id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
301582
|
Denne plata kommer til å selge sykt mye før jul
Og Susan Boyle har ikke lagd ei juleplate en gang!
ALBUM:
Det er høytid for juleplater nå.
Susan Boyle har ikke gitt ut juleplate, det bare føles sånn.
Stilen er sånn litt overdrevent pompøs, høytidelig og dramatisk på musikalvis.
Låtene er et variert utvalg av covere, men i stedet for «Silent Night» heter de «Enjoy The Silence» og «Mad World» - versjoner noen vil kjenne igjen fra katalogen til Depeche Mode og Tears For Fears.
«Enjoy The Silence» er den største overraskelsen på dette albumet, fordi arrangementet beholder noe av tyngden i låten og fordi den er et forsøk på å tilføre noe.
Musikal
Mer opplagte valg er Björn Ulvaeus og Benny Anderssons «You Have To Be There» fra musikalen «Kristina från Duvemåla» og George og Ira Gershwins «Someone To Watch Over Me» - den siste er også den beste av albumets ti låter.
Kanskje det skyldes at den varer i bare ett minutt og 17 sekunder.
Det skal riktignok anføres at hennes dempede versjon av James Sheltons sviske «Lilac Wine» har noe for seg.
Utgangspunktet er så forskjellig at det blir feil å sammenlikne, men den knuses av Jeff Buckleys sjelfulle, minimalistiske versjon fra «Grace» (1994)...
Og hvor mange versjoner av «Both Sides Now» trenger vi?
Ingen gjør den bedre enn Joni Mitchell sjøl, og ihvertfall ikke Susan Boyle.
Askepott
Jo da, hun har en flott stemme og en eventyrlig Askepott-historie etter sin opptreden i «Britain's Got Talent» i 2009, med påfølgende verdensberømmelse via Youtube.
Likevel blir framføringen hennes mer mekanisk en varm, og det er kanskje det største problemet når flinke amatører skal bli stjerner.
Og tre album på to år?
Forklaringen er like enkel som den er logisk:
Hennes første to, «I Dreamed A Dream» og «The Gift», solgte 14 millioner på 14 måneder!
«Strykere på boks»
Boyle har ønsket å lage et album med forskjellige stemninger og motstridende følelser, en reise i selvrealisering.
Hun har søkt å lage et positivt album som ser framover, men har altså valgt tilbakeskuende låter - fra '60- til '80-tallet.
Det er også litt dumt.
Men verre er det at «orkesteret» høyst sannsynlig er «strykere på boks», ihvertfall låter det maskinelt.
Forklaringen er like enkel her:
Produsenten av alle de tre albumene til Boyle er Steve Mac, som også er mannen bak fem av albumene til den britiske kvasigruppa Il Divo, et annet av «Idol-pappa» Simon Cowells prosjekter.
De har trening i det noen vil kalle radbrekking.
De 34 minuttene med Susan Boyle er søvndyssende og uspennende.
Men det kommer til å selge sykt mye.
| 0
|
301585
|
«Harry Potter and the Cursed Child» er en episk historie
Begivenheten alle Harry Potter-fans har ventet på.
TEATERANMELDELSE:
Begrensningens kunst er ikke en J. K. Rowling behersker.
Etter sju omfangsrike romaner om Harry Potter kommer en teateroppsetning med en helt ny historie.
Så omfattende er den at den må deles på to forestillinger, hver på drøyt to og en halv time.
Her er mye moro, mye spenning og mye magi, både av trollmannsslaget og det sceniske slaget.
Visuelt er «Harry Potter and the Cursed Child» en fryd, med mange og fortryllende overraskelser.
Den er velspilt.
Særlig er det en glede å følge Jamie Parker som den voksne Harry og Noma Dumezweni som den voksne Hermione.
Men det spørs om ikke virkningen ville vært enda større om mengden var mindre.
Hvis, om, men
«The Cursed Child» starter samme sted som epilogen i siste bok, 19 år etter at Harrys kamp mot Voldemort.
Albus (Sam Clemmett) er fersk elev på Hogwarts, og Scorpius Malfoy (Anthony Boyle) er hans beste venn.
Raskt bryter fortellingen ut av skolens rammer, gjennom reiser i tid og sted.
Som bøkene er «The Cursed Child» en episk historie.
Det nære og personlige knyttes sammen med de aller største spørsmålene, så som kampen mellom godt og ondt, lojalitet, valg og enkeltpersoners betydning for helheten.
Aller mest sentralt står forholdet mellom foreldre og barn.
Noen av episodene i teateroppsetningen er helt nye.
Noe er tilbakeblikk på Harrys fortid, i en form bokleserne vil kjenne igjen.
Noe er også alternative versjoner av fortidshistoriene, om de konsekvenser det ville ha fått om noe på noe tidspunkt hadde gått annerledes.
«Hvis, om, men»-prinsippet er grunnleggende.
John Tiffany, Jack Thorne og J. K. Rowling har funnet en god balanse mellom humor og spenning, filosofi og lek.
To eller ingen
Billetter til forestillingene selges både separat og samlet, og i teorien skal en kunne se delene hver for seg.
I praksis:
Skal en se en, bør en se begge.
Eneren er mest helstøpt som teater.
Den har den klareste historiefortellingen, engasjerende person- og konfliktutvikling og særs kompetent spenningsoppbygging.
Den slutter med en real cliffhanger, og tilskueren må se del to for å få vite hvordan det går.
Toeren er den mest actionfylte delen, men også den mest kaotiske.
Så mange er komplikasjonene at inntrykket blir noe rotete.
Dialogen er tilrettelagt for at den som bare ser del to skal forstå hovedtrekkene i del en.
Men noen spor og mye relevant persondynamikk må en se første del for å få med seg.
Kunne «Harry Potter and the Cursed Child» vært kortere?
Utvilsomt.
Især kunne andre del vært ryddet i.
I kjent Rowling-stil har begge delene nok av digresjoner - de fleste riktig fornøyelige - og det skjer at slikt sies som ville blitt oppfattet også usagt.
Men betyr det at dette burde vært kortere?
Ja og nei.
Detaljrikdommen vil nok i seg selv oppleves som en styrke av mange av Harrys tilhengere.
Ikke-fans-fra-før kunne nok ha ønsket seg hardere redigering.
Anbefalt nedre aldersgrense?
Om engelskkunnskapene er gode nok, vil undertegnede anslå rundt tolv år.
Såpass krevende er tankematerialet.
Såpass innviklet og såpass skummel er historien.
| 1
|
301587
|
Albumtittelen lyver
Ingen ny klassiker fra Iggy Azalea.
ALBUM:
Jakten på den neste kvinnelige rapstjernen pågår stadig hos alt fra store plateselskaper til undergrunns-finkjemmende blogger, men lovende og hardtspyttende ungjenter som Azelia Banks, Angel Haze og Iggy Azalea har enda ikke klart å markere seg på lik linje med den regjerende hiphop-dronnningen Nicki Minaj.
Dette maktskillet ønsker sistnevnte utfordrer nå å forandre med albumet «The New Classic», men selv om Iggy har jobbet intensivt med å oppfylle rapdrømmen siden hun var «Sixteen in the middle of Miami», klarer ikke 23-åringen fra Australia å leve opp til forventningene som ble skapt i ly av «Pu$$y» og resten av 2011-mixtapen «Ignorant Art».
Istedet blir debutalbumet en mindre genuin og ektefølt opplevelse, altfor preget av den etablerte musikkbransjen hun fortsatt ikke var en del av under sine langt mer interessante indiedager.
Iggy vil altfor mye, men vet ikke når hun skal si stopp, og ender desverre opp med å miste den tidligere så klare identiteten i et virrvarr av forskjellige typer beats og rapstiler hun ikke alltid behersker.
| 0
|
301591
|
Festbrems
«Project X» er nok et bevis på at fester er morsomst for de som deltar.
FILM:
Å se «Project X», filmen om en epokedefinerende hjemme alene-fest blant tenåringene i Pasadena, er litt som å være edru på nachspiel.
Det som er hysterisk morsomt for de involverte, har null verdi for utenforstående.
Pupper i friluft
Verdien nevnte kalas har for Thomas (Thomas Mann), utilpass sønn i en uhorvelig rik familie, kan ikke overvurderes.
Thomas er utenfor i alle sammenhenger, og attenårsdagen er anledningen til å ta igjen for alt.
Thomas' lille klikk av like marginaliserte kompiser har stjerner i øynene ved tanken på muligheter for noe som ligner på sex, og sprer ordet om feiringen litt for iherdig.
Noen timer senere omfatter festen flere tusen mennesker, mindre forsvarlig omgang med flammekastere og balltrær, hunder løftet til værs av heliumballonger, pupper i friluft og mercedeser i svømmebassenget.
Svak struktur
«Project X» er produsert av Todd Phillips, regissøren av «Hangover»-filmene, men har, i motsetning til disse, lite som minner om struktur og oppnøsting av et plott.
I første halvdel av filmen skapes et kvasidokumentarisk hjemmevideoinntrykk ved at historien fortelles gjennom videokameraet til Thomas' tause følgesvenn Dax, før man uten synlig grunn går vekk fra dette grepet og går over til standard musikkvideofilming - før publikumsblikket igjen styres av kameralinsen til Dax mot slutten.
Hovedpersonen Thomas er vagt sympatisk, og den spinkle fjortisen Everett (Brady Hender), Pasadenas mest innbitte og minst effektive sikkerhetsvakt, løper avgårde med scenene han er med i.
Men som sikkerhetsvakter flest skimtes han bare nå og da, i fortellingens ytterkant.
Ellers sier eller gjør ingen av hovedpersonene noe tilnærmet humoristisk, noe som er litt trist all den tid «Project X» kaller seg selv en komedie.
| 0
|
301593
|
Voksent om småjenter
«Et helt nytt liv» bruker barneblikket sitt godt.
FILM:
Det finnes så mange samvittighetsfulle, anerkjente filmer og bøker som ser verden gjennom et barns øyne.
En god del av dem får et kvalitetsstempel smelt i pannen uten å ha jobbet nok for det.
Iblant er det som om barneblikket blir en snarvei til sentimentalitet og naivistisk innsikt.
Da er det desto mer gledelig å se filmer som klarer å bruke sine barnlige hovedpersoner godt, som gjennom deres forsøk på å forstå og sette ord på verden blir konsentrerte og komplekse portretter av særegne situasjoner og miljøer.
Tyrkiske «Honning», som hadde premiere før jul, var en slik film.
«Et helt nytt liv» er en annen.
Den foregår i Sør-Korea i 1975, der ni år gamle Jinhee (Kim Sae-Ron) blir plassert i et katolsk barnehjem av faren.
Jinhee tror ikke hun er en av de foreldreløse barna, hun tror faren skal komme tilbake.
Det gjør han ikke.
Flyktig
«Et helt nytt liv» beskriver Jinhees og de andres forsøk på å takle flyktige og forgjengelige relasjoner, hvordan de forsøker å holde seg fast i hverandre samtidig som de sakte innser at de ikke kan holde for hardt.
Potensielle adoptivforeldre kommer stadig og ransaker barneansiktene etter noe de kan bli glad i, barn ankommer og reiser.
Regissør Oulie Lecomte flytter kamera vaktsomt og oppmerksomt rundt i gangene og gårdsrommene på barnehjemmet og overforklarer aldri:
Som barna får vi med oss bruddstykker av scener og samtaler og må selv skjønne hva som skjer.
Samtlige biroller fremstår som helstøpte mennesker, selv om de bare er på korte visitter inn i historien.
Små friksjoner
En skulle nesten tro det å leve vegg i vegg med et krakilsk militærdiktatur ville gjøre sør-koreanerne politisk anspente og tendensiøst anlagt.
Men de mange sofistikerte filmene som har kommet fra landet i de senere år, har snarere vært rolige, følsomme dramaer, pragmatiske og skarpt observante overfor små forskyvninger og friksjoner i det som skjer mellom familier og venner.
Slik er det med «Et helt nytt liv», som med lyse, duse bilder, ikke-påtrengende musikk og dveling ved de søkende barneansiktene, klarer å si mer enn den uttaler.
| 1
|
301603
|
Godt nytt fra vestkysten
I «Looking» skildres livet som ung og søkende voksen gjennom tre homofile menn.
Det blir det universelle historier av.
TV-SERIE:
«Instagram-filtre har ødelagt alt, jeg kan ikke se om denne fyren er heit eller ikke», sukker Patrick, en av «Looking»s tre hovedpersoner.
Scenen koker effektivt ned noe av det typiske for serien; forankret i et passe ungt og trendy moderne liv speiles en uklar søken - er det noe varig Patrick er ute etter, eller rask og sexy moro?
«Ja takk, begge deler», virker å være svaret, men som han snart erfarer, kan tvetydighet fort føre til et «å nei, du, ingen av delene».
Stolt tradisjon
Sammen med college-kompisen Agústin og ti år eldre Dom bor Patrick i vibrerende San Fransisco, der de tre ennå ikke helt etablerte mennene gjør sitt beste for å finne ut av forhold, forelskelser, sex, karriere og framtid.
«Looking» føyer seg dermed inn i en stolt HBO-tradisjon av morsomme og ektefølte serier om urbane, unge voksne på jakt etter sin plass i livet, fra «Sex og singelliv» til «How to Make It in America» og «Girls».
Og den står ikke tilbake for noen av dem.
Først og fremst handler det selvsagt om evnen til å fortelle historier som både er morsomme, treffsikre og lette å kjenne seg igjen i.
I jakten på kjærligheten balanseres komiske, oppsiktsvekkende, hverdagslige og såre episoder, akkurat som i behandlingen av livet generelt.
Det svir når Doms ufyselige eks spør hva som har skjedd i de åtte åra som har gått siden sist - den gangen jobben han jo som servitør?
- og svaret er at han gjør det fortsatt.
Sjablongfritt
I denne sammenhengen har det svært lite betydning at hovedpersonene er homofile.
Ikke minst derfor er «Looking» en så viktig og vellykket serie:
Med et rollegalleri der homsene er i flertall frigjøres «homokarakteren» fra sin gjengangerbirolle som enkeltstående aseksuell bestevenn, flagrende moteekspert eller utagerende sexdyr.
De får være individer utenfor sjablongene, og dermed blir også opplevelsene universelle.
Det skulle jo bare mangle, men er langt fra vanlig.
Samtidig er ikke det spesifikke ved homokulturen ofret på noe «se, vi er akkurat som dere!»-alter.
Sauna- og park-cruising har for eksempel sin naturlige plass i handlingen, samtidig som forholdsdynamikken - blant både venner og kjærester - er påvirket av at den hviler mindre på familiekonseptet enn hva heterofiles gjerne gjør.
«Looking» lykkes rett og slett svært godt i å skildre livet som ung, søkende voksen - på homofiles premisser, men til glede for alle.
| 1
|
301604
|
Tøff i sandaler
Sverdsvingerne er sympatiske nok, men det er vanskelig å trenge gjennom grøten som er «Hercules».
FILM:
Iblant er det forbløffende hvor mye en film anstrenger seg for å fortelle deg at dette er et skikkelig eventyr, for så å gjøre et enormt poeng ut av at nei, nei, den er ikke noe eventyr likevel.
«Hercules» er basert på Steve Moores tegneserie, som igjen er basert på den gamle greske myten om Herkules, den råsterke sønnen til gudekongen Zevs, som blir pålagt av gudene å utføre tolv storverk.
I den nye, dollardunstende blockbusteren som bærer hans navn, er Herkules (Dwayne «The Rock» Johnson) en fattiggutt som har blitt leiesoldat sammen med barndomsvennen Autolykus (Rufus Sewell).
Halvlogisk
Med på laget har de fått profeten Amfiaraus (Ian McShane), Herkules' plaprende nevø Iolaus (Reece Ritchie), bueskytteren Atalanta (Ingrid Bolsø Berdal) og den stumme, dyrelignende Tydeus (Aksel Hennie).
Herkules' bedrifter, som nedkjempelsen av den nihodete hydraen og den trehodete helveteshunden Kerberos, er redusert til PR-triks eller tunge psykologiske metaforer.
Intrigen er diktet om til en skranglete og halvlogisk militærkonflikt:
Småkongen Cotys (John Hurt) sender Herkules og gjengen ut for å slåss mot den herjende banden til Rhesus (Tobias Santelmann), skjønt spørsmålet om hvem som egentlig herjer med hvem skal vise seg å være mer komplekst.
Tittelrollen kaller på karisma og troverdighet som kraftkar mer enn skuespillerdybde, og ekswrestleren Johnson har både den sympatiske utstrålingen og den rette tykkelsen på overarmene.
Også Ingrid Bolsø Berdal og Aksel Hennie er fysisk overbevisende skuespillere..
Bolsø Berdal har den samme intense tilstedeværelsen i kampscenene som hun har hatt i «Fritt Vilt» og «Flukt».
Hun minner om en falk som alltid er på hugget, men i de få øyeblikkene filmen åpner for å gjøre Atalanta til mer enn en kvinnelig Legolas, kunne hun vært ledigere og varmere.
Sandalbonanza
Aksel Hennie lykkes i å gjøre den ordløse, ødelagte Tydeus til en skikkelse man får ømhet for; han kombinerer kroppslig villskap med et stort blikk fullt av sårbarhet.
Tobias Santelmann får brukt malmrøsten godt, ellers er det lite han kan gjøre med Rhesus, som verken er gitt forhistorie eller egenskaper og stort sett må nøye seg med å se overveldet eller aggressiv ut.
Filmen «Hercules» prøver å være, en godmodig, gammeldags sandalbonanza med joviale oneliners mellom sverdorgiene, ville vært verd å se.
Nå og da treffes den rette tonen av selvironisk sjarme.
Men det er bortimot umulig å trenge gjennom det ubehjelpelige og overbefolkede plottet, der rollefigurer du ikke har noe forhold til plutselig snakker med gravrøst om en kampanje du ikke skjønner poenget med og intetsigende lokalpolitikk avløses av dårlig motiverte slag.
Originalen er best
Omgivelsene er det samme ubestemmelige, CGI-polerte og søyletunge antikke landskapet som allerede har blitt ramponert under ildrøde nattehimler to ganger tidligere i år, i «300: Rise of an Empire» og «Pompeii».
Det ville vært så mye gøyere om monstrene og gudene faktisk hadde eksistert her, og filmen hadde handlet om den mytiske Herkules og det han utrettet.
Den historien har levd i noen tusen år og den lever forhåpentlig i tusen til, til noen får spart opp millionene som trengs til å lage film om Herkules enda en gang.
| 0
|
301607
|
Få henne vekk fra dansebandtaktene
Liv Marit Wedvik må jobbe mer for countrytroverdigheten.
|||ALBUM:
Som sanger har talentfulle Liv Marit Wedvik sakte jobbet seg opp fra tannløs coverartist til en vokalist med vilje til å nå utover karaokenivået.
Det har hun til en viss grad klart, men fortsatt må hun gå noen mil dersom hun skal nå det man kaller countrytroverdighet.
Heller ikke på denne plata klarer hun å gi sangene den innlevelsen som skal til for å gi hjerte/smerte-temaene et uttrykk som berører.
Dette har dels med hennes egen litt flate framføring å gjøre, dels med klisjeene i arrangementene, dels med den evinnelige romklangen som ligger som et slør over produksjonen.
Stemmen får ikke sjansen til å stå alene, uten vern, naken og oppriktig.
Jeg hadde unt Wedvik å prøve seg på et akustisk prosjekt, uten dansebandbacking og fullt trøkk.
Hun har uten tvil et vokalt potensial, men hun må ta større sjanser enn dette for å realisere det fullt ut.
| 0
|
301609
|
Kan froskeegg være medisin?
Landlig idyll, uten den helt store spenningen i «Operasjon froskeegg».
|||
FILM:
Seks år gamle Max og storebror er på besøk hos mormor på landet.
Storebror blir sint på Max, som lar ham falle i vannet når han strekker seg etter noen froskeegg.
Storebror, som skal fjerne mandlene, sier han ikke vil kunne snakke etter operasjonen hvis han ikke får spise froskeegg.
Dermed er vi i gang.
Storebror drar på sykehuset med mamma og Max må finne froskeegg, men møter stadig hindringer på sin vei.
Først må han lage pannekaker med mormor og hjelpe henne med å stelle skadde dyr som hun tar seg av:
En hare, en padde, en fugl.
Hyggelig nok.
Ut på jakt
Men under en visitt hos broren på sykehuset, havner Max på skråplanet.
Han blir gående rundt i de nederlandske forstadsgater og treffer en jente ved navn Jesse.
Hun har et sterkt utviklet sykepleier-gen og vil at Max skal være hennes foreldreløse pasient.
Vi har altså en gutt som jakter og en jente som pleier, helt til Jesse finner ut at hun vil være med på jakta.
Hun tar styringa, kan man si.
Det blir sniking på bussen og det som verre ... nei, det blir ikke verre enn det.
Regissør Simone van Dusseldorp har laget en ganske så trygg historie på 73 minutter og kunne nok gjort noen av episodene mer skumle, for eksempel når en bøling kuer kommer løpende etter de to eventyrerne.
Virkeligheten er mye nifsere enn dette, det vet alle som har vært på samme side av gjerdet som Dagros.
Idyllisk
De voksne i filmen er hektisk blide hvor gang de dukker opp, bortsett fra en snål bussjåfør som liker å spille luftgitar når han tror ingen ser ham.
Med andre ord, filmen tilhører Max og Jesse.
Vi ser alt gjennom deres øyne — og de norske stemmene.
En landlig idyll, uten den helt store spenningen.
Filmen vant publikumsprisen på Barnefilmfestivalen i Kristiansand i fjor.
| 0
|
301610
|
En fordømt stusselig fyr
Men Jay Reatard lager de mest uimotståelige låtene i verden i dag.
ALBUM:
Noe av det mest fascinerende og forfriskende med Jay Reatard er at han, i tillegg til å være en poppunklåtsnekrer av oppsiktsvekkende talent og produksjonsevne, er så fordømt stusslig.
Og det helt uten glimt i øyet.
Da han på forrige plateomslag smurte sin halvnakne kropp inn i blod så det halvgjort og teit ut.
Nå skuler han mot deg, svartkledd og sint, og det ser anstrengt og usikkert ut.
Når han skal synge om sin indre smerte, blir det mest til sutring og infantile hevnfantasier.
Samtidig arrangerer mannen noen av de tetteste, mest varierte og uimotståelige låtene i verden i dag, fortsatt skranglete men nå med litt mindre fuzz og litt mer vokal og allsidig instrumentasjon enn før.
En fortryllende kombinasjon.
Det finnes neppe noe mer nakent enn en person som konstant feiler i sine forsøk på å gjøre problemene sine vakre.
| 1
|
301612
|
Stuptrøttende
Det er ikke tull.
TV 2 har i fullt alvor satt av søndagskveldene for å vise deg hel- og halvkjendiser som gjør hel- og halvdårlige stup.
TV:
Du trodde kanskje det var en spøk?
Kanskje du begynte å le da du først hørte at TV 2 skal vise et show ved navn «Skal vi stupe»?
Det gjorde i hvert fall vi.
Ikke bare lo vi godt, vi klasket oss på lårene og sa:
«Særlig!».
Men så dukket bildene opp.
Av deltakere som Alexandra Joner, Sinnasnekker'n og Mini Jacobsen i badetøy.
Vi skjønte at det ikke er tull.
Da begynte vi å le igjen og tenkte:
«Genialt!
Dette må være en ellevill parodi på alle showene basert på kjendiser som kappes i alt fra rhumba til rally, isdans, krabling mot 71 grader nord og middagsrelatert virksomhet.
Her skal det harselleres!».
Hadde det vært så vel!
Da kunne det kanskje blitt gøy.
Men «Skal vi stupe» er ingen parodi.
Det er enkelt og greit kjendiser som stuper.
Du kan se det selv i kveld med egne øyne.
Om du orker å holde dem åpne i to timers sendetid.
Det går faktisk greit den første halvtimen takket være deltakerne.
Morsom gjeng Konseptet er slått over samme lest som «Skal vi danse»:
Tolv kjendiser delt inn i seks par skal konkurrere, en fagjury gir poeng.
Programlederne Sarah Natasha Melbye og Freddy Dos Santos guider oss gjennom storslåtte sendinger med mye lys, lyd og tjoheistemning i Pirbadet.
Vi får klipp som viser hvordan parene har fått stupetrening av kyndige fagfolk.
Etter tur skrider de opp på brettet.
Et tilsvarende program gikk nylig på lufta i Storbritannia til full pipekonsert.
Daily Records oppsummerte:
«Dette er sannsynligvis det dårligste program som er blitt sendt primetime».
Så dårlig er ikke «Skal vi stupe».
Der det engelske programmet bød på stjerner på randen av avdankethet som bokstavelig talt tok stupet utfor verdighetens grense, så ser de norske kjendisdeltakerne ut til å ta dette uhøytidelig, med glimt i øyet og passe sporty.
Ensformig i lengden
Det er en morsom gjeng, her er folk som Mini, Odd-Magnus Williamson og Plumbo-Lars Erik Blokkhus.
Tommel opp til alle.
Melbye og Dos Santos er også sympatiske nok.
Det holder sånn omtrent i en halvtime.
Så blir det ensformig.
For selv om et stup er en kjapp affære, skal alle plaske seg inn til kanten og bable etterpå.
Attpåtil vanker synkronstup.
Det blir for mye.
Akkurat som vi også føler vi har fått for mye på kjendis-TV-fronten.
Nå kan det da snart ikke være flere aktiviteter igjen kjendiser kan konkurrere i.
Skal vi fortsette slik, bør F-kjendisene her til lands i det minste få lære noe de seinere vil få bruk for.
Hva med «Skal vi nave»?
Kjendiser mageplasker om kapp Premiere på TV2 i kveld kl. 20.00 «Skal vi stupe?»
| 0
|
301616
|
Ikke kødd med Kari Bremnes
Bisk, skarp og utsøkt visekunst.
ALBUM:
Når starter resten av livet?
For Kari Bremnes (55) er det når du er kommet dit i livet at du har god utsikt både bakover og framover.
Ikke tidlig i livet, men ikke seint heller.
Et fint utgangspunkt for å «gå løs på» Bremnes' 16. soloplate, «Og så kom resten av livet», som er mesterlig produsert og spilt.
Tyskland
At Kari Bremnes har solgt over 90.000 album i Tyskland - til tross for at hun synger på norsk - sier noe om særlig dette:
Evnen til å fange en musikalsk stemning og en levende stemme som hever seg over språket.
Men det er synd at tyskerne ikke forstår hva hun synger om, for Bremnes er en av landets beste låtskrivere - med evnen til å omsette tanker og stemninger i velvalgte ord.
Det er ellers det delikate og smakfulle lydbildet som gjør at du alltid kjenner igjen et album med Bremnes.
Det er ikke for ingenting at lyden av ei Bremnes-plate blir brukt som referanse blant hifi-entusiaster.
Forstår hverandre
Igjen er det tangentmannen Bengt E. Hanssen som produserer, og han og Bremnes forstår og leser hverandre omtrent som et gammelt ektepar - akkurat som musikerne Hallgrim Bratberg (gitarer), Helge Norbakken (trommer) og Sondre Meisfjord (bass) følger Bremnes akkurat dit hun vil.
Tromsø Kammerkorkester spiller dessuten på tre av låtene.
Utypiske låter
Det er ikke sånn at man ofte blir overrasket av Bremnes, hun har en stil som hun for all del må beholde.
Men hun prøver seg også med mer utypiske låter.
«Mann på rommet» og «Med sin nydelige kone» er like i uttrykket og noe av det beste Bremnes har gitt ut.
De er først og fremst annerledes og lite representative, samtidig har de tekster som kan drepe.
Den første kler av mannen og stenger ham inne et sted der han ikke kan gjøre så mye galt, ledsaget av en fengende melodi med et fantastisk driv, den andre er en bisk kommentar til menn med penger som soler seg i glansen av sine smykker, nye og yngre koner.
Begge låtene styres - og løftes - av Hanssens tangenter, med partier med velbalansert elektronika.
Nesten joik Åpningen «E du nord», om å takle mørket og lengte etter lyset, er mer typisk.
En artig detalj er det at både den og «Denne veien» har koring som ikke er så langt unna joiken.
Og hvorfor ikke?
«Trist når du får tenkt dæ om» har en sterk smak av country a la Emmylou Harris, mens «Håpet» danser optimistisk av gårde på lette føtter.
«På kanten av et liv», tilegnet musiker og forfatter Dagny Juel (1867-1901), og nydelige, neddempede «Nytt imellom oss» - med strykere - er Bremnes slik vi er vant til å høre henne.
Begge deler er utsøkt visepopkunst.
Kari Bremnes med band legger 2. oktober ut på en lang norgesturné som starter i Bodø og avslutter i Oslo 28. oktober.
| 1
|
301618
|
Anmeldelse:David Foster Wallaces etterlatte roman er et mesterlig vitnesbyrd om oppløsning
Konge uten kongerike.
David Foster Wallace tok sitt eget liv i 2008, etter å ha kjempet mot depresjon i årevis.
Han hadde gjort suksess med sin mastodontroman «Infinite Jest» fra 1996, og deretter utgitt flere artikkelsamlinger, småskrifter og noveller.
I flere år før sin død jobbet han på et nytt storverk, «Den bleke kongen».
Etter selvmordet samlet enken, agenten og redaktøren hans sammen en mengde fragmenter og monterte litt av det sammen til denne «romanen».
I likhet med den over 1000 sider lange «Infinite Jest» er også «Den bleke kongen» det man kan kalle en umulig bok.
Både stilistisk og tematisk setter den leseren på interessante prøver.
Boka er et løst flettet teppe av bagateller, observasjoner, lange strenger av byråkratiske formularer, overraskende replikkvekslinger, sosiale analyser og kløktige drøftinger av klisjeene som omgir oss.
Det er krevende å lese, men du overkommer den største hindringen når du slipper taket i vårt iboende ønske om å forstå det som står i teksten til bunns, og lar det potensielt kakofoniske på egen hånd få danne strofer, harmonier og melodier.
Det blir i høyeste grad givende.
Det kjedeliges anatomi
Det oppstår plunder når ikke bare David Foster Wallace blir overført til kontoret, men også den langt viktigere David Frances Wallace.
Denne navnelikheten gir forfatteren anledning til å dukke ned i en omfattende analyse av hva det var ved systemet som skapte problemet.
Galskap, men uhyre interessant, ikke minst stilistisk.
Kaving i dønningene
Vi føler individet drukne i dette kjedsomhetens hav, og slik blir også denne boka en traktat om depresjon, enda en vemodig erkjennelse av tilværelsens iboende og uimotståelige meningsløshet.
Boka får aldri noe overordnet grep, og nettopp denne fortvilte kavingen i byråkratspråkets tunge dønninger — med ett og annet lyrisk nødsignal — må peke mot forfatterens triste endelikt.
Han ble en konge uten kongerike.
« Tittel »
6
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788202367213
Kjøp boken hos ARK
Kjølig overlesset
Kjølig overlesset
I en av sekvensene får vi en 22 siders lang samtale i en heis, av en gruppe navnløse personer som tydeligvis er blitt stående fast.
De diskuterer voldskult og fremmedgjorthet, sekstitallets opprørsånd, den lille mann mot systemet, individualitetens tragedie osv.
Det er umulig å holde de talende fra hverandre, og dette blir ekstra tydelig når det én eneste gang forekommer et «sa jeg».
Å?
Er «jeg» med her?
Hvem av dem er det?
Koketterier
Men deretter får vi en stram tilståelse av et etisk overtramp forfatteren tydeligvis begikk i sine tidlige universitetsår — et overtramp som skulle koste ham dyrt og også derfor gi stoff til gode resonnementer rundt eliteuniversitetenes hyklerier.
Ikke minst førte overtrampet til at den talentfulle unge Wallace ble sendt i et slags eksil på et skattekontor et stykke hjemmefra, der han jobbet i et drøyt år og støtte på bokas persongalleri.
Det sublime mobbeoffer
Leonard, som er «alltid beredt», er den som får gjort noe, mens alle andre er lamslåtte.
Om han ikke blir populær av det, fører det iallfall til at de andre guttene slutter å pisse kollektivt på ham i dusjen etter gymtimene.
Gjennomføringskraft
| 1
|
301619
|
Kokainrappens pionerer
Clipse er blitt rundere i kantene, men ikke dårligere.
|||
ALBUM:
Malice og Pusha T (aka brødrene Thornton) har tidligere latt Neptunes stå for det meste av beatsene.
Her er paletten av produsenter mer sammensatt, blant annet har DJ Khali en framtredende rolle.
«Hell Hath No Fury» (2006) fikk en trang fødsel og feilet kommersielt, men står likevel som en stor favoritt i «cocaine-rap»-avdelingen.
«Til the Casket Drops» er derimot rundere i kantene.
Tidligere Hitman-assosierte Sean C & LV bidrar med velfungerende gitarbrekk over tilbakelente rytmer i åpningslåten «Freedom».
«All Eyes On Me» bør kunne skaffe brødrene velfortjent radiotid med store beats og Keri Hilsons iørefallende refreng, men det er låter som «Anchorman»-hyllesten «Kinda Like a Big Deal» og «Popular Demand» som bråker mest i positiv forstand:
«The pioneer of the coke rap/I'm dancin' with the stars, steppin' on blow, doin' the toe-tap».
| 1
|
301621
|
Anmeldelse:Svetlana Aleksijevitsj' siste bok viser at barn kan brukes til så mye i krig
Hennes formidable minneverk er nå ajour på norsk.
«De siste vitnene» er femte bok av Svetlana Aleksijevitsj på norsk i løpet av knappe 3 år.
Dermed er hennes store verk ajourført på rekordtid.
Også denne boka byr på vitnesbyrd fra noen som har opplevd grusomheter:
Barna som opplevde fedrelandskrigen da Tyskland og Sovjetunionen utkjempet en konflikt uten sidestykke i menneskets historie.
Det foregikk i de endeløse landskapene inn mot Russlands kjerne.
Der hadde folkeslagene levd med skiftende grenser, med gnisninger og kiving om de gode områdene.
Nå skulle det settes punktum.
Barneslaver
Tyskerne ville skaffe seg livsrom ved å tilintetgjøre sivilisasjonene, utrydde jøder, sigøynere, partisaner, kommunister, homofile og vanføre slik at verdigere herrefolk kunne skape et idealsamfunn.
Barneslaver
Gjenværende slavere skulle være, ja ... slaver.
Barna som nå forteller til Svetlana, var små.
De var 4, 9, 11, 14, da de så hjemmene bli brent og foreldrene forsvant.
De sulter så sterkt at de spiser bark, gress, jord og skjorteknapper.
Noen av barna blir barnesoldater, hjelper partisanene, får våpentrening og farlige kuréroppdrag.
Noen blir torturert av nazistene.
Noen blir tvunget til å gå foran de tyske troppene for å sikre dem mot partisanminer.
De skal altså sprenges i lufta for å beskytte herrefolket.
Barnas blod
Barnas blod
Noen av barna dør av blodtapet.
Andre barn blir solgt som tvangsarbeidere som skal plukke stein ut av åkrene for det tyske herrefolket.
Herrefolket ...
Hele tiden minnes vi om den konstante nedverdigelsen.
Disse okkupantene som med våpen i hånd opphøyer seg til herrefolk.
Vi vet jo at nordmenn var med.
Vi vet jo at Quisling mente nordmenn hadde særlig rett til å dominere folkene innover i det endeløse landskapet.
Vi har lest Bjørn Westlies og Wenche Mühleisens glimrende bøker der de forsøker å finne ut hva pappa drev med på østfronten.
Svaret står her.
Om de ikke selv torturerte barn og tappet blod av dem, var de iallfall med i det gigantiske prosjektet som ville slikt.
Stekte epler
Stekte epler
Det er lite dyrking av helter, men partisanene er gode, tyskerne grusomme.
Noe annet ville vel vært umulig å si i Sovjet, og det er forsåvidt troverdig nok.
At andre mulige vinkler ikke har plass, gjør ikke at boka blir feil.
Teksten er gripende i sine plutselige brudd og sin varsomme tematisering av det traumatiske i slikt minnearbeide.
En kvinne forteller om en massakre hun overvar da hun var 13.
Til slutt:
«Hvorfor har jeg fortalt deg dette?
Nå er det enda mer forferdelig for meg enn den gang.
Det er jo derfor jeg ikke vil minnes.»
Innimellom er det også mer rørende eller pussige minner som kommer fram.
Hva husker barn best?
«Huset vårt hadde brent ned, hagen hadde brent ned, på epletrærne hang stekte epler.
Vi plukket dem og spiste.»
| 1
|
301624
|
Bristen i alle ting
«Inherent Vice» er en svimmel odyssé gjennom et surrealistisk og svært underholdende syttitall.
FILM:
Å bli fraktet gjennom «Inherent Vice» føles litt som å sjangle fnisete gjennom en sommerdag med tre hvitvinsglass i den umiddelbare fortiden og ingenting viktig å se frem til.
Nå er det ikke slik at etterforskerne, politimennene og femme fatalene i filmen ikke har nok på timeplanen.
De står midt i et labyrintaktig krimplott som rommer mord, kidnapping, narkotikatrafikk og gjengkriminalitet, uten at dét noen gang skyver dem en centimeter vekk fra sitt steine, undrende ståsted.
«Inherent Vice» er basert på Thomas Pynchons roman, og den underfundige outsiderhumoren viser seg å passe ypperlig for regissør Paul Thomas Anderson, etter at han skjenet vel mye over i det selvhøytidelige og superalvorlige med «The Master».
Alle kaver
Syttitallet står på hell, alle farger virker litt mer dype og mettede enn de skal være, og sollyset synes alltid for skarpt for Doc (Joaquin Phoenix).
Doc er en uflidd privatetterforsker med koteletter på størrelse med badematter.
Han plukker alltid på føttene sine eller ansiktet sitt eller det raggete håret, og kan egentlig fremdeles ikke skjønne hvordan han noen gang fikk draget på den langlemmede ekskjæresten Shasta (Katherine Waterston).
Nå er Shasta tilbake, men bare fordi hun trenger hjelp:
Hun er elskerinnen til en eiendomskonge som står i fare for å bli utsatt for et komplott.
Shasta er den første som introduseres i et enormt, eklektisk persongalleri som iblant føles som en virrende samling hodeløse høns.
Benicio del Toro, Reese Witherspoon og Owen Wilson er blant stjernene som slenger innom for å ta et drag eller en sniff før de forsvinner ut igjen.
Doc stirrer på hver enkelt av dem med megetsigende blikk, men noterer bare tull på notisblokken.
Går i stykker
Alle kaver.
Alle snakker intenst og alvorlig, men fremstår som absurde for hverandre.
Det er morsomt på overflaten og trist under.
Tittelen «Inherent Vice» henspiller på et begrep fra forsikringsbransjen, som brukes i situasjoner der det ikke er til å unngå at noe går i stykker, for eksempel hvis egg skal fraktes over lange avstander.
Det antydes at dette er noe av forklaringen på at det liksom aldri ordner seg, ikke i kjærligheten og ikke i verden:
At folk bærer i seg et potensial for å gå i stykker som er vanskelig å komme unna i lengden.
«Inherent Vice» handler også om hippetiden som slipper en gang for alle, som ikke klarer å finne feste lenger på reaganismens såpeglatte betongvegg.
«Hippie» er universalanklagen den intenst selvhevende og ubevisst obskøne politimannen Bigfoot Bjornsen (Josh Brolin) jevnlig slenger mot den som måtte stå nærmest.
Det blir et tegn på en økende utålmodighet med alt og alle som ikke deler det nye verdenssynet.
Skjønt, også Bigfoot rommer, så klart, uante reservoarer av desperasjon.
Surrealistisk syttitallsnoir
Doc blir litt satt ut av både av Bjornsens svært suggestive måte å innta bananer på, og den selvfølgelige, skuldertrekkende seksualiteten som smelles i ansiktet på ham når undersøkelsene bringer ham til Los Angeles? lurvete sjikt.
Han kjører den falleferdige bilen sin gjennom et urbant landskap som føles som en oppskrudd, surrealistisk versjon av klassisk syttitallsnoir, slik den ble skapt i filmer som «Chinatown» og «The Long Goodbye».
Det er en duvende, desorienterende verden der det tas mange omveier, noen av dem nødvendige, andre sikkert ikke, noen av dem for lange og virrende.
Men alle inngår i det unike og underholdende kartet som er «Inherent Vice».
| 1
|
301630
|
Rystende
Du merker ikke den fulle effekten av «12 Years a Slave» før du forlater kinosalen.
FILM: Solomon Northup (f. 1808), snekker og fiolinist, er født fri og lever i Saratoga Springs, New York med kone og to barn.
Under en reise til Washington DC i 1841 blir han kidnappet og smuglet til Sør-statene.
Uten papirer har han ingen rettigheter.
Du er ikke fra New York, får han vite, du er en rømt slave fra Georgia.
Han rådes av medslaver til å skjule at han kan lese og skrive.
Northup (Chiwetel Ejiofor) blir solgt på et marked i New Orleans.
Han får følge av Eliza.
Hennes to barn blir solgt hver for seg.
Gutten kan jobbe, jenta er vakker og verdt en god del penger.
Kjøperen, plantasjeeier William Ford (Benedict Cumberbatch), appellerer til slavehandler Freemans medmenneskelighet, siden han bare har råd til mora.
Denne hjerteskjærende scenen er en av mange som viser det institusjonaliserte slaveriets nedbrytende virkning på alle involverte.
Ford er en god mann «etter forholdene», som Northup uttrykker det, men han må tenke økonomi og det oppstår etter hvert en situasjon som gjør at han må selge Northup videre til Edwin Epps (Michael Fassbender), som med bibelvers og pisk vet å disiplinere sine «niggers».
Dvelende
Steve McQueen (f. 1969) var en etablert og prisbelønt videokunstner da han i 2008 debuterte som spillefilmregissør med «Hunger», om sultestreiken som tok livet av IRA-medlem Bobby Sands i 1981.
Han fulgte opp med «Shame», om sexavhengige Brandon.
Begge hovedrollene spilles av Michael Fassbender.
I «Shame» er kontrasten skarp mellom filmens kjølige tone og øyeblikk av kjærkommen menneskelig varme.
Jeg skrev i min anmeldelse at McQueens neste film burde være et romantisk drama, men den egenrådige regissøren har ikke fulgt mitt råd.
I stedet har han fordypet seg i alt det onde mennesker kan få seg til å gjøre mot hverandre, med loven i hånd og Gud på sin side.
Scene for scene, iblant med tilsynelatende distanse, bygger McQueen opp en kraftfull fordømmelse av slaveriets vesen.
Han dveler ved det grusomme, men uten å skape karikaturer.
Han demper det melodramatiske og lar ikke onde gjerninger munne ut i sentimental forsoning.
Ettersjokk
Ejiofor er filmens glødende sentrum.
Vi vet at Northup vil klare seg, men vi er aldri sikre på om han vil beholde sin verdighet som menneske i all nedrigheten han utsettes for.
I tillegg til McQueen er både Ejiofor og Fassbender Oscar-nominert.
Det er også Lupita Nyong'o.
Hun spiller Patsey, som får lide fordi den plagede sadisten Epps er dypt forelsket i henne.
Selv satt jeg i salen og tenkte:
Dette er en briljant, kontrollert og troverdig skildring, men jeg har ingen klump i halsen, så her er det noe som mangler.
Den følelsesmessige effekten kom først mot slutten - og etterpå.
En rystende og uforglemmelig film.
| 1
|
301633
|
Anmeldelse:Krimforfatter Bjørn Olav Nordahl kan mye om flyktningtrafikken.
For mye, kanskje
Haltende flyktningkrim.
Vi skriver høsten 2013.
I Oslo sitter et fortvilet par fra Iran.
De har nettopp fått avslag på søknaden om asyl i Norge.
De er kristne, og kan dokumentere at de har blitt forfulgt og fengslet for sin tro i hjemlandet.
Alt har ligget til rette for varig opphold.
De er vel integrerte og aktive i den lokale pinsemenigheten.
Utryggheten i situasjonen forsterkes av en observasjon den iranske kvinnen har gjort under flukten.
Hun har vært vitne til en ren likvidering av en ung afrikaner.
Er det noen der ute som vet at hun vet?
Samtidig i redaksjonen til avisa Dagens Økonomi:
Journalist Ingeborg Nergård Kahn begynner å nøste i trådene på en story som muligens handler om både menneskesmugling og hvitvasking av penger knyttet til hjembyen hennes, Drammen.
Det er duket for en spennende og aktuell thriller fra det moderne Norge.
Dessverre lykkes Bjørn Olav Nordahl bare sånn passe.
For mange navn
For mange navn
Mange spenningsforfattere jobber etter hvert på denne måten, men det er en mye mer krevende form enn mange har tatt inn over seg.
I denne boka blir det ofte irriterende mange forklaringer og redegjørelser.
Kryssklippingen til Nordahl blir også masete og springende.
Kort sagt:
For dårlig regi.
Først etter at side tre hundre er tilbakelagt, får forfatteren opp dampen og fyr på lunta.
Det holder ikke.
En salig vase
Men det mest problematiske med denne teksten blir paradoksalt nok forfatterens store styrke.
Ikke som romanforfatter, men som journalist.
En salig vase
Nordahl har i en årrekke arbeidet i graveredaksjonen i Dagens Næringsliv.
Han kan svært mye om det han skriver om.
Om menneskesmugling på ulike plan og nivåer.
Hvitvasking av penger og valutatransaksjoner, og fiktive firmaer og oppblåste aksjer.
Og ikke minst:
Om hvordan ting fungerer innenfor det systemet en flyktning til Europa og Norge blir en del av.
Men når all denne viten og kunnskap skal presses inn i dialoger og tankerekker, sprekker rett og slett ramma.
Det blir kunstig.
Noen ganger ufrivillig komisk.
Og det er synd.
Dette ambisiøse prosjektet hadde fortjent bedre.
| 0
|
301635
|
Fyllerør
En middelmådig Russell Brand serverer en overdose britisk vidd med et underskudd av sjarm i «Arthur».
FILM:
Russell Brand forteller i sin svært så underholdende, velformulerte og ytterst selvutleverende selvbiografi om en oppvekst som besto av mye tv-titting.
Hans store favoritter på den lille skjermen var Monty Python og komikerparet Peter Cook og Dudley Moore.
Det er delvis på grunn av disse udødelige komikerne at Russell Brand er blitt en stor entertainer — i rollen som seg selv.
Men det er ikke alltid man kan spille seg selv.
Det fungerer best i intervjuer
— Brand er en av verdens mest talentfulle talkshow-gjester.
Han kan også slippe unna i rollen som komisk rockestjerne, men «Arthur» krever noe mer.
Flere skyldige
For et par måneder siden så jeg «Arthur» (1981), Dudley Moores store suksess og tenkte — delvis påvirket av nostalgi on the rocks — at dette er en film som har holdt seg ganske bra.
Alkoholikeren Moore er både morsom og sjarmerende som den alkoholiserte milliardæren Arthur Bach, John Gielgud fortjente sin Oscar for beste birolle og Christopher Cross synger vakkert.
Den nye versjonen mangler mye av originalens sjarme.
Dette skyldes i stor grad Russell Brands begrensede evner som skuespiller, men han er ikke den eneste synderen.
Regissør Jason Winer har gjort suksess med komiserien «Modern Family», men du kan lese i Helen Mirrens ansikt (Arthurs nanny) at hun føler seg fanget i en middelmådig komedie.
Eneste lyspunkt er indiebabe Greta Gerwig («Greenberg») i Liza Minnelli-rollen.
Pustevansker
Det paradoksale er at resultatet blir så humørløst når Peter Baynhams manus består av en endeløs rekke one-linere som kunne vært svært lattervekkende — hvis han hadde visst å porsjonere dem ut i passelige doser.
I stedet pøser han på med erkebritisk vidd uten pusterom der karakterene kan få utvikle seg.
Oppsummert:
Winer tror han regisserer en sitcom, Baynham har skrevet en altfor lang sketsj og Russell Brand bør bli talkshowgjest på heltid.
«Arthur» funker best som lærepenge for andre skuespillere i medvind:
Ikke tro du kan spille din barndomshelt på film, bare fordi vennene dine sier at du likner litt.
Snart skal Sacha Baron Cohen (Borat) spille Freddie Mercury.
Jeg gruer meg allerede.
| 0
|
301636
|
Ordsmed av rang
Stein Torleif Bjella med nye mesterlige skråblikk.
LÅT:
Om det er noen som kan henge et tungt smykke med en medaljong med inskripsjonen ordsmed av rang, så er det Øvre Åls store sønn Stein Torleif Bjella.
Hans to soloplater «Heidersmenn» og «Vonde Visu» er begge fylt til randen av fabelaktige beretninger om vrien kjærlighet, brysomme menn og eksistensielle kvaler i bygdehverdagen.
Alt fortalt med et mesterlig skråblikk og lett gjenkjennelige bilder.
«Idiotisk einveislove» er første smakebit fra Bjellas tredje plate «Heim for å døy».
Og etter fortellerstemmen å dømme er det meste som det pleier i Bjellas underfundige bygdeunivers.
Det handler fortsatt om anger og følelsen av utilstrekkelighet.
Den største forskjellen fra tidligere utgivelser er at anslaget er røffere denne gangen.
Kjarten Kristiansen er fortsatt produsent og her har de fisket frem elgitaren og skrudd vrengpedalen opp til crunch.
Det låter tungt og slepende, med en rastløs groove i bunn.
Nesten Tom Waits-aktig.
Om den musikalske dreiningen fra de mer visepregede låtene til et tyngre uttrykk er toneangivende for resten av albumet, gjenstår å se.
Justeringen er uansett et friskt pust i denne sammenhengen, og så lenge Bjella har sitt lune lynne og karakteristiske verselinjer inntakt, er det bare å sikte seg inn på 11. november når «Heim for å døy» kommer i butikken.
| 1
|
301639
|
Eventyrland uten kompass
«Tingeling og legenden om drømmebeistet» plasserer en fin relasjon mellom fe og beist i kaotiske omgivelser.
FILM:
Også for skapere av magiske verdener gjelder visse regler.
Man kan bygge opp et univers med konsekvente lover og årsakssammenhenger, og tilpasse fortellingen til disse.
Eller man kan gå amok og kaste inn nye naturkrefter nærmest etter innfallsmetoden, når man får lyst til å plassere, tja, et magisk beist eller en kosmisk storm midt i det nyetablerte fantasiriket, og trenger et påskudd.
Det er et problem ved en rekke eventyrfilmer, deriblant «Tingeling og legenden om drømmebeistet», at nasjonsbyggerne bak dem tror de kan tillate seg litt for mye.
Jentegjeng i sentrum
Tingelings rike er et hjørne av Peter Pans Aldriland som synes å ha revet seg løs og erklært selvstyre for ikke så lenge siden.
Tingelings gamle gjeng er forsvunnet, og Peter, som hun var så sjalu for, en ikke-person, nesten som en slyngelaktig ekskjæreste det er forbudt å nevne.
Det som teller i «Tingeling og legenden om drømmebeistet» er den etnisk og gemyttmessig varierte jentegjengen, unnskyld, fegjengen, og friksjonen mellom dem, de krigerske vokterfeene og den moderlige dronningen.
Menn er påfallende få og perifere.
Om dømmekraft
Perifer er også Tingeling selv.
Denne gang handler det om Fie, pratmakeren med et hjerte som banker så sterkt og høyt for alle dyr at den iblant overdøver fornuften hennes.
Det er hun som ved et uhell sneier borti et stort og skarptannet beist, og får lyst til å ta ham med hjem.
Dette setter igang en diskusjon som «Tingeling»-filmene har ført flere ganger og med overrumplende grad av modenhet:
Når skal du stole på din egen dømmekraft i møte med andre, når skal du lytte til alarmklokkene og dine venners advarsler?
Disse vurderingene har virkelig innhold, og tempoet og underholdningsnivået er raskt og fint.
Men selve universet er et roterom, der forskjellige seremonier og spådommer dukker opp tu av intet og går sammen til en helhet som virker påfallende lite organisk, det blomsterbaserte eventyrlandet tatt i betraktning.
| 0
|
301640
|
Anmeldelser:Et legendarisk mord fra to ulike vinkler
Gåten i et dobbelt speil.
ANMELDELSE:
Den evig aktuelle romanen «Den fremmede» av Albert Camus er nå endelig ute i ny oversettelse på norsk.
Den kom opprinnelig ut i 1942 og ble et emblem for den gryende eksistensialismen.
Hovedpersonen Meursault bor i Alger og lever en utpreget fremmedgjort tilværelse.
Når moren hans dør, helt i starten av boka, klarer han ikke å forholde seg særlig nært til det.
Hans manglende følelser for moren skal bli avgjørende når han senere blir ført for retten for et mord han har begått, et slags skjødesløst og intetsigende drap på en «araber» som ikke blir navngitt i teksten.
Boka følger Meursaults flakkende, overfladiske resonnementer i første person, og det er påfallende - når man leser boka igjen i dag - hvor lite hovedpersonen forholder seg til den verden han lever i.
Hans likegyldighet og kulde virker skremmende aktuell og moderne.
Gjenopptakelse
Gjenopptakelse
Dette er også en førstepersons-skildring, og den handler om det samme drapet sett fra motsatt hold.
Hos Daoud er det broren til den drepte som forteller.
Premisset er at jovisst hadde han et navn, den drepte.
Han var jo min bror Moussa, han hadde en mor, og vi ble sterkt preget av mordet!
Liket ble aldri funnet, og Moussa ble bisatt som drukningsoffer - en seremoni rundt en tom grav.
Bunnløse speil
Bunnløse speil
Slik oppstår det en bunnløs speilvirkning som når to speil står mot hverandre, og du drukner i dybden.
Bunnløsheten gir deg lyst til å lese om igjen den andre - og den andre - boka.
Et supplement
Et supplement
Men han er fremmed i en motsatt verden, i en verden Camus ikke hadde tilgang til.
Tittelen på Camus' roman er «L'etranger».
Det betyr «den fremmede», men det betyr også den som står utenfor, den utenforstående, eller også «utlendingen».
Bare i dette ene ordet rommes mye av den algeriske tragedien, for hvem var egentlig utlending i dette landskapet?
Hvem er den fremmede her?
Den franske koloniseringen hadde som premiss at Algerie var et land som var blitt okkupert av arabiske innvandrere, og at den islamske religionen var et fremmedelement.
Disse ideene ble formulert i den tidlige kolonitiden, på begynnelsen av 1800-tallet, da europeere også var opptatt av å gjenoppfinne det gamle Hellas på romantisk vis.
Tyske og britiske idealister hadde kastet seg ut i den greske løsrivelsen fra det ottomanske imperiet, en løsrivelse som fikk langvarige demografiske konsekvenser.
Frankrikes kolonisering av Algerie var også et anti-ottomansk tiltak, og ble begrunnet i ha-stemte formuleringer om landets historiske tilknytning til Romerriket.
Algerie var jo selveste kirkefader Augustins hjemland!
Frankrike påtok seg en historisk rolle i å tilbakeføre fortidens glans til den barbariserte kysten.
Svakt skvip
Svakt skvip
Lutfattige bønder flyttet over Middelhavet og fikk vesentlig bedre livsvilkår.
De som allerede befant seg der, ble fortrengt, drevet ut i karrige fjellområder ned mot Sahara.
Store sultkatastrofer herjet dem jevnlig, mens bugnende landbruksprodukter ble eksportert nordover.
Den algeriske vinen var sterk og aromatisk, og egnet seg ypperlig til å styrke det svake skvipet som ble produsert i Bordeaux i dårlige år.
Knakende godt tenkt Frigjøringskampen ble langvarig, og etterhvert måtte de fremmede ut.
Men nå var skjebnene til de to landene uløselig knyttet sammen.
I Frankrike bor det millioner av algerisk-ættede muslimer, mange av dem i elendige kår.
De to drapsmennene i Charlie Hebdo-massakren var typisk nok av algerisk avstamming.
«Mersault, contre-enquête»
Forfatter:
Kamel Daoud Forlag:
Barzakh, Actes Sud
Genial
Genial
Også derfor - og ikke bare fordi den er så knakende godt tenkt og skrevet - vant den Frankrikes prestisjetunge Goncourt-pris tidligere i år.
Den er nå under oversettelse til norsk.
| 1
|
301641
|
Hvorfor i alle dager har ikke Moddi alltid sunget på norsk?
På Senja-musikerens nye plate er det drama, alvor og inderlighet i både tekst og toner.
ALBUM:
Når man hører dette tredje albumet til Pål «Moddi» Knutsen, er det fryktelig lett å glemme at han inntil nå så vidt har flørtet med det norske språket i låtene sine.
Det er like lett, i etterpåklokskapens navn, å lure på hvorfor i alle dager han ikke bare dedikerte seg til den personlighetssterke, melodiske Senja-dialekten fra første stund.
På «Kæm va du?» låner nemlig 26-åringen i hovedsak tekster og melodier fra nord-norske kunstnere som står ham nært.
Blant dem er Helge Stangnes, som Moddi allerede har tonesatt i «Krokstav-emne».
Den er her inkludert i nyinnspilt versjon, sammen med oversettelsen av Vashti Bunyans «Train Song», «Togsang».
Hovedvekten av låtene er likevel nye bekjentskaper.
Det tidvis blodige dramaet og inderlige alvoret i disse tekstene og tonene passer Moddis musikalske stil og intense, skjøre vokal som hånd i hanske.
Bandets akustiske gitar, piano, cello og kontrabass er bærebjelkene i et lydbilde og stemningsleie som innimellom får ham til å minne om en lysrøstet utgave av Nick Cave — ikke minst i fandenivoldsk eggende «Vi slakta sau».
Den fyldig oppbygde live-favoritten «Kjerkegård ved havet» er et annet høydepunkt, sammen med den nedtonede, felepyntede singelen «Grønt lauv i snyen» og Moddis helt egne klimadommedagsprofeti «Noens ark».
Med sistnevnte under beltet er det ingen grunn til å se seg tilbake.
| 1
|
301647
|
Like behersket som en 120 kilos rugbyspiller som krasjer inn i deg
Clint Eastwoods «Invictus».
|||
FILM:
Jonah Lomu, rugbysportens første virkelige verdensstjerne, hadde en banal, men overrumplende taktikk — fikk han ballen i henda, løp han ikke rundt forsvarerne, men rett på dem.
Når den formidable newzealenderen dukker opp mot slutten av «Invictus», er imidlertid ikke taktikken så uimotståelig lenger, både fordi laget på den andre banehalvdelen har ett mottrekk, og fordi regissør Clint Eastwood i to timer har dundra på i samme stil.
Raus med sukringaDet vil si uten èn eneste overraskende bevegelse, ikke så mye som en liten venstresving, bare med en fast tro på at den samlede tyngden av 135 minutters spilletid, Nelson Mandelas aura og den sanne historien om Sør-Afrikas oddsbombe av et VM-gull i rugby vil tvinge seeren i kne, og hvis ikke så vil endeløse panoreringer over jublende folkemengder, generisk sportsfilmmusikk og forvridde ansiktsuttrykk i sakte film gjøre det.
Og det er ikke det at det ikke fungerer — jeg hadde vansker for å holde tårene tilbake allerede når de harver over Vest-Samoa 42-14 i kvartfinalen.
Men hvis taktikken etter hvert blir avslørt, og Clint Eastwood ikke, som Jonah Lomu, er en 120 kilo tung maori som løper 40 meter på fire og et halvt sekund og på forhånd har mørnet motstanderen med sin fryktinngytende haka-dans, da ser det mest litt dumt ut.
Den første tidenMed utgangspunkt i en reportasjebok av John Carlin, tidligere Sør-Afrika-korrespondent for den britiske avisa The Independent, begynner filmen med de skjøre første arbeidsdagene til president Nelson Mandela (spilt av Morgan Freeman).
Dette sammenfaller med oppkjøringen til VM på hjemmebane for det sørafrikanske rugbylandslaget, populært kalt «Springboks», antilopene, i den grad de er populært kalt noe som helst — rugby er på dette tidspunktet bare fulgt av landets hvite afrikaans-befolkning.
Det forekommer imidlertid Mandela at sport, mye mer enn for eksempel frihandelsavtalen med Taiwan som ligger øverst i saksmappa hans, kan virke samlende på en nasjon som etter hans mening «hungrer etter storhet».
Han allierer seg derfor med Francois Pienaar, Springboks' lagkaptein, spilt av en demonstrativt ukarismatisk Matt Damon, eller så bare får han ikke noe gratis av rollens påkrevde ruslebiffanatomi.
Uansett kommer Morgan Freeman langt bedre fra det — i måten han portretterer Mandelas saktmodige, milde vesen, aner man også hele tiden hans hvileløse politiske sinn, og får både en idè om hvordan han forente en nasjon og hvordan han skjøv fra seg nære familiemedlemmer.
UmotivertFilmens tittel er forøvrig ett dikt av den britiske 1800-tallspoeten William Ernest Henley, som Nelson Mandela skal ha funnet styrke i under sine år i fangenskap.
Det hintes til at diktet vil spille en rolle i filmen — det hintes i det hele tatt til mye det ikke er noe hold i, ett attentat, en flystyrt — men når Francois Pienaar i ekstraomgangen av VM-finalen kaller sine medspillere sammen til et siste taktikkmøte, på stillinga 9-9, brøler han bare:
«Nå er det èn ting som gjelder: Forsvar, forsvar, forsvar!»
Og mer poetisk — eller, for den saks skyld, ambisiøs — blir egentlig aldri «Invictus».
| 0
|
301649
|
Hvorfor må du alltid være flink pike, Skorgan?
Seig og traust hyllest til høsten fra en av våre fineste stemmer.
ALBUM:
Anita Skorgan (54) har 40-årsjubileum som artist i år, og markerer det med et nytt, norskspråkllig album.
Hun var en av dem som klarte seg best i vinterens «Hver gang vi møtes» på TV2.
Innertiere
Flere av hennes tolkninger løftet sangene over i et nytt univers, i særdeleshet gjaldt det en naken pianoversjon av Ole Paus' «Det begynner å bli et liv» og Magnus Grønnebergs mer poppregete «To hjerter og en sjel».
De var innertiere som lovet godt for neste plateprosjekt.
Seigt og traust
Derfor er det lov å være litt skuffet når hennes første album etter tv-serien er blitt så ensformig, seigt og framfor alt traust, nesten helt uten opptempo-låter.
Gi meg en «Gammeldags sang», synger Skorgan, og det er blitt for mange av akkurat dem.
Flink pike
Det er dempet og tidvis vakkert, nydelig sunget og godt spilt, og lyden er så god som den skal være når Kirkelig Kulturverksted er oppdragsgiver.
Likevel mangler det noe som drar meg inn i materialet og ber meg bli der, noe som engasjerer.
Flere av sangene, særlig i midtpartiet av albumet, blir pludrete og uspennende.
Hvorfor må du alltid være flink pike, Anita Skorgan?
Nordby-tekster
De 12 sangene har med få unntak melodi av Skorgan og tekst av Terje Nordby - fortsatt mest kjent som Tramteatrets husdikter - spesialskrevet til Skorgan.
De handler om gammel og ny forelskelse og tapt og forbudt kjærlighet, livsglede, tidsklemme, trivialiteter og banaliteter.
Høydepunkter er «Shangrila og Jerusalem» og «Kom heller hjem til meg», to poplåter som også er det nærmeste du kommer typiske radiosingler på dette albumet.
Cohen-høydepunkt
Likevel er den ene av to sanger som er oversatt og omskrevet av samme Nordby, Leonard Cohens «Tower Of Songs» - her «Sangenes tårn» - et av få andre høydepunkter som gir meg lyst til å trykke på repeat-knappen.
Bassen til Jørun Bøgeberg driver hele låta fram, og inderligheten i Skorgans sang får en annen gyldighet.
Endelig skjer det noe med produksjonen til Skorgan og Jon-Willy Rydningen, et ønske om å gå utover de nokså snevre rammene de har lagt for resten av prosjektet.
| 0
|
301650
|
Først og fremst trønder
Ingenting eksotisk eller fremmed på Chand Torsvik-plata.
|||
ALBUM:
Det burde nedlegges forbud mot å påpeke at Chand Torsvik er adoptert fra India.
Det er da for pokker ikke relevant!
Hører du, Jan Fredrik «indertier» Karlsen, du som spiller lufttrommer på netthinna mi hver gang jeg spiller denne plata!
Lett og basalt
Det finnes ingenting eksotisk eller fremmed her.
Dette er trønderrock, eller like riktig «norskrock», i betydningen rock med lettfattelige tekster skapt i et rom inneholdende alle basisinstrumenter og hvor det er like langt til autotune som det er fra Namsos til Royal Albert Hall.
Hvor er nerven?
Chand gjør ikke skam på sine forgjengere og idoler innenfor midtnorsk hverdagsrock, men han tilfører det heller ingenting nytt.
Jeg er ikke enig i at det er, som Trønder-Avisa skriver, en fordel at gitar, bass, keyboard og trommer trakteres av folk fra Namsos.
Man har ikke vondt av å løfte blikket, rett over svenskegrensen finner man for eksempel Lars Winnerbäcks «Med Solen I Ögonen» som et strålende eksempel på hva som skjer når en ung mann videreforedler sitt lands visekunst og gir det nerve.
Men menighetsbladet kan ha rett i at dette er det mest suksessfulle som har kommet ut av en talentkonkurranse etter Kurt Nilsen.
Det har jo appell, dette.
Det vet man, for det er vel utprøvd stoff.
| 0
|
301651
|
For hot til å være sant.
«She's Out Of My League» har et stort problem.
Hun ER nemlig for bra for ham.
|||
FILM:
De var ikke partyprinsene i klassen, Hollywood-regissørene med milliardinntekt som for tiden er på trofékone nummer tre.
De satt i kinomørket med sine bleke fuglebryst og smale skuldre og lærte seg alle knepene og kameravinklene mens de andre var på fest.
Men de glemmer aldri hvor de kom fra.
Derfor finnes det så mange filmer om nerden som vinner hjertet til skjønnhetsdronningen, til tross for sin deterministisk dystre plass i hierarkiet.
«She's Out
Of My League» er en lite overbevisende påstand om at underdog'en kan få hvem som helst, bare han tror på seg sjæl og begynner å barbere seg nedentil.
Fortumlende
Vennlige Kirk (Jay Baruchel) jobber i sikkerhetskontrollen på flyplassen i Pittsburgh.
En dag feier vakre Molly (Alice Eve) gjennom metalldetektoren, og det er Kirk som får æren av å redde dagen når hun glemmer igjen iPhonen på plastikkbrettet.
Når hun vil treffe ham enda en gang, fortumler det Kirk, forstener den akterutseilte vennegjengen hans, og fornærmer publikum.
Forsagt helt
Mollys brå og brennende interesse virker ikke troverdig.
Ikke fordi Kirk er en 5 og Molly en 10, og fordi «alle vet» at du ikke kan forvente å gå mer enn to nivåer opp på kjærestebørsen, men fordi Kirk er altfor forsagt og fislete, en fortærende passiv person som har drevet viljeløst gjennom livet og endt opp dit vinden har blåst ham.
Baruchel krymper når han må dele lerretet med Alice Eve, som gir den potensielt kjedelig perfekte Molly en skjelmsk sjarm.
Hun må regnes som en av arvingene i tronstriden etter Meg Ryan og Jennifer Aniston om hvem som skal fylle den tradisjonsrike rollen som amerikansk films nydelige nabojente.
Uoriginal
«She's Out
Of My Leagues» kombinasjon av rå vitser og skjør seksuell sårbarhet er lånt fra «Knocked Up», «American Pie» og «Alle elsker Mary».
Men målgruppen oversvømmes av slike filmer, og regissør Jim Field Smiths milde, sympatiske komedie klarer ikke å skille seg ut i det ville kor.
Lystighetene er likegyldige.
Å spikre sammen et skjelvende reisverk av en situasjon som fører til at nevnte underliv må barberes av Kirks kompis (det finnes ingen slike situasjoner), mens Kirk akker og uffer seg og spør om ikke dette er litt homo (det er det), rekker ikke.
Nifs skjønnhet
Molly er en fin karakter.
Hun innser sakte at skjønnhet kan være skummelt, og at en som Kirk må overøses med forsikringer for å forstå at han er elsket.
Når vi faller av «She's Out
Of My League» er det fordi vi mistenker at det er en øvelse hun vil gå lei av om et par måneder.
Hun er nemlig, dessverre, for bra for ham.
| 0
|
301652
|
Mer parkour, takk!
«Brick Mansions» er best når David Belle spretter lekent mellom bevæpnede gangstere.
FILM:
Luc Besson har vist verden at franskmenn kan lage fast-food.
Sammen med amerikanske Robert Mark Kamen har han funnet oppskriften på en billig, lettlaget og lettfordøyelig actionfilm som faller i smak over hele kloden, blant dem «Transporter»- og «Taken»-filmene.
Regissøren er gjerne fransk og stjernene internasjonale.
Denne gangen er oppskriften attpåtil identisk med den franske «Banlieue 13» fra 2004 og parkour-stjerna David Belle gjentar rollen som rettskaffen og utrolig spretten.
Han heter Lino, er fransk-karibisk og har gått til krig mot gangsteren Tremaine (RZA fra Wu Tang Clan).
Paris er byttet ut med Detroit, året er 2018 og man har bygget et mur rundt «Brick Mansions», en bydel der Tremaine regjerer, men nå vil borgermesteren rive boligblokkene og bygge for de velstående.
Gourmet-gangster
Filmen åpner med heftig parkour-action.
David Belle løper opp vegger og spretter fra tak til tak, med flere dusin gangstere i hælene.
Fine saker.
Det fortsetter med undercover-snut Damien (Paul Walker, som døde i fjor høst) i slåsskamp med dresskledde gangstere.
Og så videre.
Dessverre blir det mindre parkour, mer standard-action og, ikke minst, for mange uinteressante rollefigurer.
Belle er ikke mye til skuespiller og det er åpenbart at stemmen hans er dubbet i etterkant.
Tremaine er en gourmet-gangster som står i sitt hovedkvarter og hakker chili med kjøttøks, men han bidrar mest til å gjøre dialogen cheesy.
Politisk budskap
Filmen legger ikke altfor mye vekt på sannsynlighet, verken i action eller menneskelige relasjoner.
Det klippes febrilsk, vi får biljakter, mye løping og håndgemeng i alle varianter, men det er relativt pyntelig: mange slag, lite blod; mye skyting, pinlig få treff.
«Brick Mansions» vil gjerne handle om noe mer, om byutvikling, korrupte politikere og forholdet mellom fattige og rike og hvordan et nabolag forfaller, men innen den tid har filmen gått seg fast i klisjeene.
| 0
|
301653
|
Støy på landet
Regissøren roter til «Isdragen» mer enn den dysfunksjonelle familien klarer.
FILM:
Iblant er det litt for lett å merke at du ser en spillefilmregissørs prøvende første skritt.
Det er som om det er en liten skjelven i hele prosjektet.
Regissør Martin Högdahl finner aldri flyten i «Isdragen».
Det gjør heldigvis til sist de unge hovedpersonene, etter mye fysisk og emosjonell basing ute i snøen i en gudsglemt krok av de dype, svenske skogene.
By og bygd
Mik (Philip Olsson) har utstående ører, en alkoholisert eksrocker til far, en snill bror med leie småkriminelle tendenser og et hjem som går opp i limingen i et illevarslende tempo.
Snart sendes han fra byen til bygda, og møter sin eksentriske tante og medelever med sparkstøttinger.
Sparkstøttingene til tross, snart oppdager Mik at det finnes omsorg og felleskap på landet, og snart starter dragkampen med noen riktig vemmelige barnevernsrepresentanter om å få bli.
«Isdragen» er basert på en barnebok av Mikael Engström og handler om å finne en flokk, som inkluderer deg og holder fast ved deg.
Filmen er like varm som Miks skranglete familie, men dessverre langt mer dysfunksjonell.
Mye lugging
Her er ledetråder som ebber ut i ingenting, digresjoner og actionopptrinn som virker som om de hører hjemme i en helt annen film.
Plastikkaktige CGI-blomster propper opp av den frosne bakken når Mik forelsker seg og lugger i det ellers realistiske uttrykket.
Miks utkårede (Feline Anderson) introduseres konsekvent med en øredøvende kinesisk gonggong, som om ikke alle har rukket å se at joda, hun er visst asiat.
Og Miks motstandere, etablissementets representanter, barnevernet og Miks liksomvellykkede nye fosterfamilie, er kalde karikaturer uten sjarme.
Mik er en fin type i en fartsfylt historie.
Men de voksne rundt ham burde skjerpe seg, både foran og bak kamera.
| 0
|
301654
|
Dyremoro for dummies
Sir David Attenborough trenger ikke akkurat frykte konkurranse fra «Skaperverket».
TV:
«Et nytt og råere dyreprogram».
Slik omtales NRK3s «Skaperverket».
Vel.
Dersom du synes kveldens episode er «rå», har du ikke sett mange naturprogram.
Ikke mange dyr, heller.
Med tanke på at solide naturprogram er noe av det NRK er aller best på, skal det litt mer til enn slik som å fange en rotte eller å svømme med en håkjerring-hai for å gi oss bakoversveis eller kraftig utslag på læringskurven.
Fauna-entusiasme
Det beste først:
Vi blir i godt humør av programleder Ludvig Løkholm Lewin, som er som en faunaens svar på Knut Jørgen Røed Ødegaard, entusiastisk og gira.
Makkeren Andreas Hedemann har fått rollen som skeptisk og nervøs.
God idé.
Fine fyrer.
Men innholdet er hverken fugl eller fisk.
Les:
Hverken sjokkerende eller lærerikt.
Vi får vite at karene i serien skal «teste norske dyr og skapninger» for å finne ut hvilke som er styggest (i kveld), hissigst, farligst og så videre.
Men kriteriene føles tilfeldige, og «testene» lite imponerende.
Karene fanger en rotte i et bur på gata og sier «æsjameg, schtøgg.
Men ikke stygg nok».
Levin svømmer med en håkjerring.
Han ser larver som renser sår på sykehus.
Vips, plutselig utropes spyfluelarver til Norges styggeste dyr.
Ja vel?
Venter oss mer
Vi kan ikke kalle dette voldsom research.
Eller et helstøpt konsept.
Greit nok at tanken kanskje er å ha kåringene som en uhøytidelig rød tråd, men da burde møtene med dyr være villere.
Vi får heller ikke vite stort vi ikke visste fra før.
Det føles som fakta for dummies.
Vi håper og tenker at det vil bli mer action og/eller læring etter hvert.
Hvis ikke, hadde dette gjort seg bedre som barne-TV.
Vi blir jo snakket til som barn.
Lewin har selv kalt dette «et litt råere og mer nærgående dyreprogram enn det som er laget tidligere».
Vel, det bør ta seg opp mye før David Attenborough trenger å skjelve i kakibuksene av frykt.
| 0
|
301655
|
Egner seg som barnets aller første teateropplevelse
Ja til «Jakob og Neikob»
TEATER:
Jakob og Neikob er bestevenner.
Jakob (Svein Roger Karlsen) sier alltid ja.
Neikob (Geir Kvarme) sier alltid nei.
Tjuven (Kaia Varjord) er de ikke venner med.
Hun sier en hel del som ikke er sant, for at hun skal få alt akkurat slik hun vil.
Ja og nei
Teaterforestillingen «Jakob og Neikob» har hentet sin handling fra de to første bøkene i Kari Stais billedbokserie, «Jakob og Neikob» og «Jakob og Neikob.
Tjuven slår tilbake».
Historien blir dels fortalt, dels spilt ut, og den er enkel å følge med på.
Paul-Ottar Haga, som både har skrevet om teksten for scenen og som instruerer skuespillerne, har gjort ganske mye mer ut av samtalene mellom vennene enn det bøkene gjør, og både Jakob og Neikob har fått noen flere karaktertrekk.
Teatrets Jakob er litt engstelig av seg, og når en er mørkredd, er det ikke så rart at en sier ja hver gang noen spør om en vil kjøpe en lampe.
Jakob har også veldig lyst til å prøve nye ting, for han kjeder seg fort, og han vet ennå ikke helt hva han liker.
Neikob er ikke sur eller sint, men han er ganske bestemt, for han vet veldig godt hva han liker og hva han ikke liker, og han kjeder seg ikke.
Neikob er også ganske sikker på at han vet hva Jakob burde like og ikke like, og hva Jakob burde gjøre og ikke gjøre.
De to vil hverandre vel.
Trekk-ut-tegninger
Kaia Varjord spiller ikke bare tjuven, men også forteller, lampeselger, trommeselger og bolleselger, krokodille og politikonstabel.
Dermed får barna også se at det ikke er hun som er slem eller skummel - det er det tjuven (og krokodillen) som er.
Tegninger av Kari Stai er brukt som bakgrunnsbilder for handlingen.
Det er lagd flere av dem, og de er trykket på trekk-ut-skjermer som viser stedene historien beveger seg mellom.
Hus og biler blir flyttet rundt på disse skjermene, etter flanellograf-prinsippet.
Forestillingen passer best for aldersgruppen fra tre (inkludert verbalt oppegående toåringer) til fem.
| 1
|
301657
|
Pelle blir mamma
«Pelle Politibil på sporet» er et fartsfylt animert eventyr med mye varme.
FILM:
En ørnepark skal høytidelig åpnes utenfor Bodø og en distré prinsesse med sørlandsdialekt klipper snora.
Samtidig er en ondsinnet dame i rosa grilldress og hennes motvillige datter ute på tokt i bobilen.
De jakter på ville dyr som de tar til fange og selger til utstopping.
Nå er de fast bestemt på å fange havørna som regjerer fra toppen av fjellet i ørneparken.
«Ingen havørn, ingen ørnepark,» sier prinsessen og politimesteren gir derfor saken høy prioritet, men både han og assistenten har begrenset talent for å jakte på forbrytere.
I stedet er det Pelle Politibil som får snusen i bobilskurkene når han ser et klatretau hengende langs fjellsida.
De nære ting
Filmen er oppfølgeren til «Pelle Politibil går i vannet» og hovedpersonen er fremdeles ansatt som kjøretøy ved Salten politidistrikt.
Gassen tråkkes i bånn fra første scene og viser at man ikke behøver 3D for å gi publikum den sugende følelsen av fritt fall og full fart i terrenget.
Det er ikke et kontroversielt miljøbudskap filmen fremmer - ingen liker at sjeldne dyr blir drept for utstopping - og heldigvis er filmens hovedtema et annet, nemlig forholdet mellom foreldre og barn og mellom gode venner.
Først har vi vennskapet, mellom Pelle (Robert Stoltenberg) og hans venninne fra forrige film, oteren Oda, stemmelagt av en Pernille Sørensen i strålende komisk form.
Oda er kvikk, både i replikken og rent fysisk og Pelle ville aldri klart seg uten henne, særlig ikke når de får ansvaret for en ørnunge som har mistet moren sin.
Høy kvalitet
Pelle Politibil er i utgangspunktet en figur klekket ut i trafikkpedagogisk hensikt på 80-tallet, med påfølgende kjendisstatus gjennom radio, TV, bøker og spillefilm, før Rasmus Sivertsen, Rune Spaans og Qvisten Animasjon laget den første av to dataanimerte langfilmer i 2010.
Disse to produksjonene er Pixar-inspirert animasjon av høy kvalitet.
I og med at hovedpersonen er en Boble, får vi mye biljakt, filmet fra fiffige vinkler og med en herlig «elastisk» estetikk.
Det blir rikelig med humørfylt fart og moro, men i de mer sårbare scenene kommer også Arthur Johansens manus til sin rett, med en ørnunge som tror Pelle er «mamma» og flere fine skildringer av vennskap.
Det aller fineste er å være født, sier Pelle.
Og det nest fineste er å være sammen med dem man er glad i.
Snufs.
| 1
|
301658
|
Anmeldelse:Johan Harstads nye roman vil ta pusten fra deg
Imponerende nok:
Denne boka er verdt sine 1104 sider.
Du skal skrive vanvittig godt for å kunne forsvare en bok på 1104 sider.
Spesielt i en tid der det tilsynelatende foregår en slags lengdekonkurranse blant forfattere.
De fleste av disse mursteinene ender som flopper.
Det gjør ikke Johan Harstads fortelling om teaterregissøren Max Hansen.
Max er født og oppvokst i Stavanger, der foreldrene er kommunister i en by som etterhvert flommer over av olje og kapital.
Da han er tretten, flytter de til Long Island.
Ensomme Max lengter bare hjem, inntil han treffer den ektefødte newyorkeren Mordecai, og gjennom ham den syv år eldre billedkunstneren Mischa.
Hun blir Max' store kjærlighet.
Det ondes problem
Det ondes problem
Vietnamkrigen er bokas nav.
Harstad vrir og vender på tematikken, gir oss alle vinklingene.
Også gjennom fortellingens mest interessante skikkelse; den bunnløst ensomme Owen.
Hans korte ekteskap havarerer med følgende formulering; «En overraskende varm jul.
De blir gjensidig skuffet over gavene fra hverandre; de går tidlig til sengs.
Om natten sover de med vinduene åpne og hjertene lukket».
Owens liv skal etter hvert flettes inn i Max' på elegant vis.
Det skal også bringe oss tilbake til det politiserte sekstitallet, der Jan Erik Vold og Vietnammotstanderen Per Kleiva dukker opp.
Hypnotisk lesning
Hypnotisk lesning
Han har en imponerende innsikt i ulike kunstarter og populærkulturelle fenomener, og gjennom fortellingens typer og deres skjebner får vi innblikk i kjærlighetens mange nyanser, oppvekst, eksilantens ensomhet.
Her er også en hjerteskjærende skildring av kreftdøden.
Det er umulig ikke å sammenlikne boka med John Erik Rileys «Heimdal, California» (2011), også det en totalroman med handlingen lagt til USA.
Og det er vel sånn med denne type bøker, at enten faller de sammen som et korthus, eller så oppleves de som ekte vare.
«Max, Mischa og Tetoffensiven» havner etter mine begreper i siste kategori.
| 1
|
301659
|
En fascinerende balanseøvelse
Hanne Kolstø er både utforskende og lettfattelig.
ALBUM:
Sykkylvingen Hanne Kolstø har jammen holdt dampen oppe siden solodebuten i 2011; dette er hennes tredje plate på like mange år.
Men «Stillness And Panic» bærer ingen tegn på verken hastverk eller kreativ slitasje, tvert imot.
Det er en fascinerende balanseøvelse Kolstø utøver som artist og låtskriver.
Med litt eksperimentell rock, litt stemningsfull elektronika, litt dyster synth og litt florlett pop på toppen, fletter hun sammen detaljrike låter som på samme tid er utforskende og lettfattelige.
De trillende melodiene og stemmens avslappet runde, klare klang får det til å virke som verdens enkleste og mest selvfølgelige ting.
Det er det ikke.
Lydbildet er hyllet inn i store tepper av kald klang, med en dyp bass rullende under det meste.
I «The Clinch» vokser rytmene og de fjerne synthmelodiene rastløst framover, til de munner ut i et seigt crescendo av blåsere og dramatisk slagverk.
Men like gjerne får vi altså en flagrende lett popstund som «Someone Else», eller den spretne indie-discoen i «Don't Remember I Forgot You».
Alt med like stø hånd.
| 1
|
301663
|
En gang var de et fantastisk morsomt rockeband
Nå har The Darkness nullstilt seg, og låter slett ikke verst.
ALBUM:
Suksesshistorien til The Darkness fikk en relativt abrupt avslutning.
I 2003 gikk bandet fra å spille svette londonklubber til store arenaer på bare få måneder.
Grunnen het «Permission to Land».
Et album proppet med gullkantede rockeriff og en livsglede sjangeren ikke hadde sett på et par tiår.
Stormannsgalskapen tok dem fort og AC/DC og Thin Lizzy ble byttet ut med kremgul Meat Loaf-pastisj.
Da raknet det for bandet og især frontfigur Justin Hawkins.
Tilbake i gammel form
Åtte år etter forrige album er de tilbake i gammelt lende.
«Hot Cakes» er The Darkness slik vi lærte å kjenne dem, med ufiltrert grovishumor, høye gitarføringer og halsbrekkende falsettharmonier.
Det går ikke mer enn 40 sekunder inn i AC/DC-tyvlånte «Every Inch of You» før Justin Hawkins proklamerer «suck my...».
Det låter tett, effektivt og ganske breialt.
Slik man foretrakk sin klassiske hardrock i 1976, og der står den støtt også i 2012.
Singelen «Nothing's Gonna Stop Us» parafraserer både Elton John og Queen i refrenget, mens «Livin' Each Day Blind» er en fantastisk powerballade i god gammel T. Rex-tradisjon.
Med andre ord, de svulstige elementene fra «One Way Ticket to Hell ...and Back» er der fortsatt, men de er mye mer kledelige når de kommer i små porsjoner.
Overraskende vellykket
«Hot Cakes» når nok ikke det samme låtmessige nivået til debuten, men plata er en overraskende vellykket og spenstig tilbakekomst for et band man trodde var dødt og begravet for flere år siden.
Det inkluderer også den hårreisende coverversjonen av Radioheads «Street Spirit».
I positiv eller negativ forstand, alt etter hvordan man ser det.
| 1
|
301664
|
Plastikk
«Lorax — skogens vokter» er en livlig tegnefilm om trær og miljøvern som virker litt kunstig.
FILM:
Ted er tolv år og bor i en by der trærne er av plast og blomstene oppblåsbare.
Innbyggerne er tilsynelatende lykkelige og vet ikke om noe annet liv.
Ted er forelsket i den litt eldre Audrey, som forteller ham at en gang fantes det ekte trær og hun skulle gjerne giftet seg med den som kunne skaffe henne et slikt.
Teds rampete bestemor sier at hvis han vil vite noe om ekte trær, må han finne veien ut av byen og oppsøke einstøingen Selv-nok.
Selv-nok forteller om da han var ung og dro ut i verden på eventyr, men endte opp som storkapitalist.
Han hogde ned alle truffula-trærne for å lage «thneeds», en type strikkede plagg som ingen trenger, men som ble hattemote for en periode, helt til det var tomt for trær og lufta full av gift.
Da fikk en knøttliten kar ved navn O?Hare ideen om å bygge en avsondret by i plast og tjene seg søkkrik på å selge rein luft på flaske.
Biljakt
«Lorax» er den fjerde av Theodor Seuss Geisels bøker som blir filmatisert, etter at «The Grinch» gjorde julesuksess i 2000.
Dr. Seuss skriver på rim og leker med språket (Selv-nok lager klærne sine av «miff-muffered moof»), men bøkene er korte og historiene må bygges ut for å fylle en 90-minutters kinofilm.
Man har derfor diktet opp nye karakterer og lagt inn en biljakt eller tre.
Dr.
Seuss skrev «The Lorax» i 1971 og var tidlig ute med sitt tydelige miljøbudskap, som han legger i munnen på en oransje skapning med stor bart som daler ned fra himmelen og ytrer de, i amerikansk sammenheng, klassiske ord:
«I am the Lorax who speaks for the trees.»
Heisatur
«The Lorax» har fått svært blandet kritikk i hjemlandet, men for en som ikke har vokst opp med Dr. Seuss, framstår «The Lorax» som enda en hektisk heisatur som en del voksne vil synes er grell, både visuelt og musikalsk, mens målgruppa vil mene at miksen av fart og sterke farger er perfekt.
Den digitale animasjonen gjør at den ekte skogen virker nesten like kunstig som O?Hares plastikkby, men filmen byr på en god del morsomme detaljer og kan i likhet med mange halvgode barnefilmer betraktes som en psykedelisk piknik.
| 0
|
301666
|
Anmeldelse:Helga Flatlands nye roman oppleves som et skakende varsku
Store forventninger til den første romanen etter Afghanistan-trilogien.
Helga Flatland debuterte med «Bli hvis du kan.
Reis hvis du må» (2010), som ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris.
I to oppfølgere fortsatte hun historien som de fire kompisene som verver seg til Afghanistan-styrkene.
Én kommer hjem i live.
Trilogien er noe av det fineste som er kommet på norsk de siste årene, og forventningen til «Vingebelastning» er stor.
Også årets roman tematiserer sorg og kommunikasjonssvik.
Det store traumet er fraværende, men romanen viser med tydelighet at diffus smerte er like vondt, og farlig.
Mismot
Mismot
Hva Andreas' mismot bunner i, er motoren i romanen.
Flatland hopper frem og tilbake i tid og mønstre tegnes.
Smertepunktet i romanen er den skjærende kontrasten mellom Andreas' og de nærmestes syn på tilstanden hans.
Da han forklarer for foreldrene hvordan han har det, ender samtalen «i ingenting og hjemløshet».
Andreas er redd og alene.
Generasjonsroman
Generasjonsroman
Flatlands nyanserte portretter er årsaken til at sympatien ikke ligger fast ett sted.
Innledende usikkerhet om hvorfor hun forteller denne historien blekner.
Flatland vil mer en å peke på generasjonssymptomer som oppmerksomhetssug og tomhetsfølelse.
Hun tegner krystallklart en urovekkende situasjon, og romanen oppleves som et skakende varsku.
| 1
|
301667
|
Restene av en helt
Interessant, men ujevnt forsøk på å rehabilitere Gil Scott-Heron.
|||ALBUM:
Svart-hvitt omslagsbilde, kredible coverlåter - jepp, det er den velkjente Rick Rubin-metoden i aksjon igjen, enda en rehabilitering av en sliten helt.
Kan man så gjøre «protorapperen» Gil Scott-Heron relevant igjen, gjenopprette kontakt med fortida samtidig som man inntar samtida?
Albumet oppleves som konstruert og ganske stivbeint i sitt ivrige forsøk på å gi Heron en slags moderne, oppkuttet grime-innramming.
Det er et låtfattig album, dens fragmenterte framtoning egner seg først og fremst til å framheve de få virkelig gode sangene her.
Nydelige øyeblikk oppstår, som den nakne, streite kassegitarversjonen av tittelsporet (en Smog-låt) og den bredformaterte blues/soul/jazz-øvelsen «I'll Take Care Of You».
Noen av bluesrapinnslagene har også en brumlende, skakkjørt skjønnhet som gir assosiasjoner til Tom Waits og åpningssekvensen i «The Wire» — legger man Scott-Herons mangeårige rusmisbruk og elendighetshistorie til i regnestykket, har han vært noe av en Bubbles-figur på sine eldre dager.
Men for det meste blir det «fascinerende» og «interessant», og produsentenes gode idé er litt for forelsket i seg selv til at dette kan bli et viktig og karrieregjenopprettende mesterverk.
| 0
|
301668
|
Anmeldelse:Hva er det med ungdomslitteratur og kreft?
Sykdomshistorier er en egen sjanger i ungdomslitteraturen.
Hva er det med ungdomslitteratur og kreft?
Da jeg var en god del yngre enn jeg er nå, var sentimentale bøker fra TL-klubben om sykdom, kjærlighet og vennskap det helt store.
Ungdomsbokklubben bød på en rekke oversatte tåreperser.
Men først etter John Green og gigasuksessen «The Fault in our Stars » i 2012 (på norsk som «Faen ta skjebnen» i 2013) fikk sjangeren et eget, om enn litt uoffisielt, navn, «sick lit».
Nå har den fått to nye, norske tilskudd, i form av to debutbøker om unge, (trolig) kreftsyke gutter.
Begge med metaforiske titler om himmel og evighet, som hos Green.
Men de nærmer seg temaet svært ulikt.
Den første forelskelsen
Den første forelskelsen
Ruben er 16 år og har en kreftsvulst i hjernen.
Legene har sagt at den er umulig å operere vekk.
Hvordan lever du livet ditt når du vet at du kanskje aldri blir voksen?
Ruben har flere ting han vil gjøre før han dør, og mange av dem har å gjøre med den nye jenta i klassen, vakre og mystiske Alona Cohen.
Den første, altoppslukende forelskelsen er spesielt fint beskrevet.
Romanen er faktisk fri for kleine beskrivelser, noe som ikke er gitt når du skriver om hormonelle 16-åringer.
Lite motstand
Lite motstand
Problemet er at boka blir litt stillestående.
Det ligger ikke nok motstand og drama i historien, til tross for kreft-monsteret.
Eller kanskje på grunn av det.
Ruben vet at han skal dø.
Den erkjennelsen er grunnlaget for fortellingen, men den tar også bort en del potensiell spenning.
Heller ikke i kjærlighetsplottet er utfordringene særlig store, når alt kommer til alt.
Det er tydelig at Henriksen har forsøkt, men det blir for forutsigbart:
To steg fram, et steg tilbake, hele tida.
Dermed engasjerer ikke fortellingen så mye som den kanskje kunne ha gjort.
Skjøre vennskap
Skjøre vennskap
«- Har du veldig mykje vondt?
/ Et nytt nikk.
/ — Men ikkje sei noko til pappa, sa eg.»
Den ufrivillige opplevelsen av å bli behandlet som en porselensfigur går igjen i begge bøkene.
Totland har noen nydelige beskrivelser av mora til en kamerat, som stadig ser på ham «med det milde presteblikket sitt.
Eg har sett det før, når ho vil ha folk til å seia meir enn dei eigentleg har lyst til.
Ho berre sit og ser inn i ansiktet, utan å seia noko, til den andre ikkje orkar meir og berre busar ut med noko.
Men ikkje eg.
Eg busar ikkje.»
Hjerteskjærende
Men Totland kan også være morsom.
Om prestemora heter det at ikke alle liker at ei dame er prest.
«Men eigentleg trur eg berre at dei saknar Kristiansen.
Eg har høyrt at han heldt så korte preiker på slutten.»
Presten blir en motpol til den ikketroende faren i boka, når døden diskuteres.
Begge får sympatisk behandling, selv om perspektivet ligger hos en som ikke tror på noe etterliv.
Alder?
Alder?
Snø er en gjennomgangsmetafor.
Faren forteller at han liker å tenke på menneskene som snøkrystaller, som «kjem ut av ingenting og svevar gjennom verda ein kort stund, uendeleg vakre og heilt spesielle».
Noe sier meg at dette har vært Totlands mål for boka også, og han lykkes langt på vei:
Fort lest, men sent glemt.
En bok som både trøster og berører.
Spørsmålet er bare hvem den er for:
Alt det usagte tyder på en målgruppe som har erfaring med å tolke tekst og lese metaforer.
Men jeg-personen virker svært ung, jeg tipper maks 13, trolig yngre.
Det kan gjøre det vanskelig å nå de litt eldre.
Jeg håper likevel de gir den et forsøk, for dette er litteratur på et helt annet nivå enn det jeg selv kom over i min sentimentale slukealder.
| 1
|
301669
|
Anmeldelse:Terje Dragseth lar leseren rase gjennom verden med flere par øyne
Eksplosiv poetisk kraft.
I diktene til Terje Dragseth finnes motstridende krefter som kan sammenfattes med en av hans boktitler:
«Fundament for dannelse av kaos» står i mine øyne som en enlinjes poetikk for forfatterskapet.
I årets «Jeg skriver språket» har han valgt et grunnleggende enkelt, men dristig formgrep.
Ordene «Jeg skriver» åpner setningene og går som et taktfast stempel over de åttiseks sidene.
Verket står eller faller på om repetisjonene bærer hele boka gjennom, noe de heldigvis gjør.
Flere par øyne
Flere par øyne
På sitt ypperste gir Dragseths fasettøyepoesi leseren følelsen av å bevege seg i full fart gjennom verden med flere par øyne.
«det ukorrekte språket / skriver jeg vertikalt / det fordømte / skriver jeg horisontalt / med spytt blod / hengende opp ned / skriver jeg dette språket»
Eksplosiv kraft
Bokas suverene avslutningslinje kaster nytt lys over både boka og resten av forfatterskapet.
Dragseths energiske diktning har gjennom et kvart århundre funnet retning uten å drukne i metaforkaskader eller implodere i ekstase.
Det står som oftest nok på spill til å drive temperaturen opp og tekstene framover.
Poeten har kanskje blitt enklere og mer utilslørt med åra, men uten å måtte gi slipp på sin eksplosive, til dels termonuklære poetiske kraft.
«Jeg skriver språket» er en enkel bok om sammensatte forhold, med et fortryllende fravær av poetisk hokus pokus.
| 1
|
301670
|
De andres liv
«To liv» bygger seg opp mot en gjennomført umulig situasjon.
Men den burde vært bedre.
FILM:
Det er nå en gang slik at ett menneskes indre liv, dets egentlige tanker og følelser, er utilgjengelige for et annet.
Likevel knytter folk seg sammen, tett, lener seg på hverandre, bygger felles liv.
Ideen bak det norsk-tyske dramaet «To liv» appellerer til en grunnleggende frykt og fascinasjon:
Hva om din nærmeste ikke er den du tror?
Om familielivet viser seg å være basert på én fundamental usannhet, betyr det at alt annet var løgn?
Det skorter ikke på potensial.
Men «To liv» gjør ikke maksimalt ut av sitt fengslende premiss.
Lebensborn-skjebne
Verden kommer sakte til hektene etter Berlinmurens fall.
Utenfor Bergen bor familien Myrdal:
Herr og fru (Sven Nordin og Juliane Köhler), og studentdatteren Anna (Julia Bache-Wiig) med en baby hun er blitt alene med.
I mormor (Liv Ullmann) har de en ivrig (overivrig, ifølge svigersønn) støttespiller.
Mormor var kjæreste med en tysk soldat under krigen, og fødte en datter som ble brakt til Tyskland som Lebensborn.
Først mange år senere ble mor og datter gjenforent.
Eller var det egentlig det som skjedde?
Gjør ikke inntrykk
«To liv» fortelles dels gjennom kornete tilbakeblikk.
Regissør og manusforfatter Georg Maas utnytter usikkerheten rundt Lebensborn-barnas skjebne og den paranoide politiske situasjonen i DDR for å skape et familiedrama med thrillertrekk, eller en thriller med emosjonell klangbunn.
Antagelig burde filmen vært tydeligere i sitt valg av fil.
For «To liv» er ikke handlingsdrevet og jagende nok til å være en virkelig thriller, og ikke sterk nok på dialogplanet til å gjøre inntrykk som menneskelig drama.
Dette er i hovedsak et regi- og manusproblem - de redegjørende replikkvekslingene virker ikke som intime samtaler mellom mennesker som har levd sammen i flere tiår, og Maas gir ikke personene sine tid og rom til virkelig å reagere når sannheten rulles opp.
Vag politikk
Knappheten er iblant tiltalende, som i den elegante Köhlers beherskede rolletolkning og det stillferdige sluttbildet.
Men det bidrar også til at flere av sporene i filmen ikke får sin naturlige avrunding eller forklaring.
De politiske og juridiske sidene av historien forblir nokså vage.
Ken Duken er fint tvetydig som den tilsynelatende idealistiske juristen som vil kartlegge Lebensborn-barnas skjebne, og Liv Ullmann er nyanserikt bekymret i bakgrunnen.
«To liv» har en rekke kvaliteter som man godt kan nikke anerkjennende til.
Den dytter hovedpersonene sine med bestemt hånd mot en situasjon som virkelig er umulig.
Men den vekker få følelser.
| 0
|
301671
|
Grillgodis på Bislett
Dagbladets matspaltist Andreas Viestad har suksess med sin første restaurant.
Er den fortjent?
Ett år er gått.
I januar i fjor åpnet matspaltist Andreas Viestad sin første restaurant.
Grillbistroen St. Lars ble raskt en snakkis.
Og siden har det vært fullt der.
Robinson og Fredag testet restauranten da den var nyåpnet.
Spiseparet likte bistroatmosfæren, men mente at både service og mat kunne løftes noen hakk.
- Det er på tide å gi restauranten en ny sjanse.
Ryktet sier at Viestad serverer grillgull, sier Robinson og skyver tilside de tunge, røde fløyelsgardinene.
Det er som å komme til Paris:
Brune tremøbler, glade mennesker, burgunderrøde vegger og gamle rammer.
Partner og kjøkkensjef er litteraturviter og Viestad-venn Jon Krog Pedersen.
Med seg på eiersiden har de fått Face2Face-gründer Per Meland og musikkprodusent Tor Erik Hermansen.
Det lukter grillgodteri i hele restauranten.
Det viktigste verktøyet på kjøkkenet er en åpen kullgrill, spesialbygget for restauranten.
Spiseparet blir ønsket varmt velkommen av en kul og kunnskapsrik servitør.
Hun setter deilig brød, hjemmekinnet smør og rødvinssalt på bordet.
Og anbefaler øl, en India Pale Ale ved navn Goose Island.
Det sies at kokkehjertene banker hardest for kjøtt her, men spiseparet velger likevel å gå for sjøkreps til forrett.
Fatet bugner over av rosa kreps.
De er perfekt stekt, hver eneste en, og sødmen i kjøttet får fint selskap av den spisse grillsmaken og det snille urtesmøret.
Vinen, en chardonnay fra franske Arbois, er et perfekt valg.
Robinson og Fredag er allerede betatt.
Til hovedrett går Robinson for grillet entrecôte.
Den kommer på bordet med bearnaisesaus, potetbåter med rosmarin og sprø, grønn salat.
- Et ærlig kjøttmåltid med perfekt grilla kvalitetsbiff og fransk sausekunst.
Det er sånn det skal være, sier Robinson.
Fredags «Foie Gras Burger» er nykvernet, og serveres med brød og raust med pannestekt foie gras.
- Dette er deilig, grovrevet kjøtt med markant grillsmak.
Og det er et morsomt og smakfullt påfunn å servere andelever på burgeren.
Men det er ikke fullt så gøy med det tørre, brioche-aktige brødet.
Det er for tørt, sier Fredag.
Til dessert satser spiseparet på «Brent, frossen appelsin» og «Vannbakkels med endeløs sjokoladesaus».
- Si stopp, befaler servitøren mens hun heller varm sjokoladesaus over Fredags dessert.
- Du får så mye du vil ha.
- God bakst, hjemmelaget is og varm sjokolade.
Helt etter min smak, roser Fredag.
Robinson blir, om mulig, enda mer begeistret.
På tallerkenen står et frossent appelsinskall i god sydenstil.
Men innholdet er ganske annerledes:
Fylt med bittersur blodappelsinsorbet og toppet med søtklissete marengs.
- Jeg er i desserthimmelen, smiler Robinson.
Regningen ender på 1800 kroner.
- Det er billig for denne opplevelsen.
Så raust, rustikt og lekkert.
Skal vi gå hit hver helg?•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
301672
|
Adele holder seg til vinneroppskriften på «25»
Den store stemmen fra London leverer et velprodusert og solid comeback-album.
ALBUM:
Det er liten tvil om at den monumentale comeback-singelen «Hello» var nødvendig etter Adeles fire år lang albumpause.
28 millioner YouTube-views på 24 timer var også et klart tegn på at strategien fungerte som den skulle.
En pangstart av denne størrelsen innebærer dog en viss risiko, men det skal likevel mye til for at en artist av 27-åringens kaliber brenner alt kruttet før hennes nye millionselger er på plass i butikkene.
I likhet med nevnte powerballade, er det da også lite på «25» som bærer preg av hverken tilfeldigheter eller sjansespill.
En kort og konsis liste med låter spilt inn 11 forskjellige studioer.
Bygget over en trygg, musikalsk grunnmur signert bransjebastioner som Greg Kurstin, Paul Epworth, Ryan Tedder, Max Martin og Shellback.
Sistnevnte svenskeduo bistår med det lekne bidraget «Send My Love (To Your New Lover)», og kvikner opp lytterne etter skivas tåredryppende åpning.
Alle som ser fram i mot nok en emosjonell klump i halsen fra Adele, har derimot liten grunn til å frykte.
Til tross for øyeblikk som den oppløftende «Water Under The Bridge» og albumets framtidsoptimistiske avrunding «Sweetest Devotion», har den store stemmen fra Tottenham selvsagt ingen planer om å gå langt bort fra sin velpremierte vinneroppskrift.
Hakket mer pompøst og velprodusert enn sist, men fortsatt trygt plassert i det samme følelsesmessige landskapet av velkjent savn, nostalgi og anger.
«I know I'm not the only who regrets the things they've done / Sometimes I just feel it's only me / Who can?t stand the reflection that they see,» synger hun på gitarvisa «Million Years Ago», som i likhet med «Remedy», «Love In The Dark», «All I Ask» (produsert av Bruno Mars og hans Smeezingtons) og vakre «When We Were Young» gjør det vanskelig å stritte i mot trangen til å sprette opp nærmeste flaske med selvmedlidende alkohol.
Adele kommer hverken til å overraske eller skuffe noen med «25», og serverer nok en gang et knippe med solide og tidløse låter.
En plate som vil tåle tidens tann fram til hun igjen velger å hoppe av neste albumpause.
| 1
|
301674
|
Hodeløs herjing
Ingen renselse kan redde den hjernedøde dialogen i «The Purge: Anarchy».
FILM:
Jeg skulle ønske at mer sofistikerte filmskapere hadde fått ansvaret for «The Purge: Anarchy».
Filmen har et skjelett, en grunnstruktur, som kunne vært brukt til noe mye mer givende enn lavbudsjettkongen Jason Blum og regissør James DeMonaco har kapasitet til.
Rammen er den samme som sist.
Vi befinner oss et knapt tiår fram i tid.
USAs arbeidsledighet er på fem prosent (ikke særlig imponerende, men science fiction i USA) og kriminaliteten er nesten borte, takket være «The Purge», den årlige renselsen som varer i tolv timer en natt i mars, fra sju om kvelden.
I løpet av disse tolv timene kan hvem som helst utføre alle former for kriminalitet, inkludert drap og voldtekt, så lenge man ikke bruker for tunge våpen.
Noen regler må man ha.
Blodig trøbbel
«The Purge» ble laget for tre millioner dollar og spilte inn 89, enda en skalp i beltet for Jason Insidious-Sinister-Paranormal Blum.
All action fant sted hjemme hos Ethan Hawke og familien, men i den mer påkostede oppfølgeren er handlingen flyttet ut i gatene.
Der herjer gjengene, i tillegg til enkeltindivider som ønsker å drepe sjefen, for eksempel.
Filmen har et revolusjonært budskap og setter de rike opp mot de fattige, men DeMonaco har ingen begreper om hvordan han kan bruke dette stoffet på et smart måte.
I stedet blir vi overflatisk kjent med et ungt ektepar, en mor og tenåringsdatter og en svært våpenkyndig kar (spilt av Frank Grillo) som alle havner i blodig trøbbel.
Massakre i smoking
Det verste er imidlertid den behandlingen de utsettes for av James DeMonacos manus.
Handlingen har få gode ideer, mens dialogen er hjernedød og dreier seg for det meste om at «vi må komme oss bort herfra» og «alt er bra nå» og «ikke dra bort dit, vær så snill».
Filmen antyder sitt beske, sosialkritiske potensiale når blodtørstige rikinger i finstasen får så sløyfa passer, men det er vanskelig å føle seg «renset» etter å ha blitt besudlet av DeMonacos tullete «eat the rich»-fantasi.
| 0
|
301676
|
Fra Afrikas Horn til Storgata
Hvis du mener indisk, vietnamesisk, kinesisk og japansk er dagligdags, hvorfor ikke prøve etiopisk?
-Etiopisk?
Tja, hvorfor ikke?
Fredags reaksjon på Robinsons forslag var som forventet.
For Magasinets restaurantløver er glade i alt som er nytt, spennende og annerledes.
-Håper det også er bra, sa Robinson.
Rett som det er hender det at det kommer inn tips fra leserne om steder som er verd å teste.
Og ut fra det denne oslokvinnen skrev, var det virkelig ingen grunn til å stusse på å ta en tur til Storgata.
Hun skrev i svært varme vendinger om Red Sea Star, hovedstadens - og så vidt Robinson og Fredag bekjent - landets eneste restaurant som serverer mat fra Eritrea og Etiopia.
-Hun har i hvert fall rett i at det etiopiske kjøkkenet er et av de få nasjonale kjøkken som har gjort suksess utenfor det afrikanske kontinentet, sa Robinson.
Robinson og Fredag er ikke helt ukjent med mat fra denne delen av verden.
De har begge forsøkt seg på det i utlandet, og var også ute på testtur forrige gang noen forsøkte å åpne øynene og smaksløkene til nordmenn for østafrikansk mat.
Den gang konkluderte de med at det var mer eksotisk enn virkelig godt.
Ville det samme skje nå?
En ung og hyggelig servitør plasserte spiseparet ved et vindusbord i det avlange lokalet.
Et akvarium med afrikanske kiklider, riktignok fra Malawi, deler restauranten i to, og bakerst er det en slags lounge med dypere stoler og sofaer.
Til forrett tilbys tre varianter av den tradisjonelle surdeigspannekaka injera, rullet sammen og fylt med enten spinat, linser eller kryddersmør.
Injera utgjør også en vesentlig - og viktig - del av hovedrettene, da den brukes både som fat og spiseredskap.
Siden det var første besøk, ble en kombinasjonsrett valgt til hovedrett, mens forretten ble injera med spinat og linser.
-Hva drikker man til etiopisk mat? lurte Fredag.
Servitøren svarte at de fleste drakk vann eller øl, men at de også hadde vin.
Vinkartet imponerte ikke særlig.
Det gjorde heller ikke servitørens vinkunnskaper, så da ble øl valgt.
-Hva synes du så langt, undret Fredag etter at forrettene var historie.
-Det er godt, men skal jeg være helt ærlig, heller ikke noe mer, sa Robinson.
-Tilsluttes.
Men hovedrettene blir nok mer spennende, sa Fredag.
Det viste de seg absolutt å være.
Ikke minst å spise.
På to digre, porøse og lettsaltede pannekaker, hadde kokken plassert fire retter i små hauger.
Her var det lammekjøtt i peppersaus, lammeribbe med gulrøtter og poteter, biff i kryddersmør, samt en rett basert på spinat og - mente Fredag - kikerter.
Så var det bare å rive av litt pannekaka og bruke den som klype.
Det var litt uenighet om hvilken av hovedrettene som var best.
Mens Fredag holdt en knapp på pepperlam, holdt Robinson den mer aromatiske biffvarianten som favoritt.
Dessertutvalget var begrenset, så valget ble enkelt:
Panna cotta med bær.
Den både så god ut og smakte bra, men føltes likevel litt malplassert i alt det eksotiske.
Da måltidet var over, måtte Robinson og Fredag litt skuffet konstatere at konklusjonen ble den samme som forrige gang de testet det etiopiske kjøkken:
Det høres hakket mer morsomt og spennende ut enn det faktisk smaker.
-Red Sea Star har et stykke igjen å gå for å bli et sted jeg vil anbefale for en stor gastronomisk opplevelse, sa Fredag.
-Men eksotisk, det er det.
-Absolutt.
Det er et fint sted å gå ut med en gjeng og dele et måltid.
Prisnivået er behagelig, men porsjonene er ikke større enn at en høyere pris ville føles feil.
Jeg blir neppe stamgjest, men jeg har sansen for at man spiser både serviset og bestikket, sa Robinson.
-Om ikke annet er det miljøvennlig.
Tenk på all oppvasken man sparer!
| 0
|
301677
|
Sirkus Eliassen
MGP
- Melodi 7: «I Love You Te Quiero»
Tekst:
Magnus og Erik Eliassen Melodi:
Magnus Eliassen
Det blir sirkus med brødrene Eliassen, som leker med språket: her er norsk, engelsk og spansk - og gjerne med småkinky antydninger.
Dette er langt fra det beste vi har hørt fra den kanten.
«I Love You Te Quiero» blir som en litt dårlig gjentakelse av «Æ vil bare dans» med et kjipere refreng.
Har et plagsomt hitpotensial.
| 0
|
301679
|
Mere blod
«Kraftidioten» er tjæremørk og tullete og voldelig og veldig morsom, og jammen handler den litt om moderne Norge også.
FILM:
Noe av det mest sympatiske med Hans Petter Moland som regissør er at han både er nærsynt og langsynt i møte med sine egne, guttete filmverdener.
«Kraftidioten» er på sitt morsomste når den henspiller på hvordan både gangstere og politimenn elsker myten om seg selv, snakker og gjør slik de mener de burde snakke og gjøre, tar tøffe kallenavn og skotter lengselsfullt mot USA - og hvor beklemmende det er når en prosaisk virkelighet tvinger dem ut av poseringen.
Enda flere komiske paradokser skapes også av dét at de er gangstere i trygge Norge, der den lokale mafiosoen Greven (Pål Sverre Valheim Hagen) er veganer og krangler med ekskona om hvor mange elevsamtaler for sønnen han forventes å gå på.
Fedre og sønner
For «Kraftidioten» handler også om fedre og sønner.
Det er en surrealistisk haug med lik som hoper seg opp i løpet av filmen - hjelpsomme plansjer underveis hjelper publikum å holde orden på hvem og hvor mange som stryker med - og dét fordi Grevens håndlangere ved en feil tar livet av sønnen til den landlige brøytebilkjøreren Nils (Stellan Skarsgård), og faren finner ut at den eneste meningen med livet er å spore opp hele kjeden av ansvarlige og ansvarliggjøre dem.
Også Greven og hans serbiske motstykke Papa (Bruno Ganz), som kommer til Norge når hans egne håndlangere trekkes inn i oppgjøre, defineres i stor grad av sine rolle som fedre.
Anslaget mot sønnene er det alvorligste noen kan gjøre mot dem; de kan prøve å gjøre det til et spørsmål om respekt, men slaget er emosjonelt, selv for den empatiløse.
Blodig moro
Men først og fremst er dette morsomt, på den rare måten tønnevis med blod iblant er morsom:
Når det fungerer som naturlig og spontan reaksjon i ventede og uventede situasjoner.
Skarsgårds og Ganz' dempede, underspilte rolleprestasjoner og Valheim Hagens energiske vitaminpille av en ravende psykopat er alle perfekt avstemt til det anarkistiske universet.
Og så er noen humper i veien.
Moland og manusforfatter Kim Fupz Aakeson, som også samarbeidet om «En ganske snill mann», tror jevnt over gjentagelser er litt festligere enn de er.
I forrige film var dét at Skarsgård ble tvunget til å ha sex med en uskjønn middelaldrende dame en heller uelegant vits som ble repetert hele fire ganger.
Her virker de første tre-fire drapene heller skjematiske, det er som om filmskaperne tror at det er hysterisk nok at de skjer og ikke bryr seg om å variere.
Her og der er det også litt rusk i klippen, korte scener lagt inn for å gi små informasjonsbruddstykker som kunne vært formidlet bedre.
Nye Oslo
Men bildene er vakre, både av det storhimlede og snødekte bygdelandskapet Nils fører brøytebilen gjennom, og det nyrike, stålskimrende Oslo han kjører inn mot for å feie vekk enda mer menneskelig storbyboss.
Tigerstaden er blitt et sted både med nye topper og nye bunner, med kneisende barcodestolper og presenningdekte byggeprosjekter der det går an å skjule alskens udåder.
Bondelandet, på sin side, er et sted av rolige, hvite flater og slalåmkjørere i harmoniske buer, som får en ny fred til å spre seg i ansiktet til Bruno Ganz.
Moland og Aakeson har nok gangsterdrømmen intakt, men i hjertet er de nok litt av noen romantikere.
Anmeldelsen ble først publisert etter verdenspremieren på «Kraftidioten» under filmfestivalen i Berlin 10. februar.
| 1
|
301682
|
Fabelaktig musikalsk testamente
Malis store sønner - for siste gang.
|||
ALBUM:
Ali Farka Tourés konsert med Toumani Diabaté på Roskilde i 2005 ble en av hans siste.
Han var sterkt preget av kreftsykdommen også da han og Diabaté samme år spilte inn oppfølgeren til Grammy-vinneren «In The Heart Of The Moon».
Også bassisten Cachaito López fra Cuba er borte nå, og produsenten Nick Gold har latt deres siste felles prosjekt ligge på vent i fem år.
Diabaté, som gjorde en fantastisk konsert med Kringkastingsorkestret og band under World Music Festival i Oslo i fjor, er pådriveren i prosjektet.
Som akustisk gitarist og vokalist (på to spor) har Touré en mer tilbaketrukket rolle, noe som gir mye rom for Diabatés virtuose spill på kora - et 21-strengers lutt- og harpe-liknende instrument lagd av en stor kalebass.
«Ali & Toumani» er en enestående reise gjennom de to herrenes musikk i nye, ofte improviserte, versjoner - repeterende, glødende, pulserende, svevende, dansende, fengende og lekende, med koraen som drivreima i motoren.
Et fabelaktig musikalsk testamente.
| 1
|
301684
|
Hamrer løs på sansene
Ulvers samarbeid med Tromsø Kammerorkester trekker linjer fra klassiske mestere til 70-tallets elektronika pionerer.
ALBUM:
Sånn umiddelbart vil det nok være vanskelig for den enkelte å finne sammenhenger mellom dagens Ulver som har slått seg opp som en av landets fremste eksponenter for alternativ musikk, og det bandet som var med på å gi norsk black metal et ansikt og en lyd på begynnelsen av 90-tallet.
Om man isolerer alle retningene bandet har vært innom opp gjennom årene, fra den folkmusikk-pregede black metalen, via elektronika og ambient, til trip hop, acid jazz og film noir-inspirert urban musikk, er den musikalske røde tråden ganske krøllete.
Når det er sagt, så ligger det et annet aspekt til grunn her som har vært med bandet siden ungdomsårene.
Trangen til å være i konstant bevegelse, å utforske sjangerkonvensjoner og aldri gå midt i veien.
En annen ting ved Ulver som er hakket mer abstrakt er den allikevel lett gjenkjennelige melankolien som preger deres produksjon enten det er ilter svartmetal eller vakre og langstrakte lydlandskaper.
Samarbeidsprosjekt Ordet på gata har vært at «Messe I.X.
- VI.X», som er et samarbeidsprosjekt mellom Ulver, Martin Romberg og Tromsø Kammerorkester på bestilling fra Tromsø Kulturhus, lener seg mot «Shadows of the Sun» fra 2007.
Den deler noe av den sakrale stemningen, men der sistnevnte er mer låtbasert, må man gå hele veien fra start til slutt for å få det totale bildet av «Messe I.X. - VI.X.»
De vokale innslagene er også begrenset til et par av stykkene, «Son of Man» og avsluttende «Mother of Mercy».
Og det er i det hele tatt lite følelse av band her, men det tar ikke bort noe fra opplevelsen av verket som et Ulver-album som sådan.
Lys i mørket?
Det starter i det stille med «As Syrians Pour in, Lebanon Grapples With Ghosts of a Bloody Past».
Svak bassrumling og ambiente lydkollager bygger opp forventningen før forløsningen kommer etter tre minutter når strykerne sakte men sikkert kommer krypende til overflaten.
Det er så vakkert og gåtefullt som bare Ulver kan låte.
Scenene skifter brått fra store crescendo til lavmælt piano.
«Glamour Box (Ostinati)» forener dramatiske orkesterpassasjer med bandets særegne elektronikaknitring og trekker linjer både til klassiske mestere så vel som 70-tallets elektronika pionerer.
«Nosche Oscura Del Alma» er et urovekkende og dystert intermesso, før «Mother of Mercy» løfter blikket oppover igjen og man aner konturene av lys i mørket.
Men bare nesten, det blir aldri helt lyst i Ulvers dystopiske univers.
Hamrer løs på sansene
Som vanlig er det vanskelig plassere «Messe I.X.
- VI.X.» på et spesielt sted i den mangfoldige Ulver-katalogen, da den i bandets natur representerer et nytt kapittel og en ny retning.
Den er kanskje den mest orkestrerte og klassisk-orienterte utgivelsen så langt.
Verket balanserer forbilledlig mellom det voldsomme og det tilbaketrukne, men viktigst av alt er at den hamrer løs på sansene uten stans enten den går i kjelleren eller i loftet.
| 1
|
301685
|
Blod suger
Fansen fortjener bedre.
|||
FILM:
Hvorfor anstrenge seg mer enn man må?
Folka bak «New Moon» tror antakelig Twilight-seriens lidenskapelige lesere på dette punktet er så blindt blodtørstige at de er fornøyde bare det kommer en ny film, bare Robert Pattinson er der, bare han går og snakker og flekker av seg skjorta iblant.
Det er vanskelig å tenke seg noen annen grunn til at de har kvittet seg med Catherine Hardwicke, som regisserte den helt fine «Twilight», og hyret inn Chris Weitz, regissøren som føkka opp
«Det gylne kompass» og som nå føkker opp «New Moon».
Fansen hadde fortjent bedre.
Pinefullt Den overjordisk vakre tenåringsvampyren Edward Cullen (Robert Pattinson) og den dødelige Bella Swan (Kristen Stewart) er hjertevenner, men de pines av at de knapt kan komme nær hverandre uten at Edward gripes av trangen til å sette tennene i kjæresten.
En dag sier han uten forvarsel at han forsvinner, for godt, ut av den forblåste nordvestlige byen Forks og ut av Bellas liv.
Et dramaturgisk problem både for boka og filmen er at ikke én av bokseriens over tyve millioner lesere tror Edward virkelig vil dumpe Bella.
Men Bella tror ham, og hun begynner i stedet å henge med Jacob Black (Taylor Lautner) fra indianerreservatet.
Jacob elsker Bella, Bella elsker Edward, men så begynner også Jacob å oppføre seg underlig.
Kort tid etter begynner store ulver å herje i skogene rundt Forks, og det viser seg at også Bellas nye bestevenn har et skinn som bedrar.
Ingen atmosfære Selv om «New Moon» er en svakere bok enn «Twilight», er den oppfinnsom og spennende nok til å kunne bli en anstendig underholdningsfilm.
Men om filmen «New Moon» er stappfull av slow motion og halvgode spesialeffekter, har den ingen atmosfære, ingen lukt eller smak, ingen karakter, bare en og annen ok indielåt på soundtracket, utvaskede, grå bilder og matt skuespill.
Det eneste livfulle nærværet her er Taylor Lautner, men han er tydeligvis først og fremst interessant på grunn av sin meget forhåndsomtalte sixpack, som dyttes opp i kameralinsa i tide og utide.
Så er det også rart at Stewart og Pattinson, som er sammen i virkeligheten, knapt klarer å skape en eneste gnist seg imellom i tåka i staten Washington.
Furten Noe av det skyldes at hovedpersonen Bella i liten grad har tålt overgangen fra bøkene.
Stewart er ikke nødvendigvis en dårlig skuespiller, men det svulstige manuset bevarer ikke den snappy replikken og sansen for sarkasmer som bokas Bella legger for dagen.
I Weitz' instruksjon framstår hun mer som furten og ukarismatisk enn som en romantisk lengtende heltinne.
Nå som før er Robert Pattinsons Edward mer interessant.
Men her er han henvist til å lire av seg linjer som «Jeg kan ikke leve i en verden der du ikke er», om og om igjen inntil det søvndyssende ettersom Bella nekter å tro ham, og dukke opp i corny visjoner hver gang kjæresten er i fare.
Det er vanskelig å sitte gjennom filmens to timer uten å knise på minst tre gale steder.
Vokskabinett Vampyrene får i det hele tatt stemoderlig behandling i «New Moon».
Også Edwards sofistikerte familie er redusert til stive støtter, scenene i Cullen-familiens skjød føles som en vandring gjennom et vokskabinett.
En sentral konflikt i filmen er at Bella ønsker å bli vampyr, noe Edward motsetter seg.
For min del må han bare bite henne, jo før jo heller.
Så kan hun og vampyrsvigerfamilien hennes sitte og være humørløse sammen mens vi andre finner på noe morsomt.
| 0
|
301688
|
Velkommen til Memphis, avdeling Østre Toten
Ting flyter lett når Knut Anders Sørum synger soul på totning.
ALBUM:
Jon Anders Narum styrer knottene i East Lake Studio på Eina, selve sentralen i det vi nå må ha lov til å kalle Toten-bølgen.
Hans eget band Narum har gitt ut to plater som har satt spor, og her kommer Knut Anders Sørum (37) med soul på totning, med et anstrøk av funk og gospel.
Geir Wentzel
Nå har Toten faktisk tradisjoner med soulmusikk.
Geir Wentzel fra Raufoss var for eksempel en av de første som hentet denne sjangeren hjem for snart 50 år siden og presenterte den for Club 7-publikummet.
På 80-tallet sang Andersen-søstrene Inger Lise og Maj Britt i Club 7-bandet Chipahua.
Leif Anders Wentzel, sønn av Geir, er et av de nye tilskuddene.
Men de har sverget til engelsk.
For hvem kunne trodd at totning skulle klinge så bra i et lydlandskap av soul, funk og gospel, som om dialekta var skapt for den erkeamerikanske musikkformen?
Gode musikere
Sørum hadde tydeligvis en idé om dette.
Produsent og gitarist Narum og en knippe utmerkete musikere har omsatt den i fin flyt:
Lewi Bergrud (bass), Ruben Dalen (trommer), Iver Olav Erstad (Hammond B3), Narum (gitarer), Sørum (tangenter) og The Original Bullshit Band Horns - som nesten går av hengslene i «Meg og et gatelys».
Sammen med blåserne definerer Erstads orgelgroove i stor grad det heftige lydbildet.
Han har det i blodet gjennom et av sine andre band, High Red (tidl.
The Douglas Group), som det er nærliggende å sammenlikne med.
Moden stemme
Sørum sier sjøl at han har jobbet mye med vokalen på dette albumet, og det høres.
Den rustne stemmen har modenhet og autoritet.
Men så har han da også gått livets skole som sanger:
Norsk Gand Prix-seier i 2004, albumdebut med «Prøysen» i 2010, «The Voice»-deltakelse i fjor og fast - og usynlig - «Skal vi danse»-vokalist.
Flyter
På «Ting flyt» er det et fandenivoldsk trøkk fra første akkord:
Blåsere.
orgel og klapping - og et voldsomt tempo.
Trøkket vedvarer på «Gå frå meg» og singelen «Monokrom», som balanserer mellom funk, jazz og hip hop.
Av og til skinner beundringen for Stevie Wonder igjennom.
Første hvileskjær er en fin versjon av John Legends «Stay With You» («Bli ved deg»), den eneste låten som ikke er signert Sørum, etterfulgt av en funky «Je savner deg» - der gitarist Narum virkelig får «tømt seg».
Gode tekster
Som tekstforfatter blomstrer Sørum titt og ofte, som når han lander fikse verselinjer som denne:
«Je har aldri vøri så smart at jeg klarte å lure meg sjøl».
Det er enkelt og liketil, men effektivt.
Det er også en kunst.
Sjøl kaller Sørum dette prosjektet et eksperiment.
Det er i så fall et særdeles vellykket et.
Det understreker dessuten noe flere ser ut til å oppdage:
Skal du stikke deg fram i dag, syng på morsmålet.
Releasekonsert på Østre Toten kulturhus i kveld, fredag.
| 1
|
301689
|
To menn og et lik
«Spurvene» er et langsomt, tidvis vakkert russisk filmdikt om to triste fyrer på biltur i dårlig vær.
FILM:
«Spurvene» er muligens mer av en skrøne enn vi får inntrykk av, men la oss ta det seinere.
Den stillferdig fortalte historien i Aleksei Fedorchenko tredje spillefilm dreier seg om Aist og Miron, to middelaldrende menn som legger ut på biltur med et lik i bagasjen.
Når de blir stoppet ved et ulykkessted, ser politimannen liket, men lurer i stedet på hvorfor de har to gulspurver i et bur.
Heldigvis har filmen en fortellerstemme som veileder oss gjennom disse merkelige hendelsene.
Vi får vite at Aist og Miron tilhører merja-folket, en finsk-ugrisk stamme som vandret østover og bosatte seg i det vestlige Russland tidlig i middelalderen.
Når kona dør, skal hun fraktes til Volga og brennes.
Mens hun ennå befinner seg blant de levende, skal enkemannen «dampe», snakke intimt om sin kone, slik et «anstendig» menneske ikke ville gjort.
Gråværsfilm
Aist (Igor Sergeyev) jobber på en papirfabrikk der Miron (Yuriy Tsurilo) er sjef og kjører en Mercedes av type børstraktor, men dette har liten betydning.
«Spurvene» er ikke en psykologisk studie, men en noe langtekkelig, poetisk «buddy movie» om to karer på tur i gråvær og regn, langs hullete grusveier og rustne fabrikker.
Dette er russisk tristesse som ikke kunne vært filmet på en solskinnsdag.
I tilbakeblikk ser vi Miron vaske sin levende, barmfagre kone (Yuliya Aug) i vodka.
Kvinnene i filmen er enten smørblide prostituerte eller en lydig kone som ikke har fått tildelt en eneste replikk.
I en av filmens slående scener vasker de to mennene Tanyas lik.
Hun har vært død et døgn og dødsstivheten burde ha inntrådt, men kona er like myk.
Dikt og fanteri?
Valget av en litterær, «høytlesende» voice-over funker bra og fargelegger en fortelling som ellers ville vært mye vanskeligere å trenge inn, siden karakterene er så ordknappe.
Er de to barnløse mennene symboler på en utdøende kultur?
Jo, gjerne det, men ting tyder på at merjaene ble assimilert for tusen år siden og at manusforfatter Denis Osokin, som har studert strøkets folkloristikk, har mikset og trikset.
Vi får opplyst at manus bygger på en kortroman av Aist Sergeyev, som ikke finnes.
Osokin har skrevet boka selv, ifølge mitt nettsøk ... muligens.
Er dette russisk humor?
Det kan være greit å vite at Fedorchenkos første spillefilm, laget i 2005, handler om da russerne landet på månen i 1938.
| 0
|
301691
|
Bomtur til Valhall
British Sea Power roter det til for seg på fjerde forsøk.
ALBUM:
Du kjenner kanskje skuffelsen når bandet du likte en gang går i en retning du ikke liker?
Når de roter det til, kanskje fordi de bruker så lang tid at det som starter som en fin produksjon ender opp som en overprodusert, pompøs variant?
Lag på lag
Undertegnede oppdaget British Sea Power først da studioalbum nummer to kom i 2005, det nostalgiske, mørke og episke, men også melodiøse poprockalbumet «Open Season».
Der låter de som et britpopband på date med David Bowie, The Smiths og Arcade Fire.
På de fem første låtene på «Valhalla Dancehall» minner de mer om danske Mews lag-på-lag-pop.
For lenge
I likhet med Mews siste, tok det BSP uforholdsmessig lang tid å spille inn albumet — 18 måneder på en gård i Sussex og øya Isle of Skye.
Det er kanskje i lengste laget, for det er akkurat som om musikken har formert seg litt utenfor kontroll og vokst dem over hodet.
Det som skjer da er at man nesten umiddelbart tenker:
Er dette alt de fikk til på 18 måneder?
Endret lydbilde
Men det skjer positive ting sånn cirka fra låt nummer seks.
Etter et vedvarende øs, endrer lydbildet seg og du får møte den melodiøse siden av BSP, der musikken ligger som et teppe i stedet for å framstå som en tykk lydvegg som det føles vanskelig å trenge igjennom.
Først med «Luna», som starter friskt med følgende tekstlinje:
«Hey, are you going to the disco / hey, are you hoping that you all get laid?» og så «Baby», som ikke går noen steder på over fire minutter.
Singelen «Living Is So Easy» er for så vidt også friksjonsløs, men både den og «Observe The Skies» gjør et forsøk på å fenge.
«Fuck'em»
Episke «Once More Now» er et Sigur Rós-aktig nøkkelspor på vel 11 minutter som ikke bare flyter stille av gårde, men også flyter litt ut.
Det kan høres ut som om vokalisten utbryter et «fuck'em» idet låten ebber ut, uten at jeg skjønner hva eller hvem som har fortjent kraftuttrykket.
Kanskje han rett og slett har oppdaget at plata ikke holder helt mål?
British Sea Power finner etter hver tilbake til formelen som ble brukt med større hell på «Open Season» og «Do You Like Rock Music?» (2008), men de to albumene virker likevel mer gjennomarbeidet enn denne noe forvokste produksjonen.
| 0
|
301692
|
Kverker kategorier
Atypisk, men frisk newyorker.
ALBUM:
Det har vært en usedvanlig raus og trivelig rapuke — med nye gratisplater fra Freddie Gibbs, L.E.P. Bogus Boys, Lady og ASAP Rocky, for å nevne noen.
Ideelt sett burde du sjekke ut alle sammen, men har du knapt med tid, lønner det seg å sikte inn mot sistnevnte.
Den 23 år gamle Harlem-rapperens debutmikstape føles som noe av det friskeste som har kommet fra rapsjangerens fødeby på mange år, selv om den musikalsk sett har lite med tradisjonalistisk New York-rap å gjøre.
I stedet rapper Rocky melodisk, seigt og eksentrisk over et tidsriktig og kategorikverkende samkok av inspirasjon fra sørstatene, vestkysten, Miami og Cleveland.
Er du fortsatt opptatt av kystfraksjoner, kan det hende du har et problem med dette, men for oss som er først og fremst er på utkikk etter god og fri musikk, er «LiveLoveA$AP» det morsomste man kan høre på denne uken, i alle fall.
| 1
|
301694
|
«Til å være en film om døden klamrer den seg altfor lenge til livet»
«Departures» fortjente aldri Oscar.
|||
FILM:
Det finnes filmer som bruker fem minutter på å si deg alt den har å si, og så tvinger deg til å sitte i to timer og vente på at karakterene i filmen skal komme frem til samme konklusjon.
En slik film er "Departures", den japanske dramafilmen som var årets overraskende Oscar-vinner i kategorien "Beste utenlandske film".
For de fem enkeltpersonene der ute som fortsatt tror Oscar-prisene deles ut til de ypperste prestasjoner i filmbransjen, burde dette være den siste spikeren i cred-kista.
Liker seremonieneNår orkesteret til cellisten Daigo (Masahiro Motoki) blir nedlagt, tar han med seg kona og flytter til hjembyen, og søker på en mystisk jobbannonse som viser seg å være fra et begravelsesbyrå.
Til tross for den skjenselen det er, forstår vi etter hvert, å jobbe med de døde, begynner Daigo sakte å like de snirklete seremoniene rundt vaskingen og stellingen av de døde, og den ærbødige omsorgen for de etterlatte.
Kona og vennene er ikke like overbevist.
Ikke helt ennå.
GjennomtenktDet eneste originale i filmen er skildringen av livet i en avsideliggende japansk småby:
Bildene er liksom slitte, stripemønstrete av strømledninger, men rike, gjennomtenkte.
Et og annen av Daigos møter med døde og deres pårørende er fascinerende, og minner om hvordan seremonier, som alltid ligner hverandre, farges og forandres av de forskjellige menneskene som deltar i dem.
OverspillMen ellers er «Departures» et konvensjonelt og sentimentalt drama, støl i bevegelsene og tung på labben.
Jeg håper ikke regissør Yojiro Takita satt altfor lenge med hodet i bløt før han bestemte seg for hva slags soundtrack (klassisk musikk) og hva slags fyllbilder (hvite fugler i flukt klippet sammen med tenksomme nærbilder av den kjedeligpene hovedpersonen) han skulle bruke for å illustrere dødstemaet.
«Departures» skjemmes dessuten av overspill og fjollete forsøk på komedie mellom gravferdene, samt flere sluttscener enn den siste «Ringenes Herre»-filmen.
Til å være en film om døden bruker «Departures» ubegripelig lang tid på å legge på røret.
| 0
|
301695
|
I ferd med å bli fløtepuser
Coheed & Cambria mangler kampvilje.
|||ALBUM:
Claudio Sanchez og hans New York-venner har blitt hakket mykere for hvert album de har sluppet, og den kommersielle suksessen har stort sett økt tilsvarende.
Først forsvant punk- og hardcore-elementene, og nå er også brorparten av den tradisjonelle metalen forsvunnet i havet av fløyelsmyk progrock.
Coheed er kjent for sin konseptlyrikk, og der vi trodde historien om The Amory Wars ble avsluttet etter Vol 2, tar gjengen en Star Wars og legger handlingen til tiden før nummer en.
Denne perioden preges av en smule stillstand, det blir mye føleri uten verken dramatikk eller momentum .
«Here We Are Juggernaut» og «World of Lines» er funksjonibel altrock med slitesterke refreng, men platen i sin helhet mangler kampvilje og nerve.
Med andre ord ingen grandiose perler av typen «Welcome Home», noe en plate av denne typen virkelig trenger.
| 0
|
301697
|
Tarjei Vesaas møter tysk elektrominimalisme
Lyden av istapper som smelter.
|||ALBUM:
I disse dager, der sola får istappene til å klimpre nedover husveggene og snøskavlene til å dele seg i kornete små hauger, er det jo greit å også kunne lytte til musikk som høres ut som smeltende vinter.
Den tyske elektronikaminimalisten Hendrick Weber går (blant annet) under navnet Pantha du Prince, og kombinerer knusktørr elektronikk med organiske lydopptak.
Og der han tidligere muligens har vært en smule smal og repeterende, sprer han vingene på svanevakre, hypnotisk monotone og effektivt dansbare «Black Noise».
Skiva har en isslottestetikk som ville fått Tarjei Vesaas til å danse av glede (hvis han holdt på med slik, da).
Ikke minst fordi Weber på den guddommelige og klokkespillaktige «Stick To My Side» får vokalhjelp fra Animal Collectives Panda Bear, og dermed har klart å skape noe så unikt som en heidundranes teknoindiecrossoverhit.
| 1
|
301698
|
Laura Marling er ferdig med å være et talent
Nå er hun en artist i full kreativ blomst.
ALBUM:
Sammen med Mumford & Sons og Noah And The Whale utgjorde Laura Marling mot slutten av 00-tallet kjernen i Londons spirende nyfolk-miljø.
I dag er kontrasten stor mellom hvor det har ført dem:
Mens Mumfords pubrock-variant har gjort dem til USA-superstjerner, har Marling rendyrket det mer tradisjonelle og introverte — med stor kunstnerisk suksess.
Bruker folk-spekteret
På «Once I Was An Eagle» fortsetter hun utforskingen av dette folk-spekteret.
Plata er omfangsrik med sine 16 låter, men de er nøye sammensydd både tekstmessig og musikalsk.
Arrangementene er forsiktige, men detaljerte, bygd rundt Marlings akustiske gitarspill og nære, uttrykksfulle stemme.
Hun veksler smertefritt mellom en subtil, lavmælt vandrende vibrato som på «I Was An Eagle» får selskap av sitar, tablas og cello, og en dypere, slentrende klang i akustisk rocka «Master Hunter» og messende «Devil's Resting Place».
Upåklagelig utførelse
I nydelige «Undine» befinner hun seg i Gillian Welch sitt fingerspillende nabolag, mens Nick Drake kikker rundt hjørnet på blant annet «When Were You Happy?».
Med litt sakral gospelstemning, klassisk gitarspill og dylansk orgel slengt inn i miksen, ender både låter og utførelse i kategorien «upåklagelig».
| 1
|
301699
|
De beste grepene fra americana-kokeboken
Masterclass med Martin Hagfors.
ALBUM:
Martin Hagfors har en omfattende merittliste bak seg her til lands - både som låtskriver og musiker - med deltakelse på et tosifret antall topplater skinnende på jakkeslaget.
Også som soloartist har Hagfors tidligere vist sine kvaliteter, og tar også denne gang i bruk noen av de peneste grepene fra americana-kokeboken på sitt popkjøkken.
«I Like You» er spekket av fyldig instrumentering og næringsrike vokalharmonier, blandet til en velproporsjonert helhet.
Produsent Lars Horntevedt og hans hang til det elektroniske komplimenterer Hagfors sine smaksløker ypperlig, og skal ha mye av æren for at «I Like You» sklir like godt inn i selskap av Tortoise som Steely Dan.
Den piano-perlende «Not Now» og Susanne Sundfør-gjestende «Hanging On To Innocence» bekrefter popelegansen ut i fingertuppene, på et generelt helstøpt og ytterst vellykket album.
| 1
|
301700
|
Chapt og gæli
«Chappie» er dessverre ikke politirobotfilmen vi har ventet på.
FILM:
«Chappie» utspiller seg i et lovløst Johannesburg i en nær fremtid, hvor politiet har satt inn kamproboter for å bekjempe kriminaliteten.
Skaperen av robotene drømmer imidlertid om å skape et vesen med en selvstendig bevissthet, og han har ikke før fått installert sitt revolusjonerende operativsystem i en kassert modell før roboten kidnappes og adopteres av en gruppe desperate gangstere.
Dårlig oppdragelse
Dermed er det duket for en hel rekke klisjépregede problemstillinger knyttet til bevissthet, identitet og den guddommelige skaperakten, som spilles ut ved at tittelfiguren løper rundt og tiltaler folk som «fuckmother».
Chappie skildres som en blanding av en kjærlighetssyk løshund, en helmekanisert Robocop og en Wall-E med nunchako, og med de amoralske frontfigurene i rapgruppa Die Antwoord som rollemodeller sier det seg selv at det oppstår visse forviklinger.
Stilistisk sett har «Chappie» mye til felles med Neill Blomkamps gjennombruddsfilm «District 9», men hva handlingen angår, minner den mer om den skuffende endimensjonale oppfølgeren «Elysium».
«Chappie» er i det hele tatt en sjeldent ufokusert og uforløst affære, som rastløsthopper fra den ene drøvtygde plottråden til den neste uten noensinne å forplikte seg til noen av dem.
Manuset er et eneste stort rot, og en stor del av replikkene består av utsagn som ikke gir mening annet enn som dekorativ, fonetisk støy.
Bortkastet mulighet
Dette er synd, for når man studerer de gode spesialeffektene, de medrivende actionscenene, de mangainspirerte robotene og Hugh Jackmans blekede hockeysveis, aner man konturene av noe som kunne blitt en satirisk og tidsmessig relevant science fiction-film.
Satire forutsetter imidlertid et tematisk fokus, og «Chappie»s hovedproblem er at den i bunn og grunn ikke handler om noen ting som helst.
Man får inntrykk av Blomkamp har blitt såpass blendet av sine egne bilder og ideer at han rett og slett har sett gjennom fingrene med at filmen har store problemer hva gjelder skuespill, struktur og god gammeldags logikk.
Dessverre bestitter ikke «Chappie» nok energi, sjarm eller originalitet til at publikum kan gjøre det samme.
| 0
|
301701
|
Trippeldose av syndig ubeskyttet r&b
Med sin offisielle debut tar The Weeknd plass i førerstet for forførende popkultur
Album:
Har du et ekstra varmt hjørne av hjertet dedikert moderne r&b;, er debuten til The Weeknd gamle, men gode, nyheter om igjen.
Med tre mixtaper spredte kanadieren Abel Tesfaye sine dristige og syndefulle slow-jams som en velkommen kjønnssykdom over nettet gjennom 2011, og samler nå trådene på ett brett i den offisielle debuten.
Som en to timer lang affære er «Trilogy» forholdsvis omfattende, men med bedre skrudd lyd, tre nye spor og moderne klassikere som «Coming Down» og «Wicked Games» fra knallsterke «House of Balloons», ruster ikke kjærligheten.
The Weeknd er ikke bare avvæpnende snuskete og skitten, under de mange ubeskyttede lagene av sex, dop og r&b; bærer «Trilogy» arven av fornyelse sjangeren har gjennomgått i sammensmeltningen med popmusikk, som forsatt gjør bidragene fra disse forføreriske artistene til en hetere affære enn på lenge.
Drake, The-Dream og Frank Ocean skal i den forbindelse nevnes i samme inhalerende åndedrag, men «Trilogy» viser at The Weeknd gjennom fjoråret har jobbet seg frem fra posisjonen som den mystiske karen på bakerste rad, og helt frem til førersetet for forførende popkultur.
Led oss gjerne ut i mer fristelse.
| 1
|
301705
|
Et helt opptog av blåstrømper
Rita Engedalen og Margit Bakken i spissen for Women In Blues.
ALBUM:
Women in Blues er Rita Engedalen og Margit Bakken, to vokalister og gitarister som har markert seg med sin sterke fortolkning av den opprinnelige bluestradisjonen.
Kristin Berglund
Ikke minst bidrar de på denne plata, slik deres mentor, Kristin Berglund, også gjorde det, til å fortelle at bluesmusikken har sin egen rekke av musikalske «feminister», sterke kvinner i et mannsdominert miljø:
Bessie Smith, Memphis Minnie, Ma Rainey, Big Mama Thornton, Sister Rosetta Thorpe, Janis Joplin, Elisabeth Cotton, Jessie Mae Hemphill, eller Dana Fuchs og Danielle Schnebelen, og norske Raya, som alle tre deltar på denne plata.
Et helt opptog av blåstrømper.
Fjernt fra føleri Rita Engedalen med sin rå formidling og Margit Bakken med sin mykere tilnærming er begge fjernt fra føleri og tull, de lar musikken strømme gjennom seg og komme ut igjen fylt med deres egne erfaringer og deres egen feeling for det forløsende frihetsbudskapet i musikken.
Nedtont, uten fakter, desto sterkere.
| 1
|
301707
|
Hans barndoms dal
Wes Andersons «Moonrise Kingdom» er både leken og lakonisk, og full av omtanke.
Om du har sett en eller flere av filmene til regissør og manusforfatter Wes Anderson — «The Royal Tenenbaums», kanskje, eller «Rushmore» eller «Den fantastiske Mikkel Rev», og likt det du har sett, kan du bestille billetter til neste opus uten å lese videre.
«Moonrise Kingdom», som åpnet filmfestivalen i Cannes på onsdag, er full av velkjente Anderson-fetisjer:
Solfylt sekstitallsnostalgi, absurd naivisme, og Bill Murray med pokerfjes.
Men så er den mer enn dét også.
«Moonrise Kingdom»foregår i en gjennomdesignede tablåer, en slags dukkeversjon av en nær fortid som ennå ikke er blitt filleristet av 1968.
Speiderleir
I et pittoresk, lite øysamfunn møtes to utilpasse tolvåringer, Sam (Jared Gilman) og Suzy (Kara Hayward), gjenkjenner sin egen særhet i hverandre og innleder en gravalvorlig romanse.
Han er rømling fra en speiderleir.
Dette minisamfunnet, med sine uironiske prosjekter og oppstemte regelrytteri, symbolisert ved den entusiastiske troppføreren Ward (Edward Norton), karikeres på vakreste vis.
Det er da også utpreget andersonsk å ta for seg skikkelser som hengir seg helt til sine små prosjekter, men betrakte deres nærsynthet på avstand, med lattermild kjærlighet.
Barnlig regissør
Skjønt, avstand — regissøren har åpenbart bevart mye av barnet i seg.
Tolvåringenes lengsler og fantasier, som får konkret form i lekene de omgir seg med og bøkene de elsker, får stor plass og oppmerksomhet.
Det er få regissører som er så opptatt av det stofflige som Wes Anderson, som går så tett inn på brev, leker, nåler og emblemer, som fanger så omhyggelig strukturene i filt, lerret og grov tråd.
Det er som om det tilvirkede, det personlige og det unike i eiendelene ikke kan understrekes nok.
Små hakk
Barna, oppslukte som de er i sine eventyr, enser ikke at de er omgitt av skuffede og slitne voksne:
Karas kranglende foreldre (Frances McDormand og Bill Murray) og den ensomt slitende politimannen på øya (Bruce Willis).
Alle er litt ulykkelige, alle savner en relasjon å hvile i.
Heldigvis skal de snart forenes av to slags stormer:
En naturlig, en orkan på vei inn fra havet, og en legemliggjort, et kongeblått lyn av et kvinnemenneske som aldri kalles annet enn Barnevernet (Tilda Swinton).
Og kanskje er det akkurat her, i det det knyter seg til, Andersons sikre teft svikter ham noe, og han ikke helt klarer å bestemme seg om han skal bygge opp til et klassisk guttebokklimaks eller dvele ved sine utvalgte detaljer og replikker.
Her hakker det litt.
«The Life Aquatic», den Anderson-filmen som i sin utstuderte nostalgi ligger nærmest «Moonrise Kingdom», manglet nettopp dette.
Den var så lakonisk at den ble livløs.
«Moonrise Kingdom» har nervene litt mer utenpå huden.
Men det er nok av uutgrunnelig eksentrisitet, også her.
Heldigvis.
| 1
|
301709
|
Kriminelt parodisk
«Fasandreperne» er en dum, humørløs og høyst ufrivillig parodi på skandinavisk krim.
FILM:
En filmanmeldelse inneholder gjerne en håndfull linjer om filmens historie og rollefigurer, men i «Fasandreperne»s tilfelle er dette langt på vei overflødig.
Dette er skandinavisk krim laget etter velprøvd resept, med alt hva det innebærer av sadistiske, rasistiske og kvinnehatende rikfolk som dreper mennesker og utrydningstruede dyr for fote mens de jaktes på av fraskilte politietterforskere som er så autistisk dedikert til jobben at det er så vidt de finner tid til å forsømme sine barn.
Man har sett det før i utallige populære tv-serier og bestselgende romaner, men man har sjelden sett det gjort så spektakulært tonedøvt og uelegant som her.
Klisjeer stables oppå klisjeer som stables oppå klisjeer til de danner et babelsk tårn av forslitte sjangerkonvensjoner som det er umulig å ta på alvor, langt mindre leve seg inn i.
Sadisme som eksportvare Som film hemmes «Fasandreperne» av to tvangstrøyer:
Først og fremst skal den overholde sine forpliktelser til Jussi Adler Olsens populære roman, og denne er igjen underlagt de moderne skandinaviske bestselgerformlene.
Og som en illustrasjon av hvilken frisone for dumskap og håndverksmessig latskap krimsjangeren har blitt, er den absolutt fascinerende.
Det eneste som gjør det mulig å akseptere en historie som dette er et fetisjistisk behov for å se sadistisk vold og deretter se denne voldsutøvelsen bli straffet.
Det sier formodentlig et eller annet viktig om det skandinaviske samfunnet at vi har gjort denne typen fortellinger til en eksportvare, men «Fasandreperne» er like fattig på sosiologiske innsikter som den er på filmatisk fintfølelse og fantasi.
| 0
|
301711
|
«Sjelden har denne anmelder håpet så sterkt at et taust par skal ta bladet fra munnen»
«Veien mot Buenos Aires» gjør kunst av stillhet.
FILM:
En del av «Veien mot Buenos Aires» som er umulig ikke å legge merke til er lyden.
Den durer.
Romansen som vokser frem i løpet av filmen er like stillferdig som omgivelsene er høylydte.
I første scene feller store maskiner trær i skogene i Paraguay.
Maskinene brøler, trærne deiser i bakken.
Deretter er det motorveien, der trailersjåføren Rubén (Germán da Silva) gir den fremmede, unge alenemoren Jacinta (Hebe Duarte) skyss over den argentinske grensen og inn mot Buenos Aires, som akkompagnerer alt som skjer og sies med en jevn støy.
Det er ikke omgivelser som åpner for at to mennesker skal bli kjent og komme nærmere hverandre.
Likevel er det nettopp det som skjer.
Minimal film
«Veien mot Buenos Aires» er en uhyre enkel, nesten minimal film.
Den har lite ytre handling, ingen personer av betydning annet enn sjåføren, passasjeren og barnet.
Landskapet endrer seg ikke voldsomt.
Veikroene underveis er som veikroer flest:
Stusselige plastoaser.
Historien står og faller på troverdigheten til og sympatien for Rubén og Jacinta.
Og det rekker.
Sjelden har denne anmelder håpet så sterkt at et taust par skal ta bladet fra munnen, som ved slutten av trailerturen i «Veien mot Buenos Aires».
Finstemt skuespill
Regissør Pablo Giorgelli fletter forsiktig inn små, liksom tilforlatelige tegn på større åpenhet og ømhet fra Rubéns side.
Han opererer med uhyre lett hånd.
Slik minner filmen hans om en annen liten og like inntagende argentinsk film, «Historias Minimas» fra 2002, som også fant noe ekte og betagende og emosjonelt ladet i bittesmå menneskelige prosjekter.
«Veien mot Buenos Aires» har da også fått de finstemte rolleprestasjonene en film som dette er fullstendig avhengig av.
Begge skuespillerne overbeviser stort, men særlig fint er det å følge de skiftende stemningene bak trekkene til Germán da Silvas fåmælte Rubén.
«Veien mot Buenos Aires» vitner om stor forståelse for hvordan mennesker famler seg frem mot hverandre.
Den har sin styrke ikke i å føles dyp, men å føles sann.
| 1
|
301712
|
Veien til helvete
Intensjonene er ikke så gode som de kan virke i «This Is The End».
FILM:
Å gjøre narr av sin egen stjernestatus, og sitt eget image, er vanskeligere enn man skulle tro.
Det røper nemlig at du er uhyre bevisst på at du har en stjernestatus, og et image, til å begynne med.
Nå, hvis det skulle ha seg slik at du er Hollywood-stjerne, så er antagelig det noe du er klar over at du er, og glad for å være.
Men det er litt som å være fornøyd med at du er rik eller fornem eller veloppdragen.
Det er ikke noe du bør snakke så høyt om.
Apokalypse nå
Det gjør de seks guttene i «This Is The End» til gangs.
Jay Baruchel og Seth Rogen spiller fiktive versjoner av seg selv, to kompiser med et gammelt og rustende vennskap som skal på kjendisfest i Hollywood-huset til James Franco.
Samme kveld bestemmer apokalypsen, den i Bibelen, seg for å inntreffe.
Snart er Jay, Seth og James barrikadert i huset sammen med Jonah Hill, Craig Robinson og Danny McBride mens verden rundt dem raseres av drager og demoner.
Der oppstår noe gull og mye tull, og mye febrilsk blafring med bibelblader for å finne ut hva det egentlig var som skulle til for å bli frelst igjen.
Når den kjærlig-rivaliserende guttedynamikken utnyttes og latente spenninger utløses på grunn av oppstykkingen av en Milky Way eller riktig oppførsel overfor verdens eneste gjenværende pornoblad, er «This Is The End» genuint morsom, sukret og grovkornet samtidig.
Slappfiskaktig
Men inntrykket av generell slappfiskhet fester seg fort og slipper aldri helt taket.
Den som først skal iscenesette verdens undergang, må gjøre det med større flid.
Følelsen av at gutta har kommet dit i livet at de kan klore ned interne vitser på nachspiel, ta noen telefoner og få noen titalls millioner dollar og Rihanna til å komme på festen, er overhengende.
«This Is The End» er skrevet og regissert av Evan Goldberg og Seth Rogen, som gjorde noe lignende, og bedre, og mindre selvbevisst, med «Superbad» fra 2007.
Iblant er det best å la være å være seg selv.
| 0
|
301713
|
Irak for nybegynnere
«Route Irish» er en lite overbevisende thriller om Irak-krigen.
FILM:
Jeg er usikker på hva det sier om Ken Loach anno 2011 at han har valgt thrilleren for å si hva han synes om Irak-krigen, en sjanger han åpenbart ikke behersker.
Jeg har ofte likt den tydelig politiske Loach når han raser mot urettferdighet og hykleri i sine sosialrealistiske portretter av britisk arbeiderklasse:
«Riff-Raff», «Raining Stones», «My Name is Joe», «It's a Free World».
Hvis han denne gangen hadde valgt en mer tradisjonell fortellermåte, er det mulig «Route Irish» kunne blitt enda en invitasjon til indignasjon.
I stedet irriterer man seg over usannsynlighetene og overdrivelsene.
Velkjent stoff
Fergus (Mark Womack) er en tidligere elitesoldat som siden har vært godt betalt privat sikkerhetsvakt i Irak.
Han overtalte barndomsvennen Frankie til å gjøre det samme og nå er Frankie død, etter et angrep på «verdens farligste veistrekning» fra Bagdad lufthavn til the Green Zone, også kalt «Route Irish».
Vi skjønner raskt at de dresskledde sjefene for Frankies firma har noe å skjule, siden de er på jakt etter en mobiltelefon med kompromitterende opptak.
Mentalt er Fergus en knudrete bunt av raseri, skam og sorg og det er ikke vanskelig å føle med ham.
Skildringen av hans forhold til Rachel, Frankies enke, gir anslag til et medrivende drama som aldri kommer, siden Loach har laget en konspirasjonsthriller av svært velkjent materiale:
Leiesoldater, drap på sivile, cover-up og glatte skurker med slips.
Overforklarende
Mye av handlingen baserer seg på at de involverte ikke kommer på å gjøre noe så elementært som å overføre en videosnutt fra irakisk mobil til egen pc, mailkonto eller minnebrikke.
Resultatet er ramponerte leiligheter, brutal vold og eksplosjoner.
Vi til og med en malplassert og svært lite realistisk waterboardingscene der en råbarsk elitesoldat virker utmattet etter tre sekunder med vått håndkle over ansiktet.
Dessuten har Loach og hans faste manusforfatter Paul Laverty en lei tendens til overforklaring.
De kunne med fordel tatt høyde for at publikum vet en del om krigsprofittørene i Irak og at vi ikke trenger en veltalende direktørskurk langt opp i nesa for å lukte konspirasjon.
Grådighet, drap på sivile og privatisering av krig er langt ifra uaktuelle tema, selv om vi er i ferd med å glemme Irak, men Loach begår thrillerens første dødssynd:
Han befinner seg to steg bak publikum.
| 0
|
301714
|
Finner snarveien fra Rolling Stones til Darkthrone
Unik rockhistorisk blanding fra Kvelertak.
|||
ALBUM:
Du skal ha bodd under en stein det siste året om du ikke har fått med deg den massive hypen rundt Stavangerbandet Kvelertak.
Så heftig har omtalen vært at enkelte har begynt å skrike «sell-out» lenge før bandet har solgt en eneste plate.
Slik går det ofte når et undergrunnsband utviser et over gjennomsnittet høyt ambisjonsnivå for musikkgjerningen sin.
Og da får man bare la dem som vil få skrike seg hes.
Etter at «Kvelertak» har unnagjort de første etappene, er det neppe noen som bryr seg om hylekoret likevel.
I alle fall ikke Kvelertak selv og brorparten av de som møtes på deres vei.
Musikken viktigst
Det er godt dokumentert at de har fått hjelp fra kyndige hender i ferdigstillingen av debutalbumet.
Kurt Ballou fra Converge har skrudd seg frem til en distinkt og velsmurt produksjon hvor de lekre riffene får boltre seg med godt armslag, mens Baroness-sjef John Dyer Baizley har laget spektakulær coverkunst.
Men, det er nå en gang slik at musikken er det viktigste.
Garnityren er da med på å aksentuere den gode smakssammensetningen som finnes fra før.
Denne består av bandets unike evne til å skape en sømløs overgang mellom alt fra glam, klassisk rock, punk og black metal, som de til slutt pakker inn i en rallende og småabsurd tagning av gammel folketro.
Mangfold «Ulvetid» forener gammel Gorgoroth med «Ass Cobra»-Turbo i et frådende temporitt, mens «Mjød» inkluderer både T-Rex og The Stooges i all sin insisterende allsangvennlighet.
Og slik går det slag i slag gjennom den ene gromlåten etter den andre, hvor både «Ordsmedar av rang», «Offernatt» og det ekstreme ytterpunktet «Liktorn» er alle potensielle Kvelertak-klassikere.
Det er Kvelertaks skamløse referanseflørt og måten de syr det sammen til et nytt og egenartet uttrykk som kan gi dem ører langt utover segmenter som avgrenses av punk og metal.
Det er kort vei fra Rolling Stones til Darkthrone, for å si det sånn.
Denne estetiske nyvinningen kan av samme grunn gjøre «Kvelertak» til en av de viktigste norske rockeplatene på mange år.
| 1
|
301715
|
Er dette siste skanse for Iron Maiden?
Jernjomfruene har tidligere sagt at 15 plater var målet.
Nå er det magiske tallet nådd.
|||
ALBUM:
La oss bare bringe det på det rene først som sist.
«The Final Frontier» er et sammensatt og krevende album.
76 minutter med progressivt anlagt heavy metal er mye musikk å fordøye.
Det tar også noen runder før man klarer å lese omrisset av dette vidtfavnende prosjektet.
«The Final Frontier» er først og fremst Adrian Smiths album, noe som innebærer mye lekkert gitararbeid, men paradoksalt nok også færre av de poppa tendensene man gjerne forbinder med han.
Tittelkuttet er derimot lettbeint radio-Maiden, med en hektende vokalinje og et spenstig groove, er det nok en gang de lange låtene som regjerer.
Mange smaker «Isle of Avalon» er platens ryggrad, der den boltrer seg i mystiske gitarklanger og lys/mørke-dynamikk, med et midtparti som smaker av 70-tallet og The Who.
«Mother of Mercy»
Lett et av de siste 20 årenes absolutte høydepunkt.
«The Final Frontier» er jevnt over er det mest lekne albumet Iron Maiden har gjort til dato, og det er mange nye smaksnyanser her.
Skjønnhetsfeil
Til tider låter det nesten som om de jammer og andelen 70-tallsprog og klassisk hardrock er mye større enn tidligere.
Skal man tegne en referanseramme, kan man si at «The Final Frontier» er en fusjon av instrumentalarbeidet på «Seventh Sons of a Seventh Son», den jordnære rockevibben på «Fear of the Dark» og progkjøret på «A Matter of Life and Death».
Den er ikke lytefri, man kunne ha kappet i noen introer og midtpartier og Bruce Dickinson sliter på noen av de lyseste partiene, men lever samtidig noen av sine bedre vokalfraseringer andre steder.
«The Final Frontier» er ikke en plate som vil hente hjem bortkomne Maiden-fans, men de som har vært trofaste de siste ti årene vil elske den med stor lidenskap.
| 1
|
301720
|
Denne fyren ga ut tre album bare i fjor
Ikke rart Ty Segall trengte å roe litt ned nå.
ALBUM:
Litt av en type, han Ty Segall.
Siden solodebuten i 2008 har han sluppet ikke mindre enn elleve album, med dette som hans sjuende (!) på egen hånd.
Så langt har skrangling, fuzz, retroreferanser og et energisk tempo vært fellesnevnerne, men denne gangen nøyer vår mann seg med kassegitar og ikke så veldig mye annet.
Heldigvis er han en av de det er forunt å lage låter som får det helt enkle til å fungere.
«Sleeper» blander britiske, psykedeliske 60-tallspoptradisjoner med amerikansk blues og folk, filtrert gjennom en slentrende, akustisk lo-fi-estetikk.
Segall synger uperfekt, men med innlevelse, noen ganger helt alene med gitarene («Sleeper», «6th Street»), noen ganger med hjelp av litt fele («She Don't Care») eller rolig tromming («The Keepers»), og noen ganger bygget ut med iherdig fingertromming og oppløftende basslinjer («Come Outside», «Sweet C.C.»).
Og når gitarsoloen avslutter sistnevnte spor er det bevist:
Lo-fi-rock uten forsterkere har definitivt noe for seg.
| 1
|
301722
|
Løsner på snippen
Mindre prog, mer stemning fra The Mars Volta.
|||
CD:
Ting kunne tyde på at The Mars Volta var i ferd med å kjøre seg fast i et hjørne med sin forrige plate «The Bedlam in Goliath».
Platen var god, den.
Men den balanserte også hårfint på kanten av hva som er forsvarlig å putte inn av informasjon i løpet av en liten time med musikk.
De reddet seg likevel inn ved hjelp av sin imponerende evne til å skape en form for dynamikk og melodi i det rådende kaoset av jazzrock, prog og latino.
Og ikke minst den overveldende instrumenteringen.
Skritt tilbake
På «Octahedron» har de klokelig tatt noen rolige skritt tilbake.
Her står låtene mer i fokus, og den drøyeste jammingen ser ut til å ha gått ut bakveien.
Den svale åpningslåten «Since We?ve Been Wrong» har sterke referanser til «The Widow» fra «Frances The Mute», og setter med sine lette anslag tonen for resten av platen.
Der hvor tidligere plater har mer eller mindre hatt et konseptuelt rammeverk som utgangspunkt og hvor sangene farger hverandre, er «Octahedron» fokusert rundt enkeltlåter.
GIR JERNET:
Cedric Bixler-Zavala, vokalist i The Mars Volta, på scenen under Hurricane-festivalen i Tyskland.
Foto: SCANPIX/AFp/ NIGEL TREBLIN
Vis mer
Rundere i kantene
Og det er de vare øyeblikkene som dominerer og skinner sterkest her.
«With Twilight as My Guide» er utvilsomt et av Cedric Bixler Zavala flotteste innslag som sanger.
«Cotopaxi» er noe så sjeldent som en velfungerende, rett fram treminuttersrocker.
Selv om «Octahedron» er betraktelig mildere i framtoningen og lettere tilgjengelig enn sine forgjengere, er den fremdeles spekket med alle de karakteristiske The Mars Volta-egenskapene vi har lært oss å sette pris på.
« «Octahedron» » The Mars Volta
5
Plateselskap Universal
musikkkulturplatethe_mars_voltaanmeldelsemusikkanmeldelser
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Skritt tilbake
På «Octahedron» har de klokelig tatt noen rolige skritt tilbake.
Her står låtene mer i fokus, og den drøyeste jammingen ser ut til å ha gått ut bakveien.
Den svale åpningslåten «Since We?ve Been Wrong» har sterke referanser til «The Widow» fra «Frances The Mute», og setter med sine lette anslag tonen for resten av platen.
Der hvor tidligere plater har mer eller mindre hatt et konseptuelt rammeverk som utgangspunkt og hvor sangene farger hverandre, er «Octahedron» fokusert rundt enkeltlåter.
Rundere i kantene
Og det er de vare øyeblikkene som dominerer og skinner sterkest her.
«With Twilight as My Guide» er utvilsomt et av Cedric Bixler Zavala flotteste innslag som sanger.
«Cotopaxi» er noe så sjeldent som en velfungerende, rett fram treminuttersrocker.
Selv om «Octahedron» er betraktelig mildere i framtoningen og lettere tilgjengelig enn sine forgjengere, er den fremdeles spekket med alle de karakteristiske The Mars Volta-egenskapene vi har lært oss å sette pris på.
| 1
|
301724
|
Hodet i skyene
«Cloud Atlas» er seks filmer i én.
Det er litt for mange.
FILM:
Den største bragden til «Cloud Atlas» er at den ikke er kjedelig.
Når rulleteksten kommer er nærmere tre timer tilbrakt i kinoplysjen, uten at det har vært fristende å skjele ned på klokken.
For det er nok som skjer der oppe på lerretet.
Litt for mye, egentlig.
«Cloud Atlas» er seks filmer bakt inn i én.
Det er en sømløs enhet basert på bestanddeler som hver for seg ikke er fascinerende nok.
Inkarnasjoner
Men det er kanskje slik det må bli, når det skal lages film av David Mitchells eksperimentelle, ambisiøse og prisbelønte roman fra 2004.
En rekke historier fra forskjellige tider flettes sammen.
Noen av dem har lagt grunnlaget for andre.
De samme menneskene vender tilbake i forskjellige inkarnasjoner.
For filmens del innebærer det at skuespillerne i hovedrollene gestalter flere skikkelser, og at du som billettløser må belage deg på å se Halle Berry som europeisk jøde, Hugh Grant i kannibalkroppssminke og Hugo Weaving i kjole, samt hele seks versjoner av Tom Hanks, fra troverdig følsom fremtidsborger til ravende utroverdig forrykt skotte.
Sjeler og stereotyper
Regissørene, «Løp, Lola, Løp»-regissør Tom Tykwer og «Matrix»-skaperteamet Andy og Lana Wachowski, som har fordelt historiene seg imellom, har uttalt at skuespillerne ikke spiller roller, men sjeler.
Stereotyper er et mer nærliggende ord.
Filmen er blant mye annet en postmodernistisk lek med konvensjoner, og de elegant vekslende plottene har tydelig sjangertilhørighet:
Her er et eksotisk seilskuteeventyr, en mørk fantasi fra et fremtidsdespoti, en actionfylt syttitallskrim med skinnjakke og slengbukse.
Det er gøy på et overflateplan, og det er artig å se hvordan samme person får samme funksjon, eller representerer samme holdning, eller gjør samme feil, i forskjellige situasjoner.
Raske riss
Men personene, unnskyld, sjelene, blir lite annet enn raske riss, av en tyrannisk skipskaptein, en fryktløs reporter.
Og når den enkelte fortelling når sitt fiolinhvinende klimaks, er det ikke lett å leve seg inn i det store alvoret.
Det er vanskelig for seeren å investere så mye engasjement eller følelser i blaffene av skjebner.
Og nettopp dette er oppskriften på pompøsitet:
At en fortelling tar seg selv intenst høytidelig uten å ha gitt publikum gode nok grunner til å gjøre det samme.
Teknisk glede
Her er en god del å glede seg over, ikke minst teknisk.
Den ene av to science fiction-fortellinger, om en klonet servitrise i fremtidens Seoul som oppdager at hun og hennes like er makabre brikker i myndighetenes spill, har noen lynkvikke, lekre actionscener, selv om den nattmørke fremtidsbyen minner litt formye om andre nattmørke fremtidsbyer i andre filmer.
En biljakt med Halle Berrys grønne boble i sentrum fortelles nesten bare gjennom sjåførens øyne, og er kjapp, grasiøs og original.
Og mellomkrigsintrigen om den unge, ærgjerrige komponisten (Ben Whishaw) som lever ut sin homoseksualitet på en akkurat litt for uforsiktig måte, har et dirrende vemod.
Men den ufrivillige komikken glimrer iblant med sitt nærvær i «Cloud Atlas».
Den frivillige komikken er ofte for platt.
Det holistiske budskapet er for hult.
Og selv en ihuga tilhenger av troen på reinkarnasjon vil måtte revurdere ved det ikke-helt-overbevisende synet av Hugh Grant som klåfingret asiatisk slavedriver i en fremtidsvisjon som aldri må få bli virkelighet.
| 0
|
301725
|
Snubler i sin egen nestekjærlighet
Parodisk og moraliserende svensk film.
|||
FILM:
Faen ta alle disse velmenende filmene.
De som med den ene hånden peker på en eller annen marginalisert skikkelse og med den andre hever en moraliserende pekefinger, og sier: Jasså.
Så du tror du har problemer?
Men se på denne uteliggeren /barneprostituerte/mobbeofferet.
Tror du de har det noe morsomt kanskje?
Hæ?
Hæ?
Ikke det, nei.
Så kanskje du skal se litt nærmere på outsiderne rundt deg og huske på at de også er mennesker.
Med følelser.
Sånn, da har du lært noe i dag også, tenker jeg.
SkamI
«På vei mot stjernene» er hovedpersonens handicap et som blir stadig mer vanlig, men ikke mindre skambelagt:
Overvekt.
Den tykke attenåringen Maja (Zandra Andersson) vil bli skuespiller, men opplever daglig latterliggjøring fra de statistisk usannsynlig vakre og tynne medelevene.
Når dokumentarfilmskaperen Erika (Moa Silén) spør om å få lage film om Majas indre verden, sier hun ja, i håp om å få vise frem sitt sanne jeg.
SorgfulltMaja er en fin rolle.
Problemet hennes er ikke bare at hun er tykk, hun er også intens, overtent, sprekkeferdig av ubrukt formidlingsbehov.
Det er lett å se at hun kan bli for mye for omgivelsene.
Bruken av Shakespeares «Helligetrekongersaften» som parallell til Majas historie er snedig, særlig på slutten, når både Maja og den utakknemlige rollen hun spiller i stykket, Malvolio, spør sorgfullt om hvorfor de andre føler seg så smarte over å ha lurt dem, når det å bedra og dumme ut andre er så lekende lett.
BanaltMen filmen rundt Maja er uutholdelig kjedelig.
Zandra Andersson har et søtt ansikt, selv om hun er rund, er det ikke til å tro på når alle hun møter kniser og beskriver henne som et misfoster.
Det er ikke grenser for hvor mange ganger kamera zoomer inn på Majas sårede ansikt, mens hun bevende sier noe sånt som:
«De ser på meg som en slags vits».
Birollegalleriet består av sleske tv-produsenter og ondskapsfulle russedronninger, vi har sett dem tusen ganger før og de har ikke blitt noe mer interessante siden sist.
Kanskje regissør Teresa Fabik burde overlate det å lage film til noen som er litt kjipere enn henne selv, eller i alle fall har litt mer distanse til verden, og ikke faller for fristelsen til å bli banale i nestekjærlighetens navn.
| 0
|
301726
|
Årets ekleste
«Gamer» er så 2009 at det gjør vondt.
FILM:
«300» ble tydeligvis litt for pusete for mannemann Gerard Butler.
Det er vel derfor han har takket ja til å bade i enda mer blod og kroppsdeler i «Gamer», en kvasisatirisk voldsorgie om en nær fremtid der dødsdømte fanger brukes som brikker i et online krigsspill.
Spekulativt
Fangene fungerer som avatarer styrt av blaserte syttenåringer med avantgardistisk datautstyr, og meier hverandre ned for fote.
«Gamer» er så 2009 at det gjør fysisk vondt.
Det er med en merkelig blanding av sjøsyke og svartsyn man forlater «Gamer».
I flimrende og liksomkule musikkvideoscener øser filmen på med sex og vold av det virkelig vemmelige slaget, desto vemmeligere fordi alt sammen er så intenst spekulativt.
Filmskaperne bak «Gamer» har faktisk ikke mer skam i livet enn at de klatrer opp på sin moralske høye hest og rister på hodet over vår avstumpede moderne tid, samtidig som de lager en film som først og fremst er til for å tøye de allerede hardt prøvede grensene til målgruppen gutter 15-25.
Det er ganske frastøtende.
Mekanisk action
Men filmskapere kan gjerne være dobbeltmoralister, så lenge de er begavede dobbeltmoralister.
Men «Gamer» er også visuelt overlesset, actionscenene er uoversiktelige og mekaniske og menneskene like karismatiske som onlineavatarene de er blitt.
| 0
|
301727
|
Anmeldelse:Anders Langes nedstøvede krimmanus er på ingen måte god litteratur
Så hjelpeløst og corny at det nesten er fascinerende.
Anders Langes nedstøvede krimmanus kunne vært sjarmerende, hadde det ikke vært for den politiske agitasjonen som etter hvert gjennomsyrer denne rariteten.
Vi mer enn aner hvor FrP har fått hatretorikken fra.
Vi er i et ikke-navngitt sør-amerikansk land rundt 1960-70.
Den høye, vakre, kyniske Fernando Rubio blir fengslet for togrøveri.
Etter å ha inngått en djevelsk kontrakt med mafiaen og den hensynsløse Mr. X, setter han i gang et grusomt hevntokt mot mannen som angav ham.
Onde Mr. X er grenseløst maktsyk, og gjennom tortur, drap og renkespill styrer han etter hvert både kirken, høyre- og venstresiden, i et plott som virker delvis inspirert av Ian Flemings «Spectre».
I skuffen i 40 år
«den private eiendomsrett, og menneskets ansvar for egne gjerninger»
I skuffen i 40 år
Manuset til røverromanen skal ha ligget i FrP's skuffer i 40 år.
Da Per Sandberg fikk det i hånde, overlot han det til Juritzen.
Forlaget har fornuftig nok valgt å gi det ut i sin helhet, tross åpenbare svakheter.
For boka er ikke akkurat finurlig, verken i språk eller stil.
Lange tar fram storslegga ganske tidlig, og definerer både plott og skurker.
Riktignok får vi et innblikk i årsaken til Fernandos ekstreme kynisme.
Det bringer oss til et selsomt mellomspill i den norske fjellheimen i 30-årene, uskyldsrent og gammelmodig inntil det komiske, der to vakre unge mennesker møtes i det som ender i en litt vovet elskovsscene.
Inspirasjonen
Det holder lenge at apartheidvennen Lange - som sto bak uttalelser som «ingen stemmerett til negre» og «ingen u-hjelp til de sorte» — i denne boka påstår at; «Egentlig hadde de sorte det langt bedre under de hvites styre enn i tiden før de hvite kom».
Inspirasjonen
Hjelpeløst
Hjelpeløst
Nå er dette fiksjon, og Lange har ikke selv valgt på gi ut boka.
Familien skal ha vært skeptiske.
Naturlig nok.
God litteratur kan man på ingen måte si det er.
Heller så hjelpeløst og corny at det nesten er fascinerende.
Det Conquest-aktige coveret er forøvrig kjempetøft.
| 0
|
301729
|
Dømt til å bli en av 2010s beste utgivelser
Yeasayer setter «hipp» tilbake i hippie.
|||ALBUM:
Noen ganger slår det meg at all ny musikk vil være fullstendig uinteressant om 20 år.
At vår bulimiske konsumpsjon av musikk, vår tendens til å genierklære band ved deres første forsøk og rive dem ned ved deres andre, vil få barnebarna våre til å stryke ut vår generasjons musikanter med en stor, svart tusj.
At de vil se vår poprock som en meningsløs øvelse der band bare repeterte postpunk, repeterte raven, repeterte motownpopen, repeterte afrikatendensene-til-Paul Simon og klæsja alt sammen før de døde og lot et nytt band gjøre nøyaktig det samme.
LevedyktigMot slike ekle mistanker hjelper Yeasayers andreplate «Odd Blood».
Denne er ikke bare et eksempel på at et band som opplevde unison hyllest for førsteplata klarer å leve lenge nok til å gi ut ei god andreplate.
«Odd Blood» viser også at bandet har utviklet seg såpass at man ikke trenger å frykte at stormende jubel for debutplater nødvendigvis må medføre lammende prestasjonsangst.
Men, mest av alt er «Odd Blood» god å ha for oss som noen ganger lurer på verdien av alt vi hører på.
Plata står nemlig på skuldrene til de siste tiårs store musikalske diller, og viser at det er hold nok i dette materialet til at det kan behandles, plantes om og videreforedles.
Ut med batikkenI 2007 var Yeasayer med sine lange lokker og klappende hender flotte representanter for den såkalte Brooklyn-bølgen, som også skyllet opp band som Grizzly Bear og andre halvpsykedeliske band som levde godt på sarte indiefans med sans for den store verden.
Nå har Yeasayer slokket leirbålet, byttet ut batikk med smale jeans og tatt steget inn i klubbenes strobelys.
Det er et annerledes Yeasayer, dette.
Det er fristende å si «fundamentalt annerledes», men det ville vært feil.
Fundamentalt flyter det nemlig like uanstrengt som på «All Hour Cymbals», men alt det andre har endret seg.
«The Children» drives fram av suggererende industriell klang, og har en vokal som sender tankene i retning The Knifes «Silent Shout».
«Ambling Alp» er dens strake motsetning, en Of Montrealsk-velskrudd, stappfull (komplett med ekornstemmer!) poplåt som fronter jovial livsvisdom («Stick up for yourself son/Nevermind what anybody else done»).
Arcade Fire-episk roping innleder «Madder Red» som ender som en Yeasayer-variant av Depeche Mode, mens «Rome» med sine morsomme «Tainted Love»-allusjoner er like helsefarlig fengende som gruppa !!! noen gang var.
Det er ellers verdt å nevne at atlaset fremdeles med i studio, sjekk bare den Vampire Weekendske «O.N.E».
Livslysten låtteftForklart på dette viset høres det kanskje ut som Yeasayer er noen kopister, men det er ikke sant.
De framstår mer som et livslystent band med den absolutte låtteft som er villig til å bruke like mye elektronika som håndklapping for å fullføre visjonen de har satt fore seg.
Denne, som må bli en av 2010s beste utgivelser, varer bare i 40 minutter, og den eneste innvendingen er at det blir litt heseblesende, litt for mye av det gode.
«Grizelda» som kanskje er det mest yeasayerske sporet slik vi fram til denne utgivelsen oppfattet adjektivet, er ikke bare det eneste stedet vi trekker pusten.
Det er også det eneste stedet man kjenner et sug etter mer.
| 1
|
301731
|
Anmeldelse:Øyvind Torseters mulegutt er en helt super helt
Vrir på folkeeventyret.
Finnes det en mer sjarmerende visuell forteller enn Øyvind Torseter?
Og finnes det et mer elskelig blandingsvesen enn hans mulegutt?
En spinkel og topptung fyr, med mule.
Vi møtte ham i Torseters genistrek av en bildebok «Hullet» (2012), og i den ordløse, mer krevende «Koblinger» (2013).
Denne gangen er Mulegutten aktør i en historie som er løselig basert på Asbjørnsen & Moes folkeeventyr Risen som ikke hadde noe hjerte på seg.
Han må ut og redde brødrene som er forsteinet av trollet.
Vi krysser fingrene for ham fra start, for følgesvennen er ikke den beste; «en nervøs fillehest med rart ganglag.»
God rytme
God rytme
Den ensomme rytter rir forbi støler og gjennom trolske skoger.
Som i eventyr flest møter han snakkende dyr og utfordringer på veien, før han ankommer hulen der trollet bor.
Der må han finne trollets hjerte for å oppheve forbannelsen som er kastet over brødrene.
I den skumle hulen finner han også en brystfager prinsesse med kappe og boots.
Hun tar i mot Mulegutten med et lakonisk:
«Jeg kan jo vise deg rundt før han tar livet av deg.»
« Tittel »
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788202477004
Kjøp boken hos ARK
Vittig
Vittig
Skikkelsene i boka gir mange assosiasjoner, til andre fabler og Torseters eget univers.
Mulegutten er en krysning av Askeladden og Don Quixote, og brødrene - som Mulegutten likner mistenkelig lite på - er okseaktige figurer kjent fra «Koblinger.»
Selv om formspråket alltid er spennende hos Torseter, er det nettopp skikkelsene som best formidler illustratørens forse; balansegangen mellom det røffe, vittige, og det skjøre, sårbare.
Effektfulle farger
Effektfulle farger
Fargebruken gir temperatur og stemning til de ulike situasjonene.
Oppslaget der mulegutten rir av gårde med sitt hjertes utvalgte, er skøyeraktig holdt i rosa.
Andre ganger brukes fravær av farger som virkemiddel:
Trollet er skremmende hvitt.
«Mulegutten» er en morsom og vakker utført bok.
Den forteller om å være modig, om å prøve, selv om alle sier du ikke klarer.
Mulegutten selv er både lur og ydmyk:
En helt super helt.
| 1
|
301734
|
Ingen grunn til å gå berserk
Forglemmelig vikingmetal fra Enslaved.
|||
ALBUM:
Enslaved slipper med «Axioma Ethica Odini» sitt ellevte album.
I forbindelse med utgivelsen uttaler bandet overfor NTB at de ser på seg selv som «den litt rare lillebroren i metalverdenen».
Og ja, helt siden den første offisielle utgivelsen «Hordanes Land» (1993) har Enslaved hatt noe keitete og lillebroraktig ved seg.
For store klær Klærne er for store og ambisjonene er ofte langt større enn gjennomføringsevnen.
Dette inntrykket bekreftes på «Axioma Ethica Odini».
Med et knippe låter som stort sett har en varighet på mellom seks og åtte minutter, prøver de hardt å være spennende og progressive, men de lander i ei smørje som er like lite fengende som den er utfordrende.
Videre skjemmes albumet av banalt trommespill og sangprestasjoner som kan minne om Alice in Chains-vokalist Layne Staley - bare dårligere.
Låtene vralter avgårde, og det er sjelden at noe minneverdig skjer.
De små detaljene som løfter musikk som er helt ok til noe stort, mangler på denne plata.
Tung rutine Enslaved var blant de første norske ekstremmetal-bandene som ga ut plate etter det voldsomme oppstyret som fulgte kirkebrannene og drapene i black metalmiljøet tidlig på 1990-tallet.
Siden har de vært et av de mest jevnt arbeidende, med regelmessige utgivelser og omfattende konsertvirksomhet.
Nå er de rutinerte.
Men Enslaved har aldri brukt blasfemisk eller satanisk sjokktaktikk for å få oppmerksomhet.
Snarere har de fokusert på å lage musikk og omgi den med en avslappet bruk av norrøne symboler.
På engelsk sier man gjerne at «the devil is in the details», og man kan se for seg at Enslaved har erstattet djevelen i detaljene med en viking.
Prisen de må betale for det er at «Axioma Ethica Odini» mangler fandenivoldskhet.
| 0
|
301736
|
På grunt vestkystfarvann
Moving Oos fra sørstatene til California.
|||
ALBUM:
Låtskriver og kapellmester Per Borten har alltid seilet sin egen trønderrocksjø.
Der han tidligere ankret opp Moving Oos-skuta i sørstatssumpene hvor de lempet på med rikelige mengder soul og The Black Crowes, har de nå satt kursen mot vestkysten og California.
Den geografiske forflytningen er bare sånn delvis vellykket.
Dyktige fagmenn
Det begynner fint, «Revelations» smaker av lengselsfull vestkystpop med mye luft i kompet og et refreng spent opp på bred seilduk.
«Rapunzel» er mørkere og tyngre i framtoningen, men drar veksler på den samme lekre og til tider subtile instrumenteringen.
Det er likevel påfølgende «Diamond Eyes» som ender opp som det litt premature klimakset.
Til et bakteppe av pulserende basslinjer og drømmende orgeltoner, får vokalist Frank Reppen for alvor vist at han er en fremragende los med sin uaffekterte, passe rustne og tilbakelente sang.
Grunt
Det skjærer dessverre brått over i grunt farvann.
Etter «Heart of the Sun» daler engasjementet i høyt tempo.
De påfølgende låtene mangler både nerve og de underliggende melodiske kvalitetene som gjør at de innledende låtene griper seg fast.
Slikt liker man, bare synd at det står mer eller mindre på altfor store deler av platen.
| 0
|
301738
|
Et sted mellom Pink Floyd og The Mars Volta?
...And You Will Know Us By The Trail of Dead lar seg fortsatt begeistre av konseptalbumet.
ALBUM:
...And You Will Know Us By the Trail of Dead begynner å få nærmere 20 års erfaring i bransjen og de forvalter den fortsatt på en høyst godkjent måte.
«Tao of the Dead» er plate nummer syv og skal ettersigende være et resultat av ustrakt jamming i studio.
Slik låter det også.
Mye av den sirlige ornamentikken gjengen er kjent for er skrellet bort til fordel for store gitarvegger og langstrakte melodier.
Austin-gjengen har bladd seg tilbake til de klassiske konseptalbumene som Pink Floyds «Dark Side of the Moon», noe gir seg utslag i et mer utflytende låtfokus.
Det handler mest om lys og skygge og det å bygge opp til det endelige klimakset, som i første omgang kulminerer i «Ebb Away».
Det tar derimot ikke lang tid før psykedeliastøvet blir sparket opp igjen i det 16 minutter lange avslutningssporet.
Siste halvdel av «Tao of the Dead» sender tankene til The Mars Voltas progeventyr, «Frances the Mute».
Med andre ord mye gitar for Mons og en god dæsj sitrende dynamisk spenning.
| 1
|
301743
|
Stemmen som kan løfte enhver låtskriverbanalitet
Men Mavis Staples synger stort sett førsteklasses materiale.
|||
ALBUM:
Man skal være ganske dum i hodet om man skulle finne på å overprodusere en plate med Mavis Staples, en dame av et slikt vokalt kaliber at hun bare i kraft av sin tilstedeværelse kan løfte enhver låtskriverbanalitet.
Utfordringen slik sett blir jo å gi den 71 år gamle gospeldronningen verdige rammer å synge i.
Minst mulig
Og det er til Wilco-sjef Jeff Tweedys ære at han får det til å høres ut som han har prøvd å gjøre minst mulig her.
Her er ingen vågale forsøk på kaotisk syrepop eller intrikat støyamericana slik han med hell har utviklet Wilco, ei heller er det minimalistiske Rick Rubin/Johnny Cash-trikset benyttet.
Snarere får vi en varm, gospelorientert og tilbakelent funky Stax/Muscle Shoals-countrysoul-oppdatering av den samme tilnærmingen Tweedy i sin tid brukte i Billy Bragg-samarbeidet «Mermaid Avenue».
Litt mer konvensjonell kanskje, men ikke nødvendigvis noe hvitere enn Ry Cooders produksjon på Mavis-comebacket «We'll Never Turn Back».
Newman og Fogerty Låtutvalget er nennsomt og veldig, veldig riktig.
Randy Newmans «Losing You» (fra 2008-plata «Harps and Angels») ender opp med å høres ut som noe Dan Penn kunne skrevet for Aretha Franklin på slutten av 60-tallet.
John Fogertys koselige Creedence-vise «Wrote A Song For Everyone» får en pen, gyngende The Band-aktig behandling.
Mavis Staples selv finner seg uanstrengt til rette i disse omgivelsene, klasse og kvalitet uten noen gang å ty til den type show off-triks som mindre begavede sangere med tilsvarende stemmeprakt lett ville benyttet seg av.
Behagelig tilbakelent og smakfullt på alle mulige måter, med andre ord.
| 1
|
301744
|
«Et Manhattan-drama som tar seg selv voldsomt høytidelig»
Irriterende start, lovende andre akt, skandaløs finale.
|||
I 1991 ser Ally Craig moren bli drept av to ranere.
Tolv år seinere er hun student og treffer Tyler (Robert Pattinson), en rikmannssønn som sliter med tapet av et familiemedlem og stadig er i tottene på sin Wall Street-far.
Tyler bor i en shabby leiligheten med en slitsom kompis som oppfordrer Tyler til å sjekke opp Ally (Emilie de Ravin, kjent fra «Lost») Det går som det må:
Søt musikk oppstår mellom to sorgtunge sjeler, før diverse sannheter kommer for en dag.
Krampaktig kul Filmens manus, skrevet av ferskingen Will Fetters, er pretensiøs søtsuppe.
Første del består av «smart ass»-dialoger som ser bra ut som papir, men som på film fratar karakterene liv og avslører forfatterens tonedøvhet.
Noe er galt når alle, inkludert Tylers 11 år gamle søster, utelukkende serverer sirlig utformede kvikkheter.
Tylers hektiske kompis Aiden er verst:
«I want a girlfriend, a wife, a divorce, and a mid-life stalking episode and an erectile dysfunction.»
Menneskelige trekk Etter hvert går soga inn i en mer dramatisk fase.
Kjærligheten utvikles, lillesøster sliter med sitt og Pierce Brosnan glimter til i farsrollen.
Det samme gjelder Chris Cooper, som aldri gjør skam på filmene han dukker opp i.
Filmen blir menneskelig, man begynner å bry seg om Ally, Tyler og de tobeinte i kretsen rundt dem.
Robert Pattinson er noe mindre blåbleik i trynet enn vi er vant til fra «Twilight»-filmene, og får i stedet blåveis og skrubbsår over nevnte tryne.
Han tynges av årelang sorg og avreagerer ved å bli til dels voldelig.
Med andre ord, jeg godtar filmens manipulering:
Våre venner har mistet sine nærmeste, som vi på ingen måte blir kjent med, men empati oppstår likevel.
Selv får jeg klump i halsen et par ganger.
Mon tro hvordan dette skal ende for våre selvopptatte manhattanitter?
Så viser det seg av slutten er fullstendig skamløs, ja, den er så ubegripelig og støtende at det i beste fall skyldes filmskapernes utilregnelighet i gjerningsøyeblikket.
Regissør Allen Coulter har vært innom en rekke gode tv-serier, blant annet tolv episoder av «Sopranos».
Hva skjedde?
| 0
|
301748
|
- Hovedretten i fortellingen gjør minst ut av seg
Den mest kjente av alle de norske krighistoriene tåler godt en ny runde foran kamera.
TV:
Andre verdenskrig.
Tyskerne jobber med å skape en atombombe.
De mangler en viktig ingrediens for å bygge den:
Tungtvann.
Hvor finner de det?
En fabrikk på Rjukan.
Det eneste som kan stoppe dem?
Kompani Linge, en liten gruppe norske soldater som må overvinne vinterkulde, hunger og ørten nazister.
Få historier fra okkupasjonstida i Norge kan skilte med et mer fengende utgangspunkt.
Tidligere har dette vært grunnlaget for både Kirk Douglas-filmen «The Heroes of Telemark» i 1965 og den hjemlige varianten fra 1948 med soldatene selv i hovedrollene.
Når NRK nå gjenforteller historien er det med 75 millioner kroner i budsjett, noe som blant annet merkes godt i den gjennomførte produksjonsdesignen, sett gjennom det gode blikket til filmfotograf John Christian Rosenlunds («Den Brysomme Mannen»).
Likevel, det som virkelig hever serien er en levende og god omgang med det historiske kildematerialet.
Utvider universet Slike fortellinger har lett for å bli rene pliktløp, dette kunne kjapt vært punkt til punkt fra trening i England til sprengingen av anlegget.
I stedet makter regissør Per-Olav Sørensen («Halvbroren») og manusforfatter Petter Rosenlund å bygge spenning ved å gi oss et bredere univers enn man kunne forvente.
Ikke bare møter vi Leif Tronstad (Espen Klouman-Høiner) som planlegger aksjonen, vi kommer også inn i hjemmet til tungtvannsfabrikkens direktør og hans gradvis mer forskrekkede kone.
Mye av serien foregår også i Tyskland og skildrer nazistenes forsøk på å utvikle atombomben.
I de første episodene er det siste sporet, hvor vi følger den Nobelpris-vinnende fysikeren Werner Heisenberg, det absolutt mest spennende.
Uvissheten som etter krigen hersket rundt intensjonene og handlingene til virkelighetens Heisenberg får her glimrende utløp i tyske Christoph Bach.
Tvetydigheten i hans sympatiske rolletolkning gjør at man konstant må gruble over hvorvidt Heisenberg er en mann som har satt vitenskapelige ambisjoner over alle moralske skrupler eller om han har en annen agenda.
Rolig på vidda
Foreløpig er det faktisk hovedretten i fortellingen som gjør minst ut av seg.
Nordmennene som sendes på vidda for å sprenge anlegget på Rjukan er fint spilt av blant andre Christian Rubeck, Frank Kjosås og Tobias Santelmann.
Men selv om de utnytter de små øyeblikkene de får blir de såpass mange som skal ha plass i scenene at vi ikke kommer helt under huden på noen av dem.
Forhåpentligvis går det seg til etter hvert som vi kommer til den mer aktive delen av fortellingen deres.
For etter tre episoder føles det absolutt som dette er verdt å følge med på videre.
Regi:
Per-Olav Sørensen
| 1
|
301750
|
Får tatt ut potensialet
Robert Smith-Hald imponerer på debuten.
CD: Robert Smith-Hald (41) fikk ikke tatt ut potensialet sitt i TV 2s «Norske talenter», men det gjør han til fulle på debutalbumet «Innocence Said».
Amerikaneren kom til Bergen som 15-åring, etter å ha vokst opp i en religiøs sekt uten tv og radio.
Plata er et oppgjør med sekten, samtidig har den spesielle oppveksten sørget for mye inspirasjon.
Smith-Hald har også hørt mye på Bob Dylan, Bruce Springsteen og kanskje John Mellencamp - og «Jesus» kunne vært en Tom Pacheco-låt.
Men - alle de 13 sterke låtene er signert Smith-Hald.
I ryggen har han produsent Eirik Grønner og bandet Fusa?s Finest.
At Kurt Nilsen korer og spiller trommer (!) på «On And On», er mer kuriøst enn viktig.
Sceneskrekken har holdt ham tilbake, men nå bør scenen ryddes for denne fine representanten for det vi en gang kalte rootsrock.
| 1
|
301752
|
Raga i full bredde
Modent og tilbakelent fra Michael Krohn & co. Men vil du savne punkelementene?
|||ALBUM:
Raga Rockers er ikke snauere enn at de planker Zeppelins «Kashmir» i den innledende runden av ellevteplata «Shit Happens».
Men etter snart 30 år som urbanistenes fremste kronikører, er det vel ingen som ikke unner Krohn & co å la seg «inspirere» av et lite stykke rockehistorie.
«Du blir ikke feit av å være rocker», crooner Krohn i velkjent stil.
En påstand vi i dette tilfellet skal være glad for at holder stand.
Det er nemlig ingenting som tyder på at Raga Rockers kommer til å innta rollen som feterte rockere med det aller første.
Høyt og lavt
Det er noe sjeldent engasjerende ved Krohns lett filosofiske og bittersøte gatepoesi.
Når han snakker, hører du etter, og problemstillingene er like aktuelle i dag som da «The Return of the Raga Rockers» introduserte gjengen i 1983.
Musikalsk er Raga høyt og lavt, fra orkestrert klassisk rock i åpningslåten «Rocker», Rolling Stones-honkey tonk i «Nerd», til alarmerende og vakre «Jenter som kommer».
«Nestbest» er en fiffig skasak om karrierepresset vestkantungdom, i beste The Clash-tradisjon, mens avslutningssporet «En vakker dag» er et seigt og blåsermettet epos som midtveis snur seg rundt til å bli en artig Rolling Stones og «Sympathy For the Devil»-hyllest.
Grenseløst
Arrangementene er rikere på tekstur og instrumenteringen bredere anlagt enn tidligere, noe som gjør platen til en dynamisk og variert lytteopplevelse.
Noen vil nok savne de mer renskårne punkelementene, andre vil kalle det en naturlig modningsprosess.
Det låter uansett umiskjennelig Raga Rockers.
2010-varianten av bandet fremstår fremdeles som vital og grenseløs.
Skuldrene er kanskje noe lavere og takhøyden større, men det er en rettighet de utvilsomt har gjort seg fortjent til.
Fint band, fin plate, rett og slett.
| 1
|
301753
|
Gjennomført middelmådig
En middels styrkeprøve for Ylvis, en gigantisk tålmodighetsprøve for menneskeheten.
TV:
La oss ta rosen først.
«Hvem kan slå Ylvis?» er gjennomført middelmådig.
Bård og Vegard
Ylvisåker er sympatiske og selvironiske, som vanlig, men de har ingenting å snakke om, ingen spennende mennesker å sparre med.
I første program skal de konkurrere mot en kar som i utgangspunktet er den reneste supermann:
Økonomistudent, tidligere aktiv turner, basehopper og stuntmann i en rekke norske filmer.
Dessuten har Thomas Skjørestad (31) en sønn på åtte år og jobber med autistiske barn.
Han bør jo slå Ylvis ned i sneakersene i de fleste øvelser, men overraskende nok er økonomistuntmannen like middelmådig som Ylvis, enten det dreier seg om minitriatlon, kjendisquiz, kjøring med monstertruck, hoderegning eller vedhogging.
Kvart million
Resultatet er som en omvendt sportssending.
En toppidrettsutøver briljerer med sine ferdigheter og avleverer noen tomme fraser til intervjueren i etterkant.
Ylvis, derimot, briljerer med sin middelmådighet og leverer deretter noen tidvis morsomme fraser til Frithjof Wilborn, som leder programmet med samme intense innlevelse som et trafikklys.
Den som slår Ylvis, får en kvart mill og det gjøres et stort nummer av at brødrene fra Bergen ikke får penger hvis de vinner.
Men de får kanskje en slant av TVNorge for å stille opp?
Jeg mener, siden de er attraksjonen, trekkplasteret, stjernene, glanskasterne og hva vi nå kaller det hvis kjente folk får betalt for å gjøre ablegøyer på tv.
Schlager i Tyskland
Ylvis driver storimport av tv-konsepter.
«Norges herligste» kom fra søta bror, «Veggen» er japansk og nå er turen kommet til populærkulturens ødemark, Tyskland.
«Schlag den Raab», med komikeren Stefan Raab, er visstnok en schlager der nede.
Fasit:
Ylvis er best når de møter mennesker, ikke når de møter veggen eller sliter seg gjennom ulike former for sekkeløp.
Showet starter med en to timers maraton i kveld, og fortsetter allerede i morgen.
Som Neil Armstrong sikkert kunne ha sagt:
En middels styrkeprøve for Ylvis, en gigantisk tålmodighetsprøve for menneskeheten.
| 0
|
301754
|
- Jon Michelet må sette sluttstrek i neste bind
Forfatteren avslutter boka på sitt beste.
Så klarte han ikke å gi seg nå heller, Jon Michelet, tross planen om at dette femte bindet skulle være det siste i storverket om norske sjøfolks innsats under krigen.
Men mirakuløst nok holder Michelet stort sett trykket oppe i «Brennende skip», som ender i et nervepirrende drama i verdens største sjøslag i Stillehavet.
Flyter lett
Boka starter der «Blodige strender» (2015) sluttet, 6. juni 1944 på Omaha Beach i Normandie.
Skogsmatrosen Halvor befinner seg på det fiktive dampskipet Malviken.
Lasten er livredde og likbleke amerikanske soldater.
De fraktes mot den visse død, enten ved å pepres ned av tyske kuler, eller drukne på grunn av altfor tung last.
Michelet skildrer denne gruoppvekkende og velkjente historiske begivenheten uten for mye melodrama; en røff sjargong, taushet, flytende likdeler, Halvor som gravlegger døde soldater som ligger strødd på de blodige strendene.
Verket har hele tida slitt med en fortellerteknisk svakhet.
Historiske fakta, tekniske detaljer, polemikk mot Nortra-ship, refleksjoner og politikk bakes inn i Halvors dagbøker og brev og lange dialoger.
Det gir i overkant reflekterte sjøfolk og til tider kunstige samtaler.
Det flyter likevel ganske lett i dette bindet, som også byr på varierte typer.
Spesielt kaptein Janstenius, som har storhavsangst og blomstrete parasoll mot UV-stråler.
Halvor er fremdeles trofast mot sin Muriel, men det holder hardt da han mønstrer på sjutusentonneren Morgedal og ankommer en av verdens villeste byer; Buenaventura.
Michelet på sitt beste
Etter en vel drøy reise i Sør-Amerika, kommer vi til det dramatiske høydepunktet i denne boka.
Det ukjente slaget om Leytebukta i Filippinerhavet, som etter manges mening skal være verdens største sjøslag.
Morgedal er fullastet med ammunisjon, og de uvitende sjøfolkene aner ikke hva som venter:
Heten, frykten for de nådeløse Kamikazeflyene, ventingen, de mange døde, den meningsløse krigen.
Dette er Michelet på sitt aller beste.
| 1
|
301755
|
Mannen bak «Jalla!Jalla!» er blitt voksen
Sjelden har en person holdt oppe en film som Jan Fares gjør her.
|||
FILM:
Da hans sønn og regissør Josef oppfordret ham til å rangere sine favorittskuespillere før festpremieren på «Fatter'n» i Oslo tirsdag, svarte Jan Fares:
«Bruce Willis, Mel Gibson, Charles Bronson, Stallone, Bruce Lee».
Spesielt det siste navnet gir mening.
For slik Bruce Lee utviklet en slåssteknikk uten formell tilknytning til noen spesifikk kampsportstil — han mente det ville binde og begrense ham — unngår Jan Fares å lese manuskriptet før innspilling, og gjør i stedet bare hva sønnen til enhver tid instruerer ham til.
Denne metoden — «the style of no style», som Bruce Lee kalte det — fungerer nesten skremmende godt i «Fatter'n».
Mot alvoretHan dukket opp som komisk element i Josef Fares' gjennombruddsfilmer «Jalla!
Jalla!» og «Kopps», men i «Fatter'n» har Jan Fares en større, mer sober, ja, nesten alvorspreget rolle.
Han spiller Aziz, sykkelreparatør i et søvnig, folketomt, veldig faresk bygde-Sverige, som har et vennlig «Alt bra?» og klaps på skuldra til alle han møter.
Men alt er ikke helt bra med Aziz.
Han er enkemann på tiende året, og tilbringer kanskje litt for mye av fritida hos sønnen Sami (spilt av Hamadi Khemiri, broren til forfatter Jonas Hassen Khemiri), for når han ymter frampå om ikke faren skulle vurdert å treffe en ny kvinne, svarer han, fra sovesofaen i sønnens samboerleilighet:
«Jeg trives jo her.»
Ujevne sidehistorierHan er ikke den eneste som sliter litt, heller.
For å leve opp til farens reproduksjonsideal, har Sami utstyrt samboeren med en svangerskapssimulerende magepute (dette høres mye mer fjollete ut på papiret enn det blir behandlet i filmen).
Og tilbake i sykkelbutikken strever begge kollegene med å svare til Aziz' manndomsverdier, den ene i forhold til kona, den andre i forhold til bikkja si — noe som høres fjollete ut, og mest forblir det også.
Men om sideplottene oppleves som svakere, eller om det slår deg at filmens farseaktige forfølgelsesscene ville vært mer logisk i Josef Fares' øvrige filmografi, er det bare å tenke, som Bruce Lee sikkert ville gjort, på «Fatter'n» som et bonsaitre, Jan Fares som stammen i det, og resten som greiner å stusse vekk, så vil det vokse.
| 1
|
301756
|
Iørefallende og fandenivoldsk som alltid
Kvelertak med ny singel.
LÅT:
Når man har opplevd den formidable suksessen som har vært Kvelertak og deres debutplate til del, ville nok de fleste han kjent det klamme forventningspresset som ganske tyngende.
Sånt må man kanskje ta med på kjøpet når man har laget en av norgeshistoriens beste rockeplate?
Når man hører «Bruane Brenn», er det to ting som er åpenbart (og ikke minst gledelig).
A) Kvelertak har ikke gått i mainstreamfella og forsøkt å spisse låtene sine for et bredere publikum.
B) Det virker ikke som forventningene har lagt noen demper på det kreative.
Her er det sjangerlek med lave skuldre som alltid fra den kanten.
Erlend Hjelvik messer iltert i vei, mens riffmaestro Bjarte Rolland tråler seg gjennom rockehistorien med stor presisjon.
Hovedriffet oser av klassisk Thin Lizzy, mens punkeelementene møter The Rolling Stones og klassiske metalharmonier i midtpartiet.
Like i ørefallende og groovy som alltid.
Da er det bare å vente på «Meir».
| 1
|
301759
|
Nickelback det kjipeste som har skjedd rocken i dette årtusenet
Høres ut som Kool and the Gang med grunge-støv i forgasseren.
ALBUM:
Det begynner å kjennes som en forutsigbar øvelse å plukke fra hverandre en ny Nickelback-plate.
På tross av at de fleste forståsegpåere og publikummere som ikke faller inn i deres sekteriske fanbase, mener at bandet er det kjipeste som har skjedd rocken på denne siden av millenniumsskiftet, selger de fremdeles millioner av plater.
At de har gitt ut sin verste plate til dags dato vil sikkert ikke forandre noe på det.
Denne gangen har Chad Kroeger og co gitt post-grungen sin Maroon 5-behandling.
Det knatrer i funky rytmer, gitarene høres ut som samples og det nedslipte lydbildet er så upersonlig at det formelig imploderer.
«What Are You Waiting For?» sender tankene tilbake til det fatale make over-prosjektet da Timbaland skulle gjøre Chris Cornell til urbanstjerne.
«She Keeps Me Up» høres ut som Kool and the Gang med grunge-støv i forgasseren.
Kroeger kauker i vei på sitt sedvanlige naivistiske vis om autoriteter han later som han er forbannet på og alle andre han måtte ha en høne å plukke med.
Det er emotungt og slagordvennlig på et så banalt vis at det nesten er komisk.
Den lett gjenkjennelig vokalraspen hans er dog uforanderlig selv om blåserekken tuter han varmt i øret på «Got Me Runnin' Round», som forøvrig gjestes av Flo Rida.
Det sier vel litt om hvor ambisjonsnivået ligger.
| 0
|
301766
|
Anmeldelse:Anne Oterholms nye roman er ubehagelig og god
En foruroligende trekant.
Anne Oterholm har en tydelig forfattersignatur.
Et tekstlig sug og et vagt ubehag preger bøkene hennes.
Ofte beskriver hun mennesker som ikke gjør som vi forventer, de er både troverdige og uforståelige for oss.
Randsonefolk kan de kanskje kalles.
Årets roman, «Liljekonvallpiken», skildrer Merete.
Nyskilt advokat, førtiseks, to barn i tjueårene.
Merete er ensom, men ikke synderlig opptatt av kontakten med barna.
Fritiden tilbringer hun heller med det unge paret nedenunder.
Sammen utgjør de en umake - og litt foruroligende - trekant.
Mødre og sønner
Mødre og sønner
Mangel på oppmerksomhet og tilknytning er tema også i årets bok.
Hele fire mor-sønn-relasjoner beskrives.
Én av dem er relasjonen mellom Merete og sønnen.
Haldor higer etter morens tid og oppmerksomhet.
Merete retter blikket andre steder, nærmere bestemt mot den unge, muskelløse mannen nedenunder.
Fortellertvist
Fortellertvist
Dialogene avdekker på subtilt vis den underliggende eller tause kommunikasjonen mellom skikkelsene.
Replikkene lekker de bakenforliggende intensjonene, makten og manipulasjonen, både den bevisste og ubevisste.
Fortellerposisjonen gjør romanen spesiell.
Den oser av tvilsomhet.
Jegfortelleren er ikke Merete, men vennen Jonas.
Også han bruker en del tankekraft på egen mor, skjønt mest tenker han på Merete.
Han forteller om alt som skjer henne, om bevegelser hun gjør, om samtaler hun har.
Dette kan han naturligvis ikke vite noe om, men Jonas ser alt for seg og forteller med nitid presisjon fra sofaen.
Som om han hadde overvåkningsskjermer.
Det er ubehagelig.
Det er et blikk som påvirker leseren, som overskrider, fordømmer og klistrer seg til Merete.
Randsone
Randsone
Det narrative suget og ubehaget skyldes blikket, men også objektet.
Oterholm beskriver mennesker i randsonen av det vante, normale og forutsigbare.
Mennesker som overskrider og tråkker inn i (hver)andres intimsoner.
Det gjør «Liljekonvallpiken» til en urovekkende, men god og intens leseopplevelse.
| 1
|
301767
|
Ufokusert og lite minneverdig
Elektropopfavoritten Familjen skuffer.
ALBUM:
«Jag vet du kan», synger Johan T. Karlsson på «Natten svart», og setter med det fingeren på hva som er så frustrerende med denne plata, den tredje fra enmannsprosjektet Familjen.
Etter å ha fått et elektronikasultent indiepublikum til å hoppe i taket til låter som «Det snurrar i min skalle» på debuten, fulgte han opp med altfor forbigåtte «Mänskligheten», breddfull av leken og velprodusert vokalhouse-inspirert elektronika.
Få minneverdige låter
Men med «Allt på rött» glipper det.
Til tross for spor som «Slutet gott», som har den smittende synthmelodigleden i behold, og «Roskilde -94», der Karlsson beveger seg ut på noen riktig fine, Caribou-aktige beats, mangler altfor mange av låtene her fokus, framdrift og minneverdighet.
Sammensetningen av lys, svevende popvokal og tidvis harde, monotone beats sliter med å finne balansen, og når gitarmelodien kommer inn i «Vi va dom» blir det bare feil, samme hvor fin den er.
Rolige høydepunkter
Det som fungerer best er faktisk de helt rolige, instrumentale stundene:
Skimrende «Missan» og «Ocean», der baklengsgitar og orgel plasserer låta et sted mellom det mest nedpå fra Spiritualized og Stone Roses.
Men de virkelige toppene mangler, og når ikke de er der for å veie opp for svakhetene, klarer ikke denne plata å holde på interessen.
| 0
|
301771
|
Black metal for de hardkokte
Oslobandet 1349 er tilbake i gammel form.
|||
ALBUM:
Det var nok noen gamle fans som ramlet av lasset forrige gang 1349 ga ut plate.
Den mørke og mer ambient anlagte «Revelations of the Black Flame» skubbet nemlig mye av den tradisjonelle og tempomettede blackmetalen ut i kulda.
Plata hadde absolutt sine stunder, selv om det ble en tung materie å svelge for enkelte av puristene.
På «Demonoir» er 1349 tilbake i godt gammelt infernalsk slag.
Lynkjappe og intrikate låter brytes opp av dunkle mellomspill, mens den innbitte riffingen sparker låtene fremover i velkjent stil, hør bare «Psalm 7:77» og «Pandemonium War Bells».
1349 er organisert kaos der mye handler om å bryte de konvensjonelle grepene mange av dagens mer strømlinjeformede metalband henfaller til.
«Demonoir» er med andre ord ikke for hvem som helst, men tar du utfordringen, har den mye å by på.
| 1
|
301772
|
Kjærlighet i tre akter
«Før midnatt» bringer en atten år gammel kjærlighetshistorie til sitt ærligste og alvorligste punkt.
FILM:
Intimitet er et fryktelig våpen.
En partner som har levd med deg lenge vet hvor du er sårbar, hvor du føler du kommer til kort, og kan slå deg der det gjør mest vondt i desperate verbale nærkamper.
Det er det Celine (Julie Delpy) gjør med Jesse (Ethan Hawke) i «Før midnatt».
Dette er kjærligheten på sitt slitneste og slemmeste.
Og den er fremdeles til å tro på, etter alle disse årene.
Trilogi
Celine og Jesse er gamle kjente av kinopublikummet.
De to møttes første gang i «Før soloppgang» (1995).
Da var den amerikanske forfatterspiren og den franske studenten interrailere som begynte å snakke sammen, og som spontant bestemte seg for å hoppe av toget og tilbringe natten i Wien.
Betatthet fulgte, og et romantisk løfte om å møtes igjen et år senere.
Etter ni år kom «Før solnedgang» (2004) som gjenforente Celine og Jesse i Paris der de oppdaget at gnisten ennå var der og at samtalen mellom dem fremdeles flommet som en bekk (som sømmer seg en romanse mellom en aktivist og en forfatter er alle de tre filmene ekstremt snakkesalige).
Filmen endte ertende og tvetydig, og lot publikum lure, i alle fall litt, på om Jesse ville bli hos Celine eller vende tilbake til et skrantende familieliv i New York.
Begynnelsen i «Før midnatt», nye ni år senere, bekrefter at Jesse tok spranget, nå bor i Europa med Celine og to nye tvillingdøtre, og martres av dårlig samvittighet overfor sønnen fra første ekteskap.
Mens den første filmen var en søt, men lett affære om ung idealisering, går «Før solnedgang» og «Før midnatt» i dybden på den voksne kjærlighetens håp og skuffelser.
Begge er fabelaktige.
Aksept eller endring
Det anbefales å se de to første filmene før «Før midnatt».
Her befinner de to seg i Hellas, blant venner, som omsorgsfullt har skaffet paret barnevakt og en natt på hotell.
Alle som har sett den spente tonen de to imellom når de er alene, Jesses åndsfraværendhet og Celines sarkasmer, aner at den ideen ikke er så god som den kan virke.
Hotellnatten blir tiårets krangel, der selve forholdets eksistens ligger i vektskålen.
Jesse er den som prøver å glatte over og hente frem romantiske minner fra fortiden, mens den konfronterende Celine avfeier alle forsøk på forsoning.
Jesse vil ha aksept for den han er, Celine vil ha endring.
Det er vågalt å gjøre Celine så aggressiv og ubehagelig som her.
Om hun ikke hadde vunnet et sikkert sete i publikumshjertene gjennom to filmer, ville det vært vanskelig å bevare sympati for henne.
Men Linklater, Delpy og Hawke, som også har skrevet filmen sammen, antyder at hun og barna har vært overlatt mye til seg selv og at hun kanskje har sine grunner til å fnyse av Jesses fremstøt, til ikke å falle for dem.
Og samtidig, gjennom det hele, er det en streng som dirrer, en livskraftig kjemi på vrangen, et hint om at de to ikke ville gått slik løs på hverandre hvis ikke følelsene ennå var dype.
«Før midnatt» foregår i bugnende vakre omgivelser, mykt fotografert.
Men den er hard og ærlig, og så intens at minuttene iler.
Og den tar trilogiens kjærlighetshistorie, og de to involverte menneskene, dønn alvorlig.
| 1
|
301773
|
En følelse av sommer året gjennom
BigBang tar for seg av rockens gullalder på sin nye plate.
ALBUM:
Øystein Greni har i følge ham selv vært gjennom en tøff periode i privatlivet før og under innspillingen av BigBangs åttende plate.
Resultatet er allikevel noe ganske annet enn hva man normalt sett forventer når vonde ting skal gjennom katalysatoren.
«Epic Scrap Metal» er et overraskende humørfylt, tilbakelent og livsbejaende album.
Her høres det ut som om Greni & co har latt alt som smaker av regelverk fare, stupt ned i rockearkivet og plukket med seg det som har sett gøyalt ut.
Platen har nemlig blitt en feiring av rockens mangefasetterte uttrykk.
Fargesprakende
Slikt kan det fort bli mye moro av dersom man har mannskap til å behandle disse strømningene på en spennende måte.
Nøkkelen er å få det til å låte som den naturligste tingen i verden, og det klarer Greni og gjengen med bravur.
Enten det er snakk om salte veskysttoner, Tom Petty-aktig folkrock eller drønnende tungrock i gate med Led Zeppelin og Blue Cheer.
Fra de vare tonene til «Everybody And Their Broken Hearts», via kabrioletanthemet «Cigarette» til det storslagne tittelkuttet, loser Greni lytteren gjennom en fargesprakende musikalsk reise uten å miste oppmerksomheten noen steder.
Lyden av sommer «Epic Scrap Metal» låter stort og varmt, men aldri nedlesset.
Det dynamiske spennet er stort, noe som gjør at platen hele tiden har noe nytt å by på.
På den slentrende og bittersøte «No One» har BigBang fått forbilledlig vokalhjelp av det amerikanske stjerneskuddet, Lissie, før Greni tar den helt ned igjen i den nydelige og svulmende asfaltballaden «Cities of the Plain».
I Los Angeles sier man gjerne at det ikke finnes «vær», med det menes at det stort sett er sol og varmt året gjennom.
Litt av den samme effekten kan «Epic Scrap Metal» gi, en følelse av sommer uavhengig av årstid.
| 1
|
301774
|
Intet er nytt under solen
Men det gjør ikke så mye, det er jo Motorpsycho.
ALBUM:
Det er et Motorpsycho i klassisk rockdriv som slipper dette 16. studioalbumet sitt - i sitt 25. leveår som band.
I likhet med fjorårets «Still Life With Eggplant» er det spilt inn i Trondheims Brygga Studio, med gitarist Reine Fiske (Dungen, The Amazing) som forsterkning.
Musikalsk beveger de seg i et velkjent terreng, mellom retro-hardrock, jazzrock og prog - førstnevnte særlig utpreget i «On A Plate», der Snah virkelig får flekset stemmebåndene, og Bent viser hvorfor han har valgt seg navnet «onkelfuzzbass» på Instagram.
Det er flere fine, roligere partier her, som de to første delene av «Hell, Pt. 4-6» og «Ghost», med sin akustiske gitar, strykere og mellotron.
Men med trommis Kenneth Kapstad som hyperenergisk motor er det de kjappe, drivende sporene som fenger mest; «Kvæstor», «The Magic & The Wonder» og ikke minst det hektisk rullende gitarinfernoet som er avsluttende «Hell, Pt. 7».
Nei, intet er nytt under solen, men det er fortsatt nok å glede deg over.
| 1
|
301775
|
Han fanger nordlyset gjennom musikken
Samiske Niko Valkeapää er noe helt for seg sjøl.
ALBUM:
Fire år etter doble «Birrat birra» er den Kautokeino-bosatte samiske poeten og sangeren Niko Valkeapää (43) aktuell med sitt fjerde album, et nytt stykke samisk verdensmusikk - mer nedstrippet, akustisk, fokusert og umiddelbar, og mindre elektronisk, enn på de siste utgivelsene.
Som vanlig er Oslo-bosatte Georg Buljo mannen som «kler på» Valkeapääs ord - som komponist, produsent, tekniker og musiker.
Han har blant annet bakgrunn fra Mari Boines band, og har jobbet med Valkeapää fra hans selvtitulerte debutalbum i 2003 - som fikk Spellemannprisen i Åpen klasse.
Samisk blues
Og det er virkelig ikke lett å plassere denne musikken i noen klasse eller bås.
Og hvorfor skal man gjøre det?
Det viktigste er at en ny verden vil åpne seg for deg som ikke har hørt denne musikken før.
Sjøl bruker de merkelapper som samisk americana og samisk blues om musikken, og det er slett ikke ueffent.
Ikke joik
De fleste forbinder samisk musikk med joik, men den tradisjonen er - med ett unntak - fraværende her.
Valkeapää og Buljo fornyer i stedet den samiske musikktradisjonen igjen - ved å forsterke det som er blitt signaturen til flere samiske artister:
Svevende lydbilder som får tankene til å forme bilder av hvite, langstrakte vidder.
Det er dvelende, men også fengende - og umåtelig vakkert.
Musikken er til å kjenne igjen, likevel har den nye trekk som gjør den interessant - en ny dybde som ikke var der før.
Melodiene er blitt enda bedre.
Akustisk
Med et par små unntak trakterer Buljo alle instrumenter, med mer bruk av akustisk gitar enn på tidligere plater - blant annet glimrende forløst i den avsluttende melankolske perlen «Áigi lea boathán (The Time Has Come)».
Buljo trakterer også instrumenter som dobro, bouzouki og perkusjon.
Men det er igjen Valkeapääs varme og særpregete stemme som får lov til å spille hovedrollen.
Tekstene er riktignok på samisk, men de er oversatt til engelsk i coveret - og har fått titler som «New Path», «The Moon And Me», «Where» og «Moon's Tale».
Det er ikke de store, vidløftige temaene, men enkle, sanselige bilder Valkeapääs tekster formidler:
Om barndomsminner, reinsdyr, kjærligheten og et dansende nordlys like vakkert som deres særpregete musikalske univers.
| 1
|
301776
|
Denne norsk-svenske duoen har skrevet for verdensstjerner
Like fullt er Ask Embla noe polert skit.
ALBUM:
Sammen og hver for seg har norske Ina Wroldsen Ellwood og islandsk-svenske Arnthor Birgisson levert låter til flere av verdens største popnavn de siste årene.
(Wroldsen er også en av tre bak Adeléns MGP-slager «Bombo».)
Det er gøy.
Dessverre opererer de innenfor et skikkelig kjipt segment, også på egen hånd:
På «Northern Light» går det i generisk dancepop og mer eller mindre urbane ropesynthballader.
Hit-håndverkere
Musikken har en gjennomført innpakning av sin tid, og det er lite å innvende på hit-i-2013-håndverket i singlene «I Fell In Love» og «Cry Baby».
Det hjelper bare så lite når det låter skrekkelig.
Tunge, stikkende synther pøser på over beats som er så flate at de snur seg i grava, det hele toppet med skarp kraftvokal.
Rope-vokal
Wroldsen kan jo synge, men gjør det ropende og anstrengt, og som så mange hardtarbeidende flinkiser prøver hun litt for mye.
Men langt verre er det når «finessene» overlates til stygg autotuning («Crashing Down», blant annet).
Melodiene i roligere «Wires» og nevnte «September» viser at Ask Embla også kan treffe noe fint.
Med en mykere produksjon og mer elegant vokal hadde vi vært der, men da hadde nok andre krefter måttet til.
| 0
|
301777
|
Praktfullt, men pompøst
Det var kanskje idet dinosaurene viste seg «The Tree of Life» bikket over.
FILM:
Og der var årets mest splittende film under Filmfestivalen i Cannes et faktum.
«The Tree of Life», den manisk etterlengtede og lenge utsatte filmen til Terrence Malick («Badlands», «The Thin Red Line»), ble etter første visning møtt med høy buing og entusiastisk applaus.
Twittrerne etterpå vekslet mellom å beskrive tennisballstore klumper i halsen og forlange de siste 140 minutter av livet tilbake, med renter.
Som Job
«The Tree of Life» er en brontosaurus av en film der enorme verdensromslerreter av meteorer og planeter veksler med panoramaer av jordiske fjell og fossefall, oftere enn ikke satt til sakrale soprantriller på volum elleve.
Midt oppi denne symbolorgien snapper historien om en navnløs amerikansk femtitallsfamilie etter pusten.
Brad Pitt er en pater familias av den gamle skolen som skal lære de tre sønnene å bli harde.
Jessica Chastain er den mykere moren, som klamrer seg til en religiøsitet som det skal bli stadig vanskeligere å holde på når en av sønnene dør.
Det handler om Livet, med stor L, om de veldige krefter som starter, styrer og utslukker det.
Og om forsøkene på å holde fast ved troen på en mening med det hele og en god fremtid når alt du er glad i tas fra deg like enkelt som det gis.
«Jobs bok» er en uttalt referanse.
Med dinosaurer
Stundom skildres dette med stor kraft.
Både foreldre og barn, særlig den ene sønnen, han med det vanskeligste sinnet, strever for å leve et godt liv, men i kosmisk sammenheng er de nesten latterlig små og skjøre.
Ingen filmer gresstrå duvende i brisen som Terrence Malick.
Mange av naturbildene, de som ikke bikker over i stjernedrysset saturnmasturbasjon, er strålende vakre.
Malick finner også noe nydelig og komplekst i det kvadratiske, litt tunge ansiktet til Brad Pitt, og ikke minst i barna.
Jessica Chastain ser ut som om hun er konstant på gråten.
Sean Penn, som stikker innom og sier hei i rollen som den vriene sønnen som voksen, er overflødig.
Det er også dinosaurene — ja, dinosaurene — som stikker sine dataanimerte hoder inn i bildet etter en halvtimes tid.
Og minst tre av de hylende lacrimosa?ene på soundtracket.
Kristendomskitsch
For Malick vil for mye.
Og han tenker for lite.
«The Tree of Life» er for svær for ham, for svulstig, for full av sorgtunge voiceovers og generell Donner und Blitzen.
Dens langtrukne sekvensene av naturgyteri og slo-mo-skildringer av jordens veldige prosesser har på et punkt tilsynelatende ikke annet å si enn at vi er alle forbundet, at planeten er blitt til og skal bli borte slik mennesker har, og skal, og er ikke det utrolig, dere.
De blir fort anmassende.
En religiøsitet som er vanskelig å svelge gjennomrisler alt.
Å ta opp troskriser med slikt alvor som dette, er uvanlig i dag og ville oppleves som mer kjærkomment om det ble gjort mer følsomt.
Men «The Tree of Life» kulminerer i uforfalsket kristendomskitsch, der kameraet farer gjennom skyene og solstrålene skinner gjennom dem, og alle vi har møtt står barbent og føler i fjæra i et forsoningstungt etterliv.
Det er en dvask og klam og kløefremkallende slutt på en film, for ikke å snakke om på en eksistens.
Om det er slik det viser seg å være på slutten når jeg en gang går ut av tiden, kommer jeg til å bue litt, jeg med.
| 0
|
301778
|
Tunge trinn
Energiske dansere misbrukes av et slitent konsept i «Step Up:
All In (3D)»
FILM:
Det er bare påskudd, alt sammen.
Det som finnes av fortelling i «Step Up:
All In (3D)», er bare en tråd for å komme seg fra den ene dansen til den neste.
Men tråden er tynn og flisete, og dansingen har vært bedre før.
Danserne som fyller rollelisten, er unike i sin stil og energiske og entusiastiske i uttrykket.
Men konseptet kjenner på melkesyren.
Dette er den femte «Step Up»-filmen, og det merkes.
Ny gjeng
Utgangspunktet er forsåvidt empatisk.
Det dreier seg om hvor vanskelig det er å leve som danser, med få jobber, lite penger og auditions med ubegripelige krav.
Sean (Ryan Guzman) har flyttet fra Miami til LA med crewet sitt, men slitet for den daglige foccaccia gjør at de andre kaster inn håndkleet og reiser hjem igjen.
Sean må samle en ny gjeng for å delta i en dansekonkurranse med lukrative premier, der han må beseire både den museaktige erkefienden Jasper (Stev-O Jones) og sine gamle venner.
Jammen møter han ikke en jente også.
Stive replikker
Relasjonene er banale, reality-satiren platt, skuespillet flatt og replikkene stivbente.
Nå som i forrige film er det underlig at ikke den dansende ingeniørspiren Moose (Adam G.
Sevani) får en større rolle, istedet for de uttrykksløse hovedpersonene.
Men et større problem er det at også de som kjøper kinobillett på grunn av kroppsspråket snarere enn talespråket, kan komme til å bli skuffet.
Først i de store finalenumrene sitter koreografien som den skal.
Før den tid tyr koreografene for mye til små, intrikate bevegelser og individuelle volter, snarere enn de større, hardere bevegelsene og kaleidoskopiske mønstrene som gjør seg best på film.
Unike dansere
Det er ingenting å si på dansingen til den enkelte, og følgere av danse-realityshowet «So You Think You Can Dance» kan glede seg over gjensynet med noen av de mest karismatiske deltagerne derfra.
Det er alltid flott å se når noen har lagt ned kolossale mengder tid og kreativitet på å få kroppen til å finne et nytt og uforlignelig uttrykk.
Når «Step Up:
All In (3D)» likevel føles intetsigende, har det mer å gjøre med filmskaperne, som synes å bare ville lage en trett omdreining til snarere enn å gå, vel, all in.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.