id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
301382
|
Fra lysende popperler til mørk post-punk
Neon Indian med robust og moden plate.
ALBUM:
Den marginale gutteroms-sjangeren chillwave fikk i 2009 et aldri så lite kommersielt dytt fra Neon Indian (Alan Palomo) og hans debut «Psychic Chasms».
Sjangeren finner sitt kjennetegn i en blanding av varm 80-tallsinspirert elektronika og en sterk forkjærlighet for ullen og innesluttet vokal, og således er det heller ingen stor overraskelse at elektronikk finnes som bærende element også på «Era Extraña».
Lik en kamelon av former og fasonger strekker Neon Indian seg fra glovarme lysende popperler som «Polish Girl» til mørkere post-punk og no wave tendenser på «Hex Girlfriend», med inspirasjon hentet fra et rikholdig musikalsk slektstre med forfedre som Ultravox og de sympatiske søskenbarna Pacific! og Washed Out.
Slekten forhindrer likevel ikke Neon Indian i å stå stødig på helt egne ben, «Era Extraña» er både et robust og modent album.
| 1
|
301384
|
Historieforfalskning
Det er mange som har grunn til å føle seg fornærmet av «Astérix og Obélix hos britene».
FILM:
Er ingenting hellig?
Kan ikke én eneste ting i dette livet få lov å forbli i to dimensjoner?
Kan ikke Albert Uderzos myke strek få lov å leve i tegneseriene om Astérix og Obélix, uten å måtte skamferes av griske filmstudioer og blasse skuespillere som ikke har tjangs i havet til å yte rollene rettferdighet nettopp fordi de ikke er tegnet av Albert Uderzo?
Og om man først skal gjøre film av fortellinger som ikke passer til denslags, kan man da gjøre et flimmer av et forsøk på å bevare blandingen av lek, satire og historisk nøyaktighet som er blant dét som gjør tegneseriene udødelige?
Grums
Svarene er tilsynelatende Nei, nei, nei og nei.
«Astérix og Obélix hos britene» er den fjerde franske spillefilmen om Astérix.
Gérard Depardieu spiller igjen Obélix, mens Edouard Baer er en ny og ganske grinete Astérix.
Filmen som sådan er bare grums.
Historiene fra to album, «Astérix hos britene» og «Astérix og vikingene», sauses sammen, mens en håpløs vennskapskonflikt mellom hovedpersonene, en u-Uderzosk britisk dronning (Catherine Deneuve), en idiotisk og ubehagelig karikatur av en indisk tilreisende og en intetsigende kjærlighetshistorie kastes oppi samme gryte av ren desperasjon.
I kaoset skimter man åren av den opprinnelige historien:
Om romerne som hærtar Storbritannia, om den brave briten Nutildax (Guillaume Gallienne) som reiser til landsbyen i Gallia for å hente styrkedråper til landsbyfellene, og om Astérix' og Obélix' ferd for å smugle styrkedråpetønnen gjennom de romerske linjene.
Utgamle vitser
Estetikken er et eneste rot.
Tegneseriene Uderzo og manusforfatter René Goscinny stod bak, var fulle av moderne innfall og referanser, men bar preg av grundig historiekunnskap og korrekte detaljer i klærne og arkitekturen.
I tillegg til den bekronede og uutholdelig anakronistiske dronningen, en idé Uderzo og Goscinny ville forkastet på stedet om den i det hele tatt hadde slått dem, blander filmen viktorianske kjoler og ubestemmelige snøreliv inn i det antikke England, alt for å understreke sine allerede banale og utgamle vitser om disse engelskmennene og hvor pertentlige de er.
3D-en er så ubetydelig at småbarnsfamilier godt kan ta det obligatoriske kjøpet av 3D-briller som en personlig fornærmelse.
Lat som om du aldri har hørt om denne filmen.
Gå opp på loftet og hent med de gamle tegneseriealbumene i stedet.
| 0
|
301387
|
Anmeldelse:Alf R. Jacobsen går løs på fredsårene
Krigshistoriker med nytt, ambisiøst verk.
Alf R. Jacobsen er en produktiv forfatter, som hittil har hatt krig og spionasje som spesialdistanser.
Pluss sidebruk som skipsfart, økonomi og krim.
Nå gir han seg freden i vold.
Boka med den bokstavrimende tittelen «1945.
Hat.
Hevn.
Håp» er den første i en serie om Norge i etterkrigstida.
Mange fortellinger
Mange fortellinger
Jacobsen slutter seg til to tradisjoner.
For det første er han en folkeopplyser i en god, gammeldags ånd, av typen Grimberg.
For det andre er han en historiker av den typen som oppfatter historien som en stor vev av enkeltfortellinger.
Individet forsvinner ikke i de store linjene.
Snarere tvert imot, enkeltmennesket blir eksemplet som gjør historien levende.
Og det er nettopp leseren, og ikke akademia som er Jacobsens målgruppe.
Kanskje er tida inne nettopp for et slikt samlende verk.
Siden krigen ble avsluttet for 70 år siden, har nye voksengenerasjoner fått en stadig større avstand til denne epoken og til krigens betydning, til tross for den endeløse strømmen av krigslitteratur som når markedet.
Mye av denne litteraturen er spesialisert og tematisk spisset.
Man kan lett tape oversikten av syne.
Replikker
Replikker
«Hitlers enfoldige elskerinne, Eva Braun, uttrykte det samme over alle som orket å lytte:
?Stakkars, stakkars Adolf!
Omgitt av svik og forlatt av alle.
Det er bedre at 10 000 må dø, enn at han går tapt for Tyskland.?»
Syk underveis
Syk underveis
Jacobsen skriver i forordet at han under arbeidet med boka ble rammet av «hjertetrøbbel».
Han ble operert i sommer, men friskmeldt i tide til å fullføre.
Riktignok må notene vente til neste bind, men det går bra.
Jacobsen ønskes all mulig god bedring og lykke til med fortsettelsen på dette ambisiøse verket.
| 1
|
301388
|
«Jared Leto eier ikke skam i livet»
Byr på glasert emopop.
|||ALBUM:
Hollywood-kjekkasen Jared Leto og hans menn eier tydeligvis ikke skam i livet.
Selv om det neppe slik de ser seg selv utenfra, er det likevel det som redder denne smått merksnodige forestillingen fra det totale havari.
«This Is War» is var er nemlig noe av det mest kyniske man kan oppdrive blant dagens glaserte emopop. 30 Seconds to Mars forener U2 på sitt mest pompøse med My Chemical Romance-kabaret og Muse sin hang til ekstravagante arrangementer.
DramatiskLeto oversvømmer mikrofonnettingen med slagordbaserte floskler så tomme at det nesten tipper over i det ironiske:
«To the right, to the left, we will fight to the death, to the edge of the world».
Og slik fortsetter uavbrutt platen gjennom.
Produsentene har gjort en formidabel jobb for å få det til å late like dyrt som en påkostet Hollywood-katastrofefilm.
Ligningen er passende på flere nivåer, historien er tynnere enn kopipair og det artistiske like levende som pappfigurene i reklamemonteren.
Her handler det om å ta de riktige grepene sånn at lytteren kan kose seg med popcornet uten at de små grå skal måtte jobbe alt for hardt.
FanhjelpFor å sikre seg at de har gutta på gølvet med seg, har de likeså godt invitert 2000 fans til å hjelpe til med koringen.
«Vox Populi» buldrer som Queens «We Will Rock You» mens fanskaren kauker «this is a call to arms, this is a battle song»!
Gitar arpeggioene sildrer og synthkorene svever.
«This Is War» er det nærmeste man kommer antimusikk, men det vil like vel ikke forhindre at låter som «Kings and Queens», «Closer to the Edge» og «Search & Destroy» vil skaffe 30 Seconds to Mars klingende mynt i «Box-Office»-kassa.
| 0
|
301389
|
Deadman lever i beste velgående
Dallas-duo gjenoppstår som Austin-band og «debuterer» med stil.
ALBUM:
Det ville være synd å gå ut av musikkåret 2011 uten å melde om en glimrende «debut» som er blitt lagt merke til, og som har gått seg til i denne anmelders cd-spiller.
Deadman var innom Oslo i oktober, og i april og juli neste år er de tilbake.
Nidaros bluesfestival står klare til å ta imot dem 27. april, og 20. juli kommer de tilbake for å turnere Norge og Sverige i et par uker.
Duo ble band Deadman startet riktignok som en mann-og-kone-duo i Dallas som ga ut to album, i 2001 og 2004.
Så røyk både bandet og ekteskapet, og Steven Collins flyttet til musikkbyen Austin og bygde opp et helt nytt Deadman.
Gruppa ga i fjor ut «Live at the Saxon Pub» fra en unnselig, men svært så hyggelig musikkpub litt utenfor sentrum som likevel er et must om du er i Austin - og vil høre kvalitetsmusikk.
De ble lagt merke til, og med banddebuten til Deadman, «Take Your Mat Up & Walk», bør veien ligge åpen for de seks karene som framstår som selve definisjonen av americana; myk country uten å bli glatt og med forsiktige elementer av rock.
Produsent, låtskriver, gitarist og vokalist Steven Collins' gjør alt riktig her - med de rette referansene i ryggen.
The Band/Whiskeytown Deadman står forsåvidt greit på egne bein, men de framstår også som en krysning av The Band og Ryan Adams' gamle band Whiskeytown - også fordi Collins' stemme kan minne om både Robbie Robertson og Ryan Adams og gitarist Jacob Hildebrand har lånt gitarteknikken og -stilen til Robertson.
«I'm Not Who You Think I Am»
Harmonisk Bandets seks medlemmer slåss aldri om oppmerksomheten, i stedet glir de inn i hver sin rolle og fyller den uten å verken utfordre eller ødelegge.
Det er ikke originalt, det kan til og med hende du mener at du har hørt noe liknende før.
Det er sikkert riktig, men Deadman spiller halvakustisk americana med finesse - og med en overbevisning om at det enkle ofte kan være det beste.
Det skinner igjennom at vi har å gjøre med et harmonisk band.
Det bør være et godt utgangspunkt for at Collins' andre karriere vil få en bedre utgang enn den første.
| 1
|
301390
|
De nærmeste mistenkte
Hvordan kjenner man en morder?
PÅSKEKRIM:
Når du i åpningsbilde i en krim ser ei ung jente sykle i langsom film med en blomsterkrans rundt hodet vet du bare at det neppe kommer til å gå henne særlig godt.
Den fjortenårige jenta skulle vært maidronning i byens våropptog, men hun kom aldri fram.
Sykkelen blir funnet langs veien, inn i skogen er et sted der det ser ut som noen har hatt underlige ritualer.
Men hvor er jenta?
Dukken i treet
Dette er klassisk britisk krim, der humor og personligheter brukes for å lage kontrast og ramme rundt uhyggen.
For hvem har gjort hva?
Det spesielle, og vellykkede grepet i «Mayday» er at vi langsomt presenteres for mulige mistenkte uten at politiet er mer enn så vidt til stede.
I stedet ser vi de potensielt skyldige gjennom øynene til deres nærmeste:
Hva skal gutten tro der han ser faren slepe en bag stor nok til å skjule et lik inn i et kott og låse?
Hva ska kona tro om utbyggeren som er stoppet i sine store planer på grunn av ungjentas aksjon, og nå har en liten jentedokke hengt i et tre i modellen av utbyggingen?
Eller kona til politimannen tro når han kommer hjem med blod på skjorta?
Eller hva gjør den aggressive mannen når han tror hans halvgale bror må ha gjort det?
Alle kan ha gjort det.
Nifst nært
Slik ser vi de mulige mistenkte, ikke gjennom politiets kjølige øyne, men gjennom øynene til deres nærmeste, de som elsker dem, eller hater dem, eller begge deler.
Det er et dyktig grep, og skuespillerne spiller fabelaktig.
Langsomt dreier historien rundt der den skifter perspektiv gjennom de fem episodene.
Det er intenst og nifst nært, spennende nok til å få deg til å måtte følge med, dyktig nok laget til at du føler tida er godt brukt.
Anbefales.
| 1
|
301394
|
Gjennomsiktig gåte
«Glassdukkene» er for lettvint.
FILM:
Fjellene rundt Tromsø hviler i geologisk konstanthet, mens drapssaken som rulles opp i skyggene av dem, er full av sex og død.
Likevel er fjellheimen mer dramatisk, og vel så spennende å se på, som handlingen i «Glassdukkene».
Nils Gaups thriller, som er basert på Jorun Thørrings romanfigur, er så svakt disponert og så stolptrete i dialogen at den aldri lever opp til potensialet sitt.
Prostitusjonsring
En ung student forsvinner på vei hjem fra fest i Tromsø.
Sjefsetterforsker Aslak Eira (Stig Henrik Hoff) og hans nye partner Kine Berger (Lena Kristin Ellingsen) oppdager at hun var del av en hjemmesydd prostitusjonsring sammen med venninnene.
Dette er starten på en historie som hyler etter mer:
Mer handling og et større og mer velutviklet galleri av mulige ugjerningsmenn med troverdige motiver, eller større konsentrasjon om det psykologiske og relasjonelle.
Det burde kort sagt skjedd mer, enten på det ytre eller indre plan.
I stedet blir en ganske banal gåte trukket ut gjennom unødvendige transportetapper, lange avhørsscener som kunne vært klippet kontant ned, og et ekstravagant overforbruk av «fort som faen!», som bjeffes etter enhver oppfordring.
Ingen bakgrunn
Stig Henrik Hoff har en fin troverdighet som den uvørne mannemannen og alenefaren Eira.
Han og den porselensaktige Ellingsen er en match laget for å bringe frem kontrastene mellom dem, men hennes rolle er redusert til å være et rent instrument:
Manus gir henne ingen egenskaper, og ingen fortid.
Da er det mer gnist i birollene, i Gjertrud Jynges bustete-forføreriske psykolog og Henrik Mestads stivblikkede kirurg.
Det handler om kvinner, om forventningene om kvinner som omsorgspersoner og om hva som skjer når disse forventningene skuffes, men også dette freudianske dypet får heller overfladisk behandling.
Også de enkelte spenningsscenene har for få elementer, men er jevnt over godt og stramt laget.
Der anes omsider den drevne regihånden bak Oscar-nominerte «Veiviseren»; der, og i de store naturpanoramaene i dust brunt og stålblått, som det alltid er mulig å hvile blikket på.
| 0
|
301395
|
Feelgood-flukt
«Et øyeblikk frihet» skjelver under vekten av sine egne gode hensikter.
|||FILM:
Det har vært en del av dem det siste året.
I filmer fra hele verden, fra franske «Velkommen» til sri lankesiske «Machan», møter vi dem:
Fattige menn og kvinner som står til knes i gjørmen i den tredje verden, men drømmer luftig om friheten og mulighetene i vesten - og som tyr til drastiske grep for å komme seg dit.
Slik er det også i den prisbelønte «Et øyeblikk frihet», østerrikes Oscar-kandidat for året som gikk, der et knippe iranske flyktninger kjemper seg over grensen til Tyrkia og begynner kampen for å få bli.
Elementer av feelgood
Hvor ulike disse filmene enn er, har de noenlunde samme problem:
Idealistisk orienterte filmskapere vil vise at de illegale innvandrerne til mer enn et tall i en statistikk, og overkompenserer ved å gjøre sine hovedpersoner altfor nusselige.
De er påfallende renskrubbede og oppriktige, og går den nye verden kjærlighetsfullt i møte.
Profittorienterte produsenter vet at det skal mye til for å trekke et tilbudstrett publikum inn i historier fra skyggesiden av verdensfjellet, og har vært påpasselige med å legge inn elementer av feelgood.
«Et øyeblikk frihet» skjelver av vekten under sine egne gode hensikter.
Uengasjerende
Ingen av de iranske flyktningene i «Et øyeblikk frihet» har noen skarpe kanter å snakke om.
Fra bestevennene Ali og Merdad, som tar med seg de to barna til Merdads slektninger på flukten, til drømmeren Hassan, som ikke klarer å være mannen han vil være for familien sin, til den politisk forfulgte litteraturprofessoren Abbas, til den overoptimistiske og oppfinnsomme Manu:
De er for enkle skikkelser til virkelig å engasjere.
Det samme gjelder de som vil innhente dem:
Den svartsmuskede og slibrige vertshusholderen i Ankara oser angiver fra første øyekast, og representantene for den iranske etterretningen er stylet til å bli så vemmelige som fysisk mulig.
En og annen logisk brist må også påregnes.
Fares er med Ikke at det ikke er talent her.
«Et øyeblikk frihet» er best når den skraper mot sin egen dypt alvorlige bunn.
Regissør og manusforfatter Aresh Riahi skildrer følsomt frustrasjonen ved å forsøke å rømme landet i selskap med to barn som helst vil rope og hoie og være igjen hos bestemor.
Spenningen ved grenseovergangen er godt ivaretatt.
Og skuespillerne har sterk utstråling og uttrykksfulle ansikter breddfulle av karakter.
Manu spilles forøvrig av Fares Fares, her hjemme kjent fra filmene til broren Josef Fares og «kjent» fra norske «Salto, salmiakk og kaffe», som får vist at han også kan gråte så vi tror på det.
Men resten av filmen er for utstudert og for idealisert i all sin grimhet.
| 0
|
301398
|
Mørke og tidvis blodige bilder
Susanne Sundfør fortsetter der hun slapp sist, med intenst nærvær og grandiose produksjoner.
ALBUM:
Susanne Sundfør er en av disse artistene som deler publikum i to:
De som får gledesfrysninger bare hun trekker pusten, og de som får utslett.
For med sin lyse, klare og ofte intenst vibrerende utestemme har hun et nærvær så insisterende at det er umulig ikke å ta stilling.
Hun lager dessuten popmusikk som nekter å være popmusikk, der det skjønne og harmoniske hele tiden trekkes og pirkes i av plutselig disharmoni, voldsom kraft og lite konforme låtstrukturer.
Sundfør tar plass.
Og med en selvfølge som irriterer noen og beundres desto mer av andre, viser hun en intens uvilje mot å være flink pike, og å gjøre som forventet.
Låtene tar utgangspunkt i hennes stemme og ulike tangentinstrumenter - skarpe synther, runde synther, vrengte synther, piano - og bygges gjerne opp fra det sparsommelig sarte til store, dramatiske lydbilder med akustisk perkusjon, beats, strykere, kor og annet lydkrydder.
Og midt i det hele, som på resten av plata:
Fragmentariske tekster med voldsomme, mørke og tidvis blodige bilder.
Et par pustepauser er det likevel, og av dem stikker «When» seg ut som et av albumets flotteste spor, med Beach House-flytende synth under forsiktige pianoakkorder, autoharpe og orgel.
Men først og fremst er Susanne Sundfør en skikkelig dramaqueen, og «The Silicone Veil» etterlater ingen tvil om at hun også er en artist av et kaliber ganske utenom det vanlige.
| 1
|
301401
|
Sviskekompotten
«Konserten» spiller fem melodier samtidig.
Det klinger ikke pent.
FILM:
Du kan ikke få alt du vil ha.
Det lærte Mick Jagger oss allerede i 1969.
Budskapet har ikke nådd regissør Radu Mihaileanu, hvis sprikende, spraglete «Konserten», som er finansiert av fem land og virker kranglet frem av minst like mange kokker.
Filmen er faktisk nominert til Golden Globe, men det er jo da også Jennifer Love Hewitt for prostitusjonstårepersen «The Client List».
«Konserten» forsøker å være både farse, forviklingskomedie, tåreperse, musikkfilm og kritisk drama med historisk bakteppe, men forstrekker seg i sprangene mellom skjemt og alvor.
Med en bollywoodsk ambisjon om å lokke frem både smil og tårer, faller Mihaileanus film tungt mellom alle stoler og mislykkes i alle forsett.
Fallen stjerne
Aleksej Guskov har en viss semiforrykt verdighet den russiske dirigenten Filipov som en gang motstod et krav om å kaste ut alle jøder av orkesteret sitt, mistet jobben og nå sliter som renholder i konserthuset der han en gang geberdet fra podiet.
Mélanie Laurent, som med sin enigmatiske fasthet gjorde en så minneverdig innsats i «Inglourious Basterds», er den unge, franske fiolinstjernen Anne-Marie hvis livshistorie er nært knyttet til dirigentens.
Når Bolsjoj-orkesteret blir invitert til Frankrike, øyner Filipov en sjanse for oppreisning.
Han stjeler invitasjonen, og rasker sammen sitt eget skramleorkester for å komme til Paris og spille med Anne-Marie.
Umorsom
Det i denne rufsete, improviserte operasjonen mesteparten av den forsøksvise humoren har sitt utspring.
Den er bred og banal og gammelmodig.
Satiren over nyrike oligarker og falmede kommunisttopper som kjemper for å bevare ansikt, er lettvinn og forutsigbar.
Handlingen er et oppstilt eventyr, blottet for troverdighet.
Og når filmen uten forvarsel skjærer ut i drama, er det snakk om bløtt og overmodent melodrama, selvhøytidelig og sirupssentimentalt.
Guskov og Laurent står på som noen helter.
De oppfører seg konsekvent som om de spiller i en seriøs, sober dramafilm.
Det gjør de på ingen måte.
| 0
|
301402
|
Anmeldelse:«Påkledd i dusjen» er en viktig bok om nakenhet, kroppspress, porno og sex
Dugnad mot kroppspress.
Ungdom dusjer ikke lenger nakne.
De ser ikke hverandres kropper i all sin naturlighet.
Derimot lever de med stadig mer retusjert nakenhet i blader, aviser og reklamer, og porno er et tastetrykk unna.
Hva gjør dette med ungdommen vår?
Wenche Bjørnebekk lot seg engasjere av denne problemstillingen etter at hun en dag fant en våt bokser i sin sønns ryggsekk, og dermed fikk innblikk i dusjvanene som har gått fra å være et avvik til å bli normen.
Ungdommens blikk
Ungdommens blikk
Resultatet er en lettlest og viktig bok som gir et høyst nødvendig innblikk i den krevende situasjonen til den oppvoksende generasjon, samtidig som du selv får kjenne på din egen bluferdighet i møte med intime tema.
Ingen moralisme
Ingen moralisme
Det geniale ligger i det enkle.
Når Bjørnebekk som fremmed voksenperson spør ungdommen om vanskelige spørsmål om kroppspress, sex og porno, får vi innsikter som verken barna, foreldre eller andre får i deres vanlige relasjoner.
For selv om gutta tilsynelatende kan snakke både humoristisk og fritt med hverandre om porno og sex, blir det en flau famling etter ordene når det blir nært og personlig.
Det er tankevekkende å lese at ungdommen etterspør flere ærlige og fordomsfrie samtale med voksne om kropp, sex og kroppspress, selv om det til tider er flaut og kleint.
Det beste med boka er den spørrende og nysgjerrige stilen til forfatteren.
Når det kommer til kropp, nakenhet og pornografi, er det lett å gjøre seg til moralsk overdommer, men moralismen er få steder å finne.
Det gjør ikke boka tannløs.
Dugnad mot kroppspress
Dugnad mot kroppspress
I det viktige sistekapittelet maner Bjørnebekk til en dugnad mot kroppspress.
Her kommer hun både med forskningsbaserte og praksisnære råd.
Men den viktigste utfordringen er:
«hvordan vil du bidra i dugnaden?»
| 1
|
301403
|
«Store ord og mye selvhøytidelighet»
Johnsen & Nordberg etter dine sjelelige sår med syngende silikon.
|||
ALBUM:
Å skrive poplåter er et hederlig fag.
Nordmannen Vidar Johnsen og svensken Peter Nordberg er et vellykket par i bransjen, og kommer med sin tredje plate.
Det går på rutine, en kvalitet for et hvilket som helst (låt)snekkerfirma.
Til gjengjeld mangler prosjektet dristighet og ønske om å gjøre noe interessant ut av visepoptradisjonen, enten det er den svenske eller norske vi snakker om.
Johnsen & Nordberg kommer hvis du er nedfor og tetter dine sjelelige sår med syngende silikon.
Et akustisk lydbilde høvler seg vei bak tekster som med tilkjempet, humørløs optimisme handler om hjerte og tårer, blod og ild, engler, stjerner og ikke minst sol, et ord som i sangen «Se sol» gjentas så mange ganger at det lyder mer som desperasjon enn som den hyllest til livet det åpenbart er ment som.
Store ord og mye (selv)høytidelighet.
Og altfor mye patos.
| 0
|
301406
|
Både synger med - og likner på - Håkan Hellström
Med 70 000 solgte album i Norge, har Veronica Maggio mye å bevise.
ALBUM:
Det er nesten litt ironisk at Håkan Hellström gjester på vokal på låten «Hela huset» på Veronica Maggios fjerde album.
Den italiensk-svenske artisten nærmer seg nemlig mer og mer Hellströms 2013-uttrykk.
Det er ganske tydelig på halvparten av låtene på albumet.
Elektronika Soul-elementet fra de to første platene er betydelig redusert, til fordel for mer elektronika-influert pop - men ikke like sterkt som på «Satan i gatan» (2011).
Soul-ekko «Låtsas som det regnar» føles som et ekko fra de to første platene, og står fram som et noe overraskende høydepunkt.
Men «Handen i fickan fast jag bryr mig» føles som et steg tilbake.
Albumet er blekere enn «Satan i gatan».
Det er mer variert, men også noe retningsløst og mindre helhetlig.
Men - det skal også sies at Maggio ikke har sunget bedre.
Hellström-duett Akkurat som «Dumpa mig», «Måndagsbarn» og «Jag kommer» fra hvert av de tre foregående albumene, er «Sergels torg» motoren på «Handen i fickan fast jag bryr mig».
Låten er, ved siden av «Hädanefter» og «Dallas», den mest spennende her, også vokalt og tekstmessig.
Det er ikke mange andre åpenbare hits på albumet, men «Hela huset» kan definitivt nå radioen - ikke minst på grunn av Hellströms medvirkning.
Onsdag ble det klart at Maggio spiller i Oslo Spektrum fredag 31. januar.
Det kaller vi opprykk!
| 0
|
301407
|
Er dette spikeren i kista for Robbie Williams?
Mer Momarkedet enn Wembley over showmannens niende album.
ALBUM:
Popunderholderen Robbie Williams og hans hitmaskineri begynner å bli for rustent til at han med rette skal kunne smykke seg med de kronjuvelene han selv tar for gitt på sitt niende studioalbum.
Veteranen holder seg stort sett innenfor det trygge og fryktelig likegyldige poprockfarvannet, men kaster seg innimellom også begjærlig på synthbølgen, hvor han skylles i land et sted mellom et utmagret M83 fusjonert med INXS og Katy Perry.
Foruten ett av få unntak i førstesingelen «Candy» — en radiorettet gladcongalåt med partydiscobeats kreditert Todd Terje — høres Williams særdeles sliten og anstrengt ut.
«Take The Crown» har mer falmet stjerne på glissent Momarked enn vital popstjerne på Wembley over seg.
Når det største hitpotensialet uteblir, har Robbie Williams fortsatt showmanship å lene seg på.
Men det er faretruende lite substans å rettferdiggjøre showet med nå.
Enden på hitvisa er ikke bare nær — den er her.
| 0
|
301410
|
Fytte smurf!
«Smurfene 2» tilbyr en overdose slapstick for de minste, i blåmuggen 3D.
FILM:
«Smurfene 2» er tillatt for alle, dessverre.
Den burde hatt 7-årsgrense.
Det vil si, ingen over sju år burde overtales til å se denne filmen.
Den kan utvilsomt ha skadelig virkning på voksne.
Selv forlot jeg kinosalen med hjernen full av blå guffe.
La oss likevel glemme de uskyldige ofrene.
Det viktige spørsmålet er om disse nusselige gnomene har skadelig virkning på barn og det tviler jeg på.
I så fall måtte det være på grunn av 3D-formatet, som kan medføre at barna får mindre lyst til å se film.
3D-brillene stjeler som kjent 30 prosent av lysstyrken.
I «Smurfene 2» blir i tillegg nesten all blåfargen borte.
Tar du av brillene, innser du at 3D-smurfene er gråblå.
Barn liker farger.
Klare farger.
Smurfer i Paris
Som trøst byr filmen på store doser av noe annet som barn setter pris på: fysisk humor.
Smurfer går på trynet.
Snakkende katter får seg en på tygga.
Trollmenn får smake egen medisin.
Enda flere smurfer går på trynet.
Selve handlingen er mindre viktig.
Smurfene lever det glade smurfeliv i landsbyen, men forstyrres av trollmannen Gargamel, som trenger «smurfe-essens» for å erobre verden.
Dette vil han oppnå gjennom Smurfeline, en gulhåret skjønnhet som etter hvert ikke vet hvor hun hører hjemme.
Etter mye baluba, havner alle heltene fra forrige film - Gammelsmurf, Klønesmurf, Jålesmurf og Sinnasmurf - i Paris, der Gargamel er en populær artist.
Voksenmishandling
Naturlig nok har hele fem manusforfattere vært med å konstruere dette uinspirerte opplegget.
Mye av jobben har bestått i å putte inn «smurf» i et utall ord og setninger, som i «Fy smurf!» og slikt.
Hadde det ikke vært for «smurf», ville filmen hatt mer bannskap enn en helaften med Gordon Ramsey.
«Smurfene 2» er ikke bare en barnefilm, men en ekstremt masete og unødvendig overflatisk barnefilm.
Desto mer plagsomt er det at regissør Raja Gosnell og de fem manusdvergene gjør vondt verre ved å presse inn en rekke krampaktige voksenreferanser.
«Smurfene 2» er utilsiktet voksenmishandling, men det må vi finne oss i.
Hvis barna vil se «Smurfene 2», er det deres rett.
Men se den i farger.
| 0
|
301414
|
Årets beste norske juleplate
Tvillingsøsterduoen Garness byr på det lille ekstra.
|||
JULEALBUM:
Det er alltids noe å gruble over i det man er i ferd med å bli begravd i og kvalt av raset med juleplater:
Hva leter man egentlig etter?
Julestemning og nostalgi?
Ettertanke og skjønnhet?
Tradisjonsbrudd og sjangerfornyelse?
Eller rett og slett bare noen som kan utvise litt god smak, for en gangs skyld?
Lek med følelserJuleplater er og blir en lek med virkemidler og følelser.
Hvilket er det som gjør det så populært og opplevelsen av julemusikk så personlig.
Garness, tvillingsøstrene Ingelin og Hildegunn, er slik sett et takknemlig innslag på vei inn i tjukkeste adventstida.
De behager, de appellerer til ens indre julemelankoliker, og de pirker forsiktig borti konvensjonene.
Og ikke minst er dette julemusikk som er stylet for å framstå som maksimalt naturlig og intim.
EkstrakvaliteterI de flestes ører vil dette først og fremst være en vakker, sober og klangfull juleplate; stillferdig og ettertenksom i grunnstillingen, nydelig sunget, full frontal christianity, og ellers en ganske tradisjonell juleplateanatomi med noe velkjent, noe obskurt og noe helt nytt materiale.
Alt dette ville vært nok til å plassere seg trygt i hovedfeltet av norske juleplater i år, der den etter hvert karakteristiske «Kirkelig Kulturverksted-skikkeligheten» akkurat i år dominerer mer enn noen gang.
Men Garness har tilleggskvaliteter som også vil gi dem innpass blant de kravstore julemusikkentusiastene.
Instrumentering og utførelse plasserer seg pent i 2000-talls americana/folk/indie-tradisjon (eller «Sufjan Stevens», som han gjerne kalles), autoharpa får ringe ut gjennom hele plata, og det pirkes forsiktig på mandoliner og banjoer innimellom.
Kompet er mykt, men ikke uten friksjon.
Nikolaisen-julebesøkPå «No koma Guds englar» får de for eksempel en folketone fra Vest-Agder med Elias Blix-tekst til å låte som en blanding av «Lay Lady Lay» og noe hentet rett fra Jim O'Rourkes «Eureka»-album.
«The Shepherd Song» er en egenskreven julelåt på engelsk, Marit Larsen goes Disney via engelsk folkrock.
På «Stille natt» dukker Elvira og Emil Nikolaisen opp, etter et par minutter som bestemorsvennlig skjønnsang skrur Emil julemusikkknappen til den lite brukte shoegazeinnstillingen i et kort minutt, før de vender tilbake til det trygge utgangspunktet.
BalanseøvelseDet siste er slikt rocksnobbene elsker å jakte på i adventstida, men ikke noe for eksempel Sissel & Odd eller Rita Eriksen kunne tillatt seg sånn uten videre, samme hvor lyst de måtte ha hatt.
At Garness har lyst — og tillater seg dette og flere andre mildt fascinerende venstremanøvre — parallelt med at de for øvrig oppfører seg som de aller flinkeste pikene på årets juleball, er det som gjør «Barnet i krybben» til en av årets musikalske triumfer i norsk julemusikk.
Dette er juleplata som balanserer alle hensyn og oppfyller bortimot ethvert krav, uten å falle på glattisen.
| 1
|
301417
|
Her går det meste til helvete
Britiske White Lies er løgnere.
ALBUM:
Hva er MØRKT i 2011?
Er det noen som avslører folks lysskye sider?
Hvem senker seg ned i den menneskelige septiktank, vasser til knes i ondskap og desperasjon og rapporterer fra den andre siden?
Ja, hvem er egentlig nåtidens Jens Bjørneboe?
I rocken vil det alltid være noen som prøver.
Britiske White Lies har forlatt «vi-prøver-sabla-hardt-å-bli-det-nye-The Killers/U2»-debuten «To Lose my Life...» fra 2009 for å bli det nye Depeche Mode (à la den mest desillusjonerte og heroinoverdosete perioden).
Hult
På «Ritual» har de druknet det (fra før av) pompøse lydbildet i depresjonsromantikk, pistolreferanser, håpløshet og selvfølgelig et par lik her og der.
Harry McVeigh har lagt vokalen helt bakerst i halsen (som Ian Curtis, selvfølgelig), og bandet lener seg tungt på monoton synth, rumlende trommer og sveipende melodrama.
Men hvis det er melodimesterne i Depeche Mode de prøver å etterape, faller forsøket til jorden med ett vått klask.
For det hjelper ikke med undergangspoesi og dyre produsenttriks (produsent Alan Moulder har tidligere jobbet med blant andre pompøsitetsprinser som Smashing Pumpkins, Placebo og, jepp, Depeche Mode), så lenge alt er konstruert på toppen av, vel, ingenting.
Liksom mørke
Det er som de har dekket en ballong med pappmasjé, glitter og riff, et par elegante overganger, en likandes instrumentaloutro på «Peace & Quiet» og tidvis bra vokal, men når man begynner å plukke det fra hverandre ser man kjapt at melodiene mangler.
For ikke å snakke om at tekstene er like ektefølte og selvutleverende som hos «Boys & Guns» av Carina Dahl.
Nå er riktignok singelen «Bigger than us» unntaket som bekrefter regelen, der den drives framover ville synthstrykere og rytmer à la Joy Divisions «Control», men resten, akk, resten er bare så sabla poengløs.
Men på den annen side, det er jo ingenting som er så mørkt som folk som prøver å være mørke - og ikke helt får det til.
| 0
|
301422
|
Med sin første bok på ti år, viser Kyrre Andreassen sitt format som forfatter
En elektriker i livskrise.
Kyrre Andreassen er ved siden av Jonny Halberg den fremste representant for skittenrealismen i norsk litteratur, et begrep som særlig ble brukt på 1990-tallet, der helten ofte er en ensom mann på bygda, innesluttet i sin egen tankeverden.
Sjangeren kan spores til amerikansk dirty realism, med forfattere som Raymond Carver og Charles Bukowski.
Vellykket
Nå er det gått ti år siden Andreassens forrige romanutgivelse, «Svendsens Catering».
Desto mer gledelig er det å konstatere at årets roman er svært vellykket, og nominert til årets Bragepris, som deles ut 23 november.
Andreassen går rett på sak i åpningskapittelet:
«Jeg måtte slutte som elektriker på grunn av prolapser i ryggen.»
En gang hadde livet vært lysere for Krister Larsen, alt var på plass:
Jobb, leilighet, bil, hundre tusen i banken og kjæreste.
Men nå har elektrikeren med yrkesstolthet og ryggprolapser stått uten arbeid i ett år, og en «fysak» på NAV gir ham jobb som vikarlærer på introduksjonskurs for voksne utlendinger, modul1, skjønt Krister sa at han ikke var noen pedagog.
Ekteskapelig slitasje
Det går på et vis, det også, i hvert fall til Magomed fra Tsjetsjenia får forespørsel om å bygge en pergola til Marianne; for etter 15 års ekteskap oppstår litt slitasje, og Marianne mente det ville bli herskaplig med en pergola ute i hagen.
De hadde vært på ferie i Roma sammen, og de hadde spist på en restaurant som het La Pergola der nede, det var slik Marianne fikk ideen.
Uansett var det kanskje ikke så smart av Krister å gi jobben til Magomed?
Når man den ene dagen driller utlendingene i arbeidsmiljøloven og den neste fisker etter svart arbeid fra den samme gruppa, som Krister selv uttrykker det.
Monolog
For det er Krister Larsen, denne mannen i livskrise, som fører ordet i en monolog over 350 boksider.
Det er et dristig grep som Andreassen lykkes godt med, i et språk med mange innskutte setninger, ordspill og bevisste gjentakelser – uttrykt i moderert Drammens-dialekt:
«For all del, det er lov å gå ut på byen, og hvem har ikke slåss på byen, det er hardt arbeid og dårlig betalt, hvem har ikke det, men jeg kjenner lusa.
Det store spørsmålet var hvilken ungdomsklubb han hadde raska med seg henne fra.
Hun så ut som om hun var cirka fjorten år.
Raska henne med seg fra en ungdomsklubb ute i huttiheita mens hun sto og venta på tur ved kurongbordet, blubbete og fin.»
Med til vokabularet hører også ord som absurdament og ruslement.
Et magnetisk armbånd blir magisk, og så videre.
Ganske fiffig lest i den rette sammenhengen.
Antikk historie
Krister med prolapsene er ingen umiddelbart sympatisk person; han har åpenbart både gode og dårlige sider, og deler for eksempel ikke den oppfatningen at vold aldri er løsningen.
Men han er også en følsom mann med omtanke for sin sønn og interesse for antikk historie.
Kyrre Andreassens format som forfatter viser seg i siste del av romanen, der han med et lakonisk og tilsynelatende enkelt språk makter å mane fram en underliggende uhygge som øker i intensitet, mot en slutt som må sies å være vidåpen.
| 1
|
301426
|
Brutal og frodig
«Beasts of the Southern Wild» er en fargesterk, poetisk og voldsom hyllest til livet.
FILM:
Verdens ser annerledes ut gjennom barneøyne og et utall filmskaper har forsøkt å fange dette blikket.
Mange slike filmer er beregnet på barn, men ofte er det voksne som sitter i salen og bedømmer om filmskaperen klarer å se verden med et barnlig blikk som er troverdig.
Og vi voksne er ikke til å stole på, selv om vi bedømmer etter beste evne.
I «Beasts of the Southern Wild» ser vi verden gjennom øynene til Hushpuppy, spilt av Quvenzhané Wallis, som var seks år da filmen ble spilt inn i 2010.
Hun bor sammen med sin syke, alkoholiserte far i ei rønne.
Det vil si, de bor i hver sin rønne og landet rundt dem er i ferd med å forsvinne, både på kort og lang sikt.
Dette er Louisiana, utenfor dikene, et landskap som eroderes bort, særlig når stormene herjer.
Fantasidyr
Det er mye som imponerer i denne filmen, som har vunnet priser både i Cannes og Sundance.
Regissør Benh Zeitlin og hans samarbeidspartnere i kollektivet Court 13 («an independent filmmaking army») har brukt skarve ti millioner kroner på å skape en mytisk verden i et svært så virkelig landskap.
Det mytiske er der på så mange måter, i det «førhistoriske» landskapet og den etnisk blandete og nesten tidløst lutfattige befolkningen.
Men det mytiske foregår også i Hushpuppys hode.
Ikke bare følger vi henne gjennom hele historien.
Hun bidrar også med voice-over, en poetisk fortellerstemme à la Terrence Malick som er i telepatisk kontakt med naturen rundt seg.
Hun legger øret inntil fugler og husdyr, hører hjertene deres slå (samtidig som faren har hjerteproblemer).
På skolen får hun høre om uroksene (aurochs) som herjet på jorda før siste istid.
Hun kobler disse sammen med den svarte grisen hun har hjemme og ser for seg enorme beist med horn og støttenner.
Røff oppdragelse
Unge frøken Wallis er et virkelig funn.
Hun ble plukket ut blant 3500 jenter og har denne kombinasjonen av sårbar og beintøff som kan bære en hel film.
Hun må takle raseriutbruddene og den røffe oppdragelsen faren gir henne når han er til stede.
Faren spilles av Dwight Henry, en baker fra New Orleans og samspillet mellom dem gnistrer.
Jeg er litt mer i tvil om Zeitlin har kontroll på alle trådene han legger ut, særlig når det gjelder handlingen, men «Beast of the Southern Wild» er en mektig debutfilm med uforglemmelige scener, sett gjennom øynene til en svært spesiell jente.
| 1
|
301427
|
Den onde stemmen
Finnes det en mer irriterende singer/songwriter enn James Blunt?
ALBUM:
«I am so brilliant, my voice is crazy, if you listen I sound kind of like an alien», ertet humorprogrammet «Mad TV» i en uforglemmelig videoparodi på James Blunts «You're Beautiful».
Weird
Al Yankovic var også på ballen med den opplagte «You're Pitiful».
Blunt må med andre ord ha truffet noe med sin hitsingel fra 2005/2006, som kan utløse et slikt ras av aggressive parodier.
Så er det selvsagt også noe av en skjebne å begå én gigantisk, superirriterende pophit når du samtidig er en godt under middels medioker singer/songwriter med en stemme som har et par riktig kjipe karakteristika: en liksomsårbar skjelv og en géleaktig falsett.
I kombinasjon gjør dette Blunts stemme til et ondt terrorvåpen.
Låtskrivingen på dette tredjealbumet tviholder på en slags trubadurgrunnstilling.
Innpakningen er enten jovial poprock i et visst tempo, eller noen bunnløst deprimerende pianodrevne ballader — begge deler så livløse og bleke at det får den siste A1-skiva til å framstå som «Dark Side Of The Moon».
Og det finnes absolutt ingen gode grunner, ikke ti sekunder med musikk en gang, som gir noen indikasjon over hodet på at James Blunt har noe mer å bidra med til pophistorien.
| 0
|
301428
|
Gretne gubber
«Jegerne 2» er ingen fulltreffer.
FILM: 767 000 svensker inntok biografen for å se «Jegerne» i 1996.
Jeg skjønner dem godt.
Kjell Sundvalls norrlandske machodrama var en sann «rysare», med skumle, tvetydige typer og en spenning som ikke slapp taket.
Sundvalls oppfølger har ingen av delene.
Det vil si, han forsøker seg på den samme oppskriften, men råvarene er ikke av samme, eh, kaliber.
Historien er som følger:
Erik (Rolf Lassgård) jobber ved Riksmordskommissionen i Stockholm og drar motvillig til hjemtraktene i nord for å bistå politiet i letingen etter en kvinne som har forsvunnet.
Den lokale betjenten Torsten (Peter Stormare) trer raskt frem som en mann med stor uformell makt i lokalmiljøet.
Han er også stefaren til Eriks nevø, sønn av skurken med den vakre sangstemmen i «Jegerne».
Mannevond mistenkt
Vi møter en rekke personer som kjenner den forsvunne kvinnen, men hvem er involvert?
En historie rulles opp som handler om mishandling og sjalusi, men den er fylt med vendinger som virker altfor velkjente fra intrigene i en uendelig rekke tv-serier.
Filmen har vært under planlegging siden 2004 og det forundrer meg at man ikke har klart å mekke et bedre manus.
I altfor liten grad klarer filmen å bevare spenningen.
Den hovedmistenkte Jari (Eero Milonoff) er så parodisk mannevond at han ville følt seg mer hjemme i en stumfilm og heller ikke Stormare klarer å tilføre Torsten den tvetydigheten som behøves.
Han har en rekke håpløse replikker i situasjoner som er ment å være truende.
Dorsk detektiv
Lassgård, vår moralske ledestjerne i dette degenererte og dels karikerte bygdemiljøet, er så dorsk og bamsete i starten at han knapt orker å uttale replikkene sine.
Han kommer seg etter hvert, men det er ikke lett å bekjempe kriminalitet når du samtidig må slåss mot et manus som ikke skaper troverdig spenning.
Annika Nordin er et lyspunkt som den kuede moren til Eriks nevø, men når det strammer seg til på slutten, er det tydelig at skuespillerinstruktør Sundvall har slått av radaren for det vi andre oppfatter som melodramatisk overspill.
Men naturbildene er fine.
| 0
|
301429
|
Ingen gourmetopplevelse på Oslos tak
Det er bare én grunn til å oppsøke Ekebergrestaurantens uteservering.
Fredag var strålende fornøyd over å ha kapret seg et bord helt ytterst over hovedstaden.
Sola var varm, himmelen blå, trærne irrgrønne, og lufta - full av røyk.
Fra kjøkkenet i det ene hjørnet av uteserveringen foran funkisperla i Ekebergåsen, veltet røyken.
Gjennom den kunne gjestene skimte et par hvitkledde stakkarer, som harket og hostet, mens de etter beste evne forsøkte å vifte bort røyken fra rødkantede øyne.
I en røyksky - Koselig med grill, sa Robinson.
- Men det spørs om kokkene er enige i det.
Kanskje noen burde ringe til arbeidsmiljøkontrollen, eller noe sånt?
Det kan da umulig være sunt å jobbe i en sånn røyksky over tid.
- Vel, vel.
Men utsikten er flott, da, insisterte Fredag.
Uteserveringen til Ekerbergrestauranten er populær.
På varme sommerdager valfarter både fastboende og besøkende til den romslige plassen høyt over bykjernen.
Grunnen er åpenbar.
Men lever maten opp til samme nivå?
Dele Robinson og Fredag lurte på om det var mulig å dele en salat med kyllingconfit til forrett.
Det var det.
Så valgte de bort pizza, hamburger og moules frites, og sto igjen med «dagens kjøtt» og «dagens fisk».
Til «dagens pris», som viste seg å være 240 kroner.
- Det er entrecôte med bearnés og stekte rattepoteter, og havabbor med byggryns-risotto og safran, sa en godt over snittet travel servitør.
- Safran hva for ?no? lurte Fredag, men servitøren var allerede langt utenfor høre-vidde.
Nyt utsikten Fredag så på Robinson, som trakk på skuldrene, og så gjorde de det eneste enhver fornuftig person i en slik situasjon gjør:
Nyter øyeblikket.
Og utsikten.
Vinden hadde nå snudd og fettet på grillkullet hadde brent opp, så røyken var ikke lenger så plagsom, verken for gjestene eller kokkene.
Et improvisert foredrag fra Robinson om høyhus-bebyggelse og byplanlegging ble avbrutt av forrettens ankomst.
Det var hyggelig at det gikk an å dele, og salaten smakte bra, kyllingen likeså, selv om den kom i ordinær, stekt utgave og ikke som confit.
Ikke som bestilt Utvalget av vin på glass er greit nok, og når man kjøper det, gjør det ingen ting om servitøren kommer med flaska til bordet og skjenker opp - så man ser hva man faktisk drikker - i stedet å få klasket et par fylte glass på bordet og haste videre, som her.
Hovedrettene kom ikke lenge etter, og som forretten avvek de fra servitørens beskrivelse.
Jo da, det var både entrecôte og havabbor - og rattepoteter, men her var verken bearnés eller byggrynsrisotto.
I stedet var her henholdsvis grønn asparges, cherrytomater, auberginepuré og rødvinssaus til kjøttet, og aspargesbønner, erter og søtpotetpuré med safran til fisken.
- Skinnet er i tøffeste laget, men smaken er ok.
Konsistensen likeså.
Og grønnsakene er sprø.
Hvordan var kjøttet? lurte Fredag.
Røyksmak
- Kraftig grillsmak.
For ikke å si røyksmak.
Og nok nærmere well done enn medium rare, som ble bestilt.
Men tilbehøret er godt.
Det hadde nok vært enda bedre hvis det ikke hadde vært kaldt.
Om feilen ligger hos kjøkkenet eller i logistikken, skal være usagt, sa Robinson og hevet glasset med Ripasso.
Desserten, to kuler is og en kule jordbærsorbé til førti kroner stykket, inkludert litt sjokoladestrø, tre-fire blåbær og et jordbær, var ikke et røverkjøp.
Den gjorde heller ikke noe for å heve helhetsinntrykket.
Ut fra dette besøket å dømme er ikke Ekeberg-restaurantens uteservering stedet for de store gastronomiske opplevelsene.
- Jo da, sa Fredag.
- Men, se på den flotte ...
Robinson avbrøt.
- Ja, ja, ja.
Jeg vet det.
Utsikten er flott.
Og skål for den!
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
301430
|
Kaizers-Janove har tatt med svigerfar i studio
Kjell Reianes (61) kvitterer med en sterk debut.
ALBUM:
Det ligger svært mye i platetittelen «Aldri for seint».
Arkitekt Kjell Reianes fra Stavanger har skrevet flere hundre låter over en periode på over 40 år, men albumdebuterer først nå - i en alder av 61.
Og for ei plate det er blitt!
I ei tid der ungdom skal være stjerner som 16-åringer, er det unektelig interessant når det duker opp en debutant på 61.
Snakk om å snu ting på hodet!
Kaizers-svigersønn
Det er mye som tyder på at det er beskjedenhet som har gjort at «svangerskapet» har tatt uvanlig lang tid.
Her er det svigersønnen Janove Ottesen som har pushet på, og han har tatt på seg produsentrollen for å få «Aldri for seint» vel i havn.
Han begynte å mase for to år siden.
Hverdagspoesi Kaizers Orchestra-sjefen ba ham skrive nye låter, og han har ikke falt for fristelsen til å gjøre Reianes til noe han ikke er.
I stedet har han løftet svigerfarens lune hverdagspoesi gjennom å kle på låtene akkurat passe varme klær.
Han har spedd ut virkemidlene i akkurat passe store doser gjennom plata, slik at den framstår som unik på sitt vis.
På hodet Ottesen spiller pumpeorgel, piano, blokkføyte, gitarer og perkusjon på albumet.
Resten av bandet består av Bjørge Fjordheim og John Lilja på en «haug» med instrumenter, Renate Engevold på fiolin og vokalist Reianes sjøl på gitar.
Gode tekster Åpningen «Gje meg ein sjangs» er en energisk genistrek av en låt som drives fram av kontrabass, piano, trommer og kule el-gitarpartier.
Reianes synger akkurat som en mann med lang livserfaring skal gjøre.
Tekstene, selvfølgelig på Stavanger-dialekt, er små smykker, som i «Hjertemedisin», der Engevolds fiolin understreker den lune stemningen:
«Før i tiå var hjertene små og uskyldige uden et sår /
Nå e di fodle av sprekker og merker fra tiå som går».
Behagelig stemme Som plateartist er Reianes riktignok debutant, men han fraserer som en fullbefaren, skolert artist med et hav av erfaring bak seg.
Erfaringen er høstet gjennom opptredener lokalt, stor sett i sluttede selskaper.
Nå blir det slutt på det.
Over 20 konserter, foreløpig, står for døra, med start på Café Sting i hjembyen 8. mars.
På programmet står blant annet opptreden på Jærnåttå 1. juni og Egersund visefestival 4. juli.
Ray A. Ness Kjell Reianes, eller Ray A. Ness som har gjerne blir kalt i USA, har en behagelig stemme som du tror 100 prosent på.
Her er det ikke noe tilgjort juks og fanteri, bare ekte vare.
Det er mulig Kjell Reianes har vært ekstra heldig med svigersønnen, men jeg tror debuten hadde presset seg fram uansett.
Han er god nok til det.
| 1
|
301433
|
Fra Blommenholm til den franske rivieraen
Jens Carelius gir seg arkitekturen i vold med ambisiøs tredjeplate.
ALBUM:
Blommenholm-trubaduren Jens Carelius sine to første album beveget seg i et ganske tradisjonelt folkpoplandskap.
Melankolske stålstrengmenn som Terry Callier, Cohen, Drake var vanskelige å komme utenom, i tillegg sendte den dirrende Carelius-stemmen tankene i retning av ny-hippien Devendra Banhart.
I disse ører låt det gjennomarbeidet, varmt og dyktig, men også noe i overkant trygt.
Til Rivieraen
Med sitt tredje album har Carelius presset seg selv flere meter videre, både musikalsk og konseptuelt.
«The Architect» er visstnok skrevet i et sommerhus på den franske Rivieraen, og her finnes én låt for hvert av husets elleve rom.
Via albumomslag og artistens nettside oppfordres du til «å bevege deg» gjennom huset mens du lytter og leser tekstene.
I tillegg skal musikken tonesette en kommende film basert på samme dogmerammer.
Forvirrende?
Ja, men den ambisiøse helheten virker også ganske tiltrekkende — man føler virkelig man blir invitert med inn i en egen verden av Carelius og hans etter hvert så personsterke band av jazz- og bluesbaserte musikere.
Uortodokse strukturer Forvirrende var også de første møtene med musikken.
Det låt vanskeligere, seigere og mer langstrakt enn tidligere.
Stemmen er gjenkjennelig, melodiføringen også, men alt er rikere orkestrert — når klarinetten kommer inn på «How Long Can You Go» oppstår forresten et av årets fineste popøyeblikk!
— og preget av uortodoks låtoppbygning.
Her bygges store stemninger opp over tid, de mest fengende partiene kommer når du minst venter det, mens låten kanskje faller sammen når du tror det skal komme et refreng.
Dette gjør «The Architect» til en forlokkende plate å dukke ned i, gang på gang, og jeg er fortsatt ikke blitt helt klok på den etter lytting over flere uker.
Tidvis tenker jeg at det er for overlesset, for brekende, men neste gang jeg hører etter, har det forandret seg igjen.
For meg er dette et klart tegn på at det noe interessant og varig her, noe som gjør det verdt å fortsette å utforske Carelius sine konstruksjoner.
| 1
|
301436
|
Bare en ting å gjøre:Kjør debatt
Harald Eia lykkes som forskningsjournalist.
I kveld sendes første
Eia er blitt forskningsjournalist.
Det lykkes han riktig godt med - men med et programkonsept i den brede populærvitenskaplige tradisjonen:
Store spørsmål skal besvares på kort tid, i en form med tidkrevende krav til anekdoter, gode fjernsynsbilder og form.
Resultatet er underholdende.
Men som interessert seer ønsker man mer.
Er det genetikk eller oppdragelse som gjør at vi blir som vi blir?, spørres det.
Som spørsmål betraktet havner det i samme kategori som et spørsmål om det er hodet eller kroppen som gjør Marit Bjørgen til en stor skiløper.
Mange fornuftige mennesker vil hevde at svaret sannsynligvis ligger i et samspill mellom de to.
Men hva da om noen forskere velger å se bort fra den genetiske delen og konsentrere seg om den kulturelle?
Det finnes det forskere i Norge som gjør.
Det er dem Harald Eia avlegger en visitt.
Norge skal være et av verdens mest likestilte land.
Likevel er nitti prosent av våre sykepleiere kvinner, mens retninger innen ingeniørfagene har nitti prosent menn.
Tallene har ikke endret seg dramatisk de siste årene, Norge har et arbeidsmarked som er mer kjønnsdelt enn både land som er fattige og land med mindre likestilling enn oss.
Kan kjønnsforskjellene skyldes at menn og kvinner simpelthen foretrekker forskjellige yrker?
Og at grunnen til det ligger i våre gener?
Det er Harald Eias kjetterske hypotese.
Modellen hans er enkel:
Først intervjuer han norske forskere som tror på den blanke tavlen, altså på en modell om at kjønnsforskjeller lar seg forklare av miljø og kultur.
Deretter oppsøker han forskere som mener at forskjeller mellom kvinner og menn har en genetisk komponent, og som har forskning som bekrefter dette.
Til sist drar han så tilbake til de første forskerne og konfronterer dem med disse forskningsresultatene.
Disse kommer slik dårligere ut, modellen funger slik.
Som seer blir man likevel sittende å tenke på hvordan det motsatte eksperimentet hadde gått:
Hva om tilhengerne av genetisk arv først hadde presentert sine funn og trukket sine konklusjoner, før tilhengerne av miljøets betydning fikk kritisere disse, en kritikk genentusiastene så hadde måttet svare på?
For Harald Eia går overgangen fra komiker til populærvitenskaplig programleder nesten forbausende greit:
I åpningen nøytraliseres komikeren med noen reaksjonsklipp fra publikum, så signaliserer Harald Eias sakligvennlige voiceover-stemme tydelig at dette er ment som underholdende alvor.
Eia glipper bare tilbake til morsom tulledialekt i en eneste scene.
Det er relativt enkelt for dette eksemplaret av komikerarten å tilpasse seg et nytt miljø.
Men det er selvsagt vanskelig å si om årsaken til Harald Eias sjangerskifte fra komiker til populærvitenskaplig journalist ligger i genene hans, eller om den er sosialt bestemt.
Når Harald Eia i forkant av sin sju episoder lange serie «Hjernevask» argumenterer med sine kvalifikasjoner, er det ikke unaturlig de sosiale og kulturelle han trekker fram:
Han er utdannet sosiolog med gode karakterer.
Han argumenterer ikke ut i fra at han er genetisk særlig godt kvalifisert til jobben, det ville også virket temmelig sært.
Sosiale kvalifikasjoner er nært, konkret og direkte relevant.
Eventuell genetisk egnethet er nesten nødt til være mer i bakgrunnen: vagere, langt mer generell og svært vanskelig å bruke til å dokumentere spisskompetanse på smale fagfelt.
På samme måte er det utfordrende å trekke direkte slutninger fra genetisk kunnskap om menneskearten til enkeltmenneskers handlinger i Norge de siste tretti årene eller så.
Gener betyr mye, men i en kompleks sivilisasjon må det være vanskelig å vite nøyaktig hva.
Likestilling, kvinnelig stemmerett eller for den saks skyld demokratiet selv kan vanskelig sies å springe ut av våre gener.
Når mange i velstandsamfunnet Norge velger tradisjonelle yrkesvalg kan det skyldes at vi har råd til å følge vår genetiske legning.
Men det kan også skyldes at vi har råd til å følge kulturelle trender.
I Norge har det også vært en urovekkende trend vekk fra realfag og mot mer kreative fag.
Jeg har ikke sett noen argumentere for at det skyldes at vi som folkeslag egentlig er genetisk uinteressert i matte.
Det betyr ikke at genenes betydning bør ignoreres.
Forskere som virker sikre på genene slett ikke betyr noe for vår atferd, kan mistenkes for å ha blitt kulturelt stimulert til å forveksle sine modeller med virkeligheten.
Det må være lettere å argumentere for hvor sosialt tilpasningsdyktige våre gener faktisk gjør oss, hvor stor variasjonen på individnivå er, hvor komplekse størrelser både vårt genmateriale og vår sivilisasjon er.
Problemstillingen er kjent også fra andre fag.
På Handelshøyskolen i Bergen satt for noen år siden forskerne innen markedsføring i sjette etasje, mens samfunnsøkonomene befant seg i sjuende.
Men markedsføring er basert på troen om at forbrukerne lar seg påvirke, forutsatte grunnteoriene i samfunnsøkonomi at forbrukerne var rasjonelle mennesker med full informasjon om markedet, altså at markedsføring ikke virker.
Slik kunne man, i hvert fall populærvitenskapelig, hevde at skolen befant seg i en situasjon der sjuende etasje forutsatte at sjette etasje ikke fantes.
Likevel var forskningen i begge etasjer både nyttig og relevant.
Forklaringen ligger i at forskningen er basert på forenklede modeller av virkeligheten.
To modeller kan være gjensidig ekskluderende og likevel begge si noe nyttig om verden.
Og modellene må simpelthen være forenklede for å fungere:
Et kart forteller ikke alt om et landskap, men et kart i størrelse 1:1 er svært upraktisk i det virkelige liv.
Utfordringen er å vite hva og hvor mye man kan forutsette bort og likevel sitte igjen med en nyttig modell:
Tyngdekraften er for eksempel neppe en sosial konstruksjon.
Men det er både demokrati, menneskerettigheter og likestilling, og det er konstruksjoner vi trives godt med, selv om de knapt kan være genetisk bestemt.
«Hjernevask» er et tvetydig ord.
Det kan bety indoktrinering, det kan også bety at vi trenger å få spylt og renset hjernecellene litt for å tenke klart.
I første program viser Harald Eia både sin sin modell og sin agenda klart, og tar opp et spørsmål det er nyttig å diskutere.
Det er bra.
En god debatt vil gjøre det enda bedre.
Mennesker er visst genetisk disponert for å være uenige.
Det er i hvert fall vår kultur.
| 1
|
301438
|
Sterkt drama om et forsvunnet barn
Nok en serie som ligner avisoverskriftene.
ANMELDELSE:
Mens debatten for tida går høyt om forholdet mellom fakta og fiksjon i drama- og krimserier på TV og i radio, varter TV2 opp med den rene temakvelden.
Først den norske serien «Frikjent», som allerede før sending er blitt kritisert for sine likheter med Birgitte Teng-saken, deretter den britiske «Missing», som britiske medier har sammenlignet med historien om den forsvunne Madeline McCann.
Tilfeldigheter
Egentlig er det betydelige forskjeller, noe skuespiller James Nesbitt har rykket ut og understreket.
Men det er klart at det fins likheter, ikke minst følelsesmessig.
Ekteparet Tony (Nesbitt) og Emily (Frances O?Connor) er på ferie i Frankrike.
Filmen understreker hvordan tilfeldigheter griper inn i menneskers skjebne.
Bilen deres bryter sammen, og de blir tvunget til å gjøre en stopp i en liten fransk landsby.
De får siste rom på et hotell med det ironiske navnet Eden.
Tony tar med sønnen ut på gata.
De går hånd i hånd.
Gutten er tørst, og de går inn på en fullsatt bar.
På TV sendes en fotballkamp, som fatter Tonys interesse.
Det blir mål, og et øyeblikk slipper Tony taket i sønnen.
Akkurat da blir han borte.
Og han blir aldri sett igjen.
Besettelse
Forsvinningen får katastrofale konsekvenser for ekteparet Tony og Emily.
Etter hvert glir de fra hverandre og blir skilt.
Emily blir gift med en britisk Interpol-etterforsker som kommer til Frankrike for å bistå fransk politi.
Tony blir besatt av tanken på den forsvunne sønnen og nekter å gi opp å finne ham.
Serien veksler effektivt mellom et nåtidsplan i 2014 og tilbakeblikk fra tida rundt kidnappingen av sønnen i 2006.
Begge perioder byr på en intrige med stadige spenningstopper, samtidig som forholdet mellom de to tidsnivåene slår gnister.
Hvordan kunne det gå slik det har gått?
Vekt på detaljer
Tom Shankland har regien.
Han er en dreven regissør av enkeltepisoder i spenningsserier, men dette er hans største verk hittil.
En antydningenes mester.
Personene som introduseres, blir karakterisert gjennom korte, effektive scener.
Man får vite akkurat nok til å pirre nysgjerrigheten.
Vekslingen mellom fortid og nåtid, og mellom forskjellige aktører i dramaet, er rytmisk veltimet.
I hvert fall i de to episodene (av åtte) denne anmeldelsen er bygd på.
Som sedvanlig når BBC er inne i bildet, er rollene besatt av skuespillere som kan faget, ned til den minste birolle.
Politifolk, journalister, slektninger, venner og tilfeldige mennesker får sin velkalkulerte plass.
Dette er et sterkt og intenst drama - av den typen som nådeløst forvandler TV-titteren fra tilskuer til deltaker.
| 1
|
301441
|
Spinkelt og sprikende
Ikke så supert fra a-ha-Magnes supergruppe.
|||ALBUM:
For mange høres dette sikkert ut som et drømmescenario.
Magne Furuholmen fra a-ha, Guy Barrymore fra Coldplay og Jonas Bjerre fra Mew går sammen og lager band.
I tillegg har de fått med seg den svenske produsenten Martin Terefe, som blant annet har jobbet med a-ha.
Supergruppe i emning, eller hva?!
Vel, som vanlig, nær sagt, blir ikke nødvendigvis summen av gamle helter til en stor musikalsk hulk som sprenger grenser og låter særlig potent.
I stedet høres «We Are Here» ut som en bandøving der alle medlemmene får gjøre som de vil — noe som visstnok også er et slags grunnprinsipp for prosjektet: alle synger, alle spiller litt gitar, alle trykker litt på synthene.
Ganske sikkert morsomt for de involverte, men som plate blir dette for skisseaktig, sprikende og drodlende.
Vi kan kanskje si det minner om en spinkel elektroversjon av Mew eller en noe gammelmodig og pretensiøs utgave av elektroniske poporkester som Passion Pit og Postal Service.
Og selv om «Datascroller» er overraskende morsom å høre på, med autotune og simplistiske trommemaskiner, mens «Josie» er en ganske pen poplåt, kan ikke dette oppfattes som noe særlig mer enn en slags lavterskelutgivelse fra Apparatjiks side.
Dermed ender «We Are Here» opp som en kuriositet for lidenskapelige a-ha-tilhengere som kjøper alt trioen har hatt fingerspissene borti, inklusive Furuholmens grafiske bokstavtrykk.
| 0
|
301443
|
Anmeldelse:Strålende roman om erotikk og livsinnhold fra James Salter
«Alt som er» ble hans siste roman.
Det er ikke tilfeldig at billedkunstneren Richard Tuschmans meditasjoner over maleren Edvard Hopper pryder coveret på de to siste bøkene til den amerikanske forfatteren James Salter (1925-2015).
Salter skriver slik Hopper maler; illusjonsløst, vakkert, uten pynt eller symbolske undertoner, ensomme mennesker, alene eller sammen med andre.
Salter døde forrige helg, så vidt fylt 90.
«Alt som er», ute på norsk i Merete Alfsens suverene oversettelse, ble hans siste roman.
Den handler om livet, døden og våre bestebelser på å gjøre det beste ut av det hele.
Ingen romantiker
Ingen romantiker
Her er ingen hendelser fra fortida som kommer krypende inn og forrykker tilværelsen.
Boka rommer ingen skjebneregnestykker som går opp til slutt, med tragisk eller lykkelig konsekvens.
I likhet med Edvard Hopper avbilder Salter tilværelsen uten formildende omstendigheter eller det motsatte.
«Alt som er»
Forfatter:
James Salter Oversetter:
Merete Alfsen Forlag:
Arneberg
« Tittel »
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788282200998
Kjøp boken hos ARK
Jakt på lykken
Han elsket henne ikke bare for det hun var, men for det hun kunne bli...
Når man elsker, ser man en fremtid i overensstemmelse med sine drømmer
Jakt på lykken
De blir skilt før de får noen barn, og de neste 30-40 åra er Bowman rastløst på jakt etter tilfredstillelse i form av korte eller langvarige forhold til kvinner.
Han blir elsket, ikke minst fysisk.
Salter bidrar med noen ganske intime erotiske skildringer.
Et godt seksualliv er på grensa til «et gudsbevis».
Men han blir også sveket stygt, uten at han egentlig gir opp.
Vi forlater ham i 60-årsalderen.
Han er blitt gammel nok til å gruble over døden, «men han hadde aldri greid å forestille seg den, det å ikke være mens alt annet fremdeles eksisterte...han skulle ta med seg alt han hadde opplevd».
De beste tradisjoner
undervurdert dikter
De beste tradisjoner
Bowmans historie er ryggraden i boka, men den myldrer av bipersoner, statister og detaljer, som hver er forsynt med nøye utvalgte skjebnetråder, uttrykt så økonomisk som dette:
«...en skikkelse fra Dickens, korpulent og kolerisk, med en uhelbredelig kjærlighet til kvinner, som en gang hadde drevet ham til et selvmordsforsøk da han ble avvist av en han elsket.
Han kastet seg ut av et vindu i fortvilelse, men landet i noen busker.
Han hadde vært gift tre ganger, og hver gang, merket man seg, med en kvinne med større bryster enn den forrige.»
Dette er en god bok å lese.
Setningene føyer seg eføyaktig opp langs livets vegger.
Det handler om savnet «av et reelt midtpunkt i tilværelsen».
Til sjuende og sist om dødsbevissthet.
Meménto mori, som latinerne sier.
Husk, du skal dø.
| 1
|
301445
|
Norsk metal, nå også fra Mo i Rana
Allfader bør absolutt være i stand til å sette hjemstedet på metal-kartet.
ALBUM:
Allfader fra Mo i Rana er ikke blant de ekstremmetal-bandene som har fått mest oppmerksomhet her til lands.
Det har både sine naturlige årsaker, men kan kanskje også virke noe ufortjent.
Nå har det aldri vært den mest teknisk orienterte delen av sjangeren fagpressen har viet mest oppmerksomhet.
Det til tross, Allfaders groovy og velspilte metal har absolutt noe fore.
Gjengen kombinerer den nordiske lyden med melodisk inspirasjon fra de siste Carcass-platene, samt de monumentale riffveggene til band som Bolt-Thrower.
Hør for eksempel episke «Titan's March».
Produskjonsmessig sverger de til samme idealer som nevnte band, med andre ord gitarene langt frem i lydbildet og trommelyden hard og kontant uten at det låter upersonlig og livløst.
«Black Blood Flux» er en fin blanding drops for de som liker alt fra heavy metal og thrash til black metal.
| 1
|
301446
|
Bokbacka:Et av de beste måltidene på lenge
Verdens beste fries og sjøkreps gir terningkast seks.
- Skal vi spise den potteplanta der?
Robinson måpte da det plutselig stod en stor busk på bardisken.
Det var visst forretten.
En renne rundt potta var fylt med rariteter.
Og det skulle spises med hendene.
Det var godt de hadde fått varme, fuktige håndklær først.
Utsøkte smaker
Men smakene som lå rundt «Treet», som retten heter, var utsøkte.
Spesielt den ristede kavringen og kremosten i bunnen.
Selv om det var litt vanskelig å få i seg.
- Har dere vurdert å gi folk bestikk, undret Robinson.
- Vil dere ha det, spurte kelneren uten å svare på spørsmålet.
Robinson kikket seg rundt.
Det stod flere trær på bordene - folk lo av det, synes visst det var litt festlig.
Robinson ristet på hodet.
- Ikke vær så surmaget, sa Fredag og nippet til hvitvinen som vinkelneren hadde anbefalt til femretteren - som ble en sjuretter etter at kelneren nærmest hadde insistert på at Robinson og Fredag skulle legge sjøkreps og fries på toppen.
Gourmet i baren
Å sitte ved en bar på en gourmetrestaurant virker litt fremmed, men viste seg å være en morsom og intim måte å spise på.
Du kan småprate med kelnere, glane på de andre gjestene og komme tettere på følget ditt.
Det finnes bord, men da må du be om det i forveien.
Der seilte det to porsjoner med røykt egg, spinat og ørretrogn over bardisken.
- Mmmm.
Nydelig.
Måtte det fortsette sånn, sa Fredag henført.
Det gjorde det ikke.
Det ble bedre.
Fresende steinblokk
En fresende steinblokk lå plutselig på bardisken.
Med to rå sjøkreps på.
Robinson ble sittende og se de små skalldyrene krølle seg før de forsiktig ble lagt på tallerkener.
- Er det mulig?
Jeg innser nå at jeg ikke har smakt sjøkreps før.
Dette er så friskt og ferskt at det er ... noe helt annet.
Tartar på angus, med brokkoli, rømme og løyrom var neste rett.
- Altså, jeg tror ikke jeg har smakt saftigere og mer smakfullt kjøtt noen gang, og løyromen gir en herlig kontrast, sa Fredag.
Robinson var mer opptatt av å følge med bak baren.
Hvordan skulle de gjøre «Treet» rent for neste runde?
Joda, mannen bare pirket ut rennene og vasket dem skikkelig.
- Skjerp deg, sa Fredag.
Treffsikker vinpakke
Når du skal gjennom en sjuretter, går det mer vin enn du tror, selv med vinpakke.
Vinkelneren viste seg å være meget treffsikker.
Og raus med påfyll.
Det var lekre viner fra bourgougne, kraftige røde italienere.
Han var full av historier og tok seg god tid.
- Jeg liker svensker, sa Robinson.
- De forstår verdien av small talk.
Morsom innpakning Maten på Bokbacka har en morsom innpakning.
Trekasser, stein, og ja, potteplanter.
Det gir hele besøket en ekstra dimensjon.
«Perfekt fries», kaller de det i menyen.
- De legger lista høyt med et sånt løfte, sa Fredag, mens kokken skjøv to kremmerhus med avispapir over til dem.
Med hvitt dryss av trøfler.
Og en søt amerikansk øl til.
Robinson kastet seg over de lett brunsvidde potetstengene som glinset av fett.
- Vet du hva?
Dette er verdens beste fries.
Er det lov å be om mer, spurte Robinson, som tømte det fettete kremmerhuset før Fredag hadde smakt på sine.
Det var på tide med noe hvitt.
Mykt torskekjøtt Fredag mente kombinasjonen mykt torskekjøtt og salt torsketunge var optimalt.
Robinson måtte si seg enig.
Orker vi mer nå, da?
Sa Robinson og lente seg tilbake i stolen.
Duroc gris med grillet purre viste seg å være en nydelig avslutning på måltidet.
Mør og kraftig i smaken.
Menyen fristet med geitost, og de falt for fristelsen.
Kremet og fyldig.
Dyrt og deilig 4500 kroner lød sluttsummen.
Det koster å være kar.
- Ja, når du sier det, det er jo nesten bare menn i dress her.
Sikkert med feit representasjonskonto, sa Fredag.
- Men når det er sagt:
Dette er et av de beste måltidene jeg har hatt på en god stund.
Og sjøkrepsen og «fries'en» alene var verdt prisen.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
301447
|
Feite biler, tynt manus
«Fast & Furious 6» er en hårete film om glattbarberte kroppsbyggere, beintøffe damer og lekre kjøretøy.
FILM:
«Fast 6» er også en film om overarmer.
Jeg har derfor et ønske og det går som følger:
Hva om all den energien, alle de timene og proteinshakene som er pumpet inn i Dwanye Johnson og Vin Diesels overarmer, heller ble brukt til hjernegym og et bedre manus?
I motsetning til hva mange synes å tro, er det mulig å kombinere god action med et smart manus.
I stedet blir jeg sittende og glo på The Rocks abnorme overarmer og superslanke Gal Gadots svært fotogene kinnbein.
I forkant av forrige film, 5-ern, bestemte filmskaperne seg for å utvide målgruppa fra fans av gateløp til dem som også liker at bilkjørerne er ute etter en datadings eller et stort pengebeløp.
Omleggingen virket og «Fast 5» ble den mest rasende suksessen så langt.
I «Fast 6» er dingsen et menneske, noe som er et pluss.
Sirup i kjeven
Jeg vil så gjerne like «Fast & Furious»-filmene, men det hyggeligste jeg kan si, er at kjøretøyene blir stadig kulere.
De amerikanske muskelbilene dominerer, men hva sies til en Jensen Interceptor og en Escort 74-modell som ekstra britisk krydder?
Ulempen er at mange av kjøretøyene har mer personlighet enn skuespillerne.
Bilene er lynkjappe, men noen må ha fylt bensin på Vin Diesel, for han snakker langsommere enn noensinne.
På tide å bytte en pakning eller to?
La meg si det slik:
Hvis du foretrekker lyden av en Mustang 69-modell framfor Vin Diesel som trekker inn haka for å si noe vektig, ja, da må det være lov å si at det finnes rom for forbedring i «Fast 6».
Bånn pinne
Den pensjonerte Toretto og «familien» får et oppdrag av Hobbs (Johnson) og må nedkjempe Owen Shaw, en britisk superskurk, spilt av Luke Evans.
Torettos motivasjon for å delta, er et fotografi med gamle kjente.
Shaw er tilsynelatende smart, men actionsekvensene blir ikke mer logiske av den grunn.
Som Dante ville sagt, hvis han var filmanmelder:
La all logikk fare, dere som her trer inn.
Filmen byr blant annet på verdens lengste rullebane, omtrent 15 minutter med action i rak linje og stor fart.
Filmens hovedstyrke er spektakulær action, men litt mindre jernpumping, erstattet av realisme i både nevekamp, mental tvekamp og bil-til-bil-hopping, ville gjort underverker.
| 0
|
301449
|
En bimbo krysser sitt spor
Sjarmløs forfører tar en unødig kronglete vei mot nytt og bedre liv.
FILM:
liker
Dickens-pastisj «Ghosts of Girlfriends Past» benytter seg av samme taktikk som de fleste andre McConaughey-epos.
Matthew får gå gjennom filmen som ryggesløse kvinnebedåreren publikum egentlig vil han skal være, før han kommer på bedre tanker i de siste ti minuttene og slår seg ned med hun skikkelige jenta i cardigan – her gestaltet av en blek, innbitt Jennifer Garner.
Fotografen Connor Mead, Matthews alter ego for anledningen, reiser til en herregård på landet for å overvære brorens bryllup – et bryllup han ikke legger skjul på at han synes er en skrekkelig dårlig idé.
Natten før vielsen møter han tre spøkelser, som tar ham med på en reise for å se nærmere på tidligere, nåværende og fremtidige romanser, etter mønster av Dickens «En julefortelling», og det der denne reisen som får Matthew til å innse hva som egentlig betyr noe i livet.
Irriterende
En av mange dårlige ideer fra filmskapernes side er å legge «Ghosts of Girlfriends Past» til vinteren, slik at Matthew ikke får vist frem sitt fremste fortrinn som skuespiller: vaskebrettet.
I tillegg er rollen hans sjarmløst skrevet, og du vet en romantisk komedie har et problem når du innerst inne vil at heltinnen skal ende opp med den andre fyren.
Ikke at Matthew har så mye konkurranse fra det irriterende birollegalleriet, som omfatter den personlighetsløse broren, den hysteriske bruden og de horete brudepikene.
Spøkelsesreisene er hakkete og umusikalsk bygget opp, og i tillegg kaster regissør Mark Waters inn et par slapstickopptrinn som virker sakset fra en Rosa Pantern-film og som er fullstendig malplassert i dette marengsuniverset.
Legg til et klamt og overtydelig lydbilde og en uinspirert regi og du har en film som mer enn noe annet bare virker giddalaus.Det er for øvrig påfallende at den eneste regissøren som har gjort noe vettugt med Matthew og tennene hans er Ben Stiller, som i «Tropic Thunder» ga ham en hysterisk rolle som manisk Hollywood-manager.
Stiller viste at Matthew er best når det ikke er noen kvinne i nærheten som han forventes å forføre.
Men det er det, dessverre, nesten alltid.
| 0
|
301450
|
Katalysator for sinne, sykdom og andre ting som kan gjøre hverdagen til en trang gang
Okkultokrati er i form.
ALBUM:
Ikke alle lager musikk for å behage.
Oslobandet, som egentlig ikke er et osloband, Okkultokrati, er definitivt et av dem.
Deres etter hvert lett gjenkjennelige fusjon av kald punk, metal og hardcore er mer en katalysator for sinne, sykdom og andre ting som kan gjøre hverdagen til en trang gang.
På «Night Jerks» låter gjengen som alltid innbitt, men samtidig angrepsvillige og fokusert.
Tempoet er skrudd inn mot midten, hvor de kvernende låtene blir brutt opp av mer ambiente og stemningsskapende kutt som «Zero Kulto».
«Moon Daggers»
Med sine kataoniske fraseringer, låter monotone «Rose Crux» noe om det norske avantgarde-bandet, Munch.
Det er mye kløktig låtskriving på «Night Jerks», kanskje bandets beste så langt?
Anbefales.
| 1
|
301451
|
Hell i kjærlighet
Thom Hell er blitt enda bedre på alt han har vært god på.
|||
ALBUM:
Den joviale sørlendingen Thomas «Thom Hell» Helland har de siste årene stått frem som en stadig mer selvsikker forvalter av klassisk, orkestrert popmusikk.
Men der stemmen hans tidligere har vinglet noe — en smule usikker og søkende — har det nå skjedd noe:
Røsten har tyknet til, samtidig som han fortsatt har god kontroll på Paul McCartney-falsetten.
Med sitt fjerdealbum som soloartist tror jeg vi kan si at Hell virkelig har funnet seg til rette i uttrykket sitt.
En norsk Mayer
Så hva slags musikk er det snakk om?
Hjertelig popmusikk, hvit soul, og vestkystrock, med delikate pianotema, jazzete arrangementer og gjennomtenkt oppbygning.
For å plassere
Hell på referansekartet, kan vi si det låter som en blanding av Jackson Browne, Steely Dan og Brian Wilson — i tillegg vil du garantert finne hint av et utall andre tidløse popartister i miksen.
Han beviser dessuten at han godt kan bli et norsk svar på John Mayer, om det skulle være ønskelig, med runde og fengende «Going Out»:
Den bør på radio så fort snøen smelter — på alle kanaler fra P1 til P5.
Samtidig byr «All Good Things» også på mer kompliserte følelser og dramatikk.
Macca-melankoliTittelsporet spenner mellom Macca-melankoli og et kaotisk symfosammenbrudd, mens tunge «The Love We Thought We Had» ser de mørke skyene i kjærligheten.
Avslutningen trekker dog noe ut — tre ballader blir litt baktungt på tampen, men det er vanskelig å si om kutting eller omstokking ville vært den rette kur her.
NM i trommisHell har både dyktige og «riktige» venner, noe som blant annet speiles i slagverkbesetningen på «All Good Things».
Muligens den sterkeste noensinne på en norsk plate:
Martin Horntveth fra Jaga Jazzist, Torstein Lofthus fra Shining, allestedsnærværende Karim Sayed og unge, lovende Thomas Aslaksen fra PowPow og The Cheaters.
Grunnen til at dette trekkes fram, er ikke at albumet høres ut som en buekorpsinnspilling, men for å illustrere hvor mange gode krefter som er med på å gjøre dette til den sammensatte popplaten den er blitt.
Ja, nevnte jeg at Thomas Dybdahl og Mathias Eick er med?
Alltid en vendingUansett er det selvfølgelig Thom Hell som skal ha æren her.
Han har åpenbart store ambisjoner for hver låt.
De tar stadig nye vendinger, det veksles fint mellom sødme og disharmoni, mellom forelskelse og tvil.
Og akkurat idet du mistenker en låt for å bli kjedelig og forutsigbar, så klarer han å vri ut et refreng eller mellomparti som hever nivået og beviser at han er noe mer enn bare nok en solid «Pet Sounds»-kopist.
| 1
|
301453
|
Smilefjes!
Du må være en skikkelig grinebiter for ikke å bli lykkelig av Nico & Vinz.
ALBUM:
Og da tenker jeg ikke på at gutta fra Holmlia og Lambertseter har stått for den største norske internasjonale hiten siden a-has «Take on Me».
Eller at «Black Star Elephant», deres andre album sammen, er nesten utelukkende skapt ved hjelp av norske krefter, norske musikere.
Jeg snakker om låtene, selvfølgelig.
At nå velkjente «Am I Wrong» er en eksplosjon av optimisme og sabla godt humør.
Og ikke minst fengende gitarriff, fiffige vokalstrukturer og rytmer inspirert av den ghanesiske musikksjangeren azonto.
«Whooo!» som Nico selv sier.
Jeg tenker på at «Last Time» og «Runnin'» er emosjonell gla'r&b; på linje med for eksempel Ne-Yo.
At produsent Thomas Eriksen og komponist/dirigent Eivind Buene har skapt helt nydelige piano- og strykesekvenser på «Thought I Knew».
Og at «People» klarer å gjenskape den lykkefølelsen som får deg til å bli rørt av familien på julaften, grine i bryllup og omfavne vennene dine på fest.
Profesjonelt
Det er blant annet det som er så fantastisk med Nico & Vinz, med produsentene William Wiik Larsen, Eriksen, Stargate og Sirkus Eliassen (!).
At det høye internasjonale nivået, det er uten tvil ekstremt profesjonelt, men samtidig, samtidig føles det på et vis så oppnåelig.
Det er slikt som får musikkinteresserte tolvåringer til å starte band, spille inn låter på dataen og legge dem ut på internett.
Til å drømme at de også, en gang, kan bli popstjerner.
Forankrer albumet Uansett:
Med sin unike fusjon mellom Afrika og Norge, pop og r&b;, har Nicolay Sereba og Vincent Dery laget en slags moderne kommerspopversjon av Paul Simons «Graceland».
Låtoppskriften er hovedsakelig den vi kjenner fra «Am I wrong», den klimprende gitaren, følsomt vokalsamspill og rytmene som bygger seg opp til et livsbejaende og jublende refreng.
Samtidig er ikke alt bare pop og gammen.
Raymond og Kouame Sereba, som jeg etter litt Facebook-snoking har landet på må være Nicos far og onkel, har fått hele syv mellomspill på plata.
Små vise- og snakkesnutter som sniker seg mellom poplåtene og forankrer albumet i afrikansk musikk- og fortellertradisjon.
Som gir albumet en uforutsett dybde.
Men, joda.
Av og til kan bli litt mye oppskrift, litt mye positivitet, litt mye «Lion King».
Litt kitch a la Manu Chao.
Litt monotont, rett og slett.
Men hva så?
Amerikanerne kommer til å elske dette.
Og det gjør jaggu meg jeg også.
| 1
|
301455
|
Mye søl i Bradley Coopers nye film
Bradley Cooper spiller kulinarisk Prometevs i et underholdende, men forglemmelig kokkedrama.
FILM:
I kjølvannet av Anthony Bourdains bok «Kokkejævler» og Gordon Ramsays gjennombrudd som realitypersonlighet, har den hissige, impulsive og geniale — for ikke å si mannlige — kokken blitt en populærkulturell arketyp.
Denne skikkelsen banner, skriker, drikker og ligger med alt som rører seg, og innimellom slagene snubler han jevnlig over smakskombinasjoner som er så sublime og fullkomne at himmelen åpner seg og Gud selv stikker neven ned for å gi ham en velfortjent high five.
Ensom kokk I «Burnt» spiller Bradley Cooper hovedrollen som Adam Jones, en oppskriftsmessig begavet og konfliktfylt kokk som nylig har stablet seg på beina etter å ha lagt en lovende karriere og et utsvevende liv i grus.
For å gi tilværelsen mening har han tatt mål av seg å oppnå tre stjerner i Michelinguiden, hvilket i første rekke innebærer å sette sammen et mannskap som kan ledsage ham på hans ferd mot heder og ære.
Historien åpner derfor som en kuppfilm, hvor Jones rekrutterer sine medsammensvorne, før den gradvis glir inn i et mer tradisjonelt dramaspor.
Og til syvende og sist er det spillefilmens konvensjoner som forhindrer «Burnt» i å bli noe mer enn en lett og forglemmelig underholdningsfilm.
Mye søl TV-programmer om matlaging er mer populære enn noensinne, men selv om matlaging + filmstjerner + treaktsstruktur gir mening som en forretningsidé, er det ikke dermed sagt at ingrediensene går opp i en høyere enhet på lerretet.
Matlagingsreality nyttegjør seg av hyperkomprimerte og usammenhengende versjoner av spillefilmens fortellerstrukturer, og fremstår ofte som sammendrag av høydepunkter snarere enn fortellinger i ordinær forstand.
Musikkmontasjene som elegant lokker fram matlagingsfiksjonens tre viktigste reaksjoner — latter, tårer og vann i munnen — viser at «Burnt» med fordel kunne lagt seg på en tilsvarende fortettet linje.
For etter hvert blir det åpenbart at filmens problem ikke er at den er kitschy, klisjépreget og karikert, men at den ikke er kitschy, klisjépreget og karikert nok.
| 0
|
301456
|
Anmeldelse:Luke Elliot - «Dressed for the Occasion»
Mørk crooning fra USAs østkyst — og Østfold.
ALBUM:
Luke Elliot — navnet er av den typen du er sikker på du har hørt før.
Men hvem er det snakk om?
En revolvermann fra ville vesten?
En gangster?
En helt vanlig fyr?
Eller en rocker?
Kanskje det hele på en gang?
Stemmen hans kommer fra alle plasser og ingensteds, energisk og tilbakelent, lidenskapelig og livstrett.
På samme tid.
En røst som synger mens livet er varmt, som glir inn og ut av trøbbel, som forteller om togrøverier med en sigar i munnvika og har en slitt revolver i jakkelomma.
Beat-eleganse
Luke Elliot er fra New Jersey.
Han er mindre rocka enn Sinatra, og mer av en crooner enn Springsteen.
Men i slekt med begge.
Han skriver sanger med Jackie Levens beat-eleganse og Stan Ridgeways drift mot gangsterromantikk, Nick Lowes dødsdrift og Richard Hawleys sans for det storslåtte.
Han drar bare én cover, Tim Hardins «Reason to Believe», kjent i versjoner med haugevis av artister, fra Peggy Lee og Bobby Darin til Ricky Lee Jones og Neil Young.
Luke Elliot har en sterk og bærende vokal, som løfter denne melankolske kjærlighetssangen til store høyder.
Norske rockere
Elliot kunne i og for seg ha vært backet av et symfoniorkester eller en jazzcombo.
Men her er det en gjeng norske rockere som står for musikken og skaper et fruktbart konstaterende komp av twangy gitarer, lap steelgitarer i glideflukt, hamrende trommer, pianoakkorder og fyldig hammond.
Trøkket kan minne om den sagnomsuste Seattle-gruppa Walkabouts anno 1990.
Plata er produsert med sans for sjangeren av den mildt sagt drevne amerikaneren John Agnello.
Klassikerfølelse
De norske musikerne gjør jobben med smittende overskudd.
Det er som om de vet at de er med på noe viktig, en innspilling som kan bli stående.
Det tror jeg den gjør.
Det er noe med det sultne talentet, den fandenivoldske spontaniteten og det storfelte lydbildet som gir følelsen av at dette er en instant klassiker.
Luke Elliot kan bli kjent som Stemmen fra Amerika, som valgte å spille inn sitt fjerde album i Halden, Østfold.
Og aldri så seg tilbake.
| 1
|
301457
|
Endelig Turns sin tur
Verdt ventetiden.
ALBUM:
I sju år har det vært snakk om debutalbumet fra Oslo-baserte Turns, og idet man sluttet å tro det skulle komme, er det her plutselig.
Hovedmann Anders Tjore har blant annet vært opptatt med Montée, i tillegg vil ryktene ha det til at betydelig flikking, justering og en rekke pålegg har måttet til før han var tilfreds med sitt verk.
Så er dette også blitt uhyre sofistikert, rikholdig og ambisiøs popmusikk, vel verdt ventetiden.
Man kan muligens si det høres ut som Jim O'Rourke bakket av Prefab Sprout, for å strekke seg ut etter to trygge referanser i mylderet.
Selv om «Out» muligens kan fremstå som noe avansert, særlig på grunn av bandets interesse for third stream-musikk som preger deler av albumet, bør du gi det en sjanse.
Selv hadde jeg en sterk romjulsopplevelse der vinterlandskapet på omslaget og gitarsoloen på «Do It Again» smeltet sammen og resulterte i uventet ekstase.
Slike øyeblikk dukker stadig opp når man borer seg innover mot albumets kjerne, kan jeg love.
| 1
|
301458
|
Ikke overbevisende
Regissørens valg stenger oss ute fra den opprivende historien i «Sorg og glede».
FILM:
I 1984 kommer filmskaper Nils Malmros hjem fra et foredrag og får vite at hans kone har drept deres ni måneder gamle datter i et psykotisk anfall.
Hendelsen blir omtalt i pressen, men uten navnene på de involverte.
Først i 2013, nesten 30 år seinere, forteller Malmros historien, gjennom «Sorg og glede» og en rekke intervjuer.
270 000 dansker ser filmen på kino og landets kritikere er, med et par unntak, svært begeistret.
I likhet med anmelderne i bransjebiblene Variety og Hollywood Reporter, har jeg vanskelig for å skjønne hva begeistringen bunner i.
Flatt
Mang en sann historie er blitt til middelmådig film.
Det er heller ingen garanti for kvalitet at det er regissørens sanne historie som fortelles.
I tilfellet «Sorg og glede» er det besynderlig hvor flatt og uengasjerende resultatet er blitt.
Jeg blir gjentatte ganger forbauset over hvordan rollefigurene reagerer og handler i etterkant av en så opprivende hendelse.
Det starter allerede i første scene, der Johannes (regissørens alter ego, spilt av Jakob Cedergren) kommer hjem og finner sine svigerforeldre sittende i stua.
De forteller at hans kone Signe har drept datteren Maria og at hun er sendt til psykiatrisk sykehus.
Johannes reagerer rolig, men med overdrevet vantro.
Sitter og snakker
Deretter blir han intervjuet av en gusten og langsom politietterforsker.
Han snakker med sin advokat, som forklarer at Signe trolig vil dømmes til forvaring.
Alternativet er behandling, men det må rettspsykiateren underskrive på, noe som er lite sannsynlig.
Johannes får to fedre på døra som forteller at alle foreldrene har skrevet under på ei liste for å få Signe tilbake som lærerinne for deres barn, selv om hun nettopp har drept sin datter.
Midtpartiet i filmen tilbringer Johannes på det triste, halvmørke kontoret til rettspsykiater Birkemose (spilt av den alltid forsofne Nicolas Bro).
Fram til nå har dette vært en «tell, don´t show»-film der historien er blitt presentert gjennom mennesker som sitter i pregløse rom og snakker sammen.
Det kommer derfor som en lettelse når samtalen med Birkemose stykkes opp av en rekke tilbakeblikk.
Forvirrende
Både Cedergren og Helle Fagralid (Signe) er kurante i sine roller og mye ligger til rette for et hjerteskjærende drama.
Dessverre er det for mange av regissørens løsninger som stenger for identifikasjon.
Mens de er nyforelsket, ser vi Signe lese «Sjosja» av Isaac Bashevis Singer, men hennes analyse er usofistikert og barnlig og Johannes belærer henne.
Seinere gjør han narr av de gammelmodige møblene hennes (flislagt salongbord, hjemmeheklete lamper) og sier han er overrasket, siden hun virket så sofistikert og voksen!
Jeg kunne nevnt en rekke andre episoder som etterlot meg forfjamset og hoderystende.
De bidrar alle til at «Sorg og glede» underminerer sitt gruoppvekkende utgangspunkt og alle dets dramatisk interessante implikasjoner.
Nils Malmros er svært anerkjent for sine selvbiografiske oppvekstskildringer fra 80-tallet, men denne gangen burde han kanskje frigjort fortellingen fra den biografisk korrekte tvangstrøya og sett om det likevel fungerte som drama.
| 0
|
301459
|
Soleklar «Årets låt»-kandidat
Men får du høre den på radio av den grunn?
|||
LÅT:
En «årets låt»-kandidat rett inn fra venstre her.
Vi snakker øregodis av overdrevent smakfullt merke, nærmest for en fem minutter lang minisuite å regne:
Et svalt, bassvulmende diskogrunnkomp, som om «Thriller» og «Voulez-Vous» var kryssklippet og så dratt ned fra 45 til 33 omdreininger.
Eller er det egentlig bassriffet fra Marianne Faithfulls «Broken English» som er sakket ned?
Samme det, hektende er det i hvert fall.
Og det er mer:
Oppå ligger vokal sunget med flat New Order-aktig livstrøtthet som sklir over i et Costello-aktig parti.
Og så åpner det seg fullstendig opp med et vidunderlig, Toto-hintende mykt refreng fra aller øverste pophylle.
Det refrenget er så bra at du fortjener å få det på hjernen umiddelbart.
Selv om dette muligens er feinschmecker-visvas som ikke fungerer som pop i vanlig, kjedelig radioforstand.
P3 må gjerne motbevise det.
Uansett:
Det er så man formelig hører skrittene av Thom Hell, Thomas Dybdahl og Montée som løper hjem til sine respektive skrivestuer.
| 1
|
301460
|
Lidenskapens pris
Sobre «Med åpne øyne» bekrefter antagelsen om at Jerusalem er et ugreit sted å være homofil
|||FILM:
Samme hvor man måtte bo i verden, er det vel slik at i øyeblikket man innser at man tiltrekkes av én av samme kjønn, forstår man også at livet vil bli vanskeligere enn for dem hvis seksualitet faller innenfor det heteronormative.
Likevel er det ortodokse jødiske miljøet i Jerusalem trolig et av de mer ugjestmilde klimaene for homofil romantikk.
Dog tar det ikke lang tid fra unge, velbygde Ezri (Ran Danker) banker på døren til slakterbutikken hans og ber om jobb og husly, til familiefaren Aaron (Zohar Strauss) kjenner en ny lengsel kile i magen.
«Brokeback Mountain»
«Med åpne øyne» er en slags israelsk «Brokeback Mountain», en sober og sofistikert dramafilm.
Med dempet stemme og rene bilder der hvitt og sort er de dominerende fargene, lykkes debutregissør Haim Tabakman med å fange både en sensuell glød og et desperat intrigespill under overflaten.
Heldigvis sniker han seg ikke inn på snarveier som å fremstille de religiøse autoritetene som ondsinnede og undertrykkende.
Snarere minner «Med åpne øyne» om andre forbudte kjærlighetshistorier i lukkede miljøer, som «Uskyldens tid», der de forelskede gir seg tankeløst hen til lidenskapen, mens aktørene rundt dem, som er meget klar over avartene av menneskelig begjær selv om de aldri snakker om dem, gjør de nødvendige grep i det stille for å hindre skandalen før den er et faktum.
Rollen Aarons fromme kone Rivka (Tinkerbell) spiller i dramaet, er gåtefull og interessant.
Kvalitetsbevisst
Det er nesten underlig at «Med åpne øyne» har fått kinodistribusjon i Norge.
Filmen er kulturelt uhyre spesifikk, i den grad at den for mange nok ikke vil føles relevant.
Men den er klartenkt og kvalitetsbevisst i alle ledd, samtidig som den er åpen og forståelsesfull overfor det udefinerbare og emosjonelle som uten forvarsel kan gripe tak i den som minst venter det.
| 1
|
301462
|
Allegorisk totrinnsrakett
«Raketten» er en god barnefilm pakket inn i et haltende drama om Laos' nasjonale traumer.
FILM:
Helt siden ti år gamle Ahlo ble født har han blitt ansett for å være en forbannelse for familien og landsbyen.
Da familien blir tvangsevakuert av myndighetene i forbindelse med bygningen av en gigantisk demning, omkommer Ahlos mor på veien mot deres nye hjemby, og hans overtroiske bestemor er ikke sen om å gi ham skylda.
To for en Familien har blitt lovet nye moderne hjem, men ankommer en støvete jordslette som mest av alt ser ut som en flyktningeleir.
Selv om livet i leiren er ugjestmildt finner Ahlo en venn i unge Kia, og snart tilhører både hun og hennes alkoholiserte, James Brown-besatte onkel Lilla hans utvidede familie.
Sammen begir den nye storfamilien seg ut på reise gjennom Laos' frodige og utbombede landskaper, og da de støter på en stor rakettfestival, ser Ahlo sitt snitt til å bevise at han ikke er noen ulykkesfugl.
Hvis verdensfilmen er en sjanger, er det slik den ser ut:
Sentimentalt innsmigrende, beskjedent rettskaffen og fargerik i samtlige av ordets betydninger, beregnet på et publikum som ser på det å gå på kino som humanitært arbeid.
Utover dette er «Raketten» en uvanlig film i det at den i liten grad signaliserer hvilken målgruppe den retter seg mot.
Med et åpent blikk fortoner den seg som to filmer i én:
Den er både en barnefilm om to barn og en rakettkonkurranse, og et allegorisk drama om de sosiale forholdene i Laos og de historiske traumene som ligger til grunn for dem.
Eksplosiv finale
Av disse to filmene er barnefilmen den klart mest vellykkede, og etterhvert som historien om Ahlo og Kia skyter fart, fortrenger den gradvis det mer voksne dramaet.
De unge skuespillerne tilfører filmen en ukunstlet oppriktighet som bærer på en egen dramaturgi, og som står i åpenbar kontrast til regissør Kim Mordaunts mer kalkulerte og eksotiserende grep.
Og når det omsider er duket for den avsluttende rakettkonkurransen, byr filmen på en serie visuelt spektakulære scener som overskrider alle sjangerdefinisjoner.
| 0
|
301463
|
En riktig kul jul, hilsen Nick Lowe
Her går du rett i julestemning, fri for klisjeer.
JULEALBUM:
To år etter «The Old Magic» er det rom for litt ny magi fra Lowe.
På albumet med undertittelen «A Seasonal Selection For All The Family» lever han også opp til tittelen fra debutalbumet «Jesus of Cool».
Nick Lowe er like kul, 35 år seinere.
Nytt - og «Silent Night»
Karrierens første julealbum har både nyskrevne sanger og «Silent Night» i en usnobbete versjon.
«Quality Street» er rett og slett en uhøytidelig, melankolsk perle med 50-talls beatpop, pubrock, country og rock, ispedd en liten dose rockabilly, i stil med hans rekke av glimrende album de siste åra.
«Billig og vulgært»
Slik reagerte han da plateselskapet ville ha et julealbum:
«Tror dere virkelig jeg ønsker å besudle mitt gode navn og rykte på sånn billig og vulgær kommersialisme?»
Så tenkte han seg om noen sekunder, og fant ut at det kunne være gøy.
Hvorfor ikke gi billig, vulgær kommersialisme en godt navn?
Lowe/Cooder «Quality Street» er uten dødpunkter, og drives fram av den fabelaktige croonerstemmen til Lowe.
I tillegg til Roger Millers «Old Toy Trains», Roy Woods herlige «I Wish It Could Be Christmas Every Day» (fra tida i Wizard) og en Ron Sexsmith-sang skrevet spesielt for ham, serverer Lowe egne låter med titler som «I Wish I Was Born In Betlehem» og «Christmas At The Airport», samt «A Dollar Short Of Happy» - skrevet sammen med Ry Cooder.
Geraint Watkins
Det blir ikke dårligere av at hans faste samarbeidspartner Geraint Watkins, som også står på Van Morrisons lønningsliste, holder orden på de hvite og svarte tangentene.
Det kan du lese deg fram til i morsomme, om enn kortfattede, liner notes skrevet som et tradisjonelt julebrev.
Coveret prydes av et ikke så tradisjonelt «familiebilde».
Det er gjennomført, dette, må vite.
Alternativ julemusikk blir ikke stort bedre enn dette.
| 1
|
301464
|
Han er fremdeles rasende uten grunn
Emopoeten Conor «Bright Eyes» Oberst.
ALBUM:
Å se verden gå bananas av det 13 år gamle internettfenomenet Greyson Chance og hans versjon av Lady Gagas «Paparazzi», tvang denne anmelder til å minnes hva Conor Oberst i Bright Eyes faktisk skrev selv da han var like gammel.
Det er nemlig ikke ofte at en artist er på sitt beste og mest fascinerende som 13-åring.
Emopoet
Men de som har hørt kassettene unge Conor Oberst lagde da han var purung tenåring, bør kunne skrive under på at det er fullt mulig for musikere å være på sitt mest begavede før fylte 22 år.
Det var derfor en ganske stor opptur da den nå 30 år gamle emopoeten proklamerte følgende tekstlinje i Bright Eyes-singelen «Shell Games» før jul:
«I'm still angry with no reason to be».
Håp For - det er når Conor Oberst har vært minst subtil i raseriutbruddene sine, eksemplifisert av Bush-tiraden «Let's Not Shit Ourselves (To Love and Be Loved)» fra den glitrende 2002-skiva «Lifted», at han har vært på sitt mest vellykkede.
På sitt syvende studioalbum under Bright Eyes-navnet er Oberst ofte tilbake på dette låtskrivernivået - samtidig som han er enda mer tilgjengelig enn han var på countryflørten «I'm Wide Awake, It's Morning».
For ti år siden kunne Conor Oberst overbevist hvem som helst om at dommedag var nær.
På «The People's Key» gir han oss håp i tillegg.
| 1
|
301466
|
Hannah og hennes fiender
«Hannah Arendt» er en svært tradisjonell og ganske baktung skildring av den politiske tenkerens mest dramatiske år.
FILM:
Denne filmen var dømt til å bli alvorstung, men det betyr ikke at den måtte bli oppstyltet og langtekkelig.
Det er noe gammelmodig over store deler av den tyske veteranen Margarethe von Trottas portrett av Hannah Arendt.
Selv om filmen foregår i 1961, behøver den ikke å gi inntrykk av å være filmet i 1961.
Det er fristende å be von Trotta se noen episoder av «Mad Men» og legge merke til hvordan friske dramaturgiske grep og presis dialog kan gjøre gårsdagen spill levende.
På den annen side er det mulig Matthew Weiner ville hatt en vanskeligere jobb hvis Don Draper var en kompromissløs filosof oppvokst i Tyskland.
Mye røyk
«Hanna Arendt» konsentrerer seg om årene rundt rettssaken mot Adolf Eichmann.
Arendt var en anerkjent politisk tenker, men hun skulle miste mange venner og tilhengere etter at hennes lange reportasje fra rettssaken kom på trykk i The New Yorker.
I forkant ser vi henne i kjærlig samvær med ektemann Heinrich, i dannede salongdiskusjoner med venner og som foreleser for studenter som betrakter henne med forgapt beundring.
Ofte ser vi henne røyke og stirre konsentrert ut av vinduet.
Alle vennene er glade for at hun reiser til Jerusalem.
De færreste er like glade når hun kommer tilbake med sine funn:
Eichmann er en middelmådig mann som fulgte ordre, han er ikke antisemitt og i stedet et eksempel på «ondskapens banalitet».
Dessuten ville færre jøder blitt tilintetgjort hvis de jødiske lederne i ghettoene hadde gjort sterkere motstand.
Overforklarende
Barbara Sukowas Arendt takler motgangen med stahet og arroganse og noen av de bedre scenene i filmen oppstår når hun forsvarer seg.
Likevel skal man ikke lese mye om konflikten rundt Arendt før man blir klokere enn av å se denne filmen.
Mange av svakhetene ligger i manuset, som gjør rollefigurene altfor litterære og overforklarende i snakketøyet.
Eksempelvis er innslagene fra New Yorker-redaksjonen ekstremt klønete forsøk på presse inn enkle fakta om Arendt som von Trotta burde forutsette at publikum har satt seg inn i.
Denne kunstigheten preger filmen i altfor stor grad.
| 0
|
301470
|
Kvalitet i Kentuckystil
My Morning Jacket er både eksperimentelle og humoristisk.
ALBUM: My Morning Jacket dro hjem til Kentucky for å lage sitt sjette album - passende nok titulert «Circutial».
Hvor mye selve hjemkomsten skal vektlegges er usikkert - slike triks er kjennetegnet av vekslende hell gjennom rockehistorien - men at Jim James og resten av bandet hadde godt av turen til hjemlige trakter er det ingen tvil om.
Sjangerblandingen med americana, folk og noe ubestemmelig eget er både kvalitetssikker, eksperimentell og tidvis tilbakelent humoristisk.
Albumets høyeste formtopp
- «Holdin' On to Black Metal» - lesser på med blåserekke, barnekorsang og et tilsmusset scenografisk gitarhook, før balladen «Wonderful (The Way I Feel)» plasserer oss bak rattet på en støvete pick-up med mysende og ettertenksomme øyne.
My Morning Jacket har kontroll på vektskålen hvor fortid veies med fremtid - og resultatet er ett av bandets beste.
| 1
|
301471
|
Anmeldelse:De vakreste diktene til Linda Klakken er til å få frysninger av
Bringer universet inn i det hverdagslige.
I Linda Klakkens tredje diktsamling er utgangspunktet spennet mellom det grenseløse kosmos og den avgrensende hverdagen, kontrasten mellom de store spørsmålene og de små tingene.
Som i samlingas andre dikt:
hvis, plutselig
Som i samlingas andre dikt:
vil det, ifølge NASA ta åtte minutter fra sola slokner til mørket når oss
åtte minutter fins overalt åtte minutter en liten evighet
bare spør mauren som bærer ei kongle på ryggen gjennom ei blomstereng
Mor til barn
Mor til barn
Klakkens debuterte med intervjuboken «Den siste beatpoeten» i 2010, og har gitt ut tre diktsamlinger som tross sine åpenbare kvaliteter har gått litt under radaren i det litterære Norge.
At hun har brakt med seg mye inspirasjon fra den amerikanske beatpoesien er tydelig og tidvis svært gledelig.
I Klakkens dikt finnes gjenklang av det absurdhumoristiske lynnet til Richard Brautigan, Robert Creeleys muntlighet og Kerouacs haikuinspirerte kortdikt, for å nevne noen.
Men Klakken tilfører sin nyenkle diktform en ekstra tøtsj av inderlighet som gir poesien hennes en selvstendig signatur.
Råsterke enkeltdikt
Råsterke enkeltdikt
Jeg håper Klakken tilstreber en større grad av poetiske selvstendighet i neste bok, for dette er et forfatterskap som med sin poetiske praksis illustrerer det en forfatterkollega av henne fra Ålesund, har sagt i et intervju:
«Det trenger ikke å skje noe fantastisk for å få en følelse av at det fantastiske skjer.»
| 1
|
301473
|
Hvis du bare skal se én romantisk krefttragedie i år, er det trolig ikke denne
Miley Cyrus forelsker seg og opplever stor sorg i «The Last Song».
|||FILM:
Kjære romantiker, dette er hva du trenger å vite.
Det er sommer og Miley Cyrus er ferdig med high school.
Hun er sur på faren (Greg Kinnear), som har forlatt kone og barn i New York og flyttet tilbake til barndomsbyen i Georgia.
Hele filmen foregår i sørstatssmåbyen, der Miley forelsker seg i den følsomme hunken Will (Liam Hemsworth).
Miley er supertalent på piano, men sluttet å spille da faren flyttet.
Klarer Miley og faren å nærme seg hverandre igjen?
Og er Will den rette for Miley?
Seriøse Miley
På den annen side:
Hvis du bare skal se én romantisk krefttragedie i år, så er det trolig ikke denne.
Historien er søtsuppe, plottstrukturen er noe grøtete og resultatet er en likegyldig lapskaus av sorg, sommerforelskelse, skilpadder, kreft og religiøse glassmalerier.
Dette er bollekinnede Mileys første seriøse filmrolle etter et langt barnestjerneliv som Hannah Montana.
Syttenåringen har solgt 15 millioner plater og i 2008 figurerte hun på Times liste over verdens hundre mest innflytelsesrike personer.
Så velger hun altså en Nicholas Sparks-filmatisering for å kickstarte voksenkarrieren.
Jeg håper ikke det sier altfor mye om framtida hennes.
Skiftende målgrupper Nicholas Sparks sier i et intervju med USA Today at han skriver i tradisjonen etter Sofokles, Evripides og de andre greske tragikerne.
Et utsagn som viser at 55 millioner solgte bøker har en viss innvirkning på selvtilliten.
De seks Sparks-filmene som er laget til nå har hatt relativt lave budsjetter og spilt inn 50—100 millioner dollar per stykk.
Fine greier, sier studiosjefene, la oss prøve en til.
Filmenes målgruppe skifter.
«Netter i Rodanthe» var beregnet på «modne» kvinner som digger Richard Gere, «The Last Song» er siktet inn mot deres døtre, mens «The Notebook», med Ryan Gosling og Rachel McAdams, i høyeste grad var beregnet på undertegnede en bakfull og etter hvert temmelig snufsete søndag formiddag.
Fabrikkerte følelser «The Last Song» er et av disse skjebnedramaene som dukker opp på FEM noen år etter premieren.
Filmen virker mindre påkostet enn en episode av «Ghost Whisperer» og historien er skrudd sammen med et eneste formål:
Å nappe i hjerterøttene dine hvert femte minutt med fabrikkerte følelser.
| 0
|
301474
|
Nei, nei, gutt.
«That Awkward Moment» er en «Sex and the City»-film med XY-kromosom.
FILM:
Det finnes en egen plass i det popkulturelle helvete for nedlatende underholdningsfilmer.
Dette er filmer som baserer seg på at både filmskaperne og publikum vet hva som er det rette for den forfjamsede hovedpersonen å gjøre, og så venter i halvannen time på at han eller hun skal komme til samme innsikt som dem og si nei takk til det lukrative, men småkorrupte jobbtilbudet; løpe gjennom flyplassen for å hindre drømmedama i å reise, og så videre.
Ønsket om noe fast
Den romantiske komedien «That Awkward Moment» har egentlig alle forutsetninger for å unngå denne typen søvnig forutsigbarhet.
Det dreier seg om hva som skjer når en gutt oppdager at han ønsker at det han har sammen med en jente - en vag romantisk eller erotisk eller flørtete forbindelse - skal bli til noe fastere og mer alvorlig.
Og så er spørsmålet hvordan han lirker frem en definisjon i en urban verden der det finnes myriader av mellomløsninger og midlertidigheter.
Et astronomisk antall jenter har forsøkt å tyne en slik definisjon ut av damefuten Jason (Zac Efron), alltid innledet med et illevarslende «Så ...», som er Jasons stikkord for å kappe trossene og komme seg ut.
Det vil si, helt til han møter den eggende Ellie (Imogen Poots).
Den litt morsommere og litt mindre seriemonogame kompisen Daniel (Miles Teller) har en ubestemmelig kjemi med bestevenninnen Chelsea (Mackenzie Davis), mens deres etablerte legevenn Mikey (Michael B Jordan) oppdager at kona har begynt å lengte tilbake til det uetablerte.
Ingen usikkerhet
Disse situasjonene, slik de oppstår og utvikler seg i verden utenfor guttenes rufsete-glamorøse Manhattan, er ypperlige utgangspunkt for sosial komedie:
De er nervøse tangoer der to parter nærmer seg hverandre og som er helt avhengig av at en eller annen, før eller siden, hopper utenfor stupet og sier jeglikerdeglikerdumeg.
Før et slikt dødssprang er det om å gjøre å prøve å forstå på forhånd om et slikt budskap er velkomment eller ikke.
Men visshet er det vanskelig å få uten å risikere noe først.
«That Awkward Moment» tilbyr noe helt annet, nemlig tre parkonstellasjoner der to er perfekte og ett er hylende imperfekt, og der guttetrioen må ta en lang vei, som er brolagt med flaue penisvitser, bestrødd med kunstige misforståelser og vasket i øl, for å komme frem til åpenbare løsninger.
Løsningen innebærer som regel en stor, romantisk gest, gjerne i offentlighet, overfor småsåret dame.
Da løser alt seg.
Dette er en film om en utrygg og skjelvende situasjon, men den rommer ingen egentlig usikkerhet.
Sukkerprins
Efron er en etablert sukkerprins som ennå har et og annet å bevise som seriøs skuespiller, mens Jordan og Teller regnes som to av de mest begavede av Hollywoods ferske fjes.
Men av de tre er det bare Teller som klarer å forme en troverdig skikkelse; gruppens klovn som begynner å bli lei av rollen sin og smugle seriøse følere inn i ironien.
Ellers føles «That Awkward Moment» som en one night stand mellom «American Pie» og «Sex and the City» (filmene, ikke serien).
Resultatet er at den lekende lett lever opp til sin egen tittel, men på en annen måte enn det som antagelgi var planen.
| 0
|
301476
|
Nordnorsk soul som får snøen til å smelte
Bylarm-aktuelle Heidi Solheim går fra blues til soul/pop på solodebuten.
ALBUM:
Ikke hørt om Heidi Solheim?
Kanskje kan det skyldes at hun holder til i Tromsø og ikke har vært å høre så mye i Oslo-området.
Men det bør endre seg raskt.
Vi har å gjøre med et stort talent som er midt i blomstringstida.
«Jente med rett til å heve stemmen», skrev jeg om Heidi Solheim etter å ha hørt Tromsø-bandet Pristine under Bylarm i fjor.
Som soloartist har vokalist Heidi Solheim tatt tempoet ned betraktelig - men uten at det et øyeblikk blir tannløst.
Memphis Som vokalist i Tromsø-bandet Pristine har Solheim såvidt rukket å lande etter en meget vellykket tur til Memphis, USA, der bandet kom til semifinalen i International Blues Challenge.
Tilsammen 118 band og 85 artister deltok i konkurransen.
Som vinnere av Union Blues Cup for 2011 representerte Pristine Norsk Bluesunion, og etter rapportene å dømme gjorde de seg kraftig bemerket i bluesbyen.
En annen side Men Solheim nøyer seg ikke med å fronte og skrive låtene til bluesrockbandet Pristine, hun har også ambisjoner som soloartist.
Når hun nå albumdebuterer med «Found», har hun virkelig også funnet en annen side av seg sjøl.
Hun er et funn, for å leke litt videre med albumtittelen.
Den andre sida av Solheim er ikke den hissige og litt hypre bluesdama, men en myk singer/songwriter-stemme i soul/pop-landskapet.
Samme produsent
Hun er ikke gått langt for å finne samarbeidspartnere, heller.
Jaga Jazzists Andreas Mjøs trakk også i trådene da Pristines utmerkete debutalbum «Detoxing» ble spilt inn i fjor, og flere av musikerne i bandet er med.
På «Found» lener produsent Mjøs og Solheim seg mer mot stemninger enn rå kraft.
Solodebuten begynner ganske så stille og sakte, men bygger seg opp med mer og mer energi og styrke, før hun tar ned tempoet igjen mot slutten.
Dermed får hun utnyttet stermmen maksimalt.
«My Bad» Åpningen «I Give In» kan minne om Ane Brun i uttrykket.
«Seduce Me» fortsetter i samme leie, i slekt med Karen Jo Fields «Embrace Me», med var og fin fargelegging av gitarist Espen Elverum Jakobsen (Pristine/Adjágas).
I «Come What May» kommer autoriteten i stemmen bedre fram.
Låten er krydret med varsomme blåsere og fløyelsmyke harmonier.
«Alone» kunne vært en Björk-låt.
Og så singelen «My Bad», da.
Det er tidlig på året ennå, men jeg tør likevel å påstå at dette kan komme til å stå igjen som en av de fineste balladene du forhåpentligvis fikk høre i år - sjelfullt og vakkert.
«Too Little Too Late» er ikke stort dårligere, mens oppfordringen «Undress Me» slår hardere.
Tittellåten «Found» og «Enough» er deilig, myk soul.
«Erase my name», synger hun i avsluttende «Away From You».
Ikke ta det bokstavelig.
Pristine spilte på Bylarm i fjor, og i år stiller hun som soloartist - under Østkanten Bluesklubbs Bylarm-konsert på Herr Nilsen i Oslo tidlig i morgen kveld (lørdag).
| 1
|
301477
|
Den søte professoren
«The Theory of Everything» er en biografi med melisglasur.
FILM:
Eddie Redmayne har noe av det samme utenfor rollene sine som inni dem.
Han har nå mottatt en rekke priser for hovedrollen i «The Theory of Everything», og det er imponerende hvordan han alltid fremstår som spontan, henrykt, overveldet og litt klønete på scenen - samtidig som det åpenbart ligger hard jobbing og flere utkast både bak seieren og det han sier fra podiet.
På film har han en gutteaktig spontanitet og utstråling i bunn som fremstår som troverdig og som ikke lar seg skrubbe vekk, men som er mye mer interessant å se på når han spiller mot den snarere enn å understreke det.
Verdensrom og soverom
Redmayne spiller den nervesyke fysikkprofessoren Stephen Hawking i «The Theory of Everything», fra studiedagene da han er en lovende, litt klossete student til han ender som lammet og rullestolbundet verdensstjerne.
Det gjøres iherdige forsøk på å forklare Hawkings tanker om tidens og rommets tøyelighet, men den virkelige historien handler om det som skjer på kammerset og i hagen, nemlig forholdet mellom ham og kona Jane (Felicity Jones).
Det som begynner som en gjespende standardisert historie om ung universitetskjærlighet i knopp, får en nødvendig ekstra dimensjon når livet med den stadig sykere ektemannen blir tyngre og mer tærende enn hva Jane kunne forestille seg.
Nusseliggjort
Men den spesielle biografien blir gjenstand for intens nusseliggjøring.
«The Theory of Everything» virker oppriktig og etterrettelig, men fremstår som historien om Jane og Stephen slik de ville fortalt den på sin egen Facebook-tidslinje.
Det gnisser iblant, de forstyrres av en sjarmerende fremmed som skaper et forførerisk frirom for den utslitte Jane, men egentlig er det ingen her som på noe tidspunkt er noe annet enn oppofrende og omtenksomme, som prøver å gjøre det rette og som aksepterer det med stoisk velvilje når verden ikke går deres vei.
Castingen av Redmayne og den barnlig søte Jones sukrer filmen desto mer.
Nå trår ingen av de to feil, og særlig Redmayne klarer å være uttrykksfull og levende også i scenene der han er paralysert i ansiktet og kroppen.
Det er godt gjort.
Og den sjarmen kommer han aldri vekk fra, selv om han her gjør sitt første, forsiktige forsøk.
| 0
|
301478
|
Apati og byråkrati
«Etaten» resirkulert.
TV:
Offentlig ansatte kan like det eller ikke, men folk som er vokst opp med velferdsstat på alle kanter av tilværelsen synes åpenbart at det indre liv bak statlige skranker er fascinerende.
I dag er byråkraten tv-produsentenes favorittklovn:
Thomas Seltzer modellerer sitt skrudde talkshow etter beslutningsprosessen på et trygdekontor, alle ler av Frithjof Såheim som teit saksbehandler i «Lilyhammer» og i kveld gjenoppliver Atle Antonsen sin psoriasisplagede kontorrotte «Tor» fra den seks år gamle NRK-farsotten «Etaten».
Metamorfose
I 2006 lo vi av Tors ryggesløse mellomledergjerning, den imbesile ja-mannen Rune (Ingar Helge Gimle) og den utsøkt ondsinnede Rikar (Jan Sælid), mens vi irriterte oss over hvor mye det liknet «The Office».
Det første er det meningen vi skal fortsette med, for alle de sentrale rollefigurene i «Etaten» og skuespillerne som gestaltet dem er med i «NAV» - som altså flytter handlingen fra bygningsetaten til arbeidskontoret, og kanal fra NRK til TVNorge.
Det andre skal vi slippe, for liksomdokumentargrepene som kjennetegnet Ricky Gervais' serie er helt borte.
Tradisjonelt
Det vi står igjen med er en tradisjonell dramakomedie, filmet mellom lettvegger og frostet glass og satirisk avstemt mot paradoksene som oppstår når menneskeskjebner og regelsystemer møtes.
Humoren er verken direkte hjerterå eller for snill, men svært forutsigbar og med altfor karikerte situasjoner til at latteren lar seg lokke fram.
I det hele tatt er den første episoden av «NAV» en temmelig blek affære, nærmest energitappende i sin mangel på friske innfallsvinkler til stoffet.
Redningsmann Til gjengjeld går det bare sekunder inn i episode to før serien brått er løftet flere hakk.
Da dukker et par nye figurer opp og redder showet.
En ufordragelig Odd-Magnus Williamson i håndverkeruniform er en av dem, og når han første gang bjeffer mot sin stusslige snekker-sidekick - se da funker «NAV» som noe mer enn en påminner om en av landets tristeste omorganiseringsskandaler.
Endelig.
| 0
|
301480
|
Anmeldelse:Ari Behn leverer forbilledlig novellekunst
Men en skulle tro det ville virke spekulativt å skrive så kaldt selvbiografisk.
«Det er oppstått en avgrunn mellom dem.
Det skjer stadig oftere, og det er ingenting han har kontroll over.»
Replikkvekslingen er hentet fra tittelnovellen i Ari Behns knappe novellesamling «Tiger i hagen».
Jeg-fortelleren bor i London, hans tre døtre sover ovenpå, kona er på seminar i New York, og han hører brøl utenfor.
Det er fra en tiger som lusker rundt i hagen.
Han forskanser seg, og når kona kommer hjem, ler hun av ideen om tigeren, klager over at han ikke klarer å vise henne kjærlighet, og sier at hun lengter hjem til Norge.
Kaldt selvbiografisk
Kaldt selvbiografisk
Desto større bragd da at fortellingen er forbilledlig novellekunst, enkel og stram, med en åpen avslutning som rommer langt mer enn det som sies.
Flere av novellene har en forteller som er til forveksling lik ham selv.
Han er på reportasjetur med fotografen Ole B i Tokyo, doper seg med en hevngjerrig dame i Las Vegas, og er på halvdesperat tur til Kautokeino.
Disse er gode nok, men visse steder slår Behn over i fortolkninger og beskrivelser som liksom bryter ut av novelleformen.
Grusomme minner
Grusomme minner
I «Stein og skygge» er jeg-personen en asylsøker som har fått avslag.
Han kjører rundt med unge Tuva i bilen.
Hun har grufulle minner fra Utøya.
Han om årsaken til flukten fra hjemlandet; det forbudte forholdet til hans store kjærlighet Fardous.
Dette kryssklippes, og kunne lett blitt altfor opplagt.
Det blir det ikke.
Igjen på grunn av det inntil beinet beskårne språket, og den brutalt detaljerte skildringen av hvordan Fardous døde ved steining.
Eksistenstungt
Generelt er det en eksistenstung og desillusjonert tone i novellene.
Som i den siste, som handler om et par, der hun er rammet av en dødelig sykdom
:
Eksistenstungt
«'Døden er en avsporing', gjentar Magnus.
'Og kjærligheten?
Kjærligheten er utro.
Trofasthet er ikke kjærlighet.
Kjærlighet er svik.
Det er ingen gitt å oppleve fullkommen kjærlighet.'»
| 1
|
301481
|
Moderat til mildt vilt
NRK slår til igjen:
Nå får du også Lars Monsen som sakte-TV, og det på lørdagskvelden.
TV:
NRK skal ha for at de ikke gir opp sitt nye mål:
Å sette ned pulsen og tempoet i det norske folk.
De har gitt oss Hurtigruta minutt for minutt.
De har gitt oss fyre-med-ved-tv og strikke-tv.
Nå har de jammen klart å lage tam Lars Monsen-på-ekspedisjon-tv også, og det skal vi attpåtil få servert i beste sendetid i kveld.
NRK på villspor «Monsen på villspor» heter NRKs nye satsing.
Konseptet er:
Programleder Anne Rimmen frakter med seg villmarkens sønn, Lars Monsen, med bind for øynene ut i Skandinavias villmark per helikopter.
Monsen plasseres i naturen med en ferdigpakket ryggsekk med mer eller mindre utstyr og mat.
Han får under fem dager på seg for å finne gitte ruter og komme seg i mål.
Okei.
Vi er mange som er Monsen-fans.
Vi er mange som kjenner Monsen som en sabla hardhaus.
En som ikke er tapt bak ei vogn ute i røft landskap.
Vi har jo - på NRK - sett mannen krysse Canada.
Kjefte ut ville bjørner.
Rase i hundespann gjennom kulda.
Krysse Alaska, ja, Norge på langs også.
Derfor:
Hvorfor skal det være underholdende å se ham vandre og padle og slå telt et par dager?
Skyld på Grylls!
Han vet ikke hvor han er, denne gangen.
Nei.
Og så?
Han trådte ikke barnesko i Canadas villmark før han la ut på tur der, heller.
Oppgavene er rett og slett litt tamme - uten at det er hans feil.
I episode to, for eksempel, får han bare tre knekkebrød og beskjed om å fiske egen mat.
Etter to døgn får han likevel en kasse med brød, smør, spekepølse og whatnot.
I ei tid hvor vi er blitt bortskjemt med ellevill overlevelses-tv a la Bear Grylls «Man vs. Wild», er ikke det veldig spennende.
Har du sett Grylls slukke tørsten med egen urin, blir det noe slapt å se Monsen spise potetstappe av stortåa si fordi han fikk foten nedi turmaten på vei inn i teltet.
Savner krydder Dersom forsiktigheten skyldes at Monsen, som kjent, har vært svært sjuk, forstår vi det.
Men siden dette knapt nevnes, regner vi med konseptet ikke er at han tester egen helse.
Vi er glade for å se ham frisk, og Monsens gode humør og optimisme er fortsatt smittende og sjarmerende.
Rimmen er også engasjert tilstede.
Det hjelper bare lite når vi kjeder oss.
Lite hjelper små klipp hvor Rimmen forsøker å lære seg å padle litt eller å krysse ei elv.
Kunne det vært klipt inn snutter med historier om hvordan mennesker har overlevd i villmark i virkeligheten?
Kunne vi fått frekkere utfordringer?
Mindre mat?
Gåing og telting blir litt lite vilt i lengden.
I hvert fall en lørdagskveld.
| 0
|
301482
|
Ikke akkurat strålende
Lupe Fiascos «Lasers» er så tidsriktig at den allerede er utdatert.
ALBUM:
Med debutalbumet «Food & Liquor» fra 2006 fremsto Chicago-rapperen Lupe Fiasco som en frisk og annerledestenkende rapper som ikke var redd for å vise følelser og meloditeft.
Seks år senere er dessverre hans særtrekk vanskelige å spore i en grøt av radiotilpassede, tidsriktige poplåter.
«Lasers» lar seg best beskrive som en blek versjon av Atlanta-rapper B.o.Bs relativt vellykkete debutalbum fra i fjor, «The Adventures of Bobby Ray».
Men der B.o.B utstrålte musikalitet og smittende tro på eget prosjekt, beveger Lupe seg reservert og unaturlig mellom en blanding av synthtunge produksjoner og spinningvennlige rytmer, og poplåter med pianotriller og la-la-la-refreng.
Det er så tidsriktig at det allerede virker utdatert.
I tillegg har platen for få personlige avtrykk, for få gode vers, og så lite overbevisende tilstedeværelse at man sitter igjen med en følelse av at Lupe er redusert til statist på eget album.
Og selv om det finnes flere låter her som slettes ikke er vonde for ørene, føles «Lasers» som en utrolig lite viktig utgivelse — både for Lupe Fiasco og for oss som lytter.
| 0
|
301483
|
Plata som renser ut de vonde MGP-minnene en gang for alle
Eksplosiv bjelleklang fra snakkisduoen Sleigh Bells.
|||
ALBUM:
Duoen Sleigh Bells fra Brooklyn er en av vårens store undergrunnssnakkiser.
De ble nylig signert til M.I.As plateselskap, og i tillegg leverer de noen visstnok helt uforglemmelige og eksplosive konserter.
Sirener og melodier Debutalbumet «Treats» må også i alle høyeste grad kunne kalles eksplosivt.
Her får vi sirener, skingrende gitarer, overstyrte rytmer og bass så tung at du føler du står lent inntil en høytalervegg når du har platen på øret.
Men det er også plenty med melodier i lydmosen, og vokalist Alexis Krauss har en florlett eleganse i stemmen som står godt til det omkringliggende kaoset makker Derek Miller jobber fram.
Deler av albumet høres ut som om Annie skulle frontet Atari Teenage Riot, mens låter som «Crown On The Ground» og «Infinity Guitars» minner om det gode gamle støyblues-bandet Pussy Galore, bare paret med en slags klubbmusikkens dekadens.
Rensende støy «Treats» er blitt en glimrende plate som lar pønk-attityde møte et lappeteppe av elektronisk bearbeidet musikkhistorie — fra surf til bailefunk — og denne intense halvtimen med moderne støyrock vil garantert rense ut helgens vonde Melodi Grand Prix-minner en gang for alle.
Dessuten har vi fått et hint om hva som kommer til å bli årets høyeste Øya-konsert.
| 1
|
301488
|
De har funnet seg selv
Jaqueline har fått noen ekstra strenger å spille på.
CD:
Ved første gjennomlytt kan det høres ut som om Jaqueline har mistet noe av det autoritære særpreget vi kjenner fra tidligere, rett og slett fordi deres monumentale rock ikke er fullt så stampende og tung lenger.
Det kan også virke som om produsent og WE-gitarist Don Dons har trukket Elverum-bandet enda lenger i retning eget band.
Slektskapet er der, men når man får sunket lenger inn i materien, viser det seg at Jaqueline fortsatt både har særpreg og driv intakt — de har bare fått et par ekstra strenger å spille på.
Der de før var mer avhengig av et fett groove, tar gjengen nå større sjanser og tørr å stole mer på sine melodiøse kvaliteter, sjekk episke «Nomad».
I tillegg er arrangementene langt mer fleksible og helhetsbildet dynamisk, variert og innbydende.
Majestetisk stonerrock i møte med vestkystsødme og klassisk rock?
Det funker i alle fall som ei kule.
| 1
|
301489
|
Jenny Lewis dras fremdeles mot 60-tallet og salt veskyst-pop
«The Voyager» er lyden av sommer.
ALBUM:
Det store kommersielle gjennombruddet lot vente på seg for Rilo Kiley, selv om Los Angeles-gjengen gikk langt i å kle sin kantete indie i poppa klær på svanesangen «Under the Blacklight».
Det har ikke tatt knekken på ambisjonene til Rilo Kileys ellers så travle vokalist, Jenny Lewis.
Både underveis og etter tiden i Rilo Kiley har hun gitt ut soloplater, duettalbum og medvirket på andre.
«The Voyager» er Lewis' andre med kun hennes eget navn på omslaget («Rabbit Fur Coat» gjorde hun sammen med The Watson Twins).
På forgjengeren, «Acid Tongue», sang hun med Elvis Costello, denne gangen har hun med seg Ryan Adams som produsent og Beck lurer i kulissene på singelen «Just One of the Guys».
Varme toner Jenny Lewis er en fargerik sanger, noe hun har vist gjennom hele sin produksjon.
Det er en tiltalende letthet over hennes bittersøte fortellinger, selv om temaene hun berører ofte har en alvorlig og melankolsk undertone.
«I put my head under water baby, I throw my clothes away in the trash,(...)
I was waiting for the god of thunder», synger hun i åpningslåten, «Head Underwater».
Fleetwood Mac-swingen strømmer mot deg og bekrefter umiddelbart at Lewis ikke har kvittet seg med Stevie Nicks-opphenget sitt.
Vel og bra.
Vestkyst-lyden og følelsen av varm California-sol danner et behagelig bakteppe for de fleste postkortene som sendes ut i løpet av «The Voyager».
Innholdsrik Tidsmaskinen er fremdeles rattet inn på 60- og 70-tallet hvor softrock, folk, psykedelia og bluesrock var naturlige hjørnesteiner i den pulserende Vestkyst-scenen.
Det tidligere nevnte Beck-samarbeidet, «Just One of the Guys», slentrer valiumstung av gårde, anført av røffe gitarer og små ilegg av psykedelisk instrumentering.
Florlette «Late Bloomer» forteller historien om en litt spesiell relasjon mellom tre mennesker.
«Nancy came from Boston, she got in trouble very often», synger Lewis kryptisk.
«Love U Forever» er opptempo, radiorock av god gammel «Rumours»-årgang, mens tittelkuttet er en symfonisk liten ballade - en smellvakker såden - som setter et sakralt punktum for en innholdsrik og variert reise.
«The Voyager» er med sine veldreide låter og funklende, varme produksjon et perfekt lydspor til lange tropevarme netter.
| 1
|
301491
|
Mogwai er fortsatt i live
Men bandet mangler dramaturgisk snert.
ALBUM:
På slutten av 90-tallet representerte Mogwai noe ujålete og flåkjeftet blant kunstferdige flinkiser i den såkalte postrocken.
Skottene tilførte den tidvis selvhøytidelige instrumentalrocksjangeren en dæsj punk og oppreist langfinger.
Samtidig mestret de detaljene, viktige små variasjoner i alt det monotone, klangen i pianokassa, skjønnheten i det avgjørende hittet på skarpen.
Men med sin syvende plate fortsetter Mogwai dessverre i et noe fastlåst spor, en tendens vi har sett siden «Rock Action» fra 2001, der både den helhetlige albumfølelsen og nerven i enkeltlåtene i stor grad mangler.
Her savnes faremomentet og den avgjørende finessen, og bandet blir hengende igjen i en gråsone, en programmessig og lett gjennomskuelig spille-lavt-spille-høyt-oppskrift som dessverre virker uinspirert og uten dramaturgisk snert.
Det er likevel øyeblikk å ta med seg videre her, som poetiske «Letters To The Metro» og «Too Raging Too Cheers», eller melodisterke «How To Be A Werewolf» og buldrende «Rano Pano».
Spor som gir næring til mitt håp om at Mogwai fortsatt har det store, episke modningsalbumet i seg.
Fingre i kryss for at det stemmer.
| 0
|
301493
|
Blodig moro
«Django Unchained» er velsmakende spagetti-western à la Tarantino, tilsatt en stor dose alvor.
FILM:
Jeg er en av dem som syntes «Inglourious Basterds» (2009) var en selvdiggende, overlesset smørje av en tålmodighetsprøve, fylt med snirklete monologer uten ende.
Starten på «Django Unchained» ga meg derfor bange anelser, for her var han igjen, den prisbelønte Christoph Waltz, Tarantinos nye alter ego, alltid like velvillig innstilt og så enerverende veltalende at man knapt tør å spørre fyren hva klokka er, av frykt for å bli viklet inn i en bisetning man aldri kommer ut av.
Men, som dere kan se på terningen, Waltz tok ikke knekken på meg denne gangen.
I stedet blir han gradvis en ganske så likandes figur.
Kanskje skyldes dette at han er blitt en godhjertet dusørjeger som leverer døde kjeltringer til myndighetene.
En annen grunn kan være at han skaffer seg en makker, i form av den frikjøpte slaven Django (Jamie Foxx) og sammen legger de ut på leting etter Djangos kone.
Eller skyldes det rett og slett at Quentin Jerome Tarantino fra Knoxville, Tennessee er mer på hjemmebane når han skildrer slaveriets grusomme historie i sørstatene enn når han lar jøder skalpere nazister i det okkuperte Frankrike?
Gjennomført
I motsetning til «Basterds», er «Django Unchained» aldri kjedelig.
I løpet av de 165 minuttene begår Tarantino bare én virkelig skurrende bommert, i sekvensen der Don Johnson og hans KKK-pionerer sliter med å se gjennom de hvite hettene.
Resten av filmen er svært underholdende, selv for en som ikke er oppvokst på næringsfattig spagetti-western.
Monologene er kortere, manus forteller noe som likner mer på en god historie, Jamie Foxx er en fåmælt, gåtefull hevner som det er lett å heie på og Leonardo DiCaprio er skrekkinnjagende som plantasjeeier og hobbyfrenolog med sans for «mandingo», en form for gladiatorkamper mellom muskuløse slaver som trolig ikke har funnet sted i den skala det presenteres her.
Hyllest til Corbucci
Tarantino er ikke kjent for sine historisk korrekte drama.
Han er den evige tenåring og har brukt mye av sitt liv på å hylle sjangerfilmer av diskutabel kvalitet.
Han har ikke satt seg fore å lage et faktabasert oppgjør med slaveriet.
Nei, han har villet lage en western med en svart helt.
Og han har gjort det gjennom en hyllest til en av sine egne helter, Sergio Corbucci, som regisserte voldelige, dystre cowboyfilmer på italiensk, blant dem «Django» fra 1966.
Denne tilsynelatende pubertale hyllesten inneholder imidlertid også et alvor som kommer fram gjennom praktfulle skuespillerprestasjoner.
I tillegg til de nevnte, er Samuel L. Jackson uforglemmelig som veldressert slave.
Filmen har fått 18-årsgrense, noe jeg tror mange gamere på 13 vil le godt av.
Ser vi bort fra et par scener, er volden i «Django Unchained» latterlig i sin rødskvettende overdrivelse.
Man kunne like gjerne satt 18-årsgrense på ketchup.
| 1
|
301494
|
Spilte inn med Nashville-musikere via Skype
Country-wonderboy Steff Nevers - ikke så bra til å være norsk denne gangen
|||
ALBUM:
De fleste demoer havner nok i søppelbøtta, men da plateselskapet hørte Steff Nevers var det ikke måte på hvor oppsiktsvekkende god denne karen var.
Drammenseren skulle bli «tidenes norske countrysatsing», og «Closest To My Heart» fikk i hvert fall gode kritikker, solgte til gullplate og vel så det og ble Spellemann-nominert i countryklassen.
I Nashville Steffen Lundemo, som han egentlig heter, spilte inn debuten i Nashville med noen av byens beste studiomusikere.
Det har mange gjort før ham og det er slett ingen garanti for kvalitet eller salg.
Men med «One Beer A Day» fikk han også en hit som ble en viktig motor for salget - på samme måte som USAs countrystjerner er avhengig av et par hitsingler når de skal selge et helt album.
God debut Oppmerksomheten som ble Steff Nevers til del kan utmerket godt skyldes at det er lenge siden Norge har produsert en vaskeekte stjerne innenfor den tradisjonelle countrymusikken.
Men det stilles gjerne større krav til en oppfølger.
Debuten var kanskje veldig god til å være norsk, men det er ikke nok denne gang.
Oppfølgeren er bare mer av det samme.
Kanskje er 14 måneder mellom utgivelsene i raskeste laget?
Via Skype 13 nye låter er spilt inn i Nashville, men denne gang har Steff Nevers visstnok instruert musikerne over Skype.
Også denne gang har plata en blanding av egne og andres låter, og det er merkbar forskjell på kvaliteten.
Steff Nevers har fortsatt en vei å gå før tekstlinjene får den rette flyten.
Hans egen «Too Long (The Truckers Song)» har gode anslag, men halter likevel rytmisk.
«Ain't No Bad Life» har heller ikke en potensiell hit med overlegne onelinere man husker en stund, som «One beer a day keeps the ex-wife away» fra debuten, men hviler på en jevn strøm av velkjente countryklisjeer:
Hester, trailerkjøring, fyll, det enkle livet på landet, drømmer og — selvfølgelig - kjærligheten.
Det nærmeste denne plata kommer en effektiv oneliner er åpningslåta «300 Horses» av Mark Elliott og Jerry Vandiver:
«You can't hide three hundred horses in av one horse town».
Men det er to andre «innkjøpte» låter, kule «Fightin' The Fool» og catchy «You Can Count On Me», som er albumets beste.
«Aint' No Bad Life» har rett og slett for få låter av samme, gode kaliber.
Røffere Musikken er litt røffere i kantene og mer rocka enn på debuten, og én låt er pur sørstatsrock.
Men over og under ligger den tradisjonelle countrystilen Nashville er blitt så kjent for.
Steff Nevers overbeviser på sologitar, og henviste visstnok studioveteran Brent Mason til rollen som rytmegitarist.
Kjente musikere som Rob Hajacos (fele), Dan Dugmore (pedal steel) og Michael Rhodes (bass) gjør en glimrende jobb og Steff Nevers har også en overraskende god amerikansk diksjon.
Velspilt altså, men studiogjengen tar ikke musikken ett skritt videre.
I stedet låter det helt etter oppskriften, og «Ain't No Bad Life» blir aldri noe mer enn grei country.
Glemmer vi at Steff Nevers er norsk, låter han som et dusin andre artister som aldri kommer lenger enn til livejobber på de legendariske countryklubbene på Broadway, hovedgata i Nashville.
Artig for turistene, men musikken har ikke den helt store verdien på plate.
| 0
|
301495
|
Fengende kraftpakke fra Kåfjord-brødre
Violet Road fester grepet på plate nummer fire.
ALBUM:
Violet Road kan ha både bandøving og familiefest samtidig.
Fire av bandets fem medlemmer, Håkon, Hogne, Halvard og Herman Rundberg fra Kåfjord i Troms, er søsken.
Femtemann er Kjetil Holmstad-Solberg fra Andøya.
De har gitt ut plater siden 2008, men fikk distribusjon først med «Violet Road» i 2011.
Storslått Noen plater tar tid før de «åpner seg», andre treffer umiddelbart.
«Back To The Roadshow» faller definitivt inn under den siste kategorien.
Det er en musikalsk lykkepille som smaker ekstra godt når sommeren nå nærmer seg.
Albumet er storslått, uten å bli pompøst, og føles dessuten vedlig jovialt.
Bandet låter som en miks av norske band som a-ha, Donkeyboy, The Margarets og Real Ones og skotske Teenage Fanclub.
Åge er fan Åge Aleksandersen har forelsket seg i dem forlengst, etter å ha hørt «Can You Hear The Morning Singing» (2011) på radioen.
Han slang seg til og med med på låta «Last Days In India» på gruppas forrige album, «Peter Every And His Marching Band» (2013).
Folkpop
Det kan nok anføres at både det og forløperen var mer varierte i uttrykket, mens de her finsliper popformen og har begått sitt jevneste album.
Det består av 11 lette og superfengende folkpoplåter og - avslutningsvis - den melankolske og bølgeskvulpende balladen «Crossfire» (albumet er spilt inn i Ocean Sound Recordings ved strandkanten i Giske).
Samtlige låter fortjener hvert eneste minutt de er blitt tildelt, men skal noen andre framheves må det bli singelen «Face Of The Moon», «A Whole Lot Better» og plystreglade «Olivia».
Nord-Norge er allerede erobret, det er på tide at disse fem karene får nasjonal berømmelse.
Violet Road spiller releaskonserter på Nye Driv i Tromsø 30. april, 1. mai (ungdomskonsert) og 2. mai og skal i sommer spille på over 25 festivaler.
| 1
|
301497
|
Var uenige om drikkevaner - ble oppløst
Men blod er tykkere enn vann for Purified in Blood.
|||
ALBUM:
Fire år har gått siden sist metalkollektivet fra Stavanger slapp plate, og mye har skjedd i mellomtiden.
Etter det briljante thrash-eposet «Reaper of Souls» (06), førte stridigheter rundt straight edge-pakten til at bandet gikk i oppløsning.
Men blod er tykkere enn vann, som det heter, og er man en brødregjeng med et hjerte som banker for en felles musikalsk visjon, er det for gærent å la god heavy metal gå til spille.
Fylla eller ikke.
Da føles det også bra og meningsfullt å kunne konstatere at Purified in Blood har skrevet sine beste og mest karaktersterke sanger noensinne på «Under Black Skies».
Tunge takter
Det første tegnet på at noe er annerledes enn sist kommer allerede i åpningslåten «Thunderheads».
Der man normalt sett ville funnet et arsenal av iltre stakkatoriff og høyt tempo, har nå seige og dystre akkorder tatt bolig i gitarene til rogalendingene.
Og slik fortsetter det.
«Death Priest»
Naturlig «Under Black Skies» styrke er helt klart den organiske produksjonen, de lekne arrangementene og den frisinnede instrumenteringen.
«Beneath the Pyre» bades i lekre orgeltoner, mens de rocka tilbøyelighetene i for eksempel «The Covenant Fall» krydrer sluttresultatet på en forbilledlig måte.
Der deres amerikanske kolleger har en tendens til å låte nøyaktig likt som sidemannen på grunn av et nitidig detalj- og perfeksjonsfokus, lar Purified in Blood musikken puste med naturlig åndedrett.
Det hersker en autoritet og harmoni i dagens utgave av bandet som ikke har vært like tydelig tidligere.
Velkommen tilbake.
| 1
|
301499
|
Dødsdansen
Sterk, stilren og full av smerte.
FILM:
Nakne og bleke kommer de opp av vannet, tre tynne unge menn, og går sakte oppover mot stranda og en brennende by.
Det gjør de i alle fall i den tilbakevendende drømmen til Ari Folman.
Gjennom en tegnet dokumentarfilm forsøker den israelske regissøren å kartlegge minnene fra den gang han var en nittenårig soldat i den israelske hæren som invaderte Libanon.
Felttoget brakte ham bare noen hundre meter fra massakrene i flyktningleirene Sabra og Shatila i 1982.
I den fabelaktige «Vals med Bashir» oppsøker Folman sine medsoldater og intervjuer dem om sine minner fra krigen.
Intervjuene, som er blitt omgjort til animasjonsfilm, veksler med sekvenser der yngre versjoner av de voksne intervjuobjektene, magrere og med mer hår, kaver seg gjennom de libanesiske skogene eller kryper gjennom gatene i Beirut.
Dokumentardrøm «Vals med Bashir» er som en drøm, samtidig som den er tydelig dokumentarisk.
At filmens historier fortelles gjennom animasjon, gjennom utstuderte tegninger i gyllengult, grått og grønt, løfter samtidig filmen over det naturalistiske og plasserer den i en stilisert sfære.
Det er en tydelig skaper bak filmen.
« «Vals med Bashir» »
5
Kategori
Regi Ari Folman Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « «Waltz With Bashir» »
Det er uttalt kunst.
Som tilskuere må vi gi fra oss kontrollen vi er vant til å ha, når vi står stilt overfor noe som har skjedd i virkeligheten.
Intervjuene fra i dag og de iscenesatte tilbakeblikkene, mennene som møter Folman og krigsminnene deres fra mer enn 25 år siden, blir en og samme historie.
Det er som om nettopp dette bringer virkeligheten tettere på.
«Vals med Bashir» fanger nåtid og fortid, hallusinasjon og håndfast realisme, i en veldig vev.
Ingen har tidligere gjort akkurat det Folman gjør, og likevel føles det som en nødvendig, uunngåelig, måte å fortelle historien på.
Samtidig som de er soldater, og stilles overfor en historisk tragedie, har filmens unge hovedpersoner hele tiden dette lengtende og gutteaktige ved seg.
Romantiske og erotiske fantasier blander seg med krigsopplevelsen og frykten for å dø.
Når Ari ser for seg at han kan dø i krigen, tenker han at da vil sikkert ekskjæresten Yaeli angre på at hun dumpet ham.
Den uberørte Carmi fantaserer om en enorm, naken kvinne som kommer svømmende gjennom vannet og bærer ham vekk fra kommandobåten han er ombord på.
Sterk og særegen
Ettersom Folman arbeider seg møysommelig fram mot kjernen av sin egen krigsopplevelse, blir «Vals med Bashir» også til en historie om moralsk ansvar.
Kanskje har Folman skjøvet unna minnene fra Beirut for å slippe det møysommelige arbeidet det er å fordele ansvar.
Det var de kristne falangistene som utførte massakrene i Sabra og Shatila, men hva med de israelske troppene som lot det skje?
Hva med dem som ga ordre om å skyte opp lysraketter for å gjøre falangistenes blodige dåd lettere å gjennomføre?
Hva med de mange unge soldatene, forvirrede og redde og stilt overfor utallige små fragmenter med informasjon, som begynte å ane at noe ubeskrivelig var i ferd med å skje?
Folman trekker få konklusjoner, men han har laget en uhyre sterk og særegen film om den lange reisen for å lete etter svar på de aller vondeste og vanskeligste spørsmålene.
Dokumentardrøm «Vals med Bashir» er som en drøm, samtidig som den er tydelig dokumentarisk.
At filmens historier fortelles gjennom animasjon, gjennom utstuderte tegninger i gyllengult, grått og grønt, løfter samtidig filmen over det naturalistiske og plasserer den i en stilisert sfære.
Det er en tydelig skaper bak filmen.
Det er som om nettopp dette bringer virkeligheten tettere på.
«Vals med Bashir» fanger nåtid og fortid, hallusinasjon og håndfast realisme, i en veldig vev.
Ingen har tidligere gjort akkurat det Folman gjør, og likevel føles det som en nødvendig, uunngåelig, måte å fortelle historien på.
Samtidig som de er soldater, og stilles overfor en historisk tragedie, har filmens unge hovedpersoner hele tiden dette lengtende og gutteaktige ved seg.
Romantiske og erotiske fantasier blander seg med krigsopplevelsen og frykten for å dø.
Når Ari ser for seg at han kan dø i krigen, tenker han at da vil sikkert ekskjæresten Yaeli angre på at hun dumpet ham.
Den uberørte Carmi fantaserer om en enorm, naken kvinne som kommer svømmende gjennom vannet og bærer ham vekk fra kommandobåten han er ombord på.
Ettersom Folman arbeider seg møysommelig fram mot kjernen av sin egen krigsopplevelse, blir «Vals med Bashir» også til en historie om moralsk ansvar.
Kanskje har Folman skjøvet unna minnene fra Beirut for å slippe det møysommelige arbeidet det er å fordele ansvar.
Det var de kristne falangistene som utførte massakrene i Sabra og Shatila, men hva med de israelske troppene som lot det skje?
Hva med dem som ga ordre om å skyte opp lysraketter for å gjøre falangistenes blodige dåd lettere å gjennomføre?
Hva med de mange unge soldatene, forvirrede og redde og stilt overfor utallige små fragmenter med informasjon, som begynte å ane at noe ubeskrivelig var i ferd med å skje?
Folman trekker få konklusjoner, men han har laget en uhyre sterk og særegen film om den lange reisen for å lete etter svar på de aller vondeste og vanskeligste spørsmålene.
| 1
|
301503
|
Jentelus
Det er ingen grunn til å ønske seg inn i søsterskapet i glatte, usensuelle «The Other Woman».
FILM:
Det er voksne intriger Mark (Nikolaj Coster-Waldau) og kvinnene hans vikler seg inn i i «The Other Woman», men humoren deres hører hjemme et sted under den seksuelle lavalder.
Dohumor
Når den kjølige advokaten Carly (Cameron Diaz) oppdager at kjæresten Mark (Coster-Waldau) er gift fra før, går hun inn i en allianse med den forsmådde konen Kate (Leslie Mann) og etter hvert elskerinne nummer to, den struttende Amber (Kate Upton), for å ødelegge ham på alle vis.
Blant de første ideene er å ha hårfjerningsmiddel i shampooen hans og avføringsmiddel i whiskyen.
Dette dveles ved i en grad som røper at både kvinnene og manusforfatterne som legger replikker i munnen på dem, følte seg rimelig snedige da de kom på dette.
Det finnes også en større plan for å knekke økonomien til flørtepusen, men den kastes liksom inn med et skuldertrekk.
I det ytre er filmen glatt og anonym.
Snubler i stiletter
Coster-Waldau, Diaz og Mann er sjarmerende skuespillere fanget i intenst usjarmerende roller.
Hvorfor de insisterer på å ha sex med hverandre, virker det som om de knapt vet selv en gang.
Her fremstilles verken ekteskapet eller affærene som noe som helst sensuelt; snarere er de påskudd for å la Diaz og Mann snuble i stiletthæler, slåss i blyantskjørt og kaste opp i veskene sine i fylla.
Fistelstemmene og fnisingen er muligens ment å virke som hundefløyteaktige distraksjoner for at ingen skal oppdage at ingen av de involverte har noe som ligner vidd eller dimensjoner.
Et ørlite ettertankens drag i vinden driver forbi når historien dveler såvidt ved Kates vakling og motvilje mot å innse at ekteskapet hennes har vært noe annet enn hun trodde, før aksepten sakte siver inn.
Men det flyr fort forbi, og må vike plassen til fordel for dyrkingen av et søsterskap som feirer seg selv fordi det er et søsterskap, ikke fordi det har så mye å vise til.
Coster-Waldau må klippe håret igjen.
«The Other Woman» må klippe langt mer enn dét.
| 0
|
301506
|
Tøft liv i alpene
«Min søster» er et gripende drama om en 12 år gammel tyv som lengter etter mor.
FILM:
Jeg har aldri sett på de sveitsiske alpene som et naturlig landskap for å beskrive forholdet mellom høy og lav, men det er fordi jeg er norsk og vet for lite om Sveits.
I Norge ville en 12 år gammel gutt som lever av å stjele skiutstyr fra alpinturister og selger tjuvgodset til de mindre bemidlete i lavlandet, blitt betraktet som uhyre sært.
Det ville uansett vært et lite naturlig utgangspunkt for en spillefilm om tøff oppvekst.
I fransk-sveitsiske Ursula Meiers hender blir dette til et helstøpt portrett av en gutt som altfor tidlig må klare seg selv.
Det er førjulstid og høysesong oppe i de eksklusive skistedene.
Simon kler seg alpint for å gli inn i miljøet, tar heisen til toppen og stjeler uten problemer merkevarene fra nonsjalante rikfolk og deres barn.
Kammerspill
Dette rammeverket rundt en historie kunne lett blitt skjematisk sosialrealisme:
De rike på toppen, arbeiderklassen nede i skyggenes dal.
Med noen flere figurer (og kostymer fra en tid med andre skikker) kunne Ursula Meier også ha vridd stemningen i retning av godfølelsen vi finner i «Downton Abbey».
I stedet har hun laget et kammerdrama, med enkelte komiske innslag, om et søskenpar som prøver å overleve på kanten av samfunnet.
Simon bor sammen med storesøster Louise (spilt av franske Léa Seydoux, senest sett i «Mission:
Impossible - Ghost Protocol») i en sliten blokkleilighet.
Hun er i tjueåra, blir stadig dumpet av ubrukelige kjærester og er generelt ubrukelig.
Hun gjengjelder til en viss grad Simons kjærlighet, men har tilsynelatende ingen jobb og må stadig låne penger av lillebror.
Lysende talent
Synsvinkelen ligger nesten utelukkende hos Simon, som blir en stadig mer gripende karakter, noe som del skyldes Agnès Godards kameraarbeid, men først og fremst Kacey Mottet Klein (f.
1998), som viser både ømhet, frykt og imponerende driftighet i rollen.
Selvsagt skal man ikke stjele, men for en 12-åring uten foreldre, er mulighetene begrenset.
Dessuten blir det stadig tydeligere at Simon først og fremst lengter etter en morsskikkelse, noe han finner i en skiturist spilt av Gillian Anderson.
En vending midtveis i filmen bringer oss enda tettere på guttens lengsel.
| 1
|
301510
|
Enestående solodebut
Fra Norges beste rapper - som du sannsynligvis aldri har hørt om.
ALBUM:
Lovordene om kompisgjengen som utgjør bergensbaserte NMG/G-Huset har fylt spalte opp og spalte ned i norsk musikkpresse.
Men der John Olav Nilsen & Gjengen, Fjorden Baby! og Lars Vaular hver for seg har oppnådd nasjonal suksess, virker det som deres karismatiske labelbrødre i A-Laget bevisst velger å holde seg i trygg avstand fra det sterkeste rampelyset.
Du har sett dem som fast scene-inventar med Vaular, hørt dem på radio med singelen «Funksjonshemmet», og kanskje til og med skrattet/irritert deg over skriveglade Vågard på Twitter eller i diverse kronikker - men der stopper nok også de fleste sitt forhold til raptrioen.
Sørstatssound
Snakker du derimot med spesielt interesserte, nyter A-Laget en type respekt man sjelden ser rundt norske rappere, bygget opp gjennom deres åtte år lange mixtapeserie «Nokke feita» og en i norsk sammenheng svært original tilnærming til rapmusikk.
Uinteressert i østkystheltene norsk hip hop ble formet etter, har Girson, Vågard og Store P i stedet hatt øynene siktet inn på den amerikanske sørstatssounden, som de i sin tur har klart å lage en uvanlig velfungerende bergensk vri på.
Et sound som på seinere par år har vokst seg stadig mer populært blant diverse rapkolleger, og ikke minst videre ut til norske hipsterkids.
A-Lagets sterkeste
Men selv om deres klareste avløpere i spesielt Yoguttene har vist seg å bli direkte konkurrenter, er det hele tiden med en undertone av sørstatsparodi som aldri har eksistert på A-Lagets utgivelser, og som fortsatt skiller de tre kompisene milevis fra røkla.
Likevel var det nå på høy tid med nye grep fra Laget, noe som gjorde forrige ukes kunngjøring om Store P-solodebuten «Regnmannen» til årets foreløpig hyggeligste overraskelse.
Store P er utvilsomt det sterkeste kortet i gruppa, med en uslåelig kombinasjon av produsenttalent, hysteriske tekster og en unik forståelse av flow, melodier og harmoni.
Han er utpekt som Norges beste rapper av de mest ivrige av oss siden hans definitive stil-blomstring på 2010-utgivelsen «Nokke Feita Vol.
2» - en status som i dag er mer eller mindre befestet.
Selvfølgelig til stor irritasjon og protest fra landets mer tradisjonstekniske rappere.
Hemmelighet
Det er likevel ingen tvil om at den publikumssky Pete'n er og blir norsk hiphops best bevarte hemmelighet, en status han nok fortsetter å tviholde på selv om P3 nylig A-listet «Regmannen»-førstesingel «Vikje være i din verden» - med en tittel og et refreng som vel strengt tatt sier sitt:
«Eg vikje være in din verden / Eg har min egen / Eg har min egen / Eg har min egen».
For selv om Lars Vaulars faste scene-DJ nå står ovenfor sitt eget eventuelle gjennombrudd som soloartist, er det ideen om å være herre i sitt eget lokale kongedømme som fortsatt preger Store P og musikken hans.
«Regnmannen» er derfor alt annet enn en hit-basert utgivelse, og i stedet et hypnotiserende dypdykk ned i hovedpersonens eget private og røyktunge univers.
Husk Spellemann!
«Eg har bare kommet i form / Eg tror eg har funnet en formel», åpner han på «Herregud, her e eg» - noe man trygt kan slå fast når det imponerende låtutvalget gjør seg gjeldende gjennom albumets ti fortreffelige spor.
Produsert av blant annet Tailors, Basekontoret, Anand Chetty og Hkon, men med signaturtouchen til Store P over hele linja - både via co-produksjon og bruken av hans særegne stemme som instrument og stemningsskaper.
Fra bouncy kjekkasspor som «Allo Allo» og «Szechuan», via suggererende «Så fort mørkt», «Katten» og «Multiplayer», til geniale «R&B-P;» på Lars Vaular-gjestede «God idé» og min egen favoritt «Ikkje bare meg», som vel må sies å være den mest sexy låta noensinne laget av en norsk rapartist.
«Regnmannen» lever ikke bare opp til de siste åras forventninger rundt et eventuelt Store P-soloprosjekt, men står dessuten igjen som noe helt unikt i norsk hip hop-sammenheng.
Jeg vil derfor allerede nå minne NMG/G-Huset på fristen for Spellemannpris-påmelding i oktober.
«Spellemann-P» høres jo bare så ekstremt riktig ut.
| 1
|
301512
|
Billig unnskyldning for humørløs gladvold
Mel Gibson tilbake i gammelt, om ikke direkte godt slag.
|||
FILM:
Basert på tittelen alene, vil nok noen slutte at «Edge of Darkness» er en vaskeekte b-film.
Og selv om tittelen i realiteten er tatt fra en prisbelønt BBC-miniserie fra 80-tallet, om en politibetjent som i jakten på sin datters morder ruller opp de lyssky metodene og dulgte hensiktene til et våpenproduserende kjernekraftverk med forgreininger til myndighetene — og selv om regissøren av denne amerikanske oppdateringen er den samme (newzealandske Martin Campbell, som i mellomtida har lagd to James Bond- og to Zorro-filmer) — vil nok mange trekke den slutningen etter å ha sett den også.
Man kan så klart argumentere at Campbell i «Edge of Darkness» 2.0 bare leker seg med en b-film-sensibilitet — at det er derfor direktøren av kjernekraftverket (spilt av Danny Huston) er såpass grovt tegnet at han fra sitt toppetasjekontor med panoramautsikt hevder han simpelthen «forsker på nye energikilder basert på fusjonsteknologi», for deretter å gå hjem til sin innhegnede villa og trekke i gullskimrende badekåpe, eller at det er derfor det lyder et tordenskrall hver gang politibetjent «Ronald Craven» (Mel Gibson) er i fare, derfor han bearbeider datterens bortgang ved å vasse målløst i strandkanten, og derfor han banker livskiten ut av alle skjellig mistenkte uten så mye som å lese opp rettighetene deres først.
«Jeg er en mann som ikke har noe å tape, og driter i alt», påpeker han, noe som historisk sett har vært et alle tiders utgangspunkt for Mel Gibson — tenk for eksempel hvilken vending det fører til i gisseldramaet «Ransom» (1996), når han på direktesendt TV kunngjør at snarere enn å utlevere løsepenger til sin datters kidnappere, vil han gi dem i dusør til førstemann som dreper dem — men denne gang høres det mest ut som en litt billig unnskyldning.
| 0
|
301514
|
Anmeldelse:Fyllehumor for barn i «Verdens verste ferie»
Absurd barnebokhumor fra Donald-redaktør.
«Drikk deg snyden, vinn en tur til Syden», står det på en plakat på puben til faren til Kent.
Han vinner konkurransen, og tar med Kent og hans engstelige kompis Ruben på Sydentur.
Det blir det vanvittig morsom og ganske skakk barnelitteratur av.
Politisk ukorrekt
Politisk ukorrekt
Mennene bak dette lille stjerneskuddet er ikke hvemsomhelst.
Marius Molaug er redaktør for Donald.
I likhet med illustratøren Kristoffer Kjølberg, tilhører han tegneseriekollektivet «Dongery», som også rommer navn som Flu Hartberg og Bendik Kaltenborn.
Dette er deres andre bok i serien om Ruben.
For den første, «Verdens verste rektor» (2014), mottok de to Grafills Gullpris.
Det fortjener de også for denne.
Den har en fart, en visuell komikk og en fandenivoldskhet som er sjelden kost i barnelitteraturen.
Fyllehumor
«Slutt å gnål — skål»
Fyllehumor
Mye fyllehumor med andre ord, og på sin måte er det en omvendt pedagogikk.
Det er jo ikke altfor sjelden at barn tilbringer ferien virrende rundt alene mens foreldrene er på fylla.
Det kan være en trøst å lage absurd humor av det.
| 1
|
301515
|
Avskjed fra en 2000-tallshelt
Verdig punktum - for ikke å si utropstegn!
|||
ALBUM:
Er det noe galt med nettilgangen?
Eller er det phonokabelen som fusker?
LCD Soundsystem lar folket streame deres nye album på nett, men dette var da puslete lyd?
Vel, får dytte opp volumet enda noen hakk.
Så:
Først tre minutter inn i første sporet, «Dance Yrself Clean» forandrer alt seg brått.
Med ett pumper nå deilige, påtrengende rytmer plutselig ut av høytalerne.
Volumet skrus ned i en instinktiv panikkreaksjon, men så må det opp igjen.
Sånn er det bare.
2000-tallshelter«This Is Happening» følger altså opp to høyt applauderte 2000-tallklassikere, og markerer også muligens enden på visa for tiårets vakreste danserockeventyr.
James Murphy har ymtet frampå at dette er det siste vi får høre fra LCD Soundsystem.
Skulle han stå ved sitt ord, setter i så fall «This Is Happening» et riktig så verdig punktum - om ikke utropstegn - for flere minneverdige øyeblikk vi har delt i Murphys selskap de siste årene.
Som med de to foregående albumene, handler LCD Soundsystem fortsatt mye om tangenter som nikker i retning helter fra tidlig 80-tall.
På forunderlig vis er kildelista ennå så riktig og kredibel at det gjør vondt i et hvilket som helst hipsterhode, fem år etter første utgivelse med LCD Soundsystem og hele ni år etter at Murphy og co. startet suksesslabelen DFA.
Kvalitet og kvantitet side om side altså, og suget etter Talking Heads, Bryan Ferry og Fad Gadget melder seg støtt og stadig, samtidig som Murphy også forsetter å utvide sin egenart.
Hør bare på «All I Want», hvor en fantastisk synth på avveie gradvis stjeler oppmerksomheten for så å tvinge hele låta i kne.
Første singelen «Drunk Girls», bekrefter mistanken om at det i det store og hele fortsatt er tidsrommet rundt ukeslutt som står i fokus, men spor som «Somebody's Calling Me» viser også frem en roligere og mer finurlig side av festmaskinen.
DanserevolusjonDette er lyden av et undergrunnsmiljø som ble allemannseie, og beviset på at danserevolusjonen i elektropoppunkens navn fortsatt er et akseptabelt politisk regime bak platespillerne.
Men med dette albumet blinker nå LCD Soundsystem med lysene, og minner oss på at dette er siste runde.
Jobben er gjort, klokka er mange og en yngre garde står klar til å videreføre arven.
Det er imponerende at James Murphy, etter såpass mange år i gamet, fortsatt ikke ser ut til å være i stand til å gjøre noen musikalske feil av betydning.
Sånn sett er det derfor kanskje lurt å gi seg mens festen fortsatt er på topp, med både kred og musikalsk ære i behold.
«This Is Happening» er en underholdende, morsom og intelligent svanesang fra et musikalsk prosjekt flere par dansesko har hatt stor glede av.
Og det er lov å ombestemme seg, altså.
«This Is Happening» er i salg fra 18.mai og streames nå på lcdsoundsystem.com.
| 1
|
301519
|
Når Carola og Hank synger, blir det uro i stua
Utfordrer ideen om hva julemusikk kan, skal og bør være.
|||
ALBUM:
Engelskspråklig remake av Carolas to «Jul i Betlehem»-album, utvidet med noen kjendisduetter — det er også en måte å trykke penger på.
Men dette er ikke easy listening på noen måte.
Carolas frikirkelige gospelrøtter og intense vokale nærvær og en ambisiøs, innimellom Midtøsten-krydret crossoverproduksjon holder stort sett de fettdryppende, kandiserte julestemningene på armlengdes avstand.
Innimellom er fraværet av julestemning påfallende, «Find My Way To Bethlehem» har bare tekstbudskapet plassert i høytiden.
Musikalsk er det en kraftkrevende blues/gospel/voksenpop-øvelse helt uten sesongfortegn — et klart fremmedelement i en julemusikktradisjon hvor det å tenke utenfor boksen på en måte bør gjøres innenfor boksen likevel.
Rapperen Blues får ta for seg påobligatoriske «The Little Drummer Boy» og juksereggaen gynger av gårde på «O, Sanctissima».
Når Hans Erik «Hertis» Dyvik Husby gjester på en ellers tander og skrifttro «Silent Night», skaper det i seg selv en slags uro i stua.
Det er bare å berømme Carola og produsent Erik Hillestad for å utfordre etablerte konvensjoner ved juleplatefaget, men det blir også et spørsmål om det da blir ordentlig jul med denne plata.
| 0
|
301521
|
Anmeldelse:«Truth»
Politisk makt og mediemakt braker sammen, med et litt for pompøst smell.
FILM:
Det er litt koselig at journalister får gjøre entré med slik fanfare.
Når «60 Minutes»-produsent Mary Mapes (Cate Blanchett) samler sammen graveteamet sitt i «Truth», skjer det med den typen basunbelagt presentasjonsmontasje som vanligvis er forbeholdt folk som skal rane Las Vegas eller redde verden.
Men symptomatisk nok får Mapes? utvalgte aldri vokse til å bli noe mer enn hennes egen glødende beskrivelse av dem.
«Truth» er en menneskelig banal film om en uhyre interessant historie fra virkeligheten:
Den kontroversielle nyhetssaken om George W. Bush? flekkede militærtjeneste i Texas? nasjonalgarde under Vietnamkrigen, som endte med at det legendariske nyhetsankeret Dan Rather mistet jobben, i likhet med Mapes og alle hun hadde jobbet med.
Opprivende
Dokumentene bak Mapes? og Rathers avsløring var mer omstridte enn de ble fremstilt som på lufta, konservative krefter kastet seg over svakhetene i saken, og endte med å felle en hel liten redaksjon, nesten et helt mediehus.
Det er en opprivende fortelling om både viktigheten av journalistikk og skjørheten i den:
Hvordan dyktige, men brysomme gravere kan bli helt satt ut av spill av sine motstandere på grunn av den gangen de blir overivrige, hvordan troverdighet tar lang tid å bygge opp og kan rives raskt og målrettet ned.
Nervøs energi
Filmen bærer preg av å være basert på Mapes? selvbiografi, og presenterer en heroisk kamp mot konspiratoriske motstandere.
Heldigvis unnslås ikke svakhetene i Mapes? prosjekt, og Blanchett gir henne en fin, nervøs energi som gjør at hun blir den klart mest fascinerende personen.
Hun burde hatt bedre sparrepartnere.
Robert Redford er en overraskende matt Dan Rather, og alle andre er typete marionetter i et pompøst-konvensjonelt drama som bygger seg opp mot punchlines som ikke er så elegante som manusforfatter og regissør James Vanderbilt tror.
Det er så en får lyst til å servere ham en linje fra en bedre film om makt og maktens utfordrere:
«You can?t handle the truth».
| 0
|
301524
|
Moby
Redder seg på enkeltlåter.
CD:
| 0
|
301526
|
- En strålende realityserie
Dagbladets anmelder om «Blanke ark».
(Dagbladet):
La oss forsøke å se «Blanke ark» fra en lærers ståsted.
TVNorge spør, en smule hoverende:
«Hvordan klarer én lærer i løpet av seks uker å få til det ingen har klart på ni år?»
Som lærer vil jeg kanskje svare:
Fordi de har spadd fram en superkul lærer fra Tåsen skole som ingen elever har lyst til å skuffe og som i tillegg er ganske flink.
Og jeg vil nok også nevne at hvis du tar åtte elever ut av deres sløvsinnede hverdag som klassens sinker i matte og norsk og forteller dem at de skal bli tv-stjerner og at de gjerne må anstrenge seg litt mer enn vanlig, ja, så kan det jo hende at man ser en viss forbedring.
Til dette vil selvsagt TVNorge, lærer Håvard Tjora, hans professorale hjelpere og en god del foreldre si at forbedringen skyldes ikke én superlærer, men at man røsker opp i en størknet struktur der skolen ikke makter å gi elevene det de har en lovfestet rett til, ifølge opplæringsloven.
Skolen bryter loven hvis den ikke tilbyr elevene individuelt tilpasset undervisning, sier professor Kjell Skogen.
Sjokkert
Hva er så riktig svar?
Alle har opplevd at en god lærer kan gjøre underverker.
Det er noe andre lærere — og resten av menneskeheten — må leve med.
Derfor gjelder det å se på hvordan elevene lærer.
Hva er den beste modellen for å gi alle elevene optimal undervisning?
Håvard Tjora tar med seg åtte 9.-klassinger med ulike dialekter til en gård på Hedmarken.
Her tester han deres kunnskaper og blir sjokkert.
Deretter starter jobben med å dra elevene opp fra barneskolenivå til 9. klasse i matte, lesing og skriving.
Etter noen dager på gården skal de tilbake i klassen, der også lærerne har vært på kurs.
Mye står på spill
Etter å ha sett to episoder, tenker jeg at dette er en strålende realityserie om norsk skole.
Mens «Lærerne» på NRK er en dokusåpe, det vil si at kamera dokumenterer hverdagen, gjør «Blanke ark» et forsøk på å manipulere elevene, forbedre virkeligheten.
De åtte skal gjennom en hestekur og her handler det ikke om å vinne penger for å være bitchy eller vinne et tåpelig hinderløp, men om å bygge sin egen framtid ved å gjøre det bedre på skolen.
Det vil alltid være noen som legger all sin energi i å sløve, drikke øl eller løpe etter jentene, men flere av elevene i «Blanke ark» vil oppleve en kraftig forbedring av både evner, kunnskap og selvfølelse.
Vi liker sånt.
Hva går på tv i kveld?
Sjekk ut Dagbladets nye tv-portal Se.no.
| 1
|
301528
|
Kjapp bluesmann får Vamp-hjelp
Overivrige Bjørn Berge roer ned.
Med stort hell.
|||
ALBUM:
Fret er det engelske ordet for båndet på gitarhalsen, og er det en som har vist seg som en særdeles ivrig «fretworker», til og med overivrig til tider, så er det Bjørn Berge.
Hans første studioalbum på tre år er også hans mest varierte.
Gjennom å inkludere bysbarnet Øyvind Staveland (Vamp) på bratsj og fele, har haugesunderen lagt en ny dimensjon til sin musikk — noe som er særlig tydelig på det suverene åpningssporet «Crazy Times».
Berges konsert under Notodden Blues Festival var både en manifestasjon av ham som liveartist — helt aleine — og et varsel om en kursendring bort fra iveren etter å sette ny «verdensrekord i raskt gitarspill» hver gang.
«Fretwork» er mer variert og avbalansert enn som så.
John Butlers heftige «Zebra» glir for eksempel over i Berges egenkomponerte «Skijumper», en var instrumental i likhet med den folkemusikkinspirerte — og overraskende — «Mountain Boogie», co-skrevet med Knut Reiersrud.
Men høydepunktet er likevel hans egen, melodiøse «Travelling Song», som er noe av det beste jeg har hørt fra Berge.
| 1
|
301529
|
Fjorden Baby! er her for å lage kaos
Dans, baby, dans!
ALBUM:
I «24 Hour Party People» filmen om Manchesters legendariske musikkscene på åtti- og nittitallet, er det et øyeblikk der alt eksploderer.
Musikk, stemning, publikum, rock og rytmer fusjonerer til en perfekt enhet:
Rave-kulturen er født!
Folk går av skaftet, alle danser med armene i været og DER har vi følelsen man får av å høre på «Se deg rundt i rommet» av bergensbandet Fjorden Baby!.
Tar av 1.
De musikalske likhetene mellom drabantbyen Loddefjord og industribyen Manchester er plutselig ekstremt påfallende.
Fjorden Baby!, eller Fjorden som vi heretter kommer til å kalle dem, har ett eneste mål, og det er å få deg til å danse som en dopa tenåring på nittitallsklubb.
Dermed har de erstattet Iggy Pop-riffene fra førsteskiva med Happy Mondays-inspirert syresynth og gladvibber.
På «Deigen» får vi til og med et godt klubbgammeldags takeoff!
Vokalist Sturle Kvilekval høres ut som den smårustne lillebroren til Ian Brown fra Stone Roses, og bassen, bandets blodpumpe, er så funky at man skulle tro den var en beinkåt fjortis hvis eneste plan var å komme i buksa på, vel, hvemsomhelst egentlig.
Har vi hørt slike insisterende, repetetive, impresjonistiske (når man hører dem er de sabla effektive, når man leser dem skjønner man ikke bæret) tekster på norsk før?
Har vi hatt denne type rave-inspirert smilefjespop som ikke er ironisk (les: Datarock) på denne siden av Atlanteren tidligere?
Trukke det.
Og dermed kommer vi til punkt nummer to:
Stilbrudd 2.
Plata representerer en overgang, et stilbrudd, for å si det med ordene til tekstforfatter Sturle:
Et fuckings generasjonsskifte.
Dette er ikke nu-rave eller new wave.
Dette er nu-veiv!
Og egentlig et svært ambisiøst prosjekt, både musikalsk og tekstlig.
Sammen med blant andre John Olav Nilsen & Gjengen, som slapp skive tidligere i år, representerer Fjorden en ny norsk inderlighet, et ønske om å slippe alt de ellers har i hendene for å beskrive hvordan de føler det her og nå.
Bare at Fjorden også vil ha deg til å danse.
Åh, jeg elsker 2011 allerede!
| 1
|
301533
|
Musikalsk påskekrim
Kriminell rock og jazz?
Her er 24 spor om forbrytelse og straff.
ALBUM:
Sammenhengen mellom krimfortellinger og musikk går langt tilbake i historien.
Til alle tider har alt fra trubadurer og skilllingsvisediktere til country- og bluesmusikere sunget ballader om forbrytere og mordere.
Cave og Cash I moderne tid har artister som Nick Cave og Johnny Cash gjort denne typen sanger til en spesialdistanse.
Men rock og soul har også dype tradisjoner på området, speilet blant annet av de mange musikalske henvisningene hos moderne krimforfattere som George Pelecanos, Peter Robinson og Michael Connelly — eller Jo Nesbø for den saks skyld.
Forbrytelse og straff
Nå har det utmerkede retroselskapet Ace utgitt en temaplate kalt «Criminal Records — Law, Disorder and the Pursuit of Vinyl Justice», akkurat i tide til påskekrimsesongen.
Plata starter med Walter Schumans slagkraftige ouverture til den klassiske amerikanske tv-serien «Dragnet», en sugende jazzlåt som minner oss om hvor mye ekstremt elegant musikk i jazzsjangeren som er lagd til såkalte detektimer og krimfilmer.
Obskurt
Det fins utmerkede samlinger med musikk av komponister som Lalo Schifrin, Roy Budd, Ennio Morricone, John Barry og Hugo Montenegro.
Denne plata nøyer seg med å bruke «Dragnet» som en fanfare, deretter får vi servert 23 mer eller mindre obskure låter fra 1950- og 1960-tallet, med artister som synger og spiller om forbrytelse og straff, mer eller mindre humoristisk.
Plata fortsetter med den fortellende, rap-beslektede bank-kupp-låta «Cops and Robbers» med Boogaloo and his Gallant Crew fra 1956, og videre med blues-villmannen Wynonie Harris?
«Hello Judge», før vi får en hysterisk, tidlig punkversjon av Leiber & Stollers klassiker «Jailhouse Rock», ikke med Elvis Presley, men med nok en crazy sanger, Dean Carter, fra 1967.
Tekst og bilder Leiber & Stoller er også representert med «Riot in Cell Block #9», med Vicki Young & Big Dave and his Orchestra.
Foruten fengselssituasjoner handler låtene om forbrytelser, kupp, drap og situasjoner fra rettssalen.
De forteller om politifolk, privatdetektiver og sheriffer.
Kjente figurer som Dick Tracy og Matt Dillon dukker opp, ved siden av notorisk kriminelle.
De som har satt sammen plata, har ikke grepet til enkle løsninger; «Folsom Prison Blues» framføres for eksempel ikke av Johnny Cash, men med en figur som heter Jumpin?
Gene Simmons.
Rocksatire The Coasters dukker opp med en av sine sedvanlige rocksatirer, «Bad Detective» (en hyllest til Charlie Chan), og ballet avsluttes med en låt som nærmest er et radioteater; «St. George and the Dragonet» med Stan Freeberg, en parodi på «Dragnet».
Ringen er sluttet.
Foruten all denne vidunderlige musikken, inneholder cd-en en booklet full av kuriositeter, både i tekst og bilder.
Ei plate til å gå over lik for.
| 1
|
301535
|
Maktspill
Ruben Östlunds «Play» er et rystende realistisk formeksperiment.
FILM:
Det svenske stjerneskuddet Ruben Östlund har gjort seg bemerket med «Gitarmongo» og «De ufrivillige».
I sin nye film fortsetter han utforskningen av sosiale relasjoner gjennom improvisasjon og et stort sett stillestående kamera.
Handlingen er basert på virkelige hendelser:
En gruppe gutter med innvandrerbakgrunn begikk over 40 ran mot jevnaldrende i Gøteborg.
Östlund har pløyet seg gjennom rettsdokumentene for å finne ut hvordan gjengen opererte og i presseskrivet presenteres de som smarte retorikere som bruker intrikate rollespill for å lure mobiltelefoner og penger fra svenske gutter «uten bruk av fysisk vold og trusler».
Jeg vil tvert imot påstå at «Play» er en eneste lang trussel.
Vi følger fem afrikanske gutter som utfører «brorsantrikset» mot to etnisk svenske og en asiat, der de anklager en av svenskene for å ha stjålet mobilen til en lillebror.
Ved hjelp av et «good-cop-bad-cop»-rollespill, lurer de svenskene til mer folketomme deler av byen.
Tidløst maktspill
I debatten rundt «Play» har mange snakket om at angsten for å bli oppfattet som fordomsfull, gjør at de svenske guttene jatter med på rollespillet, i stedet for å vri seg unna.
De er blitt oppdratt til å se på innvandrere som ofre, selv om de kan virke skumle.
For meg handler filmen om en mye mer tidløs maktkonstellasjon.
Jeg kjenner igjen de 12-14 år gamle guttenes frykt fra oppveksten på 80-tallet — den gang uten mørkhudete gutter i noen av rollene.
Den truende gjengen besto av hvite gutter som gjerne gjorde det dårlig på skolen og ville markere sin makt på annet vis.
Det psykologiske spillet var ikke særlig raffinert, noe det ærlig talt heller ikke er i «Play».
Gutta er utspekulerte, men alle vet hva som foregår.
I bunnen ligger hele tida en trussel om fysisk vold.
Selvsagt er det psykologiske spillet mer nyansert enn dette, men filmens tendenser til «stockholm-syndrom i Gøteborg» handler mindre om mislykket integrering og politisk korrekthet enn om at gutter blir vettskremte og søker trygghet der de kan finne det, også hos dem de trues av.
Til slutt:
Selv om jeg velger å se filmen i et slikt «mikroperspektiv», er det ikke meningen å underslå at barn som raner barn er et økende problem og at integreringspolitikken på mange områder har spilt fallitt.
Eksperimentell
Vel, nå ble det lite plass til å snakke om Ruben Östlunds metode.
Kort fortalt kan vi si at han lar kamera stå.
Han bruker det siste innen digital kamerateknologi (RED) og beveger seg rundt i den høyoppløste bilderammen i etterkant.
Effekten gir i utgangspunktet en følelse av eksperimentell kunstfilm, men de improviserende amatørskuespillerne som fyller hovedrollene i «Play», skaper en smertefullt realistisk handling.
Filmen er en halvtime for lang, med noen påklistrete bifortellinger, men scenene med de åtte hovedkarakterene er intense hele veien.
Noen av scenene er visstnok filmet opp mot hundre ganger av perfeksjonisten Östlund — i tilfelle du tror improvisert realisme er enkelt.
| 1
|
301537
|
Liker du å drikke vin med vennene dine?
Gjør heller det enn å se vennegjengen i «Små hvite løgner».
FILM:
Syv over gjennomsnittet attraktive mennesker i 30-årene, med hvite klær og nusselige barn, sitter rundt et bord på hytta ved sjøen og drikker vin.
Det er slik drømmeferien, drømmekvelden, drømmefamilien, ser ut for mange.
Det virker som et deilig liv.
Men kjernen i «Små hvite løgner» er selvsagt at harmonien er fasade, som kun holder i korte glimt før sprekkene blir synlige.
Sporadisk sexliv
Av de to ekteparene rundt bordet sliter ett med et sexliv så sporadisk at det i praksis ikke finnes, grunnet en hemmelig forvirring hos den ene parten.
Det andre er i ferd med å ødelegges av mannens sinne og frykt for å være klovnen i kretsen.
De gjenværende tre er playeren som later som om han ikke har blitt dumpet av kjæresten, romantikeren som definitivt er blitt dumpet av sin, men er besatt av å få henne tilbake - og kvinnen som er kjæreste med den åttende i vennegjengen, han som ligger på sykehuset i Paris etter en bilulykke, kraftig redusert.
De andre er nok glade i ham, men ikke så glade at de ofrer ferien ved kysten.
Ikke sjarmerende
Å komme ut i regntunge Oslo etter å ha vært i dette sol- og strandfylte filmuniverset, føltes som en forbedring.
For de åtte rundt hyttebordet er verken sjarmerende eller interessante.
De sier ikke noe klokt eller morsomt eller oppsiktsvekkende.
De gjennomlever noen vanskelige prosesser som er relativt vanlige, som er godt spilt, skildret med takt og troverdighet, og med forståelse for at ikke alle problemer har en løsning.
Det er dem vel unt å finne en slags helbredelse, å bli litt mindre ulykkelige, å komme litt nærmere hverandre, å tenke litt mindre på seg selv.
Men det føles knapt berikende å se dem gråte og kjekle i to og en halv time, som er hva den selvgenerøse regissør og manusforfatter Guillaume Canet mener han kan legge beslag på av tiden din.
Å bruke samme tid på å drikke vin med dine egne venner gjør deg antagelig like klok.
Antagelig er de litt snillere, og litt mindre pene, enn denne gjengen.
| 0
|
301539
|
Drømmer du deg tilbake til den gangen popen var myk
Britisk-pakistanske Rumer oppfyller drømmen med albumet «Seasons Of My Soul».
ALBUM:
Ryktene har nærmest løpt foran Rumer, som er årets første hype her hjemme — etter gode anmeldelser i Storbritannia og tv-opptreden foran millioner i Jools Hollands årlige «Hootenanny»-show på BBC nyttårsaften.
Hun har fått overstrømmende kritikker i flere norske aviser både før og etter jul, sjøl om hun først i disse dager lanseres på det norske markedet.
Har vi her «årets Melody Gardot»?
Født i Pakistan Bakgrunnen til Sarah Joyce (31) er vel så interessant som debutalbumet hennes.
Hun er født i Pakistan, moren var britisk og faren var familiens pakistanske kokk.
Sjøl fikk hun ikke vite om sitt egentlige opphav før hun var 11 år gammel.
Sarah flyttet som ung jente til England med moren, som døde da hun var 24 år.
To år seinere hadde hun et sammenbrudd.
Ukjent
Hun var riktignok med i indie/folk-gruppa La Honda under navnet Sarah Prentice for ti år siden, men for et år siden var hun fortsatt totalt ukjent.
Nå er hun nominert til to Brit Awards og får skryt av artister som Elton John og Burt Bacharach.
Ikke så rart, kanskje, siden hun høres ut som om hun kunne sklidd rett inn og sunget sangene til hitmaskinen Bacharach og Hal David på 60-tallet.
Vi snakker om smektende, orkestrert softpop som låner fra både jazz og soul - med ditto kor og strykere, ispedd sarte munnspilltoner.
Bacharach inviterte like godt Rumer til California etter å ha hørt henne, og endte opp med å komponere flere låter til henne.
The Carpenters
En annen du tenker på umiddelbart når du hører Rumer er avdøde Karen Carpenter, og det gjelder både frasering, stemmelikhet og arrangementsteknisk.
Det låter til tider skremmende likt, og i særdeleshet i de tre første låtene, «Am I Forgiven?», «Come To Me High» og «Slow» — der blåserne i tillegg er som tatt ut av en klassisk Bacharach-komposisjon.
«Seasons Of My Soul» har også klare likhetstrekk med Shelby Lynnes album «Just A Little Lovin'» (2008), en hyllest til den britiske souldronninga Dusty Springfield — for øvrig med to låter signert Bacharach/David.
Oppskriften er den samme, men Lynnes arrangementer og vokal er mer variert.
En fjerde sammenlikning kan være gruppa Bread, også fordi vokalist og låtskriver David Gates har levert låten «Goodbye Girl».
Varmt og innbydende «Seasons Of My Soul» er et lavmælt, varmt, innbydende og innsmigrende album, men jeg kunne tenkt meg en noe større variasjon i arrangementene.
Utgaven du kan høre på streamingtjenesten Wimp inneholder for øvrig tre bonuslåter, «Alfie» (fra «Rumer Sings Bacharach For Christmas»), «It Might Be You» og klassikeren «The Moon's A Harsh Mistress» (fra «Slow EP»).
Interessant nok er disse tre bonuslåtene også de aller beste på albumet ved siden av kattemyke «Slow» og opptempo-åpningen «Am I Forgiven?» - først og fremst fordi Joyce her varierer stemmebruken mer.
| 1
|
301540
|
«Big Brother» er som «Paradise Hotel» for de store ungdommene
Chartertur til Mexico er byttet ut med leirskolespa i Sverige.
ANMELDELSE:
Da overvåkings-tv traff norske parabolantenner i 2001 var det til skandaleoverskrifter og dype bekymringsrynker.
Ekspertene advarte, og trodde knapt at deltakerne ville overleve.
I dag er det lett å flire av den gammeldagse skepsisen.
Samtidig lengter nok programskaperne tilbake til tida da folk brydde seg om at en ny sesong med «Big Brother» er igang.
Tre kvinner og fem menn fra Norge, og motsatt antall fra Sverige, skal kjempe om å holde seg innelåst i 110 dager.
Alle er i 20-åra, og bare én av deltakerne har kjæreste.
Både kampsportentusiasten og undertøysmodellen er representert.
Du kan jo gjette hvem av dem som er kvinne og mann ...
Spesielt orginalt er det ikke.
Men det skal i alle fall ikke være ubehagelig å se på husets gjester.
Heller ikke å bo, for huset er ren, skjær luksus.
Det er som «Paradise Hotel» for de store ungdommene.
Chartertur til Mexico er byttet ut med leirskolespa i Sverige.
Å holde ut blir neppe noe problem for partysvensker av begge nasjonaliteter.
Å kalle «Big Brother» for et sosialt eksperiment i 2014, er å overdrive.
Men programmet står seg fortsatt fint som underholdning i reality-sjangeren, og tiltrekker seg nok et litt eldre publikum enn den mer trashy lillesøsteren.
Formen med studiosending er ufrivillig retro.
Mer engasjerende kan det bli når intrigene i huset begynner.
Med rett klipping og god regi har «Big Brother» potensial til å bli grei underholdning utover høsten.
Etter én kveld er det vanskelig å si om vi får noen ny Rodney, Anette eller Eva-Lill.
Førsteinntrykket er at årets cast mangler den store seermagneten.
«Blir'e nåkke knulling?» ropte Ramsy da han sjekket inn i 2001.
Og om det ble!
Deltakerne ble tv-nasjonalskatter, og satte standarden for de 13 neste åra med reality.
Nå hevder produsent Lasse Hallberg at programmet i år skifter fokus bort fra sex.
Nå, vel.
Om det er grunn til å tro på akkurat det gjenstår å se.
For det er enten en ganske dårlig idé, eller en strategi for å selge døgnkontinuerlig streaming på nett.
Det er grenser for hvor godt konseptet står uten billige triks.
Og «nåkke knulling» ønsker nok fortsatt de fleste «Big Brother»-seerne seg.
Hva synes du om årets første episode?
Diskuter i kommentarfeltet under.
| 0
|
301542
|
Rå retur til raprøttene
Timbuktu tar pause fra allsangvennlige hitlåter for å vise at han fortsatt sitter trygt på den skandinaviske raptronen.
ALBUM:
Norgesvennen Timbuktu vender tilbake til beats og rim med sitt mest hiphop-baserte album på 12 år.
Selv om hiphop og spesielt kulturens musikalske utøvere gjerne forbindes med i overkant tøffe menn og strenge fjes, er det påtakelig hvordan sjangeren på senere år har myknet opp - til nostalgiske rapfans store irritasjon.
Her hjemme har utviklingen vært spesielt åpenbar og enkel å følge i vårt mikrounivers av et hiphop-miljø, som mye takket være to «vestkantsvartinger» har innsett fordelen med en positiv innstilling og fornorsking av den ellers så amerikaniserte musikkstilen.
Mannen som derimot satt selve standarden for skandinavisk «glad-hiphop» er dog utvilsomt Jason «Timbuktu» Diakité.
Den nå 39 år gamle rapveteranen som ikke bare er blant de største underholdningsnavnene hos vår kjære nabo i øst, men også har blitt selve definisjonen på en vassekte norgesvenn.
Først og fremst grunnet sin alltid like sjangerskitzofrene og publikumsfriende musikk - utviklet fritt gjennom årene på veien med Chords og livebandet Damn!.
Med senere tids avisoverskrifter og «skandaler» friskt i minne, kunne man selvfølgelig skrevet spalte opp og spalte ned med utgangspunkt i Timbuktus samfunnsengasjement.
Problemene mange av oss ikke liker å innrømme eksisterer.
Men når en av våre fremste talsmenn mot den skandinaviske selvtilfredsheten nå slipper sitt åttende soloalbum, er det likevel først og fremst én hovedfaktor som vekker interessen til en analyserende musikkanmelder:
Den etterlengtede returen til hiphop-beats og hard spytting!
Det er nemlig ikke til å komme fra at Timbuktu har glidd lenger og lenger bort fra både rapvokal og det tradisjonelle hiphop-fundamentet.
Utrolig velfungerende og omfavnende på scenen, men til tider litt vel jøglete for enkelte av oss.
Når han denne gangen altså tar det tilbake til basisen - milevis unna «Alla vill till himmelen...», «Resten av ditt liv» og «The botten is nådd» - er det derfor med stor mainstream-fallhøyde for den folkekjære svensken, men desto mer velkomment for de av oss som har savnet rapperen Timbuktu.
«För Livet Till Døden» er resultatet av studiotid i både Stockholm, Sundsvall og California.
«En reise i beats og rim», slik hovedpersonen selv beskriver skiva - der han får vist fram sin unike fortellerkunst over verdensklasseproduksjoner levert av kompisene Chords, Patrik Collén, Moe Sakwanda og Oskar Linnros.
Hardt, kompromissløst, og ikke minst det mest hiphop-baserte albumet fra Timbuktu siden 2002-utgivelsen «Wått's dö maddefakking diil?».
Forvent likevel ikke en samling éndimensjonerte boom-bap-spor.
Med hjelp fra nevnte produsenter og gjester som veteranen ADL, Abidaz, Organismen og det 18 år gamle raphåpet Adam Kanyama, leverer albumet i stedet et bredt spekter av låter med fotfeste i alt fra Roc-A-Fellas samplesbaserte storhetsstid, 808-beats, kontemporære synthproduksjoner og neo-soul.
Sistnevnte representert på avslappende «För Livet», hvor multitalentvenninen Mapei overrasker med både svensk rap og sanghook.
Et av albumets mange høydepunkter - som også inkluderer «The College Dropout»-mimrende «Misstänkt», old-school-inspirerte «A til A», elektrosexy «Rum 323», og det gledesspredende anthemet «Annie Leibovitz» med sin lekne, «Cam'Ron i 2002»-instrumental.
Hvis ikke det høres koselig ut, så vet ikke jeg.
«För Livet Till Døden» er en særdeles hyggelig gave til hiphop-folket, og gir Timbuktu en veltrengt mulighet til å bevise noe mange av oss nok hadde glemt - at han fortsatt hører hjemme på toppen av den skandinaviske raptronen.
| 1
|
301543
|
Håpet for gode kjæreste-plater lever igjen
Og Conor Oberst var Karsten Giftekniv.
|||ALBUM:
Jenny Lewis og Johnathan Rice ble introdusert for hverandre av ingen ringere enn Conor Oberst fra Bright Eyes - allerede fra starten av en match lagd i indiehimmelen.
«I'm Having Fun Now» er parets første fullengder i tospann, og selv om musikalsk kjærestesamarbeid kan være farlig farvann, finnes det her nok kredibilitet på deres respektive CV-er til å kunne forvente en viss kvaltitessikring i de musikalske ledd.
Kosefuzz «I'm Having Fun Now» viser seg å være komplisert på en enkel måte.
Raus indieorkestrering med kosefuzz og falsettkoring porsjoneres ut med muntre kassegitarer, countryflørtende vokalharmonisk intelligens og noen sporadiske mer neddempede uttrykk.
Melodiene er nær sagt alle som én både suverene og ukompliserte.
Helt i vater Hovedgrunnen til begeistring kokes likevel særlig ned til hvor effektfullt hennes klare, skarpe og tidvis kjølige stemme suppleres av hans luftige og noe mer romslige uttrykk, og vice versa - for dette er virkelig et samarbeid, ingen av dem fremstår som mer dominerende enn den andre.
Balansen på dette prosjektet er totalt i vater.
Via tidligere utgivelser har begge gitt hengivne uttrykk for retroperspektive musikalske uttrykk, og «I'm Having Fun Now» sniker seg naturlig nok inn i rekka.
Musikalsk Feng Shui Lyden av et redefinert 70-tall, Belle & Sebastian-estetikk, Ryan Adams, og Jennys eget Rilo Kiley siver ned i sprekkene på dette som gjerne må være en smått støvete vinylplate.
Pent og talentfullt gjennomført av pent og talentfullt par med sans for musikalsk Feng Shui.
Håpet for at noen kan lage gode kjæresteplater lever igjen.
| 1
|
301544
|
Et supertalent puster Elton John i nakken
Norgesaktuelle Tom Odell (22) med klassisk pianopop.
ALBUM:
Det går lenge mellom hver gang det dukker opp et talent som Tom Odell.
Han får tankene til å gå i retning en annen brite, Tom McRae, når det gjelder gjennomslagskraft, men stilmessig framstår han som en blanding av Elton John og Billy Joel, med et nikk til Jeff Buckley (i såre «Sense») og en touch av David Bowie.
I «Hold Me» høres han ut som en kanadier de færreste nok har hørt om, Hawksley Workman.
Det handler om klassisk pianopop av edleste merke.
Tre singler
Ryktene har løpt foran Odell, som ser ut som en 15-åring, men som har passert 22 - og som i februar, før hans første album var gitt ut, stakk av med Critic's Choice under britenes Spellemannpris, Brit Awards.
Etter tre suverene singler, «Another Love», «Hold Me» og «Can't Pretend», har forventningene til debutalbumet vært uvanlig høye.
Hype
Det er altså all grunn til skepsis, for her snakker vi åpenbart om god, gammel hype.
Kanskje er det derfor britiske anmeldelser av albumdebuten «Long Way Down» varierer fra rosende til litt lunkne.
Ok, alle de ti låtene er ikke like sterke, og det er ikke plagsomt originalt.
Men det er mesterlig utført, og et åpenbart supertalent som Odell må honoreres deretter.
Hiver du deg over deluxe-utgaven (Wimp/Spotify) blir du ytterligere overbevist.
Suverene singler
Med tre så gode singler, har han brent kruttet allerede der?
Nei, her er mange andre låter som tenderer på denne debuten, som åpningen «Grow Old With Me», energiske «I Know» og «Till I Lost», superfengende «Supposed To Be», mektige «Sirens» og nevnte «Sense».
Odell veksler mellom enkelt pianoakkompagnement og fullt band, og skaper med det fin variasjon i uttrykket.
SXSW
I mars spilte Tom Odell under bransjefestivalen South By Southwest (SXSW) i Austin, Texas.
Han hadde lyden imot seg, men lot seg ikke affisere og leverte en overbevisende konsert.
Han gjør forsåvidt ikke veldig mye av seg der han sitter bak pianoet, men han har en naturlig scenesjarm som umiddelbart smitter over på lytteren.
Snart kan han «testes» i Norge også.
Lørdag 20. juli står han på scenen under Slottsfjell-festivalen i Tønsberg og søndag 10. november står Rockefeller i Oslo for tur.
| 1
|
301545
|
Nå snakker vi comeback
The Strokes har fått en sårt tiltrengt oppussing.
ALBUM:
Det var langt fra noen selvfølge at dette albumet skulle bli til.
På «Angles», den to år gamle forløperen The Strokes ga ut etter en lengre pause, er det som man kan høre likegyldigheten når bandet står i studio og gjør kompet, mens sanger og hovedlåtskriver Julian Casablancas spiller inn vokalen et helt annet sted.
Heldigvis ble «Angles» bare en parentes i The Strokes-historien, og ikke noe punktum.
For nå har Casablancas funnet veien tilbake til resten av gjengen, og det høres.
«Comedown Machine» låter både fokusert, engasjert og energisk - ja, direkte inspirert!
Produksjon på stell
Det starter forfriskende med varme, dempede gitarrytmer og mild vokal i «Tap Out», som plasserer seg et sted mellom Fleetwood Mac, Phoenix og velkjente Strokes-takter.
Etter en periode med trøblete produsentsamarbeid, er det en glede å høre at lydbildet sitter som et skudd, i en fyldig og varm utgave som passer bandet svært godt.
Rolige høydepunkter
Det er også påfallende at flere av de beste sporene er ganske så nedpå.
I «80?s Comedown Machine» minner Casablancas mest av alt om Yo La Tengos Ira Kaplan, hviskende over et naivt orgelmønster, myk bass og en forsiktig, stakkato gitarmelodi.
Avsluttende «Call It Fate, Call It Karma» er på sin side et gullkorn av en kuriositet, som med sin bløte gitar, eksotiske rytme og 50-tallssound kunne vært hentet rett ut av en Jim Jarmusch-film.
Det hele balanseres med kjappere låter av klassisk Strokes-merke, som punka «50/50» og den boblende singelkandidaten «Happy Ending».
«Welcome To Japan» viser slektskapet til 2000-tallets danserockbølge, men med en eleganse som fjerner datostempelet.
Dermed beviser The Strokes en gang for alle at de er fullt kapabable til å oppdatere seg uten å miste magien.
Så gjelder det bare å holde på den følelsen.
| 1
|
301548
|
Imponerende musikalsk reise
Ambisiøst prosjekt fra Oslo-duoen The Captain & Me lander fjellstøtt.
ALBUM:
The Captain & Me kan være et av Norges beste, nesten ukjente band — og dessuten «Norges største duo», med ni musikere i stallen (og ofte enda flere live).
Etter «Migrant» er det på tide at de hentes ut av skyggen.
Albumet er Oslo-bandets tredje, og det er så aktuelt som det kan få blitt.
Ambisiøst Prosjektet til The Captain & Me kan virke noe ambisiøst, men det lander fjellstøtt.
Even Vaa og Morten Krane har rett og slett lagd et fengende konseptalbum om papirløse flyktninger.
Nei da, det er ikke Maria Amelie som er utgangspunktet, sjøl om hun i følge NTB er stor fan av bandet og kan ses i Lydverkets video med dem fra Slottsfjellfestivalen i 2009.
Nigeriansk flyktning «Migrant» handler om en nigeriansk flyktnings kronglete vei fra Lagos til Kanariøyene — via nattlige ørkenvandringer og kryssing av landegrenser og hav.
Det er en farlig reise, som ofte krever unge liv.
Softrock Musikalsk løser de oppgaven ved å gå bort fra sin balkancountry og over i retning amerikansk softpop, iblandet afrikanske rytmer og en liten dose meksikansk mariachi.
Kall det gjerne verdenspop.Tankene går uvilkårlig til en annen duo, America, og kanskje finner man små doser Beach Boys og Crosby, Stills & Nash.
Her hjemme er bergenske Real Ones den mest nærliggende referansen.
Optimistisk «Migrant» starter optimistisk — og a capella — med «Hope (Advice for Travellers)» og ordene «Hold on to whatever hope you got left».
Den glir over i fengende «Reach Agadez», mens «Plans» er en lystig sang med marimba som drives av blåsere og flotte harmonier.
«Carry Me Safe» introduserer accordion i lydbildet, og sånn bølger det bokstavelig talt fram og tilbake til punktum settes med fengende «Those Who Could Not Go On» og ordene «Once I'm there I'll be safe» etter 35 hektiske minutter.
The Captain & Me spiller på Bølgen i Larvik fredag 18. mars og Fleischers hotell, Voss lørdag 19. mars.
| 1
|
301552
|
Innerst i Magnet-sjelen
Magnet gjør vinteren til en lek.
ALBUM:
Even «Magnet» Johansen har vært en funklende stjerne på den norske pophimmelen helt siden debuten «Quiet and Still».
Bergenseren har hele veien hatt med seg en helt unik melodisignatur, uavhengig om han har laget grandiose og elktronikaorkestrerte popverk som «On Your Side» (2003) eller den mer organiske og jordnære tilnærmingen han presenterte på forrige plate, «The Simple Life» (2007).
Så hvor overlater dette oss, snart fem år seinere?
«Ferrofluid» er umiskjennelig Magnet.
Johansens fløyelsmyke stemme er selvsagt ikke til å ta feil av, det samme gjelder de underfundige lydene som daler forsiktig gjennom lydbildet.
Det er mye lys, lite mørke - om enn noen melankolske avstikkere, men alt i alt er Magnet en fredens mann, slik vi alle har lært å like han.
Denne gangen har sangeren fått kompekspertise fra rogalendingene i Cloroform, noe som resulterer i et par gitarbrekk med hakket skarpere kanter enn vi er vant til, uten at det tar bort fokuset fra slentrende og innbydende melodiene.
«Sister Sorrow» smaker av vellagrede soultoner, mens «Fireflies» demonsterer en gjennomgående lek med reggaerytmer.
«Homecoming Queen»
«Ferrofluid» er er en tanke mer innkapslet enn forgjengeren — det tar hakket lenger tid å bli kjent med den, og plata mangler kanskje en tydelig ledestjerne av typen «Lonely No More» fra forgjengeren.
Men det er noe med den beroligende og stemningsskapende effekten Magnet har på omgivelsene som man ikke vil være foruten, så også her.
Utgivelsetidspunktet kunne vel heller knapt ha vært mer passende.
Å trå inn i Magnet-universet føles nemlig nesten som å stå i en snøkule og kikke ut på verden mens de små musikalskefjonene laver sakte ned over hode og ører.
Vinteren har fått en ny lun dimensjon.
| 1
|
301553
|
«En unik historie blir gjort fullstendig anonym»
«The Lady» er blitt et disneyfisert glansbilde av Aung San Suu Kyi.
FILM:
Det finnes helter i verden.
Slik er det bare.
Det finnes folk som tar store risikoer for at en god sak skal vinne frem, som viser forbløffende styrke og utholdenhet i møte med forsøkene på å kneble dem.
Men ingen er bare helter.
Også fedrelandsfrelsere kan være misunnelige, oppfarende og humørsyke.
Også helgener har dårlig ånde om morgenen.
Burmas opposisjonsleder Aung San Suu Kyi kan kalles en helt uten at noen skjærer grimaser av den grunn.
Men regissør Luc Bessons hagiografi «The Lady» ser bare den opphøyde Suu Kyi.
Og beundring er ikke noe godt utgangspunkt for en som vil lage en moderat engasjerende dramafilm.
Akademiker-karikatur
Besson ser en slags «Romeo og Julie»-historie i forholdet mellom Suu Kyi (Michelle Yeoh) og den britiske ektemannen Michael Aris (David Thewlis), som ble holdt adskilt i årevis av Suu Kyis husarrest og ikke så hverandre i de siste tre årene før Aris døde av kreft.
Thewlis er stylet som en karikatur av en eksentrisk akademiker, det er liksom ikke måte på hvor ustelt han er på håret, hvor skjev i slipset, hvor skrukkete i tøyet, eller hvor mange bibliotek i mørk mahogni han frekventerer.
Yeoh, som er mest kjent for sine actionroller, har en strunk, seig verdighet i tittelrollen, i tillegg til en forbløffende fysisk likhet med Suu Kyi selv.
Men de er glansbilder, begge to.
De er som handlelister over positive egenskaper:
Ømme, oppofrende, kloke, sterke.
Hvert ord som faller mellom dem er en omsorgsfull støtteerklæring, iblant ledsaget av en trillende tåre over kinnet.
«The Lady» blir slik et disneyfisert melodrama som aldri kommer nær de utfordringene det faktisk må innebære for et ektepar å bli holdt fra hverandre.
Og en unik historie blir slik gjort fullstendig anonym.
Sjablong
Mot disse lysende eksemplarene av menneskearten, som holder møter i lyse, naturskjønne opplevelser der de snakker like begeistret som vagt om demokrati og ytringsfrihet, står militærdiktatoren Ni Wei:
Sadistisk, lunefull og paranoid.
Luc Besson setter alt godt opp mot alt vondt.
Det er et motsetningspar som har båret mangt et eventyr og mang en actionfilm.
Men i den endeløse rekken av telefonsamtaler og møtevirksomhet som er «The Lady» blir det bare kjedelig.
| 0
|
301554
|
Dronninga av keltisk musikk er tilbake
Loreena McKennitt med sin beste plate på 13 år.
ALBUM:
Kanadiske Loreena McKennitt opererer i grenselandet mellom keltisk folkemusikk, world music og new age.
Den siste kategorien er kanskje den vanskeligste å definere, samtidig er den en smule belastende på grunn av sitt harmoniske og «ufarlige» — og mange vil si sløvende — uttrykk.
Clannad, Enya og norsk-irske Secret Garden havner ofte i samme kategori, og da vil mange ha en formening om hva det kan dreie seg om: meditativ musikk, gjerne med et svevende, beroligende og ofte spirituelt lydbilde.
Keltisk Loreena McKennitt har nok streifet innom det som kalles new age, men det er urettferdig å putte henne i den kategorien.
Som regel er det den keltiske folkemusikken, med røtter i Irland og Skottland, som dominerer på hennes plater.
Karrierehøydepunktet er «The Book Of Secrets», der hun utforsker sine keltiske røtter og mikser dem med annen europeisk folkemusikk og Østens mystikk.
Albumet solgte over fire millioner eksemplarer og en av låtene, «The Mummers' Dance», ble en hit i USA året etter.
I 2003 ble hun tildelt The Order of Canada, så ingen skal tvile på at landet setter pris på henne.
Ni års pause
Men det skulle ta ni år før hun, etter en lang sorgprosess etter forlovedens død i 1998, endelig var tilbake med «An Ancient Muse».
Her foretar hun reiser, i tid og geografisk, til steder der hun har funnet røtter etter den keltiske tradisjonen: Mongolia, Kina, Tyrkia, Hellas og Jordan.
Noe monotont, og en tanke nærmere new age-segmentet i forhold til «The Book Of Secrets», men McKennitt var definitivt på banen igjen.
Siden da har hun gitt ut det doble livealbumet «Nights From Alhambra», juleplata «A Midwinter Night's Dream» og samleplata «A Mummers' Dance Through Ireland».
Tilbake til start
På det nye studiealbumet «The Wind That Shakes The Barley» er hun tilbake der hun startet, godt plantet i keltisk folkemusikk og uten så mange musikalske krumspring — med utstrakt bruk av særlig uilleann pipes (en sekkepipetype) og andre fløyter, men også bodhran, keltisk bouzouki, hurdy gurdy, strykere, akustiske gitarer og mandolin — i tillegg til vokalist McKennitts trekkspill, harpe og keyboard.
Både musikken og tekstene er hennes egne, med unntak av to tekster av de irske poetene William Butler Yeats og Robert Dwyer Joyce.
Igjen er det blendende vakkert når Loreena McKennitt synger og spiller, understøttet av instrumenter som nærmest, bokstavelig talt, danser etter hennes pipe.
Også derfor, og på grunn av McKennitts måte å synge på, blir stemmen som et instrument i seg sjøl.
Og det er faktisk mulig å høre at dette er en artist som har funnet tilbake roen i livet sitt.
Musikken er harmonisk — på en god måte.
Hun uttrykker det gjennom drømmeaktige musikalske sekvenser — uten at det sklir ut i følerier eller pompøsitet.
Det er bare ekte vare.
| 1
|
301556
|
Voksne som maser
Småbarnsforeldrene er mer irriterende enn de festgale studentene i «Bad Neighbours».
FILM:
Dessverre er Zac Efrons rollefigur den mest interessante i denne nabokrigen.
Hadde filmen vært bedre, ville Efrons partystudent vært en middels bifigur, men i «Bad Neighbours» har han svak konkurranse.
Seth Rogen spiller en ekstra slitsom versjon av seg selv og Rose Byrne prøver å holde følge.
Det blir masete.
Mac (Rogen) og Kelly (Byrne) har nettopp fått baby og prøver å venne seg til at livet har gått over i en ny fase, noe vi får overtydelig demonstrert når de prøver å få med seg alt babyutstyret på en fest og i stedet sovner foran utgangsdøra.
Feil taktikk
Alarmen går når et studentbrorskap flytter inn i nabohuset.
Mac og Kelly bestemmer seg for å legge godsida til, byr på velkomstmarijuana og deltar på første festen.
Deretter ber de Teddy (Efron) om å roe ned troppene.
Fra nå av skal det være stille om natta.
De voksne bestemmer.
Herfra eskalerer fiendskapen i et rasende tempo.
I stedet for at komikken oppstår i kontrasten mellom festglade studenter og en mer moden fiende, får vi den totale rølp, med ei tynn suppe av påfunn.
Politiet kommer på et par umorsomme visitter og ingen av de andre naboene har ikke noe imot et kontinuerlig «fratparty», siden gutta visstnok er snille mot dem.
Bare nesten for Efron
Det vi ender opp med, er en lite gjennomarbeidet komedie som veksler mellom to stemninger: Voksenkjas og partykaos.
Kjaset foregår stort sett mellom Rogen og Byrne, som holder gående en utmattende form for verbal pingpong.
Denne dialogen skal dels latterliggjøre rollefigurene og dels si noe smart om voksenlivet, men det er litt for langt mellom gullkornene.
Resten av filmen er partykaos.
Et sted inne i virvaret finnes individer, fra stjernestudenter og bikiniblondiner til Efrons velbygde Teddy, partysjef og akademisk jumbo.
Teddy har små ansatser til noe mer «ondt» og interessant, men dette drukner i halvgode påfunn fra de voksne.
Jeg lo av kollisjonsputene og et par andre eksempler på vellykket slapstick, men hver gang tenkte jeg:
Denne filmen burde hatt flere overraskelser å by på.
| 0
|
301561
|
Refrenget er hjerneklistermaterie uten at det føles spekulativt i radiovennlig retning
Susanne Sundfør skuler mot dansegulvet på forløperen til sin nye plate.
LÅT:
Man må vente helt til februar før man kan høre Susanne Sundførs etterlengtede fjerdealbum i sin helhet.
Men allerede nå er hun ute å pirrer smaksløkene til de ventende.
Og er det noe Sundfør kan, så er det nettopp det å pirre smaksløkene.
Forløperne til «The Brothel» og «The Silicone Veil», henholdsvis «The Brothel» og «White Foxes», er begge etablert norske musikkskatter.
Av epokedefinerende kvalitet, intet mindre.
Nye takter
Med de forutsetningene etablert, hvor befinner så Susanne Sundfør seg i det musikalske terrenget på snart tre år etter forrige plate?
«Is this the sound of your heart, the sound of your heart - it sounds lonely»
Assosiasjonene til kontemporær nordisk elektronika er åpenbare, samtidig så har den en underliggende discofølelse som gir låten helt nye karaktertrekk.
Det er feil å si at den er lystig, snarere leken på en fandenivoldsk måte.
Den forteller uansett med all tydelighet at Susanne ikke har lyst til å stå på det samme stedet altfor lenge.
Denne gangen har hun også produsert alt på egen hånd.
Særpreget
Det betyr ikke at «Fade Away» nødvendigvis er en radikal avsporing fra den produksjonsestetikken vi er vant til fra den kanten de siste årene.
Lydbildet glitrer fremdeles av tindrende orgeltoner, harde trommegroover og bygges opp med lag av synther.
Og det er selvsagt Sundførs unike måte å frasere og harmonisere sangen sin på som gir henne dette særpreget som setter henne på siden.
Og som har gjort henne til en av de mest spennende popartistene vi har her i landet om dagen.
Refrenget er selvsagt hjerneklistermaterie uten at det på noe tidspunkt føles spekulativt i radiovennlig retning.
«Oh-korene» og som ligger som bakteppe er et artig grep, som sammen med keyboardsoloen sender deg rett tilbake tidlig 80-tallet og store blinkende discokuler.
Det blir feil å sette «Fade Away» opp mot tidligere låter.
Den representerer noe helt annet og må svare for seg selv.
Og det klarer den utmerket vel - den er proppet med smarte melodier, fengende rytmer og særegenheter som bare Sundfør kan levere.
| 1
|
301563
|
Ingen støyer så vakkert som Mark Lanegan
Er det virkelig åtte år siden sist?
«Blues Funeral» lever opp til alle tenkelige forventninger.
ALBUM:
«Bubblegum» havnet høyt oppe på lista over de beste utgivelsene i 2004 i denne avisa.
Snaut åtte år seinere er Mark Lanegan Band tilbake med et enda sterkere album.
Igjen er det behagelig støyende, mørkt, suggererende og forførende — men også mer variert.
Sine myke tendenser har han dyrket også i kompaniskap med skotske Isobel Campbell — som duettpartner på tre flotte album.
På «Blues Funeral» forener han de to musikalske universene.
Bråkeband
Mark Lanegan (47) har bakgrunn fra bråkeband som The Screaming Trees og Queens of the Stone Age, men er mer interessant på egne bein.
Det virker som om alt han tar i blir gull — eller, i hans verden heter det kanskje «Gray Goes Black», som er tittelen på et av sporene på dette fabelaktige albumet.
Tittelen bør for øvrig ikke tas bokstavelig.
Lanegan gjør ikke noe forsøk på å begrave bluesen, tvert imot utfordrer og utvider han den.
Han skaper sin egen sjanger — en rockinfisert blues som ikke kjenner noen grenser.
Tekstene er korthogd poesi — om tro, indre og ytre opprør, kaos og død.
Formildende «The Gravedigger's Song» er for eksempel bråkete og tung som stål, likevel er det noe formildende over den tøffe stemmen.
For, som han har bevist i duettene med Campbell, dypt der inne er han en myk mann.
«Bleeding Muddy Water»
De to siste - og «Harborview Hospital» - har noe U2-aktig over seg.
Albumet «besegles» med nedstrippede «Deep Black Vanishing Train» og sju minutter lange, dirrende «Tiny Grain Of Truth», som jeg føler oppsummerer alt Mark Lanegan står for musikalsk — med et lite nikk til prog og tidlig Genesis!
Josh Homme Med seg i studio i Los Angeles har han hatt blant andre Jack Irons (Red Hot Chili Peppers første trommis/Pearl Jam), Greg Dulli (som sammen med Lanegan utgjorde The Gutter Twins og The Twilight Singers) og Josh Homme fra Queens of the Stone Age.
De må ha likt seg veldig godt!
Lanegan spiller i Tromsø 24. februar (Aurora Rock/Kulturhuset) og i Oslo (Rockefeller) 25. februar.
Albumet er i salg fra mandag 6. februar.
| 1
|
301567
|
Dybdahl fant godlyden i Los Angeles
Smakfullt USA-album fra melankolikeren Thomas Dybdahl.
ALBUM:
Etter suksesen med «...That Great October Sound» i 2002, fulgte Dybdahl opp med tette utgivelser - i 2003, 2004 og 2006.
Så tok han en pause til 2010.
Ny pause, med et lengre opphold i USA, og tre år etter er «What's Left Is Forever» klar - hans sjette studioalbum.
Og pauser kan være en bra ting.
Bylarm Dybdahl var i hvert fall i kjempeform da han spilte noen av sine nye låter under Bylarm i februar.
Live sto han da fram som litt av en gitargud.
Mykt og melankolsk
Denne siden av ham slipper nesten ikke til på «What's Left Is Forever», som i stedet føyer seg inn i rekka av myke, melankolske Dybdahl-plater i et musikalsk landskap der soul møter vestkystpop.
Uansett er det én ting han ikke rokker ved, sin karakteristiske sangstil - myk og dempet, av og til hviskende og litt tilbaketrukket.
Der har han på mange måter skapt en egen sjanger.
Noe er likevel annerledes.
Kjent produsent I Los Angeles har Dybdahl jobbet med Larry Klein, som debuterte som produsent med Joni Mitchells «Wild Things Run Fast» i 1982.
De giftet seg samme år, men ble skilt i 1994.
Klein produserte flere Mitchell-plater, i tillegg til artister som Melody Gardot, Madeleine Peyroux, Tracy Chapman og jazzfolk som Herbie Hancock, Freddie Hubbard og Walter Becker.
Klein er nok også årsaken til at Dybdahl har fått tilgang til ei imponerende liste med musikere på dette albumet.
Plant & Krauss Trommeslager og perkusjonist Jay Bellerose har for eksempel de siste åra spilt med folk som Robert Plant & Alison Krauss, Joe Henry, John Mellencamp, BB King, Loudon Wainwright III og Steve Earle.
Andre musikere er David Pitch (bass), Dean Parks (gitarer), Jamie Muhoberac (tangenter) og Klein (perk./bass) og Dybdahl (gitarer/piano/synth/perkusjon).
Silje Salomonsen korer på to låter.
Her hjemme har Trondheimsolistene vært særdeles viktige som skapere av det stemningsfulle lydbildet på dette albumet.
Vakkert
Og jeg tar sjansen:
«Easy Tiger» kan være den vakreste låta du får høre på plate i år.
Det er kanskje ikke tilfeldig at Ryan Adams har gitt ut et album med samme tittel, for her er de brødre i ånd og americana.
«So Long», med sine knirkelyder, er nesten der.
«The Sculptor» er en liten genistrek.
Og - det fine er at det er flere andre låter som strekker seg etter «best of»-målet.
Gjennomført
Prosjektet er planlagt og gjennomført til den minste detalj, fra produksjon og strykerarrangementer (ved Vince Mendoza) til det smakfulle coveret med art work av musikerkollega Jens Carelius.
Miksinga er besørget av renommerte Tchad Blake, som har en imponerende cv som produsent.
Turné En lengre turné følger, med start i London tirsdag - og med flere jobber ute i Europa enn i Norge.
Med Kleins kontakter kan han kanskje få til noe i USA også.
Kanskje det går troll i ord:
I 2004 ga Dybdahl ut albumet «One Day You'll Dance For Me New York City»...
«What's Left Is Forever» er i salg fra mandag.
| 1
|
301568
|
Lillebrorkompleks
Shoegaze uten en egen idé.
|||ALBUM:
Det er godt mulig at vi er spesielt godt utstyrt her til lands med shoegazeband på høyt internasjonalt nivå.
Serena Maneesh har kontrakt med 4AD og er blitt en internasjonal størrelse i sitt fag, og snart plateaktuelle The Lionheart Brothers har etablert et mer melodiøst og poporientert sidespor til disse psykedelisk anlagte støyeksessene.
Og det er mer der det kommer fra, masse folk med begrensede vokale evner, lavthengende Fender Jazzmaster eller Jaguar med vibbarm, mange effektbokser, studiebevis fra indieuniversitetets Kevin Shields-fakultet og en bachelor i å få gitartonene til å gli og bøye seg.
Simon Says No! er skoleflinke gutter, det låter fint, riktig og sursøtt og alt det der, men det er ikke til å komme fra at musikken deres på mange måter preges av et lillebrorkompleks:
Sein 80-talls britisk gitarindie filtrert gjennom en begavet og premissleverende storebror, bare uten å finne sin egen tvist på idé eller gjennomføring.
| 0
|
301569
|
Runkende krokodiller og pratende pinnsvin i «Kampen for tilværelsen»
Morsomt ubehag.
I andre sesong av «Kampen for tilværelsen» befinner oss stadig i en karikatur av det velstående Norge, på parademarsj gjennom nyoppussede hus med gode lysforhold hvor problemene heller er eksistensielle enn økonomiske.
Ta unge Jens Christian (Peder Gehrken Bøyum), han som ble app-mangemillionær med en runkende krokodille som femtenåring og kjøpte huset til foreldrene.
Før han er skikkelig i gang med livet har han allerede lykkes bedre enn dem.
Uten at han smiler noe særlig av den grunn der han snakker med pappa (Øystein Røger).
- Så du innrømmer at alt er meningsløst?
- Dypest sett, ja, svarer faren.
- Så vi skal liksom late som ingenting?
Som er en temmelig god oppsummering av levesettet «Kampen for tilværelsen» ønsker å avsløre.
Enten drømmen er å finne faren sin eller å ferdigstille en film man lagde i 1991, handler mye av årets runde om hva som skjer når selvrealiseringen er i boks.
Pinnsvin i sorg
Det finnes en konstant vilje her til å avdekke tankeløse ydmykelser mellom venner, eller det litt ekle i barn og foreldre som spiller på hverandres omsorgsinstinkt for å tuske til seg penger.
Når serien treffer, blir latteren ofte sittende litt igjen i halsen, en kvalitet de som fulgte første sesong kjapt vil kjenne igjen.
Og om noen mot formodning ikke har fått med seg hvor grenseløst brutale manusforfatterne Erlend Loe, Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen kan være, bretter åpningsminuttet av den andre episoden her alt ut i klartekst.
Med pratende pinnsvin i sorg over bestemor.
En nydelig enkel må-se-sekvens hvis komiske timing (fint regissert av Thomas Seebert Torjussen) evner til å overbevise akkurat hvor hult konseptet «trøst» faktisk kan bli.
NAV-skjærsild
Fantasien har får i det hele tatt fått litt friere spillerom denne gangen.
Første episode byr både på synske gravide som snakker med (og deler portvin med) en godt voksen utgave av sitt ufødte barn, samt en skjærsild som er en småfestlig blanding av NAV og UDI.
Det er risikabelt å forlate de trygge og realistiske rammene på den måten, men de nye elementene flyter stilsikkert inn i seriens logikk.
Når rollefigurenes usympatiske handlinger som oftest er konsekvensløse inntil det parodiske, er det på sin plass at vi må over i det overnaturlige for at de skal kunne se seg selv og egoismen sin i speilet.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
| 1
|
301573
|
Verdensmusikkens superduo
Nok en fulltreffer av et album fra afrikanske Amadou & Mariam.
ALBUM:
Vokalist og gitarist Amadou Bagayoko (57) og vokalist Mariam Doumbia (53) kan nesten kalles norgesvenner etter flere besøk de siste åra - blant annet under Oslo World Music Festival og Øyafestivalen.
Nå er de her igjen, med konserter i Oslo i går og under Vossajazz i morgen (lørdag 31.3).
Rapporter fra Cosmopolite i går forteller om en fantastisk konsert.
Møttes på blindeskole
Paret ble begge blinde som henholdsvis ungdom og barn, og møtte hverandre på en blindeskole i Mali.
Da de giftet seg startet også det musikalske samarbeidet, men de debuterte ikke før i 1998.
Siden den gang har de befestet posisjonen som to av Malis beste og mest kjente musikalske ambassadører.
Det er fire år siden forrige album, «Welcome to Mali».
«Folila» representerer ikke noe stilskifte, i stedet får vi akkurat det vi forventer - i tillegg til en rekke spennende gjesteartister.
På en spennende måte mikser de afrikansk tradisjonsmusikk og moderne rock - men hele tida på sine egne premisser.
Amadou & Marian maner fram en helt spesiell stemning i musikken som ikke høres andre steder.
Arketypisk Åpningen «Dougou Badia», som er arketypisk for Amadou & Mariam, har amerikanske Santigold på gjestelista, fulgt av «Wily Kataso» med Tunde Adebimpe og Kyp Malone fra TV on the Radio (de var også med på Tinariwens siste album).
«Metemya» byr på Bee Gees-aktig falsettsang fra Jake Shear (Scissor Sisters).
Drapsdømt Bertrand Cantat spiller munnspill eller synger (på fransk eller engelsk) på fire spor.
Om navnet virker kjent, skyldes det nok at han var en stor artist i Frankrike da han ble dømt for drapet på kjæresten Marie Trintignant.
Han sonet ferdig i 2007, og gjenopptok musikk-karrieren.
«Africa Mon Afrique»
Ngoni Andre gjester er blant andre Nick Zinner fra Yeah Yeah Yeahs, New York-rapperen Theophilus London (på «Nebe Miri», den mest vestlige av låtene), soul/funk-artisten Amp Fiddler, britiske Ebony Bones, tuareg-krigeren og gitaristen Abdallah Oumbadougou og Bassekou Kouyate, som spiller på ngoni, en lutt fra oldtida.
Produsent Marc-Antoine Moreau har samarbeidet med paret siden starten for 14 år siden, og klarer igjen å ta ut det beste hos både dem og gjestene.
Om world music trenger en kjenningsmelodi, føles det helt logisk om den spilles og synges av Amadou & Mariam.
| 1
|
301574
|
Hjertelig og alkoholholdig countrydrama
«Crazy Heart» byr på skuespill i Oscar-klasse.
|||
FILM:
Det var vel ikke akkurat det vi trengte, enda en film om en godt voksen mann som fullstendig har mistet retning i livet.
Likevel er jeg nødt til å erkjenne at jeg har en forkjærlighet for disse filmene — og bøkene — om menn som drukner sorgene med whisky og som bare avbryter røykingen for den tida det tar å tenne en ny sigarett.
En varm film«Crazy Heart» er en slik film, en film om en fallert, alkoholisert 60-åring som virkelig synger the blues på siste verset.
Men det er også en varm film med stort hjerte, og det er det som gjør den severdig.
Gjennom filmer som «The Big Lebowski», «The Fisher King» og ikke minst «Fearless», har Jeff Bridges markert seg som en av USAs mest markante skuespillere.
Han har en tyngde, naturlighet og timing som jeg tror vanskelig lar seg lære, men som i stedet er et produkt av det han selv har beskrevet som en heldig evne til å ikke ta seg selv så høytidelig.
Livstrøtt og bitterI «Crazy Heart» spiller han Bad Blake, og han gjør det med bravur.
Blake er en tidligere countrystjerne som har passert middagshøyden, og som nå tjener til livets opphold ved å spille på bowlinghaller og småkneiper i avsidesliggende hjørner langs den amerikanske sørkysten.
Han er alkoholisert, livstrøtt og bitter og ser få skyfrie dager i horisonten.
Men så treffer han ei dame — selvfølgelig — og igjen bruser blodet i den gamle.
«Crazy Heart» er heldigvis langt fra så klisjéfull som den høres ut.
Jo da, historien er fortalt før, og vi trenger ikke gå lengre tilbake enn til fjorårets «The Wrestler» for å finne den fortalt bedre.
Bøtter med sjelMen filmen byr på mangefasetterte og spennende figurer, og ikke minst bøtter med sjel, god musikk og amerikansk landeveisromantikk.
Det gjør den lett å like.
Robert Duvall og Colin Farrell byr på fine og viktige prestasjoner, men det er forholdet mellom Blake og Jean (Maggie Gyllenhaal) som er kjernen i fortellingen.
Ja, scenene mellom dem er faktisk romantiske, til tross for den underliggende håpløsheten.
Det er også representativt for filmen.
For selv om dette er en historie om tog som stadig går, ånder filmen av overskudd og en slags moral om at en gitar alltid har flere strenger.
| 1
|
301576
|
Anmeldelse:Ikke kødd med Unni Lindell
Her er 19 eksempler på at hun enkelt kunne slått grusomt tilbake.
ANMELDLSE:
«Min mor har en saks i ryggen» er en samling krimnoveller, noen nye, noen gamle, noen omskrevne.
De fleste handler om relasjonen mellom middelaldrende mødre og deres godt voksne barn, medlemmer av middelklassens nedre sjikt, bosatt i grisgrendte strøk eller i fattige bydeler, i hus og leiligheter som har sett bedre dager.
Groteske og morsomme
Novellene er groteske, utspekulerte, intrigante og fantasifulle.
Dessuten er de morsomme.
Groteske og morsomme
Alle handler de på en eller annen måte om hevn, og siden samtlige er klekket ut av Unni Lindell, slo det meg at hun antakelig ikke er en person man bør behandle dårlig.
I så fall er denne samlingen et håndfast bevis på at hun enkelt kunne funnet opp tusen måter å slå tilbake på.
Årets beste tittel
«Min mor har en saks i ryggen» er en perfekt tittel.
Ikke bare er den visuell og temmelig grotesk.
Den er så alminnelig, den står der som en nøktern konstatering av noe aldeles forferdelig.
Og det er akkurat det som kjennetegner mange av disse novellene:
De representerer små glimt inn i helt alminnelige liv som plutselig skakes av noe ekstraordinært og gruoppvekkende.
For alminneligheten er selvsagt bare tilsynelatende.
Noe har ligget og ulmet gjennom årene og skapt sinne, forakt og hat i Lindells karakterer.
De mener selv at de har blitt utsatt for urettferdighet.
Hatet krever ofre, og her får alle unngjelde:
Bestemødre og søsken og ekskoner og mødre.
Men verst går det ut over mennene: late, ignorante ektemenn som aldri har bidratt med noe som helst, og som endelig får som fortjent.
| 1
|
301580
|
Hardtslående realisme
«Los Bastardos» er stillestående til det kjedsommelige, men en vekker.
|||
FILM:
«Los Bastardos» åpner med en sju minutter lang, stillestående scene.
Kameraet filmer nedover den betongkledde Los Angeles River.
I det fjerne ser vi to skikkelser.
Sakte kommer de mot oss.
De sparker en punktert fotball.
Vi hører lyden av skrittene deres, vinden som blåser, ballen som sparkes, og vannet som surkler.
I det de passerer kameraet lar de ballen ligge, stiger opp den betongkledde elvesiden og forsvinner over gjerdet.
Så fylles bildet av en rød skjerm, bokstavene Los Bastardos blinker, akkompagnert av brølende hardcoreriff.
Kontrastene er store og plutselige i Amat Escalantes halvannen times lange voldelige drama fra dagens Los Angeles.
Et støkk
Men filmen er så realistisk og stillegående at volden skjules.
Vi får bli med en gjeng mexicanske, ulovlige immigranter på arbeid.
De graver ut en byggetomt, og vi får bli med mens de drikker øl i parken.
Escalantes bruk av stillestående bilder gjør at man kjeder seg og at man mister konsentrasjonen.
Det er ikke før en hjernemasse ligger spredd vi forstår alvoret i det som utspiller seg.
Slik sett påpeker Escalante at vi er blitt så vant med filmatiske virkemidler - kryssklipp, nærbilder, etc.
- at det realistiske blender oss.
Vi er blitt like apatiske som karakterene i filmen, hevder han, og vekker oss med et støkk.
| 1
|
301581
|
«Grensene mellom det normale og sinnssyke viskes bort»
Dette er en film du bør unne deg.
|||
FILM:
Hvis du noen gang har hatt et mareritt, der stemningen i drømmen har vært uhyggelig inntil det uutholdelige, nærmer du deg tonen i Jesper Ganslandts film, «Apen».
Hvis det går an å bevege seg på utsiden av seg selv, nærmer hovedpersonen i filmen seg den sinnstilstanden.
Han oppfører seg underlig, makter ikke å fokusere, flikker med øynene, får plutselige raseriutbrudd, etterfulgt av svettetokter.
OppjagetHva som plager mannen, er i begynnelsen en hemmelighet, men etter hvert aner man konturen av det som hjemsøker ham.
Likevel forsøker han å fylle dagen med hverdagslige gjøremål.
Han henter bilen på verkstedet.
Kjører på jobb og spiller tennis på ettermiddagen.
Kameraet følger ham tett.
Tempoet er oppjaget og hektisk.
Det er en vond stemning som preger filmen.
Vågal filmJesper Ganslandt markerte seg blant cinefile skandinaver i 2006, da han debuterte med «Farvel Falkenberg».
Filmen er en vakker og dypt rørende skildringene av «den siste sommer?n med gjengen», men også en svært vågal og eksperimentell film, da den blander vakre tablåer, autentisk hjemmevideo, dokumentar og fiksjon.
Ikke minst er «Falkenberg» en film som stiller krasse eksistensielle spørsmål.
Mørke kroker«Apan» følger en langt mer klassisk dramaturgisk oppbygning, og utspiller seg over en dag i livet til en tilsynelatende normal, svensk mann.
Som vi skal se, viskes snart grensene mellom det normale og det sinnssyke bort fullstendig.
Olle Sarri spiller formidabelt som mannen, og han makter å gi galskap og traume et troverdig ansikt.
Jeg våger ikke tenke på hvor anstrengende det må ha vært å spille denne rollen, da Jesper Ganslandts film skildrer en grufull ugjerning og stemningen som rår i kroppen på gjerningsmannen i ettertid, på en unik og svært realistisk måte.
Her er krokene så mørke, at ingen vil våge å gjemme seg i dem.
«Apen» er med andre ord alt annet enn en lystig kinoopplevelse.
Samtidig er det en kinoopplevelse man virkelig ikke vil være foruten.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.