id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
302826
|
Nihilisme og death metal
Emperor-grunnlegger med ny The Wretched End-plate.
ALBUM:
Tomas «Samoth» Haugen har lagt ned noen arbeidstimer i det norske metalimperiet.
Først med det verdensomspennende black metal-fenomenet Emperor, så gikk ferden ned i den nihilistiske death metal-kjelleren med Zyklon.
Nå er det The Wretched End som gjelder.
Det er fremdeles death metal som er ledetråden, men Samoth og gjengen spretter litt hit og dit på veien, noe som gir The Wretched End et par nødvendige stemningsskifter.
«Inroads» låter kledelig organisk til sjangeren å være, selv om den har en eim av industri innimellom de grovkornede riffene.
«Tyrant of the Mountain»
Plata byr både på teknisk finesse og reinspikka groove.
For fans av gammel Pestilence og tja, Immolation?
| 1
|
302827
|
Bli med Ola Glomstulen på Spania-besøk
Vindrosa følger opp knalldebuten med mer norsk verdensmusikk.
ALBUM:
Med «Østenfor sol» skapte Vindrosa et eksotisk eventyr av et album.
Vel to år seinere følger det Stavanger-baserte bandet opp med «Bakom berget det blå».
Og der er det mye å finne, kan dere tro!
Verdensmusikk Vindrosas prosjekt er å kle opp tradisjonell norsk folkemusikk og folkesanger i nye gevanter og gjøre den om til verdensmusikk.
De tar dem rett og slett med rundt i verden til de finner et sted de passer inn, og får norsk musikk og andre musikktradisjoner til å snakke sammen.
Dermed blir «Ola Glomstulen» flamenco - og et heftig høydepunkt på dette albumet.
Jens Gundersens vuggevise «Vinden rider» strander på Cuba og «Per Spelemann» danser i karnevalet i Rio.
Sangene får nytt liv, men beholder identiteten.
Eksotisk Arkitekten er bassist og produsent Sverre Erik Henriksen, mens marokkanske Karem Ben Ali er det mest «eksotiske» innslaget på afrikanske trommer og arabisk sang.
På debuten delte Stina Sivesindtajet Kjelstad vokalen med Dag Sindre Vagle, men denne gang er det Kjelstad som tar vokalansvar aleine.
Det fikser hun utmerket.
Kjelstad, opprinnelig fra Toten, bærer mye av dette albumet med sin sang.
I tillegg bidrar hun på gitar, ukulele, kalimba og indisk harmonium, og har dermed fått en mer sentral rolle.
Nøkken og September When Øvrige medlemmer i Vindrosa er Henriksens Nøkken-kollega og medprodusent Bjørn Vassnes (diverse strenger), nykommeren Stene Osmundsen (trommer, perkusjon) fra The September When og Ingenting og den allsidige jazzmannen Vidar Kenneth Johansen (klarinett, fløyte, saksofon).
Folkesangen «Den svalande vind» er gjort av mange, fra Finn Kalvik til Helene Bøksle, men den er neppe noen gang blitt dratt lenger bort fra opprinnelsen - før den etter fem minutter lander trygt og godt igjen.
Musikalske møter
Men aller best på dette albumet er den avsluttende tittellåten, signert Henriksen.
Den er på mange måter Vindrosa i et nøtteskall, og neste gang vil vi ha flere originalkomposisjoner!
Sangen tar utgangspunkt i bandets idé om å reise rundt på leting etter musikalske møter - langt der borte bakom berget det blå.
Glimrende utført, nydelig lyd og deilig feelgood!
| 1
|
302828
|
Spiller på feil strenger
Meningen er åpenbart at publikum skal bli rørt og at Jamie Foxx skal få en Oscar-nominasjon
|||
FILM:
De kalde stålbåndene som er motorveiene rundt Los Angeles slynger seg sammen i store rosetter, festet på film i «Solisten».
Det løsrevne, moderne livet stilles opp mot roen og lisen i musikken, som av én hardkokt bladfyk omtales som «nåde».
Filmen har en undertone av cello og en overtone av uuttalt, men umiskjennelig religiøs symbolikk.
Schizofren
Det er i dette landskapet L. A. Times-spaltisten Steve Lopez (Robert Downey jr.) møter Nathaniel Ayres (Jamie Foxx) en hjemløs og forvirret mann som sleper rundt på en handlevogn fylt med skrot og spiller på en tostrenget fiolin som en av englene byen er oppkalt etter.
Det viser seg at Ayres som ung cellist falt ut av studiene sine ved Juilliard på grunn av schizofreni, og nå tar Lopez ham under sine egne grå vinger.
Ser Foxx tenke
Det er mye solid håndverk i «Solisten»:
Filmen er ikke urealistisk i skildringen av hva man kan forvente av forbedring og forbrødring når man velger å knytte seg til en schizofren, og Downey gjør et godt og modig valg ved å gjøre Lopez gjennomgående krass og lite sympatisk.
Han må dømmes ut fra handlingene sine og ikke måten han er på.
Foxx leverer en sammensatt og detaljrik rolle, men det er stadig som om du ser en skuespiller tenke og jobbe og ikke et helt menneske.
Men så er dette likevel for flinkt, for konstruert, for overdrevet, for åpenbart i anstrengelsene for å vekke beundring og bevegelse.
Meningen er åpenbart at publikum skal bli rørt og at Jamie Foxx skal få en Oscar-nominasjon.
Det er noe selvhøytdelig over «Solisten», noe bedrevitersk over besøkene hos de hjemløse, og kanskje det dette som gjør at film som så gjerne vil være nær, ender opp med å skape avstand.
| 0
|
302833
|
En av ytterst få filmer der 3D-formatet faktisk tilfører noe
Men «The Amazing Spider-Man 3D» mangler sjarm.
FILM:
Av alle Marvels spandexkledte superhelter var Spider-Man den som lå nærmest tegneserieleserne i alder og indre uro.
Mange føler av den grunn et særlig bånd til den foreldreløse skoleeleven som stolte på spenst og smidighet snarere enn rå kraft i møte med verdens generelle skurkaktighet.
Sjarmløs
Derfor er det litt leit at den innledende keitetheten til Peter Parker (Andrew Garfield), som snart skal bli bitt av en edderkopp og overta dens spesielle egenskaper, virker så påtatt, så poserende.
Garfield, som fikk sitt gjennombrudd i den flotte rollen som den sårede og utstøtte Facebook-gründeren Eduardo Saverin i «The Social Network», ser hele tiden ut som om han er litt for godt klar over hva tittelen på filmen hans er.
Emma Stone, som ble kjæreste med Garfield under innspillingen og som også har gjort en rekke inntagende roller de siste årene, er redusert til en reklameplakat for den interessante motekombinasjonen laboratoriefrakk og miniskjørt.
«The Amazing Spider-Man 3D» har mange fine stunts, men skuffende lite sjarme.
Dårlig digitalt arbeid
Det er nysgjerrigheten på hva som egentlig skjedde med de forsvunne foreldrene som får Peter til å oppsøke kontorene til farens kompanjong, vitenskapsmannen Dr Curt Connors (Rhys Ifans).
Den illevarslende, sorte sylen av en skyskraper har alle kjennetegnene til et sted der det foregår uhellsvangre ting på innsiden.
Snart må New York reddes fra en forvokst øgle som har noen underlige, menneskelignende trekk, på mer enn én måte.
Med tanke på hva som er tilgjengelig av digital trolldom i 2012, er det rart at trekkene og bevegelsene til utysket ikke er laget med større flid.
Lagene av spesialeffektlakk til tross ser Spider-Mans nemesis hovedsaklig ut som en basketballspiller med grønn ansiktsmaling og gule kontaktlinser.
Sterk Ifans
I et ikke så veldig sterkt heat er det Dr Connors som står frem som filmens største personlighet, og Ifans utstråler både selvsikkerhet og selvtvil, samt den påkrevde dose eksentrisitet.
Martin Sheen får bidratt med litt godslig varme i en film som ellers huskes som gufsete og grå.
Fargepaletten er matt og sjaskete, tonen motløs.
De gangene vi, og Spider-Man selv, kan det virke som, får kjenne på litt oppriktig, kilende fryd, er når hovedpersonen slynger ut edderkopptrådene sine og tar publikum med seg på et stykke trapesartisteri langs Manhattans avenyer.
«The Amazing Spider-Man 3D» er en av ytterst få filmer der 3D-formatet faktisk tilfører noe, nemlig fart og dybde.
Om hovedpersonene kunne hatt litt mer av det samme, ville vi vært et stykke på vei.
| 0
|
302837
|
Anmeldelse:Få skriver så følsomt om sorg og omsorg som Eivind Hofstad Evjemo
Berørende bok om erfaringer som gjør kvelende vondt.
En multihandicappet søster ringer hjem fra institusjonen:
«Hun er trist i telefonen.
Bare jeg kan høre det./[...]Vi har mislyktes med å forklare henne at dette ikke lenger/ er hennes hjem./
Når hun sier, jeg vil hjem, svarer jeg:/ Men du er jo hjemme./ Pusten i telefonen.»
Smerten etableres umiddelbart i Eivind Hofstad Evjemos «Kvelningsminner.»
Boka er forfatterens fjerde, og hans første diktsamling.
For «Vekk meg hvis jeg sovner» (2009) fikk Evjemo Tarjei Vesaas' debutantpris.
Siden har han skrevet det som er blitt betegnet som en kommuneroman (2012) og en 22. juli-roman (2014).
Steg tilbake
Steg tilbake
Sorgen, den personlige og kollektive, familien og gården, mennesket og institusjonen, er grunnelementer.
Det konkrete og hverdagslige dominerer.
Jegets blikk hviler på søsteren, på familien; «Mamma er oppe og går.
/Pappa er oppe og går,» og på institusjonslivet med leverpostei i biter, krangling om saccosekken, og overteipede brannalarmer fordi kommunen er lei av falske utrykninger.
De mest prosaiske situasjoner formidles følsomt og vakkert.
Enkelte setninger er kursiverte.
Kursiveringene peker mot et formelspråk, som når de ansatte i institusjonen sier de har «holdt henne [søsteren] litt fast.»
Litt fast?
Det er et slags falskt pyntespråk Evjemo retter oppmerksomheten mot.
Ekstra sårt blir det når de nærmeste adopterer dette språket.
Som når bror sier til søster i sitatet innledningsvis:
«Men du er jo hjemme.»
Nært
Nært
Samlingen bindes likevel sammen av et jeget, av utforskningen av språk - ikke bare institusjonsspråk, men andre maktspråk som politikerspråk - og av Evjemos sterke stemnings- og billedskapende evne.
Bildene kan være dristig enkle, som når kroppen sammenliknes med et skip, men oftest er de slående.
Det er også setningene, som effektivt etablerer atmosfære:
«Det ble sommer.»
Eller:
«Jeg våknet av sorg.»
Det fåfengte
har kommet helt fram
Det fåfengte
«Det finnes ingen ettermiddag å se frem til, ingen overgang for dette til noe annet.»
«Kvelningsminner» er en berørende bok om erfaringer som gjør vedvarende og kvelende vondt, om «minner som ikke har noen plass og fremdeles venter i kroppen».
| 1
|
302838
|
Reiersrud på eldgamle bluestomter
Tar med sangene til bluesens pionerer til Notodden Blues Festival denne helga.
ALBUM:
Man kan trygt si at Knut Reiersrud går fra én ytterlighet til en annen i sin mangslungne - og etter hvert lange - musikalske karriere.
Samme helg som han spiller på Notodden Blues Festival gir han ut ei plate med noen av de første blueslåtene han hørte - og spilte.
Og de er gamle!
«Infinite Gratitude» (2012) var hans største prosjekt noen gang, et glimrende album der han gjør adapsjoner av Schubert- og Brahms-stykker sammen med Trondheimsolistene.
Svensk radio
På «Aftonblues» går han tilbake til sin egen - og bluesens - barndom.
Tittelen er hentet fra Peter Måhlins program med samme tittel, som alternerte med «Mera blues» med Staffan Solding på svensk P3.
Det var der Reiersrud hørte blues første gang - som 12-åring for 40 år siden.
Etter hvert er han også blitt en viktig formidler av blueshistorie og -musikk sjøl, i NRK-programmer som «Blå minutter» og «Bluesasylet».
Dette er derfor ei svært personlig plate - bygd på inspirasjon og minner.
Den første gitaren Lyttinga førte til at han kjøpte sin første gitar, og det tok ikke så mange åra før han begynte å prege norsk blues.
Han startet i Hartvik & The Heartbreakers og Four Roosters, men har gjort seg mest bemerket solo og i tospann med så forskjellige musikere som Iver Kleive og Vidar Busk - og nå i det siste, den amerikanske soulmannen Mighty Sam McClain.
Verdensmusikk har også vært en del av Reiersruds karriere, men det startet med bluesmusikken som ble spilt inn i USA fra 1920-tallet.
På Morten Gjerdes bilde av ham i coveret ser han jaggu ut som en bluespioner sjøl også.
Og han er det - i norsk målestokk.
Akustisk Reiersrud har stort sett holdt seg til elgitaren, men her er det spesialbygde eller gamle akustiske gitarer som brukes - ved siden av munnspill og piano (ett spor, i Champion Jack Dupree-stil).
Og han håndterer disse verktøyene like elegant, selvfølgelig, i de egenkomponerte instrumentalene «Blind Blake» og «Noah's Harp», via låter signert to blad Johnson, Tommy og Robert, til mer ukjente pionerer som Kid Bailey, Richard «Rabbit» Brown, Peg Leg Sam, Bo Carter og Reiersruds første gitarhelt, Scrapper Blackwell - til Scott Joplins «The Entertainer».
Ragtime på gitar.
Det er lett å glemme at Joplin faktisk var aktiv fra 1890...
To bonusspor er smeltet sammen til ett, en låt Reiersrud fikk av Dr. John i 1983, «Blinded By Love», og Prince-låta «Sometimes It Snows In April».
Allsidig repertoar, med andre ord, men servert med bluesens innlevelse og overbevisning.
Synger med følelse Og - Reiersrud synger finere enn han kanskje har gjort noen gang, og med ekstra følelse i Robert Johnsons nydelige «From Four Until Late», spilt på lap steel.
Ei perle.
Tidløs Helt spesiell er også «Bye Bye Blues», Tommy Johnsons versjon av Charlie Pattons «Poor Boy» fra 1928, som han i coveret forteller at han har et helt spesielt forhold til:
«Kanskje mitt sterkeste øyeblikk noen gang av å føre en stift til ei vinylplate».
Det sier mye om Reiersruds forhold til denne gamle musikken, som viser seg å være svært så tidløs.
Den er spilt med varsomhet og ærefølelse - og i takknemlighet til en sjanger som har gitt ham atskillig mer enn et levebrød.
Så enkelt, så flott.
Spiller på Tapperiet på Notodden i kveld, fredag 2. august.
| 1
|
302839
|
Vil du gjenoppleve tenårenes uskyldige popkåthet?
Backstreet Boys har laget plata de tror fansen vil ha.
|||
ALBUM:
På dette tidspunktet i Backstreet Boys' karriere får man følelsen av at de gir ut plater fordi de ikke vet hva annet de kan gjøre.
Solokarrierene har dabbet av og kjendisbladene bryr seg ikke lenger.
Men gutta har familier å fø, og heldigvis for Nick, Howie, A.J og Brian finnes det fortsatt horder av tretti-og-noe gammelfans, som dør etter å gjenoppleve tenårenes uskyldige popkåthet.
Derfor har BB laget plata de tror fansen vil ha, med pløsete pop/r&b-komposisjoner;, banale harmonier, tsjugg tsjugg tsjugg-rytmer og ballader der Nick kan utfolde sitt alkishese føleri.
Det er akkurat som i '99, og det må ha plaget gutta litt, for de har åpenbart tenkt at «oi, her var det mye retro, la oss slenge inn et hypermoderne grep» og kontaktet autotunekongen T-Pain.
Like pinlig som «old habits die hard»-tatoveringen Nick flasher i albumcoveret.
| 0
|
302840
|
Lar seg aldri friste til å overdrive
Når Tift Merritt går i fotsporene til Harris, Griffith og Ronstadt er det lekkert hele veien.
ALBUM:
Tift Merritt (37) fra Nord-Carolina framfører sine sanger med en stemme som er distinkt og forsiktig på samme tid.
Hun lar seg aldri friste til å overdrive, men finner den perfekt tilbakelente balansen mellom sitt eget uttrykk og kompet, i tradisjonen etter nyskapere i countrymusikken som Emmylou Harris, Nanci Griffith og Linda Ronstadt.
I løpet av en ti år lang karriere har hun imponert med egne album, samtidig som musikken hennes har vært knyttet til så forskjellige skikkelser som Hunter S. Thompson og Barack Obama.
Plata starter varsomt og bygger seg opp mot den strykerbackede «Small Talk Relations», før den munner ut med et par låter der Merritt ligger som et glitrende småkrus — over stormende gitarstrømmer fra trollmannen Marc Ribot.
| 1
|
302841
|
Det forplikter å være født i «nabolaget» til Woody Guthrie
Og
- John Fullbright (26) låter som en ekte okie!
ALBUM:
John Fullbright (26) er født i Bearden, Oklahoma, nabobyen til Okemah - 74 år etter at byens store sønn, Woody Guthrie, så dagens lys der - og etterhvert skrev musikkhistorie.
Fullbright debuterte live på The Woody Guthrie Folk Festival.
Bob Dylan Det er ikke sikkert han vil bli husket like godt som folk-musikkens far, protestsangeren Guthrie, og heller ikke som hans største «disippel», Bob Dylan.
Men - om det fins et snev av rettferdighet vil også Fullbrights navn ganske snart skinne i kraftig neonlys.
Setter spor For Fullbright er en av disse unge som bare dukker opp og synger sanger som kan likne på andres, men som likevel har noe unikt som er vanskelig å definere.
De er artister som setter tydelige spor til tross for få virkemidler - glimrende sangere og låtskrivere som Townes Van Zandt, John Prine, David Olney, Guy Clark, Steve Earle (og forsåvidt også sønnen Justin Townes Earle), Loudon Wainwright III, Todd Snider, Ryan Adams, Tom Odell, Jason Isbell...
Særlig de to siste føles nært beslektet, kanskje særlig fordi Fullbright veksler mellom piano og gitar.
Som alle disse artistene får han fram det store i det lille.
Bergenfest så det tidlig, og presenterte ham for bergenserne i forrige måned.
Grammy-nominert Fullbright debuterte med et livealbum i 2009.
Hans første studioalbum, «From The Ground Up» (2012), ble Grammy-nominert.
Det er ikke så mange som treffer så godt på første «ordentlige» forsøk.
Jeg forstår nomineringa, men det er når han nå følger opp med «Songs», to år seinere, at han får vist hva som virkelig bor i ham.
Albumet er mer nedstrippet.
Her har vi en artist som opptrer på egne premisser.
Sjangermesig balanserer han mellom country, folk og americana.
Amerikansk musikk, altså.
Nysgjerrig?
Se og hør ham her, fra liveserien «Jam In The Van».
Fullbright har modnet mye, og har allerede løftet seg ut av ung og lovende-kategorien.
Han må regnes med!
Stillferdige sanger
De 12 sangene er alle solide skrivestykker.
Med et par unntak er de stillferdige sanger, avlevert med en myk stemme som følges av enkelt piano- eller gitarakkompagement og av og til noen flere instrumenter.
«Tell me, what's so bad about happy?» spør Fullbright på åpningssporet.
Ingen ting, Fullbright.
Ingen ting.
| 1
|
302847
|
En klaustrofobisk opplevelse fra soverommet
«Paranormal Activity» er årets nifseste film
|||
FILM:
Hvis du noen gang har befunnet deg hjemme alene i et stort hus, mens det var mørkt ute, med diverse scener fra diverse nifse filmer friskt i minnet, vil du kjenne igjen følelsen du får når du ser «Paranormal Activity».
Ethvert ukjent knirk i treverket skaper frykt, ethvert dunk får det til å gå gåsehud langt nedover ryggen på deg.
«Paranormal Activity» balanserer på gamle skrekkfilmers skuldrer, baserer seg utelukkende på denne gjenkjennelsesfaktoren og spiller hele tida på seerens egen uhyggelige fantasi for å skape spenning og frykt.
Og tro du meg, det fungerer.
Minimalistisk Filmen har kostet i overkant av bare 10 000 dollar.
Akkurat det er skremmende nok.
For med ett håndholdt kamera, fire skuespillere og god oppbyggingsevne har Oren Pell laget en av de bedre skrekkfilmene på svært, svært lenge.
Borte er blod og gørr, animerte monstre, rask klipping og enerverende skvettesekvenser, og igjen står en nedstrippet, minimalistisk og klaustrofobisk opplevelse fra soverommet til to helt vanlige amerikanere.
Unormale hendelser Filmen begynner med at Micah (Micah Sloat) filmer kjæresten sin Katie (Katie Featherston) med sitt nyinnkjøpte digitalkamera.
Alt vi ser fanges av hans kameralinse og hele filmen er laget som en typisk hjemmevideo.
Vi får se kjæresteparet spise, kysse, pusse tenner, se på tv og sove.
Det er for å filme sistnevnte Micah har kjøpt kameraet.
Den siste tiden har det nemlig skjedd en rekke unormale hendelser mens paret sover.
Det er som om det er noe eller noen i huset deres.
Knirk, knirk, knirk.
Genistrek
Ti år etter «The Blair Witch Project» kommer det med andre ord en ny film som gir seg ut for å være en hjemmevideo, som benytter seg av seerens fantasi for å skape uro og som gjør det overveldende bra på kino.
Filmen har til nå spilt inn over 100 millioner dollar i USA og er tidenes billigste, mest innbringende spillefilm.
Grunnen er de enkle virkemidlene: ei dør som beveger seg, at filmen ikke inneholder stemningsskapende musikk og lys, at hjemmevideoformen skaper en mye større følelse av at vi er tilstede og iakttar det som skjer.
Noe som gir filmen større grad av troverdighet(!).
En kvalitet skrekkfilmer har savnet de siste åra.
Slik sett er «Paranormal Activity» en liten genistrek av en film.
Skremmende
Det som trekker ned er to ting.
Filmen repeterer seg selv en smule.
Og man må i større grad, enn i mange andre skrekkfilmer, godta selve skrekkfilmprinsippet: at filmens to hovedpersoner til stadighet gjør det motsatte av hva som er rasjonelt.
Men glemmer man dette, sitter man igjen med en av det siste tiårets mest skremmende opplevelser.
Og en film som vil hjemsøke deg i ditt eget soverom.
| 1
|
302848
|
Innbitt jeger
«Zero Dark Thirty» er en seriøs, beinhard og dyktig laget film med mot til å være tvetydig.
FILM:
Mange har de siste par månedene ønsket å forklare oss hva som er det egentlige budskapet i «Zero Dark Thirty».
Kathryn Bigelows oppfølger til «The Hurt Locker» har derfor oppnådd å bli kontroversiell, noe som muligens har kostet henne en Oscarnominasjon.
Striden dreier seg om et åpent sår i den amerikanske offentligheten, nemlig bruken av tortur i den såkalte krigen mot terror etter 11. september 2001.
Det er ikke brutaliteten i scenene man diskuterer - amerikanske kinogjengere reagerer sjelden på sadisme, så lenge ofrene beholder klærne på - men i hvilken grad «enhanced interrogation techniques» bidro til at Osama bin Laden ble funnet.
På den ene siden har vi en rekke kommentatorer, forskere og gravende journalister som mener filmen farer med løgn når den påstår at informasjon innhentet ved tortur av fanger var viktig i jakten på bin Laden.
I denne leiren finner vi også politiske tungvektere som John McCain og Dianne Feinstein, senatorer med tilgang på graderte dokumenter.
På den andre siden i debatten har vi filmkritikerne, som er bortimot unisone i sin hyllest av filmen og mener den er åpen for tolkning.
I utgangspunktet hadde Bigelow og kompanjong Mark Boal planlagt en annen film.
Den skulle handle om den mislykkede jakten på verdens mest ettersøkte mann og konsentere seg om de to ukene amerikanske spesialstyrker lette etter bin Laden i Tora Bora-fjellene.
Filmen var ikke langt unna innspillingsstart da president Obama kunne fortelle en hel verden at bin Laden var lokalisert og likvidert.
Sånn kan det gå når filmskapere skal gjenfortelle virkelige hendelser.
Manusforfatter Boal kunne ikke gjøre annet enn å starte på nytt:
Klodens mest forhatte terrorist var endelig funnet - hvordan gikk det til?
I stedet for en kompakt trykk-koker av en actionfilm à la «The Hurt Locker», måtte man nå håndtere et tidsspenn på ti år, med CIA-agenter som helter og mange av «actionscenene» henvist til diverse møterom i Washington, Langley og Pakistan.
I løpet av disse årene har flere hundre mennesker jobbet med å samle etterrettelig informasjon om bin Laden.
Hvordan kondenserer man dette ned til en knippe mennesker og, aller helst, én helt?
Selv om Boal og Bigelow begynte «på nytt», hadde de etablert gode kontakter i CIA og det militære.
Gjennom sin research fikk Boal høre om en kvinnelig CIA-agent som var en viktig pådriver i jakten på bin Laden.
Denne kvinnen var ukjent i offentligheten, men dukker også opp i en av fjorårets bestselgere, «No Easy Day: The Firsthand Account of the Mission That Killed Osama Bin Laden», skrevet av et medlem av SEAL Team Six, spesialsoldatene som utførte selve raidet.
Kvinnen omtales i boka som «Jen» og er «the main force» i jakten på bin Laden.
I filmen heter hun Maya og er Bigelows første kvinnelige helteskikkelse siden Jamie Lee Curtis i «Blue Steel» (1989), uten at det skal gjøres til noe stort poeng
- Bigelow er som regissør mer macho enn de fleste av sine mannlige kolleger.
Maya (Jessica Chastain) er pen, men bruker verken skjønnhet eller sjarm for å oppnå sine mål.
Hun har ingen venner, smiler sjelden og ser mager og sliten ut.
Vi ser henne aldri ha det gøy, heller ikke på jobben, der hun er innbitt, sta og ensporet.
Flere har trukket paralleller til Claire Danes i «Homeland», men Kathryn Bigelow er ikke typen som utstyrer heltinnen med en psykisk lidelse.
Mayas jobb er å nøste opp alle ledetråder som måtte åpenbare seg.
Vi møter henne første gang i 2003, ved den amerikanske ambassaden i Islamabad.
Hun ledsager kollega Dan (Jason Clarke) til en «black site», der en viss Ammar forhøres ved hjelp av de teknikker som amerikanske myndigheter foreskrev i 2003.
Etter et drøyt filmkvarter med tortur, der navnet Abu Ahmed al-Kuwaiti blir nevnt, tar Maya med seg opplysningene videre.
Sammen med et team fortsetter Maya gjennom den neste timen (og de neste sju årene) å lete etter Abu Ahmed, som antas å være en av svært få som har bin Ladens tillit.
Maya overlever både terrorangrep og mordforsøk, mens kolleger må bøte med livet.
Som nevnt, filmens Maya finnes ikke.
Hun er basert på beskrivelser og hun er en sammensetning av CIA og andres etterretningsarbeid.
Når det gjelder kronologi, derimot, har man valgt å være tro mot det man har funnet ut og ikke ofret fakta for å oppnå en dramatisk kurve som samsvarer med den tradisjonelle actionfilmen.
Mer kommersielt anlagt seere vil muligens beskrive Bigelows virkelighetsnære terroristjakt som to timer oppvarming og en halvtimes klimaks.
Bigelow tar ingen snarveier for å underholde.
Hun vil vise oss hvor hard og brutal verden er og at det finnes tøffe folk der ute som kjemper på nasjonens vegne.
Her finnes ingen svulmende patriotisme, bare støv, metall, møter, tortur og fragmenter av informasjon med uviss nytteverdi.
Likevel er det en intensitet i fortellingen og det blir aldri kjedelig.
Jessica Chastains innbitthet er smittsom og hun avtvinger respekt, både fra seerne og sine kolleger og sjefer, de fleste av dem menn.
Filmens siste halvtime foregår i nesten totalt mørke - zero dark thirty, en halvtime over midnatt.
Her ser vi igjen Bigelows mesterlige evne til å iscenesette action, noe alle er enige om, også de som stiller seg sterkt kritiske til filmen.
Det er delvis denne no-nonsense-realismen som gjør at torturens rolle i filmen blir så provoserende for mange.
Debatten vil ikke bli like betent hvis Sly Stallone finner bin Laden i «The Expendables 3 - Desert Beefcakes».
Når det gjelder de mange argumentene fra velinformerte eksperter om at filmen er propaganda for amerikansk brutalitet, at den er tilhenger av tortur og at Bigelows framstiller det som om informasjon avgitt under tortur var en viktig brikke i jakten på bin Laden, er det bare én ting å si:
«Zero Dark Thirty» er svært åpen for tolkning.
Dermed er den en gavepakke til dem som har en kake å mele.
Det er samtidig denne mangetydigheten som gjør den til et gjennomarbeidet stykke filmkunst.
Helt i begynnelsen, mens Ammar (Reda Kateb) utsettes for «waterboarding», blir en ukomfortabel Maya bedt om å fylle en bøtte med vann.
Dan, den herdete torturisten, drar Maya inn i sin virkelighet.
Bigelow trekker seeren inn i Mayas.
Det er ubehagelig.
Torturscenene er ubehagelige.
Følelsen av delaktighet er enda mer ubehagelig.
Belønningen er vissheten om at «Zero Dark Thirty» er en seriøs film med mot til å være tvetydig.
| 1
|
302854
|
Stryk hunden mot hårene
Bob Hund nekter fremdeles å være flink bisk.
De som har sett på Bob Hund som et slags Peter Pan-band, en popironisk gjeng som tok på seg merkelige masker og var sinte på systemet fordi de ikke ville bli voksne, kjedelige mennesker, kommer til å få problemer med denne plata.
For Bob Hund tror at hvis de skal fortsette å være Bob Hund, og framkalle de samme primalfølelsene som de gjorde på debutalbumet, kan de ikke høres ut slik de gjorde i 1993 - de må drepe nostalgifølelsen og kutte ned på nitroglyserinet.
Berlin-Bob
Det er dermed et litt mer inderlig, vemodig og melankolsk Bob Hund som møter sitt publikum på «Det Överexponerade gömstället».
Til tider er det mye av Iggy Pops Berlin-memoarer å spore i Tommy Øbergs nyvunne innadvendthet, som for eksempel på den «The Idiot»-aktige «Tvångstanker».
Mens på tittelsporet
«Det Överexponerade gömstället» mumler, hvisker og snakker Öberg i munnen på seg selv, ikke ulikt Yoni Wolf fra indierapgruppa Why?, og serverer årets merkeligste tekststrofe:
«Smør deg inn med overskriftene, en bedre beskyttelse mot influensa enn samtlige vaksiner.
Å, kjenn hvordan du ejakulerer, kommer for trykkfriheten og demokrati».
Mellomstasjon
Likevel er det vanskelig å se på dette som noe mer enn en eksperimentell mellomstasjon før det fullendte stilbruddet og den comebackplata Bob Hund vet de har kapasitet til.
Om ikke annet er det en beskjed om at man i framtida må belage seg på å stryke Bob Hund litt mer mot hårene.
| 0
|
302856
|
Et dustete dukkehjem
Bruce Willis, dette holder ikke.
|||
FILM:
Dude, du kan ikke gå med skinnjakke når du er over femti.
Ok, så heter du kanskje Bruce Willis og så hang du kanskje på et jagerfly i «Die Hard 4» ved å holde deg fast med bare hendene, men det holder ikke.
Med mindre du er rockestjerne eller Terje Mosnes er det på tide å finne frem til en mer sober garderobe.
Forskjønnet
«Sober» er uansett et ord som knapt kan brukes om «Surrogates», en dustete, men harmløs science fiction-thriller som foregår enten i muntert signalfargede Barbie-salonger eller stålgrå laboratorier à la CSI.
Nok en gang skal vi til en nær fremtid, der menneskene kan koble seg til en forskjønnet robotutgave av seg selv:
En usårlig og evigung surrogat som går på jobben din og møter vennene dine, mens ditt feilbarlige jeg ligger hjemme på sofaen og ser og opplever verden gjennom dukkens øyne.
Men så dukker det opp et våpen som ikke bare dreper surrogatene, men også menneskene som er koblet til dem.
Bruce spiller politimannen som settes på saken.
«Hjernen hans var blitt flytende», sier en av Bruces kollegaer om et av ofrene.
Bye bye Barbieland.
Ikke lokkende
Alle science fiction-filmer er avhengig av at seerne fanges av og aksepterer en verden som er annerledes enn den de lever i, og der andre regler gjelder.
«Matrix» og «De fortapte barns by» er eksempler på filmer som klarte å skape et detaljmettet og dragende fremtidsunivers.
Hovedproblemet til «Surrogates» er at samfunnet som presenteres verken er særlig lokkende eller særlig interessant.
Å raljere med moderne menneskers halsende jakt på skjønnhet og evig ungdom, er bare for lett.
Det hjelper heller ikke at plottet har flere logiske brister.
Selvironisk
Selv om Bruce er den første som forkaster surrogaten og går gjennom filmen som sitt middelaldrende, ubarberte jeg, ser vi stort sett hovedpersonene i smellvakker surrogatversjon.
De spiller med dukkeaktig stivhet, hvilket naturligvis er meningen, men det føles hakkete og holder oss som seere på avstand.
Det er en forsonende faktor at «Surrogates» er fullstendig klar over hvor fjollete den selv er.
Man aner en selvironisk munterhet bak prosjektet, og actionscenene er absolutt habile.
Filmen er aldri kjedelig.
Men det er grenser for hvor florlett og forglemmelig en film kan være, særlig når de tilsynelatende har brukt en sum tilsvarende Uruguays statsbudsjett på å sprenge de fancy bilene og helikoptrene i lufta.
| 0
|
302857
|
«Jeg føler meg som Barry White»
Chris Lee stikker seg ut i den norske rapfolkeligheten.
|||
ALBUM:
I et år hvor norsk hip hop først og fremst har vært synonymt med folkelighet, norske tekster og publikumsvennlige poptilløp, gjør Kristoffer Lie det sånn passe vanskelig for seg selv ved å sverge til en kresen og utpreget lyxig r'n'b-/flinkisvariant, tassende rundt i badekåpe og myke hotelltøfler («I feel like Barry White», som det heter i «Lower Your Standards»).
Kan hende er det perler for svin rent kommersielt, men Chris Lee og hans medsammensvorne (blant annet halve Montée) skrur sammen smektende, luftige poprefrenger som kombineres med hvitfunky basslinjer, svale, syntetiske 80-tallstriks og en (kanskje litt for) tidsriktig hard hånd med autotuneknappen.
På remiksen av «Monkey» gruser de sitt eget silkeføre ved å skru opp tempoet og hente inn både Joddski (eks-Jørg1 fra Tungtvann) og OnklP til å tilføre demografiviktige rølpevers på norsk.
Alt som kan lure kidsa inn i dette sofistikerte og ambisiøse albumet, et klart steg opp fra fjorårsdebuten, er lov.
| 1
|
302858
|
Anmeldelse:Tor Åge Bringsværd med varm fabel om en elefants lange reise til Europa
En klok og vakker hyllest til et tålmodig dyr.
Tor Åge Bringsværds bøker om fortida er ikke historiske romaner i vanlig forstand.
Riktignok bygger de på et rikt kildemateriale og tilstreber en korrekt gjengivelse av sæder og skikker, geografi og arkitektur, tankegods og religiøse forestillinger.
Likevel er bøkene - for eksempel høstens «Kalifens gave» - snarere å regne som fabler om tilværelsen.
Bergtatt av eventyr
Bergtatt av eventyr
«Jeg var fascinert, trollbundet, fullstendig bergtatt av eventyr og fremmede gudefortellinger, jeg samlet dem, jeg skrev dem ned, jeg skrev dem om igjen til jeg var fornøyd.»
Yitzhak, eller Isak, får i oppdrag av kong Karl den store å reise til Bagdad sammen med to diplomater.
Målet er å skape en allianse mot det mektige bysantiske riket.
Utsendingene forsvinner underveis, og Isak er alene igjen.
Gigantisk gave
Gigantisk gave
Isak forklarer at «...når man ferdes sammen med en elefant, er det vanskelig å planlegge.»
Men han blir snart dyrets gode venn:
«Vi er brødre!
Jeg ligger i det lett fuktige morgengresset, hviler hodet mot den digre kroppen hans.
Brødre.»
Boka forteller om en odysse gjennom Midt-Østen; Damaskus, Jerusalem, Kairo, over Middelhavet, til Italia.
Isak opplever alt fra røverbander, ildspåsettelse og jødehat til vakre landskap og kjærlighet.
Underveis «snakker» han med Abul-Abbas.
Samtalene gjenspeiler myter og legender knyttet til elefanten.
«Uforfalsket uskyld»
litt av den aller siste rest av ren og uforfalsket uskyld som ennå finnes i denne fortapte verden
«Uforfalsket uskyld»
Boka påminner også om et tragisk fenomen i vår egen tid, ettersom reiseruta er omtrent den samme som hundretusenvis av flyktninger i dag følger til Europa.
Til minne om Jon Bing?
Til minne om Jon Bing?
Og neste gang du ser vårt mest kjente stjernebilde på himmelen, ser du kanskje at det ikke verken er en stor bjørn eller en karlsvogn, men en elefant.
| 1
|
302861
|
En ny norsk julestjerne
Helene Bøksle minner mer og mer om Sissel.
|||
JULEALBUM:
Til tross for at hun har gitt ut bare to album med vise- og folkemusikkpreg tidligere, føles det helt riktig at Helene Bøksle gir ut jule-cd.
Og her lyser det julestemning lang vei — og en formidling på et plan der Bøksle minner mer og mer om en annen artist som gjør det stort på juleplatefronten, Sissel Kyrkjebø.
Det er ganske dristig å gjøre «O helga natt», for lengst udødeliggjort av Jussi Björling, men det føles på et vis som om den er skrevet for Bøksle.
Det går faktisk også an å gjøre «Deilig er jorden» til sin også.
Produsent og arrangør Sindre Hotvedt har gjort en fantastisk jobb etter less is more-prinsippet, der Bøksles stemme er altoverskyggende og musikerne omdanner de varsomme arrangementene til smykker.
Rolf Løvland gjestearrangerer dessuten nyskrevne «Lys til nattsvart jord», signert Elin Nygård, uten å falle for fristelsen til å pynte den mer enn nødvendig.
Og så er coveret en perle, med flotte illustrasjoner lagd spesielt til plata av Bjørg Thorhallsdottir.
| 1
|
302862
|
Ujevn kamp
Apene gruser menneskene på alle måter i «Rise of the Planet of the Apes»
FILM:
Vi klarer oss ikke så bra, gjør vi vel?
Vi kjører økonomien i senk og den globale temperaturen opp.
Vi kriger og krangler og er, i alle fall ifølge «Rise of the Planet of the Apes», langt mer endimensjonale og uinteressante enn våre firmenninger apene.
Kanskje er det like greit at menneskeheten folder kortene først som sist.
Før Heston
«Rise of the Planet of the Apes» er en slags forfilm til klassikeren «The Planet of the Apes» fra 1968.
James Franco i labfrakk er forløperen til Charlton Heston i lendeklede, den førstes gjerninger er årsaken til den sistes prøvelser.
Franco spiller legemiddelforskeren Will som leter etter en kur for alzheimer, motivert av sin mentalt hensyknende far, og finner et middel som dramatisk øker forsøksapenes intelligens.
Verken i forskervirket eller på film går det alltid helt som planlagt, og snart befinner Will seg uten jobb, men med en foreldreløs gorillaunge i armene.
Ape som hovedperson
Slike må øyensynlig oppkalles etter romerske keisere, og der vårt nasjonale bleiebarn fikk navnet Julius, heter denne Cæsar.
«Rise of the Planet of the Apes» går til det gutsy skritt å la en figur skapt av motion capture og CGI stå i filmens nav.
Som baby er Cæsar litt for kosedyraktig, men som voksen er han beåndet av de uttrykksfulle bevegelsene han gis av Andy Serkis, som også formet Gollum i «Ringenes Herre»-filmene.
Den bråbegavede Cæsar er en sterk hovedprimat med utstråling og indre tumulter.
Det er som om en ser valgene han strir med bak de mange, fine, datategnede musklene:
Skal han være en undersått blant menneskene, som han ligner mest, eller en overlegen leder blant apene?
Utagerende overspill
Valget er egentlig gitt før Cæsar må forlate hjemmet hos Will til fordel for et fengselsaktig reservat.
Faktisk er det vanskelig å forstå hvorfor han ville være rundt menneskene i utgangspunktet.
James Franco ser ut som om han forakter denne jobben nesten like intenst som han hatet å lede Oscar-utdelingen.
Med mine som en resignert straffange messer han frem replikker som er a) dvaske selvfølgeligheter eller b) sjangerobligatorisk legebabbel.
I rollen som kjæresten som pluselig detter inn i livet hans får Freida Pinto se bekymret ut og si «Vær forsiktig!» nå og da.
De andre skuespillerne, Tom Fenton og David Oyelowo som snerrende slemminger og John Lithgow som unnselig alzheimerpasient, kompenserer med utagerende overspill.
Symfonisk
Den slumsete omgangen med alt menneskelig gjør filmens andre store problem enda litt større.
«Rise of the Planet of the Apes» er på mange måter et langt, seigt crescendo.
Etableringen av filmens verden, der regissør Rupert Wyatt desperat forsøker å få oss til å tro at disse folka har et flimmer av sjel, må sies å vare i nær tre kvarter.
Når det langt om lenge brister, når apene yrer over San Francisco og Golden Gate-broen og politiet veksler usikre blikk og fikler fåfengt med pistolene, og menneskets arroganse i troen på seg selv som skapningens herre nok en gang stilles til skue, er det en brusende actionsymfoni.
Det er ikke bare de sterkeste, men, i tråd med fortellingens naturromantikk, de mest rene av hjertet, som står igjen til sist.
Synd det drøyer så lenge med det.
| 0
|
302864
|
Kompakt actiondrama
Ben Afflecks «The Town» handler om ran og kjærlighet i Boston.
FILM:
Mye har tydet på at Ben Affleck skulle ende sin karriere som storkjevet fjott i annenrangs romantiske komedier, mens barndomsvennen Matt Damon fikk alle de kule rollene.
I stedet satte Ben seg bak kamera og imponerte mange med sin regidebut, «Gone Baby Gone», basert på en roman av Dennis Lehane («Mystic River», «Shutter Island»).
I den vanskelige andrefilmen holder Affleck seg fortsatt i hjembyen Boston, men tar nå for seg en annen sjanger.
Ingen barn forsvinner i «The Town», som portretterer en gjeng proffe ranere fra Charlestown, visstnok den bydelen i USA som har fostret flest bankrøvere.
Knatrende realistisk
Vi kan godt spore Afflecks inspirasjon tilbake til 70-tallet og «The Friends of Eddie Coyle», men Boston og kriminelle irskamerikanere har vært i vinden de siste årene, ikke minst takket være «The Departed».
«The Town» likner en del på Scorseses Oscar-vinner i sin skildring av katt-og-mus-leken mellom politi og røver, med Don Draper ... jeg mener, Jon Hamm, i rollen som iherdig FBI-agent.
Dette motivet har filmen også felles med «Heat», som sjangermessig er en nærere slektning.
De dyktig koreograferte ransscenene har en knatrende realisme som går Michael Mann i næringa og vi får også en kjærlighetshistorie mellom hovedskurk Doug MacRay (Affleck) og en «sivilist», Claire, spilt av britiske Rebecca Hall.
Voldelig venn
Mer pikant er det at Claire er banksjefen som nettopp ble ranet av Doug og hans effektive gjeng.
Dougs mer voldelige bestevenn James (Jeremy Renner fra «The Hurt Locker») ønsker å «ta seg av» Claire, så hun ikke kan vitne, men Doug velger en annen framgangsmåte.
Rebecca Halls rolle er til dels «gammeldags» og for lite utviklet.
Dessuten er «The Town» i begrenset grad en original film.
I stedet har den et trøkk som skyldes Afflecks solide grep om sjangeren, lokalmiljøet og ikke minst en rekke dyktige skuespillere (Pete Postlethwaite, Chris Cooper, Renner).
Jeg er litt mindre sikker på om det var et genigrep av regissøren å gi hovedrollen til Ben Affleck, men noe fatalt feilgrep er det ikke.
| 1
|
302865
|
Sterk sult, plutselig kvalme
Kjærlighetshungeren til «Violette» berører og utmatter.
FILM:
Det er en ond sirkel som er vanskelig å være vitne til, også på film.
Noen, i dette tilfelle tittelens Violette (Emmanuelle Devos), er for intenst kontaktsøkende overfor andre.
Når de hun legger sin elsk på, trekker seg unna, blir hun bare mer iherdig, til punktet der hun slynger bebreidelser mot de som ikke gir henne kjærligheten hun fortjener.
Men de tyngste anklagene retter hun så klart mot seg selv, for at hun er for stygg og dum til å elske.
Kjærlighetshunger
«Violette» handler om livet til forfatteren Violette Leduc.
Leduc ga ut en rekke emosjonelt og seksuelt åpenhjertige bøker i etterkrigstidens Frankrike og var en del av kretsen rundt Simone de Beauvoir, som hun var ulykkelig forelsket i.
Den ukjærlige moren, som aldri lot datteren glemme at hun var en uønsket lausunge, ruver, i filmen som i Leducs biografi.
Den ensomme, kjærlighetshungrende og selvforaktende Violette er en annerledes og interessant hovedperson, en det er vel verd å bruke litt tid på å empatisere med.
Devos gjør en voldsom, fryktløs og overbevisende rolletolkning.
Utmattende
Men hun er også utmattende, for publikum så vel som for vennene, som strever med å takle at hun er vekselvis omklamrende og fortørnet og blir bunnløst såret for den minste ting.
Filmen om henne ville vunnet på i større grad å være et portrett av en tid og et miljø som av en person.
Sentrale personligheter som de Beauvoir og Jean Genet blafrer forbi uten at ideene deres, som var kubein av jern som gikk løs på stivnede forestillinger og brakk dem åpne, får tilstrekkelig rom.
I stedet fokuserer «Violette» på ensomhet og tosomhet i et Paris som fremstilles som ugjestmildt, i mørke leiligheter med glisne vegger.
Fotograferingen skaper et fint, kontrastfylt spill med lys og skygge og gir en poesi også til fattigslige omgivelser.
Men nesten to og en halv time i dette tungsindige stemningsleiet, toppet med et depressivt soundtrack av mollstemte strykere, er for mye.
| 0
|
302869
|
Ensom majestet
Unik metalminimalisme og total stilmessig stillstand fra Burzum.
|||ALBUM:
Norsk black metal er ikke hva det en gang var.
På godt og vondt.
Det som er sikkert, er at det er astronomiske forskjeller på det som på tidlig 90-tall var et hermetisk lukket miljø bestående av et tjuetalls personer, til dagens veloljede og sosialt aksepterte blackmetalfabrikk.
Den gangen måtte man søke til oppstensilerte fanziner for å tilegne seg kunnskap om sjangeren.
I dag har black metal avgreininger som oppnår pallplassering i den norske Melodi Grand Prix-finalen, og i mai lokker Festspillene i Bergen med tidenes første «black metal-musikal» på Den Nasjonale Scene.
Sjokktaktikk«Alle kirkebranner i Norge det siste året er påsatt av en djevledyrkergruppe med hovedsete i Bergen og Oslo», uttalte Varg Vikernes i det famøse intervjuet Bergens Tidende trykket den 20. januar 1993.
Tabloidvarianten av historien som fulgte, kjenner alle.
Vikernes har seinere forklart at intervjuet ble gjort for å skape blest rundt miljøet og hans forestående plateutgivelse.
Vikernes ble dømt til 21 års fengsel for drapet på Øystein Aarseth i 1993, og prøveløslatt i 2009 etter nesten 16 års soning.
Etter at fengselsdørene ble lukket bak ham, har han brukt de fleste anledningene han har fått til å ta avstand fra sitt tidligere miljø.
Metalscenen har på sin side har mer eller mindre skjøvet Burzum ut på sidelinjen av opplagte grunner.
Tydelig karakterHans plass i musikkhistorien er likevel vanskelig å underkjenne, og særegenhetene i hans produksjon framstår kanskje enda tydeligere i dag enn for snart 20 år siden.
Der samtidige band som Darkthrone og Mayhem videreutviklet gamle musikalske ideer fra band som Venom og Bathory, som igjen hadde røtter i tradisjonell rock, drar mye av Burzums materiale veksler på helt andre musikalske strømninger, som ambient og folketoner.
Låtene var ofte langstrakte, basale og basert på gjentakelser, noe som ga dem et nærmest transeaktig preg.
Et godt eksempel er «Tomhet» fra albumet «Hvis lyset tar oss», som mer eller mindre består av et kvarter med variasjoner over tre toner.
Men på grunn av fellesnevnere i produksjonsteknikk, instrumentering og det visuelle uttrykket, ble Burzum, Mayhem og Darkthrone likevel oppfattet som tre band av samme alen.
Fordi fenomenet var såpass nytt, var det vanskelig å se hvor radikalt forskjellige de egentlig var.
Alt ved det gamleDet er 17 år siden Varg Vikernes spilte inn sin siste gitarbaserte plate, «Filosofem», og 11 år siden keyboardorienterte «Hliðskjálf».
Når man hører «Belus», er det lett å konkludere med at tida langt på vei har stått stille.
Der andre band har gått fra primitive firesporsopptak til sekssifrede innspillingsbudsjetter, er det meste ved det gamle når Burzum har gått i studio.
I alle fall er framgangsmåten og ånden det samme, skal man tro skriveriene på Vikernes' hjemmeside.
Og slik høres det ut også.
Innspillingen er nok en gang gjort i Grieghallen, og den særegne produksjonen er som alltid framtredende og ukopierbar.
Gitarene er klanget og diskantmarinerte, trommene uten altfor mye bunn, lyden er i det hele tatt primitiv og uttrykksfull slik Burzum skal låte.
Metall mot betong«Leukes renkespill (introduksjon)» høres ut som en metallgjenstand som klirrer mot betong i et rytmisk mønster, før platens første ordentlige låt, «Belus'død», følger opp med en mollstemt og repeterende melodilinje.
Den velkjente Burzum-monotonien fra hans tidlige produksjoner er fremdeles et bærende element.
Basisen er tre akkorder som kverner og går i midtempo og vekselvis brytes opp av melodier basert på Burzums unike tonevalg.
Det er et grep som gjentas gjennom brorparten av platen, og som finner sine høydepunkter i nevnte «Belus' død» og «Keilohesten».
Spenning og dynamikk kommer ved å legge på og fjerne lag fra de statiske og suggererende riffene, noe som etter en stund gir en slags meditativ følelse.
Dyrker ensformighetenDer andre metalband har søkt seg mer i retning av tradisjonelle vers/refreng-oppbygninger, går Vikernes i stikk motsatt retning.
Han rendyrker ensformigheten.
Albumets finale, «Belus' tilbakekomst (konklusjon)» er to akkorder som ligger som et teppe over en metronomaktig og subtil rytmefigur i hele ti minutter, hvor de små variasjonene i rytmefiguren skaper hele spenningsmomentet.
Det finnes likevel et par unntak, albumets midtakse, «Sverddans», tar opp i seg mer av de tradisjonelle svartmetal-elementene med røtter i 80-tallets thrash.
Den største forskjellen fra andre utgivelser er at vokalen er mer behersket enn tidligere, der den veksler mellom kontrollert brøling og messende snakkesynging.
90-tallslydDersom man skal dra paralleller til tidligere verker, er nevnte «Hvis lyset tar oss» (1994) den som ligger nærmest låtmessig.
Men «Belus» har også sterkt slektskap til det drømmende og meditative uttrykket til «Filosofem» som kom to år seinere.
Med andre ord, «Belus» kunne like gjerne vært spilt inn og gitt ut midt på 90-tallet.
Da blir spørsmålet om man skal applaudere den stilmessige standhaftigheten, eller kritisere stillstanden?
Magisk atmosfæreNorsk black metal fra tidlig 90-tall har avfødt et uttall kopister og nye forgreininger, noe som har gjort at mye av den opprinnelige stemningen og atmosfæren har blitt utvannet og tapt sin kraft gjennom årenes løp.
Mange av premissleverandørene fra den tidlige epoken har søkt seg i nye retninger og løftet norsk metal til nye høyder, noe som både er et sunnhetstegn og et bevis for den kreative kraften som har vært bærebjelken i scenen fra starten av.
Men det er også en besnærende følelse å oppleve at noen så mange år etterpå kan mane fram den magiske atmosfæren fra scenens spede begynnelse.
I alle fall med tanke på den endeløse rekken med band som har forsøkt å gjøre det samme uten å lykkes.
Selve tematikken er basert på myten om lysguden Balder, hans død og oppstandelse.
Vikernes selv hevder at «Belus» verken er et religiøst eller politisk album.
Det kan likevel være en vanskelig materie å forholde seg til, all den tid Vikernes kontroversielle ideer er en mer enn velkjent affære.
Svartmetall-HamsunForfatteren Håvard Rem, som nettopp har gitt ut bok om det norske blackmetalmiljøet, sammenlignet Vikernes med Hamsun i onsdagens «Lydverket» på NRK.
Problematiseringen «kunstner versus privatperson» er relevant nok, men som andre kommenterte i forbindelse med en Hamsun-debatt, «hans verk blir ikke ødelagt av hans politiske meninger, og hans politiske ståsted reddes ikke av hans forfatterskap».
For den som søker seg til Burzum for kunsten og musikkopplevelsens del, er «Belus» et melankolsk og atmosfærisk storverk som på imponerende vis makter å gi et sus av gamle tider.
Jeg tenker vi nøyer oss med det.
| 1
|
302870
|
Har alt man ønsker seg av U2
Doves er et kvalitetsband.
html,body { border: 0px; }
CD:
Doves byr på alt man ønsker seg av U2 som man ikke får nå til dags.
Det er ingen ny erkjennelse, nøyaktig samme konklusjon ble avsagt da Doves kom med «Some Cities» i 2005, i kjølvannet av U2s lite tilfredsstillende «How To Dismantle An Atomic Bomb».
Spill «No Line On The Horizon» rygg mot rygg med «Kingdom Of Rust», og storheten til Manchester-bandet med dance/elektronikarøttene åpenbarer seg igjen.
Storslagne låttablåer, utmerket integrasjon av rock og danseelementer, råskap og sårhet, melodiøs smidighet, muskuløs rocking og Refrenger! med utropstegn etter seg.
Det er blitt en skinnende og gyllen gråværsplate denne gangen, med alt fra staut britpop og stadionanthems til svale øyeblikk av tilbaketrukken melankoli.
På «Birds Flew Backwards» sneier de til og med innom et meditativt korparti snytt ut av David Crosbys klassiske solodebut.
Ja!
« «Kingdom of Rust» » Doves
5
Plateselskap Heavenly/EMI
musikkkulturanmeldelserplateanmeldelse
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Spill «No Line On The Horizon» rygg mot rygg med «Kingdom Of Rust», og storheten til Manchester-bandet med dance/elektronikarøttene åpenbarer seg igjen.
Det er blitt en skinnende og gyllen gråværsplate denne gangen, med alt fra staut britpop og stadionanthems til svale øyeblikk av tilbaketrukken melankoli.
På «Birds Flew Backwards» sneier de til og med innom et meditativt korparti snytt ut av David Crosbys klassiske solodebut.
| 1
|
302872
|
Mørke over Majorstua
Kan en Lars Saabye Christensen-filmatisering bli for mye Lars Saabye Christensen?
|||
FILM:
Med utgivelsen av «Maskeblomstfamilien» i 2003 gikk Lars Saabye Christensen ganske hardt inn for å markere at han ikke hadde skrevet en ny, bredt anlagt familiekrønike à la forgjengeren «Halvbroren», men derimot en tragedie, etter klassisk gresk modell.
For ikke nok med at historien, som klassiske greske tragedier, begynner godt og ender relativt dårlig, den er også delt opp i akter snarere enn kapitler, og kulminerer med en skoleteateroppsetning av «Kong «Oidipus», en klassisk tragedie skrevet av Sofokles (i fall det var noe tvil, en greker).
Tragedie i tragedien
Forbindelsen understrekes ytterligere i en av de klart bedre scenene i Petter Næss' spillefilmversjon:
Når hovedpersonen Adrian Wang (spilt av Marcus Aarnseth) blir tildelt tittelrollen i «Kong Oidipus», foreslår hans kvinnelige motspiller at de kan øve sammen.
«Øve?» gjentar Adrian, som om han ikke skjønner spørsmålet.
Han skal gestalte en selvskadende, deformert einstøing som forårsaker sin fars død og har et uheldig forhold til sin mor.
Det er en rolle livet allerede har sørget for at han har inne.
Gugg på brødskiva
Adrian er nemlig et annerledes barn, født under en solformørkelse, som tanta hans (Kjersti Holmen) uavlatelig påpeker, skjønt faren hans (Eindride Eidsvold) insisterer på at det «bare skyet litt over» den dagen.
Men det er vanskelig å tro ham; til det lukker han for konsekvent øynene for realitetene.
Og det hjelper ikke på saken at Adrian vokser opp i et for anledningen nesten parodisk larssaabyechristensensk Oslo, avgrenset fullstendig av bydelene Fagerborg og Frogner, og befolket av klassekamerater som gugger på nista di, lærere med dårlig ånde og rektorer som tvinger deg til å ha gym, selv om du ville foretrukket døden.
Fra øst til vest
Denne selektive virkeligheten maner Petter Næss og hans stab fram på et stilistisk veldig gjennomført vis, med farger som nesten alle er å finne på paletten til et whiskykart.
Det er i det hele tatt fascinerende hvordan Næss for hver gang han lager film fra Oslo, som med «Bare Bea» eller «Tatt av kvinnen», skaper om byen i sitt bilde.
Og skuespillerne, både de nye ansiktene og de etablerte (det er ingen castingpolitikk à la «Nokas» her, for å si det mildt) trer gjennomgående troverdig inn i dette universet.
Det er riktig nok litt rart å se Kjersti Holmen gå direkte fra Helsfyr-MILF i «En ganske snill mann» til krokete peppermø i Oscars gate.
Men det kan jo ikke hun ta hensyn til.
| 0
|
302873
|
Sterk italiensk kost
I likhet med filmen serverer TV-serien Gomorrah et mørkt bilde av camorraens brutalitet og makt.
TV-SERIE: 2006 var året den italienske journalisten Roberto Saviano utga dokumentarromanen «Gomorra», som ble en verdensbestselger.
Med smertelig realistiske skildringer kastet han lys over den utbredte organiserte kriminaliteten i Napoli og omegn, La Camorra.
2008 var året regissør Matteo Garrone høstet Grand Prix-pris i Cannes for sin helitalienske film med samme navn basert på universet og researchen i boka.
Nå er TV-serien her.
Lik og ulik filmen Filmsuksessen «Gomorrah» omtales stadig som banebryteren som rått og brutalt avkledde mafiasjangeren ved å strippe den for glorifisering og romantisering.
Borte var alt av Hollywoods vittige wise guys, operasoundtrack, bondske actionscener, elegante Marlon Brandoer og likandes Sopranos-typer.
Garrone satte seg fore å vise oss camorra i all sin inhumane, håpløse elende, hvor ingen vinner, ingen er helter og hele samfunnet forgiftes.
TV-serien?
Den er løst bygget på samme miljø, men har egen handling og egne karakterer.
Den har også samme noirrealistiske stil med rikelig med grått filter og håndholdt kamerabruk.
Det er røft, rått og rufsete.
Mer krim og flere helter Ulikheter?
Der filmen minnet om «Requiem for a dream», et slags kikkhull inn til fire, fem skjebner surret inn i et nådeløst, uglamorøst helvete, så står serien på egne, andre bein.
Den står på mer tradisjonelle tv-serieføtter og vil i større grad holde på oss med en enhetlig historie og underholde oss.
Slik sett har ikke serien samme tydelige moralske «misjonsbudskap», men som dramaserie er den likevel sterk, blant annet fordi spenningsnivået er høyt, til tider veldig høyt, ja, hold for øynene-høyt.
Klaner i krig Serien kretser rundt unge, selvstendige og snartenkte Ciro som er en slags høyrehånd for middelaldrende, mektige Don Pietro.
Fra første episode eskalerer Pietros konflikt med en rivaliserende camorraleder.
I takt med krigen mellom gjengene, eskalerer selvsagt også intrigene, skuddutvekslingene, hevnaksjonene og behovet for å trekke i tråder og bruke/presse kontakter på alle myndighetsnivå.
Hvem jager hvem, kan man spørre underveis, noe også Ciro gjør.
Flerdimensjonale karakterer løfter serien.
Vi tror på Don Pietros halvtykke sønn som vil leve opp til faren, men ikke er like tøff som Ciro.
Vi tror på farens skuffelse.
Og vi tror på blodet som spruter i brutale og brå drap, så husk:
Selv om alle liker italiensk, så er ikke dette for de små eller sarte mager.
(Anmeldt ut fra første tre episoder av tolv, alle 50. min)
| 1
|
302875
|
Springende
Den svenske storfilmen «Simon og eiketrærne» framstår som en hastig barbert TV-serie.
FILM:
Marianne Fredriksson er en av Sveriges mestselgende forfattere og etterlot seg en formue på over 100 millioner kroner.
«Simon og eiketrærne» er hennes mest folkekjære roman, en av 80-årenes store bestselgere og det har tatt 26 år å få den overført til lerretet.
I april 2009 kunngjorde regissør Björn Runge at han, etter tre års arbeid, hoppet av prosjektet på grunn av detaljstyring fra de mange institusjoner og fond som hadde sagt seg villig til å finansiere storsatsingen.
Spillefilmkonsulent Lisa Ohlin overtok regien og resultatet er en velmenende «skandipudding», et komitéarbeid med mye godt håndverk, men uten merkbare tegn på originalitet.
Jøde i Sverige
Simon Larsson vokser opp i et fattig arbeiderhjem utenfor Göteborg.
Simon som 12-åring i 1939 spilles av Jonatan S. Wächter og viser oss en mistilpasset, fintfølende lesehest som ikke vil snekre eller hogge ved med far.
Simon begynner på skole med «snobbarna» i byen og blir venn med jødiske Isak og hans overklassefamilie, som har flyktet fra Tyskland.
Gjennom Isaks far får Simon nærkontakt med finkulturen, noe hans egen far setter liten pris på.
Isak mobbes på skolen fordi han er jøde og skildringen av hvordan det var å være jøde i nøytrale, til dels nazivennlige Sverige, er et av de mest interessante aspektene ved «Simon og eiketrærne».
Dessverre skal filmen innom så mye mer og konsekvensen er en mangel på fordypning, særlig i filmens andre del, som foregår etter krigen og der Simon spilles av Bill Skarsgård.
Gammelmodig
Simon terroriserer mor og far med klassisk musikk på grammofonen.
Han forelsker seg i en masochistisk jente som har overlevd Auschwitz.
Begge Simons foreldre har en famlende skildret relasjon til Isaks far, som tilsynelatende er en del av familien, men samtidig ikke.
Isak selv glir inn i bakgrunnen og skaffer seg både kone og barn uten at vi får vite stort om hvordan.
Etter hvert får Simon vite noe om seg selv som «forklarer alt».
Alt dette og mye mer skal vi innom ettersom åra går.
Filmen føles som en påkostet 8-timers TV-serie klippet ned til to.
«Simon og eiketrærne» er på ingen måte en kalkun, men i overkant gammelmodig.
Det er som om produsentene har tenkt at her skal vi først lokke til oss dem som opplevde krigen og deres oppvoksende barnebarn.
Mange av oss andre vil nok synes at filmen er både springende og teatralsk.
| 0
|
302876
|
«Kastes ut av ei spillebule og dreper sin kjære hund»
«Tyrannosaur» er intens og brutal, men styrer unna elendighetens klisjeer.
FILM:
Paddy Considine har det med å velge interessante roller som skuespiller.
Nå har han skrevet og regissert sin første langfilm, «Tyrannosaur», som bygger videre på en kortfilm han laget i 2007, «Dog Altogether».
Den mannlige hovedrollen spilles begge steder av Peter Mullan, en annen skuespiller som har begynt å regissere.
Det er derfor ikke overraskende at «Tyrannosaur» byr på intense rolletolkninger og tar oss med inn i psyken til noen særdeles konfliktfylte individer.
Joe (Mullan) er en voldelig fyllik som lever på trygd i den traurige utkanten av noe som visstnok er Leeds.
Vi ser aldri byen eller noe særlig mer enn de nærmeste husfasadene, bare ørsmå glimt av Yorkshires grønne landskap.
Det aller første bildet er talende for filmens tema:
Joe sitter på sengekanten og kakker et balltre mot egen panne.
Han utøver vold mot verden rundt seg, men skulle så gjerne hatt en annen psyke på innsiden av den skallen.
Skam og raseri
Joe kastes ut av ei spillebule i filmens første scene, dreper sin kjære hund og skremmer vettet av tre unggutter på puben, før han søker tilflukt som et skadet dyr i en bruktbutikk, der han gradvis blir kjent med gudfryktige Hannah (en smertelig god Olivia Colman).
Hannah forteller at hun bor i et bedre strøk av byen og Joe spyr ut sin forakt mot Gud, mot henne og alle som vil gjøre godt her i verden.
Gradvis forstår Joe at Hannah lever et mareritt bak den strøkne middelklassefasaden.
«Tyrannosaur» er en studie i mishandling, raseri, skam og gjensidig, destruktiv avhengighet.
Men Considine vet hva han driver med og hver gang filmen har muligheten til å tippe over i det manipulative, hver gang den kan velge å bade i elendigheten, går den i en annen retning.
Considine vil vise oss hvorfor
Joe er så sint og tilsvarende hvorfor Hannah er så selvutslettende overfor sine voldelige og dypt forstyrrete ektemann (Eddie Marsan).
Mye av volden vises ikke eksplisitt og blodet vi får se er gjerne størknet.
Dyrekjøpt håp
Vi kjenner igjen det sosiale miljøet fra filmene til blant andre Ken Loach, men intensiteten minner enda mer om Shane Meadows («This Is England»).
Considine og Meadows traff hverandre som studenter og førstnevnte spilte hovedrollen i Meadows' skremmende gode «Dead Man's Shoes».
Det handler om fedrenes synder og oppvekst i voldelig nærmiljø, men i «Tyrannosaur» finnes også håp, selv om det er dyrekjøpt.
Paddy Considine tror på tilgivelse.
Bare så synd at mange liv på sløses bort på veien.
| 1
|
302877
|
Spellemannvinneren som ga opp bluesen
Kjetil Grande kaster seg på den symfonisk popen med hjelp fra Thom Hell.
|||
ALBUM:
Kjetil Grande er leken og søkende, ihvertfall musikalsk.
Vel to år etter debuten «Uppers, Downers, Screamers & Howlers», som ga ham en Spellemannpris i bluesklassen, leverer han en oppfølger som er langt unna sjangeren — og som strutter av vellyd.
Grande går rett og slett fra mørk og rocka blues og soul til nostalgisk, symfonisk pop.
Hans el-gitar, som fortsatt er et hovedinstrument, er det eneste som har beholdt en smule råhet, mens Sebastian Gruchots fiolin er eksponent for en gjennomgående mykhet — men også et snev av dramatikk.
Suksessgutten Thom Hell, som nyter godt av Grandes gitarhjelp, bidrar for øvrig på vokal.
Musikalsk er «nye Grande» heller ikke så langt unna Hell, noe som bør gi ham noen ekstra lyttere.
Og om debuten hans var ujevn, er dette albumet så jevnt det er mulig å få det — uten forgjengerens sidespor og eksperimentelle omveier.
«You Are The Night» kan dessuten minne om et godt, gammeldags konseptalbum — der alle spor er del av en fortelling og dermed like viktige.
Derfor er det vanskelig å peke ut ett favorittspor, men det kan for eksempel nevnes at du etter et par «innledende» spor presenteres for en knallsterk låtrekke som starter med hissige «Take The Low Road», glir over i den søte 60-tallspastisjen «It's A Lie» og den drømmende og seigt-flytende «Leave & Live On» og videre over i kule og slepne «Strangers In The Haubitz Night».
Elegant er det.
Stemmen til Grande, også den soft på et Chris Isaak-, Roy Orbison- og Paal Flaata-vis, kler det nostalgiske, romantiske, «Twin Peaks»-aktige, lett pompøse og noe svevende lydbildet.
Faktisk kan musikken og stemningen også minne litt om Morten Harket og a-ha, særlig på grunn av stemmen til Grande.
Sjøl kaller Kjetil Grande «You Are The Night» sitt eget noìr-soundtrack til 2009.
Det overlever nok 2010 også.
| 1
|
302879
|
Metallica tråkker i den kunstneriske salaten
Første smakebit fra samarbeidet med Lou Reed høres ut som en musikalsk folkehøyskole-eksorsisme.
LÅT:
Metallica har vist en forbausende god evne til å tråkke i den kunstneriske salaten opp gjennom årene, uten at det ser ut som om det har bremset karrieren deres på noen måte.
Men:
Første smakebit fra «Lulu», Metallicas samarbeidsprosjekt med den ikoniske rockeren Lou Reed, er et rungende eksempel på at gjengen først og fremst burde omgås flere nei-mennesker.
Mest av alt høres dette pretensiøse oppgulpet ut som et slags tverrmusikalsk folkehøyskoleeksperiment, hvor alle skal rense kropp og sjel i et slags jambasert eksorsisme.
Riffet som ligger i bunn har en ok sludgy Black Sabbath-snert, men når James Hetfield innimellom Reeds åreforkalkede nihilisme skriker med terapeutisk iver «I am the table, I am the view(...)
I am the progress(...)
I am, I am, I am», er det langt over toppen.
Og nå som det endelig så ut som Metallica hadde funnet en fornuftig karrierekurs.
La oss håpe det blåser over fortere enn svint.
| 0
|
302880
|
Syv grunner til å elske denne narkoflørtende 36-åringen
Ariel Pink med et av årets vakreste album.
ALBUM:
Åh, herregud, jeg elsker Ariel Pink.
Så da jeg skulle forklare en kollega HVORFOR jeg synes dobbeltalbumet «Pom Pom» er et av årets mest fascinerende plater, måtte jeg rett og slett lage en liste.
Så her er den:
1.
Ariel Pinks totalt uforutsigbare og psykedeliske låtskriverteknikker.
I hans univers vet man aldri hvor gitarriffet kommer til å ta deg eller hva som vil skje før man står midt oppi det.
«Sexual Athletics», for eksempel, begynner som funkrock med erigert penis og ender som en vokalharmonisk og togtøfferytmisk nattasang.
Joda, musikken kan sende tankene tilbake til Nuggets og sekstitallspykedelia, men i så fall er den parret med surf, lofi-indie, Animal Collective og Kurt Cobain.
2.
Noen av låtene kan bestå av uutgrunnelig gitarkaos og fullstendig uforståelig vokal, men det er alltid, uten unntak, skjønnhet i bunn.
3.
«Put your number in my phone», låta som gjennom Ariels melankolske stemme, blide gitarriff, vokalharmonier og bruk av telefonsvarer, er en hjerteskjærende beskrivelse av å være helt desperat singel.
Uten tvil en av årets beste låter.
4.
Popkulturreferansene.
En koko hyllest til gele og småkjeks i «Jell-o», solariumsfregnede jenter i «White Freckles» osv. osv.
5.
Humoren.
Med hoiing og orgelhurlumhei høres «Plastic Raincoats in the Big Parade» ut som en absurdlatterlig modernisering av Strawberry Alarm Clocks kvakkende «Birdman of Alkatrash», eventuelt Beatles' trallende «Sgt.
Pepper».
Ariel Pink klarer å modernisere psykedeliaen der Flaming Lips feilet på «With a little help from my fwends».
5.
Det hjemmesnekrede lydbildet på «One summer night», som får en til å tenke på skeive sommernattsnachspiel der alle er litt for fulle og den ene høyttaleren er sprengt.
6.
Tekstene og utrop som «Let's go to the sexual olympics!»
7.
Hvor vakkert, vakkert, vakkert alt er.
Og hvordan en vindskeiv og narkotikaleflende trettiseksåring gang på gang viser oss skjønnheten i å ikke følge spillereglene.
| 1
|
302882
|
Ut av coverskyggen
Susanna Wallumrød og Morten Qvenild gjemmer beskjedne kvaliteter bak åpenbare kvaliteter.
Og har slik laget sitt beste album.
ALBUM:
Under «Recall», åpningssporet på Susanna and The Magical Orchestras tredje langspiller, synger Susanna Wallumrød «Do you recall?
Do you recall?», tilsynelatende uten å gjenta seg selv.
Hører man litt etter på uttalen, er den mest nærliggende oversettelsen nemlig ikke «Husker du?
Husker du?», men snarere «Trekker du tilbake produktet ditt?
Husker du?».
Før du rekker å ta dette innover deg, blir imidlertid tankerekken avbrutt av en bridgetatt rett ut av Kate Bush cirka «The Hounds of Love», med paukedrønn og klapping og det hele.
«Recall» funker som sådan som et godt bilde på «3» i sin helhet:
Beskjedne kvaliteter gjemt bak åpenbare kvaliteter.
Coverepoken over
Wallumrød har sammen med keyboardist Morten Qvenild gått hen og laget sitt beste album, og det på akkurat den måten man på forhånd skulle ønske.
Etter at duoens egenkomponerte låter ble litt urettferdig overskygget av deres cover av Dolly Partons «Jolene» på debutplata, fulgte de to år seinere opp meden ren coverskive, og pådro seg med dette et rykte som coverband først og komponister dernest.
På «3» er det derimot Wallumrød og Qvenilds egne låter som stjeler showet, til tross for at de får konkurranse, spesielt av en overraskende intens versjon avRush-låta «Subdivisions».
Foruten ovennevnte «Recall», får man retro-sci-fi-meditasjonen «Palpatine's Dream», den messende «Guiding Star» og en dypt tilfredsstillende avslutning i «Someday».
For å nevne noe.
Stjernehimmel
Nytt på dette albumet er også den veldig utvidende effekten Qvenilds instrumentering har på det mentale rommet skiva utspiller seg i.
Eller for å si det littmindre latterlig pompøst:
Man er vant til at Susanna & The Magical Orchestra høres ut som om de er innendørs, under et tak og bak varme vegger.
«3» føles bare unntaksvis innendørs ut; tapeten er stort sett byttet ut med en stjernehimmel.
| 1
|
302883
|
Tett-på-Petter-TV
Har du ikke heiet på Petter Northug før, kommer du til å gjøre det nå.
TV:
Åpningsscenen er ubetalelig:
Petter Northug får et ark og begynner å lese høyt fra janteloven - og ler så han blir rødsprengt.
«Faen, kor dumt» er hans korte kommentar.
La oss også nevne at vi kort etterpå får se ham sprette naken ut av dusjen og kauke «jasså, dokk sitt og glor» rett i kamera.
Ingen tvil:
I løpet av de åtte episodene i dokuserien «Sirkus Northug» får du en fascinerende, unik tettere-på-Petter-enn-noensinne-opplevelse.
Her følges han i arbeidet fram mot ski-VM, og du får alt fra private barndomsvideoer til gripende intervjuøyeblikk til møter med slekt, venner og kolleger og ekspertintervju, ja, det blir nesten litt for «petterrettelig».
Å forklare en vinner
Hvordan er han egentlig blitt så god, er spørsmålet som forsøkes besvart blant annet ved at vi får bli med hjem til gården og foreldrene i Mosvik.
Det er duket for klump i halsen og rørende øyeblikk når en usedvanlig åpenhjertig Northug (til ham å være) blant annet forteller om sitt nære forhold til bestefaren.
«Vis dem ryggen, gutt», var bestes siste ord til Petter junior.
Rørende er det også å høre Northug fortelle om faren som bygde eget fjøs.
Samtidig er det alltid interessant, ikke bare i idrettssammenheng, å følge et forsøk på å forklare suksess.
Hva, og ikke minst hvem, står bak en vinner?
Det er interessant å høre mor og far Northug fortelle.
Litt traust
I episode to får du bli godt kjent med landslaget.
Det gir spennende innblikk, ikke bare i trening, men også i en guttegjeng som passer på å erte Northug for dametekket.
Det er også interessant å se alt Northug må forholde seg til forretnings- og mediemessig.
Serien gir en unik tilgang, og danner et sympatisk bilde av en stjerne med mer lekenhet enn vi har sett før.
Har du ikke heiet på ham, kommer du til å gjøre det nå.
Vi skulle imidlertid gjerne sett mer vågal regi.
Det hele er i overkant tradisjonelt servert dramaturgisk, med unntak av åpningen.
Det blir vel mye uvesentlig innimellom.
Vi skulle gjerne sett flere pusterom, for eksempel mer av Northug som snakker rett i kamera.
Når Northug har gått med på å være så åpen, ville han - av alle - kledd litt mer dristig utførelse.
| 1
|
302884
|
Flat firer
«Beatles» er ikke så mye dårlig som likegyldig.
FILM:
Det er ikke akkurat slik at det er mangel i verden på historier om søkende tenåringsgutter som går sine runder i pubertetens tørketrommel, som er avstandsforelsket i den peneste jenta i klassen og prøver å starte band med kompisene.
Hvis du vil filme en slik en, hvorfor ikke finne en historie som egner seg for filmatisering, eller få noen til å skrive en - i stedet for å klemme en tykk, trist og høyt elsket roman inn i et format der den ikke passer?
«Beatles» føles som et overfladisk sammendrag av Lars Saabye Christensens klassiker.
Barbert ned
Det vil si, den er et sammendrag av begynnelsen.
Filmen konsentrerer seg om tenåringsstadiet, og slutter før kompisene Kim, Gunnar, Seb og Ola vokser til, og fortelling blir virkelig mørk.
Det gjør også at de lange linjene og den dypere klangbunnen forsvinner, og tilbake står en historie som føles altfor generell.
På grunn av spillefilmens tidsbegrensninger er bokens frodige birollegalleri barbert ned til en håndfull flate arketyper.
Av guttene er det bare den sårbare, selvdestruktive hovedpersonen Kim (Louis Williams) og den karismatiske Gunnar (Ola Nicolai Jørgensen) som har noe karakter å snakke om, mens Seb (Håvard Jackwitz) og Ola (Halvor Tangen Schultz) er gitt én egenskap hver.
Det er gjennomgående gjort banale valg både i manus og skuespillerinstruksjon.
Dialogene har nok med å forklare akkurat hva som skjer, i stedet for å skape personligheter og reaksjonsmønstre.
Replikkene er for skriftlige, avbrytelsene høres ikke ut som avbrytelser.
Når noen sier «Men ...» er det som om du hører de tre prikkene på manusarket.
Det føles ikke levende.
Maktkamp
Det vil si, «Beatles» kvikner til når den tier.
De fire hovedrolleinnehaverne har åpne, følsomme ansikter.
Bildene av et par på sykkel som farer nedover veiene på Bygdøy, av ramlingen gjennom mørke bygater en sen kveld og av klamme, uoversiktelige festlokaler der feil jente danser med feil gutt og verden går i knas, har en mild, skolegårdsaktig sjarme.
De er satt til et soundtrack der sørgmodige Beatles-melodilinjer flettes fint inn.
Kims overklassecrush (Cecilie), hun som både vil og ikke vil, bringer et nødvendig drag av uforutsigbarhet og romantisk maktkamp.
Likegyldig
Men ikke nok.
Sett under ett er ikke «Beatles» dårlig så mye som likegyldig.
Og den går inn i en uheldig trend, i Norge og internasjonat:
At store penger gis til filmatiseringer av populære romaner, fordi investorene vil trekke veksler på en allerede etablert suksess.
Altfor ofte, også her, er resultatet harmløse, men pregløse gjengivelser av en velkjent fortelling, uten noen selvstendig sjel eller stemning.
«Beatles» kostet femti millioner kroner å lage.
Men som de opprinnelige fire, de fra Liverpool, visste så godt:
Du kan ikke kjøpe kjærlighet.
| 0
|
302886
|
Motiv ukjent
«Kvinnen som drømte om en mann» er en vakker kalkun.
FILM:
I sin nyeste film tar Per Fly helt av, før han krasjlander.
Tittelen virker tilforlatelig:
En søt, underfundig romantisk komedie, kanskje?
I stedet får vi en dansk «bunny boiler», et begrep som oppsto da Glenn Close kokte kaninen til sin tidligere elskers datter i «Farlig begjær».
En kvinne ved navn K (Sonja Richter) er en vellykket motefotograf med mann og datter.
På en «shoot» i Paris ser hun en mann som hun bestemmer seg for å følge etter.
Mannen (Marcin Dorocinski) viser seg å være en polsk lærer på visitt og K forklarer at hun kjente ham igjen fra en drøm hun stadig har.
Overfladisk
Dette noe søkte utgangspunktet for en affære kunne passert, hvis det bare hadde oppstått en viss grad av kjemi mellom de to som visstnok er besatt av hverandre.
I stedet leser du nå tankene til anmelderen som drømte om en film og som spør seg hva i all verden som går av Per Fly, mannen bak trilogien «Benken», «Arven» og «Drapet».
Fly prøver å dra oss inn i en lidenskapelig drøm, men han bryr seg ikke om å gi det elskende paret en motivasjon ut over det pretensiøst skjebnebestemte.
Hvorfor handler de som de gjør?
Også en besettelse må ha en motivasjon.
Vi må forstå og føle hva som er drivkraften, hvorfor de er så tiltrukket av hverandre.
I stedet blir forholdet like utvendig skildret som motefotomiljøet og jeg begynner å lete etter motivene utenfor fiksjonen, bak filmen.
Hvorfor Paris?
Hvorfor møter K en polakk og drar til Warszawa?
Øker det filmens muligheter for europeisk finansiering?
Har Polen spesielt gode støtteordninger?
Det er ufint å stille slike spørsmål, men hele denne utroskapshistorien er så uoppfinnsom, kunstig og klisjéfylt at jeg får lyst på helkokt kanin.
Melodrama
Alle vet at det er krevende å få finansiert film i våre dager.
Derfor deler gjerne flere vennligsinnede land på risikoen, hvis bare filmen er litt svensk eller en anelse norsk.
I «Arven» fjerner Ulrich Thomsen seg fra sin svenske kone (Lisa Werlinder).
I «Drapet» har Jesper Christensen en svensk, forsmådd kone, spilt av Pernilla August.
I «Kvinnen ...» har Sonja Richter en svensk, forsmådd ektemann, spilt av Michael Nyquist.
Ofte fungerer dette greit.
Det kunstneriske resultatet helliger midlene.
Men i «Kvinnen ...» virker det som om det kunstneriske har kommet i annen rekke.
Filmen er som sagt vakker (muligens et sjåvinistisk utsagn, siden norske Harald Gunnar Paalgard står bak kamera), men lidenskapen er påklistret og utover i filmen er det vanskelig å ikke le når Sonja Richter skriker i smerte.
| 0
|
302889
|
Nesten ikke til å begripe at denne krimmen er skrevet av mannen som debuterte med «Den siste pilegrimen»
En temmelig slapp dans fra Gard Sveen.
I den tredje boka om politietterforskeren Tommy Bergmann, følger vi ham til Litauen.
Ei tretten år gammel jente er forsvunnet, og Tommy er temmelig sikker på at sporene fører østover.
Han er dessuten overbevist om at mannen som har bortført jenta er seriemoderen Jon-Olav Farberg.
Det er han imidlertid alene om å tro.
Resten av etterforskerkorpset er overbevist om at Farberg er død.
Kjedelig gjenfortelling
«Blod i dans» er en direkte fortsettelse av «Helvete åpent», som kom ut i fjor.
Ja, så tett er forbindelsen mellom de to, at man på mange måter kan betrakte årets bok som den egentlige avslutningen på «Helvete åpent».
Og for at lesere som ikke har lest den boka skal forstå noe som helst av «Blod i dans», er denne spekket med opplysninger om hva som tidligere har skjedd.
Ok, dette har blitt ganske vanlig etter hvert.
Noen liker slike serier.
Andre ikke.
Men å få god flyt i en spenningstekst, og samtidig klare å smugle inn nødvendig tileggskunnskap, er en kunst i seg selv.
Og den kunsten behersker Sveen foreløpig ikke.
Springende og platt
Resultatet blir ei svært springende og ujevn bok, nesten totalt blottet for spenning, og med en konstant strøm av henvisninger til fortiden, og handlingen i «Helvete åpent».
Når teksten i tillegg overøses av språklige plattheter, og blundere som:
«…han kom løpende mot Tommy, munnen hans syntes å dekke hele ansiktet.», blir det bare trist.
Det er nesten ikke til å begripe at denne boka er skrevet av den samme mannen som debuterte med den komplekse og bunnsolide krimmen «Den siste pilegrimen» i 2013.
Ei bok han svært fortjent håvet inn priser og allmenn anerkjennelse for.
| 0
|
302892
|
Anmeldelse:«De modige» gir oss sterke fortellinger fra mafiaens svinesti
Bretter ut mafiaens blodige historie.
«De modige» er fortellingen om kriminelle forbund med utspring i Sør-Italia, ført i pennen av Aftenpostens utenriksjournalist Per Kristian Aale.
Rød tråd er enkeltmennesker som har satt seg opp mot den kriminelle makten.
De er modige og bærer byrden ved å stå imot.
Bokas største styrke ligger i de direkte møtene Aale har med de modige.
Her får vi deres ofte bestialsk blodige historie brettet ut, vi får vite hvordan de ser ut og ter seg under intervjuene, måten de bor på under beskyttelse og tankene de gjør seg om situasjonen — både sin egen og samfunnets.
Vil det bli bedre?
Aale tar leseren med til Sicilia og Napoli og gjenforteller hovedpunkter i historien om Cosa Nostra og Camorraen.
Mye av dette er velkjent stoff, men boka gir en klar og saklig framstilling og får med alt det viktigste.
Researchen er åpenbart omfattende.
Skurkene i Aspromonte
la 'ndrangheta —
Skurkene i Aspromonte
Gjennombruddet i etterforskningen mot dem kom etter den såkalte Duisburg-massakren, der en blodig familiefeide plutselig utspilte seg i en intetanende tysk by.
Hvem var disse folka?
Hva er 'ndrangheta?
Opprinnelig drev de med kidnappinger og utpresning i mindre skala, og deres tilhold i de utilgjengelige Aspromonte-fjellene gjorde det nesten umulig for ordensmakten å knekke hemmelighetene.
Etterhvert gikk de over i kokainbransjen, og nå er de store også i bygg og anlegg.
Og eiendom.
Og restauranter.
Og varehandel.
Og våpen.
Calabreserne er organisert i små enheter med tette familiebånd.
Det har også gjort det vanskelig å lokke fram tystere.
Man tyster ugjerne på fedre, mødre, kusiner og brødre.
Forfatterens besøk i den utilgjengelige og fiendtlige småbyen San Luca og møtet med den suspekte presten Don Pino ved Polsi-helligdommen er ypperlige skildringer.
Druer daler ned
Druer daler ned
Fortellingen til den modige Alì Agrebi burde være pensum for alle som ønsker å lukke øye og tro at tomatene og druene vi spiser bare daler ned fra himmelen.
Et annet klart pluss ved boka er at Aale viser god forståelse for hvor destruktiv og passiviserende mafiaens maktutøvelse er.
Her er det ingen romantisering, ingen kult rundt «Sopranos» eller Marlon Brandos mumlende gudfar.
Det handler om forbrytelser.
De foregår gjennom voldsutøvelse, tvang og utpresning, bestikkelser og svindel.
Det er maktarroganse og kortsiktig uforstand.
Det er ødeleggelse av miljøet — i byer og i naturen, i samfunnet, blant ungene, i forretningslivet.
Nyter samspillet
Nyter samspillet
Men at man kjenner så godt til organisasjonene der nede, betyr jo ikke at slikt ikke finnes også andre steder.
Det er jo nettopp Italias lange tradisjoner i å bekjempe uvesenet som lar oss se omfanget.
I den italienske situasjonen kan vi se klart hvordan samfunnets maktelite, kirken og de hemmelige tjenestene nyter godt av samspillet med organisert kriminalitet.
Mafia er en parodi på overklasse, på aristokrati og på kirkelige hierarkier.
De smykker seg med helgener og blodsofre, de opplever seg som bærere av verdige tradisjoner i selvforsvar mot verden utenfor.
Slik likner de religiøse fanatikere.
Dette aspektet skulle jeg gjerne sett mer av i Aales egne refleksjoner, men det er nok å ta av i boka som stoff for leserens tankemessige egeninnsats.
Finhakket krøssklepp
Finhakket krøssklepp
Slike krøssklepp egner seg i kortere framstillinger for avisenes magasiner, men når alt kommer i samme formel kapittel etter kapittel, får teksten et sammenrasket preg.
Bøker tåler ikke finhakket mat like godt.
Det blir vanskelig å sammenholde opplysninger og danne seg hele bilder.
Når vi leser bok vil vi ha større sveip.
Her kunne forlaget gjerne hjulpet forfatteren ut av de trange skoene han vanligvis vandrer rundt i.
Forlaget kunne også gjerne spandert litt italienskkyndig korrektur.
Det er mye smårusk her — og slikt stikker seg ut i en ellers svært ryddig og språklig korrekt tekst.
Det finnes ikke noe firma som heter Parmelat, ingen bok som heter «Christo si é fermato a Eboli».
Og Roberto Savianos banebrytende verk — som det her merkelig nok ikke refereres til utenfor litteraturlisten (mens Aale derimot referer til to av de åpenbare plagiatene av den) — heter ikke «Gomorrah».
| 1
|
302893
|
Tekstene er så speisa som man kan vente av et band som befinner seg i kosmos
Sløye lyder fra Disaster in the Universe.
ALBUM:
Jungeltelegrafen har lenge hvisket om trioen Disaster in the Universe, som gjennom konserter, festivalopptredener, singler (spesielt sommerhit'en «Beach House» fra 2012) har vakt stor forventning.
I dag kommer den første langspilleren, i en sjanger de selv har døpt «psykedelisk-electropica-rock».
Albumcoveret viser en øde øy med en bassengformet lagune, omkranset av palmer, snurrende rundt i solsystemet.
Den eksotiske musikken bryter som skumfylte brenninger mot fristende strender.
Den fyller horisonten fargerikt fra vegg til vegg; en blanding av klimprende rytmer, elektroniske lysglimt og gyngende driv, holdt på plass av energiske trommer og avslappet bass.
Vokalisten Dosser Brandt har en lys stemme som smyger de bølgende melodiene ut i landskapet.
Tekstene er så speisa som man kan vente av et band som befinner seg i kosmos.
Helstøpt og gjennomført.
Forførende toner, låter du bestiller i strandbaren, sammen med en høy drink, så kan du bruke tida under stråtaket til å gruble over universet, ledsaget av den finurlige, drømmeaktige, undrende poesien og la musikken suge deg «back to the ocean, everything open», som det lyder helt til slutt på denne lekre plata.
| 1
|
302894
|
Frøken bibelstripp
Sjelløse Dallas-fruer i «GCB: Good Christian Bitches».
TV-SERIE:
«Dallas er det stedet i verden med flest kirker per innbygger.
Dallas er også det stedet i verden med flest strippeklubber per innbygger.
To pluss to er lik dobbelmoral.»
Slik oppsummeres bakteppet for «GCB: Good Christian Bitches» av Amanda, seriens hovedperson.
Med det utgangspunktet er det ikke rart at både den og boka den er basert på har blitt møtt med protester fra USAs kristenkonservative - men så gjøres heller ingen forsøk på å skjule at serien snarere henvender seg til de som ler godt når Jon Stewart latterliggjør Fox News' nyhetsankere, enn til de som lar seg provosere.
Bibel og bling I produsentstolen sitter Darren Star, mannen bak «Sex og singelliv».
Det eneste disse damene har til felles med kvartetten i New York er imidlertid en forkjærlighet for sex og dyre klær.
For i Highland Park, Dallas, går høyt hår, tung sminke, store smykker, skyhøye stiletter og dype utrigninger hånd i hånd med bibelsitater, obligatoriske søndagsgudstjenester og streng fasadehåndtering.
Det er det moro i.
Hit returnerer jordnære Amanda med sine to barn, til en mor hun ikke har hatt nevneverdig kontakt med på flere år.
Det viser seg at de sosiale strukturene fra high school lever i beste velgående, selv om «jentene» har blitt voksne nok til å ha egne tenåringsdøtre - forskjellen er bare at det ikke lenger er Amanda som er sjefsbitch, men hennes tidligere mobbeoffer Carlene.
Gjensynet er alt annet enn hjertelig, og når de to går i ringen mot hverandre er det kirken som er kamparena, og om å gjøre å komme med de største offentlige ydmykelsene.
Mangler sjel «GCB» sikter mot en blanding av humor, underholdende intrigemakeri og en dose menneskelighet.
Problemet er bare at serien lar konseptet og dets medfølgende morsomheter ta all oppmerksomhet, mens innholdet havner i skyggen.
Karakterer endrer synspunkt tilsynelatende uten motivasjon, motgangen er klisjéfylt og de alvorlige øyeblikkene grunne, forutsigbare og lite troverdige.
Der både «Sex og singelliv» og «Frustrerte fruer» kan treffe nerver med tidvis svært fine skildringer av vennskap og personlige utfordringer, skraper denne serien bare i overflaten, liksom for syns skyld.
«GCB» er ikke ment å være noen dramatisk tungvekter, men også lette underholdningsserier har godt av noe ektefølt.
På dette nivået blir det mer som «Sjelløse Hollywoodfruer».
| 0
|
302898
|
Et bemerkelsesverdig talent
James Blake imponerer igjen.
ALBUM:
Med James Blakes to år gamle debutalbum ble vi introdusert for et bemerkelsesverdig, ungt talent med en unik stemme, i både bokstavelig og symbolsk forstand.
På «Overgrown» tar han med seg tålmodigheten og inderligheten fra debuten, men med fyldigere arrangementer og et romsligere lydbilde er den ekstreme minimalismen mindre sentral.
Den dynamiske, seige spenningen står derimot minst like sterkt.
Triphop og spirituals
Denne gangen har Blake også med seg samarbeidspartnere.
På «Take A Fall For Me» flyter rapperen RZA messende og smådystert over den slepende, triphop-aktige beaten med vokal- og pianosamples.
Brian Eno har produsert hypnotiserende «Digital Lion», og lar runde retro-synther bølge mot en dyp basspuls, eggende skarptrommer, spirituals-lignende strupelyder og Blakes lyse, klangfulle sang.
Sjelfullt mot kjølig
«Overgrown» gir nemlig plass til både det mest sjelfullt organiske og kjølig syntetiske, gjerne på samme tid.
Den synth-sakrale singelen «Retrograde» et annet eksempel på det, sammen med r'n'b-sporet «Life Around Here».
I ytterkantene finner vi den suggererende, minimale house-beaten i «Voyeur» og det nakne pianospillet i «DLM», hvor Blake med sin lengselsfullt trillende stemme rendyrker inspirasjonen fra forbildet Joni Mitchell.
| 1
|
302904
|
«For R. Kelly er sex en tvangstanke»
Han må, bare må, ha det.
|||
ALBUM:
«Sex in the morning, sex all day», synger Robert Sylvester Kelly (42) på spor nummer tre på sitt niende soloalbum.
Det burde vært tittelen på skiva.
Tvangstanker
For la meg, som har vært R. Kelly-blodfan i mange år og som alltid har hatt en softspot for hans oppfinnsomme sexmetaforer, få komme med en diagnose:
Fyren MÅ jo være sexavhengig.
Ikke fordi han synger om sex.
Alle r&b-artister; synger om sex.
Det er måten han gjør det på:
Gjennom hele «Untitled» framstår sex mer som en tvangstanke enn noe erotisk, han må, bare må ha det — noe som fører ham opp i stadig mer pinlige tekstsituasjoner.
Egen strippestang
Som på den så smått «Diamonds and Pearls»-kopistiske «Exit», der han ber på sine knær om at ei jente han ser på klubb skal bli med ham hjem:
«Du har så pene tenner (...), hvordan skal jeg få deg til å skjønne at du må bli med meg (...), jeg har et stort hus på fjellet, jeg har til og med en strippestang (...), eller hva med en trekant?».
Men den største utfordringen til R. Kelly er egentlig ikke å få med seg noen hjem, han er jo en av verdens største r&b-stjerner;, mannen bak «I Believe I Can Fly», det kinkige er at vanlig sex er så innmari kjeeedeeelig.
Dermed dreier resten av skiva seg om alle triksene han skal utføre på den heldige jenta, for å piffe det hele opp et par hakk.
Under vanlig standard
Nå hadde det selvfølgelig ikke vært så pinlig om selve melodimaterialet holdt god gammel R. Kelly-standard.
Om de hadde hatt de geniale refrengtvistene, den rytmiske nyskapenheten og de uforutsigbare vokalharmoniene som har ført til at han på mange måter har skapt sin egen r&b-undersjanger.;
Men den skadeskutte, sjelsvrengende og framfor alt voksne mannen fra «Happy People/U Saved Me» (2004) er borte.
I stedet tar han ingen sjanser og reproduserer i hovedsak rett-fram-r&b-en; fra «Double Up» (2007).
Orgasmejodling
Riktignok er «Echo» med sin fantastiske orgasmejodling et unntak, men den overskygges raskt av feilskjær som eurodancerytmiske «Number One», som mest av alt minner om Spillers Sophie Ellis-Bextor-pludrende «Groovejet» fra 2000.
Man burde egentlig kunne forvente bedre sex fra en fyr som hevder han har magisk sæd.
| 0
|
302905
|
Anmeldelse:«Avslørt» er et fyrverkeri av en psykologisk thriller
Fantastisk debutarbeid.
«Avslørt» av Renée Knight var en snakkis blant krim-og spenningslesere allerede før den forelå i norsk språkdrakt.
Da den kom ut i England rett etter påske, gikk den rett inn på bestselgerlistene, og allerede denne høsten blir den gitt ut i et tjuetalls land.
Og la meg si det slik:
Det er ikke helt tilfeldig.
For bak den noe slappe tittelen befinner det seg et fyrverkeri av en psykologisk thriller.
Dokumentarfilmskaperen Catherine Ravenscroft har sammen med ektemannen nettopp flyttet inn i et nytt hus.
Alt er litt kaotisk.
Og hvor kommer egentlig boka på nattbordet fra?
Catherine sliter med søvnløshet, hun begynner å lese.
Og kastes øyeblikkelig inn i et mareritt i våken tilstand.
For boka, som presenteres som en fritt oppdiktet roman, handler i virkeligheten om henne.
Og ikke bare det.
Den bretter ut detaljene om en skitten hendelse i hennes liv som hun så langt har holdt skjult for alle.
Villere og villere
«den mest avskydde læreren på skolen»,
Villere og villere
Men så begynner Knight å flette tråder fra fortid og nåtid i hverandre, og det så effektivt og besettende at det er en fryd.
Hvem er forfatteren av denne boka som truer Catherine Ravencrofts eksistens?
Hvordan er det i det hele tatt mulig at noen kan ha kjennskap til det forferdelige som skjedde?
Og hvem sørger for at sønnen hennes, som sannelig er hardt nok ute å kjøre fra før, også får et eksemplar?
Knight skrur opp tempoet, og forviklingene blir bare villere og villere.
Dyktig og gjennomført
Dyktig og gjennomført
Dette er en psykologisk thriller der det er aldeles umulig å gå nærmere inn på selve hendelsesforløpet i en anmeldelse.
Alle bitene er så nøyaktig tilpasset hverandre, og så utspekulert lagt, at leseren helst ikke bør informeres om et eneste bilde på forhånd.
«Avslørt» er et fantastisk debutarbeid av en forfatter som det i dobbelt forstand skal bli spennende å følge videre.
| 1
|
302908
|
Metalekspertisen kommer fra sørvestlandet
Purified in Blood imponerer på tredjealbumet.
ALBUM:
Det er ingen overdrivelse å si at Purifid in Bloods forrige album «Under Black Skies» er en grovt oversett plate.
Det kan ha flere forklaringer.
I skyggen av Kvelertak?
En av dem er nok at Kvelertak kom med sitt allerede klassiske debutalbum i det samme tidsrommet og fikk følgelig velfortjent oppmerksomhet fra presse og publikum.
En annen kan være at det er vanskelig å gjøre seg til profet i eget black metal-hjemland med en form for ekstrem metal som ligger noen skritt utenfor stien for det man er vant til her hjemme.
Veldig synd, fordi rogalendingenes tagning av moderne metal bar med seg mange nye og kjærkomne impulser, både hva arrangement, oppbygning og utførelse angikk.
Blant annet låt Purified in Blood befriende organisk og pulserende.
Heldigvis, det gjør de denne gangen også.
«Flight of a Dying Sun» er bandets første uten vokalist Glenn Reaper.
Ikke et vondt ord om Glenn, men bandets andre vokalist Hallgeir Skretting Enoksen har utviklet stemmen og registeret på en måte som gjør at han uproblematisk drar lasset.
Høyt og lavt Musikalsk er Purified in Blood høyt og lavt - fra massive sludge-låter som «Iron Hands», komplett med tunge orgeltoner, via groovy opptemposaker som «Storm of Blood» og «Mind is Fire», til det mer alternative og jamaktige tittelkuttet.
Ekstra kudos for interessant instrumentering og forfriskende produksjon.
«Flight of a Dying Sun» tre kvarter med sulten og inspirert moderne metal med en klassisk rocka nerve som går utenpå det meste som kommer fra den internasjonale scenen.
| 1
|
302909
|
Amatører i måneskinn
Det NTNU-produserte masterprosjektet «Utburd» har ingenting på kino å gjøre.
FILM:
Blant underholdningsfilmens sjangre er grøsseren unik i det at den bygger på en flere tiår lang tradisjon av amatørskuespillere og ikke-eksisterende budsjetter.
Et oppsiktsvekkende antall av sjangerens viktigste filmer har blitt til i skjæringspunktet mellom små økonomiske ressurser og stor oppfinnsomhet, og for ambisiøse amatører som står utenfor det etablerte produksjonsapparatet representerer den en snarvei inn i kinoene, historiebøkene og det gode selskap.
Dype skoger
Det er dermed forståelig at avgangsklassen ved NTNUs linje for film- og videoproduksjon har valgt å produsere en skrekkfilm som sitt masterprosjekt.
Beslutning om å vise resultatet på kino er derimot en gåte.
For selv om Hollywood det siste tiåret har gjort lavbudsjettsskrekkfilmen til en sentral del av sin forretningsmodell, viser «Utburd» at det å lage en severdig grøsser krever langt mer enn kamerautstyr og en flokk glade amatører.
Filmen følger fem unge mennesker på hyttetur langt inne i en mørk skog.
Én av dem har nylig hatt et lengre opphold på en institusjon for psykisk syke, en annen skriver bok om myter om barn som har blitt satt ut i skogen for å dø, mens de resterende tre defineres av karakteristikkene «bedrevitende», «friskus» og «glad i å tegne».
Det viser seg naturligvis at ikke alt er som det ser ut til, og når mørket setter inn vekkes mytene om spøkelsesbarna til live.
Famling i mørket Både som filmkritiker og kinogjenger er jeg av den oppfatning at kinodistribusjon av utradisjonelle filmprosjekter beriker den norske filmkulturen, men «Utburd» er en såpass amatørmessig produksjon at den truer med å sette publikums tillit til norske kinosjefers dømmekraft i fare.
Visuelt er filmen på «Barne-TV»-nivå, og gjennom samtlige av dens 73 minutter kjemper skuespillerne en nytteløs kamp mot sitt ubehjelpelig keitete manus.
Det er aldri noen tvil om hva de involverte prøver på — ei heller at de mislykkes.
Alle filmskapere behøver trening, men de fleste er forskånet fra å gjøre sine første famlende trinn i full offentlighet.
| 0
|
302910
|
Rockeriffet er ikke dødt
BigBang med episk smakebit fra kommende album.
LÅT:
Lydverket laget for en tid siden en briljant reportasje om gitarriffet som fenomen - konklusjonen til mange av stjernene som ble intervjuet var at gitarriffet var en utdøende kunstform.
Vel, da får vi vel si takk til Øystein Greni som med «Epic Scrap Metal» gjør et mer enn anstendig forsøk på å legge den ballen død for en stakket stund.
Hovedriffet kaster seg hodestups inn i AC/DC og «Back in Black»-land, mens produksjon- og lydmessig kikker vi enda litt lenger tilbake i tid.
Nemlig i overgangen mellom 60- og 70-tallet, hvor enkelte skar opp høytalerelementene sine for å få den riktige vrengen på gitaren.
Det låter ulmende og organisk som alltid.
Sangen ligger i perfekt groove-tempo, trommene er store som hus og Greni synger tilbakelent som en autoritær rockepredikant.
I siste halvdel sklir låten ut i noe som kan høres ut som en jam mellom Deep Purple og The Who, med stampende orgeltoner og svevende gitarmelodier.
Forbilledlig oppladning til neste ukes albumslipp.
| 1
|
302916
|
Moden for institusjonsreform
Delvis vellykket nedstripping av Preus-soundet, men drivet blir borte.
|||
ALBUM:
Et av loddene i artistlivet til Anne Grete Preus er at metaforbruken hennes har vært så lettparodiert.
«Jeg er en by» liksom, fnis!
Komikerne går nå en tung julebordssesong i møte, for hennes niende studioalbum overlater ingenting til fantasien.
«Walids sang» er egentlig «novellen om Walid», likeså «Bornholm kafé» og «Gull av støv» der fortellingene formidles så ordrikt og ordrett at det snyter lytterne for muligheten til selv å utforske, tolke og undre.
Det er heller ikke all verden å grave i musikalsk.
Preus' eksperiment med å strippe studio for folk og instrumenter er tidvis vellykket, som i elegante «Lær meg å se», men det er nok også grunnen til at låtene mangler det drivet som gjør at Lars Winnerbäck kan gjøre nøyaktig det samme som Preus og fylle stadion i to land.
Tekster av Jens Bjørneboe og oversettelse av Bob Dylan er fornøyelig, men grep Preus har gjort mange ganger tidligere.
Når det suppleres med nyinnspillinger av gamle låter, tyder det på at denne instutisjonen er klar for en aldri så liten reform.
| 0
|
302917
|
Sirkusliv
«Vann til elefantene» sender en selvgod Reese Witherspoon og en følsom Robert Pattinson på blind date.
Med varierende hell.
FILM:
Det er snart to år siden østerrikske Christoph Waltz ga kinopublikummet en frydefull støkk i rollen som den kattemykt hensynsløse oberst Landa i Quentin Tarantinos «Inglourious Basterds».
Rollen innbrakte Waltz Oscar for beste mannlige birolle og gjorde agenten hans til den enhver regissør med behov for en englesmilende psykopat først ringer.
I «Vann til elefantene» sees han som den manipulerende ektemannen som skiller to elskende.
Det blir neppe siste gang.
Kjekk ung mann
De elskende er Robert Pattinson og Reese Witherspoon.
Han er svaret på kontaktannonsen din:
En kjekk ung mann med god utdannelse - en veterinærutdannelse ved Cornell avbrutt i tolvte time grunnet en tragedie i familien.
Snill.
Følsom.
Glad i dyr.
Hun er manesjens prinsesse i et sirkus som reiser gjennom depresjonstidens USA med sitt eget skranglete tog, en papirdukke med en påfallende nystrøken og glamorøs garderobe, livskårene tatt i betraktning.
Det er hun som er gift med psykopaten, den diktatoriske sirkussjefen August.
Men den spirende romantikken mellom de to unge, næret av elefantmøkk og sagmugg, nekter å dø.
Teaterkulisser
Filmen er basert på Sara Gruens roman ved samme navn, som trolig nådde oppnådde noe av sin suksess ved å appellere til kvinner med huslån og 1,8 barn og akutt behov for å drømme seg langt vekk, gjerne til taket på et sirkustog i fart, med en stjernehimmel over hodet og armen til Robert Pattinson rundt livet.
Men som fantasier flest lover «Vann til elefantene» mer enn den kan holde:
Den vil få deg til å le, grøsse og gråte, og lykkes bare sånn tålelig.
Iblant glemmer filmen den skal være en såpeopera og slumper til å bli folkeopplysning.
Da blir det gøy:
Skildringen av østkysten på USA på tredvetallet, der det er dårlige kår for de som lever av å underholde for penger og sirkusensembler stadig oppløses og etterlater dyr og artister drivende rundt uten mål og mening, er interessant.
Glimtene av ram realisme skjærer underlig mot den lakkerte romantikken i kjærlighetshistorien, som har en uvirkelig patina over seg.
Når Reese og Rob rømmer og tar inn på hotell, er det en av disse dunkelt belyste, skittennostalgiske fasadene som mer enn noe annet ser ut som en teaterkulisse.
Selvgod Reese
Det er kommet noe selvgodt over Reese Witherspoon, og noe halvhjertet over rollene hennes.
Selv når hun gjør opp regnskap for sine egne brutte drømmer, virker hun bare måtelig interessert, både i dem og i den romantiske helten som lytter med alvorlig mine.
Pattinson er en interessant filmførsteelsker som bringer dem samme smått keitete ettertenksomheten til «Vann til elefantene» som til «Twilight»-filmene.
Det skal bli interessant å følge ham videre.
Han fortjener bedre enn å være endimensjonal helt og drukne i et menasjeri av klovner og akrobater.
| 0
|
302919
|
Kvinner i kamp
«Apejentene» er en knivende skildring av tenåringsjenter på sitt mest destruktive.
FILM:
Vordende norske filmskapere der ute:
Ta med dere notatblokk og kulepenn og gå på «Apejentene».
Den svenske filmen har i rikt monn det norske filmer er sulteforet på: undertekst.
Det illevarslende tenåringsdramaet tar høyde for at mennesker ikke bare som regel lar være å si hva de egentlig vil og mener.
Ofte kan de ikke redegjøre for det.
Det hindrer dem ikke i å lange ut, vilkårlig og destruktivt.
Det er neppe noen billettsalgsmaskin, dette.
Det er snakk om et kjølig drama, bekmørkt og bortimot blottet for humor - men nådeløst og nifst observant i sin dissekering av vennskap og rivalisering mellom unge jenter.
Brysom seksualitet
Det handler om Emma og Cassandra, som begge holder på den sett med norske øyne marginale sporten Voltige.
Voltige er en blanding av dans og turn utført på hesteryggen.
Cassandra er den etablerte stjernen på laget, Emma er den begavede nyinnflytteren.
De går rundt nær identisk kledt i støvler, singletter og korte jeansshorts, slik at hver detalj på dem kan sammenlignes med den andre.
Konkurranseforholdet, likheten og det nære vennskapet bereder grunnen for en eksplosiv og ødeleggende maktkamp som også rommer sjalusi, seksuell rivalisering og seksuell tiltrekning.
I en parallellhistorie skildres den nær tause, men insisterende seksuelle oppvåkningen til Emmas lillesøster Sara, og ubehaget som oppstår når hun ikke klarer å legge skjul på begjæret etter den eldre fetteren.
«Apejentene» er i det hele tatt en ubehagelig film, desto mer ubehagelig fordi den er så innsiktsfull.
Blodig innhold
De både kjente og eksotiske omgivelsene - svensk landsbygd, rar idrett - skaper også to sjangermessige paralleller som på hvert sitt vis er interessante.
På den ene siden er «Apejentene» et vrengebilde av den klassiske stallfilmen, ungdomsfortellingen om det ubrytelige båndet mellom tofotinger og firefotinger, som gjerne er en munter historie om vennskap satt på milde prøver.
På den andre siden er den i nær dialog med westerngenren, med sitt stadige duell- og hevnmotiv og sine bilder av støvler og hestehover i forblåste landskap.
Visuelt er «Apejentene» en del av den særegne skolen i svensk film som også rommer «Farvel, Falkenberg», «Apen» og «Man tenker sitt»:
Ujålete, ufiltrerte filmer som med hverdagslige kulisser og bruk av hvitt dagslys signaliserer at her er man neimen ikke ute etter å forskjønne menneskenaturen.
Den bleke paletten står i kontrast til den blodige tematikken.
Det er ikke vakkert, det som skjer i «Apejentene».
Men det river.
| 1
|
302923
|
De vil gjøre Metal-Norge til et bedre sted
Men foreløpig høres det mest ut som en demo fra bandkjelleren.
|||
ALBUM:
Stange-tvillingene Magnus og Ove Mikkelsen Hoel i Hollow kommer til å gjøre Metal-Norge til et bedre sted å være, men de har en lang vei å gå for å komme dit.
I første runde er det mer et funklende talent enn stor musikk Hollow blottlegger.
Bandet har et godt grep om riffmaskineriet som er satt sammen av store deler Ozzy Osbourne og en liten dæsj Metallica.
Problemet er at tekstmaterialet blir klisjépreget og engelskuttalen til vokalist Magnus er skjemmende dårlig.
Det blir spesielt tydelig i blant annet krigsballaden «Empty Space».
Produksjonsmessig hadde platen også hatt godt av en oppstramming, «Dark Thoughts» høres mest ut som en demo fra bandkjelleren.
Hollow er best når de skrur opp tempoet, som i temperamentsfulle «The Eternity» eller drivende «Psychic Strain».
Disse låtene gjør alene at jeg gleder meg til å høre hva denne gjengen finner på neste gang.
| 0
|
302924
|
Hva skal man si om en artist som virker ferdig utviklet som 20-åring?
Imponerende debut.
|||
ALBUM:
Dylan LeBlanc fra Shreveport, Louisiana er bare 20 år, men slipper å gå runden om Idol eller«X-Faktor» for å få gi ut plate.
Han har i stedet lært faget gjennom å gå ut og inn av det legendariske Muscle Shoals-studioet i Alabama.
Det er mest kjent for sine soul- og r'n'b-innspillinger med artister som Wilson Pickett og Aretha Franklin på 70-tallet, men har beholdt sin status.
Emmylou Harris
Fra han var 10-11 år har Dylan vært med faren, som var fast studiomusiker og låtskriver, og han har fått bruke studioet til å spille inn debuten.
Like fullt er det imponerende at han i så ung alder kan debutere med et album som virker så gjennomtenkt og modent og så til de grader er gjort på egne premisser.
20-åringen har til og med fått med Emmylou Harris på en låt, og han har produsert plata sjøl!
Beskjeden stemme
Når det dukker opp nye artister er det ofte interessant å sammenlikne med andre, også som en hjelp til å plassere musikken.
Det første som slår meg er at Dylan LeBlanc står fram på samme måte som Ray LaMontagne gjorde da han debuterte for seks år siden — en ny, nesten beskjeden stemme som maner fram mørke, men nydelige klangbilder og synger med en litt forsiktig stemme.
På «5th Avenue Bar» høres han endog ut som britiske Tom McRae, både i frasering og i bruken av strykere.
Pedal steel
Men sjangermessig er LeBlanc atskillig mer country, eller countrysoul, og instrumenteringen er deretter.
Han er ikke fremmed for å la steelgitaren til Wayne Bridge dominere lydbildet som et hovedinstrument ved siden av LeBlancs akustiske gitar og Dennis Crosbys piano og orgel.
LeBlanc kan også minne om Ryan Adams.
Han var riktignok 26 da han solodebuterte, men bare 22 da han albumdebuterte med bandet Whiskeytown.
De har også det til felles at de begge har fått med Emmylou Harris' nydelige stemme på sine debutalbum.
Det er samtidig en tillitserklæring fra henne, som har sett potensialet i - og hjulpet fram - unge talenter siden hun sjøl sang med en ung Gram Parsons på 70-tallet.
Vi får tro LeBlanc og Adams klarer å styre unna den avgrunnen som tok livet av Parsons i en alder av 26.
| 1
|
302925
|
Grumsete
«Sammy på nye eventyr» byr på altfor lite eventyrlig handling.
FILM:
Sammy og Roy er blitt bestefedre siden sist, det vil si 2010, da belgiske Ben Stassen presenterte sin første 3D-film om Sammy.
Den gang var Sammy en femti år gammel skilpadde som fortalte om sitt eventyrlige liv som ung («Sammys eventyr - den hemmelige passasjen 3D»).
Nå lever Sammy og Roy glade pensjonistdager på stranda, der de beskytter de nyklekkede babyskilpaddene Ricky og Ella fra glupske måker.
Mafiasjøhest
Men så blir de to bestefedrene fanget av menneskene, som tar dem med til et enormt akvarium i et luksusundervannshotell i noe som trolig skal være Dubai.
Her lever en rekke sjødyr i en hierarkisk orden med en nordnorsk, knøttliten sjøhest som gudfar.
Sammen med sine to steinbitbøller styrer han sitt kongerike med hard hånd.
«Sammy 2» er mørkere enn forgjengeren på alle vis.
Stassen prøver å gjøre det meste ut av 3D-formatet, noe som sliter på mine stakkars synsnerver.
Dessuten foregår handlingen i grumsete miljø under vann, noe som sammen med 3D-lystapet fører til at lettelsen er stor når man slipper ut av kinosalen og kan nyte det «klare» gråværet ute i virkeligheten.
Dunkel og drøy
Filmen er også metaforisk mørkere og har fått sjuårsgrense på grunn av skumle fisker og truende situasjoner.
Dette ville vært mer akseptabelt hvis Stassen kunne servert sitt unge publikum det han har lovet:
Et forrykende eventyr.
I stedet roter han seg bort i en stor mengde fisk uten retningssans som snakker et utall dialekter og utenlandske aksenter.
Det finnes øyeblikk i «Sammy 2» hvor kulissene overvelder, men når Sammy, Roy og fiskevennene deres bruker halvannen time på komme seg ut av et utrivelig akvarium, må jeg innrømme at jeg foretrekker det lysere og mer naive miljøbudskapet i den første filmen.
| 0
|
302930
|
«Watch the Throne» er slett ikke et album, det er den sabla Monolitten
Takk gud for stormannsgalskapen til Jay-Z og Kanye West.
ALBUM:
«'Watch the Throne'» er ute!
Har det forandret livet ditt ennå?» spurte The Village Voice i går morges.
Den omhypede samarbeidsplata til de største hiphopstjernene i verden, raplegenden Jay-Z og produsentvidunderet Kanye West, hadde truffet internettet med kraften til en gjennomsnittlig meteor.
Skiva har vært sagnomsust siden ryktene om den begynte å gå i fjor - og hele tiden innhyllet i et slør av mystikk.
Opp mot gårsdagens plutselige albumslipp har det vært mer sladder enn musikklekkasjer.
Opp til i går kunne «Watch the Throne» vært hva som helst: fantastisk, forjævlig.
Jay-Zs tidligere samarbeid med R.Kelly og Linkin Park gjorde ihvertfall ikke sitt for å roe ned fansens nerver.
Men så viser det seg at «Watch the Throne» slett ikke er et album, det er den sabla Monolitten.
Maktdemonstrasjon
Et 17 meter høyt fallossymbol opp mot himmelen.
En tour de force i spissfindig skryt og glitrende raprim.
En pekeneseaktig demonstrasjon i hvor lett det er å kjøpe fantastiske samples, hvor enkelt det er å dra tidenes største, beste og mest overdådige hits opp av Gucci-buksene.
Og ikke minst en paradering av musikkbransjens mest talentfulle vennegjeng, som gjerne synger en strofe (Frank Ocean, The-Dream, Bon Iver osv) eller produserer et spor (Q-Tip, Hit-Boy osv).
Som Beyoncé så kraftfullt synger på monumentale «Lift off»:
«We gon take it to the moon/take it to the stars/How many people you know who can take it this far?».
Livshistorier
Men hvis man bare fokuserer på det grandiose ved låter som den spinnville «Ni**as in Paris» og dubstep-inspirerte «Who gon stop me», mister man litt av poenget.
Står du for langt fra Monolitten, ser du ikke menneskene som kveiler seg oppover, og du ser heller ikke humanismen som gjennomsyrer (nesten) hver tone i «Watch the throne».
Jay-Z og Kanye forteller livshistorier.
Sine egne historier, fortellingene til mannen i gata, groupiene, konene, mødrene, musikerne og moteslavene.
Det handler om storbyvold og trangen til å komme seg opp av ghettoen, rase- og klassesegregering og ikke minst:
Kjærligheten til musikken.
Det er lunt, ettertenksomt, sjukt, sjukt, sjukt fengende.
Men om plata har snudd opp ned på livet mitt?
Njei.
Men den kommer ihvertfall til å prege det i et par dager, uker og måneder framover.
| 1
|
302932
|
Orientekspressen
«Kung Fu Panda 2» gir deg en irriterende lokalbefolkning i et vakkert landskap.
FILM:
Det er nok å henge labbene i.
Ikke bare må pandabjørnen
Po beseire en nevrotisk og stormannsgal påfugl som høres mistenkelig ut som Gary Oldman, gjøre et nødtørftig tenåringsoppgjør og bale med oppdagelsen av at hans biologiske foreldre fikk et fælt endelikt.
Han blir også formant av kung fu-mesteren Shifu å finne «indre fred», et av filmens hovedanliggende.
Det er noe av en utfordring når påfugldiktatoren, i en fiks parallell til kinesisk historie, nettopp og bokstavelig talt har funnet opp kruttet.
Uslurv
Dreamworks' «Kung Fu Panda 2» er den kontraktbundne oppfølgeren til den første filmen fra 2008, og det vil åpenbart bli flere.
Og en trivelig side av 3D-bølgen som rir filmverden som en mare er at oppfølgere nå er ment for kinosalen og at vi slipper unna med slurvet som kjennetegnet Disneys rett-på-VHS-oppfølgere til nittitallsklassikere som «Aladdin» og «Skjønnheten og Udyret».
Her finnes det ene lyriske orientalske landskapet etter det andre, med gul himmel og fabulerende flora, og bittelitt dypere enn det ellers ville vært takket være 3D-brillene.
Androgyn tiger
Lokalbefolkningen er ikke like inntagende som landskapet de bebor.
Det store og frodige «person»-galleriet som ble etablert i den første filmen, deriblant Pos fem kung fu-medkrigere, blir knapt tatt i bruk.
I stedet introduseres en armé nye skikkelser som aldri får festet seg.
Og så blir det nye høflighetsvisitter innom fjellandsbyen der de seks krigerne stadig må forsvare en stamme aspartamsøte kosedyr som bare tolvåringer i Tokyo kan elske.
De fleste forsøker på et eller annet punkt å være morsomme.
Det fungerer sånn måtelig.
Ved siden av Pos smått rørende bånd til adoptivfaren, er den eneste overbevisende personlige relasjonen mellom ham og tigerinnen, som er en av de seks.
Da filmen ble vist under Filmfestivalen i Cannes i år, fortalte Angelina Jolie, som gir tigerinnen stemme, at hun ville spille henne fordi det var umulig å se på henne om hun var gutt eller jente.
I filmen er det da også hun som forsøker å gjøre
Po tøffere, mens den engstelige pandabjørnen forsøker å gjøre henne myk.
Fullstappet
Regissør Jennifer Yuh, som debuterer som langfilmregissør, viser at hun er klar for oppgaven ved å stable på bena en rekke ledige og lekne actionsekvenser, det være seg nærkamper eller flukt gjennom byen i løpsk rickshaw.
Hun er dessverre belemret med et overbefolket og fullstappet manus som sikrer at store og små nok vil gå ut av kinosalen med blandede følelser.
Og i alle fall ikke med noen indre fred å skryte av.
| 0
|
302933
|
Det er noe i Bodø-vannet
Kråkesølv tilbake i fin form.
ALBUM:
Det er åpenbart noe i Bodø-vannet som styrer unge musikere i retning den progressive rocken.
Både Cold Mailman, Kollwitz og i sær Kråkesølv har gjort disse lune, langstrakte gitarmelodiene til sitt varemerke.
Sistnevnte er nok det bandet som trekker postrocken i mest poppa retning.
Det har de gjort med større og mindre hell siden debuten «Trådnøsting» i 2009.
På sitt fjerde og selvtittulerte album er de tilbake i fin form.
Plata er godt balansert mellom hektende, lett punka innslag som «Ikke rart vi blir sprø», melankolske sveip
- «Etter økanes livslyst kom dødsangst», og de mer utpenslede, progressive innslagene som «I all enkelhet».
Den konsise og ryddige tilnærmingen til materialet kler bandet godt.
Det er lite som sporer av eller trekker ut i langdrag kun for å være alternativ.
Først og fremst låter det lekkert, økonomisk og innbydende.
| 1
|
302937
|
Orgie i Oscarsgate
Alle spådde at Restaurant Oscarsgate kom til å belønnes med to Michelinstjerner i år.
Det hadde den fortjent.
Det er godt over to og et halvt år siden Robinson og Fredag sist besøkte Oscarsgate, og de har bare ventet på en anledning til å få dra tilbake til denne lille, men storslåtte restauranten.
Bjørn Svensson er en av landets mest ambisiøse og kompromissløse kjøkkensjefer, og laget hans av unge, dedikerte kokker har hele tiden skjøvet grensene for hva de kan prestere.
Mange var derfor sikre på at Oscarsgate, som eneste norske restaurant, ville rykke opp fra én til to stjerner i årets utgave av Michelinguiden.
Men den gang ei.
De beholdt sin ene, men fikk ikke to.
-Det framstår som litt stusslig at Norge, som igjen og igjen vinner prestisjetunge kokkemesterskaper, får så liten anerkjennelse av de franske inspektørene.
Men, sa Robinson strengt, vi to må legge vekk patriotismen.
Ingen nasjonale gratispoeng her i gården.
-Kan jeg notere et lite plusspoeng for interiøroppgraderingen?
Nye lamper og nye, mørke tapeter gjør at hvert bord føles litt mer privat enn før.
Men det er fortsatt veldig trangt her.
De strenge maskene falt raskt vekk.
For nå begynte den eleverte matorgien som en kveld på Oscarsgate er.
Her serveres bare dagens niretters, til 1150 kroner.
Robinson og Fredag la dessuten alt i vinkelnerens hender, med vinpakke til 950 kroner.
Dermed kunne de bare lene seg tilbake og la seg overvelde.
Først kom en parade av appetittvekkere:
Små varme, friterte boller laget på Västerbottenost, overdrysset med ferskrevet svart trøffel.
Et stativ med små pinner med diverse smakskombinasjoner; litt tartar, litt flesk, litt kveite.
Hjemmelaget knekkebrød med gåseleversmør.
Løyrom på rugbrød.
Dette har vært den store trenden i internasjonal elitegastronomi de siste årene - å fortrylle gjestene med et uhørt antall små smaksbomber før det virkelige måltidet setter i gang.
-Dette kjøkkenet har en så vanvittig energi, det bobler av overskudd og kreativitet og det virker som om alt de ikke får med i niretteren smettes inn som små ekstraretter, sa Fredag.
Ni retter blir i realiteten nærmere tjue, og det er umulig å gjengi måltidet i sin helhet.
I stedet får man trekke fram de sterkeste inntrykkene:
Salmalaks og sjøkreps med kokos- og limesorbet og soyayuzusaus.
Hummer og artisjokk under en myk spinatpastaplate, skalldyrskum, litt trøffel - himmel.
En liten smak av kaviar i en vakker iransk boks.
-Man merker at Svensson, som en av svært få nordmenn, har vært praktikant på El Bulli, det er massevis av gastrokjemiske teknikker på oppvisning her.
Varme geleer, pulver, små kuler og minipakker med overraskende innhold og konsistens.
-Men jeg synes presentasjonen er mindre stram enn før, mer leken og maksimalistisk.
Dåhjorten smeltet på tunga.
Indrefileten med poteter og posjert vaktelegg var som en avansert pytt i panne, men til å dø for.
En kremet Mont d'Or med blini og nøtter utgjorde osteretten, og så var det duket for en virkelig grand finale.
På Oscarsgate må man være forberedt på en dessert-ekstravaganza uten sidestykke:
Først kommer de annonserte dessertene - denne kvelden var det noe fantastisk klissete og godt med banan, karamell og rom, og deretter en suveren sjokoladekomposisjon med kanelis og pære i ulike varianter - og så, når man tror man aldri mer kan imponeres, kommer tre nye serveringer av spektakulære søtsaker.
Til kaffen kom en kubansk sigareske med fylte sjokoladesigarer, komplett med sigardamp når lokket ble løftet.
Så et stativ med sukkerspinn, små kremmerhus med is, og fruktgele på pinner.
Og til slutt; et fat med åtte ulike varianter av hjemmelaget konfekt, hver i seg en luksuriøs nytelse.
-Alle råvarene er helt prima, det tekniske og estetiske nivået er skyhøyt, og servicen er en drøm, oppsummerte Robinson.
-Dette er fullt på høyden med det beste i Europa, og det er ingen tvil om at Oscarsgate hadde fortjent to Michelinstjerner.
Jeg tipper at hvis de flytter til et romsligere lokale, så er det i boks neste år.
| 1
|
302938
|
Den nakne sannhet
«Nymphomaniac» finnes ikke sensuell.
Men den er dypt fascinerende.
FILM:
Det er rart, egentlig.
«Nymphomaniac» er blottet for sensualitet.
Lars von Triers fem timer lange seksuelle epos er kuttet ned til fire i den norske og danske kinoversjonen, men er likevel en særs åpenhjertig katalog over legninger, fetisjer og situasjoner, med ufravendte bilder av parate kjønnsorganer.
Fascinerende
Men den er også distansert, klinisk, kald og flombelyst, det er som om von Trier ser på sine nakne, gispende hovedpersoner som om de var laboratoriedyr i glassbur.
Ofte føles den oppstilt, som en utforskning av matematiske formler snarere enn noe levende og pustende.
Den har ikke den hypnotiserende kraften til sin filmatiske kusine, mesterverket «Antichrist» fra 2009.
Og likevel er den dypt fascinerende.
Fire timer, fordelt på to filmer, flyr unna.
LES OGSÅ:
Intervju med Charlotte Gainsbourg (Krever abb.)
Nattlig dialog
Ungkaren Seligman (Stellan Skarsgård) finner den forslåtte Joe (Charlotte Gainsbourg) i et smug, tar henne med seg hjem og gir henne en seng å sove i.
Samtalen mellom dem røper snart at de er to ytterpunkter:
Joe er nymfoman, Seligman en aseksuell jomfru.
Gjennom natten forteller hun ham om livet sitt, og sine mange, mange kroppslige møter.
Det befriende for henne er at hun snakker med noen som er som et blankt ark, som ikke - tilsynelatende ikke - har noen fordommer eller forkjærligheter å vurdere henne utfra.
Han, på sin side, parerer med pareller og historier fra den verden han kjenner - fra musikk, fra dyreriket og naturen, fra myter og skjønnlitteratur.
Det mudrete livet
Dette er noe av det Von Trier gjør aller best:
Å koble opphøyde referanser fra kunsten og filosofien på historier om det dyriske og driftsstyrte, og veve det sammen til et forseggjort klede der alt er forbundet med alt, alt er en del av det samme, mudrete livet.
Det metafysiske og det banale er forbundet.
Hans genuine nysgjerrighet og mangel på sperrer overfor det seksuelle gjør at han kan plukke det opp og pille det fra hverandre uten den blandingen av skyhet og spekulativ fryd som preger mange lignende verk.
Provoserer
Ikke at «Nymphomaniac» ikke har en spekulativ side.
Det har den selvfølgelig.
Provokatøren Lars von Trier elsker å pirke i publikum, og i opplistingen av erfaringer med forskjellig seksuelt fortegn, er det som om han trykker på alle knapper han vet om, én etter én, og spør den som sitter i salen:
Virker dette på deg?
Ikke?
Hva med dette, da?
Og han ville ikke vært seg selv om han ikke hadde latt historien bli gradvis mørkere og ubehagelig, og inkludert former for seksualitet de fleste ikke liker å tenke på at finnes.
«Nymphomaniac» er også en historie om makt og avmakt og hvem som styrer i en seksuell relasjon, og om seksualitet som det mykeste punktet, det som åpner for utnyttelse og utpresning fra den som kan finne det.
Gode veteraner
Den unge Joe spilles av smellvakre Stacy Martin.
Hun er troverdig som mystisk drømmedame som mennene kan tolke dit de lyster, men trer ikke frem som noen sterk personlighet.
Dessverre bidrar spillestilen til at film som trenger å komme nærmere, blir enda mer distansert.
Shia LaBoeuf, som mannen Joe av uante grunner blir besatt av, virker mest anspent.
Von Trier-veteranenen Gainsbourg og Skarsgård, derimot, er i sitt ess, de hengir seg til prosjektet og besjeler den iblant i overkant skriftlige dialogen.
«Nymphomaniac» har sine mangler.
Og, for ordens skyld:
Du kommer neppe til å gå yr og oppildnet ut av kinosalen.
Sannsynligvis føler du større behov for en dusj.
Men når du sitter i sofaen i morgenkåpe etterpå, er det gode sjanser for at linjene, symbolene og ideene fra det du har sett, sirkler rundt inne i hodet ditt, og at Lars von Triers ravende urealistiske historie likevel har slått borti en streng av noe virkelig.
| 1
|
302939
|
Stripperhyllest, oralsex-anthem og en sang om å ville gifte seg med kvinnens kjønnsorgan
Grisegutten R. Kelly er tilbake, og han er i storform.
ALBUM:
Legendestatus er ikke nødvendigvis det enkleste å leve med, og kan fort bli en byrde for artister som ikke klarer å holde takt med gammel storhet.
Har man derimot klart å bite seg fast, og kommet seg over de mange utfordringene som dukker opp i løpet av en livslang karriere, skal det derimot mye til for å bli vippet av pinnen.
Med sine 46 år og over to desennier i gamet kunne det lett ha gått begge veier for Robert Sylvester Kelly, R&B-veteranen; fra Chicago som stadig fortsetter å fascinere både gamle og nye lyttere.
Mange spådde karrieren var over etter 1998-rettsaken om sex med en mindreårige jente.
I stedet har den vist seg å bli sjangerens mest suksessfulle.
Det har ikke vært mangel på boikottforsøk og svartelisting, men R. Kelly har vist seg å være en type superartist som rett og slett overskygger det som eventuelt måtte være hans personlige mangler.
Genierklært og latterliggjort
For han er jo utvilsomt en original, denne Robert, med en virkelighetsoppfatning som nok skiller seg fra de fleste, og en sexinteresse på nivå med en viril tenåringsgutt.
Genierklært og latterliggjort om hverandre, men med et godt grep rundt sin kulturelle relevanse takket være en mer eller mindre konsekvent strøm av enestående og udødelig musikk.
Siden den klassiske debuten «Born Into The 90's» har Kelly vært elskovssoundtracket til to generasjoner R&B-lyttere; - et faktum han rettmessig slår seg på brystet med i låta «Shut Up» fra det nye albumet «Black Panties» (en tittel han kom på i truseregnet under en av sine konserter):
«Every boy, every girl, every child around the world/From the 90's up until the day was made off me».
Flotte skiver, men likevel uten det der lille ekstra, den skitne R. Kelly-faktoren som gjør at du må skru ned lyden hvis du er ute blant folk, og som på «Black Panties» er tilbake i hormonoverfylte bøtter og spann.
Fra det Ludacris-gjestede åpningssporet «Legs Shakin'» og oralsex-anthemet «Cookie», via stripperhyllende «Throw This Money On You» og «Marry The Pussy» - den mest romantiske sangen du noensinne vil høre om lysten til å gifte seg med det kvinnelige kjønnsorganet.
(Forøvrig introdusert av et av Kellys mest legendariske skits noensinne.)
En samling tekster og temaer som i de fleste andre settinger enn R. Kellys fantastiske låtunivers hadde blitt både kleine og flaue.
Gjennomført miks
I likhet med «Untitled» fra 2009 - hans mest helhetlige fullengder på mange år - består «Black Panties» av en svært gjennomført samling spor, men stiller enda sterkere takket være sin velbalanserte miks av Kells-klassisk soveromsmusikk og tidsriktige klubblåter.
Kanskje ikke kjempeoverraskende, men likevel gledelig imponerende fra den snart 50 år gamle R&B-kongen;, som garantert vil holde yngre konkurrenter unna tronen i mange år.
Nå må vi bare sørge for å få «Trapped In The Closet»-musikalen til Operaen!
| 1
|
302940
|
Fellesfornuft og følelser
Her har du et godt råd:
Se tretti fremmede engasjere seg for å gi Kari et godt råd i kveld.
TV:
Se for deg et menneske som står overfor et vanskelig, viktig valg i livet.
Se for deg at et slags folkeråd bestående av tretti utenforstående personer, unge og gamle, fotfølger dette mennesket i en uke, de setter seg inn i dilemmaet, de forhører seg med alle parter og stiller spørsmål før de så til slutt forsøker å fatte et felles råd om hva vedkommende bør gjøre.
Eller vent, du trenger ikke se det for deg.
Du kan se det i TV3s nye realityserie «Mitt livs publikum» i kveld.
Dét kan anbefales.
Supert for synsere
Å høre de ulike perspektivene som dukker opp når tretti vidt forskjellige personligheter med ulik erfaringsbakgrunn begynner å synse om andres liv, er besnærende.
Rørende blir det også.
Her kommer vi tett på mennesker som deler sine historier.
Og er du en slik en som liker å gi andre råd selv, er dette selvsagt et storveis program å bedrive utagerende sofasynsing til.
I kveld får du for eksempel møte odelsjenta Kari som drømmer om å ta over slektsgården.
Hun og samboeren har allerede begynt å investere.
Samtidig vil gjerne lillebroren hennes ta over gården.
Han har mest relevant utdanning, og mor i huset heier på ham.
«Juryen» tasser etter Kari i ei uke, snakker med alle, fra Kari til lillebror, mor, bestefar og selv lokalbanken.
Person for person, spørsmål for spørsmål, nærmer de seg kjernen i en vanskelig, tydelig sår familiekonflikt.
Verdidebatt
Vi opplever at folkerådet nærmer seg Kari og familien med åpne, ærlige spørsmål og en genuin interesse av å ville fatte klokest mulig råd.
Det er interessant å høre hvordan de ulike personene i rådet oppfatter underveis.
Her åpnes det for interessante verdikollisjoner mellom drømmere og realister, pessimister og optimister, de som argumenterer ut fra ørti års levetid og de som betrakter seg selv som kyndige hobbypsykologer, de som vektlegger økonomi og de som vektlegger familieliv, ja, det åpnes for konkret og underholdende verdidebatt og synsing etter beste evne.
Vi lar oss rive med, vi synser i vei sjøl.
Litt beveget blir vi også, men så er også Karis dilemma av en slik natur og alvorlighetsgrad at det er vanskelig å ikke føle med henne og familien.
Når det neste gang skal diskuteres hvorvidt Iris bør ta en slankeoperasjon, er det ikke sikkert vi blir like grepet.
| 1
|
302943
|
Kjøttet bare kommer og kommer, helt til du snur lappen
Store mengder, men ujevn kvalitet på Brazil Churrascaria.
I Møllergata i Oslo, like rundt hjørnet fra Youngstorget, åpnet en filial av bergensrestauranten Brazil Churrascaria midt i januar.
Mot mangler eierne ikke.
- Det er klart at innehaverne har klokkertro på at nordmenn er glade i kjøtt, så glade at de er villige til å betale 420 kroner for å spise ubegrenset av grillet kylling, svin, lam, kalkun, pølse og diverse oksevarianter, sa Fredag.
Robinson nikket.
- Men så var det dette med kvalitet og kvantitet.
Vel, vi får se, sa Robinson.
Hjertelig
- Welcome!
En engelskspråklig servitør tok hjertelig imot og lot Robinson og Fredag selv velge bord i det store lokalet, som minner mer om en spisesal eller kantine, enn restaurant.
Servitøren så ut til å stortrives, til tross for at han måtte forklare opplegget til enda et sett gjester, og må gå i et mildt sagt spesielt arbeidsantrekk:
cowboyhatt, høye støvler og lyseblå, vid bluse.
- Ja, antrekket gjør i hvert fall at stedet skiller seg markert fra andre restauranter, sa Robinson.
- Opplegget også, sa Fredag.
Buffet Kort fortalt fungerer det slik:
Man forsyner seg med det som måtte friste fra anretningen, salater, grønnsaker, sauser, diverse ris-varianter, ovnsstekte poteter og et par tradisjonelle bønne-gryter.
På bordet har man fått en liten rund papirlapp, grønn på ene siden rød på den andre.
Så kommer servitørene rundt med grillet kjøtt, etter hvert som det er ferdig å godgjøre seg på grillen.
Kjøttet bare kommer og kommer - helt til du snur lappen slik at den røde siden ligger opp.
- Kald.
Bønnegryten er kald, sa Robinson.
- Grønnsakene også.
Og potetene.
Merkelig, sa Fredag.
Siden både potetene og bønnestuingene sto på varmeplate, var det vel meningen at det skulle være varme.
Eller i det miste lunkne.
- Grønnsakene er sprø, og gryten er god, men jeg tror nok kanskje de hadde vært enda bedre om de hadde holdt litt høyere temperatur, sa Robinson.
Ujevnt
Så kom en annen servitør-gaucho til bordet.
Han hadde med seg en halvmeter lang kniv og et spidd med entrecôte på.
Rutinert skar han av et par blingser som nesten fikk Robinson og Fredag til å glemme nedturen med det kalde tilbehøret.
Så fulgte en god, krydret brasiliansk pølse, og porsjon pregløs kylling, et stykke lammekjøtt som kunne vært mindre grillet, et stykke mørbrad som var overraskende mørt og en bit av et kalkunbryst som var knusktørt.
- Svært ujevnt, for å si det forsiktig, slo Fredag fast.
Robinson hevet glasset fylt med Fausto di Pizzato, en brasiliansk rødvin på merlot-druer
- Brasil er ikke kjent for sin vinproduksjon, men denne var slett ikke verst - og ga Fredag et samtykkende nikk.
Picanha, husets spesialitet, var siste variant ut.
Det er den muskelen som ligger helt bakerst ved halen på oksen, cullote på fransk eller top sirloin cap, som amerikanerne kaller den.
Dette skal være delen av oksen som står høyest i kurs i Brasil - noe Robinson og Fredag ikke hadde noen problemer med å forstå.
En fettrand tilfører saftighet til det møre kjøttet, som var grillet til perfeksjon.
- Hadde jeg visst dette, hadde jeg hoppet over mye av det andre, sa Robinson og strøk seg over magen.
Dessert var utelukket.
For kjøttelskere
- Neste gang, sa Fredag.
- Ja, hvis det frister å komme hit igjen?
- Jo da, men spørsmålet er om prisen står i samsvar med det du faktisk får servert.
For 420 kroner kan kjøpe deg mye god mat på andre gode restauranter i byen.
Så med mindre du er veldig, veldig glad i grillet kjøtt, ville jeg kanskje tenkt meg om en gang eller to, sa Robinson.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
302946
|
Elektropop fra helvete
Unikt, men ikke på en god måte.
CD:
For ordens skyld så er byen Discoverys første album og kopien av din gamle venn er deres coverversjon av Jackson 5’s «I Want You Back».
Discovery er sideprosjektet til keyboardist Rostam Batmanglij (Vampire Weekend) og vokalist Wes Miles (Ra Ra Riot), hvor disse har fått utløp for sin kjærlighet for klapping som perkusjon og synthlyder fra åttitallet.
Resultatet høres ut som venstrehåndsarbeid – kjærlig venstrehåndsarbeid, ja – men venstrehåndsarbeid åkke som, laget stykkevis og delt, uten noen videre selvkritikk.
«LP» låter riktignok unikt, men ikke på en god måte.
Autotune i hytt og vær, overraskende sytete tekster, litt Mylo-aktig twee-electro her, google-referanser, litt Daft Punk pastisj der, et par ordentlige sanger i originalversjoner som høres ut som late remixer, vokaler kuttet opp og knotter skrudd tilsynelatende uten mål og mening; alle disse elementene og mer til er satt sammen like sømløst som Dr. Frankenstein satte sammen mennesker.
Duoen viser en helt minimal evne til å få alle disse impulsene til å jobbe sammen, og ikke kun slå hverandre i hjel.
Det samlede resultatet som album føles bare feil: ikke morsomt, ikke rørende, ikke dansbart, ikke ektefølt, ikke en parodi.
De siste tredve sekundene av første singel høres ut som en fjortenåring som leker med E-jay.
Det sier vel egentlig alt.
| 0
|
302947
|
Heftig og begeistret
Bushman's Revenge gir deg prog, jazz og rock i en eksplosiv blanding.
ALBUM:
Norske Bushman's
Revenge har hatt en innholdsrik karriere på sine ti korte år.
«Thou Shalt Boogie» er plate nummer seks siden de signerte for Rune Grammofon i 2009.
Bandet kaster ikke bort tiden her heller.
Åpningssporet «I
Am an Astronaut» tar deg rett inn i en hektisk jamaktigsekvens hvor trommegrooven pisker opp hammondorgelet til gjestemusiker David Wallumrød så det nærmest ryker av leslien.
17 minutter lange «Baklengs inn i fuglekassa» begynner med et progga parti som sklir over i improvisasjon før låten til slutt ender i et episk klimaks.
Intermessoet «Waltz Me Baby, Waltz Me All Night Long» er hakket lunere og stillferdig i sin jazza fremtoning.
Trioen beveger seg hele tiden uproblematisk mellom prog, rock og jazz, hvor kontrastspillet skaper spenning og forløsning.
«Thou Shalt Boogie» er proppet med energi, melodi og mest av alt et fantastisk samspill.
| 1
|
302948
|
Effektfullt
Det er vanskelig å avgjøre om «Transformers 3» skal bedømmes som film eller som nyttårsaften på et fancy bilopphoggeri.
FILM:
Michael Bay kunne gjort det stort som daglig leder på et gjenvinningsanlegg for skrapmetall.
I stedet har mannen gjort karriere i Hollywood og spilt inn halvannen milliard dollar på sine to filmer om roboter som denger løs på hverandre.
Denne bragden krever en viss form for genialitet — eller 200 millioner dollar til å betale høyt begavede spesialeffektmakere.
Selv brukte jeg noe tid på å komme til hektene etter «Transformers 3».
Optimus Prime og Megatron fortsatte å slåss på innsiden av min gjallende skalle og gjorde det vanskelig å justere sanseapparatet til mer menneskelige omgivelser.
Shia LaBløff
Michael Bay er ikke så flink med mennesker.
Bare spør Megan Fox.
Flere gode skuespillere er med i «Dark of the Moon» for pengenes skyld (John Malkovich, Frances McDormand, John Turturro), men i den menneskelige hovedrollen finner vi atter en gang Shia LaBeouf, Hollywoods svar på lunken cola.
Han starter filmen som arbeidsledig og ender som andpusten, men det er uklart hva han har utrettet i mellomtida.
En Michael Bay-film skal vare 150 minutter, uansett om det finnes en historie å fortelle etter at den første halvtimen er overstått.
I starten får vi servert en noe mindre kjent versjon av en mye omtalt utflukt som fant sted i 1969:
Amerikanerne landet ikke på månen for å vise hvem som var sjef, men for å inspisere et krasjlandet romskip fra Cybertron, bemannet av frihetselskende Autobots på vei til jorda etter å ha tapt krigen mot tyranniske Decepticons.
Så dét, så.
Sexy tilbehør
Vi forflytter oss raskt til Tellus, der Decepticons skal slåss mot Optimus (semitrailer), Bumblebee (gul Camaro) og andre Autobots.
Denne gangen er det Chicagos bygningsmasse som får unngjelde og de digitale effektene er ikke annet enn kolossalt og knusende beundringsverdige.
Hvis du syntes de to første filmene var monumental, storslagen action uten dødpunkter, vil du forlate salen minst like fornøyd denne gangen.
Mange fans gikk inn i en periode med dyp depresjon da Megan Fox sa opp/fikk fyken som snakkende rekvisitt, men heldigvis har Michael Bay funnet en britisk Victoria's Secret-modell som med trutmunnet glans fyller filmens behov for kvinnelig garnityr.
Den smekre Rosie Huntington-Whiteley har verken fortid eller framtid som skuespiller, men flere års erfaring på catwalken gjør henne godt egnet til å beinfly på høye hæler for å slippe unna ondsinnete roboter.
Jeg husker godt da Steven Spielberg lanserte «Schindlers liste» og uttalte at han aldri mer skulle være med og lage lettbeinte actionfilmer.
Nå har han produsert tre «Transformers»-filmer med Bay i regissørstolen.
Sånn kan det gå.
| 0
|
302950
|
Anmeldelse:Anne-Kat.
Hærland kan kunsten å sette sammen spøk og alvor
Koblinger med klo.
SHOW:
Det ligger mye alvor i Anne-Kat.
Hærlands nye show.
Samfunnsrefs.
Medierefs.
Politikerrefs.
Kulturell refs.
Medmenneske-uten-medmenneskelighet-refs.
«Gudbedre» er ikke et show av den typen der man ler fra ende til annen.
Det er et show som blander latter og ettertanke.
Her er ettertanken nøkkelen til latteren, og samtidig er latteren nøkkelen til ettertanken.
Vidsyn
Moroa ligger i sammenkoblingene.
Hærland setter sammen det alvorlige, det oppriktige, ja, det beint ut skumle og tragiske, med det bagatellmessige, snurrige, merkverdige og forunderlige.
Vesentligheter avdekkes gjennom uvesentligheter.
Perspektiver forskyves og forvris.
Det er avslørende og vittig.
Hun arresterer idioti, smålighet og dumskap, ofte med en burlesk vri.
Galgenhumoren - på egne vegne, og på samfunnets - er sjelden langt unna.
Hærland åpner showet med å fortelle om sin egen diagnose, retinitas pigmentosa, en øyesykdom som gradvis snevrer inn synsfeltet, og som kommer til å ende med blindhet.
Men showet står langt fra inspirasjonsforedrag av typen «kjendis snakker ut».
Hun fnyser av sånt, som hun fnyser av motivasjonsteknikker, «tenk positivt»-tankegang og korttenkte «gode råd».
Samtidig er det ikke medlidenhet hun er ute etter, og det er ikke selvmedlidenhet hun viser.
Hun forteller, hun vil at folk skal vite, forstå og tenke over.
Hun etablerer realiteten, slik den nå er og slik den skal bli.
Så bruker hun den som inngang til å stille ut andre former for blindhet, de former for blindhet som skyldes uvilje til å se og forstå, den nærsynthet og den kortsiktighet som er forårsaket av navlebeskuing.
Hun demonstrerer at vidsynet, utsynet og innsikten, blikket for det rare, observasjonsevnen, ligger i personligheten og ikke i øyet.
Velinformert
Hun viser seg velinformert, med kommentarer til aktuelle hendelser og til mediedekningen av dem.
Hun kan påstå at Sokrates er den eneste greske filosof hun husker navnet på, men akkurat i dette tror vi henne ikke.
I mye annet opptrer hun som sannsigerske, med påpekninger en kjenner igjen og kan si seg enig i - eller ikke.
Framføringen har en ro over seg.
Hun haster ikke gjennom tekst, hun lar poenger synke inn, noen ganger lar hun også tilskueren selv tenke seg fram til poenget før hun kommer med det.
Av og til gir hun også seg selv over til latteren.
Ikke i nervøsitet, men i morskap.
| 1
|
302951
|
Bit for bit på Grünerløkka
Her kommer tapasen i nordisk innpakning.
Det var lurt.
- Her er ikke så mye som en spansk kjøttbolle å oppdrive, konstaterte Robinson etter å ha saumfart menyen på Grünerløkkas siste tilskudd av tapassteder.
Escalón er å finne fire steder, i Bergen og Oslo.
Nå er den femte og største restauranten åpnet på hovedstadens østkant.
Med 160 sitteplasser over to etasjer.
- Her har vi valgt tapas med en nordisk vri, smilte den svenske servitøren og bød på et glass rosa boblende Classic de Vallformosa Brut Rosé.
Til vanlig ikke å få på glass, men de hadde en åpen flaske.
- Tre retter per person, og dere vil bli mette, fortsatte hun og etterlot spiseparet til valgets kvaler.
Den første delen av menyen kunne vært tatt ut fra en hvilken som helst tapasrestaurant.
Her florerer spanske og franske oster og skinker med oliven og aioli.
- Hvis de først skal ha en nordisk profil, kunne de valgt et par oster og skinker hentet fra noen av de mange lokale produsentene som har poppet opp på Nordkalotten, mente Fredag.
Og bestilte like godt et fat av hver.
- Men så er det også slutt på spanjolenes inntreden, sa Robinson og fant ut at det største problemet var å begrense seg.
Det ble særdeles tydelig da rettene kom på bordet.
«Hovedrett»-tapasen ser ut som kulinariske kunstverk.
Og dekker langt mer enn et sherryglass, en gang tapasens originaloppgave.
- Bare ett sukk til, sukket Fredag.
- Hvorfor servere kalde og varme retter samtidig.
Og hvorfor kommer alle de varme rettene først?
På den måten blir det umulig å yte alt rettferdighet.
Lunkent kjøtt har aldri stått øverst på min ønskeliste.
Fredag sukket på nytt.
Denne gangen av nytelse.
De første biten av entrecôte med reven pepperrot og potetkrem hadde nådd ganen.
- Kjøttet smelter, og ølcrispen som følger med, er en spennende form for potetgull.
Krokettene med sopp og gressløk-salsa, gikk ned på høykant hos Robinson som videre mente det beste med kyllingretten var tilbehøret, en kruttsterk chorizo og en silkemyk sellerikrem.
Fredag kostet på seg nye smil da første bit med rå kveite, eggekrem og dillolje var fortært.
- Sommerfølelse.
Friskt og nytt med distinkte smaker.
Og vakkert presentert, lød dommen.
- Men disse rispapirene med wakame, de smaker tran, sa Robinson.
Og tok fatt på ostene.
Blåmuggosten fikk høyest ovasjoner.
- Salud!
Sa Fredag, trillet høyeste terningkast for den spekede, tørkede oksefileten, Cecina de León, og løftet glasset med GR-174.
- Et trivsamt vin, var karakteristikken den svenske servitøren ga rødvinen fra Priorat.
Trivelig er også lokalet.
Med en røff og rustikk innredning, er stemningen skapt for mørke vinterkvelder.
Under spiseparets drop-in besøk tok det heller ikke lang tid før de fleste bordene var fylt opp med gjester i ulike alder.
Kveldens siste utfordring:
Finne plass til desserten.
Og etter at en deilig blodappelsinspuma med salt karamellis og marengs, og tindvedmousse (tindved er en viltvoksende busk du finner i
Norge, med oransje bær som har mer C-vitaminer enn både appelsiner og multer) med kokossorbet og mørk sjokoladebunn, var fortært, kunne Fredag sukke en siste gang.
- Fantastisk tapas, både i utseende og smaker.
God, kunnskapsrik service.
Trekk for at menyen ikke er gjennomført spansk-nordisk, for at de serverer kaffe før desserten og for at de ikke har flere viner på glass.
Dette er ikke billig-tapas, men verdt pengene, oppsummerte Robinson.
- Olé!
Brummet Fredag fornøyd. robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
302953
|
Rystende kjedelig
De færreste vil bli merket av «Paranormal Activity: The Marked Ones».
FILM:
Dette er ikke «Paranormal Activity 5».
«Paranormal Activity 5» kommer til høsten, i anledning halloween.
«Paranormal Activity: The Marked Ones» er en spin-off.
Ikke en oppfølger.
Ikke en forløper, en såkalt «prequel».
Du lurer kanskje på hvorfor?
Jeg tror det skyldes at «Paranormal Activity 4» tjente mindre penger enn de tre første.
Den tjente gode penger, men her handler det om å være proaktiv og pumpe nytt liv i «franchisen» før fansen går virkelig lei.
«Paranormal Activity: The Marked Ones» (snappy tittel!) henvender seg derfor til «latino-markedet».
Planen er muligens å erobre Latin-Amerika?
Filmene har jo allerede en stor andel latino-fans i hjemlandet.
Spyfarget interiør
For egen del synes jeg det har gått altfor kort tid siden den fjerde filmen (oktober 2012) og jeg gikk til «Paranormal Activity Fire-og-en-halv» med grusomt lave forventninger.
Våre venner med ristende videokamera er Jesse (Andrew Jacobs) og Hector (Jorge Diaz).
De bor i Oxnard, nord for Los Angeles, og Jesse har nettopp fått sitt high-school-diplom.
Gutta feirer med venner og filmer Jackass-stunts, men er mest opptatt av den skumle heksa i første etasje.
Like etter blir hun drept.
Jesse og Hector filmer hele veien og når politiet har sperret av leiligheten, bryter de seg inn og utforsker den ekstremt lugubre bopelen som ser ut til å være nedspydd av spøkelser med magetrøbbel.
Neste dag våkner Jesse med et bitemerke på armen og begynner å oppføre seg merkelig.
Alt dette skjer tidlig i filmen og bærer bud om en middels god komedie.
Brukbart spill
I stedet bruker man det ristende kameraet og dialogen til å skape en realistisk setting, noe som er svært vanskelig, siden våre hjemsøkte venner, Jesse, Hector og venninnen Marisol (Gabrielle Walsh), ikke er særlig smarte, selv om de er brukbare skuespillere.
Det positive er at det skjer «dramatiske» saker før det siste kvarteret, slik tilfellet var i «Paralysert aktivitet 1-2-3-4».
Det negative er at nesten ingenting føles skremmende, bare irriterende, for ikke å si søvndysssssss ...
| 0
|
302955
|
Fullblods oppfølger
Godhjertede vikinger slåss mot onde krefter i den svært så flyvedyktige «Dragetreneren 2».
FILM:
Hvordan følger man opp en film som slutter i fred og fullstendig fordragelighet, slik «Dragetreneren» gjorde for fire år siden?
Hikken fikk sin Astrid og vikingene ble venner med dragene som de før pleide å drepe.
I starten av «Dragetreneren 2» hersker derfor idyllen på Borkøy.
Fem år er gått, alle koser seg og nasjonalsporten kalles selvsagt «drage-race», en form for sauemishandling der de stakkars ulldottene kastes over store avstander, før de havner i en kurv.
Usivilisert
Det var Hikken som fikk slutt på krigen da han ble kjent med Tannlaus, dragen som likner en kloning mellom E.T. og en lakrisbåt.
Nå flyr de to over store avstander, noe som også fører til oppdagelsen av nye sivilisasjoner.
Det vil si, alle er ikke like siviliserte.
Den mørkøyde Drago Blodbank har skapt et diktatur der alle dragene underkaster seg.
Og nå vil han erobre resten av verden.
Hvis Drago er en slags Hitler, er Hikken Norge, en pingle som oppnår respekt og selvtillit i rollen som selvutnevnt fredsmekler med vekslende hell.
Han vil at alle skal leve i fredelig samkvem og ikke frykte eller undertrykke hverandre.
Minst like skjellsettende for Hikken, imidlertid, er møtet med en mystisk, maskert dragerytter som viser seg å være en helt annen enn man skulle tro (avsløres i to av trailerne, dessverre).
Detaljrikdom
«Dragetreneren 2» er en fullblods oppfølger.
Den er mer krigersk i budskapet, med en motstander som virker uforsonlig, men her finnes også skumle fremmede som det er mulig å bli venner med.
Både krig og lek skildres i fartsfylte og til tider svimlende scener, med drager som spruter ild eller is og aldri en mindre dødelig mellomting som, la oss si, dårlig ånde.
De største actionscenene foregår i vinterlig landskap, der et av flere klimaks er slåsskampen mellom to alfahanner som minner om gigantiske hvalross.
Animasjonen har naturfilmens detaljrikdom, med episke landskap og fargesterke drager i alle fasonger.
De mange vikingene er morsomme og har særpreg nok til å skape et underholdende leven i 102 minutter.
| 1
|
302956
|
Dårlig romfølelse
Rådyre «Jupiter Ascending» er et resultat av spektakulært malplassert selvtillit.
FILM:
«Jupiter Ascending» er befolket av en broket forsamling av interplanetære tronarvinger, halvulver, halvgeiter, juristroboter og snakkende vokterdrager med plettfri britisk aksent som svarer til «mister», som alle har navn med mange X?er og Q?er i.
De forklarer og forklarer, men jeg skjønner ikke filla av hva de snakker om.
Det ser ingen andre ut som om de gjør heller.
Minst av alle Jupiter (Mila Kunis), en yppig vaskehjelp i Chicago.
Jupiter får vite at hun er reinkarnasjonen av en død romvesendronning og derfor den egentlige arvingen til jordkloden, akkurat i tide til å redde den fra «innhøstingen» arrangert av den nåværende regenten (Eddie Redmayne), der menneskeheten skal slaktes og brukes som ungdomseliksir for verdensrommets despotisk herskende dynasti.
Kvikner til Kunis mottar spørsmålet med samme mine som om hun hadde blitt spurt om hun ville ha drikke med til Narvesen-pizzastykket, men kvikner til av nærkontakten med Channing Tatum, en slags spesialsoldat med ulvegener som har falt i unåde og som, forklares det hjelpsomt av Per Fugelli-disippelen Sean Bean, mest av alt trenger å finne en flokk.
Under arbeid
De to sklir på Tatums gravitasjonsstøvler, en slags utenomjordiske rollerblades, gjennom en fortelling som ennå er så til de grader under arbeid at man knapt ser bakken for logiske hull.
Vrakrester og panikkløsninger hagler.
Enhver farlig situasjon kan avsluttes med at det kommer seilende en dingseboms med den eksakte hjelpen som trengs.
Jupiter må støtt og stadig løpe gjennom brennende romskip og oppe fra sviktende plattformer, men har likevel alltid tid til å skifte fra et tyllberg av en kjole til et annet.
Iblant gjøres det noen ubehjelpelige forsøk på humor som en barmhjertig klipper burde sneket ut av den ferdige filmen mens Wachowski-søsknene så en annen vei.
Kostet over en milliard For «Jupiter Ascending», som kostet over en milliard å realisere, er laget med spektakulært malplassert selvtillit av søskenparet som begikk noe epokegjørende med den første «Matrix»-filmen i 1999.
I «Jupiter Ascending» har de stjålet ideen om menneskefarming fra seg selv, og ellers kjørt «RuPaul?s Drag Race», «Babylon 5» og «Extreme Makeover» til grums i en galaktisk blender.
Det hele er satt til skjebnetung mannskorbuldring og formidlet med en forvirret patos som får meg til å lengte tilbake til en eksosduftende Oslo-hverdag.
Hvis jeg ikke kan danse til den, er det ikke min stjernekrig.
| 0
|
302959
|
Komplisert kjerring
Olive Kitteridge er vanskelig å elske.
Det er nettopp derfor serien om henne er så fascinerende.
TV-ANMELDELSE:
Det åpner i den kalde, bleke høstskogen.
En eldre kvinne, Olive Kitteridge, legger fram et teppe, skrur seg fram til klassiskkanalen på den bærbare radioen - og gjør seg klar til å ta livet av seg.
Så sendes vi 25 år tilbake i tid.
Dysfunksjonelle familier
Den handler om hvordan vi takler livet, HBO-miniserien «Olive Kitteridge».
Om hvordan vi på ulikt vist håndterer våre mer eller mindre dysfunksjonelle familier, hvordan vi har forskjellige måter å møte motgang, død og alt som tilværelsen slenger rett i fleisen på oss.
Den handler om hvordan vi har en tendens til å tukte dem vi elsker mest, men også om hvordan det er mulig å forandre seg, velge en ny vei.
Bare vi vet når vi skal gripe muligheten.
Den krasse og hissige ungdomskolelæreren Olive Kitteridge (Frances McDormand) bor med mann og sønn utenfor en liten kystby i Maine.
Hun er ikke lett å elske.
Men ektemannen Henry (Richard Jenkins), som er like blid som hun er besk, gjør det likevel.
Og fordi hun også er en skarp, følsom og av og til ganske morsom kvinne, er hun også elsket av engelsklæreren Mr. O'Casey.
Novellesamling «Olive Kitteridge» er en miniserie på fire avsnitt, basert på Elisabeths Strouts pulitzervinnene novellesamling ved samme navn fra 2008.
Historien strekker seg altså over 25 år, og fortelles gjennom små episoder.
Årsakene til Olives personlighet trer sakte fram, men også effekten det svingende humøret har på hennes nærmeste.
Samtidig har hun en ekstra omsorg for de som faller utenfor, hun kommuniserer for eksempel bedre med eleven som har en deprimert mor, enn sin egen sønn.
Olive kunne lett blitt fullstendig forferdelig, men Frances McDormand, som rett og slett er helt fantastisk i denne rollen, leverer en finjustert skildring som gjør at man får sympati for Olive - selv om hun kan være fryktelig slem.
Vakker Olive Kitteridge er ikke lett å like, og «Olive Kitteridge» høres på papiret ut som en serie som kan være vanskelig å svelge.
Men den er bare helt utrolig vakker.
Hver nye historie gir dybde til de foregående, hver nye hendelse gjør karakterene enda mer menneskelige, enda mer troverdige.
Og den forteller oss det vi allerede vet, men av en eller annen grunn stadig glemmer:
Det største dramaet er familielivet.
| 1
|
302960
|
Tolker «mørkets sangerske»
Susanna Wallumrød debuterer på norsk med å tonesette 13 dikt av Gunvor Hofmo (1921-95), ofte på mektig vis.
ALBUM:
Etter tre album som Susanna And The Magical Orchestra — i tospann med Morten Qvenild — debuterer Susanna Wallumrød på norsk med å tonesette 13 av diktene til Gunvor Hofmo (1921-1995).
Lyrisk modernist Hofmo var en av Norges mest betydningsfulle lyriske modernister, og diktsamlingen «Fra en annen virkelighet» sto på lista da en fagjury under Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007 kåret de 25 viktigste norske bøkene gjennom tidene.
I 2000 utga Jan Erik Vold boka «Mørkets sangerske» om Gunvor Hofmo.
Nå har Susanna Wallumrød gjort et dypdykk inn i de 700 diktene Hofmo publiserte i totalt 20 samlinger før sin død.
Fem av diktene er hentet fra Hofmos første diktsamling fra 1946, «Jeg vil hjem til menneskene», som også er tittelen på dette albumet.
Fanger stemningen
Når man gir seg i kast med diktene til en så markant lyriker som Hofmo, bør første bud være at man fanger stemningen i diktene og viderefører dem i musikken.
Det gjør Wallumrød, ofte med «dyster glans».
Diktene til denne «mørkets sangerske» forteller om ensomhet, kulde og krigens lidelser, men også indre varme, lengsel og mytisk-religiøs grubling, og bæres (eller tynges) ofte av både skjønne og dystre visjoner.
Hun har «en tørst mot mørket», som det heter i «Kjenner du ditt hjerte».
En lang sykdomsperiode på grunn av psykiske problemer hemmet skrivingen i en lang periode, og preget også diktene da hun vendte tilbake i 1971 og fikk en produktiv periode fram til sin død.
Gjør vondt
Med så mye smerte i ordene og mellom linjene, skal det gjøre litt vondt når man tonesetter Hofmos dikt.
«Min bitre ensomhet har rørt ved alt, ja alt» er første linje i diktet som innleder albumet, «Ensomhet II».
«Jeg elsker ingen» er første linje i «I en mørk natt», mens «Nattens veier» åpner med «Mørk er sannheten, nattlige alle veier til den».
Det blir ikke stort lystigere, og Wallumrød og produsent Helge Sten lykkes i å underbygge følelsene i musikken.
Hun er mest kjent fra den alternative jazzen, med tråder inn i elektronika og folk og med et sterkt fokus på hennes stemme.
Det føles logisk at hun har turnert med den amerikanske indie/folk/lo-fi-artisten Bonnie «Prince» Billy, men det er annen sjanger som dukker opp i bevisstheten ved første gjennomlytting av «Jeg vil hjem til menneskene».
Faktisk kan man føle seg hensatt til den tunge avdelingen av den miksen av rock og country som nå gjerne kalles americana.
Spesielt minner gitararbeidet om Buddy Miller, som ved siden av soloarbeider har spilt med blant andre Steve Earle, Emmylou Harris og kona Julie Miller.
På norsk nærmer Wallumrød seg Kari Bremnes' uttrykk.
Motorpsycho
Men bildet er mer variert enn som så — og dette er slett ikke et nytt Miller-produkt.
Gitaristen heter Hans Magnus Ryan, og er like kjent som Snah i Motorpsycho — der også produsent Helge Sten har hatt fingrer med gjennom åras løp.
Sten blir gjerne kalt støykunstner, og det er når han vrir litt ekstra på knottene at dette albumet blir på sitt mest spennende, som i herrlig intense og såre «I en mørk natt» og «Rop ikke etter ilden».
Øvrige «medsammensvorne» er jazzmusikerne Ståle Storløkken (tangenter) og Jo Berger Myhre (bass), samt trommeslager Erland Dahlen (Madrugada).
Dernest er det viktig at ord og musikk klinger godt sammen, og med unntak av andresporet «Døden er ikke til!» treffer Wallumrød planken med god margin.
«Jeg vil hjem med menneskene» er et viktig album, også fordi det forhåpentligvis vil bringe Hofmos lyriske verden ut til nye lesere.
Wallumrød & Co. gjør i hvert fall ikke skam på henne.
| 1
|
302962
|
Anmeldelse:Gangsterenke tar affære, i Karolina Ramqvists roman om et hardnet Sverige
Prisbelønt roman om desperat, pengelens kvinne.
I en luksusvilla bak skuddsikre vinduer bor Karin.
Hun beveger seg som i transe, går på automatikken.
Ammer barnet som gangsterektemannen John ønsket seg og som hun endte opp med, røyker tørre sigaretter, får pizza levert på døren av et bud hun sex med, hvis det passer.
John er død, og nå vil namsmannen ta huset.
Huset er alt Karin eier, bortsett fra noen luksusartikler og innholdet i Johns våpenskap.
I desperasjon vender Karin seg til den kriminelle storfamilien.
De som skulle være der for henne.
Men stemningen er faretruende når Karin dukker opp med spørsmål om ikke John etterlot dem noe, noe hun og lille Dream har krav på.
Kropp
Kropp
Boka vakte indignasjon i Ramqvists miljø, fordi Karin blir hjemmeværende og avhengig av John.
I «Den hvite byen» står Karin tomhendt igjen, alene med en baby.
Selv har Ramqvist sagt om boka, da hun nylig gjestet Oslo, at hun ville skrive en kroppslig roman.
Det har hun klart.
Melkespreng, snørr, blod og ekskrementer er ingredienser i Karins dager.
Ammingen av Dream bestemmer selve rytmen i handlingen; når Karin kan agere og oppsøke folk, og når hun må stoppe opp.
Selv om Karin kan virke lemfeldig overfor barnet, kommer datterens behov alltid først.
Karin befinner seg i en kokong av sorg og morståke hun må ut av.
Frost
«På sjøen lå det tallerkener av is»
Frost
Det hvite er overalt:
Snøen og den isende kulden.
Melken.
Raseriet som bygger seg opp.
Prosaen er nøktern.
Kjølig og avmålt som Karin selv.
Dermed kommer bildene godt til sin rett, som fine brudd.
Handling og bilder føler hverandre tett.
En dramatisk kveld etterfølges av bilder som «Isnålene falt sidelengs den natta».
Naturen og vinteren, og det hverdagslige og kvinnelige, løftes frem i bildene.
Trøttheten som følger med den symbiotiske tilstanden er «lys og fragmentert», himmelen likner «melk som er sølt ut over alt», og strekkmerkene på magen sammenliknes med striper i isen.
Mistrøstig kamp
Mistrøstig kamp
«Den hvite byen» gir et bilde av et hardnet Sverige, og av en kvinnes utsatthet og kamp.
Boka har velfortjent fått den høythengende PO Enquist-prisen og er vel verdt de intense få timene det tar å lese den.
| 1
|
302963
|
En overdose kåljuice
Såpass langt er vi kommet at det ikke lenger er oppsiktsvekkende å se noen teste helseråd på TV.
Ikke tarmskylling engang.
TV:
La det være sagt:
Programleder Ida Fladen som i kveld inntar NRK3 i «Prosjekt Perfekt» skal ha for innsatsen!
Enhver som frivillig melder seg som testkanin og utsetter seg for tre måneder med tarmskylling, grønnkåljuice, algesmoothies, supermat og fanden og hans oldemor av livstils-, ernæringsråd og treningstrender, fortjener applaus.
Klapp, klappetiklapp!
Men sorry, Ida, har ikke vi sett det meste av dette bli testa før?
Det føles i hvert fall slik.
Streit konsept
Konseptet i serien er enkelt og greit.
Ida Fladen, programleder fra P3 og ellers ei vanlig jente på 27 år som kan fortelle at hun er mer glad i spise chips og å ligge på sofaen enn i trening, har samlet inn alt hun har funnet av helse- og kostholdsråd i blader og aviser.
I løpet av tre måneder skal vi få følge henne tett mens hun tester ut rådene, alt fra detoxkurer til «rensing av sjel og finkjemming av aura».
Det hele er rettet mot et yngre publikum for det skorter ikke på kryssklipping, teknobeats og store mengder klipp av trikker, t-baner og trafikk.
Skikkelig urbant, altså.
Fladen gjør seg i rollen som kanin, sympatisk og søt med lettbeint stil.
Ingen tvil om at hun er fra P3.
Hun ligner sågar litt på Live Nelvik, bare ikke fullt så frekk.
Dessverre.
Jada, jada Det testes, det drikkes juice, det rynkes på nesa, svettes og sultes.
Pluss i boka for at det legges vekt på at programmet ikke handler om vekt, men om helse.
Selv om man ser liten eller normalvektig ut, kan man ha mangelsykdommer, for eksempel.
Dét har ingen i generasjon grændis vondt av å bli minnet på.
Pluss også for at tilnærmingen er passe kritisk og passe nysgjerrig.
Problemet er bare at selv om det i teorien høres både riktig og viktig ut med et program som tar for seg alle mer eller mindre fornuftige kurer og trender vi drukner i, så ender jo i hele denne testeserien - i praksis - med å oversvømme oss av akkurat samme grønnkålsuppa.
| 0
|
302967
|
Natta, Seltzer
«Natta, Norge» med Thomas Seltzer gir Jon Blund et ansikt, gjesp.
TV:
Vi i denne nasjonen av fordommer, handlingslammelse og Facebook-Høyre har mer enn nok å stri med, men vi har også TV2 med de faste postene «God morgen, Norge» og «God kveld, Norge», så det er ikke noe rart i at Thomas Seltzer og hans mannskap døpte den nye serien «Natta, Norge» som hadde premiere mandag kveld.
Søvnig Forventninger?
Joda, Seltzer har jo virkelig skapt seg et dirty navn etter mange skarpe sesonger som leder av det tidvis geniale «Trygdekontoret», så vi ville gjerne være med Thomas-toget ut på tur i Norge trill rundt for å treffe «hverdagsmenneskene», som det så fjongt heter i forhåndsreklamen.
Det gikk fem minutter, så begynte søvnen å banke forsiktig på døra.
Gjesp.
Sovetablett «Natta, Norge» funker ikke som parodi på noe som helst, hvis det var intensjonen.
«Natta, Norge» er i beste fall en fin liten sovetablett som i uttrykket baler rundt i et landskap av slapp satire, «Norge rundt», «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», «Midt i smørøyet» og tilsvarende serier som tidligere er laget av mer eller mindre hippe folk fra ring 2 og 3 - som på død og liv skal rundt i landet eller finne rare ting i den store og gale verden.
Puh.
Transportetappe
Seltzer er selvsagt så bra som bare han kan være, men ideen og gjennomføringen har verken sjarm, nerve, humor eller alvor nok til at det er verdt å bruke tid på i det hele tatt.
Det er rett og slett dørgende kjedelige, uten mål og mening, helt uten klo.
Ikke er det spesielt ironisk spennende heller.
«Natta, Norge» vil nok om noen år bli sett på som en transportetappe der alle sammen var enige om at det var en fin tur på Statens satser for diett, et frikvarter fra «Trydekontoret».
Jeg er temmelig sikker på at selv Trygdebeistet hadde store problemer med å holde seg våken den halvtimen det tok å være med Seltzer til Finnmark for blant annet å undersøke fenomenet gannin:
La barna ganne, sier nå jeg.
Og, Jarl Goli ble også satt under coachinglupen, kleint nok.
Sekk og lue
Til opplysning:
Det er ikke lov å sovne under et progam som skal anmeldes, men det skjedde et sted underveis i ganningen der oppe i herlige Finnmark.
Og - da vil du kanskje riste på hodet, men vi iler til med å si at «Natta, Norge» derfor ble sett med friske øyne i dag - uten at det hjalp.
Holdt jaggu på å sovne igjen.
Er jeg sovesyk?
Seks episoder
Det skal legges til at anmeldelsen er bygd på den første av i alt seks episoder.
Dette kan altså selvsagt ta seg opp, og Seltzer skal ha for en ting, han gir Jon Blund et ansikt:
Hvem er denne karen med sekk og lue på?
Han likner litt på nissen i grunn.
Det er ikke han, det er Jon Blund.
Han besøker store og små.
God natt, Thomas, og takk for valg av bra vignettmusikk fra Hellbillies.
| 0
|
302971
|
Friskt om virus
Det handler om smitte, frykt og paranoia i Steven Soderberghs uhyre effektive «Contagion».
FILM:
Det finnes mange grunner til ikke å spise de gratis peanøttene på bardisken.
En av de bedre er at du risikerer å starte en pandemi som utrydder millioner av mennesker på flere kontinenter i løpet av et par måneder.
Ingen ønsker å ha dét hengende på seg, selv om du er den første som dør av viruset.
Virusfilmer kommer i mange varianter og mutasjoner, men som regel handler de om et par filmstjerner som ofrer alt og til slutt redder menneskeheten, gjerne i New York.
Hvis jeg personlig skulle overlate virusfilmens skjebne til én regissør, ville valget trolig falt på Steven Soderbergh.
Pussig nok har han selv tenkt det samme.
I «Traffic» tok Soderbergh for seg narkotikatrafikken i all dens prakt og ulike bestanddeler — små og store, personlige og politiske — og flettet det sammen til en dramatisk og underholdende helhet.
I «Contagion» gjør han det igjen, sammen med manusforfatter Scott Z. Burns, men nå er skurkene færre og spredningen går mye, mye raskere.
Drivende godt
Det starter med en mann som kollapser på bussen i Tokyo, mens en annen snubler zombieaktig gjennom et marked i Hong Kong og en langbeint modell faller om i London.
Gwyneth Paltrow har det heller ikke bra.
Hun tror hun er forkjølet.
To dager seinere er hun død.
Det kreves fortellerevne på nivå med Robert Altman for å lage et drivende drama ut av de mange små historiene som settes i gang når det hittil ukjente viruset sprer seg.
Laurence Fishburne, Jennifer Ehle og Kate Winslet ved CDC (Centres for Desease Control and Prevention) jobber med å begrense spredningen og utvikle en vaksine, mens WHOs Marion Cotillard drar til Hong Kong for å lokalisere den første smittebæreren.
Matt Damon er i sjokk etter konas død (Paltrow), samtidig som han blir intervjuet av myndighetene og prøver å beskytte sin datter.
Ettersom ukene går, bryter samfunnsordenen gradvis sammen og militære styrker overtar.
Mange aper må bøte med livet i jakten på en vaksine som virker.
Bloggeskurk
Hovedskurken, ved siden av viruset, synes ifølge Soderbergh å herje på nettet, i form av den populære bloggeren Krumweide, spilt av Jude Law.
Krumweide, som får slengt etter seg at blogging ikke er noe annet enn graffiti med tegnsetting, mener myndighetene lyver om det meste og han har tilsynelatende funnet en vaksine i et kinesisk planteekstrakt.
Det interessante i «Contagion» er ikke hvorvidt menneskeheten overlever, men hvor smart og edruelig katastrofescenariet utspiller seg.
En virusfilm for deg som ikke er blitt smittet av entusiasmen i tidligere virusfilmer.
| 1
|
302973
|
Du blir mett, men ikke religiøs på Mission Taco
Innkjøringsproblemer på Oslos nyeste tacorestaurant.
•
Flere matsaker på db.no/mat - Dette er ikke stedet for en første date, smattet Fredag med rømme på overleppa og salsa rennende nedover fingrene.
- Ikke for en helaften heller, svarte Robinson.
Oslo har nettopp fått nok et tilskudd fra den meksikanske mattradisjonen, denne gang i form av restauranten Mission Taco.
Gatemat
Det dunkle lokalet var fullt denne tidlige kvelden midt i uka.
Mission Taco har overtatt kjøkkenet på rockeklubben Revolver.
Misjonen er å gi folket meksikansk gatemat på det vis den er ment å bli servert:
Billig, kjapt og like deilig som på Misson Street i San Francisco.
Bakgrunnen er at eier og kokk har bodd i Mission-distriktet et par år.
- Det er ingen tvil om hvilket land vi skal befinne oss i, sa Robinson og lurte på hvor fornøyd elgen på veggen var med sin nye habitt, en sombrero.
- Dere må bestille i baren, sa servitøren og forsvant før Fredag hadde fått satt seg.
Taco, taco
Veggen over baren er dekket av ei svart tavle med skrevet meny, og her er valgene enkle:
Taco med biff, taco med svin (pulled pork), og taco negro frijoles (svarte bønner).
For å bli mett, trenger du sannsynligvis 3-4 taco hvis du er hankjønn, og 2-3 om du er hunkjønn.
- Jeg tar en av hver, sa Robinson og fikk følge av Fredag som ville knaske tortillachips ved siden av.
- Øl hører til taco, mente Fredag.
- De har et par typer meksikansk på flaske, men jeg reiser nordøstover og velger en Boston Lager fra Samuel Adams.
Diner-inspirert Robinson vurdete lista med to hvite og fire røde viner, og falt ned på den røde McManis fra California som skulle vise seg å ha nok fylde til taco.
De to balanserte vin og øl til bordet og sank ned på lave sofaer i det diner-inspirerte lokalet.
Men det tok ikke mange minuttene før Robinson måtte sprette opp igjen.
På veggen lyser nummeret du får på kvitteringen når maten er ferdig.
Men skiltet er plassert sånn at det ikke kan ses fra alle bordene, noe som ga Robinson ekstra trim før første kurv med taco kunne hentes.
- Godt nok.
Kraftig kjøttsmak, men vel mye kjøtt og lite krutt i smaken, mente Fredag.
- Men hva med grønnsaker for å friske opp? savnet Robinson.
En plastskål med et par syltede gulrotbiter og reddiker fulgte med, men det ble altfor lite.
Fredag myste mot punktene på tavle-menyen:
- Du kan bestille ekstra ost og rømme, men noen må opplyse om at det ikke er ost i utgangspunktet.
Matpapir Taco spises ikke med kniv og gaffel, er Mission Tacos spiseregel, og serverer tacolefsene i matpapir og kurv.
Salsa og guacamole kommer i plastbeger.
- Litt prøveglassfølelse, men salsaen er sterk, frisk og hjemmelaget.
Men uten tallerkener ville det vært fint om serviettholderen var fylt opp, erklærte Fredag og gikk til baren for å ordne det nødvendige, og samtidig hente taco med bønner.
Tortillachipsen, derimot, måtte vente på at kokken forsvant for å finne mer salsa.
- Innkjøringsproblemer gjettet Robinson, tente stearinlyset på bordet og tok den første biten av vegetar-tacoen.
Bønnesmaken blandet seg med frisk koriander og rømme.
- Den beste av de tre, var konklusjonen.
Men etter bit nummer to var det verken rømme eller tomatbiter igjen, og bønnestuingen ble vel mektig.
Fredag holdt en knapp på svinekjøttet, og pøste på med guacamole.
Frisk, syrlig, men litt for glatt i konsistensen.
Og mens magene ble fylt, overvåket jomfru Maria det hele fra veggen.
Fredag kikket på klokka og kastet et blikk på regningen:
- Drøye 500 kroner, en sympatisk overraskelse i en slunken januar-lommebok.
Og 34 minutter fra vi satte oss til vi er ferdig spist, det må vel være rekord.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
302974
|
Fotografens krig
«Jag stannar tiden» er en fascinerende livshistorie flankert av store, ubesvarte spørsmål.
FILM:
Dokumentarfilmen
«Jag stannar tiden» åpner med et sitat av Vladislav Mikosja som påpeker at krig og skildringer av krig er to vidt forskjellige ting.
Det er en innlysende bemerkning, men den er likevel ikke noe mindre sann i dag enn den var da Mikosja arbeidet som filmfotograf for den sovjetiske hæren under Den andre verdenskrig.
I skuddlinjen
Selv om den innimellom rører ved interessante problemstillinger knyttet til hvordan filmmediet bidrar til å forme menneskers oppfatning av- og holdning til krig, er «Jag stannar tiden» først og fremst en biografisk film om Mikosjas opplevelser under Andre verdenskrig.
Jobben som fotograf tok ham fra den sovjetiske fronten til Hollywood og tilbake igjen, og filmen gjenskaper denne reisen ved hjelp av arkivopptak, dagboksnotater og rekonstruksjoner.
Mikosjas historie er interessant, men filmen skjemmes av at den stiller store spørsmål som den ikke engang forsøker å besvare.
For eksempel fremstår den innledende betraktningen om forholdet mellom krigen og dens avbildninger svært kuriøs sett i lys av at regissør Gunilla Bresky har besluttet å kjøre såpass mye av Mikosjas arkivmateriale i sakte film.
I drømmefabrikken
I de av Mikosjas opptak fra fronten som vises i ordinær hastighet kommer publikum langt tettere på trefningene enn hva som er vanlig i filmer fra Andre verdenskrig, men Bresky foretrekker å sakte ned farten og svøpe opptakene i Jonas Karlssons beroligende voice-over.
Størst oppmerksomhet får møtene med hollywoodstjerner som Charlie Chaplin og Ingrid Bergman.
Så snart filmen når USA er den ikke lenger interessert i ordene til regissøren Aleksandr Dovzjenko, som oppfordret Mikosja til å fange krigens grusomhet.
Snarere lar den seg i likhet med sitt subjekt forføre av en filmindustri som mer enn noe annet defineres av sin ekspertise på eskapisme.
| 0
|
302977
|
Fedrenes synder
«Sangen i mitt hjerte» er en stillferdig, rystende fortelling om identitet, tilgivelse og Argentinas nære historie.
FILM:
Tyske Maria (Jessica Schwarz) skal delta i en svømmekonkurranse i Chile.
Under mellomlandingen i Buenos Aires hører 29-åringen en vuggevise som gjør et voldsomt inntrykk på henne.
Hun begynner å synge med, uten å skjønne et ord av den spanske teksten.
«Sangen i mitt hjerte» («Das Lied in mir») er et stille drama der fortidas hemmeligheter avdekkes steg for steg og som anmelder er det vrient å bestemme hvor mye av handlingen som må avsløres for å kunne gi en tilfredsstillende kritikk.
Det er uansett ingen vei utenom den historiske konteksten:
Argentinas nyere historie handler om militærdiktatur, tortur og minst 30 000 borgere som «ble forsvunnet».
Når Maria ringer sin far (Michael Gwisdek) hjemme i Tyskland og forteller om vuggesangen, bestemmer han seg for å dra til Buenos Aires og fortelle hvorfor hun har hørt den før.
Det går ikke som faren har tenkt.
Maria ønsker å vite hvem hennes virkelige foreldre er, noe hun gradvis finner ut, parallelt med at tilliten til faren settes på prøve.
Stillferdig og intenst
«Sangen i mitt hjerte» er 32 år gamle Florian Cossens regidebut og han imponerer på alle plan.
Virkemidlene er enkle.
Buenos Aires portretteres gjennom en dokumentarisk linse, uten dramatiske effekter.
Maria vandrer i folksomme sentrumsgater eller hun befinner seg på hotellrommet.
Når mennesker fra hennes glemte fortid dukker opp, blir det desto mer gripende.
Beatriz Spelzini (f. 1952), i en rolle jeg ikke skal avsløre, har et ansikt som på uforglemmelig vis får fram både hennes egen og nasjonens sorg.
Maria blir også kjent med politimannen Alejandro (Rafael Ferro) som kan tysk og som har sin måte å takle fortida på.
Uløselig
Utover i filmen blir skyld og tilgivelse et stadig mer påtrengende tema.
Visse synder er bortimot umulige å tilgi, men hva gjør man når hevnlysten kan ødelegge livet for den som forbrytelsen har gått ut over i første omgang?
Er det et dilemma som bare kan løses ved å frasi seg muligheten for rettferdighet?
Jessica Schwartz er svært god i den krevende hovedrollen og Cossens manus (skrevet sammen med Elena von Saucken) finner et perfekt balansepunkt mellom det personlige og det politiske når handlingen strammer seg ubønnhørlig rundt karakterene og deres umulige valg.
| 1
|
302982
|
Askils rockeverksted
Holm er en tradisjonell rockesnekker.
Og det høres ut som han bygger rockmuseum.
|||
ALBUM:
«Kem faen er vel Askil Holm», sa Marit Voldsæter i en parodi på Lind/Nilsen/Fuentes/Holm, og svaret på spørsmålet som nok oppsto siden Askil var den eneste i kvartetten uten særpregede stemmebånd, realitybakgrunn eller nevneverdig med hits, er klinkende klart etter å ha hørt tredjeplata til Askil Holm.
Han er en håndverker, en tradisjonell rockesnekker som vet hvordan man stabler sammen musikk av solide materialer som breie riff, U2-inspirerte åpninger, humoristiske «Heaven Is A Place On Earth»-allusjoner og som diskret flasher historiekunnskaper ved å pakke religionskritikken inn i bluegrass.
Det er ingen tvil om at Holm er kompetent i rockeverkstedet, men det er likevel ikke uten grunn at håndverkere er ute av mediebildet og truet av permitteringer.
I musikken som ellers har man flust av enklere og kjappere løsninger tilgjengelig, og det kreves sin innovatør å selge solid rock av gammeldags materiale.
Her har Holm utviklingspotensial, for tar man et skritt tilbake og ser hva han er laget, er det riktignok et solid hus, men når man i tillegg hører coverversjoner av Prudence innenfra, likner det farlig mye på et rockmuseum.
| 0
|
302984
|
«Er faktisk blitt en nydelig svanesang»
Akkurat det Michael Jackson trengte:
Et vakkert og verdig farvel.
|||
«Ready?
One, two, three, four...», sier Michael Jackson i begynnelsen av «This is it» med sin karakteristiske lyse stemme, og så er han i gang.
Med låta som i utgangspunktet skulle sette punktum for en over førti år lang og legendarisk musikkarriere, men som i stedet blir en låt som settes i relieff opp mot et femti år langt og legendarisk liv — og et tragisk og skandaleomsust dødsfall.
Da Michael Jackson døde 25. juni i år var det bare uker til han skulle gjøre konsertcomeback.
Mannens siste konsertserie var vinn eller forsvinn.
Det var et grep som skulle redde ham fra økonomisk ruin og sementere ikonstatusen, men hvor fallhøyden også var enorm.
Nå får vi aldri vite hvordan det kunne blitt, men som plaster på såret sitter vi på konsertfilmen «This is it» og låta som skulle avslutte det hele, også «This is it».
Og det er faktisk en nydelig svanesang.
På klassisk Michael Jackson-vis bygger han opp balladen som andre bygger lego, lag på lag på lag.
Først piano og strykere, deretter vokal og rolig knipeserytmer, før Jackson-familien kommer inn med nydelig brødrekoring og Michael selv lar vokalen flyte fritt.
Låta er nedpå gjennom alle sine 2 minutter og 46 sekunder, vi får ikke take off, som Michael Jackson var så glad i.
I stedet er den verdig, rolig og retro (låta var tross alt opprinnelig spilt inn med «Off the wall» i tankene), klassisk uten å være påtrengende.
Og teksten, teksten er selvfølgelig av jeg-overlever-alt-kaliber.
Det er ingen tvil om at fansen kommer til å føle at han henvender seg direkte til dem.
Men uansett, hvis man ser bort fra dødsfallet, spekulasjonen, massehysteriet og mediegalskapen.
Hvis man ser bort fra alt som har skjedd, alt som ikke har noe med musikk å gjøre.
Hvis man ser på låta kun som et musikalsk produkt, kun som en Michael Jackson-ballade uten en dramatisk forhistorie, er det likevel en låt man kan få tårer i øynene av.
| 1
|
302985
|
Kaja Nordengens entusiasme er smittende.Hun har kort sagt hjernen på hjernen
Strålende bok om alt det rare som foregår under topplokkene våre.
Hjernen er alene, synger DeLillos.
Men nei, det stemmer ikke.
Hjernen er omgitt av skarpsindige forskere som fravrister den stadig flere av dens dype hemmeligheter.
Som Kaja Nordengen skriver i sin bok «Hjernen er stjernen»:
«Det forskes sene kvelder, netter og helger rundt om i verdens laboratorier for å kunne gi deg svaret på hvordan informasjon lagres i hjernen.
Hva skjer når vi trykker på lagreknappen?»
Hjerte og hjerne
De fleste av oss tar hjernens omfattende aktiviteter som en selvfølge.
Men vi aner at de er kompliserte.
I motsetning til hjertets funksjon.
«For hjertet er livet enkelt,» har vi lært av Karl Ove Knausgård.
«Det slår så lenge det kan.
Så stopper det.»
Lenge trodde menneskene at hjertet var kroppens hovedsete og at sjelen hadde tilhold der.
Først på René Descartes tid, altså på 1600-tallet, forsto man at det var i hjernen det foregikk.
I kontakten mellom hjernens 100 milliarder hjerneceller oppstår «glede, forelskelse, forakt, hukommelse, læring, musikksmak og preferanser,» som Kaja Nordengen skriver.
Hjernetransplantasjon?
Og som hun nøktert slår fast:
«Hvis du er hjernedød, er du død.»
Ingen har hittil klart å transplantere en hjerne.
Hvis det hadde latt seg gjøre, hva ville i så fall skje?
Ville vi forandre personlighet, få en annens minner, erfaring og sjel med på kjøpet?
«Hjernen kan ikke byttes ut, uten at personen også byttes ut.»
Hjernen er kroppens «eneste uerstattelige organ,» forteller hun.
Kaja Nordengen (29) må være en slags wonder woman innen norsk nevrologi.
Hun har tatt en doktorgrad på hjernen og har allerede undervist på universitetet i åtte år, parallelt med hjerneforskning.
Fra første setning opplever vi at hun behersker sitt stoff til fulle.
Hun er i stand til å formidle kunnskapen videre uten at hjernen slår krøll på seg hos leseren.
Gjør stoffet tilgjengelig
Man kan lure på hva som har gjort at naturvitenskap på mange nivåer er blitt så populært i vår tid, ikke minst gjennom bøker om menneskets fysiologiske utviklingshistorie.
Fortellinger om tarmer, skjelett, hud, lunger, blod, gener og diverse indre og ytre organer blir nærmest bestselgere.
Kanskje har det noe å gjøre med behov for viten i en epoke der man føler at mye står på spill.
Miljøkrisen berører mange sider ved menneskelivet.
Naturens forandringer står sentralt, og den er selvsagt vi en del av.
Skal vi unngå en katastrofe, må i hvert fall menneskenes kollektive hjernevirksomhet fungere - bedre enn i dag.
Uten å bli verken metafysisk eller spekulativ skriver Nordengen også et kapittel om sjelen.
«Men hva er sjel?
Hvis sjelen er ‘jeg-et’, altså summen av det vi tenker, føler, tror og gjør, så er det ikke langt unna det vi kaller personlighet.»
Arv og miljø
Denne personligheten, som altså er skapt i hjernen, er et produkt av arv og miljø.
Den utvikles som et samarbeid mellom alle delene i det instrumentet vi har under topplokket.
Vi kan forandre oss, men bare i liten grad.
Nordengen forklarer at «det vi oppfatter som personlighet er overraskende stabilt».
På godt og vondt.
Som et råd i den forbindelsen, skriver hun om muligheten til å ønske seg spesielle egenskaper ved en samboer:
«Vaner kan endres hele livet.
Er det imidlertid veldig fundamentale endringer du ønsker ved din kjære, så bør du kanskje vurdere å enten svelge noen kameler eller rett og slett finne en annen.»
Mat, sex og rus
Her opptrer altså hjerneforskeren som samlivsrådgiver.
Hun skriver ikke bare instruktivt og populariserende pedagogisk om sitt kompliserte tema.
Hun bruker også anskuelige eksempler, både fra hverdagssituasjoner og populærkultur.
Når vi har lest bokas drøyt 200 sider, forstår vi mer av hvordan alt vi tenker, føler og gjør er et produkt av funksjoner i hjernen.
Vi aner også hva som foregår når vi drikker, spiser, assosierer, har sex, ruser oss, finner fram i geografien, eller får hjernen skadd på forskjellig vis.
Vi vet mer om intelligens, kreativ aktivitet og personlighetsforstyrrelser.
Hjernen kan være vår venn, men også vår fiende.
Eller som Nordengen sier det:
«Hjernen er deg.»
Litt skremmende, men først og fremst er forfatterens entusiasme smittende.
Hun har kort sagt hjernen på hjernen.
På vegne av flere koster vi til slutt på oss et sitat fra poeten Robert Frost:
«Hjernen er et fantastisk organ.
Den begynner å arbeide straks du slår øynene opp om morgenen og gir seg ikke før du kommer på jobben.»
| 1
|
302988
|
Hypede svenske tvillinger debuterer
«Må vite hva du gjør for at det ikke skal forveksles med et bidrag til Ungdommens kulturmønstring».
|||
ALBUM:
Du trenger ikke det store musikalske produktet for å skape en hype når du kan skilte med å være en svensk popduo bestående av to eneggede tvillinger på 16 år.
Søstrene Johanna og Miriam Eriksson Berhan i Taxi Taxi! klarte i hvert fall å kare seg til oppmerksomhet og spillejobber på Bylarm, Hultsfred og Roskilde uten at så mange egentlig hadde hørt deres dramatiske balladepop.
De lot hypen passere, og nå, først tre år etter, er nittenåringene klare med sin debutplate.
De gjorde nok klokt i å vente, for lager du minimalistisk pop med mikrofonen tett til brystet og bare fragmenter av piano, gitar og et trommeslag her og der, må du vite hva du gjør for at det hele ikke skal forveksles med et bidrag til Ungdommens kulturmønstring.
Jentene synger nydelig, men ville tjent på å ta større sjanser for «Still Standing At Your Back Door» blir en i overkant statisk opplevelse.
Muntre «Old Big Three» stikker seg ut, og når de slår om til svensk i «Same Side Of The Moon» får prosjektet endelig det nødvendige anstrøk av personlighet og gjør at duen fremdeles karakteriseres som lovende.
| 0
|
302991
|
Anmeldelse:Maja Lundes debutroman fortjener mye buzz
Storslått fortelling om biers og enkeltmenneskers betydning.
De siste ukene har jeg tenkt på Maja Lundes debutroman hver gang jeg har hørt en summelyd.
Jeg håper den får samme effekt på mange flere lesere i høst, for den fortjener oppmerksomhet.
Både på grunn av det høyaktuelle temaet, og fordi det dreier seg om en imponerende godt skrevet og komponert historie.
En nydelig fortelling om forholdet mellom mellom foreldre og barn, om store forventninger og knuste drømmer, tap og håp.
Biedød
Biedød
Dersom biene dør ut, vil det få alvorlige konsekvenser for verdens matproduksjon, og nettopp dette er scenariet i en tredjedel av Lundes bok:
Vi er i Kina i 2098, der trærne må håndpollineres for å bære frukter.
Det betyr lange og harde arbeidsdager for de fleste innbyggerne, allerede fra åtteårsalderen.
Denne delen av boka minner om de mange miljø-dystopiene, altså dystre framtidsskildringer, som har kommet de siste åra.
Foreldre og barn
Foreldre og barn
En tredje handlingstråd følger den amerikanske birøkteren George, som vi møter i 2007.
Hans eneste barn er hjemme på ferie for første gang på lang tid, men samtalen går trått.
Det blir mer og mer tydelig at sønnens studiedrømmer stemmer lite overens med farens forventninger til videre gårdsdrift.
Noen av de aller beste passasjene i boka er de famlende dialogene dem imellom, og hvordan de strever med å nå fram til hverandre.
Georges fortelling får en parallell hos kinesiske Tao, som desperat forsøker å få treåringen sin til å lære å regne.
Hvis han viser seg å være et begavet barn, slik hun selv var, vil han kanskje få gå på skole i stedet for å slite på jordene, slik hun må fordi foreldrene hennes holdt igjen:
«Det var jeg som måtte jenke meg, mente de, jeg som måtte slå meg til ro, slutte å ?drømme tullete drømmer?.
Men jeg klarte ikke.
For det var dette mennesket jeg var.
Og alltid kom til å være.»
Klaustrofobisk
Klaustrofobisk
Det slår meg at det som gjør dystopiske fortellinger så dystre ikke alltid er de verste hendelsene, men den klaustrofobiske mangelen på informasjon.
Tao ser tilbake på vår samtid som informasjonstida:
«Den gangen var produksjonen av informasjon så enorm at ingen lenger hadde oversikten (...)
Og teknologien hadde gjort alt tilgjengelig.
Tilgjengelighet var datidens mantra.»
Elegant komponert
Elegant komponert
Skjebnen er uforutsigbar i Lundes roman, men her ligger det også et slags trøst:
Jo mindre vi kan planlegge eller forutse, dess færre muligheter har vi også til å gjøre feil.
Derfor er «Bienes historie» ingen pekefingerfortelling.
Som alle gode romaner stiller den flere spørsmål enn den svarer på.
| 1
|
302992
|
Det blir ikke bedre enn dette
«Star Trek» rett til himmels.
||| html,body { border: 0px; }
FILM:
En stjernekrysser svever ved den ytterste grense.
Fra det endeløse rom åpenbarer det seg et enormt hull av elektromagnetisk stråling.
Ut stiger et monstrøst byggverk, et flygende objekt med ukjent opphav, blåsort, armert ondskap i bevegelse.
Skuddveksling oppstår.
Stjernekrysseren er sjanseløs.
Vår helt, kaptein George Kirk, ser ingen annen utvei enn å evakuere øyeblikkelig.
— Kom dere av.
Det er en ordre, roper han.
Også til sin svært gravide kone.
Riene kommer tett.
Det smeller i futuristiske kanoner så det runger i kinosalveggene.
Det er lenge siden effekteri på film har påvirket meg nevneverdig, men seks minutter ut i «Star Trek» reiser nakkehårene seg.
Jeg har glemt salen jeg sitter i.
Stjerneåret er 2233.04.
I en galakse ikke fjern fra vår egen går føderasjonens stjernekrysser opp i flammer.
Alt går i sakte film.
Bak roret står George Kirk og brenner.
I samme øyeblikk fødes sønnen hans.
Det er over the top, kitschy som faen og jeg digger det.
Enda er det duket for to timer warp-speed.
Halleluja!
I 1960 SATTE amerikaneren Gene Roddenberg seg ned ved skrivepulten og klødde seg i skolten.
Etter å ha måtte skrinlegge «The Lieutenant», en tv-serie om den amerikanske marinen, ante ikke den tidligere piloten hva han skulle ta seg til.
Så fikk han en idé.
Han ville krysse god gammeldags Western med «Gullivers Reiser», og han ville plassere handlingen i verdensrommet.
Og i framtida.
I 1966 hadde «Star Trek:
The Original Series» premiere på NBC.
Siden den gang har Star Trek vokst seg til en av de største mediefranchisene gjennom tidene.
Det er blitt publisert et hundretalls bøker og et enormt antall magasiner og dataspill.
Fem forskjellige tv-serier, som hver og en består av utallige episoder, er blitt sendt i beste sendetid.
Og hele ti spillefilmer er blitt laget.
Noe som igjen har rekruttert en arme av tilhengere.
Ekstremt hengivne tilhengere.
Det avholdes årlige Star Trek-sammenkomster verden over.
Og det finnes et stort antall foreninger.
Trekkers Norge, som arbeider for å øke kunnskapen om Star Trek, teller 73 medlemmer.
MEN HVA ER det med denne serien, som fikk selveste Barack Obama til å heve hånden i Trekkie-hilsen da han traff Leonard Nimoy, mannen som spiller Mr. Spock i den originale serien og som også spiller en verdifull rolle i denne filmen?
Kort fortalt handler Star Trek om kaptein James Tiberius Kirk, hans mannskapet om bord på U. S. S Enterprise, og problemene de møter på sine eventyr i ukjente deler av det siste grenseland, verdensrommet.
På utsida minner Star Trek med andre ord om majoriteten av moderne science fiction-serier, men i motsetning til å løse problemene med lyssabler, utspilles Star Trek seg i et langt mer diplomatisk og dialogpreget univers, der logisk og filosofisk tankegang er minst like viktige ingredienser som beamers og stun guns.
Sagt med andre ord, Star Trek er «hope we can believe in», en serie om en romflåte sendt fra jorda for å preke fred og fordragelighet hos fremmede sivilisasjoner.
Temaer som rasisme, religion, feminisme, imperialisme og seksuell undertrykkelse er blitt nøysommelig behandlet opp igjennom åra.
Noe som har gitt «Star Trek» betegnelsen som «Star Wars» langt mindre sexy, langt mindre underholdende, men langt smartere lillebror.
En betegnelse J.J. Abrams for alvor tar et oppgjør med i denne filmen.
«Star Trek» anno 2009 er alt det «Star Wars» en gang var, det er påkostet, gjennomtenkt popcornunderholdning fra aller øverste hylle.
Og litt til.
OG HVORFOR fungerer det?
Er det fordi J.J. Abrams serverer nervepirrende actionsekvenser hvert ellevte minutt?
Er det fordi han makter å gjøre verdensrommet til en stor, altoppslukende og nifs visuell nytelse?
Er det fordi han har beholdt grunnlaget fra Star Trek anno 1966, der han ivaretar design, kjente formuleringer, personlighetstrekk og verdensanskuelse, samtidig som han gir det hele en sårt tiltrengt ansiktsløftning?
Så absolutt!
Men mer enn det veit J.J. Abrams hvilke knapper han skal trykke på for målbinde publikum.
Han har gjort det før med «Armageddon», han har gjort det før med «Mission Impossible III» og han har gjort det før med «Lost».
J.J. Abrams veit at så lenge han får oss til å tro på det faktum at jorda snart skal gå under, så har han grepet om oss.
Og i «Star Trek» er det ikke snakk om en faretruende asteroide («Armageddon»), det er ikke snakk om et slags magnetisk altopprivende punkt som må restartes med en knapp hvert 108-minutt («Lost»), men i stedet en ond, svartkledd, tatovert jævel, som farer rundt i sitt monstrøse romfartøy og sprenger planeter.
Og som snart, veldig snart har Jorda i sikte.
I TILLEGG er «Star Trek» overraskende morsom.
Serien har til tider holdt samme underholdningsgrad som tørkende maling, derfor er det svært overraskende og befriende å se at filmen inneholder flere LOL-øyeblikk.
Abrams blander enkel slapstick med kløktige kommentarer.
Filmens hovedperson James T. Kirk (Chris Pine) minner om en blanding av Maverick fra «Top Gun» og Han Solo fra «Star Wars».
Han er kjekk og tøff, men akkurat passe sårbar og selvironisk til at vi liker ham.
I tillegg går han stadig vekk på snørra.
Men det er Spock, overbevisende spilt av Zachary Quinto, som stjeler showet.
Spock er alle actionfilmhelters rake motsetning, en nerdete antihelt med spisse ører, høy moral og intelligens.
Han er en akademisk tørrpinn men en usedvanlig skarp tunge, og han tilfører «Star Trek» en kvalitet de fleste popcornfilmer mangler: et lysende intellekt.
Detaljnivået i filmen er imponerende og Abrams skaper en troverdig illusjon av at vi befinner oss i framtida, uten at han overdriver.
Slik sett føles filmen som en — og bær over med meg — troverdig fremtidsutopi.
Michael Giacchinos musikk er stemningsskapende og det personlige dramaet som utspiller seg mellom eksplosjonene er akkurat nok bevegende til at empatien ikke går opp i flammer.
HVIS DU er hardnakket Star Trek-fan er det godt mulig at J.J. Abrams tolkning av Roddenberry univers ikke tilfredsstiller.
At du vil finne mangler, at det ikke var slik du så for deg James T.
Kirk da han var åtte og at det egentlig ikke var slik forhistorien til Star Trek — slik du kjenner det — utartet seg.
Vel.
Star Trek slik du kjenner det er historie.
J.J. Abrams har redefinert merkevaren, han har pusset og polert og skapt en underholdningsgigant som er for stor for nerdene alene.
« «Star Trek» »
6
Kategori
Regi JJ Abrams Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « »
filmkulturanmeldelserstar_trekanmeldelse
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
— Kom dere av.
Det er en ordre, roper han.
Også til sin svært gravide kone.
Riene kommer tett.
Det smeller i futuristiske kanoner så det runger i kinosalveggene.
Det er lenge siden effekteri på film har påvirket meg nevneverdig, men seks minutter ut i «Star Trek» reiser nakkehårene seg.
Jeg har glemt salen jeg sitter i.
Stjerneåret er 2233.04.
I en galakse ikke fjern fra vår egen går føderasjonens stjernekrysser opp i flammer.
Alt går i sakte film.
Bak roret står George Kirk og brenner.
I samme øyeblikk fødes sønnen hans.
Det er over the top, kitschy som faen og jeg digger det.
Enda er det duket for to timer warp-speed.
Halleluja!
I 1960 SATTE amerikaneren Gene Roddenberg seg ned ved skrivepulten og klødde seg i skolten.
Etter å ha måtte skrinlegge «The Lieutenant», en tv-serie om den amerikanske marinen, ante ikke den tidligere piloten hva han skulle ta seg til.
Så fikk han en idé.
Han ville krysse god gammeldags Western med «Gullivers Reiser», og han ville plassere handlingen i verdensrommet.
Og i framtida.
I 1966 hadde «Star Trek:
The Original Series» premiere på NBC.
Siden den gang har Star Trek vokst seg til en av de største mediefranchisene gjennom tidene.
Det er blitt publisert et hundretalls bøker og et enormt antall magasiner og dataspill.
Fem forskjellige tv-serier, som hver og en består av utallige episoder, er blitt sendt i beste sendetid.
Og hele ti spillefilmer er blitt laget.
Noe som igjen har rekruttert en arme av tilhengere.
Ekstremt hengivne tilhengere.
Det avholdes årlige Star Trek-sammenkomster verden over.
Og det finnes et stort antall foreninger.
Trekkers Norge, som arbeider for å øke kunnskapen om Star Trek, teller 73 medlemmer.
MEN HVA ER det med denne serien, som fikk selveste Barack Obama til å heve hånden i Trekkie-hilsen da han traff Leonard Nimoy, mannen som spiller Mr. Spock i den originale serien og som også spiller en verdifull rolle i denne filmen?
Kort fortalt handler Star Trek om kaptein James Tiberius Kirk, hans mannskapet om bord på U. S. S Enterprise, og problemene de møter på sine eventyr i ukjente deler av det siste grenseland, verdensrommet.
På utsida minner Star Trek med andre ord om majoriteten av moderne science fiction-serier, men i motsetning til å løse problemene med lyssabler, utspilles Star Trek seg i et langt mer diplomatisk og dialogpreget univers, der logisk og filosofisk tankegang er minst like viktige ingredienser som beamers og stun guns.
Sagt med andre ord, Star Trek er «hope we can believe in», en serie om en romflåte sendt fra jorda for å preke fred og fordragelighet hos fremmede sivilisasjoner.
Temaer som rasisme, religion, feminisme, imperialisme og seksuell undertrykkelse er blitt nøysommelig behandlet opp igjennom åra.
Noe som har gitt «Star Trek» betegnelsen som «Star Wars» langt mindre sexy, langt mindre underholdende, men langt smartere lillebror.
En betegnelse J.J. Abrams for alvor tar et oppgjør med i denne filmen.
«Star Trek» anno 2009 er alt det «Star Wars» en gang var, det er påkostet, gjennomtenkt popcornunderholdning fra aller øverste hylle.
Og litt til.
OG HVORFOR fungerer det?
Er det fordi J.J. Abrams serverer nervepirrende actionsekvenser hvert ellevte minutt?
Er det fordi han makter å gjøre verdensrommet til en stor, altoppslukende og nifs visuell nytelse?
Er det fordi han har beholdt grunnlaget fra Star Trek anno 1966, der han ivaretar design, kjente formuleringer, personlighetstrekk og verdensanskuelse, samtidig som han gir det hele en sårt tiltrengt ansiktsløftning?
Så absolutt!
Men mer enn det veit J.J. Abrams hvilke knapper han skal trykke på for målbinde publikum.
Han har gjort det før med «Armageddon», han har gjort det før med «Mission Impossible III» og han har gjort det før med «Lost».
J.J. Abrams veit at så lenge han får oss til å tro på det faktum at jorda snart skal gå under, så har han grepet om oss.
Og i «Star Trek» er det ikke snakk om en faretruende asteroide («Armageddon»), det er ikke snakk om et slags magnetisk altopprivende punkt som må restartes med en knapp hvert 108-minutt («Lost»), men i stedet en ond, svartkledd, tatovert jævel, som farer rundt i sitt monstrøse romfartøy og sprenger planeter.
Og som snart, veldig snart har Jorda i sikte.
I TILLEGG er «Star Trek» overraskende morsom.
Serien har til tider holdt samme underholdningsgrad som tørkende maling, derfor er det svært overraskende og befriende å se at filmen inneholder flere LOL-øyeblikk.
Abrams blander enkel slapstick med kløktige kommentarer.
Filmens hovedperson James T. Kirk (Chris Pine) minner om en blanding av Maverick fra «Top Gun» og Han Solo fra «Star Wars».
Han er kjekk og tøff, men akkurat passe sårbar og selvironisk til at vi liker ham.
I tillegg går han stadig vekk på snørra.
Men det er Spock, overbevisende spilt av Zachary Quinto, som stjeler showet.
Spock er alle actionfilmhelters rake motsetning, en nerdete antihelt med spisse ører, høy moral og intelligens.
Han er en akademisk tørrpinn men en usedvanlig skarp tunge, og han tilfører «Star Trek» en kvalitet de fleste popcornfilmer mangler: et lysende intellekt.
Detaljnivået i filmen er imponerende og Abrams skaper en troverdig illusjon av at vi befinner oss i framtida, uten at han overdriver.
Slik sett føles filmen som en — og bær over med meg — troverdig fremtidsutopi.
Michael Giacchinos musikk er stemningsskapende og det personlige dramaet som utspiller seg mellom eksplosjonene er akkurat nok bevegende til at empatien ikke går opp i flammer.
HVIS DU er hardnakket Star Trek-fan er det godt mulig at J.J. Abrams tolkning av Roddenberry univers ikke tilfredsstiller.
At du vil finne mangler, at det ikke var slik du så for deg James T.
Kirk da han var åtte og at det egentlig ikke var slik forhistorien til Star Trek — slik du kjenner det — utartet seg.
Vel.
Star Trek slik du kjenner det er historie.
J.J. Abrams har redefinert merkevaren, han har pusset og polert og skapt en underholdningsgigant som er for stor for nerdene alene.
| 1
|
302993
|
Brasserilykke
At urfranske Le Bouchon drives og eies av svensker, er ok — så lenge de leverer så bra varer.
-Lovende, utbrøt Fredag, og frydet seg over den typiske brasserimenyen hvor alle rettene er samlet på den ene siden av et stort ark, og de flytende godsakene på den andre.
Robinson så på klokka.
-Dessverre er vi litt for seint ute til å teste den såkalte «før-teater-menyen».
Mellom klokka tre og fem serveres nemlig franske klassikere som Boeuf Bourgignon og Moules Marinières til kr. 99.
Det er sympatisk i en by som nylig - og igjen - ble kåret til en av verdens aller dyreste.
Le Bouchon ligger i lokalene som tidligere huset Café Frölich.
Med enkle grep har de nye innehaverne lykkes i å skape en innbydende brasseristemning.
Her kan man spise en rett og nippe til et glass vin, eller godte seg med forrett, hovedrett, ost og dessert med kaffe og avec.
Det er uformelt, servicen er effektiv, og menyen tvers igjennom fransk.
-Men kokken er svensk som meg og resten av bakmennene, kunne en hyggelig og oppmerksom kelner fortelle.
-Men han har jobbet i Frankrike.
Robinson valgte andeleverterrine og svineknoke med glaserte endiver og eplechutney til forrett.
Deretter helgrillet poussinkylling med maispuré, estragonsaus og ovnsbakte amandinepoteter.
Fredag lot seg friste av glasert kalvebrissel med krem på rotselleri, innkokt minirødløk og fritert persille, samt braisert svineside med poteter, epler og finstrimlet kål i kremet calvadossaus.
Fra baksiden av menyen ble det plukket ei flaske Villa W. Riesling Trocken, som skulle vise seg å stå bra gjennom hele måltidet.
Kombinasjonen av foie gras og svineknoke var svært vellykket, og tilbehøret - en blanding av søtt, syrlig og salt - ga måltidet en pangstart.
Fredag var også begeistret over sin kalvebrissel, som smeltet på tunga.
Tilbehøret var også her en perfekt match - mykt og sprøtt i skjønn forening.
Gleden fortsatte da hovedrettene kom på bordet.
En poussin - det franske uttrykket for vårkylling - skal slaktes før fylte fire uker.
Da veier den 400-500 gram, og serveres gjerne hel, som her.
Kjøttet var saftig og hadde en markant grillsmak.
I kombinasjon med søt maispuré og stinget fra estragon, var dette pur nytelse, ifølge Robinson, som følte seg hensatt til Frankrike.
Det gjorde også Fredag, nærmere bestemt til Normandie, med smakene av eple, krem og calvados.
Den finstrimlete kålen hadde fått beholde sprøheten, og «ribba» var både saftig og mør, men likevel overraskende fast i formen etter å ha kokt ved svak varme i mange, mange timer, ja, hele seksten ifølge menyen.
-Et julemåltid tilpasset sommeren, sa Fredag og knaste i seg en bit sprø svor, servert ved siden av.
Le Bouchon tilbyr fem oster, som man kan bestille stykkevis.
En god idé.
For å spare plass til dessertene, nøyde Robinson og Fredag seg med to typer på deling, en Brie de Meaux med trøfler og en Fourme d'Ambert, som ble servert med aprikoskompott, kjeks og honning.
Mektig og godt - som de påfølgende dessertene; en crème brûlée og en sjokoladefondant med bringebær, marengs og vaniljeis.
-Det sies at det franske kjøkkenets tre hemmeligheter er smør, smør og smør, sa Robinson og nippet til en Cognac.
-Dette var mektige saker.
-Ja, og derfor er det så viktig å avrunde det hele med en skvett druebrennevin, sa Fredag.
-Eller en digestif, som franskmenn kaller de flytende godsakene man inntar etter et måltid, nettopp for å digestere, altså fordøye.
-Trenger vi en til?
Epilog:
For å sjekke om lunsjen holdt samme nivå, stakk Robinson og Fredag innom noen dager seinere for å teste Moules Marinières (blåskjell med pommes frites).
Gjenbesøket rokket ikke ved førsteinntrykket.
| 1
|
302994
|
Karpe Diems oppgjør med gamlesjefen og pengejag
«Toyota'n til Magdi» er en verdidebatt av en låt.
Hør den her.
LÅT:
Karpe Diem har laget — mange — mer fengende publikumsfrierier enn dette.
Men aldri noen tøffere.
Hardt og skittent
Et skittent, borrende «Come Together»-aktig bassriff innleder den nye Karpe Diem-singelen, og det lysner aldri i løpet av drøyt tre og et halvt minutt.
Strengt, hardt og stramt (forhåndsvarslet om at det låter som Beastie Boys stemmer), med en svært pregnant samling énlinjere som spyttes ut på en slik måte at Magdis karakteristiske rullende «r»-lyder formelig klaprer mellom beatsene.
Selv ikke noen myke, vemodige innsmett av synth pynter opp det grimme inntrykket.
Oppgjør med gamlesjefen
Hvor kommer så angeren og vemodet fra?
«Vi trodde på to ting:
Frank Bakke og gud.
Nå tror jeg bare på én av de», heter det i en av linjene — et dårlig skjult angrep på deres tidligere plateselskapssjef i Cosmos Music.
Dette bruddet har åpenbart tung symbolverdi for duoen:
Resten av låten sparker i alle retninger, og sirkler hele tiden rundt den røde Toyota'en, som en metafor på ikke-materialisme, fornuftens kamp mot hovmod, om solidaritet og hardt arbeid i motsetning til selvfornøyd latskap.
Dette handler om «kampen om tro'n, ikke kampen om kron'».
Verdidebatt
I lysere øyeblikk dukker Mette Hanekamhaug opp, og de rimer Oslo-bydelen Tåsen på «awesome».
Refrenget lyder kort og godt:
«Kom og ta meg, baby bak i Toyota'n til Magdi!».
Ikke hver dag verdidebattinnlegg kommer så velartikulerte — og i form av en potensiell radiohit.
| 1
|
302997
|
Anmeldelse:Harald Skjønsberg forklarer terror for de unge
Forenkler vanskelige spørsmål.
Den drevne faktabok-forfatteren Harald Skjønsberg har tatt for seg et brennbart tema for målgruppa 10-16: Terror.
Han skriver om 22. juli, om Baader-Meinhof, om IRA, Tsjetsjenia og Bin Laden.
Klart mest plass bruker han på «Terror i Allahs navn».
Også Tyskland-kapittelet handler mye om arabisk terrorisme, med OL i München som åsted.
Vansker med å kommunisere
Vansker med å kommunisere
Vel får vi vite at moderate muslimske ledere har vært flinke til å ta avstand fra terroren, men terroristenes eget rasjonale blir uforståelig:
«Mohammad Atta gikk rundt i Hamburg med alt sinnet og hatet sitt».
Mest sympati har Skjønsberg for de irske frihetskjemperne, selv om IRAs metoder ofte var brutale.
De hadde en god sak.
De engelske herskerne var kyniske og grådige, og Irland fortjente sin frihet.
Men hvordan skiller dette seg fra kampen om Algerie?
Eller kampen mot USA og Sovjet i Afghanistan og Irak?
Det burde vært drøftet.
Kunne vært tydeligere
Kunne vært tydeligere
«Ingen av forklaringene er helt dekkende, og ingen er helt feil».
Nå er kanskje det eneste riktige å forenkle slike vanskelige spørsmål og passe dem inn i den gjeldende fornuften i Norge.
Boka kan fungere godt for oppvoksende norskinger som skal mene riktige ting.
For dem som faller utenfor vil den derimot kunne forsterke utenforskapet.
Men det er kanskje ikke så farlig.
| 0
|
302998
|
En glad gutt
Raury jubler seg gjennom sin debut-ep.
EP:
Det er kanskje livskraften.
Den ungdommelige gleden over å lage musikk som gir sytten i sjangergrenser, de livsbejaende korene på låta «God's Whisper», den nedstrippede gitaren, de følsomme låtene, de åpenbare få-hele-salen-til-å-synge-med-frieriene, som gjør at det har vært vanskelig å legge fra seg ep-en til den atten år gamle Georgia-gutten Raury Tullis.
Eller kanskje det er det at han klarer å kombinere sounden til artister jeg liker (André 3000, Lauryn Hill, Frank Ocean, The Roots) med artister jeg slett ikke har et godt forhold til (Ben Harper, Wyclef Jean.
Maroon 5).
«Indigo Child—EP» består av seks låter fra miksteipen med samme navn som Raury, som har samarbeidet med blant andre Joey Bada$$ og SBTRKT tidligere, slapp i fjor høst.
Greit, noen ganger tipper det bitte litt over i Pink Floydsk (!) overmot, som på den «November Rain»-aktig gitarrunkende «Seven Suns».
Men hei, det er vel bare normalt når man er atten, er det ikke?
| 1
|
302999
|
Peace, love - og slapp reggae
I glatteste laget fra norskafrikanske Sampeace Brown.
ALBUM:
Sam George Udo.E., alias Sampeace Brown, har holdt på med musikk siden tenåra i Nigeria og har gitt ut en lang rekke album siden han kom til Norge på 80-tallet.
Brown er blitt et bindeledd mellom norske og afrikanske artister, og albumet «Bridge of Hope» er en miks av reggae, soul, R&B;, funk/fusion og afro-pop med både norske og afrikanske musikere.
Tøffe damer Marius Bergeland er sentral medspiller, tekniker, medprodusent og -arrangør.
Dessuten har Brown to sterke kvinner ved sin side, koristene Vlatka G. (Vatla Grakalic) fra Zagreb i Kroatia og Oslo og norskafrikanske Lisa Kanteh - som begge også synger duetter med Brown.
Harald Engen spiller gitar.
Johnny Nash Albumet starter lovende med Sampeace Browns «Addicted Lover», en heftig reggaelåt med tøffe blåsere.
«Peace-Udo» fortsetter i det samme sporet, mens albumets nostalgiske innslag er Johnny Nash-låta «Rock Me Baby» - her i en popreggae-versjon.
Men Brown tilfører ikke stort, og låten blir ikke så mye mer enn et hyggelig gjenhør med rytmer som har fyllt dansegolvene i noen tiår.
Snill og glatt Også Browns egne låter har et anstrøk av nostalgi, i den forstand at de er tuftet på velkjente toner som ikke akkurat utfordrer.
Reggaelåtene faller litt mellom flere stoler fordi de blir for snille og glatte og mangler mye av den urkraften musikkformen kan utgjøre.
Tekstene er dessuten i enkleste laget, og det er vanskelig å finne noe budskap mellom klisjeene.
Anonym Sampeace Brown hyller også reggaemusikken i teksten til «Back To Mye Roots», men musikalsk blir den for anonym.
I særklasse best er tittellåten, der også Henrik Berhane er hentet inn som arrangør.
Den har fått et fiffig og spennende arrangement som mikser reggae, soul og R&B; på en vellykket måte.
| 0
|
303001
|
Sterke saker
Én ting er motet til de som forteller sine historier.
En annen er støtten fra deres nærmeste.
TV:
«Jeg har vært gutt.
Så har jeg på en måte... bytta kjønn, da.
Til jente.
Nå heter jeg Emma.»
Bare tolv år er hun.
Hun ser rett i kamera, kanskje bittelitt sjenert for å bli filmet, men ellers veldig, veldig trygg i ord og kropp.
Emma er en av fjorten personer i alderen åtte til sytti år som forteller sine historier i dokumentarserien «Født i feil kropp» som starter i kveld.
Det er en serie som er sterk og som beveger.
Mest på grunn av de ærlige intervjusekvensene med gutter, jenter, kvinner og menn i ulike livsfaser og i ulike stadier av kjønnskorrigerende behandling.
Men like sterke er møtene med støttende mødre, fedre, søsken, partnere og venner.
Varsom tilnærming
Regi er ved veteranen Petter Vennerød (ja, han fra sosialrelismeduoen Wam og Vennerød).
Han har valgt å gi de respektive deltagernes historier mye rom.
De får tid til å fortelle, til å dvele.
Øyeblikk og scener fra dagligliv får vare.
Det gir oss ro til å komme «innpå» på en respektfull måte.
Vi får lære dem å kjenne.
Gamle foto og privatvideoer av deltakerne som viser hvordan de allerede tidlig i barndommen utviste tegn til å være i feil kropp kjønnsmessig, åpner også for at vi kan forstå hvordan det må føles å være født som gutt eller jente, men å føle seg som det motsatte.
Et fint stykke Norge Joda, at flere av deltakerne har slitt og sliter med vanskeligheter, kommer godt frem.
Som en sier:
«Kjønnsbekreftende operasjon er ikke et valg.
Jeg hadde ikke noe valg.
Alternativet var å ikke leve».
Men mest av alt er serien - egentlig - et stykke gledelig historie.
De vi møter er jo modige og har turt å stå fram og å be sine nærmeste og samfunnet om hjelp og aksept.
Deres nærmeste (i hvert fall de vi får møte!) er varme, ihuga støttespillere.
Møtet med en far som gråter når han tenker på at han burde visst tidligere, han burde sett....
Det er sterkt, men igjen:
Følelsen vi får, er positiv.
Han ser jo nå!
Han gjør så godt han bare kan!
Det er ikke til å unngå å bli sittende og tenke på hvor godt samfunn vi har.
Her kan man si «jeg er født med feil kropp, hjelp!», og bli møtt med aksept og få avansert behandling.
Aberet er tanken på de som vi ikke ser.
Som ikke tør å fortelle.
Som aldri vil gjøre det.
Vi får håpe de ser denne serien!
At det til tider blir vel mange gjentakelser av tema, vel dvelende scener og vel mye sentimentalt piano, bærer vi over med.
(Anmeldelse ut fra de to første av seks episoder).
| 1
|
303003
|
Søvnig om det hinsidige
«Hereafter» er en merkelig overfladisk affære om livets dypere spørsmål, regissert av selveste Clint Eastwood.
FILM:
Den imponerende produktive 80-åringen Clint Eastwood kan gjerne lage halvgode filmer resten av livet — han vil uansett leve videre her i den virkelige verden som en av filmhistoriens storheter.
«Hereafter» er at av hans mer kuriøse påfunn.
Filmen består av tre parallelle fortellinger.
Marie Lelay (Cécile de France) er en superkjent programleder for et superseriøst nyhetsprogram på fransk tv som har en nær-døden-opplevelse under Tsunamien.
Marcus er en 12-åring i London som mister tvillingbroren sin i en ulykke.
George Lonegan (Matt Damon) kjører gaffeltruck i San Fransisco fordi det ble for slitsomt å jobbe som medium.
Lonegan prøver å leve et normalt liv, men hver gang han kommer borti hånden til et annet menneske, kjenner han et støt gjennom kroppen og tar imot beskjeder fra de døde.
Dette gjør det vanskelig for ham å date og håndhilse.
Daff Damon
Vi følger de tre på hver deres kant.
Marie blir fjern, tar permisjon og skriver bok.
Marcus plasseres i fosterhjem.
Mon tro om deres veier vil krysses før filmen er slutt?
Skildringene er nøkterne.
Clint er kjent for sine behagelige filmsett med få takninger.
Han har så lett for det, sier man, men denne gangen er resultatet en merkelig døsen affære, hvis vi ser bort fra den spektakulære flodbølgen i starten.
Det virker som om filmen er laget halvveis i søvne:
Først skjer dét, så skjer det neste.
Eastwood mater oss med teskje.
Ingenting overrasker.
Skuespillernes prestasjoner er underlig blasse.
Matt Damon (for anledningen på smultringdiett) dilter omkring som motvillig medium.
Hinsidige påstander
I utgangspunktet kunne dette blitt en god film om hvordan mennesker på ulike vis bearbeider sorg.
Dessverre er Eastwoods grep søvndyssende uoriginalt og mangler emosjonell kraft til å gjøre fortellingene fengslende for andre de ihuga nyreligiøse.
Selv blir jeg sittende og fundere over hva som bøgger meg ved Eastwoods flørt med det hinsidige.
Min skarve konklusjon er som følger:
Sorgbearbeiding kan bestå i å lage fortellinger som gjør tapet forståelig og til å leve med.
Å lage film handler også om å lage troverdige fortellinger.
Regissøren tar på seg rollen som allvitende, han leker Gud.
I tilfellet «Hereafter» rakner fortellingen og framstår som falsk:
Se, Matt Damon er synsk, han vet de innerste hemmelighetene til folk han ikke har møtt før, er ikke det bare helt utrolig?
Nei, Clint, du påstår at det er utrolig.
Og vakkert.
Og viktig.
Jeg vil påstå at du er blitt blaut og at Dirty Harry og Bill Munnys nær-døden-opplevelser vil få en mer framtredende plass i filmhistorien enn «Hereafter».
| 0
|
303004
|
Lukrativ pensjonisttilværelse
Men Rod er fortsatt ingen Sinatra, akkurat.
|||
ALBUM:
Rod Stewart (65) har i sannhet gått en lang vei, fra modmusiker med høydepunkt i pub-beat-rock-gærningene The Faces på 1960-tallet, via en lysende solokarriere, deretter kjendisliv i Hollywood og nedtur.
Inntil han fant en ny formel i 2002:
Planking av den såkalt «store, amerikanske sangboka», et prosjekt som nå topper seg med album nummer fem i serien.
I begynnelsen av november står Stewart på scenen på Caesar's Hotel i Las Vegas, og han er sannelig vel unt å ha funnet seg et levebrød inn i pensjonsalderen.
Det betyr ikke at det han driver med, et spesielt kreativt, snarere tvert imot.
Med et gjennomproft tonefølge sklir han på pussede lakksko gjennom 12 nynneglade evergreens (18 på den doble deluxe-utgaven), uten akkurat å tilføre låtene noen nytt.
Sangeren må ha meg unnskyldt, men skal jeg høre dette materialet, foretrekker jeg Sinatra.
| 0
|
303006
|
Athomkraftverk
Sterkt og stødig fra Thom Yorke i komfortsonen.
ALBUM:
Prosjektet Atoms For Peace springer ut av backingbandet Thom Yorke satt sammen for å framføre materiale fra soloalbumet «The Eraser», og teller blant andre Flea (Red Hot Chili Peppers), Joey Waronker (R. E. M., Beck) samt mannen mange omtaler som uoffisielt Radiohead-medlem, produsent og musiker Nigel Godrich, i rekkene.
Bandnavnet og også det visuelle utrykket utformet av Stanley Donwood, en annen Radiohead/Yorke-kjenning, knytter «Amok» utilslørt opp mot «The Eraser», men innholdsmessig deles også et sterkt slektskap med Radiohead-albumet «The King of Limbs» fra 2011.
Essensen er altså igjen ulmende og varm elektronikk, gyngende under Yorkes stadig like magnetiske vokallinjer.
Bandet ga seg selv en stram tidsramme på bare tre dager i 2010 for å generere kjernematerien til det som nå foreligger i form av albumet «Amok».
Et imponerende stykke bandarbeide ligger derfor utvilsomt bak fragmentene og elementene som er satt sammen til et intrikat nettverk av organiske instrumenter, synther og trommemaskiner.
Når det er sagt, er dette et album som først og fremst oppleves som fullendt takket være elektronisk post-produksjon orkestrert av kraftduoen Yorke og Godrich.
Atoms For Peace sklir i all hovedsak inn som nok en sjattering i den allerede meget tåkete gråsonen mellom Radiohead og solo-Yorke.
Åpningssporet «Before Your Very Eyes» og godt bassdrevne «Stuck Together Pieces» har likevel en utadvendt atmosfære over seg som oppleves mer unik for Atoms-prosjektet, muligens en bieffekt av at bandet ifølge seg selv har brukt deler av tiden sammen på sprit, biljard og Fela Kuti-skiver hjemme hos Flea.
En sjeldent god kombinasjon, både som teoretisk tankeeksperiment — og også i praksis skulle det altså vise seg.
«Amok» er sterk, stødig og spennende, men skal likevel få tåle et spørsmålstegn om hvorvidt Yorke har blitt for komfortabel under sin egen tydelige signatur.
Albumet er en naturlig forlengelse av den elektroniske sjenerøsiteten Yorke har vist de siste åra, men utfordrer ikke den musikalske verdensordenen han selv har vært med på å sette.
Ingenting ville vært mer gledelig om vi neste gang ble totalt blåst av jordas musikalske overflate - York har nemlig fortsatt midlene og makten til rådighet i sin hule hånd, og det i samtlige av sine prosjekter.
| 1
|
303007
|
Den nye vinylgenerasjonen
Oslo-gruppa Impossible med brakdebut.
ALBUM:
Impossible tilhører åpenbart den nye vinylgenerasjonen.
Debutplata kommer i LP-utgave med et nydelig svart/hvitt-cover som gjerne kunne vært titulert «neste sommer», men det er i så fall det eneste denne plata har felles med De Lillos, bortsett fra at gruppas frontmann heter Joseph Lillo-Stenberg og er nevø av den foreløpig mer kjente frontmannen i Oslo-gruppa.
Også Joseph har en lys, fleksibel stemme, men på en ganske annerledes måte enn onkel Lars.
Dessuten går det i engelsk.
Også på CD-en er låtene inndelt i Side A og Side B, og det er knapt noen tvil om at gruppa øser av referanser fra den gangen long playing?en hadde sine glansdager.
Her skiftes det fra funky og tett komp til luftige, jagende melodier, fra akustiske gitartriller til elektroniske effekter som kvitrer som fugleflokker innimellom de energiske låtene.
Samkjørt, kontrastrikt, hyllet inn i raffinerte arrangementer.
Lovende er bare fornavnet.
| 1
|
303008
|
Anmeldelse:Rotete og språklig ujevn faktabok for unge om Egypt
Men ideen er god.
Ideen til boka er god:
Å gi unge lesere en innsikt i Egypt, med utgangspunkt i revolusjonen og dagens uroligheter.
Torunn Berge innleder med en rask og grei gjennomgang av revolusjonen og den arabiske vår i 2010.
Hun intervjuer folk som deltok; en ung fotograf, en lege som jobbet på feltsykehuset, unge Diaa som fikk elektrosjokk.
Mest interessant er intervjuet med billedkunstneren Ammar.
Vi ser hvor viktig kunst kan være som kampredskap, og får en innføring i graffitiens betydning, med noen veldig tøffe illustrasjoner.
Mye stoff
Dette er en vidtfavnende bok, med mye stoff.
Ved siden av å vise dagens urolige Egypt, sveiper Berge innom landets historie; faraoene og pyramidene, det livgivende Nilen, ørkenlandskapet.
Her er også noen kapitler om kopterne og det muslimske brorskap.
Mye stoff
« Tittel »
3
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788205478992
Kjøp boken hos ARK
Klisjeer
«mørke kloke øyne»
Klisjeer
Andre steder skriver hun ledende og innforstått.
Som da hun etter en kjapp gjennomgang av kvinnenes vanskelige stilling i dagens Egypt, bare kjapt fastslår at «Da er det kanskje ikke så rart at de får et unaturlig forhold til det annet kjønn».
Hvem er de?
Og hva mener hun egentlig med unaturlig?
| 0
|
303010
|
Milde himmel
Eminente «Skyfall» skuer forover og bakover, men slår hardt fra seg i nuet.
FILM:
Å se «Skyfall» er litt som å se et stort kattedyr lande etter et sprang og krøke seg sammen før neste.
James Bond-filmen som kommer femti år etter den første, «Dr. No», skuer forover og bakover, gjør opp regnskap og går videre.
Det handler om de unge og de eldre, mødre og sønner.
Stemningsleiet er ettertenksomt, elegisk, men med mye fint, dempet vidd underveis, og, ikke minst, deilig usannsynlige og ekstravagante actionopptrinn der gravemaskiner og t-banetog blir tatt i bruk på oppfinnsomt vis.
Ms hemmelighet
I spranget mellom den nye og den gamle tid står 007 selv, satt ut av spill etter ved en feil å ha blitt skutt av sine egne i felten.
Han tviler på egne evner og er mistenksom mot den energiske og optimistiske tonen representert ved nye, purunge og hipsterbebrillede Q, ypperlig spilt av skjelmske Ben Whishaw.
Men det er Bonds mistro oppover som står sentralt i «Skyfall».
Den viktigste kvinnen i Bonds liv er her M (Judi Dench), som må kalkulere kaldt med hvor mye hver agents liv er verd sammenlignet med kostnaden det krever å redde dem.
I «Skyfall» får Bond (Daniel Craig) anledning til å spørre seg i hvilken grad hans lojalitet mot M er gjengjeldt.
Spørsmålet blir spesielt presserende når en fiende, som stjeler informasjon om MI6s undercoveragenter og truer med å offentliggjøre navnene deres, virker motivert av hevngjerrighet mot M.
Det virker som om det et sted finnes et skap, og at det inni skapet finnes et skjelett.
Forutsigbart forførerisk
Jakten på Ms fiende foregår for det meste, og passende nok, i imperiets hjerte, London - men bringer Bond også til Skottland og Macau.
De visuelle byportrettene er utstuderte og elegante.
Mens London er i pussede, elegante grånyanser, er Macaus natteliv badet i et gult lys som virker både sykelig og erotisk.
Her er det Bond møter vakre Séverine (Bérenice Marlohe), forutsigbart forførerisk og med like forventede lyssky kontakter, og sin nemesis for anledningen, Silva (Javier Bardem).
Strålende skurk
Bardem er noe så sjeldent som en dypt original Bond-skurk, en platinablond påfugl med smeltende emosjonell kjerne som samtidig er strategisk, hyperbevisst og ikke redd for verken å skape eller bruke ubehag.
Han får da også gjøre entré som en annen solkonge, i en lang, uavbrutt, urørlig scene der han kommer langt borte fra, gående sakte mot den bakbundne Bond, mens han legger ut om sin teori om vold og makt.
Regissør Sam Mendes, som konsekvent gjør stødige og riktige valg, skjønner at han har noe spesielt i Bardem og gir ham det silkeantrukne armslag han behøver.
Veldig britisk
Castingen er i det hele tatt gjort med kløkt og talent.
Naomie Harris er den boblende motsatsen til den mystiske Marlohe.
Dench gir M den påkrevde gravitas.
Ralph Fiennes stikker innom og er blasert.
Og Daniel Craig eier Bond-rollen mer og mer med sin blanding av hard handlekraft og undertrykket melankoli.
I «Skyfall» kommer sistnevnte også frem gjennom et, for publikum, uventet møte med James' fjerne fortid.
Med unntak av Bardem er alle skuespillerne holdt fint i tømme av Mendes, som gir dem en verdensvant og veldig britisk tilbakeholdenhet i møte med deres verdens mulige kollaps.
Litt teknobabbel midtveis og litt gotisk pompøsitet på slutten trekker såvidt ned.
Ellers er «Skyfall» en eminent actionfilm, et sobert semikolon i Bond-serien, en underholdningsbonanza med tyngde, et kammerspill om tvil og oppgjør og forsoning, og en hyllest til det stoiske Storbritannia.
Og så har den en scene der en komodovaran blir brukt som trampoline.
Bare dét.
| 1
|
303011
|
Er ondskap en sykdom?
Arne Johan Vetlesen viser oss den psykiatriske profesjons hjelpeløshet stilt overfor politiske ideologier.
Da den israelske historikeren Tom Segev for noen år siden skulle skrive nazi-jegeren Simon Wiesenthals biografi, ble han konfrontert med 300 000 dokumenter.
I denne enorme samlingen kom Segev over et brev fra en overlevende fra konsentrasjonsleirene.
Den tidligere fangen hadde sluttet å tro på noen gud, for, som han skrev, «Gud tillot SS-tropper å rive en baby fra en mor og bruke spedbarnet som fotball.
Da barnet var redusert til en klut av blod, kastet de det til hundene sine.
Moren ble tvunget til å bivåne det hele.
Så rev de blusen av henne og brukte den til å tørke blodet av støvlene sine».
De normale er de verste
De normale er de verste
Å lese boka er å bli minnet om den italienske konsentrasjonsleirfangen Primo Levis? uttalelse:
Det er ikke ondskapen vi må forklare, det er godheten.
Godheten er unntaket - ondskapen er menneskets normaltilstand.
I møte med scener som den Segev skisserer, inntar Vetlesen et klart standpunkt:
I den store litteraturen om ondskap er sadistiske tilbøyeligheter underbelyst.
Men Vetlesen ser ondskap som en fluktvei hos mange voldsutøvere - en løftestang vekk fra det uutholdelige ved vår egen dødelighet og smerteutsatthet.
Dette viser seg i gleden ved den grenseløse kontroll over andre, den som vi ofte ser i massevoldsaksjoner.
En maktfølelse som ytrer seg i sadistisk fryd, når en flytter smerten fra eget livs sårbarhet over på «den andre», offeret.
«Jo mer jeg frembringer av sårbarhet og til sist død hos deg, desto mindre virksomme er de vilkårene hos meg», i Vetlesens formulering.
Ut fra denne grunnideen utleder Vetlesen forklaringer på den ekstra synligheten og utspekulerte plagingen som ofte ledsager grusomhet.
Vi ser en vold som er «irrasjonell» fordi den går langt utover blott tilintetgjøringen av offeret.
« «Studier i ondskap» » Arne Johan Vetlesen
6
+ Vis mer
Sjanger
Forlag Universitetsforlaget Utgivelsesår
ISBN 9788215023380
Kjøp boken hos ARK
Moralsk blindhet
Moralsk blindhet
Nettopp fordi hun mente at Eichmann ikke var «ond» i en psykologisk hevngjerrig og nazi-ideologisk forstand, men mer en banalisert underordnet, plikttro dødens tjenestemann, ble hennes analyse fra 1963 så voldsomt provoserende.
Den var kontra-intuitiv.
Massemorder uten hat?
Uten hevnbehov?
Som uanselig byråkrat?
Den berettigede fanatiker
Den berettigede fanatiker
Vetlesens hovedargument er at ondskap, galskap og tilregnelighet ikke er gjensidig utelukkende.
ABBs handlinger er symptom på en såret narsissisme og misunnelse.
Hans myrderier er i alle fall delvis å forstå som overkompenseringer for en serie nederlag, vis à vis omsorg, utdanning, yrke, kjærlighet og penger.
Hans «manifest» er et dramatisk rop om akademisk anerkjennelse, men framstår mer som klipp og lim fra tredjerangs penneknekter av Fjordmann-typen.
Når han 27 år gammel og ensom flytter hjem til gutterommet hos en mor han har et ambivalent forhold til, er nederlaget fullendt.
Meningsgivende ideologi
Meningsgivende ideologi
Men for Vetlesen er det å befinne seg i en schizoid-paranoid tilstand ikke det samme som å være strafferettslig utilregnelig.
I den grad Breivik viser tegn til sinnssykdom i gjerningsøyeblikket - for å bli i rettspsykiaternes terminologi - forstått som manglende evne til å orientere seg moralsk og sosialt i en innfløkt virkelighet, er det en villet galskap.
Det er en sinnstilstand som han selv lenge og bevisst har påført seg selv.
Psykiatriens tunnelsyn
«selvsagt ligger utenfor de sakkyndiges mandat».
«ta stilling»,
Psykiatriens tunnelsyn
Psykiaternes konklusjoner betyr en sykeliggjøring av et grunntema i menneskenes kår på jorden: ondskapen.
Utilregneligheten kommisjonen mener var til stede hos ABB, vil omfatte titusener av ideologisk drevne massemordere.
Profesjonell deformasjon
«trained incapacity»,
Profesjonell deformasjon
Arne Johan Vetlesen er i dag en av våre fremste filosofer.
Hans neste utfordring burde være å skrive for skolen - på basis av disse studiene — om hva vi vet om menneskets natur og kapasitet for ondskap.
En slik ansvarsmobilisering burde bli en del av hele vår demokratiske beredskap, i den fanatismens og trosvisshetens tidsalder som vi nå lever i, og som er den fremste trussel mot politisk sivilisasjon.
Hans bok er en av de viktigste utgivelser i de senere år.
Hvor er Bragepris-juryen?
| 1
|
303017
|
- «The Cabin» plasserer seg et sted mellom Barry White og Jarle Bernhoft
Ylvis' nye video er morsom, men har ikke samme hitpotensiale som «The Fox».
MUSIKKVIDEO:
Musikalsk humor er en øvelse som skal utøves med nennsom hånd.
Dét begynner det å bli en stund siden Ylvis viste oss at de ikke har noen problemer med, og det har i grunnen bare vært et spørsmål om tid før resten av verden virkelig skulle oppdage med hvilken gjennomført eleganse de balanserer parodi og kopi.
Typisk norsk
«The Fox» la med sin universelle tematikk alt til rette for internasjonal appell.
Der kan «The Cabin» bli en hardere nøtt å knekke.
Denne gangen er det nemlig noe av det mest urnorske som får gjennomgå:
Hyttekulturen.
Og humoren ligger nettopp i gjenkjennelsen av alle de håpløse tingene vi nordmenn elsker hyttelivet vårt for:
Den lange reiseveien, den trange plassen, sammensuriet av ulikt servise, de manglende kortene i kortstokken.
Musikalsk kontroll
Det betyr ikke at dette er mindre morsomt.
Tvert imot.
Og akkurat som Ylvis-gutta treffer detaljene klokkereint innholdsmessig, viser de full kontroll over det musikalske.
«The Cabin» plasserer seg et sted mellom Barry White og Jarle Bernhoft, og pøser på med typiske sjangergrep som buldredyp vokal, silkemyk koring, sexy orgel og seig bass; nok til at vi skjønner overdrivelsen, men så riktig utført at det er lite å utsette på resultatet.
Men det er sammenhengen mellom innhold og musikk som setter prikken over i-en.
Den sexy, intense og luksuriøse innpakningen understreker det latterlig absurde i opphøyelsen av det enkle, hverdagslige og upraktiske hyttelivet.
Ingen «ordentlig» hitlåt
Det er likevel tvilsomt om «The Cabin» vil få det samme gjennomslaget som «The Fox», også her til lands.
For selv om gutta selv bedyrer at de ikke forsøkte å lage noen «ordentlig» hitlåt, er det i praksis det de har gjort.
Det er liten tvil om at mange har latt seg fenge av et hektende refreng og tidsriktig lydbilde — noe «The Cabin» ikke kan vise til på samme måte.
Du havner ikke på toppen av VG-lista og spillelistene til riksdekkende radio (for å holde oss til det lokale) bare fordi du har en morsom video.
| 1
|
303018
|
Musikken i mitt hode
«Ta meg med» er en utadvendt kjærlighetsfilm med innadvendte tekster.
FILM:
Ennå er det slapsete vinter på hell i Norge, men i «Ta meg med», musikalfilmen basert på Jan Eggums og Halvdan Sivertsens sanger, er det sol, gulmalte bygårder med blomsterkasser, hvitvinsfester gjennom varme netter og en stemning av gryende sommerflørt.
Praktisk nok er alle i bygården single:
Sigurd (Magnus Grønneberg) er skilt, Kari (Kjersti Elvik) er dumpet av den gifte elskeren, Lise (Marion Ravn) er forelsket i Per (Frank Kjosås) som er forelsket i Gry (Haddy N'Jie) som er forelsket i karrieren sin.
Et romantisk puslespill med fem brikker går fint opp i løpet av åttitre minutter.
Men det sitrer ikke.
Innadvendt
I musikalverden har det blitt en suksessoppskrift å feste sangene til en populær artist på en skjematisk handling og dytte det hele opp på scenen.
Den mest innbringende av disse fusjonene er Abba-musikalen «Mamma Mia».
Når «Ta meg med» ikke fungerer like godt i dette formatet, har det å gjøre med at Eggums og Sivertsens sanger er så mye mindre utadvendte.
Tekstene er presise og fulle av spesifikke observasjoner og følelser.
De overlapper ikke hverandre og blir ikke klisjeer.
Men det de beskriver, er tenksomme, følelsesfulle indre prosesser, og når de synges direkte til en annen, som ikke kan gjøre annet enn å prøve å variere lytteransiktet sitt, virker det feil.
Solonumrene, som er fulle av savn etter en uspesifisert noen eller en uoppnåelig nabo, har mer nerve, men de bidrar til å gjøre en allerede ganske småskåren og statisk film, enda mer stillestående.
Hundeøyne
Verst går det utover Marion Ravn, som har lite annet å gjøre enn å stirre hundeøyet mot ryggen til Kjosås.
Haddy N'Jies distanserte direktørtype, som får en forhistorie i Eggums «På vei», er den med mest dybde.
Det er også N'Jies soulrasp og Grønnebergs lyse tenor som gjør de beste nytolkningene av låtmaterialet.
Skuespillerne har ellers fine, åpne ansikter og prosjektet en godmodig, optimistisk undertone.
Sørensen er en dreven, effektiv historieforteller, men han gjør også overtydelige valg.
Og de han forteller om, hvor personlig de enn uttrykker seg, virker fanget mellom puslespillbrikkenes rette vinkler.
| 0
|
303019
|
Marsvin-netter
Du vet hvordan mange overarbeidede mennesker snakker om å en dag «hoppe ut av hamsterhjulet»?
Det scenariet har Disney med «G-gjengen» på en måte tatt på alvor.
FILM:
Kan trendmarkører som kultkomikeren Zach Galifianakis, labradoodler og populærdarwinisme til sammen bli en god barnefilm?
«G-gjengen», den første live-action-produksjonen med Disneys 3D-teknologi, om et knippe marsvin og en muldvarp som er blitt omskolert fra husdyr til snakkende, FBI-trente spesialagenter, er et forsøk på å besvare det spørsmålet.
Målgruppebom
Og svaret?
Uten å foregi å vite nøyaktig hva som resonnerer hos dagens sjuåringer, er det i alle fall vanskelig å se for seg at de vil la seg bergta av filmens hovedplot, som består i marsvinenes anstrengelser for å stoppe en britisk hvitevaremagnat (spilt av Bill Nighy), som i det skjulte har omprogrammert alle espressomaskinene verden har kjøpt av ham til laserarmerte roboter.
Det er nok heller ikke rimelig å anta at kjernepublikumet vil falle for manusets gjennomgående teknologinomenklatur eller mange referanser – alt fra halvgode populærkulturelle (en birollehamster promper i søvne, og kunngjør etterpå:
«Jeg elsker lukten av napalm om morgenen») til snedige bransjeinterne(på et tidspunkt nedkjemper agentene en «G.I.
Joe»-figur, altså en av sommerens blockbusterkonkurrenter).
Påfallende livaktige
Det betyr at ansvaret, ikke bare for å redde menneskeheten, men også filmen og dem selv – de er imellomtiden blitt droppet fra agentprogrammet, til tross for at de, som det blir argumentert, «har 98 prosent felles genmateriale med dere» – står og faller på hovedrolleinnehaverne.
Og de er, for all del, både påfallende livaktige og glimtvis forbaska sjarmerende, kanskje aller mest når de under en dekkoperasjon i en dyrebutikk må agere «vanlige» marsvin, for å infiltrere buret og vinne tilliten til en hamster som både er canadier og «kvart ilder» – sånt finnes det jo ingenFBI-protokoll for.
Men når «G-gjengen» seinere kulminerer i en impromptu dansesekvens til tonene av Black Eyed Peas,mistenker man at selv ikke filmskaperne har følt at 98 prosent felles genmateriale er nok.
| 0
|
303021
|
Utadvent melankoli for sarte popsjeler?
Beirut med nytt album.
ALBUM:
Zach Condon og hans feinschmecker-orkester Beirut, har siden debuten i 2006 gledet mange en tilhenger av sensibel balkaninspirert omstreifer-indie.
«The Rip Tide» beveger seg i samme farvann som sine forgjengere, hvor trekkspill, ukulele, tuba og trompet drar i trådene som trekker Condon og hans melankolske melodier opp på skjelvende vakre harmoniske høyder.
De vemodige strømningene møter sporadisk motstand i flørt med optimistiske og naive elektrobeats - en motsetning som bidrar med kledelig snert i ganglaget langs en ellers støvete landevei full av introvert følsomhet.
«The Rip Tide» er faktisk godt mulig bandets mest utadvendte utgivelse så langt, et album sådd i jord med ypperlige vekstvilkår, og en fin bekreftelse på at det er liten vits i å tukle med det godt sammensatte ruralpop-maskineriet Beirut nå nok en gang har vist seg å være.
| 1
|
303023
|
Kan«Ettermiddagen» bli det norske «The View»?
Sliter med konstant hvilepuls.
«Ettermiddagen» er TV2s nye og romslige prateshow, en Satsning med så stor S at det til og med finnes en bakomfilm for promovideoene TV2 har skutt i forkant.
Der kan man se Tone Damli Aaberge (forøvrig også gjest i første program) si følgende:
- Når jeg står og lager mat synes jeg det er veldig hyggelig å ha noe i bakgrunnen, så jeg tror dette blir litt sånn perfekt.
Om det er dette som er målet, lykkes pludreshowet til gangs.
Avslappede mennesker i rolig samtale i en sofa rundt gitte temaer.
Trivelig tralt, minimal friksjon.
I Silje Stang, Sarah Natasha Melbye og Stian Barsnes Simonsen har «Ettermiddagen» tre erfarne programledere som klarer å virke engasjerte uansett om de snakker med reality-kjendiser eller en jente som legger ut hemmelige gaver på T-banen.
Trenger gode gjester
Samtidig må det sies at ingen av de tre er særlig fengslende på egen hånd - de er helt avhengige av gode gjester og innfallsvinkler.
Mens metallhelt Sigurd Wongraven og Høyre-politiker Julie Brodtkorb i diskusjon om alkohol og måtehold blir en uventet og frisk kombinasjon, forløper en samtale med Per Kristian Foss og Sturla Berg-Johansen om den gamle homoloven seg rimelig traust og forutsigbart.
Det blir også mye hvilepuls.
Litt fordi hverken programledere eller gjester ikke har noe studiopublikum å spille opp mot, litt fordi man aldri tør å bevege seg særlig langt utenfor kosen.
Riktignok virker Simonsen litt nervøs ut når han intervjuer en naken skihopper (video av tissefant i fritt svev inkludert) og hopperen begynner å snakke om stellet sitt, men ellers er det få tilløp til dramatikk.
De seks direktesendte timene hver uke vil forhåpentligvis bli litt mer lekne og dynamiske etter hvert, foreløpig er det lite i den statiske sofasettingen som ikke kunne blitt tatt opp dagen før og redigert ned til en strammere pakke før sending.
Sjarmerende kjæresteinnslag
Ellers er de forhåndsinnspilte innslagene en blandet pose.
Mens «fem på gata» i en rulletrapp er rimelig intetsigende (nå vet vi hvor mye tilfeldig person #1, #2 og #3 drakk i helga) er serien hvor kjendiser møter sin første kjæreste igjen personjournalistikk på sitt mest sjarmerende.
Med det unntaket er det ellers lite som tyder på at «Ettermiddagen» er stedet hvor «må se»-øyeblikkene med potensiell YouTube-hitfaktor vil oppstå.
Det er gjennomgående sympatisk, men når alt er så nedpå er faren at oppmerksomheten glipper og det ender som bare nok et stopp i den hvileløse vekslingsgrøten av sitcomrepriser og realityshow på de andre kanalene.
Så, joda.
Du kan lage halvsen middag til dette, Tone.
Men burde man ikke legge lista høyere enn å bare være summingen i bakgrunnen mens pølsene freser i panna?
| 0
|
303025
|
Klønete Casanova
Sexkomedien «Fading Gigolo» vil være klok og morsom, men får ikke helt til noen av delene.
FILM:
Kommunikasjon kan være kinkig.
Noen ganger er det som om jo hardere du prøver å få sagt noe, jo vanskeligere er det, og jo mer du tenker, jo mindre blir klart.
Den melankolske sexkomedien «Fading Gigolo» oppfører seg som en film som har mye vektig på hjertet, men det er ikke godt å si hva.
Ubeskjedent
Skuespiller John Turturro, som også har regi og manus, har ubeskjedent nok gitt seg selv rollen som den middelaldrende Brooklyn-blomsterhandleren Fioravante, som motstrebende lar seg overtale til å skaffe seg en biinntekt som gigolo og som dermed må gå gjennom filmen og motta blussende komplimenter om hvor hot han er.
Den som overtaler, er hans snakkesalige, sykdomsbesatte kamerat, selvsagt spilt av Woody Allen.
Kvinnene Fioravante møter, inkluderer to seksuelt frustrerte rikmannsfruer (Sharon Stone og Sofia Vergara) og en isolert, hasidisk enke (Vanessa Paradis) som bare vil ha en ryggmassasje og som brister i gråt ved første berøring.
Det er noe her; noe om at Fioravantes omhyggelighet i omgangen med blomstene sier noe om hvorfor kvinnene faller for ham; om at fysisk lengsel både er uavhengig og avhengig av hvilke mennesker man faktisk møter, om at man kan være glad i noen og utnytte dem samtidig; om hjelpeløshet i møte med tiden som flyr og andres gåtefulle følelser.
Men det bryter aldri gjennom overflaten av platt humor, klisjémessige fremstillinger både av desperate damer og fortørnede, religiøse moralvoktere, og umusikalsk regi.
Wannabe-Woody
Turturro prøver å være både Spike Lee og Woody Allen uten helt å vite hvordan.
Han dveler ved dét han ikke trenger å dvele ved, mennesker som går ut av biler og inn av dører, og farer forbi der han burde stanse opp, som når han presenterer publikum for mennesker det antagelig er meningen at de skal føle for og med.
Fioravante selv har ikke vært på lerretet i mer enn noen minutter før han takker ja til å bli kropp til salgs.
Den som ser på må forholde seg til hva han gjør fra dette punktet, og får ikke vite mye om hvem han i utgangspunktet er.
Hvis du er én som synes det er hyggelig å bli litt kjent med en mann før han begynner å kneppe opp klærne, kan dette virke noe brått.
| 0
|
303027
|
Den som plages av klisjéallergi, vil ikke bli helbredet av «Snåsamannens sang»
Livsfilosofi, liksom.
TEATER:
Det er en mørk og stormfull aften, eller muligens en mørk og stormfull dag.
Fire personer med ulike livsvilkår og ulike livssyn er på fottur i den trønderske natur, neppe langt fra Snåsa:
Helseministeren (Tore B. Granås), hans livvakt (Duc Mai-The), en dødssyk ung kvinne (Mari Dahl Sæther) og hennes venninne (Ragne Grande).
En femte person, Snåsamannen (Sverre Bentzen), deltar i en dimensjon for seg selv, et parallelt nærvær av ro og aksept, vennligsinnet og velmenende.
Hans forsikringer om at der «finnes mer mellom himmel og jord» er tildelt både åpnings- og avslutningssekvensen, og i flere mellomsekvenser framgår hans tillit til egne helbredende krefter.
Diskusjon
Grunnpremisset for «Snåsamannens sang» er en diskusjon om slikt som ikke kan bevises - religion, liv etter døden, overnaturlige fenomener, mirakuløs helbredelse - mellom mennesker som vil tro og mennesker som ikke vil tro.
Teksten er en grundig kartlegging av årsaker til begge ståsteder.
Spillet er engasjert og temperamentsfullt, men personene blir likevel ikke mer enn talerør for de ulike synspunktene.
Dette skyldes dels det klisjétette språket (ukebladoverskrift møter selvhjelpsbok møter inspirasjonsplakat møter kjøleskapsmagnet møter ordtak), og dels handlingsutviklingen, altså, diskusjonens gang.
Det er uspennende, men absolutt gjenkjennelig, banalitet er naturligvis det, og det er troverdig for sin sammenheng, en sosialt keitete situasjon der ønsket om å si noe dypt raskt går over til å ha sagt noe platt.
Det er ikke helt uten humoristisk effekt, heller.
En kan godt se på klisjébruken som ironisering over klisjébruk, og refleksjonsnivået som ironisering over refleksjonsnivå, men denne humoren blir fort forutsigbar, som å skulle gjette seg fram til sluttord i faste uttrykk.
Stemning
Enkelte av detaljene i Øyvind Osmo Eriksens iscenesettelse er over kanten parodiske - som det at den ellers svært så folkelige ministeren og hans vakt med militær bakgrunn begge trasker rundt i dress og slips og fjellsko (kostymedesign:
Gjøril Bjercke Sæther).
Andre er stemningsskapende, fine, som egget ministeren plukker fra et reir og rister for å markere rytme, og mange av bevegelsene i de mer drømmende delene av oppsetningen, forflytningsetappene.
Bård Lie Thorbjørnsens roterende skogs-og-speilscenografi er turnévennlig kompakt, og knytter sammen villmarksmiljøet og skikkelsenes selv- og image-bevissthet.
Som det snart skal vise seg, er jo turen noe av en PR-øvelse både for pasient og politiker.
Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven.
| 0
|
303030
|
Han som ikke vant
Jay Farrar vil vel aldri matche de genierklæringen som ble strødd rundt ham på 90-tallet.
Men det er trivelig når han er i nærheten.
ALBUM:
«Verdens beste band», ble det tisket om i forrige uke, da Jeff Tweedy og hans Wilco gjestet Øya som et av festivalens viktigste plakatnavn.
Det Tweedy har gjort med sitt Wilco i løpet av snart 15 år er bemerkelsesverdig på absolutt alle plan.
Ikke minst fordi Tweedy kontinuerlig har utfordret sin utgangsstilling fra plate til plate og bedrevet avansert sjangermodifisering.
Slik sett har han åpnet opp felter mellom den alternative country/ rock-tradisjonen og samtidsmusikk/ impro/jazzmiljøer som vi ellers trolig bare kunne ha drømt om.
Og i den forbindelse er det viktig å minne om at den første Wilco-plata, «A.M.» fra 1995, inneholdt løssluppen boogierock og tidsriktig 1995-alternativcountry som var trivelig lytting, men som på ingen måte pekte framover på noen som helst måte.
Og Jeff Tweedy, det var bassisten, «han andre», fra Uncle Tupelo.
DET VAR JAY FARRAR SOM var Uncle Tupelos lederskikkelse.
Han ble tillagt all hjerne, alt potensial, all mystikk og all x-faktor da gruppa ble splittet.
Wilco ble nærmest framstilt som et uvesentlig barband, mens Farrar var kunstneren.
Han ble tildelt rollen som visjonær og veiviser for alternativcountryen inn i 2000-tallet.
At man kunne trekke denne slutningen i 1995 var like forståelig da som det er tåpelig nå.
SON VOLTS DEBUTALBUM
«Trace» er et viktig tidsbilde, men også en tidløs oppvisning i perfekt country/rock-syntese.
Den inneholder en av de siste 15 åras aller fineste sanger i åpningssporet «Windfall» og er ellers en mer svart/hvit, stemningsmessig fortettet opplevelse enn Tweedys mer løsslupne, Faces-aktige, gladtriste dualitet.
Kunstneren versus håndverkeren, på mange måter.
Slik sementerte disse to platene denne alternativcountryens «Marit Larsen-vs- Marion Ravn»-tvekamp, en tvekamp like meningsfull som meningsløs.
Hvis Farrar har begått noe klassisk album post-Uncle Tupelo, så er det utvilsomt «Trace».
Kanskje ikke så rart at Farrar falt for fristelsen til, nærmest dogmatisk, å tviholde på denne grunntonen.
PROBLEMET FOR JAY FARRAR kontra sin gamle bandkollega Tweedy har siden vært at han nettopp har gjort mye av det samme, om igjen og om igjen.
En standardoppsummering av hver plate er at det låter ganske likt som forrige gang, og stort sett litt svakere.
Karrieren har ikke vært uten stilmessige modifikasjoner og tilløp til eksperimentvilje, men det har stort sett vært relativt mislykket og påtatt, slik som på solodebuten «Sebastopol», ei plate som framstår mye svakere og karakterløs i dag enn den gjorde i 2001, og den direkte ugjestmilde «Terroir Blues» — hans dunkleste, svakeste plate.
DER TWEEDY ÅPNET OPP nye rom og avslørte nye dybder og uttrykksmuligheter for musikk med et slags americana-utgangspunkt, ble Farrars prosjekt på mange måter å definere et rom i dette americanahuset — for så å stenge det.
De tre første Son Volt-platene («Straightaways », 1997 og «Wide Swing Tremolo», 1998) tåler lett følgende enkle eksperiment: bland dem i en felles spilleliste og spill låtene i tilfeldig rekkefølge.
Alt høres ut som det kommer fra samme plate, samme innspilling, samme rom.
OG GRADVIS ENDRET oppfatningene seg om Jay Farrars påståtte geni versus det derre barbandet til han bassisten.
Farrar satset på å bli verdensmester på sin lille flekk og forsvarte tittelen i noen år, før han rotet seg så dypt inn i den ene kroken av sitt gråfargede americanarom at det ikke lenger var av nevneverdig interesse hva han holdt på med der inne.
Tweedy sto for underdog-historien, den unnselige bassisten som fikk med noen låter på hver Uncle Tupelo-plate, men som deretter foretok en formidabel klassereise — mot alle odds.
Det var han som viste seg å være kunstneren, mannen med hjernen, potensialet, mystikken og x-faktoren.
Bare rett og rimelig at det var han som endte opp som sjef i «verdens beste band», med andre ord.
Hvilket gjør Farrar til den store taperen i denne spissede framstillingen av to karriereløp med felles utgangspunkt.
EN SLIK VINKLING GJØR da også Farrar dårligere enn han egentlig er.
Ferske «American Central Dust» er den tredje plata etter at Farrar fant det formålstjenlig å hente fram igjen Son Volt-navnet.
Der de to forgjengerne bar preg av noe av den samme forvirrede «same-but-different»-følelsen som soloplatene — en prestasjon den manglende uttrykks- og sjangervariasjonen tatt i betraktning, plasserer «American Central Dust» seg selvsikkert i feltet med de tre 90-tallsplatene.
Den har mye av den paradoksale friskheten som oppstår når en artist velger å rendyrke sitt opprinnelige uttrykk.
Her er mye monokrom rock med tjukke honkytonk-røtter og såre countryballader med fuzz og steel, utført med mer hjerte, glød og omsorg enn på lenge.
Slik sett er plata en triumf for de av oss som i utgangspunktet holder Farrars musikalske grunnstilling kjær, men som har fortvilet over hvordan — for ikke å si hvor lite — han har flyttet på den opp gjennom åra.
Farrar har også et distinkt låtskriveruttrykk, det er veldig lett å høre at det er ham, selv om det fortsatt går noen låter mellom hver gang han framstår som sangsmeden som skrev seg inn i evigheten med «Windfall».
SLIK BLIR «American Central Dust» ett av to, avhengig av hva du forventer, ønsker og krever:
1. Man kan la seg irritere over forutsigbarheten og ensformigheten og uttrykksbegrensningene i Farrars musikk, og strekke seg til å anerkjenne hans konsekvente forvaltning av det som viste seg å være et mer begrenset talent enn først antatt.
Men da gjør man også dette til en kamp mellom Wilco og Son Volt som sistnevnte er dømt til å tape.
2. Eller så er dette plata som endelig lefler med de følelsene som «Trace» ga deg, plata hvor Farrar ikke akkurat kommer hjem (han har jo vært i det samme rommet hele tida), men hvor han har vasket og ryddet og gjenopprettet en orden i stua som vi lenge har savnet.
I så fall er dette en solid femmer, og et gledelig gjenhør med en mann, en stemme og et uttrykk noen av oss hadde mistet troen på fullstendig.
Og slik sett er «American Central Dust» en uforbeholden opptur, både for gamle og frafalne fans.
Så lenge den får briljere på egne premisser — og ikke på Jeff Tweedys.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.