id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
302395
|
Kjølig eleganse
«Chanel & Stravinsky» er vakker og distansert - ikke ulikt Coco Chanel selv.
html,body { border: 0px; }
— Det enkle er grunnlaget for all eleganse, sa Coco Chanel til Harper?s Bazaar i 1923.
Filmen «Coco Chanel & Igor Stravinsky», som handler om Chanels korte kjærlighetsaffære med den russiske komponisten Igor Stravinsky, baserer seg på samme dekret.
Coco selv skjærer som en mørk syl inn i scenene, med sine smale, svarte antrekk.
Store deler av filmen foregår på Chanels landsted, dit den velstående moteskaperen inviterer den fattige komponisten og familien hans for at han skal få jobbe, og de svarte og hvite linjene i Cocos stuer slynger seg grasiøst gjennom regissør Jan Kounens bilder slik Chanel selv skjærer gjennom og får det som hun vil — seksuelt så vel som forretningsmessig.
Det svarte og hvite i Stravinskys piano kompletterer bildene.
Så kompromissløst elegant er det at det får en komisk effekt når Stravinskys kone setter fram de spraglete, tunge teppene og ikonene hun har med seg fra Russland — gjenstandene hun har så sterke følelser for er hysterisk malplasserte hjemme hos Chanel.
Samtidig som han er en gjennomført estetiker, viser regissør Kounen at han har et befriende usentimentalt blikk på fortida.
I motsetning til en rekke amerikanske kostymedramaer som «The Duchess», som presenterer en glossy og overpyntet versjon av tidligere tider, er Kounens bilder til å tro på.
Han filmer vakre Anna Mouglalis, som spiller Coco med chic tilbakeholdenhet, i et hvitt, naturlig lys som viser de begynnende linjene i ansiktet hennes.
Åpningsscenen, som viser premieren på Stravinskys ballett «Vårofferet» i Paris i 1912, som frastøter det fintfølende parisiske publikummet men fascinerer Coco, er fabelaktig filmet.
I store sveip fanger Kounen skuflingen og skravlingen og den småsvette nervøsiteten i en stor teatersal, og forvirringen og kaoset som oppstår i møte med den modernistiske balletten og som kulminerer med at de høye herrer med stivpyntede fruer skynder seg ut med fortørnede miner.
Det var nettopp denne stilen Coco Chanel ville ha has på.
Hun ville ha kvinner ut av de oppstasede blondebergene, ut av de hemmende korsettene, vekk fra tanken om at velstand måtte vises fram.
Hun ville, i likhet med Igor Stravinsky, gjøre noe nytt og moderne og radikalt.
Nesten hundre år seinere står de fremdeles som to av de mest banebrytende kunstnerne innenfor sitt felt.
Til dels hadde hun ikke noe valg.
Gabrielle Bonheur Chanel ble født i fattigdom i 1883 og vokste opp på et barnehjem drevet av nonner.
Det var på barnehjemmet hun lærte å sy.
Men Coco ville opp og fram.
I begynnelsen av tjueåra livnærte hun seg ved å synge på nattklubben i garnisonsbyen Moulins, og da offiseren og tekstilformuearvingen Etienne Balsan fattet interesse for den magre jenta som sang «Hvem har sett Coco?» med hes stemme, handlet hun raskt.
Hun flyttet inn på Balsans slott, men merket fort at hun ikke ble akseptert av Balsans rike venninner, og kledde seg enkelt for ikke å virke som en oppkomling.
Det var Balsan som hjalp henne å åpne en hattebutikk i Paris.
Seinere sviktet hun Balsan til fordel for hans nære venn, den britiske forretningsmannen Arthur «Boy» Capel, som hun var dypt forelsket i, men som døde i ung alder i en bilulykke.
Det var Capel som hjalp henne å åpne tre nye butikker, og de sofistikerte klærne i sort og hvitt begynte å bre seg blant overklassen som ferierte i Deauville og Biarritz.
Chanels klær var løse og enkle og inspirert av mannsklær, av jockeyer og sjømenn og de rike kjærestene.
Hun ville at kvinner skulle kunne bevege seg ordentlig i klærne sine.
I 1926 introduserte hun «den lille svarte», den korte, enkle kjolen som kunne gjøres mer eller mindre pyntet ved kvinnens valg av tilbehør, slik at samme plagg skulle kunne brukes i flere sammenhenger.
I 1955 kom den klassiske 2.55-veska, som fremdeles regnes som en av moteverdenens mest attråverdige vesker, med armlenke slik at kvinnene skulle kunne ha hendene fri.
—?
Jeg ga kvinner en følelse av frihet, jeg ga dem kroppene deres tilbake, sa Chanel seinere.
Gjennom sin livshistorie framstår Coco som den ultimate pragmatiker, i sin tilnærming til mote og til menn.
Hun hadde forhold til den russiske storhertugen Dmitri Pavlovitsj, tsarens nevø som var på flukt etter revolusjonen, og hertugen av Westmoreland, en av de rikeste menn i England.
Hun lot ham finansiere forretningene sine, men skal ha takket nei til frieriet hans med ordene:
«Det har vært mange hertuginner.
Det er bare én Chanel».
Skampletten på hennes romantiske rulleblad var forholdet hun hadde til den tyske offiseren Hans Günther von Dincklage under krigen, et forhold som lot henne fortsette å jobbe og holde hus på Ritz Hotel, men som brakte henne i fengsel og i landflyktighet under krigen — helt til hun gjorde et comeback med en banebrytende ny kolleksjon i 1954.
I «Coco Chanel og Igor Stravinsky» er det også Coco som framstår som den som har kontrollen.
Hun har pengene og makten og initiativet.
Forførelsen av Stravinsky er fint formidlet:
Mads Mikkelsen, som har lært seg både fransk og russisk for anledningen, viser uten et ord hvordan den søkende Stravinsky blir stadig mer nysgjerrig på og betatt av den selvstendige Chanel.
Med blank hud og pomadisert hår ser han ut som om han er i ferd med å eksplodere innenfra.
Scenen der de endelig smelter sammen seksuelt er filmet uten musikk eller noen form for effekter, intenst og intimt.
Regissør Kounen undervurderer ikke publikum, han lar bildene og ansiktene tale.
Det er en innfallsmåte som er helt i tråd med Chanels dyrking av det enkle og avsmak for det vulgære og overlessede.
Når Stravinskys ulykkelige kone, som forstår hva som foregår, klager over at «hun forstår ikke musikken din», har hun rett og tar feil samtidig.
Seerne skjønner, uten å ha hørt noe særlig av samtalene elskerne imellom, at de dras mot hverandre dels fordi de begge er uavhengige, visjonære skikkelser, skapende mennesker som tilhører den moderne tid.
«Coco Chanel & Igor Stravinsky» skjemmes iblant av en klam følelse av noe pretensiøst, som når Coco, på jakt etter sin berømte «No 5»-parfyme, kommer med linjer som «Jeg søker en parfyme like kompleks som livet selv».
Det er øyeblikk der filmen er for distansert, og de komplekse følelsene mellom hovedpersonene ikke trenger gjennom lerretet.
Slik sett er «Coco før Chanel», den andre filmen om Chanels liv, som får norsk premiere i august, en ømmere og mer ekspressiv film.
Men «Chanel & Stravinsky» er gjennomgående interessant og sofistikert.
Den likner ikke Hollywood-biografifilmene som følger helten på en forutsigbar vei fra topp til bunn til topp, men lever i tett symbiose med de to den portretterer.
Med sine rene linjer, upåklagelige smak og enkle, minimalistiske dialog er det lett å forestille seg at filmen ville falt i smak hos den strenge Coco.
Som med den lille svarte eller den smykkeaktige 2.55-veska, kunne ikke «Coco Chanel & Igor Stravinsky» tilhørt noen annen.
« «Coco Chanel & Igor Stravinsky» »
5
Kategori
Regi Jan Kounen Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « »
kulturfilmanmeldelseranmeldelseranmeldelsefilm
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Filmen «Coco Chanel & Igor Stravinsky», som handler om Chanels korte kjærlighetsaffære med den russiske komponisten Igor Stravinsky, baserer seg på samme dekret.
Coco selv skjærer som en mørk syl inn i scenene, med sine smale, svarte antrekk.
Store deler av filmen foregår på Chanels landsted, dit den velstående moteskaperen inviterer den fattige komponisten og familien hans for at han skal få jobbe, og de svarte og hvite linjene i Cocos stuer slynger seg grasiøst gjennom regissør Jan Kounens bilder slik Chanel selv skjærer gjennom og får det som hun vil — seksuelt så vel som forretningsmessig.
Det svarte og hvite i Stravinskys piano kompletterer bildene.
Så kompromissløst elegant er det at det får en komisk effekt når Stravinskys kone setter fram de spraglete, tunge teppene og ikonene hun har med seg fra Russland — gjenstandene hun har så sterke følelser for er hysterisk malplasserte hjemme hos Chanel.
Samtidig som han er en gjennomført estetiker, viser regissør Kounen at han har et befriende usentimentalt blikk på fortida.
I motsetning til en rekke amerikanske kostymedramaer som «The Duchess», som presenterer en glossy og overpyntet versjon av tidligere tider, er Kounens bilder til å tro på.
Han filmer vakre Anna Mouglalis, som spiller Coco med chic tilbakeholdenhet, i et hvitt, naturlig lys som viser de begynnende linjene i ansiktet hennes.
Åpningsscenen, som viser premieren på Stravinskys ballett «Vårofferet» i Paris i 1912, som frastøter det fintfølende parisiske publikummet men fascinerer Coco, er fabelaktig filmet.
I store sveip fanger Kounen skuflingen og skravlingen og den småsvette nervøsiteten i en stor teatersal, og forvirringen og kaoset som oppstår i møte med den modernistiske balletten og som kulminerer med at de høye herrer med stivpyntede fruer skynder seg ut med fortørnede miner.
Det var nettopp denne stilen Coco Chanel ville ha has på.
Hun ville ha kvinner ut av de oppstasede blondebergene, ut av de hemmende korsettene, vekk fra tanken om at velstand måtte vises fram.
Hun ville, i likhet med Igor Stravinsky, gjøre noe nytt og moderne og radikalt.
Nesten hundre år seinere står de fremdeles som to av de mest banebrytende kunstnerne innenfor sitt felt.
Til dels hadde hun ikke noe valg.
Gabrielle Bonheur Chanel ble født i fattigdom i 1883 og vokste opp på et barnehjem drevet av nonner.
Det var på barnehjemmet hun lærte å sy.
Men Coco ville opp og fram.
I begynnelsen av tjueåra livnærte hun seg ved å synge på nattklubben i garnisonsbyen Moulins, og da offiseren og tekstilformuearvingen Etienne Balsan fattet interesse for den magre jenta som sang «Hvem har sett Coco?» med hes stemme, handlet hun raskt.
Hun flyttet inn på Balsans slott, men merket fort at hun ikke ble akseptert av Balsans rike venninner, og kledde seg enkelt for ikke å virke som en oppkomling.
Det var Balsan som hjalp henne å åpne en hattebutikk i Paris.
Seinere sviktet hun Balsan til fordel for hans nære venn, den britiske forretningsmannen Arthur «Boy» Capel, som hun var dypt forelsket i, men som døde i ung alder i en bilulykke.
Det var Capel som hjalp henne å åpne tre nye butikker, og de sofistikerte klærne i sort og hvitt begynte å bre seg blant overklassen som ferierte i Deauville og Biarritz.
Chanels klær var løse og enkle og inspirert av mannsklær, av jockeyer og sjømenn og de rike kjærestene.
Hun ville at kvinner skulle kunne bevege seg ordentlig i klærne sine.
I 1926 introduserte hun «den lille svarte», den korte, enkle kjolen som kunne gjøres mer eller mindre pyntet ved kvinnens valg av tilbehør, slik at samme plagg skulle kunne brukes i flere sammenhenger.
I 1955 kom den klassiske 2.55-veska, som fremdeles regnes som en av moteverdenens mest attråverdige vesker, med armlenke slik at kvinnene skulle kunne ha hendene fri.
—?
Jeg ga kvinner en følelse av frihet, jeg ga dem kroppene deres tilbake, sa Chanel seinere.
Gjennom sin livshistorie framstår Coco som den ultimate pragmatiker, i sin tilnærming til mote og til menn.
Hun hadde forhold til den russiske storhertugen Dmitri Pavlovitsj, tsarens nevø som var på flukt etter revolusjonen, og hertugen av Westmoreland, en av de rikeste menn i England.
Hun lot ham finansiere forretningene sine, men skal ha takket nei til frieriet hans med ordene:
«Det har vært mange hertuginner.
Det er bare én Chanel».
Skampletten på hennes romantiske rulleblad var forholdet hun hadde til den tyske offiseren Hans Günther von Dincklage under krigen, et forhold som lot henne fortsette å jobbe og holde hus på Ritz Hotel, men som brakte henne i fengsel og i landflyktighet under krigen — helt til hun gjorde et comeback med en banebrytende ny kolleksjon i 1954.
I «Coco Chanel og Igor Stravinsky» er det også Coco som framstår som den som har kontrollen.
Hun har pengene og makten og initiativet.
Forførelsen av Stravinsky er fint formidlet:
Mads Mikkelsen, som har lært seg både fransk og russisk for anledningen, viser uten et ord hvordan den søkende Stravinsky blir stadig mer nysgjerrig på og betatt av den selvstendige Chanel.
Med blank hud og pomadisert hår ser han ut som om han er i ferd med å eksplodere innenfra.
Scenen der de endelig smelter sammen seksuelt er filmet uten musikk eller noen form for effekter, intenst og intimt.
Regissør Kounen undervurderer ikke publikum, han lar bildene og ansiktene tale.
Det er en innfallsmåte som er helt i tråd med Chanels dyrking av det enkle og avsmak for det vulgære og overlessede.
Når Stravinskys ulykkelige kone, som forstår hva som foregår, klager over at «hun forstår ikke musikken din», har hun rett og tar feil samtidig.
Seerne skjønner, uten å ha hørt noe særlig av samtalene elskerne imellom, at de dras mot hverandre dels fordi de begge er uavhengige, visjonære skikkelser, skapende mennesker som tilhører den moderne tid.
«Coco Chanel & Igor Stravinsky» skjemmes iblant av en klam følelse av noe pretensiøst, som når Coco, på jakt etter sin berømte «No 5»-parfyme, kommer med linjer som «Jeg søker en parfyme like kompleks som livet selv».
Det er øyeblikk der filmen er for distansert, og de komplekse følelsene mellom hovedpersonene ikke trenger gjennom lerretet.
Slik sett er «Coco før Chanel», den andre filmen om Chanels liv, som får norsk premiere i august, en ømmere og mer ekspressiv film.
Men «Chanel & Stravinsky» er gjennomgående interessant og sofistikert.
Den likner ikke Hollywood-biografifilmene som følger helten på en forutsigbar vei fra topp til bunn til topp, men lever i tett symbiose med de to den portretterer.
Med sine rene linjer, upåklagelige smak og enkle, minimalistiske dialog er det lett å forestille seg at filmen ville falt i smak hos den strenge Coco.
Som med den lille svarte eller den smykkeaktige 2.55-veska, kunne ikke «Coco Chanel & Igor Stravinsky» tilhørt noen annen.
| 1
|
302396
|
Tamt på Tammy
I hovedstaden mangler det ikke på tilbud for dem som liker rå fisk.
Ikke alle er like gode.
Sakte, men sikkert tar Tjuvholmen form, og med nykommeren Tammy Sushi kan den nye bydelen i forlengelsen av Aker Brygge nå skilte med hele sju restauranter.
Tammy Sushi byr på nigiri sushi, sashimi, maki, temaki samt chirashi-sushi.
Sistnevnte variant er ikke så utbredt på japanske spisesteder i hovedstaden, her serveres den rå fisken oppå risen i en bolle.
De flunkende nye lokalene er enkle og elegante - i rødt og hvitt - som det japanske flagget.
-Hva med en hel, fritert hummer servert som makirull i ti biter, sa Robinson.
-Heller det enn fritert torsk, sa Fredag, noe overrasket over å finne «fiskepinner av torsk» som et av alternativene i temaki-menyen.
-Men jeg tror heller jeg satser på noen «råere» alternativer.
-Og et par japanske øl, foreslo Robinson.
To Kirin, en sjøtangsalat med kongekrabbe og en lettrøkt tuna (begge priset til kr 89) kom på bordet.
-Morsom kombinasjon, sa Robinson og identifiserte både feltsalat, ruccola, lollo rosso og reddik blant tangen.
Rikelig med saftig kongekrabbe og en søtlig dressing gjorde et godt førsteinntrykk.
Fredag på sin side av bordet nøt noen skiver tuna.
De var så vidt stekt, hadde en delikat røyksmak, og kom med samme salatvarianter som Robinsons kongekrabbe- og tangrett.
På deling fortsatte Robinson og Fredag med en «Stor Sashimi», 15 skiver rå fisk (kr 249).
I menyen er fiskeslagene spesifisert, deriblant tunfiskvarianten yellowtail, men denne var byttet ut med smørfisk.
En dårlig erstatning.
-Hvorfor ikke bare si «dagens fangst»? undret Robinson, og betraktet presentasjonen hvor salattypene fra forrettene nok en gang dukket opp som garnityr.
-Lite kreativt, sa Fredag.
I Japan er matens visuelle aspekt svært viktig, likeså måten fisken skjæres på.
Ingen av delene var noe å skryte av her.
De noe klossete oppskårne fiskefiletene var dessuten for godt tempererte, og tunfisken i rå tilstand var en skuffelse.
Den manglet friskhet og var dvask i konsistensen.
Neste etappe var et utvalg av nigiri sushi og et par makiruller (à 6 biter), en «spicy laks med kimchi» og en «soft-shell-krabbe med avokado».
Bitene av ris og fisk var ok dandert og smaksmessig helt på det jevne.
Makirullen med laks og kimchi - gjæret kål med chili på koreansk vis - var en hyggelig overraskelse og akkurat passe «hot».
Den friterte krabba bar preg av å ha oppholdt seg altfor lenge i frityrgryta, og hadde ingenting av det man gjerne forbinder med japansk tempura: lett, sprøtt og luftig.
-Kentucky fried crab, foreslo Fredag.
Robinson og Fredag valgte så å gå for en mangopudding, den eneste av dessertene med stempelet «hjemmelaget».
Men her burde den svært hyggelige kelneren kanskje ha foreslått noe annet?
-Pudding? undret Robinson.
-Her er det snarere snakk om suppe.
Med klumper av mango i?
Eller er det noe annet?
-Det minner mer om begynnelsen på det som etter planen skulle blitt en pudding.
Ikke vet jeg, men dette er ikke særlig imponerende, sa Fredag.
Tammy Sushi - som også har take-away - ser ut til å være en kjær nykommer blant beboerne på Tjuvholmen.
Prisene er hyggelige, men det spørs om ikke mer skal til for å ta opp konkurransen med de mange sushi-spisestedene bare noen steinkast unna.
| 0
|
302397
|
Verdensmestere i sitt fag
I hvert fall for oss som heller hører på «Grand Prix» enn Melodi Grand Prix.
|||ALBUM:
For et så likandes og vennlig popband som Teenage Fanclub er det noe av en prestasjon å framstå som polariserende.
Men i 2010, 20 år etter debuten, står skottene faktisk i fare for å bli like overvurdert som undervurdert.
Overvurdert av den type fans som har et så hjertelig og innforstått forhold til deres kimende, ringlende og harmonistinne Big Star/Byrds/Beach Boys-palett at de forblir udiskutable, uangripelige verdensmestere i sitt fag.
Og tilsvarende undervurdert av de som nekter å forholde seg til honnørord som «finesse» og «raffinement», og som i stedet hører stagnasjon og keiserens secondhand-klær.
Tiltalende ro Forrige album «Man-Made» (2005) befant seg også i dette forventningsmessige krysningspunktet, men vant seg med tiden for sine senkede skuldrer og en usvikelig tro på det perfeksjoneringsidealet bandet har forsøkt å følge helt siden de debuterte med styggvakker, nesten smågrønsjete øspøs gitarpop i 1990.
Inn i ungdommens solnedgang avleverte de sitt mesterverk i form av «Grand Prix» (1995), og 15 år etter, et sted rundt middagshøyden i karrieren, sirkler de altså rundt sin egen fortreffelighet med en usedvanlig tiltalende ro.
Tre personligheter
Så «Shadows» er lyden av ei gruppe som fortsatt høres relativt forelsket ut i ideen om seg selv.
Og det er lyden av ei gruppe som ikke er blitt satt under ytterligere press på noen måte, snarere tvert imot.
Trendmessig er de for så vidt en anakronisme, utover at klassisk popmusikk av dette kalibret også eldes med en slags automatisk verdighet — så lenge låtskrivingen ikke svikter.
Og det gjør den ikke.
Kjernemedlemmene Norman Blake, Gerard Love og Raymond McGinley gjeter hver sine låtskriverpersonligheter med imponerende konsistens.
Særlig Love-låtene glimrer denne gangen, tilbakeholden kraftpop med en ørliten countryrockknekk i melodiføringen i tråd med Gene Clark-skolens rammeverk, mens Norman Blakes «Baby Lee» er genialt banal i all sin lallende, nostalgiske og sødmefylte prakt.
Ellers er det vel først og fremst Blakes låter som bidrar til den evige stagnasjonsfølelsen for skottene, kanskje fordi han er den formmessig mest konsistente av de tre.
Litt regn til slutt
Og McGinley-låtene — han er og blir en slags Harrison-figur til Love/Blakes Lennon/McCartney — er de som tilfører skygge, regn og et snev av uforutsigbarhet til et TF-album; avslutningssporet «Today Never Ends» er vel første gang gruppa har nærmet seg et slags Grateful Dead-uttrykk, komplett med eksemplarisk steelgitarspill, noensinne.
Og det sender lytteren ut av dette albumet mildt forundret, som en fin, solrik tur i parken som plutselig avsluttes med et varmt, plaskende regn.
Og gjennom den systematiske Love-låt/Blake-låt/McGinley-låt-rekkefølgen gir «Shadows» en rytme like trygghetsskapende som hjertet til din aller nærmeste.
Så ja, de er nok verdensmestere i sitt fag.
| 1
|
302398
|
Bare søl
«Mesterkokken» er en syvretter av halvkokte morsomheter.
FILM:
«Mesterkokken» er ingenting om ikke gjennomført.
Den franske komedien er like banal i idé som i gjennomførelse.
Nå og da kaller den riktig nok på latteren, men det er latter av det vantro slaget, over at noen har gitt regissør og manusforfatter Daniel Cohen millioner av kroner på å filmatisere forsøksvise morsomheter som enhver skolerevy med respekt for seg selv ville forkastet under første manusmøte.
Ur-Hellstrøm
Michaël Youn spiller Jacky, en kompromissøs kokkespire som ikke klarer å holde på en jobb fordi han er blottet for gastronomisk impulskontroll, det vil si at han skjeller ut gjester for å velge feil vin til maten og slipper alt han har i hendene om det går et matprogram på tv.
Meningen er at tilskueren skal se en ivrig sjarme der det er mest nærliggende å lete etter en diagnose.
Jean Reno spiller Alexandre, en slags ur-Eyvind Hellstrøm, som er i ferd med å bli fratatt restauranten sin av de sleske nye eierne.
Halvkokte punchlines
Tilfellet og Cohen vil at de to skal møtes, oppdage at de trenger hverandre, og tvinges til å tygge seg gjennom en syvretter av halvkokte punchlines som bebuder sin ankomst ti minutter for tidlig for så å falle sørgelig til jorden.
I både Jackys og Alexandres tilfelle har pasjonen gått utover forholdet til kvinnene i livene deres.
Både Jackys kone og Alexandres datter er i ferd med å miste tålmodigheten.
Det å lære å sette pris på de nære ting og skjønne hva som virkelig betyr noe er en platt innsikt begge må lære underveis - riktignok ikke før begge skuespillerne har måttet ydmyke seg selv ved å spille grove karikaturer av japanske turister, som kokkeduoen forkler seg som for å spionere på en rivaliserende restaurant.
Terningøye nummer to gis under tvil til Jean Reno, som byr på tyve nyanser av dårlig kamuflert selvhøytidelighet, og til rausheten som tross alt gir «Mesterkokken» en varm lød.
Men sist jeg sjekket, var det meningen at man skulle le under en komedie, og le der filmskaperne mener at du bør le.
I «Mesterkokken» er det ikke et øyeblikk der de to sammenfaller.
| 0
|
302399
|
Snubler i danseskolissene
«Step Up 3D» er koreografisk sterk og menneskelig svak.
|||FILM: Stakkars disse dansefilmskaperne.
De har et slitsomt liv.
Ikke skal de bare fylle et kinolerret med oktanpumpende, sexy svetteperlende koreografi.
De må også klare å kryste et plott ut av de arme hjernene sine, en historie som kan ta publikum fra øvingsrommet til dansekonkurransen med stopp på klineholdeplassen.
Det er ikke så lett for dem.
På et punkt ender de alltid med å trekke på skuldrene og gå tilbake til urhistorien med rivaliserende dansecrews, og til den snille gutten eller jenta som ikke får lov til å danse fordi pappa mener de må tilbringe hver våkne stund på lesesalen.
Pliktløp
Dersom dansinga gir deg lyst til å duve med og søtnosene i sweatpants har et minstemål av sjarm, kan dette fungere.
Men her behandler aktørene skuespillet som et pliktløp de må gjennom før de får lov å stige opp på dansegulvet.
Koreografisk er «Step Up 3D» sterk.
Filmen er den første av de nye dansefilmene som til fulle utnytter 3D-formatet, og slynger sine hopp og løft mot publikum med full kraft.
Fans av «So You Think You Can Dance» vil kjenne igjen danseren Stephen «Twitch» Boss og trinnene til koreograf Dave Scott.
Under en paraply av hiphop paraderes en rekke teknikker som popping, locking, breaking og parkour, samt et slentrende, inntagende nummer der et ungt par danser nedover gaten i Fred Astaires klassiske stil, satt til en remix av den gamle elegantierens «I Won't Dance», som gradvis ispes hip hop og gatelyder.
Potensiell dokumentar
Når de må stå stille, er det verre.
Historien i «Step Up 3D» drives fremover av Han Søte og Han Kjekke.
Han Søte er en krysning av en hobbit i conversesko og en noe mindre anspent Alexander Rybak, og han må forstå at han både kan danse og bli ingeniør.
Han Kjekke har kjevenben av stål, magemuskler av aluminium og ansiktstrekk av betong, og de beveger seg ikke en millimeter verken når filmens lokkende femme fatale viser seg å være en forræder eller når hun viser seg kanskje ikke å være det likevel.
Han drømmer om å bli filmregissør, og de innklippede intervjuene med virkelige dansere viser at «Step Up 3D» ville gjort alle involverte en tjeneste ved å være en dokumentar og ikke et drama.
Sammen må de to slå crewet til Han Slemme i sort treningsdress.
De tror de ikke har sjangs.
Publikum vet bedre.
På dansegulvet er «Step Up 3D» en eksplosjon.
På livets parkettgulv snubler den i sine egne skolisser.
| 0
|
302400
|
Et svorsk mestermøte av det heftige slaget
Norsk supertrio og fabelaktig svensk gitarist i fri utfoldelse.
ALBUM:
Tredje album (fjerde hvis vi regner inn fjorårets vinyleksklusive «Live at BBC») for den norske impro/rock-supergruppa Elephant9.
Supersilents Ståle Storløkken, BigBangs lengstspillende bassist Nikolai Eilertsen og krafttrommisen Torstein Lofthus i utpreget fysisk, kraftkrevende og frittflytende instrumentalmodus, denne gangen - og alle hjerter gleder seg over det - i forbrødring med den fenomenale Dungen- og The Amazing-gitaristen Reine Fiske.
Det blir nydelige, tildels voldsomme møter:
Storløkkens monumentale orgeltraktering i intimt samkvem med Fiskes ofte effektivt tilbakeholdne tonelek på tittelsporet (oppkalt etter studioet i Stockholm).
Den sentrifugale droneleken og seige heavyrocken i den bombastiske «Psychedelic Backfire» er medrivende hypnotisk.
Og det 13 minutter lange overflødighetshornet «Freedom?s Children», som avslutter dette svorske mestermøtet, er en buldrende, hjernesprengende og intens maktdemonstrasjon.
Høydepunktet er likevel den akustiske «A Foot In Both», der turtallet senkes betydelig og der Fiskes følsomme nylonstrengespill skaper vidunderlig psychfolkmagi.
| 1
|
302402
|
Korthus i frisk bris
Det blåser hardt på toppen.
Gjett hvor Frank Underwood befinner seg.
TV-SERIE:
Det skal ikke store trekken til for å rasere et korthus.
Likevel er det altså på maktens stormfulle høyder «House Of Cards»-drivkraft Frank Underwood har reist sitt intrigebyggverk - og nå begynner vinden virkelig å ta tak.
Da vi forlot ekteparet Underwood, så det omsider ut til at Frank var ved målet han satte seg etter å ha blitt snytt for utenriksministerposten sist:
Å bli USAs visepresident.
Men veien dit var fylt med høyt og til dels dødelig farefullt spill, og når vi nå er tilbake i Det hvite hus, har han mer enn én løs tråd å holde under oppsikt.
Samtidig venter nye utfordringer, ikke minst i den mer eller mindre kamuflerte maktkampen med presidentens nære venn og rådgiver Raymond Tusk.
Historisk
Med sin første sesong skrev denne Netflix-serien historie, som den første streamingserien til å motta Emmy i en av hovedkategoriene (David Fincher vant for beste dramaregi).
Den var nominert i ytterligere åtte kategorier, og stakk dessuten av med Golden Globe for beste kvinnelige skuespiller (til Robin Wright, som spiller Claire Underwood).
Sammen med den dedikerte tilhengerskaren serien skaffet seg, gir det denne andresesongen litt å leve opp til.
Og i likhet med en annen kritiker- og prisfavoritt fra de siste årene, «Homeland», skal den nå stå på egne ben, etter å ha bygget førsterunden på en eksisterende importert tv-serie.
Nye spirer
Heldigvis tyder de første fire episodene på at overgangen blir langt mindre smertefull enn den var for «Homeland».
Ja, til å begynne med lener de seg mye på etterdønningene av debutsesongens dramatiske hendelser.
Men litt etter litt sås det også nye problemstillinger som får spire til egne, framoverrettede handlingslinjer - enten det er i form av nye karakterer som Franks arvtaker i Senatet, eller i utviklingen av Claire, som i disse episodene framstår som en mer spennende figur enn Frank selv.
Det ligger selvsagt en spenning i at grepet truer med å glippe, men samtidig virker det som en merkelig karakterfeil, understreket av noe så enkelt som at han ikke er forberedt på den invaderende inngripen sikkerhetstiltakene får på privatlivet som presidentens høyre hånd.
Frank skal jo vite alt!
Spenningsnivået er det likevel lite å si på.
Og så lenge vi serveres en dose Underwood-onelinere som «there are two types of vice presidents - doormats, and matadors», skal det være nok å glede seg over for Underwood-parets fanklubb.
| 1
|
302403
|
For lite plaging av skurkene
Trist om amatører i byggebransjen på TV3 i kveld.
|||TV: 33 år gamle Vanja Neskvern fra Elverum er alenemor og har en multifunksjonshemmet sønn på tre år.
Hun bestiller nytt hus og tomt fra et lite entreprenørfirma og får beskjed om at huset skal være ferdig om fire måneder.
Programleder Janne Seime Siler tar oss med gjennom prosessen, som handler om forsinkelser og en amatørmessig opptreden fra byggefirmaet som burde fått alarmklokkene til å ringe ganske tidlig i prosessen.
Økonomisk uføre Etter hvert havner Vanja i økonomisk uføre, med 1,37 millioner kroner i lån og et halvferdig hus hun ikke kan flytte inn i.
Som seer tenker man at dette er provoserende nok.
Slikt bør ikke kunne skje.
Her må det ryddes opp.
Saken skal oppklares og de skyldige straffes.
Men det skjer ikke så mye.
Janne, som har bakgrunn fra «TV2 hjelper deg», drar på en langdryg jakt på entreprenøren og det to år gamle firmaet som allerede er konkurs.
Hun sitter foran pc-skjerm, myser på ringeklokker og kjører forbi hus der firmaet skulle ha holdt til.
Hun snakker med politiet, som har mottatt anmeldelser på entreprenøren og hans kompanjong.
Lite dramatikk Samtidig, på Hedmarken, holder Morten Hofstad, kjent fra «Ekstrem oppussing», på med det han kan.
Jeg tror ikke jeg avslører noe som ikke har vært forhåndsannonsert når jeg nevner at Morten og hans gode hjelpere skal bygge ferdig huset som Vanja hadde bestilt — og vel så det.
De mange feilene rettes opp, forholdene legges til rette for Vanjas sønn — og hennes venner hjelper til med å legge gress i hagen.
Men bra tv blir det ikke, dessverre.
En noe forsiktig programleder, en gjeng med dyktige håndverkere, et par nesten usynlige «gjerningsmenn», et nydelig hus, gledestårer, glade venner og litt stive, iscenesatte samtaler:
En bra tittel kunne vært «Sjenanse og ferdighet».
Følg pengene
Det ville kreve både ressurser og journalistikk, men man burde i større grad følge opp skurkene i historien.
Hva skjer med dem?
Hvor gjorde de av pengene?
Hvor mye er brukt på de mange håpløse prosjektene?
Hvorfor satte de i gang?
Hvorfor ikke heller rane en bank?
Finnes det andre skyldige — offentlige instanser som burde luke ut useriøse aktører?
TV3 tar seg råd til å bygge et hus, men burde være mer pågående og brukt mer krefter på å belyse svindelen.
TV3 hjelper deg:
Janne Seime Siler hjelper folk som er blitt ofre for useriøse aktører i byggebransjen.
| 0
|
302405
|
Snadder i skjærgården
Engø Gård byr på gourmetmat i idylliske omgivelser, men snippen kunne vært litt løsere
-Man trenger faktisk ikke være stinn av gryn for å kunne spise her, sa Fredag, og studerte Engø Gårds fireretters «gårdsmeny» til 495 kroner.
Robinson og Fredag hadde stukket innom den landlige hotell- og restaurantperlen på Tjømes østside en dag midt i fellesferien.
De studerte menyene på terrassen i den lave kveldssola, med utsikt over grønne enger mot et lite glimt av sjø.
I glassene hadde de Andre Clouet rosé champagne, på bordet sto grissini av butterdeig med sesamfrø, krydrede, ristede mandler, syltet løk, artisjokk, oliven og hjemmelagde potetchips med aioli.
Man kan bli vant til sånt.
-Det blir nok fort dyrt likevel, svarte Robinson, og lot blikket vandre fra en kjent finansmann ved nabobordet, via en fisk- og skalldyrsmeny til 795 kroner, til «inspirasjonsmenyen» som kan serveres med fra tre til syv retter, priset fra 695 til 1095 kroner.
Både Robinson og Fredag var klare for inspirasjon, men syntes syv retter var i overkant.
Kunne det la seg gjøre å ta vaktelen fra syvretteren inn i Fredags fireretter og Robinsons femretter?
Det kunne det.
Det var i ikke mye nei å høre fra den vennlige, lavmælte betjeningen på Engø.
I den nye, høyloftede spisesalen i andre etasje, med umalte trepaneler og rustikt møblement, fikk Fredag en plutselig assosiasjon til afterski.
-Er ikke dette litt som å være transportert til Geilo?
Særlig litt tidlig på kvelden faller det naturlig å avlevere denne typen replikker i dempet stemmeleie.
Det er ikke akkurat løssluppen stemning på Engø gård.
-En kelner eller to med litt mer uformell selvtillit og utagerende sjarm hadde ikke skadet, mumlet Robinson.
Ikke mange meterne unna sto to av de oppmerksomme, kelnerne ved sin stasjon.
Samtalen ble ytterligere dempet av at Robinson og Fredag var plassert kloss inntil to andre gjester i det nesten tomme lokalet, nærmest trappa og lengst vekk fra utsikten.
Det hjalp ikke at de hadde bestilt dager i forveien; de andre bordene var reservert til seinere på kvelden.
Moral:
Bestill i god tid, og be om utsikt.
Som appetittvekker fikk Robinson og Fredag en nydelig, rik rekesuppe.
Etter dette ble den første ordinære retten en liten nedtur.
Lettrøkt og posjert kveite med blini, rogn og rømme var frisk og sommerlig, men fisken kjentes litt overbehandlet, på grensen til trå.
Kanskje man skulle nøyd seg med enten røking eller posjering?
Robinsons fjellørret fra Hardanger, med ertepuré, rogn, sprø toast, løk og hvit saus, var derimot utsøkt.
Enda bedre var vaktelen med kirsebær fra hagen, pastinakk, østerssopp og et nærmest symbolsk stykke stekt foie gras.
Lekre, søte, mørke smaker, med vaktelkjøttet et sted mellom kylling og due.
-Men de burde vært litt rausere med foie grasen, furtet Robinson.
Robinson og Fredag hadde bestilt vinmeny.
Til kalvefileten kom en Barbera D'Asti 2004 fra Alfiero Boffa på bordet.
En flott utviklet vin, med et hint av lakris.
-Mmm.
Dette er den første av vinene jeg virkelig får lyst til å drikke mer av, sa Robinson.
-Så vidt jeg har registrert har du fått sjenerøst påfyll på alle, repliserte Fredag.
Den perfekt rosastekte kalven, med rødvin- og salviesaus, potetterrine, dampet kål, fritert shitakesopp og persillerot, var lekker og god, men ga ikke noe smaksmessig kick.
Det gjorde derimot en hvilerett med et touch av molekylær gastronomi:
Pasjonsfruktkrem med sjokoladekrisp og lavendelskum.
-Mm, så godt!
Er det ikke ofte sånn at det er appetittvekkere, hvileretter og desserter som gir de største smaksopplevelsene? filosoferte Fredag.
-Jo!
Alt er godt her, men det er kanskje de små tingene som skinner mest, sa Robinson, før desserten med ulike variasjoner over jordbær og sjokolade bekreftet hypotesen.
Etter maten vanket det petit fours, god presskannekaffe og Leopold Gourmel konjakk på terrassen.
Livet var så absolutt til å holde ut, mot et utlegg på fire tusen kroner.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
302406
|
Statholdergaarden:Bedre blir det ikke
En eneste lang serie smaksnytelser hos Bent Stiansen.
- Hva synes du?
Kan man få for mye av en god ting?
Vårkvelden var kjølig og en sur vind virvlet opp støvet i Rådhusgata.
Men det påvirket ikke humøret til verken Robinson eller Fredag, som var sprekkeferdige - av velbehag.
Serie nytelser Smaksmenyen til Statholdergaarden er ikke så stor i volum, til tross for at den består av hele elleve retter, samt aperitiffer og hvilerett.
Alt holder skyhøyt nivå, og det mest imponerende er kanskje hvordan maestro Stiansen og hans stab unngår smakskjedekollisjoner, som slike gigantmenyer har en lei tendens til å ende i.
Her får man en velkomponert serie nytelser som går rett på sanseapparatet og kjæler, pirrer, erter og leker med det.
Men nå lurte altså Robinson på en ting.
- Om man kan få for mye av en god ting?
Fredag ristet på hodet.
- Det heter at det ikke finnes dumme spørsmål, men akkurat her er jeg usikker.
Koselig og storslagent Fire timer tidligere.
Store, gode stoler, damask, krystall og stukkatur som er verd en reportasje i seg sjøl.
Men til tross for omgivelsene, klarer betjeningen å skape en riktig koselig stemning.
- En treretter fra à la carte-menyen, dagens meny - eller skal vi slå til og ta selveste smaksmenyen?
Robinsons spørsmål var retorisk.
Når man først går på et sted som har fått Michelin-stjerne år etter år, er det like greit å la kjøkkenet vise hva det kan best.
Så det ble smaksmenyen med tilhørende vinmeny.
Fredag gjorde et raskt overslag i hodet, og kom fram til at denne pakken for to ville beløpe seg til drøye seks tusen kroner.
- Mye penger, sa Fredag.
- Men dyrt?
Det vil vise seg.
Kveitecarpaccio og lakserulade
- For en åpning!
Fredag var begeistret over kveitecarpaccio med pepperrotkrem og estragon.
Robinson var kanskje enda mer begeistret for neste rett, lakserulade med sjøkreps, shitakesopp, koriander og hvitløksemulsjon.
Tredje rett ut, kamskjell med steinsoppconsomme og svart trøffel, ble møtt av en viss skepsis.
Den svindyre soppen kan lett dominere alt annet, og med en så delikat smak som kamskjell, fryktet både Robinson og Fredag at dette skulle gå galt.
Men uten grunn, skulle det vise seg.
- Perfekt dosert.
Og nydelig komponert, sa Robinson.
- Som alt annet så langt, la Fredag til.
Kan sin vin Til de tre første rettene ble det servert henholdsvis en frisk Vinho verde av type Soalheiro, en mineralrik Riesling fra Pfalzregionen, og en sherrypreget Chardonnay fra Tournelle i Jura-distriktet.
Til de neste to rettene ble glassene fylt med sitruspreget Silvaner fra Rudolph May i Franken, og en Grüner Veltliner fra Weingut Knoll.
Frankenvinen passet utmerket til hvite, tyske asparges, så vidt grillet og servert med løyrom, reddik, poteter og beurre blanc, mens de østerrikske, lett syrlige dråpene matchet perfekt pannestekt piggvar med selleri - både høvlet og moset - og sprø grønne erter.
- Nå er det kanskje tid for å forlate det våte element, bemerket Fredag etter å ha nytt et stykke skrei med quinoa, bacon og en fløyelsmyk blåskjellveloté, servert med en Santenay fra Lequin-Colin.
Ypperlig.
Skyhøy kvalitet
Etter en hvilerett med yoghurt og earl grey-granité, var det klart for and, gravet bryst og røykt hjerte - og måltidets laveste punkt.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
Men - alt er relativt - her betyr dette «lavmålet» uansett skyhøy kvalitet.
Vinfølget, en Zinfandel fra Broc Cellars i California, var det ingen ting å utsette på.
Et siste høydepunkt var smørmyk ytrefilet av kalv med jordskokk, spinat, løk og rosmarinsky.
Ledsaget av et glass Le Trame, en småkompleks Chianti, var dette et verdig punktum.
Men det var ikke slutt.
Nå fulgte fritert ost, hvit sjokolade med solbær, og helt til slutt: hasselnøttis med sitron, marengs og et morsomt innslag av dill.
Det var tid for oppsummering.
Og spørsmålet om du kan få for mye av en god ting.
- Nei, sa Fredag.
- Du kan aldri få for mye av en god ting.
Full pakke hos Stiansen koster, men skaper minner en kan leve på lenge.
Så får man heller spise nudelsuppe i noen uker.
PS:
Nudler må ikke være kjipt, nå står folk i kø for å kjøpe dem!
Her er tre gode oppskrifter på ramen
| 1
|
302407
|
Dixie Chicks-jentenes elegante popflørt
Høres ut som niesene til Travelling Wilburys.
|||
ALBUM:
Dixie Chicks har aldri vært redde for å la tradisjonsbunden countrymusikk og bluegrasskompetanse komme i konflikt med egen popsensibilitet.
«Catchy» har aldri vært noe skjellsord der i gården - mykt og iørefallende, heller enn spisst og kantete, slik mer autentisitetsopptatte strengeplukkere tradisjonelt liker å utføre sitt fag.
Hvilket også gjør gruppas mest «ukommersielle» plate - «Home» - til noe av en oppvisning i melodisk eleganse og refrengsjarm.
Under navnet Court Yard Hounds tar Emily Robison og Martie Maguire en sideprosjektspause fra Dixie Chicks-førstevokalist Natalie Maines, og henter fram alt de har av pop- og rockdrømmer, fritatt fra countrymusikkens strenge regelverk.
Resultatet er usedvanlig velspilt og solid, i krysningspunktet mellom vestkystrock, sober americana og skamløse radiofrierier.
Det er som om niesene til Travelling Wilburys skulle kommet opp med noe onklene ville vært stolte av.
«The Coast» er en ganske overbevisende smaksprøve i så måte, et så rootsy og effektivt forsøk på kalifornisk poprock at det vil sette grå hår i hodet på Sheryl Crow, og hvor mandolin/banjo/fele ligger i dypet og smålugger i vellyden.
Og slik turer de fram, mer eller mindre akustisk, mer eller mindre rocka.
Jakob Dylan stikker innom på den lune «See You In The Spring» og får det til å bli en av albumets fineste begivenheter.
Ellers: uangripelig smakfullt gjennomført, såpass at to-tre idéfattige fyllspor lett feies under teppet.
| 1
|
302409
|
Lobotomert thriller
Skrekkfilmen «Blåtur» foregår på et nedlagt galehus utenfor Sandnes og er urovekkende lite skummel.
FILM:
«Blåtur» markedsføres som en thriller, men rekker aldri å bli verken spennende eller skummel.
Til gjengjeld er den gradvis mer forvirrende, inntil jeg gir opp alle forsøk på å skjønne hva som foregår.
La oss først si noen ord om opphavet til filmen, som har sitt utgangspunkt i 40-årskrisa til den allsidige bergensforfatteren Bjørn Sortland.
Han ble koblet sammen med to økonomistudenter ved NHH som også drev med film, hvorav den ene, Ivar Aase (22), er oppført som regissør.
Med et mikrobudsjett på én million kroner, manus av Sortland og tomme lokaler ved Dale psykiatriske sykehus utenfor Sandnes, satte de i gang.
Gode referanser
I to av rollene finner vi et pent kjærestepar, Silje og Kaspar (Julie Rusti og Dan Skjæveland).
De er på randen av samboerskap og Silje vil teste om Kaspar er hel ved, en ikke stikker av.
Derfor bestiller hun en noe spesiell «blåtur» (tenk David Finchers «The Game») og drar til den forlatte anstalten.
Allerede før de går inn, har Kaspar nevnt «Twin Peaks» og «The Shining», slik at vi vet hvor filmskaperne legger lista.
Pussigheter
Et noe mer voksent par (Vegar Hoel og Berte Rommetveit) er med og arrangerer blåturen som Silje har betalt for.
Det snakkes om lobotomering, paranormale episoder og en pasient som forsvant, så jeg forventer at det vil komme et par skrekkfilmatiske støkk etter hvert.
I stedet får vi en mengde ingredienser på jakt etter en oppskrift.
En skikkelse (eller to) med maske og sveiseapparat.
En døv mann som leker Jackson Pollock.
Barnebokforfatter Philip Newth som uutgrunnelig blåturarrangør.
Skuespillere som kunne fungert helt greit i en innpakning à la «Fritt vilt», men som her blir hengende og dingle mellom replikker og pussigheter.
Dialogene prøver å forklare hva som foregår, men det hele faller i fisk.
Full forvirring både foran og bak kamera.
Det ville være en god idé for hele filmteamet å studere både Fincher, Lynch og Kubrick noe grundigere.
| 0
|
302411
|
Sikter mot det joviale, ender i det likegyldige
«Dicte» er veik venninne-krim.
TV-SERIE:
«Dicte» er danske TV2s svar på krimsuksessene rikskringkasteren DR de siste årene har hatt med «Forbrytelsen» og «Broen».
Når det gjelder seertall har serien klart seg riktig godt både i Danmark og i Sverige — men kvalitetsmessig har den en del å gå på.
Gravende journalist
Iben Hjejle spiller rollen som krimreporteren Dicte.
24 år etter at Jehovas vitner-foreldrene tvang henne til å gi fra seg et barn, flytter hun nyskilt tilbake til Aarhus med tenåringsdatteren Rose.
Det tar ikke lang tid før Dicte snubler over sin første krimgåte og oppdager et lik i havnen.
I avhør unnlater hun å fortelle at hun er journalist, og lurer til seg informasjon om at den unge bosniske jenta har blødd i hjel av et keisersnitt.
Dermed har hun forsida i boks, og en mildt sagt misfornøyd etterforsker Wagner på nakken.
Men Dicte gir seg ikke der — hun vil til bunns i saken.
Krim i dagslys
Det er tydelig at «Dicte» er laget for å være tilgjengelig; en lett og jovial krimvariant uten det store mørket.
Bokstavelig talt, for her foregår selv spenningsscenene i dagslys.
Ved siden av krimgåtene — som er fordelt over to og to episoder — vies mye plass til Dictes personlige forhold.
Venninnene drikker rødvin, er inntullet i tepper, og snakker om menn og underlivsbetennelse.
Skilsmissene florerer, og etablerer mulige romantiske interesser over en lav sko.
Tilfeldigheter og flaks
Alt dette kunne sikkert fungert helt fint, om «Dicte» hadde vært en bedre skrevet og mer velspilt serie.
Men det er langt mellom de overbevisende skuespillerprestasjonene (Hjejle er et hederlig unntak), og noen situasjoner er direkte absurd oppstilt, som når Wagner og assistenten bruker en felles handletur til å diskutere sakens utvikling.
Handlingen er dessuten i irriterende grad styrt av tilfeldigheter og flaks, helt fra Dicte finner den døde jenta fordi hun må tisse (!).
Ufarlig figur
På toppen av dette fremstår hovedpersonen som en ganske ufarlig figur.
Hun gjør feilvalg, javisst, men de er hele tiden hederlig eller i det minste forståelig motivert.
Hun er jo så fryktelig berørt av ofrene i saken, stakkar, det er bare derfor hun bruker tvilsomme metoder i gravingen sin!
Sammen med den lett tannløse tilnærmingen gjør det «Dicte» til en serie som sliter med å engasjere.
| 0
|
302412
|
Herlig røre
Bon Lío lever absolutt opp til navnet sitt.
- Hæ?
Robinson lente seg over bordet og la hodet litt på skakke for å høre bedre.
I Bon Líos (som altså betyr «herlig røre») lille lokale, som hadde vært halvtomt et par timer tidligere, var det nå smekkfullt av folk.
Som snakket.
Høyt.
Det måtte de, da den spanske bakgrunnsmusikken holdt så høyt lydnivå at den nå var helt i forgrunnen.
- Jeg sa at det er veldig hyggelig her, men det er definitivt ikke stedet for de lange, dype...Å, glem det, vi tar det etterpå, sa Fredag.
Et par timer tidligere.
- Jo, vi er klart inspirert av det spanske kjøkken, sa servitøren, en hyggelig fyr Robinson og Fredag dro kjensel på fra Palace Grill.
- Eller rettere, det katalanske kjøkken, rettet han.
Ting er i ferd med å skje på Fredensborg.
Først åpnet Pjoltergeist til et blendende stjernedryss fra restaurantanmelderne, og før jul kunne «gastrobaren» Bon Lío ønske velkommen i det lave trehuset som en gang i forrige århundre huset La Guitarra, lenge Oslos eneste spanske restaurant.
- Og det finnes ingen nedskrevet meny? undret Fredag.
Servitøren ristet på hodet, men lovet at Robinson og Fredag i løpet av de neste timene ville få et variert måltid.
Vinkart finnes heller ikke, utvalget er listet opp på veggen.
Med mindre du er veldig bevandret i viner fra til dels obskure vindistrikter på Den iberiske halvøya, er det like greit å overlate vinvalget til servitøren.
Robinson og Fredag gjorde det - og angret ikke, verken på den syrlige, friske hvite Txacolien fra Baskerland, eller de røde, fyldige dråpene fra Galicia.
Så var det i gang.
Og for en start!
Først ut var fire appetittvekkere, et kremmerhus fylt med usedvanlig delikat laksetartar, stekt andebryst med eplegelé, en liten brødblings toppet med grønne bønner og noen skiver med en himmelsk pata negra-skinke.
Så fulgte biter av rå skrei og ditto kamskjell, ledsaget av små sprutflasker med ymse innhold, blant annet sitrussaft.
- Lag din egen ceviche! Artig, sa Fredag.
- Og godt, sa Robinson.
Et lite ostesmørbrød med mozzarella, asparges og pata negra, var et fint hvileskjær, før en spansk variant av risotto med sjøkreps og granateple markerte et høydepunkt så langt.
- Denne må spises med andakt, sa servitøren.
Det hadde verken Robinson eller Fredag problemer med å gjøre.
Dampede knivskjell med viergesaus fulgte - en frisk smak av hav.
Så kom måltidets eneste bomtur.
En luftig mousse på foie gras ble servert i et lite glass toppet med mørk sjokoladesaus og hakkede hasselnøtter.
- Her dominerer sjokoladen fullstendig.
Sammen med nøtter minner det mest om en litt selsom og definitivt ikke helt vellykket dessert, mente Fredag.
- Hæ? svarte Fredag.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
Robinson prøvde å overdøve musikken, men ble avbrutt av servitøren som kom med neste rett:
Tempurafritert kalvebrissel.
Robinson og Fredag var usikre på om dette er den beste måten å servere brissel på, men den stekte piggvaren med en puré på stekt blomkål som fulgte, møtte bare smil og glede.
Det samme gjorde små biter av saftig duebryst med sellerirotkrem, mens en albondiga av kalv hadde fått følge av en ekstremt smakssterk saus på redusert sjøkreps og blekksprut.
Det hele ble avrundet med et stykke himmelsk brillat-savarin, en fransk kumelkost med svarte trøfler, etterfulgt av en crème catalan-variant med sangriamarinert vannmelon, nøtter og kokos - akkurat passe søt og mektig.
- Rettene er ikke store, men det er mange av dem, sa Robinson, da de hadde kommet ut i stillheten igjen.
- Enig.
Til tross for et par ikke helt heldige kombinasjoner, er helhetsinntrykket svært bra, mente Fredag.
- Men de kan med fordel dempe musikken, sa Robinson.
Fredag stoppet opp, snudde seg mot Robinson og sa tørt:
- Hæ?
robinson&fredag;@dagbladet.no
| 1
|
302415
|
Som varme bølgeslag mot kysten av det amerikanske countryrock-landskapet
Beachwood Sparks er tilbake.
ALBUM:
Det er allerede over ti år siden denne gruppa kom med sitt forrige album, «Once We Were Trees», en overveldende foss av gyllen musikk i skimrende California-stil.
Denne plata følger opp i samme tradisjon.
Låtene ruller som varme bølgeslag inn mot kysten av det amerikanske countryrock-landskapet; fylt med minner om grupper som Byrds, America, Rascals, Crosby, Stills, Nash & Young, Beach Boys, og ikke minst Gram Parsons og Flying Burrito Brothers.
Melodiene er som easy riders inn i solnedganger som aldri går ned.
Steelgitar, akustiske akkorder, banjo, munnspill, orgeltoner og en åtte mil høy harmonisang får plata til å stige som en regnbuefarget ballong.
I mangel av solskinn kommer denne musikken til å rulle og gå i heimen, sommeren igjennom.
| 1
|
302416
|
Leken topptur
Feinschmecker mistet sin Michelin-stjerne i fjor.
Man kan spørre hvorfor?
- Burde jeg kledd meg litt penere?
Robinson kikket inn i det som likner mest på en fornem vestkantstue, med lune farger, store oljemalerier, hvite duker og brokadegardiner.
De kunne telle flere halstørklær.
Og mange blå blazere.
Ingen jeans.
Spiseparets sonderinger ble avbrutt av en servitør med et varmt smil som geleidet dem til et hvitkledd bord.
Robinson og Fredag har vært på Feinschmecker flere ganger, sist gang syntes de kokkens valg var vel trygge.
- Småsulten eller ordentlig sulten, spurte Fredag.
- Jeg er klar for kokkens sjuretter.
Dette stjernetapet må undersøkes ordentlig.
Robinson siktet til Feinschmeckers historie.
Spisestedet har eksistert i 22 år, 19 av dem med en gjev Michelin-stjerne.
I fjor mistet de den.
Den første smaksprøven, foie gras, holdt definitivt stjernekvalitet.
Den stekte andeleveren kom med syrlig eplechutney, søte brødterninger og vaniljesky.
- Vaniljen gjør virkelig det lille ekstra her, dette er nydelig, sa Robinson.
- Enig.
Det mangler bare et dryss salt, men overraskende nok står havsaltet på bordet, så vips er dette perfekt, sa Fredag.
Feinschmecker betyr «kresen kjenner» og kjøkken satser deretter: på klassisk, fransk gourmet.
Krabberetten var riktig nok kledelig rampete, med oliven, chili og fennikel.
Før neste rett, blåskjellsuppa, fikk de sancerre i glasset.
- Dette er himmelsk.
Og i midten, en liten overraskelse, sa Fredag og fisket opp en pastapute.
- Wow!
Dette er gøy, en liten sitrusbombe.
Den smaker fortreffelig mot den klassiske suppa.
Etter suppefesten kom gyldenstekt piggvar med sherrysmør.
Robinson og Fredag benyttet anledningen til å diskutere servicen.
- Den er diskré, men observant.
Og effektiv, men behagelig.
- Han må være byens beste servitør.
Er du ikke enig?
Han utstråler trygghet, er åpenbart en menneskekjenner og full av kjærlighet for faget og akkurat denne restauranten.
Robinson rakk så vidt å fullføre setningen før servitøren kom med ei flaske av favorittvinen:
Langhe Nebbiolo fra italienske Piemonte.
Det er en vin som er lett og elegant i stilen, perfekt til lammet.
- Kjøttet er mørt og vilt på smak.
Og de lettsyrlige tranebærene er fantastiske i rødvinssausen.
Deilig, sa Fredag.
- Rødløken kunne vært bakt noe lengre, den er litt skarp.
Og søtpotetpureen mangler salt.
Men ellers er dette også en fulltreffer.
- Klare for oster, spurte servitøren og varslet det Fredag regnet med var et klassisk ostefat.
Men retten, som hadde fått navnet «Holtefjell XO-krem med knekkebrød og aprikossorbet», var nettopp det: rørt ostekrem, blåmuggostskum, aprikosis og pekannøtter.
- Igjen, wow!
Jeg liker meg her, roste Robinson opprømt.
Gourmetfesten ble avsluttet med en utradisjonell dessert inspirert av den populære gulrotkaka: mascarponekrem, gulrotgelé, yoghurtsorbet og krydder-smuler.
- Jeg trives virkelig godt.
Miljøet er kanskje litt kjedelig, men servicen er i særklasse og kjøkkenkunstene er på toppnivå.
De har dessuten blitt mer lekne siden sist vi var her, uten å ta for mye av.
Schmekkerlekkert, rett og slett!
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
302418
|
Stockholm-syndromet
Denne «Hypnotisøren» får deg ikke til å glemme omverden.
FILM:
Hypnose er det kanskje ikke.
Men en god thriller skal klare å fengsle deg slik at du nesten tror du lever i filmens verden, få deg til å glemme virkeligheten utenfor og se gjennom skjelvendefingre når morderen sniker seg gjennom en uskyldig utseende stue.
Da kan det ikke være for mange lugginger og lyter underveis.
Men usannsynlighetene yngler i «Hypnotisøren».
Hvorfor får en forgiftet pasient rive av seg gummislangene og forlate sykehuset uten videre?
Hvorfor får et ung jente mumle halvkvedede viser om noen som er ute etter henne, uten at politiet som beskytter henne ber henne forklare nærmere hvem hun mener?
Hvorfor våkner ikke sovende mennesker av å bli stukket med sprøyte?
Slurvefeil
Når det blir mange slike slurvefeil, blir de som en bisverm rundt hodet.
Det blir vanskelig å være investert i det regissør Lasse Hallström vil du skal være investert i:
Historien om et blodig drap på en familie i Stockholm, om den demonstrativt single og arbeidsnarkomane politimannen Jonna (Tobias Zillacus), som spiser takeaway i bilen mens han grubler over sakens detaljer, og om den plagede hypnotisøren Erik (Mikael Persbrandt), som halvhjertet forsøker å lappe sammen ekteskapet med kona (Lena Olin).
Han vekker morderens oppmerksomhet når han forsøker å nå frem til den komatøse tenåringssønnen til den myrdede familien.
Utsøkt elendig
I begynnelsen er «Hypnotisøren» riktig lovende.
Den Hollywood-erfarne Hallström polerer bildene fra et vinterlig Stockholm uten å pynte for mye på dem, og bygger opp fine jeg-lurer-på-hva-som-er-rundt-hjørnet-scener.
Hovedpersonene tegnes med raske, effektive skissestreker, og kommunikasjonen mellom Persbrandt og Olin er utsøkt elendig.
Men utviklingen og oppklaringen av saken er utilfredsstillende, og virker preget av påfunn og dårlig planlegging.
Det var ekteparet Alexandra og Alexander Ahndoril som befant seg bak pseudonymet Lars Kepler, navnet som stod på forsiden av «Hypnotisøren», som var en kolossal bestselger i Sverige i 2009.
Kanskje er det drakampen mellom to forfattere som er skyld i de dårlige valgene underveis.
For det er grunn til å forvente å bli hensatt til mer av en transe enn dette når man hengir seg til en thriller.
| 0
|
302419
|
Hamsuns bygdefabel formidles humoristisk, tydelig og effektivt
Køntri på landet.
TEATER:
«Landstrykere» er en teaterforestilling i Augusts ånd.
Han er en sjarmerende sjarlatan, en kreativ kapitalist, en flittig bajas.
Eirik del Barco Soleglad er velvalgt til rollen.
Showmann, gjøgler, muntrasjonsråd - med evne til brå temperamentsutbrudd og mykt glidende fysiske sprell.
Motstykker
Hans motstykke er Pauline, som driver krambua, kafeen, posten og banken.
Kristine Henriksen representerer fornuften, handlekraftig, men langt mer forsiktig enn sin omflakkende motspiller.
Lenge før de i forestillingen danser sin tango har de danset tango, to livsveier i viljekamp, samtidig motstand og samarbeid.
Bygdefolket - redusert til et sentralt utvalg - lar seg også føre av dem.
Bare Edevart (Munch) danser til sin egen tone, som lyden av vinden over prærien, eller en countrysang uten håp om å få igjen kona eller hesten.
Yngve Sundvor bruker mang en amerikansk metafor i sin iscenesettelse, i tråd med landstrykernes utlandserfaringer.
Den konservative bonden Ezra (Lien) er utstyrt med Amish-skjegg og hatt, August har cowboystøvler og matchende vest.
Glimt i øyet
I videoprojeksjonen bak skuespillerne, skapt av Reidar A. Richardsen, ser vi bilder av nordnorsk kyst i veksling med duvende præriekorn (et bilde på Edevarts lengsler) og den sørvestlige pionerfronts kaktuser og ørken (en forsterkning av Augusts skrøner), mens musikken favner filmmusikk fra spagetti-western og «On The Road Again».
Arne Nøsts scenografi består for øvrig av en kompakt boks som vekselvis fungerer som blant annet disk, båt og seng.
Sundvor henter sin handling i andre bind av «Landstrykere»-trilogien, «August».
Formspråket er hans eget, stilisert lekent, uttalt teatralt karikert.
Vi kan godt karakterisere det som bevisst overspill, eller overdrivelser med glimt i øyet, humoristisk tydelig og effektivt kommunisert.
Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven.
| 1
|
302420
|
Anmeldelse:Fyll, sex og råning i Helene Guåkers ungdomsbokdebut
Dristig, men vellykket.
Etter tre voksenbøker debuterte Helene Guåker i fjor som ungdomsbokforfatter med romanen «Juksemaker».
Her skildrer hun Vilde som flytter på hybel for å begynne på videregående.
Også i årets ferske «Kanskje er det hjertet» er en Vilde hovedperson.
Denne gangen er det de omkalfatrende ungdomsskoleåra som er tema, og formen er ny og dristig:
Guåker skriver et langdikt for tenåringen om forelskelse, fest og begjær.
Om ensomhet og fravær.
Og om gode og dårlige forbindelser.
Ny tid
«jeg går over plassen/føttene mine, de er/ alt for store/ for resten av kroppen.»
Ny tid
Lykkeligvis finner hun en venninne, Susanne.
De henger sammen, fester, sitter på i biler, drar på hyttetur, danser på klubben.
De inngår en pakt om å aldri svikte hverandre.
Men forelskelsene kommer i veien.
Vilde forelskelser seg først i Lars, så i Peder.
Og higet etter gutta og alt det nye, skyver Susanne i bakgrunnen:
«Hu sier hu vil sykle ned til stranda/ men hva skal jeg med sykkel/ når jeg kan sitte i et forsete».
Svik
Svik
Diktet er lett tilgjengelig, situasjonene gjenkjennelige og tonen øm.
Stilistisk og tematisk kan boka minne om Inga Sætres tegneserieroman «Fallteknikk».
Sætres bok er hakket råere og sikrere litterært, men begge formidler fint utsattheten og sårbarheten ungdomstida innebærer.
De evner begge å fange noe essensielt i grenselandet mellom barn og voksen.
Livet i bil og bygd er en viktig bestanddel for Guåker, som skriver på bredt hedmarks-mål.
Bilen er både åsted og nesten aktør i bøkene hennes.
Ikke minst gjelder dette debuten «Kjør» (2010).
Men også i årets bok defineres kjøreren/gutten av kjøretøyet/bilen.
Enten det er en Pontiac, Volvo 240, eller en rusten golf.
Å våge
et rykte med skarpe kanter
Å våge
Et langdikt for ungdom kan virke dristig, kan hende avskrekkende.
Guåker våger seg ut i det og lykkes godt.
Hun skaper en narrativ spenning som driver leseren fremover, samtidig som rommet til å lage egne bilder, inkludere egne opplevelse og emosjoner, er større.
Fyll, sex og bilråning til tross:
Guåkers dikt om «et knust hjerte, et blått øye» anbefales alle.
| 1
|
302421
|
Keiserens skrukkete klær
«The Good Heart» er en søtsuppe som har kledd seg ut som kunstfilm.
FILM:
Penga igjen!
«The Good Heart» holder ingenting av hva den lover.
I det ytre er den en kunstnerisk kvalitetsfilm, snekret sammen av den islandske regissøren Dagur Kari som fikk en internasjonal hipsterhit med «Noí Albinoí», befolket av anerkjente skuespillere med skyhøy indiecred (Brian Cox og Paul Dano), og filmet i dette bleke, blendende lyset som får hver pore frem i ansiktene til de to mennene og sier at selv om vi befinner oss i New York, med utsikt mot Manhattans skyline, skal det neimen ikke være glamorøst av den grunn.
«The Good Heart» ser dyp ut.
Men egentlig er den rimelig overfladisk.
Tristesse
Baren til Jacques (Cox) er et studium i brun tristesse, der en liten lurvet og lukket klubb av stamgjester kveld etter kveld lytter til vertens misantropiske haranger.
Men Jacques har et dårlig hjerte, og på sykehuset etter sitt femte hjerteinfarkt møter han den milde, unge uteliggeren Lucas (Dano), og aner en arvtager til både baren og det bistre menneskesynet.
Så kommer det naturligvis en kvinne inn ytterdøren.
Fine skuespillere
Cox og Dano er fine folk, og de får anledning til å gå gjennom et bredt følelsesregister og vise at de kan både sørge og være sinte og mer til i «The Good Heart».
Når bildene ikke er sykehusaktig skarpt belyste, er de barokt dunkle, og særlig oppsynet til Cox, med de voldsomme øyenbrynene, blir som en slående, ekspressiv maske i det kontrastfylte spillet med lys og skygge.
At han halvhjertet forsøker å finne sjelefred ved å gå på latterlige livsvisdomskurs, når han ikke forsøker å smitte Lucas med pessimismen sin, er et artig sidespor.
Sentimentalt
Men et fengslende ansikt kan ikke trekke oppmerksomheten vekk fra at «The Good Heart» bæres av et vaklevorent skjelett.
Den gretne gamle gubben som lærer seg å overvinne grettenheten, er en klisjé, som blant annet sett i norske «Jernanger».
Heller ikke her er prosessen han går gjennom særlig interessant.
Og selv om regissør Kari aldri blir selvhøytidelig, lar han seg drive inn i det platte og sentimentale.
Kári er bare 36 år gammel, han burde lage filmer som er friske, energiske, ikke så gammelmodig formulaiske og tunge i sessen.
For dette er ikke noe land for gamle menn.
| 0
|
302422
|
Anmeldelse:Skrekkinngytende påskelesning fra Knut Nærum og Karstein Volle
Ambisiøs og dystopisk voksen-tegneserie.
Det var mange som ble skuffet da Knut Nærum kunngjorde at han ville slutte i «Nytt på nytt» i april i fjor.
For andre av oss var det derimot en gladnyhet, nå ville Nærum få mer tid til å produsere tegneserier og bøker!
Og det har han fått.
I sommer kom barneboka «Glemmestedet» ut, med serieskaper Bjørn Ousland som illustratør, og før jul var Nærum manusforfatter for nok et Donald Duck-julehefte.
Nå har han slått seg sammen med en annen serieskaper, Karstein Volle, og laget en ambisiøs og dystopisk science fiction-serie, med det noe uhippe navnet «Muffens».
Karstein Volle er på sin side best kjent for den satiriske stripeserien «Fakta fra verden», som blant annet gikk i Dagbladet.
Der harselerte han med samtiden i en geometrisk og ren stil, svært ulikt de vi nå får se i «Muffens».
For i likhet med historien selv, varierer Volles stil stort i boka.
Overvåkningssamfunn
Overvåkningssamfunn
Hovedhistorien er altså spennende nok i seg selv, men det som får boka til å bli noe helt for seg selv, er hvordan tegnerens egne historier også blir en del av fortellingen.
Disse er mørke og skumle og speiler samtidig på en svært snedig måte det skrekksamfunnet tegneren lever i.
I den første historien blir vi tatt med til et teater hvor ekte vold blir utøvet på scenen.
Volles tegninger er i skrikende pastellfarger som underbygger ubehaget, og han har gjort en elegant vri på hvordan snakkeboblene forteller historien.
I den neste får vi servert sider i vakre, duse grønn- og rødtoner, men historien er ikke like skjønn.
På dette tettstedet eldes nemlig folk lenge før sin tid.
Referanserikt
Referanserikt
Og i fortellingen «Knyttneven» gir Nærum oss sin helt egen versjon av en «super»-helt.
Dessverre blir ikke det gode utgangspunktet helt fullendt i akkurat den historien.
Nærums versjon av et H.
P. Lovecraft-aktig univers er på sin side meget underholdende.
Blek ramme
Blek ramme
Jeg skulle gjerne sett at det hadde blitt jobbet mer med denne delen, den føles litt uferdig.
Tross dette er boka på sitt beste så skrekkinngytende og god at den fortsatt trygt kan anbefales som påskelektyre.
Nærum har skapt et plott som er smart og dagsaktuelt post-Charlie Hebdo.
Som enhver vellykket sci-fi historie sier boka noe om samtiden vår, om farene ved økt overvåking og innskrenkede friheter.
Meningsfull vold
Meningsfull vold
| 1
|
302425
|
Dårlig skurkeskikk
Luksushotellene i «Focus» har hatt bedre svindlere på besøk.
FILM:
«Focus» finner sted i en velkjent verden:
Det høyglansede mikrouniverset av luksushoteller og veddeløpsbaner, der smekre og snarrådige mennesker i skreddersøm alltid har forsøkt å lure en million eller fem fra hverandre.
Uelegant
Smekkerhetene denne gang er Will Smith, den eneste blockbusterkongen som ennå ikke har blitt styrtet av franchiseopprøret, og Margot Robbie, det langlemmede stjerneskuddet fra «The Wolf of Wall Street».
Å overtale kinopublikummet til å tilbringe en time og tre kvarter i dette selskapet, burde være like vanskelig som å overtale en femåring til å ta en is til.
Og likevel føles ikke «Focus» så verdensvant, så skjødesløst elegant, som de beste filmene om det store kuppet.
Snarere har den noen hardt luggende stilbrudd:
Dialogen er overraskende og sjenerende harry, direkte på en måte som er mer plump enn sensuell.
Her er alle de riktige bestanddelene:
Svetteperlende veddemål med store summer i potten, elskere som lurer hverandre, sjalu blikk over svømmebasseng og dansegulv.
Men regissørene Ficarra og Requa klarer liksom ikke å sette dem sammen riktig.
Limklumpene synes i sammenføyningene.
Overtent nybegynner
Her og der finner «Focus» riktig rytme.
Når den drevne svindleren Nicky (Smith) skal lære den overtente nybegynneren Jess (Robbie) å bli en bedre lommetyv, eller når de forklarer hvordan de nettopp har lurt hverandre, er leken så lett og spretten som den skal være.
Ellers spiller de to med høyst ulik energi:
Nicky strever visstnok med minnet om en ukjærlig far, noe som gjør at han ser sliten og småstressa ut, og blir mattere enn den ivrig glødende Robbie.
De er omgitt av et anonymt og klønete utporsjonert birollegalleri, der hovedmotstanderen, en riking av tretten-på-dusinet-typen, gjør sin entré halvveis i filmen og aldri føles som noen kraft å regne med.
«Focus» er for så vidt ikke kjedelig, og kan fungere som underholdning en regntung søndag mens frokosten lages.
Nicky sier stadig at i hans jobb må man kunne holde på en annens fulle oppmerksomhet, men selv gjør han ingenting som krever mer enn halvparten av din.
| 0
|
302427
|
Et Röyksopp fra helvete
Fuck Buttons er et bråkete, elektronisk godstog.
|||
ALBUM:
Andreplata til Bristol-duoen Fuck Buttons er som Åsgårdsreia.
Et noise-inspirert elektronisk godstog, som potensielt kan hamre, trampe og mose deg til grus, men som også — hvis du er villig til å stupe fra tiern og tålmodig nok til å lytte etter detaljer — kan vise seg som en av høstens mest suggererende plater.
Som et slags Röyksopp fra helvete lager Andrew Hung og John Powers instrumentalmusikk med trommemaskin, synth og programmeringer.
Her har de huket inn elektrolegenden Andrew Weatherall som produsent.
Samarbeidet har ført til et påtrengende, men mer klubbifisert lydbilde, som framstår som både nittitalls og moderne på samme tid.
Det tar av, for å si det mildt.
| 1
|
302431
|
Hypp på hypnose?
Upåklagelige The Field fra Sverige.
ALBUM:
«Is This Power» spør The Field aka Axel Willner på starten av sitt tredje album, og ja det er det.
Med utgivelser på tyske Kompakt har The Field blitt synonymt med karismatisk atmosfærerik techno, hvor lag-på-lag-mentalitet koordineres med smart rytmebruk og spredte vokalelementer.
Svensken drar fram kraft basert i suggerende og dømmende instrumentalbasert electronica, som under et tilsynelatende sparsommelig programmert ytre skjuler et storslagent intrikat indre.
En slik dobbel bunn har Willner med hell også produsert før, og da gjerne på frierferd til dansegulvet, men selv om tempoet nå senkes har The Field sjeldent fremstått så gjennomført vital.
Det repetitive drives ned til hypnotiske dybder, men de mange snedige detaljene aldri lar oppmerksomheten hvile.
Duoeffekten er upåklagelig, og utforskes best gjennom et par gode hodetelefoner.
| 1
|
302432
|
En smørje av gjestevokalister
Timbalands hitmaskin i ubalanse i andre runde av «Shock Value».
|||
ALBUM:
Moderne r'n'b, pop og alt det som hører med ville neppe vært det samme på 2000-tallet uten den begavede låtgullsmeden Timbaland.
Vi kan nevne i fleng, men de fleste kjenner historien, så merittlisten lar vi ligge.
Da produsentmogulen slapp sin første «Shock Value» i 2007, måtte amerikansk radio rydde plass i rekkene i lange tider.
Den celebre gjestelista var minst like innholdsrik som en overlesset buffet på det fineste Sheraton-hotell.
Musikalsk var den like sprikende som hans mangfoldige arbeidsområde, det forhindret likevel ikke mange av dartpilene å treffe de gjeveste plassene på målskiven.
Oppskriften er den samme i denne runden også.
Signaturen drukner Stilmessig er spriket stort, men denne gangen forsvinner mye av Timbalands egen signatur oppi smørjen av gjestevokalister.
Enten det, eller så føles virkemidlene i overkant velprøvde.
Låter som «Ease of the Liquor» og «Say Something» framstår som stiløvelser framfor de velkalibrerte hitparolene Timbaland har så mange av på samvittigheten.
Justin Timberlake-gjestende «Carry Out» og «Morning After Dark», med henholdsvis Nelly Furtado og SoShy som sparringpartnere, er begge velfungerende, smektende klubbmoro - funkmarinert, økonomisk og renskåret.
Det er likevel langt frem til blinkskudd som «Give it To Me» fra 2007.
Bombastiske «Lose Control» med JoJo i front, er platens ener.
Skjelver på hånden Totalopplevelsen blir likevel noe avmålt.
Timbaland skjelver på hånden og mange av pilene havner dessverre utenfor dartskiva på «Shock Value II».
De grelleste eksemplene finner man når en brautete Chad Kroeger (Nickelback) og Disney-posøren Mily Cirus kniver side om side med hver sine håpløse opprop om henholdsvis håpløs kjærlighet og det å feste natten lang.
Førstnevnte rivaliserer smakløshetsorgien til Timbaland og Chris Cornell fra tidligere i år.
| 0
|
302433
|
Bytter flinkispopfunk med urban, elektronisk pop
Men det hjelper ikke Maroon 5 det grann.
ALBUM:
Bandet med en av verdens mest irriterende stemmer i front er tilbake, og denne gangen skal de selge plater.
Selv om mottakelsen av forrige album skuffet Maroon 5, skjøt de kommersiell blink med «Moves Like Jagger», deres første låt skrevet med noen utenfor bandet.
På «Overexposed» følger de dette sporet for alt det er verdt.
Borte er flinkispopfunken gruppa startet med, og tilbake står en slags blåøyd urban kraftpop med varierende grad av elektroniske elementer, holdt i tømmene av låtskrivere/produsenter som Max Martin, Shellback og Benny Blanco.
Den kjappe elektropoprocken i «Lucky Strike» og discorytmen i «Doin?
Dirty» har en viss underholdningsverdi, og pianoballaden «Sad» gjør seg ganske godt.
Ellers preges imidlertid de mange fullstendig uinteressante låtene av Maroon 5s store problem:
Følelsen av at de spiller musikk for å være stjerner, ikke fordi de er talentfulle.
| 0
|
302434
|
Anmeldelse:Britt Karin Larsens Finnskog-serie er en litterær bragd
En kjærkommen annerledeshet i samtidslitteraturen.
Med bok nummer sju avslutter Britt Karin Larsens sin skamroste serie fra Finnskogen.
Det er en litterær bragd at hun, som i år fyller 70, har klart å holde drivet gjennom alle disse fortellingene og skjebnene hun årlig har tryllet frem siden «Det vokser et tre i Mostamägg» (1999).
Serien starter på 1700-tallet, da lutfattige finner bosetter seg i grenselandene mellom Norge og Sverige.
Nå har vi kommet til krigen.
Flyktningelosen og kommunisten Oliver setter livet på spill for å få folk over grensa.
Frida forelsker seg i en tysk soldat.
Året etter blir Turid født, et uønsket «tyskerbarn», som blir blant dem som forsøker å redde restene av finnekulturen som er i ferd med å dø ut.
Fattigdom og alkohol
«Kunnskap som ikke er nedskrevet vil forsvinne, vil bli borte med det siste vitnet, den siste fortelleren, er tapt om noen år, en måned eller kanskje nå i dag, tenk om det alt er for sent?»
Fattigdom og alkohol
Skogfinneplassene forfaller, språket forsvinner, trærne de engang tilbad blir hugd ned.
Ulvedebatten er også et heftig tema her.
Alkohol og skam
Alkohol og skam
Det er en god dose sentimentalitet også i denne serien, ment i ordets beste forstand.
Poeten Larsen åpner hvert kapitel med et vakkert bilde - på livet og døden - for så å zoome inn de ulike skjebnene i denne bemerkelsesverdige serien.
Det er nettopp denne blandingen av Hamsunsk poesi og gammeldags romanfortelling á la Anne Karin Elstad — serien lanseres ikke tilfeldig som «Folket på Finnskogen» - som gjør disse syv bøkene til en kjærkommen sjeldenhet i samtidslitteraturen.
| 1
|
302436
|
Beste Weezer-plata på 15 år?
Endeløs rekke av genuint gode låter.
|||
ALBUM:
Det er bare å si det først som sist:
«Hurley» er utvilsomt en friskmelding av bandet som trodde de kunne komme unna med harry rapping og hinduhylling ved forrige musikalske korsvei («Raditude»).
For med skuespiller og kosebamse Jorge Garcia på coveret av sitt åttende studioalbum, er Weezer, rektorene av amerikansk collegerock, på langt nær like lost lenger.
«Ruling Me» er en klassisk Weezer-låt som, i tillegg til sin rakryggede powerpop-prakt, minner oss om hvorfor vi også digger låtskriveren Rivers Cuomo med tekststrofen «Sweet lady, don't play me/If I am a knob, don't fade me».
Mens nerdekompis Michael Cera bidrarv - på koring, mandolin og dreielire - til at «Hang On» går inn som et av Weezer-katalogens stolteste øyeblikk.
Den nærmest endeløse rekken av genuint gode låter utligner dermed effekten den smått enerverende «Where's My Sex?» måtte ha på helhetsinntrykket.
Men det rokker altså ikke ved at «Hurley» rett og slett er Weezers mest vellykkede album på nesten 15 år.
| 1
|
302438
|
Elsk eller hat med Tom Pettys bluesinspirerte album
Overrasker stort med gjenforent The Heartbreakers.
|||
ALBUM:
Etter mer enn 60 millioner solgte plater siden debuten i 1976, er Tom Petty for lengst en institusjon i amerikansk rootsrock - riktignok i skyggen av Bruce Springsteen.
Første på åtte år «Mojo» er første album med The Heartbreakers siden «The Last DJ» i 2002.
I mellomtida har han gitt ut soloalbumet «Highway Companion», han har spilt inn albumet han aldri fikk gitt ut med sitt gamle band Mudcrutch fra tidlig 70-tall - med blant andre gitaristen Mike Campbell og pianist Benmont Tench, som ble med over i The Heartbreakers - han har gitt ut filmdokumentaren «Running Down A Dream» og boksen «The Live Anthology».
Variert
Noe må ha skjedd de siste åra, for Petty og bandet, som ellers består av Ron Blair (bass), Scott Thurston (munnspill/gitar) og Steve Ferrone (trommer), har gitt ut sitt kanskje beste og mest varierte album - med et spenn fra rock'n'roll til akustisk og elektrisk blues.
Og - det siste spranget er det som funker aller best på et album som utmerker seg med stor variasjon gjennom 15 spor - uten at det spriker.
Her henger tvert imot alt sammen.
Men - denne endringen i stil er nok også hovedgrunnen til at dette er et album kritikerne vil både slakte og hylle.
De som ønsker å høre «gamle» Tom Petty and the Heartbreakers vil bli skuffet, mens de som synes stilendringen er interessant vil juble.
Noen vil like at Petty synger mer tilbakelent og slepent enn kanskje noen gang, mens andre vil mene at akkurat det er et uttrykk for at mannen er gått lei.
«Mojo» er også et svært gitarorientert album, med mye strengearbeid å glede seg over fra Mike Campbell og Petty.
Bluesrock Petty & Co.går tøft ut i åpningen «Jefferson Jericho Blues», en munnspillkrydret og Allmann Brothers-inspirert bluesrocker, visstnok om president Thomas Jeffersons kjærlighetsaffære med Sally Hemings (!).
Kanskje inspirasjonen delvis skyldes at Petty og Allmann Bros. de spilte sammen i Los Angeles i fjor?
Her er også JJ Cale-aktige «Candy» og flere ballader - de fleste med minst én fot i bluesland.
Gratis nedlasting
Petty og plateselskapet går også nye veier på andre måter, og harv vel tatt konsekvensen av det dårlige platesalget.
Albumet kommer i slutten av måneden i Blu-ray med surroundlyd, og med hver billett som selges til USA-turneen følger det med tilgang til gratis nedlasting av albumet via epost.
Det er for seint i år, men rydd plass til denne gjengen på Notodden Blues Festival neste år!
| 1
|
302439
|
Anmeldelse:«Jeg får trang til å brekke meg flere ganger under lesingen»
Groteske kunsttyverier i Anders Rydells bok.
Anders Rydells bok vakte oppsikt i Sverige da den kom ut der.
Her til lands knytter den forferdelige framstillingen an til flere av årets viktigste hendinger innenfor kunstlivet.
Det gjelder dels utstillingene «Krigens skygge», «Krigsbilder» og «Kunst i kamp» i Oslo, Arendal og Bergen, som spente fra 30-åras «tendenskunst» via motstandskunsten under okkupasjonen, til morbide malerier av verste nazi-merke.
Minnet om direktøren
Minnet om direktøren
I sine siste år beskrev Moe mordernes grusomhet i form av en serie brev rettet til Rembrandt van Rijn.
Jeg har aldri lest noe så humant på norsk.
Det er trist at Ole Henrik Moe, med sitt finstilte gehør for tidas toner, valgte å ikke publisere epistlene.
Moderna Museet i Stockholm klarte ikke å håndtere en analog utfordring fra «Blumengarten» («Blomsterhage») av Emil Nolde.
Verken institusjonen på Skeppsholmen eller Den svenske staten tok ansvar, og etterkommerne til den tidligere eieren måtte trå til.
At museet tidligere hadde en jødisk styreformann — Gerhard Bonnier — måtte i ettertid bli opplevd som pinlig.
Grotesk skue
Likevel blir disse nordiske eksemplene for småplukk å regne.
Rydell åpner opp for et mildt sagt grotesk skue.
Hitler med «reichs-arkitekt»
Speer ved sin side, mente at Tyskland også skulle seire på kunstfronten.
Kunsten stjal man ganske enkelt fra museene, siden «mindreverdige» mennesker likevel ikke ville ha noen glede av dem.
Derfor «rappet» okkupantene «Kvinnen med hermelinen» av Leonardo da Vinci i Krakow.
Vermeer og Rembrandt ble «germanske» kunstnere.
Selv om de mest ekstremistiske - lik ISIL i våre dager - mente at «Jødebruden»-maleren Rembrandt måtte være bærer av semittisk smitte.
Grotesk skue
Jeg får trang til å brekke meg flere ganger under lesningen.
Ikke minst over kunsthandlere som uten blygsel har tusket til seg millioner.
Som kanskje holdt seg over nesa for å slippe å tenke på eiere som bokstavelig talt hadde gått opp i røyk.
Anders Rydell røsker i ethvert menneske som elsker kunst.
Han har solid bakgrunn for sine rystende fakta.
| 1
|
302440
|
Litterær tvangstrøye
«Tvillingenes dagbok» slites mellom sin litterære fortelling og sitt filmatiske uttrykk.
FILM:
Når filmatiseringer av litteratur mislykkes er det som regel fordi filmskaperne ikke makter å frigjøre seg fra bøkene.
Jánosz Szász' «Tvillingenes dagbok» er et klassisk eksempel på en slik film.
For selv om man ikke har lest Agota Kristofs roman, er det lett å konstatere at dette er en mislykket adaptasjon, og at dette hovedsakelig skyldes at Szász utviser uhensiktsmessig stor respekt for det skrevne ord.
Tvillingallianse
Filmen handler om to 13 år gamle ungarske tvillinggutter som under Den andre verdenskrig blir sendt for å bo hos sin mannevonde bestemor på landsbygda.
Bestemor behandler barnebarna som slaver, og frem til de sovjetiske frigjørerne ruller inn over grensa består deres øvrige voksne rollemodeller av en broket forsamling pedofile embedsmenn.
Tvillingene tiltales aldri med egennavn, og omtaler seg konsekvent som «vi».
Og denne nærmest telepatiske tosomheten skal vise seg å være en allianse som overlever både foreldre, besteforeldre og nazistenes forestilte tusenårsrike.
Illustrert klassiker
Det er utvilsomt en kime til en god historie i «Tvillingenes dagbok», men filmen er så nært og ærbødig knyttet til romanen at den aldri makter å stable noen virkelig filmfortelling på beina.
Snarere fremstår den som et illustrert konsentrat av boka den er bygget på — en serie løsrevne enkeltscener som ikke henger på greip som et selvstendig kunstverk.
Filmen er fotografert av Christian Berger, som er best kjent for sitt arbeid på Michael Hanekes «Det hvite båndet».
Berger komponerer tiltalende og tidvis interessante bilder, men dette hjelper lite når Szász suger kraften ut av dem ved hjelp av insisterende musikk, uelegante digitale effekter og et uhensiktsmessig travelt plott.
Glimtvis oppstår det øyeblikk av genuin filmatisk kvalitet.
Disse er uten unntak scener der replikkene enten glimrer med sitt fravær eller underordnes den fysiske handlingen, og de overmannes raskt av voiceoveren, som tar livet av enhver visuell poesi og tvetydighet.
| 0
|
302441
|
Uslåelig firerbande vender tilbake
Hvordan har dette opptaket fått ligge «nedgravd» i 23 år?
ALBUM:
For en sommergave!
Mens juni og juli knapt nok har vært kjøligere, kommer en hittil uutgitt konsert fra Japan i 1979 som et flammende bål til jazzinteresserte i særdeleshet, men også til enhver som er opptatt av god musikk.
Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen utgjorde den amerikanske pianostjernen Keith Jarretts såkalte europeiske kvartett, også kalt Belonging, etter gruppas første plateutgivelse.
«Belonging» (1974) er en av de mest populære jazzutgivelsene utgitt i Norge noensinne, en LP som i visse kretser ble spilt sønder og sammen.
Ikke fordi den var spesielt publikumsfriende, men den var lys og rytmisk i uttrykket, full av heftige rytmer, lyriske solopartier og et medrivende trøkk.
«Belonging»
Det blir sagt at den nye generasjonen av jazzmusikere som framsto på 1960-tallet i Norge, hoppet bukk over bebop og cooljazz og stupte mer eller mindre direkte inn i det moderne.
Jan Garbarek, Arild Andersen, Terje Rypdal og Jon Christensen dannet en legendarisk kvartett som dyrket frijazz og villskap på en måte ingen hadde gjort i jazznasjonen tidligere.
1970-tallet ble en periode der de hver på sitt vis jobbet seg framover mot et mer tilgjengelig uttrykk, med steady rytme og fastere melodilinjer.
Musikere som Jon Christensen og Jan Garbarek frigjorde kreative krefter i seg selv i samarbeid med pianister som Bobo Stenson og Keith Jarrett, i begge tilfeller supplert av den svenske bassisten Palle Danielsson.
Belonging-gruppas andre plate, «My Song» (1977) ble i likhet med forgjengeren spilt inn i Oslo.
Deretter fulgte to liveinnspillinger, «Nude Ants» (1979) fra Village Vanguard og «Personal Mountains» (1989) fra Tokyo.
Siden har det vært stille.
«Sleeper» er spilt inn i 1979, det siste året gruppa opptrådte live, også den i Tokyo.
Seks av sporene går igjen på de to tidligere live-albumene, mens det sjuende, den vakre «So Tender», er en velkjent Jarrett-standard.
Pussig nok er ingen av låtene fra de to første studioalbumene utgitt i liveversjoner.
Dansende musikk
I boka «Scattered Words» (2003) skriver Keith Jarrett:
«Som en såkalt leder ønsker jeg, svært ofte, å gli sammen med de andre musikeren, og Belonging-gruppa tillater det fordi ingen slåss med alle de andre.
Alle forsøker bare å gjøre det hele gjennomlyst.
Gruppa med Jan bare flyter gjennom alt sammen.
Det er mye enklere, sammenliknet med den amerikanske kvartetten, som ble betraktet som mer mystisk og avantgarde.»
Han skriver også om hvordan han betrakter det å spille jazz, som «en personlig dans med materialet».
Disse kommentarene gjenspeiler det som skjer på «Sleeper», som byr på enestående versjoner av låter som «Personal Mountains», og «New Dance», der melodien nettopp «danser» av sted i et «flytende» samspill mellom de fire musikerne.
Mer lyriske i melodiføring og rytmikk er den klassisk inspirerte «Innocence», «So Tender» og «Prism», mens «Oasis» byr på en nesten halvtimelang visjon av verden, nærmest en skapelsesberetning, med utspring i rytmer og fløytespill og en gradvis oppbygning til stadig mer avanserte høyder.
Gruppefølelse
Albumet er kreditert komponisten og pianisten Keith Jarrett, men han framstår ikke som noen stjerne.
Interaksjonen mellom de fire musikerne er det som betyr noe.
En helt spesiell kjemi oppstår mellom Garbareks saksofonspill og Jarretts toner på pianoet, men også mellom Jon Christensen og Palle Danielsson fins fantastiske sekvenser med eksplosiv energi, for eksempel i det intense mellompartiet til «Personal Mountains» og i den rødglødende utgangen av «Chant of the Soil», der de to glir sammen i en suggererende innspurt, mens Jarrett liksom sekunderer det hele, med noen spredte, lyriske triller over tangentene.
Lyden på dette opptaket er bortimot perfekt, og det at det faktisk er tilnærmet en full konsert, gjør denne utgivelsen spesielt tilfredsstillende.
Mer enn en time og tre kvarter, nærmest en helaften.
En kjent roman med handling i Japan bærer tittelen «You Only Live Twice».
Det passer bra; én gang når du spiller konserten live, én gang til når opptaket utgis 23 år seinere.
| 1
|
302442
|
Vinnis ærlighetsprosjekt er imponerende
Så hvorfor er ikke plata det?
ALBUM: 2012 har vært et godt år for outsiderne.
De rastløse sjelene, de som i portrettintervjuer forteller om en kreativ kraft så stor og ukontrollert at det til tider har vært usikkert hvilken side av samfunnet de kom til å havne på.
John Olav Nilsen, Jarle Andhøy, Alex Rosén.
«Det er alltid en som er litt gæren i klassen», mente Odd Magnus Williamson i et intervju tidligere i høst.
Vinni er inne på det selv når han i singelen «Stjernestøv» forteller at han «alltid har hatt tilpasningsvansker».
Himmel og helvete
Uansett, for Øyvind «Vinni» Sauvik har 2012 nok vært både et fantastisk og et forjævlig år.
Tv-suksess med «Hver gang vi møtes», samlivsbrudd med Tone Oraini Selfors.
Himmel.
Helvete.
Og Vinnis varemerke gjennom hele sulamitten?
En nesten selvpiskende åpenhet, et ønske om å tilsynelatende fortelle alt til alle.
Kanossagangsingelen «Halve meg», som ble sluppet i april, vrengte ut om utroskap, dop, alkohol og anger.
Vinnis ærlighetsprosjekt er fascinerende og imponerende.
Det er nettopp derfor det er så trist at «Oppvåkningen» slett ikke er noen av delene.
Hudløst
Der Vinnis rapgruppe Paperboys i sin tid lente seg på frodige, boblende, av og til absurdistiske produksjoner, har Vinni denne gangen strippet lydbildet inn til cellene.
Her skal hudløsheten fram!
Samtidig har hans karakteristiske rapstil alltid vært monoton, den har en hang til å stadig bevege seg nedover skalaen, og når de spinkle melodikonstruksjonene ikke klarer å pumpe blod inn i versene, blir det kjapt blekt og kjedelig.
Noe som egentlig ikke hadde vært et stort problem om selve tekstene hadde fått nakkehårene til å reise seg.
Klisjépreget
Dessverre har Vinnis hverdagsrealisme og rett-fram-tekster en hang til klisjeer.
Det er ikke poesi, det er sakprosa.
Og ærlighet gir ingen berøringsgaranti.
Nå er det selvfølgelig ikke bare bleikt.
Det er fint å høre omsorgen i stemmen når han rapper til sønnen i «Løvenes konge», og «Smil» har en insisterende energi som får en til å ville løpe, danse, juble med.
Det er bare det at det har vært så utrolig mye bedre tidligere.
Og da kommer spørsmålet:
Er det lov å si at man likte Vinni bedre som partyboy?
| 0
|
302445
|
Helvetes forgård
«Byen mellom liv og død» er uhyre vellaget.
Men den kan slett ikke anbefales til alle.
FILM:
Det går ikke slik du håper og vil og kanskje tror det skal gå.
Når dramaturgien i «Byen mellom liv og død» er utmattende og fortvilende, er det fordi krigens dramaturgi er det samme.
Filmen handler om den japanske invasjonen av den kinesiske byen Nanjing i 1937, og den absurde nedslaktingen som fulgte, der så mange som 300 000 kinesiere kan ha mistet livet.
En naturlig konsekvens av valget av motiv er at nesten ingen av hovedpersonene overlever.
De fleste klarer seg gjennom én eller to prøvelser, før de blir klippet ned, med uutholdelig letthet, rundt neste sving.
Samlebåndsmassakre
Regissør Lu Chuan går inn i den rystende historiske hendelsen uten å blunke.
Filmens første del, der kinesiske soldater utsettes for en hypereffektiv samlebåndsmassakre der de blir skutt, spiddet, tvunget ut i havet for å drukne eller levende begravet, er umulig å se på uten at magen vender seg.
Men Chuan tar seg også tid til å dvele ved invasjonsstyrkene og vise de japanske soldatene som redde unggutter, rystet av ordrene de må lyde, og har av den grunn vært gjenstand for kritikk og trusler i hjemlandet.
Blodbadet i Nanjing kompliserer fremdeles forholdet mellom Kina og Japan, og ikke alle synes at de som gjennomførte slike rystende handlinger fortjener å få et menneskelig ansikt.
Får karakter
Når en film på en slik måte tar deg inn i et krins langt nede i helvete, til et blodfuktet anarki der et lite galleri av mennesker forsøker å finne måter og retningslinjer for å overleve, bare for å oppleve at det ikke er noen, føles ikke de tekniske aspektene spesielt viktige.
Men de er gode.
Filmen er skutt i lysende, nesten transparent sort/hvitt.
Selv om det blir liten tid på å utvikle hver av hovedpersonene, selv om de er vanskelige å holde fra hverandre i begynnelsen, lykkes Chuan i å skisse raske, skarpe linjer og gi dem karakter - kanskje særlig læreren Miss Jiang (Yuanyuan Gao), som tvinges til å sende noen av elevene sine som prostituerte til den japanske hæren for at de andre skal få leve, sekretæren Tang (Fan Wei), som klamrer seg til håpet om at hans arbeid for nazistenes representant skal redde ham og familien, og den japanske soldaten Kadokawa (Hideo Nakaizumi), som søker tilflukt fra alt han ser i armene på en ung prostituert.
Presis
Om «Byen mellom liv og død» er emosjonelt døvende, er den laget med presisjon og sans for kvalitet.
Den er en udiskutabel femmer.
Det betyr på ingen måte at den anbefales til alle.
| 1
|
302448
|
«Som om Thomas og Harald rapper med rare kostymer»
Den nye Alexander Rybak-låten er en tynn revyvise.
|||LÅT:
For å markere sin nye platekontrakt med Universal, slipper Alexander Rybak «Fela igjen» — en «humørfylt og selvironisk» låt med mannskor-synging, felegnikking og vers fra Nesodden-kompisene i rapgruppa Opptur.
Singelen handler om Rybaks trøbbel med damer og penger, og at han tross alt er et helt vanlig menneske som deg og meg.
Og er det noe folk liker, så er det jo kjendiser som kan fleipe med seg selv og egen berømmelse.
Likevel holder det dessverre ikke å sminke en stor kvise i panna og rufse til håret for å få oss til å leve oss inn i historiene om mislykket kjærlighet som fortelles her.
I stedet minner «Fela igjen» om en tynn revyvise eller sketsj-rap — med flaue vitser og hjelpeløse enderimsforsøk som «Det som møtte han bak døra da, ga han mest lyst til å grine/for der lå hans to nærmeste på gølvet og klinte».
Det er ikke vanskelig å se for seg denne låten fremført på Senkveld, bare med Thomas og Harald som rappere med rare kostymer.
Ikke et godt tegn.
Det er ikke det at «Fela igjen» fullstendig mangler kvaliteter.
Første vers er ikke så verst, musikkvideoen har sine småvittige øyeblikk og Rybaks felehook er farlig fengende - selv om det minner mistenkelig om Klovner i kamps «Valsen» fra 2005.
Men totalt sett blir dette langt mer enerverende enn morsomt, og dermed har ikke «Fela igjen» mye å by på utover overraskelsesmomentet og et par sjarmpoeng for Rybaks selvironi.
| 0
|
302457
|
På overflaten er han kåtere enn R. Kelly
Men The Weeknd forakter egentlig sitt eget sexliv.
MIXTAPE:
Alle R&B-artister; synger om sex i større eller mindre grad.
Det gjelder også myteomspunnede The Weeknd fra Toronto.
Men der gullstrupen Abel Tesfaye ved første gjennomlytting kan fortone seg som en enda kåtere utgave av R. Kelly, virvles det etter hvert opp en malstrøm av mørke fra den tilsynelatende friksjonsfrie fasaden.
For - bak de kokaintilslørte pulepoplåtene på «House of Balloons» skjuler det seg en selvransakende ung mann som regelrett forakter måten han forholder seg til damer og sex på.
Musikalsk sett låner The Weeknd i god mixtape-ånd friskt fra andres verker.
«House Of Balloons/Glass Table Girls» er bygd rundt Siouxsie and the Banshees' «Happy House», mens «Loft Music» og «The Party & The After Party» benytter seg av Beach House-samples.
På albumets sterkeste spor, «High For This» og «Wicked Games», er det imidlertid Tesfayes egen såre stemme som driver låtene framover, til tider kun hjulpet av en reverbtung skarptrommebeat og vag spøkelsesynth.
En tilnærmet perfekt musikalsk detox for dagen derpå, altså.
Kan lastes gratis ned på nettsiden http://the-weeknd.com/.
| 1
|
302462
|
Gitaren følger sangeren som en skygge
Sterk oppfølger fra StMorritz.
ALBUM:
Dette er album nummer to fra kvartetten StMorritz, som med låtskriver og vokalist Trygve Skaug fra Trøgstad i spissen imponerte med debutplata «Tusenvis av ting» (2010).
Her er tolv nye, fengende americana-inspirerte låter.
Det tette, våkne kompet til Maria Brandal Berstad på trommer og Erlend Vesteraas på bass, pumper energi gjennom plata, for ikke å snakke om den sugende, twangy, kreative gitarsounden til Bjørnar Sangolt.
Han følger vokalen til Trygve Skaug som en vilter, frittgående skygge og er med på å skape den røffe poesien som preger plata.
Gjennomtenkte detaljer, som de gangene Arnt Thyve legger inn toner fra et kirkeorgel, forsiktige trompettoner fra Berit Johanne Folkedal, høytid fra strykerne Halldis Rønning og Matias Monsen eller innslagene av lap steel fra HP Gundersen, bidrar til helheten.
En plate som med åpen favn kommer lytteren i møte.
| 1
|
302463
|
Terningkast fem til Grilleriet i Oslo
Bare duster klager på for store porsjoner.
•
Flere matsaker på db.no/mat - Grillmat?
På denne tiden av året?
Fredag var, om ikke skeptisk, så i hvert fall litt undrende.
For grillmat er noe de aller fleste nordmenn forbinder med sommerhalvåret.
Likeså Fredag.
- For det er vel fremdeles sånn at praktisk talt alt på menyen her har vært innom grillen?
- Mye av det, ja, derav navnet, sa Robinson.
- Du må vel ikke ha fjordbris i håret og solbrente kinn for å nyte grillede delikatesser?
Små og store versjoner Fredag måtte medgi at Robinson var inne på noe, og kastet seg over menyen, som i tillegg til for- og hovedretter også inneholder småretter.
Eller riktigere: småretter som kan fås i små og store versjoner.
- Jo, en liten versjon av spareribs kan godt fungere som en forrett, sa en serviceinnstilt servitør.
Fredag slo til, ble 160 kroner fattigere, og valgte så andebryst til hovedrett (kr. 295).
Robinson lot seg friste av hummerkebab til forrett (kr 175) og grillet - selvfølgelig - skrei til hovedrett (kr 270).
Å finne en vin som passer til svin, hummer, andebryst og skrei, er en utfordring.
Her var det snakk om å finne et slags minste felles multiplum.
Da servitøren foreslo ei flaske rødvin på Pinot Noir-druer fra Winfield Estate i Oregon, takket Robinson og Fredag ja.
Det var kanskje ikke helt optimalt, men med sin fruktighet og hint av vanilje, skulle den vise seg å gå bra til det meste som ble servert.
Godt besøkt Robinson og Fredag har vært på Grilleriet før, både i embets medfør og privat, og har hatt både-og-opplevelser.
Men nå hadde de fått flere tips om at det var god grunn til å avlegge stedet på Youngstorget et nytt besøk.
Det kunne se ut som om flere andre også hadde hørt pene ord om den vel tre år gamle restauranten.
Selv om det var tidlig ettermiddag og midt i uka, var det godt med folk der.
- Jøss.
Er dette en liten porsjon?
Fredag så på den anselige mengden grillet svineribbe servitøren hadde plassert på bordet.
På tallerkenen lå det også rikelig av en pikant, lyserød coleslaw-variant og grillet nanbrød.
Kjøttet var glasert med en deilig, klissen saus som var smaksatt med fivespice-krydder.
Smaksrikt, delikat og - mye.
Men som Fredag bemerket:
Bare duster klager på for store porsjoner.
Robinsons hummerkebab skilte seg ut, omfangsmessig, men smakssammensetningene var både spennende og velsmakende.
Det delikate, hvite hummerkjøttet kom i følge med sprø-stekt kyllingskinn og en confit på yoghurt og pistasj.
Grillet skrei Purister vil kanskje påstå at skrei er best så vidt dyppet i varmt vann og servert au naturell, men Robinson måtte vedgå at den grillede varianten slett ikke var dum.
Tilbehøret, jordskokk i tre versjoner - bakt, som chips og som puré - samt portobellosopp, ertespirer og rødvinssaus, er kanskje så langt man kan komme fra Lofoten - men Robinson hevet tommelen høyt opp.
Nydelig.
Fredags andebryst fikk også bare godord.
Det kom med hoisin-saus, karamelliserte gulrøtter, skorsonerrot, grillet svartkål og stekt potetmos.
Over det hele sprøstekte biter av andelår.
Ingen skal beskylde kjøkkenet for å drive med minimalisme.
Balansekunst
- En kraftpakke, oppsummerte Robinson, etter å ha delt en nydelig ostekake-variant servert med tørkede bringebær, is på jordbær og pepper, samt kaffeskum og sjokoladekakeskorpe.
- Enig.
Men selv om det høres overveldende ut når man ramser det opp, så føles det ikke sånn.
Hver eneste rett er godt komponert, de til dels svært kraftige smakene fint tilpasset hverandre.
At kjøkkenet mestrer den balansegangen er ganske imponerende, mente Fredag.
- Og grillmat kan også godt nytes i måneder med «r» i? lurte Robinson.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
Fredag klappet seg fornøyd på magen.
- Absolutt.
robinson&fredag;@dagbladet.no
| 1
|
302464
|
80-tallet er ikke slutt
Biffkakene må tåle steken når Sylvester Stallone samler nye og gamle actionhelter til machokalas i «The Expendables».
|||
FILM:
Sly Stallone (64) er actionhelten som ble gammel før han ble voksen.
Alderen har satt sine knudrete spor, men Sly er fortsatt fjorten år til sinns og i likhet med all verdens giktbrudne rockeband, gjør han vellykkede comeback.
De siste åra har Stallone på kommersielt levedyktig vis pumpet liv i både Rocky og Rambo.
Uten hemninger velger han blodsprutende muskelorgier framfor AFP og er stadig en langsomtsnakkende jernpumper med blodårer tjukke som hageslanger.
Alle er med
Nå kommer han dundrende inn i 2010 med «The Expendables», en slags «Ocean's Eleven» for kjøttkaker, med alle som kan vagge og brumme av gårsdagens actionhelter.
En smart film er det ikke.
Men det viktigste er at alle er med, både gamle og nye helter.
Dolph Lundgren bidrar med sitt furete oppsyn og Mickey Rourke har en fin monolog der han snakker om å miste sjelen.
Jason Statham kaster kniver og Jet Li sparker karate, mens folk som Terry Crews og Steve Austin bidrar til at dette generasjonstreffet framstår som en Dressmann-reklame putrende i testosteron på middels sterk varme.
Filmen har et manus, uten at noen bryr seg stort om det.
The Expendables er leiesoldater som tar oppdrag fra alle som betaler.
Denne gangen er det CIA som vil ha fjernet en tidligere agent (Eric Roberts) fra den lille øya Vilena i Mexico-Golfen, der han sammen med general Garza tyranniserer befolkningen.
En fyrig kvinne kommer inn i soga og Sly prøver å finne sjelen sin.
Kroppskontakt
Det er umulig å ta noe av det politiske seriøst i denne filmen.
De alvorlige øyeblikkene er über-cheesy og humoren er så macho at det er vanskelig å ikke glise.
Flere ganger virker det som om gutta smiler i munnviken av replikkene de er tildelt, hvis de da ikke er åpenlyst selvironiske og indirekte kommenterer hverandres karrierer som filmstjerner.
Det smeller godt i actionscenene.
Stallone liker kroppskontakt og tunge gønnere og filmen har befriende få digitale effekter.
Det forhindrer ikke at all skytingen og mørbankingen etter hvert er til å sovne av.
| 0
|
302465
|
Begravelse uten lik
Robert Duvall briljerer i rollen som einstøingen Felix Bush i «Get Low».
FILM:
Det er trolig mer vanlig å bli levende begravd enn å avholde sin egen begravelse i levende live.
Når noen gjør det siste, blir det gjerne en historie som lever videre i generasjoner etter at vedkommende endelig er død.
«Get Low» er basert på den sanne historien om enstøingen Felix «Bush» Breazeale fra Tennessee, som i 1938 samlet rundt ti tusen «sørgende» i begravelsen sin fordi han ønsket å høre hva presten ville si.
Det vil si, de sørgende kom trolig fordi Breazeale loddet ut eiendommen sin.
Den godeste Breazeale ville nok like at det blir laget film om ham drøye sytti år seinere, men det spørs om han hadde kjent seg igjen i motivene han blir tillagt.
I «Get Low» bærer Felix Bush (Robert Duvall) på en tung hemmelighet og bestemmer han seg for å arrangere et gravøl der bygdas innbyggere kan fortelle hva de synes om ham.
Det vil bli mange skrøner, siden Felix har bodd alene i ei skogshytte i førti år og ryktene har fått yngle fritt.
Bill Murray
«Get Low» er Robert Duvalls film.
I motsetning til «The Apostle», veteranens viktigste soloprosjekt, har han denne gangen verken manus eller regi, men filmen hviler hovedsakelig på hans skuldre.
Duvall (f. 1931) har spilt i godt over hundre filmer, men som regel i viktige biroller.
I «Get Low» stortrives han som langhåret, selvberget eremitt som spiser kanin, hogger ved og skyter mot uvedkommende.
Han har også spart opp en del penger som han gir til begravelsesagenten Frank Quinn (Bill Murray) for å arrangere gravølet.
Felix inspiserer utvalget av kister og sier han kan snekre en selv.
Eremittens sosiale antenner er rustne, for å si det mildt og forholdet som utvikler seg mellom Felix, Quinn og hans assistent (Lucas Black) er en fornøyelse å observere.
Frank Quinn er naturlig nok ganske Bill Murray-aktig, hvilket provoserer fram spørsmålet:
Hadde de Bill Murray-typer på 30-tallet?
Skuespillerfilm
«About time for me to get low,» sier Felix, på tide å få orden i sysakene før han vandrer heden.
Filmen bygger seg opp mot et klimaks, der hemmeligheter skal avsløres og alle skal skjønne hvorfor Felix har isolert seg i skogen i førti år.
Jeg ødelegger lite av filmopplevelsen ved å avsløre at slutten er litt skuffende, for dette er en film som holdes oppe av garvede skuespillere, inkludert en nydelig, nedtonet Sissy Spacek som Felix? gamle flamme.
| 1
|
302468
|
Linde Hagerups roman snakker rett til barn i lettlest-alderen
Men gir dem mer å tygge på enn de vanligvis blir avspist med.
Er det lov å mislike noen som nettopp har mistet moren sin?
Som er mye mindre enn deg?
Som har all grunn til å være sutrete og selvopptatt?
Linde Hagerup skriver lett og presist om forbudte følelser i barneromanen «En bror for mye».
Den åpner dramatisk, med et dødsfall og en stor omveltning for en liten kjernefamilie.
Men i sentrum står en gjenkjennelig niåring, med tanker og utfordringer hvem som helst kan identifisere seg med, særlig hvis de har småsøsken.
Poetisk og rett fram
Sara gleder seg til å feire jul med mamma, pappa og storesøster Emilie, men det er et lite skår i gleden:
Som vanlig skal mammas venninne Karin komme for å feire med dem, sammen med slitsomme Steinar på fem.
Sara kan ikke fordra ham.
Så skjer det fryktelige:
Karin dør.
«Det var noe med hjertet hennes.
/ Det bare slutta å virke.
/ I går hadde hun vært levende.
/ I dag var hun død», skriver Hagerup på sitt korthugde rett fram-vis.
Det er Sara som forteller, og setningene passer fint i munnen på en niåring.
Men språket er også poetisk.
Det har en klar rytme som gjør det godt å lese.
Linjeskift for hver setning og inndeling i korte avsnitt skaper både tematisk skille og gir tyngde til viktige partier.
Kapitlene er også korte, og avsluttes gjerne med en punchline som blir stående og dirre litt.
Hele veien er det mye å lese mellom linjene, uten at det bremser handlingen.
Den er spennende og engasjerende, og ofte morsom:
«Jeg snurpa munnen sammen så den så ut som et rumpehull.
/ Det vet jeg at den gjorde, for det har jeg testa ut i speilet.»
Ny lillebror
Etter det fryktelige skjer det noe annet og – for Sara – enda mer dramatisk:
Steinar flytter inn hos dem og skal bli lillebroren hennes.
Plutselig må hun dele rom, leker og foreldre med en som vekker henne om natta, stjeler julekalendergavene hennes og får lov til alt hun ikke får.
For det er jo så synd på ham.
Det skjønner hun også.
Men hun klarer ikke helt å føle det likevel.
Da hun overhører foreldrene snakke om at det kanskje hadde vært lettere hvis hun var gutt – en storebror – får hun en idé.
En idé som også gjør tittelen flertydig.
Det er en kjønnstematikk her, uten at det blir noe hovedpoeng.
Det handler mer om hvor langt du kan og skal strekke deg for å tilpasse deg - og i ytterste konsekvens bli en annen.
Vanskelige følelser
Det kunne gjerne vært gjort enda tydeligere.
En del poenger står i fare for å forsvinne litt for langt ned mellom linjene.
Men det fineste med boka er hvordan Hagerup trekker fram og avdramatiserer de vanskelige følelsene:
Skam, sjalusi, sinne, sorg, og til og med begjær (etter nugatti).
Hun skriver så fint om skam og forvirrede følelser:
«Jeg ville gråte, men jeg ville ikke gråte.
/ Jeg ville ha trøst, men jeg ville ikke ha trøst.
/ Jeg ville være slem mot Steinar, men jeg ville ikke være slem mot Steinar.
// Eller ville jeg det?»
Etter hvert blir det klart at det ikke bare er Sara som må lære noe, hele familien må tilpasse seg.
Også Steinar.
Veien mot løsningen byr på flere svinger og overraskelser.
Varme og realistiske tegninger av Jens A. Larsen Aas supplerer fortellingen.
De forteller ikke så mye mer enn teksten, men de uttrykksfulle ansiktene fanger stemningen på en prikk.
Linde Hagerup har skrevet en helstøpt roman som snakker rett til sitt publikum, og som samtidig gir dem mye mer å tygge på en det barn i lettlest-alderen ofte blir avspist med.
Det er en kunst.
| 1
|
302469
|
Rause hverdagsbetraktninger som oftere er salte enn søte
Daniel Kvammen overbeviser.
ALBUM:
Daniel Kvammen vokste opp blant skiheiser og påskebrune turister på Bergensbanens midtpunkt, Geilo.
At hallinger har et godt lag med ord, har ålingen Stein Torleif Bjella bevist igjen og igjen.
Nå er det Daniel Kvammens tur til å forsyne oss med rause hverdagsbetraktninger som oftere er salte enn søte.
Men selv om det butter i mot, henger Kvammen aldri med hodet.
Låtene han skriver er mer som små lykkedrops enn saktmodige sørgemarsjer.
Det betyr ikke at han går av veien for å rive i en mollstemt ballade og to.
«Fremad i alle retninga» og «Augu» er begge nydelig, lavmælt betrakterkunst.
I motsetning til Bjella, sverger Kvammen i større grad til et luftig og svevende pop-uttrykk.
Singelen «Du fortenar ein som meg» er Geilo-indie med snert, meloditeft og et driv som gjør han til en av landets fineste unge låtskrivere om dagen.
Du skal ha godt med stein i mage og sjel for ikke å la deg sjarmere av Daniel Kvammen.
| 1
|
302470
|
Anmeldelse:Morten Strøksnes' bok er en strålende blanding av kunnskapsbok og fiskeskrøne
Får leseren på kroken i bok om havets mysterier.
«Det er til havet vi skal, havet - med sitt vann og sin tang og sine steiner,» skriver Jan Erik Vold i diktet «Det alle vet».
Til «havet som venter oss alle».
Diktet dukker opp i hukommelsens fjæresteiner ved lesningen av Morten Strøksnes' bok «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider».
En bok spekket med kunnskap, fortellerglede og naturpoesi.
Nærgående studier
Nærgående studier
Strøksnes' tema er langt fra smalt.
Mer vidtfavnende blir det ikke.
Havet er som kjent en av de tre store; sammen med døden og kjærligheten.
Strøksnes går inn i temaet med en glupende nysgjerrighet og refererer con amore til vitenskapsmenn og fiskere, eventyrere og sagafortellere, kunstnere og poeter, for eksempel modernisten Arthur Rimbaud, som diktet om «det beruste skip» lenge før han så snurten av et osean.
Ukjent kontinent
Ukjent kontinent
«Det er flere mennesker som har besøkt verdensrommet enn de store havdypene.
Vi kjenner overflaten av månen langt bedre, ja til og med Mars? uttørkede sjøer.
Der nede er livet som en drøm av den typen det tar lang tid å våkne fra.»
Med kjetting som snøre
Med kjetting som snøre
«To menn i en liten båt, aldri sikre på hva de møter ute på havet eller trekker opp fra avgrunnen, under smeltede stjerner og elektriske fullmåner, der brottsjø og brenning angriper holmene som hysteriske flokker med kveg, og fyrtårnets sinnssyke øye aldri slipper oss av syne.»
Boka henter trekk både fra «Don Quijote» og «Moby Dick», mens den tar oss med på diverse ekskursjoner i en vakker natur og en forrykende fest i forbindelse med «VM i skreifiske».
Strøksnes får oss på kroken og trekker oss gjennom 39 kapitler uten at vi ramler av.
Vi, de druknede
Vi, de druknede
Bølgene øver en mystisk tiltrekning på oss alle.
Som Strøksnes skriver:
«Vi kommer jo til å forsvinne uansett.
Men på havets mørke bunn, der fiskene og alle de kravlende små dyrene venter, forsvinner vi så fullstendig at tanken er vanskelig å holde ut.»
| 1
|
302473
|
Dessverre er dette en feilslått komedie
Til tross for George Clooneys komiske timing.
|||
FILM:
På papiret ser det muligens ut som en vinneroppskrift:
George Clooney som superhemmelig amerikansk våpen, en mann som (tror han?) har evnen til å drepe geiter og flytte skyer med tankekraft.
Alt basert på sanne opplysninger om det amerikanske forsvarets forsøk på 80-tallet, da de prøvde å utvikle en avdeling bestående av mennesker med paranormale evner.
The dudeMen veien fra morsom idé til ferdig film er lang, og på reisen har regissør Grant Heslov gjort «Menn som stirrer på geiter» til en dum komedie, i stedet for en treffende og snerten satire.
Noe som gjør filmen, vel, dum, i stedet for vittig.
Historien om det amerikanske forsvarets såkalte First Earth-bataljonen er såpass absurd i seg selv, at den med fordel hadde klart seg uten billig slapstick, overtydelig klovnekomikk og tydelig parodiering.
For eksempel spiller Jeff Bridges en avart av The dude («The Big Lebowski»), en new age-militær med hippieskjerf og hasjpipe, som sammen med mye annet bidrar til at filmen føles lite gjennomtenkt.
På jaktFilmen forteller i det hele tatt en usedvanlig tynn historie, og ønsker ikke mer enn at vi skal le av amerikanernes jedi-tropp, som forsøkte å vinne krig med gode tanker og intensjoner.
Heldigvis for filmen har George Clooney alltid et glimt i øyet, og jeg syns at han nok en gang viser god komisk timing.
Ewan McGregors karakter, en mislykket journalist på jakt etter det store scoopet, er derimot et par hakk for lite intelligent til å virke troverdig.
«Menn som stirrer på geiter» er full av små feil som hadde vært lett å rydde opp i for en regissør som visste hvor han ville.
Regissør/produsent Heslov har jeg derimot en stygg mistanke om at mest av alt ønsket å være med gutteklubben grei på tur.
Han makter i hvert fall aldri å styre denne filmen verken i den ene aller den andre retningen.
I stedet ender det som en feilslått komedie som flyter i alle retninger.
| 0
|
302479
|
Gutten uten egenskaper
Det er usikkert om heltene i «Arthur 3 og de to verdener» egentlig fortjener noe eventyr.
FILM:
Filmskaper Luc Besson er en pedagogisk mann.
Det er han som har skrevet bøkene om tiåringen Arthur og minimoyene, det millimeterhøye folket han iblant lar seg krympe for å bli en del av, og regissert filmene.
Og i den tredje filmen om Arthur (Freddie Highmore), som har premiere denne uken, tar han seg først tid til et brysk gjennomgang av hvem som er hvem, hvem som egentlig er liten og hvem som egentlig er stor, hvem som er venner og hvem som er fiender.
Det trengs.
Modelltog
«Arthur 3 og de to verdener» - det er altså filmen og ikke gutten som er den tredje - begynner just i den klimaktiske situasjonen som avsluttet forrige film.
Skurken Maltazard, en minimoy, har drukket en eliksir og blitt tre meter høy, Arthur er fremdeles i miniformat, og den nye filmen handler om hvordan han og minimoyvennene må ta bilbane og modelltog for å stanse sin nemesis i å gjøre menneskene til sine slaver.
Botoxbehandlede lykketroll
«Arthur 3 og de to verdener» er dels vanlig spillefilm, dels animasjon, og det er ingen tvil om hva som interesserer Besson mest.
Han bygger opp minimoyenes land med stor skaperglede og visuell overflod, mens den amerikanske femtitallssmåbyen som er Arthurs menneskelige hjem er sammenrasket venstrehåndsarbeid tilsynelatende laget av resteplank og pappmaché.
Men den har et fortrinn minimoyverden ikke har:
Levende mennesker.
De animerte miniputtene i «Arthur 3 og de to verdener» ser ut som botoxbehandlede lykketroll:
De har glatte, pregløse ansikter som nesten ikke beveger seg, hvilket er én av grunnene til at de knapt fester seg som personligheter og eventyrhelter.
En annen grunn er at de er platte også på innsiden:
Særlig minimoyprinsessen Selenia, av uante grunner Arthurs utkårede, fremstår som lite annet enn gretten.
Statelig stormannsgale og høvelig sortkledde Maltazard har mer karakter og ville fortjent mer verdige motstandere fra det godes parti.
I den engelske versjonen gis han forøvrig stemme av Lou Reed, mens Iggy Pop er sønnen hans, Darko, hvilket umiddelbart skaper interessante indre bilder av familieferien fra helvete.
Kommers
«Arthur 3 og de to verdener» er handlingsmettet og actionfylt, pisket fremover av en pragmatisk og kommersiell regissør som vet akkurat hvor fort blomsten av dagens unge henfaller til kjedsomhet, men overfladisk, overspilt og, endelig, likegyldig.
Ordentlige eventyr krever ikke bare magiske landskap, men også magiske mennesker.
| 0
|
302482
|
Vise-Frida er blitt Synth-Frida
Frida Ånnevik følger opp suksessdebuten med et ganske annerledes album.
ALBUM:
Hun mener alvor.
Etter den stemningsfulle albumdebuten «Synlige hjerteslag», som var utpreget sakte i formen og skaffet henne gode kritikker, to Spellemann-nominasjoner og Tekstforfatterfondets debutantpris, følger Ånnevik fra Hamar opp med «Ville ord».
Jeg satte pris på debuten hennes, men synes også at den ble noe ensformig.
Noe måtte gjøres i trinn to.
Noe mer spennende.
Synther
Og det er gjort til gagns.
Også produsent Andreas Mjøs har vært ganske vill når han denne gang har kledd opp Ånneviks sanger med synther.
Og mye av det.
Assosiasjonene til Susanne Sundførs mektige lydbilde melder seg raskt, noe som nok også kan ha et slags utspring i at Mjøs i likhet med Sundfør-produsent Lars Horntveth er medlemmer i det elektroniske «forsøkslaboratoriet» Jaga Jazzist.
Egen identitet
Det tar litt tid å venne seg til synth-trøkket, og ikke alle vil like det.
Det må også sies at det i ett tilfelle, «Livet på glass», blir i overkant tungt og dominerende, til og med påtrengende.
Men totalbildet er meget positivt.
For - når det er fordøyd, blir det tydelig at det nye soundet også på et forunderlig vis former en egen identitet rundt Ånneviks skjøre og dvelende stemme.
Hun finner sin naturlige plass i det nye lydbildet.
Noe å si Dialekttekstene er viktige, eller kanskje til og med viktigst, for Ånnevik.
Ordene klinger - kanskje nettopp derfor - ikke alltid perfekt i lag med musikken.
Men hun har noe å si, og det «vinner» her.
Valget av musikere er også interessant.
En rekke av dem er inne på en låt eller tre, fra jazzmusikeren Ståle Storløkken (synth) til bassist Bjørn Holm, mens Espen Elverum Jakobsen (gitar) fra bluesrock-gruppa Pristine fra Tromsø, som Mjøs har produsert, Elisabeth Nesset (trommer/perkusjon), Einar Næss Haugseth (rhodes/synth) og Mjøs (synth/bass/gitar/perkusjon) er gjengangere.
Studioprosessen Ånnevik har sjøl sagt dette om prosessen i studio:
«Jeg vet at jeg skal miste kontrollen.
Både jeg og musikken min skal bli dratt i, standpunkter jeg har tatt skal rokkes ved.
Det er ikke det jeg vil kalle en skånsom prosess, men jeg trur musikken blir best da.»
Hun har så rett.
Andreas Mjøs lot henne i stor grad være seg sjøl på debuten.
Her har han tilført noe mer, og hun absorberer det og blir en del av det.
En imponerende - og moden - oppfølger.
| 1
|
302484
|
Lave skuldre og høyt nivå i Motorpsychos friminutt
Tenk om alle hvilkeskjær var like gode som dette.
ALBUM:
For band med en så omfattende katalog som Motorpsycho, og som dessuten har en så konsekvent kompromissløs tilnærming til selve albumfaget, er det faktisk ingenting galt med et lettbeint hvileskjær.
De har ikke «mistet noe», de går ikke på «tomgang», og det er ikke slik at de ikke gidder å overgå «tidligere bragder».
Den slentrende enkeltlåttilnærmingen til dette albumet, som til overmål er spilt inn på eldgamle studiojaktmarker i Brygga Studios i Trondheim, har gitt oss en av de mest lettfordøyelige og - i passasjer - mest popaktige Motorpsycho-platene siden tidlig 2000-tall.
Melding om Fiske «Still Life With Eggplant» har slik sett noe av den samme fragmenterte løssluppenheten og lave skuldre som mange av de elskelige, overskudds- og innfallspregede EP-ene de krydret diskografien sin med på 90-tallet.
Den har dessuten Reine Fiske, denne fabelaktige svenske gitaristen fra Dungen og The Amazing (og en heftig gjesteopptreden med norske Elephant 9 på en av fjorårets beste plater), som krysser klinge med sertifisert gitarhelt Hans Magnus «Snah» Ryan på forunderlige og vidunderlige måter gjennommesteparten av 45 minutter.
Bygg og rotter
Det ser mer tungtfordøyelig ut enn det faktisk er:
«Hell, part 1-3»
«August», en cover av åpningssporet på Love-albumet «Four Sail» (der Arthur Lee hadde kvittet seg med originalbesetningen), semiplankes med stor glød og dedikasjon og kulminerer i et eventyrlig bulder av Sæther-fuzzbass og Snah-kaskader sprinklet med akustisk Fiske-klimpring.
«Barleycorn (Let It Come/Let It Be)» er kjølig, smygende psychfolk med et høyt- og flerstemt poprefreng som er like mye «Hair» som noe annet, med tiltalende instrumentalkvaliteter i siste halvdel.
En umiddelbar favoritt.
«Ratcatcher» er 17 minutter med lett improvisert workshop - saktegående drodling, galopperende progrock, langstrakte jazzgitarsletter, buldrende tungrock og tilbake igjen.
Og avslutningen «The Afterglow» er en trivelig vise ved reisens slutt, et musikalsk lite smil som avslutter denne kosestunden for framskredne psychonauts.
| 1
|
302485
|
Ingen gla'sak
Under SAS-hotellet på Holbergs plass har det vært gardistkro, vestkantdisco, ølbule og sjokoladefabrikk.
Nå er det gastropubens tur.
- Den glade gris har de døpt den nye puben, sa Robinson og pekte over gata mot SAS-hotellets nye leieboer.
- Og de kaller den en gastropub?, spurte Fredag.
- Ja, det er en pub som i tillegg til skjenkinga, serverer kvalitetsmat, forklarte Robinson.
Konseptet er importert fra England.
Tidlig på 90-tallet begynte flere britiske puber å søke etter ambisiøse kokker.
Ved siden av rollen som ølstue for lokalbefolkningen, tok de på seg å servere god, hjemmelaget mat.
- Interiøret er brunt, som seg hør og bør i pubverden, kommenterte Robinson da de gikk gjennom restauranten.
Men vinduene er store, så dagslyset lyser opp restauranten.
Og små og store griser, i porselen, plast og som veggmalerier, lyser opp humøret.
Robinson og Fredag gikk for dagens 3-retter.
Til forrett fikk de røkelaks fylt med geitost.
- Det er dobbelt så mye ost som laks på tallerkenen.
Geitosten har et sterkt konkurranseinstinkt, så når det er så mye av den utkonkurrerer den laksen, sier Robinson.
Gastropubtrenden har på ingen måte tatt av i Norge, som i England.
Tidligere har Robinson og Fredag besøkt gode Colonel Mustard, greie Crossroad Club, og ålreite Amundsen Bryggeri og Spiseri, som alle kan sies å operere i samme sjanger.
Til hovedrett gikk den ene for kjøtt og den andre for fisk.
Fredag syntes langkokt laks hørtes litt skummelt ut, fisk skal jo ikke koke så lenge, men tok sjansen.
Og angret.
- De skrev langkokt og mente det.
Dette er stusselige greier, sa Fredag og pirket i fisken.
Selv ikke tilbehøret innfridde.
- Spinat er alltid godt, men potetmosen er ikke særlig mer spennende enn den fra pose.
Kokken hadde passet bedre på Robinsons grisenakke.
Kjøttet var mørt og sausen morsom, en slags rødvinssky møter barbequesaus, som faktisk smakte hjemmelaget.
Det knaste i potetbåtene og kålsalaten, men sistnevnte var for syrlig.
Som søt avslutning fikk spiseparet creme brulee.
Klassikeren manglet noen bær eller noe annet syrlig for å balansere den.
- Regningen er på 800 kroner, for 3-retter og tre halvlitere, leste Robinson.
- Der sier du jammen noe!
Vi har helt glemt å bestille noe godt øl.
- Det er sant.
Kan jeg være litt snurt for at gastropubservitøren ikke minnet oss på det?
Robinson og Fredag tittet opp på skiltet med den lubne, smørblide grisen.
- De serverer hjemmelaga mat til god pris, men det hjelper ikke når måltidet ikke er verdt det.
Altså er ikke dette helt i den glade grisens ånd.
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
302486
|
Konstruktivt tungsinn
Crystal Castles er litt mindre skumle, men fortsatt fandenivoldske
Album:
Da den kanadiske duoen Crystal Castles krøp frem fra en av de mest foruroligende elektrokrokene i 2008, lot mange seg forhekse av deres illevarslende dataspill-beats og forvridde vokal.
Deres tredje selvtitulerte album er duoens snilleste til nå, selv om sukkerspinn og regnbue fortsatt holdes utenfor rekkevidde med låter som «Plague», «Wrath of God» og «Mercenary».
Elementene er de samme som før, stakkato fandenivoldskhet, synther dratt ut fra et teknisk sammenbrudd i helvetes forgård, og ikke minst Alice Glass og hennes uforståelige skrømtvokal i høye og lave frekvenser.
Crystal Castles har klart å rendyrke sin form for elektrouhygge et sted mellom ytterpunktene i den bitende elektronoisen på «Insulin» og den bleke skjønnheten i «Child I Will Hurt You».
Selv om duoen på langt nær alene innenfor segmentet, viser de seg igjen som innholdssikre leverandørene av mørk og mystisk elektro - tydeligvis er ikke alt tungsinn destruktivt.
| 1
|
302491
|
Avdøde fedre og heltedyrkelse på sosiale medier
Anmeldelse:
«Jem and the Holograms»
Film:
«Hvorfor skal jeg bry meg?» er et høyst legitimt spørsmål i møte med en underholdningsindustri som spyr ut en endeløs strøm av fortellinger og merkevarer.
Og det er nettopp denne problemstillingen som er årsaken til at Hollywood de siste tiåra har begått en storstilt gravplyndring av kollektive barndomsminner på jakt etter figurer og franchiser som publikum allerede har et forhold til.
Nostalgi
Nå har turen kommet til tegnefilmserien «Jem and the Holograms», som ble skapt av Marvel Comics og leketøysprodusenten Hasbro i 1985.
Serien kretset rundt de pastellfargede eventyrene til bandet ved samme navn, og bød på synthpop, hemmelige identiteter og hologrammer som i praksis var å regne som superkrefter.
I så måte er det oppsiktsvekkende at Jon M. Chus spillefilmversjon ikke ser til superheltfilmen, men til Tumblr-kultur og den sorten tenåringsdrama Disney masseproduserer for TV, for inspirasjon.
Historien handler om unge Jerrica, alias Jem, og hennes tre søstre, som blir verdensstjerner over natta etter at yngstesøster en legger ut en video på YouTube.
Derfra går det slag i slag med kontrakter med suspekte plateselskapssjefer og et mystisk rebusløp ledet av en magisk robot i regi av søstrenes avdøde far.
Til slutt er de alle enige om at det er viktig å være seg selv, huske hvor man kommer fra og sette pris på familien sin.
Gruppeklem.
Opportunistisme
«Jem and the Holograms» er en film om hvordan kapitalisme ødelegger vennskap og kreativitet, fortalt ved hjelp av et motstandsløst reklamespråk — en film om «girl power» som ender med at avdøde fedre redder dagen fra det hinsidige.
Det er en film hvor man kan klippe ut valgfrie utdrag, klistre på en tekstplakat, og ende opp med en dugelig reklamefilm for mobiltelefoni, leskedrikk eller høyere utdanning.
Det er, kort sagt, et pregløst og selvmotsigende stykke kommersiell filmskaping som glir like lett inn i hodet som ut av det, uten å etterlate seg annet enn en vag følelse av at noen har skuslet bort en mulighet til å lage noe gøy.
| 0
|
302492
|
Føler du deg singel?
Da er R.Kelly mannen for deg.
ALBUM:
R&b-kongen; R.Kellys tekster handler stort sett om tre ting:
1:
Jeg vil pule.
2: Jeg vil elske.
3: Jeg vil prise livet, dansen og musikken!
Eller helst alle tre i kombinasjon, som på den diskofantastiske og Barry White-inspirerte «Share my love», der han ender med å juble:
«Former dere!
Gjør verden bedre!».
Slikt er det jo vanskelig å argumentere mot.
R.
Kelly er en mann man elsker på grunn av, ikke på tross av, hans feil.
Så er også «Write me back» førtifemåringen på sitt beste.
Kompleks, elegant og med låtskrivertalentet i full utfoldelse har han latt seg inspirere av den lunt lykkelige syttitallssoulen, Teddy Pendergrass, O'Jays, Marvin Gaye.
Slikt sett minner den mer om «Happy People» (2003), enn sexmetaforkavalkaden fra seint 00-tall.
Den gladkåte «Feeling Single» sampler Bill Withers «Lovely day».
Da er det vanskelig å føle annet en ren kjærlighet.
| 1
|
302493
|
Anmeldelse:«Taxi Teheran»
I Teheran er diktaturets gater labyrinter uten kjerne eller veier ut, hvor modige byhunder gjør fri.
FILM:
Mot er en evne med en retning, og i den iranske filmskaperen Jafar Panahis morsomme motfilm «Taxi Teheran» begynner en ny bevegelse i hans imponerende filmografi.
«I begrensningen viser mesteren seg», skrev Goethe, og Panahi har på grunn av sosialt sensitive og regimekritiske filmer — som «Den hvite ballongen», «The Mirror», «Sirkelen», «Crimson Gold» og «Offside» — levd fem år under husarrest, med tjue års filmforbud.
En av mange detaljer med selvbiografisk klangbunn i denne vakre roadmovien med mennesker plukket opp fra Teherans gater er da en pirat-dvd-selger tilbyr tv-serien «The Walking Dead», sesong fem: de vandrende døde, sesong fem.
Dette er (ikke) en film «Sensur skaper også kreativitet, i den forstand at man må finne et nytt filmspråk, og formidle gjennom symbolikk», fortalte Panahi Rushprint i 2006.
Og de nye begrensingene har ikke hindret ham fra å smugle ut det elegante baggerslaget «This is Not a Film» og fingerslaget «Closed Curtain», som sammen har lagt opp til denne rene smashen av en film om tilværelsens utholdelige tyngde.
Det retoriske grepet i tittelen «Dette er ikke en film», formulert for å omgå filmforbudet, kan nå ettertrykkelig inverseres i tydelig ikke-voldelig sivil ulydighet.
Kommentaren fra iranske myndigheter da «Taxi Teheran» tidligere i år vant Gullbjørnen i Berlin var ganske syrlig:
«a film made by a director who has been banned by law from making films — but nevertheless, he has done exactly that.
I am delighted to announce that the director of «Taxi» continues to drive in the fast lane of his life, freely enjoying all of its blessings».
Den iranske biljakten på film er av det langsomme slaget, på poetisk søken etter politiske løsninger.
«Taxi Teheran» er sjåførens guide til galskapen, for som han sier:
«Du finner ikke noe ved å sitte hjemme».
Bilfilm under husarrest «Øye for øye gjør verden blind,» sa Gandhi, og video betyr «jeg ser».
Ufriheten bevitnes av medieringer som pirat-dvd-er, iPhone-video, overvåkingsvideo, skolevideo, bryllupsvideo og et «skjult» dashbordkamera som utgjør filmens øye, med filmskaperen som flue på veien.
Den iranske mesterregissøren Abbas Kiarostami har i flere filmer brukt bilkupeens klaustrofobiske rom som scene for visuell utsikt og verbal innsikt, mest ekstremt i «Ten», som estetisk også er gjentatt av Simon Staho i «Dag og natt».
Utsnitt fra en bil i bevegelse gir en særegen sammenveving av stillstand og bevegelse i en og samme innstilling, slik at bildene blir stillevende.
Og bilsamtaler blir ofte gode, siden man slipper blikkontakt.
Kupeens akustiske rom blir også tydelig, med de vakre lydene av selens svisj og klikk, klesgniss mot setet, blinklysets tikking, håndbrekket, og dører som åpnes eller lukkes.
Dokumentarisk fiksjon Panahi utforsker som tidligere et grunnleggende sted bakom dokumentar og fiksjon, tragedie og komedie.
Filmens flimmer flytter ikke fjell, men kan bevege menneskene omkring.
«Alle filmer er verdt å se», sier Panahi.
Det er jeg ikke enig i.
Men denne er det.
| 1
|
302494
|
Mange veier fører inn til Bob Dylan og den store sangen
Gisle Selnes med bok som bestilt til Nobelpris-utdelingen.
Den britiske poeten T.S. Eliot holdt i 1944 et foredrag kalt «What is a Classic?» for Vergil-selskapet, der han var den første presidenten.
Han innleder med å slå fast at Vergil er et såpass sterkt symbol på sentrale, europeiske verdier at eksperter med vidt forskjellig bakgrunn kan finne visdom i hans verk og at innholdet i innsikten vil avhenge av deres spesielle kompetanse og erfaringsbakgrunn.
Slik vil Vergil være omgitt av et «betydningsfullt mangfold» av tolkninger.
Men, konkluderer Eliot:
«Til sjuende og sist kanskje vi alle sier det samme på forskjellige måter.»
Siden T.S. Eliot er en viktig referanse for professor Gisle Selnes i hans velskrevne og entusiastiske bok om Bob Dylan, «Den store sangen», kan vi jo ta utgangspunkt der.
En sammenlikning mellom Eliots «The Waste Land» og sangteksten «Desolation Row» fyller et av kapitlene i den 700 sider lange boka.
Forskjellige veier
Selnes (51) har ikke vært opptatt av Dylan i mer enn rundt ti år.
Tida før «oppvåkningen» har han til gjengjeld tatt igjen med renter.
Han har ikke bare gått grundig inn i Dylans tekstunivers.
Han har også satt seg inn i det endeløse mangfoldet av synspunkter på Dylan og hans verk, spesielt sentrale fortolkere som Greil Marcus, Michael Gray, Mike Marqusee, Clinton Heylin og flere andre, pluss – i mer beskjeden grad – hjemlige tolkere som Erling Aadland og Kaja Schjerven Mollerin.
Dermed får vi også vist at i tilfellet Dylan, slik Eliot uttrykker det om Vergil, fins det mange og vidt forskjellige veier inn til kjernen i verket, men at enigheten når alt kommer til alt er større enn motsetningene.
Forsker, ikke dylanolog
Selnes regner seg ikke som en dylanolog, «en som har gjort det til en livsvei eller en livsstil å kartlegge Dylans liv og sangverk til minste detalj».
Men han har kastet seg med stor appetitt over mye av det som fins på det grenseløse dylanologi-markedet.
Bob Dylan behandles som en betydelig poet.
Selnes er mindre opptatt av det musikalske uttrykket enn av det man kan kalle diktverket; først og fremst sangtekstene.
Memoarverket «Chronicles: Vol.
One» (2004) er riktignok hyppig referert til i biografisk sammenheng, men den prosalyriske boka «Tarantula» (1966) bare er nevnt én gang.
Dylan blir først og fremst behandlet som en forfatter, og som Selnes skriver:
« ... poesi er atskillig eldre enn skriften».
Dylan knytter an til en tradisjon som startet før romankunsten og skriftlig lyrikk.
God timing
Lenge virket det ikke som om dette synet på litteratur var spesielt utbredt i Svenska Akademien.
Sjokket var derfor stort da han i høst fikk Nobelprisen i litteratur fordi han «har skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen».
At professor Selnes satt klar med utgivelsen av sin mastodont-avhandling om Dylans univers, er selvsagt et lykketreff, selv om man skulle tro han hadde spesielle kontakter blant De Aderton.
Til akademisk å være, er boka skrevet i et lett tilgjengelig språk, uten for mange fremmedord og faguttrykk.
Den er likevel faglig tung, i den forstand at den går dypt inn i både musikalske tradisjoner, særlig blues’en, og i Dylans litterære referanser, fra Shakespeare og Poe til Robert Johnson og Woody Guthrie.
Disposisjonen er ellers preget av et kreativt kaos.
Man bærer over med at Billie Holiday konsekvent får etternavnet skrevet med to l-er og at Elvis Presleys 1966-innspilling av Dylans «Tomorrow Is A Long Time» betegnes som «knapt nok offisielt utgitt».
Den kom ut på LP-en «Spinout» i 1966 – til overraskelse og glede for mange – og er tittellåten på en CD fra 1999.
Det er kjent at Dylan betrakter den som en av sine favoritt-coverlåter.
Selvhjelpspoet?
Man kan også være uenig når albumet «Blood On The Tracks» (1974) betegnes som «grunnleggende diffust, eller også uhåndgripelig», men låtene er heldigvis grundig behandlet.
Særlig sammenlikningen mellom «Idiot Wind» og «Peer Gynt» er interessant.
Og det er på sin plass når Selnes advarer mot å bruke disse sangene til «samlivsterapi eller selvhjelp til sorgbearbeidelse».
«Den store sangen» gir et utall spennende perspektiver på Bob Dylans verk og tankegods.
Dette er en rikholdig bok som varer minst året ut for den som måtte finne den under juletreet.
Og når det gjelder De Aderton, anbefales de å kjøpe inn en passende del av opplaget og sende boka ut som årets gave til sine forretningsforbindelser.
| 1
|
302496
|
En bombe av et album
Juicy Js «Stay Trippy» er til glede for både fans og DJ's.
ALBUM:
Siden Memphis-baserte Three 6 Mafia startet opp i begynnelsen av 90-tallet, har det obskure rapkollektivet med DJ Paul og Juicy J i spissen solgt millioner av skiver uten hjelp fra store selskaper, fått låtene sine bannlyst, mistet stadig flere medlemmer, hatt et realityshow på MTV, og utrolig nok vunnet en Oscar-statuett.
Reisen fra undergrunn til Hollywood har vært like uventet som underholdene, men viktigst av alt er deres betingelsesløse lojalitet til den harde og mørke rapmusikken de har laget siden dag én.
Dette gjelder også for det nye soloalbumet til 38 år gamle Juicy J, som har regjert amerikanske klubber det siste året etter et svært imponerende comeback, og fortsatt holder det like grimey og hood selv om han har «been rich since the 90's».
«Stay Trippy» finner ikke opp kruttet på nytt, men Juicy leverer likevel en bombe av et album som både fans og DJ'er vil ha stor glede av framover.
| 1
|
302498
|
Åsne Seierstads bok er rystende, men står i fare for å overdrive et marginalt fenomen
Hvorfor dro søstrene til Syria?
I oktober 2013 reiste to søstre i tenårene fra Bærum til Syria for å slutte seg til Den islamske stat.
Straks den norsk-somaliske familien forsto alvoret i situasjonen, reiste faren etter for å bringe dem tilbake.
Det er utgangspunktet for Åsne Seierstads bok, «To søstre».
Der fortelles den dramatiske historien i hele sin bredde, for første gang.
Boka er effektivt komponert.
Den begynner den fatale oktoberdagen jentene på 19 og 16 år forlater landet.
Deretter kaster Seierstad blikket bakover og forteller forhistorien til familien.
Døtrenes interesse for islam fortoner seg først som et ungdomsopprør, men fører etter hvert til radikalisering og religiøs vekkelse.
På veien spiller en radikal koranlærer en sentral rolle.
Det samme gjør den konservative bevegelsen Islam Net.
Radikalisering
Men det er først da de henger sammen med et knippe radikaliserte muslimske venninner at tanken på å reise til Syria later til å oppstå.
I dette miljøet opererer også jentenes kjærester, kjente norske islamister og jihadister.
De etterlates liten ære, men en stor porsjon kvinneundertrykkelse, brutalitet og dobbeltmoral.
De fleste blir også drept i Syria – og slett ikke alltid i kamp for kalifatet.
Selv om farens historie allerede er kjent, inneholder boka mange nye momenter.
Som mange detaljer i skildringen av da han ble tatt til fange av IS, utsatt for grov tortur og så vidt greier å rømme.
Heller ikke opplysningene om jihadisten Bastian Vazquez ynkelige død har jeg sett andre steder.
Det dramatiske høydepunktet er likevel kapitlene om farens dobbeltspill under en redningsaksjon våren 2015, på grensen mellom Tyrkia og Syria.
På den ene siden samarbeidet han med en norsk regissør om å lage en film om jakten på jentene.
På den annen side hadde han involvert Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
Det endte med at PST tok over hele den dramatiske aksjonen.
Til tross for flere døde på syrisk side, fikk heller ikke PST jentene ut av Syria.
Spennende og problematisk
Seierstad har nedlagt et stort researcharbeid, så historien framstår som godt forankret i et bredt kildemateriale og en omfattende sekundærlitteratur.
Likevel er det å lese «To søstre» er en sammensatt opplevelse.
Leseren kastes mellom dyp sympati med de sønderknuste foreldrene, en fortvilelse over søstrenes fatale valg og vantro over den rå brutaliteten til de norske jihadistene.
Man blir også imponert av Seierstads evne til å komme så tett på disse menneskene og forvandle deres liv til en fortelling av høy journalistisk kvalitet.
Samtidig er det en brannfakkel av en bok i den allerede opphetede innvandringsdebatten.
Den vil nok dessverre styrke enkeltes fordommer mot muslimer generelt.
Jeg savner derfor at Seierstad hadde satt de to søstrenes historie inn i en bredere norsk sammenheng.
I Norge bor det tross alt omkring 200000 muslimer.
Så vidt jeg vet er det bare et sted mellom åtte og ti norske kvinner som har reist til Syria for å slutte seg til IS.
I likhet med forskningen på radikaliseringen blant muslimske kvinner, står også «To søstre» i fare for å overdrive et svært begrenset fenomen.
| 1
|
302499
|
Endelig er Jane Campions krimdramaserie å se på norske tv-skjermer
Den bør du ikke gå glipp av.
TV-SERIE:
I dagens krim noir-klima er det kort mellom de gode seriene.
Like kort er det ikke mellom de som skiller seg fra formelen.
Newzealandske Jane Campion, regissøren og manusforfatteren mest kjent for Oscar-belønnede «The Piano» (1993), har med «Top of the Lake» laget nettopp det:
En mørk krimfortelling som ikke ligner noe annet på tv i dag.
Serien er blitt sammenliknet med David Lynch-klassikeren «Twin Peaks» (1990), og med det bedagelige tempoet, konsekvente informasjonsunderskuddet og plasseringen midt i den newzealandske ødemarka, er det lett å forstå referansen.
Men Campion har beina betraktelig nærmere jorda enn Lynch.
Gravid 12-åring
«Top of the Lake» settes i gang idet tolv år gamle Tui vandrer ut i elva i et halvhjertet forsøk på å drukne seg selv.
Hos legen viser det seg at hun er gravid.
Den unge politietterforskeren Robin Griffin er i området på besøk hos sin alvorlig syke mor, og hentes inn på grunn av kompetansen på avhør med barn.
Men heller ikke hun kan få jenta til å si hvem som er far til barnet.
Når Tui så, mot Robins vilje, sendes hjem til sin mildt sagt lite tillitvekkende far, går det ikke lang tid før hun er sporløst forsvunnet.
Mer enn krim
I utgangspunktet har «Top of the Lake» mange trekk vi kjenner godt fra før.
Den foregår på et lite sted, der en uperfekt hovedperson konfronteres med en fortid hun helst skulle hatt på avstand.
Landsbyen styres av skjulte maktstrukturer som ikke alle tåler dagens lys, holdt stramt i tømme av den lokale småkongen Matt Mitcham, Tuis far.
Men historien om Tuis forsvinning blir et bakteppe for flere fortellinger, fortellinger som gir serien helt andre dimensjoner, og som tar vel så mye plass.
En av dem er den vonde opprippingen i Robins egne tenåringsopplevelser, som ikke bare dytter henne mot et mentalt stup når hun tvinges til å forholde seg til de involverte, men også merkbart har preget hvordan hun forholder seg til andre.
Vaklende kvinnekoloni
Mest bemerkelsesverdig er likevel det nesten skjødesløst innflettede plottet om kvinnekolonien som etablerer seg på landområdet Paradise.
Anført av en frydefullt sær, vrang og mimikkløs Holly Hunter som den ideologiske lederen GJ, samles en bukett raknede kvinner i et slags improvisert, selvdrevet rehabiliteringssenter.
På vaklende påler står det der midt i den storslagne naturen (billedlig talt - rent bokstavelig består det av containerenheter), som hjem for rare, varme, kyniske, omsorgsfulle, kloke, idiotiske og klin sprø damer.
De er en kilde til stor, absurd komikk, men samtidig - virkelig samtidig, for begge deler er like sant og viktig - ligger det et dypt og sårt alvor i det hele.
Det er forstyrrende når Anita forteller om traumet i å miste kjæledyret sitt, en ape hun delte seng med.
Men det var altså det eneste levende vesenet hun hadde klart å knytte seg emosjonelt til.
Karakterer uten fasit
Estetisk er «Top of the Lake» en nytelse.
I en kjølig fargepalett tas vi med til vill, newzealandsk natur, i nøye komponerte, dvelende bilder.
Lydbildet er dempet, og sporadisk stemningssatt med like dvelende musikkstrekk.
Det mest imponerende er likevel hvordan Campion har skapt så gjennomført hele, uutgrunnelige karakterer.
Robin er ingen helgen, og det er tidvis plagsomt å se hvor godtroende hun kan være.
Politisjef
Al tøyer regler og oppfører seg stadig upassende og uprofesjonelt, men viser omsorg og velvilje overfor Robin.
Tuis far er brutal og kynisk, men at kjærligheten for datteren er stor, er hevet over enhver tvil.
Ingen av dem har noen fasit, de framstår ikke grunnleggende «gode» eller «onde».
Og hele veien er de styrt av sin indre logikk framfor fortellermessig funksjon.
Resultatet er et virkelig interessant drama, og ikke minst:
Et genuint mystisk mysterium.
| 1
|
302500
|
Disse stakkars prinsessene
«En kongelig affære» er en fartsfylt historietime og en blodfull kjærlighetshistorie.
FILM:
Disse stakkars prinsessene.
I flere hundre år var det å være født som en konges datter, nærmes ensbetydende med å bli sendt som gifteferdig pakkepost til et annet land så fort du nådde puberteten, der det bare var å klare seg som best du kunne i en fremmed kultur og på et fremmed språk, omgitt av folk som ikke nødvendigvis var så opptatt av ditt ve og vel.
Dramatisk og sørgelig «En kongelig affære» skildrer en av de mest dramatiske og sørgelige av disse prinsesseskjebnene, og et av de mest interessante intermezzoer i dansk historie - og dét uten å bli pompøs eller sentimental.
«En kongelig affære» er en fartsfylt historietime og en blodfull kjærlighetshistorie.
Hovedpersonen er Caroline Mathilde (Alicia Wikander), tenåringsbruden som blir sendt fra det britiske hoffet for å bli dansk dronning i 1766.
Christian VII (Mikkel Boe Følsgaard), den kongelige gemalen hun har næret uskyldige romantiske drømmer om, viser seg å være hoppende gal.
Etter den påkrevde produksjonen av arving lever de to adskilte liv.
Så blir den tyske legen Struensee (Mads Mikkelsen) kongens livlege.
I løpet av kort tid blir den sjarmerende opplysningsmannen kongens fortrolige og nærmeste rådgiver, dronningens elsker, far til hennes andre barn, og rikets mektigste mann.
Slike har det også med å få fiender.
Febril stemning
«En kongelig affære» får etter hvert en febril stemning, et oppglødd og urolig sinnsleie som er godt formidlet.
Dronningen er ung og forelsket.
Legen er vant til å lykkes og beruset av muligheten til å sette sine liberale ideer om velferd, trykkefrihet og avskaffelse av livegenskapet ut i livet.
De er begge begavede mennesker med større pasjon for sex og bøker enn for politisk posisjonering og strategisk tenkning.
Filmen viser fint hvordan Struensee og dronningen blir entusiastiske og overmodige, og hvordan fallet blir mer og mer uunngåelig.
Legen enser selv knapt at han rått utnytter kongens hengivenhet og er i ferd med å gjøre seg selv til diktator av arten han alltid har foraktet.
Aner manipulasjonen Caroline Mathilde er muligens fremstilt som en anelse mer ressurssterk enn hun var, men Alicia Wikander spiller henne med fin fasthet.
Mads Mikkelsen tøyler sin naturlige intensitet svært godt i rollen som Struensee.
I dette sterke selskapet er det likevel kanskje Mikkel Boe Følsgaards konge som gjør mest inntrykk.
Følsgaard klarer å forme en mann som er mentalt forstyrret, men ikke dum, som nok aner at han blir manipulert, men velger å la seg forlede, av hunger etter vennskap og omsorg.
Illevarslende overdådighet
Bildene er rike og mettede og fulle av detaljer, iblant urørlig maleriaktige, uten at elendigheten som også var til stede i rikt monn i 1700-tallets Danmark blir lakkert over.
Også overdådigheten har noe illevarslende over seg.
Struensee endte under bøddeløksen.
Caroline Mathilde ble fratatt barna og landsforvist, og døde bare 24 år gammel.
Disse stakkars prinsessene.
| 1
|
302501
|
Filmatisk værmelding
«Sils Maria» er et velspilt, velskrevet og fullstendig uforutsigbart drama om filmkunstens vilkår i superheltfilmens tidsalder.
FILM:
I likhet med Alejandro González Iñárritus «Birdman» er Olivier Assayas' «Sils Maria» et forsøk på å besvare spørsmålet om hva som skjer med filmkunsten i en tid der de ambisiøse dramaproduksjonene emigrerer til tv-skjermen og amerikanske blockbustere dominerer både inntjeningstoppen og medieoppmerksomheten.
Men der «Birdman» er en high concept-film med et intenst driv som gjør sitt beste for å matche superheltfilmens dramaturgi, er «Sils Maria» et europeisk drama av den gamle skolen, hvor det er vanskelig å engang gi et fullgodt svar på hva filmen egentlig handler om.
Gammelt stykke
På det ytre plan dreier det seg om den middelaldrende skuespilleren Maria Enders (Juliette Binoche), som overtales til å spille i en nyoppsetning av skuespillet som opprinnelig gjorde henne berømt.
Stykket handler om et forhold mellom to kvinner, og dette forholdet speiles i Marias relasjon til sin unge assistent Val (Kristen Stewart).
Men selv om det finnes flust av slike paralleller — filmens tittel refererer til det samme naturfenomenet skuespillet henter sitt navn fra — er det en film som hele veien overrasker og fascinerer med uforutsigbare og gåtefulle manusgrep.
Mens «Birdman» er et manisk og klaustrofobisk forsøk på å nyttegjøre seg av estetikken og ikonografien til superheltfilmene den latterliggjør, er «Sils Maria» et langt mer subtilt drama, hvor ambivalensen til spesialeffektfilmenes hegemoni spilles ut via lange, tvetydige dialogscener.
Nye roller
Og nettopp dette at den aldri lar seg redusere til et lettforståelig budskap eller metafor, men snarere tvinger publikum til å følge oppmerksomt med fra begynnelse til slutt, gjør at «Sils Maria» kan sees som en lakmustest for dagens filmklima.
Verken superheltblockbusteren eller tv-dramatikken kommer i nærheten av det velspilte, velskrevne og vakkert fotograferte dramaet Assayas serverer her.
Spørsmålet er likevel om denne typen drama fortsatt har en plass på kino, eller om den — i likhet med Maria Enders — må finne seg i å bli erstattet av noe mer spektakulært, direkte og umiddelbart forståelig.
| 1
|
302507
|
Ingen båndtvang
«Fifty Shades of Grey» prøver litt for hardt å overbevise deg om at dette er så hett som det blir.
FILM:
Egentlig spiller det ikke så stor rolle hva som står i denne teksten.
Hvis du pirres av tanken på en dus visuell gjendiktning av den mykpornografiske BDSM-bestselgeren «Fifty Shades of Grey», med nærbilder av tau som strammer seg rundt smale håndledd, dyre ridepisker i aksjon og munner som gisper i takt med Beyonces jamring på soundtracket, kan dette være en film for deg.
Hvis samme tanke slår deg som så sjelsfortærende klein at du ser deg om etter en pute å skjule deg bak, er den ikke det.
«Fifty Shades of Grey» er en blanding av en romantisk komedie og en erotisk fantasi.
I bunnen ligger den slitesterke feminine drømmen om at det er mulig å nå inn til en lukket, utilgjengelig mann og forløse ham gjennom kjærligheten, den som er utgangspunkt både for en del vakre romanser og en god del destruktive.
Mer vulgær enn sexen
Den klassiske kjærlighetsfilmen består i stor grad av transportetapper mellom ladede og romantiske møter.
Her er det mer snakk om korte pusterom mellom mulighetene hovedpersonen Anastasia (Dakota Johnson) har til å kle seg naken og presse enda litt hardere mot sine egne seksuelle grenser.
Den som presser, er Christian Grey (Jamie Dornan).
Han er milliardæren som studenten Anastasia skal intervjue, som blir besatt av å få henne med på sine sadomasochistiske seksuelle leker.
Snart er han likevel vel så opptatt av å ta henne med på turer i helikoptre og seilfly som inn på soverommet.
Historiens ramme materialisme er langt mer vulgær enn dens seksualitet:
Anastasias måpende møter med panoramautsikten fra Christans leilighet og kilometerlange rekke med glinsende sportsbiler er særs lite sensuell.
Strammer opp romanen
Etter en noe kantete start, som bare handler om å skubbe de to inn i samme rom så fort som praktisk mulig og lasse på med biting av underlepper og stive blikk for at ingen skal være i tvil om hvor avsindig de begjærer hverandre, finner regissør Sam Taylor-Johnson et godt tempo og en overraskende skjelmsk hånd med fotograferingen og klippingen.
Taylor-Johnson skal ha ligget i konflikt med forfatter E.L.
James under innspillingen, og det er grunn til å være glad for at regissøren vant de kampene hun gjorde.
Filmen har strammet opp romanen.
De verste språklige ubehjelpelighetene er rensket vekk.
Det er også de mest beklemmende, eksplisitte linjene Anastasia og Christian hoier til hverandre i attråens klør.
Men timelange suggestive blikk kan ikke bygge bro over kløften mellom Johnson og Dornan.
De to har ingen sterk kjemi.
Begge gjør det helt greit hver for seg i de karikerte rollene sine, men når de går hånd i hånd nedover en korridor, er det litt som å se et ubekvemt søskenpar gå sammen på skoleballet.
Kanskje er det derfor det føles for insisterende når filmen beveger seg inn i en av sine mange sexscener:
Det er som om man blir forsøkt overtalt snarere enn forført til å tro at dette er så hett som det kan bli.
Sånt blir det ikke hengivelse av.
Feministisk prosjekt
«Fifty Shades of Grey» har blitt møtt med kritikk, særlig fra feministisk hold, fordi det er snakk om en ressurssterk mann som tjorer fast og beordrer en yngre kvinne med lavere status.
I møte med filmen er det mer nærliggende å bli oppmerksom på hvor standardisert det erotiske er i de fleste kjærlighetsfilmer.
På en måte er det befriende med en film som tar høyde for at manges seksualitet har en fetisjistisk side, som må presenteres og oversettes for den andre.
Kritikere kan også merke seg at årets største blockbuster er basert på en bok av en kvinnelig forfatter, har kvinnelig manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver og fortelles kompromissløst fra et kvinneperspektiv.
Slik sett er den et feministisk prosjekt så godt som noe.
| 0
|
302508
|
Dette er en av popens mest merkverdige fyrer
Scott Walker (69) er ute med et nytt album.
Hold på hatten!
ALBUM:
Scott Walker alias Noel Scott Engel (69) er en av popmusikkens mest merkverdige og omskiftelige skikkelser.
Han startet i USA som popmusiker, ble kjent som del av den høystemte, Phil Spector-inspirerte, melankolske trioen Walker Brothers på 1960-tallet, flyttet til England, gjorde i en periode lykke som fortolker av Jacques Brel og gikk deretter i et slags indre eksil mens han fordypet seg i avansert musikk.
Han gjenoppsto fra glemselen i 1995 og utga albumet «Tilt», fulgt opp av «Drift» i 2006, der han briljerte med sin fantastiske røst i en operaaktig stil mot et bakteppe som blandet rock, samtidsmusikk og ymse lydkulisser som ikke akkurat er «lette formiddagstoner».
Sverdsluker
Det nye albumet «Bish Bosch» kunne vært tredje ledd i en trilogi.
Tittelen henviser både ordet «Bitch» og til den helvetesvisjonære maleren Hieronymus Bosch.
Walkers sangstil er distinkt, i låter som ikke oppfordrer til allsang.
Stemmen er på et vis melodien, mens diverse orkestrale lyder og solopartier understreker ordene, som slynges mot lytteren lik dødsforaktende trapesartister.
Walkers sangstil er en form for sverdslukerkunst.
I en av låtene, «Tar», består faktisk grunnkompet av en lyd som lyder som knivsliping.
Det instrumentelle akkompagnementet dukker store deler av veien opp liksom fra det skjulte.
Effekter kommer til syne før de brått forsvinner igjen, alt fra twangy gitar til stikkende industrirockeffekter, fra filmmusikkliknende lydkulisser til dundrende rytmer.
Walker framstår som en blanding av filosofisk mystiker og musikalsk tryllekunstner, omgitt av røyk, der han i et messende, høyt, gyngende toneleie resiterer sine avanserte formuleringer.
Sinatras død
Hva uttrykker tekstene?
De varierer fra utsagn som «If shit were music, you?d be a brassband» eller «if brains were rain, you?d surely be a desert» til de mest subtile referanser, hentet fra Bibelen, historien eller populærkulturen.
Den dynamiske innledningsstrofen «While plucking feathers from a swan song» skal være en utelatt replikk tillagt Montgomery Clift i «Herfra til evigheten», fra scenen der Frank Sinatra dør.
Låttittelen «SDSS 1416-13B» henviser til et fjerntliggende stjernelegeme i universet, en såkalt brun dverg, oppdaget av astronomer i 2010.
Sangen for øvrig handler om alt fra huneren Attila til såkalte flaggstangsittere som tidlig på 1900-tallet konkurrerte om å sitte lengst på toppen av en flaggstang.
I sangen «Dimple» gjenkjennes fraser som «hej do» og «ingenting», danske ord Walker plukket opp i sin København-periode tidlig på 1970-tallet.
Alle ville skyte
Det hele avsluttes med «The Day The Conductor Died», en henvisning til den rumenske diktatoren Nicolae Ceausescu, som sammen med sin kone ble henrettet 1. juledag 1989.
Refrenget lyder «Nobody waited for fire»; eksekutørene skjøt på direkten, uten ordren:
«Ild!».
Sangen har den ironiske undertittelen (An Xmas Song) og ebber ut i de første linjene av «Bjelleklang», spilt på xylofon, til dombjellerytmer.
Det mest nynnevennlige øyeblikket på en plate som ellers krysser alle grenser for gjenkjennelige elementer.
| 1
|
302512
|
Anmeldelse:Sett i lys av dagens flyktningkrise, er «Ninas barn» en uhyre viktig og aktuell bok
Krigen har et kvinnelig ansikt.
«Den som redder et menneske, redder en hel verden.»
Med dette visdomsordet fra både Talmud og Koranen åpner fortellingen om det jødiske barnehjemmet i Oslo under annen verdenskrig.
Det er en uvanlig sterk og viktig historie Nina Grünfeld og Espen Holm skildrer i «Ninas barn».
I lys av dagens flyktningkrise er den også brennende aktuell.
Ninas historie
Ninas historie
Den begynner med den russiske revolusjonen i 1918 og slutter med et selskap i Oslo i 1990.
Geografisk strekker beretningen seg fra St. Petersburg til Wien.
I sentrum står den modige Hasvoll, som reddet livet til barna da norske jøder ble deportert til Auschwitz vinteren 1942.
Det er europeisk historie som kaster nytt lys over Norge under annen verdenskrig på mer enn en måte.
Hasvoll vokste opp som datter av en velstående jødisk apoteker i Russland.
Da revolusjonen bryter ut, tar familien seg til Berlin.
Mens faren brødfør den, utdanner hun seg til barnepleier.
Særlig fatter hun interesse for psykoanalyse, og beskrivelsene av det psykoanalytiske miljøet i byen er interessant kulturhistorie.
Etter en av forelesningene møter hun den norske psykologen Nic Waal, og det skal bli et viktig bekjentskap.
Da situasjonen for jødene blir uutholdelig, flykter hun først til Frankrike, før hun sankthansaften 1936 står på trappa til Waal i Oslo.
Her begynner et nytt kapittel i hennes liv, da sekretæren for den jødiske menigheten, Harry Koritzinsky, overtaler henne til å ta ansvaret for barnehjemmet.
Deriblant for Berthold Grünfeld, faren til den ene forfatteren.
Kvinnelige krigshelter
Kvinnelige krigshelter
Til forskjell fra mange andre bøker om krigen forteller Grünfeld og Bakke om kvinnelige krigshelter.
I levende skildringer får vi vite hvordan barna kom seg til Norge etter at Østerrike ble innlemmet i Nazi-Tyskland i 1938, takket være Det mosaiske trossamfunn i Oslo.
Med stor detaljrikdom skildres det hvordan Hasvoll, Waal og Tove Filseth i Nansenhjelpen satte sine liv på spill for å bringe barna i sikkerhet i Sverige.
Kampen mot myndighetene
Kampen mot myndighetene
«De utgjør det største problemet.
Voksne greier seg selv.
Eller emigrerer.
Men de minste?
De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for alltid».
Til tross for disse kvinnenes heltemodige innsats, har de kommet i skyggen etter krigen.
I en betimelig passasje skriver forfatterne:
«For etter krigen ville alle være helter.
Å skrive bøker og lage filmer om 'gode nordmenn' blir folkesport.
De virkelige heltene, som Tove Filseth, Nic Waal og Nina Hasvoll, forsvinner i mylderet av staute karer og gutta på skauen.»
Forfatterne viser at krigen hadde et kvinnelig ansikt, for å si det med en allusjon til årets Nobelprisvinner, Svetlana Aleksijevitsj.
Av den grunn er «Ninas barn» et vesentlig bidrag til norsk krigshistorie.
Fra film til bok
Fra film til bok
«Det er vår og tidlig morgen.
Året er 1938.
Et kjølig drag kryper gjennom Wiens gater, en skikkelse vandrer langs husveggen, som om han forsøker å gjøre seg liten.
På hodet en kippa, i hånden en skinnveske.
Mannen jeg ser er Juda Hertz, Siggi og Norbergs morfar.»
Riktignok skjemmes boka av slurv her og der.
I de siste kapitlene er sitatene både for lange og for mange.
Et forlag som satser så sterkt på sakprosa som Kagge, burde også ha hjulpet forfatterne til å få orden på sluttnotene.
Likevel er det ingen tvil om at «Ninas barn» er en ytterst lesverdig og viktig bok.
Ikke minst i en tid som har skremmende likheter med mellomkrigstiden.
| 1
|
302516
|
Bekrefter sitt renommé som norsk countryrocks mørke dronning
Strålende comeback fra Claudia Scott.
ALBUM:
Plutselig er hun her igjen, Claudia Scott (56).
Hun feirer 31 år som plateartist med dette albumet.
Det har i sannhet vært en lang vei og en sterk utvikling.
Den har først og fremst skutt fart etter at hun ble soloartist i 1992.
Dette er hennes femte album siden den gangen, åtte år etter «John Clare's Dream».
De 12 låtene har hun enten lagd selv eller i samarbeid folk som Poul Krebs, Kieran Kane, David Olney, eller den strålende countryrockeren Kevin Welch, som hun også var kjæreste med i noen år.
Med seg på plata har hun en gjeng unge, dyktige, sultne musikere fra Norges svar på Austin, Texas; Halden.
Resultatet er ei plate uten juks og tilgjorte følelser; derimot 12 låter framført med tilbakelent stil og jordnær feeling.
Americana i de beste sjangersprengende tradisjoner, inkludert en duett som kan stå som lysende eksempel til etterfølgelse, «The Devil's House», sammen med Sivert Høyem.
Claudia Scott bekrefter sitt renommé som norsk countryrocks mørke dronning.
Ikke la det gå åtte år til neste gang.
| 1
|
302518
|
Pussig repriserally
Gjennom åra har kjendiser stilt opp på mye selsomt på TV.
Det blir ikke mindre selsomt når NRK lager lørdagsshow av å sende gamle øyeblikk på nytt.
TV:
Du store, så joviale kjendiser vi har her til lands!
Gjennom åra har de velvillig stilt opp på all verdens merkelige stunts og intervjuer.
Og nå, i NRKs nye lørdagsshow «De nominerte», stiller de jammen opp igjen i studio for å se øyeblikkene på nytt i et slags «hvem har vært med på det rareste stuntet på TV»-gameshow.
Det er jovialt gjort, kjendiser.
Men det virker usikkert hvor dere egentlig vil, NRK.
Thorstvedt i senga
«De nominerte» går ut på at to kjendiser per kveld møter opp i studio hos programleder Marte Stokstad, tidligere MGP-programleder.
I arkivavdelingen har noen jobbet hardt for å finne frem gamle klipp av kjendisene.
Så settes ulike klipp opp mot hverandre i ulike dueller som «hvem har vært med på beste direktesendte kluss?» eller «hvem har gjort det farligste stuntet?».
I kveld får du for eksempel se Erik Thorsvedt og Ellen Holager Andenæs «konkurrere» i hvem som har opptrådt i «den søteste duoen».
Holager Andenæs troppet en gang opp i TV-studio med politihesten Castor.
Thorsvedt sjarmerte med sin lille datter Charlotte.
Det vanker morsomme gjensyn, og det er artig å se hvordan TV-underholdning har endret seg.
Kos eller hva?
Konseptet er vanskelig å bli klok på.
Stokstad er på plass med en jury bestående av tre morsomme rappkjefter, Mia Hundvin, Asbjørn Slettemark og Knut Folkestad.
De ser klippene, kommenterer litt og kårer tilfeldige vinnere.
Med disse tre i juryen skulle en tro at tanken er at de skal være litt frekke og frempå og artige.
Men superblide Marte Stokstad ser på sin side ut til å legge opp til et familievennlig familieprogram a lá Tande P., ja, hun er nær ved å snakke til oss som barn.
Hva er tanken?
Jovial kose- og mimre-TV, eller halvfrekke Twitter-aktige kommentarer fra juryen?
Nå ender det litt mellom mimring, halvmoro og ingenting.
Rotete blir det også når det plutselig deles ut priser til folk fra gamle Norge Rundt-innslag.
Men du verden, det hele understreker igjen hvor joviale kjendiser vi har her til lands.
| 0
|
302519
|
En bagatell i Steve Earles katalog
«I'll Never Get Out
Of This World Alive» er hans svakeste album på veldig mange år.
ALBUM:
Det er mye symbolikk i tittelen på Steve Earles ferske album - og debutromanen med samme tittel, som lanseres seinere denne måneden.
«I'll Never Get Out
Of This World Alive» var den siste singelen Hank Williams lanserte, kort tid før han han døde 1. januar 1953.
Overlevde Hank Steve Earle prøvde så godt han kunne å ende opp som Hank Williams, som ble bare 29 år gammel, men kom ut av rusmisbruket som en artist med mye på hjertet - musikalsk og politisk.
De siste åra har han slått seg til ro med sin artistkone Alison Moorer i New York, og plateproduksjonen har ikke vært stor.
Hans forrige album var «Townes», der han framførte noen av vennen Townes Van Zandts sanger.
Det ble Grammy-belønt i 2009 - akkurat som hans forrige studioalbum, «Washington Square Serenade», ble det i 2007.
Svakeste på lenge
Med en så sterk katalog som Earles, er det umulig å unngå at forventningene skrus opp foran hver nye utgivelse.
«I'll Never Get Out
Of This World» er hans 14. album - og hans svakeste på svært mange år.
Det er sånt som kan skje om man ikke lenger er like sulten som artist.
«Superprodusent»
Earle burde ha alle forutsetninger for å lykkes.
T-Bone Burnett har fått merkelappen «superprodusent» etter å ha satt preg på en rekke gode plater fra kjente artister som John Mellencamp, Robert Randolph og duoplater med Robert Plant og Alison Krauss og Elton John og Leon Russell de siste åra.
Her har han ikke gjort stort for å løfte sangene, som ender opp som ganske tamme kopier av tidligere bragder - men uten den kloa vi er vant til at Earle har i sangene sine.
Sjangermessig tangerer albumet hans siste utgivelser, som er blitt drevet fram av countryinspirert rock.
På lista over musikere finner man, foruten Burnett sjøl, mange navn som har fulgt Burnett de siste åra, fra trommis Jay Bellerose til bassist Dennis Crouch og Greg Leisz (pedal steel).
Kona synger Sara Watkins spiller fele og får god plass og skuespilleren Tim Robbins og Earles kone Alison Moorer bidrar på vokal - sistnevnte bidrar til at «Heaven Or Hell» og «I Am A Wanderer» står fram som høydepunkter ved siden av kjærlighetssangen «Every Part Of Me» og «Lonely Are The Free».
Fint er det også å høre «This City» fra tv-serien «Treme», der Earle sies å ha en mer framtredende rolle i sesong to.
Serien, som sendes på NRK 2, kan anbefales alle som har et forhold til New Orleans.
Så mange andre høydepunkter er det ikke på denne overraskende ordinære og kortspilte plata fra Earle - som klokker inn på vel 37 minutter.
| 0
|
302520
|
Anmeldelse:«Høst»
Jan Vardøens andre spillefilm er vel så ujevn og frustrerende som hans første.
Film:
I likhet med debuten «Heart of Lightness» er Jan Vardøens andrefilm «Høst» en blandet fornøyelse.
Også denne gangen presenterer entreprenøren en ujevn og sprikende film, og også denne gangen byr han på tilstrekkelig gode enkeltelementer og detaljer til at det ikke lar seg gjøre å avfeie filmen som et rent forfengelighetsprosjekt.
Likevel preges «Høst» av såpass mange nybegynnergrep at det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at Vardøen går på filmskole foran publikums øyne.
Distré sjarm «Høst» handler om Ingvild (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) som arbeider på Nationaltheatret og hater skuespillere, men som likevel ender opp med å involvere seg med den avdankede og langt eldre skuespilleren Jeppe Friele (Helge Jordal).
Jeppe forfører Ingvild med sine penger, sin forfinede smak og sine grundig innarbeidede gentlemansfakter, og lenge ser det ut til at filmen skal ende opp som en slags holdningskampanje på vegne av belevne herremenn med et godt øye til unge kvinner.
Men så snur Vardøen det hele på hodet ved hjelp av et grep hentet ut av en gresk tragedie, og til slutt vet man ikke helt hva man skal tro — eller rettere sagt: hva det er meninga at man skal tro.
Som i «Heart of Lightness» er det som om filmens ulike elementer ikke kommuniserer med hverandre, og resultatet er et fragmentarisk lappeteppe som både tematisk og kvalitetsmessig peker i alle retninger.
Veteranenes forestilling Vardøen har et godt øye for skuespillere, og da særlig aldrende sådanne.
Uavhengig av manuset er det en glede å se Helge Jordal utfolde seg på kinolerretet på denne måten, og filmen er aldri bedre enn når Hege Schøyen dukker opp som hovedpersonens munnrappe mor.
I disse scenene løfter hun egenhendig filmen flere hakk.
«Høst» er en film om livet, kunsten og — kanskje først og fremst — livskunst, men den henger ikke på greip verken som historie eller statement.
Og selv Vardøen er en fascinerende filmskaper — han lager norsk film som om Trond Giske og 00-tallet aldri skjedde — er ikke hans nennsomt kuraterte Oslo tilstrekkelig av en estetisk opplevelse til at man bærer over med «Høst»s mange tilkortkommenheter.
| 0
|
302521
|
Déjà vu på brygga
Tao har overtatt lokalene til Baldr på Aker Brygge.
De overstekte andebrystene også, dessverre.
Noen restaurantlokaler har mer gjennomtrekk enn andre.
Da Robinson og Fredag spiste i lokalet mellom Sorgenfri og Beach Club på Aker Brygge i fjor sommer, het stedet Baldr, og var relativt nyåpnet.
Det eventyret varte ikke lenge - forståelig nok, ettersom verken mat eller service var i nærheten av å holde mål.
Nå er det kinesiske Tao som holder hus i samme lokale, med det eierne kaller «moderne kinesisk kjøkken».
Lokalet er som før, hyggelig og relativt intimt, med en gasspeis midt i rommet som skaper lun stemning en sur vinterkveld.
Og det er bokstavelig talt akkurat som før - møblement, tapet i gulltoner og vegglamper er arvet fra Baldr, men passer for så vidt bra med den nye identiteten.
Litt kinesisk kunst skaper et slags særpreg, eller rettere sagt en følelse av tett slektskap til andre av byens asiatiske spisesteder i den øvre middelklassen.
- Vi får bare håpe at Tao ikke har arvet Baldrs tilnærming til kokkefaget, sa Robinson mens de bladde i menyen.
Til forrett ble de enige om å prøve noe med det ikke spesielt velklingende navnet «Kombinasjon à la kjøkkensjef», et utvalg av forrettene på menyen som deles mellom minimum to gjester.
Frityrstekte vårruller og wonton og dampede dumplings, dandert på et stort og heller uelegant salatblad, ble servert med to sauser til.
- Dette var godt.
Sprø, gode wontons med svinekjøtt, og disse Zia Jiao-bollene med hakket scampi er smakfulle, om enn noe uhåndterlige, sa Fredag etter et par mislykkede forsøk på å buksere en av de golfballstore bollene inn i munnen med spisepinnene.
Mangosaus, chilisaus, soya og den særegne kinesiske eddiken satte spiss på en godt over gjennomsnittet mettende forrett.
Alt vel så langt, altså.
I fjor sommer ble våre venner servert overstekt andrebryst og viskelærseige kamskjell på Baldr, men det skremte dem ikke fra å gi de samme råvarene en ny sjanse i samme lokale.
Robinson gikk på kjøkkensjefens anbefaling av Shanghai-and med anissaus og sesongens grønnsaker til hovedrett, mens Fredag bestilte Dong Yin, en skalldyrrett med kamskjell, tigerscampi og noe Tao kaller «drage boller».
- Er det mulig? sa Robinson da tre sjenerøse stykker andebryst kom på bordet, grundig gråstekte og kompakte i kjøttet, med det bløte skinnet som enten forteller om et lengre opphold i varmeskap eller om manglende basiskunnskap om hvordan råvaren bør tilberedes.
- Andebryst skal være saftig og rosastekt, med sprøtt skinn.
Jeg kan ikke nok om det kinesiske kjøkken til å utelukke at Shanghai-and skal være dønn gjennomstekt, men det er ganske trauste saker, sa Robinson og skyllet ned med Tsingtao-øl.
- Kanskje de har arvet dypfryser og tabell over steketider fra Baldr? undret Fredag.
Kamskjellene var ikke av viskelærtypen, men imponerte likevel ikke.
- Det er sånn du får kamskjell hjemme hos folk som ikke vet at de skal pannestekes fort og på høy varme.
Disse er snarere kokt i eget frysevann, konstaterte Fredag.
Dragebollene var bedre, men fikk attesten «litt boksefølelse».
Det er dessverre litt for lenge mellom hver gang asiatiske restauranter imponerer med dessertmenyen.
Så heller ikke på Tao.
Robinsons varme eple ble servert med konjakk som ble helt over tallerkenen ved bordet og satt fyr på.
Flambering er et ok partytriks, men ikke når gjesten må slokke brannen fordi garnityret er på vei mot forkulling.
Resultatet var at spriten ikke rakk å fordampe, og at sausen smakte lite annet enn billig brennevin.
Mangopuddingen, en gammel vinner fra blant andre Dinner, var heller ingen innertier:
- Gelatinpudding med cocktailbær, oppsummerte Fredag.
Det er mange bra asiatiske spisesteder i Oslo.
Tao kaller seg «contemporary chinese cuisine», men må nok jobbe hardere for å leve opp til forventningene egenerklæringen skaper.
- Kanskje det hviler en forbannelse over lokalet.
And har jeg definitivt spist her for siste gang, fastslo Robinson.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
302524
|
Den Tenkende Manns og Kvinnes Donkeyboy
Et bergensbølgeskvulp.
|||ALBUM: The New Wine fra Bergen er et av disse navnene man føler har vært Bylarm-lovende omtrent siden 2002.
Men siden medlemmene så vidt har bikket 20 år og soundet er en slags uironisk, sofistikert og energisk synthpop — veldig 2008/09-riktig på mange måter — så handler det vel om at The New Wine her er ved en korsvei hvor de skal innfri høye akkumulerte forventninger.
«Waves» er profesjonell og selvsikker, tidstypisk norsk pop med én fot i elektronikaen.
Det er ikke stort annet å ta dem på enn at det er vrient å se hvordan deres litt insisterende og overtente Tenkende Manns og Kvinnes Donkeyboy-pop, en generell opphopning av ymse 80-tallsreferanser og en noe uinspirert vokal skal lodde verken dypene i det norske folk eller vekke voldsomt engasjement for øvrig.
Til det er låtene for forglemmelige, og referansene altfor uelegant sammensatt.
Ny vin bør smake av bær, ikke svett lær, og tross alt ha en viss friskhet.
| 0
|
302525
|
Stort skjørere enn dette får du ikke et album
Irske Damien Rice er tilbake etter åtte år.
ALBUM:
Mange artister gir ut ett album i året, og så har du sånne som irske Damien Rice (40):
Han debuterte i 2003 med fantastiske «O», som er solgt i 2,5 millioner eksemplarer, fulgte opp med millionselgeren «9» tre år seinere og er etter nye åtte år tilbake med et album med en uvanlig lang tittel til ham å være, «My Favorite Faded Fantasy».
Lokale musikere Albumet er spilt inn i Los Angeles og Reykjavik, med lokale musikere, og er produsert av Rice og ingen ringere enn amerikanske Rick Rubin - som for alltid vil bli husket for å ha blåst nytt liv i karrieren til Johnny Cash med «American Recordings»-platene.
Det må bli spesielt!
Melankolske perler «My Favorite Faded Fantasy» er i slekt med Cash-platene, mest for sitt less is more-preg.
Albumet består av stille og rolige, melankolske perler med strykere - som er blitt Damiens varemerke.
Arrangementene er ikke bare smakfulle, men usigelig vakre.
Det er blitt et stemningsmettet album - akkurat som de to foregående - med tildels lange låter (den lengste er nesten ti minutter lang).
Skjøre sanger Rice synger ofte så forsiktig at du nesten er redd for at han ikke skal våge helt å si ordene.
«The Greatest Bastard»
«Trusty And True» har dessuten litt tradisjonell irsk inspirasjon i seg, noe som er uvanlig for Rice.
Han klarer med få virkemidler å få sangene til å virke store, og har igjen lagd et helstøpt album - med et knallsterkt midtparti som en søyle i byggverket.
| 1
|
302526
|
Hvorfor prøve å låte som Supremes når du heter Phil Collins?
Planker soulklassikere over en lav sko.
|||
ALBUM:
Phil Collins har solgt 100 millioner plater aleine og ytterligere 150 millioner med Genesis.
Det er klart du ikke er like sulten lenger, og hva gjør du da?
Collins har valgt å gjøre samme øvelse som mange andre i samme situasjon har gjort, spilt inn sanger som betydde mye for ham da han var ung.
Og det lyser virkelig nostalgi av både albumtittelen og bildet av en ung Phil Collins bak trommene på coveret.
Tamla Motown Hans første studioalbum på åtte år består av 18 soul- og r'n'b-låter med blant andre The Funk Brothers, studiomusikere fra plateselskapet Tamla Motowns glansdager, samt flere blåsere og back up-sangere.
Her er låter som «Girl (Why You Wanna Make Me Blue)» og «Papa Was A Rolling Stone», som tok The Temptations til store høyder på 60- og 70-tallet, Martha & The Vandellas' «(Love Is Like A) Heat Wave», tre låter signert Stevie Wonder, tre fra The Four Tops-repertoaret samt låter Dusty Springfield, Curtis Mayfield And The Impressions, The Ronettes, Smokey Robinson & The Miracles, Kim Weston og The Supremes har hatt suksess med.
Planking
Det er uhyre velspilt og -sunget og plettfritt på alle måter, ja, nesten uangripelig hvis kvalitet isolert sett er eneste målestokk.
Men den største feilen Collins gjør er at han planker låtene slik de ble framført i sin tid og slik han husker dem, i stedet for å kle dem i nye arrangementer.
Musikken er den samme, det samme er fraseringene.
Uansett hvor fine sangene måtte være, hvorfor skal jeg høre Collins synge dem når jeg kan høre dem enda bedre i originalversjon - og kanskje til og med med noen av de samme musikerne?
Phil Collins har gjort dette før, og hvis du har hørt ham synge «You Can't Hurry Love» eller «A Groovy Kind Of Love» veit du stort sett hva du går til om du setter på dette albumet.
Det låter pent og flyter motstandsløst forbi - og blir aldri verken engasjerende eller viktig.
| 0
|
302528
|
Han har skapt et dystert sted du vil slite med å forlate
Matthew Dear treffer et ømt punkt hos lytteren.
|||
ALBUM:
I over ti år har den Detroit-bosatte produsenten og dj-en Matthew Dear utforsket møter mellom popmusikk og tung elektronisk dansemusikk.
Og med fjerdealbumet «Black City» har han virkelig truffet en nerve — et ømt punkt på lytterkroppen som gjør både vondt og godt.
Kanskje er det kombinasjonen av forstyrrende språklige bilder, forvrengte stemmer og beint fram sexy rytmebruk som skaper denne spennende dynamikken?
Dears nattlige, klaustrofobiske stemninger føles i alle fall overraskende oppkvikkende og forlokkende.
Det er variasjon her også, fra grisete «You Put A Smell On Me» til discoen i tittelsporet og tanken på at «Slowdance» er låten som mangler på Röyksopps «Senior».
«Black City» er blitt et dystert sted du har lyst til å være, særlig om du er av typen som liker både Brian Eno, David Bowie og tysk kunstelektronika.
| 1
|
302529
|
Stella Mwangi vil være skikkelig bad ass
Slepen aggresjon og lummer stemning på «jointlåten».
LÅT:
Vel, ingen så vel det coveret komme — det med den veldig store, litt spesielt formede «sigaren».
Ingen så heller denne låten komme; lummer, røykfylt, saktegående, med murrende bass og minimalistisk beat, skumle synthlyder og en nesten industriell, triphopsk klang som kimer tvers gjennom låten.
Over dette: monoton og søvnig, samtidig slepent aggressiv rapping fra Stella selv («Stella gotta be a bad motherfucker!»).
Låten er selve antitesen til den oppstemte, nesten irriterende sprudlende MGP-floppen «Haba Haba», og derfor også grovt overrumplende.
På en slik måte at det er vanskelig å se noen tilknytning til det siste vi så/hørte til henne.
På den annen side; første gangen norsk musikkbransje i flokk observerte Stella Mwangi, var hun en usikker rapjente på Bylarm.
Kanskje er det en musikalsk bad ass-drøm som går i oppfyllelse her?
Det er tøft at hun prøver, selv om hun setter poppublikummet sitt på spill.
Men det er sikkert verdt det:
Etter å ha tatt noen klasser i livets skole siden sist — hun mistet sin far under tragiske omstendigheter — har trolig «Bad As I Wanna Be» en ikke ubetydelig ventilfunksjon.
Den såre, men bitende aggresjonen som artikuleres her gjør at låten sitrer av mange slags spenninger.
Så får tiden vise om det er mer slikt der denne kommer fra.
Ingen, øh, røyk uten ild.
| 1
|
302531
|
Funker dessverre verken stående eller liggende
Gaute Ormåsen og Alexander Rybak står bak den offisielle sangen for VM i skiskyting.
VM-LÅT:
Ikke før er ungdoms-OL på Lillehammer historie, vi husker alt som skjedde i dølabyen, så er det det duket for et verdensmesterskap i skiskyting i Holmenkollen, og som nesten alt annet som arrangeres i dette landet bygges det opp, og det snakkes i store bokstaver, om nok en folkefest.
Norge har dilla på folkefester.
Uten folkefester stopper nasjonen, folkefester er den nye olja.
Og, til en anstrengt folkefest skal det være ei mesterskapslåt, så også nå i form av "Miracles" som framføres i grei vokal av Gaute Ormåsen og med på fiolin er selveste Alexander Rybak, tekst og komposisjon, Jesper Borgen, Alexander "Rykkinnfella" Austheim, Chris Holsten og Ida Wærdahl.
Låta høres litt ut som den er laget via et XL-ark, alt er stramt og alt er greit og alt det riktige er med, men det blir kalkulert budsjettpop som blir en anmasende hybrid av ei snill russelåt som også kunne ha kommet på åttendeplass i den norske MGP-finalen, og på på standplass høres et barnekor fulle av spe soul.
De to artistene har da også fått gråstein å jobbe med, men dessverre klarer de ikke å forvandle det til gull.
Få som makter det forresten.
Nå er det å lage mesterskapslåter en vrien idrett, det ender ofte opp i det pompøse og overarrangerte både i tekst og melodi, og denne låta mangler også et catchy refreng.
Refreng er et fag må vite.
Dermed blir det tre bom av seks mulige.
"Miracles" blir fort glemt, og når siste fulltreffer er unnagjort i Kollen ender den opp i kottet med det meste andre gode musikkintensjoner laget til et idrettsarrangement aka folkefest.
Men, for noen som skal opp til Kollen-VM, for å følge kvinner og menn med ski og børser, vil låta nok fungere som hoppende avec en stakket stund.
Vi forsøkte å yte mirakelene mest mulig rettferdighet, dette ved først å høre sangen liggende, og deretter stående, dessverre uten at det rykket i avtrekkeren en eneste gang i løpet av tre minutter og 34 sekundene.
PS:
Arrangørene burde heller vært frekke nok til å børste støv av bergenske Franklins "Bombadilla Life" (1989), den har jo et refreng som passer for enkelte skiskyttere: bom, bom, bom.
| 0
|
302532
|
Gjenbruksgrøsser
Gamle vrier om igjen.
FILM:
«The Uninvited» har flere av de klassiske ingrediensene på plass og den byr på noen ubehagelige scener.
Likevel ble jeg aldri helt overbevist.
Du trenger ikke være noen grøsserekspert for å skjønne hvor det bærer.
Og når det som skal være wow!-vrien på slutten er kopiert fra en annen – og bedre – grøsser, blir man fort sittende med en slik «hva var det jeg sa»-følelse.
Å få bekreftelse er greit, men særlig nifst er det ikke.
| 0
|
302533
|
Stiv animert sommeridyll
«Gubben og Katten» fortjener bedre.
FILM:
De røde sommarstugene står tett under trærne i den svenske barnefilmen «Gubben og katten», der vi kommer inn i en gammelmodig nordisk landidyll uten så mye som en fiber av en hijab.
Det er der vi møter den eksentriske Pettersen, som sysler med oppfinnelser på si, og den snakkende katten Findus.
Det er et hyggelig univers, i alle fall slik det kommer frem i de populære barnebøkene til Sven Nordqvist.
Stivt og urørlig Film er imidlertid et annet medium.
Og selv om det er fint at skandinaviske studioer har ambisjoner om å føre den gamle tegnefilmtradisjonen videre i en verden dominert av overdådige, tredimensjonale Pixar-kreasjoner, må det gjøres hvassere enn dette.
Bakgrunnene i «Gubben og katten» er stive og urørlige, og tegnefilmhåndverket er så svakt at linjene dirrer og skurrer når de beveger seg.
Fortjent bedre
Hvis filmskaperne vil ta barnekunst på alvor, må de flikke mer på filmen sin før de sender den ut i verden.
«Gubben og katten» forteller flere småengasjerende historiestubber, i en innpakning som til enhver tid er uskyldig og varm.
Det er et trygt valg for småbarnsfamilier på kinotur, men de hadde fortjent bedre.
| 0
|
302535
|
Mesterlig nyhetsparodi
"Nyhetskanalen 5080" avkler selvhøytidelig nyhetsjournalistikk og ribber offentlig debatt for klisjeer.
Det vises ikke nåde for lattermusklene våre, heller.
TV:
Kjære nyhetskolleger, rikssynsere, politikere og aktører i nyhetsbildet av ymse slag.
I kveld risikerer dere å føle dere en smule tatt på kornet, og sannsynligheten er høy for at dere vil få tårer i øynene.
Slapp av, det vil være lattertårer!
Hallo i uken-TV
I kveld byr NRK3 på første episode av satireprogrammet «Nyhetskanalen 5080».
Det er renspikket parodi på live-nyhetsending med nyhetsankere, studiodebatter, paneleksperter, utegående reportere og hele bøtteballetten.
Altså:
Midt i blinken for deg som liker «Hallo i uken» på P2 eller satirenyhetsnettstedet «The Onion».
Så er det nettopp en slik bakgrunn de har, duoen som i kveld fyrer løs gullkornmitraljøsa.
Markus Gaupås Johansen og Sturle Vik Pedersen har skrevet for «Hallo i uken», og de er også de vittige satirikerne bak Norges svar på «The Onion», nettstedet 5080.no.
Nå har de ikke bare skrevet, men også inntatt hovedrollene.
Det er direkte irriterende.
For hvorfor har de ikke gjort det før?
Nyheter på kornet
Det fråtses i nyhetsjournalistiske klisjeer og sjargong, ja, de understreker at de gjør narr.
Her får du den gravalvorlige reporteren ute i felten som sier i kamera:
"Nå fikler jeg litt ekstra med øreproppen for å vise at dette er ekstrasending", mens det gravalvorlige nyhetsankeret på sin side svarer «takk til deg som må se dumt i kamera mens jeg finner på en avrundende kommentar her i studio».
Her er enda mer gravalvorlige paneleksperter som lirer av seg selvopplagtheter som:
«Det er helt klart en leders oppgave å ta ansvar ved å gå inn i en ledelsesprosess og ta ansvar som leder».
Her er nesten drepende parodier på nyhetskanalers egne svulstige egenreklamer.
Her er også en debattleder for utenriks som er farlig lik en viss skjeggete utenrikskorrespondent når han brumler på bergensk og forteller om sin fortreffelige karriere.
Og her er selvsagt politikere og debattanter som ordlegger seg politisk korrekt, den ene mer selvhøytidelig enn den andre.
Sprelsk satire
Men det harselleres med langt mer enn nyhetssjargong.
Mange av «sakene» som presenteres er saftige spark til samfunnsfenomen og aktører, alt fra tungrodde NAV til vekjente politikere til diktaturet i Nord-Korea til Twitteriatet, deg og meg og vårt lille land.
Dette er programmet vi håpet «Raske Menn» ville gi oss i «20.00»:
Du får kløktige skråblikk, det er velskrevet, vittig og frekt.
Men du får faktisk en dose av det lekne, tøysete og ellevilt absurde på toppen av det hele, for i tillegg vanker hysteriske scener etterhvert som «reporternes» trøblete privat- og kjærlighetsliv avdekkes.
| 1
|
302539
|
Det er skremmende å se for seg norsk rap uten Vaular.Vi snakker tomrom
Lars Vaulars siste album går rett hjem.
ALBUM:
Det begynner å bli en tradisjon å kaste lovord og høye terningkast etter Lars Vaular, men helt siden bergensrapperens gjennombrudd i 2009, har det strengt tatt vært Lars på én side og resten av Rap-Norge på den andre.
Ja, det kan til og med debatteres for at landets beste rapper inntok tronen allerede i 2007 med klassikeren «Samme nr som i 99», men for objektivitetens skyld kan jeg holde litt tilbake.
I en klasse for seg selv Selvfølgelig finnes det andre der ute som både selger mer plater og fyller større arenaer, men fra et musikalsk standpunkt er det nesten skremmende å se for seg den norske rapscenen uten Vaular.
Vi snakker tomrom.
Den hårfine kombinasjon av fengende hitsingler og lyrikk på ypperste nivå - gjerne samtidig - mangler sidestykke i en sjanger hvor enkle metaforer og pinlig selvfølgelige tenåringsbudskap altfor ofte forveksles med dybde.
Når han fram til den endelige releasen, 11. oktober slipper ukentlige kapitler av femtealbumet, «1001 Hjem», er det nok en gang på nye premisser.
Med 12 historier (pluss 3 bonusspor) vi får muligheten til å sette oss enda dypere inn i via musikkvideoer, litterære tekster, illustrasjoner, og fotoserier på nettportalen 1001hjem.no fra og med fredag 13. september.
Ingen dum idé fra en tekstforfatter som nok ofte går over hodet på mange av sine lyttere.
Undertegnede inkludert.
Tenåringsromantisering
Det er derimot ikke like vanskelig å få med seg at Vaular fortsatt holder nostalgien og ungdomsnaiviteten tett til brystet, perfeksjonert på låter som «Nonsens», «Denne byen e vår», «16 år», og «Gary Speed» med sitt mesterlige tribunebrølrefreng om rapperens avdøde fotballhelt.
På typisk Vaular-vis er sistnevnte også en romantisering av tragedien, forøvrig like «Vaularsk» som det er å gjøre en historie om seksuelt overgrep og alt det innebærer av skam og lokal utfrysning til en av årets vakreste låter («Trådene som gløder»).
Eller som når han med «Ingemannsland» tar et oppgjør med norsk smålighet og asylpolitikk, uten at budskapet forsvinner i klein politisk korrekthet.
Produsent-høyrehånd, Thomas Eriksen har som vanlig et overhengende ansvar for albumets musikalske landskap, men får denne gangen også uvurderlig beat-hjelp fra Tailors, Frode Flatland (Ungdomskulen), Drippin' og ikke minst unge Sigurd Lauritzen (Autobarn) med sin funkdafied synth, som både fargelegger albumets sexy intro og mitt personlige favorittspor, «Blinde kvinners drømmer».
«1001 Hjem» legger seg pent inn i rekken av glimrende album fra Lars Vaular, som bare fortsetter å bygge på sin enestående katalog i norsk musikksammenheng.
Det blir dog spennende å se om han allerede har levert sitt beste, eller om et eventuelt definerende verk vil komme på senere år.
Jeg krysser fingrene for det siste.
| 1
|
302540
|
Anmeldelse:Nydelig roman om en verdensomspennende katastrofe
Emily St. John Mandel har skrevet en original postapokalyptisk fortelling.
I utgangspunktet virker ikke romanen til kanadiske Emily St. John Mandel spesielt original.
Postapokalyptiske historier om folk som strever for å finne fotfeste i etterkant av en katastrofe har vært en trend i flere år.
Særlig i ungdomslitteraturen.
Men Mandels bok er ingen ungdomsroman, og heller ingen utpreget sjangerroman.
Den minner om flere andre populære bøker, og er samtidig noe helt for seg selv.
Influensapandemi
Influensapandemi
Vi gjør flere hopp i tid.
Først framover, til 28 år gamle Kirsten, skuespiller i «Den omreisende symfoni», som reiser rundt mellom spredte bosettinger i USA 20 år etter pandemien.
Deretter bakover, til Miranda, Arthur Leanders første kone.
En mistilpasset Hollywood-frue som fordriver dagene ved å jobbe med tegneserieroman-serien «Station Eleven».
Det er et ambisiøst sci fi-prosjekt om en gruppe mennesker som lever i eksil på en diger romstasjon.
Tegneserien binder flere av personene sammen på finurlig vis.
Den blir viktig for motivasjonen deres, og fungerer dessuten som en metafor på tilværelsen i en ny og radikalt forandret verden.
Et slikt metalitterært grep er også vanlig i ungdomslitteraturen, tenk bare på den fiktive romanforfatteren i John Greens «Faen ta skjebnen».
Men her fungerer det usedvanlig godt.
Emily St. John Mandel har skrevet en nydelig bok, både mørk og vond og samtidig lys og optimistisk.
Den er også svært vanskelig å legge fra seg.
Som i alle katastrofeberetninger skjer det grufulle ting, men det viktigste er menneskene og hvordan de forholder seg til hverandre.
Hvor viktige de er for hverandre.
Hva skjer når alle du er vant til å ha rundt deg forsvinner?
Hvem er du da?
«Helvete er fraværet av mennesker du lengter etter», tenker Kirsten et sted, en omskrivning av Satre-sitatet «Helvete er de andre».
Språket er klart og effektivt.
Dette er ingen underholdningsroman full av cliffhangers, men ofte brukes kontraster som spenningsgrep.
Flere av kapitlene ser ut til å slutte lyst, inntil den siste, nøkternt konstaterende setningen, som treffer som en bøtte med isvann nedover ryggen på leseren:
«Av alle de som var til stede i baren den kvelden, var bartenderen den som levde lengst.
Han døde tre uker senere.»
Rommer mye
Det er i overkant omstendelig etter min mening, men rommer også mye av innholdet:
Viktigheten av kunst og kultur og menneskelig kontakt, og kanskje peker den på hvor tilfeldig det er hvem som står igjen etter katastrofen.
I det post-apokalyptiske Amerika skorter det ikke på religiøse predikanter og forestillinger om «utvalgte folk».
«Fordi overlevelse ikke er nok» er en roman som har fått plass til imponerende mye, og som får det til å henge i hop på fascinerende vis.
| 1
|
302544
|
Frysninger som bestilt
«Insidious 2» er godt håndverk, på visse områder.
FILM:
Jeg misliker eksperter.
Folk som er så uheldige å bli hjemsøkt av de døde, bør klare seg selv.
Det blir bedre film av slikt, bare se på «Insidious» (2011), der trebarnsmor Renai (Rose Byrne) merker at ondskapen kommer snikende.
Familien har flyttet inn i et gammelt trehus (hva ellers) og dørene åpner seg på egen hånd.
«Noe» skjuler seg på mørkeloftet.
Den ene sønnen utsettes for en ulykke.
Uhyggen stiger.
Helt til ekspertene dukker opp, med sine spøkelsesdetektorer og spesielle evner.
Australske James Wan tilhører den nye typen darling i Hollywood.
Han lager film på minimalt budsjett og tjener inn pallevis med dollar.
Den første «Insidious» kostet halvannen million dollar og har spilt inn 97.
Her hjemme gikk den rett på dvd, merkelig nok.
På oppfølgeren har budsjettet steget til 5 millioner dollar.
Jeg liker måteholdet.
Det samme kan ikke sies om effektene.
Felles frykt
Etter mange år som ansvarlig for de mindre familievennlige «Saw»-filmene, gikk Wan over til å filme hjemsøkte hus med «Insidious» og denne sommerens pengemaskin, «The Conjuring».
Det er ikke en forutsetning, men hvis du vil ha maksimal glede av oppfølgeren, bør du se «Insidious» først.
«Insidious 2» maler videre på ulike aspekter ved vår allmennmenneskelige frykt.
Frykten for sinnslidelser, hos en selv og ens nærmeste.
Frykten for hva som kan skje med våre barn.
Disse filmene går ikke bra på kino fordi folk flest tror på spøkelser.
De liksminkete skapningene er symboler, de representerer farer som vi vet finnes.
Innviklet
Filmenes styrke er at James Wan vet hvordan han skal gi oss frysninger.
En annen styrke er kompetente skuespillere, spesielt Rose Byrne.
Framkallingen av grøss er så dyktig utført at de fungerer nærmest uavhengig av den latterlig innviklete historien som farter fram og tilbake mellom samtid, 1986 og dødsriket.
Det kan virke som om en seriøs story er unødvendig, så lenge dører smeller, de døde har fine kjoler og man kan pøse på med et arsenal av skarpe og dissonante lyder.
| 0
|
302546
|
Hardrockere hyller country-legende
Og de gjør det bra.
ALBUM:
Kjennere av metal-sjangeren vil vite at Scott Kelly og Steve Van Till er veteraner fra California-gruppa Neurosis.
Kelly er dessuten med i bandet Shrinebuilder, sammen med sangeren Wino.
Disse tre er på initiativ fra den tyske Ansgar Glade gått sammen om å framføre sanger av Townes Van Zandt (1944-1997), den legendariske låtskriveren fra Texas.
Slitne og skjeggete menn, med røster foredlet av et langt liv i rock'n'roll-bransjen.
De har fått tre sanger hver og maner dem fram dvelende, seigt og nakent, som mollstemte spøkelser i drift ute på den kirkegården der gamle, vakre sanger blir vist den siste ære.
«If I Needed You»
Uforglemmelig, i likhet med disse dystert melankolske og smått mirakuløse innspillingene.
| 1
|
302547
|
Sjelevandring på italiensk
Livet går i overkant langsomt i «Landsbyen på toppen av fjellet».
FILM:
Jeg så denne under filmfestivalen i Tromsø, der salene alltid er fulle, uansett hva som vises.
Filmen er rensket for både dialog og musikk, men den skrøpelige gjeteren vi følger i første akt har en lei hoste og det samme hadde enkelte kinogjengere, så det oppsto et slags samspill mellom sal og lerret.
Mange rundt meg pustet lettet ut da visningen endelig fant sin avslutning.
Jeg skal gjøre mitt beste for å avsløre hva «Le quattro volte» handler om.
Det vil si, det finnes lite å avsløre, siden filmen ikke forteller en historie, annet enn naturens syklus, men det plotet har de fleste plukket opp på livets landevei.
Geiteaction
Den krokete, gamle gjeteren hoster på siste verset, men makter å passe geitene utenfor den sør-italienske landsbyen.
Hver dag er han innom kirka og får med seg en skje med gulvstøv, som han skyller ned med vann på sengekanten.
Man kan få hoste av mindre.
Det blir langsomt klart at regissør Michelangelo Frammartino (f. 1968) har gitt filmen en overordnet struktur.
Idet gjeteren dør, klipper han over til et kje som plopper ut av sin mor og deiser i bakken.
Den neste halvtimen følger vi geitene på dokumentarisk vis, inkludert en slags actionscene forårsaket av en hund, en lastebil og noen romerske soldater (filmen er ikke uten humor).
Etter at geitene har gjort sitt i livets åndelig syklus, følger vi et enormt tre, som er midtpunktet i en landsbyfestival, før det ender opp som trekull.
Akademisk øvelse
Frammartino, som brukte fem år på selve opptakene, sier i intervjuer at «hovedpersonen» er sjelen som vandrer fra gjeter, via geit og gran til trekull.
Han har filmet overflaten og mener at kameraet kan trekke ut essensen av objekter og levende vesener.
Men når han måtte gjøre over tjue opptak for at den nevnte hunden skulle «ta regi», er det mulig noe av essensen blir borte, eller hva?
Til å handle om natur, geiter, håndverk og tradisjoner, er «Le quattro volte» blitt en temmelig tørr akademisk øvelse for garvede festivalgjengere som trolig vil mislike denne anmeldelsens ironiske tone.
| 0
|
302549
|
Veien fra Toten til USA er kortere enn du tror
Visegruppa Narum er blitt popband på album nummer fire.
ALBUM:
Du hører umiddelbart at det har skjedd noe med Narum på «Heme» - album nummer fire på fem år.
Og det handler ikke bare om at de får en større selvsikkerhet for hvert album.
Hver gang det er kommet et nytt abum, og det er nesten én gang i året, har jeg tenkt at de neste gang må komme seg videre.
Hver gang er de blitt reddet av en ny omdreining her og der og den gjennomgående kvaliteten på materialet og produksjonen.
«Heme» er friskere.Og selv om trioen har en lett gjenkjennelig stil, går de også her nye veier - enda mer i retning amerikansk musikk.
Om de synger aldri så mye på totning.
Mørkt og lyst
Åpningskuttet «Brudholmen» er for eksempel en mørk affære der trommespillet til Håvar Gjestvang brått er blitt viktig.
Trommene har i det hele tatt fått en mer framtredende plass på «Heme», men i lysere leie på den sterkt The Band-inspirerte countrylåten «Ranglefant» - med en kledelig mandolin som en viktig detalj i lydbildet.
Kontraster
Lystig er også «Bære du», med «Neil Young-munnspill», også den i ganske sterk kontrast til gruppas mer melankolske tidligere album.
I nedstrippede «Skauen heme» er det bare Jon Anders Narums akustiske gitar som høres, smakfullt og langt unna alt det du har hørt fra Narum før.
På samme måte løfter det elektriske gitarspillet hans «Blommer og kratt».
Den minst interessante låten på albumet er den eneste du kanskje har hørt, radiosingelen «Bær på en drøm».
Bygdepoesi
Lars Christian Narum finsliper dikterfoten og framstår igjen som en av de fineste låtskriverne på norsk - i samme divisjon som en annen formidler av «bygdepoesi», Stein Torleif Bjella.
Samtidig passer han på å være forsiktig til stede med et orgelspill som aldri tar for mye plass.
Bare hør fargelegginga hans av «Vinterstid».
På samme måte er Benediktes stemme blitt et varemerke og en signatur.
Albumet er i salg fra mandag 17. februar.
| 1
|
302550
|
Slag i slag
«300: Rise of an Empire» er hyperkoreografert kampporno.
FILM:
På én måte er det å regissere en «300»-film er som å kommandere en tropp i det gamle Hellas:
Når du er ferdig med ett slag er det bare å posisjonere seg før det neste.
«300: Rise of an Empire» er en slags oppfølger til «300» fra 2007, selv om handlingene foregår samtidig under en tungt estetisert versjon av den andre perserkrigen, filtrert gjennom verkene til tegneserieskaper Frank Miller, som er utgangspunkt for filmene.
Samme fetisjer
Mens den spartanske kongen Leonidas (Gerard Butler, bare med i innklipp fra forrige film) går en heroisk død i møte ved Thermopylae, utkjemper den athenske hærføreren Themistokles (Sullvan Stapleton) et omfattende sjøslag mot den invaderende og tallmessig overlegne persiske hæren.
Reklameregissøren Noam Murro har overtatt registolen etter Zack Snyder, men er rørende lojal mot forgjengerens fetisjer.
«300: Rise of an Empire» er en gave til de som ga seg hen til den første filmens kombinasjon av lavt skydekke, voksede vaskebrettkropper i skinnspeedoer og stoffrike kapper i svært sakte film.
Dette er innbitt koreografert kampporno.
Murro er en sikker general når det gjelder å komponere store CGI-trefninger, men mangler Snyders sans for maleriaktige tablåer, og, dessuten, nok plott til å fylle en hel film.
Krigervamp
Men Themistokles' utfordringer med sin utrente borgerhær er vel så spennende å følge som den kongelige Leonidas' armé av overmennesker, og Spartas dronning Gorgo (Lena Heady) og perserhærens kvinnelige hærfører Artemisia (Eva Green) sørger for bedre friksjon enn hva det var mellom Leonidas og Xerxes.
Også Gorgo og Artemisia er basert på historiske personer, og Green virker som om hun koser seg med å gjøre Artemisia til en karismatisk krigervamp som egger vår helt både til kamp og til en kavende utveksling av kroppsvæsker.
Møtet er også et uskikkelig friminutt i en film som ellers er så andektig og pompøs at det nesten er søtt, og fylt til bristepunktet med broderlig oppofrelse og poetiske buer av skarlagensrød blodsprøyt.
Disse karene er ikke bare blottet for klær, men også, dessverre, for ironi.
| 0
|
302552
|
Anmeldelse:«Himmelfall» er en sikker suksess
Kari Brænne har skrevet en eventyrlig skrøne om tsarfamiliens grusomme skjebne.
Det er uhyre sjelden jeg oppriktig skulle ønske at en 700 siders roman var dobbelt så lang.
Det gjør jeg med Kari Brænnes eventyrlige skrøne om tsar Nikolaj IIs nest yngste datter Maria.
Men historiske puritanere må holde seg langt unna.
Myteomspunnet tsarfamilie
Storyen får Brænne gratis.
Fortellingen om Russlands siste tsarfamilie overgår enhver forfatterfantasi.
Myteomspunnet tsarfamilie
Tsaren, tsarinaen, de fire vakre døtrene og den etterlengtede, blødersyke tronarvingen endte sine liv 18. juli 1918, i kjelleren på kjøpmann Ipatievs hus i Jekaterinburg i Ural.
Henrettet av bolsjevikene, sannsynligvis på ordre fra Lenin.
Likene ble gjemt, og ikke funnet før mot slutten av forrige århundre.
Det har gitt næring til utallige spekulasjoner, spesielt rundt Anastasias skjebne.
I 2009 kunne DNA-bevis fastslå at samtlige av levningene er funnet.
Tsarfamilien er nå helligkåret av den russisk-ortodokse kirke.
Det finnes alltid rom for tvil.
Den har Brænne brukt for det den er verdt.
En vri er at hun ikke har brukt den litterært forslitte Anastasia, men den nest yngste av de fire, Maria.
Vi møter henne da hun som 21-åring flykter for livet sammen med lillebroren og sin elskede, en røde arme soldat som redder dem fra henrettelsene.
Maria kommer bort fra de to, og vi følger hennes lange reise gjennom det borgerkrigsherjede, utsultede og kaotiske Russland.
Svake partier
Marias tilbakeblikk derimot, rommer alt hva hjertet begjærer av kjærlighet, dramatikk, historisk bestialitet og de mest fantastiske historiske skikkelser.
Svake partier
De beste partiene er der Maria søker tilflukt i det forlatte og vandaliserte Aleksanderpalasset i St. Petersburg.
Hun gjemmer seg på tjenestepikens værelse og lister seg rundt i det enorme palasset, nå skrellet for all luksus, mens hun gjenerindrer sin barndom.
Den groteskt overdådige luksusen til tsarfamilien står i grell kontrast til det utsultede Russland, og den nå livredde og forfrosne tidligere storhertuginnen.
Gir tsaren skylda
Gir tsaren skylda
Tsarparet får selv delvis ansvaret for sin grusomme skjebne.
Her legger Brænne seg tett opp til historiske kilder — hvor nær sannheten de er, kan ingen si sikkert, etter at de har blitt knadd i Sovjets propagandistiske historiske kvern.
Vi får et bilde av en veik og intellektuelt svak tsar, som skyr avgjørelser.
De få han våger å ta, er fatale og etter påtrykk fra sin hysteriske hustru, den forhatte tyskfødte Tsarina Aleksandra.
Hun kommer dårlig ut, med sitt tilknappede vesen, fanatiske tro, og inntil galskap nidkjære omsorg for tronarvingen.
Skjebnesvangert nok blir hun overbevist om at den blødersyke lille gutten bare kan helbredes av den vellystige fylliken Rasputin.
Da tsaren under første verdenskrig drar til fronten, går det helt over styr.
Tsarinaen overtar makten, og lar seg styre av den mystiske sjarlatanen.
Han lar seg bestikke av hvem som helst, blant annet en gal, syfilis-syk innenriksminister.
Det mer enn antydes at Rasputin også forgriper seg på en av tsardøtrene.
Spekulativ, men sober
En virkelighet som langt overgår fantasien, med andre ord.
Innholdsmessig er boka selvsagt spekulativ.
Til sjangeren å være, er det likevel en sober roman.
Spekulativ, men sober
Avslutningen åpner for en mulig oppfølger eller to.
Her bør Aschehoug bare kjøre på.
Dette er eventyrlig god underholdning.
| 1
|
302553
|
Glem Rufus og Martha Wainwright, her kommer pappa Loudon!
Sarkasmen lever godt, 44 år etter debuten.
ALBUM:
Loudon Wainwright III må finne seg i at barna Rufus og Martha nå er mer kjent enn han noen gang er blitt, men han tar det med et smil - og fleiper med det.
Dessuten har han fått til noe de ikke har gjort så langt, han er blitt skuespiller, som dessuten skriver musikk og låter til filmene.
«Knocked Up» ble dessuten til et av hans aller beste album, «Strange Weirdos» (2007).
Nummer 26 «Haven't Got The Blues (Yet)» er Loudons 26. studioalbum.
Folksangeren og trubaduren som ble lansert som en av mange «new Dylans» på 70-tallet, er blitt både rund i kantene og melodiøs, ofte med spennende arrangementer - men uten at det går bekostning av tekstene.
Han har hele tida vært en av de aller beste tekstforfatterne i bransjen, og det er få som kan rime mer uanstrengt enn ham.
Dessuten byr han på mye herlig sarkasme, hans spesialøvelse.
Der er han fortsatt, takk og lov.
Det er en fornøyelse å nyte hans omgang med ord - så får de som ikke synes tekst er viktig hoppe videre til neste artist.
Død og forfall Forrige album, «Older Than My Old Man Now», hadde død og forfall som tema.
Men Loudon er ikke død, og «Haven't Got The Blues (Yet)» kan tolkes som en feiring av akkurat det.
Men, som den evige pessimist synger, det kommer ikke til å vare lenge...
Parkering og våpenkontroll Ofte har han vært svært selvutleverende i tekstene, men her handler det mer om trivielle ting, som parkeringsproblemer i New York, den evige depresjonen som koster 180 dollar i timen, om å bli gammel, et besøk på likhuset (til et lystig akkompagnement), forholdet mellom mann og hund (etter en krangel med kona passer det å gå tur med bikkja, med dritten i en pose), tidsklemma, en tur til den tørrlagte hjemkommunen Harlan County og det beste tidspunktet for å avslutte et forhold (i hvert fall ikke Thanksgiving eller jul, vel, egentlig aldri!).
Men aller best, etter den oppfriskende rockabillyåpningen «Brand New Dance» og klezmeraktige «Spaced» (en gave til klarinettfansen): catchy - og søte
- «I Knew Your Mother» med dattera Martha som gjest.
Mora er Kate McGarrigle.
Våpenkontroll USAs våpenkontroll er også et tema som opptar Loudon.
National Rifle Association-lobbyen, som forsvarer retten til å bære våpen til siste mann ligger nede, får sitt i «I'll Be Killing You This Christmas», som for øvrig minner veldig om «I'll Be Home For Christmas»:
«What's wrong with a handgun / when everybody has one / which is why we all need to be armed».
Og han fortsetter:
«I love our great nation / the real world is my Playstation / I'll blow you away beneath the mistle toe»).
God jul i juli!
Albumet er i salg fra mandag.
| 1
|
302555
|
Denne vil splitte menigheten
Opeth har vandret langt inn i progskauen.
ALBUM:
Mikael Åkerfeldt, primus motor, gitarist, vokalist og låtskriver i det svenske femmannskollektivet Opeth, har ikke tatt mange feilsteg i sin drøyt 20 år lange karriere.
Siden gjengen debuterte med relativt ekstreme «Orchid», har de sakte men sikkert beveget seg over i mer progressivt orientert landskap.
Og lytterskaren har økt like taktfast.
Det skal man ikke kimse av.
Åkerfelds kreative ferdigheter er udiskutable og han særegne tonespråk like lett gjenkjennelig uansett hvilke frakk han har på seg — om det er semiakustiske løsninger i det ene øyeblikket, eller heftig orkestrert ekstrem-metal i det andre.
Det blir umiddelbart klart at dette er en plate som vil splitte fanskaren i to.
Alle de buldrende death metal-elementene som tidligere har vært midtaksen i låtmaterien er borte.
Noe som i og for seg ikke er helt nytt i Opeth-sammenheng, glimrende «Damnation» fra 2003 var også mer eller mindre fri for gutturale brøl og fuzzgitarer.
«Heritage» på sin side går mye lenger i sin behandling av gammelskoleprogen og alle de absurditetene det noen gang medfører.
Mektig finale «The Devil?s Orchard» er Opeth ikke så langt unna det bandet vi har hørt på de siste platene, selv om lydbildet er langt mer rustikk og grovkornet.
Så begynner de psykedeliske elementene for alvor å gjøre seg gjeldende.
I låter som «I Feel the Dark» og «Haxprocess» skorter det ikke på fargerik instrumentering - tverrfløyte, melotron, orgel og lyrisk gitarklimpring fyller behørig ut lydbildet der det trengs.
«Slither» er the missing link mellom «Machine Head»- og «Come Taste the Band»-Deep Purple med et fantastisk funky groove.
Det storslåtte høydepunktet kommer derimot helt på tampen.
«Folklore» varter opp med klassiske Opeth-melodier og et episk crescendo som nesten er på nivå med Rainbows «Stargazer».
Da skal i alle fall ikke jeg klage.
| 1
|
302556
|
I trygge hender
«Solan & Ludvig
- Jul i Flåklypa» er et hjemmestrikket ullskjerf av en film.
FILM:
Det finnes en følelse av kakaoaktig avslapning, av uro som siver ut av kroppen, i øyeblikket du skjønner at du står overfor noen som vet hva de driver med.
Den tryggheten er det ikke alltid grunn til å ha i møte med sykkelreparatør og tusenkunstner Reodor Felgen, for ikke å snakke om i nærheten av fosterbarna/husdyrene Solan Gundersen og Ludvig.
Men den melder seg et lite stykke uti «Solan & Ludvig - Jul i Flåklypa», et hjemmestrikket ullskjerf av en film.
Smeltet sammen
Animasjonsstudioet Qvisten, manusforfatter Karsten Fullu og regissør Rasmus A. Sivertsen skjønner hva de leser og hva de lager, og klarer å smelte Kjell Aukrusts idiosynkratiske skikkelser, og setninger, sammen med en strømlinjeformet intrige som treffer et par godt utplasserte humper i veien før den tar oss, og den energiske trioen, hjem til jul.
Det store spørsmålet er om det blir snø til jul, noe som er blitt lovet om og om igjen i krigstyper på forsiden av Flåklypa Tidende av en stadig mer desperat redaktør Frimand Pløsen.
Når fnuggene uteblir, forsøker Pløsen å få Felgen til å finne opp en snømakermaskin.
Men både Felgen og naturen viser seg å være vanskelige å kommandere.
Pressekritikken kommer i skarpe, lekne små jafs og frembrakte selvironisk humring hos journalistene på pressevisningen.
Unødig gjentagelse
Det må sies at det gjenstår noe før Qvisten animasjon får helt dreisen på ansiktsmimikk.
Solan og Ludvig har begge gode, levende ansikter, men trekkene og uttrykkene Felgen og Pløsen, som i større grad krever finsløyd, er stivere.
Og i en film som klokker inn på en time og et kvarter, er det helt unødvendig å komme med samme poeng flere ganger - som når Ludvig tar ikke en, ikke to, men tre turer ut i skogen for å berolige en skjelvende harepus med vinterpels om at den kamuflerende snøen nok er på vei.
Dette gjør også at «Solan & Ludvig
- Jul i Flåklypa» på ingen måte er noen ny urklassiker à «Flåklypa Grand Prix», som er mye raskere og rikere.
Det må den heller ikke være.
Det holder at den er seg selv:
En hyggelig, helstøpt familiefilm, et varmt stykke underholdning, og en ansvarsbevisst ivaretagelse av en norsk nasjonalfabel.
| 1
|
302557
|
Tone hyller kjærligheten i ny låt
Men det skorter på personlighet og temperatur.
|||LÅT:
Tone Damli har alltid vært en søkende artist.
Fra den Norah Jones-inspirerte debuten, «Bliss», til sval og florlett sommersødme med «Butterflies» for snart to år tilbake.
Første smakebit fra hennes kommende album tyder på at Sogndalsjenta fremdeles er på flyttefot.
«I Love You» tenderer nemlig mer mot svulstig P4-pop, enn den lune humørsprederen vi møtte på forrige plate.
Det er ingen hemmelighet at den unge sangeren er lykkelig forelsket om dagen, men hun klarer ikke helt å videreføre denne gleden til musikken sin.
Låten er en litt kantete sak som mangler forløsning og temperatur.
Den pompøse og strykermettede produksjonen kjennes baktung og refrenget høres mest ut som om det hører hjemme i en klassisk Melodi Grand Prix-semiballade.
Noe som på sin side drukner den folkelige sjarmen som har gitt Tone drahjelp tidligere.
Hun har fortsatt en pen og uaffektert stemme, men i denne innrammingen blir sluttresultatet passe upersonlig og lett forglemmelig.
| 0
|
302558
|
Himmelen forby
«Heaven Is For Real» er klam forkynnelse kledd i dvaske pasteller.
FILM:
Til alle som måtte stusse over at en film med tittelen «Heaven Is For Real» har undertittelen «Basert på en sann historie»:
Det spørs om dere er i målgruppa.
Det er det vanskelig å si hvem som er, utover amerikanske evangelister med sans for anonyme tepper av svulstig pianomusikk og visjoner av en blåøyd Jesus i nystrøket kjortel som skrider gjennom et syrinfarget skylandskap.
Himmelfart
Han kommer for å ta tak i den lubne barnehånden til Colton (Connor Corum), sønnen til Nebraska-predikaten Todd (Greg Kinnear), som havner på operasjonsbordet med sprukket blindtarm og våkner opp igjen full av presise beskrivelser av familiens avdøde slektninger, som han har møtt i himmelen.
Fram til da har familiens bekymringer i hovedsak dreid seg om å få de frynsete endene til å møtes.
Nå trues farens jobb idet han begynner å blande sønnens himmelfart inn i prekenene sine, overfor et skeptisk menighetsråd.
Fornærmelse
Problemet er ikke at «Heaven Is For Real» har et kristent budskap.
Problemet er at det er en film med et kristent budskap så banalt og svermerisk at også de som tror på himmelen må ta det som en mild fornærmelse - og at alt annet i filmen bygger oppunder dette.
Ekteskapet til Todd og kona (Kelly Reilly) er en lyserosa kokong av støtte, hengivenhet og liksomfrekk erting; barna protesterer aldri på noe foreldrene sier; naboene får avlagte babyklær i gave fra prestefrua og reagerer med saktmodig takknemlighet.
Bortsett fra himmelspørsmålet finnes ingen friksjon å snakke om, ingen indre spenning, ingen virkelig tvil.
Reisen familien og menigheten må gjøre er å komme dit hvor de gir seg hen og aksepterer vitnesbyrdet til den bollekinnede barneskuespilleren som knapt kan uttale de utstudert søte replikkene sine.
Det er noen minutter der Todd og de andre virkelig lurer på hva de skal tro.
Men det er åpenbart at filmskaperne aldri tviler, og publikum heller ikke er ment å gjøre det.
Sånt skaper klam forkynnelse, og dårlige filmer.
| 0
|
302564
|
Levi Henriksen har endelig løst rockegåten
Forfatteren og bandet hans har levert sitt mest helhetlige - og beste - album.
ALBUM:
Levi Henriksen fikk et gjennombrudd som forfatter i moden alder.
Det var vel også bare et tidspørsmål før den gamle journalisten og musikkanmelderen i Glåmdalen ville oppsøke rocken igjen - slik han gjorde lokalt på 80-tallet.
Lydbokdebut Debuten, lydboka «Herfra til Rockaway Beach» fra 2005, ga mersmak.
To år seinere kom «Bang bang rett ned» - også den med Thomas Mårud på diverse strengeinstrumenter.
Famlende start
Det hadde sine øyeblikk, men ble ikke noe mer enn en forsiktig, famlende start for en duo på vei til å bli et band - med mye resitasjon og litt sang.
Oppfølgeren
«Det er her vi kommer fra» (2010) er atskillig mer interessant.
Med bandet Bra landsens folk fant Levi et uttrykk som var verdt å bygge videre på, og rockeskruen skrus enda et par hakk på «Langt sakte tog».
Trøkket er økt, ikke minst takket være bruken av blåsere.
Foruten Henriksen (bass og vokal) og Mårud (gitarer og vokal) består bandet av Morten Andreassen (gitarer) og Finn Lilleseth (trommer og kor).
Stasjonsbyrock Henriksen og Mårud anno 2012 spiller ukomplisert rett-på sak-rock med islett av blues («Kom og ak med meg i kveld Mari» og surfrock «(Vi to blir som) bensin på bål» - eller «stasjonsbyrock» som de sjøl kaller det.
Henriksens vokal er riktignok begrenset, men den blir en del av det unike uttrykket som nå er materialisert.
Og Mårud fyller fint inn.
Raga Rockers
Det betyr ikke at de er unike.
Musikalsk og tildels også tekstlig kan Henriksen og Bra landsens folk minne om band som Raga Rockers, Jokke og Valentinerne og Bjølsen Valsemølle, ja, til og med Sambandet.
Mårud-tekst
Med en bakgrunn som Henriksens er det logisk at teksten blir viktig, og her er det svært mye å glede seg over.
Strofer som «Jeg tenkte det beste med dette stedet / er veiene som går herfra / Men på vei bort med toget mista jeg kursen mot andre land» («Arbeidsliv») er Henriksen på sitt beste.
På tekstsiden tror jeg du skal få trøbbel med å finne et bedre album i år.
Dette er hel ved.
På «Uten deg er jorda flat» er rollene snudd.
Og Henriksen må passe seg litt, for det er bare å gratulere Mårud med bestått som tekstforfatter - med god margin.
Tog Som sist er tog et gjennomgående tema.
Det er aldri for seint å skrive om toget som kommer og går.
På stasjonsbyen Kongsvinger, like ved svenskegrensa, er toget like viktig som båten er for kystfolket.
Bedehus-Henriksen
I motsetning til tidligere album er det minimalt med resitasjon, men på den avsluttende tittellåten våkner Bedehus-Henriksen til liv.
Her messer han om ekspresstoget til helvete, der Satan er konduktør - før også denne får rockefot.
Det er også årsaken til at «Langt sakte tog» er den mest helhetlige plata til Henriksen og Mårud, og her passer det også å nevne at produsent Lars-Erik Westby gjør en god jobb med å «holde musikerne i øra».
| 1
|
302565
|
Anmeldelse:Heldigvis brøt Kjell Ola Dahl sitt løfte om aldri mer å skrive krimromaner
Velskrevet og stemingsfullt om forbrytelse fra krigens dager.
Det er ikke lenge siden Kjell Ola Dahl annonserte at han ville slutte å skrive kriminalromaner.
Men folk som i offentligheten annonserer at de skal slutte med ting, har en tendens til å bryte sitt løfte.
Og i Dahls tilfelle skal vi være glade for det, for «Kureren» er kvalitetskrim fra begynnelse til slutt.
Ester
Deretter flyttes handlingen tilbake i tid, til høsten 1942.
Her introduseres vi for den unge, jødiske kvinnen Ester, som er kurer for motstandsbevegelsen.
Ester blir forrådt og unngår så vidt å havne i Gestapos klør.
Familien deporteres, men Ester flykter til Sverige.
Der møter hun Gerhard, mannen til hennes bestevenninne Åse, som ble drept i Oslo kort tid etter at Ester flyktet.
Gerhard er motstandsmann og hjemme i Oslo har Gestapo iverkstatt en svertekampanje hvor han er utpekt som Åses drapsmann.
Ester hjelper Gerhard å flykte, men han dør i en brann.
Eller gjør han egentlig det?
Svaret får Ester først mange år senere, i 1967, romanens tredje tidsnivå.
Osloportretter
I et knapt og registrerende språk prøver han å skrive fram de fysiske og mentale betingelsene en ung jødisk kvinne lever under i et okkupert Oslo, og det lykkes han etter min mening virkelig godt med.
| 1
|
302570
|
Helldorado lager spagettiwestern på plate
Holder stø kurs mot stupet med hissig ørkenrock og smygende americana.
ALBUM:
Hvilket band starter albumet med en trommesolo - som glir rett inn i mariachitrompeter?
Det er Helldorado, det.
Hvem skal ta opp arven etter Madrugada og Ricochets?
Det må bli Helldorado, det.
Eget sound
Bandet har skapt et eget sound som har veldig lite med hjembyen Stavanger å gjøre, tvert imot burde de holdt til i en liten spøkelsesby på prærien eller aller helst på en filmlocation i Mexico - eller kanskje til og med i Italia.
Det er nemlig litt spagettiwestern over «Bones In The Closet», bandets femte album - og det første på tre år.
Brede lydbilder
Det er store lerreter som må til når trioen pensler ut sine brede lydbilder fulle av dramatisk, cinematisk rock noir og garagerock med fine, lette strøk av country/americana, 60-tallspop, blues og surfgitar.
På toppen kommer altså skarpladde mariachitrompeter fra bandets «underavdeling», Hellhorns.
Murder ballads
Her er nye murder ballads, enten de skyter med skarpt så trompetene gjaller eller presenterer elegante smygere som bestenoteringene «Misery And Woe» og «Times Of Trial», «Johnny's Song», tittellåten eller «Lost Highway Motel», sistnevnte med et scenario og en rollebesetning du har sett på film mange ganger, befolket av en kaldblodig drapsmann, ei hore, en blodtørstig vampyr, en begravelsesagent og en fyllik.
Det er farlig nær klisjeen, men det funker som bare det.
Og - det er disse låtene som løfter «Bones In The Closet» opp fra bra til veldig bra.
Det er også her Dag Sindre Vagle trumferer som vokalist.
Hardt og mykt
Det er denne kombinasjonen av hardt og mykt, alltid med bandets spesielle klo, som gjør bandet så spennende.
Det har også gjort at de er blitt oppdaget ute i Europa.
Fint det, men de er faktisk ikke helt oppdaget i Norge ennå.
Det bør de bli.
| 1
|
302578
|
Anmeldelse:«It Follows» er tiårets beste skrekkfilm
David Robert Mitchells gjennombruddsfilm fungerer både som grøsser og som en visuelt forførende sjangerdekonstruksjon.
FILM:
Helt siden den oppsto på 60-tallet, har den amerikanske slasherfilmen vært synonym med seksuelle nevroser.
De sadistiske morderne vi finner i disse filmene er groteske inkarnasjoner av amerikanernes puritanistiske seksualmoral, og overvinnes betegnende nok av kyske unge kvinner.
Med sin fabelaktige andrefilm «It Follows» nærmer David Robert Mitchells seg denne freudianske materien ved hjelp av kunstfilmens analytiske blikk og skrekkfilmens forførende symbolspråk.
Overnaturlige kjønnssykdommer
Etter at en date ender med sex, blir unge Jay fortalt at hun er smittet med en forbannelse som innebærer at et overnaturlig vesen kontinuerlig vil forfølge henne og forsøke å drepe henne.
Den eneste måten å bli kvitt forbannelsen er ved å ha sex med en ny person, og på den måten gi den videre, men hvis det nye offeret blir drept er Jay nestemann.
Vesenet kan ta form av en hvilken som helst person, og lar seg ikke stoppe, men siden det beveger seg i gangtempo er det likevel mulig å flykte.
Disse metafysiske detaljene er både unødig intrikate og en smule søkte, men nettopp derfor blir den mystiske skapningen en perfekt metafor for tenårenes omtrentlige forståelse av seksualitetens rolle og konsekvenser.
«It Follows» utspiller seg i en døsig Detroit-forstad hvor det tilsynelatende alltid er første søndag i ferien, og hvor samtlige foreldrefigurer glimrer med sitt fravær.
Dermed får tenåringenes usikkerhet og fantasi utfolde seg upåvirket av voksenverdenens autoritære fornuft.
Troverdige traumer
De fleste moderne skrekkfilmer har det til felles at de unnlater å tilby sitt publikum noen gjenkjennelige holdepunkter.
Som den mest formelbaserte av alle filmsjangre har skrekkfilmen gradvis fjernet seg fra virkeligheten, med det resultat at publikum får et stadig mer distansert forhold til historiene og bildene de får servert.
Den såkalte «found footage»-undersjangeren representerer et forsøk på å eliminere denne distansen ved hjelp av enkle estetiske grep som bruk av kamerateknologi som publikum kjenner fra sin egen hverdag.
Sammenliknet med found footage-filmer som «The Blair Witch Project» og «Paranormal Activity»-serien er «It Follows» svært stilisert.
Fotograf Mike Gioulakis veksler uanstrengt mellom forførende sollys og kunstferdig lyssatte nattlige tablåer, og hans øye for slående bildekomposisjoner har resultert i en eksepsjonelt vakker film.
Like fullt er det lett å kjenne seg igjen i Mitchells skildringer av tenåringenes mellommenneskelige relasjoner og begivenhetsløse hverdag.
En moderne klassiker
På dette planet minner «It Follows» om filmer fra tiden før skrekksjangerens konvensjoner ble hogget i stein, som Nicolas Roegs «Don't Look Now» (1973) og John Carpenters opprinnelige «Halloween» (1978).
Carpenters ånd hviler da også tungt over filmen -ikke minst på musikksiden - men i den drømmeaktige stemningen Mitchell maner fram aner man også spor av Sofia Coppola, Michael Mann og David Lynch.
Samtidig er dette en smart film som har et svært bevisst forhold til sjangeren den er en del av, og Mitchells store bragd er at han makter å sy det hele sammen til noe mer enn en intellektuell sjangerøvelse.
Faktisk gjør kombinasjonen av de ovennevnte kvalitetene og en langsomt overrumplende uhygge «It Follows» til den til den beste skrekkfilmen som har blitt vist på norske kinoer dette tiåret.
| 1
|
302579
|
Topp stemning på tidsriktig bar
Tôg leker med alt som er gøy.
ALBUM:
Med debuten «Drøm» viste låtskriver/vokalist Lars Christian Olsen og hans Tôg et godt grep om krysningspunktet mellom indie- og elektropop.
Tre år og to færre bandmedlemmer seinere er både melodi- og stilfølelsen i god behold — men sjangerreferansene har flyttet litt på seg.
Med et sterkere fokus på flere generasjoner disco og funk har Olsen sammen med produsent og medlåtskriver Ådne Meisfjord (120 Days) skjøvet den streite bandlyden ut på sidelinja.
I «Når me våkne opp imårå» er det drivende slapbass og elgitarflikking som gjelder, mens funky oslodisko og fullt Röyksopp-sprettent modus dekkes mellom «5 år fra nå» og «Maridalen».
Mot slutten er det så den slørete ny-rnben som skal til pers.
Har plata en svakhet er det her den ligger:
I følelsen av at bandet har tredd på seg alle tiltalende uttrykk som er i tiden.
Men med så lite å utsette på låter og produksjon, hvor mye skal man egentlig gidde å bry seg?
| 1
|
302582
|
«Som David Bowie med Rick James' lakkstøvletter og Ween-trøye»
Indieskive som kan skilte med Janelle Monaé og Solange.
|||
ALBUM:
På amerikanske
Of Montreals tiende album er bandets miks av glamrock, soulfraseringer og skranglete pop fønket opp betraktelig.
Forestill deg for eksempel Marc Bolan i et øvingslokale med Prince og Bobby Conn.
Janelle er med Eller vent nå litt, hvorfor komme trekkende med en masse referanser når virkeligheten er spennende nok?
«False Priest» er nemlig lyden av Of Montreal-frontmann Kevin Barnes, for første gang i et skikkelig platestudio, sammen med kreative krefter som Janelle Monaé og Solange Knowles, søsteren til Beyoncé.
Det som kanskje kan virke overlesset, tilfeldig og uoversiktlig ved første lytt, viser seg etter hvert å være en samling glimrende, melankolske og vittige låter om kjærlighetens opp- og nedturer.
Maskara og tårer
Du er selvsagt nødt til å takle falsett og en god dose eksentriske påfunn for å like dette, men har du noen gang drømt om å oppleve David Bowie ikledd Rick James' røde lakkstøvletter og Ween-trøye, kan det hende du faller pladask.
Det låter vakkert, sørgmodig og tilgriset på den gode måten.
Som store dråper av glitter, tårer, maskara og dansesvette rennende fra et øye med utvidet pupill.
| 1
|
302583
|
Så 80-tallet og harry at det faller gjennom i 2013
Dagbladets musikkanmelder vurderer RBKs cupfinalelåt.
LÅT:
Fotballsangen stiller i en egen klasse:
Den skal oppildne, den skal virke samlende, den skal hedre laget og fansen og ha stadionlyd og et par fete scoringer, teksten skal være lett å huske, den skal ha et enkelt refreng, den skal disse motstanderen og den skal framfor alt fenge.
«Gullet ska' hjæm» har mye av dette.
Det er en klassisk fotballsang - på mest godt og litt vondt.
Kids og Stage Dolls Rosenborg Ballklub har forsåvidt en aldeles utmerket fotballsang fra før, men når du spiller cupfinale for første gang på mange år, er det lov å ta av litt.
Den offisielle cupfinalesangen 2013 har tekst og melodi av Dag Ingebrigtsen (The Kids) og Torstein Flakne (The Kids / Stage Dolls), og spiller selvfølgelig på rivaliseringa mellom trønderne og moldenserne:
«Den beste presangen en trønder kan få / e å få banke de søte små blå».
Heavygitar
I en av hovedrollene i videoen, som på banen, finner du Nicki Bille Nielsen i kamphumør.
De andre hovedrollene har stemmen til Dag Ingebrigtsen og gitaren til Torstein Flakne.
«Gullet ska' hjæm» har da også trøkk, men gitarlyden - og Flaknes solo - er dessverre utdatert.
Heavystilen på denne låten er så 80-tallet og «Forelska i lærer'n»-harry at det faller gjennom i 2013.
Men fengende er den.
Sekkepipe
Dessuten er fire minutter i lengste laget.
Men pluss i boka skal de ha for en morsom tekst som disser Molde uten å gå over streken - og for avslutningen.
Sekkepipa er riktignok ganske snodig, men det er også en morsom idé å legge inn den gamle Rosenborg-sangen helt på tampen.
Tar dere utfordringen, Molde FK?
Sangen kan kjøpes på Itunes.
| 0
|
302586
|
De færreste henger med på dette gitarkjøret
Ingen mikser country og folkrock og akustisk og elektrisk som Richard Thompson.
ALBUM:
Richard Thompson (63) er og blir folkrockens mest markante profil.
Etter starten i Fairport Convention og samarbeidet med ekskona Linda Thompson, har han hatt en bemerkelsesverdig lang og ikke minst jevn solokarriere.
Spiller for to
Han er viden kjent for sin karakteristiske stemme, sine glimrende låter og et gitarspill som fjetrer:
Alle som har sett ham live gnir seg i øynene og innbiller seg at han, med sin spesielle gitarstil, spiller for to.
Elektrisk - og akustisk
At albumet heter «Electric», er ikke noe Thompson er veldig opptatt av.
I et intervju med The Telegraph sier han at noen ber ham spille elektrisk, andre vil at han skal spille akustisk.
Ofte lander han på begge deler, som her.
Rocka start
Han går tøft ut, med tunge gitarer, i «Stony Ground», kanskje for å markere.
Her høres også produsent Buddy Millers nesten like karakteristiske gitarlyd.
Ja, Thompson har reist til Nashville for å spille inn «Electric», og da er veien kort til glimrende studiomusikere.
Folkrock møter country
Og - allerede på spor to, «Salford Sunday», mikses folkrock og country på utmerket vis.
Etter et par rockere til, «Sally B» og «Stuck In The Treadmill», roer Thompson ned i «My Enemy».
Her er han der han etter min mening er aller best:
Melodiøs, myk stemme, følsomme gitarfingre - og kvinnelig koring som bonus.
En fantastisk låt.
«Bra ting» «Good Things Happen To Bad People» er et nøkkelspor fordi det balanserer miksen mellom akustisk og elektrisk så fint.
«Wheres Home?» er det nærmeste Thompson kommer en popsang på dette albumet, med Stuart Duncans fele som stemningsskaper.
På «Another Small Thing In Her Favour» briljerer vokalisten Thompson på toppen av et teppe av et enkelt, men velfundert gitarspill - og igjen Duncans fele.
For en frasering, og for en timing!
Alison Krauss «Straight And Narrow» er intens, mens «The Snow Goose» - med Alison Krauss - og «Saving The Good Stuff For You» - med Siobhan Maher-Kennedy - sender tankene til folkrockens spede begynnelse i England seint på 60-tallet, da kvinnestemmen het Sandy Denny.
En perfekt avrunding av Thompsons første album på tre år.
Måtte det ikke gå tre nye år...
| 1
|
302587
|
Skår i turgleden
Se for deg at deltakerne i «Ingen grenser» må begynne å stemme ut hverandre.
Dersom du sliter med å forestille deg det unorske scenariet, kan du se «Til toppen av Norge».
TV:
Tommy vil bare på ferie.
Marthe vil på tur med bestefar for å bli bedre kjent.
Anneline har en sjukdom som gjør at hun ser dårlig og kan bli blind.
Hun vil se verden mens hun kan.
Herman har vært rusmisbruker og vil på tur med søstera for å finne styrke.
Ligner «Ingen grenser»
Dette er noen av deltakerne som i kveld legger i vei ut i norsk natur i realityserien «Til toppen av Norge» på TV 2.
Alt under ledelse av turdronning Cecilie Skog.
En serie som gjør at man kan mistenke at noen har lurt på hvordan de skal komme på en idé like god som «Ingen grenser».
Deres idé ble å lage noe liknende.
Friluftskjendis
De valgte også en populær friluftskjendis til programleder.
Det funker bra, Skog er søt og ujålete.
Men i stedet for deltakere med fysisk handikap, har de funnet deltakere med ulike motivasjonsgrunner til at de har så ustyrtelig lyst til å padle, klatre og vandre.
Og i stedet for at alle skal hjelpe hverandre i mål, er dette en konkurranse.
Én skal ut hver gang til bare én vinner ender opp på Galdhøpiggen.
Formidabel casting
Den første vrien, altså at de har valgt deltakere ut fra motivasjon, funker overmåte godt takket være en formidabel casting.
Her er varme, spennende mennesker som alternative Heidi som vil føle kontakt med elementet jord, og gjerne klemmer trær.
At hun stiller med trillekoffert, viser hvor deilig forskjell det er fra treningsfanatikerne i «71 grader nord».
Så er det heller ikke voldsomme utfordringene de får her.
Den første er å gå sju kilometer.
Ødelegger Men konkurransen ødelegger alt.
For akkurat når vi alle har det som mest hyggelig alle sammen, så må plutselig en deltaker velge en annen til duell og så må én ut.
Det skurrer når en av de sprekeste anslår å ha fair sjans til å slå eksrusmisbruker Herman eller synshemmede Anneline i konkurranse.
Slik ender det som starter som en kjempekoselig telttur som scene i «Fluenes herre».
Redd deg sjøl, kast en svakere på turbålet, liksom.
Hva med lagånd?
Ingen ville likt «Heia Tufte» om det ikke handlet om lagspill fra start til slutt.
Vi mistenker at dette vil tape underholdningsverdi etterhvert som deltagerne blir færre, det blir færre historier å følge, og alt vi står igjen med er folk som padler og trasker.
Bare for å ende opp mutters aleine på et fjell.
| 0
|
302588
|
Norges store raphemmelighet
Ivan Ave har en enestående rapteft.
ALBUM:
Etter flere år i den norske hiphop-undergrunnen, begynner vår beste engelskspråklige rapper, Eivind «Ivan Ave»
Øygarden nå endelig å få oppmerksomheten han lenge har fortjent.
Med kritikerroste «Breathe EP» (m/Fredfades) friskt i minne, er det denne gangen et samarbeid med den Los Angeles-baserte produsenten MNDSGN som står for tur, og ikke overraskende har «Low Jams» blitt en fin-fin liten utgivelse - akkurat i tide for sommerens solfylte og småberusende parkdager.
Musikkmessig er 26-åringen fra Vinje i Telemark da også som en fin og fløyelsmyk årgangsvin i mylderet av norsk raps ofte mer pubertale halvlitere, med sin enestående teft for både tekst, flow, produksjoner og hiphop-historiske referanser («A slice of feta cheese makes my cypher complete»).
Like mye anbefalt tilhengere av hiphopens såkalte «gullalder», så vel som godt voksne jazzlyttere.
| 1
|
302592
|
To katter og to mus
«Prisoners» er en dyster og dyktig laget kidnappingsthriller om det mørke i alle.
FILM:
Vet du egentlig hvem du er før dine nærmeste er i fare?
I «Prisoners» oppdager to foreldrepar hva som bor i dem, av lys eller mest av mørke, når de to små døtrene deres blir bortført, i noe så forfriskende som en kvalitetsthriller laget på grunnlag av et originalt manus.
Det var ikke så rart historien interesserte Denis Villeneuve, regissøren som i skolemassakrefilmen «Polytechnique» og krigsdramaet «Incendies» har tematisert onde, brutale handlinger og hvor vanskelig det er å reagere riktig på dem.
Katt-og-mus
Keller (Hugh Jackman) er en autoritetsskeptisk familiefar med kjelleren full av overlevelsesutstyr.
Når kona (Maria Bello) lammes av angst, og politiet ikke har bevis nok til å holde på en mentalt tilbakestående mistenkt (Paul Dano) tar han loven i egne, senete hender.
Det mer konvensjonelle venneparet (Terrence Howard og Viola Davis) blir nødt til å spørre seg om de egentlig har lyst til å bremse ham.
Politimannen Loki (Jake Gyllenhaal) aner uråd og må både prøve å finne kidnapperen og overvåke Keller.
Noe av det mest tilfredsstillende ved «Prisoners» er å følge katt-og-mus-leken mellom de to mennene, som leser hverandre godt og må mobilisere alt de har for å matche den andre.
Parallelt løper selve krimgåten, som har akkurat så mange fint plasserte spor og villspor at slutten faktisk blir en overraskelse.
Handlingen foregår i en lavere middelklasse på vei ytterligere nedover, og det er mange slags trusler som henger som en regntung sky over det fattigslige boligfeltet der handlingen foregår.
Noen av scenene er svært brutale.
Frenetisk Jackman
Hugh Jackman er en forfinet fyr med musikalbakgrunn som underlig nok er mest overbevisende i roller som uflidd, handlekraftig machomann.
Her fronter han et fint ensemble med en frenetisk, intens hovedrolle.
Så er det ikke til å komme unna at spilletiden på drøye to og en halv time er for lang, og at det blir noen skjemmende strafferunder rundt de samme konfrontasjonene underveis.
Men slik kan også «Prisoners» en grundig film med tunge temaer, og et puslespill som legges med overbevisende tempo og presisjon.
| 1
|
302593
|
Ufrivillig morsom
«Lykke» er en skingrende sjangerblanding om to løse eksistenser i Berlin.
FILM:
Hvis du vil se «Lykke» («Glück»), hold deg unna forhåndsomtalen.
Der står filmens mest dramatiske hendelse detaljert beskrevet, som om den finner sted i første akt.
Den gjør den ikke, med mindre første akt varer i 80 minutter.
Filmen er bygget på en novelle av forsvarsadvokat Ferdinand von Schirach, fra debutsamlingen «Forbrytelser», som utkom på norsk i fjor.
Irina (italienske Alba Rohrwacher) lever som gateprostituert i Berlin.
Kalle (Vinzenz Kiefer) er en hjemløs pønker som tigger småpenger og sover på fortauet sammen med sin labrador Byron.
De to blir kjent, viser hverandre små tegn på godhet og flytter etter hvert sammen i en leilighet Irina har skaffet seg, mens hun fortsetter å suge overvektige menn mot betaling.
Umusikalsk
Irina er papirløs flyktning fra et navnløst østblokkland i borgerkrig, der man snakker russisk og er kristne.
I starten får vi et merkelig lyrisk tilbakeblikk, med landlig idyll og gruppevoldtekt formidlet i samme svulstige bildespråk.
Før dette igjen har en voiceover presentert seg som forsvarsadvokat og sier han har møtt Irina.
Hun vil med andre ord ha behov for advokat før filmen er slutt.
Allerede etter disse innledende sekvensene er det vanskelig å tro på Irina og Kalle, og lettere skal det ikke bli.
Umotiverte hendelser og billige tilfeldigheter avløser hverandre, uten at det gjør Irina og Kalle mer interessante.
Det er mulig jeg henger meg opp i detaljer, men hvorfor er den tydelig veltrente Kiefer valgt til å spille uteliggende pønker?
Har man ingen Christian Bale i Tyskland som kan slanke seg inn i rollen?
Forvirrende
«Lykke» er en pussig hybrid.
Lenge virker den som en selvbevisst og retningsløs indiefilm, der løse eksistenser slentrer seg fram til fast forhold.
Men i tillegg smører regissør Doris Dörrie på med sentimentalitet, før hun gir oss blodsprutende baderomshorror.
Dette er beviselig tysk humor, men forhåpentligvis ikke på sitt beste.
Til slutt dukker et par jurister opp og diskuterer rettspraksis på smått absurd vis over en «yoga-te med soya».
Ich bin forvirret.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.