id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
300989
|
Simon Stranger med blanding av thriller og politisk evangelium
Folk flykter for å forsyne seg på supermarkedet.
Simon Strangers nye roman handler om et par, Miriam og Mikael, og deres åtte år gamle sønn Isak.
De tre har vært så uheldige å havne bak murene i et okkupert område, der soldater sørger for at innbyggerne holder seg i ro.
Knapphet på mat
Knapphet på mat
Folk som opponerer og tilhører «motstandsbevegelsen», blir arrestert og torturert.
Det snakkes om «den religiøse radikaliseringen» til regimet.
Folk er triste til sinns, noe som for Miriam og Mikaels vedkommende fører til at kjærligheten slukner.
De to vil ikke annet enn å leve «et normalt liv», men det er vanskelig i det okkuperte landet.
Mikael har sluttet deg til en gruppe som graver en tunnel under muren for å komme til landet utenfor.
Vel ute på den andre siden, fyller flyktningene opp handlevognene (de har åpenbart penger nok) og kjører lass etter lass gjennom tunnelen til den andre siden; fra vin, kaffe og sigaretter til alskens snadder fra frysedisker og fruktavdelinger.
Pluss fargeblyanter, bøker og filmer.
Umulig å flykte
Umulig å flykte
Nå skifter romanen gir.
Etter en nokså langsommelig beskrivelse av tilstandene i bokas første del, går vi over i thriller-modus.
Nervepirrende
Nervepirrende
Boka har legendens form.
Både innledningen og avslutningen er fylt av patos og høystemthet.
Bortsett fra disse få linjene er synsvinkelen Mikaels.
Til tross for den dramatiske handlingen er særlig første del fylt av påstander snarere enn slående scener.
Dette tynger stoffet.
Ikke minst avsnittene om utviklingen av Miriam og Mikael kjærlighet blir unødig fylt av refererende klisjeer og alminneligheter.
Ostehøvel
Ostehøvel
Midt under en viktig samtale lar han Miriam ta fram en ostehøvel.
Halvannen side lenger fram legger hun den bort igjen og «sukker oppgitt».
For så å ta fram en ost etter nok en side.
I en roman av denne typen er det nesten som om man begynner å lete etter en symboleffekt her.
Hva betyr denne høvelen?
Men jeg finner ikke noe svar.
Heller ikke på hvilken funksjon innslagene av barneytringer i kursiv mellom kapitlene har i helheten.
Uklart budskap
Uklart budskap
De religiøse hentydningene, som kunne vært spennende å utforske, er nærmest fraværende.
Her er heller ikke noe fokus på temaet frihet.
Det som først og fremst interesserer de innestengte, er mat.
Kan dette leses som en satire over vår opptatthet av materielle goder?
Gravalvoret i teksten tyder ikke akkurat på det.
Dette er en bok som vil mye, men som ikke makter å spre økt innsikt i de konfliktene den fryktelig gjerne vil belyse.
| 0
|
300990
|
Flott og helhjertet fredløs-country på norsk
Drømmere & drankere er tapernes evangelium i munter tapning.
ALBUM:
Det er av barn og fulle folk man får sannheten.
Eller drømmere og drankere, som man også kunne kalle det.
Det var tittelen på gruppas første plate, som kom for fem år siden.
Nå er de her igjen, med fjorten nye låter i underdog-sjangeren.
De fleste er skrevet av Dag Tufte, som stort sett også står ved mikrofonen.
Dette er fredløs-country på norsk, detaljsterke og treffende fortellinger om kvinner og menn som svømmer omkring i livets store akvarium, i by og på land; raringer, slåsskjemper, sjåfører, publøver, spøkelser, skautroll og honky tonk-helter som vil mye og får til lite.
Og Sonja Henie («livet på glattisen er'kke så lett»)!
Flott og helhjertet utført, med vidd, poesi og den typen ettertenksomhet som rammer folk idet de er i ferd med å ramle ned fra en barkrakk.
| 1
|
300992
|
Anmeldelse:Nå er det på tide at Jón Kalman Stefánsson får Nordisk Råds litteraturpris
Nok en knockout fra Island.
Jeg kjenner ingen nålevende forfatter som skriver så utsøkt poetisk prosa om våre skrale eksistensvilkår som islendingen Jón Kalman Stefánsson.
Han har blitt nominert til Nordisk Råds pris fire ganger.
«Fiskene har ingen føtter» er nominert i år.
Nå MÅ han da få den.
Reddet fra selvmord
«Det er ingen som kan gå på vannet, og derfor har ikke fiskene føtter»
Reddet fra selvmord
Stefánsson har gjennom hele sitt forfatterskap beskrevet livet og skjebnene til disse herdede folkene som har klamret seg fast på den værharde vulkanøya.
Nå har han skrevet en generasjonsroman lagt i hånden på en navnløs forteller.
Fortellerens biografi er til forveksling lik Stefánssons egen:
Født i 1963, flyttet til Keflavik som tolvåring, poet og forfatter.
Det vil si.
Det er enda en romanteknisk omdreining her.
Bokas hovedperson Ari — fortellerens kompis eller alter ego — deler også biografi med Stefánsson.
Han flyttet til Keflavik med sin fordrukne ulykkelige far og like stemor.
Deler av boka handler om oppveksten i «den svarte by», kuet av amerikanerne som lukket seg inne på Natobasen like ved - og som mente det lavadekkede Keflavik var et helvete på jord.
Voldtekt som ledetråd
Ari og fortelleren drømmer om å bli forfattere; så de kan «redde Island med poesi».
Som syttenåringer er de vitne til noe de tredve år senere forstår var en voldtekt.
Dette går som en ledetråd gjennom boka.
Voldtekt som ledetråd
Boka åpner i nåtid.
Da er Ari femti år, tidligere poet og forfatter, nå forlagsredaktør i København.
Han er svært ulykkelig, etter at han noen år tidligere nærmest flyktet fra kone og barn.
Nå vender han hjem.
Faren er døende, og han har mottatt et mystisk brev fra stemoren.
Romanen ruller opp en dramatisk slektshistorie, som gir tilbakeblikk til Aris besteforeldre som vokste opp i det lille fiskeværet Nurdfjordur, helt på østkysten av Island.
Besteforeldrene Oddur og Margrét er et slags ur-par.
Fiskeren Oddur er en kjernekar; staut, taus og helt uredd på havet.
Vakre Margrét er langt mer følsom, poetisk, drømmende, slik barnebarnet Ari også er det.
Disse motpolene er et gjennomgangstema i boka, og i Stefánssons forfatterskap generelt:
Himmel og hav.
Den heltemodige tause islending, havets mann som ikke frykter noe, selv ikke døden.
Og de følsomme, himmelvendte, dikterne, som ikke riktig klarer seg.
Her er også et vell av skjebner som befinner seg mellom de to ytterpunktene.
Vulkanske vendinger
Stefánsson er ikke redd store ord.
De vakreste, mest poetiske vendinger nærmest strømmer ut av ham, forbilledlig formidlet av oversetteren Tone Myklebust.
I passasjer er det så overveldende at det virker vulkansk.
Vulkanske vendinger
Men så henter han det inn og roer det ned.
Som da Oddur og Margréts engang sterke kjærlighet, lik all kjærlighet, trues av hverdag, angst, mørke, slit.
Og så — midt i det mørke - et blikk mellom de to som rommer all den kjærlighet de nesten har glemt:
«Slik får vi våre stunder.
Tross alt.»
| 1
|
300993
|
Litt press med vinger
Verden ser bra ut fra oven.
Også i «Fly».
Enn så lenge.
FILM:
Det blir aldri helt nok maskiner som brummer og beveger seg for småguttene der ute.
Ingen er så klar over dét som produsentteamet bak «Fly».
Etter at «Biler»-serien omsider kom i mål, etter å ha begeistret småbarn og slitt ut foreldre i to anmassende jag mot animerte målstreker, måtte de finne på noe nytt for de stadig nyere generasjoner der ute.
Dette skulle vise seg å bli «Fly», som for alle praktiske formål er «Biler» med vinger.
Bedre enn «Biler»
Det er igjen snakk om et kappløp, og vår helt, den propelldrevne gjødselsprederen Dusty, klarer å karre seg inn på startlisten og skal tevle med de store.
Dusty elsker fart, men har dessverre høydeskrekk, et interessant kompleks å ha for et fly.
Han får hjelp til å finne teknikk og styrke av et pensjonert militærfly som også har sine mørke hemmeligheter.
Det er med andre ord mange indre og ytre hindre som skal hoppes, eller strengt tatt flys, over på veien mot seierspallen.
«Fly» er faktisk en tydelig forbedring av de foregående filmene.
Landskapet blir langt mer malerisk når det betraktes fra oven, og ekkoet av krigserfaringer gir filmen et uventet alvor.
Den standhaftige Dusty er en mer elskelig underdog enn den mer breiale Lynet McQueen.
Nasjonale stereotypier
Men arvesynden slår til også her.
Skavankene blir med fra de hjuldrevne til de vingebårne.
Også «Fly» har et design som holder igjen historien:
De metalliske ansiktene og firkantede øynene er lite uttrykksfulle og gir ikke rom for mye variasjon fra fly til fly.
Og om så skulle vært, hadde det ikke vært mye å uttrykke:
Dustys konkurrenter er slitne parodier på ymse nasjonale stereotyper, og etappene for mange og for like.
«Biler»-filmene brakte stadig med seg den emne bismaken av kommers, av historier kokt opp i stor grad for at blendede barn skulle ønske seg astronomiske mengder merch av ettergivende foreldre.
«Fly» har et snev av det samme, men det hjelper av hovedpersonen, eller hovedmaskinen, er lettere å heie på.
| 0
|
300999
|
Igjen vises «Hvem er redd for Virginia Woolf?» som dynamisk drama
Gift og motgift
TEATER:
De er gift med hverandre, og de er gift for hverandre.
De er også, skjønt det ikke er like åpenbart hele veien, giftens motgift.
Der er intensitet over Trøndelag Teaters «Hvem er redd for Virginia Woolf?», den moderne klassikeren om ekteparene George (Trond-Ove Skrødal) og Martha (Janne Kokkin), Nick (Andreas Stoltenberg Granerud) og Honey (Mira Dyrnes Askelund).
Selvforakt
Settingen er en smakfullt, men sparsomt møblert, stor sekstitallsstue, i design av Bård Lie Thorbjørnsen.
Før pause er den realistisk stilisert, med tilstrekkelig smårot til å virke bebodd.
Etter pause er den symbolsk skeiv og skakk, og den dreier rundt, som for å la også tilskueren føle beruselsens virkning.
Her kjemper George og Martha om overtaket.
De har vært gift i 23 år, og spydigheter er hverdag og vane, tidsfordriv, et middel mot kjedsomhet, så vel som sport og lek og (kanskje, kanskje ikke) det nærmeste de nå kommer lidenskap.
De balanserer angrep for moro skyld med angrep for å ramme, og begge lar sine personer framstå som akkurat passe selvopptatte og samtidig akkurat passe oppmerksomme til at tilskueren kan undre seg på hvor godt de på forhånd vet hva som vil såre, og hva som vil prelle av.
Vekslingen mellom det konfliktfylte og det som er intern humor gir spenning til dialogen, også for den som fra før kjenner handlingens forløp.
Kampen er aldri ufarlig.
Aggresjonen mates av skuffelse og savn, og under ulmer selvforakten, hos dem begge.
Marthas utagerende vulgaritet, aktive aggressivitet og tilsynelatende ustabile uberegnelighet er det som driver handlingen framover - men gjennom provokasjonene møter og matcher ektemannen henne, med sine mer overveide, mer strategiske og ofte mer passivt anlagte manipulasjoner.
Han er ikke uten ansvar for forgiftningen.
Dynamikk
Båndene, den gjensidige avhengigheten, er like klart til stede som giftigheten, og disse båndene blir også - sammen med den store skuffelsen - en troverdig forklaring på hvordan og hvorfor dynamikken mellom de to har fått lov til å bli slik, og hvordan den har kunnet fortsette å være slik.
Med bevisst timing formidler skuespillerne alle nyansene, og den såre, vonde humoren i dem, under Marit Moum Aunes klokt utporsjonerte instruksjon.
Det blir raskt tydelig at også Nick skammer seg over sitt ekteskap og sin noe enkle kone.
Men det lettere oppgitte, irriterte og frustrerte i de unges ekteskap, er ikke i nærheten av like truende som angrepene i de eldres.
Marit Moum Aune lar «Hvem er redd?» slutte i en tone av ømhet.
Et tegn på at der likevel er håp, eller en siste resignasjon?
Det kan være begge deler.
Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven.
| 1
|
301000
|
Moses' ti sanger trengte ingen steintavler
Fruktbart norsk-amerikansk samarbeid med base i Halden.
ALBUM:
Det skjer noe med amerikanske musikere når de kommer til Norge, kanskje skyldes det rett og slett at de raskt finner ut at norske musikere er like flinke til å spille amerikansk musikk som amerikanerne sjøl?
Lett for å tilpasse seg har de også, og de har en egen evne til å finne fram til gode, norske samarbeidspartnere.
Chicago - Oslo
Jeg vet svært lite om Robert Moses utover at han vokste opp i Chicago og nå bor i Oslo - og at han har reist til «Halden Rock City» for å spille inn den imponerende annerledes debuten med The Harmony Crusaders.
Der har han jobbet med byens egen -og fortsatt underkjente - strengemaestro Freddy Holm (dobro/lap steel/mandolin/banjo/bratsj/cello/fele/gitar), en naturlig drivkraft her ved siden av Moses' insisterende vokal.
Med seg i Kleiva Studio (Holms egen stue) har de Terje Støldal, Glenn-Vidar Solheim og Ketil Kielland Lund på henholdsvis bass, trommer/perkusjon og keyboard/trekkspill, mens Malin Pettersen synger.
Bredt spekter Moses skal ha spilt med mange band i USA, og er inspirert av et bredt spekter av artister - fra Hank Williams og John Lee Hooker til The Beatles, Townes Van Zandt, Neil Young og Beck.
Høres det?
Ikke nødvendigvis.
Derimot føler jeg et musikalsk slektsskap med Stan Ridgway.
Tommy Tokyo Stilmessig snakker vi americana, folk og countryblues.
Her hjemme går tankene til en annen Østfold-artist, Tommy Tokyo, samt den forlengst norgestilpassede Bill Booth.
Nytt destillat Moses bemerker at hans erfaringer fra Norge gir ham en mulighet til å destillere sin egen americana-musikk og gi den en annen innfallsvinkel.
Jeg synes den passer godt inn i det Henning Kvitnes treffende har definert som «scandicana».
Indiansk Sjøl om du føler at du kan ha hørt det før, er «Self-Developing Country» et av de mer spesielle album du får høre i år.
Det har karakter, kanskje best eksemplifisert i «Have We Found The Way?».
Dette sugende nøkkelsporet mikser indiansk innflytelse og britisk acid folk a la Incredible String Band, det siste særlig på grunn av en frasering som minner om frontfigur Robin Williamson.
Den er tydelig til stede også i påfølgende «Holy Roller».
Dylan «I'll Cross The Line» sender tankene til Bob Dylans «Desire»-album, et kvalitetsstempel i seg sjøl.
Andre nøkkelspor på albumet er en leken «The Knife», som gir meg en slags jammefølelse, og messende «There's A Game We Play».
«Water Over Stone»
Om dette høres ut som country, er det visst ikke intensjonen - i så fall er den, som tittelen kan antyde, under utvikling.
Men funker det, som dette gjør til gagns, spiller det ingen rolle hva det kalles!
| 1
|
301002
|
Fra X-Factor til rockeband
Atle Pettersen platedebuterer med bandet sitt The Scheen.
ALBUM:
Atle Pettersen er et lett mål å kritisere.
Han må kunne kalles en riksfløtepus og har allerede gjort reality-runden på de fleste plattformer.
Når det er sagt, han fortjener en sjanse til å bli tatt seriøst som alle andre.
Og bandet hans, The Scheen, tidvis inne på noe.
Skiengjengen har øre for et refreng og skriver funksjonibel, symfonisk rock i skjæringspunktet mellom 30 Seconds to Mars, The Killers og 90-tallets grønsjspøkelser.
Pettersens stemme bærer det svulmende uttrykket på en god måte.
Åpningslåten «Sleepless Sleepers» og singelen «Run» er fine eksempler på det.
Ankepunktet er at det for mye halvt om halvt.
De balanserer på en knivsegg og det er lett å tippe over i det poserende.
Når The Scheen faller for langt inn i den glatte funk-rocken fra tidligere nevnte tiår, føles det mest tilgjort.
Men det er ingen grunn til å avfeie dem helt.
| 0
|
301003
|
Megakalkun fra Megadeth
Dave Mustaine er på kollisjonskurs på bandets fjortende album.
ALBUM:
Få skriver bedre melodiøs thrash enn Dave Mustaine når han er i form.
«United Abominations» og «Endgame» er to fine eksempler fra nyere tid.
Nå er Mustaine klar med sin fjortende, «Super Collider».
Dessverre er dette minst tre skritt i feil retning.
Det starter OK med «Kingmaker», en klassisk gyngende thrashrocker i gate med «Sleepwalker», fremført på sedvanlig Mustaine-innbitt vis med riffhånden godt limt oppå Shawn Drover sitt rullende trommespill.
Men så ramler prosjektet utfor kanten, som de så fint eksemplifiserer med grusomme «Off the Edge».
Det handler mest om funky og dårlig anlagt radiorock med kjipe refreng og dvaske, tannløse riff.
Noen husker kanskje den eksperimentelle fadesen «Risk»?
Det var åpenbart mer der den kom fra.
I «The Blackest Crow» roter bandet seg bort i køntriland uten at det låter interessant eller nyskapende.
Veldig synd, all den tid vi vet hva som bor i bandet når de trykker på de riktige knappene.
| 0
|
301006
|
Luksuriøst og smygende fra Solanges låtpartner
Dev Hynes i full blomst.
ALBUM:
Tenk at det bare er 7-8 år siden Dev Hynes hamret løs på gitarer i indie-screamobandet Test Icicles.
Siden har han rukket å gi ut to countrypopalbum som Lightspeed Champion, før flørten han begynte med synth og romklang under Blood Orange-navnet kulminerte i produksjonen av en av fjorårets mest minneverdige låter, Solanges «Losing You».
(De to skrev hele «True»-EPen i fellesskap.)
Det oppsiktsvekkende er likevel ikke sjangervandringen, men hvilket nivå han har holdt gjennom det hele.
«Cupid Deluxe» er intet unntak.
Tvert imot er dette et helstøpt, utsøkt album som gynger og smyger seg inn i ørene, med et sparsomt instrumentert 80-tallslydbilde der trommemaskiner, tørr gitarplukking, fjerne, bløte synthakkorder og sporadisk slapbass er nøkkelingrediensene.
Hynes synger luftig og intenst, men prikken over i-en settes av de mange førsteklasses gjestevokalistene; folk fra Chairlift, Friends og Kindness dukker blant annet opp.
Favorittsporene er mange; Todd Terje-discorocken i «Uncle Ace» er et av dem, sammen med søvnige, sax-pyntede «Chosen» og «Chamakay» med sin florlett desperate RnB-pop.
Det låter flott, og ikke overraskende, veldig tidsriktig.
| 1
|
301007
|
Et nytt band med nytt driv
Sigur Rós med vellykket musikalsk u-sving.
ALBUM:
Det var ikke enkelt for Sigur Rós å lande det minimalistiske soundet som etter et forkastet album til slutt ble fjorårets «Valtari».
Kanskje har dét noe å gjøre med den helomvendingen «Kveikur» er — eller kanskje henger det sammen med keyboardist og arrangør Kjartan Sveinssons sorti.
Rytme og kraft
Uansett grunn; på islendingenes egenproduserte, sjuende studioalbum har de et nytt fokus på rytme, driv og kraft, og det kommer de riktig godt ut av.
Visst er her luftig falsett-englesang og vakre, svevende stemninger, men ofte er det de dramatiske, storslagent produserte trommene som fører an.
På det glimrende tittelsporet forsterkes de av sugende bass-skurr som i siste halvdel bygger seg opp i en seig droneutblåsning.
Strammere låter
Ikke minst er i flere tilfeller strukturen strammet sammen til det som ligner mistenkelig på konvensjonelle poplåter.
Refrenget på den seige åpningen «Brennisteinn» høres ut som Sigur Rós-utgaven av Kent, mens «Rafstraumur» drar på med suggererende Arcade Fire-trommer til de klare gitarlinjene, synthlagene og postrockdroninga.
Og med den melodien hadde singelen «Ísjaki» vært velkommen i min radio når som helst.
| 1
|
301010
|
Gjestelista er lang som et internasjonalt kjendisleksikon
Og Crookers har stålkontroll på eget kjendisparty.
|||
ALBUM:
Så det er her festen er!
Dj- og produsentduoen Crookers, best kjent som de egentlige stjernene bak Kid Cudis listetopper «Day 'N' Night», debuterer med ei plate der de gjør som David Guetta og Timbaland:
Inviterer en hel haug med folk til å strø vokalt stjernestøv over beatsa sine.
De kan ikke ha fått mange nei.
Gjestelista er lang som et internasjonalt kjendisleksikon, og rommer både the usual suspects som Pitbull, Will.
I. Am og Kelis, samt hipsternavn som The Very Best, Spank Rock og Rye Rye.
Crookers innpakning kler de fleste gjestene, låtene strammer og løfter på de riktige plassene og artister som Yelle og Roisin Murphy får et klart løft av å være med.
Det endelig resultatet er ingen søndagsplate, det er voldsomt opplagt og mildt sagt eklektisk.
Det hoppes skvettent fra rave til baile funk, fra grime til dancehall, men Crookers lykkes der Timbaland feilet med «Shock Value 2», nemlig i å holde regien på eget kjendisparty.
| 1
|
301011
|
Primal Screams lyd av storbyen
Eklektisk og oppsummerende fra et av 90-tallets mest toneangivende band.
ALBUM:
Høsten 2011 fremførte de legendariske alternativrockerne Primal Scream sitt magnum opus «Screamadelica» i sin helhet på Sentrum Scene i Oslo.
En plate som for mange var selve lyden av 90-tallet, med sin vellykkede fusjon av house og klassiske rocke-element.
Primal Scream har hatt mange «perioder», og «More Light» fremstår på mange måter som en lite reise gjennom mange av dem.
Platen starter med å parafrasere The Stooges i «2013», en duvende rocker med saksofon høyt hevet og en insisterende Bobby Gillespie i front.
«Culturcide» ivaretar den stampende grooven fra «Rocks», mens singelåta «It´s Alright, It´s OK» er urban soul med rikelig av Rolling Stones-dragning.
«More Light» snor seg elegant mellom alt fra widescreen pop og smektende rock til psykedelisk elektronika og soul med største selvfølgelighet.
Produksjonen er luftig og stringent på en gang med mengder av detaljer og fine nyanser å meske seg i.
En oppfløftende reise på alle nivåer.
| 1
|
301012
|
Nydelig folkpop med himmelske vokalharmonier
Mona og Maria har funnet tonen.
ALBUM:
Mona Andersen og Maria Knudsen har tidligere spilt og skrevet sammen i retrorockbandet Bazooka Boppers, men fant sammen igjen i jakten på en sangpartner da bandet tok slutt.
Himmelsk harmoni
Flaks for oss.
For ikke bare er de mykt vibrerende vokalharmoniene deres i seg selv absolutt himmelske; de førte dem også inn i et mye mer interessant sjangerlandskap, som skapt for stemmekvalitetene deres.
«My sun» er en nydelig tolkning av mer eller mindre psykedelisk folkpop, med en anelse prog der det måtte passe («Let The Light»).
Delikat arrangement
I produsent Christian Engfelts hender har de delikate og åpne arrangementene fått en fyldig, akustisk klang, og et solid lag av gjestemusikere bidrar til å bygge ut lydbildet med elementer som orgel, cello, perkusjon og forsiktige blåsere.
I tittelsporet og «Babyflowers» gir det en smak av «Pet Sounds», mens «Golden Mind» tar det hele ned til vokal, flygel og et diskret strykerteppe.
| 1
|
301013
|
Drive-By Truckers kjører aldri i grøfta
Ratter stødig videre på studioalbum nummer ti.
ALBUM:
Drive-By Truckers moderniserte og oppdaterte sørstatsrocken med doble «Southern Rock Opera» i 2001, som interessant nok er en hyllest særlig til sjangerpionerene Lynyrd Skynyrd, men også til Neil Young og politikeren George Wallace.
Sørstatsmiks
Siden har DBT holdt fanen høyt hevet - og levert det ene gode albumet etter det andre.
Min personlige favoritt er fortsatt «Brighter Than Creation's Dark» (2008).
2011-albumet «Go-Go Boots» (spilt inn i 2009), som mikser sørstatsrock, americana, blues, soul, rhythm'n'blues og tradisjonell country, er også en fulltreffer.
«English Ocean» føyer seg inn i rekka - spilt inn på 13 dager hjemme i Athens, Georgia.
Coley og Hood Siden sist har bassist og tidvis vokalist Shonna Tucker forlatt bandet, og hun tok like godt med seg kjæresten, gitarist John Neff.
Men Mike Cooley og Patterson Hood holder stand.
De har til og med rukket å gi ut hver sin soloplate siden sist.
De to startet bandet i 1996, og er mer likeverdige partnere her.
For første gang har Cooley skrevet nesten halvparten av sporene - og som vanlig synger begge.
Det er med på å reindyrke et noe mer strømlinjeformet DBT-sound, mer avgrenset til en blanding av sørstatsrock og americana.
Historiefortellere
Og - det er akkurat som om stemmene deres likner mer og mer på hverandre.
De er også begge solide historiefortellere, uavhengig av hverandre, og nå altså med en skjerpa Cooley som sier han måtte «lære seg å skrive låter på nytt».
Da det løsnet, havnet den ene sangen etter den andre i e-postkassa til Hood.
En av dem, «Made Up English Oceans», angriper høyresida i amerikansk politikk.
Det er også tema i Hoods «The Part Of Him».
Du kan lese om bandets vei tilbake etter ei tøff tid i dette intervjuet i Paste Magazine, som også streamer albumet her.
Seng av gitarer «English Oceans» mangler kanskje de store låtene, til gjengjeld har albumet en imponerende jevnhet.
Blant høydepunktene er «Primer Coat», som er Drive-By Truckers på sitt aller beste, der den bølger fram på ei seng av skingrende gitarer og enkle riff.
Bandets tredje gitarist, tangentmann Jay Gonzalez, spiller solo!.
Like typisk er to andre perler, neddempede «Hanging On» og «Natural Light» - tre låter som markerer ytterpunktene hos dette bandet fra «R.E.M.-byen» Athens.
Hyllest
Men den uslepne diamanten på albumet er nesten åtte minutter lange «Grand Canyon» - en psykedelisk og leken hyllest til Craig Lieske, mangeårig turnémedarbeider og venn av bandet.
Han døde av et hjerteinfarkt for et år siden - etter et show der han spilte gitar med bandet på stamklubben 40 Watt.
| 1
|
301014
|
På vidt gap
Kvantitet over kvalitet går sjelden bra.
-Jøss!
Her skal det mange besøk til for å komme seg gjennom menyen, sa Robinson og talte 31 hovedretter.
-Mye å velge i her, ja.
Vi får bruke elimineringsmetoden.
Hardt og brutalt, sa Fredag.
Robison og Fredag satt ved et vindusbord mot Kirkeveien, og nøt hver sin flaske japansk øl.
De sympatiske, men litt upersonlige lokalene har huset den panasiatiske restauranten i et tiår.
Bambus skilter med å være det eneste spisestedet i Oslo med varme retter fra både Thailand, Kina, Japan og Vietnam.
Det stemmer ikke.
Spisestedet skryter også på seg den beste sushikokken i byen.
Dem om det.
Utvalget av forretter er også stort.
Robinson lot seg friste av «Kokkens egen softshell crab i rispapir roll» (kr 95).
Det viste seg å være en luftig affære med mye agurk, salat, majones - og lite softshellkrabbe.
Robinson stusset også over at risrullen ble servert på japansk vis, med soyasaus og wasabi.
En søt, chilibasert saus hadde nok passet bedre.
Fredag bestilte «Yakitori» (kr 79), en japansk klassiker bestående av marinert, grillet kylling, som var både mørt og vel-smakende.
Robinson hadde klart å eliminere 27 hovedretter og satt igjen med de fire som inneholdt skalldyr.
På anbefaling fra en hyggelig kelner falt valget på «Kung Pow med sjømat» (kr 229), ifølge menyen «scampi, kamskjell og kongekrabbe tilberedt på kinesisk måte med bl.a. sukkererter, tomat, hvitløk, ingefær, frisk appelsinsaft, chilisaus, cashewnøtter og hvitvin».
Intet mindre.
Fredag gikk for en klassiker fra Szechuan, «Kylling Gong Bao» (kr 170).
-De ser veldig like ut, sa Robinson da rettene, som begge var dominert av soyafarget saus, sto på bordet.
-Kanskje Gong Bao og Kung Pow kan være uttrykk for det samme, undret Fredag.
-Du tenker «kjært barn, mange navn»?
I så fall stemmer likevel ikke beskrivelsene i menyen, sa Robinson.
En munnfull av kyllingretten falt i smak, men var dette «Gong Bao»?
Tradisjonelt tilberedes retten med masse chili og cashewnøtter.
Nøtter var det rikelig med, men chilien var nesten fraværende.
Inntrykket var heller søtt enn sterkt.
Blomkål, brokkoli, sopp, squash, og paprika er heller ikke vanlige ingredienser.
-Kokken går tydeligvis sine egne veier, som er greit nok.
Men i stedet for å rendyrke, virker det som man helgarderer og pøser på, sa Fredag.
Robinson hadde smakt seg gjennom noen av de samme grønnsakene i sin rett for å finne fram til kongekrabben, men munnfullen var en trist opplevelse.
Krabben smakte mest soyasalt.
De øvrige råvarene fra havet hadde klart seg bedre, men opplevelsen svarte ikke til forventningene menyen hadde skapt.
Litt enklere var det å velge dessert, for her byr Bambus «bare» på sju slag.
Robinson gikk for «Mangoflan med pasjonsfrukt» (kr 78), og Fredag valgte «Tempura-is med tropisk frukt» (kr 75).
Den tropiske frukten besto av melon, vannmelon og ananas.
-Når alt kommer til alt er kanskje ikke mangfoldet så stort som man vil gi inntrykk av, sa Fredag, og skulte over på Robinsons tallerken.
Det tropiske frukt-tilbehøret der var identisk.
-Her verdsettes åpenbart kvantitet over kvalitet.
Dessverre, sa Robinson, som balte med å få i seg den smeltede isen som rant ut av tempuraen.
-Jeg tror restauranten kunne tjent på å gå ned på antall og heller rendyrke noen retter.
Her gapes det over for mye.
| 0
|
301015
|
Oppvarmet restemat
«The Second Best Marigold Hotel» er havregrøt som tror den er tikka masala.
FILM:
Nå har det forsyne meg gått for langt.
Det er på tide at verdens seniorer kaster krykkene, kommer seg ut i gatene, og får i gang et gråhåret grasrotopprør mot filmene som tilbys dem.
«The Second Best Exotic Marigold Hotel» er havregrøt som tror den er tikka masala, en påstått sjarmbombe som smeller som en våt kinaputt.
Årsaken til elendigheten er at «The Best Exotic Marigold Hotel» fra 2011 ble en overrumplende suksess.
Der dro en gruppe britiske pensjonister, spilt av en eksklusiv klikk av øyrikets aldrende skuespilleradel, til India for å innta det de trodde var et luksuriøst hvilehjem, men som viste seg å være et oppussingsobjekt som gjorde det mulig for dem å oppgradere både bygget og seg selv.
Insisterende dum
Historien fikk sin slutt, men publikum ville ha mer av Judi Dench, Maggie Smith, Bill Nighy og de andre.
Derfor har de blitt kjeppjagd inn i en oppfølger som ikke tilbyr dem annet enn å stå og gå og vise fram egenskapene de viste fram sist.
Dench & co. har sin dempede karisma i behold, men får ikke lov å bruke den til noe.
Dev Patel løper rundt og jager seg opp og utmatter publikum i rollen som den overivrige hotellverten Sonny.
Hele historien svirrer ubegripelig tett og mye rundt Sonny, som er så insisterende dum, så øredøvende irriterende, at det er et under at ikke gjestene begynner å lure på om de ikke foretrekker det britiske skydekket i stedet, slik gatene utenfor kinosalen plutselig virker uvanlig attraktive for tilskueren etter et snaut kvarter i Patels selskap.
Tuslende Gere
Richard Gere kommer på et tidspunkt tuslende med en trillekoffert og blir sporenstreks tilbudt sin egen, syltynne historietråd.
Som med de andre, er det snakk om halvkokte romanser, matte misforståelser og forviklinger som fisler ut uten skikkelig konklusjon.
Både han og de andre fortjener skikkelige arbeidsoppgaver, ikke denne filmatiske ekvivalenten til pledd og kamferdrops.
| 0
|
301018
|
Blikket langt bortenfra
Nick Caves manus til «Lawless» er klisjefylt og kjedelig.
FILM:
Så, har du hørt den om de tre australierne som skulle lage film fra forbudstiden i USA?
Ikke jeg heller, før i dag.
Og med god grunn.
Artist og manusforfatter Nick Cave og regissoer John Hillcoat, som stod bak «The Proposition» fra 2005, har hanket med seg Guy Pearce fra samme film og begitt seg ut på landsbygda i Virginia.
I går hadde «Lawless» premiere under Filmfestivalen i Cannes.
Klisjefylt
Cave og Hillcoat har et stereotypisk og bluegrass-romantisk blikk på tiden da det var så mange brennerier at man kunne få promille bare av å trekke inn vårluften og mafiaen og ordensmakten overgikk hverandre i brutalitet for å få kontroll over den nye underverdenen.
«Lawless» gjør jobben som skvær underholdning i to timer, men er så flat og klisjefylt at den ikke lykkes i å bli noe mer, eller sitte noe lenger i hjerte eller hode.
Campy Pearce
Filmen er basert på en sann historie om broedrene Bondurant, tøffe Forrest (Tom Hardy), rufsete Howard (Jason Clarke) og jyplingen Jack (Shia LaBeouf), tre gode gutter på feil side av loven.
Hjemmebrenning og spritdistribusjon gjør dem interessante både for den lokale gangsterkongen (Gary Oldman) og den tilreisende spesialagenten med svaert vide fullmakter (Pearce).
Og det er selvsagt kvinner med:
Den lett fatale Maggie (Jessica Chastain), og den tekkelige prestedatteren Bertha (Mia Wasikowska), hvis eiegode uskyld kommer frem ved at hun går rundt i kyse og bærer på små rådyrkalver (!) og har en streng og skjeggete prestefar som skuler hardt på ethvert XY-kromosom som nærmer seg.
Chastain og Wasikowska er dyktige skuespillere som her kaster bort talentet sitt i glatte glansbilderoller.
I det hele tatt har skuespillerne lite å jobbe med, men Pearce synes i det minste å ha kastet et blikk på Nick Caves ravende uoriginale manus og funnet ut at han like godt kan ha det litt gøy med dette.
Han skaper en såpeglatt og maniert agent, vemmelig og i konstant vemmelse, som er deilig campy.
Står i stampe
Filmen er entusiastisk blodig, oppfinnsom i alle de forskjellige måtene en mann kan drepe og nesten-drepe en annen på.
Men de store konfrontasjonene er påfallende likegyldige.
Det er lite bevegelse.
Mennene står i stampe og ser merkelig ukonsentrerte ut mens kulene synger rundt dem.
Antagelig er det slik iblant, at vold er klønete og forvirrende og ikke spenningsfylt eller smart lagt opp, men som film lider «Lawless» under mangelen på indre nerve i actionscenene.
Alt ender akkurat som forventet.
Den som lengter tilbake til de lovløse forbudsårene i USA boer heller se «O Brother Where Art Thou» en gang til.
Den står tilbake for «Lawless» i realisme, men tar igjen på alt Hillcoats film mangler:
Originalitet, atmosfære, og karakter.
| 0
|
301022
|
Reiser seg mesterlig etter fallet
Hardtsparkende Hellbillies.
|||
ALBUM:
Det finnes ikke sikrere kort enn Hellbillies.
De har en snart 20 år lang platekarriere — denne anmelder forventer at plateselskapsdirektør Øystein Sunde disker opp med en super de luxe-utgave av debuten «Sylvspente boots» i 2012 — og har landets kanskje mest konsistente katalog.
Det laveste de ser ut til å kunne synke synes å være «forutsigbart», et relativt begrep som i denne sammenhengen betyr «bunnsolid».
Knall etter fall
Nå har det i hvert fall skjedd noe i den überstabile Hellbillies-sfæren siden forrige korsvei, karrierebestselgeren «Spissrotgang» (2007).
Aslag Haugens alvorlige fallulykke bak scenen under Skippagurra-festivalen i Finnmark blir et uunngåelig biografisk bakteppe for «Leite etter lykka».
Man kunne ventet seg en lavmælt og alvorsstemt «takk for livet»-plate like mye som det «Leite etter lykka» faktisk er blitt: et hardtsparkende, oppstemt og relativt livsbejaende rockalbum.
Pangstart Sterkere har de ikke åpnet et album på det jeg kan huske:
Lars Håvard Haugens «fritt-etter-Keith-Richards»-riff og påfølgende boogie-countryrock («Sjuk») sparker i gang.
Det fortsetter med en tung panoramarocker («Den redde»), og så en herlig ringlende, stampende poplåt («Stein i skoen») med framtredende steelgitar og klassisk hverdagskronikerende tekst signert Arne Moslåtten, og en anelse Gene Clark i ettersmaken.
Og så den fine, Hellbillies-prototypiske tittellåten/singlesporet «Leite etter lykka», en trygg, likevel kraftfull «litt-raskere-enn-midtempo»-øvelse, som på mange måter er gruppas spesialdistanse.
Legg til den «tidlig Wilco»-gladfrynsete boogieøvelsen «Spela eit spel» og den «på-riktig-siden-av-svulstig»-nøkkelballaden «Du er den», og du har en god gammeldags LP-side med den beste musikken Hellbillies har laget på 2000-tallet.
Briljerer Andre halvdel gjør ikke det samme kraftige inntrykket, men understreker et par åpenbare tendenser ved Hellbillies anno 2010:
Her er nesten fritt for musikalske gammelmannstendenser.
Lars Håvard Haugen briljerer med smakfullt gitararbeid over hele skiva, og ikke minst; det låter som et band som i et dramatisk øyeblikk så karrieren passere revy, men som reiser seg mesterlig med nyvunnet inspirasjon og dedikasjon.
Ingenting kan tas for gitt, selv for Norges stabilt beste band.
| 1
|
301024
|
Ingen nåde
«Priest 3D» vender ikke det andre kinnet til.
Da får den heller ingen medynk tilbake.
FILM:
Linjen «Du kunne vært prest» betyr noe ganske annet her enn det ville gjort i en, si, sedat britisk landsbykrim.
Denne presten (Paul Bettany) er den av en slags krigerkaste, og teologistudiet har dreid seg om å lære å nedkjempe vampyrene i en gold fremtidsverden.
Når han ikke spjærer opp skrømt - disse vampyrene er ikke «Twilight»-herremenn, men onde utysker med mye slim og mange tenner - går han rundt i den dystre menneskeenklaven Cathedral City og kjøper ferdiginnspilte syndsforlatelser fra små boder som ligner festivaldoer.
«Priest 3D» er ingen lystig affære.
Scenografien, både i den glatte futuristiske byen som fremstår som et slags religiøst diktatur og i den hvite ørkenen utenfor der kampene utkjempes, er satt opp for å skape ubehag.
Stemningsleiet er gravalvorlig.
Skummel Bettany
Men ingen kan være gravalvorlig riktig som Paul Bettany.
Bettany burde gjøre flere slike roller.
I det papirhvite ansiktet med brennende blikk er det noe høvelig asketisk og nesten fanatisk, han virker senete og sterk, og skummel i sin isolerte fremmedhet, selv om han er vår mann.
Hans klerikale våpensøster Maggie Q har noe av det samme:
Hun er fullstendig troverdig både når hun sparker ned slemminger og når hun lirer av seg den ene absurde replikken etter den andre.
Verst av skuespillerne er Cam Gigandet, hunk du jour, som går rundt med et konstant «hei, søta»-smil og i det hele tatt oppfører seg som om han er på Santa Monica Beach og ikke i en vemmelig vampyrgrotte for å redde menneskeheten fra utslettelse.
Likegyldig
Ikke at eventuelle skuespillerevner kan redde noen her.
Regissør Scott Charles Stewart lar de tre virvle rundt i en og annen vakker voldspiruett i sakte film og noen susende nærkamper.
Det er pent å se på, men knapt originalt.
Og når de tre ikke slåss, må de bære det åk det er å forklare den løsrevne og likegyldige historien for publikum og for hverandre.
Det finnes ingen egentlig spenning verken i historien eller mellom hovedpersonene, det er som om man bare går matt gjennom bevegelsene til et aerobic-program man har gjort hver torsdag i ti år.
«Priest 3D» eier ikke innhold.
Da blir høytideligheten hul og svulstig.
Tatoverte kors
Å la helten føre en slags hellig krig virker da også i utgangspunktet noe tonedøvt.
Filmen er basert på en grafisk roman fra Sør-Korea, der man lettere kan la prester med kors tatovert i pannen nedkjempe troens fiender enn i land med mer blodstenket historie.
«Priest 3D» er i sitt hjerte, og dels i sitt ytre, en western, komplett med cowboyhatter og seksløpere og bortførte ungmøyer i korsettkjoler og tog som løper løpsk.
Vampyrene, som er blitt tvunget tilbake til egne reservater, fyller funksjonen siouxer og apacher har hatt i lignende fortellinger før, i en litt ubekvem parallell.
Her er det mye som lugger.
3D-formatet gir deg, som vanlig, lite annet enn røde merker over nesevingene.
| 0
|
301025
|
Avlys resten av musikkåret
Har du mista troen på popmusikk?
Highasakite er her for å vise deg lyset.
ALBUM:
Med «All That Floats Will Rain» kan vi allerede avslutte dette musikkåret.
Her brakdebuterer Highasakite med et album hvor den ene perlen mer vakker og egenartet enn den andre, daler ned fra en hinsides velsignet pophimmel.
Bak spakene på stjerneraketten finner vi en av Norges mest spennende vokalister
- Ingrid Helene Håvik - som sammen med trommeslager Trond Bersu og tangentansvarlige Øystein Skar skur sammen en finurlig vakker pop-utopi.
Håvik står i tillegg — med ett unntak — for tekstarbeidet på dette albumet, og sammen med Bersu også for musikken.
Trioen har allerede gjort musikalsk nytte for seg i bandene Your Headlights Are On, PELbO og Sacred Harp, men alle musikalske guder skal nå takkes én etter én for at disse tre også fant veien til et studio sammen.
Et usedvanelig sterkt trekløver av låter åpner albumet i retning av elektropoppen til Lykke Li, men signaturen på låtene forblir likevel alltid fullt og helt Highasakite sin egen — unik og inspirert.
Det er energisk, det er kreativt, det er følelsen av å bli tatt med storm når man minst venter det.
Og slik fortsetter det, innom country-influenser i «When You Have Gone», og videre til sakrale og folkinspirerte «God Is A Banquet» - hvor Håvik ikke trenger mer enn et par-tre toner for å mane fram stjernehimmelen i fjerne strøk.
«Whatever That Means» ruller og går i poptranse mot en endelig destinasjon av harmoniutfoldelse i synth-kosmos på «The Heron».
Ingen låt på dette albumet er overflødig eller ufullendt, det hele er mesterlig prestert.
Dette, mine damer og herrer, er popmusikk.
| 1
|
301026
|
Anmeldelse:«Sult» er opprørende og engasjerende, og bør få mange lesere
Viktig reise i sultens helvete.
De fleste av oss har blitt opprørt over tv-bilder fra verdens sultkatastrofer.
For den argentinske forfatteren Martín Caparrós begynte det med hungersnøden i Biafra.
Siden har han forsøkt å forstår hvorfor milliarder av mennesker må leve med konstant sult.
Han har bodd blant fattige for å lære hvordan livet er for dem som aldri spiser seg mette.
Han har fulgt bistandsarbeidere innsats for å redde liv.
Han har oppsøkt kapitalismens sentre for å forstå hvorfor verdens ressurser fordeles så urettferdig.
Resultatet er blitt den over sekshundresider tykke boken «Sult».
Den er opprørende og engasjerende.
I en tid da vår regjering kutter i bistandsbudsjettet, er forfatteren ute i et viktig ærend.
Hvert fjerde sekund dør et menneske av sult.
Det blir sytten i minuttet.
25 000 mennesker i døgnet.
Over ni millioner i året.
Pageturner
Pageturner
«Sult» er en pageturner av en reportasjereise.
Den begynner i Niger, fortsetter i India og Bangladesh og ender på Madagaskar.
Forfatterens styrke er hans evne til å kombinere historier om enkeltmennesker med økonomiske og politiske perspektiver.
Det store i det lille
Det store i det lille
En grunn er det ensformige kostholdet.
Hirsegrøt gir ikke næring nok til å bære frem mer enn to barn.
Det tredje og fjerde og femte dør.
En annen grunn er at Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har tvunget afrikanske land til å nedlegge jordbruket for i stedet å importere mat fra Vesten.
Slik skulle «markedet sørge for bedre forhold».
Det gjorde det for vestlige bønder.
For afrikanere førte det til arbeidsledighet, sult og død.
Slik fortsetter forfatteren å kombinere et mikro- og makroperspektiv.
Han viser at sult ikke er det samme overalt.
I India dreper for eksempel ikke sulten i samme grad.
Poenget utdypes, men er skarpt tegnet allerede i kapitlets første anekdote.
Den skildrer en 19 år gammel mor som legger kvister og steiner oppi kokene vann.
Da tror barna at hun lager mat og sover roligere.
Ingen naiv optimist
«Sulten har mange årsaker.
Mangel på mat er ikke av dem»
Ingen naiv optimist
At Caparrós ikke er en naiv optimist, antydes allerede i Beckett-epigrafen:
«Try again.
Fail again.
Fail better.»
Avslutningsvis presiserer han hvordan vi kan forsøke å feile litt mindre i fremtiden.
Med unntak av et par skjemmende korrekturfeil, flyter Christian Rugstads oversettelse fint og ivaretar forfatterens dristige bruk av ulike litterære sjangere.
«Sult» er rett og slett en storslått og viktig bok jeg håper får mange lesere.
| 1
|
301028
|
Justin Bieber står for en av årets topputgivelser
Vokser i riktig retning.
ALBUM:
Helt siden han imponerte med sine tolkninger av Ne-Yo og Usher som purung amatørsanger, har det vært umulig å unngå R&B-innflytelsen; hos Justin Bieber.
Et fundament som med jevne mellomrom har dukket opp i musikken hans etterhvert som karrieren gikk rett til stjernehimmels.
Både julealbumet «Mistletoe» og fjorårets «Believe» bar tegn på hva man hadde i vente fra det stadig voksende talentet, og når 19-åringen de seneste par månedene har sluppet nye gratislåter hver mandag, har det definitivt vært som en fullblods R&B-artist.;
R&B-blomstring; «Music Mondays»-serien har dessuten gitt oss en langt mer musikalsk moden Justin, og selv om Belieberne er en ekstremt lojal rase, er det nok en liten risiko for at noen musikalske referanser vil gå over hodet på enkelte ungpiker.
For de av oss som derimot har ventet på Biebers fullstendige R&B-blomstring;, har de seneste månedene vært en ren og skjær glede - klimatisert av dagens «Complete My Journals»-utgivelse.
En samling av de nevnte gratislåtene og et knippe ekstraspor, hvor Justin Bieber viser at han er i ferd med å bli et fullgodt alternativ til Usher, Trey Songz og de mer boikottutsatte Chris Brown og R. Kelly.
Den på senere tid svært omdiskuterte R&B-kongen; dukker forøvrig opp som en av skivas gjesteartister sammen med Big Sean, Lil Wayne, Chance The Rapper og Future, men til tross for flere flotte samarbeid - spesielt med de to sistenevnte - er det først og fremst på egenhånd at Bieber leverer skivas sterkeste øyeblik.
Karrierehøydepunkter Allerede på introduksjonssporet kommer en av hans foreløpige karrierehøydepunkter med flotte «Heartbreak», som i sin tur følges opp av en mer eller mindre perfekt string av godlåter, inkludert høydare som «All That Matters», «Hold Tight», «Roller Coaster» og den fantastiske Craig David-flørten «Recovery».
Savnet av Tyga-monsteret «Wait For A Minute» er utvilsomt stort, men langt fra nok til å stjele fra faktumet at «Complete My Journals» ikke bare er Biebers foreløpig beste album, men også en av årets topputgivelser.
En beroligende konstatering om at unge Justin vokser i riktig musikalsk retning.
| 1
|
301029
|
Når Mali og Cuba spiller på lag, blir det helt magisk
Verdensturneen til AfroCubism starter i Oslo.
|||
ALBUM:
AfroCubism skulle blitt spilt inn for 14 år siden, men musikerne fra afrikanske Mali kom seg aldri til Cuba for å samarbeide med noen av øyas beste musikere.
Trolig skyldtes det at de aldri fikk visum.
Helkubansk Dermed lagde Nick Gold fra plateselskapet World Circuit og produsent Ry Cooder i stedet helkubanske «Buena Vista Social Club».
Med ni millioner solgte eksemplarer er det ingen som ser på det som en reserveløsning, men hva kunne dette blitt?
Til Oslo 14 år etter er bare Eliades Ochoa (63) igjen av Buena Vista-gjengen, men han har tatt med sitt eget band, Grupo Patria, til Madrid for å fullføre prosjektet.
Den maliske gjengen fra den gangen er utvidet med blant andre Toumani Diabaté, som i fjor gjestet Oslo World Music Festival.
Neste tirsdag kommer han og resten av AfroCubism til Oslo for å åpne både festivalen og sin egen verdensturné i Operaen.
Lutt og kora Allerede på åpningen «Mali Cuba» smelter de to kulturene sammen, med Lassana Diabates balafon (et vestafrikansk instrument som minner om både xylofon, marimba, glockenspiel og vibrafon) og Eliades Ochoas akustiske gitar som sentrale instrumenter.
«Al Vaivén De Mi Carreta»
Og det er særlig når disse spiller fullstendig på lag det blir magisk.
«Guantanamera»
«Det er akkurat som om musikerne har holdt tilbake sine ideer og sin energi til dette øyeblikket,» sier produsent Nick Gold om «AfroCubism».
Og det stråler virkelig spilleglede og mange år innestengt energi av albumet, som syder av pulserende rytmer og virtuost strengespill.
«Eliades Tumbao 27» er i så måte et fint hvileskjær fra Ochoa og hans akustiske gitar, mens «Jarabi» duver av gårde med afrikansk griotsang og Diabates balafon.
Sistnevnte tar helt av i «Dakan» og ikke minst «Nima Diyala».
Punktum for det unike samarbeidet settes med den kubanske, patriotiske sangen «Guantanamera» i en instrumentalversjon som er blitt en slags kombinert duett og duell mellom Ochoas akustiske gitar og Diabatés 21-strengers kora.
Stort vakrere blir det ikke.
| 1
|
301031
|
Estetisk nytelse i usannsynlig vakre ørkenlandskap
Dessverre kommer dramaet i skyggen i «14 kilometer».
FILM:
Hadde den like usannsynlig overfylte lastebilen som glir tungt over Saharas sanddyner blitt byttet ut med godt utstyrte eventyrere i en Land Rover, kunne store deler av denne filmen vært brukt som uimotståelig reklame for påkostet ørkensafari.
Denne estetiske nytelsen er skapt av den spanske regissøren Gerardo Olivares og hans dyktige kamerafolk.
Olivares har laget en rekke dokumentarfilmer for TV og oppnådde mye oppmerksomhet rundt dokudramaet «La Gran Final», som til dels foregår i samme del av Sahara som «14 kilometer».
Rømmer mot nord
De 14 kilometrene er havstrekningen fra Tanger til sørspissen av Spania, men vi starter i Mali, der fiskerne er ute og setter garn og vi ser dem som silhuetter mot glødende kveldssol.
Men livet er ikke engang tilsynelatende idyllisk for tenåringen Violeta (Aminata Kanta), som blir giftet bort til en eldre mann for ti kuer og noen sekker salt.
Hun bestemmer seg for å rømme nordover, mot Europa.
Samtidig, i det sørlige Niger, blir den talentfulle fotballspilleren Buba (Adoum Moussa) oppfordret til å forlate «verdens fattigste land» og søke lykke i nord.
Violeta og Buba møtes på et herberge og havner på nevnte lastebil som beveger seg nordover mot Algerie og Marokko.
Kontraster Dilemmaet rundt forskjønnelse av lidelse kommer uunngåelig til syne i en film som denne.
Glidende luftfoto av ørkenens former, vakre kjoler og tuaregenes teltleire mot knallblå himmel, med nydelig musikk av Youssou N?
Dour og Santi Vega.
Jeg skjønner at Olivares vil ha fram kontrastene, men denne dokumentariske, observerende og i stor grad forskjønnende stilen blir altfor framtredende, på bekostning av det menneskelige drama.
De to i hovedrollene er utvilsomt amatørskuespillere og replikkene Olivares gir dem, er klisjeer og overrasker sjelden.
Menneskesmugling er et velkjent tema, gjennom reportasjer, film og bøker.
Denne filmen ville tjent på skuespillere med et større register som lar oss kjenne på smerten.
I stedet blir det antydninger og vel enkelt spill over hele linja.
«14 kilometer» kom for øvrig på spanske kinoer i 2007, så den har tatt seg god tid på veien til Norge.
| 0
|
301032
|
Anmeldelse:Thorvald Steen med dramatisk teori om Aleksander den stores død i ny bok
Men tonen mellom hærføreren og elskerinnen er som hentet fra en kioskroman.
«Aleksander er lenket til sin seng.
Rommet omslutter ham.
Jeg har en kronisk sykdom som fører til at stadig flere muskler blir lamme.
Min celle blir trangere for hver dag.»
Jeget er Thorvald Steen.
Aleksander ingen ringere enn Aleksander den store — makedoneren som i løpet av et drøyt tiår la under seg et enormt rike.
I ettertid har erobreren blitt dyrket som guddommelig helt.
Andre mener han var en stormannsgal despot.
Han døde i 323 f.kr. bare 33 år gammel.
Symptomene tyder på at det kan ha vært av malaria eller tyfoidfeber.
Visse historikere mener han ble forgiftet.
Ikke usannsynlig
Ikke usannsynlig
Vi blir kjent med en Aleksander som i yngre år er både lekende, kjærlig og varm, men som mot slutten blir forfyllet, paranoid og grusom.
Et bilde som ikke virker usannsynlig ut fra de historiske kilder Steen viser til i etterordet.
Kioskromanaktig
Kioskromanaktig
Når det gjelder det mer personlige stoffet, er det nokså haltende.
Dess nærmere vi kommer Aleksander via Phyllis, dess mer klisjéfylt og inautentisk oppleves han.
Eksempelvis i følgende dialog:
«Phyllis, har du glemt at vi skal ut i byen etterpå?
Jeg må hjem og skifte først.
Bli med», sier hærføreren, før de to sprader rundt i Babylon, hånd i hånd.
Tonen mellom de to er som hentet fra en kioskroman, og forunderlig amatørmessig av en så proff forfatter som Steen.
| 0
|
301033
|
Grei suvenir
Hallelujah-kameratenes andre album er omtrent like spennende som en middels sommerjobb.
Men det er jo kjekke penger å ta med seg.
|||CD:
De kaster ikke bort tida i studio, Espen Lind, Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes og Askil Holm.
Tre år etter monstersuksessen «Hallelujah Live» er de tilbake med nok et livealbum, basert på tre konserter på Slemmestad og i Oslo Spektrum i mai.
Sommerjobben, en turné nesten landet rundt fram til slutten av august, er så vidt i gang, og her foreligger suveniren i form av et «nennsomt utvalg» på 16 låter.
Greit nok, det.
Maraton Kvartetten har gjort et nummer av at de gir tre timer lange konserter.
Jeg tør påstå at de hadde blitt bedre om de hadde blitt redusert til to timer, så da burde vel en timelang cd være enda bedre?
Vel, det er gjort noen riktige valg, for eksempel at halvparten av de 16 låtene er hentet fra artistenes eget solorepertoar.
Et album med utelukkende kjente coverlåter, uten å tilføre dem noe, ville vært et gedigent bomskudd, nå får i hvert fall noen av guttas egne låter en slags ny dimensjon — i det minste i form av harmonisang.
Det er da også disse låtene som utgjør de mest hederlige unntakene her, som Kurts «Reality Kicks» og «My Street», Linds ukulelelystige «Scared Of Heights» og Holms nedstrippa «The Andy Edmunds Show».
Singlende glass Paul Simons «50 Ways To Leave Your Lover» og countrylåta «The Gambler» får et slags godkjent-stempel, den siste fordi dette åpenbart er en låt Kurt har et stort hjerte for.
Fylåtene på denne plata er «Handle With Care» og «Helplessly Hoping».
Å gjøre signaturlåtene til flotte, harmonibaserte grupper med så markante stemmer som Traveling Wilburys og Crosby, Stills & Nash er i utgangspunktet dødfødt.
Her er det ikke snakk om «forsiktig håndtering», du hører formelig glasset single.
U2s «With Or Without You» er ikke stort bedre.
Og er det ikke litt «feigt» å bruke singelversjonen av låta på ei liveplate?
Det virker ellers som om det er de riktige låtene som er kommet med på albumet, og det er i hvert fall klokt å droppe to medleyer som føltes både malplasserte og unødvendige da undertegnede overvar turnéstarten på Slemmestad 1. mai.
Bandet
Men om verken låtvalget eller arrangementene er spesielt spennende, er det lite å utsette på det musikalske håndverket på dette albumet.
Dette er ekte håndspilt musikk under ledelse av kapellmester Jørn Dahl, med mange gitarer, der ikke minst Truls Hval får vise seg fram på diverse strengeinstrumenter, og ei tøff blåserrekke på tre.
Ikke dårlig, altså, men heller ikke spesielt interessant.
Og i hvert fall ikke viktig.
| 0
|
301035
|
«En sosialrealistisk Disney-film»
Eller bakgrunnsmusikk på høstkalde papprødvinskvelder, om du vil.
|||
ALBUM:
Med albumet «Cole's Corner» (2005) viste Sheffield-crooneren Richard Hawley at han hadde det som skulle til for å bli en vaskeekte norgesvenn.
Mannen var i besittelse av en Scott Walker-myk stemme, en Johnny Cash-klingende vokal som utforsket spenningsfeltet mellom perfeksjon og levd liv.
Han presenterte et lyrisk univers dynket i kjærlighetssorg, arbeiderklassekonflikter og Stella Artois, og mjuket ut melodier så melankolske at de nesten var blå.
Så hvorfor forandre en vinneroppskrift?
På sjettealbumet «Truelove's Gutter» er stemningen rolig dommedagsestetisk.
Hawley dveler i vokal og tekst, og selv om kompet av og til nesten er Mercury Rev-aktig pompøst, er det likevel hele tida bare kakepynt for tristessevokalen.
Stemningsbildene er til tider vakre, «Open Your Door» minner om en slags sosialrealistisk Disney-film, men den manglende melodiprogresjonen og ensformige vokalbruken fører til at plata samtidig bare blir kjedeligere og kjedeligere for hver gjennomlytting.
Funker sikkert fint som bakgrunnsmusikk på høstkalde papprødvinskvelder, men det er da ikke nok, er det vel?
| 0
|
301038
|
Skamløst
«White House Down» er en ufølsom blanding av klissete patriotisme og lite morsom kompis-action.
FILM:
Nå man lager en 150 millioner dollars action-orgie der alle symboler på USAs storhet blir bombet til pinneved, satt i brann, sprengt til småstein og perforert av diverse typer ammunisjon, bør man ha vett til å velge en sjanger.
Lager vi en actionkomedie eller actiondrama?
Hvis man ikke klarer å velge, blir resultatet en fortjent sommerfiasko.
Jeg har ingenting imot å bli manipulert av Hollywoods drømmefabrikanter, men det går ei grense.
«White House Down» er skamløst manipulerende, fra begynnelse til slutt.
Starten er politisk korrekt søtsuppe.
President Sawyer (Jamie Foxx) tar en liten avstikker på vei hjem med Marine One, flyr opp til Lincoln-minnesmerket og nevner for Secret Service-agent Finnerty (Maggie Gyllenhaal) noe om Honest Abe og hans kamp for kvinners stemmerett.
TV-ankrene snakker i bakgrunnen om en fredsplan i Midtøsten og før han lander har Sawyer rukket å bli en klam karikatur av Obama.
Pappskurker
Filmen fortsetter å smøre tjukt på når neste seergruppe skal få sin rollefigur å identifisere seg med.
Elleve år gamle Emily (Joey King) er politikk-nerd og nå får hun bli med sin far på jobbintervju i Det hvite hus.
Hun briljerer med sine kunnskaper.
Etter hvert skal hun også få vise mot og tapperhet i møte med de ubarberte terroristene som inntar samme bygning og synes det er gøy å drepe.
Hennes jobbsøkende far er John Cale (Channing Tatum), som dessverre mangler de formelle kvalifikasjonene til å bli presidentens livvakt.
Men vi vet allerede fra filmplakatene at han skal redde den frie verden.
Når alle andre svikter, er Cale på pletten.
Alle skal med
Dermed har vi alle seergruppene ombord.
Foreldre som gjerne vil være stolte av sine barn.
Fraskilte fedre som ønsker å bli bedre likt av sine barn.
Alle som liker at presidenten er myk, men gatesmart.
Alle barn under 13 år i følge med uansvarlige foreldre (15 i Norge).
Men også alle lettrørte og patriotiske amerikanere på begge sider av den ideologiske midtstreken.
«White House Down» er en pizza med «alt», inkludert reker, sardiner, iskrem og brun saus.
Ingrediensene slår hverandre i hjel.
Det hender at filmen blidgjør ganen i korte øyeblikk, men ettersmaken er aldri god.
Jeg tror stikkordet her er finfølelse.
Manglende finfølelse.
Regissør Roland Emmerich skjønner at man ikke kan lage en rein actionkomedie når Kongressen og Det hvite hus angripes.
Derfor pøser mannen bak «Independence Day» og «2012» på med overfladisk patriotisme og sentimentale relasjoner.
Lite verdig
Det er denne blandingen som er så taktløs.
Channing Tatum var strålende i «Magic Mike» og han kan være god som actionhelt, men her har han havnet i dårlig selskap.
Når det gjelder Jamie Foxx, ville det enkleste være å si at han er feil mann for rollen som president.
Men det forutsetter at filmskaperne prøver å framstille president Sawyer som en verdig figur.
I stedet er han en vits og hadde passet bedre i «Dødelig våpen».
Så langt i år har vi fått to filmer om presidenten, hans livvakt og Det hvite hus under angrep.
Den andre hadde Gerald Butler i hovedrollen, var latterlig patriotisk og hadde kraterstore hull i plottet.
Men jeg følte meg ikke like skamløst manipulert.
| 0
|
301040
|
Et av Norges mest utradisjonelle band?
Ulver har fremdeles mystikken i behold.
ALBUM:
Ulver er i sannhet et av de mest utradisjonelle bandene dette landet har fostret, i alle fall hva karriereutvikling angår.
Fra å være et folkemusikkinspirert black metal-band på tidlig 90-tall, har gjengen kjørt sikksakk mellom acid jazz, elektronika og andre urbane musikkformer uten noen ganger å låse seg fast i det ene eller det andre.
Det prisverdige oppi det hele er at de fremdeles har beholdt en slags signatur man kan spore tilbake til starten.
Mye av det ligger i Kristoffer Ryggs særegne vokalklang og fraseringer, men det er også noe med tonespråket som har vedvart gjennom hele produksjonen.
Beholder mystikken «Wars of the Roses» er første plate siden dagens inkarnasjon av kollektivet begynte å spille konserter, og det høres.
Åpningen «February MMX» er kanskje den låten med den sterkeste bandfølelsen gjengen har gjort noensinne.
Uten at det på noen måte går på bekostning av den mystiske auraen og den underfundige atmosfæren bandet vinner så mye på.
Musikalsk sett ligger den naturlig nok nærmest forgjengeren «Shadows of the Sun», noe som betyr mye varme stemninger og mindre av de harde kantene fra «Blood Inside».
Lys og skygge Albumet balanseres perfekt mellom lys og mørke og må egentlig oppleves i et trekk for å få fullt utbytte av de kontrasterende elementene.
Pianobaserte «Providence» sender deg ut i et drømmende Pink Floyd-landskap med vakker kvinnesang som til slutt ender i mørke dønninger, før «September IV» på ny sender glimt av sol inn i det dunkle landskapet.
Slik går det slag i slag frem til det kvarter lange narrativbaserte avslutningseposet «Stone Angels».
Om du trenger et stemningsbytte i denne lyse tiden, vet du hva du har å gjøre.
| 1
|
301042
|
Fremtidsmørke på billigsalg
«Insurgent» er First Price-versjonen av alle de mørke fremtidsfantasiene der ute.
FILM: Gud forby, tenkte Hollywood.
Vi kan ikke la det skje.
Jordens befolkning må få slippe å leve i en verden der det ikke til enhver tid går en dystopisk fremtidsfabel på kino, der det er brukt hundrevis av millioner av dollar på å skape en gråmelert og overskyet postapokalypse, der attraktive tyveåringer med sammenbitte kjever slåss mot nådeløse diktatorer med isblått blikk, fortrinnsvis spilt av tungt meritterte a-listere over middagshøyden.
Kastesystem
Dermed finnes «Insurgent», film nummer to i «Divergent»-serien, som står i et forhold til blockbusterserien «The Hunger Games» som omtrent tilsvarer det mellom en Gucci-veske og versjonen med samme fasong du kjøper av en lasaron på stranden i Alicante.
I likhet med «The Hunger Games» er både «Divergent»-filmene og den lignende «The Maze Runner», basert på en boktrilogi for ungdom der hovedpersonene må navigere et hierarki som er skapt fra bunnen av, der de tilhører spesielle kaster eller klasser og der opprør kan være dødelig.
Tris (Shailene Woodley, alltid overbevisende) er født inn i den nederste av fem kaster i restene av Chicago, og forventes å tjene som en slags tiggernonne.
Men en test avslører at Tris tilhører flere kaster.
Som avviker er hun en trussel mot systemet og mot den glassaktige despoten Jeanine (Kate Winslet), som vil at forskerne skal styre.
Bare sprøyt
Spenningen mellom de forskjellige faksjonene, og idealene og symbolene knyttet til dem, har en viss underholdningsverdi.
Men selve handlingen i «Insurgents» verden er overkomplisert sprøyt.
Den heseblesende handlingen er basert på mumlende premisser som er vanskelig å svelge, for ikke å si oppfatte, på stående fot.
Enkeltscener ebber ut i ingenting og henger ikke på greip emosjonelt eller psykologisk.
Tris løper som en vind mens logikken halter etter, inn i en fremtid som både er mindre fæl og mindre fascinerende enn de andre filmfremtidene.
| 0
|
301043
|
En tidløs kvalitetsreise - minutt for minutt
Michael Kiwanuka har en hjerterot med dype forgreninger ned i 60- og 70-tallets folk- og soulskattekammer.
ALBUM:
Britiske Michael Kiwanuka har familierøttene sine i Uganda, en hjerterot med dype forgreninger ned i 60- og 70-tallets folk- og soulskattekammer.
Og noen særdeles sjelfulle stemmebånd som gir inntrykk av langt mer livserfaring enn hans tjuefire år skulle tilsi.
Hans første fullengder - «Home Again» - er en raffinert symbiose av folk og soul i velklingende sameksistens.
Kiwanuka kan sin Redding og Morrison, og sammen med produsent Paul Butler pakkes de allerede vitale låtene inn i varme strykere, driftige blåsere og ulastelige harmonier til en uimotståelig sjarmerende helhet.
«Always Waiting»
«Home Again» er et aldeles strålende album, en tidløs kvalitetsreise - minutt for minutt.
| 1
|
301045
|
Metal tvinnet rundt progtreet
Borknagar i fin form på plate nummer ni.
ALBUM:
Norske Borknagar har vært inne i en fin tralt på sine siste album.
For de som liker sin metal tvinnet rundt progtreet, med innslag av folk og mettet på atmosfære, er det mye fint i vente også på «Urd», Borknagars niende plate.
ICS Vortex, som trakterte vokalen tidlig i Borknagar-sagaen og deretter tittet innom Dimmu Borgir-bassist, er tilbake for fullt.
Hans karakteristiske vokallinjer er som alltid et fint krydder, og bidrar til å løfte låter som den heftige åpningen «Epochalypse», episke «Frostrite» og langstrakte «In a Deeper World» ytterligere.
Man vet som regel hva man får med Borknagar - det låter stort og pent — sannsynligvis til enkeltes forkleinelse og andres begeistring.
Uansett, såpass langt ut i karrieren vet fansen hva de ønsker av bandet, og de som har vært trofaste Borkiser de siste 10 årene, vil definitivt ikke bli skuffet av «Urd».
| 1
|
301046
|
Dyrisk Diesel
«Riddick» funker best når Vin Diesel kjemper mot siklende monstre og ikke menger seg med andre menneskevesener.
FILM:
Riddick befinner seg på feil klode.
Sola varmer og kneet er ute av ledd.
Han vrir knoklene på plass og smerteskriket høres av en flokk kjempehyener.
Riddick lar seg synke ned i en dyp kulp og blir liggende til hjertet stanser og hyenene har gitt opp.
Etterpå stikker han noen stifter inn i leggen, mest for å vise oss at han er ... beintøff.
Det er i disse scenene den tredje Riddick-filmen er på sitt beste, før noen har åpnet munnen.
Vår antihelt er aleine, han kjemper for å overleve og kjødet skal lide, uten at det virker som om sjelen renses.
David Twohy er god på «mann mot ekle dyr»-action og filmens første halvtime er stram og oppslukende.
Dessverre blir det mer sosialt etter hvert.
Ettersøkt
Vår venn Riddick (Vin Diesel) er ikke utpreget selskapelig av natur.
Ifølge de interplanetære dusørjegerne som stadig er på jakt etter ham, er den rømte straffangen naturlig sosiopatisk og må fanges, død eller levende.
Det har gått 13 år siden «Pitch Black», det første filmkapitlet om Riddick, en «fanget i ødemarka»-historie plassert på en støvete planet et stykke inn i framtida.
Filmen ble en «sleeper hit» (slumrende slager?), noe som medførte en påkostet oppfølger, «Riddicks krøniker», som i sin tur skuffet de fleste.
Deretter skulle det gå ni år før Diesel og Twohy klarte å skrape sammen finansiering til et tredje kapittel.
Blodig
Denne gangen er man tilbake på relativt lavt budsjett og søker inspirasjon i den opprinnelige oppskriften i «Pitch Black».
Riddick er blitt forrådt, han har igjen havnet på en klode utenfor allfarvei, de skorpionliknende monstrene er tallrike og han er lei av hele planeten.
For å komme seg unna, må han tilkalle hjelp.
Problemet er at Riddick er ettersøkt over hele galaksen og to konkurrerende team av dusørjegere innfinner seg raskt.
Gnisninger oppstår.
Hoder kappes, elitesoldater spiddes.
Som drama er dette mer amatørteater for tyrenakker enn Shakespeare på Mars.
Men så lenge det handler om Diesel mot dyrene, smarte monstre mot listige Riddick, er filmen fengslende underholdning.
En dyrisk sterk treer, tenker jeg vi sier.
| 0
|
301048
|
Krim på gamlemåten
Med sin nye krimserie åpner TV 2 grenselandet mot det uforklarlige.
Men «Det tredje øyet» kunne med fordel overlatt mer til fantasien.
TV-SERIE:
Så er den her, startskuddet for TV 2s nye satsing på egne dramaproduksjoner.
Ikke overraskende er det suksessjangeren krim det går i, men i motsetning til NRK med nylig avsluttede «Mammon», har TV 2 og Rubicon TV valgt seg den episodiske etterforskningsserien som utgangspunkt.
Det betyr at det i hvert avsnitt dukker opp en ny krimgåte, som innen de tre kvarterene er omme, er trygt nøstet opp av politifolkene vi følger.
Vår helt Viggo Lust har imidlertid også en større oppgave gjennom seriens ti episoder.
Savnet datter
Drøyt fire år før seriens nåtid, forsvant hans fem år gamle datter uten et spor.
Tross iherdig etterforskningsinnsats ble saken til slutt henlagt.
Nå er det bare Viggo som nekter å gi opp, mot gjentatte pålegg fra sjefen.
Forholdet til kona (Marte Engebrigtsen) er for lengst slitt i stykker, og nå som hun venter barn med en annen, vil hun legge fortida bak seg og levere inn dødserklæringen.
Viggo kvier seg, men gir til slutt etter.
Så begynner han å få merkelige drømmer.
Drømmer om datteren Christina, som viser ham hvordan han skal løse sakene han jobber med - og kanskje hvordan han skal klare å finne ut hva som hendte henne.
Overforklarer
Det er flere positive sider ved «Det tredje øyet».
Foto, klipp og lydsetting flyter fint, og skaper levende stemninger.
Flere av skuespillerne gjør en solid innsats (Ingar Helge Gimle og Engebrigtsen, blant annet) - skjønt ikke alle.
Og oppsettet med Viggos ekskone Sofie mellom to menn som representerer et nytt liv og håpet og minnene fra det gamle, viser at historien har alle muligheter til å utforske en spennende dynamikk.
Men en tv-serie blir altså ikke bedre enn manuset sitt.
Og dette er av typen som gjør ting enkelt.
Greit nok at formatet i utgangspunktet ikke er kjent for sin store dybde, men historiefortellingen her er altså så konsis og tydelig at seeren sjelden får anledning til å bruke hodet - alt som skjer, alt som tenkes, skal sies rett ut.
Særlig naturlig dialog blir det ikke av sånt.
For enkle løsninger
Opprullingen av drapsgåtene er heller ikke på et godt nok nivå for et publikum så høyt utdannet i krim som det norske.
Det holder ikke med overraskende detaljer når man opplever å halvveis ute i episoden vite akkurat hvor løsningen finnes, uten at etterforskerne har oppdaget det.
Det skal dessuten bli ganske trøttende om tendensen fra de første episodene fortsetter, der en ny Christina-mistanke dukker opp hver uke, med Viggo like overbevist om skyld hver gang.
Skaperne av «Det tredje øyet» skal ha for ambisjonene.
Men gjennomføringen når dessverre ikke helt opp.
| 0
|
301049
|
Hva er summen av en norsk trio, Norman Blake og Robyn Hitchcock?
Svar:
Klassisk popsnekkeri signert I Was A King.
ALBUM:
På sine to foregående album har I Was A King med stor suksess lekt seg mellom skranglete 60-tallspop og shoegazerock.
Kjernen er der fortsatt, men denne gangen har låtskriverne Frode Strømstad og Anne Lise Frøkedal tatt et skritt videre, og plantet føttene ettertrykkelig i et vestvendt powerpoplandskap.
Blake og Hitchcock på laget
«You Love It Here» er nemlig en gledesspredende, harmonisurfende nytelse fra start til slutt.
Med skurrende, sammentvinnede gitarlinjer, diskret orgelspill og milde, luftige vokalharmonier trekker gruppa veksler på både countryrock og det popsnekkeriet Teenage Fanclub på sitt beste har vært mestere i.
Dermed føles det bare riktig at mannen som står bak noen av den skotske kvartettens beste låter, Norman Blake, har tatt på seg rollen som både bandmedlem og produsent på denne plata — i likhet med den engelske kultfavoritten Robyn Hitchcock (The Soft Boys).
Sofistikerte låtskrivere
Resultatet av samarbeidet er et lydbilde som er markant mer finpusset enn tidligere, men samtidig fyldig og detaljrikt.
Vestkystkoringene og den lille, stigende gitarlinja på «Hanging On» er for eksempel til å dø for.
Den «voksne» produksjonen sitter dessuten som støpt på de sofistikerte låtene til Frøkedal og Strømstad.
For det er nå en gang de som er nøkkelen til at «You Love It Here» lykkes så godt; den skranglete, Astroburger-retronaive «Eric», vakkert melankolske «Frozen Disease», lufttrommelokkende «The Woods», og alle deres betagende følgesvenner.
| 1
|
301050
|
Er det her det er party?
OnklP & De Fjerne Slektningene med sommerens kuleste plate.
ALBUM:
Hvor skal man begynne?
Det mest åpenbare med OnklP & De Fjerne Slektningenes albumdebut er at dette er en plate man ikke kan lage på kommando.
«Slekta» er lyden av en gjeng raddiser som har møtt opp i studio, plukket opp instrumentene, jekket en øl og latt det stå til.
No filter, som det heter på Instagram-språket - alt er lov.
For hvordan forklarer man en låt som drar veksler på både Queens «We Will Rock You», Ice Cube og det de baler med når det trommes sammen til leikarring?
For det er da vitterlig en hardingfele vi hører i konspirasjonseposet «Dem»?
Bra gjeng
De Fjerne Slektningene består av kjente fjes som Oslo Ess-vokalist og gitarist Åsmund Lande, Knut Oscar Nymo fra samme band, keyboardist Simen Stensland og Turbonegro-trommis Tommy Manboy.
Midt i festtåka står OnklP som den antihelten han er og rappesynger om å være ekskludert fra det gode selskap der oppe, trøblete damer og om det å ikke klare å stoppe festen i tide.
Det er utleverende og ektefølt, rørende og underholdende, alt på en gang.
«Kjelleren» høres ut som Rancid på halvt tempo.
Den glimrende førstesingelen «Panderosa» skjeler i retning The Clash med sine hektende verselinjer, mens «En til» er valiumstung og vindskeiv rock som kryper sakte inn under huden på deg.
Åsmund Lande tar vokalt ansvar i «Gæærn» og sørger for at «Slekta» får sitt Beastie Boys-øyeblikk.
Når man trodde at det meste var gjort, kliner gjengen til i «Tinghus Blues» med skitten blues og rikspoeten, selveste Stein Torleif Bjella som gjestevokalist.
Det er sløyt og knirkete i aller beste forstand.
For kort Da OnklP & De Fjerne Slektningene opptrådte under Bylarm i vinter, var det eneste som manglet for at festen skulle maksimere potensialet at publikum kunne sangene.
Vel, her er lydsporet til sommerens beste party.
«Slekta» er 100% fri for pretensjoner og dødpunkter.
Alle låtene har sitt eget musikalske ankerfeste, men sklir allikevel sømløst og naturlig over i hverandre enten det er gammelskole-hip hop, ska, blues eller rock som ligger i bunn.
Den eneste feilen er at den er for kort.
| 1
|
301052
|
Krig og krig
For mye av det gode.
FILM:
Enorm hær Kampen på den røde klippen er sagnomsust i kinesisk historie.
Dramaet utspiller seg i år 208, under Han-dynastiet, og handler om krigsherren Cao Cao, som med sin styrke på nærmere 800000 mann forsøker å utslette den langt mindre sørlige styrken, styrt av krigsherrene Liu Bei og Sun Quan.
Det endelige slaget står ved Den røde klippe, derav tittelen.
Upåklagelig
Hvis du har søkt etter en film som setter Sun Tzus krigsstrategier ut i livet, trenger du ikke lete lenger.
Denne vestlige versjonen av «Red Cliff» er nemlig lite annet enn nettopp krigsstrategi, voldsomme kampscener, patosfylt heltemot og blod.
Vi møter seks, sju hovedrollekarakterer, noe det muligens er rom for i den lange originalversjonen, men som her blir tre for mange.
Minst.
Det hele minner om en altfor lang hilserunde, der man sitter igjen med bare et navn, ens eget.
Krigsscenene er i seg selv imponerende.
Dette har kostet og det synes.
Bildene er stilig og actionen velkoreografert.
Kostymene er detaljrike og velgjorte og tablåene er til tider overveldende vakkre.
Tidskoloritten er overbevisende, ja, rent håndverksmessig er det hele upåklagelig.
Men man kommer ikke unna det faktum at «Red Cliff» er ensformig, i blant langt over grensen til det kjedsommelige.
Jeg gikk lei etter en drøy time.
Og da hadde krigen så vidt begynt.
| 0
|
301053
|
Ro i Zahl'en
Geir Zahl finner seg selv ved hjelp av Kaizer-Janove, Morten Abel og Thomas Dybdahl.
|||ALBUM:
Stillferdig gyver Geir Zahl løs på sitt andre soloalbum - under det pussige navnet Uncle Deadly.
Morten Abel tar pulsen på «Be Careful What You Wish For» med akustisk gitarkomp, mens samarbeidspartneren Christer Knudsen strekker den i høyden med glidende steelgitar.
Den slentrende «The Subpoena Girl» og den luftige «The Game» er elegante og smittende countryrockere, i en slags modstil.
«I Don't Mind» og «Until You Start Dreaming» kjører videre i samme småpratende leie, nedtonet og upretensiøst.
Thomas Dybdahl og Janove Ottesen dukker opp i kulissene, og Kaizers henvises til i riffet i «Sneakin' Up».
«Songs About God» er en slags rocksalme.
Zahl har funnet en egen stil.
Den kler ham fra første til siste tone, en form for melodiøs og stillferdig minimalisme, avhengig av den typen sikre tekster og sjarmerende melodier han presterer på dette albumet.
| 1
|
301054
|
Din første kjærlighet
«Jørgen + Anne = Sant» er en klok barnefilm om kuperte følelseslandskap.
FILM:
De har ikke vekslet så mye mer enn et «hei» og et blikk.
Men etter første møte med den nye gutten i klassen, Jørgen, elsker ni år gamle Anne så hun har vondt i brystet.
Observant
«Jørgen + Anne = Sant», som er basert på Vigdis Hjorts klassiske barnebok, går med stort alvor inn på aldersstadiet der særs sparsommelig livserfaring møter enorme følelser, og skaper noen nydelige barneportretter.
Nærbildene av de uferdige ansiktene, som kjemper for å skjule stormene de har inni seg, er fulle av uttrykk.
Den flimrende sekvensen som gir direkte presentasjoner av de åtte hovedpersonene er observant og underfundig.
Det er rent så jeg bærer over med den låghalte Paradise Hotel-montasjen som skal vise hvordan kroppspresset legger ytterligere byrder på de smale unge skuldrene, men som virker sakset inn fra en annen film.
Blindt
Hva gjør du når du ønsker deg noe voldsomt sterkt, men ikke vet hva du skal gjøre for å få det, fordi den andre, ubeleilig nok, også må ville det?
Hvordan skal du takle å ha en rival, og jobbe for at den begge svermer for, skal bli mer glad i deg enn i hun andre?
Anne og de andre sykler freidig nedover slake bakker, men det sosiale landskapet de må navigere, er kupert og krevende.
Mot slutten av historien, utmattet av å konkurrere med den dukkepene Ellen (Vilde F. Verlo) om Jørgens affeksjoner, gir Anne opp strategiene sine og reagerer blindt og emosjonelt.
Både sinnet og fortvilelsen etterpå er fint skildret.
Maria A.Tanderø Berglyd er en åpen og sympatisk Anne, mens Otto Garli kunne fått mer å jobbe med, flere karaktertrekk, som drømmeprinsen Jørgen.
Anne Sewitsky, en regissør med gode instinkter, bruker drømmende bilder og dempet musikk nennsomt for å formidle glede og tristhet når det ikke er naturlig å bruke ord.
Grøsseraktig sideplott
Det spørs om ikke «Jørgen + Anne = Sant», med sin oppsiktsvekkende og djerve tendens til å dvele og sin konsentrasjon om barnlig romantikk og sjalusi, vil appellere mer til jenter enn til gutter, og mer til barn med en viss følelsesmessig modenhet enn til de som er mest opptatt av båter og biler.
En historie om gjenferdet av en kjærlighetssyk kvinne som kanskje eller kanskje ikke ble myrdet av sin egen far, som fortelles med stadig flere blodige detaljer barna imellom, gir fortellingen en injeksjon av grøsser.
Men det kan argumenteres for at det å stå overfor sin første kjærlighet sannelig er skummelt nok.
| 1
|
301060
|
Anmeldelse:«Jordens salt».
Ser gjennom linsa til en humanistisk fotograf, og på ham.
FILM:
Det finnes mange typer idealister.
Noen av dem framstår som sneversynte i sin forfølgelse av den smale sti.
Og så har du de som bare imponerer med sin uselviskhet.
Å høre fotografen Sebastião Salgado fortelle om arbeidet sitt i dokumentaren «Jordens salt» er litt ærefryktfremkallende.
De gjennomsyres av den intense konsentrasjonen om andre enn ham selv.
Den fikk ham til å reise verden rundt og ta sine fabelaktige bilder, som ofte fyller hele lerretet.
De er av gruvearbeidere i Brasil, urfolk i Sibir og flyktninger i Rwanda, vakre bilder av ofte desperate situasjoner der man kan se individualiteten til mann, kvinne og barn uten å bli belært om den.
Det er dypt humanistiske fotografier.
«Jordens salt» er en begeistret innføring i historien om mannen bak dem, initiert av regissør Wim Wenders, som ble fascinert av Salgado første gang da han tilfeldigvis kom over et av gruvebildene.
Varme i krig
Bildene røper en dyp interesse for det manuelle arbeidet, og de menneskene som står i frontlinjene og rydder opp og bygger og bærer, og som smitter over på tilskueren.
Så er det kanskje en fase av filmen der det som vises fram blir litt tungt og kvernsteinsaktig, som det kan bli når det handler om katastrofe etter katastrofe.
Det ble for mye for Salgado også, som trakk seg tilbake, begynte å konsentrere seg om naturfotografi og om å gjenskape skogen rundt farsgården.
Og også i bildene hans av natur og dyreliv får en følelse av å kikke på karakterer.
Det kan også hende en mann som har vært så mye bortreist, har opplevd litt mer friksjon hjemme enn hva som kommer fram i portrettet av et hengivent ventende hjem.
Sønnen, Wenders' medregissør, antyder en nærhet som kunne vært større.
Kinogjengeren, på sin side, får mye nærhet, tett på.
| 1
|
301063
|
Anmeldelse:Selvhjelpsbøkene gir banale løsninger på enkle problemer
Hva får dem til å selge?
Utropstegnene?
BOK:
Januar og februar er tiden da forlag tilbyr nye selvhjelpsbøker.
Nyttår byr på nye muligheter, om du følger oppskriftene.
Det utgis mange bøker som sier dette, med hjelpeløse forsøk på å finne nye vinkler slik at det ikke blir altfor tydelig at det er samme bok, nok en gang.
Et begrep som har hatt en slik tilsynelatende fornyende virkning, er «mindfullness».
Det gjelder å være til stede, heter det.
Hvis du tar det med ro og slapper av og er helt til stede i din egen tilværelse, vil problemer lettere løses.
Om du også leser denne boka og gjør som det står her.
Selvbiografi
Selvbiografi
Forfatterne har opplevd å «møte veggen» og/eller å bli «utbrent».
Så har de gitt slipp på noe inni seg og funnet ro.
Nå vil de hjelpe andre til å oppnå det samme.
Flere av dem driver selvhjelpskurs og underviser i mindfull-teknikker.
En lukrativ bransje.
Men det er noe rart med alt dette.
For et par dager siden var jeg innom moren til en venn.
Der var det en hel reol med selvhjelpsbøker, årgang på årgang.
Hun har vært trofast kjøper av slik litteratur i 30 år, men i følge min venn er hun fortsatt like «hjelpeløs».
Hva har hun da brukt tid og penger på?
Mennesket bruker mye tid på å overbevise seg selv om at «det nytter».
Gjør vi bare de riktige tinga, får vi ny jobb, går ned 60 kilo og slutter å drekke og røyke.
Vi liker å lese om folk som ordner opp, får retning på livet og snur en dårlig ting til en god ting, helst «mot alle odds».
Gjenkjennelse
Gjenkjennelse
Vi nikker gjenkjennede, ja, fordi vi kjenner det igjen.
Vi vet det jo fra før!
Mens de som forteller oss dette, påstår at de ikke visste det, iallfall ikke på ordentlig, og at de opplevde å forstå det gjennom en krise.
Ikke gjennom å lese en av de mange tusen forgjengerne til det de nå selger.
Er det dermed bedrageri, dette her?
Tja, kanskje kjøperne får det de venter seg.
Kanskje de vet at de ikke får annen hjelp av å lese bøkene enn den gode følelsen av å kjenne seg igjen i verden.
En verden av muligheter og mening, der «alt går an».
Årets tilbud
Årets tilbud
Bøkene forholder seg ikke til sin egen sjanger.
De er som om de var den første og eneste av sitt slag.
Når de påstår noe man har hørt hundre ganger før, gjør de det med den største letthet.
Det skaper en uvirkelighetsfølelse.
Bøkene skrives av folk som har opplevd endring i sitt eget liv, men ingen av dem anbefaler selvhjelpsbøker!
Hvem snakker om denne boka?
Hvem snakker om denne boka?
Innimellom kommer det også noen kloke ord i sitatsform, ofte med «Ukjent» som kilde.
Hva skal det bety?
Hvis et sitat er fra en ukjent kilde, er det vel ikke et sitat?
Et typisk «ukjent»-sitat i boka lyder slik:
«Jeg våger å velge det som er viktig i livet.»
Modig!
Slike banaliteter danner en seig graut som altså utgjør «boken alle snakker om».
Men ikke engang det er jo sant!
«Hemmeligheten — slik lever du godt, lenge»
Forfattere:
Wasim Zahid Forlag:
Kagge
Enda en hemmelighet
Enda en hemmelighet
Zahid er en populær formidler, med Twitter og VG på cv-en og doktorgrad i hjertemedisin.
Boka er rik på referanser og fotnoter.
Nå inviterer han bokkjøperne til å følge sitt vellykkede eksempel.
Zahid skriver godt, gir innsikt i forskning, næringsmidler, fysiske aktiviteter og en viss åndelighet — uten å bli new age.
Det er mye god info om mat og trening i boka.
Likevel ender han slik sjangeren foreskriver.
I siste kapittel, «Hemmelighetene», får vi vite at hemmeligheter ikke finnes:
«Som du har skjønt, er det ingen store overraskelser bak et langt og godt liv.
Det er ingen mystikk eller magi.
Ingen uoppdagede og fantasifulle dietter, ingen revolusjonerende ny treningsform.
Det er rett og slett sunn fornuft satt i system.»
Er bokas tittel da et bedrageri?
Vi er tilbake på den gylne middelvei, den vi alltid har visst er den beste.
Litt av alt, ta det med ro, husk dine nærmeste, skaff deg en hobby.
Igjen og igjen
Igjen og igjen har hun tenkt at hun skulle finne den hemmeligheten de byr på, som altså ikke er noen hemmelighet.
Kanskje slike bøker må være så like for at systemet skal fungere.
Bøkene må gå fra personlig oppvåkning, via en skog av banaliteter (med utropstegn!) fram til en gyllen middelvei til slutt.
For å si det med Billmark-paret:
«Når du har tatt det første skrittet, kommer du til å føle en stor lettelse, og forandringen kan begynne.
Vi vet at det går an.
Du er ikke alene.
Det finnes mye positiv energi og kraft i alle mennesker.
Enkelte av oss trenger bare hjelp til å finne den.
Du fortjener å føle deg vel, og du kan forandre deg!»
Alle er like, alle kan alt, bare de vil.
For noe jævla sprøyt!
Utropstegn!
Ved stupets kant
Ved stupets kant
Det er ikke sånn at de har vært på nippet til å møte veggen eller har vært nesten-utbrent, og så har de fått fatt i en slik bok og dermed har de kommet på rett spor.
Nei, standardnarrativet er at de har opplevd en privat oppvåkning ved stupets kant, og at de gjennom sin litterære selvhjelpsbokproduksjon vil hindre andre i å falle utfor slike stup.
Burde de ikke da ha kunnet framvise eksempler på at slik litteratur har hatt reell virkning?
| 0
|
301064
|
Hun viser hvordan man skal lage popmusikk i 2010
Janelle i eventyrland.
|||ALBUM:
En Danny Elfman-aktig overture, syrete hippierock, sambarap, 90-talls R&B;, Motown-funk og en åtte minutter lang jazzballade med storband.
Det er ingen overdrivelse å kalle Janelle Monáes andrealbum «The ArchAndroid» for eventyrlig og mangslungent.
Film og følelser
Med sine atten låter og spilletid på over 70 minutter kan prosjektet kanskje til og med føles rent overveldende i vår rastløse og hastige Wimp-tilværelse.
Men henger du med i svingene på «The ArchAndroid», vil du belønnes.
Selv har 24-åringen fra Kansas beskrevet albumet som en «emotion pic».
Her flommer det da også over av både følelser og filmatiske referanser — vi hører og ser for oss alt fra «Alice i Eventyrland» til «Metropolis», her er det plass til både det fargesprakende og det alvorstunge.
Overdådig popmusikk «The ArchAndroid» er altså blitt et overdådig og tidvis kaotisk arrangert konseptalbum som likevel oppleves som stramt produsert og nøye regissert.
I albumheftet står det illustrerende nok oppført motpoler som frikerbandet Of Montreal og Sean «Diddy» Combs, noe som gir en pekepinn på at vi her skal tas med innom et utall ulike musikalske retninger.
Og det gjerne i én og samme låt.
Men heldigvis går den kunstneriske schizofrenien sjelden på bekostning av melodiene og helheten i låtene.
Kanskje bare med unntak av anmassende «Come Alive».
Et par slagere Energien, det musikalske spennet, utforskertrangen og det utsvevende konseptet gjør det naturlig å tenke på George Clintons helsprø romfartsfunk eller André 3000 sin disk på «Speakerboxxx/The Love Below».
Og i likhet med André 3000 har Monáe et par reale slagere gjemt oppi silkeskjorteermet:
«Tightrope» leveres med et kvikt vers fra Big Boi, som får oss til å glede oss enda mer til hans kommende soloskive, mens «Faster» og «Oh, Maker» er moderne popmusikk på sitt beste.
Enkelt og intrikat på samme tid.
Og om noen lurer på hvordan man egentlig skal lage dansevennlig radiomusikk i 2010 (Hei til deg, Kelis!), er det bare å høre på «Cold War».
Unngår konsepttåke Albumets gjennomgående tematikk om en salgs Messias-skikkelse med superkrefter fra det ytre rom er ikke alltid like lett å følge, men det gjør ikke så mye all den tid sangene i bunn og grunn handler om mer, eh, håndgripelige emner som kjærlighet og hverdagseksistensialisme.
Slik unngår Monáe å gå seg vill i konsepttåka.
Dermed sitter vi igjen med ett av årets rikeste og mest fantasifulle popalbum, fra en ung artist med imponerede stemme og vågale, stormannsgale musikalske visjoner som faktisk viser seg gjennomførbare.
| 1
|
301065
|
Vrenger sjela og sørger over mor
Rufus Wainwright setter seg ned alene bak pianoet.
Et sorgens kapittel det er verdt å få med seg.
|||ALBUM:
Rufus Wainwright har aldri vært redd for å iscenesette sitt talent på maksimalistisk vis, eller forfølge yndlingsprosjekter helt ut i ytterste konsekvens.
Det har vært en tålmodighetsprøve til tider, så for de av oss som for eksempel synes det har vært nok Judy Garland-kjør og minst et par duettopptredener for mye, er «All Days Are Night:
Songs For Lulu» endelig en sjanse til å gjenopprette entusiasmen.
Sitrende samlingVi snakker ikke noen rolig tur i parken her.
Det er lite saktmodig pianodepping, snarere en kraftfull, sitrende, intens og svært emosjonelle samling med neoklassisistiske pianoballader og Shakespeare-sonetter, der Wainwright spiller og synger seg gjennom sorgen over tapet av moren, låtskriveren Kate McGarrigle.
I denne nakne, nesten meditative settingen blir Wainwrights geni som låtskriver opplyst og tydeliggjort på en helt annen måte enn i bandsammenheng.
Hans evne til å riste av seg den banale poplåtens formspråk til fordel for klassisk komposisjon og Tin Pan Alley-tradisjon, for formelig å snike inn de samme banale popelementene gjennom bakdøra til slutt likevel, er en etablert praksis, men her er grepet enda mer slående.
Macca på absintHør for eksempel «Give Me What I Want And Give It To Me Now!», som triller av gårde som Paul McCartney på sterk absint, eller den såre og desperate henvendelsen til søsteren i «Martha», som har et slags Joni Mitchell-aktig grunntema som får bølge fram og tilbake i intensitet.
Selv Shakespeare-sonettene (nummer 43, 20 og 10) blir vakker popdramatikk, og låten som følger etter, «The Dream», er det kanskje mest tilgjengelige tilfellet av storslagent balladehåndverk på albumet, som om Thom Yorke og Abba skulle krysset hverandres spor.
Et intenst album i alle ordets betydninger, kanskje med et opplagt ensformighetsproblem i noens ører, men først og fremst et rørende stykke musikk der Rufus Wainwright vrenger sjela med utstudert dynamisk fingerspissfølelse.
| 1
|
301066
|
Restaurant Jor:Bedre for fordøyelsen enn ganen
Hvetegress-shot og østersblader ingen stor opplevelse.
- Dette er en meny jeg blir nysgjerrig på, sa Fredag.
Det var midt i førjulsstria, og Robinson og Fredag hadde benket seg på Restaurant Jor i Torggata.
Kortreist og vegetarisk Menyen besto av kortreist mat, i stor grad vegetarisk, og så ut til å by på spennende kombinasjoner.
Interiøret var - selvfølgelig - holdt i jordfarger, lekkert supplert av en grønn vegg med hengende planter.
Den blide kelneren anbefalte å starte med shots med økologiske bakterier, for å «forberede tarmtottene på måltidet».
- Fungerer det selv om vi drikker vin, undret Fredag, med et blikk på glassene med frisk Domaine Martin Faudot Cremant du Jura de hadde bestilt som aperitiff.
- Det går så fint, så, mente kelneren.
Robinson bestilte straks et glass økologiske bakterier med blåbærsmak, mens Fredag gikk for en shot med hvetegress som ifølge kelneren skulle «tilsvare fem kilo grønnsaker».
- Det er godt mulig dette er bra for tarmtottene, men for ganen var det ikke noen stor opplevelse, konkluderte Robinson litt skuffet noen minutter seinere.
Mel og vann
Da kom kelneren heldigvis med de første tre rettene:
«mel og vann» i form av brød bakt med økologisk dalamel og linfrø, samt østersblader med fermentert gulrotkrem og stekt andehjerte.
- Vi serverer ikke smør, så her er ertekrem, bønnekrem, saltede reddiker og syltet stangselleri og reddiker i stedet, forklarte kelneren.
- Tilbehøret er morsomt og smaker godt - særlig de syltede reddikene.
Men dette brødet er jo stekt for lite.
Det er helt rått inni, sukket Robinson.
Østersblader Stemningen dalte ytterligere da turen kom til østersbladene, som kelneren hadde beskrevet som «en type tang» som var et «godt alternativ til sjømat for vegetarianere».
- Her blir man jammen skuffa hvis man tenker at det skal være et substitutt for the real thing.
Det smaker mer blad enn østers, mente Fredag.
- Og det er vel strengt tatt ikke tang heller, østersblader vokser jo på landjorda, supplerte Robinson.
Opptur med and Andehjertene var imidlertid en stor opptur, og smakte akkurat så spennende som menyen hadde hintet om at måltidet kunne være.
Kelneren hadde anbefalt å bestille rettene på deling, men både Robinson og Fredag ble litt betuttet da det ankom en skål med «bare løk», som besto av løkreduksjon, ispedd karamellisert løk og to små løkchips som var i ferd med å drukne.
Det eneste spiseredskapet de hadde, var to små treskjeer som skulle fungere til alle rettene.
- Det smaker riktig godt, men en snau hundrings er ganske stivt priset for en porsjon saktekokt løk, mente Fredag.
- Og matretter med suppekonsistens kan man ikke anbefale folk å dele på restaurant, synes jeg.
Ta hele, du, sa Robinson, og skubbet raust løktallerkenen over bordet.
Så ankom heldigvis dagens «fangst» og dagens «slakt» - det nærmeste man kommer hovedretter på Jor.
- Endelig!
Dette var slike smaksopplevelser jeg håpet på, sa Robinson og tok en bit andebryst med rødvinssjy, rødkål og søtpotetpuré.
- Andebrystet er perfekt stekt.
Og sultaner ga retten akkurat den rette sødmen.
God vinmatch Vinen - et glass Unlitro 2014, hovedsakelig laget på grenachedruer - matchet godt.
Men litt skuffende var det at kelneren ikke visste hvilken vin det var, utover å forsikre at den var «helt økologisk».
På den andre siden av bordet var Fredag bare måtelig fornøyd med kongekrabbe med byggotto (en slags risotto av bygg-gryn) smaksatt med wasabi og skalldyrskum:
- Selve kongekrabba smaker veldig godt, men tilbehøret tilførte ikke så mye, synes jeg.
Robinsons dessert, saltbitre sjokoladebiter med bringebærsorbé og gulbetechips, var et av måltidets høydepunkter.
Fredag hadde igjen trukket det korteste strået, og ga opp halvveis gjennom sin skål med søtpotet under et lokk av karamellaktig undredalsost.
Vil mye Noen minutter seinere var de på vei ut døra.
Regningen endte i underkant av 2000 kroner.
- De vil gjerne, det ser jeg på menyen, der mye høres fristende ut.
Men smakene på vegetarrettene er ikke like gode på tallerkenen, mente Robinson.
- Dette blir dessverre en treer.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
301068
|
Var egentlig sekstitallet så uskyldig?
«Knerten gifter seg» er en vennlig og nostalgisk familiefabel.
|||
FILM:
De årene går så fort.
De skyter i været og blir stadig flinkere, og før du vet ut av det, flyr de avgårde på egne vinger og klarer seg på egenhånd.
Jeg snakker naturligvis om norske filmfranchiser.
Etter fjorårets ruskete «Knerten» har Åsleik Engmark gitt registafettpinnen videre til Martin Lund, og «Knerten gifter seg» er dramaturgisk bedre og jevnere enn forgjengeren.
Skuespillerinstruksjonen er gjort med nennsommere hånd.
Og når det tekniske er bedre, er det lettere å glede seg over filmseriens øvrige kvaliteter:
Den fine miljøskildringen, den vennlige stemningen, den milde påminnelsen om at små dramaer ofte er store i et barns liv, og kan gjøres store på film, uten at man trenger lene seg på effekter eller ytre trusler.
Lund unner seg forøvrig et par små, og underlig passende, nikk til westernmester Sergio Leone.
Sint Lillebror Lillebror (Adrian Grønnevik Smith) bor fremdeles på landet sammen med foreldrene (Jan Gunnar Røise og Pernille Sørensen), og storebror Philip (Petrus A. Christensen).
Så drar far på forretningsreise, mor sykler av veien og havner på sykehus under mystiske omstendigheter, og Lillebror ser etter noen å ta ut sinnet og tristheten på og begynner en nidkjær jakt på den som kjørte på moren.
Passe sentimentalt Som i forrige film er Adrian Grønnvik Smiths uttrykksfulle ansikt en styrke for filmen, instruksjonen burde hjulpet ham med å snakke tydeligere.
Her finnes også spor av norsk films seiglivede manusforkjølelse:
Opplysninger gjentas to ganger for ofte og samme replikk brukes flere ganger.
Men om en klarer å leve med disse myggstikkene, er «Knerten gifter seg» en kjernesunn og hyggelig familiefilm, vàr for tristheten og sårbarheten som oppstår hos et barn når foreldrenes sikkerhetsnett forsvinner, og passe sentimentalt når det er på plass igjen.
Og så kan man spørre seg om sekstitallet var så mye av en uskyldens tid som det fremstilles her, preget av enkle og rene gleder, men det gjør ikke så mye.
For på film er Knertens lett nostalgiske landidyll et fint sted å være.
| 1
|
301069
|
Legenden om Robin Hood møter nåtidsvirkeligheten
Ut av myten, inn i livet.
TEATER:
Pappa sitter i fengsel.
Mamma er blakk, fortvilet og ikke helt til å stole på.
Mammas nye samboer er en ekkel hustyrann.
Han truer og kuer, herjer og slår.
Mamma skjønner ikke først hva som skjer, men snart er også hun redd ham.
Hva skal en tolvåring gjøre?
Robin (Henrik Hoff Vaagen) vet hva Robin Hood ville ha gjort.
Under mottoet «heller fredløs enn pingle» - en signaturfrase som gjentas såpass mange ganger i løpet av forestillingen at samtlige i salen er garantert å få den med seg - gjør han inspirert opprør.
Veksler mellom plan
Scenen er en krysning av nedslitt bolig og eventyrskog.
Kristin Bengtson, som har ansvar både for scenografi og kostymedesign, har gitt et digert tre sentral plassering, et tre skuespillerne underveis klatrer og leker i, og skyter piler mot.
Fargene går i toner av grønt, brunt og blått, med en og annen kontrast lagt inn.
All handling skjer i dette rommet, både den virkelighetsnære og den eventyrlige.
Dette er et smart valg, for også historiefortellingen i «Jeg er Robin Hood» veksler lett og utvunget mellom virkelighetsnivået og fantasiparallellen.
Slik blir dette i tillegg til en historie om hjemmevold, motstand og solidaritet også en historie om viktigheten av historier:
Som hjelp til å forstå eget liv.
Som hjelp til å finne utveier.
Som forsikring om at en ikke er alene.
Robin, viser det seg, er ikke alene.
Samspillet mellom de skuespillerne som spiller barn og unge - Vaagen, Engemoen, Øverli, Styve og Vigeland - er preget av troverdig direkte, åpent kroppsspråk.
Mellom de fleste av dem ligger der trygt formidlet og voksende varme.
Kampscenene, koreografert av Eugenio «Keno» Morales, er lekne og livlige.
Kriseinnsikt
Den største spenningen i «Jeg er Robin Hood» er knyttet til spørsmålet om hvilken side i konflikten mamma - sheriffen - til slutt vil ende opp på.
Marit Synnøve
Berg klarer å ikke avsløre for mye for tidlig, og med det blir nok hennes rollefigur også mer egnet til å skape et tankevekkende ubehag i unge tilskuere enn den slesk-slemme skurkaktighet som Yngve Bergens Johan står for.
Dette er en rollefigur som står komedien nær nok til at den ikke egentlig er skummel eller skremmende, men Berven klarer også å få fram en stakkarslighet i sin Johan som gjør ham gjenkjennelig og trist - og det på måter som kanskje til og med kan virke trøstende for de i publikum som selv kjenner personer som ham litt bedre enn de skulle ønske.
Alt i alt er «Jeg er Robin Hood» en tekst og en teaterproduksjon som viser stor innsikt i og forståelse for virkningene av utrygge hjemmeliv.
Morten Joachim, som regisserer, og som sammen med Line Hofoss Holm har skrevet teksten, klarer igjen å gjøre det sammensatte og vanskelige både underholdende og lett tilgjengelig.
Undertegnede vil anslå at forestillingen er særlig egnet for aldersgruppen rundt ti år.
| 1
|
301070
|
Se hva som skjer ...Om tre kvarter
«Robinson» har aldri sett penere ut enn i år, men det er på ingen måte noe du MÅ se.
ANMELDELSE:
16 år etter at Christer Falck ble hele Norges «riksklyse» og vant «Robinsonekspedisjonen», er begge de to virkelige stayerne i norsk reality-tv klare for enda en sesong.
Programmet hadde premiere samme år som «Big Brother».
Men der «storebror» forhåpentligvis endte sine dager etter en overdose ufyselig i høst, er «Robinson» programmet som sjelden direkte skuffer i å levere grei søndagsunderholdning.
Forutsatt at du orker å engasjere deg i nok et kull med voksne på leirskole - uten mat.
Med «kappestrid» og utstemming i øyråd.
Sett det før For spesielt mye nytt er det ikke, til tross for at TV3 har sendt både programleder Falck og konseptet videre til TV 2.
Falck er fortsatt den eneste i Norge som bør få lov til å lede programmet.
Samtidig er det investert i flere fantastiske landskapsscener.
Uttrykksmessig holder årets sesong en kvalitet som minner mer om dokumentar/reiseprogram enn reality.
«Robinsonekspedisjonen» har nok aldri sett vakrere ut.
Men ellers har vi sett det meste før.
Jo, da, også i år er det vrier og tvister som skal røske opp og gjøre det oppskriftsmessige mindre forutsigbart.
Ekstrastemmer i øyrådet er et morsomt grep.
For det er sjelden den helt store spenningen rundt hvem som skal ryke ut.
Det ligger gjerne i kortene.
Men at seansen blir mindre oversiktlig, kan kanskje gjøre den hakket mer nervepirrende.
Tre kvarters pause
Og det kommer til å trengs.
For TV 2 har av en eller annen grunn lagt inn ei lang pause midt inni programmet.
At seerne må vente i tre kvarter for å se hvem som ryker ut, er rett og slett frekt.
Spenningen er ikke akkurat så påtrengende at man trenger et pusterom for å samle seg.
Ordningen fungerer kanskje når familien samles for å se direktesendt «Skal vi danse» på lørdager.
Så rekker mor og far å hente langpannepizzaen ut av ovnen til sultne barn som stemmer ivrig på sin favoritt.
Og «Farmen» har flere episoder i løpet av uka.
At én av dem brytes opp, kan nok seerne tåle.
Om «Robinson»s ene dag i uka holder for å bygge nok lojalitet hos tv-seerne til ikke å svitsje i pausa eller droppe hele første del, kan bli et sjansespill for TV 2.
Lav temperatur
For de første to episodene er rett og slett litt tamme.
Kanskje skyldes det mangelen på gnisninger?
Det virker som om alle er litt for gode venner.
Samtidig framstilles deltakerne som litt flate.
De blir mer typer enn ekte personer; barsk muskelmann, hjertevarm klovn, jovial nordlending.
Men hvem er de?
Hvorfor skal vi bry oss om dem?
Å ikke aktivt bygge opp profiler og konflikter kan være et bevisst grep.
For ingen husker uansett «Robinson»-deltakere fra de siste fem åra.
Samtidig er TV 2 norgesmestre i å løfte både reality-deltakere og konflikter opp til å bli nasjonale snakkiser.
Forhåpentligvis øker temperaturen etter hvert.
Men foreløpig finnes det bedre ting å se på søndagskvelden.
Uten ei pause på tre kvarter i midten.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
| 0
|
301082
|
Lucky Lips
MGP
- Melodi 3:
«Sweet And Heavy»
Tekst og melodi:
Malin Pettersen
Country og bluegrass er ikke akkurat det vi forbinder med MGP, men hvorfor ikke.
Lucky Lips har gitt ut to kritikerroste plater og frontfigur Malin Pettersen blir betraktet som et funn.
«Sweet And Heavy» er kveldens beste låt - uansett sjanger.
Akustisk, vart og nydelig framført - men vi tviler på MGP-potensialet.
| 1
|
301084
|
Tidstyven
Smakløs humor er et delikat håndverk som vi finner lite av i «Identity Thief».
FILM:
Melissa McCarthy fikk sitt store gjennombrudd i «Bridesmaids» (2011), som ga henne en Oscar-nominasjon for beste birolle.
Hun var den mest hysteriske og energiske i en av de beste komediene Hollywood har skjenket oss de siste årene.
«Identity Thief», derimot, må sies å være en av de dårligste.
Eneste fellesnevner er Melissa McCarthy og tanken bak denne pregløse restesuppa synes å være at nå er folk virkelig klare for vulgære jenter som forårsaker den ene rølpete pinligheten etter den andre.
Kinogjengerne likte å se McCarthy ha diaré i brudebutikken i «Bridesmaids», så la oss smi mens dama er varm, plassere henne i hovedrollen og klekke ut en perlerad av pinlig slapstick som vi forsøksvis syr sammen til en historie.
Bananas
McCarthy spiller en voldelig kleptoman som stjeler den digitale identiteten til Sandy Patterson (Jason Bateman) og går bananas i skjønnhetssalonger, barer og bilbutikker i Florida.
Stakkars Sandy, som bor i Denver, blir arrestert og får beskjed av politiet om at han selv må finne dama og frakte henne til Colorado, hvis ikke mister han sin nye jobb.
Slik går det når du har et jentenavn, får vi stadig høre.
Jason Bateman har opparbeidet seg en lang og brokete CV etter «Arrested Development» og i komediene spiller han stort sett alltid den samme tørrvittige streitingen.
Iblant pakkes denne karakteren inn i en historie som fungerer, men det blir oftere som i Seth Gordons forrige film, «Horrible Bosses».
Likte du den, må du gjerne ta sjansen på «Identity Thief».
Hvis ikke holder det med traileren.
Alt kan skje!
Å gjøre smakløshet morsomt er et håndverk som krever en finstemt sans for timing og proporsjoner.
Hvordan bruke en eksplosiv skuespiller som Melissa McCarthy?
I «Bridesmaids» ble hun brukt riktig, her blir hun misbrukt.
Hun spiller ustanselig på komplekser og hemningsløshet.
Hva som helst kan skje!
Hun er en umettelig shopper, bruker store summer på skjønnhetspleie, uten at det hjelper.
Hun blir påkjørt av biler, snurrer rundt i en van, slåss i fylla, blir pult sanseløs av en cowboy kalt Big Chuck, får en gitar i trynet og en brødrister i nakken, men rister på hodet og er i gang igjen.
Riktig ille blir det når hun i andre halvdel skal vise sin menneskelige side.
Det blir grining og vond barndom og alt som en rølpekomedie ikke behøver.
Resultatet er en manipulativ smørje som stjeler tid.
To timer, inkludert reklame, pluss reise til og fra kino.
Du får dem ikke tilbake.
| 0
|
301085
|
Politi på lissom
«Let's Be Cops» er et giddeløst sammensurium som gir inntrykk av å være en actionkomedie.
FILM:
Jeg anmeldte Luke Greenfields forrige film, den romantiske komedien «Something Borrowed».
Jeg husker lite av handlingen, men ifølge terningkastet var den dårlig.
Nå har Greenfield byttet sjanger, fra «chic-lit» på lerret til actionkomedie, uten at det hjelper nevneverdig.
Ambisjonsnivået er fortsatt lavt, men han holder et jevnt nivå, det skal han ha.
Ryan (Jake Johnson) og Justin (Damon Wayans Jr.) er to kompiser fra Ohio som har bodd i Los Angeles noen år uten å få det store gjennombruddet, mildt sagt.
Justin drømmer om å lage det neste store dataspillet, mens Ryan, som var en lovende quarterback som ung, er blitt en taper på noen-og-tretti.
Jevn nedtur
Gutta kler seg ut som politimenn for å dra på en skolefest som viser seg å være et maskeradeball, men når de rusler nedover gata i etterkant, får de en følelse av den oppmerksomhet og respekt som uniformen medfører.
Så langt har filmen bydd på et par morsomme scener, men herfra og inn er «Let's Be Cops» en søvndyssende nedtur.
Inn i komedien kommer en gjeng albanske gangstere og da blir det action.
Ryan og Justin roter seg inn i de fryktinngytende guttas affærer på Tirana Club og mye av «spenningen» består i om våre to venner evner og ønsker å late som om de er politi.
Lettvint
Jeg har ingenting imot en tullete politikomedie, men det må være en viss konsistens i handling og karakterutvikling.
Manusforfatter Greenfield tar snarveier og skaper såpass mange elendig gjennomførte scener at det er fristende å be fyren slutte å late som om han er filmskaper, men det er mulig han sparer på kruttet til han føler tida er inne.
Hadde dette vært en mer interessant film, kunne jeg skrevet et avsnitt eller to om metakomedien som spennende kommentar til politi-buddy-actionkomedien som sjanger, men i tilfellet «Let's Be Cops» får det holde med denne ene setningen.
| 0
|
301086
|
Bør piskes for premieren
Nye «Hallo i uken» var slappe greier.
RADIO:
Få radioprogrammer har hatt tilsvarende stramt grep om sin — mange vil mene snevre — målgruppe som «Hallo i uken» under Are Kalvø, Espen Beranek Holm og Else Michelets ledelse.
Fansen var så lojale og så familiære med gjennomgangsfigurene, temaene og hele tonen i programmet, at gamle «Hallo i uken» i liten grad opplevde krav til fornyelse eller ble beskyldt for nevneverdig slitasje eller formsvikt.
De fortjente det av og til, men beholdt grepet fordi de var verdensmestere i sitt egetdefinerte satirefag.
Om den samme målgruppa vil bli tilfredsstilt av dagens nypremiere med den for så vidt beslektede, men også mer famlende og karismaløse nye «P3 Morgen-møter-Jon Stewart»-profilen, er tvilsomt.
I hvert fall nå i starten.
Det handler nok like mye om vane som selve innholdet, som med sitt sketsjbaserte, ukerevypregede utgangspunkt langt på vei plukket de samme sakene (Kongo-nordmennene, NRKs salg av rettighetene til fotball-VM og ikke minst valgkampen) man kan anta at Kalvø & Co ville gått for.
Da blir det først og fremst et smaksspørsmål om satirens form, skarphet og typegalleri.
Her har den nye gjengen med Jørgen Strickert i spissen en del å gå på, selv når vi trekker fra for debutantpress og -nerver.
Det er kanskje noe med den lune, litt for pludrete og punchlinefamlende «P3 Morgen»-tonen — som Strickert tidligere har vært med på å forme — som blir for konturløs, utflytende og lett pubertal i «Hallo i uken»-formatet.
Satire krever en råskap som man normalt skulle tro unge P3-avlede programledere besitter (Sagen-brødrene i «Radioresepsjonen» er dagens fremste eksponenter), men som det var få spor av.
Selvsagt skal Strickert & co få tid på seg til å sette konseptet sitt, forkaste dårlige ideer, videreforedle de gode og dyrke fram nye, folkekjære karakterer.
De må i tillegg riste av seg hangen til metasatire — satire om satire må være veldig presis for å være morsom.
Men aller viktigst: humrefaktoren og gapskrattfrekvensen må opp.
Vi må for all del slippe å kjede oss gjennom ukas mest etterlengtede latterstund.
Det blir for slapt om man stoler på at den politiske virkeligheten og nyhetsbildet i seg selv er så absurd/rart/morsomt at det holder å referere det med tullestemmer og ironisk nyhetsopplesermine.
Det er kanskje nok for morgentrøtte noen-og-tjueåringer i ungdomskanalen, men ikke for paradeslot'en klokka 15.03 på P2.
Lykke til videre.
Hør hele premieresendingen på nettradioen til NRK P2.
| 0
|
301089
|
Praktboks mot krisa
Den strålende Arve Henriksen-boksen «Solidification» er ikke minst et lite plateselskaps kraftfulle svar på «krisa i platebransjen».
BOKS:
Fakta først:
«Solidification» er en stilrein Kim Hiorthøy-designet boks med ytre mål på 32,7 x 32,7 x 3,1 centimeter og vekt på 1,649 kilo.
I boksen finnes trompeter/sanger/komponist/elektroniker Arve Henriksens tre første Rune Grammofon-album, «Sakuteiki» (2001), «Chiaroscuro» (2004) og «Strjon» (2007), alle med bonusspor, samt det splitter nye albumet «Chron».
Alt i alt rommer boksen 56 spor, og samtlige av dem i flere formater.
Vinylelskere kan nyte rillefryden fra sju lp'er («Chron» er presset på hvit vinyl, resten på sort), og i tillegg inneholder boksen to lyd-dvd'er med FLAC-filer, 16/44 WAV-filer (cd-kvalitet) og 24/44 eller 24/96 WAV-filer (original masterkvalitet).
SOM seg sømmer en så monumental utgivelse, tilføres merverdi gjennom et godt teksthefte.
I dette tilfellet skjer det gjennom Fiona Talkingtons (BBC) intervju med og beskrivelse av Henriksen, John Kelmans (All About Jazz) gjennomgang av musikken på de fire albumene og i form av ryddige innspillingsopplysninger for hvert enkelt album.
Det eneste som mangler for å gjøre «Solidification» til en komplettsamling av Arve Henriksens soloutgivelser til nå, er 2008-albumet «Cartography», men det utkom på ECM og befinner seg utenfor Rune Grammofons rekkevidde.
Til gjengjeld er altså det blodferske «Chron» med i boksen — og bare der.
PÅ «Chron» er Henriksen for første gang siden «Sakuteiki» tilbake til soloformatet i den forstand at han er den eneste involverte lydmakeren.
(Helge Sten har mikset, mastret og produsert.)
De 11 forløpene/klangskulpturene/repeterende rytmefigurene/harmonisvevene som utgjør albumet er «tatt opp og redigert av Arve Henriksen hjemme og på ulike steder som hoteller, flyplasser, fly, jernbanestasjoner og bak scenen i Norge, Sverige, Tyskland og Italia» (tekstheftet), men om den ca 40 minutter lange reisen gir et visst fragmentarisk inntrykk av å være blitt til underveis, er det ikke snakk om skisseblokkblad i utvalg.
Skissene er i så fall foredlet til en komponert og omhyggelig sammenføyd suite, «Chron» virker like helhetlig og «Absolute Henriksen» som et hvilket som helst av hans album.
INSTRUMENTARIET på «Chron» er rikt, men ikke spesifisert.
Trompeten er selvsagt til stede, men knapt i en dominerende rolle, og som alltid virker Henriksens uttrykk i all sin stillferdige originalitet hypermoderne abstrakt og samtidig fortøyd i og nesten naturalistisk skildrende det Vestlandet (Stryn) som han kommer fra.
Sånn sett kunne «Chron» vært lydsporet til en film der scener fra dels dramatisk, dels smilende fjell/fjord-natur uavbrutt veksler med installasjonsscener fra Europas ledende samtidskunstinstitusjoner; en zen-aktig audiostrøm med invitasjon til meditativ lytting i hver eneste tone.
«SOLIDIFICATION» kommer i et førsteopplag på 500 eksemplarer og vil koste rundt tusenlappen, noe som gjør den til en risikoutgivelse i en tid der mange mener at musikk skal være gratisvare.
Men kanskje er boksen også et eksempel på den typen svar som platebransjen er nødt til å gi for å overleve som en seriøs aktør som tar musikere, musikk og lyttere på alvor:
Produkter der kvaliteten — i alle ledd - er det beste argumentet for prisen.
| 1
|
301094
|
Action på autopilot
Fine biler og barske menn, men fint lite å bry seg om i «Killer Elite».
FILM:
Jason Statham-fabrikken produserer for harde livet og gjør gode penger på ujevn kvalitet.
Hvis vi skal føre statistikk, er hver tredje film verdt å få med seg:
«Killer Elite» er bedre enn «Blitz», men svakere enn «The Mechanic» og generelt lite å rope hurra for.
Man har tross alt hatt 70 millioner dollar til rådighet, omtrent det dobbelte av vanlig Statham-budsjett, så dette burde blitt bedre.
Det samme tenkte nok Robert
De Niro og Clive Owen da de takket ja til å reise «down under» for å spille inn et opus som stort sett foregår i London og Oman.
Dessuten er filmen muligens bygd en sann historie.
Det vil si, Ranulph Fiennes, bedre kjent som «the world?s greatest living explorer», ifølge Guinness rekordbok, skrev i 1991 «The Feather Men», som fortalte historien om et gjeng leiemordere som likviderer britiske spesialsoldater på oppdrag fra en sjeik i Oman, siden de samme soldatene har drept sjeikens sønn.
I filmversjonen har sjeiken tre drepte sønner, én per britisk soldat, uten at det gjør historien mer spennende.
Herlig retro
Eks-soldat Danny Bryce (Statham) har trukket seg tilbake fra livet som likvideringsekspert etter å ha drept en far foran sønnens øyne.
Han lever på landet i Australia, men tvinges tilbake i tjeneste når kollega Hunter (De Niro) kidnappes av nevnte sjeik, som krever at Danny dreper de tre spesialsoldatene som har myrdet sønnene hans.
Danny prøver en snarvei, men etter å ha plaffet ned et par arabiske livvakter, tar han likevel oppdraget, godt hjulpet av han norskættede fra «Prison Break».
Det beste med «Killer Elite» er bilparken anno 1981:
Mini, Rover og Cortina i London, padder og Peugeot i Paris, Mercedes i ørkenen.
Spør du meg, burde alle actionfilmer foregå på 70-tallet, uten mobil, GPS, DNA og andre hjelpemidler som skyver det menneskelige i bakgrunnen.
Drøvtygd
Dessverre har ikke regissør Gary McKendry, en irsk debutant med bakgrunn fra reklame, utnyttet dette i særlig grad.
Det handler mye om skjeggstubber, solbriller og barske menn som slår hverandre helseløse uten å få en skramme.
Dialogen er beinhard, men klisjéfylt.
Den kreative hjernehalvdelen går på sparebluss når du velger å ta med drøvtygde replikker som denne:
Selv om du er paranoid, betyr ikke det at skurkene ikke forfølger deg.
«Killer Elite» er trolig inspirert av suksessen til «The Expendables» og «Red», filmer der middelaldrende menn ordner opp.
Bortsett fra det, er den lite inspirert.
| 0
|
301095
|
«Norsk» blues møter amerikansk soul
Mektig mestermøte mellom Mighty Sam McClain og Knut Reiersrud.
ALBUM:
Mighty Sam McClain er et kjent navn for publikummere på Notodden Blues Festival etter mange besøk, sist sammen med Knut Reiersrud i fjor.
Nå har de to begått et helt album sammen.
Reiersrud og den amerikanske soulkjempen samarbeidet på plate første gang på «Scent of a Reunion», med undertittelen «Love Duets Across Civilizations».
Duettalbumet med McClain og iranske Mahsa Vahdat — komponert, arrangert og spilt av blant andre Reiersrud , Jarle Bernhoft og Sigvart Dagsland for Kirkelig Kulturverksted — ble gitt ut i 2009.
Livets bluesskole
Denne gang er det «norsk» blues som møter amerikansk soul, countrysoul og funk, formidlet av to størrelser i hver sin verdensdel.
Prosjektet understreker at landegrenser er uinteressante i musikk, og at det er utøverne det kommer an på.
Knapt noen her i landet har gått «livets bluesskole» som Reiersrud, som kjenner de skumle bakgatene i den moderne blueshovedstaden Chicago like godt som bluesklubbene i Norge.
Han har imponert mange amerikanske utøvere, fra Buddy Guy og Otis Rush til en av de virkelig store soulstemmene etter at Solomon Burke tok kvelden i fjor, Mighty Sam McClain.
Moderne soulklassiker Soul handler om mer enn å synge, det handler om å leve et liv gjennom sangene.
Soul skal føles, uten at det blir føleri.
McClain viser klasse i sin formidling, enten låtene er skrevet av ham sjøl (et høydepunkt er hans perle fra albumet «Sweet Dreams» fra 2001, «Learn How To Love You Again», med Reiersrud på akustisk gitar) eller Reiersrud og hans samarbeidspartner gjennom mange år, den Asker-bosatte amerikaneren Jeff Wasserman.
Tittellåten deres, «One Drop Is Plenty» har alt i seg til å bli en moderne soulklassiker.
Også Bendik Hofseth har levert en låt, «Proceed», med nydelig gitarspill av Reiersrud og ditto tekst av Hofseth som gjentar temaet fra tittellåten:
«What is softer than water?
/ What is harder than rock?
/ Still the water drip will hollow out the stone / What is weaker than a new tree?
/ What is stronger than the grown?
/ When the elder spreads its branches — the young can brave a storm».
Myk gitar Med unntak av små «stikk» her og der, er gitaristen ellers varsom med å fjerne oppmerksomheten fra det som er kjernen i dette albumet, vokalen.
I stedet sper han de velfunderte gitartonene ut i passe doser gjennom hele albumet, som regel like mykt som McClains stemme.
Han tilfører denne uramerikanske musikken noe nordisk, eller mer spesifikt noe reiersrudsk.
Bare hør «You Don't Know Nothing About Love».
Dette gjelder også de øvrige musikerne, Bjørn Holm (rytmegitar), Nikolai Hængsle Eilertsen (bass), Andreas Bye (trommer) og tangentesset David Wallumrød, som foruten å sette en gjenkjennelig, rislende orgelsignatur, briljerer i låter som «Sweet Soft Kisses In The Rain» og «I Don't Feel Noways Tired».
Erik Hillestad har hånd om den finmaskete produksjonen sammen med Reiersrud.
Duoen skal gjøre flere konserter i Norge denne våren, blant annet på Bergenfest og Nidaros Bluesfestival, Trondheim, i slutten av april.
| 1
|
301096
|
Lei av livet
Om du hadde glemt at livet er kort og meningsløst, vil «You Will Meet A Tall Dark Stranger» med glede minne deg på det.
|||
FILM:
Woody Allen kan mange ting.
Han kan lage gode filmer, flere av dem blant filmhistoriens hvasseste.
Han kan spille klarinett ganske bra.
Men han kan ikke, samme hvor hardt han prøver, forsone seg med livets iboende absurditet og urettferdighet og martrende mangel på mening.
Selv i de letteste, mest innsmigrende av filmene hans ligger det et ulmende eksistensielt mørke under kontinentalplatene som er nært beslektet med Ingmar Bergmans og som ofte trenger seg frem gjennom glipene.
I sin siste film, den bittert ironiske dramakomedien «You Will Meet A Tall Dark Stranger», virker det som om han har latt alt håp fare og gitt seg svartsynet i vold.
Hemmelige håp
Det handler om hvordan vi mennesker leter febrilsk etter noe som kan trøste oss og fortelle oss at alt vil bli bra.
Altså, den eneste som virkelig gjør dette i filmen, er Helena (Gemma Jones), som er blitt forlatt av ektemannen Alfie (Anthony Hopkins), og som skjelvende oppsøker en spåkone som forteller henne at hun lyser av positiv energi, at hun vil møte en ny, at hun ikke vil dø alene.
Helenas nye åndelighet blir møtt med henholdsvis hoderysting og hissighet av datteren Sally (Naomi Watts) og svigersønnen Roy (Josh Brolin).
Men også Alfie, Sally og Greg nærer hemmelige håp om at et bedre liv enn hva de har vil være mulig, og gjør noen fatale forsøk på å oppnå det.
Glimrende Jones
Det er kvinnene som kommer best ut av det.
Kunstnerisk, i det minste.
Jones, en bauta i britisk film og teater, har fått en stor rolle som er henne verdig.
Hennes Helena har store, redde øynene, men en munn som kan bite fra seg.
Hun er mye mer enn latterlig, og mye mer enn tragisk.
Også Naomi Watts er flott som den skuffede Sally.
Hun skinner av en forelskelse hun ikke vet hva hun skal gjøre med i møte med den nye, distingverte sjefen sin, spilt med distré eleganse av Antonio Banderas.
Patetiske menn
Men mennene er patetiske i den grad at det er vanskelig å orke å følge med på dillene deres.
Hopkins er underlig anonym som Alfie, forretningsmannen som frykter døden og tror det vil hjelpe å gifte seg med en callgirl på en tredjedel av hans egen alder.
Og Brolin må bale med rollen som Roy, en sur forfatter med døende karriere, dårlig hår og kikkertendenser, som vi skal tro kan ha draget på den nye naboen, spilt av Freida Pinto.
Jeg mener, har du sett Freida Pinto?
Usentimental
På sitt beste er årets Allen en intelligent og usentimental studie i de klaustrofobisk nære forholdene vi lever i.
En scene der Jones, Watts og Brolin gyver løs på hverandre i en slags verbal øvre middelklasse-versjon av tremannsduellen på slutten av «Den gode, den onde og den grusomme», er bent frem virtuos.
Men formuleringene mangler brodd og filosofien dybde.
Allen er verken så morsom eller så skarp her som han kan være.
Resultatet er en lite mettende mellomting.
Det er som om Roys grettenhet har smittet over på filmen.
«You Will Meet A Tall Dark Stranger» virker matt.
En påminnelse
Men som sagt, Woody Allen er en mann som får til mye.
Her får han i alle fall sørget for at alle som noen sinne har ytret linjer som «Ta det med ro, det er mange menn/damer der ute», eller «Det er sikkert ikke noe alvorlig», minnes ettertrykkelig om hvor lite grunnlag de har for å komme med slike hule forsikringer.
Så har han da utrettet noe.
| 0
|
301097
|
Definisjonsmakt i hjerte og hjerne
Godt håndverk og eksperimentell vilje er viktige stikkord for The War on Drugs siste plate.
ALBUM:
Godt håndverk og eksperimentell vilje er viktige stikkord for «Slave Ambient».
Et album som gjerne skal få definere denne siden av musikkåret 2011.
Basen til Adam Granduciel og hans venner i The War On Drugs er tuftet på respektfull håndtering av gitardrevne innfallsvinkler med sus av mye Dylan og litt Springsteen, men supplert med en egenrådig hang til det beste Ride og My Bloody Valentine stod for tidlig på 90-tallet.
Drevet fram av subtilt tilstedeværende støyelementer og glidende overganger reiser bandet et landskap som er skarpt, innfløkt og sofistikert — men aldri utilgjengelig.
Sekvenser som «Your Love Is Calling My Name» via «The Animator» og videre til «Come To The City» binder og skyver «Slave Ambient» sakte gjennom hjerte og hjerne, før den slår rot i bevisstheten med vedvarende begeistring og nysgjerrighet.
Strålende prestert.
| 1
|
301099
|
PorcupineTree farger høsten
Melodisterk og innholdsrik 70-tallsprog som trollbinder.
|||
ALBUM:
All den tid årstider kan bidra til å farge en musikkopplevelse, må Porcupine Tree ha laget det perfekte høstalbumet.
Deres svale, men samtidig insisterende prog står perfekt til kjølig og tørr oktoberluft og fargesprakende høstløv.
Steven Wilsons behaglige fraseringer loser «The Incident» gjennom neddempede passasjer og knitrende elektronika til storslåtte progepos.
«Great Expectations» smaker av King Crimson-tonalitet, mens Genesis' 70-tallsepoke hele tida lurer i bakgrunnen.
Tekstlinja
«I was born in '67...the year of Sgt Pepper and Are You Experienced?» innleder passende platens ener, storverket «Time Flies» - en kompleks låt som tar deg langt inn Pink Floyds atmosfæriske landskap.
Magisk, rett og slett.
«The Incident» er noe lettere i baken enn tidligere utgivelser, men like fullt spekket med briljant musikk og trollbindende melodier fra start til slutt.
| 1
|
301103
|
Blodpudding
Kjipe folk vasser rundt i blod og innvoller i den sadistiske smørja «Sabotage».
FILM:
Etter tjue minutter i selskap med en tatovert Arnold Schwarzenegger og kumpanene hans i «Sabotage» får jeg lyst til å rømme og slutte meg til fiendene deres, den colombianske mafiaen som gir uttrykk for misbilligelse ved å nagle folk fast i taket og trekke ut innvollene deres.
Så glefsende, spyttende, sjarmløse, konstant kranglende, og gjennom kjipe er faktisk spanergruppen han er leder for: seks glinsende tuber med testosteron og proteinpulver som i et tidligere liv var kjent som Terrence Howard, Mireille Enos, Sam Worthington, Joe Manganiello, Josh Holloway og Max Martini.
Sadistisk
Periodene da de tar seg gjennom lagre og bygårder der slemmingene gjemmer seg og ikke sier annet enn «clear», føles som friminutter, selv om likvideringene føles påfallende skjematiske, plaskete og blodige, filmet som et slags first person shooter-spill.
Det håndholdte kameraet, det grelle hvite lyset og den tilsynelatende impulsdrevne klippingen skjærer enda mer i øynene i scenene der folk er nødt til å snakke sammen, for å male ut fordums overtramp i sadistisk detalj eller prøve å komme til bunns i filmens forsøk på intrige.
Den går ut på å oppklare hva som skjedde med ti millioner dollar som forsvant etter en aksjon der gjengen var involvert; om pengene kan ha blitt stjålet av en av gruppens egne eller om det er en gammel nemesis som spiller et spill med dem.
Olivia Williams er den som kommer nærmest en slags inteigritet som den sarkastiske politikvinnen som trekkes inn i smørja.
Utagerende
Regissør David Ayer, som også har delforfattet manus, prøvde med politifilmen «End of Watch» å bringe en ny, rå og utagerende «realisme» inn i actionfilmen.
Forrige gang funket det delvis, men handingens eksesser ødela for den upolerte hverdagsligheten i uttrykket.
Slik er det i langt større grad i «Sabotage»,
Det er forsåvidt sympatisk at han ikke vil glatte over det ekstreme og vulgære som vel ofte følger med å velge seg slike yrkesveier, men det kan gå hardt utover båndet mellom publikum og rolle.
I «Sabotage» glir folk som tidligere har markert seg som tydelige personligheter, sammen i et svett hele.
Alle er like spekulative.
Alle er like ekle.
| 0
|
301106
|
Anmeldelse:Jeanette Winterson har modernisert Shakespeare
Lykkes mot alle odds.
Å lage samtidsroman av en klassiker, kan være en risikosport.
Men denne første boka i romanserien inspirert av Shakespeare-skuespill tyder på at ideen er god.
Pianisten Shep og sønnen Clo blir vitne til et brutalt drap på en meksikaner.
Like før har offeret levert en bylt i babyluka på et sykehus.
Shep åpner luka, finner ei lita jente, en lapp om at hun heter Perdita, og en bag med 50 000 dollar.
Shep, tung av sorg etter den kreftsyke konas død— han kvalte henne så hun slapp å lide - våkner til live da han ser det vakre barnet.
De tar henne med til New Bohemia (New Orleans).
Der kjøper Shep en mafiabar, og Perdita vokser opp som et høyt elsket barn i et fargerikt miljø, omgitt av de mest selsomme typer.
Hun vet hun er adoptert, for faren og broren er svarte og hun lys.
Gal av sjalusi
Gal av sjalusi
Han får sin kone henrettet og den nyfødte datteren plassert ut i skogen for å dø.
16 år senere dukker datteren opp.
Hennes navn er Perdita.
En dominerende del av handlingen er lagt til London.
Der bor Leo, vår tids parallell til fortidens eneveldige konger.
Leo er en hensynsløs og brutal kapitalist, med en vanskelig oppvekst og «ingen kontroll over følelser: begjær, raseri, affekter.»
Han er gift og har en sønn med sangerinnen MiMi.
Hun er gravid, men han er overbevist om at hun er utro med spilldesigneren Xeno.
Leo og
Xeno er barndomsvenner og var en periode tenåringselskere.
Gal av sjalusi overvåker Leo kona døgnet rundt.
Han misforstår og mistolker, slik det er i den frustrerende forviklingssjangeren, med røtter fra de skjebnesvangre greske tragediene.
For vi lesere vil så gjerne bryte inn og oppklare fatale misforståelser, slik at det ikke ender som det gjør.
Tragisk.
Brutal humor
Brutal humor
Denne delen er bokas mest sjarmerende, men også mest rotete, og dels avhengig av at du har stykket i bakhodet.
Det ender godt.
Tragedien blir en slags komedie, og romanen høyst underholdende og lesverdig.
| 1
|
301107
|
«Idol» med firehjulstrekk
Å se fagfolket gå bananas for å sikre seg de beste sangerne på laget sitt, det er moro, det.
TV:
I reklamen for «Grandiosa» med Vazelina Bilopphøggers ser vi kara sukke, mette og matleie, ved tanken på enda mer ribbe, pinnekjøtt og medisterpølse.
Omtrent sånn føler mange av oss det når det gjelder talentshow-TV som «Idol», «Norske talenter» og «X-faktor».
Vi har lov til å være skeptiske når TV 2 i kveld sender et nytt konsept, «The Voice».
Med ryggen til Vi har lov til å bli tatt på senga.
I «The Voice» stiller fire fagfolk av kaliber i dommerpanelet, nemlig Magne Furuholmen fra A-Ha, artist Sondre Lerche, Yosef Wolde-Mariam fra Madcon og låtskriver/ artist Hanne Sørvaag.
Med ryggen til får de høre talenter synge på scenen.
Til forskjell fra «Idol» er det her valgt ut deltakere på forhånd som kan kunsten.
- Vi blir eksperter Dommerne skal alle velge fjorten deltakere til hvert sitt lag.
Hører de en stemme de liker, kan de trykke på en knapp, stolen snur seg - og de får se talentet.
Å se bransjefolk lytte, er veldig fascinerende.
Lerche rocker med foten, Furuholmen lukker øynene, konsentrerer seg.
Vi lukker øynene sammen med dem, nikker og vurderer og blir litt eksperter, vi også.
Dommerne slår til Det som gjør det elektrisk og intenst, er stemningen mellom dommerne.
For hva skjer dersom flere av dem vil ha samme talentet?
Jo, da får sangeren sjøl velge hvilken "mentor" han/hun vil være på laget til.
Resultat?
Dommerne selger seg så det står etter!
Du, så artig!
Lerche er frekk og kommer med spark til de andre.
Han kan si til en deltaker at «det er en fordel å være på lag med en som kan synge», som et spark til Furuholmen.
Herlige Sørvaag legger seg flat, ber pent og sier «velg meg!».
Wolde-Mariam er et fyrverkeri, og Furholmen spiller på autoriteten for det det er verdt.
De trygler, krangler og vi koser oss verre.
Programleder Øyvind Mund gjør oss også glad, han småprater med talentene uten at det blir for mye utenompjatt.
Mere blod!
Etter hvert skal dommerne foredle sine deltakere, det blir dueller og konkurranser.
Til slutt skal du og jeg også få stemme.
Samma det, egentlig.
Så lenge dommerne fortsetter å være så gira som det her, så står vi gjerne ved bokseringen og roper «mere blod!».
| 1
|
301108
|
Ingen synger blues som denne mannen i Norge
Ung gitarhelt fortsetter på sin rocka ferd.
ALBUM:
Etter flere år i rockbandet The Grand returnerte norsk blues' redningsmann, Amund Maarud, til sitt utgangspunkt med det kritikerroste albumet «Electric» i fjor.
Det ga han en spellemannpris i kategorien blues.
Med oppfølgeren «Dirt» legger han inn nok en meget sterk søknad til spellemannjuryen.
Nærmere rocken Siden sist har den unge veteranen beveget seg nærmere rocken, og visker til tider ut skillelinjene mellom de to sjangerne, i tillegg til å tilføre en god porsjon soul.
Her er for eksempel flere spor etter storheter som Led Zeppelin, The White Stripes og The Black Keys, samt hans eget rockalibi, The Grand.
Sistnevnte er på ingen måte overraskende siden Maarud har videreført sitt samarbeid med Henrik Maarud på trommer og organisten Eirik Tovsrud Knutsen.
Lillebror Henrik har også mikset platen, mens storebror selv står som produsent.
For de aller fleste musikere er det en stor fordel med et blikk utenfra, i det minste for å begrense dyktige instrumentalister og for å systematisere alle idéene.
Til tross for at alle de mange bidragsyterne får vise seg fram, er det faktisk ingenting som oppleves som overflødig.
Skiva er forbausende strukturert og tikker inn på relativt korte 37 minutter.
Mørkt og skittent
Men disse friske høsttegnene avslørte Maarud allerede i sommer.
En imponerende konsert under Øyafestivalen bar bud om at det kommende albumet var noe å se fram til.
Singelen «Dirty Laundry», som ble sluppet tidligere i høst, bidro til å øke forventningene ytterligere.
Den viste mye av det beste som bor i Maarud og bandet hans.
Låten tar utgangspunkt i en seig og mørk shuffle, bygges opp til et strait og avhengighetsskapende refreng, før den ender opp i en oppvisning i gitarsoli fra en av landets bedre gitarister.
Løsere form Maarud er anerkjent som en gitarhelt, men er også en drivende dyktig vokalist, og hans røffe og nærmest desperate stemme kler det skitne og grisete soundet utrolig godt.
I duetten «Anywhere You Go» støttes han også vakkert opp av Carina Moen.
Som singelen er albumet både friere i formen og mørkere i uttrykket enn det foregående albumet.
Mens «Electric» var en slags oppsummering av hans karriere, peker årets plate framover.
«No one can sing the blues like Blind Willie McTell», sang Bob Dylan i 1983 i en låt som ikke kom med på «Infidels».
I 2005 svarte Thåström med «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce» fra «Skebokvarnsvägen 209».
I Norge er det ingen som synger blues som Amund Maarud.
Det beviser han nemlig med «Dirt».
| 1
|
301111
|
Forrykende countrymiks fra Brad Paisley
Spiller moderne country tuftet på det beste fra tradisjonen.
ALBUM:
«This is real / This is your life / In a song / Yeah, this is country music», synger Brad Paisley (38) på sin niende langspiller.
Men de aller første ordene du hører på albumet «This Is Country Music» er følgende:
«You're not supposed to say the word cancer in a song».
Så gjør han akkurat det en del låter seinere — synger om kreft, altså, i «One Of Those Lives» (i kontrast til det mer hverdagslige og uskyldige one of these days).
Dette er prosjektet til verdens kanskje aller største countrystjerne akkurat nå.
Listetopper de luxe 18 av de 25 låtene som har nådd Billboards Hot Country Songs har gått helt til topps, og i fjor toppet han ei lang liste over priser med å lande Entertainer of the Year-tittelen under Country Music Awards.
Det er ikke vanskelig å forstå, han hyller amerikansk «everyday life», den jevne amerikaner og det som blir definert som sunne verdier — uten å bli banal.
I Norge i fjor
Det som imponerte mest da Paisley besøkte Notodden Musikkfestival i fjor sommer, var ikke bare den lange rekka med hitlåter og en enestående publikumsappell, men hans lekre omgang med Telecasteren.
Paisley er en meget dyktig gitarist, og ga til og med ut et gitaralbum for tre år siden.
Det gjorde også Hellbillies-gitarist Lars Håvard Haugen med stort hell tidligere i år.
Når Paisley spiller i Oslo Spektrum 26. august, er det med Hellbillies og amerikaneren Darius Rucker som gjester.
Også «This is Country Music» er krydret med lekre fingerøvelser og «stikk» til venner av elgitaren.
Stor gitarist
Dermed skiller han seg på mange måter fra den gemene hop blant Nashville-stjernene, både ved å spille sjøl (!), ved hovedsakelig å bruke sitt eget band i studio og ved å skrive låtene sjøl — riktignok ofte i samarbeid med andre.
Jeg ble første gang oppmerksom på Paisley da han ga ut sitt tredje album, «Mud on The Tires» i 2003, først og fremst på grunn av låten «Celebrity» — der han gjør narr av de nye kjendisene på tv, «realitystjernene», og synger at han sjøl nesten ikke kan vente med å vrake Ferrarien på vei til rehab...
Gjør alt riktig Paisley kunne som så mange andre Nashville-stjerner før ham gjort det lett for seg, gjennom å rake sammen til et album med et par hitlåter og spedd dem ut med middelmådig fyllstoff.
Men — han gjør alt riktig her også.
«This Is Country Music» spenner over det meste innenfor det utvidete countrybegrepet, fra sørstatsinspirert rock og moderne country, via små doser med surfrock, bluegrass, gospel, veskystcountry og spagettiwestern til den typiske countryballaden som amerikanske countrystasjoner elsker.
Han synger søtt om den første kjærligheten i «Toothbrush», og han videreformidler oppskriften på et forhold som skal vare i «Love Her Like She's Leavin'».
Gjør du det vil hun garantert bli, råder onkel Bill.
I «I Do Now» synger han om dem som mister kjærligheten, som sitter på bar midt på dagen og tenker at de skjønner så mye mer når de nå har fått ting på avstand.
Gode gjester
Med på laget har han også et av USAs mest slitesterke countryband, Alabama, Eagles' Don Henley, Idol-stjerne og duettpartner Carrie Underwood, den nye countrystjerna Blake Shelton, Marty Stuart, Sheryl Crow og Carl Jackson.
Ja, og så Clint Eastwood, da, som med sin gjennomrustne røst rammer inn et fyrverkeri av en gitarlåt som ville gjort Ennio Morricone misunnelig — med plystring og det hele.
Og den heter selvfølgelig «Eastwood».
Det kalles respekt!
«Nå har jeg gjort alt», konkluderer Eastwood etter Paisleys gitarkanonade.
Og — det er låter som denne og gitarsterke «Working On A Tan» (det er den med surfgitaren — om «vårens vakreste eventyr» for amerikanske studenter, spring break) som gjør dette albumet mer interessant enn det aller meste som er kommet fra Nashville de siste åra.
Variert Brad Paisley presenterer 15 sterke låter som først og fremst bærer hans stempel.
Han har lagd et album som er variert, men uten å miste fokus.
Han utfordrer countrysjangeren og flytter grenser, men uten at han tråkker over — eller på — noen.
Han har så rett, det er dette som er god countrymusikk anno 2011.
Det bør bli fullt i Spektrum 26. august.
| 1
|
301114
|
Anmeldelse:Olav Løkken Reisop har skrevet en utmattende roman om en kveld i dårlig selskap
Misantropisk middag.
I sin første bok «Pastisj» hermet, hyllet og skrev Olav Løkken Reisop videre på verk signert samtidskulturelle størrelser som Solstad, Kjærstad, Bergman og Von Trier.
Hans nye bok «Grandiosa» er en norsk tretti-år-etter-variasjon over Thomas Bernhards «Trær som faller», tidvis tett på originalen både i språk og innhold, og ytterligere understreket av at Reisops romanfigurer diskuterer Nationaltheatrets oppsetning av teaterversjonen av Bernhards roman.
Mens Bernhard led seg gjennom en middag omgitt av Wiens kulturelite, innser Reisops jeg-forteller Nikolai for seint at han har glemt å melde avbud til velstyret i borettslagets årlige middag.
Som i dette tilfellet finner sted i den prangende arkitekten Rolf Slependens prangende toppleilighet bygget oppå en toppleilighet.
Norske hus og hjem
Norske hus og hjem
Som tittelen antyder, det handler om smak — forstått som god, dårlig, og påtatt.
Om bestikk og kjøkkeninnredning og ikoniske designerstoler, Nesbø-romaner, klappekutyme i teateret, og om hvordan de færreste mennesker, ifølge Nikolai, er i stand til å føre en intelligent samtale.
Gjennom en belærende og ekstremt nitid indre monolog, iblant brutt opp av dialog, iblant henvendt til leseren, dissekerer Nikolai kvelden, middagsgjestene og seg selv.
Det blir raskt monotont og forutsigbart.
Det er mer interessant når Reisop, som er utdannet arkitekt, skriver om arkitektur.
Når Nikolai lar seg begeistre av en artikkel signert en umoden Dagblad-journalist, er det sin egen artikkel fra 2013 om nettopp Barcode og arkitekturens etiske og sosiale forpliktelser, eller i dette tilfellet mangelen på sådan, forfatteren siterer.
I likhet med Nikolai, er forfatteren ingen fan av de monumentale byggverkene som først og fremst fremmer arkitektens ettermæle, og taler i stedet for vanlige hus, og byrom som er gode å bo og være i.
I romanform kan han dessuten dra på og la hovedpersonen omtale operahuset som et stykke skinndemokratisk arkitektur, livløs som en sammensunket ostesuffle, og Barcode som en råtten tanngard og Oslos pinligste skue.
Mett og matt
Mett og matt
Forfatteren slenger flere litterære forbilder på bordet, og kommenterer via Nikolai rett som det er sitt eget prosjekt, og kan sannsynligvis argumentere for alle valgene han har tatt.
Men det er vanskelig å finne gode argumenter for å oppfordre leseren til å investere så mye tid som denne boka krever.
Selv lukket jeg den og kjente at jeg delte hovedpersonens lettelse over at måltidet endelig var over.
•
Olav Løkken Reisop er anmelder i Dagbladet, derfor anmeldes boka av en ekstern skribent.
| 0
|
301116
|
Har barnebokskrivingen til Jørn Lier Horst smittet over på voksenkrimmen?
William Wistings unge år.
Den solide politietterforskeren Wisting mottar et brev stilet til ham.
Det ble funnet bak en billedramme i leiligheten til en avdød 97 år gammel kvinne.
Innholdet setter en støkk i ham.
Det dreier seg om svaret på en 100 år gammel kriminalgåte.
Slik åpner Jørn Lier Horst sin 11. bok om William Wisting.
Denne samvittighetsfulle og medmenneskelige etterforskeren ved Larvik politikammer.
Gammelmodig
Det vil si, selv kaller Horst den for bok null.
Vi bringes nemlig 33 år tilbake i tid.
Da var Wisting nybakt tvillingfar, gift med nå avdøde Ingrid og nyutdannet patruljerende politi.
Under en nattevakt blir det begått et ran i den lille kystbyen.
Ranerne kommer seg unna, men Wisting har et spor.
Parallelt kommer han over en forfallen låve, der det står en uhyre sjelden veteranbil.
En Minerva, som skal ha forsvunnet en gang i 1920-åra.
Nysgjerrigheten til den unge politibetjenten vekkes da han finner kulehull i bilen.
Horst skal ha vært inspirert av Kristin-saken, som han selv var med på å etterforske, når han lar plottet være en såkalt cold case.
Det er imidlertid lite som minner om den tragiske saken i denne boka.
Snarere er plottet nokså gammelmodig og nesten uskyldig.
Minerva-mysteriet bringer oss tilbake til 20-tallet, streikebryteri og en pengetransport.
Det leder også inn i et lukket-rom mysterium.
Den forfalne låven var låst innenifra.
Wisting finner en gammel madrass og ei avis fra 70-tallet.
Betyr det at vedkommende som engang holdt til der, aldri har forlatt låven?
Solid og redelig
Horst skriver like innsiktsfullt, solid og redelig, som Wisting etterforsker sakene sine.
Vi får innblikk i Wistings kvaler mellom det å være god familiefar og god politimann.
Horst lager et overbevisende bilde av 80-tallet, med furumøbler, skrivemaskin og fasttelefon.
Mangelen på mobil blir påfallende når Wisting kommer opp i en dramatisk situasjon.
Dramatikk er det for øvrig nokså skralt med i denne boka.
«Når det mørkner» er en av Horsts seks utgivelser dette året, iberegnet tre årlige barnebøker om «Detektivbyrå nr. 2», og to i ungdomskrim-serien «CLUE».
Han er med andre ord imponerende produktiv, men det kan virke som om barne- og ungdomsbokskrivingen smitter over på voksenkrimmen.
Plottet i denne boka kan minne om en guttebok fra 50-tallet.
Helt greit, men verken spesielt spennende, originalt eller spenstig.
| 0
|
301117
|
Middels moro i «17 igjen»
Matthew Perry blir til Zac Efron.
FILM:
Tynntjukk Allerede under åpningsscenen steg sevja i kinosalen.
Året er 1989.
I bar og svett, muskuløs overkropp står langluggede Zac Efron og skyter basketballen i nettet gang på gang.
Han er 17 år, lagets kaptein, pikenes Jens og de svakes forsvarer.
Men han har smelt kjæresten på tjukka.
Scwhung!
Året er plutselig 2009.
Mike O’Donnell er blitt til Matthew Perry, en tynntjukk fyr, med sur mine og ironi som våpen.
Kona er i ferd med å forlate ham og barna ser han lite til.
Scwhung!
Mike O’Donnell er Zac Efron igjen.
Men året er fremdeles 2009.
Ny sjanse.
Nye muligheter.
Søtningsmiddel Grunnideen til «17 igjen» er en Hollywoodklassiker.
Folk som blir yngre, eldre, skifter kropp, får nye sjanser etter døden, er en sikker vinner når det kommer til å innprente moralen:
Gresset er ikke grønnere på den andre siden.
Vi som har levd litt har sett dette mange ganger før.
15-åringer syns derimot kanskje dette er friskt.
Like friskt som rusbrusen de tyller i seg.
En drikk som smaker lite annet enn søtningsmiddel og andre unaturlige tilsetningsstoffer.
Akkurat som denne filmen.
Heldigvis spiller Thomas Lennon («I Love You Man») en viktig birolle.
Som Ringenes Herre-fan og mangemillionær står han for filmens beste øyeblikk, og bringer sårt tiltrengt Judd Apatow-aktig humor til denne klisjeen av en ungdomskomedie.
| 0
|
301119
|
Tidløs nytelse
Ingen skal beskylde Brasserie France for å være moteriktig.
Og takk for det.
- Dette er virkelig et lite stykke Frankrike midt i Oslo, sa Robinson.
- Ja, i alle fall hvis man myser litt og prøver å stenge ute de norske glosene som flyr rundt ørene dine, svarte Fredag.
For på Brasserie France er det trangt mellom bordene, slik det skal være på et ekte, klassisk brasserie.
Robinson og Fredag har besøkt restauranten — som lenge hadde det fjollete navnet A Touch of France — flere ganger, og navneskiftet må kunne sies å være den mest radikale endringen siden starten.
Ellers er alt ved det gamle.
Franske klassikere har stått på menyen i Øvre Slottsgate 16 i over tretti år, selv om det stilige brasseriet på gateplan først åpnet i 1991, bygget etter modell av det ærverdige Brasserie Pyrénéen i Toulouse.
Opp gjennom åra har Robinson og Fredag sett servitørene gå fra å være mørkhårede, gråhårede og nå nesten hvithårede.
Dette er tradisjon.
Stolt tradisjon.
Og fransk på flere måter enn interiør og meny.
Servitørene er korrekte og hyggelige, men kan også oppleves som en smule arrogante
- ikke ulikt den sjargongen man tidvis møter på hektiske brasserier i de franske storbyene.
Da Robinson og Fredag spurte om råd til menyvalg, fikk de først et skuldertrekk og et slikt «kommer helt an på hva du liker»-svar.
Etterpå ble servitøren litt mer «norsk» og hjelpsom.
- Problemet er at jeg har lyst på det meste, sa Fredag, og tygget på «froskelår», «snegler», «bouillabaisse» og «andelår», før valget falt på andeleverterrin og gjøkalvlever, to gjengangere i menyen.
Robinson valgte hvit asparges med limehollandaise, samt helstekt smørtunge med sjampinjong, kapers, tomat og brunet smør.
To glass Riesling fikk akkompagnere forrettene, som raskt kom på bordet med ferskt brød og godt, fransk smør.
- Dette smaker deilig, og er virkelig i tråd med sesongen, utbrøt Robinson etter en munnfull asparges.
Stengene var faste og sprø i konsistensen, og syren fra limen kledde hollandaisesausen svært godt.
Andeleverterrinen er blitt lovprist før, og har ikke forringet seg - med sitt tilbehør av grillede briocheskiver og rieslinggelé, mente Fredag.
—En nydelig, smørmyk konsistens som parer seg perfekt med søt Riesling i flere former!
- Hva med vin til kalvelever og fisk? undret Robinson.
- En Gamay, selvfølgelig, svarte servitøren, som nå hadde lagt vekk den «franske» arrogansen.
Det skulle vise seg å være et godt valg.
Med sin lette fruktighet og friskhet sto den utmerket til både lever og fisk.
Smørtungen hadde kanskje tjent på å være litt mindre hardt stekt, syntes Robinson, men flyndrefisken smakte godt — med klassisk syrlig-søtt tilbehør av kapers og tomat.
Gjøkalvlever er en av Fredags absolutte favoritter, men delikatessen er nesten umulig å oppdrive i byens kjøttdisker.
Derfor er det vanskelig å vike unna fristelsen når den dukker opp i en restaurantmeny.
Også denne gangen falt den lette, porøse leveren i smak, med sitt tilbehør av kalvesjy, grillet sjampinjong og bacon.
- Litt som å komme hjem til mor? undret Robinson.
- Kanskje heller ei gammel, fransk tante, foreslo Fredag.
- Det er noe upretensiøst og realt over måten alt serveres på her.
Det er smakene som står i fokus, ikke presentasjonen.
Iøynefallende er imidlertid dessertvogna på Brasserie France, en attraksjon i seg selv.
Fra den bugnende vogna kan gjestene ufortrødent velge, ikke bare én gang, men to, ja, hvorfor ikke tre ganger?
Valgets kvaler igjen.
Da servitøren tilbød seg å foreta utvalget, takket Robinson og Fredag prompte ja, og fikk en stor tallerken som inneholdt sjokolademousse, brownie med valnøtter, spritmarinert frukt, sorbeer, crème brûlée — mer enn nok til at tilbudet om påfyll av det ene eller det andre slaget ble avslått.
Muligens finnes det franske spisesteder i hovedstaden som er mer innovative enn Brasserie France, men det klassisk franske går nå engang aldri ut på dato. robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
301121
|
«Programmet er masete og uoversiktlig»
«The Hit» overbeviser ikke.
ANMELDELSE:
Med «Gullrekka» er det ingen tvil om at NRK eier fredagskvelden.
Nå er klassikeren «Beat for beat» byttet ut med det irske konseptet «The Hit», en slags «Idol» for låtskrivere.
Litt mindre karaoke, litt mer musikkhåndverk enn TV 2-konkurrenten.
To artister lytter seg gjennom seks sanger fra ukjente låtskrivere, og velger hvilken låt de selv ønsker å gi ut som singel og framføre direkte på tv.
I løpet av noen hektiske minutter avgjør seerne hvem av artistene som går videre til en finale seinere i høst.
Avbrytelser Låtskriverne er i fokus, og må prestere for artistene.
Det anes en spenning etter framføring og før valgene skal tas.
Men det går for kjapt til at de virkelig sterke følelsene hos de håpefulle kommer gjennom tv-ruta.
«Fort og gæli» er i det tatt hele gjennomgangstonen i programmet.
Avbrytelser av låtene med unødvendig småprat ødelegger for mulighetene til å bli kjent med musikken.
Det samme med kommentarer fra venner og familie.
De betyr nok mer for aktørene enn for seerne.
Programmet er masete og uoversiktlig nok fra før.
Programleder Marte Stokstad redder inn noe av inntrykket.
Hun blir som et rolig samlingspunkt i alt styret; dyktig og troverdig engasjert uten noen gang å tippe over.
Lite på norsk
Av sesongens seks første potensielle hiter, er ingen på norsk.
Det er et merkelig valg av NRK, og åpner for færre overraskelser.
En kjapp titt på låtene i de kommende episodene vitner om en laber norskandel videre.
Hvorfor?
I tillegg er det musikalske spennet lite i sangene fra første program.
Med mer enn 3000 innsendte bidrag burde større variasjon vært mulig.
Nå spiller det nesten ingen rolle hvilken låt artistene velger.
«The Hit» har så langt ikke vært noen braksuksess i landene det er blitt sendt i.
Til det er nok konseptet for rotete og vanskelig å få tak på.
Men NRK leverer en fresh produksjon.
Og det var sannelig på tide med en talentkonkurranse som skiller seg fra konkurrentene, selv om programmet må bevise bedre for å fortjene plassen i «Gullrekka».
Hva synes du om «The Hit»?
Diskuter i kommentarfeltet under.
| 0
|
301122
|
Kokk i klammeri
«Bon Appetit!
Hr President» plasserer en energisk og sjarmerende hovedperson i en luntende historie.
FILM:
Det er slett ikke rart kjendiskokker som Nigella Lawson og Jamie Oliver blir sexsymboler.
Det er noe livsnytende over mange av de vuggende og smattende menneskene som har viet livene sine til å lage mat, noe henført som også har kraft til å henføre andre.
Catherine
Frot har noe av den samme sanseligheten i «Bon Appetit!
Hr President», en feelgoodfilm med ullen sjangertilhørighet, basert på den sanne historien om kokken som ble president Mitterrands private kjøkkensjef.
I filmversjonen er navnene endret, og virkeligheten har fått stå så lenge på kokeplaten at den komplekse aromaen er fordunstet.
Moderne frustrasjon
Historien om Hortense Laborie (Frot) fortelles på to plan:
Nåtidsplanet, der hun jobber på en utpost ved Antarktis, gjør at seeren skjønner umiddelbart at ansettelsen hun overraskes med i begynnelsen av fortidsplanet, ikke har vart.
Som kvinne kolliderer hun inn et etablert mannsvelde, som dedikert fagperson får hun problemer med byråkratene som rynker brynene for hver lille kvittering som kommer inn, og når hun også får god kjemi med det kulinarisk interesserte statsoverhodet, vekker hun grønnøyd misunnelse og pikante rykter blant dem som gjerne skulle hatt det samme.
Den midterste gnisningen er kanskje den som føles mest relevant:
Konfliktene og kommunikasjonsproblemene mellom ildsjel-typene og revisor-typene er en av modernitetens store frustrasjoner, og alle som har vært en stund i arbeidslivet kan kjenne igjen oppgittheten som ulmer under her.
Dårlig bygget
Men konstruksjonen er mangelfull.
Nåtidsplanet er narrativt unødvendig og uten spenning, og fortidsplanet er egentlig en hverdagslig og ganske så realistisk bagatell, med mange entusiastiske bilder av kutting og koking, som aldri tar seg bryet med å nøste opp sine egne røde tråder.
Frot er jordnær og sjarmerende, samspillet med presidenten, spilt av den aldrende forfatteren Jean d'Ormesson, er varmt og fint.
Men historien er fortalt med langt mindre kontroll enn hva Hortense har over sine egne fresende gryter.
| 0
|
301123
|
Forutsigbar
Kreftdramaet «The Fault in Our Stars» burde vært skarpere i kantene.
FILM:
Det er ingen glede å slakte en kreftfilm, så jeg skal prøve å la være.
Jeg ønsker heller ikke å havne i unåde hos millioner av tenåringer, så la oss begynne med alt det positive.
«The Fault in Our Stars» bygger på John Greens femte roman og er siden 2012 solgt i over 10 millioner eksemplarer (utgitt på norsk som «Faen ta skjebnen»).
Den tilhører «sick-lit»-sjangeren og fortelles fra den kreftsyke 16-åringen Hazels synsvinkel.
For å føye sine foreldre, oppsøker Hazel ei støttegruppe og der møter hun kjekkasen Augustus Waters, som er kreftfri, men har mistet det ene beinet til sykdommen.
Fin Hazel
Historien er filmet på et merkelig lavt budsjett, kioskvelteren tatt i betraktning, men feide likevel Tom Cruise av banen da den hadde USA-premiere forrige helg.
Hovedrolleinnehaverne, Shailene Woodley og Ansel Elgort, spilte søsken i «Divergent», en annen av årets kinovinnere.
Woodleys Hazel er ikke vanskelig å like.
Hun er smart, kjapp i replikken og har et reflektert «no nonsense»-forhold til egen sykdom.
Augustus er ikke fullt så inntakende, men også han er langt mer interessant enn alle bifigurene.
Hvis dette er en bok/film som tar kreft blant unge mer på alvor enn vi er vant til i sjangeren, så er det en smule nedslående.
Jeg synes filmen virker altfor kalkulert og forutsigbar.
Og da tenker jeg ikke på at noen kommer til å dø av kreft.
Nei, filmen er forutsigbar i den forstand at man altfor ofte velger den mest utslitte klisjeen når noe skal skje eller en følelsesmessig reaksjon skal formidles.
Dessuten er dialogen merkelig daff og lite oppfinnsom, hvis den har ambisjoner om å være del av en smart ungdomsfilm.
Snille saker
I starten mistenkte jeg filmen for å være et oppbyggelig kristendrama av typen som er en egen sjanger i USA, men så ble det både alkohol og sex etter hvert (bittelitt sjampis og en lunken sexscene, riktignok).
Filmen er altfor snill og kunne holdt enda mer igjen på det sentimentale, også i valg av musikk.
Men filmen er bygget på en såkalt «ung voksen»-roman, sier du muligens, så hvor streng skal man være?
Vel, det er voksne håndverkere som mekker roman og manus.
For dem burde livet være en daglig krig mot klisjeene.Klikk for innhold
| 0
|
301124
|
Eminent freakshow
Gunstein Bakkes roman er ingen bred landevei, men den leder til litterære paradiser.
Er du sliten?
Har du gått vill i den norske realisme-jungelen, med sine familiefeider og I-landsdepresjoner?
Gunstein Bakke kan være din guide på jakten etter litterære paradiser hinsides smarttelefon og mediale konsentrasjonsvansker.
Men den som trer inn i romanen «Havende» må la alle forhåpninger om «den brede fortellingen», «elskverdige karakterer» eller «rå og hudløse skildringer» av egen skilsmisse eller oppvekst fare.
Kunstverk
Bakkes univers er ingen bred landevei.
Veien til litterære opplevelser er smal, ofte grotesk, og krever forsakelser.
På omslaget er det en illevarslende illustrasjon av en kvinne som er halvveis visket ut av noe som ligner et gigantisk brunt egg.
Kunstner Vanessa Baird har fanget inn det underfundige og skakke ved Gunstein Bakkes roman.
Designer Johanne Hjorthols innsekter kravler over sidene og bidrar til at produktet ikke bare er en av årets beste, men også vakreste romaner.
Boka er et helstøpt kunstverk.
Romanen handler om Julia Pastrana, «apekvinnen» som var en av attenhundretallets største kjendis-freaks.
Den lille meksikaneren var rammet av en genetisk sykdom som medførte at kjeven var abnormt stor og dekket av hår.
Bakke gjør tre nedslag i historien om den skjeggete damen.
Helgenfortelling
Et tidsplan følger Pastranas siste måneder i Russland, der hun dør kort tid etter å ha født en sønn.
Et annet tidsplan foregår på en søppeldynge i 1979, der en uteligger ved navn Finn har funnet det utstoppede liket og adoptert det som en slags samboer.
Den siste historien handler om en gravid journalist som i 2013 følger liket tilbake til hjembyen i Mexico, der hun gravlegges med pomp og prakt og honnørord.
Historien om Pastrana er fortalt før (og har inspirert andre norske historier om løvekvinner), men aldri på en slik måte.
Bakke borer i språket og kjøttet på jakt etter hvordan livet arter seg i periferiene av samfunnet.
Kanskje er dynga, misfosteret og barnet som blir født etter en voldtekt, stedet der livet manifesterer seg tydeligst?
Bakkes roman er en blanding av roadmovie og guddommelig komedie.
Historien om Pastranas død, etterliv som utstoppet tivoli-attraksjon og endelige oppstandelse som begravd ikon for kapitalistisk og kolonial utnyttelse, utgjør en mørk og moderne helgenfortelling.
Privilegium
Bakkes gåtefulle roman er et godt sted å tenke over hvordan språket kan brukes til å utforske liv på grensa.
Det har vært et privilegium å hvile i setninger som disse:
«Livet er jo i utgangspunktet, det er det som er saken, akkurat litt for langt, det er dessuten for vidt, for bredt, eller om en tok og snudde på det: folk er for korte, for små, for smale for det.
Ikke en kjeft kan klare å fylle det ut, til det er livet en altfor stor veske, hver morgen dras glidelåsen opp og en ser hvor lite alt sammen er, det som natta gjorde uendelig.»
Jeg planlegger å vende tilbake til «Havende» ikke bare i 2017, men i flere år fremover.
| 1
|
301128
|
Perfekt match når Dr. John møter The Black Keys
Dyrker New Orleans-groovet på «Locked Down».
ALBUM:
Tenk deg The Black Keys' punkblues, spilt på gitar og trommer, parret med Dr. Johns voodoo-mystikk.
Tenk deg «Locked Down»!
Rett produsent Albumet er et perfekt eksempel på hva den rette produsenten kan gjøre for en artist.
Det kanskje beste eksempelet er Rick Rubins revitalisering av Johnny Cash på slutten av countrykjempens karriere.
Men produsent Dan Auerbach, gitarist og låtskriver i powerbluesduoen The Black Keys, har åpenbart hatt planer om å gjøre det samme med Dr. John.
Voodoo-mystikk New Orleans-legenden Mac Rebennack, bedre kjent som Dr. John, vil for alltid bli husket for sine tidlige plater med psykedelisk r'n'b-funk-blues, fra debuten «Gris-gris» som Dr.
John, The Night Tripper i 1968, for sine versjoner av låter som «Iko Iko» og «Tipitina» på 70-tallet, for hitlåten «Right Place Wrong Time» i 1973, for sine bidrag på Rolling Stones' mesterverk «Exile On Main Street» i 1972 og for sin urkule framføring av «Such A Night» i The Band-filmen «The Last Waltz» (1978).
Han ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i fjor og nå for tida spiller han rollen som seg sjøl i tv-serien «Treme» - om et New Orleans som reiser seg etter Katrina.
Samhold og sinne Hans Grammy-vinnende album «The City That Care Forgot» fra 2008, spekket med gjesteartister, ble en manifestasjon av samhold, men også sinne - rettet mot spesielt George Bush' manglende hjelp til Katrina-ofrene.
«Tribal» fulgte godt opp i 2010, og nå har han altså vært i studio med Auerbach og hans håndplukkede musikere.
Farfisa-orgel Dr. John har sagt at han følte seg ganske trygg på Auerbach, for barna hans hadde fortalt ham bra ting om hans band The Black Keys.
Og Auerbach har satt sitt preg på albumet, gjennom å presentere Dr. John i et annet lydbilde som faktisk ikke likner noe annet.
Men - det er gjort uten å gi slipp på doktorens særpreg.
Auerbach har bare forsterket det.
Samtidig er det blitt et album som også nikker til Dr. Johns plater på 60- og 70-tallet.
Ved siden av å tilby klassisk Dr. John-lyd, gjerne fra hans nostalgiske Farfisa-orgel (elektronisk), supplert med hans karakteristiske, skjærende stemme, legger Auerback inn små samples og små turer med sin egen bluesgitar - stilt inn i Mississippi-modus.
Blåsere krydrer her og der, og de kvinnelige koristene står for magi i «Big Shot».
På «Ice Age» dukker det jamen opp noen afrobeat-toner også, og gud får sitt i «God's Sure Good», den mest tradisjonelle og typiske Dr. John-låten på dette albumet.
Fikk rett Auerbach møtte Dr. John med følgende garanti da han møtte ham på en festival i New Orleans:
«Jeg skal produsere det beste albumet du har lagd på lenge».
Og jaggu fikk han rett.
| 1
|
301129
|
Brun rebell
Det er ikke bare Mummitroll-serviset som skiller seg ut hos Pjoltergeist.
Robinson og Fredag sto midt i mørklagte Rostedsgate, også kalt pornogata på grunn av utvalget erotiske artikler i nabolaget.
De kunne ikke se noen restaurant.
- Jo, der borte, der er det lys i kjellervinduene, utbrøt Fredag.
På døra bjeffet et skilt at hunder, kredittkort, barn og blitz ikke har adgang.
Innenfor var barrekka allerede fullsatt.
Bula som var her før slukket tørsten til motorsyklister, sjømenn og eventyrere.
Nå har Hells Angels kjørt sin vei.
Denne kvelden var bordene hovedsakelig fylt opp av store og mindre gjenger i 30-åra, svartkledde (kule), med hornbriller (kreative) og brunt brennevin i glasset (kåte på livet).
- Det føles litt som å være i Berlin eller Køben, kommenterte Robinson.
Geist kommer fra nettopp tysk, og betyr ånd.
Pjolter er den gode, gammeldagse sterke.
Mye drukket i Danmark.
- Så restauranten vil fremme Pjolterånden?
- Og faenskapen!
- Hva får deg til å si det?
- Skiltet på døra, det dødsbrune interiøret.
Og innholdet i dette melkeglasset, sa Robinson og skålte i chinato, campari, gin og soda.
Slurken varmet helt ned i den vinterkalde tåa.
Pjoltergeist fikk et kvalitetsstempel allerede før den åpnet i slutten av september.
Det skyldes at kokken kommer fra kritikerroste «Ylajali» og vinkelnerne fra like populære «St. Lars».
Menyen kombinerer det japanske, koreanske, franske og islandske kjøkkenet.
Først fikk spiseparet en kald suppe av fermenterte grønnsaker.
Fermentering, eller gjæring, er mye brukt i asiatisk matlaging.
I Norge er rakfisk og surdeigsbrød kanskje de mest profilerte rettene i sjangeren.
Suppa kom med østers og en god dose chili.
Med et glass Riesling til smakte det veldig godt.
Kjøkkenets konsept er å servere små-retter som kan deles.
Men restauranten er blitt så populær at du må binde deg til «Zuperpakki» for å få et bord.
Det er en sjuretters delemeny.
Vinpakke derimot, det er for jåler, på Pjoltergeist skal du kunne slappe av, konsentrere deg om brennevinet og deretter dele ei flaske vin.
Forstår vinkelneren at du er litt jålete, ja, så får du selvfølgelig et glass champagne til trøffelretten.
Til bordet kom «kimchipannekaker»: kruttsterke vafler med reker, vårløk og majones.
Og «takoyaki»: friterte akkarboller med ingefær og revet tørrfisk.
-Jeg elsker dette, sa Fredag mellom munnfullene.
- Det likner ikke på noe jeg har smakt før.
Alle rettene serveres på solid finsk porselen, dekorert med mummitroll.
- De gir deg finger'n med dette barneserviset.
- Finger'n?
Jeg føler meg veldig velkommen.
- Ja, da, men de er rebeller.
Rebelske kokker serverer andehjerte på spyd og posjert egg med overdrevet mye dyr, hvit trøffel.
Robinson og Fredag var over seg av begeistring.
Og ennå var ikke kveldens høydepunkt servert: den koreanske grillmaten.
Spisestilen var litt som på en helnorsk tacokveld, men i stedet for skjell, danderte gjestene maten på blader av hjertesalat.
Kjøttet, nydelige skiver av ibericosvin, fikk plass sammen med koriander, chili, fritert rekeskall, fermenterte grønnsaker og ulike sauser.
- Jeg får lyst til å gi den sjenerte kokken en god klem neste gang han kommer til bordet.
Dette er jo en fest!
Pannekaker med blåbærsyltetøy var kanskje en litt snål avslutning, men Pjoltergeist vil være den sjarmerende raringen.
Og det gjør restauranten til en av Oslo desidert mest spennende. robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
301130
|
Sunset Rubdown
Er Spencer Krug et geni eller bare veldig, veldig flink?
CD:
| 1
|
301132
|
43 er ingen alder, selv for en rapper
E-40 imponerer med sitt andre dobbeltalbum på to år.
ALBUM:
43 er ingen alder, selv ikke når du er rapper og hiphop-produsent.
Bare sjekk ut veteran E-40s andre dobbeltalbum på to år (!).
For mens Bay Area-området i California har vist seg å by på noen av de mest spennende unge rappersonlighetene og produsentene de siste årene, står ikke dette kreative miljøets pioner og grand old man tilbake for ungfolenes orginalitet og produktivitet.
Gjennom førtifire basstunge, minimalistiske og mørke — men samtidig fengende og varierte — kutt viser E-40 at han er mer fokusert og pigg enn på lenge, med en fin blanding av gangsterhistorier og hypno partymusikk.
Her burde det med andre ord være nok krim, skrudd underholdning og grovkornet humor for hele påskeferien.
| 1
|
301142
|
My Chemical Romance-vokalisten har renvasket seg
Gerard Ways soloalbum David Bowie, The Beatles, T-Rex og Suede i en velsmakende suppe.
ALBUM: My Chemical Romance, tenåringsangsten inkarnert, imploderte i en svart sky av intern turbulens og kreativ åndenød etter middelmådige «Danger Days: The True Lives Of The Fabulous Killjoys».
Opp av asken som Fugl Føniks stiger vokalist Gerard Way med soloalbumet «Hesitant Alien».
Med sin brokete historie og pretensiøse aura, er han lett å sable ned.
I teorien, i det minste - Gerard lar seg nemlig ikke kneble så lett.
«Hesitant Alien» er nemlig et ganske så sprudlende brygg, blandet på like deler glamrock og britpop - Bowie, The Beatles, T-Rex og Suede i en velsmakende suppe.
Way har tidligere vist med stor overbevisning at han har grep om Den gode melodien når han senker skuldrene og er på nett med sitt kreative jeg.
Her leker han seg uproblematisk gjennom 30 år med britisk pop- og rockhistorie.
Høre bare umiddelbare «Action Cat» og «Get the Gang Together».
Ikke dårlig for en amerikaner, det.
| 1
|
301145
|
Går nådeløst til verks
Formtopp for Every Time I Die.
ALBUM:
Buffalo-kvartetten Every Time
I Die har vist at de er et band å regne med.
Bandets to foregående langspillere «The Big Dirty» og «New Junk Aesthetic» er solide påler i skjæringspunktet mellom hardcore og matte-metal.
Plate nummer seks, «Ex Lives», er intet unntak.
Allerede på åpningssporet «Underwater Bimbos From Outer Space» går de nådeløst til verks.
Det låter overveldende intenst, men vokalist Keith Buckley har alltid en god melodilinje på lur for at man ikke skal dette av lasset i tåken av tordnende gitarriff.
«Holy Book of Dilemma» og «A Wild Shameless Plain» følger hakk i hæl, og klokker inn på under fire minutter til sammen.
Det er med andre ord effektivitet i høysetet.
Digget du Every Time I Die i forrige runde, har du noen gode lyttetimer i vente.
Det fortsatt brutalt, men har innimellom melodier med et hint av klassisk rock.
Fortrefeffelig.
| 1
|
301148
|
Nord og Natt:Små smaks-eksplosjoner i munnen
Det er her du finner Tøyenløftet.
- Det koker jo her, og det på en helt vanlig tirsdag, sa Robinson.
Mellom nyåpnede spisesteder, en flunkende ny cocktailbar og det som må være landets stiligste barnebibliotek, passerte Robinson og Fredag både Tøyens urinnvånere, trendsensitive noen-og-tjueåringer, barnefamilier og en tidligere statssekretær i kulturdepartementet.
Den kulinariske spydspissen i «revitaliseringen av Tøyensenteret» er Nord og Natt, et kombinert bakeri, kaffebar, bistro og en finere restaurantavdeling.
Skandinavisk design Robinson og Fredag fikk bord på vindusrekka i et lokale med kjølig og mørk skandinavisk design, kombinert med lyst treverk.
- Har dere bestemt dere, spurte den blide svenske servitøren som i løpet av kvelden viste seg å være både kunnskapsrik, oppmerksom og morsom.
- Vi tar femretteren vi, sa Fredag.
Vinpakke var ikke et alternativ på menyen, men Robinson og Fredag lot servitøren ta regien over drikkevarene.
Ishavsrøye og lodderogn Første rett var et lite stykke ishavsrøye, servert med potet- og purreløkpuré, sylta agurk, solsikkekjerner og røkt lodderogn.
Servitøren anbefalte en tørr Soave, som sto godt til fisken
- Enkeltkomponentene er knallgode, men drukner fisken litt i smaken av potet og purre? lurte Robinson.
- Jeg synes ikke det.
Den syrlige agurken og milde røyksmaken i rogna løfter dette til en høyere enhet, mente Fredag.
Forretten var bare en munnfull, men vinen kom i en så uvanlig raus mengde at både Robinson og Fredag trodde det første glasset skulle dekke begge forrettene.
Men, nei.
Snart sto den svenske følgesvennen klar med to like rause glass Riesling fra Alsace til neste rett med det beskrivende navnet «Skogen».
Reinsdyr og jordskokk Reinsdyrtartar med bringebæreddik, fritert jordskokkskall, jordskokkskum, granbarpulver og fjelldronningchips - dandert på en glassplate over en flat treeske med mose, lav og kongler.
- Eddiken balanserte reinsdyret godt, og Rieslingen klarte imponerende nok å hamle opp med den kraftige viltsmaken, sa Robinson, som nok en gang ga servitøren rett.
- Dette var rett og slett fantastisk, sa Fredag og brukte fingeren til å få opp de siste restene av jordskokkskum fra glassplata.
Solid og godt Hovedretten var den eneste som ga valgmuligheter.
Fredag gikk for kylling, mens Robinson, som først var litt skuffet over at det ikke sto rødt kjøtt på menyen, valgte torsken og et glass Chardonnay fra Mâconnais.
- Torsken fra Nordmøre er perfekt tilberedt i ovnen, med irrgrønn ertepuré, sprø bacon og fritert skorsonerrot.
Smakene er gode, men det blir snarere solid og godt enn veldig spennende.
Det rosa tranebærskummet skal løfte retten, men gir egentlig mer farge enn smak.
Kyllingbrystet var herlig saftig etter å ha ligget fem-seks timer i ovnen, og kom med sesongens grønnsaker og lun potetsalat med seterost.
Som en søndagsmiddag
- Nå har vi beveget oss fra nynordiske eksperimenter til søndagsmiddag hos finere slekt nedover på kontinentet.
Dette er trygt og tradisjonelt, men veldig godt, sa Fredag.
En lett Chinon passet som hånd i hanske til de milde smakene i Fredags hovedrett.
- Vil dere ha kaffe til den første desserten?
Eventuelt et snitt med svart pils?
Både Robinson og Fredag syntes svart pils hørtes spennende ut, og fikk hvert sitt kortreiste glass fra Dronebrygg som holder til i mikrobryggeriet i kjelleren på Kunstnernes Hus.
Funky food
En speltvaffel kom på bordet sammen med en slags brûlée på Munkeby-ost og tranebærkompott.
- Dette var funky!
Med crispy sukkerhinne og samme farge som en crème brûlée, er det akkurat det man forventer.
Men så kommer en smakseksplosjon av skarp ost i stedet, sa en lykkelig Robinson.
- Dette smaker 17. mai-feiring på en seter i Valdres, utbrøt Fredag begeistret.
Avslutningen var lakrisiskrem, som blant annet kom med estragonmarengs og müsli med bruspulver som ga små eksplosjoner i munnen.
Med en søt Moscato fra Málaga i glasset og kveldssola inn gjennom vinduene, var det bare å lukke øynene for å forsvinne fra betongjungelen på Tøyen og ut i en lang, lys nordisk natt i naturen.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
301149
|
Anmeldelse:Ny russisk klassiker fra Marina Stepnova
Sylskarpt, vakkert og karikert fra det forrige århundrets Sovjet.
En frostknasende novembermorgen i 1918 står den unge, utsultede og lusebefengte Lasarus Lindt overfor direktøren for det fysisk-matematiske fakultet i den nyslåtte sovjethovedstaden Moskva.
Lille, jødiske Lasarus viser seg å være et matematisk geni, og skal komme til å bli det nye Sovjets mest berømte vitenskapsmann.
Direktør Tsjaldonov tar ham med hjem til sin vakre kone Marusia.
Lasarus forelsker seg umiddelbart og håpløst i den 31 år eldre kvinnen.
Marusia tar ham til seg som den sønnen hun aldri fikk.
Skarp lystighet
Skarp lystighet
Lasarus
Lindt selv klarer seg utmerket, takket være sin sjarm - og sin villighet til å bruke sin briljante hjerne på våpen i alle fasonger, deriblant atombomben.
« Tittel »
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788293139287
Kjøp boken hos ARK
Mirakuløs slutt
Mirakuløs slutt
Galina ble en gang tvunget til å gifte seg med den førti år eldre, berømte vitenskapsmannen.
Han tilba henne.
Hun avskydde ham.
Lidotskja havner etter hvert på den berømte ballettskolen i Ensk i Sibir, med lærere like kjærlighetsløse og krevende som Galina.
Sjeldent veldreid
Sjeldent veldreid
Mest elegant av alt:
Hun klarer mirakuløst nok å få til en nydelig avslutning i denne sjeldent veldreide og veloversatte boka, som rommer så mange ulykkelige, dels karikerte sovjet-russiske skjebner.
| 1
|
301150
|
I de beste hender
Stjerneregissør David Fincher gjør Stieg Larsson bedre enn han er i «The Girl With The Dragon Tattoo».
FILM:
Tale millioner av bokkjøpere verden over midt imot?
Ja, hvorfor ikke.
Stieg Larssons «Millennium»-trilogi har flere svake enn sterke sider.
Det er bøker som er hamret til med sløv meisel av en glødende, men uvøren håndverker.
En bleknebbet protagonist, en ubehjelpelig dialog og en hissig moralisme som blir stadig vanskeligere å like er bare noen av problemene.
Når Larsson likevel er blitt strandlektyre par excellence, er det på grunn av, for det første, et drivende krimpuslespill, særlig i første roman, og, for det andre, den dama.
Den asosiale hackeren og hevneren Lisbeth Salander er noe så sjeldent som en original heltinne, med en type karisma som ikke ligner noen annens.
«The Girl With The Dragon Tattoo» er filmatiseringen av første bok i serien om Lisbeth, kjent her hjemme som «Menn som hater kvinner».
Skarpt
David Fincher, en av de skarpeste og smarteste Hollywood-regissørene, klarer å kompensere for romanenes svakheter og bygge oppunder det som er bra.
Sin vane tro kaster han ikke bort et sekund av tiden.
Fincher kryssklipper kjapt og flytende, kutter ned på dialogene, og snakker i bilder.
Stemningen settes av den jagende, klagende musikken til Trent Reznor fra Nine Inch Nails.
Fincher og Reznor samarbeidet også på fjorårets eminente «The Social Network», og også her er musikken helt riktig:
Passe trist, passe tung, og full av dulgte løfter om skjeletter i skapet.
Behersket Craig
Skjelettene tilhører Vanger-familien, samfunnsstøtter og industriherrer på overflaten, konemishandlere og nazister i skjul.
Vår mann, journalisten Mikael Blomkvist (en passe behersket Daniel Craig), hyres av familiens patriark, Henrik Vanger (en fint slurrende Christopher Plummer), for å oppklare en førti år gammel mordsak.
Saken viser seg snart å trenge én med talenter utover hans egne.
Romvesen
Rooney Mara er en riktigere type for rollen som Lisbeth Salander enn Noomi Rapace var i de svenske filmene, og nærmere bokens Lisbeth i alder.
Fincher elsker å filme den fine, harde benstrukturen hennes og det ville blikket.
Rapace hadde hele tiden noe robust ved seg.
Finchers og Maras Lisbeth er rarere, et romvesen i verden, fanget på feil klode.
Rapace var nok en bedre skuespiller, med et sterkere nærvær og kroppsspråk.
At svenske Lisbeth fungerte, var takket være skuespilleren.
At amerikanske Lisbeth likevel er bedre, er regissørens fortjeneste.
Og Fincher gir Mara en siste scene som er overrumplende sår og skjør, og som hun bærer på de smale, smale skuldrene sine.
Dialogen er så flat som den må være med et slikt litterært forelegg.
Men Fincher gjør noe man knapt skulle tro var mulig:
Han finner en undertekst der.
| 1
|
301152
|
Hva har Morten Abel og Elin Furubotn felles?
De synger duett på hennes nye album.
ALBUM:
Elin Furubotn (51) er et bevis på at det nytter å lykkes som artist også om du debuterer som godt voksen.
Og - at viser funker utmerket i de rette hender.
Moden debut Furubotn var 36 da hun albumdebuterte med «Tikk takk» i 1999.
Så ble det platepause til 2006, og de siste åra har hun lagt seg på i gjennomsnitt ett album annethvert år.
Kvaliteten - og ambisjonene - har økt, og på album nummer seks har hun et stort orkester, i hvert fall deler av det, i ryggen.
Orkesteret
Og - «Å nærme seg det nære» er like mye arrangør Erik Waldejer og de 17 strykerne og blåsernes plate.
Hans fine arrangementer løfter virkelig sangene på dette albumet, som er like flott - og meget smakfullt - produsert av Håkon Berge.
Det mer tradisjonelle kompet skal heller ikke glemmes: Helge Andreas Norbakken (perkusjon), Allan Vigre (gitar) og Erlend Aasland (banjo).
Albumet består av sju nye låter og nyinnspillinger av tre eldre låter.
Det var en konsert med Furubotn og Stavanger Symfoniorkester som satte henne på ideen om å spille inn et helt album med deler av orkesteret.
Og når hun tross alt har denne fabelaktige backingen, ville det være dumt å la sjansen gå fra seg til også å gi noen gamle sanger nytt liv.
P1-musikk Valget falt på «I det stille» (som første gang ble spilt inn - også det i en utmerket versjon - til 2009-albumet «Ein tanke unna» og som du helt sikkert har hørt på radioen), «Ei jenta» fra «Villhund» (2006) og «Heilt nye vei» fra albumet med samme navn fra 2012.
I forkant av denne utgivelsen har du sikkert også hørt lett-på-tå-duetten «Så lett det kan vær» med Morten Abel, en sjarmerende sak som understøtter feelgood-følelsen på denne plata.
De små ting Tekstene handler ofte om de små tingene, som å finne sin egen himmel, om å dele ut komplimenter, om mormor på snart 100 og sønnens forbud mot at mor får spille Karpe Diem på bursdagen sin.
Hun «nærmer seg det nære».
Men det hadde vært ok å få vite grunnen til Karpe Diem-nekten!
| 1
|
301153
|
Klovn uten scene
Helt fra konseptene.
CD:
Det er ikke lett å bli klok på Chris Cornell om dagen.
Den en gang så ikoniske hardrocksangeren er i ferd med å gjøre seg til et fjols av dimensjoner.
Ikke bare er han en studie i plattheter, han framstår også som en karakterløs lykkejeger i sine stadig mer schizofrene forsøk på å kjøpe seg noen kvadratmeter i rampelyset.
Der «Carry On» var et dørgende kjedelig forsøk på å etablere Chris Cornell som en kredibel popsanger, er Timbaland-samarbeidet «Scream» et vulgært sprang i retning r?n?b og den banehalvdelen av urban og moderne pop hvor Justin Timberlake er lagkaptein.
Problemet er bare at Cornell ikke er Timberlake.
Midas-grep Der Timberlake er utrustet med en velkalibrert popnese, er smidig og sulten, framstår Cornell som stivbeint, humørløs og malplassert.
« «Scream» » Chris Cornell
1
Plateselskap Universal
Lyriske banaliteter som «make a little love, make a little war, tell me how it feels» smelter sammen med sporadiske «oh» og «yeah» og minner mest av alt om en forvirret mann som ikke helt vet hvordan han skal takle overgangsalderen.
Timbaland har brukt det siste tiåret på å skape visjonær og underholdende popmusikk med så vel Jay-Z som Pussycat Dolls, men i møte med Chris Cornell er Midas-grepet på ferie.
Ingen scene
Det er i hele tatt vanskelig å se hvem Cornell ønsker å snakke til på denne platen.
Han har fremdeles en gudbenådet stemme, men i denne konteksten vil ingen av hans gamle fans føle seg hjemme.
For det yngre r?n?b- og hiphop-segmentet vil hans ru croonersang bare forvirre.
Det er unektelig besynderlig å høre en som en gang var en av gallionsfigurene for en radikal og opprørsk dreining i rocken nå bade i vocoder, autotune og annet fiksfakseri.
Hadde enda låtene holdt et noenlunde nivå, men her er alle som en — fra «Part of Me» til bjeffingen i «Watch Out» — umiddelbart klare for fyllinga.
Det blir litt som å se Finn Schjøll i «Skal vi danse», bare at i Cornells tilfelle er det lettere å le av ham enn å le med ham.
Dessverre.
anmeldelsemusikkanmeldelserkulturchris_cornellmusikkplate
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Midas-grep Der Timberlake er utrustet med en velkalibrert popnese, er smidig og sulten, framstår Cornell som stivbeint, humørløs og malplassert.
Ingen scene
Det er i hele tatt vanskelig å se hvem Cornell ønsker å snakke til på denne platen.
Han har fremdeles en gudbenådet stemme, men i denne konteksten vil ingen av hans gamle fans føle seg hjemme.
| 0
|
301154
|
Anna Anka er fortærende kjedelig
Nærmest uutholdelig «Svenske Hollywood-fruer».
|||
TV:
Det må være en nær orgamisk følelse for en tv-produsent å oppdage at det kalde, lille hjemlandet
- Norge eller Sverige - har fostret kvinner som har utvandret til USA, og giftet seg til prangende rikdom - og at det blant disse gullgraverne finnes en løs kanon ved navn Anna Anka.
Problemet med både den norske «Ja, vi elsker Hollywood» og originalserien, «Svenske Hollywood-fruer», hvis andre sesong har premiere i kveld, er at de er basert på klokketroen på at rike, blonde tupper som snakker om alt de eier, er så strålende underholdning at man ikke trenger å tenke på innhold eller dramaturgi.
Slik er det, for å si det pent, ikke.
Men her stilles aldri de interessante spørsmålene, om hvordan penger gjør dem lykkelige, og hvordan et forhold arter seg når den ene parten sitter med den økonomiske makten.
Atter en AnkaI «Svenske Hollywood-fruer» møter vi igjen den nå single Anna Anka, som ved siden av å klapse seg selv på baken og si «My ass, baby.
Nice and tight», får rikelig med skjermtid til å skjelle ut eksmannen Paul Anka og avslutte salven med et fyndig «Paul Anka, go fuck yourself».
Om du synes dette høres småflaut ut, kommer du til å trenge en parat pute å gjemme ansiktet i når de middelaldrende bestevenninnene Päivi Hacker og Lena Jolton har audition for bartendere (!) før sitt kommende Barbie-party (!!) og ender opp med å be hver av dem kle av seg på overkroppen mens de hviner og knurrer og oppfører seg som kattedyr med løpetid.
Fortærende kjedeligDen tredje historietråden handler om Maria Montazami, en av disse saktmodige som i følge Bibelen er salige, men ifølge tv-logikken en kilde til en uendelighet av billige vitser på deres bekostning.
Først å se Maria oppdage at hun veier skrekkinnjagende 73 kilo, for deretter å måtte følge henne på shopping for å handle inn pyntedusker (en digital klokke teller 86 dusker i det Montezamiske hjem) og se henne bryte sammen når hun får høre at yndlingsleppestiften er gått ut av produksjon, er så fortærende, fortvilende kjedelig at det er nesten så man blir selvskader foran skjermen bare fordi noe må skje.
Men det gjør det jo aldri.
| 0
|
301155
|
Tilbake til operasjonsbordet
Metal-veteranene Carcass med årets comebackplate.
ALBUM:
Britiske Carcass var et av de første death metal-bandene som forsøkte seg på den kronglete ferden fra undergrunn til mainstream da de ble kjøpt opp av giganten Columbia.
Overgangen endte megetsigende nok i plata «Swansong» i 1996.
Før splitten rakk de å gi ut et par plater som har dannet mye av grunnlaget for den melodiøse death metalen band som In Flames og Killswitch Engage har tatt med seg til arena- og stadionformatet.
Ofte smaker denne typen comeback mest av gamle ideer og tomme bankkontoer.
Ikke her.
«Surgical Steel» slenger seg elegant ned mellom klassikerne «Necroticism - Descanting the Insalubrious» og «Heartwork».
Lyden og følelsen er i tråd med tittelen, knivskarp og helt i pattentert Carcass-ånd.
Låtene sveiper elegant mellom moderne grind og sprakende gitarharmonier.
Sjekk bare «The Master Butcher's Apron» og hissigproppen «Captive Bolt Pistol».
Gitarist Bill Steer er i toppform både som riffmaestro og sologitarist og hans gamle våpendrager Mike Amott savnes utrolig nok ikke et sekund.
Hans gutturale vokal er til og med tatt inn i varmen igjen og vips var den særegne vokalduoen Steer/Jeff Walker et faktum igjen.
| 1
|
301156
|
Langt fra bånn gass
Kid Ink klarer ikke å leve opp til hjembyens 2014-opptur med tredjealbumet «Full Speed».
ALBUM:
Med et Los Angeles-dominert hiphop-år friskt i minne, er det Kid Ink som får æren av å være vestkystmetropolens førstemann ut i 2015 med oppfølgeren til 2013-albumet «My Own Lane».
Nå som da godt hjulpet av en høyprofilert gjesteliste, som nok en gang stjeler mye av rampelyset til den ikke akkurat unike rapperen.
Chris Brown-assisterte «Hotel» er denne rundens forsøk på å følge «Main Chick» og hitsingelen Show Me», men har enn så lenge ikke ikke klart å oppnå samme respons.
Heller ikke albumets «norske» låt «Body Language» - signert Cashmere Cat og Stargate - står igjen som særlig minneverdig, til tross for hjelp fra stjerneskuddet Tinashe og R&B-veteranen; Usher.
Istedet er det DJ Mustard som igjen redder dagen med både Trey Songz-samarbeidet «About Mine» og standout-sporet «Be Real».
Sistnevnte mye takket være Detroits oppadstormende bosslady Dej Loaf, som med kun sitt éne, lille refreng gjør en langt mer interessant figur enn hva Kid Ink selv klarer over «Full Speed» sine 15 spor.
| 0
|
301158
|
Riffene er store som fjell
Primordial server folk og metal som få andre gjør etter dem.
ALBUM:
Det irske metal-bandet Primordial har holdt det gående i siden tidlig 90-tall og vært nære et større gjennombrudd flere ganger.
Mesterverket «To the Nameless Dead» fra 2007 gjorde at mange utenfor de trangeste metal-kretsene fikk øynene opp for bandets bergtagende blanding av folk, heavy og black metal.
Det store kommersielle gjennombruddet lar fremdeles vente på seg, men det har åpenbart ikke lagt noen demper på den kreative energien i bandet.
«Where Greater Men Have Fallen» er nok et prakteksempel på hvor effektiv sammensmeltningen av irsk tonalitet og episke, saktegående metal-epos kan være.
Melodiene er intrikate, men fremdeles iørefallende.
Riffene store som fjell og det voldsomme draget som ligger i bunn av låtene griper umiddelbart fatt.
Tittelkuttet er en monstrøs bauta som trekkes fremover av deres mest allsangvennlige refreng så langt.
Halvballaden «Babel's Tower» viser at det går an å ta det hele ned i kjellere uten å bli navlebeskuende sentimental.
Primordial vinner sine slag på smart låtskriving og et ganske så unikt uttrykk i en ellers tett befolket jungel av metal-band.
Om «Where Greater Men Have Fallen» vil pløye ny mark for gjengen, gjenstår å se, men du kan i alle fall være sikker på at de kommer til å stå rakrygget på en fjelltopp og vaie flagget om de har hundre eller tusenvis av følgere bak seg.
| 1
|
301160
|
Sjangerforvirret syretripp fra Peter Jackson
Tydeligvis ikke helt ferdig med levende døde.
|||FILM:
At Stanley Tucci («The Devil Wears Prada») er nominert til beste mannlige birolle for sin prestasjon i «Alle mine kjære», er fortjent.
Ja, hadde det ikke vært for Christoph Walz («Inglourious Basterds») er jeg sikker på at Tucci ville ha vunnet førstkommende søndag.
Amerikanerne har nemlig en tendens til å applaudere skuespillere når de portretterer sjuke sinn.
Og Tuccis figur i «Alle mine kjære» er virkelig av verste sort, en pedofil, som myrder barn for å få ro i sjela.
Grusom dødSjel er i det hele tatt et representativt stikkord for Peter Jacksons filmatisering av Alice Sebolds roman fra 2002.
Dessverre er det så altfor, altfor mye av det.
I det filmen starter er det ingen hemmelighet at fjorten år gamle Susie Salmon (godt spilt av det unge stjernskuddet Saoirse Ronan) snart skal gå en grusom død i møte.
Ved hjelp av en irriterende voiceover forteller hun at historien vi nå skal se, er den som representerte livet hennes på jorden.
Sjangerforvirret«Alle mine kjære» er en new age-historie om livet etter døden, et drama med gode thrillerelementer, som virkelig går seg vill i syretrippen.
Og det er synd.
Det ligger en god historie i denne filmen, og hadde Jackson konsentrert seg om spenningselementene kunne «Alle mine kjære» fort blitt en thriller man hadde nevnt i samme åndedrag som David Finchers briljante «Zodiac».
Men i stedet virrer filmen mellom den spirituelle og den virkelige verden, og mellom drama, thriller og komedie (!).
LsdSusan Sarandon spiller alkoholisert bestemor, en komisk karakter som kommer inn for å rydde opp i familien Salmons hjem, da både mor og far har nok med sorgen etter datterens bortgang.
Tonen hun bringer til historien er fullstendig malplassert, og hun kunne med fordel ha vært klippet bort, filmens lengde tatt i betraktning (135 min).
Det som likevel er filmens største svakhet, er skildringen av etterlivet.
Her har Jackson virkelig skrudd på dataeffektbryteren, smattet i seg LSD og skapt et svevende univers av pastellfarger, blomster og vise trær.
FILM:
At Stanley Tucci («The Devil Wears Prada») er nominert til beste mannlige birolle for sin prestasjon i «Alle mine kjære», er fortjent.
Ja, hadde det ikke vært for Christoph Walz («Inglourious Basterds») er jeg sikker på at Tucci ville ha vunnet førstkommende søndag.
Amerikanerne har nemlig en tendens til å applaudere skuespillere når de portretterer sjuke sinn.
Og Tuccis figur i «Alle mine kjære» er virkelig av verste sort, en pedofil, som myrder barn for å få ro i sjela.
« «Alle mine kjære» »
3
Kategori
Regi Peter Jackson Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « »
GRUSOM
DØD
Sjel er i det hele tatt et representativt stikkord for Peter Jacksons filmatisering av Alice Sebolds roman fra 2002.
Dessverre er det så altfor, altfor mye av det.
I det filmen starter er det ingen hemmelighet at fjorten år gamle Susie Salmon (godt spilt av det unge stjernskuddet Saoirse Ronan) snart skal gå en grusom død i møte.
Ved hjelp av en irriterende voiceover forteller hun at historien vi nå skal se, er den som representerte livet hennes på jorden.
SJANGERFORVIRRET
«Alle mine kjære» er en new age-historie om livet etter døden, et drama med gode thrillerelementer, som virkelig går seg vill i syretrippen.
Og det er synd.
Det ligger en god historie i denne filmen, og hadde Jackson konsentrert seg om spenningselementene kunne «Alle mine kjære» fort blitt en thriller man hadde nevnt i samme åndedrag som David Finchers briljante «Zodiac».
Men i stedet virrer filmen mellom den spirituelle og den virkelige verden, og mellom drama, thriller og komedie (!).
LSD
Susan Sarandon spiller alkoholisert bestemor, en komisk karakter som kommer inn for å rydde opp i familien Salmons hjem, da både mor og far har nok med sorgen etter datterens bortgang.
Tonen hun bringer til historien er fullstendig malplassert, og hun kunne med fordel ha vært klippet bort, filmens lengde tatt i betraktning (135 min).
Det som likevel er filmens største svakhet, er skildringen av etterlivet.
Her har Jackson virkelig skrudd på dataeffektbryteren, smattet i seg LSD og skapt et svevende univers av pastellfarger, blomster og vise trær.
kulturthe_lovely_bonespeter_jacksonanmeldelsefilm
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
FILM:
At Stanley Tucci («The Devil Wears Prada») er nominert til beste mannlige birolle for sin prestasjon i «Alle mine kjære», er fortjent.
Ja, hadde det ikke vært for Christoph Walz («Inglourious Basterds») er jeg sikker på at Tucci ville ha vunnet førstkommende søndag.
Amerikanerne har nemlig en tendens til å applaudere skuespillere når de portretterer sjuke sinn.
Og Tuccis figur i «Alle mine kjære» er virkelig av verste sort, en pedofil, som myrder barn for å få ro i sjela.
GRUSOM
DØD
Sjel er i det hele tatt et representativt stikkord for Peter Jacksons filmatisering av Alice Sebolds roman fra 2002.
Dessverre er det så altfor, altfor mye av det.
I det filmen starter er det ingen hemmelighet at fjorten år gamle Susie Salmon (godt spilt av det unge stjernskuddet Saoirse Ronan) snart skal gå en grusom død i møte.
Ved hjelp av en irriterende voiceover forteller hun at historien vi nå skal se, er den som representerte livet hennes på jorden.
«Alle mine kjære» er en new age-historie om livet etter døden, et drama med gode thrillerelementer, som virkelig går seg vill i syretrippen.
Og det er synd.
Det ligger en god historie i denne filmen, og hadde Jackson konsentrert seg om spenningselementene kunne «Alle mine kjære» fort blitt en thriller man hadde nevnt i samme åndedrag som David Finchers briljante «Zodiac».
Men i stedet virrer filmen mellom den spirituelle og den virkelige verden, og mellom drama, thriller og komedie (!).
Susan Sarandon spiller alkoholisert bestemor, en komisk karakter som kommer inn for å rydde opp i familien Salmons hjem, da både mor og far har nok med sorgen etter datterens bortgang.
Tonen hun bringer til historien er fullstendig malplassert, og hun kunne med fordel ha vært klippet bort, filmens lengde tatt i betraktning (135 min).
Det som likevel er filmens største svakhet, er skildringen av etterlivet.
Her har Jackson virkelig skrudd på dataeffektbryteren, smattet i seg LSD og skapt et svevende univers av pastellfarger, blomster og vise trær.
| 0
|
301161
|
Studio-soul for møblerte hjem
John Legend har blitt en sjelløs soulstjerne.
ALBUM:
Det har nesten gått ti år siden John Legend ble utropt til den neste stjernen av ny-soulen, som da allerede i noen år hadde sveipet inn over musikkmarkedet takket være artister som D'angelo, Erykah Badu og Maxwell.
Debutalbumet «Get Lifted», den aller første utgivelsen fra Kanye West-labelet GOOD Music, står i dag igjen som en bauta, og Legend har i motsetning til de fleste av sine kolleger fra denne epoken klart å opprettholde en levedyktig karriere.
Det som derimot ikke overlevde.
var selve soundet som gjorde «Get Lifted» så bra.
I takt med sine neste utgivelser forsvant store deler av gospelen, hiphopen og ikke minst soulen fra det musikalske utgangspunktet, og i 2013 har Legends musikk blitt et utvannet produkt man heller forventer å høre i hotellbarer, på gallautdelinger og hjemme hos Caroline «Fotballfrue» Berg Eriksen.
Når John Legend omtrent helt i begynnelsen av sitt nye album covrer Bobby Caldwells klassiske «Open Your Eyes», er det derfor passende at hans versjon har langt mer til felles med «blue eyed soul»-sangerens original fra 1980, enn andre tolkninger fra mer sertifiserte soulnavn som Dwele og Bilal.
I likhet med sin forgjenger er «Love in the Future» et profft og behagelig studioalbum for hvite, møblerte hjem, men uten den nerven og lidenskapen man gjerne ønsker fra et soulalbum.
Istedet bys vi på et knippe låter som grenser til radiorock-ballader, og helt sikkert får Legend invitert til enda en Nobel-konsert, men aldri er i nærheten av magien vi husker fra spor som «Used to Love U» og «Ordinary People».
| 0
|
301166
|
Trenger ikke stille opp i «Korslaget» for å jakte på det brede publikum
Audrey Horne kliner til med et realt publikumsfrieri.
|||ALBUM:
For et band som startet opp som et retrogrønsjprosjekt, er det ikke unaturlig at man i løpet av et par album ender opp som rendyrkede utøvere av classic rock.
Det fine er at det i norsk musikk de siste ti åra — selv i strenge miljøer som hip hop og metal — er blitt fullt ut akseptabelt å ville bli skikkelig populær, ha hits og flørte med kjendissfæren.
Dette kan man jakte også uten å melde seg på «Det store korslaget» eller Melodi Grand Prix.
Audrey Horne gjør det ved å blåse budsjettkronene på den navngjetne produsenten Joe Barresi, skure grønsjgulvet en gang for alle og gå i barndommens platesamling på jakt etter gyllen rockhistorie, som så raffineres i sprekkferdige kompendier av noen låter.
Et Kiss-riff her, noe Maiden-gitar der, et storslagent Aerosmith-tablå midtveis (bamseklemmen «Sail Away»), litt Ozzy og litt Zeppelin, stadig med en del Seattle i ettersmaken.
Veldreid, proft og åpenlyst tilgjengelig — det store, brede (og relativt konservative) norske hardrockpublikummet bør virkelig gjengjelde frieriet.
| 1
|
301167
|
Norges litt rike
Dokusåpa «Norges rike» handler ikke om de virkelig rike.
|||
TV:
Høsten har startet på flatskjermen og ferske dokusåper triller av samlebåndet.
TV3 har satt seg fore å dokumentere såpelivet til norske rikfolk i «Norges rike», men dette er ikke serien der du får se hva Christian Ringnes har i kjøleskapet eller hva Stein Erik Hagen sier når han mister besinnelsen.
Nei, de virkelig rike velger selvpromoteringens medier med omhu, så i stedet har man valgt en noe fiffig vri:
La seerne bli kjent med noen av de litt rike, både i byen og på landet, pluss et par av dem som fikser fester og mingler med fiffen.
Resultatet er langt fra det freakshowet man kunne forvente etter tidligere serier:
Når du ikke så kona til Harald Zwart i «Norske Hollywoodfruer», var det ikke fordi konkurransen om å delta ble for hard.
I «Norges rike — pengene og livet» er tonen overraskende ... normal.
Rehab hos mor
Når vi møter partyfikser Sverre Goldenheim (27) på Oslos feststemte vestkant, er det først mye kyss og klem og framvising av tattiser: en «she-male» på overarmen, med en «golden shower», så kan man tolke det som man vil, sier Goldenheim.
Men så drar han på «rehab» hjemme hos mor etter en hard festhelg.
«Ja, Loffen," sier Sverre, "har du gjort klar detoxen for meg?" og mor drar fram det elektrolytiske fotbadet.
Sverre havner i det selvransakende hjørnet og mener han var en «skikkelig jævelunge» i oppveksten.
Så bærer det til Stryn, der Jan Ivar Vik har tjent seg rik på aluminium.
Han har stort hus, biler, brannbil og sju katter, men er singel.
Mange i Stryn har funnet seg kone i Thailand, men Jan Ivar satser på Ukraina og chatter en del på nett.
En kostelig scene finner sted på Prix, der Jan Ivars mor sitter i kassa.
Hun spør hva sønnen vil ha til middag i dag.
Ikke mye glamour der i gården.
Stive samtaler
Mange av samtalene foran kamera i første episode er temmelig kleine, men de fleste klarer seg best i intervjusituasjon.
Det gjelder både den ganske så sympatiske Ørnulf Høyer, Fridtjof Nansens oldebarn og Norges «ukronete motekonge» og Edna Falao, «dronningen av St. Tropez».
Edna kysser og klemmer på unge menn på den årlige Elle-festen i Oslo, som ikke akkurat er et eksklusivt treff for rikinger.
| 0
|
301168
|
En komedie som ikke bryr seg om å henge på greip
Til gjengjeld byr «Warm Bodies» på en zombie å forelske seg i.
FILM:
Helten i «Warm Bodies» heter noe på R og er klønete når han treffer jenter, delvis fordi han er død.
Han bor sammen med de andre zombiene på en flyplass der ingen passer rutetidene.
Når R (Nicholas Hoult) og vennene blir sultne, drar de ut på jakt etter mennesker som har overlevd apokalypsen.
Denne gangen har de flaks, siden Julie (Teresa Palmer) og hennes bevæpnede militia har våget seg utenfor bymuren.
R kaster seg over en fyr og spiser hjernen hans, men så oppdager han Julie og blir dødelig forelsket ved første blikk.
Hun er mer skeptisk.
Teresa Palmer er en blidere og mindre tilgjort nervøs utgave av Kristen Stewart.
R synes hun er til å spise opp, men klarer å styre seg, slik Robert Pattinson gjorde i «Twilight»-filmene, som for øvrig ble produsert av samme selskap som «Warm Bodies», dels fordi Stephanie Meyer likte romanen filmen bygger på, skrevet av Isaac Marion.Det er i det hele tatt mye idémessig innavl innen «young adult»-sjangeren, der søt musikk oppstår mellom smarte, pene jenter og sultne, døde gutter.
Hjerne for meg «Warm Bodies» er en halvveis vellykket hybrid av zombiekomedie og ungdommelig romantikk.
R har vanskelig for å snakke, men fortellerstemmen hans er selvironisk og morsom.
Han er et «kadaver», som menneskene kaller dem, men han har følelser og inviterer (kidnapper) Julie til sitt lille krypinn, et forlatt passasjerfly, der han chiller med Dylan og Guns N?
Roses på vinylspilleren, slik zombier gjerne gjør.
Julie mykner gradvis og blir nysgjerrig på den keitete R, som sier til seg selv:
«Don?t be creepy!
Don?t be creepy!»
En helt normal tenåring, med andre ord.
Forholdet kompliseres ytterligere av at R nettopp har spist deler av hjernen til Julies kjæreste, Perry, noe som gjør at han overtar Perrys minner.
Virkningen er imidlertid kortvarig, så R gjemmer resten av hjernen i en doggybag, og tar en bit i ny og ne for å friske opp Perrys hukommelse.
Det er ekkelt å se på, men hva gjør man ikke for å føle seg i live!
Rotete Resten av handlingen er plankekjøring.
Menneskene, under ledelse av John Malkovich, slåss mot kadavere og «beinrangler», som er enda mer dødelige.
Det som holder filmen i live, er kjærlighten mellom R (Romeo) og vakre, tøffe Julie.
Likevel trekkes helheten ned av utallige logiske brister.
Zombiene er både langsomme og raske, de både snakker og kan ikke snakke, mens Julie har noen pussige reaksjoner, og så videre.
| 0
|
301169
|
Fra Ke$ha til Nick Cave til Yoko Ono
The Flaming Lips har full kontroll på sin eklektiske gjesteliste.
ALBUM:
At Wayne Coyne visstnok skal ha oppbevart blod fra bidragsyterne på «..
Heady Fwends» i kjøleskapet med formål om å dryppe et par dråper i vinylpressa, er vel som forventet når indie-legendene og yrkeseksentrikerne i The Flaming Lips inviterer til samarbeid.
Solid donorliste
Lista over bloddonorer favner like bredt som høyt, med Yoko Ono og Nick Cave side om side med elektroprinser (Neon Indian), ringrever (My Morning Jacket) og støyrockere (Lightning Bolt).
Galskap satt i løst system
Vertene leder prosjektet med betydelig autoritet - til og med Ke$ha slipper unna med æren i behold - noe som bidrar til en nærmest overraskende helhetlig struktur for gjestenes mange kuriøse skriblerier på bæreveggen av gjennomsyret gitarpop og elektroniske puslespill-biter satt i løst system.
| 1
|
301171
|
Anmeldelse:Henning Hagerup bør ikke vente 17 år med å utgi neste bok
Bøkenes store tivoli.
For den som ikke bare liker å lese god litteratur, men også om de betydelige bøkene, er Henning Hagerup en god venn på veien.
Han skriver lange, drøftende essays om avanserte tekster, stort sett uten å gjøre det vanskelig for leseren.
Snarere tvert imot.
Hagerup kan kunsten å skrive gode setninger.
Først en, så en til, og så videre til veis ende.
En kunst som kjennetegner de beste i bransjen.
Enormt belest
Enormt belest
Bare unntaksvis er han krass, som når han karakteriserer en viss type oversettelser fra klassisk litteratur som «thorleifdahlske», det vil si at de er utgitt i det omfattende Thorleif Dahls Kulturbibliotek.
Det er ikke ment som noe kompliment.
Men ellers er fascinasjonen for litteraturens mulighet til å leve et rikere liv det som synes å drive Hagerup.
En kritisk helt
En kritisk helt
«Den skal kaste lys over samtidslitteraturen og nyfortolke klassikerne - begge deler med henblikk på de eksistensielle og intellektuelle behovene som gjør seg gjeldende innenfor epoken kritikken oppstår i.»
Store sprang i tid
uhyggelig
unheimlich
Store sprang i tid
Han kan uttrykke seg meget presist, som når han skriver om Tor Ulven:
«Ulven er bestandig tro mot sitt eget komplekse intellekt, og intellektet kvitterer for troskapen ved å gi ham et uuttømmelig reservoar av originale tanker og assosiasjoner.»
En verden i miniatyr
En verden i miniatyr
Det slår en at denne boka er en slags reise i et litterært tivoli, der forfatteren kaster seg over bøker, «på samme måte som barn løper fra apparat til apparat», som han uttrykker det.
Dynamisk paradis
Dynamisk paradis
«Og selvsagt er det en evig lykke som eksisterer side om side med skrekk, uhygge, svimlende følelser av utsatthet - tivoli er et dynamisk paradis hvor det eneste du aldri skal få anledning til, er å kjede deg.»
| 1
|
301173
|
Anmeldelse:En gangster i rullestol skriver sine memoarer
Vittig debutroman fra Stein Sørensen.
Med mottoer fra William Blake og Jo Nesbø begir debutanten Stein Sørensen seg ut på en virtuos linedans mellom det høystemte og det populære i sin roman «4».
Han har skrevet en krimroman for den som ikke nødvendigvis liker krim.
Og en grublende bok for den som ikke vanligvis leser filosofi.
Hovedpersonen, rullestolbrukeren Kyrre Tanding, sitter en natt i et hus i Folldal.
Han vil fortelle «alt» skriver han til sin psykolog.
Vi får en bekjennelse fra en opprinnelig jusstudent som 11 år tidligere ble sugd inn i et gangstermiljø, med en langvarig fengselsstraff som konsekvens.
Nå venter han på straffen fra kollegene.
Hevnens djevel er underveis.
Referanser
Referanser
Det er kort sagt underholdende å lese Sørensens prosa, enten han lar de villeste actionscener utspille seg eller han siterer Georg Johannesen og David Foster Wallace.
Eller når han driver gjøn med navn fra samtidas kjendisgalleri.
Han er en digresjonenes mester og lar den retrospektive historien være spekket med avbrytelser, forklaringer, utdypninger, essaylignende betraktninger, aforistikk - mens han stadig bringer dramaet nærmere nåtida, der det forløses i et blodig klimaks.
Tallet fire
Boka er gjennomstrømmet av en firetallsmystikk, som stadig blir referert til og praktisert litterært.
En lek som antyder at forfatteren tar tilværelsens dypere sider mer alvorlig enn den elleville krimintrigen skulle tilsi.
Tallet fire
| 1
|
301174
|
Svensk rockinstitusjon sier takk og farvel
Vi sier det samme.
ALBUM:
En av Sveriges viktigste rockinstitusjoner i moderne tid, har funnet tiden moden for å legge ut på en siste reis.
Etter 17 års aktivitet, tar The Soundtrack of Our Lives et dykk i arkivene og gir deg her et requiem på 13 nygamle låter.
Det blir kjapt åpenbart at Ebbot & co har planer om et verdig sorti.
Åpning- og tittelsporet, «Throw it to the Universe» er lett gjenkjennelig TSOOL der vidløftige popmelodier smyger seg rundt i de behagelig anlagt psykedelia.
«Wheres the Rock?» representerer svenskene i sitt mest oppjagede 60-tallsstuk.
Slik går det kast i kast mellom varm og neddempet pop og ivrig gitarrock.
TSOOL har alltid hatt en unik evne til å omsette klassisk rockhistorie til en ny, vital og pulserende materie, komplett med raffinerte, lekre arrangementer og stilsikker instrumentering.
Den egenskapen har de maktet å holde høyt hevet frem til siste åndedrag.
God reise.
| 1
|
301178
|
Jules Verne roterer i grava
I «Journey 2
- Den mystiske øya» kræsjer klassikeren med Dwayne «The Rock»
Johnson og glorete neon.
FILM:
Det er nok noen avdøde forfattere som fra tid til annen snur seg i graven over hva Hollywood finner på å gjøre med bøkene deres.
Restene av Jules Verne må være i noe nær konstant rotasjon.
Mange er filmverkene som bruker Vernes eventyrlige attenhundretallsromaner - «Jorda rundt på 80 dager», «En verdensomseiling under vann» eller «Den mystiske øya» - til å lage effektsirkus som i beste fall minner vagt om Vernes bøker.
«Journey 2
- Den mystiske øya» er løselig basert på «Den mystiske øya», og enda løseligere basert på «Reise til jordens indre» (2008), filmen som den regnes som oppfølger til, men ikke har annet til felles med enn at Josh Hutcherson fremdeles står på rollelisten, som ved en slags forglemmelse.
Stefarkonflikt
Josh spiller Sean, opprørsk tenåringssønn i hjemmet til moren og stefaren - den urovekkende paringen av Kristin «Charlotte» Davis og Dwayne «The Rock» Johnson.
For å nå frem til Sean bestemmer stefaren seg for å ta ham med på en reise for å finne den forsvunne bestefaren, som sender rare radiosignaler fra et mystisk sted i Stillehavet.
Et helikopterhavari senere er de der de skal være.
«Journey 2
- Den mystiske øya» blir slik en av disse filmene der første halvdel tilbringes med å glane på den nyoppdagede verden og alle dens undere og andre halvdel med å flykte panisk fra samme sted når det uunngåelig går i lufta eller synker i havet.
Større omhu
I mellomtiden er det påfallende at filmens produksjonsdesignere ikke klarer å oppvise større grad av omhu eller entusiasme når de får i oppdrag å bygge opp en magisk verden fra bunnen av.
Tittelens mystiske øy består av et par bratte fossefall og overdimensjonerte bregneblader, med fargeskalaen skrudd opp til skarp neon, filtrert gjennom unødvendige 3D-briller.
I disse grelle omgivelsene utspiller en helt grei actionintrige seg.
Her er flukt gjennom luften på ryggen av forvokste bier og undervannsgjemsel med elektriske åler, med innlagte korte stopp på emosjonelle holdeplasser for grynede romantikk og stefaderlig bonding.
«Journey 2
- Den mystiske øya» er glatt, men godlynt.
Velmenende The Rock
Dwayne Johnson viser igjen at han er fullt brukelig som velmenende frontfigur i familiefilmer, selv om han i sparringene med Michael Caines sarkastiske bestefar ikke finner spretten i replikkene og ikke klarer å skjule at han er en 7. divisjonsspiller i duell med Messi.
Heldigvis for Johnson sikrer Luis Guzmán, i en nesten uutholdelig rolle som helikopterfører og klovn, at han ikke blir filmens minst morsomme mann.
«Journey 2
- Den mystiske øya» går dit den må og ikke en meter lenger.
Den er ingen fornærmelse, men heller ingen virkelig fryd.
Og Jules Verne vil nok ikke få hvile på en stund ennå.
| 0
|
301180
|
Hva er vitsen, Fifty?
Samme gamle leksa fra 50 Cent.
|||
ALBUM: 50 Cent trenger ikke noe selvrealiseringskurs.
Mannen vet utmerket godt hvem han er:
Gangstergutten som har blitt businessmann, en fyr som visstnok er en av hiphopens hyggeligste, men som stadig vekk rapper om å skyte folk, den gatekredible rapperen som i 2003 ble utropt som hiphopens redningsmann med albumet «Get Rich or Die Tryin'», men som nå, nesten sju år seinere, er kjent for å gjøre hva som helst for penger, og derfor, oftere og oftere, blir møtt med halvkvalte fnis.
Samme gamle pakka
Men som sagt, alt dette vet Fifty.
Spørsmålet er bare hva han skal gjøre med det.
Absolutt ingenting, viser det seg på «Before I Self-Destruct».
Hvorfor forandre oppskriften som har gjort ham stinn av gryn?
Derfor kjører han på med samme gamle pakka som på «The Massacre» (2005) og «Curtis» (2007):
50 Cents slepne, seige og sexy rapstil limer seg inntil tunge, synthdrevne og dramatiske beats.
Gjennom albumet dyrker han to personligheter, elskeren og hateren.
Der den pusete, Ne-Yo-gjestende og stakkatorytmiske «Baby By Me» riktignok er dansegolvvennlig nok til å få hvilken som helst tiåring til å begynne med jazzballett, er han på den Jay-Z-/The Game-/osv-dissende «So Disrespectful» som den feitfrekke mobbegutten i «Simpsons», han peker nese bare fordi han kan — og fordi han vet at konsekvensene vil bli minimale.
Ikke noe mer å vinne
Og det er nettopp her problemet ligger.
Nå er ikke «Before I Self-Destruct» dårlig, den er gjennomarbeidet og solid, preget av godt håndverk.
Men der 50 Cent tidligere var preget av «Get Rich or Die Tryin'»-mentaliteten, han skulle klare det, koste hva det koste ville, har han nå verken noe å tape eller noe å vinne.
Denne mangelen på motivasjon preger både tekst og musikk.
50 Cent har allerede blitt rik, så hva er egentlig vitsen nå?
ALBUM:
50 Cent trenger ikke noe selvrealiseringskurs.
Mannen vet utmerket godt hvem han er:
Gangstergutten som har blitt businessmann, en fyr som visstnok er en av hiphopens hyggeligste, men som stadig vekk rapper om å skyte folk, den gatekredible rapperen som i 2003 ble utropt som hiphopens redningsmann med albumet «Get Rich or Die Tryin'», men som nå, nesten sju år seinere, er kjent for å gjøre hva som helst for penger, og derfor, oftere og oftere, blir møtt med halvkvalte fnis.
Samme gamle pakka
Men som sagt, alt dette vet Fifty.
Spørsmålet er bare hva han skal gjøre med det.
Absolutt ingenting, viser det seg på «Before I Self Destruct».
Hvorfor forandre oppskriften som har gjort ham stinn av gryn?
Derfor kjører han på med samme gamle pakka som på «The Massacre» (2005) og «Curtis» (2007):
50 Cents slepne, seige og sexy rapstil limer seg inntil tunge, synthdrevne og dramatiske beats.
Gjennom albumet dyrker han to personligheter, elskerenog hateren.
Der den pusete, Ne-Yo-gjestende og stakkatorytmiske «Baby By Me» riktignok er dansegolvvennlig nok til å få hvilken som helst tiåring til å begynne med jazzballett, er han på den Jay-Z-/The Game-/osv-dissende «So Disrespectful»som den feitfrekke mobbegutten i «Simpsons», han peker nese bare fordi han kan — og fordi han vet at konsekvensene vil bli minimale.
Ikke noe mer å vinne
Og det er nettopp her problemet ligger.
Nå er ikke «Before I Self Destruct» dårlig, den er gjennomarbeidet og solid, preget av godt håndverk, men der 50 Cent tidligere var preget av «Get Rich or Die Tryin'»-mentaliteten, han skulle klare det, koste hva det koste ville, har han nå verken noe å tape eller noe å vinne.
Denne mangelen på motivasjon preger både tekst og musikk.
50 Cent harallerede blitt rik, så hva er egentlig vitsen nå?
| 0
|
301181
|
La oss kalle det brunsjmusikk?
Feist med foredlet popmusikk fra Canada.
ALBUM:
Kanadiske Leslie Feist var på starten av 2000-tallet mest kjent som en i mengden i bølingbandet Broken Social Scene.
Ikke spesielt kjent, med andre ord.
Men med soloplatene «Let It Die» fra 2004 og «The Reminder» fra 2007 vanket det plutselig Grammy-priser og reklameoppdrag for husholdningsartikler fra Apple og Lacoste.
Ja, også er det jo Feist som skrev fjorårets imploderte pophit fra James Blake, «Limit To Your Love».
Uansett, viktigere enn alle disse omkringliggende tegn på suksess:
Feists soloplater var noen av de fineste som kom ut de respektive år.
Måtte måpe
Etter en stund i selvpålagt karantene fra både rampelys og låtskriving (hun måtte koble av og dyrke tomater) er Feist nå ute med sitt fjerde soloalbum.
Platen er også denne gang spilt inn i kompaniskap med multiinstrumentalistene Chilly Gonzales og Mocky, passende nok i en liten hytte på California-kysten, og resultatet bør være gjenkjennelig for de som har fulgt Feist en stund.
Vi får dempet, stillferdig og beskjedent arrangert popmusikk — litt «folk», litt «indie», noe piano, mye kassegitar — med hovedpersonens stemme i begivenhetenes sentrum.
Gang på gang gledes man over at så flink, detaljrik og gjennomtenkt popmusikk kan høres så enkel og uanstrengt ut.
Det er samtidig kommet et mørkere og mer dramatisk drag over noen kutt, som «Undiscovered First» og «Comfort Me», i form av mer stryk og trøkk.
Jeg bør også nevne «The Circle Married The Line» — har stemmen til Feist noen gang hørtes bedre ut? — og nydelige «The Bad In Each Other».
Begge fikk meg til å måpe.
Mer enn brunsjmusikk Sistnevnte kunne forresten hørt hjemme på Ane Bruns siste plate, mens Feist ofte ellers minner om en duggfrisk og stabil utgave av Cat Power.
Noe som leder oss over til en mulig innvending:
Er dette helt ufarlig musikk?
Noen ganger føles den liksom spesialdesignet for måltider rundt lutete furubord, med ferskpresset bringebær- og kiwijuice, hjemmelagde knekkebrød og rikholdig osteutvalg fra Colonialen.
At disse bildene dukker opp, er ikke bare et personlig syndrom.
Det er jo ikke uten grunn at Feist-musikken ble brukt i de overnevnte, glossy reklamesnuttene.
Men selv om «Metals» har et slikt, la oss kalle det «brunsjmusikknivå», er platen mye mer enn velskrudd overflate.
Den er svært betagende heller enn behagende, og det føles veldig betryggende og oppmuntrende å vite at «Metals» nå ligger lagret på ipoden på ubestemt tid.
| 1
|
301183
|
Russehits, Frp-diss og voksenrap
Lars Vaular gaper over det meste.
Stort sett med stor suksess.
|||ALBUM:
«Eg har aldri gjort det hardere.
Dette er norsk visesang for eks-jugoslavere», rapper Åsane-gutten Lars Vaular på sitt tredje soloalbum «Helt om natten, helt om dagen».
Selv om du ikke kjenner Vaulars tidligere album, har du nok ikke kunnet unngå å høre den technotunge russehitkandidaten «Rett opp og ned» eller FrP-dissen «Kem skjøt Siv Jensen».
To vidt forskjellige låter både musikalsk og tematisk, og nå altså også «norsk visesang for eksjugoslaver»?
Så hva for ei plate har dette blitt?
Stor variasjon
Vi får oppjaget og skitten grime, romantisk funk, deppa blues og en julesang med soulvokal.
Her bakes frekke vittigheter, hverdagsskildringer, kjærlighetssorg og røversnakk fra Bergens skyggeside sammen til interessante fortellinger og lett gjenkjennelige følelser.
« «Helt om natten, helt om dagen» » Lars Vaular
5
Plateselskap NMG/G-Huset/Bonnier Amigo
Stemmen til Vaular har dessuten utviklet seg.
Den er stødigere nå, mindre spinkel, mer selvsikker.
Også flyten er mer allsidig.
Vi får fortsatt en del syngende Bone Thugs-n-Harmony-flow (det er en kompliment, altså!), men registeret er større enn tidligere.
Blant høydepunktene er den tidsriktige karosseriristeren «Neeeei!», det obligatoriske skrytesporet «Lille Rapper» og Vaulars vers over tittelsporets lekre Tommy Tee-produksjon.
Her viser Vaular gammelfansen at han fortsatt, tross alt, er rapper.
Poplåten «En eneste» befinner seg i andre enden av skalaen, og har et stort radiopotensial i Timbuktu-/Karpe Diem-klassen.
«Julaften» fanger dessuten den ekte julestemningen, selve ambivalensen i høytiden.
Her er det rom for ettertenksomhet og skam blant pinnekjøtt og familiekos.
En rørende, personlig skildring som mange vil kunne kjenne seg igjen i.
Årets julesang kom visst allerede i april.
«En av oss to» føles derimot overflødig.
Den har et drag av Kirkelig Kulturverksted-rap over seg og mangler en ekstra dimensjon rent tekstmessig.
Vaular er bedre når han er mørkere, litt mer på offensiven og enda friere i assosiasjonsleken.
Trass i at låten muligens vil slå an på P1, vitner den kanskje om at artistens ønske om å nå bredt er tøyd helt til bristepunktet på denne platen?
Man kan fort miste noe av seg selv i forsøket på å imøtekomme alle.
Og selv om både Bjørn Eidsvåg og hipsterfavorittene G-Side fra Alabama bidrar på albumet, føles det riktigere å bruke disse linjene på å nevne den bergenske undergrunnsprodusenten Peewees hypnotiske beat på «Synger på siste verset».
Det høres ut som om Organized Noise skulle skrudd knotter i tunnelundergangene på Danmarksplass.
Helt glimrende, her må vi følge med framover!
«Helt om natten, helt om dagen» viser en sulten, fordomsfri og musikalsk rapper som med stort hell har laget et allsidig album som kan vise seg å forene hiphophoder, musikkinteresserte, russehorder og foreldre som gleder seg til ny musikk fra Jan Eggum.
Det er i så fall en bragd i seg selv.
Klikk for tittel
Klikk for innhold
anmeldelsermusikkmusikkanmeldelserkulturplateanmeldelselars_vaular
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Vi får oppjaget og skitten grime, romantisk funk, deppa blues og en julesang med soulvokal.
Her bakes frekke vittigheter, hverdagsskildringer, kjærlighetssorg og røversnakk fra Bergens skyggeside sammen til interessante fortellinger og lett gjenkjennelige følelser.
Stemmen til Vaular har dessuten utviklet seg.
Den er stødigere nå, mindre spinkel, mer selvsikker.
Også flyten er mer allsidig.
Vi får fortsatt en del syngende Bone Thugs-n-Harmony-flow (det er en kompliment, altså!), men registeret er større enn tidligere.
Blant høydepunktene er den tidsriktige karosseriristeren «Neeeei!», det obligatoriske skrytesporet «Lille Rapper» og Vaulars vers over tittelsporets lekre Tommy Tee-produksjon.
Her viser Vaular gammelfansen at han fortsatt, tross alt, er rapper.
Poplåten «En eneste» befinner seg i andre enden av skalaen, og har et stort radiopotensial i Timbuktu-/Karpe Diem-klassen.
«Julaften» fanger dessuten den ekte julestemningen, selve ambivalensen i høytiden.
Her er det rom for ettertenksomhet og skam blant pinnekjøtt og familiekos.
En rørende, personlig skildring som mange vil kunne kjenne seg igjen i.
Årets julesang kom visst allerede i april.
«En av oss to» føles derimot overflødig.
Den har et drag av Kirkelig Kulturverksted-rap over seg og mangler en ekstra dimensjon rent tekstmessig.
Vaular er bedre når han er mørkere, litt mer på offensiven og enda friere i assosiasjonsleken.
Trass i at låten muligens vil slå an på P1, vitner den kanskje om at artistens ønske om å nå bredt er tøyd helt til bristepunktet på denne platen?
Man kan fort miste noe av seg selv i forsøket på å imøtekomme alle.
Og selv om både Bjørn Eidsvåg og hipsterfavorittene G-Side fra Alabama bidrar på albumet, føles det riktigere å bruke disse linjene på å nevne den bergenske undergrunnsprodusenten Peewees hypnotiske beat på «Synger på siste verset».
Det høres ut som om Organized Noise skulle skrudd knotter i tunnelundergangene på Danmarksplass.
Helt glimrende, her må vi følge med framover!
«Helt om natten, helt om dagen» viser en sulten, fordomsfri og musikalsk rapper som med stort hell har laget et allsidig album som kan vise seg å forene hiphophoder, musikkinteresserte, russehorder og foreldre som gleder seg til ny musikk fra Jan Eggum.
Det er i så fall en bragd i seg selv.
| 1
|
301186
|
For barn i alle aldre
Odd Nordstoga tar familiemusikken på alvor.
ALBUM:
Bare et år etter sterke «November» er Odd Nordstoga tilbake med en ny fullengder.
Det vil si, på papiret er ikke dette et helt vanlig album, men musikk skrevet for TV-serien «Vaffelhjarte», basert på Maria Parrs barnebok fra 2005.
Familieseriemusikk er ikke et nytt fagfelt for Nordstoga, som gjorde en god jobb da han satte lyd til julekalenderen «Jul i Svingen» for noen år siden.
Heldigvis har han heller ikke denne gangen lagt om stilen for å tilpasse seg «et yngre publikum».
«Bestevenn» inneholder nemlig alvorlige, varme og bildeskapende viser som både gamle og unge kan forstå:
«Ei tåre på eit kinn, eit skrubbsår i eit sinn», som han synger i «Knert-Mathilde».
Lite tjolahopp
Musikalsk følger Nordstoga opp den rolige americana-retningen fra fjorårets soloplate.
Bandet hans er da også stort sett det samme som på «November».
Både gitarist Geir Sundstøl og trommis Erland Dahlen er med, og særlig gjør hardingfelespillet til Daniel Sandén-Warg inntrykk.
På kuttet «Var det Inger» sender Warg oss musikalsk mellom Setesdal, Wyoming og den fiktive Vaffelhjarte-bygda i løpet av et par minutter.
«Bestevenn» inneholder åtte nye låter, pluss en avsluttende instrumental — kanskje seriens hovedtema?
— og danner et minialbum som står seg godt i Nordstoga-katalogen, også uavhengig av de omkringliggende faktorer.
Rent personlig er jeg er lettet over at albumet har minimalt med innslag av «tjolahopp», entusiastiske barnekor og overtydelig fortellerstemmediksjon (det lille som er, er mer enn nok).
Men så har jeg heller ingen barn i umiddelbar nærhet som jeg kan prøve musikken på.
Mulig de vil være uenige?
Rørende sang om farfar
En effekt jeg derimot kan dokumentere, er at enkelte av låtene lokker frem minner fra barndommen.
Kanskje spesielt det sterkeste sporet på albumet, «Morgondagen Blå», som på en eller annen måte ga meg assosiasjoner til Morten Harkets familiefilm-anthem «Kamilla og tyven» fra 1988.
Aller mest rørende er likevel «Ein farfar i livet» («Ein farfar i livet skull? alle ha/Ein bessfar å vende seg til med alt som ein går rundt og lurer på»).
Da jeg hørte den, bestilte jeg umiddelbart flybilletter til bestefarsbesøk.
Takk for den påminnelsen, Odd.
| 1
|
301187
|
Thomas Dybdahl gjør Bjørn Eidsvåg bedre
Sammen har de lagd en melankolsk feelgood-plate.
ALBUM:
Det er mye som tyder på at Thomas Dybdahl var akkurat den mannen Bjørn Eidsvåg trengte for ikke å stivne i en form.
Det er ikke ment som noen kritikk av hans tidligere produsenter, men en erkjennelse av at forandring ofte fryder.
Det begynte som en vits og en utfordring på Twitter, men har vist seg å bli svært så fruktbart.
Dybdahl, melankolikeren som alltid har sunget på engelsk, skulle produsere livsnyteren og norsk-på-norsk-høvdingen Eidsvåg.
Hva ville han finne på?
Produsenten Ikke så mye, viser det seg.
I stedet gjør han akkurat det en god produsent skal gjøre — henter ut det beste i artisten.
Dybdahl revolusjonerer ikke Eidsvågs lydbilde, det skulle tatt seg ut, og det låter umiskjennelig som ham.
Men — han gjør det lille ekstra for å piffe opp låtene hans — små grep i form av instrumentering, arrangering eller valg av duettpartner.
Og det er ingen svenske denne gang, men en ny kvinne som gjør noe hun vanligvis ikke gjør.
Ingrid Olava legger inn en sterk søknad om å synge mer på norsk, for stemmen gløder på en annen måte sammen med Eidsvåg — noe som gjør «Fragmenter» til et av albumets aller beste spor.
Silje Salomonsen, en kjenning fra Dybdahls plater, bidrar også sammen med Sondre Bratland i tittellåten «Rundt neste sving» — den eneste på albumet som må tåle betegnelsen uspennende.
Også Dybdahls stemme «kryper» inn i en av sangene på sedvanlig vis, duetten «Ri stormen ut».
Musikerne
Og musikerne?
Her er gamle kjenninger fra «Eidsvåg-universet», men også nye bekjentskaper for noen.
Dybdahl bidrar på diverse strengeinstrumenter, men det er to andre musikere som setter det største preget på hans elegante lydbilde:
David Wallumrøds tangenter (med hammondorgel og synth i fremste rekke) og Geir Sundstøls strenger (med pedal steel i en særstilling) og munnspill, smakfullt dandert her og der.
Bassist Bjørn Holm skeier også ut på banjo, og Anders Engen er som vanlig tryggheten sjøl på trommer og perkusjon.
Låtene
Men låtene, da?
Produsent Dybdahl hadde ikke fått til dette om ikke materialet hadde vært godt nok.
Her er melankoli av beste Eidsvåg-merke:
«Hvis eg ikkje e bekymra e det ingen kunst å bli det (...) eg e skeptisk te dei som meine å ha funne lykken (...) og hvis alarmsentralen miste gløden / og samvetet glømme nøden / så fins jo alltid døden» (fra åpningen «Bekymra»).
I «Snart framme» hyller sjelesørgeren Eidsvåg håpet og medvinden som får mismotet og tungsinnet til å slippe taket.
I «Lykke», med et trekløver på banjo (!), priser han alt det som med ett ord kan kalles lykke og i singelen «Nede for telling» (med tekst av lyrikeren Helge Torvund) slår han fast at det er den forsiktige og stille nøleren som vinner til slutt.
«Rundt neste sving» handler om at vi alltid higer etter mer, men uten moralsk pekefinger, i «Ri stormen ut» (med tekst og melodi av Dybdahl) er han den som alltid kommer tilbake, akkurat som han vil «Øverleva», til tross for «mykje strev og møye».
«Fragmenter» handler om de som har sett lyset, men tvilen ligger på lur:
«Mon lyset dei såg / va i sterkaste laget (...) kanskje dei blei forblinda og øre — sånt nåke kan verkeleg gå utøve humøret»
I «Savn» er det en mann med høyt utpreget sjølinnsikt som ber om pent vær og erkjenner:
«Her nede e det kaldt og trist / og rotete og fælt og møkje grums / ja ein ting e nå sant og visst / du sikra deg ein sjølopptatte fjoms / nok eingong komme eg te deg...»
«God natt» er en søt og smektende nattasang om å kjenne søvnen — og freden — «snike seg om bord», med Geir Sundstøl og Mahias Eick på henholdsvis «søvnig» trompet og -pedal steel.
«Vekk meg»
Thomas Dybdahl får ta sin del av æren for det.
Albumet er i salg fra mandag.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.