id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
302185
|
Terror-rap og motorsaghyl
M.I.A. driver musikalsk krigføring på sitt tredje album.
|||
ALBUM:
Hva gjør du når du som musikkaktivist, popprovokatør og datter av en tamilsk separatistleder blir nominert til Oscar for beste filmmusikk og tjener mer penger enn du gidder bruke?
Jo, da starter du det neste albumet ditt på nøyaktig samme måte som Maya Arulpragasam, bedre kjent som M.I.A., gjør på «Maya»:
Ved å la lillebroren Sugu lese opp konspirasjonsteorier over skrekkfilmsynther på den teknologiskeptiske «The Message» og gire opp med industristøy og motorsaghyl på spastiske «Steppin Up».
Det kan nemlig virke som at M.I.A. prøver å riste av seg det nylig tilkomne mainstreampublikummet sitt:
De som forvilla seg på M.I.A.-toget da crossoverhitten «Paper Planes» lydsatte slumgutten Jamals pengeraid i «Slumdog Millionaire» en gang i løpet av 2008.
«Maya» er altså en ganske polariserende affære.
Kompromissløst
M.I.A. har siden 2004 og debuten «Arular» bygd seg opp som en musikalsk verdensborger - og blander indisk bhangra, tamilske thapputrommer, britisk dubstep og grime, jamaikansk dancehall, amerikansk hiphop-tradisjon og reinspikka pop.
Siden sist har hun imidlertid kasta ut utdaterte Timbaland, kutta litt ned på knottetiden til husprodusentene Diplo og Switch, og henta inn blant andre dubstep-wonderkiden Rusko og Sleigh Bells' Derek Miller til å forvalte den ekletiske stilen hennes i studio.
Nykommerne har altså gjort lydbildet på «Maya» til det mest kompromissløse M.I.A. har presentert til nå, med sin brutale bassbonanza, overstyrte gitarer og «loud is the new loud»-filosofi.
De viderefører også den eksentriske, men effektive instrumenteringen hun hadde på forrigealbumet «Kala», med blant annet skuddsalver og kassaapparater, til også å inkludere barnegråt, jagerfly og motorsag på dubstep- og bhangrabangeren «Story to Be Told» - noe som understreker M.I.A.s misjon om å flytte musikken sin ut av klubbene og inn på krigens slagmarker.
Politisk pensel
Når man kombinerer dette med at hun fremdeles maler med bred politisk pensel tekstmessig, er det tydelig at hun nekter å gå på akkord med etablerte popnormer.
De mest vågale lyriske utskeielsene har M.I.A. på elektroraplåta «Lovalot», hvor hun tar utgangspunkt i den 17 år gamle sorte enka Dzhennet Abdurakhmanovas selvmordsbombing på t-banen i Moskva i mars.
Etter at hun har messet «I fight the ones that fight me» over hissige trommeloops, drar hun litt ekstra på strofen «I really lovalot» slik at det høres ut som at hun rapper «I really love Allah» - om og om igjen.
Det er ingen terrorhyllest, men heller ingen fordømmelse av handlingen som kostet 39 mennesker livet - bare kjølige betraktninger rundt hvordan krig rammer i 2010.
Musikalsk krigføring
Med all sin politiske provokasjon (i USA og Storbritannia kan man jo ikke være så ambivalent når man synger om islamittiske terrorhandlinger, må vite) og kompromissløse musisering, er «Maya» M.I.A.s mest polariserende album til nå.
Hun vet nok at hun kan miste mainstreamfans, men godtar ingen halvveise løsninger.
Det er imidlertid ikke bare harde pakker under låttreet til den tamilskfødte briten.
Den autotunebefengte dancehall-låta «It Takes a Muscle», den R&B-leflende; synthballaden «It Iz What It Iz» og den godnattsangaktige avslutningslåta «Space» skaper alle behaglige pusterom i M.I.A.s musikalske krigføring.
| 1
|
302187
|
Anmeldelse:Lars Kepler står bak årets hittil merkeligste thriller
På tur i dødsriket.
Lars Kepler har raskt blitt en av nordisk krims største eksportvarer, og det har slett ikke vært ufortjent.
Nå har de forlatt den klassiske politikrimmen til fordel for noe helt annet.
Action i to dimensjoner
«Playground» kan best beskrives som en thriller fra det hinsidige.
Dramaet foregår ikke på to tidsplan, men i to dimensjoner.
Romanens hovedperson er den kvinnelige løytnanten Jasmin Pascal-Anderson, som blir skutt under et oppdrag i Kosovo.
Hun overlever, men får hjertestans, og i løpet av tida det tar å redde henne rekker hun å se hva som befinner seg på den andre siden: en slags mellomstasjon som minner om en kinesisk landsby.
Her vandrer mennesker rundt.
De venter ikke på frelse eller fortapelse, men på den endelige bekreftelsen på at de er døde - eller på det motsatte.
Beviset på det siste er en metallbrikke de bærer rundt halsen, et visum tilbake til livet.
Døde og levende
«Playground» starter med en fin beskrivelse av gamle forestillinger om dødsriket og av de fysiologiske forandringene et menneske som holder på å dø gjennomgår.
Deretter følger en passasje som beskriver hovedpersonens skade i Kosovo.
Så forlater handlingen den virkeligheten vi alle kjenner, og derfra foregår det meste i dødsriket.
Der opplever hovedpersonen ting som gjør at hun må dra tilbake til det dennesidige igjen, og i det dennesidige opplever hun ting som gjør at hun må dra tilbake til det hinsidige.
Sånn fortsetter det i et helseblesende tempo fram til bokas siste side.
Forfatterne går særlig detaljert til verks i sine nærmest endeløse beskrivelser av dødsrikets geografi, folklore og juridiske system.
Fantasifullt, kanskje, men først og fremst tungt, forvirrende og ikke særlig engasjerende.
| 0
|
302189
|
Denne lydveggen må du prøve!
Daniel Lanois gjør magiske ting med Neil Young.
|||
ALBUM:
Det er en vanvittig gitarlyd som møter deg de første sekundene på «Le Noise», det nye Daniel Lanois-produserte albumet til Neil Young.
At et Neil Young-album åpner med lyden av en fuzzgitar som fyrer seg opp, er verken oppsiktsvekkende eller nytt.
Varemerke Youngs fuzzlyd i seg selv er umiddelbart gjenkjennelig, den har karakter og sjel, varme og dybde, og veksler i temperament mellom sinne, sorg og melankoli — det er ofte lyden av piggtråd rundt en blomstrende eng.
Lyden i seg selv er nærmest hinsides overstyrt, det er liksom som om det sitrer og ryker fra koblingene inni vrengboksen.
Resultatet har tradisjonelt — rundt regnet fra «Like A Hurricane» (1977) og side 2 på albumet «Rust Never Sleeps» (1978) og utover - vært en mer eller mindre glødende lavastrøm av lyd, en wall of sound utelukkende bygget av gitarer som bare smelter og renner ned i nærmeste avløpskum.
Slekter på Rust Lyden som møter deg i de første sekundene av «Le Noise» er altså umiddelbart gjenkjennelig, og de er en tydelig forlengelse av de mest støyende landemerkene i Neil Youngs katalog: nevnte «Rust Never Sleeps» og dens konsertavlegger «Live Rust» (1979), «Ragged Glory» (1990) og det påfølgende livemonsteret «Weld» (1991) og det medfølgende feedback/støy-appendikset «Arc» (satt sammen av støyfragmenter fra turneen, på oppmuntring fra Sonic Youths Thurston Moore).
Men forskjellen — og det som gjør dette til noe som endelig låter som en spesielt inspirert ny Neil Young-plate — er hvordan Daniel Lanois tar dette soniske utgangspunktet og blåser det opp til noen helt enorme lydtablåer.
Krystallklart grums
På åpningssporet og albumforsmaken «Walk With Me» - i seg selv ikke noe særlig til låt, med sitt litt repetitive bluespreg — er lyden helt kaleidoskopisk.
Det er krystallklart grums, lyden kastes fram og tilbake, angriper og trekker seg tilbake, funkler og blinker, tordner og drønner, og det låter helt fantastisk.
Lanois og Young har understreket at albumet virkelig er én mann og én gitar, men det er hvordan Lanois fanger lyden, hvordan han omformer den, klipper og limer og konstruerer et helt nytt sound som er direkte oppsiktsvekkende.
Steite låter
I lyset fra av resten av låtene på albumet, faller «Walk With Me» også på plass som et utmerket startpunkt.
Mange av de andre sporene her faller også inn i kategorien «streite Young-låter».
Man kan lett forestille seg dem i luntende, akustiske countryversjoner i tråd med «Harvest»-tradisjonen, eller i elektriske, no bullshit Crazy Horse-utgaver.
Eller som Neil Young solo med kassegitar og munnspill.
Den underliggende strukturen er også klassisk Young, elektriske og akustiske låter om hverandre.
Stor iscenesetter Lanois' geniale grep her er altså at han klarer å iscenesette disse åtte relativt gjennomsnittlige og tematisk sett ferdigtygde Young-komposisjonene (familieverdier, dop, død og livet generelt, adressert litt om hverandre) på en måte som gjør dem større enn de egentlig er — og albumet til en større begivenhet enn det ellers ville vært.
Rent audiofilt er Lanois-produksjonen også eksemplarisk på den måten at han gir soundet en voldsom dybde.
Bassen er imponerende fyldig, og man kan høre at lydveggen ikke bare er bygget i bredden, men også i høyden og dybden.
Slik sett blir «Le Noise» også en del av en annen type gitarrocktradisjon, på et vis like beslektet med en rockhistorisk bauta som My Bloody Valentines «Loveless» som med Youngs tidligere gitarbragder.
Avgir selvråderett
På den annen side kan du også se på «Le Noise» som et slags Johnny Cash/Rick Rubin-samarbeid, hvor Neil Young, tradisjonelt en svært egenrådig kontrollfrik, blir gjenskapt som kunstner av en utenforstående.
Ikke at Neil Young trenger å reddes fra noen kommersiell avgrunn, nevneverdig obskuritet eller har besudlet sitt renommé så voldsomt at han trenger noen form for nødhjelp.
Men kanskje han kunstnerisk sett har hatt behov for en pause fra sin egen selvråderett.
Og i dette perspektivet kommer Lanois ham usedvanlig begavet i møte.
Til kjernen «Le Noise» er derfor et album som preges sterkt av at Lanois må ha hatt en slags idé om hva som er kjernen i Neil Youngs virke generelt og sound spesielt.
Og akkurat som Rick Rubin gjorde på albumene i Johnny Cashs «American Recordings»-serie, handler «Le Noise» mye om å skjære vekk overflødigheter og slik synliggjøre essensen i Neil Youngs musikk.
At albumet ender opp som et av Neil Youngs mest episke, karaktersterke og særpregede katalogtilskudd siden 1994s «Sleeps With Angels», er først og fremst Daniel Lanois' fortjeneste.
Men også Neil Youngs egen, siden han våget å gi Lanois denne tilliten.
Så med et eller to fullverdige tilskudd til den øverste hylla i Neil Youngs låtkatalog, ville toppkarakteren vært uunngåelig.
Uansett: et mektig, mektig album hvis lyd er fullstendig uimotståelig.
«Le Noise» er i salg fra mandag, men streames for øyeblikket hos National Public Radio.
| 1
|
302190
|
Julie Winge utelater intet i «Fyllik».Men et viktig tema gir ikke automatisk en viktig bok
Beklemmende bekjennelser.
Den virkelighetsnære skjønnlitteraturen har blitt kraftig problematisert og debattert denne høsten, men trenden kommer også klart til syne i sakprosaen.
Selvbiografier og erindringsbøker er ikke lenger forbeholdt eksstatsministere og feterte kunstnere, rosabloggere og sportsstjerner midt i karrieren deler også nå raust av sine erfaringer.
Sykdomshistorier er en undersjanger her, og nylig har det kommet ut to bøker av profilerte ikke-forfattere om deres liv som alkoholikere.
Først Michael Andreassens «Jeg heter Michael og er alkoholiker», og nå Julie Winges «Fyllik».
Winge er datteren til teaterregissør Svein Winge, og historien hennes har blitt behørig dekket i pressen.
Åpenhet rundt rusmisbruk er viktig, og her har det skjedd mye de siste åra i Norge.
Men at temaet er viktig, betyr ikke at boka blir god.
Utelater intet
Winge går grundig til verks i sin rusbigrafi.
Hun starter med barndommen i Bergen, bestevenninnen Ingrid og de stadige kranglene mellom foreldrene.
Derfra går reisen til Frogner, til nye teatre og en ungdomstid på Nesodden som blir mer og mer preget av kaos, kjærlighetshistorier og rus.
Det hele fortelles i et svært direkte og muntlig språk, jeg hensettes til et Wam og Vennerød-univers:
«Fy fader’n, Benjamin!
Det der er bare dårlig gjort, ass!
Jeg visste ikke at man skulle ha med seg no’ i det hele tatt jeg, hvordan kunne jeg vite det når du ikke sa no’ om det ‘a?
Få en ‘a.
Gi deg ‘a!»
Fysiske hindre
Utropstegnene kommer så hyppig at de føles som fysiske hindre, og at avsenderen er førtifem år er det til tider helt umulig å begripe:
«Mine dusteforeldre har selvfølgelig rotet bort resten av brevet, noe jeg kan bruke mot dem resten av livet i ren hevngjerrighet – o fryd.»
Samtidig henvender hun seg stadig til leseren på en formanende og moralistisk måte:
«Vær aldri, jeg sier aldri, i tvil om at barnet skjønner den underteksten de voksne ikke vil innrømme at ligger der.
Ferdig.»
Plutselig nerve
Når Winge på rundt side 180 begynner å skrive om eksmannens kreft, blir det plutselig mer nerve i teksten.
Det blir forsterket av at hun beskriver hendelsen ganske nøkternt.
Men dette er en forbigående stemning, Winge er raskt tilbake i sin slarvete stil.
Etter endt lesning er jeg bare lettet over at den er endt, og samtidig frustrert over at vår virkelighetshunger gjør at slike bøker nå kommer på samlebånd, uten at litterære ambisjoner eller talent ser ut til å spille noen rolle så lenge forfatterens navn er noenlunde kjent.
| 0
|
302191
|
Tamme superkrefter
«Chronicle» sløser bort kjempekrefter som kunne vært brukt til å lage en god historie.
FILM:
I filmens første akt bruker regissør Josh Trank og resten av staben alle sine gode krefter på å gjøre karakterene og deres omgivelser så realistiske som mulig.
Tre high-school-gutter trer fram som relativt troverdige typer, hvis du ikke er altfor bevisst på den utstuderte improvisasjonen og hvis du prøver å tenke minst mulig på hvor «amatørkameraet» står til enhver tid.
«Chronicle» er nemlig atter en øvelse innen «found footage»-sjangeren: en mengde filmopptak blir samlet i ettertid og klippet sammen til halvannen time med et helsikes vanvittig drama fra virkeligheten.
I dette tilfellet heter fotografen Andrew (Dane DeHaan), en nerd som mobbes på skolen, bankes av sin trygdede, alkoholiserte far og har en dødssyk mor liggende hjemme.
Hevn over mobberne
Andrew har en noe kulere fetter som leser Jung og Schopenhauer.
Av uklare årsaker blir de to venner med en av skolens mest populære, Steve.
Sammen oppdager de et hull i bakken som fører til et sted der noe overnaturlig skjer.
Eller, som det heter i forhåndsreklamen:
«Tre tenåringsgutter gjør en utrolig oppdagelse som fører til at de alle utvikler umenneskelige krefter.»
Til å begynne med bruker de kreftene til å stoppe baller i lufta og bygge lego uten hender, men vi sitter jo alle og venter på hva Andrew vil gjøre med mobberne på skolen.
Hullete historie
Det triste er at regidebutant Trank (f. 1985) og manusforfatter Max Landis mangler superkreftene som skal til for å lage en god historie.
Spenningen forsvinner etter hvert som hullene i plottet åpenbarer seg og gutta fortsetter med sine rampestreker (noen av dem ganske morsomme), når de egentlig er ressurssterke nok til å overta verden.
I stedet for å, la oss si, vrenge åpen en verditransport når han trenger penger, bestemmer en av gutta seg for å slenge gatas bøllete alkiser høyt opp i lufta og rane dem for noen skarve dollar.
Vi skjønner at en av gutta har gått over til «den mørke siden» når han begynner å nappe i stykker edderkopper med sin enorme hjernekraft, men da har filmen allerede rukket å bli ufrivillig morsom.
«Chronicle» framstår som en lite bearbeidet ønskedrøm, inspirert av blant andre «The Blair Witch Project», «Paranormal Activity», «Cloverfield», «Lost» — og et ønske om å legge Seattle i ruiner.
| 0
|
302196
|
Vrang elektronika, skurrete dronerock og glitrende indiepop
Fuck Buttons krever, men gir igjen.
ALBUM:
Bristols Fuck Buttons tok et uventet steg opp i den offentlige bevissthet da regissør Danny Boyle i fjor valgte seg to av deres låter til lydleggingen av åpningsseremonien i London-OL.
Uventet fordi instrumentalduoen visst lager kritikerrost, grandios musikk, men særlig bredt tilgjengelig har den aldri vært.
Fire år etter forrige album er de nå tilbake med en egenprodusert plate som på samme måte utforsker rommet mellom vrang elektronika, skurrete dronerock og glitrende indiepop.
Samtidig er den både mer konfronterende og lydmessig fokusert enn forgjengeren.
Drivende rytmer og kjapt sirkulerende linjer av synth og gitar ruller av gårde, ofte over glidende synthlag og skurrende bass, og i spor som «Brainfreeze» og «Sentients» med primalt slektskap til amerikanske Battles og Gang Gang Dance.
De avsluttende timinutterne «Stalker» og «Hidden X» heller mot det seigt og intenst dronende — sistnevnte er med sin skjærende og glitrende gitar en majestetisk, suggererende avslutning på et krevende, men smakfullt album.
| 1
|
302199
|
Se på meg, bruttern
Noel Gallaghers solofremstøt vasker gulvet med broren Liams post Oasis-virke.
ALBUM:
Som Fugl Føniks stiger Noel Gallagher opp av asken.
En noe ladet billedbruk kanskje, men det er noe overraskende fargesprakende og uventet over den gamle Oasis-traverens solofremstøt.
I alle fall med broren, Liams Beady Eye-debut friskt i minne.
Det Noel leverer her er nemlig alt annet enn størknet Oasis-materie.
Om Noel Gallagher's «High Flying Birds» er spesielt originalt, kan nok diskuteres, men plata er om ikke annet proppet med levende og funklende popmusikk av klassisk format.
Singelen «The Death of You and Me» slentrer av gårde til bittersøte fløytetoner og hornseksjon, godt nedi 60-tallsnostalgien med andre ord.
«(I Wanna Live a Dream In My) Record Machine» er mer tilbake til Oasis´ tonale landskap, ispedd episke strykarrangementer og et stort refreng.
Og, det funker som bare det.
Man skal ikke kimse av Noel helt ennå, altså.
| 1
|
302201
|
Gillian Anderson er glitrende i den britiske krimserien «The Fall»
Nord-irsk noir om maktens psykologi.
TV-SERIE:
I disse «Broen»-dager er det lett å kjenne på midtukeabstinensene etter spennende, sobert fortalt og visuelt og lydmessig lekker krim.
Da hjelper det i hvert fall en liten stund at Netflix nå kan tilby denne fem episoders britiske karamellen til norske seere.
I «The Fall» møter vi London-bosatte Gillian Anderson i rollen som politietterforsker Stella Gibson.
En drapssak i Belfast går i stå, og Gibson hentes inn fra den britiske hovedstaden for å bistå det lokale politiet.
Kort tid etter finnes nok en ung, attraktiv karrierekvinne død:
Kvalt, avkledd, badet og nøye posisjonert i sin egen seng.
Likhetstrekkene mellom sakene er påfallende, og det blir klart at det er snakk om et kappløp med tiden for å stoppe en seriemorder i akselerasjon.
Kjent morder Men «The Fall» er ingen klassisk «whodunnit»-krim.
Tvert imot får vi tidlig vite hvem som står bak de nøye planlagte og kontrollert gjennomførte drapene.
I hjemlandet har serien fått til dels sterk kritikk for å vise morderen som mer enn et monster, men mye av den forstyrrende nerven ligger nettopp her; i å måtte forholde seg til en gjerningsperson med sammensatt psyke og et parallelt, kjærlig og omsorgsfullt liv med sine nærmeste.
Også kryssklippingen mellom morderens brutale, iskaldt kalkulerte aktiviteter og politiets resonnementer har en uhyggelig effekt.
Sikker kvinne
Og så var det Stella, da.
Som så mange av de nye, mørke krim- og spenningsseriene frontes «The Fall» av en skarp og selvsikker kvinne, som, med eller uten diagnose, ikke ser det som sin hovedoppgave å være blid og sjarmerende.
Men Stella Gibson har også særpreg.
Skaperen Allan Cubitt skrev rollen med Gillian Anderson i tankene, og sammen med hennes glitrende, nedtonede spill og utstråling har det gitt figuren en imponerende helhet.
Litt i overkant poengtert kan det feministiske prosjektet til tider bli, som når Gibson konfronterer en kollega med manglende forståelse for hennes målrettede seksualitet:
Da ligger hans syn og hennes meninger om det allerede tydelig nok i scenens undertekst.
Men dette er ikke mer enn at det først og fremst oppleves forfriskende med en serie som gjennomgående gir uttrykk for bevissthet rundt oppfatninger om kvinner og deres oppførsel, på en så elegant måte.
| 1
|
302202
|
Den store mannejakten
En ram lukt av desperasjon hviler tungt over «What's Your Number».
FILM:
Ok.
Hør på dette.
Den høyst ufrivillig single Ally (Anna Faris) setter opp et regnskap og oppdager at hun har hatt sex med tyve menn.
Hun har nettopp lest i Marie Claire at kvinner som har hatt over tyve partnere har problemer med å finne ektemenn, og skal snart finne ut at tallet hennes er betydelig høyere enn venninnenes.
Hun bestemmer seg for å stanse på tyve, oppsøke alle menn hun har vært bortpå og finne en livsledsager blant dem.
Resten av filmen må hun forsøke å late som om noen andre enn panikkslagne manussnekkere kunne kommet opp med en så miserabel idé.
Ydmykelser
En rekke forutsigbare ydmykelser følger.
Oppi det hele klarer den talentfulle Anna Faris faktisk å bevare et fnugg av verdighet.
Iblant bikker hun over i overspill, men helhetsinntrykket er en jordnær og ujålete fremstilling av en jente som er overbevisende i sin alminnelighet.
Fint spilt og timet er også den innforståtte sparringen med Colin (Chris Evans), den notorisk skjørtejegeren i naboleiligheten som gjemmer seg hos Ally hver morgen til nattens erobring har gått, og som hjelper henne med å spore opp eks-flammene.
Sakte blir de to mer og mer av en bastion av spraglete normalitet, satt opp mot en i overkant pyntelig omverden som presenterer en prektig fasade utad og forventer at andre gjør det samme.
Det Ally må lære, er å bli åpen og avslappet rundt sine egne tabber og dårlige valg, og å søke mot han som vil ha henne med feilene og ikke uten dem.
Alt dette er vel og bra.
Problemet er at Ally og Colin må finne ut av dette midt i et latterlig plott, drevet fra skanse til skanse av hvinende venner og dømmende familie.
Det gjøres altfor stort nummer ut av middelmådige morsomheter.
Den ramme lukten av desperasjon hviler tungt over «What's Your Number».
Den klarer parfymeduften av romantikk i det siste kvarteret aldri helt å overdøve.
| 0
|
302204
|
Diskvalifisert
Når man verken får nok vann eller vin, bør Bolivar tenke seg om før de ber gjester på treretters middag.
-Hvis man må bestille ved disken, bør de kanskje opplyse om det.
Ingen blikk eller velkomsthilsen hadde møtt Robinson & Fredag i det halve minuttet de sto litt rådløse og kikket rundt etter hvor det var best å sitte.
Etter å ha slått seg ned på kanten av et langbord - i tekkelig avstand til venninnene ved siden av - var en kleskatalog det eneste som lå på bordet.
Inntil Robinson gikk fram til disken og hentet menyer.
Servitøren i det oversiktlige lokalet viste ingen tegn til at hun hadde lagt merke til de nye gjestene.
Med interiørbutikk i kjelleren, puter i baken og et godt utvalg te og kaffe, er det naturlig at Bolivar framstår som et typisk venninnested - et kvartal inn fra handlegata Bogstadveien.
Det virker også som det relativt nyåpnede stedet allerede har satt seg som en god nabolagskafé - for begge kjønn.
Selv om stedet er oppkalt etter en latinamerikansk frigjøringskjempe, er den eneste synlige gjenstanden fra den verdensdelen en pute med stoff fra en sekk kaffe.
Følelsen av at Bolivar ikke er noe annet enn en kafé, ble forsterket etter menytitten.
For med bare én for- og hovedrett, men et godt lunsjtilbud, kan de vanskelig forsvare en helaften på kveldstid.
Særlig når både forrett og dessert er utsolgt før Dagsrevyen.
-Men dere kan velge hvilke forretter som helst i tre-retteren, forkynte servitøren da hun endelig kom til bordet.
Den «asiatiskinspirerte suppa med nudler og kylling», som sammen med hovedretten lammeskank var skrevet opp på tavla, ble av Robinson da byttet ut med bruschetta.
De tre rista loffskivene med cherrytomater, skinke og rikelige mengder salat var det ingenting å utsette på.
Men servitørens oppmerksomhetsradar var fortsatt ikke slått på.
Hun forsvant før hun rakk å spørre om gjestene kanskje ville ha noe annet i glasset enn vann fra krana.
I det åpne lokalet var det lett å se hva som var viktigere:
Å henge med kokken og bruke tida på å velge ut musikken, som klang høyt mellom steinveggene.
Robinson gikk til disken igjen og ba om to glass prosecco.
-Bolivar skal kanskje ikke vurderes som en restaurant, men de legger selv opp til det når de annonserer med treretters middag, mente Robinson.
-Og selv om de «bare» er en kafé, er det ikke noe i veien for at kelneren gjør jobben sin, fulgte Fredag på.
Vinen og maten på Bolivar er det heller ikke noe søramerikansk ved.
Ikke noe galt i det, bevares.
Men når vinen skjenkes er mengden det motsatte av latinsk raushet.
Glassene klassifiseres i tre kategorier: God, bedre og «helt herlig».
Robinson gikk for en chianti øverst på skalaen, priset til 97 kroner.
-Enten er hun kjip, eller så vet hun ikke hvor mye et normalt glass med rødvin skal inneholde, sa Robinson og sammenliknet innholdet med et fingerbøl for en stor tommel.
Fredags kyllingsalat, derimot, var av den sjenerøse sorten, nordamerikansk i mengden grønt.
I valget mellom cæsarvarianten og den eksotiske chutney'en, virket den siste mest spennende.
-Dette blir fort utmattende, chutneyen ligger bare som noen klumper mellom strimlet kylling og paprika.
Robinson lot kniven lett skille møre biter av lammeskank, som var satt oppå en potetstappe (som Bolivar kaller potetkrem).
-Det er nærmest umulig å ødelegge en lammeskank, heller ikke denne.
Men den er for svakt saltet og krydret.
Vannflaska var tom, fingerbølet vin likeså, men den svinsende servitøren var opptatt på annet hold.
Robinson så mot tavla og dagens avslutning på treretteren:
Sjokolademousse.
Den var også utsolgt.
| 0
|
302208
|
En hoffnarr fra helvete
Liveattraksjonen Tom Waits i storslag på første liveplate på 21 år.
|||
ALBUM:
Lykkelig den som fikk sett Tom Waits' «Glitter and Doom»-turné i fjor.
For oss som ikke gjorde det, kommer denne vitalt velspilte liveplata.
Som en hoffnarr fra helvete vrenger han ut sitt kryptiske budskap i låter som framtrer som et dampende heksebrygg av blues, jazz, rock, kabaret, beatpoesi — til sammen et spenstig redigert soundtrack til et av de mest visuelt fantasieggende verkene i bransjen.
Waits i alle roller, fra den krumbøyde, sårbart halsbrennende ringeren-i-Notre-Dame-posituren til den følsomme crooneren.
I tillegg:
En bonus-CD, «Tom Tales», med en drøy halvtimes Waits-rap (pluss «Picture in a Frame»), et selsomt stand up-show der vitsene er silt gjennom et surrealistisk filter.
7. desember runder Waits for øvrig 60, og blir feiret på Rockefeller i Oslo av norske fans, fra Kaizers Orchestra til Lars Saabye Christensen.
| 1
|
302210
|
«Få hodet opp av den pubertale underbuksa»
Katy Perry - det råtne eplet i fruktkurven.
|||ALBUM:
Plate nummer to fra jentekysser og fruktklærentusiast Katy Perry har en velkalkulert sjekkliste bestående av ukomplisert pop, hiterfarne produsenter og singel-work-shop med Snoop Dogg.
Det råtne eplet i fruktkurven viser seg å være Perry selv.
Ikke bare har hun en ekstremt anstrengt stemme, men er også tilsynelatende totalt blottet for sjarm.
Et par nødskrik redder «Teenage Dream» fra det absolutte nullpunkt, men i all hovedsak er manglene altoverskyggende.
Verst av alt er den totalt utilslørte mangelen på sexrelatert tekstfantasi, som når sitt ultimate kriseklimaks i den humorblottende ytringen «I Wanna See Your Peacock — Cock —Cock».
Med «Teenage Dream» tryner Perry et brutalt hakk ned fra popsukkerspinnhaugen hun vaklet seg opp på med schlägers som «Hot N Cold».
1.
Hodet opp av den pubertale underbuksa.
2.
Sangtimer.
| 0
|
302212
|
Anmeldelse:«Stammen» — drama på tørre nevene
En rå og brutal ukrainsk highschoolfilm hvor all dialog foregår på tegnspråk.
FILM:
I «Stammen»s statiske åpningsscene ser vi hvordan den unge hovedpersonen ankommer en sliten bussholdeplass i en ikke navngitt ukrainsk by, hvor han spør en ventende kvinne om veien.
I likhet med de fleste andre rollefigurene i filmen er vår protagonist døv, og de to er henvist til å peke, nikke og riste på hodet.
Denne scenen fungerer som en slags kalibrering av publikums blikk og konsentrasjonsnivå, for deretter foregår all kommunikasjon på tegnspråk.
Kjærlighetens språk
Hovedpersonen er ny elev på en lovløs og falleferdig internatskole for døve, hvor han raskt blir trukket inn i medelevenes kriminelle nettverk.
Sammen med sløydlæreren fordriver de eldste guttene tiden med å organisere prostitusjon, ran og salg av tyvegods, og alle overtramp mot den interne rangordningen blir slått hardt ned på.
Så når vår mann forelsker seg i en av jentene han agerer hallik for, er det duket for trøbbel av den skjebnesvangre varianten.Selv om han utvilsomt er klar over at brorparten av publikum ikke forstår tegnspråk, har regissør Miroslav Slabosjpitskij nektet å tekste filmen.
Dette innebærer at «Stammen» byr på to opplevelser — én for dem som forstår dialogen og en annen for dem som er henvist til å nøye seg med kroppsspråk og grimaser.
Undertegnede tilhører sistnevnte gruppe, og denne anmeldelsen baserer seg dermed på en ufullstendig tolkning av et kaotisk mylder av tegn og gester.
Voldens språk
Slabosjpitskij bruker fraværet av verbal kommunikasjon som utgangspunkt for en rekke fascinerende tablåer og kjøringer:
Med et par svært effektfulle unntak settes publikums hørselssans ut av spill, mens øyet farer over lerretet på konstant jakt etter meningsbærende kommunikasjon.
Det Ukraina filmen skildrer er et grått, ugjestmildt og dypt deprimerende sted, men samtidig preges filmspråket av en konseptuell friskhet som forhindrer miseren i å ta fullstendig overhånd.
Like fullt er filmens sluttminutter noe av det dystreste og mest brutale som noensinne har vært å se i en norsk kinosal.
Her når frustrasjonen som hele veien har boblet under overflaten sin uunngåelige konklusjon, og resultatet er en fysisk fornemmelse av håpløshet som sitter i kroppen i lang tid etterpå.
| 1
|
302216
|
Returnerer til rampelyset som førte til rusmisbruk og selvmordstanker
Låtskriverstjerna Sia skinner alene.
ALBUM:
Popbransjen har alltid vært nådeløs og urettferdig, men sjelden like kynisk som nå - noe mangt et talentfullt artisthåp har fått føle på kroppen i sitt møte med den strevende plateindustrien.
Svaret på den knuste drømmen blir ofte å innfinne seg med en plass i kulissene for andre, mer salgbare artister.
For 38 år gamle Sia Furler har veien inn i låtskriverindustrien derimot vært av motsatt karakter, da hun etter sitt store gjennombrudd i hjemlandet Australia valgte å ta et steg bort fra kjendislivet som følge av dyp depresjon, rusmisbruk og selvmordstanker.
Pause i kulissene Resultatet ble en imponerende liste med låtskriverjobbber for noen av verdens største stjerner («Diamonds», «Pretty Hurts», «Sexercize», «Radioactive»), og ikke minst «ansiktsløse» multiplatina-vokaljobber med David Guetta og Flo Rida.
Fire år etter avbrekket fra rampelyset er hun nå klar igjen for egen solokarriere, og pausen i kulissene har ikke bare gjort personlige underverk, men også sørget for et markant musikalsk steg opp fra hennes forrige album «We Are Born».
2010-skivas langt mer forglemmelig retning er erstattet med 47 minutter av det radiofinslipte soundet Sia gang på gang har bevist å mestre til fingerspissene, og spørsmålet for landets musikkprodusenter blir nok ikke hvilken - men hvor mange av de 12 låtene man skal plassere på spillelistene.
Ingen kopi Med sin kraftfulle stemme og storslåtte spor som «Chandelier», «Big Girls Cry», «Straight From The Knife», «Elastic Heart» og «Fire Meet Gasoline» hopper Sia enkelt fram og tilbake mellom 2014-typiske musikkuttrykk vi forbinder med popdronninger som Rihanna, Lana Del Rey og Beyoncé, men uten å noensinne virke som en kopi.
Tvert i mot sitter man igjen med en følelse av at låtene har kommet «hjem».
Og selv om den snart 40 år gamle sangerinnen (som ikke en gang fikk plass i videoene til sine egne låter med nevnte Guetta og Flo Rida) nok ikke kan ta plassen til sine langt mer «stjernetypiske» klienter, er «1000 Forms of Fear» på mange måter en komprimering av dem alle sammen - og en solid gavepakke for radiobølgene.
La oss bare håpe
Sia er bedre rustet for rampelyset denne gangen.
Albumet slippes 4. juli.
| 1
|
302220
|
Dette er en umiddelbar norsk julemusikk-klassiker
«Blå juleglede» overgår hva du forventer på et julealbum.
JULEALBUM:
I 2003 utropte undertegnede Elias Akselsens juleplate «Her kommer dine arme små» til årets mest inderlige og oppriktige.
Jeg får samme følelse når jeg lytter til «Blå juleglede» - ni år seinere.
Familien Blir du ikke varm om hjertet etter å ha hørt dette albumet, kan ihvertfall ikke jeg hjelpe deg.
Norges mest kjente tatersanger har i år tatt med seg døtrene Veronica og Alice Kristine og sønnen Stig for å prise jula og julas budskap.
Uten å ha hørt på altfor mange av årets julealbum, tør jeg påstå at «Blå juleglede» er en av de vi vil huske fra det store bunken.
Gode musikere
Det er noen opplagte grunner til det.
Altfor mange juleplater framstår som glatte, lagd for å selge mer på artistnavnet enn innholdet.
«Blå juleglede» er virkelig det motsatte av dette, også takket være «kapellmester» Freddy Holm (gitarer, mandolin, banjo, dobro, fiolin) og medmusikerne Terje Støldal (kontrabass).
Eivind Kløverød (perkusjon/trommer) og Terje Norum (piano, tråorgel og trekkspill).
Stilen er roots, akustisk musikk med innslag av folkemusikk, country og tradisjonell tatersang.
Nye stemmer Far Elias holder seg litt i bakgrunnen og overlater for det meste scenen til de yngre i familien.
Dattera Veronica har for lengst debutert på plate, men «Blå juleglede» er for de fleste av oss første bekjentskap med to som ikke står tilbake for dem, Alice Kristine og Stig Akselsen.
Ikke minst sistnevnte imponerer stort med en mild stemme som har en tilnærming som kan minne om kveding.
«Joleklokker over jorda», etter en feleslått, er et godt eksempel på det.
«Deilig er den himmel blå» er blitt en lystig opptempolåt med far og sønn, mens Stigs «Kom julenatt» («O helga natt» i norsk bearbeidelse) er albumets lille juvel, også på grunn av et glimrende arrangement og Holms effektive gitarspill.
Det enkle kan ofte være det beste, bare du sørger for å drysse litt krydder over.
Vreeswijks jul Familien Akselsen har valgt noen kjente og noen ukjente julesanger.
Visste du for eksempel at Cornelis Vreeswijk skrev noe som ihvertfall her passerer som julesang?
Albumet åpner med hans «Josef och Maria», sunget av Elias som bare han kan - med store mengder patos.
Elias ble kjent med Vreeswijk da han vandret i Sverige i 60- og 70-åra.
Svensk jul
Som tatere følte ikke Akselsen-familien seg alltid velkomne i Norge, og de veit litt om å feire jul i koier og fjøs - ikke ulikt han som ble født i en stall.
Da barna var små ble jula ofte feiret i Sverige.
Derfor er det naturlig å ta med noen svenskspråklige julesanger, som «Staffansvisan», «Låt mig få tända ett ljus» og «Nu tändas tusen juleljus».
Familien Jula er ei tid for familien og for samhold.
Jeg gjetter at familien Akselsen veit litt om det også.
| 1
|
302222
|
Slik låter det når Elvis får leke i Dylans krypkjeller
«Basement Tapes»-feberen herjer.
ALBUM:
«Basement Tapes»-feberen herjer.
Selv våre fremste dylanologer får kose seg med sanger og innspillinger de knapt visste at eksisterte.
Det er som om kjelleren i Big Pink hadde en ekstra krypkjeller hvor Bob Dylan og The Band gjemte vekk tagninger nærmest som en prank for framtida.
Fra samme krypkjeller dukket det «plutselig» opp en ekstra pappkasse med ikke tonesatte Dylan-tekster fra 1967.
Disse ble overlevert superprodusenten - og Dylans Rolling Thunder Revue-gitarist - T Bone Burnett, som i sin tur lot et håndplukket lag av artister lage melodier til tekstene.
«Mermaid Avenue»-opplegg Elvis Costello, Jim James (My Morning Jacket) og Marcus Mumford (Mumford & Sons), Rhiannon Giddens og Taylor Goldsmith (Dawes) utgjør The New Basement Tapes.
Et bra lag, for all del, men hovedinntrykket er, dessverre, blandet.
Vi sitter altså her med et prosjekt som i praksis er en vri på hva Wilco og Billy Bragg gjorde med etterlatte tekster fra Dylan-forbildet Woody Guthrie på «Mermaid Avenue»-platene, som åpnet nye luker til Guthrie-forståelsen og avlet varige kataloghøydepunkter for de involverte.
Det er derimot lite ved «Lost On The River» som tilsier det samme.
T Bone Burnetts produksjonsklo som alltid bortimot uangripelig:
Skal du ha voksen, tjukk, organisk, ambient, moden og Grammy-aspirerende vaffeljakkelyd, går du til ham.
Smilet i musikken
På den annen side:
«Basement Tapes» var morsom og melankolsk, løssluppen og innfallsrik, en lang, humørfylt meditasjon over amerikansk rootsmusikk.
«The New Basement Tapes»-prosjektet preges derimot av ærefrykt og en litt for seriøs tilnærming, det er for lite smil og tongue-in-cheek i musikken.
Et misforstått alvor, selv om det er lite å si på lidenskap og dyktighet.
Den instinktive spiriten er ikke like påtrengende.
Det er rause tilbud av parallelle fortellinger, svært ulike versjoner av samme tekstutgangspunkt, men knapt noen som rører på samme måte som de originale kjelleropptakene gjorde.
Selv om håndverk, fagfolk, skisser, og alt mulig peker i riktig retning.
Kanskje står vi her ved nøkkelen til hvorfor de originale «Basement Tapes» er rockmytologiens Dødehavsruller, og en viktig brikke i forståelsen av Dylans livslange prosjekt.
Magi kan ikke bevisst rekonstrueres, den må bare skje.
Og det skjer dessverre ikke her, de beste artister, produsenter og intensjoner til tross.
•
«Lost Songs: The Basement Tapes Continued» er tittelen på dokumentarfilmen som ledsager The New Basement Tapes-albumet.
Filmen er regissert av Sam Jones.
| 0
|
302223
|
Pike, vin og sang.
Gwyneth Paltrows sørstatstwang er det eneste som kjennes ekte ved «Country Strong»
FILM:
Det er mye å gråte over i «Country Strong».
Countrystjernen Kelly Canter (Gwyneth Paltrow) har 1) tilbrakt den siste tiden i rehab etter å ha 2) vært stupfull på scenen, hvilket kostet henne 3) barnet hun bar på på den tiden og 4) karrieren, som hun nå forsøker å pusle sammen igjen.
Det er ikke lett når 5) paparazziene beleirer henne, 6) galninger sender henne blodige babydukker i posten og 7) den lett manipulerende managerektemannen James (Tim McGraw) begynner å synes det er slitsomt stadig å være et emosjonelt ankerfeste og heller vil flørte med den unge og lovende sangeren Chiles (Leighton Meester).
Og mascaraen renner behørig.
Men jo flere prøvelser regissør og manusforfatter Shana Feste legger på Kellys smale skuldre, jo vanskeligere blir det å la seg bevege og engasjere av «Country Strong».
Det blir for kalkulert, for konstruert.
For campy.
Firkantdrama
Den romantiske firkanten fullendes med Beau (Garrett Hedlund), musikeren som i likhet med James er tiltrukket av Chiles, men føler et sterkt bånd til den skadeskutte Kelly.
Chiles, en tidligere Miss Dallas som er paralysert av sine egne ambisjoner og febrilsk i sine anstrengelser for å bli tatt alvorlig, er i utgangspunktet den artigste.
Men samtlige hovedpersoner presses stadig flatere før de leies inn i det forutsigbart velmente.
Hedlund, som har bygget opp en hel Hollywood-karriere på aldri å vise et fragment av personlighet, lunter avgårde i kjent modus.
Overfladisk
Paltrow jobber rasende for troverdigheten i hovedrollen, hun har endog lagt seg til en twangy sørstatsdialekt, men det blir for utvendig, for overfladisk.
Frisyren holder seg feilfri gjennom fyllekulene.
Insisteringen på at Kelly er en brønn av innsikt og livsvisdom til tross for de selvdestruktive tendensene, overbeviser aldri.
Og om du likevel skulle være i tvil om hvorvidt det fremdeles banker et godt hjerte under den utstudert rufsete overflaten, insisterer Kelly på å reise rundt med en skadet fugleunge som hun har funnet og vil pleie tilbake til livet.
Filmen florerer av konsertscener der hovedpersonene synger tilnærmet identiske og veldig symbolske countrylåter som tilfeldigvis tjener som speil for det de går gjennom i øyeblikket.
Dette gir også Paltrow anledning til om lag fem ekstra kjoleskift.
Rollen som Kelly Canter, og «Country Strong», oppleves også som en kjole hun trekker på seg og så kasserer, et skall som ikke skjuler noe innhold å skrive hjem om.
| 0
|
302226
|
Råker rett i sanseapparatet
Original og rørende popmusikk fra James Blake.
ALBUM:
Alltid herlig når musikk råker rett i sanseapparatet, setter deg ut, får deg til å glemme at du sitter plugget til datamaskinen i et kontorlandskap eller står i kassakø på Kiwi.
Ekstra interessant er det når musikken som får deg til å stoppe opp ikke er prangende og brøler etter oppmerksomhet, men i stedet er helt stillferdig, ja, nesten innadvendt.
Tre store spor
Med sitt debutalbum fremkaller britiske James Blake denne følelsen flere ganger.
Den 23 år gamle produsenten og DJ-en har allerede blitt lagt merke til på grunn av tre EP-er og ikke minst en gripende versjon av Feists «Limit To Your Love», kåret til en av fjorårets beste sanger her i Dagbladet.
I coverlåten, som også er med på albumet, blandes buldrende dubstep-ekko med tandre pianoakkorder, og liknende kontrasteringer mellom harmoni og dissonans gjør fabelaktige «The Wilhelm Scream» og «I Never Learnt To Share» til sterke kandidater når årets liste skal lages.
Har du ikke hørt de tre overnevnte sangene, er det bare å gripe til tastaturet umiddelbart!
Seriøst.
Produksjonsjuveler Blake lager altså en slags dekonstruert klubbmusikk.
Her svever oppkuttede rytmer, spredt basspumping, små blip og spøkelsesaktige brokker av stemmer rundt, som i ruinene av et implodert diskotek.
Det låter fremmed og utenomjordisk, men samtidig treffer det flere ganger rett i planeten, rett i hjertet.
Mye har det å gjøre med Blakes stemme — den sender tankene til både Antony Hegarty og Arthur Russell — og måten han så variert behandler denne på: tekstlinjer kuttes opp, manipuleres og legges lagvis før stemmen plutselig står helt naken igjen.
Slike små produksjonsjuveler er platens drøye halvtime full av, og selv om et par låter er såpass skjøre at de står i fare for å blåse bort fra lytterens oppmerksomhet, har James Blake ganske sikkert levert en av de mest originale popplatene vi får høre i år.
| 1
|
302227
|
Søvnig disco?Knivskarp funk?
Kindness får alt til å låte bra på debutplaten.
ALBUM:
I løpet av den sløyt jazzslentrende låten «Bombastic» gir Adam Bainbridge, alias Kindness, shoutouts til halve New Yorks alternative discoscene ved overgangen til 80-tallet.
Britens debutplate flyter nemlig rundt i et sterkt retropreget krysningspunkt mellom analog disco, knivskarp Prince-funk, melodisk pop, myk r'n'b og rolig house.
Bainbridge har den milde, luftige og småsløve vokalstilen til Arthur Russell, særlig tydelig i singelsporet «Cyan».
«Gee Up» og «Doigsong» balanserer den med kjappe, klare gitarriff, pur discobass og lune trommer.
Mens «Gee Wiz» i andre enden av skalaen er utsøkt søvnig; sparsommelig oppbygd med en forsiktig dronende orgeltone, fjern og langsomt fabulerende vokal og funkgitarklimpring til å dø for.
Kindness har mange uttrykk, men får alt til å henge sammen, og alt til å låte bra.
Så da så.
| 1
|
302228
|
Riff og råskap fra Rogaland
Overthrow kaster seg ut plaskedammen til Purified in Blood og Kvelertak.
ALBUM:
Det er kanskje en klisjé å si det, men det er et eller annet i drikkevannet i Rogaland.
Det er i alle fall ingen tvil om hvor man skal snu nesen dersom man er ute etter metal med en god twist av skitten rock.
Med Purified in Blood og Kvelertak som regionens store flaggbærere, finner Overthrow sitt musikalske ankerfeste sånn cirka midt i mellom de to.
Det handler mye om thrash, litt om death metal og noe sludge.
Alt surret sammen til en energisk masse, spisset av god gammel ungdommelig rebelskhet.
Du skjønner umiddelbart at det er gode tider i vente i det enstrengsriffene i «Adjust to Darkness» setter tonen.
«Let Them Fall» demonstrerer rockepotensialet i gjengen, mens «Phantom Hearts» sender tankene i retning Stockholm og Dismember på tidlig 90-tall.
Det låter kraftfullt og kledelig upolert.
Som de selv hevder:
«The Worst Is Yet to Come».
Vi får ta dem på ordet for det.
| 1
|
302229
|
Klaustrofobisk fundamentalisme
«Korsveien» er anspent, tilkneppet, provoserende og formfullendt.
FILM:
Maria Göttler er 14 år og full av skam.
I likhet med andre tenåringer har hun begynt å utvikle nye følelser og behov, men i motsetning til de fleste av sine jevnaldrende jobber hun hardt for å undertrykke disse i henhold til Guds vilje.
Og mest av alt ønsker hun å ofre sitt liv for troen.
Salig
Maria tilhører et konservativt kirkesamfunn som mener at den katolske kirken har blitt korrumpert av moderate og sekulære krefter, og som ser på seg selv som soldater i en evig kamp mellom godt og ondt.
Den viktigste kampen kjemper de mot sine egne lyster og begjær, og etter at presten oppfordrer ungdommene i menigheten til å gjøre små ofre i hverdagen, begynner Maria å forestille seg at hun vil ende opp som helgen.
Mens hun slites mellom menighetens strenge regler og utilgivelige, verdslige lyster som ønsket om å synge i gospelkor, finner Maria etter hvert en salig ro i sin fysiske lidelse.
Og hun er ikke den eneste; også hennes mor og presten synes mer komfortable med tanken på et martyrium enn med en levende og feilbarlig tenåringsjente.
Formfullendt
På sitt eget vis er «Korsveien» en formfullendt film.
Historien er delt opp i 14 kapitler, som speiler Jesus' marsj mot sitt forhåndsbestemte endelikt på Golgata, og hvert kapittel består av én tagning.
Kameraet beveger seg kun ved tre anledninger, og det statiske filmspråket underbygger den anspente og klaustrofobiske følelsen av å befinne seg i en verden preget av fordømmelse og selvfornektelse.
Dietrich Brüggemanns regi sender tankene hen til Ruben Östlund.
Brüggemann mangler riktignok svenskens humor, men deler hans kalkulerende fascinasjon for å spille på publikums ubehag.
I et Europa der bekymringen for muslimsk fanatisme er stor, tilnærmer «Korsveien» seg religiøs fundamentalisme via vestlig middelklassekristendom, mens en lege fra Midtøsten representerer fornuftens stemme.
Det er en smart vri, men den innebærer samtidig at forakten for menneskeliv og den materielle verden om mulig fremstår som enda mindre forståelig enn når man ser den utfolde seg på nyhetene.
| 1
|
302230
|
Tone Hødnebøs dikt er klare høydepunkter fra bokåret 2016
Hennes første diktsamling på åtte år er oppløftende - og litt trist.
Tone Hødnebø er en kresen produsent.
Årets diktsamling er den første på åtte år og den sjette siden debuten med «Larm» i 1989.
Dikterskapet hennes er skarpt og smalt i beste forstand, og det er konsistent:
Hødnebø er som før den poetiske forskeren som tar verden inn, snur om på elementene, på retning og rekkefølge, og skaper ny forståelse.
Hun framstår som enormt belest og er en døråpner for leseren, som etter å ha lest «Nytte og utførte gjerninger» kjenner seg opplyst og oppløftet, og litt trist.
Følelser og fysikk
«Jeg var åtte år og begynte å skrive», skriver Hødnebø på første side, og videre: «jeg ble den piken/ jeg forlot og aldri kom/ tilbake til.»
Linjene bærer i seg flere av samlingens temaer.
Det handler om tid, om det som er og var og kunne ha vært, om skriveliv og kvinneliv.
Som alltid er Hødnebøs univers rikt på intertekstualitet, på referanser til litteratur, film og musikk.
Disse første linjene kan være en hilsen til Sapfo, den greske oldtidslyrikeren.
Ellers trekkes gjerne slektskapet til Emily Dickinson fram, som Hødnebø har gjendiktet i «Skitne lille hjerte» (1995).
Hødnebøs begrepsverden er vid og spenningsfylt:
Mytologi og naturvitenskap, det menneskelige og teknologiske, fortid og fremtid, lys og mørke, sant og falskt, orden og kaos, er motpoler som undersøkes, forsøkes vendt eller vrengt:
«hvordan vender jeg det mørke mot lyset», spør Hødnebø, og senere:
«Time etter time et mønster/ for å holde kaoset borte/ eller holde ut en orden./
For hver maske er det en ny maske,/ men hvordan få vrangsiden ut/ og hvor langt inn i mørket/ er det som er tapt for alltid?»
Omsnudd
I diktet «Inversjoner» (invers betyr omvendt) lister hun på matematisk vis opp konklusjoner av forskningen.
Slike formvariasjoner i samlingen er fine brudd.
Hødnebø er klok og morsom i oppramsingen.
Nr 13 lyder:
«Det du ser og erfarer er det du elsker og mister.»
Nr 23:
«Vurder om du er et menneske eller en maskin.»
Nr 24:
«For å få vite noe må jeg rydde plass til tvilen.»
Dette siste er essensielt for en gransker av poesiens språk og muligheter, av erfaring og erindring.
Også på et makroplan utforsker Hødnebø det omvendte og vrengte.
Boka er delt i tre deler, der siste del i stor grad gjentar linjer fra samlingens første.
Slike gjentakelser kan brukes for å skape en sirkulær helhet, men her illustrerer de heller den hødnebøske metode og fascinasjon for det omrokerte og snudde.
For hva kommer egentlig først – av følelse og tanke, språk og erfaring, fortid og fremtid?
I tredje del snur Hødnebø om på kronologien og teller ned fra dikt 17 til 1.
Slike om-vendinger holder leseren lys våken.
Makt
Makt i skrift og språk er et tema i samlingen, samt makten i samfunnets strukturer, patriarkalsk makt.
I flere av diktene trekker Hødnebø frem historiske kvinneskikkelser – Hypatia, Emmy Noether, Ada Lovelace – matematikere med bedrøvelig eller tragisk endelikt.
Eminente forskere som ble fortiet, fortrengt, drept.
Denne bevisstgjøringen gjør leseren trist.
Samtidig er «Nytte og utførte gjerninger» er bok som pirrer nysgjerrigheten og vitebegjæret.
Diktene er komplekse og krever en del av mottakeren, men oppleves som klare høydepunkter på tampen av bokåret 2016.
| 1
|
302233
|
Gresk drama i pels
«Dawn of the Planet of the Apes» er en mektig fortelling om lederskap, samhold, frykt og svik.
FILM:
Året er 2016 og «apeviruset» vi så effekten av i «Rise of the Planet of the Apes» (2011) har utryddet store deler av menneskeheten.
San Francisco ligger i ruiner, men det finnes noen hundre mennesker der, under ledelse av Dreyfus (Gary Oldman).
Men filmen begynner et annet sted, inne i skogen, der sjimpanser, gorillaer og minst én enorm orangutant kalt Maurice har dannet et levedyktig samfunn under Caesars ledelse.
Caesar (Andy Serkis) vokste som kjent opp hjemme hos James Franco i forrige film og viste seg tidlig å være en smart krabat med lederegenskaper utenom det vanlige.
En statsmann
En gruppe ingeniører, med Malcolm (Jason Clarke) i spissen, er ute skogen for å finne et vannkraftverk som kan overta som energikilde når kolonien i San Francisco går tom for drivstoff.
I stedet skyter de en ape, føres til Caesar og får seg en overraskelse når det viser seg at sjimpansene snakker engelsk.
Matt Reeves («Cloverfield») har inntatt registolen etter Rupert Wyatt i en film som imponerer på mange plan.
Spesialeffektene, som naturlig nok preger det meste av filmen, er utsøkte.
Andy Serkis, digitalt antrukket, er igjen en fabelaktig nyansert skikkelse i hovedrollen.
Hans Caesar er både fysisk sterk og klok som en stor statsmann.
Nyansert
Caesars største fiende er ikke et menneske, men hans «nestkommanderende», den fryktinngytende Koba, som ble torturert av forskere i forrige film og har problemer med å stole på de hårløse.
Samtidig er det noe enda mer urovekkende ved ham (det ligger en ledetråd i at Koba var selveste Stalins kallenavn) og han mangler Caesars klokskap og empati.
Mistenksomme Koba (Toby Kebbell) oppdager menneskenes våpenlager og krever handling.
Svik og frykt fører til vold.
Noen søker ødeleggelse og uskadeliggjøring, andre vil ha fredelig samkvem.
Og det er apene som fascinerer!
Her har vi to sjimpanser som er mer nyanserte enn brorparten av de menneskelige rollefigurene i sommerens storfilmer.
Et gresk drama i pels som utspiller seg i den menneskelige sivilisasjons ruiner, i high-tech-hovedstaden San Francisco.
Et råd:
Framtida er dyster og overskyet, så se den i 2D.
| 1
|
302235
|
Inspirerende redesign
Marthe Skappels tv-debut er blitt en liten godbit for interiørinteresserte.
Med på kjøpet:
Forskjellen på ja-mennesker og nei-mennesker.
TV:
Redesign - å skape nytt av gammelt - er hett på motefronten og også i interiørverdenen.
Dette har TV 2 Bliss tatt på kornet i programmet «Redesign», anført av TV-debutant Marthe Skappel (jada, Dorthe-datter).
Det er blitt en liten godbit av et program for alle som er interessert i interiør og design.
(Er du ikke interessert?
Neivel, så ikke se på).
To lag, ett rom Seks av det som oppgis å være landets «mest talentfulle møbel- og interiørdesignere» er hentet inn til programmet og delt i to lag.
Lagene får i hver episode kikke inn hjemmet til kveldens huseier/huseiere for å danne seg et inntrykk av hvem som bor der.
Oppgaven er enkel:
Lagene skal lage hvert sitt interiørkonsept til huseierne uten å bruke en eneste krone.
Alt skal hentes fra gjenvinningssstasjoner eller skaffes gratis og brukt.
Vi får følge lagene i designprosessen, alt fra tegning til sveising og snekring og sying.
Til slutt velger huseieren hvilket konsept de helst vil ha hjemme hos seg.
Godt håndverk
Uten tvil er dyktige designere hentet inn.
Hvorvidt de er Norges seks beste, skal ikke denne anmelder begi seg ut på, men arbeidet de legger i redesign av møbler og interiørgjenstander (andre menneskers søppel) er uten tvil av kvalitet.
TV 2 har i flere år demonstrert at også norske kanaler kan lage gode interiørprogram ved å gi oss Kjersti Bergesen og kompanis gode «Tid for hjem».
Nøkkelen til dette programmets suksess, er kreative og flinke håndverkere og designere med tilstrekkelige budsjett til å faktisk skape fine rom og løsninger.
I tillegg er det en sjarmerende gjeng, da.
I «Redesign» er ikke budsjett et spørsmål på samme måte, men også her får vi følge fagfolk vi har tro på i en kreativ prosess hvor de satser på kvalitet og spennende løsninger.
Ja- og nei-folk Konkurranseelementet mellom to lag i «Redesign» funker godt og gir mer spenning og driv enn programmet ville hatt med bare ett team.
I tillegg har det tilført en ekstra underholdende dimensjon, om enn kanskje utilsiktet.
(Hvis ikke skal casterne har enda mer ros).
Vi ser kjapt at designerne på det ene laget kjører på med entusiasme, high fives og ja-det-gjør-vi-stemning.
Interiørdesigner Camilla R. Johansson og møbeldesignerne Philipp von Hase og Mikkel Solbjørg er et team med kreativ kjemi, selv om også de har sine utbrudd.
Her møtes tross alt kreative sjeler med meninger i alle retninger.
Det gjør det også på det andre laget, men der?
Not so much godstemning!
Designerne Ingrid Aspen og Øyvind Wyller legger begge klare visjoner og bestemte meninger for dagen, men på dette laget er ordene som surrer i lufta gjerne «nei» og «dette går ikke».
Møbelsnekker Kenneth Rockers er den med handymanskills på laget, men siden han ikke ser ut til å være like ivrig på å bestemme og nedstemme, blir han stående litt på sidelinja.
Selvsagt kan lagforskjellene være understreket ved valg av klipp, men klippene er like fullt hentet fra reelle arbeidssituasjoner.
Slik sett har programmet fått en ekstra verdi i å se gruppedynamikk i kreative oppgaver under tidspress.
Trygg Skappel Marthe Skappel gjør en trygg, blid og overbevisende naturlig avslappet figur i sin debut som programleder.
Det store aberet med programmet, er lengden.
Det varer i hele femtifem minutter.
Det er minst et kvarter for mye.
En mer grundig presentasjon av de ulike seks designerne hadde også vært greit i første episode.
| 1
|
302239
|
Årsbeste-kandidat i lyset fra «Pet Sounds»
Kanadiske The Besnard Lakes lager en ny vakker sti gjennom ihjeltråkket poplandskap.
|||
ALBUM:
The Besnard Lakes ble, noe bevisstløst kanskje, lempet inn i platehylla som «enda et nytt Arcade Fire», bare fordi de kom fra Montreal og spilte en slags stadionaspirerende, stormannsgal indierock.
På dette tredjealbumet er det enda tydeligere enn på den fine forgjengeren «Are The Dark Horse» at Besnard Lakes har selvstendige og tidvis svimlende kvaliteter, uavhengig av nasjonalitet, sjanger og publikumsdemografi.
I lyset fra «Pet Sounds»Det er strammet noen skruer rent låtskrivermessig siden sist, det er noen virkelig utsøkte popmelodier som får utfolde seg her, hvilket bare bidrar til å blåse opp de gedigne psykedeliske «Pet Sounds»-fantasiene ytterligere.
Og det er en deilig blanding av harde, støyende angrep på mellomgulvet og svevende drømmesekvenser - slik sett mer Mercury Rev enn Flaming Lips, hvis vi skal skrive dem inn i en slik tradisjon.
«Like The Ocean, Like The Innocent» ruller avgårde som om Neil Young & Crazy Horse i sin mest feedbackdyrkende fase skulle omfavne ELOs musikalske estetikk.
«Chicago Train» iscenesetter Beach Boys/Dennis Wilson-tilbøyelighetene i en bunnløst depressiv Red House Painters-aktig verden.
EP-appetittvekkeren «Albatross» lar Beach Boys-harmoniene bade i shoegazesødme og eksplodere i klangfull støy.
«Glass Printer» henter fram igjen en av andreskivas hedersreferanser, Ride; en honningmelodi med torden i trommene og gitarer som buzzer og stikker som en vepsesverm.
Høye topper, store dypMan kan selvsagt redusere «The Besnard Lakes Are The Roaring Night» til en ren indieplatesamlerøvelse, hvilket den på mange måter er og sikkert ikke har noe i mot å være.
Men da overser man også at Jace Lasek og kona Olga Goreas klarer å finne en ny, vakker sti gjennom et pophistorisk ihjeltråkket landskap.
Og bruk for all del de overnevnte referansene til det de er ment som — som markører for hvilke emosjonelle dyp og topper denne plata frekventerer i sine beste stunder, mer enn hva det låter som i seg selv.
Sett den forresten ved siden av det siste Beach House-albumet — i hylla for sterke nordamerikanske indiekandidater til «Året beste skive 2010».
| 1
|
302240
|
Årets mest hypede roman er en nedtur
Harper Lees nedstøvede manus burde kanskje ha blitt liggende under støvet.
ANMELDELSE:
Tirsdag ble årets mest hypede boknyhet, «Go Set a Watchman» sluppet.
For dem som ved et mirakel ikke har fått det med seg, er dette altså den eneste boka den sky Harper Lee skrev, ved siden av klassikeren «Drep ikke en sangfugl» fra 1960.
Manuset til «Go Set a Watchman» skal ha ligget i over femti år.
Om jeg skal være riktig slem, burde det kanskje ha blitt liggende.
Bakteppe
Bakteppe
Til tross for at «Go Set a Watchman» skal være skrevet før «Drep ikke en sangfugl», er den egentlig en fortsettelse.
Vi befinner oss på femtitallet, lille opprørske Scout har blitt noenogtjue år.
I denne boka kalles hun Jean Louise, bor i New York, og kommer hjem til den lille konservative sørstatsbyen Maycomb på ferie.
Atticus har blitt en giktbrudden mann på 72.
Det var han som i Gregory Pecks Hollywoodversjon av boka, forsvarte den unge svarte mannen som urettmessig ble anklaget for voldtekt.
Scouts elskede bror
Jem er død.
Den svarte husholdersken Calpurnia har blitt gammel og flyttet hjem.
Scouts uutholdelige snobbete og konservative tante Aleksandra bor hos faren, og prøver fremdeles forgjeves å få en dame ut av Jean Louise.
Springende skravling
Springende skravling
Men det blir aldri mer enn nokså springende skravling.
Boka mangler en samlende handling, et spenningsfelt.
Riktignok får Jean Louise et sjokk ganske langt ut i boka.
Atticus knuser hjertet hennes, og forsåvidt også vårt.
«Go Set a Watchman»
Forfatter:
Harper lee
Forlag:
HarperCollins e-book
Ungpikeroman
Ungpikeroman
Han fremstilles like klok som han alltid har vært.
Hun prøver snarere å nyansere bildet.
Men måten hun gjør det på ender i diskuterende snusfornuft - i passasjer tåkeprat.
Den siste halvdelen består nesten utelukkende av lange dialoger.
Det er ingen handling, ingen bevegelse.
Mer enn noe annet, likner dette en ungpikeroman skrevet på sekstitallet.
Det egentlige tema er at Jean Louise ikke vil tilpasse seg småbyens krav til kvinner som flåsete, pyntesyke og dumme vesener.
Akkurat det er godt; skarpt og harselerende.
Som helhet derimot, er «Go Set a Watchman» en stor skuffelse.
Da anbefaler jeg heller nyoversatte «Drep ikke en sangfugl» (Cappelen).
Den er forbløffende god.
| 0
|
302241
|
Kan dette være årets mest sjarmerende debutalbum?
Garasjerock, trommemaskin og analoge synther?
Det funker for skotske Django Django.
Det er et riktig fornøyelig debutalbum skotske Django Django har kommet opp med; fylt av humor, spilleglede og avslappet, uhøytidelig sjangerlek.
Kvartetten blander nemlig med største selvfølge garasjerock-skranglende gitarer og perkusjon med trommemaskiner og analoge synther, pakket varmt sammen med harmoniserende vokallinjer i beste The Beta Band-ånd.
I to av platas mest vellykkede stunder tar de det til hvert sitt ytterpunkt:
«Waveforms» topper de skrudde synthlinjene og den nydelige vokalmelodien med en enkelt programmert baile funk-beat, mens «Life's A Beach» rendyrker garasjebluesrocken med gitarspill, bass, kjappe håndklapp og en liten dose perkusjon.
«Hail Bop» og «Default» er derimot eksempler på hvordan Django Django på sjarmerende og ytterst fengende vis også kan smelte det hele sammen, til de friske og pulsdrevne låtene som gir denne plata sitt særpreg.
| 1
|
302242
|
Det er ikke lett å lage hederlig deppemusikk
The National er emo for voksne.
|||
ALBUM:
«Sorrow found me when I was young.
Sorrow waited.
Sorrow won», synger Matt Berninger med malmrøst på «High Violet», en linje som sier mye om stemningen på det Brooklyn-baserte bandets femte fullengder.
Tungsindig popFor både musikalsk og tematisk beveger The National seg i mollstemte, tungsindige landskap.
Piano, tung bass og stødige post-pønk-trommer danner fundamentet for bandets velskrudde og sofistikerte popmusikk, med Berningers dystre stemme som en fløyelsgardin drapert over det hele.
Atmosfæren og grunntonen på «High Violet» er ganske lik som på bandets fire foregående — og svært kritikerroste — album, men denne gang er det større avstand mellom de virkelig gode låtene.
Dessuten har The National en tendens til å la musikken duve saktegående opp mot fem minutter, noe som sjeldent føles formålstjenlig på denne utgivelsen.
Truende bitterhet
Man kan kanskje beskrive dette som en slags emo for voksne; det låter dypblått og stemningsfullt, men samtidig resignert og seigt på den gale måten.
I tillegg er det som om en ødeleggende selvmedlidenhet og bitterhet har seget inn i det som i utgangspunktet er et hederlig deppeband.
Tekstuniverset er liksom blitt trangere — det blir litt mye sildrende regn og ensomme spaserturer i natten.
Ikke bare mørkeLåter som «Bloodbuzz Ohio», «Conversation 16» og «Runaway» utmerker seg imidlertid med klare melodilinjer, progresjon, en pirrende rastløshet og poesi med interessant snert («I was carried to Ohio in a swarm of bees»).
Her varierer i tillegg Berninger stemmebruken sin i større grad, slik at han ikke bare høres ut som en slowmo-versjon av Ian Curtis.
Alt i alt er «High Violet» blitt en noe skuffende plate, selv om det burde være god trøst i hvert fall halvparten av låtene her.
Spesielt om man har en tung dag.
| 0
|
302243
|
Nachspiel-oppgulp fra Pearl Jam-vokalist
Eddie Vedder blir fort enerverende på «Ukulele Songs».
ALBUM:
Eddie Vedder har utvilsomt sin velfortjente plass i rockehistorien.
Han har også en særegen stemme som har inspirert mange av grungens etterkommere.
Til noens begeistring og andres fortvilelse.
For å ha det sagt med en gang, man skal være rimelig begeistret for sangerens tykke og bevrende stemme for ikke å gå på veggene etter femte låt.
På «Ukulele Songs» er Vedder, som tittelen indikerer, uten moderbandet Pearl Jams instrumentalister å støtte seg til.
Dette er stort sett Vedder og en ukulele i godt over en halvtime, hverken mer eller midre.
Variasjonen er med andre ord minimal, noe som gjør at man blir veldig fort mett på det endimensjonale uttrykket.
Uten nevneverdig dynamikk eller følelsesmessig variasjon, flyter sangene over i hverandre og det blir etter hvert vanskelig å se hvor den kunstneriske ambisjonen ligger hen.
| 0
|
302247
|
Rumer gjør en Eva Cassidy
Følger opp suksessdebuten med et knippe døsige coverversjoner.
ALBUM:
Det er minst to måter man kan angripe andres låter på:
Å tolke dem så likt originalen som mulig eller å gjøre dem på en helt ny måte, rett og slett gi dem et nytt liv - som for eksempel Eva Cassidy gjorde, riktignok på godt og vondt.
Eller du kan gjøre som Sarah Joyce alias Rumer, legge det samme softfilteret på alle låtene - pop pakket pent inn i country, soul og easy listening.
Men det som går bra én gang går ikke nødvendigvis like bra andre gang.
Burt Bacharach «Popuærkomponisten»
Burt Bacharach er en uttalt fan av Rumer, og de har også samarbeidet.
Og - «Boys Don't Cry» kunne godt vært basert på hans og Hal Davids berømte sanger på 60-tallet.
Men - det er andre navn som står i parentes her.
Vel ett år etter at den totalt ukjente britisk-pakistanske artisten var den store hypen både her i landet og mange andre land med «Seasons Of My Soul», med stort sett egne låter, har hun her tatt for seg 12 coverlåter signert folk som Isaac Hayes, Todd Rundgren, Tim Hardin, Bob Marley, Bob Dylan og Townes Van Zandt.
Townes-høydepunkt Sistnevntes «Flyin' Shoes» er et soleklart høydepunkt.
Med et enkelt komp, dominert av piano, munnspill og pedal steel, får Rumer her bevist hva som kan bo i en låt.
Det samme gjelder den fengende åpningen «P.F.
Sloan», som er Jimmy Webbs hyllest til låtskriveren med samme navn.
Mindre variert
Den eneste målbare forskjellen fra sist er at Rumer her synger andres låter.
Og - til tross for at debuten var både lavmælt, varm og innsmigrende, savnet jeg en noe større variasjon i arrangementene.
«Boys Don't Cry» er om mulig enda mer strømlinjeformet og ensporet.
Låtene, og arrangementene, er til å sovne av.
Carpenters Som sist er både stemme og frasering skummelt lik den avdøde sangeren Karen Carpenter, og Rumer har da også fått gratulasjoner fra hennes duettpartner Richard Carpenter, som synes Rumer synger vakkert.
Som søsteren.
Men det er ikke nok alene.
Rumer kommer til Oslo og Bergen neste måned.
| 0
|
302250
|
Ingen grunn til å bekymre seg over sommeren
Mirror Lakes gir deg gitarklangen fra fortida i sommerlys innpakning.
ALBUM:
Ingen grunn til å bekymre seg over sommeren.
Uansett om den blir våt og vindfull, kald og sur, fins dette doble CD-albumet, egnet til å skape hete stemninger og varme vibrasjoner.
Dette er første plata til Mirror Lakes, et band smekk fullt av veteraner.
California-feber Euroboys-kollegene Knut Schreiner og Trond Mjøen og vokalisten Frode Fivel har fått med seg bassist Håvard Krogedal og batterist Arne Mathiesen på et prosjekt i forlengelsen av fordums storheter som Kåre & The Cavemen og Euroboys.
De spiller i hvert fall musikk under samme poetiske himmel.
Det egenproduserte låtmaterialet lener seg tungt mot strendene og de forrevne klippene på California-kysten.
Bass og trommer er som bølgeslag bak gitarene, som klinger fram i duett fra første strofe.
Frode Fivel er en vokalist som passer perfekt til denne varme musikken, med en melodiøs, plastisk, klar og lys stemme.
Peace & Love
Det åpenbare bakteppet for musikken til Mirror Lakes er den tilsynelatende udødelige klangen av vestkystgrupper med hjerte for smidige melodier og strandparty-romantiske anslag på akustiske gitarer, forsterket med elektriske soloer som strekker seg mot himmelen i vellyst.
Klangen av en gruppe som America, med sine ritt gjennom ørkenlandskapet.
Crosby, Stills, Nash & Young på sitt mest utadvendt og flerstemt medrivende.
Rascals med sin groovy soloppgangmusikk.
Grateful Dead med gitarsoloer lange som evige liv.
Jefferson Airplane, med sin hardtslående melodiøsitet.
Med andre ord; blomster & solskinn, peace & love.
Som det heter i en tekstlinje:
«Give us one last chance to let love grow», framført uten ironi, men supplert av gitarlyder som kunne vært filtrert gjennom orgelpiper og gullbjeller.
Nostalgi?
Selvfølgelig.
Og hvem lengter ikke etter denne typen musikk innimellom?
Men uttrykket blir for snevert.
Her er åpenbart fem musikere med harddisken full av musikkhistorie.
Når den vendes ut igjen, er den omformet, til noe som bare tilhører Mirror Lakes.
Et speil, men et trollspeil, som gjør det velkjente nytt og friskt.
| 1
|
302253
|
Merkelig smørje
Finansthrilleren «Rottenetter» er en dårlig investering.
Jeg applauderer prosjektet.
Å legge en thriller til finansmiljøet i Stavanger høres ut som oppskriften på noe severdig.
Men i stedet for å lage en intens, politisk spenningsfilm, har Arild Østin Ommundsen («Mongoland») laget en merkelig smørje av absurd handling og ren og skjær dumhet.
Hadde det ikke vært for Christian Rubeck, som tror på karakteren sin og gjør det beste ut av materialet, og fotograferingen, som viser hvor vakkert det er i Rogaland, hadde «Rottenetter» fortjent lite annet enn kloak.
Urent mel
I filmen møter vi Jonny Kristiansen (Christian Rubeck), en ung finansmann med skarp tunge og store ambisjoner.
Han blir hyret inn av Fredrik Sagen (Fridtjov Såheim), en mektig finansherre med svært urent mel i posen.
Snart blir Jonny dolket i ryggen.
I fallet oppdager han at mannen som står bak er den samme personen som er skyld i brorens (Kristoffer Joner) dødelige sykdom.
Spriker
Ommundsen har tydelig latt seg inspirere.
Åpningen er som hentet fra «Wonderboy», vendepunktet har noe «Firmaets mann»-aktig over seg, mens avslutningen er nær beslektet med «American Psycho».
Gode bøker om grådighet alle tre, men også historier som vanskelig lar seg kombinere til et vellykket hele.
Legger du til en god dash ufrivillig «Ut i vår hage»-komedie, skjønner du at «Rottenetter» er en film som spriker.
Når sant skal sies lurer jeg faktisk fremdeles på om filmen er en eneste stor parodi?
Ser billig ut
Setninger som «Sæther er komplisert.
Han har svære, svære baller» og «et eller annet sted der ute, i en eller annen skitten kjeller, finnes det hemmelige dokumenter» er dessverre representative for resten av manus.
Karakterene i filmen er endimensjonale, universet de befinner seg i er banalt og scenografien er svakt gjennomarbeidet.
Den fancy kåken, finansimperiumets hovedkontor, minner mer om ei fordums jakthytte.
Wonderboyen bruker den samme dressen filmen igjennom.
Og strippeklubben minner om noe to produksjonsassistenter kunne spikret sammen på en dag.
«Rottenetter» ser i det hele tatt svært billig ut.
Noe som er et problem, da filmens hovedpoeng er å portrettere et miljø preget av en nærmest ustoppelig tilgang på penger.
Det hjelper ikke at filmen er full av løse tråder, at Silje Salamonsen nesten uansett setting er kledd i lite annet enn bh, og at viktige karakterer aldri etableres.
«Har jeg sugd kuk forgjeves», spør Jonny Kristiansen halvveis i filmen.
Svaret er ja.
« «Rottenetter» »
2
Kategori
Regi Arild Østin Ommundsen Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « «Rottenetter» »
filmanmeldelseanmeldelserchristian_rubeckfilmanmeldelserthrillerkultur
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
I filmen møter vi Jonny Kristiansen (Christian Rubeck), en ung finansmann med skarp tunge og store ambisjoner.
Han blir hyret inn av Fredrik Sagen (Fridtjov Såheim), en mektig finansherre med svært urent mel i posen.
Snart blir Jonny dolket i ryggen.
I fallet oppdager han at mannen som står bak er den samme personen som er skyld i brorens (Kristoffer Joner) dødelige sykdom.
Ommundsen har tydelig latt seg inspirere.
Åpningen er som hentet fra «Wonderboy», vendepunktet har noe «Firmaets mann»-aktig over seg, mens avslutningen er nær beslektet med «American Psycho».
Gode bøker om grådighet alle tre, men også historier som vanskelig lar seg kombinere til et vellykket hele.
Legger du til en god dash ufrivillig «Ut i vår hage»-komedie, skjønner du at «Rottenetter» er en film som spriker.
Når sant skal sies lurer jeg faktisk fremdeles på om filmen er en eneste stor parodi?
Ser billig ut
Setninger som «Sæther er komplisert.
Han har svære, svære baller» og «et eller annet sted der ute, i en eller annen skitten kjeller, finnes det hemmelige dokumenter» er dessverre representative for resten av manus.
Karakterene i filmen er endimensjonale, universet de befinner seg i er banalt og scenografien er svakt gjennomarbeidet.
Den fancy kåken, finansimperiumets hovedkontor, minner mer om ei fordums jakthytte.
Wonderboyen bruker den samme dressen filmen igjennom.
Og strippeklubben minner om noe to produksjonsassistenter kunne spikret sammen på en dag.
«Rottenetter» ser i det hele tatt svært billig ut.
Noe som er et problem, da filmens hovedpoeng er å portrettere et miljø preget av en nærmest ustoppelig tilgang på penger.
Det hjelper ikke at filmen er full av løse tråder, at Silje Salamonsen nesten uansett setting er kledd i lite annet enn bh, og at viktige karakterer aldri etableres.
«Har jeg sugd kuk forgjeves», spør Jonny Kristiansen halvveis i filmen.
Svaret er ja.
| 0
|
302254
|
Bedriten i flere dimensjoner
«My Bloody Valentine - 3D».
FILM:
Jeg grugledet meg til en skrekkopplevelse utenom det vanlige, med dybde i bildet og stikkvåpen tytende ut av lerretet.
Dessverre gikk jeg skuffet fra salen.
3D-teknologi i animert film og i spillefilm representerer tydeligvis to vidt forskjellige verdener.
Og hvis «My Bloody Valentine – 3D» representerer framtida for 3D-spillefilmen, går vi virkelig en mørk tid i møte.
Jo da, det er dybde i bildet og ting farer tilsynelatende mot oss, men er prisen verdt å betale?
Det er mildt sagt enerverende når skuespillerne alltid er midtstilt i bildet, fotografert fra magen og opp, når bakgrunnen til stadighet blir dimmet ned til det ugjenkjennelige og når bevegelser skjer i treigt tempo – alt for å skape en illusjon av tre dimensjoner.
Fokuset er tydeligvis utelukkende blitt rettet mot det teknologiske.
Og da hjelper det lite at historien er dummere enn brød og at skuespillerensemblet er hentet fra B-laget.
Nå er ikke slashersjangeren kjent for kvalitet, men for sin overdrevne bruk av gørr, blod og gru, blandet med humor.
Patrick Lussiers nyinnspilling er dessverre bare triste greier.
Riktignok i 3D.
| 0
|
302256
|
«E.T.» med prompehumor
«Paul» er naiv og i snilleste laget, selv med Seth Rogen som rampete slacker-alien.
FILM:
Simon Pegg og Nick Frost er radarparet bak de originale britiske parodiene «Shaun of the Dead» og «Hot Fuzz».
Greg Mottola regisserte den bittersøte 80-tallskomedien «Adventureland».
Med «Paul» prøver de alle å nå ut til et mindre kresent publikum — uheldigvis.
Mens de to førstnevnte filmene var Pegg, Frost og regissør Edgar Wrights satiriske hyllest til henholdsvis zombie- og politikompissjangeren, er «Paul» en homage til Steven Spielberg og andre utenomjordiske drømmeskapere.
«Paul» er «E.T.» med prompehumor og homsevitser.
Sagt på en annen måte:
«Paul» er et slags kjærlighetsbrev til en gruppe som dagens filmprodusenter kurtiserer litt for ofte: tolv år gamle tegneserienerder i alle aldrer.
Blåøyne nerder
Det hagler med mer eller mindre subtile referanser til science fiction-klassikere og dessuten spiller Pegg og Frost to middelaldrende slubberter som med altfor sukkersøt naivitet drar til nerdenes mekka, den årlige Comic-Con i San Diego.
Det er forståelig hvis noen i målgruppa føler seg latterliggjort i filmens første del.
Problemet er at filmen ikke er smart nok.
Det virker som om man har tenkt at her gjelder det å ikke miste noen på veien.
Bedre å være blåøyd og nusselig, så kan deres grønne venn Paul være den som banner og røyker og er en innmari annerledes alien.
Ja, la oss få Seth Rogen inn som Pauls stemme, da blir han en jordnær slubbert-alien som mange vil kunne identifisere seg med.
Dessuten har vi penger nok til et par spektakulære eksplosjoner, så dette skal bli moro.
Heia Darwin
I stedet er det filmens streiting som stjeler showet:
Jason Bateman som mystisk agent (man in black) har de beste vitsene og er befriende deadpan der de andre skriker og grimaserer.
Ok, jeg overdriver en smule, filmen har sine øyeblikk.
Noe overraskende får kristenfundamentalistene seg et par spark midt i kreasjonismen, men når Kristen Wiig som nyfrelst darwinist prøver å sverge og «bedrive hor», tipper det over igjen.
Både blasfemi, homsevitser og prompehumor kan være morsomt, men som manusforfattere har Pegg og Frost mistet en del av sin treffsikkerhet på vei over Atlanteren.
| 0
|
302258
|
Fikk sparken av Ozzy
Mye skrål og lite ull fra Zakk Wylde.
|||
ALBUM:
«Order of the Black» gjør som de fleste andre Black Label Society-platene.
Den viser at tidligere Ozzy Osbourne-våpendrager, Zakk Wylde, er en av de siste 20 års mest særpregede hardrockgitarister, og en helt passe låtskriver.
Det betyr mye tung riffmoro med obligatoriske overtone-«squik» i bøtter og spann.
Særpreg er en dyd, men det blir mye i løpet av 14 låter.
Ellers er det er fortsatt bredbeinte riff med et en liten eim av sørtsatsrock i anslaget som er programinnholdet.
Disse pensles ut over alt fra patosladne pianoballader, dem er det mange av, til buldrende tungrockmanifest, som den moderat spenstige åpningen «Crazy Horse» og hissige «Godspeed Hell Bound».
Det er moro i riktige mengder, men Black Label Society har et problem i Wyldes begrensede vokalferdigheter.
Det blir mye dagen-derpå-skråling, noe som gjør «Order of the Black» noe tafatt i all sin formelpregede lettvinthet.
| 0
|
302261
|
De andres visdom
«The Good Lie» er god helt til den blir nedlatende.
FILM:
Det er de gode intensjoners uke.
Først vil Bob Geldof stanse ebola med en skylappete nyinnspilling av «Do They Know It?s Christmas», så blir Sudan-flyktninger framstilt som uselviske helgener i «The Good Lie».
Filmen følger en søskenflokk på fem, som mister familien i borgerkrigen og prøver å ta seg til en flyktningleir i nabolandet.
Reisen er knapt og kraftfullt skildret; som når flokken mister to av sine, og tvinges til å undertrykke følelsene, raskt reorientere seg, og fortsette.
Det er når de gjenværende kommer til USA og møter en iherdig nedglammet Reese Witherspoon, det lugger.
Flyktningene er bare hardtarbeidende og velmenende, og møter amerikansk kommers og byråkrati med poetisk aksent-visdom.
Troverdigheten glipper, og forsøket på å bygge dem opp ender med å bygge dem ned.
| 0
|
302262
|
Sprell levende dinosaurer
Ingen formsvikt i sikte for J Mascis og Dinosaur Jr.
ALBUM:
Dinosaur Jr. står for et av de mest vellykkede platecomebackene innenfor rock noensinne.
Mens andres gjenforeninger sjelden byr på nye høydepunkt, låter Massachusetts-trioen like relevant i dag som på 80-tallet.
«I Bet On Sky» er den tredje fullengderen etter at originalbesetningen redebuterte med Beyond i 2007, og det tiende studioalbumet totalt.
Låtene er helt på høyde med det de leverte under sin gylne æra, uavhengig av om det er kjappe støyende rockere eller catchy poplåter som leveres.
Dessuten er det få som skriver såre ballader med samme troverdighet som J. Mascis.
Bandsjefen viser nok en gang at han er en av vår tids sanne gitarhelter.
Med hans distinkte gitararbeid og smått knirkende stemme i front, låter det erketypisk Dinosaur Jr, selv om det, nytt av året, sporadisk blandes inn keyboard i det rufsete lydbildet.
Lou Barlows rockabilly-bidrag, «Rude», er også overraskende.
Nok et sterkt album fra gamlegutta.
| 1
|
302265
|
Fulle seil
«Piratene» er til å spise opp.
FILM:
Du og du, så fint det er å bli begeistret, både som den voksne man har blitt, og som barnet man aldri slutter å være.
Animasjonsfilmen «Piratene», i all sin håndlagde prakt, spekket med kjærlig omhyggelige detaljer i kulisser og kostymer, er et syn for guder og en historie for røvere.
Men som alltid med filmene til Aardman Animations er det uttrykket, ånden om du vil, i leiransiktene som gjør fortellingene så spesielle.
Alle som er glade i Wallace og Gromit fra før vil kjenne igjen de brede tanngardene og kulerunde øynene, og den barnlige entusiasmen som stråler ut av dem, i ansiktene til sjørøverkapteinen og hans brave menn.
Britisk humor på sitt mest lavmælt eksentriske møter storslagne skipsbilder fra de syv hav.
Det er typisk at mannskapets skip, forøvrig en skvetten skapning, både har langlokket gallionsfigur og barberspeil montert på dekk.
Har en drøm
Under absurditetene er «Piratene» en konvensjonell underdog-fortelling.
Vår mann, som er så oppslukt av jobben at han bare kalles Sjørøverkapteinen, har en drøm om å vinne Årets pirat-prisen.
Dessverre har det seg slik at han, i tillegg til å være en veldig entusiastisk sjørøver, er en ganske dårlig en.
Men så åpner en beleilig bording av The Beagle og et møte med selveste Charles Darwin for uante inntektsmuligheter.
Det hører med til historien at den opprinnelige tittelen både på filmen og barneboken den er basert på fortryllende nok var «The Pirates!
In an Adventure with Scientists».
Boblende
Fantasifulle forfølgelsesscener følger tett på barokke befrielsesprosjekter i «Piratene», der de surrealistiske innslagene er desto morsommere fordi de er så mange og blinker forbi så fort.
Også i dialogene, som bobler av overskudd og ideer, er det tydelig at det har vært lave terskler og høye tak på Aardmans drodlemøter.
Dialogen mellom kapteinen og den mer lakonikse styrmannen, som gjør stadige og fåfengte forsøk på å fortøye sin drømmer av en sjef i virkeligheten, spretter som flate stener på vann.
Men det er jo også nettopp den naive ustyrligheten, de vidløftige planene, som gjør kapteinen så inntagende.
I likhet med leireprotagonistene før ham er han én du vil det skal gå godt med.
«Piratene» vil underholde de små og sjarmere de store.
Eller omvendt.
Eller begge deler.
| 1
|
302268
|
Her er latinorocklegenden skikkelig på bærtur
Santana trenger nye rådgivere.
|||ALBUM:
Det er ikke godt å si om det er utførelsen eller ideen som er dårligst i dette tilfellet.
Vår feirede strengemester Carlos Santana har funnet ut at han skal gjøre ære på rockriffet og har samlet et knippe kjente og semikjente venner til å bidra på spleisefesten hvor gamle rockestjerner får nye klær.
Chris Cornell får æren av å starte ballet med Led Zeppelin-klassikeren «Whole Lotta Love».
Det låter ikke så aller verst, eller det vil si; Cornell har gjort langt verre ting som soloartist de siste årene.
Cornells fyldige soulrøst kler låten, Santana planker riffet og trommisen sparker i gang latinogrooven.
Og der blir den værende gjennom «Sunshine of Your Love» og brorparten av det resterende materialet.
Stivbeint Den kvasimoderne produksjonen får det til å låte stivt og kantete, innslagene hvor man tøyer strikken låter i beste fall bare smakløse.
Noen av oss husker kanskje norske Brothers lite flatterende versjon av AC/DCs «Back in Black».
For å si det slik:
Carlos Santana og Nas' industrifunkmarinerte gale-Mathias-sirkus er på grensen til nihilisme.
Det tuter i blåsere, skurrer i grumsete gitarer og dugger av vovede koringer.
Det er i det hele lite formildende omstendigheter å spore her.
De fleste av tolkningene fremstår enten som grenseløst platt eller rene slakteorgier, i noen tilfeller bare komiske — hei «Smoke on the Water» og «Under the Bridge».
Dårlig konsultasjon
Det store spørsmålet blir uansett hvorfor?
«Guitar Heaven:
The Greatest Guitar Classics of All Time» er nemlig kjemisk renset for alt som smaker av kunstnerisk hunger eller ambisjon.
Dette er like matnyttig som å spille gitar til stereoanlegget hjemme i stuen.
Om det er raske penger som er motivasjonen, må det da finnes uendelig mange bedre måter å finne fram til dem på.
Santana kan jo begynne med å finne seg et par nye rådgivere.
| 0
|
302270
|
Befriende fri for flytende nitrogen og kortreist mose
Velsmakende uten dikkedarer på restaurant Eik.
•
Flere matsaker på db.no/mat Mens hovedstadens øverste divisjon av kjøkken flommer over av flytende nitrogen og kortreist mose - Restaurant-Oslo er i dag molekylær gastronomi og ny nordisk økologi i en høyere potens - føles det iblant befriende å dumpe ned på en restaurant som bare serverer utmerket mat i avslappede omgivelser.
Solid og rimelig Restaurant Eik har holdt til på Hotel Savoy i 12 år og nyter stadig utmerkelsen BIB Gourmand i Michelin-guiden, som betyr at man kan forvente seg solid kvalitet til en rimelig sum.
- Jeg er allerede litt forelsket i sommelieren, sa Robinson omgitt av fargerike puter i en sofabenk.
I valget mellom ukas tre samlemenyer, hadde Robinson & Fredag bestilt en femretters, men med en begrenset drikkepakke.
Straks kom servitøren med det sjenerøse tilbudet:
Ville de kanskje likevel smake på fem ulike viner, bare med litt mindre i hvert glass?
Og der satt de og smattet på en frisk Riesling med duft av flint, mens en lekker appetittvekker ble plassert foran dem:
Rå reke i en puré av kantarell, akkompagnert av kamskjellmajones.
- Surf ?turf er vanligvis sjø og kjøtt, men her har skalldyret tatt seg en tur i skogen.
Det funker overraskende bra, hvisket Fredag.
Fargerikt
Luftig pisket smør med en karamellisert aroma og nybakt, mykt brød bidro til det gode førsteinntrykket.
Lokalet, som var uforandret siden forrige besøk med sine fargerike grønnsakfotografier i vinduene, summet av liv.
Her var få hipstere å se, men en sympatisk miks av middelaldrende kollegagjenger, hotellgjester og kjærestepar på date.
- Hva skal man med trøfler når blomkål kan smake så aromatisk? sukket Robinson fornøyd da første forrett kom på bordet:
En skummende luftig blomkålsuppe med salt snert av løyrom.
Råvarene på restaurant Eik utmerker seg ikke som verken eksklusive eller spesielt eksotiske, men med høyst habil tilberedning og presentasjon, kan det bli fest på tallerkenen likevel.
Friskt
En tartar av skrei var kanskje i overkant dominert av smaken på tilbehøret - saltet agurk og en frisk dillolje - mens neste rett, perfekt pannestekt steinbit, smakte friskt av ramsalt sjø, med puré av røkte poteter og syltede vårgrønnsaker attåt.
- Vinmenyen matcher veldig godt, mente Fredag, som satt med en smaksbombe av en Sauvignon Blanc i glasset
- Esk Valley fra New Zealand - etterfulgt av en floral østerriker til steinbiten.
Sannelig dukket det ikke opp en Pina Colada også, gitt.
I form av en venterett, en drink i sorbé-form, som et friskt lite utropstegn før restaurantløvene beveget seg over til kjøttkapittelet på menyen.
Ulekkert tilbehør
Men oisan.
- Andebrystet er flott stekt, men dette tilbehøret...
Robinson rynket på nesa.
- En klatt auberginepuré midt i appelsinsausen?
Ikke særlig lekkert for øyet.
Og disse fermenterte bønnene kokken har strødd over smaker stramt og beskt og snålt, synes jeg.
Fredag innvendte at lakrisaromaen i bønnene sto fint til den røde portugiseren, en mørk og kraftfull Duoro, som nå skvulpet i glassene.
Men var enig i at anda var det minst vellykkede innslaget.
For munnvikene vendte igjen oppover i et tostemt smil da desserten ankom:
Mango og sjokolade
En frisk omposisjon av hvit sjokolademousse, strimler av fersk mango og luftig pasjonsfruktsorbé.
Ungarns claim to fame i vinverdenen, dessertvinen Tokaji, fikk dem til å elske sommelieren enda litt høyere.
Så da regningen på overkommelige 2016 kroner ankom sammen med petit fours og kaffe, kunne Fredag dele ut en solid femmer:
- Restaurant Eik er den perfekte sted å gå for ganske alminnelige mennesker som ønsker en finfin restaurant-opplevelse, uten å forvente avansert moderne gastronomi i kunstklassen.•
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
302271
|
Sprer glede
En noe stiv Jan Thomas deler ut komplimenter til vanlige folk og gir kjendiser en kjapp makeover.
|||
TV:
Jan Bertin Østervold fra Skien synes forandring fryder.
Derfor heter han i dag Jan Thomas Mørch Husby, har kommet hjem fra Los Angeles og lever av å gjøre folk vakre.
Jan Thomas er også et arbeidsjern og denne høsten er han aktuell med selvbiografi og et par tv-serier.
Allerede i går startet «Happy day», som består av 24 halvtimes episoder, fra mandag til torsdag i seks uker.
«Bli ny»-seriens folkelige preg understrekes allerede i vignetten, der en spankulerende, rosakledd Jan Thomas sprer friske farger over de enorme Tveita-blokkene og annen urban gråhet.
Tvangspynting
Likevel er det ikke magi han driver med.
Et fast innslag handler om å «tvangspynte» folk på gata.
Jan Thomas gir offeret røde lepper, nye solbriller, rufser litt i håret og surrer et blått skjerf rundt det ferdige resultatet.
Fantastisk.
Hver uke få en heldig utvalgt en drømmeuke i salongen.
Denne uka er Siw Boine den heldige.
Hun har vunnet kampen mot lymfekreft og er blitt tynn i håret av behandlingen.
Jan Thomas går gjennom klesskapet hennes og skiller det stygge og ubrukelige fra det flotte, geniale og fantastiske.
Neste dag gjør han noe med håret hennes, deretter ansiktet, men det hele blir temmelig, eh, overfladisk og uten særlig nytteverdi for seerne.
Jan Thomas er populær blant damene, han er hele Norges terapeut med kajal i hånd.
Han forteller deg at du har en supersexy munn, nydelige lepper og fine ting i skapet.
Du må bare lære deg hvilke farger som passer sammen og hvilke plagg som skaper de rette linjene med din kroppsform, så skal alt bli fantastisk (jeg merker at ordforrådet mitt kunne trenge en innsprøyting av noe slag etter to episoder Jan Thomas).
Hot nå
Kjendisene er med.
I første episode går «øyebrynstylisten» Fred, som har elleve måneders venteliste, løs på Christer Falck.
I kveld får komiker Else Kåss Furuseth et godt råd:
Du er morsom, så du trenger ikke å kle deg morsom, også.
Jan Thomas forteller alle sine pasienter at det viktigste ikke er å følge trender, men å gjøre det som passer for deg, før han legger til:
Les om hva som er hot nå på tv2.no!
Jan Thomas er lett å gjøre narr av.
Det er ingen selvfølge at et vesen med minimal mimikk og et noe kunstig utseende skal spre om seg med tips om naturlig skjønnhet.
Men stylisten fortjener også ros: med enkle midler gjør han folk glade, og det er en fin ting.
| 0
|
302272
|
Det beste med Gautes debutalbum er at det bare varer i 26 minutter
Ble «Farmen» så kjedelig at du måtte spille inn plate?
ALBUM:
Du visste kanskje ikke at Gaute Grøtta Grav gikk på LIPA, Paul McCartney-skolen i Liverpool, før han ble et kjent tv-tryne via «Farmen».
Ikke jeg, heller.
Og det er ikke så lett å skjønne.
Countryklisje
Når han nå debuterer på plate, mange år seinere, velger han en sjanger som ofte preges av gjenbruk.
«Gardsgut» er en eneste stor klisjé.
Både tekstmessig, musikalsk og visuelt minner albumet om de minst interessante elementene innenfor amerikansk country og norsk og svensk dansebandtradisjon.
By og land Tekstene tar utgangspunkt i - og bygger opp under - alle myter om fars- og mannsrollen og livet på landet og i byen.
Tittellåten handler for eksempel om det flotte bygdelivet og det slitsomme bylivet (Gaute har flyttet på landet).
Temaene er både utdaterte og forslitte.
«Gi meg bygd og fjøs og fe / Gi meg skogen så gir du meg fred / Du må ta meg som i e / For me gardsgutar e heil ved», synger Gaute, og du lurer et øyeblikk på om dette egentlig er en parodi på en countrysang.
Dummest
Men det synges nok i ramme alvor.
«Store Vengetind» er forsåvidt en formildende omstendighet, men oppskriften på knekkebrød, «Kliss, klass, kluss - på 160 grader pluss», kan jeg strengt tatt klare meg uten.
Og sjøl om jeg forsåvidt falt for for tekstlinja «Rør i vatn til du blir sprø», er «Knekkebrød» albumets dummeste låt.
Er tekstene kokt ihop i en pause mens programlederen ventet på «Farmen-Frank»s neste påfunn?
Amerikansk popcountry Musikalsk er det som om Lars Bleiklie Devik og Johannes Groth, produsenter, melodisnekkere og musikere på albumet, har stappet en haug med amerikanske popcountrylåter i en beholder, spedd på med noen dansebandlåter, ristet godt og klemt ut åtte melodier som er kledd opp med Gautes tekster på dialekt.
Men tekst og musikk klinger ikke godt, i stedet virker dette både oppstyltet og tidvis anmassende - med singelen «Ekte mann» som det beste (eller verste) eksempelet.
Det er slett håndverk.
Også coveret, med Gaute Grøtta Grav bak rattet i en Ford pick up, er en klisjé - en kopi av ørten amerikanske countryplatecovere.
Duetter
Et par duetter er obligatorisk, her ved Kine Ludvigsen Fossheim og Carina Dahl.
Sistnevnte er den siste jeg ville tenkt på om jeg skulle koke sammen en countryduett, men hun er tilfeldigvis på samme plateselskap.
Deres «Himmelblå» høres ut som den er kjøpt på billigsalg fra Shania Twains overskuddslager.
Det eneste som mangler i verktøykassa er John Deere-traktoren, som ved siden av pickupen er favorittema der borte i USA.
Gautes stemme er ikke så verst, men innlevelsen og dynamikken ble gjenglemt på «Farmen»-gården.
Så - det beste med denne plata er vel egentlig at den ikke varer mer enn 26 minutter.
•
Gaute Grøtta Grav har releasekonsert, med gjester, på Rauma kulturhus lørdag 15. november.
I min verden smaker det uklar rollefordeling når «Farmen»-deltakerne Frank og Magnhild hentes inn for å pushe hans nye plate, «for å toppe det hele», som Gaute sier i pressemeldingen fra plateselskapet.
| 0
|
302273
|
Rickies helbredende kraft
Veteran får stjernehjelp av Bill Frisell, Ben Harper, Alison Krauss og Vic Chesnutt.
|||ALBUM:
Platetittelen er hentet fra en helbredende balsam nevnt i Bibelen, og kanskje er musikken ment å ha en form for rensende, harmonisk kraft.
Sangene er luftige i tonen, mange av dem med et søkende innhold.
På forrige album gjenskapte Jones budskapet fra Jesus; her er stemningen mer allment åndelig, med innflytelse fra bl.a. østlig mytologi.
Åpningslåta «Wild Girl» kan like gjerne være et selvportrett fra den 55-årige sangerinnen som en hilsen til datteren, 21 i disse dager.
Sangen ble påbegynt for 20 år siden, noe den har felles med de fleste låtene.
Den flotte «Remember Me» er en slags miks av Tom Waits og Gram Parsons.
Fra hammond til blåserrekke, fra Bill Frisell på gitar til Ben Harper, Alison Krauss og Vic Chestnut som gjester, jeg lar meg gladelig forføre av dette albumet.
Det kaster et varmt lys over en karriere som startet for nøyaktig 30 år siden.
| 1
|
302275
|
Ut med pianoet, inn med den gamle tregrepspunken
Punkhelter gjør vendereis.
|||
ALBUM:
Det er tydelig at Alkaline Trio har bestemt seg for å ta et par grep siden forgjengeren «Agony & Irony».
Resultat vil nok polarisere menigheten.
Gjengen har satt pianoet i garasjen sammen med det meste av ornamentikken som har preget de siste platene.
Tilbake står gjengen ribbet til beinet med sin basale tregrepspunk som eneste verktøy.
Musikalsk er det altså mer eller mindre tilbake til utgangspunktet.
Slike vendereiser kan fort gå begge veier, og Alkaline Trio kommer bare sånn passe ut av det.
Der låtmaterialet sitter, som i smidige «Dine, Dine My Darling», eller det refsende eposet «The American Scream», vil nok gutta blidgjøre nostalgikerne som synes de siste platene har blitt for mye glorete melodier og staffasje.
Men det å rusle på opptråkkede stier som her, medfører også noen strekk med den berømmelige autopiloten inne, og det som fungerte for 10 år siden er ikke nødvendigvis like spenstig i dag.
| 0
|
302276
|
Hjelp, Postgirobygget har fått en ny avlegger
Fengende visepop fra St. Morritz, men uten særpreg.
|||
ALBUM:
Akkurat idet du tror du er kvitt Postgirobygget og Trang Fødsel, bortsett fra litt pliktspilling av «Idyll» og «En solskinnsdag» på «Reiseradioen» i sommer, kommer et band som har øvd lenge på å fylle skoene deres.
På norsk St. Morritz har holdt sammen i fire år og fikk radiospilling på «Maybe This Way» fra en EP med samme tittel på NRK i 2008, men synger på Østfold-dialekt på albumdebuten.
Det er også det mest positive man kan si om St. Morritz, som ellers lider av mange av de samme sykdommene som de allerede nevnte distriktskolebanda.
Det største problemet er at tekstene ikke flyter som de bør, slik at framføringen ofte blir stotrete, dernest at tekstene handler om svært lite.
Det beste eksempelet på begge deler er «For en gangs skyld», der tittelen synges 20 ganger.
Akustisk pop Bandet oppgir blant andre Bob Dylan, Jayhawks og Ryan Adams som forbilder, og her hjemme er de inspirert av Henning Kvitnes, Lillebjørn Nilsen og Hellbillies.
Men det er svært lite av forbildenes kvaliteter som har smittet over på tekstene til vokalist og gitarist Trygve Skaug.
Også musikalsk er St. Morritz ganske langt unna sine forbilder, og det nærmeste denne anmelder kommer en sjangermerking, er akustisk pop og visepop med countryelementer.
Unntaket er den rufsete «Fra dør til dør».
Her lever en god tekst og en americana-inspirert melodi med litt tagger godt sammen, og sangen, skrevet til en kreftsyk venn, er albumets på alle måter beste bidrag.
De er riktignok i nærheten på et par andre kutt også, men de burde fulgt dette sporet også på resten av albumet.
| 0
|
302280
|
Ingen tryllekunst
Det «Now You See Me» har behov for, kan ikke kjøpes for penger.
FILM:
Penger er ikke alt i denne verden.
«Now You See Me», en stort anlagt bankranfilm med tryllekunstnere i hovedrollen, er egentlig et blockbusterforsøk av typen Hollywood burde investere mer i:
En fartsfylt underholdningsfilm der det er oppfinnsomheten i actionscenene og de overrumplende u-svingene i plottet som står i sentrum, ikke grublende muskelbunter i trikot eller skyskraperhøye CGI-skrømt som gyver løs på hverandre.
High-tec
Men «Now You See Me» sløser.
Også her er pengene først og fremst brukt på brød og sirkus:
Uinteressant high-tec og glorete gigaarenaer der tryllekunstnerbanden The Four Horsemen opptrer for publikum.
Kortkunstneren (Jesse Eisenberg), hypnotisøren (Woody Harrelson), lommetyven (Dave Franco) og den Houdini-aktige utbryterartisten Henley (Isla Fisher) raner en bank i Paris foran en fullsatt sal i Las Vegas, og etterforskeren Rhodes (Mark Ruffalo) klarer ikke å sette dem fast fordi han ikke klarer å bevise hvordan ranet kunne skje.
Mannevond
Men et triks må være elegant.
«Now You See Me» klamper avgårde, gjennom tryllekunster den er høyst selektiv med å forklare og kupp som ikke ville kunne gjennomføres, til en sluttvri som er omtrent like overraskende som en soloppgang i øst eller en Dagsrevyen-sending som begynner klokken syv.
Og de fire som er der for å forlede, blende og bedra, fremstår uten unntak som kjeklete barn.
Legg til Ruffalos gneldrete etterforsker og du har en rollebesetning i påfallende slett lune.
De er ute av stand til å etablere personlighet på egenhånd, eller kjemien seg i mellom som manus insisterer på at er der.
Michael Caine og Morgan Freeman tøffer avgårde på autopilot i bakgrunnen.
Det rare er at alle disse skuespillerne er flinke folk som har vært uanstrengt elskelige i andre roller.
Det er vanskelig å legge skylda på andre enn regissør Louis Leterrier, som holder filmen i et mannevondt stemningsleie, og de banale replikkene.
Blant alt som ikke er sure oppsyn eller grovhugde dialoger, er det en ett og annet å glede seg over i «Now You See Me».
Konseptet er godt.
Både selve triksingen og de flytende actionscenene, som blir mer forutsigbare av at de som deltar i dem, lever av å være lurendreiere, gjør hva de skal.
Men det blir stadig vanskeligere å unnslippe følelsen av at dette burde vært mye bedre.
Klassisk sjanger
Heist-filmen, ransfilmen, er en respektabel amerikansk filmsjanger med lang stamtavle.
For at den skal fungere, må de medsammensvorne være så oppfinnsomme og karismatiske og lovens representanter så uspiselige at sympatien plasserer seg hos de som med lett hjerte forsyner seg av andres penger.
Ingen var vel mer skjelmsk skurkeaktige enn Paul Newman og Robert Redford i «Stikket», sjangerklassikeren fra 1973.
De to som har spilt gentlemansraner Danny Ocean i «Ocean's Eleven»-filmene, Frank Sinatra i 1960 og George Clooney i 2001, var også slentrende forførere som publikum ville følge inn i bankhvelvene og tilbake igjen.
Det «Now You See Me» trenger, er noe som ikke kan kjøpes for penger.
Det kalles sjarm.
| 0
|
302282
|
Fremstår som fullstendig malplassert
- «Hevn» er en spillefilm laget på TV-dramaets premisser, skriver Dagbladets anmelder.
Film:
En kvinne ankommer et sommerhotell i en liten avsidesliggende vestlandsbygd, og utgir seg for å skulle skrive en reportasje om hotelleieren for et internasjonalt reiselivsmagasin.
I bagasjen har hun en hemmelighet, et hevnbegjær og en lang, skarp kniv.
Oppgjørets time Kvinnen har kommet for å hevne seg på hotelleieren, som for 20 år siden forgrep seg på hennes 13 år gamle lillesøster.
Dette resulterte i varige psykiske problemer for søsteren, som til slutt tok livet av seg.
For hotelleieren var det bare en av mange fyllekvelder, og han har på ingen måte måttet betale for sine synder.
Men nå har rettferdigheten ankommet bygda, og oppgjørets time er nær.
Med et slikt utgangspunkt skulle man tro det ville være lett for Kjersti G. Steinsbø å lokke fram den rettskafne harmen hos publikum, men «Hevn» har blitt en usedvanlig uengasjerende film.
Siren Jørgensen, Anders Baasmo Christiansen og Trond Espen Seim er blant skuespillerne som leverer flate og endimensjonale rolletolkninger, men til deres forsvar skal det sies at de har hatt lite å jobbe med — og mot.
Malplassert
For det fremste ankepunktet mot «Hevn» er rett og slett at den ikke er en kinofilm:
Det er ikke det at den mislykkes i det den prøver på så mye som at den knapt nok prøver i det hele tatt.
Filmspråket dilter hele veien et par skritt etter manuset, og har ingen ambisjoner utover å fortelle historien så effektivt og entydig som mulig.
Man får følelsen av å se på TV, og ikke spesielt bra TV heller.
Her finnes ingen spenning etter de innledende minuttene — ingen uforutsigbarhet eller scener som gjør publikum emosjonelt medskyldig — men heller ingen knugende følelse av at det man ser utspille seg på lerretet er uunngåelig.
Historien inneholder ingen gråsoner eller nyanser, og når filmen til slutt får sin forløsning minner den mest om en statlig antivoldtektskampanje.
Når alt kommer til alt er kanskje ikke det så altfor langt unna sannheten, men i en tid da norsk film er på full fart inn i en kunstnerisk krise — som fort kan bli langvarig tatt i betraktning regjeringens nye filmpolitikk — må filmskapere som får sjansen til å lage spillefilm ville langt mer enn som så.
| 0
|
302283
|
Hymens lenker
Humor og alvor er siamesiske tvillinger i det israelske ekteskapsdramaet «Vivianes kamp».
FILM:
Grensen mellom drama og komikk er sjelden så hårfin som i det israelske dramaet «Vivianes kamp».
Visuelt sokner filmen til en europeisk sosialrealisme som er ensbetydende med opprivende skildringer av materiell nød og altomfattende elendighet, mens manuset kan leses som en ren komedie.
Dette gir filmen et uforutsigbart preg, som gjør at man aldri helt vet hvor man har den, og sjelden rekker å forberede seg på dens emosjonelle snikangrep.
Belæring for livet
Utgangspunktet for filmen er at den middelaldrende Viviane ønsker skille seg fra sin mangeårige ektemann Elisha.
I henhold til israelsk lov er det imidlertid ektemannen som har det siste ordet i slike spørsmål, og på tross av at de to ikke har bodd sammen på flere år, er Elisha fast bestemt på å forbli gift.
Dette resulterer i en fem år lang drakamp i en religiøs domstol, hvor Elishas stahet gir opphav til en rettsprosess av nærmest kafkaske dimensjoner.
«Vivianes kamp» er et oppgjør med patriarkalske strukturer i det israelske samfunnet, og da nærmere bestemt en praksis hvor gamle lærde menn sitter med makt til å bestemme hvordan kvinner skal leve livene sine.
I rettsalen må nemlig Viviane stå skolerett foran tre aldrende dommere, og selv om samtlige etter hvert mister tålmodigheten med Elisha, ser de også sitt snitt til å belære Viviane om kvinnens plass i ekteskapet og samfunnet for øvrig.
Kjøkkenbenkskomedie
På papiret høres dette ut som en oppskrift på et humørløst og rettskaffent ekteskapsdrama, men «Vivianes kamp» punkterer hele veien sin alvorstunge patos med en humor som avslører langt mer enn selv de tapreste tårevåte ansikter er i stand til.
Hele filmen utspiller seg i rettslokalet og venteværelset utenfor, hvilket innebærer at den står og faller på skuespillernes innsats.
Samtlige gjør en god jobb, men medregissør og hovedrolleinnehaver Ronit Elkabetz og Sasson Gabai, som spiller ektemannens forsvarer, utmerker seg i særlig positiv retning.
«Vivianes kamp» er i det hele tatt en særdeles intelligent, velspilt og presist regissert liten film, som fortjener et langt større publikum enn den beskjedne gruppen som vanligvis flokker til samlivsdramaer fra Midtøsten.
| 1
|
302284
|
«Som et Rednex fra helvete»
Gebhardt forener thrashmetal og banjo.
|||
EP:
Håkon Gebhardts offentlige banjokarriere startet på andresporet på Motorpsychos nyaktuelle «Timothy's Monster», «Trapdoor».
Både før og etter Motorpsycho-exiten i 2005 (Gebhardt gjorde et gjestecomeback på Øya i år) har han klimpret på femstrengeren i ymse sammenhenger, oftest i en lun og ordentlig country/folk-setting sammen med Martin Hagfors, men også i kulissene til Elisabeth Andreassen og Ida Jenshus.
Defender er et idémessig frislipp slik sett, hvor ideen synes å være mash-ups av thrash metal og lo-fi americana, kombinert med innfallspreget bruk av lydklipp og effekter.
Thrashgrass, som han selv kaller det.
Noveltyaspektet er påtakelig når metalgryntevokalen «omfavner» en bluegrassaktig trudelutt på det innledende tittelsporet, og etter hvert degenererer til en slags akustisk skranglethrash, som et Rednex fra helvete eller noe - hvilket er like mye en anbefaling som en advarsel, når det er sagt.
Gjennomføringsmessig faller brikkene på plass i enkelte passasjer her og der, og glimtet i øyet er der hele veien, men veien fra idé til perfekt symbiose synes lang og tornefull.
| 0
|
302286
|
Har full groove-kontroll
Clutch tilbake i hardtrockende storform på plate nummer ti.
ALBUM:
Er det noe Maryland-bandet Clutch alltid har hatt i sin makt, så er det grooven.
Og sann mine ord, på «Earth Rocker» er den mer bombastisk enn på lenge.
Forrige langspiller, «Strange Cousins From the West» (2009), var en noe hard nøtt å knekke.
Den hadde absolutt sine øyeblikk, men det kunne virke som om Clutch ikke helt visste hvor de skulle hen.
Nå er det høylydt, breial og bluesmettet tungrock for alle pengene.
Åpningssporene «Earth Rocker» og «Crucial Velocity» sparker opp dørene med gyngende melodilinjer og en Neil Fallon i lyrisk storform.
Bandets tiende album er i det hele tatt en gjennomgående tempomettet og effektiv affære, kun ispedd en liten dynamisk avstikker i form av sumpballaden «Gone Cold».
Men det betyr ikke at det er en kjedelig og likelydende plate.
Clutch vet å variere instrumenteringen og krydre der det trengs, hør bare munnspillanthemet «D.C Sound Attack».
Strålende formheving, rett og slett.
| 1
|
302287
|
Nærhetens nålestikk
«Elsk meg» har fine observasjoner, men ikke nok til å være en spillefilm.
FILM:
Ung kvinne får for lite kjærlighet i én relasjon og for mye i en annen.
Hun reagerer med å tilpasse seg for mye i den første og bli kravstor og lunefull i den andre, unnskylder den ene og bebreider den andre.
Det handler om å ha blitt forlatt, og frykten for at det skal skje igjen.
I tilfellet Maria (Julia Wildschut) er det anerkjennelse fra den fjerne faren (Petrus Wildschut) hun higer etter, og omsorgen fra kjæresten Adam (Ahmed Wasty) hun risikerer å skusle bort.
Vaktsomme forhandlinger
Psykologisk henger følelsesdramaet i «Elsk meg» fint på sitt urbane greip.
Regissør og manusforfatter Hanne Myren forstår spenningene i uskyldige samtaler, på fest, over et middagsbord, som utarter til å bli prøvende, vaktsomme forhandlinger om ømhet.
Filmen er basert på de tre hovedrolleinnehavernes egen historie med hverandre.
Det spilles deretter, åpent og følsomt, men replikkføringen kan bikke over i det mumlende og utydelige.
Problemet er at en håndfull situasjoner ikke utgjør en spillefilm.
«Elsk meg» varer i en time og tyve minutter.
Selv med så knapp spilletid, føles fortellingen svært tynnsmurt.
Samme bilder kommer igjen og igjen uten at det skjer nok utvikling fra hver gang:
Maria som trener, uten selvtillit, for å kunne jobbe som danser igjen, Maria som roper «ikke rør meg!» til den mer og mer tynnslitte Adam.
Slippe grepet
Jevnt over er det altfor tydelig hva som foregår, hva den ene vil ha, hva den andre vil eller ikke vil gi.
Det spørs om det ikke ville tjent filmen å slippe det harde grepet om det dokumentariske, og bygge ut historien.
Maria går med raske, innbitte skritt gjennom et ungt, umiddelbart Oslo der alle veier leder til Youngstorget.
Hun følges av Myrens håndholdte kamera, som bidrar til å skape en følelse av ustabilitet.
Det er et liv med flyktige barjobber og et ennå ubestemt forhold til det å betale regninger.
Det er en verden Myren gjerne må vende tilbake til som filmskaper, men da må hun velge riktig historie til riktig format.
| 0
|
302288
|
Kosmisk actionpoesi
Min eneste innvending mot «Gravity» er at kinolerretet blir for lite.
FILM: Ryan Stone (Sandra Bullock) og Matt Kowalski har dratt på en ukestur med romferge til Hubble-teleskopet for å utføre vedlikehold.
Dette er ingeniør Stones første tur, etter et halvt års trening, mens den garvede skutekaptein Kowalski er på sin siste utflukt.
Han svever omkring på solid rutine og forteller gjerne gode historier som Ed Harris og alle på linja fra Houston har hørt altfor mange ganger.
Mens Stone mekker på Hubble, får de vite at en rakett har truffet en russisk satellitt og forårsaket en kjedereaksjon av store mengder vrakdeler som vil komme mot dem i mange tusen kilometer i timen.
Kaos følger.
Farlig vakkert kaos.
Ingen tenkt framtid
«Gravity» er ikke science fiction, selv om Wikipedia mener så.
En film blir ikke science fiction bare fordi den foregår utenfor jordas atmosfære.
«Gravity» inneholder både vitenskap og fiksjon, men alle høyteknologiske duppedingser i filmen er allerede oppfunnet.
Det samme er Hubble-teleskopet og Den internasjonale romstasjonen, som vi også blir kjent med.
Ei heller møter vi romvesener av noe slag.
«Gravity» skildrer ingen tenkt framtid og derfor har eksperter påpekt flere vitenskapelige feil ved satellittbaner og annet, feil som Cuarón vedgår å ha ofret for fiksjonens skyld.
En klok prioritering.
«Gravity» er en overlevelsesfilm som foregår et stykke utenfor jordas atmosfære, et kaldt sted uten tyngdekraft og oksygen.
Den er like mye sci-fi som «Cast Away» er fantasy.
Begge filmene handler desto mer om overlevelse.
Ryster og griper
Sammen med kompisene Guillermo del Toro og Alejandro González Inárritu utgjør Cuarón «The Three Amigos of Cinema».
Han har vist stor variasjon i sitt valg av prosjekter, fra en moderne versjon av Dickens i «Store forventninger», via brusende erotikk i «Og mora di også» og magi i «Harry Potter og fangen fra Azkaban» til apokalyptisk humanisme i «Menneskenes barn».
Det er derfor intet sjokk at han i mange år har arbeidet med å virkeliggjøre en romodyssé om to mennesker i vektløse vanskeligheter.
Når det endelige resultatet er blitt så vellykket, skyldes det ikke minst at Cuarón har vært venner med filmfotograf Emmanuel Lubezki sida tenåra og at dette er den sjette filmen de lager sammen.
Filmen veksler virkningsfullt mellom det nære og det fjerne, det intime og det kosmiske og kombinerer det fysisk brutale med det uendelig vakre på en måte som framkaller lamslått beundring.
Det er både rystende og etter hvert gripende å se Bullock kjempe for livet med en fantastisk lyssatt jordklode som bakteppe.
Perfekt Bullock
Jeg skal ikke avsløre for mye, men Bullock er filmens definitive sentrum.
Clooney svever litt mer omkring, i dobbel forstand, men han har en tillitsskapende «aura» som gjør ham perfekt for rollen.
Når man lar seg rive med av Bullock i hovedrollen, er det vanskelig å se for seg at både Angelina Jolie og Natalie Portman ble tilbudt rollen før henne, mens Marion Cotillard, Scarlett Johansson og Blake Lively ble testet ut.
Bullock demonstrerer et bredt register, tar oss med på en minneverdig emosjonell reise og bidrar til å gi «Gravity» en tyngde som merkes lenge etter at man forlater kinosalen og kjenner at kroppen er tilbake på jorda, med lufta full av oksygen og greier.
| 1
|
302291
|
Voldsom nostalgi
Trass i Denzel Washingtons hederlige innsats understreker «The Equalizer» den amerikanske actionheltens tilkortkommenheter.
FILM:
Det er snart 30 år siden Danny Glovers rollefigur Robert Murtaugh i «Dødelig våpen» først erklærte at han var «too old for this shit».
I anledning Antoine Fuquas «The Equalizer» er det på sin plass å påpeke at Glover med sine 41 år dengang var betydelig yngre enn Hollywoods actionhelter er i dag.
I en alder av 59 er filmens hovedrolleinnehaver Denzel Washington yngre enn Sylvester Stallone (68), Arnold Schwarzenegger (67) og Liam Neeson (62), jevngammel med Bruce Willis, og eldre enn Tom Cruise (52), Jason Statham (47) og Mark Wahlberg (43).
Årsaken til at snittalderen har økt såpass drastisk er at den klassiske amerikanske actionhelten — med sitt svart-hvite verdensbilde og brutale rettferdighetssans — synes å ha begrenset gyldighet og appell i det nye årtusenet.
De eneste sammenhengene hvor denne arketypen i dag gir mening er historier hvor godt voksne menn motvillig må lære yngre eller tilreisende krefter en lekse i rett og galt.
Banal brutalitet
Dette er riktignok ingen ny fortelling, men aldri har den fremstått mer dominerende eller freudiansk avslørende enn idag.
I «The Equalizer» spiller Washington den tidligere CIA-agenten Robert McCall som lever et rolig liv i sin nye identitet som ekspeditør i en byggevarebutikk.
Hans eneste omgangskrets er kollegene på jobb og en ung prostituert jente han i blant prater med på en kafé i nabolaget, og det er når sistnevnte lemlestes av halliken sin at det renner over for McCall, som like greit bestemmer seg for å gjøre kål på en av de mest innflytelsesrike russiske mafiaorganisasjonene i verden.
Fuqua er en regissør hvis fremste kjennetegn er en forkjærlighet for distraherende fortellergrep og en tidvis absurd brutalitet.
Dette har tidligere resultert i svært effektive voldsscener, men her oppleves de kun som forutsigbare og deprimerende banale.
«The Equalizer» er en håpløst klønete og overtydelig film, som likevel underkommuniserer sitt eneste budskap av betydning — nemlig at denne typen actionhelt har utspilt sin rolle.
| 0
|
302292
|
Forvirret?Sweden er norsk, altså
Norsk duo forvirrer med bandnavnet, men begeistrer med heit plate.
Sweden løser pop-gåten.
ALBUM:
Den norske duoen Christian Spro (Beezewax, Doopey) og Fredrik Gretland (The Cumshots, Datsun) dro med seg en gjeng kompiser inn i studio og slipper vårens heiteste kraftpop-eventyr løs på andre sida.
Under det forvirrende navnet Sweden brenner bandet av kruttønner med potent melodiføring og slitesterke riff, hvor energipumper som «Tomorrow Calling» og «Loving Dead» feier over de fleste veletablerte og opptråkka popkonvensjonene med vital styrke.
Brorparten av albumet har en faretruende smittende effekt på de feststemte delene av pophjernen, der hvor den magiske miksturen av kompleks lettfattelighet ynder å skvulpe rundt i gledesrus.
Visst har vi hørt dette før, mange ganger til og med, men i hendene til Sweden blir svaret på popgåten uimotståelig fargesterk — la oss inderlig håpe at låthvelvet de nå har åpnet rommer mer av samme sort.
| 1
|
302293
|
Oppfølgeren til Årets norske album fra 2011 skuffer ikke
«Heim for å døy» avslutter Stein Torleif Bjellas trilogi.
ALBUM:
To år har gått siden Ålingen Stein Torleif Bjella slapp fantastiske «Vonde Visu», en plate som blant annet ble kåret til årets norske album i Dagbladet i 2011.
«Heim for å døy» er avsluttende kapittel i trilogien som startet med «Heidersmenn» og oppfølgeren «Vonde Visu».
Tematisk og melodisk er slektskapene store.
Historiene har oftest en smertefull avslutning og antihelten i sentrum kommer som regel aldri helt frem til døra.
Lengselen er stort sett det han har å klamre seg til.
De største forskjellene fra tidligere ligger i instrumenteringen.
Det er mer grums og asfalt i lydbildet, noe som gir «Heim for å døy» en ekstra dimensjon.
Kanskje det skyldes Kjartan Kristiansens rufsete gitar eller det faktumet at Tom Waits-trommis Michael Blair har blitt med på laget og legger ekstra tyngde i perkusjonsavdelingen.
Nye elementer Åpningslåten «Undergang» ruller i gang på traktorhjul, med en rastløs bassgang som trekker lasset fremover.
«Ubrukt liv» er Bjella i tilbakeskuende modus om farne ambisjoner og forspilte sjanser, pakket inn i varme pianotoner, banjo og diskret perk.
«Mayhem heime» går i motsatt retning og kvitterer ut med store rockeriff og larmende trommer.
Selv om det er noen nye elementer i lydbildet her, betyr ikke det at nærheten i låtene har blitt rammet.
Man kan fortsatt høre musikerne trekke pusten mellom slagene og Bjella selv har alltid nok rom rundt seg slik at historiene hans får leve sitt fortjente liv.
Det handler om å smette inn noen subtile detaljer der det er rom for det og ellers kle opp de flotte visene i en sober eleganse.
Med andre ord, du kan fortsatt regne med Bjella og Kompani.
Albumet er tilgjengelig fra mandag 11. november.
| 1
|
302296
|
De styggeste gutta i klassen
Oslos Aura Noir leverer fortsatt bitter thrash metal av rang.
ALBUM:
Aura Noirs «Black Thrash Attack» er en aldri så liten milepæl innen norsk metal.
I en tid der symfonisk black metal regjerte metal-demografien her til lands, børstet Apollyon, Blasphemer og Aggressor støvet av gammelt thrash-gull som Sodom, Destruction og Dark Angel, og forvellet det med hatske og primitive black metal-riff.
Siden den tid har de jevnlig forsynt oss med grom kompromissløs black thrash.
Alltid med det gode riffet i front.
«Out To Die» er ved første lytting hakket mer brutal i fremtoningen, uten at det legger noen demper på den bitre eimen bandet etter hvert har gjort til sitt varemerke.
Det er fortsatt grimt og illeluktende, men en tanke mer variert enn tidligere.
Enkelte av riffene i for eksempel «Withheld» kunne med litt godvilje ha sklidd inn på Metallicas «Ride the Lightning», mens andre låter har mer til felles med Canadas prog-thrashere Voivod i den ene enden av skalaen, og proto-black metal-ikonene Hellhammer i den andre.
Sjekk for eksempel «Deathwish».
Vokalistbyttene mellom Apollyon og Aggressor er fortsatt effektive og et av de viktigste identitetsskapende elementene for Aura Noir.
Gitarist Blasphemer danderer materialet med sine smått besnærende og briljante soloer.
«Out To Die» er velskrevet og ektefølt thrash for de som liker sin metal unnfanget langt unna pro-tools og annet studiofiksfakseri, her er nerve og sjel i bøtter og spann.
| 1
|
302300
|
Et rasende kamprop
Jenny Wilson etter brystkreften.
ALBUM:
Et dirrende raseri.
Den svenske popamazonen Jenny Wilson ble diagnostisert med brystkreft, sykdommen som i sin tid tok livet av hennes mor, og det er dette raseriet, denne eksplosive opprørstrangen mot kropp og skjebne, som preger hennes fjerde soloalbum.
Hennes særegne svenskepoptone er hardere, mørkere, mer grimete enn tidligere.
Av og til vandrer hun inn i det mytiske og calypsorytmiske landskapet til sine tidligere samarbeidspartnere i The Knife, hun svinger innom det perverte discolandskapet til Nite Jewel og Glass Candy, og på den instense «Mean Bone» hviskesynger hun som låta var et tapt spor fra Trickys triphop-klassiker «Maxinquaye».
Det er blitt en revolusjonær pamflett mot alt og alle som holder mennesket nede, og uten tvil en meget kroppslig plate.
| 1
|
302302
|
Ikke utlært ennå
«Julenissens lærling» trenger tegnekurs
FILM:
Det går den veien høna sparker med Belgia.
Ikke bare er belgierne ute av stand til å danne en funksjonell regjering.
Nå har de også blottstilt for all verden at de har latt sine edle tegnertradisjoner forfalle.
Fra landet som ga oss Hergé og Franquin kommer nå «Julenissens lærling», en av de senere års semreste tegnefilmer.
Julesledesimulator
Selve historien er ikke så halvgal.
Men den er ikke grusomt medrivende heller.
Julenissen begynner å bli gammel og glemsk.
Han ser etter en arvtager, og valget faller på den eiegode barnehjemsgutten Nicholas.
Nicholas må gå en hard skole som inkluderer pipeklatring og øvelseskjøring i julesledesimulator, før det viser seg at julen også i år er truet og trenger en redningsmann.
Under pari
Dette kunne vært et fint utgangspunkt for et visuelt bugnende juleeventyr.
Når potensialet ikke utnyttes, har det med å gjøre at den kunstneriske, tekniske kvaliteten på «Julenissens lærling» er langt under pari.
Bildene er stive og ubevegelige, og det nådeløst store kinolerretet avslører en lite omhyggelig omgang med detaljer.
Stirrende og sinte
Verst er det imidlertid at mennesker, dyr og nisser ikke har ansiktsuttrykkene sine ordentlig på plass.
Lille Nicholas er adekvat utført, om enn som en standard barnehelt av typen det går tretten på det populærkulturelle dusinet av, med anonymt dukkeansikt og store øyne.
Men både Julenissen og hjelperne hans er tegnet med en grov og skjødesløs strek som gjør at de sjelden uttrykker det de skal.
De ser stirrende eller sinte ut selv om scenen forteller en annen historie.
Det er ikke umulig at små barn vil komme ut fra «Julenissens lærling» rystet i sin ellers urokkelige overbevisning om at Julenissen er snill.
Og det kan umulig være meningen.
| 0
|
302303
|
Anmeldelse:Ingen kan måle seg med Jørn Lier Horst når det gjelder politifaglig troverdighet
Nesten som i virkeligheten i «Blindgang».
ANMELDELSE:
Jørn Lier Horst er verken spesielt ung eller spesielt uerfaren i krimfaget, men likevel tenker jeg på ham som en av de nye.
Jeg får slutte med det.
Lier Horst har et omfattende forfatterskap bak seg og bør egentlig regnes som en veteran i faget.
Han er en veteran i faget.
Han debuterte i 2004 og har siden holdt et imponerende skrivetempo.
Det har resultert i ni krimromaner med politietterforsker William Wisting fra Larvik i hovedrollen.
De har gitt ham en stor leserkrets, Rivertonprisen og den skandinaviske Glassnøkkelen.
Nå er den tiende her.
«Blindgang» er ikke blant hans beste, men den føyer seg inn i rekken av solide og gjennomarbeidede kriminalromaner med et spesielt blikk for det politifaglige.
Og den bidrar til å befeste Jørn Lier Horsts posisjon som en av de fremste i sjangeren.
Spritsmuglerens barnebarn
Spritsmuglerens barnebarn
Han har reist tilbake til USA og Line forbereder seg på en tilværelse som alenemamma.
Hun har fått permisjon fra jobben som reporter i VG og har kjøpt seg hus i Larvik.
Flytte hjem gjør også Sofie Lund, barnebarnet til den avdøde spritsmugleren Frank Mandt fra Stavern.
Mandt var en beryktet mann og Sofie hadde et anstrengt forhold til ham.
Derfor sørger hun for at flyttebyrået tømmer den gamle trevillaen hun har arvet for alle hans eiendeler før hun og datteren flytter inn.
Det eneste som står igjen, er en stor safe som er boltet til gulvet i kjelleren.
Line og Sofie innleder et vennskap, og på et av Lines besøk i den gamle villaen bestemmer de seg for å åpne safen.
«Blindgang»
Forfatter:
Jørn Lier Horst Forlag:
Gyldendal
« Tittel »
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788205485907
Kjøp boken hos ARK
Den forsvunne drosjesjåføren
Den forsvunne drosjesjåføren
Jørn Lier Horst bruker den samme teknikken som han har brukt i flere andre romaner, særlig etter at Wistings datter Line ble en aktiv del av fortellingen.
Han lar Line og Wisting etterforske den samme saken parallelt, men fra ulike vinkler.
Wisting kan ikke fortelle alt han vet til Line fordi hun er tilknyttet pressen.
Line kan ikke fortelle alt til Wisting, fordi han ikke må vite at hun vet.
Dermed er det til en hver tid leseren som vet mest om saken.
Det skaper spenning og driv i fortellingen, selv om grepet begynner å bli velbrukt.
En link til Läckberg
En link til Läckberg
For det tredje, og dette er en mindre flatterende parallell, vier Lier Horst i «Blindgang» overraskende mye plass til det jeg oppfatter som rent trivia i historien, relasjonelle og familiære og emosjonelle anliggender som strengt tatt ikke har noe med selve hovedplottet å gjøre.
Dette er blitt et slags varemerke hos Läckberg, og det forundrer meg litt at Lier Horst har valgt samme linje.
Særlig påfallende er det i passasjene som omhandler Lines graviditet.
Her sporer fortellingen av, den faller i kvalitet og intensitet og den munner ofte ut i beskrivelser som er direkte svake:
Hun (...) la hånden beskyttende over magen.
Det føltes fortsatt ganske rart at den var så stor, men hun hadde vært heldig.
Det var bare magen.
Hun hadde ikke lagt på seg noe særlig og følte seg i fin form.
Omtrent som i virkeligheten
Med stø hånd geleider han leseren gjennom en kompleks etterforskning som inneholder overraskelser både i det store og det lille, ikke minst i det lille.
Wisting vet at det fins en sammenheng han ikke har sett, en inngang til saken som har stått avlåst.
Det er denne inngangen romanens tittel henspiller på, og Wisting vet at hvis han først finner den, så vil hele sakskomplekset åpne seg opp.
I siste halvdel er «Blindgang» en meget god kriminalroman.
Man kan innvende mot den og mange andre Wisting-romaner at de mangler en viss intensitet og temperatur.
Det er jo ellers ikke mangelvare i denne sjangeren der forfatterne gjerne pøser på med effekter.
Jørn Lier Horst, derimot, er ikke en mann som utbroderer mer enn nødvendig.
Fortellingene hans er grunnleggende nøkterne og rasjonelle og antakelig er dette den viktigste årsaken til at de oppleves så troverdige.
Når romanen er lest til ende og etterforskningen er avsluttet, sitter man igjen med en følelse av at det er omtrent sånn det ville fortont seg i virkeligheten.
| 1
|
302304
|
Beck relanserer seg sjøl med vakkert album
«Morning Phase» er første på seks år.
ALBUM:
Becks «skilsmisseplate», neddempede «Sea Change», regnes som noe i nærheten av et mesterverk, og «Morning Phase» presenteres som en naturlig oppfølger - 12 år etter.
Første på seks år I mellomtida har Beck Hansen (43) gitt ut fire album, med «Modern Guilt» (2008) som det siste.
Ikke ueffent, det, sjøl om det fortsatt er låter som «Loser» og «Devil's Haircut» fra 90-tallet som huskes best.
«Morning Phase», hans 12. studioalbum, minner mye om «forløperen».
Det har denne spesielle California-stemninga som du også hører hos «brødre» som Crosby, Stills & Nash, The Byrds, Beach Boys og Bread - langt fra de hip hop/blues/funk-infiserte første albumene til Beck.
Vestkyst-soul «Morning Phase» er i stedet mektig, nesten kosmisk vestkyst-soul, med en hint av folk og en dæsj country (nydelige «Country Down»).
Og det er både trist og ensomt, men på en vakker måte - som i «Say Goodbye» og «Blue Moon» («I'm so tired of being alone / These penitent walls are all I've known»).
Varmt
Det er tilbakelent, varmt og melankolsk, og bølger nesten bokstavelig talt fram - som i «Wave» (!) - som Beck sjøl omtaler som platas senterpunkt.
Men det er duvende «Heart Is A Drum» og «Don't Let It Go», med nydelig harmonisang, som er høydepunktene på dette smykket av ei plate.
Albumet kan kanskje bli beskyldt for å være stillestående, men det overvinnes av skjønnheten.
Jeg tar meg i å famle etter svaret på hvor jeg har hørt det før, men slår meg til ro med at det ikke er så viktig.
David Crosby er kanskje den som kommer nærmest, eller kanskje heller Scott Walker.
Men akkurat nå er det Beck.
Flere av strykerarrangementene er for øvrig signert hans far, David Richard Campbell.
Han gjør på ingen måte skam på sønnen!
| 1
|
302308
|
The missing link mellom Townes Van Zandt og Øystein Sunde
Geniale Stein Torleif Bjella.
ALBUM:
Stein Torleif Bjella er et digert fjell blant små, grå steiner i et rootsorientert singer/songwriter-Norge.
I hvert fall føles det slik når Bjella og produsenten hans, DumDum Boys-låtskriver og gitarist Kjartan Kristiansen, ikke bare lett følger opp, men på mange måter forbedrer den to år gamle solodebuten «Heidersmenn».
Fornorskningskunst
Det er langt og lenge mellom hver gang noen evner å fornorske musikalsk USA-import på denne måten.
Hellbillies, Odd Nordstoga, ikke så mange flere egentlig.
Men dette handler også mye om iscenesettelse:
Bjellas bygdeoriginal/outsider-image framstår som mye mørkere og mer innestengt enn Nordstogas, og Hellbillies lune hverdagsobservasjoner ender opp som rå sarkasmer i Bjellas penn og munn.
Intim vokal Kjartan Kristiansens virkelige geniale produksjonsgrep er igjen den spektakulært intime plasseringen av Bjellas vokal.
Ikke bare langt framme i lydbildet, men praktisk talt inni hodet ditt.
Nå videreføres det spartanske, akustiske, saktmodige kassegitarlydbildet med noen heldige utvidelser.
Personlig ble jeg skeptisk da jeg første gang hørte det var strykere involvert på dette andrealbumet — klarer de ikke å la noen ting være i fred lenger?
Så kommer den talentfulle arrangøren Mari Persen og åpner opp nye rom og tilfører nyanser til de underfundige, humoristiske og svartkomiske tekstene på en så original og vakker måte at man ikke vil være det foruten.
En fauna av bygdedyr
Det er samtidig noe dunkelt, Neil Young/«Doom Trilogy»-aktig over stemningene på «Vonde visu» — en slags «On The Beach» fra Hallingdalen, uten storbyvampyrer og Charles Manson, men med en stor fauna av ulike bygdedyr, filmatisert av Bent Hamer, on location i ensomhetens og skyggenes dal.
Bjellas uttrykk er seriøs visekunst, men med tekster som godt kan fungere på et karikaturnivå: de har ofte noe Bukowski-aktig over seg i sin grovhogde mannsrolleretorikk og stolte evne til å gjøre talende detaljobservasjoner til slående énlinjere.
Sjangerstorhet
Men først og fremst handler Bjellas storhet om å fylle en krevende, litt sliten sjanger med en helt egen personlighet og et helt eget uttrykk.
Kanskje det mest presise er å høre Bjella som the missing link mellom Townes Van Zandt og Øystein Sunde.
Og kjære dere, livet vil være mye fattigere uten.
| 1
|
302317
|
Uvanlig tamt fra Hiatt
Amerikaneren gjentar seg sjøl på album nummer 20.
ALBUM:
Om åpningslåten på John Hiatts album nummer 20 er selvopplevd, hadde han en miserabel barndom.
«Damn This Town» er et oppgjør med hjembyen og alt som minner om den, deriblant en drikkfeldig og gal far.
Musikken er vass og Hiatts vokal intens.
Låten er Hiatt på sitt aller beste.
Så hvorfor fortsetter han ikke i det sporet?
Særpreget stemme
Det er ikke mulig å ta feil av røsten til Hiatt, sjøl om han «begrenser seg» noe på «Dirty Jeans And Mudslide Hymns».
Stemmen kan skremme den sarte, men har du sansen kalles det «karakter».
På de siste platene har han mikset blues, folk, country og rock, av og til mesterlig.
«Dirty Jeans...» er mindre avansert, og har fint lite rock og blues og desto mer folk og country.
Spørsmålet er rett og slett om han gjentar seg sjøl denne gangen — og jeg er redd svaret er ja.
Hvor er det blitt av kreativiteten og enegien?
Balladene Hiatt har alltid en ballade eller to som setter spor på hvert album.
Noen av dem er blitt spilt inn av andre artister, som «Have A Little Faith In Me» (Joe Cocker, Delbert McClinton, Bill Frisell, Jewel m.fl.) og «Thing Called Love» (Bonnie Raitt, Johnny Cash m.fl.) fra hans aller beste album, «Bring The Family» (1987).
«Familien» her var artister som Ry Cooder, Jim Keltner og Nick Lowe, som fem år seinere gikk sammen i supergruppa Little Village.
«Dirty Jeans...» åpner altså veldig lovende, men resten av albumet består nesten utelukkende av ballader.
Med unntak av den fengende nestenballaden «All The Way Under» og såre «Down Around My Place», er det ingen som er i nærheten av hans karrierebeste.
Det er fint, bevares, men ikke spennende.
9/11 Albumet avslutter med en sakte «When New York Had Her Heart Broke», med en altfcr lang og dvelende intro som tar futten av låten.
Teksten tar utgangspunkt i terrorangrepet 11. september 2001, helt sikkert fordi det neste måned er ti år siden tragedien.
9/11 er et terma amerikanerne fortsatt vil dvele ved i mange år, akkurat som 22/7 vil bli det for oss.
| 0
|
302318
|
Full fart i svingen
Godt gjennomført moro for hele familien.
|||
FILM:
Pelle Politibil ble skapt på begynnelsen av 1980-tallet av politimannen Åge Magnussen, som et produkt for å lettere nå ut til barn og lære dem om trafikksikkerhet.
Etter at Pelle ble plukket opp av NRK i 1993 har politibilen vokst seg til å bli en av landets største franchiser rettet mot de minste.
Klare farger «Pelle Politibil går i vannet» er kinofilm nummer to om Pelle, men den første i animert form.
Det er et dekkskifte som kler den svarte og hvite bobla.
Filmen er laget av Qvisten animasjon, som blant annet står bak «Fanthomas» og «Kurt blir grusom», og signaturen er egenartet.
Det er en «Playmobil møter LucasArts»-aktig stil over det hele, med tydelige streker og klare farger.
Noe som fungerer godt, men som kan oppleves litt enkelt sett i forhold til det Pixar og Disney driver med om dagen.
Det animerte universet gjør Pelles verden grenseløst.
Og vi møter en rekke vittige, godt karikerte figurerer.
Blant annet besøker en sørlandstalende kronprinsesse den lille byen i nord, uten at Mette-Marit nevnes med navn.
Tankene går naturligvis til «Fanthomas»'-verden, og også her er parodierte kjendiser en formel som funker.
Miljøbevisst Dette, blandet med vitser av typen «Pelle, du elsker å fiske.
Men hvordan du får marken på kroken, det har jeg aldri skjønt», gjør at filmen er lett å like også for voksne.
Historien som fortelles byr ikke på de største utfordringene, og vil lett fange oppmerksomheten til de minste.
I tillegg er det en god moral i bunnen, da «Pelle Politibil går i vannet» muligens kan gjøre oss alle mer miljøbevisste.
Noen trafikkonstabel er Pelle riktignok ikke lenger, og den lille bilen likner mer og mer på sin amerikanske storebror, Herbie, en rampete fartsbølle med gode intensjoner.
| 1
|
302319
|
Vakker men understimulerende krigsfilm
Russiske «Alexandra».
FILM:
Det starter som i en norsk forviklingskomedie fra 80-tallet.
En eldre kvinne (tittelfiguren, spilt av den russiske operasangeren Galina Vishnevskaya) vaser rundt ved en øde jernbanestasjon, og havner tilsynelatende uforvarende på et tog fullt av soldater.
Men det er ikke uforvarende.
Hun skal besøke sin sønnesønn Denis, kaptein ved en russisk forlegning i et fiendtlig — muligens tsjetsjensk?
— område, hvor det lokale markedet er så vant til militærmakt at de prissetter sigarettkartonger etter offisersrang.
Kontrastrikt møte
Og dette er kort og godt hva «Alexandra» handler om, møtet mellom en grim, lettere zomboid militærutpost og en gammel enkes på samme tid strenge vesen og åpne sinn.
Det skal komme til å utløse noen for seeren komiske og for soldatene desautomatiserende situasjoner, som når hun mønstrer på en tanks med forslaget «skal jeg krype inn som en mark?» eller blir frarådet mot å entre en vaktbu fordi «det lukter hund der inne».
«Hvor er hunden?» spør hun.
«Det har ikke vært hund her på årevis», må soldaten medgi.
Ugjennomtrengelig Trass dette, og det for et norsk publikum snedige sammentreff at hovedpersonen minner om tidligere forsvarsminister Eldbjørg Løwer, kan det innvendes at «Alexandra» er en relativt understimulerende affære.
Den er rik på stemning og gjør et interessant forsøk på å beskrive noe så enigmatisk som en russisk soldats indre liv.
Ubønnhørlig tar man seg likevel i å ønske at scener som den hvor Alexandra studerer en mann sittende på en latrine var noe mindre dvelende.
| 0
|
302322
|
Sårt og sarkastisk
I Bergen regner det bare på innsiden denne gangen
|||
FILM:
Ungdomsfilm er egentlig en umulig sjanger.
Det er snakk om filmer laget av voksne som skal tale til en aldersgruppe som ikke er på det tidspunkt i livet der de har den største respekt for foregående generasjon, som ikke skal være ovenfra-og-ned og heller ikke prøve å være for kule og «snakke ungdommens eget språk».
Sistnevnte er som kjent det verste voksne mennesker kan begi seg utpå, og dømt til ynkelig nederlag.
Mollstemt
Kanskje nettopp derfor er det fint å møte det store alvoret i «Vegas», og den taktfulle tilnærmingen til stormkastene som slår på innsiden av unge mennesker som ingen egentlig tar seg av.
De første akkordene setter den mollstemte tonearten.
Vi møter fosterbarnet Marianne (Karoline Stemre) som skaller ned medelever og føkker opp samtlige fosterhjem hun plasseres i, Thomas (Jørgen Hausberg Nilsen) som glatter på fasaden i det voldelige hjemmet fordi han er redd for å bli skilt fra lillebroren Daniel, og Terje (Sindre Kvalvåg Jacobsen) som de første to minuttene kan virke som en alminnelig gutt med hyggelige, ressurssterke foreldre — før moren faller over rekken på danskebåten og forsvinner i bølgene og faren synker hen i en depresjon der det ikke er rom for et barn.
De tre møtes på et ungdomshjem i Bergen og prøver, på tross av en innledende skepsis, å hjelpe hverandre med å komme nærmere det de ønsker.
Uttrykksfullt
En matt, sarkastisk humor løfter stemningen med jevne mellomrom, men «Vegas» er en mørk og følsom film om tre ulykkelige ungdommer som har fått altfor stort ansvar for sitt eget liv.
Særlig historien om Thomas, som langt om lenge gir opp håpet om at det er mulig å få til et hjem hos den livsudyktige moren, er sterk, godt skrevet og opprivende spilt.
Regissør Gunnar Vikene har i det hele tatt en nennsom hånd med skuespillere:
De tre hovedrolleinnehaverne er såre og uttrykksfulle uten noen gang å overspille, og etablerte skuespillere som Kyrre Sydness, Eindrike Eidsvoll, Anders Baasmo Christensen og Helge Jordal former fine skikkelser i bakgrunnen.
Fotograf Marek Wieser får nattscener fra Bergen og slitte ungdomshjemsstuer til å gløde, og skaper nydelige nærbilder av skuespillerne — særlig Helge Jordals furete, milde ansikt blir skarpt og fullt av følelse på lerretet.
Med sine to timer er «Vegas» definitivt for lang, men Vikene sørger for god fremdrift og hektiske, actionftylte konfrontasjoner og gjør at tristessen ikke føles utmattende.
Slik er «Vegas» en bunnsolid film om familier og forhold som er alt annet enn nettopp dét.
| 1
|
302324
|
Bakpå på Baldr
Man bør ikke love mer enn man kan holde.
-Nå skulle det smakt med en burger, sukket Fredag og sendte lange blikk over til naborestauranten Beach Club på Aker Brygge.
På Baldr Spiseri lot nemlig maten vente på seg.
Etter en time ved bordet, var savnet av Robinsons og Fredags forretter begynt å bli merkbart.
Ikke engang en kurv med brød hadde de to fått å stille sulten med, før de til slutt ba om det.
-Man blir kanskje litt nervøs når en restaurant finner det nødvendig å understreke at den ikke bruker posesaus?undret Robinson, etter å ha lest at alt fra brød til sauser produseres på Baldrs eget kjøkken.
Derfra tilbys et bredt utvalg enklere retter som Cæsarsalat, Club Sandwich, blåskjell, fiskesuppe, omelett og biffburger, samt en à la carte-meny etter klokka 15.
Fra menyen valgte Fredag akevittgravet filet av elg med urtesalat, rødbeter og tyttebærrømme til forrett, mens Robinson gikk for kamskjell med grønn ertepuré og soyasaus.
Kanskje kunne de fordrive minnet om noen litt gummiaktige kamskjell fra en asiatisk restaurant noen uker tilbake?
Det kunne de ikke.
Da forrettene omsider kom - etter at den hyggelige og velmenende, men ofte fraværende kelneren hadde opplyst at de var for få folk på jobb og at det dessverre gikk tregt på kjøkkenet fordi kokken var under opplæring (!) - måtte vår mann nok en gang minne seg selv om at man skal være varsom med hvor man bestiller kamskjell.
-Viskelær fra frysedisken igjen, sukket Robinson, og fant lite trøst i at ertepureen, i overkant rundhåndet servert på slappe og sørgmodige salatblader, var frisk og god.
-Den gravede elgen er god, men det er mindre kjøtt i denne retten enn i en skive Parmaskinke.
Tilbehøret overdøver kjøttet, sa Fredag og løftet en flis av elg vekk fra en meget sjenerøs porsjon tyttebærrømme.
Kelneren hadde, noe overraskende, ment at rødvin ville passe godt også til kamskjellene.
Konservativ som han er, gikk Robinson for en hvit portugiser, en Porta de Ravessa Branco 2010.
Fredag drakk en enkel, men hyggelig Barbera D'Asti 2007 fra Cascina Desderi, som de to også skulle ha med videre til hovedrettene.
De måtte de vente lenge på, mens tallerkenene fra forrettene ble stående.
I mellomtida konstaterte de at det var mer eller mindre fullsatt på Baldrs uteservering, mens restaurantlokalet inne var glissent befolket.
Det virket som de fleste var kommet for noe å drikke og en smårett, i den fine kveldssola torget på brygga er velsignet med.
-Anda er overstekt, konstaterte Fredag, da hovedrettene smått om senn ankom.
Han pirket i gråstekte skiver av andebryst med honningglaserte gulrøtter, asparges, søtpotetpuré og portvinssaus.
Kelneren sa seg enig i at kjøttet var for mye stekt, men tilbød ikke å servere retten på nytt.
Fredag var for sulten til å krangle.
Robinsons urtemarinerte lammecarré med sherrysaus var derimot fint rosastekt, saftig og smakfull, men dessverre nesten kald da den kom på bordet.
-Å steke kjøttet riktig, og å få maten varm ut til gjestene, er vel et slags minimum av hva man bør kunne klare? spurte Fredag retorisk.
Etter hvert registrerte de murring ved flere bord.
- Får vi ikke forrettene nå, går vi, sa mannen på sidebordet til kelneren.
Da hadde Robinson og Fredag forbarmet seg over naboparet med litt vin fra sin egen flaske.
Den sultne borddamen hadde for lengst gjort kål på kuvertbrødet.
- Jaja, brød og vin, det er jo mange som har overlevd på det, sa damen med galgenhumor.
Robinson og Fredag tok dette som et hint om at det ikke var noe poeng i å vente på dessertmenyen, og ba om to kaffe og regningen.
-Baldr kaller seg en «restaurant som setter gjestene og maten i fokus».
Det er en påstand de bør jobbe en god del hardere for å underbygge, fastslo Robinson.
| 0
|
302326
|
Polert og corny
«The Host» er latterlig humbug i lekker innpakning.
FILM:
I traileren til «The Host» sier Melanie (Saoirse Ronan) at dette er begynnelsen på en kjærlighetshistorie, noe som ikke er en «big deal», hadde det ikke vært for at menneskeheten er nesten utryddet.
Personlig synes jeg kjærligheten er engasjerende nok med menneskeheten noenlunde intakt og at alt snakk om endetid er distraherende.
Et trekantdrama i storefri på Trasigbråten ungdomsskole kan være vel så dommedagspreget, hvis du skjønner.
«The Host» bygger på Stephanie Meyers bestselger fra 2008, boka som skulle være starten på en ny «franchise», etter 100 millioner solgte «Twilight»-bøker.
Vampyrene er byttet ut med «sjeler» som har overtatt jorda og invadert menneskenes kropper i form av en bunt med noe som minner om selvlysende sædceller (allerede her er jeg kraftig distrahert).
Sjelene er eldgamle, har vært på mange planeter og de må ha kommet over et gammelt nummer av Wallpaper før de bestemte seg for å gjøre sin minimalistiske, blankpolerte smak til jordisk standard.
Spaltet personlighet
Melanie er fortsatt et menneske når vi treffer henne, men så velger hun døden framfor å bli «besjelet» av lysende sædceller.
På usannsynlig vis overlever hun og injiseres, likevel.
Samtidig stritter hun i mot, hun vil ikke overgi seg.
Dermed har vi å gjøre med et alvorlig tilfelle av spaltet personlighet.
Det blir heftige diskusjoner mellom Melanie (som snakker via voice over) og Sjelen, også kalt Vandreren, som snakker høyt med seg selv.
Begge har stemmen til Ronan.
Via flashbacks blir vi kjent med Melanie.
Hun hører til blant en motstandsgruppe som ledes av William Hurt fra en hemmelig hule i pittoreske og velbrukte Monument Valley, New Mexico.
Melanie/Vandreren rømmer, med Diane Kruger og en gjeng stramme, hvitkledde sjeler i hælene.
Frelsere i hvitt
«The Host» er høytidelig og episk, lesset med i utgangspunktet spennende ideer om personlighet og identitet.
Men hvorfor all denne innpakningen?
Vampyrer som metaforer for den besettende kjærligheten kan jeg like, men disse kvasireligiøse sjelene i hvite designerdresser tipper over i det latterlige.
De snakker om at menneskeheten sto i fare for å utrydde seg selv gjennom vold og forurensing.
Kommer de fra Himmelen?
Blir vi utsatt for snikmisjonering av Meyer, kjent for sin mormonske tro?
Jared (Max Irons) vil ha Melanie, men hun befinner seg «inni» Vandreren, som forelsker seg i en annen kjekk menneskegutt (det blir kyssing, men ikke sex).
Temmelig speisa, som det het da jeg var fjorten.
Men Edward og de andre abstinente vampyrene var også av en annen verden, slik våre fantasier om kjærligheten gjerne er.
Dette er vill gjetning fra min side, men jeg antar at Stephanie Meyers lesere er mer opptatt av han mystiske kjekkasen bakerst i klasserommet enn av «de siste dagers hvitkledde».
| 0
|
302328
|
Nøling i fjæra
«Safe Haven» føles som en to timer lang tøymyknerreklame.
FILM:
Så var det den tiden på året igjen.
Tid for den årvisse dramafilmen basert på Nicholas Sparks' romaner.
For en sandfarget og lavendelblå hverdag forskjønnet vekk fra det hverdagslige.
For en alminnelighet så glanset og utstudert at den ikke er så mye alminnelig som klisjéfylt.
For et parallellunivers der pastellfargede prakteksemplarer ustanselig forelsker seg i hverandres to dimensjoner og tilbringer evigheten og en dag med å stirre inn i den andres øyne mens fiolinsuset legger seg oppå soundtracket, bare i tilfelle gitarfingerspillet ikke var følsomt nok for deg.
Sviskesuppe
Slik var verden i «Flaskeposten», «Netter i Rodanthe» og «Dear John».
Slik er den nesten i «Safe Haven», hadde det ikke vært for det nervøse forsøket på å gjøre filmen til 70 % sviskesuppe og 30 % thriller.
Katie (Amanda Hough) er nemlig på flukt fra noen eller noe.
Hun hopper på en langdistansebuss og bestemmer seg spontant for å hoppe av i småbyidyllen Southport, og begynne et nytt liv der.
Over skranken i den lokale altmuligbutikken står den unge enkemannen Alex (Josh Duhamel).
Alex legger for dagen de viktigste egenskapene en mann kan ha i søtladne dramaer:
Han er alenefar og omsorgsmenneske, han er tynget av sorg og trenger en kvinnes ømhet, og han har båret nok rundt på sine nusselige to barn til å åpenbare en stram sixpack og bulkete overarmer under t-skjorta når anledningen byr seg.
Og selv om Katies fortid på et tidspunkt kommer kjørende og banker på døren, er spenningen allerede torpedert av at verken Sparks eller regissør Lasse Hallström, som også regisserte «Dear John», er interessert i å gi heltene sine noe annet enn utmerkede trekk.
Mysteriet er ikke et mysterium, og var det aldri.
Kjedelig
Av alle kjedelige filmer er slike filmer de kjedeligste:
Minste-felles-multiplum-produkter som vil treffe alle og dermed ender opp kjemisk fri for karakter.
«Safe Haven» føles som en to timer lang tøymyknerreklame, bare med skytevåpen.
Men de forsvinner skuffende fort.
| 0
|
302329
|
Tung på labben
«The Wolfman» er en traust, men effektiv grøsser
|||FILM:
Noen steder virker det som om månen er full oftere enn en gang i måneden.
Den fiktive britiske tallsbygda Blackmoor, i det herrens år 1891, er ett sånt sted.
I Blackmoor kommer fullmånene så tett at de dominerer dagligspråket like mye som nattehimmelen.
En kvinne komplimenteres med at hun er «het som månens overflate».
Den mystiske eventyreren og adelsmannen Sir John Talbot (spilt av Anthony Hopkins) omtaler bare fullmånen som «hun».
Mens hans sønn Lawrence (Benicio del Toro, generelt ikke helt på ballen i denne filmen, og ikke hjulpet av klunkete CGI-animasjon, heller) — eller «valpen», som Hopkins megetsigende kaller ham — regelrett begynner å ule ved synet av den.
Gjeninnspilling«The Wolfman» er en remake av grøsseren «The Wolf Man» fra 1941 (som ifølge Wikipedia etablerte konvensjonen at sølvkuler er det eneste som duger for å få has på varulver), og med andre ord ikke ett forsøk på å oppdatere varulvfilmen.
Dette virker både i dens favør og disfavør.
«The Wolfman» er effektiv skrekk store deler av tiden, og morbide seere vil finne lise i at filmens varulv, hvor enn primal, aldri går tom for sinnrike skamferingsmetoder.
Honnør, dessuten, til regissør Curt Johnston, for at han forsøker å få verkshøyde ut av klassiske sagnfigurer selv uten å plassere dem i svenske forsteder eller det amerikanske skolesystemet (der forblir uansett «Teen Wolf» det kanoniske verket).
KonservativPå den annen side kunne «The Wolfman» godt vært mindre tradisjonsbunden, uten av den grunn å skli ut i rein, skjær sjangeranarkisme.
Det er kanskje ikke en helt egnet parallell, men når en ulv dukker opp i en annen kinoaktuell og klassisk orientert dyrefilm, Wes Andersons «Den fantastiske Mikkel Rev», verger tittelfiguren seg ved å rekke hånda i været til en Black Panther-hilsen.
Mens det er ingen fare for at noen skal tenke det minste nytt innen rovdyrvern i «The Wolfman» — nei, her i Blackmoor holder vi oss til sølvkuler, som vi alltid har gjort.
| 0
|
302330
|
Hjelp, vi mangler manus!
Det er langt mellom de komiske gullkornene i «Hjelp, vi er i filmbransjen».
FILM:
Dette er en anmeldelse av en film som handler om en filminnspilling og som hele veien kommenterer seg selv, bransjen og sin egen mottakelse.
Jeg tror det blir en veldig, veldig bra anmeldelse (kanskje bare én «veldig», eller?
Hi hi), men jeg gruer meg litt til å treffe de involverte på byen utover høsten, i tilfelle anmeldelsen blir negativ, selv om hele gjengen trolig mener at filmanmeldere er noen rasshøl som de driter i, for å si det med filmens sjargong.
Tøff bransje, dette her.
Gruer meg allerede.
Filmens antydning til plot er som følger:
Glenn (Henrik Thodesen) og Philip (Odd Magnus Williamson) jobber i ei videosjappe.
Glenn oppdager dama (Julia Schacht) med en annen og flytter inn i kollektivet til Philip, Lennart og Kim, som er homo.
Sammen lager de en «fake» audition for å skaffe dame til Glenn, som spør om Linda (Marte Germaine Christensen) vil ha hovedrollen.
Lindas rike Tårnfrid-mor (Hege Schøyen) får høre den gode nyheten og plutselig har slackerne ti millioner kroner å lage skrekkfilm for — «horror i rollespillmiljø», ifølge Philips pitch.
Komivenner
Jeg tviler ikke på at den store vennegjengen bak «Hjelp, vi er i filmbransjen» har hatt det gøy på jobb.
Det er per definisjon morsomt å gjøre ting med venner.
Men i motsetning til et vennekalas som «Ocean's Eleven», mangler denne lavbudsjettfilmen starpower.
I stedet har man satset på lærlinger, la oss kalle det «Hjelp, det er torsdag kveld i filmbransjen», med noko attåt.
Regi og manus er ved Nini Bull Robsahm og produktive Patrik Syversen, som sammen med Marie Kristiansen regisserte den relativt navlebeskuende «Exteriors», om unge skuespillere på jakt etter lykken i Hollywood.
Syversen har også regissert «Rovdyr», der Nini Bull Robsahm var både skuespiller og manusforfatter.
Oppstykket romantikk
Det er ting som tyder på de to har gitt skuespillerne relativt frie tøyler, dessverre.
Kanskje er det med skuespill som med jazz:
Det er ingen gulloppskrift å la ferskinger improvisere før skalaen sitter i ryggmargen.
Litt for mange av scenene kan oppsummeres omtrent slik:
Faen, hva er dette for noe, hva gjør han forpulte rasshølet her og vet du hva du sier, eller?
Likevel blir det feil å gi skuespillerne hoveddelen av skylda.
Filmen er både satire og romantisk komedie, men, for å sitere Wilhelm Krag, spilt av Christian Rubeck:
«Det er ingenting som henger på greip.»
Dialogene er tamme, Thodesens rollefigur er svært passiv og kjærlighetshistorien med Linda er så oppstykket av de satiriske ablegøyene at det er vanskelig å la seg rive med.
Filmen er full av komikere og analfiksert verbalhumor, men jeg lo strengt tatt bare av Stig Frode Henriksens Lennart og halve Hege Schøyen.
Når det gjelder Peter Stormares inntreden, er jeg målløs.
| 0
|
302331
|
Utmattende
«22 Jump Street» kveles under pubertal og meta-filmatisk overvekt.
FILM:
Hvorfor forandre en vellykket oppskrift?
Jo, fordi den vellykkede oppskriften virket frisk og ny.
I «21 Jump Street» oppdaget vi at Channing Tatum kunne være morsom og ikke bare macho-kroppete.
Jonah Hill var famlete-ironisk som han pleier (bare slankere), men det var greit, siden tempoet var kjapt og mye god komikk oppsto i kulturkollisjonen mellom de to tufsene og high school anno 2012.
Regissørduoen Phil Lord og Chris Miller («Det regner kjøttboller», «The Lego Movie») hadde oppdatert en TV-serie fra 1987 og resultatet var, overraskende nok, mer enn middels bra.
Meta-suppe
Riktignok hadde filmen en pubertal salgside, med ikke så ille at skuta forliste.
I oppfølgeren er det omvendt.
Gullkornene, både hva gjelder replikker og fysisk humor, er i mindretall, og det til tross for at gutta denne gangen går «undercover» på universitetsnivå.
Filmen gjør mange, mange store poeng ut av at den er en oppfølger:
Se på oss, vi gjør det samme som sist!
Og vi forteller dere at vi gjør det samme som sist.
Og vi forteller dere at det er fiffig gjort.
Kom og bli med oss på denne selvrefererende festen, samtidig som du kan delta på VM i filmreferanser.
Er vi ikke smarte, alle sammen?
Bare pass på å ikke være så smart at du føler deg lurt.
Nei, fortell vennene dine at «22 Jump Street» er helt sinnssykt kul.
Homo-humor
«22 Jump Street» er restemat, fri for nye ideer, så jeg tillater meg å sitere min egen anmeldelse av «21 Jump Street», en film som til tross for sine kvaliteter «går gradvis fra «Clueless»-nivå til å bli en infantil kopi av «Dødelig våpen» med mye filmatisk metahumor».
I «21» var bromance-kjemien gjennomgående god.
Denne gangen koker man ihjel satiren og homo-vitsingen.
Altfor mange ganger stiller Schmidt (Hill) og Jenko (Tatum) seg opp for å ha en «tvedydig» dialog der de tilsynelatende snakker om jobben, mens det er akk så tydelig at de går gjennom opp- og nedturene i et kjæresteforhold.
Repetisjonene og den generelle idémangelen er utmattende og det slo meg at Channing Tatum kan risikere å ende opp med samme karrierekurve som Vince Vaughn.
Skrekk og gru.
| 0
|
302337
|
Bortkastet
«Gangster Squad» er sløsing med talent, kuler og tøffe meldinger.
FILM:
Du blir fort sliten hvis du skal si fra hver gang Hollywood sløser penger, men denne uka er det ikke snakk om en kostbar effektorgie som ble danket ut av en mer effektiv effektorgie.
Nei, denne gangen har man svidd av 75 millioner dollar på det som kunne blitt en vellykket krysning av «L.A. Confidential» og «The Untouchables».
I stedet har vi fått en relativt hjernedød krysning av de to.
Filmen er «inspirert av en sann historie», men ikke så inspirert at karakterene har fått menneskelige dimensjoner utover gangstersjangerens faste klisjeer.
Svak regi
Los Angeles i de tidlige etterkrigsårene er gjennomkorrupt, Mickey Cohen (Sean Penn) og den jødiske mafiaen er i ferd med å skvise ut sjefene i Chicago og overta vestkysten.
Dette er velkjent stoff, men det er ikke James Ellroys mer virkelighetsnære L.A. som skildres i «Gangster Squad».
Josh Brolin er John O'Mara, Los Angeles-politiets svar på Eliot Ness, men mindre klarttenkende og med hissigheten til Russell Crowes Bud White.
Brolin er så uredd og ærlig at han får i oppdrag av politisjef Nick Nolte å lage en hemmelig enhet for å uskadeliggjøre Cohen - med alle midler.
Ryan Gosling starter bra som den Kevin Spacey-inspirerte snuten som vet å sno seg.
«Hele byen er under vann og du leter etter ei bøtte når du i stedet burde ta på badebukse,» sier han til O'Mara.
Sammen med tre andre utgjør de «the gangster squad» og lager trøbbel for Cohen.
Dessverre lager regissør Ruben Fleischer tilsvarende trøbbel for «Gangster Squad» ved å ... regissere.
Forglemmelig
Fleischer gjorde stor suksess med den velopplagte horrorkomedien «Zombieland» og fulgte opp med den skuffende «30 Minutes or Less».
Dessverre mente noen at han var rette mann til «Gangster Squad».
Fleischer takket ja og har prøvd å lage en barsk gangsterkomedie, noe han tydeligvis glemte å meddele den kronisk seriøse Sean Penn, som «gnager i stykker kulissene», for å bruke en kritikerklisjé.
Som overfladisk gangstermoro med tøffe meldinger - en slags «Ocean's Eleven» med hatt, frakk og konstant peprende maskinpistol - er filmen under middels.
Skuespillerne er uskyldige, inkludert Emma Stone som svært forglemmelig gangsterrype.
| 0
|
302339
|
Frelserens gjenoppstandelse
D'angelo er tilbake som om ingenting har skjedd - 14 år etter sitt forrige album.
ALBUM:
Det skal en egen type menneske til for å kunne bære vekten av verdens forventninger.
Eksemplene på musikalske helter som bikker under for presset i etterkant av egne monumentale karrierebegynnelser er mange.
Det narrende spillet hvor scenens fan-pumpende selvtillit møter veggen, og tanker rundt egen dødelighet begynner å gnage i vei på fokus, kvalitet og vilje.
Helt siden utgivelsen av 1995-debuten «Brown Sugar» har Michael «D'angelo» Archer framstått som den afroamerikanske musikkens kanskje største, moderne redningsmann.
En gamechanger av dimensjoner, som blandet datidens kontemporære hiphop med et pensumsikret arsenal av vellagret funk, R&B; og soul.
Marvin, Al, Sam, Donny, Sly, Stevie og selvfølgelig Prince i én og samme troverdige reinkarnasjon.
Oppfølgeren «Voodoo» fem år senere skulle raskt vise seg å bli hans ubestridte mesterverk, og forandret ikke bare synet på hva soul kunne være, men også Archers syn på seg selv.
Den enorme reponsen på artistens sexsymbol-image, i stor grad bygget rundt den stadig sagnomsuste musikkvideoen til singelen «Untitled (How Does It Feel?)» - kun bestående av en kliss naken D'angelo som synger forførerisk inn i kamera - skulle vise seg å bli en større forbannelse enn velsignelse for den nye superstjernen.
Torturert av eget kroppspress
«D'angelo følte seg torturert av presset om å måtte gi publikum det de ville ha.
Urolig for at han ikke så like trent ut som i videoen, forsinket han konserter for å gjøre situps.
Han ga ofte etter og tok av seg skjorta, men han mislikte å bli redusert til det.
Var han ikke en artist?
Kunne ikke publikum høre makten av musikken hans og verdsette ham for det alene?»
Ordene tilhører The Roots-sjef og «Voodoo»-trommis Ahmir «Questlove» Thompson, som sammen med døden til D'angelos gamle Soulquarians-venn J
Dilla var en av hovedårsakene til at hjulene endelig begynte å rulle igjen etter en musikalsk pause på 12 år.
I mellomtiden hadde den én gang så hyllede artisten ikke bare trukket seg tilbake fra rampelyset, men også blitt en latterliggjort skygge av seg selv.
Som regel bare i overskriftene når det dukket opp nye historier om trøbbel med lovens lange arm, og ikke minst fornedrende mug-shots av en overvektig, rusmisbrukende eks-legende.
Gleden var derfor stor - eller skal vi si ekstatisk - da nyheten om et mulig comeback til slutt ble realitet, og til og med spilte seg ut foran et utsolgt og bergtatt Sentrum Scene i februar 2012.
En sunn, energisk og fortstatt enestående artist, som ikke bare knocket ut klassiker etter klassiker, men dessuten viste fram lovende, nytt materiale.
Låter som nå endelig ser dagens lys på «Black Messiah» - det myteomspunne tredjealbumet han i dag tidlig slapp sammen med sitt band av latterlig legendariske musikere, The Vanguard, og som til min store lettelse ikke har blitt den funk-dominerte jam-sessionen jeg fryktet.
Istedet serveres vi på alle måter en klar oppfølger til «Voodoo», dynket i både deilige og utfordrende lag av seksualitet, kjærlighet og et brennende samfunnsengasjement.
«All we wanted was a chance to talk, instead we only got outlined in chalk,» synger han med hint til afroamerikas yrende protestbevegelse på fantastiske «The Charade».
Den første smakebiten som tente håpet om en D'angelo av gammel standard, og med såpass utpregede Prince-vibrasjoner, at enkelte har kalt den «the best song Prince never wrote».
Oppstykket i to deler
Albumets «Del 1» begynner derimot gammel funk-saftig med «Ain't That Easy», båret av Pino Palladinos utenomjordiske bass, og hovedpersonens egne gitarplukk og mange lag med vokal, før albumets mest eksperimentelle spor «1000 Deaths» tar oss med inn i et støykaos bygget rundt hovedpersonens fjerne sang.
Humørsprederen «Sugah Daddy» inneholder drypp fra «Chicken Grease», men høres samtidig ut som en flørten, blåserforsterket Ummah-produksjon fra «Beats, Rhymes And Life», og viser at D'angelo på ingen måte har mistet potensen siden sitt forrige, sex-dampende album («She needs a spankin' to shake her up»).
Koselige «Really Love» er albumets første kjærlighetsserenade, og klarer kunsten å blande rimshots med spansk gitarspill uten å være i nærheten av cheesy, før «Del 2» sparkes i gang av bass-pumpende «Back to the Future (Part I)».
En låt som med litt godvilje kan minne om Sly and The Family Stones klassiske «If You Want Me To Stay».
«Sons and fathers die, soldiers, daughters killed/Question ain't do we have resources to rebuild/Do we have the will?» undres det på drømmende «Till It's Done (Tutu)», og sender en oppgitt D'angelo til høyere soul-makter i «Prayer» sin forvrengte vokal.
«I know that you will make it to the promised land/But you got to pray, you got pray/Oh you got to pray for redemption/Lord, keep me away from temptation.»
«Betray My Heart» bærer spor av både «Devil's Pie» og «Spanish Joint» til tross for sitt jazz-tempo, og fungerer som en myk og gjenkjennelig overgang til plystringen og blues-gitarene på oppgjøret «The Door» («I've told you once but twice, you wasn't very nice/In your hands you held my life»).
Deretter tar D det til kirka med «Back to the Future (Part II)», før tre allerede fortreffelige kvarter blir avløst av albumets udiskutable juvel «Another Life».
En grimasefremkallende roligdans-affære, spekket av magien fra en svunnen, musikalsk verden, og den perfekte slutten på comebacket til en musikalsk frelser som endelig har fått tilbake troen på seg selv.
| 1
|
302343
|
«Min kamp» som flerstemt monolog
Selvsentrert allment teater
TEATER:
Hvor universell er vel ikke selvopptattheten?
Utbredt gjenkjennelse, og kanskje kikkerlyst, gjorde Karl Ove Knausgårds seksbinds selvgranskning til en litterær sensasjon.
Ole Anders Tandbergs teaterversjon framføres som flerstemt monolog, av et kor av fire skuespillere.
Fire, men en
Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck er alle ham, bøkenes jeg.
Fortellerens subjektivitet dempes ikke av at hans stemme målbæres av fire.
Selv i samhandling er det tydelig at det er ett selv som taler.
Også når skuespillerne illuderer andre, er de andre sett gjennom ham.
Språket tilhører Karl Ove Knausgård, de enkelte tekstpassasjene er hans, et utvalg fra bokserien, men den overordnede strukturen er Ole Anders Tandbergs, et flettverk eller en mosaikk, på tvers av kronologi og tematikk:
Barndomsminner, ungdomsminner, tanker om voksenlivets daglige rutiner, pubertale innsikter, nåtidsrefleksjoner.
Følelsen av å mislykkes, skam og skyld og utenforskap, er sentral.
Forstørrelser
Teateroppsetningens valg av formgrep forstørrer og forsterker, og enten tekstene er skrevet med selvironi eller ikke, får de et preg av det her.
Den overspente selvkritikken, selvforakten og selvmedlidenheten forunderliggjøres og blir humoristisk.
Knausgårds karakteristiske blanding av hverdagseksistensialisme og sutring, hans ambisjoner og drømmer gis en tørrvittig klang.
Gjennom sine overdrivelser viser teateroppsetningen at den ser forskjell på betydelig og ubetydelig, på reelle, vesentlige nederlag og innbilte nederlag, eller overdimensjonerte følelser av nederlag.
Det mest alvorlige framføres med størst ro.
Erlend Birkelands scenografi, lyssatt av Ellen Ruge, abstraherer og frigjør med det fortellingen.
| 1
|
302344
|
Anmeldelse:Jan Ove Ekebergs nye vikingserie er en innertier
Maner fram barsk poesi.
Harald Hardråde var konge i Norge fra 1046 til 1066.
Som navnet tilsier, var han en røff hersker.
TV 2-journalist og forfatter Jan Ove Ekeberg gir nå ut første bok i serien om mannen som regnes som den siste vikingkongen.
Som historisk skrøne og spenningsroman er den lytefri.
Med et driv som holder oss i age, et røft poetisk språk, og miljø - og personskildringer som i hvert fall oppleves autentiske.
Handlingen starter på Stein gård på Ringerike i 1028.
Der bor den bråsinte trettenåringen Harald, med sin vakre og mektige kongemor Åsta og søsteren Ingerid.
Halvbroren Olav — senere Olav den hellige — har måttet oppgi Norge til Knut den mektige.
Han drar i dekning hos Fyrst Jaroslav i det russiske riket, men etterlater den enarmede oldingen Rane Kongsfoster på Stein.
Den navngjetne viking og ulvhedin Rane får i oppdrag å lage en ekte kriger av ustyrlige Harald.
Det blir harde læreår for unggutten, og vi følger det odde paret på en farefull ferd mot Olav, som bygger seg opp en hær for å ta igjen kongeriket.
Usentimentalt
Usentimentalt
Det er derfor mye diktning og lite sannhet i Ekebergs beretning om den siste vikingkongens unge år.
Ekeberg påstår da heller ikke noe annet i denne historiske romanen, som er den fjerde i rekken etter at han i fjor avsluttet trilogien «I sverdets tid».
Den er lagt til middelalderen i Norge, og solgte ikke mindre enn 40 000 eksemplarer.
Ekeberg har fått et sjeldent grep om sjangeren, og har med rette blitt sammenliknet både med Jan Guillou og Vera Henriksen.
Hans effektive, usentimentale og lite utpenslede språk oppleves autentisk — i hvert fall viking-aktig.
Som den proffe spenningssnekker han er, har han lagt inn et fiendskap mellom Harald og svikefull Ragnar, som sikler både etter Stein og Haralds yndlingssøster Ingerid.
Her er tvekamper med øks, sverd og spyd, røverkonger og høvdinger.
Mektige vikingskip som stamper fram i storm og stille.
Feige overfall i trange smug.
Barsk poesi
Barsk poesi
Riktignok mot at biskop Grimkjell døper stakkaren, og får øynene hans revet ut - slik at han ikke skal røpe hvor hæren går.
For det var harde kår den gangen, og det som får meg til å kaste sekseren, er den barske poesien Ekeberg maner fram, i denne pageturneren om våre modige, men brutale forfedre:
«La oss kjøre spydet i de frosne hjertene til fiendene våre, og se om det blør av dem.»
| 1
|
302346
|
Plyndring uten personlighet
Norgesaktuelle Midlake skuffer i folkrockfaget.
|||
ALBUM:
Texas-gruppa
Midlake klistret seg godt fast med den formidabelt kraftfulle og tiltrekkende «Roscoe» i 2006, en typisk blogg/MP3-hit som senere ble åpningslåt på konseptalbumet «The Trials of Van Occupanther».
Et lyst hode oppsummerte den rimelig presist som «Crosby, Stills, Nash & Yorke», den hadde et brummende Crazy Horse-gitargroove, flerstemte refrenger og elastisk vokalmelodiføring à la Radiohead.
Det var forelskelse ved første lytt.
Den har vart en god stund, selv om følelsen bleknet gjennom resten av det ambisiøse, men litt enstonige «Van Occupanther»-albumet.
Det er ulempen med å overgå seg selv på én enkeltlåt.
Ikke helt «Sea Change»Minnene om bilturen da «Roscoe» dukket opp på radioen og den målrettede ihjelspillingen via iPod som siden fulgte, kom med ett nærmere da ryktene begynte å gå om at Midlake på oppfølgeren «The Courage of Others» skulle kaste seg på den engelske folkrockarven, anno cirka 1967-1972.
Det er et sound- og harmoniterritorium som burde kle dem godt, et sted å dyrke den milde introvertheten og hangen til tungsindig grubling som ligger i bunn av Midlake-uttrykket.
Men selv om Midlake for så vidt trår inn i fotsporene til Fairport Convention og Pentangle med brukbar sjangerforståelse - dette oppleves som et relativt naturlig habitat for dem - så er det blitt en bekmørk og riktig søvndyssende odyssé inn i folkrockens mindre givende kroker.
Også Becks «Sea Change»-album, som trekker mer veksler på Nick Drake-arven i folkrockkanonen, men også deler mange av de samme inspirasjonskildene, var også monoton og nesten uutholdelig melankolsk.
Beck evnet likevel å speile tradisjonen med langt større personlighet og en fin evne til å bryte opp og fargelegge soundet.
Grått, gråttPå «The Courage of Others» er det grått, grått, grått — på alle måter.
Og den personligheten som de i langt større grad viste på forgjengeren må man virkelig lete med lys og lykte etter.
Én ting er den flate spenningskurven, men albumet mangler også et nivå av finesse, en følelse av at gruppa har absorbert sine inspirasjonskilder for så å gjenskape det i sitt eget bilde.
Muligens kommer de rett og slett til kort som musikere, her er ikke noe av Richard Thompsons virtuose svartsinn eller Bert Janschs dvelende groove og framdrift, heller ikke noen annen hørbar klo verken instrumentalt eller melodisk.
Det er en skoleflink og tander, men mest av alt flat gjenskapning av tidsbildet.
Hørverdig og givende i mindre og utvalgte doser — kortkorte «Fortune» klimprer pent av gårde og løfter seg fint i et mer countryaktig refreng — men melodisk blir det idéfattig og kjedsommelig gjennom et helt album.
At de ikke lager «Roscoe» om igjen skal ingen holde mot dem, men én låt som hadde presset på for en plass i bevisstheten etter gjentatte gjennomhøringer hadde ikke vært for mye å forvente.
Dette er slik sett blitt en begivenhetsløs vandring på en gråværsdag i et ellers vakkert landskap.
Midlake spiller på Rockefeller i Oslo lørdag.
| 0
|
302347
|
«Sjelden har tida behandlet en kvinne bedre»
Rebekka Karijord treffer i tredje forsøk.
|||
ALBUM:
Til alle utålmodige plateselskap som kaster artister i komposten etter første utgivelse for heller å gyve løs på neste hotshot: STOPP!
Her er Rebekka Karijord, se hva hun har fått til på tredje forsøk!
Det tok to album av ulik karakter og varierende kvalitet, men i Ane Bruns varetekt har bitene falt på plass.
Borte er de overlessede, glorete sangene.
Tilbake står ballader i renskårne drakter med lekre detaljer.
Tenk klesmerket Acne, Stina Nordenstam, tenk gjerne på alle de andre svenskene som er kreditert i coveret, men det er Karijords piano, harpe, nøye porsjonerte metalliske perkusjon og fabelaktige vokal som kan ta æren for denne vanskelige, men tilgjengelige tredjeplata.
Sjelden har tida behandlet en kvinne bedre.
| 1
|
302348
|
Tre stjerner født på ny
Supergruppa Them Crooked Vultures «gynger hardere enn godstolen til bestemor».
|||
ALBUM:
Like barn leker best, er det noe som heter.
Nå kunne riktignok John Paul Jones vært faren til både Dave Grohl og Josh Homme, men litt levd liv og vellagret erfaring ser ikke ut til å hemme festen.
Og er det et ord som kan oppsummere denne platen, er det nettopp lekenhet.
Lyd vi kan like
Supergrupper er alltid risikosport.
Egoer skal temmes og det er ikke alltid en selvfølge at visjonære artister komplimenterer hverandre.
John Paul Jones har selv sagt at bandet låter enkelt og greit som når han spiller bass, Dave trommer og Josh synger og spiller gitar.
La oss konstatere det først som sist, det er en lyd vi kan like.
Kollektivet Them Crooked Vultures låter nemlig som om de var skapt for å spille sammen.
Det er ingen hemmelighet at Jones bidro til mange av de mer syrete øyeblikkene til Led Zeppelin, man man skal også være bra tunghørt om man ikke har sporet mye av Zep-trommis John Bonham i Grohls eminente trommespill.
Og på toppen av det hele er det vel få som har klart å inkorporere psykedelia i moderne rock på en så effektiv måte som nettopp Josh Homme og Queens of the Stone Age.
Da er det vel bare å sette tenna i herligheten.
Rommet i sentrum
Det er tydelig at gjengen har tatt tilbake gamle innspillingsidealer, der bruk av rommet er en viktig ingrediens.
Trommene låter svære som hus, bassen ruller og gitarene bukter seg luftig rundt det stødige kompet.
«No One Loves Me & Neither Do I» leker seg med «Physical Grafitti»-Zeppelin, før den kulminerer i en typisk «Songs For the Deaf»-aktig crescendo.
Grohl er en hedersmann bak trommene, alltid like oppfinnsom og finurlig, men aldri overspillende.
Singelen «New Fang» frir til publikum med sine lettbeinte melodier og umiddelbare refreng.
«Elephant» er Zeppelin-skeiv, mens «Scumbag Blues» er feberaktig psykedelia med kledelige Jones-orgelbrekk som krydder.
Slik harver trioen seg gjennom det som best kan beskrives som et overskuddslager av driftige rockelåter, like tidløse som de er tradisjonstunge.
Overstrømmende
Detaljrikdommen i arrangementene er overstrømmende, uten at det noensinne blir påtrengende nedlesset - her skal melodiene få plass til å puste.
På toppen av det hele gynger det selvsagt hardere enn godstolen til bestemor plata igjennom.
Finalen med «Caligulove», «Gunman» og «Spinning In Daffodils» er intet mindre enn en liten maktdemonstrasjon.
At en plate med 13 låter på programmet tillater seg å legge tre kanoner av et sånt format til finaleheatet, sier sitt om kvaliteten på resten av platen.
Sistnevnte forener «Kashmir» med Queens of the Stone Ages mest episke øyeblikk på forbilledlig vis.
Selvtillit
Men nå har jo Them Crooked Vultures hatt baller nok til å spille en rekke konserter uten å ha noe materiale å vise til, og det forteller med tydelighet hvilken selvtillit de har til dette prosjektet.
Det blir feil å si at en ny stjerne er født, men vi kan jo prøve oss med at tre stjerner er født på ny.
«Them Crooked Vultures» slippes mandag 16. november, men streames nå i sin helhet på gruppas hjemmeside.
| 1
|
302353
|
Sanger om kokeplater og personlig hygiene blir ikke bedre enn dette
Kultvisesanger Tønes har laget sitt livs album.
ALBUM:
I vår flyktige låtfokuserte, spillelisteorienterte tilværelse i nettskyen er det noe nesten forfriskende over at en hjemmekjær visesanger kan bruke 16 år og sju album på å nå fram til sitt karrierehøydepunkt.
Ikke det at Frank «Tønes» Tønnesen fra Sokndal i Dalane har manglet klapp på skuldra og gode ord i alle disse årene.
Han er en lokal helt som dyrkes lidenskapelig av kritikere og relativt fåtallige, men navngjetne fans (forfatterne Ragnar Hovland og Tore Renberg er blant dem).
Og han er en slik artist som i kraft av sin «stor, men bitteliten»-status er skapt for skikkelig lange intervjuer i kresne musikkmagasiner.
Det virkelig fine med «Sån av Salve» er at dette sjuende albumet kan være det som endelig løfter Tønes opp fra den smale kultstatusen.
Dette er albumet som best iscenesetter den eiendommelige trivialitetsobservatøren og vemodige svarthumoristen.
Dette er albumet som inneholder noen av de aller beste låtene som til nå har ledsaget Tønes' underlig gripende beskrivelser av hverdagens uutholdelige innholdsløshet.
Akkompagnementet er perfekt til formålet: pertentlig strengehåndverk i en romslig country/folk-tradisjon.
Det er noe tungt, men likevel rytmisk over eksistensialismen som Tønes skildrer i sangene sine: rutine og forutsigbarhet som nøkkel til overlevelse.
Man tar seg i å drømme om at dette nesten kunne vært et konseptalbum om kjeler og koketeknikker («Sånn koga eg»).
Det er uimotståelig når han reflekterer rundt «det så vokse i bånnen av tannglasset» i «Slutt og riks», en sang om å isolere seg på badet med tegneseriebladene sine, på flukt fra omgivelsene og tilværelsen i sin helhet.
Her om året kom Stein Torleif Bjella og satte en relativt uangripelig standard for amerikanisert visesang om «ensomme menn på bygda».
Bjella fra
Ål bruker sin bildesterke stedskoloritt til å skrive universelle sanger om menns ensomhet og søken etter nærhet.
Tønes får til noe av det samme på «Sån av Salve», men plasserer kameraene annerledes; her er nærheten en abstrakt, skummel størrelse — det er best å holde savnet på god avstand.
Ensomheten skildres ikke så mye gjennom hva bygdemannen tenker, men gjennom hva han gjør, hans forhold til personlig hygiene og hvordan han, ned til de kjedeligste detaljene, lever livet i sin alminnelighet.
Tønes klarer å skape en unik klangbunn for de virkelig store følelsene om hva livet er, kunne vært eller burde være.
Og slik blir «Sån av Salve» albumet som langt på vei forsvarer, understøtter og kvitterer for all den rosen Tønes er blitt til del, delvis prematurt, tidligere.
Han har rett og slett laget sin aller beste plate.
| 1
|
302354
|
Ingen grunn til å avskrive Englands sinteste punkband
Selv med ny amerikansk vokalist.
ALBUM:
På papiret skulle det være ganske vanskelig for Gallows å reise seg etter at bandets karismatiske og frittalende frontfigur, Frank Carter takket for seg.
I alle fall når hans karakteristiske breiale britiske tale blir erstattet med en amerikansk språklig sanger.
Rarere ting har skjedd og Gallows lander imponerende fjellstøtt på sitt tredje og selvtitulerte album.
Alexisonfire-vokalist Wade Macneil er så visst ingen hemsko.
Gallows fortsetter nemlig å gjøre det de kan best — smart og velartikulert punk, med mengder av hooks, finurlige overganger og bøtter av energi og kaos.
Sjekk for eksempel «Vapid Adolscent Blues», et stykke ilter rock som ikke mange andre gjør etter dem.
Gjengen har en finesse og tyngde som aldri går på bekostning av det umiddelbare, noe som gjør at de skiller seg ut fram mange av sine sjangerkolleger.
«Gallows» mangler noe av x-faktoren til «Grey Britain», men det er ingen grunn til avskrive dem.
| 1
|
302355
|
Lurte døden igjen
Dave Wyndorf friskmeldes med nytt Monster-album.
ALBUM:
Det har ikke sett spesielt lyst ut for Dave Wyndorf de siste årene.
Overdoser, konsertavlysninger og rehabiliteringsklinikker har blitt en del av hverdagen for det bejublede stonerrockensemblet, Monster Magnet.
Den gamle arbeidshesten har likevel en tendens til å komme tilbake igjen og igjen.
Heldigvis for Wyndorf og alle oss andre.
Tre år har gått siden «4-Way Diablo» og det er en stor glede å meddele at det blåser friskere i kastene på spiller nye «Mastermind» enn på lenge.
Det er ikke mange igjen av de lett omsettelige radiolåtene fra «Monolithic Baby!», eller de store groovene som sendte «Powertrip» til stjernehimmelen.
«Mastermind» er mer god gammeldags valiumståke, bly i skotuppene og ulmende psykedelia.
«Hallucinating Bomb»
Alt godt i Monster-land i denne runden.
Takk for det.
| 1
|
302358
|
En mann og hans synth
Oslo har fått en ny diskoprins.
ALBUM:
Det er på ingen måte tilfeldig at oslogutten Andre Bratten slipper debuten sin på Prins Thomas sitt selskap Full Pupp.
Ikke bare har plata blitt til i nabostudioet hans, og dermed også Lindstrøm og Todd Terjes; «Be A Man You Ant» er i høyeste grad musikalsk beslektet med denne trioen av oslodiskoprodusenter.
Analog synth
Bevæpnet med en modulær synth han satte seg fore å utforske, har Bratten bygget opp et album der åpne lag av repetitive beats og boblende, korte melodimønstre ofte danner underlaget for mer vandrende synthlinjer.
Tempoet og intensiteten er behersket, men disse instrumentalene blir aldri stillestående.
Stadig beveger de seg sømløst videre; med en pitch- eller klangendring her, og et nytt element der.
Spacedisco og house
Bratten viser flere sjatteringer i løpet av «Be A Man You Ant».
I tittelsporet og avsluttende «Links» befinner vi oss i seigt spacedisco-land, mens sprettent eggende «Libra» plukker opp energinivået et hakk.
På veien stikker Air innom på «Stille Sortie», og «I Am Square» lukter på minimalhouse.
Ikke minst er «Aegis» en rett ut nydelig sak, med sin glidende melodilinje over skalerende synth og en dempet, slepende beat.
| 1
|
302363
|
Et oppslagsverk i smakløse fusjoner
Enrique Iglesias serverer mentalt kløpulver.
ALBUM:
Det er jaggu ikke lett å vitet hvor man skal begynne her.
Latino-loverboy numero uno, Enrique Iglesias har klasket hodet sitt sammen med Pitbull, Flo Rida, Kylie Minogue og selvsagt latinoførstedame, J-Lo på det som blir sangerens tiende album.
La oss være raus nok til å si at dersom du kommer deg helskinnet gjennom denne seasen er du usedvanlig tålmodig.
Eventuelt usedvanlig spesielt interessert.
Komboen dubstep, autotune og hardpakkede latinorytmer fungerer som mentalt kløpulver allerede før åpningslåten «I'm a Freak» har forsvunnet fra høytalerne.
Når Flo Rida server plastfunk i neste låt, «There Goes My Baby», føles det nesten som en lettelse.
Enn så lenge.
Hele platen er mer eller mindre et oppslagsverk i smakløse fusjoner, standardiserte arrangementer og platte tekstlinjer.
Tittelen kommer etter sigende av at sex og kjærlighet er noe hele verdens befolkning kan relatere til.
Joda.
| 0
|
302365
|
Fra Rihanna-pop til trekkspilldance
Sprikende ytterpunkter hos Nelly Furtado.
ALBUM:
Seks år har gått siden portugisisk-kanadiske Nelly Furtado var en av de som definerte popsesongen 2006/2007 med sine finfine Timbaland/Danja-produserte hits fra albumet «Loose».
På sin første engelskspråklige plate siden har hun klokelig innsett at Timbaland brant av kruttet den gang, og alliert seg med den meritterte produsenten Rodney «Darkchild» Jerkins (Destiny's Child, Justin Bieber, Brandy).
Dette er likevel ikke en helt overbevisende affære.
Materialet varierer fra det fengende - vellykkede «Big Hoops (The Bigger The Better)», hvor Furtado prøver seg som Rihanna over tunge hiphop-beats og en herlig drum'n'bass-avslutning - til det skrekkelige:
«Waiting For The Night» låter som en øst-europeisk Grand Prix-låt, komplett med trekkspill, mens Bob Rock-produserte «Believers (Arab Spring)» koker ned det minst interessante fra høylytte rockepopdamer som Kelly Clarkson og Avril Lavigne.
Innimellom får vi mer eller mindre ålreite, mer eller mindre urbane poplåter, men for få som virkelig er verdt å feste seg ved.
| 0
|
302366
|
Setter Gene Simmons fra Kiss i skammekroken
Audrey Hornes nye plate «Pure Heavy» er et brøl fra rockens gullalder.
ALBUM:
I det Gene Simmons har erklært rocken død, klasker Bergens store rockesønner, Audrey Horne, helstøpt, pur heavyrock i fanget på en sjanger som lever i beste velgående.
Bandets femte fullengder melder intet nytt, men gud bedre for en solid gjenklang til rockens gullalder, pre-millenium.
Ja, det håpløse 90-tallet inkludert.
«Pure Heavy»s sterkeste kort er en henrivende homage til alt godt som heter vrenggitar uten at sound og låtmateriale faller gjennom som slapp pastisj eller uinspirert rockeretorikk.
Tvert imot.
Det er mye storhet å spore på «Pure Heavy»; Fra det skamløse åpningsporet, stadionrockeren «Wolf In My Heart», til avslutningvis den episke heavyrockeren, «Boy Wonder», som burde gjøre Iron Maidens Steve Harris stolt.
Torkjell «Toschie» Røds Ozzy-aktige vokal låter langt bedre enn Ozzy selv har gjort på evigheter, Arve «Ice Dale» Idal og Thomas Tofthagens fremragende gitararbeid går vintage Thin Lizzy en høy gang, backet av et solid fundament i trommeslager Kjetil Greve og bassist Espen Lien.
Gene Simmons: Kiss my ass.
| 1
|
302367
|
Disse gutta leder oss inn i dype housefristelser
Simian Mobile Disco maler seg inn i et utmerket hjørne.
ALBUM:
Siden gjennombruddet med den solide 2007-debuten «Attack Decay Sustain Release» har Simian Mobile Disco rukket å gå noen runder med seg selv.
Etter å ha brukt sin nyvunnede posisjon til å hanke inn en haug profilerte gjestevokalister til den like bloghouse-vennlige oppfølgeren, gjorde duoen helomvending med sitt forrige album, en samling av strenge, instrumentale tekno-tolvtommere.
Denne gangen finner de seg til rette et sted på halvveien, og bytter ut det mest intense og utagerende fra de første platene med en kontrollert og repetitiv minimalisme som kler dem godt.
«Unpatterns» er for det meste instrumental, med unntak av elegant manipulerte vokalsamples i låter som kjølig inadvendte «I Waited For You» og garage-influerte «Your Love Ain't Fair», men fraværet av vokal er ikke noe savn.
Tvert imot er det en fryd å høre de to male seg inn i dype househjørner.
Der må de gjerne få lov til å blomstre en stund til.
| 1
|
302368
|
Joe Ely er lyden av Texas
Førsteklasses countryrock fra glimrende historieforteller.
ALBUM:
Joe Ely (64) tilhører den musikalske adelen i Austin, Texas, med utspring i arnestedet Lubbock, Texas.
Bysbarnet Buddy Holly var 11 år eldre, men sammen med Jimmie Dale Gilmore og Butch Hancock startet Ely bandet The Flatlanders hjemme i Lubbock.
Deres album «More A Legend Than A Band» kler tittelen bra, for her gikk historien virkelig foran utgivelsen.
Det ble spilt inn og gitt ut på åttespors kassett i 1972, men ble tilgjengelig i stor skala først i 1990.
Albumet ble viktig for de unge artistene som meislet ut det som skulle bli et stort tiår for alternativ country og seinere americana, band som Whiskeytown, Uncle Tupelo og avleggerne Wilco og Son Volt.
Turnerte med Clash Britiske The Clash var også fans.
De turnerte sammen i USA, og for å bidra med litt unyttig memorabilia:
Ely korer faktisk på Clash-klassikeren «Should I Stay
Or Should I Go?»!
«Satisfied At Last» er første studioalbum på fire år, men du trenger ikke høre mer enn én akkord eller én strofe før du kjenner igjen anslaget og den særpregete stemmen.
Variert
Her er tradisjonell honky tonk, tex mex, country og countryrock og en dæsj bluesfeeling.
Med glimrende Austin-musikere i ryggen, i hovedsak akustisk, lander han et album som føyer seg inn i rekka av kvalitetsutgivelser fra Texas-artisten.
Her er for eksempel Joel Guzman på tangenter og trekkspill, Lloyd Maines på steel-gitar, Teye på flamenco-gitar (han bidro også til at «Letter To Laredo» fra 1995 er blant Elys aller beste) og Mitch Watkins på elgitar.
Historiefortelling har alltid vært Elys greie, og hver eneste låt på «Satsified At Last» er en historie, en liten novelle i kortform.
Det starter med fengende «The Highway Is My Home», et uttrykk som veldig mange artister kan skrive under på.
I tillegg til egne låter gjør han en fin versjon av Billy Joe Shavers «Live Forever» (som noen av dere kan ha hørt med The Highwaymen) og Butch Hancocks «Leo And Leona» og «Circumstance».
| 1
|
302369
|
Anmeldelse:Biografien om Gerda Grepp viser en usedvanlig selvstendig og modig kvinne
Den glemte krigsreporteren.
Gerda Grepp var journalist i Arbeiderbladet og ideologisk aktør i uforsonlig kamp mot fascisme og nazisme.
Hennes faglige forbilde var Egon Kisch, som skrev boka «Rasende reporter».
Gerda Grepp representerte med andre ord en annerledes presseetikk enn vår tids objektive - og umulige - ideal.
Elisabeth Vislie har hentet fram den glemte Gerda Grepps liv i en vederheftig og nøktern biografi.
Boka er blitt både spennende og medrivende.
Og et viktig bidrag til den norske pressehistorien.
Med livet som innsats
Med livet som innsats
«En fredelig ettermiddag i Madrid.
Klokka er halv fem.
(...) Utenfor melkebutikken står en lang kø.
Et voldsomt smell, et jammerens og redselens hyl fra mange struper.
(...) Fra det blå ingenting faller det bomber ned over Madrid!
Et helt regn av bomber.
De kommer med sekunders mellomrom, og eksploderer i de trange gatene, på plassene, i husene.
Ei bombe treffer melkekøen, slår inn i veggen hvor de står, eksploderer og treffer fem kvinner.
Resten blir såret.
Fem bomber falt i de tett befolkede gatene.
De drepte i det hele 24 denne dagen.»
Hun levde tett på krigen.
Men tuberkulosen, som rammet Grepp-familien så hardt, ble hennes farligste fiende.
Gerda Grepp døde på Ullevål sykehus i august 1940, bare 33 år gammel.
Flere forhold
Flere forhold
Ingen kattepus, nei
Ingen kattepus, nei
Koestler kalte henne «en liten kattepus».
Liten, mørk og vakker var hun.
Men ingen kattepus.
Noen sa at Gerda Grepp ikke fryktet krigen fordi hun visste at hun snart skulle dø.
Biografien viser en usedvanlig selvstendig og modig kvinne som trodde på livet og sosialismen, kompromissløs og kampvillig til det siste.
| 1
|
302370
|
Det hengende snøre
«Silver Linings Playbook» er en varm dramakomedie om desperate håp.
FILM:
«Silver Linings Playbook» er en film med mange slåsskamper, men uten et eneste menneske som vil noe vondt.
Det er det første den har til felles med regissør David O. Russells forrige film, Oscar-nominerte «The Fighter».
Begge filmene retter kameralinsen mot en dysfunksjonell arbeiderklassefamilie på USAs østkyst, og lar deg aldri være i tvil om at det er ekte kjærlighet i bunn selv om det er en del hyl og skrik iblant.
Halvforrykte håp
I «Silver Linings Playbook» legges enda en snubletråd, som om det ikke var nok, inn i hovedpersonens liv:
Pat (Bradley Cooper) er bipolar, nettopp ferdig med et åtte måneders opphold på en psykiatrisk institusjon etter å ha slått konas elsker halvt ihjel.
Han er manisk opptatt av å få henne tilbake, og overbevist om at det vil skje nå som han har gått ned i vekt, som hun alltid ville, og fått nesten, noenlunde, kanskje ikke helt, orden på livet sitt.
Pat er ikke den eneste i familien som klamrer seg til halmstrå så knokene hvitner:
Faren (Robert de Niro) er en spillegal sportsfan som er overbevist om at hjemmelaget, Philadelphia Eagles, taper hvis ikke sønnen sitter ved siden av ham i sofaen.
Så møter Pat Tiffany (Jennifer Lawrence), en ung, emosjonelt svaiende enke som har gått på tyngre medisiner enn ham og presser ham til å delta på en dansekonkurranse med henne.
«Silver Linings Playbook» beskriver mennesker som holder fast ved mantraer og talismaner og halvforrykte håp om at alt vil ordne seg.
Lettvint
Og hvem vet?
Filmen som begynner som et gråmelert indiedrama sniker seg nesten umerkelig mot en avklaring som er enklere og pynteligere og mer sjangermessig enn man skulle tro.
På en måte er det skuffende, for lettvint.
På en annen måte føles det godt.
«Silver Linings Playbook» er varm og åpen og humoristisk på den litt oppgitte måten.
Russels ujålete bilder og raske, rastløse klipp fanger uroen til mennesker som vet de har dummet seg ut, men innbitt går inn for å ta nye sjanser.
Sårbarheten deres slår tilskueren i ansiktet.
Man vil dem alt godt.
Hjertet på pulten
Skuespillerne skjønner at her er det bare å legge hjertet på pulten først som sist.
Bradley Cooper er mest kjent som cocky alfahann i «Hangover»-filmene og som han som fortørnet tusener av pikeliller verden over ved å bli kåret til Peoples «Sexiest Man Alive» i 2011 foran Ryan Gosling.
Her er han på dypere følelsesmessig vann enn noen gang før, men han svømmer.
Han har det stive blikket og den utilsnakkelige intensiteten som får foreldre til å veksle bekymrede blikk.
Robert de Niro finner igjen formkurven som faren som ikke vet hvordan han skal si til sønnen at han egentlig bare vil tilbringe mer tid med ham.
Jennifer Lawrence beviser igjen at hun er en av Hollywoods modneste, sterkeste unge kvinnelige skuespillere.
Det mumles om Oscar-nominasjoner til både Cooper og Lawrence om dagen (begge har blitt Oscar-nominert etter anmeldelsen stod på trykk, i likhet med filmen og regissøren, journ.anm.).
Om det fremadstormende paret har skjebnegudinnene på sin side, er det på grunn av sin evne til å være noen som ikke har det.
| 1
|
302373
|
Bob Dylan er stadig ny, men alltid den samme
Nå utgir han sine samlede verker i én boks.
Bob Dylans samlede verker?
Hva er egentlig det?
Sangene hans brer seg som ringer i vannet.
Selv har han ofte spilt flere versjoner av dem, enten på plate, på demoer, uutgitte opptak eller konserter.
Andre artister har bidratt med nye tolkninger, som igjen har smittet over på opphavsmannen.
Et uoversiktlig antall bootlegs, både uoffisielle og de Dylan selv har sluppet i form av sine ti såkalt «bootleg series»-utgivelser, er i omløp.
Filmer og konsertopptak florerer.
Vi står overfor et aldri så lite osean av originalopptak og andre innspillinger, der både tempo, melodiføring og tekster kan variere inntil det ugjenkjennelige.
Men det er ikke dette utflytende verket som blir presentert når Bob Dylan har valgt å utgi «The Complete Album Collection Vol.
One».
Vi regner med at dette er Dylans egen beslutning.
Bare én gang har plateselskapet utgitt en plate uten artistens samtykke, albumet «Dylan» (1973), og det har de aldri forsøkt å gjenta.
72-åringen har selv ønsket å samle platene sine i én boks, vel vitende om at dette er album de fleste fans kjenner eller har fra før av, og at de ellers er tilgjengelige på iTunes.
Det dreier seg altså om de 41 platene som er utgitt offisielt, 35 studioalbum og seks live-skiver.
I tillegg fins en dobbelt-CD med sjeldne utgivelser fra boksen «Biograph», «Greatest Hits Vol.
2 og 3», den australske dobbel-CD'en «Masterpieces», «Best of Bob Dylan Vol.
2» og singler som ikke har vært på LP/CD.
Det vil si for eksempel hans eneste versjon av «Tomorrow Is A Long Time» (som Elvis Presley spilte inn i 1966); et live-opptak fra New York.
Singler som «Mixed Up Confusion» og «Positively Fourth Street», en akustisk utgave av «George Jackson» og sanger som «Series of Dreams», «Dignity» og den Oscar-vinnende filmmelodien «Things Have Changed» (men ikke den formidable «'Cross the Green Mountain» fra filmen «Gods and Generals», eller sangene som er spilt inn på hyllestalbum til Jimmie Rodgers eller Hank Williams og heller ikke søylen «Blind Willie McTell»).
Alt dette er plassert i en uhyre elegant, rød skattekiste av en boks, i vakre pappcovere med originalomslag.
Her er altså alle de offisielle albumene, med alt de vekker av minner og opplevelser, fra de første, akustiske låtene via den mesterlige trilogien «Bringin' It All Back Home», «Highway 61 Revisited» og «Blonde On Blonde», videre gjennom diverse faser, country-Dylan, den nylig rehabiliterte «Self Portrait»/«New Morning»-epoken, Bob Dylan & The Band, nye suverene album midt på 1970-tallet; «Blood On The Tracks», «Desire» og det undervurderte «Street Legal», de tre «kristne» platene, de forvirrende 1980-åra, de to platene med blues-covere tidlig på 1990-tallet, knall-comebacket med «Time Out of Mind» og en ny maktdemonstrasjon etter årtusenskiftet med «Love & Theft», «Modern Times», «Together Through Life» og «Tempest».
Pust ut.
Innimellom kommer plater mange trolig ikke har lyttet til på årevis, som «Dylan» (1973) og «Down In The Groove» (1988).
Inneholder ikke de også høydepunkter?
«Dylan», for eksempel, med Elvis-coverne «Can't Help Falling In Love» og «A Fool Such As I» (etter at Dylan muligens hadde møtt Kongen av rock i Las Vegas), med Jerry Jeff Walkers evergreen «Mr. Bojangles» og Joni Mitchells «Big Yellow Taxi»?
Og hva med filmalbumet «Pat Garrett & Billy the Kid», der Dylan til alt overmål spilte en figur kalt «alias»?
I lys av det samlede verket blir nesten alt interessant, selv om enhver som har fulgt Dylan gjennom åra har sine favorittlåter og album.
Det fins ingen som er lik ham.
(Det nærmeste jeg har kommet å feilta noen for Dylan, var da jeg første gang hørte Dire Straits debutalbum, i en drosje på vei til et nachspiel gjennom natta.
Da våknet jeg brått.)
Myten om Dylan er at han stadig har skiftet skikkelse, at han igjen og igjen har trådt fram med nye masker, med og uten hvitsminket ansikt, med og uten motorsykkel, cowboyhatt, kors og krone, bart og solbriller.
Men bak alt karnevalsutstyret opplever jeg at Dylan alltid har vært den samme.
Grunnelementene er konstante, selv om det ikke alltid ser slik ut.
«Same, same, but different», som det heter.
Eller «Same shit, new wrapping», bortsett fra at det ikke dreier seg om shit, men shine.
Verket har stadig skutt ut i forskjellige retninger, men er avrundet som en sirkel.
Det handler om å gjenskape en kanon Dylan oppdaget som meget ung; den amerikanske, musikalske arven fra blinde bluessangere, hillbillyer med banjo og fele, hobos med munnspill, western swing-band med steelgitar og honky tonk-piano, landeveis-croonere, gospelsangere med tårer i øynene, lenkegjenger, godsvogn-tramper, romansesangere, rockabilly-pionerer og gatesangere i New Orleans.
Hele denne «usynlige republikken», som kritikeren Greil Marcus har kalt det, av musikalske martyrer og helgener, godt skjult under den kommersielle hovedstrømmen i USA.
Men det hadde selvsagt ikke vært nok å kopiere denne tradisjonen, som mange av Dylans Newport-kolleger gjorde på 1960-tallet.
Det Dylan har gjort, er å ta opp i seg den musikalske arven og forvandle den til noe umiskjennelig dylansk.
Hva det består i, forblir noe både mytisk og mystisk.
Han gjør det han gjør på stadig nye måter, men grunnfjellet er det samme.
Som han skriver i liner notes'ene til «The Times They Are A-Changin'»:
«Yes, I am a thief of thoughts/not, I pray, a stealer of souls/I have built and rebuilt/upon what is waitin/for the sand on the beaches/carves many castles/on what has been opened/before my time/a word, a tune, a story, a line/keys in the wind to unlock my mind.»
Det er en forbindelse mellom «The Times They Are A-Changin'» og «Things Have Changed», himmelen er den samme i «Knockin' On Heaven's Door» og «Tryin' To Get To Heaven», det er like få svar i «Blowin' in the Wind» som i «Idiot Wind», der vinden blåser «like a circle around my skull».
Dylans samlede gir ikke noe svar, det gjør ikke stor diktekunst.
Men verket er garantert å berike den som hengir seg til disse fantastiske sangene, der tekst og melodi er sammenvevd som hos ingen andre i hans profesjon.
Bob Dylan er like enestående i sin samtid som William Shakespeare var det i sin.
Boksen veier 2,166 kilo, Shakespeares ettbindsutgave 0.903.
Begge rommer drøyt 40 verk.
Både Dylan og Shakespeare tar utgangspunkt i historien og dikter videre på den.
Begge tar sin samtids muntlige språk og hever det til stor diktekunst.
Begge bruker de populærkulturen til å lage stor - og folkekjær - kunst.
Og begge vikler de seg med sine metaforer, paradokser og gnistrende fortellinger inn alle tilværelsens avkroker og labyrinter Som det heter i «Visions of Johanna»:
«Inside the museums, infinity goes up on trial.»
Hva han nå har ment med det, kjennes det ut som en poetisk sannhet.
Vi merker oss at Dylan har kalt denne boksen for «Vol. One».
Forhåpentligvis er det mer der det kommer fra.
| 1
|
302376
|
Smertelig aktuelt fra regnskogen
«Fuglekikkere» er en svært god film.
|||
FILM:
En liten båt med turister tøffer oppover en elv gjennom jungelen.
De er tungt bevæpnet — med kikkerter.
Turistene har tatt turen inn i verdens villeste områder for å se på sjeldne fugler.
Så, like etter at elven tar en sving, skrur guiden av motoren, peker og hvisker dramatisk:
«Se der!».
Og så sannelig, på elvebredden bare et steinkast unna står en gjeng vaskeekte indianere.
De er iført lendekleder, har smurt krigsmaling i ansiktet og et par av dem har lagt en pil på buestrengen.
Så er øyeblikket over, guiden starter motoren igjen.
Den «ville» regnskogen
De ville, innfødte begynner utålmodig å røre på seg allerede før båten er ut av syne.
De snur seg, rusler de få meterne gjennom regnskogen, over en diger åker og ut på en asfaltert bilvei.
Her tar de på seg T-skjorter og shorts og får en neve med sedler som betaling for opptredenen fra turoperatøren.
Scenen som åpner det brasiliansk/italienske dramaet «Fuglekikkere» fikk meg til å tenke på den prisbelønte, norske realityserien «Den store reisen».
Serien der helnorske familier forlater «sivilisasjonen» for å leve blant vaskeekte «villmenn» i jungelen.
Villmenn i joggesko
I ettertid har produsentene blitt anklaget for å tukle med virkeligheten.
For etter sigende ble de lokale aktørene på det sterkeste oppfordret til å legge bort sine moderne klær når filmteamet var til stede.
Innfødte går ikke i joggesko merket Nike, eller T-skjorter med Adidaslogo.
Verden vil stadig bedras.
«Fuglekikkere» er et stykke fiksjon, men tematikken er ubehagelig ekte.
Filmen tar opp et viktig spørsmål:
Når stadig større deler av naturfolks opprinnelige miljø forsvinner, hva skal de da leve av?
« «Fuglekikkere» »
5
Kategori
Regi Marco Bechis Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « Bras./ital.
«La Terra Degli uomini rossi» »
Alkoholisme Historien sirkler rundt Osvaldo, en ung mann som blir oppfordret til å fortsette tradisjonen som sjaman.
Det er en stor utfordring, enda større når den moderne verden befinner seg bare meter borte.
Alkoholisme er utbredt, og selvmord — spesielt blant stammens yngre medlemmer — er ikke uvanlig.
Den lille gruppen Gurani-indianere står overfor følgende valg:
Jobbe for slavelønn på de store farmene, eller kreve retten til landområdene tilbake.
Stammen til Osvaldo velger å bosette seg like utenfor gjerdet til en av de lokale farmerne, en handling som resulterer i øyeblikkelig konflikt.
En konflikt som er dømt til å få et tragisk utfall.
Gjenkjennbar tematikk
Selv om det aldri er tvil om hvor sympatien ligger, er filmens konflikt likevel ikke helt svart-hvitt som den først synes.
Indianerne mener de har en naturgitt rett til landet — men det mener også farmeren han har.
Som han sier:
«Jeg er født og oppvokst her, farmen har vært drevet av min familie i flere generasjoner.»
For de fleste av oss synes løsningen klar.
Det er lett å ta stilling til noe så langt borte hjemmefra.
Det er neppe like lett når vi flytter problemstillingen hjem.
Reaksjonene vår egen urbefolkning møter når de påpeker at forholdene mange steder ikke lenger er ideelle for tradisjonelt virke, vitner om det.
«Fuglekikkerne» er også en godt laget film.
Skuespillet — også i alle biroller — er overbevisende og manus tar noen uforutsette vendinger.
Den gir også et innblikk i en kultur som er ukjent for de fleste og belyser en tematikk som er både kompleks, tragisk — og evig aktuell mange steder i verden.
UKAS ANDRE PREMIERER:
«The Hangover»
«Crossing Over»
«Dean Spangley»
«17 igjen»
filmfilmanmeldelserkulturanmeldelse
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Den «ville» regnskogen
De ville, innfødte begynner utålmodig å røre på seg allerede før båten er ut av syne.
De snur seg, rusler de få meterne gjennom regnskogen, over en diger åker og ut på en asfaltert bilvei.
Her tar de på seg T-skjorter og shorts og får en neve med sedler som betaling for opptredenen fra turoperatøren.
Scenen som åpner det brasiliansk/italienske dramaet «Fuglekikkere» fikk meg til å tenke på den prisbelønte, norske realityserien «Den store reisen».
Serien der helnorske familier forlater «sivilisasjonen» for å leve blant vaskeekte «villmenn» i jungelen.
Villmenn i joggesko
I ettertid har produsentene blitt anklaget for å tukle med virkeligheten.
For etter sigende ble de lokale aktørene på det sterkeste oppfordret til å legge bort sine moderne klær når filmteamet var til stede.
Innfødte går ikke i joggesko merket Nike, eller T-skjorter med Adidaslogo.
Verden vil stadig bedras.
«Fuglekikkere» er et stykke fiksjon, men tematikken er ubehagelig ekte.
Filmen tar opp et viktig spørsmål:
Når stadig større deler av naturfolks opprinnelige miljø forsvinner, hva skal de da leve av?
Alkoholisme Historien sirkler rundt Osvaldo, en ung mann som blir oppfordret til å fortsette tradisjonen som sjaman.
Det er en stor utfordring, enda større når den moderne verden befinner seg bare meter borte.
Alkoholisme er utbredt, og selvmord — spesielt blant stammens yngre medlemmer — er ikke uvanlig.
Den lille gruppen Gurani-indianere står overfor følgende valg:
Jobbe for slavelønn på de store farmene, eller kreve retten til landområdene tilbake.
Stammen til Osvaldo velger å bosette seg like utenfor gjerdet til en av de lokale farmerne, en handling som resulterer i øyeblikkelig konflikt.
En konflikt som er dømt til å få et tragisk utfall.
Gjenkjennbar tematikk
Selv om det aldri er tvil om hvor sympatien ligger, er filmens konflikt likevel ikke helt svart-hvitt som den først synes.
Indianerne mener de har en naturgitt rett til landet — men det mener også farmeren han har.
Som han sier:
«Jeg er født og oppvokst her, farmen har vært drevet av min familie i flere generasjoner.»
For de fleste av oss synes løsningen klar.
Det er lett å ta stilling til noe så langt borte hjemmefra.
Det er neppe like lett når vi flytter problemstillingen hjem.
Reaksjonene vår egen urbefolkning møter når de påpeker at forholdene mange steder ikke lenger er ideelle for tradisjonelt virke, vitner om det.
«Fuglekikkerne» er også en godt laget film.
Skuespillet — også i alle biroller — er overbevisende og manus tar noen uforutsette vendinger.
Den gir også et innblikk i en kultur som er ukjent for de fleste og belyser en tematikk som er både kompleks, tragisk — og evig aktuell mange steder i verden.
| 1
|
302378
|
Har overlevd både grønsjen og seg selv
Pearl Jam bygger formen foran 20-årsjubileet.
|||
ALBUM:
Grønsjens 20-årsjubileum nærmer seg.
Kurt Cobain er blitt en karaokesyngende karakter i et nytt dataspill.
Chris Cornell fra Soundgarden har på helt uvirkelig vis rotet bort solokarrieren sin på miksepulten til Timbaland - en slik karrieremanøver som bare kan reddes av en storstilt og vellykket gjenforening av gamlebandet.
Alice in Chains kommer med ny plate neste uke.
Uten Layne Staley som døde i 2002, men det er visst ingen som hører forskjell på Staley og han nye vokalisten likevel.
Trolig er det en bra ting.
Og her er Pearl Jam med sitt niende album — pertentlig formoppbyggende foran det som fort kan bli en storstilt 20-årsfeiring i 2011, med en planlagt dokumentarfilm regissert av Cameron Crowe og flere nyutgivelser i stil med den utmerkede oppussingen av debutalbumet «Ten» som kom tidligere i år.
Den stygge andungen Pearl Jam er i stor grad historien om grønsjens stygge andunge, bandet som var «sellout» i Kurt Cobains øyne, mindre opptatt av den foretrukne undergrunnsestetikken og, kanskje derfor, altfor populære.
Det skulle de selv sette effektive stoppere for seinere, med en serie kompromissløse plater (deriblant den kraftig undervurderte «Vitalogy», men flest forglemmelige, spesielt «Binaural») som på litt ulike måter har beredt grunnen for det Pearl Jam vi hører nå.
Ikke minst har de gjennom alle disse forglemmelige platene fått ristet av seg sin misforståtte «vanskelighet» etter å ha testet ut karriereselvmord systematisk på slutten av 90-tallet.
Pearl Jam har aldri vært best i det eksperimentelle hjørnet.
I det klassiske, derimot, er de ofte veldig gode.
Ikke så ulikt «Vs» Nå kan de dyrke evnen til å lage en og annen smellvakker ballade, en kunst og ferdighet som voldte dem slike imageproblemer før.
De kan dyrke de steinharde, aggressive, nesten litt melodisvake, men likevel påtrengende opp-i-trynet-rocklåtene som er helt fri for de episke, stålskimrende kvalitetene til tidlig Pearl Jam.
Og de klokkeklare, frådende vind-i-håret-poplåtene som er den «nye» kanalen for Eddie Vedders opprinnelige melodiøsitet og svai.
Med andre ord
— «Backspacer» er et album ikke så ulikt «Vs» i dynamikk og anatomi.
Det er slik sett et Pearl Jam på høyden vi hører på «Backspacer», med velfriserte energiutblåsninger som den Costello-duftende singelen «The Fixer» og punkboogien «Supersonic», eller mer dvelende, melodisk og klassisk rock som rykker i grønsjrøttene, som «Unthought Known» og noen avstikkere til et nesten Springsteensk balladeuttrykk.
Klassiske rockverdier Mulig at Kurt Cobain ville ropt på sellout nå også om han var i live.
På den annen side er han jo opptatt med å covre Bon Jovi i «Guitar Hero» akkurat nå, hvilket er like trist som det er artig.
I en slik sammenheng er kanskje ikke et solid album tuftet på klassiske rockverdier så galt, tross alt.
| 1
|
302379
|
Anmeldelse:Torgeir Rebolledo Pedersens nye diktsamling fortjener et større publikum
Dikter om tapt sønn.
«...morgendagene/ slår ned som lyn/ braket i dem/ rekker aldri tidsnok fram...».
Slik står det i åpningen av Torgeir Rebolledo Pedersens nye diktsamling «Åstedsblomster».
Boka springer ut av sorgtematikken over en tapt sønn, og henvender seg til flere som er blitt borte i løpet av et levd liv.
En avdød venn, bror, far og mor minnes i sorgmuntre dikt.
Rebolledo trenger inn i alvoret med språklig lekenhet.
Han fortjener tittelen som sorgmuntrasjonsråd i norsk poesi.
Poetisk dybde
Poetisk dybde
I poesien hans flommer ordspill, bokstavrim og spenstige nyord, som i dette utdraget fra diktet «Ensomhet er dødelig og digitalis»:
«...min yndlingsensomhet er å stå i vårflommen til knes til jeg blir bjørkestammehvit og museørelysegrønn...»
« Tittel »
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788249515318
Kjøp boken hos ARK
Ordablegøyer
Ordablegøyer
De innledende tekstene i boka blekner også litt mot det emosjonelle trykket i diktene som omhandler en avdød sønn.
I "sønnediktene" kommer Rebolledos muntlighet, letthet og lekenhet mer til sin rett enn noen gang.
Kan hende fordi poeten går den mørke materien litt mer direkte i møte?
I disse diktene finnes en helt særegen inngang til temaene død, savn og sorg.
Avslutter suverent
Avslutter suverent
Boken avslutter suverent, med linjer der Rebolledos mange kvaliteter smelter sammen til en åpen invitasjon: «døra til et gulspurvhjerte / slår og slår».
Til tross for noe rusk og rask.
«Åstedsblomster» har lav inngangsterskel, gjør umiddelbart inntrykk, og vokser ved flere gjennomlesninger.
Den fortjener et publikum også utenfor den indre poetiske krets.
| 1
|
302381
|
Ærlighet varer lengst
Mikhael Paskalev debuterer med et album proppet med varme, eufori og mest av alt, ærlig og godt låtskriverhåndverk.
ALBUM:
Onsdag denne uken ble rapperen Phil T. Rich kåret til årets Urørt.
I fjor var det norsk/bulgarske Mikhael Paskalev som trakk det lengste strået.
LIPA-studenten sjarmerte både dommere og publikum med sin nesten insisterende tilstedeværelse, lune stemme og småskeive melodilinjer.
Bob Dylan møter Tom Waits og Elvis Costello på seine sommerkvelder med blankpolerte dansesko, oppbrettede skjorteermer, håret gredd bakover og litt godt i glasset.
«Jive Baby» og «I Spy» er begge plettfrie eksempler på Paskalevs evne til å lage uanfektet og tidløs danserock med mengder av sjel og et par bøtter sjarm.
Spørsmålet er om han klarer å opprettholde denne lekenheten gjennom et helt album?
Svaret er i stor grad ja, selv om han lar støvet legge seg på gulvet innimellom.
Men man trenger jo et par pusterom mellom piruettene og håndklappen.
Åpningslåten og tittelkuttet «What's Life Without Losers» går rett på sak, proppet med humør, luftige refreng og høyt tempo.
Det bittersøte vokalsamarbeidet med sin kvinnelige sangmakker er like effektfullt som den hektende bassgangen som jobber målrettet i bunn.
Det er når Paskalev dukker med hals og hode ned i alternativcountryen han virkelig får vist sitt naturlige talent som formidler.
«Come On» er sangeren i motsatt stemningsleie, mørk og malende.
Her handler det om antydningens kunst, vevre melodier, store klangfylte akkorder og fyldige koringer.
Nesten litt distansert og betraktende.
På «Woman» går han tett på igjen, nesten som om han sitter på sengekanten og snakker til partneren sin.
Det fineste med «What's Life Without Losers» er at den aldri prøver å være noe annet enn en ubehandlet strøm av impulser, ideer og følelser.
Som en direkte dialog med lytteren, hvor det aldri handler om å passe inn i et spesielt format eller jage den riktige låten.
Det gir seg utslag i en plate proppet med varme, eufori og mest av alt, ærlig og godt låtskriverhåndverk.
| 1
|
302384
|
Trine Rein og Lars Monsen går seg vill i musikklandskapet
Sfærisk new age-søl.
Skal det være lyden av Femundløpet?
LÅT:
Ikke et stygt ord om Femundløpet, et langdistanseløp for hunder: en tøff manndomsprøve for både to- og firbeinte.
Så hvorfor ikke ha en egen låt, en sang- og melodisignatur?
Så langt, alt vel.
Men hva har arrangørene fått?
Lars Monsen
Et sfærisk, klisjéfylt tablå dynket i new age-søl og sprøytet utover Rørosmarka med gjødselspreder.
Et eksempel på at det må være lettere å gå over Grønland og Alaska enn å lage en god låt.
For en av låtskriverne er nemlig Lars Monsen, og med all respekt - dette kan han ikke.
Heller ikke kjæresten hans, Trine Rein - eller de to andre som står kreditert «When heroes are made», Øystein Lund Olafsen og Mikkel Gaup.
Total skivebom
Isolert sett er dette heismusikk som kunne vært kuttet ned til 15 sekunder i en eller annen filmsnutt.
Men et løp som dette krever noe fysisk, noe med substans, energi og potens:
Kort sagt et rocka kraftfôr for å kunne stå han av.
Ikke dette tannløse, blodfattige jåleriet.
| 0
|
302386
|
Franz Ferdinand holdt på å gi opp, men fant retningen
Det har norske Todd Terje bidratt til.
ALBUM:
Da den gang Glasgow-baserte Franz Ferdinand slo gjennom for et snaut tiår siden, var det som stormens øye i «danserock»-farsotten som skulle feie over midten av 2000-tallet.
Det førte dem langt opp på histlistene på begge sider av Atlanteren - men et så tidsriktig og definert sound er som kjent et tveegget sverd, og det tok ikke mange år før det hele begynte å låte ganske datert.
Med utgivelsen av sitt tredje album, «Tonight:
Franz Ferdinand» (2009), møtte bandet for første gang både kommersiell og kunstnerisk motbør.
To år på veien fulgte, og kombinert med kravene fra et stort, amerikansk plateselskap (i Europa har de hele tiden holdt sammen med lille Domino), tok det lufta og lysten ut av bandet.
Til The Observer har vokalist Alex Kapranos sagt han var i ferd med å oppløse gruppa for to år siden.
Norsk bidrag
Men så ble det altså ny plate likevel, 3,5 år etter at de første gang begynte på en oppfølger.
Og det var slett ingen dum idé.
Framfor én enkelt produsent har de denne gangen valgt å samarbeide med flere, blant dem Hot Chips Alexis Taylor og Joe Goddard, og Björn Yttling fra Peter, Bjorn And John.
En annen er den norske DJ-en og musikeren «Todd» Terje Olsen, som de siste par årene har fått et stadig voksende internasjonalt renommé for sin elegant spretne nydisco.
Felles grunn
For de som har hørt noen Todd Terje-edits eller DJ-sett er ikke samarbeidet så overraskende som man kunne tro.
Dansbare rockeklassikere er nemlig noe av en gjenganger hos mjøndalingen.
Til Dagbladet forteller han at det var remiksen av Roxy Music-låta «Love Is The Drug» som fikk bandet til å kontakte ham for å finne ut hva han kunne bidra med.
«Evil Eye» og «Stand On The Horizon» er de to sporene som står igjen på det ferdige albumet, og med norske ører er det gøy å høre hvor godt det merkes.
På sistnevnte, som er den sterkeste av låtene og den som best utnytter ekspertisen på varm, organisk discolyd, har han attpåtil fått slå seg løs på egenhånd i siste halvdel («just make something up», var beskjeden).
Rundere i kantene
Det er ikke bare Todd Terje-sporene som har fått en annen, rundere og mer retropreget klang.
«Fresh Strawberries» er det tydeligste eksempelet, en finfin midtempolåt med vestkyst-koringer og -gitarsolo, mens den ellers godt gjenkjennelige åpningslåta «Right Action» er pyntet med både blåsere, orgel og sitar.
Samtidig virker det som kvartetten er i en aldri så liten Blur-metamorfose, der roligere, småteatralske låter og klassisk popmusikk får større plass.
«Brief Encounters», for eksempel, er en svært albarnsk ballade der Kapranos får god nytte for sin uttrykkfulle vokal, men beholder det skarpe gitarriffet og repetisjonen typisk for Franz Ferdinand.
Treffsikre melodier, en leken tilnærming, smittende engasjement og fengende, enkle rytmer.
Todd Terje-versjoner av samtlige albumspor vil komme ut under artistnavnet «The North Sea».
To er allerede å finne på nett.
| 1
|
302387
|
Sex i storbyen
«Habana Eva» er en oppskrudd telenovela fra en forførerisk by.
FILM:
Det er slik en flik av oss håper at det er, er det ikke?
Havana, byen som er så påtrengende til stede i «Habana Eva» at den nesten blir hovedpersonen, kommer gjennom lerretet som et støyende, sensuelt sted der billedskjønne mennesker bukter seg i salsarytmer og lurer på hvem av hverandre de skal bli kjæreste med eller ligge med eller begge deler.
Mennene er blankt muskuløse og kvinnene har gjerne en synlig rød bh stikkende opp av utringningen.
De krangler og elsker og løper inn og ut av falleferdige gamle herskapshus med snirklete balkonger og trappegelendre.
Det handler om forfall, sex og livsglede.
Trekantdrama
Dette bakteppet, fantasiens Havana, er et forførerisk sted i all sin fattigdom.
Byen er badet i et varmt lys og kameraet stryker hengivent langs de store avenyene og palmeskyggete hagene.
Historien i forgrunnen er en blanding av oppstyltet telenovela og ram sexkomedie.
I midten står syersken Eva (Prakriti Maduro) og de to mennene som vil ha henne, verdensmannen fra Venezuela med fin bil og den lojale ungdomskjæresten.
Flere av plottets u-svinger er hysterisk usannsynlige og nesten amatørmessig spikret sammen og det er i perioder svært vanskelig å være med på at de fire skuespillerne i hovedrollene faktisk forsøker å være noen andre enn seg selv.
De prøver riktignok veldig hardt.
Maduro med sitt underlig følsomme ansikt og Yuliet Cruz som den seksuelt umettelige venninnen Teresa er i det minste tydelige personligheter som til en viss grad kompenserer for overspill med sterk utstråling.
Men mennene er ren kakepynt.
De er knapt til å skille fra hverandre.
Lettsindig
Til tross for at den snubler i stiletthælene igjen og igjen har «Habana Eva» en ikke ubetydelig sjarm.
Mye av det kommer av det ubekymrede lettsinnet som gjennomstrømmer filmen:
Selvfølgelig kan Teresa ha sex med kjæresten til bestevenninnen om hun motivet er bekymring for at Eva skal måtte gå gjennom livet knyttet til en mann som ikke vet hva han gjør i senga og et ønske om å lære opp stakkaren.
Islett av absurd humor og magisk realisme bidrar til følelsen av maksimalistisk moro.
Men det er ikke til å komme unna at selve fortellingen ikke holder mål.
Noe er galt når blikket stadig trekkes mot bakgrunnen.
| 0
|
302388
|
Ikke hekta på kroken
Moderne og sprellende meny ved Akerselva, men Babord byr ikke på full fiskelykke.
Inspirert av de fantastiske pintxo-barene i Baskerland, der du får Spanias desidert beste tapas, har Babord Restaurant og Café åpnet helt nederst på Grünerløkka.
Inntil nylig lå brasserie Dyre
Vaa i dette lokalet, men de serverte så dårlig mat at de måtte legge ned etter et knapt år.
Så spørs det om Babord havner på rett kjøl.
Det er i hvert fall et nytt og annerledes konsept.
Eventyrestetikken er byttet ut med stilig og humørfylt maritim design.
Kjøkkenet byr på fisk og skalldyr, i små og middels store porsjoner, som du selv setter sammen til et måltid.
Du kan velge mellom ti forskjellige «agn» og ti forskjellige «fangst».
Agnene er i smakebitstørrelse, mens en fangst er å regne som en halv hovedrett.
Du kan mikse som du selv vil, eller gå for en av de tre kombinasjonsmenyene.
-Hm, to agn og to fangst, pluss dessert - det blir vel som en vanlig treretters omtrent? spurte Fredag.
-Vi satser på det, sa Robinson og frydet seg over utvalget.
Menyen har et forfriskende Nordsjøpreg, med svenske, norske og danske tradisjonsretter i ny innpakning.
De fire agnene kom samtidig og ga den deilig avslappende følelsen av tapasbar.
Hvalcarpaccioen med mascarponekrem og hakket kastanje var suveren.
Det samme var tre typer hjemmelaget sild med grovbrød og spiss, svensk ost.
Litt blassere, men helt ok, var hjerteskjellene i hvitløk, mens syltynne crostini med kalix-løyrom og rømme smeltet i munnen.
-Synd de ikke har mer vin på glass, verken Sancerren eller Chablisen de tilbyr fungerer særlig bra til hval og sild.
Robinsons første fangst var hummersuppe med blåskjell, en safrankrydret og kremfløtefyldig bisque, ekstravagant toppet med en hel hummerhale.
En smule oversaltet kanskje, men ellers ypperlig.
Fredag var minst like begeistret over sitt store stykke gratinert kamtsjatkakrabbe, servert på en lun «vintersalat» av spede grønnsaker i kremet dressing.
Så langt, så vel.
Men så kom skjærene i sjøen.
Etter uendelig lang venting kom fangst nummer to, men nå i agnstørrelse.
-Er dette en hybrid?
En «fagn»? spurte Robinson, men den svenske kelneren var altfor stresset til å svare, og løp videre med ørten tallerkener til den fullsatte restauranten.
Det er ofte dette som skjærer seg for nye restauranter:
De har ikke funnet fram til hvor mye personale de egentlig trenger, og plutselig kantrer hele skuta.
På kjøkkenet var det åpenbart kaos, for Robinsons triste kamskjell var uten både anissjyen og rødbetene som sto i menyen, mens Fredag fikk en bitte liten torskebit med en klatt grøtete oksehaleragu og ikke noe annet.
Avslutningen kom heller ikke vel i havn, for dessertene er tydeligvis restaurantens sparepost.
Her blir hummerhalene trukket fra, gjennom å lage porsjonene så små at de hører hjemme i et dokkeselskap.
Sjokoladefondanten var som en konfekt, og kulen med havtornsorbé var ikke større enn et vaktelegg.
I en dokkeskål kom også crème catalan, et tynt lag eggekrem under sukkerskorpe, med tilsvarende mini-iskule.
-Det er gøy at de prøver seg på noe nytt, men de må finne ut av sitt eget porsjonssystem, ellers blir det bare tull.
Jeg er fortsatt sulten, sa Fredag.
-Til 440 kroner er det for dårlig.
Her må skipperen ta styring, ellers vil Babord forlise eller bli akterutseilt, eller...
-Flere sjømannsmetaforer nå og jeg kjølhaler deg, sa Robinson.
| 0
|
302389
|
I skjønn forening
Heia jentelaget!
Og heia guttelaget!
Og mer rødvin til alle!
TV:
Neida, visst er det ikke politisk korrekt.
Men en aldri så liten krig mellom guttelag og jentelag være sabla festlig likevel.
I hvert fall når krigerne er såpass underholdende typer som de seksten kjendisene TV2 har hanket inn til dyst i «Det sterkeste kjønn».
Hva med «hen»?
Du ber kanskje om debattbaluba når du sender seksten kvinner og menn til Gran Canaria, deler dem i lag og setter dem til å konkurrere i ymse greiner for å avgjøre hvilket kjønn som er det sterkeste.
Den slags er jo uhørt, makan spakan, og hva med de som regner seg som «hen» og så videre.
Men dette er uhøytidelige selskapslek-aktige saker, ja, såpass uhøytidelig er stemninga når typer som Anne Marie Ottesen, Brita Møystad Engseth, Petter Solberg og Hans Petter Buraas fjaser over rødvinsglassene utpå kvelden at vi får mer lyst til å være med enn å skrive debattinnlegg.
Når Tor Endresen drar fram gitaren, minner det hele litt om «Hver gang vi møtes» med morsommere selskapsleker, og under konkurransene minner det om «Mesternes mester» - med morsommere deltakere.
Petter Solberg mener at det er en manns oppgave å trygge familien sin, jaja.
Sandra Lyng Haugen mener kvinner er sterkest fordi «vi har jo født dokker, alle sammen, hehe».
Helt greit.
At et par tanker og oppfatninger om kjønn luftes, gir fin anledning til å spekulere litt på hvorvidt man er enig eller ei.
Eventuelt kan man bare hente seg et glass vin, for her er en gjeng som morer seg (og oss) på TV2s regning i sydenland.
Det som er trist, er at de vil bli færre på festen etter hvert som tapere må hjem.
La oss håpe lagene er jevngode så vi ikke blir sittende igjen med bare kvinner eller menn, for dét?
Det er kjedelige saker.
| 1
|
302391
|
Anmeldelse:Tron Jensen har skrevet en liten, men stor roman
Om skuffelser på Capri.
Klangbunnen er åpenbar idet Erik (57) og hans ennå udefinerte reisefølge Clementine forlater Napoli om bord en hydrofoilbåt, på vei mot Capri.
Farkosten — en båt med et bæreplan, vinger nesten — er å forstå som et symbol på framskritt og modernisme, mens selve øya blir drømmenes tilfluktssted, paradiset hvor den spontane omfavnelsen omsider kan inntreffe.
Med seg i bagasjen har Erik tredje bind av «På sporet av den tapte tid», en DVD med Godards «Forakten», som utspiller seg på Capri, og et utall drømmer og fantasier som — i tråd med den medbragte litteraturens tematikk — ikke går i oppfyllelse.
For, godt hjulpet av forestillinger fra fransk litteratur og film, blir ingenting slik han ser det for seg.
Ikke engang Curzio Malapartes villa, som var det opprinnelige formålet med reisen, er slik Godard framstiller den.
Snarere er synet av den en kilde til desillusjon:
Den er vanskelig tilgjengelig, forsvinner ut av synsfeltet når han forsøker å nå den til fots, og når han omsider får besøkt den monumentale villaen via sjøveien, viser den seg å være ødelagt av mugg og råte.
En skuffelse
En skuffelse
Erik forsøker derimot å betrakte verden med et mer underliggjørende, overspent og autentisk blikk, og perspektivene hans er også det som hindrer leseren i å tenke at Clementines konvensjonelle uttrykk er latskap fra forfatterens side.
Snarere er klisjeene hennes en måte å vise at hun langt på vei er en sjablong, i hvert fall i Eriks øyne, en han kunne erstattet med et annet tiltrekkende objekt, selv om han hevder at hun er spesiell, en forelskelse fra tretti år tilbake.
Uanstrengt stil
Uanstrengt stil
Likheten med Michel Houllebecqs mannlige romankarakterer - for eksempel Bruno fra «De grunnleggende bestanddeler» - er også slående, både med tanke på hvordan erotisk lengsel og behov for tilhørighet nærmest blir ensbetydende, og fordi sosiologiske perspektiver tillegges vel så mye betydning som det klassisk psykologiske.
Romanen er med andre ord rik på allusjoner og tolkningslag, men ikke på en måte som gjør boka symboltung eller pyntesyk.
Stilen er heller uanstrengt, ledig, enkel nesten, mens alle hendelser, steder, mennesker og tanker framstår som troverdige.
Heller ikke meningslagene framstår som dekor, men viser heller en innforlivet måte å omgå litteraturhistorien på.
Det metafiksjonelle planet i fortellingen er ikke påtrengende, men likevel umulig å overse:
I likhet med hvordan hovedpersonen synes å befinne seg i skjæringspunktet mellom romantikken og modernismen, er også romanen plassert i det samme litterære rommet.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.