id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
301780
|
Blodig alvor na na na na na
«The Twilight Saga - Breaking Dawn Part 1» bærer humørløsheten som et adelsmerke.
FILM:
Det spørs om det ikke skyldes den eggende duften av flere solgte kinobilletter snarere enn noe idealistisk ønske om å være tro mot en forfatters visjon.
Men hva grunnen enn er, har altså produsentene av «Twilight»-filmene, som produsentene av «Harry Potter»-filmene før dem, bestemt seg for å brekke opp bokserienes siste bind i to filmer og ikke én.
I begge tilfeller er nest siste opus i rekken blitt en intetsigende transportetappe.
«The Twilight Saga - Breaking Dawn Part 1» er ikke i nærheten av å ha nok plott til å fylle sine tilmålte to timer, men gjør sitt ytterste på musikk- og effektsiden for å overbevise deg om at dette er stor dramatikk og blodig alvor.
Det siste har de på en måte rett i, i alle fall det med blodet.
Gravalvor
«Breaking Dawn Part 1» begynner med bryllupet til vampyren Edward (Robert Pattinson) og mennesket Bella (Kristen Stewart), som har gått gjennom et pent knippe prøvelser for å få hverandre.
Men tror du alle hjerter gleder seg?
Å nei.
I «Twilight»-universet, som har båret sin blytunge humørløshet som et adelsmerke siden første scene, er det ikke tillatt å sette opp et trett smil i mer enn halvannet sekund før gravalvoret igjen kommer sigende.
Edward bekymrer seg fremdeles for at han skal kunne skade sin kjære.
Varulven Jacob (Taylor Lautner) kommer fremdeles med halvkvedede kjærlighetserklæringer overfor Bella og hvesende trusler overfor Edward.
De gjør akkurat det de har gjort i tre filmer allerede, og siden det i øyeblikket ikke er noen ytre fiende som truer, består spenningen i første time av «Breaking Dawn Part 1» hovedsaklig av å se rynkene mellom øynene til hovedpersonene bli noe dypere.
I andre halvdel stiger actionnivået betraktelig, uten at det gjør saken noe bedre.
Horrorgrøt
Det er fire bøker i Stephenie Meyers bokserie om Bella og Edward.
Den første, «Evighetens kyss», er en helt ålreit high school-romanse med gotiske undertoner og godt driv.
Deretter blir serien mer og mer pompøs og mer og mer virkelighetsfjern til det topper seg med nygifte Bellas graviditet i siste bok.
Ingen vet om det vil komme et skrømt ut av en vampyr/menneske-forening, og i bok og film bikker fortellingen over i en absurd horrorgrøt der Bellas unaturlig svulmende mage og bivånernes skrekkslagne ansikter skildres i utmalt detalj.
Det er i denne delen av filmen de som ikke regner seg blant fansen vil kvele ukontrollerte knis og de som regner seg blant dem vil kaste irriterte blikk til siden.
Dårlig spilt
«Breaking Dawn Part 1» er også en påminnelse om to vedvarende svakheter ved «Twilight»-filmene.
For det første er Bellas grunnleggende passivitet problematisk på flere plan.
Etter å ha tilbrakt tre filmer med å bli reddet fra fare, tilbringer hun nå den fjerde med å bli båret over dørterskler og opp på operasjonsbordet.
Det er ingenting i veien med å sverme for litt gammeldags oppvartning, men det oppleves ikke som noe sunnhetstegn at Bella knapt er initiativtager til noe av det som skjer i livet hennes.
For det andre er filmene fylt av til dels ubegripelig dårlige skuespillere, særlig i birollene.
Både Edwards vampyrfamilie og Jacobs varulvflokk står som forstenet i unaturlige positurer og griner såvidt på munnen når de skal uttrykke følelser.
«Breaking Dawn Part 1» føles tidvis som et mausoleum.
Noen små, søte, normale minutter kommer når en nervøs Bella forbereder seg på å ha sex med Edward for første gang.
Da føles hun som et menneske, med sin andel klønete alminnelighet.
Det burde «Twilight»-filmene hatt langt mer av.
| 0
|
301781
|
Langt fra et sjansespill
«Last Chance Harvey» er en konvensjonell kjærlighetshistorie som utspiller seg innenfor trygge rammer.
FILM:
På andre siden av Atlanteren, i London, bruker Kate Walker (Emma Thompson) dagene på å småkrangle med sin presenile mor og fordype seg i egen tristesse over å være femti og singel.
Selvfølgelig fører tilfeldighetene dem sammen.
Og selvfølgelig blomstrer kjærligheten.
Spar i gamle bed «Last Chance Harvey» spar i gamle bed på leting etter friske skudd.
Den finner få.
Filmen slår aldri ut i full blomst og oppleves i stedet som en litt for trygg, litt for oppskriftsmessig affære.
Med en bitte liten vri.
Den har skuespillere over femti og sytti i de bærende rollene.
Nødvendig sårhet
Problemet er at historien glir for lettvint framover, anført av i overkant for stemningsskapende musikk, og at de virkelige emosjonelle øyeblikkene uteblir.
De fineste sekvensene er mellom Harvey og hans datter.
Her øyner vi en bit av den type sårhet filmen hadde trengt mer av.
At regissør Joel Hopkins ikke fokuserer mer på denne vonde relasjonen, framhever det faktum at han er blindet av målet, å proklamere at i dag snart er i morgen, og at kjærligheten aldri er for sein å oppleve.
Selv for dem som har prøvd et ekteskap.
Eller tre.
Feil kjemi Emma Thompson er god i sin rolle.
Hun er skjør nok til at vi tror hun er blitt såret noen ganger.
Også Hoffman veit å skape såre scener.
Problemet oppstår dem imellom.
Kjemien stemmer ikke.
Det er rett og slett vanskelig å tro på at 50 år gamle Thompson faller for 72 år gamle Hoffman – som er en merkelig cast til denne filmen.
«Last Chance Harvey» byr på lite nytt innenfor sjangeren.
Filmen er ikke dårlig, men banal.
Og akkurat det skaper ikke drømmer om friske, uventede romanser, dessverre.
| 0
|
301784
|
Svart-hvitt
«Barnepiken» er en halvgod film som likevel krever lommetørkle.
FILM:
Det finnes ulike målestokker for hvorvidt en film er god.
La meg nevne noen av de enkleste.
En komedie er på høyden hvis du ler x antall ganger.
En thriller er verdt billetten hvis du blir sittende ytterst på setet.
Når det gjelder sentimentale drama, vil det være naturlig å måle kvaliteten ut fra hvor ofte du må tørke tåren som har lagt seg i øyekroken.
Jeg er likevel usikker på om denne regelen gjelder for raserelaterte sørstatsdramaer som foregår på 60-tallet.
Mange av oss har en nesten pavlovsk reaksjon når vi utsettes for denne type massasje av vår høyt verdsatte rettferdighetssans.
Selv får jeg klump i halsen bare av å høre Martin Luther King si «I have a dream».
Jeg er derfor et enkelt offer, men det har skjedd såpass mange ganger — i TV-sofa og kinosal — at jeg rekker å bli klar over min egen svakhet i samme øyeblikk som tårene perses, som det heter.
Resultatet er at jeg sitter der og blir rørt av «Barnepiken», samtidig som jeg tenker at dette er ikke en særlig bra film.
Bestselger
Kathryn Stocketts debutroman fra 2009, som filmen bygger på, er solgt i over fem millioner eksemplarer og filmen har vært sommerens store overraskelse på amerikanske kinoer, i hvert fall for oss som ikke vet hva tusener av lesesirkler sysler med i det stille.
Vi befinner oss i Jackson, Mississippi på begynnelsen av 60-tallet, der svarte hushjelper oppdrar hvite kvinners barn, samtidig som de nektes å benytte familiens toalett.
Vi følger spesielt to hushjelper, Aibileen Clark (Viola Davis) og Minny Jackson (Octavia Spencer) og deres forhold til familiene de er i tjeneste hos.
Filmens hvite heltinne er Eugenia «Skeeter» Phelan (Emma Stone), nyutdannet, singel og med en drøm om å bli journalist og forfatter.
Skeeter ønsker å skrive en intervjubok der svarte hushjelper snakker om sine liv.
Stepford Wives
Filmen byr på mye godt skuespill, men dette kombineres dessverre med en karikering av «skurkene», særlig de hvite småbarnsfruene, som enten er ondsinnete ledertyper (Bryce Dallas Howard) eller lettpåvirkelige hønsehjerner som ikke kan passe sine egne barn.
Verden er mer komplisert enn dette, også i rasedelte Mississippi.
Dette er en film som handler mer om psykiske enn fysiske sider ved undertrykking, men da bør det psykologiske være mer troverdig enn det er her.
Det hjelper heller ikke at filmen har komiske innslag som ville passet bedre i «Jackass» eller en av Eddie Murphys mer forglemmelige komedier.
| 0
|
301785
|
«De pene tingene i livet trenger å være litt stygge de også»
Crystal Castles går løs på Satans synthsymfoni.
ALBUM:
Crystal Castles satte elektropunkklørne sine rett i den musikalske tidsånden da de ga ut den aggressive, men melodisterke debutplata «Crystal Castles» i 2008.
Selv om de ankret opp i kjølvannet av Ed Banger og Justices gjenoppdagelse av forvrengt synthlyd, føltes Crystal Castles-debuten som et friskt pust i en ellers opptråkka sjanger.
Paranoia Derfor er det gledelig å se at vokalist Alice Glass og rytmesmed Ethan Kath har tatt et aldri så lite steg til siden når de nå skal følge opp debutsuksessen.
Der debutplata opplevdes som å være fanget inni en Atari-maskin med kroppen sprengfull av GHB, ser det ut som at den kanadiske duoen har byttet bort litt av den primale aggressiviteten til fordel for et mer hjemsøkende og marerittaktig lydbilde på «Crystal Castles II».
Diskomonster
Det er fremdeles like hypnotiserende - men siden sist har det i tillegg lagt seg et tjukt lag av desperasjon og paranoia utenpå Ethan Kaths analoge synthgnikking.
De malende beatsa er kjørt gjennom John Carpenters skrekkfilmfilter, og festlighetene flyttes fra strobelysfylte kjellerklubber til Killer BOBs hjemmealenefest i The Black Lodge.
Crystal Castles har vel aldri laget musikk for det kommersielle dansegulvet, men gjennom den tilgrisa italodisko-låta «Celestica» har de skapt seg et lite diskomonster av en låt.
For hvem hadde vel trodd at Alice Glass kunne synge så rent, pent og Sally Shapirosk, når hun i neste øyeblikk snerrer fra bunnen av døpefonten i den technotunge ravelåta «Baptism»?
Satans spilledåse
På resten av plata klippes og limes det heftig i vokalsporet, og i flere tilfeller - som på kirkeorgelelektroniske «Violent Dreams» - er Glass' stemme så herlig Fever Ray-fremmedgjort at den fungerer mer som et instrument enn som vokal.
Og når det på det monstrøse avslutningssporet «I
Am Made of Chalk» høres ut som at det er Satans spilledåse Kath sitter og skrur på, beviser det bare at de pene tingene i livet trenger å være litt stygge de også.
| 1
|
301788
|
Stø kurs gjennom tett jungel av ideer
Dirty Projectors er langt mer tilgjengelig enn før.
ALBUM:
Mangt et musikkhjerte lot seg begeistre av Dirty Projectors og deres «Bitte Orca» i 2009.
Bandets syvende albumtiltak - «Swing Lo Magellan» - har beholdt den selsomme krysningen av sans for klassiske komposisjonsprinsipper innenfor rammene av nerdete lofi-indie.
Den er likevel langt mer tilgjengelig til sinns enn sine forgjengere.
Estetikken til likesinnede Vampire Weekend duver i luften, det klimpres, klappes og indie-croones til punkt og prikke etter den college-utdannede pophåndboka.
Det ukonvensjonelle har godt med tumleplass, som på den lille genistreken «Gun Has No Trigger» med sin sløye funkbass og forløsende kirkekorharmonier.
I sin egen oppdagelsesferd langs popkartet unngår Dirty Projectors på snedig vis å ramle i kakafonifella, og returnerer i stedet triumferende hjem med en sjeldent godt sammensatt idémyldring i ryggsekken.
| 1
|
301789
|
Motløs ungdom
«Abduction» skyver amerikanske tenåringers fremste kompleksleverandører forrest på lerretet.
Der har de ingenting å gjøre.
FILM:
Regissør John Singleton er langt hjemmefra nå.
Auteuren som ble Oscar-nominert for debutfilmen «Boyz n the Hood» fra 1991 har forlatt de strevende unge afroamerikanerne i Los Angeles' fattigstrøk til fordel for blankskrubbede tenåringer i store forstadshus - nærmere bestemt Taylor Lautner og Lily Collins.
De to har vært årsak til og leverandør av de fleste av amerikanske jevnaldrendes komplekser det siste året.
Dessverre for dem og oss har de forsvinnende få karaktertrekk og null kjemi seg imellom.
Viser overkroppen
«Twilight»-hunken Lautner har årevis med kampsporttrening på høyt nivå bak seg.
Han har en letthet og styrke i kroppen som gjør ham velegnet som ung actionhelt, og før fem minutter av «Abduction» har gått har han fått første anledning til å vise overkroppen som de nylig seksuelt oppvåknede pikelillene i publikum har betalt gode penger for å se.
Over nakken er han omtrent like uttrykksfull som en vedkubbe.
Bleknebb
Han er likevel et veritabelt Munch-maleri ved siden av den bleknebbede Collins.
Hennes eneste funksjon i filmen er å løpe litt saktere enn Taylor gjennom krattskogen, slik at han med jevne mellomrom må snu og hente henne og leie henne med seg - selv om han strengt tatt er i en situasjon der han burde komme seg unna så fort som mulig.
Han har nemlig både CIA og en gruppe østeuropeere med sorte skinnjakker og illevarslende oppsyn i hælene.
De store forstadshusene er nemlig ikke så fredelige som de først virker.
Og det er etter at han oppdager barnebildet av seg selv på en «Savnede personer»-nettside, og innser at de påfallende veltrente foreldrene kanskje ikke er foreldrene hans likevel, Taylor må ta bena på nakken.
Utroverdig forelskelse
Singleton vet hva han gjør med polerte underholdningsmaskiner som «Abduction».
Noe så oppløftende som originalitet er ikke å spore noe sted, men regien er stødig, og rytmen er rask og drivende, med passelige intervaller mellom de velkoreograferte nærkampene.
Jason Isaacs, Maria Bello, Sigourney Weaver og Alfred Molina er helt nødvendig ballast til den fjærlette fortellingen i sine biroller.
Men det kompenserer ikke helt for at all dampen går ut av «Abduction» hver gang kamera svinger tilbake til de anonyme ungkjeene i sentrum og den gryende og komplett utroverdige forelskelsen dem imellom.
Jo, og en annen pussighet:
Du kan tydeligvis lage en film ved navn «Abduction» som ikke på noe tidspunkt inneholder en kidnapping.
| 0
|
301790
|
Anmeldelse:Anja Dahle Øverbyes debut-tegneserie er overveldende imponerende
Skildrer ungdommens råskap.
ANMELDELSE:
Historien i Anja Dahle Øverbyes debuttegneserie begynner allerede på forsiden.
De to venninnene Anne og Mariell står med ryggen til, men ser seg over skulderen og direkte på leseren med et hånlig blikk.
Det er en situasjon man instinktivt kjenner igjen, og leseren blir på effektivt vis satt i den utstøttes posisjon.
Det blir klart at ingen slipper unna, og det gjør man virkelig ikke i «Hundedagar» en tegneserie som skildrer oppvekst, rivalisering og kampen for å passe inn på en unikt ærlig og presis måte.
Bygdejenter
Bygdejenter
I vare blyanttegninger viser Øverbye oss også vestlandslandskapet som omhegner fortellingen, ferje, fjell og hav blir en naturlig ramme og blir også et bilde på den litt isolerte situasjonen jentene befinner seg i.
Det er ikke mange å være venner med her, og da er det ekstra viktig å bli godtatt.
Når Mariell begynner å henge med den litt eldre Karianne begynner problemene for Annes del.
De to nye bestevennene begynner å erte henne, holder henne utenfor, og plager henne når de er så «snille» å være sammen med henne.
Men vennskap kan være flyktige, pendelen snur fort i disse årene og etter en stund befinner Anne seg i en bedre posisjon, men har hun lært noe av å bli ertet?
« Tittel »
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788292226568
Kjøp boken hos ARK
Kampen for tilværelsen
Kampen for tilværelsen
Forfatteren har skildrer alt dette med en slående ærlighet og lite effektmakeri.
Jeg tror alle vil kjenne igjen episoder fra barndomsårene i denne boka, den tar vennskap og utenforskap på kornet, uten at det blir alt for direkte eller moralistisk.
At Øverbye heller ikke skisserer opp et sorthvitt bilde, men skriver inn en rekke nyanser i de gråmelerte sidene gjør at historien blir enda sterkere.
Moden debutant
Moden debutant
Når Anne i en rute uten tekst løper i 4H-skjorta si til Mariells hus er det som å bli satt rett tilbake til de lykkelige stundene man opplevde som liten da alt stemte og alt vondt var glemt.
Den litt keitete tolvåringskroppen er her også presist og rørende fanget av Øverbyes blyant.
Eget uttrykk
Eget uttrykk
Alt i alt er dette derimot overveldende imponerende, og jeg klarte ikke å legge fra meg boka da jeg egentlig bare skulle bla litt og helst burde gjort noe helt annet.
Nå har jeg lest den fire ganger og det blir ikke siste gang, historien er kompleks samtidig som den er allmenn og både barn og voksne har noe å lære, og også skjemmes over, når vi leser «Hundedagar».
For ingen går fri for vennekampens tyranni i disse årene og Øverbye har klart å fange alt dette på den mest rørende, og minst moraliserende, måten.
| 1
|
301791
|
Når musikk er best på tv
«Hver gang vi møtes» er mindre verdt uten bilder og prat.
ALBUM:
Man skal være bra grinete for ikke å anerkjenne de åpenbare kvalitetene i tv-konseptet «Hver gang vi møtes» på TV.2.
Programserien er mange ting:
En optimalisering av det intime, «gode samtalen»-kjendisskravleformat, type «Skavlan».
En forfriskende og musikalsk oppdatering av «realityaktig» musikk-tv, befriende ikke-idolsk i ånd og utførelse.
Dernest begavet casting — høydepunktet er Vinni-programmet, hvor rusbefengt bad boy ble klok svigermorsdrøm i løpet av lørdagstacoen.
Og: tidvis gode, mildt overrumplende musikkopplevelser.
Lun, norsk kos, varme, raushet og hjertelighet, alt i tråd med bredt aksepterte premisser for hva lørdagsunderholdning skal være.
Når føleriet blir borte Alt dette på skjermen altså.
«Hver gang vi møtes» som isolerte musikkopplevelser, eller som her i et kuratert albumformat, mister mye av interessen i det føleriet fra skjermen er borte.
For hva er det egentlig som er storheten i Halvdan Sivertsens nedpå country/viseversjon av Vinnis «Lonesome Traveller»?
Jo, det er når kameraet zoomer inn på Vinni når han kjemper rørt mot den store klumpen i halsen mens han bivåner Sivertsens solide, norskspråklige tolkningshåndverk.
Bildene er en helt vesentlig del av denne musikkopplevelsen; iscenesettelsen, dramaturgien, klippingen og musikken er et uatskillelig hele.
Få sanger vil leve lenge Man skal igjen være bra grinete for å synes dette rent musikalsk er genuint makkverk, selv om programmets dominans på hit- og nedlastingslister i øyeblikket utgjør et «demokratisk problem» for resten av Musikk-Norge.
Artistene i programmet er generelt dyktige (Sivertsen har vært gjennomgående imponerende) på å tilføre egen artistisk personlighet hver gang de møter en ny coverlåt.
Men samtidig er det neppe mange av disse sangene som har noe potensielt langt liv foran seg utenfor dagens aktualitetssfære.
Vinnis versjon av «Sommerfuggel i vinterland» er allerede en ihjelspilt slager.
Det er også påfallende å se hvordan programmets karriereoutsider Elvira Nikolaisen har tatt noen av seriens mest delikate tolkningsvalg, eksemplifisert med den svale latinosoulen i «Barcelona».
Masseprodusert souvenir «Hver gang vi møtes»-albumet vil aldri kunne bli noe annet enn et postkort eller en souvenir fra den personlige opplevelsen hver enkelt har hatt med denne musikken i sofaen på lørdagskveld.
Og som alltid: en masseprodusert miniatyr vil aldri kunne erstatte opplevelsen av å være der.
| 0
|
301792
|
Kaos er stikkordet
Dette er en film for svært eksentriske barn eller svært nostalgiske voksne.
|||FILM:
Ja, ja, ja.
Jeg skjønner at det var frustrerende å være liten på syttitallet, og være tvunget til å leke med små, stive plastikkfigurer og bare kunne drømme om hvordan det ville være å se dem bevege seg.
Jeg skjønner at det må ha virket som en genial idé å lage spillefilm av barndommens lekeverden, i alle fall på det hasjtunge nachspielet der Stéphane Aubier og Vincent Patar, regissører og manusforfattere, antagelig befant seg da tanken først slo dem.
Men «Kaos i landsbyen» er mest av alt en påminnelse om hvorfor åtteåringer ikke bør lage film.
Ikke om de er voksne engang.
Stakkato Aubier og Patar setter sammen et utvalg plastleker i forskjellige størrelser og fra forskjellige fantasiverdener, en cowboy, en indianer, en hest og et bondepar, og lar dem ferdes i en verden som består dels av dukkemøbler og dels av kopper og tannkremtuber i menneskestørrelse som erstatter dukkemøblene de ikke har.
I dette landskapet drar figurene ut på et eventyr som virker stakkato og improvisert, som en virkelig barnelek, bare med noen psykedeliske scener og noen rimelig ikke-barnlige referanser til fyll og slåssing lagt inn.
Dette er en film for svært eksentriske barn eller svært nostalgiske voksne.
Stor ståhei
Ingen kan beskylde Aubier og Patar for ikke å være originale.
Interiørene hjemme hos dukkene har en shabbychic vintagecoolness ved seg, og noen av de surrealistiske morsomhetene er forbausende treffsikre.
Men den særegne teknikken, som forsøker å bevare stivheten i kroppene og ansiktene til figurene samtidig som de skal gå og løpe, blir flimrete og slitsomme.
De masete norske stemmene er med på å skape en følelse av stor ståhei for ingenting.
«Kaos i landsbyen» klarer å være stressende og søvndyssende samtidig.
Dét trodde jeg strengt tatt ikke var mulig.
| 0
|
301793
|
Like solide som imiterte marmorsøyler av plastikk
Joe Cocker sliter med elendige låter.
|||ALBUM:
Joe Cocker (66) gir seg sannelig ikke så lett.
På den forrige plata, «Hymn for my Soul» (2007), tolket han kjente låter på sin egen måte, godt hjulpet av en finstemt musiker som Greg Leisz.
Det var jo slik Cocker i og for seg startet sin karriere, med «With a Little Help from my Friends».
Her er materialet nytt, dels spesialskrevet, blant andre av arrangør og produsent Mark Serletic.
Likevel virker alt kjent.
Hvorfor?
Fordi de imiterer en slags pompøs, patetisk 80-talls stil, en form for kraftballader, svulmende backet og ispedd ytterst banale gitarsoloer og fylt med romklang, kor og voldsomme refrenger som Cocker kan lene seg mot.
Men de er like solide som imiterte marmorsøyler av plastikk.
Det eneste imponerende er hvor alvorlig Cocker klarer å ta de klisjéfylte tekstene.
Det høres faktisk ut som om han tror på dem.
Det er godt gjort.
| 0
|
301794
|
Trenger ikke en flåsete dansekonkurranse
Marit Larsen spenner bein på kommersnorge på sin tredje plate.
ALBUM:
Marit Larsen trenger ikke en flåsete dansekonkurranse eller firestjerners middag for å vise seg frem — herregud, hun trenger neppe Skavlan engang.
Tredje soloalbum ut fra Larsen spenner et gjennomført talentfullt ben på store deler av dem som påfører seg varige senskader i kampen om rampelys og pengesekk i det kommersielle musikknorge.
Med «Spark» - viser Larsen nok en gang fram låtskrivertalentet vi for lengst vet det står respekt av.
Varemerkene er der alle sammen — frynsingsfremkallende akkordvendinger og enkle men utsøkte melodier, løftet fram i lyset av raffinerte arrangementer, og hennes mest distinkte virkemiddel, stemmen hennes.
Fortsatt varsom og uskyldig, men også en anelse mer moden.
Som før finner Larsen sitt tematiske hovedanliggende i kjærligheten.
Altoppslukende, uoverkommelig, vakker og brutal kjærelighet.
Og sånn sett biter «Spark» seg selv noe i halen — det hadde vært interessant å høre Larsen ta flere tematiske sjanser — uten dermed sagt at tekstene på «Spark» er dårlige av den grunn.
Derimot er de nok avhengige av hennes melodiske gudegave for å fungere så godt som de faktisk gjør.
Albumtittelen referer ifølge Larsen selv til de små øyeblikkene i livene våre som forandrer alt.
Underveis formidles flere sterke glimt hvor en slik scenografi står klart for øyet.
De kommer i form av årets beste refreng på «Last Night», Dolly Parton-flørten i «I Can?t Love You Anymore» og talentknutepunktet «Me and the Highway», hvor temposkiftene og akkordprogresjonene er en sann drøm av varm vestkystpop.
Alt formidlet med overbevisning og denne mer nylig tillagte countrysnerten i stemmen hennes.
«Spark» fremstår som et meget personlig album, skrevet og fremført av en helstøpt popkomponist og musiker som blottstiller usikkerhetene sine i rammen av bunnsolid musikalsk trygghet.
Sammen med produsent Kåre Christoffer Vestrheim har Marit Larsen laget et kvalitetskresent album som tilsynelatende enkelt ivaretar både en kommersiell og kunstnerisk appell.
Så enkelt kan det altså gjøres — med rått, renskåret talent.
| 1
|
301796
|
For lite gasolin, Kim!
Kim Larsen har vært nesten aleine i studio.
|||
ALBUM:
«Kom igen», sang Kim Larsen (64) da dronning Margrethe av Danmark feiret 70-årsdagen sin i forrige uke.
Det er ikke så underlig, den tidligere Gasolin'-sjefen nyter vel omtrent samme status som Åge Aleksandersen gjør i Norge.
Så kom igjen, Kim, vis oss hva du er god for i 2010!
Mange nordmenns favorittdanske har plassert bandet Kjukken på sidelinja og gått i studio nesten aleine, og ut kommer ei hyggeplate med noen gode låter og (altfor) mange helt på det jevne.
Det åpner riktignok meget bra, med den akustiske og flanerende «Udenfor døren» («det er ingen kære mor for lille Søren / når man havner udenfor døren»!).
Men i stedet for å fortsette i dette gode sporet, tar han en retning der det meste ender opp med å likne på hverandre.
«Blå lanterne» fungerer bra med sine strykere, «Stud poker» er både fengende og slepen på en kul måte og singelen «Næ, næ, næ» er heller ikke borte.
Men jeg mistenker at Oslo er nevnt i teksten utelukkende fordi det rimer på oss to.
Noe er bare anmassende og direkte dårlig, særlig mot slutten av plata, mens mye er til å leve med.
Men det er langt igjen til Larsens beste øyeblikk.
Kim Larsen innleder en lengre norgesturne på Sentrum Scene i Oslo 9. juni.
| 0
|
301799
|
Gidder ikke fornye seg
Raplegendene Beastie Boys ser ikke noe behov for å følge med i tiden, men det er helt OK.
ALBUM:
Man skal ikke beskylde New Yorks raplegender, Beastie Boys, for å være nevneverdig produktive eller spesielt innovative på sine eldre dager.
Når det gjelder det siste, så er det mer et korrekt karrieresteg enn en hemsko.
Har man allerede skapt en nisje, er det lov til å bli værende der —så lenger man leverer bra varer.
AC/DC får være AC/DC og det samme kan man si om Beastie Boys.
Det er syv år siden sist Mike D, MCA og Ad-Rock laget ny plate, den gangen var de en tanke slappe i sessen, nå er formen meget bedre.
Som indikert over, er ikke viljen til å spjære nye sømmer påtrengende, men det er en godmodig og befriende stemning her som blir mer og mer åpenbar for hvert spinn.
Det handler om ikke å følge med i tiden, men å skru sin lett pønka rockehiphop sammen på sitt sedvanlige kantete og obsternasige vis.
Det spraker i gitarer og bobler i underlige lyder, mens trekløveret går insisterende til verks.
«Ok» er klassisk Beastie med en oppkjeftet beat og underfundige melodilinjer, mens Santigold-gjestende «Don't Play No Game I Can't Win» varter opp med smektende og sommerlette reggae-rytmer.
«Say It» buldrer avgårde med funky basslinjer og febersyke gitarriff slik vi lærte å kjenne dem på «Intergalactic».
Mest for fansen, men det holder lenge i denne runden.
| 1
|
301801
|
Samtida ignorerte dem, men ingen skjønner hvorfor
Big Star setter varige spor i sjelen.
|||
BOKS:
Innflytelsesrikt band, blablabla, R.E.M. og The Replacements og Teenage Fanclub, blablabla...
Jo da, Big Star er et av disse klassiske kultbandtilfellene hvor samtida ignorerte dem og ettertiden ikke begriper hvorfor.
Men alle som har hørt mer enn et kvarter med Big Star (det er fortsatt langt færre enn man skulle tro) får varige spor i sin musikalske sjel.
Men hvorfor?
Da havner vi raskt over i alkymibransjen.
Big Star med Chris Bell og Alex Chilton i spissen gjorde ikke stort annet enn de fleste andre band — de blandet det de likte, og låter for så vidt som summen av sine innflytelser:
Beatles, Byrds, sørstatssoul, countryrock og noe folk for å forenkle veldig.
Og det ble gull ut av det.
Vesentlig her er hvordan de tilsatte musikken distinkte kjennemerker og enorme mengder personlighet.
Spensten i framføringen, de vakre, men lett riflede vokalharmoniene, hele klangen, helt ned til innstillingene av gitarpedaler og -forsterkere.
Når andre band låter som Big Star, er det nettopp alle disse kjennemerkene og personlighetstingene som kopieres, ikke nødvendigvis musikken i seg selv.
Og det, folkens, er selve kjennetegnet på et virkelig bra band.
Og man må ikke glemme en serie låter fra pophimmelens øverste nivåer, marinert i en desillusjonert romantikk.
Bokssettet «Keep An Eye On The Sky» retter opp alt som har vært stemoderlig ved behandlingen av Big Stars relativt sparsommelige og litt ujevne katalog, og utvider med både uhørt og kjærkomment tilleggsmateriale, deriblant en hel konsert fra 1973 med påfallende glissent oppmøte, men med flere coverlåter, deriblant en helt innlysende og selvfølgelig, men like fullt overraskende versjon av Flying Burrito Brothers' «Hot Burrito #2».
Som tilsatt alle kjennemerkene - ja, det var den spesielle spensten i framføringen, de deilige, vakre, lett riflede vokalharmoniene, hele den enoorme klangen, skapt av spesifikke pedal- og forsterkerinnstillinger - høres 100 prosent ut som en Big Star-låt.
Boksen er med sine outtakes, alternative versjoner og altomfattende utvalg forøvrig (selvsagt inkludert Chris Bells smellvakre solosingle «I Am The Cosmos», nylig covret av Pete Yorn & Scarlett Johansson) er mer enn nok til å holde flammen i gang for alle oss som fortsatt opplever at popmusikk egentlig ikke kan bli bedre enn dette.
| 1
|
301802
|
Girl power er også viktig for indierockens Spice Girls
Warpaint er befriende uhippe.
ALBUM:
Verdens kuleste jenteband akkurat nå spiller noe befriende uhipt som en blandig av psykedelia, grunge, prog og dronete post-rock.
De fire jentene i Warpaint er som et nedstrippa Black Mountain, med tre jentevokalister i stedet for én, badet i den gotiske tidlig-4AD-katalog-estetikken til blant andre Dead Can Dance.
Debutalbumet deres «The Fool» kan derfor på mange måter beskrives som et emosjonelt fyrverkeri i slow motion, hvor låtene «Undertow», «Baby» og «Set Your Hands Down» utgjør den gjeveste saktegående tretrinnsraketten.
Og som indierockens svar på Spice Girls, er selvfølgelig girl power et tilbakevendende tema i Warpaints lyriske univers.
I en bandflora der gode, rendyrka jenteband ikke akkurat kan plukkes hver dag, kan du banne på at Øyafestivalen allerede har vært på tråden.
Ikke bare for å slippe mer mas om kvinnekvotering til sommeren, men også for at Warpaint har gitt ut et av årets beste debutalbum.
| 1
|
301803
|
Musikalsk CONkurs for Madcon
Lager fastfood med prima ingredienser.
ALBUM:
Der det norske rapmiljøet på et tidspunkt først og fremst var opptatt av å «holde det ekte», har holdningen blant den nye generasjonen av hiphop-kids vridd seg stadig mer mot idéen om kommersiell suksess.
Artistprofiler på sosiale medier spyr ut mantraer om selvrealisering, hardt arbeid og misunnelige hatere som inspirerer dem videre mot toppen, og får ofte de unge rapperne til å høres mer ut som markedsbevisste forretningsmenn enn musikere.
Det tidligere latterliggjorte poprap-fenomenet har glidd lenger og lenger inn i den tradisjonelle rapscenen, og i 2013 kan det til tider være vanskelig å skille mellom de en gang så bastante båsene «ekte» og «fake».
Gruppa som har blitt selve legemliggjøringen av fenomenet, er Oslo-duoen Madcon.
De klarte å ta steget opp til mainstreamstatus etter årevis i den norske hiphop-undergrunnen, og i dag har oppnådd tidligere utenkelige bragder på det internasjonale platemarkedet.
Med sin blanding av gammel kred og ny suksesshistorie er de åpenbare idoler for oppadstormende rappere, samtidig som det etablerte hiphop-miljøet gir dem respekt på grunnlag av lang og tro tjeneste, og ikke minst enestående rapferdigheter.
Men etter å ha hørt gjennom duoens sjettealbum, «Icon», er det et spørsmål som må stilles - hvor lenge skal vi egentlig fortsette å kalle Madcon for Norges største rapeventyr?
For selv om gutta også tidligere har lagt seg på en til tider ekstremt kommers linje, tar «Icon» dette til et helt nytt nivå.
Det er rett og slett uutholdelig for et gammelt fan å høre Madcon skvise ut platte og tacky oppskrift-hitlåter på rad og rekke, mens Yosef (muligens landets beste MC) her og der forsøker å holde fast ved en viss rapintegritet.
Den imponerende lista med internasjonale stjernegjester (Kelly Rowland, Snoop Dogg, Estelle) gjør heller ingenting for kvaliteten på produktet, og når man ikke en gang klarer å plassere selveste Rick Ross på en fet låt, er det kanskje bare passende at Miami-bossen setter en strek på sporet, «Bottles» i form av håpløst utdaterte «YOLO - you only live once».
Med fine «Miracle» (gjestet av Roc Nation-sangeren, Range) som eneste bidrag med en viss touch av sjarm og egenart, er «Icon» ikke bare en gigantisk skuffelse, men også et unødvendig steg videre ut i det masseproduserte og kreativitetskvelende hituniverset.
Det samme universet dagens unge, norske rappere tror de er nødt til å begi seg ut i for å oppnå «suksess».
Med flotte «Am I Wrong» beviste unggutta i Envy nylig at en catchy og internasjonalt fengende låt ikke trenger å bygge på den samme, generiske oppskriften som i 2013 forener boyband, reality TV-sangere og nå også rappere verden over.
Jeg skulle ønske at Madcon valgte å gjøre det samme.
| 0
|
301804
|
Anmeldelse:Frimann gjør alt riktig på debuten
Lager musikk «For sånne folk som oss».
ALBUM:
Frimann består av en gjeng på seks fra Oslo, Trondheim og Bergen som har jobbet med en haug med andre musikere før de slo seg sammen i 2011.
De fire åra fram til albumdebuten «For sånne folk som oss» har de brukt på å gi ut et par singler (som ikke er med på plata) og på å spille seg inn.
På norsk
Og de har gjort mye riktig.
For det første:
Trond Helge Johnsen (ak. gitar) synger på morsmålet, gode tekster skrevet i fellesskap av tangentmann og komponist Christian Nystrøm og Ingvar Hovland.
Sistnevnte, i det daglige lærer i Egersund, er en av de mest brukte tekstforfatterne i «norsk på norsk»-segmentet, med Vamp, Lars Martin Myhre og Elle Melle som store oppdragsgivere ved siden av en rekke små «drypp» her og der.
Sjangermessig ligger Frimann i nærheten av nettopp Vamp, Henning Kvitnes og et utmerket (om ikke altfor kjent) band som Groms Plass (fra Narvik).
Fin miks For det andre:
Den musikalske miksen av country, viser og rock er særdeles smakfullt produsert av samme Nystrøm - hovedsakelig akustisk, men med et lite hint av elektrisk råskap.
De to gitaristene Hans Frønes og Anders Hofstad Sørås utfyller hverandre, med sistnevntes steel-gitar som en bonus for countryliebhabere.
Solide Gunnar Sæter (trommer/perkusjon) og Per Harald Ottesen (bass) kompletterer det hele.
Utsøkt produsert
På et album som utmerker seg med ti solide spor, er det likevel fristende å trekke fram særlig tre spor:
Fengende «Barndomsfred», en utsøkt produsert låt som «har alt» et akustisk band kan by på, og mektige, og mer tilbakelente, «Når englene faller» og «Nåde».
| 1
|
301808
|
Denne plata er viktig - men bare i Bergen
Byens egen «superdupergruppe» synger «Evig din for alltid».
ALBUM:
Det burde være en god idé i utgangspunktet:
Apollon Records får nytt liv 30 år etter - og gir ut ei lokalt sammensatt gruppe som synger på bergensk (spilt inn i Duper Studio).
Men det slår meg fort at denne utgivelsen nok er viktigere i Bergen enn noe annet sted.
Platebutikk
Det er bare Bergen som har et forhold til Apollon (visstnok Norges eldste uavhengige plateforretning, og trolig den eneste med bar) og deres plateselskap, som ga ut plater med Elektrisk Regn og Alle Tiders Duster, samt et samlealbum, for 31 år siden.
Første utgivelse på det gjenoppståtte plateselskapet er «Evig din for alltid», inspirert av en Fleksnes-episode fra 1972.
Lokale helter Medlemmene i bandet med samme navn er lokale helter:
Frank Hammersland (Pogo Pops / Popium), Petter Folkedal alias Sergeant Petter, Per Arne «Piddi» Fjeldstad (Pompel & The Pilts) og Harald Frode Unneland (Pompel & The Pilts / Unge Frustrerte Menn / Chocolate Overdose / Savoy).
De synger om «Nygårdsbroen» og Møhlenpris og Kronstadtunnelen og andre ting på bergensk, og det er når det kommer til stykket mest interessant om du er fra Bergen.
John Olav Nilsen Piddis «En god grunn» og «Bedøvelse» minner dessuten veldig - på flere måter - om John Olav Nilsen og Gjengen, og det er ikke nødvendigvis positivt.
Sersjanten på bergensk Stilmessig er «Evig din for alltid» enkel poprock/indierock med enkelte fine detaljer - som produsent Yngve Leidulf Sætres velproposjonerte synth.
Og - det dette albumet mest av alt beviser er at Sergeant Petter bør synge på norsk/bergensk!
Tekstene hans står fram her.
Hans «Herremannfobi», med hissige gitarer, har dessuten et vanvittig trøkk, og er sammen med «Dovenpeis» og Unnelands «Den som venter» høydepunkter på dette albumet.
Hammerslands «Sukkerspinn og lykkehjul» fortjener dessuten positiv omtale, på et album som lider under den ujevnheten som kan oppstå når fire ganske forskjellige artister skal dele både låtskriving og vokal.
| 0
|
301809
|
Hverdag og virvelvinder
«Into The Storm» er best når den går nettopp dit
FILM:
«Into The Storm» er en liten film om en svær storm.
Tornadoen er den egentlige hovedpersonen, og den som utvikler seg mest:
Den går fra å være en «vanlig» filmvirvelvind til å bli en ildsøyle, en liten tornadokvartet, og til sist et bevegelig, koksgrått berg, med sine egne entusiastiske herolder i soundtracket.
Den betraktes dels gjennom vanlige filmlinser, dels gjennom tv-sendinger, og dels gjennom utstyret og mobilkameraene til de som kommer i veien der den splintrer seg frem mot småbyen Singleton:
Lokale tullinger
Et dokumentarfilmteam med en despotisk sjef og en alenemor med dårlig samvittighet, en ungdomsskoleskjønnhet og hennes nervøse beiler, en sønn som tviler på om den hissige faren er glad i ham, en gjeng med lokale tullinger med trehundre YouTube-treff som vil bli nye Jackass.
Sistnevnte er verken frivillig eller ufrivillige morsomme og tanken om at de er på vei til å bli tornadomat plager ingen, aller minst tilskueren.
Det er en hverdagslighet ved «Into The Storm» som har sine sympatiske sider.
Hensikten er åpenbart å skape en følelse av å være der, foran mobilkameraet, sammen med vanlige mennesker som prøver å tenke og handle.
Iblant lykkes det.
Men når hele konseptet går ut på jordnærhet gjennom håndholdte kamera, må det også leve, det som vises frem.
Fysisk spenning
Men tornadotaklerne blir fryktelig flate, planene og prosjektene dere er enkle, frykt og håp artikuleres ved første møte og utvikles i liten grad.
Spenningen virvelvindene skaper blir derfor nesten bare fysisk og praktisk - vil de overleve, og hvordan?
- og uten menneskelig kjerne.
To unntak er et tårevått øyeblikk der to tenåringer tar opp en siste hilsen til foreldrene de bare kan håpe vil nå frem, og en åndeløs scene fra innsiden av tornadoen som, helt mot slutten av historien, skaper en gispende fornemmelse av hvordan noe sånt kan arte seg.
Da gjør det ingenting om han som opplever det, ikke er så sammensatt at det gjør noe.
| 0
|
301810
|
Anmeldelse:Kjartan Fløgstad tilbyr enestående perspektiver og avslører nedrige løgner
Viser seg som en årvåken tenker i ny essaysamling.
«Forfattarar gjer som kjent erfaringar til dei er tjue, og observasjonar etterpå», skriver Kjartan Fløgstad mot slutten av «Etter i saumane».
For et typisk middelklassebarn av postmodernismen er det derfor lett å romantisere, om ikke også å se med misunnelse på Fløgstads mer betydningsfulle bakgrunn:
«Mine eigne erfaringar handlar om smelteverksarbeidarar, midt i arbeidarklassens hundreår, midt i kjerneproletariatet.
Gjennom denne oppveksten har eg første hands kjennskap til ein del av samfunnet få andre i min forfattargenerasjon kjenner til.
Som tidsvitne er eg ein av svært få.
Dess større grunn er det å fortelja om desse røynslene.»
For enkelte kritikere som ikke deler Fløgstads overbevisninger, kan det kanskje være fristende å redusere tankegodset i forfatterskapet generelt, og i denne essaysamlingen spesifikt, til et avtrykk av erfaringsgrunnlaget hans, for liksom å ufarliggjøre perspektivene.
Men Fløgstad har gjennom hele forfatterskapet snarere vist at det enestående erfaringsgrunnlaget gjør ham til en like enestående analytiker av språk, historieskriving, makt og samfunnsforhold.
Dette er også tilfellet når han i denne sammenhengen tilbakeviser koplingen mellom folkemusikk og nazisme, framhever koplingen mellom klassisk musikk og Det tredje riket, utfordrer «sannheter» om akademias og aristokratiets uskyld før og under andre verdenskrig, endevender begrepspar knyttet til smak og klasse, forsvarer såkalt folkelig kultur, og avslører hvordan enkelte nyliberalistiske tankesmier og faglige nettverk risikerer å bli totalitære i sin jakt på totalitære regimer.
Fløgstad viser seg med andre ord som en årvåken intellektuell — og med intellektuell mener jeg ikke en «intellektuell» som har lagt seg godt til rette i de bløte dynene diplomer og andre utmerkelser representerer, men intellektuell som i et sylskarpt, mottenkende individ — som har til hensikt å avsløre nedrige løgner i samfunnet.
Et eksempel på en slik tilbakevendende løgn er bildet av nazistene som «øldrikkande bøller»:
«Endå meir skremmande er dei velutdanna, velfødde skarane av sofistikerte champagnemenneske som var overtydde om at dei best kunne forsvara klassepriviliegia sine med nazistane ved makta», skriver Fløgstad.
Bildet av «sosietetsnazistene» er like effektivt som det er slående enkelt, nesten banalt, vil kanskje noen kunne finne på å innvende — slik også Fløgstads blødmer har blitt brukt mot ham.
Men hvor kommer denne skepsisen til ordspill fra?
Fløgstad minner om at James Joyce i sin tid hadde minnet «om at heile katolisismen bygger på eit ordspel:
I Matteusevangeliet 16,18 drar Jesus Kristus sjølv den følgande blødma (...):
?Og no segjer eg deg at du er Peter (gresk Petros): yver denne steinen (petra) vil eg byggja mi kyrkja.?»
At man forbinder ordspill med de brede lag og deres angivelige mangel på dannelse, er en av Fløgstads forklaringer på hvorfor denne skepsisen har oppstått.
I så måte impliserer skepsisen samtidig en forakt for det såkalte folkedypet, som igjen henger sammen med den samme løgnen om at massene alltid er korrumperte mens eliten er hevet over enhver mistanke.
Det er ikke tilfelle, gjentar Fløgstad, og viser blant annet til hvordan folket har blitt detronisert ved å innsette et begrep som populisme i folkestyrets navn.
I forlengelse av denne tankegangen viser Fløgstad dessuten hvordan den ideologiske forståelsen av underklassen har gått fra være en stilltiende almue til «simpel pøbel av i dag», mens folkestyret blir å forstå som et «ulovleg pøbelvelde»:
«Når Bradley Manning blir fengsla og Edward Snowdon blir anklaga for å gå fiendens ærend, jaga av demokratiet dei har gjort store tenester, må det vera fordi det er folket og folkestyret som har blitt fienden.»
Av samme grunn møtes også bredere kulturuttrykk med større skepsis fordi de liksom hører hjemme i det samme folkdypet.
Ved hjelp av eksempler fra film, popmusikk og visesang snur Fløgstad det hele på hodet og viser hvordan en rekke mer folkelige uttrykksformer ofte kan målbære det som presumptivt mer intellektuelle stiløvelser ikke evner å gjøre.
Et av bokas beste eksempler er når Fløgstad sammenligner country-blues-sangeren Robert Johnsons «Love In Vain» med et utdrag fra Walter Benjamins «Moskauer Tagebuch».
Begge tekstene tar for seg mer eller mindre den samme erkjennelsen, men bare Johnson klarer å forvandle den til stor kunst.
Om noe gjentas nesten til det kjedsommelige er det med god grunn — for som Fløgstad sier:
«Først når ein forfattar har brukt opp eit tema og er lei av det, vil kanskje lesarane forstå?»
Gitt det rådende ideologiske klimaet håper jeg ikke Fløgstad går lei temaet med det første, men fortsetter å avsløre løgnene i vår selvforståelse.
| 1
|
301811
|
Endelig en Disney-frosk det er verdt å kysse
En tegnefilm slik de pleide å være.
|||
FILM: Puh.
Det er fremdeles mulig å skape overbevisende kjærlighetshistorier på film.
Etter en årrekke der Hollywood har dyttet på oss den ene anemiske romantiske komedien etter den andre kommer endelig en romanse som er mulig å kjøpe, der de amorøse to har utstråling hver for seg og enda mer sammen.
De er tegnet, og de er frosker.
Og idet de danser sin første, keitete dans i måneskinnet, er vanskelig å holde tilbake et tilfreds sukk.
Vri på eventyret «Prinsessen og frosken» er en tegnefilm slik tegnefilmer pleide å være, todimensjonal, håndtegnet, produsert av Disney og befolket av en helt og en heltinne og et assortert utvalg syngende dyr.
Det har vært mye ståhei rundt filmen på forhånd fordi hovedpersonen Tiana er Disneys første afroamerikanske heltinne.
Dog ikke særlig lenge:
Tiana må kysse en frosk som er en forhekset prins, nærmere bestemt prins Naveen fra det ubestemmelig orientalske landet Maldonia — men i stedet for at frosken blir en prins, blir Tiana en frosk.
Det hele er en del av den intrigespillet til den diabolske voodoo-mesteren
Dr Facilier og hans svært selvstendige skygge, en av disse driftige Disney-skurkene som får det til å se veldig gøy ut å være ond.
Svingende sørstatslydForvandlingen og forvirringen foregår i 20-tallets New Orleans, og Disneys film er en kjærlighetserklæring til den druknede byen.
Jaga jazzrytmer pulserer gjennom «Prinsessen og frosken», og komponist Randy Newman spiller på sørstatenes musikalske arv gjennom et gospelsyngende kor av flamingoer og en ildfluesverm med sans for bluegrass.
Restaurantene og klubbene lever og gløder gjennom tåka, ildfluer skinner i den blågrønne sumpen, trikker med lysende øyne smyger seg som forvokste kålormer gjennom tussmørket.
Men Tiana tar ikke del i moroa.
Hun skal tjene penger og starte restaurant, sette sin egen drøm ut i livet og hylle sin falne far, som også var kokk.
Fusentasten prins
Naveen er en glad laks og levemann som må finne seg en rik brud etter at foreldrene hans har smekket igjen skattkisten, og som har kastet sitt blikk på Tianas meget blonde barndomsvenninne Charlotte.
Han står for alt vår kvinne forakter.
Inntil videre.
Modent for barnMidt i alt halloien med mardi gras-parader og magiske amuletter og trompetspillende alligatorer er «Prinsessen og frosken» en moden film.
Selv om rasemotsetningene som ville ha martret den virkelige Tianas liv er tonet kraftig ned, bryter livets realiteter inn i historien på en annen måte enn vi er vant til fra Disney.
Tiana innser at faren hun forgudet var utslitt av arbeid og fattigdom og aldri fikk gjort det han egentlig ville.
Naveen kommer frem til at han må gifte seg av kjærlighet, for så å skjønne at også dét kan ha en høy pris.
Det settes endog spørsmålstegn ved den vedtatte Disney-sannheten om at du får alt du vil ha om du ønsker deg det av en stjerne.
For en stakket stund, i det minste.
HalvmotivertHer og der er det slinger i jazzen.
Den siste tredjedelen av filmen er for heseblesende; det ene halvmotiverte actionopptrinnet avløser det andre og litt for mange knuter skal gå opp samtidig.
Men et og annet surt kvekk til tross:
Denne frosken er verd å kysse.
| 1
|
301812
|
Velkjent hverdag
«Hokus Pokus Albert Åberg» byr på fine observasjoner av samspillet mellom barn og voksne.
FILM:
De ser ut som de alltid har gjort:
Tynne i håret og prikkede i øyenbrynene og snille i de store øynene.
Ingen av dem har blitt eldre siden sist.
Far og sønn Åberg tar noen nye runder med milde foreldre-og-barn-forhandlinger i «Hokus Pokus Albert Åberg», og dersom du, eller poden din, trives i denne velkjente tegnede verdenen fra før, er det grunn til å tro at dere vil fortsette med dét.
Noe er forresten nytt:
Artister som Timbuktu og Ane Brun er inne på soundtracksiden, noe som medfører en generell kvalitetsheving og en kul, messingblåst oppdatering av Albert Åberg-temaet.
Kjærlighet til dyr
«Hokus Pokus Albert Åberg» er en norsk-svensk samproduksjon regissert av Torill Kove, som vant Oscar for «Den danske dikteren» i 2007.
«Hokus Pokus Albert Åberg» er full av fine, små observasjoner av samspillet mellom store og små og de små imellom, og tar utgangspunkt i barns grenseløse kjærlighet til dyr.
Albert ønsker seg mer enn noen ting en hund.
Pappa mener han er for liten.
Albert møter en tidligere nabo, en gammel mann som både har en eksotisk kone, en spennende sjømannsfortid, en vennlig hund og en magisk evne.
Han klarer nemlig å trylle kronestykker ut av nesen til Albert og vennene.
Sakker farten
Alt dette håndteres med klokskap og varme, i et nærmiljø av trær og boligblokker som har vakre farger og litt for lite bevegelse.
Likevel lurer jeg litt på om kombinasjonen Albert Åberg og langfilmen er helt heldig.
Dette er bøker for veldig små barn, og selv en time og et kvarter i kinomørket kan være lenge for målgruppen.
Hovedpersonene bryter dessuten ut i sang oftere enn tilrådelig, og dette er med på å sakke farten på en historie som ikke bobler over av dramatikk i utgangspunktet.
Samtidig er det nettopp som hverdagsskildring «Hokus Pokus Albert Åberg» har sin styrke, og i det stødige grepet om et energisk, nysgjerrig og sårbart barneperspektiv.
Det er en grunn til at Albert ennå er der og ennå er en liten gutt.
| 1
|
301814
|
Musikk fra Oslo, Afrika
Queendom albumdebuterer etter 12 år.
ALBUM:
Queendom startet som komigruppe i Oslo for 12-13 år siden, med den nå kjente tv-profilen Haddy N'jie som et av medlemmene.
Musikken har alltid ligget i bunnen, men nå er albumdebuten omsider her - med trioen Asta Busingye Lydersen (fra Uganda og Norge), Monica Ifejilika (født i Oslo av foreldre fra Nigeria og Norge) og Hannah Wozene Kvam (født i Etiopia).
Gjesteartister er Manou Gallo (bassist i Zap Mama) fra Elfenbenskysten og gitaristen Louis Mhlango fra Zimbabwe/Sør-Afrika.
Verdensmusikk
Vi har altså i utgangspunktet med verdensmusikk i ordets beste forstand å gjøre, produsert av den norske verdensmusikeren Olav Torget - som også har komponert i samarbeid med trioen.
Dessverre står det ingen ting i innercoveret om hvem som ellers spiller på albumet.
Afrikansk og norsk
Denne gruppa skulle ha alle muligheter til å utnytte spennet mellom afrikansk og norsk musikk, men «Still Rising» framstår mest av alt som et tilfelle av ubrukt potensial.
Og - den er overraskende blodfattig!
Musikken er en miks av pop, soul, reggae og afrobeat, men gruppa vingler for mye sjangermessig.
Kanskje er de for forskjellige, kanskje skulle de skrevet sammen og ikke hver for seg.
For - annenhver sang treffer bra, mens den andre halvparten betsår av transportettapper som ikke rører ved deg som lytter.
De få virkelig gode låtene klarer ikke å veie opp for anonymiteten til mange av de andre.
Reggae Det skurrer allerede i åpningen «Heaven», en kantete låt med en oppramsende tekst.
Den myke, tradisjonelle reggaelåten som følger, Ifejilikas «They Don't Know», er noe helt annet, med en tekst som går på at «om kjærligheten varer bare denne natta, må du kjappe deg...».
Lydersens «Heaven» er en ok hyllest til den nigerianske musikeren Fela Kuti, med fin harmonisang av trioen, mens Kvams resiterende «Zum Zuma» ikke går noen vei.
Lydersens nedempete «Gone», med forsiktig instrumentering, er et fint barndomsminne fra Afrika, mens karibisk-klingende «Babylon» og «Soldier» bare er greie mellomheat til jentene viser mer muskler i «We Go Play».
De fire siste låtene følger i samme mønster.
Det er velment hele veien, men ikke veldig vellykket.
| 0
|
301815
|
Gutter og menn
«Mud» er et herlig oppvekstdrama, inspirert av Mark Twain og de tidlige tenårenes smertefulle forelskelser.
FILM:
Ellis er 14 år og bor med mor og far på en husbåt ved en av Mississippis sideelver i Arkansas.
Han sniker seg ut før daggry og møter sin jevnaldrende kompis, Neckbone, som har noe å vise ham.
De kjører ut i elvas hovedløp og videre til ei øy der hemmeligheten skjuler seg:
Høyt oppe i et tre ligger en båt, ei stort sett uskadd plastsnekke.
Den eneste som vet om båten, er Neckbones onkel, så her ligger alt til rette for en søt hemmelig-sted-i skogen-historie.
Til guttas store overraskelse, viser det seg at de ikke er aleine på øya:
Matthew McConaughey har stiftet rede i «trebåten».
Det vil si, han gjemmer seg der.
Han er sulten og ber gutta skaffe ham mat.
I bukselinningen bærer han en Colt .45.
Stort talent
Høres dette kjent ut?
To gutter på eventyr.
På Mississippi.
Som blir venner med en mann på rømmen.
Jepp, dette er en oppdatert utgave av Tom Sawyer og Huckleberry Finn, skrevet og regissert av et av amerikansk films største talenter, Jeff Nichols.
34-åringen debuterte med «Shotgun Stories» og fikk et begrenset gjennombrudd med den intense «Take Shelter» (2011), om en småbarnsfar i Ohio som merker en snikende sinnsykdom i form av dommedagsdrømmer.
I «Mud» er Nichols tilbake i hjemstaten Arkansas og har begått en oppvekstskildring som kunne funnet sted for både tjue og førti år siden.
De kraftige pickup-ene er av nyere modell, men elva flyter som alltid.
Husbåtene er relativt tidløse, Ellis og Neckbone kjører hjelmløse rundt på en bulkete motorsykkel og mennene de kjenner lever av elva.
Realistisk magi
Noen vil kanskje tro at båten i treet bærer bud om magisk realisme á la «The Beasts of the Southern Wild», men resten av filmen er reinspikka realisme.
Her ingen fargerike fylliker eller poetiske fortellerstemmer og det er langt mellom sørstatskarikaturene.
Magien består i hvordan Nichols drar oss inn i landskapet og historien han vil fortelle.
Ellis spilles av Tye Sheridan («Tree of Life») og er en godhjertet romantiker som prøver å finne ut av dette med jenter og slikt og han blir ikke mindre forvirret av å observere de voksne.
Han smuglytter når mor prøver å få hans fåmælte far i tale.
Faren er en ærlig, sørgmodig arbeidskar som ikke har levd opp til det mannsidealet både han og omgivelsene verdsetter.
Ellis har vanskelig for å godta at to mennesker kan slutte å elske hverandre.
Det er ikke minst derfor han trekkes mot Mud (McConaughey).
Mud lever i skjul, bærer våpen og er muligens ikke til å stole på, men han elsker en kvinne, Juniper (Reese Witherspoon) og Ellis er villig til å leve farlig for å bringe dem sammen igjen.
Symbolske kvinner
McConaughey fortsetter å imponere i sitt nye liv som seriøs skuespiller, men det som gjør «Mud» til en stor opplevelse, er Nichols'evne til å bringe de mindre rollene til liv, både gjennom sin fortellerevne og i arbeidet med å lokke det beste ut av gode skuespillere.
Det kan innvendes at han gir for liten plass til kvinnerollene og man kan spørre seg hvorfor Witherspoon takket ja til en såpass symbolsk rolle, men ikke glem at vi ser verden med en 14-årings blikk og alt tyder på at kvinner kommer til å utgjøre en stor del av hans videre ferd mot voksenlivet.
| 1
|
301816
|
Strålende debut fra Susanne Sundfør-produsert elektropophåp
Bow To Each Other sikter mot skyene.
ALBUM:
Den norsk-kanadiske duoen Bow To Each Other er helt i startfasen av sin karriere, men allerede nå kan man ane konturene av noe som kan bli mange år under varme og blafrende scenelamper.
Gunhild Ramsay Kristoffersen fra Karmøy og Megan Kovacs fra Toronto markerte seg med en bejublet opptreden på Bylarm i fjor.
Debutplata «The Urge Drums» har de jobbet med siden den tid.
Med på laget har de fått ingen ringere enn Susanne Sundfør.
Kristoffersen spiller også keyboard og korer i bandet til Sundfør.
Den profilerte artisten var tidlig ute og viste interesse for Bow To Each Other, blant annet gjestet hun den tidligere omtalte Bylarm-konserten.
Nå har hun brukt sin gode smak og kyndige fingre som produsent for nykommernes albumdebut.
Det viser igjen.
Gåtefullt «The Urge Drums» har blitt et lekkert og passe gåtefullt album som umiddelbart griper fatt.
Kristoffersen og Kovacs, som også er gift, har skapt seg et musikalsk univers som spenner fra storslagen 80-talls synthpop, via sakrale korinnslag til filmmusikkaktige lydlandsskaper.
Til tider låter det nesten som Vangelis møter Kate Bush.
Ikke til forkleinelse for noen.
Det funker på alle nivåer, enten man sitter og lytter til fiffige detaljer i lydkulissene, eller bare lar seg rive med av de vakre stemningsbildene.
«I Don't Hear All That Noise» åpner med tindrende arpeggioer og gir deg følelsen av å sitte på fremste rad i en slags iskatedral, mens «Bigger and Stronger» tar deg ned på jorden igjen og ut i storbynatten med sin pulserende og dunkle beat.
Store kontraster
Det er lett å la seg rive med og bli lyrisk når man skal beskrive Bow To Each Others musikk med bilder.
Men selv om den kan virke voldsom, er den aldri påtrengende pompøs eller svulstig.
De storslagne innslagene har alltid et motstykke.
De dynamiske kontrastene er store.
For mye i den ene eller andre retningen hadde fort tatt luven av låtene.
Singelen «Darkness» er oppstem elektronika som overlates til en yndig ballade i «The Chair».
Fans av M83, Bon Iver og ikke minst Susanne Sundfør vil garantert trykke Bow To Each Other til sitt bryst.
La oss bare håpe at de har mer av det gode på lager, første kapittel i sagaen lover nemlig svært godt.
| 1
|
301817
|
Det er følelser.Det er faenskap.
Det er fest!
The War On Drugs er euforisk og hjerteskjærende samtidig.
ALBUM:
Det er den der «Thunder Road»-følelsen, den der «Backstreets»-følelsen, den der Bruce Springsteen-følelsen man får når en rockelåt på gitarmagisk vis klarer å være både euforisk og hjerteskjærende samtidig.
Den følelsen, den dukker opp stadig vekk i løpet av Philadelphia-baserte The War on Drugs' tredje plate.
Der Adam Granduciels særpregete indierock gjerne sto og dirret i et sveipende shoegaze-landskap på sisteskiva «Slave Ambient» (2011), er han på «Lost in the Dream» hakket mer konkret:
Her er melankolsk alt-country med Dylan-knirk og munnspill, jeanskledd New Jersey-rock og selvfølgelig, heldigvis, disse sjukt vakre og symfoniske partiene der han lar alle sjangrene forenes i en opphøyd enhet.
Det er følelser.
Det er faenskap.
Det er fest!
For som Granduciel selv roper på den mørkt suggererende «Red Eyes»:
WHOO!
| 1
|
301818
|
På tiende året som kjøpesenterpunker
Avril Lvigne er ute med ny plate.
ALBUM:
Avril Lavigne er en gjennomkommersialisert artist, med villaen full av gullmøbler og dollartapet.
Dessverre går en slik tilnærming ofte på bekostning av virkelig gode musikalske konstruksjoner — noe Avril selv har vist gjennom sine ti år som kjøpesenter-punker.
Fjerde plate ut i inntektsrekka er «Goodbye Lullaby», som på sitt beste virkningsfullt limer sammen snertne orgelriff og rocke-attityd på «What The Hell», og på sitt verste stadig maler seg inn et utall hjørner av akustisk kvasi-rock hvor det eneste som imponerer er graden av manglende formidlingsevne i håndtering av vrienheter som «hjerte» og «smerte».
Et par bærebjelker av rampejentestreker - spikret fast i sterk vokal med Cranberries-knekk og moralsk bobleplast - hindrer full kollaps i dette ellers glatte, masseproduserte byggesettet, hvor hver bit så klart også selges separat.
| 0
|
301820
|
«En berikelse for øregangene og den generelle helsetilstanden»
Svensk musikkgull - igjen.
|||
ALBUM:
Dungens strengt retrospektive, men samtidig frie, løsslupne, organiske og levende tolkning av svenske hippierockarvegods blir aldri dårlig.
Til det er gruppas musikalitet, elastiske sjangerferdigheter og sjarm for overveldende.
Frittgående
Så får man heller gradere dem etter smak-og-behag-prinsippet; hvorvidt man foretrekker at Gustav Ejstes og hans kolleger (inkludert gitarhelten Reine Fiske) gjør sine retroøvelser nærmest et stringent popformat eller i mest mulig frittgående, eksessive instrumentalmodus.
Eller om man ønsker dem i mer nedpå folkprogomgivelser, som fuzzbesatte Hendrix-disipler eller som unge, respektløse utøvere av en slags oppdatert slengbuksejazz.
«Skit i allt» skiter mer i den slags skillelinjer enn forgjengerne, og er slik sett noe mer ujevn og løssnippet helhetlig sett.
Bra for sinnet Hvorvidt den underliggende musikalske overlegenheten i seg selv dekker over eventuell idétørke, eller om nyhetens interesse kanskje har dabbet litt av for Dungen her på gruppas sjuende album, er begge tanker som entrer bevisstheten underveis her, for hva det måtte være verdt.
Men Dungen er, som vanlig, først og fremst en berikelse for øregangene, for sinnet og for den generelle helsetilstanden til det utvidete popmusikkfeltet.
Les intervju med Dungen i kommende utgave av Dagbladet FREDAG.
| 1
|
301825
|
Svidd kalkun
En utbrent skuespiller ved navn Nicolas Cage er i fyr og flamme i det forvirrete effektkalaset «Ghost Rider 2».
FILM:
Det starter med en kurant actionsekvens et sted i «Øst-Europa», men hvis du skal ha nevneverdig glede av «Ghost Rider 2», vil det hjelpe om du er pyroman eller inni helvete redd for Djevelen.
«Ghost Rider» (2007) ble pulverisert av anmelderne, men tjente gode penger, så hvorfor ikke prøve én gang til, denne gangen med nesten halvert budsjett (57 millioner dollar) og location i Romania og Tyrkia.
Maniske Cage I forrige film inngikk stuntmotorsyklist Johnny Blaze en latterlig dårlig avtale med Djevelen (spilt av Peter «Easy Rider» Fonda) om å være hans dusørjeger og taue inn fortapte sjeler som har rømt fra Helvete.
Johnny Blaze spilles igjen av Nicolas Cage, som for lengst har solgt sin kunstneriske sjel til djevelen og det er fristende å være enig med hans tidligere venn Sean Penn, som allerede i 1999 uttalte at Cage er «no longer an actor».
Forrige gang tonet Cage ned sin maniske spillestil og virket i stedet tilbakestående.
Nå er han tilbake i full Cage-modus og det er nesten så man synes synd på mannen.
Der den første filmen hadde en del humor og mytologisk tex-mex-atmosfære, er oppfølgeren mer grå og sølete, med støvete munker og tyrkiske ruiner, der sataniske ritualer skal saboteres av Cage, som etter mye hysterisk grimasering forvandles til Ghost Rider, en motorsyklist med brennende skalle og tjærete skinndress.
Strålende effekt
Filmen, som er regissert av gutta bak «Crank»-filmene, har en slags historie å fortelle, om gutten Danny (Fergus Riordan) som Djevelen (Ciarán Hines) svært gjerne vil ha tak i, så han sender ut Carrigan (Johnny Whitworth), en våpen- og narkosmugler som har hatt en greie med mora til Danny (Violante Placido), og så videre.
For å understreke at målgruppa er pyromane gutter på 12, får vi to ganger se Ghost Rider urinere en kraftig ildstråle.
Det sier mye om filmen at den trolig ville blitt bedre av å rendyrke denne typen humor.
«Ghost Rider 2» er en karbonisert kalkun, men får en 2-er på terningen for brukbare effekter.
Da tenker jeg ikke på 3D, som er lagt på etter opptak og har størst effekt på billettprisen.
| 0
|
301826
|
Fruktbar formidling av kommunikasjonsvansker
Nok å ruge på.
TEATER:
Der finnes et slektskap mellom Jon Fosse og Samuel Beckett, og dette slektskapet er svært synlig i Randolf Walderhaugs regi av «Namnet».
Forestillingen kan beskrives som en sammensmeltning av urolig stagnasjon og stridig humor, utålmodig bitterhet og skjør forventning på vei over i resignasjon.
Ung og voksen
«Namnet» kan kalles en moderne klassiker.
Fosse fikk den nasjonale Ibsenprisen for stykket i 1996, men det er likevel bare oppført noen få ganger her i landet.
Utgangspunktet for teksten er en tenåringsgraviditet.
Et ungt par er hos hennes familie, mor, far og søster, i påvente av at barnet hun venter skal bli født.
I Hordaland Teaters oppsetning spilles den høygravide ungjenta og hennes jevnaldrende kjæreste av Irene Waage og Nils Golberg Mulvik, som begge er født i 1979.
Mor spilles av Katrine Lunde Mackenzie, som bare er ni år eldre.
Denne rollebesetningen kunne ha vært et signal enten om en ikke-realistisk eller en harselerende tolkning av stykket, det samme kunne det parodisk barnslige kostymet til jentas yngre søster (spilt av Oda Alisøy), men framføringen tar teksten på alvor.
At skikkelsene er eldre enn Fosse skrev dem, understreker bare stagnasjonen.
Nærhet og savn
I sentrum står altså et par som neppe ville vært et par, om det ikke var for graviditeten.
Ingen av dem føler seg valgt av den andre.
Hun forsøker å riste ham ut av det hun oppfatter som likegyldighet, å ergre ham, å gjøre ham sjalu.
Han trekker seg inn i seg selv og prøver å ikke la seg merke av det.
En sjelden gang klarer de å åpne seg litt for hverandre, å vise den andre velvilje, og å dele øyeblikk av nærhet.
Men det er en ubekvem nærhet, fysisk anstrengt, og den varer aldri lenge, før den ene eller andres skuffelse bryter den.
Gjennom samspillet i familien ser vi hva hun og hennes omgangstone kommer fra.
Dette er et hjem der kommunikasjon foregår gjennom fåmælt passiv-aggressivitet, og der nervøs venting er det nærmeste en kommer harmoni.
Sparsom poesi
Tormod Lindgrens scenografi består av omrisset av en stue, sparsomt møblert og plassert på en lav platting på gulvet i Logen, den historiske teaterbygningen som fra nå av skal være Hordaland Teaters base.
En vindusramme mot publikum markerer ytterveggen, med et gardin som i korte sekvenser er for.
I bakgrunnen ligger en gang og deler av et kjøkken på tilsvarende plattformer, og der takmønet kunne ha vært, ligger et enormt tre, som en fallen Yggdrasil, med røtter og forgreninger.
Kvister stikker inn i stuerommet, og etterlater et inntrykk av at det er lavt under taket.
Denne løsningen har det til felles med Fosses tekst at den kombinerer en konsentrert versjon av hverdagselementer med en mer poetisk overbygning.
I Logens sal, med moderat stigning i amfiet, er siktlinjene tidvis vanskelige.
| 1
|
301828
|
Anmeldelse:Philip Kerr har skrevet en intelligent og viktig krim
Sitter på nesten uhyggelig mye viten om nazismen og det tredje riket.
I årene 1989 - 1991 ga skotten Philip Kerr ut den såkalte «Berlin Noir-triologien».
Handlingen i disse tre svært spennende kriminalromanene er lagt til Berlin i årene før og etter andre verdenskrig.
Hovedpersonen er den beintøffe politimannen, seinere privatetterforskeren, Bernhard Günther.
Bøkene er stappfulle av før- og etterkrigsårenes uro og spente atmosfære, og ble mottatt med applaus blant krimentusiaster over hele verden.
Tonen er en miks av Chandler og Hammet, men med Kerrs (og Bernie Günters) enorme viten om, og erfaring med, det tredje rikes vekst og fall, blir resultatet en legering som er noe helt for seg selv innen moderne krim og spenning.
Etter å ha lest siste bok i triologien, kan jeg huske at jeg tenkte:
For en fantastisk ide!
Og for et helstøpt stykke arbeid, både når det gjelder språk og intrige.
Men samtidig:
Man er jo bare et menneske.
Man vil ha mer av det som er godt.
Oppfølger
Oppfølger
Året er nå 1949, og Günter har forlatt sitt kjære og ødelagte Berlin til fordel for et like mørbanka München.
Men helt i begynnelsen av handlingen oppholder han seg faktisk i middelalderbyen Dachau, der han av alle ting forsøker å drive et hotell i skyggen av konsentrasjonsleiren med samme navn.
Det går selvsagt ikke særlig bra.
Men alt har sinn grunn og mening, i det minste i kriminalromanene til Pilip Kerr, og snart er altså bokas helt på plass i et sønderbomba München, med eget kontor, og revolver og det hele.
Det er jo etterforsker han er.
Og jobber er det sannelig nok av i et mer eller mindre oppløst Tyskland, der havparten av innbyggerne gjerne vil være en annen enn den de egentlig er, og hvor den andre halvparten leter etter forsvunne familiemedlemmer, torturister, psykopater og falsknere.
For å drepe dem, hylle dem, eller simpelthen hjelpe dem over havet til Argentina.
Kaos, løgn og bedrag
Kaos, løgn og bedrag
Nei, det er ikke så greit, og gratis er det jo ikke å leve heller.
Men en dag står en kvinne med voldsom stor K på kontoret hans og trenger hjelp med å finne nettopp en av de aller, aller verste.
En av lystmorderne fra en KZ-leir i Polen.
Som hun tilfeldigvis har sverget evig troskap til før krigen.
Nå trenger hun å vite om hennes ektemann fremdeles er i live et sted der ute i kaoset.
Saken er nemlig den at hun har møtt en annen mann, som hun kanskje gjerne kunne tenke seg...
Og så er hun jo dessverre så katolsk av seg at skilsmisse ikke kan komme på frågan.
Så hvis noen tilfeldigvis har slått henne ektemann i hjel, eller kanskje gitt ham et nakkeskudd vil hun gjerne vite beskjed.
Det er jo lov å håpe.
Komplekst plott
Komplekst plott
Plottet er komplekst, men logisk nok.
Troverdighet kan man selvsagt alltid diskutere, men husk:
En del av de handlingslinjene og personlige og storpolitiske sjakktrekk som her ble avdekket etter krigen, var så svimlende usannsynlige og utrolige at enkelte har vanskelig for å tro på dem den dag i dag.
I det tredje rikes aller mørkeste kjellere skjedde ting som selv ikke den sykeste krimforfatter kunne ha maktet å koke i hop.
Viktige bøker
Viktige bøker
At disse temaene utgjør selve den røde tråden i en populær krimserie som dette, kan knapt roses nok.
Kerr er leken og lett på hånden, og teksten er full av rasende morsomme bilder og språklige kast.
Men han mener alvor.
Dette er spenning til å bli klokere av.
Til slutt, siden det er så sjelden noe slikt kan sies om en krimutgivelse:
For et nydelig omslag.
Andreas R. Sund er den skyldige.
| 1
|
301829
|
Snuser på bestselgernivået
Men Aleksander With mangler personlighet, særpreg og x-faktor.
|||ALBUM:
Det er ikke et mysterium hvorfor Aleksander With er en av ytterst få Idol-vinnere Sony fremdeles finner det verdt å bruke penger på.
Hans fyldige stemme og pianospill gjør fint øvelsen som fremdeles selger plater, nemlig de pyntelige, maksimalistiske kraftballadene.
Verken stemme, produksjon eller refreng er langt unna nivået til bestselgere som Gavin Degraw, Saybia og «Drops of Jupiter», og den fremdeles unge With kan ta gjerne ta dét som en fjær i sin låtskrivings- og artisthatt.
Men, resultatet ligger heller ikke langt nok unna disse inspirasjonskildene.
Sjarmerende «If This Is Love» er vel strengt tatt Keanes «Is It Any Wonder», Lene Marlins bidrag «It's About Time» er så Marlinsk og formeltrofast at hun bør passe seg for ikke å høres ut som parodiske Tenacious D.
Det rocka, friske pustet «Berlin» poleres i hjel, og er et av mange eksempel på at det kjedelige spørsmålet om «personlighet», «særpreg» og «x-faktor» fremdeles er skrikende aktuelt for With.
| 0
|
301830
|
«The Good, the Bad, the Weird»Barnslig nudelwestern, men volden er for voksne.
«The Good, the Bad, the Weird» er full av fart og farger, men hjernedød og uten spenning.
|||
FILM:
Vi befinner oss i Mandsjuria (det nordøstlige Kina) på 1930-tallet.
Den gode, den onde og den rare slåss så blodet skvetter om et skattekart, en idé like sliten som Harrison Ford.
Den onde (Lee Byung-hun) er en psykotisk, selvdiggende hipstergangster i pinstripe og hvit skjorte som skyter og herjer og snitter opp folk med kniv, uten at dette går ut over frisyren.
Den gode (Jung Woo-sung) er en pregløs dusørjeger med godt sikte, mens Den rare (Song Kang-ho) flere ganger er på grensen til morsom.
Alle tre er flate som den mandsjuriske ørkenen.
Vi kan betrakte denne drøye to timer lange koreanske westernpastisjen som en tyggegummiversjon av Sergio Leones mytetunge spagettiwestern, «Den gode, den onde og den grusomme», spilt inn i Italia og Spania midt på 60-tallet.
Minus manus
Filmen skal få poeng for sine feiende flotte farger og til dels energiske skytesekvenser, og hadde regissør Kim Ji-woon hadde et middels talent for karaktertegning og andre ingredienser en film bør inneholde, kunne dette blitt en fornøyelig komedie.
Dessverre er dialogene i de små pausene mellom slåsskampene utlånt fra Museet for giktbrudne westernklisjeer og manuset blir skutt i remser tidlig i første akt.
Den onde (argh, han er så irriterende) er en parodisk fjott, bare opptatt av å sjonglere med sine kniver og posere med skjortekragen opp og luggen dandert foran det ene øyet.
Sammen med Den gode og Den rare havner han i stadig mer forvirrende kampscener i sin jakt på det tåpelige skattekartet som alle er ute etter:
Den rare for å bli rik, de japanske okkupantene for å redde imperiet, Den onde for å dekke frisørutgiftene og Den gode fordi han, tja, lar seg rive med.
Slitsom gladvold
«The Good, the Bad, the Weird» er en svært barnslig slapstick-komedie, men volden er for voksne.
Moroa har fått 15-års grense, det vil si at tolvåringer kan ta del i varierende former for ufrivillig blodgiving og flere episoder der spisse gjenstander kjøres dypt opp i avløpet på brysomme banditter.
På sitt beste en spinnvill voldsballett av en nudelwestern, men for det meste satt jeg med opplevelsen av å bivåne spetakkelet fra en ammunisjonsfabrikk i lys lue, samtidig som jeg kjempet en innbitt kamp for ikke å duppe av.
| 0
|
301831
|
Biff à la brygga
Café Albertine har skiftet kjønn, men holder fortsatt bare grei Aker Brygge-standard.
- Dette er ikke et sted for turister med dårlig tid, observerte Fredag mens et gigantisk cruiseskip la ut fra Akershuskaia.
Utsikten var det definitivt ikke noe å si på fra utebordene på Albert Bistro, det nyåpnede spisestedet i lokalet som tidligere huset Café Albertine, rett innenfor Lekteren på Aker Brygge.
Serveringstempoet, derimot, var det en del å utsette på da Robinson og Fredag var innom en solfylt ettermiddag.
Aker Brygge er under rehabilitering for å møte konkurransen fra Tjuvholmen lenger ut, og flere av spisestedene er oppgradert.
Albertine er blitt Albert, og menyen er blitt mer rendyrket fransk.
Det serveres frokost fra 07.30 — formodentlig til meglertyper som er kastet ut hjemmefra — og seinere lunsj og middag.
Menyen er rikholdig, men ikke like omfattende som bildene på Facebook lover.
Til Robinsons skuffelse var både moules frites og bouillabaisse fjernet fra lista over hovedretter, og dagens fisk var nå eneste sjøgående representant blant hovedrettene.
Til forrett valgte Fredag den strengt tatt ikke hundre prosent franske komposisjonen tunfisktartar med avokadokrem, kapers og yuzu, mens Robinson gikk for foie gras på fransk toast med fikenkompott.
Tunfisktartaren var kjedelig, og manglet syren som sitrusfrukten yuzu burde stått for.
Den pannestekte gåseleveren var silkemykt dekadent og aromatisk, med fin stekeskorpe og et lite dryss Maldonsalt.
Men som Robinson observerte:
- Det skal da også godt gjøres å feile med denne råvaren.
Her handler det mest om at kokken ikke kommer i veien.
Ved siden av de øvrige hovedrettene tilbyr Albert Bistro en rekke kjøttretter fra robotagrillen som man selv velger tilbehør til.
Fredag gikk for lammekoteletter og ba om blåmuggost til, i den tro at dette var en saus.
Robinson bestilte entrecote med béarnes og pommes frites, men kelneren insisterte på at rødvinssausen var bedre, så da ble det begge deler.
Vinutvalget var beskjedent, og valget falt på en Crozes Hermitage fra Ogier.
Robinson prøvesmakte, og konstaterte at det ikke var snev av kork.
- Kork gjør ingen forskjell så lenge den ikke er dårlig, sa kelneren.
Han lot vinen stå, så den kunne «få lufte seg litt».
Men dekantert var vinen ikke, så luftingen skulle visst skje gjennom flaskehalsen.
Serveringen var blitt gradvis tregere utover i måltidet, og hovedrettene lot virkelig vente på seg.
Da de kom, ble de servert på trefjøler, med potetene i små frityrkurver.
Fredags koteletter kom med en skål med biter av blåskimmelost.
Robinsons béarnes hadde også fått plass sammen med lammet, der den ikke hadde noe å gjøre.
- Ettersom jeg ikke har saus, er det bra at kjøttet er saftig og riktig grillet.
Men dette smaker mer sau fra New Zealand enn norsk lam, konstaterte Fredag.
Fredags kjøtt var også godt, men på grensen til overstekt.
Kelneren forsikret at béarnesen var laget fra bunnen av, men den manglet både smak og tekstur man forbinder med ekte, hjemmelaget vare.
Bordelaise-sausen var bedre, skjønt den smakte mer salt enn vin.
Pommes fritesen var grei, men ikke mer, og aspargesbønnene var av den oppkuttede, pjuskete typen man fort kan mistenke har vært en tur innom fryseren.
- Det er mer Big Horn enn Brasserie France over dette, konstaterte Robinson.
Så stoppet serveringen nesten helt opp.
Etter å ha fått mast seg til et par dessertmenyer, måtte de påkalle tre ulike kelneres oppmerksomhet før de fikk bestille en créme brûlèe og en kouign-amann, en bretonsk butterdeigkake.
Kaffe og dessert kom i omvendt rekkefølge.
Fredags americano smakte vanlig traktekaffe, Robinsons espresso smakte automat.
Da dessertene til slutt materialiserte seg, var kaken med det umulige navnet en positiv overraskelse; rik, søt og saftig.
Robinsons créme brûlèe var derimot en nedtur.
- Pass opp for skålen, den er varm, sa kelneren.
Det var skålen ikke, og den sukrede overflaten bar heller ikke nevneverdig preg av nylig omgang med gassbrenneren.
Selve vaniljekremen var tynnere og mindre smaksrik enn en perfekt créme brûlèe skal være.
Mens Robinson og Fredag ventet - igjen litt for lenge - på å få betale, la de merke til at en eldre, noe værbitt herre på nabobordet fikk sitte med et glass melk og en brødkuvert.
En sympatisk gest fra et spisested som bør legge seg hardere i selen om en regning på drøye to tusen kroner for to skal føles som en fornuftig investering.
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
301833
|
Trubadur til begeistring
Anna Ternheim serverer høstens vakreste eventyr.
ALBUM:
Det svenske sangvidunderet Anna Ternheim hadde ettersigende skrivesperre i opptakten til dette albumet.
Redningen kom i form av en Gibson-gitar fra 30-tallet og en passiar med produsent Matt Sweeny som til slutt førte henne til Johnny Cash´ gamle jaktmarker, Nashville.
Om det historiske, musikalske episentret har hatt satt et stort preg på sluttresultatet kan nok diskuteres, det er fortsatt Ternheims fløyelsmyke sang som dikterer forløpet her.
Men at inspirasjonen har vært kjærkommen er det nok liten tvil om - «The Night Visitor» har nemlig blitt en perle av et album.
«Solitary Move» starter nakent og forsiktig og kryper sakte under huden før duetten med David Ferguson på coverlåta «The Longer The Waiting (The Sweeter The Kiss)» får nakkehårene for alvor til å reise seg.
«Lorelie Marie» sender tankene i retning vestkysten og Fleetwood Mac, mens «Ghost of a Man» pludrer med Magnets lune melankoli og produksjonsdetaljer.
«Bow Your Head» har endog noe Radioheadsk over refrenget.
Og slik går det slag i slag fra det nærmest implosjonstruende vare til oppstemte rockeløp med smellvakre «Walking Aimlessly» som midtakse.
Noen har muligens spist seg mett på singer/songwriter-tristesse for lenge siden.
Det er likevel liten tvil om at tradisjonen fremdeles står fjellstøtt.
Ane Brun har gått til topps i både Sverige og Norge, mens her hjemme har vi omfavnet både vår egen Jonas Alaska, Melissa Horn og amerikanske Lissie med stor iver.
Når alt kommer til alt, så handler det jo om låtene en artist skriver og når man har artister som Grammis-grosisten Anna Ternheim med låtskriverpennen fylt av edle toner og tekster er det vanskelig å ikke la seg forføre.
| 1
|
301834
|
Anna Fiskes nye barnebok innbyr til mange fine samtaler
Oldemor forteller.
Barnebokforfatter og tegneserieskaper Anna Fiske er imponerende produktiv.
Før sommeren ga hun ut «Palle Puddel i New York», og nå er hun igjen aktuell med «Oldemor».
Voksne venner
Barns vennskapsforhold til voksne personer er et sentralt tema i Fiskes produksjon.
Både i seriene om farmor og Anna, og i tegneserien «Vaskedamen», får hun klart fram hvor bra det kan være for et barn å ha flere voksne omsorgspersoner i livet sitt enn bare mor og far.
I «Oldemor» er det, ikke overraskende, en oldemor som inntar denne plassen i gutten Lukas’ liv.
Men fokuset ligger denne gangen først og fremst på hva oldemor forteller.
Rødhette-pastisj
Lukas kommer på besøk til oldemor og stiller henne en rekke spørsmål.
«Hvorfor har du så hvite tenner?», «Hvorfor går du med vogn?», og oldemor svarer blidt og med en rekke minner fra sitt lange liv.
Vi får se henne fra vogga til nå, med alle hennes ulike frisyrer, alle sengene hun har hatt, bursdagskakene osv.
Det blir en tidsreise på hver side, de er morsomme og innimellom rørende, på den usentimentale måten Fiske er så god til.
Innbyr til prat
Oldemors mange små fortellinger avsluttes med et spørsmål rettet til leseren:
«Hva har hendene dine holdt i?», «Hvilke lyder syns du er fine?».
Disse direkte spørsmålene fungerer veldig bra, de blir ikke forstyrrende eller altfor åpenbart pedagogiske.
Fiske har gjennom «Følelsesbiblioteket» jobbet mye med det å få barn til å snakke om følelsene sine, og hun har rett og slett funnet en god formel hvor underholdning og læring blir to sider av samme sak.
For barna kan boka være veldig morsom å bla i på egenhånd, med alle sine «tidsreiser», men «Oldemor» får ut sitt fulle potensial ved høytlesning.
Ja, det er nesten litt sørgelig å lese den uten et barn i armkroken, for her vil det oppstå gode samtaler og noen nye innsikter, både for liten og stor.
| 1
|
301835
|
Høstdepresjon og svineinfluensa?Her er vaksinen
«Toxic»-produsentene utforsker ideen om den perfekte poplåt.
|||
ALBUM:
Navnene Bloodshy & Avant, eller Pontus Winnberg og Kristian Karlsson, ble kanskje verdensberømte da de i 2004 sto for produksjonen på den ikoniske Britney Spears-singelen «Toxic».
Men det er ikke før nå de er i ferd med å bli ordentlige popstjerner.
Sammen med vokalist Andrew Wyatt har svenskene dannet Miike Snow, en hovedsakelig piano/ gitar/elektro/ modernepop-trio, som på sitt selvtitulerte debutalbum åpenbart har bestemt seg for å utforske ideen om den perfekte poplåt.
Resultatet er ei plate som kysser deg i nakken, en butterdeigmør og elektropopete liten sak som tester ut grenselandet mellom Junior Boys' myke melankoli, The Notwists rytmenaivisme, Ne-Yos glætte genialitet og Mark Ronsons utstuderte popsensibilitet.
Ved første gjennomlytting høres plata kanskje en smule banal ut, som om det hele er litt for enkelt, men etter hvert åpner det nye rom og krinkelkroker, litt som å spille dataspill.
| 1
|
301839
|
Smakfullt gjensyn
Noen ganger stemmer første-inntrykket usedvanlig godt.
Det er alltid litt forventninger knyttet til stevnemøte nummer to - hvis det første var bra, vel å merke.
For ganske nøyaktig ett år siden besøkte Robinson og Fredag den da nyåpnede franske bistroen Le Benjamin.
Det resulterte i fem stjerner og en lang rekke superlativer.
Men tida er lunefull.
Hvordan ville gjensynet arte seg?
Hadde følelsene kjølnet siden sist?
- Vi får se.
Det er i hvert fall ikke noe i veien med mottakelsen, sa Robinson, etter at hovmesteren hadde tatt vel imot Magasinets utsendte.
- Man får nesten følelsen av å være gamle, gode bekjente, sa Fredag.
- Den følelsen hadde jeg også forrige gang.
Se ikke bort fra at å behandle gjester slik er regelen her, snarere enn unntaket, sa Robinson.
Le Benjamin er ingen stor restaurant, men den er populær.
Fremdeles er det smart å bestille bord i forkant.
At tradisjonell fransk mat treffer så godt, er ikke akkurat en bombe.
- Os à moelle gratiné.
Foie de veau.
Escargots.
Bouillabaisse ...
Fredag leste høyt fra menyen og stønnet lykkelig.
- Jo da, det høres bedre ut enn margbein, lever, snegler og fiskesuppe, sa Robinson.
- Men gjort på klassisk fransk manér, smaker det fantastisk.
Om menyen var aldri så fristende:
Denne gang ble det satset på dagens femretters.
Det skulle vise seg at 530 kroner var godt investerte penger.
Hovmesteren, som driver stedet sammen med sin kokkemann, kunne fortelle at dagens tilbud besto av salat med stekt kyllinglever; rødspette og krabbekake med hollandaisesaus (spisset med litt rød chili og koriander); vaktler med ovnsstekt potet, kremet spisskål, ristet steinsopp og sennepssaus; samt oster og dessert - som denne kvelden var vannbakkels fylt med espressois og lakriskaramell.
Vinutvalget er solid og prisspennet stort.
Her er det fullt mulig å finne godsaker, både for dem med slunkne lommebøker og for dem som har gullkort tilknyttet representasjonskontoen.
Robinson og Fredag endte opp med et par glass husets hvite (kr 69), til de første rettene, og ei flaske Leroy Bourgogne fra 1999 (kr 550).
Med dens fine balanse av fruktighet og jordsmonn, skulle den vise seg å passe godt til både vaktler og ost.
- En utfordring, sukket Robinson, som i motsetning til Fredag forsøkte å spise sin vaktel med kniv og gaffel.
Magasinets utsendte hadde på dette tidspunktet kost seg med salat og gledet seg over den lettstekte rødspetten.
Men vaktler er ikke bare vanskelige å lage - de har en lei tendens til å bli tørre - de kan også være litt trøblete å spise.
- Slutt å tulle, bruk fingrene, sa Fredag.
- Hvis ikke går du glipp av mye av den smaksfesten denne lille fuglen er.
Hovmesteren, som akkurat kom forbi, ga Fredag full støtte.
Og Robinson, som gjerne ville ha med seg hver eneste fiber av det møre, men saftige kjøttet, la fra seg bestikket.
- En nytelse.
Og tilbehøret er akkurat slik det skal være, smakene er finstemt i forhold til hverandre, balansen mellom syre, sødme og salt nær perfekt.
sa Robinson og tørket fingrene i servietten.
- Det er dekkende for alt vi har fått så langt, slo Fredag fast.
Robinson nikket.
Osteutvalget var ikke så veldig omfattende, men de tre - en Tête de Moine, som skal skrapes og serveres i delikate krøller, en smaksrik chèvre og en nydelig Bleu d'Auvergne - gjorde jobben.
Desserten bekreftet helhetsinntrykket.
- I særklasse.
Hyggelig betjening, faglig dyktighet på aller høyeste nivå, nydelig mat - til en forholdsvis sympatisk pris, oppsummerte Fredag.
- Dette var like bra som sist.
Noen ganger stemmer førstegangsinntrykket, sa Robinson.
- Jeg kommer gjerne tilbake for å sjekke om inntrykket holder seg like bra tredje, fjerde - og tiende gang.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
301842
|
Gresk salat
«Percy Jackson:
Monsterhavet» byr på fiffige oppdateringer av gresk mytologi, men blir for glatt.
FILM:
En vanlig gutt som får vite at han har uvanlig opphav og evner.
Han bringes til et hemmelig sted der han møter jevnaldrende av samme art, noen snille og noen slemme, innføres i den nye verdens mysterier og før han aner det blir utvalgt til å beseire en mektig nemesis, ved hjelp av en vakker venninne og en klovnete kompis.
Hyppig monsterkamp
Hørt det før?
Percy (Logan Lerman) er amerikansk og ikke britisk, han kommer til en leir og ikke en skole, opphavet er den greske guden Poseidon og ikke et trollmannpar.
Men det er ingen tvil om at «Percy Jackson»-serien, som er basert på Rick Riordans bøker, er et forsøk på å fylle det galaktiske popkulturelle tomrommet som har oppstått etter «Harry Potter»-seriens sorti.
«Percy Jackson:
Monsterhavet» er film nummer to, og som midtfilmer flest er den mest for de innforståtte.
Universet ble presentert i «Percy Jackson og Lyntyven» fra 2010.
Nå regnes presentasjoner som overflødige og det gis gass fra første stund.
Den ene monsterkampen avløser hverandre mens billedskjønne og pregløse starlets roper plottpremisser til hverandre gjennom effektregnet.
Fiffig oppdatering
Som i «Percy Jackson og Lyntyven» finnes det flere fiffige gjendiktninger av mytologiske fenomener i «Percy Jackson: Monsterhavet».
Percy er en moderne versjon av sagnhelten Persevs, som ifølge myten rådfører seg med hesperidene, tre gamle gudinnesøstre som har ett øye på deling.
I «Percy Jackson:
Monsterhavet» dukker de opp som taxisjåfører, kranglende seg imellom mens øyet spretter rundt og trafikkaos oppstår.
Hermes, gudenes sendebud, er direktør for en olympisk versjon av UPS.
Sånt er gøy.
De mange kampene med alskens skrømt kommer tett som hagl, men er fartsfylte og oppfinnsomme, og den siste og sterkeste av dem, titanen Kronos, er skapt av innovativ og imponerende lek med CGI.
Men ellers er «Percy Jackson:
Monsterhavet» for glatt og kalkulert, for grov og likegyldig i persontegningene, for estetisk flat.
Slik sett er den som kopier og snyltere flest:
Det er som om den mangler en egen kjerne.
Stem fram årets film
Hvilken film mener du er mest underholdende eller mest rørende?
Hvilken film fortjener ros og oppmerksomhet?
Hvem fortjener Folkets Amanda?
| 0
|
301843
|
Tåre på tåre
«Tørk ikke tårer uten hansker» sikter på mellomgulvet og treffer.
TV:
«Tørk ikke tårer uten hansker» har ikke hansker på.
Den legger ikke skjul på hva den er.
Den svenske miniserien er en følelsesknute som er gjennomstrømmet av sinne og sorg, som går tett på noe de fleste bare opplevde på forskrekket avstand:
Aids-epidemien på åttitallet og de som bukket under for den.
Manusforfatter er Jonas Gardell, som var der og så det.
Resultatet kunne blitt klam formaning, men har i stedet en tragisk vekt, fordi det hele tiden er de enkelte menneskene som står i sentrum.
Samtidig som en voiceover minner om at dette er ram virkelighet, er det noe drømmende over «Tørk ikke tårer uten hansker».
Filmingen legger stadig opp til noe distansert og gåtefullt:
Skikkelser og situasjoner betraktes gjennom forskvyende filtre av vinduer og glassdører.
Slik understrekes utenforheten til seriens homofile hovedpersoner:
De er går rundt i de samme gatene som andre, men er adskilt fra dem, fordi de bærer på en hemmelighet, overfor enkelte eller overfor alle.
Svunnen vitalitet
Kronologien er dessuten stykket opp i biter og byttet om på:
Historien om barndommen og ungdomsårene til bygdegutten Rasmus (Adam Pålsson) og Jehovas Vitner-sønnen Benjamin (Adam Lundgren) fortelles parallelt med scener fra deres prøvende introduksjon i Stockholms homsemiljø, første møte og innledende kurtise, og fra sykesengen der den vakre Rasmus visner vekk, med Benjamin på stolen ved siden av.
Da har allerede flere av vennene gått samme vei, og den en gang sorgløse gjengen går i skytteltrafikk mellom begravelser mens de blir stadig færre.
Det er sterkt å se så mye løfterik vitalitet i kjærlighetshistoriene når neste scene viser hvordan den kommer til å svinne vekk, så tidlig.
At de unge homsene tilhører en ennå uglesett subkultur, skaper spenning mellom de sørgende og anspekt fordekthet i gravferdene.
Betraktninger fra Karin Boye og Anton Tsjekov om det ene, korte livet og hvor lett det kan forspilles, flettes nennsomt inn.
Sørgekitsch
Rasmus og Benjamin er ikke psykologiske dybdestudier, de er vanlige gutter med en legning som gjør at de må ta mer smertefulle oppgjør enn andre.
Før Rasmus får diagnosen, skjelver fundamentet under forholdet fordi Benjamin forblir i skapet og nøler med å inkludere Rasmus i sitt religiøse liv, mens Rasmus reagerer med utsvevende og uforsiktig oppførsel.
Miljøets, og seriens, uforstyrrelige og karismatiske kraftsenter er den dekadente dronningbien Pål, spilt av Simon J. Berger i en scenestjelerrolle.
Første episode burde utviklet seg raskere.
Seriens slutt nærmer seg sørgekitsch.
Det som skjer imellom, er akkurat så trist som det skal være.
| 1
|
301844
|
Aldri annet enn bråk
Liam Neeson gjør ting folk liker at Liam Neeson gjør.
FILM:
Liam Neesons appell som actionhelt skyldes i stor grad det faktum at han utstråler en nærmest aggressiv pålitelighet og varme, og intet sted er han mer intenst sympatisk enn i «Taken»-filmene.
Her fremstilles rollefiguren Bryan Mills som en nærmest selvutslettende omtenksom og hensynsfull familiefar, hvilket bare gjør den uunngåelige maltrakteringen av alle som måtte ha gjort datteren eller ekskona fortred destod mer tilfredsstillende.
Pappa vet best Utgangspunktet for denne tredje og formodentlig siste filmen i «Taken»-serien er at noen har drept nevnte ekskone og fått det til å se ut som om det er Mills som står bak.
Dermed faller det på ham å lete opp de virkelige morderne samtidig som han beskytter datteren og unngår Los Angeles-politiets lange arm.
Det er et skjematisk og forutsigbart plott, men hele poenget med disse filmene er å se Neeson utøve brutal, rettskaffen hevn, og jo fortere man kan komme i gang med det, jo bedre.
Problemet med «Taken 3» er at hevnen verken er spesielt brutal, oppfinnsom eller overraskende.
Uansett hva man måtte mene om den opprinnelige «Taken», er det en film som har blitt stående som en slags klassiker, og dette skyldes langt på vei at dens beskjedne budsjett tvang filmskaperne til å være kreative og bygge spenning ved hjelp av atmosfære og kløktig uttenkte scenarioer.
Ved veis ende
I denne tredje filmen er det så å si ingen reell spenning.
Regissør Olivier Megaton har hovedsakelig fokusert på å bruke opp budsjettet på kjedelige biljakter og overflødige eksplosjoner, og voldsutøvelsen er først og fremst å regne som en rituell befestning av tradisjonelle familieverdier.
Foruten tredjeaktens ublide møte mellom en personbil og landingshjulene til et privatfly, og en scene hvor en mann blir stengt inne i et bagasjerom sammen med sin store, døde hund, inneholder filmen påfallende få minneverdige øyeblikk.
I utgangspunktet er det stor stas å se den alltid like sindige Neeson småløpe rundt og kveste skurker i hytt og pine, men når man ikke engang makter å mønstre noen virkelig antipati mot plottets uunnværlige østeuropeiske sadist, er det mye som tyder på at akkurat «Taken»-franchisen har utspilt sin rolle.
| 0
|
301845
|
Rå rock'n'roll rett fra en hardt prøvet lever
75-årige Andre Williams & The Sadies i drømmemøte.
ALBUM:
Hvis det hadde gått an å tappe biografien til Andre Williams (75) på flasker, ville jeg vært ytterst forsiktig.
Mer hardcore blir det ikke:
Foreldreløshet, fattigdom, opptredener på honkytonkbarer og obskure plateinnspillinger på 1950-tallet.
Komponering av et par klassiske låter, album som 30 år seinere får kultstatus.
Et par tiår som hjemløs tigger og narkoman, tilbake i salen i pluss minus 70 års alderen, imøtekommet av en ny generasjon.
Utsøkt backing The Sadies er et av flere band som har brukt Williams bak mikrofonen, der han med en røst pløyd opp av whisky & røyk snakkesynger tekster hentet ut av hans eget liv med kvinner og sheriffer, rasehatere og boms.
De kanadiske garasjecountryrockerne The Sadies leverer superb backing; enten det er snakk om pønkblues eller glidende barrock, med et lysende kvinnekor som kontrast til Williams' grizzlyvokal.
Uten filter The real deal, rett fra levra (hvis det er noe igjen), uten filter, tørk flaska med underarmen før du sender den videre.
LEVD LIV:
Med en røst pløyd opp av whisky og røyk snakkesynger Andre Williams tekster hentet ut av hans eget liv med kvinner og sheriffer, rasehatere og boms.
Foto: Jon Langford/Yep Roc
| 1
|
301848
|
Fiskelykke
Lofoten Fiskerestaurant feirer 15 år på Aker Brygge.
Med slik mat kan det fort bli 15 nye.
- Lofoten?
Er ikke det en turistrestaurant på Aker Brygge?
Fredag var ikke særlig imponert over forslaget om å besøke en av Oslos mest utholdende restauranter.
Lofoten Fiskerestaurant har overlevd bryggekonkurransen i 15 år.
Restauranten er full året rundt.
Men mange assosierer restaurantnavnet med ja, nettopp turister og forretninger.
DET VAR VINTERMØRKT på brygga og vind i mastene.
Men inne bak glassfasaden funklet det i stearinlys.
Robinson og Fredag spaserte inn i entreen og videre inn til hovmesterskranken.
Bak den sto to menn.
De sa ikke hei, så ikke opp fra skjermen.
Det tok lang tid, pinlig lang tid, før spiseparet fikk oppmerksomhet.
Robinson og Fredag takket ja til forslaget om en 5-retter med vinpakke.
Servitøren beklaget at det var hektisk, det var sykdom i staben.
Likevel kom forretten til bordet på rekordtid, før både vinen og aperitiffen som var bestilt.
Heldigvis fikk maten spiseparet til å glemme kaoset.
Kamskjellcevichen smeltet på tunga.
De tynne, rå fiskeskivene kom med sitronsaft, himmelsk olivenolje og et hint av chili.
- Er det litt lite oppfinnsomt med to kamskjellretter på rad, spør Robinson.
Til bordet fikk de kamskjell enda en gang.
Denne gangen stekte, med karamellisert løk.
- Lubne, lunkne og gode på smak.
Men den visne ruccolasalaten kunne jeg klart meg uten, sier Fredag.
Sellerisuppa med scampisalat inneholdt raust med spretne, smakssterke reker, men spiseparet var middels fornøyd med selve suppa.
Men så kom hovedattraksjonen:
- Møretorsk, smiler servitøren.
- Mmm.
Kritthvitt og smaksrikt kjøtt.
Og det er nydelig med aspargessalat, syrlig kapersvinaigrette og søtlig kastanjekrem til, sier Robinson.
Utsikten ga en følelse av luksus: duvende båtmaster i havna, pyntede bryggegjester og villalys fra åsene i det fjerne.
Luksusfølelse ga også vinen, en fransk Bourgogne, Gevrey-Chambertin, som servitøren mente det var verdt å gå for, selv om prisen betød at antall glass i vinpakken måtte bli færre.
Og hun hadde helt rett.
Apropos servitøren.
Den travle kvelden til tross, hun var sjeldent oppmerksom og genuint interessert i å gi gjestene en god opplevelse.
Som avslutning fikk spiseparet oster med fiken- og aprikosmarmelade.
Og helt til slutt en mandarinparfait med blodappelsinsorbet og en meningsløs juice.
Utvalget av oster var spennende, men desserten var bare midt på treet.
Robinson savnet både noe søtt og noe knasende til fruktfesten.
Regningen kom på rundt 2600 kroner.
- Det er dyrt, men neste gang trenger vi jo ikke gå for 5-retteren.
For det blir en neste gang, sier Robinson.
- Helt klart.
Dette er jo ingen turistfelle, men en solid fiskerestaurant.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
301850
|
«Først og fremst en veldig dårlig låt»
- Og da har vi ikke snakket om vokalen ennå.
0.00:
Introen kan, med stor grad av velvilje, minne bitte litt om Prodigy.
«Skumle» synther og sirener.
Foreløpig urørt av Jan Thomas' stemme.
0.14:
Vår mann ønsker «welcome to my world».
Og bruker ikke mange sekunder på bekrefte de fleste vokale fordommer man måtte ha hatt på forhånd.
Definisjonen av uttrykksløs, flattråkket stemme.
0.19:
En ferm, kvinnelig soulstemme begynner å «shoute» i bakgrunnen.
Uten at det hjelper stort.
Vi snakker ikke akkurat «Gimme Shelter» her.
0.30:
Lysere kvinnestemmer (eller er det Christian Ingebrigtsen og Åge Sten Nilsen?) kommer inn, bygger seg opp mot refrenget.
0.37:
Å-åh.
Den skumle sirenelyden igjen!
0.41:
Og derrrr var «Get Up and Dance» en danselåt.
Refrenget høres ut som et Melodi Grand Prix-refereng av ubestemmelig nasjonalitet.
Er av en slik kvalitet at Jostein Pedersen lett kunne funnet et Ikea-møbel å sammenlikne det med.
Lettbeint eurodance med en slags soul i seg.
Kunne vært tilforlatelig med en bedre vokalist, men her kappes låt og sanger om å være dårligst.
1.04: Jan Thomas forsøker å åle seg rundt i en slags minimalistisk, hakkete Britney-formel.
Men det blir litt for mye botox i både hals og hofter til at det funker.
Mer vocoder-effekt på stemme hadde sikkert gjort susen.
Hva som helst, egentlig.
Kanskje.
1.26:
Nytt refreng.
Tror Ikea-møbelet må være et Lack-bord.
Billig og veldig lett.
1.43:
Låta roer seg ned i noen sekunder, som om den trekker pusten ut av ren anstrengthet.
Mitt favorittparti så langt.
Nesten chillout.
1.46:
Det varte ikke lenge, gitt.
Jan Thomas-vokalen er tilbake.
Prøver å synge rolig og uanstrengt nå.
Med vekt på prøver.
2.06:
Refreng for tredje gang.
Føles som to runder for mye med en etsende sterk brunkrem.
«Everyday?s a miracle, let me make you beautiful» osv.
Jada.
Han synger i det minste sitt liv.
2.37:
Den ferme souldama får shoute litt til på vei mot slutten.
2.43:
Den Prodigy-greia er tilbake.
Kunne kanskje vært en kjenningsmelodi et nytt realityprogram på TVNorge.
I beste fall.
2.53:
Takk og farvel.
Lang låt til å vare i under tre minutter.
| 0
|
301856
|
En skappopstjerne trer fram fra kontrollrommet
Norsk stjerneprodusent glimter til i høstmørket.
|||ALBUM:
Produsentpop kan slå begge veier.
Innestengt uttrykksbehov fra år tilbake skal utløses.
Spektakulært gode ideer som ikke er «kastet bort» på tilfeldig forbipasserende i studio og i stedet «gjemt bort» i en skuff skal nå hentes fram.
Og når en generell egoboost, etter år i miksepultens skygge, får massere dette uttrykksbehovet og disse geniale ideene, får vi enten et hypergjennomtenkt, raffinert og mesterlig stykke popmusikk — eller en ugjennomtrengelig vegg av stormannsgal overivrighet.
Syre i sausen
Det beste med Thomas Eriksens debutalbum er at han langt på vei klarer å bruke den stormannsgale overivrigheten som en slags syre for å balansere sødmen i det som ellers er et elegant sammensatt popalbum.
Eriksen beveger seg med stor selvsikkerhet, og i norsk sammenheng, sjelden smakfullhet i et bredt spenn av uttrykk:
Fra kommersielt fornuftig pophåndverk og klassisk skandinavisk popkjølighet til hard, intens halvelektronisk hipsterrock og veldreide bangers.
Sval falsett «Chameleon» er en av årets to-tre aller best konstruerte norske poplåter, og Eriksens vokal — ofte lagt i et svalt falsettleie — er også en behagelig overraskelse albumet gjennom.
Eriksens produsentklo skinner gjennom på den måten at han også klarer å kamuflere de tynneste låtideene så de ikke ødelegger helheten.
Om albumets mange fortreffeligheter og mannens åpenbare gode smak og velfylte popverktøykasse lar seg omsette i en ny norsk popstjerne er en helt annen sak.
Men «Cannibal» er uansett en av norsk platehøsts mest karismatiske album.
| 1
|
301860
|
Bredbremmede stråhatter, salt hud og duggfriske cocktails.
Metronomy drar på ferie.
ALBUM:
Joseph Mount og Metronomy ferierer i eget land på sitt tredje album, og hovedmannen selv vipper muntert på kapteinsluen før han styrer mannskapet stødig inn i farvann oversvømt av korte shorts, bredbremmede stråhatter, salt hud og duggfriske cocktails.
Navigeringen på «The English Riviera» foregår tidvis fritt etter hukommelsen til løse inspirasjoner som Steely Dan, men først og fremst konseptualiserer Kaptein Mount her lyden av Metronomy.
Vindskjeve harmonivendinger og snerten stafasjeperkusjon dekorerer innbydende synthstrender - hvor også brudd av kvinnevokal og klubblek holder det knasende elektroniske lydbildet effektivt i aktivitet.
Funkbassfrydefulle «The Bay» og den ytterst riffmuntre «The Look» materialiserer utmerket essensen i dette substansielt forførende albumet — et perfekt følge til glade dager under dekadente parasoller.
| 1
|
301861
|
Lystig om likelønn
«Jentene fra Dagenham» bekrefter at britene er mestere i å lage feel good-komedier med alvor i bunn.
FILM:
Noen komedier er rørende på grunn av romantiske forviklinger, andre fordi de frir til vår rettferdighetssans.
I 1968 kunne sjefene ved Fords største fabrikk i Europa nekte sine kvinnelige arbeidere likelønn med den begrunnelse at de var ufaglærte.
Ford hadde 40 000 ansatte i Storbritannia og 187 av dem var kvinner.
De sydde setetrekk i Dagenham, hadde ingen makt og kunne behandles deretter.
Hvordan lager man en lystig og rørende komedie ut av dette?
Jo, først leser man seg opp på historien om arbeidskonflikter på slutten av 60-tallet.
Deretter dikter man opp et persongalleri vi bryr oss om.
Til slutt velger man skuespillere som sjelden trår feil.
Sally Hawkins
Filmens heltinne er den tilsynelatende skjøre Rita, spilt av Sally Hawkins, som fikk sitt store gjennombrudd i Mike Leighs «Happy-Go-Lucky».
Hun er i starten en av de 187 som sitter i en trang hall og syr setetrekk i bare bh-en på grunn av varmen, men viser seg raskt å ha andre talenter:
Hun kan tale ledelsen midt i mot og hun kan lede en streik.
Bob Hoskins spiller arbeidslederen som inspirerer Rita.
Han er også en av få sympatisk framstilte menn i filmen.
Fagforeningspampene er halvkorrupte slappfisker som har det i kjeften, mens fabrikkledelsen tenker profitt.
Rosamund Pike er sofistikert og lavmælt i rollen som fabrikksjefens kone.
Hun er utdannet historiker fra Cambridge, men lever som hjemmeværende servitrise for sin noe tannløse sjåvinist-ektemann (Rupert Graves) og tar kontakt med Rita.
Lang tradisjon
Regissør Nigel Cole hadde stor suksess med «Kalenderpikene» i 2003 og selv om «Jentene fra Dagenham» slekter en del på glitrende komedier som «Brassed Off» og «The Full Monty», så handler den ikke om å snekre sammen en revy eller annen underholdning:
Det dreier seg om noe så traust og livsviktig som rettferdighet i arbeidslivet.
Sally og kollegene hennes, som i filmversjonen har en mye høyere «babe-faktor» enn fotografier fra streiken i 1968 skulle tilsi, møter mye motstand og mange vil nok smile og le med en tåre i øyekroken gjennom store deler av filmen.
Selv glemte jeg at «Jentene fra Dagenham» er en komedie, helt til Miranda Richardson dukker opp som Barbara Castle, den ansvarlige ministeren i Harold Wilsons regjering.
Her blir det mer «Ja vel, statsminister», men uten at det svekker filmen nevneverdig.
| 1
|
301864
|
Svak vekst
«Opprørske oldemødre» har ikke nok stoff til å fylle en dokumentar.
FILM:
Shirley (91) og Hinda (84) er to krympende damer som er opptatt av vekst.
Shirley har krympet tre tommer, men hun har mye bedre helse enn sin yngre venninne, som i det lengste har utsatt en kneoperasjon og er svært ustø til beins.
Filmen foregår i USA, men er laget av Håvard Bustnes, som sto bak den svært gode «Blod og ære», om Ole Klemetsen og hans far, en film som ble belønnet med Amanda i 2008.
«Opprørske oldemødre» er ikke like vellykket.
Liten bevegelse
Mye handler om økonomisk vekst i dagens samfunn, men vi har heller ikke underskudd på informasjon om vekstens farer.
Shirley og Hinda prøver å komme til orde i en debatt som i årevis har vært ganske så livlig.
De er med i Seattle-avdelingen av den i utgangspunktet kanadiske organisasjonen «Raging Grannies», men vi ser minimalt til andre medlemmer.
I løpet av filmen er det lite som tyder på at de to er med i en større bevegelse.
Det virker i det hele tatt som om de starter med blanke ark, et par enkle spørsmål og er klare for å samtale med hvem som helst om økonomisk vekst.
De får snakke med en ordinær investeringsrådgiver, de avbryter en knøttliten økonomiforelesning på universitetet i Seattle, de inviterer en økolog-økonom som ikke får sagt stort og de drar hjem til en pensjonert fysikkprofessor som har holdt det samme foredraget 1720 ganger siden 1969.
Stunt på Manhattan
All denne oppsøkende virksomheten er lite fruktbar.
Jeg lærer lite nytt og jeg tror det samme gjelder de to damene.
Vi får noen løsrevne setninger om økonomisk vekst, at vi har hatt den i århundrer og at det er vanskelig å tenke annerledes, men filmen har altfor lite stoff å velge mellom til at dette skal bli en viktig film.
Ikke før helt på slutten får vi et Michael Moore-aktig øyeblikk når Shirley og Hinda krasjer en «Wall Street Dinner» på Manhattan, men det er uklart hvorfor de velger denne middagen, arrangert av en veldedig jødisk organisasjon som samler inn penger til mye forskjellig.
Det vi sitter igjen med er noen fine, små glimt inn i de to kvinnenes liv.
Og det er litt mindre enn filmen burde ha å tilby.
| 0
|
301865
|
Ja, du er flink, flink, flink
Vidundergutten Salem Al Fakir overbeviser.
CD:
Noen artister framstår med et så allsidig talent og en så stilistisk treffsikkerhet at det ikke bare blir overrumplende, det kan bli rent ut irriterende også.
Den svensktyriske vidundergutten Salem Al Fakir (27) overbeviste alle med sin 2007-debut.
Han er typen som har med en kasse epler til læreren hver dag og leverer prikkfrie besvarelser på hva det måtte være, fra den Toto-replikerende «Roxy» via en retrofuturistisk vri på en Graham Nash/David Crosby-greie («Bluest Eyes») til soul, funk, luftig pop og til og med noen spenstige fullblods rockere.
«Now?s The Time» kunne vært en ny Oasis-låt, hadde det ikke vært for at refrenget er mer catchy enn det aller mest som har kommet fra den kanten de siste ti åra.
Det meste lukter av 80-tall, men Salem gjenskaper dette tiårets sound med vesentlig forankring i nåtida.
Selv de mest opplagte pastisjene (Totolåta) har kontemporær dybde og preges av en uangripelig musikalsk skikkelighet.
For å si det med Lars Lillo:
Ja, du er søren meg flink.
For deg er allting mulig.
Du kan lage ting, 100 prosent naturlig.
| 1
|
301866
|
Anmeldelse:Elena Ferrantes knallsterke oppfølging av Napoli-sagaen
Glimrende briljant.
Elena Ferrantes firebinds roman-krønike om to napolitanske kvinner, er nå kommet til tredje bind på norsk.
Lenù og Lina er i ekteskapsfasen, får barn, sliter med uforstandige menn, blir konfrontert med feminisme i det politisk turbulente 60/70-tallet.
Deres intrikate forhold får ytterligere dybde, med et crescendo mot slutten som springer ut i erotisk kraft.
Ferrante viser det sosiale trykket i et tett, overbefolket samfunn som Napoli.
Dagliglivet preges av raseri og vold, falske fasader og strev uten mål.
Forfatteren lar konfliktene skje i en snedig kontrapunktisk komposisjon.
Kulturkamp
Kulturkamp
Dialekten anvendes hjemme i «bydelen», den velter fram i utskjelling og forbannelser.
Fortelleren Lenù har kjempet seg fram til et lærd og dannet italiensk, men når det røyner på, slår dialekten inn.
Slik får Ferrante tegnet et privat-psykologisk portrett av en allmenn kulturkampsone der idyllisering og folklore er blåst bort.
Til hva?
Til hva?
De strever etter å organisere livet, men så blir det livet som organiserer dem.
En bragd
En bragd
Sørsdals evne til å gjøre seg ett med teksten, stoffet, tankekraften hos Ferrante, får den norske utgaven til å stråle.
Det er alvor tvers gjennom:
«I eventyra gjer ein som ein vil, i det verkelege livet må ein gjere det ein kan.»
| 1
|
301867
|
Har et desperat behov for en ekte rebell
Institusjonalisert og oppskriftsmessig fra rockelegenden Slash.
ALBUM:
Det er betimelig å si at «World On Fire» blir et slags være eller ikke være for denne Slash-konstellasjonen, nå døpt Slash feat Myles Kennedy and The Conspirators.
Forgjengeren «Apocalyptic Love» hadde en sterkere bandfølelse enn vokalistfesten på debuten, men det er på det rene at ingen av dem har skapt de store bølgene.
«World On Fire» er mer av det samme:
Klassisk amerikansk hardrock med elementer av sørstatsrock, pimpet opp med en mer glossy og moderne lyd.
Et godt stykke unna Guns N'Roses vitale og hedonistiske primalrock, men ikke så langt unna det Black Stone Cherry og Buckcherry putler med i dag.
I sine beste øyeblikk leverer de fengende og bredbeint gitarrock, som på «Too Far Gone», «Stone Blind» og tittelkuttet.
Men for det meste føles det veldig institusjonalisert og oppskriftsmessig.
Dette er skoleflinke tolkninger av tidligere rebeller, i desperat manko på nettopp - en rebell.
| 0
|
301868
|
Tett på etter tretti år
Trond-Viggo Torgersen på gjensynsferd i TV-serie.
TV:
Neste år er det gått tretti år siden Trond-Viggo Torgersen skapte overskrifter i riksavisene med et stykke oppsiktsvekkende nybrottsarbeid på norsk fjernsyn.
Hva han gjorde?
Han plasserte 17 ungdommer i en leilighet og spurte dem ærlig ut om å bli voksne, håp, sex, kropp, framtida, ja, slik ungdommen likar, i programmet «Nesten voksen».
Det var nyskapende nok i seg sjøl at tenåringer fikk prate om seg og sitt.
At Jeannet, sytten år, attpåtil gråt en liten skvett under samtalen, ble en egen sak i Dagbladet.
Tenk å gråte på TV!
Aftenposten kalte serien «en seier for samtalen som programform».
Det samme vil vi si om den sterke gjensynsserien du får se i kveld.
På gjensynsferd
Du får se den selvsamme Trond-Viggo, nå litt tynnere i håret, men like ærlig og nysgjerrig på mennesker, på hans gjensynsferd ut i Norge for å møte «ungdommene» igjen.
Han besøker dem hjemme, på jobb, med barn og uten barn, skilte og gifte, og han gjør som han gjorde sist.
Han setter seg ned og prater.
Uten dikkedarer eller overdreven sentimentalitet.
Det er ujålete samtaler.
De viser fram hus og barn, bikkjer, jaktutstyr og foreldre, for Trond-Viggo spør kort og greit.
«Hva har de gjort med livet sitt og hva har livet gjort med dem?».
Det enkle er ofte det beste.
Menneskeskjebner Selvsagt er det spennende å få høre hvordan livet har fart med Jeannet, nå førtiseks, og de andre.
Hva er egentlig mer spennende?
Det er sterkt, noen ganger sårt, andre ganger veldig morsomt, å få dele øyeblikkene når førtiåringene får se igjen seg selv på TV-klipp.
Det er blanke, små fjes som sier sånn som at «jeg skal bli kokk, jeg» og «hvorfor er det ingen av gutta som vil ligge med meg når alle venninnan mine har liggi med no´n?».
Den unge gutten som sier «ingenting blir som du har tenkt», ser for øvrig ut til å ha mest rett.
Til ettertanke
Åttitallsklippene har selvsagt retroverdi så det holder, ikke bare angorangenserne, men også hele konseptet.
Tenk at dette var spenstige greier!
Og tenk at for så kort tid tilbake som i åttitre, så sa Trond-Viggo «neger» i full alvor!
Men vi får så mye mer.
Det borger for mye ettertanke, dette å bli konfrontert så direkte med vår menneskelighet.
Med tida som går.
Serien får oss til å tenke på Lars Saabye Christensens fine diktlinjer «det barn du var skal du aldri bli.
Den du er skal du snart glemme».
Det er sant, men takket være NRK, som her gjør glitrende bruk av arkivmaterialet sitt, er det i hvert fall sytten av oss som får huske, på godt og litt vondt.
Vi andre får dele opplevelsen.
| 1
|
301871
|
Anmeldelse:- Gang på gang - ja, nærmest hele tiden - spår Tron Øgrim feil
Bo Brekke skriver Øgrim-biografi til hjemmepublikummet.
ANMELDELSE:
Det ble for noen år siden varslet to biografier over Tron Øgrim, ml-rørslas inspirator, hovedstrateg og ideologiske factotum.
En skulle skrives av Håkon Kollmannskog basert på intervjuer fra hovedoppgaven hans om ml-rørsla.
Men de etterlatte ville ikke ha Kollmannskog.
Muligens var han for ung.
Derimot ønsket de at ml-veteran Bo Brekke skulle skrive.
Det har han gjort, med full tilgang til etterlatte papirer.
Rastløs depresjon
Rastløs depresjon
På begynnelsen av 80-tallet var hey-dagene tilbakelagt, og «partikrisa» satte inn for fullt.
Ml-erne var demotiverte og slitne, og mens noen kamerater ufortrødent gikk videre anført av Pål Steigan, sank Øgrim inn i rastløs depresjon der han prøvde seg på mange ting uten å få vind i seilene.
Etterhvert ble han en ensom outsider som gikk mer og mer i oppløsning.
En tragisk historie.
Den blir bokas styrke.
Forfatteren inngikk en pakt med familien da de ga ham tilgang til Øgrim-papirene:
«De satte ett krav før de sa ja, og det berørte privatlivets fred i én spesiell sammenheng.
Jeg godtok det kravet og har i skriveprosessen sett at det var uproblematisk».
Det er lett å gjette hva dette er, men hva sier utsagnet om forfatterposisjonen?
Brekke bedyrer at han ikke skriver på oppdrag fra familien, men er det ikke det han faktisk gjør?
Helheten tyder på det.
«Tron Øgrim - det revolusjonære fyrverkeri»
Forfatter:
Bo Brekke Forlag:
Aschehoug
Under enhver kritikk?
Under enhver kritikk?
Men det finnes flust av historier om kynisk maktspill, manipulasjoner, grov språkbruk og herjing av alle slag.
En biograf behøver ikke fråtse i sånt, men det blir altfor tynt når Brekke formulerer seg slik om manipulasjonene foran landsmøtet i 1980:
«De brukte partimodellens regleverk til å sikre landsmøtedelegater som var lojale [...]
Tron var med på dette, og det var ingen seier for demokratiet.
Hans oppførsel på en landsmøteforberedende konferanse i Bergen skal for eksempel ha vært under enhver kritikk.»
Hva var det han gjorde i Bergen - i detalj?
Hvorfor forteller ikke Brekke det?
Jeg tipper det er fordi han gjennom hele boka forsøker og forsøker og forsøker seg på den håpløse oppgaven å gjøre selveste Øgrim til demokratisk innstilt anti-stalinist.
Han kommer med mange eksempler på at Øgrim stilte seg tvilende til den diktatoriske partimodellen og at han sinnelagsmessig alltid ønsket «brei front».
Brekkes hovedforklaring på at dette ikke gikk, var at Dagbladet og SF, særlig Finn Gustavsen, hetset og foraktet Øgrim.
Han ble «demonisert».
Det var en ond konspirasjon, og Øgrim ble hele tiden urettferdig behandlet.
Å vinne terreng
Å vinne terreng
Mange hadde erfaringer med ml-eres inntog i det som med et nedsettende uttrykk ble kalt «frontorganisasjoner».
De kan jo ha tatt feil, de 99,3 prosentene som ikke lot seg overbevise av øgrimianerne.
Det går an å argumentere for det, men da må de ulike sidene drøftes seriøst.
Brekke viser gjennomgående berøringsangst for de dype problemstillingene i venstresidig politisk tenkning om strategi og taktikk, utopi og virkelighet, direktiver og lydighet.
Det er ødeleggende for en bok om ml-rørslas utvilsomt største taktiker.
Ubeleilig rival
Ubeleilig rival
Brekke har ikke satt opp noen litteraturliste, har ikke noteapparat og gir ingen innsikt i hvordan han har jobbet.
Hvem har han snakket med, mye og lite?
Tidsangivelsene er ofte tilfeldige og forvirrende, og det mangler sammenlikninger med hva som foregikk i andre organisasjoner eller i andre land.
Det blir vanskelig å skjønne om Øgrim var unik, eller om det fantes sånne også andre steder.
Vitner utenfra, fra Sverige eller Danmark, kunne gitt dybde til bildet.
Spåmannen som bommer
Spåmannen som bommer
I noen år spilte Øgrim rollen som dataguru.
Men heller ikke her var han særlig klarsynt.
Han mente internett-revolusjonen ville innføre kommunismen via en alternativ rute, og at Linux og Wikipedia ville danke ut monopol-trollene.
Opphavsrett var ikke relevant - alt ville bli fritt tilgjengelig.
Big party!
Fakta om ML-rørsla
Tron Øgrim var en av lederne av ml-rørsla i Norge, som besto av AKP m-l, Rød Ungdom, Oktober forlag, Klassekampen, Kvinnefronten, Vennskapssambandet Norge-Kampuchea og så videre.
Andre ledere var Sigurd Allern, Pål Steigan, Sverre Knutsen, Finn Sjue og forfatterne Toril Brekke, Dag Solstad og Jon Michelet.
Ungdomsfadesene
Ungdomsfadesene
Med den ene ungdomskampanjen etter den andre som endte i fadese, burde han kanskje innsett at lav alder ikke er noen quick fix for samfunnsproblemer.
Når eldre menn gjør seg avhengige av ungdommens safter, er det ikke rart de blir deprimerte ettersom kroppen forfaller.
Øgrim var sønn av en kløktig ernæringsfysiolog, men hennes kunnskap beit ikke på.
Hans fortrengning av hva han egentlig visste om sunt kosthold og god livsførsel, er kanskje det beste bildet på ml-analysenes havari.
Lesehest og muddervulkan
Lesehest og muddervulkan
Hans kunnskaper var eksentriske, arbitrære og vriene å etterprøve.
Om noen ville stille ham til veggs, hadde han alltid andre kort å spille ut.
En slik kunnskapsstrategi kan kanskje kalles en «muddervulkan», et uttrykk Øgrim selv brukte om borgerpressas forvrengning av «sannheten om Kampuchea», en sannhet som viste seg å være løgn.
Han var en besatt lesehest, men ingen sannhetsvenn.
Biografiens manglende problematiseringer gjør Tron Øgrim til en kjedeligere person enn han var.
Når boka så konsekvent underspiller de ville motsetningene som preget mannen, må det virke uforståelig for yngre lesere at han hadde slik tiltrekningskraft.
Men det er vel ikke de yngre leserne Brekke skriver til.
Han skriver til familien og til dem som vil legge et sløvt forsonende slør over hva det hele dreide seg om.
Han skriver til seg selv.
| 0
|
301873
|
Anmeldelse:Emelie Schepps bestselgende krim er reinspikka vrøvl
Svak oppstart på ny krimserie.
Jana Berzelius er en vellykket jurist som arbeider som statsadvokat.
Sammen med det lokale politiet skal hun etterforske drapet på avdelingslederen for Migrasjonverket.
På åstedet finner de imidlertid få spor.
Faktisk bare et par fingeravtrykk, som tydeligvis tilhører et barn.
Et barn som gjerningsperson i noe som kan se ut som en ren likvidering?
Også skuddvinkelen kan peke i den retningen.
Slik er opptakten i Emelie Schepps første bind i en planlagt serie med Jana Berzelius.
Vi får håpe det går bedre etter hvert.
Håpløst plott
Håpløst plott
Noe så underlig, tenker statsadvokat Jena Berzelius, og blir kald helt inn i hjertet sitt.
For har ikke også hun en liknende tatovering i sin nakke?
Og slik blir jakten på drapsmannen også jakten på Jenas egentlige identitet.
Hun har nemlig blitt adoptert som niåring.
Med hundre prosent hukommelsessvikt.
Verre og verre
Og noe mer tror jeg rett og slett ikke jeg har å si om dette bokprosjektet.
Det er jeg oppriktig talt lei meg for.
Det ligger i ryggmagen min at debutanter skal oppmuntres.
Det er sikkert en trøst for forfatteren at boka for lengst har blitt en bestselger i Sverige.
| 0
|
301877
|
Veiene til Roma
Selv i en vakker film fra en vakker by er det vanskelig å være glad.
Men tristheten i «Den store skjønnheten» er både tom og tiltrekkende.
FILM:
Skjønnheten i «Den store skjønnheten» er, joda, stor.
Regissør Paolo Sorrentino pensler ut det ene overdådige, ekspressive bildet etter det andre, der Romas rikholdige reservoar av palasser, fontener og statuer blir ridd hardt.
Slik skaper han også et spenningsforhold mellom publikum og protagonist, mellom oss og forfatteren Jep Gambardella (en dempet og nyansert Toni Servillo), som glir gjennom omgivelsene med en trist selvfølgelighet.
Jep er en ulastelig antrukket levemann på vei mot de sytti, han har i flere tiår kunnet leve på suksessen og statusen til den eneste romanen han har skrevet, og tilbringer tiden med å ferdes fra fest til fest, fra kulturhappening til kulturhappening, kurtisere en og annen kvinne, levere en og annen artikkel til tidsskriftet han jobber for.
Triste karikaturer
Inspirasjonen fra filmene til Federico Fellini, særlig «La dolce vita», er påtagelig i «Den store skjønnheten».
Sammenblandingen av det vakre og det groteske, det elegante og det ekstatiske, det seksuelle og det høykirkelig seremonielle, har regissørene felles.
Den retningsløse lengselen synes også å være den samme:
I likhet med Marcello Mastroiannis livsleie journalist leter Jep etter mening, etter innhold, intensitet og autentisitet, samtidig som han kjenner på en vag uro over hvorfor ingenting av det han opplever, egentlig gjør inntrykk på ham.
Han klarer ikke bryte ned sin egen distanse.
Rundt ham løses problemene på andre måter:
Vennene hans klamrer seg fast til håpløse prosjekter, til avvisende skjønnheter eller aldrende religiøse ikoner.
Køen opp mot en feiret plastisk kirurg minner om en kirkelyd som venter på å motta nattverden.
Dette er ikke realisme:
Mange av personene er satiriske karikaturer, men karikaturer med et vemod ved seg, som at de vet de er arketyper og parodier og helst skulle vært noe annet.
Endeløs fest
Det er en seighet i «Den store skjønnheten»:
Den er doven og dvelende, og fanger følelsen av å være på en endeløs fest der det skjer noe hele tiden, men ikke noe som egentlig er interessant.
Det er en rytme som i begynnelsen er vanskelig å vende seg til, som når en LP plutselig går på langsommere hastighet enn den skal.
Men snart setter den tiltenkte virkningen inn, og Sorrentinos visjon av Roma blir som en hav der tilskueren, i likhet med Jep, plasker rundt uten nødvendigvis å bevege seg mot noen skarp målstrek.
Alle tvinges til å være i det feilbarlige nuet.
Det er som om Sorrentino både elsker og gjennomskuer levesettet han beskriver:
Et kortsiktig, men livsbejaende nærvær, en ivrig jakt på mening og glede som synes å være oppnåelig.
Den som sitter i salen, føler på samme tomhet som Jep, men det er en tomhet der det virker rimelig attraktivt å oppholde seg, i alle fall i to og en halv time.
| 1
|
301878
|
Syndere i sommersol
Dommedag står på trappene i «Mennesker i solen».
Den er morsom å se på, men kjedelig å høre om.
FILM:
Åsted:
Den svenske skjærgården.
Ute til steking i solskinnet sitter ektefellene Siv og Svein (Kjersti Holmen og Ingar Helge Gimle) og det yngre paret Ingrid og Stig (Ane Dahl Torp og Jon Øigarden).
Seg imellom kan de krysse av samtlige av de syv dødssyndene, og noen der oppe er gått lei av dem.
Snart er verden rundt dem i ferd med å gå under, irriterende nok mens Siv og Svein ennå har tre uker igjen av ferien.
Bibelreferanser
«Mennesker i solen», basert på et skuespill av Jonas Gardell, er en sort komedie, en god idé i middelmådig utførelse.
Manus er pussig nok både filmens sterkeste og svakeste side.
Å kjøre det barokke og bibelske som et spyd inn i skandinavisk sommeridyll er friskt, og kjennere av «Johannes' åpenbaring» kan sitte og more seg med å ta alle referansene:
Gresshoppesvermen som terroriserer menneskene etter at den femte trompeten har tonet ut; den brennende solen, havet som blir til blod, og mørket og jordskjelvet som kommer når englende heller Guds vrede fra gullboller ned på jorden.
Våre protagonister forsøker i det lengste å fortsette å proppe i seg mat og øl, og akter verken på de profetiske monologene til den danske badegjesten fru Sørensen (Ghita Nørby) eller på tausheten til Siv og Sveins sønn Simon (Oscar Lunde).
Grunn psykologi
Og her skuffer «Mennesker i solen».
Et kammerspill drevet av fem stemmer vil være transparent, og avhengig av karakterer som kan utvikle seg og lokke skjulte sider ut av hverandre.
Men vår double-date er så massivt slette at de slutter å fascinere og more.
Siv er så sint, Svein er så vellystig og Stig så manipulerende at de knapt har rom for andre egenskaper, og den psykologiske A-derfor-B-forklaringen som tilbys for Sivs mine av konstant skuffelse er banal.
«Hvis hun ikke har noe liv, får hun kjøpe seg det, som alle andre», sier hun om fru Sørensen, i et eksempel på fortellingens ikke særlig subtile satire, og i en film som såvidt runder fem kvarter blir fornærmelsene - de fire kaller gjesten for kjerring og sutrer over at de ikke skjønner dansk hver gang hun åpner munnen - gjentatt opptil flere ganger.
Grepet skal selvsagt vise hvordan de fire fråtserne ignorerer alle advarsler, men føles fort som hakk i plata.
Nørby er dog god, og Jon Øigarden klarer minstanten å finne nok en nyanse av psykopatrollen.
Ane Dahl Torps Ingrid, som lenge er passiv og underkuet og så, hei, kanskje ikke, er den mest sammensatte, men unnes ingen ordentlig landing i filmens forhastede tredje akt.
Visuell komikk
Det meste av viddet i komedien er visuelt, og regissør Per-Olav Sørensen klarer, hjulpet av fotograf John Christian Rosenlund, og lage en lett stilisert, parodisk sommerverden der havet er psykedelisk blått og de selvtilfredse ansiktene glinser av svette.
Flere lekre shots ovenfra har en popartaktig, nesten poetisk komposisjon.
Også det estetiske bruddet midtveis, der fargene med ett skylles ut av bildene, er forfriskende.
Sørensen og Gardell har skjønt det samme som kunstneren Hieronymus Bosch i sin tid, nemlig at endetida er morsom å se på.
De har glemt lærdommen fra Dante, at det er i Helvete du må finne de virkelige personlighetene.
| 0
|
301880
|
Søtsuppemagi
Hjernen din vil trolig forakte «Letters to Juliet».
Spørsmålet er om «klump i halsen» er et kvalitetskriterium.
|||
FILM:
Før jeg ramser opp ingrediensene i denne manipulerende søtsuppa av en romantisk komedie, må det innrømmes at jeg flere ganger kjente tårene legge seg klare i øyekroken.
Ikke i begynnelsen, vel å merke, for da er man (jeg) fremdeles rasjonell.
Man sitter der og rynker panna etter hvert som klisjeene kommer muntert og feminint trippende ut av lerretet, akkompagnert av liflig jentepop: Ung, søt pike (Amanda Seyfried) jobber som faktasjekker i The New Yorker, men ønsker å skrive.
Sophie drar på en slags «førbryllupsreise» med sin superkjekke kokkekjæreste (Gael García Bernal) til Verona, men han skal åpne restaurant, tenker vin og trøfler døgnet rundt og synes alt er amazing.
Redgrave
Sophie vandrer derfor alene omkring i eksotiske, eldgamle Verona, byen der Romeo og Julie ofret seg for kjærligheten.
Sophie roter seg bort i en gjeng brevskrivere som eksisterer i virkeligheten og kaller seg «Julies sekretærer».
Hvert dag mottar de brev fra hele verden, adressert til Shakespeares Julie.
I filmen ser vi unge jenter som skriver sine små brev og fester dem på murveggen under Julies balkong, og jeg tenker:
Hva slags småjenteparodi er dette?
Jo, dette er en tåreperse av typen som avslører alle oss lettrørte romantikere.
Men hvordan?
García Bernal er bare et komisk innslag og Seyfried er ikke magisk nok til å gjøre historien rørende på egen hånd.
Men så dukker Vanessa Redgrave (73) opp for å finne sin Lorenzo, som hun forlot femti år tidligere — og jeg er (til dels) solgt.
Svulstig Redgrave er den gamle, vakre, kloke britiske kvinnen som etter et langt liv med mann, barn og barnebarn har bestemt seg for å finne sin ungdoms kjærlighet.
Hun sier svulstige ting som ville vært pinlige på en bokside, men som på lerretet skaper perspektiv og gjør det lettere å tro at en dyp og sann lengsel skjuler seg bak Amanda Seyfrieds alien-vakre øyne.
Snufs.
| 0
|
301881
|
Banens baroner
«Rush» er en fjellstø film om menn i fart.
FILM:
Bakoverskuende gutteromsfantasi møter voksent, alvorlig drama i «Rush».
Gjennom klare retrofarger og oppskrudde bildekontraster tas tilskueren med tilbake til det langluggede og langlemmede syttitall, da våghalsene som kjørte Formel 1 jevnlig risikerte liv og lemmer for farten, adrenalinet og æren.
Utgangspunktet er håndfast og virkelig:
Den historiske knivingen mellom Formel 1-kjørerne James Hunt og Niki Lauda, som begge skulle bli verdensmestre innenfor sporten.
Sommerfuglaktig
Filmens Hunt (Chris Hemsworth) er en impulsiv festløve og sommerfuglaktig kvinnebedårer, mens Lauda (Daniel Brühl) er en kantete stabukk med spinkle sosiale antenner, men med teft for forretninger og forhandlinger.
Spesielt sympatiske er egentlig ingen av dem, men begge har dette oppriktige, oppslukte som gjør at seeren blir revet med dem og ønsker at de skal vinne.
Men det kan de altså ikke gjøre, ikke begge to.
Ron Howard har vel aldri hatt noen markant regissørsignatur.
Men han er en av de få, fjellstø folka som vet hvordan han skal dra i havn et klassisk drama etter Hollywood-oppskriften, dersom råvarene er gode.
Dessverre har han en liten hang til pompøsitet, men den klarer han å undertrykke her nesten helt frem til rulleteksten.
Besatte menn
I «Rush» skildres besatte menn med både avstand og innlevelse.
Chris Hemsworth kler slike gutteaktige roller godt, han har en rastløs, energisk karisma, mens Daniel Brühl viser seg frem i noen fine, tekniske detaljer:
Det stive blikket, den opptrukkede overleppen.
Og så er det dessverre noen passasjer der de må snakke slik mennesker bare snakker sammen på film, for eksempel rope analyser av hverandres karakter og forhold etter hverandre.
Men «Rush» er et fint, lite dykk ned i spørsmålet om hva som gjør at to svært ulike mennesker utvikler skylapper for alt annet enn dét som kan drepe dem.
Selve racerscenene er fine, presentert med oversiktelige plansjer og filmet med høy puls og raske, presise klipp.
Men det er årsakene bak kjøringen som først og fremst interesserer Howard, og oss.
| 1
|
301882
|
Tilsammans mot Thatcher
«Pride» er en dødelig effektiv feelgoodfilm om homokamp, som bruker solidaritet og fagforeningsarbeid som tidskoloritt.
Film:
Britisk film har lange tradisjoner for å bruke Thatcher-årenes streiker som tidskoloritt på linje med poplåter og moteplagg.
Slike markører er gull verdt når man skal etablere atmosfære og miljø, og innebærer per definisjon at man forenkler og karikerer enkeltelementer for å skape en intuitivt forståelig helhet.
Men hva skjer når et av disse enkeltelementene også er en sentral del av en films tematikk?
Sjarmoffensiv Matthew Warchus' «Pride» utspiller seg under den britiske gruvearbeiderstreiken i 1984-85, og er basert på den sanne historien om en gruppe menn og kvinner som startet organisasjonen Lesbians and Gays Support the Miners i solidaritet med gruvearbeiderne.
På grunn av sin legning har de lenge fått føle Thatcher-regimets kalde hensynsløshet på kroppen, og når de nå ser en annen samfunnsgruppe lide samme skjebne ønsker de å hjelpe til.
Organisasjonen samler etter hvert inn betydelige summer til et walisisk gruvesamfunn, men de to miljøene er ulike som natt og dag, og kulturkræsjen er like uunngåelig som den påfølgende forbrødringen er forutsigbar.
Det dreier seg med andre ord en feelgoodfilm hvor kitschfaktoren er skrudd opp til elleve, og hvor dyktige skuespillere som Paddy Considine, Andrew Scott, Imelda Staunton og Bill Nighy gjør sitt ypperste for å sjarmere publikum i senk.
Retrosolidaritet «Pride» strekker seg i det hele tatt svært langt for å lokke rettskafne gledestårer ut av sitt publikum, og den emosjonelle manipulasjonen er så velregissert at man virkelig må anstrenge seg for å holde dem tilbake.
I utgangspunktet burde det være en glede å gi seg hen til slik virvelvind av gode hensikter, men samtidig etterlater filmens skildring av gruvestreiken en dårlig smak i munnen.
Vi lever alle i den verden Thatcher og hennes åndsfrender skapte.
Og i et Europa hvor arbeidsledigheten og den økonomisk ulikheten øker, er det å fremstille arbeiderkamp som en kuriøs tidsmarkør på linje med Bronski Beat-singler og kreppet hår et statement som ligger milevis unna det politiske ståstedet menneskene i denne filmen forfekter.
Og mot en slik grunnleggende uoppriktighet kjemper «Pride»s insisterende sjarm forgjeves.
| 0
|
301883
|
Nordnorsk blues har større kraft enn krutt
Med Heidi Solheim i spissen har Tromsø fått et fabelaktig band som mikser blues, rock og soul.
ALBUM:
Jeg kan ikke huske at vi har hatt en sterkere (og høyere) kvinnestemme innen rocken siden Gudny Aspaas herjet i Ruphus på 70-tallet.
Navnet er Heidi Solheim, og hun fronter Tromsø-gruppa Pristine - som albumdebuterer med «Detoxing».
Samtidig har produktive Solheim jobbet med sin solodebut, som skal komme i neste måned.
Singelen «Come What May» er allerede ute digitalt.
Union Blues Cup Hvert år arrangeres Union Blues Cup under Notodden Blues Festival.
Premien er en rekke spillejobber på norske bluesklubber - og konsert under neste års bluesfestival.
Pristine var suveren vinner i fjor, og bandet fikk også vist seg fram under Bylarm i februar - og anmeldt til en femmer på terningen i Dagbladet.
Kraftprøve Debutalbumet er en overlegen kraftprøve, spilt inn live i analoge Juke Joint Studio på Notodden i løpet av noen dager i mai.
Limet i bandet er vokalist og låtskriver Solheim, som har et sterkt personlig uttrykk.
I ryggen har hun musikere med fartstid fra flere band, blant annet er Espen Elverum Jakobsen også gitarist i gruppa Adjágas.
Jakobsens eminente gitarspill er den andre viktige grunnen til at Pristine overbeviser på første forsøk, han får heldigvis - og fortjent - mye rom hele veien.
En tredje grunn er Anders Oskal på hammond og clavinet.
Variert Stilmessig svinger Pristine mellom tradisjonell blues, funk, soul, sørstatsrock og bluesrock - hele tida med overbevisende intensitet og et vedvarende høyt energinivå.
Også tekstmessig er dette hel ved.
Solheim har likhetstrekk med sterke amerikanske damer som Beth Hart, Dana Fuchs og Janiva Magness, som alle har fått et publikum i Norge via nettopp Notodden Blues Festival.
Variert lydbilde
Men både Solheim og Pristine er så mye mer enn det, samtidig som de ikke låter som noen andre heller.
Først og fremst har bandet et variert lydbilde - uten at det blir svevende, sprikende eller ufokusert.
Tvert imot fikser de alle sjangrer med en imponerende sikkerhet.
Et kryss i boka fortjener også produsent Andreas Mjøs (Jaga Jazzist), som henter ut det beste i dette bandet - og lar det få folde seg ut i all sin prakt.
Ni minutter Hvilken annen albumdebutant ville for eksempel åpnet med en ni minutter lang - og seig - blueslåt?
Men - «Damned If I Do» slår an tonen fint, før Pristine skrur opp tempoet litt i «You Don't Know».
Med «Breaking Bad» er bandet langt inni bluesen i form av en elegant shuffle, før tempoet dras ned i albumets eneste coverlåt, Allman Brothers' «Whipping Post».
Knut Reiersrud
På «The Countdown» og «Damage Is Done» får organist Oskal boltre seg, mens balladen «The Last Day» og «The Blind» får gitarhjelp av Knut Reiersrud.
Den 11 minutter lange tittellåten drives fram av Åsmund Wilter Erikssons bass, Kim Karlsens repeterende tromming og etter hvert Oskals orgel - men det er Solheims insisterende stemme som løfter også denne.
Ni låter på 54 minutter - en meget overbevisende debut.
| 1
|
301884
|
«En blanding av Wham! og Venke Knutson.Uten gode melodier.»
Ellie Goulding - hva har alt oppstyret handlet om egentlig?
|||ALBUM:
Etter tre år er britene fortsatt preget av jentetsunamien som slo over øya i kjølvannet av Amy Winehouse.
23 år gamle Ellie Goulding er siste tilskudd til singer/songwriter-treet, og har allerede blitt utropt årets stjerneskudd av BBC og Brit Awards.
Akkurat hvorfor er derimot litt av et mysterium.
Riktignok består debutskiva «Lights» av søtpop med islett av folk (litt) og elektronika (bittelitt), men Ellie mangler kloa.
Her er ingen melodier som sitter i mellomgulvet eller tekster som får deg til å glede deg til verset, ingen frekkheter à la Lily Allen eller kitchen sink-realisme som hos Adele.
I stedet får blandingen av vassen synthpop og naivisme henne til å framstå som en jordbærmilkshakeblanding av Wham! og Venke Knutson.
Bare uten de gode melodiene.
| 0
|
301886
|
Reklamepause
«The Internship» er tidvis morsom, men har en sterk bismak av å være skamløs PR for Google.
FILM:
Som de ville sagt det på TV:
Programmet presenteres i samarbeid med ... Google.
Det søte, lille teknologiselskapet la ingen tydelige føringer på produksjonen av «The Internship», men de samarbeidet like helhjertet som det amerikanske forsvaret pleier å gjøre når actionfilmprodusenter har den rette holdningen:
Vær patriotisk, eller kjøp ditt eget hangarskip.
«The Internship» er en to timer lang produktplassering og Google betalte visstnok ikke fem cent for tjenesten.
I stedet inviterte de filmskaperne til et tett samarbeid, som blant annet inkluderte fem dagers opptak i Googles hovedkvarter med hundre ansatte som statister.
De konsulterte dessuten filmskaperne over en toårsperiode og ga dem tilgang til alt som har å gjøre med kursingen av nye ansatte (nooglers).
Selskapet hadde ingen avtale om å bestemme filmens innhold, men en scene der to førerløse Google-biler krasjer, ble fjernet på et tidlig stadium, etter forslag fra Google.
Er dette viktig?
Nja, det spiller i grunnen ingen rolle om du gir dem en bit av lillefingeren når du allerede har solgt sjelen.
På bar bakke
«The Internship» er en film om det amerikanske arbeidsmarkedet i 2013, men ikke på den måten man kunne håpe.
Med Vince Vaughn og Owen Wilson vet du omtrent hva du får.
Det har gått åtte år siden de var temmelig gode i «The Wedding Crashers» og i mellomtida har begge rukket å bli både middelaldrende og under middels morsomme.
For anledningen spiller de to selgere, Billy og Nick, som under en hyggelig kundemiddag får vite at firmaet deres er konkurs.
Billy (Vaughn) må gi huset tilbake til banken og mister kjæresten, mens Nick får seg jobb i svogerens madrassbutikk.
Det er Billy som skaffer dem et intervju for praktikantkurset som skal sile ut nye «googlere» - og de kommer inn.
Deres konkurrenter er alle omtrent halvparten så gamle og nesten hele filmen går med til å lage morsomheter på grunnlag av denne generasjons- og kulturkløften.
Klisjé-kalas
«The Internship» er en feiring både av konkurranseinstinkt og teamarbeid og våre venner havner på lag med en pussig samling nerder som ingen andre vil leke med.
De krangler og gjør narr av hverandre, men lærer seg gradvis å dra i samme retning.
Vince Vaughn har skrevet manuset sammen med Jared Stern og i to sammenhengende timer prøver de å være morsomme.
I følge mitt humormeter lykkes de ved hvert åttende forsøk.
Jeg er åpen for at andre vil gi dem en høyere score, men man skal være over gjennomsnittet glad i bamsefar Vince og den mer svevende hippie-Owen for å synes at «The Internship» holder mål.
Vitsene tynes til det ytterste, som i scenen der Vaughn finner opp Instagram på nytt.
I de mer sentimentale øyeblikkene, som når eieren av en lokal pizzeria overbevises av jordnære, «people person»
Billy om å satse på annonsering gjennom Google, skinner det igjennom at filmskaperne ikke har et snev av kritisk holdning til nettgiganten.
Som publikum blir vi invitert til å feire at en gjeng hengivne søkere får jobb i et multinasjonalt selskap som utrydder flere jobber enn de skaper og setter opp avanserte selskapsstrukturer for å slippe å betale skatt.
Men de har gratis lunsj og fargerike møbler, hurra!
| 0
|
301893
|
Hjelp, vi er i Afrika
«Kidnappet» er full av farger og rytmer, men fri for karakter.
FILM:
For et slit det må ha vært.
Her har man slept en dansk filmproduksjon fra et kontinent til et annet, oppsporet og hyret lokale krefter og hakket ut replikker på swahili.
All denne møye er gjort på grunn av «Kidnappet», en slags spenningsfilm nesten imponerende i sin grunnleggende alminnelighet.
For generell
«Kidnappet» er aldri kjedelig, men for generell til å glede sjangerentusiaster og for overfladisk til å gi noe til de afrikainteresserte blant publikum.
Det er som om regissør Vibeke Muasya, ved hver ny likegyldighet i manus, trekker på skuldrene, retter kameraet mot Kilimanjaro eller tilsvarende og sier men se da, vi er jo i Afrika!
Er det ikke flott?
I slummen
Rett skal være rett:
Safarien som planlegges i startfasen, lar vente på seg, og mesteparten av «Kidnappet» foregår i mindre majestetiske omgivelser, nemlig i slumområdene rundt Nairobi, der liv er på billigsalg og ferdighetene i muntlig engelsk et godt stykke over hva man skulle forvente.
Limsniffende barn
Simon (Simon Larsen) reiser med sin danske adoptivmor (Connie Nielsen) til landet han ble hentet fra som lite barn.
Det tar om lag fem minutter før han roter seg utenfor hotellområdet og borti både noen freidige gatebarn og noen betraktelig større og skumlere typer.
Med unntak av småkriminelle og limsniffende Amos (Amos Odhiambo), en ødelagt og omskiftelig liten gutt, faller persongalleriet pent ned på hver sin side av den moralske aksen som enten pregløst snille eller pregløst slemme.
Det er mye rytme og farge i «Kidnappet», men filmen er påfallende fri for karakter.
Det er en lang reise fra København til Kenya og tilbake igjen, og likevel er verken Simon eller vi stort klokere etterpå.
| 0
|
301894
|
Et lekent heksebrygg, stadig på grensa til det usammenhengende
Men Torgny kommer fra det med æren i god behold.
ALBUM:
Det hviler en ånd av selvfølgelig og leken respektløsthet over dette andre soloalbumet fra tidligere Amulet-vokalist Torgny Amdam.
Med medprodusent Preben Grieg-Halvorsen plukker han fra alt de synes er gøy — synth, funk, elektropunk, rock, hip hop og mer til — og syr det på merkverdig og rufsete vis sammen til et hele.
Grensa mot det usammenhengende presses stadig, men musikaliteten i bunn vinner.
«Oil Panic» er nemlig smekkfull av fengende, gode låter, fra Prince/Depeche Mode-møtet «Grønn Extra» og seige, smådystre «Galactic» til stemningsfulle «Fire In You», der Maria Dues glassklare, lyse vokal svever over synthlinjene (hun er med på tre låter).
Torgny synger sterkt og teatralsk, og kan i en og samme låt («Nights») trekke veksler på både Karin Dreijer og gamle hardrockhelter.
Avsluttende «All That Jazz» starter som suggererende, skitten discorock, men er før du vet ordet av det over i et øsende rockerefreng med skrikevokal — og rundes av med oppklipte beats og samples.
Helt greit.
| 1
|
301896
|
Gufs fra nu metal-fortiden
Husker du kristenrockerne P.O.D.?
ALBUM:
San Diego-kvartetten P.O.D. eller Payable on Death var en gang en av frontkjemperne innen den nye alternative metalen som vokste frem på slutten av 90-tallet.
Med singlene «Alive» og «Youth of the Nation» ble kristenrockerne kjapt en het potet verden over.
Det var den gangen.
I dag føles deres fusjon av reaggae, hard funk og stadion metal betraktelig mer dvask og morken i kantene.
Med noen hederlige unntak, må det sies.
Når de lener seg mer mot det siste og skriver hjerneklisterrefrenger som i «Lost in Forever», er P.O.D. et melodiøst og relativt fornøyelig selskap.
Ellers veksler de mellom å høres ut som — skrekk og gru - Crazytown i sine verste øyeblikk, og noe som kan minne om Rage Against the Machine i de mer heldige stundene.
Sett under et, er «Murdered Love» en idéfattig og utdatert plate som gjør lite av seg for finne sin rettmessige plassering i en 2012-platesamling.
| 0
|
301897
|
Fritt vilt
«Fair Game» er et smart politisk drama som ripper opp i gamle Irak-sår.
FILM:
Før jeg lente meg tilbake i kinosetet, tenkte jeg at dette kommer til å bli et middels interessant gjensyn med ei tid vi helst vil glemme.
Den begredelige Bush-epoken har avfødt en rekke mislykkete filmer fra Hollywoods venstrevridde ghetto, så kan vi ikke bare la elendigheten råtne sammen med høstløvet og tenke framover?
Det tar imidlertid ikke mange minuttene før jeg er tilbake i Bush-land.
«Fair Game» åpner gamle sår, også for oss som på trygg avstand bygget opp en stadig sterkere forakt for gjengen i Det hvite hus, som løy og manipulerte seg fram til en krig de ikke hadde noe ønske om å unngå.
Smålig hevn
Vil det si at Doug Liman («The Bourne Identity») har laget en god film?
Tja, la oss kalle den en svak femmer.
Historien starter i thriller-modus, med Valerie Plame (Naomi Watts) som CIA-agent på oppdrag i eksotiske himmelstrøk.
Dette for å understreke at hun var en dyktig «undercover operative», slik at vi skal skjønne hvor alvorlig og upatriotisk det er av Dick Cheneys håndlangere å lekke hennes identitet til kommentatoren Robert Novak, som «outet» Plame i sin faste spalte i The Washington Post og dermed endte hennes karriere.
Og dette gjorde man som smålig hevn overfor Plames noe selvrettferdige ektemann, tidligere ambassadør Joseph Wilson (Sean Penn), som nektet å sitte stille og se på at løgner om masseødeleggelsesvåpen ble brukt til å rettferdiggjøre invasjonen i Irak.
Ekteskap i krise
«Fair Game» er god på å dramatisere konsekvensene av lekkasjen.
Filmen baserer seg på memoarene til begge ektefeller, men siden Plame ikke har kunnet fortelle om operasjoner hun har vært med på, inneholder filmen en fiktiv historie om en irakisk lege og hennes bror i Bagdad, som er blant dem som får lide når Plame mister jobben.
Skildringen av hvordan begivenhetene påvirker Plame og Wilsons ekteskap er ikke uinteressant, men tar noe av energien fra det som først og fremst er et politisk drama.
«Fair Game» er likevel severdig og kan bli stående som en av de mer minneverdige filmene fra et sorgens kapittel i amerikansk historie.
| 1
|
301898
|
Ja, Jayhawks innfrir på plate også!
Det tok 16 år, men endelig er The Jayhawks igjen der de skal være.
ALBUM:
Konserten med Minneapolis-bandet under årets Øya-festival ble akkurat så fantastisk som mange av oss ikke turde helt å håpe på.
Skepsisen skyldtes blant annet at duoplata til frontfigurene Gary Louris og Mark Olson, «Ready For The Flood», ikke sto til forventningene.
Nytt album Gjengen fra gruppas gullperiode ble samlet igjen for noen konserter i 2008 og 2009, og det gikk rykter om at det også var spilt inn et nytt album.
Vel, nå foreligger det, og det er bare å glede seg over at det lille vi hørte av nytt stoff under Øya-konserten var representativt for albumet.
Og - det betyr i korte trekk at Jayhawks tar opp igjen tråden fra da Olson forlot Louris og resten av gruppa i 1995 og ble soloartist fra sin base i Mojave-ørkenen i California.
Folk og rock
Det var uenighet om retningen de skulle ta, og Olson sier i et ferskt intervju med britiske Uncut at han alltid har ønsket at Jayhawks skulle være litt mer folk enn rock, mens bandet alltid har vært litt mer rock enn folk.
Dessuten var Olson lei plateindustrien, mens Louris siktet høyere med Jayhawks.
De møtes meget bra i materialet på «Mockingbird Time», som i hovedsak består av folkcountry inspirert av Gram Parsons og tidlig Byrds.
Gode soloalbum Louris tok The Jayhawks videre, og presterte flere glimrende album uten Olson - mer i popretning.
Solo har herrene dessuten servert henholdsvis ett og flere strålende album som har ligget høyt oppe på anmeldernes best likt-lister.
Men det er noe helt spesielt med de to Jayhawks-mesterverkene «Hollywood Town Hall» og «Tomorrow The Green Grass» fra 1992 og 1995, en stemning som ikke kunne gjenskapes før Louris og Olson fant hverandre igjen.
Med seg har de også Marc Perlman, som har vært med siden starten, og Karen Grotberg og Tim O'Reagan som ble med på 90-tallet.
Lang modning
Men det har tatt tid å komme hit.
Da Louris og Olson besøkte Norwegian Wood i Oslo i 2008, hadde de slett ikke funnet hverandre igjen ennå musikalsk.
Duoalbumet «Ready For The Flood» (2009) innfridde altså heller ikke, mest fordi låtene ikke var gode nok.
Da vi hørte de to live året etter var tonen en helt annen.
De var varme i trøya igjen.
Noe var på gang.
Og - i Middealderparken i Oslo 12. august i år var det fullendt.
Harmoniene, selve varemerket til Louris og Olson, sitter som de skal og de har gravd dypt ned og funnet tilbake til den gode låtskriveråren.
Olson/Louris var americanasjangerens Lennon/McCartney, og lever opp til det på «Mockingbird Time».
Gjennomført Albumet åpner suverent med flere låter som ligger tett opp mot det beste de har gjort, fra åpningen «Hide Your Colors» med strykere og velanrettet koring fra blant andre kvinnen bak tangentene, Karen Grotberg - og toppet med singelen «She Walks In So Many Ways», som gruppa spilte på Øya.
Dette er klassisk Jayhawks med mer enn ett bein i countrymusikken, i likhet med tittellåten, «Guilder Annie» og «Black-eyed Susan».
På Øya «luftet de» også den mer rocka «High Water Blues», som i likhet med avsluttende «Hey, Mr. Man» er ganske utypisk for Jayhawks.
Men det er akkurat som om gruppa har fått en ny driv og vitalitet over seg og tatt ting ett skritt videre.
Gjenskaper 90-tallslyden Utypisk er også nesten helakustiske og folk-inspirerte «Pouring Rain At Dawn», men like fullt er den ett av mange høydepunkter.
Jayhawks har trosset eventuelle uenigheter, og har med «Mockingbird Time» gjenskapt Jayhawks-lyden fra 90-tallet.
Det er ganske godt gjort - 16 år etter.
Det må bety at den alltid har ligget der og ulmet - og ventet på å ta full fyr.
«Mockingbird Time» er i salg fra fredag 2. september og kommer i en cd/dvd de luxe-utgave fredag 9. september.
| 1
|
301899
|
Milde Buddha
Buddha Lounge Club & Restaurant er et forsøk på å blande nattklubb med restaurant.
Det lykkes ikke helt.
-Oi, her har det skjedd ting! utbrøt Robinson og Fredag i kor idet de entret lokalet.
Dagbladets utsendte hadde prøvd å få et glimt inn i lokalene fra Munkedamsveien, men tunge gardiner og draperier hindret innsyn.
Og heldigvis utsyn.
-Med den tungt trafikkerte veien rett utenfor, er det ikke beliggenheten som trekker, sa Fredag.
Lokalet er fylt av sittegrupper rundt små, lave bord hvor det å slenge seg ned er mer dekkende enn å sette seg til bords.
-Er luftfuktigheten høyere her inne? undret Robinson.
-Det er nok heller interiøret, de tunge tekstilene i fløyel, gull, rødt og jordtoner som spiller sansene et puss, mente Fredag.
For her peker det meste i retning av India, også menyen, selv om det er innslag av thaimat og klassikere som pepperstek og reinsdyr i rødvinssaus.
Kilden til inspirasjon har tydelig vært det internasjonale Buddha Bar-konseptet som i dag omfatter et førtitalls restauranter verden over, pluss plateselskap og hoteller.
-Hva med en av våre tapaskombinasjoner, sa en smørblid kelner.
-Da får dere smake litt av hvert av det kjøkkenet har å tilby.
Hun måtte for øvrig beklage at hun ikke hadde rukket å smake på noen av hovedrettene.
En ærlig sak, men hvis man vil bli tatt på alvor som spisested, nytter det ikke at serveringspersonalet - om aldri så hyggelig - knapt vet hva som befinner seg på menyen.
Så til forrett valgte Dagbladets utsendte, helt på egen hånd, Scallops Tamateri (kr 89), pannestekte kamskjell servert på en dressing av tomat og koriander, og Chicken Drum Sticks (kr 79) fra tapasmenyen.
Øl går bedre enn vin til sterkt krydret mat, men det skulle vise seg at spisegjestene trygt kunne valgt ei flaske gjæret druesaft framfor indisk flaskeøl til måltidet.
-Kamskjellene smaker godt, men er lunkne, sa Robinson snurt og prøvde forgjeves å få i seg noe av dressingen fra det fancy fatet bestående av tre små kulper, et til hver av skjellene.
Kyllingvingene smakte tamt, og ble servert med plommesaus og chili.
Men Fredag klarte ikke å smatte seg fram til den annonserte smaken av ingefær.
-Vi får satse på at hovedrettene blir bedre, sa Fredag og rettet seg opp etter å ha sittet krumbøyd over det lave bordet.
Til hovedrett hadde Robinson valgt Malabar Seafood (kr 215), en sørindisk spesialitet med reker og fisk servert i krydret kokossaus.
Det smakte godt, men var det litt sparsommelig med fisk i den smaksrike curryen?
-Og hvor er rekene? undret Robinson.
-Her burde kokken vært rausere.
Som på de fleste indiske restauranter ble det også her forespurt om ønsket styrkegrad, men «medium» viste seg å være mildere enn «mild» vanligvis er.
Fredags Chicken Breast (kr 198) med wokgrønnsaker og kremet chilisaus var uten tvil måltidets høydepunkt.
-Mørt og godt.
Mange fine nyanser.
Men servitørens advarsel om at dette var sterke saker stemmer ikke.
Også her kunne kokken vært rausere med chilien, sa Fredag.
Kyllingen ble servert på et avlangt fat som var litt vel stort for det lille bordet.
-Det er elegant og fancy, men ikke så veldig praktisk, sa Fredag.
Mango Sorbet (kr 69) og Grilled Chocolate Cake (kr 125) avsluttet måltidet.
Kaka skulle ifølge kelneren være, ja, nettopp:
Grillet.
Men den lunkne kaka var et middelmådig bekjentskap, og noen grill hadde den neppe vært i nærheten av.
Buddha Bar-konseptet - som her står modell - ønsker å appellere ikke bare til ganen, men også til alle de andre sansene.
Her skal man kunne søke sanselig tilflukt fra storbyens larm.
På Buddha Lounge Club kan man også «lounge» videre med en drink når kjøkkenet stenger ved 22-tiden og en DJ tar plass innerst i lokalet.
-Det er hyggelig her, men neste gang jeg stikker innom, blir det for å ta et glass eller to på nattetid, sa Robinson.
-Ja, da kommer vi seint.
Etter å ha fylt magene på et annet spisested tidligere på kvelden?.
| 0
|
301900
|
Sommerfølelse levert på spekefat
Britiske Jack Peñate.
|||
CD:
Hvert år på denne tiden begynner sommerhitanalysene i radio og aviser.
Hva er det som gjør at en låt blir en sommerhit, spør de.
Hva slags kriterier må ligge til grunn, hvordan må låta låte?
I år er problemet løst, folk kan bare sette på Jack Penates andreplate «Everything is new» og singelen «Tonight?s Today» - og få sommerfølelse servert på spekefat.
Der Penate på debuten «Matinee» (2007) hadde sumpet seg ned i den uttværede britiske kitchen sink-visetradisjonen, har han denne gangen tatt turen til Brazil for å plukke opp strandrytmer og «nananana»-koring, vært på Ibiza og studert virkelighetsfluktgitarene til Vini Reilly, og skapt en plate som mest av alt minner om det å fortsette festen til soloppgang, for deretter ta et morgenbad.
Det er fantastisk nå, og blir sikkert enda bedre når det blir nostalgilytting i høst.
| 1
|
301901
|
Stortalent med stålkontroll
Mathias Stubø (20) er en musikalsk atomfysiker.
ALBUM:
20 år gamle Mathias Stubø har allerede rukket å begeistre musikkhoder over hele fjøla med sine lydcollager av intrikate beats, jazza disco og stakkato funk.
Hans selvtitulerte andrealbum under eget navn - parallelt med prosjektet Proviant Audio - må derfor tåle et visst forventningspress.
Stubø representerer og skildrer fortsatt i stor grad arven etter Bjørn Torske, Rune Lindbæk og Jaga Jazzist, men også denne gangen har han gode nok ideer på lager til å framstå som et originalt friskt pust mer enn en datert historiefantast.
Strålende «Soon a Brighter Day» og «Those High Frequency Feelings» viser elektronisk storform.
Albumet distanserer seg noe fra de tydeligste discoinfluensene fra forrige album, «1979», til fordel for en mer fragmentert tilnærming til lydkonstruksjon.
En todelt struktur mellom svevende og oppløftende «High Frequency Feelings», og den mer ettertenksomme og hjertesensitive «Soul Touch» er en velfungerende strukturering av de mange komponentene Stubø presenterer.
I løpet av én låt presenteres gjerne et utall ideer (fløyter, trompeter, sitar og alt du kan komme på av synthsnacks) plassert i et like uendelig mangfold av eklektiske rytmer.
Ved første møte kan detaljrikdommen framstå såpass intrikat og abstrakt at man nærmest frykter musikalsk implosjon, men Stubø holder likevel systemet sitt i sjakk for lytteren - dette er en ung elektronisk atomfysiker med stålkontroll.
| 1
|
301905
|
Innendørs grillgleder
Bristol Grill har fått skikk på maten og er nå mer enn en trivelig tradisjon.
-Bristol Grill, husker du? sa Robinson.
-For snart fem år siden satt vi her og lovpriste atmosfæren og det klassiske interiøret samtidig som vi lurte på hvorfor denne restauranten aldri helt hadde klart å innfri de kulinariske forventningene som førsteinntrykket automatisk inngir.
-Nye tider, nye muligheter, svarte Fredag optimistisk.
-En hyggelig mottakelse og den elegante lille appetittvekkeranretningen - en munnfull gåseleverskum, en bit røkt ørret og litt kyllingpaté - var en lovende start.
Saftig focaccia og Kviteseidsmør er også en liten vinner, og så får vi se nå når alvoret begynner.
Alvoret ankom i forrettform av kamskjell ceviche til Fredag og bakt kveite til Robinson.
Konsistensen og smaken på de sitronmarinerte skjellene høstet anerkjennende nikk fra Fredag, mens kveita, som innledningsvis virket å være i salteste laget, oppfinnsomt ble kontrastert med et beger kokoskremsorbet.
-Kveite og kokos - den smakskombinasjonen er ny for meg.
Men jeg kjenner at jeg kan bli avhengig, sukket Robinson.
-Hvis hovedrettene holder samme friske stil, må jeg si at Grillen har hevet seg.
Fredag holdt seg til det marine, i dette tilfellet breiflabb med kremet risoni-ris, spisskål og østerssopp.
Robinson foretrakk landlivsgleder som sennepsglasert lammefilet med sopp, rotgrønn-saker mille feuille og en chèvrekrokett, og lyttet interessert til servitørens vinanbefaling som gikk i retning av det røde, sangiovesiske Toscana.
-En Brusco dei Barbi vil passe til både breiflabb og lam, sa han så overbevisende at Fredag umiddelbart overvant hvitvin-til-fisk-refleksen.
Noen minutter seinere måtte begge gi ham rett; den dyprøde, lett bitterfruktige og friske rødvinen besto prøven som følge til både fast, smaksrik fisk og mørt lammekjøtt.
-Risonien kunne vært litt mer al dente, men ut over det var dette fiskemåltidet utmerket, med perfekt tilberedt fisk og sprø spisskål, fastslo Fredag.
Robinson, i ferd med å skrape i seg de siste restene av en nydelig timiansky, ga også uttrykk for stor tilfredshet.
-Så da gjenstår bare desserten, kom det.
-For meg som betrakter forrett og hovedrett som transportetapper til måltidets høydepunkt, er det nå selve moroa begynner.
-Du snakker som du har vett til, fnyste Fredag.
-Men nyt du dine søte munnfuller, selv avslutter jeg sivilisert med oster, kompotter og brød.
Det går dessuten til resten av rødvinen.
-Hva er galt med rødvin til hvit og mørk sjokoladeterrin med bær? sa Robinson uskyldig.
Nå skulle det vise seg at sjokoladedesserten, tross tiltalende utseende, ble måltidets minst smaksbegeistrende innslag.
Fredag leviterte heller ikke over brie, chèvre, époisses og Roquefort i selskap med aprikos- og sviskepuré og et heller kjedelig fruktbrød, men var likevel klar i sin konklusjon:
-Fortsatt erobrer ikke Bristol Grill posisjonen som Oslos kulinariske høyborg.
Men restauranten har tatt store steg i riktig retning siden sist, og både mat og service er altfor god til at jeg vil gjøre den til det bestes fiende.
Og viktig:
Jeg opplever viljen til perfeksjon som så sterk og entusiastisk at det har vært morsomt å være gjest her.
Det skal de ha for.
-Amen, sa Robinson.
| 1
|
301909
|
Anmeldelse:Per Schreiner imponerer med stilsikker debutbok
Har tidligere skrevet manus for blant annet «Kampen for tilværelsen».
«Litt sent på ettermiddagen, dagen etter at jeg døde, følte jeg en uklar smerte i mellomgulvet.
Siden jeg er en dreven hypokonder, vurderte jeg øyeblikkelig alle sykdommene det kunne være, men jeg var naturlig nok nødt til å slå det fra meg.»
Starten på den siste fortellingen i Per Schreiners skjønnlitterære debut er talende for hans litterære stil: konkret, underfundig og noen ganger rørende.
Stilsikker
Velferdsmisantropi
Velferdsmisantropi
Fortellingene i «Min fars fem bad» tåler mange gjennomlesninger og fortjener et større publikum enn det slike samlinger som oftest får.
Det blir spennende å se hva Schreiner gjør fremover, jeg håper på flere bøker fra hans hånd, og det korte formatet passer ham ypperlig.
Men en ny film eller tv-serie blir også helt sikkert severdig, for dette fortellertalentet kan åpenbart traktere flere kunstarter.
| 1
|
301910
|
Et mektig dokument
«Palme» er en både lærerik, nostalgisk og rørende dokumentarfilm om Skandinavias mest elskede og hatede politiker.
FILM:
Det er snart 27 år siden Olof Palme ble skutt i ryggen på Sveagatan i Stockholm.
Det vil si at mange av dagens samfunnsengasjerte mennesker ikke var født da Sverige og Skandinavia mistet sin siste rest av politisk uskyld.
Vår egen yngste statsråd, kulturministeren, var to år.
Det begynner med andre ord å bli lenge siden, noe som legger føringer på den som vil lage film om Palme.
Enklest ville det være å lage en mimrefilm for dem som husker Palme fra hans storhetstid på 70-tallet.
Men det er ikke mimrerne som skal forme framtida og derfor bør en dokumentarfilm om Palme ha noe å fortelle framtidas generasjoner om fortida.
Man bør tenke seg nøye om og finne en inngang til stoffet som kan gi forståelse og skape engasjement blant dem som vokste opp etter Palme og etter det svenske velferdssamfunnet storhetstid.
Det synes jeg filmen har klart og det viktigste grepet er å skyve selve mordet til side.
Her finnes ingen teorier om hvem som sto bak, ingen Hans Holmér og ingen Christer Pettersson.
I stedet fortelles historien om etterkrigstidas Sverige.
Den fortelles gjennom et portrett av landets mest kjente politiker noensinne, en engasjert og uforutsigbar statsleder som stikker seg fram, som er «med på laget» når det svenske samfunnet bygges i en rasende fart og er forbilde for en hel verden, med klodens høyeste vekst og laveste arbeidsløshet.
Det er produsert mange reportasjer og dramadokumentarer om Palme-mordet, men «Palme» er den første helaftens dokumentarfilmen som gir et fyldig bilde av mennesket og politikeren.
Årsaken er ifølge regissørene Kristina Lindström og Maud Nycander at Palmes familie ikke har ønsket å medvirke tidligere.
I 2010 overtok de to prosjektet fra regissør Kristian Petri og Henrik Berggren, en lederskribent i Dagens Nyheter som nettopp hadde utgitt den kritikerroste Palmebiografien «Vidunderlige dager i vente».
Berggren har vært konsulent under arbeidet med filmen, som er blitt den mest sette dokumentaren i Sverige på 30 år:
Mer enn 150 000 svensker har sett den siden premieren 14. september og en tretimers TV-versjon skal sendes i juleferien.
Palme var overklassegutten som ble sosialdemokrat.
Han foretok en omvendt klassereise som mange beundret, mens andre så ham som en klasseforræder og en opportunist som ville ha makt og som fant den hos de allmektige sosialdemokratene.
En gammel bekjent fra oppveksten på Östermalm sier i filmen at Palme ville blitt lykkeligere om han hadde vært statsminister for de borgerlige.
Fra oppveksten brakte Palme med seg selvtillit og talegaver.
Han var en retoriker av rang, et talent han hadde finpusset som student i USA, med flittig bruk av konkrete bilder og oppramsinger, som i den berømte radiotalen mot USAs bombing av sivile i Hanoi ved juletider i 1972:
«Guernica, Oradour, Babij Jar, Katy?, Lidice, Sharpeville, Treblinka.»
Palme likte seg på talerstolen og var som født for TV, i motsetning til de mange politikere som er mer ukomfortable når de skal «opptre», det være seg i intervjusituasjon eller ute blant folk.
Palme virker sjelden utilpass.
Han vet at han har ordet i sin makt.
Dokumentaren er svært så tradisjonell i sin veksling mellom arkivopptak og ferske intervjuer.
Men du verden for noen opptak.
Først og fremst har regissørene kunnet boltre seg i Sveriges Televisions arkiver, der de har funnet fram til en rekke opptak som det er en fryd å se, ikke bare når Palme «opptrer» med reportere rundt seg, men også bak kulissene.
I en dokumentarfilm om et politisk liv, blir det gjerne slik at de største mediebegivenhetene, de man har mest bildemateriale på, får mest plass.
Dette kan føre til stor grad av gjenkjennelse og nostalgi for dem som er gamle nok, men kjedsomhet for den kresne:
Hvor er det nye, det eksklusive, de «aldri før sette» filmsnuttene man har funnet i en kasse i en støvete kjeller?
I «Palme» finnes flust av disse snuttene.
Ikke avslørende situasjoner fanget opp av skjulte kamera (det var ikke så lett å skjule kameraet den gang), men likevel unikt materiale.
Dels i form av «rester» som viser den mer ledige stemningen som oppstår før og etter intervjuer, når man tror at kamera ikke går.
Men Nycander og Lindströms har i tillegg gjort et virkelig scoop:
De har fått tilgang til Palme-familiens private filmopptak, fra skoledagene og særlig fra feriene på Fårö.
I utgangspunktet ville ikke Palme-familien la filmskaperne bruke super 8-samlingen.
De ville bare stille til intervju.
Men så en dag fikk regissørene filmene overlevert i koffert, 58 ruller av høy kvalitet.
Det er ingen tvil om at filmskaperne er positivt innstilt til Olof Palme.
Første halvdel av filmen handler om «rekordåren», perioden fra 1945 til oljekrisa i —73.
Folkhemmet blir til og Palme var med på vinnerlaget nesten hele perioden, fra han i 1953 ble tilbudt posten som landsfader og statsminister Tage Erlanders assistent og videre som statsråd i flere departementer, før han i 1969 ble statsminister og sosialdemokratisk partileder.
Deretter kommer nedgangstidene, som begynner midtveis i Palmes første periode som regjeringssjef.
Reformene går i stå og skandalene kommer på løpende bånd.
Palme lyver om overvåkning av venstreradikale i «IB-saken», der Jan Guillou og Peter Bratt dømmes til fengsel etter å ha avslørt samrøret.
Palme løy også da tidligere justisminister (og bordellgjest) Lennart Geijer ble innblandet i en pikant sak som handlet om prostitusjon og rikets sikkerhet.
Sosialdemokratene hadde sittet med makten i over førti år, makten korrumperer og det ble mange «affärer».
Det er altså ingen plettfri helteglorie de to regissørene gir Palme.
Som statsminister er man bare mektig så lenge man er dyktig til å manøvrere mellom sterke aktører og Palme kommer på kant med flere grupper i samfunnet som har støttet ham.
Bildet nyanseres også når Carl Bildt og andre forteller om en mer hensynsløs Palme som kunne gi sine motstandere dype sår.
De mange såkalte Palme-haterne ville nok foretrukket at dokumentaren hadde disponert stoffet annerledes, men vi er som kjent alle sosialdemokrater og jeg må innrømme at en klump formet seg i halsen da ABBA-Bennys nykomponerte og ettertenksomme musikk på slutten av filmen svulmet opp til bildene fra Palmes begravelse, der en ung SSU-leder (svenskenes AUF), det store framtidshåpet, står på talerstolen og snakker om fordommer og toleranse.
Taleren er Anna Lindh.
| 1
|
301914
|
Smakfull pakkereise
Vietnamesisk fusion som lokker fram superlativene.
- Crispy duck står på ønskelista, sa Robinson allerede før spiseparet var kommet innenfor døra på restauranten helt nede ved Oslo rådhus.
Fredag minnet om forrige besøk, like etter at den vietnamesiske restauranten hadde åpnet dørene for et år siden.
Den gang den sprø anda ble en skuffelse.
Men Robinson sto på sitt.
And måtte det bli.
Og anda var å finne på menyen.
Både som forrett og hovedrett.
- Vi er nesten alene her, observerte Robinson og så seg rundt i det romslige lokalet.
Moderne grått med noen få fargesterke elementer fra østlige himmelstrøk og glødende kullgriller på den ene veggen.
- Mon tro om peisflammene som lyser opp den ene veggen er digitale eller ..., lurte Fredag.
- TV-skjermer, smilte servitøren, og hentet et par hvite viner så smaksløkene kunne få velge hva man skulle ha i glasset.
Vuong har satset på et fusionkonsept.
De asiatiske rettene har fått følge fra andre kjøkken rundt om i verden, men det er likevel Vietnam som står i fokus.
Servitøren fortalte gladelig om delemenyen med 12 tapasretter, der man er innom de fleste av rettene på menyen.
Også fire retters-menyen fikk mye skryt, og til en pris av 395 per person, lot spiseparet seg friste.
- Og når vi først er på pakketilbudet, kan vi jo hoppe på vinpakka, med fire glass, også, mente Fredag.
Det første som ankom bordet, var Crispy duck.
- Sprøtt, sa Robinson og fylte en tynn, tynn pannekake med and, purre, agurk, paprika, hoisinsaus og chili.
- Saftig, konstaterte Fredag, og la til at fjorårets skuffelse nå var blitt en nytelse.
Det største problemet var å stoppe i tide for å få plass til de neste rettene.
Guidingen gjennom måltidet var upåklagelig.
Oppmerksomme servitører med forklaringer, vann- og vinpåfyll i godt og hyggelig tempo.
- Det skulle ellers bare mangle, med all den tiden restauranten er under halvfull, mente Robinson.
Havets delikatesser i wokutgave kom rykende varme til bords.
Kongekrabbe.
Godt.
Kamskjell.
Myke og saftige.
Steinbit tempura.
Himmelsk deilig.
Og med akkurat passe mye chili og sting av ingefær.
Vinpakka bød på hvit Bourgogne.
Litt anonym, men langt fra upassende.
Pakkereisens hovedrett var Okse-indrefilet xaté, med grønnsaker og søtsterk saus av hvitløk, chili og peanøtter, akkompagnert av en god, rød italiener av merket Brolio Chianti.
- Mørere blir det ikke.
Og til tross for tynne biter, er kjøttet fortsatt deilig rosa, smattet Fredag fornøyd.
- Dette er smaker flere hadde fortjent å nyte, sa Robinson.
Og hadde superlativer på lager da desserten kom.
- Pannacotta kan være ganske kjedelig, menn det gjelder ikke denne asiatiske varianten.
Deilig konsistens, med tydelig smak av ingefær.
Hva mer kan man ønske seg?
- Takara sake, sa Fredag, som hadde fått den søte, kjølige plommevinen i glasset.
- Nytt bekjentskap, men godt - kan også brukes til norsk kransekake eller riskrem, mente Fredag.
- En smakfull asiatisk pakkereise med gode guider.
Litt lite folk i restauranten, men lun stemning likevel, oppsummerte Robinson. robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
301915
|
Skummelt vakkert fra Gillian Welch
Hudløst og vakkert — som alltid — på første album på åtte år.
ALBUM:
Det er litt «urettferdig» at bare navnet til Gillian Welch står på dette albumet, men det henger nok sammen med at hun er blitt en merkevare — og nesten en egen sjanger — innenfor folk eller den sekkeposten som nå kalles americana.
Sjøl kaller hun stilen american primitive.
David Rawlings Som vanlig står nemlig hennes faste låtskrivermakker, duettpartner og ofte eneste musiker, Dave Rawlings, ved hennes side.
Han produserer også.
De to har jobbet sammen siden Welch sin oppsiktsvekkende modne debut «Revival» som 29-åring i 1996, den gang med T-Bone Burnett som produsent.
Hun deltok riktignok her og der på makkerens soloprosjekt Dave Rawlings Machine i 2009, utmerkete «A Friend Of A Friend», men det er åtte år siden forrige album under Welch sitt navn.
Hun har ikke brukt tida på å revolusjonere sitt eget uttrykk.
Hvorfor skulle hun forresten gjøre det?
Minimalistisk
Det vil, si, uttrykket er om mulig enda mer sparsommelig — og minimalistisk — enn på 'Soul Journey' (2003).
Hun er tilbake i det enkle uttrykket vi kjenner fra fantastiske «Time (The Revelator)» fra 2001, bare enda jevnere.
Welch spilte både i goth-band og psykedelia-band i sin ungdom.
Hun møtte Rawlings da de studerte henholdsvis låtskriving og gitar på Berklee College of Music i Boston, og de flyttet begge til Nashville.
Det nye albumet er blitt til utenfor countrybyen, for å få rom til å utvikle sin egen musikk.
Og du trenger ikke mer enn to stemmer og to gitarer og en banjo eller et munnspill om du heter Gillian Welch.
Tvert imot ville det ødelegge om hun begynte å pakke inn låtene sine i glossy papir.
«Skumlere»
«Jeg skriver låter med hastigheten til en isbre.
Og vi har deltatt på så mange morsomme prosjekter med andre artister at vi liksom ikke har hatt tid til å tenke på en ny plate.
Men vi har så smått begynt nå.
Den blir skumlere enn 'Soul Journey', litt mer i samme gate som 'Revelator'-plata, bare meg og David, ikke noe band», sa Gillian Welch til Dagbladet da hun spilte i Norge for første gang i 2007.
Skummelt vakkert
Det er fire år siden, så hun holder ord.
Fort går det ikke.
«The Harrow & The Harvest» er bare hennes fjerde album siden debuten.
Hun har også uttalt at hun mistet håndverket som kreves for å skrive gode låter og at de ikke er blitt fornøyd med resultatet de gangene de er gått i studio.
De har definitivt funnet tilbake til låtskriverevnen.
Men et skumlere album?
I så fall er det skummelt vakkert, og særlig når de synger duett.
Og så er det trist.
Melankolske låter som «Dark Turn Of Mind», «The Way It Will Be», «Tennessee», «Silver Dagger» og avsluttende «The Way The Whole Thing Ends», med hennes såre sang og Rawlings uhyre følsomme gitarspill, er smykker du får lyst til å ha på deg hver dag.
Britisk folkrock Under åpningen «Scarlet Town» går riktignok tankene til britisk folkrock ala Fairport Convention og Pentangle, men den musikalske basen til Welch er og blir de historisk sett fattigslige Appalachia-fjellene, det enorme området på ialt 13 stater i den sentrale og sørlige delen av USA som ga grobunn for både hjemmebrent og mountain music seint på 1800- og tidlig på 1900-tallet.
Gammel musikk
De ti nye sangene føyer seg fint inn i Welch/Rawlings-tradisjonen, og kunne også vært fra den tida — både tekstlig og musikalsk.
Og det er ikke bare trist, her er også noe så uvanlig som forsiktige opptempolåter, som «The Way it Goes», med et snev av sigøynermusikk i det uvanlig «raske» gitarkompet, og duetten «Six White Horses».
| 1
|
301916
|
«Veldig sprikende, veldig spennende debut»
Dattera til Lillebjørn med intense musikalske favntak.
|||
ALBUM:
La oss håpe ironiens tid virkelig er forbi, for ellers har ikke visene til Siri Nilsen mye her å gjøre.
Dattera til Lillebjørn har laget ei plate der tvetydighet og distanse ikke finnes, låtene nærmest kryper opp i fanget ditt og krever å bli tatt seriøst med sine velartikulerte, intimgrensesprengende fortellinger og teatralske påhitt.
Klarer du å slappe av i Nilsens intense musikalske favntak, blir du derimot kjent med en artist som har mer gjeld til Kari Rueslåtten enn sin egen far, og som rekker å forveksles med Kate Bush («Ears Pierced»), Sufjan Stevens («Iron Sky») og en Melodi Grand Prix Junior-finalist («Herregud») før hun avrunder en veldig sprikende, veldig spennende debut.
| 0
|
301919
|
Teit night.
Å se Steve Carrell og Tina Fey i «Date Night» er som å se Kåre Willoch med rullings.
|||
FILM:
Å se Tina Fey og Steve Carrell i «Date Night» er som å se Kåre Willoch med rullings.
Det er ikke noe galt med dem, men innpakningen er feil.
De er i en verden de ikke hører hjemme i.
Fey og Carrell spiller Claire og Phil Foster, et tidsklemt forstadsektepar som iherdig forsøker å gnistre litt sammen igjen ved å gå ut og spise på Manhattans hotspot.
Der stjeler de bordet til et annet par som ikke har dukket opp.
Og når det samme paret viser seg å være i klammeri med denne ukens italiensk-amerikanske New York-mafioso, er det Claire og Phil som ender opp med en pistolmunning mot tinningen og et forklaringsproblem.
Bortkastet tid
Det er ingen grunn til å kaste bort den dyrebare tiden til Fey og Carrell, to av de mest feirede amerikanske komikerne de siste par årene, med dette tullet.
Hvem som helst kunne gjort dette her.
Hvem som helst kunne kollidert med glassdører, hylt med ville blikk og dirrende drøvler under en biljakt på Manhattan og opplyst publikum om at de ikke har hatt sex på en stund og at svigermor er fæl.
Hver vits er som en Paradise Hotel-innhopper, som bebuder sin entré ti minutter i forveien og kommer tilbake etter et kvarter for å forsikre seg om at vi fikk med oss alt.
På et tidspunkt oppsøker Claire og Phil en sikkerhetsekspert som er en tidligere kunde av eiendomsmegleren Claire, og som, når døren går opp, viser seg å være en demonstrativt skjorteløs Mark Wahlberg.
Fey fniser, Carrell blir forurettet.
Så gøyalt synes regissør Shawn Levy («Natt på museet») dette er, at vi vender tilbake til døråpningen og Mark og sixpacken ikke to, ikke tre, men fire ganger totalt.
Og hvorfor må man egentlig til en sikkerhetsekspert med åtte dataskjermer fulle av hemmelige kart og registre og en fortid i Mossad for å finne adressen til et mobilnummer?
Har de ikke 1881 i USA?
Prangende produktplassering
Biljakten er forøvrig helt ok.
Det skulle da også bare mangle, så mye penger som panikkslagne Amazon, som kjenner iPads peppermyntefriske pust i nakken, har betalt for den grelle produktplasseringen av sitt lesebrett Kindle.
Det stikker i øynene.
«Date Night» er nesten god i de scenene der den roer seg ned og ikke prøver så hardt.
Claire og Phil er heldigvis ikke et av disse parodisk ulykkelige parene som befolker ekteskapskomediene.
De hater hverandre slett ikke.
De er bare utslitte og irriterte og akaleie.
Men de deler fremdeles en gjensidig respekt, og en trett humor.
Umorsom Problemene deres får et speil i paret de tok reservasjonen fra, en luguber, men likandes konstellasjon gestaltet av Mila Kunis og James Franco i en av filmens ytterst få fornøyelige scener.
Parforholdene er raust og varmt portrettert.
Scenene Claire og Phil imellom er også de eneste øyeblikkene der Carrell får brukt sin uovertrufne evne til å spille en anstendig, men akterutseilt kløne som fossror for å bevare verdigheten.
Det er imidlertid ikke distraherende nok til at vi glemmer at «Date Night» er en av disse forbrytelsene mot menneskeheten:
En komedie som ikke er morsom.
Regissør Levy er så blind og døv for sin egen og manusets tilkortkommenhet at han ved siden av rulleteksten viser utelatte tagninger der Fey og Carrell improviserer sokkene av filmen de spiller i.
Det er slik det ser ut når komiadelen er på utflukt i rennesteinen.
Pent er det ikke.
| 0
|
301922
|
Langtekkelix
En bemerkelsesverdig kjedelig og uinspirert tegneseriefilm.
FILM:
Med tanke på hvor mange milliarder Marvel og DC Comics' superhelter har spilt inn på kino de siste årene, er det ikke til å undres over at franskmennene fortsetter å pumpe ut filmer om sin mest populære tegneseriefigur.
At de europeiske tegneserieheltene synes langt dårligere egnet for spillefilmformatet enn sine amerikanske kolleger later ikke til å bekymre dem nevneverdig.
Udynamix
For på tross av styrkedrikken som gir figurene overmenneskelige krefter, ligger tegneseriene om Asterix nærmere Donald Duck & Co. enn amerikanske superheltserier.
I «Asterix» er humor, gjentakelse og forutsigbarhet de mest sentrale kvalitetene, og historiene er like forutsigbare som karakterutviklingen er fraværende.
Dette fungerer helt fint i tegneserieform, men i en spillefilm kan det fort bli frustrerende — ikke minst når figurene har blitt filmatisert en rekke ganger tidligere.
Men selv ut fra disse forutsetningene er «Asterix: Byplanleggeren» en bemerkelsesverdig dårlig tegneseriefilmatisering.
Regissørene Clichy og Astier henfaller gjentatte ganger til actionscener og visuell humor som er lite annet enn animerte tegneserieruter, hvilket gir filmspråket et statisk og udynamisk preg som gjør den allerede kjedelige historien til enda mer av en tålmodighetsprøve.
Politix
Det eneste interessante med «Byplanleggeren» er partiene hvor filmen avslører seg på nærmest freudiansk vis.
I et Frankrike hvor det innvandringsfiendlige partiet Front national gjør det stadig bedre på meningsmålingene, velger man å filmatisere en historie hvor Julius Cæsar ønsker å ta knekken på Asterix' landsby ved å omringe den med romerske bosetninger.
Man har altså et plott som involverer en demografisk krigføring som minner om den muslimfiendtlige konspirasjonsteorien om «Eurabia», og som ender med at de heltemodige gallerne sender alle tilflytterne tilbake dit de kom fra.
Hadde «Asterix: Byplanleggeren» vært en bedre film ville dette budskapet muligens fremstått som problematisk, men når resultatet er såpass kjedelig og forglemmelig som her blir det bare én i en rekke av dårlige avgjørelser.
| 0
|
301925
|
Hun blir bare bedre og bedre
Nå er det på tide å oppdage Laura Veirs.
|||ALBUM:
Laura Veirs er en folkdame fra Colorado som har imponert på noen album nå.
Mange holder stivfrosne «Carbon Glacier» (2004) kjær, andre oppdaget henne på den litt mindre spartanske, litt mer elektroniske og klart varmere oppfølgeren «Year of the Meteors» (2005).
Noen av oss mente formtoppen inntraff på 2007s «Saltbreakers».
Men «July Flame» er nok hennes aller mest inkluderende til nå.
Hjemmekjært tilbakelent og samtidig usedvanlig velprodusert, fingerklimprende feinschmeckerpop, indieånd og subtile tilløp til så vel country som jazz, og jevnt over vokale (inkludert nydelige falsettbidrag fra My Morning Jackets Jim James) og instrumentale høydepunkter som popper opp med svært jevne mellomrom.
Av og til er det utelukkende vakkert - «The Sun is King» har noe tiltalende Linda Ronstadt/Neil Young over seg - andre steder er det glimt i øyet, hardt plekter og bankende pophjerte, som den Gillian Welch-møter-Fleet Foxes-aktige hyllesten til sessionbassisten Carol Kaye.
| 1
|
301929
|
Guddommelig forvirring
«Wrath of the Titans» er full av guder og monstre og spilleregler som endres underveis.
FILM:
Historiene fra den gamle, greske mytologien er tøyelige ting.
De kan brukes som utgangspunkt for tunge dramaer fulle av sertifisert store spørsmål.
Eller de kan, med sin upåklagelige tetthet av helter og monstre, bli eventyrlige actionfilmer med sverd og sandaler.
«Wrath of the Titans» er, selvsagt, blant sistnevnte, og forsyner seg grådig av mangfoldet i den greske fabeldyrfaunaen.
Her er kimærer, kykloper og minotaurer, samt et par hvirvlende sverdsvingere med to overkropper kastet inn for moro skyld.
Midt i all viraken står Sam Worthington, i rollen som sagnhelten Persevs, med et konstant uttrykk av mild forvirring.
For det er rent for mye, dette.
Leksikonartikler
Det er egentlig en god del å like i «Wrath of the Titans», oppfølgeren til «Clash of the Titans» fra 2010.
Monsterduellene er fantasifulle og intense.
Alt har en slitt, sandete patina som tar filmen forbilledlig langt vekk fra plastbrynjene og lekespydene i andre antikkfilmfantasier.
Og Liam Neeson og Ralph Fiennes tilbyr en god porsjon gravitas som gudebrødrene Zevs og Hades, som er låst i en evig broderlig feide.
At guder som helter er dømt til lå ramse opp en liten leksikonartikkel om seg selv når de først entrer bildet, er et sjangertrekk og til å leve med.
Fri for fornuft
Verre er det med dødsforakten overfor all alminnelig fornuft og logikk.
Nye regler, premisser og mål kastes uten forvarsel inn i plottet underveis.
Hva aktørene egentlig vil, og hvorfor de vil det, forblir i tåka.
Hvorfor gudene kan overleve ild og svovel og fall på det som ser ut som minst femti meter, men segner om av et lite stikk i skulderen, forklares aldri.
Hva Hades egentlig vil oppnå ved å sende den fryktinngytende Kronos løs på menneskene, er ikke godt å si.
Slik blir dette en grøtete, grumsete affære, og det er ikke bare på grunn av 3D'en.
Det sier sitt om graden av flid som er nedlagt i prosjektet at «Wrath of the Titans» bare har én eneste titan, nemlig gudefaren Kronos.
Det er likevel en slags forbedring.
«Clash of the Titans» hadde ingen.
| 0
|
301930
|
Imponerende fortellerkunst
HBOs «True Detective» rendyrker historien.
Det gjør serien tidvis elektrisk.
TV-SERIE:
Å lage det nye store, sesonglange mordmysteriet har vist seg vanskelig for amerikanerne.
Med «True Detective» har HBO truffet blink, og det i en tv-fortelling som briljerer på sine egne premisser.
Serien forteller om etterforskningen av et mystisk, rituelt drap som fant sted i Louisiana i 1995.
17 år seinere blir de to ansvarlige politimennene intervjuet om saken, som har fått ny aktualitet.
I et elegant vekselspill flytter vi oss mellom fortid og nåtid, der deres gjenfortellinger av hendelsene knytter det hele sammen i en finurlig og stemningsmettet voiceover.
Karakterdrevet
I løpet av de tre episodene gjort tilgjengelig for anmeldelse blir det klart at historien og karakterenes dynamikk er seriens drivkraft.
Tonen og tempoet er behersket; foto og klipp filmatisk pent, men uten nevneverdig ekspresjonistisk fiksfakseri.
De gangene det trås til, med små, men effektive grep, blir resultatet desto mer elektrisk.
I stor grad handler dette om Rust Cohle og Martin Hart, de to etterforskerne så glitrende spilt av storfiskene Matthew McConaughey og Woody Harrelson (særlig nettopp Golden Globe-belønnede McConaughey imponerer).
De ferske partnerne tegnes ut som rake motsetninger:
Texas-mannen Cohle er den misantropisk intellektuelle einstøingen med en samvittighet, mens lokale, enkle og tradisjonstro Hart føyer seg pent til rekken av familiemenn med et privatliv som ikke nødvendigvis stemmer med fasaden.
I etterforskningen av saken går de overens, personlig er det litt verre.
Sikker historiefortelling
Med én manusforfatter og én regissør sesongen gjennom, har skaperne av «True Detective» hatt ro til å bygge opp en fortelling der seeren får lov til å bruke hodet.
Dette er rett og slett uvanlig smakfullt og sikkert skrevet og fortalt, fra måten formspråket speiler den ulike betydningen av to helt forskjellige sexscener, til den gjennomgående tendensen til først å omtale ny informasjon, for så å fylle ut bildet.
Dermed tyder alt på at det skal bli en stadig større glede å følge denne historien og dens hovedpersoner til mål.
Hvor enn nå dét blir.
Til slutt en advarsel:
I motsetning til Netflix legger ikke HBO ut alle episodene av sine nye serier på en gang.
Med den dirrende spenningen som bygges opp i slutten av hver av disse, kan det være en god idé å ihvertfall prøve å holde seg noen uker.
Så slipper man å rive ut håret i frustrasjon på ukentlig basis.
| 1
|
301931
|
Bortskjemt på kjærlighet
«Änglagård
- Alle gode ting er tre» tror den kan surfe på sjarmen i to timer.
Det kan den ikke.
FILM:
Det er livsfarlig å være betingelsesløst elsket.
Før du vet ord av det, er du blitt blasert og tror verden vil tilgi deg alt, at du vil få samme hengivenhet igjen for stadig mindre innsats.
Dramakomedien «Änglagård
- Alle gode ting er tre», den for mange etterlengtede oppfølgeren til storsuksessene «Änglagård» (1992) og «Änglagård - Sommeren etter» (1994), er en spillefilm basert på narsissistiske tilbakeblikk på de tidligere filmene, og en stolprende såpeoperaintrige lagt til i dag.
Ikke-truende
Skjønt, i dag.
Det landlige Yxared er fremdeles et sted der sykler, veteranbiler og gamle fly - sånne du må ha Snoopy-briller for å sitte i - er de foretrukne fremkomstmidlene, der ICA-filialen såvidt nevnes, men den usannsynlig bugnende landhandelen spiller en sentral rolle som ryktesentral og konfrontasjonsarena.
Der er det evig sommer, og hvert bilde er filmet i et strålende solskinn som faller gjennom vinduene eller filtreres gjennom et tett løvverk og kornaks som vipper i vinden.
Det ser jammen ut som om Yxared har temmet den frie sjelen Fanny (Helena Bergström) også, på avstand, for når hun atter en gang vender tilbake til fedrenes jord drassende på den homofile bestevennen Zac (Rikard Wolff) og datteren Alice (Molly Nutley, Bergströms datter med ektemann og regissør Colin Nutley), varm og vennlig og moderlig og åpent søkende etter svaret på en familiegåte, er det ikke til å forstå at hun fremdeles oppleves som truende.
At familiegåten er akkurat den samme som i de foregående filmene, og i praksis uttømt, bygger oppunder inntrykket av «Änglagård
- Alle gode ting er tre» som oppvarmet restemat.
Nervøs komikk
Typene har ennå en viss sjarm, selv om særlig Zac er redusert til en blidt unnselig skygge av seg selv, og Bergström-Nutley junior gjør jobben som oppesen femtenåring med den lille haken skutt langt frem.
Fremdeles finnes en fin, nervøs komikk i scenene der lokale moralvoktere prøver å takle, og avvise, den bramfrie Fanny, der utvekslingen av beskjedtunge blikk og talende kremt er en intrikat koreografert liten menuett.
Men «Änglagård
- Alle gode ting er tre» er mer enn noe annet et alter der de to første filmene og deres Sankta Helena kan påkalles og tilbes.
Til nå har over en halv million svensker løst kinobillett.
Så når filmen med hele sin vekt lener seg på fansens lojalitet, er det kanskje fordi den kan.
| 0
|
301932
|
Oppstemt etterfest
Superduoen Broken Bells setter opp tempoet.
Litt.
ALBUM:
«After The Disco» har Brian Burton (Danger Mouse) og The Shins' James Mercer kalt dette andre samarbeidsalbumet sitt.
Tittelen spiller nok heller på en setting musikken er egnet for enn hvordan forgjengeren låt — den besto nemlig av en samling rolig luntende, men svært velskrevne poplåter.
Denne gangen har duoen giret opp et hakk, men ikke mer enn at de i det store og det hele holder seg i et behersket terreng.
«Beck møter The Shins»-soundet er skrudd en anelse mot det syntetiske, som i tittelsporet og den finfine åpningslåta «Perfect World», hvor synth-istapper skjærer gjennom duoens gjenkjennelige melodiske basslinjer og myke og lette trommedriv.
Bee Gees-falsetten i singelen «Holding On For Life» er en artig discolek, men det er fortsatt klassisk, avslappet elegant popsnekkeri som er den store styrken — hør bare «The Changing Lights» og den strålende, cinematisk orkestrerte avslutningen «The Remains Of Rock & Roll».
| 1
|
301933
|
Johannes Døperen ville nok ikke mista hodet
Charlotte Thorstvedt debuterer som plateartist.
ALBUM:
La oss gruse eventuelle fordommer med det samme:
Nei, dette er ikke nok et tv-tryne-lager-pop-under-pari-prosjekt.
DJ Charlotte Thorstvedt har vært ute en vinternatt før, hun har vinyltræler på fingrene og klubbklassikere i bagen.
Solodebuten «Salomé» er da også blitt en sval, sensuell og melankolidyrkende liten sak, der Thorstvedt holder seg bak spakene og stort sett lar andre ta seg av synginga, mens dvelende housegrooves og sarte melodier utvikler seg sakte, sakte, sakte over tid.
Men akk, monotoni er et tveegget sverd.
På sitt beste kan evige gjentakelser med ørsmå variasjoner være ekstremt suggererende, som i tilfellet svenske The Field.
På sitt verste er det derimot som om loopen bare går og går — og aldri kommer til døra.
Sånn sett består førstesingelen «Treacle» av effektiv monotoni, samspillet mellom Nosizwe Baqwas sandblåste vokal og Charlottes neddempede rytmer skaper tidvis sitrende stillstand.
Men snart begynner det å tære på.
Det skjer ingenting, låtene framstår mer som ufullendte ideer enn melodier, og assosiasjoner til 90-tallets Cafe del Mar-tværing siger inn.
Og det er egentlig er litt synd.
For viljen er der.
Det er modningen og villskapen som mangler.
| 0
|
301934
|
Ingen heisatur
Norsk-amerikanske «Elevator» starter lovende, men ender grisete.
FILM:
Noen filmskapere trives best i åpne landskap, andre trekkes mot de trange rom og har gitt oss filmer der handlingen finner sted i livbåt, ubåt, juryrom, «panic room», telefonkiosk og begravd kiste.
Stig Svendsen, som laget kortfilmer før han spillefilmdebuterte med barnefilmen «Radiopiratene» i 2007, har valgt å la sin andre langfilm finne sted i en heis på Manhattan, omtrent femti etasjer over Wall Street.
Man skal lete lenge etter filmklassikere som finner sted i en heis, men noen har prøvd og seinest i forfjor sto M. Night Shyamalan («Den sjette sansen») bak en heisfilm der en av passasjerene var djevelen selv.
I «Elevator» har en av de ni festet en bombe til kroppen som ikke kan uskadeliggjøres (dette avsløres helt i starten).
Sånt gjør gjerne noe med stemningen.
Grådige pengemenn
Det begynner relativt lovende.
De ni skal til et cocktailparty på toppen av Barton-bygningen og Henry Barton selv (Harrison Ford-look-a-like John Getz) er i heisen med sitt barnebarn på ti.
Flere av de andre er ansatte i Barton Investment Company.
Det eneste som skurrer, er at en innleid jødisk komiker er latterlig hissig og rasistisk overfor sikkerhetsvakta, som heter Muhammed.
Etter hvert som bakgrunnen til passasjerene avsløres, ikke minst relasjonene de har til hverandre, øker nysgjerrigheten på hvordan dette skal gå.
Det handler om grådige investorer, finanskrisens ofre, utroskap og tapet av ens nærmeste.
Rolletolkningene er troverdige og intensiteten øker.
Splatter
Men så begynner det å butte.
De pirrende skissene av konflikter blir ikke mer enn det.
I stedet for å utnytte det psykologiske potensialet som ligger i at ni personligheter er stengt inne i et lukket rom, søker Svendsen og produsent-manusforfatter Marc Rosenberg tilflukt i blod og gørr.
Det er både skuffende og overraskende.
Jeg forventet at de skulle trykke på andre knapper.
Gradvis svinner håpet — for filmen, mener jeg.
Den noe pussige sluttmoralen er som følger:
Hvis du er tjukk, ta trappene.
| 0
|
301936
|
Vanntett sammenskrudd, ufarlig popmusikk
Katy Perrys hits mangler særpreg.
ALBUM:
Hun er helt i toppsjiktet av popstjernestigen, det er det ingen tvil om.
Likevel har ikke Katy Perry klart å sette de samme popkulturelle avtrykkene som samme generasjons Lady Gaga og Rihanna.
Kanskje har det å gjøre med det ufarlige imaget, men like mye skyldes det nok den ufarlige musikken.
«Prism» gjør ikke mye for å endre på det.
Som tidligere er Dr. Luke og Max Martin tungt involvert på produsent- og låtskriversiden, og sørger for vanntett sammenskrudde synthpoplåter.
Flere av dem har stort patos (sistesingelen «Unconditionally»), noen frekk gitar («International Smile»), og noen en mer eller mindre vellykket «urban» vri («Legendary Lovers», «Dark Horse»).
Men mange savner en ordentlig engasjerende melodi, og lider på samme måte som Perrys skarpe, ofte litt for anstrengte stemme under mangel på særpreg.
Noen friske forsøk er det; Klas Åhlund-co-produserte «Walking On Air» leker for eksempel med en myk 90-tallsdance-estetikk, men får litt for mye bismak av Grand Prix-disco.
Derimot er Sia/Greg Kurstin-bidraget «Double Rainbow», med sin forsiktig kjølige produksjon og avslappet luftige vokal, en fullblods godbit.
| 0
|
301939
|
Nok en filmperle fra Danmark
«I en bedre verden» er trolig Susanne Biers beste film.
|||
FILM:
Anton (Mikael Persbrandt) er lege i en afrikansk flyktningleir (Darfur?), der han syr sammen ofrene for en brutal opprørsleder.
Hjemme i Danmark har Anton en 12 år gammel sønn, Elias, som mobbes på skolen.
En annen 12-åring, Christian, har mistet moren (kreft) og flytter hjem til Danmark med faren.
Christian blir venn med Elias og hjelper ham mot mobberne, ut fra prinsippet om at hevn er det beste forsvar.
Regissør og manusforfatter Susanne Bier (sammen med Anders Thomas Jensen) bruker ikke lang tid på dra seeren inn i livssituasjonen til de ulike karakterene.
Anton kommer hjem på ferie fra Afrika og prøver å overtale kona til å avlyse skilsmissen.
Han må også forholde seg til at sønnen Elias (Markus Rygaard) han funnet seg en beskytter og et hevnende englefjes i Christian (William Jøhnk Nielsen), som ikke er kraftigere enn Elias, men som er smart, uredd og full av sinne.
Det er for øvrig vanskelig å fullrose de to unge skuespillernes prestasjoner.
Øye for øye?
Mobbehistorien er intens i seg selv, men så blandes Anton inn i dramaet gjennom en hendelse som involverer en annen småbarnsfar (Kim Bodnia) og da blir dramaet virkelig fortettet, både fordi situasjonen er svært gjenkjennelig og fordi vi tvinges inn i en filosofisk diskusjon:
Skal vi slå ut øye for øye eller vende det annet kinn til?
Trenger vi flere som Anton, som tilsynelatende er en av de kloke pasifistene?
Jo, da, i hvert fall på det politiske plan.
Men hva med mobberne i skolegården, skjønner de annet enn et effektivt motangrep?
Det føles godt å se Christian ta seg av sjefsmobberen før han selv blir et fast mobbeoffer.
De større problemene oppstår når han tar med seg denne lærdommen videre i livet.
Happy ending Susanne Bier skrur stadig hardere til i en historie der også Persbrandt, Ulrich Thomson og Trine Dyrholm er på sitt beste, og slipper ikke grepet før helt på slutten, som muligens er lykkeligere enn den burde være, særlig delen som foregår i Afrika.
Men likevel viser «I en bedre verden» at dansken er blitt en av Skandinavias store samtidsregissører.
Hennes siste filmer på dansk
- «Elsker deg for evig», «Brødre» og «Etter bryllupet» - er alle intense drama og den engelskspråklige «Things We Lost in the Fire» lover bra for en internasjonal karriere.
Likevel velger hun altså å gjøre en dansk film igjen, trolig den beste så langt.
| 1
|
301941
|
Hun syter, han skyter.
«Killers» er drepende dum.
|||
FILM:
Noen mennesker tror de er vittige til tross for ugjendrivelig bevis på det motsatte.
En mer selvransakende mann enn regissør Robert Luketic ville skjønt at etter mottagelsen av uhyrligheter som «Svigermonster» og «The Break-Up» ville det være betimelig å folde komediekarrieren pent sammen og legge den på kottet.
Men ikke denne karen.
Idioti
I stedet belemrer Luketic oss med den idiotiske romantiske actionkomedien «Killers».
Leiemorderen Spencer (Ashton Kutcher) møter pappajenta Jen (Katherine Heigl) på den franske riviera, legger glocken på hylla og går til alters.
Men snart setter en ukjent nemesis en pris på Spencers hode.
Nå må han finne ut hvem, eller hvilke, av naboene som prøver å drepe ham, samt fortelle Jen at det ikke bare er administrasjonssjefer i Statens autorisasjonskontor for helsepersonell som pynter på CV'en iblant.
Tomme fjes
«Killers» er anmassende i sine krakilske klovnerier og blottet for kjemi mellom helt og heltinne.
I et fort forbifløyet sekund anes den liflige duften av satire når de prektige naboene til Jen og Spencer slipper blåbærpaien og river opp automatvåpenet, men dette grepet føles fort gammelt.
Kutcher og Heigl blåses stadig opp til enorme nærbilder, et underlig valg fordi 1) det lugger i actionscenene og 2) det er ikke så mye å se i disse vakre, tomme ansiktene.
OK Ashton
Faktisk føles det ikke helt feil at Ashton Kutcher har en Hollywood-karriere.
Steven Seagal, se, det er en annen sak.
Men selv om Kutcher bør styre unna roller som krever noen form for rekkevidde, spiller han med selvironi og kler underholdningsgenren.
Synd han har så slett smak.
Det er vanskelig å se hva som har trukket ham til «Killers», som han også har produsert, om ikke gleden av å leke actionhelt og jage nedover rivieraen i sportsbil mens solen speiler seg i pilotbrillene og han kan hvese linjer som «I've got a visual» til en ansiktsløs overordnet.
Hysteri
For Katherine Heigl er det på tide å ta en Charlize og finne en credtung dramarolle som krever tyve kilo ekstra.
Hun kan umulig spille i så mange lusne romantiske komedier uten å ta skade på sin sjel.
Etter rollen i «Knocked Up» gikk Heigl ut og kalte filmen kvinnefiendtlig.
Vi kan bare fable om hva hun vil ha å si om «Killers».
Jen kjefter på ektemannen fordi han ikke tar del i et henført øyeblikk over en positiv graviditetstest mens leiemorderne kommer nærmere.
Hun er manipulerende og egoistiskog konstant på randen av hysteri.
La dem ta henne, Ashton.
Redd deg selv mens du kan.
| 0
|
301943
|
En proff kremkake
«Yes, yes» og «snufs, snufs» fra Tone.
CD:
Tone Damli Aaberge er et perfekt eksempel på at det går an å gjøre en strålende karriere bygd på annenplasser.
Først i «Idol», siden i «Skal vi danse» og nylig i «Melodi Grand Prix».
Fra sin sølvplass på pallen stiger den allstedsnærværende sangeren fram til gull-førsteplasser på hitlistene, først og fremst med «Butterflies», som allerede kunne vært presentert i programmet «Landeplage» med sitt flagrende, fargesterke, fengende refreng.
Mangler intensitet «Butterflies» er med på denne ti låters plata, som først og fremst framtrer som et stykke proff popmusikk.
Den ene sangen etter den andre huskes etter første lytting.
Men plata er også preget av popmusikkens tomhet og mangel på substans.
Bak store ord om kjærlighet og lengsel, fins liten troverdighet.
Den intensiteten og følsomheten som skal til for å få tekster som dette til å virke overbevisende, har ikke Tone Damli Aaberge foreløpig.
Produksjonen tar sikte på å la arrangementene legge seg som silketepper bak den klare, likevel lett hese røsten til Damli Aaberge.
Enten det er strykere fra Czech National Symphonic Orchestra eller distinkte toner fra banjo eller dobro, det hele flyter sammen i en ganske svulmende lydkulisse bak kjærlighetsbudskapet som er platas bærende tema.
Ups and downs, noen glad-sanger (yes, yes), noen litt triste låter (snufs, snufs) og noen midt imellom (håp, håp).
Drømmende Tone Damli Aaberge framtrer som en en sanger et sted midt mellom Shania Twain (f.eks. den innbydende «Here I Am») og Katie Melua (f. eks.
«Let?s Finish What We Started»).
Men som sangeren hvisker dramatisk helt til slutt i låta «Then Comes You», uten akkompagnement:
«I?m Dreaming About Life».
Her er mest drøm, ingen tolkning av livet som byr på virkelig smerte eller ekstase.
Plata anbefales enhver som trenger et behagelig lydteppe å hvile seg på.
Den som er på jakt etter popmusikk som tar sjanser, som røper dristighet og jakt på mening, må lete helt andre steder.
« «I Know» » Tone Damli Aaberge
3
Plateselskap Eccentric Music / Universal
Les også:
•
Sliter med stemmen
•
Tones PR-kupp
anmeldelseranmeldelsekulturplatemusikktone_damli_aaberge
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Fra sin sølvplass på pallen stiger den allstedsnærværende sangeren fram til gull-førsteplasser på hitlistene, først og fremst med «Butterflies», som allerede kunne vært presentert i programmet «Landeplage» med sitt flagrende, fargesterke, fengende refreng.
Mangler intensitet «Butterflies» er med på denne ti låters plata, som først og fremst framtrer som et stykke proff popmusikk.
Den ene sangen etter den andre huskes etter første lytting.
Men plata er også preget av popmusikkens tomhet og mangel på substans.
Bak store ord om kjærlighet og lengsel, fins liten troverdighet.
Den intensiteten og følsomheten som skal til for å få tekster som dette til å virke overbevisende, har ikke Tone Damli Aaberge foreløpig.
Produksjonen tar sikte på å la arrangementene legge seg som silketepper bak den klare, likevel lett hese røsten til Damli Aaberge.
Enten det er strykere fra Czech National Symphonic Orchestra eller distinkte toner fra banjo eller dobro, det hele flyter sammen i en ganske svulmende lydkulisse bak kjærlighetsbudskapet som er platas bærende tema.
Ups and downs, noen glad-sanger (yes, yes), noen litt triste låter (snufs, snufs) og noen midt imellom (håp, håp).
Drømmende Tone Damli Aaberge framtrer som en en sanger et sted midt mellom Shania Twain (f.eks. den innbydende «Here I Am») og Katie Melua (f. eks.
«Let?s Finish What We Started»).
Men som sangeren hvisker dramatisk helt til slutt i låta «Then Comes You», uten akkompagnement:
«I?m Dreaming About Life».
Her er mest drøm, ingen tolkning av livet som byr på virkelig smerte eller ekstase.
Plata anbefales enhver som trenger et behagelig lydteppe å hvile seg på.
Den som er på jakt etter popmusikk som tar sjanser, som røper dristighet og jakt på mening, må lete helt andre steder.
| 0
|
301945
|
Terje Holtet Larsens «Angiveren» er stor romankunst
Det som ikke kan skrives.
Ifølge en velkjent litterær opphavsmyte, blir man gjerne forfatter fordi noe i livet har gått galt, fortrinnsvis under oppveksten.
En annen velkjent forfattermyte sier at det finnes et stoff i en forfatters liv som ikke kan omsettes i tekst uten at også drivkraften i forfatterskapet opphører.
Begge disse, og flere til, synes å være sentrale i Terje Holtet Larsens seneste roman, «Angiveren».
Hovedpersonen, en navnløs forfatter, møter revisoren Andras Sanner som vil forsvinne, og som i et ledd i sitt forsvinningsnummer ønsker å få fantasiene sine nedtegnet.
Hvor revisoren vil glemmes, ønsker forfatteren å glemme, og lar seg dermed overtale til å bli Sanners kronikør.
Samtidig ønsker forfatterens forfattervennine, Camilla K., at forfatteren skal skrive tettere på sitt eget liv, og hun forsøker å lokke ham i en slik, såkalt mer inderlig retning ved å få ham til å beskrive sitt «gylne åttitallsøyeblikk» – det som skal være det sentrale omdreiningspunktet i den navnløse forfatterens oppvekst.
Kunstnerisk anstendighet
Men den navnløse forfatteren kjenner opphavsmytene, vet at det finnes erfaringer som ikke kan bli litteratur uten at noe går i stykker, og velger seg derfor å samle seg om revisorens beretning fremfor sine egne bekjennelser.
At han hegner slik om sitt «gylne åttitallsøyeblikk», handler imidlertid ikke bare om et hensyn til kunsten, men også om et bredere hensyn, om «selvrespekt, en viss verdighet» og om «å bevare en viss kunstnerisk anstendighet», til forskjell fra forfattervenninnen Camilla K. som synes å være uten slike skrupler.
Likevel, noen drypp kommer, den navnløse forfatter lekker sitt forfatterskaps drivstoff utover fortellingen om Andreas Sanner.
Det er i dette spenningsfeltet, mellom omskrivninger, utsettelser og forsnakkelser, romanen eksisterer, om ikke også Romanen som sådan har sin eksistensberettigelse, «som en foretrukket sjanger for smigrende løgner og medrivende fantasier av det realistisk-sentimentale slaget».
Eller, slik hovedpersonen beskriver en annen forfatters setninger, som forsøk på å uttrykke «dette som ikke lar seg uttrykke, som ikke fullt ut lar seg forklare, ikke uten at man gjør det banalt eller sentimentalt, dette som bare kan innsirkles, og det med største forsiktighet, med største oppmerksomhet, dette man kun kan ane seg frem til en forståelse av».
Skarp humor
Så langt høres romanen kanskje ut som en roman for de få, men da må jeg skynde meg med å påpeke at romanen ikke bare er en sterk metafiksjonell fortelling, ikke bare breddfull av kunnskap om andre forfattere, men også spekket med skarp og hysterisk humor, tilkjennegitt i et språk og en setningsmelodi som svinger – omtrent så hver eneste setning kunne vært sitert alene for sitt presise ordvalg eller klang.
Alt i alt er det som om romanen er med på å tilbakevise den velkjente devisen om at litteratur handler showing fremfor telling; litteraturens fremste gebet er derimot writing.
Og det er innsiktsfullt skrevet, også om menneskelig pyske.
Ikke i en populærpsykologisk forstand, selvfølgelig, som lar seg oppsummere i slagord eller læresetninger, men på den måten bare litteraturen kan målbære store innsikter om menneskelige forhold og egenskaper, slik man feks.
forklarer en hel del om et menneske ved å omtale ham eller henne som en Don Quijote- eller Madame Bovary-skikkelse.
Det vil derfor ikke forbause meg om Andreas Sanner, eller den navnløse forfatteren for den saks skyld, i norsk sammenheng blir referanser på linje med Jonas Wergeland og Elias Rukla.
Gammelmodig stemme
Sistnevnete henvisning er ikke tilfeldig, for romanen kan til tider minne om flere av Solstads sterkeste romaner.
Jeg tenker på tematikken kanskje vel så mye som syntaksen, selv om det også er noe smått snublende og gammelmodig over denne romanens fortellerstemme.
Dessuten tenker jeg på den innledende fotnoten som åpenbart trekker oppmerksomheten i retning av «Armand V.».
Men også slektskapet til Thomas Bernhard, «den evige østerriker», som det heter i teksten, er iøynefallende når den navnløse forfatteren med pustebesvær og neurastenisk temperament innsirkler sine største innsikter.
| 1
|
301946
|
Tones hjertesmerte
Aktuell med ny singel.
LÅT:
«Maybe it's true, maybe it's too soon and just another Heartkill», synger Tone Damli på sin nye singel «Heartkill».
Det handler om farene ved å kaste seg hodestups inn i et nytt forhold.
Tatt i betraktning at låten, i følge henne selv, ble spilt inn på sensommeren i fjor, kan det kanskje ha relevans til hennes nye sivilstatus på det punktet.
Som kjent ble det da offentliggjort at hun hadde fått seg ny kjæreste i Markus Foss etter bruddet med Aksel Hennie.
Musikalsk er det ikke de store overraskelsene å snakke om.
Tone har funnet sin plass det ufarlige voksenpop-segmentet hvor skarpe kanter, radikale produksjonsgrep og fremoverskuende løsninger er en ikke-sak.
Det er selvsagt ingen som krever eller forventer at Tone skal gå fullstendig fra konseptene, men det hadde vært moro å høre henne utfordre seg selv og ta et steg ut av komfortsonen for en gangs skyld.
Det krever mye å tilføre låter av denne typen det lille ekstra som kreves for at den skal gjøre inntrykk i et såpass velprøvd terreng som Tone beveger seg i her.
«Heartkill» er lettbeint pop med luftige vokallinjer, polert komp og nette synthmelodier som garnityr.
Refrenget er fengende nok i seg selv og sangen har en oppskriftsmessig fremdrift, men det er ikke nok til å måle muskler med de andre tungvekterne i samme startgrop.
| 0
|
301947
|
Dårlig samvittighet
Sean Penn kanaliserer sin indre Sylvester Stallone i en brutal og forvirret moralpreken.
FILM:
Sean Penn er beryktet for sitt politiske og humanitære engasjement, og i «The Gunman» viskes grensene mellom dette engasjementet og jobben som filmstjerne fullstendig ut.
Resultatet er en forvirret og brutal eurothriller om farene ved å la internasjonale selskaper og blodtørstige leiesoldater ture frem som de vil, hvor en usedvanlig veltrent Penn tar av seg skjorta så fort anledningen byr seg.
Kongolesisk karma
Leiesoldaten Jim Terrier arbeider som sikkerhetsvakt for en veldedig bistandsorganisasjon i Den demokratiske republikken Kongo, og på kveldstid utfører han attentater på oppdrag for internasjonale gruveselskaper.
Etter å ha myrdet ministeren som har ansvar for landets mineralindustri blir Terrier nødt til å forlate Kongo, hvilket også innebærer å bryte all kontakt med kjæresten Annie.
Åtte år senere oppsøkes han av leiemordere som ønsker å ta livet av ham på grunn av hans brokede fortid, og i henhold til actionsjangerens konvensjoner leder dette til en blodig jakt på de som står bak.
«The Gunman» bruker nærmere en time på å komme ordentlig i gang, men likevel gir den aldri publikum noen gode grunn til å bry seg om rollefigurene.
En stund ser det ut som om regissør Pierre Morel skal bruke denne sympatibristen til å si noe om publikums evne til å tilgi actionhelter selv de mest avskyelige gjerninger, men gradvis viser det seg at problemene skyldes et manus som er såpass klønete at det både er forvirrende og overtydelig på én gang.
Senete syndebukk
Foruten et par relativt severdige kampscener, består «The Gunmans» primære attraksjonsverdi i å se Sean Penn kanalisere sin indre Sylvester Stallone i et forsøk på å bli en del av Hollywoods geriatriske actionetablissement.
Den muskuløse 54-åringen humper rundt som et forpint, oppsvulmet kjøttstykke, og aksepterer samvittighetsfullt hvert knivstikk, hver kule og hver granat som en rettmessig straff for Vestens utbytting av Afrika.
Det er et bisart skue, som kun kunne oppstått i skjæringspunktet mellom underholdningsfilmens krav, aktørenes uforenlige visjoner og Morels sviktende gjennomføringsevne, men ikke desto mindre fascinerende.
| 0
|
301950
|
Anmeldelse:«Pan»
En utradisjonell og uinspirert tolkning av Peter Pan.
FILM:
J.M. Barries Peter Pan er en av forrige århundres mest populære eventyrfigurer, og har inspirert et imponerende bredt spekter av adapsjoner, tolkninger og videreføringer i en rekke ulike medier.
Joe Wrights «Pan» er den foreløpig siste i rekken av disse, og kjører gutten som ikke ville bli voksen gjennom blockbusterkverna anno 2015.
Det som kommer ut på den andre siden er verken minneverdig eller spesielt berikende.
Rotete
I denne versjonen av Peter Pan-myten er unge Peter (Levi Miller) en foreldreløs gutt som kidnappes fra et barnehjem i London av en gruppe pirater under ledelse av den fryktede Svartskjegg (Hugh Jackman).
Piratene tar ham med til Aldriland hvor han sammen med den unge James Hook (Garrett Hedlund) og prinsessen Tiger Lily (Rooney Mara) må kjempe for å forhindre piratene i sette sine onde planer ut i live.
Man får inntrykk av at Wright og manusforfatter Jason Fuchs har ønsket å lage en eventyrfilm av typen som gjorde uutslettelig inntrykk på dem selv da de var små, men at de har forsøkt å oppnå dette utelukkende ved hjelp av allerede eksisterende elementer.
«Pan» er som en populærkulturell feedbackloop hvor velkjente figurer, historier og troper transponeres over ditto velkjente, men i denne sammenhengen uvante verdener og mønstre.
Vektløs Resultatet er en kaotisk og heseblesende spesialeffektfilm hvor man finner stilistiske og tematiske spor av Tim Burton, «Indiana Jones», «Ringenes herre», «Hook» og «Jurassic Park», men forsvinnende lite særpreg.
Sjangermessig beveger den seg rastløst mellom eventyr, musikal og superheltfortelling, og som så mange andre superheltfilmer er den en opprinnelseshistorie som er konstruert som begynnelsen på en omfattende franchise.
Et av de store spørsmålene i filmen er om den unge helten virkelig kan fly, men i en verden hvor dataanimerte seilskuter svever gjennom lufta og pirater kidnapper barn fra andre dimensjoner framstår ikke dette som spesielt oppsiktsvekkende eller utrolig.
For i likhet med filmens øvrige elementer framstår Peter fra første stund som fullstendig vektløs.
| 0
|
301951
|
Sensasjonelt sterkt og stillferdig
Sjur Lyseid og Little Hands of Asphalt.
ALBUM:
Sjelden opplever du en sterkere kombinasjon av beskjedenhet og kraft enn du gjør på denne plata.
Dette andrealbumet til The Little Hands of Asphalt etter debuten med «Leap Years» i 2009 kommer umerkelig listende inn i stua, men griper deg likevel øyeblikkelig og holder deg i et mykt jerngrep gjennom de 40 minuttene plata varer.
Bak det surrealistiske bandnavnet finner du multitalentet Sjur Lyseid, som skriver, spiller og synger hele plata igjennom, hjulpet av noen svært kompetente musikere.
Framføringen er stillferdig, nærmest hviskende.
Hver luftige tone fra bass, gitar, piano etc. og hvert trommeslag trer tydelig fram bak en vokal som kan minne om Simon & Garfunkel, men det fins også et vestkystlekkert countryekko av Crosby, Stills, Nash & Young, kanskje særlig sistnevnte.
Plata bugner over av poetiske, fortellende tekster, fyllt med presise formuleringer (og enkelte gode sitater), av typen:
«I?ll be low on expectations, but high on hope» eller «I?d try to chase the silence out of the room».
Litterært fungerer plata nærmest som en novellesamling.
Selv på platas mest offensive låt, den vittige «Fitzcaraldo», er uttrykket varsomt, men distinkt.
Alt er særdeles vakkert og fantasifullt framført, suggerende på en undrende måte.
Ordene flyter uanstrengt sammen med innbydende, fuglevinglette melodier.
Plata brenner i det hele tatt stille og uten bråk, som flammen fra et stearinlys.
| 1
|
301953
|
Gyllen og ambisiøs elektropop som er verdt hvert minutt
Shoegaze og nu disco i skjønn forening.
ALBUM:
Siden Chromatics' forrige album, den fem år gamle undergrunnsfavoritten «Night Drive», har nye ører oppdaget Portland-kvartetten takket være deltakelsen på «Drive»-soundtracket.
Falt du for filmmusikken er det bare å glede seg - du vil elske dette.
«Kill For Love» er en ambisiøs affære, 17 spor klokker inn på nesten samme tid som en spillefilm.
Så har også musikken sterkt filmatiske kvaliteter, med assosiasjoner til Vangelis' langsomme, klangfylte synthlandskaper i «Blade Runner» - ikke så rart etter at hovedmann Johnny Jewel lagde førsteutkastet til «Drive»-musikken.
Men i tillegg inneholder «Kill For Love» gylne elektropoplåter av kjent, bedagelig merke, anført av Ruth Radelets kjølig sensuelle vokal, Adam Millers klare, glidende gitarlinjer og 1Jewels seige beats - som i «Lady» og «Back From The Grave».
Dette er shoegaze og nu disco i skjønn forening, og verdt hvert minutt.
| 1
|
301955
|
-Bytt kjøkkenklut oftere!
Dette er ikke en forbrukersak, men en oppfordring fra Black Debbath.
Les anmeldelsen av deres nye plate her.
ALBUM:
I den mye omtalte stillingsannonsen til Black Debbath hvor de søker etter en positiv plateanmelder, diskvalifiseres undertegnede på grunnlag av manglende evne til å fatte koblingen mellom humor og rock.
Som den grinebiteren jeg er skal jeg vedgå at jeg fremdeles har problemer med å innta min hardrock med for mye «lått og løye» attåt.
Når det er sagt er humoren til Black Debbath som et isolert element både smart, idérik og velartikulert.
Men det viktigste er uansett at bandet musikalsk sett leverer sin beste plate noen gang.
«Slaver av humoren» viser at gjengen har lest Kyuss-pensumet med brillene på, mens «Rydd rommet» følger den mer orkestrerte retningen innenfor Black Sabbath-skolen.
Det røskende drivet i «Nei til runkesti på Ekeberg (skulpturpark-låta)» sender tankene i retning nyere og røffere stonerrockere som High on Fire.
Paletten er i det hele tatt mye bredere enn tidligere, noe som gir rom for mange lekre instrumentaldetaljer, arrangementsmessig finesse og ikke minst en haug med klassiske, harde rockeriff.
Kledd i en autentisk og formålstjenelig produksjon.
Årets sprekeste rockelåter så langt heter faktisk «Bytt kjøkkenklut oftere!» og «Åpent brev til jusprofessor Jon Bing...».
Hvem hadde trodd det?
Da får det faen meg være rock, humor eller ei.
| 1
|
301957
|
Burde få sparken for uopprettelig skade på Radiohead-varemerket
Radiohead-trommis imponerer ikke i solodebut.
|||
ALBUM:
Til å tilhøre et band som er såpass ivrig etter å følge sin egen eksperimentelle linje, er det bemerkelsesverdig hvor platt Radiohead-trommis Philip Selway klarer å være på solodebuten «Familial».
Forsiktig gitarklimpring, innslag av lengtende strykere og tekoppmelankoli kan være supert, det - men hvor har han gjemt de gode melodiene?
Hvor blir gåsehuden av?
Til å synge om personlige traumer, som sin mors død og angsten for å være far, er dette friksjonsfrie saker og høres mest ut som om Seu Jorge skulle covret de roligste partiene på «OK Computer».
Når alt utenom sistelåta «The Witching Hour» tenderer til Elliott Smith-sutring, bare totalt uten nerve, ender det fort opp som noe som ville hatt problemer med å havne på b-sidene til Damien Rice.
Dette er slik sett så dårlig at man nesten tenker at Thom Yorke burde sparke Selway for å ha gjort uopprettelig skade på Radiohead-varemerket.
| 0
|
301960
|
Gå ikke glipp av dette!
Drømmemøte mellom Nick Hornby og Ben Folds.
|||
ALBUM:
Den sentrale sangen på dette albumet er «Doc Pomus», om mannen som skrev Ray Charles-hiten fra 1956 som er tittelen på dette albumet.
Alene og sammen med Mort Shuman (begge døde i 1991) skrev Pomus en rekke hitlåter, ikke minst for Elvis Presley.
Etter å ha vært poliosyk satt Pomus i rullestol, og her er et av versene forfatteren Nick Hornby har skrevet til dette albumet:
«And he never could be one of those happy cripples/the kind that smiles and tell you life's OK/He was mad as hell, frightened and bitter/He found a way to make his isolation pay».
Popmusikk kan synes lett, men springer også ut av smerte.
Hornby & Folds kombinerer elegante melodier med forbløffende, realistiske fortellinger.
Folds synger som en blanding av Randy Newman, Elvis Costello og Sean O'Hagan, til skarpe strykerarrangementer og lyrisk pianokomp.
Gå ikke glipp av dette.
| 1
|
301961
|
Ikke mystisk nok
«Varg Veum
- De døde har det godt» røper seg for fort.
FILM:
Det er klart det å være skuespiller virker som et spennende liv.
Det er ikke vanskelig å forstå at den allerede scenevante Lene Nystrøm hadde lyst til å forsøke seg på filmlerretet.
Men det burde blitt med lysten.
Nystrøm er ingen god skuespiller.
I rollen som Varg Veums barnevernsansatte kjæreste Karin lykkes hun ikke i å etablere noe bånd mellom seg og Trond Espen Seim, og selv om hun jobber fryktelig hardt for å se fortvilet ut, overbeviser hun ingen.
At hun er så deltagende i filmen er et av de store problemene ved den ellers absolutt habile «Varg Veum
- De døde har det godt».
Dét, og strukturene i plottet.
Ikke mystisk
«Varg Veum
- De døde har det godt» handler om en syttenåring asylsøker som blir funnet død i vannet ved Bryggen i Bergen, et innbrudd i hovedkvarteret til byens buekorps, en eliteklubb som former fremtidige samfunnsstøtter, og den uunngåelige forbindelsen mellom de to sakene.
Regissør Erik Richter Strand har et godt grep om åpningsscenen, der en trommevirvlende korpsøvelse akkompagnerer bildene av den flytende jenta.
Deretter går det fremover i fint driv.
Litt for fint, faktisk.
For «Varg Veum
- De døde har det godt» utmerker seg ved fraværet av mysterium.
Ingen er på noe tidspunkt i tvil om hvem som står bak forbrytelsen, i tillegg røper slemmingene seg selv midtveis i filmen, og deretter følger en skjematisk opprullering av motiv og måte.
Det holder ikke.
Oppstyltet
Richter Strand har en tilforlatelig og tiltalende måte å nærme seg actionscener på:
Han viker ikke unna, men gjør ikke noe stort nummer ut av dem.
Men det er forbausende at regissøren som skildret konfrontasjoner menn i mellom så godt i «Sønner», ikke turnerer dialogscenene bedre.
Eksempelvis er den ropende dialogen mellom Varg og direktøren for asylmottaket (Fumi Desalu-Vold) oppstyltet og rar, og man griper seg i å tenke at Richter Strand må ha hatt bedre tagninger.
Mektige menn
En kime til noe interessant finnes i blikket på de lukkede miljøene der mektige menn samles for å leve det gode liv og unne seg selv de privilegier de mener de fortjener - og lengselen etter å slippe inn i disse.
Sigmund Sæveruds rolle som tilbaketrukket nettverker med de store hagers selvtillit i ryggen er den klart beste i «Varg Veum
- De døde har det godt».
Men så må vi altså tilbake til Seim igjen.
Og, dessverre, til Nystrøm.
| 0
|
301963
|
Tar opp den fengende arven etter Carole King og Suzanne Vega
Torun Eriksen gir oss vårens lekreste nestenjazz.
|||ALBUM:
Med sitt tredje album siden debuten i 2003 bekrefter Torun Eriksen at hun er en dyktig sangkomponist.
De ni låtene på plata har fått et intimt og nært uttrykk gjennom Anders Engens delikate produksjon.
Arrangementene er lekre, nedtonte og tilbakelente og spenner fra et enkelt gitarkomp («Umbrella Song») til fengende popjazz («Passage From the Past»), countryinfluert steelgitarkos («Be Like Him») og sakral orgelstemning («Bees and Butterflies») — på et album som er varsomt i uttrykket, ujålete og direkte.
Torun Eriksen har et jazzimage, men er vel her delvis ute i et viselandskap i den fengende arven etter artister som Carole King og Suzanne Vega, selv om enkelte låter, for eksempel «Edgar's Blues» og «Deuce Parade», vipper over i det mykt improvisatoriske.
Eriksen har en myk og tøyelig røst, som trekker dette albumet forsiktig ut i vårlyset.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.