id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
002606
|
Kjernekraft
Lykke
Li jobber seg inn til kjernen av sorgen på I Never Learn.
Låttitlene på svenske Lykke Lis tredje album overlater lite til fantasien.
Titler som "Sleeping Alone", "I Never Learn" og "Never Gonna Love Again" setter premisset for et kompakt album der hovedpersonen viser seg som et barn brent av kjærligheten.
Temaet er langt fra banebrytende, men behandles på nydelig vis.
Gjennom ni låter beskriver hun sårheten og ensomheten hun satt igjen med etter en utmattende turné og et strandet forhold.
Det er vondt, men vakkert.
Tekstene er direkte, produksjonen nær og inderlig.
Allerede ved første lytt er det klart at I Never Learn er 28-åringens mest personlige album til nå.
De ni låtene går helt inn i kjernen av følelsesregisteret, og drar artistens indre demoner fram i lyset.
"I Never Learn" og "No Rest For The Wicked" setter ord på skam og skyldfølelse, mens lengselen får fritt spillerom i "Just Like A Dream".
I Never Learn er Lykke Lis tredje album.
Siden den sensasjonelt bra debuten, naivt sjarmerende Youth Novels fra 2008, har svensken hele veien utviklet seg.
Wounded Rhymes (2011) dyrket de store lydbildene og tok et steg i mørkere retning.
På årets utgivelse er det ikke bare tekstene som er hakket modnere.
Hun synger også bedre enn tidligere.
Stemmen er fyldigere, mer avslappet, og har en mer fremtredende plass i produksjonen, som også på dette albumet er signert Björn Yttling.
De aller fleste låtene på albumet er storslagne melodier, fylt med piano, kor og pauker.
Uttrykket er detaljrikt, men også intimt og slørete, og Lykke
Li har en egen evne til å fylle låtene med kraft og sjel.
Selv "Love Me Like I'm Not Made Of Stone", hvor den særpregede, nasale vokalen kun følges av kassegitar, er en overveldende lytteopplevelse.
Overveldende er også "Gunshot".
Med sitt intense og dramatiske refreng er den albumets mest radiovennlige låt, og ligger an til å bli en livefavoritt.
Dessverre holder ikke alle låtene like høyt nivå:
"Silver Line" og "Heart Of Steel" forsvinner i mengden, selv om albumet bare er 32 minutter langt.
Lykke
Li har selv sagt at hun vurderte å slutte som artist etter forrige runde med album og turné, men at hun bare måtte skrive i den mørke perioden.
Og det er nettopp slik I Never Learn oppleves: som et utvunget, ektefølt album fra en som - i motsetning til mange - faktisk har noe å si.
I Never Learn slippes 5. mai, men kan forhåndsstrømmes i Spotify
| 1
|
002609
|
Traurig på tronen
Tafatt samtidskritikk fører Nordens største band stadig dypere ned i pregløsheten.
Et øyeblikk så fremtiden lys ut for Kent.
Med svært solide Jag är inte rädd for mörkret (2012) behøvde man ikke - for første gang på minst seks år - å grave dypt gjennom famlende synthforsøk eller bombastisk arenarock for å finne musikalsk overskudd.
Det kunne nesten virke som om slutten var nådd for epoken der Nordens Største Band var blitt synonymt med Nordens Kjedeligste Band.
Dessverre er det minimalt ved oppfølgeren Tigerdrottningen som minner en på hvorfor man i utgangspunktet har sansen for Kent - eller musikk, for den saks skyld.
Snart 20 år har gått siden den stadig rastløse og tungt Pavement-pregede albumdebuten Kent.
Deres ellevte langspiller roterer imidlertid rundt kvartettens faderlige angst for verdensamfunnet deres tenåringspoder holder på å vokse opp i.
Mest humørløst er dette dekadensdypdykket på overtydelige "La Belle Epoque".
Over programmerte trommer og sterile strykere sortmaler vokalist Joakim Berg alt og alle (porno! fittjuver! sofavelgere!) med så bred pensel at det bikker langt over i det parodiske.
Kent - "La Belle Epoque"
Lyriske stikkprøver som "Jag älskar dine pengar, dine pengar älsker mig" ("Svart snö"), "Våra kåta ögon gjorda sig bra på bild" ("Din enda vän"), samt hooket "Tänker alltid på mig själv" ("Mirage") er heller ikke akkurat subtile slengbemerkninger til det gjennomgrådige, overseksualiserte og endimensjonale Sverige som Berg speider utover med skylappene på.
Ironisk nok får også ravekulturen gjennomgå:
Det skal nemlig vanskelig gjøres å fornekte påvirkningen Swedish House Mafias radioformaterte festivalhouse har hatt på stadionsviskene "Allt har sin tid" og "Din enda vän".
Et annet problem er at minste-felles-multiplums-melodier ("Skogarna", "Innan himmlen faller ned", den grufulle duetten "Godhet") forsøkes å reddes i havn med overdådig og kjølig overproduksjon, spilt inn i popmaskineriet Conway Studios i L.A.
Tigerdrottningens mer avbalanserte bidrag er i det minste akseptable, om ikke annet.
Duvende "Var är vi nu?" - nei, ikke David Bowie på svenska - og "Simmaren" tjener begge på å ikke gjøre allverdens ut av seg, mens åpneren "Mirage" svinger unektelig, tross sine svakheter.
Det hviler noe grunnleggende paradoksalt over Tigerdrottningens forbrukskritikk.
Hvis et nostalgisk og relativt rustikt Kent er barndomskameratene på sitt mest inspirerte (lyttetips: "999", fra forgjengeren), hvorfor da tvinge frem glattpolert og halvhjertet pop forkledd som banale kronikker?
Jeg noterer meg kun at svenskene har mange festivaljobber i sommer.
Og da bør man helst ha et nytt album i baklomma, som det heter.
| 0
|
002610
|
Middelmådig magi
Sørstatsguttene i Black Stone Cherry sliter med N-ordet.
Kan Magic Mountain redde dem?
Det kan være vanskelig å få øye på det i mainstreamskyggen av dansemusikken og indierocken som dominerer festivaler fra Coachella til Øya-festivalen, men det ruller en sørstats- og 70-tallsinspirert bølge over rockeverden.
I front finner vi band som stjernene i Rival Sons og nykommerne i Temperance Movement, sammen med Black Stone Cherry.
Sistnevnte er fire karer fra en bygd i Kentucky som er så liten at den knapt hadde fått sitt eget veikryss i Justified.
Etter to strålende album kom det en liten nedtur med Between The Devil & The Deep Blue Sea, et album fylt med strippeklubbvennlige låter av den billigste, breiale sorten.
I utgangspunktet er det ikke noe galt i det, Mötley Crüe har laget stor musikk av strippeanthems, men fansen følte det gikk så langt i radiovennlig retning at de dro frem - gisp - det fryktede N-ordet.
Kredmessig en skjebne verre enn døden, men kommersielt er det ikke så krise å bli smutset til med den verste anklagen i rock anno 2014:
Nickelback-kopi.
Ubehagelig er det uansett.
Så hvordan står det til med Black Stone Cherry i 2014, er det grunn til å stemple dem med referansen til verdens mest forhatte rockeband?
Egentlig ikke.
Magic Mountain går mer i retning av sjelfull sørstatsrock, og det er regelrett vakkert å høre Chris Robertson vrenge sjelen i "Runaway".
Vokalisten har vært dypt nede i depresjonens dypeste daler, så han kan vrenge ut linjer som "walking backwards into the sun, second guessing everything I’ve become" med tyngde og refleksjon.
Robertson har også funnet Jesus siden sist, men i legaliseringens navn hindrer ikke litt kristendom bandet fra å hylle det søte bladet i "Me & Mary Jane".
Musikkvideoen til "Me & Mary Jane":
Andre høydepunkter er tunge "Fiesta del Fuego", den dvelende avslutningslåten "Remember Me" - som legger seg tett på Alter Bridge sin moderne metal - og rett-frem rockeren "Peace Pipe".
Alle allsangvennlige låter for bandets voksende livepublikum, men som på forrige album savner jeg en ballade av topp standard.
Black Stone Cherry har skrevet en av 2000-tallets flotteste kraftballader i "The Things My Father Said" på Folklore & Superstition, mens en ballade som "Sometimes" på Magic Mountain sliter med å løfte seg ut av middelmådigheten.
Og et knippe sterke låter til tross, Magic Mountain er bare et delvis vellykket steg mot neste kapittel i Black Stone Cherry-boken.
Radiofrieriene er ikke så åpenbare, Lynyrd Skynyrd er tilbake som en tydelig referanse, og retningene er staket ut for fremtiden.
De er definitivt et av klodens mest talentfulle band innenfor classic rock-sfæren, men trenger å levere sterkere låter.
Artiglåter som "Hollywood in Kentucky" er ikke i nærheten av gode nok.
Bandet bør ta det beste fra Between The Devil & The Deep Blue Sea ("White Trash Millionaire" var en latterlig fet låt, og "Like I Roll" er deres beste bilkjørelåt) og sy sammen den perfekte pakken av bredbeint harryrock, episke ballader og bluesinspirert hardrock.
Da kan de headline nesten hvilken festival de vil.
| 0
|
002612
|
En ekte entertainer
Stoisk ro og stor selvtillit.
Justin Timberlake spilte opp til fest i Telenor Arena.
Tonene til Pusher Love Girl finner veien ut av høyttalerne.
En silhuett av altmuligmannen innenfor underholdningsbransjen, og bandet, synes på backdropen.
Han suger til seg oppmerksomheten etter åpningssporet.
Ikke er det kleint - han er bare misunnelsesverdig kul.
Det er 7 år siden sist han la ut på turné, da med albumet FutureSex/LoveSounds, som solgte 10 millioner eksemplarer.
I kveld kjører 33-åringen et 2, 5 times konsertmaraton med spor hentet fra fjorårets kritiker- og fanroste The 20/20 Experience del én og to, ovennevnte album og naturligvis solodebuten Justified i Telenor Arena.
Tennessee-kjekkasen, kledd i skreddersydd smoking, kurtiserer publikummet under norgesbesøket med en bekymringsløs holdning på åstedet som rommer 22000 sjeler, nesten (?) utsolgt for anledningen.
Det er et litt motsetningsfylt forhold mellom attraksjonens lekne og for så vidt jordnære innstilling, og en glossy, overdimensjonert stadionpopdesign.
Men en danseglad gjeng lar seg begeistre av produksjonen og Timberlakes fårete glis, sang og snedige dans, som til tider er uimotståelig.
Det går kanskje overraskende mye tid på danserutinene, og den masete rockegitaren som rundet av en del låter kunne ha vært utelatt.
Det kan ikke ha vært en lang runde nei-fase i planleggingen, det meste man kan tenke seg av artisteri er klemt inn i kveldens show.
Han fryder seg der han er flankert av dansere, korister og bandet Tennessee Kids, som består av nesten dusinet musikere.
Vi får servert hits og schlägere som “TKO”, “Like I Love You”, “Suit & Tie”, “Let The Groove In” og en herlig liveversjon av "My Love", for å nevne noen.
Det er medleypreget, men mannen med den velkjente falsetten vet når han skal dempe ballet.
Han maner opp til mjuk stemning når han setter seg og spiller den flotte balladen “Till The End Of Time” på et hvitt piano.
Ganske sexy, egentlig.
I showets andre del covrer han blant annet Elvis Presleys “Heartbreak Hotel”, Michael Jacksons "Human Nature”, og new jack swing-klassikeren “Poison” av Bell Biv DeVoe - inspirasjonsfigurer som har formet Timberlake til den artisten han er i dag.
En BH blir kastet opp på scenen og han vaier den rundt til “SexyBack”, et av ekstranumrene.
Gliset hans blir større.
Man ser at Justin Timberlake har det oppriktig moro selv - en av de aller viktigste egenskapene for å kunne kalle noen for en ekte entertainer - når han underholder massen i kveld med stoisk ro og stor selvtillit.
En type å bli glad i.
PS:
Vi har ikke bilder fra konserten da det var fotoforbud.
| 1
|
002613
|
La de døde hvile
Det er kanskje en grunn til at dette Jackson-materialet ikke har blitt utgitt tidligere, sier vår anmelder.
Etter sin død sommeren 2009 ble Michael Jackson med ett den bestselgende artisten det året.
I de påfølgende ukene kom salgsrekordene på løpende bånd.
Popkongens bortgang ble et pengemaskineri uten sidestykke, som enkelte tydeligvis ikke klarer å holde fingrene unna.
For denne uka, nesten på femårsjubileet for hans død, kom den andre samleutgivelsen basert på uutgitt materiale, og ifølge ryktene skal plateselskapet Sony ha tillat produksjon av hele ti utgivelser med stjernens urørte musikk.
Det ser ut til at hjernene bak Xscape har lyst til å lage fest ut av dødsjubileet, og man skal slettes ikke undervurdere feiringen av en stor bortgang – det er bare det at denne festen er ganske døv.
Plata Xscape består av vokaler og melodier som aldri har blitt gitt ut og aldri har blitt hørt av den store almenheten, men det er det kanskje også en grunn til?
Jackson var et musikalsk geni, en tvunget perfeksjonist og et naturtalent ingen har sett maken til.
Det er selvsagt at produksjonen av materiale til et titalls av tidenes sterkeste album må ha vært massiv.
Men vi må ikke glemme at dette er forkastede ideer, noe man tidvis altfor godt blir minnet på gjennom denne utgivelsen.
Ingen av låtene setter tydelige spor, slik vi er vant til når vi hører geniets karakteristiske stemme, og produksjonene er nå og da like lite passende som det jo er å melke penger ut av en død helt.
Hør "Love Never Felt So Good":
Åpningssporet "Love Never Felt So Good" har for eksempel et altfor massivt komp, hvor Jacksons vokal ligger som klistret oppå med dårlig lim.
Platas desidert laveste punkt, Stargate-produserte "A Place with No Name" høres ut som en karaokeversjon av "Leave Me Alone" og jeg tviler ikke på om dette er et av førsteutkastene til den store hitten fra 1987.
Låta "Slave To The Rythm" er mye mer produsenten Timberlands enn den avdøde popstjerna.
"Do You Know Where", tittelsporet og "Chicago" er de eneste sporene som bærer preg av Michael Jackson slik vi husker han.
Som helhet smelter sporene inn i hverandre uten å skille seg betydelig fra hverandre eller gi sterke fysiske reaksjoner, slik vi er vant til fra mannen som urettferdig nok titulerer skiva.
Dette er slettes ikke noen kritikk av Michael – hans vokalprestasjoner er det som vanlig ingenting å si på.
Xscape kan bare på ingen måte måle seg med den standarden Jackson hadde på sine utgivelser, og falmer dermed kraftig i diskografirekken hans.
Jeg håper det ikke blir noe av de åtte resterende skivene og at vi kan la Michael Jackson hvile og bli husket for det han egentlig var.
| 0
|
002614
|
Sirkus Williams
Swingartisten Robbie Williams vil både være Frank Sinatra og klassens klovn, og glemmer fansen på veien.
Robbie Williams har vel alltid hevdet at han er en større underholder enn musiker.
Hvilket er en forholdsvis beskjeden påstand; mannen har tross alt talløse bestselgersingler på samvittigheten, selv om alle av betydning har rukket å bli mer enn ti år gamle.
Men på scenen anno 2014 virker ofte 40-åringen mer interessert i ablegøyene enn selve musikken.
Noe som også kan sies om fansen, uten at jeg legger skylden på dem.
Med tanke på engelskmannens uttalte fascinasjon for Den store amerikanske sangboken – mer eller mindre eviggrønne låter fra 1920 til -60-tallet – fremstod først og fremst fjorårets Swing Both Ways som et selvrealiseringsprosjekt.
Med coveralbumet Swing When You’re Winning fra Williams’ storhetstid relativt friskt i minnet og hans gamle suksesspartner Guy Chambers bak spakene, forsøkte den tidligere boybandstjernen etter beste evne å gjennopplive lyden fra konsertsaler fulle av tjukk sigarettrøyk, Old Fashioned-glass og nyrensede smokinger.
Han gjør for så vidt sitt beste i Telenor Arena også, men lite klaffer.
Her er noen årsaker:
1) De færreste har dratt hit for å se Robbie Williams spille swinglåter – det gjelder verkens hans egne, eller musikalkanonene – og det merkes på den langt fra ekstatiske stemningen.
2) Telenor Arena er milevis (og flere tiår) unna å være en elegant ballsal, som gjør de fjollete kulissene desto mer malplasserte.
3) Robbie Williams vet dette godt selv, og forsøker dermed å ironisere seg gjennom brorparten av de 120 minuttene konserten varer.
Når det er sagt, så synger Williams fortsatt fryktelig godt, mens flere av låtene her, øh, svinger mer enn godt nok.
Dean Martin-coveren «Ain’t That A Kick In The Head» seiler knirkefritt på hans kontante storband og dansernes kollektive jazzhender, mens ballsaltapningen av «Supreme» overrasker positivt.
Og man skal være sykelig humørløs for å ikke humre idet Williams’ hode stiger oppover sceneteppet, hvorpå han blåses opp til en tjukkas under den - om ikke annet – veltitulerte «No One Likes a Fat Pop Star».
Men det begynner å ligne i overkant mye på enda en dårlig Little Britain-episode når Williams kler seg ut som ape til Jungelboken-sporet «I Wan’na Be Like You», gjør en a capella-versjon av R.Kelly-perlen «Ignition» og gifter seg med Torhild fra Troms (som han noe frekt, men ikke helt uten grunn, kaller for Roxette).
Eller, litt gøy er det jo.
Likevel røver det fokuset fra den – i denne sammenhengen – temmelig uinteressante swingmusikken Robbie Williams er så fast bestemt på å skulle lefle med.
Symptomatisk nok er høydepunktene de vignettlange swingtapningene av hans eget beste materiale («Come Undone», «Let Me Entertain You» og særlig «Milennium» kunne vært gjort i sin helhet), med unntak av hans inspirerte hyllest til datteren, «Go Gentle».
Påfallende matlei er derimot fremføringen av den eneste låten fansen virker å måtte høre for å ikke finne frem kuler og krutt:
«Angels».
Ikke at det er så forbasket lett å bli rørt når sceneriggen består av dampskipet HMS Teddy Bear.
Og så, etter en velspilt og blåsertung nylåt, er det todelte sirkuset over (ja, produksjonen fant plass til en ytterst unødvendig 20-minutterspause), og sceneteppet ruller ned med teksten «That’s All Folks» skrevet over.
Jeg lar meg nesten overraske over at Williams ikke stikker hodet frem og drar en liten Looney Tunes som en siste strek.
Men den skuffede personen på raden bak meg oppsummer det nok likevel best:
«Jeg fikk i det minste høre én sang…».
Fokus, Robbie.
Fokus.
| 0
|
002615
|
Drepende drømmelag
Tre av metalens sterkeste vokalister slår seg sammen, og danner et beinhardt boyband.
Suksess eller skandale?
Akkurat som det er en drøm som går i oppfyllelse å se Coen-brødrenes Fargo-univers gjort om til en 10-episoders TV-serie, er det nesten uvirkelig å høre Troy Sanders (Mastodon), Greg Puciato (The Dillinger Escape Plan), Max Cavalera (Sepultura, Soulfly) og Dave Elitch (The Mars Volta) lage musikk sammen.
Vi snakker fire band som på hvert sitt vis har skjøvet rock og metal ut av komfortsonen, gjennom villnisset og ut i landskap der bare pionerer møtes.
De fire sammen i bandet Killer Be Killed...det må da gå galt med så mange sterke og forskjellige musikalske karakterer i samme rom?
Jeg bekymret meg for at dette skulle bli fargerike legoklosser som ikke passet sammen, karaktersterke karer som prøver så hardt å markere seg at det blir stokkete, unaturlig og uinteressant.
Og tre vokalister, hvordan skulle det gå?
"Wings of Feather and Wax" går rett på sak, Troy Sanders lett gjenkjennelige stemme legger seg elegant oppå et drivende riff, før Mike Patton-arvtakeren Greg Puciato viser metalverden hvordan melodier skal gjøres.
Men hvor blir det av Max Cavalera, hører jeg Sepultura-fansen rope i redsel?
Etter et lite breakdown, er han brått på plass i høytalerne, sint og revolusjonær som bare han kan være.
Og gjett om han roper "Arise! Arise!", hehehe.
Max klarer ikke å dy seg for en frekk - om enn noe åpenbar - Sepultura-referanse.
Stemmene deres passer perfekt sammen, som et metalens boyband som jobber sammen og ikke mot hverandre.
Hør "Wings of Weather and Wax" og "Face Down": http://youtu.be/eJE_V3QACRk
Overgangen til "Face Down" er like sømløs som de beste Mastodon-konsertene jeg har sett, og selve låten kan fort bli årets overraskelse på metalklubbers hemmelige dansegulv.
Barisvennlig sak, med andre ord.
For i motsetning til hva man er vant til å få fra 3/4 av Killer Be Killed (alle minus Max) er dette mye mer moshpit- og metalvennlig enn designet for øretelefoner.
Store riff, enkle melodier, voldsomme mengder overskudd, punkete holdning og festivalvennlige refrenger, med unntak av et par litt anonyme låter er Killer Be Killed en bemerkelsesverdig god plate.
Andre høydepunkter er "I.E.D.", som har vært på nett noen uker, og "Curb Crusher", som er tyngre og mer breial enn en elefant på badevekten til Fotballfrue.
Killer Be Killed er kanskje mest av alt et artig sideprosjekt for de involverte, men gjennom hele albumet låter det av overskudd og riffentusiasme, som et hvilket som helst kjellerband som er klare for noe stort.
For Killer Be Killed er neppe tenkt som noe langtlevende prosjekt, men de 11 låtene bandet leverer har potensial til å få kultstatus blant metalpublikummet.
Akkurat slik Down ble mytiske etter debutalbumet, eller Nailbomb, et av Max Cavaleras forrige prosjekt, ble et band man dro frem på fest for å overbevise folk.
Om 10-15 år kommer Killer Be Killed til å være den lille gullskatten man anbefaler nye fans av Dillinger, Mastodon og de andre av dagens store metalband.
| 1
|
002616
|
Snyltermetal
Hove-aktuelle Memphis May Fire sier selv at de er poeter uten ord.
Hadde det bare vært så vel.
Når en musikksjanger vokser ut av undergrunnen og skaper seg et visst marked, dukker det alltid opp finslepne, anonyme versjoner av bandene som skapte sjangeren.
Alt grunnarbeidet Lamb of God, Killswitch Engage og Shadows Fall gjorde med moderne amerikansk metal - kall det metalcore om du vil - på starten av 2000-tallet, manifesterer seg nå i et band som Memphis May Fire.
De gjør braksuksess i hjemlandet USA med sitt fjerde album, og er på vei til Norge for å spille på Hovefestivalen.
Unconditional låter proft og gjennomarbeidet, men i motsetning til for eksempel Bring Me The Horizon, som flytter grenser, eksperimenterer med produksjon og utfordrer publikummet sitt, er Memphis May Fire et slags Stone Temple Pilots til grønsjens Mudhoney, Pearl Jam og Soundgarden: kjedelig, trygt, poserende og lett salgbart, men i bunn og grunn bare et band som snylter.
Hør "No Ordinary Love" fra albumet:
Vokalist Matty Mullins har en kul, Mike Patton-variert stemme, men det hjelper ikke mye når ordene som kommer ut av munnen hans er barneskoleslagord som "Can you see the possibilities?/We have the ability to change the world!
/If we want to see a change we have to be it/Stand up and believe that the responsibility's ours!" eller den kaldkvelende poesien i "For a moment, I'm a poet without words/speechless because you love me at my worst."
Gi meg en Cannibal Corpse-tekst, jeg trenger medisin!
Det breakdownes, det skrikes, gitarene chugga-chugga riffer, og Memphis May Fire leverer melodier nok til at rockeradioer kan snuse ivrig på dem, men det smådyre soundet og formellåtene bidrar bare til å gjøre albumet kjedeligere.
Finnes det noen høydepunkter her?
Tja, "Not Enough" er en brukbar rockelåt, singlen "No Ordinary Love" er brukbar, mens Linkin Park-ripoffen i "Need To Be" bidrar til at vi fort glemmer det som fungerer.'
| 0
|
002617
|
Allsang uten genser
Var virkelig det alt, Bernhoft?
Den første og største skuffelsen kommer allerede før konsertstart.
Idet jeg får karret meg frem til den blaserte manns utsiktspost - til høyre for miksen, med andre ord - ser jeg det jeg har fryktet i forkant: scenen er rystende lettkledd.
Et Rhodes-piano og tilhørende krakk, et par kassegitarer, en mikrofon og - klart viktigst - et sett med looppedaler.
Skal man tro Bernhofts livevirksomhet de siste par årene, vil han hevde at én mann kan svare til et fullverdig band.
Kanskje er det enklere å holde styr på bandøkonomien som enkeltmannsforetak, men kukrock-gone-soulsangeren låter definitivt best på plate når han ikke tilbringer dagene i studio mutters alene.
Som min kollega poengterte i sin anmeldelse av Islander, Bernhofts tidvis glimrende tredje soloalbum, så går eremittbandet Bernhoft primært på bekostning av låtene.
Og i enda større grad live.
Hvilket reduserer livesamplingen av gitarklimpring, klapping og scatting til lite mer enn en temmelig teit gimmick; sjelden har jeg savnet lyden av bass og trommer i like stor grad.
"Freedom" må riktignok unntas regnestykket grunnet teknisk trøbbel, men i dette formatet strippes flesteparten av 37-åringens bedre spor for sine funky kvaliteter.
Solotapningene av "So Many Faces", "Choices" og Toto-inspirerte(!) "Come Around With Me" sliter dermed med å vekke de store følelsene, om noen, og med kun en gitarkasse å resonnere i faller tankene raskere til nachspielets du-vet-hvem enn Stevie Wonder.
Beklageligvis ender også Islander-høydaren "I Believe In All The Things You Don't" med å stå fastlåst på stedet hvil, pent som det enn måte låte.
Den eneste låten som er i nærheten av å tjene på dette formatet er den hudløse "Untitled (How Does It Feel)"-pastisjen "Don't Let Me Go".
Skravla til kompisene ved bardisken tar brått slutt, og det med god grunn.
Men dette er tidlig ut i konserten; en snau time senere har det for alvor begynt å klø i fingra - og det høres kraftig fra de bakre rekkene - når opprinnelig bunnsolide "Streetlight" hales ut i det som føles som det uendelige.
Jarle Bernhofts sosiale kløneri - han klarer aldri helt å formidle sine anekdoter og spøker - er først og fremst er sjarmerende.
Det han derimot får til, er å få fansen til å ta styringen over låtene hans.
Og idet ekstranummeret nås - et stykke grufull a capella og en lavmælt, men fullstendig pregløs allsangsversjon av "Stay With Me" - virker det som om Bernhoft har gitt opp alle ambisjoner om å faktisk spille.
Kan noen gi mannen et band?
Vær så snill?
| 0
|
002618
|
Kaldt, sårt og passe vellykket
Avicii, Gwyneth Paltrow og sanger om skilsmisse.
Chris Martin er bare halvveis tilbake på Ghost Stories.
I 1978 slapp Marvin Gaye albumet Here, My Dear, en bitter, personlig og briljant plate om soulsangerens skilsmisse fra Anna Gordy.
Før innspillingen hadde Marvin Gayes advokater blitt enige om at halvparten av dollarmillionen han fikk da platen var ferdig skulle gå til Gordy i skilsmisseavtalen, så de fleste regnet med at Gaye kjapt og uten følelser skulle lage en plate for å bli ferdig med det.
Neida, Gaye malte ut skilsmissen over 14 låter på en dobbelplate, og oppsummerte all sin bitterhet med tekstlinjen "If you ever loved me will all of your heart/You'd never take one million dollars to part".
I 2014 prøver Chris Martin å bruke Ghost Stories til å drive ut demoner etter skilsmissen fra Gwyneth Paltrow, samtidig som Coldplay prøver å revitalisere seg etter slappe Mylo Xyloto.
Det låter definitivt vakkert og sårt, men noen Here, My Dear - som i mine ører er platen alle skilsmisseplater måles opp mot - er det ikke.
Tekstmessig blir vi silkemykt dratt gjennom sinnstilstanden til en mann som ikke lenger er med sin kjærlighet .
Fra de første, litt vonde tankene i "Always In My Head" og metaforen om å bli kuttet i to i "Magic" ("I just got broken, broken into two/Still I call it magic, when I'm next to you), før desperasjonen dukker opp i "True Love" ("lie to me") og den lett patetiske idylliseringen av eksen får fritt spillerom på "A Sky Full of Stars" ("Cause you're a sky full of stars/Such a heavenly view").
Lyrisk er det beint frem kjedelig og uinteressant og endimensjonalt, selv til Chris Martin å være.
På sitt beste kan han være en konge av sødmefylt allsanglyrikk, tenk bare på den entusiastiske kjærlighetserklæringen i "Yellow", eller det gåsehudfremkallende refrenget i "Fix You":
"Lights will guide you home/And ignite your bones/And I will try to fix you".
Pop på sitt flotteste.
Det er dog noen tilløp til store øyeblikk på Ghost Stories.
"Another’s Arms" en mystisk liten perle med den nydelige samplingen av Jane Weaver som en signatur som går gjennom låten.
Samarbeidet med Avicii på "A Sky Full of Stars" markerer muligens en ny æra for popmusikken, med sitt møte mellom det mest publikumsvennlige av 2000-tallets popmusikk, Coldplay, og 2010-tallets så langt største popsnekker, Tim Bergling, Singelen "Magic" har en produksjon og et hook som går utenom det meste i profesjonalitet og headsetvennlighet.
På "Midnight" blir Chris Martin så mumlete at man tror han har gått på Islands Kunsthøyskole For Uforståelig Sigur Rôs-vokal, men inni der er det forhåpentligvis også signaler på hvor Coldplay skal gå i fremtiden: den mørke, dystre Chris Martin kan være interessant å utvikle.
De fine tilløpene til tross, Ghost Stories er en lettvekter.
Det er ikke visjonært, storslagent, eller mystisk nok til at det oppleves som bandet er gjenfødt.
Men sammenlignet med Mylo Xyloto er det flere steg i riktig retning, nå gjelder det bare å strekke strikken i alle retninger, så kanskje Coldplay blir det interessante og eksperimenterende bandet de aldri har truet med å være.
| 0
|
002619
|
Dopamininnsprøyting
Papparockerne i The War on Drugs har langt fra noe hastverk med å forlate scenen.
Heldigvis er dødpunktene svært få.
Elsk det eller hat det, men begrepet dad rock er kommet for å bli.
Riktignok favner det ikke i så stor grad musikken faren din faktisk hører på, men heller bandene som lar seg inspirere av (og i verste fall imiterer) dem; skiver du veldig fint kan ha med i bagasjen neste gang du besøker gubben.
Nøkkelen er gjerne å ha hatt sin kreative overskuddsperiode på 2000-tallet, i klar motsetning til americanahalvgudene Dylan, Springsteen, Young, Petty og Earle.
Klart best innen papparocksegmentet er ubestridelige Wilco, mens både Cass McCombs, My Morning Jacket og American Music Club er krefter man kan regne med.
Hvilket også gjelder The War on Drugs, for den saks skyld.
I min bok befinner likevel ikke vårens Lost in the Dream seg blant årets aller beste plater, uten at det reduserer den til noe i nærheten av middelmådig.
Svært godt takler den også overgangen til scenen, heller ulikt hvordan den naturlige steine sjangerfrenden (og tidligere The War on Drugs-medlemmet) Kurt Vile famlet seg frem på samme scene for akkurat tolv måneder siden.
Hør The War On Drugs i Spotify og WiMP
Et smekkfullt Rockefeller er riktignok klammere og mer klaustrofobisk enn å være innelåst i en badstue, men dét skal bandleder Adam Granduciel & Co. slippe å stå til ansvar for.
Tvert imot makter de å roe de spente nervene, som en frisk bris i fleisen.
En del av takken skal tilskrives at det relativt tidlige tospannet “Red Eyes” og “Suffering” - begge fra Lost in the Dream.
Der førstnevnte er et fullendt stykke gitardrevet adrenalinrush, er oppfølgeren det stikk motsatte: lavmælt og lengtende - men likevel med bandets krautete hjertelandsrocksignatur i bunnen.
Heldigvis deles det ut mye snop i samme lende over den neste halvannen timen.
Sammen med Future Weather EP-sporet “Comin’ Through”, utpeker den svevende Bill Fay-coveren “I Hear You Calling” seg som et av påskeeggene til dem som gledelig tar til takke med mer enn singelkutt.
The War on Drugs’ milde shoegazetendenser kommer også virkelig til sin rett under den illevarslende, ulmende og utmerket tapningen av “Come to the City”.
Men nok om enkeltlåter.
Idet The War on Drugs omsider lusker seg av scenen for godt, har det passert to hele timer siden konsertstart.
Satt opp mot Bruce Springsteens notoriske maratonkonserter, er det riktignok ikke noe å løpe til Guinness World Records etter.
Slike settlengder krever likevel en tykk og omfangsrik bandkatalog hvis man skal unngå dødpunkter, noe The War on Drugs har et stykke igjen å gå for å unngå helt.
Dødpunktene er imidlertid få, de kommer stadig sjeldnere så fort konserten har fått satt ordentlig i gang.
“It’s a little too bright outside for a rock show, huh?” undrer frontmannen da han ved en sjelden anledning småprater i mikrofonen (i et annet tilfelle truer han - på vennligst mulige vis - en oppmerksomhetssyk fan med juling, må vite).
Så feil kan altså Granduciel ta:
Jeg ser desto mer frem til å høre The War on Drugs' særdeles velspilte og hundedagsdøsige arenahymner i festivalformat på Slottsfjell.
Bilder fra konserten
| 1
|
002620
|
Vellykket utvikling
Når Godzilla trenger et soundtrack til å tråkke ned Oslo, da bør han ringe Insense.
På 1800-tallet oppsto ideen om devolusjon.
At arter snudde og ble mer primitive, i motsetning til evolusjon, som man mente hadde et felles, endelig mål.
Men heldigvis, som med metal, har man blitt noenlunde enige om at evolusjon ikke stiller finsiktet inn mot et mål eller en ideell størrelse.
Hvor Oslo-bandet Insense har tittelen
De:Evolution fra, bortsett fra at det høres ut som en remiks-plate Fear Factory kunne gitt ut, men det er en lykke for oss metalfans at bandet har sin egen evolusjon, og utvikler seg i nye, ofte overraskende retninger for hvert album.
Bandets femte album - delt inn i fire deler på reneste Dream Theater-vis - starter med den korte og fengende "Conception", som setter tonen for De:Evolution.
Det er catchy Meshuggah-light riffing og utsøkt komp, og Tommy Hjelms stemme veksler stadig mer fra skriking til melodiøse, lett melankolske fraseringer.
Singlen "Meandering" følger, og oppsummerer egentlig hele albumet med et Gojira-aktig arrangement og Hjelms stemme som insisterende truer med å spreke over i growling, før et svevende, nesten poppete refreng tar over.
Det låter aldeles strålende.
Part II åpner med "Undoers Arise" som lett konkurrerer med "Harvester of Sorrow" om soundtracket når Godzilla en gang kommer til Norge og skal stampe ned byen vår.
Låten har et riff så buldrende, seigt og drivende at det er nesten arrogant av Insense å ikke gjøre mer enn to minutter og seksten sekunder av det.
Kjappere låter som "What Life" sender anerkjennende nikk mot bandets mer thrash-inspirerte sider, mens "Some Holy Thing" står igjen som albumets store og vellykkede invitasjon til radiospilling.
Hjelm har ikke rekkevidden til moderne metalvokalister som Corey Taylor, men har særpreg og selvtillit nok til å dra i land en låt som "Some Holy Thing".
I en verden av glatte, kjedelige amerikanske metalband som opplever voldsomt med suksess, er det digg å høre Insense rocke ut som om de fremdeles står i øvingslokalet og synger gutteromshjertene sine utover rommet.
De:Evolution viser et Insense som søker mot mer tilgjengelige elementer, blander det med den hardere delen av sin tidligere diskografi, og ender opp som deres svenske fan og turnékollega Anders Fridén og hans In Flames: de blir bare bedre av å bli mykere og mer melodiøse.
| 1
|
002621
|
Replay-alarm!
Trekløveren Robyn og Röyksopp er i fyr og flamme på den snaue samarbeidsskiva Do It Again.
Det som får «Do It Again» til å skille seg ut blant massene med volum elleve-klubbpop som i stadig større grad fyller radio- og festivallandskapet - bedre kjent som EDM - er at den vet at den burde holde seg i skinnet.
Fremfor å være en bunnløs forherligelse av det å svinge seg i lyktestolpene, henge med hæla i taket og ooa hela natten, erkjenner Robyn at angsten kommer til å følge euforien.
Men…faen heller, liksom:
«I don’t wanna stop, I know I should/But let’s do it again,» messer 34-åringen adrenalinpumpet og ambivalent.
«Do It Again» er også den mest ekstreme låten Tromsø-via-Bergen-væringene i Röyksopp har skrevet i løpet av sine seksten - i norsk sammenheng - makeløse år.
Og det er vel strengt talt den eneste fellesnevneren ved Do It Again:
Med unntak av den umiskjennelig röyksopske elektropopen på ypperlige «Every Little Thing», består dette snaut førti minutter korte minialbumet av trespannets særdeles velykkede forsøk i å kaste seg selv og hverandre utenfor komfortsonen.
Eksempelvis er «Sayit» seks minutter med foruroligende formeltekno.
Det er langt fra en original låt i den store musikkhistoriske sammenhengen, men uvant terreng for både Berge, Brundtland og Carlsson.
Her møter Robyn på nytt sin store robotflørt fra den eviggrønne (og fortsatt beste Robyn-og-Röyksopp-låten) «The Girl & The Robot»; i en futuristisk klubb lærer hun den amorøse androiden å uttrykke følelsene sine for henne.
Robyn & Röyksopp
- "Do It Again"
Med den største selvsikkerhet utforsker også Robyn den uhyggelige dalen mellom menneske og maskin på den, øh, monumentale timinutteren «Monument».
Inspirert av skulptøren Juliana Cerqueira Leites verker, fremlegger hun planene om å støpe en golemaktig statue av sin egen kropp, slik at hun kan leve videre lenge etter at kjøtt og bein har blitt til jord.
I likhet med (mer eller mindre) Robyn-frie «Inside The Idle Hour Club» bygger «Monument» videre den søvnige ambientteknoen fra forgjengeren Senior – men nå med et nærmest klassisk tilsnitt.
«Monument» flørter med Håkon Kornstads hviskende saksofonteknikker, mens spor av Steve Reichs minimalistkomposisjoner er enkle å høre på det noe underveldende sluttkapittelet «Idle Hour Club».
Og her kommer vi også det eneste nevneverdige ankepunktet ved Do It Again.
På et minialbum som klokker inn på skarve 35 minutter føles festen i overkant kort når sakene pakkes sammen allerede før den andre cavaflasken er sprettet.
Mens Röyksopp for øyeblikket ferdigstiller sin femte fullengder, innrømmer Robyn å ikke ha hatt én solid soloidé i løpet av de siste seks månedene.
Det er synd, for sammen på Do It Again er både hun og Röyksopp i fyr og flamme – jeg skulle gjerne sett dem benytte overskuddet for alt det var verdt.
| 1
|
002623
|
De gamle er eldst
Mick Jagger og resten av The Rolling Stones spretter elegant over fallgruvene ved å være rockeband i pensjonsalderen.
Det er skummelt å forvente for mye når et av rockens viktigste, om ikke dét viktigste, band inviterer til fest drøyt femti år etter at det ble dannet.
Det er lett å se for seg fire nærmest forstenede, slitne menn som krampeaktig prøver å være en kopi av seg selv i sine ungdomsår ende opp som en nitrist parodi på alt de en gang sto for.
Konserten i Telenor Arena er bandets første på drøyt to måneder; starten på Europa-delen av turnéen 14 On Fire, og den første siden designeren L'wren Scott, vokalist Mick Jaggers kjæreste, brått døde i mars.
Nesten 20.000 billetter i prisklassen 850 kroner og oppover ble utsolgt på 13 minutter - det sier en del om at publikumet deres har forandret seg en god del gjennom bandets karriere, men aller mest om hvilken posisjon engelskmennene faktisk innehar.
Det ér vanskelig å se for seg det jevne, P3-listede rockeband uten direkte eller indirekte påvirkning fra The Rolling Stones - og på scenen mandag kveld viser bandet at de i imponerende stor grad innehar den samme kraften som har gjort dem så store.
Rødt lys, et maksimalistisk action-soundtrack og en omgang flammer sparker i gang showet.
Veteranene åpner med "Jumpin' Jack Flash" - og både ser og høres imponerende rå ut.
Energien treffer umiddelbart publikum, som hoier og jubler, i stor grad iført enten blazer eller t-skjorten med det karakteristiske (og Dressmann-utvannede) tungesymbolet.
Se video fra konserten mandag:
Det strenge helsekost-kjøret til Mick Jagger har høstet mye spalteplass etter at han la den stereotype rockelivsstilen på hylla til fordel for løping, yoga og rå grønnsaker.
Denne kvelden viser han utbyttet; han løper, spretter, vrikker og veiver løs fra første sekund.
"Jumpin' Jack Flash" etterfølges av "It's Only Rock & Roll" før vokalisten stolt lirer av seg to setninger på norsk til stor jubel.
Konsertene til The Rolling Stones, og særlig vokalen til frontmann Jagger, er kjent for nokså stor variasjon.
Noen kvelder jogger han visstnok mest rundt på scenen og gauler.
Denne kvelden er han derimot stort sett skarp - hele bandet later til å ha brukt den knappe uka med øving, oppladning og avslapping på norsk jord godt.
På tredje låt ut, "All down the line", halter riktignok vokalen noe, men Jagger tar igjen så det monner på energien.
Det er lett å skjønne hvorfor han har blitt en ikonisk frontfigur de fleste i samme rolle står mer eller mindre i takknemlighetsgjeld til.
Det blir riktignok litt flaut de gangene han stapper mikrofonen i bukselinningen - men det aller mest av tida er han naturlig nonchalant og kledelig kul.
Vi må helt til femte låt, "Worry about you" , hvor han tar plass bak keyboardet, før de svære, høyoppløselige skjermene vitner om at også denne duracellkaninen faktisk blir litt sliten, og faktisk er i 70-åra, ikke 20-åra.
På avstand er han nærmest uten alder det meste av tida.
Allikevel - etter denne låta dabber det litt av, bandet humper seg gjennom en troika av låter som er langt fra deres beste - "Doom and Gloom", "Let's Spend The Night Together" og "Emotional Rescue".
De spiller forsåvidt tight, men lite overskuddspreget.
Heldigvis tar det seg opp igjen på sterke "Honky Tonk Women" - kveldens første høydepunkt.
Etter nevnte høydare og introduksjon av bandet tar Jagger en velfortjent tur bak scenen.
Snodige, men rå Keith Richards står for vokal på "You Got The Silver" og "Can't Be Seen" - men synger stort sett surt eller grøtete, og ser malplassert og smått forvirret ut.
Greit nok at det er jovial leirbålstemning på førstnevnte låt - men det føles aldri som mer enn det det er - en pust i bakken for Jagger.
Når han vender tilbake drar tospannet i front i gang en deilig, lang, jammete versjon av "Midnight Rambler" - en av låtene som aller tydeligst viser hvor bra det kan bli når Jagger og Richards forener krefter.
Formkurven stiger bratt.
Jagger må ha shottet noe potent hvetegress i pausen - herfra er han mer eller mindre ustoppelig, og strutter både fysisk og vokalmessig det meste av den gjenværende tida.
Noe av det mest overbevisende ved den aldrende gjengen på scenen er hvor lite de føles som nettopp dét.
Det blir aldri ren nostalgistemning - de er fremdeles rå, og føles i svært liten grad som en parodi på det de engang var.
Riktignok ser Ronnie Wood mer "rocka" enn rocka ut i sine naglete jeans og blingete t-skjorter, men det er mest sjarmerende, og alt annet enn et ankepunkt så lenge han (som resten av bandet og de stødige backingmusikerne de har med på bass, blåsere og kor) leverer så stødig som de gjør.
Gjennom andre halvdel av konserten kommer høydepunktene tett.
"Midnight Rambler" nyter godt av at eks-medlem Mick Taylor blir med på en tredje gitar.
"Gimme Shelter" låter strålende med Lisa Fischer i duett med Jagger, og viser sammen med "Sympathy For The Devil" at The Rolling Stones fremdeles evner å låte truende og apokalyptisk.
Under "Brown Sugar" briljerer Richards, og lever sammen med resten av gjengen opp til turnéens navn - On Fire.
Bandet runder arenarocken, før de takker for seg og går av.
Edvard Grieg Ungdomskor får æren av å åpne det første av to ekstranummer.
Gospelmarinerte "You Can't Always Get What You Want" gjøres på ektefølt vis.
Godt over to timer etter konsertstart ser de levende legendene fortsatt ut til å ha det fett på scenen.
Hvis ikke er de imponerende gode skuespillere.
"(I Can't Get No) Satisfaction" avslutter selvsagt kalaset.
Den åpner med det karakteristiske riffet og et tilhørende fandenivoldsk, levende blikk fra Keith Richards.
Det siste av energi og råskap pøses utover det nå overopphetede (både stemnings- og temperaturmessig) lokalet.
Karene ser slitne ut nå.
Men det må være lov.
De har jo tross alt levert to og en halv time konsert og underholdning på et vis mange på alder med barnebarna deres ikke hadde maktet.
Dette spilte The Rolling Stones i Telenor Arena:
Jumpin' Jack Flash It's Only Rock & Roll All Down The Line Tumbling Dice Worry About You Doom and Gloom Let's Spend The Night Together (stemt fram av publikum i forkant) Emotional Rescue Honky Tonk Women You Got The Silver Can't Be Seen Midnight Rambler Miss You Gimme Shelter Start Me Up Sympathy For The Devil Brown Sugar
You Can't Always Get What You Want (I Can't Get No) Satisfactio
| 1
|
002627
|
Sønner av historien
Kickass rock ’n roll, silkemyke ballader, frekk soulflørting.
Rival Sons’ fjerde album på fem år er en underholdende leksjon i musikkhistorie.
De er signert på plateselskapet Earache, som slo seg opp på progressiv og ekstrem musikk som Napalm Death, men i 2014 er det ikke mye fremoverskuende å finne hos kvartetten Rival Sons.
Det har heller aldri vært meningen, her snakker vi musikk spisset for platesamlere, rockenerder, musikkbibliotekarer og quiz-deltakere, en referansetung miks av classic rock, 60s soul, hvit blues og småpsykedeliske elementer.
The Great Western Valkyrie er Los Angeles-bandet Rival Sons fjerde album, og føles som en naturlig utvikling fra kraftrocken på Pressure & Time (2011) og det mer soulsøkende Head Down (2012).
"Electric Man" og "Good Luck" er breiale rockestompers bygget rundt gitarist Scott Holidays flotteste Jimmy Page-hyllester, før "Secret" kjører opp en metalaktig bluesgroove slik Deep Purple gjorde på sitt beste.
Rett på sak, lekent og selvsikkert, og stappfullt av kledelige referanser.
Rival Sons kler den riffdrevne retrorocken bedre enn sine kontemporære bakoverskuende kolleger, men de blir kanskje enda kulere når de hiver litt lettbent soul inn i miksen, På "Good Things" ruller nybassisten David Beste ut et lavmælt tema som hadde fått anerkjennelse i backinbandet til Otis Redding, mens vokalist Jay Buchanan - en av verdens råeste livevokalister, sjekk ham ut på noen av festivaljobbene de gjør i Norge i sommer - silkemykt forteller oss hvordan man skal nyte øyeblikket.
For som han sier: både good things og bad things kan skje når som helst, og vi tror ham.
John Bonham kanaliseres via en god dose flanger på den behagelige "Open My Eyes", før "Where I’ve Been" og "Destination On Course" avslutter albumet som utflytende, jammete ballader.
Førstnevnte ganske kjedelig og en svak oppfølger til Head Downs nydelige "Jordan", "Destination On Course" er derimot en smellvakker, drømmeaktig ballade designet for å avslutte en Rival Sons-konsert med et mykt, sjelfullt kyss fra scenen etter halvannen times dypdykk i rockehistorien.
The Great Western Valkyrie er - som bandets tidligere album - ikke et ubestridt mesterverk, men det er lyden av briljante musikanter og håndverkere, frontet av en vokalist som synger gåsehuden av deg gjennom headsettet.
Kommer Rival Sons en gang i fremtiden til å skrive det ultimate retrorock-albumet, platen som forener historie og progresjon gjennom å snu seg i alle retninger som en ugle i skogen?
Muligens, men inntil videre er det to tomler opp for et band som på fem knappe år har gitt oss fire album med kickass, vakker rock ’n roll.
| 1
|
002628
|
Besk blåmandag
Tung til sinns fortsetter Jack White som best han kan å pumpe nytt liv inn i bluesrocken.
Jack White har vært usedvanlig kranglevoren i forkant av Lazaretto - hans andre studioalbum på egne bein - og særlig jeanssjapperockerne i The Black Keys har måttet få gjennomgå.
Riktignok har White siden beklaget seg for å kalle Ohio-duoen en utvannet blåkopi av hans retrorockformel.
Dessverre, for han har egentlig ganske rett.
Bakstreverske som utdøende rockister lik White kan fremstå, har få andre vært like karakteristiske og nytenkende fyrtårn for gitarbasert musikk over de siste femten årene.
Ikke at ideene hans er spesielt originale - country, bluegrass, blues og garasjerock er jo tradisjonsretter på det amerikanske kulturkoldtbordet - men det er den rastløse og smakfulle måten White har forvaltet denne arven på som gjør ham til en fortsatt relevant stemme i klubbmusikkens gullalder.
Med unntak av stadig mer vanvittige ideer på plateselskapet Third Man Records, har ikke 38-åringen utgitt ny musikk siden den flotte solodebuten Blunderbuss i 2012.
Tralten her går i omtrent samme spor – noe modnere og mer eklektiske baner enn man er vant til med The Dead Weather og The Raconteurs, eller The White Stripes’ punksvøpte blues, for den saks skyld.
«Stop what you’re doing and get back in line/I hear this from people all the time/If we can’t be happy, then you can’t be too/I’m tired of being told what to do,» messer han på barbluesen «Entitlement» – forøvrig et av albumhøydepunktene – og legger dermed ikke skjul på at frustrasjonen hans over band som The Black Keys, ekskona Karen Elson, Guitar Hero-generasjonen og hvem-det-ellers-måtte-gjelde holder på å boble over i ren og skjær apati.
Sånt blir det jo selvfølgelig bra musikk av.
Sluttpoenget er akkurat det samme i «That Black Bat Licorice», men måten det fortelles og fremføres på henvender seg i større grad til gapskratten.
Samtidig er «Would You Fight For My Love?» og «Alone In My House» blant de vakreste og såreste låtene blekansiktet har skrevet siden Raconteurs' klassiske karakterstudie «Carolina Drama».
Og skulle man være sugen på de hinsides fysiske orgelgroovene The Dead Weather mestrer så godt, er tittelsporet stedet å lete.
Lazaretto er imidlertid ikke uten feilskjær.
«High Ball Stepper» er et irriterende instrumentalpotpurri av hele hans musikalske karierre, kvinnesynet som utbasuneres på ellers sterke «Three Women» hører vitterlig ikke hjemme i 2014, mens den breiale whiskeyrockeren «Just One Drink» med fordel kunne vært sløyfet allerede i mikseprosessen.
I det store og det hele demonstrerer likevel Lazaretto at verden fint ville klart seg godt uten annenrangs forvaltere av den amerikanske rockearven; enn så lenge sitter Jack White trygt på tronen - riktignok med både tungt hjerte og en bitende hodepine.
| 1
|
002630
|
Ulmende forsommerfest
Både publikum og Indierockens Største viser masse menneskelighet i møte med hverandre.
Heldigvis på langt mer godt enn vondt.
Siden jeg så Arcade Fire stå bak en av mitt livs største konsertopplevelser under den sørlandske sommerhimmelen i 2010, har mitt forhold til de kanadiske indierockgigantene blitt tilsmusset av en viss forvirring - en forholdsutvikling som virker ganske naturlig etter fire år.
Man kan nemlig bli trøtt av at Win Butlers lyriske univers på død og liv skal være så gravalvorlig og - våger jeg si?
- svulstig.
Og det aspektet ved Arcade Fire har vedvart, på tross av at bandet tok en bråvending mot dansemusikken på fjorårets Reflektor - en legering av innadvent rock og afrokaribiske rytmer ikke altfor ulik Talking Heads-mesterverket Remain in Light eller The Clash à la Combat Rock, men uten den tørrvittige paranoiaen.
Legg nærmest despotiske kritikkontrakter og konsertdresskoder til ligningen, og frykten slår naturligvis inn for at Montréal-bandet kan ha fullstendig mistet hodet.
Det har falt av på en god måte, i så fall.
Sånn virker det i det minste idet sekstetten - pluss turnerende blåsere, strykere, perkusjonister og pappmasjémaskotene The Reflektors - danser seg ut fra skyggene og åpner med "Here Comes The Night Time".
Kort etter følger "Neighbourhood #3 (Power Out)" innhyllet i både steel pans og congas, hvilket tilfører den kanoniserte arenaindierocken fra debutplaten Funeral et forfriskende tropisk tilsnitt - og sørger for konsertens første høydepunkt.
"Let's make a deal," foreslår frontfiguren, og fortsetter:
"You'll give us energy and we'll give you energy."
Men byttehandelen faller flatt under stadionskytset "Rebellion (Lies)".
Å kreve kolossal allsang så prematurt av et halvstort festivalpublikum faller på sin egen urimelighet.
Påfølgende "Joan of Arc" - med Régine Chassagne poserende som en slags haitisk golem - er til gjengjeld langt mer inviterende enn insisterende.
Deretter følger den flotte The Suburbs-trekløveren "Rococo", "Ready To Start" og "The Suburbs", men Butler snur seg nærmest demonstrativt bort fra publikum da koringen under sistnevnte kun når femmeren på volumskalaen.
Noen konsertkutt senere - da følelsen av å være blant flere fremmede enn ellers treffer ham for fullt under "Afterlife" - setter han seg regelrett ned på den ene monitoren og stirrer ned i scenegulvet.
Han har det ikke akkurat dødsgøy, og det smitter.
Ektefellen Chassagne forstår hvilken vei slaget er på vei, og iverksetter en fantastisk redningsaksjon så fort sjansen byr seg med glitrende "Sprawl II (Mountains Beyond Mountains)".
Kall meg sentimental, men sjelden har jeg opplevd gnisten av ett enkelt smil (og et par klønete dansebevegelser) antenne så mye kollektiv glede.
Umiddelbart er euforiutvekslingen fullbrakt - og det samme er et av årets mest minneverdige konsertøyeblikk.
Tonesatt til "Norwegian Wood" og ekstatisk jubel returnerer bandet til scenen, og følger minst like inspirert opp med en perfekt avslutning i form av "Normal Person", "Reflektor" og "Wake Up".
Win Butler har aldri møtt en normal person - det hevder han i hvert fall på kuttet med samme navn - og burde dermed vite bedre enn noen annen at vi alle kan være vanskelige å bli kjent med i starten.
Heldigvis finnes det folk i bandet hans som ikke gir opp - selv i møte med en introvert, skandinavisk motbakke.
Dette spilte Arcade Fire på Norwegian Wood 2014:
1.
Here Comes The Night Time 2. Flashbulb Eyes 3. Neighbourhood #3 (Power Out) 4. Rebellion (Lies) 5. Joan of Arc 6. Rococo 7. The Suburbs 8. Ready To Start 9. Neighbourhood #1 (Tunnels) 10. We Exist 11.
No Cars Go 12.
Haïti 13.
Afterlife 14.
It's Never Over (Hey Orpheus) 15.
Sprawl II (Mountains Beyond Mountains) 16. Normal Person 17.
Reflektor 18. Wake U
| 1
|
002631
|
Gjennomsiktige svensker
Få band låter så overfladiske som Kent anno 2014.
Brorparten av følelsene som vekkes av å se dem på en scene er likeså.
På samme vis som Kings of Leon, The Killers, og Coldplay har sett sine bedre dager, kan det også være vanskelig å grave opp det store engasjementet for Nordens største band i 2014 - snart tjue år ut i karrieren.
Per dags dato virker nærmest den radioformaterte arenarocken å ligge i stabilt sideleie, mens stadionene primært blir okkupert av to grupperinger:
Den hardbarka metallkjernen og - i stadig større grad - fans av hyperaktiv klubbmusikk.
Frosne beats tilskrevet
"En plats i solen" hamrer ut fra bak et stort, sort klede som dekker scenen.
Kents skrotter er ennå ikke noe sted å se - man må bare ta for gitt at svenskene spiller bak sceneteppet, kalkulert (eller velspilt, om man vil) som det enn låter.
Omsider veves imidlertid kuttet inn i "Mirage" og Jokke Berg & Co. er offisielt på plass ved et, tja, ikke akkurat fullsatt Norwegian Wood.
Akkurat her hviler nok mye av skylden på et nylig utsolgt Sentrum Scene, for så vidt.
Tatt i betraktning hvor elektronisk Kents musikalske uttrykk har blitt over det siste tiåret, fremstår deres troskap til et relativt tradisjonelt bandoppsett som heller kunstig.
Eksempelvis drar konsertkutt som "Skogarna", "Allt har sin tid" og i særskilt grad "Ingenting" minimalt nytte av to gitarister på scenen - der særlig Sami Sirviö virker å klø i fingrene etter noe å faktisk spille.
Og allerede her rører man ved den porøse kjernen som utgjør livebandet Kent:
Hvordan skal man klare å føle den samme storheten som låtene insisterer på når følelsen av å lytte til en naturtro luftspeiling gjør seg gjeldende?
Symptomatisk nok er Kent klart best når staffasjen - synthesizere som strykere - havner i andre rekke.
Brorparten av utvalget deres fra årets enerverende profetiske Tigerdrottningen blekner eksempelvis mot det drivende temaet til "Petroleum", mens svenskene viser at de kan være impulsive hvis gidder ved å plukke ut svært uforventede "747" fra Isola (1997).
"999" - det første av to ekstranumre - er imidlertid den eneste låten der hele Kent (og ikke bare frontmann Jokke Berg) virker å hygge seg.
Så snodig er det riktignok ikke:
Dette er den beste og mest livsbejaende låten bandet har skrevet på flere år, og at den fungerer like godt på en scene tilfører konsertopplevelsen avkastning.
Men det er også det eneste øyeblikket som har maktet å feste seg i korttidshukommelsen - der har resten allerede forduftet takket være sin overhengende friksjonsløshet.
| 0
|
002632
|
Gitarknulling for kidsa
Med den skjønneste uanstrengthet og fingernemhet fanges et usedvanlig ungt Norwegian Wood-publikum i John Mayers hule hånd.
John Mayer er det eneste navnet på årets Norwegian Wood-plakat som har klart å fylle Frognerbadet til randen, og også den eneste som hilses velkommen - henslengt og iført en fotsid slåbrok - med krakilsk jubel.
Kent-fansen fikk naturligvis det de ville ha (og muligens mer enn nok av det) på et utsolgt Sentrum Scene for en drøy måned siden, mens den myke indiekjernen som kretser rundt Arcade Fire ikke hadde mobilisert seg for fullt i denne omgang.
Amerikanerens appell er imidlertid langt bredere, og åpenbart riktigere for det notorisk "voksne" Norwegian Wood-publikummet.
Mens hans dype fotfeste i den amerikanske blueskulturen tiltaler både mødre og (primært) fedre - er han først og fremst mer enn kjekk, radiovennlig og funky nok til å smelte unge musikkhjerter med en større forkjærlighet for Frank Ocean enn Eric Clapton.
I så måte er like deler solskinnskåte som gitarknullende "I Don't Trust Myself (With Loving You)" et tidlig høydepunkt.
En manns gitarsolo er gjerne en annens gitarrunk, men her får selv skeptikerne seg en salig røsk i fletta; de mange Jimi Hendrix-sammenligningene er kanskje billige, men for all del berettigede.
Sammen med fantastiske "Slow Dancing In a Burning Room" - også fra kataloghøydaren Contiuum - er imidlertid "I Don't Trust Myself" et av konsertens rene neosoul-unntak.
Stort sett lener nemlig Mayer seg knallstødig på det mest melodiske kvarteret av sørstatsrockarven.
Påfølgende "Half of My Heart" faller ikke langt fra stammen Taylor Swift dingler på, mens "Belief" byr på gitarslikkingen ungfolene sannsynligvis ikke har fått med seg fra flere av festivalens mer gubbete gitarhelt-bookinger.
Den helakustiske midtsekvensen med "Your Body Is Wonderland", "Neon" og Tom Petty-tolkningen "Free Fallin'" er imidlertid blant de låtene publikum virkelig sitrer etter, og Mayer sørger også her for minimalt med årsaker til å vende hjem skuffet.
Tre låter er riktignok det lengste én mann og hans kassegitar kan bære en fullverdig konsert på sine skuldre, og han vet det godt selv - da bandet returnerer forteller han herlig nonsjalant at "I just took a look at the rest of the setlist and it looks great.
Really great".
Og han har ganske så rett:
Både "Waiting" og "Dear Marie" - som låter temmelig tamme på plate, i hvert fall i mine ører - tar seg eksepsjonelt godt ut på scenen.
Allsangspartiet på sistnevnte varer helt til Mayer & Co. vender tilbake fra ekstranummerspausen og fortsetter nærmest helt inn i avsluttende "Gravity".
I slike øyeblikk kommer man umulig unna følelsen av å overvære et baptistisk vekkelsesmøte - med en karismatisk Pastor Mayer i stålkontroll på scenen, spøkende om noe så dekadent som å ha betalt 15000 laks for å få en fyr til å ta en såkalt #helicopterselfie av ham.
Sånt reiser nok likevel et vesentlig poeng ved John Mayer:
Ofte ligger energien kun og lusker rundt i skyggene på innspillingene hans, hvorpå den ikke får slå ut i full blomst før låtene plasseres på en scene - uten at det nødvendigvis er noe galt i det.
Hvis ikke noe uforutsett skulle skje på veien over høyfjellet:
Bergenserne kan med andre ord virkelig se frem til 36-åringen inntar byen deres i morgen kveld.
| 1
|
002634
|
- Hey ho, let’s fucking go!
Fire karer fra Atlanta fortsetter å levere mesterverk.
Mastodon dundrer videre med perfekt blanding av rocka metal og prog.
Mastodon, altså!
Makan til band.
Etter å ha satt 2000-standarden for progressiv og utfordrende metal, har Atlanta-kvartetten på sine to seneste plater laget den nær perfekte miks av klassisk rock, moderne metal og tynne strøk av prog.
Der The Hunter (2011) var rett-frem og - for noen - i overkant lite avansert, tar Once More ’Round The Sun stemningen enda litt videre, og perfeksjonerer det melodiske refrenget, det store verset og det briljante håndverket.
Åpningstrioen "Tread Lightly", "The Motherload" og singlen "High Road" er så velkomponert, så tilgjengelig, så latterlig drivende og så sjukt godt laget hardrock at man blir litt skremt.
Det er bare Tool, Clutch og et par andre band som beveger seg på det nivået Mastodon gjør - hvor identiteten og det kreative er så sterkt og tydelig at det knapt kan sammenlignes med noen andre.
Se musikkvideoen til "High Road":
Etter åpningssmellet - som utgjør side 1 på vinylen - er ferdig, dukker av-og-til vokalist og rabagast Brent Hinds opp med tittelsporet "Once More ’Round The Sun", en treminutters sår festlåt som godt kan handle om hans eget rykte som partyboss: "I’m from the clouds, and I shine like the moon/And I’m here to fuck up the place".
Etter den megafengende, rocka starten på albumet, sklir bandet etter hvert ut i seigere saker.
"Asleep In The Deep" og "Ember City" er begge Mastodon på sitt vakreste og mest røykfylte, og fine kontraster til de lystigere rockelåtene.
Tempoet brytes fint opp av "Aunt Lisa", som kjører Blood Mountain-aktig gitarspill rett inn i et Faith No More "Be Aggressive"-inspirert jentekor.
"Hey ho, let’s fucking go!
Hey ho, let’s get up and rock ’n roll!".
Nu kör vi!
Det er åpenbart at Mastodon mest av alt bare vil rocke som faen, hamre løs på instrumentene sine, skrive semimystiske tekster om folk og fe og fjell, og bare være det kultbandet de har blitt.
Når vi først snakker om tekster, så er humørsvingningene til Mastodon noe av det mest fascinerende med bandet.
Mens "The Motherload" er så positiv ("This time, this time, things’ll work out just fine!") at tankene går til Jahn Teigens "Optimist", er "High Road" en bitter, hatefull tekst om hva som skjer når du krysser fire harde herrer fra Atlanta.
"I had my boot stuck down your mouth/I had you screaming for your last breath" er ikke veldig optimistisk, og kanskje det kan dempe litt av smågneldringen fra fans som mener de har blitt litt softe.
Mange har snakket om Mastodon som "det nye Metallica", men dn diskusjonen er punktert, partert og begravet som helt uinteressant.
For Mastodon blir bare stadig mer seg selv, etter mesterverket Once More ’Round The Sun - som ikke er deres første sertifiserte klassiker - er det heller snakk om hvem som blir det neste Mastodon.
| 1
|
002635
|
Ensformige gråtoner
Lana Del Rey dyrker det mystiske - men Ultraviolence er mer ensformig enn sofistikert.
Gjennom sine nostalgiske låter, særegne vokal og "plaget skjønnhet"-image har Lana Del Rey de siste årene posisjonert seg som en favoritt hos publikum som ikke liker den stereotype listepopen, men som heller ikke dukker altfor dypt ned i hipster-bloggosfæren for å finne sine nye favorittlåter.
Mange har gitt henne merkelappen "alternativ" - en mild overdrivelse tatt i betraktning at Born To Die (2012) har solgt flere eksemplarer enn Beyoncés to siste album til sammen.
Debutalbum eller ikke:
Born To Die var ganske bra.
Noen låter, som "Off To The Races", "National Anthem", "Video Games" og "Summertime Sadness" var så sterke at de reddet et album som i sin helhet var litt for langt.
Nettopp disse låtene mangler på ferske Ultraviolence.
Albumet er mye mer monotont, og det slørete, sløve uttrykket fra The Great Gatsby-låta "Young And Beautiful" videreføres.
Ultraviolence åpner med psykedelisk gitar (signert The Black Keys-medlem og produsent Dan Auerbach) på "Cruel World".
En åpningslåt som kan kalles modig - men det først og fremst fordi den er seig, kjedelig og risikerer å riste av seg lytteren allerede etter et par minutter.
Intensjonen er nok å skape noe som vil bli kalt "storslått" og "dramatisk".
Det lykkes dessverre ikke.
Og nettopp dét er følelsen som sitter i etter uttallige runder med Ultraviolence i headsetet:
Dette er musikk det er vanskelig å bli grepet av.
Albumet dyrker det nostalgiske; amerikanske popkultur-ikoner smelter sammen med lyden av bølgeskvulp og kolonitid.
Singelen "West Coast" er representativt for hvordan albumet høres ut:
Det er mer gitar enn tidligere, distansert vokal og myke kanter.
Se musikkvideoen til "West Coast":
Den dype, jazz-aktige vokalen har blitt ett av hennes fremste varemerker - og ja, hun er flink til å synge, rent teknisk, men nå høres 28-åringen (som ofte ytrer dødsønsker i intervjuer) så livstrøtt ut at det er uinspirerende og irriterende å høre på.
Hele figuren Lana Del Rey føles stadig mer påtatt og karikert; den gjennomgående lengselen mot både døden og svunne tider fremstår endimensjonal, som del av en godt utklekket markedsstrategi.
Ultraviolence duver avgårde gjennom 11 låter.
Det føles som langt flere, selv om enkelte av dem etterhvert vokser.
"Brooklyn Baby" og "Fucked My Way Up To The Top" byr på ironiske stikk til henholdsvis Brooklyn-hipstere og ondsinnede rykter, og er blant få øyeblikk hvor det høres ut som det faktisk er livskraft igjen i New York-artisten.
Også "Old Money", "Shades of Cool", "Ultraviolence" og "Sad Girl" har sine øyeblikk - men du er nødt til å legge godsida til for å finne dem, og de er påfallende like hverandre.
Der coveret på Born To Die var fargerikt, er coveret på Ultraviolence gjort i gråtoner.
Musikken følger samme retning:
Det er lite variasjon og lite glede.
Det trenger det selvsagt ikke være for å lage bra musikk (Lykke Li er en av mange som mestrer kunsten) - men i seg selv er ikke tristesse interessant.
| 0
|
002637
|
Shining jazzet ned Tons of Rock
Sjangerblanderne i Shining hadde en dårlig dag på jobben, og rotet det til på Tons of Rock.
På sine gode dager er det få som gjør norsk metal mer interessant og attraktivt enn Jørgen Munkeby og hans disipler i Shining.
Bandets industrielle, Nine Inch Nails-inspirerte miks av kantete metal og hissig John Zorn-jazz pløyer ny mark, utfordrer norske tradisjoner og har mer energi enn en moshpit i rask film.
Baksiden er at det kompromissløse opplegget også kan falle gjennom, og det gjorde det da Shining skulle piske opp festivalpublikummet på Tons of Rock.
Munkeby og gjengen stuper elegant fra tiern med "I Won’t Forget" fra fjorårets gnistrende - og noe undervurderte - One One One, og det Volbeat-vorspieldrikkende publikummet nikker anerkjennende til drivende "The One Inside".
Det låter hardt og fint i starten, men så slukner PA-anlegget, jazzelementene som egentlig gir bandet fargerik x-faktor svikter, og sjangerblandingen blir mer slitsom enn spennende.
Shining på sitt beste, som på Øya-festivalen i fjor, er magisk og inkluderende, men skviset inn mellom Kvelertak og Volbeat blir bandet kjedelige og tamme der de vanligvis fungerer som frekt krydder på festival.
Shining fungerer når de er kirurgisk presise og situasjonen ikke jobber mot dem.
Når de har lydtrøbbel - både at lyden forsvinner og at den er så vilt høy at ørelegen din dukker opp i stedet for djevelen på skulderen - og ikke klarer å overbevise verden om at jazz og metal er den mest naturlige kombinasjon, er det kun en sedvanlig heseblesende versjon av King Crimson-klassikeren "21st Century Schizoid Man" som redder dem mot slutten
| 0
|
002638
|
Bloddryppende fløyel
Year of the Goat brakte Lucifer, fløyelssang og episk retrorock til Halden.
Det ble en sterk seanse.
Yes!
Dag to på Tons of Rock, etter at gårsdagen bød på retroriff fra Uncle Acid & The Deadbeats, litt skuff fra Shining og folkelig partymetal fra Volbeat.
Etter en sterk halvtime fra Fusa-thrasherne i Reptilian, hvor det for øvrig var håpløst få publikummere, var det endelig duket for svenske Year of the Goat.
Year of the hvem, sier du?
Før jeg hadde hørt bandets gnistrende album Angel’s Necropolis, trodde jeg vi hadde med å gjøre en svartkledd gjeng black metal-fantaster, dynket i geiteblod og truendes til å kaste grisehoder i nebbet på publikum.
Svartkledde er de der de entrer scenen på Fredriksten festning, men geiteblodet holder seg trygt plassert i fordommene mine.
Vokalist og gitarist Thomas Sabbathi ser dog ut som en svensk slakter skråstrek prest, men synger som om Lucifer selv har lekt interiørdesigner i ganen hans og drapert i mørkelilla fløyel.
Vakker stemme som leverer poetiske, satanistiske og bloddryppende betraktninger som "feasting on angelic flesh", og resultatet er en fascinerende og enormt fengende kontrast.
Year Of The Goat åpner med tittelsporet fra Angel’s Necropolis, den todelte låten som åpner som en tidlig King Crimson-inspirert gravsang, før Sabbathis cleane gitarriff tar låten inn i et landskap som perfekt matcher de storslåtte omgivelsene på festningen.
"Bow down before me, I’m your new God now" messes frem mot et prefekt crescendo.
Videre kommer poppete "Spirits On Fire", som man skulle trodd var skrevet for Him på deres beste dager, før godbiter som "This Will Be Mine" og timinutteren "Thin Line Of Broken Hopes" avslutter på samme episke vis som "Angel’s Necropolis" åpnet konserten.
Det er hard rock slik de beste i klassen gjorde det på 70-tallet, vakker vokal slik man så altfor sjelden hører på dagens harde festivaler, og de musikalske ambisjonene gjør Year of the Goat til et av de aller kuleste bandene i retrobølgen band som Ghost, Rival Sons og Graveyard regjerer.
Publikum har ikke akkurat stormet gjerdene på Tons of Rock enda, men i løpet av konserten kom det en sakte strøm av svartkledde karer og damer med øl i hendene og smil om munnen.
Det er lite tvil om at Tons of Rock har livets rett dersom man ser på omgivelsene og stemningen, men resten av kvelden vil vise om det er nok publikum til å holde Norges - for øyeblikket- viktigste rockefestival i live i årene som kommer
| 1
|
002642
|
Hvordan avkle seg fullstendig
Særpreget blomstrer idet en av neosoulens mest banebrytende figurer beveger seg ut av klangtåken med sin tredje plate.
Et albumomslag sier mer enn tusen ord.
Et kjapt søk etter denne konkrete vrien på en av reklamebransjens eldste myter gir ingen relevante resultater - og det er kanskje ikke så rart - men i tilfellet How To Dress Well forteller faktisk innpakningen usedvanlig mye om musikken som gjemmer seg bak.
Tom Krell, How To Dress Wells eneste medlem, har skvist sitt sørgmodige kjøtt og blod inn i hele den kvadratiske ruten som pryder tredjealbumet "What Is This Heart?", hans klart mest umiddelbare utgivelse så langt.
Satt opp mot coverkunsten til forgjengerne Love Remains (2010) og Total Loss (2012) fremstår valget særdeles bevisst:
To nær-usynlige skygger var det eneste tegnet til liv på omslaget til albumdebuten - en vakker, men ofte ugjennomtrengelig abstrakt plate, der 29-åringens lunger er druknet i ekkoeffekter - mens den ypperlige, svært sakrale oppfølgeren er visualisert av Krells sovende byste i blankpolert marmor.
Nærværet hans gir gjenklang gjennom hele Total Loss - en plate i stor grad omhandlende dødsfallet til bestekompisen, som sovnet stille inn kun 27 år gammel - men det er først med "What Is This Heart?" at How To Dress Well (med drahjelp fra produsent Rodaidh McDonald) trer ut fra sin mest tåkete fusjon av avante-garde og moderne R&B.
I så markant grad, faktisk, at han like greit drar en Mariah Carey.
Den glimrende ledesingelen "Repeat Pleasure", med Krell kurrende over tørre gitarslikk og et umiddelbart hook, er tross alt den mest reinspikka poplåten han har skrevet.
Umiddelbar er for så vidt også ulmende "What You Wanted", min personlige favoritt her - og også albumets klareste klaps i kjakene på dem som skulle hevde at stemmen hans har et veldig begrenset register.
Den er, i likhet med gnistrende "Very Best Friend" og foruroligende "Face Again", i stor grad inspirert av de basstunge, futuristiske soulproduksjonene maken til engangssamarbeidspartneren Shlohmo.
How To Dress Well - "Repeated Pleasures"
Med en avsluttende doktorgrad i filosofi i den intellektuelle ryggsekken, er det kanskje ikke så rart at How To Dress Wells tekster omhandler langt mindre pornografiske og sexistiske saker enn hva typer som The Weeknd eller Miguel ville foretatt seg.
Åndssnobbete som det muligens kan fremstå, er det likevel forfriskende med smørstruper som heller bruker minuttene til å utforske private temaer som hvor komplisert det kan være å vokse opp i en familie med to autistiske brødre ("2 Years on (Shame Dream)"), å nærmest tvinge noen til å ta en abort fordi man er for emosjonelt avstumpet ("See You Fall"), eller bære på en følelse av ren og skjær utilstrekkelighet ("A Power").
R&B-puristene henger nok med hodet over disse faktene, men How To Dress Wells eklektisme og eksentrisme er et av mange levende beviser på at de musikalske sjangergrensene brytes ned for hver dag som passerer.
Tross alt:
Påfør "Good Sex" noen ørsmå penselsstrøk, og høydepunktet fra indierocknestor Kevin Drews årsferske Darlings kan ende opp forstyrrende lik en R. Kelly-låt.
"What Is This Heart?"s andre halvdel er imidlertid ikke bare gull og glitter, hvilket betyr at mesterverket enten lurer rundt neste sving eller - langt mer skuffende - aldri vil se dagens lys.
"Pour Cyril" forsøker å gjenopplive det guddommelige sløret over Total Loss, men taper noe essensielt i prosessen, mens den ellers flotte glo-fi-pastisjen "Precious Love" i plagsomt stor grad appellerer til PBR&B-hungrige musikkbloggerstruper.
Men herregud:
Verre ting har hendt planeten
- Tom Krells tredje fullengder er først og fremst nok en storartet kunstnerisk suksess.
Denne gangen truer attpåtil den kommersielle suksessen å følge med.
| 1
|
002645
|
Prozac til folket
Foster The People byr opp til frikerdans.
Men hvor blir hjernen av i alt bajaseriet?
Det kan være vanskelig å vite hva man skal forvente av livebandet Foster The People.
Frontfigur Mark Foster arbeidet eksempelvis som vignettmaker for reklamebransjen før suksessen med "Pumped Up Kicks" - en lystig radiohit som, forøvrig, tar for seg den imaginære planleggingen av en skoleskyting.
Samtidig er han litt av en musikalsk kameleon:
Ikke bare låner Foster The People som mye forskjellig, men det lånes også fra mye forskjellig.
Slike fakter kan riktignok være enklere å like på en scene.
Og jommen åpner det ikke i den underholdende enden av skalaen.
Under den arenaklarte Black Keys-pastisjen "Don't Stop (Colour On The Walls)" semi-månedanser Foster og gitaren hans frem og tilbake over Hovescenen.
Men der to menn utgjør Black Keys, er livebandet Foster The People et fremhodet troll.
Det låter unektelig stramt fortøyd, med andre ord, men Fosters glisende bajaseri holder showet på jorda.
Enn så lenge, i hvert fall.
Så tar Foster og Co. et sjumilssteg fra sørstatene og opp til Chicago, Illinois:
Bluespoppen skiftes ut med house av den gamle skolen ("Houdini"), men etter et par-tre låter i dette terrenget begynner mangelen på musikalsk gaver i leiren å melde seg.
Låtene (og leddene dem imellom) fremstår - til tross for et lettfordøyelig hook her og der - mer eller mindre som usammenhengende rot.
Og når også innslag av industriell synthrock melder seg i løpet av den neste halvtimen, er det stadig flere ting som frister mer enn å se amerikanerene på Hovescenen.
All honnør til nevnte (og mange ganger hørte) "Pumped Up Kicks" riktignok.
I levende live, hvor ulikhetene mellom hva som gjør Foster The People både ålreit og dårlig er langt klarere, utpeker den seg kjapt som den klart beste og mest minneverdige Foster har ført til opptakeren.
Samtidig reiser livetapningen et interessant spørsmål:
Er én god låt over to plater nok til å gjøre seg fortjent til en middels stor programplassering på en festival?
Skal man tro den singelorienterte Spotify-generasjonen og deres ekstatiske respons over disse fire minuttene alene, kan det nesten virke sånn.
| 0
|
002646
|
Blod, Sweatshirt og tårer
Moshpits og fete låter.
Rapper og myten Earl Sweatshirt leverer varene på Amfiet.
En kjølig bris brer seg i lufta, men publikum blir varmet opp av rapklassikere som kveldens DJ og Odd Future-medlemmet Taco, spiller opp før hovedattraksjonen trer ut på Amfi-scenen.
Og selvfølgelig er det med et snev av ironisk distanse når "The Next Episode" blir blandet inni mellom harde trap-spor.
De oppmøtte elsker det.
Det samme gjelder undertegnede.
Hva kan man forvente av den myteomspunnede rapperen Earl Sweatshirt på scenen?
Utallige historier har man lest, men at han kan levere et godt soloalbum og har en humoristisk sans, det vet vi.
Han tropper opp i en burgunderrød genser og et glis på størrelse av DJ-pulten.
Skuldrene senkes.
Kantete og knallharde beats, fragmenterte lyder satt i system, mye hentet fra diverse Odd Future-utgivelser, blir pumpet ut.
Riktignok noen ganger i korte snutter, og gjerne med en pause i mellom (!).
Merkelige kunstpauser, til tross:
Moshpits blir etablert og gjerne opp til flere samtidig.
Vakter må til slutt ta tak, noen uheldige som ufrivillig ender opp i kryssilden gråter.
Men stemningen er på topp.
"I gotta do this song because it makes my dick feels this big", sier Earl og skisserer med armene noe som kan minne om en størrelse av en stor flatskjerm-TV.
Det er noe dønn, eh, ærlig med tilnærmelsen til rapperen.
Oppriktighet, krystallklar diksjon, og fet låtarsenal er egenskaper som trengs for å nå ut som rapper.
Og Earl Sweatshirt får til dette i kveld.
Han krever engasjement fra publikum, og vi lystrer når blodfete spor som "Whoa", "20 Wave Caps", og "Burgundy" finner veien ut av høytalerne.
Også runder han av med en cover av Rich Boy-låten "Drop".
Vi får en disiplinert og rå opptreden av myten Earl.
Deilig.
| 1
|
002647
|
Middels Interessant Artist
Å jobbe som konferansier for DJen, som for all del fyrer av gårde fete beats, er en enkel løsning når man egentlig ikke gidder helt å jobbe for pengene.
M.I.A på Hove anmeldt.
Med seg har M.I.A tre jævla gira dansere hvor den ene jobber som korist på Hovescenen.
Det er hastig og leken klubbmusikk, tidvis aggressiv.
En av årets headlinere på Hove var på høyden rundt tiårskiftet, men har nå pustet liv i karrieren med nytt album, fjorårets Matangi.
Hun var kjent for offensiv musikk med revolusjonære fibre.
I kveld lener hun seg på tidligere meritter.
Det er en stilig og forseggjort backdrop.
Scenen ser ut som en hyllest til 90-tallsrave hvor neonlysene er representert i aller høyeste grad.
M.I.A kaster ut noen lavmælte fraser inni mellom blandingen av halvkoreografert dansing, tripping og sang.
Altså, hun ser kul ut, i det minste.
Hun har på seg et slags gulldrapert laken, og kler godt omgivelsene.
Men så er det vektingen mellom staffasje, glitter og neon versus artisteri.
Å jobbe som konferansier for DJen, som for all del fyrer av gårde fete beats, er en enkel løsning når man egentlig ikke gidder helt å jobbe for pengene.
Hun mumler, danser når hun føler for det, og gir ikke et voldsomt inntrykk om at hun ønsker å være her.
"Bucky Done Gun", "Bamboo Banga" og flere velkjente kutt er naturligvis på setlisten.
Og når "Paper Planes" kommer på, da løper de som kjedet seg underveis i konserten løpende tilbake.
De som er inne foran gjerdet fistpumper og koser seg.
Og det gjør man jo gjerne når dansbar musikk blir spilt.
I kveld går M.I.A på autopilot og lar DJen, danserne, og omgivelsene gjøre mye av arbeidet.
Jeg skulle ønske at M.I.A fortsatt var den rå artisten som hun på sett og vis var for et halvt tiår siden.
Litt skuffet må man få lov til å være etter en sånn konsert.
| 0
|
002648
|
Brannfare!
Brødreparet Disclosure putter de suverene slagerne i forsetet da Tromøyas amfiscene skal antennes.
Disclosure er kanskje ikke dødsens innovative.
Den britiske klubbscenen peker tross alt konstant fremover - opp, opp og forbi - mot alskens fusjoner og nye ideer (videre lytting:
Hyperdub 10.1); muligens mest spennende de siste par årene er møtet med Chicago-baserte footwork - en sjanger som dessverre mistet sitt største talent, DJ Rashad, nå i vår.
At brødrene Lawrence da ser seg tilbake mot garage og house og erobrer kloden i samme slengen, frustrerer de mest kresne klubbnerdene.
Men, altså, kom an:
Det er lenge siden noen har gjort det såpass fristende å danse til krampa tar en av musikk som er mer enn fengende nok til frekventere hyppig på FM-båndet.
Det er ikke uten grunn at vi her på huset kåret albumdebuten Settle til fjorårets aller beste plate.
Samtidig ser jo også brødreparet vidøyd mot andre side av Atlanteren.
De har mast lenge om at de aller helst skulle ha samarbeidet med amerikanske rappere (hvilket de har fått gjort siden), men i evig troskap med UK bassens røtter, kryr det formentlig med soulsangere i katalogen deres.
Og skulle man sett:
Friendly Fire-frontfigur
Ed MacFarlane gjør en flott figur på "Defeated No More", tredje låt ut under Disclosures after dark-headlinersett på Hovefestivalen.
Ikke bare kommer lysshowet deres til sin fulle rett i den nordiske sommernattens relative mulm og mørke, men den essensielle lyden er upåklagelig skrudd i det veldige Amfiet.
Kickstarteren "F for You" - nå med Mary J. Blige i storform på vokal - utpeker seg tidlig, og det samme gjelder en særskilt rytmisk versjon av "Grab Her!".
Ikke minst:
Ypperlige "Voices", "White Noise" og "You & Me" glimrer virkelig i arenaformatet - selv om brødrenes mindre innslag av synthbass og trommesolo (for å gjøre opplevelsen mer "autentisk", antar jeg) ikke tilfører noe nevneverdig til musikkopplevelsen, snarere tvert imot.
Noe skuffende er det imidlertid at Hannah Reid ikke deltar i levende live på fantastiske, for anledningen ekstra seige "Help Me Lose My Mind"; bandet hun fronter, London Grammar, opptrer tross alt på samme scenen ved middagstid i morgen.
Likevel er det bangeren "Latch" som "alle" har ventet på.
Så idet dens bjeller ringer helt på tampen, drar naturligvis brødrene Lawrence såpass på refrenget at publikum rekker å løpe flokkvis ned til bunnen av gropa, og svi av dagens siste dose krutt.
Mye snakk om enkeltlåter - særlig til en klubbkonsert å være - jovisst, men denne drøye timen dreier seg tross alt en hel del om hvor mye melodisk snadder Disclosure har luskende oppi skjorteermene sine.
Ofte skal det ikke så mye mer til.
| 1
|
002650
|
En stille storm
En moderne femme fatale med sans for å lage lydkulisser for sengemoro.
Banks’ konsert på Hove er forførende greier.
California-artisten Banks er førstemann ut på Amfiet på Hovefestivalens andre dag, og i bagasjen har hun med seg musikk å vugge til, musikk å lage barn til.
Og dyre designerklær.
Hun ser skummel ut, og man får en litt gothisk følelse av selve artisten og bekledningen.
En fashionista med et musikalsk oppdrag, om du vil.
Hun er takknemligheten selv når hun forteller opptil flere ganger hvor fornøyd hun er med hvor hun befinner seg.
Og undertegnede blir fornøyd når hun spiller en riktig så flott akustisk versjon av “Warm Water”, blant annet.
Det ligger i detaljene: en liten skarptromme her, en nummen gitarlick der.
Banks’ alternative r&b-univers er stilig og svevende, og hun tråkker riktignok i fotsporene til en viss The Weeknd.
Et par, tre, fire lag med vokalfilter skjemmer ikke nødvendigvis bort stemmen til Jillian Banks, som hun egentlig heter.
Det er en del av en slørete og druggy pakke.
Elektroniske elementer polstrer den lengtende vokalen, og det er sexy.
Også lover det godt for hennes kommende album “Godess” når hun spiller en digg uutgitt låt fra platen som slippes i september.
“Brain”, låten som minner om en Axxe-produksjon, og ikke minst “hiten” “Drowning” bekrefter Banks’ musikalske landskap: mørk r&b, om savn og tåkete kvelder.
Hun bølger frem og tilbake på scenen, og regndansen hennes får regnet til å stanse midtveis under showet, og solen titter fram.
Banks er mystisk og forførende.
En moderne femme fatale med sans for å lage lydkulisser for sengemoro.
| 1
|
002651
|
En vanvittig stemme
... men London Grammar blir en introvert seanse når albumet skal overføres fra album til scene.
Hun har en gudbenådet stemme, Hannah Reid, en tredel av popelektronika-trioen London Grammar fra Nottingham, som for øvrig består av Dominic "Dot" Major og Dan Rothman.
Mye takket henne får det hyllede bandet til sundførsk stemningsmusikk med mørke fibre.
Stemmen bærer over hele Amfiet og langt over åsen som omkranser scenen.
Reids dype stemme er virkelig noe for seg selv, og innsatsen hun legger ned på Disclosure-låten "Help Me Lose My Mind" - for å nevne ett eksempel - har figurert på diverse topplister med god grunn.
Men svale og tåkete popballader låter ikke nødvendigvis bedre live enn på hodetelefonene.
Fjorårets If You Wait, London Grammars eneste fullengder, er ofte nydelig, og det er kledelig for radioen:
Spesielt "Wasting My Young Years", "Strong" og "Sights".
Alle de nevnte kuttene blir spilt på på Amfiet, men det blir litt introvert når låtmaterialet skal overføres til scenekanten.
Solen begynner å dekkes til av skyer som har truet festivalværet her nede i sør, og når konserten begynner å bli søvndyssende og en smule kjedelig, vekker Reids strengt tatt fabelaktige vokal oss opp når konsentrasjonen begynner å svikte.
Kanskje opplevelsen hadde blitt løftet om konserten hadde blitt satt til senere på kvelden.
Uansett husker man først og fremst stemmen til Reid etter denne opptredenen.
Sterk treer.
| 0
|
002654
|
Siste kveld med gutta
30 år som poppunkere til tross: The Offspring har det fortsatt i seg.
"It's time to relax, you know what that means..." går introduksjonssporet til The Offspring-klassikeren Smash, idet det pumpes ut mot sletta foran Hovescenen.
Albumet er fra 1994 og regnes fortsatt, seks plater senere, som det definitive høydepunktet til California-bandet.
Dét er akkurat 20 år siden, og mye hendte iløpet av '94:
I Storbritannia gav både Oasis og Blur ut to av sine beste plater, og blåste dermed liv i det som skulle bli kalt britpop.
Grungebevegelsen - basert i Seattle, Washington - ble lagt i graven sammen med liket til Kurt Cobain.
Og lengre syd på USAs vestkyst sørget refrenghåndverkerne Green Day og The Offspring for at punk for alvor gikk fra undergrunns- til populærkultur.
Det hviler liten tvil om hvilke av disse to bandene som har tålt tidens tann best - i hvert fall på albumfronten - og The Offspring vet åpenbart dette godt selv.
Så når de nå er på sin seneste turné - den første som gjester norsk jord siden 2001, i stor grad takket være Facebook-kyndige fans - ligger fokuset på låter fra før milleniumsskiftet.
Ikke minst blir Smash blir spilt fra A til Å.
Men inni svarte så høylytte de gamle traverne er!
Ikke siden Hove ble skrilleristet minnes jeg så stor tinnitusfare på festivalområdet; her skal det skåles og skråles til krampa tar en, med andre ord.
Etter to kutt forteller frontfigur Dexter Holland at bandet nettopp er kommet fra et intervju, og blitt fortalt at nordmenn er et dempet folkeslag.
Han er tilsynelatende uenig:
"You guys are crazy!" konstaterer han.
"YOU GUYS ARE FUCKING ANIMALS!" skriker den ene barndomskameraten hans.
Åhoi.
"Genocide" er et grytidlig høydepunkt - her går det kjapt og gæli i svingene - og følges kort etter opp med kriminelt fengende "Come Out and Play".
"That's my favorite from the album," konstaterer Holland, mens han pjatter og fniser usammenhengende med resten av bandet.
Så, i fullt alvor, introduseres neste (fyll)låt:
"This is my favorite".
Det er sjelden jeg bruker begrepet "god stemning", men her er det enkelt å kjenne på følelsen av å henge i øvingslokalet med gubbene, mens både vodkaflaska og skitpreiket roterer rundt i rommet.
Dermed går naturligvis hele festivalen amok når sangeren raller frem de umiskjennelige første sekundene av "Self Esteem".
Det ender i et upåklagelig konsertøyeblikk som skriker i store bokstaver om hvor godt flere av disse låtene - og ferdighetene til bandmedlemmene, må vite - fortsatt holder seg.
Med dét er altså Smash-kapittelet av settlisten over, og The Offspring beveger seg inn i selvskrevet Best of-territorium.
Her finnes det mye poppunksnop, viser det seg, men kun "The Kids Aren't Alright" når de ravende høydene til "Self Esteem".
På en annen side er de gampete køddelåtene ("Why Don't You Get a Job?" og "Pretty Fly (For a White Guy") fortsatt ikke så mye mer enn hjernedød moro, og understreker hvorfor jeg de siste par årene har plassert The Offspring i samme bås som kukgjøglerne Bloodhound Gang.
Etter kveldens konsert er riktignok sammenligningen vanvittig urettferdig.
The Offspring har kanskje sett sine bedre kreative dager, men fremfor å forsøke å gjenskape de gode stundene, har de åpenbart forstått at det beste er å sprette årgangsvinen og nyte minnene.
| 1
|
002655
|
Trollmannen fra Amsterdam
Med kun to store hits på kappen forvandlet Martin Garrix
Hoves nest største scene til en gedigen elektronikafest av internasjonal klasse.
Det manet til stinn brakke allerede en time før en av årets åtte headlinere (en halvtime forsinket vel og merke) skulle trykke sin første play under Hovekveldens siste og desidert største konsert.
Martin Garrix fylte nettopp 18, men har allerede klart å skaffe seg et gigantisk publikum langt unna sine egne landegrenser.
Og man begynner selvsagt å lure når fyren så vidt har en låtkatalog på Spotify, langt fra et album, og kun et par hits å vise til.
Det er dog ikke i nærheten av noen stopper for den purunge DJ/produsenten denne kvelden - for å si det svært underdrevet.
For når Garrix drar i gang de første låtene, deriblant Naughty Boys "La La La"-mashup - akkompagnert av heftige røykbomber og lys - forvandles Hoves nest største scene, omringet av gran og furu, til de store slettene man kan se i de kjente ettervideoene fra de største elektronikafestivalene verden over.
Det er tydelig at vi også her til lands har kommet oss på den store elektrobølgen, og "den yngre generasjonen", ser ut som en synkronisert hær der de hopper i takt med den blytunge bassen som går igjen i nesten hele settet.
Lightsticks og viftende hender kan observeres med fascinasjon fra de bakerste rekker, og det er ingen tvil om at publikumet står for det meste av stemningen på slike DJ-konserter.
Remixer av storheter innen sjangeren som Eric Prydz, Sebastian Ingrosso, Hardwell, Showtek, Calvin Harris og David Guetta får folk til å nærmest miste fatningen.
Musikken fungerer som en slags rus og Garrix drar i gang allsang, selv uten å synge en eneste strofe.
Vi snakker massive hits.
Alt pumpes ut og blandes med hans egne produksjoner.
Ikke en låt spilles for lenge.
Konfettikanonene, røykspylerne og flammeeffektene kommer ikke et sekund for sent.
Hove-publikumet er festivrige og lette å tilfredsstille.
Martin Garrix er midt i sin egen målgruppe.
Han kunne like så godt stått blant de i underkant av ti tusen festivalgjengerne, der han står og danser bak spakene.
Det kan ikke være lett å holde koken alene, kun utstyrt med to spillere og en mixer, men Martin når ut til med korte setninger til publikum og høye hopp til hans utallige mange "dropp".
Det er overveldende å se hvordan hans egne hits ("Animals", "Wizard" og "Helicopter") trollbinder publikum, og selv det visuelle glisner (særlig sammenliknet med gårsdagens Disclosure-konsert) blir det bare småplukk i denne massive helheten.
Etter 50 minutter begynner det å gå mot kvelden, eller rettere sagt morgenen og de siste dragene føles derfor noe langstrakte.
Hove omtaler Garrix som den nye Skrillex og om han ikke har en like særegen stil og uttrykk som sistnevnte - har han alt som trengs for å bli en av de største innen sitt felt.
| 1
|
002656
|
Friminutt!
Levemannen Schoolboy Q vet hvordan man herjer med hæla i taket - og deler rikelig fra seg med spisskompetansen.
Selv om rapkollektivet har sklidd noe fra hverandre over de siste par årene - primært takket være braksuksessen til ett enkelt medlem - er det mest forlokkende med L.A.-baserte Black Hippy hvor ulike deres personaer er.
Nostalgikeren Jay Rock ruller på den gode, gamle vestkystskiten; eksentrikeren Ab-Soul - trolig min personlige favoritt - dveler over konspirasjonsteorier, åndelig mystikk og sentralstimuli; svigermorsdrømmen Kendrick Lamar maler et sosialrealistisk bilde av Det Virkelige Compton; Schoolboy Q, på sin side, fungerer som deres svar på A-lagets Girson:
Den breiale, hedonistiske festfikseren.
Sånn sett stiller liveartisten Schoolboy Q i skarp kontrast til Store P (også fra A-laget).
Den lutrygga bergenseren trives gjerne best i sitt eget hode, hvilket mandagens merkelig-med-mersmak-konsert demonstrerte.
Ekstroverten Schoolboy spretter derimot storøyd inn på Kasino, iført sin karakteristiske bøttehatt.
Han arbeider seg hyperaktivt gjennom åpneren "Fuck LA", før han introduserer seg og sitt:
Det er kun en drøy måned siden han gjestet Oslo, og han er fast bestemt på toppe det forrige kalaset på norsk jord."But the fuck the talking.
Let's play some tunes," hoier han.
Det er enkelt å hevde at han er et levende oksymoron:
Titt og ofte velger han likevel å bable mellom kuttene.
Men han skal ha for da han ljuger om at Tyler, The Creator skal gjeste på "The Purge", og erter fansen for å sperre opp øynene i naiv ekstase.
27-åringen er tross i sitt ess når den mannevonde bassen dundrer under føttene hans og tvinger ham opp i lufta.
"Druggy's Wit Hoes Again" stiller sterkest i konserten første tredjedel, men det er først med "Gangsta" - åpningssporet fra årets solide Oxymoron - at han virkelig settes i fyr og flamme.
Og da tilhengerne fortsetter å kore "Gangsta-gangsta-gangsta Q" etter låtens ende, gliser timens mann fra øre til øre.
"You pay for my shoes and my house.
You put my daughter through school.
My happiness is your happiness," sier han hengivent til de ivrigste blant publikum.
Passende, da, at albumhøydepunktet "Break The Bank" følger etter som neste siste låt.
"There's a party over here," går hooket til kodaen "Man of the Year", og riktignok:
Schoolboy Q er kanskje ikke en fryktelig interessant rapper, men gi ham 40 minutter til rådighet og dansegulvet vil gynge før du vet ordet av det.
| 1
|
002657
|
Vinnersjanse
Rapperen og det samstemte bandet er så sukkersøte at man nesten får diabetes.
Men trøkk blir det på Kasino-scenen.
Chance The Rapper har jo en ubestridelig corny swagger når rapperen står på den nyetablerte Kasino-scenen i ettermiddag.
Fjorårets überrosede miksteip, Acid Rap, står på menyen.
Karen hviner av entusiasme, elsker livet, og forguder sin egen konsert.
"It's the best consert I've been to", roper han ublu et halv dusin ganger.
Og ja, det er en fet opptreden den mildt sagt hyperaktive 21-åringen leverer.
Han synger og rapper nestenfalskt hele tiden, men det er en del av personaen.
Det skal være sånn, og under sangpartiene minner knekken i stemmen til Chancelor Bennett litt om den halvglemte Stones Throw-artisten Dudley Perkins.
Det nerdete uttrykket er søtt, og han vil så himla mye.
Halvannen time før Chances gig spilte Schoolboy Q på samme sted og det er på langt nær like mange oppmøtte.
Men med et ordentlig ungdommelig pågangsmot prøver eksentrikeren hardt å få i gang de som har stilt opp, og vil ha dem nærmere scenen.
Det får han til.
Kisen er et skikkelig fyrverkeri på scenen, kanskje til og med litt for mye til tider.
Primalskrikene, hyperaktiviteten (jeg venter konstant på at han skal slå overende et av bandmedlemmene), og den motsetningsfylte greia mellom å å fremføre klassisk soula rap til å oppføre seg som en kjærlighetshungrig soulsanger, er bemerkelsesverdig.
Chance har med seg et fullt band, til og med en blåser.
Det samstemte bandet og hovedpersonen er så joviale og sukkersøte at man nesten får diabetes.
Men trøkk blir det, og fete spor som "Pusha Man" og ikke minst hans største singel til nå, "Cocoa Butter Kisses" fra nevnte teip, blir fremført grandiost til den store gullmedaljen.
Spinnvill type.
Bra jobbet, da.
| 1
|
002658
|
Silikoncore
Når band blir så formulariske som Memphis May Fire klippes også alle brodder fra musikken.
Nå har jaggu også den nakkebrekkende metalcore-sjangeren gått tyggegummipop.
Killswitch Engage har alltid flørtet med de store melodiene - kanskje best materialisert i uimotståelige "Starting Over" - men få har gått så langt i å håpe på listinger på diverse rockestasjoner som Memphis May Fire.
Min kollega Asbjørn Slettemark er ikke noen fan av utviklingen, skal vi tro hans anmeldelse av årsferske Unconditional, bandets fjerde studioalbum.
Merkverdig nok prater faktisk vokalist Matty Mullins som om han har lang fartstid som programvert i kommersiell radio, og tatt grundig arbeidsskade av det.
Beskjedene hans, både midt i og mellom kuttene, presenteres på et usedvanlig mekanisk og innøvd vis.
Han virker fullstendig følelsesmessig frakoblet, selv når han beveger seg innpå temaer som hvor emosjonelt forstyrret et barn kan ende opp av å komme vokse opp i et skilsmissehjem - hvilket konsertkuttet "The Unfaithful" omhandler.
Forsøk eksempelvis å se for deg denne abrupte avslutningen, fremført på et par TV Shop-vennlige sekunder:
"Thank you Norway.
This has been an amazing experience. We will be back.
Bring Me The Horizon Is Up Next."
Og før man får tittet opp fra notatene er de fullstendig forduftet - etter kun åtte småsvulstige metalcorelåter.
Dette er kanskje "emo" i formatet, men blottet for de virkelige følelsene som kan spores i de fleste ledd til sjangerbrødrene Architects og nevnte Bring Me The Horizon.
I tråd med at alt sitter akkurat som det skal - småpratet, refrengene, growlingen, de buldrende breakdownsene - låter selvsagt settet til Texas-bandet bunnsolid.
Men med dette bandet er overflaten både alfa og omega.
Ta i betraktning at disse robotene er konstruert til å spille en feilfri tapning av tungrockklassikeren "Ace of Spades".
"The Rose" - et tidlig og typisk velspilt konsertkutt - handler angivelig om hvordan det er å spille i bandet deres.
Den puslete refrenglinjen "We are the rose/We are the rose" forteller oss nok mer om Memphis May Fire enn bandet er klar over selv:
Steller man nok med en rose, blir det uungåelig at tornene må gå.
| 0
|
002660
|
Varsko her
Konkret.
Null staffasje.
Jonas V er en av landets aller viktigste rappere.
Jonas V har én viktig egenskap:
Til tross for at han er relativt lite produktiv, er rapperen en stødig leverandør av hiphopschlägere når han først leverer materiale.
To prima miksteiper, 21 gram og 21 dager senere, er produsert med makker og en av landets mest undervurderte produsenter, Hkon.
Landås-patrioten kan med disse utgivelsene, i tillegg til samarbeidslåten "Mye mere" med NMG-kompis Lars Vaular, vise til flere kutt som går under kategorien norske hiphopklassikere:
"Sonar ut, flippar ut" og "Våknet nettopp opp" er gatespor med en tydelig signatur, uten holdbarhetsdato.
Strupehodet rister når det ukompliserte og breiale låtmaterialet pumpes ut når klokken begynner å nærme seg midnatt på Kasino.
Kuttene, som stort sett består av enkel trommeprogrammering og hypnotiserende synthlinjer, og råtassens lettfattelige tekstunivers, er forlokkende.
Og her ligger også mye av essensen av Jonas V.
Det er konkret.
Null staffasje.
Han forsvinner av scenen etter å ha spilt av blant annet “Edvard Grieg”, “Kjerrin6” og “Mystisk stil”.
Uten å ha fremført de nevnte hiphopklassikerne.
Men skuffelsen legger seg for de cirka hundre oppmøtte når alfahannen returnerer på scenen for å kjøre opp nettopp "Sonar ut, flippar ut" og "Våknet nettopp opp".
Lite mikkmakk.
Bare fett.
Det er V-stilen.
| 1
|
002661
|
Pusher med problemer
Bookingen av rapper Pusha T var et utropstegn, men konserten forblir en parantes grunnet elendig lyd.
En av verdens råeste rappere og en halvdel av nesten-kasserte kokainrapduoen Clipse (broren Malice har funnet Gud og går nå under navnet No Malice), får elendinge forutsetninger for kunne å lage show på Amifet.
Det blir ikke et finfint gjenhør sju år etter at Clipse spilte opp et anstendig show på nøyaktig samme sted.
Dessverre.
Pusha T turnerer med fjorårets My Name Is My Name, for øvrig en referanse til den brilijante serien The Wire, og konserten starter opp med stilige "King Push".
Men det tar ikke mange minuttene før vi forstår at konserten blir ødelagt av forferdelig dårlig lyd.
Det skurrer, bassen durer på en ubehagelig måte, og det er så vidt vi hører den verdifulle vokalen til Virginia-rapperen.
Det låter hult.
Ikke bra.
Detaljer og distinkte lag som finnes i den fete produksjonen skiva har å tilby forsvinner i en saus av ulyder.
Det er synd fordi Pusha T er gira på levere et anstendig show.
Og jada, den fete artistpersonligheten er jo tilstede.
Han smiler mye, og prøver iherdig å lappeteppe konserten når han fyrer av "Pain", "Numbers On the Board", og mimrestunden med Clipse-bangeren "Grindin'".
Men det føles veldig uforløst.
Og det hjelper ikke at DJen prøver å overdøve lyden, som kan minne om sprengte høytalere, med overivrig scratching.
Vi får grei energi fra Pusha T, men synd vi ikke hørte han rappe, da.
Bookingen var et utropstegn, men konserten forblir en parantes.
| 0
|
002662
|
Likandes håndgemeng
Skambankt anno 2014 er både langt mer underholdende på scene enn på plate.
Det føles som evigheter siden jeg mistet interessen for Skambankt - det tregrepsorienterte rockealibiet til Kaizers Orchestras største rampegutt, Terje Røthing - ikke så altfor lenge etter brynebandet la deres sovjetinspirerte logo på hylla, sammen med titler som "Politistat!".
Selv skal de ha det til at den årsferske femteplata Sirene er deres mest ambisøse til nå, men umiddelbart tviler jeg virkelig på om dét er veien å gå for bandet.
"Anonyme hatere", et av de tidligste konsertkutten på Hovefestivalen, er imidlertid fire velykkede minutter som låner mye av dynamikken til de LA-baserte hardrockpunkerne i The Bronx.
Langt mer tvilende er jeg dog til flyktige "Som en sirene" - visstnok omhandlende "ei sinnssyge kjerring" gitarist Hans Egil Løe hadde så lyst på en gang i 2012.
Problemet virker å være at Skambankt faller flatt idet de forsøker å skrive for gløgge låter.
Det er ikke uten grunn at de primært glimrer når de kanaliserer energien fra det unge, venstreradikale Skambankt - et band som åpenbart var med på å forme Honningbarna.
Ta for eksempel både borgerskapskritiske "Dynasti" og "Me Sa Nei!" midtveis uti konsertsettet.
På sistnevnte maner også Røthing frem en mykhendt dødsvegg; øyeblikket er et solid saksbevis på at Skambankt anno 2014 er ganske mye gøyere på scene enn på plate.
På en annen side illustrerer spesielt "Malin" - stemt frem gjennom en håndsopprekning - at kvartetten besitter et visst håndlag for Den Gode Melodien.
Viktige egenskaper, altså, hvis man har som mål å gi Hove en grundig omgang med lettbeint hardrock.
Dét lykkes nemlig rogalendingene langt på vei med.
| 1
|
002663
|
Nerdenes hevn
Highasakite demonstrerer på mektig vis at det fortsatt finnes rom for introverte artister på Hovefestivalen.
Livebandet Highasakite står stadig i fare for å bli for introverte.
I særlig grad i situasjoner som denne:
På Hoves største scene, en tidlig ettermiddag på festivalens siste dag.
Da hjelper det ikke nødvendigvis at deres latterlig begavede vokalist, Ingrid Helene Håvik, er av den notorisk lunefulle arten - et persontrekk som gav hennes postrockdrevne soloplate et fryktelig faretruende tilsnitt.
Kanskje ikke så rart man burde føle seg på tå hev, tatt den eksplisitte mordfantasien "Marianna" i betraktning.
Konsertåpneren "Lover, Where Do You Live?" er kanskje av den skostirrende arten, men samtidig mer enn storslått nok til å fungere i dette formatet.
Likevel er det er først med "Hiroshima" at saker begynner å løsne.
Begge kuttene er hentet fra trondheimsbandets feiende flotte andreplate Silent Treatment - hvor deres drømmende popunivers endelig fant den rette skyen å slå leir på.
Påfølgende "Darth Vader" sitter som et skikkelig vannpistolskudd i sola - og jommen danser ikke frontfiguren også - men dette også omtrent så utadvendt som bandet føler for å bevege seg.
Sånt baner imidlertid vei for den urovekkende, dvelende synthpoppen av "I, The Hand Grenade", som marker seg som konsertens store høydepunkt.
Da depresjonsmantraet "Science & Bloodtests" avslutningsvis ljomer mektig over området, slår Highasakite i samme slengen et slag for at det fortsatt er rom på Tromøya for artister som ikke fillerister deg for å vekke oppmerksomhet.
| 1
|
002664
|
En regnbueodyssé
Laleh insisterer å bringe publikum til stjernene og tilbake.
Ellers takk.
Nå begynner det for alvor å bli tynt i rekkene på hovekonsertene.
P3s Marius Asp skrev om fenomenet mens festivalens fremtid plutselig føltes uviss, og nå, to år senere, kjennes det som om det ikke er noen vei tilbake.
Svenskiranske Laleh har med andre ord ikke tusenvis å spille for, uten at det ser ut til å være i stand til å plage henne:
"The city will be reborn/and the streets will be washed" synger hun med øynene lukket og et fjernt, euforisk glis om munnen, mens samtlige bandmedlemmer - demokratisk plassert like langt fremme på scenen - korer om elefanter i skyene ("Elephant").
Det er et flott øyeblikk for dem som gjerne tar indiepoppen sin med hjelp-til-selvhjelps-tekster, og legger frem løfter om et newageaktig konsertsett.
Spol frem et kvarter:
Laleh forteller om da hun satt på toget fra Gøteborg til Stockholm for å spille inn sitt selvtitulerte debutalbum, hvor hun traff en eldre mann.
Hvis hun en dag skulle bli skikkelig suksessfull, sa han, så kom hun til å spille med hans sønn, for han var den beste gitaristen i verden.
Og skulle mann sett!
Jommen deler han idag scenen med henne, ni år og fire plater senere.
Deretter:
"Vi skal bli stora!" synger hun og bandet, mens fyrverkeri spruter over hele skjermen bak henne ("Goliat").
Under den påfølgende mindfullnessballaden leder Laleh seansen alene, klimprende på et hvitt piano, mens vi følger et kamera zoome inn på et bilde av månen.
Man kan godt tenke seg hvordan resten av den tilmålte timen ter seg:
Senere i det fantastiske eventyret om Lalehs kommersielle og åndelige reise, befinner hun seg ved Österbotten, der hun omtaler seg som "en vinnare runt vattnet" ("Bjurö klubb").
Mellom tekstlinjene lager hun hvinende dyrelyder; jeg er helt på bølgelengde med kompisgjengen som veksler forvirrede, nærmest skremte blikk foran meg.
Under Allsang på Tromøya-øyeblikket "Some Die Young" makter Laleh imidlertid å rive med seg store deler av publikum inn i sitt utopiske univers.
Flere av låtene hennes er jo fine nok, det er ikke det.
Men har man kun et snev av kynisme i seg - i så fall kaller du det "bakkekontakt" - skal man ha vansker å komme seg gjennom en time som insisterer på hemningsløs lykkerus uten å kjenne det bygge seg opp en snodig klump i magen - ikke ulikt følelsen av å ha fråtset i vingummi og sukkerspinn.
Da kan det være bestå legge seg ned til kvalmen gir seg.
| 0
|
002665
|
Bola stadionpoprock, noen?
Imagine Dragons vil så inderlig være med å leke.
Men det finnes allerede band som er flinkere i dette segmentet enn Las Vegas-bandet.
Grammyprisvinnerne fra Las Vegas er siste hovedact på Hovescenen, og den sinnsvakt kakafoniske starten på "Fallen" av stadionpoprockerne smeller i gang showet som varer i overkant av en time.
Det er riktig så pompøst, og det kler vokalist og frontman Dan Reynolds som har like dramatiske bevegelser som en halvfull Bollywood-skuespiller.
Tro mot konseptet, der altså.
Om man skulle være streng, så høres alle sporene de spiller som den samme låten, bare i forskjellige versjoner.
De har The Killers og Muse som ledestjerner, og Imagine Dragons forsøker å fusjonere - eller kopiere - soundet til de to bandene.
Og for all del - de spiller med skyhøy selvtillit, på grensen til det arrogante.
De føler at de eier verden når smørjen av Safri Duo-aktig trommejamming og deres generiske poprock ljomes utover Tromøya.
Litt irriterende.
Vokalist Reyonolds lirer av seg klisjeer om hvor vakkert det er her, og det ser unektelig pretensiøst ut når han går fra å være vokalist med utvidede arbeidsoppgaver når han dunker løs på trommene han har tilgjengelig.
Også litt irriterende.
Du vet den reklame/tv-spill-låten "On Top of the World"?
De maser ut den som om det ikke finnes en morgendag, og det samme gjelder for "Radioactive", sangen som i skrivende stund har underkant av 200 millioner visninger (!) på YouTube.
Det er lett å forstå at dette er musikk som fenger.
For all del.
Men det finnes allerede band som er flinkere i dette segmentet enn Las Vegas-bandet.
| 0
|
002666
|
Wonder-full kveld
Det var til Patti Boyd Eric Clapton skrev "Wonderful Tonight", men i kveld tilegner vi låten til Stevie Wonder.
Lørdag sjarmerte Stevie Wonder publikum på Kongsberg Jazz Festival.
Søndag kveld var det Roskilde som fikk gleden av å oppleve 64-åringen i full vigør.
For konserten på Roskilde-festivalen var en særdeles trivelig reise gjennom hans musikalske univers, samtidig som måten han kommuniserte med publikum på skapte akkurat den "party night" som han selv bokstavelig talt tok til orde for.
Når Wonder nå er ute på en ti konserter lang festivalturné gjennom Europa er det med gammelt materiale i bagasjen.
Ikke så rart, siden 64-åringen bare var 12 år da han platedebuterte og blott 13 da han fikk sin første hit med "Fingertips" - og siden den gang har gitt ut mer enn 30 album.
Men bare ett i dette årtusenet, "A Time To Love", i 2005.
Og strengt tatt må vi vel helt tilbake til 1980 og "Hotter Than July" for å finne Wonders siste, store albumtriumf.
Dette tidsaspektet preger våre forventinger til Wonder på godt og vondt.
Det er jo gamle perler vi gjerne vil høre, men faren er at vi vil sitte igjen med følelsen av å ha sett en utdatert artist uten relevanse i dag.
Men heldigvis har Wonders musikk en slags tidsløs kvalitet over seg, mens han selv er så leken og nysgjerrig at det både skaper liv på scenen og tette bånd til de omlag 50.000 feststemte tilskuerne på Roskildefestivalens solfylte slette.
Kursen for konserten ble staket ut allerede med åpningsnummeret, Marvin Gayes "How Sweet It Is".
Funky og sjelfullt - og ikke minst med en stor posjon publikumsfrieri.
Publikum skulle være hans kor, proklamerte han, før han instruerte dem i kunsten som allsang kan være.
Dette gjentok seg stadig utover konserten, og i den litt avventende startfasen var det med en viss skepsis som vi så på dette publikumsfrieriet og ante overdose.
Og da allsangversjonen av The Beatles' "Day Tripper" en drøy halvtime inn i konserten ble alt annet enn vellykket, var det som vi fikk bekreftet vår frykt.
Men etterhvert som Wonders eklektiske miks av soul, funk, rhythm&blues og litt jazz fikk utfolde seg på alvor, forsvant også de aller fleste innvendingene.
Med et tolv mann- og kvinnesterkt band i ryggen svingte Wonder seg til store høyder i funky låter som "Higher Ground", "Signed, Sealed, Delivered" og det naturlige høydepunktet "Superstition".
Samtidig som han i neste øyeblikk kunne la den mer smektende balladesangeren i seg komme fram, mest tydelig i sangene "Overjoyed", "Ebony and Ivory" og selvsagt "I Just Called To Say I Love You".
Svisken som undertegnede har hatt store problemer med, men som kom langt bedre til sin rett denne kvelden takket være et mer luftig og lekent arrangement.
Noe av Stevie Wonders styrke er at han så uanstrengt har nektet å akseptere sjangerbegrensninger og i stedet gitt oss hele spennet fra sentimentale popsvisker til funky r&b og hjertefølt soul.
I gullalderen på 1970-tallet skapte han ambisiøs musikk som appellerte både til hjerte og hjerne.
På Roskilde-festivalen vant han våre hjerter.
| 1
|
002668
|
Surmuler med sløv kniv
Morrissey er sedvanlig lunefull på World Peace is None of Your Business.
Denne gangen er imidlertid avkastningen lav.
"Er dette den beste Moz-plata siden Vauxhall and I?"
Spørsmålet virker å ha dukket opp rundt samtlige Morrissey-utgivelser siden 1994, da han etter tre utforskende soloplater klarte å finne tilbake til den stormannsgale sårheten som definerte ham som enestående frontmann i The Smiths - frem til indiepoppionerene, etter fire ypperlige plater på like mange år, kalte det en dag i 1987.
Som svoren The Smiths-fan har man måttet bite i seg at Steven Patrick Morrissey - uten Johnny Marr & Co. - nok aldri igjen vil kunne briljere like stort som på mesterverket The Queen is Dead.
Får man til dét, finnes det mye musikk å glede seg over fra Morrisseys nå ti album lange solokarierre.
Men særlig én kandidat utpeker seg til tittelen "Beste Moz-plate siden Vauxhall and I":
You Are the Quarry (2004).
Det den fullengderen fikk til så godt, var å la Morrissey slippe til med hans mest bitende satire, underfundige poesi og selvironiske selvhøytidelighet (så kontrastfylt en type er han), samtidig som gitaristene Baz Boorer og Alain White sørget for å holde ham i sjakk med effektive låter på tre-fire umiddelbare minutter.
Å hevde det samme om World Peace is None of Your Business - Morrisseys første albumutgivelse på fem år - er ikke like enkelt.
Fortsatt finnes det imidlertid få som er i stand til å levere linjer som "Hooray!
Hooray!
The bullfighter dies and no one cries" med en gravalvorlig mine ("The Bullfighter Dies"), beskrive Alfahannen som en type kledd i en "Pictouresque wife-beater vest" ("I'm Not a Man") eller hevde at "Humans are naturally very humane" og få det til å høres ut som noe ytterst negativt ("Earth is the Loneliest Planet").
Moz har alltid vært en utmerket lyriker, men her blir det symptomatisk når visualiseringen av albumsinglene minner mer om innslag i Bok i P2 enn tradisjonelle musikkvideoer.
Glimrende "Istanbul" er riktignok høydepunktet på et album med en overvekt av dvaske låter, og bærer på den samme foruroligende intensiteten som en krimthriller à la The Bourne Identity.
Dens middelhavske tendenser kan i desto større grad spores på de svært flotte flamencopopperne "Kiss Me Alot" og "Earth is the Loneliest Planet", og i mindre vellykket grad på "The Bullfighter Dies".
Paranoid og desillusjonert - som på tittelsporet - har han vært på langt mer humørfylt vis tidligere, mens referansene til beatgenerasjonens maskot ("Neal Cassidy Drops Dead") ikke har noen verdens funksjon - annet enn å skåre et par intellektpoeng.
Sånt fremstår strakt ut som slett håndverk, spesielt når det kommer fra mannen bak "Cemetery Gates".
Og hva venstrehåndsarbeid gjelder, er "Staircase at the University" halvhjertet utført i alle ledd.
Etter at Whyte gjorde det slutt med Morrissey i forkant av forgjengeren Years of Refusal - 55-åringen er nest mest kjent for å være en notorisk søppelsekk - har brorparten av medlåtskriveransvaret hvilt på Boorers skuldre.
Med "I'm Not a Man" utforsker Moz utdøende kjønnsroller og trekker følgende konklusjon:
"I'm not a man/I'm something much bigger and better".
Det er en hul åtteminutter som viser hvor trått det kan gå hvis Det Gigantiske Egoet får for frie tøyler.
Underveis i den daffe serenaden "Smiler with Knife" gjentar Moz flere av poengene om sex og kjærlighet til en annen melankolsk, middelaldrende musiker.
Mark Kozelek, aka Sun Kil Moon, skylder nok The Smiths en stor takk for å ha påvirket hans seige, introverte gitarpop med Red House Painters på nittitallet.
Men der hans fantastiske magnum opus av året, Benji, bugner av både Livet, Kjærligheten og Døden, er det tidvis vanskelig å sanse mennesket bak World Peace is None of Your Business.
På sitt aller svakeste står Morrissey attpåtil i fare for å ende opp som en gretten, gammel gubbe.
World Peace is None of Your Business slippes mandag 14. juli.
| 0
|
002669
|
Helstøpt
Monica Heldals konsert på Slottsfjells største scene er aldri spektakulær - men svært bra.
Med albumet Boy from the north og dets stillferdige, men store, låter har Monica Heldal i en alder av 23 gått fra å være lovende til å innfri store forventninger.
Country- og bluesrøttene hun dyrker gir et voksent uttrykk - som allerede har blitt belønnet med både Spellemann- og Bendiksen-pris.
Å omsette et relativt lavmælt uttrykk fra album- til festivalformat er derimot ikke alltid like enkelt.
De tidlige "sitte i sola"-konsertene festivalsesongen byr på i sommerhalvåret klokker altfor ofte inn som en middels opplevelse - greie konserter som ikke forsvarer mer enn høyst en svak firer på terningen.
Faren for at Monica Heldal skal føye seg inn i rekken av konserter som er fine, men nokså pregløse, er absolutt til stede.
Hun et langt fra en utpreget utadvendt frontfigur.
Riktignok presenterer hun låtene og takker for oppmøtet, men utover det er skikkelsen på Slottsfjells største scene relativt beskjeden.
Der dagslyset ofte gjør andre i samme segment gjennomsiktige, viser Heldal at kombinasjonen solid materiale, et rutinert band og et utvilsomt stort talent både på låtskriver- og utøversiden er nok til at de 45 minuttene huskes som langt mer enn en avslappende opplevelse i sola, som tittet frem og drev bort regnet rett før vestlendingen entrer scenen.
Starten er riktignok litt treig.
Stemmen til hovedpersonen, som gjennom hele konserten lyder svært bra, ligger litt langt bak i miksen, og Heldal når ikke helt gjennom.
Fra andre låt endres derimot det.
"Conman coming" utfolder seg, og greier å gripe tak i folkemengden foran Kongescenen.
De tre kvarterene konserten varer blir en myk og behagelig, men aldri kjedelig, opplevelse.
Låtene beveger seg fra det rolige og hypnotiserende til utagerende gitarsoloer.
Det hadde ikke gjort noe om hovedpersonen tok mer plass (festivalscenene krever nå en gang mer enn innendørs klubber), men samtidig er det modig å la musikken snakke for seg.
Selv om seansen aldri blir magisk eller spektakulær, funker det svært bra - og møtet med en ung artist som verken ønsker eller trenger å skrike etter oppmerksomhet er befriende.
| 1
|
002672
|
Eier allting
Autoritær og sprudlende på samme tid:
Gabrielle åpenbarer seg som en av landets råeste popartister.
Det har lenge ost stjernmateriale av Gabrielle.
På sitt beste har hun gitt oss låter der party og kvalitet går hånd i hånd.
Hun har også vist at hun er rå live, blant annet på samme scene på Slottsfjell for to år siden, selv om låtmaterialet har vært variabelt.
Årets singel "Fem fine frøkner" er utvilsomt hennes beste så langt, og har fortjent fått kjørt seg både på radio og fest.
I den blomstrer både divaen og gangsteren i Gabrielle, og låta skal nok ha mye av æren for at området foran Baglerscenen på Slottsfjell er stappet idet hennes fire mann sterke band setter i gang en tung og hard versjon av bittersøte "Bordet".
Der andre festivaler (hei, Hove) sliter med at folk blir sittende i campen og drikke, er det her vanskelig å komme seg frem.
Med én gang Gabrielle går på, er det tydelig at hun er i sitt rette element foran folkehavet.
Hun er autoritær og sprudlende på samme tid, og synger - ikke overraskende - upåklagelig fra første strofe.
"Bordet" går over i "Høster", og stemningen og nivå holdes på topp.
"Medvind med vin" går ut til alle som har "våknet på noen andres sofa med kebabsmuler i munnviken".
Det er allsang til refrenget, sitting på skuldre, gruppeklemmer, dansing og grining blant publikum.
Og det er umulig å ikke la seg smitte av entusiasmen hovedpersonen selv utstråler.
Selv om det aldri er noe å si på bergenserens prestasjoner, daler trykket noe under sløye "Vi er de beste" og "Nattergal".
Gitarsoloen på sistnevnte er riktignok rå, men blekner i forhold til hylingen som starter kun et øyeblikk etter publikum har skjønt at "Ring meg" er på vei.
Slik har Gabrielle publikum i sin hule hånd gjennom hele konserten.
Festen hun lager, kunne gjerne avsluttet hele kvelden, og vært flyttet til den største scenen.
Etter en basstung og euforisk versjon av "Regn fra blå himmel" får publikum endelig høre en utagerende versjon av "Fem fine frøkner".
Lys, bass og rå moves er med på å gjøre den til en perfekt avslutning på 45 minutter med en av landets mest egenartede og rå popartister.
Det er Gabrielle som eier allting.
| 1
|
002673
|
Plate bra, scene best
Søstrene i Haim startet noe famlende når de besøkte Norge for fjerde gang, men beviste nok engang at de er et liveband en kan stole på.
Til lyden av øredøvende jentehyl kommer Haimsøstrene spaserende fram på Kongescenen med hendene i været og introen til “Falling” som bakteppe.
Det er så å si fullt i det naturlige amfiet og gjensynsgleden virker å være like stor hos både band og publikum.
Lydbildet skurrer derimot en del under åpningsduoen “Falling” og “If I Could Change Your Mind” og jentene - spesielt bassist og den eldste søsteren i flokken Este - virker å være overtente.
“We love you so much, Norway” skriker nevnte Este før hun forklarer at hun og søstrene elsker å jamme når de er hjemme og spør de fremmøtte om de kan få lov til å markere sitt fjerde norgesbesøk med en real jam.
Publikum virker å være med på leken, selv om den høyst innøvde bluesrock-jammen først og fremst føles som fyllstoff for den drøye festivaltimen amerikanerne har til rådighet.
Heldigvis er jammen med på å senke skuldrene på bandet og når de tripper avgårde med den Paul Simon-inspirerte “Honey & I” begynner sola, lydbildet og stemningen å vise seg fra sine beste sider.
Og så kommer høydepunktene som perler på en snor:
Debutplata Days Are Gone sitt beste spor, “My Song 5” får publikum til å vrikke seg intenst til låtas sløye rytme - på klar beskjed fra pratesjuke (men sjarmerende) Este, vel og merke.
“Lights Out” og “Don’t Save Me” poengterer begge at produksjonen på Days Are Gone er i overkant glatt og fargeløs, for fra scenekanten spraker det nå i gitarer, bass, trommer og bandets 70-talls pop med r&b-referanser får den gjengivelsen den faktisk fortjener.
Under “Forever” ser publikum ut som en ny-frelst sommercamp som ikke ser ut til å få nok av hverken frelse eller Haim, og den litt knotete starten på konserten er for lengst glemt da samtlige synger “Go go go go get out, get out of my memory.
No no no not tonight I don’t have the energy.
Men gledestoppen er enda ikke nådd før “The Wire” tramper ut over Slottsfjells aller største scene og festivalpublikumet som for litt siden så ut som livsglade og smått religiøse ungdommer ser nå ut som en reinkarnasjon av det euforiske og legendariske Woodstock-publikumet.
Haim elsker Norge og vi elsker Haim.
Haim platedebuterte i fjor, men å synge og spille instrumenter har de gjort hele livet.
Og det faktum understrekes kraftig etter en etterhvert meget imponerende og underholdende time.
Så i det de tre søstrene alle trommer seg ut av “Let Me Go” og avslutter med et "bang!" slår det meg hvor gode de kan bli på plate med den samme spillegleden de har når de spiller live.
| 1
|
002674
|
Trist som faen
Det eneste Lykke
Li har lyst til å drikke er gravøl.
Kjip hu er, ‘a.
Iblant kan man føle seg som man er mutters alene i verden.
Sånn føler jeg meg i hvert fall litt i sammenheng med Lykke Lis årsferske deppeplate I Never Learn.
Der både venner og kolleger synes svenskens tredje fullengder er hennes mest utvilsomt mest hudløse, sliter jeg selv med å kjenne på noen nevneverdige følelser når jeg lytter til den.
«Love Me Like I’m Not Made of Stone» heter det ene sporet, men for meg fremstår hun faktisk like ugjennomtrengelig som granitt - velprodusert og vakkert som det enn måte låte.
Les vårt esklusive intervju:
– Turnélivet koster alt
Men kanskje kommer man tettere på Lykke
Li hvis hun befinner seg i levende live kun noen få meter unna?
Slottsfjellkonserten åpner i hvert fall særdeles flott med tittelsporet - ikke bare takket være hennes bunnsolide, karakteristisk nasale vokalprestasjon, men også hennes tallrike og mektige band, inkludert fast produsent og trommeslager Björn Yttling.
Samtlige er kledd i sort fra topp til tå og tilsynelatende mer klare for en gravferd enn en konsert.
Både 28-åringen og hennes musiserende kistebærere er virkelig i slaget i kveld, hengende med leppa til tross:
Smellvakre «Jerome» fra forgjengeren Wounded Rhymes er minst like bra i livetapning - og et selvskrevet tidlig høydepunkt - mens paukejammeret på «No Rest for the Wicked» beviser at målet ikke nødvendigvis fremføre naturtro kopier av studioinnspillingene, selv om de spiller stramt nok til å kunne gjøre det.
Likevel er seansen for innadvendt til å ta munn og mæle fra et – tilsynelatende! – temmelig bedugget festivalpublikum.
Her bør kanskje arrangørene ta mesteparten av støyten:
Kun fordi Lykke
Li bærer på flere av faktene som preger en internasjonal popstjerne (og headliner-kandidat), bør man ikke ta for gitt at hun egentlig aldri har vært den fryktelig feststemte typen – og i stadig mindre grad siden albumdebuten Youth Novels.
Småpjattet sitter mildt sagt løst, og truer med å stjele fokuset fra musikken.
Enn så lenge.
«Gunshot» er det soleklart mest umiddelbare øyeblikket på I Never Learn, hvorpå den leder an konsertens hakket mer tilgjengelige andre halvdel.
Riktignok er det først tre kvarter uti, med «I Follow Rivers» - en av de bedre låtene fra nabolandet det siste tiåret – at majoriteten av de betalende gjestene på Slottsfjellet virker interessert i hva huleste som foregår på scenen.
De vet ikke hva de har gått glipp av.
Etter fortreffelige «Get Some» ender konserten abrupt og fremkaller et indre «Var det alt!?» - før man får tittet på klokka og innser at, joda, en utmerket klokketime har faktisk passert.
Et rent og skjært klaps på kjakene til dem som noen sinne har funnet på å spørre:
"Hvorfor ser du så sur ut, 'a?"
| 1
|
002675
|
Djevelsk dugnad
Satyricon og publikum skapte metalfest på Slottsfjellfestivalens første dag hvor begge parter bidro i en djevelsk dugnad.
Etter å ha følt meg som et barn av livsglade hippieforeldre med god hjelp av Haim løp jeg fra Kongescenen til Kastellscenen på toppen av Tønsberg for å ta inn Satyricons maskinelle og effektive svartmetal.
I det jeg kommer fram takker frontfigur Sigurd Wongraven metalhodene foran scenen for støtten etter det som må ha vært en svært god gjennomkjøring av tittel og åpningssporet på 2006-albumet Now, Diabolical - for lynnet til de fremmøtte er alt annet enn blekt.
Tankene mine farer derfor straks et år tilbake da Kastellscenen, Immortal og kveldssola viste seg å være en "match made in hell".
Skulle jeg nok en gang føle at svartmetal på Tønsbergs tak i kveldssola ville bli sommerens definitive høydepunkt?
Med utgangspunkt i Sigurds enorme engasjement og strålende humør burde svaret ha vært et soleklart "Oh yes!", men oppfølgingen av "Now, Diabolical" rent musikalsk lød mer "tja..".
Som for eksempel "Nocturnal Flare" fra fjorårets gode, men ikke veldig imponerende album Satyricon som tidvis ga meg gode meditative øyeblikk (jeg zoomet helt ut og tok meg selv i å stirre på en måke som surfet på varmluft akkompagnert av iskalde riff - en overraskende god kombinasjon), men som i all hovedsak beviste at bandet sliter med å spre spillegleden med de aller tregeste låtene.
Heldigvis er de seigeste låtene i mindretall og den fargerike (og Kiss-inspirerte?) "Necrohaven" kickstarter det som skal vise seg å bli en djevelsk bra dugnad med Sigurd i rollen som den insisterende, men besnærende borettslagslederen og publikum som arbeidsglade beboere.
På "The Infinity of Time and Space" fra nevnte Satyricon viser bandet seg fra sin mest dynamiske side og de ivrigste foran scenen svarer med dra i gang en ordentlig moshpit de gangene (eminente) Frost trommer som hardest.
Og når Wongraven smått ironisk lirer av seg "Jobbe, jobbe!" før sisterefrenget på "Fuel For Hatered" banker metalhjertet mitt nesten like hardt som for et år siden.
Det norske riff-skattekattekammeret av en låt blir fulgt opp av en desperat kjapp versjon av "Mother North" fra Nemisis Divina (1996) og ikke minst tidenes svartmetal-hit "K.i.n.g".
Lyden er nå så blødende høy og bandet så sylskarpe at jeg i et tiendedels sekund rekker å angre på at jeg glemte øreproppene på hotellet, men før jeg vet ordet av det krummer jeg nakken og hytter knokene mot himmelen sammen med alle rundt meg og blir med på en siste allsang:
"Dragon wings, crooked horns.
KING!".
Eller som jeg og mine venner egentlig synger det; "englishman, in New York.
STING!"
| 1
|
002679
|
Glir forbi
First Aid Kit er stødig - men aldri spennende.
Det der er lett å like, er det også lett å bli lei.
Dét er følelsen First Aid Kit gir når de spiller på Slottsfjells største scene fredag kveld.
Den svenske søskenduoen har vokst seg svære siden de spilte på en langt mindre scene på Slottsfjell fem år tidligere.
Med god grunn; deres referanserike, solsvøpte låter byr på besnærende vokalharmonier og er på sitt beste uimotståelige.
Nettopp derfor har også folk pakket seg sammen foran Kongescenen.
Allikevel er det vanskelig å ikke bite seg merke i hvor lite uttrykket deres har utviklet seg siden de var to lovende tenåringer.
Det ferske albumet Stay Gold er mer en forlengelse enn en fortsettelse av tidligere utgivelser.
Det er fremdeles lett å like, og i høyeste grad fint, men aldri spesielt spennende.
De pirker mer i overflaten av folk-sjangeren enn de jobber for å finne et unikt uttrykk.
Kanskje er det nettopp derfor de har blitt så store.
Under konserten fredag gjør de ingen feil - men det er plankekjøring hele veien i mål.
Låtene føles akkurat som de gjør på skive - og coverlåtene de har valgt seg er av relativt åpenbare inspirasjonskilder som Bob Dylan og Simon & Garfunkel.
Vokalharmoniene er ubestridelig vakre, og både søstrene Söderberg og bandet deres spiller bra.
Til tross for det føles konserten tam og de 45 minuttene den varer lange.
Det er helt klart lillesøster Klara som tilfører uttrykket deres nerve og sjel.
Ikke bare har hun den klart beste sangstemmen - når hun synger alene er det ofte inderlig vakkert - hun er også den det later til å bo mest råskap og kreativitet i.
Allikevel er det vanskelig å riste av seg følelsen av at dette er minste felles multiplum-folk.
Det er yndig, appellerer bredt og er uproblematisk å forholde seg til.
Uttrykket deres på scenen har noe glansbildeaktig over seg; det har lite dybde, men en vakker overflate.
| 0
|
002680
|
Masochistmassasje
Progmetallhodene i Opeth romsterer primært i arkivet på Slottsfjell.
Med det forener de også sine beste sider.
Mikael Åkerfeldt er minst like mye, om ikke mer, en nørdete prognisse som et notorisk metallhode.
Det til tross for at det svenske femspannet per definisjon er et melodisk death metal-band, en subsjanger hvor våre søte brødre generelt er svært begavede; se bare til sjangerklassikeren Slaughter of the Soul av At the Gates.
Men gjennom sin tjuefem år lange karierre som Opeth-frontmann har Åkerfeldt alltid innkapslet låtene i sin forkjærlighet for King Crimson, Uriah Heep og rural, svensk progrock få andre enn ham og Dungen-leder Gustav Ejtes kjenner til.
På sin siste plate, Heritage, slo den siden av Opeth ut i full, dog noe dvask, blomst.
Best er Åkerfeldt & Co. når deres to musikalske ansikter – det vennlige og det ekstreme – forenes.
Og det virker Opeth å ha tenkt på da de komponert settlisten til kveldens konsert.
Tross det flotte åpningskuttet «The Devil’s Orchard», forsøker bandet å nå så mange karierrehøydepunkter som et progressivt metallband er i stand til å skvise inn på en time.
Sammenlignet med Jeff Walker, frontfigur i deres musikalske forbilder Carcass - som gjorde en solid innsats på samme scene tidligere på dagen - er Åkerfeldt en uhorvelig umorsom type.
Han skal ha for forsøkene på å spøke om at han bruker parykk, drikker vodka fra Imsdal-flaska, eller synger i First Aid Kit.
Men forestill deg John Arne Riise levere vitsene til Jerry Seinfeld; det ville bare ikke fungert, selv om materialet er godt.
Heldigvis låter Opeth som sort gull mens de spiller sine lange, flyktige og svært veldreide konsertkutt– nerder kan jo både det å skru lyd og det å spille.
Et åpenbart høydepunkt er da sola møter horisonten under like deler smellvakre og headbangervennlige «Deliverance».
Også verdt en skinnende stjerne i boka er avsluttende «Blackwater Park», hvor Opeth viser at de faktisk kan være gøyale – så lenge det er via instrumentene de mestrerer.
Opeth treffer med andre ord to motstridende nerver på en gang, hvilket gjør dem til et fortreffelig liveband for både dem som ikke nødvendigvis elsker metall og dem som ikke vet annet.
| 1
|
002681
|
Ufor$kammet drittunge
A$AP
Fergs slottsfjellvisitt er manifestasjonen av alt som kan gå galt på rapkonserter.
"I didn't come here to look cute, I came here to murder something," utbasunerer A$AP
Ferg - den nest mest kjente rapperen i det Harlem-baserte kollektivet A$AP Mob - omtrent midtveis i sitt fullstendig verdiløse Slottsfjell-sett.
Jeg tviler på at han snakker om å drepe folk, men verken menneskeverd eller -liv virker ikke å ha særlig stor betydning for amerikaneren.
Hiphop har et grunnleggende problem hva gjelder konserter, og ting virker ofte å bli verre når feststemte festivalgjengere inkluderes i ligningen.
Så lenge narsissistiske kamprop hoies på mest mulig breialt vis, sjampisen blir sprutet veggimellom, og det prakkes utrygge mengder med lettkledde, tilsynelatende mindreårige piker opp på scenen, er det ikke så viktig om det blir igjen tid og rom til å faktisk levere mer enn halvhjertede vers til halvannenminuttersversjoner av låtene man har gjort en glimrende innsats på i studio.
A$AP Rocky slet med mye av den samme mangelen på fokus og respekt for folks tid og penger da han gjestet Øyafestivalen i forfjor (selv om min anmelderkollega ikke er helt enig der).
Rockys dresskledde og hakket snodigere blodsbror Darold Ferguson trår imidlertid mye lengre over søppelfyrstreken da Tønsberg (eller København, som Ferg virker å tro) skal overvinnes.
Selv ved de få anledningene han faktisk orker å levere noen linjer, som under dancehallflørtende "Let It Go" og "Shabba" - høydepunktene fra hans fryktelig flotte albumdebut Trap Lord av fjoråret - mumler han primært, og det inn i en mikrofon med volumet skrudd til så vidt hørbart nivå.
Viktigere virker det å være at sidekicket Marty Baller får fremføre sine egne låter (mens Ferg tar en ufortjent pust i bakken), at A$AP Rocky-festhymnene "Wild for the Night" og "Goldie" (pluss Futures "Move That Dope") blir dundret utover fjelltoppen, og at en altfor tallrik liksom-twerkende småjentegjeng får dele scenen (og slippe inn backstage) med Vandrende Erigert Peni$ til et avskyelig, russefestklart kutt med hooket "hoes in the house".
Jeg var ikke der, men horrorcoretomsingen Necros legendariske konsert på Hovefestivalen kan umulig ha vært stort verre.
Heldigvis finnes det håp på kloden:
Få minutter senere, kun en drøy hundremeter unna, står en ung mann med aliaset Rejjie Snow og leverer inspirert boombap som om det står om livet - foran en liten gjeng rapnerder som behøver akutt å roe nervene etter all idiotien.
| 0
|
002682
|
Fransk sommerflørt
Franske Phoenix rakk å sjarmere Slottsfjellfestivalen i senk på en knapp time og selv om besøket kunne vart fram til skolestart oppstod det søt musikk mellom band og publikum.
Mye bra kan sies om årets Slottsfjellfestival så langt, men lyden på Kongescenen har vært spinkel og tidvis nitrist.
Lite bass og tynn mellomtone - og da er det trommene det går mest utover.
Haim overvant etter hvert problemene da hele søstergjengen hamret løs sammen med trommisen på sistelåta "Let Me Go", men Phoenix har et mye mer effektivt og kraftfullt triks: en vaskeekte svensk metaltrommis som slår hardere enn UFC-fighteren Roy Nelson.
Og med et sånt trøkk ut av startblokka får man en pangstart på en festivalsprint - dét setter publikum pris på.
"Hva skal de spille som sistelåter nå?" roper en engasjert unggutt bak meg når bandet blåser ut "Lisztomania" som tredjelåt.
Og selv om pariserloffene har en god del hits i katalogen deler jeg guttens bekymring.
At allsangen, klappingen og dansingen allerede ser ut til å være nær klimaks får meg til å tro at setlisten er nær identisk med Hovesettet i fjor - en bra, men ikke så bra konsert.
Og i det "Chloroform" begynner aner jeg noe som kan minne om et musikalsk antiklimaks, men nå tar publikum ansvar ved å vugge utstrakte håndflater med bølgelignende bevegelser mot scenen, og på den måten skylder de bort all tvil - for nå.
Først etter låt nummer syv, en deilig opprocka versjon av den ellers så tuslende "Run Run Run" blir det mulighet til å ta en liten pust i bakken under en atmosferisk - ja, nesten postrock-aktig - passasje før Kongescenen plutselig blir bombadert av Skrillex-verdig bass og intense strobelys i alle regnbuens farger.
Det er beundringsverdig at et fransk nerde-ensemble som hadde sin storhetstid i starten av 2000-tallet kan ha så god kontroll på (et forholdsvis ungt) publikum og når "If
I Ever Feel Better" humper i gang er nok ikke jeg den eneste i Tønsberg som blir dekt av en armerende gåsehud.
Ja, nå er jeg godt rustet om antiklimakset flyter opp til overflaten igjen.
Jeg koser meg gløgg i hjel!
Fader heller, jeg vurderer å kline til med en befriende crowdsurfing , men (heldigvis) kommer vokalist Thomas Mars meg i forkjøpet.
Personlig har jeg aldri vært noe stor tilhenger av "S.O.S. In Bel Air","1901"eller "Rome", men forelskelse gjør som kjent blind og tydeligvis også tonedøv.
Så nå gynger jeg bare med på grunn av den gode energien.
Men så var det brått slutt..!
Med en siste kraftanstrengelse øser franskmennene ut en instrumental-versjon av åpningslåta "Entertainment" før de takker for seg ved å sende avgårde et halvt dusin varme slengkyss.
Jeg føler meg tom og mettet på en og samme tid.
Og selv om de ikke spilte favoritten "Everything Is Everything" står jeg igjen med en varm, kriblende følelse.
Jeg har akkurat sagt far vel til min første franske sommerflørt.
Og det føles godt selv om vi ikke gikk "all in".
| 1
|
002685
|
Traurig Trausti
Mystikken svinner da Ásgeir Trausti skal stille musikken frem i solskinnet.
Store deler av appellen til 22 år gamle Ásgeir Trausti ligger etter alt å dømme i at han synger på morsmålet: islandsk.
Få språk – i hvert fall i en nordmanns ører – låter mer overjordiske og eventyrlige enn det våre fjerne slektninger på vulkanøya i vest sverger til.
Å beskrive drømmende, silkesvøpt vokal som «englesang» er en utslitt klisjé, men på sitt beste høres det regelrett ut som Jónsi, frontmann i de islandske postrockgigantene i Sigur Rós, er sendt med livsviktig bud fra skyene.
Halve gleden er å måtte gjette hva han har å melde.
Riktignok er det ikke stort mer enn den hviskende vokalen som knytter Ásgeir og Sigur Rós sammen rent musikalsk; langt mer åpenbar er for så vidt innflytelsen fra indiefolkets favorittrubadur, Bon Iver.
Tidvis er likhetene veldig tydelige, spør du meg, men Reykjavik-guttens platedebut av forfjoråret, Dýrð í dauðaþögn, er likevel en fin og foruroligende sak.
Den klaustrofobiske intimiteten som henger over platens beste spor («Heimförin», «Leyndarmal») falmer imidlertid idet de plasseres i blendene dagslys og fremføres av fem - og ikke én - mann.
Sånt er synd, fordi disse faktene utgjør Ásgeirs sterkeste kort som artist.
Den viskes ytterligere bort ved de par anledningene han synger på engelsk, som under den ellers flotte tapningen av avsluttende «Nýfallið regn».
Derfor klarer heller ikke den sjenerte islendingen og bandet hans å nå de potensielle størrelsene som lusker rundt i musikken.
Ved neste anledning nyter jeg heller islendingen innendørs, dunkelt belyst.
| 0
|
002687
|
Ja, vi elsker
Veronica Maggio viser på Slottsfjellfestivalens nest siste konsert at hun har tatt store steg mot å bli en fullverdig entertainer selv om hun fortsatt har en litt å gå på.
I det solen er i ferd med å gå ned bak Kongescenen entrer Maggio og bandet hennes til kjærlig jubel fra en folkemengde som er noe mindre enn hva franske Phoenix spilte for i går på samme scene.
De som har møtt opp virker svært klare for fest og når den tidligere Oslo-bartenderen lener seg mot de på fremste rad for å ta inn energien, skrikes det av hjertens lyst fra de aller ivrigste.
Selv om fjorårets Handen i fickan fast jag bryr meg ikke har klart å levere like store hits her til lands som Satan i gatan (2011) tyder den varme velkomsten på at Veronica fortsatt har en spesiell plass i nordmenns hjerter.
På scenen er Maggio flankert av to svære oppblåsbare hender og som bakteppe pumper en videoskjerm ut en blanding av korte videoklipp og fargesprakende øyegodt.
Ørene får også prima oppvartning med et lydbilde som er rikt på detaljer.
På utfordrende låter som "Satan i gatan" er det også tydelig at Maggios stemme høres bedre ut en noen gang.
Når hun forsøker å kommunisere med publikum mellom låtene virker hun derimot litt veik og sytende selv om hun mener alt godt.
Da er det beleilig at setlisten stort sett flyter godt uten alt for lange avbrekk.
Selv om store deler av publikum virker å ha tyllet i seg akkurat litt for mange enheter og er mest mottakelige for svenskens opptempo-hits fungerer faktisk ballade-hattricket "Låtses som det regnar", "Bas gillar hörn og "Mitt hjärta blöder" overraskende godt - spesielt på sistnevnte hvor Maggio ber så pent hun kan om å få hjelp til å synge den hjerteskjærende refrenglinja:
"Mm, det här är värt att dö för, jag tror mitt hjärta blöder.
"Mitt hjärta blöder" sklir så glatt over i "Finns det en så finns det flära" og nå trenger ikke Maggio å be om noe som helst, for nesten hele Kongescene-amfiet hopper med henne på den friske og uvanlig (for Maggio å være) positive låta.
Ved tidligere festivalbesøk i Norge har Veronica slitt med å holde oppmerksomheten til publikum og P3s anmelder syntes ikke Maggio hadde nok tilstedeværelse til å fylle den store Kongescenen på samme festival for fire år siden.
Hun har helt klart vokst som artist siden den gang samtidig som hun får god hjelp av et entusiastisk og beruset publikum som garantert er lettere å underholde enn de hun spilte for midt på dagen i 2010.
Og på det som Veronica selv mener er hennes aller tristeste sang, den såre "Snälla bli min" viser festivaldeltakerene seg som en ekstremt mangfoldig gjeng:
Samtidig som en kar i tyveårene hulker så tårene fosser foran scenekanten velger andre rett bak han å surfe på elektriske folkehavet..!
Veronica Maggio beviser på Slottsfjellfestivalens nest siste konsert at hun har tatt store steg mot å bli en fullverdig entertainer selv om hun fortsatt har litt å gå på.
Underholdningsverdien hadde nok også steget et siste hakk om det ikke tok det stødige, men veldig anonyme bandet hennes hele seksten låter før de tør å slippe seg skikkelig løs ("Hädanefter").
Likevel skummer det nesten over av allsang, dans, lørdagsfyll og eufori når "Jäg kommer" skjenkes ut av anlegget som første ekstranummer.
| 1
|
002689
|
Mettede farger
Elly Jackson returnerer med et elegant elektrodiscoalbum som tværes ut og dummes ned til det ubrukelige.
La Rouxs debutalbum fra 2009 var en introduksjon til Elly Jacksons spennende univers og relativt friske vinkling på den elektroniske poppen.
Elementer fra chiptune-scenen kombinert med hissig produksjon og hennes temmelig skingrende stemme og klingende dialekt gjorde låter som "Bulletproof", "Quicksand" og spesielt "In For The Kill" bemerket.
Siden dess har hun skilt lag med den mystiske kumpanen Ben Langmaid, vært gjennom en og annen personlig krise og har nå kommet ut på den andre siden med et album som har et langt mer pyntelig og avrundet uttrykk.
Trouble In Paradise viser først og fremst at Jackson er en jævel på anslag.
Alle de ni låtene høres det første minuttet ut som umiddelbare klassikere med solide hint av både Sophie Ellis-Bextor og Moloko - og selv om albumet ikke er så fremoverlent som debuten, er hun fortsatt en svært spennende vokalist og produsent.
Den Chromeo-aktige "Upright Downtown" er albumbeste, og i godt over tre minutter overbevises man om at dette er årets poplåt, men den lider under det samme som resten av platen:
Melodiene falmer.
Derfor sitter man igjen med materiale som til slutt skuffer.
At singelen "Let Me Down Gently" er over fem minutter er håpløst, det samme med den syv minutter lange "Silent Partner", som begge går fra elsk til likegyldighet gjennom sangens gang.
Det eneste unntaket i så måte er "Tropical Chancer", som til tross for det torturerte ordspillet og teksten "I met him through a dancer, didn't know he was a tropical chancer" er sløy, småsexy tropikalia av høy klasse.
På innholdssiden er hun er direkte og vanskelig å overtolke.
Det er mye gjengjeldt/ugjengjeldt kjærlighet, en del platte metaforer og en del uteliv.
Den ene låta heter "Sexoteque", og dét finner jeg vanskelig å sette pris på.
I motsetning til debuten mangler dette smartness, og både tekst og produksjon mangler brodd.
Resultatet er et album som låter som en fest der alle som kommer kjeder seg halvveis uti.
| 0
|
002690
|
Hildringstimen
Fallujah gjør som sine San Francisco-brødre i Deafheaven; løfter en stigmatisert sjanger opp til nye, himmelske høyder med sitt andrealbum.
For et drøyt år siden overrasket San Francisco-bandet Deafheaven (mange) med sitt blendende og ikke minst dur-klingende black metal-album, Sunbather.
P3s anmelder Jørgen Hegstad ga albumet en soleklar sekser og mente at det pustet varme og liv inn i en metalsjanger som forakter begge deler.
Nå på mandag kom nok et San Fransisco, Bay Area-band med en lignende erklæring av et album, Fallujah med The Flesh Prevails.
Så om du skal utfordre dine musikalske smaksløker kun én gang i år, la det bli deres henrivende andrealbum.
På tross av at The Flesh Prevails i utgangspunktet er et teknisk dødsmetal-album, beslaglegger det lytterens oppmerksomhet med en audiovisuell (LP-omslaget er rålekkert) omfavnelse så varm, euforisk og fengslende at jeg personlig ikke kan komme på å ha blitt så til de grader blendet av et metalalbum siden nevnte Sunbather.
Et album som forøvrig har langt mindre voldelige grunnsteiner enn Fallujahs siste.
Dødsmetal har helt siden starten - på midten av åttitallet - fremfor alt blitt assosiert med lavpannede og langhårede band som knuger ut brutale riff anført av groteske tekster om lemlestelse, innvoller og død - med et par usynlige appelsiner i håndflatene.
Slik er nok stort sett oppfattelsen av sjangeren fortsatt, selv om flere (relativt) store band har tøyd sjangeren mot for eksempel syttitalls-prog (Opeth), symfonisk metal (Fleshgod Apocalypse) og ikke minst miljøbevist groovemetal (Gojira) for å nevne noen.
Fellesnevneren for disse er at de bruker dødsmetalen primært som en katalysator for å tydeliggjøre deres særegne uttrykk - et av flere virkemidler Fallujah mestrer brilijant på The Flesh Prevails.
Åpningssporet "Starlit Path" setter premisset med tindrende gitartoner før resten av bandet kommer inn like voldsomt og høylytt som en rakettoppskytning i regi av NASA.
Likevel fôres sporet med såpass mange himmelblå gitarlinjer at låta - som underveis fyker av gårde i lysets hastighet - ikke mister all kommunikasjon med jordkloden.
Sjefsgitarist Scott Carstairs fargelegger faktisk hele albumet med soloer, melodiske drypp og atmosfæriske toner med referanser til alt fra fusion jazz (à la Meshuggas Fredrik Thordendal), klassisk hard rock og svevende postrock/postmetal.
Måten han sømløst tilegner skivas mest bestialske spor en fornemmelse av genuint håp, gir lytteren et ualminnelig overskudd til å ta inn over seg den nådeløse helheten - spesielt på tittelsporet, "Carved from Stone" og singelen "Sapphire".
Tospannet "Alone With You" og "Allure" byr også på pustepauser og benytter seg av vokalist Alex Hofmanns fascinasjon for ambient musikk.
Førstnevnte er også en av flere låter hvor elektropop-artisten Roniit låner bort sin hulderske stemmeprakt og fungerer som en effektiv kontrast til Alex' gutturale røst - noe som gjenspeiler seg i det nevnte omslaget.
"Allure" derimot lener seg kun på instrumentene og kunne godt ha vært en del av katalogen til internettfenomenet og den genierklærte Cloudkicker.
Lydbildet er krystallklart, men rikt nok til å gjengi både de tekniske detaljene og de voldsomme krumspringene som albumets kompakte 42 minutter er stappet med.
Ja visst er Fallujahs dødsmetal hardfør, men jeg tør påstå at bandet på trolsk vis løfter de stigmatiserte sjangerelementene til et høyere og mer solrikt sted - hvor hildringsfenomenet muligens er den beste sammenligningen jeg kan komme på - av de edruelige, vel og merke.
Derfor er det nærmest ironisk at jeg har blitt såpass trollbundet av et album hvis tekstunivers (og tittel) handler eksplisitt om at du selv har ansvar for komme deg ut av fengslende situasjoner og sinnstemninger.
Så før jeg lystrer Alex Hoffmanns befalinger om å ta kontroll over mitt eget kjød lar jeg meg fengsle av The Flesh Prevails en god stund til, for som Erik Bye sang det:
"I hildringstimen er det godt å seile".
| 1
|
002691
|
Diabolsk disiplin
Oslopunkerne i Okkultokrati beveger seg desto dypere inn i den mørke materien med album nummer tre.
Skjødesløse som Okkultokrati enn måtte låte, har humoren hatt for vane å henge tungt over estetikken deres.
Det er en av hovedårsakene til at albumdebuten No Light for Mass er blant de mest underholdende og unike punkplatene utgitt på bjerget det siste tiåret; tenk deg en alternativ virkelighet der en besatt Ian “Lemmy” Kilmister riffer taktfast over skog og mark og brer om seg av frykt ved å musisere i Gamle-Eriks tjeneste.
Selv om kvartetten trådte i hakket seigere og mindre karikert landskap med den Emil Nikolaisen-produserte oppfølgeren Snakereigns, var ikke utviklingen markant - fortsatt fantes det tonnevis med tumlerom for å parere blytunge låter med lettbeinte titler à la “We So Heavy”.
Med Night Jerks, deres tredje fullengder, har imidlertid store deler av det syrlige gliset blitt fjernet med rusten skalpell.
Resultatet er at Okkultokratis univers låter mer betent og bleiknebba enn noen gang.
Mye av grunnen ligger i at gitarist og låtskriver Pål Bredrup har slitt med en aggressiv muskelsykdom siden sist, og dermed eksperimentert med synthesizere som en avlastning.
Tydeligst avleiring har dette satt på det murrende mellomsporet “Zero Kulto”, en åpenbar hyllest til kultmusikeren Zero Kama.
En annen mulig årsak til at Okkultokrati regelrett har blitt et skumlere band kan ligge i at Milton von Krogh - som ellers lefler med narkoman garagerock i Pirate Love - nå fungerer som både andregitarist og medprodusent.
Med unntak av “Zero Kulto”s dunkle nesten-ambient, består riktignok albumets første halvdel av den frenetiske nekropunken som Okkultokrati briljerer med:
Både albumbeste “Dazeripper”, “Moon Daggers” og tittelkuttet er støyende thrashmetallflørter der Henning Wisth knurrer på typisk ypperlig vis om, blant annet, å være “in a Swedenborg kind of mood” - mildt sagt passende, ettersom plata er spilt inn i et misjonshus i den svenske ødemarka.
Oslobandet blir ikke helt humørløse med det aller første, altså.
Det er især de tre siste sporene - inkludert den foruroligende, langdryge sekstenminutteren “Cosmic Wynter” - som gjør Night Jerks til kvintettens minst umiddelbare men, ja, mest okkulte utgivelse så langt.
“Rose Crux” er monoton postpunk på sitt mest grøsseraktige, mens vokalisten raller rabiat over apokalyptisk, stakkato gitarjammer på “The Ladder (Punched Out)”.
Dette er ubarmhjertig og utmattende kost - og definitivt ikke egnet som lydspor til søndagsfrokosten, må vite - men likevel et bunnsolid sted å vende til om man vil tirre paranoiaen.
Black Hole Crew-kameratene i Haust maner frem det samme masochistiske ubehaget med deres seneste singel “Fall”.
Noe ved dens veldige vanvidd forteller meg at Hausts kommende fjerdeplate vil kunne overgå Night Jerks , uten at dét på noen måte hindrer Okkultokrati i å denge løs med sommerens mest manne- og kvinnevonde lydspor.
Du er herved advart...øh, anbefalt.
| 1
|
002692
|
Brusende bekjennelser
Rilo Kiley-frontkvinnens popteft og direkte, personlige tekster gjør hennes tredje soloalbum til høydepunktet i karrieren så langt.
I serien "oppskrytte band fra totusentallet", skal du ikke se bort fra at Los Angeles-bandet Rilo Kiley blir rangert relativt høyt.
Gjennom fire album ble de hausset opp gjennom kjente venner og samarbeidspartnere som Bright Eyes og Coldplay og halvkjendisstatusen til frontfigurene Blake Sennett og Jenny Lewis; glamorøse barnestjerner med hjerne og utseende.
Vel, til tross for en rekke flotte singler ("Portions For Foxes", "Breakin' Up", "Silver Lining" og "The Execution Of All Things"), har det uunngåelige bruddet mellom to store egoer ført begge ut i mer spennende musikalske farvann.
Sennetts The Elected har lenge vært et av verdens beste, ukjente alt-countryband (hør Sun, Sun, Sun (2006)) - og Jenny Lewis har levert et par gode soloalbum - med Watson Twins-samarbeidet Rabbit Fur Coat (2006) som høydepunkt.
Før The Voyager, som er karrierebeste for Lewis.
Sammen med ulike samarbeids/produksjonspartnere som Beck, Ryan Adams og Mike Viola har hun laget en glitrende softrockplate med mer enn ett nikk mot Adams' countryrock ca. Cold Roses.
Jenny Lewis - "Just One of the Guys"
I tillegg er "Just One Of The Guys" hennes beste singel til dags dato.
I Becks hender blir dette den desidert best produserte låta på albumet, og tekstmessig er Lewis helt på topp her, der hun brytes mellom familielivet og eget ego.
I det hele tatt er det mye personlig innoverskuelse her, med åpne brev til tidligere kjærester hun var utro mot, femme fatale-rollen - og den noe klamme "Late Bloomer", som er en slags halverotisk novelle om en jente som drar til Frankrike når hun er seksten, møter en eldre, selvsikker dame og hennes fyr, det blir noe forviklinger og noe trekantgreier mot slutten.
Hun rimer også "Boston" med "often" og "pansy" med "Nancy".
Heldigvis er melodien veldig fin - og den som er mest lik tidligere nevnte "Silver Lining", hennes største hit til nå.
Med alle sine samarbeidspartnere, og partner Johnathan Rice i tillegg, blir lydbildet rikt.
Stevie Nicks er et (noe forutsigbart) referansepunkt, det samme er de siste albumene til The Cardigans, og når albumet vrir seg fra den mykeste softrocken på "You Can't Outrun 'Em" til den mer muskuløse (og personlig favoritt) "Slippery Slopes" viser det styrken til Lewis' låtskriving - den passer i mange forskjellige innpakninger.
Der Rilo Kiley-albumene føltes presset inn i en popformel for å selge og hennes forrige soloalbum "Acid Tongue" ble for tøylesløs, finner "The Voyager" et naturlig hvilested midt mellom.
Låtene blir aldri kjedelige eller for oppskriftsmessige, og det skal hennes tekster ha:
På tross av et og annet nødrim hører man etter - og underholdes.
I tospann med en passe glamorøs og lekker produksjon og drøssevis av hooks blir dette en av sensommerens store utgivelser.
| 1
|
002694
|
Har funnet sin plass
Et modent Kråkesølv viser seg fra sin beste side på Øyas første dag.
Kråkesølv har vært et særegent og spennende band siden oppstarten i 2009, og med årets album Kråkesølv, deres fjerde i rekken, tok de det fortjente steget opp i eliten av norske band.
Albumet er proppet med låter som er like sterke som bølgetoppene de tidligere har vist - og også live skulle 2014 bli året der de sympatiske bodøværingene virkelig fikk vise hvilket potensial som bor i dem.
På Øya viser bandet seg som både tryggere og dyktigere enn tidligere.
Den enkle riggen med to gitarer, bass og trommer ser spinkel ut på festivalens største scene, men det er ikke annet enn befriende å se et band som ikke trenger mer enn det grunnleggende for å skape magiske øyeblikk.
Åpningslåta "Husk at livet går fort" sitter godt, men ikke noen eksplosjon.
Det må vi til andre låt i konserten for å få; "Stødig som en bauta", fra Alle Gode Ting (2012) er som skapt som liveformatet, og som de øvrige av settets låter som lener seg mot popen , blant andre"E du med mæ?" og "Det ressoner ikke i mæ", tar den euforisk grep om publikum.
Nettopp gleden er gjennomgående i konserten - både fra bandets og publikums side.
Selv om klokka ikke en gang er fire er det fullt av folk i bakken foran Amfiet.
Rytmeseksjonen har fått ny energi takket være stødige og hardtarbeidende Jørgen Smådal Larsen, og hele bandet er perfeksjonert samspilte - uten at det noensinne virker anstrengt.
Det er derimot svært imponerende å se et band der tre av fire medlemmer kan gjøre jobben som vokalist, og alle holder høyt nivå.
Det blir som en slags intern sangkonkurranse der alle kommer ut som vinnere.
Balansen mellom bassist/vokalist Petter Undstads utadvendte rockestjerne-utstråling og gitarist/vokalist Fredrik William Olsens mer seriøse vise-sensitivitet er også med på å gjøre Kråkesølv så unike.
Bandets særpregede gitarspill og dronete energi gjør også de roligere delene av Kråkesølv-katalogen blomstrer på festivalscenen.
"Nordavind mot varme kinn" og "Hoffnarr" kunne blitt en dupp midtveis i konserten, men etter rolige starter brer låtene seg utover med fyldige gitarvegger og suggererende kraft.
Når en kolikk-shoutout (Kristoffer Undstad dediserer "Minifom" til alle som har/kjenner barn med sykdommen) fungerer i konsertsammenheng har man gjort noe riktig.
Sånn er det:
Det siste året har Kråkesølv rett og slett modnet og funnet sin plass - og det er det en glede å overvære.
| 1
|
002695
|
Ildsjeler
Elegant og ofte blodfett av Long Beach-rockerne på Øya.
Stilig bluesrock, noen?
Ja, takk.
Rival Sons fra solrike California smeller i gang moroa på tidenes aller første Øyafestival på Tøyen.
Karene kan det med lekre, rifftunge låter, og de spiller et fett sett.
Vokalist Jay Buchanan og gjengen får retrorockeglade hjerter til å gløde.
Og det har jålebukkene gjort siden førstealbumet Before the Fire rett før tiårskiftet, og i år turnerer de med albumet Great Western Valkyrie, som ble kronet med terningkast fem av P3s anmelder.
Jada, de balanserer på et knivsegg mellom noe halvharry og fantastisk.
Det er ikke en enkel oppgave å være tilbakeskuende uten at man mister seg selv helt på veien.
Men pastisje eller ei - det viser seg at de har full kontroll på Amfiet når de kjører publikum opp med blodfete spor som blant annet "Electric Man" og "Tell Me Something" i løpet av de snaue tre kvarterene de er på scenen.
Det er selvfølgelig referansetungt med Rival Sons.
Det er nærliggende, selv om det har nesten blitt snakket i hjel, å tenke på Led Zeppelin når de sjelfullt skråler ut materialet anført av den meget habile frontmannen og vokalist Buchanan - som for øvrig har en kroppsmimikk som minner om godeste Robert Plant.
Han viser også at han behersker rolige kutt, sporet "Jordan" ble en finfin seanse og et fint avbrekk i et ellers hektisk sett.
De sparer to skikkelige godbiter helt til slutt:
Deres aller største hit, “Pressure and Time” jammes taktfast utover Amfiet, mens "Keep
On Swinging" får æren av å runde av ballet.
Rockefoten får kjørt seg, og glisene er brede etter endt show.
Proft opplegg, og ikke minst imponerende.
| 1
|
002696
|
Pregløst og parodisk
70-tallsfetisjisten Jonathan Wilson mister verdi i overgangen fra album- til liveformatet.
Joda, det låter forsåvidt fint, men amerikanske Jonathan Wilson kaller i stor grad fram "hørt det før"-følelsen når han inntar scenen med Øyas fjongeste navn onsdag.
Én ting er at det Pink Floyd- og Laurel Canyon-marinerte uttrykket låter svært datert.
Det er aldri noen tvil om hvilket tiår i musikkhistorien som er den batikksinglet-kledde mannens favoritt.
Det er selvsagt ikke noe problem i seg selv, og fjorårets album Fanfare er blant de senere års fineste album av de mange som trekker veksler på nettopp denne arven.
Men der utgivelsen utmerket seg på grunn av sin delikate produksjon og vakre låter, druknes disse kvalitetene av versjoneringen Wilson og hans band gir dem fra scenen.
Det fintfølende byttes ut med et mer humpete uttrykk, og selv om bandet aldri spiller dårlig, er det aldri så magisk at de evner å dra publikum inn i bobla der en fordel å være i når det bys på lange gitarsoloer, Hammond-orgel og jammete krumspring.
Selv om vokalharmoniene sitter bra, er det slitsomt når den døsige vokalen forsvinner sånn i lydbildet at det er vanskelig å oppfatte ordene som synges.
Noen lyspunkter finnes allikevel:
"Desert Raven" låter klart og besnærende, og den nesten ti minutter lange versjonen av Wilsons beste låt, snirklete "Dear Friend", er overbevisende.
Allikevel er det vanskelig å komme unna det nærmest parodiske som dominerer konserten.
Det er ofte behagelig, men aldri unikt eller spennende, å se Wilson og bandet jobbe seg gjennom konserten.
Liveversjonen av materialet er veldig gutteromsaktig - og enn så lenge er Jonathan Wilson best på plate.
| 0
|
002697
|
Regn med Fay
Fay Wildhagen lever opp til store Øya-forventninger.
21-årige Fay Wildhagen fra Bærum spilte seg denne uka inn på P3s A-liste med "We Are".
Den inderlige folkpopperlen har høstet varme lovord fra flere kanter, også utenfor landets grenser - og debutanten har vært et av undergrunnsnavnene det har vært knyttet mest spenning til i forkant av årets Øya.
Den lille teltscenen Biblioteket er fylt av folk når Wildhagen og hennes seks personer sterke band går på scenen.
Hovedpersonen selv er tydelig rørt over oppmøtet.
Hun sier hun var forberedt på å spille for "vakta og bartenderen", men viser fort at hun fortjener et langt større publikum.
Wildhagen har utvilsomt et stort låtskrivertalent.
Låtene hennes fenger uten å følge formler, går spennende omveier og nyter godt av spennende instrumentering og fine arrangement.
Dette gjelder også live.
Strykere og blåsere har en like naturlig plass som tung gitar og storslått perkusjon i uttrykket.
Musikken veksler mellom å være skjør og minimalistisk og voldsom og dramatisk.
Hovedpersonen selv viser seg som en solid gitarist og vokalist, med et imponerende spekter, og har en unik tilstedeværelse i det hun gjør på scenen.
Spillegleden og iveren er genuin, og det er ingen overraskelse når Wildhagen mot slutten av det kun drøyt tjue minutter lange, men overbevisende, settet utpeker dette "til det største som har skjedd meg".
Det utsagnet kan det fort ligge mer i enn hun egentlig mente - konserten er nemlig mer enn bra nok til at snøballen som allerede er i gang kommer til å øke farten ytterligere.
| 1
|
002699
|
Folkelige røvere
Clean Bandits folkelige klubb-uttrykk er ukomplisert.
Om det ble fest?
Joa.
Interessant?
Tja.
Nittitallet landet nettopp på Oslo øst.
Urbritiske Clean Bandits to første spor i Sirkus-teltet har en Ace of Base-aktighet, uten positivt fortegn.
Kveldens act er mer mot UK funky-grenen av det britiske klubb-treet.
Det er et veldig jovialt og dekorativt uttrykk.
Kvartetten har en fiolinist på laget, tross alt.
Men det er slående hvor spinkle produksjoner det er på kveldens to første spor.
Hvor spennende sangene faktisk er på scenen versus hodetelefonene er to vidt forskjellige ting.
Det er poppete, og et temmelig ukomplisert uttrykk (ikke nødvendigvis en dårlig ting), selv om Cambridge-bandet forsøker å ispe radiovennlige kutt med, ehm, klassisk elementer som fiolinen.
Ser vi bort i fra halvdøv rapsang av de to vokalistene (patwa-biten er jo underholdende), vil de så inderlig å være med å lage fest.
Det viser seg at det ikke er en altfor vanskelig oppgave siden de spiller for et temmelig feststemt publikum.
Clean Bandit-gjengen er übergemyttlige og lirer av seg sedvanlig britisk høflighet at halvparten kunne ha vært nok.
Men det får være, for det tar seg heldigvis opp.
"Dust Clears", "Heart On Fire", og ikke minst den gladlynte pianohouse-låten "Extraordinary" er på setlisten, og festivalgjengerne responderer.
Mens kollegaene i Disclosure forvalter 2 step/UK Garage på en herlig og arrogant måte, går det mer på iherdig arbeid og koselighet for Clean Bandit.
Egenskaper som må applauderes, for all del.
Ikke overraskende avslutter de showet med singelsmashen "Rather Be", og de oppmøtte får det de stiller opp for.
Men hvor interessant settet er, får være en annen sak.
| 0
|
002700
|
I ensom majestet
Queens of the Stone Age befester seg som sin generasjons muligens beste riffbaserte rockeband.
Hvis det fortsatt fantes tvil.
Blant konserter i hovedstaden de siste par årene, er det særlig én jeg skulle ønske jeg ikke hadde gått glipp av:
Da Queens of the Stone Age fremførte sin selvtitulerte debutplate i sin helhet.
Ikke bare demonstrerte Josh Homme & kompani med albumet at stonerrock kan være fengende som fanden, men det var også første kapittel i en ypperlig albumtrilogi som fortsatt står samlet som et enda viktigere poeng:
Riffbasert rock behøver ikke dreie seg rundt en uintelligent dyrkelse av maskulinitet, hvilket ofte virker vanskelig å komme unna i disse dager.
Da er det kanskje ikke så rart jeg finner null årsaker til å klage da deres Øya-sett åpner med upåklagelige tapninger av "Feel Good Hit of the Summer" og "The Lost Art of Keeping a Secret", to av høydepunktene fra Rated R - plate nummer to i dette albumløpet, der fanfavoritten Songs For the Deaf utgjør nummer tre.
Herfra opprettholdes et generelt skyhøyt nivå over den kommende halvannen timen.
Selv om platene til Ginger Elvis har blitt mindre jevne i årene siden den, er det likevel mye snop å hente derfra, som får vel fortjent tumlerom i Tøyenparken.
Kinetiske "Smooth Sailing" (...Like Clockwork) åpenbarer seg som en av deres morsomste låter siden "Little Sister" (Lullabies to Paralyze), også velsignet med en særs velspilt livetapning.
Dog langt fra noen publikumspleaser:
De mannevonde industrielementene i albumversjonen av "Sick, Sick, Sick" (Era Vulgaris) fremheves og transformerer en vanligvis anmassende låt om til en grøsserrocker - og et av konserthøydepunktene.
Generelt finnes det minimalt å flisespikke over ved Queens of the Stone Age kanongode Øya-sett, men noe skal man da få syte over.
Da bandet runder av til en voldsom versjon av "Song For the Dead", tråkker de likevel i den testosteronsfylte rockistsalaten med en unødvendig trommesolo fra Jon Theodore.
Men dette er kun én av ytterst få bagateller som hindrer Palm Desert-bandet i å føye seg til rekken av legendariske Øya-konserter (les: Pulp og Afghan Whigs), hvilket er noe de færreste band i samme segment kan skryte på seg.
Knallsterk femmer.
| 1
|
002701
|
Dette stillfarne kompani
The National overvinner skeptikerne ved å skrike om hjelp.
Hvis du skulle finne på å hevde at The National er et kjedelig band, så kommer jeg ikke til å gå til sak mot deg.
Dette er tross alt typen band som sverger til fattet ulming fremfor rastløs eksplosjon.
Dermed krever gjerne låtene deres tid og tålmodighet for å komme godt under huden - ikke ulikt typen på festen som studerer titlene i bokhylla fremfor å prate ivrig om arbeidsuka som nettopp har passert.
Sånn oppfører i hvert fall Brooklyn-bandet seg når de befinner seg i studio.
På en scene
- Amfiet på Øya, for å være spesifikk - faller det imidlertid naturlig for vokalist Matt Berninger å vrenge sjela på flere vis enn rent lyrisk.
Under "Abel", et av få kutt på settlista som ikke er plukket fra bandets to seneste fullengdere, sitter den gråsprengte frontmannen på huk og vræler inn i mikrofonen, mens de identiske tvillingene Aaron og Bryce Dessner øser for harde livet på sine respektive gitarer.
Kort tid senere befinner Berninger seg blant publikum, der han løfter en ansiktsmalt guttunge på skuldrene til strofen "I wish I didn't sleep so late/I used to be carried in the arms of cheerleaders".
Disse er to av konsertens største øyeblikk hva hjertevarmende, mellommenneskelige opplevelser angår - spesielt tatt i betraktning hvor mye eksistensiell angst The Nationals univers roterer rundt.
Rent musikalske høydarer?
Både “Blodbuzz Ohio” og “Fake Empire” er begge erkeeksempler på hva The National gjør best, der de manes frem av kvintettens usedvanlig begavede trommeslager Bryan Devendorf, før de kulminerer på storartet vis - i dette tilfellet med Berninger som eksemplarisk tilstedeværende bandleder.
Men - om du er grunnleggende skeptisk til de sørgmodige amerikanerne - skal jeg likevel gå med på én ting:
Selv om jeg trillet frem fem øyne til deres sjette fullengder fra fjoråret, understreker konsertens vektlegging på denne plata at Trouble Will Find Me ikke akkurat bugner av melodier som fortjener å føres inn i historiebøkene.
Ikke at er noen nevneverdig festbremst:
The Nationals oslovisitt handler primært om å uttrykke - og dele - følelsene som hviler bak produksjonene.
I så måte er dette en stor suksess.
| 1
|
002702
|
Kolossen Kolstø
Hanne Kolstø mestrer liveformatet til fulle, og kaller frem sterke følelser med sin skjøre og basstunge elektropop.
Hanne Kolstø bermerket seg først med Urørtbandet Thelma & Clyde i 2009 - og har vært på en stigende formkurve siden.
Hvert av de tre studioalbumene har vært bedre enn det forrige, og også live har den nå 33 år gamle artisten blitt stadig tryggere og mer spennende.
På Øyas åpningsdag spilte hun med det nye samarbeidsprosjektet Kolstø/Atlanter/Frøkedal; en konsert hvor ingen av bestanddelene kom fullstendig til sin rett.
Dagen etter endres dette når Hanne Kolstø og hennes dramatiske elektropop inntar teltscenen Sirkus.
Scenen er bygget nettopp med tanke på artister som henne; som er avhengig av mørke omgivelser for at lyd, lys og effekter skal komme til sin rett.
I samme øyeblikk som Kolstø begynner å synge trekkes publikum med nærmest magnetisk kraft mot scenen.
Den svartkledde artisten har en vanvittig sangstemme - hypnotisk, inntrengende og med et misunnelsesverdig spekter.
Med seg har hun et stort backingband bestående av bunnsolide medlemmer fra hardcorebandet Rumble In Rhodos, som jobber hardt og gir låtene det de trenger (og mer til) for å fungere live.
Selv om platene Kolstø har i sekken er bra, er det på scenen hun virkelig får vist hva hun er god for.
Den klare og sterke vokalen mot et tidvis voldsomt og basstung, tidvis skjørt, bakteppe er fantastisk - og under tittelkuttet fra fjorårets album Stillness and Panic låter det hele så fett at både gåsehud og tårer tvinger seg fram.
Det er lett å trekke paralleller mellom Hanne Kolstø, Farao, Aurora Aksnes og Emilie Nicolas.
De er alle svært gode vokalister som klarer å kombinere det oppslukende med det utforskende i musikken sin, og som alle trollbinder live.
Der de tre sistnevnte er helt i startfasen og alle har blitt mer eller mindre sensasjonserklærte, har Kolstø vært med lenge.
Hun har lagt stein på stein og står på en solid plattform - men føles først nå helt på plass i sitt eget uttrykk.
Særlig det relativt ferske band-samarbeidet har bidratt til å løfte uttrykket og gi det mer kraft.
Tryggheten sunnmøringen har på scenen er imponerende.
Hun er dramatisk og helt inne i det hun gjør , men aldri pretensiøs.
Derimot småprater hun med smittende jovialitet mellom låtene, danser og fremstår vanvittig kul, og er en sterk artist og bandleder med naturlig autoritet.
Når lyden plutselig skjærer seg midtveis går ikke det utover totalinntrykket - fordi hovedpersonen heller ikke ser ut til å la det påvirke.
Foruten nevnte "Stillness and Panic", er "Pretty Veil" med sin eksplosjon av lyd, lys og vokal som tøyes helt til bristepunktet et av de aller mest overveldende øyeblikkene under konserten.
Avslutningslåta "Carousel" fra Flashblack (2012) viser også hvilket avsindig potensiale som bor i Hanne Kolstø - og er grunn nok til at hun bør være på alles radar under planleggingen av fremtidig konsertgjengeri.
Slike artister vokser nemlig ikke på trær, og er det soleklare høydepunktet på Øya så langt.
| 1
|
002703
|
Sjarmerende showmann
Tung tungeskyts fra en ekte entertainer.
Han er i ekstremt god form, kjekkasen fra Grünerløkka.
Og før du spør - ja, det ble barisaction denne gangen også.
Kondisjonen til rapperen, som lenge har hatt et favorittstempel på seg siden han vaket opp fra undergrunnen som en purung, og ikke minst ambisiøs artist, er hårreisende imponerende.
Da man så Kaveh på scenen for et par år siden tenkte man ungdommelig pågangsmot.
I dag, på Øyas aller største scene, tenker man mer på en sjarmerende showmann med rapferdigheter som stadig blir forbedret.
At Kaveh kan lage show, det vet vi.
Det tok litt tid før publikummet våknet opp fra gårsdagens fest.
Men det løsnet veldig.
Sjarmtrollet med sixpacken kan det med tung tungeskyts, og da han fikk backing av kompisene på scenen - blant annet r&b-prinsen Arshad Maimouni - ble det god stemning, også blant de oppmøtte.
Flere nye låter var på setlisten, blant annet "Hakke10", en Timbaland-klingende sak med lekne orientalske elementer.
"Lønnslipp" med crooneren Maimouni, kuttet minner for øvrig mye om Cassies r&b-hit "Me & You", er også et nytt tilskudd inni mellom kjente spor som bangeren "Vill" og finfine "Nordmann".
Vi får også Kavehs spinnville vers hentet fra den norske remiksen av Timbuktu-sporet "Spring", så en tresporsmedley der Oslo blir hardt representert med Karpe Diems "Vestkantsvartinga", Jesse Jones' "Drabant" (her roper tjueåringen at han vil bli reinkarnert som Jesse Jones etter han dør - instant plusspoeng i margen), og Arifs Urørtfinalesmash "Gal".
Ikke overraskende av avsluttes opptredenen med singelen - og allerede en norske rapklassiker - "Snufs".
En ekte entertainer, folkens.
| 1
|
002704
|
En stor entertainer
Som liveartist har Janelle Monáe det som trengs for å jobbe seg opp i arena-eliten.
Da Janelle Monáe slapp sin første EP, Metropolis, i 2007 representerte hun noe nytt og unikt.
Blandingen av funk, jazz, pop og r&b rommet både futurisme og storband.
Det låt forfriskende - og den gode starten ble fulgt opp av det svært bra albumet The ArchAndroid i 2010 og sterke konserter på Øya i både 2008 og 2010.
Albumet The Electric Lady fra i fjor høst ble den første skuffelsen fra Kansas-artisten.
Det var ikke direkte dårlig; men lite nyskapende og i overkant dogmatisk.
Når hun nå treffer Øya på turné med materialet derfra vevd inn i det mye omtalte og svært stødige livekonseptet sitt, kommer det allikevel fort fram at hun fremdeles holder svært høyt nivå som liveartist.
Det er nettopp livebiten som er hennes sterkeste kort.
Og det er jo forsåvidt en sikker hest å sette pengene på i en musikkhverdag med synkende platesalg og større fokus på nettopp konserter.
Monáe har med seg ti dyktige musikere, som hele veien spiller upåklagelig og gir de detaljrike låtene nytt liv fra scenen.
Settet bygger seg opp fra en energisk start med "Givin' Em What They Love" og "Dance Apocalyptic" fra fjorårets album.
Selv om ikke låtene er de mest spennende, viser de en artist som gir alt og er i sitt rette element.
Erykah Badu-samarbeidet "Q.U.E.E.N" er tredje låt ut og gir oss en råere versjon av den lille stjernen.
Det er funky og fett, og både her og på etterfølgende "Electric Lady" legger Monáe ned rapvers som også holder mål - i tillegg til å danse, hoie og være høyt og lavt på scenen.
Midtpartiet i konserten blir derimot noe langdrygt.
Det smoothe og rolige Miguel-samarbeidet dras ut i det lengste, med utallige repetisjoner av refrenget, og coveren av James Browns "I Feel Good" er flink, men lite spennende.
Siste del av konserten er den utvilsomt beste.
Kataloghøydepunktet "Cold War" serveres i oppdatert med hardere trommer, høyere tempo og store doser eufori.
Etterhvert glir den sømløst over i "Tightrope", som gjøres i så bra versjon at det ikke gjør noe at Big Boi, som egentlig er samarbeidspartner på låta og skal stå på scenen med Outkast noen timer senere, uteblir.
Det eneste som trekker ned er et lengre vokalparti på slutten av låta - som riktignok viser hvor stort spekter den lille stjerne har - men som føles som unødvendig staffasje og veldig amerikansk.
Det er allerede mer enn tydelig at 28-åringen synger bra.
Nettopp alle staffasjen blir noen ganger for mye.
Den hyperaktive gitaristen Kellindo Parker tar innimellom alt for mye plass og virker svært karikert, og grepet med å få hele publikum til å sette seg på bakken under avslutningslåta "Come Alive" er også modent for utskiftning.
Allikevel er dette for flisespikkere å regne, for er det én ting Monáe viser under sin konsert på Øya, er det at hun er en velsignet liveartist og entertainer.
Lager hun noen flere sterke album og låter, er det ingenting i veien for at hun skal kunne nå like langt og kjøre store show på samme måte som Justin Timberlake, Beyoncé og de øvrige i arena-ligaen.
| 1
|
002705
|
Dvask fruktkurv
Blood Orange fumler i sin formidling av funken.
Ariel Rechtshaid og Devonté Hynes er kanskje ikke navn som umiddelbart får bjellene til å ringe, men likevel er de særs interessante krefter utenfor popmaskineriets episenter.
Rechtshaid har, blant mye annet, vært primus motor i skyggene av Haims og Vampire Weekends sterke plater av fjoråret - for ikke å glemme fantastiske "Climax" - mens Hynes funky pophjerte ligger smurt tykt utover Solange og Sky Ferreiras beste låter (les: "Losing You" og "Everything is Embarrassing").
Bortsett fra at de har samarbeidet ved flere anledninger, så har kompisparet Rechtshaid og Hynes begge utgangspunkt i indiekretser; Hynes først med punkbandet Test Icicles, siden folkrockprosjektet Lightspeed Champion, mens han nå fokuserer på sin forkjærlighet for lyden av Minnaepolis.
Hans andre og beste album som Blood Orange, Cupid Deluxe, er en lun og tidvis glimrende affære.
Samtidig illustrerer den at Hynes fortsatt har til gode å skrive en direkte briljant melodilinje.
Kanskje er nettopp dét en av årsakene at 28-åringen sliter med å holde i live interessen til det veldig oppmøtet på sin Øya-konsert.
Eventuelt ligger skylden i at det hele låter temmelig tamt - tross Hynes' sju hoder sterke backingband, inkludert en saksofonist med kledelig matroslue.
Blood Orange brenner tidlig to av sine sterkeste kutt - tropenattflørten "Chamakay" og yachtrockeren "You're Not Good Enough", sistnevnte i duett med kjæreste og Friends-frontkvinne Samantha Urbani.
Det er gode låter, men bassen surkler, gitarene hviner, og frontmannen fremstår kun passe engasjert.
Albumbeste "I Can Only Dissapoint U" - en houseflørtende tapning av britpopperne Mansuns original - er det nærmeste livebandet kommer i å leve opp til den amorøse funken Blood Orange-navnet bærer lovnader om.
Men selv her skurrer flere fakter, især Urbanis mildt sagt svake vokalprestasjon.
I det hele tatt gjør Dev Hynes en særdeles tafatt innsats i å formidle - og dele av - sin bugnende forkjærlighet for funken.
| 0
|
002707
|
Utklassing
Vi snakker om to veldig forskjellige rappere.
Og et veldig kult show.
Så sto de der.
Rapduoen som mangler sidestykke.
Et naturlig referansepunkt i amerikansk raphistorie.
André 3000 i sølvfarget parykk og kjeledress, Big Boi i meget misunnelsesverdig bekledning.
Foruten DJen, har sørstatsrapeksellensene med seg to korister og en bassist med iført Zorro-masker.
Så klart.
Og selvfølgelig starter de med massive "B.O.B".
Herlig.
Og det er så sykt funky.
Setlista, som består av kutt fra hele karrieren, sitter som et skudd.
Det ufiltrerte lydbildet, ispedd med funk- og soulbaserte produksjoner fra musikkkollektivet Dungeon Family har ingen holdbarhetsdato.
Det er også fett at de tar seg tiden til å spille spor fra den vilt gode låtkatalogen.
Suggererende, dype låter som hypnotiserer: ""ATLiens", "Elevators", "Spottieottiedopaliscious", "Players Ball", og listen fortsetter.
Big Boi og André 3000 har to temmelig forskjellige personligheter, men med nesten like gode rapferdigheter (holder en liten, personlig knapp på André).
Pitbullens energiske tilstedeværelse, mens puddelen svaier rundt og gjør halvobsøkne bevegelser med mikrofonen.
Men det er vel nettopp dette, dynamikken de to i mellom, som er så særegen.
Få andre rapduoer har klart å få til å fusjonere to forskjellige tanker såpass godt.
De utfyller hverandre:
Spor for klubben, spor for soverommet.
Nydelig.
De bryter opp settet for å spille opp solosporene.
Vi ser at Big Boi er rå til få med seg publikummet (sjølveste Sleepy Brown tar turen på scenen og blir en gjenganger utover konserten), mens André går på huk og crooner seg gjennom tresporssettet.
Som en slags kjærlighetsgud.
Etter old school-settet med blant annet "Players Ball", "Crumblin' Erb", får man "So Fresh, So Clean" og ikke minst UGK-samarbeidet med "International Players Anthem" - til vår store fornøyelse.
Vi må ikke glemme at duoen med resten av Dungeon Family skapte et vanvittig lydbilde som ikke er mulig gjenskape.
Dette er originalt.
Så får det være at André lekte litt deilig og var egen.
Et veldig kult show ble det.
Stank you smelly much for gåsehuden, Outkast.
| 1
|
002708
|
Fremtiden satt på vent
Det er ikke låtmaterialet det skorter på.
Det er Futures uinspirerte opptreden.
Vi vet at Future, mannen som høres ut som han gråter når han rapcrooner, har en stabel av fete låter.
Men å komme helt til Norge, for å loke rundt på scenen og være relativt uinteressert i å være artist, men heller å kaste ut enstavelsesord over egne kutt, holder ikke vann.
Det skal sies at Future kom inn i rapspillet som et frist, merkelig pust.
Auto-tune med innlevelse, neste plan-opplegg.
Vi hører det på hans nyeste album, masse gullåter som strekker seg fra slow jams til skikkelige hiphopbangere.
Et bra låtarsenal, men dette var uinspirerte greier.
Også er det så å si gjennomgående vokaltracking på hele konserten.
Ikke bra.
Det er mye mas om å "make some noise" fra DJen som ligner på en dårlig kopi av Gunplay, som for øvrig har høyere vokal enn hovedattraksjonen.
Døv type.
"It's live in here, man", forteller Future.
Og det er jo det.
Publikum koser seg, men det er jo ikke på grunn av at Future er så fet.
Han går jo strengt tatt rundt og loker.
Det går på det meget gode låtmaterialet.
"Tony Montana", "Turn on the Lights", "Move That Dope".
Repetativt og brutalt, varmt og mykt.
Så var det tid for "Bugatti", et av 2012s aller råeste raptracks.
Men den blir brutt av etter et halvt minutt.
Altså, det skorter ikke, som nevnt, på kule kutt.
Men spørsmålet om hvorfor Future ikke er mer sugen på å levere et anstendig show, får vi jo ikke helt svar på.
En parantes i årets ellers sterke Øya-line up.
| 0
|
002710
|
Engasjerende eksentriker
Neneh Cherry fengsler og fillerister i samarbeid med RocketNumberNine.
Det er vanskelig å fatte at Neneh Cherry fylte femti år i mars.
Med sine to siste album, som har rommet samarbeid med henholdsvis jazztrioen The Thing og Four Tets Kieran Hebden, har den modne artisten utforsket og flyttet sine egne musikalske rammer.
Resultatet har vært sterkt, og langt mer eksentrisk enn den funky r&b-en hun ble kjent for da hiten "Buffalo Stance" og albumet Raw Like Sushi så dagens lys i 1989.
Etter å ha holdt en lav profil i lengre tid har svensken de siste åra gjenoppfunnet seg selv.
I tillegg til de nevnte utgivelsen har hun stiftet bekjentskap med den progressive, britiske elektronikaduoen RocketNumberNine, som også er hennes selskap på Øya fredag kveld.
I løpet av drøyt tre kvarter spiller de seg gjennom store deler av materialet fra årets Blank Project.
Og det med stort hell.
Tittellåta åpner konserten på basstungt, progressivt vis, Neneh spytter infernalsk budskapet ut.
Hun viser en langt større tilstedeværelse i musikken enn hun gjorde på by:
Larm sammen med samme musikere for noen år siden, og sjarmerer og engasjerer publikum på ektefølt vis.
De to musikerne gir henne all backing hun trenger, og konserten beveger seg ustanselig fra det minimalistiske til det maksimalistiske.
I ett øyeblikk synger hovedpersonen silkemykt, i det neste bryter hun ut i utagernde dans.
Det er funky og det er seigt.
Mellom låtene snakker hun avslappet og fullt av kjærlighet til de fremmøtte i teltet.
Bassen kjennes i kroppen, lys og røyk bidrar til det fengslende og filleristende uttrykket.
Under "Out Of The Blue" er det naturlig å håpe at Robyn, som er samarbeidspartner på låta og som spiller på samme festival noen timer senere, skal dukke opp.
Det gjør hun ikke.
Heldigvis har Neneh så mye råskap i seg at låta ikke lider av den grunn.
Etter kun å ha spilt materiale fra sitt siste album avslutter Neneh Cherry og RocketNumberNine med en ny, oppdatert versjon av "Buffalo Stance".
Det beste av den gamle og den nye Neneh Cherry forenes - og dét er en kombo av de sjeldne.
| 1
|
002712
|
Øredøvende koloss
Pøh, litt av en lettelse:
Deafheaven klarer å overføre sin smellvakre sortmetall til scenen.
Skal man overvære sitt nye yndlingsband fremføre deres enestående andreplate i sin helhet, må man ta høyde for at skuffelsen kan bli stor.
Sunbather var vår musikkredaksjons soleklare favorittplate av fjoråret, og det med godt belegg:
Selv om L.A.-bandet Deafheaven ikke fant opp det å kombinere ekstremmetallens iskalde, vindskeive brodd med drømmepoppens melankolske melodier og postrockens storartede størrelser - se bare til franske Alcest eller australske Woods of Desolation, som har operert i dette feltet i flere år - har ennå ingen klart å forene disse motstridende personlighetene på mer harmonisk vis.
For kompromissløse black metal-fanatikerne låter nok dette som gravrobberi av mest blasfemiske art, men i mine liberale ører manifesterer Sunbather heller som en portåpner for dem som tidligere ikke har maktet å gripe rundt hvor begavede låtskrivere sjangerpionerer som Darkthrone, Immortal og Mayhem egentlig er.
Det tyter snørr, spytt og gørr ut av kroppsåpningene til frontfigur George Clarke - ikke ulikt hvordan forfatter David Toop beskriver narkomane sjamaner fra Amazonas i Ocean of Sound - hvorpå hans besatte hvining kanaliserer musikkens mørke hjerte, mens trommeslager Daniel Tracy og gitarist Kerry McCoy - stolt eier av metallsfærens raffeste rottehale - pumper febertemperert støy gjennom årene.
I så måte kommer konserthøydepunktet tidlig, da den fantastiske albumåpneren "Dream House" når sitt gåsehudfremkallende klimaks, der ondartet gitarøs røskes og rives til monumentale størrelser.
Riktignok er Deafheavens tilmålte festivaltime av den knappe trekvarterssorten, hvilket gjør det vanskelig å finne tid til albumets lengste og mektigste låter, "Vertigo" og "The Pecan Tree", som de har for vane å fremføre på sine turneer.
Tapningen av Sunbathers tittelspor er imidlertid upåklagelig, mens både nylåta "From the Kettle Unto the Coil" og Roads of Judah-kuttet "Unrequited" er bunnsolide trøster.
Likevel blir det naturlig å spørre seg selv:
Kunne dette ha eskalert fra ypperlige til skjellsettende høyder om det fantes tid og rom til hele deres mesterverk?
Kanskje.
Muligheten er i hvert fall motivasjon nok til å snarest invitere de sortkledde amerikanerne tilbake til Berget.
Du finner meg på første rad.
| 1
|
002715
|
Kosmisk klimaks
Röyksopp og Robyn med venner inviterer til fest i det ytre rom.
På sitt beste sprenger de terningskalaen.
Låtene "The Girl And The Robot" (2009) og "None Of Dem" (2010) var de første tegnene på hvor bra det kan låte når norske Röyksopp og svenske Robyn forener krefter.
Tidligere i år ble låtene fulgt opp av deres første felles album.
Do It Again byr både på radiovennlige adrenalinutbrudd og lange, eksperimentelle låter.
Samarbeidspartnerne er nylig hjemme fra vellykket USA-turné, og er ikke uventet spådd å bli et av høydepunktene på Øya.
Når de avslutter fredagens program er det med en tredelt konsert; Röyksopp starter (godt hjulpet av Susanne Sundfør), Robyn kjører et midtparti med sitt materiale, og til slutt får vi servert det de har skapt sammen.
Röyksopp viser seg allerede fra starten som mer utadvendte på scenen enn tidligere i karrieren.
De spiller tre låter ("The Drug", "Happy Up Here" og "Remind Me").
Svein Berge, den ene halvparten av duoen, står for vokal.
Det er ikke utelukkende vellykket - dels på grunn av at stemmen ikke holder hele veien, dels på grunn av at vokalen knapt er hørbar i lydmiksen - men det kler duoen å løfte blikket fra miksebordet og laptopen og bruke hele scenen.
Graden av utadvendthet er overraskende; det er mye prat og de jobber hardt for å kjøre opp stemninga.
Susanne Sundfør dukker snart opp.
Mye har skjedd også med hennes uttrykk - få ville forutsett kveldens opptreden da hun debuterte som artist.
Lydanlegget skaper trøbbel også for henne under "This Must Be It" og "What Else Is There", som har Karin Dreijer Anderssons vokal i originalversjon.
Etter en kort pause er hun derimot tilbake for fullt.
Sundfør og Röyksopp-samarbeidet "Running To The Sea" fra fjoråret blir konsertens første høydepunkt.
Latterlig bra vokal, kraftfull perkusjon og et mektig uttrykk sender bølger av ekstase over Amfiet.
Robyn åpner sitt sett med "Be Mine".
Det låter dramatisk og drøyt bra.
Den sterke låta fylles på nytt av følelser, og det er ikke tvil om hvem som er stjerna på scenen i kveld.
Når Robyn først har satt i gang, føles det vi så innledningsvis nærmest som oppvarming.
Svensken er i drøyt god form, beveger seg over hele scenen og kjører på med imponerede og utfordrende dansing.
Etter "Be Mine" glir hun over i en blanding av kosmisk jam og rave med "Love Is Free" og "Set Me Free" - to låter som sålangt kun eksisterer live.
Vi får futuristisk saksofonsolo fra Kjetil Møster, basslinjer som sender tankene til N.E.R.Ds "She Wants To Move" og store, langstrakte lydlandskaper.
"Indestructable" og "Call Your Girlfriend" fra Body Talk (2010) viser også hvilken absurd god frontfigur Robyn er.
I tillegg til å være høyt og lavt på scenen synger hun upåklagelig.
Når hun så drar på med milepælen "Dancing On My Own" viser hun hvilken posisjon hun innehar; publikum synger hele refrenget når både hovedpersonen og bandet plutselig bli stille.
"With Every Heartbeat" er en triumferende avslutning av delen med hennes materiale, og nivået stiger til uante høyder.
Den avsluttende delen åpnes av "Sayit".
Harde beats, lasere og videoinstallasjoner utgjør rammen.
Robyn ligger i en slags tvangstrøye på en benk foran på scenen, flankert av Röyksopp-gutta og bandet i glitrende masker.
Det er en absurd fremvisning hvor det norsk-svenske samarbeidet viser muskler.
Vi er vitne til noe stort.
Publikum mørbankes på den gode måten.
Lyden sliter igjen under følsomme "Every Little Thing", men herfra og ut er gjengen på scenen ustoppelig.
"The Girl And The Robot" fungerer fremdeles ypperlig, fem år etter den kom.
Selv om buktende "Monument" blir i overkant lang, er det fett å se det utenomjordiske soundet bre seg utover scenen.
Den glidende reisen inn i "Do It Again" er mesterlig.
Låta blir konsertens klimaks.
Konfetti spys ut, publikum er i ekstase og det er bare å fastslå at materialet fra et av årets beste album får en ny dimensjon live.
Etter at mørke og seige "None Of Dem" har gledet publikum som ekstranummer, takker den hardtarbeidende gjengen for seg på ektefølt vis.
Fra en god start har de jobbet seg opp på kosmisk nivå i løpet av to timer.
Aller viktigst er at de har satt en ny standard for hvor rått det kan bli når musikk laget bak laptopen bygges ut til liveformat - og lista ligger høyt før Todd Terje skal avslutte samme scene påfølgende dag.
| 1
|
002718
|
Musikalsk stilskifte søkes
Mapei må begynne å rappe igjen.
Det er der talentet hennes ligger.
Det starter bra for svensk-amerikaneren, som har vært et relativt hett navn etter hun slapp singelen "Don't Wait" på fjorårets oppløpsside, på Amfiet med kuttet "Second To None".
Sfærisk og beatbasert, 30-åringen har med seg en trommeslager, en dude på tangenter og bass, og to frenetiske dansere.
Selve hovedattraksjonen er kul, virker sympatisk og beviser at hun kan definitivt rappe.
Da er det synd at hun har skrinlagt talentet for å synge helt streit over middels interessante låter gjennom det snaue halvtimessettet.
Det blir litt gjennomskuelig når hun prøver seg på noe hun ikke helt behersker.
Og det er jo synd, fordi hun har det tekniske reportoaret - og ikke minst personligheten - til å være en anstendig rapartist.
Settets andre sang, "Change" med militærmarsjaktige trommer, funker for så vidt, og den hypede singelen "Don't Wait" er også en finfin affære.
Ser vi bort i fra rappartiene, er konsertens høydepunkt den digge nusoulballaden "As 1" når Mapei synger sammen med den ellers rotete trommeslageren.
Så kommer en rad med temmelig intetsigende låter:
Blanding av collegerap og radiorock, etterfulgt av middels pauseunderholdning av trommeslageren og fyren på tangenter.
På konsertens siste låt bygger det seg hissig opp til det som skal være et klimaks.
Men så synger Mapei falskt, og man tenker at noen beatmakere må kontakt med denne sjarmerende artisten og lede henne inn mot noe hun kan - rapping.
| 0
|
002719
|
Den store klassefesten
Bryan Ferry bringer elegansen til Øya.
"Jeg viste lineupen til pappa, og Bryan Ferry var den eneste han hadde hørt om".
Min kollegas ord er beskrivende: det er ett navn på Øyafestivalen som er veldig lite Øya.
Men så ble jo Bryan Ferry også booket først og fremst for å synge med kompisen Todd Terje på mjøndølens avslutningskonsert lørdag kveld.
Om ikke Øyas hipstrete kjernepublikum elsker Bryan Ferry i utgangspunktet, er sjansen stor for at banda de elsker er inspirert av han.
Mannen har jo tross alt vært en av pionéerene for synthbasert, velprodusert popmusikk.
Han har skrevet musikkhistorie både som kunstrocker i Roxy Music på 70- og 80-tallet og gjennom en lang solokarriere.
Selv om han går i sitt søttiende år, evner fortsatt Bryan Ferry å skue fremover.
Hans siste soloalbum var befriende lite gubbete, og låten han gjester på debutalbumet til den internasjonale oslodiskofavoritten Todd Terje er blant albumets høydepunkt.
Han er en mann med eleganse og klasse både i musikken og i stil.
På Øya stiller han i blomsterbrodert silkesmoking.
Se Øya-konserten med Bryan Ferry:
Ferry har skaffet festivalen en god del publikummere som nok ikke ville vært der i utgangspunktet, og dratt snittalderen på festivalens avslutningsdag opp.
Mest imponerende er dama med rullator som har stilt seg helt fremme ved scenekanten.
Gjennom 16 låter, hvor hovedvekten ligger på Roxy Music-katalogen, viser Ferry hva han har lært gjennom fem tiår som artist.
Insisterende "Re-make/Re-model" åpner konserten og viser en frontmann i storform - man kan naturlig nok høre på stemmen at han har blitt eldre, uten at dét er negativt.
Den særpregede knekken og ømheten i stemmen hans er inntakt.
Med seg har Ferry åtte musikere fra øverste hylle.
Det høres feilfritt og stort ut, og særlig trommis Cherisse Osei jobber hardt.
Hun bidrar til å holde trykket oppe og gir det elegante noe mer motstand og nerve.
"Stronger Through The Years", "More Than This", "Avalon", "Ladytron".
Er det én ting konserten viser, er det hvor velkjent materialet til Ferry faktisk er.
Både blodfans og de som ser ut som de har ramlet mer eller mindre tilfeldig innom later til å kjenne låtene.
Saksonfon-soloene, den funky bassen, åttitallsvibben og det det polerte uttrykket Ferry har perfeksjonert gjennom karrieren er jo også mer i tiden enn på lenge.
Det er love å like det gjennomproduserte og pompøse igjen - sist bevist av Pitchfork-yndling Mac DeMarco, som bar Elton John-skjorte under sin konsert tidligere samme dag.
Ofte balanserer Ferry og hans skolerte band på grensen til når det blir for glatt.
Som oftest er de på riktig side - noen ganger trår de over.
Ferry virker overskuddspreget og fornøyd gjennom den timelange konserten.
Innimellom føles det som de har dårlig tid - det er nærmest ingen prat mellom låtene, og noen av dem kjøres kjapt og i overkant mekanisk gjennom.
Kanskje ikke rart - mannen er vanligvis hovedattraksjon med lengre tid til rådighet.
Hele tanken på at han "varmer opp" for Todd Terje er jo absurd.
De to siste låtene er konsertens høydepunkt.
Roxy Musics "Editions Of You" er et fyrverkeri, og coveren av John Lennons "Jealous Guy" med store, åpne synthlandskaper er fantastisk.
De gamle er jo faktisk eldst, også på Øya.
| 1
|
002721
|
Todd Terjes forunderlige reise
Mjøndølingens øyaavslutning er klubbmusikkens svar på et gigantisk hoppeslott.
Vanvittig moro, med andre ord.
Smak på ordene:
Todd Terje er større enn Röyksopp.
Jeg er enig at det ikke er helt faktuelt, men det ligger noe i det, gjør det ikke?
Ta i hvert fall betraktning at det er ham og ikke dem som er tildelt æren med å avrunde det første av forhåpentligvis mange år med Øyafestivalen i praktfulle Tøyenparken.
Ikke minst er faktisk 33-åringen fra Mjøndalen i ferd med å gripe til seg posisjonen tromsøværingene hadde for drøye ti år siden, aka Nationens Største Exportvare, Avd.
"Elektronisk musikk".
Og dét med tilsynelatende kun ett dogme på husketavlen:
"Har du lyst har du lov."
Da er det nemlig helt innafor å krydre debutalbumet som prominent klubbmusiker med låttitler som "Alfonso Muskedunder" og "Leisure Suit Preben", et par jazz hands-vennlige ouvertures som parafraserer fjollete gameshows du ikke ante eksistere, eller en tolkning av en åttitallssviske der en aldrende Roxy Music-frontmann gjester.
Selv når det kommer til å fylle Øyafestivalen med både kjempecocktails og et knippe av hans favorittmusikere, er det ingen som kan sette ned foten for Todd Terje.
Ikke ulikt sine egne låtproduksjoner - som ofte er flust med deilige akkordprogresjoner - fremstår også Terje Olsens one off-storbandsproduksjon for scenen som den enkleste sak, til tross for at dette etter alt å dømme er iherdig innøvd.
Det krever tross alt sitt for å få konserten til å flyte som et sammenghengende dj-sett og samtidig oppnå at livemusikerne utelukkende tilfører musikken langt flere neonfargenyanser enn de fjerner.
Jeg tar en titt på klokka, og med ett har tre kvarter allerede passert - via både vestkystsk funk ("Preben Goes to Acapulco") og smørblid italodisco ("Delorean Dynamite") - mens Terje og hans glisende banditter beveger seg sømløst i takt med sollyset mot gradvis mer dansbare horisonter.
I likhet med It's Album Time, er det eneste hvileskjæret i festlighetene den flotte, men langt fra fantastiske balladen "Johnny & Mary" (som jeg mistenker er hovedårsaken til at Bryan Ferry er booket til årets festival), før supersnurrige "Alfonso Muskedunder" settes briljant til livs ved hjelp fra blant andre Jaga Jazzist-kaptein Lars Horntveth og storebror og Bigbang-trommis Olaf Olsen.
Da en folkemengde danser seg inn på Amfiscenen under avsluttende "Inspector Norse" iført samme lysende lenke som hovedkarakteren i mockumentaren med samme navn, blir det praktisk talt umulig å ikke kaste seg med i svansen og legge samtlige bekymringer på den mentale hylla.
Du lever bare én gang, tross alt.
| 1
|
002722
|
Konger av Tøyen
På særdeles uanstrengt vis trosser - og beseirer - King Midas værgudene.
Det klissvåte skydekket som henger over hovedstaden er dømt til å kun bli tyngre da King Midas åpner en av sine sjeldne liveopptredener med "A Ship Glides Through the Night", det foruroligende instrumentalssporet fra Rosso - som er blant de mektigste norske comebackplatene på flere år.
Med unntak av at Ando Woltmann, deres sexylubne søtnos av en sanger, som danser duvende iført en blodrød vindjakke, står flere av barndomskameratene fra Bjølsen kledd i de samme hvite sommerdressene som prydet omslaget til debutalbumet Scandinavia.
Særlig stivpyntede er King Midas altså ikke; dermed føles det rettferdig å rette skylden mot værgudene for at skuldrene sitter høyt - både blant band og publikum - under konsertens tre første låter.
Men mye virker imidlertid å løsne da Kjetil Møster, norsk musikkbransjes hussaksofonist, uthever Rossos film noir-estetikk med sin slibrige solo under "You Know My Name".
Påfølgende "City Sounds" skinner fortsatt en gyllen flekk det nasjonale poplåtkartet, mens Woltmann, via en ypperlig fremførelse av "The Jaguars", benytter anledningen til å servere et sarkatisk klask i kjakene på dem som har brukt den siste uka på å sutre over at landets beste musikkfestival har flyttet inn i nabolaget deres.
"Jeg pleide å bo i Herteg skules gate på Tøyen, og der jeg plaga naboene mine medhøy musikk.
Sånt som man gjør når man bor i byen - og nå er jeg tilbake for å plage dere igjen.
Beklager!"
Konserten når deretter nær-perfekte høyder i sin avsluttende tredjedel.
La meg herved gi deg tre gode grunner til dét:
1) Med "High on Dallas Freeway" skreller bandet bort det kjølige berlinske lydbildet til originalen, og gjenoppliver den med den funksvøpte glamrocken som de har lekt seg med siden albumdebuten.
2) "Neue Initiative" er så velspilt som man får King Midas, sirlig poengtert gjennom en fantastisk bidrag fra Møster.
3) Woltmann får med ett over seg Jarvis Cockers bekymringsløse spøkelse der han setter seg ned ved scenekanten og skriker kontrollert med til "Leaving Biarittz", bandets muligens mest disharmoniske nummer.
Frontmannen forklarer at dette blir deres siste konsert på en stund.
Bisarrt nok, kan det nesten virke, tatt i betraktning hvor uanstrengt bandet virker å forholde seg til både gråvær, dårlige klær og kompliserte låtær.
| 1
|
002727
|
Presisjonskunst
På Pstereo viser St. Vincent hvilken storhet som kan ligge i detaljene.
Da St. Vincent i siste øyeblikk tok London Grammars plass på Pstereo-plakaten føltes det litt som å plutselig få bytte ut nok en tomatsuppe-middag med en tur på Maaemo.
Det kurante, men dog så smakt/hørt det før-aktige meldte avbud til fordel for noe eksklusivt og overveldende.
Det pregløse ble byttet ut med noe med vanvittig mye egenart.
St.
Vincent er utvilsomt en av de mer interessante personlighetene innen pop anno 2014.
Den 32 år gamle multiinstrumentalisten har gjennom fem album beveget seg fra det varme og organiske til de hardere, sci-fi-inspirerte skyggedalene av populærmusikk.
Til tross for store sprang er det lett å høre at det er samme dame som står bak 2007-albumet Marry Me og årets St. Vincent.
Den tøyelige, transparente vokalen, og forkjærligheten for store arrangement har gitt den New York-bosatte artisten egenart.
Annie Clark, som hun egentlig heter, kombinerer lettfattelige melodilinjer med inspirasjon fra både støy- og kunstmusikk.
Låtene hennes minner ofte om urverk; de er intrikate og detaljerte, og du skjønner ikke helt hvordan hun får det til å funke.
Men dét gjør hun.
I løpet av femti minutter fredag kveld viser hun at hun har tatt kvantesprang siden sist hun sto på en norsk festivalscene.
Hun har åpenbart jobbet hardt med livebiten, med stort hell.
Konserten er en fremvisning i presisjon; alt ned til minste detalj er gjennomtenkt og perfeksjonert.
Allerede under åpningslåten "Rattlesnake", med tunge effekter på både vokal og gitar, viser hun seg som en artist med full kontroll og en bestemt, overbevisende scenepersonlighet.
Livebesetningen til St. Vincent er mer spartansk enn man skulle tro (og innimellom håpe) ut fra musikken.
Selv er hun en ekstremt begavet gitarist og vokalist, med seg har hun tre bandmedlemmer på trommer, synth og gitar/synth.
Det høres ikke tynt ut, men under kanonlåten "Digital Witness" er det naturlig å savne blåserne i låta.
Dét er imidlertid eneste gang St. Vincent fremkaller savn av noe slag.
Herfra og ut er konserten en oppvisning i råhet.
Detaljer som synkronisert, stakkato robot-dans (!), utagerende, tunge gitarsoloer og upåklagelig samspill musikerne mellom gjør konserten til en stor opplevelse.
Clark synger fotryllende vakkert over det rufsete lydbildet til "Cheerleader", spiller brutalt bra og headbanger til "Huey Newton" og skaper ekstatisk stemning med "Birth In Reverse" og den fantastiske linjen "What an ordinary day/take out the garbage, masturbate".
Hun er hele veien fullstendig inne i det hun gjør, og greier å gi det maskinelle uttrykket både varme og sjarm.
St.
Vincent viser både seg selv og Pstereo fra sin beste side fredag kveld.
Det skal mye til før noe annet på årets Pstereo-plakat makter å toppe dette.
| 1
|
002728
|
Bromstad meh
Shitrich tar seg unødvendige friheter da han vikarierer på hjemmebane.
Visstnok har Action Bronson fått et ordentlig illebefinnende, i den grad at han fant det mest fornuftig å avlyse sin Pstereo-konsert.
Likevel er det påfallende at festivalsjef Nils Heldal føler for å presisere at gourmetkokk-blitt-rapper absolutt ikke lider av noen "hiphop-sykdom".
Sjangeren sliter tross alt med dårlig arbeidsmoral, selv når man er ansvarsfull nok til å i det hele tatt dukke opp på scenen.
Jeg hadde gledet meg stort til å overvære New York-tjukkasen servere linjer om sin forkjærlighet for både mat, marihuana og madammer over soul-infiserte beats.
Trønderske Shitrich er imidlertid det klart beste andrevalget, tatt et betydelig tidspress i betraktning.
Tross i at kameratene i Yoguttene nylig velsignet universet med årets mest inspirerte rapalbum med D'sant 3D - og da er det nærmest så jeg hvisker ut samtlige landegrenser - så står fortsatt Shitrichs amfetaminmanifest Makka Nykinen som klassens nest beste.
Det er flere årsaker til dét enn det finnes plass i denne anmeldelsen - du kan alltids lese videre om hvorfor jeg elsker Shitrich her - men et vesentlig poeng er å ikke ta den lavpannede karakteren hans altfor seriøst, selv når han tar for seg tenåringsjenter som betaler for makka in natura.
Jeg neglisjerer imidlertid ikke Shitrich som et konsertkonsept.
Og her er jeg skråsikker på at Bromstad-baronen kan bedre.
Vikarjobben åpner riktignok svært lovende med "Introducing Drskkrgtta"; Shitrich er iført gulfarget balaklava og i et sedvanlig aggressivt lynne, kun slått hva breialskap angår av sidekicket Ben Baller.
Dessverre tar det ikke lang tid før sprekker i settet åpenbarer seg - og ut tyter symptomer på den typiske hiphopsjuka.
Det er etter en forkortet tapning av ypperlige "Sivil" at grepet begynner å glippe:
Først i form av at Ben Baller får tumlerom til å presentere to av sine egne, og til sammenligning uinteressante låter, inkludert "B.A.L.L.E.R." - deretter gjennom solide, men stadig snauere liveversjoner av Makka Nykinen-kutt.
Mest unødvendig oppleves pausen etter kun en drøy halvtime, da DJen må h0lde fortet alene til instrumentalen "Kakk opp, bitch".
Både kort varsel og et sårt savnet Kvamkollektivet - produsenttrioen som vanligvis styrer spakene - er formildende fakter, riktignok.
Regelens unntak kommer med avslutningen, da Shitrich returnerer til scenen i et bluss av fyr og flammer under "Døgn går som halvtim".
"Dokker e fra Trondheim, dokker e smart," hevder sidekicket tidligere i løpet.
Selvsagt stemmer det like mye for trøndere som for resten av landets befolkning - derfor holder det ikke å håpe på hjemmeseier med kun halve hjertet som innsats.
| 0
|
002730
|
Landkjenning
The Fjords cinematiske elektronika blir en vakker og basstung opplevelse på hjemmebane i Trondheim.
Petter Vågan skjuler seg bak et av de mest interessante, lokale navna på årets Pstereo-plakat.
Som The Fjords har han gitt ut EPen All In og den helt ferske låta "Almost Real"; utforskende, elektroniske poplåter med fengslende kvaliteter.
Live har Vågan med seg ytterligere tre musikere på scenen.
Selv står 30-åringen for gitar og vokal, med seg har han besetning på bass, trommer og synth.
"All In" åpner ved at Vågan spiller med bue på gitaren.
Deretter kobler trommer og elektronikk seg på, og det blir fort klart at den filmatiske elektronikaen fungerer strålende også live med fullt band.
Særlig trommis Kim Christer Hylland gir låtene noe ekstra fra scenen, særlig gjennom den utagerende, postrock-aktige avslutning på låtene "Capgras Delusion" og "Silhouettes".
Låtene til The Fjords er som en reise gjennom storslåtte landskap og storfullt hav.
Det er basstungt og dirrende vakkert.
Vågans dype vokal er trygg og desperat på samme tid og gir låtene nerve.
Jeff Buckley blir ofte nevnt som referanse, men musikken har også fellestrekk med så forskjellige navn som Madrugada, Sigur Rós, Hanne Kolstø og, tidvis, Tom Waits.
Til tross for noen lydmessige utfordringer og det faktum at den nye singelen "Almost Real" ikke kommer til sin rett live; The Fjords' tre kvarter lange sett holder imponerende høy kvalitet med tanke på at de ennå ikke har utgitt noe album, og har begrensede mengder materiale.
"Holy Water", deres klart beste låt, blir høydepunktet også live, sammen med avslutningen "Silhouttes", som kulminerer i en fyldig, euforifremkallende utblåsning.
Det noe platte bandnavnet til tross; det er ingen tvil om at The Fjords fortjener oppmerksomhet også utenfor hjembyen.
Musikken er som skapt for årstida som ligger foran oss - og det kan komme til å skje store ting med bandet innen neste festivalsommer.
| 1
|
002731
|
Tre bortkastede kvarter
Mø krasjlander på Pstereo - milevis unna festen hun potensielt kunne skapt.
Med Sporty Spice, Mel C, fra Spice Girls som forbilde og bakgrunn i punkband var det ikke åpenbart at danske Karen Marie Ørsted skulle bestemme seg for å vie sin fulle oppmerksomhet til dansbar, nonchalant elektropop.
Med årets No Mythologies To Follow viser 26-åringen imidlertid at dét var en god idé.
Heftig bruk av repetitive trommemaskiner og hypnotiske rytmer, samt tung inspirasjon (og litt direkte hjelp) fra Diplo, gir musikken et klubbete preg som står fint mot de lette popmelodiene.
Det skinner gjennom i låtene at Mø er full av attitude - og musikken kunne potensielt fungert svært bra live på Pstereos lille scene Basstionen etter mørkets frembrudd.
Allikevel faller dansken brutalt gjennom lørdag kveld.
Introen til den fine singelen "Maiden" åpner konserten.
Lovende, helt til låta kommer i gang.
Mø har med seg et tremannsband, hvilket også kunne blitt bra.
Perkusjonen gir riktignok litt mer "trøkk", men ellers tilfører de ikke noe av verdi.
Gitaristen humper harry og enerverende gjennom setlisten, og bidrar ikke til annet enn irritasjon.
Mø selv headbanger, danser og beveger seg ustanselig og tvangsmessig rundt.
Scenen bak henne er tungt lyssatt, vi ser sjelden ansiktet hennes.
Når vokalen i tillegg høres nøyaktig lik ut som på plate er det vanskelig å tro at hun synger mer enn noen få strofer live.
"Walk This Way" blir et kurant unntak fra den ellers intetsigende helheten.
Mø får lys i fjeset, ser og høres ut til å synge live og trapper opp kontakten med det festsugne publikumet.
Påfølgende "Glass" fungerer også, men kun fordi det er en sterk låt - den kunne like godt vært spilt av via din favoritt-strømmetjeneste på anlegget.
Mellom låtene hoier hun ustoppelig "Trondhjem, come on" og liknende strofer på engelsk - hvilket også er snodig, all den tid de skandinaviske språkene ikke er så forskjellige.
Mø blir aldri mer enn en slitsom party-hisser i front av en Rock Band-spillende guttegjeng denne kvelden.
Det er uinspirert, masete og skuffende - og milevis unna den festen hun potensialt kunne skapt.
Det sier jo sitt når konsertens mest betegnende øyeblikk er når Mø "synger" låta "Waste Of Time".
Dette er tre kvarter av livet vi aldri får tilbake.
| 0
|
002732
|
Fillerfranser
Lite ante jeg at danserock kunne være så fordømt kjedelig.
Det kan umulig være bare-bare å ende opp som et singelorientert band.
Tross hvor fengende og forfriskende kioskvelteren "Take Me Out" - hentet fra den meget inspirerte debuten Franz Ferdinand - kan ha vært i 2005, virker det som om skottene har forsøkt og feilet i å toppe seg selv siden - nærmest hvert bidige forsøk på å skrive glupere danserockslagere har resultert i låter som kun er det stikk motsatte.
Hvilket er hovedårsaken til at jeg ikke har klart å finne nok timer i døgnet til å gi fjorårets håpløst titulerte Right Thoughts, Right Words, Right Actions en real sjanse, og kveldens konsert på Marinen i Trondheim har utelukkende gjort meg mer sikker i min sak.
Riktignok er selve fremførelsen av Franz Ferdinands backkatalog solid - med unntak av en lutfattig synthesizer og en meningsløs trommesolo for fire mann - men sjelden er grunnleggende dansevennlige toner såpass uinteressante å skulle svinge seg til.
For rockistene er kanskje anledningen en glimrende unnskyldning til å bevege på mer enn bare nakken, men kom an:
Hvor mange pregløse melodier er det mulig å ikle mer eller mindre identiske bassganger?
Strukket over en drøy konserttime rekker faktisk mange av deres låter å krympe i verdi - fra det intetsigende til det irriterende.
Selv nevnte suksessingel, med sine sirlige vendinger, er kun en middels interessant trøst da den dukker opp to tredjedeler inn, mens avsluttende "This Fire" fremstår temmelig tømt for kreativ livsgnist ni år senere, tross i at kvartetten pøser løs på sine respektive instrumenter.
Minutter tidligere messer frontmann Alex Kapranos at:
"Good bye, lovers and friends," som om han fant "aproposlåt for konserter" i bunnen av bunken med deres halvdårlige idéer.
I kveld tenner jeg dermed to imaginære lys:
Ett skal våke over sjangermesterne i LCD Soundsystems minne, det andre skal få skinne for danserockens dunkle fremtid - kanskje en dag vil den igjen ha noe interessant å melde.
| 0
|
002734
|
Retur til refrengene
Kanadiernes bekymringsløse feiring av tilværelsen er deres beste album på over ti år.
Forventningene skrus opp når hovedlåtskriver AC Newman før slippet av Brill Bruisers sier at dette skal være deres "celebration record", for er det noe man har savnet i den kanadiske supergruppens diskografi de siste årene er det en følelse av fest og feiring.
Dette er en trend de startet i det små på Twin Cinema, og som i stor grad preget deres to siste utgivelser, Challengers (2007) og Together (2010):
Mye innoverskuelse, lite skåling.
På mange måter oppfyller Newman kravene på bandets sjette album, som er fylt av gigantiske refreng, flerstemt koring og glade gitarer. http://www.youtube.com/watch?v=EhhtSXk1c70
I motsetning til mange av de andre av aktørene i dette konglomeratet, er Newman best når han lager låter innenfor dette kollektivet.
Dan Bejar stråler i sitt hovedband Destroyer, men lager de aller verste og dølleste låtene i NP-katalogen.
Neko Case er en vill soloartist og bare en hyggelig (dog viktig) gjestestemme her, mens AC Newmans solokarriere gjennom to album føles som bare nølende forsøk på å unngå å skrive den musikken han er best på:
Gnistrende powerpop med refreng som sikter mot skyene.
Således skal man ikke mange sekunder uti tittel- og åpningslåta "Brill Bruisers" før man hører at han er tilbake med et vers som til og med forbigår Twin Cinema-høydepunkt "Use It" i pompøs prakt.
Slik sett er referansen til Brill Building innenfor:
Dette er i større grad enn på lenge et rent popalbum uten for mange sideoppdrag.
Til og med Bejars bidrag holder seg innenfor formelen, til tross for hans konstante trasstrang - andresingel "War On The East Coast" er hans mest catchy låt i banddiskografien siden "To Wild Homes" - en glamrocklåt med hylende gitarer og hans sedvanlige vokalrasp. http://www.youtube.com/watch?v=WMcumbSMY_8
En av styrkene til Brill Bruisers er at tempoet holdes oppe gjennom nesten hele albumet.
Dette er ikke et band som har godt av å gå i seg selv - det kan de bruke solokarrierene til - og det er akkurat derfor denne kjemien mellom såpass forskjellige egoer fungerte til å begynne med.
"Backstairs", der Newman, Calder og Case synger sammen er et høydepunkt, det samme er "Champions Of Red Wine", "Dancehall Domine" (beste singelkandidat siden "All For Swinging You Around") og avslutningen "You Tell Me Where".
Noe mer overraskende er hvor godt det fungerer når de roer seg ned; "Hi-Rise" og "Wide Eyes" er søndagsmusikk som dratt ut av James Mercer på Wincing The Night Away - til og med Bejars "Spydir" er innenfor.
Ellers er dette lett det best produserte albumet deres, mest på godt - de klukkende synthene, bruken av vocoder i "Backstairs" og de mange tromme- og sanglagene høres dyre ut.
Noe av, ehem, indiesjarmen er dermed visket ut, men dette har alltid vært et band hvis refrenger nyter av ferniss og skamløshet.
Brill Bruisers er en lykkeberuset formretur fra en gruppe eksentrikere som igjen har skjønt at det bør være fest hver gang de møtes.
| 1
|
002736
|
Veni, vidi, Avicii
Bass, fistpumping og allsangvennlig.
Avicii gjorde jobben på Findings.
Superstjerne-produsenten slash DJen Avicii fra Sverige er en av verdens best betalte plateryttere.
At en nyetablert festival som Findings får huket inn mannen, som har henrykt EDM-kåte lyttere verden over med dansbare schlägere via 24-åringens eneste album True, er jo utvilsomt et utropstegn på årets Findings-plakat.
Et godt eksempel på populariteten til Tim Bergling, som klubbkongen egentlig heter, er antall Youtube-visninger på singelen "Wake Me Up": underkant av en halv milliard (!) ganger er sporet klikket på.
Bemerkelsesverdig.
Og det sistnevnte gjelder for så vidt også stemningen i kveld når Avicii skal runde av festivalen.
Hør Avicii - "Addicted To You":
Avicii har spilt seg inn folkets hjerter med countrylefling og popsensible melodier i krysningspunktet mellom radiovennlig progga house, elektronisk dansemusikk, og sofistikert råne-kontentum.
Og publikum elsker det de ser og hører når mørket legger seg over den ærverdige stadionen i løpet av settet som varer i halvannen time.
Det er et langt mer scenisk show enn det ble med Kygo tidligere på kvelden.
Et vanvittig påkostet scenerigg - hissige LED-vegger, pyro, litervis med konfetti er blant ingrediensene - som rammelegger hitlåtene:
"Addicted To You", "Wake Me Up", "Levels", "Hey Brother".
Trivelige synthdrag, pianohouse-inspirerte partier, allsangvennlige refrenger, og alle bare venter på at bassen skal droppes.
Og det gjør den.
Ofte.
Dette er fistpumping på ekte.
| 1
|
002737
|
Tapets gevinst
Cymbals Eat Guitars' konseptalbum om tap er et svulstig, komplekst og overraskende lettfordøyd stykke rock med formidable kvaliteter.
Mange av de aller beste alternative rockalbumene de siste årene har hatt sterke bånd tilbake til nittitallet.
Cloud Nothings' Attack On Memory, The Hoteliers Home, Like Noplace Is There, Titus Andronicus' The Monitor, Japandroids' Celebration Rock.
Felles for disse har også vært at de har sett med nye øyne på et uttrykk som har syntes avleggs, utspilt eller uviktig - det være seg gammel-emoen, pretensiøs New Jersey-rock eller sårbare konseptalbum.
LOSE er Cymbals Eat Guitars' tredje, og det tar på mange måter til seg litt av alt dette og nøster det sammen til et 2014-høydepunkt som det har tatt vokalist Joseph d'Agostino to (veldig gode) album å kanalisere og ti års sorg å formulere.
Der 25-åringens foregående Why There Are Mountains og Lenses Alien begge var herlig komplekse og ordkløvende, har han denne gang vrengt innsiden ut og står igjen som en låtskriver og vokalist med rene ord for pengene og melodier så åpne, vakre og umiddelbare at jeg vanskelig kan se én utgivelse i sitt slag som kan toppe innsatsen i år. https://www.youtube.com/watch?v=4lftu-d4480
Et konseptalbum om tap og død er ikke spesielt originalt, men så er heller ikke d'Agostino en ordinær tekstforfatter hverken når han tar for seg tapet av en venn eller dyremishandling.
Tangeringspunktene til The Wrens' The Meadowlands er mange, ikke bare på grunn av skildringen av New Jersey, men også den sardoniske måten han takler sine tema på, fra åpningslåten "Jackson" der han skildrer en ungdomstur til fornøyelsesparken Six Flags med sin venn som tok livet sitt, til hvordan han skildrer den noe snodige historien om en skoleelev som brøt seg inn i en dyrepark og drepte strutser.
"Beneath his Carhartt coat/And his John Deere hat/His stoned blue eyes/Snowed in on vicodin/His comeuppance came for the things he did".
Allikevel er dette først og fremst et album som feirer taklingen av sorg, og melodiene her er til å bli veldig glad av, fra de umiddelbare treminutterne som vanvittige "Warning" (se over) til "Lifenet" og ikke minst enorme "Chambers", til man lar seg omfavne av tromme-og-synth-øset i "Laramie", blåsepartiet i "Jackson" eller Nirvana-gnistringen "Place Names".
Er man glad i det utvidede rockbegrepet er dette usedvanlig gavmilde tre kvarter.
Verdt å merke seg er det også at albumet er produsert av femtifemåringen John Agnello, og man hører ekko av produksjonen til noen av de gamle Dinosaur Jr-platene og Thurston Moores Trees Outside The Academy (spesielt "Child Bride"), som også knytter Cymbals Eat Guitars enda tettere sammen med nittitallets mastodonter.
Derimot tar du feil dersom du ser på dette som et prosjekt som snylter på gammel storhet og etter hvert forslitte inspirasjonskilder - LOSE lever til de grader sitt eget liv parallelt med sine tredve år eldre likemenn, og den gjennomtrengende kreative fortellergleden gjør at kvartetten nå har levert et nært plettfritt bidrag til indierock-kanonen.
Velkommen inn i varmen.
| 1
|
002739
|
Helstøpt og heftig
Blind as Night er en mørkere og mer dramatisk plate enn debuten.
Team
Me har fått Radioresepsjonen til å koke over på grunn av en eviglang låttittel, høstet internasjonal oppmerksomhet, og for debuten vant de Spellemannpris for beste pop.
Bandet, som opprinnelig var Marius Drogsås Hagens soloprosjekt, slipper nå sin andre plate.
En sammenligning med den lekne debuten To The Treetops! er naturlig – ikke minst fordi begge platene begynner med en sykkeltur ("Riding my Bicycle").
To The Treetops! var en overskuddsbombe av barnlig glede, og var et velkomment innslag av naivisme i den norske pophverdagen.
Mange av oss lot oss euforisk løfte opp til tretoppene.
Blind as Night overrasker ved å være mørkere, allerede fra første sekund.
Store arrangementer og truende toner gjør det hele mer dramatisk.
Til tider er plata nesten symfonisk, med innslag av strykere.
På samme måte som debuten tar andreplata oss med inn i et eventyrrike – en slags Peter Pan-virkelighet der den kreative kraften hentes fra fantasi og barneenergi.
Blind as Night er en mer utpreget bandplate, der Team Me-sounden blir dyrket, med intens instrumentering og massiv koring.
Et barnekor hjelper faktisk også til hele veien.
Live har vi sett Team Me stå som samlet band, der nesten alle i bandet deltar i koret.
Det er fristende å antyde at plata er en studiotilnærming til slik bandet fremstår live.
Det visuelle rundt Team
Me har hele veien bygget opp under bandets profil, både i forbindelse med platecover og live-opptredener.
Ansiktsmaling, ballonger og indianerfjær har forsterket det barnlige uttrykket, og coverarten har kretset rundt en særegen fantasivirkelighet.
På coverbildet til Blind as Night, laget av bandmedlem Simen Sandbæk Skari, lusker det litt av hvert av skumle skapninger i mørket rundt en leirplass.
Nylig slapp også bandet en musikkvideo til tittelsporet, som er en slags nordic noir-variant der bandmedlemmene vandrer ut av tjern og gjennom skogen, alt skrudd baklengs.
Energien og kraften til Team
Me dominerer Blind as Night, med maksimalistiske arrangementer og aaa-koring.
Det barnlige og smånostalgiske trer frem her og der i form av for eksempel nintendoaktige synthtemaer og spilledåselyder.
Albumet er på ingen måter kun mørk, og en låt som "The All Time High" har en optimistisk allsangkvalitet over seg som minner om debutplata.
Kanskje er det sånn at wow-faktoren ble litt brukt opp på debuten, og at det dermed er vanskelig å bli akkurat like henrykt og i nesegrus beundring over denne.
Eller kanskje låtmaterialet var akkurat hakket vassere sist gang.
Uansett er bandets profil og sound særegent og helstøpt, og de har levert en temmelig heftig plate.
| 1
|
002740
|
Halvfull hyre
Matt Sharps The Rentals sliter med å holde seg flytende, selv hjulpet av gode venner og gamle bedrifter.
Return Of The Rentals, Matt Sharps første soloslipp, kom ut da Weezer var på høyden.
Midt mellom The Blue Album og Pinkerton, og jo mer jeg hører på det albumet, jo mer slår det meg hvor viktig drahjelpen fra det daværende moderbandet var for bassisten.
Strenge mooglyder og sterile refreng førte an et album hvis låtmateriale var mer eller mindre baserte på Rivers Cuomos b-side "I Just Threw Out The Love Of My Dreams".
Til og med daværende godlåter som "Friends Of P", "Waiting" og "Please Let That Be You" har svært lite hørbarhet i seg i 2014, og The Rentals' andrealbum Seven More Minutes er det best for alle å se bort fra.
Allikevel hadde jeg forhåpninger til Lost In Alphaville, det første på femten år.
Mest av alt fordi han har med seg et stjernelag:
Holly Laessig og Jess Wolfe som sang på min absolutte favorittlåt av fjoråret, San Fermins "Sonsick", Pat Carney fra The Black Keys og Ryen Slegr fra det flinkeste Weezer-plagiatbandet:
Ozma.
I tillegg hadde de sluppet et par temmelig gode singler, i all særdeleshet "1000 Reasons", som er det beste jeg har hørt fra bandet noensinne. http://www.youtube.com/watch?v=JpAhmT8wxNk
Imidlertid er det ikke mye som har forandret seg i låtskrivingen disse årene.
Matt Sharps låtskriving tilhører fortsatt midten av nittitallet, noe som betyr enkle melodier, refreng med fuzz og simpel oppbygning.
Normalt sett en formel jeg elsker, men her blir det rett og slett for lettvint.
"Let's return to a place that
we used to know/an irrational place that we used to go", "Once I had a friend, a short-term friend, but now she's gone" og lignende greier leveres innen samme, nevnte formel.
Det blir svært lite givende, og egentlig sjokkerende at ikke Sharp har mer å synge om etter alle disse årene.
På sitt beste, det vil si der Laessig og Wolfe er langt frem i lydbildet, er de som et The Wannadies på det undervurderte, Ric Ocasek-produserte Yeah.
Spesielt "Irrational Things" og "Thought Of Sound" går i Pär Wikstens fotspor.
Intet galt i dét, men Matt Sharp er en svært uengasjerende vokalist, og da kan intet synthsveip i verden redde ham.
Da ender man opp med låter som den irriterende "Damaris", Bon Jovi-duftende "Song Of Remembering" og spesielt "Stardust", som leder an i feltet av låter som sender Lost In Alphaville ned i mediokriteten.
I et år der noen av de beste rockalbumene er de som inkarnerer nittitallet (The Hotelier og i særdeleshet Cymbals Eat Guitars) eller uventet sterke tilbakekomster (Braid) er det bemerkelsesverdig at et band som på papiret har fornyet seg såpass mye høres så lite spennende ut.
Man skal ikke se bort fra at mye av sjarmen har gått tapt i å gjenskape egen storhetsperiode, her ser jeg samtidig på deg, Rivers, men til tross for sterke, aktuelle samarbeidspartnere går Sharp seg vill i gammel grums og lite engasjement.
| 0
|
002742
|
Dommedagen derpå
Norgesaktuelle Yob slår et blytungt og tidvis blendende vakkert slag for femtenminuttersmelodien.
Det som gjør karikaturen “The Anatomy of Metal” - signert det parodiske power metal-bandet Outlaws of Ravenhurst - spesielt morsom, er ikke at den beskriver tematikk og vokalteknikk som “cookie monster” (death metal) eller “shrieking, church burning, murder” (black metal), men hvordan denne anatomiske kartleggingen av ulike subsjangre gjør narr av normene som følger dem.
Kanskje med unntak av hardcoreguruene, virker få å insistere like hardt på de fundamentalistiske formlene som metallfolket.
Lytt til Clearing the Path to Ascend:
Wimp |
Spotify
Du kan jo ta deg en titt (og et knis) på egen hånd, men ifølge plansjen strekker den stereotypiske doom metal-låten seg til ti minutter, og inkluderer nesten utelukkende seig, subbende riffing.
Prinsipielt sett er ikke Portland-bandet Yob noe unntak fra regelen:
Gitarist og vokalist
Mike Scheld innleder eksempelvis Live at Roadburn med ren selvfølgelighet i stemmen idet han forklarer at "We’re gonna play four songs.
And that will be one hour.
”.
Har du hørt mye på sjangerens innrøyka kolosser
- Sleep og Electric Wizard - eller Yobs seks solide fullengdere siden årtusenskiftet, for den saks skyld, vil nok lite ved ypperlige Clearing the Path to Ascend låte som nevneverdige nyvinninger.
Den store styrken til trespannet ligger imidlertid i de storslåtte, sabbathske melodiene som gjemmer seg i all den gigantiske gitargurglingen, og hvordan den evinnelige spilletiden fremhever, paradoksalt nok, en betydelig rastløshet.
For å parafrasere Jospeh D. Rowland, låtskriver i Pallbearer - hvis duggfriske Burdens of Foundation er et nesten like sterkt bidrag til den moderne doomkanonen - er dette Yobs langtekkelige og unseptiumtunge forståelse av poplåter på tre blank.
Yob - "Unmask the Spectre"
Det er nemlig takket være at det skimrende gitartemaet til den antemiske dommedagsbluesen "Marrow" får ulme møysommelig på likbålet, at den vokser til den vakreste metallåten jeg har hørt på denne siden av Sunbather.
Først rundt femminuttersmerket ankommer bandet refrenget i fuzztåka, med nærmest et knallkvarter igjen å dvele med, og forløsningen røsker tak i de samme melankolske nervetrådene som vanligvis vekkes til live av høstmånedene.
Sett like gjerne av lunsjpausen til "Unmask the Spectre", og kjenn svovelskyer tetne til i sinnet mens trespannet veksler mellom urovekkende instrumentalpassasjer og buldrende kakofoni.
Det er det samme kontrasterende grepet som Neurosis definerte på Through Silver in Blood - og sannelig er ikke Clearing the Path to Ascend bandets første utgivelse på Neurot Recordings, labelet til Neurosis-sjef Scott Kelly.
Samtidig fillerister den tordnende sludgerockeren “Nothing to Win” øregangene med et hook som ikke bare burde grave frem mindreverdighetskomplekser hos horder med likesinnede band - især kun tidvis glimrende High on Fire - men også minne Mastodon på at de var mer interessante før de nylig gikk radiorocken i næringen.
Om Clearing the Path to Ascend forteller oss noe, er det at man ikke behøver strekke seg mot stjernene - gjør man greia lenge og godt nok, kan man bli så massiv at de vil strekke seg mot en.
Og ja, forresten:
Neste helg spiller Yob sammen med Pallbearer i Oslo.
Sees på første rad.
| 1
|
002743
|
Et annerledes eventyr
På sitt niende album er Blonde Redhead mer eksperimentelle og lekne enn tidligere.
21 år etter oppstarten, ni album inn i karrieren, tar Blonde Redhead deg med på en lydreise gjennom tid og rom.
Det er ikke lett å vite hvor Kazu Makino og de to tvillingbrødrene Amedeo og Simone Pace ønsker å være akkurat nå, men Barragán er en fascinerende lytteopplevelse som krever tålmodighet.
Trioen har aldri vært kjent for å lage musikk som skal passe inn i en bestemt boks.
Blonde Redhead anno 2014 pusher grenser og leker seg med albumformatet.
Drew Brown (Beck, Radiohead) har produsert både Barragán og deres forrige plate Penny Sparkle.
Han har gitt dem tilgang til en rekke gamle analogsynther som i stor grad preger lydbildet også denne runden.
Tittelsporet åpner med fuglekvitring, akustisk gitar og fløytetoner som gir en umiddelbar barokkfølelse, før moderne bylyder vever seg inn.
Drøye to minutter senere er stemninga satt:
Dette er ingen “vanlig” plate.
Her kan alt skje!
De flørter med folktradisjonen, blander inn lengre lydspor fra omgivelser rundt dem og byr på både lange låter som tenderer både mot postrock og det helt enkle. https://www.youtube.com/watch?v=dPmd2CXGpXQ
Albumet spriker mellom de nedstrippede og skjøre låtene (“Lady M”, “Cat On A Tin Roof”, “The One I Love” og “Penultimo”) og de mer dramatiske - som trykker til med mer puls, og lett blir favoritter (“Dripping”, “Mind To Be Had”).
Syv låter inn i Barragán åpenbarer det seg et nytt brekk som skiller seg fra de andre låtene.
“Defeatist Anthem (Harry and I)”, én av to låter på over seks minutter, er i grenseland av hva som fungerer på det eksperimentelle planet.
Tre komplett ulike deler henger sammen, og kan lett forveksles med separate låter.
Den første delen av låta tar deg med rett tilbake til følesen av 23, som jeg fortsatt mener er bandets beste album.
“Mind To Be Had” lar det gå flere minutter før vokalen setter inn, men det er på ingen måte et dumt grep.
Dette er første sporet hvor jeg opplever å forsvinne helt inn i universet.
En låt som lett lar seg overføre til scenen med egenskaper nok til å fange deg i transe.
Midtveis i “Cat On A Tin Roof” høres forøvrig vokalist Kazu i det fjerne:
“Maybe we should work on it a little bit more”.
Hvorvidt dette skal tolkes som ærlighet eller et innblikk i albumprosessen er ikke godt å si, men det føles som de oppretter en ny type kontakt med materialet sitt og publikum.
Etter en intens opplevelse er det godt når albumet avsluttes med “Seven Two”.
Det fungerer som avspenning etter en krevende mental treningsøkt.
Den luftige stemmen kommer til sin rett, det er vakkert og treffer midt i følelsessenteret.
Plutselig er du alene i universet med Blonde Redhead.
Deres niende studioalbum er et annerledes eventyr som kanskje ikke gir Blonde Redhead mange nye fans, men tilfredsstiller de som allerede elsker bandets konstante utvikling.
Barragán er ikke en plate man nødvendigvis hører enkeltlåter fra, det er en 42 minutter lang totalopplevelse.
| 1
|
002744
|
Malkmus-effekten
Hverdagen blir litt mindre dritt når Stephen Malkmus & The Jicks er i byen.
Enkelte eldes med mer stil enn andre.
Det sa kanskje seg selv at frontmannen i den underfundige indierockhjørnesteinen Pavement skulle bli kulere enn gjennomsnittspappaen, men det utelukker likevel ikke at det motsatte kunne hendt.
Stephen Malkmus kunne kastet bort 2000-tallet - tiåret etter oppløsningen av bandet bak sjangermesterverkene Slanted and Enchanted (1992) og Crooked Rain, Crooked Rain (1994) - på et desperat jag etter å gjenskape den geniale gnisten til sitt 25 år gamle jeg.
For sånt skjer:
Forbildene hans i Pixies gav nylig ut en særdeles anemisk plate med navn Indie Cindy, tross alt.
I stedet har 48-åringen gitt ut en knoll inspirerte, uanstrengte og ofte - som en konsekvens av de to - ujevne plater, bestående av langt mer flørting med Cream og øvrig utsvevende bluesrock enn det var rom for i Pavement.
At årsferske Wig Out at Jagbags står som hans beste og mest sammenhengende utgivelse på egne bein, må ikke leses som noe mer enn et spesielt fruktbart resultat av at 48-åringen virker å storkose seg i samme lag som The Jicks.
Akkurat dét baserer jeg utelukkende på kjemien mellom Malkmus og bandet hans den halvannen timen de tilbringer på Parkteatrets scene.
Øyeblikket hvor dette manifesterer seg fullt ut, spør du?
Da Malkmus - etter endt ekstranummerpause - står unntaksvis uten gitar og synger "Jenny & The Ess-Dog" for full hals til Mike Clarkes stjernejagende balladetangenter, mens bassist Joanna Bolme og trommeslager Jake Morris befinner seg i skyggen, der de danser og knipser taktfast.
"Ironisk" beskriver en entusiastisk sidemann det som, men jeg er virkelig ikke enig:
Selv karaokeversjoner av egne låter leverer Malkmus & co. med hele hjertet smurt utover legemet.
Før den tid har de imidlertid lekt seg ubekymret gjennom Malkmus' og The Jicks' musikalske topper.
Ikledd flere flotte, forlengende instrumentalpassasjer er "Stick Figures in Love", "Houston Hades", "Tigers", "J Smoov" og "Out of Reaches" - for å nevne noen konsertkutt - en samling gnistrende slag for gitarmusikken, og det i en tidsalder der den ellers virker å ta sine siste åndedrag ved gravkanten.
Det eneste reale nederlaget er at den glimrende nostalgikerhymnen "Lariat" går tapt i øredøvende feedback fra en defekt mikrofon - men selv sånt spøker kvartetten kjapt bort som den bagatellen det tross alt er.
Jeg skal riktignok ikke begi meg utpå å gjenfortelle den lettbeinte vitsingen til verken Malkmus, Morris, Bolme eller Clarke.
Den gjør seg tross alt klart best i deres gap og i det enkelte konsertøyeblikkets kontekst.
La det riktignok være klinkende klart at man sjelden har den veldige gleden av å bevitne et band med såpass senkede skuldre - også overfor sin egen, ypperlige traktering av instrumentene.
"Livet er alltid terningkast tre," konstaterer en kollega før konsertstart.
Stort sett vil jeg nok gi ham rett, men aldri for dagen da Stephen Malkmus & The Jicks gjestet det lokale vannhullet.
| 1
|
002747
|
Uskyldens tid er forbi
Falmede superstjerner skjeler til ungdomsårene for å koble seg på nåtiden – uten å lykkes helt.
Tro det eller ei, kjære leser under 25 år:
Det fantes en tid da man som musikkelsker enten måtte elske eller hate U2.
Det er ikke så forferdelig lenge siden, heller.
Men det siste tiåret har kvartetten – godt hjulpet av den nitriste forrigeplaten No Line On The Horizon (2009), som jeg trolig ga et terningøye for mye i min anmeldelse – falt abrupt og brutalt under den popkulturelle radaren.
I 2014 gir verden i det store og det hele en jamn faen i hva de grandiose irene måtte foreta seg.
Det er kanskje ikke det verste utgangspunktet for et livstegn.
Å gjøre narr av premisset for dette «overraskende» gratisalbumet – feterte og irrelevante rockere pirker overfladisk i fordums sult – er såre enkelt.
Men i praksis er det jo dette U2 har bedrevet fra og med trauste, men anstendige All That You Can’t Leave Behind (2000), da de la bak seg eksperimentalismen, humoren og den postmoderne uroen som preget deres mest fruktbare kunstneriske periode (les: nittitallet).
På Songs Of Innocence har bandet med seg Danger Mouse, Paul Epworth, Ryan Tedder og Flood bak spakene, uten at noen av dem legger så altfor hørbare avtrykk på produktet.
Dette er hovedsaklig minste-felles-multiplum-rock som forlengst har blitt foredlet av bandets direkte etterfølgere, bare mer skamløst (The Killers) og refrengsterkt (Coldplay).
Da hjelper det lite med halvhjertede shoutouts til Ramones og The Clash - de peker først og fremst på U2s egne mangler.
På "California" (There Is No End To Love)" parafraseres finske The Rasmus' hit "In The Shadows", av alle ting, og det lånes generelt raust fra nær pophistorie.
Men melodiene er gjennomgående ikke minneverdige nok til at de bærer gjentatte runder med Bonos stadig mer anstrengte knekk dansende i øregangene.
Direkte dårlige er kun "Raised By Wolves" og "Volcano" - særlig sistnevnte er en brautende ikke-låt som viser at bandet kanskje har sagt det meste de har å si på dette tidspunktet.
Mot slutten av albumet skjer det imidlertid noe.
Skuldrene senkes; tvilen og ambivalensen som tilhører et halvkjørt liv får snike seg inn.
Det resulterer i to av bandets sterkeste låter på snart 15 år - den beint fram nydelige, synthdrevne balladen "Sleep Like A Baby Tonight" og dumpe, dempede "Troubles", der Lykke Li viser seg som en overraskende perfekt vokalmatch for vår mann med det hvite flagget.
U2s status som et av verdens største rockeband synes ugjenkallelig tapt.
Men Songs Of Innocence er likevel et lite steg i riktig retning.
Noen må forvalte De Store Følelsene, også i 2014 - da er ikke disse karene de verste å ha i bakhånd.
| 0
|
002751
|
Tre nyanser brunt
Angrende konebanker, hissigpropp og flink artist.
Sannheten er at r&b-skurken Chris Brown har levert sin aller sterkeste plate med X, den sjette i rekken siden den selvtitulerte debuten i 2005.
Chris Brown har uttalt at han ønsker å utkrystallisere essensen av klassisk r&b og soul, ispedd dagens urbane lydbilde.
Etter å ha hørt bunnsolide X et halvt dusin ganger, er det bare å slå fast at han har lykkes.
Albumet, som i deluxe-versjonen består av hele 21 (!) spor, har lekker liveinstrumentalisering (“Autumn Leaves”, “Do Better”) som går hånd i hånd med et varmt, elektronisk lydlandskap.
Det er lite vokal-fiksfakseri (les: autotune) - heldigvis.
For Chris Brown har en høyst habil sangstemme, og 25-åringen kan det med å underholde.
I tillegg varierer låtmaterialet såpass at man sjeldent går lei - imponerende nok, med tanke på lengden på denne dobbeldisken.
Hardtslående bangers, harpiksseige kjærlighetsballader og alt i mellom:
Det er en langt mer moden versjon av antagonisten Brown vi hører i 2014.
Det skulle egentlig bare mangle, med tanke på hvor mye faenskap han har rotet seg borti de siste årene.
Med X handler det om å krysse ut gamle synder for Chris Brown.
Han kanaliserer alle prøvelsene han har vært i gjennom.
Og den beste måten å be om godt vær på, foruten å stramme seg opp på privaten, er jo å levere et tidvis strålende album.
X leker seg blant annet med futuristiske synthdrag, hissige hihats, europeisk pianohouse og brunstige basslinjer.
Sjekk for eksempel tittelsporet, “Add Me In” og de latterlige fete klubbangerene “Stereotype” og “Body Shots" for håndfast bevismateriale.
Den søtladne og refrengvennlige singelen “Loyal” har jo allerede seilt opp som en av urbanårets aller feteste singler, og platen byr også på rolige partier.
“New Flame”, kåtskalk-hyllesten til R.
Kellys 12 Play, “Songs
On 12 Play”, den meget selvforklarende “Drown In It”, deilige “Autumn Leaves”, latterlige flotte “Drunk Texting” og ikke minst det anstendige Aaliyah-samarbeidet på “Don’t Think They Know”, som på ingen måte gjør skam på den strengt vernede arven etter den avdøde r&b-sangerinnen.
Albumbeste får vi imidlertid i bonussporet “Fine China”.
Brown imiterer Michael Jacksons' falsett til den store gullmedaljen over åttitallsgrooven og den betagende basslinjen.
Lekkert.
Noe for bilturen, noe for klubben, noe for soverommet.
Riktignok helgarderer Chris Brown seg på platen.
Det er godt gjort å komme helskinnet gjennom såpass mange spor.
Men likefullt bekrefter Brown at han er en de viktigste i dette segmentet med karrierehøydepunktet X.
Så får vi krysse fingrene at han kommer ut av dette som et bedre menneske, også utenfor studioet.
| 1
|
002752
|
Ctrl-C/Ctrl-V
Den ukledelige gjenbruken av egne virkemidler gjør at den vanskelige oppfølgeren også blir usjarmerende.
Jeg var, og er, svært glad i Alt-Js debutalbum
An Awesome Wave, som på mange måter ble formtoppen av en hel bevegelse av britiske ungdommer som omfavnet en type utdannet svulstighet man ikke hadde sett på lenge.
De digget The Beta Band, Gomez og Radiohead på en måte som ikke ble forutsigbar, men derimot såpass pretensiøst egenartet at det i det minste ble lett å gjøre narr av.
Derfra fikk vi band som Wild Beasts, Stealing Sheep, Dutch Uncles og Egyptian Hip Hop (sukk), men der kvartetten fra Leeds altså var best.
Derimot kjenner jeg fortsatt stikk av flauhet fra den gangen jeg fant ut at teksten på karrierebeste "Fitzpleasure" var "Tralala, in your snatch fits pleasure, broom shaped pleasure", og dermed forsvant noe av det skinnet av "pretentious, moi?" jeg gjerne skulle sett de hadde gjennomført.
Vel, tekstene på This Is All Yours er like vanskelig å tyde som på debuten, men musikken er i hvert fall ikke vanskelig å forholde seg til.
Hele dens eksistensgrunnlag baserer seg på An Awesome Wave, men mangelen på (eller viljen til å tenke) nye tanker er påtrengende.
Ser man forbi Miley Cyrus-samplingen i førstesingel "Hunger Of The Pine", finner man mange av de samme lydene, de samme rytmiske virkemidlene og de samme stemningene som ble satt i "Tesselate" og "Breezeblocks".
Til og med har de gått så langt som å reprisere "Bloodflood" fra førsteplata (nå som "Bloodflood II") - og dét blir alt for lettvint og uinteressant når albumet ellers har en vaklende identitet.
Tematisk er albumet løselig bygget opp som en reise ("Arrival In Nara", "Nara", "Leaving Nara"), et litt utydelig grep, men låtene er blant platebeste.
De rolige, enkle gitarlåtene kler Joe Newmans stemme, og er sammen med "Every Other Freckle" og "Warm Foothills" de eneste markante øyeblikkene her.
Spesielt "Warm Foothills", der de har klipt inn stemmene til blant andre Conor Oberst og Marika Hackman som en slags vokalmontasje.
Derimot er det bedrøvelig mye b-materiale som føles som avskjær fra debuten.
"The Gospel Of John Hurt" ville vært et kledelig tilskudd til An Awesome Wave, men siden lydbildet er blåkopi av "Breezeblocks" mister det så mye liv.
Alt-J burde ha byttet produsent lenge før de tenkte på å starte en låt med teksten "L-shaped Tetris tile".
This Is All Yours er like oppblåst som debuten, men denne gang med falskluft.
Den bruker opp de virkemidlene som gjorde bandet magisk til å begynne med, og som resultat står man igjen uten initativ, idéer og evne til å kanalisere eget talent i noe som føles spennende og fremtidig.
| 0
|
002753
|
Med familieæren i behold
Wilco-frontmann Jeff Tweedy og sønnen Spencer (18) debuterer med et overflødighetshorn som spriker formmessig, men likevel – eller nettopp derfor – holder på interessen gjennom 20 låter.
Det viktigste og mest interessante bandet de siste 15 årene?
For meg er det Wilco – med god margin.
Fra og med andreplaten Being There (1996) har Chicago-gruppen – med vokalist og kreativ leder Jeff Tweedy som kun ett av to gjenværende originalmedlemmer – konsekvent utfordret både seg selv og en forvirret, men stadig voksende fanbase.
Den kreative kampsonen er utvidet fra relativt konvensjonell alt-country til å favne solskinnspop med mudrete bunn, dvelende krautøvelser, kranglete kunstmusikk og bustete, ukomplisert papparock.
For å nevne noe.
Men selv de sterkeste Wilco-platene fra det siste tiåret – inkludert min favoritt i bandets katalog, Sky Blue Sky – skjemmes av et par låter man må mistenke Tweedy for å ha snekret sammen mellom frokost og brunsj.
Når han nå plasserer eldstesønnen Spencer bak slagverket og gir ut sitt første album under familienavnet, og dette albumet inneholder 20 låter (visstnok plukket fra 90(!) ferdigskrevne sanger), begynner enkelte varsellamper å blinke foruroligende.
Sukierae – titulert etter et kjælenavn på familiens matriark Sue Miller, som albumet også er tilegnet – står imidlertid aldri i fare for å forveksles med moderbandets mer gjennomarrangerte uttrykk.
Spencer Tweedy har sannsynligvis nilyttet når Wilco-trommis Glenn Kotche har dundret løs i øvingslokalet.
Men han har utviklet sin egen signatur og tar sin rettmessige plass i et tørt lydbilde som ellers preges av akustisk gitar og fars uvanlig uttryksfulle stemme, flankert av dønn lekre koringer signert Jess Wolfe og Holly Laessig fra Lucius.
Ikke dermed sagt at Sukierae er blottet for skarpe kanter, truende gitarlinjer eller odde taktarter.
Tvert imot:
Allerede fra første sekund av den råkorte, hektiske åpningslåten «Please Don’t Let Me Be So Understood» er det klart at far og sønn stiller med nyslipte tenner.
Tidlige favoritter som «World Away» og foruroligende «Diamond Light, pt. 1» bekrefter dette inntrykket, mens mer subtile detaljer strødd utover Beck-lydende «High As Hello» og døsige «I’ll Sing It» illustrerer hvor lite Tweedy interesserer seg for (det i bunn og grunn kunstige) skillet mellom harmoni og dissonans.
I den andre og varmere enden av spekteret har du sanger som gjennomnydelige «Summer Noon» (logisk nok inkludert på soundtracket til Richard Linklaters hyllede Boyhood) og den direkte oppløftende «Low Key», en hymne til de introverte (og paradoksalt nok platens mest utadvendte øyeblikk).
Noen soleklar femmer er dette likevel ikke.
Duoen kunne med fordel sløyfet fire-fem låter (ikke minst de noe underutviklede balladene «Hazel» og «Honey Combed»), pusset ned (eller snarere opp) det ferdige produktet en tanke og slik gjort det mer umiddelbart skinnende.
På den annen side:
Selv en middels Jeff Tweedy-låt er verdt å ha slentrende rundt i livet ditt.
Og nå tyder alt på at arvesølvet er i gode hender.
Sukierae slippes offisielt 23. september, men kan strømmes hos NPR.
| 1
|
002754
|
Her er så underlig
Etter tretten års platepause markerer Syro fortsettelsen på Aphex Twins forbløffende prosjekt.
Ikke la deg skremme av den nærmest ugjennomtrengelige tittelen til "minipops 67 [120.2][source field mix]", åpningskuttet på Aphex Twins første albumutgivelse siden 2001 - og hans mest fengende og vokalbaserte melodi siden geniale "Windowlicker".
Lytt til Syro: Spotify |
Wimp
I Richard D. James' hender har nemlig titlene alltid fremstått som enda et verktøy til å filleriste vår forestilling om hva en låt skal og skal ikke være.
Tross alt: yndlingsmelodien din er ikke stort mer enn et resultat av at en rekke binærtall danner frekvenser som resonnerer spesielt godt i cellene du er bygd opp av.
Og hva er vel egentlig mer fantastisk enn det?
Selv om tretten år har passert siden sist – hvis man ser bort fra at flotte Caustic Window nylig så verdens lys etter 20 år på roteloftet, samt de utgivelsene vi faktisk vet han har gitt ut under andre navn– får Syro det til å låte om tusenårsskiftet var i går.
At Aphex Twins narkomane tekno er nærmest kliss lik nå som da, forteller imidlertid kanskje mer om hvor dype spor engelskmannen har satt i sjela til den elektroniske musikken som har preget det siste tiåret.
Det være seg hiphopabstraksjonene til Flying Lotus, Jon Hopkins smellvakre EDM, den futuristiske hyperpopklikken PC Music, eller musikken til kolosser som Skrillex og Kanye West - det ikke vanskelig å følge brødsmulene tilbake til Aphex Twin.
Aphex Twin - "minipops 67 [120.2][source field mix]"
Aphex Twins muse - møtet mellom menneske og maskin – skaper med andre ord musikk som maner til stor forundring.
I likhet med høydepunkter som Richard D. James Album (1996) og det foruroligende ambientmesterverket Selected Ambient Works Volume II (1994) virker alt å kunne hende på Syro.
Selv om disse tolv låtene etter alt å dømme er møysommelig manet frem, kan man enkelt se dem for seg som synetiske organismer - kyborger med en strøm av like deler blod og biodiesel i årene – som konstant forsøker å utvide sin soniske horisont.
Den kosmiske elektrofunken «Produk 29 [101]» skylder eksempelvis en særdeles inspirert takketale til Herbie Hancocks syntetiske eksperimenter, mens albumlengste «XMAS_EVET10 [120][thanaton3 mix]» på ti minutter oppfører seg som den ikke har et sekund å tape, der det briljante «boiiing»-partiet ved 7:
28-merket fordufter like kjapt som det rekker å forbløffe.
Det samme gjelder den nydelige melodilinjen midtveis uti «CIRCLONT6A [141.98][syrobonkus mix]»; det er som ett enkelt minutts kontakt med utenomjordisk liv, før signalet blir borte for alltid.
Med kortfattede «180db_ [130]» virker imidlertid James å søke seg frem til sin paranoide respons på den kompresjonsbesatte "volumkrigen" som har preget den elektroniske dansemusikken de siste årene, og den stiller seg for så vidt i nært slektskap med albumets hakket mer jungle-pregede andre halvdel.
Syro boltrer seg vidøyd og altetende gjennom en drøy time, som resulterer følgelig i at ikke alle øyeblikkene er like forlokkende å vende tilbake til - med unntak av det flotte pianostykket "aisatsana [102]" blir det tidvis vel mye å gape over når albumet sprinter mot slutten.
Når det er sagt:
Syros vanvittige lekenhet illustrerer med et hårete smørglis om munnen at det fortsatt ikke finnes noe univers helt likt Richard D. James' – selv om horder med håpefulle etterkommere har forsøkt etter beste evne å finne veien dit.
| 1
|
002755
|
Avvæpningsmanøver
Emilie Nicolas røsker bladet fra munnen med sin albumdebut.
“Haha!
Hva er det der?”.
Følelsen av å høre musikk som virkelig rører ved noe elementært i en, fremprovoserer gjerne slike tåpelige utbrudd - øyeblikk der ord opphører å ha noen særlig verdi, og latter eller gråt er mer naturlige reaksjoner.
Sånne glimt tilhører riktignok sjeldenhetene - dessverre og heldigvis - så jeg husker naturligvis godt da jeg hørte “Grown Up” for første gang, selv om dette var en fuktig lørdagsnatt for over et år siden.
Det er nok likevel ikke kjempestas å være mest kjent for noen andres låt.
I Emilie Nicolas’ tilfelle gjelder det hennes tapning av Dumdum Boys’ “Pstereo”, som ble til på forespørsel fra festivalen med samme navn.
Der trøndernes original fra 1990 er lavmælt og sober, strekker bæringen seg etter stjernene med sin versjon - det er den glimrende typen større-enn-livet-melodi som vanskelig unngår å bli pumpet ut på eteren, enten man ønsker det eller ei.
Demoen av “Grown Up” insisterte til gjengjeld på å få være i fred med den beske melankolien - produksjonens knitrende, spisse albuer komplementerte det urovekkende ubehaget som ligger i Nicolas’ fortsatt beste tekstprestasjon.
Selv om albumversjonen på Like I'm A Warrior også er flott, er den imidlertid mer strømlinjeformet enn utgaven som røsket tak i pannebrasken min (og som nå beklageligvis har forduftet fra Internettets overflate).
Årsaken til at jeg nevner dette er fordi de aller beste sporene på 26-åringens albumdebut er de som ikke tar hensyn til at noen andre enn den ene personen sitter i andre enden av røret - heller ikke tilhengere man skulle ønske kjente best til ens originalmateriale.
Emilie Nicolas - "Grown Up"
På smellvakre “Us” svever Nicolas’ lunefullt over disige ambientsynther og vokalloops, før nummeret ender umiddelbart etter refrenget omsider dukker opp ved treminuttersmerket; en minst like abrupt og bitter slutt som i forholdet hun tar for seg.
Det er som om litt av arvesølvet fra Frank Oceans mest eksperimentelle øyeblikk har havnet i Nicolas’ hender.
Selv om lydbildet er utpreget elektronisk - voldsomme “Fail” låner nok større doser enn nødvendig fra dubsteppen - er det tilsynelatende nettopp r&b som står Nicolas’ hjerte nærmest.
Både nydelige “Nobody Knows” og lekne “Games” stiller med produksjoner og melodier som ville følt seg som innfødte i universet på soul-outsideren How To Dress Wells siste plate, What Is This Heart?.
Disse er nok blant Like I’m a Warriors mest innadvendte kutt, uten at de av den grunn står tilbake for autoriteten Nicolas’ fremviser på sitt mest temperamentsfulle - det være seg kruttønnen “Charge” eller verselinjen “don’t call me lazy/I go down on him daily” (“Fail”).
Raseriet og frustrasjonen er riktignok bare halve sannheten:
Hvis man skulle uttrykke et øyeblikks tvil på kjærligheten, vil den veldige kraften i mantraet til "Pstereo" fungere som et kjærlig klask på det andre kinnet.
Like I’m A Warrior er likevel på langt nær Det Blendende Mesterverket som manifesterte seg for meg den nevnte sommernatta, men det er for mye å be om av en platedebutant.
Det spørs nemlig om man vil støte på en mektigere norsk debutplate på denne siden av nyttårsfeiringen.
| 1
|
002757
|
I fritt fall
Lady Gagas krampeaktige forsøk på å holde liv i karrieren feiler brutalt.
Å skulle se Lady Gaga live i 2014 sammenliknet med da hun gjestet Oslo Spektrum samme årstid for fire år siden, da karrieren virkelig hadde begynt å skyte fart, kan ikke sammenliknes.
Den gang føltes hun betydningsfull og uforutsigbar spennende - nå mer som et skuldertrekk.
I begynnelsen av karrieren lagde hun låter med gjennomslagskraft, i tillegg til å posisjonere seg som en snål popstjerne med vilje og evne til å utmerke seg.
Å utpeke henne som Madonnas arvtager var nok i overkant ivrig - men låter som "Pokerface", "Just Dance" og "Bad Romance" har tålt tidens tann godt.
Siden den gang har det gått jevnt og trutt nedover.
Den nå 28 år gamle amerikaneren har ikke klart å leve opp til tidligere musikalske bragder, og både medier og fans ble nok raskere mettet av hennes stadige rop om oppmerksomhet enn hun hadde planlagt.
Dermed er det heller ikke overraskende at oppmøtet i Telenor Arena den siste mandagen i september er glissent.
Kun omtrent halve tribunen er i bruk, og de som har ståplass på gulvet har i overkant godt armslag.
Gagas karriere har stupt fra og med brautende Born This Way (2011), og i 2014 fremstår Gaga mer enn noe annet som en popstjerne som febrilsk prøver å holde seg flytende - sist gjennom det forglemmelige forsøket på å tolke jazzklassikere sammen med Tony Bennett på albumet Cheek to Cheek.
Et par dårlige album - eller en dårlig periode - er selvsagt akseptabelt i en karriere.
Men da bør man helst ha bygget en solid plattform før den kommer.
Det rakk aldri Lady Gaga.
Bak sceneteppet åpenbarer det seg en scenerigg som delvis minner om husene på et postkort fra en gresk øy, dels om kulissene i filmen Jakten på nyresteinen.
Foran den går en lang catwalk ut blant publikum.
Scenen fylles av dansere med glitter, ballonger og fjær.
Hovedpersonen selv entrer showet i Tina Turner-inspirert paljettbody og blond parykk.
Konserten åpner med "Artpop", og allerede i løpet av de første minuttene rekker Lady Gaga å rope "Oschlooo" fem-seks ganger.
Sånn fortsetter det inn i "G.U.Y" og "Donatella" fra fjorårets album Artpop.
Gjennom disse tre låtene, som utgjør første akt, er leppene på storskjermen ofte i utakt med vokalen som pumpes ut, og dansestegene er slappe.
Gaga bruker stort sett energien sin på å gnåle om armer som skal i været og hvor mye hun har savnet Oschlooo.
Selv om hun ikke synger mye live, skal vi ikke lenger enn til andre låt før hun synger falsk.
En lang, enerverende gitarsolo fyller lokalet mens Gaga foretar kveldens første av mange klesskift.
Tilbake i glitrende sølvbikini og med gigantisk parykk gyver hun løs på "Venus".
Tempoet er høyt, og de store, anemoneaktige plastblomstene som ruver på scenen bades i pastellfarget lys og konfetti.
Dansere springer i alle retninger.
Det er mye av alt - bortsett fra prestasjoner fra hovedpersonen.
Etter "Venus" holder Gaga en relativt snodig velkomsttale.
Hun snøvler og roper om hvor mye den oppmøtte fansen og samholdet mellom henne og fansen - som hun kaller "Little Monsters" betyr.
Hun ramser opp de mest vellykkede blant sine egne låttitler, og sier de som har kommet for å oppleve Artpop-konseptet vil få den ultimate opplevelsen denne kvelden, men at de som har kommet kun for hitsene enten bør finne en glowstick og ta en drink - eller GET THE FUCK OUT.
Hun er langt ute også under påfølgende låt.
Rotete og bombastiske "Manicure" byr på elgitar, hyling og sprelling på gulvet.
"Just Dance", kveldens første låt fra de gode årene av hennes korte karriere, forsvinner i halvhjertede dansetrinn og en blanding av mumling og mer skingrende roping oppå vokalsporet.
Gaga tvinger seg gjennom den og påfølgende "Pokerface" og "Telephone", og med tanke på appellen hun holdt fem minutter tidligere må det være irriterende for henne å se hvor mye mer virkning selv de ganske dårlige versjonene av disse låtene har på publikum sammenliknet med det nyere materialet hennes.
Før "Papparazzi" rekker Gaga å skifte til en blekksprutkreasjon.
Låta går litt roligere for seg, hun er litt mer tilstede i det hun gjør.
Så langt har konserten gått heseblesende i ett, men dette er det nærmeste vi kommer et hvileskjær.
Når showet glir over i fjorårets smakløse R. Kelly-duett "Do What U Want" løftes Gaga sittende opp i en diger neve midt på catwalken.
Tilbake på bakken faller hun på kne mot slutten av låta.
Lyset skrus av et par sekunder, før lyskasteren igjen er på henne, og hun forlenger låta med et erkeamerikansk, vokalrunkende vers kun akkompagnert av piano.
Deretter tar hun plass i et lite isslott ytterst på scenen, sier noen ord om at man ikke skal bry seg om kritikere og huske å følge drømmen, før hun spiller og synger "Dope" alene ved pianoet.
Mobilene lyser opp arenaen, men øyeblikket er dessverre ikke særlig minneverdig.
Til det er vokalen for skingrende og forsøket for krampaktig.
Snart er Gaga igjen i pratemodus.
Hun takket fansen for at de holder ut, men hadde nok ikke hatt vondt av en pause fra rampelyset.
Pubsoul-delen av konserten fortsetter med en pompøs tapning av "Yoü And I", og konserten når et nytt bunnpunkt når Gaga forsøker å spille på gitaren til en av gutta i bandet med støvletthælen sin.
En akustisk versjon av "Born this way" innledes med en peptalk om hvordan Gaga har endret stil når noe har gått dårlig i livet, men at det viktigste er hvordan du er på innsiden.
Mens Gaga igjen tar en pause for å skifte, inntar danserne hennes scenen i lakk og lær for å berede grunnen for fjerde akt.
Etter noen minutter med hard edm-dansing er hovedpersonen tilbake med skinnjakke og grønn parykk.
Etter et akustisk vers av "The Edge Of Glory" pumpes "Judas" ut over anlegget.
Det er lasere, rave og klapping i hender.
Igjen er det så mye av alt på samme tid at alle elementene slår hverandre i hjel.
Etter "Judas" tar Gagas på seg en t-skjorte med det norske flagget som har blitt kastet opp på scenen, og leser opp et fanbrev fra tjue år gamle Ida og Miriam fra Oslo.
De gråter av glede når kamera treffer dem, og inviteres backstage etter komserten.
Øyeblikket blir konsertens fineste.
Det kan også virke som Gaga fikk ny inspirasjon av det - "Sexxx dreams" er neste låt, og for første gang ser det faktisk ut som hun har det gøy på scenen.
Det smitter også delvis over i "Mary Jane Holland", men vi skal ikke lenger enn halvveis ut i låta før vi er tilbake i det teatralske og påtatte sporet hun har gått opp gjennom hele konserten.
Stryker-sporet som varsler at "Alejandro" er på vei gir publikum et nytt dytt, men vokalen er sur allerede i første vers, og Gaga nynner bare umotivert med på refrenget.
I stedet fokuserer hun på å veive med armene, i håp om å få publikum til å gjøre det samme.
Etter noen nye fraser om hvor viktig det er å være seg selv, river Gaga brått av seg den grønne parykken.
En mørk, klubbete beat dundrer ut i salen mens Gaga kles om av danserne på scenen - nå til den neonfargede delen av showet.
"Bad Romance" åpner siste akt, og fungerer, med unntak av et par vokal-feilskjær, overraskende bra.
Først og fremst fordi låta er sterk, Gaga er ikke på topp nå heller - men vi blir iallfall minnet på hvorfor vi er har kommet hit denne kvelden.
Mer prat - nå om den vanskelige perioden hun gjennomgikk før hun skrev "Applause" - innleder nettopp den låta.
Gaga dundrer gjennom den i samme høye, slitsomme tempo, før masete "Swine" avslutter denne siste akten.
Det er salig kaos av hopping og roping før lysene slukkes.
Helt ferdige er vi imidlertid ikke.
Etter en lang pause tar Gaga på nytt plass bak pianoet.
"Gypsy" starter kabaretaktig og ender i dundrende, dansbar versjon.
Det er godt når den er over.
De to timene i Telenor Arena har vært hektiske, men lange - og tanken på at Gaga nok ville vært mer tjent med å trekke seg tilbake enn å prøve å holde krampaktig liv i karrieren er uunngåelig.
| 0
|
002758
|
Elefant med vinger
Vår nye nasjonalduo lander fjellstøtt mellom savannen, dansegulvet og leirbålet.
Hvor skal det ende for Nico & Vinz?
Allerede for tre år siden, da mange av oss ble introdusert for de to ambisiøse Oslo-jyplingene under navnet Envy, var de klare på at den endelige destinasjonen var en egen flik av pophimmelen.
Et navneskifte, noen tusen timer underlagt knallhard arbeidsmoral og et knippe lykketreff seinere, og en av norgeshistoriens mest brutale herjinger på Billboard-listen og amerikansk radio er et faktum.
Og ingenting tyder på at det stopper her.
Black Star Elephant – en subtil hilsen til nittitallsduoen Mos Def og Talib Kweli, tro? – er nemlig et overraskende helstøpt album fra en duo som helt sikkert kunne valgt en mer idiotsikker vei videre.
Tross utgivelsens internasjonale tilsnitt er produksjonen hovedsakelig lagt i norske hender, og både Thomas Eriksen og William Wiik Larsen tyner budsjettet for det er verdt (hvilket trolig er en del).
Lydbildet er organisk fundert, men pepret med lekre detaljer, og hovedpersonenes stemmer skinner i hjertet av begivenhetene.
Som første ordentlige låt ut forblir «Am I Wrong» det foreløpige omdreiningspunktet i Nico & Vinz-universet.
Den holder seg nærmest uforskammet godt, også i albumkontekst, og stikker seg naturlig nok ut som et av høydepunktene her.
Andresingelen "In Your Arms", "Last Time", "Runnin'" og freidige, Sirkus Eliassen-skrevne «Another Day» halser imidlertid alle hakk i hæl hva umiddelbarhet angår.
Nicolay Sereba og Vincent Dery representerer ikke bare Holmlia og Lambertseter – de har i tillegg røtter i henholdsvis Elfenbenskysten og Ghana, og den vestafrikanske gitartradisjonen er smurt tjukt utover Black Star Elephant, både rytmisk og melodisk.
Disse impulsene turneres med langt større spenst enn dovne musikkanmelderes Løvenes konge-referanser skulle tilsi.
Hør hvordan de elastiske gitarlinjene driver den joviale krigserklæringen «When The Day Comes» framover, eller hvordan nevnte «Runnin’» ubesværet spretter fram og tilbake mellom skamfengende pop og bouncy, blåserdrevet afrobeat.
En viss metthet av den The Secret-formaterte «livsvisdommen» tekstene baserer seg på sniker seg inn underveis – selvforklarende «Imagine» er det største feilskjæret i så måte.
Og 21 låter er en diger munnfull, tross spilletid på under en time.
Vi hadde også tålt enkelte skarpere kanter inni all godlyden.
Men stoltheten får veie tyngst akkurat nå.
Dere gjorde det, gutter.
Black Star Elephant er i salg fra 6. oktober, men platen kan høres i Spotify allerede nå.
| 1
|
002759
|
Nok nå
Christopher Owens' karriere som sympatisk plagiatør stopper her.
Christopher Owens har surfet gjennom karrieren med en stadig fornyet velvilje.
Overraskende nok, med tanke på at han er en låtskriver med svært begrensede kvaliteter.
Mange falt for hans tidligere band Girls, mens noen, som jeg, likte ham overraskende godt som riviera-serenadør på det første soloalbumet Lysandre.
Spørsmålet melder seg likevel:
Hva er det egentlig han har å tilføre?
På A New Testament er dette stort sett pløsne avarter av "Happy Xmas (War Is Over)" ("Stephen") og "Return To Sender" ("Nobody's Business") - altså en slags utarming av allerede utspilte låter og variasjoner.
Noe han for så vidt har drevet med helt fra Girls-debuten Album, men nå er det så lite kjøtt på beinet at det går på margen løs.
A New Testament er muligens stjeling gjort med kjærlighet.
Teksten til "Stephen", som handler om en bror han mistet i barndommen, er forsøksvis rørende, men det er så mye av alvoret som forsvinner i det slappe håndverket og de simple tekstene ("and daddy didn't stick around for the three of us to live/ he and my mother were separated").
Ikke lykkes han stort bedre når han tar på seg en mer glorete språkdrakt heller.
"A Heart Akin The Wild" er blant de største synderne , der han synger "a roamin' cowboy followin' the stars of Tennessee/ now I ain't got a cellular, I'm following my heart".
Likevel føles det altså som om den eneste roamingen han foretar seg er på 3G-nettet.
I "Key To My Heart" går han for følgende rim: "you give me something no one gives to me/ always and ever you'll be dear to me" kompet av et sidræva countrykomp som høres ut som en parodi på Weens parodiplate 12 Country Golden Greats.
Der både Girls-karrieren og Lysandre hadde et visst nedslagsfelt, enten som et slags naivt avbrekk eller som en fornøyelig, hedonistisk sommerplate, er det vanskelig å finne grunner til å lytte til A New Testament.
Historiene om Owens' oppvekst i en sekt har han fortalt et titalls ganger, alle bedre, og hverdagshistorier om dysfunksjonelle familier finnes i mer spennende utgaver over alt ellers.
Tilbake står en fyr som luller rundt i sitt småtriste, simple univers, og der skal han få lov til å være.
Jeg holder meg unna.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.