id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
301968
|
Tid for tårer
«People Like Us» er en guidet tur gjennom lettfattlige livskriser.
FILM:
Sam Harper (Chris Pine) er en av disse solbrillede jyplingene som konstant snakker om kjøp og salg i mobiltelefonen og ignorerer anropene fra mamma.
Det sier seg selv at han i løpet av kort tid, nærmere bestemt én time og femti minutter, vil få noen nyttige lærepenger og måtte ta noen avgjørende valg, minst ett av dem på en flyplass.
Men la oss ta det fra begynnelsen.
Løsbare floker
Isønderslåtte familier skal repareres i «People Like Us».
Emosjonelle kontinentalplater settes i bevegelse når Sams distanserte far dør, og han meget motvillig må reise hjem til begravelsen.
Det viser seg at det finnes en hemmelighet i Sams familie, en skakkjørt, sarkastisk halvsøster (Elizabeth Banks) og et ensomt, sarkastisk barn (Michael Hall D'Addario), i tillegg til hans skuffede, sarkastiske mor (Michelle Pfeiffer).
Den generelle anpentheten lar seg ikke undertrykke:
Alle trøstespiser, eller trøstedrikker, eller overser telefoner de virkelig burde ta.
Men det blir rimelig fort klart at «People Like Us» er en av de filmene der flokene er til for å løses og feelgood-stemningen aldri virkelig tøyes.
Alle snakker flytende manusforfatterish, med usannsynlig velplasserte punchlines og fasader som slår godt timede sprekker.
Indre uro
Noen av øyeblikkene sitter der de skal.
En av de tallrike grunnene til indre uro i «People Like Us» er frykten for ikke å strekke til, for å bli møtt med likegyldighet av den som skulle og burde elske deg:
En far, en ektefelle.
Særlig Banks, en likandes skuespiller med stor rekkevidde, er overbevisende sår.
Men det er ikke nok.
Pine har mye potensial, men blir ofte feil anvendt.
Han er forsåvidt sympatisk, men for endimensjonal og kjedelig i rollen som ung mann i ferd med å bli kjent med sitt eget følelsesliv.
Olivia Wilde er et som vanlig uinteressant nærvær i en som vanlig uinteressant rolle, denne gang som personlighetsløs kjæreste.
«People Like Us» er en velment film.
Den tilbyr en guidet tur gjennom lettfattelige livskriser under et lag av hollywoodsk hverdagsgloss.
Sånt blir sjelden verken mer eller mindre enn ålreit.
| 0
|
301969
|
Anmeldelse:Er nettet den nye gapestokken?
Interessant bok fra Jon Ronson, men oversettelsen gjør det vanskelig å anbefale den.
Er nettet den nye gapestokken?
Blir de store flokkene av indignerte og rasende sosiale mediefolk til høyre og venstre vår tids lynsjemobb når de kaster seg over uforvarende nettskribenter?
Ja, mener den britiske forfatteren Jon Ronson og leverer talende historier og analyser om hvordan twitter har utviklet seg fra fornuftig samtale til kor av brølende troll.
Historiene om Justine Sacco, Lindsey Stone, Max Mosley og Jonah Lerner forteller om nettets enorme krefter til å forvrenge og forverre.
En tam, liten vits blir til en flodbølge av beskyldninger om rasisme, selv om det er åpenbart at den umulig var ment sånn.
Selv til stede
Selv til stede
Det er kanskje det mest skremmende perspektivet.
Offentlig mobbing er business.
Han burde kanskje ha kommet inn på andre former for media-kannibalisme for å styrke historikken.
I Norge huskes særlig Tore Tønne-saken som eksempel på boulevard-avisenes jag i flokk.
I England og USA er det tett av slike eksempler.
Gapestokker er stadig blitt reist for å henge ut enkeltmennesker, ofte uten særlig annen grunn enn at man har funnet en liten feil å peke på.
Er nettkulturen så annerledes?
Bortsett fra at det nå er en ubetalt mobb som leder an?
Her er det mye å drøfte, men resten av anmeldelsen må handle om oversettelsen.
Hva sto det?
Hva sto det?
Setningene er spekket med det som gjerne kalles anglisismer, altså ord og vendinger som ikke er ført i land i målspråkets havn, men ligger og flyter ute på sjøen.
Det er rare verbtider, unorsk modalitet, feil preposisjoner, for mye bestemt form, eiendomspronomener og syntaktiske floker.
Spore ned
Spore ned
Eller:
«Å dømme en person etter hvor oppskjørtet de fremstår i ansiktet idet de ydmykes, er i sannhet en rar og tilfeldig måte å danne seg en oppfatning om noen på».
Vi får også banale feil som å «spørre et spørsmål» eller å «spore ned».
«Jeg er lei meg for at jeg har gitt dere et så vanskelig tilfelle,» sa jeg, og følte meg litt stolt.
«Å nei da, vi er oppjaget,» svarte Farukh.
«Det er et utfordrende scenario, men ikke et utmerket scenario.
Vi skal vise nettet den virkelige Lindsey Stone.»
Eller:
«Jeg tenkte tilbake på den kvelden med gode minner.
Det var det eneste stedet jeg hadde vært etter at jeg begynte å skrive denne boken som hadde føltes avslappet.»
Å bære formuleringer
Å bære formuleringer
I stedet bygger han sitt eget lingvistiske hus som om det ikke fantes språklig byggeskikk her til lands.
Siden Bjørkdahl ikke har oversatt så mye før, vet han kanskje ikke at det er et fag, et håndverk, en kunst.
Oversettere har sitt verktøy, sine triks og rutiner for å få det til.
Men når boka er kommet på oversetterens (og hans venners?) eget forlag, har det kanskje ikke stått noen bi og sagt «Pass på!».
Nesten all tekstanalytisk oversettelsesvitenskap handler om hjemliggjøring versus fremmedhet.
Skal en tekst røpe sitt opphav som fremmed eller tilpasses målspråket?
Svaret er alltid «begge deler», og dette skjer i det Umberto Eco kaller «løpende forhandlinger».
Oversetteren må hele tiden ta begge hensyn.
Forfatterens stemme må bevares samtidig med at teksten trer inn i målspråket.
Ferske oversettere henger ofte fast i originalens strukturer.
« «Uthengt — ydmykelse og skam på nettet» » Jon Ronson
3
+ Vis mer
Sjanger
Forlag Mime Oversetter Kristian Bjørkdahl Utgivelsesår
ISBN 9788293441069
Kjøp boken hos ARK
Å overflødiggjøre seg selv
Å overflødiggjøre seg selv
Leseren vil ønske seg originalen, og det er ingen lur strategi for et nystartet forlag.
Det merkelige er at jeg ved å bruke så mye plass på å påpeke disse trekkene ved oversettelsen — som tross alt er et sekundært aspekt av boka — nærmer meg temaet hos Ronson.
Jeg har mulighet til nettopp å henge ut, ydmyke og kaste skam over noen, også på nett.
Men jeg ønsker jo Bjørkdahl og Mime-forlaget alt godt.
Dilemma!
Heldigvis finnes det remedier — slik det også gjør for folk i boka.
Nylig kom det ut en snedig liten bok av den dansk-norske oversetteren Kirsten Øveraas, «10 faldgruber.
Oversættelse for ikke-oversættere».
Den er rettet mot det stadig økende antall frivillige oversettere som f.eks tekster tv-serier på nettet.
De bare kjører på uten å kjenne fagets lure triks.
Mime forlags oversetterkorps bør skaffe seg Øveraas' bok slik at de i framtida lettere kan tilby reelt oversatte bøker.
Tross enkelte egne mangler, ville «Uthengt» kvalifisert til høy terning.
Ronson åpner viktige rom for refleksjon rundt ubehagelige og brennbare temaer.
Slik den ble på norsk, kan den dessverre vanskelig anbefales.
| 0
|
301974
|
Testsamfunnets skadevirkninger kartlegges i «Fridomens vegar»
Test eller kolera.
TEATER:
Tilskuerne deles inn i quizlag.
Tre moderatorer
- Ane Dahl Torp, med navneskiltet «Marie», Marie Blokhus, med navneskiftet «Ane» og Joachim Rafaelsen, med navneskiltet «Bjørn» - stiller spørsmål og spiller ut scener, det sistnevnte i form av utprøvinger, en slags laboratorieeksperimenter.
Friløst fra scenerommet deltar også Bjørn Sundquist.
Han er til stede som stemme, en ikke helt allvitende forteller som legger føringer for forståelsen.
Han opptrer i film, utstyrt med hår og skjegg som får ham til å ligne a) en karikaturtegning av Gud.
Eller b) en karikaturtegning av en gal vitenskapsmann.
Eller c) en karikaturtegning av en gal vitenskapsmann som tror han er Gud.
Eventuelt d) alt det nevnte.
Føring mot fasit
Denne a), b), c), d)-listen over er undertegnedes assosiasjoner, ikke svaralternativer i «Fridomens vegar»s quiz.
Den er mer prestasjonsorientert.
Det som i starten kan virke som tilfeldig kunnskap måles, men snart blir det tydelig at de aller, aller fleste av spørsmålene på ett eller annet vis enten kan knyttes til tematikken «å evne», tematikken «å kunne» eller tematikken «å prestere».
Medfødte muligheter, utviklede talenter, kunnskap om kunnskap - alt kan testes, og alt blir testet.
Dette er en lek, men ikke bare en lek.
Det er et spill, men ikke bare et spill.
«Fridomens vegar» fører fram mot en fasit, og denne fasiten er klar fra tidlig i forestillingen:
Testiver undergraver trygghet, testiver undergraver frihet og testiver undergraver menneskeverd.
Et testsamfunn er også et instruksjonssamfunn og et instruksjonssamfunn er et kontrollsamfunn.
Velment forkledning
Virkemidlene - blant dem, interaktiviteten, informasjonsmengden, musikkinnslagene, faktaplansjene, de filmede barneskuespillernes jakt på Pisa-testens testmakere, de nærværende voksenskuespillernes utspilte mangel på mestring, fortellerens fortellinger, quizspørsmålenes ordlyd og premisser - tjener til å gjøre tilskueren mottakelig for dette budskapet.
Gruppeinndelingen skaper samfunn i samfunnet og kan minne om «til beste for de fleste»-begrunnelsene som gjerne henger sammen med testing.
«Fridomens vegar» demonstrerer hvordan all testingens krav og instrumentelle menneskesyn opptrer i en forkledning av velmenthet og empati, noen ganger også underholdning eller ideer om samfunnsinteresse.
Forestillingen synliggjør hvor kort avstanden er fra «gode råd» til «dårlig press».
Publikumsreaksjonene finnes det naturligvis ingen fasit for.
Noen går inn i leken med engasjert morskap, noen gir seg over til konkurranseinstinktet, og noen velger en mer distansert holdning av «det viktigste er ikke å vinne, men å delta»-typen.
| 1
|
301975
|
Usedvanlig nær og intim
Silje Nergaards nye plate.
ALBUM:
En av de to låtene Silje Nergaard ikke selv har skrevet melodien til på sitt nye album, er Jim Webbs «The Moon's a Harsh Mistress».
Den kan ikke unngå å gi noen signaler.
Den er selve åpningssangen på Radka Toneffs og Steve Dobrogosz? mye omtalte «Fairytales» fra 1982, et album en rekke norske, kvinnelige vokalister, blant dem Silje Nergaard har hatt et sterkt forhold til.
Hele albumet er gjennomført i samme stil, varsomt, mykt og akustisk, bortsett fra noen glidende partier på elektrisk gitar.
Første låt, «All I Had», har lyrisk tonefølge av Nils Petter Molvær på trompet, og i den flotte «Norwegian Boat Song» synger hun duett med den mangfodlige sangeren Kim Andre Rysstad.
Sangene preges av en uanstrengt form for enkelhet og minimalisme.
Bortsett fra én låt, «Det var for sent», er samtlige tekster på engelsk.
For helhetens skyld burde den kanskje vært droppet.
Plata bæres ellers av en lys melankoli som får fram noe av det beste både hos vokalist og musikere.
| 1
|
301981
|
Vekker ingen følelser
The Kooks med ufarlig trivialitet.
ALBUM:
Med et snev av glede husker jeg dette Brighton-bandets millionselgende debut «Inside In/Inside Out» fra 2006 og dets fengende sammensmeltning av The Police, The Jam og gutteaktig sjarm.
Oppfølgeren fra 2008 var et forglemmelig forsøk på å gjenta en suksessformel, og det samme kan nesten sies om gruppens nye album.
For med unntak av et par låter som er så trivelige at man ikke har hjerte til å gå til angrep på dem (tittelsporet, «Eskimo Kiss»), høres The Kooks her ut som et ufarlig, parfymert bindeledd mellom Travis og Supergrass.
Sammenligner man med årets plate fra et annet britisk rockeband som debuterte i 2006, Arctic Monkeys, blir det åpenbart hvor enormt mye mer spennende sistnevnte er, både musikalsk og lyrisk.
Da skjønner man også hvilken trivialitet «Junk Of The Heart» er — en plate som aldri vekker sterke følelser i noen retning.
| 0
|
301982
|
Beach House briljerer, perfeksjoner og bergtar
For et band og for et usedvanlig uttrykk.
ALBUM:
Så har de gjort det igjen.
For to år siden slapp den fransk-amerikanske duoen Beach House en av de flotteste musikkutgivelsene som var å få det året, tredjeplata «Teen Dream» - og med «Bloom» har Victoria Legrand og Alex
Scully laget et album som ligger tett på forgjengeren både i kvalitet og lydbilde.
Helhetlig sound Som «Teen Dream» er «Bloom» en plate det er vanskelig å plukke favoritter fra - både fordi man stadig tenker «nei, dette er den beste!», men også fordi lydbildet og låtstrukturene er såpass gjennomførte at det kan være vanskelig å feste seg ved hva som skiller de ulike låtene fra hverandre.
Det er et tveegget sverd, men på forunderlig vis klarer Legrand og Scully å lande på riktig side, og enkelt og greit fremstå som et band med et usedvanlig helhetlig uttrykk.
Bedagelig univers Med tette lag av lyse, klare gitarlinjer, svevende synthdiskant og rolig trommeprogrammering i en stor, klangfylt miks, skaper Beach House et herlig, bedagelig univers hvor stemningen i låtene veksler subtilt mellom livsglede, melankoli og rent velbehag.
Som både bandnavn, plate- og låttititler peker mot er det pent, vart, lyst og svevende, med Victoria Legrands luftige, smått kjønnsubestemmelige og akkurat litt hese stemme som prikken over i-en.
Ekstra popgir Særlig fint låter det når duoen skrur opp popmotoren et ørlite hakk, i låter som «Other People», «New Year» og «Irene», med bare litt mer spretne trommer eller leknere vokal over reverb-gitaren og de flytende orgel-lagene.
Beach House har perfeksjonert et format som viser dem fra sin beste side, og så lenge de fortsetter å fylle det med låter som smyger seg inn i øregangenes luneste kroker, må de gjerne holde seg til det.
| 1
|
301984
|
Osloduoen Lemâitre har beholdt sitt franskoppheng
Må fortsatt tåle å få Justice- og Phoenix-referanser slengt etter seg.
EP:
Osloduoen Ketil Jansen og Ulrik Denizou Lund er sikkert møkkalei av å få Phoenix, Justice og Daft Punk-referanser kastet etter seg.
Men, de må nok stå i det en stund til.
«Wait» har Justices durende synthbass i bunn og Phoenixs hardtarbeidende og funky gitarklimpring i front.
Men det er egentlig underordnet hva man lar seg inspirere av så lenge sluttresultatet synger på en bra måte.
Og det er ingen tvil om den disco-mettede elektropopen til Lemâitre gjør nettopp det.
Finfine «High Tide» åpner med kalaset med funky elektrosoul, bakoverlente bassganger, fargesprakende lydornamentikk og trillende pianoakkorder, før dansefoten for alvor får noe å bryne seg på i nevnte «Wait».
«Singularity» byr ikke på de mest originale vendingene, men materialet er godt håndverk og formålstjenelig i lange baner.
| 1
|
301988
|
Visste du at Abraham Lincoln også jaktet vampyrer?
Nye takter fra den amerikanske presidenten i «Abraham Lincoln:
Vampire Hunter».
FILM:
Det er en kjent sak i USA at unge Abraham Lincoln var kroppsarbeider og hadde godt håndlag med øks.
Det de færreste vet, er at han utførte en livslang bijobb som vampyrjeger, med øks som favorittvåpen.
Dette står detaljert beskrevet i presidentens hemmelige dagbok, som Seth Grahame-Smith ga ut i romans form i 2010.
Han har også skrevet manuset til «Abraham Lincoln:
Vampire Hunter», en filmet variant av dagboka.
Vampyrene finnes i alle USAs stater, men på Lincolns tid ønsker de å skape sitt eget rike i sørstatene.
Hvor ellers?
Det snakkes lite om hvitløk og staker gjennom hjertet og ingen av disse vampyrene tar fyr i sollys.
Til gjengjeld hater de sølv.
Derfor smelter Lincoln sølv på øksa og når borgerkrigen starter, øker behovet for det edle metallet.
Grahame-Smith kobler altså sammen borgerkrig, Lincolns øks og vampyrer fra sør.
Ikke noe galt i det.
Alt er lov hvis man er flink til å fortelle skrøner.
Ensformig horror
Ut fra tittelen skulle man tro at vi har å gjøre med en komedie, men det er en oppfatning som ikke deles av regissør Timur Bekmambetov («Wanted»).
For ham er dette blodsprutende alvor.
Unge Abe har en traumatisk opplevelse i barndommen som gjør at han både søker hevn og vil kjempe mot alle former for ufrihet.
Dessverre er ikke menneskelige følelser og instruksjon av skuespillere Bekmambetovs styrke som regissør og den traumatiske hendelsen vil nok gjøre mindre inntrykk på kinopublikum enn på stakkars Abe.
Kasakhstan-fødte Bekmambetov koser seg mer når han får lage digital blodsprut i sakte film.
Han serverer et par fine sjokkeffekter i starten, men de hvesende vampyrene mister raskt nyhetens verdi og etter å ha kvalt en tredje gjesp, tenker jeg at horror er en krevende øvelse.
Humørløs
Jeg kan heller ikke se hvordan 3D-formatet tilfører filmen noe annet enn lystap.
Dette er en film som brenner av budsjettet på effekter og fordyrende 3D, men som bare tar seg råd til middels kjente skuespillere.
Det kaller jeg prioritering.
I rollen som USAs mest kjente president ser vi en viss Benjamin Walker.
Han likner en ung Liam Neeson, men uten karisma.
Sjefsvampyr Adam og vampyrjeger Henry (britene Rufus Sewell og Dominic Cooper) sliter med å gjøre seg bemerket mellom de digitale slåsskampene og det blir fort tydelig at filmens absurde utgangspunkt behandles altfor seriøst av alle involverte.
Det finnes ting å le av her, men dessverre er humoren utilsiktet.
| 0
|
301989
|
Vroom vroom
Alt du trenger å vite om «Texas Chainsaw 3D» ligger i tittelen.
FILM:
Trolig finnes det veldige menneskefarmer et sted i Hollywood der man aler frem en helt spesifikk art:
Fysisk veldreide, personlig forglemmelige dukkemennesker som i attenårsalderen blir drevet som kveg inn på rollelistene til diverse skrekkfilmoppfølgere for i tur og orden å bli hakket opp av sinnssyke seriemordere.
I «Texas Chainsaw 3D» er det vennene til Heather (Alexandra Daddario) som besegler sin skjebne idet de tilbyr seg å slå følge med henne til Newt, Texas, der hun har arvet huset til en ukjent bestemor.
Det viser seg at arven også inkluderer en taus beboer som foretrekker å la verktøyskapet tale.
Verktøy og bare mager
«The Texas Chainsaw Massacre» fra 1974, som var første møte med Heathers maskekledte husgjest, var også den skoledannende filmen innenfor slashersjangeren, som gjerne lar en ung, kvinnelig hovedperson stå igjen ansikt til ansikt med en ansiktsløs nemesis etter å ha mistet vennegjengen gjennom regelmessige blodsutgydelser jevnt fordelt over omtrent halvannen time.
«Texas Chainsaw 3D» er syvende film som tar utgangspunkt i samme skrekkunivers.
Slitasjen merkes.
Årets blodbad er både trett forutsigbart og intenst ubehagelig, som så ofte i denne spekulative og banale brukssjangeren.
Etter en halvtime med døv eksposisjon begynner det smygende kameraet og den hvinende fiolinmusikken en fem minutters oppvarmingsrunde i påvente av at maskemorderen skal gå løs på neste slaktoffer med dertil egnet redskap.
Etter den påkrevde lemlestingen følger en ny omdreining av samme rutine, og en ny, og en ny.
Fotografen sørger for å holde perspektivet i navlehøyde, slik at publikum blir stirrende enten på powertools eller på bare ungpikemager.
Symaptien forskyves
Det eneste nye her er at blodsprøyten er tredimensjonal, hvilket knapt kan betegnes som noe stort fremskritt for menneskeheten, og at sympatien forsøksvis forskyves mot slutten av filmen, når Heather finner et genetisk mørkt drag i seg selv.
Antydningen om at dette finnes i Heather, og når som helst kan bryte frem gjennom alabasthuden hennes, er faktisk fint og nennsomt porsjonert ut gjennom «Texas Chainsaw 3D».
Men avrundingen føles mer forstyrrende enn forfriskende, som om produsentene i løpet av nesten førti år har kommet til å synes det er noe litt søtt og hjelpeløst ved hoppende gale hobbytorturister.
For den som ikke deler det synet, er det lite å hente i «Texas Chainsaw 3D».
Den som har lest tittelen, har i grunnen sett hele filmen.
| 0
|
301992
|
Overraskende ufokusert og halvveis gjennomført
Avicii roter seg bort på debutalbumet.
ALBUM:
Hvem hadde trodd at Rednex skulle bli en relevant referanse i 2013?
Ikke denne anmelderen, i hvert fall.
Men så satte altså EDM-vidundergutten Avicii seg fore å riste opp i den kommersielle houseverdenen med en albumdebut der spisse synthlag og kontante beats får selskap av langt mer tradisjonelle virkemidler, deriblant countryens.
Resultatet låter ikke bare rart, men overraskende ufokusert og halvveis gjennomført.
Er det noe den 24-årige svensken har vist så langt, er det jo at han vet sin vei rundt en fengende melodi og effektiv låtoppbygging.
Men i eksperimentiveren forsvinner mye av det han behersker best; igjen sitter man med et bilde av en overivrig fyr på gutterommet som skal gjenskape alle stilelementer han har vært borte i.
I én og samme låt høres rock'n'roll, synthfunk og elektrohouse, eller disco, big beat og bitpop, uten at det henger sammen.
Tross flinke gjestevokalister blir dermed «You Make Me» med Salem Al Fakir den eneste låta det er en glede å høre på denne plata.
Det er ikke nok.
| 0
|
301993
|
«Meir» Kvelertak er mer av det gode
Norges beste rockeband om dagen innfrir på alle plan på etterlengtet oppfølger.
ALBUM:
Det er i sannhet ingen lett oppgave å skulle følge opp en av de sterkeste albumdebutene noensinne her i landet.
Men kanskje fordi Kvelertak i utgangspunktet aldri var et spesielt ambisiøst band, synes ikke oppgaven helt umulig allikevel.
Mye av magien ligger nemlig nedfelt i selve det musikalske uttrykket.
Kanskje uten at de helt var klar over det, var deres egen Stjernepose av musikalsk hardrock-snop såpass unik og slagkraftig sammensatt at rockfans i alle fasonger og verdenshjørner ønsker en bit av den.
Med andre ord, det beste Kvelertak kan gjøre med saken er rett og slett å senke skuldrene og gjøre mer av det samme.
Og «Meir» er fremfor alt mer av det samme og, tja - litt mer av alt.
Klassisk Kvelertak
Rammeverket er fortsatt en tøylesløs lek med alt fra black metal og hardcore til punk og classic rock.
Helst litt av alt i en og samme låt.
Etter en episk overturelignende sak, er det rett på i godt gammelt slag med «Spring Fra Livet».
Hvor umiddelbare riff og melodier smelter sammen med hamrende black metal-trommer, mens Erlend Hjelvik vræler slagordaktige punchlines som «Du må springa fra livet før det tar deg igjen».
Mer nyansert
Det som kanskje i størst grad skiller «Meir» fra debuten, er instrumenteringen og arrangementene.
Særlig i de mer langstrakte låtene som kommer mot slutten.
Det er rett og slett mer for ørene for de som liker å sette seg ned med headset og lete etter finurlige detaljer.
Kvelertak har tre gitarister og det høres godt i både harmonier og de mange heftige solopartiene.
Sjekk for eksempel det Metallica-aktige brekket i «Månelyst».
Enkelte vil kanskje hevde at debuten har sterkere enkeltlåter, men det er ikke viktig i denne sammenhengen.
«Meir» har et større musikalsk spenn, en mer utbrodert produksjon og mer nyansert dynamikk.
Enkeltprestasjonsmessig er den også sterkere - for eksempel synger Erlend Hjelvik bedre enn noen gang.
Vi snakker en totalpakke som er helt suveren.
| 1
|
301995
|
Gullsmeden
Nyåpnede Kontrast kaller seg bistro, men er egentlig en gullegod gourmetrestaurant.
- Oi, overraskende, utbrøt Robinson da spiseparet kikket inn vinduene til Restaurant Kontrast.
De befant seg i Parkveien, midt mellom Solli Plass og Tjuvholmen, der gaten først og fremst er et boligstrøk.
- Restauranten ser ut som en middels frokostsal på et mindre hotell.
Og det er jo delvis sant.
Hotellet som huser spisestedet er en del av den lille danske hotellkjeden Guldsmeden.
De er kjent for å være små og uformelle.
Robinson hadde lest litt om restauranten og trodde stedet skulle være mer, ja, rett og slett, mer stilig.
- Men med stilig følger ofte stivt, responderte Fredag.
En servitør ønsket velkommen og forklarte konseptet.
Han måtte gjenta forklaringen tre ganger før spiseparet knakk koden, delvis på grunn av den dårlige akustikken i lokalet, og delvis på grunn av sin ordrike svensk.
Menyen inneholder sju mellomstore retter og tre små desserter.
Det skilles altså ikke mellom forretter og hovedretter.
Du kan plukke fritt eller be kokken velge, det gjør han for 690 kroner.
Først kom saltet kamskjell fra Frøya.
Og litt for seint fikk spiseparet også riesling i glasset.
De rå kamskjellskivene ble servert med misomajones.
- Nydelig, utbrøt Fredag.
- Ja, dette minner meg om da jeg var om bord på en båt og spiste rå kamskjell rett fra det iskalde havet.
Det er en helt spesiell spenst og saltsmak i kjøttet, fantastisk mot den syrlige majonesen og søtlige agurken.
Suksessen ble fulgt opp av blåskjell-emulsjon med sautert grønnkål og løyromkrem med gressløk.
- Wow, var Robinsons umiddelbare reaksjon.
— Dette minner om ...
- Mmm, nikket Fredag.
De fikk klare assosiasjoner til signaturretten til Norges beste restaurant, Maaemo, også det blåskjellemulsjon.
Selv om kokken hadde makten denne kvelden, fikk spiseparet lov å legge inn ett ønske.
Det ble andelever fra Holte gård, et valg de ikke angret på.
Sammensetningen av søtlig andemousse, skiver av salt, speket andebryst, syrlig frukt og knasende hasselnøtter var perfekt.
Den hvite italieneren i glasset, Soave Borgoletto, løftet retten ytterligere.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
- Vet du hvem som driver her, spurte Fredag makkeren.
- Mikael Svensson.
Han var med å starte både Madu og Tjuvholmen Sjø-magasin her i Oslo, og har jobbet på to spanske Michelin-restauranter, svarte Robinson.
Nå var det på tide med merlot i glasset.
Igjen lot vinen vente på seg.
Til bordet kom reinsdyr - filet og tunge - servert med pastinakkpuré, ramsløk og plommesaus.
En helt perfekt rett.
Før desserten, som var hvit sjokolade-røre med syrlig sorbet av trønderske tindvedbær, var de innom den norske blåmuggosten Kraftkar, most mellom to hjemmebakte tyttebærkjeks.
Kontrast profilerer seg som en moderne skandinavisk bistro.
Bistro-merkelappen er å underselge restauranten.
Riktig nok er atmosfæren uformell, men rettene er langt fra enkle.
Prisen er også høyere enn i bistrosegmentet.
Totalt 2800 kroner for 6 retter, vin og tips.
- Maten her kan definitivt sammenliknes med Oslo-restaurantene som får stjerner og koster 1000—1500 kroner mer for to personer, sa Robinson.
- Absolutt, sa Fredag.
- Men atmosfære og service ligger noen hakk under restaurantene i øverste prisklasse.
Kresne gjester vil muligens bli litt skuffa av sene servitører, den ordinære innredningen og, kan jeg få legge til: den uinteressante kunsten.
Men de som vil ha fantastisk mat og en avslappet atmosfære bør bestille her snarest
Jeg tror vi må trille en sekser, nettopp på grunn av maten og den relativt lave prisen.
Og gå for Kontrast-menyen!
En selvplukket seksretters ville kostet 960 kroner, men stoler du på kokken, slipper du unna med 690 kroner.
| 1
|
301997
|
NRK kaller dette en krimkomedie
... men det er langt mellom de frivillig komiske innslagene.
|||
TV:
Passelig rik mann med elskerinne dreper kona, men blir tilfeldigvis filmet og presses for penger.
Mange gode filmer og bøker er bygget på dette skjelettet, men «God natt, elskede», bygget på Fredrik Skagens roman fra 2007, er ikke blant dem.
Den blakke jazzpianisten Terje Lyngmo (Gard Eidsvold) har alltid vært en hederlig kar, men stjeler så et videokamera han ser gjennom ruta på en elegant, ung dames Aston Martin på bensern.
Han tar med seg kameraet på jobben som pianostemmer i Drammens rikmannsstrøk, begynner å filme ut vinduet og jaggu er ikke naboen i gang med å drukne kona i badekaret.
Låter surt Humoren skal bestå i at både Lyngmo og morderen Raglo (Stig Henrik Hoff) er klønete som kriminelle.
I stedet er det særlig manuset som famler seg fram.
Lyngmo har absolutt gehør, noe man dessverre ikke kan si om dem som har snekret sammen replikkvekslingene i «God natt, elskede».
Svært få av relasjonene virker troverdige.
Altfor ofte hører vi dialoger som kan oversettes slik:
«Hva skjer, egentlig?
Hvorfor er jeg så mistenksom?»
«Øh, vet ikke.
Kanskje fordi jeg stotrer og famler og gjemmer bort ting når du kommer inn.»
Snubler i starten
Det samme gjelder de mange tilfeldige møtene.
Den rike dama i Aston Martin dukker opp overalt og er veldig opptatt av å få tilbake det vesle kameraet sitt.
Politiet svipper stadig innom hos de involverte for å stille et lite spørsmål.
Intet påskudd er for lite for å føre folk sammen og dytte historien framover.
Nå er jeg streng, men slik går det når fortellingen skurrer allerede i starten:
Det meste virker feil.
Humoren er fraværende.
Spenningen forsvinner.
Muligheten til empati likeså.
Man blir sittende og le på feil sted, som når Raglo uttrykker sin økende misnøye med utpressingen.
Tre millioner?
Nei, vet du hva.
Fire? Ærlig talt.
Fem?!
Til slutt utbryter konemorderen overfor sin elskerinne:
Helvete, jeg klarer ikke mer!
| 0
|
301998
|
Glinsende og blodåresprengt
Actionfylt og ordknapp superheltfilm under pari.
html,body { border: 0px; }
FILM:
Hvis store eksplosjoner, halsbrekkende tegneseriestunts og intens sverdkamp er alt du krever av en film, trenger du ikke lese mer.
Du kan trygt gå på kino.
Du vil fryde deg.
«X-Men Origins: Wolverine» er fylt til randen av flammer, bulende muskler og krutt.
Men spesielt god er filmen ikke.
Gneldrete
Det begynner med begynnelsen:
Idet sju år gamle Logan ser sin far ligge skutt på gulvet, vokser det tjue centimeter lange beinklør ut av knokene på ham.
Ilsk som en okse spidder han inntrengeren, og i det han segner om på gulvet hevder han å være Logans far.
Noe filmen ikke dveler et sekund ved.
I neste øyeblikk rømmer Logan fra villaen sammen med sin bror/halvbror?, mannen han skal kjempe side om side med gjennom amerikansk borgerkrig, to verdenskriger og en vietnamkrig.
Mannen som etter hvert skal bli hans erkefiende, mutanten Sabretooth, en gneldrete villskapning som lar seg kontrollere av det amerikanske militæret.
Det samme militæret som omsider fyller Logan med flytende metall og gjør ham til beistet Wolverine, en nokså taus fyr, med mye aggresjon og dårlig utviklede sosiale evner.
Høye forventninger Misforstå meg ikke, Wolverine er blant de mest spennende tegnede superheltene, og Hugh Jackman har portrettert ham med hell - som en del av superheltgruppa «X-Men» - tre ganger tidligere.
Forventningene til Wolverine-filmen har derfor vært skyhøye, men dessverre er resultatet skuffende.
Lite kløkt
I stedet for å virkelig bygge opp under myten om den tause, ensomme, westernhelt-liknende mutanten, ruser handlingen fram i et voldsomt tempo.
Fra actionsekvens til actionsekvens, fra oppgjør til hevnoppgjør, jager filmen nokså sveiseblind fremover, uten å dvele ved Wolverines bakgrunn, og uten å gi ham flere kvaliteter enn evnen til å kutte et helikopter i to.
Som sagt, er det action du vil ha, er det plenty og ta av.
Filmen er like glinsende og blodåresprengt som overarmene til hovedrolleinnehaveren.
Men filmen er også langt ifra engasjerende, og etter superheltfilmer som «Batman the Dark Knight», «Iron Man» og «Watchmen», superheltfilmer som våger å inkludere ingredienser som kløkt og vidd, tar «Wolverine» to steg tilbake, og satser ene og alene på rå muskelstyrke og et sett jernklør.
« «X-Men Origins: Wolverine» »
3
Kategori
Regi Gavin Hood Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « »
filmanmeldelserkulturanmeldelse
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Gneldrete
Det begynner med begynnelsen:
Idet sju år gamle Logan ser sin far ligge skutt på gulvet, vokser det tjue centimeter lange beinklør ut av knokene på ham.
Ilsk som en okse spidder han inntrengeren, og i det han segner om på gulvet hevder han å være Logans far.
Noe filmen ikke dveler et sekund ved.
I neste øyeblikk rømmer Logan fra villaen sammen med sin bror/halvbror?, mannen han skal kjempe side om side med gjennom amerikansk borgerkrig, to verdenskriger og en vietnamkrig.
Mannen som etter hvert skal bli hans erkefiende, mutanten Sabretooth, en gneldrete villskapning som lar seg kontrollere av det amerikanske militæret.
Det samme militæret som omsider fyller Logan med flytende metall og gjør ham til beistet Wolverine, en nokså taus fyr, med mye aggresjon og dårlig utviklede sosiale evner.
Høye forventninger Misforstå meg ikke, Wolverine er blant de mest spennende tegnede superheltene, og Hugh Jackman har portrettert ham med hell - som en del av superheltgruppa «X-Men» - tre ganger tidligere.
Forventningene til Wolverine-filmen har derfor vært skyhøye, men dessverre er resultatet skuffende.
Lite kløkt
I stedet for å virkelig bygge opp under myten om den tause, ensomme, westernhelt-liknende mutanten, ruser handlingen fram i et voldsomt tempo.
Fra actionsekvens til actionsekvens, fra oppgjør til hevnoppgjør, jager filmen nokså sveiseblind fremover, uten å dvele ved Wolverines bakgrunn, og uten å gi ham flere kvaliteter enn evnen til å kutte et helikopter i to.
Som sagt, er det action du vil ha, er det plenty og ta av.
Filmen er like glinsende og blodåresprengt som overarmene til hovedrolleinnehaveren.
Men filmen er også langt ifra engasjerende, og etter superheltfilmer som «Batman the Dark Knight», «Iron Man» og «Watchmen», superheltfilmer som våger å inkludere ingredienser som kløkt og vidd, tar «Wolverine» to steg tilbake, og satser ene og alene på rå muskelstyrke og et sett jernklør.
| 0
|
301999
|
Anmeldelse:Heidi Linde berører og underholder med roman om den norske velferden
Hvor går grensa mellom ekte empati og ønsket om å være en empatisk person?
«Hva er egentlig rett å gjøre?», tenker karakteren Tale i Heidi Lindes nye roman, og fanger med det noe av essensen i de seks løst sammenvevde historiene som «Norsk sokkel» består av.
Her henter Linde opp igjen romanstrukturen fra gjennombruddsboka «Nu, jävlar!».
Dette er også en kollektivroman, der hvert kapittel rommer en ny, liten historie med nye hovedpersoner.
Denne gangen bor de ikke på samme sted, som i «Nu, jävlar», men knyttes sammen av løse familiebånd:
Tale er på sydenferie med venninna si, som nettopp har gjort det slutt med sønnen til den eldre kvinnen vi møter i første kapittel.
Gjenkjennelig
Gjenkjennelig
Det er mye morsommere enn det høres ut som.
Ikke latterbrøl-gøy, men gjennomgående humremorsomt, og av og til lyst-til-å-lese-høyt-for-andre-morsomt.
Linde mestrer kunsten å vise fram de små, rare tingene vi alle gjør som forteller så mye.
Personene hennes er så grundig og omsorgsfullt beskrevet at du ser dem tydelig for deg, samtidig som du kan kjenne deg like mye igjen i barnevernsbarnet som i den slitne småbarnspappaen, og i den middelaldrende mannen som nøler med å sende moren sin på hjem.
Velferdssystemet
Velferdssystemet
Flere av Lindes hovedpersoner irriterer seg over den selvfølgeligheten som hviler over menneskene rundt dem mens de tar imot.
Aller mest tydelig kommer det fram i syden-fortellingen, om hun som ikke klarer å slappe av fordi hun synes så synd på hotellets vaskepersonale.
Hun vil så gjerne vise at hun bryr seg, eller kanskje helst at hun ikke er en sånn som ikke bryr seg.
Men hvor går grensa mellom ekte empati og ønsket om å være en empatisk person?
Aktuelle spørsmål
Aktuelle spørsmål
Som i åpningsfortellingen om Ragnhild, som i årevis har levd med en alkoholisert mann, og ikke klarer å delta i applausen når han endelig legger seg inn på rusklinikk.
Den er fin.
Men selv om hun pirker borti mange følelser og handlingsmønstre som kan gjøre leseren pinlig berørt, blir det aldri direkte ubehagelig å lese.
Linde har omsorg for både leserne og romanfigurene sine.
Førstnevnte får servert et solid og lettlest språk, uten store overraskelser, utover nødvendige variasjoner mellom hovedpersonene.
Sistnevnte får, om ikke en løsning på alle sine problemer, så i alle fall en lysning.
«Norsk sokkel» er til dels behagelig lesning om et til dels behagelig samfunn.
Den både berører og underholder, men kunne gjerne stukket enda litt dypere.
| 1
|
302000
|
Med iPad'en foran ansiktet
Jenny Skavlans netthumor-TV falt til jorden.
TV:
Ikke la deg narre av kanal og sendetidspunkt.
Som et «Nytt på Nytt» for den nye, sosiale medievirkeligheten, med en Skavlan som programleder og et navn som rimer på «Beat for Beat», er «Tweet4tweet» helt åpenbart ment som framtidas gullrekkefyll.
Programmet er nærmest en blåkopi av «Nytt på Nytt» i format, takt og tone, faktisk - og i så måte får det være NRKs trøst at heller ikke Jon Almaas og kompani fikk det helt til i sitt premiereprogram for over 12 år siden.
For da Jenny Skavlan, Hasse Hope og Øyvind Vogt med gjester i går skulle vitse om alt det folk sier og gjør i sosiale medier, tvang det seg fort fram et akutt behov for å holde iPaden opp som ei pute foran ansiktet.
Dessverre av den årsak at man ble beskjemmet på programledernes vegne, ikke av alt det de hadde funnet fram til oss.
Det var ikke morsomt, det var flaut, og det var flaut på feil måte.
Et av «Tweet4tweet»s problemer handler om medienes egenart - et gullkorn fra Twitter sitter ikke nødvendigvis like godt når det leses opp på TV (det funker ikke alltid godt når det gjentas i avisa heller, det skal sies, og det ble sagt).
Et annet problem handler om hastighet - på internett går det fort unna, og Stoltenbergs digitale nabokjerringer og Nord-Koreas propagandavideoer føles allerede gamle og utvitsede.
Et mer alvorlig problem er at manuset i går var så slett at både gjester og programledere ble hensatt til desperat improvisasjon rundt genuint ikke-morsomme temaer som rasisme, dyresex og Trine Grung.
Det på tross av at programmet ikke går direkte.
Synd!
For det er behov for humor og satire om nettlivet slik det arter seg i Norge.
Det bare ikke sikkert det skal gå på TV.
Det er ikke sikkert det er NRK som skal stå bak det, heller.
| 0
|
302004
|
Mer pop, takk!
Her Royal Harness spriker på debuten.
ALBUM:
Norske Helene Jaeger og britiske Dylan Long har tidligere vist lovende takter under navnene Pu55yf00t1n og Millions, men når de nå tar steget opp fra Urørt-universet som Her Royal Harness, føles det dessverre litt prematurt.
Ambisjonene er det ikke noe å si på — duoen ønsker øyensynlig å lage bredt anlagt popmusikk med substans, og opererer i et krysningspunkt mellom kommersiell elektropop, indierock og synthpop.
Gjennomføring med svakheter
Utførelsen er det litt verre med.
Dette skal ikke låte lof-fi, men det gjør det litt for ofte — for eksempel den eldre låta «Bear In A Trap», som høres ut som den er spilt inn i en boks.
Dessuten sliter de en del med å få stilelementene til å flyte sammen, som i «Submission»s sammensurium av en frisk, bloggvennlig beat, men også trauste trommer og en fullstendig kræsjende sangmelodi.
Nettopp vokalen er mye av problemet
— Jaeger har det med å legge seg i dype, lite dynamiske toneleier som ikke er hennes sterke side.
Mestrer popen
Men Her Royal Harness har det i seg:
Åpningslåta «Mercenary Man» har en sterk melodi og god produksjon, avslappede «I Can't Believe» er en riktig pen liten synthpoplåt, og i singelen «Unseen» møtes en Robyn-beat og Yeah Yeah Yeahs-gitarer på tiltalende vis.
Aller best sitter det drivende synth-sporet «Your Heart Is Harder».
Mer av denslags, så snakker vi.
| 0
|
302005
|
Fra flinkis til kjekkas
Popdetaljer til å dø for hos svenske Salem Al Fakir.
|||ALBUM:
Soulpop-svensken Salem Al Fakir har lenge vært en slags mjukisblanding av Sondre Lerche og Alexander Rybak:
Et vidunderbarn med flagrende hår, fiffige melodier, riktige referanser og vill popteft.
Med «Ignore This» har 28-åringen derimot endelig gått fra flinkis til kjekkas.
Hurra!
Lydbildet, som på sisteskiva «Astronaut» (2009) var Toto-inspirert og Crosbyesque, består nå mer av synthbravur, fandenivoldsk følsomhet og nesten stureplansk glætthet — for ikke å snakke om popdetaljer å dø for.
Med sin rolige synthåpning, pompøse popkor og trommemaskinsekvenser (som høres ut som en blanding av Björk og puddelrock!) burde «Part Of It» for eksempel bli en moderne juleklassiker.
Noe av sjarmen er selvfølgelig at skiva ikke er perfekt, Grand Prix-låta «Keep On Walking» kunne vært Bryan Adams med strykere.
Men som Salem selv hinter til i albumtittelen, det kan så absolutt ignoreres.
| 1
|
302011
|
Ikke en eneste overflødig låt
Brødrene Good svikter aldri.
|||ALBUM:
Toronto-bandet The Sadies, med gitar- og vokalbrødrene Travis og Dallas Good i spissen, fortsetter på mange måter der de slapp på «New Seasons» i 2007 — også fordi bandet også denne gang har plassert Jayhawks-sjefen Gary Louris i produsentstolen.
Intenst«Darker Circles» varer bare i fattige 36 minutter, som en god, gamme vinylplate — og ett minutt lenger enn forgjengeren.
Til gjengjeld er det — igjen — så tettpakket og intenst at det føles som om det er enda kortere, som en god film på tre timer som føles som om den varer i to.
Vi snakker om 11 nye, musikalske lykkepiller.
Og ikke ett eneste spor er overflødig.
I likhet med den LP-tilpassede spillelengden, føles Sadies også musikalsk veldig retrofiksert, for eksempel er nydelige «Postcards» og «Violet And Jeffrey Lee» veldig The Byrds anno storhetstida på slutten av 60-tallet.
Og i takt med tidsånden, tar man seg i å tenke at dette kanskje bare burde vært gitt ut på vinyl...
Ti til!
Sadies' formel er en miks av country, countryrock, psykedelia, garasje- og surfrock som innbefatter uvanlig mye fint gitararbeid og flotte harmonier (bare hør på «Another Day Again», der telecasterne bryter akkorden).
På «Idle Tomorrows» leier for øvrig også produsent Louris bort stemmen sin, uten at det på noen måte skjemmer sluttproduktet.
Når kanadierne så avslutter med den instrumentale surfperlen «Ten More Songs», er det nettopp det du ønsker å høre.
Ti til, altså.
| 1
|
302012
|
Uten bismak av dinosaur
Vitalt DumDum Boys tar plass i tidsmaskinen.
|||
ALBUM:
Når Ravi plukker fra hverandre låten din i serien «Landeplage», kan man vel med sikkerhet fastslå at opphavet kan kalles en institusjon i norsk musikkhistorie.
DumDum Boys er det, og mer til.
Likevel, begrepet kan fort føre med seg en bismak av dinosaur og noe uforanderlig.
Slik sett gjør trønderne skam på begrepet i positiv forstand.
«Tidsmaskin» er nemlig lyden av et band som ikke bryr seg så mye om å være seg selv nok.
Visst låter det umiskjennelig DumDum, og gjengen tar ingen grep for å mette munnen på de som forventer nybrottsarbeid, men det er likevel noe uanfektet og en befriende sømløshet over bandets niende plate.
Noe for enhver
Platen åpner nonchalant med en dronete «Gutten i røyken», tonesatt av et smektende munnspill som Prepples gode følgesvenn, før «Selvskudd» sender gjengen tilbake i tempospekket rockemodus.
Slik går det kast i kast mellom lavmælt alvor («Slinger»), buldrende rock'n'roll («Kannibal») og høstlig solskinn («En vakker dag»).
I «Vildensky» forener kvartetten med AC/DC i sin usjenerte Rolling Stones-flørt og dertilhørende blåserekke.
Likhetstrekkene med AC/DCs «Anything Goes» er nemlig nesten påfallende.
Verdighet
«Tidsmaskin» vitner om et band som har lent seg godt tilbake i sofaen og skrevet et knippe med låter som passer deres egen hjerterytme best, uten å stresse altfor mye med å levere en ny «Metallic hvit» eller «Boom Boom».
Resultatet er et vitalt album som sprer seg bredt og presenterer noe for enhver sinnsstemning og anledning.
Vi får hente frem en velbrukt klisjé: det er fint å eldes med stil.
Dumdum Boys gjør ikke skam på den påstanden.
| 1
|
302015
|
Verdens største kvartett?
Men Frank Znort Quartet kan ikke bare flyte på sjarmen.
ALBUM:
Det må være verdens «største» kvartett.
Frank Znort Quartet har ca 17 medlemmer.
Det er ihvertfall så mange som er kreditert på «Perler fra svin», som er spilt inn i Abbey Road Studios i London i løpet av et par dager i fjor sommer.
Og siden albumet tilsynelatende er spilt inn etter fort-og-gæli-prinsippet, er «Perler fra svin» på mange måter en feiring av det sjarmerende uperfekte.
De 26 låtene hadde strengt tatt fått plass på én cd, men det er jo tøft med dobbeltalbum, da.
Blå
De er ikke nødvendigvis like mange når de hver søndag spiller på Blå i Oslo, bandets nåværende base etter flytting fra nedlagte Grønlandshagen og Café con Bar.
Men de spiller alltid.
450 plater «Perler fra svin» er bandets tredje studioalbum på 14 år.
Ser man stort på det har de gitt ut 450 plater, for hver søndag i åtte år har de spilt inn ei konsertplate som de har gjort tilgjengelig.
Og om du trodde du hadde hørt tittelen før, er det nok fordi den likner veldig på Raga Rockers'«Perler for svin» fra 1995.
Allsidig «Perler fra svin» avspeiler allsidigheten til dette bandet, som er blitt en institusjon i Oslos uteliv.
Det er nesten ikke den musikksjanger de ikke er innom, fra jazz til calypso, fra blues til soul - ispedd reggae, rock og punk.
Det er «musikk som fikk kvinnene til å bli vakrere enn før og mennene tøffere», som forfatter Øystein Wingaard Wolf skriver i sine liner notes.
Bo Diddley Det synges på engelsk, norsk, svensk og tysk.
Og - anslaget er bra.
Åpningen «Demasiado Corazon» (Willy DeVille) og påfølgende «Pills» (Bo Diddley) er ved siden av Mighty Sparrows «Big Bamboo» høydepunkter.
«Voi voi» blir aldri noe annet enn uskyldig, mens Jello Biafras «Too Drunk To Fuck» sier det meste.
Fysisk vondt
Her er også helt ok originallåter fra vokalistene Johannes Sæbøe, Sidney Tømmervold og Sef Foyn.
Kule låter som «Cosmic Sugar» og «Ella Speed» danker ut mange av coverlåtene, så hvorfor ikke satse på eget materiale på plate?
Fysisk vondt Samtidig gjør det fysisk vondt å høre blåserne i John Fogertys «Down On The Corner», og vokalen på «Do You Wanna Dance» er redselsfull.
Vi får kalle det arbeidsulykker.
Smerte Gitarspillet på «Ich hasse musik» smerter også, og blåserne treffer slett ikke alltid de riktige tonene.
Upretensiøst, ja, men det lave kravet til kvalitet i de forskjellige leddene overskygger det åpenbare sjarm-elementet.
Nå kan man ikke forvente allverden etter to dager i studio, men instrumenter som låter surt er uansett ikke sjarmerende.
Og hadde «kvartetten» begrenset seg til en enkel cd - i redigert form - kunne resultatet blitt bedre.
Her er ganske mange låter som med fordel kunne vært utelatt.
Det hjelper ikke at det er fine tegninger signert selveste Christopher Nielsen på coveret, Frank Znort Quartet er et partyband som gjør seg bedre live enn på plate.
Det finnes dessverre ingen egen terning for det.
| 0
|
302017
|
Anmeldelse:«The DUFF» er en gave til mobbere
En middelmådig highschoolkomedie som avdramatiserer mobbing via sosiale medier og forsterker tradisjonelle rollemønstre.
FILM:
I 2015 er det lett å fastslå at «American Pie»s mest betydningsfulle bidrag til menneskeheten var populariseringen av begrepet «MILF».
Og selv om filmen på ingen måte er noe mesterverk må det understrekes at denne språklige håndstrekningen kun er én av tingene den i dag huskes for.
Til sammenligning synes highschoolkomedien «The DUFF» knapt å ha andre ambisjoner enn å innlemme tittelbegrepet i den globale dagligtalen.
Nye medier Bianca er en nerdete, men sosialt velfungerende highschooljente da hun en dag blir fortalt at hun er vennegjengens «DUFF» — «Designated Ugly Fat Friend».
Dette fører til en identitetskrise for den kortvokste unge damen med det runde ansiktet, som først nå legger merke til at hun er omgitt av høyreiste modeller med håndmeislede kinnbein på alle bauger og kanter.
Bianca kutter umiddelbart kontakten med sine vakre bestevenninder, og gir seg i kast med å finne ut hvordan man blir en jente guttene vil ha.
Mens hun gjør dette blir hun offer for en hetskampanje på YouTube, men med godt gammeldags amerikansk pågangsmot og hjelp fra uventet hold lærer hun til slutt å akseptere seg selv.
Gamle rollemønstre «The DUFF» er smart nok til at den greier å ro i land sitt forutsigbare selvhjelpsplott med æren noenlunde i behold, men ikke smart nok til å si noe fornuftig om de absurde skjønnhetskravene eller de virkelighetsfjerne slagordsbudskapene i amerikanske tenåringsfilmer.
Som komedie er den morsommere enn man kunne forvente, men langt fra morsom nok.
Mest av alt er dette en satire om sosiale medier laget av voksne mennesker som åpent innrømmer at de ikke forstår sosiale medier — ordet «viral» uttales med en nervøs ærefrykt som ellers er forbeholdt muhammedkarikaturer — men som likevel føler de vet nok til å kunne berolige foreldre som er bekymret for at nettmobbing skal legge barnas fremtid i grus.
Og hvis det nå stemmer at det fortsatt er god gammeldags ansikt-til-ansikt-mobbing som gjelder, har verdens mobbere med begrepet «DUFF» fått et flunkende nytt våpen i arsenalet.
| 0
|
302018
|
Anmeldelse:Er epoken med «magisk realisme» over?
Sterke bøker fra to unge diktere i Latin-Amerika.
Hva skjer i latinamerikansk litteratur?
Er epoken med «magisk realisme» over?
For et par uker siden trykte Dagbladet et intervju med den framtredende, colombianske forfatteren Juan Gabriel Vasquez, som gikk inn for å skifte ut begrepet med «tragisk realisme».
To av årets første, oversatte romaner er nettopp bøker som speiler Latin-Amerika på en mer naken og uromantisk måte enn den mange forbinder med romanene til forfattere som Gabriel Garcia Marquez og Isabel Allende.
Politiske konflikter
Politiske konflikter
Daniel Alarcón (38) er fra Peru, men har bodd i USA siden han var tre.
Som forfatter er han likevel svært opptatt av hjemlandet, både som essayist i magasiner og romanforfatter.
Romanen «Vi går i ring om natten» foregår i et land som minner sterkt om Peru.
Vi møter en ung gutt, Nelson, som har mislyktes med det meste, ikke minst i kjærlighet.
Men en dag blir han tatt opp i geriljateatergruppa Desember, som i alle år har vært ledet av hans store forbilde, Henry Nunes.
Idiotpresidenten
Idiotpresidenten
Hele historien er fortalt i jeg-form av en magasinjournalist, som graver i fortida samtidig som han følger handlingen i nåtid.
Boka er både spennende og velfortalt.
Men det er som om romanen på et tidspunkt kneler under sin egen tyngde.
I et etterord takker Alarcón for hjelp fra en masse folk, med «et manus som, ærlig talt, har virket umulig å løse».
Det er forståelig.
Viktige innsikter
Viktige innsikter
Chileneren Alejandro Zambra (40) har tre korte romaner bak seg før novellesamlingen «Mine dokumenter».
Han ble født to år etter kuppet mot Salvador Allende, har vokst opp i Santiago og Maipu og har studert spanskspråklig litteratur ved universitetet.
Øyeblikkelig suksess
Øyeblikkelig suksess
Tittelnovellen i «Mine dokumenter» er en virtuost utført erindringshistorie som spenner fra barndommen, via skolegangen og fram til nåtid.
Vi møter en datafreak av en far, en mor som er opphengt i Paul Simon og en historiefortellende bestemor som aldri er kommet over at hun mistet begge foreldrene og to av tre brødre under et jordskjelv i 1939.
Hukommelsens labyrinter
Hukommelsens labyrinter
Zambra følger opp med noveller der erindring og forholdet til mennesker fra fortida står sentralt, enten de er kamerater, venninner, lærere, fotballspillere eller katter.
Pluss en særdeles vittig historie om røykeslutt.
Og hele tida er det som om de siste tiårs chilenske historie rumler under handlingen, som varsler om nye jordskjelv.
Forfatteren følger opp estetikken til diktere som Julio Cortazar og Roberto Bolaño.
Han kjenner også den store, 101 år gamle, chilenske poeten Nicanor Parra.
Zambras poetikk kan kanskje sammenfattes i en setning fra et intervju:
«Bøker blir født straks de overskrider forfatteren.»
| 1
|
302021
|
Venninnefilm
«Tingeling
- Vingenes hemmelighet» er Disney på det jevne.
FILM:
Dette er den femte filmen om Tingeling siden 2008, da hun for første gang kom ut av Peter Pans skygge og fikk sin egen Disneyfilm, der hun attpåtil kunne snakke.
Disse filmene er laget av Disneys «rett på DVD»-avdeling og lanseres på 3D-BluRay i USA samtidig som den kommer på norske kinoer.
Feen Tingeling og venninnene lever sine idylliske, til dels syngende sommerliv i Drømmehagen i Drømmeland (Neverland).
Her fletter de grønne kurver som hvite ugler frakter over til Vinterskogen.
En dag tar nysgjerrigheten overhånd og Tingeling våger seg en tur inn i den kalde Vinterskogen.
Her treffer hun Vinter-Lilje, som viser seg å være hennes søster, siden de har like vinger.
De to er «født av samme latter», men må trosse sterke krefter for å få være sammen.
Jeg skal ikke røpe annet enn at verden går under - nesten.
Plettfrie
Rundt seg har Tingeling en gjeng gode venninner som alltid stiller opp, særlig når hun brekker vingen i Vinterskogen og havner på sykehus.
Den enkle handlingen i «Vingenes hemmelighet» passer best for jenter under ti, men Tingeling og venninnene har definitivt entret puberteten med sine sprettrumper og timeglasskropper.
De er generelt plettfrie og ganske karakterløse, med ansikter mer dukkete enn Barbie, selv om man har gitt et par av dem et snev av noe etnisk - latino, farget, asiatisk.
Som vanlig hos Disney skal man sitte igjen med en slags moral.
Forskjeller kan overvinnes.
Vinger kan repareres.
Ikke vær redd for Vinterskogen, men kle deg etter forholdene.
Klimakrisen kan avverges hvis vi bare rekker fram til Det fortryllede treet i tide.
Vel, enhver får tolke etter beste evne.
Når Disney, etter å ha sendt fire filmer om Tingeling rett på DVD her hjemme, velger å vise den femte på kino, kan det tolkes som noe enkel 3D-melking av landets småbarnsforeldre.
| 0
|
302023
|
Imelda Marcos-historien fortalt til lyden av daff disco
David Byrnes stormannsgale dobbeltalbum med Fatboy Slim er ikke stormannsgalt nok.
|||
ALBUM:
Etter at Marcos-regimet ble styrtet i 1986, har navnet Imelda Marcos, i hvert fall for oss oppvokst på åttitallet, vært synonymt med sko.
Mange, mange par sko.
Men der dama ble oppfattet som selve bildet på korrumpert eksess, så hun på seg selv som folkets dronning.
Det er denne herskefolkmentaliteten David Byrne vil utforske på sangkrøniken «Here Lies Love».
Fordi Imelda var blodfan av disco, har han valgt seg nittitallshelten Fatboy Slim som samarbeidspartner, og med på laget har de fått tjueto gjestevokalister.
Det høres imponerende ut.
Men er det ikke.
Med sine daffe danserytmer og latinoinspirerte narrativer framstår skiva mest av alt som en blanding av Ry Cooders «Chavez Ravine», «Evita» og Basement Jaxx.
Kontinuiteten fordufter med de mange gjestevokalistene, Marie Antoinette-naivismen blir rent ut irriterende og ingen av sporene klarer å bære dobbeltalbumet alene.
Stormannsgalskap, du liksom.
| 0
|
302024
|
Anmeldelse:TegneHanne er en verdig vinner av Pondus-prisen
Humørpille i bokform.
Tidlig i oktober mottok Hanne Sigbjørnsen den store Pondus-prisen på 100 000 kroner.
Dermed ble hun også den første kvinnen som fikk prisen, noe som var på tide etter fem år med mannlige prisvinnere.
Prisen fikk Sigbjørnsen for sin serie TegneHanne, en liten fritidssyssel på blogg som etter hvert vokste seg langt ut over skjermenes rammer.
Nå er hun fast bidragsyter i Aftenposten, og aktuell med sin første bok.
Gammelt og nytt
Gammelt og nytt
Det er i grunn ikke noe problem at noe er utgitt før, for Sigbjørnsens striper er langt fra utledd etter første lesning.
Karakterenes komiske ansiktsuttrykk, de treffende tekstene og de herlig gjenkjennelige hverdagsutleveringene gir en ikke bare en god latter, men også bedre selvfølelse.
For i dagens polerte bloggverden er det utrolig befriende å lese om en kvinne som gjør alt motsatt av Fotballfrue.
Mye kritikk
Mye kritikk
De kritiske stemmene har på mange måter rett.
Sigbjørnsens tegninger er enkle og kan ikke sammenlignes med Øverli eller Kellermans teknisk briljante ruter.
Men så er det jo heller ikke poenget.
Sigbjørnsen får folk til å le, denne anmelderen inkludert, og da er det ikke så viktig hvordan hun kommer dit.
Å kritisere henne for dårlig tegnestil blir som å etterlyse mer avantgardistisk språkføring i en spenningsroman.
Skrivefør
Skrivefør
«Det er to ting jeg har sverget på at jeg aldri skal bli:
Det ene er hun dama fra Eat Pray Love, som har det for bra til å være lykkelig så hun må dra på en egosentrisk selvutviklingsreise for deretter å begynne på engleskolen til Märtha Louise og starte sitt eget coaching-byrå, hvor hun forteller andre priviligerte kvinner som ikke er fornøyd med livene hvordan de skal leve.»
Helbredende striper
Helbredende striper
«Uheldigvis jobber jeg bare 50% som sykepleier, og har derfor bare rett på 50% av den moralske overlegenheten.»
Men her syns jeg hun undervurderer seg selv, for latter gjør som kjent underverker, og dermed er denne boken en perfekt medisin.
| 1
|
302025
|
- En ytterst ordinær kriminalfilm
«Varg Veum
- Dødens drabanter» er så gjennomsnittlig at den nesten er bemerkelsesverdig.
FILM:
«Er du lykkelig nå da, Varg?», spør førstebetjent Hamre (Bjørn Floberg) etter å ha lovet Varg Veum (Trond Espen Seim) å se nærmere på et stykke bevismateriale Veum har funnet oppe i lia, like ved åstedet for dobbeltmordet på et eldre ektepar.
«Ja», sier Varg.
«Nå er jeg lykkelig».
Driv i dialogen Selv ikke våre dagers nyalvorlige emopublikum kan gå glipp av ironien i ordskiftet.
Lykke ligger ikke for Varg, han er ukomfortabel og rastløs i det etablerte, nå-ser-vi-på-tapeter-sammen-forholdet til Karin (Lene Nystrøm), og han klarer som vanlig ikke å slippe tanken på forbrytelsen som har funnet sted og den antatt skyldige, her et syttenåring fosterbarn, som ikke kan være skyldig likevel.
Som vanlig i de pregløse Varg Veum-filmene er det Vargs uro og den innforståtte dialogen mellom Veum og Hamre som er det mest interssante og underholdende.
Det er det livstrette som fremstår som mest levende.
Ironi, igjen.
Gjennomsnittlig «Varg Veum
- Dødens drabanter» er ellers en ytterst ordinær kriminalfilm, så gjennomsnittlig at den nesten er bemerkelsesverdig.
Her er lite slendrian, dette er proft og greit gjennomført.
Actionscenene har en viss kvikkhet, skjønt de er for korte og anonyme til virkelig å få opp pulsen, og trådene nøstes fint opp av flinke fingre til sist.
Men mulighetene til å heve denne halvhjertede affæren fra detektimen-nivå er ikke grepet så begjærlig som de burde.
Stiv Nystrøm
For det første:
Når helikopterbudsjettet åpenbart er der, er det leit man ikke har benyttet anledningen til å få litt mer spennende og sugende bilder fra det fotogene fjordlandskapet på hordalandsbygda.
For det andre:
Når det er så få mistenkte, bør man være mer forsiktig med å eliminere så mange at publikum og etterforskere til sist bare har ett troverdig alternativ.
For det tredje:
Lene Nystrøms stive mimikk og affekterte dukkestemme gjør at det litt for lett å forstå at Varg flykter ut av huset og - kanskje, kanskje ikke - helt inn i armene på gamlekjæresten Cecilie (Line Verndal).
Enstonig Trond Espen Seim har som vanlig et melankolsk, lyst blikk og luggen gredd godt ned i øynene, i den grad at det må være vanskelig å se der han halser gjennom hordalandsskogene.
Han har funnet riktig modus for rollen, men har blitt der litt for lenge nå.
Og filmskaperne ber ham sjelden om å variere eller vise sin rekkevidde.
Han bør passe seg litt for forståelsen for at han forlater hjemmet og kjæresten i tide og utide snur seg og blir et spørsmål om hvorfor ikke hun forlater ham.
| 0
|
302026
|
For sant til å være godt
Sant og godt fra John Olav Nilsen & gjengen.
|||
(Dagbladet.no):
Det er lett å lage musikk slik John Olav Nilsen & Gjengen gjør det, men stiller du deg opp med gitar og rimordbok vil du fort finne ut at selv om det høres likt ut, kreves det langt mer for at din egen skranglete, rock'n'roll skal treffe like hardt og bredt.
Utleverer seg
Dét krever nemlig mer enn akkorder.
Ikke bare skal du ha noe på hjertet og guts til å utlevere det, nok allsangvennlige anthems i hodet til å putte en i hver eneste sang.
Du skal også ha et band som klarer å balansere det pompøse med det punka, og alt dette klaffer så sjelden at vi fremdeles snakker om «de fire» som har greid det før.
De fem store?
Om disse bergenserne vil bli de femte, er ikke bare umulig å vite, det er også rimelig irrelevant.
For med «For sant til å være godt» etablerer John Olav Nilsen seg som en stemme for en generasjon som ikke hører på Jokke, men som i sin oppvekst mellom flatskjermer og datamaskiner tydeligvis og underlig nok har endt opp såpass desillusjonerte og klassisk lengtende etter rus, død, kjærlighet at Jaa9 & OnklP får en sommerhit med en låt om å være 27 år og ikke ha bil, hus eller utdanning.
Derfor vil også denne velskrevne, inderlige plata treffe som ei kule.
| 1
|
302027
|
Folk for folk flest
Skal søstrene Unthanks få sitt endelige gjennombrudd nå?
|||
ALBUM:
Å måtte vake i overflaten er slett ikke det verste som kan skje en artist.
Søstrene Rachel og Becky i The Unthanks får mye mer igjen for å slå gjennom nå, enn da de var nominert til Mercuryprisen i 2008.
Fremdeles konsentrerer de seg hovedsakelig om britisk folkemusikk, men nå er studioet fylt opp av musikanter og vinduet åpnet.
Resultatet er ei plate med svimlende bred appell.
Indiefans som liker Laura Veirs og Cat Power får sitt når søstrene synger med voldsom innlevelse.
Alle som noen gang har nynnet på The Corrs og eller danset til «Whiskey In The Jar» vil svaie til folketonene, mens alle med sans for Robert Wyatt og Sufjan Stevens' episke arrangementer vil ha nok å gjøre med å lytte seg gjennom de detaljrike låtene som i varighet spenner fra 50 sekunder til 9 minutter.
The Unthanks har laget noe for alle, så da gjenstår det bare at alle finner det ut.
| 1
|
302028
|
- Tim Burton må bry seg mer om menneskene i filmene sine
Nok en sær rolle for Johnny Depp i «Dark Shadows».
FILM:
Kanskje er det slik det må være i en gotisk komedie om en to hundre år gammel vampyr.
Men «Dark Shadows» føles litt død.
Regissør Tim Burton, Hollywoods egen overvintrede viktorianer, har da heller aldri vært særlig interessert i mennesker så mye som i hvilke fantasmer av noen landskap og interiører han kan plassere dem i.
Fra 1700- til 70-tallet
Og omgivelsene i «Dark Shadows» er da også høvelig storslagne:
I en steinete herregård med høye spir, med en hendig klippe i nærheten der forskjellige hovedpersoner ved behov kan kaste seg utfor eller bli forhekset til å gjøre det, bor de ynkelige restene av slekten Collins, som en gang var kystbyen Collinports toneangivende familie.
Men skjebnen gjør en u-sving når Barnabas Collins (Johnny Depp), en vampyrslektning fra 1700-tallet, i 1971 slipper ut av kisten og setter i gang med å hevne sin døde elskede (Bella Heathcote), straffe heksen (Eva Green) som ødela livene deres og gjenreise familiens ære.
Han støter på uventede utfordringer ved at det sløye syttitallet ikke er helt mottagelig for hans utdaterte alvor.
Overbefolket
Filmen er basert på en gammel tv-serie ved samme navn som både Burton og Depp elsket som barn.
Men manus har ikke helt lykkes i å tilpasse seg det magrere filmformatet.
Det er tidsklemt og overbefolket.
I et stort og virrende persongalleri er det bare Chloë Moretz som utferdstrengt fjortis og Eva Green som den kjærlighetssyke og aggressivt forføreriske heksen som har noe ild i seg.
Michelle Pfeiffer, Helena Bonham Carter og Johnny Lee Miller er henvist til å posere skyggeaktig i pene klær.
Og Johnny Depp?
Han gjør nok en av de eksentriske, nesten dukkeaktige rollene han har gjort så mange av i de senere år, der uutgrunnelig uttrykksløshet avløses av brå tics og fryktløs fysisk komedie.
Selvopptatt hovedrolle
Depp er svært god i disse rollene, de er små, tekniske vidundere, men de risikerer også å bli for introverte, for selvopptatte, for haltende i utakt med omverden.
«Dark Shadows» er kanskje den filmen der Depp har størst problemer med å spille med de andre skuespillerne.
Han er fanget i sin egen særhet som i en boble.
Det virker ikke som om det ligger så mye som en flyktig liten gnist i luften mellom ham og Heathcote.
Og når Barnabas anklager heksen for egentlig ikke å kunne elske, er det så en lurer på om beskyldningen ikke burde vært rettet mot ham selv.
Spøkelser i glideflukt
«Dark Shadows» er likevel ikke uten sin egen retningsløse sjarm.
Humoren som er knyttet til epoker og generasjoner på kollisjonskurs er som forventet, men fnisverdig.
Fine enkeltscener, som regel uten et ord, som blant annet viser spøkelser i glideflukt gjennom de gotiske korridorene, hører med.
Men hvis Burton vil utfordre seg selv, gjøre noe mer enn hva vi vet han kan og fortelle historier som fester seg, må han bry seg mer om menneskene i filmene sine, hvor de kommer fra og hvor de skal, og ikke bare om hvordan de ser ut ytterst på en klippe, med vind i håret, under de utstrakte grenene til et gjennomdesignet dødt tre.
| 0
|
302031
|
Vakkert og tidløst fra bluegrassdronninga
Alison Krauss' første album med Union Station på sju år føles som 43 minutter i bluegrasshimmelen.
ALBUM:
Det er selvfølgelig ikke mulig å måle, men jeg tør påstå at Alison Krauss & Union Station er et av de mest samspilte ensembler i country- og bluegrassbransjen i dag.
De hører simpelthen sammen — og flere av medlemmene har da også vært med siden tidlig på 90-tallet.
Særegen stemme
Ved siden av å ha en av bransjens vakreste og mest særegne stemmer — og dessuten en habil felespiller — i sin midte, er medlemmene i Union Station enere innen hvert sitt felt:
Jerry Douglas, verdens beste på dobro med flere soloplater bak seg, Dan Tyminski, stemmen fra «Man Of Constant Sorrow», på gitar og mandolin, Ron Block på banjo og Barry Bales på akustisk bass.
Tre av dem bidrar dessuten på vokal, og det hele flyter lett som et papirfly i vinden, for å bruke et bilde albumtittelen legger opp til.
Plant-plate
På grunn av Alisons fantastiske crossover-sideprosjekt med Robert Plant, «Raising Sand» i 2007 (ja, det er faktisk fire år siden...) og deres påfølgende turné, har det vært stille fra Union Station i sju år.
Det betyr ikke at de har brukt åra på å pønske ut en ny retning, oppmuntret av suksessen med Plant.
Tvert imot fortsetter de der de slapp for sju år siden — albumet «Lonely Runs Both Ways».
Hvorfor skulle de legge om kursen?
Dette er en øvelse ingen gjør bedre enn dem.
Gjør dem til sine egne Igjen produserer de sjøl, og igjen består materialet i all hovedsak av andres låter.
Men det er ikke så interessant, all den tid Alison har en egen evne til å gjøre alle sanger til sine egne.
Her er perler som Richard Thompsons «Dimming Of The Day» (et deilig høydepunkt), Tim O'Briens «On The Outside Looking In» (et annet høydepunkt), Peter Rowans «Dust Bowl Children», Jackson Brownes «My Opening Farewell» og tittellåten fra en fast bidragsyter på mange album, Robert Lee Castleman.
Alisons stemme har en skjønnhet i seg som ikke lar seg beskrive, men må oppleves.
Hun har dessuten bevart en slags ubestemmelig mystikk rundt seg sjøl, som noe overjordisk og uangripelig.
Suverene instrumentalister Dernest kan man, om man er interessert nok, studere hvert enkelt instrument gjennom å lytte.
Og lytte.
«Paper Airplane» er et nytt mesterstykke innen riktig avbalansert, nedtonet strengespill, der ikke en tone er overflødig eller savnes.
Det varer i vel 43 minutter, men er over før du veit ordet av det.
Aldri hørt Alison Krauss?
Den nysgjerrige nybegynner kan plukke opp gruppas doble «Live» fra 2002 — som også fungerer som et best of-album.
Og ja, de er like gode live.
Dessverre er det ingen planer om å besøke Europa i år, heller.
Derimot blir det mulig å treffe dem om du har planer om et USA-besøk i løpet av sommeren eller høsten.
| 1
|
302032
|
«Nødrim over 80-talls bicepsrock med romklang, den så de ikke komme.»
Slik rammer Jan Bøhler det blåblå regjeringsalternativet.
Terningkast: umulig.
LÅT: Groruddalen, kveld.
Resten av Oslo er langt der nede.
Jan Bøhler er nettopp kommet hjem etter en åtte mils terrengsykkeltur i Lillomarka.
Det stinkende sykkeltøyet blir liggende oppå noen sakspapirer om endringer i Straffeprosesslovens § 242 a.
En telefon til Arild
Han kommer ut av dusjen, tillater seg for en gangs skyld å dra noen hårprodukter gjennom luggen.
Han flekser bicepsen i speilet, drar på seg en sliten svart t-skjorte (Bøhler sluttet å ha t-skjorter med ermer allerede på slutten av 70-tallet, som en av de første i Norge) og setter seg i sofaen.
Han slår en telefon til Arild Rønsen, gammel kompis det alltid er inspirerende å snakke med.
Han fikk alltid et kick av å prate om råkk med Arild - og lyst til å skrive låter.
Gitar i fanget.
Blokk og penn.
«Kan jeg rime 'dvalen' på 'kongepokalen'?».
Bøhler føler seg som John Mellencamp.
Som Rick Springfield.
Nesten som Bruce Springsteen da han skrev eksistensialistisk småbypoesi midt på 70-tallet.
Like tøff som Ulf Lundell.
«Groruddalen gjør meg vill og galen».
Han slår hardt på nylonsstrengene, ser for seg et hardt, hvitt rytmespor, kanskje litt synth bak der, jentekor, hoggende gitar, og en slik klang han elsket fra LP-platene han hadde spart på fra 80-tallet, de som nå sto oppe på loftet i en pappeske under permer med sakspapirer fra et langt, rikt liv i politikken.
Kjetil Trys masterplan
I all medlidenhet hopper jeg over de andre scenene som følger etter dette.
Innsalget og koordineringen med Arbeiderpartiets valgkampapparat får Ricky Gervais' «The Office» til å framstå som et sobert Bergman-drama.
Videoinnspillingen, med behind-the-scenes-klipp, vil ende opp som en etterlengtet dokumentarfilm som får kinovisning — den beste norske musikkfilmen siden «Get Ready to be Boyzvoiced».
Og langt senere, den dramatiserte, Oscar-nominerte historien om hvordan Kjetil Try klekket ut sin masterplan:
Jens Stoltenbergs taxisjåførstunt var bare et distraherende sidespor i kampen om å velte det blåblå regjeringsalternativet med en viral suksessvideo med en muskuløs justispolitisk talsmann i ermeløs t-skjorte som synger en låt «han har mekka sjæl».
En dag og en femsifret antall YouTube-visinger etterpå, vet Erna og Siv fortsatt ikke hva som nettopp har truffet dem.
Nødrim over 80-talls bicepsrock med romklang, den så de ikke komme.
| 0
|
302042
|
«Klipper fra Samathas lystne blikk til erigerte kjønnsorganer og tilbake igjen»
«Sex and the City 2» er usjarmerende usubtil.
|||FILM:
Vet du hva som er det aller, aller verste med «Sex and the City 2»?
Det er at nå kommer de aldri til å tro deg, kjæresten din og kompisene dine, de som i over ti år har himlet med øynene og ment at HBOs legendariske tv-serie bare var en sukkerspinnfarget smørje om fire snart-middelaldrende sklier som løp rundt på Manhattan og snakket om sko.
Nå kommer de til å se på deg i det rulleteksten går opp med et smil som sier hva var det jeg sa?
Nei nei, sier du, det var ikke slik.
Tv-serien var smart og morsom.
Den var godt skrevet.
Den handlet om fire voksne og vittige karrierekvinner som stilte betimelige spørsmål om kjærlighetens og seksualitetens vesen.
Den var bra!
Homsevitser
Men kjæresten din og kompisene dine kommer til å ha rikelig med skyts.
For det første åpner filmen med et homofilt bryllup, mellom Stanford og Anthony, du vet, de to som hatet hverandre i serien, men som nå har funnet sammen fordi, hei, de er jo begge homofile, så hvorfor ikke?
Bryllupet tjener først og fremst som anledning til å spa opp Liza Minnelli, som gjør en ganske grusom versjon av Beyonces «Single Ladies», og harselere over hvor ubekvemme streite menn blir på en homofil fest.
Dog, det er litt fint når Carries Mr. Big blir forsøkt sjekket opp av en mann, blir spør hvordan det føles, og svarer:
«Like I've still got it».
Kolonialt
Så dveler vi i omtrent fem minutter ved venninnenes hverdagsproblemer
- Carrie synes hun og Mr Big er blitt et kjedelig gammelt ektepar, Miranda blir motarbeidet på jobben, Charlotte strever med en krakilsk ettåring og Samantha prøver å pillesjokke kroppen sin til å tro den er 25 - før det bærer av sted på jentetur til Abu Dhabi.
Der gis de fire mange muligheter til å sukke og stønne i møte med luksusfly, privatsjåfører, gullbelagte suiter og tjenere med turban.
Den ramme materialismen ville vært vemmelig nok i seg selv, den trenger ikke den ubehagelige eimen av naiv eksotisme på toppen.
Carrie & Co sklir litt for lett inn i den semikoloniale herskerrollen.
Kjønnsorganer i fokus
Som om ikke dette var nok, befinner det australske cricketlandslaget seg på luksushotellet i Abu Dhabi, og du kommer fort ut av tellingen på hvor mange ganger regissør og manusforfatter Michael Patrick King lar Samantha vitse om «baller», eller klipper fra vår venninnes lystne blikk til en badeshorts med et tydelig erigert kjønnsorgan under og tilbake igjen.
Subtilitet er ikke Kings kardinaldyd.
Men de fire hovedpersonene fniser og fniser, som for å lure både seg selv og oss til å tro at dette er hysterisk festlig.
Det er det ikke.
Sunn livsholdning
Noe av den kinesiske vanntorturen som «Sex and the City 2» har blitt utsatt for av filmkritkerne over helgen, er urettferdig.
Her er et og annet fint øyeblikk og en eller annen god replikk.
Hva Samantha angår har man lyst til å holde seg for ørene og se i taket hver gang hun åpner munnen, men Charlotte åpner og utvikler seg.
Charlotte takler ikke det å ha familie så godt som hun trodde, hun er utslitt og skamfull over å være det.
En rolig samtale mellom henne og Miranda om behovet for iblant å melde seg ut, å forsvinne til et annet sted, er filmens beste scene.
Og filmens budskap - at kvinner, og menn også, trenger et eget rom iblant, en arena der de bare er seg selv, og ikke noens pliktoppfyllende kone, venninne, kollega eller mor, er både sunt og i Virginia Woolfs ånd.
Franchisefella
Men så er det så mye fjoll her.
Et evig problem med franchisefilmer som «Sex and the City 2» er at de er så tungt basert på at publikum allerede er så forelsket i hovedpersonene at vi vil elske alt de gjør.
Det er derfor King kan la Carrie og de tre andre gå i slow motion gjennom ørkenen, kledd opp i latterlige glittergevanter, som om de nettopp hadde reddet verden fra atomkrig og ikke bare gjennomgått sitt førtiende kostymeskift.
Det er derfor han tror at hele hotellbaren i Abu Dhabi, og det globale kinopublikum, vil synes det er freskt og ikke flaut når de fire stemmer i en småsur karaokeversjon av «I Am A Woman», selv om venninnene slik vi kjenner dem ville sittet i den bakerste sofaen og slengt sarkasmer om opptrinnet.
Det er derfor han feilaktig antar at vi vil synes det er søtt og ikke irriterende når de oppfører seg som tiåringer, som når Carrie snubler over gamlekjæresten Aidan på markedet i Abu Dhabi og takker ja til en middagsinvitasjon fordi «Det må jo bety noe».
Det er derfor han tror det skaper stor spenning når de fire må skynde seg til flyplassen for ikke å risikere den onde skjebne å fly økonomiklasse hjem til USA.
Forskjellsbehandling Tv-serien «Sex and the City» handlet om problemer seerne kunne kjenne seg igjen i, selv om den foregikk i en for de aller fleste fremmed jetsetverden på Manhattan.
Filmen «Sex and the City 2» fokuserer på forskjellene.
Den er et glanset dukkehus der vi kan kikke inn på noen stive plastikkmennesker på innsiden, og samme hvor gjerne vi vil leke med dem, blir det ikke noe særlig gøy.
| 0
|
302047
|
Uspiselige franskmenn
«2 Dager i New York» byr på utallige anledninger til å bli irritert og utmattet.
FILM:
Når Chris Rock er det sindige, reflekterte sentrum i en komedie, da kan du tenke deg hvor oppjagete og slitsomme de andre karakterene må være.
Julie Delpy regisserte for fem år siden en masete, men underholdende kulturkollisjon filmet i Paris, der Marion (Delpy) introduserer sin amerikanske kjæreste (Adam Goldberg) for familie og venner.
I mellomtida har de to fått et barn sammen og skilt lag.
Nå bor hun i New York med radiovert Mingus (Rock) og hans datter.
De ser ut til å leve et balansert og kjærlig samliv, helt til Marions familie kommer på besøk.
Usjarmerende
Faren, spilt av Delpys virkelige far, er den samme vulgære salattråkkeren som sist, men nå er han ute av sitt parisiske element.
Søsteren har uten å si fra tatt med seg en type som også Marion har rotet med.
De tre besøkende skravler og krangler hull i hodet på hverandre i noe som regissør og manusforfatter Delpy trolig har ment som en hyllest til Woody Allen.
I stedet blir situasjonene svært sjelden morsomme eller interessante.
Den selvopptatte søsteren og hennes latterlige kunstnerkjæreste inviterer en langer opp i leiligheten og kjøper dop foran barna.
De klarer ikke engang å bli sjarmerende når de røyker!
Pappfigurer
Chris Rock havner i rollen som publikums stedfortreder og betrakter de enerverende franskmennene med forundring og tiltakende irritasjon.
Det er merkelig at Delpy ikke ser hvor overfladisk hun behandler disse karakterene.
Vi kommer aldri under huden på dem og Marion selv er en temmelig intetsigende klisjé som ikke ser ut til å ha noen form for nærhet med sin familie.
Hun er også en nevrotisk fotokunstner og et par av filmens mer vellykkede scener oppstår under harseleringen med kunstverdenens narraktighet.
En frustrert Chris Rock søker tilflukt på hjemmekontoret, der han samtaler med en pappfigur av Obama.
Disse to er filmens minst irriterende.
To dager med resten av gjengen er to for mye.
| 0
|
302049
|
Piker, vin og ugagn
«Utdrikningslaget» er en mørk komedie om overdådig usympatiske jenter.
FILM:
De er verken flinke eller snille piker, de tre hovedpersonene i «Utdrikningslaget».
De er ganske nær det motsatte.
Den bekmørke komedien om en jentegjengs katastrofale oppseilling før bryllupet til den ene «venninnen» vil nok bli sammenlignet med fjorårets boblende hit «Bridesmaids».
I struktur er den en feminin versjon av «The Hangover», trendmessig en fortsettelse av kjip kvinne-komediene «Bad Teacher» og «Young Adult».
Men «Utdrikningslaget» er seg selv nok.
Den er mørkere, skarpere, mer sardonisk og mer marinert i selvforakt enn de foregående.
Og den frontes av en overdådig usympatisk Kirsten Dunst, med stikkende blikk og sammenknepne lepper.
Kokain og referanser
Det er Dunsts rollefigur, Regan, som reagerer med svært lett kamuflert sjokk og vantro når Becky (Rebel Wilson) forteller at hun er forlovet.
Etterpå ringer hun rasende til resten av gjengen, den seksuelt utsvevende og dypt desillusjonerte Gena (Lizzy Caplan) og den imbesile partyjenta Katie (Isla Fisher), for å viderebringe at det faktisk er den tykke jenta de såvidt tolererte på ungdomsskolen som skal gifte seg først.
Et skjebnesvangert nachspiel ender med en spjæret brudekjole og en desperat natteferd gjennom Manhattans gater, spekket med kokain og nittitallsreferanser, for å få reparert plagget.
Nevrotiske og morsomme
Regan, Gena og Katie har en underholdende gjennomsiktighet.
De henger ut av andres svakheter og klarer ikke å skjule sine egne.
De hånler av en verden som har beveget seg videre og som såvidt orker dem og nykkene deres.
De er nevrotiske, miserable og morsomme.
Og når de er umulige bare å avfeie som fuckups, er det ikke så mye fordi de er gode på bunnen - det er de kanskje, kanskje ikke - som at det er noe ekte og innsiktsfullt over portrettet av folk som innerst inne vet at de gjør dumme, stygge ting, men som alltid finner en bortforklaring.
Herjet skjønnhet
De billedskjønne skuespillerne lar seg gjerne bade i regissør og manusforfatter Leslye Headlands hvite lys, som gjør dem harde og herjede å se på.
Og ingen er hardere enn Regan.
Nettopp hardheten, forakten for andres følelser, gir henne en utålmodig energi, en usentimental handlekraft, som i sin tur gjør henne interessant.
Formidable
Dunst kan gjerne nomineres til det som er av skuespillerpriser for denne rollen, skjønt det kan hende hun blir for drøy kost for amerikanske juryer med sans for tragiske heltinner.
Det går seg for fint til mot slutten, dette.
Regans, Genas og Katies destruktive løp er ikke slike som kan settes på rett kurs sånn helt uten videre.
Men de vippes opp mot femmeren for viddet og vågemotet.
| 1
|
302053
|
Ballerocker med potensproblemer
Danko Jones synger gamle sanger om igjen.
|||
ALBUM:
Det er ingen hemmelighet at brunstrockeren Danko Jones har vunnet sine største slag under varme lyskastere i et svett konsertlokale.
I albumformat har musikken alltid blitt noe statisk og marginal i spennvidde.
Der de tidlige platene kvitterte ut velvilje på freidighet og entusiasme, begynner rammeverket å bli farlig morkent på plate nummer seks.
Det begynner å bli veldig gammelt nytt når Danko Jones messer i vei om «Rock N' Roll Proletariat», eller gir dama det glatte lag i «I Wanna Break Up With You», med de samme gamle tregrepsriffene som fundament.
Han forsøker å bryte ut av komfortsonen innimellom, og funkmarinerte «Full of Regret», som forøvrig høres ut som den er smidd over Deep Purples «You Fool No One», må kalles en vellykket avsporing.
Det samme kan sies om den mer melodiorinterte «Had Enough».
Men i sum blir det mye den samme visa om igjen.
| 0
|
302054
|
Albrigtsen tilbake der han startet for 25 år siden
Gjenskaper stemningen fra suksessdebuten.
ALBUM:
25 år etter storselgeren «Alone Too Long» har Steinar Albrigtsen (58) vært i studio med noen av de samme som bidro til at debuten også ble et umiddelbart gjennombrudd - ikke bare for ham sjøl, men for norsk country som salgsvare.
Det ble Spellemannpris, og låter som «In Rosa's Heart» og «Till The Morning Comes» kan fortsatt høres på radioen.
Oppsiktsvekkende 180.000 solgte eksemplarer var oppsiktsvekkende mye både for en debut og for et countryalbum, og ingen av de 13 albumene han har gitt ut etter det - alene eller sammen med andre - har klart å matche det.
Det har ikke så mange andre klart, heller, og i dag er sånne salgstall bare en våt drøm.
Live i studio «The Sailor» er forsøksvis spilt inn i samme atmosfære som debuten, og de fleste låtene er spilt inn live i studio.
Hovedlåtskriver Erik Moll er «byttet ut» med en seinere samarbeidspartner for Albrigtsen, amerikaneren Tom Pacheco, men ellers er mye ved det samme - helt ned til mastringen (Morten Lund).
Reiersrud Produsent - som sist - er Sverre Erik Henriksen, som også bidrar på gitar.
Albrigtsen spiller sjøl akustisk gitar, mens Knut Reiersrud tar seg av den elektriske gitarlyden.
Ja, hvor mange husker at bluesnestoren faktisk var med på albumet for 25 år siden?
Her bidrar han til å krydre låtene med deilig, tilbakelent strengeplukking.
Rune Arnesen var en av to trommeslagere i 1990, her har han fått hele jobben, Bassist Øivind Madsen ble med fra album nummer to.
Øyvind Bremnes er ny på keyboards, og det dukker også opp gjester som Olav Torgeir Kopsland (slide / pedal steel /mandolin), Reidar Larsen (piano) og kona Monika Nordli (kor).
Tverrsnitt «The Sailor» er ikke like dynket i country som den 25 år gamle debuten, men gir på en måte et lite tverrsnitt av Albrigtsens karriere stilmessig - fra den J.J. Cale-aktige åpningen «Music On The Radio» (om Albrigtsens musikalske oppvekst), via country til bluesinspirerte «The Moon Is In The House Of The Blues» og «A Woman's Tear».
I likhet med debuten tas det få sjanser.
Det blir både trygt og noe oppskriftsmessig, og lydbildet er kanskje litt gammelmodig her og der.
Men - det får vi ta på kontoen for nostalgiske, musikalske følelser.
Det er lov når det er jubileum!
Dessuten veies det opp av Albrigtsens solide stemmeprakt og gjennomgående gode låter, som blir bedre for hver lytting og som øker i kvalitet utover plata.
Noen av dem er basert på gamle demoer, helt tilbake til 90-tallet.
Faren og moren Tekstene går temamessig rett inn i countryuniverset.
Både faren og moren til Albrigtsen får sine hyllester (mektige «The Sailor» og «Farewell Mother Farewell»), og her er låter om den forsmådde kona som tar sin søte hevn («Her Turn To Deal»), forhold som må pleies om de ikke skal falme («Nothing There») og om hun som venter på at det skal skje noe som røsker litt opp i et kjedelig liv («Someday»).
Alle fem er eksempler på det glimrende låtskriversamarbeidet mellom Albrigtsen og Woodstock-bosatte Tom Pacheco.
Tradisjonell country «Cloud 8» og «Joe's Place» er delvis skrevet av Byron Hill, som også var representert på debuten - den siste en tradisjonell countrylåt som ligger nærmest uttrykket fra 25 år siden.
Blues Etter suksessdebuten prøvde Albrigtsen seg med både kammerjazz, folk og blues, og han har gitt ut duoplater med Pacheco, barndomskameraten Jørn Hoel og kona Monika Nordli.
Et albumhøydepunkt er det reine, akustiske bluesalbumet «Stripped» (2001), men det føles bare så riktig når han nå igjen vender tilbake til countrysjangeren.
Det lages ikke ofte country som dette.
Og - det er tross alt ikke mange norske menn som kler jakke med rufser bedre!
| 1
|
302055
|
Jarle Bernhoft har et låtproblem
Stor stemme, svake låter på Bernhofts tredje album.
ALBUM:
Jarle Bernhoft har ikke glemt funken helt på album nummer tre, men framstår mer og mer som en rendyrket soulartist, stilmessig nærmere debuten «Ceramik City Chronicles» (2009) enn gjennombruddsalbumet «Solidarity Breaks» (2011).
Tankene går til artister som Raphael Saadiq og Prince.
Behagelig - og glatt Problemet med den myke soulen han forfekter, og kanskje spesielt hvit soul, er at veien er kort fra behagelig og smektende til kjedelig og glatt.
Bernhoft havner ofte i den siste kategorien.
Det er flinkt, men engasjerer ikke.
«Islander» behager, men griper ikke.
To Spellemann-priser
Han har mye å bevise etter gjennombruddet med «Solidarity Breaks», to Spellemannpriser og opptreden i det amerikanske talkshowet «The Ellen DeGeneres Show» i 2011, 250.000 solgte eksemplarer, Statoil-stipend på én million kroner og opptreden i Oslo Spektrum året etter.
Statoil-stipendet har gitt Bernhoft muligheten til å bo i New York et års tid, men «Islander» er spilt inn på Isle Of Wight i Den engelske kanalen.
New York har ifølge Bernhoft sjøl vært mer til inspirasjon enn en målrettet USA-satsing.
Liveartist
Det er lett å bli blendet av Bernhofts liveinnsats.
Og - han er, fortsatt, først og fremst en liveartist - spesielt kjent for sine soloshow med tung omgang med loops og beatboxing.
Enmannsbandet Bernhoft er langt på vei en vinner.
Men - han har ennå ikke klart å omsette kraften og energien fra scenen til plate.
Det finnes hederlige unntak blant de 11 låtene på «Islander», men han treffer ikke helt her heller.
Lettvint Bernhofts store aktivum er stemmen.
Utfordningen er først og fremst låtene - og dernest tekstene.
«Everything Will Be Alright» er for eksempel fengende, men et refreng som «Everything will be alright this morning / Everything will be alright tonight» blir for lettvint.
En låt som derimot funker, både musikalsk og tekstlig, er den lille perlen «Don't Let Me Go», særlig på grunn av David Wallumrøds tangentarbeid og en tungt produsert gitarlyd.
Låten er stenket med følelser, og er dette albumets «Stay With Me» (gullbeholdningen på forrige album).
Arbeidsulykker Mellom disse to låtene kommer de korte instrumentalene «Chale Skit» og enda kortere «Arsy Skit», som må betegnes som små arbeidsulykker.
«Wind You Up»
Mindre lekent Bernhoft og produsent og musiker Paul Butler har perfeksjonert lydbildet, og det er gått utover den lekenheten som særlig er til stede på scenen - sjøl om det skal sies at duetten med amerikanske Jill Scott, «No Us , No Them», absolutt har noe for seg.
Under tittelen «Smakfull sjangerøvelse», konkluderte jeg slik i min anmeldelse av albumdebuten «Ceramik City Chronicles»:
«Samplinger til tross, du kan nok føle at du har hørt dette før».
Bernhofts musikk er fortsatt smakfull, men følelsen av at du har hørt det før er der nå også.
Og - musikken framstår atskillig mindre original på plate enn live.
| 0
|
302057
|
Høres i overkant gladkristne ut
Matt & Kim med naivistisk barnehagepop.
ALBUM:
Den hyperaktive dansepunk-duoen Matt & Kim har siden den selvtitulerte 2007-debuten vært gledessprederne i popbarnehagen.
Denne musikalske naivismen har gjort at det brooklynske kjæresteparets infantilt enkle blanding av ADHD-koring, slentrende tromming og casiokeyboards til tider kan høres i overkant gladkristen ut.
Likevel unngår «Sidewalks» å tippe over i noe som kunne blitt fremført på en av Det Norske Misjonsselskaps indiesommerleirer.
At Matt & Kim i større grad enn tidligere omfavner programmerte trommer og hiphoprytmer, som for eksempel på singelen «Cameras» og «Good for Great», forringer ikke bandets glade budskap, men det merkes likevel at lydbildet ikke er fullt så edgy som tidligere.
For å høres ut som lightversjonen av Passion Pit var nok ikke det som sto øverst på Matt og Kims liste over nyttårsforsetter da kalenderen bikket 2010.
| 0
|
302058
|
Nihilisme og dødsforakt
Oslohipsterne King Midas er tilbake etter seks år i dvale.
ALBUM:
Tiden er nok moden for å kalle Oslo-bandet King Midas for et kultfenomen.
Gjengen har alltid hatt en høy stjerne blant hovedstadhipsterne, men i resten av landet har deres smått dekadente storby-pop hatt hakket vanskeligere vekstkår.
Grunnen til det er nok sammensatt.
Kanskje folk har hatt problemer med å føle seg hjemme i den referansetunge og av og til litt ugjennomtrengelige, glossy overflaten?
På tross av at bandet har hatt flere låter som har markert seg og bandet har blitt viet tildels mye oppmerksomhet i mediene.
Mot strømmen Seks år har gått siden «Sorry» og «Rosso» som kan etter enkelte kryptiske meldinger å dømme være deres siste.
Og det kan påpekes først som sist at om dette skal vise seg å være bandets svanesang, så viser de ingen anger på dødsleiet.
«Rosso» er et aldri så lite ballespark i det gemene pop-hegemomiets generelle retning.
Det står i alle fall ikke på side en i Hakkespettboka for pop-aspiranter at du gjør lurt i å starte den 43 minutter lange plata med en instrumental som strekker seg opp mot syv minutter.
Det er nesten noe lett nihilistisk over bandets, la oss kalle det seint ervervede dødsforakt.
Storbysus «Colorsound»
Stemningsbilder
Det faller litt i sammen etter at høydepunktet, Bowie-glamorøse «Cy» har sagt sitt.
Men det gjør egentlig ikke all verdens.
Platen fremstår mest av alt som en serie postkort som hver representerer ulike stemninger og steder.
Men hovedgrunnen til at det virkelig fungerer så godt som det gjør, er at det virker som om bandet selv gir fullstendig F i hva folk måtte mene og forvente og har gjort det som har føltes naturlig akkurat der og da.
Fyll glasset med noe rødt og la deg flyte med.
| 1
|
302059
|
Æsj, Houston, vi har fortsatt et problem
Whitney dreper alle ideer om at levd liv gir stor kunst i sitt comeback.
ALBUM:
La oss først si det alle uansett vet:
Whitney Houston er et vrak.
Et vakkert, vakkert vrak, som endelig, etter mange år med rus- og ekteskapsproblemer, har klart å dra seg opp etter skulderputene og inn i studio.
Akkurat hvor ille hun har hatt det, får vi ikke vite før hun 14. september, på Oprah, selvfølgelig, gjør sitt første tv-intervju på sju år.
Så la oss i stedet konsentrere oss om comebackskiva «I Look to You» og forskjellen på musikken før og etter Bobby Brown.
Og for guds skyld glemme åra imellom.
Jomfruelig
Før Bobby var Whitney selve personifiseringen av den amerikanske drømmen.
Hun var talentfull, nydelig og jomfruelig da hun i 1987 ble den første kvinnen som raste inn på toppen av Billboard-lista med andrealbumet «Whitney».
Hemmeligheten, det som var selve Whitney-koden i de åra hun var på topp, var å aldri bli for personlig.
Vokalen rakk over fem oktaver og hun hørtes ut som om hun hadde det sabla gøy hver gang hun traff den høye C.
Men låtene handlet aldri om Whitney, de handlet om deg og meg, mannen i gata, dama på Rimi og jenta som akkurat nå venter på at barflørten fra lørdag skal ringe.
Denne allmenngyldigheten, dette fraværet av klamhet, var det som gjorde henne folkelig.
Det var det som gjorde henne pop framfor r&b.;
Hun var ikke svart.
Hun var ikke hvit.
Hun var Whitney.
Hva med sjela?
Men i dag, når Whitney nå forsøker å reprodusere sitt eget åttitallsbilde med alt som kan krype og gå av superprodusenter, er det akkurat denne distansen som er comebackalbumets største problem.
Vokalen er fortsatt formidabel, selv om den har blitt rusten og hes.
Singelen «Million Dollar Bill» (som er skrevet av Alicia Keys) har en nesten no wave-aktig bassgang og et jublende refreng som sitter like effektivt som hårsprayen Elnett på hjernen.
Andresporet «Nothing But Love» gjør for Whitney det «Believe» gjorde for Cher:
Dypper henne med hodet først ned i en fondue av poprytmisk tidsriktighet.
Men samtidig er det umulig å penetrere det perfeksjonistiske og personlighetsløse pleksiglasset som omringer alt fra vokal til produksjon.
Etter det dama har vært gjennom, må det være greit å forvente litt sjel, litt soul, men selv når hun synger at hun «thought it would be the end of me» på Diane Warren-/David Foster-samarbeidet «I Didn't Know My Own Strength», høres det ut som om hun synger om noen andres følelser.
Det er så man får lyst til å si det med Mr. Miyagi i «Karate Kid»:
«Wax on, wax off».
| 0
|
302061
|
«Cash» handler om hvitt pulver og hvitvasking
Skandinavisk gangsterfilm utenom det vanlige.
|||
FILM:
Hørt den om svensken, chileneren og serberen som gikk inn i en lagerbygning?
Det er en god historie, fortalt av Jens Lapidus i romanen «Snabba cash», som du nå kan se på kino.
Regissør Daniél Espinoza er allerede snappet opp av Hollywood, i likhet med filmen, som skal «gjenlages» med Zac Efron i rollen som svensken, JW.
I «Cash» spilles JW av Joel Kinnaman, et annet stjerneskudd.
Og la meg i begeistringens høyst lovlige rus nevne manusforfatter Maria Karlsson, som har komprimert Lapidus' 500-siders kokainmurstein til en uhyre effektiv fortelling om Stockholms fargerike gangsterfellesskap.
Det vil si, noe sammensveiset fellesskap kan vi neppe kalle det.
Her er alle horunger, som latinoen Jorge (Matias Padin Varela) uttrykker det.
Du stikker din forretningspartner i ryggen hvis det lønner seg.
Ekstreme nærbilder
Advokatforfatter Lapidus' roman ble en storselger fordi den flettet sammen overklasse- og gangstermiljøer i det ikke lenger så uskyldsrene «folkhemmet».
Den fattige økomomistudenten
JW finansierer sitt glamorøse liv blant gutta på Stureplan ved å kjøre pirattaxi for «araberen», men han har større planer.
Når en av de glattkjemmede rikmannssønnene forteller at farens bank er i finanskrisetrøbbel, legger JW en plan sammen med araberne, albanerne og chileneren.
Dermed får de serberne på nakken.
«Cash» handler om hvitt pulver og hvitvasking, men plotet er ikke filmens hovedstyrke.
Intensiteten skapes av teknikken og ansiktene.
Espinoza har valgt å bade sin «Stockholm noir» i et grelt, dokumentarisk dagslys.
Hans bruk av ekstreme nærbilder gir publikum begrenset oversikt og suger oss inn i JW, Jorge og den serbiske torpedoen Mrados verden.
Vi ser minimalt av omgivelsene, historien fortelles gjennom replikker og detaljer:
Mansjettknapper, sleik, våpen, nesebor, frykt.
Filmen er full av gode ansikter.
Håndverk av klasse
Det klippes heftig.
Gangsterne holder på med sitt.
Det går unna.
Men fra første scene merkes det at vi er i trygge hender.
Klipp, klipp, klipp.
Ikke noe utenomsnakk.
Ingen påklistrete forklaringer.
Dette er en måte å fortelle på som gir små marginer for filmskaperne og få pustepauser for publikum.
Espinoza har lagt lista høyt og gjør det klart at «Cash» ikke er en ren stiløvelse, som så mange selvhøytidelige gangsterfilmer inspirert av reklamens og musikkvideoens estetikk.
Vi snakker ikke «Gudfaren», men «Cash» er en skandinavisk thriller utenom det vanlige.
| 1
|
302064
|
Vante trinn
«Maos siste danser» forteller en unik historie, men ender opp som en alminnelig tåreperse.
|||FILM:
I de rette hender kan en unik historie fort bli forstemmende ordinær.
Dette er tilfellet med «Maos siste danser», basert på den sanne historien om den kinesiske ballettdanseren Cunxin Li (Chi Cao), et ungt talent som hentes ut av det forblåste skuret han vokste opp i for å bli en stjerne på kommunistregimets propagandahimmel, og som skaper noe nær en diplomatisk krise når han hopper av under en studiereise i USA.
Yndig Det originale ved «Maos siste danser» er selve sammensetningen av motiver.
Vi er ikke vant til å se klassisk ballett innenfor det tunge, mørke rammeverket av Maos kina, og filmens beste scener viser hvor motløs man kan bli av å forsøke å arbeide kunstnerisk i et samfunn der alt som ikke innebærer iherdig veiving av røde flagg blir sett på som knefall for kapitalismen.
Ballettscenene har en vektløs ynde.
For oppriktig
Men det dette med selvbiografier:
Forfatter og hovedperson står hverandre litt for nær.
Helten i denne fortellingen fremstilles som uskyldig og oppriktig og overveldet av friheten i sitt nye land, og om han kommer til å skape vanskeligheter for noen, er det i alle fall ikke meningen.
Det er kjedelig.
Heldigvis antyder filmen her og der at det finnes andre perspektiver, som når Lis amerikanske kone tårefullt spør om han bare brukte henne for å få bli i USA.
Tåreperse
Men historien farer fort over slike irriterende fartshumper for å komme til det som virkelig betyr noe:
Gjenforeninger med mor og far og søskenbarn og landsbyunger, i en serieorgasme av fiolinklimaks.
Regissør Bruce Beresford («Driving Miss Daisy»), som har trent opp armmusklene i en årrekke til å kunne kryste en tåre eller to ut av den mest gjenstridige kyniker, lykkes i dette.
Men bevegelsen er overfladisk.
Og til tross for at den beroper seg å være en vektig og sann historie, er «Maos siste danser» blott et melodrama blant mange.
| 0
|
302067
|
Paul Simons naturlige oppfølger til «Graceland»
Nytt album med afrikanske musikere — 25 år etter.
ALBUM:
Paul Simon overrasket mange positivt, inkludert kritikerne, da han ga ut Brian Eno-produserte «Surprise».
Fem år seinere overrasker han igjen, gjennom å peke både bakover og framover i sitt 70. år.
Graceland
Da Paul Simon spilte inn albumet «Graceland» (1986) vakte det oppsikt, både fordi han spilte det inn med sørafrikanske musikere og dermed brøt boikotten mot apartheidregimet og fordi det var hans beste og mest spennende album i karrieren.
«So Beautiful or So What» føles som en naturlig oppfølger, 25 år etter, også fordi det overgår det meste av det han har gjort siden den gang.
Afrika og India
I tillegg til musikere fra USA, har albumet bidragsytere fra Afrika og India.
Vincent Nguini, opprinnelig fra Kamerun, nå bosatt i New York, har vært med Paul Simon siden 90-tallet.
Han har denne spesielle, enkle afrikanske måten å spille gitar på, som du hører på mange plater fra det afrikanske kontinentet.
Han er for eksempel med på å gjøre «The Afterlife» til et favorittspor på albumet, en suggererende sang som kan tolkes som et spark til strenge innvandringslover.
Den handler om en mann som etter at han er død, og sminken er tørr, kommer tilbake — bare for å oppdage at han må fylle ut et søknadsskjema først og så stille seg i kø sammen med Buddha og Moses...
Kora Yacouba Sissoko fra Mali spiller 21-strengeren kora, flere indiske musikere bidrar på perkusjon, tabla, leirkrukke m.m. og den Algerie-fødte multiinstrumentalisten Steve Shehans bidrag er blant annet perkusjon, basstromme, djembe, harpe og congas.
De er med sine musikalske krumspring med på å gjøre «Rewrite» og «Love and Hard Times» til to av sporene på albumet som du får lyst til å spille om igjen og om igjen for å avdekke alle lagene.
Samplinger Produsentene Phil Ramone (som også produserte megasuksessen «Still Crazy After All These Years» fra 1975) og Paul Simon har dessuten flettet inn samplinger, blant annet fra en prest og hans menighet fra 1941 («Getting Ready for Christmas Day»), The Golden Gate Jubilee Quartet fra 1938 («Love & Blessings») og forlengst avdøde Sonny Terry på munnspill («Love Is Eternal Sacred Light»).
Med dette har de skapt en eklektisk miks som av mangel på noe annet ofte kalles verdensmusikk, men som takket være døråpnere som Paul Simon utfordrer og sniker seg inn som en del av den nye popmusikken.
| 1
|
302068
|
Kontroll på kontinentene
Mari Boine på sitt mest innbydende.
ALBUM:
Man kan berømme Mari Boine så mye man vil for grenseløshet og åpenhet.
Men storheten ligger i hvordan hun bruker sitt samiske utgangspunkt og verden-rundt-billetten sin, hvor uanstrengt hun blander og trikser med råvarene.
«Sterna Paradisea» skal være hennes «Graceland».
Hvis målet har vært å la studioopphold i Sør-Afrika og lokale musikere fargelegge det ferdige resultatet uten å dominere totalt, så har hun lykkes, i den forstand at det er blitt ei plate som bare understreker hvor dyktig hun er til å blende, trekke fra, legge til og framheve/skyggelegge elementer i soundet sitt.
Og hun er fortsatt en utmerket sanger — når skal Röyksopp bruke henne til noen av de skumle sangene de pleier å gi til Karin Drejer?
«Sterna Paradisea» er blitt noe i nærheten av en popplate: innbydende og lett å trå inn i, lett å følge, med duse nordiske jazzstemninger som tøymykner og effektive rytmespor i spennet fra hi-fi-vennlige klirr og dunk til fullblods afrofunk.
Boine imponerer aller mest her fordi hun forvalter sitt eget musikalske varemerke med et fornøyd glis om munnen.
Mari Boine har stålkontroll — og hun vet det.
| 1
|
302070
|
Lystig mørkemann
Erlend Ropstad tar et kjempesteg med hjelp fra Kings Of Convenience-produsent.
|||
ALBUM:
Erlend Ropstad følger opp albumdebuten «Bright Late Nights» fra 2007 med et enda mer nedstrippet album (sangen «Fishing With John» var rett og slett for lystig og ble droppet på albumet...).
Vokser Ropstad står igjen med 11 låter som blir bedre og bedre utover albumet og som har den fabelaktige egenskapen at de vokser på deg for hver lytting, slik at du blir mer og mer glad i dem.
Samtidig har han snevret inn lydbildet til et mer ensartet, melankolsk (og dystert) — og jevnere — uttrykk man kjenner igjen fra platene til artister som vår egen Thomas Dybdahl og britiske Tom McRae og Damien Rice.
En viktig rettleder i så henseende har vært italieneren Davide Bertolini, som også har produsert de to siste albumene til Kings of Convenience.
Han faller aldri for fristelsen til å forstyrre Ropstads less is more-holdning, tvert imot understreker han den i en varm og fin produksjon.
Bergen Som sist er albumet spilt inn i Bergen, med strykere fra Bergen Filharmoniske Orkester på enkelte spor.
Men det betyr ikke at det lesses på med instrumenter og lyd, tvert imot er det et piano eller en akustisk gitar som dominerer ved siden av Ropstads ofte vevre og såre stemme, med en steelgitar som et stemningsskapende element.
En foreløpig bestenotering kommer tidlig i form av countryinspirerte «The Past Is Closing In», mens voggesangen «Allnighter» utgjør et søtt mellomspill.
«Ain't Nobody's Business», en sjarmerende, jazzinspirert poplåt der Ropstad går Thom Hell i næringa, innleder platas sterkeste - og lystigste - parti helt på tampen.
Her får du tre fantastiske låter som kan ses på som en belønning for at du har hengt med gjennom et, tross alt, ganske trist musikalsk landskap.
Men for et statement!
Dette bør definitivt bli Erlend Ropstads år.
| 1
|
302071
|
En av de mest interessante artistene i norsk pop i dag
Uanstrengt popfinesse fra Hanne Kolstø.
ALBUM:
«FlashBlack» har ingen enkel jobb når albumet nå skal følge opp fjorårets «Riot Break», et album som for alvor lanserte Hanne Kolstø som et de mest interessante trumfkortene på den norske musikkhånda.
Men frykt ikke, her har vi sannelig nok en oppvisning i uanstrengt popfinesse.
Kolstø dekker et bredt stemningsregister, på et interessant - men aldri overdrevent - produsert album.
Suggererende og tempodrevet postrock på «Carousel» og «La-la-la-la Lovesong» brytes opp av dunkle ekkotrommer på «Pretty Veil», før Kolstø til slutt stripper produksjonen helt til kassegitarbenet i duett med Paal Flaata på vakre «Not Looking for Us».
Den artistiske selvfølgeligheten som ligger over albumet er imponerende, og med «FlashBlack» fester Hanne Kolstø grepet som en av Norges aller beste og mest spennende popartister.
Og hun fester det med jerngrep.
| 1
|
302073
|
Kjærlighetstrøbbel?Hun vet hvordan du har det
Sharon Jones & The Dap-Kings er ihuga nostalgikere.
|||
ALBUM:
Det er ingen hemmelighet at Sharon Jones & The Dap-Kings er ihuga nostalgikere.
At de siden begynnelsen av 00-tallet har stått i bresjen for en bevegelse der målet har vært å ta soulen tilbake til det gylne seksti- og syttitallet:
Ei tid da menn var menn (nærmere bestemt sexgrådige geitebukker), kvinner var kvinner (følsomme og forlatt) og svigermor var svigermor (kompromissløse kjerringer).
Samtidig som musikken som beskrev denne livstilstanden var rå, myk og funky, for ikke å snakke om skammelig dansbar.
«I Learned the Hard Way» er gjengens fjerde album, og selv om den ikke skiller seg stort fra sine forløpere (eller hadde oppnådd klassikerstatus om den hadde blitt gitt ut for 40 år siden), har den likevel denne magiske varme kvaliteten, som gjør at man får lyst til å invitere hele nabolaget på mat, vin og koselig politikkdebatt.
| 1
|
302074
|
Slagsmål og sjelløs sex blir til mørk moro
Søt og skitten «En ganske snill mann».
|||
FILM:
Sjelden har norske skuespillere vært så stygge som i «En ganske snill mann».
I den bekmørke gangsterkomedien er det som om regissør Hans Petter Moland har frydet seg over å dynge på med pistrete hår og blek hud, falleferdige leiligheter og harry veikroer, uglamorøse slagsmål og sjelløse sexscener.
«En ganske snill mann» er utsøkt tarvelig.
Misèren er morsom.
Klokkeren komikkFilmens tjafsete røde tråd er som røde tråder flest.
Ulrik (Stellan Skarsgård) subber ut i verden igjen etter å ha sonet tolv år for mord, og må umiddelbart forholde seg til viljesterke gangsterbosser, gamle fiender, bitre ekskoner, fremmede barn og seksuelt utsultede kvinner for hvem han er et friskt pust i en begredelig bekjentskapskrets.
Oppgjør og forsøk på forsoning står på timeplanen.
Det som gjør «En ganske snill mann» til en energidrikk av en film er måten alt er gjort på, fra det lakoniske og ikke så rent sjelden absurde manuset til den musikalske klippingen til skuespillet.
Moland er en god personinstruktør og får klokkerene komiske prestasjoner fra veteraner som Bjørn Sundquist, Bjørn Floberg og Gard B. Eidsvold.
Også Aksel Hennie ser ut til å kose seg, selv om han aldri trekker på smilebåndet, i gjesterollen som samisk våpenselger, og Jon Øigarden befester sin stilling som mannen man ringer når man trenger en overbevisende filmpsykopat.
Myk SkarsgårdMidt i det hele står Stellan Skarsgård og tar inn det hele med sitt åpne blikk og sitt myke, putete ansikt.
Ulrik er en av disse som får publikum over på sitt parti, selv om han har gjort saker og ting de færreste vil bifalle.
Selv om han ikke sier så mye, er man nemlig aldri i tvil om at han er en ganske snill mann.
| 1
|
302077
|
Sprekker i mesterverket
Men Ariel Pink er fortsatt en popalkymist av de sjeldne.
ALBUM:
Ariel Marcus Rosenberg var en av disse ufordragelige ansatte i platebutikken som lenge fnyste av alt annet enn obskur 80-tallsfunk fra Etiopia.
At hans egne lydutfoldelser, under navnet Ariel Pink, beveger seg mer på den sære siden av popmusikken, er derfor kanskje ikke så overraskende.
Løftet ut av obskuritet
Pink startet sin ferd hjemme i LA - plastikkroppens og televisjonens vugge - med relativt labre instrumentkunnskaper, en 8-spors opptaker og en hel haug med kassetter.
Siden den gang har Ariel Pink's Haunted Grafitti funnet veien ut av den verste obskuriteten og fram til et større nedslagsfelt med det to år gamle knallalbumet «Before Today».
Kaospiloten
Slik som forløperen fortsetter Ariel Pink å manøvrere seg som kaospilot gjennom et univers man gjerne ser for seg er tegnet av en syvåring på hallusinogener.
I en krøllete labyrint av ideer som avløser hverandre i endeløse rekker, går bass- og orgellinjer om hverandre og oppå hverandre.
Og slik som i gåten er det ikke alltid Ariel Pink kommer helt til døra, stadig nye avstikkere dukker opp i melodispor og tekstinnfall.
«Mature Themes» er mettet med hjemsøkt pop, intergalaktisk disco, kitsch-rock, matbestillinger kjørt gjennom effektkverna, søttitallsgrooves, hestevrinsk, italiensk, en tre sekunder lang hyllest til Michael Jackson, naiv glede i nærheten av lekestua til The Free Design og hint av både Bowie, Beefheart og Barrett.
Mesterens paradoks
Kanskje var det overraskelseseffekten av å høre Ariel Pink for første gang utfolde seg i et skikkelig studio fremfor slitte kassettbånd, eller kanskje er det et spørsmål om ren låtkvalitet, men man kommer ikke utenom at «Mature Themes» ikke på langt nær er like sterk som sin blendende forgjenger.
Visst er «Symphony Of The Nymph» latterlig underholdende, «Only In Dreams» skamfullt sjarmerende og «Live It Up» kostelig fengende, men de store åpenbaringene som «Round and Round» glimrer med sitt fravær.
Ariel Pink beholder likevel status som en av vår tids mest sjeldne popalkymister, hvor til og med en smådårlig dag i laboratoriet gir et resultat hevet over middelmådighetens store, skumle vakuum.
| 1
|
302078
|
Kan verdensreligionene forklares for små barn i lys av sine høytider?
Religion som fest.
Kan verdensreligionene forklares for små barn i lys av sine høytider?
Det forsøker «Fest og feiring», et sett med fem bildebøker som ble utgitt av Cappelen Damm Undervisning i høst.
Verket fikk nylig Brageprisen i åpen klasse, som i år gikk til faktabøker for barn og unge.
På et vis er det litt nedslående at når det først skal deles ut pris til en så populær, men underbelyst sjanger, går den til et verk for skolesektoren.
Men når målgruppa er barnehager og skoleklasser, øker opplagspotensialet.
Kanskje må det til for å kunne lage såpass ressurskrevende litteratur.
For dette er heldigvis bøker med klare litterære ambisjoner og kvaliteter.
Fellesskap og likhet
Hver av bøkene tar for seg én religiøs feiring, knyttet til en av de fem verdensreligionene: Kristendom, jødedom, buddhisme, hinduisme og islam.
Bøkene er bygget opp nokså likt, noe som i sin tur får fram likheter ved de ulike trosretningene.
Alt av faktaopplysninger er bakt inn i fiksjonsfortellinger, og hver av dem åpner med et dobbeltoppslag av et by-kvartal.
Bildet viser hvilken årstid det er, og en stor fugl som flyr ut av et vindu forteller hvor barna som er hovedpersoner i denne boka bor.
Oppslaget og gjentakelsen av det utstråler fellesskap og likhet på tross av variasjon.
Og nettopp fellesskap virker å være et stikkord for hele verket.
Ukritisk
Hver fortelling er sentrert rundt én familie, med unntak av boka om kristendommen, som handler om to - én protestantisk og én katolsk.
Men personene går igjen i bøkene, de er jo naboer og venner.
Boka om islam kulminerer like godt i en id-feiring for hele kvartalet.
Hver av historiene inkluderer et lite spenningsmoment, samtidig som faktaopplysningene glir sømløst inn i fortellingen.
Vi får de religiøse grunnfortellingene i miniformat, som underholdende historier fortalt av besteforeldre eller av barna selv.
Samtidig er det en del som ikke står i teksten, og som inviterer til samtale.
Hvorfor Dina og Damian har hver sin kirke, får vi for eksempel ikke vite.
Men observante lesere vil se at det står «Den katolske kirke» på et skilt utenfor kirken til Damian.
Negative sider ved trosutøvelse har heller ingen plass i dette verket.
Her står det ingenting om kvinnesyn, holdninger til homofili eller religiøse konflikter.
Religion blir ensbetydende med tittelen – «Fest og feiring».
Å bare vise fram plussidene er en lettvint tilnærming til religion, men kanskje må det være slik i bøker for små barn, særlig når formålet så åpenbart er toleranse og inkludering.
Det er viktig og prisverdig.
Men det må ikke resultere i ren romantisering, særlig ikke hvis bøkene skal leses i et klasserom.
Rike bilder
Bildene er livlige, fulle av glade farger og fart, med mange detaljer å oppdage ved nye gjennomlesninger.
Formene er litt skakke og uproposjonale - barnlige, men samtidig forseggjorte i skygge- og fargeleggning.
Bilder fra drømmer og fortellinger glir over i hverdagsrealismen.
De rike bildene står fint til den enkle teksten, som er holdt i et konsist språk, men med poetiske innslag.
Å kombinere fakta med spennende fortellinger har nærmest blitt malen for nye faktabøker.
Dette er et kroneksempel:
Fem fine fortellinger som også er lesverdige og informative fagbøker.
Særlig hvis de brukes sammen med annet pensum.
| 1
|
302080
|
Hvorfor, Gaute, hvorfor?
Anmeldelse:
Gaute Grøtta Grav - «Julesangen»
LÅT:
I går holdt Gaute Grøtta Grav fortet i årets Farmen-finale.
Det første spørsmålet ble innledet ved at Gaute tok en trall fra en kjent og kjær vise.
Det var ikke spesielt pent.
I dag slipper han en egen julesingel.
Det er fortsatt ikke pent.
Gaute laller i vei med en sørgende trompet som tonefølge, kompet ligger passe bakpå (sånn for julefredens skyld) og klokkespillet kimer lett i det fjerne.
Mest av alt fortoner låten seg som en konstatering av faktiske forhold:
«Lysa er tent, alle gjør seg klar, ungan spring rundt treet, finstasen er på».
Litt mer trompetgråt.
«Snøen ligg kvit på trea, det er stille bak kvar ei grind, så banka det på døra, det er nissen som vil inn».
Trompetgråt og modulasjon... og så videre.
Teksten er like klisjétung som arrangementet er lærebokbasert.
Isoltert sett er ikke det noen stor krise.
Julesanger er jo naturlig nok en tradisjonspreget øvelse.
Men når formidlingsevnen er totalt fraværende og melodien paddeflat, så er det ikke mye igjen å rope hurra for.
Gaute snakkesynger seg gjennom hele seansen, og det virker nesten som han ikke helt stoler på sin egen stemme.
Egentlig sitter man bare igjen med det åpne spørsmålet:
Hvorfor, Gaute, hvorfor?
| 0
|
302087
|
Polanski er den snikende uhygges mester
Befriende intelligent thriller.
|||
FILM:
Den tidligere britiske statsministeren Andrew Lang har gått i dekning.
Det har kommet frem at han så litt for iherdig en annen vei da fire britiske terrormistenkte ble torturert av CIA, og antagelig øvet litt for lite motstand da han ble bedt om å kaste seg og landet sitt inn i en amerikanskledet krig.
Så nå har han isolert seg på en forblåst øy utenfor østkysten av USA, på et monster av en overdesignet, modernistisk villa i blågrått og sort mens kobbelet av journalister og demonstranter utenfor portene hyler stadig høyere, gamle allierte vender seg mot ham og himmelen utenfor blir stadig mer regntung og illevarslende blågrå.
Mon tro om regissør Roman Polanski, som i høst ble arrestert etter trettitre år på rømmen etter å ha blitt dømt for seksuelle overgrep mot en mindreårig, og måtte fullføre filmen i fangenskap, følte seg noe beslektet med den beleirede ministeren.
Og mon tro hva Tony Blair tenker om det hele.
Kanskje blir han noe formildet av at skikkelsen som er en ikke særlig subtil parallell til ham selv, blir spilt av Pierce Brosnan med sedvanlig grånet verdensvandthet og åndsfraværende sjarm.
Dempet McGregorInn i bunkersen slipper Ewan McGregor, som skyggeforfatteren som skal hjelpe Lang skrive sine memoarer.
Det er betegnende at MacGregors rollefigur ikke har noe navn.
Han er et spøkelse, en skygge, en halvbegavet samlebåndsskribent uten politisk ståsted eller tydelig retning i livet, og uten forhistorie.
Han er ingen i dette spillet og vil mest av alt forbli ubetydelig.
Men så snill har ikke Polanski tenkt å være med ham?
McGregors skyggeforfatter er blek og urolig, og det hjelper ikke på sjelefreden at han vet at forgjengeren hans ble skylt opp på stranden, druknet.
Bare unntaksvis flasher MacGregor det gutteaktige, inntagende smilet som er som et slags tic for ham, og når han gjør det, er det på en trett måte, som et triks fra en profesjonell pleaser.
Det er en intelligent, uselvisk rolleprestasjon som passer utmerket i Polanskis elegante thriller.
Sniker seg inntilSom han viste til fulle i filmer som «Rosemary's Baby», er Polanski den snikende uhygges mester.
Spenningen i «Polanskis Skyggen» bygger seg opp sakte, sikkert for sakte for mange, og som en gjeng intenanende krabber i en fransk kokks gryte merker ikke publikum hvor hett det er før det er i seneste laget.
Skyggeforfatteren blir stadig sikrere i sin sak på at noe er galt, men må like fullt gå rundt og snakke om været og takke for maten med tilforlatelig mine som om vertskapet slett ikke var CIA-styrte torturistkollaboratører som ikke kvier seg for å gi nyfikne bladfyker en fuktig død.
Og hvem vet - kanskje er de bare helt vanlige toppolitikere med noen sløve kniver i kofferten og et og annet gammelt svin på skogen.
Dirrende nerveEt evig problem med sjangerfilmer er at de ofte fordrer at hovedpersonene oppfører seg som genier i det ene øyeblikket og idioter i det andre, for at plottet skal a) gå opp og b) forvirre absolutt ingen av de millionene av seere som trengs for å få et boost i filmens åpningshelg.
Derfor er det så befriende, og uventet, når det kommer en thriller der hovedpersonene alle er smarte folk, dog på forskjellig vis, og at de får lov å være litt gåtefulle.
At det har skjedd, og kanskje skjer, et eller annet mellom statsministeren og hans personlige assistent Amy, spilt av en fin og forbløffende tekkelig Kim Cattrall, er utvilsomt, men forblir uuttalt.
Slik blir «Polanskis Skyggen» som enhver pasjonert flørt, der nerven blir holdt svingende og pulsen høy av alt du ikke vet.
| 1
|
302090
|
Dra meg baklengs gjennom røntgenmaskinen
Beck og Charlotte Gainsbourg finner hverandre.
|||ALBUM:
Etter at Air svøpte Charlotte Gainsbourg inn i luftig lyd på «5:55» (2006), har den 38-årige kjendisdattera klippet av sin egen klitoris i filmen «Antichrist» og i den virkelige verden pådratt seg hjerneblødning.
«Drrr» sier maskinen som slår fast slikt, og lyden er fanget opp av platas produsent og låtskriver, selveste Beck, i låten «IRM» (fransk for MR).
Grepet er representativt for resten av plata.
Det hviskende, drømmende universet invaderes av hard perkusjon og tøffe gitarer.
Variasjonen er stor, og det ene ytterpunktet, «Trick Pony» kunne blitt plassert på PJ Harveys «Uh Huh Her», mens «Le Chat Du Cafe Des Artistes» i all sin franske sensualitet bare er innmari og eminent gainsbourgsk.
Som duetten «Heaven Can Wait», der den sykelige Beck og Charlotte kjemper om plassen mellom muntre, men skjødesløst trakterte gitarer og blåsere, antyder:
Det handler om å leve med mørket, ikke grave seg ned i det.
Røntgenmaskiner, den nye maraccasen.
| 1
|
302091
|
Willie Nelson er fremdeles på hugget som 81-åring
Gjør det han best kan.
ALBUM:
Willie Nelson er overraskende vital - og uvanlig produktiv - til å være 81 år gammel.
«Band of Brothers» er hans fjerde album på et par år, men også det første med hovedsaklig egne låter siden «Spirit» (1996) - riktignok med produsent Buddy Cannon som fast skrivepartner.
Han har produsert de fire siste albumene til Willie - med dette som det mest spennende og vellykte.
De står dessuten sammen for ni av 14 sanger her.
Høy trivselsfaktor Hans forrige utgivelse, duettalbumet «To All The Girls... » (2013) med 18 forskjellige kvinnestemmer, var relativt stillegående og dempet.
Duetter er jo Willies paradeøvelse, men «Band of Brothers» er mer variert musikalsk.
Albumet kan dessuten oppvise minst et par nye Willie-klassikere - for eksempel «Guitar In The Corner» og «The Wall», sistnevnte med det skingrende munnspillet til mangeårig bandmedlem Mickey Raphael i en sentral rolle.
Og trivselsfaktoren er skyhøy fra første til siste tone.
Knyttneve
For han har fortsatt teften.
Han er til og med skikkelig på hugget - sjøl om det er kameraten Billy Joe Shaver som er mannen bak knyttneven mot plateselskapene i «Hard To Be An Outlaw»:
«The record people nowadays keep spinning round and round (...) they go and call it country, but that ain't the way it sounds / it's enough to make a renegade want to terrorize this town».
Willie sverger til den tradisjonelle countrymusikken, en sjanger som i dag - for noen - blir for country for country.
Som en av de første av outlaws formidler han også dette lille hjertesukket:
«It's hard to be an outlaw / you ain't wanted any more / and the only friends that's left is them behind that swingin' door».
Skinner Blant albumets fire andre coverlåter står Vince Gills fabelaktige ballade «Whenever You Come Around» fram, mens tilbakelente og kule «The Git Go» er en enkel, men trivelig duett med en ny outlaw, kompisen Jamey Johnson.
Et par låter kunne kanskje vært luket ut, men «Band of Brothers» er uansett Willies beste album på mange år - både på grunn av låtene og fordi produsent Cannon framhever hans beste sider og virkelig lar ham skinne.
Countrymusikkens Django
Det er fascinerende at stemmen høres ut til å bli bare bedre og bedre.
Han har en stemme som «gynger», og en helt spesiell frasering som kanskje hører like mye hjemme i jazzen som i countrymusikken.
Det gir låtene og musikken særpreg.
«Trigger»
Det like spesielle gitarspillet - og den unike lyden fra gitaren «Trigger» - skiller ham dessuten fra alle andre artister.
Willie er countrymusikkens Django Reinhardt.
Dette utnytter produsenten til fulle, og «Trigger» har en hovedrolle i mange av sangene.
Det var mer av Willies gitar på for eksempel «Let's Face The Music And Dance» (2013), med standardlåter, men spillet er mer fokusert her.
Det er mindre «klimpring».
Og - det er mer vilje til å lage noe utenom samlebåndet.
«I've Got A Lot Of Traveling To Do», synger Willie i siste låt.
Og han reiser fortsatt.
| 1
|
302093
|
Bror mot bror og mor
«The Fighter» er mer familiedrama enn boksefilm.
FILM:
«The Fighter» starter i 1993.
Karrieren er på hell for «irish» Micky Ward (Mark Wahlberg), som aldri har blitt den mesteren han drømte om å bli.
Micky trenes av halvbroren Dicky Eklund (Christian Bale), som fortsatt skryter av at han hadde Sugar Ray Leonard nede for telling i 1978 (eller var det Sugar Ray som snublet?).
Vi befinner oss i Lowell, Massachusetts, en by i forfall.
Arbeidsledigheten er høy.
Dicky er i ferd med å bukke under av crack og møter ikke opp til trening.
Hvis vi legger til at deres tilsynelatende beintøffe mor (Melissa Leo) er ubrukelig som Mickys manager, er det lite som tyder på at lillebror skal få karrieren på rett kjøl.
Stjernelag Dermed ligger alt til rette for en tradisjonell boksefilm, med «the underdog» relativt lagt nede, før han blir slått ned enda et par hakk og må starte den lange, harde veien tilbake.
Styrken til «The Fighter» ligger i valget av skuespillere til karakterene rundt Micky og filmen handler ikke om hans tre sagnomsuste kamper mot Arturo Gatti i 2002-03, men de avgjørende årene på 90-tallet.
Blant Micky Wards beundrere befant seg en viss Mark Wahlberg og «The Fighter» har vært hans hjertebarn siden 2005.
Flere regissører og skuespillere har vært innom på veien (Darren Aronofsky, Brad Pitt, Matt Damon), men det ble et svært bra lag til slutt.
Christian Bale har sultet seg ned til narkoman fluevekt, er skabbete i håret og skaper en uforglemmelig karakter, selvsikker og tragisk.
Stille i sentrum
Mark Wahlberg, som var en voldelig, kokainavhengig arbeiderklassesønn fra Massachusetts, er nedtonet og nesten passiv i hovedrollen, men ikke vanskelig å føle sympati for.
Wahlbergs proffbokser Micky er den minst hissige i en barnerik «white trash»-familie som noen vil kalle karikert.
Riktignok var dette 1993, men trenger de sju søstrene å være så innmari stygge.
Og single, alle sammen?
Hva er greia her?
De to gutta er jo rimelig kjekke.
Micky slites mellom lojaliteten til sin mor og halvbror på den ene sida og de som er opptatt og karrieren hans på den andre, inkludert kjæresten Charlene (Amy Adams).
Det er dette dramaet «The Fighter» handler om, selv om regissør David O. Russell («Three Kings») ikke har slurvet med selve boksingen.
Kampscenene er nøye koreografert etter Micky Wards kamper, med datidas kommentatorer fra HBO og filmet med videokameraer fra midten av 90-tallet!
| 1
|
302094
|
Ylajali fortjener toppkarakter og tåre i øyekroken
En ekslusiv gourmetopplevelse som bare kan nytes ut året.
På den hvite duken foran dem skulle snart nitten avanserte retter signert Even Ramsvik bli servert på «en seng av» høy, bjørkespon, grankvister, kull og alt som hører med på en moderne nordisk gourmetrestaurant helt i toppsjiktet.
Så hvorfor satt Robinson og Fredag der i det staselige gamle lokalet på St. Olavsplass, oppkalt etter fristerinnen i Hamsuns «Sult», og virket en anelse molefonkne?
- Tenk at Ylajali skal stenge.
Nå, etter at Michelin-inspektørene lot dem beholde stjernen og alt.
Så er det brått... over, sukket Robinson.
Fredag påpekte at det snarere handlet om en gjenoppstandelse under nytt navn i bedre egnet lokale.
Ylajali har dessuten annonsert at de holder dørene åpne ut året og at de akter «å gi seg på topp».
- Desto større grunn til å sikre seg en matopplevelse her nå.
Jeg er klar for et historisk måltid, erklærte Fredag.
Kråkebolle på strie Menyen, presentert i en liten bok, er delt inn i ulike kapitler, og «prologen» traff umiddelbart ganens G-punkt for dem begge.
- Råmarinerte reker med dillmajones og frityrstekte rekeskall.
Reinsdyrtartar med trøffel fra Gotland... ny-deh-lig, smattet Robinson.
Ramsvik selv kom bærende ut på en kråkebolle dandert på striesekk.
Dyret var naturell, bare renset så gonaden lå klar til å nytes.
Og gonade, hva er egentlig det?
- Vel, det er kjønnsorganet, gliste kokken.
Robinson utropte raskt kråkebolle-genitalier til sin nye favoritt:
Pur umami.
Mens Fredag ikke kunne bestemme seg for hva som var best av «knekkebrød» lagd av sprøstekt kyllingskinn med krabbe og kjørvel eller de kullsvarte vakteleggene, kokt i aske fra brent purre.
- En skikkelig goth-rett.
Silkemyk konsistens og mild på smak tross sitt røffe ytre, sa Fredag.
Matopplevelsen på Ylajali skulle vise seg å være like spektakulær for øynene som for munnen.
- Er... dette et torskehode?
De var over på neste kapittel, «Norske kalde vann», og det som hørtes ut som noe med ansikt og skjegg, ble servert i form av... frosne perler?
- Torskekinnet ligger under der.
Emulsjoner og forkullet purre Perlene er frosne emulsjoner av østers, pepperrot og persille, guidet servitøren.
En forkullet purre skulle bli kveldens største overraskelse:
Fabelaktig røyksmak på utsida, søt inni, balansert med salt løyrom fra Kalix.
Fortreffelig!
Sjøkreps krøllet seg i fryd på tunga.
Stekt i åtte sekunder i den vedfyrte ovnen, og akkompagnert av fermenterte rødbeter og rødalgen søl.
Til kjøttkapittelet «Gris og kvige» skjenket sommelieren i Nebbiolo fra vinmarken Molsino i Piemonte.
- Nå begynner bukselinningen å stramme, erkjente Fredag, men heldigvis ble også hovedrettene servert i munnfullstørrelse:
Møre, små biter svinekjøtt dandert med grønnkål, skorsonerrot og svart hvitløk.
Og tre helt enkle biter kvige, perfekt grillet, med karamellisert fettrand.
Pulverisert blåmuggost «Epilogen» avsluttet festen med pulverisert blåmuggost over bitter salat, en litt merkelig «form over innhold»-komposisjon av varmt eple og frossen kvarg, sveler med hasselnøttis og salt karamell, og helt til slutt, en slags luksus-Stratos med tyttebær-pulver på.
- Etter nesten fire timer til bords er jeg overveldet, stappmett og blakk, sa Robinson, 4268 kroner seinere.
- Og direkte lykkelig.
Ylajali leverer helt til siste slutt og fortjener toppkarakter.
Samt en liten tåre i øyekroken.
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
302095
|
Uten gnist
«Friends With Benefits» tror sex uten forelskelse er det samme som sex uten lidenskap.
FILM:
En venn av meg har lyst til å ha sex med Mila Kunis.
Og det er helt sikkert en del jenter der ute som kunne tenke seg å ha sex med Justin Timberlake.
Så her er et forslag:
Hva om alle som føler seg truffet bare går og ser «Friends With Benefits», innser at drømmen kanskje ikke var så attråverdig likevel, og faller i armene på noen som er både morsommere og mer oppnåelig.
Kanskje hverandre.
Sverg på app'en
For i den romantiske komedien «Friends With Benefits» fremstår ingen av de to godt over gjennomsnittlig attraktive stjernene som noen det er spesielt spennende verken å ha sex med eller være sammen med.
Kunis og Timberlake spiller hodejegeren Jamie og designeren Dylan.
De er lei alle disse irriterende følelsene som følger med å ha kjæreste og bestemmer seg for å innlede et rent seksuelt forhold.
I et av de mer inspirerte øyeblikkene tvinger hun ham til å sverge på bibel-appen på iPaden hennes at han ikke skal forelske seg i henne.
Det er en ed han skal få problemer med å etterleve.
Uten gnist
Skjønt, hvorfor er ikke så lett å forstå.
«Friends With Benefits» synes å se på sex uten forelskelse som ensbetydende med sex uten lidenskap, uten gnist.
Jamie og Dylan hopper på hverandre støtt og stadig mens de lekser opp sine seksuelle preferanser og hveser ut konstruerte kvikkheter.
Både det kroppslige og det verbale føles likegyldig og mekanisk, særlig sett opp mot med den uventede, men unektelige kjemien mellom Natalie Portman og Ashton Kutcher i den bortimot identiske «No Strings Attached».
Formulaisk
Det er overraskende at Kunis og Timberlake er så kantete - de har vist fra før at de kan være karismatiske forførere, i «Black Swan» og «The Social Network».
Når også durkdrevne Woody Harrelson og Patricia Clarkson er hardt parodiske i sine biroller som aggressivt homofil sportsredaktør og løsaktig hippiemor, er det regissør Will Gluck og de fem (!) øvrige manusforfatterne som må ta skylda.
Personinstruksjonen er ufølsom og manuset formulaisk.
Innsikt
Men så kommer noen uventede glimt av klokskap innimellom.
Når Jamie og Dylan begynner å famle seg frem mot hverandre også følelsesmessig, belyses med en viss innsikt et av det moderne kjærlighetslivets snubletråder.
At to mennesker skal finne sammen, avhenger faktisk av at de klarer å kommunisere og forstå hverandre riktig, ofte i løpet av kort tid og i pressede situasjoner.
Jamie synes Dylan viser henne lite av seg selv.
Hun vet ikke at han selv føler han har vist henne mer enn noe annet.
Så slumper de til å såre hverandre.
Og så minnes vi om at moderne Romeoer og Julier ikke holdes fra hverandre av stridende slekter, men av dårlig timing og feilplassert stolthet.
Og det er fint gjort.
Men så får de dessverre lyst til å ligge med hverandre igjen.
| 0
|
302100
|
Fjellfolk
MGP
- Melodi 5: «Ulvetuva».
Tekst og melodi:
Trym Bjønnes
Trioen fra Bykle i Setesdal består av samboerparet Helga Jacobsen og Trym Bjønnes, samt hardingfeletalentet Tor Hoslemo.
Dette er definisjonen på norsk P1-musikk, en dramatisk ballade tuftet på folketoner og vettug tekst.
Ikke mulig å mislike dette, men litt søvnig og for MGP-musikkpolitisk korrekt.
| 0
|
302102
|
Over middagshøyden
Tre retter blir fort to for mye på Coco Chalet.
Coco Chalet lå øde og tom, og ingen tjenende ånd svevde over gulvene.
Robinson og Fredag sto midt i lokalet og så spørrende på hverandre.
-Husker du da dette var byens hotteste spot for det nye og rare som het cappuccino? begynte Robinson.
Før Fredag rakk å åpne munnen, materialiserte en servitør seg som en blid lampeånd og bekreftet at det bare var å velge bord etter behag.
-Pussig, men jeg har aldri tenkt over at det går an å spise full middag her.
Coco Chalet er liksom så veldig kaffe, ostekake, vårrull, rask lunsj eller noe sånt, sa Fredag da de hadde fått plassert seg.
-Det går an, men spisekartet er ganske forvirrende, myste Robinson over menyen der alt fra sandwicher til ovnsbakt laks figurerte hulter til bulter uten inndeling i eksempelvis lunsj eller middag.
Bare barnemeny og desserter var tilgodesett med egne rubrikker.
-Høres kamskjell med spekeskinke, deretter kylling og scampi på jernplate ut som en middag? spurte Fredag da menystudiet var unnagjort.
-I høyeste grad, sa Robinson.
-Hvis jeg da starter med nachos og fortsetter med en meksikansk peppersteik, har vi vel dekket minst to kontinenter, kanskje tre om vi tar med et par glass italiensk vin på kjøpet.
Jeg finner bare fire viner på kartet, to røde, to hvite og alle svært enkle, så vinentusiaster kan få det litt stusselig her.
-Det aner meg at vi er bittelittegrann på feil sted til feil tid for en treretters middag, sa Fredag.
-Jeg mener, servitøren er blid, men ganske uproff, jeg har verken fått spørsmål om jeg ønsker en apéritif til menyen eller sett snurten av isvann og brød.
Foreløpig er det interiøret med den berømmelige vindeltrappa som trekker opp her.
Dessverre skulle ikke maten, som kom rimelig fort, endre på inntrykket.
Robinsons tortillachips med hvitløksdip og søt chilisaus smakte slik tortillachips med hvitløksdip og søt chilisaus gjør i 9 av 10 tilfeller, verken mer eller mindre, og Fredags tre små grillede kamskjell og ene skinkeskive på en haug av slapp salat ble solid smaksoverdøvet av soltørket tomat og pesto.
Den fresende varme kylling-og-scampiretten hevet seg heller ikke over det trauste og litesmakende der den kom med ris og de samme sauterte grønnsakene som omkranset Robinsons grillede indrefilet.
-Hva som gjør denne kjøttretten meksikansk, skjønner ikke jeg, sukket Robinson.
-Den er ikke vond, men det er stort sett én uspennende smak på tallerkenen, selv sausen er snill som en gammeldags norsk pensjonatkjøttkakesaus.
Heller ikke dessertene klarte å piffe opp entusiasmen ved Robinson og Fredags bord.
Fredags hjemmelagede karamellpudding halvsov i en karamellsaus helt uten punch, mens Robinsons ostekake var utstyrt med et gummiaktig gelélokk over en puddingaktig ostemasse fylt med ferskenbiter.
-Ostekake med våtdrakt, fnyste Robinson.
-Skal jeg hit igjen med det første, blir det nok for en kaffe i all enkelhet.
La gå at kafeen er sjarmerende, betjeningen hjelpsom og hyggelig og prisnivået blant byens minst avskrekkende, men det kreves nok mer kreativitet og originalitet på kjøkkenet før Coco kan regnes med som en seriøs utfordrer i kampen om de litt mer kresne middagsgjestene.
| 0
|
302103
|
Historien om øyet
«I Origins» byr på høytflyvende Oprah Winfrey-åndelighet filtrert gjennom en rosenrød instagramlinse.
FILM:
I fjor hadde det norske kinopublikummet den tvilsomme gleden av å se Randall Wallaces' «Heaven is for real» — en film som ene og alene var laget for å forsikre kristne amerikanere om at himmelen faktisk eksisterer og at Jesus er nøyaktig like blond og staut som han må være for å fungere som en samlende skikkelse for mennesker som omtaler fremmedfiendtligheten sin som «konservativisme».
Til tross for at den endte opp med et besøk på høyst respektable 45 000, var ikke «Heaven is for real» en film for alle:
Dens forkynnelse tillot ingen tvil eller slingringsmonn, og dens idealisering av kjernefamilien var så insisterende at noen og enhver kunne føle seg utdefinert fra ligningen.
Biologiske feilslutninger
Men nå er det folkelige alternativet omsider her, for også Mike Cahills «I Origins» er en film om Gud — eller én gud — eller kanskje mer presist: det store, vage, udefinerbare «noe» som selv de mest prinsippfaste evolusjonsbiologer i svake øyeblikk kan innrømme eksistensen av.
Michael Pitt spiller hovedrollen som Ian Gray, en ung forsker med øyet som spesialfelt, som ønsker å motbevise eksistensen av en skapende gud.
Nøyaktig hvordan han har tenkt å gjøre dette kommer aldri tydelig fram, men det har å gjøre med at hvert menneske har sitt eget unike mønster på irisen.
En kveld møter Ian fotomodellen Sofi, som han kort tid etter gifter seg med.
Og når Sofi så omkommer, og irismønsteret hennes fem år senere dukker opp hos en liten jente i India, tvinges Ian til å revurdere sitt mekaniske verdensbilde.
Det vil si, på papiret er det dette som er handlingen i «I Origins», men i realiteten er den ganske enkelt en film hvor vakre, privilegerte mennesker babler seg gjennom intenst instagramvennlige omgivelser.
Ullen økumenikk
«I Origins» er en usedvanlig dum film, men samtidig er det vanskelig å virkelig hate den.
Kanskje har det å gjøre med at de vakre menneskene er så vakre, og graden av forstillelse så absurd høy, at man hensettes i samme schizofrene modus som når man ser reklamefilmer hvor store kommersiellle aktører tar mål av seg å «fortelle sin historie».
Filmens visuelle appell er ubestridelig, og selv om handlingen er fundamentalt uinteressant er den også umulig å forutse, og da går det på et vis å se gjennom fingrene med at Cahills Oprah Winfrey-inspirerte minste-felles-multiplums-åndelighet er så vag og uforpliktende at den til syvende og sist ikke betyr noenting som helst.
«I Origins» er laget for et publikum som er mer interessert i å leke seg med selve konseptet åndelighet enn å oppnå noen genuin innsikt i tilværelsens mysterier.
Med andre ord er det en film som burde ha svært gode kår i Norge anno 2015.
| 0
|
302105
|
Umulig å overse
Jazmine Sullivan
ALBUM:
Hun har gitt oss gåsehud siden «Lions, Tigers & Bears», men dessverre blitt plassert i skyggen av mer rampelystypiske (les: tynne) og mindre talentfulle sangerinner.
Likevel er Jazmine Sullivan en stemme det heldigvis er umulig å overse, noe som til de grader befestes når 27-åringen denne uka returnerer med tredjealbumet «Reality Show».
Et åpenbart produkt av den hjerteknuste arven til Mary J Blige, men atskillig mer spennende og ektefølt enn hva dronningen selv har levert på seinere år.
Den nye skiva bærer videre i samme tradisjon, med et klart budskap om selvrespekt («Masterpiece», «Stupid») - tungt forankret i klassisk soul, men uten å noensinne havne i det forutsigbare sporet retrofiseringen av sjangeren gjerne kan bli.
En R&B-kvalitetsutgivelse; av de sjeldne, toppet av vakre «Forever Don't Last», Frank Ocean-inspirerte «Mascara» og den Da Internz-produserte funkbomba «Stanley».
| 1
|
302106
|
Finnes det et liv etter Jason Bourne?
Radarpar ruller en smultring.
|||FILM:
Kameraføringen er like heseblesende.
Slåssescenene er minst like desorienterende.
Matt Damon er fortsatt alene mot røkla, og røkla er fortsatt like uoversiktlig organisert.
Forskjellen på «Green Zone» og trilogien om spesialagenten «Jason Bourne», er at britiske Paul Greengrass (som regisserte de to siste, «The Bourne Supremacy» og «The Bourne Ultimatum»), denne gang ikke har foredlet en serie klassiske flyplassromaner, men latt seg inspirere av virkeligheten.
Det operative ordet her er «inspirere av».
Våpenkappløp«Green Zone» — kallenavnet på den internasjonale sonen av Bagdad — handler om jakten på irakiske masseødeleggelsesvåpen (fra nå av: MØV), samt spillet på myndighetsnivå før, under og etter at den jakten startet.
Tre personer (for å begynne et sted) står i sentrum:
Krigsreporteren (spilt av «The Wire»-ansiktet Amy Ryan, i en rolle inspirert av New York Times-journalisten Judith Miller, som skrev de første artiklene hvor anonyme amerikanske statskilder «bekreftet» eksistensen av et MØV-program), militæroffiseren (Matt Damon) som får fnatt av å bare «rulle smultringer» (hans uttrykk for å returnere tomhendt fra MØV-søk) og bestemmer seg for å komme til bunns i saken, og Pentagon-agenten (Greg Kinnear) som forsøker å dekke den til.
BanaliserendeKinnear spilte siamesisk tvilling av Matt Damon i crazykomedien «Stuck On You», her er han hans diametrale motpart, men det er uheldigvis fortsatt et skjær av komikk over ham — han er typen som avviser kritikk fra omgivelsene ved å sukke «det er akkurat derfor man mister tilliten til CIA, de stiller spørsmål ved alt».
Og ikke at man alltid må gjøre det, men målt opp mot definitive Irak-portretter som tv-serien «Generation Kill» og søndagens Oscar-hamstrer «Hurt Locker», er det egentlig noe lett banaliserende og tegneserieaktig over resten av «Green Zone» også.
Matt Damon sier i filmens presseskriv, er styrken til Paul Greengrass at «når ingen virkelig vet hva som kommer til å skje, skaper han bare et vakkert kaos som, hvis fanget riktig, føles så virkelig.»
Det operative ordet her er «hvis».
| 0
|
302112
|
Sufjans elektrosymfoni
Et overflødighetshorn av ideer og musikalske påfunn.
|||
ALBUM:
Det er kanskje litt rart å begynne anmeldelsen av Detroit-popens orkestermester Sufjan Stevens første ordentlige studioalbum på fem år med en Thom Yorke-historie, men «Age of Adz» kan på mange måter settes inn i en Radiohead/«Kid A»-kontekst.
Etter å ha fått massiv anerkjennelse for albumet «OK Computer» i 1997, gikk vokalist Thom Yorke på en gedigen smell året etter.
Han har fortalt i et intervju med Q Magazine at alle låtene han hadde skrevet til dette albumet surret konstant i øret hans under den påfølgende turneen, som en musikalsk tinnitus — noe som gjorde at de lydene som før hadde gjort ham lykkelig, mistet all mening.
Eget følelsesliv
Dette gjorde at han gikk inn i en lang depresjon, der alle forsøk på å lage ny musikk endte med at Yorke rev i stykker papiret låtskissene var skrevet på.
Etter to år med musikalsk stanging i veggen, kom «Kid A» — som med all sin elektroniske eksperimentering er et av de viktigste albumene på 2000-tallet.
«Kid A»-sammenligningen med «Age of Adz» stikker imidlertid hakket dypere enn den åpenbare begge-gikk-elektro-likheten.
Slik som Yorkes traumer fra post-«OK Computer»-tiden fikk utløp i tekstene på «Kid A», tar Sufjan også på mange måter et tekstmessig oppgjør med indre demoner på «Age of Adz».
For der han tidligere har skrevet om andres tragiske skjebner — som på den hjerteskjærende «John Wayne Gacy Jr.» fra «Illinois» — er det hans eget personlige følelsesliv som blir behørig utforsket denne gangen.
Stø kurs
Selv om man kan tro at Sufjan har gått helt Björk-på-«Homogenic»-bananas, med tanke på hans omfavnelse av elektronikk og egne fortrengte følelser, så gjør han ikke det.
For «Age of Adz» er egentlig ingen radikal kursendring sammenlignet med tidligere Sufjan-bragder.
De sterke melodiene, de følelsesladede blåseinstrumentene, vevd sammen med Sufjans patenterte symfonipop, slik vi har lært å kjenne gjennom «Illinois» og «Michigan», er fremdeles sterkt til stede.
De er bare omsvøpt av flere lag med soveromselektroniske beats, der den akustiske gitaren langt på vei er erstattet av trommemaskiner, elektronisk støy og en synth eller to.
Disney & Kanye Den orkestrerte elektrogalskapen man får et innblikk i gjennom avslutningslåten «Impossible Soul» er et godt eksempel på hvordan 2010-utgaven av Sufjan Stevens lyder.
En slags Disney-aktig orkestrering med englekor og heiarop, med innslag av Sufjans autotunevokal, får det 25 minutter lange låteposet til å minne om et Joanna Newsom-verk som møter Kanye Wests «808s & Heartbreak».
«Too Much» blander en dvask hiphop-beat med Radioheads rastløse «Idioteque» og en dramatisk blåserekke, mens vakre «I Walked» kulminerer i et klimaks som er Arcade Fire verdig.
Gromlåter Som alle Sufjan-album er også «Age of Adz» et overflødighetshorn av ideer og musikalske påfunn.
Slik sett er det intet nytt under den berømte solen.
Men selv om Sufjan er en mester i det popsymfoniske faget, og «Age of Adz» er spekket med gromlåter, er ikke hans siste fullengder det absolutte og fullendte magnum opus'et det er blitt tisket og hvisket om etter den finfine smakebit-EP'en «All Delighted People».
Like fullt
— «Age of Adz» er en av høstens aller fineste utgivelser.
«Age of Adz» streames for tiden på National Public Radio — NPR.org/music.
Albumet slippes 11. oktober.
| 1
|
302113
|
Mannen som revolusjonerte narkorappen
Hjemme hos Raekwon ligger pistolen alltid klar under hodeputa.
|||
ALBUM:
...
Og her trodde du at du var kongen på haugen, men plutselig løper du for livet etter at narkodealen gikk til helvete, pengene er borte og folk skyter etter deg.
Hva gjør du?
HVA GJØR DU?
Du finner ut hva Raekwon ville gjort.
Da Wu-Tang Clans Raekwon slapp solodebuten «Only Built 4 Cuban Linx....» i 1995, var det med et flettverk av narrativer og dopdealerhistorier som revolusjonerte og humaniserte narkorappen.
Plukker opp tråden
Plata ble en umiddelbar klassiker, og når han nå, fjorten år og en håndfull album senere, kommer med en oppfølger, plukker den bokstavelig talt opp tråden der originalen slapp:
I samme låt og i samme stemningsbilde.
«Only Built 4 Cuban Linx...
Pt 2» er ren rap noir.
I Raekwons fortellinger fra kokainproduksjonens hverdagsliv balanserer karakterene hele tiden på en knivsegg.
Det skal bare et feilskjær til, en uheldig kommentar, en misforstått bevegelse med kroppen, før alt går ad undas.
Denne spenningen, denne dirrende følelsen av at alt står på spill, understrekes selvfølgelig også i produksjonen.
Selv om nesten femten produsenter (og et hav av gjesterappere) har hatt en finger med i spillet på «Pt. 2», underlegger alle låtene seg Raekwons nesten monotont mørke gangsterestetikk og tradisjonelle Wu-Tang-grep (filmsitater, sverdkamper).
Den ladde pistolen på bordet, den som bare ligger der og venter på å bli brukt, går som en rød tråd gjennom skiva.
Da er det selvfølgelig bare passende at RZA sampler «Gudfaren» på orgelskeive «Black Mozart».
Fortell vennene dine!
Nå er ikke «Pt 2» bare lett å like.
Med sine 25 spor og nesten ugjennomtrengelige mørke, kan det i begynnelsen være vanskelig å få grep om skiva.
Men gi den en sjanse.
Kjør en ekstra runde på «Kiss the Ring» og «House og Flying Daggers».
Når «Only Built 4 Cuban Linx...
Pt 2» først åpner seg, er den en god kandidat til «årets beste rapskive».
| 1
|
302114
|
Glem alt du har hørt om den utskjelte steelgitaren
Instrumentets nye konge er klar for Notodden.
|||
ALBUM:
Dette er nok ikke plata for deg som har seriøse og ubotelige fordommer mot steelgitaren, dette instrumentet som vanligvis maner fram et klagende tonefølge til triste countrysanger om brustne hjerter.
På den annen side har du neppe hørt instrumentet spilt på denne måten før, og kanskje ikke like virtuost heller.
Og det er bare å venne seg til det om du har tenkt deg på Notodden Blues Festival, der Robert Randolph & The Family Band er headliner ved siden av Solomon Burke og Status Quo i august.
Sacred steel
Det er mye som er annerledes ved Robert Randolph og hans band — der han har med seg fetterne Marcus Randolph på trommer og Danyel Morgan på bass — samt en bassist — i grunnstammen.
For det første er Roberts steelgitar hovedinstrument, uten at han er i nærheten av å spille countrymusikk- hvis vi ser bort fra den avsluttende balladen «Salvation».
Tvert imot mikser bandet fra New Jersey funk, blues, R&B;, gospel og soul, inspirert av band som Earth Wind & Fire og Sly & the Family Stone.
Og Robert spiller ikke bare steel, men sacred steel, som det heter i pinsemenigheten han vokste opp med, The House of God Church.
Dylan og Prince Ikke overraskende da, at når en Bob Dylan-låt tolkes her, så er det «Shot of Love» fra hans periode som nyfrelst tidlig på 80-tallet.
Prince-låta «Walk Don't Walk» foyer seg inn i rekka av glimrende tolkninger, men aller best er versjonen av John Lennons «I Don't Wanna Be A Soldier Mama» - akkurat så messende som den skal være og med Claptons faste gitarist, Doyle Bramhall II, som gjest.
Clapton sjøl har for lengst oppdaget Randolph, og liker ham så godt at han har hatt ham med på sin egen Crossroads Guitar Festival flere ganger — og ble med på bandets 2006-album «Colorblind».
Oppdatert Randolph mikser også inn noen egne låter og tradisjonelle låter som Blind Willie Johnsons (1902-47) «If I Had My Way I'd Tear This Building Down», delvis med Johnson sjøl samplet i bakgrunnen.
«Traveling Shoes»
«Hjernen» bak dette lille grepet er nok produsent T-Bone Burnett, som gjorde noe av det samme da han lagde soundtracket til «O Brother, Where Art Thou?» — uten at vi har noen tro på at det vil gjøre like mye for Randolph som filmen betydde for bluegrassmusikken.
| 1
|
302115
|
Arakataka:Herlig mat til hyggelige priser
Og gratis underholdning fra kjøkkenet.
- Så lunt og hyggelig det er her, sa Robinson.
Robinson og Fredag hadde fått det siste vindusbordet, de hadde blitt tatt imot av blide kelnere og de jordfargede, varme lokalene var svøpt i levende lys.
- Vi tar dagens fireretter, sa Fredag før Robinson i det hele tatt hadde åpnet den nordisk-inspirerte menyen.
Oase i sentrum Arakataka ligger som en oase blant kebabsjapper og vietnamesiske restauranter i Mariboesgate, et steinkast fra Torggata og med utsikt til hovedstadens musikkstue Rockefeller.
- Et strøk med skikkelig bakgårdssjarm, mente Fredag.
Robinson nappet til seg vinkartet og pekte raskt på en Montrachet - bare navnet kan få lommeboka til å grøsse - men prisen var hyggelige (tross alt) 795 kroner.
- Oi, den var nydelig, sa Fredag.
Kjøkkensjef-show Noen få meter unna løp fire-fem kokker rundt på det åpne kjøkkenet, i midten sto kjøkkensjefen.
Han pekte og kommanderte, ga hver eneste tallerken et lite løft med den stilfulle selvtillit bare kjøkkensjefer har.
- Ingen lekestue der, sa Fredag og himlet diskret med øynene.
- Jeg hører ikke hva han sier, men han er jo en nådeløs dommer, han sier fra til kokkene når han er misfornøyd.
- Bra, da vet jeg at jeg er i trygge hender, sa Robinson og forsynte seg med en munnfull rykende ferskt rugbrød med pisket smør.
Syltet skate var første rett.
Den så litt blass ut, men synet kan bedra.
- For en smaksbombe som ligger i bunnen her, sa Fredag og dunket skjea ned i pepperroten i bunnen av tallerkenen.
Mellomretten var også fisk - lysing med sortkål og løk.
Pent dandert.
Stekt kål
- Tenk at stekt kål kan være så godt, sa Robinson.
- Godt stekt, ja, min er faktisk litt svidd, sa Fredag og rynket på nesa.
Men måtte si seg enig i at fisken var mør og smakfull.
Ute stoppet folk stadig opp for å kikke på menyen ved døra.
De fleste gikk videre.
- Tror du de egentlig er på jakt etter noe rimeligere, spurte Robinson?
- Godt mulig, mente Fredag.
- Men det er jo nok av gode og rimeligere spisesteder i nærheten.
Villam fra Sollund var hovedretten.
Den skrek etter et godt glass rødvin.
Og der insisterte kelneren på at matparet skulle prøve et glass fra Midtøsten.
- Den er litt spesiell, sa kelnerne og skjenket i en liten prøvesmak.
Fredag rynket på nesa.
Byttet vinen
- Den smaker gjær, sa Robinson.
Kelneren lovet at den ville smake bedre til lammet, men det hjalp ikke.
Kelneren tok det som en mann og kom tilbake med to glass kraftig italiensk isteden.
Der kom lammet.
- For en smak, sa Fredag.
- Ja, men er det ikke fryktelig mye fett på det, spurte Robinson.
Vonde stoler Fredag mente at det er sånn villam skal være, mye fett og mye smak.
Vel, mente Robinson, det var i overkant mye fett og lite kjøtt, og la dessuten merke til at Fredag hadde vært heldigere med sin tallerken.
Robinson hadde en ting til på hjertet:
- Jeg har kviet meg litt for å si det for det er så hyggelig her, men stolene er grusomme.
Fredag måtte kvele en latter.
- Ja, de er elegante, men gode er de ikke.
Med bare desserten igjen på menyen, besluttet matparet å utvide fireretteren til en femretter, med ost.
Robinson ville ha Sauternes til osten, men det fantes ikke.
Nydelig ost Kelneren kom i stedet med en gylden Riesling.
- Jeg visste ikke at det fantes så tung Riesling, sa Robinson og nikket fornøyd.
Ostene lå på en lekkert dandert trefjøl, smakte nydelig og var en hel liten reise i seg selv.
Siste skvetten av montracheten gikk med på turen.
Da regningen kom, stusset Fredag.
- Har de glemt noe?
Robinson tok en sjekk.
- Nei, alt står her.
- Da er det valuta for pengene, sa Fredag.
2500 kroner for fem retter med så god vin, det skal du lete lenge etter her i byen.
- Enig, sa Robinson.
- I tillegg fikk vi gratis underholdning fra kjøkkenet.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
302116
|
Tre gode grunner til å like nye Minor Majority
Forøvrig tar de minste motstands vei.
|||
ALBUM:
Nå som vampyrene inntar tv-kanaler, filmlerret og bokhyller, er det ikke rart at man blir litt på vakt for hvert nye kulturprodukt man mottar.
Spesielt med «Either Way I Think You Know» tvinger spørsmålet seg fram:
Er Minor Majority i det hele tatt levende?
Vampyrtest Musikken deres trives best i dårlig opplyste årstider.
De har en egen evne til å bli invitert hjem til kvinner i stearinopplyste hjem, trass i småslem oppførsel (Pål Angelskår i «(In That)
Premature Way»:
«And you might be good looking/ but you just don't look right», og i nye «Like Someone Changed the Rules For Us»:
«I make you hate me for a while/And what is worse is that
I don't mind»).
Lite nytt
Når de på sitt femte studioalbum heller ikke viser noen tendens til å eldes eller endres, er det god grunn til å spisse trepinnen.
For selv om de varslet både ærlighet og mer motstand i forkant av denne plata, blir det klinkende klart at Minor Majority ikke er de som søker største motstands vei.
Karen Jo Fields nynner med (igjen), Angelskår synger jamrende om kjærlighet (igjen), men rett før hvitløken henges over denne anmelders dør, dukker det opp sanger som «Dance», «To Let Go» og «Try Me» som riktignok er i overkant tidsriktige med sine strykere og banjo, men de gir samme effekt som et åpent vindu i gravkammeret.
Alle gode ting er tre Disse sangene viser ikke bare at Minor Majority har puls, det viser også at de har enormt mye å tjene på å utfordre seg selv.
Å aldri endre et publikumsvinnende lag er ikke nødvendigvis den beste regelen å leve etter for Minor Majority, for de kan jo tydeligvis når de tør, også.
De nevnte sangene blir også de eneste tre argumentene for å kjøpe denne plata, for liker du Minor Majority har du jo strengt tatt alt det andre på denne plata fra før.
| 0
|
302117
|
Her er det gitarfrie Kent
Hør smakebit på nye singelen «Töntarna».
|||
LÅT:
Ingen skal komme å si at dette ikke har ligget i lufta en stund.
Det gitarfrie Kent.
Depeche Mode-opphenget og elektro/synth-tilbøyelighetene som forsåvidt alltid har ligget og duppet i overflaten Kents ellers U2-aktige oppsett, er jo blitt mer og mer aksentuert for hver nye plate.
Dreiningen har ikke vært umerkelig, men påfallende glidende.
Fra ortodoks gitarband til nostalgisk synthband, uten å forandre verken grunnstilling eller stemningspalett nevneverdig.
Nå er gitarene altså tuppet ut en gang for alle, i hvert fall på denne ferske smakebiten fra det kommende albumet «Röd».
Null ironi Ingen dansegolvambisjoner, ingen spjåkete nyoppdagelse av synthen som arbeidsverktøy, ingen ironi, ingen trendopportunisme.
Det er et rent form- og estetikkvalg, og det ender opp som en smakebit som likevel låter hundre prosent som Kent.
Alt er på plass — litt slepende, Depeche-typisk midtempo, en lett fremmedgjort grunntone, den skulende utenforfølelsen, den lett febrile eller klaustrofobiske oppfatningen av tid og rom.
Men samtidig ligger det alltid en fluktplan klar, det er alltid noe man venter på skal skje, det pågår som vanlig en søken etter noe der framme et sted.
Slik omarbeider Jokke Berg nok en gang småbyangst/storbylengselen, og det er så typisk Kent det kan få blitt.
Samtidig, og like typisk, fargelegger han teksten med stålkaldt grått.
Resten av kulda skapes av synthene, oppå en låt som kanskje like godt kunne ligget på «Isola» eller «Hagnesta Hill», men som da ville vært spilt på en mer tradisjonell gitarer-og-trommer-måte og kanskje oppnådd en litt varmere framtoning.
Pusher tålmodigheten
Det er mulig Kent pusher grensene for fansen sin nå — mange av dem er glade i gitarene — men dette er samtidig ikke mer radikalt enn at denne vendingen først og fremst er instrumental, og fungerer som endestasjon for en langvarig tendens.
Kent-fans som misliker denne singelen, er antakelig lei av å være Kent-fans.
Det skal da heller ingen holde i mot dem.
Så fremt man ikke hater Kent av prinsipielle grunner (det bunner gjerne i en kombinasjon av sutreallergi og tradisjonelt, forfengelig rocksnobberi), bør man likevel bli ganske imponert over en slik elastisk, og samtidig konsekvent og selvsikker, karrierelang makeover.
Og «Töntarna» er slik sett en maktdemonstrasjon så god som noen.
| 1
|
302118
|
Temmet Salander
Personligheten Lisbeth Salander har fått en personlighetsløs film.
|||
FILM:
Du får en grim forutanelse allerede i første bilde av «Jenta som lekte med ilden».
Kamera zoomer inn på Lisbeth Salander i vakre Noomi Rapaces skikkelse, med langt hår hvit morgenkåpe, med et reisebrosjyreaktig karibisk hav i bakgrunnen.
Det utenkelige har skjedd.
De har temmet Lisbeth Salander.
For pen for rollen
Den kompetente Rapace gir Lisbeth et innbitt ansikt og et sterkt kroppsspråk.
Det er ikke hennes feil at hun er for pen for rollen, og at hun har fått en myk bobfrisyre i stedet for hanekam.
Men filmen taper på at hun ikke får være så frika og kantete som hun var for Stieg Larssons indre blikk.
En sterk personlighet har fått en personlighetsløs film.
Tradisjonelt
Nå er det nok enklere å gjenreise Venstre enn å lage en film som ivaretar de innviklede plottene og den særegne dramaturgien i Stieg Larssons «Millennium»-bøker.
Larsson brukte stor plass på å etablere intrigen og forholdene journalister og politifolk imellom, før han skiftet gir og akselerte voldsomt mens hypnotiserte lesere klamret seg fast i svingene.
Filmene «Menn som hater kvinner» og «Jenta som lekte med ilden» er blitt tradisjonelle actionfilmer med sterkt forenklede plott.
Flink med korte scener
Daniel Alfredson har inntatt registolen etter Niels Arden Oplev.
Han gjør en del riktig.
Pengene som er investert i prosjektet synes i de polerte bildene som gløder i mørkt, brent storbylys, men Alfredson bevarer et ujålete uttrykk.
Journalister og politifolk ser ut som alminnelige mennesker med billige klær og porete hud.
Regissøren vet han må fortelle mye på kort tid og er flink med korte scener og effektive klipp.
Pregløs Blomkvist
Men dette er ikke spennende nok, i alle fall ikke i filmens første to tredjedeler.
En lovende biljakt og en innlagt (og fullstendig ulogisk) mordbrann til tross:
Actionscenene er raske og overfladiske og med svak indre spenningskurve.
Drapene på en journalist som var i ferd med å avsløre en traffickingbande og hans kjæreste samt den påfølgende jakten på Lisbeth Salander, som kjipt nok har klart å etterlate fingeravtrykk på drapsvåpenet, burde borge for tilstrekkelig med drama.
Men maktspillene og forhandlingene mellom de som forsøker å henholdsvis redde Salander og bure henne inne, får liten plass.
Sabotasjene av etterforskningen er skrevet ut.
Og når den pregløse Mikael Blomkvist (Michael Nyqvist) kneler ned ved siden av den hardt skadde Lisbeth og fikler litt med håret hennes i stedet for å ringe etter ambulansen, er det bare irriterende.
Hvorfor alle disse damene på død og liv vil ligge med ham, blir stadig vanskeligere å forstå.
| 0
|
302119
|
Hva med litt irsk tex-mex?
Ry Cooder og The Chieftains graver i kuriøs krigshistorie.
|||
ALBUM:
Ry Cooder er en mann for de viktige konseptplatene, og han har gjort det til en øvelse å samle musikere fra forskjellige miljøer om et felles mål.
Cuba-prosjektet «Buena Vista Social Club» var en kjempesuksess, så fulgte trilogien som åpnet med fantastiske «Chavez Ravine» — om raseringen av et meksikansk-amerikansk nabolag i Los Angeles.
Mexico er igjen tema når de irske stjernene i The Chieftains forteller den ukjente historien om en irsk bataljon som i 1846 deserterte fra den amerikanske hæren for å kjempe på Mexicos side.
Men det er ikke mye blod å spore i dette «soundtracket», tvert imot er det et varmt og hjertelig forsøk på å skape brennheit keltisk mariarchi — eller irsk tex-mex
— med hjelp fra artister med amerikansk-meksikansk bakgrunn (Lila Downs, Los Tigres del Norte og Los Cenzontles), som har operert i grenselandet (Linda Ronstadt) eller er helmeksikanske som Los Folkloristas eller spanske som Carlos Nuñes.
| 1
|
302121
|
Skriver fantastisk, fremsynt pop med uimotståelige melodier
Purity Ring.
ALBUM:
Den canadiske duoen Purity Ring har tråkket i mange sjangersko i løpet av deres korte karriere.
Mer presist, folk har hatt store problem med å sette dem i bås.
Fremtidspop, drømmepop, house, indie, hip hop - kjært barn har mange navn og så videre.
På «Another Eternity» står Megan James og Corin Roddick i fare for å forvirre ytterligere.
Plata er i all hovedsak letter til sinns enn forløperen, kritikerroste «Shrines».
Den har et tydeligere melodisk fokus, noe som garantert vil være en meningsdeler.
Enkelte av bandets mest hardkokte indie-fans vil kanskje mene at de beveger seg ubehagelig langt i retning David Guetta og Aviciis EDM-fotefar, mens andre vil verdsette bandets åpenbart velutviklede teft for lekre og effektive arrangement.
Innholdsrikt
«Stranger Than Earth» og «Bodyache» må gjerne ha klare referanser til flere av dagens klubbkonger, men samtidig er det så mange subtile og morsomme detaljer som flyter rundt i det vidåpne lydbildet at det er nesten urettferdig å greie dem under den grove EDM-kammen.
Og så er det alt det andre som fyller det totale bildet på «Another Eternity».
Ikke bare har Megan James en klokkeklar og inviterende klang, hun vet også å frasere vokallinjene sin på mesterlig vis.
Enten hun svever vektløs rundt i elektronikasfæren, eller ligger som lim oppå svære kaskader av lyd.
«You be the moon, I'll be the earth and when we burst, start over», synger hun forlokkende i «Begin Again».
Flere lag
«Flood on the Floor» parer kosmiske hip hop-beats med ruvende dance-synther, og igjen er det de velartikulerte melodilinjene som binder det hele sammen.
I tillegg har de uimotståelige pop-låter som «Push Pull» å varte opp med innimellom all den subtile sjangerleken.
Purity Ring kan meget vel være en slags missing link mellom Timbaland, Ladytron og Lykke Li, men det viktige og enkle faktum er at duoen skriver fantastisk, fremsynt pop med et vel av kroker som slynges ut og ganske uproblematisk hekter deg fast.
At den kan fremstå som lett og sukkersøt på overflaten gjør ingenting så lenge det er mye gøy å bla i når man først har gjort seg ferdig med overskriftene.
| 1
|
302123
|
Madonnas gullrekke
Samleplata «Celebration» er beviset på at Madonna vil at vi skal danse på hennes grav.
|||
RETRO:
Si hva du vil om Madonnas mange ansikter, klesdrakter, hårfrisyrer, menn og musikkstiler, men er det én ting som har holdt seg konstant siden hun singeldebuterte med «Everybody» i 1982, så er det at hun alltid, alltid, alltid har oppfordret til hemningsløs festing.
Hun har dratt sjenerte tenåringer ut på gymsalgulvet, og fått besteforeldre til å ta seg en svingom på hytta, strødd rundt seg med konfetti og latt det smelle i sjampanjekorker.
I løpet av Madonnas 25 år lange musikkarriere har bortimot alle låtene hun har liret av seg hatt en dansbar beat og en rumpefristende groove - selv om noen få av sporene kanskje har passet best til slowdance.
Som et DJ-sett
Så når hun nå har valgt å oppsummere karrieren med et ordentlig samlealbum (alle Madonnas tidligere samlealbum har vært mer forankret i nuet), er det kanskje ikke så rart at hun har valgt å konstruere det som et slags DJ-sett.
Istedet for å, samleplatetradisjon tro, peise på med hits i kronologisk rekkefølge, har hun satt sammen en gullrekke av låter som passer sammen, både rytmisk og melodisk.
Og hun har, uten unntak, valgt låter som etser seg fast i parketten.
I praksis fører det til en til at den glamorøst Abba-samplende åpningslåta «Hung Up», uten tvil en av 2000-tallets aller beste popsingler, etterfølges av «Music» og «Vogue».
At naivrytmiske «Holiday» havner i bolk med «Everybody» og «Like A Virgin».
Og at popoppløftende «Cherish» blir låta som får æren av av å komme foran Madonnas siste hit, den dance-magiske, henda-i-været-jublende og Paul Oakenfold-produserte «Celebration».
Nå snakker vi fest!
Velge og vrake
Hovedfordelen med å fortsatt være popstjerne når du er femti, er selvfølgelig at man nå kan velge og vrake i en lang karriere av mer eller mindre vellykkede låter.
På «Celebrate» er det få spor som burde vært fjernet (med unntak av Justin Timberlake-duetten «4 Minutes», Austin Powers-rælet «Beautiful Stranger» og selvfølgelig Madonnas siste flopp, det forglemmelige eurotrash-/Britney Spears-aktige Lil?Wayne-samarbeidet «Revolver»).
Og det er få spor man virkelig savner (med unntak av «True Blue» og «Where?s the Party»).
Låtflyten punkteres sjelden, noe som resulterer i at en jenteforspielvertinne trygt kan sette på skiva - og la den snurre resten av kvelden.
Med sine 36 spor varer deluxe-versjonen i mer enn to og en halv time.
Så da er det bare å gjøre som Madonna sier:
«Get into the groove!».
| 1
|
302124
|
Bruk påskekvoten din på denne britiske krimserien
«På innsida» i en klasse for seg blant påskekrimmene.
TV-KRIM:
Den høytidelige norske påskekrimmen har bestått av serier som britene viser når som helst i løpet av året, der gentlemen som Poirot eller Foyle løser dekorative mordgåter i gamle dager.
Heldigvis byr man iblant på kraftigere krutt og «På innsida» («Inside Men») er en kompakt thriller på 200 minutter som kaller på mange godord og få innvendinger.
Vi befinner oss ved Larson House, en tellesentral i Bristol.
Enorme mengder kontanter går inn og ut av det strengt bevoktede området og sjefen John Coniston (Steven Macintosh) legger sin ære i å holde balanse i regnskapet.
Når det én måned mangler 240 pund, smugler Coniston inn sine egne penger, slik at han igjen kan bli månedens sjef.
Brutalt ran
Samtidig vet vi at sentralen vil bli ranet, siden første episode starter med en uhyre effektiv og nysgjerrighetsvekkende kryssklipping, der John overmannes av maskerte menn.
Vi har sett det før, men sjelden så overrumplende som her.
Deretter går vi ni måneder tilbake i tid og tempoet roes ned.
I tillegg til John og hans kone, blir vi kjent med Chris og Marcus, som begge er «på innsida» i Larson House.
Chris (Ashley Walters) har en sterkt alkoholisert mor og en fersk kjæreste, mens Marcus (Warren Brown) driver med investeringer på si.
Begge trenger penger.
Moderne mann
Historien er skrevet av Tony Basgallop, ansvarlig for serier som «Being Human» og «Hotel Babylon».
Han skaper konstant spenning gjennom en god balanse mellom plot og karakterutvikling.
Stemningen er nervøs fordi John, kontorarbeideren med et ulmende indre, aldri klarer å slappe av.
Basgallop har uttalt at «På innsida» handler om hva det betyr å være en moderne mann.
I så måte blir slutten noe eksplisitt, men det er en uvesentlig innvending mot en miniserie som er stramt oppbygd og befolket av eminente skuespillere, inkludert Kierston Wareing som frisør med ambisjoner.
| 1
|
302125
|
Hypnotisk fra Kurt Vile
Personlig folkrock i moderne stil.
ALBUM:
Kurt Vile fra Philadelphia er blitt sammenliknet med artister som Bruce Springsteen og Tom Petty.
Det virker litt for enkelt.
Energi
Han har riktignok mye energi i låtene sine, iblant lyder han som Lou Reed, men han kan også minne om en røft arrangert utgave av den forsiktige, men dynamiske, melodiske stilen man forbinder med Tim eller Jeff Buckley og Nick Drake.
Det overrasker heller ikke at han i et intervju forteller at en av hans største skatter er en LP-samling med gitarfenomenet (og forfatteren) John Fahey.
Tekststerke sanger Mye ekko i vokalen og distinkte, gitardrevne, wall-of-sound-arrangementer skaper en slags hypnotisk stemning i mange av de tekststerke sangene.
Spenning Kontrasten mellom det harde og piskende og det mykt ringlende skaper spenning i flere av låtene.
Vile dukker opp på Mono i Oslo 27. august.
Jeg spår at det blir en intimkonsert det kan bli mye snakk om.
| 1
|
302128
|
Traust på Theatercafeen
Theatercafeen har overpriset og middelmådig mat, men kompenserer enn så lenge med klassisk sjarm.
I sommer skrev Dagbladets veterankommentator John Olav Egeland om Theatercafeen under tittelen «Døden går på café».
Han hadde oppdaget at hans gamle stamsted hadde lagt om stilen radikalt.
Ikke bare hadde kvaliteten på maten falt betraktelig, man hadde også kuttet ut de tradisjonelle rettene på menyen, og byttet ut pianisten med dj og strobelys.
Som en av de siste wienerkafeene i Europa har Theatercafeen et internasjonalt rykte å ta vare på, og nå hadde Robinson og Fredag tatt turen dit for å sjekke hva som hadde skjedd etter Egelands bekymringsmelding.
-Ingen technomusikk i hvert fall, konstaterte Robinson og satte seg til rette ved et bord som dessverre lå litt for nærme døren.
-Det er mye mer sjarmerende innerst i lokalet, og atmosfæren er minst 50 prosent av årsaken til at man kommer hit, sa Fredag, litt snurt over Robinsons slappe bordbestilling.
-Sant, men hele stedet oser jo av sjel, og vi fikk i hvert fall en bås for oss selv, svarte Robinson og avledet diskusjonen ved å gjøre oppmerksom på en kjendis et par bord bortenfor.
Kjendiser i lokalet, pianisten på plass på musikktribunen, stivede hvite duker og blankpussede glass - alt var nøyaktig som det skulle være.
Men hva med maten?
-Jeg noterer at en rekke «klassikere» er på menyen.
Her er det löjrom på toast, gravlaks med dillstuede poteter, reinsdyrbiff og biff tartar.
Nok av nostalgiske favoritter.
-Resten ser veldig 90-talls ut, synes du ikke?
Oksecarpaccio, kamskjell, laksetartar og tagliatelle med skogsopp.
Det er som om tida har stått stille siden 1995.
-Vi får dele oss - du tar klassikerne, så tar jeg 90-tallet, bestemte Fredag.
Dermed fikk Robinson löjrom fra Kalix i Nord-Sverige til forrett.
En raus porsjon kaviar, med det tradisjonelle tilbehøret: Crème fraiche, toast og rødløk.
Mens Fredag fikk pannestekte kamskjell med skalldyrsaus og salat av epler og nøtter.
-Det er en grunn til at dette er en klassiker, smattet Robinson fornøyd, men Fredag var mindre begeistret.
-Kamskjellene blir helt drept av de ristede hasselnøttene, alt smaker bare nøtter.
Til hovedrett hadde Robinson valgt tournedos av okse med Pommes Anna og portvinssaus.
Fredag gledet seg til ovnsbakt kveite med rødvinssaus, sautert gresskar, fevebønner, konfiterte sherrytomater og mandelpotetpuré.
-Å nei, de har fjernet kveitefettet!
Det er jo det beste av alt, sa Fredag skuffet.
-I Japan serverer de små stykker av kveitefett som delikatesse, her skjærer vi det vekk og kaster det i søpla.
-Det er det jeg har mest lyst til å gjøre med dette kjøttet også, svarte Robinson.
Tournedosen var seig og tørr, tilbehøret var pregløst og neddynget med smør.
-Jeg er heller ikke fornøyd med mitt tilbehør, sa Fredag.
-Ingenting smaker noe særlig og alt er slapt i konsistensen.
345 kroner er drøy overpris for dette.
De håpet på et søtt løft til slutt, og Robinson holdt seg stramt til klassikerne med varme multer.
Fredag valgte melkesjokolademousse.
-Helt greit, var Fredags dom.
-Helt greit dette også, sa Robinson, men ingenting å glede seg over.
Theatercafeen har åpenbart funnet tilbake til tradisjonene og lagt eksperimentene på hylla.
Men det blir ikke mange stamgjester hvis ikke kvaliteten på råvarer og kjøkkenprestasjoner heves dramatisk.
| 0
|
302131
|
Boka om Rimi-Hagen er forbløffende tannløs
Hva er en uautorisert biografi?
Når ei bok presenteres som «uautorisert biografi», stiger forventningene til at den vil presentere mye ukjent stoff, pikante og ubehagelige vitnesbyrd om hovedpersonen og spissede beskrivelser av konflikter.
Men dette er kanskje feil.
Boka om Stein Erik Hagen føyer seg inn i raden av biografier der «uautorisert» nok bare betyr at ingen egentlig tar ansvar for hva som står der.
Hovedpersonen deltar gjennom hele boka med små glimt av kommentarer og minner.
Forfatterne har blitt servert hjemme hos den gjestfrie rikmannen, både i Oslo og i USA.
De viser gjennomgående stor sympati for ham, og det er umulig å tenke seg en eneste setning på de 340 sidene som skulle vekke irritasjon hos Hagen.
Monopol
Det handler aller mest om de mange transaksjonene av aksjer og opsjoner, selskaper, sammenslåinger, bankgarantier, gjeld, eventyrlige gevinster og plagsomme tap.
Aktørene er det velkjente galleriet av norske super-rikinger – det er Sveaas, Røkke, Heyerdal, Korsvold, Reitan, Stordalen osv osv.
Den detaljerte forretningshistorikken skygger for menneskene og gjør boka mye flatere enn godt er.
Det blir som et referat fra en omgang Monopol.
For en outsider – som meg – fremstår dette sirkuset som ganske forstemmende.
Rikfolkene opptrer som de reneste bajaser der de tevler om å raide skjulte verdier, slakte selskaper, inngå hemmelige og strategiske partnerskap, føre hverandre bak lyset og komme med diverse utspill i mediene.
Her er det aktører som med liv og lyst deltar i vandaliseringen av verden ved å bidra til å heve konsumismen opp til en slags verdslig religion, mens de farer rundt på kloden for å lete etter gevinster.
Her reflekteres det aldri over slike spørsmål.
Bokas språk er næringslivsjournalistikkens.
Forfatternes interesse er det som foregår på spillebrettet, men de har pliktskyldigst med noen korte skisser fra oppveksten og etterhvert lange lister med navn på kjendiser som har hatt med Hagen å bestille.
«Alle som betydde noe i Norge» var til stede.
Jada.
En bragd
Det stilles få spørsmål, det granskes ikke bak fasadene, og det lille man får vite er helt ordinære, bleke hemmeligheter.
Noen pussigheter får vi.
Boka forteller at Hagen vervet Kristin Clemet til Unge Høyre.
Det kan jo framstå som en interessant bragd, hadde det ikke vært for at unge Kristin faktisk er datter av Høyres generalsekretær på den tiden, Fritjov Clemet.
Da var det kanskje ikke så vanskelig å overtale henne?
Den mye omtalte homofilien blir skånsomt håndtert.
Det hersker en generell taushetskultur blant homofile.
Ingen skal røpe hverandre.
Derfor har Dyrnes og Lynum muligens ikke fått noen til å si noe om det mangeårige dobbeltlivet.
Eller kanskje forfatterne – mer sannsynlig – ikke har prøvd.
Så uautorisert kan man ikke være, må vite.
Hvorfor er det slik i norsk bokheim at fiendtlige biografier – slik vi kjenner det fra England, USA, Frankrike og Italia – er så godt som fraværende?
Jeg savner den sjangeren!
«The Dark Side of Genius»!
«The Lives of John Lennon!»
«Hollywood Babylon!»
| 0
|
302133
|
Countryrock i de beste tradisjoner
Slående tekster og sugende melodier fra Tromsø.
ALBUM:
Her kommer en trio fra det høye nord, jeg hadde nær sagt også høyt til hest.
The Northern Lies slipper tittellåta denne uka, og 29. november kommer denne plata, som rir med hamrende klover inn i et americana-landskap slik det har vært definert av grupper som The Byrds, The Band, The Flying Burrito Brothers, The Eagles osv.
Henry Johnsen, som er mest aktiv på låtskriverfronten, har vært frontmann i The Considerate Lovers, Anne Nymo Trulsen er vokalist i Hekla Stålstrenga, mens Håvard Stangnes har spilt i bandene Badger og Washington.
I tillegg har de med seg folk på bass og trommer.
De tre veksler på vokal og harmonisang, noe som gir plata et variert og spenstig preg.
Glidende gitarer, piano, munnspill, hammondorgel, trekkspill, Nymo Trulsen på ukulele, produsent Håkon Gebhardt på banjo, slående tekster, sugende melodier, sanger som lener seg vakkert mot sin egen melankoli.
Tromsø rykker dessverre ned i fotball, men denne trioen bidrar til å holde fanen høyt på musikkfronten.
| 1
|
302137
|
Ung pike forsvunnet
«Noe dritt å ha fans på størrelse med fjøsnisser når du egentlig er en dødssexy rockstjerne.»
|||
ALBUM:
Det må være noe dritt å ha egne pennalhus og fans på størrelse med fjøsnisser når du egentlig er en dødssexy rockstjerne.
Se på disse lange beina, skal de bare gjemmes under foldeskjørtene til Hannah Montana fram til jeg er 18 lizm?
Do-on-t think so!
Fjerde og siste sesong som Disney-stjerna «Hannah Montana» er innledet, og hovedpersonen korter ned ventetida med å gi ut korte album med tøffere poprock som forhåpentlig skal bane veien inn til voksenverden.
Problemet er bare at Miley virker til å være alene om dette prosjektet.
Produsentene saboterer troverdigheten med å klasse på alle de poptriksa de kan, billige ekkoeffekter og dustete autotunerefreng som looper gjennom låtene og fjerner ethvert tilløp til identitet.
Vedkommende i Team Miley som skulle instruere den rå og unge stemmen hennes, har tydeligvis ikke møtt på jobb og låtmaterialansvarlig har fått tak i noe dårlig shit som nok egentlig skulle til hennes lavtlønnede kollega Ali Lohan.
Når hele utgivelsen teller åtte spor, hjelper det heller ikke på investeringsviljen at hitsangen «Before The Storm» med The Jonas Brothers av uforståelige grunner er et liveopptak, eller at åpningssporet ble gitt ut av Ashlee Simpson i 2005.
| 0
|
302138
|
Superheltfilmen 2.0
«Birdman» argumenterer for at kunsten og underholdningen må møte hverandre på halvveien.
FILM:
«Birdman» er fortellingen om den avdankede hollywoodstjernen Riggan Thomson (Michael Keaton), som etter å ha spilt superhelten Birdman i en rekke kassasuksesser forsøker å etablere seg som en seriøs skuespiller ved å regissere og spille hovedrollen i et Broadway-stykke basert på en Raymond Carver-novelle.
Parallellene til Keatons innsats som Batman i Tim Burtons filmer er åpenbare, og dette metatekstuelle perspektivet løper som en rød tråd gjennom Alejandro González Iñárritus nye film.
Stemmer i hodet
Thomson slites mellom underholdningsfilmens banalitet og respektabilitetens anonymitet, og plages av mange av de samme problemstillingene som ofte trekkes fram når amerikanere i dag diskuterer filmkunstens posisjon i offentligheten.
Og mens premieredagen ubønnhørlig nærmer seg, hjemsøkes han av Birdmans grove røst, som insisterer på at Thomson virkelig har superkrefter, og at det er meningsløst å kaste bort tiden på teaterscenen når det finnes langt mer lukrative tilbud der ute.
Som seg hør og bør på et teater, er det vel så mye intriger og dramatikk bak scenen som på den, og Edward Norton, Emma Stone, Zach Galifianakis og Naomi Watts bidrar alle til å opprettholde Iñárritus maniske driv.
Kulturelt folkemord
«Birdman» omtaler vår tids besettelse med superheltfilmer som et kulturelt folkemord, men den er heller ikke nådig mot teaterverdenen hollywoodstjernene flokker til når de føler at deres kunstneriske integritet befinner seg på et faretruende lavt nivå.
Filmen både latterliggjør og trekker veksler på to ytterpunkter i amerikansk kultur — den hjernedøde spesialeffektfilmen og det pretensiøse teateret — og utover denne metadiskusjonen besitter den ikke allverdens dybde.
Men det er da heller ikke poenget:
«Birdman»s bærende formgrep er at den er filmet på en måte som gjør at den ser ut én sammenhengende to timer lang tagning.
Dette innebærer en rekke sløye overganger mellom scener, samt en hel del stresset steadycam-vandring gjennom trange teaterkorridorer og noen genuint forbløffende øyeblikk når realismen oppheves, og spesialeffektene gjør sitt spektakulære inntog.
Ironisk nok preges den dermed av et formspråk som siden 90-tallet har vært utbredt i amerikanske superhelttegneserier — nemlig et orkestrert, maksimalistisk og bevisst forvirrende kaos hvor skillet mellom høyt og lavt oppløses.
Film om film om film
«Birdman» er først og fremst et debattinnlegg om Hollywood anno 2015, hvis viktigste budskap er at det som opp gjennom historien har gjort den amerikanske filmen stor, er møtet mellom kompromissløse kunstneriske ambisjoner og kommersiell underholdning.
Samtidig er det en film som ønsker å gi sitt publikum den samme opplevelsen av overskudd, uforutsigbarhet og ren og skjær filmatisk bravado som gjør at folk flokker til blockbustere.
For der Damien Chazzelles «Whiplash» er en actionfilm med jazztromming istedenfor våpen og slåsskamper, er «Birdman» en superheltfilm hvor skjematiske oppgjør med superskurker er byttet ut med en håndverksmessig virtuos drøfting av forholdet mellom kunst og underholdning, penger og berømmelse, integritet og allmennappell, og — kanskje først og fremst — den amerikanske filmens unike evne til å forene alle disse tingene.
| 1
|
302139
|
Fortidens skygger
«The Act of Killing» danser seg inn i hodene på drapsmenn.
FILM:
«The Act of Killing» gjør noe bemerkelsesverdig.
Den danser seg inn i hodene på drapsmenn.
Regissør Joshua Oppenheimer søker opp leiemordere og ledere fra folkemordet på Indonesia på midten av sekstitallet, der enhver som kunne kalles «kommunist», og det var en vid paraply, risikerte å bli lett opp og likvidert.
Åpner seg
Oppenheimer ber de gamle mennene gjenskape drapene fra den gang, med kulisser og kostymer.
De får selv roller, noen ganger som bødlene de var, noen ganger som ofrene de torturerte og drepte.
Resultatet river, ryster.
Det å bli spurt om å gjengi noe, snarere enn å bli konfrontert og anklaget, får drapsmennene til å åpne seg, og undre seg over sine egne reaksjoner - skjønt knapt så mye som publikum undrer.
Drapsmetoder beskrives ivrig, i detalj.
Kontrastene går opp i en surrealistisk helhet.
De involverte kommer med selvmotsigende forklaringer, reagerer med tårer og latter på bisarre steder.
Forferdelige hendelser presenteres i skolerevystil, gjerne inspirert av Hollywood-klisjeer, slike som inspirerte den ulenkelige hovedpersonen, Anwar Congo, i de mange hundre drapene han begikk den gangen.
Mennene snakker ubekymret, offentlig, om voldtekter og lemlesting.
Den ene vil fortelle verden at propagandaen var feil, at kommunistene ikke var udyr.
Samtidig avfeier han all kritikk:
Rett og galt er relativt, sier han, det avgjøres av seierherrene, og han er en av dem.
Congo, på sin side, liker å se propagandaen og tenke at det var riktig å drepe.
Men det er han som har mareritt.
Sang og dans
Dobbelheten i «The Act of Killing» finnes igjen i følelsene til den som ser på.
Dokumentaren har en rar underholdningsverdi, en mørk komikk, som også er ubehagelig.
Historiene presenteres i fargesterk stillehavskitsch og avbrytes av smilende dansenumre.
En mann sier til kamera at han lever i et såpeoperaland, der alle betales for å stå og smile på politiske tilstelninger, men ingen mener det de sier.
Filmen er for lang.
Det føles feil å trekke for det.
«The Act of Killing» er delvis norsk, støttet av Norsk Filminstitutt og NRK.
Det er en investering å være stolt av.
| 1
|
302148
|
Anmeldelse:Marit Eikemo viser igjen hvor god hun er
Original, vittig og karikert beretning om våre karrige eksistensbetingelser.
«Kva skal vi med kvarandre?» spør Agnes i Marit Eikemos roman «Alt inkludert».
Det er et originalt dypdykk i vaklende felleskap og bunnløs ensomhet.
Og beskriver - med gjenkjennelig eikemosk vidd - hvor intetsigende våre liv er, om vi skreller det for tingene vi omgir oss med.
Hovedpersonen Agnes er nærmest patologisk hjelpeløs.
Hun og den seks år gamle Maja flytter inn i et forsoffent hybelhus, i et ellers pent boligstrøk.
De to ankommer nokså pengelense med hver sin koffert, og har tilsynelatende hverken slekt eller fortid.
Vi får hvert fall ikke vite noe om den.
Hybelen er umøblert.
Etter å ha sovet på klærne en tid, skjønner Agnes at de må ha noen møbler.
Hun går via Finn.no, og får de merkeligste fortellinger og tilbud.
Usympatisk og hjelpeløs
«Folka mine skal vekke empati, avsky og latter i brå kast»
Usympatisk og hjelpeløs
Agnes er - som Eikemos andre personer - irriterende usympatisk, fjern og selvsentrert.
Når den gamle nabodamen ligger for døden, alene og hjelpeløs, går Agnes bare fra henne.
Hun får andre til å ta seg av datteren.
Ikke fordi hun ikke er glad i henne, men fordi hun ikke får det til, skjønner ikke datterens behov.
Når det er dugnad, sitter hun og spiser andres mat uten å bidra med noe.
Mennene hun får kontakt med er alle gifte og ulykkelige.
Også her virker hun helt hjelpeløs, og vurderer ganske saklig om hun må ligge med en mann fordi han gir henne et salongbord.
Skjønner ingenting
Skjønner ingenting
Mye av boka går på å utforske skjebner, og her har Eikemo en helt egen evne til å skape komikk:
Om den overbeskyttende moren som går med nakkekrage uten å feile noe, som beskyttelse mot verden.
Om kvinnen som har en mammablogg, men går så opp i den at hun ikke har tid til å ta seg av datteren sin.
Eller den tilsynelatende vellykkede nabokona som har alt, men er så begjærlig etter ting at det ikke er plass til ektemannen.
Selv drikker hun i smug hos Agnes.
Alle prøver de å bygge mening i sine meningsløse liv.
Oppslukende og treffende
Jeg blir som alltid slått av hvor god Eikemo er.
På et vis kan hun minne om Agnes Ravatn.
Begge er humorister fra den samme nynorsktradisjonen.
Begge er essayister med et skarpt blikk for samtiden.
Hos Eikemo er skjebnene såpass karikert at det nærmer seg satire.
Men det er godt.
Det er oppslukende.
Det er treffende
Oppslukende og treffende
På sin måte er «Alt inkludert» også en skremmende fortelling om våre karrige eksistensbetingelser.
| 1
|
302149
|
Den mest spennende norske instrumental-rocken siden Kåre & The Cavemen
Merk deg navnet Pow Pow.
|||
ALBUM:
Fra charterstranden til verdensrommet.
Slik har ferden gått for den Oslo-baserte kvintetten Pow Pow.
For der debuten «Leaving Las Palmas» fra 2007 inneholdt solgul, surfete instrumentalrock, retter bandet med «Last Days On Earth» sine mysende blikk vekk fra passerende bikinis og opp mot kosmos.
Søndag til lunsj
Fortsatt er det vel rock vi hører, for i et progressivt og elektronikktungt driv dukker det stadig vekk opp pirrende biter av Shadows-flikking, easy listening og westernstemninger.
Men her er også lyden av disco, 70-tallets synthpionerer og noe R&B.;
Det høres nesten ut som om Kåre & The Cavemen-katalogen skulle fått en grundig overhaling i det vesle studioet til Lindstrøm og Prins Thomas.
Med Rune Lindbæks «Søndag»-plate som lunsjlytting.
Ikke kitsch Riktignok synges det litt gjennom vocoder på to spor her, men stemmen integreres naturlig i bandets flate struktur som et hvilket som helst tangenttrykk eller dask på en gamelancymbal.
Gjennom hele albumet demonstrerer Pow Pow dessuten stor musikkforståelse og selvsikkerhet, noe som gir seg utslag i en fordomsfri omfavnelse av pompøse lyder og åttitallsassosiasjoner, uten at resultatet blir kitsch eller pastisj.
De gode melodiene og temaene tas også godt vare på.
Hvem trenger vel poprefreng når man har et sexy pianoriff på lur?
Styrer romskipet stødig
Om det er noe Pow Pow mangler, og som et band som Kåre & The Cavemen hadde, er det en tydelig solist.
Ansiktet og signaturen som umiddelbart fester seg i minnet.
Likevel har trommeslager Thomas Aslaksen utvilsomt frontfigurens markante utseende og stil, i tillegg driver han Pow-romskipet stødig fremover med sine sofistikerte slag.
Vi får la det være tilfredsstillende nok for denne gang.
For viktigst er det at Pow Pow fungerer så godt som band.
Det er vanskelig å plukke medlemmenes bidrag fra hverandre — alt høres helhetlig og ferdigrullet ut.
Dermed kan vi driste oss til å si at «Last Days On Earth» ikke bare er en naturlig konsekvens av «Long Day's Flight 'till Tomorrow» i både tittel og lydbilde.
Det er også det mest spennende instrumentalrockalbumet vi har hørt her til lands siden den gang.
| 1
|
302151
|
Sikre saksofontoner
Hanna Paulsberg Concept med god albumdebut.
CD:
Tenorsaksofonen har stolte tradisjoner som soloinstrument innen jazzen.
Hanna Paulsberg strekker seg åpenbart etter de største i bransjen, musikere hun selv nevner som inspirasjonskilder.
Her er det ikke Jan Garbareks innovative bruk av instrumentet som skinner igjennom, snarere det lyriske og følsomme samspillet mellom saksofon og piano som var utbredt i amerikansk jazz i åra etter den harde bebopen.
Harmoniene mellom svensken Oscar Grönberg på energisk piano og Paulsbergs sikre saksofontoner preger låtene, som er skrevet av Paulsberg.
Musikken er uavlatelig i bevegelse, drevet dynamisk, men forsiktig fram av rytmeseksjonen, Hans Hulbækmo på trommer Trygve Waldemar Fiske på kontrabass.
Roer ned
Den innledende «Waltz for Lilli» slår an tonen med sitt glidende tema, «Potters Lullaby» har en mer støtvis og rask melodilinje før «Sang til Pastor Wang» roer det hele ned i balladestil, også her med partier der piano og saksofon på imponerende vis glir sammen til et hele.
«Noahs Tune» og «A Trip to a Brown Castle» spiller virtuost på kontrasten mellom harmonisk driv og cool ro, inntil det hele roes vakkert ned med balladen «Mustafa».
Det er all grunn til å ønske denne kvartetten inn i den norske jazzvarmen.
Her har vi mer i vente.
| 1
|
302152
|
En zombiefilm du blir glad av
Hardtslående humor i «Zombieland».
|||FILM: Halvveis i Ruben Fleischers splatter-komedie, «Zombieland», tok jeg meg i å tenke at, jaggu, det ser jammen trivelig ut å være blant de siste gjenlevende i USA, cruise rundt i en gul Hummer, raide hvilken butikk man måtte ønske og smadre stinkende zombier.
«Zombieland» er noe så merkelig som en romantisk, voldsomt underholdende roadmovie, med gode skuespillerprestasjoner, snedige regivalg og godt driv.
Eller en zombiefeelgood, om du vil.
Klosettlokk Sannheten er at zombiene spiller en liten rolle i «Zombieland».
De utgjør aldri en reel trussel og er aldri nifse.
I stedet fungerer de som en slapstick-ingrediens, objekter som i ny og ne blir rammet med alt fra hagesaks til klosettlokk for å gi filmen luftlommer.
Og for å føre ofrene nærmere hverandre.
Et billig triks?
Muligens, men det fungerer.
Store biler Handlingen finner sted i dagens USA.
Et virus har rammet befolkningen og majoriteten av innbyggerne har fått det filmens hovedperson, Columbus (Jesse Eisenberg), definerer som en svært sint utgave av kugalskap.
Vi møter Columbus i det han kjører østover, i håp om å finne foreldrene sine.
På veien møter han Tallahassee (Woody Harrelson), en skyteglad redneck, med forkjærlighet for Twinkies og store biler.
Og etter hvert også Wichita (Emma Stone) og Little Rock (Abigail Breslin), to unge miniversjoner av Thelma og Lousie.
Sammen danner de allianse.
Zombiekomedier er ingen ny oppfinnelse og man har ledd av siklende, levende døde siden Sam Raimis «The Evil Dead» (1981).
Men jeg har sjelden hatt det morsommere med zombier enn i «Zombieland».
Filmen kan best beskrives som en blanding mellom britiske «Shaun of the Dead» (2004) og «Superbad» (2007).
Den tar det beste fra begge leire, og blander ren galskap, med sjarmerende og kløktig, ungdommelig humor.
Woody Harrelson viser nok en gang stort komisk talent, og kler rollen som hardtslående, myk mann.
Emma Stone er vakker, mystisk og troverdig som, vel, vakker og mystisk.
Og Jesse Eisenberg plasserer seg, med rollen som nerden Columbus, i toppsjiktet blant unge amerikanske komikere.
Uhøytidelig
Jo da, filmen følger oppskriften.
Det handler mest av alt om vennskap, vemod og drømmen om å komme i buksa på den peneste gjenlevende dama i verden.
Men er det halvannen time uhøytidlig underholdning man leter etter, kan man trygt sette turen mot «Zombieland».
| 1
|
302154
|
Breial riffing med blylodd rundt anklene
Alle gode ting er tre for Emperor-grunnleggeren.
|||ALBUM:
«I minimalismens ånd nevner jeg ingen og dermed er heller ingen glemt», står det å lese i takkelisten til Ihsahns nye opus, «After».
Det samme tankesettet gjør seg ikke gjeldende når Emperor-grunnleggeren inntar komponistrollen, her formelig bobler det over av storslåtte arrangementer, progressive takter og virtuos instrumentering.
«After» er den siste platen i en serie på tre og udiskutabelt den beste i rekken.
Selv om det fortsatt er en intrikat materie som serveres, har Ihsahn tilrettelagt for at de kontrasterende elementene får større armslag enn tidligere.
Enten det er breial riffing med blylodd rundt anklene som i det drønnende avslutningsnummeret «On the Shores», eller tilbakelent og varm progsødme ala Opeth i «Undercurrent».
Lydbildet er massivt og kompakt og Jørgen Munkebys saksofonkrydder bidrar til å gi sluttproduktet et kledelig eksotisk preg.
| 1
|
302159
|
Anmeldelse:«Gulosten» er en strålende tegneserie om en kriminell krigshelt
Tegneserien om Gulosten er en sjeldent sterk debut.
Kristian Krohg-Sørensen dukket opp fra intet i fjor høste da Lars Fiske og Steffen Kverneland presenterte ham som sitt talent i Kulturquizen på Nrk.
Nå et halvt år senere er det bare å fastslå at Fiske og Kverneland gjorde et strålende valg, for Krohg-Sørensens tegneserie om krigshelten Johannes «Gulosten» Andersen er en pangdebut av det helt sjeldne slaget.
Dårlig oppvekst
Dårlig oppvekst
Heldigvis retter Krohg-Sørensen på dette nå, for Gulostens historie er så innholdsrik at det ikke engang holder med én tegneserie:
Dette er derfor første bind av tre.
Boka begynner med en prolog fra Kristiania havn i 1921.
Dette har Gulosten selv kalt starten på tjue bekmørke år som spritsmugler.
Derfra hopper historien tilbake til 1914 og hans ungdomstid på Bastøy skolehjem.
I enkle, men uttrykksfulle, sorthvitt-tegninger blir vi med Gulosten gjennom det harde livet på skolen, som jungmann til havs, og tilbake til Kristiania hvor første verdenskrig ironisk nok fører til oppgangstider i Norge.
Så kommer vendepunktet, med børskrisen høsten 1920, storstreik og arbeidsledighet.
«Gulosten»
Forfatter:
Kristian Krohg-Sørensen Forlag:
No Comprendo Press
Førstehåndskilder
Førstehåndskilder
Det er ikke bare kulturquizen som gjør at det er naturlig å nevne Fiske og Kverneland i en omtale av «Gulosten».
Deres fokus på historiske kilder og visuell etterrettelighet i bøkene om Kurt Schwitters og Edvard Munch har helt klart vært en inspirasjonskilde for Krohg-Sørensen.
Kabicek, Skandfer og Agdesteins «Krüger og Krogh» fra i fjor er også relevant i denne sammenhengen.
Selv om alle disse bøkene er svært forskjellige, har de et sterkt fellestrekk ved at de klarer å omforme historisk materiale til fullverdige, og rent briljante tegneserier.
At det er en gullalder for historisk baserte tegneserier i Norge nå er det ingen tvil om.
Oslolos-språk
Oslolos-språk
Sammenlignet med de ovennevnte serieskaperne er ikke Krohg-Sørensen en like imponerende tegner.
Mange av rutene hans er nesten skisseaktige med mye hvit bakgrunn og få detaljer.
Menneskene er også enkelt portrettert, men de fungerer godt.
Gulostens ansiktsform minner for eksempel om skjelettansiktet fra Munchs Skrik, likevel blir han aldri en karikatur, men en person leseren får sympati for.
Klassiker in spe
Klassiker in spe
Serien om «Gulosten» har all mulighet til å bli en virkelig tegneserieklassiker, nå gjenstår det bare for forfatteren å innfri med bind to og tre.
Det har jeg full tiltro til at han vil klare, den største utfordringen blir nok for leseren som dessverre må vente i et år eller to på fortsettelsen.
For Gulostens liv i helvete har, heldigvis for oss, knapt begynt.
| 1
|
302160
|
Grisegutter
Degenererte gitariff og grisete tekster hos Årabrot.
ALBUM:
Det var slettes ingen selvfølge at dette minialbumet skulle få se dagens lys.
Bandets ankermann Kjetil Nernes ble nemlig diagnostisert med kreft midt i «I Modi»-syklusen.
Den dramatiske hendelsen fikk heldigvis en lykkelig utgang.
Årabrot er fortsatt seg selv lik, dunkel, slepende og snerrende.
Konseptet denne gangen er plukket fra en vågal renessansebok ved samme navn, hvis erotiske innhold skapte hurlumhei i den katolske kirke.
Hva er vel da mer passende å spille inn platen i et nedlagt kapell?
Seansen starter med Årabrot i sedvanlig seigt modus.
«The Grip of the Family, A Cinc» er grumsete basslinjer, degenererte gitarriff og grisete tekstlinjer i en stygg cocktail.
Avsluttende «The Isis Pool» er ambient og urovekkende minimalisme med et ensomt trekkspill og noen pistrete synth-toner som de eneste melodiske veilederne.
Innimellom ytterpunktene oppløses rockebandet og de obskure stemningsmakerene tar over.
Årabrot mestrer hele transformasjonen med glans.
| 1
|
302161
|
- Grei skuring for tenippende engelske fruer over 50
Men der stopper det, skriver Dagbladets anmelder om George Michaels bryllupshyllest.
Hør låten her.
LÅT:
29. april er det duket for kongelig bryllup av episke proporsjoner.
Da skal nummer to i arverekkefølgen til den britiske tronen, prins William og Kate Middleton, smis i hymens lenker.
Slikt går ikke upåaktet hen.
Nå har avdøde Diana Spencers skandaleombruste venn, George Michael, spilt inn Stevie Wonders «You and I (We Can Conquer the World)» for å hylle hennes sønn og vordende brud.
Situasjonen krever kanskje en viss andektighet og det er der Michael har lagt seg.
Til et bakteppe av sakrale korstemmer og lett klimprende pianotoner, crooner han sine bevrende verselinjer med vekselvis stor patos og hikstende hvisking.
Stevie Wonders har laget noen av tidenes flotteste ballader, og enkelte som kvalifiserer til noe helt annet.
Anført av George Michaels affekterte sang, blir appellomfanget her ganske begrenset.
Man skal ha en rimelig god mage for oppblåste og søtladne svisker for å ikke bli tørr i svelget før denne seansen er over.
Med andre ord, kanskje grei skuring for tenippende engelske fruer over 50, men det stopper nok der.
| 0
|
302163
|
Lana Del Reys nye album handler om å ligge seg til topps, penger, makt og ære
Er fremdeles fascinerende uhåndgripelig.
ALBUM:
Lana Del Rey er i sannhet et fascinerende fenomen.
Mytene om henne var mange allerede før gjennombruddsplaten «Born To Die».
Var hun et konstruert produkt eller et genuint poptalent?
De fleste påstandene er verken bekreftet eller avkreftet.
De er heller ikke så viktige lenger.
Artistgjerningen hennes har for lengst inntatt førersetet.
På godt og vondt.
Hun har bokstavelig talt vist seg som konsertartist på vaklende, lange bein.
Som seg hør og bør når man opplever over-natta-suksess og følgelig blir kastet til ulvene med alt det innebærer.
Men hun har vist at hun kan ta en utfordring på strak arm og kom seg kjapt på beina igjen.
Valiumsdøsig
Så hvordan bærer den gåtefulle sangeren seg to år etter at stormen først tok rev i seilene?
Ved de første gjennomlyttingene fremstår «Ultraviolence» som en tanke distansert og ugjennomtrengelig.
Men så kommer den samme effekten man får når man kikker på et 3D-bilde og den siste dimensjonen åpner seg.
Distansen er for så vidt noe av det som skaper spenningen.
Man skal aldri nå helt inn til henne, hun er der litt som en luftspeiling i det fjerne og skaper et bilde av noe du aldri kan nå.
Selve musikken suger deg inn og legger seg som et slør rundt deg.
Hun synger om at hun vil ha penger, makt og ære.
At hun har ligget seg til topps.
Hele veien i sitt sedvanlige valiumsdøsige, halvt hviskende stemmeleie.
Glamourskyggeside
Åpningslåten «Cruel World» er en mørk ballade om glamourlivets skyggeside.
«With my little red party dress on, Everybody knows that I'm the best, I'm crazy.
Get a little bit of bourbon in ya, Get a little bit suburban and go crazy.», synger hun til et bakteppe av bevrende gitarakkorder og tunge trommer.
Lydbildet er fortsatt kledelig retro, mettet på gråtende strykere, gitarklang og en funklende vokal.
«Shades of Cool» er luftig drømmepop med et operatisk refreng.
Bohemmanifestet «Brooklyn Baby» fortsetter i det samme svevende moduset.
«Well, my boyfriend's in the band
He plays guitar while I sing Lou Reed, I've got feathers in my hair I get down to Beat poetry, And my jazz collection's rare I can play most anything».
Eksklusiv barmeny Førstesingelen «West Coast» er Del Rey i det eggende og tvetydige hjørnet.
Slik går ferden videre via morderballader, duvende poplåter som «Fucked My Way to the Top» og triphop-inspirerte saker som «Money Power Glory».
Hele veien forbilledlig skrudd sammen med god hjelp fra blant andre The Black Keys-frontmann Dan Auerbach.
Den karakteristiske Lynch-aktige stemningen ligger der hele tiden og vaker.
«Ultraviolence» er en nennsomt blandet cocktail fra den mest eksklusive barmeny.
Men pass deg, du vet aldri om noen har droppet en cyanid-pille i den forlokkende eliksiren.
| 1
|
302166
|
Daft Punks nye plate er den alle venter på
Slik høres den ut - låt for låt.
ALBUM:
De er glade i konsepter, Daft Punk.
Og åtte år etter forrige studioalbum har den franske duoen gått manuelt til verks med «Random Access Memories».
Inspirert av 70- og 80-tallets funk, disco og soft-rock har de grepet til instrumenter og mennesker for å gjøre det de vanligvis gjør med maskiner, og i samme slengen hentet inn en imponerende liste av høyprofilerte og høyt respekterte samarbeidspartnere.
Sammen med en omfattende forhåndskampanje har det gjort «Random Access Memories» til en av årets mest imøtesette utgivelser.
Omtalen er basert på tre lyttinger hos plateselskapet.
«Random Access Memories» slippes 21. mai.
1.
«Give Life Back To Music»
Det starter grandiost, med gitarøs, synthsus og storslagne trommer.
Men tonen for plata settes raskt med nydelig, halvkjapp discogitar og bassriffing sammen med et Röyksopp-aktig vocoder-vokalhook.
En myk og elegant, men energisk start.
2.
«The Game of Love»
Myk, glidende synth og jazzbass roer det hele ned, i en låt som driver gyngende framover med funkgitarflikking, trommer og en riktig fin, melankolsk vokalmelodi med vocoder-vreng.
Som så mye annet her har låta har en utpreget spilt følelse, og kler det.
3.
«Giorgio by Moroder»
Samarbeid med og hyllest til den legendariske discoprodusenten.
Åpner med en monolog innlest av Moroder, om hans inntreden i musikkens og synthesizerens verden.
Klingende, mykt orgelspill og klokkeklart gitarplukk glir innunder, før en leken modulert synthmelodi tar over og setter oss langt tilbake i tid i et herlig spaca discoparti.
Men to tredeler ut i denne niminutteren introduseres en dramatisk strykerovergang, hektisk energiske trommer og vrengt gitarspill som får låta til å balansere hårfint mot det harry.
4.
«Within»
Chilly Gonzales er gjest på dette overgangspartiet, som starter med pent flygelspill før mykt orgel, forsiktige cymbaler og glidende bass bygger ut underlaget for nok en vocoder-ballade.
5.
«Instant Crush»
Det er ikke vanskelig å gjenkjenne The Strokes-vokalist Julian Casablancas' bidrag, med den monotone, hakkende gitarmelodien som driver verset.
En ganske søt, melankolsk midtempo-ballade, men den ville gjort seg bedre i Casablancas' egen regi.
I stedet klemmes den inn i en halvsyntetisk drakt med vocoder og etter hvert et livlig discorefreng, som tross alt blir låtas beste parti i denne sammenhengen.
6.
«Lose Yourself To Dance»
Pharrell Williams og funk har alltid vært en god kombinasjon.
Her møter hans slepne falsett gitarlegende Nile Rodgers' tørre, repetitive gitarspill og Daft Punks vocoderlek med en oppskalerende robotstemme, og det høres veldig, veldig riktig ut.
Låta går i et moderat tempo og har ingen store høyder, men når den er så avslappet kul som dette gjør det ingen ting.
7.
«Touch»
Platas nest lengste spor, og det mest eksperimentelle og segmenterte.
Det starter med boblende synthskalaer i en abstrakt lydcollage, før Paul Williams trer inn med sin kraftfulle, Bowie-teatralske vokal.
Etter litt gitarflikking, hi-hat og en boblende synth bryter låta plutselig over i full, livsbejaende banddisco-modus, komplett med strykere, blås og piano.
Men det varer ikke lenge før vi skal videre, blant annet til et parti med svulmende strykere og et englekor som messer «love is the answer».
Alt har fine kvaliteter, men det hadde jo vært hyggelig å høre dem spille seg ordentlig ut.
8.
«Get Lucky»
Si hva du vil om originalitet, men «Get Lucky» er en uforskammet fengende låt, og vil bli stående som en av årets mest gledesspredende hits.
Det er så enkelt, men så elegant:
Nile Rodgers' lekre gitarspill, blid discosynth, friskt luntende bass, et kor av Pharrell Williamser på refrenget og et aldri så gjestespill av Daft Punks signaturvokaleffekter.
Hurra!
9.
«Beyond»
Nok en grandios intro, men det hele leder til et rolig mellomspill av en låt.
Kompgroovet holder det gående, med innslag av slide guitar og et mykt underlag av rund synth og akustisk rytmegitar.
10.
«Motherboard»
Igjen en rolig låt, i det som blir en ganske langstrakt avrunding av plata.
Instrumentalspor med et jazzaktig trommemønster under forsiktig gitarplukk, stryk og en rund blåserlinje.
Også her beveger låta seg gjennom en rekke ulike faser, men med forsiktige overganger.
11.
«Fragments of Time»
...Og der kom den annonserte soft-rocken, av alle ting med bidrag fra garage-produsenten Todd Edwards.
Den mest rendyrkede bandlåta, med helt umanipulert (og flott!) vokal, slide guitar og funky orgel over et åpent og varmt komp.
12.
«Doin' It Right»
Et repetert vocoder-hook er kjernen i dette sporet, som bygges ut med en tørr r'n'b-beat og discopuls.
Animal Collectives Panda Bear har fortalt om problemer med å få låta til å falle på plass, og akkurat som med Casablancas flyter ikke kombinasjonen smertefritt.
Et hyggelig refreng, men det hele blir litt for tynt.
13.
«Contact»
Avslutningen er pompøs og hektisk med kirkeorgel, synthskurr og voldsom trommeaktivitet, men dette er ikke stort mer enn oppbygning av intensitet.
Egner seg kanskje til å ta ut det siste av et gira livepublikum, men på plate har ikke dette mye for seg.
Kort oppsummert:
Ikke forvent å høre kruttet finnes opp på nytt, og heller å ikke høre Daft Punk som du har hørt dem før.
Men ved å se tilbake i tid høres Daft Punk anno 2013 mye mer relevante ut enn om de hadde fortsatt der de slapp.
| 1
|
302167
|
Vanskelig å føle seg hjemme
Symfonisk besvær for Marte Wulff.
ALBUM:
Sørlandsjenta Marte Wullf har lenge vært på musikalsk søken, den engelskspråklige debuten «Jacket» ble nominert til Spellemann.
Oppfølgeren var mer eksperimentell.
De siste årene har hun sunget på norsk.
Her med følge av alt fra enkle pianoakkorder via gråtende strykere til fullblods symfoniorkester.
Alt foreviget i hjembyen Kristiansand.
Tekstene er utleverende og direkte.
For det meste kommer de i det som kan minne om en slags dagboksform, noe som gjør det vanskelig å føle seg hjemme i sangene hennes.
Det virker også som om at det har vært et utfordrende prosjekt å forene tekst og musikk.
Arrangementene er ofte voldsomme og prangende, mens fraseringene noen ganger blir i overkant stakkato og anmassende.
Det blir i det hele tatt vanskelig å finne holdepunkter og melodier.
Sangene flyr flyktig forbi uten at de makter å gripe tak.
Synd, for hun er en begavet sanger.
| 0
|
302172
|
Mark Knopfler kjenner ikke begrensningens kunst
20 låter er altfor mye av det gode.
ALBUM:
Mark Knopfler gir ut sitt første dobbeltabum i sin 35 år lange karriere, men det var kanskje ikke så lurt.
Han begrunner det forsåvidt greit:
«Jo eldre jeg blir, dess flere sanger ønsker jeg å skrive.
Om det er panikk for at tida skal renne ut, veit jeg ikke, men jeg nyter å skrive, spille inn og spille live mer enn noen gang.
Jeg snubler nesten over sanger».
I overkant Vel, det er fint at det flyter bra for tida, men det er ikke vanskelig å plukke ut ganske mange av de 20 sangene her som ikke trengte eller måtte være med på albumet.
Det kunne blitt et solid album, i stedet blir dette i overkant mange låter bygd over samme lest.
Kvantiteten skygger dermed for kvaliteten.
Blues
Men det er lyspunkter her, og de fleste kommer på cd nummer to.
Flere av hans bluesinspirerte låter finner du her, og han viser i hvert fall vilje til å gjøre noe annet enn det forventede og forutsigbare.
Aller best er «Bluebird», som glitrer med utsøkt gitarspill og Phil Cunninghams trekkspill.
I hovedsak er materialet folk og country/americana, av og til med en keltisk vri — neddempet, akustisk og med Knopflers slentrende, milde og behagelige stemme.
Kim Wilson Blueslåtene fungerer bedre enn fryktet, ikke minst fordi selveste Kim Wilson (Fabulous T-Birds) krydrer dem med rislende munnspilltoner.
Gode musikere Wilson er bare ett eksempel på at Knopfler veit å plukke de rette musikerne til sine prosjekter.
Glimrende instrumentalister som Guy Fletcher (tangenter), Richard Bennett (gitar), Jim Cox (piano) og Glenn Worf (bass) har vært faste følgespartnere de siste åra, mens folk som Tim O'Brien (mandolin) og Paul Franklin (pedal steel) pryder gjestelista.
Velspilt?
Selvfølgelig.
Og ganske kjedelig.
I hele høst skal Knopfler på tur med Bob Dylan i Canada og USA, men 11., 12. og 13. juni neste år er han klar for henholdsvis Hamar, Bergen og Stavanger.
| 0
|
302175
|
Sjelden har det vært så fint å bli holdt på pinebenken
Joachim Førsund skriver dirrende om et fosterhjemsbarn.
«Jeg grein fordi jeg var en sånn som ingen vil ha», tenker Sandra i Joachim Førsunds andre roman, «Ildverket».
Hun er 14 år da mora kjører ut i Tredjedammen.
Stefaren Jostein sitter i rullestol, og det besluttes over hodet på Sandra at fosterhjem er best.
Hun forlater Jostein, som er like alene som henne selv, og kjøres til en gammel gård i havgapet, der hippien Kåre bor med familien.
Alt Sandra får med seg er en bag med klær og de to røde koffertene mora pakket før hun trillet ut i dypet.
Velskrevet
Førsund debuterte i 2009 med «Jeg kunne gått hjem i blinde».
Årets bok er like velskrevet og har en spesiell opprinnelseshistorie.
Boka bygger på historien til en av Førsunds klassevenninner fra barneskolen; på samtaler med henne, hennes notater.
Det gir romanen ekstra tyngde.
Mange scener er hjerterå.
Førsund skildrer ei jente som heltemodig tar imot det som tilbys henne.
Sandra er fattet og lugn, slik teksten er lugn og dempet.
Her er ingen overdramatisering eller høylytt tristesse.
Mørke bilder
Blikket og stemmen tilhører Sandra.
Hun ankommer fosterhjemmet og tilpasser seg livet med energiske Kåre, hans forsiktige kone og sønnen Morten.
Hverdagshendelser i det nye livet blir springbrett for Sandras minner, og i tilbakeblikk får vi hennes historie:
Flukten fra faren som ikke er «helt god i huet», og det nye livet med pleietrengende Jostein.
Vi får glimt av lykke og samhold i den lille familien, men etter hvert slipper Førsund også til de mørke bildene i Sandras erindring – av moras depresjoner og barnevernets skraping på døra.
Førsund skaper en sterk indre spenning i «Ildverket».
Det gjør han ved å avdekke historien gradvis, og å veksle mellom det klare og det antydende.
Romanen skildrer ingen hylende sorg hos Sandra.
Derimot får vi vite at hun, i skjul, knuser glass.
Nervepirrende
Den vibrerende stemningen i romanen skyldes også at Førsund er uhyre god til å bygge opp situasjonene, som ofte er nervepirrende.
Leseren frykter det verste, enten scenen omhandler fostermora (er hun ikke underlig spak?), Sandra med to gutter på en forlatt hytte (vil de forgripe seg?) eller hennes tenkestunder på ei berghylle (håper hun ikke er suicidal).
En slik nervøs lesning skyldes at Førsund kløktig skaper ladede situasjoner med karakterer som er elastiske og ikke helt avklarte.
Samtidig blir leseren oppmerksom på egne fordommer:
Fordi «Ildverket» handler om barnevern og fosterhjem, så forventes mer svik, mer elendighet.
Det er tankevekkende.
Støyfri
Førsund velger en åpen slutt på denne finstemte boka, der særlig Sandras forhold til Jostein setter avtrykk.
Sandra er vant til å hjelpe og bistå stefaren.
Båndet rives tvert av da hun forflyttes.
Sandra mister ikke én voksen da mora dør, hun mister to.
Fortellerstemmen gjør at boka også vil treffe ungdom.
Og kanskje kan den bety litt ekstra for dem i tilsvarende situasjon.
Uten å være et støyende innlegg formidler romanen viktige erkjennelser om barn og livskriser, fosterhjem og barnevern.
«Ildverket» er en dirrende roman som rører og rokker ved leseren, og slukes i ett jafs.
| 1
|
302176
|
Tekstene er like triste, men Al DeLoner løfter endelig hodet
Midnight Choir-låtskriveren.
|||
ALBUM:
Atle Bystrøm skrev en rekke kvalitetslåter for Midnight Choir, men det er blitt mer og mer tydelig at musikken hans har trengt en formidler og en tolker som vokalist Paal Flaata til å framføre dem og et kreativt miljø som Midnight Choir, der også Ron Olsen var medlem, til å fullende den.
Men det er ikke helt svart.
Femte levering Som Al DeLoner gir Bystrøm nå ut album nummer fem (siden 2004), og det skulle ta så mange plater før han bryter med det seige, triste, depressive, minimalistiske uttrykket.
Savnet etter Midnight Choir er blitt større for hver nye, intetsigende plate fra Al DeLoner som høres ut som et knippe demoer eller skisser til sanger, men denne gang aner man et ønske om å lage låter som til og med til en viss grad fenger lytteren.
Nesten lystig
Det er befriende når DeLoner for en gangs skyld høres nesten lystig ut i «Louie The Cat», som er det eneste naturlige singelvalget — her er det tross alt en melodi med myke gitarer, samt en snill fløyte og lekent Van Morrison-aktig saksofonspill.
Oppløftende musikalsk, sitt triste budskap til tross, er også «San Francisco» med Frederik Mustads insisterende orgel, Max Lorenz' fioliner og en liten dose frijazz i form av Robert Fraenzels saksofon og «They Shot Tom Gunther», med Rikke Knudsen og Tine Neumann på vokal.
Tekstene på albumet, som er spilt inn i Berlin, handler om katta Louie, om å lengte etter å gå med Herren igjen, om å være for stein til å kjøre til kjæresten og om å ende sine dager i San Francisco ved å kaste seg i vannet, høyst sannsynlig fra Golden Gate-brua.
I overkant desperat Tittellåta slutter med følgende advarsel:
«Don't do heroin, don't do heroin, don't do heroin / We shall live and see» / «Don't do heroin (...) / We shall learn and see» / «Don't do heroin (...) / We shall give and see».
Ikke akkurat oppløftende saker, altså, og materialet er fortsatt for ujevnt og stemmen i overkant desperat.
Men Al DeLoner pakker i hvert fall ordene inn i noe som minner om livsbejaende musikk, og når han synger optimistiske «This Is The Moment» høres det ut som han mener det også.
Han er ikke helt framme enda, men det er en god start.
For første gang har Al DeLoner lagd et album det er mulig å bli litt glad i.
| 0
|
302179
|
Kjører på dampen
«Biler 2» tværer ut en idé som ikke var særlig god i utgangspunktet.
FILM:
Totninger i alle land, foren eder.
Reis dere i protest.
Det er på høy tid.
Gang på gang har dialekten deres blitt brukt i populærkulturen som selve markøren på bondsk enfold.
I Pixars animasjonsfilm «Biler 2», oppfølgeren til «Biler» fra 2006, har fokuset skiftet fra racerbilen Lynet McQueen til hans totningtalende bestevenn, den rustmarinerte kranbilen Bill.
De to forlater småbyen til fordel for et billøp som tar dem til et antall verdensmetropoler så latterlig høyt at det bare kan forklares med animatørenes brennende begjær etter å forme Eiffeltårnet og Big Ben på lerretet - og Bills mange feiltrinn i møte med storbylivet er blant de viktigste kildene til underholdning i filmens første del.
Som Prøysen
At vi er ment å sympatisere med den uvørne kranbilen, gjør det nesten verre - det blir noe nedlatende over sympatien, og noe fordumsfullt over regissør John Lasseters fantasi om den landlige Bills barnlige rakryggethet.
Det er litt som når den urbaniserte dikteren vender tilbake til hjembygda i Alf Prøysens «Trost i taklampa», og taler salvelsesfullt om hvor fryktelig det ville være om folket der hjemme skulle moderniseres og miste sin rurale uskyld:
Med andre ord gis samme muligheter som han selv har benyttet seg av.
Uten sammenligning forøvrig.
Sjarmløs
Den originale «Biler» har vel ikke akkurat blitt stående som noe digitalt monument, men bak billøpene var den gjennomstrømmet av en sorg over avfolkingen av den amerikanske landsbygda og småbyenes død som ga den en viss resonans.
«Biler 2» har ikke noe slikt alvor, ikke noe rom for ro.
Den er skrålende og sjarmløs, hyperaktiv og lakkglinsende.
Mangelen på dynamikk, på topper og bunner, skaper kjedsomhet.
Den tar sikte på å være en agentfilm og en bilracefilm på én gang, uten at noen har tenkt nærmere over hvordan de to kan fungere sammen.
Dårlig mimikk
Dessuten var det kanskje ikke noe columbi egg å lage animasjonsfilm basert på biler i første omgang.
I det altfor omfattende, øh, bilgalleriet er det svært få som har vellykket mimikk og velutviklet karakter, og møtet med dem skaper omtrent like mye friksjon som en filtkluts sklitur nedover et bilpanser.
Og selv om biljaktene og billøpene fremdeles er energiske, er det å se bilene gjøre noe annet enn hva biler stort sett gjør, fremdeles mer merkelig enn noe annet.
Det er en scene i «Biler 2» der en bil slenger seg i et tau fra en plattform til en annen.
På det punktet håper jeg en av animatørene så opp på skjermen, tittet bort på sidemannen og spurte:
«Synes du ikke vi har en litt rar jobb iblant?».
| 0
|
302180
|
Har navigert seg ut av kurs
Navigators lykkes ikke med å følge opp den to år gamle debuten.
ALBUM:
Trond Andreassen har vært en standhaftig soldat innen norsk 2000-tallsrock, både som sanger i nå nedlagte Ricochets og relativt nyoppstartede Navigators.
Sistnevnte høstet mange lovord for debuten «The Straight and Narrow» som kom i 2009, og malen er mye godt den samme når suksessen skal følges opp med «Second Nature».
Eller det vil si, rammeverket er det samme - innholdet er dessverre langt mindre engasjerende.
Det handler fortsatt om gråtende orgeltoner, brennende kjærlighet, insisterende soulpatos og et arsenal av urrockeriff, meislet sammen et sted mellom Rolling Stones og The Doors respektive støperier.
Effektivt nok om man treffer blink, men denne gangen er det mer form enn innhold for Navigators.
Det blir i overkant mange lyriske floskler og tomme musikalske fraseringer, noe som er synd
- Andreassen har en av norsk rocks mest innbydende stemmer.
| 0
|
302181
|
«Orlando» er ofte litterær, men aldri bokstavelig.
Et eget rom.
TEATER:
«Orlando» fråtser i metaforer, allegorier, assosiasjoner og tankesprang.
Teaterforestillingen bygger sitt eget lille univers - vi kan godt kalle det et rom for seg selv - og i dette rommet gir den oss en samling små og store svar på det enorme spørsmålet om hva det vil si å være menneske.
Endring og stabilitet
«Orlando» er både en hyllest til og en problematisering av menneskets evne til forvandling.
Samtidig er det en hyllest til og en problematisering av menneskets bestandighet.
Dette kan lyde som en selvmotsigelse, men er det ikke, det er en stadfestelse av den kompleksitet som finnes i personen Orlando, i romanen «Orlando» og teaterforestillingen «Orlando».
Forestillingen forstår og formidler motsetninger, og forestillingen forstår og formidler sammenhenger.
At endring og stabilitet sammenstilles gjelder ikke bare i beskrivelsen av Orlandos livsløp, men også i miljøbeskrivelsene.
Even Stormoens rojale rollegalleri er en stilhistorie i seg selv, en guide til tidsepoker og til livsbetingelser i gradvis utvikling.
Som sju engelske regenter - utvalgte monarker fra Elizabeth I til Elizabeth II, tre kvinner og fire menn - blir Stormoen et symbol på Storbritannia i kontinuitet og forandring.
Jeg sier sju regenter, og rollelisten sier sju, men hans tolkning av Elizabeth I, den såkalte jomfrudronningen, trekker en linje til en åttende av øyrikets overhoder, Henrik VIII.
Den glupske lidderligheten hun spilles med gjør henne til et slags dobbeltportrett av seg selv og ham, som var hennes far.
Åpenhet
Som Orlando portretterer Nina Ellen Ødegård et tilpasningsvillig, utforskende og åpent menneske.
Orlando viser tvil og undring, og Orlando viser aksept.
Orlando forvandles, og Orlando forblir den samme.
«Du er ulik alt jeg har sett», sier den forelskede Orlando til russiske Sasja (spilt av Kamilla Grønli Hartvig), tidlig i forestillingen.
Kanskje er hensikten at publikum skal tenke at Orlando er den unike.
Men Orlando, som mann og som kvinne, er bare dels unik.
Orlando er også dels oss alle:
Ett individ med aspekter fra alle, satt sammen av natur og kultur, arv og miljø, preget av konvensjoner og samtidig i opprør mot konvensjoner.
Slik blir Orlando i seg selv et eksempel (eller flere eksempler) på allmennmenneskelighet.
Samtidig er Orlando en tydeliggjøring av hvor mye i et menneskeliv som avgjøres av kjønn.
De restriksjoner hun på 1700-tallet møter som kvinne, blir ekstra tydelige fordi hun først har hatt større frihet som mann.
Den scenografiske løsningen (Olav Myrtvedt) kombinerer videodesign (av Boya Bøckman), referanser til kunsthistorie fra de siste 400+ år, med et fullt synlig teatermaskineri, og med DJ Trygve Stakkelands miksebord prominent plassert.
Skuespillerne sminker seg og bytter parykker sittende ved speil bakerst på scenen, en prosess som blir forstørret i filmgjengivelse.
At teatret skaper og at teatret bringer metaforer skal ikke kunne glemmes.
| 1
|
302183
|
Progmetal som bygger broer
Pagan's Mind forener nerdefaktor med klassisk hardrock.
ALBUM:
Det er ingen overdrivelse å si at Skiens store sønner Pagans Mind har blitt stemoderlig behandlet av norsk presse om man skal sammenligne med landsmenn som operer på den mer ekstreme flanken av metal-sjangeren.
Sensasjonsverdien ved å spille progmetal er nok betydelig mindre brennbar enn sitatvennlige black metal-ambassadører.
Det betyr ikke at de musikalske bragdene er noe mindre.
Noe for enhver Progmetal-band av Pagans Mind format har en tendens til å tippe over i det navlebeskuende, eller sagt på en annen måte, nerdefaktoren blir såpass påtrengende at det av og til skygger for det gode riff eller en effektiv melodi.
I så måte gjør Pagans Mind mye bra for å nå lenger ut i denne runden.
«Heavenly Ecstasy» er på mange måter den perfekte brubyggeren mellom garvede progfans og lyttere med et mer tradisjonelt hardrockutgangspunkt.
Her finner man rikelig med finesse, halsbrekkende taktskifter og gitarsoloer som dekker det meste av gripebrettet.
Variert Allikevel, det står aldri i veien for at riffene får tid til å gynge i fred og ro der det behøves, dynamikk finner du i bøttevis uten at balladene tas ned på et unødvendig affektert og pretensiøst nivå.
Nils Rue har en massiv stemme som fungerer like godt i det lavere registeret som på de høye tonene, mens Jørn Viggo Lofstad får nok en gang bevist at han er en gitarvirtuos av internasjonalt format.
«Eyes of Fire» og buldrende «Revelation to the End» fungerer like godt på mixtapen til fans av Dream Theater og Rainbow som disipler av Megadeth og Dimmu Borgir.
| 1
|
302184
|
Alle veier fører hjem
Livsglad Åge Aleksandersen (65) uten tyngende pretensjoner.
ALBUM:
Under rockens historie strømmer en lengsel i flere retninger.
På den ene siden dyrking av uro, villskap og stadig jakt på nye erfaringer, på den andre en lengsel etter ro og harmoni.
«Med drømmen i blikket og ei underlig ro / Reist du ut for å erobre jorda,» heter det i åpningslåta på albumet «Sukker og salt».
Den begynner i forventningsfull ro; men etter omkvedet «I natt skal vi danse og feire», bryter den løs i et hesteklaprende, vilt countrytempo.
Full fest, med all slags fargerike brødre og søstre, sigøynere og banditter, på «Veien hjem», som sangen heter, framført i duett med Åges rockebror fra det dype sør; Henning Kvitnes og med gruppa Violet Road i koret.
Satirisk
Hva er det som skal feires?
Neste sang heter «Kjæresten min», en lovsang til den livslange hengivelsen mellom to mennesker, den som overvinner alle tap, alle ulykker, selv ensomheten.
Kari Rueslåtten bidrar vakkert til dette uforbeholdne fellesskapet av følelser.
Trønderrockeren fortsetter å demonstrere sine forskjellige sider.
I neste låt, «Sommersang til siste slutt», er han satirikeren som bidrar med en humoristisk parodi på fenomenet sommersang; et latterlig virvar av solkrem, solsenger, grillmat, lyn og torden.
Den nydelige «Kveldssol» fortsetter der «Kjæresten min» slapp, med en hyllest til det levde livet, til gleden over selve det å overleve så lenge at man ser verdien idet enkle; «et kyss fra en mild sommervind», verdt å bøye hodet for:
«Hvis det finnes en Gud / vil æ takke for det her / Hvis det ikke e så / E det enkelt å bære».
Folk-gruppa
Dalakopa gir Sambandet stemningsfullt selskap.
Det vakre og nære I «Kari og Knut» dukker den sosialt engasjerte Aleksandersen opp, i en sammenlikning mellom fortidas utvandrere fra Norge til Amerika og dagens folkevandrere i en hjerteløs verden, i en sang som munner ut med Frode Fjellheims joik.
Et mønster tegner seg, som om annenhver sang byr på fortellinger, avbrutt av bekjennelser til det vakre i det nære.
«10 grader øst 63 grader nord» er åpenbart hjemstedet, der du lar «drømman og hjertet ditt stå i brann / Så glad, så glad for alt det her som du vant», dette hverdagslige som overgår ethvert av de «eventyrpalass» den vide verden måtte by på.
Her er de suverene TrondheimSolistene på plass.
Kjempeform
Den kanskje fineste sangen på plata heter «Svarttrosten», både på grunn av den vellykte, poetiske og tvetydige melankolien i ordene og det rødglødende arrangementet, preget både av en skjelvende sax og en vibrerende cello.
Derfra videre inn i det personlige; «Bestefars vise / Minas sang», en hyllest til det myke forholdet mellom en bestefar og barnebarn.
Sambandet er i kjempeform, noe de viser på «Under samme sol og samme måne», en rocksolid hyllest til øyeblikket, det eneste du har å holde fast i.
Uansett:
«Det er ikke alle svar vi treng å finne».
Til slutt dukker åpningssangen opp på ny, men nå under tittelen «Hjem».
Roligere nå, framme.
Ikke noe brudd ut i et hekseritt.
Veien er slutt, festen er her.
Etter «ei reise så lang / og valgan så mang».
Kanskje kan man kalle dette et konseptalbum; en bevegelse gjennom en karriere, fra en artist som har opplevd mye og som etter mange netter på veien har et mer og mer avklart og harmonisk forhold både til seg selv og musikken sin.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.