id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
301188
|
«En ølsippende kristenliberaler som er tough on God»
«De beste» er en kraftpakke av akkumulerte Eidsvåg-kvaliteter.
|||
RETRO:
Bjørn Eidsvågs enorme suksess inviterer til utømmelig analysevirksomhet.
Hva er det med ham?
En ølsippende kristenliberaler som er tough on God.
En eufemismenes mester som er glad i dele mikrofonen med unge vakre kvinner.
En lun og morsom buldrebass som gjør seg like bra på «Nytt på nytt» som hos Skavlan etterpå.
Massiv appell, kvalitet over hele linja.
Denne doble samleplata er relativt forutsigbar i sitt låtutvalg, men det er også en kraftpakke av akkumulerte Eidsvåg-kvaliteter.
De tidlige tingene hans framstår i 2009-ører med kresne flinkiskvaliteter.
Og kanskje var han aller best på 90-tallet, slik sporene fra «På svai» og «Landet lenger bak» antyder.
Det er blitt to cd-er i ukronologisk rekkefølge som spiller bra - sikkert fornuftig nå oppunder jul.
Men kan hende artisten Eidsvåg hadde tjent på en annen form for kuratering, for eksempel etter modell av Johnny Cashs «Love»/«God»/«Murder»-trilogi, hvor man kunne tydeliggjort de ulike temperamentene til den konsekvente, evig grublende livsfilosofen.
| 1
|
301189
|
Nei, Jan Fredrik, det er ikke nok at noen blir lurt
Det må være morsomt også.
TV:
TV Norge fortsetter humorsatsingen med sin andre premiere denne uka:
Oppfølgeren til Jan Fredrik Karlsens TV2-sendte «Lurt av Karlsen».
Etter to sesonger der norske kjendiser har blitt lurt trill rundt for skjult kamera, har konseptet nå fått ny drakt.
Denne gangen er det ikke bare mediefjes som føres bak lyset, men også folk flest - ikke minst av nettopp mediefjesene.
Mellom de velkjente «Punk'd»-konspirasjonene får vi i tillegg mindre snutter der Karlsen og hans makkere beveger seg ut blant vanlige mennesker.
Overbevisende Aylar
Med på det faste laget har Karlsen fått Aylar Lie, som i første episode introduseres for foreldrene til det som skal være hennes nye kjæreste.
Aylar har et image som gir troverdighet til ganske uvanlige påfunn - å bare spise frysetørret mat eller å basere livet sitt på numerologi, for eksempel - og når hun i tillegg gjør en lite selvhøytidelig og riktig overbevisende figur - vel å merke før hysteriet mot slutten - sørger hun for programmets mest velfungerende minutter.
For dette er langt fra så morsomt som det burde være.
Maska på plass
Det er, for å si det forsiktig, ikke noe godt tegn når første høylytte latter fra sofaen kommer idet programmet er i ferd med å avrundes, og en nylurt Siv Jensen utbryter til Karlsens avslørte alliansepartner, FrP-kollega Per Sandberg:
«Du er ekskludert!»
Disse kjendislureriene fungerer nemlig best når maska faller.
For å oppnå det kan man la den allierte kjendisvennen være en del av plottet for å få offeret til å være «på privaten», eller i det minste benytte seg av «muldvarpen»s kjennskap til å skape en situasjon som vil trykke på de rette knappene.
Men når både Kathrine Sørland og Siv Jensen settes rett i profesjonell modus (på henholdsvis audition og skolebesøk) skal det mye til før de vippes av pinnen og finner på noe de ikke burde.
Resultatet er lange, uinteressante sekvenser som insisterer på at det at noen blir lurt i seg selv er noe å le av.
Det er det ikke.
Uengasjerende
Når det gjelder «folk flest»-plottene, er de i likhet med de nevnte situasjonene hverken engasjerende eller sammenhengende nok.
Episoden der Aylar legger seg godt til rette i armkroken til en mann på møbelshopping mens kona ser forbløffet på, er dessuten bare smertefull.
Så:
Etter en time med «Kompani Karlsen» er det mange som kan føle seg lurt.
Det gjelder også seerne.
| 0
|
301190
|
Stemmen fra Vamp kan gjerne utfordres av mer galskap
Solodebut på norsk fra Vidar Johnsen.
ALBUM:
Vidar Johnsen har «ristet av seg» svensken Peter Nordberg etter tre album på norsk og svensk, og solodebuterer på norsk med «Galskapens land».
Suksess
Han var stemmen i Vamp i sju år, men plutselig var det slutt.
Johnsen måtte finne på noe annet å gjøre, og med 120.000 solgte og mye radiospilling ble samarbeidet med Nordberg såpass vellykket at de kanskje fortsatte lenger enn de hadde tenkt.
Tre år etter deres «Ild og vatten» innleder Johnsen altså et nytt kapittel.
Og mens duoen Johnsen/Nordberg var ganske tradisjonelt visepoppreget, har Johnsen valgt et noe mer rocka uttrykk på «Galskapens land».
Klisjeer Tekstene er levert av Ingvar Hovland.
Han har blant annet skrevet for Vamp, med «Månemannen» som et høydepunkt, men her kan det ha gått litt fort for seg.
Hovland er på sitt beste i låter som «Sko du aldri finna him», et høydepunkt på dette albumet.
Men heller ikke han klarer å styre helt utenom klisjeene, som i «Ensom jeger»:
«Løft ditt blikk og løft ditt beger / Hjerta e ein ensom jeger / Men me leve så me kreve å få leva litt i fred».
Svulstig Tittellåten «Galskapens land» blir i overkant svulstig:
«Å veien blir te underveis (...)
Bara du ska bestemma di ruta / Du skal bestige ditt fjell (...)
Men eg vil vær der i brått og i brann / Eg ska vær der så godt så eg kan».
En Vidar Johnsen på dialekt klarer seg godt uten både Vamp og Peter Nordberg.
Han har stemmen til det også, men har kanskje ikke funnet det optimale uttrykket - eller de riktige tekstene - ennå.
| 0
|
301191
|
Rusten kjempe
Det eneste som føles storveis på ærverdige Grand Café er prisene.
- Her sitter vi på historisk grunn, doserte Robinson.
- Det var her i hjørnet Henrik Ibsen hadde sitt faste bord - hver dag, i ni år, fra 1891.
- Har han jobbet her siden den gang? hvisket Fredag og nikket mot kelneren.
Servitøren som hadde vist oss til bordet, var nemlig av den rutinerte typen.
Han kom raskt med brød og et glass av husets champagne til hver - Veuve Cliquot, også kjent som «gul enke».
- Jeg får dessverre følelsen av noe traust og aldrende her i det som skal være Oslos storstue.
Det er flott med tradisjoner, men det går en hårfin grense mellom elegant og gammel-modig, sa Robinson og skuet utover det halvtomme lokalet.
- Ja, jeg gir deg rett i at det mangler litt på følelsen av klassisk atmosfære, nikket Fredag.
Menyen virket lovende.
Grand Café skriver at de «dyrker smaker fra vårt langstrakte land», med «råvarer fra lokale, små produsenter».
- Sympatisk med drikkeforslag til hver rett på menyen - norsk øl, og vin på både glass og flaske, til hver rett, roste Fredag, som valgte hvit geitost fra Beito ysteri med honning, salat og pinjekjerner.
Robinson gikk for en sommerklassiker til forrett:
Gazpacho av tomat, agurk og melon med pannestekt kamskjell.
Osten og den kalde suppa kom foruroligende kjapt til bordet.
- Dette var skuffende, murret Robinson.
—Suppa både ser ut og smaker som kald Rett-i-koppen tomatsuppe, friskheten fra melonen og agurken er helt fraværende.
- To bleke kamskjell lå og duppet.
- Geitosten min smaker veldig bra, men de kunne kostet på seg å lune den noe mer, og tilbehøret er sparsomt og uelegant.
Dette kunne jeg laget hjemme, sa Fredag.
Hovedrettene ga ikke større grunn til smil og glede, selv om de hørtes fristende ut.
Robinson falt for grillet vågehval med tomatiserte grønnsaker og rødvinssaus, mens Fredag valgte bort både ristet steinbit med den samme geitosten som i forretten og biffen med bearnés.
- Da får det bli confitert kyllinglår med soyabønner, trøffelolje og risotto.
Servitøren kunne ordne et glass av den anbefalte flaskevinen til kyllingen, en Barbaresco fra Ricossa, og valgte ut en Côtes du Rhône fra Gabriel Meffrer som skulle stå bra til Robinsons hval.
Han kunne fortelle at hvalen trolig var fanget i Lofoten, mottaket lå på Skrova.
Og at selv om mange turister gjester Ibsens stamsted om sommeren, er det overraskende få utlendinger som stiller spørsmål ved den kontroversielle råvaren på menyen.
—Hvorfor er halvparten fint stekt, mens resten er grått, seigt og trått?
Smaken er rik og god, porsjonen er stor, men tilbehøret er, igjen, noe jeg kunne laget bedre hjemme, hvisket Robinson.
- Jeg er heller ikke imponert, sa Fredag.
- Risottoen og kyllingen er like blasse på smak, trøffeloljen må de ha glemt på kjøkkenet, og vinen min er varm.
Bedre ble det ikke da Fredag fant et stort hvitløkfedd i risottoen sin.
Servitøren ble tilkalt, og hans eneste reaksjon var:
- Ja, her har de vært rause med hvitløken!
Ingen beklagelse, ingen hyggelig gest da regningen kom.
Da hadde Robinson og Fredag rukket å spise seg gjennom en traust sitronterte med marengs og bærsorbé, og «dagens kake», som passet godt inn i følelsen av gammelmodighet.
- Napoleonskake er godt, det, sa Robinson etterpå.
- Men jeg sitter igjen med følelsen av forfinet institusjonsmat, at ambisjonsnivået begrenser seg til å ikke støte fra seg den eldre garde.
Er jeg streng nå?
- Litt, men jeg er enig, sa Fredag.
- Det skal være stas å gå på Grand Café.
Og når vi betaler 2000 kroner for tre retter og tre glass vin til hver, finnes det mange andre steder som viser turistene «Smaken av Norge» både bedre og billigere.
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
301192
|
Fargerikt formelpreg
Til tross for godt håndverk, er hovedpersonens hudfarge det mest interessante med «Hjem».
FILM:
Når man ser mange dataanimerte amerikanske familiefilmer, blir det etter hvert vanskelig å skille dem fra hverandre.
Både de ressurssterke, men emosjonelt sårbare hovedpersonene og de tillitsfulle vesnene som blir deres venner glir over i hverandre, og man ender opp med å internalisere de dramaturgiske mønstrene til et punkt hvor man utvikler en sjette sans for plottutvikling.
Oppskriftsmessig
Dette innebærer at man kategoriserer filmene utfra deres mest fremtredende kjennetegn, og begynner å tenke på dem som «den med superheltene» («Big Hero 6»), «den med Pharrell-sangen» («Grusomme meg 2») og «den med den forfriskende defaitistiske moralen» («Monsteruniversitetet»).
«Hjem» er omtrent så oppskriftsmessig som en film som dette kan bli, og inntar derfor sin plass i hukommelsen som «den hvor DreamWorks anerkjenner eksistensen av mennesker med en annen hudfarge enn hvit».
Spørsmål om hudfarge og representasjon er et hett tema i USA, og som en animert storsatsing med en svart hovedrolleinnehaver er «Hjem» relativt unik.
Kuriøst nok har DreamWorks fulgt opp dette valget med å la filmens fargepallett være sterkt preget av lilla, grønt og oransje — altså fargene som i amerikanske tegneserier historisk sett har blitt brukt på onde figurer.
Botsøvelse
«Hjem» handler om menneskejenta Tip og romvesenet
Oi, som sammen må redde jordkloden fra de morderiske Gorgene.
For at ingen skal overse hovedpersonens hudfarge er filmen spekket med metaforer for innvandring, kolonialisme, konsentrasjonsleire og folkemord, og hvis man tenker at dette muligens er en vel omfattende tematikk for en film som dette, har man rett i dét.
Det er som om DreamWorks har hatt til hensikt å si alt som er å si om hudfarge og etnisitet i én film, for å bli ferdig med temaet én gang for alle.
Likevel:
Den amerikanske filmbransjen kan lage filmer som dette i søvne, og takket være god bruk av musikk fungerer de store emosjonelle øyeblikkene godt.
Også animasjonen, figurdesignen og vitsene preges av solid håndverk, og når alt kommer til alt er «Hjem»s eneste virkelige problem den grunnleggende tankefeilen om at en ikke-hvit hovedperson i seg selv er særpreg nok til en hel film.
| 0
|
301193
|
Anmeldelse:«Ut i det fri» er en lun og lærd bok om våre dypeste drivkrefter
Utferdstrang og hytteliv.
Den erfarne etnologen Arne Lie Christensen har skrevet en sjenerøs forundringspakke av en bok om friluftsliv og hytter — til fjells, i skogen og ved sjøen.
Her trekkes linjer mellom ulike former for utferdstrang, for overklasse og arbeider, for middelklasse og bønder.
Forfatteren klarer å tegne et motsetningsfylt bilde av trangen til å reise bort og oppleve noe annet.
Han analyserer det tradisjonelle livet på setrene, i rorbuer og i tømmerhoggernes koier, dit man dro for å utnytte årstidenes skiftninger, stilt opp mot finans- og handelsborgerskapets, eller aristokratiets, planmessige idyllisering av naturen.
Behagelig slaraffenliv
Behagelig slaraffenliv
Forvandlingen av setergrender til hyttebyer, eller av skipperstuer til sommerhus for tilreisende badegjester, både ivaretar og ødelegger kulturminner.
For hva ville skjedd hvis ikke turismen hadde tatt stedene i bruk?
Lie Christensen viser hvordan urgamle krøtterstier nå blir opprettholdt av fotturister i fjellet, og hvordan stilen på moderne, komfortable hyttepalasser etteraper tradisjonell byggeskikk med laftet tømmer og torv på taket.
Markeringer av kapital
Markeringer av kapital
Mange av disse forestillingene er innbyrdes motstridende, men det lever vi godt med, også inne i oss selv.
Friluftslivet og hyttekulturen er også egnet til markeringer av ulik kulturell kapital.
Lie Christensen gjør flittig bruk av lærdommer fra Veblen og Bourdieu.
Særlig påfallende er forskjellen mellom middelklassens trang til å finne ro og ensomhet, mens arbeiderklassen feirer kollektivet på fritida.
Dette kommer klart til uttrykk på hytteøyene i indre Oslofjord, men også i dagens campingturisme.
Å være tett sammen i store demokratiske klaser, slik man er det mellom fastmonterte campingvogner og stivede fortelt, er for den aspirerende borger et mareritt.
Hvorfor er det sånn?
Ligger det en angst på lur her, et eksistensielt rop fra den innbilt unike?
Glimt fra vestkysten
Glimt fra vestkysten
Ikke minst må det prangende forbruket ha vært enda mer prangende i samfunn med sterkere klassearroganse enn i Norge.
Men hvordan er hyttekulturen for eksempel i Sverige eller Danmark?
Finnes det tilsvarende krysninger mellom tradisjoner der?
Er den klassedelte turismen kodet på samme måte i nabolandene?
Vi får noen små glimt fra hyttekulturen på den svenske vestkysten, men ingen oversikt.
Kan leseren dermed bli lurt til å tro at det norske friluftslivet er mer unikt enn det er?
Det søte liv i Arkadia
Det søte liv i Arkadia
Romernes dragning mot det søte liv rundt Napoli-bukta og idylliseringen av hyrdenes naturutfoldelse i de bukoliske Arkadia-mytene, har mange av de samme trekkene som her framheves som konstituerende for norsk friluftsliv.
Også i renessansen var utferd på moten, og de tematiske havene som ble anlagt på 1500-tallet, med fossefall, grotter, mekaniske innretninger og frapperende illusjoner, ble mønstre for adskillige lysthager i de kommende århundrene.
Et godt eksempel er kardinal Ippolitos hage i Villa d'Este i Tivoli, som fungerte som et forundrings- og forlystelsessenter for den romerske overklassen.
Vårt hjemlige tivoli-begrep kan spores tilbake dit, via København og Paris.
Godlynt og luntende
Godlynt og luntende
Man merker at boka er skrevet vel så mye med hjertet som med hjernen, og at forfatteren på et vis også skriver selvbiografi.
Han er til stede i alle paradoksene som beskrives:
Han driver matauk på hytta uten at han trenger det, han har internett, men utedass, han er en borgerlig akademiker som leker det ville livet år etter år på sitt faste utferdssted.
Hans ledige omgang med paradoksene og det gode humøret som strømmer gjennom teksten, gjør at det er en fryd å kjenne seg igjen i den avsluttende påstanden om at «Hytta er livet!».
Og refleksjonene rundt den økologiske nødvendigheten av å leve mer nøysomt enn mange gjør, er så absolutt på sin plass.
| 1
|
301195
|
Fred og sånn
«Miral» er en overbefolket og overivrig film om palestinernes situasjon.
FILM:
Nå vet vi at okkuperte palestinere egner seg akkurat like godt som flate filmheltinner som alle andre.
Til farens fortvilelse begynner syttenårige, palestinske Miral (indiske Freida Pinto) å fatte interesse for en kjekk revolusjonær som holder flammende taler om opprør.
Hun gjør en uhellsvanger snarvisitt innom en motstandsgruppe med terrortanker.
Etter en indre prosess som verken er særlig lang eller særlig dyp, kommer hun på bedre tanker.
Fredsfilm
Et fromt ønske om fred gjennomstrømmer «Miral».
Men for Julian Schnabel, som ble kåret til beste regissør i Cannes i 2008 for «Dykkerklokken og sommerfuglen», har det lavmælte og personlige bedre passform.
Når han tar stupet ut i storpolitikken, blir han overveldet.
Det har det nemlig med å bli litt trangt om plassen i filmer der man ikke bare skal fortelle historien til hovedpersonen, men også historien om moren hennes, som tok sitt eget liv etter en oppvekst med seksuelt misbruk, en kortlivet karriere som magedanser, et opphold i fengsel og en kamp med alkoholisme, om tanten hennes, sykepleieren som mistet jobben fordi hun hjalp krigsfanger å flykte og ble terrorist, og rektoren hennes, frøken Hind Hosseini (Hiem Abbass), som starter skolen for å hjelpe foreldreløse barn etter syvdagerskrigen og har en vedvarende flørt gående med en amerikansk oberst (Willem Dafoe) som ingen av dem, sin generelle tiltakslyst til tross, klarer å gjøre noe med.
Legg til en generell innføring i israelsk historie, og du står tilbake med en film så tettpakket at den ikke kan annet enn å bli overfladisk.
Dialogene er utveksling av historiske fakta iblandet overforklarende følelsesutsagn, og alle er tvunget til å snakke et gebrokkent «Aladdin»-engelsk som tapper det de sier for enhver følelse av noe ekte og spontant.
Kunstferdig
Rent idéhistorisk er det dog noe å hente her.
Forskjellige måter å takle livet under okkupasjon presenteres og settes opp mot hverandre.
Men situasjonene der synspunktene forvektes, virker oppstilte og har liten troverdighet.
Schnabel er ennå kunstferdig og fantasifull, blant annet i filmens beste scene, der det kryssklippes mellom Roman Polnaskis «Repulsion» og ansiktene på publikum som ser filmen i en kinosal, mens vi venter på om bomben under ett av setene skal gå av eller ikke.
Der er det plutselig en gnist i «Miral» som ikke er der i resten av filmen, det eksplosive temaet til tross.
| 0
|
301197
|
Anmeldelse:Vaklevoren holocaust-teori fra Timothy Snyder
Lover helt ny og revolusjonerende forståelse av holocaust, men serverer en tynn suppe.
Den amerikanske historieprofessoren Timothy Snyder skapte store bølger med sin forrige bok, «Dødsmarkene» i 2010.
Der tegnet han et panorama over den uhyrlige volden som fant sted mellom 1933 og 1945 i det området som lå i klem mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen: Polen, Hviterussland, Ukraina og Baltikum.
I disse «dødsmarkene» drepte de to regimene til sammen rundt 14 millioner sivile før og under andre verdenskrig — svimlende tall.
Kjernen i prosjektet til Snyder, som er ekspert på Polen og Ukraina, var å vise hvordan Stalins og Hitlers «morderiske politikk» overlappet i både mål og metoder.
Hans sentrale, og ideologisk drevne, tese var at Hitlers brutalitet i «the Bloodlands» var en forlengelse av den brutaliteten Stalin allerede hadde utvist i det samme territoriet.
Det store problemet var hvordan Snyder avgrenset det historiske «rommet» han skapte.
Hvorfor starte i 1933?
Hvorfor utelate den russiske borgerkrigen?
Eller millionene som døde i hungersnøden i 1921-1922?
Hva med pogromene fra 1903-1907?
Innvendingen var også geografisk:
Hvorfor ikke ta med for eksempel Finland?
Forsvar av forrige bok
Forsvar av forrige bok
Snyders nye bok, «Svart jord.
Holocaust som historie og advarsel», må leses som et forsvar for den forrige.
Men han lover også mer.
Mye mer.
Boka kommer ut på 15 språk samtidig og er blitt solgt inn som et revolusjonerende nytt blikk på materiale «vi trodde vi kjente», basert på «et vell av nye kilder», i en «episk fortelling» med urovekkende «advarsler» for dagens verden.
Boka har allerede rukket å utløse skarpe debatter i fagmiljøene og er derfor «must read» for alle som vil henge med på feltet.
(De som forventer en medrykkende populærhistorie vil nok legge den raskt fra seg.
Dette er for spesielt interesserte.)
Ifølge Snyder har historikerne oversett at Hitler var drevet av «økologisk panikk», at hans mål først og fremst var å sikre den rike matjorda i Ukraina (derav tittelen Svart jord).
Det pussige er at vi aldri blir presentert for noen gjennomgang av et nytt «øko-panikk»-perspektiv, vi får bare løsrevne påstander her og der i den 400 sider lange teksten, av typen «kampen mot jødene var økologisk».
At Hitler var ute etter de bølgende kornåkrene i øst, og at han så på det som tyskernes rett å kolonisere «det ville Østen» på samme måte som hvite nybyggere i sin tid hadde kolonisert «ville Vesten», er gammelt nytt.
Snyder bringer ingen nye kilder eller nye tanker til denne, mildt sagt, veletablerte forståelsen.
Tilintetgjorte stater
Tilintetgjorte stater
Først kom Stalin og eliminerte den politiske eliten og de statlige institusjonene, så kom Hitlers invasjon av de samme områdene i juni 1941.
Holocaust, hevder Snyder, forutsatte «statsløse soner» der Stalin allerede hadde herjet.
For å bygge opp resonnementet, sammenlikner han to land:
Estland og Danmark.
I Estland, et av landene som ble okkupert av Sovjet i 1939 i tråd med Molotov-Ribbentrop-pakten, var staten allerede «tilintetgjort» (vi får aldri noen definisjon av hva Snyder legger i det) da tyskerne rykket inn.
Danmark derimot «ble ikke utsatt for sovjetisk invasjon, landets eliter ble ikke berørt av sovjeternes praksis med masseskyting og deportasjon».
I Snyders versjon av holocaust er gjerningsmennene først og fremst tidligere Sovjet-kollaboratører, som angrer når tyskerne kommer, og som peker ut (og villig dreper) jødene for å skyve kollaborasjonen over på dem.
Det er dette som skal forklare at 99 prosent av de estiske jødene ble drept, mens 99 prosent av de danske jødene overlevde.
(Det riktige tallet er 95.)
Påfallende faktafeil
Påfallende faktafeil
Teksten inneholder en rekke påfallende faktafeil, og refererer bare én kilde, en utdatert artikkel fra 1987.
Men viktigere:
Hvis man bytter ut Danmark med for eksempel Norge, faller det vaklevorne resonnementet sammen.
I Norge ble cirka 40 prosent av jødene utryddet, i et land som verken hadde angrende sovjet-kollaboratører eller var en «statsløs sone» preget av «anarkistisk kaos».
Som i de fleste tyskokkuperte land i Vest-Europa ble de norske institusjonene nazifisert ovenfra, men ikke tilintetgjort.
Det var det eksisterende statsapparatet som — under tysk diktatur — gjorde deportasjonene til gasskamrene mulig.
Snyder prøver å lage en storslått, helhetlig teori for en prosess mot jødene som så veldig ulik ut i ulike land.
Men det henger ikke på greip, og Snyder virker merkelig ute av kontakt med de mest relevante fagdebattene i dagens Holocaust-forskning.
Den slette norske oversettelsen (for eksempel hyppig bruk av «så absolutt») hjelper ikke på leseropplevelsen.
| 0
|
301199
|
Her er ikke en eneste munnfull kjedelig
Bare deilige smaker.
Fine priser.
Jo da, det er mulig.
- Men vi tar vel et glass champagne mens vi tenker likevel?
På Restaurant Fauna var kvelden ung, og kokkene mange.
Robinson og Fredag hadde fått et av flere bord i det som vanligvis er et chambre séparée, og var skjønt enige om valget for kvelden: den faste femretters menyen (795 kroner) og tilhørende vinmeny (695 kroner).
I tillegg klarte ikke Fredag å stå imot fristelsen, og supplerte med en ekstrarett bestående av hummer og selleri.
Men først kom små appetittvekkere i form av løvtynne kjeks med kyllingskinn og västerbottenost.
- Vær så god.
Og det er bare å spise med hendene, sa servitøren blidt.
- Sympatisk, kommenterte Robinson.
Ærlig og uformelt
- Det er en av grunnene til at jeg er så glad i Fauna.
De kombinerer lave skuldrer og en ærlig og uformell atmosfære med noen av landets beste smakskombinasjoner.
Entusiasmen skulle vare hele kvelden, mens kjøkkenet sendte ut stadig nye høydepunkter.
Først litt ferskost med morkler og tørket eggeplomme, så rognkjeks med endivesalat og svinesvor, før Fredags hummer dukket opp - sammen med selleri, grønne einerbær og en herlig, syrlig saus av fermentert selleri.
Oransjevin
Sistnevnte var perfekt matchet med en oransjevin fra Nord-Italia.
- Spennende valg, mente Fredag.
- Oransjevin er jo knapt en egen kategori, men omtales ofte som «den fjerde fargen».
Det var sånn de laget vin før man begynte å lage vanlig hvitvin, så produsentene har egentlig tatt opp en flere tusen år gammel tradisjon.
- Denne er jo laget av Sauvignon Blanc.
Så hvor er fargen fra? lurte Robinson.
- Det er fordi drueskallet og steinene får gjære sammen med vinen, på samme måte som rødvin, forklarte Fredag ivrig.
Brokkolikompott
Fra kjøkkenet fulgte perfekt stekte kamskjell med brokkolikompott og alger, og pannestekt skate med nykål, fennikel og smørsaus, godt matchet med henholdsvis Alsace-vin og italiensk Manzoni-vin.
- For en maktdemonstrasjon!
Det er imponerende hvordan hver eneste munnfull har så mye kontraster - både i form av smak og konsistens, mente Robinson, og forsøkte å få de siste sauserestene opp på gaffelen.
- Hver gang jeg har spist opp, har jeg bare lyst til å be om mer av det samme.
- Vinene er også imponerende, synes jeg.
Alle er gode alene, men de heves flere hakk når man kombinerer dem med maten.
Her er det ingen tilfeldigheter, supplerte Fredag.
Asparges og and Hovedretten var and fra Holte gård, tysk asparges og puffet bokhvete.
- Det er ingen tvil om at det smaker godt, men kombinasjonen er ikke like spennende som mye av det andre, mente Robinson.
Til dessert kom det sjokolade rullet i tørkede solbær, med hasselnøttis og flak av tørket melkepuré, og kjøkkensjef Bjørn Svensson dukket selv opp for å høre om det smakte.
Etter drøyt fire timer og snaut 3500 kroner for et par glass champagne, fem og seks retter med tilhørende vinpakke, sto Robinson og Fredag igjen på fortauet.
- Det er mye penger, men her på Fauna vil jeg si at det er verdt det, konkluderte Fredag fornøyd.
- Det er en helt annen opplevelse enn mange av restaurantene som er et hakk billigere, og kan måle seg med dem som er langt dyrere.
Og da har man jo råd til å spise ute en gang til også, mente Robinson.
- Ja, sa Fredag.
- Skal vi ikke bare bestille bord nå med en gang?
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
301200
|
Får håpe fjortisene har noe bedre å høre på enn Miley Cyrus
Disney-tiden er definitivt forbi.
|||
ALBUM:
Google «Miley Curys», og du vil sikkert finne det vanskelig å tro at disse fattige linjene faktisk skal handle om musikk.
Men det skal de, så godt det lar seg gjøre.
Løsrivningsprosjekt
Med sitt tredje soloalbum — og en del lite barnevennlig oppførsel den siste tiden — ønsker 17 år gamle Curys tydeligvis å ta enda et par skritt unna sitt Disney Channel-alterego Hannah Montana.
Her fortsetter hun der løsrivningsplata fra i fjor slapp, men den Avril Lavigne-aktige powerpopen er nå justert et par hakk nærmere et tidsriktig og dance-inspirert lydbilde.
Cyrus har selv uttalt at hun digger Lady Gaga om dagen, noe som forklarer et par svampete, men virkelig grelt produserte låter om at hun ikke kan temmes eller finne gutter som er spennende nok.
Plastikkpop
Ellers får vi noen intetsigende, masseproduserte ballader, samt en urkomisk plastikkversjon av Poisons «Every Rose Has It's Thorn».
Cyrus sin stemme kler imidlertid de midtempo-låtene ganske godt, og «Scars» og «Take Me Along» er tross alt som spesialskrevet til en kjærlighetssorgscene i en tenåringsserie.
Men bortsett fra de to låtene får vi inderlige håpe at fjortisene finner noe bedre å høre på i sommer enn dette.
| 0
|
301203
|
Mamma og monsterbarnet
«We Need To Talk About Kevin» er ingen behagelig kinoopplevelse.
Du bør se den likevel.
FILM:
Det er alltid et litt tricky foretagende, dette - å skulle fortelle at «We Need To Talk About Kevin» er en meget ubehagelig film, og samtidig at du ikke vil angre om du ser den.
Filmen er like intens og uforutsigbar som Kevin (Ezra Miller) selv, det sorte hullet i fortellingens sentrum.
Og den er nesten mest skremmende i scenene der det ikke skjer noe nevneverdig nifst, men der regissør Lynne Ramsay på sin stofflige, skittenlyriske måte viser at noe er helt galt i forstadslivet til Eva (Tilda Swinton) og familien hennes.
Det er noe med de usunne fargene, eller strukturen på maten og stoffene.
Alt er litt ekkelt.
Monsterbarn
«We Need To Talk About Kevin» fortelles på to plan.
Begge oppleves gjennom Evas øyne.
Det ene er en nåtidsfortelling:
Eva lever alene, hun er utstøtt i lokalmiljøet, og alt er på grunn av noe grufullt som har skjedd.
Det andre er et fortidsplan som forteller hva som skjedde før katastrofen.
Hva, men ikke hvorfor.
Dét er det spørsmålet Eva stiller seg selv ustanselig.
Var det vanskelige barnet et monster helt fra begynnelsen?
Eller vokste det fæle frem i sønnen fordi han fanget opp at hun selv var en ambivalent mor, at hun lengtet tilbake til det spennende livet som reiseskribent, at hun ikke klarte å elske ham som hun burde?
Shriver og Hustvedt
Filmen tar side i den diskusjonen i større grad enn hva Lionel Shrivers roman, som den er basert på, gjør.
Kanskje har det med å gjøre at en regissør må ta tydeligere valg enn en forfatter, at filmatiseringen må vise det romanen kan tilsløre ved å være subjektiv og språklig gåtefull.
Faktisk er det en av få innvendinger mot filmen at det er vanskelig å tro på at ingen tok tak i denne psykopaten av et barn tidligere, at Evas uro ikke blir lyttet til.
Kevin er så destruktiv og manipulerende, så tidlig, ikke minst mot lillesøsteren, at farens (John C. Reilly) ettergivenhet blir nesten ubegripelig.
Samtidig sitter det selvfølgelig langt inne å erkjenne en slik fryktelighet i sitt eget barn.
«We Need To Talk About Kevin» bringer tankene hen på Siri Hustvedts «Det jeg elsket», en varmere historie, som også tar for seg hvor langt voksne strekker seg for å unngå å kalle et barn de er knyttet til ved sitt rette, uhellssvangre navn.
Formidabel Swinton
Skuespillerne sparer seg ikke.
Det er umulig å forestille seg at Miller er et ordentlig menneske etter å ha sett ham som Kevin.
Det sier mye om hvor godt han spiller.
Han holder fortet mot den formidable Swinton.
Kampen mellom dem utkjempes i et komplekst og kontrollert filmunivers.
Ramsay har full styring.
Hun legger ut sine clues som hvite stener på stien, og lar symbolene snakke, både som estetiske virkemidler og mer konkret som pekepinnene de voksne i grim etterpåklokskap skjønner at de burde sett.
«We Need To Talk About Kevin» er en film om hvordan du forholder deg til at det faktisk er for sent.
| 1
|
301209
|
Denne boka burde være pensum for alle som leser bøker
Definerer romanen, og med det parkerer den debatten rundt Dag Solstads siste bok.
Å definere romansjangeren synes å være en umulig oppgave.
Vi husker for eksempel hvordan Dag Solstads slektsberetning fra i fjor igangsatte en oppildnet sjangerdiskusjon, hvor jeg var en av dem som ikke lot meg overbevise av benevnelsen på tittelbladet — ikke nødvendigvis fordi det var stort poeng for meg hvorvidt det var snakk om en roman eller ikke, men fordi jeg mente at den som en roman var mislykket.
Og — ikke minst — fordi jeg ikke uten videre godtok at den var en roman bare fordi en romanforfatter hadde satt sitt segl på boken, slik Solstad syntes å hevde i intervjuer.
I så fall måtte vi kunne innlemme julekort, handlelister, private brev og næringsoppgaven i bibliografien.
Det er ikke ment så flåsete som det høres ut, for romansjangeren har jo nettopp vist seg å være en uren sjanger, en sjanger i sin tilblivelse, som det heter hos den russiske litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin, eller et «uformelig monster (...) med store mage», slik Tone Selboe — med en hentydning til den amerikanske forfatteren Henry James — beskriver sjangeren:
«Den er ikke biografi, ikke historieskrivning, ikke brev, og mer selvfølgelig kanskje, ikke drama eller lyrikk, men samtidig er romanen en sjanger som kan romme alle disse andre sjangrene.»
Sterk formidling
Videre undersøker Selboe forholdet mellom sannhet og diktning, virkelighet og litteratur, og hvor tøyelig sjangerbenevnelsen kan være.
Til sist tar Selboe for seg nyere materielle vilkår for romanen, ebøker og nettpublisering, så vel som romanens fremtid.
Alt dette på knappe 150 sider, uten at det finnes noen åpenbare mangler eller går på bekostning med formidlingsevnen — for Selboe skriver gjennomgående som en begeistret leser, klart og engasjerende, uten å ty til forvanskende fagbegreper, slik man gjerne kan være fristet til under dekke av å være plassbesparende.
Den gode fomidlingen av faglige innsikter gjør at boken passer godt inn i Universistetsforlagets pedagogiske skriftserie «hva er», og da den i tillegg byr på perspektiver som også den viderekomne vil ha stort utbytte av, er den å regne som en av seriens mest vellykkete utgivelser.
Likevel skiller den seg ut på et viktig punkt:
Dette er den eneste av titlene som er utstyrt med artikkelen «en» foran begrepet, fenomenet eller fagområdet som boken skal introdusere; for til forskjell fra fagområder, og mer eller mindre abstrakte begreper, så som «arkitektur», «litteraturvitenskap» og «feminisme», er «en roman» både en abstrakt idé og noe høyst konkret, noe vi alle vet hva er — eller?
Ingen klassisk definisjon
Årsaken til dette er at romanen — til forskjell fra epos og drama — er en ny sjanger.
Derfor finnes det heller ikke noen klassisk definisjon å ta utgangspunkt i, slik Selboe poengterer:
«Aristoteles definerte den ikke; ingen poetikk — ingen regler for diktekunsten — var tilegnet romanen.»
Men fortvil ikke, for Aristoteles sa derimot noe om litteratur som har betydning for alle sjangre:
«Mens historieskrivningen forteller om det som har hendt, forteller diktningen oss om det som kan hende — et spørsmål som er uløselig forbundet med romanen som form, dens ?som om?».
Fraværet av en klassisk definisjon, og romanens forhold til de øvrige sjangrene har nettopp vært utangspunktet når romanteoretikere som Bakhtin og Georg Lukács har forsøkt å avgrense den.
De har derfor, på hver sitt vis, valgt å se romanen som et motstykke til epos og drama, både når det gjelder form og verdensbilde.
For eksempel forstod Lukács sjangeren som betinget av historien:
Hvor eposet beskrev livets totalitet, uttrykte det antikke dramaet menneskets indre liv.
Men etter antikken ble tilværelsen preget av kaos, meningstap og manglende retning.
Dette medførte en søken etter idealer som ikke var gitt på forhånd.
Hvorfor?
For å bøte på meningstapet, hevder Lukács, og det er da romanen oppstår.
Kanskje kan den derfor forstås som en hybrid mellom epos og klassisk drama, eller mellom ytre og indre liv, med andre ord.
Samfunnsendringer
Her blir i tillegg Ian Watt og Franco Moretti to sentrale samtalepartnere for Selboe:
Begge har skrevet om hvordan endrete sosiale vilkår og borgerskapets fremvekst (på 1700- og 1800-tallet) reflekteres i romanen, så vel som at samfunnsendringer er med på å skape romanformen.
Helten som finner seg selv og sin plass i verden, kan dermed også forstås som sjangerens søken etter seg selv og en plass blant de andre mer «høyverdige» diktformene — om ikke omvendt: formen er en konsekvens av tematikken.
Sammenhengen mellom romanens tilblivelse/fremvekst og endrete sosiale forhold er kanskje som mest fattbar når Selboe skriver om kvinnelige lesere og forfattere:
«Å skrive romaner krevde (...) ikke at man hadde tilegnet seg bestemte estetiske modeller gjennom høyere utdannelse, og romanskriving ble ansett som en nyttig og ufarlig aktivitet, på linje med andre huslige sysler.
Forfatteryrket var, ved siden av posisjoner som lærerinne og guvernante, et av de få yrkene som var åpne for kvinner av middelklassen.»
Perspektivet er i alle tilfeller langt mer konstruktivt enn den delen av litteratursosiologien som — noe forenklet — hevder at all tekst kan være romaner dersom de med definisjonsmakten opptrer som garantister for at sjanger og innhold sammenfaller.
Sjangerprofil
Derfor er det høyst betimelig at Selboe vektlegger den europeiske romantradisjonen fremfor å la boken oversvømmes av norske, mer hjemlige eksempler — ikke bare fordi dette er romaner som det er mer interessant å se nærmere på, men vel så mye fordi det var i Europa slaget om romanen stod.
Med fokuset på den europeiske romantradisjonen synes dessuten Selboe å gå i Lukács' fotspor, siden Lukács skapte sin romantypologi — inndelingen i undersjangre — ved å ta utgangspunkt i tre europeiske romanhelter som han mente var konstituerende for sjangeren:
Cervantes?
Don Quijote, Goethes Wilhelm Meister og Gustave Flauberts Frédéric Moreau.
I siste kapittel av «Romanens teori» ender Lukács riktignok opp med å beskrive hvordan Tolstojs romaner nærmest overskrider den typologien han har kommet frem til.
Dermed kan det også se ut til at Selboe fortsetter der Lukács slapp, for det er nettopp med Tolstoj Selboe begynner sin fortelling om romanen, både ved å innlede med Anna Karenina, nærmere bestemt ektemannens ører, men også ved å avstå fra skjematiske kriterier og heller skrive medrivende fra romanens innside så så si — eller som en ivrig leser som har sett romanens lys:
«Da Anna Karenina en kald vintermorgen går av toget fra Moskva til St. Petersburg, er ektemannen på stasjonen for å møte henne.
Det første som slår henne, er at noe ved ham er forandret.
Utilnærmelig og streng står han der, det er ikke noe nytt for henne, men ørene er plutselig blitt annerledes (...).»
Poenget er naturligvis ikke at Karenin plutselig er blitt annerledes, men at Anna er det.»
Mot en definisjon likevel?
Her nærmer Selboe seg kanskje en slags definsjon likevel.
Romanen er en menneskestudie, og «limet i denne (...) menneskestudien er kjærligheten: den lykkelige, som har det harmoniske samlivet og trofastheten som fundament, og den ulykkelige, rastløse, grenseoverskridende, som har gitt romanen navn — og griper leseren sterkest.»
Med alle nevnte kritierier til grunn blir romanen dermed å forstå som en skildring av forhold — ikke bare erotiske kjærlighetshistorier, men alle slags relasjoner: vennskap, familie, men også forholdet mellom enkeltmennesket og samfunnet, eller mellom mennesket og tiden, kunsten, litteraturen, og ikke minst en refleksjon over forholdet til sjangeren roman.
| 1
|
301211
|
Sinnataggen
Ronny Pøbel er ikke tilhenger av det subtile.
ALBUM:
Ronny Pøbel trøkker på med uforminsket styrke.
«Staten er ei fitte» er fjerde plate på like mange år, og selv om innholdsfortegnelsen mer eller mindre er identisk med de tidligere utgivelsene, kan man spore en hakket mer åpenhjertig Ronny Pøbel når han parkerer fyllepreiket for en stakket stund.
I tittelkuttet synger han om vonde år på barnehjem i Moss og et ødelagt hjem.
Musikalsk tar han fortsatt punkvedtektene på ramme alvor, noe som er et tveegget sverd.
De musikalske a-ha-opplevelsene står ikke akkurat i kø, men det gir han fortsatt en form for autensitet blant hettejakkekledde punkpurister.
Det finnes selvsagt et metningspunkt for hvor interessant det er å høre de samme fraseringene over de samme tre velbrukte akkordene om og om igjen, men førstegangsreisende kan like gjerne begynne i denne enden.
| 0
|
301214
|
Galskap satt i et fengende system
Shinings patenterte blackjazz skuffer ikke denne gangen heller.
ALBUM:
Shining formelig blåste oss av banen med «Grindstone» i 2007.
Siden den gangen har de patentert sin særegne tagning av jazz, progrock og metal som blackjazz, innkassert både a-ha- og Statoil-stipend og turnert hektisk.
Ikke at man på noen tidspunkt har kunnet sette spørsmålstegn med samspillet til Shining, men man kan høre at årene har gjort at bandet virkelig har vokst sammen til en veloljet organisme.
Kanskje det er derfor de ekstremt heftige arrangementene på «One One One» til tider fremstår som umiddelbart fengende rockelåter.
Så enkelt er det selvsagt ikke.
Man får lett tak i den melodiøse overflaten, men om man ønsker å gå i dybden, kan man meske seg i syke taktarter, vanvittige overganger og instrumentale ferdigheter få kan måle seg med.
Rent estetisk finner man hint av både Nine Inch Nails, King Crimson, Marilyn Manson, hør bare «Blackjazz Rebels».
Eller Foo Fighters-referansene i «My Dying Drive».
Shining har ikke solgt seg, bare lagt til et lag på toppen.
| 1
|
301215
|
Britiske metalnerder er som vanlig noe for seg selv
Freidig pompøst og befriende annerledes fra Architects.
ALBUM:
Postpunk, metalcore eller mattemetal — kjært barn har mange navn.
Det spiller for så vidt ingen rolle du vil tillegge ungguttene Architects fra Brighton i England — «Daybreaker» er såpass dynamisk og vidtfavnende at du treffer målskiva uansett.
Fra den overtureaktige åpningslåten «The Bitter End», gjennom illsinte og komplekse rockere som «Outsider Heart» og «Even if You Win, You're Still a Rat», via mer sødmefylte og atmosfæriske saker som «Behind the Throne» og «Truth Be Told», maler Architects med bred pensel.
Gjengen viser imponerende meloditeft, uten at de henfaller til de loslitte, velprøvde emomelodiene man gjerne forbinder med metalcore-sjangeren.
«Daybreaker» er bunkret opp med rikelig mengder spillemessige finurligheter, nerve og ikke minst en god dose finfine låter.
| 1
|
301217
|
Anmeldelse:Jostein Gaarders første voksenroman på åtte år lykkes ikke helt
Om en lektor som går i begravelser for fremmede.
Det er tomt i livet til Jakop, hovedpersonen i Jostein Gaarders nye roman «Dukkeføreren».
Gymnaslektoren er rundt seksti og bor alene etter et kortvarig ekteskap.
Jakops eneste nære fortrolige er Pelle; en hånddukke som har fulgt ham fra barnsben.
For å bøte på suget etter virkelig samtale og samvær har Jakop funnet en slags løsning:
Han går i begravelse til fremmede og varmer seg på de sørgendes fellesskap.
Den fremmede
Den fremmede
Brevet og romanen er Jakops forsøk på å forklare for Agnes, og kanskje også for seg selv, hvem han er.
Jakop forteller om begravelser der han skamløst dikter og lyver på seg et bekjentskap til avdøde, om oppveksten som et «utskudd» «fra en vanstelt bondegård i Hallingdal», og om tida som hippie i Slottsparken på syttitallet.
Hvor hen?
Hvor hen?
Jakop er en lidenskapelig lingvist og benytter enhver anledning til å pensle samtalen inn på den indoeuropeiske språkfamilien.
Ikke sjelden virker dette søkt i sammenhengen, til tross for at Gaarder underbygger Jakops betatthet:
«Og hvorfor er jeg besatt av slike språklige slektskap?
Svaret er nesten pinlig enkelt:
Annet slektskap har jeg ikke å vise til.»
Utlegningene om språk og ordopprinnelser virker ofte ikke velintegrert og naturlig.
Derimot synliggjør romanen at det kan være langt fra lærde samtaler til levende tekst.
Det er svakheten som gjennomsyrer boka:
«Dukkeføreren» fremstår som stiv og konstruert, heller enn pulserende, bestemt og nær.
Dermed svekkes leserens mulighet til innlevelse.
Tvilsom type
Tvilsom type
Doseringen hans kan virke ekskluderende.
Her kommenterer Jakop opplesning av diktet «Voluspå» i en begravelse:
«Jeg ser en klassisk indoeuropeisk kosmogoni, en dualistisk virkelighetsoppfatning av nesten iransk kaliber og apokalypse.»
Han fortsetter «urjotnen Yme, verdens opphav, som presenteres i gudediktets tredje vers, er antakelig det samme gudenavnet som vediske Yama og iranske Yima.
Er ikke også det fascinerende?»
Krysning
Krysning
Kunnskap om filologi, filosofi og religionshistorie, samt vilje til å tenke omkring identitet, dødelighet og språk, har preget Gaarders romaner også tidligere, og med større hell.
Verdens mestselgende roman i 1995, «Sofies verden», er et åpenbart eksempel.
Her spiller tankestoff og fortelling på lag, slik at leseren forføres.
Det skjer ikke i «Dukkeføreren».
Som roman virker fortellingen for villet og konstruert, og berøringskraften svekkes tilsvarende.
Det er synd, for bokas kjernespørsmål er spennende nok:
Hvordan ender et menneske som ubuden gjest i de andres liv?
| 0
|
301218
|
Ingen heksekunst
«Season of the Witch» klarer kanskje å redde Nicolas Cage fra gjeldsfengsel.
Men ingenting annet.
FILM:
Hva gjør du når du er Nicolas Cage, Oscar-vinnende eksentriker i klinsj med skattefuten og en gjeld på over åtti millioner kroner?
Jo, du spiller i fire filmer med premiere i 2011, sier ja takk til en fadese som «Season of the Witch» og møter på jobb med din beste følsomme mine på, veksler et par ganger mellom ansiktsuttrykkene sørgmodig/sint og bare sørgmodig, hever millionhonoraret og slutter å møte det bekymrede blikket til familie og venner som lurer på hvor det gikk galt.
Sølepytt
«Season of the Witch» er en sur, kald sølepytt av en eventyrfilm som alle involverte tydeligvis mistet troen på midtveis i innspillingen.
Vi er i en ubestemmelig middelalder der renskrubbede amerikanske korsfarere inntar CGI-byer som er så semmert laget at det ser ut som om de henger i luften og ryster på sine langraggede hoder over presteskapets dødsdom over alle vantro.
Pesten herjer, en ung jente (Claire Foy) blir anklaget for å være heks og får skylda, av grunner ikke engang manusforfatteren tror på må hun fraktes til et avsidesliggende kloster for å stilles for retten, og ridderen Behmen (Cage) får i oppdrag å føre henne dit.
Mystikk oppstår.
Behmen går fra å tro på jentas uskyld til å tvile.
Moralen er at det er galt av kirken å forfølge hekser med tortur og død, men når det er snakk om demoner som tar bolig i sensuelt skulende tenåringsjenter som ledd i en innviklet plan for å sikre verdensherredømme, må det være greit.
Tungnem
Regissør Dominic Sena, som også jobbet med Cage i «Gone in Sixty Seconds», følger oppskriften for familievennlig krigeraction ned til siste komma.
Det innebærer en rekke slagsscener der våre helter puffer motstanderne ut av bildet og stikker litt med sverdet noenlunde i samme retning, og får en lett bloddusj tilbake.
Pestbyllene, stadig mer sorte og svulmende, blir imidlertid kjærtegnet av kamera i det uendelige.
Et sted må hekseekspressen krysse en skrøpelig hengebro, og Sena klipper lydig fra tauet som er i ferd med å ryke, til Cage som er på vei over, til synet av juvet under mellom de glisne broplankene, og tilbake til tauet igjen.
Men han er påfallende tungnem i slike elementære spenningssekvenser, det er som om han kommer litt sent inn i samtlige bilder, og filmen hans blir langdryg og likegyldig.
Den er som en nyinnspilling av heksekapitlet i «Monty Python and the Holy Grail», bare i fullt alvor.
Trist
Cage ser litt tristere ut for hvert minutt som kan går.
Det kan ha å gjøre med vissheten om at «Wild at Heart» snart bare er en fotnote på en CV som er fylt til trengsel av intetsigende unødvendigheter som «Season of the Witch».
| 0
|
301222
|
Haldens hemmelige countrystjerne
Hege Brynildsen synger som om hun er vokst opp i Appalachia-fjellene i USA, der countryen ble født.
ALBUM:
Hvor i all verden har du vært, Hege Brynildsen?
I Halden, selvfølgelig.
Rock City Halden.
Arvelig belastet
Som datter av rockeren Tor Brynildsen og samboer med Omar Østli (Onkel Tuka / Belfast Muslims), som har vært med på en rekke utgivelser ikke minst i Kai Andersens lokale Athletic Studio, er frisøren
Hege blitt dratt inn i musikken enten hun ville eller ikke.
Pappa Brynildsen var en av de første norske rockestjernene på 60-tallet, men albumdebuterte så seint som i 1007 - etter påtrykk fra venner i det gode musikkmiljøet i Halden.
Hege begynte å synge da hun var to.
Og her er hun, Norges nye, ukjente countrystjerne - ei vever dame som i stemme og stil framstår som en krysning mellom Dolly Parton, Gillian Welch og Iris DeMent.
De er alle amerikanere.
I Norge finnes ikke maken til Hege.
Skjør stemme
Hun er vokst opp med ei mor som har sunget skillingsviser og folkeviser, og det høres blant annet i måten Hege synger på.
Men hun har samtidig funnet sin egen stemme.
Og hvilken stemme!
Den er skjør som en liten fugleunge, men samtidig sterk som en okse.
Vokalen balanserer på grensa mellom det sentimentale og det sterke, mellom det outrerte og det milde og myke.
Noen vil kanskje kalle den affektert, jeg velger å kalle den autentisk.
Men - det er nok en stemme du enten elsker eller hater.
Amerikansk produsent
Mannen som har styrt henne og knottene i Athletic Studio i Halden studio er ved siden av Kai Andersen ingen ringere enn amerikaneren Fats Kaplin (produsent, gitarer, fele og fiolin m.m.), mangeårig medlem av Tom Russell Band, i trio med Kevin Welch og Kieran Kane og med samarbeid med norske artister som Somebody´s Darling og Henning Kvitnes bak seg.
For tida spiller han i bandet til wonderboy Jack White.
Countrymusikken har et nært slektskap til gospel, og Hege er intet unntak.
Her er sanger om gud og Jesus og om å gå i kirka, og det må du bare tåle.
Men Brynildsen synger også om den verdslige kjærligheten.
Og fletter inn ei voggevise og en advarsel mot alkoholens vederstyggelighet, «Bad Bad Whisky» (signert Amos Milburn), en av to coverlåter.
Den andre er Geraint Watkins' «Only A Rose».
Briljerer
Musikalsk og stilmessig føler man seg hensatt til de første plateinnspillingene på 1920-tallet, i et ekko etter The Carter Family.
Kaplin, Gøran Grini (tangenter), Freddy Holm (mandolin/dobro) og Omar Østli (gitarer/vokal) briljerer på hver sin måte innenfor det akustiske lydbildet.
Rino Silden (banjo) og Åsmund Solli (skarptromme/perkusjon) er mer forsiktig til stede.
Med fantastiske «Healing Hands» har Brynildsen lagd en aldeles nydelig «murder ballad», der den skjøre stemmen virkelig kommer til sin rett.
Få den ut på radioen!
«I Chose You» utmerker seg særlig på grunn av Holms fine dobrospill, og på «Already Dead» er det Kaplins steel-gitar og Grinis piano som står fram.
Det er sånne låter Nashville sluttet å lage for altfor lenge siden.
Nå lages de i Halden, av en syngende frisør!
Rootsy Festival 2012
Hege Brynildsen er en av mange artister som stiller under nykommeren Rootsy Festival på Buckleys i Oslo denne helga.
Ved siden av Brynildsen spiller svenske Johan Örjansson og Richard Lindgren Band fredag kveld, mens amerikanske Otis Gibbs, Örjansson og norske Flea Market spiller lørdag.
Samme kveld er det Bob Dylan Tribute med norske og svenske artister.
Søndag ettermiddag arrangeres en Songwriters in the round med Brynildsen, Örjansson, Lindgren, Anders Bjørnvold og Alexander Lindbäck med flere.
| 1
|
301223
|
Skjemmer oss bort
Dinosaur Jr.
|||
CD:
Det er et evig argument for festivalnostalgi: at enkelte typer band gjør vanvittige konserter på sine comebackturneer fordi de er blitt mye flinkere.
Ungdommelig hybris og manglende ferdigheter/intern uro erstattet av nyvunnen vitalitet, flinkhet og våpenhvile får gammelt, klassikersertifisert ræl til å sprute ut av høyttalerne.
Pixies var slik.
Og slik oppleves Dinosaur
Jr — også på plate.
Her, i sitt andre albumforsøk post-comeback og med oppfølgerforventninger etter et ganske overlegent gjenforeningsalbum, skjemmer de oss bort igjen ved å være bortimot verdens beste gitarrocktrio på daglig basis.
I hvert fall så lenge man definerer «beste» som noe i nærheten av J Mascis? verdensbilde: Neil Young, pop, hardcore, støy og sørstatsrock i ymse, temposterke blandingsforhold, alltid med et dypere-enn-bunnsolid Murph/Barlow-komp og alltid med en halsbrekkende Mascis-gitarsolo i cirka 170 kilometer i timen i løpet av hver låt.
Du må akseptere disse musikalske premissene/rammene/begrensningene for maksimal uttelling, men gjør du det, forsvarer Dinosaur
Jr — som forventet, faktisk — verdensmestertittelen på sin, og for mange viktige, flekk av rockkartet.
| 1
|
301224
|
Lavmælt perle
Fredelige munker møter voldelige islamister i den andektige franske suksessen «Om guder og mennesker».
FILM:
I 1996 ble sju franske munker kidnappet og drept av algeriske islamister i GIA (Groupe Islamique Armé).
«Om guder og mennesker» er basert på deres historie og starter like før de bevæpnete islamistene avlegger klosteret i Atlas-fjellene sin første visitt.
Munkene tilhører Cistercienser-ordenen og lever i noe som må kunne kalles en idyllisk symbiose med den muslimske lokalbefolkningen.
Vi får vite at landsbyen har vokst fram på grunn av klosteret.
Munkene driver ikke aggressiv misjonering, men tilbyr gratis legehjelp og tilbringer dagene med å dyrke grønnsaker og sanke honning når de ikke søker enhet med Gud.
De blir også invitert når festligheter finner sted i landsbyen.
I stor fare
Den algeriske virkeligheten presser seg imidlertid på.
En gruppe kroatiske anleggsarbeidere får strupene skåret over og de lokale myndighetene ber munkene dra tilbake til Frankrike for å unngå oppstyret som vil komme hvis de blir kidnappet eller drept.
Munkene tvinges til å vurdere en rekke spørsmål.
Skal de ta imot tilbudet om militær beskyttelse og dermed mistenkes for å være på myndighetene side?
Skal de gi etter for våpenmakt?
Hva er meningen, dypest sett, med livene de lever?
Hvorfor bli værende, hvis sjansen er stor for å bli drept?
Sterkt møte
Regissør Xavier Beauvois lar munkenes dagligliv bestemte filmens tempo.
Vi følger dem i sang og bønn, kameraet tar seg tid til å studere de mer eller mindre furete ansiktene og man tenker at hvorfor i all verden skulle noen oppfatte disse mennene som en trussel.
Heldigvis får vi litt action, også.
Geriljalederen Ali Fayattia kommer på besøk, spør «Hvor er Paven?» og krever legehjelp til tre av sine sårete soldater (eller terrorister, alt ettersom).
Munkene setter hardt mot hardt og det ville være grotesk å snakke om gjensidig respekt mellom fredelige munker og strupekuttende islamister, men det er en sterk scene.
Etter dette virker det som om munkenes største problem er en lokal oberst og hans tropper, men, som nevnt, filmen er bygd på en sann historie.
| 1
|
301225
|
Anmeldelse:Nydelig farvel fra Henning Mankell
Trollbinder leserne i sin siste bok.
«Det er veldig lite man egentlig trenger for å leve», fastslår Henning Mankell i den siste boken han rakk å skrive før han døde.
Det er en nydelig roman; vemodig, vittig, skarp, klok — og med akkurat så mange krimelementer at Mankell også her klarer å trollbinde leserne.
Oppfølger
Oppfølger
Der står han, 70 år gammel, med en mislykket karriere og et mislykket kjærlighetsliv bak seg.
Det eneste han eier er gummistøvlene han rakk å få på seg.
Det viser seg å være to venstrestøvler av merket Tretorn.
Det tar ham et helt år og en hel bok å skaffe til veie en høyrestøvel.
Den svenske krimkongens siste bok er ingen krim, men krimelementene er der.
Hvorfor brant huset ned?
Welin blir selv mistenkt for forsikringssvindel inntil flere hus i skjærgården brenner ned.
Uhyggen sprer seg blant skjærgårdsfolket, der bare attgløymene er igjen etter sommergjestene.
Bortsett fra den vakre kvinnelige journalisten, som vekker Welins slumrende gammelmannshjerte til live.
I likhet med alle andre i boka har hun sine hemmeligheter.
Det har også Welins hissige datter, som bare dukker opp og forsvinner igjen.
Disse to skal komme til å gi den aldrende legen et glimt av håp og lys og fremtid.
Komisk-grotesk
Dette er mer enn et portrett av en stillferdig eldre mann, som mister alt og grubler over livet og døden.
Welins eneste reaksjon når han står overfor en sørgende enke, er avsky over hennes fedme og spørsmålet om hun ville kommet seg opp hvis han satte fingeren i fettet hennes så hun deiset over ende.
Komisk-grotesk
Slike komisk-groteske detaljer, som avslører vår sammensatte natur, er Mankell uhyggelig god på.
Dette også vist gjennom Welins kyniske gjenerindring av sine mange mislykkede kjærlighetsforhold.
Bokas eneste skjønnhetsfeil er at visse av disse tilbakeblikkene blir vel langdryge og malapropos.
'Når krimforfattere skal skrive ren prosa, er det ikke alltid like vellykket.
De har ikke språket som skal til for å bære en bok som ikke følger krimromanens oppskrift og velkjente teknikker.
Det har Mankell.
«Svenske gummistøvler» er en stilistisk nytelse, også selvsagt takket være oversetteren Kari Bolstad.
Frykten for døden
«Kanskje han strøk omkring her ute på øya om natten?
Kanskje han sov i båthuset?
Hit inn skulle jeg aldri slippe ham.»
Frykten for døden
Under det hele ligger den melankolske vinterlige skjærgårdstemningen.
Og frykten for døden, også denne formulert med Mankells skakke blikk.
Som da han spekulerer over hvorfor det gamle huset som nå ligger i ruiner, brant ned.
«Det var som om huset hadde satt fyr på seg selv.
Som om et hus kunne begå selvmord av trøtthet, alder og lede», fastslår han med den selsomme sødmen som hviler over den vakre boka.
| 1
|
301227
|
Anmeldelse:Oppriktig talt, Frode Granhus!
Denne gangen smører du for tjukt på
Søkt uhygge fra Lofoten.
Reine i Lofoten.
Regn.
Vind.
Mørke.
Rino Carlsen tar plass i lensmannsstolen.
Der blir han imidlertid ikke sittende særlig lenge før Frode Granhus sender ham på hodet ut i en handling full og gru og ondskap.
En eller annen skrulling kidnapper unge mennesker på dette vesle stedet.
For det meste jenter.
Først er det bare rykter som ikke er blitt fulgt opp av Carlsens forgjenger, fordi barna raskt har kommet til rette.
Men når den nye lensmannen begynner å grave, åpner det seg en avgrunn.
Seigpining av unge jenter
Men hvem er den døde?
Det finnes ikke noen ettersøkte mannspersoner i distriktet.
Og har funnet av den døde noen sammenheng med «Kistemannen» som herjer nede i bygda?
Som sperrer ungjentene inne i ei trang kiste, og tapper dem for blod?
Eller sprøyter dem fulle av ukjente substanser?
Granhus legger ut en rekke tråder, spor og blindspor.
Blir for tullete
Oppriktig talt, Granhus!
Denne gangen smører du for tjukt på.
Slikt ville man ikke ha sluppet unna med i en guttebok fra femtitallet en gang.
| 0
|
301228
|
Ingen grunn til å frykte U2-stempel denne gang
Svartøyd mørkekjøringsmusikk fra 120 Days.
ALBUM:
I et intervju med Dagbladet i sommer uttrykte 120 Days-frontfigur Ådne Meisfjord misnøye med at enkelte musikkanmeldere i forbindelse med albumdebuten i 2006 sammenlignet dem med U2.
Han lovte også aldri mer å uttale seg om når «det neste albumet kommer.
Det har alltid slått feil».
Etter at Kristiansund-bandet ble kritikerfavoritter for fem år siden, har nemlig en rekke utsettelser, retningsforandringer og sideprosjekter forsinket oppfølgeren «II».
Meisfjord har blant annet figurert som DJ, plateprodusent og Serena Maneesh-medlem, mens Arne Kvalvik og Kjetil Ovesen har gitt ut to plater med den tungt Steve Reich-inspirerte gruppen Bygdin.
I tillegg har bandet turnert flittig og antageligvis surret akkurat like mye som alle andre rastløse menn i tjueårene.
Ingen dramatikk, altså.
Nå som «II» omsider er her, høres platen mørkere ut enn forgjengeren.
Rent metaforisk kan vi si at de bleke, gutteaktige fjesene har fått et mørkere drag.
Det låter mer av nattklubb enn av stadionrock, og låtene er i enda større grad elektroniske.
Vi hører lange, suggererende kraut- og technospor dominert av analoge synther og fremtrendene bassganger, som gjerne kulminerer i et smådesperat vokalparti.
Det glossy preget fra forrige album er også borte.
Rundt platens groove — som gjennom hele albumet har en voldsom fremdrift, bortsett fra på sammenbruddslåten «Sleepless Nights #4» — males det malstrømaktige og paranoide stemninger.
La oss ta et konkret eksempel:
Der låter fra debuten ble brukt i en reklamefilm for Jaguar, ville nye «SF» og «Osaka» passet langt bedre til scener der en svartøyd Ryan Gosling nattkjører i Drive.
Legg også merke til munnharpen som går igjen her — som et dirrende, vondt minne bakerst i bevisstheten.
Sterke krefter fra Oslos musikkmiljø bidrar også:
«Lucid Dreams» gis et spøkelsesaktig slør av Anne Lise Frøkedal, mens Emil Nikolaisen tilfører et gram Serena-psykedelia med sitt gitarspill på «Sunkissed».
Det en periode mye omtalte produsentsamarbeidet med Hans-Peter Lindstrøm har imidlertid resultert i bare ett spor, «Dale Disco».
Sistnevnte er den nesten ti minutter lange «singelen» som ble sluppet før sommeren — et smelltait oslodisko-kutt som nærmest setter balansenervene ut av spill.
Det er en dystrere, skarpere og hakket mindre tilgjengelig utgave av 120 Days vi møter på «II», men langt fra noe mindre kunstnerisk interessant.
Og denne gang er det i alle fall ingen fare for at de blir sammenlignet med U2.
| 1
|
301233
|
- Et uutgrunnelig, syndspekket, nervepirrende, transseksuelt og dansbart mørke
Arca viser vei inn i noe nytt.
ALBUM:
Forestill deg en rave arrangert av David Lynch.
Et uutgrunnelig, syndspekket, nervepirrende, transseksuelt og dansbart mørke — og det er uten tvil den 24 år gamle dance-avantgardisten/produsent-wunderkinden Alejandro «Arca» Ghersi som står for musikken.
Som en slags minimalistisk 2014-variant av Aphex Twin har han tatt de rådende trendene innen elektronisk musikk, vrengt dem med innsida ut og strukket dem inn i et helt nytt lydlandskap.
Både som produsent på Kanye Wests «Yeezus» og FKA Twigs «LP1», og som soloartist.
Ta den forkvaklede singelen «Thievery», for eksempel, framtidsdystopisk skingrende synth, nedstrippede reggaeton-rytmer, skummelt som fy — men også vilt vakkert.
På albumdebuten «Xen» er det knusende glass, hakkende synther, kaskader av gitarer, witch house-møter-Skrillex-møter-Flying Lotus.
Eller noe sånt.
For Arca er først og fremst en original, en som tester ut grensene, viser veien inn i noe nytt.
Og det er ingenting som er bedre enn det.
| 1
|
301236
|
Anmeldelse:Bak Fjordmans nye fasade er de samme mørke ideene
En mørk profet hvitvasker seg.
Det var terroristen Anders Behring Breivik som gjorde Fjordman verdensberømt.
Ofrene var knapt talt opp før medier i alle verdensdeler spurte:
Hvem er denne Fjordman som har en så sentral plass i massemorderens framstilling av sine mål og motiver, og som han omtaler med slik beundring?
Da Peder Jensen sto fram i VG, ble mange forundret.
Terroristens politiske inspirator viste seg å være en forsiktig, bebrillet sunnmøring med deltidsjobb i helsevesenet.
Kunne dette virkelig være mannen som hadde skrevet de ekstreme artiklene som utgjorde rundt en sjettedel av innholdet i Breiviks såkalte manifest?
Uredigert og nattsvart
Uredigert og nattsvart
Boka har tre hovedtemaer som hele tida flettes i hverandre:
Overgrepene mot Peder Jensen, Breiviks galskap og muslimsk innvandring som vårt tids apokalypse.
Forfatteren sier at ingen ville ha boka da han forsøkte å selge den inn til de etablerte forlagene.
Det bærer den preg av.
En profesjonell forlagsredaktør ville kuttet manus kraftig og strammet opp disponeringen av stoffet.
For selv om Peder Jensen kan skrive politisk effektiv tekst, særlig når han opptrer som undergangsprofet, så ser vi også andre spor av hans personlighet i boka.
Her er den retthaverske nerdens ustanselige detaljeringer og gjentakelser.
Ikke minst er kildene håndplukket for å støtte Fjordmans politiske prosjekt.
Redigeringen er likevel ingen hovedsak.
Peder Jensens bok må først og fremst bedømmes som et politisk skrift.
Bokas formål er overtydelig:
Den skal gi et nytt og mer positivt bilde av forfatteren.
Riktignok bedyrer Jensen at han ikke har skiftet meninger siden han plutselig ble dratt inn i Breiviks univers, men han har åpenbart skjønt sitt norske publikum bedre.
Borte er den åpenbart høyreekstremistiske rasisten, inn på scenen — ennå med vann i håret — kommer den nyvaskede demokraten Peder Jensen.
I boka er Jensen meget nøye med ikke å komme inn på de tekstene som åpenbart frydet Breivik, men som sjokkerte folk flest.
Før han ble ny skrev Fjordman om de hvite menneskenes annerledeshet, mens han refset elitens morbide forkjærlighet for raseblanding.
Ikke minst fastslo han at «islam og og dem som praktiserer det må fjernes totalt og permanent fra alle vestlige nasjoner».
Denne visjonen — som er en tydelig parallell til Holocaust — blir nå fortiet og gjemt bort.
Taus om løsningen
Taus om løsningen
Han fremmer gamle ideer om folkeslagenes intelligens og biologi, og om deres ulike innsats i vitenskap og kulturdannelse.
Det meste Peder Jensen skriver om dette er forsiktig formulert, men plutselig smeller det i omtalen av 17. mai.
Nasjonaldagen er nå nesten «blitt en slags multikulturell fest hvor man skal feire oppløsningen av den norske nasjonen».
Bak ligger en ny normalitet der «sentrale elitepersoner aktivt gir bort sitt land til fremmede folkegrupper».
Sosialistene er verst for de fører en «politikk som bokstavelig talt voldtar arbeiderklassens barn».
Slik fortsetter det.
Samtidig er det påfallende hvor taus Fjordman er om de politiske løsningene som må til for å stanse det han kaller en hel sivilisasjons frivillige kapitulasjon.
Riktignok vil han nekte norske muslimer å avtjene verneplikt slik at de ikke får våpenopplæring.
Jensen vil også sende alle migranter fra Midtøsten og Afrika tilbake til deres regioner uten å slippe dem inn i Europa.
Men han viker tilbake for å beskrive hvilken endelig løsning han ser for seg.
Det tror jeg ikke er tilfeldig.
Antakelig fornemmer Jensen at folk flest ikke er klare for så radikale tiltak som han kan tenke seg.
Offerrolle
Offerrolle
Likevel skurrer Jensens fortelling om seg selv.
Proporsjonene står ikke i noe rimelig forhold til den virkelige tragedien:
De 77 livene Breivik gjorde ende på.
På den annen side passer denne beretningen inn i en helt sentral del av ytre høyres strategi og forestillingsverden.
Offerrollen skal ikke bare skape sympati, den skal også være et bevis på elitenes forfølgelse og medienes løgner.
Bare i egne kretser er det sannhet å finne.
Peder Jensens forhold til Breiviks mentale tilstand og diagnoser, spiller en liknende rolle.
Bare når Breivik er splitter, pine gal er det mulig å skille ham fra Fjordman.
Peder Jensen bruker et par hundre sider på å få dette bildet til å passe, men lykkes dårlig.
Bevisføringen er for ujevn, vinglete og til dels selvmotsigende.
Jensens mål
Jensens mål
Allerede i 2013 beskrev Fjordmans biograf, journalisten og forfatteren Simen Sætre, hvordan Jensen på nytt ble introdusert i norsk offentlighet.
Islamkritiske personer som tidligere hadde fordømt hans ekstremisme, tok ham inn i varmen.
Det er disse glørne Peder Jensen nå vil utvikle til et varmende bål.
| 0
|
301238
|
Oppturer og nedturer for Biffy Clyro
Skottene kommer unna overmodig konseptalbum med æren i behold.
ALBUM:
Skotske Biffy Clyro har behersket overgangen fra progorientert post hardcore til arenavennlig progpop med troverdighet, integritet og særpreget godt intakt.
Umiddelbart kan deres sjette album «Opposites» gi et inntrykk av at pretensjonene har fått det beste av trioen.
Vi snakker et dobbelt konseptalbum som tematiserer livets nedturer på den ene disken og oppturene på den andre.
De har til og med fått Storm Thorgerson, mannen bak Pink Floyds mest kjente omslag, til å illustrere verket.
Fallhøyden er med andre ord passe stor.
Men resultatet er slettes ikke ille, bare veldig mye.
Biffy Clyro gjør det de kan best i knappe 80 minutter uten å skille nevneverdig på det musikalske innholdet på de to ulike delene.
«Black Chandelier»
Er dette Biffy Clyros «Physical Grafitti» eller «Tommy»?
Neppe — platen hadde tålt redigering.
Samtidig så er det ingenting som er spesielt trist her.
Med andre ord, dersom du har et hull i magesekken for Biffy Clyro, får du mye fyll for pengene her.
| 1
|
301241
|
Hjemme er ikke hjemme lenger, det ser bare sånn ut
Nytt Netflix-drama.
TV:
«Bloodline», den nye dramaserien fra «Damages»-skaperne Daniel Zelman og Todd og Glenn Kessler, er et togkræsj i sakte film på aller beste vis.
Vi befinner oss på en øy i Florida, hvor familien Rayburn i 45 år har drevet med hotell og turistopplevelser i solfylte og idylliske omgivelser.
Fortellingen tar til i opptakten til den årlige familiesammekomsten, arrangert av mor og far Rayburn (Sissy Spacek og Sam Shepard), og er sentrert rundt deres fire barn, anført av australske Ben Mendehlson som eldstebror Danny og Kyle Chandler («Friday Night Lights») i rollen som John, som er blitt øyas sheriff.
Sort får
Der John er en tilsynelatende grepa kar, er storebror Danny (australske Ben Mendehlson) familiens utskudd.
Han som gjerne blir litt for full, som spør om å få låne penger, som feiler med de små prosjektene sine og ikke går av veien for å tjene penger på smått lyssky aktiviteter.
Når han returnerer til familiekalaset etter mange år borte forstyrrer han kosen de har lullet seg inn i.
Det hintes til at han er på flukt fra noe, men det som kjapt blir tydelig for seeren er at han ved å reise hjem har tråkket inn på det farligste territoriet han kunne befunnet seg på.
Hjemme er ikke hjemme lenger, det ser bare sånn ut.
Dette understrekes med et vell av effektive kontraster, fra solfylt idyll på hvite strender versus nattmørke sumper hvor lik fiskes opp til hva lillebror John sier i voiceoveren (som rammer inn fortellingen) versus det som foregår på skjermen.
Minner om «Festen»
Sakte men sikkert rulles familiehistorikken opp, dynket i smålighet rundt arv og det altoverskyggende ønsket om å opprettholde fasaden.
For eksempel har kanskje Chandler en særdeles sympatisk fremtoning, men serieskaperne vet å leke seg med dette der de bruker ham som fortellingens nav.
Samtidig er Mendehlson flott som Danny, en desillusjonert og sliten mann, heldigvis ikke humørløs, som med skarpt blikk gjennomskuer løgnene og de bakenforliggende motivene til familien sin.
Som seer ligger ligger det en mørk tilfredsstillelse i å se ham skrape bort lakken fra mor, far og søsknene.
Sånn sett er det litt i samme gate som Thomas Vinterbergs glimrende «Festen», selv om «Bloodline» legger opp til mer av et thriller-aspekt utover i fortellingen, som slippes i sin helhet denne helga.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
| 1
|
301246
|
Er dette tiårets mest etterlengtede comeback?
Iris DeMents første plate med nye sanger siden 1996.
Det låter fantastisk.
ALBUM:
Iris DeMent (51) fra Arkansas er et av disse navnene som står fjellsterkt i bevisstheten til musikalsk bevisste countryfans, men som neppe ville trukket folk på en større scene i Oslo.
Typisk nok åpnet hun den bookingbevisste Drammen-festivalen Working Man's Hero tidligere i år.
Nå kommer hennes første plate med egne komposisjoner siden «The Way I Should» fra 1996.
Dette tidsspranget sier noe om å ta musikken på alvor.
Som hun har uttrykt det; for hennes foreldre var ikke musikk underholdning, men en måte å overleve hverdagen på.
Det er denne situasjonen hun tar på alvor, der hun setter seg selv foran orkesteret, blant annet med en diskret blåserrekke, komper seg selv på piano og trekker enkeltord ut på en måte som minner mer om Patsy Cline enn om Emmylou Harris.
Hun har noe dirrende og desperat i kjernen av sin sangstil, som om hun trekker disse låtene ned fra scenen og ut i livet, hvor fortellingene utspiller seg.
Vakkert?
Ja.
Men også fylt med en tilkjempet form for sannhet.
Det er det viktigste.
| 1
|
301248
|
Mann (44) anmelder Øyafestivalen 2013
- Øya 2013 åpner på tradisjonelt vis med noen flotte norske band som jeg ikke har hørt om, skriver Bård Tufte Johansen.
(Dagbladet):
Jeg får en fast sum for å anmelde åpningsdagen av Øya, men må selv betale billetten.
Derfor velger jeg å gjøre dette fra brua over motorveien.
Det er flere andre grunner til å gjøre dette fra brua.
Jeg liker brua dels fordi jeg kan ha med min egen termos, noe som ikke er mulig på selve området (skjerpings øya!), men mest fordi selve anmelderiet blir mer objektivt.
Som anmelder blir man fort revet med av «hypen».
Blendet av image og tapas glemmer man musikken.
Det har vi sett utallige eksempler på.
Øya har tre scener og en enorm mengde lyskastere i sving.
Her brukes det ikke byggestrøm, men mest sannsynlig står det et par enorme aggregater bak scenen, tilsvarende de Mesta bruker når de pigger opp tunneler.
I like.
Øya 2013 åpner på tradisjonelt vis med noen flotte norske band som jeg ikke har hørt om.
Alle bandene har gått under radaren til programmet «Norsk på norsk» på P1 og dermed også min radar.
Ikke akkurat et kvalitetstegn.
De norske bandene gav jernet og fortjente ikke et så slapt publikum.
Kan det være vegetarmaten som serveres?
Jeg har sjøl vært vegetarianer en gang da buffeten på Bolkesjø gikk tom for kjøtt, og da ble jeg ekstremt slapp.
Samtidig var Hitler vegetarianer, og man kan si mye negativt om Hitler, men slapp var han ikke.
Så kanskje burde bandene showet litt mer?
Vel, under tvil får alle bandene terningkast 5.
Siden det er såpass mange ukjente band her, savner jeg en programleder.
En som kunne tatt et raskt intervju med bandene:
- Dere er Kvelertak og kommer fra?
- Stavanger, Rogaland.
- Du heter Marvin og spiller?
- Eg spille bass.
Hadde ikke trengt å vært mer enn det.
Det er jo en grunn til at «Allsang på grensen» er populært.
Joda, jeg skjønner at ikke Kathrine Moholt er i målgruppa, men hva med han brede/lave i Madcon og Barsnes Simonsen?
Da får man i pose og sekk.
Både proft og ungdommelig.
Etter de norske bandene kom en rekke ukjente utenlandske band.
Dette er artister som jeg kan vedde ansienniteten min i OBOS på at svært få vet hvem er, tipper artistene også ble overrasket da de ble invitert.
Hør på disse bandnavnene:
Cashmere Cat og Cold Mailman.
Man hører på bandnavnene at de ikke kommer til å bli kjent.
Men hør på disse navnene: U2, Pink Floyd og Vamp.
Man hører liksom at de kommer til å bli kjent.
Første gang jeg hørte «Hey, vi er Dance With a Stranger» skjønte jeg; nå må rockehistorien skrives om.
Joda, noen jubler når neste artist går på scenen og sier «I'm Steve Mason», men jeg tipper jubelen hadde vært like høy om han hadde funnet på et navn og sagt «I'm Bob Connecticut».
Nok en gang savner jeg en programleder som kunne hjulpet oss litt med å forstå sangen.
Når Mason synger låten «Goodbye youth», hva er bakgrunnen for teksten?
Er det 40-årskrise, skrev han sangen da han sluttet som ungdomsleder?
Eller er han egentlig barnestjerne og lider av en «ekstremaldringssykdom»?
Lik det eller ikke, men opplevelsen blir bedre av å vite litt mer.
Som at programlederen sier:
- Her er Anne Grete Preus med låta «Millimeter», jeg minner om at hun er lesbisk.
To band får opp stemningen og snuser på terningkast 6: Alabama Shakes, proffe musikere (mulig studiomusikere?) med en kvinnelig versjon av «Elg» på vokal.
Sånt blir det stemning av.
Stemningen er også god når norske Kvelertak setter i gang med sin sinnarock, jeg får «Kokken Tor»-rockefot-delux.
Men konserten blir litt ødelagt av en speedfreak som påstår at jeg har tatt jakka hans.
Når jeg spør ham hvilken firmalogo som er på ryggen, sier han ikke fasiten, nemlig «NRK Drama Halvbroren».
Likevel gir han seg ikke, mulig han blir oppspilt av skrikingen til Kvelertak.
Siden jeg sitter fint i det rent allværsjakke-messig (har syv), får han jakka.
Uansett, Kvelertak rocket.
PS!
Jeg må bare som anmelder beklage at jeg ikke har anmeldt bandet Blur, jeg går som regel RETT før en konsert er ferdig for å unngå kø, beklageligvis gikk jeg et band for tidlig.
Her må jeg legge meg flat, men det skal ikke gå ut over Blur.
Terningkast 6.
| 1
|
301249
|
Strør om seg med lekre detaljer
Men de store poplåtene uteblir på Donkeyboys andre album.
ALBUM:
Hva gjør man når man har gjort noe såpass unikt som å selge et sekssifret antall av debutplata i Norge i en tid man strengt tatt ikke selger plater?
For en debutant er det i alle fall tilnærmet uhørt og det er åpenbart at det har hatt sitt å si når Donkeyboy har skrevet «Silver Moon».
Såpass uimotståelig var den klokkerene og velkalibrerte popmusikken Donkeyboy serverte med singlene «Ambitions» og «Sometimes», at folk gikk mann av huse for å sikre seg drammensernes «Caught in a Life».
Og Spellemannpriser ble det, ja til og med en svensk Grammis for beste internasjonale nykommer.
Ny vokalhjelp
Men når alle brikkene så ut til å falle på plass for gjengen, begynte fasaden å slå sprekker.
Linnea Dale som hadde lånt den mørke og gåtefulle stemmen sin til hit-singlene takket for seg.
Nå var hun riktig nok aldri et fullverdig bandmedlem, men like fullt en integrert del av gjengens kommersielle ansikt.
Denne gangen har de hanket inn Elisabeth Sæverås og Simone Larsen for kvinnelig vokalhjelp.
Det låter pent, men mangler noe av x-faktoren Linnea forvaltet.
Noe som ellers er et overhengende problem på «Silver Moon».
Hit-avhengig Donkeyboy er enten de vil det eller ikke prisgitt hvorvidt de kan følge opp hit-bragdene fra forrige runde.
Noe som resulterer i en del selvpålagte retningslinjer.
Det er fortsatt elegant synthpop et sted mellom Pet Shop Boys, a-ha og Modern Talking som gjelder.
Brødrene Sundberg har et godt grep om det estetiske og som et rent produkt er «Silver Moon» gjennomført til fingerspissene og håndverkmessig briljant.
Men de beveger seg i et landskap som kan være ganske nådeløst — mangler du de opplagte slagerne, blir det vanskelig å hevde seg.
Lekre detaljer
Det begynner lovende med tittelkuttet som i all sin kjølige men prangende 80-tallsstaffasje, gir deg en følelse av vektløshet med sitt duvende refreng.
Singelen «City Boy» har et kontant elektropopstuk, det samme gjelder «Drive».
Men begge mangler det siste ekstra giret som løfter dem opp til å bli uimotståelige popperler.
«Out of Control» forener heftig funkbass med referanser til elektrolandeplagen, «Popcorn».
Donkeyboy strør om seg med lekre detaljer og fiffige løsninger, men dessverre blir «Silver Moon» i sum mer form enn innhold.
| 0
|
301250
|
Pionerstemme leverer varene
Judy Dyble er dama som sang i Fairport Convention før Sandy Denny.
|||
ALBUM:
Fairport Convention var et av flere band som på 1960-tallet skapte musikalske bindeledd mellom den keltiske tradisjonen og rockens tidsalder.
Skjønnheten i en visetrasjon med røtter tilbake i middelalderen ble forent med et populærkulturelt, moderne uttrykk.
Judy Dyble sang med Fairport i startfasen, og har siden vært innom mye på sin vei fram mot et comeback i et nytt årtusen, noe hun synger om i den rikt orkestrerte «Harpsong», avslutningen på dette fjerde soloalbumet siden 2004.
Med gjestevisitter fra både King Crimson- og Pentangle-veteraner har hun skapt en plate som duver lik et poetisk eventyr fra spor til spor, uhyre velarrangert i all sin lavmælthet, og med Dybles porselensklare røst som guide gjennom et drømmende, musikalsk univers.
Tett og intim fortellerkunst, uten store fakter, i et klassisk, vakkert og livsbejaende musikalsk landskap.
| 1
|
301254
|
Rubins nye americana-yndlinger
The Avett Brothers gjør kjente elementer til noe nytt og vakkert.
|||
ALBUM:
Brødrene Seth og Scott Avett står sammen med kontrabassist Bob Crawford bak denne dynamiske gruppa, som har høstet stor anerkjennelse for sin personlige form for melodiøs americana-rock.
På denne plata og på konserter har de også med seg cellisten Joe Kwon.
Dette er en strålende plate, produsert av Rick Rubin.
Brødrene har høstet stor suksess i USA med et uttrykk som kan minne om en blanding av 70-tallets America og den countrystillferdige utgaven av Neil Young.
«Ordene 'jeg' og 'elsker' og 'deg' er menneskehetens vannmerke,» skriver brødrene i en ganske tankefull refleksjon på coveret.
Tekstene bærer preg av bevissthet om ordenes betydning.
En variert og lekker samling sanger som stadig overrasker ved å gjøre kjente elementer til noe nytt og vakkert.
| 1
|
301256
|
The xx gjør minimalisme til ekstremsport
Og det låter sabla bra.
ALBUM:
Når man tenker seg om er det i grunnen ganske utrolig.
For tre år siden gjorde The xx furore med et debutalbum som, for å sette det litt på spissen, føltes som den besto av mer stillhet enn lyd.
Den selvtitulerte plata rendyrket minimalismen med sløve, nakne gitarlinjer, forsiktig bass og hviskende vokal som sparsommelig fordelte hovedingredienser.
Der andre brukte store klangrom til å pakke inn gitarstøyvegger eller lag på lag av synth, ga The xx hver lille lyd et hav av plass, og skapte med det et helt eget sound.
Siden da har sistnevnte brukt tida godt, og markert seg som DJ og remikser, i tillegg til å gjenskape et helt album med Gil Scott-Heron («We're New Here») og produsere Drakes Rihanna-gjestede hit «Take Care».
«Coexist» tar det nemlig enda mer ned enn hva The xx gjorde med debuten.
Åpningslåta «Angels» tar oss rett tilbake, med bare en gitarlinje, bass og en basstrommebeat under Romys nære stemme.
Men allerede med påfølgende «Chained» kommer nyansene fram, med en svak, glidende synth og en forsiktig, tørr beat i bakgrunnen.
Det eneste som er å utsette på låta er at den slutter for tidlig.
For det blir snart klart at der «The xx» var gjennomført i konsept, er «Coexist» også nydelig balansert i utførelsen.
Både lydproduksjon, beats, synth- og sampledetaljer sitter som støpt, og gir låtene akkurat den strukturen de trenger.
«Reunion» er et utmerket eksempel, med sine vakre, innledende steel drums, som halvveis ut i låta får selskap av det absolutte minimum av en lavmælt, men presis kuduro-rytme.
Med så lite lyd å ta tak i, tar det litt tid å komme under huden på «Coexist».
Når låtene setter seg, er den til gjengjeld et elegant, kjærkomment pusterom i en verden full av lyd.
| 1
|
301257
|
Julenissen er britisk
«Arthurs julegaverace» er en glitrende førjulsgave fra Nordpolen.
FILM:
Animatørene i Bristol-baserte Aardman er blitt verdenskjente for sine «stop-motion» plastilinfigurer, først og fremst Wallace og Gromit og «Arthurs julegaverace» er bare deres andre computeranimerte eventyr.
Nå skal jeg riktignok være forsiktig med å kalle en film om julenissen for eventyr, siden den gavmilde mannen, tross alle forsøk på bortforklaringer, beviselig finnes.
Det er bare å dra til Nordpolen og sjekke.
Noe som kanskje er mindre kjent, er at julenissen har en søt kone og to svært ulike sønner.
Den eldste heter Stig og har det operasjonelle ansvaret for utdelingen av julegaver.
Veltrente Stig har militarisert julenissebedriften og kommanderer 1,6 millioner alver, inkludert elitestyrker som er spesialtrent i å snike seg ubemerket inn i alle verdens hjem og legge gavene under treet eller i strømpa, alt ettersom.
Detaljrikdom
Alle gavene skal deles ut i løpet av én natt og logistikken er imponerende.
Som tittelen avslører, er denne filmen et race, fra start til slutt, med noen følsomme pustepauser innimellom.
Regissør Sarah Smith har skapt et univers med fantastisk detaljrikdom og manuset har både en fin familieskildring og en moral som går ut på at ingen barn skal være glemt, uansett hva det måtte koste.
Smith har samarbeidet om manuset med Peter Baynham, en rutinert herre i britisk satire, med blant annet «Borat», «Brüno» og «Brass Eye» på rullebladet.
Reinsdyr og GPS
Da er det på tide å nevne Arthur, den mer klønete og distré av julenissens sønner, som sitter på Nordpolen postkontor og tar imot gaveønsker fra verdens barn.
Når det viser seg at en rosa sykkel har falt av samlebåndet under innpakking, blir Arthur satt på sitt livs prøve.
Sammen med sin tannløse bestefar drar han ut i sleden for å finne lille Gwen, som bor i Cornwall, men en GPS-feil fører dem til Latin-Amerika.
De rekker også å hilse på noen løver før den siste julegaven legges klar under treet i det sørlige England.
Det er mulig noe av det verbale vil gå over hodet på de aller minste, men de henger helt sikkert med når reinsdyra drar sleden opp i 45 tusen kilometer i timen.
Dessuten er familierelasjonene nydelig skildret.
Hvis du lurer på hvordan julenissen får levert alle gavene i tide, er dette filmen for deg.
| 1
|
301258
|
Verken smart nok eller dumt nok
Fra «Paradise Hotel»-techno til subtil synthmelodier.
|||
ALBUM:
Etter å ha forsøkt seg med et variert elektropopalbum i 2008 (det inneholdt blant annet en køntrilåt, kassegitarer og gebrokken synging fra gutta selv), er Frankfurt-duoen Booka Shade nå tilbake på dansegulvet.
Begynner braDeres fjerdeplate «More!» begynner med et knippe gode låter der de kombinerer dyp bass med subtile synthmelodier og direkte house-rytmer.
Sporene «Renegade» og «Donut» kunne hørt hjemme på Booka Shades fortsatt velklingende toppnotering, albumet «Movements» fra 2006.
«Bad Love»
Stygge lyder
Resten av albumet preges av sprikende elektronisk dansemusikk som ikke helt vet om den skal være stram og kjølig, bråkete og offensiv eller varm og kjærlig.
I dette skjæringspunktet blir et par av låtene direkte endimensjonale og dessuten preget av stygge eller uspennende lydvalg og forutsigbare dansegulvtriks.
«Teenage Spaceman»
| 0
|
301260
|
Anmeldelse:Novelle-kongen Kjell Askildsen (86) med solid comeback
Vender tilbake 19 år etter forrige bok.
Omsider skjedde det vi hadde sluttet å håpe på; Kjell Askildsen er ute med en ny bok.
Trolig har det krevd sterk overtalelse å få den kresne dikteren til å utgi disse 12 tekstene fra perioden 1998-2004, åra før synet ble såpass redusert at skriving ikke lenger var mulig.
På høyden
Rent språklig er denne boka helt på høyden.
Minst halvparten av novellene, særlig de lengste, holder førsteklasses Askildsen-standard.
Andre virker mer som fragmenter eller vignetter, men er fortsatt strålende lesning, i en slags prosalyrisk stil.
På høyden
En av dem, «Det røde huset», minner om den eksperimentelle Askildsen.
Den skiller seg ut både språklig og i synsvinkelen, skrevet som den er i «man»-form, altså det upersonlige pronomenet man.
Erotiske undertoner
Mange av historiene har erotiske undertoner, i blant koblet med vold.
Understrømmer i menneskesinnet, tanker, drifter og drømmer, kommer opp til overflaten, kanskje utløst av tilfeldige hendelser.
Erotiske undertoner
Dermed får de konsekvenser for livene som føres.
Prestens tale
Prestens tale
«Presten var nokså ung.
Han var mørk, men hadde en lys stemme.
Han snakket som om han skulle ha kjent Karl.
Han snakket om de tilsynelatende tilfeldighetene som gjorde at Karl var akkurat der da, og at det samme gjaldt for mannen i den møtende bilen.
Han forklarte ikke hvorfor han hadde sagt tilsynelatende, enda det jo måtte være det ordet som skulle gi setningen noen mening.»
Her blir både den som skildres og den som skildrer karakterisert på noen få linjer.
Sterkt bearbeidet
Sterkt bearbeidet
«Og så tenkte jeg:
Hva vet hun om meg som jeg ikke vet at hun vet?» som det står i «Martin Hansens utflukt», en sterkt bearbeidet utgave av novellen som var «bonus» i «Samlede noveller» (1999).
Det betyr ikke at den er dårligere, men helt annerledes enn den var forrige gang.
En godbit for Askildsen-forskere, vil jeg tro.
Medlidenhet
«Hun stod foran ham, med et mer uttalt kroppsspråk enn tidligere.
Og da hun omsider snudde seg og gikk, tok hun språket med seg over gulvet.»
Forfatteren maner fram utsnitt av levd liv, uten sentimentalitet og selvsensur.
Men han gjør det ikke uten medlidenhet.
Han vil sine personer vel, selv når de snubler i det absurde landskapet vi kaller livet.
| 1
|
301261
|
Styrt av Kanye Wests magiske hånd
Angerløs og stjernespekket solodebut fra Clipse-rapper.
ALBUM:
Mens hans religiøst omvendte storebror og Clipse-kollega No Malice tok et sterkt oppgjør med gamle synder tidligere i sommer, viser Pusha T ingen tegn til anger på sin egen solodebut, hvor Virginia-duoens veldokumenterte dopdealer-fortid fortsatt henger over som en tung tåke:
«Can't look back/Screaming
No regrets, no regrets at all/Wasting time, I can't get that back».
Som lovet er albumet et av de best produserte i år, styrt av Kanye Wests magiske hånd fra start til slutt, og godt hjulpet av toppnavn som Pharrell Williams, The-Dream og No I.D.
Stjernelaget av gjesteartister inkludert Kendrick Lamar, Rick Ross, Chris Brown og Future fyller dessuten opp det eventuelle tomrommet etter Clipse-broren.
Og selv om «My Name Is My Name» ikke helt har blitt den definerende opplevelsen mange av oss nok hadde håpet, kaprer den utvilsomt en av topplasseringene når årets raputgivelser snart skal ramses opp.
| 1
|
301265
|
Et rimelig tamt anslag
Den etterlengtede starten på tredje sesong av «Game of Thrones» innfrir ikke helt.
(VI ADVARER OM NOEN SMÅSPOILERE)
Sesongåpneren til tredje runde av HBO-slageren «Game of Thrones» starter der vi slutta sist, forbi den store veggen som skiller «veldig kaldt og skummelt» fra «litt mindre kaldt men egentlig like skummelt».
Her får vi omsider vårt første skikkelige glimt av norske Kristofer Hivju i rollen som skrælingen Tormund Giantsbane.
Diger og rødskjeggete forteller han en noe mindre diger John Snow at det har vært flust av små menn som har prøvd å putte sverdene sine i hjertet hans.
- Og det finnes flust av små skjeletter begravd i skogen.
Finfin replikk, passe olmt levert.
Etter å ha hørt Hivjus deltakelse hausses opp i en liten evighet nå er det godt å se at han faktisk får bitt fra seg allerede i sine første minutter med skjermtid.
Best er likevel segmentene med Daenerys, på seilas mot landene hun skal gjenerobre med hjelp av sjøsyke dothrakier.
Et besøk hos en slavehandler blir episodens høydepunkt, både fordi det er lett å dele Daenerys avsky for fyren og fordi scenen leder inn i litt sårt etterlengtet action.
For det meste er nemlig denne sesongåpneren et rimelig tamt anslag.
Det er forståelig at man ønsker å ta det rolig og legge grunnen for den kommende sesongen, men her er det spart vel mye på kruttet.
De storslåtte bildene er få (drager som griller fisk til sjøs er et fint unntak) og gnisten vi forventer i seriens dialoger er ofte fraværende.
Sistnevnte slår spesielt uheldig ut fordi de fleste scenene består nettopp av to-tre folk som prater.
Ofte føles sluttresultatet som en B-side av forrige sesongs avsluttende episode.
Tyrion, vanligvis proppfull av vidd, har det stadig like stusslig.
Davos, som har overlevd slaget ved Blackwater, får en veik trefning med Stannis og heksa hans.
Baelish lover nok en gang å prøve å få Sansa hjem.
Margaery fortsetter sjarmløpet mot Joffrey.
Vi som vanligvis trives med å benke oss foran de sju kongerikene får bare krysse fingrene hardt og vondt for at tempoet og kvaliteten når vante høyder i de kommende episodene.
| 0
|
301266
|
Kampen om arven
Sett av kvelden.
Og gjerne mandagskveldene framover.
Danskene har gjort det igjen.
TV-SERIE:
Det er sagt at ingen kjenner sine søsken før man har vært igjennom et arveoppgjør sammen.
I «Arvingene», danskenes nye dramaserie er det hakket mer komplisert.
Der vet ikke hovedpersonen engang om sine søsken før arveoppgjøret kommer.
Selvopptatt kunstnermor Veronica er den eksentriske, viljesterke og ualminnelig selvopptatte kunstneren som også har klart å drive familiekonflikter opp til en høyere kunstform.
Den kalde forretningsadvokatsønnen har ikke sett sin mor på mange år.
Men han har grunner til å være kald.
Den yngste sønnen har ikke vært hjemme på tre år.
Han driver med noe i Thailand og skyper hjem når han trenger penger.
Datteren har gått sin mor til hånde i alle år, til gjengjeld blir hun hakket på og trakassert daglig.
Til trøst har hun et forhold til sin mors gallerist.
Som er gift.
Hvis det ikke er nok, bor en tidligere mann av Veronica og barnefar i et skur bak godset, en overvintret hippiemusiker som røyker mye grønt og samarbeider musikalsk med maurene.
Dette er familien der det skjæres hull i stukkaturtakene når juletreet er for høyt i stua.
Ny arving
Men så finnes det en datter til.
Som står i blomsterhandel og lever med håndballkjæreste i håndballklubben der pappa er trener.
Veggen mellom kunstnerkaoset på godset og hennes ualminnelige alminnelige middelklasseliv revner den dagen hun oppdager hvem hun egentlig er datter av.
Og slik havner midt i arveoppgjøret.
Serien er fint balansert, alminneligheten til det ukjente barnet gir kunstnermiljøet troverdighet.
Om Kirsten Olesen spill som den store kunstnermoren Veronika kan man bare si at man har god råd når man kan la henne dø i den første av ti episoder.
Men her er det gode rolleprestasjoner tvers igjennom — de fire søsknene gir hverandre mye å bryne seg på, i Pernilla Augusts regi.
Trond Espen Seim spiller staut norsk gallerist med dobbeltliv.
Alt i vakre, gjerne tette bilder og med replikker som bygger karakterene ord for ord.
Det er vanskelig å se «Arvingene» uten å bli sugd inn i universet serieskaperne har diktet.
Dansk kvalitet
Dette er en dramaserie i ti episoder, og med sju til på vei neste år.
Som drama uten krim hviler mye på karakterene.
Utfordringen blir om plottet har nok handling til å vare i ti, eller sytten, episoder uten å dras ut i langhalm.
De tre første episoden holder definitivt høyden.
Dette er dansk TV-drama på sitt beste.
| 1
|
301268
|
Perfekt utgangspunkt for å utforske en spennende artistverden
Beyoncé-søster Solange med samler på eget selskap.
ALBUM:
«Alternativ R&B;» har de seinere par år tatt steget opp i rampelyset takket være artister som The Weeknd, Frank Ocean, Janelle Monáe og Beyoncés yngre indiesøster, Solange.
Med sitt nye albumprosjekt «Saint Heron», gitt ut på hennes eget plateselskap Saint Records, ønsker sistnevnte nå å vri Knowles-rampelyset over på 11 utvalgte og sjangerutfordrende R&B-acts.;
Ikke uventet leverer Solange også så det holder, da hennes eklektiske favoritter både er en utfordring og nytelse for øret, inkludert flotte bidrag fra blant annet Iman Omari, BC Kingdom, Jade J, India Shawn, samt de to boblende talentene Sampha og Jhene Aiko — som noen kanskje kjenner igjen fra Drakes seineste album.
I så måte er «Saint Heron» et perfekt utgangspunkt for dem som ønsker å utforske en spennende artistverden mange nok forbinder mer med Soundcloud enn Billboard-lista, og som ennå ikke har latt seg påvirke av den formaterte musikkbransjen.
| 1
|
301270
|
Uunnværlig for fans av Wilco og Braggs Guthrie-prosjekt
Fabelaktig mye god musikk for pengene.
ALBUMBOKS:
Ett av Woody Guthries åtte barn (med tre koner), datteren Nora, fikk for rundt 15 år siden den strålende ideen å la den britiske folkrockeren Billy Bragg få lov til å forsyne seg av farens etterlatte tekster (det fins visstnok tusenvis) og lage melodier til dem.
Dette resulterte i to plater, oppkalt etter Guthries mangeårige Brooklyn-adresse, «Mermaid Avenue» (1998) og «Mermaid Avenue Vol.
II» (2000), der Bragg sammen med den suverene eksperimentelle rock- og countrygruppa Wilco med stor glød og respekt framfører til sammen 30 av Guthries tekster.
Melodiene spenner fra det folkvarsomme via blues til det rock'n'roll-energiske, fra det sparsomt orkestrerte (Bragg alene med elektrisk gitar) til fullt trøkk fra bandet.
Selve pålen Guthrie (1912-1967) var ikke bare en av USAs betydeligste sangkomponister med hundrevis av låter bak seg i mange sjangrer, sanger som til dels er evergreens, som «This Land Is My Land, This Land Is Your Land».
Han var en politisk kraft som stadig raste mot «fascistene», dessuten en betydelig poet og memoarforfatter («Bound for Glory», 1943).
Han har hatt innflytelse på nesten alt som kan krype og gå av folksangere og rockere, ikke minst Bob Dylan, som så lyset ved sykesenga til Guthrie i New York.
Som Bragg uttrykker det:
«Han er ikke en lenke i kjeden.
Han er selve pålen som kjeden er bundet fast til».
Nå kommer begge de to første albumene ut i en liten boks sammen med et tredje album, volum III, dessuten en DVD med den halvannen time lange filmen «Man in the Sand» (1999), om innspillingen.
Mange mener at Bragg får en for stor plass i denne filmen, på bekostning av Wilco og frontmann Jeff Tweedy.
En innvending man kan være enig i.
Heis flagget Wilco er avgjørende for sounden på disse opptakene, dessuten står Tweedy både for vokal og komposisjon på mange av sangene.
En tredje kraft er den formidable bluesmannen Corey Harris, som bidrar med noen intense framføringer og melodier.
Det tredje volumet, en slags «basement tapes» i tillegg til originalalbumene, er uunnværlig for fans av dette prosjektet.
Variasjonen i uttrykket er stor også her, men ordene har den samme kraften (tekstheftet er en diktsamling i seg selv).
I disse tider har det amerikanske samfunnet godt av å bli minnet om en av sine saftigste kritikere.
Slik sett er dette en viktig utgivelse, tillegg til at den markerer hundreårsdagen for Woody Guthries fødsel.
Heis flagget til topps 14. juli, og syng en sang for Woody!
| 1
|
301271
|
Monsteret som ble en klassiker i siste liten
Motorpsychos viktigste album spilles i sin helhet på Øya i kveld.
|||RETRO:
«Timothy's Monster» fra 1994 nyter ferdigkanoniserte status i så vel Motorpsycho-diskografien som i moderne norsk rockhistorie.
I Motorpsycho-katalogen er «TM» ensbetydende med musikalsk bråmodenhet og sjangeråpenhet, det ambisiøse dobbeltalbumet der bandet i alle mulige metaforiske betydninger slo dørene opp på vidt gap.
Brølet som stilnet
Ikke bare fikk de luftet ut ordentlig i hardcore/metalkjelleren, nesten lagt av seg brølevokalen («Grindstone» er det siste alibiet) og sluppet inn frisk luft og friske ideer etter den mørke, klaustrofobiske «Demon Box».
Denne nye åpenheten ga også bandet en brått voksende og gjennom mange år svært trofast fanskare som nå har stemt fram platen til å bli framført i sin helhet (men ikke nødvendigvis i kronologisk rekkefølge) på Øyafestivalen i kveld.
«Timothy's Monster» beredte grunnen for 15 år med mer eller mindre systematiske sjangereksersiser i spennet fra orkestrert pop via klassisk hardrock og prog til buldrende frijazz.
Banddefinerende Hvorvidt «TM» er den beste Motorpsycho-platen av dem alle kan gjerne diskuteres (Hva med «Demon Box»?
«Blissard»?
Eller den lett undervurderte «Trust Us»?), men det vanskelig å finne noe viktigere, mer banddefinerende og karrieresentralt album i bandets omfattende diskografi.
Albumet, slik det presenteres i sin originale, ikke-remastrede form på de to første cd-ene i denne utvidede utgaven, er en påminnelse om alt dette.
Mange vil få et intenst nostalgisk og emosjonelt gjenhør med albumet, men riktig interessant blir det først på disk 3.
Forkastet førsteutgave
Her legger Motorpsycho opp til en liten revisjonistisk øvelse, i det de presenterer en forkastet førsteutgave av «Timothy's Monster».
Den har en annen låtrekkefølge og noen spor som seinere ble erstattet etter en låtskrivermessig sprengkreativ europaturné.
«Ville den originale masteren, om den var blitt utgitt, ha vært katapulten som ville gjort dem til verdensstjerner?», spør Bent Sæther i sitt tredjepersonssynsvinklede og underholdende linernotes i denne luksusutgaven.
Svaret på det er et kontant nei.
«Demon Box II»
Den uutgitte «Timothy's Monster»-versjonen spiller snarere som en mindre oppsiktsvekkende, litt safere «Demon Box II».
De tre sporene som ble hivd ut - «Very 90's, Very Aware», «On The Toad Again» og «Innersfree» - låter som prototyp tidlig buldre-Motorpsycho, helt uten den palettutvidende og mentalitetsskiftende effekten som nyankomne sanger som «Feel», «Beautiful Sister», «On My Pillow» (med gitarist Snahs første vokal), «Wearing Yr Smell» og den monstrøse «The Wheel» skulle tilføre albumet.
Og den nye låtrekkefølgen som til slutt ble valgt, gir en langt mer smygende og stemningssettende start på albumet enn den mer pregløse og harde åpningen («Leave It Like That», «A Shrug & A Fistful» og så to av de forkastede låtene) på den uutgitte utgaven.
En låt som «Trapdoor», som til slutt fikk prominent plass som låt nummer to av det endelige albumet, drukner helt i dypet av andre halvdel på førsteversjonen.
Stolt og nerdete Fjerdedisken samler opp en del b-sider, rariteter og redigerte versjoner fra den internasjonale enkelt-cd-utgaven av «Timothy's Monster».
Den er ren bonus i en boks som ellers utmerker seg med et personlig essay av kunstkritiker Tommy Olsson (en venn av bandet), og noen drøye utstyrsnotater fra studio og mastring som til sammen utgjør en stolt og nerdete feiring av et album som fortjener nettopp en stolt og nerdete feiring.
| 1
|
301272
|
Årets mest uforgelmmelige skipsforlis
... er skildret i Baltasar Kormákurs «Dypet».
FILM:
Jeg er ikke bekymret for islendingene.
Etter å ha sett «Dypet» og blitt minnet om hvilke naturkrefter som omgir sagaøya, kan man litt sleivete si at finanskrisen må ha vært en middels influensa og at de hvitsnippete syndebukkene var lettere å hamle opp med enn kaldt hav og glødende lava.
Snakk om kontraster!
Gulli (Ólafur Darri Ólafsson) var liten gutt da Vestmannøyene ble rammet av sitt andre store utbrudd i 1973 og de 5000 innbyggerne måtte evakueres.
Vi får vite mye av dette gjennom tilbakeblikk, mens selve filmen starter i 1984, med en gjeng fiskene på fuktig bytur.
Gulli og kollegene er en sammensveiset gjeng og vi blir med dem hjem for å sove ut rusen noen timer, før de må å dra på jobb, grytidlig.
Et tjukt islag dekker fiskebåten, men i messa er det varmt og lunt og fylt med mandig stank.
De legger i vei i vinterkulda - og skuta går under.
Oppslukende
Selv så jeg filmen uten å vite noe som helst, annet enn at et «mirakel» muligens ville finne sted.
Men, hva mer?
Skulle alle seks drukne?
Ville hele mannskapet dukke opp flere uker etter forliset, i live, men ikke helt seg selv?
Eller ville de lage sin egen magiske verden der nede i dypet - på den andre siden?
Kanskje ikke, i og med at filmen bygger på en sann historie, noe som belegges med TV-intervjuer fra 1984.
Baltasar Kormákur er god på å etablere figurene.
Dermed blir forliset i dobbel forstand oppslukende og viser at Kormákur hører naturlig hjemme i actionsjangeren.
Det bør ikke overraske noen at han nettopp har ferdigstilt sin andre film i Hollywood (begge med Mark Wahlberg, som for øvrig var med på et annet, mye omtalt forlis, «The Perfect Storm»).
Får juling
Det er Kormákurs fortjeneste at forliset i «Dypet» kjennes på kroppen.
Han bruker landskapet, elementene, vintermørket og de bakfulle, sympatiske fiskerne til å dra oss inn i dramaet.
Men det er Ólafsson som er selve urkraften.
Han ligger i det iskalde vannet og tenker på vulkanutbrudd.
Han får juling av sjøen, han ber Fader vår og han får oss til å le høyt mot slutten av filmen.
Det er «enkelt» fortalt, men kraftfullt.
| 1
|
301274
|
Rapkonge med ny gnist
Pharrell Williams tar ansvar på T.I. sitt niende soloalbum.
ALBUM:
Fra å være en av mine store favoritter, må jeg innrømme at T.I. desverre har blitt en artist jeg sjelden bryr meg om utgivelsene til.
Den perfekte arvtakeren til sørstatslyrikere som Scarface og Pimp C i begynnelsen av sin karriere, men både småkjedelig og forutsigbar etterhvert som kronene begynte å rulle inn.
Det er derfor hyggelig å se at den selverklærte Atlanta-Kongen har tatt seg selv i kragen på sitt niende soloalbum «Paperwork», og ikke minst endelig overlater executive producer-ansvaret til noen andre - nærmere bestemt Pharrell Williams.
Både hardt og sjelfullt produsert av et variert utvalg beatmakere, og med et arsenal av velfungerende gjester (Young Thug, Chris Brown, Boosie Badazz, Trae The Truth, Usher osv) som utfyller den nysultne hovedpersonen på hvert eneste spor bortsett fra åpningen «King».
Resultatet er T.I. sin beste fullengder på veldig mange år, og nyfunnen respekt for en rapper jeg trodde hadde sine beste år langt bak seg.
| 1
|
301276
|
Sjarmerende fra vaskekte countryrøvere fra Bergen
Empty Bottles Broken Hearts spiller kompromissløs, tidsriktig 50-tallscountry - og hurra for det.
ALBUM:
Det ville vært enkelt å avfeie bergensbandet Empty Bottles Broken Hearts som håpløse romantikere og retrofantaster og til og med skamløse kopister, men det er ikke mulig.
De er for sjarmerende og flinke til det, dessuten virker det som om låtene på dette albumet kommer fra innerst i hjertet.
Som gode countrysanger skal.
Ekte vare
Og EBBH setter premissene med en gang:
De spiller honky tonk «uten å falle i alternativ country-fella, uten festingen, bare med fokus på den deprimerende delen.
(...) La meg høre lystig musikk med deprimerende tekster mens jeg drikker meg selv fra sans og samling»,som de selv skriver.
Det er lenge siden jeg har hørt noen dyrke denne siden av countrymusikken så til de grader.
Hurra for det!
The Byrds
Det er mye som tyder på at bandnavnet til den nye Bergen-tilveksten kan være tatt fra en innspilling med The Byrds fra 1968, fra en av de første countryrock-albumene som ble gitt ut, «Sweatheart Of The Rodeo».
«You're Still
On My Mind» (skrevet av Luke McDaniel) åpner på klassisk vis:
«The jukebox is playing a honky tonk song».
I sangen forekommer også tekstlinja «An empty bottle, a broken heart, and your'e still on my mind».
Men vi skal enda lengre tilbake for å finne kilden eller åren til disse låtene — som for øvrig er skrevet av fem av bandets sju medlemmer, sånn ganske likelig fordelt dem imellom.
Eldre countryhelter Inspirasjonskilder er blant andre Hank Williams og Kitty Wells fra 50-tallet og Buck Owens og Loretta Lynn fra 60-tallet.
The Byrds er også ganske opplagte helter.
Og — EBBH er nesten rørende tradisjonstro.
Andre mulige referanser som har spadd i samme bed er den amerikanske nytradisjonalisten Heather Myles og, her hjemme, Motorpsychos Tussler-prosjekt og bergenseren HP Gundersens to soloplater — mens Ida Jenshus blir altfor moderne i dette selskapet!
Tematikken Låtene på «Here's Empty Bottles Broken Hearts» har også samme tematikk som de gode sangene fra den tida, der menn var menn — som tøyde strikken så langt det var mulig, og kvinner var kvinner — som ventet tålmodig en stund før de slo kraftig tilbake (og låste døra).
Herlige titler
I lys av dette konkurrerer EBBH med gamle honky tonk-stjerner som George Jones når de leverer titler som går rett inn i tradisjonen:
«Just Can´t Seem To Get Up Off The Floor (Anymore)», «Why Did You Have To Look This Way Tonight» og «One Hand Round The Bottle (And One Foot In The Grave)», den siste med tekstlinjer som «Let me tell you, honey, you can spend you're money till you pass out on the floor / But if you keep on drinking, don't you dare come thinking you can knock on my front door».
Trist
Og — det blir ikke stort tristere, og lengselen blir ikke sterkere, enn på «Cold Side Of The Bed» og duetten «I Fall Apart»
(«I can make you're salt mine rich with my tears»).
Det er ikke Gram Parsons og Emmylou Harris, men det er et godt forsøk.
Og om soundet ikke akkurat er originalt, er det utrolig bra skamløst «stjælt» — og spilt på en sjarmerende, rufsete og skeiv måte.
Men vi snakker ikke om noen langspiller her.
Albumets ti låter klokker inn på 28 minutter.
Less is more...
Spiller på Martinique i Stavanger 13. mai, Mono i Oslo 19. mai og Familien i Trondheim 20. mai.
| 1
|
301277
|
Formidling, ikke forkynnelse, er målet med «Etterlyst: Jesus»
Står til troende.
TEATER:
Og mennesket skapte Gud i sitt bilde.
«Etterlyst:
Jesus» er en nyansert sammensetning av gudsbilder.
Bjørn Eidsvågs personlige beretning om tro og tvil iblandes kulturhistorie, religionskritikk, Bibel-analyse og humanistisk formidling, til en teateroppsetning som både er underholdende og informativ.
Nyanserikt
«Etterlyst:
Jesus» er en forestilling om forestillinger.
Det handler om Jesus-oppfatninger i bevegelse gjennom et liv, fra barnetroens heltedyrkelse, gjennom ungdomstidens spørsmål og til voksenlivets tvil, tolkningsvalg og trosvalg.
Publikum får høre om barndomsidolet Jesus, forbuds-Jesus, tilgivelses-Jesus, den politiske Jesus, opprørslederen og solidaritetsidealet Jesus, den historiske Jesus og den nåtidige Jesus, og enda noen Jesus-varianter til.
Det handler også om de ulike kirketradisjonene og fraksjonene, lesningene og kulturene:
Den konforme kirke, den fordømmende kirke, den solidariske kirke og den forsonende kirke.
Eidsvågs eget forhold til Jesus-skikkelsen, Bibel-teksten og kirkeretningene er hovedpilaren.
Han reflekterer og resonnerer, mens Svein Tindberg går inn og ut av vekslende, illustrerende biroller, ofte som varierende kristen-forkynnere, søndagsskolelæreren, gladevangelisten, svovelpredikanten, tensing-sangeren og flere.
Men også han opptrer også som seg selv, både privatpersonen Svein Tindberg og skuespilleren og Bibel-tolkeren Svein Tindberg.
Åpent og avklart
Som leseren nok allerede har forstått er oppsetningen både utforskende og opplysende.
Eidsvåg bruker undring, humor og kritisk sans.
Det står til troende, men det er langt fra bare for troende.
Bevisst bruk av kulturelle markører bygger miljøer og tidsbilder, og åpner for innsikt i alternative tankesett.
Forestillingen viser åpenhet for ulike livssyn og tilnærminger.
Samtidig tar den klart stilling.
«Om ikkje religionanen spissar vår humanitet og skjerpar vår medkjensle, kva skal vi med dei då?», spør Eidsvåg retorisk, i en tydelig slutterklæring.
Det hele understøttes av musikkinnslag der sangtekster betyr minst like mye som melodi, ikke bare Eidsvåg-låter, men også utdrag fra Cohen, Dylan, salmesang og barnesang.
| 1
|
301279
|
Robinson og Fredag:Sørgelig tapas på Salsa de Paris
Lyst på tapas?
Det finnes mye bedre alternativer i Oslo.
- Hva passer bedre enn litt fyrig spansk tapas en kald høstkveld, smilte Robinson forventningsfullt og forsvant ned trappa på en rød løper, til kjellerlokalet som huser Oslos eldste tapasrestaurant.
Det er i hvert fall det de reklamerer med på hjemmesiden.
Franske fristelser
Og med nye eiere har det gamle stedet lagt til franske fristelser blant tapasrettene.
Dessuten er de tre hovedrettene merket med franske stavemåter.
Lokalet derimot ser ikke ut til å ha gjennomgått nevneverdige forvandlinger.
- Befriende ujålete, ikke en eneste restaurantstylist har vært innenfor disse mursteinsveggene, bemerket Robinson og så på dekoreringen med vinflasker og en broket forsamling malerier.
- Men hva gjør den ridderrustningen med to norske flagg under armene? undret Fredag, før en smilende servitør viste vei til bordet, og la fra seg menyer og et slitent eksemplar av vinkartet.
Robinson og fredag mente cava var passende følge når menyen skulle granskes.
Servitøren som skjenket vann, kunne ikke nok engelsk til å fikse akkurat det, men hentet raskt hjelp.
Ingen god start Franske og spanske flagg ved hver rett gjorde det enkelt å manøvrere blant landenes spesialiteter, og mens Robinson mente manchego-ost var et must for ethvert tapasmåltid, lot Fredag seg friste av foie gras dampet i konjakk, vel vitende om at det kunne ende med debatt i spaltene.
- Tataki Saumon, saltet laksefilet som er lagt i havsalt i seks timer og deretter vært innom stekepanna, det har jeg lyst til å prøve, sa Robinson.
- Dessverre, vi er gått tomme.
Vi lager bare litt hver dag fordi det ikke tåler å ligge så lenge, meldte servitøren.
Robinson så på klokka, og syntes halv sju var vel tidlig å gå tom for en rett.
Så ble det i stedet kamskjell, tortilla, scampi og dadler.
Og brød og aioli.
- Hm, olivenbrød som likner mistenkelig det man kjøper på Meny, og aioli som smaker kjøpemajones med hvitløk, var ikke en god begynnelse, konstaterte Fredag.
- Og når man serverer skinke på en spansk restaurant, bør den smelte på tunga, påpekte Robinson og tygget og tygget.
Hvor blir det av den fyrige spanjolen?
Både Robinson og Fredag mente rødvin på glass passet en helt vanlig tirsdagskveld, og da var valget enkelt, Salsa de Paris har én rødvin på glass, nemlig en Hacienda Lopez de Haro, Crianza.
- Til en pris av 79 kroner glasset kan vi kanskje ikke vente oss det beste, men dette var kjedelig, her burde valgene vært flere, sukket Fredag, tok en bit av kamskjellet med ertepuré, og sukket nok en gang.
- Nå føler jeg meg sytete, men bitte små kamskjell uten stekeskorpe, og med en anonym puré til, hvor blir det av den fyrige spanjolen?
Gambas al peri peri, burde da være et godt valg, men igjen endte det med skuffelse.
Her hadde ikke kokken vært rundhåndet med verken chili eller hvitløk.
Sausen hadde en god tomatisert smak, men uten antydning til spenning.
- Vel, vi har i hvert fall fått mat, jenta på nabobordet lurte nettopp på om de noen gang kom til å få noe å spise på, sa Robinson og la til at akustikken under mursteinsvelvingene ikke var den beste.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
Og når bordene står er plassert tett, er det lett å føle at man er en del av nabogjestenes samtale.
- Nam, dette var i hvert fall godt, smilte Fredag og gomlet dadler surret med god og sprøstekt bacon.
Tortillaskuffelsen
Dermed gjensto det å smake på tortillaen som var siste rett på bordet.
Robinson så for seg tortilla sånn man får den i et hull i veggen i en spansk by, med mye potet og løk.
Så var det verken mye potet eller løk, det var en del sjampinjong og altfor mye egg.
- Som å spise omelett, surmulte Robinson og konkluderte med at når regningen for seks tapasretter og fire glass vin nærmer seg ni hundrelapper, bør smakene være langt mer spennende.
- Denne byen har nok av gode tapasrestauranter å velge mellom, da holder det ikke å være den eldste, påpekte Fredag.
| 0
|
301280
|
Nå fortjener El Cuero det store gjennombruddet
Fantastisk storslått og kledelig jordnært om hverandre på gruppas fjerde og beste plate.
ALBUM:
Brødrene Takle-Ohr har vært godt synlige musikanter med diverse profilerte rockere de siste årene.
De må gjerne vies enda mer oppmerksomhet for sine personlige bedrifter.
El Cueros nye plate «Victors Justice» er i likhet med bandets tre foregående album nok et eksempel på at gjengen har mye å by på når de tar pennen fatt selv.
Og veien fremover blir stadig mer eklektisk.
Den i utgangspunktet mer rendyrkede Neil Young-americanaen sprer seg nå både i retning progpop («The Long Road Home») og klassisk radiorock («My Dark America»).
Med andre ord en slags missing link mellom The Allman Brothers Band og Journey.
Ikke til forkleinelse for noen av dem.
Det låter fantastisk storslått og usjenert, og samtidig kledelig jordnært der låtene krever det.
Hør bare nydelige «A Deadline in Your Soul» i duett med Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars.
Den største styrken til bandet ved siden av den instrumentale lekenheten er gjengens gjennomgående evne til å skrive store refrenger som umiddelbart sitter i pannelappen.
For det fortjener El Cuero å bli hørt.
| 1
|
301284
|
Selvtilfredse metaforer
Med «Chef» klapper Jon Favreau seg selv på skulderen for å lage «Chef».
FILM:
Som regissøren bak «Iron Man» må Jon Favreau tillegges en stor del av ansvaret for den voldsomme framgangen Marvel Studios har opplevd med sine superheltfilmer.
Favreau fulgte opp den kritiske og kommersielle suksessen med den innbringende, men mer forglemmelige «Iron Man 2», før han i 2011 regisserte «Cowboys & Aliens», som endte opp som en av det årets store flopper.
Metamatlaging «Chef» har et budsjett på en brøkdel av de ovennevnte tegneseriefilmene, og Favreau spiller selv hovedrollen som en profilert Los Angeles-kokk som slynges ut i en spektakulær midtlivskrise etter at en innflytelsesrik restaurantkritiker slakter maten hans.
Men etter et ublidt møte med sosiale medier finner han tilbake til røttene, rydder opp i forholdet til sønnen og ekskona, og gjenreiser sitt gode navn og rykte.
Og dét på snaue to timer.
Det er vanskelig å ikke se «Chef» som en metafor for Favreaus erfaringer med det hyperkommersielle Hollywood, og det er ditto vanskelig å omfavne den klamme, selvtilfredse måten filmen belærer publikum om viktigheten av lidenskap og integritet på.
Dessuten er det både ironisk og besynderlig at Favreaus indiefilm er langt mer klisjépreget enn noe manus Marvel noensinne ville finne på godkjenne.
Dus med data For å få noe ut av «Chef» er man nødt å besitte en viss interesse for å se på andre mennesker lage mat, men ingen matlagingsinteresse i verden kan unnskylde de mange og absurd lange scenene hvor Favreau forklarer Twitter for mennesker som aldri har hørt om sosiale medier.
Filmen er dog ikke uten forsonende kvaliteter.
Robert Downey Jr. leverer sosiopatisk komikk av beste merke i den ene scenen han er med i, og Dustin Hoffman er god som kynisk restauranteier.
Med unntak av disse scenene ligger både skuespillet og damaturgien på reality-nivå, men filmen holder seg likevel flytende på en type kameratslig og inkluderende sjarm man kjenner igjen fra amerikanske matlagingsrealityprogrammer som «Top Chef».
Det er kanskje tynn kost, men samtidig er det heller ikke uten grunn at denne typen TV har blitt en global storindustri.
| 0
|
301286
|
Anmeldelse:Samuel Bjørk lesser på med alt han har
Et oppfinnsomt overskuddsprosjekt som mangler grenser.
Jeg var skeptisk til Frode Sander Øiens første krim under pseudonymet Samuel Bjørk.
Den handlet om jakten på en gal person som tok livet av små skolejenter og var slik sett et skoleeksempel på den typen spekulativ krim som det etter hvert fins ganske mye av, tuftet på tanken om at jo grusommere forbrytelsene er, desto mer interesserte blir leserne.
Nå er Øien ute med sin andre krim.
Ofrene er blitt noe eldre siden sist, men den utspekulerte bestialiteten er der fortsatt.
Parallellen til Broen
Hovedpersonene er også denne gangen Holger Munch og Mia Krüger.
Han middelaldrende og forsoffen.
Hun ung, pen, eksentrisk og med en broket fortid, ikke ulik Lisbeth Salander, eller Saga Norén, for den sakens skyld.
Parallellen til den siste sesongen av tv-serien Broen finnes også i plottet:
I «Uglen» jaktes det på en mystisk person som tar unge jenter til fange før han dreper dem og danderer dem på en seng av fuglefjær.
Svake dialoger
Hvordan det hele går til slutt skal ikke røpes her, men veien fram er kronglete og lang.
Forfatteren skal ha ros for frodig fantasi og evnen til å omsette den i en kompleks historie som stort sett har godt driv.
Han har et solid grep om de etterforskningsfaglige sidene ved historien og fine beskrivelser av samarbeidet i en godt komponert politigruppe.
Totalt sett er det likevel flere ting som trekker ned enn opp i denne romanen.
Særlig dialogene er påfallende svake.
Forfatteren lar folk snakke forbi hverandre og gjenta seg selv til det kjedsommelige og fyller på med en indre dialog (skrevet i kursiv) som bare forsterker inntrykket av at de aldri kommer til poenget.
Og det bør de gjøre, all den tid de jakter på en morder som når som helst kan drepe igjen.
| 0
|
301288
|
Tvilsom moral, men helt grei popunderholdning
Men Pinks ballader er helt uutholdelige.
ALBUM:
Sjette album ut fra Pink ivaretar hennes plastpunk-attityde som gjennomkommersialisert poprockdame med hes stemme og nesering.
Førstesingelen «Blow Me (One Last Kiss)» er håpløst titulert, men vinner likevel et par poeng som en akseptabel poplåt Katy Perry sikkert skulle ønske hun var sterk nok til å bære.
«Slut Like You»
De energirike sporene har en viss underholdningsverdi, imidlertid faller hun relativt grundig gjennom på balladealibiene, som den doprelaterte «The Great Escape».
Så lange hun holder seg unna rollen som dypsindig mentor finnes det likevel verre eksemplarer i popmanesjen enn Pink, en popklovn som svinger seg høylytt og muntert i trapesen med dyp utringning og noe rufsete moral.
| 0
|
301289
|
Anmeldelse:«Bridge of Spies»
Fryktkulturen fråder i Spielbergs siste.
FILM:
Kanskje var Steven Spielberg bare fremsynt.
Det ville ikke være første gang.
Eller kanskje han ikke ante hvor brårelevant «Bridge of Spies» skulle bli.
Det er sent femtitall i USA, den kalde krigen er hutrende, og forretningsadvokaten James Donovan (Tom Hanks) får i oppdrag å forsvare Rudolf Abel (Mark Rylance), en britisk-russisk amatørmaler som er mistenkt for å være sovjetisk spion.
Mistankene er langt fra ubegrunnede, og Donovan er i praksis hyret inn for at ingen skal kunne si at Abel ikke fikk en rettferdig rettssak.
Men ingen har tenkt at rettssaken i praksis skal være rettferdig, og når Donovan insisterer på å behandle Abel som enhver annen klient, og argumentere for at bevisene mot ham stammer fra en ulovlig husransakelse, vender alle seg mot ham i vantro.
Vandaler angriper huset hans mens livredde barn ser informasjonsfjernsyn om atombomber.
Dette er et USA der frykt er det styrende instinktet, og der enhver handling som ikke tjener hensynet til nasjonal sikkerhet, blir gjenstand for sterke reaksjoner.
Dette er en kultur der borgerne mer enn gjerne gir slipp på hvem de er, på selve grunnene til at deres måte å leve på blir ansett for å være bedre enn andre, for å kjøpe seg en ekstra tomme med trygghet.
Tøylet jovialitet
Abel blir dømt, men historien hans er langt fra over.
Den spilles fint ut av Hanks og Rylance, begge karismatiske skuespillere som presist porsjonerer ut sin egen utstråling.
Hanks? naturlige jovialitet letter anspentheten med et nennsomt lite anstrøk av komikk, men først og fremst skaper han en seriøs mann under hardt press, som vet at valgene han gjør har voldsomme konsekvenser.
Rylance spiller Abel som en stoiker som går enhver skjebne i møte med lakonisk hevde øyenbryn, og klarer å skape en sterk personlighet med et minimum av fakter.
I det hele tatt er det mye selvdisiplin i «Bridge of Spies».
Som vanlig jobber Spielberg med en selvfølgelig selvsikkerhet hva angår alt det tekniske, men her tøyler han også sine egne tendenser til å bli for henført av potensialet for følelsesmessig sukker i historiene han forteller.
Varmt og kjølig
Kanskje har det å gjøre med hvem han har valgt å jobbe med.
«Bridge of Spies» er basert på en sann historie, men manuset er foredlet og ferdigstilt av filmskaperbrødrene Joel og Ethan Coen.
Spielbergs varme og optimisme møter coensk kjølighet, desorientering og desillusjon, særlig i øyeblikket intrigen virkelig tar steget over i det internasjonale.
Et amerikansk spionfly har blitt skutt ned over fiendtlig territorium, og en ung student blitt fanget bak Berlinmuren.
Med Abel i amerikansk fengsel ligger forholdene til rette for en byttehandel.
Donovan reiser til Berlin og går inn i forhandlinger der flamboyant teater og hard hestehandel inngår i rikt monn.
CIA er bare opptatt av å få fri piloten, men Donovan setter i gang med et desperat spill for begge de unge mennene.
Det er klaustrofobiske, sitrende scener, som bygger seg sakte opp mot en intens utveksling over broen i tittelen, som står metallisk og hardt frem gjennom snødrivet.
Ikke alt har samme nerve.
Piloten og studenten interesserer tilsynelatende verken de som skriver eller han som regisserer.
De historiene er pregløse pliktløp, i en ellers kløktig og veldreid film om tillit og mistenksomhet på tvers av alle tenkelige linjer.
| 1
|
301290
|
Han takket ja til rollen stjernekollegene avslo
Å stille opp i «The Raven» er ikke det smarteste John Cusack har gjort.
FILM:
Både Jeremy Renner og Ewan McGregor takket nei til å spille Poe.
Jeg ser for meg at man var inspirert av Sherlock Holmes-filmenes suksess og ville lage en gotisk-grotesk atmosfære der Edgar Allan Action Poe fikser biffen.
Til slutt fant man John Cusack, som takket ja til vise oss hva Poe muligens gjorde de siste dagene før han som lutfattig 40-åring døde av alkohol, opium, kolera, tæring, selvmord eller muligens hundegalskap.
Mord på mord
Året er 1849, Poe er verdensberømt for sitt dikt «The Raven», som har gitt ham hele ni dollar i royalty og han sliter med å få publisert sine artikler i The Baltimore Patriot.
Samtidig er han dypt forelsket i unge, fagre Emily (Alice Eve), datter av den velhavende kaptein Hamilton (Brendan Gleeson), som truer med å skyte Poe, hvis han ikke ligger unna datteren.
Samtidig, i en annen del av byen, høres desperate hyl.
En kvinne og hennes datter blir funnet døde, dryppende av blod.
Politietterforsker Emmett Fields (Luke Evans) synes drapene virker kjent og i neste scene står Edgar Allan Poe på etterforskerens kontor og får vite at en morder har kopiert «Mordene i Rue Morgue», novellen som regnes som verdens første kriminalhistorie.
Og verre skal det bli.
De ene rituelle mordet mer grotesk enn det forrige, alt klekket ut av Poes mørke fantasi og kopiert av en mystisk morder med sans for gåter og spill.
Fields ber Poe om hjelp, naturlig nok.
Forutsigbar
Selv synes jeg som regel det er en nedtur når morderen ikke har mer dyptgående motiver for sine handlinger enn en sykelig hang til å leke katt og mus og vise hvor smart han er.
Filmen vil muligens skape god stemning når den lokale Poe-foreningen arrangerer kinematografisk aften, men for oss som ikke kjenner den store mesterens noveller i detalj, blir mordstafetten paradoksalt nok et forutsigbart rebusløp.
Regissør James McTeigue, som debuterte suksessfylt med «V for Vendetta», etterstreber i liten grad originalitet og friskhet.
«The Raven» er et middels spennende kostymedrama med blodige korsett og teatralske krangler.
På tross av mørke kjellere, skumle smug og levende begravde jomfruer, kjente jeg bare én frysning nedover ryggen.
Jeg tror den evig oppfinnsomme Poe, hvis han hadde levd i dag, ville funnet filmen noe konvensjonell i sin bruk av virkemidler.
Deretter ville han satt seg ned og forfattet en makaber twitternovelle om nanoteknologi.
| 0
|
301291
|
Nei, nei, gutt.
«De tøffeste gutta» er en velment, men pregløs moralfortelling om mobbere og mobbeofre.
FILM:
«De tøffeste gutta» er en moralfortelling, en formaning i filmform fra de store til de små.
Det handler om mobbing, om at det ikke er greit, om at mobbeofre ikke må finne seg i å bli plaget, om at mobbere egentlig bare er redde selv.
Som budskap å innprente den oppvoksende slekt, er den upåklagelig.
Som spillefilm er den så der.
Skolens hakkekylling
Modulf (Sondre Blakstad Henriksen) er skolens hakkekylling, men i sitt eget hode er han en superhelt som beskytter de andre - fordi mobberne ville vendt seg mot de andre om de ikke var opptatt med ham.
Dyrkingen av den døde faren, en annen helteskikkelse i sønnens sinn, spiller også inn.
Men så kommer Lise (Regine Stokkevåg Eide), ny nabo og ny klassekamerat.
Hun har rare briller og kosmopolitisk bakgrunn og synes å bære sin annerledeshet med uhørt stolthet.
Hovedproblemet til «De tøffeste gutta» er et lemstert manus med replikker som tydelig er tilvirket via tastatur.
Dette er utvekslinger av plottmomenter, ikke samtaler, og bruken av aldersstegne ord som «snuten» for politiet antyder at det er førtiåringers og ikke tolvåringers formuleringsevne som legges for dagen her.
Foreldre bør kanskje også nevne for barna i forbifarten at det ikke er alltid den typen rakryggede oppgjør som filmen bygger seg opp mot, går i den mobbedes favør.
Skam og stolthet
Det er vanskelig å innrømme, overfor seg selv og andre, at man blir mobbet.
Det er for mye skam og stolthet inne i bildet.
Det hender mobbeofferet ikke er klar over at det er dét som skjer.
Dette er hodene bak «De tøffeste gutta» klar over.
De har laget en habil bruksfilm uten egenart eller iøyefallende ambisjoner.
Men hvis filmen deres kan få noen der ute til å ta de første skrittene for å få slutt på jevn plaging, er den verd budsjettet.
| 0
|
301292
|
Dystopi i kopimaskinen
«Divergent» er en billigversjon av bedre historier.
FILM:
Disse dystopiske fremtidsfablene for ungdom er som skolegårder på liv og død.
I både «Harry Potter» og «The Hunger Games» blir befolkningen delt inn i klasser eller kaster, som assosieres med ulike oppgaver og egenskaper.
«Divergent» er en slags amalgam av de to, men klumpet sammen og solgt på billigsalg.
Fraksjoner
Den verden som presenteres i «Divergent» er ikke så overbevisende eller mørkt dragende som de andre.
Chicago har blitt en bystat etter en borgerkrig, og innbyggerne er delt inn i fem fraksjoner: Akademikere, bønder, jurister, politi/soldater, og omsorgsgivere.
Som tenåringer får innbyggerne valget mellom å bli i fraksjonen de er født i, eller skifte til en annen for godt.
De fleste blir, etter anbefalingen av en personlighetstest.
Omsorgsgiveren Beatrice (Shailene Woodley) trekkes mot fraksjonen «Dauntless», det fryktløse ordensmannskapet, og velger seg dit.
Men testen hennes gir ikke noe klart svar, noe som gjør henne til en opprører av natur, og dermed setter henne i livsfare.
Overfladisk
Woodley er en fin, jordnær ung skuespiller.
Hun lyser nydelig av umiddelbar tiltrekning i møtet med Dauntless-lederen Four (Theo James), som på sin side er mer av en dusinvarekjekkas.
Også etterkrigsverdenen i «Divergent» er skildret med en fin nøkternhet, der ødelagt jern og betong er viktigere bestanddeler enn spesialeffekter.
Men historien er overfladisk og tettpakket, og laget med brå, umusikalske rykk og klipp.
Mang en tenåring vil se på Beatrice, outsideren i samfunnet men helten i historien, og føle seg litt som henne.
Men hun, og de, hadde fortjent bedre.
| 0
|
301294
|
Perfekt balansekunst
Bon Iver følger opp myteomspunnet debut.
ALBUM:
Hvordan følger man opp en nærmest myteomspunnet debut, hvis suksess var tuftet på hjertesorg, sykdom og avsondring fra verden?
Bon Ivers Justin Vernon har med sitt andre album «Bon Iver» valgt å videreføre mange av de elementene som gjorde «For Emma, Forever Ago» så fengslende, samtidig som horisonten ikke lenger skygges for av dystre hyttevegger.
Vernons falsett bevrer også denne gangen over porøse musikalske teksturer, og tekstene er fremdeles vanskelige å fange der de virvler rundt i et poetisk kaos.
Men allerede på åpningssporet «Perth» viser Vernon hvilket stort skritt han har tatt fremover.
Marsjtrommer, strykere og blåsere varsler et album fylt av stadig nye lag av musikalske referanser — uten at det noen gang tipper over i det overdramatiske, overmelankolske eller overambisiøse.
«Bon Iver» er balansekunst på høyt nivå.
| 1
|
301296
|
Nå lager tyskerne lager TV-drama om sin egen krig.Den som ikke måtte nevnes.
Starter på NRK1 i kveld
De er fem unge mennesker, venner fra barndommen.
Vi er i Tyskland, 1941.
To brødre skal til østfronten, den ene som offiser den andre som motstrebende menig.
Ei jente har blitt sykepleier og gleder seg til jobben på et feltlasarett.
En annen drømmer ambisiøst om å bli den nye Marlene Dietrich.
Hennes kjæreste er den femte.
Han er jøde.
Hennes andre forhold er til en nazist.
Gjennom tre spillefilmlange episoder følger vi de fem gjennom krigen.
Krigen som vil endre alt.
Serien åpner med at de fester sammen en siste gang.
Så avtaler de å møtes igjen til jul, i Berlin.
Krigen må jo være vunnet og over i løpet av året.
Men fire grusomme år følger før de overlevende igjen møtes i et utbombet Etterkrigs-Tyskland, der de allierte setter inn tidligere naziseter til å styre.
De er jo så dyktige.
Styrken i «Krigens unge hjarte» er karakterene og menneskeskildringene, der vi kan se unge mennesker formes fra beslutning til beslutning under ekstreme forhold.
Men når tyskerne selv skal lage «Max Manus»-type drama er deres historie enn annen.
For de var nazistene.
Og så tapte de.
I Tyskland heter serien «Våre fedre, våre mødre».
Den regnes som et bidrag til å dra opp en samtale om et av de største tabuene krigen har etterlatt:
Hva gjorde egentlig våre foreldre under krigen?
Det er gått sytti år og to generasjoner.
Når veteranene intervjues får man høre at de så og hørte om grusomheter som andre begikk., Knapt noen innrømmer å ha vært med selv.
Det kan de ikke huske.
Kvinnene som ble voldtatt av framrykkende russere tier som oftest også Og snart er de alle gått bort.
«Krigens unge hjarte» har lagt seg på en midtlinje.
Ingen av ungdommene blir blant de verste.
De er nokså vanlige mennesker, de skal være som deg og meg.
Men krigsfanger skytes, sivile tvinges til å gå først gjennom minefelt, alt mens sykepleiersken ikke klarer å fortelle sin kjekke soldat at hun elsker ham.
Det ligger en fare i normaliseringen, men også en styrke:
Den viser hvordan vanlige mennesker dras inn i en krig, hvordan livene deres ødelegges av den.
Alle kan, om de vil, leve seg inn i disse livene.
For noen vil serien gi innsikt, for noen må det bli banalisering.
Serien ble intenst diskutert i Tyskland.
Fra Polen kom sterke reaksjoner:
Dramaet viser blant annet også antisemittiske polske motstandskjempere i konflikt med en tysker som vil slippe fri jøder.
Det er lett å forstå at det provoserer når tyskere velger å fortelle slike historier.
Serien blir selvsagt lest annerledes i utlandet enn i Tyskland, og den har de vanlige konvensjonene:
Hovedpersonene treffer hverandre tilfeldigvis igjen og igjen, slik de overlever farene igjen og igjen.
Dette er slett ingen historietime.
Det er et godt fortalt og dyktig spilt melodrama som av opplagte grunner setter i gang ulike følelser i og utenfor Tyskland.
Nettopp alminneliggjøringen gjorde det mulig for noen tyskere å snakke om krigen.
Men at tyskerne alminneliggjør krigen kan fortsatt provosere, 68 år etter krigens slutt.
| 1
|
301298
|
En gørr smørsangerinne
Den rampete Nelly Furtado er søkk vekk.
|||
ALBUM:
Det blir spennende å se om det vil stå «løs kanon» eller «dynamisk artist» over bildet av Nelly Furtado i historiebøkene.
Fra vellykket streitingpop på gjennombruddsalbumet «Whoa, Nelly!» til klein etnoflørting med «Folklore» til tøff trendpop på «Loose» — nå gjør hun nok en helomvending i både kvalitet og stil.
Nå synger hun ikke bare på spansk, også musikken er helt ny.
Eller ny og ny, annerledes er vel et bedre ord, for det er et forbausende konvensjonelt uttrykk.
Den rampete Nelly Furtado ser ut til å ha forsvunnet i jakten på de store, spansktalende platemarkeder, og selv om hun skimtes så vidt på «Más» og «Suficiénte Tiempo» er det stort sett en gørr smørsangerinne som holder mikrofonen og framfører ballader som ikke yter den nasale vokalen noe godt.
Dette betyr nok ikke slutten på Nelly.
Én ting vi har lært, er jo at vi aldri vet hva hun gjør neste gang.
| 0
|
301299
|
Reinspikka metalmoro
Gamlegutta i Testament svikter ikke.
ALBUM:
Det er ikke alle gamle travere forunt å sikte seg inn mot pensjonstilværelsen med en noenlunde oppadgående formkurve.
Bay Area-thrasherne Testament kan til en viss grad det.
Sult og entusiasme
«Dark Roots of Earth» er ikke bedre en de klassiske førsteskivene eller forgjengeren, «The Formation of Damnation».
Likevel, den gruser mye av det andre bandet har gjort, og Testament klarer fortsatt å skape en følelse av sult og entusiasme for en sjanger som tilbød sine beste riff på slutten av 80-tallet.
Gnistrende soloer
«Dark Roots of Earth» er dog mer enn opptint kjølevare.
Den har et oppdatert lydbilde, det er mye pondus i slagordrefrengene til Chuck Billy og Eric Peterson og Alex Scolnick lever gyngende riff og gnistrende soloer.
Noen av låtene skjemmes av halvkleine melodilinjer, men det er plukk i denne sammenhengen.
Dette er i det store og det hele reinspikka metalmoro.
| 1
|
301302
|
Lite nytt fra Haldens store sønn
Henning Kvitnes gjentar seg sjøl.
ALBUM:
Henning Kvitnes er tro mot de siste platenes suksessformel på dette første soloalbumet på to år.
Da er det selvfølgelig en fare for at man kan gjenta seg sjøl en smule, og Kvitnes går rett i den fella her.
Duetter
Han har til og med plukket fram det trygge kortet som heter «duett med kjent og kjær stemme».
Ida Jenshus og Åge Aleksandersen er potensielle ess i kortstokken - på henholdsvis to og én sang.
Men duettene er ikke veldig spennende, og duetter er ikke noe overraskelsesmoment lenger.
Stillstand «Jada, vi elsker...» (ja da skal for øvrig skrives i to ord) står derfor for stillstand, og albumet når ikke opp til tidligere Kvitnes-bragder.
Den ene låten minner for mye om den neste, duett eller ikke.
Den største musikalske klisjeen er singelen «Opp fra veien ned», som er like mye Sambandet som Kvitnes og Gutta i bandet, som de kaller seg.
Gjentakelser
Også tekstmessig er det litt for velkjente tablåer, noe han også er klar over
Her er typiske bilder som «danser i klisjeene», som han sjøl uttrykker det:
«Gi meg et nytt liv og vrakpant på det gamle (...)
Jeg har stått min tørn ved roret, gjennom stormer, gennom stille (...)
For den siste lange reisa skal være mot og ikke fra».
Linjer som «Du fikk mine verste år, du ga meg dine beste / jeg var alltid opptatt med gamle sår, du hadde tid til din neste» er Kvitnes på sitt beste.
Men gode tekstlinjer blir ikke nødvendigvis like gode om de gjentas.
I «Publikumsangen» (som for øvrig mangler en s i tittelen) oppsummerer han - og understøtter han - mange av klisjeene fra tekstuniverset, som «sanger om kællar og om guttær», «sommernatt i Bohuslän», «tid for latskap» og munnhellet «Evig eies kun et dårlig rykte».
Den fengende låten, med mannskor og fele og greier, er også albumets beste.
Det sier noe om de øvrige låtene.
Forglemmelig
For - dette blir for enkelt, og produksjonen er lite spennende.
Kvitnes' 19. studioalbum er jovialt og velsunget og -spilt av flinke folk som Freddy Holm og Finn Tore Tokle, men er også blant hans mer forglemmelige.
| 0
|
301306
|
Hvor mange tåremetaforer det er lov å presse inn i låttitlene sine?
Cheryl Cole får Rihanna til å fremstå som Simone de Beauvoir.
ALBUM:
Da Rihanna ga ut plata «Rated R» i fjor høst var det vanskelig å vurdere den uten å sette den inn i en første-utgivelse-etter-at-hun-ble-skambanka-av-ekstypen-kontekst.
Det er nå to måneder siden tidligere Girls Aloud-medlem og nåværende «X
Factor»-dommer Cheryl Cole ble formelt skilt fra fotballspilleren Ashley Cole, etter at han blant annet gledet et kobbel britiske «Page Three»-modeller med et utvalg av Kåre Conradi-inspirerte MMS'er.
Men der Rihanna plent nektet å innta noen slags form for offerrolle, får Cheryl Cole sin barbadiske popkollega til å fremstå som sjefsfeministen Simone de Beauvoir.
Det får da være grenser for hvor mange tåremetaforer («The Flood», «Raindrops») det er lov å presse inn i låttitlene og sutretekstene sine, samtidig som man på fulle alvor resirkulerer utdaterte Madonna-anno-«Confessions on a Dancefloor»-produksjoner.
Men man aner vel hvor ambisjonsnivået for Coles musikalske kvinnekamp ligger når hun ikke en gang kan kvitte seg med etternavnet til mannen som svek henne.
| 0
|
301307
|
Smellvakker tredjerunde
Det tredje og kanskje vakreste albumet til nå fra Jan Garbarek og The Hilliard Ensemble.
|||
ALBUM:
Mandag er Officium Novum her, som det tredje og kanskje vakreste platekapitlet til nå i den 16 år lange suksesshistorien som heter Jan Garbarek og The Hilliard Ensemble.
Millionsalg
Den begynte i 1994 med «Officium», albumet der Jan Garbareks tenor- og sopransaksofon var den «femte, improviserende stemmen» sammen med den engelske vokalkvartetten The Hilliard Ensemble.
«Officium», med sitt repertoar av middelalderhymner og sanger fra perioden opp til det 16. århundre, ble en sensasjon, er siden solgt i over en million eksemplarer og ble starten på et konsertsamarbeid som stadig pågår.
I 1999 fulgte Garbarek/The Hilliards opp med dobbeltalbumet «Mnemosyne», der repertoaret var utvidet til også å omfatte europeiske, nordamerikanske og søramerikanske folkemusikkfragmenter pluss musikk av bl a Tallis (1505-85), von Bingen (1098-1179) og Tormis (f.
1930).
Nå kommer altså «Officium Novum», og nok en gang er repertoaret nennsomt fornyet.
Østlig Denne gang er retningen østlig.
Den armenske presten/komponisten/folkemusikksamleren m.m. Komitas (1869-1935) er rikt representert, og musikk av den russiske komponisten Nikloai Kedrov (1871-1940) og estiske Arve Pärt (f. 1935) står på spillelista sammen med tradisjonsmusikk fra flere hjørner av Europa.
Her er en hymne fra det gamle Bysants, videre en versjon av Pérotins «Alleluia.
Nativitas» (ny i forhold til den som er med på «Mnemosyne») og to Garbarek-komposisjoner.
Den ene er et arrangement av «We Are The Stars», kjent fra hans album «Rites», den andre er kalt «Allting finns» og er komponert til et Pär Lagerkvist-dikt.
Integrert Siden «Mnemosyne» har tenoren Steven Harrold overtatt John Potters plass i kvartetten, uten at skiftet rokker ved kvintettuttrykket.
The Hilliards er stadig en fantastisk vokalformidler i dette repertoaret, og Garbareks saksofonimprovisasjoner klinger om mulig enda mer integrert i stemmer og stemninger enn på de to første platene.
Hans svev over, rundt og kontrapunktisk mot sangernes melodilinjer bæres av en makeløs tonefylde, og av en jazzbakgrunn som kommer til uttrykk både gjennom fraseringer og improvisatorisk frihet.
Med flotte melodier, dels sakrale, dels lovprisende stemninger og suverent utført overlevering kommer «Officium Novum» som en gedigen musikalsk skjønnhetsåpenbaring, og som en øreåpner for besettende musikk fra en til nå ganske lukket del av Europa.
«Officium Novum»er albumet som meget vel kan komme til å bli unntaket fra (den tvilsomme) regelen om at det ikke lenger nytter å selge musikk på cd.
| 1
|
301308
|
Når Terje fra Mjøndalen slipper sitt første album, følger verden med
Det gjør den rett i.
ALBUM:
Han har satt navnet sitt ettertrykkelig på det internasjonale musikk-kartet de siste årene, Todd Terje.
Det er nå tre år siden singelen «Ragysh» startet noe av en renessanse for hans egenproduksjon, som siden starten i 2004 hadde havnet i bakleksa til fordel for DJ-ing, remikser og edits.
Innen et år fulgte EPen «It's The Arps» med den etter hvert famøse klubbhiten «Inspector Norse», som blant mye annet toppet Mixmags liste over de beste låtene i 2012 (men, ikke ubemerket, aldri ble listet på ungdomskanalen P3).
Gjennombruddet løftet Todd Terje fra å være en favoritt blant kjennere til et vaskeekte crossover-navn.
Testformat
Ti år etter førstesingelen og kultfavoritten «Eurodans» er han nå altså klar med albumdebuten.
Men hvor viktig er egentlig et album for en som Todd Terje?
I utgangspunktet ikke så veldig - så langt har det tross alt vært låta som har stått i sentrum når musikken har blitt til.
Så har også «It's Album Time» blitt noe av et testområde for ting som ikke nødvendigvis må fungere på et dansegulv.
Som en samling låter er dette virkelig hummer og kanari; fra det mest fjasete av dataspill/tegnefilmpastisjer (starten på «Leisure Suit Preben») til den mest hakeslippfremkallende inderlige popmusikk (Bryan Ferry-samarbeidet i Robert Palmer-coveren «Johnny and Mary»).
I midten finnes mer eller mindre karikert tropicalia-jazz («Svensk Sås», nok en cover, og «Alfonso Muskedunder»), Air-tilsatt spacedisko med livetrommer («Preben Goes To Acapulco»), og, så klart, en hel del melodiøs, harmonisk og dansegulvlokkende nydisko.
Lite selvhøytidelig
Det som går som en rød tråd gjennom det hele, er de kvalitetene som så rettmessig har gjort Todd Terje til en beundret musikkprodusent og gitt ham en appell som strekker seg fra hipstere og krednerder til festløver og pappagutter.
Han er kompromissløs - noen ganger inntil det irriterende - men befriende blottet for selvhøytidelighet.
Musikken (og titlene!) er gjennomsyret av humor og en sprudlende musikkglede, uten at det på noe tidspunkt går ut over den håndverksmessige finessen.
Lyden er perfekt skrudd, og når han sikter mot dansegulvet, gjør han det mesterlig - men med en kjærlighet til klassisk popmusikk i bunn, er det alltid melodisk, varmt og inviterende, med et lydbilde overstrødd av organiske elementer.
Gjenbruk
Flere av låtene på «It's Album Time» kjenner vi godt fra før.
Vi får en innstrammet utgave av fjorårssingelen «Strandbar» (diskoversjonen), og fra «It's The Arps» er tre av fire spor med, både «Inspector Norse» og de to lekkert synthflagrende delene av «Swing Star».
Av det albumferske materialet er nevnte «Johnny and Mary» et stort høydepunkt, så også kjappe «Delorean Dynamite»; perfekt billedlig titulert med sin boblende, lett vrengte synthlinje som driver låta fra Vangelis-synther til Nile Rodgers-gitar.
Den som måtte tvile på Todd Terjes evne til å lage vakre musikkøyeblikk og ikke bare artige, spretne beats, kan for øvrig stoppe opp ved utrominuttet her og ta seg ei bolle.
Innflytelsesrik Selv har Todd Terje en tendens til å snakke ned sin egen fortreffelighet.
At vi i Dagbladet kåret Lindstrøm-samarbeidet «Lanzarote» til fjorårets beste norske låt, for eksempel, har han i intervju med ENO omtalt som vår «rare mening».
Men at han for tiden er en av Norges dyktigste, viktigste og mest særpregede musikere, er hevet over enhver tvil.
Albumet slippes 7. april, men kan streames i sin helhet hos NPR.
| 1
|
301311
|
Flat tango
«Amnesia» er en god idé som smøres tynnere utover enn thrillersjangeren tåler.
FILM:
En god idé som ikke bærer en hel spillefilm.
Baller som kastes løfterikt opp i luften, uten at alle blir tatt imot når de faller ned.
Det kunne vært sagt om mange norske spillefilmer, også «Amnesia».
Til tross for en lengde som man stort sett finner i gamle Disney-tegnefilmer - én time og et kvarter - skjemmes denne thrilleren av uthalinger som går hardt utover nerven som er så nødvendig.
Herskesyke
Men utgangspunktet er altså oppmuntrende, det vil si, illevarslende.
Forfatterekteparet Kathrine (Pia Tjelta) og Thomas (Christian Rubeck) er på en liten designerkloss av en hytte, det eneste bygget på en fjordøy.
Thomas vil kysse og kose, Kathrine er ambivalent og unnvikende.
Snart blir det åpenbart hvorfor:
Avvisningen bringer frem herskesyken i ektemannen, slik det sikkert har gjort før.
I håndgemeget som følger faller Thomas og slår hodet, og mister hukommelsen.
Når han våkner, later Kathrine som om de to ikke kjenner hverandre fra før, og gjemmer unna alt som kan bevise ektemannens identitet.
Samtidig føler hun seg plutselig nær den nye, varme Thomas.
Så begynner Thomas å lete rundt i leiligheten.
Fint ubehag
De første scenene, der idyllen mellom paret trer frem som stadig mer kunstig, har et fint ubehag.
Det samme har samtalen der Kathrine bestemmer seg for å lyve, der anspentheten og angsten for ikke å overbevise ligger som en skjelvende cymbal under gulvplankene.
Når de to etter hvert sikter på hverandres ømme, profesjonelle punkter og rammer hverandre i forfatterstoltheten, gir det historien en ny troverdighet.
I en periode som godt kunne vart litt lenger, er både Kathrine og publikum i tvil om Thomas virkelig har glemt alt, eller om han spiller.
For mye fyllstoff
Men så er det alt fyllstoffet.
De bemerkelsesverdig få repikkene ytres med lange pauser.
De samme poengene gjentas.
Det klippes fra det ene ekstreme nærbildet til det andre, igjen og igjen.
Manuset peker mot mulige stier som aldri virkelig følges.
Spenningen synker.
Distraherer
Rubeck er litt stiv i øyeblikkene der han skal være ledig, som når han og kona får en kortvarig, ny vår.
Best er han når han får være fæl, og sette opp smilet og blikket som på samme tid er åpent gutteaktig og hardt psykopatisk.
Tjelta har stresset konstant i kroppen, og noen av nærbildene av ansiktet hennes mot slutten, når alt spisses til og blodet renner, er filmens flotteste.
Mange av bildene er dust velkomponerte.
Andre steder blir det håndholdte kameraet for håndholdt og bevegelig, det trekker oppmerksomheten mot seg selv og gir publikum følelsen av at det er flere personer enn de to i rommet.
Det er krevende å lage film med bare to personer, om to personers historie.
Det kan fort bli for spinkelt.
«Amnesia» burde hatt flere momenter, mer informasjon, flere lag, enten i nuet på hytta eller om den felles fortiden til de to.
Slik det er, får jeg følelsen av å ha sett en tre sceners pitch til et prosjekt som bakmennene trenger mer penger for å fullføre.
| 0
|
301315
|
Rebusløp i Roma
Det syndes grovt og ettertrykkelig i «Engler og demoner», men ikke mot høyere makter.
|||
FILM:
Nederst på lerretet tikker på typisk thrillervis inn følgende tekst:
«Vatican City, 19:59».
Like etter ringer de gamle kirkeklokkene taktfast åtte slag på lydsporet.
Og i tilfelle det skulle være en sjel i salen som er dobbelt enfoldig, trer den samvittighetsfulle og sympatiske hovedpersonen Robert Landgon støttende til.
«Eight o?clock!», sier han forferdet.
En overdrivelse?
På ingen måte.
«Engler og demoner» er en slik film som til tross for en i utgangspunktet ganske komplisert intrige, framstår som et stjerneeksempel på «Film for dummies».
Dommedagsvåpen «Engler & Demoner» handler om den eldgamle konflikten mellom vitenskap og religion, mellom nytenkning og tradisjon.
I CERN i Sveits har en gruppe forskere lykkes i å samle opp rikelig mengder antimaterie — det reneste dommedagsvåpen, skal vi tro filmen — som blir stjålet.
Like etter blir en gruppe kardinaler kidnappet og truet drept på slaget hver time fram til midnatt da hovedattraksjonen kommer:
Antimaterien kommer i kontakt med materie og «Vatikanet vil bli oppslukt av lys».
Den gamle, ugudelige organisasjonen Illuminati står angivelig bak.
Men for å gjøre det hele mer spennende, har de sendt en melding til Sveitsergarden, pavestatens egen politistyrke, i gåteform.
En rebusjakt innom flere av den evige stads turistattraksjoner følger.
Korstog Filmen er basert på røverromanen til Dan Brown, forfatteren som sikret pensjonisttilværelsen for flere generasjoner Browner, da han skrev «Da Vinci-koden» i 2003.
Det var i den det ble «avslørt» at Jesus hadde mer enn et godt øye til Maria Magdalena og at etterkommerne av det hellige paret lever i beste velgående den dag i dag.
Boka — og seinere filmen — avstedkom nærmest et korstog mot fenomenet fra enkelte kirkesamfunn.
At teorien verken var ny eller spesielt original forsvant i stor grad i all støyen.
Men all reklame er god reklame, og filmselskapet håpet i det lengste på en reprise med «Engler & demoner»s komme.
Men forgjeves.
Den katolske kirken har åpenbart ikke hatt til hensikt å bidra ytterligere til et allerede gigantisk reklamebudsjett.
Etter å ha sett filmen, har de heller ingen grunn til å oppvise hellig vrede, eller den minste irritasjon for den saks skyld.
For hvis det er noen som kommer godt ut av dette surret, så er det nettopp den katolske kirken.
Og turistkontoret i Roma.
Hockeysveis Tom Hanks er igjen Robert Langdon, men han har åpenbart vært i treningsstudio og hos frisøren siden sist.
Hockeysveisen og dobbelthakene er borte — og det er vel greit.
Rollelista er for øvrig befolket av solide skuespillere av ulik nasjonalitet.
Skotske Ewan McGregor, svenske Stellan Skarsgård og tyske Armin Müeller-Stahl kan alle sine ting.
Det skulle en tro at etablerte folk som manusforfatterne David Koepp og Akiva Goldsman og den Oscar-belønte regissøren Ron Howard også kunne.
Men om det er så, anstrenger de seg ikke nevneverdig for å vise det her.
«Engler & demoner» har nok en viss underholdningsverdi.
Og hvis du klarer å overse den irriterende overtydeligheten, fungerer dette greit som middels god popkornunderholdning.
Hadde man vært ærlig nok til å la den være det, ville mye vært reddet.
Nå er det ikke fritt for at en blir sittende å tenke på hva filmen kunne og burde blitt, nemlig en underholdende lapskaus av konspirasjonsteorier, blodig maktkamp i Vatikanet, dommedagsvåpen på avveier og masse intens action.
I stedet får vi en selvhøytidelig, middels spennende og overtydelig gjennomsnittsthriller.
«Show, don?t tell», heter det.
Og hvis det begås én kardinalsynd i filmatiseringen av Dan Browns bestselger, så er det nettopp det.
Ron Howard og hans stab pålegges herved et par hundre «Ave Maria» — og et oppfriskningskurs i grunnleggende filmfortellerteknikk.
«Engler & demoner» har gallapremiere tirsdag og ordinær premiere onsdag.
« «Engler og demoner» »
3
Kategori
Regi Ron Howard Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « Am:
«Angels and demons» »
Også anmeldt:
•
«Den røde ballongen» og «Den hvite hesten»
kulturfilmdan_browntom_hanksanmeldelseranmeldelse
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
En overdrivelse?
På ingen måte.
«Engler og demoner» er en slik film som til tross for en i utgangspunktet ganske komplisert intrige, framstår som et stjerneeksempel på «Film for dummies».
Dommedagsvåpen «Engler & Demoner» handler om den eldgamle konflikten mellom vitenskap og religion, mellom nytenkning og tradisjon.
I CERN i Sveits har en gruppe forskere lykkes i å samle opp rikelig mengder antimaterie — det reneste dommedagsvåpen, skal vi tro filmen — som blir stjålet.
Like etter blir en gruppe kardinaler kidnappet og truet drept på slaget hver time fram til midnatt da hovedattraksjonen kommer:
Antimaterien kommer i kontakt med materie og «Vatikanet vil bli oppslukt av lys».
Den gamle, ugudelige organisasjonen Illuminati står angivelig bak.
Men for å gjøre det hele mer spennende, har de sendt en melding til Sveitsergarden, pavestatens egen politistyrke, i gåteform.
En rebusjakt innom flere av den evige stads turistattraksjoner følger.
Korstog Filmen er basert på røverromanen til Dan Brown, forfatteren som sikret pensjonisttilværelsen for flere generasjoner Browner, da han skrev «Da Vinci-koden» i 2003.
Det var i den det ble «avslørt» at Jesus hadde mer enn et godt øye til Maria Magdalena og at etterkommerne av det hellige paret lever i beste velgående den dag i dag.
Boka — og seinere filmen — avstedkom nærmest et korstog mot fenomenet fra enkelte kirkesamfunn.
At teorien verken var ny eller spesielt original forsvant i stor grad i all støyen.
Men all reklame er god reklame, og filmselskapet håpet i det lengste på en reprise med «Engler & demoner»s komme.
Men forgjeves.
Den katolske kirken har åpenbart ikke hatt til hensikt å bidra ytterligere til et allerede gigantisk reklamebudsjett.
Etter å ha sett filmen, har de heller ingen grunn til å oppvise hellig vrede, eller den minste irritasjon for den saks skyld.
For hvis det er noen som kommer godt ut av dette surret, så er det nettopp den katolske kirken.
Og turistkontoret i Roma.
Hockeysveis Tom Hanks er igjen Robert Langdon, men han har åpenbart vært i treningsstudio og hos frisøren siden sist.
Hockeysveisen og dobbelthakene er borte — og det er vel greit.
Rollelista er for øvrig befolket av solide skuespillere av ulik nasjonalitet.
Skotske Ewan McGregor, svenske Stellan Skarsgård og tyske Armin Müeller-Stahl kan alle sine ting.
Det skulle en tro at etablerte folk som manusforfatterne David Koepp og Akiva Goldsman og den Oscar-belønte regissøren Ron Howard også kunne.
Men om det er så, anstrenger de seg ikke nevneverdig for å vise det her.
«Engler & demoner» har nok en viss underholdningsverdi.
Og hvis du klarer å overse den irriterende overtydeligheten, fungerer dette greit som middels god popkornunderholdning.
Hadde man vært ærlig nok til å la den være det, ville mye vært reddet.
Nå er det ikke fritt for at en blir sittende å tenke på hva filmen kunne og burde blitt, nemlig en underholdende lapskaus av konspirasjonsteorier, blodig maktkamp i Vatikanet, dommedagsvåpen på avveier og masse intens action.
I stedet får vi en selvhøytidelig, middels spennende og overtydelig gjennomsnittsthriller.
«Show, don?t tell», heter det.
Og hvis det begås én kardinalsynd i filmatiseringen av Dan Browns bestselger, så er det nettopp det.
Ron Howard og hans stab pålegges herved et par hundre «Ave Maria» — og et oppfriskningskurs i grunnleggende filmfortellerteknikk.
«Engler & demoner» har gallapremiere tirsdag og ordinær premiere onsdag.
| 0
|
301317
|
Hør, hør - Van Halen er tilbake!
Ballerockhøvdingene David Lee Roth og Eddie Van Halen i godt slag på etterlengtet comeback.
ALBUM:
Det er betimelig å si at det er et være eller ikke være for Van Halen denne gangen.
I alle fall som albumartist.
Det er 14 år siden gjengen ga ut nytt materiale på plate, og hele 28 år har gått siden Eddie Van Halen og David Lee Roth ga ut musikk sammen.
Da med klassikeren «1984».
På den tiden var Van Halen et av verdens mest suksessrike band, men det flaska seg bokstavelig talt, og det som de fleste regner som den ultimate Van Halen-besetningen slo sprekker.
Eddie Van Halen havnet stadig oftere på grøftefylla, mens David Lee Roth tok med seg de spenstige splithoppene og satset på en solokarriere.
Tiden leger alle sår og — kremt - tørste ganer?
Vel, la oss ikke legge så mye av fokuset på interne floker.
Det som gjelder her er at lyden av David Lee Roths kraftfulle og - unnskyld språket - kåtskalkstemme nok en gang aksentuerer gitarmagikeren, Eddie Van Halens særegne hardrockriff.
Førstesingelen «Tattoo» var en adekvat, om enn ikke en kinaputt av en låt.
Heldigvis finnes det langt tyngre skyts på «A Different Kind of Truth».
Man skal bare til sang nummer to før første høydepunkt melder seg.
«She?s the Woman» viser Lee Roth i god bajasform, der han crooner med katteaktig smidighet over Van Halen-brødrenes gyngende komp.
«China Town» og «As Is» viser at bandet ikke har glemt hvordan man lager hurtigløpere i godt gammelt «Hot For Teacher»-slag, mens «Honneybabysweetydoll» demonstrerer at riff-o-rama-knappen til Eddie fremdeles virker.
Nå skal det påpekes at mye av materien her stammer fra tidligere ubrukte eller obskure låter fra seint 70-tall.
Og skal man pirke, låter produksjonen litt spinkel her og der.
Men det er underordnet i denne sammenhengen.
Det som teller her er at Van Halen har kokt i hop en velfungerende plate, og det er «A Different Kind of Truth» i aller høyeste grad.
Både variasjons- og låtmessig.
Så sant som det er sagt.
| 1
|
301318
|
Et vakkert feilsteg
Terrence Malick gir oss en overdose skjønnhet i den forunderlig monotone «To the Wonder».
FILM:
Å regissere er å leke Gud, i hvert fall hvis du har en viss auteur-status og ikke plages av innpåslitne produsenter.
Terrence Malick er den ultimate auteur.
Han ber skuespillerne stille seg foran kamera og improvisere.
Hvis han liker det han ser, blir scenen med i filmen.
Hvis ikke, risikerer skuespilleren å bli kuttet fullstendig fra den endelige versjonen.
I «To the Wonder» ble dette skjebnen for Jessica Chastain, Rachel Weisz, Michael Sheen, Amanda Peet og Barry Pepper.
Litt surt må det føles, selv om stjernene elsker Malick og står i kø for å være en del av filmene hans.
Hvis de forsvinner i klippen, må det være Guds vilje.
Hans veier er uransakelige.
«To the Wonder» er uten tvil Malicks dårligste film.
Meningene var delte om «Tree of Life», som stakk av med Gullpalmen i Cannes i forfjor, men jeg synes den fortalte en tidvis gripende historie.
Da tenker jeg ikke på dinosaurene og regissørguden Malicks versjon av universets tilblivelse, men skildringen han gir oss av det å vokse opp med en streng far.
Brad Pitt var skremmende troverdig.
Sean Penns rolle, derimot, kunne med fordel vært klippet bort.
Også den allmektige kan trå feil.
Rekvisitten Affleck
I «To the Wonder» slites Neil (Ben Affleck) mellom to kvinner.
Først treffer han Marina (Olga Kurylenko) i Frankrike.
De danser forelsket på den fuktige sanden ved Mont St.
Michel.
Sola er på vei ned.
Neil virker reservert.
De svinser forelsket omkring i Tuileries-parken i Paris, med Marinas 10 år gamle datter, før de flytter til en liten by i Oklahoma og danser omkring i og utenfor sitt nye hus.
I motlys.
Neil virker avmålt.
Marinas visum utløper, de krangler.
Neil virker kjølig.
Marina drar hjem til Paris.
Neil treffer ungdomskjæresten Jane (Rachel McAdams).
De danser sammen i kornåkeren.
I motlys.
De stirrer på en bisonflokk i undring.
Neil virker reservert.
Kort oppsummert:
Lite snakking, noe undring, mest dansing.
Vakre landskap (inkludert den yndige Kurylenko), utsøkt filming, rasling i gresset og vakker musikk lagt over en noe svimeslått filosofisk voice-over.
Blendet av skjønnhet
Jeg har pleid å like Malicks bruk av voice-over.
Han har balansert det poetiske og filosofiske mot karakterer som kommer til liv på gjenkjennelig vis, tett på og med håndholdt kamera.
Men filmene hans er blitt stadig mer abstrakte, ordløse, svevende.
Som Ben Affleck så treffende uttrykte det:
«To the Wonder» får «Tree of Life» til å likne på «Transformers».
Noen måneder etter gullpalmesuset rundt «Tree of Life», uttalte Sean Penn at han ikke forsto hva rollen hans tilføyde filmen og at heller ikke Malick klarte å formidle dette til ham.
Jeg innbiller meg at både Affleck og McAdams skjønner hva han snakker om - de virker fortapt i en evig solnedgang og minner tidvis om modeller i en reklamefilm.
Malick er oppslukt av Kurylenkos ynde og så usvikelig i trua på sin poetiske intuisjon at han ikke ser i hvilken grad dette framstår som klisjeer.
Malick er kongen av voice-over, fyrsten av naturlig motlys, hertugen av raslende gress.
Likevel har «To the Wonder» en sterk smak av keiserens nye klær.
Malick vil at vi skal undres over livet.
I stedet forundres jeg over hvor ensformig, banal og pretensiøs filmen er blitt.
| 0
|
301320
|
Anti-thriller
«The Counselor» er en spenningsfattig tex-mex narko-thriller der alle involverte er veltalende filosofer.
FILM:
Jeg har ingenting imot en gangsterthriller som også formidler dypere innsikter, men det kan ikke være slik at rollefigurene hvert tiende minutt setter seg i en dyp skinnstol og starter en fem minutters, sirlig utformet samtale om ondskap, grådighet og meningen med døden.
Den snart 76 år gamle, aldri hvilende Ridley Scott takket ja til å filme et manus fra 80-åringen Cormac McCarthy, den feirete forfatterens første manus som ikke er bygget på egen roman.
En lovende kombinasjon, helt til man ser den ferdige puddingen.
Hårfin sexist
Advokaten i tittelen, spilt av Michael Fassbender, er i pengetrøbbel og har en greie på gang med entreprenør og narkosmugler Reiner, spilt av Javier Bardem, som fortsetter den frisyremessige eksperimentering han lanserte i «No Country for Old Men» og tok med videre til «Skyfall».
Reiner snakker i abstrakte, mystifiserende termer om forretninger og er veltalende sexistisk i sine mange generelle synspunkter om kvinner.
Filmen har et rotete plott fritt for overraskelser.
En septikkbil full av kokain kjører omkring.
Folk blir drept.
Det snakkes om lunefulle kvinner, sadistiske drapsmetoder og «snuff»-filmer i starten og alt ankommer som annonsert seinere i filmen.
Frampek med blinklys.
Dypsindig overdose
Filmen har kostet småpenger (25 millioner dollar) og likevel tiltrukket seg en bråte med stjerner.
Hvordan har det gått til?
Hørte de navnet på manusforfatteren og takket ja?
Leste de replikkene sine og tenkte at her får jeg for en gangs skyld anledning til å si noe dypt?
De stiliserte, filosofiske talene er for mange og for lange.
Dialogen er poetisk og pregnant, men man blir svimete i hodet når hver replikk er en punchline.
Etter hvert blir det parodisk.
Det samme må sies om en sexscene som involverer Cameron Diaz og en forsvarsløs Ferrari.
I de rette never kan McCarthys skjebnetunge, darwinistiske macho-univers forvandles til stor filmkunst.
I Ridley Scotts uventet famlende hender er denne spenningsløse historien blitt til en pretensiøs anti-thriller, skjebnetung og baktung.
| 0
|
301321
|
Langt fra max
«Svik» byr dessverre på for mange ingredienser og for mye søl.
|||
FILM:
Da «Max Manus» hadde premiere før jul ble filmen hyllet for sine filmatiske kvaliteter, sin dramaturgi, sitt driv og sitt gode skuespill.
Innvendingene mot filmen gikk på at den inneholdt for få grånyanser, at den var for ukritisk i sin framstilling av personer og fakta.
Håkon Gundersens «Svik» gir seg ut for å være filmen kritikerne av Max Manus har lengtet etter.
Handlingen er lagt til Oslo i 1943 og skildrer dagene opp mot den britiske bombingen av Hydros aluminiumsfabrikk på Herøya.
Filmen handler om temaer som sjelden er belyst i norsk film, står det i presseskrivet, og det loves kvinnelig motstandskamp, norske krigsprofitører og bruken av russiske krigsfanger i Norge.
Utydelig
Men i stedet for å lage en film som belyser ukjente sider av norsk motstandkamp, har regidebutant Håkon Gundersen falt for fristelsen til å lage en røykfylt, whiskyinfisert film noir, en slags norsk versjon av «Casablanca» (1942), en fiktiv historie med trekantspill, sjalusi og svik som hovedingredienser.
Faktisk fungerer det historiske bakteppe, bombingen av Hydro og utnyttelsen av krigsfanger, ødeleggende for helheten.
Det blir for mange ingredienser og for mange utydeligheter.
Resultatet er en film med en handling det er vanskelig å forstå, en film uten tydelig dramaturgisk oppbygging, og en film med for mange klisjeer.
Jeg har kanskje tungt for det, men ifra øyeblikket den norske motstandsmannen Kåre Conradi hopper ut fra et militærfly i fart, et militærfly som tydelig står stille, går det 40 minutter før jeg egentlig skjønner hva filmen dreier seg om.
Tilgjort
Majoriteten av handlingen foregår på Club Havana, en stilfull nattklubb, med elegant interiør.
Fridtjov Såheim spiller nattklubbeieren Tor Lindblom, en kjederøykende nordmann med sterke egeninteresser i den tyske okkupasjonen.
Lene Nystrøm er filmens femme fatale, nattklubbsangeren som hopper til sengs med både tyskere og allierte.
Mens Götz Otto er SS-offiseren som er mer opptatt av sin dekadente livsstil, enn det tyske rikets frammarsj.
Rollefigurene hører snarere hjemme i en kioskroman, enn i en film som gir seg ut for å belyse alvorlige hendelser i norsk historie.
Men Gundersen dyrker ikke typene godt nok, og vi kommer aldri under huden på noen av dem.
Empatien uteblir, og filmen lider under mangelen på en tydelig hovedrolleinnehaver.
Parodisk
Kanskje ligger feilen allerede i manus, kanskje er det regissørens manglende veiledning som er problemet, eller kanskje filmen rett og slett er et produkt av Håkon Gundersens svakhet for amerikansk Gullalder-film?
Jeg velger å tro at det siste er tilfelle, at den tilgjorte og teatralske dialogen er en hommage til en epoke da skuespillerne skulle spille mer skuespill og fremstå mer som sjablonger, enn de skulle føle og skape troverdige karakterer.
Jeg mener, hvis ikke dette er tilfelle, hvorfor skulle han ellers hyre inn en allerede karikert figur som Aqua-Lene til å spille i filmens mest sentrale rolle?
Dessverre fungerer heller ikke dette grepet godt nok, og filmen blir derfor mer parodisk, enn snerten og smart.
| 0
|
301325
|
Suggererende skramlerock fra Thåström
Punkens svenske gudfar er mørkere i uttrykket, lysere til sinns.
ALBUM:
Joakim Thåström ser litt ut som «den morronen», dagen etter en skikkelig rangel, på coveret til oppfølgeren til «Beväpna dig med vingar».
Men frykt ingen ting, dette er ingen dagen derpå-skive.
Han er i storform!
Rock noir Sverige har Lars Winnerbäck og Håkan Hellström, men Thåström var først - i Ebba Grön og i Imperiet.
Han har inspirert begge to.
Selvfølgelig har han det.
Han fortsetter på mange måter der han slapp for ganske nøyaktig tre år siden, med sin egen form for industrirock/støyrock - rock noir med en liten bluestvist, med den forskjellen at det er enda tyngre og mørkere og mer suggererende.
Det er som om han etter det langt stillere mesterstykket«Skebokvarnsv.
209» (2005) sakte, men sikkert har jobbet seg gjennom de to neste albumene for å lande på det uttrykket som er Thåström anno 2015.
Til og med den umiskjennelige skramlinga - og det som høres ut som slag mot en ambolt - kjenner vi igjen fra hans to forrige album.
Det kunne vært irriterende, men blir en kul effekt fordi det begrenser seg til de tre første låtene.
Og - «Den morronen» er jevnere og mer konsistent og stilrein i uttrykket.
Cave og Lanegan Foruten å være seg sjøl hundre prosent, minner Thåström også mer og mer om mørkemenn som Nick Cave og særlig Mark Lanegan - sistnevnte sist sett og hørt i kledelig beksvart og dyster framtoning på Rockefeller tidligere denne uka.
Det lyder kanskje som en fornærmelse for enkelte, men faktisk kan uttrykket også minne en del om nyere Kent - og ikke bare fordi de begge synger på svensk.
Men i motsetning til Jocke Berg, har Thåström gjort det til et varemerke å «snakkesynge» noen av låtene.
Dyrker uttrykket Ulf Ivarsson har igjen produsert sammen med Thåström, men med Niklas Hellberg som en tredje mann i kontrollrommet.
Kanskje har han skylda - eller æren - for at oppfølgeren dyrker uttrykket mer enn at det gjentas.
Tekstmessig varsler ei strofe som «Du va som sol» innledningsvis i åpningssporet «Grasfläckar» en lysere stemning.
Er den skrevet til den gamle - og ganske nye - skuespillerkjæresten Amanda Ooms?
Singelen «Kom med mig» er nesten lystig.
«Februari är den grymmaste, februari den e vår», synger han i «Långsamt genom», et høydepunkt sammen med «Alltid va på väg» - begge med strykere - før albumet krones med avsluttende og mer varsomme og styggvakre «Psalm», der han synger «blå himmel ska komma».
Ah, ny lysning i horisonten!
Kanskje ser han Ooms langt der borte!
«Skavlan»
Det er februar, det er blått - og grymt så det holder.
Fanfanfan, så bra!
«Den morronen» er i salg fra onsdag 11. februar.
Thåström synger «Kom med mig» i «Skavlan» på NRK 1 i kveld, fredag, og signerer plater på Platekompaniet i Oslo City torsdag 12. februar.
Signerer?
Hva har skjedd med den mediesky svensken?
| 1
|
301326
|
Setter rekord i antall penisvitser
«Funny People» er Judd Apatows beste film.
||
|
— Jeg masturberer så mye med håndkrem at jeg glemmer at folk bruker det til noe annet enn å masturbere, sier en ung mann fra scenen i «Funny People».
— Når jeg er ute et sted og ser noen ta frem håndkremen, tenker jeg: «jøss, denne fyren skal til å ronke».
«Funny People», skrevet og regissert av Judd Apatow, de siste årenes kanskje mest innflytelsesrike komedieregissør, er kanskje den filmen i filmhistorien med størst tetthet av penisvitser.
Kanskje ikke så rart, ettersom hovedpersonene alle er mannlige, single standup-komikere i Los Angeles.
Gjett hva de er mest opptatt av.
— Vi diskuterte hvor mye en komiker kunne snakke om penisen sin og testiklene sine før det ble for mye, sa Apatow selv i et intervju med Time Magazine.
— Svaret er at det aldri blir nok.
Bruken av fuck er på «Goodfellas»-nivå.
Folk tror navnet til David Mamet kommer til å dukke opp i rulleteksten.
Slik sett er «Funny People» nært beslektet med tidligere Apatow-filmer som «The 40 Year Old Virgin», «Knocked Up» og «Superbad».
Humoren i filmene er grenseløs, glinsende av kroppsvæsker, drevet fremover av seksuell frustrasjon, språklig lekenhet og indre uro.
Den eksplisitte humoren eksisterer i det særegne fellesskapet mellom gutter i tyveårene, et trygt og innforstått klima der bleke unge menn som på enhver annen arena blir nervøse kan dyrke sitt eget spill med referanser og ironi.
Men hemmeligheten til Apatow ligger i kombinasjonen mellom det rå og det uskyldige.
Ingen i publikum er noen gang i tvil om at de nerdete og ofte umodne hovedpersonene i Apatows filmer er gode gutter.
De har mye varme i seg.
De vil ingen noe vondt.
Selv om de spytter ut sexvitser som maskingevær, lengter de etter å møte en bra jente og leve i et trygt og trofast forhold.
Men forelskelsen og parforholdet, som krever at man legger vekk ironien og finner frem det oppriktige og ufullkomne og ansvarlige i seg selv, skremmer dem nesten like mye som det tiltrekker dem.
«Funny People» har alt dette.
Den er en rik og morsom komedie med overskuddet og tempoet man har kommet til å forvente av Apatow.
Gjengangere som Seth Rogen og Jonah Hill er på plass.
Men utover dette har «Funny People» et metaperspektiv som er nytt for Apatow, og som gir filmen et ekstra lag.
Fordi hovedpersonene alle er komikere, kan den ene knapt si noe morsomt uten at den andre legger tankefullt til:
«Det der er morsomt.
Jeg kan bruke det et sted».
Ira (Seth Rogen), Leo (Jonah Hill) og Mark (Jason Schwartzman) bor i kollektiv i Los Angeles.
Ira og Leo er standupkomikere, Mark spiller i en forsøksvis gatesmart sitcom som de to andre med rette synes er skrekkelig, men innser innbringer kameraten både penger og damer.
Ved en tilfeldighet snubler Ira over George Simmons (Adam Sandler), komiker og filmstjerne og milliardær og damemagnet, og blir til sin vantro lykke bedt om å bli Georges vitseforfatter og personlige assistent.
Det han ikke vet er at George er alvorlig syk og dypt ulykkelig.
Han er også, for det meste, kald og egoistisk.
Han knytter Ira til seg fordi han trenger selskap, han trenger en å sparre med, bruke, manipulere, bli beundret av, lokke med vennskap og fortrolighet for så å avvise.
I et forsøk på å bøte på sitt forfeilede liv tar George kontakt med gamlekjæresten Laura (Leslie Mann).
Hun var den han egentlig ville ha, men lot slippe unna.
Nå er hun tobarnsmor og gift med en bredskuldret og knurrende australier (Eric Bana).
Det sier sitt om Apatows evner som personinstruktør at han med høyre hånd klarer å forme Adam Sandler til å bli en finstemt dramaskuespiller og med venstre klarer å gjøre Eric Bana genuint morsom.
Dette handler om komikeren som art, comicus americanus, og i kanskje enda større grad underarten som er den jødiske komikeren, comicus iudaicus.
For disse mennene er det å være morsom et instinkt, en slags default-posisjon.
De griper til humor i enhver situasjon, den hjelper dem å takle skuffelser og pinlige situasjoner, og å dempe angsten de alle har i seg.
Den kanskje mest bisarre og beklemmende situasjonen oppstår når en lege alvorlig og omsorgsfull tone forteller George at sjansene for at medisinene hans vil virke er små — og George øyeblikkelig går i angrepsposisjon og bruker legens tyske aksent for det det er verd.
— Jeg elsker alle filmene dine der du prøver å drepe Bruce Willis, sier George.
— Er du sinna fordi du døde på slutten av «Die Hard»?
Humoren til George blir mørkere, mer hatsk og absurd jo sykere han blir.
Han er en intelligent mann som lirer av seg enkle vitser og avskyr publikum fordi de ler, avskyr seg selv fordi han gir dem det de ler av.
Selv om Adam Sandler i det virkelige liv er en kjernesunn familiefar, er det tydelige paralleller mellom Sandlers historie og Georges.
Klipp og plakater fra idiotiske filmer George har spilt i finnes stadig i bakgrunnen i «Funny People», og gir oss en pekepinn om hva Sandler selv tenker om noen av verkene som vil stå igjen etter ham.
Sandler og Apatow har vært venner i over tyve år, og «Funny People» innledes av et klipp av en langt yngre Sandler som bølleringer til en restaurant og gir seg ut for å være en gammel dame som er blitt matforgiftet.
Det var Apatow selv som fanget øyeblikket med et håndholdt kamera den gang de var unge og ukjente og bodde i samme leilighet.
I «Funny People» låner regissøren også ut sin egen familie:
Det er Apatows kone, Leslie Mann, som spiller Georges gamle flamme Laura, og det er parets to døtre som spiller Manns og Banas barn.
Mye er skrevet om kvinnesynet i filmene til Judd Apatow, særlig etter at Hollywoods yppige blondine du jour, Katherine Heigl, sa i et intervju at hun oppfattet «Knocked Up», der hun selv spilte den kvinnelige hovedrollen, som sexistisk.
Og det er sant at kvinnene i Apatow-filmene som regel står på utsiden, er mindre viktige for den mannlige hovedpersonene enn kompisene og i liten grad tar del i humoren deres.
De representerer det seriøse og forpliktende som blinker i det fjerne, situasjoner der en velformulert penisvits ikke hjelper noen.
Det er lett å forstå at jenter som er begeistret for Apatow-humoren reagerer på at de ikke er inkludert i den.
Denne anmelder har imidlertid aldri opplevd Apatow som kvinnefiendtlig på noen måte.
Snarere tvert imot skinner det gjennom at regissøren, som selv er hysterisk lykkelig gift på tolvte året, har stor sympati for kvinnene som prøver å leve sammen med disse guttemennene, og at han ser på konfliktene mellom kjønnene som en del av oppdragelsen som for antiheltene i filmene hans er helt nødvendig.
For om de hadde fått lov, ville de fortsatt å bygge ut gutterommet i all evighet, helt til gutterommet blir et monster, som den groteske viktorianske villaen der George trasker rundt med caps og treningsjakke.
Apatow har mye varme til overs for disse gutta.
Han ler med dem.
Men han ser at humoren deres ofte er et utslag av utilpasshet, og mer enn antyder at det eneste botemiddelet mot usikkerheten er å vokse opp og ta ansvar.
Når George i «Funny People» kræsjer inn i kjernefamilien til Laura som en meteor på ville veier er det ikke som en redningsmann, som en ironiker som gjennomskuer hulheten i det etablerte og forutsigbare forstadslivet.
Han er en katastrofe.
Han er ute på et oppdrag som er dømt til å feile, og det han prøver å gjøre, er ikke riktig.
«Funny People» er en veldig morsom og dypt alvorlig film om veldig vittige og dypt usikre menn.
Den er Apatows beste og mest sammensatte så langt, og den klarer på en sofistikert måte å formidle at humor egentlig ikke er noe å le av.
| 1
|
301327
|
Har vi egentlig savnet Gyllene Tider?
Ny sommermusikk fra gjengen bak «Sommartider» - etter ni års taushet.
ALBUM:
Det satses på Gyllene Tider denne sommeren:
«Dags att tänka på refrängen» er det første albumet på ni år, samlealbumet «Soldans på din grammofon» slippes i sommer og det blir turné i Sverige i hele juli og litt til.
Gyllene Tider ble startet så langt tilbake som i 1978, men med unntak av et par livelåter etter en Roxette-konsert i 2010, har det vært stille siden det ni år gamle albumet «Finn 5 fel!».
«Big in Sweden»
Det er ingen tvil om at Gyllene Tider er store hjemme i Sverige.
Her i Norge blir de aldri større enn den ganske så enerverende hiten «Sommartider» og «När vi två blir en».
Jeg har vanskelig for å tro at det er låter på dette comebackalbumet som for eksempel skal intitere et unisont rop om for eksempel å få dem til en scene i Norge.
Til det er de for mye av et svensk fenomen, et folkpark-fenomen.
Lukter sommer
På den annen side er det vanskelig å direkte mislike dette albumet, som lukter sommer lang vei.
Derfor funker det sikkert bedre over høyttalerne i en kabriolet på vei til stranda enn hjemme i stua.
Vokalist og låtskriver Per Gessle kan selvfølgelig alle knepene.
Han har bevist at han kan skrive pop som selger, både på svensk i band og solo og på engelsk med duoen Roxette.
Men hva har Gyllene Tider å fare med anno 2013?
Punk Vel, du får ingen storre overraskelser, kanskje bortsett fra energien og intensiteten i noen av låtene.
Både den heftige åpningen «Det blir aldrig som man tänkt sig» og «Tio droppar regn» er uvanlig rocka, på grensa til punk.
«Singel» og «Chikaboom» er glampop og «Man blir yr» er fengende mimrepop («på et diskotek i '85, kanskje '82...»).
Albumets store overraskelse, og derfor også høydepunkt, er kule «Knallpulver», en instrumentallåt som har litt spagettiwestern ala Ennio Morricone i seg.
De øvrige låtene er på det jevne, eller så där, som de kanskje ville sagt i Sverige.
Tekstene handler om sommer, kjærlighet og nostalgi.
Ikke noe nytt der, altså.
Men hva er det med dette Farfisa-orgelet, som er så framtredende?
Det er et såpass spesielt instrument at det blir i meste laget når det dukker opp på nesten alle låter.
Det blir omtrent som «misbruket» av saksofonen i enkelte danseband.
På nevnte «Knallpulver» fungerer derimot den spesielle orgellyden perfekt.
«Dags att tänka på refrängen» er et ujevnt comebackalbum som ikke er gyllent nok.
Og har vi nå egentlig savnet Gyllene Tider?
| 0
|
301328
|
Anmeldelse:Med Siri Pettersen har Norge fått en fullblods fantasydronning
Hirka er en heltinne som vil leve lenge blant leserne.
Med Siri Pettersen og hennes «Ravneringene»-trilogi har Norge fått en fantasydronning som kan trekke sjangeren ut av nerdeloftene og inn på bestselgerarenaen, også blant voksne lesere.
Den knallsterke første boka, «Odinsbarn» (2013), viste at hun hadde evnen til å pønske ut et deilig, oppslukende, episk eventyr.
Bok nummer to kom med en original samtids-kobling.
Nå er den tredje og siste boka her, og med den viser hun at hun også mestrer det aller viktigste:
Å samle (de viktigste) trådene og dra det hele i land, med en avslutning som er det mangfoldige plottet verdig.
Ikke bare for ungdom
«evna»
Ikke bare for ungdom
For første gang tilhører Hirka en overklassefamilie, og med det kommer både fordeler og plikter.
Familien har svære planer.
Spørsmålet er om hun kan klare å utnytte dem til sin fordel, og samtidig finne en måte å redde sin elskede Rime, som har gjort et skjebnesvangert valg for hennes skyld.
Han er seriens andre hovedperson, og er igjen i Ymslanda.
Der brygger det opp til storkrig, og han befinner seg på den svakeste siden.
For voksne lesere som er flasket opp på jordnær samtidsrealisme, kan dette virke en smule fjernt, jeg skjønner det.
Hos yngre aldersgrupper stiller det seg noe annerledes, der har fantasy og sci fi vært mainstream i mange år.
Trolig er det noe av grunnen til at Gyldendal har kalt «Ravneringene» ungdomsbøker.
Men selv om hovedfigurene er i tenåra, er ikke bøkene bare for ungdom.
Identitetsjakt
Identitetsjakt
Det siste er et sentralt spørsmål i «Evna», og det får et nokså klart svar.
Dette er den blodigste boka i trilogien, men den blir aldri spekulativ, i motsetning til en del andre actionfylte sjangerromaner for ungdom.
Volden diskuteres gjennomgående.
Rime og Hirka settes opp mot hverandre, som krigeren og fredselskeren, men begge får satt sine idealer på prøve.
Patosfylt
Patosfylt
Språket er svært bilde- og sanserikt.
Beskrivelser av lukt, smak og lyder er med på å trekke leseren inn i fortellingen.
Mange små detaljer skaper et skinn av realisme.
Når Rime skal snike seg inn i en by full av fiender, heter det for eksempel:
«Han tok av seg sekken, og flyttet sverdene til midtfestene så de skulle ligge skjult langs ryggraden og ikke stikke opp bak skuldrene som en krigserklæring.»
Nyanserende gjensyn
En del knuter får også litt enkle magiske løsninger, og livet i Dreysíl bygger på en del vel spesielle premisser.
Den første halvdelen av boka bruker mye plass på å forklare dem, og på å plassere troppene før den store finalen.
Men snart drar det seg til som ekte eventyr skal, og du kan ikke unngå å bli fanget av historien.
Derfor spår jeg at Hirka er en heltinne som vil leve lenge blant norske lesere, og etter hvert mange internasjonale.
| 1
|
301329
|
Kreativ, musikalsk galskap
Velkommen til det utvidete, norske enmannsprosjektet When.
ALBUM:
Du husker sikkert forundrigspakkene du kunne få kjøpt for en billig penge da du var liten.
Du fikk kanskje ikke noe du trengte, men du verden så spennende det var.
Hver gang.
Enmannsprosjekt Litt sånn er det med When.
Navnet har eksistert siden 1983, og det er blitt en rekke album.
Bandet har vært innom en rekke sjangrer, fra black metal via arabiskinspirert musikk til rock og altså psykedelia.
Det startet som et enmannsprosjekt med Lars Pedersen (50), men er utvidet til en duo med Haakon Ellingsen.
De to spiller alle instrumentene på plata, og det er mange!
Pedersen spilte i punkgruppa Hærverk og new wave-gruppa Holy Toy på 70-tallet før han startet The Last James sammen med Ellingsen og Lars Lillo-Stenberg i overgangen til 90-tallet.
Paul McCartney
Det er neppe tilfeldig at When har gitt sitt nye album en tittel som vekker asssosiasjoner til et ikke ukjent band fra Liverpool - og mytene rundt Paul McCartneys påståtte død i 1966.
«Misshimmisshimmisshim...» er meldingen som visstnok skal komme etter setningen «Paul is dead» om du spiller slutten på« A Day In The Life» fra «Sgt Pepper´s Lonely Hearts Club Band» baklengs...
When kan faktisk minne om Beatles i deres «psykedeliske periode» - med Lars Pedersen i «rollen» som en eksentrisk John Lennon.
Andre musikalske referanser som anes er Beach Boys, tidlig Pink Floyd og et annet norsk undergrunnsband, Dog Age.
Bela Lugosi
Den berømte setningen fra «Sgt.
Pepper» forekommer for øvrig i låten «Room With A View» på When-albumet, før bandet lanserer sin egen «myte» i form av den dramatiske låten «Misshimmisshimmisshim (Fuck You!
Bela Lugosi is NOT Dead!)».
Vi snakker om artister som er mer enn gjennomsnittet opptatt av den ungarsk-amerikanske Dracula-skuespilleren som døde i 1956.
Mer fokusert
Men det er mer.
Tenk deg et album med nesten bare «A Day In The Life»-aktige låter.
Samplingene er der, likevel er When mer fokusert enn på tidligere utgivelser.
Det er lengre mellom de mest vidløftige utskeielsene (les: samplinger), samtidig er flotte låter som «Hyde», «The Scream», «Lowcast Man» og «Nothing To Fear» på høyde med det beste fra tidligere utgivelser.
Ei When-plate blir derfor aldri kjedelig.
Pop-psykedelia
For - her er det mye leken og kreativ galskap og enda mer deilig, melodiøs pop-psykedelia og støyrock - fra en middealderinspirert og sakral åpning med kirkeorgel som glir over i banjoorienterte «The Muddle» til avsluttende «Mr. Pillbox».
Her er det ikke noe som er A4, og det er det som er det beste med When.
| 1
|
301332
|
Den fiktive byen som fortsetter å avle pen pop
Tredje besøk i Julian Berntzens Waffy Town.
ALBUM:
Åtte år har det tatt den mangfoldig musikkskolerte Julian Berntzen fra Bergen å fullføre trilogien som startet med albumene «Waffy Town» (2003) og «Pictures (in the House Where She Lives)» (2004).
I mellomtida har han utgitt superheltfantasien «Rocket Ship Love» (2008).
Nå kommer «Ellie & Elliot», det tredje albumet om fantasibyen Waffy Town, denne gangen med et klovnepar som sentrale figurer.
I løpet av en drøy halvtime slentrer disse to figurene gjennom 13 sanger som flagrer lik ballonger gjennom det store sirkusteltet vi kaller verden.
Store og små følelser kommer til uttrykk, på et album som er utilslørt inspirert av The Beatles, spesielt Paul McCartney.
Berntzen og hans produsent Kato Ådland spiller de fleste instrumenter, en duettstemme besørges av Lillian Samdal, som også har sunget med Berntzens musikalske «bror» Sondre Lerche.
Her veksles det fra tuba til fiolin, fra banjo til spinett, fra twangy gitar til piano.
En flott finale, full av poesi, optimisme og nynnevennlige melodier.
Nostalgi?
Ja visst, men av beste merke.
Tipper at den fengende «Snowglobe» kan bli en av årets julehits.
| 1
|
301333
|
Anmeldelse:«The Giver».
Desperat behov for forklaringer.
FILM:
Hvor mange ganger har egentlig sivilisasjonen gått under nå, for å bli gjenskapt som autoritært kastesamfunn klart til å kastes om kull av porefri tenåring?
Denne gang er det Jonas (Brenton Thwaites) som utvelges.
Han plukkes ut til å forvalte minnene om den tapte tid i et diktatorisk framtidsunivers som minner mest om en lavbudsjetts-sekstitallsfantasi om 2000-tallet, der alle farger er forvist og de hvite husene og syklene ser skjelvende og papirtynne ut i de flate, sort/hvite bildene.
Farger og følelser
Som alle barn har Jonas blitt plassert hos et vilkårlig foreldrepar, spilt av Katie Holmes og Alexander Skarsgaard, som aldri klarer å vri munnen overbevisende rundt de oppstyltede replikkene regimet og manusforfatteren legger i munnen på dem.
Når han begynner i skole hos den forrige minnebevareren (Jeff Bridges), lærer han å oppleve både farger, følelser og det som verre er, og begynner å sette spørsmålstegn ved autoriteten til sjefen for eldrerådet (Meryl Streep).
Bildene endrer seg og får sakte mer farge ettersom Jonas får sans for det sanselige.
Dette bærer løfter om enkel forfølgelsesspenning, som for så vidt innfris.
Men «The Giver» må stolpre seg gjennom noen ravende usannsynligheter og et brølende fravær av forklaringer på fenomener som behøver desperat å bli forklart.
Hvorfor må Jonas på død og liv komme seg over en magisk yttergrense et sted i ødemarken?
Hvordan kan handlingens sentrale spedbarn på noen måte overleve alt det blir utsatt for?
Hvordan kan overvåkningskameraet fange det opp øyeblikkelig når Jonas bryter loven og berører barndomsvenninnen Fiona (Odeya Rush), men ikke fange opp noe av den andre subversive aktiviteten han driver med?
Hvorfor minner de liflige tilbakeblikkene på jorda slik den var, mest om kitschy turistfilmer?
Det virker ikke som om noen har svarene, aller minst det de perplekse stjernen på rollelista.
Det spørs om dette spesifikke framtidskollektivet står til å redde.
| 0
|
301334
|
Lukter hest
«Jakten på Berlusconi» har et ålreit plott og en harry sans for humor
FILM:
Leter du etter en velegnet arena for å samle en håndfull lurvet lede og berede grunnen for en alle-lurer-alle-komedie av det virkelig folkelige slaget?
Det har åpenbart regissør og manusforfatter Ole Endresen gjort - og han har funnet sin tumleplass på Bjerke travbane, der mulighetene for manipulering og doping av mennesker, dyr og gevinster, er tallrike.
Hestedop
Travkusken Bjartes (Edward Schülteiss) stjerne er dalende.
Kona (Veslemøy Mørkrid), som mer opptatt av både sex og shopping enn ham, har satt husholdningen i gjeld til en finsk torpedoduo med god hukommelse og begrenset tålmodighet.
Bjartes plan for å komme seg ut av uføret er å dope Berlusconi, premiehesten til bransjekaksen Malte (Bjørn Floberg), og cashe inn ved å sette penger på løpets nest beste hest.
Dette utarter seg så klart til en mølje som inkluderer en lokal, lyssky duo (Arthur Berning og Jon Øigarden), Økokrims ufortrødne representanter (Henriette Steenstrup og Morten Ramm), som mer henrykte over å etterforske en virkelig bortføringssak, og et berg av en ekspolitimann som bare går under navnet Dyret (Atle Antonsen).
Som småkjeltingsforviklingsfilm er «Jakten på Berlusconi» et helt ålreit håndverk.
Den skaper og løser problemer med stødigere hånd enn «Kong Curling», som samme gjeng stod bak.
Men som komedie har den problemer.
De ganske harry, løpende vitsene har ikke direkte blendende komiske poenger.
Uutnyttet potensial
Kjensgjerninger er sjelden så morsomme, det er måten de turneres på, timingen og uttrykket, som skaper punchen.
Det å bemerke et titalls ganger at Steenstrups frakk får henne til å ligne på Colombo, eller å la Bjartes kone nærmest voldta ham, om og om igjen, føles verken friskt eller vittig.
Jon Øigarden har gjort psykopatgreia si før.
Faktisk blir det Bernings nølende sidekick, som ikke helt får til å være mannlig eskorte, som til sist gir komedien et slags hjerte, midt i et knippe lovende komedieskikkelser som Endresen liksom ikke helt vet hva han skal bruke til.
| 0
|
301335
|
Dagfinn Lyngbøs «Supersmud» er ikke så veldig smooth, men det er temmelig supert
Det kule i det ukule
STAND UP:
Det handler om menneskets ytre vellykkethet og indre klossmajor.
Skal vi kalle «Supersmud» en protest mot det polerte?
Nei, det er ikke dekkende.
Showet griper tak i ønsket om å leve «riktig» med stor forståelse, samtidig som det også stikker fingrene inn i sprekkene i overflaten:
Små og store utskeielser, små og store utilstrekkeligheter, små og store hemmeligheter, kompensasjonsmekanismer, vaner og uvaner.
Midtveis
Mesteparten av «Supersmud» består av hverdagsbetraktninger med mer eller mindre absurde digresjoner fra en mann i livets midtfase.
La oss ikke forveksle det med «en mann i midtlivskrise», for dette er nok mer et show for de (eller oss) som ikke helt har akseptert at vi er gamle nok for akkurat det riktig ennå.
Ikke for det, underveis er Lyngbø innom pinlige helseplager og plagsomme undersøkelser, inngrodde rutiner og gubbe-før-tida-tendenser.
Mye av materialet er hentet fra familiesfæren, i forholdet til egne barn og egen mor.
Det ligger en generasjonsbevissthet i «Supersmud» som på mange måter bidrar til å forankre og å forbinde vittighetene.
Helhetlig
Ingen er kreditert for regi på showet.
I stedet står Are Kalvø oppført som tekstdoktor, Elina Krantz som produsent og Tomas Glans som koreograf.
Bjarte Jørgensen står for musikk.
Glimtvis skinner særtrekk fra samarbeidspartnerne igjennom, men det er likevel ingen tvil om at dette er Dagfinn Lyngbøs show, og at det er Dagfinn Lyngbø som har hatt overblikket, helhetsansvaret.
Perspektivet og perspektivforskyvningene er gjenkjennelig hans.
Det hele er proft gjennomført, detaljrikt, smart, velformulert og uforutsigbart, med hyppige digresjoner, uventede tangenter, samtidig som det er knyttet sammen gjennom effektiv bruk av tekstlige ekkoer.
Etter spilleperioden i Bergen spilles showet på Latter, Oslo, fra 1. februar 2017.
| 1
|
301336
|
Sjenerøs komedie
«Om hester og menn» er et knippe tragiske historier dynket i islandsk humor.
FILM:
Før mannen fikk bil, kom han seg fram her i verden med firbeint hjelp og det gjaldt å ha et godt håndlag med de levende hestekreftene.
Denne nærheten mellom menneske og hest gikk tapt da vi fant oss andre transportmidler og det er en fryd å se intimiteten skildret så mesterlig som i denne filmen.
Debuterende regissør Benedikt Erlingsson, godt kjent som teaterinstruktør og skuespiller, går rett på sak.
Kolbeinn (Ingvar E. Sigurdsson) forsøker å legge bissel på ei noe motvillig hoppe.
Men litt godsnakking og varsomhet får han det til.
Han traver stolt nedover grusveien på den islandske landsbygda og besøker nabokone Solveig, som han har et godt øye til.
Tiltrekningen er gjensidig, men vi vet alle hvor tregt det menneskelige paringsritualet kan forløpe.
Fabulerende
Hester hopper over alt dette.
Hvis du har lurer på hva som skjer på bildet, kan jeg avsløre at det er Solveigs hingst som har revet ned innhegningen og besteget Kolbeinns hoppe, med Kolbeinn som passiv tredjepart, mens naboene ser på med kikkert.
Forspill er for pyser.
Jeg vet ikke om hestekuk er et skjellsord på Island, men den nevnte hingsten steller i stand trøbbel for både menn og merr.
Det ender i sorg og begravelse.
Dette er filmens første historie.
I løpet av åtti minutter får vi fem-seks fabler om «hester og mennesker», som ville vært en mer presis norsk tittel.
Historiene er svært varierte, men alle handler om forholdet mellom hester, menn og kvinner.
De starter tett på, med kamera så nært at verden speiles i hestens øye.
Deretter zoomes det ut, handlingen skrider fram og Erlingsson får hestene til å framstå som kloke observatører av menneskelig dårskap.
Rik humor
«Om hester og menn» er blitt en prisvinnende festivaltraver, noe som betyr at den har begrenset kommersielt potensiale.
Den er ikke desto mindre full av frodig liv, fart og action.
Lydbildet er preget av svært variert musikk som både skaper driv og framhever den herlige komikken.
Islendinger har i over tusen år vært kjent for å fatte seg i korthet.
I denne filmen er det omtrent like mange vrinsk som replikker.
Den rike humoren og nærheten til hestene blir formidlet gjennom bilder, på minneverdig vis.
| 1
|
301337
|
Manic Street Preachers 2.0
Britrocklegendene med akustiskorientert plate.
ALBUM:
Manic Street Preachers har forvaltet den britiske alternativrocken samvittighetsfullt, samtidig som de med sine stadionsvære melodier har gitt den bred lytterflate i hjemlandet.
På album nummer elleve kan de derfor med lett hjerte tråkke noe meter uten for stien.
Med en hjelpende hånd fra blant andre Richard Hawley og Lucy Rose, har James Dean Bradfield & co beveget seg inn i et mer akustiskorientert landskap.
Med stort hell, får en si.
Stinget er mer folk og en lun betraktende melankoli som brytes opp av små energibomber som «Show Me the Wonder».
Det som er albumets store styrke er at selv om bandet har tatt nye arrangements- og produksjonsmessige grep, mister de aldri sine medrivende melodier av syne.
Tittelkuttet kunne uproblematisk sklidd inn på en Mark Lanneagan-plate.
Det låter vitalt og forfriskende, mørkt og lyst om hverandre.
| 1
|
301338
|
Sankt Zamperini
Angelina Jolies «Unbroken» er et langt, dyrt og ubehjelpelig banalt motivasjonsseminar om å aldri gi opp.
FILM:
Med sinn innsats i Yann Demanges «'71» og David Mackenzies «Starred Up», stod den unge engelskmannen Jack O'Connell for to av de mest imponerende rolletolkningene i året som gikk.
Slikt går naturligvis ikke upåaktet hen, og allerede nå er han aktuell med sin første hovedrolle i en hollywoodfilm.
Dessverre er det lite O'Connell kan gjøre for å redde Angelina Jolies spekulative lidelsesmaraton «Unbroken».
Lidelsespornografi «Unbroken» forteller den på alle måter imponerende livshistorien til den amerikanske langdistanseløperen og krigsfangen Louis Zamperini (1917-2014), med hovedfokus på hans deltakelse i sommer-OL i Berlin i 1936 og hans militærinnsats under Den andre verdenskrig.
Det er åpenbart at Jolie har ønsket å lage en inspirerende film, og det å inspirere en av verdens rikeste og mest berømte skuespillere er formodentlig ingen enkel sak.
«Unbroken» er en film om å overvinne motgang, men den hemmes av at Jolie har fratatt Zamperini hans menneskelighet og forvandlet ham til en overmenneskelig viljesterk og edel skikkelse som det er umulig for et allmennpublikum å relatere til.
Såpass klisjémessig inspirerende blir det faktisk, at man blir sittende og vente på at logoen til en amerikansk joggesko- eller leskedrikkprodusent skal manifestere seg på lerretet.
Og når Coldplay dukker opp på lydsporet under rulleteksten virker det som den mest naturlige ting av verden.
Selvhjelpsverktøy Jolies regi fremstår gjennomgående som usikker og ineffektiv, og de lange og retningsløse scenene gir opphav til en rastløshet som gjør det vanskelig å ta filmens karikerte rollefigurer og éndimensjonale konflikter på alvor.
Den altomfattende håpløsheten og lidelsen skildres med samme innsikt og presisjon som en velplassert emoji, og O'Connells innwq5w motvirkes hele veien av et klønete manus og kostymeavdelingens bisarre forsøk på å få ham til å se italiensk ut.
«Unbroken» gir kanskje mer mening som terapeutisk verktøy enn som filmfortelling, men det sier seg også selv at selvhjelpsfilmer laget av og for verdensberømte milliardærer vil ha et noe begrenset nedslagsfelt.
| 0
|
301342
|
Bruker lørdagskvelden på å rope seg gjennom ordboka
Grå gjettelek.
TV 2s nye lørdagssatsing «Alt er lov» har en ganske misvisende tittel.
Alt er virkelig ikke lov i dette gameshowet.
Faktisk er svært få ting lov, annet enn varianter av selskapsleker hovedsaklig basert på miming og gjetting.
Hvert program følger fire faste deltagere (en miks av TV 2-humorister og improtalenter fra Det Andre Teatret i Oslo) som sammen med to kjente gjester (de samme som også gjester alle andre TV 2-produksjoner) skal gjennom en rekke oppgaver.
Hva mimer Else Kåss Furuseth?
Hva tegner Jan Thomas på tavla?
Hvilken gjenstand er det som kan stå bak den freselyden Jan Gunnar Røise lager nå?
Hvilket ord forsøker Henriette Steenstrup å beskrive mens hun denges rundt på en matte av en MMA-utøver?
— Leirduer!
— Moreller!
Om det å rope seg gjennom ordboka er noe man ønsker å bruke lørdagskvelden sin på, er dette perfeksjon.
For andre vil det nok fremstå som temmelig monotone saker.
Edruelig bli-kjent-kveld
Det er forsåvidt ikke noe i veien med spontaniteten eller talentet til hverken Jan Gunnar Røise, Gunhild Dahlberg eller improveteranene fra Det Andre Teatret, men samme hvor flinke de er begrenses de av rammene i det de er med på.
Riktignok klippes det ørten ganger til de gapflirende eller overraskede fjesene til programleder Solveig Kloppen og deltagerne som bevis på hvor hysterisk gøy dette er å være med på, men det blir ikke noe morsommere å være tilskuer av den grunn.
Nesten alle oppgavene trekker ut i en følelse av «ferdig snart?» i et stadig svinnende håp om at det som kommer etterpå vil føles som noe annet enn å spionere på en edruelig bli kjent-kveld på en folkehøyskole.
For sikkerhets skyld er deltakerne også delt opp i to lag, slik at ting som ikke var spesielt gøy den første gangen likevel må gjentas enda en gang til.
Etter 15 minutter har vi bare rukket to selskapsleker.
Og det er ennå 30 minutter igjen.
Pluss reklamepause.
Skrå scene
Det er betegnende at det eneste virkelige tilløpet til moro er den siste oppgaven, hvor gjettingen legges bort til fordel for ren fysisk humor på en skrå scene med så bratt helling at det knapt går å holde seg oppreist.
Der improviserer deltagerne alt fra innbrudd hos Henrik Elvestad til brylluper mens de snubler rundt i noe nær en oppdatert «Grevinnen og hovmesteren»-sketsj, som i motsetning til resten av konseptet faktisk tåler repetisjon.
Om alt virkelig er lov finnes det likevel håp.
Da kan man bare droppe alle selskapslekene og kjøre tre kvarter improteater i stedet.
| 0
|
301346
|
Rihannas oppgjør med offerrollen
«Framstår som en blanding av Grace Jones og Lisbeth Salander».
|||
ALBUM:
«Chris Brown var mitt livs første kjærlighet.
Det som skjedde med meg kan skje med alle», sa r&b-stjerna; Robyn Rihanna Fenty (21) i et intervju i begynnelsen av november.
Det var da ni måneder siden (den nåværende eks-) kjæresten ble arrestert for å ha banket henne opp før Grammy-utdelingen.
Rihanna, som har solgt over 12 millioner av albumene «Music of the Sun» (2005), «A Girl Like Me» (2006) og «Good Girl Gone Bad» (2007) har hatt ni måneder på å tenke på hva hun skulle si, og budskapet hennes er nå som følger:
Hun er ikke noe offer.
Hun er ei jente som tilfeldigvis hadde valgt feil fyr.
Det kan skje med deg.
Det kan skje med meg.
Det kan skje med hvilken som helst kvinnelig fan.
Spørsmålet er bare hva man velger å gjøre etter å ha gjennomgått den største krisen i sitt liv.
Man tar revansj.
Sinnssyk hitmaskin
Og i Rihannas tilfelle betyr det å skape en sinnssyk hitmaskin.
Der hun tidligere valgte en soft, poppete, Beyoncé-inspirert stil, framstår hun nå som en blanding av Grace Jones og Lisbeth Salander.
Lydbildet er dyppet i synth, og rullet i tjære, piggtråd, eurotrash og grovmålte gjesteartister, som sørstatsrapperen Jeezy på sleggeaktige «Hard».
Dette er mer r&b-rock; enn r&b-pop;, og Rihanna har kultivert vokalen sin til å bli et stilsikkert og insisterende kraftborr.
Opp etter bh-stroppen Tekstene, som det på mange måter er umulig å forholde seg til uten å tenke på Chris Brown-episoden, handler mye om å trekke seg opp etter bh-stroppen, komme seg helskinnet gjennom livet, og aldri gi ved dørene.
Nå er ikke akkurat det revolusjonerende r&b-materiale;, men i tillegg til girl power-sporene får vi også et par myke kjærlighetsballader som, på tross av sitt rolige ytre, aldri ville finne på å være sutrete, smålige eller underdanige.
Kontroll
Det er ikke bare Rihanna som har gjennomgått en metamorfose på «Rated R».
Stargate har hatt en finger med i spillet på fire av låtene, og har forlatt de minimalistiske sutregitarene til fordel for lag på lag med dancevibber og kompleksitet.
Lysende «Rude Boy» er for eksempel den eneste låten som utnytter Rihannas karibiske røtter.
«Rated R» er selvfølgelig blitt en maktdemonstrasjon, en sirkusoppvisning i talent og penger nok til å kjøpe inn de beste samarbeidspartnerne i bransjen.
Likevel er det ingen tvil om at Rihanna ikke bare har tatt kontroll over eget liv, hun har også tatt kontroll over karrieren.
Og andre er jo blitt feministikoner av mindre.
| 1
|
301347
|
Krangler du om bagateller med kjæresten din?
Da må du se denne filmen.
|||
FILM:
Det sies at et kjærestepars verste prøvelse er deres første ferie sammen.
Det kan gå lang tid mellom maten, reisen kan være en påkjenning, ulikheter blir synlige, intimiteten blir større, verden rundt blir fremmed og den andre personen blir over lang tid den eneste samtalepartneren.
Hjelpes.
Chris (Lars Eidinger) og Gittis (Birgit Minichmayr) ferie på den italienske øya Sardinia begynner strålende.
Sola steker, dagene er sløve, de utfordrer hverandre, flørter, har sex og fremstår som verdens lykkeligste par.
Og vi smiler og ler med dem.
De er et par vi liker.
Noen vi kunne invitert på middag.
Et blikk er nokSå sniker kjedsomheten seg på, og irritasjonen mellom dem stiger.
Som et klem på en tannkremtube er ferien plutselig preget av mørke skyer.
Og snart kommer regnet.
«Alle andre» har vunnet en rekke priser og det er lett å forstå hvorfor.
Regissør Maren Ades film fanger bedre enn noen de tidvis absurde konfliktene som kan utarte seg mellom mennesker som forsøker å leve sammen.
Et blikk kan være nok til at latter blir til usikkerhet.
En kommentar kan være nok til at man ønsker å reise hjem fra ferien.
Alene.
Blidgjøre og irritereFilmspråket er realistisk og usminket, og historien som fortelles er inderlig, vond og troverdig.
Skuespillerne har god kjemi og skal ha en stor ære for at «Alle andre» er en meget severdig film, da den er karakterdrevet.
Reaksjonsmønsteret som uttarter seg gjennom ferien er lett å tro på.
Jo mer selvsentrert og hatsk han blir, jo mer prøver hun å blidgjøre ham.
Og jo mer hun føyer seg og prøver å blidgjøre, jo mer irritert blir han.
Spiralen vokser og vi føler med dem.
For hvor ubetydelige er ikke de små uvesentligheter når de sees utenfra?
| 1
|
301348
|
- Det er sjelden jeg har lest en så uredigert og selvutleverende klagesang
Wenche-Britt Hagabakkens nye roman handler om hennes personlige krise.
«Død er bedre.
Død er stille, død er ro, det kan hende det finnes et kontor i døden, et rom i døden der jeg kan komme i mål med dette skriveprosjektet mitt.
Jeg skal ikke gi det ut, ikke håpe på anmeldelser, ikke lansere det, eller reise rundt på flere bibliotek.
Ingen redaktører, ingen konsulentuttalelser, bare skrive det og få det ordnet.
Ingen dramaturgiske buer eller nedskriverposisjoner, ingen rammefortelling eller karakterutvikling.
For å si det:
Ikke faen!»
Skriver Wenche-Britt Hagabakken i denne svarte, selvbiografiske teksten.
Boka kom likevel ut.
Jeg skal ikke spekulere i hvor klokt det var.
Bare fastslå at Aschehoug nok en gang ikke går av veien for å la mennesker i dyp mental nød utlevere seg selv.
For det er sjelden jeg har lest en så uredigert og selvutleverende klagesang.
I passasjer er den så privat at den er direkte vanskelig å lese.
Bokperler
Hagabakken debuterte i ganske voksen alder med «Gjenopprettelse» (2004), omtalt av Dagbladets Øystein Rottem som et «lite mesterstykke».
Også «Zürich» (2006), «Kjære Jonny Henriksen» (2008), «Hula Lou» (2012) er bokperler og gjennomsolid forfatterhåndverk.
Det samme gjelder selvbiografien «Biografi.
Dikt/ tekster» fra 2014.
Også denne siste er en form for biografi.
Men her lar Hagabakken all pietet og estetikk fare.
Hun drar det til med en tilsynelatende helt uredigert råtekst.
Hjerneslag
I 2012 fikk Hagabakken sitt først av atten hjerneslag.
Mens hun hadde et av sine lange sykehusopphold, døde moren.
Reaksjonen kom.
Hun fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse, med depresjon, angst, selvmordstanker.
Det betød lange innleggelser på psykiatrisk avdeling.
«Sykdom preger nå alle mine relasjoner, min streben, min selvforakt, skam og selvopplevelse, og min forkastelige behandling av både meg sjøl og mine nærmeste», skriver hun.
Den preger også hele denne teksten, der hun raser mot sin egen hjelpeløshet, mot leger og pleiere, mot skjebnen og den sykdommen hun ikke kan forsone seg med.
Selvforakt og bitterhet
Den ytre rammen er skildringen av et nært, humoristisk og kjærlig, men også svært komplisert morsforhold – forøvrig et tema som går igjen i Hagabakkens forfatterskap.
Hennes mor fikk sine framtidsdrømmer knust da hun som syttenåring ble gravid med Wenche-Britt.
Hun så aldri sin datter, men krevde at datteren skulle se henne.
Hun kritiserte klesvalg og yrkesvalg, var krevende, selvsentrert og anklagende.
Hagabakken forsøker å forstå dette ved å formulere et portrett av moren.
Men det når ikke overflaten.
Hun vender hele tida tilbake til seg selv og sin sykdom, sin egen desperasjon, selvforakt og fortvilelse.
Det er så bittert og skjebneanklagende, nesten manisk gjentagende.
Hun går i ring, kommer aldri ut av seg selv.
Så kan en innvende at det er nettopp det boka vil vise, et uredigert dokument over et menneske låst i sin egen fortvilelse.
Men det blir altfor langt og monomant.
Utover i teksten er det som om alle i ordene står i veien for den dype fortvilelsen Hagabakken så desperat formidler.
| 0
|
301351
|
Polert visvas
«The Secret Life of Walter Mitty» er en svært konvensjonell film om å gjøre livet til noe ekstraordinært.
FILM:
James Thurber publiserte den korte novellen om Walter Mitty i The New Yorker i 1939.
Den inneholder svært lite handling på nåtidsplanet, der Mitty lever et pregløst hverdagsliv, med kjas og mas fra kona og alle andre han kommer i kontakt med.
Mitty er imidlertid en patologisk dagdrømmer og i løpet av noen korte avsnitt har han vært både heltemodig soldat, fryktløs kriminell og livreddende kirurg.
«The Secret Life of Walter Mitty» er en mesterlig komponert tekst, der stikkord fra Mittys hverdagsopplevelser er med å forme handlingen i dagdrømmene som han glir inn og ut av.
Siden utgivelsen er Walter Mitty blitt et begrep i amerikansk kultur og novellen er skolepensum.
Godt gjort, Thurber.
En forfatter kan være fornøyd med seg selv når en av karakterene han har diktet opp, ender som et «kompleks».
Filmen kom i 1947, med Danny Kaye og Virginia Mayo i strålende technicolor.
Langt svangerskap
Tanken på en nyinnspilling ble lansert i 1994 og Jim Carrey tiltenkt hovedrollen.
Siden har både Owen Wilson, Mike Myers og Sacha Baron Cohen takket ja til rollen, mens Ron Howard, Steven Spielberg, Mark Waters og Gore Verbinski har vært rede til å regissere.
Av ulike grunner er prosjektet blitt liggende i «development hell», mens en rekke forfattere skrev nye versjoner av manus.
Men nå, nitten år seinere, er filmen klar, med Ben Stiller både foran og bak kamera.
90 millioner dollar har det kostet og resultatet er en krysning av en North Face-reklame og «Forrest Gump drar til Island».
Grått liv
Filmen er lekker å se på.
Strømlinjeformet og gjennomtenkt i fargene.
Ben Stillers Walter Mitty er en småtrist, tafatt type som minner en god del om andre småtriste figurer Stiller har spilt.
Mitty er grå i tøyet, har en metallgrå stresskoffert og går i ett med de metallgrå kulissene av glass, betong og stål som preger omgivelsene hans på Manhattan.
Mitty jobber i fotoarkivet hos Life, det legendariske magasinet som ble lagt ned i år 2000, men som i filmen skal omformes til et nettmagasin.
Et trekløver av unge menn i dress og veltrimmet skjegg skal slanke staben og publisere den aller siste papirutgaven.
Av en eller annen grunn har man bestemt at et fotografi tatt av Sean O'Connell (Sean Penn), en fotograf uten mobiltelefon som alltid er ute på eventyr, skal prege forsida.
Men negativet er borte og Mitty må dra på leting etter stjernefotografen på diverse spektakulære steder som gjerne brukes som kulisser i reklamefilmer som skal få oss til å drømme om eventyrlige opplevelser - og en ny bil.
Velkjent
Det er noe klisjémessig uvirkelig over det hele og når Mitty får plutselige fantasier om å denge sjefen eller forføre kollegaen Cheryl (Kristin Wiig), er det noe vi har sett mange ganger før i liknende komedier.
Filmens idé er at vi gradvis ikke skal klare å skille Mittys fantasier fra virkelighet.
Mitty er en moderne hvermannsen som gjerne vil sende «winks» til potensielle livsledsagere på datingnettsteder, men han trenger noe å fylle i profilen sin, som skateboarding ved vulkanutbrudd på Island, nesten-drukning i iskaldt hav på Grønland eller fjellfotball i Afghanistan.
En svært konvensjonell film som lider av det velkjente Walter Mitty-syndromet: diffuse drømmerier, der den ene halvdårlige ideen tar det andre.
| 0
|
301355
|
Dette er narkoatlaset for Oslo
«Junkisen har livnært seg på nasking, pushing, horing og sosialstønad.
Mange har dødd av overdose, av AIDS, av hepatitt og annet fra skitne sprøyter».
De åpne russcenene i Oslo har vært på stadig flyttefot, helt siden hippier begynte å samle seg i Slottsparken og på Cecilhjørnet mot slutten av 60-tallet.
Utallige tiltak har vært prøvd for å bli kvitt vederstyggeligheten.
Politikere og politi har slitt forgjeves i over femti år, men rusbrukerne er av en eller annen grunn sterkere enn ordensmakten.
De vinner igjen og igjen.
En «åpen russcene» er et offentlig sted der det handles og brukes narkotika.
Slike steder har oppstått i de fleste storbyer i vesten – i Milano, Amsterdam, Zürich osv.
Også i land med enda mer intolerant narkotikasyn, har slike miljøer etablert seg, om enn i mindre åpen form.
Narkomane vet hvor de skal gå i Phnom Penh og Djakarta.
På scenen finner man folk i ulike stadier av oppløsning.
Forfallet er en følge av harde liv med sterke stoffer – dønk, jønk, sprit og piller.
Magre ansikter, ofte uten tenner, knær med knekk når skuddet er satt, rufsete klesdrakt og sløvt eller jaget blikk.
Mens de gleder seg til påfyll av rett kjemi, speider de etter pushere, politi, gamle venner, folk å tappe for verdier og uteseksjonen.
I Oslo har tusener av disse passert gjennom tiden, fra 60-tallet fram til i dag.
Junkisen har livnært seg på nasking, pushing, horing og sosialstønad.
Mange har dødd av overdose, av AIDS, av hepatitt og annet fra skitne sprøyter.
I all hovedsak anonyme mennesker, med få berømte unntak som Ninni Stoltenberg og Jokke Nielsen.
Talløse prosjekter gjennom åra har prøvd å få «bukt» med problemet.
Politikere har tordnet ut nullvisjoner og nulltoleranse.
Ordensmakten har straffet og herjet med brukerne.
Besteborgere og næringsdrivere har engstet seg og klaget.
Det ene byområdet etter det andre er blitt rensket for junkies, men rusmiljøet har hatt en overlevelsesevne som langt overgår enkeltbrukernes livsløp.
Kort tid etter at ordensmakten har skapt «uro» i miljøet og jaget rukkelet bort, oppstår det konglomerater av nye og gamle narkomane like i nærheten.
Det etablerte kjemper med hard hand mot en myk materie, et elastisk gummilegeme som gjenfinner sin form så snart trykket letter.
Rusfolket samles på nytt for å videreføre sitt destruktive prosjekt:
Å utsette kroppen for øyeblikkelig nytelse og langsiktig skade, så lenge skuta kan gå.
Store pengestrømmer havner i lommene på organiserte kriminelle.
Bakmennene kommer fra Norge, Baltikum, Sør-Amerika, Nigeria, Kurdistan, Burma osv.
Narkotika, våpen, horer – alt slikt som forbrukes i samfunnets mørke, skyggefulle soner, gir god profitt.
Mens vestlige land bruker milliarder på avanserte bombefly og droner, kan inntektene fra en liten opiumsåker finansiere uovervinnelige motstandsgrupper i ulendt terreng.
Også det er et kretsløp.
Billedkunstner Lars Sandås står bak en tankevekkende bok som sporer fysiske manifestasjoner av aktive narkomane i Oslo sentrum, fra 60-tallet til 10-tallet.
Boka er et sammensatt kunstverk av kart, tresnitt og tekst.
Vekslingen mellom en nøktern, upersonlig og repeterende beretning i teksten, kontrasteres av sterke tresnitt av mennesker og miljøer i hard svart-hvitt.
Enkelte ansikter er uttrykksfulle, andre bare vage trekk, mørklagte av lyssky livsstil og dopets svartsyn på tilværelsen.
Ansikter uten navn, svakt gjenkjennelige bakgrunner og stadige sprøyter.
På første side i hvert kapittel har Sandås symmetrisk dandert brukerutstyr og symboler.
Det er både naivistisk og gjennomtenkt.
Kartene er lett anakronistiske i det grunnleggende mønsteret (Middelalderparken med vannspeilet er med, men ikke Operaen) der Sandås har fargelagt områdene for de åpne miljøene.
Røde felt er junkies, gule felt er hasjrøykere.
På kart etter kart beveger fargefeltene seg opp og ned Karl Johans gate, fra Nisseberget via Egertorget og ned til Østbanen, med Plata, Skippergata, Kirkeristen og små lommer i strøket.
Langs Akerselva fra Vaterland og oppover til Kuba har det vært mye salg og bruk, mest hasj, kanskje.
Dagens hotspots er i Brugata, Storgata, Hausmanns gate og stadig i Skippergata.
Boka inneholder også kart over smuglerruter fra øst, sør og vest – fargede piler inn mot Oslo.
Det mest forbløffende med boka er at den er fri for «skjebner».
Det finnes ingen «Ida 32» eller «Torgeir 40», «Ahmed 16».
Individene dette dreier seg om er redusert ut av teksten og finnes bare som tall, som gjenstander for borgerlighetens indignasjon, som utskiftbare kropper på vei fra et ingensteds til brutal tilintetgjørelse.
I denne boka er junkisen et byplanproblem, ikke et sett av personlige historier.
Dette skaper en overraskende effekt, fordi en slik original synsvinkling utfordrer oss til å tenke gjennom mekanismene som skiller ut individer fra flokken av anonymt kveg.
Massen av slitne kropper drives gjennom byen av storsamfunnets fåfengte håp om at dette folket skal ta seg sammen og rydde opp i livet sitt og dermed også i bymiljøet.
Ytterligere styrket blir denne effekten av at Sandås ikke er rasende, ikke konfronterende, ikke slåss mot politi og politikere.
Han er nøktern i framstillingen, fakta legges på fakta.
Det er ikke rett eller galt at det er som det er for junkisen i Oslo, men det er.
Deres tilstedeværelse i bybildet er ikke til å komme fra, enda så gjerne byråder og rettskafne moralister måtte ønske seg det.
En viss ironi legger Sandås naturligvis i bruken av sitater fra myndighetspersoner.
Forfatteren siterer en Oslo-politimester, Anstein Gjengedal, som i 2010 erklærer:
«De skal vekk.
Vi ønsker å fjerne disse miljøene».
Da har det kommet tilsvarende uttalelser fra tilsvarende folk i mer enn 40 år.
Et argument i bekjempelsen av de åpne russcenene, er at de tiltrekker seg uskyldig ungdom utenbysfra.
Disse skal visst la seg begeistre over hva de ser og kickene de opplever.
Dermed blir de rekruttert til et liv som narkoslaver.
Det er liksom bare tilfeldigheter og uheldige omstendigheter som gjør at enkeltmennesket går til helvete.
Men sånn må det vel være når politikken i byen styres av mennesker med kullsviertro på at enhver er sin lykkes smed.
Da legendariske Plata ble ryddet for uønskede eksistenser, uttalte daværende byråd for velferd og helsetjenester, Margaret Eckbo fra Frp (den umiddelbare forgjengeren til Sylvi Listhaug i vervet):
«Det er klart det ikke er så morsomt for eksempel for en ung gutt fra Jessheim å sette seg på toget til Oslo etter skoletid nå som Plata ikke lenger er der som et ‘spennende trekkplaster’.»
Nei, la oss fjerne alle spennende trekkplastre, så får vi bukt med både heroin og flyktninger, skattesnusk og fartsbøller, korrupsjon og prostitusjon.
At vi ikke har tenkt på dette før!
Kampen skal selvfølgelig fortsatt stå mellom sunn fornuft og lumske trekkplastre.
Hvor kommer forresten ordet «trekkplaster» fra?
| 1
|
301356
|
En gordisk knute
«Fortelling 52» burde holdt seg i større grad til den smale vei.
FILM:
En ting er hevet over tvil.
Noen har hatt det veldig gøy med produksjonsdesignet og scenografien på den snurrige greske thrilleren «Fortelling 52».
Leiligheten til den unge arkitekten Iasonas (Iorgos Kakanakis) er et vintagereir med rene striper i tung sekstitallspalett, satt sammen med sikker smak.
Og det er like greit å like den først som sist, for det er her inne vi vil tilbringe i praksis hele filmen.
Hvor mye handlingstid det innebærer, er umulig å si, for regissør Alexis Alexiou hogger rasende opp kronologien sin som en griseslakter på speed, dytter rundt på hendelsene og grøter til store deler av filmen sin.
Det er synd, for «Fortelling 52» er ingenting om ikke original, en stemningsfull spenningsfilm som ville vært langt mer tilfredsstillende om trådene hadde latt seg spore tilbake til nøstet litt lettere.
Tidssprang
Det er Penelope (Serafita Grigoriadou) som kommer inn i den menneskesky og paranoide Iasonas' liv og gjør ham først lykkelig, så besatt av en eklektisk ansamling mistanker.
En dag tar Iasonas seg en høneblund, og når han våkner er Penelope og tingene hennes forsvunnet, mens en av venninnene hennes anklager ham for å ha slått henne.
Et stort tidsrom har rett og slett forsvunnet for Iasonas, og i løpet av filmen blir han stadig kastet frem og tilbake i tid, får «Groundhog Day»-aktige muligheter til å gjenoppleve og omforme sitt og kjærestens første møte, og begynner å ane at det destruktive muligens ikke kommer utenfra, men finnes inne i hans eget forvirrede hode.
Ingen oversikt
Skuespillerne har karakter og former fine typer, og midt i hipsteroasen finnes diskret pek til gresk mytologi:
Iasonas (Jason) var helten som måtte ta seg gjennom ukjente og eventyrlige farvann for å finne det gylne skinn, mens Penelope var drømmehustruen, velkjent og utilgjengelig, som var målet for Odyssevs' hjemreise i «Odysseen».
Men regissør Alexiou er bedre på estetikk enn fortellerteknikk:
Mye av nerven går ut av thrilleren når oversikten forsvinner, når sprangene mellom tidsplan blir for brå og følelsen av å bevege seg fremover, glipper.
Mytenes Jason fant det gylne skinn i Kolchis, men lykkelig ble han ikke.
Filmens Jason ender opp på en strand, hva som egentlig har brakt ham dit, er ennå usikkert, og hva han fant på veien, enda mer i tåka.
| 0
|
301359
|
Sadistisk vold og seksuelle utskeielser under 300 år med dynastiet Romanov
Stalin-biografen Simon Sebag Montefiore med nytt verk om russisk historie.
I sin roman «Frihetens øyeblikk» (1966) skriver Jens Bjørneboe:
«Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr bare én ting: adgang til å påføre andre mennesker smerte.»
Denne teorien om drivkreftene i historien synes også å være en rød tråd i forfatterskapet til den britiske forfatteren Simon Sebag Montefiore.
I likhet med Jens Bjørneboe er han sterkt opptatt av det Bjørneboe kaller «bestialitetens historie» og «det ondes problem».
20 eneherskere
Montefiore har på norsk utgitt en to binds biografi om Josef Stalin, en om den russiske fyrsten og offiseren Grigorij Potemkin og en om «Ondskapens ansikter - Historiens grusomste menn og kvinner».
Nå kommer hans «gigantiske foretakende» (hans egne ord) som har fått tittelen «Dynastiet Romanov 1613-1917», en gjennomgang av 20 russiske overhoders liv, karriere og privatliv i en drøyt 300 år lang periode.
Boka rommer en overveldende mengde detaljer om de menneskene som gikk under betegnelsen romanover, tsarene som fulgte etter at den første av dem, Mikhail I, «kysset korset og tok imot tsarens stålbeslåtte stav».
Han hadde ingen lett oppgave:
«En hovedstad i ruiner, et ødelagt kongedømme, et desperat folk ventet ham ved ende av den farlige veien mot Moskva.»
Utvidet imperiet
«Det var vanskelig å være tsar.
Russland er ikke et land der det er lett å styre,» lyder de to første setningene i boka.
Montefiore slår fast at «det russiske imperiet vokste med 142 kvadratkilometer om dagen» mens dynastiet hersket.
Mot slutten av epoken, før Alexei Romanov ble styrtet under revolusjonen i 1917, «hersket de over en sjettedel av jordens overflate».
Bak denne suksessen levde disse menneskene et liv som i beste fall kan karakteriseres som voldsomt.
Sadistisk avstraffelse og fryktelige drap, kombinert med seksuelle utskeielser og perversjoner går igjen.
«På sett og vis er denne boken en karakterstudie som viser hvordan absolutt makt kan fordreie personligheter,» skriver forfatteren.
Dårskap og arroganse
Detaljene om den brutaliteten som utøves, er overveldende.
Montefiore mener den har rot i noe særegent russisk:
«...landets kultur, dets sjel, dets essens har alltid vært eksepsjonell, en særegen karakter som én familie forsøkte å personifisere».
Montefiore sammenligner tsarene med de romerske keiserne og kaller dem «et symbol på dårskapen og arrogansen i absolutt makt».
Montefiore fører en god og medrivende penn, ivaretatt på norsk av Rune R. Moen som har hatt en kjempejobb.
Slektstrær og oversikt over «medvirkende» bidrar til at leseren klarer å holde rede på det enorme persongalleriet.
Gjennom et kildemateriale like massivt som Uralfjellene og like vidstrakt som Sibir klarer Montefiore å gjøre disse folkene både levende og skremmende for oss.
Putin som arvtaker
Både innledningen og en kort avslutning setter stoffet i kontekst.
Helt til slutt påpeker Montefiore at romanovenes tradisjon på mange måter følges opp både av Lenin, Stalin og ikke minst Putin.
«Russlands plass som stormakt» står på dagsordenen.
Men i motsetning til tsarene, har Putin «atomvåpen som en siste utvei».
Det er med en viss uro på vegne av menneskeheten man lukker denne boka.
Det ondes problem
Er russerne verre enn andre?
Er Romanov’enes grusomheter og stormannsgalskap mer bestialsk enn det andre nasjoner har kunnet by på i tidligere tider?
Det er vel liten tvil om at de har sine rivaler innen maktsykens univers i mange andre land, både i Europa og i andre deler av verden.
Men da er vi inne på «det ondes problem».
Utslagene lar seg beskrive slik Montefiore gjør det i denne boka og Bjørneboe i sin trilogi.
Men ingen av dem har klart å finne en løsning på hvorfor det stadig ender slik når mennesker får såkalt «absolutt makt».
| 1
|
301360
|
- Britneys «Euro Dance»-flørt ender opp uten klimaks
Er dette Britney Spears dårligste album?
(Dagbladet):
De 15 minuttene Britney Spears ble spådd i rampelyset etter «..Baby One More Time» har med tiden blitt til imponerende 15 år.
Fullstappet av nok ekstreme opp- og nedturer til å være selve lærebokeksempelet på den stereotypiske Hollywood-sjebnen.
Og enten navnet får deg til å tenke på hennes formidable salgssuksesser eller kaotiske privatliv, vil de fleste av oss alltid ha et eller annet slags forhold til den nå 31 år gamle sangerinnen fra småbyen Kentwood i Louisiana.
- Nådeløs pause
Likevel er det nok dessverre fortsatt det notoriske sammenbruddet som jevnt over preger hennes ettermæle, noe hun mer eller mindre forgjeves har forsøkt å gjøre noe med siden «Blackout».
Den over tre år lange pausen mellom «Circus» og hennes seneste albumforsøk, «Femme Fatale» skulle rent kommersielt sett vise seg å bli nådeløs.
Det musikalske var heller ikke så mye skryte av, til tross for den populære singelen "Till The World Ends".
Hennes siste topp3-låt på egenhånd, og begynnelsen på EDM-flørten som dominerer det nye albumet, «Britney Jean».
Tonen ble satt allerede i september med førstesingelen "Work Bitch", et samarbeid med will.I.am (mannen bak fjorårets Britney-gjestede suksess «Scream & Shout») og svenskene Sebastian Ingrosso (Swedish House Mafia) og Otto Knows.
Produsenter som hver for seg har bygget opp sterke karrierer med relativt lettvint musikk for massene, men denne gangen ikke helt klarte å knekke hitkoden.
- Svakt album
Det mislykkede forsøket på å gjenopplive frekke Britney «It's Britney, Bitch» Spears, ga heller ikke spesielt store forventninger til albumet, som utvilsomt er et av hennes svakeste.
«Britney Jean» åpnes av søvnige «Alien» - hvor Britney nærmest høres uinteressert ut - før nevnte «Work Bitch» og den platte andresingelen/powerballaden «Perfume» styrer vei mot et midtparti bestående av David Guetta/will.I.am-orkestrerte partylåter man forventer å høre fra en DJ som fokuserer mer på å veive hendene i været enn å faktisk mikse musikk.
T.I. - bedre kjent som rapperen som aldri sier nei til noen ekstra kroner - dukker meningsløst opp på «Tik Tik Boom», og selv om Britney glimter til på «Body Ache» og Diplo-produserte «Passenger», går tankene hele tiden til de langt mer solide og selvstendige låtene hun har bygget karrieren sin med.
Til slutt er det den nærmest karaokeaktige søsterduetten «Chillin' With You» og sistesporet «Don't Cry» som setter et kjedelig punktum for et unødvendig album uten spesielt andre fordeler enn at det kun er ti spor-langt.
| 0
|
301363
|
- Pop-Norge trenger velmenende kranglefanter som Hanne Kolstø
Den artistiske grenseløsheten setter henne på siden.
ALBUM:
Landets mest produktive popsangerske er tilbake med et nytt knippe låter å drømme seg bort til.
Hanne Kolstø har gjennom sine tre foregående soloplater bevist med all tydelighet at det går an å lage smektende pop-musikk med mye substans uten at det går på bekostning av tilgjengeligheten.
At hun fremdeles mestrer den øvelsen til fingerspissene er radiovennen «We Don't See Ourselves» et lysende eksempel på.
Det handler om å la de sangbare vokalmelodiene få spille fritt og samtidig spekke underlaget med fiffige detaljer der det et rom for det.
Ja takk, begge deler, som de sier i Hundremeterskogen.
«All Is Contagious» forener for eksempel Kolstøs florlette sang med vrengte gitarer, feedback og rumlende bass uten at noen av elementene behøver å krangle om plassen.
Det er liten tvil om at Kolstø og produsent og lydmakker Øyvind Røsrud Gundersen har funnet frem til en meget farbar vei sammen.
Den produksjonsmessige estetikken, Kolstøs karakteristiske vokalmelodier og hennes artistiske grenseløshet er med på å gi henne et særpreg og en identitet som setter henne på siden i et tett befolket pop-heat.
«Forever Maybe» fremstår som alltid uanfektet og tøylesløs.
Ideene får boble fritt, enten det er snakk om mer rastløse og grovkornede låter som «The Urge To Repeat», lettbeinte «Rooftop», eller mer rocka saker som new wave-aktige «Nothing to Talk About».
Alt sklir sømløst over i hverandre, fra knitrende synther til mørke og nesten industrielle lydlandskap.
Alt nennsomt plassert i Kolstøs søkende tekstunivers.
Mer av dette til neste høst, takk.
Pop-Norge trenger velmenende musikalske kranglefanter som Hanne Kolstø.
| 1
|
301365
|
Heia Viking, heia Mods, eller...?
Du må vel ha vært der for å forstå «storheten» til Mods.
ALBUM:
Det hadde ligget i kortene ganske lenge.
Alle de andre gjør det, så hvorfor skulle ikke Mods også møtes «ein gang te»?
Lørdag 9. juni skjedde det, og tre uker seinere foreligger altså livealbumet fra seansen.
Lokalt fenomen
Du må vel ha vært der for å forstå storheten, og det hjelper nok å være fra Stavanger også.
Mods har alltid vært et lokalt fenomen, før noen av de åtte medlemmene - med vokalist Morten Abel i front - etablerte September When og ble norgesberømte.
Leif Nilsen startet Leif & Kompisane.
Som Mods ga de ut to album på norsk og ett på engelsk fra 1981 til 1984.
I 2006 kom et samlealbum.
Wannskrækk
Det et er naturlig å sammenlikne med trondheimsbandet Wannskrækk, som startet i 1978 og ga ut en singel og en utvidet ep.
Opptakten til DumDum Boys ble gjenforent foran 3000 publikummere på Øyafestivalen i Oslo og Pstereofestivalen på hjemmebane i fjor.
Men de ga ikke ut liveplate etterpå.
Det funket veldig bra der og da, og enda bedre enn i dette tilfellet, men det er - tross alt - kanskje bedre å mimre til de gamle platene.
25.000
Mods hadde ikke spilt sammen siden 1990 da de begynte å forberede gjenforeningskonserten.
Det var vel ikke så mange som trodde at de skulle samle 25.000 mennesker på Viking stadion, men da er du ikke fra Stavanger.
BT-anmelder Einar «Engelen» Engelstad veddet for eksempel at de ikke ville selge mer enn 10.000 billetter, og ble det 20.000 skulle han gå de om lag 18 milene fra Bergen til Stavanger.
Og det gjorde han - og sørget vel med det for at taket på 25.000 ble nådd.
Lokale
Det understreker hvor lokale Mods er - og hvor lite interessante de er for oss andre.
Her ble det mye «heia Mods» fra scenen, for å si det sånn.
For de fleste av oss handler Mods om én eneste sang, Rogalands «nasjonalsang», «Tore Tang».
Den har vi jo hørt noen ganger.
Men det blir lenge å vente før den kommer som låt nummer 13 - og den er bedre på plate.
Men det skal de ha, åpningslåten «Gje meg litt mer» har anslaget til noe stort.
Men så stopper det der.
14 av 20-21 låter ble med på livealbumet, som avslutter med «Me to går alltid aleina» - som i likhet med en helt ok «Bare i nått» og en «cowboyaktig» «Belinda» (med «grillkongen» Craig Whitson på trommer), «Meg må du hilsa på» (som faktisk kler stadionformatet godt) - og selvfølgelig «Tore Tang» - oppnådde allsangstatus denne junikvelden på Viking stadion.
Langtekkelig
Men resten av låtene blir langtekkelige for oss som ikke har det samme forholdet til bandet.
Som Wannskrækk har de neppe spilt bedre heller.
Og bevares, det er sikkert et fint minne.
Og - i kveld kan hele Norge se Mods på NRK 1 - fra VG-listeshowet på Rådhusplassen i Oslo.
| 0
|
301368
|
Filmen derpå
Gutta bak «Hangover» burde sovet ut rusen før de lagde toeren.
FILM:
«Hangover» var en fest av en rølpekomedie.
«Hangover 2» er dagen derpå — for oss som ser filmen.
Jeg antar at det ikke var en del av planen.
Regissør Todd Phillips og manusteamet har valgt å følge vinneroppskriften.
Vi møter gutta to år etter Las Vegas.
Denne gangen er det Stu (Ed Helms) som skal gifte seg med Lauren, i Thailand, foreldrenes hjemland.
Stu sliter fortsatt med traumer etter Vegas og nøyer seg med en «utdrikkingslunsj».
Likevel ender gutta opp i Bangkok på et møkkete hotellrom, med en røykende apekatt og en avkuttet finger i vinkjøleren.
Det har skjedd igjen, sier Phil (Bradley Cooper).
Alle gjør sin greie Dessverre er oppfølgeren langt fra så frisk og overraskende som originalen.
Sexhumoren er råere, men som helhet er filmen mindre oppfinnsom, mindre smart og dermed mindre morsom.
Da ser jeg bort fra dem som ler hvis Zach Galifianakis snubler.
Skjeggebassen er mye morsommere i «Bored to Death» enn han får lov til å være her, selv om han har sine pinlige, lattervekkende øyeblikk.
Iblant kan det være lurt å forandre på vinneroppskriften.
Det tvinger deg til å tenke nytt.
I stedet har man valgt å sy toeren over samme lest, der den feminine gangsteren Chow (Ken Jeong) dukker opp og gjør sin greie, mens flere lokale gangstere, buddhistiske munker og prostituerte av diverse kjønn gjør sin greie.
Til og med Mike Tyson rekker å dumme seg ut i filmens mest overflødige scene før det er over.
Lettvint
Problemet er at alle gjør sin greie.
Historien er pinlig fri for overraskelser — og jeg faller ut av bakrusen.
Når hendelsene bikker over i det dystre, føles det påklistret.
Jeg skal ikke avsløre hvem som utsettes for hva.
La oss bare si at toeren tar'n i toeren, uten at det føle så, eh, grensesprengende som jeg tror man har tenkt.
«Hangover» spilte inn bortimot en halv milliard dollar.
Toeren er laget i festrusen etter forrige film og de godt gasjerte filmskaperne tar altfor lett på oppgaven.
Dagen før bryllupet sammenlikner svigerfaren Stu med en type daff rispudding man gir til babyer og gamle uten tenner.
På slutten av filmen mener Stu han har vært gjennom en manndomsprøve som beviser det motsatte.
Jeg skulle så gjerne vært enig.
«Hangover 2» er en forglemmelig heisatur.
| 0
|
301369
|
Hjelpeløst
«Gentlemen Broncos» viser at det er på tide å gravlegge den sosialt klønete nerden som indiefilmsjanger.
|||
FILM:
17 år gamle Benjamin bor sammen med sin mor.
Hun lager smakløse kjoler, han skriver håpløse sci-fi-historier.
Mor sender Benjamin på et skrivekurs for tenåringer, der han treffer sin store helt, forfatteren Ronald Chevalier, spilt av Jemaine Clement, kjent som han med brillene i «Flight of the Concords».
Benjamin møter også noen ekle typer av begge kjønn som han innleder en form for vennskap med.
Samtidig stjeler Chevalier Benjamins manus, «Yeast Lords — The Bronco Years», for å redde sin egen karriere som sci-fi-forfatter.
Oppkast
Alt dette er gjengitt med noe jeg har vanskelig for å betrakte som annet enn selvfornøyd forakt av regissør Jared Hess (f. 1979).
Han har skrevet manus sammen med kona Jerusha og er opptatt av detaljer.
Alt skal være stakkarslig og vulgært 80-tall: akrylgenserne, skinnjakkene, formen på jeansene, smykkene, Mammas kjoledesign.
Og når det ikke er smakløst, er det kvalmende: jente kysser gutt med oppkast på leppene, superhelt spyr en hel septiktank, kjæleslange driter på sin eier.
«Gentlemen Broncos» er Hess' tredje film etter «Napoleon Dynamite» og «Nacho Libre».
Han har vært en indie-nerd-regissør med oppdrift, men denne gangen tar han spøken så langt at ikke engang menigheten henger med.
Filmen har i utgangspunktet et slags kjernepublikum som den ønsker så inderlig å treffe, men ifølge regnskapstallene klarte Hess å bomme på dem også.
«Gentlemen Broncos» hadde premiere i USA i fjor høst, den kostet 10 millioner dollar å lage og har spilt inn 113.000.
Det burde vært omvendt, slik det gjerne er med kultklassikere som kommer mumlende inn i hovedstrømmen fra indie-reservatet.
Oppgulp
Jeg vokste selv opp på 80-tallet og har mange grelle minner, men for meg er «Gentlemen Broncos» lite mer enn et halvannen time langt sadistisk, selvtilfreds flir.
Samtidig vet jeg at noen vil se en form for ømhet i disse portrettene av karakterer som er pinlig uoppmerksomme på sin egen talentløshet og klønete oppførsel.
Derfor er jeg åpen for famlende, fomlete korreks fra dem som har skjønt at «Gentlemen Broncos» er noe mer enn infantilt oppgulp.
| 0
|
301371
|
Mastodon gir oss tiårets mest komplette metalalbum
«Dark Side Of The Moon» møter «Songs For The Deaf».
ALBUM:
Smakebitene fra «The Hunter» som allerede har versert både på nett og radio her hjemme, har antydet at Mastodon har beveget seg bort fra den mest halsbrekkende progmetalen som fikk sitt kompleksitetsklimaks i «Crack the Skye» for snaut tre år tilbake.
Et forrykende album på alle mulige måter, men også et forvarsel om at kvartetten risikerte å møte seg selv i døra dersom de skulle fortsatt i samme retning.
Dette har de tydeligvis tatt til etterretning — låttilnærmingen på «The Hunter» er nemlig av et helt annet slag.
Her handler det om relativt korte sanger med fokus på tradisjonelle vers/refrengstrukturer.
Overgår seg selv
Men selv om «The Hunter» i stor grad er gjengens mest tilgjengelige plate til dato, betyr ikke det at de har kappet bort de arrangementsmessige spissfindighetene sine — de har bare blitt flinkere historiefortellere.
Detaljrikdommen er der fremdeles, men den er porsjonert ut i mer konsumerbare porsjoner og er aldri i veien for nerven i låta eller de innbydende vokallinjene.
Total Sistnevnte aspekt er noe de åpenbart har jobbet mye med denne gangen.
Både Troy Sanders, Brent Hinds og Brann Dailor leverer sine beste prestasjoner her.
Dailor er for øvrig albumets definitive stjerne både vokalt og trommemessig.
«The Hunter» er i sannhet en utrolig fascinerende reise inn i det vidtfavnende mastodonske fabelriket.
Låtene har alle sine særegenheter, samtidig som de i fellesskap danner en utrolig fengslende konseptuell ramme.
Fra den gyngende 70-tallsrockeren «Curl of the Burl», via kosmosreisen «Stargasm» — mon tro om Dailor har hørt mye på trommespillet til Iron Maidens Nicko McBrain i det siste? — og ambiente «Creature Lives», til den mytiske avslutningslåta «The Sparrow», er det ren parademarsj.
Du finner den et sted i skjæringspunktet mellom Pink Floyds ulmende «Dark Side of the Moon», Iron Maidens gitarmonster «Powerslave» og Queens of the Stone-Ages komisk fullendte «Songs For the Deaf».
Ja der, ja.
| 1
|
301372
|
Anmeldelse:Geir Tangens solide krim bør være en tankevekker for norske forlag
En seriemorder er løs i Haugesund.
Geir Tangen er kjent for mange som en av Norges mest leste krimbloggere.
De siste par årene har han hatt ikke mindre enn 150 000 lesere innom sine sider.
Han har delt ut ris og ros til et ukjent antall spenningsforfattere.
Og så er han altså gal nok til selv å debutere.
Til og med på eget forlag.
Snakk om fallhøyde.
Men med «Maestro» beviser Tangen at de tusenvis av timene han har tilbrakt i selskap med andres litterære forbrytelser ikke har vært forgjeves.
Han kan krim.
I utgangspunktet virker boka å være fullstendig dusinvare.
En seriemorder er løs i Haugesund.
Ja vel, og gjesp.
Skjønt hvorfor ikke?
Når alle andre norske byer har sin seriemorder, kan vel også Haugesund få smykke seg med en.
Og helten, rettere sagt antihelten?
En litt lurvete journalist som jobber i lokalblekka.
Som kanskje til og med drikker litt for mye?
Ja, ganske riktig.
Røyker rullings, til og med.
Lest om sånne typer før noen ganger?
Leker med klisjeene
Leker med klisjeene
Geir Tangen er ikke ute etter å få oss til å tro på en seriemorder i Haugesund, for å si det sånn.
Han leker en lek med leseren, og den leken er det svært så underholdende å være med på.
Viljar Ravn Gudmundsson i Haugesund
Avis mottar en epost som han først ikke tar på alvor.
Et varsel om et nært forestående drap.
Dagen etter blir en kvinne kastet ut fra en balkong i en høyblokk.
Påfølgende dag mottar samme Gudmundsson nok en mail.
Enda et varslel om et drap.
God intrige
God intrige
Men om han raljerer aldri så mye med klisjeer og kjente tråkk, tar forfatteren plottet på blodig alvor.
Det handler om en dristig konstruksjon som ikke så mange krimforfattere ville ha våget seg inn på.
Her slippes leseren veldig tett på drapsmannen.
Det er faktisk mulig å gjette hvem han er.
Rettere sagt:
Det er nesten umulig å la det være.
Men tro meg, det er ikke lett å treffe blink i den stadige turbulensen som Tangen sørger for.
Helt til de aller siste sidene blir velkjente kort spilt ut i overraskende vendinger.
Ja flere ganger ble jeg sittende og le høyt av forfatterens oppfinnsomhet og lekelyst.
Hele boka bærer preg av skriveglede og overskudd.
Vevd inn i det hele finnes også hilsener og hint til norske krimkolleger, flere av dem er faktisk del av selve gåten.
Og noe mer skal ikke røpes her, bortsett fra følgende:
Denne boka bør være en tankevekker for norske forlagsansatte.
For Geir Tangen beviser at det å gi ut på eget forlag faktisk kan være en god løsning.
«Maestro» er like godt utstyrt som en utgivelse på et av våre store forlag, og den innleide hjelpen har vist seg å være verdt pengene.
Jeg finner færre feil i denne teksten enn det som etter hvert har blitt vanlig i storforlagenes utgivelser.
| 1
|
301373
|
En BI-nerds våte drøm?
George Clooney får vingene klippet i «Up in the Air».
|||
FILM:
Det høres ut som en BI-nerds våte drøm.
George Clooney og Vera
Farmiga sitter på et personlighetsløst businesshotell og sammenligner bonuskort, og blir mer og mer tent, på det og på hverandre.
Men saken er at det er deilig å se på.
Ikke siden bagasjeromspraten med Jennifer Lopez i «Utenfor rekkevidde» har Clooney hatt en like minneverdig og, ikke minst, jevnbyrdig filmflørt, godt skrevet og godt dyttet tilbake av Farmiga, som endelig har funnet en regissør som vet hvordan han skal bruke smilet og kom hit-blikket hennes.
Fine dresser «Up in the Air» gir oss George Clooney slik så mange liker å se ham: verdensvant, veltalende, selvsikker, i dresser med knivskarpe snitt.
Clooney blander krasst alvor og komisk timing nærmest perfekt i rollen som Ryan Bingham, som lever et uanstrengt liv på business class mens han reiser USA rundt for å avskjedige folk på vegne av sjefene deres.
Både mannen og filmen for øvrig har fellestrekk med «Thank You For Smoking», som i tillegg til den ypperlige «Juno» er regissør Jason Reitmans eneste tidligere film.
Manus sentrerer også her rundt en smart, kynisk mann; overfladisk, men god på bunnen.
Det er disse mennene Reitman elsker og tukter.
Moraliserende For Ryan er naturligvis ikke lykkelig.
Innerst inne vil han også ha kjærlighet, nærhet, barn som venter på at han skal slå døren opp, en kone å danse med i familiebryllup.
Den siste halvdelen av «Up in the Air», der denne skjellsettende innsikten går opp for ham, er den svakeste.
Nå er det helt på sin plass å la Ryan sakte klare å sette ord på sine egne lengsler, men filmen er så fanatisk fast i troen på at lykken er i hjemmet, uten å ta høyde for at mange ekteskap ikke er lykkelige, og at mange hjem ikke er så hyggelige å vende tilbake til.
Det føles moraliserende.
Da lykkes Reitman bedre med alvoret som kommer sigende inn i filmen gjennom reaksjonene til de som får beskjeden at de må pakke sakene sine:
Forakt, sinne, sorg og en følelse av å ha blitt ydmyket og urettferdig behandlet.
Glossy og kjølig
«Up in the Air» lar Clooney og Farmiga ferdes gjennom en glossy, kjølig verden av glass og børstet stål og nystrøkne skjorter.
Klippingen er leken og musikalsk, og unngår så vidt å bli gimmicky.
I stedet oppleves det kjappe visuelle uttrykket som en ypperlig ramme, både for den lette, frekke tonen i filmens første scener og mørket som kommer snikende mot slutten.
LES OGSÅ:
| 1
|
301374
|
Eldar Vågan er en sjanger i seg selv
Første soloplate siden 1985.
ALBUM:
Det pågår en ulmende renessanse for Vazelina Bilopphøggers' årgangsplater.
Det kresne musikkmagasinet ENO skriver om dem, en indikasjon på at Vazelinas tradisjonelle plassering i bygderevy-/tulleband-/guilty pleasure-kategorien er oppe til revurdering — av en generasjon der Vazelinas musikk assosieres med den mest ubekymrede barndomsnostalgien.
Litterært univers
Det er heller ingen tvil om at Eldar Vågans tekster — helt siden Vazelinas debutalbum «24 timers service» i 1980 — utgjør et konsistent univers med et rikt typegalleri og en heimstadskoloritt med helt åpenbare litterære kvaliteter.
Mye 50-tallsrock, hjembrent og høgging — men med ensomhet og en avmålt melankoli sprinklet over det hele.
Kjell Aukrust møter Bent Hamer bak Esso'n.
Vågan er dessuten en ekte gitarhelt, hvilket ofte er blitt overskygget av humor og tett assosiasjon til revyscenen — det klassiske Øystein Sunde-syndromet.
27 år siden sist
Det er altså noe av en begivenhet når Eldar Vågan nå begår en «gjør-det-selv»-soloplate, hans første i eget navn siden «Trouble» (1982) og «En herre med bart» (1985).
Barten er fortsatt pertentlig kantklipt.
Han synger med den stemmen han har, og man kan selvsagt dagdrømme litt om hvordan dette kunne ha hørtes ut i samspill med yngre retrokompetente krefter.
Men det er samtidig en rutinert stilsikkerhet som gjør det som trengs for det medrivende låtmaterialet, som jevnt over holder vintage Vågan-kvalitet.
Elvis-fantasi Noen av høydepunktene:
Elvis-fantasien i tittelsporet er et utmerket eksempel på hvilken suveren pastisjhåndverker han er, her går han for den tidlig 70-talls «Burning Love»-følelsen med stort hell.
«Neonlys på Carl Johan» har et smukt ekko av countrystandarden «Streets Of Baltimore» og «En spiss millimeter grammofonstift» er vinylnostalgi filtrert gjennom det første platekjøpet, «Grand Hotel» med Procol Harum — komplett med 19 sekunders med «Fires («Which Burnt Brightly)» som intro.
På tekstfronten er det bare å gå på énlinjerjakt
— Vågan skildrer ensomme bygdemenn og hårfjerningsritualer, dårlige veier på Toten og hverdagsbanaliteter med lune spissformuleringer og den karakteristiske hårfine balansen mellom bløte vulgariteter og knusktørr satire.
Vågan er en sjanger i seg selv.
| 1
|
301375
|
Et aldri så lite antiklimaks
EDM-fenomenet Kygo låtdebuterer.
LÅT:
Bergensartisten Kygo har allerede hatt et fantastisk år.
At Chris Martin fra Coldplay slår på tråden og vil jobbe, sier noe om hvor listen er lagt for Kyrre Gørvell-Dahll, som han egentlig heter.
Selv om 23-åringen fremdeles har til gode å gi ut originalmateriale, er han av mange omtalt som vårt største håp til å sette Norge på EDM-kartet.
Med 80 millioner avspillinger på nett, er det i alle fall liten tvil om at interessen er der.
Med Kygos etervarmende remix av Seinabo Seys «Younger» i mente kjennes det første møte med Kygo som låtskriver som et aldri så lite antiklimaks.
Der hvor han har hatt stor suksess med å gi etablerte låter et anstrøk av noe eksotisk og drømmende, er det noe litt tafatt ordinært over «Firestone».
Mest av alt låter det som litt blodfattig electro house som gjerne nådde sitt klimaks for et par år tilbake.
Vokalinjene til Conrad er i overkant forutsigbare og mangler et skikkelig hook som biter fra seg.
Ellers får man de obligatoriske take off-partiene som garantert vil gjøre nytten på gulvet, men som fremstår hakket for velprøvd til å si noe på radio.
Kollegaen i øst, Avicii, har gjort enorm suksess med sin sjangeroverskridende EDM-lek.
Kygos tropical house kjennes enn så lenge som hakket for konform og lite frigjort til å skape den samme typen entusiasme.
| 0
|
301380
|
Hvis dette er Hollywood, holder jeg meg hjemme
«Ja, vi elsker Hollywood» er skrytete skadefryd-tv.
|||
TV:
Skryt er ikke sofistikert.
Skryt er ikke classy.
Og skryt er alt hva «Ja, vi elsker Hollywood» er, flashing av limousiner og diamanter og verdens mest harry designervesker, Louis Vuitton.
Da hjelper det ikke hvor hyppig programleder Jan Thomas Mørch Husby klarer å smette inn ordene «glamorøs» og «eksklusiv».
De utflyttede norske kvinnene vi treffer fremstår med få unntak som nervøse oppkomlinger, som er veldig opptatt av å fortelle oss hvor mye koffertene deres koster.
Si meg, Jan Thomas, tror du Jackie O. noen gang ville fortalt deg prisen på øredobbene sine?
Jeg trodde ikke det.
«Velstående menn»Når programleder Jan Thomas er ferdig med å snakke om hvor fantastisk det er i Læs Ængeles, introduserer han oss for de ni hovedpersonene gjennom en fotoshoot som det er mye mas rundt og umulig å forstå hensikten med.
Blant de utkårede er mannebladveteran Monica Hansen, som synes det er urettferdig å bli kalt puppemodell, playmate Lillian Müller, og den serieskilte eiendomsmegleren Tine Schatz («Nå dater hun stadig nye og velstående menn», forklarer Jan Thomas).
FreakshowOg her er noe av det vemmelige ved «Ja, vi elsker Hollywood»:
Selv om Jan Thomas svinser rundt og ikke kan få fortalt damene nok hvor vakre og vellykkede de er, har tv-serien åpenbart et element av freakshow.
Dette er skadefryd-tv for de som liker å fnise av folk som har mer penger enn dem selv.
For når New Age-sanger Solvei McKenna sier at «Los Angeles er en engel med armene veldig åpne.
Los Angeles holder oss.
Og det er veldig mye energi å holde, det», er det ikke meningen vi skal le med henne.
Hun ler nemlig ikke.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.