andre Flaco Jimenez (Texas Tornados) på trekkspill og sønnen Joachim Cooder på trommer (med Jim Keltner som innstepper), strykere, blåsere og som prikken over i-en Terry Evans' herlige bassrøst i koret.
Dårlig stelt «Pull Up Some Dust And Sit Down» handler i korte trekk om tingenes elendige tilstand.
Vi befinner oss rett og slett i «Quick Sand» - og vi er i ferd med å synke.
Når gud ser ned på oss og beskuer hva hans «mighty hand» har stelt i stand, vil han istemme at det er en «Humpty Dumpty World» (en tilstand som ikke kan repareres).
Mange av tekstene kretser rundt krig og finanskrise og feige bankfolk («No Banker Left Behind») og annen elendighet og styringa av USA, blant annet leker han med tanken på en nå avdød blueskjempe som president («John Lee Hooker For President») - for alle må en eller gang ha «the blues»:
«If you vote for John Lee Hooker you know you gonna groove».
Cooder synger som Hooker også!
George Bush «Christmas Time This Year» er myntet på tidligere president George W. Bush (fra Crawford, Texas):
«Thank you Mr. President for your kind words and deeds / There's just one thing I'd like for you to hear / Take this war and shove it up your Crawford, Texas ass / And then you'll know it's Christmas time this year».
Albumet runder av med en sterk, tilbakelent låtrekke i form av «Dreamer», «Simple Tools» (med en touch av Neil Young, særlig i gitarspillet) , «If There Was A God» og kule «No Hard Feelings», som kan høres som en ny variant av Woody Guthries «This Land Is You Land»:
«This land should have been our land».
Nei, her det ingen hard feelings, Cooder, bare lutter glede i all elendigheta.
| 1
|
300872
|
Med et hjerte av rock'n roll
Petter Baarli (48) solodebuterer.
ALBUM:
Det handler om riff.
Om ville soloer.
Boogie og dunkende driv.
Om musikk som oser av seine netter på klubber der gulvet er seigt av whisky, svette, blod og glassbiter og lufta er tung som bassdunk fra helvete.
Petter Baarli er en rocker par excellence, en Karius & Baktus med gitar, med en merittliste herfra til neste solsystem, men dette har han faktisk til gode:
Å utgi ei plate som bare bærer hans eget navn.
Men med masse hjelp fra likesinnede, blant dem den velkjente cowpønk-pioneren Jason «& the Scorchers» Ringenberg, er også denne delen av karrieren på plass.
Baarli er ingen sølvgutt.
Han synger som en blanding av Sid Vicious og Ron Wood.
All musikk er skrevet av Baarli selv, bortsett fra en låt av Richard Wagner som er kalt «Ride the Valkyries» (den heter strengt tatt «Ride of the Valkyries», som jo er noe annet, men hvilken rolle spiller et ord fra eller til, its only rock n roll).
Gitarer, bass, trommer og piano rister og koker, vrenger seg ut og inn og fram og tilbake, høyt og lavt, uten stans.
Musikken koker av rock n roll-historie; her er hele tradisjonen fra Chuck Berry til Yardbirds og Rolling Stones, via diverse 70 talls gærninger, til Sex Pistols på den ene siden og Crazy Horse på den andre, og nå kommer alt dette veltende på en gang.
Så gæernt kan det gå når du ikke gjør stort annet enn å spille gitar fra du er 11 år gammel.
For 37 år siden.
Gratulerer med solodebuten!
| 1
|
300875
|
Kostymekomedie
«Kick-Ass 2» byr på mye gladvold, men mindre av det som var friskt i den første filmen.
FILM:
For meg var «Kick-Ass» (2010) god underholdning av to grunner.
Den første var selvfølgelig Hit-Girl.
Den andre var komikken som oppsto hver gang Dave «Kick-Ass» Lizewski fikk virkeligheten i fleisen og måtte revurdere sine superheltdrømmer.
Filmen fant en fin balanse mellom superheltfantasier og det kleine tenåringslivet som disse fantasiene springer ut av.
Som Dave uttrykte det:
My only superpower was being invisible to girls.
Utfordringen i to-ern er at Chloë Grace Moretz er blitt eldre og at Dave Lizewski (Aaron Taylor-Johnson) henger mindre med de syrlige nerdevennene sine.
Moretz' Hit-Girl var en rampete nyvinning i en sjanger som riktignok hadde fått en rappkjeftet entertainer i Iron Man, men en bannende 11-åring som likviderer skurker i hopetall med sine kampsportferdigheter?
Det var både sjokkerende og grusomt underholdende.
Gode ansatser
Nå har Mindy (Hit-Girl) begynt på high school og Dave har lagt den grønne våtdrakta i skuffen.
Hvordan drar man da i gang historien igjen?
Jo, Dave kjeder seg, han ber om opplæring av Hit-Girl og sammen gir de sitt bidrag til kriminalitetsbekjempelsen.
Det høres ut som uoriginalt oppkok, men den første halvtimen inneholder flere gode ansatser man kunne gjort mer ut av, som Mindys forsøk på å bli en av de kule jentene på skolen.
I stedet kommer Red Mist tilbake og spiser opp kulissene, som det heter.
Christopher Mintz-Plasses overspill var morsomt i den første filmen, men nå får han for mye plass.
Han kaller seg The Motherfucker og omgir seg med en gjeng superskurker i lateks.
Det blir etter hvert for mange kostymer på begge sider og for langt mellom de gode øyeblikkene.
Ultravold
Hva så med kontroversen rundt filmens ultravold?
Jim Carrey (god i en mindre rolle) har som kjent nektet å markedsføre filmen, fordi han har fått et nytt syn på filmvold etter Newtown-massakren.
Regissør Jeff Wadlow kunne gjerne spart noe på voldseffektene og det er på sin plass at filmen har fått 15-årsgrense, men den er samtidig mer redelig enn andre superheltfilmer og deres blodløse massakrer.
Den verste synden i «Kick-Ass 2» er ikke at man gjør volden eksplisitt (som forventet), men at filmen forteller en mindre engasjerende historie enn sist.
| 0
|
300876
|
Frittløpende fantasi
«Lotte og månesteinens hemmelighet» er en gjennomført surrealistisk reise som virker helt naturlig.
FILM:
Det startet som TV-serie, fortsatte med spillefilmen «Lotte i Oppfinnerland» (2007) og nå er de to godt voksne estlenderne Janno Poldma og Heiki Ernits her med oppfølgeren om hunden Lotte, som bor i et lite land ved sjøen der alle liker å finne opp ting.
Pannekakefisking
Poldma og Ernits har en utsøkt fornemmelse for barns verden.
Når Lotte sitter i en båt og lurer på hvordan hun skal få postet et brev, stikker hun hodet under vannflaten og ser seg rundt.
Selvsagt står det en postkasse der.
Hun legger brevet i kassa og en flyvefisk bringer det straks videre.
Ved et annet tilfelle trenger Lotte hjelp av en mann som sitter på kaia og fisker pannekaker.
Onkel Klaus sier at selvfiskete pannekaker er de beste.
Vi får også se hvordan man lager pannekaker på havets bunn.
Hva skal man vel med en konvensjonell historie når det ene tar den andre på denne måten uten stans?
Viltvoksende
Litt handling får vi, likevel.
Onkel Klaus har ved et uhell stjålet tre steiner som en gjeng kaniner med tre ører behøver for å reise tilbake til månen.
To av kaninene følger etter dem for å få tak steinene.
Det samme gjør katten Paul - han spiller trommer og er forelsket i den forfengelige sangeren Matilda, som gjerne vil ha en månestein til smykke.
Regissørene er svært gode til å gi de mange dyrene karakter gjennom små detaljer.
Hele veien preges filmen av en viltvoksende oppfinnsomhet som minner mer om barns assosiering enn den jevne animasjonsfilm for barn.
Fargene er klare og sterke, slik de gjerne blir uten 3D-briller.
Filmen har premiere 1. juledag.
| 1
|
300877
|
Beatles-skattkiste fylt med vinyl, nostalgi og monolyd
Dette er versjonene gruppa selv likte best.
ANMELDELSE:
Noen vil kalle det galskap.
Andre vil bli hensatt i ekstase.
Det nyeste produktet i serien av nostalgiske, lyddyrkende, nøyaktig utførte forsøk på å gjenskape rockens storhetstid er en diger, hvit boks med tittelen «The Beatles in mono», i svart skrift.
Pluss et grønt eple.
Inni boksen fins replikaer av 14 Beatles-LP?er, produsert i 180 grams vinyl, med hver sang gjenskapt av prisbelønnede eksperter som har utført et lydmessig filigransarbeid.
Storhetstida
Dette prosjektet er selvsagt satt i gang for å tjene penger.
Platebransjen er i ferd med å lide dinosaurdøden.
Selvfølgelig forsøker den å presse sin glamorøse storhetstid til siste sitrondråpe.
Men det må være mer enn grådighet som ligger bak slike prosjekter.
Noen må være oppriktig opptatt av de kunstneriske triumfene som ligger bak fordums uttrykk, idealister som legger hele sin sjel, lidenskap og audiofile know how i disse produktene.
Albumets død
Musikeren Knut Schreiner skrev 27. september en artikkel i Dagbladet med tittelen:
«2014:
Året albumet døde.»
Poenget er kortfattet at dagens artister av forskjellige grunner satser på enkeltsanger, ikke på sammenhengende låtsamlinger eller konseptalbum.
Noe av årsaken er selvsagt måten man lytter til musikk på.
Man streamer en og en favorittlåt fra nettsteder, folk kjøper rett og slett ikke album.
Slik sett er musikk betydelig mer sårbar enn både litteratur og film.
Verken romanen og langfilmen er truet.
Audun Vinger skrev fredag en artikkel i Dagens Næringsliv der han skildrer denne tendensen som et knefall for markedskreftene og tap for den kunstneriske drivkraft.
«Hva med det geniale surret?» sukker Vinger.
Beatles-boksen foran meg blir i lys av denne debatten en skinnende skatt, en dødehavsrull fra dypet av et musikalsk osean, en rosettastein fra tidenes morgen.
Foretrakk mono
Når man trekker til side plastikken man nesten skulle tro en arkeolog hadde tredd rundt de ikoniske coverne, tar ut de perfekt utførte kopiene og setter nålen til rillene, er det nesten som å høre musikken på ny.
Hvilket man jo også gjør, på et vis.
Alle Beatles-albumene fram til «The White Album» ble spilt inn både i en stereo- og en monomiks, og det sies at gruppa selv foretrakk monoversjonene.
De ble utgitt på CD for fem år siden, men arbeidet med å overføre de gamle miksene er utført om igjen, denne gangen med utelukkende analoge virkemidler.
Det forteller noe om nidkjærheten som ligger bak dette produktet.
Her er ingen kunstige elementer, bare musikken, gjennom én kanal, uten noe tull.
Til begynne satset Beatles på enkelthits, i blant nye versjoner av eldre låter, inntil de på den tredje plata, «A Hard Day?s Night», skrev alle låtene selv og stadig nærmet seg det helhetlige, gjennom «Beatles for Sale», «Rubber Soul» via «Revolver» til tidenes konseptalbum, «Sgt.
Pepper?s Lonely Heart?s Club Band» og endelig «The Beatles», det hvite albumet, mesterverket.
Minnene strømmer fritt
I tillegg får du «Magical Mystery Tour» og «The Mono Masters».
Minnene strømmer fritt.
Du husker hvor, når og sammen med hvem du hørte disse platene første gang.
En makeløs reprise, perfekt lyd, på disse platene der du kjenner hver låt til bånns, men også sammenhengen, rekkefølgen, som gjør hvert album til en reise.
Og jeg tenker, Kanskje har Schreiner rett, kanskje er denne epoken over.
I så fall sier jeg med Strindberg:
Det er synd på menneskene.
| 1
|
300879
|
Joan Jett som urinerer på gitarer?Mer av det!
Dessverre rocker ikke «The Runaways» hele veien.
|||
FILM:
Jeg ville så gjerne like denne filmen:
Seint 70-tall, vakre, hardt sminkete rockejenter, feite riff og et solfylt California filmet på Super 16 mm for å få fram den kornete nostalgien.
What's not to like?
Ganske mye, skulle det vise seg.
The Runaways besto av fem jenter, men vi blir bare kjent med to av dem.
De andre er veggpryd og får til nød si «bitchin'», sent 70-tallsk for «awesome».
Strengt tatt blir vi ikke kjent med Joan Jett (Kristen Stewart) og Cherie Currie (Dakota Fanning), heller.
De er begge underutviklet som filmkarakterer og vi får ikke vite stort mer enn at livet er kjipt og at de lengter etter å spille i band.
Stewart har tatt med seg det merkelig fascinerende vakuum-blikket fra «Twilight»-filmene.
OverfladiskEks-barnestjerna Fanning (16) er definitivt den mest interessante skuespilleren og hadde regissør Floria Sigismondi vært en mer talentfull manusforfatter, kunne dette blitt en film som gikk under overflaten.
Sigismondi har laget «edgy» musikkvideoer for blant andre Marilyn Manson, David Bowie og The White Stripes, men manuset til «The Runaways» er en eneste lang rekke med klisjeer:
Ungdom fra ødelagte hjem starter band, hundses rundt av en halvgal manipulator av en manager, får platekontrakt (ville gledesscener), rives i stykker av berømmelsen og ender opp med et slags voksenliv.
Lite er gjort for å stryke klisjeene mothårs.
Man blir sittende og savne det uventede.
Når Joan Jett bryter seg inn på motellrommet til et ekkelt gutteband og urinerer på gitarene deres, tar jeg meg selv i å tenke:
Mer av det.
SensurertManus er basert på Cherie Curries bok «Neon Angel», der hun også forteller at hun ble voldtatt som 15-åring og senere gravid med en mye eldre mann.
Relevant, kanskje?
Sigismondi har valgt å ikke ta med disse hendelsene.
Et par av scenene med Cherie og søsteren Marie er rørende, og Michael Shannon er kledelig diabolsk i rollen som manager Kim Fowley, men filmens beste øyeblikk finner sted når Stewart og Fanning (de synger selv) står på scenen og gjør det The Runaways var ganske så gode til.
| 0
|
300880
|
Anmeldelse:Sterk og følsom antikrigsbok fra nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj
Om Sovjets «Vietnam-krig».
Hvordan kan man med ord beskrive opplevelsen av å delta i en krig?
Utallige forfattere har forsøkt, både i sakprosa, memoarer og skjønnlitteratur, mer eller mindre vellykket.
Språket kommer til kort overfor såpass ekstreme opplevelser.
Det er ingen ny idé å samle erfaringer fra flere aktører, slik den nykårede Nobelpris-vinneren Svetlana Aleksijevitsj gjør det i boka «Kister av sink - sovjetiske stemmer fra krigen i Afghanistan».
En skjult historie
En skjult historie
Stemmene er formulert i monologer, stort sett uten avbrytelser.
Det som skiller Aleksijevitsj? bok fra andre lignende prosjekter, er for det første at hun avdekker sannheter om krigen som er forsøkt undertrykt av myndighetene.
For det andre er hun en enestående skribent, som både gjennom sitt eget språk og sin gjengivelse av intervjuobjektene nagler leseren til det som blir fortalt.
Fargesterke detaljer
Fargesterke detaljer
Som leser har jeg ikke noe problem med å tro på den historien Aleksijevitsj formidler i denne boka, uansett om hun - også ifølge seg selv - benytter seg av skjønnlitterære teknikker.
Hun hadde i 1988 utgitt boka «Krigen har intet kvinnelig ansikt», om kvinner som sloss i Den røde hær under andre verdenskrig, men som ble neglisjert i den offisielle historieskrivingen.
Hun forteller innledningsvis at hun var «fullstendig uttømt» og at hun ikke ville skrive «mer om krig».
Men så overvant trangen til å få fram sannheten, og hun satte igang.
Hun drar med soldatene til Afghanistan og opplever at «krig er en verden, ikke en hendelse ... alt her er annerledes - både landskapet og mennesket og ordene».
Hun skriver:
«Med fortvilelse driver jeg (i bok etter bok) med det samme arbeidet - jeg forminsker historien ned til mennesket.»
Besvimte ved fronten
Besvimte ved fronten
«Livet er utrolig kunstnerisk i seg selv, og, hvor grusomt det enn lyder, spesielt kunstnerisk er den menneskelige lidelse.
Kunstens mørke side.
I går så jeg for eksempel hvordan de samlet sammen biter av karer som var sprengt i luften av en stridsvognmine.
Jeg kunne ha latt være å gå og se, men jeg gikk for å kunne skrive.
Nå skriver jeg ...
Men allikevel:
Måtte jeg gå?
Jeg hørte hvordan offiserene smålo bak ryggen min:
«Frøkna blir nok skremt», sa de.
Jeg gikk, og det var ikke noe heroisk i det, for jeg besvimte der.»
Handlingen?
Den er forferdelig, som all krig er det.
Det handler om en avhumanisering av helt vanlige ungdommer, langt fra profesjonelle soldater.
De blir drevet inn i en følelsesmessig kastrasjon og likegladhet overfor menneskeliv.
Likevel framstår mange på til tross for sitt sjokkartede møte med krigens hverdag som mennesker med drømmer, humor og opptatthet av litteratur og kunst.
Skadeskutt generasjon
som ingen hadde behov for
Skadeskutt generasjon
Krigen ble Sovjetunionens Vietnam, det makthaverne satt igjen med, var en skadeskutt generasjon.
Boka bugner av rørende situasjoner.
En av dem beskriver en forbrødring mellom russiske og amerikanske krigsveteraner i Den afghanske klubben.
«Vi skålte og omfavnet hverandre, var lissom våpenbrødre.»
De russiske dikterne
Før det militære var det Dostojevskij og Tolstoj som lærte meg å leve, i det militære var det sersjantene,
Vodka ...Bøker og vodka ...
Her ligger den russiske sjels hemmelighet begravd, her kan
De lete etter grunnlaget for russisk patriotisme
De russiske dikterne
Aleksijevitsj på sin side skriver:
«Hvis jeg ikke hadde lest Dostojevskij, ville jeg ha vært enda mer fortvilet.»
| 1
|
300883
|
Storslått fra Einar Stray Orchestra
Maler med bred pensel på «Politricks».
ALBUM:
Einar Stray ep-debuterte med «Favors And Fields» i 2008 og albumdebuterte tre år seinere med «Chiaroscuro», som også ble utgitt i Europa og fikk bra mottakelse.
Djervere uttrykk Siden den gang er soloartisten blitt et band, samtidig har det skjedd mye med uttrykket.
Det er fastere, mektigere og framfor alt djervere.
Det er vel et stykke igjen til vi kan kalle det Sandvika-bølgen, men Stray har en del felles med en annen artist fra samme bærumsby, Jens Carelius og hans nye band Atlanter - kanskje først og fremst et ønske om å eksperimentere med musikalske uttrykk.
Elegant arrangert
Jeg hører et band som har vokst mye på de tre åra siden albumebuten.
Cello og fele Ofelia Østrem Ossums cello og Hanna Furuseths fele er dominerende - og viktige - i det lydbildet som skapes, mens Stray (piano/gitar), Simen Aasen (bass) og Lars Fremmerlid (trommer) kompletterer.
Størst er lydbildet i blodfulle «Pockets Full Of Holes» og avsluttende (og støyflørtende) «Envelope», mens du helt i den andre enden musikalsk finner den dempede a capella-låten «For The Country».
Taffelaktige «Aleksander» er et sted midt imellom, og understreker spennet i registeret.
Storslått «Politricks» er ikke så «dramatisk» som for eksempel hos Rufus Wainwright, men kombinerer naiviteten til amerikanske Sufjan Stevens og storslåttheten til islandske Sigur Ros.
Einar Stray er også blitt sammenliknet med norddnorske Moddi, men det går mer på stemning enn det storslått orkestrale.
Dessuten har de spilt i hverandres band.
I bunnen aner jeg også en fascinasjon for progrocken fra 70-tallet.
Einar Stray Orchestra har allerede turnert mye i Europa, og nå står en rekke nye jobber for tur.
I Norge får en rekke byer besøk etter starten på Trøndertun i Melhus 4. september, før Europa venter igjen.
Store tanker Også tekstlig har Stray mye på hjertet, og «Politricks» blir blant annet framstilt som kritikk av Norge som fredsnasjon, «et land som deler ut fredspriser med en hånd og krigsvåpen med den andre, og som bygger sin ekstreme velstand på skitten oljevirksomhet», som bandet skriver i infoskrivet.
Ros også til Hasse Rossbach (Team Me / Moddi / Superfamily), som har lost det hele i land i produsentstolen.
| 1
|
300884
|
Det hadde ikke vært The National uten tristesser
Men «Trouble Will Find Me» har fått et vellykket løft.
ALBUM:
I løpet av de siste åra har amerikanske The National, akkurat som musikken deres, jobbet seg bestemt, men behersket framover, og uten nevneverdig hypestøy posisjonert seg som et av vår tids mest solide og personlighetssterke band.
Forrige plate («High Violet», 2010) var et kommersielt viktig steg på veien, men kunne tross noen store høydepunkter føles litt tung og monoton.
Det gjør ikke «Trouble Will Find Me».
Alvorstung vokalist
Jo visst har vokalist Matt Berninger fortsatt en helt spesiell evne til å høres ut som livskraften når som helst kan renne ut av ham, alvorstungt mumlende på tekstlinjer som «I was a television version of a person with a broken heart».
Og det hadde ikke vært The National uten noen høyst minneverdige tristesser:
«Fireproof», for eksempel, med sitt tvinnende gitarfingerspill, glidende strykerlinjer og forsiktig vispende trommedriv, eller «This Is The Last Time», som åpner med en basstreng-linje og dyp, spartansk kombinasjon av cello og treblås.
Lettere stemning
Men gjennomgående har den ofte dirrende dype stemmen fått litt mer luft og lys i tonefølget denne gangen.
Det fyldige, mykt drivende kompet er elegant bygd ut med detaljer; bløte synther, diskret stryk og runde blåsere.
«Trouble Will Find Me» kan dessuten skryte av celebre gjester som Sufjan Stevens og St Vincent.
Men hadde du ikke visst det, hadde du ikke tenkt over at noen andre var en del av dette.
Det er et hederstegn.
| 1
|
300886
|
Kråkesølvs tredje er deres hittil beste
Særpreg og gode melodier er alt som trengs.
ALBUM:
Det skorter ikke på norske band som lefler med det samme - regntung, gitarbasert og småskranglete postrockflørt - men de færreste har det som skal til for å gjøre det særlig interessant:
Særpreg og gode melodier.
Kråkesølv har nok av begge deler.
Enkle virkemidler
Med klare, tvinnende gitarlinjer og varm bodøvokal i front viser de på glimrende låter som «Et lett hjerte» at man ikke trenger avanserte virkemidler for å gi driv og tekstur; man kommer langt med de riktige tonene og noen friske overganger.
Kvartetten har dessuten tatt med seg bråkegitarene fra sist, og får blant annet i førstnevnte låt dratt på med litt deilig, småproggete støy, mens «Dårlig løgner» er en aldri så liten fuzzpopperle.
Politisk engasjement
Ikke minst er det godt å høre at de fortsatt nekter å finne seg i at å være musiker automatisk skal diskvalifisere en fra å mene noe, når de sparker sarkastisk til norsk krigsdeltakelse i «Når det prentes inn»:
«La oss proklamer at godhet vinn / selv om pengan styra / vend det andre kinnet til / og ta liv for hyra».
| 1
|
300887
|
Konger av omveiene
Melodiøsiteten til Mew er deres største styrke.
Det volder danskene en del bry.
ALBUM:
Det finnes flere skoleretninger, flere måter å gjøre det på, når utgangspunktet er en fin popmelodi.
Du kan foredle den, nærmest redusere slik du gjør når du lager kraft, til fortettet minimalisme.
Du kan runde av kanter, glatte over og teflonbelegge.
Du kan støye og bråke den i hjel, sparke den, tråkke på den og spytte på den, slik at man appellerer til de som gjerne liker å lokalisereen popmelodi i dypet av fyllinga, heller enn å lytte til pop i seg selv.
Eller man kan gjøre som Mew stort sett foretrekker nå til dags: begrave en slik melodiskatt i stormannsgal, maksimalistisk pompøsitet og dekke til med snirklete ornamenter, og appellere til folk som liker å vente tålmodig på de korte passasjene innimellom hvor låtens innerste popvesen kommer til syne.
Bedre balanse
Dette er ikke en problemstilling som er ny for danske Mew, som har beveget seg fra pyntelige, mildt shoegaze-influerte rockere et sted mellom Coldplay og Sigur Rós, til et band som stadig oftere spiser progrock til frokost og avansert støyrock til lunsj.
Det var på 2005-albumet «And The Glass Handed Kites» at de åpnet opp progskapet for alvor, og fikk hele skiten rett i hodet.
Da var konklusjonen at Mew er flinkest som rocka, karaktersterkt popband, mindre flinke som strebende kunstrockere, og mest spennende når de legger seg et sted midt i mellom.
Det er derfor med en viss glede og lettelse at man konstatererat «No More Stories...» klarer å turnere denne balansegangen på en mye mer tiltalende og overbevisende måte.
Det er fortsatt slik at Mew til tider gjør det unødig vanskelig for seg selv.
Deres insisterende storslagenhet kan iblant framstå som hul, og den overdrevne, gjerne elektroniske snirklingen som en misforstått «form-foran-innhold»-feilslutning.
De behersker heldigvis formatet bedre enn sist, og er flinkere med dynamikken.
De har vett på seg til å roe ned oftere og lengre, musikken er alltid på vei et sted, og den tar seg tid der før den går videre.
Et tegn på økt modenhet, vil jeg tro.
Kontrollert øs De beste passasjene på «No More Stories...» er slik sett de hvor Mew går for en mer Flaming Lips- og tidlig Bee Gees-aktig variant av den symfoniske popstorslagenheten («Sometimes Life Isn't Easy»), eller drister seg til å legge litt muskler bak det som ellers fort kunne framstått som en spasertur i Sigur Rós' revir.
Deres spesialdistanse nå er det kontrollerte, eskalerende øs — der det melankolske vinddraget nærmer seg kuling styrke og bandet pøser på med en avslappet rutinerthet.
Mew har utvilsomt en melodisk begavelse som volder dem et visst bry, i den forstand at de ikke helt vet hvordan de skal håndtere den.
Jamfør innledningen om hvordan man pakker inn, eventuelt ikke pakker inn, en fin popmelodi.
Og det er kanskje den økte modenheten som gjør dem litt mer tilbøyelige til å rendyrke sin egen fremste styrke, i stedet for å gjøre alt de kan for å dekke den til.
Nå er de konger av omveiene på en mye bedre måte enn sist, de tar seg god tid, men vet hvor de skal ende opp til slutt — og det er oftere enn sist et godt, drømmeaktig sted hvor en fin popmelodi får lov til å være en fin popmelodi.
| 1
|
300888
|
Ulyd fra kjøkkenet
- Matmarked og matmarked, fru Blom.
Robinson så seg om i den lange og høyloftede tarmen av et lokale som huser Maschmanns matmarked på Skøyen i Oslo.
- Ja, byens siste tilbud til gastronauter med velfylt lommebok oppleves vel egentlig mer som en veldig lang og eksklusiv delikatessedisk, istemte Fredag.
De to spisevennene var på vei mot
Enden av lokalet, der Maschmanns Brasserie holder hus med lunsj- og middagsservering for et hovedsakelig voksent vestkantklientell.
Innerst er det en romslig vinbar, som var meget tynt befolket denne kvelden.
Selve restauranten gir et noe rotete inntrykk, med bord helt ut mot inngangen og en del støy og neonlys fra det åpne kjøkkenet.
Sammen med lyset
fra de store vinskapene gir det en litt kjølig belysning til lokalet, noe som for så vidt sto i stil med romtemperaturen.
Det er ikke hver dag Fredag blir sittende med ullskjerf på restaurant, og i likhet med en del andre frosne gjester blir tilbudt et saueskinn til å legge i stolen.
Mens Robinson og Fredag bladde i menyen, kom ferskt, godt brød fra markedets bakeri på bordet, sammen med en grønn og pepperaktig olivenolje.
Fredag valgte en terrine av foie gras og confitert andelår til forrett.
Robinson gikk for tre Umami-østers, til tross for den noe stive prisen på 169 kroner.
Men hvorfor det skulle ta mer enn en halvtime å åpne tre østers og skjære en skive terrine i en halvfull restaurant, var vanskelig å forstå.
At kjøkkenet var tilstrekkelig godt bemannet, kunne
Man både se og høre mer enn godt nok.
Beklagelsen kom først da Robinson påpekte sommelet, men da ble spisevennene til gjengjeld lovet dessert på huset.
Robinsons østers var gode, men druknet nærmest i en japansk vinaigrette som var fylt helt opp til skallkanten.
Fredags terrine kom med kompott av ristet paprika,
korinter og mango, og søt, ristet brioche.
- Godt, men ikke eksepsjonelt.
Litt mye sødme på én gang, konstaterte Fredag.
En hvit Macon La Roche burgunder i 2010-årgang var godt vinfølge, det samme var Robinsons Chablis Premier Cru fra Dauvissat Beauroy.
Fredags hovedrett var hvitvinsbreserte kalvekjaker med salvie og rotgrønnsaker, stekt kalvebrissel med laurbærsmak og bakte jordskokker.
Robinson mente tiden var overmoden for årets første skrei, og valgte seg ristet torskerygg med potettrøffelkrem, patanegrasmør, grønnkål og romanesco.
Kelneren forsikret at en ung
og rimelig Barbera d'Asti var perfekt vinfølge til skreien.
Det viste seg å stemme brukbart, men dessverre ble tallerkenen stående litt for lenge på serveringsdisken før kelneren kom med maten, slik at fisken ikke var ordentlig varm.
Men god var den.
Riktig stekt, med sprøtt skinn og salte biter av smørstekt skinke.
Robinson savnet kanskje noen spiseskjeer av en stekesjy, men tøffelpureen var god, grønnkålen likeså.
Noen bør imidlertid fortelle kokken at less is more, for Robinson orket ikke mer enn halvparten av det meget sjenerøst utporsjonere tilbehøret.
Fredag spiste heller ikke tallerkenen tom.
Kalvekjakene var litt trå, de bakte grønnsakene litt pregløse.
- Dette er landsens kost av flotte råvarer, men det blir litt traustere enn det burde vært.
Jeg savner syre og friskhet.
Dette så bedre ut på menyen enn det smaker, sa en skuffet Fredag.
Til dessert bestilte Robinson Crème Catalan, mens Fredag valgte Semifreddo med varme multer og melkesjokolade-krem.
Den spanske varianten av crème brûlée var utsøkt, med en skje god vaniljeis som kontrast til den lune kremen.
Fredags Semifreddo var heller ikke ille, men vennene var enige om at spansk trumfet italiensk.
- Ujevn og alt i alt litt skuffende mat, treg servering og småsurr.
Maschmanns Brasserie
er sikkert et utmerket sted for en lunsj eller jobbmiddag, men det er nok ikke her man tar den romantiske middagen for to, fastslo Robinson.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Maschmanns Brasserie
Karenslyst allé 51
0278 Oslo
Tlf.: 22 55 33 44
Mat: 3
Miljø: 3
Service: 3
Totalt:
3
6 forretter:
Kr 149- 298
7 hovedretter:
Kr 249- 299
6 desserter:
Kr 69- 139
Til guiden:
MASCMANNS BRASSERIE Karenslyst allé 51, 0278 Oslo, Tlf.:
22 55 33 44
Brasseri med lunsj- og middagsretter i det nye matmarldet på Skøyen.
Varierende nivå på mat og service, passer nok bedre til jobblunsj- eller - middag enn romantisk aften for to.
Snittpris hovedretter: Kr. 276
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
300889
|
Anmeldelse:Du blir et par hakk klokere av å lese Liv Køltzows nye roman
Skriver om en forfatter som får Parkinson.
Det oppleves som en begivenhet at Liv Køltzow er ute med ny bok etter tretten år.
På sekstitallet tilhørte hun kretsen rundt tidsskriftet Profil, på syttitallet toneangivende modernistiske og feministiske forfattere.
I tiårene etter har det vanket priser og to nominasjoner til Nordisk råds litteraturpris.
Hun er et ikon i norsk kvinnelitteratur, for å bruke et forslitt begrep.
I årets «Melding til alle reisende» sirkler hun inn en kvinnetype vi kjenner fra tidligere bøker; hun som litt tilfeldig har drevet gjennom livet styrt av andres vind, så å si.
Nærmere bestemt ektemannens.
Avhengighet og identitet er fremdeles nøkkelbegreper.
Spørsmålene romanen utforsker er både typisk Køltzowske og nye:
Hva hjelper brudd og nyvunnet uavhengighet når en ny mann straks setter dagsordenen?
Og hvordan bevare friheten - og seg selv - når sykdom skaper den verste avhengigheten noensinne?
Djevelsk beskjed
Djevelsk beskjed
På et rehabiliteringssenter møter hun Vegard, og innleder parallelt skilsmisseprosess og et forhold til ham.
Vitalitet, dansebandmusikk, festing, damer og regninger følger med Vegard.
Han blir gjenstand for Kajas uslukkelige begjær.
Et begjær delvis skapt av parkinson-medisin.
Autoritet
Autoritet
Partiene fra barndom, fra reisene til Italia, fra hverdager truet av kaos, er sakelig, nesten kjølig formidlet, men også tidvis svært sanselig.
Formen er episodisk uten å være fragmentert.
En narrativ autoritet preger Køltzows roman.
Tvil
Tvil
Tvilen i Kaja er fundamental:
«Var hun ikke lenger det menneske hun hadde vært?»
Hvem er hun uten skrivingen, og er Vegard en velsignelse eller bare er ute etter pengene hennes, er spørsmål hun baler med.
Kaja er smertelig klar over at svekket hukommelse og dømmekraft følger med Parkinson.
Suveren
Suveren
«Melding til alle reisende» er fortelling du ikke har lest før.
Romanen svinger fra desperasjon til eufori, bryter tabuer, leker, og etterlater leseren et par hakk klokere.
| 1
|
300890
|
Et effektivt drap på all lyst til å le
Til deg.
Fra fire norske komikere.
TV:
Et eget TV-program med imitatoren Rune Andersen, standuperen Jonas Kinge Bergland, go'blunkeren Sturla Berg Johansen og jovialitetsbegavelsen Tommy Steine - det må jo bli morro, det?
Eller?
Nei, ikke nødvendigvis.
Ikke når en programskaper tenker at komikere som er komiske, det har folk sett før.
Og istedet velger å fokusere på komikere når de er på sitt sureste, mest kranglete, usjarmerende og regelrett ekle - alt annet enn morsomme, igrunn.
Foranledningen til at denne oppkonstruerte firerbanden i det hele tatt var å finne i samme turnebuss deler av fjoråret, er enkel og ikke engang forsøksvis kamuflert i «Komikameratene»:
Elina Krantz, leder av Norges største bookingbyrå for komikere, trenger en ny blockbuster av en forestilling på sitt showhus på Aker Brygge og har slukt Steines ide om en slags moromann-variant av Gitarkameratene med søkke og snøre.
Dama har ikke blitt komi-Norges mektigste uten grunn, og når Steine og kompani samles på et konferansehotell for å koke opp ett eller annet å levere på scenen, er billettene allerede solgt.
At kjemien mellom de fire stjernene på dette tidspunktet har en pH som tangerer saltsyre er det som skal fungere som spenningsdriver i dokusåpen om prosjektet.
Sturla er «skeptisk».
Jonas vil bli «mer synlig».
Rune sier rett ut at Krantz har presset ham til å bli med.
Tommy Steine oppfører seg dårlig mot hotellbetjeningen.
For øvrig sitter alle på et møterom og drikker kaffe, ser på laptoper og syter over hvor lite morsomme de andre tre er, mens Elina Krantz presser fram en krampaktig latter når noen i korte glimt utviser små tegn på kreativ prosess.
Konklusjon:
Selv ikke dokusåpens virkemidler kan gjøre gull av gråstein.
Og den som har bodd under en stein og tror tilblivelsen av noe morsomt er like morsomt som sluttproduktet, må tenke om igjen.
Helst både en og to ganger.
| 0
|
300892
|
Traust og halvgjort fra In Flames
Kongene av melodiøs death metal får det ikke helt til på sin nye plate.
ALBUM:
Det oser ikke idérikdom av svenske In Flames på deres nye album.
Kanskje det er mangel på inspirasjon som har fått dem til å forlate hjembyen Gøteborg for å spille inn plata.
Folk har siden det kommersielle gjennombruddet på begynnelsen av 2000-tallet hatt et blandet syn på bandet.
Enkelte har mislikt den poppa retningen, mens andre har omfavnet bandets evne til å skrive hyperfengende melodier og storslagne og refreng.
På «Siren Charms» går de lenger i melodiøs retning enn noen gang, men det låter påtvunget og lite spontant.
Og det er vel lite som er tristere en formatert metal uten gjennomslagskraft?
Sangene mangler rett og slett mål og retning.
Gitarene og de velkjente harmoniene er gjemt lenger bak i lydbildet, mens knatrende programmeringer og synther ligger langt foran.
Platen hviler i stor grad på vokalist Anders Fridén, uten at han klarer å løfte det middelmådige låtameterialet dit det bør være.
| 0
|
300893
|
Opprør på Rykkinn
Sven Nordin og Åsmund Høeg gjør «Sønner av Norge» til en oppvekstskildring man ikke glemmer så lett.
FILM:
De færreste som var i hormonell ubalanse på slutten av 70-tallet endte opp som pønkere.
De fleste av oss spilte badminton med far, mens en og annen beibi dro av sted og spilte pønkebassgitar med de ekle guttene, for å radbrekke deLillos.
«Sønner av Norge», som er basert på Nikolaj Frobenius' «løgnaktige selvbiografi» fra 2004, «Teori og praksis», handler derfor om mye mer enn pønk.
I sentrum står et nært og komplisert forhold mellom far og sønn.
Magnus (Sven Nordin) er fortsatt blomsterbarn og fritenker, selv om han har fått seg jobb på arkitektkontor og flyttet inn i rekkehus på Rykkinn som han har tegnet selv.
Rykkinn i Bærum er en av østkant-enklavene på beste vest, med blokker som er skummelt like de jeg selv vokste opp i på Furuset.
Vi får ikke vite så mye om de sosiale forholdene, annet enn at gutta i collegejakke er bøllete og at dop selges utenfor KI-senteret.
Pønkepappa
Naturlig nok har regissør Jens Lien valgt å la oss se hele fortellingen gjennom øynene til fjortisen Niko, spilt med overbevisende sårhet og raseri av debutanten Åsmund Høeg.
Når familien rammes av en tragedie, blir Nikos forhold til faren satt på store prøver.
Filmen starter som lett, sosialdemokratisk mimrekomedie, glir brått over i det triste, før resten av historien foregår i det sorgmuntre toneleiet, der en midlertidig desillusjonert fatter får sans for raseriet i pønken.
Sven Nordin gestalter her det som må være en av de mest minneverdige farsfigurene i norsk film.
Nostalgisk
Det er slemt å si at «du er så søt når du er sint», men det er fristende å hevde det om pønken i «Sønner av Norge».
Filmen handler om opprør, men også om nostalgi for ei tid da opprør provoserte.
I dag synes man synd på emo-kidsa og snart er svartmetallen inkludert i salmeboka.
Et av filmens små feilgrep er bruken av Johnny Rotten anno 2010.
Han dukker opp i en kort drømmescene, noe som ikke bidrar til annet enn å hamre inn hvor patetisk opprør kan framstå i ettertid (kanskje var rollen betaling for flittig bruk av Sex Pistols på lydsporet).
Mye av humoren i «Sønner av Norge» kommer jo av at ungdomsopprørere sjelden tenker på hvordan de framstår tretti år seinere.
| 1
|
300895
|
Få ess i kortstokken til Hjerterknekt
Sprikende album fra Harestuas store sønner.
ALBUM:
«Lang natts ferd mot dag» er album nummer sju fra Hjerterknekt.
Siden den fine debuten «Ny morgen - ny dag» i 1993, toppet med radiovennlige «Slipp meg inn», har hadelendingen Henning Klevmark og Co. vært trofaste leverandører av country og countryrock på norsk, med gjestevisitter i pop- og rocklandskapet.
Dessverre har de nå forkastet det som er blitt en signatur for bandet, dynamisk, akustisk musikk, til fordel for et røffere uttrykk.
Det er mulig det var viktig å rase fra seg, men resultatet er at bandet faller mellom flere stoler.
De har vært i dette nabolaget før, men har aldri vært mer rocka.
Lysere plate
Mens forrige plate, mer countryinspirerte «Et langsomt farvel», var mørk og svært personlig, har «Lang natts ferd mot dag» en lysere stemning.
Om lengsel fortsatt er et tema i flere av låtene, er ikke forsoningen langt unna.
Men kjærlighetssorgen, blandet med håpet om at hun kommer tilbake, er et stadig tilbakevendende tema.
Stilmessig er Hjerterknekt nærmere Bruce Springsteens E. Street Band og en punka Ulf Lundell enn Hellbillies.
Et par av låtene, og særlig banale «Med din hånd i min», plasker faktisk i danseband-dammen, kanskje uten at det er tilsiktet.
Det skyldes særlig et arrangement der Maria Zimmermanns trauste «Frem fra glemselen»-stemme er for framtredende.
Gitarrock
Men allerede i neste spor får bandet bokstavelig talt «Blod på tann», og trøkket er intenst og atskillig større.
«Kristina» og «Såra soldat» er desperate, gitarbaserte rockelåter, mens «Våge elske» og albumets absolutte høydepunkt, «Farger», dyrker sårheten.
«Farger» tar tempoet noe ned helt på tampen, en rørende låt i musikalske omgivelser vi gjerne ville hørt mer av.
For - dette blir for sprikende.
Klevmark og gitarist og produsent Vidar Løvstad burde bestemt seg for hvor de ville være - og holdt seg der.
Nettopp denne hoppingen - fra countryinspirert rock til beinhard rock på grensa til punk - bidrar til et flakkende uttrykk som ikke kler det sympatiske bandet fra Harestua.
| 0
|
300897
|
Onanihyllester og technorock kan funke sammen i praksis
Super plate fra supergruppa Broken Social Scene.
|||ALBUM:
Selv om medlemmene i det kanadiske musikerkollektivet Broken Social Scene har gitt ut musikk hver for seg de siste fem årene, er det allikevel den kosmiske drømmepopen, den brautende Dinosaur Jr.-jammingen og den svale soveromselektronikaen som oppstår når alle sammen er samlet i studio som virkelig er magisk.
På «Forgiveness Rock Record» er Broken Social Scene skoleeksempelet på hvordan i utgangspunktet umulige ideer likevel kan fungere sammen i praksis.
Den synkoperte tulleindierockeren «Ungrateful Little Father» og den technofiserte postrockeren «Chase Scene» ser ikke så bra ut på papiret, gjør de vel?
Toronto-kollektivet klarer likevel på mystisk vis å holde stø kurs på tross av alle de musikalske krumspringene, som blant annet også involverer en to minutter lang onanihyllest kalt «Me and My Hand».
La det ikke gå fem år til neste musikalske utløsning.
| 1
|
300902
|
Bertine Zetlitz har tatt en u-sving, pælma komfortsonen på bålet og lagt hodet på hoggestabben
Synger på norsk, med andre ord.
LÅT:
Åh, herregud, så deilig det er å bli overraska av et comeback!
På begynnelsen av 00-tallet hadde Bertine Zetlitz sakte, men sikkert, skåret ut sin egen elektropopnisje i is, synth og historier om falne kvinner.
Hun var Norges udiskutable popdronning, mestselgende kvinnelig artist, Spellemannvinner, stjerne med meloditeft og unik stil.
Men så frøys det.
Nisjen framsto mer og mer som en synthtvangstrøye.
Sakte, sakte, falt stjerna til jorden.
Er det noen som i det hele tatt husker «Electric Feet» fra 2012?
Derfor er det først og fremst befriende å høre at Bertine har tatt en u-sving, pælma komfortsonen på bålet og lagt hodet på hoggestabben.
Nesten eidsvågsk
Her er ingen kaskader av elektronikaprogrammeringer.
Ingen Fred Ball, ingen neonsøte aaah-aaah.
«Sett at vi sier det sånn»er P1, der hun før var P3.
Norsk, der hun før sang på engelsk.
«Sett at vi sier det sånn» er tradisjonell nedstrippet, nesten eidsvågsk i sin oppbygging, en popballade der melodien forandrer seg så å si umerkelig, og der dramaet foregår i tekstlinjene og samspillet mellom Bertine Zetlitz og duettpartner Prepple Houmb.
Den er avmålt vakker, sniker seg inn på deg som ei pelsmjuk katt.
Råere, mørkere
Og vokalen, som tidligere var lys og hyperartikulert, er råere, mørkere.
Hadde jeg hørt denne på radioen hadde jeg aldri gjettet at det er Bertine Zetlitz.
Det er spennende.
Joda, man kan sikkert si noe om at hun gikk norskskolen på «Hver gang vi møtes».
At publikummet hun nå henvender seg til gir en større økonomisk trygghet enn Spotify-generasjonen.
At hun på ingen måte er den første som prøver å gjøre comeback med norske tekster og et ved-inspirert lydbilde.
Men hva gjør det så lenge det funker?
| 1
|
300903
|
Duften av penger
Woody Allens «Blue Jasmine» er ambisiøs, men lat.
FILM:
De burde være som skapt for hverandre.
På den ene siden Woody Allen, komedieveteranen som har skapt mye moro ved å la de selvsikkert vulgære møte de nervøst dannede, og vist stor forståelse for hvordan status, ønsket om å oppnå den og frykten for å miste den, kan få folk til å gjøre uoverveide valg.
På den andre siden Tennessee Williams, dramatikeren med sans for overvintrede sørstatsskjønnheter, og den fallerte overklassens ubekvemme møte med streberne i den nye tiden.
Allens nye film, «Blue Jasmine» er en oppdatering, post-finanskrise, av Williams' klassiske stykke «En sporvogn til begjær», et selvstendig verk mer enn en coverversjon, men som benytter seg av samme konstellasjon og konflikt.
Men noe er galt.
Kanskje var Allen og Williams en vakker romanse som ikke tålte samlivet i én og samme film.
Råere og smartere
I «En sporvogn til begjær» banker plantasjefrøkenen Blanche duBois på døren til søsteren Stella og svogeren, den uutdannede og upolerte Stanley Kowalski, etter å ha mistet alt.
I «Blue Jasmine» er det Jasmine (Cate Blanchett) som søker tilflukt hos søsteren Ginger (Sally Hawkins) etter at ektemannen har blitt arrestert for korrupsjon og tatt sitt eget liv.
Blanche og Jasmine er begge skjelvende ospeløv som klamrer seg til sin tapte posisjon.
De bruker det eneste de har igjen, dannelse og referanser, mot sine brautende svogerskikkelser og sender stadige nålestikkantydninger om at søsteren fortjener bedre.
Som Stanley reagerer Chili (Bobby Cannavale) med aggresjon.
Men den uunngåelige sammenligningen gjør det også tydelig hvor mye mer det er i Williams' stykke enn i Allens film.
Cannavale overbeviser som godlynt bråkebøtte, men rollen mangler de dramatiske dimensjonene som ble så nidkjært ivaretatt av Marlon Brando i den fantastiske filmversjonen fra 1951.
Stanley er råere og smartere, han representerer en ny, dynamisk og oppadgående arbeiderklasse, og det er klart han vil beseire den svekkede Blanche.
Kanskje har det å gjøre med at Allen er uventet klønete i plottkonstruksjonen, og lat i bruken av klassemarkører.
Jasmine er en karikatur av henvisninger til designervesker og flybilletter på første klasse.
Slektningene hun både trenger og forakter har opprullede skjorteermer og snakker om junkfood.
Allen faller tilbake på konvensjoner, han klarer ikke si noe nytt eller interessant om klassefriksjon.
Sterk Blanchett
Det som er interessant, er hvordan han turnerer fornektelsen.
Jasmine er ikke så overfladisk og bevisstløs som hun virker, men akkurat hvor mye hun har fått med seg av mannens mislighold, blir ikke klart før hun står med ryggen mot veggen.
Og når du først har brukt det du vet, blir det vanskelig å opprettholde minen av uskyld etterpå.
Blanchett er sterk, hun er vågal når hun gjør Jasmine så bitende og ubehagelig.
Men om Jasmines tragedie, som er høyst virkelig, skulle få synke inn, burde hun nok spilt litt mer på hjelpeløsheten som også er der.
Det føles som om «Blue Jasmine» ville være mer enn dette.
Som sin tittelperson er den for anspent, og prøver litt for hardt.
Stem fram årets film
Hvilken film mener du er mest underholdende eller mest rørende?
Hvilken film fortjener ros og oppmerksomhet?
Hvem fortjener Folkets Amanda?
| 0
|
300908
|
Anmeldelse:«Doktor Proktors tidsbadekar»
Den andre «Doktor Proktor»-filmen byr på tidsreisende prompehumor for hele familien.
Film:
Det er påfallende i hvilken grad filmatiske grep og sjangre som generelt fungerer dårlig i norske produksjoner ofte snus til vinneroppskrifter i norske barnefilmer.
«Doktor Proktors tidsbadekar» har for eksempel mye til felles med «Wendyeffekten» — inkludert visuelt uttrykk, balansegangen mellom humor og spenning, og påfallende mange av de samme skuespillerne — men er jevnt over en langt bedre film.
Fisefine franskmenn Utgangspunktet for historien er at Doktor Proktor (Gard B. Eidsvold) skal forsøke å forhindre sin store kjærlighet Juliette i å gifte seg med den vederstyggelige Claude Cliché, og dermed legger han og hans unge assistenter Lise og Bulle ut på et eventyr gjennom den franske historien.Men de tre kompanjongene må ikke bare kjempe mot Cliché og hans håndlangere, de må også holde seg ett skritt foran den groteske Raspa, som aldri har tilgitt den gode doktoren for å ha avvist hennes romantiske tilnærmelser.
«Doktor Proktors tidsbadekar» er en karikert og burlesk familiefilm som på det visuelle plan har hentet mye inspirasjon fra regissører som Tim Burton, Wes Anderson og Jean-Pierre Jeunet.
Strukturmessig minner den mer om en animasjonsfilm, der den uanstrengt hopper fram og tilbake mellom ulike miljøer og epoker.
Animasjonspreget kommer også til uttrykk i framstillingen av Bulle, som i unge Eilif Hellum Norakers skikkelse er en av nyere norsk films mest interessante — og underholdende — rollefigurer.
Tidløs promp
Kanskje er det så enkelt som at norske filmskapere har lettere for å få grep om tematikken og følelsesregisteret i barnefilmer enn filmer for voksne.
Eller kanskje har det å gjøre med at det i Norge ligger mer penger — og dermed mer ressurser — i barnefilm enn i film for et eldre publikum.
Det som imidlertid er sikkert er at «Doktor Proktors tidsbadekar» er en vellaget og morsom familiefilm som underholder både store og små — og som fortjener det store publikummet den utvilsomt kommer til å få.
| 1
|
300909
|
Elev ved engleskolen
«Mr Morgan's Last Love» handler om kompliserte menn og enkle drømmedamer.
FILM:
Det finnes en slags kvinnelig emosjonell fantasi som er fremtredende i en rekke kjærlighetshistorier:
Drømmen om å være den som klarer å låse opp en lukket mann, å frelse ham gjennom sin forståelse og kjærlighet.
Ingen gullgraver
Nå er ikke «Mr Morgan's Last Love» noen tradisjonell kjærlighetshistorie.
Matthew Morgan (Michael Caine) er en aldrende enkemann i eksil i Paris, i ferd med å isolere seg fullstendig.
Han kommer ut av skallet i møte med den unge, omsorgsfulle danselæreren Pauline (Clémence Poésy), men hun blir, heldigvis, en slags opphøyet engel for ham og ikke en potensiell kjæreste.
Matthews to voksne barn, på sin side, som flyr over Atlanteren etter farens selvmordsforsøk, aner en gullgraver i Pauline.
Hun, på sin side, går inn for å reparere de oppflerrede familiebåndene mellom de tre.
Uten egne behov
Regissør og manusforfatter Sandra Nettelbeck gjør Pauline til alt for mye av en uendelig empatiserende drømmedame, så godt som fri for egne behov og skarpe kanter.
Hun er uinteressant, Matthews pasjonerte forsvar av hennes åpenbart edle hensikter likeså, og dette gjør store deler av filmen flat og friksjonsfri.
Matthews ekteskap blir også beskrevet som en slags idealtilstand med en kjærlighetsfull kvinne fri får dårlige egenskaper.
Nå finnes det selvfølgelig varme, gode ekteskap, men nære relasjoner som ikke har noen debatt eller spenning i seg, der intimiteten ikke inneholder (og styrkes av) utfordringer, blir fort vanskelig å tro på og interessere seg for.
Særlig på film.
Forskjønnet
I familiehistorien til Matthew og barna er det mye mer grums, og mye mer gnist.
Sårheten til de to som har hardnet til, kanskje fordi de følte at faren var mer interessert i moren enn i dem, er stikkende.
Denne delen av historien er den mest levende, og Caine er, som så ofte, overbevisende i å vise frem både den tyknede overflaten og følelsene under.
Oppgjøret tas i et Paris som er gråsjattert, men (om mulig) lett forskjønnet - slik også det indre landskapet er i denne ektefølte, men for grunne følelsesfilmen.
| 0
|
300910
|
Påtrengende parisisk
«Faubourg 36» foregår i et Paris som bare eksisterer i drømmene til dem som aldri har bodd der.
|||
FILM:
Musettetrekkspill, ja.
Jeg trodde de sprø og smått enerverende trekkspilltonene var forbeholdt pittoreske reportasjer fra Frankrike i Påskenøtter eller Fotball-VM, eller kanskje Tour de France.
Nå viser det seg at franskmennene bruker instrumentet selv, og det til gangs, når de vil mane frem det internasjonale publikums mer klisjéfylte lengsler etter alpeluer og oh la la og hvitvin til lunch.
I feelgoodramaet «Paris 36» kan man bli helt ør av alt trekkspillet, som akkompagnerer en stilisert, sentimental fortelling fra et Paris som aldri har eksistert noe annet sted enn i drømmene til dem som aldri har bodd der.
Dette er en verden av små teatre og cafeer med dagens rett i løkkeskrift på vinduet og Eiffeltårnet konstant kneisende i bakgrunnen, så utstudert i sin slitenhet og dedikert i sin arbeiderklasseromantikk at det er umulig å tro på.
| 0
|
300911
|
Klisjeenes konge
Og et fyrtårn av countrymusikalsk forutsigbarhet.
|||
ALBUM:
Toby Keiths brede appell ligger på mange måter i hans skamløse omfavnelse av countryklisjeer av alle sorteringer, fra de eviggrønne til de rustne, fra de feststemte til de brustne.
Han er tradisjonalist til beinet, og publikummet hans forventer intet annet.
Det føles altså delvis meningsløst å ta ham for å være uoriginal, men på «Bullets In The Gun» lener han seg tilbake med en øl i hånda og lar autopiloten gjøre absolutt all jobben.
Rocka sørstatscountry by numbers, spedd ut med noen ubrukelige coverlåter i liveopptak - alt sammen så oppskriftsmessig at du nærmest kan forutsi hva som venter rundt neste refreng eller på neste bru.
Nyhetsverdien ligger muligens i at han har dysset ned den verste, mest rødglødende USA-patriotismen, men dette var nå en gang det som ga ham et snev av egenart oppi det hele, tross alt.
Som gjennomsnittlig trøstende hjerte/smerte-countrydude er Toby Keith rett og slett helt uvesentlig.
| 0
|
300913
|
Anmeldelse:«Det helt nye testamentet»
Stiller store spørsmål med et blunk og et skuldertrekk.
FILM:
Hvorfor er verden som den er?
Kanskje fordi den er skapt av en gretten hustyrann i helsetrøye, som er lei av familien sin og derfor tilbringer hele dagen foran dataskjermen.
Slik er Gud (Benoît Poelvoorde) i «Det helt nye testamentet».
Det som flimrer over skjermen hans er verden han har skapt, der han iblant lar et fly kræsje eller en bygning falle sammen, bare for å ha noe å se på.
En forsagt kone putler forskremt rundt i bakgrunnen.
Når du skal dø Der Gud er en likegyldig og tilfeldig kraft, er datteren Ea (Pili Groyne) dypt interessert i menneskenes gjøren og laden.
Hun har lange samtaler med broren JC, som kan snakke med henne gjennom en figur av seg selv på en kommode selv om han har flyttet hjemmefra, og finner til slutt ut at hun må gå ut i verden selv og ordne opp.
Det første hun gjør er å sørge for at alle får en tekstmelding som informerer om når de kommer til å dø.
Tekstmeldingene er ett eksempel på lekenheten i «Det helt nye testamentet», som vant publikumsprisen under årets filmfestival i Haugesund.
Når alle vet når de kommer til å dø, slipper frykten for konsekvensene taket.
Det er ingen vits i å ta forholdsregler lenger.
Det betyr ikke at alle går bananas.
Det betyr derimot at de det gjelder blir bevisst på hva det er de har latt være å gjøre av frykt for hva det ville føre med seg, og hva de har latt være å gjøre fordi de egentlig ikke ville.
Etter råd fra storebroren leter
Ea etter disipler.
Dem finner hun blant vanlige folk, tilfeldig utvalgt, noen av dem riktig usympatiske, men alle med en historie som
Ea synes det er verd å høre på.
«Det helt nye testamentet» er slik en grunnleggende humanistisk film, en som nærmer seg alle historier med nysgjerrighet fordi det er noe menneskelig i dem.
Så får det være at noen av dem er i overkant bisarre.
Synet av Catherine
Deneuve i het omfavnelse med en gorilla er strengt tatt ikke noe som utdyper noe som helst.
Frekk Gud Store spørsmål stilles ellers med en herlig nonchalanse.
Gud, som har fulgt etter
Ea ned på jorden og leter rasende etter henne for å få makten tilbake, er like komisk som fascinerende.
I møte med en av sine egne mest dedikerte følgere, en nestekjærlig prest, morer han seg med å plukke løs på prestens motiver og om de egentlig er så edle som de virker.
Det skal vise seg å være én frekkhet for mye, og noe han får unngjelde for.
Men psykologiseringen av den gammeltestamentlige og den nyetestamentlige stemmen er artig:
Det er som om det er Guds egen frustrasjon og selvforakt som gjør at han bare ser nedrighet i menneskene han betrakter, og straffer dem hardt og uten videre, i kontrast til den yngre gudsgenerasjonens stå på-håpefullhet.
Også de guddommelige er korttenkte og latterlige.
Og helt på slutten kommer også verden 2.0, en utgave formet av én med en annen smak enn den forrige skaperen.
Jeg vil ikke røpe hva det innebærer, annet enn at rosa blomstermønstre får en helt annen utbredelse enn før.
En film om å være gud åpner også for å leke gud, og regissør Jaco van Dormael nærmer seg sine svære temaer med en inntagende letthet.
Han nekter seg ingenting i form av innfall og fantasifulle eksperimenter.
Det gjør «Det helt nye testamentet» til en film der seeren stadig lurer på hva som befinner seg rundt neste hjørne.
Det kan være en helt ny verden.
| 1
|
300914
|
Hipsterblues med hiphop-ballast
The Black Keys dyrker den løse snippen.
|||
ALBUM:
Jack White har gjort en durabelig innsats for å sette tradisjons-blues på hipsterkartet.
Dan Auerbach og Patrick Carney i The Black Keys er ikke snauere.
Det finnes også spor av The Wite Stripes-stomp i funky «Howlin for You», men der White er mer dogmatisk i sin tilnærming, er snippen langt løsere hos The Black Keys.
Det tilbakelente og smått mystiske høydepunktet, «Too Afraid to Love You», blander tradblues med triphop-estetikk, cemballo og svevende synther til en eksotisk og effektiv kompott.
Auerbachs rustikke stemme bærer lasset mens det pludres og skrus i kompet, hvor lekre detaljer og lydmessige underfundigheter avløser hverandre.
Det finnes også spor av The Wite Stripes-stomp i funky «Howlin for You», men der White er mer dogmatisk i sin tilnærming, er snippen langt løsere hos The Black Keys.
Det tilbakelente og smått mystiske høydepunktet, «Too Afraid to Love You», blander tradblues med triphop-estetikk, cemballo og svevende synther til en eksotisk og effektiv kompott.
Auerbachs rustikke stemme bærer lasset mens det pludres og skrus i kompet, hvor lekre detaljer og lydmessige underfundigheter avløser hverandre.
Gjengen har tidligere jobbet med Rza fra Wu-Tang Clan og man finner fortsatt hint av hiphop-tenkning i sanger som «The Go Getter», mens Danger Mouse styrer skuta på slentrende «Tighten Up».
«Brothers» gjør gamle lyder til nye.
| 1
|
300916
|
Oppkvikkende og lystig skilsmisseterapi
Litterært begavet folkrocker skrev seg ut av sorgen.
ALBUM:
Josh Ritter (36), som er fra Moskva (!), Idaho, har forklart verden at denne plata er et resultat av en skilsmisse.
Gjennom 18 måneders sorgarbeid er sangene blitt til.
Ritter er kjent for sin friske og energiske folkrockstil, inspirert av Johnny Cash, Leonard Cohen, Bob Dylan og så videre.
Selv om sangene på dette albumet angivelig er unnfanget i en tung stemning, er de faktisk både muntre i uttrykket og medrivende i refrengene.
Noen av sangene her låter som en krysning av den fengende Paul Simon og den muntermelankolske John Lennon, både storfelt, nedtont og ekkofylt, med et relativt enkelt gitarkomp og tekster som røper stor litterær bevissthet
- Ritter har skrevet en roman og er en venn av forfatteren Dennis Lehane.
Dette er med andre ord et album med mange lag, en samling sanger som stiger til overflaten og blir tydeligere for hver høring.
| 1
|
300919
|
Litt om min far
«The Judge» kjører i klisjégrøfta.
FILM:
Mange sønner har et anspent forhold til fedrene sine, der en svakt knurrende konfikt ligger under den på overflaten høflige samtalen.
Slike vanlige livsskurringer blir slitesterke temaer for spillefilmer og bøker.
«The Judge» er en oppriktig, men også forglemmelig utforsking av tematikken; et hjertebarn produsert av hovedrolleinnehaver Robert Downey jr., og hans produsentkone Susan.
Advokaten Hank (Downey jr.) har flyttet til storbyen og jobbet hardt nok og mye nok til å kjøre fin bil og bli forlatt av kona.
Når moren dør, må han reise hjem til hjemstedet i Indiana og møte igjen sin dominerende far (Robert Duvall), dommer og lokal samfunnstøtte, og sine to brødre.
Far blir anklaget for å ha kjørt på en nemesis med vilje, sønnen er den best egnede til å forsvare ham, og gamle konflikter graves opp og slenges oppå de nye.
Ennå sårbar
Konstellasjonen som stilles opp, er lovende.
«The Judge» ser på hva som skjer i en familie når den som har holdt den sammen og sikret freden, moren, blir borte.
Den spør om forsoning er mulig mellom en sønn som tviler på farens kjærlighet, og en far som mener han viser følelser ved å være til stede og stille krav.
Barnet har blitt sterkere enn den avfeldige forelderen, men er fremdeles sårbart for avvisning.
Downey jr. virker utsultet på emosjonelt sammensatt stoff etter seks år som «Iron Man»- og «Sherlock Holmes».
Den urolige karismaen hans passer godt til rollen som den frekke, men ømskinnede Henry.
Når han braker sammen med Duvall, er det et interessant møte mellom to ulike typer energi.
Det er som om et fyrverkeri prøver å vinne over en granittblokk.
Formelstyrt
Men historien er for formulaisk og sprikende.
Persongalleriet er for stort og avstikkerne for mange til at far og sønn-forholdet får kompleksiteten det trenger.
Den urbane sønnens lange kjøretur mot bygda og emoutbruddet i rettssalen ville føltes klisjéfylt selv uten de lakkerte bildene og de følelsesladede pianoakkordene.
«The Judge» handler om nødvendige oppgjør, men filmen selv viker unna.
| 0
|
300920
|
Anmeldelse:«Lovene» er Øyvind Rimbereids foreløpige mesterverk
Står i spissen for et uvanlig sterkt år for norsk poesi.
Vis meg den europeiske poeten som skriver bedre Øyvind Rimbereid akkurat nå, og jeg lover å gå Europa på langs til fots.
Siden poesidebuten «Seine topografiar» har Øyvind Rimbereids signaturgrep vært et mesterlig langdikt - fra debutbokas «Orkanen i Danmark 3. - 4.
Desember 1999», til årets 64 sider lange dikt «Hva veier en urett?
Lex Humana».
Sistnevnte er en essaylyrisk beretning fra de første oppdagede lovtavlene og fram til idag.
Årets samling, «Lovene», innledes med en prolog bestående av et knippe kortere dikt.
Prologen er formet som en slags miniatyrutgave av diktverket «Spoon River Anthology» av Edgar Lee Masters.
Her kommer forskjellige stemmer i befatning med loven til orde.
Mektige referanser
Mektige referanser
«...alt havet som e øve; / bare et svakt, dirrandes røntgenskjelett / tebage; og så, forsvunne heilt; / mørkt i kahytten nå; tsjii tsjii; / eg har lagt hendene / som ei puda / onnå håvet..»
Bildet av havet som et dirrende røntgenskjelett er et nokså perfekt oppspill til bokas langdikt.
I «Hva veier en urett?
Lex Humana» danner forfatteren et gjennomskinnelig skjelett ut av et historisk verdenshav; lovenes historie, et osean som flyter over av mektige referanser og fortellinger.
Elegant letthet
«det fine med poesien er at du kan forflytte deg veldig raskt og effektivt.
(...) diktet gir rom for sammenstillinger sakprosaen ikke har»
Elegant letthet
Fra 3700 år tilbake i tid bølger diktet fra Hammurabis lovtavle, gjennom Mosebøkene, den greske antikken, Dantes helvetessirkler og fram til vår egen samtid:
22. juli-terroren, båtflyktning-katastrofen i Middelhavet og kringkastede henrettelser utført av IS.
Måten diktet bringer alt dette sammen på er enestående gjort.
Sterkt poesiår
De skyhøye forventningene til Rimbereids forfatterskap vokser for hver bok, men «Lovene» skuffer på ingen måte.
Sterkt poesiår
Sammen med Inger Elisabeth Hansens siste bok står Øyvind Rimbereids «Lovene» i spissen for et poesiår med en rekke glimrende utgivelser, etter min mening det sterkeste året for sjangeren i norsk litteratur på lang, lang tid.
| 1
|
300922
|
Hvor er det blitt av X-faktoren, Hans?
Hans Bollandsås prøver å være både tung bluesmann og myk popsanger.
Han må bestemme seg.
ALBUM:
Hans Bollandsås (31) ga ut sitt første album etter seieren i «X Factor» i 2010, passende kalt «Victory Today».
Det kom for ett år siden, og Bollandsås sa nylig til Dagbladet at han følte han fikk litt knapp tid på debuten.
Men - «Small Town» framstår ikke som et album som har brukt lang tid i støpeskjea, tvert imot er det et skritt tilbake fra debuten.
Svake låter Kanskje skyldes det at «Small Town» ikke har gode nok låter til å bære det helt fram.
Debuten hadde «Moments», som skaffet ham seieren i «X
Factor» - en nedstrippa låt med feeling i hvert eneste ord og hver forsiktige akkord på gitaren.
Denne platas «Moment» er «Great Divide» med Vidar Busk som gjestegitarist.
Et soleklart høydepunkt.
Her får produksjonen til Per Borten et etterlengtet løft, med små, men effektive virkemidler.
Gjest
Det er interessant på flere måter.
Da Bollandsås spilte under Notodden Blues Festival i fjor høst, var kraftsenteret Busk gjest på gitar - muligens fortsatt litt «høy» etter en fantastisk konsert to kvelder før.
Det hevet konserten den gangen, og hans tilstedeværelse hever også dette albumet.
Det samme gjør Amund Maarud på sine to spor som gjestegitarist.
Uten særpreg
Som gitarist har Bollandsås absolutt det han trenger for å kunne skinne, vi snakker tross alt om en kar som vant Gitarkappleiken — et uoffisielt NM i bluesgitar — på Notodden i 2010.
I noen år spilte han også gitar i bandet Jumpin' Jerry & The Blue Healers.
Men - gitaristen Bollandsås blekner noe her - hvis vi ser bort fra låter som «Messed Up» (med Maarud), «Two Ways», og den herlige avslutningslåten «What Can I Do», i Busk-gata, der råskapen kommer fram.
Her treffer han blinken.
Også stemmen mangler særpreg.
Den bleknet under liveshowet på Notodden sist høst og den blir for ordinær og anonym på cd.
Robert Cray-aktig Messende «Alone Together With You» (et annet høydepunkt) og «Lately» er bluespop som har noe Robert Cray-aktig over seg, på sistnevnte spiller han som en gitargud mot slutten av en ellers anonym låt.
Den nedstrippa - og råskårne - versjonen av Neil Youngs «You And Me» er heller ikke ueffen.
Det er det nærmeste han kommer stemningen på «Moments» på dette albumet.
Men - litt for ofte blir han for disipinert der han kanskje burde trøkke til.
Denne anmelder etterlyser mer skitten blues, færre pusete ballader.
Det tydeliggjør også hva som kanskje er hovedproblemet til artisten fra Trøndelag.
Han har ikke bestemt seg for om han vil være myk popsanger eller rå bluesartist - og faller ned et sted midt imellom.
| 0
|
300925
|
Et eventyr du bare vil bli værende i
«Nøtteknekkeren» er omsider blitt overdådig nok.
BALLETT:
Så deilig at det finnes folk der ute som har som jobb å ta resten av oss med inn i en annen verden.
Nasjonalballetten er blant dem, med sine tradisjonsrike oppsetninger av «Nøtteknekkeren».
Det er en oppgave som ikke alltid har blitt tatt alvorlig nok - den første versjonen av Peter Tsjaikovskijs klassiker i Bjørvika-operaen, var småskåren og støvete, og maktet ikke å fylle den nye hovedscenen.
Men nå har de laget en ny nøtteknekker nesten fra bunnen, og gjort alt godt igjen.
Den gjenfødte «Nøtteknekkeren» er et overflødighetshorn, akkurat så maksimalistisk og overdådig som et førjulseventyr skal være.
Romantisk oppvåkning
På scenen fortelles den velkjente historien om Clara, som får en nøtteknekkerdukke i gave av den mystiske dukkemakeren Drosselmeyer i familiens juleselskap, og som samme natt drømmer at dukken våkner og blir en prins, og at de sammen reiser gjennom et magisk drømmeland med farlige rotter og leker og godterier som blir levende.
Koreograf Kaloyan Boyadjiev, som også er solist i Nasjonalballetten, og designer Jon Bausor har lagt til en dimensjon:
Prinsen i drømmen er den samme som en ung mann Clara tidligere har møtt, og blitt betatt av.
Slik blir hun ikke bare et barn som leker med dukker, men en ungjente som har begynt å kjenne på voksne følelser, selv om uskylden fremdeles er dominerende.
Det er et fint grep som gir fortellingen en ny intensitet og inderlighet.
Endeløse piruetter
Koreografien er konvensjonelt klassisk, så klart, vakker, men også leken og levende — desto mer siden rollene som Drosselmeyer, prinsen og drømmens voksne Clara blir danset av tre av Nasjonalballettens mest karismatiske solister:
Ole Willy Falkhaugen, Yoel Carreño og Yolanda Correa.
Og selv om «Nøtteknekkeren» er en yndet forestilling for barnefamilier, holdes det ikke igjen på det tekniske:
På et tidspunkt virvler Carreño rundt i piruetter i noe som føles som en snau måned.
Men han ville snurret til ingen nytte hvis han ikke hadde vært omgitt av en stemningsfull, blåskimrende verden, håndgripelig og forseggjort, der de faste holdepunktene i Claras verden synes å minske og krympe på beste «Alice i Eventyrland»-vis.
Designer Bausor forankrer det visuelle tydelig i det sene 1800-tallet, komplett med eksotiske utflukter til det arabiske og kinesiske, og oppdateringen består først og fremst i at det er så gjennomført og koordinert.
De arabiske dukkenes dans er blant høydepunktene.
Det er også Prinsens og Claras mest romantiske pas-de-deux og den storslagne scenen der de virvler rundt sammen med snefnuggene.
Rusk i maskineriet
Og så er det noen rusk.
Teknikken som skulle projisere en slags ferd gjennom lufta på sceneveggen under ouverturen, lugget på premieren, og de små innslaget av dataanimasjon virket litt grove og vektløse.
Tinnsoldatene var ikke på geledd i den grad de burde.
Og her og der anes et nesten litt for stort idétilfang, for eksempel i noen øyeblikk under det ellers flotte juleselskapet i første akt.
Det første kan fikses med litt mer innkjøring, men blir likevel øyeblikk der man aner noe litt kavende bak en oppsetning der alt ellers ser uanstrengt ut.
Det betyr likevel ikke så mye sammenlignet med alt det andre.
«Nøtteknekkeren» er blitt en verden til å bli betatt av, en man bare har lyst til å forsvinne inn i, og bli værende i, ideelt sett litt lenger enn de drøye to timene som går før man blir kastet ut i kulda igjen.
| 1
|
300926
|
Liten lengsel
«Kule kryp» trenger ikke ord.
FILM:
Ok, ikke døm med én gang du leser dette.
Du kan trolig trygt ta med fireåringen din på sjarmerende «Kule kryp».
Det innebærer å plassere nevnte fireåring halvannen time i kinomørket uten at det sies ett gjenkjennelig ord fra kravlerne der oppe.
Men det kommer til å gå helt fint!
Så flinke er animatørene og regiduoen med insektkroppsspråk og lydene i insektspråket at ingen kommer til å være i tvil om hva marihønene og maurene prøver å si.
Merk også at podene kommer til å se anklagende på deg neste gang du likviderer en maur eller en edderkopp.
Som «Ringenes herre»
Iblant gir grepet til og med ordløsheten fortellingen en større følelsesmessig vekt, som når vår hovedperson, et marihønebarn med skadet vinge som kommer vekk fra familien, har vakre, men fåfengte drømmer om å tilhøre dem igjen.
Heldigvis finnes en liten tropp av flittige, sorte maur som hittebarnet (hitteinsektet?) kan slå seg sammen med, hjelpe å transportere en eske sukkerbiter hjem til tua og etter hvert kjempe sammen med i en forsvarskrig mot de kjipe røde maurene.
Slagscenen er en slags miniputtversjon av beleiringen på slutten av «Ringenes Herre:
To tårn», full av dunkende dramatikk og oppfinnsom våpenbruk.
Naturkjærlighet
Det finnes svakheter.
Dette universet ble opprinnelig konstruert som tv-serie, og i spillefilmformat blir historien tøyd og strukket litt mer enn hva den har godt av.
Det blir mye frakting og mye flykting.
Og når marihønen og mauren skiller lag, virker de to historietrådene underlig lite koordinerte.
Det er utrolig hvor mye marihønen rekker å foreta seg mens de beleirede vennene står ved sin siste skanse.
Men de gode sidene er mer vidtfavnende og vektige.
Både de vide, frodige skogspanoramaene, utformet med en smittende begeistring for detaljene i naturen, og formidlingen av mot, frykt og lengsel hos de storøyde og seksbente, er imponerende gjennomført.
At det en god stund etterpå fremdeles plager meg at det er ett av krypene jeg ikke fikk følge frem til en lykkelig slutt, viser at det også er mulig å kjenne berøringen fra sytrådtynne insektben.
| 1
|
300928
|
Det skal godt gjøres å gjøre så mye så dårlig så godt
Kalkun til lyst
TEATER:
«Kollaps» er ordet, «kulissene» er det ikke.
I «The Play That Goes Wrong», som farsen heter på engelsk, går alt som kan gå galt galt også på scenen.
Glemte replikker.
Feilplasserte replikker.
Feiluttalte replikker.
Malplassert mimikk.
Kroppsspråk som ikke hører sammen med teksten, rollefiguren eller situasjonen.
Misforstått intonasjon.
Forsvunne rekvisitter.
Feilplasserte rekvisitter.
Feilfungerende rekvisitter.
Overdrevne lyd- og lyseffekter.
Feilplasserte lyd- og lyseffekter.
Alt dette er nettopp poenget.
«Kollaps i kulissene» er en metakalkun der både metanivå og kalkunnivå er tilsiktet.
Som i all farse inviteres tilskueren til å more seg over rollefigurenes ubehjelpelighet.
Premisset er dette:
En amatørteatertropp setter opp et melodramatisk krimdrama, nostalgisk lagt til engelsk herregård.
De får det ikke til.
Inspirasjonen fra Michael Frayns «Noises Off», som i Norge har vært spilt som «Panikk i kulissene», og fra Terrence Rattigans «Harlequinade» (norsk:
«Harlekinade») er tydelig.
Gruppa mestrer ikke oppgaven.
Individuelle ambisjoner - og manglende evner - står i veien for samspillet.
Et visst slektskap med musikalkomedien «Nattens umusikalske dronning» er her også, og den går ikke bare ut på det at Hege Schøyen i norsk versjon har stjernerollen og Jan Martin Johnsen en sentral støtterolle.
Moroa går ut på å se mennesker med ferdigheter spille mennesker uten ferdigheter.
Knut Nærums oversettelse knytter skuespillet-i-skuespillet opp mot Radioteatrets storhetstid, den tid både hyggekrimmen og farsesjangeren hører hjemme i, med knirkete gammeldagse ord og vendinger som «sporenstreks», «studérkammeret», «pølsevev» og «litt av en støkk»,
Formålet er forlystelse, og kun forlystelse.
Den som ønsker seg komedie med en understrøm av alvor bør velge et annet stykke, for «Kollaps i kulissene» er underholdning ene og alene for underholdningens skyld.
Norgesturneen starter på Lillehammer 27. januar.
Høsten 2017 spilles forestillingen på Chat Noir.
| 1
|
300933
|
Kastrert av egen kommersiell suksess
Will.i.ams flørting med lettvindte dancehits er bare trist.
ALBUM:
Da debutalbumdrømmen til den 21 år gamle rapperen og produsenten Will 1X ble knust i 1992, etter at hans daværende plateselskapsjef, gangsterraplegenden, Eazy-Z døde som følge av AIDS, var det garantert ingen som så for seg hvordan unggutten og resten av hans undergrunnsrapgruppe, Atban Klann, et par tiår senere skulle komme til å rocke arenakonserter verden over.
Eventyret for den nå 38 år gamle William «will.i.am» Adams begynte så smått i 1998, etter at Atban Klann endret navn til The Black Eyed Peas, og til slutt fikk gitt ut sitt kritikerroste debutalbum, «Behind The Front», inkludert den lekne singelen, «Joints & Jams», som også fikk oppmerksomhet her hjemme.
Det skulle likevel ta enda et album, og fem nye år med jobbing før det store gigantiske gjennombruddet kom med deres åtte ganger platinaselgende «Elephunk».
Låter som «Where Is The Love», «Let's Get Retarded», «Hey Mama» og «Shut Up» introduserte ikke bare den (blant fansen) omstridte sangerinnen Fergie, men også det nye og mer pop-flørtende, Black Eyed Peas, som noen år senere var et faktum med «Monkey Business» og «The E.N.D».
De to albumene har sammenlagt solgt nærmere utrolige 30 milllioner eksemplarer.
Eurodance-landskap
I dag har flesteparten av Peas' eldste fans forlengst hoppet av skipet, men til tross for gruppas stadige kommersielle oppgradering og fallende status på hiphop-himmelen, har will.i.am på egenhånd vist at han fortsatt har føttene godt plantet i den samme beat-jorda han vokste opp fra på 90-tallet, med den ene fine soloutgivelsen etter den andre.
Styrken hans som produsent ligger likevel i evnen til å bevege seg ubemerket på tvers av sjangere, til dels med egne prosjekter, men spesielt hvis vi ser på produsjonskatalogen for andre artister, hvor man finner alt fra rap (The Game, Nas, Common, Busta Rhymes, Talib Kweli), R&B;/soul (Chris Brown, Usher, John Legend, Mary J. Blige, Ciara) og et multimillion-innbringende virvar av stjerner fra alle hold (Ricky Martin, U2, Miley Cyrus, Pussycat Dolls, Rihanna).
På senere år har den produktive beatmakeren derimot glidd mer og mer over i det repeterende eurodance-landskapet, både med andre artister, BEP og nå senest med sitt fjerdealbum, «#willpower», hvor han for første gang serverer en hyperkommersiell fullengder på egenhånd.
Selv om «på egenhånd» strengt tatt er en overdrivelse.
Der hans forrige soloalbum, «Songs About Girls» fra 2007 for eksempel bare hadde én gjesteopptreden, og fortsatt viste en will.i.am i forholdsvis god soul/funk/electro-form, er altså «#willpower» et fullblodsprodukt for hitlistene, med hele 13 gjesteartister fra et vidt musikalsk spekter.
Til tross for dette har størsteparten av albumet blitt basert på samme forutsigbare oppskrift av oppbyggingbaserte Dance-berg-og-dal-baner.
Perfekt for det lettvinte dansegulvet, fjortisvorspiel og russefeiring, men det er også det hele.
Forfall Skiva sparkes i gang av Afrojack-samarbeidet «Hello» og Steve Angello/Sebastian Ingrosso-produserte (Swedish House Mafia) «This Is Love» med Eva Simmons, som forøvrig hjalp nettopp den førstnevte steke-DJ'en på 2010-dansegulvschlägeren, «Take Over Control».
Premissene er med andre ord øyeblikkelig satt for enda en videreførelse av det både elskede og hatede Eurodance-soundet BEP har sverget til de siste fire årene.
Ingen stor overraskelse kanskje, hvis man tenker på albumets allerede velkjente Britney-hodepine av en hitsingel, «Scream & Shout», produsert av belgiske Lazy Jay (aka Basto).
Og selv om will.i.am forsøker seg på en Juicy J-assistert banger for rap-publikummet med «Freshy», samt litt roligere pop-pauser som Nicole Scherzinger-gjestede «Far Away From Home», føles de kun like velmenende - men i sammenhengen ikke-fungerende - som avslutningssporet «Ghetto Ghetto» med åtte år gamle Baby Kaely.
«#willpower» vil nok gi mye lyd fra seg på både radio- og singellister, men er desverre også et skuffende bevis på will.i.am sitt musikalske forfall.
At et produsentgeni av hans kaliber velger å kaste bort tiden på lettvinte dancehits à la Swedish House Mafia, Avicii og David Guetta, er rett og slett bare trist, og et ironisk eksempel på det motsatte av albumets påståtte viljestyrke.
| 0
|
300934
|
Dette er nok årets flotteste film
Mørk, nifs og vidunderlig.
|||
FILM:
Forventninger er lumske saker.
Blir de for høye, følges de nesten alltid av en mindre hyggelig nedtur.
Desto hyggeligere er det å melde at det finnes unntak.
Fryktelig galt Når Coraline, en svært handlekraftig og tøff jente, flytter inn i et gammelt hus utenfor allfarvei, møter hun en massiv vegg av kjedsomhet.
Hun savner de gamle vennene sine, nabogutten er dødsteit, foreldrene har ikke tid til henne — og i tillegg regner det.
Så Coraline har ikke noe annet valg enn å utforske huset hun bor i.
Det er nedslitt, gammelt — og ikke så veldig spennende.
Selv en tilsynelatende mystisk, liten dør, viser seg å være en blindvei — den skjuler bare en massiv murvegg.
Men når Coraline natten etter legger ut på vandring, oppdager hun at mursteinene er borte og ser at døra leder til en merkelig korridor.
Akkurat som «Alice i Eventyrland» vet hun bedre, men klarer likevel ikke å motstå fristelsen.
Så hun kryper inn — og kommer ut i et hus som er til forveksling lik hennes eget.
Rent bortsett fra at alt er mye, mye bedre.
Og her har foreldrene tid til henne.
De overøser henne med kjærlighet og oppmerksomhet — men det er likevel noe som ikke stemmer.
I denne verdenen har mor, far og alle de andre hun møter knapper i stedet for øyne.
Coraline skjønner at noe er fryktelig galt — og fryktelig farlig.
Når den hele og grufulle sannheten går opp for henne, er det da allerede for seint?
Skrekkblandet fryd Geniet bak denne stop motion-filmen, eller dukkefilm, som det het i gamle dager, er Henry Selick.
Fra før har han den nær geniale «Et førjulsmareritt» (1993).
«Coraline» er basert på en fortelling av Neil Gaiman («Sandman», «Stardust» m.m.), og som forventet byr den på noen riktig skremmende sekvenser.
Kjernen i historien leker med vår frykt for det ukjente.
Eller frykten for å miste grepet på virkeligheten.
Akkurat som i klassiske eventyr er moralen tydelig.
Her handler det om å være forsiktig med hva man ønsker seg, da ønsker har en tendens til å gå i oppfyllelse.
Skrekk er også selvsagte ingredienser i gode eventyr.
Hva hadde «Snøhvit» vært uten den onde dronningen?
«Hans og Grete» uten heksa som vil spise dem?
Eller hva hadde de utallige historiene om Askeladden vært hvis ikke trollet fremmet høyst reelle trusler om å drepe ham?
Mens noen barn garantert vil bli vettskremte, vil andre gispe i skrekkblandet fryd over denne uforutsigbare og fantasifulle historien.
Beundringsverdig
Voksne med sans for det fantastiske vil også ha stort utbytte av «Coraline».
Teknisk er dette imponerende saker.
I ei tid da dataanimasjon stadig flytter grensene for hva man trodde var mulig å gjøre på film, er det desto mer beundringsverdig at en så «gammeldags» form for animasjon fungerer så bra.
Jeg er overbevist om at en vesentlig del av hemmeligheten til filmens suksess nettopp er at den ikke tilstreber hyperrealisme, men i stedet lager sitt eget, fullstendig unike univers.
Fantastisk Filmen vises også i 3D, og dette er den første i det formatet som ikke overforbruker den slitte effekten med å kaste ting mot kamera.
I stedet for å bruke teknikken for å komme ut av lerretet, har regissør Selick brukt den til å skape dybde i bildene.
Men «Coraline» fungerer ypperlig på vanlig kino også.
Selick driver historien effektivt framover, men tar seg likevel tid til små, artige sidesteg.
Detaljrikdommen er enorm, humoren underfundig og innsatsen fra skuespillerne, i hovedsak Dakota Fanning og Teri Hatcher som mor og datter, upåklagelig.
Da rulleteksten kom etter vel halvannen time, tok jeg meg i å tenke at denne skulle jeg gjerne sett en gang til.
Gjerne der og da.
Tro meg, det skjer ikke ofte.
«Coraline» er en fantastisk film, rett og slett.
« Coraline og den hemmelige dør »
6
Kategori
Regi Henry Selick Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « »
filmanmeldelsedakota_fanningfilmanmeldelserteri_hatcheranimasjonsfilmkultur
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Fryktelig galt Når Coraline, en svært handlekraftig og tøff jente, flytter inn i et gammelt hus utenfor allfarvei, møter hun en massiv vegg av kjedsomhet.
Hun savner de gamle vennene sine, nabogutten er dødsteit, foreldrene har ikke tid til henne — og i tillegg regner det.
Så Coraline har ikke noe annet valg enn å utforske huset hun bor i.
Det er nedslitt, gammelt — og ikke så veldig spennende.
Selv en tilsynelatende mystisk, liten dør, viser seg å være en blindvei — den skjuler bare en massiv murvegg.
Men når Coraline natten etter legger ut på vandring, oppdager hun at mursteinene er borte og ser at døra leder til en merkelig korridor.
Akkurat som «Alice i Eventyrland» vet hun bedre, men klarer likevel ikke å motstå fristelsen.
Så hun kryper inn — og kommer ut i et hus som er til forveksling lik hennes eget.
Rent bortsett fra at alt er mye, mye bedre.
Og her har foreldrene tid til henne.
De overøser henne med kjærlighet og oppmerksomhet — men det er likevel noe som ikke stemmer.
I denne verdenen har mor, far og alle de andre hun møter knapper i stedet for øyne.
Coraline skjønner at noe er fryktelig galt — og fryktelig farlig.
Når den hele og grufulle sannheten går opp for henne, er det da allerede for seint?
Skrekkblandet fryd Geniet bak denne stop motion-filmen, eller dukkefilm, som det het i gamle dager, er Henry Selick.
Fra før har han den nær geniale «Et førjulsmareritt» (1993).
«Coraline» er basert på en fortelling av Neil Gaiman («Sandman», «Stardust» m.m.), og som forventet byr den på noen riktig skremmende sekvenser.
Kjernen i historien leker med vår frykt for det ukjente.
Eller frykten for å miste grepet på virkeligheten.
Akkurat som i klassiske eventyr er moralen tydelig.
Her handler det om å være forsiktig med hva man ønsker seg, da ønsker har en tendens til å gå i oppfyllelse.
Skrekk er også selvsagte ingredienser i gode eventyr.
Hva hadde «Snøhvit» vært uten den onde dronningen?
«Hans og Grete» uten heksa som vil spise dem?
Eller hva hadde de utallige historiene om Askeladden vært hvis ikke trollet fremmet høyst reelle trusler om å drepe ham?
Mens noen barn garantert vil bli vettskremte, vil andre gispe i skrekkblandet fryd over denne uforutsigbare og fantasifulle historien.
Beundringsverdig
Voksne med sans for det fantastiske vil også ha stort utbytte av «Coraline».
Teknisk er dette imponerende saker.
I ei tid da dataanimasjon stadig flytter grensene for hva man trodde var mulig å gjøre på film, er det desto mer beundringsverdig at en så «gammeldags» form for animasjon fungerer så bra.
Jeg er overbevist om at en vesentlig del av hemmeligheten til filmens suksess nettopp er at den ikke tilstreber hyperrealisme, men i stedet lager sitt eget, fullstendig unike univers.
Fantastisk Filmen vises også i 3D, og dette er den første i det formatet som ikke overforbruker den slitte effekten med å kaste ting mot kamera.
I stedet for å bruke teknikken for å komme ut av lerretet, har regissør Selick brukt den til å skape dybde i bildene.
Men «Coraline» fungerer ypperlig på vanlig kino også.
Selick driver historien effektivt framover, men tar seg likevel tid til små, artige sidesteg.
Detaljrikdommen er enorm, humoren underfundig og innsatsen fra skuespillerne, i hovedsak Dakota Fanning og Teri Hatcher som mor og datter, upåklagelig.
Da rulleteksten kom etter vel halvannen time, tok jeg meg i å tenke at denne skulle jeg gjerne sett en gang til.
Gjerne der og da.
Tro meg, det skjer ikke ofte.
«Coraline» er en fantastisk film, rett og slett.
| 1
|
300936
|
Inspirasjonen fra Løkkebergs «Løperjenten» er løs og åpen
Frie forbindelser.
TEATER:
Er «Løperjenten (rekonstruert)» en rekonstruksjon eller en dekonstruksjon?
Slik jeg ser det:
Egentlig ingen av delene.
Forestillingen er en selvstendig konstruksjon, som stiller seg nokså fritt fra filmen.
Der er forbindelser, naturligvis, tematiske møtepunkter, visuelle hint og uttalte minner om filmopplevelsen.
Men sceneversjonen har skapt et opplevelsesrom i seg selv, og den krever ikke at en tar med seg verken bilder eller fortellinger fra filmen.
Haikuassosiasjon
«Løperjenten (rekonstruert)» er som en samling haikudikt, løsrevet fra sine årstider, men med haikudiktets blanding av sanseinntrykk og tankesprang.
Assosiasjonene virker frie, men kan likevel, når en ser nærmere på dem, tolkes enten mot temaer som finnes i Løkkebergs film, eller mot det å lete etter egne minner om eller egen opplevelse av filmen.
Også når de opptrer i gruppe, opptrer aktørene som ensomme mennesker.
I de aller fleste av sekvensene er det minst en person, noen ganger flere, som bryter med gruppas mønstre.
En ting har de felles:
De virker alle som om de kjemper mot skjulte hindre, fysiske eller psykiske begrensninger som hindrer dem i å bevege seg fritt.
Det kan minne om parkour-bevegelser i sakte tempo og løs luft, kantete, muskulære forsøk på å støtte seg til, klatre eller støte mot, rulle over eller krabbe på tvers av noe som ikke er der.
En sjelden gang virker hindringene spesifikt voldelige, en sjelden gang spesifikt seksuelle.
Oftest er de bare hindringer, usynlige innskrenkninger i rom ment for å bevege seg i.
Fleksibilitet
Ensemblet består av fire skuespillere - Sigmund Njøs Hovind, Kristoffer Sagmo Aalberg, Stine Robin Berg Hansen, Ameli Isungset Agbota - og tretten dansere - Caroline Eckly, Guro Rimeslåtten, Irene Vesterhus Theisen, Miryam Garcia Mariblanca, Mia Habib, Noam Eidelman Shatil, Judith Arupa, Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Einar Nikkerud, Harald Beharie, Asher Lev og Adrian Bartczak.
Det er langt fra sikkert at alle tilskuere vil se hvem som av profesjon er hva.
Dansere framfører tekst, skuespillere framfører bevegelse, skuespillere framfører tekst, dansere framfører bevegelse.
Alle viser fysisk nærvær til og i Inghild Karlsens scenerom - et rødt gulv, en bakvegg av plast som på ett tidspunkt gjennomlyses gjennomsiktig, og en ansamling tekstiler formet som dyrehuder (det siste, et hint om slakting og garving av skinn, som en skomaker-kobling til «Løperjenten», kanskje?).
De muntlige gjentagelsene er mange.
Korte passasjer, som regel bare setninglange («Fortiden var og fremtiden er ikke»), eller knapt nok det («I am»), sies om igjen og om igjen.
For å vise at samme utsagn har ulik mening for ulike personer, for å vise at det kan ha samme mening for ulike mennesker, eller for å lete etter meningen det kan ha for en selv?
Alt det nevnte.
Også i dette, er «Løperjenten (rekonstruert)» en forestilling med mye fleksibilitet.
| 1
|
300938
|
- Mitt favoritt-album fra Beyoncé
Bow down, bitches.
ALBUM:
Som de fleste nå har fått med seg, kom julaften tidlig i år for alle Beyoncé-fans, men samtidig også forde av oss som kanskje ikke har befunnet seg helt på tilbeder-siden.
Forstå meg rett, det er ingen tvil om Queen Bey sin storhet, men for en som setter pris på musikalsk finesse og subtilitet, kan dama til tider bli litt vel i meste laget.
For mye Tina og for lite Nina, om du vil.
Når det er sagt, vet jo de av oss som spiller såkalt urban musikk på byen, at det er noe helt eget ved Beyoncé.
Et konsekvent øre for internasjonalt fengende hits, og ikke minst en evne ulikt noen andre til å forene kvinner fra alle etnisiteter, land og samfunnslag.
På hennes nye juleoverraskelse er fokuset derimot ikke lenger på de typisk åpenbare hitlåtene.
Istedet begir Beyoncé seg ut på et nytt, musikalsk kapittel.
Et lagt mer spennende kapittel.
Mer sexy, mer utfordrende, og kanskje også enda mer selvsikkert - selv om sistnevnte vel aldri har vært et spesielst stor problem der i gården.
Fra sjebnens utgvalgte prinsesse til fullvoksen dronning.
Sunn feministrepresentant «They listen to me when I talk ?cause
I ain?t pretending/It took a while, now I understand just where I?m going/I know the world and I know who I am, It's 'bout time I show it/I?m a grown woman/I can do whatever I want/I can be bad if I want/I can say what I want», sang hun tidligere i år på den uoffisielle singelen «Grown Woman» (ikke med på albumet).
En av våre beste - og sunneste - representanter for den moderne feminismen.
Uten hat eller bitterhet, men sikker nok på seg selv til å både være komfortabel i rollen som dominant sjef og overforelsket jente med sanger om å sove i kjærestens T-skjorte.
Det nye albumet er også et manifest for nettopp denne selvstendigheten, og ikke minst kampen for å komme seg dit.
Tonen settes allerede med første setning i åpningslåta «Pretty Hurts».
«Mama said, you're a pretty girl/What's in your head it doesn't matter/Brush your hair, fix your teeth/What you wear is all that matters».
Så ærlig, oppriktig og til og med sosialt engasjert som vi omtrent ikke har sett Beyonce før, og som leder fram mot de mektige ordene til den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Annotatedichie på «Flawless».
Mer «Independent Women» enn Destiny's Child-singelen fra 2000 noensinne var.
«We teach girls to shrink themselves, to make themselves smaller.
We say to girls:
"You can have ambition, but not too much.
You should aim to be successful, but not too successful.
Otherwise, you will threaten the man»
Beyoncé-beste
Men de 14 låtene byr ikke bare på en mer sosialt bevisst Beyonce.
Det musikalske leverer altså også på mildt sagt imponerende måte.
Visstnok samlet hun alle låtskribentene og produsentene i et hus i Hamptons forrige sommer, med en ambisjon om å gjøre det selvtitulerte albumet så gjennomført som mulig - noe hun langt på vei lykkes med.
Gigantnavn som Pharrell Williams, Timbaland, Justin TImberlake, The-Dream, Drake og Frank Ocean setter alle sitt preg på skiva, som strekker seg fra basstunge klubblåter, beroligende ballader, funky spor som nærmest tvinger deg ut på dansegulvet, og deilige, deilige D'angelo-inspirerte harmonier.
Og til tross for «mangelen» på åpenbare superhits, vil jeg gå så langt som til å si at dette nok er mitt favorittalbum fra Beyonce så langt.
Et uventet musikalsk steg videre, og en imponerende maktoppvisning fra en kvinne man nesten ikke kunne tro hadde mer igjen å bevise.
| 1
|
300939
|
Proff advokat-krim
Chris Tvedt kommer ut av bergensforfatter-skapet.
Den rufsete forsvarsadvokaten Mikael Brenne blir med ekskjæresten Helle på en boklansering.
Forfatteren er den farlig sjarmerende og selvgode Josef Mardal, tidligere satanist og Black Metal musiker.
Han har nettopp sluppet ut av fengslet etter en dom for brutal vold.
Der gikk han på skrivekurs hos entusiastiske Barbara.
Da Barbara seinere blir funnet myrdet, peker alle spor retning Mardal.
Brenne sier ja til å forsvare ham, til tross for at han misliker Mardal, og anser saken som nesten umulig å vinne.
Etiske dilemmaer
Etter tre kritikerroste kriminalromaner om den pedantiske Kripos-etterforskeren Martre, har Chris Tvedt nå vendt tilbake til gjennomgangsfiguren Mikael Brenne, som vi sist møtte i «Dødens sirkel».
En sjangertypisk krimhelt med et rotete privatliv, på overflaten kynisk, men med et godt hjerte.
Tvedt er selv advokat, og noe i tematikken kan minne om den tyske forfatteren og forsvarsadvokaten Ferdinand von Shirachs forfatterskap.
Det handler om de mange dilemmaer en forsvarsadvokat står overfor.
Som hvor langt en forsvarsadvokat er villig til å gå for å forsvare en som opplagt er skyldig.
Kynismen i det å lete fram andre mulige mistenkte, selv om du vet de er uskyldige.
Det teatralske ved en rettssak, og advokatenes kyniske jakt på de store, tragiske sakene.
Denne typen krim kan lett bli kjedelig hvis altfor mye foregår i rettssalen.
Det har Tvedt klart å unngå.
Ut av skapet
Plottet har driv og spenst, med mange ulike spor og et variert persongalleri.
Det er en prolog der en kvinne begår selvmord og etterlater en knust ektemann.
Brenne får trusselbrev i posten.
Det skjer nok et brutalt mord, der Brenne blir personlig involvert.
Sammen med ham har vi hele tida denne tvilen om Mardal er skyldig eller ei.
Alt flyter så lett og proft hos Tvedt.
I denne boka kommer han ut av skapet som bergensforfatter, og går Staalesen i næringen gjennom gode miljøskildringer.
Han har et kort og konsist språk, og en avslutning som både er overraskende og spenstig.
| 1
|
300941
|
En lapskaus av Nightwish, Meat Loaf og filmmusikk-komponisten til de heroiske scenene i heltefilmene fra 80-tallet
The Voice-Knut Marius tipper over i det parodiske.
ALBUM:
Med sin kraftfulle røst og bevrende energi, sang Knut Marius Djupvik seg til topps i fjorårets The Voice-konkurranse.
Om du trodde du hadde hørt toppgiret hans før, tar du feil.
På solodebuten er alt skrudd opp til ti og vel så det.
Tenk deg en lapskaus av den symfoniske hardrocken til Nightwish, patosen til Meat Loaf og moduset til en filmmusikk-komponist med de heroiske scenene i en vilkårlig heltefilm fra 80-tallet som innstruks.
For å si det diplomatisk, det låter i beste fall merksnodig.
Det hele er så mettet på tekstmessige og melodiske klisjeer at det nesten tipper over i det parodiske.
Produksjonen er amatørmessig og datert.
«Can't Get Enough»
| 0
|
300942
|
Hvor mange småbarn må dø i en hardtslående zombiefortelling?
I Sigbjørn Mostues avsluttende roman slår voldsscenene hverandre i hjel.
Hvor mange småbarn må slås i hjel i teksten for å lage en hardtslående zombiefortelling?
Det åpenbare svaret er ingen.
Litterær spenning kan ikke måles i antall groteske hendelser eller graden av utbrodering.
Derfor er det skuffende at erfarne Sigbjørn Mostue støtter seg såpass mye på sjokkeffekter, i siste bok i trilogien «I morgen er alt mørkt».
Svulstig
Ungdomsbøkene handler om en parasitt som gjør mennesker over hele verden til rasende drapsmaskiner.
Den første vant Uprisen, og både den og andreboka bød på en god blanding av halsbrekkende grøss og aktualitet – dette er i bunn og grunn krigshistorier.
Der de andre bøkene har hver sin hovedperson, veksler vi mellom tre forskjellige i denne.
På den måten samles trådene, dessuten får Mostue mulighet til å hoppe fra cliffhanger til cliffhanger – en mulighet han griper begjærlig.
Han vil mye.
Du trenger ingen erfaring med litteraturanalyse for å gjenkjenne bilder på syriske flyktningleirer eller norsk flyktningpolitikk.
Men tankene som presenteres er kjent stoff for fans av sjangeren, og hver scene av betydning blir pakket inn i klamme svulstigheter.
«Moder jord har tatt hevn», tenker ei jente når hun ser en overgrodd branntomt.
Og:
«Det var som om hun kledde av sjelen sin foran meg», heter det i en romantisk scene.
Det skorter forresten ikke på erotikk blant de overlevende, til tross for den alvorlige situasjonen de er i.
Lite nytt
Vi er på vei fra apokalypsen og over i postapokalypsen.
Samfunnet har brutt sammen, og zombietrusselen får selskap av andre prekære utfordringer.
Snart blir det klart at fortellingen nærmer seg enda et stort klimaks.
Men veien dit er full av voldsscener som nær sagt slår hverandre, og avslutningen, i hjel.
Popkulturen mangler ikke undergangsfortellinger, og bortsett fra at den foregår i Norge, har «Når historien slutter» lite nytt å tilføye til sjangeren.
Boka blir en nokså banal avslutning på en ellers spennende serie.
| 0
|
300946
|
Uironisk, inderlig og 100 prosent hamsunsk
Vokalisten i Fleet Foxes er indiefolkets Isak Sellanrå.
ALBUM:
Norsk films selvproklamerte trash-auteur Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen besøkte forrige tirsdag «Trygdekontoret» på NRK.
Her etterlyste han flere kunstnere som tør tvinge publikummet sitt til å høre på når de legger ut om drømmene sine.
For - det sies jo at om man ikke heter Jennifer Melfi og har Tony Soprano som pasient, finnes det ikke noe kjedeligere enn å høre på noen andre snakke om drømmene sine.
Med Fleet Foxes' siste album «Helplessness Blues» som bevismateriale, kan man nok prosedere med at Robin Pecknold da er en kunstner etter Krutzkoff Jacobsens smak.
Her er det nemlig nok av drømmeretorikk.
Rema 1000-filosofi
Men kjedelig er det aldri når Pecknold messer «In that dream I'm as old as the mountains, still is starlight reflected in fountains» mens resten av bandet hjelper til med sine sedvanlige vokalharmonier på smygeren «Grown Ocean».
Da hører man ikke bare på, man nyter det også.
Som på det bejublede debutalbumet, tyr Fleet Foxes fremdeles til folkrock blanda med søtladne kammerpoparrangementer - forankra i en slags Rema 1000-filosofi der det enkleste også er det beste.
Denne indie-oppskifta har nok også funka for mange andre de siste årene, men Fleet Foxes er nok mer på nett med Crosby, Stills & Nash, Fairport Convention og Simon & Garfunkel enn de er med Beirut og Arcade Fire.
Indie-Isak
Noe som blant annet er særlig tydelig på den over åtte minutter lange «The Shrine/An Argument», som med frijazzsaxofon og sin smått selvhøytidelige tekst om ei slags Knut Hamsun-aktig bygd føyer seg inn blant bandets tidligere bestenoteringer.
De fortsetter sine forsiktige nikk til noen av «Markens Grødes» viktigste problemstillinger på den episke tittellåta «Helplessness Blues», hvor Pecknold synger «I'd rather be a functioning cog in some great machinery, serving something beyond me».
Det er nemlig ikke Fleet Foxes-vokalistens viltgroende ansiktshår, men hans hamsunske hyllest til naturkreftene, fremført med en inderlighet totalt blottet for ironi, som gjør ham tittelen «indiefolkets Isak Sellanrå» verdig.
Hørte jeg noen snakke om «blodets hvisken og benpibernes bøn»?
I butikkene 29. april, men kan allerede nå streames hos National Public Radio.
| 1
|
300948
|
En himmelstrebende røst i varm atmosfære
Strålende comeback fra Kari Rueslåtten.
ALBUM:
Etter sitt forrige soloalbum «Other People's Stories» (2005) har Kari Rueslåtten tatt en pause.
Enda lengre er det siden hun grunnla det eksperimentelle og progressive «doom metal»-bandet The 3rd and the Mortal, som hun var vokalist i fra 1992-1995.
En låt fra tida, den vakre «Why So Lonely» er omarrangert og tatt med her.
Deretter kom hun med fem soloplater på ti år.
Ni år seinere er hun langt fra glemt, Rueslåtten har etterlatt seg både rennomé og forventninger.
Som sanger er hun blitt sammenlignet med Kate Bush og Bjørk, men hun har løsrevet seg fra en slik innflytelse.
Det eneste hun har til felles med disse er en lys, himmelstrebende røst, som like mye minner om for eksempel kanadiske Laureena McKennitt og hennes høytsvevende, keltiske stil.
Alt er akustisk på dette albumet, som er spilt inn i Trondheim med musikere som vet å gå forsiktig og raffinert fram.
Låttitler som «Hide Underneath Bridges», «Paint the Rainbow Gray» og «Rainy Days Ahead» kunne tyde på en mismodig grunnstemning.
Men slik er det ikke; dette er et album fylt med kjærlighetssanger, og en tittel som «Waltz Across The Sky» er mer nærliggende som uttrykk for den varme atmosfæren.
Forsiktig, men samtidig distinkt.
Og bestemt.
| 1
|
300951
|
Det er ikke lett å bli klok på hvor denne gjengen vil
Trivielt Trivium.
ALBUM:
Med «Ascendancy» (2005) etablerte Florida-bandet Trivium seg som et av moderne metals mest lovende band.
Deres fusjon av thrash og tradisjonell metal, satt inn et moderne rammeverk, gjorde at flere av de mest toneangivende redaksjonene kastet superlativer etter gjengen og endog dristet seg til å utrope bandet til Metallicas arvtagere.
All viraken og oppmerksomheten gjorde ikke bandet bare godt.
Bråhast Kvartetten fikk det øyensynlig travelt med å innta verdensherredøme og oppfølgeren «The Crusade» var mer eller mindre et smakløst forsøk på å lage stadionmetal med billige slagordrefreng og karikerte riff.
Gjengen lærte tydeligvis av sine feil og gikk i diametralt motsatt retning på komplekse og lett undervurderte «Shogun».
Dessverre vedvarer ikke den trenden.
«In Waves» er mer tilbake til det trøtte metalcore-utgangspunktet, med glossy produksjon og standardiserte dynamikk- og spenningsløsninger.
På det jevne Matt Heafy har finpusset stemmebåndet, men låter ganske platt når han ikke har effektive vokallinjer å støtte seg til.
Samspillet mellom han og støttesanger Paolo Gregoletto funker dog ganske bra og bidrar til å gi Trivium et par ekstra nyanser å spille på.
Når Heafy lar sin fascinasjon for Emperor og Opeth komme til overflaten i låter som «Inception of the End» og «Dusk Dismantled», låter det ikke så aller verst.
Men i det store og det hele, er «In Waves» trivielle saker fra Trivium.
| 0
|
300953
|
Rocken har fått overtaket på Amund Maarud
...men han har fortsatt et hjerte som banker for blues.
ALBUM:
Amund Maarud er konstant søkende som artist, og veksler gjerne mellom blues og rock.
Det virker som om det er et ekstra godt jordsmonn for det i Skogbygda i Nes - noen mil utenfor Oslo.
Trilogi «Volt» er siste album i en trilogi som startet med hans retur til bluesen etter sidesporet med rockorienterte The Grand, Spellemannvinneren «Electric» i 2011.
Han fortsatte med mer rockorienterte - og Spellemannominerte - «Dirt» i 2012, før han med «Volt» mer eller mindre parkerer i rocken.
Alltid blues
Men uansett hvor mye han måtte insistere på at han spiller rock, ligger det en bluesfeeling i bunnen - akkurat som det gjør det hos åpenbare inspirasjonskilder som The Black Keys og alt som måtte ha med Jack White å gjøre (The White Stripes / The Raconteurs / solo).
Siden sist har Amund også blåst liv i bluesduoen The Morudes sammen med lillebror Henrik, som styrer spakene i Snaxville ved siden av å spille trommer og perkusjon.
Karene har jobbet sammen siden de var fire og seks år, og det er vanskelig å tenke seg den ene veggen uten den andre.
Orgeldominert Låtskriver, sanger og gitarist Amund produserer sjøl, som sist, og derfor overrasker det at det er et mindre gitarorientert - og mer orgeldominert - album vi får.
Både Amund, Henrik og Simen Aanerud er kreditert for orgel, piano og den lille synth-bråkmakeren Monotron - i tillegg til gitarer og trommer, mens Egil Stemkens bidrar med bass og lap steel og Bendik Brænne serverer saftige saksfonstøt her og der.
Malin Pettersen og Audun Fremmerlid Skjølberg gjester på vokal.
Jam I hovedsak er materialet på albumet energisk, rufsete og støyende rått, men det er likevel hvileskjærene «Love That Burns» - en herlig låt som er albumets lengste og som sklir ut i en jammeliknende sekvens som kunne gjemt seg i en Wilco-låt - og avsluttende, basstunge «12 Step Waltz» som imponerer aller mest.
Her kommer også vokalisten Amund virkelig til sin rett, og vi innbiller oss at han ikke har sunget bedre enn dette.
Bjeller Det gjelder også «Tears of Rage», som i tillegg til et noe større gitarfokus er tungt overdrysset med bjeller du helst hører fra buddhist-munkene du treffer på gata med jevne mellomrom.
«Burning» er tung som bly.
De mange lydene og lydbildene på albumet er i det hele tatt med på å understreke både kreativiteten og lekenheten til guttene fra Skogbygda i Nes.
Måtte de aldri slutte å leke.
| 1
|
300954
|
Flau ris, lite ros
Man bør forvente av et sted som kaller seg Art of Sushi at de utmerker seg i kunsten å lage sushi.
Med et stadig stigende antall japanske spisesteder, spiser hovedstadens befolkning rå fisk som aldri før.
Nylig åpnet Art of Sushi på Frogner, og noen påstår at Alex Sushi omsider har fått en verdig konkurrent.
Derfor ankom Robinson og Fredag det stilfulle og svært innbydende lokalet i Elisenbergveien med vann i munnen.
-Lekkert, var Robinsons dom etter å ha tatt en titt på havets frukter utstilt i kjøledisken.
-Mye lovende her også, svarte Fredag og tittet opp fra menyen.
-Til og med varme hovedretter som torsk med misosaus, laks og kveite med appelsin- og teriyakisaus, grillet dorade, ja, selv okseindrefilet i batayakisaus, hvis man ikke ønsker å kjøre «rått».
Gjør man imidlertid det, som Robinson og Fredag denne kvelden, kan man plukke à la carte eller overlate det hele til kjøkkensjefens fantasi.
Eller?
For på spørsmål om de rå menyene inneholdt noen hyggelige overraskelser basert på «dagens fangst», kom det et kontant «nei» fra en lite meddelsom kelner.
-Alt står i menyen, var beskjeden.
At servitøren også svarte kort «rå fisk» på spørsmålet om hva dagens sashimi inneholdt, bidro heller ikke på plussiden.
Robinson og Fredag tok følgelig saken i egne hender, og bestilte - til å begynne med - en «Maguro Pepper», lettstekt tunfisk med pepper, sitron og kokkens peppersaus, samt en «Sashimi sanshu hana», tre typer rå fiskefilet.
Til maten ble det også lagt inn bestilling på kaldt japansk øl og varm sake.
Tunfisken ble servert som en carpaccio med sennep som tilbehør, et spennende alternativ til wasabien.
Peppersausen var ok, men Robinson rynket på nesa over mengden av tynnskårne sitronskiver.
-Jeg ville nok heller karakterisert dette som en sitrusrett, sa Robinson.
-Det sure dominerer fullstendig.
Sashimien besto av laks, kveite og tunfisk, vakkert anrettet på is, og til Fredags store overraskelse prydet to store, irrgrønne shisoblader oppsatsen.
Denne japanske mynten - fortreffelig til rå fisk - er altfor sjelden vare på japanske spisesteder her til lands.
Den rå fisken var både fersk, fast og mør, men husets ponzusaus falt ikke i smak.
-Her mangler sitrusen, konstaterte Fredag, og gikk like gjerne over til klassisk soya og wasabi.
Robinson og Fredag bestilte så 20 biter sushi og maki på deling, en såkalt «Chef menu», bestående av «kjøkkensjefens beste».
Alt var kunstferdig komponert og rullet i både mango, agurk, laks og flyvefiskrogn - i tillegg til den tradisjonelle tangen.
Men kreativiteten til side; man kommer ikke utenom at en svært viktig ingrediens på en sushirestaurant er risen, og her sviktet kjøkkenet.
Risen var vassen og smakløs, og de eneste bitene som overlevde møtet med den intetsigende grøten, var to biter med innbakt kveite, wasabi og teriyakisaus.
Robinson og Fredag bestilte så også et par temaki for å sjekke riskonsistensen i en annen sammenheng.
De to tang-kremmerhusene med tunfisk, grønnsaker og chilimajones (Negi Maguro Spicy) så innbydende ut, men risen var den samme bløte, smakløse.
Til tross for mange kreative innslag i menyen, er det lite spennende å velge blant dessertene på Art of Sushi.
-Kanskje japanere sverger til europeiske søtsaker, undret Fredag, og bestilte en crème brûlée.
Verken den eller Robinsons sjokoladefondant klarte å rette opp helhetsinntrykket.
Det gjorde heller ikke prislappen.
Tvert imot.
-Forhåpentligvis har riskokerne streiket i dag, foreslo Robinson.
-For det lover dårlig hvis et spisested som kaller seg Art of Sushi ikke har lært seg kunsten å koke sushiris.
-En ting er sikkert, sa Robinson.
-Jo mindre ris, jo mer ros hadde det blitt.
| 0
|
300955
|
Lady Blabla
Utrolig at hun kan høres så kjedelig ut.
|||ALBUM:
Det kan virke rart at ei som bruker så mye krefter på å stikke seg ut høres så kjedelig ut.
Men, det er vel også suksessformelen.
Ved hjelp av spektakulær stil og lettlikelige låter har det bukseløse moteikonet lagt verden for sine føtter i løpet av et knapt år.
Imponerende, men bonusalbumet «The Fame Monster» bekrefter at hun er best på iscenesettelse og singler.
Selv i minialbumformat blir mangelen på originalitet slående.
Her er ingen ambisjoner à la Furtado/Stefani/Madonna, her hviler man i 90-tallsdancen og tar blåkopier av sine kolleger.
«Alejandro» kunne vært ført i pennen av E-type, «Speechless» er en Pink-sang, «Teeth» er en mash-up av Christina Aguileras «Dirrty» og «Candyman».
80-tallsfesten «Dance in the Dark» og Beyoncé-duetten «Telephone» er vel verdt åtte kroner, selv om den siste gruses sammenliknet med ordentlig eklektisk dansemusikk om telefoni, eller rettere sagt M.I.A.s «U.R.A.Q.T».
| 0
|
300959
|
Gallows gjør for punken det Mastodon har gjort for metal
Ukas musikkanmeldelser.
CD:
Deres bekmørke betraktninger om latskap, grådighet, korrupsjon og forfall er både fascinerende, skremmende og ikke minst utrolig velskrevet.
«Death ain’t a sin when you’re living in hell», og slik utarter det.
Ny dagsorden
Men det er ikke bare Gallows’ politiske manifest som gjør «Grey Britain» til et fascinerende album .
For det første er det et uhyre sterkt album rent musikalsk.
Dette handler ikke om en punk-revial hvor gamle helter får moderne klær, eller at Sex Pistols født på ny.
Gallows gjør på mange måter det samme for punken som Mastodon har gjort for moderne metal:
Det handler ikke om å resirkulere gamle idéer, men snarere om å skape nye regler.
Selv om Gallows kan være kaotisk og ute av kontroll, evner de også være like stramme som Rage Against the Machine.
Flere ben Rent dramaturgisk fungerer platen utemerket.
Vokalist Frank Carter har et temperament av rang, og gir derfor all nihilismen en sjelden troverdighet.
Det betyr ikke at han er endimensjonal.
På «The Vulture (Acts I & II)» viser han at han kan gå hele linja – fra ettertenksom sødme til frådende kaos.
Gjengen hopper heller ikke av veien for å tenke nytt hva både instrumentering og arrangementer angår, noe som gir platen flere ben å stå på.
Blant alt gullet, er det «Black Eyes» og «Misery» som skinner sterkest, men «Grey Britain» er i hovedsak en historie som må oppleves fra start til slutt.
| 1
|
300961
|
Tv-serien «The Spiral» er et kunststunt på avveie
Ideen er spennende, men gjennomføringen står ikke i stil.
TV-SERIE:
I en tv-høstmeny der det ikke er fryktelig mye som skal til for å skille seg fra mengden, tar NRK sats med et kobbel EU-land i ryggen og disker opp med den ambisiøse dramaproduksjonen «The Spiral».
Serien lanseres som et nyskapende, multimedialt og interaktivt prosjekt, der seerne underveis skal kunne være med på å løse den sentrale krimgåten ved hjelp av nettstedet thespiral.eu.
Kunstprotest
I sentrum for «The Spiral» står nemlig et storstilt kunsttyveri, organisert av den verdenskjente konseptuelle gatekunstneren «Arturo».
Han har sett seg lei kommersialiseringen av kunstverdenen, og bestemmer seg sammen med sine yngre følgere i et københavnbasert kunstnerkollektiv for å gjennomføre en spektakulær markering.
Men ikke alt går som det skal, og på toppen av det hele får gjengen etterforskerne i Europol på nakken.
Multinasjonale utfordringer
Det er lett å se at «The Spiral» er en påkostet produksjon.
Dessverre får man ikke tilsvarende innhold for pengene.
Det er en voldsom oppgave å ha skuespillere fra seks forskjellige land, som nesten utelukkende kommuniserer på engelsk, og som dermed fremfører dialog som heller ikke er skrevet på manusforfatternes morsmål.
Dette merkes tydelig på både manus og spill, og understreket av karakterklisjeer som den evinnelige regelbrytende politimannen får man altfor ofte følelsen av å se noen tøffe seg foran speilet og leke amerikansk filmhelt.
Halvveis interaktivitet
Når det gjelder de interaktive ambisjonene, blinker alarmene fra første stund.
Hvordan skal seere kunne påvirke en innspilt tv-serie?
Svaret er at de ikke kan det.
Derimot kan de ta del i et utvidet serieunivers, der nettsiden gir publikum mulighet til å involverer seg i Arturos folkelige kunstvekkelsesprosjekt.
Det er imidlertid ikke lett, med et så uoversiktlig og lite intuitivt nettsted.
Handlingen som driver selve tv-serien, er spennende nok.
Men den løftes ikke akkurat av en gjennomgående følelse av at både premisset, innspillingssteder og karaktersammensetning er styrt av hvordan man kan hente produksjonsstøtte fra flest mulig land, ikke hvordan man best mulig forteller en god historie.
| 0
|
300962
|
Anmeldelse:To nye bøker viser oss menneskene i massene av flyktninger
Den ene er uvanlig god.
Når vi står overfor en ufattelig mengde folkevandrere som strømmer inn gjennom alle åpninger, inn dit hvor det er håp og velstand, respekt og fred, helse og utdanning, er det første instinktet å se bare skog, ingen trær.
Det er massene, det er de store tallene vi ser komme.
En slik synsmåte er behagelig, men også truende.
Vi slipper å ta de unike enkeltskjebnene inn, men samtidig blir mengden en grå, tung lava som bare flommer og flommer.
Vi dehumaniserer dem, gjør dem til skadedyr, og øker dermed angsten.
Dugnadsprosjekt
Dugnadsprosjekt
Historiene som blir presentert er ganske ulike.
De er fra forskjellige tider og steder, og skribentene har ulik metode.
Utvalget har bredde og variasjon.
Det er akseptabelt at flere av historiene har utgangspunkt i allerede publisert materiale, siden jobben skulle gjøres så raskt.
Det er muligens årsaken til at artiklene er svært ulike i form og innhold.
Redaktør Janne Kjellberg har neppe kunnet veilede bidragsyterne særlig mye for å gi boka fastere form.
Men flere av artiklene ville vunnet mye på en forvandling fra featureform i Magasinet-stil til mer reflektert, litterær tekst.
Helt globalt, helt nærme
Helt globalt, helt nærme
Flukt
Forfatter:
Janne Kjellberg Forlag:
Spartacus
« En flukt som aldri tar slutt » Åse Brandvold
6
+ Vis mer
Sjanger
Forlag Manifest Utgivelsesår
ISBN 9788292866993
Kjøp boken hos ARK
Rotete kart
Rotete kart
Annet mindre rot forekommer også.
Myndighetsalderen i Norge er satt til 18 år i 1942, og frigjøringskrigen fra det franske kolonistyret i Vietnam blir omtalt som en borgerkrig mellom kommunister og antikommunister.
Slikt småplukk er likevel ikke i stand til å ødelegge bokas intensjon om å vise oss mennesker i massene.
Vemodig stemningsrapport
Vemodig stemningsrapport
Stemningen er dårligere.
Dermed blir boka ikke bare et vitnesbyrd om flukt før og nå, den blir også en rapport om en stemning noen tidlige høstuker i 2015.
Oppgradert papirløs
«papirløs i en oppgradert versjon»?
Oppgradert papirløs
Forfatteren forteller fra sitt langvarige engasjement for afghanerne som deltok i den såkalte asylmarsjen.
Hun vet hvem deltakerne var, og hun gjør store anstrengelser for å finne ut hvordan det er gått med dem i etterkant.
Noen fikk bli i Norge, andre ble sendt til Afghanistan.
Brandvold reiser til og med til Kabul for å finne ut hva slags tilværelse de er sendt tilbake til, de«grunnløse» asylsøkerne.
Uvelkomne hazarer
Uvelkomne hazarer
En av Brandvolds informanter er Amin Senatorzade som også har spilt teaterforestilling om sine opplevelser på veien fra Afghanistan til Norge.
Hans historie om en ung hazar-gutt som vandrer østfra til Tyrkia og kommer seg over havet i gummibåt, er nesten den samme som den vi møtte i boka «I havet finnes det krokodiller» eller i filmen «Et øyeblikk frihet» for noen år siden.
Livet herjer
Livet herjer
Brandvolds engasjement gjør denne boka til sjelden vare i et velsmurt bokmarked.
Hun har investert mye tid og tatt store risikoer.
Boka er veldokumentert, men også en politisk pamflett.
Det personlige ødelegger ikke for det allmenne, det gjør vanskelighetene bare enda mer akutte og sorgtyngende.
Nettopp slik blir en bok både klok og viktig.
| 1
|
300963
|
Anmeldelse:«The Intern»
«The Intern» vil lære de gamle om netthandel og de unge om gode, gammeldagse amerikanske verdier.
FILM:
På dette tidspunktet er det vanskelig å si hvorvidt Robert De Niro velger de rollene han har mest lyst til å spille eller de filmene hans publikum har minst lyst til se.
Det er ingen tvil om at De Niro er en dyktig komediespiller, og besitter en karisma og et nærvær som er ypperlig egnet for lettbeint underholdning, men jo flere av disse han lager, desto større blir savnet etter tiden da han virkelig utfordret seg selv og publikum.
Nostalgi I «The Intern» spiller han rollen som den 70 år gamle enkemannen Ben Whittaker, som søker seg plass som seniorpraktikant hos et firma som selger klær på internett.
Her viser hans livsinnsikt og tradisjonelle amerikanske verdier seg raskt å være uvurderlig til uvurderlig hjelp for både hans unge kolleger og firmaets sjef og grunnlegger Jules (Anne Hathaway).
Jules er en Hollywood-karrierekvinne av klassisk støprning som sliter med å balansere arbeid og fritid, og som tilsynelatende kun er i stand til å vise omsorg og omtanke overfor sine kunder.Det tar ikke mange dagene før den beskjedne herren i dress har installert seg selv som sjefens mest betrodde medarbeider, og med sin faderlige ro og visdom blir han etter hvert også hennes beste venn.
Eskapisme Med «The Intern» slår Nancy Meyers («Something?s Gotta Give», «It?s Complicated») an en besynderlig balanse mellom lettbeint drama, en nostalgisk lengsel etter de gode gamle dagene og en produktplassering som er så omfattende at filmen nærmest fremstår som et innføringskurs i moderne nettbruk rettet mot pensjonister.
Foruten en scene hvor Jules hjelper Ben med å opprette en Facebook-konto, serverer Meyers pedagogiske referanser til Skype, Netflix og Uber, og det finnes knapt en scene uten et prominent plassert Apple-produkt.
«The Intern» er som en lang, trygg og faderlig klem polstret med Starbucks-duftende amerikansk mainstreameskapisme.
Det er en håndverksmessig bunnsolid virkelighetsflukt, men samtidig en det er vanskelig å omfavne og sympatisere med.
| 0
|
300964
|
Minner om jukeboksen i et rockemuseum
Hvor er den sleske, harry og farlige Raphael Saadiq?
ALBUM:
Etter mange år som R&B-kulthelt;, låtskriver og bakmann, traff Oakland-musikeren Raphael Saadiq Skavlan-bredt med den retrospektive soulkavalkaden «The Way I See It» fra 2008.
Her kombinerte Saadiq det beste fra 1960- og 70-tallets soulmusikk, og avleverte det med overblikk og boblende spilleglede.
En plate såpass potent og gjennomført at et gammelt uttrykk ofte føltes nytt.
Tilbake til urrocken
At Saadiq med oppfølgeren «Stone Rollin?» tar oss med helt tilbake til femtitallet og rockemusikkens tidlige år, er egentlig ingen overraskelse.
Ser man på hans øvrige solokatalog, har han for hvert nye album beveget seg noen steg bakover i musikkhistorien og dykket stadig dypere ned i den store inspirasjonskilden.
Vi får dermed hint av blues og Chuck Berry, men finner også tydelig inspirasjon fra sekstitallsversjonen av helter som Sly & the Family Stone og Bobby Womack.
God smak og ypperlig musikkfaglig kunnskap mangler det altså ikke på, og «Stone Rollin?» er da også plettfritt utført, mykt, trivelig og inkluderende, og på så mange måter veldig riktig.
Men nettopp dette gjør det også umulig for meg å virkelig elske dette albumet — det låter for trygt, for romantisk, for svigermors drøm-aktig.
Jukeboksfølelsen
Jeg savner den harry, sleskete og småfarlige Saadiq, ham vi kjenner fra tidligere prosjekter og soloalbum, men også fra de sydende konsertene han er kjent for å holde.
På «Stone Rollin?» virker det dessverre som om den korrekte, sennepsgule retrodressen er for stram i snittet til at de mørkere sidene får sive ut.
Et par glimrende øyeblikk må likevel trekkes frem, som gospelklimakset på «Go To Hell», desperate «Over You» og nervebunten «Good Man», som kombinerer klassisk hustlersoul med moderne R&B.;
Da er det verre med de ganske oppskriftsmessige rock'n'roll-sporene «Heart Attack» og «Radio».
Og når Saadiq på tittelsporet bjeffer pastisjlinjer som «I'm your loverman, and
I won't let go, I wanna stay with you» minner det mer om å stå foran jukeboksen i et rockemuseums femtitallsfløy enn å høre av en av vår tids beste låtskrivere, dessverre.
| 0
|
300966
|
Gershwin-hyllest en parentes i Beach Boys-geniets katalog
Brian Wilson med rumpa trygt på krakken.
|||
ALBUM:
Brian Wilson gjenskaper George Gershwin, sier du?
Det er lett å umiddelbart forestille seg gulnete fotografier, anstendig slowdans i røkfylte lokaler, knitrende grammofonplater — den faktiske knitringen er polert bort her, men spøkelset av den er til stede — og en dæsj Walt Disney (albumet er passende nok utgitt på «Donald Duck-konsernets» eget plateselskap).
Nostalgistimuli Slike assosiasjoner dukker muligens opp i møtet med denne albumutgivelsen.
At det er nostalgikjertlene som skal stimuleres, er det i alle fall liten tvil om.
Likevel kan det være interessant å sjekke om Wilson tilfører Gershwin-materialet noe nytt, eller om den klassiske låtsamlingen evner å lure frem noen nye sider hos gamlefar.
Trygt og vennlig
Vi finner en god del Beach Boys-boogie og pirrende harmonier som levner liten tvil om hvem som står bak mikrofonen og omskrivningene.
«The Like In I Love You» blir i så måte stående som det virkelige høydepunktet her, omtrent slik høres nok en perfekt fusjon av Wilson og Gershwin ut.
Dette er også én av to sanger på albumet som er skrevet av Wilson, men basert på uferdig Gershwin-arbeid.
Resten av prosjektet er i all hovedsak løst trygt og oppskriftsmessig — i form av dempet storbandjazz og sofistikert vokalføring.
Øyebrynet er hevet på sitt mest sjarmerende, rumpa trygt plassert på en langbeint krakk.
Dermed sitter vi igjen med en vennlig påminnelse om Gershwins sangskatt, og en parentes i Wilsons uovertrufne kunstnervirke.
| 0
|
300968
|
Slekt skal følge slekters gang
«Brødre» ser på tidens store bevegelser gjennom én familie.
FILM:
Noen ganger må man la hjertet styre.
Det er, så klart, umulig for Aslaug Holm å beholde distansen når hun lager en dokumentarfilm om åtte år av sine egne to sønners liv.
Iblant merkes det.
Iblant er hun for nær sine egne scener, blir værende for lenge i en hverdagslig situasjon etter at det egentlig er over, det som gjorde den ladet og levende i første omgang.
Hun kan dvele for mye.
Men «Brødre» er en film det viktigste ikke er å finne riktig rytme eller tone, hele veien.
Det viktigste er å fange hvordan strømningene i en slekt, og i en liten familie, beveger seg i ulikt tempo, og hvor overveldende det kan være å ta innover seg nettopp dette.
Markus og Lukas, som sitter på en benk på Sagene og bytter fotballkort, er barnebarn av menn som risikerte livet utenfor nordvestlandskysten:
De lever helt ulike liv, samtidig som moren deres merker seg likheter, og spør seg om noe ved kystlivet har smidd til slekten og gjort dem stridbare og egenrådige.
Slekt og familie
De altoppslukende og frustrerende situasjonene som kan oppstå med barn, som når en liten gutt låser seg og nekter å gjøre som mor vil, er en del av en tid som i ettertid vil føles kort.
Det dreier seg om mektige prosesser som går sin gang og er umulige å bremse, stadier i livet og en tidsbestemt type morsrolle som ikke kan vare.
Holm klarer ikke å slutte å filme.
Hun prøver å holde fast en epoke i livet som ikke kan vare:
Tiden brekker opp fingrene som holder den fast, hvor hardt de enn klamrer.
Subtilt mellom brødrene
Når de lange linjene skyves i bakgrunnen og det er øyeblikket som får oppmerksomheten, blir publikum vitne til et brødreforhold som rommer sterkt samhold, men også subtile markeringer og manipulasjoner.
Eldstemann, Markus, er utrettelig og ambisiøs på fotballbanen, der den yngste, Lukas, ikke føler seg hjemme i samme grad.
I store deler av filmen er guttene i den alderen der de både vil trosse foreldrene og finne sin egen vei, og ha deres bifall og oppmerksomhet.
Det hele veksler med vakre naturbilder fra feriestedet på Smøla, som forblir konstant selv om menneskene blir eldre, og henvisninger til et religiøst verdenssyn som ikke alle tilskuere vil føle seg hjemme i.
Det bør ikke hindre noen i å oppsøke denne overrumplende gripende skildringen av prosesser så mange har vært, og skal, gjennom.
| 1
|
300973
|
Dyr utsikt
Noen ganger står ikke prisen i forhold til verken mat eller service.
- Er ikke 215 kroner for pølser med potetstappe i meste laget?
Robinson så på hovedretten sin og rynket på nesa.
- Selv om pølsene heter chorizo og i tillegg kommer med strimlet kål og syltet rødløk? spurte Fredag retorisk.
Robinson nikket sakte.
- Hm, sa Fredag.
- Min entrecôte er heller ikke så mye å skryte av - rent omfangsmessig.
Kjøttet er mørt, smaken er fin, men for 285 kroner må man kunne forvente mer kjøtt for pengene.
Det begynte bra.
Sola skinte fra en skyfri himmel, fjorden glitret innbydende og fuglene sang i dur.
Forventningene var høye.
Siden stjernekokk Tom Victor
Gausdal slo seg til i de gamle restaurant-lokalene på Stabekk i Bærum for et par
år siden, har flere av hovedstadens
restaurantanmeldere vært rause med superlativene.
Robinson og Fredag fikk valget mellom å sitte ute eller inne.
Da hovmesteren forsikret om at menyen var identisk, i sommermånedene er det slik, var det ikke noe å lure på lenger.
Så Robinson vraket det hyggelige, halvmørke interiøret for den solfylte og fantastisk beliggende terrassen.
- Dere må gjerne velge trerettersmenyen, eller dere kan plukke fra à la carten, sa en stresset servitør, og plasserte på bordet et par-tre brødskiver som bar preg av at det var en stund siden de ble skåret opp.
Med fire forretter og to hovedretter er valgmulighetene begrenset på à la carte-menyen.
Da Fredag lurte på om det var mulig å velge hovedretten fra trerettersmenyen, var svaret et kontant «nei».
- Du skjønner, de lages av to forskjellige kjøkken, så det går dessverre ikke,
utdypet servitøren.
Forskjellige restauranter har forskjellige rutiner, smidighet er en relativ størrelse.
Til forrett valgte både Robinson og Fredag grillet sjøkreps, mens de fordelte menyens to hovedretter - entrecôte og chorizopølse - mellom seg.
Sola skinte, og glassene med husets hvite - en helt grei Grüner Veltliner - forsterket den deilige følelsen av sommer og sol.
Til forrettene ble det bestilt mer hvitt, denne gang en tørr Riesling av type Von Racknitz av 2010-årgang.
495 kroner er kanskje ikke all verden, men bør være dyrt nok til å få tilbud om å smake på en vin.
Og enda mer besynderlig:
Servitøren gjorde ingen mine til å bytte ut glassene.
Da dette ble bemerket, fikk Robinson og Fredag til svar at vinene var så like at det ikke var nødvendig, men siden de insisterte skulle de likevel få nye glass.
- Det var snilt, sa Fredag syrlig.
En stund etter ankom et par delikate, ramsløkgratinerte sjøkreps.
Krepsen
kunne kanskje vært under grillen en tanke lenger, men pytt, sashimi er også godt.
Man kan selvfølgelig innvende at 195 kroner er mye for en middels stor krepsehale, men ute på Stabekk synes det høye pris-nivået å være helt normalt.
Inntrykket av dette ble forsterket da de innledningsvis omtalte hovedrettene ankom.
- Hvordan smaker de svært eksklusive pølsene? lurte Fredag.
- Til å være chorizo, er de overraskende lite «hotte».
De kunne også vært varmere, sa Robinson og nippet til et glass Domain Mourchon, en over middels kraftig Rhônevin, som - rett skal være rett - ble servert i nye glass.
- Og potetstappe, om aldri så smørrik, blir sjelden veldig spennende.
Tilbehøret til Fredags entrecôte -
ratatouille, sopp og nypoteter - falt bedre ut.
Kjøttet hadde også god smak, men
som sagt:
Det burde vært mer av det.
- Og i likhet med pølsene dine, kunne både kjøtt og tilbehør vært varmere.
Forventningene til dessertene var ikke skyhøye, men de overrasket desto mer.
Både Fredags jordbær med marengs og Robinsons jordbær på mandelbunn fikk topp karakter.
Søte, men ikke for mektige.
- Synes du det var verdt å ta turen ut hit? lurte Fredag.
- Servicen kunne med fordel oppjusteres noen hakk.
Maten er av variabel kvalitet.
Og prisnivået står ikke i forhold til det vi fikk servert.
Kanskje kvaliteten er generelt høyere innendørs?
- Får håpe det.
Både for dem som driver her og for framtidige gjester.
Men utsikten fra terrassen er flott.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
300974
|
Ny milepæl fra Kendrick Lamar-kollega
ScHoolboy Q med mørkt musikalsk gull.
ALBUM:
Med en solid grunnmur bestående av Kendrick Lamar og resten av rapkollektivet Black Hippy, har indielabelet Top Dawg Entertainment blitt noe av et feinschmeckerhjem på den amerikanske hiphop-scenen.
Etter Isaiah Rashads fin-fine januardebut «Cilvia Demo», fortsetter nå moroa med den etterlengtede tredjeskiva til ScHoolboy Q, som leverer enda en solid dose musikalsk gull i plateselskapets allerede strøkne katalog.
Og mens enkelte rapfans overraskende nok har uttrykket misnøye med hypen rundt Lamar og hans (i noens øyne) monotone flow, faller nok South Central-kompisens mørke og gritty verden mer i smak hos tradisjonelle hiphop-purister - inspirert av alt fra sørstatene, retro-New York, og et LA-sound som vekker til live minner om både Soul Assassins og «Temple of Boom».
Ønsker du å høre albumet bli framført live, tar ScHoolboy Q for øvrig turen til Rockefeller i mai.
| 1
|
300977
|
Makten snakker, men forteller den alt?Slik Jens ser det
Selvbiografi etter sveitserostmetoden:
Velsmakende, men med hull.
Norske politiske selvbiografier fordeler seg på et spekter fra hevn til sak.
Stoltenberg er sin generasjons suverene norske leder og plasserer seg på den saklige siden.
Den velskrevne boken understreker hans rolle som foregangsmann og bremsekloss.
I mannsrolleutvalget lanserte han ideen om pappapermisjon på åttitallet.
Stoltenberg var selv hjemme med sin førstefødte og bidro til å revolusjonere den norske familien.
Stoltenberg var også i front i kampen for homorettigheter.
Samtidig er Stoltenberg sparegris i sin sjel.
Sakene som definerer ham er kamp mot overoppheting av norsk økonomi og plasseringen av oljefondet i aksjer.
Han er på sitt beste når han beskriver handlingsregelen og pensjonsreformen, kongen av politiske reformer på totusentallet.
Ikke så kjedelig som det høres ut, bedyrer sosialøkonomen Stoltenberg, og beskriver pensjonssystemet som pyramidespill og reformen som kinderegg.
Personstrider
Boken handler mye om prosess:
Hvordan vedtak fattes i Norge.
Pensjonsreformen er resultat av «de lukkete roms metode», i følge Stoltenberg.
Han beskriver hestehandel mellom Arbeiderpartiet og LO og gir mye ære til Gerd-Liv Valla.
Senere beskriver han LO-sjefen som gradvis mer maktsyk.
«Gerd-Liv er firkantet»” skriver Stoltenberg, «jeg er fleksibel».
Beskrivelsen er ikke kledelig, men fremstår relativt troverdig.
Stoltenberg vant personstrider fordi hans rivaler begikk feil.
Valla faller for eget grep, akkurat som Jagland gjorde i striden om partilederskapet rundt årtusenskiftet.
Ville Jagland vært mindre forknytt om han hadde fått helseeurytmi på Steinerskolen, slik som Jens?
Stoltenberg følte at det var «historien selv som ga beskjed» da LO-veteranen Tor Aspengren ba ham bli partileder.
Han er den ufrivillige statsmann:
Slik Michael Corleone motvillig trekkes tilbake til mafiaen, må Stoltenberg avbryte forskerkarrieren for å bli politiker og ender til slutt som landsfader etter 22. juli.
Harelabb
Hvor riktig historien er, kan diskuteres.
Boken er skrevet av en mann på høyden av karrieren og inneholder nødvendigvis hull.
Han skriver mye om Kinas vrede over Nobelprisen til Liu Xiabo, men ingenting om forholdet mellom fred og menneskerettigheter.
Om Putin har han mye godt å si, og kapitlet hans om Afghanistan er uten analyse, men full av beundring for de faste håndtrykkene til barske norske soldater.
Her er NATOs generalsekretær ute med harelabben.
Mer overraskende er det at Stoltenberg knapt skriver ett ord om statlig eierskap.
Statsgigantene Telenor og Statkraft opplevde turbulens på totusentallet.
Det står ingenting om at Statoil fusjonerte med Hydro, ble en elefant på norsk sokkel og endte opp med å skrive av titalls milliarder etter økonomiske og miljømessige tvilsomme investeringer.
Hvis historien om totusentallet blir skrevet i klimasakens tegn, vil Stoltenbergs historie bli revidert.
| 1
|
300979
|
Kråkenes siste skrik
The Black Crowes med akustisk karriereoppsummering.
|||ALBUM: The Black Crowes vender tilbake til sitt eksplosive debutalbum «Shake Your Money Maker» på denne doble 20 års jubileums-CD'en.
Gruppa med sørstatsbrødrene Chris og Rich Robinson i spissen, tar med dette en lengre pause.
Kanskje for alltid?
Uansett, dette er gyllen, musikalsk kråkevin for venner av disse svarte fuglene, som i utgangspunktet ga inntrykk av at den britiske gruppa Faces hadde krøpet tilbake fra 60-tallet.
Gamle favoritter, blant dem fire fra debutalbumet, er omarrangert i dette 20 låter på to timers helakustiske albumet, for eksempel «She Talks To Angels» (som var akustisk i utgangspunktet).
Dette er altså ikke viserock, her snakker vi hard core, no nonsense blues/gospel/rock'n roll, i stil med de akustiske innslagene Rolling Stones og Led Zeppelin gjorde i sine glansdager.
Musikk som slår med mørke vinger og hes velvære inn i solnedgangen.
| 1
|
300980
|
Magien uteblir
«Trollmannens læregutt» svir av budsjettet på digitale kinaputter.
|||ANMELDELSE:
Tanken var at «Trollmannens læregutt» skulle kopiere suksessen til «Pirates of the Caribbean».
Derfor pøste Disney 160 millioner dollar inn i produksjonen av den første filmen, penger de vil ha store problemer med å trylle tilbake i form av billettinntekter.
Mens piratfilmene hadde Johnny Depp, har «Trollmannens læregutt» Nicolas Cage.
Det blir ikke helt det samme.
Cage har fått hele honoraret på forhånd, virker det som, for prestasjonen hans er langt fra magisk.
Komplisert
Når det gjelder plot:
Sammen med Horvath og Veronica var Balthazar (Cage) lærling hos trollmannen Merlin.
Merlin blir drept av Harvath og en viss Morgana, før noen av dem puttes i en tredokke og Baltazar starter jakter på The Prime Merlinian og ... jeg stopper her.
Uansett, tusen år seinere selger Balthazar antikviteter på Manhattan og Dave (Jay Baruchel) dukker opp i sjappa hans.
Dave har magiske evner, viser det seg.
Er han The Prime Merlinian?
Tusen år gamle Cage sukker av lettelse, Horvath kommer ut av tredokka og så er spetakkelet i gang.
Ironiske Dave
Mange av de nevnte 160 millionene har gått med til å lage kostbare, dataanimerte scener der trollmenn slåss med hverandre, men en god del er brukt på å samle et knippe overbetalte manuskokker for å lage masse søl.
De har tryllet fram en historie så uoriginalt at selv ikke Dave, vår helt, tror på det som skjer.
Han har hele tida en lettere ironisk holdning til det hele, noe som kan være en morsom gimmick i fem minutter, men deretter blir det irriterende og jeg tenker:
Vis nå heller noe magisk som vi kan bli imponert over, ja, hva med å trylle fram en god historie i stedet for et pengesluk der tusen år gamle trollmenn denger løs på hverandre med ildkuler og blinkende staver uten stans?
| 0
|
300984
|
Justin Bieber har ingen grunn til å si «Sorry»
Bieber er tilbake på sporet med en presisjon NSB bare kunne ha drømt om.
SINGEL:
I ly av noen utskeiende måneder med god, gammel drittunge-oppførsel, var det nok mange der ute som håpet på Justin Biebers bortfall for et års tid siden.
Slik skulle det derimot ikke gå, og etter et 2015 i sin hule hånd, er det egentlig bare å henge seg med på toget.
Lokomotivet Justin Bieber er nemlig tilbake på sporet med en presisjon NSB bare kunne ha drømt om, og er på vei mot Oslo i full fart.
Med årets gigantlåter «Where Are Ü Now» og «What Do You Mean» oppfylte den 21 år gamle superstjernen de musikalske forventningene etter flotte «Journals» (2013), og har skapt en skyhøy standard for sitt kommende fjerdealbum «Purpose».
Skal vi tro av dagens andresingel «Sorry», ligger alt til rette for at skiva blir en svært catchy affære.
I likhet med nevnte «What Do You Mean», er Bieber også her i det tropiske humøret, men igjen uten å falle inn i det cheesy soundet fra trope-housen som har inspirert ham.
Dette er musikk man skal danse til - ikke bare nikke på hodet av.
Med Skrillex på beaten har man denne gangen hentet takten fra Puerto Ricos grisete reggaeton, som i produsentens fingre blir gjort om til en oppdatert og sjarmerende versjon av den ofte utskjelte, karibiske musikksjangeren.
Fargelagt av det fløyteaktige stemme-samplet vi husker fra «Where Are U Now», og hovedpersonens fine vokalarrangement som setter seg rett i hodet.
Ikke helt den samme smash-hiten som «What Do You Mean» i mine ører, men garantert en ny listetopp og dansegulvfavoritt fra Justin Bieber.
| 1
|
300985
|
Stram action
Tom Hanks gjør jobben i «Captain Phillips», et klaustrofobisk kapringsdrama på åpent hav.
FILM:
Du kan enkelt finne ut hvordan det gikk med Richard Phillips, hva han gikk igjennom og på hvilke punkter filmen skiller lag med fakta, men jo mer du vet på forhånd, desto mindre nervepirrende vil denne 134 minutter lange prøvelsen oppleves.
Jeg vil derfor avsløre minst mulig og du bør la være å lese om kontroversen rundt filmen, siden det utvilsomt vil gi opplevelsen en bismak.
Beklager, men det må nevnes at en rettssak er på gang og det strides om hva som egentlig foregikk ombord på containerskipet MV Maersk Alabama.
Rettssaken involverer ikke filmen.
Du må gjerne se traileren, som er klippet sammen for å unngå spoilere, med hovedvekt på selve kapringen og med bare noen små glimt av krigsskip og annet militærmektig stæsj som kommer inn i handlingen etter hvert.
Oscar-buzz
Det du trenger å vite, er følgende.
Richard Phillips (Tom Hanks) tar farvel med kona på flyplassen i Vermont, border Maersk Alabama i Oman og starter ferden nedover Afrikas østkyst mot Kenya.
Muse (Barkhad Abdi) hyrer sitt mannskap på Somalias kyst, med klar beskjed fra sine overordnede om å kapre et skip og innkassere millioner i løsepenger.
Disse to, Muse og Phillips, blir filmens hovedfigurer.
Vi kjenner alle Tom Hanks og vet hva han kan prestere.
Her er han på sitt beste, ansvarlig og sterk, men samtidig menneskelig.
Barkhad Muse, derimot, er et nytt ansikt.
Han er radmager, med en indre intensitet som viser seg gjennom glødende øyne.
Ryktene summer om en mulig Oscar-nominasjon.
Topp mannskap
Regissør Paul Greengrass, Mr. Håndholdt, er kjent for sitt klaustrofobiske talent (To ganger Bourne, «United 93», «The Green Zone») og sammen med fotograf Barry Ackroyd («The Hurt Locker») skaper han et kammerdrama som holder intensiteten oppe hele veien.
Det bidrar også til den uvante spenningen at mannskapet på det store skipet er ubevæpnet, mens de sandalkledde piratene med AK-47 kan ta seg til rette uten motstand.
Vi venter instinktivt på en handlekraftig helt, men her regjerer realismen, liksom i danske «Kapringen», som var å se på kino tidligere i år.
| 1
|
300987
|
Lou Reed og Metallica er helt på bærtur
Samarbeidsplata mellom rockgigantene er årets musikalske kalkun.
ALBUM:
«I would cut my legs and tits off when I think of Boris Karloff and Kinski/In the dark of the moon It made me dream of Nosferatu» proklamerer Lou Reed, etter litt ilter hamring på en kassegitar.
Slik åpner samarbeidsprosjektet til den tilårskomne kultrockeren Lou Reed fra New York og San Franciscos store thrash-sønner, Metallica.
Bandet trer så inn i lydbildet og gyver løs på tre standardakkorder - ikke ulikt verset på «Knocking On Heavens Door» - som går og går mens James Hetfield lirer av seg mantraet «small town girl» i bakgrunnen.
Der har du den første låten.
Og, der har du for så vidt oppskriften på resten av den 70 minutter lange plata også.
Jambasert
Det handler i utstrakt grad om jamming over et tema mens Reed resiterer sine forsøksvis provokative tekster, ettersigende inspirert av den tyske forfatteren Frank Wedekind.
Resultatet er nærmest uten unntak katastrofalt.
Metallica i en komposisjonsfase er i stor grad et lite impulsivt band, noe vi har lært både gjennom filmen «Some Kind of Monster» og lange innspillingsperioder.
Å høre dem «leke» seg med et riff i opp mot ti minutter i et trekk er ikke akkurat en berikende musikalsk opplevelse.
Hovedproblemet er likevel at samspillet mellom Reed og Metallica virker totalt malplassert.
Det blir som olje og vann — de komplimenterer hverandre ikke på noen som helst måte.
Det er i det hele tatt ikke så lett å se hvem som er målgruppen her.
Metallica-fans vil korse seg i frykt straks Reed setter i gang med sine pompøse narrativer, mens gamle Reed-tilhengere vil falla av lasset med Metallicas lite grasiøse og kantete komp.
Henger ikke på greip
Derfor blir «Lulu» i sum en rekke av gnålete fragmenter som tværes ut i det uendelige og ikke fører noen steds hen.
Den insisterende kaukingen i «Pumping Blood» og «Cheat on Me» blir i beste fall komisk, mens om du virkelig føler et behov for å marinere hjernecellene dine med ti minutter med feedback i «Junior Dad» - velbekomme.
Thrash-riffet i «Mistress Dread» kunne Metallica gjerne ha spart til neste studioplate, men det er nesten det eneste positive man kan krøste ut av dette prosjektet.
For å gjenta det vi skrev i låtanmeldelsen av «The View», mest av alt høres dette pretensiøse oppgulpet ut som et slags tverrmusikalsk folkehøyskoleeksperiment, hvor alle skal rense kropp og sjel i en slags jambasert eksorsisme.
Lou Reed får ta brorparten av den kunstneriske støyten her, mens Metallica får strykkarakter for dårlig dømmekraft.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.