id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
302603
|
Nedverdigende for alle
«Blandede følelser» etterlater deg dessverre ikke med blandede følelser.
FILM:
Én av grunnene til å være glad for ikke å jobbe i filmbransjen, er at du slipper å få den telefonen fra Adam Sandler.
Den som tilbyr deg å delta i en knallfarget komedie som Sandler produserer og spiller i, som vil bli sett av millioner verden over og betale ned huslånet og billånet ditt, men innebærer den fullstendige fornedrelse for alle involverte.
Udusjet enkemann
Dessverre har mange nok takket ja til at «Blandede følelser» er en virkelighet, og består av følgende persongalleri:
En udusjet enkemann med tre døtre som legger stevnemøtene sine til puppebaren Hooters (Sandler).
Den fraskilte moren som møter ham der, som ved en misforståelse prøver å slukke tørsten med løksuppe og blir sittende og spytte ut replikkene sine gjennom løken og ostelaget (Drew Barrymore).
Den overseksualiserte og frittalende klisjévenninnen som dumper sin rike kjæreste like før en reise til Sør-Afrika og dermed sørger for at de to aleneforeldrene, som nå behørig hater hverandre, havner på samme tur og samme suite med de respektive barneflokkene.
Den vevre datteren til Sandler, som har hår litt over skulderhøyde og derfor blir tatt for å være en gutt omtrent hvert femte minutt.
Og det afrikanske koret, som synger ut sine livsglade kommentarer til alt som skjer med gebrokkent engelsk og rullende øyne, i en av de mest beklemmende og plumpe skildringene av «innfødte» på denne siden av «Tintin i Kongo».
Varm Barrymore
Barrymore og Sandler gjorde suksess med «The Wedding Singer» for seksten år siden og forsøkte å få det til å gnistre igjen med «50 First Dates» i 2004.
Ennå har de en søt kjemi seg imellom, som riktignok snapper etter luft gjennom all komedie-smogen, og Barrymores naturlige varme på lerretet antyder at «Blandede følelser» kunne vært tvers gjennom det den er i svært få og svært korte glimt:
En uærbødig, men empatisk komedie om å gå videre i livet og åpne seg for andre.
Men alle tilløpene snubler over utmattende overspill, gamle vitser, matte gjentagelser av samme poeng, grelle biroller og brå, sentimentale kast.
Det er et verk som vekker følelser i tilskueren, det gjør det.
Dessverre er de slett ikke blandede.
| 0
|
302605
|
Ingen heksekunst
«Beautiful Creatures» roter seg bort i sine egne besvergelser.
FILM:
I sin spede begynnelse ser «Beautiful Creatures» ut som en verden det vil være en sann svir å tilbringe to timer i.
Den nærmer seg sakte og forsiktig og presenterer seg som en high school-film med drag av ekstravagant sørstatsgotikk, der det er forfalne, overgrodde herregårder rundt hver sving og lynet er så vennlig å slå ned i sekundet det sies noe halvdramatisk.
Ethan Wate (Alden Ehrenreich) blir fascinert av Lena (Alice Englert), den nye jenta i klassen.
Mystiske
Lena er niesen til mystisiske Macon (Jeremy Irons, en slags albinoversjon av unge Ozzy Osborne), han med den overgrodde herregården, og klassekameratene hvisker om at de to står i ledetog med djevelen.
Så langt, alt vel.
Kaotisk
Det er når Ethan forsøker å trenge lenger inn i og endog løse filmens mysterium «Beautiful Creatures» går til helvete på første klasse.
Plutselig er det ikke så mye snakk om en film som en kaotisk oppramsing av alle slags kategorier trollfolk som finnes i dette universet - besvergere, seere og sirener, for å nevne noen - og av nye regler, som presenteres hyppigere og mer innfallspreget enn på Paradise Hotel, som må til for at plottet skal være i nærheten av å gå opp.
Hekser får ikke lov å forelske seg i dødelige, neivel, så er det noe med at sekstenårsdagen avgjør om de blir snille eller slemme, først er ikke dette noe de kan styre, så kan de styre det likevel, så må de lære seg én besvergelse, så en annen, så innser regissør Richard LaGravanese at mengden upasteurisert nonsens som slynges mot publikum er i overkant av hva som er innenfor den menneskelige tåleevne og kaster inn så mange cheesy spesialeffekter han kan i det spede håp om at de vil distrahere fra de kraterstore hullene i historien.
Buksevann
Ellers burde det vanke skammekrok og buksevann på produksjons- og kostymedesignere som får i oppdrag å lage en hekseverden og ikke har annet å komme opp med enn kolossale mengder sort blonde og sotet øyenskygge.
De obligatoriske entrétrappene, kandelabrene og bestefarsstolene er tilsynelatende laget av gips og plast.
To fine scener finnes riktignok.
Den første er en deilig campy konfrontasjon mellom Irons og heksesøsteren Emma Thompson, der de to britiske nestorene finner frem sin beste honningdryppende sørstatstwang og sender fløyelstrusler mot hverandre.
Den andre er den helt siste, som har en knapp, gispende romantikk ved seg.
Resten er bare tull.
| 0
|
302613
|
Tomme kalorier
«The Purge» bærer på spennende ideer, men synker tilbake i horrorklisjeene.
FILM:
Ethan Hawke har tjent gode penger på lavt budsjett de siste par årene.
Han har slått seg i hop med superprodusent Jason Blum («Paranormal Activity», «Insidious») og spilt inn både «Sinister» og «The Purge» på tarifflønn, i bytte mot en prosentdel av overskuddet.
Hvis du ikke er Iron Man, er dette måten å tjene penger på i dagens Hollywood.
USA var en gang på avgrunnens rand, ødelagt av vold og økonomisk nedgang.
Men nå, i 2022, går alt så meget bedre.
Arbeidsledigheten er på én prosent.
Samfunnet er bortimot voldsfritt.
Hvorfor?
Jo, det nye regimet, «the New Founding Fathers», har innført en årlig utrenskning, «the Purge», en tolv timer lang frisone fra sju om kvelden, der mord er tillatt.
Noen velger å likvidere sjefen, men mange går på jakt etter hjemløse, samfunnets fattige og utstøtte, de som ikke har råd til å beskytte seg.
Store spørsmål
I likhet med «The Hunger Games» er dette en film som får meg til å tenke på Shirley Jacksons «The Lottery», en av de mest kjente og gjennomanalyserte novellene i amerikansk litteratur.
Alle tre skildrer et bestialsk og primitivt rituale som må gjennomføres hvert år for at samfunnet skal overleve.
Uskyldige individer må ofres.
«The Purge» er et tankeeksperiment.
Hvordan skal samfunnet organiseres?
Hvordan holder man menneskets voldelige tilbøyeligheter i sjakk?
I dystopiske fortellinger som denne spisser man problemstillingen og minner oss om at vårt «humane» samfunn har sine ofre.
Forskjellen er at vi unngår bestialske ritualer der innbyggerne får «utløp for sitt raseri».
Når uskyldige myrdes, er det ikke på grunn av lovfestet ondskap.
Eller?
Gladvold
Disse scenariene gir grobunn for å debattere grunnleggende politiske og moralske spørsmål.
Og de kan dramatiseres, noe man i utgangspunktet prøver på i «The Purge».
Samtidig er filmen i like stor grad laget for å pirre.
Den lokker med nakne lår og tenåringssex.
Den lokker med eksplisitt gladvold.
Sex og vold, det vanlige.
Ideene står og putrer i bakgrunnen, men filmens budsjett er lavt og all handling foregår innendørs.
Små glimt av storsamfunnet får vi gjennom nyhetssendinger, mens vi er innestengt og beskyttet sammen med familien Sandin i deres bankhvelv av en villa.
James (Ethan Hawke) har tjent gode penger på å selge avanserte sikkerhetssystem til velstående mennesker, inkludert alle naboene.
Koker bort
Men så er ikke familien trygg, likevel.
Gjennom digre hull i manus kommer uvedkommende inn i historien!
Disse forblir sjablonger, dessverre, når det filmen behøver, er noen godt utviklede rollefigurer.
Regissør og manusforfatter James DeMonaco skal ha ros for å koke horrorsuppe på et mer samfunnsbevisst idégrunnlag, men de komplekse smakene blir borte underveis.
Usannsynlighetene i handlingen undergraver enhver seriøsitet ved filmens ideer og man sitter igjen med pirringen.
Tomme kalorier.
| 0
|
302615
|
Ikke bestått
Komedien «Bad Teacher» er dessverre mer sexy enn morsom.
FILM:
Den store stjerna i «Bad Teacher», det virkelige trekkplasteret som får deg til å tenke at den dama har komisk talent i bøtter og spann — er selvsagt Lucy Punch.
Dessverre har ikke distributøren gitt oss foto med Punch og Cameron Diaz i clinch, så du må gjerne søke opp den britiske eksportartikkelen på nett.
Punch har ikke fått all verdens komiske gullkorn å jobbe med i Gene Stupnitsky og Lee Eisenbergs manus, men hun gjør filmen bedre enn den fortjener å være.
Cameron Diaz, som er en habil komedienne, får ikke anledning til å spille på stort annet enn sex, noe hun gjør med glans ved bare å spasere stiletthælt nedover korridoren mellom klasserommene.
Puppejakt Elizabeth Halsey (Diaz) er en selvopptatt bimbo uten bakgrunn som dumpes av sin søkkrike mammagutt av en forlovede.
For å kapre en ny rikmann, bestemmer hun seg for å spare til større pupper.
Av uforklarlige grunner jobber Halsey i skolevesenet.
Halsey er slem mot elevene sine, men ikke så slem at det blir morsomt.
Hun er heller ikke så smart at det blir underholdende.
Det er i det hele tatt forbausende at Diaz ikke tillates å skape en mer nyansert figur enn den hun får fram med tettsittende jeans.
Halvveis hele veien
Bortsett fra saftige Punch, kommer heller ingen av de andre lærerne til sin rett.
Justin Timberlake spiller en pusling uten snev av personlighet, mens Jason Segels gymlærer både gjennomskuer dårskapen og framstår som rimelig blåst.
De stakkars elevene er for det meste statister rundt en gjeng infantile lærere.
Jeg tipper at spiren til filmen oppsto på et vorspiel der man så «Bad Santa» for fjerde gang og tenkte:
Ville det ikke vært morsomt hvis vi lot en lærerinne røyke dop og være ond mot elevene sine?
Et bedre manus og lavere skjørtekant vil gjort det lettere å svare på det spørsmålet.
| 0
|
302617
|
Senja«føkking»hopen ruler
Ramsalt og løssluppen nordnorsk rockpoesi.
CD-ANMELDELSE:
Det mest sprudlende, ærligste, frekkeste og deiligste norskspråklige albumet jeg har hørt på lenge.
«Tåra, pess og blod» er skamløs befriende, betakende raus og morsom.
Oslo-bosatte nordlendinger som har ordet i sin makt:
De tygger bokstaver som skrå og spytter ut rustikk poesi.
Musikken er melodisk gitarbasert rock med punk- og cowboyattityd: finaste ompa-pompa.
Senja-kollektivet drar lasset, og består av erfarne folk - inkludert Petter Pogo, jo visst, han fra Jokke og Valentinerne.
Og han Henrik Sandnes gir bandet vokalidentitet.
Bandet albumdebuterte i 2010 med «Bli med på yttersia», på «Tåra, pess og blod» treffer de enda bedre.
Karene i 40-åra er musikere og sceneteknikere for langt mer kjente artister - men står ikke tilbake for sine arbeidsgivere.
Hellbillies-brødrene Aslag og Lars Håvard har fått lov til å være med, og Ida Maria bidrar i en duett.
«Over heia» og «Fær tell Senjahopen» gjør meg djevelsk udødelig.
Cd-en har mange låter å glede seg over og bli ordentlig glad i.
Jeg ser fram til å oppleve bandet live - igjen.
Og coveret da, en hyllest til ho Karin ...
| 1
|
302619
|
Anmeldelse:«99 Homes»
I Ramin Bahranis oppdaterte versjon av «Wall Street» er det ingen som tror på kapitalismen.
Film:
Ramin Bahranis «99 Homes» kan best beskrives som en post-finanskriseversjon av Oliver Stones «Wall Street», med Andrew Garfield i rollen som Charlie Sheen, Michael Shannon som Michael Douglas og Laura Dern som Martin Sheen.
Men i «99 Homes» framstilles den amerikanske kapitalismen fra første stund som et råttent og dødsdømt system.
Kapitalistisk fallitt
I Bahranis film er glamorøs børsmegling på Manhattan byttet ut med tarvelig eiendomsmegling i Florida, og det hele starter med at håndverkeren Dennis Nash kastes ut av huset sitt av den kyniske eiendomsspekulanten Rick Carver.
Sammen med sønnen Connor og moren Lynn blir Dennis tvunget til å flytte til et slitent motell, og i ren desperasjon ender han opp med å ta en jobb som altmuligmann for mannen som har tatt fra ham alt.
Dennis viser seg å være en lærenem ung mann, og stiger raskt i gradene hos sin nye mentor, som etter hvert begynner å behandle ham mer som en partner enn som en ansatt.
Dennis lar seg blende av utsiktene til å tjene raske penger, og er så besatt av tanken på å kjøpe barndomshjemmet tilbake fra banken at han konsekvent ignorerer Carvers først bud om å aldri utvikle emosjonelle bånd til boliger og eiendom.
Amerikansk tragedie Der «Wall Street» var entusiastisk og forførende i sin skildring av kapitalismens vinnere, er det ingen glede eller livskraft å spore i «99 Homes».
Her fremstilles grådighet som en dyd av nødvendighet som langsomt spiser amerikanere opp innenfra, og dette desillusjonerte, motløse preget speiles hele veien i bildene av Floridas billige, falmede ferdighus.
Det mest interessante med «99 Homes» er da også Michael Shannon i rollen som den enigmatiske Rick Carver.
Overfor Dennis fremstiller Carver seg som et direkte produkt av et råttent system, hvilket er riktig — men ikke på den måten han selv tror.
For det fascinerende — og tragiske — med Carver er ikke hans samvittighetsløshet og opportunisme, men hans grunnleggende mangel på evne til å anerkjenne andre målestokker og verdier enn kapitalismens.
| 1
|
302624
|
Anmeldelse:Tiril Broch Aakre har skrevet en liten, men lysende roman
Med en usedvanlig fin åpning.
Snøen laver ned i nattemørket, drysser over en dal.
I skogkanten ses et hus:
«Et hjem.
For barnebursdager, middagsselskaper, uendeligheten av hverdagslige ettermiddager, for tassende skritt om natten, i gangen, fra rom til rom, for feber og arbeid.»
Tiril Broch Aakre starter sin første roman her, med en vakker og visuell prolog som aktiverer leserens sanseapparat.
Som en sceneanviser skildrer hun eksteriøret før hun zoomer inn på huset, passerer veggene og fokuserer på to sovende, slik de ligger i sengen:
«Han i et løp, hun i et fall, som ut fra et fly, før fallskjermen foldes ut.»
Tap
Tap
Aakre begynner med det ytre landskapet før hun plasserer seg helt nært; på jeg-fortelleren Tanja.
Tanja og ektemannen har nylig mistet datteren, antakelig i spisevegring.
Denne desembermorgen reiser mannen til Brussel og Tanja skal klare dagen alene, buksere rundt med to små mens det snør og snør og snør, håndtere sorgen og hverdagslighetene, motta en gjest.
«Redd barna»
Forfatter:
Tiril Broch Aakre Forlag:
Flamme
Visuelt
Visuelt
I tillegg til spenningen ved dagen, ligger mye av gleden ved romanen i språket.
Det er klart, ømt og billedsterkt.
Aakre debuterte med lyrikk (2013), og poesien får fint spillerom også her.
Som der hun billedlig skildrer mørket i Tanja som regn på frontruta, og gjør den krampaktige stillstanden hennes gjenkjennelig slik:
«Det var som om jeg var delt på langs, og halve kroppen var her, sammen med de andre, mens den andre halvdelen var under vann.
Og jeg visste at hvis jeg gjorde for brå bevegelser, kunne vannet sluke meg helt igjen.»
Tanja vet ikke om hun vil opp eller ned.
Så hun har holdt seg urørlig, fram til nå.
Redd barna
Redd barna
Hun har en sorg som strider mot alt.
Foreldre skal redde barna, sørge for at de lever opp, spiser.
Det er basal biologi.
Tanjas datter sultet i hjel.
Det er en stor stein å rulle.
Men kanskje er denne lange dagens ferd mot natt et bevissthetens øyeblikk for Tanja, der hun kan akseptere livet og erkjenne:
«Innerst i gleden er frykten for å miste.
Innerst i frykten er kjærligheten.»
| 1
|
302625
|
Dusinet fullt
Trond Espen Seim debuterer som regissør med «Kalde hjerter», enda en middels god Varg Veum-filmatisering.
FILM:
Visse ting har holdt seg konstant gjennom brorparten av de tolv Veum-filmene.
Trond Espen Seims merkelig monotone måte å framsi replikkene sine på; Bjørn Floberg som kommer innom og sier noe politikynisk og ber Veum om å pelle seg vekk fra åstedet og ikke blande seg inn i politiets arbeid; TV-vennlige, halvgode krimplott som løses uten for store anstrengelser når det gjelder troverdig spenningsoppbygging (man kan si mye rart om Varg Veum, men han har en høy oppklaringsprosent).
I et par av filmene har man overvunnet de faste ingrediensenes iboende begrensninger og jeg syntes den internasjonalt orienterte «I mørket er alle ulver grå», nummer ti i rekka, var et friskt pust, et prisverdig forsøk på å sprenge rammene og nøytralisere svakhetene nevnt ovenfor.
Forsvunnet pike
I nummer tolv er man tilbake i velkjent Veum-terreng.
Prostituerte Maggie (Gitte Witt) blir voldtatt og forsvinner.
Søsteren Siv (Ingrid Olava) oppsøker Veum og ber ham finne henne.
Hamre (Floberg) dukker opp og minner den tidligere barnevernansatte Veum om en sak i 1995, der tre søsken ble overlatt til verger: Siv, Maggie og deres bror, Karl Gunnar.
Veum graver videre, får snusen i noen typer som smugler muskeldop og fatter mistanke om at alt henger sammen med alt, bortsett fra kattemordene som Hamre visstnok holder på med når han ikke advarer Veum mot å gjøre det han alltid gjør: oppsøke trøbbel.
Psykokrydder
Trond Espen Seim er den sjuende som regisserer Veum og debutanten har gått for en mørkere stemning enn mange av de andre.
Man kunne forvente at instruksjon skulle være hans styrke, men skuespillerprestasjonene er på det jevne og hever ikke filmen til et høyere nivå.
Seim er heller ikke over gjennomsnittlig dyktig til å skape sannsynlighet og driv i plottet.
Det han derimot gjør bedre, er å forsterke mørket gjennom sjokkeffekter i form av brutale klipp, tortur, skarpe lyder og høye skrik.
Sjefsskurken Kjell Malthus (Kim Sørensen) holder foredrag om hvordan man måler styrken i chili, samtidig som han torturerer en doplanger med nevnte grønnsak.
En annen psykopat spiser mokkabønner slik Hannibal Lecter ville gjort.
Alt dette funker ganske bra, men føles noe manipulerende hvis man ikke lar seg rive med av karakterene og handlingen.
| 0
|
302626
|
Tværer ut velkjente hardrock-klisjeer en siste gang
Scorpions takker for seg etter 45 år.
|||ALBUM:
Tyske Scorpions har bestemt seg for at nok er nok og takker for seg etter 45 år med stadionrockanthems og prangende ballader.
Litt synd er det da at de ikke klarer å videreføre den positive tendensen fra den storslåtte Desmond Child-produserte forgjengeren «Humanity: Hour 1».
Her virker det mer som om Scorpions skal tvære ut de mest velkjente klisjeene en siste gang.
Bare for å være sikker på at ingen glemmer dem.
«Raised on Rock» er for eksempel en ren omskriving av «Rock You Like a Hurricane» både tematisk og musikalsk.
Ellers er det mye som skal tas «to the limit» og «hit the jackpot in the heat of the night».
Nå er det selvsagt herlig å høre Klaus Meine lire av seg fraser som «you are not alone in ze råkk zone» med største overbevisning, men i sum blir det ikke en sorti med det helt store smellet.
Dessverre.
| 0
|
302628
|
Pusterom i saktmodig melankoli
Bonnie Prince Billy.
ALBUM:
Nærmere tretti utgivelser kan knyttes til Will Oldham de siste atten årene, med «Wolfroy Goes To Town» som album nummer tretten under Bonnie «Prince» Billy pseudonymet.
Som før tar Oldham igjen til orde for musikalskt sparsommelig formulerte folkkomposisjoner, ledsaget av hans sedvanlig iørefallende tekster.
Countryreferansene - spesielt til Townes Van Zandt - er aldri langt unna, med enslige steelgitarer og effektfulle vokalharmonier som varsomt omslutter Oldhams saktmodige melankoli.
Sekvensen av den overraskende muntre «Quail And Dumplings» fulgt opp av «We Are Unhappy» - en ode til altoppslukende tristesse - er en dynamisk duo som godt forklarer hvorfor dette er et album man ikke lett rister av seg.
«Wolfroy Goes To Town» skjærer seg sakte og sikkert gjennom hverdagsstøyen, og er et velkomment pusterom man gjør seg selv godt av å ta.
| 1
|
302629
|
Om fengselsfortid og narkodealing
Mørk rapdebut fra Jesse Jones.
ALBUM:
Rapper Jesse Jones — selverklært «kriminell svarting» — platedebuterer med en samling fortellinger om fengselsfortid, narkodealing og drabantbyoppvekst på Haugenstua i Groruddalen.
Her er ingen formaninger, pekefingre eller sensur — bare dyster sosialrealisme fra Oslos underverden og trykkende høyblokklaustrofobi.
Som han snakker
På sitt beste har Jones en personlig, intens og nedskåren stil som gjør at du er nødt til å høre etter.
Flere av sporene her er også gode låter, fundert på harde, men detaljrike Tommy Tee-produksjoner, med aparte refreng som skrur seg fast i hjernebarken:
«Si til svina, slutt og stress meg, jeg blir i City» eller «Jesse Jones, jeg kommer fra drabantbyen.
Ber dem sette seg på'n.
Livet mitt er vanskelig».
Samtidig har Jones fått en del pepper for sine kvaliteter som rapper.
Og selv om rapmusikk ikke handler om teknisk briljering (skjønt enkelte hiphop-fundamentalister på nettet mener det) eller rettskrivning, blir enkelte av Jones sine språklige og rytmiske bommerter distraherende for lytteopplevelsen.
Likevel kan man kjøpe dette som en del av en autentisitetspakke.
Han rapper rett og slett som han snakker — lik det eller hat det.
Annerledes stemme
I mine ører er det mer problematisk at Jones tidvis virker noe likegyldig og uentusiastisk.
En hustler/gangsterrapper bør hele tiden virkelig høres sulten ut.
Tilstedeværelse er alt.
Hør bare på Maes (også kjent som Opaque) gjesteopptreden på «Blokk til blokk»: verset han legger er kort og forholdsvis enkelt, men han ruver i låten med sitt nærvær — han virkelig vil viderebringe disse linjene.
Den samme følelsen får man de gangene svenske Ken Rings dukker opp på platen.
Beskrivende er det når Jesse Jones skusler vekk en mulig banger ved å bare et minutt ut i seige, klebrige «Heroin hovedstan» (sic) avbryter midt i et vers:
«Det er egentlig det eneste jeg har her, ass», hvorpå produsent Tommy Tee vantro repliserer:
«Hæ?!
Kødder'u?».
Virker altså ikke som om jeg er helt alene om å høre lyden av en tapt mulighet her — et skikkelig biffmåltid av en låt som slurves bort i serveringsfasen.
Utviklingspotensial Jesse Jones har likevel langt på vei lyktes med å nå sin uttalte målsetning om å lage «underholdning av noe som er alvorlig».
Han er en annerledes, særegen stemme i norsk musikkliv og tilbyr et fortellerperspektiv vi sjelden får tilgang til.
«Blir i City», «Blokk til blokk», «Sorgen» og «Drabant» er eksempler på spor som fester seg og gjør inntrykk.
Vi får bare håpe at Jesse (gjerne i samarbeid med sine mange gode hjelpere) evner å se at han har et åpenbart utviklingspotensial, slik at han fortsetter å skrive, jobbe hardt og i ennå større grad klarer å formidle at dette er historier han må fortelle oss.
For det er jeg overbevist om at det er.
| 0
|
302630
|
Følsom fengselsfabel
«Kongen av Bastøy» vil underholde og opprøre.
FILM:
Filminstituttet og investorene kan puste ut.
For sine 50 millioner har de i «Kongen av Bastøy» fått en dyktig turnert, drivende film, som også fyller et slags krav om å være viktig, hvilket synes å være et kriterium for å få adgang til de virkelig gullkantede budsjettene.
I likhet med «Max Manus» og «Kautokeino-opprøret» er regissør Marius Holsts hjertebarn et eventyr med helter og skurker, innrammet av et dramatisk kapittel fra norsk historie og skreddersydd for landets ungdomsskoleklasser.
«Kongen av Bastøy» er en bedre film enn de førnevnte.
Men iblant blir den for enkel.
Følsomt
I historien om det fengselsaktige skolehjemmet for uregjerlige gutter på Bastøy finner Holst en mulighet til å fortelle en variant av historien han har fortalt flere ganger før:
Om usikre, engstelige og aggressive unge gutter i en brytningsalder, om lojalitet og rivalisering.
Han er også dyktigere enn nær sagt alle andre til å lokke frem intuitive og følsomme prestasjoner fra skuespillerne sine, og finne sammensatte og såre uttrykk i de unge ansiktene.
Han får også fint frem bevegelsene under overflaten: hvordan institusjonens mest ressurssterke innsatte, den nyankomne og testosteronridde sjømannen Erling (Benjamin Helstad) og den pliktoppfyllende lederskikkelsen Olav (Trond Nilssen) instinktivt søker sammen og danner en uoffisiell allianse, og hvordan den autoritære bestyreren (Stellan Skarsgård) slites ut av alle hensyn han må veie mot hverandre og faller for fristelsen det er å velte skyld og ansvar over på de ustyrlige undersåttene sine.
Sadistisk
Dette er filmens sterkeste side - dét, og Holsts evne i filmens siste halvdel til å skape spenning der det egentlig ikke finnes noen.
Historien marsjerer mot et tragisk vendepunkt idet Olav, med frihetsbrevet bokstavelig talt i lommen, må velge om han skal gå unna et oppgjør eller ikke.
Selv om det er åpenbart hva som vil skje, venter man nervøst på øyeblikket, og Holst haler det nesten sadistisk ut før det brister og kaos bryter løs.
Det samme gjelder filmens aller siste fase, en actionscene som tross sjangerforutsigbarheten er intens og underholdende.
Det er meget godt gjort.
Indignasjon
Til sammenligning er filmens første akt forstemmende svak på nerve.
Dialogen varierer fra det platt etablerende til det teatrale:
«Se til at de lærer!», hveses det, og senere:
«Du er en løgner!».
Manus bærer preg av at en hel parade med kokker har vært innom og sagt sitt.
Den åpenbare, og fullt forståelige, moralske indignasjonen overfor den åpenbare barnemishandlingen på Bastøy, der tukt og age ble sett på som løsningen på ethvert problem, er også uheldig:
Litt knuffing til tross fremstår guttefellesskapet som påfallende rent og pent og snilt, særlig stilt opp mot Kristoffer Joners nedrige overgriper.
Sett som definerende drama er ikke «Kongen av Bastøy» så skjellsettende og innsiktsfull som den ønsker å være.
Men sett som en sentimental røverhistorie og storslagen moralfabel er den riktig god.
Femmeren gis under tvil til Marius Holsts' blødende hjerte, som, når det kommer til stykket, er mer til gagn enn til skade.
| 1
|
302631
|
Alex Sushi Tjuvholmen:Deilig, men rådyrt
Eneste valgmulighet er hvor eksklusive råvarer du vil ha.
•
Flere matsaker på db.no/mat -Visst er det godt.
Svært godt.
Fredag nikket alvorlig til Robinsons konklusjon.
- Men ... er det lov å spørre om en ting?
Robinson senket stemmen til en hvisken.
- Er det virkelig verdt prisen?
Alex Sushi på Solli Plass har i alle år vært stedet for godt bemidlede som ikke bryr seg om bunnlinjen når regningen kommer.
Dyrt og deilig Eller, som i hvert fall later som om de ikke gjør det.
Klientellet til Alex Sushi på Tjuvholmen bryr seg antakeligvis enda mindre om den slags trivialiteter.
Men nå hadde altså Robinson nevnt det unevnelige:
Er prisnivået til Alex Sushi på Tjuvholmen for høyt?
- Hva som er forskjellen på de forskjellige menyene?
Servitøren, en blid, ung fyr fra den andre siden av grensa, fortalte at «omokase» betyr at man legger sin skjebne i kokkens hender.
Altså at de tause mennene med de skarpe knivene på den andre siden av disken avgjør hva du får på tallerkenen.
Eneste valgmulighet er hvor eksklusive råvarer du vil ha.
Og det er det som avgjør prisen.
Tre menyer
- Det er tre menyer å velge mellom.
Vil dere ha den dyreste, så får dere både toro, den feiteste og mest eksklusive delen av tunfisken, og maki med soft-shell crab og gratinert hummer.
I tillegg til mye annet godt, garanterte han.
Sist Robinson og Fredag besøkte etablissementet for to og et halvt år siden, viste de måtehold.
Det vil si, de valgte «mid price», altså en meny til kr. 725.
Men nå: hvorfor ikke ta skrittet helt ut og se om det lønnet seg å legge inn vel to hundrelapper til?
Sånn ble det.
- Mener det kostet nøyaktig det samme sist vi var her.
Hyggelig at de ikke har fulgt prisveksten, sa Robinson.
- Det blir spennende å se om det er annet som har forandret seg siden forrige gang.
Steder som dette lever av å imponere og overraske gjestene, sa Fredag.
- Til nesten en tusing per hode, er det lov å forvente å bli imponert.
Sake og japansk øl Denne gang ble vin vraket til fordel for sake og japansk øl.
15 cl sake av type Sho Shiku Bai til kroner 125 er ikke akkurat gitt vekk.
Det er heller ikke 84 kroner for 0,33 liter Asahi-øl.
Fredag begynte å regne på hva halvliterprisen ville bli, men ble avbrutt av første rett: misosuppe på havabbor, en grei start, men ikke noe mer.
Så fulgte en ny bestanddel av samme fisk, fritert skinn av havabbor med løyrom.
Morsomt, mente Robinson.
Så fulgte i relativt rask rekkefølge: sashimi av hamachi (gul-finnet tunfisk) med spicy sitrongressaus, så nigiri med tunfisk, kamskjell, laks, scampi og vakteleggeplomme med lakserogn, oksefilet med fritert ingefær og ponzusaus.
Så langt var både Robinson og Fredag godt fornøyde.
Men stadig lurte de på om det forsvarte den høye prisen.
Toro med shiso
Neste rett skulle forhåpentligvis endre på dette.
Tre flortynne skiver med «toro», den feiteste, flotteste og dyreste delen av tunfisken.
Lekkert servert, med friske shisoblader.
- Fett! utbrøt Fredag.
- Og godt, tilføyde Robinson.
- Lekkert å se på er det også.
Neste post på programmet, makirull med fritert soft shell-krabbe med asparges og avokado, ble også mottatt med applaus.
Så var det klart for kveldens siste rett: en halv hummer gratinert med majones, chili og lime.
Saftig og smaksrikt.
Og akkurat passe lenge varmebehandlet.
Svært godt, mente Fredag.
- Og dyrt, sa Robinson litt seinere, da oppgjørets time kom.
- For dyrt? lurte Fredag.
- Alt er som kjent relativt.
Råvarene er til dels svært eksklusive og presentasjonen lekker.
Spørsmålet er om vi ikke hadde vært like lykkelige av de billigere alternativene.
Tror jeg hadde blitt like imponert av dem, sa Robinson.
Fredag smilte.
- Vanskelig å si.
Men er ikke det et godt og tungtveiende argument for å legge turen tilbake igjen snart?•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
302632
|
En kreativ kraft som sprenger seg fram overalt den finner inspirasjon
Angel Olsen lykkes med alt hun forsøker seg på.
ALBUM:
Et drøyt år er gått siden Chicago-baserte Angel Olsen gjorde seg bemerket med debutalbumet «Half Way Home», der hun viste usedvanlig stor sikkerhet med sin akustiske gitar og sterke, bevrende stemme.
Med fartstid fra blant annet Bonnie «Prince» Billys liveband har hun en fot solid plantet i alt.country- og folk-land, men på denne oppfølgeren har den kreative kraften virkelig sprengt seg fram overalt der den har funnet inspirasjon.
Den akustiske gitaren har fått en hvilepause — noe som i «Forgiven/Forgotten» gir seg utslag i fuzzpop av beste Pixies-via-Mikal Cronin-merke.
Det betyr på ingen måte at dette er en rockeplate, et par av de sterkeste sporene («Enemy», «White Fire») hviler tvert imot utelukkende på forsiktig gitarspill og Olsens trollbindende stemme.
Deerhunter lurer i noen gitardisige hjørner, ja visst, men også Grizzly Bear i nydelige, bossanova-lette «Iota», Townes Van Zandt og Leonard Cohen i nevnte «White Fire» — og når orgelet setter inn på avsluttende «Windows», da er det som selveste Beth Gibbons titter fram.
Spennvidden turnerer Olsen mesterlig, ikke minst med et tilsvarende vellykket spekter av sangteknikker og stemmetone.
Dét imponerer.
| 1
|
302633
|
Alt som henger ved
«Fortiden» er en innsiktsfull film om folk som forsøker å fri seg fra det som var, uten å lykkes.
FILM: Ahmad (Ali Mosaffa) lander i Paris.
En gang bodde han der.
Han har kommet tilbake ene og alene for å sluttføre skilsmissen med Marie-Anne (Bérénice Bejo), slik at hun kan gifte seg med sin nye kjæreste.
Ahmad forventer å bli kjørt til et hotell.
Marie-Anne har ikke bestilt hotellrom til ham, fordi, sier hun, hun ikke kunne stole på at den upålitelige ektemannen faktisk ville møte opp.
Det hjelper ikke på den allerede ampre stemningen.
Ahmad blir med Marie-Anne til hennes hus, ser igjen hennes barn, sine tidligere stebarn, og sin etterfølger i Marie-Annes seng og hjerte.
Kammerspill
«Fortiden» er et elegant kammerspill i konkret og abstrakt forstand, og kunne nesten vært spilt på en scene.
Mennesker med gamle og nye bånd seg imellom, og gode grunner til å ha sterke, men blandede følelser for hverandre, trykkes inn på et trangt sjakkbrett.
Regissør og manusforfatter Asghar Farhadi, som også stod bak den intelligente, Oscar-belønnede «Nader og Simin», er en arvtager etter Ibsen og Tsjekov.
Her klarer han å fortelle to historier parallelt:
Den om den mildt sagt moderne familiens nåtidsfrustrasjoner, og om det som har skjedd før.
For Ahmad enser fort at noe er i ulage.
Marie-Annes kjæreste er allerede gift, med en kvinne som ligger i koma på sykehuset.
Datteren hennes ligger i en konflikt med moren som synes å stikke dypere enn typisk tenåringstrass.
Gjesten klarer ikke å la være å grave.
Han finner, så klart, mer enn forventet.
Etter hvert begynner han å tenke mer på den egentlige grunnen til at han ikke fikk et hotellrom.
Fortidsfrø
I det melodramaets malstrøm er i ferd med virkelig å ta tak i ham, besøker Ahmad en gammel venn.
Vennen ber ham fri seg fra Marie-Anne og barna, mener han er i ferd med å bli sugd inn i en uløselig og utmattende situasjon.
Han har helt rett.
Men det fungerer jo ikke slik.
«Fortiden» handler om alt du ikke klarer å slippe taket i.
Det du har opplevd før, menneskene du har vært nær, det har sådd frø, frøene har blitt røtter og skudd, det er blitt en del av det du er.
Fortiden er en del av nuet.
Farhadi belyser disse besværlige prosessene fra flere perspektiver.
Han viker ikke unna når det blir vanskelig, når vannene blir dype.
En stund virker «Fortiden» for intens, for innbitt.
Det er jammen slitsomt med alle disse kompliserte menneskene og alt det gamle naget de har til hverandre.
Men det er verd å jobbe seg gjennom.
Sakte sørger Farhadi for at spenningen øker både på fortidsplanet og nåtidsplanet.
Han plukker opp symbolene han plantet i begynnelsen av filmen, snører det hele sammen og bygger opp mot en av de sterkeste sluttscener i 2013.
«Fortiden» er en slik film man vil gå og rødvinssnakke om etter rulleteksten.
Innsiktsfull
Skuespillerne er alle utmerkede, men en ekstra liten stjerne går til Bejo, som har den tyngste jobben med å både mildne og hardne den ubehagelige Marie-Anne, så publikum ikke avfeier henne før de rekker å forstå henne.
Hun vant da også prisen for beste kvinnelige skuespiller under årets filmfestival i Cannes, som med «Fortiden» fikk en av sine mest innsiktsfulle filmer.
| 1
|
302634
|
Grått og genialt
Slitenheten blir skjønn og det stakkarslige blir stort i « En due satt på en gren og funderte over tilværelsen»
FILM:
Det finnes vel knapt ett nedslitt, sykehusgult rom igjen i Sverige der Roy Andersson ikke har vært med kameraet sitt.
Det er her, på de trøstesløse institusjonene og de blekbrune kafeene, der ingen har orket å gjøre noe med interiøret på førti år, han stiller opp sine utstuderte tablåer av slukkørede svensker, med tjafsete hår og bulende mager.
Det er her han forteller sine små, surrealistiske historier om fåfengt strev, som på sin egen måte er både gripende og grimt galgenhumoristiske.
Matte moromenn
«En due satt på en gren og funderte over tilværelsen» vant Gulløven under filmfestivalen i Venezia, og avslutter trilogien som også rommer «Sanger fra annen etasje» (2004) og «Du levande» (2007).
Ifølge regissøren handler den om det å være menneske.
Ikke mindre.
Ikke mer heller, kan man legge til.
Delvis lenkes historiebrokkene sammen av små refrenger - flere av de personene vil på et eller annet tidspunkt snakke i telefonen, og alle vil i løpet av samtalen ytre replikken «Så godt å høre at dere har det hyggelig».
Delvis forbindes de av Sam (Nils Westblom) og Jonathan (Holger Andersson), to omreisende selgere som gjør matte forsøk på å selge morosakene de har i kofferten, vampyrtenner og gummimasker, og som uten antydning til smil sier at de «bare vil at folk skal ha det morsomt».
Absurdteater
Det er som om parhestene har luntet ut fra et Beckett-skuespill:
De tråkker rundt i sine runder, prøver å selge varer de ikke ser poenget med å selge til uinteresserte kjøpere, og leter etter en leketøysbutikk som ikke finnes.
Til sist blir absurditeten for mye for den ene av dem.
Spørsmålet om hvorfor i all verden man gjør det man gjør, og hvorfor man skal fortsette, ligger under som en mollstemt mumling.
Noen gjør tafatte forsøk på å strekke seg ut mot andre, skape et eller annet bånd.
Andre har visst prøvd og feilet i det samme, og endt opp med å sitte og hyle ut sin egen ensomhet over halvliteren mens servitøren så vidt skotter opp.
Kvalmeframkallende
Her er mye maktesløshet.
Til sist er det ikke annet å gjøre enn å si, igjen, «så godt å høre at dere har det hyggelig», til noen som er langt unna og oppslukt i et annet nu.
Når replikken faller for siste gang, ytret av en grå dame i et laboratorium, er det samtidig som noe forferdende skjer i samme rom, noe hun, oppslukt av sin egen isolasjon, ikke enser.
Brått bryter verdenshistorien inn i nåtida:
En sliten kafé blir inntatt av Karl den tolvte og hæren hans, i full 1700-tallsmundur.
I en kort, kvalmeframkallende imperialistisk fantasi stenges en gruppe afrikanere inn i en merksnodig kombinasjon av musikk- og torturinstrument, til forlystelse for en gruppe uttrykksløse gamlinger i selskapsklær.
Andersson trekker en linje fra det ensomme via det selvsentrerte til det sadistiske, uten at spennet blir for stort.
Og gjett hva?
Tristessen føles aldri tung.
Det er det rare med Andersson.
Usentimentaliteten er dypt humanistisk.
Det nedslitte har en skjønnhet som minner om gamle malerier, det meningsløse gir mening, det uttrykksløse blir inderlig, nettopp fordi det dekker over en ulmende hjelpeløshet.
Det er bare å fundere over hvordan han får det til.
Og over tilværelsen.
| 1
|
302639
|
God på små flater
«127 timer» er en oppvisning i filmkunst og en stor prestasjon av James Franco.
FILM:
I forfjor var han Oscar-underdog med «Slumdog» og kunne i etterkant velge filmprosjekter fra øverste hylle.
Danny Boyle valgte et manus der utfordringen er som følger:
Friskus kiler fast armen i fjellsprekk, her blir han sittende i 127 timer, snurr film!
Filmen bygger på en smertelig sann historie.
I mai 2003 dro Aron Ralston på tur til Canyonlands National Park i Utah.
Her blir han sittende fastklemt og kutter av seg høyre arm nedenfor albuen for å overleve.
Året etter ble opplevelsen til bok, «Between a Rock and a Hard Place».
Liker ikke natur
Mye talent skal synkroniseres for å omdanne denne prøvelsen til en dynamisk og underholdende film.
La oss begynne med hovedpersonen, som allerede er Oscar-nominert.
James Franco bruker filmens innledning til å sjarmere både seerne og to turgående jenter (Kate Mara og Amber Tamblyn) i senk med sin slentrende eventyrlyst.
Når han litt seinere sitter fast som en rev i saksa, er det vanskelig å ikke bry seg om hvordan det skal gå, selv om vi vet enden på visa.
Dernest er det klart at «127 timer» ville blitt noe helt annet uten Danny Boyle, som har uttalt at han ikke liker seg ute i naturen.
I stedet for å invitere oss med på meditativ naturdyrkelse, spriter han opp med sprakende farger, dundrende rytmer og en klipperytme som forvandler Utah-ørkenen til noe som minner mer om en nattklubb — uten at skjønnheten på noen måte forsvinner.
Blodig amputering
Ralstons fantasier og ønsketenkning er filmet med en spektakulær rastløshet som har vært Boyles varemerke helt siden «Shallow Grave».
Han tenker på ekskjæresten (Clémence Poésy) og barndomsopplevelser med faren, han har våte drømmer om Cola og Gatorade og er irritert på seg selv for ikke å ha sagt fra til noen om hvor han skulle.
Selve amputeringen er blodig og grusom, men den er relativt kortvarig, så la ikke det skremme deg bort fra en sjeldent sterk film om en mann som har bestemt seg for å overleve og som får noen dagers kvalitetstid med seg selv.
| 1
|
302641
|
Hot i dag, borte i morgen
Popstjerneskuddet Pixie Lott har lav x-faktor.
|||
ALBUM:
Med Little Boots' politisk korrekte samarbeidspartnere, La Roux' artsy tilnærming til sin nummer én-musikk og Lady Gagas kunstnerambisjoner, er det nesten forfriskende at det siste popstjerneskuddet er av den rendyrkede produkttypen.
Du vet, hun som takker frisøren, sminkøren, advokaten og stylisten i cd-coveret og virker til å eksistere i en popmusikalsk boble, skjermet for trender som synthesizer og nattklubblook.
Sugababes, Girls Aloud og Taylor Swift er andre som klarer å klore seg fast med klassisk utseende og tradisjonell popmusikk, men Pixie Lotts enorme låtskriverstab, som blant annet rommer norske Mads Hauge og Marion Raven, har ikke klart å skrive låter med den viktige tvisten som gjør at sangene blir noe man husker som «typisk Pixie Lott».
Det er mye nittitallslefling, som flaue «Gravity», litt soulpop i «Cry Me Out» og noen heldige uptempolåter som «Here We Go Again» og «Boys And Girls» som sørger for at Pixie Lott vil være her, på britiske hitlister og på paparazzibilder i dag.
Borte i morgen.
| 0
|
302642
|
I maktens korridorer
«In the Loop» er britisk, politisk satire fra øverste hylle.
|||
FILM:
Samme dag som det ble klart at Barack Obama var årets mottaker av Nobels fredspris, bestemte Bergen Internasjonale Filmfestival seg for å åpne festivalen med «In the Loop».
«Vi synes vi har gjort et scoop som åpner med denne komedien etter farsen som har funnet sted på Det Norske Nobelinstitutt i dag», meldte festivalen i et presseskriv.
Høyt tempo
At filmen får norsk premiere denne uka, samme uke som Obama er i Oslo, er nok heller ikke tilfeldig.
Derfor er det viktig å påpeke at «In the Loop» ikke er en direkte Obama-kritisk film, men en sterk harselering over måten politikk bedrives i vestlige demokratier.
Filmen kan enklest beskrives som en blanding av Aaron Sorkins eminente tv-drama «The West Wing»(1999 - 2006), og Ricky Gervais toneangivende BBC-komedie, «The Office» (2001 - 2003).
Tempoet er med andre ord svært høyt, og komedien veksler mellom det akademiske og enkel slapstick.
Mareritt for ministeren «In The Loop» følger Storbritannias utviklingsminister, Simon Foster (Tom Hollander), som i et radiointervju tidlig i filmen uttaler at «mulighetene for en kommende krig i Midtøsten er vanskelig å forutse».
En vag formulering som utvikler seg til et mareritt for ministeren, da han etter hvert, av høytstående amerikanske politikere, blir brukt som argument for at britene er klare for å vise handlekraft i krigen mot terror.
Briljerende satire
Filmen foregår utelukkende i de politiske korridorene, men aldri på høyeste nivå, og driver briljerende satire over politiske vurderinger og viktige avgjørelser, som i filmen ofte tas på grunnlag av enkeltpersoners karrieremotivasjoner, deres mangel på kunnskap, eller uvilje til å høre på andre enn seg selv.
Filmen er et tydelig spark til britenes og amerikanernes angrep på Irak, og på deres beviser for at Saddam Hussein hadde kjernefysiske våpen.
Likevel er filmen tidløs, da verken Bush, Blair eller Hussain nevnes med ord.
I stedet er filmen en mer generell kritikk av all verdens valgte regjeringer, da filmen, til tider svært vittig, påpeker at de folkevalgte også er avhengig av å gjøre sitt fornødne, at de er folk av kjøtt og blod, fylt med menneskelige laster, fanget i et spill der de ikke alltid selv kjenner reglene.
Bannemaskin
Skuespillet i filmen er godt og Iannucci har plukket kvalitet framfor kjente navn.
Foruten skuespillere som James Gandolfini og Chris Addison, er det mest naturlig å trekke fram Peter Capaldi som spiller Malcolm Tucker, den britiske regjeringens pressesekretær.
En karakter som best kan beskrives som en britisk, intellektuell avart av Ari Gold («Entourage»).
Sagt med andre ord, en mer velartikulert, forbanna bannemaskin skal man lete lenge etter.
Reel betraktning Filmens klare styrke er at man til tross for galskapen, sitter igjen med en følelse av at Iannucci bringer oss nokså nærme sannheten.
Her hjemme trenger man ikke se lenger enn til Åslaug Haga og Bjarne Håkon Hansens siste krumspring, for å få en fornemmelse av hvilken bedømmelseskraft som befinner seg i regjeringskorridorene.
Handlingen utspiller seg delvis i London, delvis i Washington, og saker som står på den politiske agendaen veksler mellom hagemurer som står feil oppført, til vedtak om igangsettelsen av invasjoner på fremmede kontinent.
Filmen påpeker hvor kort vei det er fra å være uutdannet lokalpolitiker fra Lanchester eller Sotra, til å sitte ved kongens bord og treffe beslutninger man langt på vei ikke aner ringvirkningene av.
Noe som må sies å være å være en skremmende og høyst reel betraktning av den politiske virkeligheten.
| 1
|
302643
|
Mer hverdag enn fest for Valkyrien Allstars
Treffer best når de roer ned viraken.
ALBUM:
Valkyrien Allstars har begistret både rockere og garvede folkemusikkentusiaster med sin særegne tagning av nettopp uttrykksformene rock og folkemusikk.
Hardingfeletrioen Tuva Syvertsen, Ola Hilmen og Erik Sollid fant sammen på stampuben Valkyrien i Oslo i 2005, og siden den gangen har det blitt to plater, hedersbetegnelser og omfattende turnering både i inn og utland.
Noe som må sies å være imponerende for band med et såpass særegent uttrykk.
Eksotisk
Det er lett å la seg begeistre av klappende hender og anerkjennende nikk, og det er heller ingen tvil om at gjengen har truffet en nerve som pirrer de som søker det eksotiske og litt avsidesliggende.
Men, det gir seg ikke selv at alt som er fremmed for smaksløkene nødvendigvis er det som gir de beste kulinariske opplevelsene.
Og slik er det med Valkyrien Allstars tredje plate, «Ingen Hverdag» - den fungerer best når de holder seg mer til det ene eller det andre.
Best i det lune hjørnet Ulmende «Det er ingen hverdag mer» og de mer melankolsk anlagte «Himmel og hav» og «Straffangens erindring» er kraftfulle innslag som er lett å ta inn.
Det skjærer seg derimot når det legges opp til hurra-meg-rundt-låvedans med rullende ståbass og hektiske feleriff som i «Griner du» og «Mitt liv er sjukt».
Fusjonen trad og rock i disse tilfellene føles bare masete og tilgjort.
Tekstene er tradisjonen tro hentet fra norske ordsmeder som Olav H. Hauge, Gunvor Hofmo, Inger Hagerup og Andre Bjercke.
Valkyrien Allstars vil gjerne lage fest, men jeg foretrekker dem uten Converse, godt trukket opp i godstolen med et pledd over knærne.
| 0
|
302644
|
Sniker seg innpå
«Muldvarpen» er en sjeldent besjelet spionfilm.
FILM:
Forsoffenhet og forfall kan behandles like utsøkt og utstudert enn alt annet.
Ingen vet det bedre enn den svenske regissør Tomas Alfredson, som også står bak «Fire nyanser av brunt».
I «Muldvarpen» finner han minst førti.
Med en fantastisk sans for detaljer pusler Alfredson sammen sine velkomponerte syttitallsbilder i denne dvelende og ettertenksomme spionhistorien.
En følelse av tap og lengsel, av en verden som glipper ut av hendene, gjør «Muldvarpen» til en sjeldent besjelet sjangerfilm.
Sterk Oldman
«Muldvarpen» er et skuffende norsk navn på filmen som har originaltittelen «Tinker, Tailor, Soldier, Spy», etter John le Carrés roman.
Mange fulgte, og elsket, etterretningsoffiseren George Smiley i Alec Guinness' skikkelse i BBC-serien fra 1979.
Denne uken fikk Gary Oldman en uventet, men eksepsjonelt velfortjent Oscar-nominasjon for sin nytolkning av Smiley-rollen.
Oldmans Smiley er unnselig, men også skarp og sikker.
Ansiktet hans ligger i rolige folder mens de mørke, gløgge øynene jobber.
Det er han som skal forsøke å finne ut hvem som er muldvarpen på toppen av MI6, som står i forbund med fiendens mektige agent, Karla.
Og så lever han for øyeblikket alene, i en pause eller en sluttfase i et ekteskap der han nok har vært den som har følt mest.
Snikende spenning
Først kan det virke som om «Muldvarpen» beveger seg i overkant sakte.
Men snart blir det klart at bak den innadvendte eksposisjonen, som er tungt basert på nærbilder og klippes senere enn man forventer i en rastløs sjanger som dette, ligger en klar plan og en snikende spenning.
Filmen bygger seg ufortrødent opp mot konfrontasjon og forløsning.
Men som seer får du det ikke gratis.
«Muldvarpen» er en innfløkt konsefilm som aldri undervurderer sitt publikum, den krever at du retter ryggen og følger med og tenker selv.
Det er deilig å bli møtt med slik tiltro.
Frykt for å bli lurt
Frykten for muldvarpen, for å bli lurt og lekt med, speiles av en større uro.
Både Smiley og de andre merker hvordan alt siger nedover.
Kinn og øyelokk henger.
Imperiet er stadig mer irrelevant.
På et tidspunkt sitter Smiley og en forhenværende kollega og ser et ungt par nærmest sluke hverandre med kyss, i resignasjon over at deres eget liv er så annerledes.
Oldman omgis av et sterkt ensemble bestående av blant andre Colin Firth, John Hurt, Mark Strong og Benedict Cumberbatch.
De stiller seg alle under Alfredsons lite flatterende, hvite lys i en film som er ekstremt estetisk uten å bli jålete, vár uten å glemme det viktigste:
Å fortelle en fengslende historie om menn med farlige liv og flere hemmeligheter enn hva som er helt sunt.
| 1
|
302645
|
Død og forfall på plate
Men Loudon Wainwright III (64) kler rollen som «the old man».
ALBUM:
Loudon Wainwright
III har fostret opp en hel familie av musikanter, delvis sammen med nå avdøde Kate McGarrigle.
Alle de fire barna (Rufus, Martha, Lucy og Lexie) og to av tre mødre er med på «Older Than My Old Man Now», som kan høres som Loudons «musikalske selvangivelse».
I stedet for å skrive en biografi, oppsummerer han sitt «swinging life» på snaut fire minutter i «The Here & The Now», som ved hjelp av John Scofields elektriske gitar setter deg i jazzstemning:
«In '46 out I came - This world would never be the same».
Tekstforfatteren
Jeg tør påstå at Loudon er en av de aller beste tekstforfatterne innen folk, eller viser som det gjerne heter her hjemme.
Det skyldes særlig hans miks av utleverende humor og djevelsk selvironi, knallhard ironi og herlig satire.
Grammy-pris
Hans forrige album var høyst aktuelle «10 Songs For The New Depression» (2010), og før det «High Wide & Handsome: The Charlie Poole Project» (2009), som endelig brakte ham hans eneste Grammy-pris.
Denne gang er han tilbake der han er på sitt aller beste, med bare egne tekster - og med et vidt musikalsk bakteppe.
Noe er nytt og noe gammelt, én har ei åpningslinje fra faren («Double Lifetime») og en skrev han i 1975 sammen med sin daværende ekskone, nå avdøde Kate McGarrigle («Over The Hill» - ja, enda en trist sang om at livet snart er over...).
«My Meds»
Symbolsk For Loudon kan nok tittelen på albumet - og sangen med samme navn - tilskrives et anfall av sentimentalitet.
Overraskende nok er albumet ganske fritt for den selvransakelsen han har «plaget» seg med i mange låter de siste åra.
Her har han i stedet stoppet litt opp - for å se bakover og for å fundere over livet etter at han som 65-åring nå er blitt eldre enn «the old man», som bare ble 63 (old man er altså et godslig slanguttrykk for far, pappa eller bare gamlingen).
Hele livsløpet
Dermed blir døden et ganske naturlig tema, men også forandringene i livet - fra fødselen og fram til nå.
Dame Edna (!)
Flere gjester er med på albumet, og den mest spesielle av dem er Dame Edna.
Bakgrunnen er at hun spilte hans kone i to episoder av tv-serien «Ally McBeal».
Her bidrar «hun» med sin «visdom» i svært direkte «I Remember Sex»:
«Sometimes you'd lie on top of me
- we tried that out a bit / But it didn't work as well - I guess something just didn't fit».
Typisk Loudon, altså.
Andre gjester er Chaim Tannenbaum, som han samarbeidet med i London-perioden på 80-tallet, Chris Smither og Loudons musikalske farsfigur, Ramblin' Jack Elliott.
Men først og sist er dette Loudons plate.
Han er sjøl blitt «the old man», og det beste med det er at han kler det.
| 1
|
302647
|
Impotent pornoparodi
Kunstneren bak «Jordbærmus» har laget en like meningsløs klubbkalkun.
Låt:
Jeg liker Aune Sand.
Han byr på seg selv som få andre, enten han personifiserer motivene samboeren er kjent for å male eller kommer som en spirituell «Special-Jesus».
Nå er deler av hans lett overomtalte pengefabrikk av en bok, «Jordbærmus», ute som låt.
Ved hjelp av den StarRoc-affilierte Martin Kleveland på produksjon og Sofie Rose på et ufattelig amatøraktig refreng, byr kunstneren på en like meningsløs klubbkalkun.
Den oppsiktsvekkende daffe erotika-dancen kan minne om en humorblottet versjon av Gunthers «Ding Dong Song» og en impotent pornoparodi av Baz Luhrmanns «Everybody's Free (To Wear Sunscreen)».
Men det er ingen pinlig berøring her.
Det barometeret ble sprengt i filler av den grusomme Tix-låta tidligere i år.
Og apropos russelåt - «Jordbaermus» er ikke god nok til å drikke seg sanseløs til på Tryvann engang.
Den tørre kvasipoesien går inn det ene øret og ut det andre, kanskje med unntaket av «Jeg tok henne bakfra.
Jeg elsket det» - som akkurat er nok til at Serge Gainsbourg holder midtfingeren opp fra grava.
«Jordbaermus» inneholder selvsagt ingen overraskelser - annet enn at Aune Sand ikke klarer å vekke en eneste følelse.
Verken letthet, humor eller engang avsky.
Det er altså slik at låten ikke gjør noen verdens ting med deg.
Den bare er.
Og den er sykt ræva.
| 0
|
302648
|
En real Death Metal-kalkun
Morbid Angel går på snørra på etterlengtet comebackplate.
ALBUM:
En kollektiv metal-verden har sett frem til denne platen med skrekkblandet fryd helt siden David Vincent returnerte til Morbid Angel for snart syv år siden.
Sammen med Trey Azagtoth og Pete Sandoval har han laget noe av den mest grensesprengende og briljante metal-musikken kloden har å by på.
Med plater som «Altars of Madness», «Blessed Are the Sick» og «Covenant» redefinerte de hvordan man trakterte både gitar og trommer i ekstremmetal-sammenheng.
Skuffelsen er derfor av episke proporsjoner etter å ha lidd seg gjennom dette påtatt eksperimentelle oppgulpet som er «Illud Divinum Insanus».
Her snakker man musikalske ideer som kunne vært radikale for 20 år siden, men som i dag høres mest ut temperaturfattige Ministry-kopier.
Takk derfor for et par adekvate, om enn noe uinspirerte death metal-innslag som «Nevermore» og «Blades for BAAL».
| 0
|
302650
|
Livlig lapskaus
«Det regner kjøttboller 2 (3D)» er rik på ordspill og fargesprakende matdyr, men fortellingen er næringsfattig.
FILM:
Det er ikke sunt å være grønnsak.
Tilsynelatende hersker den reine idyll på Swallow Falls, øya der belgfrukter, rotfrukter, bær og andre buskvekster lever fredfylt sammen med mer avanserte hybrider som purredinosaur, burger-edderkopp, taco-krokodille og reke-sjimpanse, for å nevne noen av «matningene».
Men det er bare på overflaten.
Superoppfinner Chester V, den administrerende kjendisdirektøren i Live Corp, har enorme planer i forbindelse med 8.0-versjonen av sin Food Bar, som han allerede har tjent seg søkkrik på, og først må han få kontroll med matningene.
Sleipe Chester
Uklart?
La oss skru tida litt tilbake.
Fire år har gått siden «Det regner kjøttboller», der vi ble kjent med Flint Lockwood, hobbyoppfinner og generelt energisk tenåring.
Etter mange vanvittige oppfinnelser, utviklet Flint en maskin som forvandler vann til mat.
Ferdige matretter regnet ned fra himmelen, noe som etter hvert ble plagsomt.
Før filmen var omme, hadde han uskadeliggjort maskinen.
Trodde han.
Fire år er gått, men 2-ern fortsetter der den første filmen slapp.
Maskinen er søkk borte, den forvandler fortsatt vann til mat og Chester hyrer Flint til å finne den, muligens under falske forutsetninger.
Sprø humor
På sitt beste er «Kjøttboller 2» på høyde med «Grusomme meg»-filmene, men dessverre er den sjelden på sitt beste.
Det er ingen tvil om at mange mennesker har brukt mye kreativ og håndverksmessig energi på å skape filmens overdådige jungel av fargesterk mat.
Det er bare så synd at fargeprakten blir halvveis ihjelkokt av 3D-brillene.
Den elleville, surrealistiske humoren er også smittsom, med kjempe-cheeseburgere med bein av pommes frites og kranglende sylteagurker som spiser sardiner, men selve fortellingen er laget på tomme karbohydrater.
Man skal selvsagt ta høyde for at målgruppa ikke er så opptatt av dramaturgien, så lenge det skjer noe sprettende sprøtt hvert femtende sekund, men også barn liker en god historie.
| 0
|
302651
|
Jacques Mesrine var hensynsløs, sjarmerende og dødelig
Ikke rart vi liker ham.
FILM:
I løpet av 1960 og 70-tallet terroriserte Jacques Mesrine den franske bankstanden, han sjarmerte kvinner i senk, han kidnappet høytstående borgere, han ble fengslet gang på gang, men maktet å rømme på den ene merkelige måten, etter den andre.
Han myrdet, han giftet seg og fikk barn og han skrev sine egne, profilerende memoarer.
Mesrine var en kriminell utenom det vanlig.
I hvert fall likte pressen å omtale ham som det, som en slags Robin Hood, en banditt med moral og verdier, som til slutt ble en så stor kvise på det franske samfunnets rumpe, at han endte sine dager i sin splitter nye BMW, gjennomhullet av nitten kuler tilhørende det franske politiet.
I «Instinkt for mord» møter vi Mesrine som ung soldat, i det han utfører krigsforbrytelser under Algeriekrigen.
Så følger vi ham som fersk kriminell, i det han baner seg vei i den franske undergrunnen, raner banker over en lav sko og ferierer på den spanske solkysten med pengesedler i skjortelomma og høy sigarføring.
I del to, «Samfunnsfiende # 1», møter vi en mer mett forbryter, en mann som er lei av å rømme, som har gjennomskuet sin egen løgn og som viser økende grad av paranoia og psykose.
Man kan fint se filmene hver for seg, men det er først når man ser de kronologisk man oppdager hvilken enorm skuespillerprestasjon som ligger bak portrettet.
Vincent Cassel aldres med filmen, legger på seg et titall kilo og veksler troverdig mellom sjarmør og psykopat, mellom bitter sønn og utilstrekkelig far.
Som gangsterdrama beveger filmene om Jacques Mesrine seg i samme sjikt som «American Gangster» og «Scarface».
Filmene er begge intense, underholdende og godt laget.
Likevel skulle jeg ønske at regissøren droppet et par av Mesrines legender.
Da hadde han hatt tid til å gi oss en enda sterkere bilde på hva som drev gangsteren, hvilke følelser som rev i ham og hva som skaper personer som beveger seg på motsatt side av loven.
| 1
|
302655
|
Spenning av høy kvalitet
Støtt som fjell fra James Lee Burke.
Tidligere denne måneden fylte James Lee Burke åtti år.
Her til lands kan vi feire begivenheten ved å lese hans ferskeste roman i norsk språkdrakt.
Nydelig oversatt av Hilde Lyng.
«Verdens lys» er bok nummer tjue i serien om politietterforsker Dave Robicheaux.
Ikke alle er oversatt til norsk, men det er å håpe at Vigmostad & Bjørke vil gi ut resten også.
For dette er virkelig spenning av høy kvalitet.
Hovedpersonen er denne gangen på familieferie i Montana.
Sammen med dem er også Daves gamle våpendrager Clete Prucel.
En dag utsettes Daves datter Alafair for noe som meget vel kan være et drapsforsøk.
Og så dukker de opp, den ene mer skrudde personligheten etter den andre.
Hva er det egentlig som foregår oppe i den idylliske fjellheimen?
Skikkelig skrudd
Skikkelig skrudd
Nokså snart forstår vi at en stor og mørk kraft fra fortida har kommet på banen.
Asa Surette er bæreren av den menneskelige ondskapen som Lee Bruke hele tiden kretser rundt, og forsøker å trenge til bunns i.
Samtidig utspiller det seg et temmelig sykt familiedrama i området, med masse penger og hat i potten.
En ung kvinne blir funnet drept under groteske omstendigheter.
Har Robicheaux og Purcel rotet seg inn i to separate saker?
Eller bare i en som er skikkelig, skikkelig skrudd?
Gjett tre ganger.
Vakkert og brutalt
Vakkert og brutalt
James Lee Burke er en stor forfatter på alle plan.
Når han loser oss gjennom en kompleks intrige som denne, skjer det alltid med de samme virkemidler.
Karakterer som utvikler seg underveis, og som ofte spiller fullstendig uventede kort ut, eller dukker opp i dobbeltroller.
Handlingen er ofte svært brutal, og vold og skader skildret i detalj.
Men i motsetning til krimforfattere flest, lar Lee Burke sine hovedpersoner reflektere over det de er viklet inn i.
Her er faktisk veldig mye god filosofi over mennesket, i spennet mellom det gode og den mest ubegripelige ondskap.
Samtidig har denne forfatteren et lyrisk talent som ingen annen krimforfatter jeg vet om.
Her er naturskildringer og observasjoner så vakre og treffende at enkelte sider uten videre kan brekkes om til ren poesi.
| 1
|
302656
|
Lite julete countryjul fra Hanne Sørvaag
Sangene er nye, men du må lete videre etter den store julestemninga.
JULEALBUM:
Det er ikke godt å vite hvorfor Hanne Sørvaag fant det for godt å gi ut juleplate etter to kjappe studioalbum siden 2011 og før hun har klart å reetablere seg som artist, men det er vel et håp om at det ligger penger i det.
Og hun er selvfølgelig også midt i en juleturné landet rundt, må vite.
Nye sanger
Hun er riktignok omgitt av en gjeng med dyktige musikere, og hun skal honnør for at hun har skrevet et knippe nye julesanger - de fleste sammen med Laila Samuels (eller Samuelsen, som hun egentlig heter).
Eneste juleklassiker på dette albumet er «Little Drummer Boy», udødeliggjort av Bill Crosby og David Bowie i 1977.
Men ser du bort fra tittelen og tittellåten, noen tekstlinjer her og der og en julebordstylet Hanne Sørvaag - i mange varianter - på coveret, er det svært lite ved «Christmas Lights» som hjelper på julestemninga.
Svake tekster Sangene er ikke interessante nok, og tekstene går ikke akkurat i dybden:
«There were no chestnuts to roast / But we had chocolate and marshmallows»...
Best er tittellåten, med tekst av Jon Nite og melodi av Sørvaag, mens «Oscar & Me» (Sørvaag/Samuels), med fin koring ved gitarist/pianist Lewi Bergrud og bassist Lars-Erik Dahle, og «Not Enough of Me» (Sørvaag/Thibodeau) kvalifiserer til «positiv omtale».
Klisjeer Sørvaag har sjøl hatt suksess som låtskriver, men her ligger klisjeene i kø.
Og er det noe vi ikke trenger mer av til jul, så er det klisjeer.
Hun har heller ikke en stemme jeg forbinder med verken julekos eller varme, den er og blir ganske pregløs.
Da får det være så mye country det vil, jeg blar heller videre i bunken.
| 0
|
302658
|
Anmeldelse:Heftig sex, livløs bok fra Tam Cy Albert
Språklig proff, men kjedelig.
«Du ønsker å bli behandlet røft, ikke sant, din hore?
— Ja.
(...).
Du tar et hardt grep om doskåla mens jeg begynner å knulle den stramme, lille rumpa di — Stolt, til den begynner å blø — Føkk ja.»
Den må vel kalles sterk, åpningen på den franske forfatteren Tam Cy Alberts «Farvel eventyrland».
Den er bygget på erfaringene han gjorde seg da han laget en falsk kvinnelig profil på et sex-nettsted, vedlagt et ungdomsbilde av ekskona Edy Poppy.
Tross de mange heftige sexscenene og det proffe språket, er boka nærmest livløs.
Ligner Bø
Ligner Bø
Hennes eneste glede er et sex-nettsted, der hun har virtuell sex med de mest perverterte typer.
Velmas hjembygd er påfallende likt Bø i Telemark, der Albert bodde med kona Edy Poppy.
Vi gjenkjenner høyskolen, den lange hovedgata, rånerne og utestedet Den gode nabo.
Der jobber Velmas veldreide bestevenninne, som knuller hvem som helst.
Det gjør ikke Velma, inntil hun treffer Peter.
Tross Velmas voldsomme selvforakt og panser av sarkasmer, utvikler de et kjærlighetsforhold.
Spørsmålet er om hun skal velge å bli hos ham, eller følge sin drøm om å komme seg ut i verden — og kanskje bli forfatter.
Var dette alt?
Var dette alt?
Men tross desperat fyll, heftig virtuell analsex, mystiske kirkebranner og et utall portretter av de mest desperate typer, er det som om boka helt mangler liv.
Albert gir full gass fra første side og raser i vei.
Men han får ikke til den underliggende desperasjonen som burde ligge under denne oppvekstromanen — der temaet tross alt er gjespende velkjent.
Og når jeg lukker boka, tenker jeg:
Var dette alt?
| 0
|
302659
|
Skyter om kapp med nyttårsaften
«Siste Stopp 174» er en film med gode intensjoner.
Muligens.
|||
FILM:
Etter John Singletons publikumssuksess i 1991, med det kritikerroste samtidsdramaet — og en av mine favorittfilmer — «Boyz n the Hood», kom det en bølge med liknende filmer, om tragiske skjebner fra den amerikanske storbygettoen, godt krydret med rap, dop, halvnakne damer og våpen.
Siden den gang er NWA blitt husvarmt, hip hop utdatert og en svart mann valgt til president for
De forente stater.
I tillegg har serier som «The Wire» intellektualisert storbygettoen på en så milepælaktig måte at fornedringsvåset vi en gang slukte som snop, for lengst føles usmakelig.
Kokain
Det svinger med andre ord ikke like kraftig av den fattige delen av Amerika lenger.
Eller vent nå litt.
Ikke fra den fattige delen av USA.
Siden «City of God» gjorde kjempesuksess i 2002, har de fattige delene av Sør-Amerika og Rio de Janeiro vært brukt som åsted for en rekke hardtslående drama om tragiske skjebner, godt krydret med rap, dop, halvnakne damer og våpen.
Filmene har forflyttet seg til en annen slum.
En mye verre en.
Men fremdeles handler det om unge menn som vokser opp uten sikkerhetsnett, håp og veiledning.
Som velger en kriminell løpebane, som havner i klammeri med politiet.
Og som langs veien — før de omsider som oftest blir skutt — snorter i seg en kilo med kokain og lærer at livet er grusomt.
«Life's a bitch and then you die», som Nas synger.
Respekt
Altså, misforstå meg rett, livet er antakelig grusomt i den brasilianske favelaen.
Det meldes om lovløshet, mangel på sanitære nødvendigheter, elektrisitet og vann, og området fortjener den kunstneriske oppmerksomheten det kan få.
«Siste Stopp 174» er i tillegg basert på virkelige hendelser.
Problemet er at den ente filmen om lovløse unge menn som skyter om kapp med nyttårsaften, og vrøvler om «respekt» verken bidrar til å sette problemene på kartet eller å heve interessen for Brasiliansk film.
| 0
|
302663
|
Bob Dylan hyller country'ens største helt
Flere av verdens største stjerner setter melodi til Hank Williams' ukjente tekster.
ALBUM:
Den amerikanske countrysangeren Hank Williams (1923-1953) ble funnet død i baksetet på en Cadillac første nyttårsdag 1953.
Bare 29 år gammel hadde han sikret seg et ettermæle som en original komponist av utallige sanger som seinere er blitt evergreens.
I Cadillacen lå også en notatbok som sangeren bar med seg, fylt med tekster som ennå ikke hadde fått noen melodi.
Omsider fikk noen ideen til å la noen av hans mest lidenskapelige fans lage låter av tekstene.
Det har de sannelig gjort, fra Bob Dylan til Jack White, fra Norah Jones til Merle Haggard, i alt 12 kvinner og menn som med dyp respekt har satt toner til Williams vakre ord, med få unntak om ulykkelig kjærlighet.
Ei plate som bekrefter Hank Williams som en enestående stilskaper, med et så sterkt personlig særpreg at det skinner stjerneklart igjennom også når andre artister hyller ham på denne måten.
| 1
|
302669
|
En av våre beste menn
Kenneth Ishak imponerer igjen.
|||
ALBUM:
Det var mye snakk om Kenneth Ishak en stund.
Fortid i det ganske unorske indiekraftpopbandet Beezewax og sterke solotilløp etterpå, avtale med Warner og greier.
Litt mindre snakk etter hvert, Beezewax-comeback litt sånn i det stille, enda mindre snakk om solokarrieren.
Annet enn fra oss som i Ishak har funnet en av våre mest særegne låtskrivere og stemmer.
Slik renner tidens elv der ute i marginene av popmusikken.
Kenneth Ishak kortvarige bransjemomentum ligger altså år tilbake, men det hindrer ikke «Kenneth Ishak & The Freedom Machines» fra å være hans kanskje mest låtsterke og stilmessig mest helstøpte plate.
En behagelig selvsikkerhet, en grom, stolt svai og en slentrende, fri groove svøper sangene (Motorpsycho-Bent Sæthers småskitne basstone er umiddelbart gjenkjennelig).
Fra gitargnurende indierockere via den nydelige Paul Simon-aktige singelen «You Lived In A World Of Your Own» og sveipende, vemodige midtempokrypere til de hviskende, undereksponerte balladene Ishak har spesialisert seg på.
Disse sangene kunne, og burde, fylt opp en hel sesong av «Grey's Anatomy».
Staselig, ikke spesielt krevende popmusikk, bare litt forsagt, med refrenger og oppløftende hooks er overalt.
Men verden er vel likevel slik skrudd sammen at Kenneth Ishak bare får fortsette å være en våre aller fineste låtskrivere, sånn i all stillhet.
| 1
|
302670
|
En speilsal av klang og rytme
Roxy-legenden ser seg tilbake.
|||
ALBUM:
Bryan Ferry bærer sin egen myte med seg som en lysende frakk; åra i Roxy Music, solokarriere, gjenforening, crooner-album, Dylan-hyllest.
Og nå til noe helt annet:
«Olympia» referer til Ferrys hjemsted i London og til Eduard Manets kjente maleri.
Et høydepunkt er Tim Buckleys «Song To The Siren», sammen med Roxy Music-kolleger som Phil Manzareno og Brian Eno.
Sterkt band, vakkert kor, og gjestene vrimler, fra David Gilmour til Dave Stewart.
Traffics «No Face, No Name, No Number» har spisst gitarfølge fra den obskure Chris Spedding.
Ferrys egne, nyskrevne sanger damper av henvisninger til kulturhistorie og egen fortid.
Og musikken, en vegg av lyd?
Snarere en speilsal av klang og rytme (ikke minst Marcus Miller på bass!).
Her kan det danses, drømmes eller slappes av i en passende lounge.
Og Ferry i silhouett med fortidas spotlights som motlys.
| 1
|
302673
|
«The Biggest Loser Norge» er folkelig slanke-tv som er lett å elske
Du skal være bra kynisk for ikke å heie på disse folka.
ANMELDELSE:
Allerede før premieren på den norske utgaven av «The Biggest Loser», har programmet rukket å bli utskjelt.
Å lage underholdning av og med overvektige er tydeligvis betent.
Samtidig er halvparten av Norges befolkning overvektig, og mange vil kjenne seg igjen i tematikken.
Sånn sett er det vel strengt tatt på høy tid med en ny runde folkelig slanke-tv.
Og spesielt kontroversielt er programmet ikke blitt.
Smittsomt samhold
De som har sett den amerikanske versjonen vil kjenne igjen mye.
Vi følger tolv deltakere på to lag, med hver sin trener, gjennom beintøff trening, konkurranser og livet mellom øktene.
Etter hver uke veies deltakerne.
Laget som har gått ned færrest kilo i prosent av kroppsvekt, må velge én av de to svakeste for hjemsending.
Veiingen er nok den mest utleverende delen av programmet.
Men det blir aldri pinlig eller for nærgående.
Programleder Henriette Brusgaard leder det hele på en nøktern og verdig måte.
Samtidig smitter deltakernes samhold over på seerne.
Lette å elske
Og det er nettopp deltakerne som skiller «The Biggest Loser» fra annen reality-tv.
De tar ikke på seg noen rolle eller krangler om oppmerksomheten.
Dette er ekte mennesker, som snakker dønn ærlig om sine egne problemer.
Det handler om skam, mobbing, kjærlighet og frykt.
Og ønsket om en ny start på livet.
Forhåpentligvis kan de bryte ned noen av fordommene som fortsatt finnes.
For du skal være bra kynisk for ikke å heie på disse folka.
De er rett og slett fine å se på, og lette å elske.
Det føles nesten urettferdig når noen blir sendt hjem.
Savner tips Perfekt reality er programmet likevel ikke.
Det første møtet mellom trenere og deltakere sitter dessverre ikke helt.
I stedet blir det nesten komisk konfronterende og påtatt.
Det er spybøtter, skriking og krangling.
Meningen er nok at vi skal bli enda mer imponert over deltakerne.
Men hjemme sitter flere tusen vettskremte tv-seere, som neppe tør å nærme seg et treningssenter på flere år framover.
Her ligger også noe av svakheten til «The Biggest Loser».
Programmet har alle forutsetninger for å motivere og drive folkeopplysning, men griper ikke sjansen.
Deltakerne legger om kostholdet og trener, men vi skjønner ikke helt hvordan.
Seerne får heller ingen tips til hvordan de selv kan komme igang.
Det føles som et savn, men ødelegger likevel ikke for at «The Biggest Loser» er en sikker vinner på mandagskveldene framover.
| 1
|
302674
|
Mektig trønderjul med korsang, Arve og Åge
Gjestene løfter fram Nidarosdomens guttekor, men det er fortsatt koret som er «sjefen».
JULEALBUM:
Sølvguttene er koret som forbindes med jula, etter at de har sunget høytida inn på NRK i en årrekke.
Men Nidarosdomens guttekor og dirigent Bjørn Moe - og fiolinisten Arve Tellefsen - har også sine juletradisjoner, med utsolgte konserter i Nidarosdomen hvert år.
Vokalisthjelp
For ni år siden ga Tellefsen og koret ut «Våre beste julesanger».
Den er ikke lett å få tak i, men nå har de igjen vært i studio for å skape julestemning - sammen med musikere fra Trondheim Symfoniorkester, vokalistene Åge Aleksandersen, Bjarne Brøndbo og Henning Sommerro og operasangeren Svein Bjørkøy.
Kjent og ukjent Blant de 16 sangene er det opplagte valg som «Nå tennes tusen julelys», «Deilig er jorden» og «O hellige natt», men også mer ukjent stoff som «See Amid The Winter's Snow» (et høydepunkt fordi den har det beste arrangementet) og «Den fattige Gud».
Sistnevnte er ei sympatisk julevise av og med Sommerro med innslag av joik (!), med Tellefsen og koret i et flott arrangement som er egnet til å løfte taket i Domen.
Åge skyter blink
Og - det er de få sangene med kjente vokalister som løfter denne produksjonen ut av det ordinære.
Aller best er «Trondheimsnatt», der Åge Aleksandersens stemme smelter sammen med Tellefsens fele og koret i det som er blitt en liten åpenbaring av en sang.
??
Når dette funker så bra, kunne det selvfølgelig vært et poeng å bruke dem mer eller innlemme enda flere trønderstemmer.
Samtidig kommer de ikke veien for koret - som tross alt er «sjefen» i Domen.
Juleevangeliet Bjarne Brøndbo synger «Mitt hjerte alltid vanker» i et nydelig korarrangement, men at han også leser juleevangeliet - uten tonefølge - mot slutten av albumet virker noe unødvendig.
Hvor ofte gidder man å høre det, liksom?
Koret er også tyst når Tellefsen og orkesteret legger hele følelsesregisteret i «La Vecchia Chiesa».
Alle får sitt, altså.
Og vakkert er det, hele veien.
| 1
|
302675
|
Anmeldelse:Patrik Ourednik oppsummerer det forrige århundre med snodigheter og groteske facts
Med Historien som guide.
Selve Historien med stor H er hovedpersonen i Patrik Ouredniks roman «Europeana», med undertittelen «Det tjuende århundrets historie i korte trekk».
Ourednik (58) vokste opp i Praha, men har bodd i Frankrike siden 1984.
Han har jobbet som sjakklærer, bibliotekar, oversetter, tidsskriftredaktør og universitetslærer.
Som forfatter har han skrevet bortimot et tjuetall bøker av forskjellig slag, mest romaner og dikt.
«Europeana» er formet som en lærebok full av facts, men de kommer hulter til bulter.
Mye om krig
Mye om krig
Et eksempel:
«Sexologer sa at Barbie-dukken var det første redskapet for å skape en kvinnelig identitet hos småjenter, og at suksessen som denne dukken hadde, beviste at barneseksualitet eksisterte.»
Videre forteller han at svarte og brune dukker ble kjøpt av hvite foreldre «for å vise at de ikke var rasister».
Deretter går han direkte over i temaet rasisme og utbroderer det på innsiktsfullt vis.
Teksten ledsages av overskrifter i margen som også har en mild, parodisk effekt.
Satirisk effekt
Satirisk effekt
Satirikeren tar historikeren i hånden.
Sammen belyser de tingenes triste tilstand.
| 1
|
302677
|
Han er en mann av de sjeldne.Og han er svært gjenkjennelig
Karslig varme.
TEATER:
Han heter Ove.
Noen ville nok sagt at han er en grinebiter.
Andre at han er en mann med integritet.
Ove selv bruker ikke ord som «integritet», det måtte være om han skulle være spydig.
Det er ikke at Ove har noe imot å være spydig.
Det er vel heller det at Ove har mye imot jål.
Ove mener at rett skal være rett, at regler er til for å følges, og at alt som er verd å gjøre, er verd å gjøre skikkelig.
Om Ove hadde vært av de mennesker som siterer Sartre, kunne han nok ha sagt at «helvete er de andre».
Ove er ikke av de mennesker som siterer Sartre.
Når «En mann ved navn Ove» begynner, er han 59 år, enkemann og førtidspensjonert mot sin vilje.
For første gang i sitt liv er han hjemme på dagtid, og han må forholde seg til alle de naboer han tidligere bare har irritert seg over på avstand.
Aksept
Sven Nordin spiller Ove.
Han spiller også alle naboene.
Ikke nødvendigvis slik de er, men slik Ove ser dem.
For selv om det er de andre menneskene som forandrer Ove, som gir ham nye formål og ny mening, er dramatiseringen av «En mann ved navn Ove» gjort som monolog.
Som Ove gjenforteller Nordin, som Ove spiller han ut situasjonene.
Han opptrer stiv i gangen og bratt i ryggen, med et ansikt som holder mer tilbake enn det forteller (det er som Ove, som naboene er han - og altså med det også Ove - særdeles uttrykksfull).
Gester og reaksjoner tilhører den stivbeinte mannen, med et hjerte som, symbolsk tydelig, er for stort for kroppen.
Disse er ikke de eneste symbolske overtydelighetene i «En mann ved navn Ove», men de oppleves ikke som klossete, eller som demonstrative.
Fordi karslig knapphet er så utbredt i denne fortellingen, og fordi sentimentale utbrudd så raskt punkteres med barsk humor og stoisk pragmatisme, er det lett å godta, fra «En mann ved navn Ove», sånt som en ellers kunne sett som emosjonelt spekulativt.
Det blir enkelt å akseptere at dette er en «hjertevarm historie», og at Ove er en mann som jevnt over fortjener mer respekt enn det han får.
Naturlig Nordin
Denne aksepten skyldes altså dels den bevisste oppbyggingen i bok og teaterforestilling, balansen mellom det barske og det lune, det direkte og det underforståtte.
Den skyldes dels Nordins spill, som aldri virker påtatt folkelig, arbæier-sosiolekt til tross, og som heller ikke gjør rollefiguren til mer av en bygdeoriginal enn han trenger å være.
Nordin gir Ove respekt.
Han lar komikken utvikle seg uten å måtte påpeke den, understreke den, eller forklare den.
Han går sin rollefigur i møte, han levendegjør og naturliggjør.
Kroppsbruk, ansiktsbruk og stemmebruk stemmer overens med den personlighet historien handler om.
Det hjelper nok også at Ove er en person av det slag vi sjelden møter i teatret, men som de fleste av oss, på ett eller annet tidspunkt, har møtt i det virkelige liv.
«En mann ved navn Ove» vises på norgesturné med Riksteatret i 2017.
| 1
|
302685
|
Lyden av London
Samleboksen «Sound System» feirer The Clash.
Er det den endelige fallitterklæring for punkens idealer at The Clash får oppsummert karrieren gjennom en retroindustriell fråtsefest i høyeste prisklasse?
En gedigen og unektelig noe harry pappboks, formet som en tidlig ghettoblaster, er landet i stua.
«Sound System» er designet av bandets bassist Paul Simonon, med en mengde visuelle spor fra seint 1970- og tidlig 1980-tall.
Den rommer remastrede cd-utgaver av bandets fem studioalbum med originalbesetningen - fadesen «Cut The Crap» fra 1985 er utelatt - samt tre cd-er med ekstramateriale, en dvd, to opptrykk og en spesialskrevet nyutgave av fanzinen The Armagideon Times, assortert jutegnask for fans og samlere, som buttons, plakater og klistremerker, samt store mengder lite bærekraftig pappemballasje.
Butikkpris: 1479 kroner.
Ironien er åpenbar.
På den annen side er det vel få band som i større grad har gjort seg fortjent til en grundig karriereroppsummering.
Man skal dessuten huske at The Clash aldri var et band som sa nei til de kommersielle mulighetene musikkindustrien bød dem.
I 1977, året Sex Pistols sørget for å få sparken fra EMI, signerte The Clash med CBS for rekordhøye 100.000 pund, noe som fikk lederskribenten i punkblekka «Sniffin' Glue» til å skrive at «Punk died the day The Clash signed to CBS».
ETTER ET DYPDYKK i «Sound System» føles det kanskje like naturlig å spørre om det i det hele tatt gir mening å båssette The Clash så bastant som punk, slik det helt rutinemessig gjøres i biografier og oppslagsverk.
«The Clash» (1977) og «Give 'Em Enough Rope» (1978), er selvsagt punkklassikere gode som noen.
Særlig førstnevnte, med sin fresende energiske tregrepsrock og det John Cooper Clarke kaller «impotent raseri» mot den sosiale og politiske utviklingen i England som to år senere plasserte Maragert Thatcher i statsministerstolen.
Men et gjenhør viser også at The Clash fra første sekund var i ferd med å sprenge seg ut av punkens snevre rammer.
Den sjangeroverskridende mentaliteten som gjennom karrieren blant annet skulle få dem til å spille inn minst et 15-talls tungt reggaeinspirerte låter, er der allerede.
Bare hør på «Janie Jones» og «Remote Control», åpningskuttene på «The Clash»:
Det er pop, rockabilly, pubrock, ska og fotballsanger i miksen, og de allsangvennlige refrengene bare spretter ut av riffene, som sopp i høstskogen.
De kunne ikke hjelpe for det.
Verdensanskuelsen var nok «punk», men med unntak av trommeslager Topper Headon hadde samtlige medlemmer i større eller mindre grad art school-bakgrunn, som John Lennon, Pete Townshend, Ray Davies, Bryan Ferry og flere andre nøkkelfigurer i engelsk pop og rock.
Det borget for høyere kunstneriske og kommersielle ambisjoner, en viss intellektuell tilnærming, større fokus på spilleferdigheter, samt en bevissthet om mote, stil og iscenesettelse som gikk langt utover punkens uniformering og over i en meget gjennomført og nesten teatralsk omgang med film- og rockrebellens ikonografi.
En temmelig rå evne til å skrive hitlåter bidro selvsagt også gradvis til å distansere dem fra punkscenen.
En kort periode var de sannsynligvis verdens beste band.
Mesterverket «London Calling» (1979), spilt inn i et studio bak en garasje i Pimlico, var soundtracket til en tid da mye så mørkt ut, men alt likevel var mulig, og publikum flest så kulere ut enn noe band får til på scenen i dag.
Plata er fortsatt så bra at man nesten blir litt svimmel, med sin voldsomme energi, sin fine blanding av politisk og moralsk raseri, melankoli og humor, sine mange briljante låter og sin miks av punk, rock'n'roll, dub, ska, r&b;, jazz, funk, pop og rockabilly.
Det er absolutt til å forstå at den med jevne mellomrom dukker opp på topp 10 i kåringer av tidenes beste album.
Trippelalbumet «Sandinista» (1980) slapp det helt løs over seks LP-sider, i en hemningsløs og meget eklektisk miks av stilarter og stemningsleier.
Jeg spilte hull i plata da den kom, men husker følelsen man fikk noen låter etter den sensasjonelt kule åpningen med discorockeren «The Magnificent Seven», av at det kanskje hadde sklidd vel mye ut.
8—9 virkelig gode låter blant 37 kutt ble noe snaut.
Det strammet seg til igjen, kanskje litt for mye, på «Combat Rock» (1982), der den doble whammyen «Should I Stay
Or Should I Go» og «Rock The Casbah» forseglet skjebnen som megaband, og dermed også innvarslet slutten.
The Clash har aldri smelt kraftigere ut av høyttalerne enn i årets remastrede utgave, signert tekniker Tim Young under oppsyn av Mick Jones.
Men vil man bare ha en frisk lytt på studioalbumene, finnes det rimeligere løsninger enn «Sound System».
De fem studioalbumene slippes for eksempel i et eget bokssett på vinyl, mens den doble cd-en «Hits Back» er for dem som tar litt lettere på det.
DENNE BOKSEN kjøper man eventuelt for ekstramaterialet og samlegleden, og kanskje for å ha en litt uhåndterlig fysisk manifestasjon av bandets store betydning.
Om man får «valuta for pengene», kan nok diskuteres.
Men det er mye her for de spesielt interesserte.
På tre cd-er med ekstramateriale får man ting som bandets aller første innspillinger fra Beaconsfield Film School i 1976 med regissør Julien Temple bak mikrofonene, uutgitte demoinnspillinger, b-sider og liveversjoner, ukjent EP-materiale, outtakes og remikser.
En dvd byr på gammel Super 8-film fra Temples arkiver, hittil ukjente liveopptak fra 1977, et Tony Parsons-intervju med bandet, utdrag fra «The Clash On Broadway»-dokumentaren, og diverse promofilmer.
Det blir kanskje litt episodisk, og er nok mest for den harde kjernen.
Det samme gjelder nok også for replikaer av klistremerker, buttons, dogtags og annet krimskrams som ligger sirlig pappemballert i boksen.
JEG SAVNER en skikkelig feit bok med nytt ukjent bildemateriale og dyptpløyende tekster om The Clash og tida som formet dem.
Det aller fineste blant ekstramaterialet er likevel en nyskrevet og periodekorrekt ikke-designet spesialutgave av fanzinen Armagideon Times, der de gjenlevende bandmedlemmene og andre nøkkelpersoner i bandets historie minnes avdøde Joe Strummer og skriver om sine personlige minner fra ti år med The Clash.
Tekstene gjør det enda mer åpenbart at The Clash ikke først og fremst var punk, men lyden av forandring i smeltedigelen London.
| 1
|
302686
|
- At dette skal være byens beste burger, det kan jeg ikke være med på
Robinson & Fredag lot seg ikke imponere av Illegal Burgers nye filial på Grünerløkka.
- Her lukter det kullgrill, sa Fredag etter å ha kommet innenfor døra til Illegal Burgers forholdsvis nyåpnede filial på Grünerløkka.
- Det er trøkk her også.
Det illegale burgereventyret startet i Møllergata for seks år siden, i et bitte lite lokale, der køen ofte materialiserer seg før åpningstid og der burgerne karakteriseres som noen av byens beste.
I oktober åpnet en ny restaurant, i et langt større lokale.
- Det ser ut som de har tatt med seg populariteten, ja, svarte Robinson og stilte seg foran baren i håp om å få kontakt med en servitør og at et bord snart skulle bli ledig.
Det var lørdag ettermiddag rett før jul, og folk i alle aldrer, med og uten handleposer, inntok burgere ved hvert et bord.
Det første skulle vise seg å ta tid, servitørene var ikke nevneverdig opptatt av å se kundene, men etter hvert ble et bord ledig, menyen kunne granskes, og mat bestilles i baren.
Spiseguiden:
Robinson & Fredag
Burger, burger, burger
Og hvis noen er i tvil, det er burgere det går i.
Og bare burgere.
Ti forskjellige på menyen.
Eller egentlig er det tretti, i og med at alle kommer i tre valgmuligheter: okse, fisk eller vegetar.
De kan også bestilles med enkel eller dobbel burger.
- Det blir blåcheesebacon på meg, med blåmuggost, og det blir helt klart burger av okse, så får vegetarianerne ta seg av soyaburgeren, annonserte Robinson.
Fredag ville ha det sterkt, og gikk for greenchilisalsa som både skulle være sterk og avhengighetsskapende.
I tillegg ble to porsjoner grillede poteter bestilt, pluss en Munkholm et glass husets rødvin av merket Bergerac Classik.
- Den smaker som lunken saft, men helt grei, mente Robinson, og angret litt på at ikke valget hadde falt på en av stedets mange øltyper, også økologiske er å få.
Salt og andre skuffelser
- Her har de mistet saltkaret i en ellers god salsa, sa Fredag etter første tygg.
Burgerne var kommet på bordet, innpakket i papir.
Her er kniv og gaffel unødvendig, målet er å gjøre matopplevelsen ujålete og folkelig.
- Det målet består de med glans, men hvor ble det av blåmuggosten, etter to biter, er den spist opp.
Resten av burgeren må inntas uten, utbrøt en skuffet Robinson, og måtte også si seg enig i at saltbøssa var godt brukt, noe som ble ekstra tydelig sammen med bacon.
Godt, men langt fra best
- Burgeren er saftig, om enn vel kompakt, og at den er grillet på «trekøl», som det står på menyen, merkes.
Røyksmaken er distinkt og god, men at dette skal være byens beste burger, det kan jeg ikke være med på, sa Fredag, som også lurte på hvorfor ikke servitørene hadde opplyst om at det var mulig å velge mellom tradisjonelt, hjemmebakt eller glutenfritt burgerbrød.
- Tipper dette må være det tradisjonelle, om enn noe seigt, var konklusjonen.
Potetene derimot, var det lite å utsette på.
Fin størrelse, sprø på utsida, myke inni, godt saltet.
- Men har de glemt å ha hvitløk i aiolien, den er så mild at det minner mest om ren majones, fastslo Robinson, og gikk over til å konsentrere seg om lokalet.
Inn og ut-burger Hvite vegger så godt som uten bilder, grønne detaljer og blå bord.
- Nakent, kaldt og sterilt.
Dette er ikke et sted som innbyr til å sitte lenge, selv om det kanskje var noe av ideen med en ny filial.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
Det hjelper heller ikke med kaldt, sterkt overlys.
Ikke akkurat heldig for vinterbleike nordmenn, sa Fredag, og mente stedet nok vil få et hyggeligere preg en varm sommerdag når de store vindusflatene åpnes og parken utenfor blir som en del av restauranten.
- Det er nesten som man får følelsen av å være på en oppjustert variant av McDonalds, og det er jeg helt sikker på ikke er meningen.
Ujålete er fint, men alt som minner om kos er fraværende, og jeg vil gjerne kose meg litt når jeg er ute og spiser, sa Robinson, drakk opp vinen, og ønsket seg noe søtt som avslutning.
Men søtt finnes ikke på menyen.
- Godt nok, men fort glemt, konkluderte Fredag.
| 0
|
302689
|
- Jeg kan ikke huske sist et slikt spol-tilbake-øyeblikk inntraff ved stereoen
Obliteration er utfordrende, sært og catchy.
ALBUM:
Jeg kan tenke meg at gutta fra Kolbotn er rimelig lei av å bli referert til som «unggutta».
Så:
Unggutta i Obliteration har med «Black Death Horizons» levert et helt nødvendig, og forfriskende tilskudd til den norske metal-sagaen; her de går bananas i et inferno av old og new-school ekstrem metal - alt servert i en temmelig strøken produksjon (elsker Autopsy-skarpen).
Håndverket er idiotisk godt, særlig trommis Valbo og gitarist Torp understreker verdien av å rett å slett være vanvittig god til å spille, som en glemt kunst oppi samtidens metal-glamour (her har gamlingene mye å lære: gjør, ikke snakk).
Jeg vil særlig trekke frem gitar-riffingen på «Sepulchral Rites» - jeg kan ikke huske sist et slikt «at det var?
SPOL tilbake!!!»-øyeblikk inntraff ved stereoen.
De balanserer tidvis på en knivsegg hvor flere låter tilsynelatende åpner litt «likt», men drar det frekt elegant i land gjennom subtile, harmoniske (og ikke sjeldent deilig disharmoniske) variasjoner og særdeles smarte arrangement.
Det er nesten fortvilende å ikke få helt tak på vokalen, den lille hyle-toppen i vokalen er dessverre umulig å komme rundt - men det er jo en høyst subjektiv opplevelse som slett ikke trenger deles av andre.
En litt strammere artikulert vokal hadde også fått frem mer av tekstene (nei, tenk - det er ikke bare skriking!), noe som for meg nok hadde vippet albumet helt over kanten.
Ivar Peersen er gitarist og låtskriver i Enslaved.
| 1
|
302691
|
-Det eneste man kan klage på her, er at det nesten er for mye mat
Bacchus er blitt spiseri og skuffer ikke.
- Jeg gleder meg allerede til sitronterten, sa Robinson og siklet på kakedisken.
Det var lørdag ettermiddag og Robinson og Fredag hadde tatt turen til Bacchus, som feirer sitt 25-års jubileum og har gjennomgått en forvandling fra kafé til spiseri.
Men fortsatt troner det kaker i disken, og det manglet ikke på tid til å drømme om søte fristelser.
Lokalet var så godt som fullt, og det drøyde før en servitør kunne vise vei til det forhåndsbestilte bordet.
Moderne nordisk «Moderne, nordisk mat, med rustikk eleganse.
Med sans for naturlige råvarer som gjerne kjøpes rett fra bonden», står det på nettsidene deres.
Det står også at restauranten er folkelig.
- Folkelig er i hvert fall ikke en overdrivelse.
Her er det lite jåleri, mer som en nabolagsrestaurant midt i tjukkeste sentrum, sa Robinson, som hadde bestemt seg for kongekrabbe med kimchi og revet tørrfisk til forrett, og var veldig klar for å få noe i glasset.
- Det hadde hjulpet med litt vann til å begynne med, sa Fredag, og så bort på servitørene som ikke stresset nevneverdig.
Da kontakt etter hvert ble opprettet, var det bare velvilje å spore.
Vann ankom bordet sammen med nybakt surdeigsbrød og vispet smør, og vinanbefalingene ble etterfulgt av smaksprøver.
Rundhåndet Fredag var nysgjerrig på skinkeplanken.
- Vi har en Grüner Veltliner på glass som passer, sa servitøren.
Noe Fredag sa seg enig i, da skinkeplanken kom med fenalår, spekeskinke, salami og elgpølse.
- Her har de vært rundhåndet med fennikelen, smattet Fredag da elgpølsa ble fortært, og fortsatte:
- Og sjelden har jeg fått en så smaksrik salami.
Robinsons kongekrabbe ankom i form av små bakkels hvilende på en seng av kimchi, disse fermenterte grønnsakene som nærmest er obligatorisk for ethvert koreansk måltid.
Hvor er krabbekjøttet?
- Litt vanskelig å finne krabbekjøttet inni all denne deigen, og tørrfisken klarer jeg ikke å identifisere, men det var like fullt veldig godt, konkluderte Robinson.
I glasset var det skjenket Hallgarten Schönhell Riesling, med nok sødme til å matche chilien i kimshien.
Når det gjelder vin, skal alt du får servert her være naturlig, de fleste vinene er økologiske eller biodynamiske, og noen så naturlige at de ikke er filtrert eller tilsatt sulfat.
- Vi skifter meny etter årstider og råvaretilgang.
Denne menyen er et par uker gammel, opplyste servitøren, og anbefalte ovnsbakt skrei.
Fersk fra samme morgen.
Perfekt skrei Robinson kastet seg over forslaget, og skulle ikke angre.
Fisken kom i et stort stykke, kritthvit i kjøttet, og flaket seg perfekt.
Og med røkte reker, blåskjell og jordskokker til, var dette en vinner.
- Det eneste man kan klage på her, er at det nesten er for mye mat, smilte Robinson.
Fredag, som var kjøttsulten, lot valget falle på entrecote med chipotlehollandaise og stekte poteter.
- Nydelig mørt kjøtt, med sprøstekte løkringer og en saus der den distinkte chipotlesmaken balanserer fint med helheten og gir et mer spennende preg, mente Fredag, og nøt et glass middels fyldig Vicara Barbera til.
Fransk bistrostemning
Fra høyttalerne lød franske cabaretlåter som blandet seg med stemmesurret.
Inventaret er som det alltid har vært, brunt, enkelt, koselig, og med hint av fransk bistrostemning.
Robinson erklærte å være særdeles mett, men så var det den sitronterten.
Og sitronterte ble det.
Med marengs.
Akkurat så syrlig og søt og god som antatt.
- Bananpannacottaen hadde en seigere konsistens enn vanlig, og banansmaken minnet om vingummigodteri.
Men tilbehøret med chiliananas og frysetørrede bringebær gjorde det til en svært god smaksopplevelse, mente Fredag og skrapet tallerkenen.
- Jevnt over var maten veldig god, med råvarer som passer årstida.
Prisnivået er på det jevne, stemningen kan ingen klage på, og du går ut veldig mett, konkluderte Robinson.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
302693
|
Stoler helt og fullt på sjarmen
Og da må Madcon først og fremst sees.
|||
ALBUM:
Madcon fortsetter der de slapp.
De er først og fremst en popduo med rapbakgrunn mer enn rappere med popagenda.
Og de roterer imponerende konsekvent rundt sin egen strategiske gjennombrudds-opportunisme.
Verdensvant
Der de framsto litt småstressa og krampejoviale på forgjengeren «An InCONventient Truth», er det nå bruktbilselgerens bredeste glis og en verdensvant framferd som preger «Contraband».
Madcons ekstreme målrettethet mot internasjonale markeder begynner å anta nesten toppidrettsaktige dimensjoner.
Hvilket i sin tur betyr en slags dimensjonsfattighet ved dette albumet.
Dette er lyden av et Madcon som har innsett at deres særpreg ligger i de ytre faktorene — deres sprudlende feelgoodframtoning og deres skamløse popfjes — ikke i musikken i seg selv.
Av den grunn er «Contraband» også en av de minst særpregede albumene noen profilert norsk artist eller gruppe vil gi ut i år.
Gjemmer bort «Glow»
Den i sammenheng nesten dunkle og innadvendte «Glow» (MGP/flashmob-låten) er gjemt bort helt til slutt på dette albumet, for liksom ikke å forstyrre festidyllen som råder for øvrig.
Musikalsk blir det nesten selvutslettende, alle låter likner på noe eller noen du har hørt før, og det er såpass vannet ut for maksimal demografisk uttelling at musikken også mister mesteparten av sitt bitt og sin personlighet.
Det er med andre ord slik at Madcon, til tross for strategiske gjestevisitter fra Ludacris og Ne-Yo, i stor grad vil være avhengig av å bli sett like mye som å bli hørt.
Musikken er nok for ordinær i seg selv, men det er deres uangripelige, visuelle sjarm som kan sette fyr på musikken.
| 0
|
302694
|
Piker, hvin og sang
«One Direction 3D» er en film for de frelste.
Men her og der anes interessante sosiale perspektiver.
FILM: Kjære One Direction-fan.
I «One Direction 3D» får du følge guttene i bandet på turné, og svinge innom oppvekststedene deres.
Du får se dem lekeslåss og gå i bar overkropp.
Du får se konsertopptrinn med spesialeffekter og søte barnebilder.
Utover dette tror jeg ikke en kritikers dom er så interessant.
Jeg blir ikke lei meg om du slutter å lese nå.
Til forveksling
Kjære medfølgende forelder.
«One Direction 3D» er en film for de frelste, full av flatterende nærbilder av fem ungpikeidoler og fremføringer av polerte poplåter som du ikke skal klandres for å forveksle.
Den forteller historien om guttene som ble plukket ut og satt sammen av «Idol»-general Simon Cowell etter en «X factor»-audition i 2010 og som senere ble fremelsket av fansen til å bli verdens i øyeblikket største boyband.
De fem har en cocky selvtillit og gjør seg godt på en scene.
Men når kamera rettes mot dem og de må snakke for seg, fremstår de for det meste som impulsive og litt umodne gutter, vennlige nok, behagelig ukunstlede, men uten noe særlig å si om sin egen situasjon annet enn selvfølgeligheter.
Sosialt perspektiv
«One Direction 3D» er regissert av Morgan Spurlock, mannen bak samfunnskritiske prosjekter som «Super Size Me», og han klarer å finne små blanke felt i dette filmatiske fotoalbumet til å dytte inn noen sosiale betraktninger.
I korte glimt slipper han til musikkjournalister som peker på at noe av appellen til de fem er at de har noe litt farlig ved seg.
De kommer nedenfra.
Zayn, en av de fem, forteller om hvordan et gjennombrudd i tv-tevlinger som «X factor» er en arbeiderklassedrøm.
Vemodige foreldre lurer på hvordan sønnene vil takle det når eventyret er over, og spør seg om de har mistet de beste årene sammen med et barn som plutselig tilbringer all sin tid på turné.
Og en purung fan viser seg å beskrive årsaken til dyrkelsen mest presist:
«One Direction sier det vi vil høre, men som ingen av guttene på vår alder sier til oss».
I slike stunder er «One Direction 3D» fascinerende.
Men så må vi, dessverre, tilbake til hovedpersonene.
| 0
|
302697
|
Holdes hardt og fast nede i «Grand Prix»-arenaen
Sprikende og famlende andrealbum fra Alexander Rybak.
|||ALBUM:
Alexander Rybak er innom flere sjangrer på sin nye plate, fra en slags britisk pubrock («Why Not Me?») til låvedans (den i og seg forrykende «Barndance»).
Men fra starten tråkker den ubestridelig talentfulle unggutten i sine egne «Fairytale»-spor, i en ompadunkende, «Those Were The Days»-inspirert fortellerstil.
Flere av sangene lyder som billige musikalnumre, tilsatt rytmeboksaktig slagverk, romklang og jentekor, med ytterst naive og klisjefylte tekster.
Innimellom spiller Rybak fele, i riff som høres ut som om de er satt på repeat.
«I'm in Love» er en ulidelig dunkende discolåt, andre sanger (den muligens selvbiografiske «5000 Letters») er pompøse inntil det ulidelige.
Takk for Bruce Johnstons Beach Boys-sang «Disney Girls» fra 1971, som avslutter ballet.
Endelig en sang med litt finesse, framført med vokal stil og følsomhet.
Endelig høres han inspirert ut.
Alt i alt et famlende album.
Forhåpentligvis kan denne erfaringen på sikt hjelpe Rybak til å finne ut hvor han egentlig hører hjemme, både som låtskriver og sanger.
Rybak trenger luft under vingene, her er det som om både arrangementer og produksjon gjør alt for å holde ham hardt fast nede i Grand Prix-arenaen, og den er knapt noe blivende sted for noen artist.
| 0
|
302698
|
Skrapmetall
Dumhet har sin pris.
«Transformers:
Revenge Of The Fallen» har kostet 1.3 milliarder kroner.
FILM:
Slik så notatene mine ut etter to timer og 27 minutter med tut og kjør.
«Transformers:
Revenge of the Fallen» er lengre, dyrere og langt mer actionspekket enn «Transformers» fra 2007.
Ifølge dem som kan det i Hollywood bør en actionfilm inneholde en spenningsfylt sekvens cirka hvert ellevte minutt.
Kjernepublikummet, gutter i tenåra, sliter visstnok med å holde konsentrasjonen lenger enn det.
Michael Bay overgår seg selv, forsøker virkelig å imponere sitt publikum og pøser på med dobbelt dose action.
For å ikke si trippel.
Men det er lenge siden overveldende effekter alene har imponert.
Resultatet er at man gisper etter opphold og luft, før man til slutt resignerer, faller nummen tilbake i kinosetet og venter på at den anabole propagandafilmen for det amerikanske forsvaret skal være over.
Kjempekanon «Revenge of the Fallen» har et plott.
Det er meningsløst å forsøke seg på en detaljrik beskrivelse.
I beste fall høres jeg ut som en sukkergira seksåring som skal fortelle voksne om en verden utenfor deres fatteevne.
Det handler om roboter.
Gode og onde, som sloss på jorda.
Også handler det om Sam (Shia LaBeouf) som skal begynne på college og som sliter med å fortelle kjæresten (Megan Fox) at han elsker henne.
Selv når kloden står i brann og eldgamle robotkrigere truer med å slokke sola, ved å grave ut en kjempekanon fra en pyramide i Egypt og gi den energi med en hemmelig nål, våger han ikke å erklære sin kjærlighet.
Våt drøm
At dette er noe av det dummeste jeg har sett på kino er ingen overdrivelse.
Det er flotte, dyre amerikanske biler, store håndvåpen, smekre, lettkledde, leppomadepolstrede damer og testosteronfylte roboter, mikset sammen til et pompøst, heseblesende oppjaget kaos av en våt fjortisdrøm, blandet med barne-tv.
Styr unna.
| 0
|
302701
|
Ut-av-kroppen-opplevelse
Det blir for lite «Lucy» og for mye himmel med diamanter.
FILM:
Luc Besson får lykkelig utløp for to av sine favorittfetisjer i «Lucy»:
Kosmiske perspektiver på mennesket og hva det er i stand til gjennom litt mild manipulering, og atletiske, våpenføre kvinner som meier ned mafiøse krapyl.
Det kan være en kul kombinasjon, og i begynnelsen er det nettopp dét.
Morgan Freemans fløyelsstemme underviser om evolusjon og det potensialet som ennå ligger uutforsket i mennesket.
Samtidig vikler partyjenta Lucy (Scarlett Johansson) seg inn i de grumsete gjøremålene til mafiaen i Taipei, og tvinges til å smugle et mystisk dop som er sydd inn i magen hennes.
Skjelver og spyr
Det er nesten oppsiktsvekkende hvor lite Besson glosser over hva det vil si å plutselig være fanget av virkelig farlige folk.
Johansson skjelver og spyr og trygler, og skaper en uggen nærhet til kinoseerne utenfor filmduken.
Men snart skal filmen sette fotbladene i ryggen på publikum og skyve seg langt vekk fra dem.
For snart gjør en ulykke at Lucy og dopet kommer i nærkontakt, og gjør at hun kan anvende en større del av hjernekapasiteten enn andre.
Grenser som alle mennesker har, finnes ikke lenger for henne.
Plutselig er det hun som er den farlige.
Gjennom en serie trefninger der hun plutselig tenker raskere og bedre enn overmakten, er det fremdeles gøy å følge med på.
Men det virker ikke som om Besson har noen mer sofistikert om hva han skal gjøre med dette utgangspunktet, annet enn å gi på med mer av alt.
Pompøs
Det blir stadig mer pompøst teknobabbel, stadig mer drønnende soundtrack, stadig flere Harry Potter-aktige lysstråler som skyter fra fingertupper, stadig flere kroppslige transformasjoner som mest av alt ligner overdimensjonerte Windows-skjermsparere, stadig flere wannabe-Kubrick-forflytninger i tid og rom, stadig flere over-toppen-skytescener.
Det blir stadig mer himmel med diamanter og stadig mindre Lucy.
Det en sørgelig endestasjon for en film som i sine første kapitler utmerket seg nettopp med sin interesse for det redde og møkkete og jordiske.
| 0
|
302703
|
Datert satire fra Lily Allen
Går i strupen på Lady Gaga og Katy Perry på sin nye plate.
ALBUM:
«Don't let my kids watch as I get in the ring», synger bråkebøtta Lily Allen i «Sheezus», før hun går i fletta på Katy Perry, Lady Gaga og resten av popens førstedamer.
Fornærmelsene blir naturlig nok servert på en seng av godlynt, elektronikainfisert kammerpop.
Det handler fortsatt om alt og alle Allen har en høne å plukke med.
Det være seg blogging - «URL Badman», og kjendiser som selger seg på Instagram - «Insincerely Yours».
Alt kledd opp i flyktige innfall av britisk pop, elektronika, hip hop og country.
Noen ganger funker de bittersøte pop-pillene hennes brukbart, som i sukkerspinnluftige «Air Balloon», mens andre ganger føles sarkasmen og satiren hennes veldig datert.
Det er ikke spesielt radikalt å gå til frontalangrep på WordPress-tyranner i 2014.
Contry & western-opuset «As Long As I've Got You» er i beste fall morsomt av helt feil årsaker.
| 0
|
302704
|
Så dårlig tegnet at folkene bak fortjener bøter
Skammelige «Eventyrhuset» er blottet for eventyr.
FILM:
Det er mange fortellinger som handler om andre fortellinger, og om hvor fantastisk det er å lese eller bli lest for.
Sørgelig ofte er disse fortellingene selv svake:
Dovne haikere som ikke orker å skape sitt eget plott og sin egen fremdrift, men lever som en parasitt på andre plott.
«Eventyrhuset» er en slik en.
Narrative u-svinger
Den franske animasjonsfilmen handler om lille Dan som mobbes av storesøster fordi han ikke kan lese.
Men så oppdager han et hemmelig bibliotek i huset til den avdøde tanten, der også selve eventyrskikkelsene bor - Alice i Eventyrland, Rødhette og Askepott.
Om de skal overleve, må Dan lære å lese.
Sammenhengen mellom Dans leseferdigheter og allmenntilstanden til litterære figurer som har eksistert i hundrevis av år, tar ingen seg bryet med å forklare nærmere.
I stedet legges det inn nye regler og riter og påfunn som Dan tvinges til å følge hver gang det er behov for en ny, narrativ u-sving.
Det er vilkårlig og skjødesløst gjort, uten noen sterk indre sammenheng.
Umagisk
Dessuten burde det straffes med høye bøter, eller kanskje betinget fengselsstraff, å tegne eventyrfigurer så blottet for all eventyrlighet.
Ingen flid eller fantasi å snakke om er lagt ned i å etablere biblioteket som et magisk sted og beboerne som fortryllende troll og feer.
Tegningene er av semmer kvalitet og ansiktene til både mennesker og fabelvesener tegnet med grov, klønete strek.
Ingen av dem får uttrykksfullhet eller utstråling.
Så dårlig håndverk burde man skamme seg over å tilby dagens Pixar-vante barn.
Bøkene er bedre
«Eventyrhuset» foreslår faktisk alternative løsninger selv.
Barnerfamilier på jakt etter adspredelse vil gjøre langt bedre valg ved å gå tilbake til de gamle eventyrene, enten i bokform eller i de mange gode tegnefilmene som er sprunget ut av dem, mange av dem produsert av Disney.
Råvarer smaker best før de er blitt drøvtygd.
| 0
|
302705
|
Mindre Crazy Frog, mer Avicii-take off
Men det lukter ikke rev av det nye Ylvis og Stargate-samarbeidet.
LÅT:
Hva gjør man etter megasuksessen med «The Fox»?
Både Ylvis-brødrene og produsentteamet Stargate, som igjen er samarbeidspartnere her, er nok smertelig klar over at det er en tilnærmet umulig oppgave å gjenta en sånn bedrift.
Fra et musikalsk ståsted har de ikke beveget seg så fryktelig langt unna verdens-hiten, selv om den går noe lenger i retning kontemporær EDM.
Med andre ord mindre Crazy Frog og mer Avicii-take off.
Legg til et refreng som er nappet ut fra fjorårets Ayia Napa-krønike - kryss av for «We No Speak Americano», eller hvilken som helst anna tut-og-kjør-låt som pumpes ut i partygatene mens vodka-shotsene går ned på høykant.
Garantert effektiv på tampen av vibrerende arenakonsert, men litt daff i TV-ruta.
Fra humorsiden, er historien om monsterknuten underholdende nok.
Klimakset hvor alt, bokstavelig talt, skal bindes sammen er klassisk Ylvis-moro hvor koreografi, humor og musikk treffer hverandre med perfekt timing.
Hverken mer eller mindre.
Terningkast tre, som den resignerte voice over-stemmen på God Kveld Norge så ofte sier.
| 0
|
302707
|
Japan, bit for bit
Er Hanami på Tjuvholmen Norges svar på Nobu?
Ikke helt, men nesten.
Hanami har posisjonert seg som et slags norsk svar på de internasjonale ledestjernene innenfor moderne asiatisk kjøkken.
Da Robinson og Fredag var innom det nyåpnede stedet i fjor høst, var de imponerte, men også enige om at dette var et sted for små mager eller store lomme-bøker.
Er noe skjedd med kost/nytte-forholdet siden da?
Stedet er ikke blant de enkleste å finne i den nye bydelen Tjuvholmen, der det ligger på innsida av holmen ved «kanalen».
- Dette er jo egentlig en fabelaktig beliggenhet for en restaurant.
Vi begynner nok å bli en anelse bortskjemte her ute, fastslo Robinson, mens han nippet til et glass av husets champagne, og så seg rundt i det elegante lokalet med fine kombinasjoner av varmt treverk og kjøligere materialer.
Fredag hadde valgt en av stedets utmerkede cocktailer, laget fra bunnen av med fersk frukt og krydder fra restauranten.
Hanami byr på et slags «new style» fusion-konsept, med moderne japansk kokekunst basert på tradisjonelle teknikker og regionale spesialiteter.
Det skilles ikke mellom forretter og hovedretter.
Man plukker fra ulike kategorier, til det blir et passelig måltid.
Utvalget spenner fra sushi og diverse småretter i såkalt Izikaya-stil, via ceviche, som er rå sjømat «kokt» i sitrussaft, til diverse kjøtt, fisk og fugl stekt på restaurantens Robota-grill, og et utvalg spesialiteter som spenner fra østers til helstekt gårdskylling.
Hele veien oppfordres det til deling.
Noe forvirrende, det hele, men de vennlige, men ikke direkte overstrømmende svenske kelnerne hjalp våre venner å kombinere et passelig måltid.
Robison og Fredag gikk for «new style sashimi» som første rett.
At det viste seg å være den gamle traveren kveite med ponzusaus, etter hvert kjent til kjedsommelighet fra Alex, Nodee og flere andre steder, var en liten nedtur.
Ponzusausen manglet dessuten syre og smaksdybde.
Det gjorde ikke haneskjell-cevichen, der en lekker liten haug av de små fetterne til kamskjellet hadde smaksfølge av safran, koriander, cherrytomater og rødløk, samt limesaften som hadde «kokt» proteinene til fin, fast konsistens.
- Men ceviche bør ikke serveres så kjølig.
Dette nærmer seg kjøleromstemperatur, og da mister skjellene litt av smaken, fastslo Robinson.
Til maten hadde de ønsket seg Riesling, og fulgt kelnerens anbefaling om en smaksrik Prinz von Hessen Dachsfilet 2010, med fin syre, tanniner fra gjæring med skall og et lite hint av restsødme som gjorde at den bar flott gjennom hele måltidet.
Velvoksne kamskjell fra Hitra var grillet på høy temperatur, servert med shiso-dressing tilsatt hakket rød chili.
Saftig og godt, med lekker grillskorpe, og det søtlige kjøttet fint balansert mot den salte dressingen.
Men skjellene var for store til å ta i én bit, så Robinson og Fredag ble noe uelegant tvunget til å rive dem i biter på tallerkenen med spisepinnene.
En kniv burde det gå an å by på, uten å ødelegge konseptet.
Kelneren hadde anbefalt det hun kalte en av Hanamis signaturretter:
Torskefilet marinert over flere dager i søt, rik misosaus, og så grillet.
- Det er vel strengt tatt bare legenden Nobu Matsushita som har lov til å kalle dette sin signaturrett, men denne var nesten like god som den vi spiste på Nobu i London, fastslo Robinson.
Dagens spesialitet var grillet Wagyu-kjøtt, servert med rødbetpuré, teriyaki-dressing og ristede valnøtter.
Wagyu brukes ofte, og feilaktig, som betegnelse på kjøttet til den eksklusive og himmelsk gode Kobe-biffen.
I virkeligheten lages den bare av rasen Tajima fra Hyogo-provinsen i Japan, og det var neppe det som lå på tallerkenen.
Men perfekt grillet, saftig og intenst smaksrikt var det, med rike, mørke smaker i tilbehøret.
En innertier.
Det samme var Robinsons sjokoladefondant med melkeis, som på kelnerens anbefaling ble servert med en rød Recioto fra Tommasi.
Fredags ingefærbrulee var like god, og fikk følge av en iskald sake smaksatt med plommer som hadde ligget og kost seg lenge i flaska med risvin.
Veldig mye på Hanami er veldig godt, men totalopplevelsen er ikke like «wow» som hos de utenlandske forbildene.
Noen små feilskjær trakk også ned totalopplevelsen denne gangen.
- Men drøyt to tusen kroner for to, med drinker før maten og god dessertvin, det var faktisk ikke ille, sa Fredag.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
302708
|
Ufarlig menneskejakt
Hans Olav Lahlum og Solveig Kloppen har reist verden rundt og funnet ut at etterkommere etter Eidsvollmenn er som folk flest.
TV:
Nå skal du høre!
Dersom du farter rundt i vårt lange rike, ja, til og med til utlandet på jakt etter et knippe etterkommere etter et knippe av våre 112 Eidsvollmenn, så vil du oppdage at de er - trommevirvel! - som folk flest.
De jobber med diverse, har diverse interesser, på noen områder deler de likheter med sine fjerne forfedre, på andre ikke.
Heldigvis er det historiker, forfatter og riks-nerd Hans Olav Lahlum og programledersjarmtroll Solveig Kloppen som leder an når TV 2 byr på nettopp en slik grunnlovsetterkommerjakt, for «De utvalgte» flyter mer på duoens evne til å underholde og deres sjarmfulle møter med vanlige mennesker enn på dyptpløyende historisk eller analytisk tilnærming til 1814, Eidsvoll og det derre derre.
Vellykket hop
I hver episode (av seks) blir vi introdusert for én av seks utvalgte grunnlovsmenn, visstnok seks av «de mest innflytelsesrike».
Så får vi møte fem forskjellige etterkommere, hvorav én hver gang kåres til å være den som liksom er best på å bringe arven videre.
(Vinnerne?
De får æren av å få fjeset klistra inn i en ny versjon av Eidsvollmaleriet.
Jaja.
Gratulerer.)
Det kunne vært interessant å vite hvorfor akkurat disse etterkommerne er valgt ut.
Det kommer ikke klart fram.
Mest sannsynlig er kandidatene valgt ut fra hvorvidt de kan sies å ligne litt på forfaren i den forstand at de har litt å fare med — og dermed snakke om i programmet.
Her møter du alt fra gårdbrukere til en prest, en eks-statsråd, en varaordfører, en burlesquedanser og et par kjendiser skal komme også.
De narkomane med DNA-spor til grev Wedel Jarlsberg glimrer imidlertid med sitt fravær, for å si det slik.
Nuvel.
Mer ull, takk!
Kloppen har formidabel evne til å besørge gode, engasjerte intervju med Ola og Kari Etterkommer om omtrent hva det måtte være de holder på med.
Hun byr på seg sjøl og skaper driv, selv når vi etter tre etterkommere begynner å bli lei og tenker at det ville holdt med tre per episode.
Lahlum supplerer og byr på små historiske fakta om Eidsvollmenn og Norge anno 1814, men ikke videre dype analyser.
Mest av alt pusler han rundt med gummifjes og er Lahlum, hvilket er underholdende, men det hadde ikke hadde gjort noe om han hadde fått slippe til med mer av alt han kan.
Å «møte» Eidsvollmenn gjennom sammenlikninger med etterkommere er en god idé, men mest av alt er det etterkommerne vi blir kjent med.
De gamle forblir dunkle skikkelser, som på det berømte Eidsvollbildet.
Litt synd!
| 0
|
302710
|
Operafantomene
En rockeopera skjøt Green Days karriere til himmels.
Med «21st Century Breakdown» vil de bli værende i rommet en stund til.
|||
CD: Green Day har ikke lagt fra seg verken den politiske eller melodiske brodden siden forrige runde.
«American Idiot» har så langt funnet rundt 6 millioner kjøpere, ganske utrolig for noe så svulstig som en rockeopera om USAs dystre framtidsutsikter.
Da er det kanskje ikke like skummelt å hoppe fra timeteren denne gangen også.
Historien som er penslet ut over «21st Century Breakdown»s tre kapitler, handler om kjæresteparet Christian og Glorias møte med religiøs fundamentalisme i kjølvannet av åtte års Bush-imperium.
Om fortellingen er plump og linjene malt med bred pensel, spiller for så vidt liten rolle.
Punk handler om rene ord for penga, og det må føres opp som et pluss i margen at Green Day forsøker å skape engasjement og bevisstgjøring blant sine fans.
De har jo faktisk muligheten til å tale for flere og mer velvillige ører enn en sliten protestsanger bortgjemt på en undergrunnsstasjon på Times Square eller en pub i Soho.
Musikalsk kjører Green Day godt i samme felt som sist.
Kjappe og energiske tregrepslåter på oppløpet, med svale ballader som avbrekk i svingene.
Godt buntet sammen av Billie Joe Armstrongs hjerneklistermelodier, som gir sangene den nødvendige vinden i ryggen.
Ispedd små doser 70-tallsglam og noe av 60-tallets balladeestetikk («Restless Heart Syndrom») er fundamentet effektivt.
Man skal ikke se bort fra at «Last Night on Earth» kan bli årets «Wake Me Up When September Ends », eller at den The Hives-aktige «Horseshoes and Handgrenades» vil puste tittelkuttet fra forrige langspiller i nakken.
Butch Vig (Nirvana, Garbage) har vært kaptein under innspillingen og «21st Century Breakdown» låter stort, luftig og passe pompøst der det kreves.
Hitlåtene står i kø, og da er det bare å stålsette seg for ytterligere et par år med vekselvis hjerteømme og oppkjeftedede Green Day-manifester.
Radiostasjonene kommer neppe til å legge inn høylytte protester.
| 1
|
302714
|
«Dette har blitt en magisk filmopplevelse»
Alle bør unne seg en reise til huttetuenes land.
|||FILM:
I Karl Ove Knausgårds etter hvert så omtalte romanverk, «Min Kamp», skriver han om sitt forhold til kunst.
Helt uavhengig av periode og sjanger er det enkelte kunstverk som har en nærmest suggererende effekt på ham.
Hvorfor vet han ikke.
Kunstanalyse kan sette verk inn i kontekst, beskrive komposisjon, inspirasjonskilde, referanser, mål og mening, men den kan vanskelig forklare den følelsesmessige påvirkningen et kunstverk kan ha.
Ja, hvorfor griper enkelte kunstverk langt inn i sjela?
Jeg mistenker at hemmeligheten ligger i det tilsynelatende uperfekte og rå.
Hvordan kan man ellers forklare at et Picasso-maleri fenger så mye sterkere enn et maleri av Michelangelo?
Jo da, Picasso-maleriet er nok perfeksjonert til det ytterste, men det byr på en helt annen grovhet enn den man finner i det virkelighetsnære.
Slik blir det også mer levende.
«Til Huttetuenes land» inneholder mye av denne råheten og denne følelsesmessige påvirkningskraften.
Filmen framstår utemmet, historien er oppriktig og ekte.
Men om den appellerer til de minste barna, det er usikkert.
Barneboka «Til Huttetuenes land» ble utgitt i USA i 1963, ble kjapt omfavnet av både barn og voksne, og har siden solgt nærmere 20 millioner kopier verden over.
Godt gjort for ei bok som bare inneholder 338 ord, fordelt på 33 sider.
Men på den andre siden svært så talende tegninger.
Maurice Sendaks illustrasjoner kan minne om Henri Rousseaus malerier, en slags primitiv stil, med sterke farger og tydelig strek.
De er lekne og en smule groteske, litt nifse, men mest magiske.
Historien i boka og i filmen handler om Max, en ung gutt med lav impulskontroll og stor fantasi.
I boka krangler Max med moren sin, og i det moren sender ham til sengs, uten kveldsmat, drømmer han seg til Huttetuenes land, et sted bebodd av de ville huttetuene, monster som gjør Max til konge, men som også truer med å spise ham.
Filmen er nokså tro mot boka, men ikke helt, uten at det forringer kvaliteten.
Til det er regissør Spike Jonze for begavet.
Med filmer som «Beeing John Malkovich» (1999) og «Adaption» (2002) har Jonze gjort seg fortjent til ryet som omtaler ham som en av USAs mest talentfulle filmskapere.
Sammen med blant annet Michel Gondry og Charlie Kaufman representerer Jonze en bølge filmskapere som benytter seg av et nærmest naivistisk filmspråk, og ikke minst en særegen evne til å tenke utenfor boksen, bryte konvensjoner og nærme seg det geniale.
«Adaption» handler om en manusforfatter som lever sitt eget manus, mens «Beeing John Malkovich» handler om en dokkefører som finner en hemmelig dør som leder inn i hodet på filmstjernen John Malkovich.
I «Til Huttetuenes land» føres vi inn i fantasien til en ti år gammel gutt med mulige symptomer på ADHD.
Det er en skremmende og emosjonell, men mest av alt vakker reise.
Manuset til «Til Huttetuenes land» er knapt, men består av langt mer enn 338 ord, og er bearbeidet og skrevet av Jonze og den amerikanske forfatteren Dave Eggers («A Heartbreaking Work of Staggering Genius» 2000).
Det begynner svært realistisk.
Jonze benytter seg av håndholdt kamera, tempoet er svært høyt og vi møter Max (eminent spilt av 12 år gamle Max Records) i det han går berserk hjemme.
Det synes som han er høy på sukker, men etter hvert skjønner vi at det handler om utilpasshet.
Max har ekstremt rik fantasi og framstår som et svært begavet barn, men han er ensom og hyperaktiv.
Da moren (godt spilt av den alltid strålende Catherine Keener) får besøk av en ny mann renner begeret over for Max, og han løper hjemmefra i en tilstand blandet av sorg, sjalusi og raseri.
Det er her kjernen i filmen ligger.
Max har ikke sjans til å identifisere og kontrollere disse følelsene, noe som til slutt fører ham ut på åpent, urolig hav.
Og etter at stormen har lagt seg, skyller han i land der de ville befinner seg, Huttetuenes land.
Boka er blitt beskrevet som en perfekt psykoanalyse av et barns raserianfall, og filmen svekker ikke det stempelet.
Max er både egoistisk og usympatisk, men mest av alt er han et barn, med et barns reaksjoner og måte å te seg på.
Derfor liker vi ham.
Huttetuene er på samme måte sammensatte skapninger med veldig sterkt og svært vekslende humør.
De er produkter av Max? fantasi, og at de ter seg irrasjonelt og impulsivt er en forbedring fra boka.
Hovedstyrken i filmen ligger likevel i det visuelle uttrykket Jonze har valgt.
Det håndholdte kameraet og bruken av naturlig lys, blandet med usedvanlig vakre naturtablåer, gir det hele et svært realistisk og minimalistisk preg.
Filmen er spilt inn på den australske kysten, og vi beveger oss gjennom tett skog, varm ørken, stupbratte klipper og deilig fantasi.
Bruken av kostymer og dataanimasjon gjør huttetuene til de mest levende, ikke eksisterende skapningene jeg har sett i film til nå.
De er store, sterke, myke og lodne.
De er gode å ligge inntil, men de kan også smadre deg, og scenene med huttetuene og Max er rørende og skremmende.
Ikke minst er det ekstremt imponerende hvor levende den unge skuespilleren gjør skapningene.
I hans øyne framstår de reelle, og slik blir de også virkelige for oss.
Karen Lee Orzolek fra New York-bandet Yeah Yeah Yeahs har laget musikken til filmen, og det folkaktige lydbildet kler filmen svært godt, og øker fornemmelsen av at fred og kjærlighet aldri er langt unna, til tross for at vi befinner oss i landet der de ville bor.
Filmanmeldelsen er basert på originalversjonen.
Filmen finnes også med norske stemmer.
| 1
|
302721
|
Søt og masete
Animasjonen er kraftfull i «Walking With Dinosaurs», men historien er pinglete.
FILM:
«Walking With Dinosaurs» bygger på en BBC-serie fra 1999 («Dinosaurene kommer tilbake», den dyreste «naturfilmen» som noensinne er laget), etterfulgt av en «arena spectacular» i 2007, et slags info-show som er sett av over tre millioner homo sapiens og som også kom til Norge.
Det vil si at lekefigurer, matbokser og trykksaker allerede er lisensiert og i omløp, så filmen «treffer bakken løpende», som amerikanerne pleier å si.
Jeg tviler likevel på om den videre løpeturen på kino vil bli like vellykket.
BBC og deres medprodusenter har skuffet inn 85 millioner dollar for å gjøre TV-serien om til en søt historie om pachyrhinosaurusen Patchi (Anders Bye) og hans begivenhetsrike liv i kritt-tida for omtrent 70 millioner år siden.
De skal være fornøyd hvis prosjektet går med overskudd.
Farlig verden
Det starter med en unødvendig og påklistret rammehistorie, der en gutt på rundt 15 må bli med sin paleontolog-onkel på fossil-tur.
Her blir han venn med kråka Alex (Per Christian Ellefsen), som viser seg å være en forhistorisk Alexornis-fugl og som vil forfølge oss gjennom filmen med sin noe slitsomme fortellerstemme og etter hvert svært enerverende meta-humor.
En god del av filmens morsomheter består i replikker som «du slo ham tilbake til steinalderen» og jeg er usikker på hvilken aldersgruppe humoren er rettet mot.
Historien om Patchi, derimot, er beregnet på de ganske små (7-årsgrense).
Han lærer tidlig om farene som lurer, som regel av det kjøttetende slaget, men han treffer også den søte Juniper, som tilhører en annen flokk.
Søt, klisjefylt musikk oppstår, komponert av Paul Leonard-Morgan.
Detaljert
Filmen er spilt inn i Alaska, New Zealand og Australia, der både landskap og skattefordeler falt i smak.
De animerte dyrere er flotte, realistiske og tjukkhudete skapninger, men de mest vellykkede animasjonsfilmene har sjelden brydd seg om den slags.
| 0
|
302724
|
The Sword fekter for metalgjennombrudd
Blankpusset riffeventyr fra Austin.
|||
ALBUM:
Selv om de har turnert med Metallica og blitt roset opp i skyene for debuten «Age of Winters», er The Sword fra Austin, Texas fremdeles et relativt ukjent foretak for de fleste.
La det bli slutt på det.
Plate nummer to, «Gods of the Earth», holdt ikke helt hva debuten lovet, men det setter «Warp Riders» en stor, sort strek over.
Her glimrer det nemlig i blankpusset stål fra første sverdslag.
Den har et ørlite sterkere bluespreg, og platen tar et par skritt lenger bak i rockehistorien og til band som Pentagram og Angel Witch, men det er fortsatt duvende riffsterk heavy metal som pryder varedeklarasjonen.
Instrumentalarbeidet er glitrende, den autentiske produksjonen likeså og selve låtene oser av kampvilje.
«Warp Riders» pløyer seg gjennom langstrakte metallandskap, hvor «Lawless Lands» og de to «Chronomancer»-delene bare er noen av de pittoreske stoppestedene.
| 1
|
302725
|
Fullendt artist i en alder av 22!
Monica Heldal albumdebuterer på imponerende vis.
ALBUM:
Ryktene er gått foran Monica Heldal fra Bergen.
Og de viser seg å holde ord - hun er virkelig en av disse artistene som bare har det.
Det er ikke mange forunt å være fullendt artist i en alder av 22.
Blues m.m.
I blueskretser er det snakket om en ung, glitrende gitarist, men singer/songwriter Heldal er også interessant for lyttere med et hjerte som banker for britisk folkrock og den mørkere delen av countrymusikken.
Thompson har også samarbeidet med annen Thompson, Richard fra tidlig Fairport Convention, så her er det referanser og tråder i mange retninger.
Festivaljobber
Få artister har dessuten oppnådd mer oppmerksomhet før de har gitt ut ei eneste plate enn det som er blitt Monica Heldal til del:
I fjor spilte hun på hovedscenen på Norwegian Wood, hun har spilt på Bylarm og turnert med den unge briten Ben Howard og bidratt på hans ep, i sommer fikk hun Bendiksenprisen og hun spilte på Bergenfest, Notodden Blues Festival og Øya-festivalen.
I høst turnerer hun med Thomas Dybdahl.
Irland Heldal har bodd i Irland, der hun blant annet reiste rundt og spilte låtene til den nasjonale gitarhelten Rory Gallagher.
Rory, som døde altfor ung i 1995, er vel ikke akkurat en vanlig inspirasjonskilde blant norske 22-åringer, men desto mer interessant er det.
Mest hørbar er denne inspirasjonen på de gromme og råskårne blueslåtene på dette albumet, «Conman Coming», «I Don't Mind» og «In Flight» - alle med et stort lydbilde og Cato «Salsa» Thomassens meget potente elgitar i front.
«In Flight» er dessuten en våt drøm for oss som synes livet blir bedre med noen doser med fuzzgitar.
Drømmende Men «Boy From The North» er mest drømmende og svevende musikk med mye klang.
Det er mørkt, men tidvis også fengende - ofte med Heldals akustiske gitar i front.
Hun briljerer til tider.
At Heldal både stemme- og stilmessig kan minne om Ane Brun, og at svenske First Aid Kit av og til surrer i bakhodet, betyr ikke noe.
For - det er ikke så interessant når du gjør deg bedre kjent med albumet.
Samtidig inneholder låtene ting du nok ikke vil finne hos disse artistene.
Gode hjelpere «Boy From The North» er spilt inn i Devon i England og Oslo med Chris Bond fra Ben Howard-bandet som produsent.
Produsent Bond er innom på trommer, perkusjon, bass, tangenter, lutt og kor, mens Erik Sollid (Valkyrien Allstars) spiller Hardanger- og bassfele.
Kreativitet
Men i front altså, Monica Heldal.
At det er mulig å dra så mye kreativitet og skaperkraft ut av en så ung kropp - og samtidig fylle på med så mye artistisk sjølsikkerhet og naturlig autoritet - er rett og slett imponerende.
Det er på en måte unorsk, samtidig er det også blitt typisk norsk som artist å være så god.
Albumet er i salg fra mandag 4. november.
| 1
|
302727
|
Hun er Norges sjelfulle førstedame
Sisi er milevis bedre enn andre soulforsøk her til lands.
ALBUM:
Med flere år i scenebakgrunnen for artister som Madcon, Stella Mwangi og Paperboys, har Suzanne «Sisi» Sumbundu gått de musikalske gradene på en nå om dagen uvanlig genuin måte, og en solodebut har på så måte sjeldent vært mer velfortjent.
Den store stemmen fra Hauketo er blant Norges ledende innenfor den tradisjonelle soulsjangeren, og har full kontroll over de 11 sporene på albumet «Don't Fall In Love», som tidligere i sommer ble teaset med strålende «The Sun».
Resten av skiva følger heldigvis også opp den sjelfulle magien fra hennes solrike singelhøydare, og med hjelp fra produsentene Thomas Pettersen og Lars Christian Folkvord leverer Sisi en flott og variert blanding av klassisk rythm & blues, rock&roll; og åpenhjertig soul.
Hele tiden på sine egne premisser, slik hun i særegen Sisi-stil slår fast på flotte «Better For You»:
«I refuse to be your angel» - milevis av troverdighet forbi de fleste retrofiserte soulforsøkene her til lands.
| 1
|
302728
|
«Yo, Stath, vi har en film på gang, en Jason Statham-film, erru game?»
Jason Statham står opp tidlig for å renske gatene i «Safe».
FILM:
Jason Statham er blitt en merkevare, etterspurt blant dem som liker å lage en viss type film: Yo, Stath, vi har en film på gang, en Jason Statham-film, erru game?
Og Statham stiller på sett, grytidlig om morgenen for å knerte skurker og redde uskyldige.
Statham er en trygg investering, filmene koster rundt en kvart «Prometheus», de går med kledelige overskudd og helten sjøl rekker å slå seg gjennom to til fire økter i året.
Ofte blir det god underholdning.
Denne gangen befinner Statham seg i New York, en by som utelukkende består av gangstere.
Triadene regjerer i Chinatown, russerne har hovedkvarter i Brooklyn og snuten krever sin andel av inntektene.
Resten av befolkningen bor på hotell eller henger på nattklubber og får panikk når skytingen begynner.
Vidunderbarn
Handlingen er innmari søkt.
Luke Wright (Statham) har sluttet i politiets spesialstyrke og driver med Mixed Martial Arts for å straffe seg selv.
Han vinner en kamp han fikk beskjed av russerne om å tape og får en merkelig straff som bare en ambisiøs manusforfatter ville funnet på og som derfor irriterer.
Samtidig, et sted i Kina, starter en annen søkt handlingstråd.
Det ti år gamle vidunderbarnet Mei (Catherine Chan) kidnappes av triadesjef Han Jiao og sendes til New York for å være menneskelig datamaskin og huske alle regnskapene, slik at man kan slippe unna med mindre penger til snuten, som tar betalt i prosent av omsetning.
Mei rømmer, Luke møter Mei, Mei har viktig kode i hodet, alle vil ha koden, Luke vil beskytte Mei.
Kjør film!
Prøver for hardt
Fortellingen har en viss «samurai-stemning» i starten og det finnes et håp om at vi skal bli kjent med denne Luke.
Men så begynner skytingen og en absurd mengde dresskledde kinesere og russere blir knust eller gjennomhullet i løpet av drøye 90 minutter.
Regissør Boaz Yakin debuterte lovende med «Fresh» i 1994 og hadde en hit med den brukbare tårepersen «Remember the Titans».
«Safe» er hans første actionfilm og jeg synes han prøver for hardt.
Han har relativt godt tak på slåssingen, men det halvgode plottet og den ustanselige likvideringen blir etter hvert en monoton vegg av visuell støy, med et kamera som rister og svisjer så mye at man lurer på om Yakin har sett filmen i sin helhet før han ga den fra seg.
Ingen kalkun, men som Statham-fan er jeg skuffet.
| 0
|
302730
|
Står seg godt
«Løvenes konge» tåler å bli satt opp på kino til glede for nye generasjoner, selv i 3D.
FILM:
I likhet med «Hamlet», holder «Løvenes konge» seg godt.
Riktignok er den håndtegnede Disney-klassikeren bare 18 år gammel, men det er Shakespeares drama som danner grunnlaget for historien om Simba og de andre dyrene i Afrika.
Filmen er en vakker og slitesterk fortelling om forholdet mellom far og sønn, om svik og skyldfølelse, ansvar for fellesskapet og, ikke minst, vennskap.
Simbas far, Mufasa, er en god konge, men han har en ond bror med pjuskete hårvekst som bruker sin sleipe hjerne til å tukle med arverekken.
Når Scar ikke klarer å drepe Simba, prøver han i stedet å lure Mufasa i døden.
Lille Simba legger på flukt og langt om lenge treffer han marekatten Timon og vortesvinet Pumbaa i den frodige jungelen.
Simba vokser til, får manke og etter hvert kommer faren tilbake i form av et spøkelse, riktignok litt seinere i soga enn hos Shakespeare.
Gode penger
Påskuddet for denne relanseringen på kino, var at filmen ble sluppet på 3D-Blu-ray i september.
Tilstrømningen ble større enn ventet og nå har «Løvenes konge» i ulike dimensjoner spilt inn nesten én milliard dollar.
Hvis Disney slipper den på Smell-o-vision i 2015, vil filmen bli medlem i den eksklusive milliardklubben.
I og med at denne anmelder har markert seg som grinebitersk motstander av lystapet man får ved å se film med solbriller, burde det ikke overraske at jeg har vanskelig for å se nevneverdige fordeler ved å oppleve «Løvenes konge» i 3D.
Filmen er laget for å bli sett i to dimensjoner.
Tegnerne satte i 1994 sin lit til at hjernen klarer å skape den nødvendige dybdefølelsen, slik hjernen har gjort siden filmens barndom, for ikke å si tidenes morgen.
Hvis man stoler på at Shakespeare er liv laga, hvorfor ikke gi hjernen en sjanse?
Skremmende
Filmen har 7-årsgrense, grunnet flere scener med dyremishandling og truende adferd, mye takket være en gjeng hyener som onkel Scar har slått seg i lag med og som terroriserer stakkars Simba.
En hyeneforsker anla visstnok injuriesak mot Disney på vegne av den flekkete dyrearten og man kan skjønne hvorfor.
| 1
|
302731
|
«Gitartonene drypper som regn over det akustiske underlaget»
Gledelig gjenhør med sjangerdefinerende 90-tallsduo.
ALBUM:
For et band som har gjort det langsomme til sitt varemerke, er det kanskje bare passende med 17 år uten en plateutgivelse (vokalist Hope Sandoval har riktignok klart å klemme inn et par soloplater).
Men nå var det hyggelig med noe nytt.
For selv om andre har tatt opp arven (Beach House, for å nevne noen), er det noe eget ved duoens søvnig slepende, tilbakeholdent dramatiske alternativpop.
På fjerdeplata er mye som før, men det er lite å høre til de tidstypisk klangfylte fuzzgitarene.
Til gjengjeld er elementene fra folk og blues videreført, med bløtt elgitarspill eller slide guitar som snor seg rundt Sandovals fengslende, myke sang.
I nydelige, Cat Power-aktige «Common Burn» drypper elgitartonene og xylofonen som regn over det akustiske gitarunderlaget; i den like flotte åpningslåta «In My Kingdom» pakkes de mykt inn i orgel og rolig slentrende trommespill.
Andre spor er mer spartansk instrumentert — men med bare litt mer kjøtt på det akustiske gitarbeinet kommer magien virkelig gjennom.
Minimalistiske «Sparrow» viser at ikke mye skal til:
En ekstra gitar, en tamburin og litt cembalo holder i lange baner.
| 1
|
302735
|
Kim Leines nye grønlandsroman er varm, menneskelig og tragikomisk, slik livet kan være
Munter nordisk noir.
Krig og kaos herjer i Europa anno 2025.
Paris brenner, London raseres.
Mennesker flykter, tvangsflyttes eller mobiliseres i krigen.
Skrekkbildene flyter over tv-skjermen idet portør og ambulansesjåfør Ejnar gjør seg klar til arbeid på sykehuset i Tasiilaq.
Den grønlandske bygda er en fredelig plett i havet, men denne gryende dagen vil Ejnar og medbygdingene seint glemme.
Alt forskyves.
Det lille stedet koker av hektisk aktivitet, mistro, kåtskap, overtro og kjærlighet.
Den alvorlige leken
Forfatter Kim Leine er født i Norge og flyttet til Danmark som tenåring.
Etter femten turbulente år på Grønland returnerte han til Danmark i 2004 og debuterte i 2007.
Gjennombruddet og prisdrysset kom med fjerdeboka, «Profetene i Evighetsfjorden» (2012), om en misjonær på Grønland.
For boka fikk Leine Nordisk Råds litteraturpris.
Også i årets roman, «De søvnløse», tematiseres tro og overtro på Grønland, menneskenes livsvilkår, og spenningene mellom grønlendere og dansker.
Boka er en kollektivroman med mange mennesker involvert.
Men «De søvnløse» er også en sykehusroman, i beste forstand.
Alt skjer i og omkring stedets sykehus.
Foruten Ejnar møter vi overlege Gordon, hans bryske sykepleierkone Rikke, tolken Henriette som oversetter fra grønlandsk til dansk, tyske Michelle som har brukket begge anklene og har et forhold til Gordon, schizofrene Sivert som denne dagen skaper trøbbel, og den pensjonerte legen og surrekoppen Palm.
Og mange flere.
De er en broket gjeng, presist og ømhjertet tegnet av Leine.
Stafett
Stemningen i romanen er spesiell.
Leseren føler på angsten for en kommende katastrofe, mens Leine lettbent slentrer fra karakter til karakter.
Mørket i Europa settes opp som en kontrast til lyset på øya.
Handlingen foregår et juli-døgn hvor sola ikke går ned.
Midnattssola gjør alle øre og søvnløse.
Grønlendingenes samfunn er likevel ikke uten mørke.
Fattigdom, vold og indre spenninger er et tema Leine har behandlet før og også nå.
Ved å la synsvinkelen stadig og radig skifte, former Leine et vidt og nyansert bilde av menneskene og situasjonene.
Alle de rundt tjue aktørene har synsvinkelen i kortere eller lengre strekk.
Slik blir boka også en slags stafettroman, der pinnen mer eller mindre hurtig overrekkes fra person til person.
Dette er snedig gjort og gir høy temperatur i romanen.
De umerkelige glidningene i synsvinkel skaper komikk og forståelse for karakterene.
Vi blir glad i disse folka.
Synvinkelskiftene avslører også hemmeligheter.
Lenge er det vi vet om Ejnar at han har en kreftsyk kone.
Men et møte med Rikke i sykehuskorridoren avdekker noe annet.
Synsvinkelen skifter fra henne til ham idet de støter på hverandre.
Ejnar finner fram en serviett og tørker leppa hennes med den.
«Hun skvetter tilbake.
Hva gjør du?
Han ler.
Du så så varm og svett ut.
Å. Takk.
Det var snilt.
Hun kikker forundret på ham.
Han rister på hodet, og ler brydd, hjertet hans slår tungt.
Jeg elsker deg, tenker han.
Jeg har alltid elsket deg.»
Hjertet i halsen
Med vekslingen mellom bevisstheter følger sceneskift; fra sykehuset, til kaia og fjellskrenten ovenfor.
Det gir en god dynamikk og bevegelse til romanen.
Intensiteten øker gradvis.
Det begynner rolig, nesten litt omstendelig.
De siste sidene sitter leseren med hjertet i halsen, før det hele utarter på kostelig, anarkistisk vis, med massiv innendørsrøyking på sykehuset.
Denne kombinasjonen av letthet og tyngde, drama og komikk, sceneskift og vakker scenografi, gjør romanen til filmmateriale.
Den er en munter nordisk noir.
Undergangstematikken som europabildet skaper, er ikke et hovedelement i fortellingen.
Skjønt helt uten varsler er romanen ikke.
Leine maner til å se det lille (sykehuset, Grønland) i sammenheng med det store (Europa, verden).
Antropologen Michelle formulerer varskuet slik:
«destruksjonen kommer alltid, alltid, alltid innenifra.»
«De søvnløse» er alvorlig og leken fortelling om en dag i livet, om ett døgn i mange tett forbundne liv.
Boka er god å lese, varm og menneskelig, og tragikomisk, slik livet kan være.
| 1
|
302736
|
Gaustad lures rett i Jan Fredrik Karlsen-fella
Når norsk realitypop blir mye gråere enn nødvendig.
|||ALBUM:
En tommelfingerregel i norsk realitypop er at det gjerne blir kjedelig når radarparet Jan Fredrik Karlsen (manager) og Jørn Dahl (produsent) er involvert.
Her er det den i følge folkedypet kontroversielt utstemte «X
Factor»-deltakeren Elin Gaustad som får unngjelde for dette omvendte King Midas-prinsippet.
Har du fin stemme — ikke spektakulær, ikke spesiell, bare fin — må du ikles karakterbyggende omgivelser (låter og lyd), alternativt må du synge så bra at du kan fargelegge grå låter og grå produksjon.
Gaustad synger bedre enn hun skriver låter, men får ingen hjelp til å heve det ene og skjule det andre — alt står bom stille i drøvtyggende, vannkjemmede Lene Marlin-goes-countrypop-aktige omgivelser (Marlin har skrevet to låter her).
Den påfallende mangelen på nerve og personlighet hindrer ikke at man spekulerer i om Gaustads skjebne kunne vært betydelig bedre ivaretatt hos noen med vilje til enklere eller mer sofistikert iscenesettelse.
I stedet for denne dølle mellomtingen vi hører her - Karlsen/Dahl-imperiets varemerke.
| 0
|
302738
|
Anmeldelse:Steinar Løding er en ukjent mester i norsk romankunst
Nå kommer bind tre av en grenseløs familieroman.
Steinar Løding (65) er et litterært kraftverk i menneskeskikkelse.
Bøkene hans er blant de mest originale og merkverdige i nyere norsk litteratur.
Forfatteren imponerer med sin dybdeboring i språkets muligheter.
At forfattere av hans kompromissløse kaliber fins, er en gave til norsk litteratur.
Samtidig puster man som anmelder lettet ut over at ikke alle hans kolleger har det samme ambisjonsnivået.
Språklig tsunami
Språklig tsunami
Løding debuterte i 1982 med den originale romanen «Glomma brenner».
Ti år seinere kom romanen «Erindringens tre» (1992), en sterk historie om arrestasjonen av norske jøder under andre verdenskrig.
Dette var før temaet kom på dagsordenen for alvor.
Et mesterverk
Siden har Løding viet sine krefter til et gigantisk verk.
Høstens bok er tredje bind.
«Jernalderdrøm.
Første bok.
Flukten til Ninive» (1997) var en fortelling som gikk inn i verdenshistorien fra mange forskjellige retninger, men med en komposisjon og et språk som fikk Dagbladets Øystein Rottem til å utrope den til et mesterverk.
Et mesterverk
Det andre bindet, «Jernalderdrøm.
Og.
Forsøk på en poetikk» (2008) var en sprenglærd bok full av refleksjoner over litteraturens vesen.
Boka fikk Kåre Bulie til å slutte seg til beundrernes rekker, selv om han understreket at dette er en forfatter som krever den ytterste tålmodighet av sin leser.
Keiseren på besøk
Keiseren på besøk
Der ligger også «Victoria», nylig ankommet fra England med to passasjerer, begge av svart avstamning, en kvinne og hennes sønn, hvis far visstnok het Fjære, eller Fjaere.
Andre stemmer tilhører eieren av hotellet American Hotel Villa Chicago, dessuten diverse bygdebeboere av forskjellig sosialt opphav.
På de siste sidene møter vi den oppdiktede forfatteren Fartein Veøy (som står bak verket), Lødings alter ego, i en kommentar til den teksten man har vært igjennom, som egentlig er historien om hans egen familie.
William Faulkner
William Faulkner
Løding minner om en forfatter som William Faulkner, og ganske riktig, referanser til romaner som «As I Lay Dying», «Larmen og vreden» og «Absalom, Absalom» dukker opp i Veøys avsluttende betraktninger.
Historiske scener og utlegninger glir ut og inn av teksten, formidlet gjennom figurenes erfaring, temperament og kunnskap.
Et flammende kalidiskop av hendelser og språklige kaskader utspiller seg for leserens indre blikk.
Boka er et gigantisk forsvarsskrift for diktningens berettigelse i verden og historien.
Som det står nederst i en fotnote:
«Den poetiske sannheta, denne teksten, er her viktigere enn den empiriske.»
| 1
|
302739
|
Litt av en type!
Når Leo Ajkic byr kjendisdamer ut på date, får vi mye å fnise av.
For sjekkeklare er det litt å lære, også.
TV:
- Jeg hadde ikke trodd du skulle synes det er flaut å holde i hånda, du som tør å være naken i Spektrum, sier Leo Ajkic direkte til en noe pinlig berørt Else Kåss Furuseth mens de ligger på en isbjørnfell foran peisen.
Så kaller han henne Elsebeibi.
Ikke rart hun begynner å le.
Vi ler såpass at vi griper etter puta sjøl.
Det er mye å humre av når Leo Ajkic dukker opp som typen til åtte norske kjendisdamer.
Selvsagt er det ekstra moro når han har festlige damer som Furuseth til selskap.
Tidvis kommer han tett innpå.
Her byr de litt på seg selv, både de og han.
Tidvis har han også et tips å to å lære bort, Ajkic.
Fiffig konsept
Programkonseptet er hentet fra «Dama til» som gikk på NRK i 2011.
Da var det Live Nelvik, opphavskvinne til ideen, som ga oss portrettmøter av norske kjendismenn ved å forsøke seg som kjæresten deres.
Det er en underholdende måte å gi oss nye møter med kjente fjes på.
Nelvik utfordret med en småfrekk stil.
Radiomann Ajkic er heller ikke redd for å utfordre.
Han spør for eksempel rett ut om Elsebeibi føler hun må være morsom hele tida.
Men den ellers så tøffe typen tar seg også tid til å lytte og stille spørsmål.
(Det er ett av tipsene man kan notére seg bak øret.)
Vi ønsker oss nesten mer av samtalene, gode intervju blir litt korte.
Ingen tøffelhelt Ajkic er blitt fremstilt som, og liker nok også å spille på at han ikke er en tøffelhelt.
Greit, det.
Faktisk er halve moroa at han spiller på dette.
(Humor er også ett tips å notére seg).
Damene lar seg ikke vippe av pinnen av, heller.
Og det hjelper at han selv tør å drite seg ut ved å gjøre ting han ikke kan.
Som å kjøre bil.
Hoho!
Til tider kan det bli litt mye Leo og litt lite damer.
Når han deiter en mer forsiktig Alexandra Joner i neste program er det ikke like gøy som med Furuseth, heller.
Mot slutten av episodene går han også vel grundig til verks når han evaluerer damene, gode og dårlige sider.
Dét er ikke nødvendig i et portrettprogram.
Ikke høflig, heller.
Men det skal han ha:
Her er gutten sin som snakker pent med mødre og har med konfekt, som stiller med drill, evt. dress når det blir etterspurt - og tør å se teit ut.
Det er bare å notére.
Vi gleder oss til å se ham møte - og ikke minst bli møtt av - Anne-Kat.
Hærland, Anniken Huitfeldt, Caroline Berg Eriksen, Cecilia Brækhus, Caroline Andersen og Lise Myhre-Hestnæs.
| 1
|
302741
|
Anmeldelse:«The Loft»
Mye naken kropp og få ansiktsuttrykk i årets mest klysete film.
FILM:
«The Loft» handler om fem menn.
Fire er sandblåste Dressmann-reklamer med trenchcoats og tredagersskjegg.
Den femte, gjengens hustjukkas, har, i tråd med Hollywoods syn på overvektige, generøst blitt tildelt de drøyeste fyllekulene og de mest vulgære replikkene.
Ikke at det skorter på vulgaritet i andre hjørner av filmen.
Etter initiativ fra kvinnebedåreren Vincent (Karl Urban) går kameratene sammen om å leie en luksuriøs ettroms dit de kan ta med andre kvinner, uten at ektefellene deres finner det ut.
En morgen ligger det plutselig en glossy blondine der, festet til sengestolpen med håndjern, død og blodig.
Spørsmålet blir hvem av de fem som hadde nøkkel, som står bak.
Hardt seksuell
Oppklaringen innebærer at kompisenes utsvevende liv passerer i revy, for dem, politiet og publikum.
Det dreier seg om en betydelig mengde sjelløse samleier i gylden belysning, nistirring på duvende deiligheter med paljettkjole og nedsettende karakteristikker av de samme skjønnhetenes lubne venninner.
Ingen synes å ha andre interesser eller egenskaper.
«The Loft» er hardt seksuell, men den finnes ikke erotisk.
Og om manus jobber hardt for å gjøre psykiateren Chris (James Marsden) bittelitt mer likandes enn andre, fordi han har en sur kone og er forelsket i den andre kvinnen, men jevnt over er ingen av leietagerne noe å samle på, verken for kvinnene de møter eller for publikum.
Restylaneetterforsker
Problemet er ikke at de er drittsekker; sådanne kan det lages sprelske filmer om.
Problemet er at de er drittsekker blottet for vidd og sjarme.
Selve drapsmysteriet, med sine ulike løsningsteorier, er forsåvidt greit puslet sammen.
Men det spilles ut på beste, glansede CSI-vis i et avhørsrom som ser ut som et påkostet hotellromsbad, der spørsmålene stilles av en mysende etterforsker med restylanelepper.
Fjaset behandles som om det er verdensdramatikk av regissør Erik Van Looy, som ikke lar noen insinuering gå fra seg til å kjøre på med musikalsk melodrama og ekstreme nærbilder.
Men den som leter etter et skikkelig ansiktsuttrykk, leter for det meste forgjeves.
| 0
|
302744
|
- «Mammon 2» er en parodisk nyttårskalkun
Anmeldelse:
«Mammon», sesong to.
(Dagbladet):
:
Hvis du vil se en serie i 8 episoder der alle sammen er forbannet på alt og alle, og like kjepphøye hele tiden, ja da er «Mammon II» midt i blinken for deg.
Og, vil du bruke tid på en serie som benytter seg av absolutt alle klisjeer som noensinne er påtenkt eller misbrukt tidligere i amerikanske, og i diverse nordisk krimserier - og filmer, ja, da er denne gravalvorlige krimserien - som glir over i den reneste parodi - midt i blinken for deg.
Puh.
Og, hvis du blir hektet på en evig strøm overdoser av politiske -og private intriger, terror,drap, utroskap, slåssing, bakvaskelser, maktkamper, den fjerde statsmakt mot den første og en håndbok i karikerte miljøskildringer fra såvel store avishus og regjeringskvartalet, ja da er denne serien midt i blinken for deg.
Og, hvis du kjøper replikker og dialoger uten antydninger til undertekst hos noen av de involverte, ja da er denne serien midt i blinken for deg.
Puh II.
Fiksjon er herlig med et snev av Pentagon, men her, ufrivillig komisk .
«Mammon II» gaper, raper og skriker og skråler så høyt at vi kan se helt inn til ryggmargen, nei helt opp i en tom hjerne, men liker du det, ja da er denne serien midt i blinken for deg.
Og, er du av typen som foretrekker action i alle ledd, kriker og kroker og fritid, på arbeid som på fest, ja da er serien midt i blinken for deg.
Denne serien kjører i minst 197 km i timen hele veien mot stupet - uten sikkerhetsbelter, men med blålys, skuddsikre vester, nerver, action og med finlandshetter og solbriller (den skumleste «Spøkelseskladden» på denne siden av Disney) - og har du legning for dette, ja da er denne serien midt i blinken for deg.
Og, vil du bivåne en sikkerhetsansvarlig som ligner Jonas Gahr Støre, ja så er denne serien midt i blinken.
Og, hvis du vil se en tro kopi av Bare Egil i rollen som den eksepsjonelt idiotiske VG-stjerna, Torgrim Hammern (Pål Kristian Eggen), ja så er dette serien for deg og dine nærmeste.
Har du glemt å å kjøpe kalkun til nyttårsaften, fortvil ikke.
| 0
|
302746
|
Zorros stygge fetter
«Machete» er en politisk splatterkomedie som hyller 70-tallets b-filmer.
FILM:
Danny Trejo har ikke blitt penere med åra og nå har Robert Rodriguez bestemt at tremenningen (!) er stygg nok for en hovedrolle — slik at han i en alder av 66 kan kline med Jessica Alba.
Sånn kan det gå.
Trejo er en skuespiller det burde lages film om.
Muligens ikke i samme mexploitation-stil som «Machete» og kanskje heller ikke med Rodriguez, den evige fjortis, i registolen, men det kunne blitt en god historie.
Trejo, som er født i Los Angeles, ble narkoman som barn, gikk inn og ut av fengsel i elleve år og ble boksemester mens han satt i San Quentin.
Siden midten av 80-tallet har han spilt i rundt 200 filmer og tv-serier, sjelden som the good guy.
Minus manus
«Machete» startet sitt liv som en «falsk» trailer for tre år siden i zombiefilmen «Planet Terror», den ene halvdelen av «Grindhouse», Rodriguez' og Tarantinos mimreprosjekt — gutta vokste opp med 70-tallets mest søplete b-filmer og vil ikke gi slipp på sin søte ungdomstid.
Biter av «Machete»-traileren er med i filmen, noe som blant annet medfører at en 2000-talls Mercedes klippes sammen med en tretti år eldre modell.
Rodriguez har alltid vært en fattigmanns Tarantino.
Det vil si at som splatterkomedie og enda en homage til b-filmen er «Machete» ganske så morsom, men texaneren har i liten grad en egen stil.
Dessuten legger han ikke all verdens arbeid i utformingen av manus, noe som gjør at det harde angrepet på USAs immigrasjonspolitikk framstår som mer pubertalt enn gjennomtenkt.
Flotte fjes
Machete er en tidligere meksikansk politimann.
Han livnærer seg som dagarbeider i Texas, etter at narkobaronen Torrez (Steven Seagal, med samuraisverd og påsprayet hår) har drept hans kone og datter.
Machete blir mot sin vilje hyret til å drepe en innvandringsfiendtlig delstatssenator, spilt av Robert De Niro, og ender opp som en mytisk forsvarer av papirløse innvandrere.
Som sagt, filmens styrke er ikke historien, men Machetes effektive filetering og spidding av flere dusin skurker.
Filmen er befolket av flere gode, værbitte ansikter, i tillegg til Trejos kuperte ørkenlandskap:
Jeff Fahey, Don Johnson, Cheech Marin, Tom Savini.
Damene er rynkefrie babes, mannlige fantasier som gjerne filmes i umotiverte nakenscener.
Jessica Alba er innvandringspoliti i stiletthæler, Lindsay Lohan er splitter naken og råtøffe Michelle Rodriguez er taco-selgende leder for et smuglernettverk.
| 0
|
302750
|
Trøbbel i TV-tårnet
TV on the Radio måtte altså begynne å menge seg med Jane's Addiction før de kunne gi ut ei kjip skive.
TV on the Radio, The Strokes, Yeah Yeah Yeahs og Interpol fungerte som et slags moderne, musikalsk Rat Pack for første halvdel av 2000-tallet, der Tunde Adebimpe og gjengen utgjorde selve bicepsen i New Yorks alternative rockekropp.
Men - dette er lenge siden nå.
Det ble dessverre med det ene gode Interpol-albumet, Yeah Yeah Yeahs hadde et lite uhell på andreplata, mens The Strokes gikk på en smell på sitt tredje forsøk.
Afro-Radiohead
Det så lenge ut som at TV on the Radio på sin side var dømt til å gå inn i musikkhistoriebøkene som et afroamerikansk Radiohead, vaksinert mot å lage et mediokert album, men sprekker nå på fjerde runde.
«Nine Types of Light» er ei luftig, lys og neddempa skive, i motsetning til den klaustrofobiske og frenetiske swaggeren som tidligere lå som et tjukt lag utenpå den uortodokse dansegruppas a capella/shoegaze/soul/avantgarde-suksessmiks.
Bassvikar
Dette musikalske steget til siden, i stedet for det sedvanlige kvantespranget framover, får årets TV on the Radio-utgave til å framstå som noe idéfattig og lite melodisterk.
Ikke en gang Kyp Malones følsomme Prince-falsett sitter som den skal.
Men for all del - all honnør til dem for at gitarist og husprodusent Dave Sitek måtte begynne å ta ekstraoppdrag som bassvikar i Jane's Addiction for at ting skulle gå til helvete.
| 0
|
302751
|
Fantastisk andreplate fra bergenspunkere
Social Suicide - du slette tid for et leven.
ALBUM:
Ungguttene i Social Suicide har vist freske fraspark i livesammenheng, men låtmaterialet på debutplata «Broken Pilgrims» var kanskje ikke helt det man hadde håpet på.
Når attpåtil deres karismatiske vokalist Sondre Haug sa takk for seg, har ikke forventningene til plate nummer to vært helt der oppe.
Men jøye, må jeg nesten si — gjengen har virkelig tatt grep siden sist.
Åpningslåta slår deg i ansiktet som en ilter knyttneve og viser at bandet mestrer heftige taktskifter, høyt og lavt tempo, men ikke minst leverer de saftige riff og iørefallende melodier.
Punk, sludge og matte-metal i en og samme låt er Social Suicide anno 2012.
Det betyr dog ikke at Social Suicide ikke vet å porsjonere ut energien, allerede i låt nummer to «Fatal Forms of Infinity» viser gjengen at de også har grep om den poppa delen av punken.
Og ja, nykomling Marius Jahnsen leverer som bare søren, han.
Helstøpt.
| 1
|
302756
|
Overlater enda mindre til fantasien
Mye raff elektropop, men så sklir Christina Aguilera ned i et boblebad av blasse ballader.
|||ALBUM:
«Someone call the doctor cus I've lost my mind», synger Christina Aguliera.
Men så var det bare buksene hun hadde mistet, skulle det vise seg.
Kvinnen med glassknuserstemmen har i årevis vernet om sitt meget avkledde image, og overlater med «Bionic» om mulig enda mindre til fantasien.
Spor som «Woo Hoo» bør følges opp av en runde grønnsåpevann, men hun slipper unna så lenge frekkhetene er pakket inn i overraskende raff og elektrobasert klubbproduksjon.
Vokalbriefingen er også tonet ned
- Aguilera låter mer variert enn tidligere - og verken Madonna eller Lady Gaga er særlig langt unna.
Dessverre ødelegger Aguilera for seg selv når hun etter hvert sklir ned i et velkjent boblebad av ballader som muligens skal oppfordre til malplassert ettertanke.
«Bionic» er best med bukseløse kjærlighetsmetaforer.
Og tiden for ettertanke er definitivt ikke nå.
| 0
|
302758
|
Anmeldelse:«Gåsehud»
Noe må eksplodere, her også.
FILM: Sukk.
Hvorfor er det slik at amerikansk filmbransje tror at det knapt finnes mennesker som kunne tenke seg å sitte i en kinosal i et par timer hvis ikke store mengder eiendom og interiør før eller siden går opp i et flammende inferno, mens mollstemte messingblåsere tuter?
«Gåsehud» er basert på R.L.
Stines bestselgende barnegrøssere, og også en metafilm overfor de samme bøkene.
Zach (Dylan Minnette) flytter fra New York til alle skrekkfilmers skumle småby sammen med moren sin, som er enke.
I nabohuset bor en dragende jevnaldrende jente med en like fiendtlig far, som pirrer både nysgjerrigheten og andre følelser.
Hos den nifse naboen er det også en bokhylle, der alle bøkene er låst med hengelås.
Snart springer låsene opp, og det gruoppvekkende innholdet i bøkene brøyter seg ut for å ta over verden.
Nifshetens linedans
Det er en linedans å lage en skummel fortelling for barn.
De skal helst sitte på kanten av kinosetet, men ikke få mareritt.
Dette behandler godlynte «Gåsehud» lenge med fin musikalitet.
Det flørtes med fare på barnevennligste vis.
Ikke noe blod renner.
Forskjellige typer monstre som representerer forskjellige former for vagt ubehag - en hær av søte hagefigurer som blir levende, overdimensjonerte insekter, sniffende varulver - kommer på rad og rekke, uten at de dveles nevneverdig ved.
Og ingenting er uansett i stand til å vekke større avsky hos tenåringene i hovedrollen enn flaue foreldre som prøver å snakke ungdommens språk.
Sedvanlig apokalypse
Men det svære galleriet av skrømt er masete og ufokusert, særlig siden denne lettmelkversjonen av grøssersjangeren fort går over i den sedvanlige blockbusterapokalypsen.
Spenningen renner ut like raskt som udyrshæren renner inn mot Zachs ungdomsskole.
Jack Black spiller forresten forfatternaboen.
Han gjør det samme han alltid gjør, men på merkbart lavere budsjetter enn tidligere.
Zachs historie ser først ut til å ende i et vart, melankolsk øyeblikk, som dessverre ikke får vare.
For det er ingen frykt som får slå til i denne typen grøsser.
| 0
|
302759
|
«Formfullendt, eksportklar musikkmagi»
Adjagas imponerer på sin andre plate.
|||
ALBUM:
En form for «vestlig» referanseramme synes nødvendig i nesten alle tilfeller der «verdensmusikk» crosser over.
Greit eller teit?
Den diskusjon vi kan ta en annen gang.
Uansett: tilstedeværelsen av tydelige blues-, rock-, country- og indieelementer og fullverdig integrasjon med de samiske tradisjonene som bringes til torgs, er det som kommer til å åpne dører for Adjagas.
Den samiske duoen debuterte i 2005, og spisser formen her.
Samspillet mellom joiken og den kvernende, dypt rumlende bluesgitaren er sitrende elektrisk, andre steder maner de fram et stedsnøytralt, fortvilet gotisk mørke, der banjotonene hogger med voldsom kraft.
Miles Davis' «Sketches of Spain» lusker plutselig i krattet, for å bli avløst av tandre stemninger, hintende til tidsriktig indiefolk og Mazzy Stars klangverden.
Formfullendt, eksportklar musikkmagi, intet mindre.
| 1
|
302760
|
Sjefen e tebake på jobb
Det er bare å gjøre seg klar for et nytt Lars Vaular-år.
ALBUM:
Etter å ha lagt fra seg mye bakstrebersk nostalgikultur, er det liten tvil om at norsk hiphop befinner seg i sin kanskje beste kommersielle form noensinne.
Filtrert gjennom vennlige smilefjes, tilrettelagte popmelodier og kopiering av amerikanske idoler, er det likevel vanskelig å ikke savne både egenarten og opprøret man tidligere forbandt med sjangeren.
Heldigvis finnes de spennende unntakene, og i spydspissen av dem alle står en velkjent 30-åring fra Åsane, som både har vist fingeren til bransjeforventninger og puritanere under sin over ti år lange reise av hat og glede, rap og rave.
Fra baggyjeans og overdimensjonert I.N.I.-skjorte, trendsettende hipstersveis og solbriller, til skamløs baris og hysterisk speedotruse.
Unik vekst «DD
Eg Gjør» slo Lars Vaular fast i januar, og ordla dermed det eneste interessante motmælet til «sell out»-anklagende fans som stadig lurer på hvor det ble av «Samme nr som i 99»-Lars.
Forståelig nok.
Sistnevnte låt er jo strengt tatt fortsatt noe av det beste som har skjedd norsk rapmusikk, men det samme kan like fullt sies om Vaulars unike vekst som artist.
Gutteromsrapperen man i dag regner blant landets mest annerkjente lyrikere uansett sjanger - og det uten å noensinne miste kraften i sin unge, heite gateflamme.
Pause.
En grensesprenger på egne premisser.
Uten forklaringer, uten unnskyldninger.
Noen ganger så dypt inne i sitt eget tekstunivers at man bare kan gjette betydningen av de intrikate linjene, og andre ganger så sjangersprikende at man frykter neste album vil forlate den mer tradisjonelle rapplattformen helt og holdent.
«666 ALT» gjør betryggede nok det stikk motsatte.
De seks første låtene fra et album delt opp i tre deler, og beskrevet av hovedpersonen selv som det mørkeste og mest sjangertro rapalbumet så langt i karrieren.
Forvent likevel ingen boombap-beats fra den sørstat/vestkyst-oppflaskede rapperen, som nok en gang finner tonen med studiomagiker Thomas Eriksen.
Sistnevnte står for tre produksjoner, og sparker i gang prosjektet med tung bass og smatrende 808-hihat, mens hovedpersonen selv blander drømmer om regjeringsovertakelse med pur gi-faenskap og ambivalente ambisjonstanker.
«Fuck politikk, jeg vil heller flexe/Fuck systemet, vil heller feste/Fuck å strebe, vil heller leve/Bare fuck problemene/Fuck verden, gjør det for the Family/Som Puff Daddy, får ikke ferdig/Rolig, rolig, helt ærlig/Jeg så Nico & Vinz med Obama/Jeg burde kanskje hatt større planer/Bare spør min mamma, hun sa det samme»
Beinhardt og sukkersøtt Aldri den som holder seg i et enkelt og forutsigbart spor, er veien fra agressiv og hardtspyttende egomaniac til myk og kjærlighetsfylt mann sjelden lang for Vaular, som bruker både nordlys og «Nordisk Design» til å erklære hengivenhet til sin utkårede.
Søtt og drømmende produsert av Ungdomskulen-medlem og sin egen faste live-bassist Frode Kvinge Flatland.
Forøvrig samme mann bak det flotte femtesporet «Bodyslammin», så vel som 2013-hiten «Gary Speed».
På avslutningslåta «Reiving» lar det unge Trondheim-talentet Filip Kollsete (tidligere Tailors/nåværende Loveless) Lars gå inn over en deilig breial og nærmest «Crank That»-av-Soulja Boy-inspirert beat, mens det nok en gang er Eriksen som igjen kverner ut en vanntett banger i form av «Renter».
Prosjektets udiskutable juvel, godt hjulpet av et svært rewind-verdig refreng fra Grønlands kritikerroste R&B-stjerneskudd; Arshad Maimouini.
Mer Justin Bieber og Futures «What's Hatnin'» enn de to kompisenes dansegulvbænkers hitrekke, men garantert på vei inn i en radiospilleliste nær deg i skreven stund.
| 1
|
302763
|
Dukkemenn i drift
«G.I. Joe:
Retaliation» har en viss barnlig sjarm, men trenger voksenoppsyn.
FILM:
I en scene i «G.I.
Joe:
Retaliation» kjemper maskerte helter med maskerte skurker mens de henger på line over et snødekket juv i den sørøstasiatiske fjellheimen, etter at en fluktmanøver ikke gikk som planlagt.
Det er filmens mest grasiøse actionscene, en dødsballett i luften.
Men den varer og varer, og rekken av motstandere som møter sitt endelikt ved å få linen kuttet og forsvinne i mørket, slik at regissør Jon M. Chu får gitt publikum følelsen av at 3D-brillene var verd investeringen, er uten ende.
Følelsen av dataspill, av maniske repetisjoner av en bestemt øvelse, er overhengende.
Gamle leker
Og aldri mer enn i begynnelsen, når aktørene presenteres med kodenavn og kampferdigheter på store skjermbilder.
«G.I.
Joe»-filmene, årets film såvel som forløperen «G.I.
Joe: The Rise of Cobra» er egentlig basert på leking slik det var dengang da skjermer var sjeldne og rare og den som skulle illudere krig, måtte bevege en dukke med hendene og si piuu piuu.
Småguttaktig
For amerikanske barn var G.I. Joe-dukken en av de barskeste minisurrogatene, og en god del småguttaktig glede er bevart i «G.I.
Joe: Retaliation».
Særlig Jonathan Pryce, i en dobbeltrolle som presidenten og hans onde duplikat, og Ray Stevenson som skurkesidens fikser Firefly, har en fin, typete karisma.
Det er deres organisasjon, Cobra, som står bak når spesialstyrken G.I. Joes blir nær utslettet av sine egne, og det blir opp til Roadblock («The Rock» Johnson) og to medsoldater å avsløre komplottet.
Trenger voksne
Men mye av filmen er for mekanisk, for våpenfetisjistisk, for glatt i omgangen med sine egne klisjeer.
Plottet er for folksomt:
Tilslørede kampmaskiner med navn som My Little Ponies fyker hit og dit og er snart på den ene siden og snart på den andre.
Den ligner en overivrig barnelek.
Som mye barnelek har den sin sjarm, men også behov for at det er voksne til stede og setter grenser.
| 0
|
302765
|
Gullegodt
Lenge siden du har spist god grillmat?
Ta turen til Oro Bar & Grill.
-Ikke spesielt stivt her, nei, sa Fredag i det Dagbladets utsendte rigget seg til ved et av de høye bordene på Oro bar og grill, vegg i vegg med gourmetrestauranten Oro, stjernerestauranten hvor Terje Ness igjen er å finne ved roret.
-Man kan til og med dingle med beina, sa Robinson, som var usikker på hvor vellykket det var.
Ansvaret til bar og grillavdelingen har Ness overlatt til kollega Rune Pal, og konseptet her er nettopp et uformelt alternativ til naborestauranten.
Ingen hvite duker eller fancy oppdekning, snippen er løsere, prisene noe lavere.
Og maten?
Det gjensto ennå å finne ut.
Et glass Sancerre (99) ble anbefalt til Robinsons forrett, grillet kongekrabbe med estragon og lime (169).
Fredag gikk for et glass Riesling (85) til sin andeterrine med appelsinkaramell (149).
Krabba hadde fått en perfekt håndtering på restauranthusets nye kullgrill, den var saftig i konsistens og ren på smak.
-Tilberedt på denne måten overgår kongekrabben nesten hummer, smattet Robinson fornøyd.
Fredag koste seg også med sin andeterrine.
Den var kjøttfull og smaksrik og gled ned med Riesling og «karamell», som viste seg å være en søtsyrlig marmelade.
Smaksløker og forventninger var i høygir da hovedrettene kom på bordet.
Robinson hadde bestilt husets spesialitet, grillet svinenakke av Iberico bellota gris (239).
Denne svarte grisen som til vanlig holder til i høydedragene mellom Portugal og Spania, sør på den iberiske halvøya, ender gjerne opp som eksklusiv skinke.
-Den fôres opp på eikenøtter, så det er klart det gjør noe med kjøttet, kunne servitøren fortelle.
Robinson betraktet skivene av rosastekt kjøtt og stusset et øyeblikk på om tallerkenen tilhørte Fredag som hadde bestilt «Dagens fra grillen», indrefilet av okse (239).
Men nei, det var den iberiske grisen.
Robinson tok en munnfull og nøt.
Jo, dette var kjøtt i særklasse.
-Ekstremt mørt.
Og ekstremt saftig.
Hvis det er sånn Storeulv tror de tre små grisene smaker, kan jeg lett forstå hans evigvarende jakt på lekkerbiskene, mente Robinson.
Ei flaske Muga Reserva 2005 fra Rioja (545) fikk akkompagnere hovedrettene, og passet ypperlig både til gris og okse.
Fredags indrefilet var også mør og saftig og godt innhyllet i den karakteristiske røyksmaken som kullgrillen gir.
Fløyelsmyk potetpuré akkompagnerte begge rettene, og dagens øvrige garnityr kom i små gryter til felles avbenyttelse, noe som passer fint inn i spisestedets rustikke profil.
Løk med curry og rosiner, samt rødkål av den søte, kraftige typen matchet svinenakken perfekt.
-Men blir det ikke litt voldsomt til indrefileten, undret Robinson.
-Utradisjonelt kanskje, men absolutt godt, svarte Fredag.
-Rødkålen får meg til å tenke på tyske kneiper og tysk husmannskost.
-Jo, men dette må vi vel kalle elevert husmannskost, foreslo Robinson, som valgte å vrake desserten og i stedet avrunde med Dagens ostetallerken (129).
Blant fire franske oster var høydepunktet en nesten flytende Saint-félicien.
Fredag gjorde også fransk sorti, med Dagens dessert (89), en kjøleskapskald og forglemmelig crème brûlée, som ikke sto helt i stil med resten av måltidet.
Men Robinson og Fredag var både lykkelige, mette og fornøyde ved måltidets ende.
Og tilfredse med at restauranthuset Oro nå har godsaker å by på til både hverdag og fest.
| 1
|
302766
|
En russisk fabel
«Leviatan» er en fortelling om en nasjon som befinner seg midt mellom et moderne rettssamfunn og en lovløs gangsterstat.
FILM:
Det går ikke mange minuttene før man forstår at «Leviatan» er en film om det moderne Russland.
Selv om rollefigurene er troverdige og handlingen medrivende, skinner det hele veien gjennom at Andrej Zvjagintsev snakker om noe mer enn akkurat dette lille samfunnet og disse fiktive menneskenes gjerninger.
Og historien han ønsker å fortelle handler om en nasjon som ønsker å se på seg selv som et moderne demokrati, men som konsekvent henfaller til maktmisbruk og korrupsjon når borgernes rettigheter blir for brysomme.
Det europeiske Russland Filmen starter hjemme hos hovedpersonen Nikolai, som bor sammen med sin tenåringsssønn og sin unge kone i en liten by i nordvest i landet.
Mot en bakgrunn av det som ser ut som nordnorske kystlandskaper fortoner familiens lyse og rustikke villa seg nærmest skandinavisk i stilen.
Fattigdommen og den fatalistiske hardheten man forbinder med nyere russisk film glimrer med sitt fravær, og samtalene og omgangstonen er til forveksling like hvordan menneskelig samvær skildres i europeiske filmer.
Inn i dette innbydende hjemmet kommer Nikolais gamle militærkamerat Dmitrij.
Dmitrij jobber til daglig som advokat i Moskva, og har kommet for å forhindre at hans gamle venn mister huset i en pågående rettstvist med byens borgemester.
Innledningsvis er de begge optimistiske med hensyn til å vinne saken — ikke minst siden Dmitrij har gravd opp en rekke kompromitterende opplysninger om borgemesterens lyssky fortid.
Rettsløs i rettsstaten
Det er ingen tilfeldighet at Zvjagintsev åpner med et slikt «vestlig» portrett av livet i dagens Russland — det er tross alt slik mange ønsker at landet skal se ut.
Men når Nikolai og Dmitrij går til rettslige skritt mot borgemesteren, får de raskt erfare at rettsstaten ikke beskytter dem som kjemper mot makten.
Og nettopp fordi filmen starter med et bilde av Russland som et vestlig publikum kan identifisere seg med, oppleves Zvjagintsevs skildring av korrupsjon og maktmisbruk som desto mer frustrerende og fornedrende.
«Leviatan» er likevel ikke noen enkel film om gode borgere mot korrupte politikere.
For samtidig som den er en fabel om en nasjon som slites mellom et moderne rettssamfunn og en lovløs gangsterstat, er den også et trekantdrama om nære venner som svikter hverandre på verst tenkelige tidspunkt.
Ingen av rollefigurene går uplettet ut av «Leviatan» — uskylden går tapt så snart når Dmitrij bestemmer seg for å presse borgermesteren for penger.
Lovløshetens lange arm
Når han ikke misbruker sin politiske makt for å sikre seg attraktive eiendommer, pleier den tungt alkoholiserte borgermesteren sosial omgang med den lokale biskopen, og de tette båndene mellom den ortodokse kirken og Putins maktapparat er et av filmens mest sentrale temaer.
Zvjagintsev angriper disse problemstillingene med et filmspråk som er like storslått og elegant som det er solid og subtilt.
Her finner man både praktfulle tablåer og intrikate kjøringer, og som hos David Fincher er det aldri tilfeldig hva som befinner seg innenfor bilderammen.
«Leviatan» er i det hele tatt en eksepsjonelt vellaget film — et drama av et format man altfor sjelden ser på kino nå til dags.
| 1
|
302767
|
Herlig uanstrengt og funky
Rapveteranen Salvador fra Kristiansand slår til igjen.
ALBUM:
Med sitt andre album minner Kristiansand-musikeren Salvador Sanchez oss på at han er en av landets mest stilsikre og stødige rappere.
Han er kjent fra Spellemannprisvinnende Dark Side Of The Force — deres debut fra 1998 holder seg forresten fortsatt uhyre godt — og ga for ni år siden ut sin første soloplate.
Her er oldschool-referansene fremdeles de samme, men det er noe herlig uanstrengt og naturlig ved hele albumets fremtoning.
Sanchez veksler elegant mellom spansk og engelsk over dype, funky og analoge produksjoner, sjekk for eksempel ut «Bottom Funk», «We Bring It On» og «Rocket Ship».
Dette er et univers Sanchez beveger seg svært komfortabelt i, og forhåpentligvis appellerer «Happy Daze» ikke bare til raptravere, men også til en ny generasjon hiphophoder.
| 1
|
302769
|
Fransk finesse
«I de beste hjem» er en drivende godt fortalt historie om hvordan historier blir til.
FILM:
Denne filmen er som Pompidou-senteret: innmaten ligger på utsida.
Filmens skjelett, ventilasjonsanlegg og rulletrapper ligger utenpå fasaden og vi tvinges til å betrakte og vurdere hvordan verket er satt sammen.
I starten ser vi ikke noe av dette.
Sommeren er over og den godt voksne litteraturlæreren Germain (Fabrice Luchini) gleder seg minimalt til å ta fatt på et nytt år med talentløse 17-åringer.
Lektor kaller elevene «brukere» og Germain lider seg gjennom stilene de lirer av seg.
Bortsett fra denne ene, Claude Garcia (Ernst Umhauer), som skriver om hvordan han gradvis innynder seg hos hos klassevennen Rapha Artole og hans foreldre.
Skrivetalent
Hver stil Claude leverer, er et nytt kapittel om «en helt vanlig familie» og han er spesielt fascinert av moren og «duften av middelklassekvinne».
Germain, den matleie læreren, våkner til liv av Claudes fortelling og gir ham ekstraundervisning.
Samtidig leser hans kone, spilt av Kristin Scott Thomas, hver eneste av Claudes «kapitler».
Dere skjønner sikkert i hvilken retning dette bærer.
Filmen klipper fram og tilbake mellom skolen (Ecole Gustave Flaubert, intet mindre), Artole-familiens hjem og Germain som diskuterer med kona.
Regissør Francois Ozon har skrevet en historie, basert på spanske Juan Mayorga skuespill, som forutsetter at du er fascinert av litteratur og hvordan fortellinger blir til, men han spleiser de ulike lagene sammen på elegant vis og byr på mange overraskelser.
Satirisk
Den produktive Ozons forrige film, «Frustrert fransk frue», var en passelig smakfull farse og et avbrekk fra de mer seriøse skildringene i filmer som «Swimming Pool» og «Under sanden».
I «I de beste hjem» slår han seg igjen løs med satiriske skildringer av klassebevissthet og den gode smak, særlig rundt kunstgalleriet som Germains kone er i ferd med å kjøre i grøfta.
Min eneste innvending er den overdrevne bruken av voice-over, en utbredt skavank i fransk film siden 60-tallet.
Noen små luftepauser i fortellingen hadde gjort seg, selv om Ozons fortellerglede er svært smittsom.
| 1
|
302771
|
Nye impulser for Maria Mena
Trekker voksenpopen ut på dansegulvet.
ALBUM:
Maria Mena har knapt fylt 27 år men er allikevel tilnærmet for veteran å regne i artist-Norge.
Det er 11 år siden hun vant alles hjerter med den bunnærlige og gripende «My Lullaby».
Siden den gang har hun fortsatt med å dele villig vekk av sine innerste tanker og opplevelser fra både gode og vanskelige stunder.
Felles for dem alle har vært at de kommer uten filter eller språkmessig kamuflasje.
Denne av og til pinlige ærligheten henger fremdeles ved henne på album nummer seks.
Men den er lettere å forholde seg til all den tid Mena virker som hun er på et godt sted om dagen, og temaene har for det meste et litt mer bittersøtt og hverdagslig innhold.
Den gode stemning speiler seg også i musikken hennes.
Nye krefter
Hun har fortsatt sin mangeårige produsent Martin Sjølie ved sin høyre side, mens Thomas Eriksen - trollmannen blant mange av Lars Vaulars magiske beats - og Mats Lie Skåre har bistått med alternative produksjonsimpulser.
Resultatet er et album som beveger seg sømløst mellom den voksne og til dels orkestrerte popen vi har lært å kjenne fra blant annet forgjengeren «Viktoria» og et mer elektronika- og klubborientert lydbilde.
«All the Love»
Eksperimentelt
Den samme sammensmeltningen av nytt og gammelt fungerer også i «You Make Me Feel Good».
Denne gangen med karibiskinspirerte rytmer innpakket i kjølige synther.
Den nesten industrielektroniske «Caught of Guard, Floored By Love» er kanskje det mest eksperimentelle hun har gjort så langt i karrieren.
Det høres nesten ut som om Alphaville møter Nine Inch Nails - ikke til forkleinelse for noen av partene forøvrig.
Kort oppsummert er «Weapon in Mind» som avlsuttes på praktfullt vis med den nydelige balladen «The End» et godt skritt i en ny og spennende retning for en av landets mest særegne sangere.
Hun kan fortsatt bli litt overivrig i sine bevrende fraseringer, men det er også noe av sjarmen ved hennes mildt insisterende vesen.
| 1
|
302772
|
Sukkersjokk
«Anonyme romantikere» insisterer altfor hardt på å være sjarmerende.
FILM:
Hva er det egentlig å være «søt»?
Ofte brukes betegnelsen om den potente kombinasjonen naiv oppriktighet, halvveis frivillig humor og store mengder naturlig sjarme.
Øyne større enn gjennomsnittet er en klar fordel.
Platte familiedramaer og animasjonsfilmer har gjennom flere tiår skjøvet intenst søte barn og dyr frem i forgrunnen for å fremkalle indre eller uttalte sukk.
Nå jobber regissør Jean-Pierre Améris hardt for å vekke samme ømme følelser overfor de voksne, men usikre elskende i «Anonyme romantikere».
For hardt.
Som tiåringer
Angélique (Isabelle Carré) går til gruppeterapi og sitter i en sirkel sammen med andre «anonyme romantikere» for å takle sin egen overfølsomhet.
Særs nølende søker hun jobb ved en sjokoladefabrikk der den eksentriske sjefen Jean-René (Benoît Poelvoorde) også reduseres til en skjelvende liten pytt i møte med andre mennesker, særlig om de har XX-kromosomer.
Historien om hvordan disse to fryktsomme menneskene finner hverandre, er spekket med sanselige nærbilder av sjokolade, pustete sanger om uskyldig kjærlighet, og en rekke fysiske gags som skal få frem deres inntagende klossethet.
Overbevisningen synes å være at jo mer snublete og keitete de to er, jo mer hengivenhet vil de vekke hos publikum.
Men det er vanskelig å se voksne mennesker oppføre seg som tiåringer i en time og tyve minutter uten å merke i det minste en mild slitasje på nervene.
Bundet fast
«Anonyme romantikere» eksisterer høyst motvillig i moderne tid, men bruker klær og biler aktivt for å peke tilbake til en annen og mer innsmigrende tid.
Nostalgien bygger oppunder uskyldsfetisjen.
Carré og Poelvoorde er to av fransk films mest solide skuespillere, og i «Anonyme romantikere» har de både det ytre og det indre på plass.
De har den spente kroppsholdningen og den dirrende stemmen til ekte nevrotikere, uten å miste sin karisma.
Men de er tjoret fast til en film hvis kalkulerte nusselighet fort blir kvelende.
| 0
|
302776
|
Anmeldelse:Årets sommerbøker byr på mord, familiehemmeligheter og heftig lidenskap
Vi anmelder fem av dem.
Sommeren er høysesong for tjukke lettleste underholdningsromaner.
Vi har tatt en kikk på hva forlagene tilbyr sine lesere.
Det er mye god underholdning, men ingen slående nyheter, og det hadde ikke gjort noe om noen snart lanserte en ny oppskrift for denne typen litteratur.
Magisk hage
Magisk hage
Det vil si, finansmannen David pendler - til sin elskerinne, viser det seg - og Miranda skriver artikler og har liten tid både til barn og landsbyboere.
Inntil det dukker opp en vakker og mystisk franskmann som tilbyr seg å få orden på herregårdens hage.
Montefiore følger oppskriften, og har laget en parallellhistorie tilbake til 1979.
Det involverer en ulykkelig kjærlighetshistorie som har forbindelser til nåtiden, og til den vakre hagen.
I en bok som ikke er av de mest spennende i sjangeren.
Nåtidshistorien er chic lit-aktig og underholdende nok.
Men fortidshistorien går frustrerende langsomt, og plottet er skuffende forutsigbart.
«Hagen i Hartington»
Forfatter:
Santa Montefiore Oversetter:
Eva Ulven Forlag:
Bastion
Sjarmerende og velskrevet
Sjarmerende og velskrevet
Heller ikke hennes ektemann er av det trofaste slaget, rik, selvopptatt og blærete som han er.
My tar ham på fersken med barnepiken, og flytter inn i det rotete huset til sin skrullete, skjødesløse mor, som driver frisørsalong og har en haug med håpløse kjærester.
Det er en ekstrem overgang fra det hippe kjendislivet hun levde med sin mann.
I tillegg har hun en tilsynelatende perfekt storesøster, som er snerpete og sjalu.
Dette er en sjarmerende bok, lettlest, humoristisk og velskrevet.
Med et frodig persongalleri og en passe dose forviklinger, deriblant en håpløs dame fra barnevernet og en innpåsliten sladrepresse.
Kjærlighet er det selvsagt også her, og noe alvor.
Det ordner seg til slutt, både for den snerpete storesøsteren som ikke er så snerpete likevel, og for My, som viser seg å være mer enn bare vakker og vimsete.
Jeg blir igjen slått av hvor suverent Østli behersker denne sjangeren, selv om denne fjerde boka er preget av en viss materialtretthet.
Menn i hovedrollen
«En guttebok (for menn og kvinner)»
Menn i hovedrollen
Den er fortalt av den nyskilte journalisten og sykkelentusiasten Bart:
Etter mange år møter han sine ungdomsvenner igjen, bestående av blant annet én kriminell og én potensiell nobelprisvinner i fysikk.
Parallelt får vi tilbakeblikk til da de var unge, og alle var forelsket i vakre Laura.
Hun forsvant på mystisk vis etter at femtemann i gjengen, den begavede poeten Peter, døde.
Spørsmålet er hvorfor.
I likhet med Kurt Austs ferske krim «Dødt løp», står Tour de France sentralt i boka.
Selv må jeg innrømme at jeg aldri riktig fikk grep om fortellingen, som liksom slentrer i vei.
Den er opprinnelig skrevet som et filmmanus, og her er mange gode enkeltscener.
Men den mangler en sammenhengende story.
Hemmeligheten som til slutt avsløres er hverken godt nok motivert eller bygget opp.
Italiensk historie
Italiensk historie
Webb derimot, har en interessant vri.
Hun har lagt handlingen til Puglia i Sørøst-Italia i 1920-årene.
Et lutfattig område, utarmet av krig, der sultne arbeidsledige bønder kjemper mot styrtrike godseiere og en gryende fascistbevegelse.
Dit ankommer unge britiske Clare med sin stesønn.
Hennes langt eldre ektemann har et arkitektoppdrag for den nyrike oppkomlingen Leandro.
Det er en spennende bok dette, med krimelementer, mord og farlig lidenskap.
Den oppstår da Clare møter Ettore, en fattig bonde som kjemper mot de rike godseierne, deriblant Leandro.
Webb skriver godt.
Hun dukker liksom ned både i de ulike personene og omgivelsene.
Det er velskrevet, og det er grundig.
Langt over gjennomsnittet i en ellers klisjefylt sjanger.
Mellomkrigstida
Mellomkrigstida
Også her er det en parallellfortelling fra mellomkrigstida - en yndet tid i denne type bøker, dramatisk som den var.
Her møter vi britisk aristokrati og kunstnernes Paris.
Vi er i New York, og med motstandsbevegelsen i Frankrike.
Det tar tid før Foley finner rytmen i denne boka, med de mange kryss-skift i tid og perspektiv.
Men det går seg til - og ender i en oppslukende fortelling, som også er en glimrende turistreklame for vakre Korsika.
| 0
|
302778
|
Hardt på gølvet
«Spise sove dø» er en helstøpt debutantfilm fra et lite sted nær bunnen av det svenske samfunnet.
FILM:
Rasa er tjue år og pakker grønnsaker på heltid.
Hun er en kløpper ved samlebåndet, stortrives på pauserommet med kollegene og sykler til og fra jobben med stor energi.
Folk rundt henne er noe mer tafatte, men den kraftige Rasa (Nermina Lukac, f. 1990) smitter omgivelsene med sin guttaktige, barske entusiasme.
Hjemme venter faren, med middagen klar.
Han har ødelagt ryggen på jobb i Norge, men snakker dårlig svensk og legen vil ikke gi ham sykemelding («Vi må ikke bli grådige») og de to lever på Rasas inntekt.
Vi befinner oss i Skåne, i en liten by.
Ungdommen henger rundt sine rånebiler utenfor butikken, mens de voksne drikker bort fritida på kroa.
Været er grått, gresset er brunt og stedet preges av generell traurighet.
Men Rasa, som kom til Sverige fra Montenegro som ettåring, stortrives.
Selv når fabrikkledelsen samler de ansatte til allmøte og varsler oppsigelser, ser vi ingen tegn til at hun har tenkt å gi opp.
Intimt
Det er lite som tyder på at «Spise sove dø» er en debutantfilm befolket av amatører.
Regissør Gabriela Pichler har et imponernede stødig grep om både skuespillere og fortellerstil.
Hun tilstreber en dokumentarisme som inneholder alt fra et svært bevegelig kamera til rolige scener som skaper en sterk intimitet.
Dette merkes særlig i skildringen av forholdet mellom Rasa og faren.
Hun vasker håret hans i badekaret, lekeslåss og hjelper til med vanskelige skjema.
Her finnes ingen flokk av forsømte småbarn, ingen vold i hjemmet.
Rasa og den skrøpelige faren har et kjærlig forhold.
Denne nærheten står i sterk kontrast til coachingmøtene på arbeidsformidlingen, som er både smertefulle og komiske i all sin byråkratiske naivitet.
Her sitter slitne mennesker som har jobbet på samme fabrikk hele livet og får beskjed om å ta grep, tenke nytt, finne ut hva de er gode på.
Prisdryss
Det hjerteskjærende er at Rasa ikke krever noe mer enn å leve et anstendig liv der hun er.
Hun har ingen ambisjoner om en omfattende klassereise.
Hun trives på jobben.
Hun er dyktig.
Likevel er det ikke nødvendigvis plass til henne.
Filmen gjorde rent bord ved Guldbaggegalan i januar, svenskenes Amanda, og vant både for beste film, regi, manus og kvinnelige hovedrolle.
Se opp for Gabriela Pichler og Nermina Lukac!
| 1
|
302783
|
Sterkt og gripende om kampen for tilværelsen
Heldigvis finnes det håp i «Fish Tank».
|||
FILM:
Andrea Arnold («Red Road» 2006) har lenge hatt et rykte på seg for å være en av de mest talentfulle filmskaperne i Storbritannia.
Med «Fish Tank» stadfester hun det ryktet og posisjonerer seg som en av de mest spennende filmskaperne i Europa.
Filmen handler om Mia, ei femten år gammel jente som vokser opp i Essex, en forstad til London, sammen med den unge moren sin og sin seks år yngre søster.
Bydelen er preget av betong, og de grå boligblokkene framstår som en arbeiderklassemur av arbeidsløshet, omsorgssvikt og generell håpløshet.
Bedrøvelig miljøMoren til Mia er mest opptatt av egen lykke og klamrer seg fast i egen utringning i håp om at hun skal være ung for alltid.
Hun oppfører seg som en avvisende storesøster mot sine to barn og fester uavbrutt for å unngå at hverdagens lys skal avsløre realiteten.
Mia drømmer som femtenåringer flest om et liv i sus og dus, og rapvideoene på TV, der mennene er tøffe, kvinnene er lettkledde og bilene polerte, er for lengst blitt symbolet på det gode liv.
Filmen utspiller seg med andre ord i et nokså bedrøvelig miljø.
Et miljø vi dessverre også finner i Norge.
Strålende portrettertLikevel — og heldigvis — er det håp i filmen.
Mia er en mangefasettert person og framstår som en smart og kjapp ung dame.
Scenene der hun klamrer seg til drømmen om å bli danser, er gripende, da hun i en nærmest desperat transe øver og øver i håp om å komme seg ut og vekk.
Skuespillerprestasjonen til den 17 år gamle amatøren Katie Jarvis er strålende, og hun skaper et av de skarpeste og beste ungdomsportrettene jeg har sett på lang tid.
Ansiktet hennes er innbitt, hun er gatesmart på en måte man ikke kan lære på teaterskole, samtidig som hun uttrykker en svært troverdig sårbarhet.
At ungjenta mer enn noe drømmer om at noen skal være glad i henne, skinner gjennom hennes harde ytre.
Usminket betraktningTempoet i filmen er høyt, til tider intenst, og regissøren har valgt å følge hovedpersonen svært tett med håndholdt kamera.
Vi viker sjelden fra Mias side, noe som skaper en lagfølelse med tenåringen, og vi føler etter hvert så til de grader med henne at vi lett får empati med henne og forstår de gale valgene hun gjør.
Filmen er en usminket betraktning av de sosiale forskjellene i vestlige storbyer.
Men mer enn det er «Fish Tank» et svært velspilt, vellaget og gripende oppvekstdrama.
| 1
|
302784
|
«Byr raust og storsinnet på seg selv»
Et absolutt for alle som vil ha en flik av norsk rock.
DeLillos er i storform i dette konsertopptaket fra Operaen i fjor, men det er i dokumentardelen bandet virkelig byr raust og storsinnet på seg selv.
«Hjernen er alene i Operaen» er et absolutt for alle som vil ha en flik av norsk rock.
Les også intervju med bandet om dokumentaren.
Bomullsmyk autoritet
Utgivelsen består av to dvd-er og en Blu-ray.
Her er konserten i sin helhet, samt diverse snadder.
Men juvelen er dokumentardelen, der vi møter bandet sammen — og hver for seg.
Lars Lillo-Stenberg viser seg fram som den underfundige artisten vi kjenner ham som, men filmen avslører også hans kontrollfriksider og hans bomullsmyke autoritære stil.
Han forteller også om vakuumet som oppsto da han som ung mann mistet sin mor, og hvordan det fikk utløp i musikken.
Troverdig bilde
Boksen er ikke «Her er ditt liv», verken for Lars Lillos eller bandets del.
Det meste er knyttet til mesterverket «Hjernen er alene».
Den fullstendige dokumentaren tar vi seinere.
Produsent, venn, neilyoungentusiast m.m. Jørn Christensen forteller fra sin synsvinkel.
Han er med på å tegne et troverdig bilde av perioden på slutten av 80-tallet, både det faglige — men også det mellommenneskelige spillet.
Intervjuer Geir Rakvaag er usynlig, men sterkt til stede.
Et gjennomarbeidet og vellykket stykke historisk dokument, dette.
| 1
|
302785
|
Hjertet på skjorteermet
Lee Fields and The Expressions med soul og levd liv.
ALBUM:
Til tross for sine 43 år i bransjen, kjenner nok de fleste best til Lee Fields raspete soulstemme via hans musikalske samarbeid med den franske house-produsenten Martin Solveig mot slutten av forrige tiår.
I så måte er kallenavnet «Lil JB» - takket være Fields både fysiske og vokalmessige likheter med selve Gudfaren av Soul - beskrivende for 63-åringens karriere, hvor han hele tiden har befunnet seg i skyggen av mer prominante navn som nevnte Brown, Bobby Womack og Otis Redding.
Kanskje er det også derfor Fields og hans trofaste Expressions nok en gang disker opp et såpass flott utvalg låter, som fortsatt blør av ensomheten, smerten og desperasjonen bare autentisk soulmusikk klarer å formidle.
Bygget over et fundament bestående av en mannsalder med kjærlighetslivets opp- og nedturer, legger veteranen fra North Carolina hjertet på skjorteermet, og ber Emma Jean på sine knær om en sikkert altfor velkjent sistesjanse.
| 1
|
302790
|
Fakta flykter forgjeves fra fiksjonen
Anmeldelse:
«Dheepan»
Film:
Går man langt nok mot venstre ender man samme sted som om man hadde gått mot høyre.
Og det er i en ny verdensuorden under Europas mørknende konfliktsky — der reell handling hindres av at ytterlighetene bærer hat og skyld som adelsmerker — tamilen Dheepan og hans falske familie med «kone» Yalini og «datter» Illayaal blir realistiske og sjangrifiserte representanter for samtidens folkevandringer.
Utvandrerne tester såkalte «godhetsregimer»s «overmedmenneskelighet» når menneskeverdi måles i mynter og vi alle blir barn av regnskapet.
Uverden «Har du begynt å tro på denne historien nå?» spør Yalini.
Særlig interessant er utgangspunktet i en desperat kalkulert løgn, med familiefiksjonen i et fellesskap av forvitrende fakta.
Ekte framfor edle etableres de som «skyldige», i krigsforbrytelser og kidnapping.
Identifikasjonen skapes med kriminalfilmens feilbarlige karakter, kontrastert med Illayaals uskyld.
Men som det synges:
Dagens barns tårer skaper morgendagens tigere.
Audiards karakterstudier av maskuline fellesskaps nådeløse vold er rendyrket i det råe mannsportrettet «Profeten» (2009) og videreutviklet i parportrettet «Rust og bein» (2012) og familieportrettet «Dheepan».
Menneskene lar seg skalte og valte med, i skvis mellom identiteter utenfra.
Karakterene klaskes omkring lik flipperspillets kuler, som nytteløst forsøker å påvirke klaskarmenes styrke og retning.
Tittelen er da også Dheepan, hans lånte identitet, og ikke Sivadhasan, hans virkelige navn, fra den nedbrente landsbyen han kom seg bort fra.
Fransk lukning
Som portner og vaktmester blir Dheepan en global altmuligmann i møte med franske minstmuligmenn.
«Det er morsomt.
Du skulle tro vi var på kino», sier Yalini og skuer ut vinduet fra den tildelte leiligheten, på scenen som utspilles over gata, med våpen, dopsalg og ad hoc nattklubber.
Dheepan forsøker å kritte en hvit strek på bakken, mellom fiksjon og fakta, sjanger og virkelighet, actionfilmens dramatikk og kunstfilmens realisme — men streken trås lett over, og regnet skyller den vekk.
Fiksjonen blir faktaens forlengelse når verden går av hengslene, og bare fortellingskonvensjoner gjenstår i en fiksjonalisering og sjangrifisering av virkeligheten.
Audiards filosofisk-politiske bidrag synes å være filmens argumentasjon om at fiksjonen nå har trådt så langt inn i virkeligheten at verken fiksjonen eller virkeligheten fins lenger.Erstatningen er en ny hybrid form vi ikke vet hvordan vi skal forholde oss til.
Argumentet synes reist med stillaser som Baudrillards simuleringer og Bourdieus sosiologi, i et særegent tonespråk der sjangerfilmvold bryter seg inn i realistiske rammer, og stikker tilskueren i magen.
Hevnet over tvil I klassisk Hollywood-krim framtvang sensurens håndjern påklistrede slutter der de kriminelle ble fakket av lovens lange arm.
Audiard vrenger dette sjangertrekket i «Profeten», «Rust og bein» og «Dheepan», der han heller bruker sin kunstneriske frihet til påklistrede slutter der de kriminelle går fri for lovens amputerte armer, til svakt ironiskutopiske happy endings.
Fiksjonen får både første og siste ordet.
Og med Cannes-jurylederne Coen-brødrenes rulleblad er det naturlig at kriminalfilmfornyeren Audiard fikk en kumulativ Gullpalme.
| 1
|
302793
|
Lar riffene snakke for seg
Svenske Graveyard tar psykedeliaen ut av undergrunnen.
ALBUM:
Svenskene har slått et heltemodig slag for den psykedeliske rocken de siste årene.
Witchcraft var det første bandet som fikk merkbar vind i seilene, nå kan det se ut som om det blir Göteborg-kollektivet Graveyard som tar det første skrittet ut av undergrunnen.
Gjengen har samlet sammen like deler blues, classic rock, doom og psykedelia og kjevlet det ut til en velsmakende leiv som har gode forutsetninger for å skli rett ned både for metalrockere og folk som liker rocken sin med noe eksotisk attåt.
Fra de hamrende åpningsakkordene i «An Industry of Murder», via de dvelende og melotrondampede tonene i «Slow Motion Countdown», til den bluesrocka finalen «20/20 (Tunnel Vision)», tar kvartetten et effektiv grep om lytteren og forteller at det enkleste ofte er det beste.
Her handler det om å rendyrke stemningene og la riffene få snakke i fred.
| 1
|
302796
|
Ut av postgrungetåka
Nickelback med radioformatert hardrock.
ALBUM:
Nickelback fikk sitt store gjennombrudd med millionselgende «Silver Side Up» i 2001.
Den gangen slengte de fleste canadierne inn i postgrungetåka.
I dag fremstår gjengen mer som et radioformatert hardrockband, med alt det medfører av begrensninger.
På den ene siden høres de ut som et oppdatert Def Leppard med hakket større biceps.
Og på sitt beste kan stadionføde som «This Means War» være moro nok.
Men, det finnes en ikke ubetydelig bakside her også.
Låter som «Midnight Queen» kunne like gjerne vært fremført av et tilfeldig Sunset Strip-band som aldri kom lenger enn onsdagsjammen på Whiskey A Go-Go en gang på 80-tallet.
«When We Stand Together»
«Here And Now» er nok i takt med Nickelbacks musikalske ambisjoner, men da vet du altså hvor skapet står.
| 0
|
302797
|
Heimstadkrim
«The Town» setter dramaet foran krimmysteriet, uten stort hell.
TV-SERIE:
Åtte år etter at han flyttet til London for å distansere seg fra småbyen han vokste opp i, kommer Mark tilbake under triste omstendigheter.
Foreldrene har tilsynelatende tatt livet av seg, og igjen sitter søsteren på 15 og den pensjonerte bestemoren, uten noen forklaring.
Mark sliter med å akseptere politiets selvmordsavgjørelse, og når han begynner å grave i foreldrenes eiendeler, dukker det opp tegn på at noe har vært galt.
Krim og landsbydrama
«The Town» er ikke noen utpreget typisk krimfortelling.
På sett og vis snur den formatet på hodet:
Her er det nemlig oppklaringen av mysteriet som er bakteppet, mens de personlige historiene har forrang.
Vi følger Mark og søsteren Jodie mens de på hvert sitt vis prøver å håndtere sorgen, veien videre og livet i den lille byen, men vi blir også kjent med et ikke rent lite ensemble av landsbyboere med eller uten forbindelser til familien.
Denne blandingen av krim og landsbydrama kan sees som et prisverdig forsøk på nytenkning i en konservativ sjanger, men i praksis faller dessverre «The Town» mellom to stoler.
Mangler framdrift
De tre episodene gir bare rom for overfladisk behandling av karakterene og deres forhold, med Jodie som et relativt hederlig unntak.
Skildringen av Marks fortvilelse og motstanden han møter fra både politi og myndigheter, derimot, bikker over i det naturalistiske i sin ensidighet.
Det største problemet er likevel at serien ikke klarer å hente framdrift fra disse historiene.
Det går sakte, og de små dryppene av krimintrige som dukker opp, er for få og for utspedd til at de kan holde på noen spenning underveis.
Dét sagt er det nettopp i oppnøstingen av bakgrunnen vi finner de små overraskelsene som er «The Town» sitt sterkeste kort.
| 0
|
302798
|
Hensynsløst underholdende
I «Inglourious Basterds» skyter Quentin Tarantino fra hofta.
Med film som våpen.
FILM:
Følelsen man sitter igjen med etter å ha sett en virkelig god film kan best beskrives som beruselse.
Quentin Tarantino er min pusherman.
Få filmskapere gir meg bedre rusmidler enn filmskaperen fra Tennessee.
«Pulp Fiction » (1994) var mitt første virkelige filmkick.
Siden har jeg vært avhengig.
Derfor, etter to og en halv time med nazistskalpering, følte jeg meg snytt.
Snytt fordi jeg veit at filmen er kuttet med nesten en time.
For å unngå overdoser?
Muligens.
Men for en vakker avslutning det hadde vært.
«Once Upon a Time in Nazi-Occupied France» er navnet på det første av «Inglourious Basterds» fem kapitler.
Referansen til Sergio Leones spagettiwestern fra 1968 er tydelig og filmspråket i den 15 minutter lange åpningssekvensen er en like klar hyllest.
Men Tarantino overgår sin læremester.
Scenen åpner med at en fransk bonde står på en haug og hogger ved.
I det fjerne ser vi en tysk patrulje komme farende.
Bonden skuer olmt.
Øynene hans er i fokus.
Oppgjørets time har kommet.
Han vet det.
Vi vet det.
Musikken vet det.
Tablåene er maleriske, stemningen er satt og scenen som følger er klaustrofobisk.
Christoph Waltz — som bør få en Oscar-nominasjon for denne rollen og som stjeler filmen fra samtlige Hollywood-stjerner — spiller den tyske offiseren med kallenavnet «The Jew Hunter».
Han stiger inn på bondens knirkende tregulv, setter seg til rette og ber om et glass melk.
Samtalen som følger er lang, nervepirrende og ekstremt vellaget.
Jødejegeren viser seg å være en slags mesterdetektiv, med logikk, filosofi og psykologi som våpen.
Bonden svetter.
Under gulvet skjuler det seg en jødefamilie.
Jødejegeren fryder seg over sin suverenitet.
Naturlig del
I løpet av femten minutter markerer Tarantino at han mestrer filmfaget til fingerspissene.
Han setter tonen, viser sjangerforståelse, kaster av seg med referanser, og briljerer nesevist da Jødejegeren drar fram en Sherlock Holmes-pipe fra innerlomma.
Kniset man utbryter setter seg kjapt fast i halsen.
Likevel blir aldri volden i «Inglourious Basterds» trykkende.
Til det er den for tegneserieaktig.
I tillegg dveler sjelden karakterene ved den, og volden blir derfor lite annet enn en naturlig del av universet den utspilles i.
Vi befinner oss med andre ord i Frankrike.
De allierte er i ferd med å landsettes i Normandie og amerikanerne har sendt en fortropp på åtte supertrente jøder, med et mål for øye: å ta livet av flest mulig nazister.
Brad Pitt spiller troppens leder, en slags krysning mellom Marlon Brando og Major Reisman («The Dirty Dozen»), en brautende, hensynsløs amerikaner, og en karikert figur i et fiktivt univers.
At det er film vi ser legges det aldri skjul på.
Filmen er delt inn i kapitler, det tegnes direkte på bildet, det er klippet inn opplysningskortfilmer, det lekes med sjangeruttrykk.
Og det florerer med referanser til alt fra John Woo til Fritz Lang sine produksjoner.
Men til tross for å være en pastisj er «Inglourious Basterds» et fullverdig verk.
En mesters verk som først og fremst hyller filmen.
Filmens hovedkapittel heter «Operation Kino» og majoriteten av karakterene er tydelige cinefile.
At både skurken Dr. Goebbels (Sylvester Groth) og den jødiske heltinnen Shosanna (eminent spilt av det unge stjerneskuddet Melanie Laurent) viser beundring for kunstarten sier noe om hvor grenseløs Tarantino finner mediet.
Viktig «Inglourious Basterds» er kanskje ikke en tankevekkende, samfunnskritisk observasjon, tegnet fram med realistisk strek og fotografert med manende kameralinse.
Men filmen viser likevel at Quentin Tarantino er blant de viktigste regissøren fra de siste 20 åra.
Fandenivoldskheten, barnligheten, gleden ved å lage film, gleden ved å påpeke at vi ser film, gjør Tarantino ikke bare til en avantgardistisk filmkunstner, men også til en formidler av filmhistorie.
Man får lyst til å se mer film på grunn av Tarantino.
Og ikke minst får man lyst til å se mer Tarantinofilm.
| 1
|
302800
|
Fem bom, én treff
«A Million Ways to Die in the West» er umorsom på svært mange vis.
FILM:
Hvorfor synes jeg «Family Guy» er flere hakk morsommere enn Seth MacFarlanes nye westernparodi?
Er det fordi førstnevnte dukker opp på flatskjermen rundt midnatt, når jeg er mindre kritisk og mer i kontakt med min pubertale side, mens «A Million Ways ...» pressevises midt på en solrik arbeidsdag?
Skyldes det muligens at jeg stiller strengere krav til en storfilm enn til en evigvarende animasjonsserie?
Eller er forklaringen at Seth MacFarlane ikke er så god med levende mennesker og at han prøver for hardt?
Irriterende
Mitt utgangspunkt er den anarkiske holdningen i «Family Guy» og «American Dad» og det som irriterer meg mest i MacFarlanes nye film, er hvordan han drøvtygger poengene, i stedet for å sprette lekent og respektløst videre.
Jeg har ingenting imot en real harselas med westernsjangeren og virkeligheten den delvis skildret, men det bør gjøres mye smartere enn dette.
MacFarlanes første spillefilm, «Ted» (2012) var en enorm suksess der han selv ga stemme til Mark Wahlbergs bamse.
Denne gangen har han muligens fått carte blanche og spiller selv hovedrollen, et feilsteg som naturlig nok setter sitt preg på verket.
Den glatte MacFarlane har verken mimikk eller karisma nok til å fylle rollen som Albert Stark, en feig og talentløs sauebonde i Arizona som snubler borti revolvermenn og snasne damer.
Blodfattig
Albert har en venn, spilt av Giovanni Ribisi, som er kjæreste med en hardtarbeidende prostituert (Sarah Silverman), som ikke vil ha sex før de har giftet seg.
Albert holder små foredrag om hvor fælt livet var i 1882, fortalt fra et slags 2014-perspektiv.
Etter hvert introduseres den vakre Anna (Charlize Theron) og hennes farlige revolverektemann, spilt av Liam Neeson.
Den blodfattige romansen som oppstår mellom Albert og Anna forsterker mistanken om at filmen utelukkende er beregnet på gutter som nettopp har startet tenåra.
Handlingen er sekundær, i beste fall, noe som forsterker humorens middelmådig kvalitet.
Vitsene treffer omtrent like ofte som den talentløse Albert treffer blink med seksløperen.
Et bra dansenummer, en ganske morsom drømmesekvens og vakre landskap trekker opp, i tillegg til den pompøse westernmusikken, som hadde fortjent en bedre film.
| 0
|
302802
|
Backstreet er tilbake - allright?
Ikke helt.
ALBUM:
Tidenes mestselgende boyband feirer 20-årsjubileum med sitt første album siden 2005 med alle fem originalmedlemmer, ifølge dem selv ved å gå tilbake til originalsoundet.
Det er kanskje ikke helt presist, men de har i alle fall tatt et langt steg bort fra de svært kontemporære produksjonene til samarbeidspartnere som RedOne og Soulshock som preget deres forrige, fire år gamle plate.
Backstreet Boys sin styrke har alltid vært låter som tross plasseringen i en mindre respektert ende av smaksspekteret er uforskammet fengende.
De er det dessverre ganske langt mellom her.
Den samtidslydende dancepoplåta «Love Somebody» sitter upåklagelig, og til en viss grad One Direction-aktige «Soldier» og søte, Jason Mraz-luntende «Madeleine».
Ellers er det en god del halvkjedelige spor, som det likevel alltid er noe riktig ved.
Er det et kleint, hest vokalparti i gitarballaden «Try» så er det også silkemyke harmonier; er beaten flat og generisk som i det obligatoriske Max Martin-tittelsporet så kan du banne på at det dukker opp et skamløst effektivt hook.
Litt irriterende, i grunnen.
| 0
|
302803
|
Lunken geysir
«Mamma Gógó» handler om en islandsk regissør som lager en middelmådig film.
Og er en middelmådig film laget av en islandsk regissør.
FILM:
Det er sjelden noe godt tegn når du kommer ut av en kinosal og ikke vet om filmen du har sett, var ment å være et drama eller en komedie.
«Mamma Gógó» har klare satiriske trekk, uten at noen av dem er spesielt vittige.
Den har emosjonelle gjenforeningsscener og sort/hvite tilbakeblikk, uten at noen av dem egentlig rører.
Og den har, som en av sine to hovedpersoner, en stormannsgal og svermerisk filmregissør (Hilmir Snær Gudnason) som selv i møte med økonomisk ruin og sviktende besøkstall er brennsikker på at filmen hans vil bli Oscar-nominert.
Hva vrangforestillinger angår, bør de ha en viss schwung over seg for å fungere på film.
Regissørens voldsomme vyer er høyst ordinære.
Han forblir intetsigende frem til omtrent en halvtime ut i filmen.
Etter dét er han bare irriterende.
Artig dame
Den andre hovedpersonen, Mamma Gógó (Kristbjörg Kjeld), er kraftsenteret her.
Hun er regissørens mor, en artig og uskikkelig gammel dame, som siger inn i Alzheimer-tåkene.
Integriteten blir til steilhet, den direkte tonen hennes kan plutselig bli ondskapsfull.
Under motstanden mot å havne på pleiehjem anes også en enorm sorg over å se livet som hun kjenner det bli tatt ut av hendene på henne.
Det er en flott rolle.
Likevel blir det også i denne historietråden for mange gjentagelser, for lite nerve.
Ukritisk
Regissør Fridrik Thor Fridriksson, tidligere Oscar-nominert for «Reisen tilbake» (1991), har basert filmen på sin egen mors Alzheimer-diagnose og sin egen historie med økonomiske problemer.
Kanskje har nærheten til stoffet gjort at han ikke har vært helt så kritisk og distansert som han burde vært i vurderingene av hvilke deler av biografien hans som har interesse for et større publikum.
Gjennom å fortelle historien om en regissør som lager en høyst middelmådig film, har han gjort akkurat det samme selv.
| 0
|
302804
|
Som et Led Zeppelin bemannet av roboter
Men er det noe bra?
ALBUM:
«What's wrong with me, releasing records that sounds like a chainsaw melody», skriver Justice-manager og plateselskapsmann Pedro Winter i albumheftet til «Audio, Video, Disco».
Han sikter til den uventede suksessen den franske duoen opplevde med debuten «Cross» fra 2007.
Platens overstyrte og kaotiske blanding av metal og disco slo nemlig ikke bare an hos trendsensible kritikere, men også blant et overraskende bredt og danselystent festival- og klubbpublikum rundt om i verden.
Stadionroboter
Nå er Gaspard Augé og Xavier de Resnay klare med oppfølgeren, et album som er blitt til gjennom halvannet års nitid studioarbeid i Paris.
Her har enkle låtskisser på piano og gitar blitt utbrodert, programmert og oppbolet til et slags elektronisk bandsound.
Det låter rett og slett som et stadionband bemannet av roboter, for å bruke et forslitt, men tross alt gyldig bilde.
Den vrengte, pulserende Justice-signaturen er fortsatt til stede, men låtmaterialet er samtidig mer balansert.
De spisse og heseblesende trekkene fra debuten er erstattet med et feitere og mer panoramisk lydbilde, som designet for store arenakonserter.
Hyperaktivt blander Augé og de Rosnay sammen referanser og sitater fra AC/DC og Led Zeppelin, FM-rock, litt prog og skarp 80-talls-elektro.
Airs «10 000 Hz Legend» eller amerikanske Ratatat kan også fungere som markører.
Slappere eller drøyere
Det var noe tidstypisk ved «Cross» — kanskje var timingen bedre enn selve platen? — som vanskelig kunne la seg gjenta i år uten allerede å låte utdatert eller som en slapp (eventuelt mer ekstrem) versjon av forløperen.
Personlig hadde jeg nok håpet at Justice skulle ta denne platen enda lenger til venstre, men sofistikert, elektronisk poprock er alltids et akseptabelt alternativ.
I disse ører funker derfor de nye «poplåtene» best, enten det er California-drømmen «Ohio», Zeppelin-aktige «On N On» eller «For Those About To Rock»-parafraserende «New Lands».
Retningsløse vignetter Platens energitappete videreføringer av «Cross»-konseptet — som «Brianvision», «Canon» og «Parade» — viser derimot hvor svakt dette kunne blitt.
Disse låtene beveger seg i et tamt vignettmusikktempo, tusler i vei uten særlig retning, og mangler de overraskende brekkene og voldsomme, humørfylte eksessene som preget Justice sin første plate.
Når det ganske oppskriftsmessige franskhouse-sporet «Helix» dukker opp mot slutten av albumet, blir det stående som et tydelig tegn på «Audio, Video, Disco»s problem:
Det tilfredstiller verken de som ønsket seg et nytt «Cross» eller de som drømte om noe helt nytt, men prøver å tekkes begge leire.
| 0
|
302809
|
Stort konsept og tidvis også stor musikk fra Bjørk
Utforsker forholdet mellom musikk, teknologi og natur.
ALBUM:
Bjørks åttende album har allerede fått mye omtale for sin lek med og utprøving av formater.
Blant annet er musikken delvis innspilt ved hjelp av en ipad, i tråd med den islandske popstjernens ønske om å utforske forholdet mellom musikk, teknologi og natur.
Det finnes også apper tilknyttet hver enkelt låt på albumet, der lytteren selv kan forme musikken i interaktive småspill.
Appene gir musikken en visuell dimensjon — enten man suser gjennom kosmos eller skyver krystaller over skjermen.
Slik skal lytteren få en følelse av å være «midt i musikken», så å si.
Men siden vi her opererer i god, gammeldags plateanmeldertradisjon, skal vi behandle «Biophilia» som ti ferdigstilte kutt på en plastdisk, eller en rad lydfiler i et grått, helt ordinært avspillingsprogram.
Og hvordan høres det da ut?
Organisk og syntetisk
De forvrengte klubblåtene fra forgjengeren «Volta» er borte, og lydmessig befinner vi oss et sted mellom «Medulla» (2004) og «Vespertine» (2001).
Vi får nokså seige, dempete komposisjoner fundert på kantete elektronikk, digitale klikk og synkoperte rytmer.
Mest av alt minner albumets elementer av electronica om noe som kunne vært utgitt på Planet Mu eller Aphex Twins Rephlex-label på midten av 2000-tallet.
Altså verken utdatert eller helt fremme i baugen, men solid og dunkelt.
De beste øyeblikkene på albumet oppstår når elektronikken blandes med uortodokse instrumenter — på «Thunderbolt» brukes for eksempel lyden fra en Tesla-spole — som når Bjørk spiller på ombygget celesta koblet til en ipad.
Resultatet blir et harpeliknende strengespill, og 17/8-delstaktersporet «Moon» minner sånn sett litt om Joanna Newsom.
I ensomhet Kuttene «Sacrifice», «Cosmonogy» og «Virus» er oppslukende, unike poplåter som ikke trenger referansepunkter — her høres Bjørk ikke bare ut som Bjørk, men en luftigere versjon av seg selv.
Elegant kombineres motstand og melodi med organiske og syntetiske lyder.
Denne dualismen finnes også i Bjørks stemme: noen ganger varm og kjent, andre ganger skingrende, kjølig eller fremmed.
For det er også nok av utfordringer her for dem som leter etter det.
Hør bare marerittaktige «Hollow» og kaotiske «Mutual Core».
Vier du ikke sporene full oppmerksomhet i disse partiene, kan nok Bjørks stemme stimulere sansene på feil måte.
Derfor er trolig «Biophilia» en plate du nyter best alene med et velfungerende headset.
Selv prøvde jeg å spille albumet høyt i en stue der folk hadde lavt blodsukker.
Et feilgrep som nesten endte med smadret stereoanlegg.
Men i ensomhet kan dette bli en Bjørk-plate jeg ender opp med å høre mye på.
| 1
|
302811
|
Anmeldelse:«Drømmen om MGP jr»
For å delta i «MGP jr» må tolv år gamle Sawsan kjempe mot en patriarkalsk formynderkultur.
I alle fall en liten stund.
FILM:
Sawsan er en tolv år gammel jente som i likhet med sine foreldre er født og oppvokst i København.
Likevel har familien såpass sterke bånd til den patriarkalske formynderkulturen i besteforeldrenes hjemland Tyrkia at faren Kumail nekter henne å stille opp i delfinalen i «MGP jr».
Slikt kan naturligvis ingen barnefilmprotagonist med respekt for seg selv finne seg i, og sammen med sin venn Karl pønsker den driftige unge damen derfor ut en plan for å lure foreldrene.
Gud og gud
I likhet med andre samfunn har danskene naturlig nok et behov for å behandle innvandringsrelaterte kulturkonflikter i fiksjonsform, og «Drømmen om MGP jr»s budskap er at vi mennesker tross alt ikke er så forskjellige, og at normalitet og utenforskap er relative begreper.
Filmen starter nemlig med Karl, som er født og oppvokst på et lite fiskevær på vestkysten av Jylland, og som flytter til København når moren får ny jobb.
Altså er det ikke den tyrkiskættede jenta som snakker rart og fører løpende samtaler med Gud, men den lyshårede, etnisk danske gutten.
Dette grepet er det nærmeste «Drømmen om MGP jr» kommer å ta tak i sin egen tematikk, for på tross av et interessant utgangspunkt er dette en lettvint feelgoodhistorie preget av amatørmessig skuespill, klønete replikker og en rastløs, oppjaget klipperytme.
Man får aldri følelsen av at det egentlig plager Sawsans foreldre noe særlig at datteren synger og danser på TV, og når filmen til slutt når sitt klimaks er det etter å a kjørt slalåm rundt samtlige konfrontasjoner den har lagt opp til.
Best på bygda «Drømmen om MGP jr»s fremste kvaliteter ligger i skildringene av det landlige Jylland.
Her presenterer fotograf Lars Reinholdt Jensen noen slående vakre landskapsbilder, og det rolige tempoet gir scenene en helt egen gjennomslagskraft.
Men så klippes det brått tilbake til København, hvor handlingen underlegges et formspråk som nærmest framstår som en parodi på 90-tallets energisk pulserende storbyskildringer.
Velkommen etter, barn.
| 0
|
302812
|
Anmeldelse:Jens Lapidus har skrevet en bortimot perfekt thriller
Ingen skildrer det skandinaviske sosialdemokratiets skyggesider som ham.
BOK:
Dette er den andre romanen i Jens Lapidus' nye Stockholmstrilogi.
Den første var god, men denne er mye bedre.
Den er intens og hyperrealistisk, skrevet av en spenningsforfatter som som denne gangen har skapt et bortimot perfekt avstemt forhold mellom romanens innhold og formen det presenteres i.
Stilsikkert og originalt
Lapidus' måte å skrive på utmerket seg allerede i debutromanen «Snabba cash» (2006).
Knappe, gjerne ufullstendige setninger, forståelige og mindre forståelige slanguttrykk, karakterenes døpenavn og kallenavn om hverandre og stadige vekslinger i fortellerperspektiv.
I «STHLM DELETE» viderefører han denne stilen, som han har gjort i alle sine romaner.
Tydeligst kommer den fram i de indre monologene til hovedpersonen Teddy og hans unge nevø Nikola:
Teddy: en vandrende brannbombe.
Teddy: et kusehår fra eksplosjonens rand.
Teddy: labil som en heroinjunkie med nyslipt shank.
Teddy og Emilie I «STHLM DELETE» (en pussig tittel som får sin forklaring mot slutten av romanen) møter vi de samme hovedpersonene som i «VIP-rommet».
Jugoslaviske Teddy er et beryktet bandemedlem som har måttet sone åtte år i fengsel for kidnapping.
Nå er han løslatt.
Han har brutt med sitt tidligere miljø og jobber frilans for et stort advokatbyrå.
Emilie er forretningsadvokat i det samme byrået.
En dag får hun beskjed om at en varetektsfengslet gutt ønsker henne som forsvarsadvokat.
Gutten er tiltalt for drap, men han er selv skadet og ligger i en slags halvkomatøs tilstand i arresten.
Det eneste han får sagt når Emilie besøker ham er at Teddy må hjelpe henne.
Teddy vet noe om drapet og hendelsene som har funnet sted, og dermed er det duket for et nytt samarbeid mellom de to.
The Wire Lapidus er blitt en slags ekspert på fortellinger fra Stockholms underverden.
Mange krim- og thrillerforfattere har prøvd seg på det samme, å skildre et kriminelt miljø fra innsiden.
Svært få lykkes, delvis fordi det skinner gjennom at deres kunnskap om miljøet ikke er basert på personlig erfaring, men først og fremst er leksikalsk, delvis fordi overraskende få prøver å utvikle en litterær stil som står til innholdet.
Den tidligere forsvarsadvokaten Lapidus lykkes med begge deler.
Selv om historien er oppdiktet, oppleves den hyperrealistisk.
Vi tror på karakterene og miljøene de vanker i, vi tror at de kunne eksistert, at det er omtrent sånn det er i virkeligheten.
Det er sånn sett nærliggende å sammenligne «STHLM DELETE» med tv-serien «The Wire», som kanskje er det beste som noen gang er lagd i denne sjangeren, og som antakelig har vært en inspirasjonskilde for Lapidus.
Bifiguren Isak, en velfødd bandeleder med autoritet som en general, minner for eksempel ikke så rent lite om den legendariske Proposition Joe fra tv-serien.
Og de unge guttene i gjengen til Nikola, de som ser opp til de eldre gangsterne i Södertälje og drømmer om å bli som dem, minner om gjengene som hang rundt på plenen utenfor boligblokkene i Baltimore.
I «STHLM DELETE» fins gangstere i høye og lave posisjoner, et virvar av relasjoner og kodekser og et inngrodd fiendskap til det etablerte, borgerlige Sverige, som framstår som selve skrekkeksempelet på et mislykket liv.
Som «The Wire» er den en nærmest folkloristisk reise i det kriminelle Stockholm, intens og inneforstått og veldig spennende.
| 1
|
302814
|
Rap med pondus
Rick Ross lager nok et solid rapalbum.
På tross av alt.
|||
ALBUM:
Karrieren til Florida-rapper Rick Ross så ut til å få seg et realt kneskålslag da det ble avslørt at han hadde jobbet som fengselsbetjent.
Et levebrød som brøt kraftig med rapperens tatoverte slogan «Rich Off Cocaine», og som dessuten aktualiserte det evige autentisitetsspørsmålet i hiphop.
Men biffrøsten har ignorert både søksmål og de groveste fornærmelser fra tapte fans og kolleger, og i stedet perfeksjonert sin luksuriøst klingende og blytunge rap.
På fjerdealbumet «Teflon Don» får vi blankpussete J.U.S.T.I.C.E. League-produksjoner som lukter av polotrøyer, yachter og VIP-sete på hesteveddeløpsbanen, men også kompromissløse og dundrende gatelåter.
Sporene «MC Hammer» og «B.M.F» er noe av det tyngste du kommer til å høre i år, så fullstendig hypnotiserende i sin monotoni at fingeren nærmest borer seg gjennom repeat-knotten.
Ross kan kanskje ikke kalles et lyrisk geni — dessuten pruster og peser han som aldri før, «Hmpf!» — men det er umulig ikke å la seg rive med når han med slik pondus leverer så effektive historier, over så velproduserte beats, med en så råflott gjesteliste, som det han gjør her.
| 1
|
302816
|
Rihanna må grave dypere i popgruva enn dette
Litt tomgangsfølelse på den nye, Stargate-produserte låten.
LÅT:
Forventningene om en megahit legges allerede fra de første tirrende synthakkordene, fulgt av en smått mystisk Rihanna som lokker med løfte om skinnende diamanter.
Et kraftig utslag på hitskalaen har også nærmest blitt en slags normaltilstand for tjuefireåringen, som siden 2005 har brukt arbeidsdagene på å bryte et bredspektret utvalg av salgs- og nedlastningsrekorder.
Stjernestatusen til Rihanna er udiskutabel, og med popfiffen rundt seg i alle studiohjørner, blir skuffelsen desto større når det som burde vært en meteor med vill tyngde, den Stargate-produserte førstesingelen fra hennes sjuende album — «Diamonds» — forvitrer til støv i løpet av sin knappe fire minutter lange ferd.
Diamanttematikken ble introdusert med den globale landeplagen «We Found Love», med eurodance-hurragutten Calvin Harris ved sin side, og kanskje er det ikke så rart hun viderefører tematikken til neste skritt, når man tar suksessen til forgjengeren i betraktning.
Shine bright / like a diamond synger hun.
Og egentlig ikke så mye mer enn det.
Når tekstknaggene ikke har stort å henge på, blir musikken desto viktigere, men også her tynges «Diamonds» av mangel på farten og energien Harris gav henne ved forrige anledning.
De tirrende synthene fra den lovende (men korte) utgangsposisjonen realiseres egentlig aldri, trommene som følger låta som sårt trengte hjerteslag øker ikke pulsen nevneverdig, og heller ikke innslaget av dunkle strykere gjør noe for å redde «Diamonds» ut av rundgang og tomgang.
Låta har tendenser til å være noe mer enn resultatet slik det foreligger skulle tilsi, men potensialet forblir uforløst i en repetitiv struktur som mangler både høyde og intensitet.
«Diamonds» er verken dansemagnet eller balladegull, den vaker et sted midt i mellom, som et ubetydelig bidrag til det større bildet av popsensasjonen Rihanna.
Hun må borre dypere i gruvene for å opprettholde den musikalske interessen rundt sitt eget fenomen enn dette, men også med et skudd for baugen holder Rihanna fortsatt stand som en av de tilsynelatende uovervinnelige i stjernekampen om popherredømmet.
| 0
|
302821
|
Anmeldelse:«Star Wars: The Force Awakens»
J.J. Abrams er såpass opptatt av å hedre gamle minner at han glemmer å skape nye.
FILM:
Mediefenomenet Star Wars er på mange måter filmhistoriens svar på The Beatles og The Rolling Stones' glansdager på 60-tallet:
Det er bygget opp en omfattende industri basert på oppfatningen om at den opprinnelige trilogien gjorde sterkere inntrykk på en generasjon mennesker enn noe annet filmatisk verk har gjort før eller siden.
Og de fleste av oss som har vokst opp i kjølvannet av dette store populærkulturelle smellet har på et eller annet tidspunkt latt oss overbevise om at våre egne formative filmopplevelser kun er etterdønninger etter denne kollektive transcendentale erfaringen.
Myte Det smarteste grepet i J.J. Abrams' «The Force Awakens» er at fortellingene fra den opprinnelige trilogien har antatt karakter av mytiske sagn i filmens fiksjonsunivers.
Legendene om Luke, Leia, Han og Vader tilhører fortiden, og de nye heltene tør ikke helt å tro på at de er sanne.
Etter hvert som de kastes inn i handlingens sentrum får imidlertid skraphandleren Rey (Daisy Ridley) og den tidligere stormtrooperen Finn (John Boyega) tidsnok erfare at alt bare er så altfor virkelig.
Utgangspunktet for denne sjuende «Star Wars»-filmen er at organisasjonen The First Order har plukket opp stafettpinnen etter Imperiet, og kjemper en nådeløs kamp mot opprørerne og Republikken.
Begge fraksjonene er på jakt etter Luke Skywalker, som har trukket seg tilbake til en ukjent avkrok i en fremmed galakse, ettersom den siste gjenlevende jediridderen representerer nøkkelen til seier i kampen mellom lysets og mørkets makter.
Pastisj «The Force Awakens» er strukturert som en reprise av «A New Hope» fra 1977, men byr også på en speilvending av den mest ikoniske scenen fra «The Empire Strikes Back».
Dette er «Star Wars»-franchisens svar på «Spectre» — en heseblesende collage av referanser og pastisjer på kjente figurer, scener og bilder, som kun virkelig fungerer hvis man bruker sin egen nostalgi til å tette hullene i plottet og karakterutviklingen.
Med sin fortettede dramaturgi og hektiske klipperytme minner «The Force Awakens» mest om en TV-serie som er klippet ned til spillefilmformat, og denne overloadstrategien går på bekostning av den dramatiske nerven.
For selv om Boyega og Ridley har god kjemi, og Adam Driver er interessant i rollen som First Order-lederen Kylo Ren, er det kun øyeblikkene med Harrison Ford, Mark Hamill, Carrie Fisher og R2D2 som virkelig makter å utløse noen form for emosjonell respons.
Hype Entusiasmen rundt Star Wars er en begeistring opphøyd i andre potens, hvor markedskreftene har knadd fankultur, nostalgi og multimediesynergi sammen til en hype som utgjør en attraksjon i seg selv.
Og selv om jeg strengt tatt burde vite bedre har jeg båret på et ørlite håp om at jeg denne gangen skulle få ta del i den ekte, uforfalskede Star Wars-magien, etter å ha blitt dypt skuffet av «The Phantom Menace» som tenåring.
Abrams' kardinalsynd er det motsatte av George Lucas feilgrep fra den gang, for «The Force Awakens» satser så hardt på nostalgi at alt det som fungerer - som Kylo Ren, The First Order, droiden BB-8 - framstår som oppdaterte versjoner av elementer fra den opprinnelige trilogien.
Og selv om Abrams' film ikke er på langt nær like skuffende og forglemmelig som Lucas' prequel-trilogi, er den heller ikke i nærheten av å matche ikonografien og det kreative overskuddet som gjorde de opprinnelige filmene til populærkulturelle milepæler.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.