id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
303031
|
Du trenger ikke like designerdresser og antikke biler for å elske denne filmen
Men det hjelper.
|||FILM:
Blar du drømmende i sofistikerte magasiner som Fantastic Man og Monocle, magasiner som absolutt ikke undervurderer sine lesere, som ser det som en selvfølge at du kjenner igjen et John Edward Lautner-tegnet hus når du ser det, kommer du mest sannsynlig til å falle for den anerkjente klesdesigneren Tom Fords debutfilm, «A Single Man».
Pistoler og fristelserFilmen er skrudd sammen av vakre tablåer, scener i slow motion, drømmende tilbakeblikk, alt akkompagnert av cellotunge symfonier, ført fram av stødig estetisk perfeksjonisme.
Når det er sagt, det er ikke slik at du er nødt til å ha sans for designerdresser, antikke biler og klassiske armbåndsur, for å ha glede av denne filmen.
Men det hjelper.
Handlingen utspiller seg i Los Angeles tidlig på 1960-tallet og vi følger den britiske, svært velkledde litteraturprofessoren George Falconer (Colin Firth, «Bridget Jones? dagbok») en dag i hans liv.
Falconer har mistet mannen han elsker og han har begravd seg i et stadig mørkere og nedstemt sinn.
Makter han å grave seg ut i tide?
I kulissene lurer pistolen han bærer i sin italienske skinnveske, en gammel ginpimpende venninne, men også nye fristelser.
Fargespill «A Single Man» er en dristig debutfilm.
Ford utforsker filmmediet og han gjør det godt.
Bildene i filmen er kornete og fargene er nedtonet.
Det er bare når Falconers emosjoner blir satt i sving fargene i filmen skrus varme.
I tillegg benytter regissør Ford seg svart-hvitt og tåkelagte bilder for å forsterke og tydeliggjøre Falconers sinnsstemning.
Slik sett kan man beskrive det hele som en film noir med flere nyanser.
Nødvendig luft
Tidskoloritten er upåklagelig og Ford har fått hjelp av produksjonsteamet bak en av 2000-tallets beste tv-serier, «Mad Men», for å knyte windsorknutene riktig.
Filmen er rett og slett svært delikat.
Til tider skaper dette raffinementet distanse til handlingsgangen og hadde det ikke vært for Colin Firths svært så følelsesladede ansikt, hadde «A Single Man» fort endt som en kjølig, gjennomdesignet affære.
Men Firth gir filmen luft.
Falconer omfavner sin tristesse og melankoli med litterær visdom og sort humor, og mens majoriteten av amerikanerne frykter nukleær undergang, frykter Falconer amerikanernes naivitet og redsel for det ukjente.
| 1
|
303033
|
Anmeldelse:Jon Fosses Wergeland-dikt står støtt på egne bein
Dikt fra Grotten.
Før han i høst gikk på podiet i kulturhuset Harpa i Reykjavik, var det ikke lenger snakk om hvorvidt Jon Fosse endelig ville få Nordisk Råds litteraturpris, men om Nordisk Råd endelig skulle få æren av å smykke seg med Jon Fosse som en av sine prismottakere.
Hans ledende posisjon som dramatiker er anerkjent verden over.
Hans innflytelse som romanforfatter er udiskutabel.
Poeten Jon Fosse er også bejublet, om enn noe mer beskjedent.
Han har skrevet poesi jamnt og trutt i tredve år, og i mine øyne utgjør diktene hans en vel så viktig bestandel av forfatterskapet.
Solid utbytte
Fosse
Solid utbytte
Diktene bør kunne leses med solid utbytte, enten man er godt innlest i Wergelands forfatterskap eller ikke.
Hvordan koke Henrik Wergelands tordendiktning og foranskutte lyn ned i et enkelt poetisk drypp?
Fosses forsøk høres slik ut:
«Det var som om ein blind fekk syn // og såg ei stjernes milde lyn / og, atter blind, i all tid / ser det same inni seg»
Visjonære bilder
På sitt beste besitter diktene i «Poesiar» en nærmest hypnotisk kraft som elegant visker ut grensene mellom natur og sjeleliv.
Tåke, skumring, vindkast og stjernemørke synes nærmest å velte ut av disse diktene, som er skrevet i all enkelhet, med vuggende rytme og gjennomskinnelig bildebruk.
I kjent stil puster Fosse liv i en korthugd meditativ diktform.
«I vårens pust / svevar ein flokk fuglar / med skrik / og vidspreidde vengjer // elva rullar over / stein etter stein / som tider veltar ho seg over / vår fortid»
En kunst
«Preposisjonene er nærmest usynlige, de holder språket oppe på samme måte som verdensrommet bærer planetene oppe», skriver den danske poeten Inger Christensen.
I likhet med Christensen har Fosse på sitt beste kokt kompleks innsikt inn i et enkelt uttrykk, som gjør at inngangen til teksten står åpen for mange lesere.
Tonen i Jon Fosses diktning får alt fra barneskolebarn til litteraturprofessorere til å spisse ørene.
Det er en kunst.
De vakreste diktene i «Poesiar» står støtt på egne bein, skumringstause, mollstemte og innsiktsfulle, med eller uten Wergeland på slep:
«Det er skyldskap // mellom sjela / og stjernene / lyset frå stjerna / over sjela mi er så roleg / som ei byste / inst der inne / i meg»
| 1
|
303037
|
Sør-Koreas gitarkonge
Musikeren Shin Joong Hyun ble forfulgt og fengslet i hjemlandet.
ALBUM:
For de nysgjerrige blant oss kan det i blant være like naturlig å lete etter musikalske nyheter i fortida som i dagens ofte fantasiløse og repeterende rock-scene.
I tillegg har en befriende opptatthet av eldre musikk fra den såkalt tredje verden utvidet leteområdet for folk som fortsatt har en viss glød for det fremmedartede og uoppdagede.
Asiatisk beatbølge Jakten på eldre vinylutgivelser i Afrika, Asia, Midt-Østen og Sør-Amerika pågår til de grader at slike LP'er nærmest er utryddelsestruet.
En CD-serie som «Love, Peace & Poetry» inkluderer ikke bare verdensdelene, men enkeltland som Tyrkia, Mexico, Japan, Chile, Japan, Mexico og mange flere.
Blant annet takket være den amerikanske gruppa Dengue Fever er kambodsjansk 60- og 70-talls musikk trukket fram i lyset gjennom serier som «Cambodian Rocks» og «Cambodia Rock Spectacular!».
Nylig kom en CD-samler med tittelen «Sound of Siam:
Leftfield Luk-Thung, Jazz & Molam In Thailand 1964-1975».
Og dermed er tida inne for å trekke fram «gudfaren» i sør-koreansk rock'n roll, gitaristen, produsenten, komponisten og superstjernen Shin Joong Hyun (73).
Hans opprinnelige vinylutgivelser går symptomatisk nok for 2000-3000 kroner.
Nå kommer en velredigert samler med produkter fra forskjellige faser av Shins karriere, «Beautiful Rivers and Mountains», med undertittelen «The Psychedelic Rock Sounds of South Koreas Shin Joong Hyun 1958-1974».
Plata rommer 14 sanger med forskjellige enkeltartister og grupper, som alle har det til felles at deres mentor er Shin Joong Hyun.
Fengsel og tortur Shin har i sannhet hatt en omtumlende karriere.
Han startet sin musikalske løpebane i kjølvannet av Korea-krigen (1950-1953) og underholdt de amerikanske styrkene som ble igjen i landet med en musikk de kunne forholde seg til.
Den første innspillingen på plata er fra 1958 og er en råskåren og flengende gitarinstrumental i stil med The Ventures eller det som i Norge seinere ble kjent som Bergen Beat.
Derfra går det slag i slag, med innspillinger som har det til felles at de er ekkofylte, hardkokte og poetiske, nakne, preget av orgel og av Shins flengende gitar — i kontrast til mannlig og kvinnelig vokal, som er mer polert og «følsom», i tradisjonell asiatisk stil.
Shin ble en superstjerne, men i 1972, etter å ha nektet å lage en sang til ære for diktatoren Park Chung Hee, ble han regelrett forfulgt.
Musikken hans ble fordømt som «bråkete» og «vulgær», og Shin ble arrestert, anklagd for å ha brukt marijuhana.
Han tilsto under vanntortur og ble først tvanginnlagt på et mentalsykehus, deretter dømt til fire måneders fengsel.
Fender-tributt Karrieren fikk en knekk, men Shins stjerne har vært stigende.
I 2009 ble han den sjuende gitaristen i verden som er blitt beæret med en spesiallagd Fender gitar-modell.
Tidligere er det bare seks gitarister som har opplevd noe lignende; Eric Clapton, Jeff Beck, Eddie Van Halen, Yngwie Malmsteen og Stevie Ray Vaughn.
En samler som «Beautiful Rivers and Mountains» er en del av internasjonal rock'n roll-historie.
Låtene er ofte en miks av det vakre og det hardkokte.
De kan være melodiøse og lyriske, men med krasse innhogg av den fuzzy, rødglødende gitaren til Shin.
Sangene varierer fra to og et halvt minutts låter til langvarige innspillinger, fra fem minutter og oppover.
Typiske eksempler på Shins gitarstil er låter som «The Man Who Must Leave», eller den nøyaktig ett kvarter lange «'J' Blues 72», som i sin tid fylte en hel LP-side.
Men plata er interessant hele veien ut, og forbilledlig fylt med en 40 siders, usedvanlig spennende booklet.
| 1
|
303038
|
Harket bærer tomheten på sine brede skuldre
Småslapp synthpop på a-ha-Mortens femte soloplate.
ALBUM:
Morten Harket er plassert i vår verden for å ta spektakulære vokale sprang og holde toner ufattelig lenge over svulmende, dramatisk popmusikk.
Og å ta seg bra ut: han kommer opp av vannet på omslaget med nydeffet overkropp, den rufsete silhuettluggen henger ned i pannen like bedårende som i 1984.
Førstesingelen «Lightning» fra Harkets første soloalbum siden 2008 var en lovende smakebit.
Ikke så mye fordi det var en spesielt god singel, men fordi den antydet noe om potensialet i samarbeidet med det svenske bandet Kents frontmann og låtskriver Joakim Berg.
Kompatibelt Bergs 15 år lange flørt med Depeche Mode-referanser og stormannsgale U2-stadionambisjoner er på papiret svært kompatibelt med den kjølige pompøsiteten og refrengdramatikken som Harket trenger for å være god.
Harket er en formidabel popsanger med evnen til å løfte kvaliteten på selv banale, kommersielle låter alene.
Han er ikke nødvendigvis avhengig av de sofistikerte og krevende låtene Paul Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen tradisjonelt har spesialskrevet for hans register i a-ha-sammenheng.
Fantasiløst Men «Out of My Hands» viser seg dessverre å være et småslapt og lite substansielt bidrag til Harkets nå fem album store solodiskografi.
Trygt og solid.
Småfengende, men fantasiløst.
Og påfallende forutsigbart.
Den bygger delvis videre på noe av soundet fra a-has svanesangplate «Foot of the Mountain» (backingmusikerne er stort sett de samme), og åpner med at Harket synger livskiten ut av Espen Linds søtladne ukuleletrall «Scared Of Heights».
Etterpå er det relativt dårlig blodsirkulasjon i den generiske synthpopen.
«Lightning» — som i beste fall holder albumfyllnivå i Kent-sammenheng — framstår som et av høydepunktene, sammen med «Burn Money Burn», en lite radikal engelskspråklig coverversjon av Kents «Kärleken väntar».
Tung klisjé Pet Shop Boys leverer «Listening» rett fra sin skrivebordsskuff merket «forkastede midtempoideer», med Neil Tennant på bakgrunnsvokal.
Mot slutten blir det ørkesløst og idéfattig, og verst er det avsluttende tittelsporet — en eneste stor lodott av en ballade.
Selv ikke Harkets ekstremt brede skuldre fra omslaget makter å bære en slik klisjétomhet.
| 0
|
303039
|
Bølgeskvulp
«Elias og jakten på havets gull» er riktig hyggelig.
Men ikke helt hyggelig nok for en hel langfilm.
FILM:
Kanskje det er dette som skal til for å dempe avfolkingen av grisgrendte strøk og flukten inn til byene?
Tv-seriene og filmene om den lille redningsskøyta Elias, som årets film, «Elias og jakten på havets gull», lykkes i å fremstille livet i et knøttlite fiskevær nordpå som både hjemlig og litt eksotisk.
Elias og trålerne han passer på hører hører hjemme i trivelige Lunvik, der sjøbodene synger på kaia.
Filmenes kanskje fremste styrke er persongalleriet, eller rettest sagt båtgalleriet: den energiske Elias, den buldrende arbeids-«karen» Tråle og den knirkende og noe resignerte Sjarke er alle tydelige typer, med gode ansikter, som bryter fint mot hverandre og som nok kan putre seg inn i ethvert barnehjerte.
Ytre fiende
Langfilmformatet er likevel et problem for «Elias og jakten på havets gull».
Plottet følger en klassisk actioneventyroppskrift:
En ytre fiende bryter inn idyllen, og må overvinnes.
Denne gang er det et svært fiskerikonsern, representert ved den despotiske Polardronningen og tre sorte, robotiserte fiskebåter som fosser frem og tømmer havet for fisk, slik at Lunviks trålere må vende hjem tom-«hendt» og selve livet på fiskeværet trues.
Stor, upersonlig industri står mot lokalt forankret næringsliv - og så er det en sunken gullskatt et sted som Polardronningen har fryktelig lyst på.
På dette grunnlaget kunne det sikkert vært laget en flott 45-minutters tv-episode.
Men over en time og tyve minutter i kinosalen oppleves det som om den spinkle historien tøyes lengre enn den holder, og enkle poenger gjentas inntil det kjedsommelige - varianter over replikken «Men med gullet kan vi redde Lunvik!» kommer eksempelvis igjen og igjen.
Enkelte spenningsscener fungerer.
Men først i det dramatiske siste kvarteret føles handlingen tilstrekkelig fortettet.
Skimrende hav
Animasjonen blir stadig bedre, og særlig det skimrende havet har nydelig liv og bevegelse.
Men noen av bakgrunnskulissene har ennå litt lite struktur, og de partiene av filmen som foregår inne i Polardronningens automatiserte havpalass er glatte og metalliske - antagelig med hensikt, men det bidrar til lå gjøre disse scenene lite spennende.
Lunvik er fremdeles et koselig sted å være.
Veldig koselig.
Men det betyr ikke at manusforfatterne ikke kan la det skje enda litt mer der.
| 0
|
303040
|
Black metal-primitivister
Kall gjerne Sarke en supergruppe, men de har heldigvis nok av egenart.
ALBUM:
Symptomatisk når profilerte musikere danner såkalte stjernelag eller supergrupper er at det ofte blir mye muskler som skal flekses og egoer som skal fremvises.
Dette har som regel et uheldig utslag på både fokus og egenart.
Resultatmessig er Sarke er mye godt den rake motsetningen av den problemstillingen.
Det til tross for at gjengen teller medlemmer fra både Darkthrone, Borknagar, Khold og livebandet til Satyricon.
Med andre ord en rimelig sammensatt gjeng hva musikalske preferanser angår.
Holder det nede
På «Oldarhian» handler det nemlig om å dyrke det primitive inntil det utstuderte.
Her er det stemninger og groove som kommer i første rekke.
Det betyr likevel ikke at platen mangler finesse, for selv om den i utgangspunktet fremstår som nedstrippet, finner man både finurlige rytmiske vendinger og passe doser keyboardkrydder.
Noe som fremstår som passe eksotisk i denne sammenhegen.
Altså mer i tråd med gamle helter som Voivod og Celtic Frost fra både den tidlige perioden, samt de mer alternative årene, enn symfonisk norsk black metal.
Alternativt Åpningsporet «Condemned» setter god fart i rockefoten, før «Pilgrim of the Occult» introduserer en dvelende og alternativ grunntone.
«Pessimist» er midtempo Sarke på sitt beste med en finurlig, disharmonisk tvist i melodilinjene som understreker den lite lystige lyrikken på finfint vis.
Melodisk har gjengen noen hint av kultbandet Ved Buens Ende alternative tonespråk, noe som absolutt ikke er å forakte.
Produksjonsmessig låter det tørt og oversiktlig, noe som gir instrumentene god boltreplass og riffene tilstrekkelig med oppmerksomhet.
En primitiv fornøyelse, rett og slett.
| 1
|
303043
|
Lykkesøkende solskinnspop fra dalstroka innafor
Marie Klåpbakken synger om det gode liv.
ALBUM:
På coveret til debutplata til Marie Klåpbakken er hun framstilt som et menneske som slipper fugler fri og lar dem sverme opp mot en lys himmel.
De ser nærmest ut som om de har bygd rede i håret hennes.
Man kunne hevde at et slikt bilde er helt på grensa til det søtladne.
Men hvorfor ikke?
Skulle det være noe galt i at også håpet og lyset finner sin plass innenfor et populærmusikalsk prosjekt?
Lov å drømme Selvsagt ikke.
Problemet er ofte at hverdagsfilosofiske tekster og optimisme blir uttrykt på en anstrengt, tilgjort og villet måte, med håpløse metaforer, åpenbar rimtvang og en tendens til å kaste seg inn i de mest velbrukte harmonier.
Slik er ikke denne plata, som til alt overmål har fått tittelen «Framtida».
Men det er faktisk dette plata dreier seg om, sangene og musikken tematiserer et ungt menneskes vilje til å drømme om at det er verdt å leve og at det fins et godt liv etter tenårene.
Slik sett kan man si at lydbildet har en viss «Hvis jeg fikk være sola di?»-faktor.
Sterk bakgrunn Marie Klåpbakken (26) er fra Vinstra.
Hittil har hun først og fremst vært kjent som felespiller.
Hun har en mastergrad ved Norges Musikkhøyskole og er blitt lagt godt merke til på Bylarm de to siste åra.
Plata hennes består stort sett av sanger hun har skrevet selv, pluss enkelte instrumentale innslag.
Spillet hennes minner om sangene; det er preget av en enkelhet som springer ut fra erfaring.
Less is more, som det heter.
Historisk klang Artister som Annbjørg Lien og Odd Nordstoga har vist hvordan folkemusikalske tradisjoner kan integreres i fengende pop.
Grupper som Gåte og Valkyrien
Allstars har på sin side lagd effektive mikser av folkemusikk og rock.
Klåpbakken er definitivt på popsida i dette musikalske dalføret.
Men sangene er ikke bare lyse og fagre, låter som «Lette tårer» og «Klokka går» rommer mollstemte stemninger, men de hengir seg ikke til mørket.
Tekstene er befriende i sin søkende åpenhet, det samme er den lyse vokalen.
Uten å forlate seriøsiteten i sin opprinnelige inspirasjon, framfører Klåpbakken melodier som har en historisk klang, samtidig som de kan spilles i en hvilken som helst nitime uten å skape rabalder.
Dette er låter som uttrykker et ungt menneske i spennet mellom de første alvorlige erfaringene og forventningen om noe mer.
Uttrykksfullt, og med en kyndighet og klokskap som bidrar til å gi denne plata et sterkt skinn av oppriktighet.
| 1
|
303044
|
Pinlig morsomt
«The Informant!» er forfriskende galskap, basert på virkelige hendelser.
|||
FILM:
Steven Soderbergh har alltid vært en av mine amerikanske favorittregissører.
Ved å lage både kommersielle blockbustere og smalere, mer grensesprengende, men kommersiell appellerende film, har han opparbeidet seg en sjelden posisjon i Hollywood.
De store studioene gir Soderbergh mye penger og lar ham få frie tøyler til nærmest hva enn han foretar seg.
Noe som antakelig gir 45-åringen overskudd, da han er en av de mer produktive filmskaperne i filmbyen.
I år har han premiere på to filmer.
Verdt å se «The Girlfriend Experience» handler om luksusprostituerte Christine, eminent spilt av hardpornoskuespilleren Sasha Grey, og er av de bedre filmene jeg har sett så langt i år (den har så langt ikke fått norsk distribusjon).
Den andre er «The Informant» - også det en film som virkelig er verdt å få med seg.
Nett av løgner «The Informant!» er en dramakomedie, basert på reelle hendelser og virkelige mennesker, og handler om noen år i livet til Mark Whitacre.
Både tematisk og estetisk minner filmen om en blanding av Steven Spielbergs glimrende «Catch me if You Can» (2002) og Coen-brødrenes «Burn After Reading» (2008).
Forklart på en annen måte, «The Informant!» er en film med mye energi, om en fyr som driver underslag i sitt eget selskap, og som får i oppgave av FBI å jobbe undercover i selskapet, for å avsløre eventuell brist på konkurranseloven.
Noe som vikler ham inn i et nett av løgner og snodige situasjoner.
Soderbergh benytter seg av gladjazz på soundtracket og en gjennomgående tørrvittig voiceover.
Det er tydelig at han ikke tar Whitacre-affæren veldig seriøst, i stedet gjør han et personlig drama til en snerten og vittig filmopplevelse, med en rekke scener som nærmer seg det pinlig morsomme.
Lett å le Matt Damon har mange ganger tidligere vist seg som en svært habil og allsidig skuespiller, og nok en gang overbeviser 39-åringen.
Filmen hviler på hans skuldrer, og Damon sprudler i rollen som den selvgode Whitacre, og bærer hans dumhet med stil.
Tidskoloritten er upåklagelig, 90-tallet har aldri føltes lengre unna, og mønsterpregede slips og Concordefly har sjelden vært lettere å le av.
| 1
|
303045
|
Havari på Tjuvholmen
Lar du deg friste av turistfella på Tjuvholmen, blir du ranet og får kriminelt dårlig mat.
Kald hvitvin, fersk sjømat og solskimrende bølgeskvulp.
Det er det man vil ha en varm sommerdag i Oslo.
Dermed fløt Robinson og Fredags tanker til restauranten i vannkanten på Tjuvholmen, området som er blitt hovedstadens nye spradearena.
Da Tjuvholmen Sjømagasin åpnet i fjor var det fortsatt så mye byggekaos at man ikke fikk særlig følelse av Oslofjorden, men nå var alt kanskje på plass?
Det var tid for ettårskontrollen.
— Kranene og betongklossene er her ennå, konstaterte Fredag småskuffet.
— De har ikke lovet å være ferdige før i 2012, så vi får vel se gjennom fingrene med at vi bare får sjøgløtt, sa Robinson.
Sist var vi ikke helt imponert over servicen eller det kulinariske nivået.
Forhåpentligvis har de fått orden på innkjøringsproblemene nå.
Tjuvholmen Sjømagasin er et lokale på 1000 kvadratmeter, delt i flere halvetasjer, med en hovedspisesal der det er plass til flere hundre mennesker.
Da Robinson og Fredag ankom var det slunkent, men i løpet av en time var det nesten fullt.
Klientellet denne dagen var mest turister, foruten noen bord med brautende forretningsmenn.
Kanskje tiltrakk sistnevnte seg all oppmerksomheten fra servitørene, for Robinson og Fredag fikk den i hvert fall ikke.
I over 20 minutter var det verken vann, brød eller menyer på bordet, og å få et glass champagne tok en evighet.
— Den billigste hovedretten koster 285 kroner.
Da er det uakseptabelt å ha så elendig service, sa Robinson.
— La meg muntre deg opp med østers, sa Fredag, og siden ting så ut til å ta tid, bestilte de like godt et dusin.
De fikk seks østers fra den franske produsenten Guillardeau og seks fra russiske Tsarskaya, to navn som får pulsen til å slå raskere blant sjømatelskere.
Verdens beste østers trenger knapt tilbehør, men noe litt mer oppfinnsomt enn en klunk rødvinseddik med litt sjalottløk i, kunne kjøkkenet gjerne kostet på seg.
Halvveis gjennom dusinet var champagneglassene tomme, og det var ikke mulig å få kontakt med servitøren for å få noe mer å drikke.
Til forrettene hadde de valgt den organiske rieslingen fra Bott Geyl.
Når den endelig ble åpnet og servert, var den feiltemperert.
Irritasjonen hos våre to spisevenner fortsatte å stige, men ble midlertidig punktert av to oppsiktsvekkende vakre forretter.
Fredags ceviche av kamskjell, reker og laks og Robinsons grillede kongekrabbe og glaserte kalvebrissel var begge praktfullt dandert med sommerfarger og spiselige blomster.
Men skinnet bedrar.
— Cevichen smaker sursild.
Alt smaker sur, sur lake.
— Brisselen er overstekt og krabben er dvask og usaltet.
Hovedrettene var en ytterligere nedtur.
Robinson hadde valgt «Breiflabb Rossini», fiskevarianten av den berømte biffretten.
Den kom servert på en nitrist skive brioche, som hadde gått i oppløsning i den klissete sausen, en saus som verken smakte madeira eller trøffel som lovet.
Selve fisken var fullstendig feiltilberedt, den var seig og træen, og i stedet for grillsmak hadde den en påfallende eim av hickoryessens.
Gåseleveren var direkte mishandlet og dekket av svart skorpe.
Fredags kveite var om mulig enda verre.
Den var ihjelgrillet og tørr som en fiskeskinns- sko fra 1944.
Etter et par uappetittlige munnfuller ga de opp, og bestilte dessert i stedet.
— Jordbær med melkepudding kan vel ikke gå galt, sa Fredag håpefullt.
Men tok feil.
I et mislykket forsøk på gastrokjemi hadde kokken framstilt pulver av frysetørret basilikumolje.
Den store hvite pulverhaugen smeltet raskt, og brått lå jordbærene og puddingen badet i en guffen dam av grønn olje.
Også Robinsons absurd udelikate sjokoladeterrine — hvordan er det mulig? — var utstyrt med store mengder pulver, laget av frysetørret pistasj.
— For et latterlig måltid, sa Robinson og så provosert på regningen.
— Det eneste bra var østersen.
Resten var svinedyrt og vondt.
— Dette stedet har åpenbart blitt ei melkeku for lettlurte turister som tror all mat er dyr og dårlig i Norge.
Jeg blir helt flau.
| 0
|
303049
|
Orgie med sverd
«Centurion» er en møkkete, rytmesikker voldsballett med svak historie.
|||
ANMELDELSE:
Klodens dominerende stormakt har kjørt seg fast i et værhardt land, der lokale krigere bruker geriljataktikk for å nedkjempe sin tallmessig overlegne fiende.
De kjenner det lokale landskapet og utnytter fordelene ved å være mer mobile enn fienden.
Imperiets generaler får derfor ordre om å sette i gang en «surge» og bruke alle midler for å knekke disse seige krigerne.
Dette er en ny type krig, sier vår voiceover-helt, spilt av Michael Fassbender («Hunger»).
Blod er bra
Men likevel, på tross av alt dette, tviler jeg på om regissør Neil Marshall er opptatt av å si noe vektig om våre dagers storpolitiske verkebyll, Afghanistan.
Hadde NATO-styrkene og Taliban kjempet med sverd og spyd, ville han sikkert vurdert å lage en dagsaktuell krigsfilm fra Sentral-Asia, men Marshall er altfor glad i blod som skvetter, hoder som kappes og hjerter som spiddes.
Han liker det fysiske ved brølende nærkamper og da holder det ikke med veibomber, granatkastere eller skarpskyttere med to kilometers rekkevidde.
Nei, skal du lage et saftig blodbad der individuelle kampferdigheter avgjør om du får oppleve morgendagen, er romertida å anbefale.
Og siden Neil Marshall stammer fra Newcastle, er en romersk legion på defensiven i Nord-England i det herrens år 117 et bra utgangspunkt:
La oss lage en historie ut av det.
Kondis viktig
Og det er her Marshall har, hva skal jeg si, et annet fokus enn jeg kunne ønske.
Jeg liker mine brunstige romerhistorier tilberedt episk, ikke som reinspikka forfølgelsesritt.
Ridley Scott vekket ikke denne typen fortellinger opp fra b-filmdøden ved å la gutta boys slakte hverandre uten stans.
Også Antoine Fuquas «King Arthur» lot oss bli kjent med krigerne som annet enn roboter med ære og plikt på hjernen.
Det burde også Marshall prøvd på, med talenter som Fassbender, David Morrissey og Dominic West på rollelista.
Men, for all del, blodet spruter, hodene ruller og rytmen i slaktescenene er utsøkt.
| 0
|
303050
|
Har gitt ut en av årets foreløpig beste norske låter
Eks-supermodellen Carmen Hillestad har blitt til Carmen Villain.
ALBUM:
Selv med fordommene stappet langt ned i festivalbagen, var det lite som tydet på at eks-supermodellen Carmen Hillestad, etter en ganske forglemmelig Bylarm-konsert i 2011, skulle ta de formidable stegene som låtskriver og artist som materialiserer seg på debutalbumet «Sleeper».
Ingenting er da mer gledelig enn at vi på dette albumet, delvis produsert av norsk støydrømmepops erkebiskop Emil Nikolaisen og sømløst og hypnotiserende lappet sammen av Prins Thomas, hører den forførende lyden av en plate som overgår ideene som ligger til grunn for den.
La gå at det ikke låter spesielt originalt - albumet er i tett dialog med alt fra Velvet Underground og Kim Gordon/Sonic Youths kunst/rock/fashion-ikonografi til nyere, mer introverte, søvnige indierockkoordinater som tidlig Cat Power og Blonde Redhead.
«Dreamo» er allerede på shortlista over årets beste norske låter, og illustrerer det høye nivået på Carmens narkoleptiske, svalt buldrende og svaiende musikalske cool.
| 1
|
303052
|
Justin er voksnere og mer tilfreds - og det kler ham
Høydepunktene gjør comebacket verdt ventetida.
ALBUM:
Det var en tid da det ikke var noen tvil om hvem man refererte til når man snakket om «Justin» - og han var ikke en canadisk tenåring med sidelugg.
Derimot hadde han rimelig god dreis på dansevennlige, storslagent emosjonelle poplåter, og rundt 2006 dominerte han fullstendig på radioer, hitlister og dansegulv.
Men så ble det etter hvert veldig stille.
Justin Timberlake ville nemlig satse på den gryende skuespillerkarrieren.
Så vi ventet.
Og ventet.
Og ventet.
Helt til vi i grunnen hadde sluttet å vente.
Og da, med en sedvanlig breial, men elegant selvsikkerhet, erklærte Justin i en videosnutt på internett at han var klar.
Nyfunnet klarsyn
På «The 20/20 Experience» er han tilbake som en voksnere og mer tilfreds mann.
Han har funnet kjærligheten, og som tittelen hentyder til, ser han ting tydelig nå («20/20» er et mål for normalt syn).
Den positive tonen settes fra første stund, med det tilbakelent funky, overskuddspregede åpningssporet «Pusher Love Girl», og den elegante førstesingelen «Suit & Tie», med sine spretne blåsere og blide arpeggioer.
På «That Girl» introduseres vi for backingbandet The Tennessee Kids, som sørger for retro-soul à la Raphael Saadiq, med brumledyp koring, kjappe blåserriff og skarp gitar.
Uimotståelig inderlighet
Men Justin har mer i ermet.
På andresingelen «Mirrors» drar han på i beste «What Goes Around...»-ånd, med det som i disse ører for lengst er etablert som den største poplåta så langt i år - komplett med grandios Timbaland-produksjon og uimotståelig inderlige, klissete tekstlinjer:
«It's like you're my mirror / my mirror staring back at me / I couldn't get any bigger / with anyone else beside of me».
Nååh.
Et annet høydepunkt er det lekre r'n'b-sporet «Strawberry Bubblegum», der rolig glidende bakgrunnstoner krydres av en behersket beat, før den går over i et nydelig orgel- og trommemaskinparti.
Omfattende låter
Med ti spor fordelt over en time og ti minutter, er det nemlig flere som strekker seg over flere deler.
Noen steder, som i ovennevnte og det tilsvarende nedstrippede avslutningspartiet på «Mirrors», sitter det som ei kule og framstår genialt ambisiøst.
Andre ganger, for eksempel på den i utgangspunktet uspennende «Don't Hold The Wall», trekker det bare unødvendig ut.
For albumet har sine mindre interessante øyeblikk.
Produksjonene på «Tunnel Vision» og «Spaceship Coup» er for eksempel ganske likegyldige, tross fine melodier.
Vellykket comeback
Heldigvis høres det ikke så datert ut som man kunne frykte da det ble kjent at Timbaland, hovedsamarbeidspartneren fra sist, var med på laget igjen.
Sammen lagde han og Timberlake noen fantastiske låter som står like sterkt den dag i dag, men soundet sitt brant produsenten grundig av da han var på topp på midten av 00-tallet.
Jevnt over byr «The 20/20 Experience» på en bunke låter av godt nivå, i spennet fra Prince-nikkende funk og nedstrippet r'n'b til følsom, urban popmusikk.
Med fulltrefferne på toppen er det bare å slå fast at dette er et comeback verdt å låne ørene til.
| 1
|
303054
|
Tidskoloritt til besvær
«The Woman in Black 2» er tannløs skrekk for «Poirot»- og «Downton Abbey»-segmentet.
FILM:
Med tanke på hvor billig gjennomsnittsskrekkfilmen i dag er å produsere er det på mange måter rart at USA er en såpass dominerende aktør innenfor sjangeren.
Skrekksjangeren har lange tradisjoner for å bruke små budsjetter til sin egen fordel, og på 00- og 10-tallet har de såkalte «found footage»-filmene vært kostnadseffektive og pålitelige melkekuer for de amerikanske studioene.
Blackout
I møte med den i britisk målestokk påkostede «The Woman in Black 2» kan man spørre seg om problemet er at man i andre land rett og slett prøver for hardt — eller i alle fall på feil ting.
Oppfølgeren til den relativt populære Daniel Radcliffe-filmen fra 2012 er lagt til Den andre verdenskrig, med alt hva det innebærer av kostymer, kulisser og forsøksvis smakfull datagrafikk.
Og oppi alle de tidsriktige tweedskjørtene, damptogene og tåkelagte myrlandskapene, later regissør Tom Harper til å ha glemt at han har til oppgave å skremme sitt publikum.
Under Blitzen tar den unge læreren Eve Parkins og hennes kollega Miss Hogg med seg en gruppe skolebarn ut på landsbygda for å bo i den uhyggelige herregården Eel Marsh House til det igjen er trygt å vende tilbake til London.
Og her får de allerede hårdt prøvede engelskmennene stifte bekjentskap med et ondsinnet gjenferd som tvinger mennesker til å ta livet av seg.
Herskapelig Problemet med «The Woman in Black 2» er ganske enkelt at den ikke er skummel.
For alle dens forfalne herskapshus, stumme barn og blygrå engelske slettelandskaper, synes den fundamentalt uinteressert i å skremme noen.
Snarere fremstår den som en grøsser for «Poirot»- og «Downton Abbey»-publikummet:
En platt og forutsigbar fortelling om mor/sønn-forhold og britiske stiff-upper-lip-idealer, laget for mennesker som er fornøyd med det meste, så lenge tidskoloritten, klassestrukturen og aksentene er på plass.
| 0
|
303055
|
Forkledd som seg selv
Et sinnrikt flettverk av metaforer og allegorier gjør «Phoenix» til en minneverdig fabel om tysk identitet og selvforståelse.
FILM:
Året er 1945 og stedet er det utbombede, amerikansk-okkuperte Berlin.
Nelly Lenz (Nina Hoss) har unnsluppet konsentrasjonsleiren med livet i behold, men ansiktet er vansiret og behøver omfattende plastisk kirurgi.
Kirurgen foreslår å konstruere et helt nytt ansikt, men Nelly insisterer på at han skal forsøke å gjenskape hennes gamle.
På operasjonsbordet teller legen henne baklengs inn i narkosen, og når hun våkner er det som en ny versjon av seg selv, i et Tyskland som synes både velkjent og underlig fremmed.
Nytt ansikt
Nellys familie har blitt utryddet av nazistene og etterlatt henne en stor formue som venninden Lene vil at de skal bruke på å starte et nytt liv i Palestina.
Nelly drømmer imidlertid om å bli gjenforent med ektemannen Johnny — på tross av vennindens påstander om at det var han som overga henne til nazistene.
Når ekteparet omsider møtes er det under falske navn, og Johnny gjenkjenner ikke Nelly som sin kone, men som en kvinne som ligner henne.
På bakgrunn av denne likheten konstruerer han en plan hvor Nelly skal utgi seg for å være seg selv, slik at Johnny kan få kloa i arven hennes.
Desperat etter å vinne sitt gamle liv tilbake går Nelly så i gang med å forsøke å gjenskape seg selv i ektemannens bilde.
Nytt land Rekonstruksjonen av hovedpersonens ansikt og identitet har åpenbare paralleller til gjenoppbyggingen av Tyskland etter krigen, ikke minst i den forstand at det i begge tilfeller er mange som ønsker å påvirke prosessen.
«Phoenix» er i det hele tatt et imponerende sinnrikt flettverk av metaforer og allegorier, og tidvis inviterer den til et såpass omfattende tolkningsarbeid at det er lett å miste det mellommenneskelige dramaet av syne.
Dette innebærer imidlertid først og fremst at den er en film som inviterer til flere gjennomsyn, og på tross av visse skjønnhetsflekker er «Phoenix» en innbydende og fascinerende opplevelse.
Både plottet og estetikken utfordrer realismen som vanligvis står så sentralt i denne typen filmer, men som en symboltung fabel om identitetsdannelse og selvforståelse er dette et berikende bidrag til tyskernes pågående arbeid med å forsone seg med sin historie.
| 1
|
303058
|
Et imponerende stykke musikkhåndverk
Proviant Audios andre album er mat for stereofile.
ALBUM:
Det er ingen tvil om at 21 år gamle Mathias Stubø er en fyr med musikkbiblioteket i orden.
De tekniske og musikalske evnene til å oversette dette biblioteket til egen musikk er det heller virkelig ikke noe å si på, nå som Stubø og orkesteret hans har ristet av seg det som på 2010-debuten var av «flinkis på jazzlinja»-takter.
Med «Drift Days & Disco Nights» leverer Stubø og orkesteret hans akkurat det de lover:
En plate som med største selvfølge er både florlett halvsøvning og frekt funky.
Med tung gjeld til Daft Punk og deres likesinnede rundt årtusenskiftet operer Stubø i landet mellom funk, disco, house, pop og hiphop-instrumentaler, og med alle sine samples, overganger, småsnutter og finurlige detaljer framstår plata nesten mer som et DJ-sett enn et tradisjonelt album.
Litt vel fragmentarisk kan det til tider bli, og det er ikke alltid låthelheten sitter hundre prosent.
Men i det store og hele er «Drift Days & Disco Nights» et imponerende stykke musikkhåndverk, som lett finner veien inn i øregangene.
| 1
|
303059
|
Kjærlighet på blå resept
Men sexscenene er ikke det råeste i «Blå er den varmeste fargen».
FILM:
Egentlig tror jeg ikke helt på at de spiller skuespill, Adèle Exarchopoulos og Léa Seydoux.
Ikke i den meget omtalte, syv minutter lange sexscenen mellom de to, der omklamrende positur følger omklamrende positur mens flombelysningen over de feilfri kroppene sørger for at publikum kan bedrive inngående studier av skuespillernes teknikk, om de skulle ha lyst til det.
Ikke, særlig ikke, i den siste, dødbringende krangelen, lenge etterpå, der bruddet viser seg å være uunngåelig.
Det føles naknere og råere, selv om klærne beholdes på:
Kjæresteparet slynger skrikende anklager og hulkende unnskyldninger mot hverandre, mens syndefloder av snørr og tårer renner nedover kinnene på dem.
«Blå er den varmeste fargen» er en av disse sjeldne filmene der det er utrolig, absurd, å tenke på at det står et filmteam i samme rom som skuespillerne.
At det som skjer, ikke er livet selv.
Intimt, sanselig
Om en skal dømme etter alt som har skjedd etter at «Blå er den varmeste fargen» vant Gullpalmen under Filmfestivalen i Cannes i mai, har det vært minst like mye hamring og jamring utenfor lerretet.
Seydoux har sagt at Kechiche fikk henne til å føle seg som en prostituert på settet, han har svart med å skjelle henne ut på trykk.
Kanskje har noe av dramaet bidratt til dirringen i selve filmen.
Det er en kjærlighetshistorie som aldri slår blikket ned.
«Blå er den varmeste fargen» gjenforteller det flokete og forheksende forholdet mellom Adèle (Exarchoploulos) og Emma (Seydoux), fra de først passerer hverandre i en fotgjengerovergang og møter hverandres blikk til de skiller lag for godt, mange år senere.
Det på alle måter en intim, sanselig film, fortalt i pustende nærbilder.
Særlig Adèle, som er yngre og mer uerfaren enn den verdensvante Emma og ikke har tenkt på seg selv som lesbisk før kroppen hennes informerer henne om at det er hun, ser ut til å leve fra øyeblikk til grådig øyeblikk.
Klør og tærer
Men som med alle forhold, kommer hverdagen og klør og tærer.
Det blir stadig tydeligere at paret tilhører forskjellige klasser og kulturer.
Den ambisiøse, energiske kunstneren Emma og den huslige arbeiderklassejenta Adèle trekker i hver sin retning.
Emma er trygg på legningen sin, Adèle griper seg i å se lenge på barna på barneskolen der hun jobber, i uuttalt sorg over det hun tenker hun må forsake hvis hun blir hos Emma.
Men kilen som kommer mellom dem, er i liten grad knyttet til at de er et lesbisk par.
Det har mer å gjøre med at de ganske enkelt er forskjellige personligheter som prøver å dele et hus og et liv.
I historiens kilde, et tegneseriealbum av Julie Maroh, er fortellingen langt mer politisk, og press og fordømmelser fra omgivelsene har mer å si.
Det spørs om ikke Kechiches tilnærming gjør at Emma og Lea kommer nærmere seerne, uavhengig av legning.
Føles ikke lang
Iblant kommer følelsen av at både Kechiche og skuespillerne har latt seg styre av instinkt, av hjertet mer enn hodet.
Historien beveger seg i sprang og rykk, tar omveier.
Men det gjør ikke så mye.
«Blå er den varmeste fargen» varer i tre intense, levende timer.
Det føles ikke så lenge.
| 1
|
303061
|
Disse gutta hedrer en gyllen fuzzrockarv
Fartsfylt frihetspunk fra Cloud Nothings.
ALBUM:
Cleveland-trioen Cloud Nothings har fram til denne fjerdeplata gått fra å være vokalist og gitarist Dylan Baldis prøvende soloprosjekt til å bli en aldri så liten undergrunnsfavoritt av et rockeband.
På «Here & Nowhere Else» låter de på samme tid strammere og mer gjennomført punka enn tidligere - ikke ulikt åndsbrødrene i Japandroids viderefører Cloud Nothings med iherdig energi den gyldne arven fra melodikyndige fuzzrockere som Hüsker Dü, Pixies og Sonic Youth.
Med åtte låter og en varighet på såvidt en halvtime er albumet fritt for omstendeligheter; her driver kjappe trommer, romlende bass og rufsete fuzzgitarer av gårde frontet av Baldis raspende vokal.
Fine «Psychic Trauma» er det nærmeste vi kommer en ballade, mens «Giving Into Seeing» blander Frank Black-vræl med allsangtakter, og sjuminutteren «Pattern Walks» etter hvert sklir ut i messende gitarstøy.
«No Thoughts» er et mer konsist høydepunkt, sammen med det avsluttende singelsporet «I?m Not Part Of Me».
Det belastede frihetsrock-begrepet skal Cloud Nothings slippe å bli belemret med, men dette er jammen meg frihetspunk, om noe.
| 1
|
303063
|
Mindre snurr i skallen
Ikke like moro denne gang med svenske Familjen.
|||
ALBUM:
Johan «Familjen» Karlsson åpner sitt andre album ved å parafrasere Chemical Brothers:
«It began in Hässleholm», stammer han over pumpende techno.
Dermed får vi et hint om hva som har skjedd siden debuten «Det snurrar i min skalla» fra 2007.
Det låter større og enda mer nittitalls, samtidig som den lokale forankringen fortsatt står sentralt i skånemannens musikalske univers.
Nytt utstyrVi kan kanskje si Familjen fortsetter i samme retning, men i nytt fremkomstmiddel.
Denne gang har nemlig Johan Karlsson kjøpt inn «skikkelig» utstyr, og der førsteplaten var klart preget av å være en gutteromsutgivelse er oppfølgeren tyngre og mer velprodusert.
Likevel er dette umiskjennelig Familjen:
En blanding av italodisko, elektro, popmelodier og tekster på skånsk.
Mangler hittene
Så hvorfor føles det ikke like moro denne gang?
Kanskje overdøves Karlssons popsensibilitet av den nye, tette produksjonen?
Kanskje burde han presset seg enda litt lenger for å utvide horisonten?
Er det fordi de åpenbare hittene mangler?
Låter som «Djungelns lag», «Socker» og «Det var jag» vil helt sikkert falle i smak hos menigheten, men det finnes likevel ingen spor her som er i nærheten av de tre-fire store slagerne fra debuten.
Den gledeligste overraskelsen på «Mänskligheten» blir dermed låtene der svensk-syriske Ninsun Poli bidrar med sjelfylt, selvsikker dance-dronning-vokal.
Her gjenopplever vi noe av den sitrende, overraskede følelsen som oppstod første gang Familjen fikk det til å snurre i vår skalle.
| 0
|
303064
|
Kaos på kjøkkenet
Det er utrolig hvor mye idioti hovedpersonene i «Soul Kitchen» slipper unna med.
|||
ANMELDELSE:
Det er for lett å være norsk skoleelev i dag.
Det mente lektor Anne Lene Andersen på trykk i Aftenposten før sommeren.
Et forståelsesfullt regelverk gjør det noe nær umulig å stryke elever, og slik vise at dårlige valg kan ha alvorlige konsekvenser for deres eget liv.
Ingen piknik
På samme måte er det for lett å være en rollefigur i dagens feelgoodfilmer.
Ta for eksempel Zinas (Adam Bousdoukos), en elskelig slubbert som kaver seg gjennom hverdagen som eier av restauranten «Soul Kitchen» i filmen med samme navn, og den spillegale broren Ilias (Moritz Bleibtreu), som kommer ut av fengsel og forventer å få omsorg, penger og servitørjobb av broren.
På den ene side er det naturligvis slett ingen piknik å være Zinas, som forfølges av skattemyndighetene og mattilsynet, trues av lyssky lokale krefter og forlates av kjæresten, som får jobb i Shanghai og ikke virker særlig opptatt av at han skal komme etter.
Idioti
På den annen side er det utrolig hvor mye idioti regissør Fatih Akin lar de to brødrene slippe unna med og likevel få en saliggjørende og suksessrik slutt.
Det sliter på publikums velvilje når plottet i så stor grad fordrer sinnsykdom i gjerningsøyeblikket hos ellers oppegående mennesker for å gå opp.
Når du nesten (bare nesten) synes at Zinas' nemesis, en ekkel arier med spente kjeveben og skinnende dress, fortjener å overta restauranten, er det noe som ikke stemmer.
Famlende
«Soul Kitchen» er et hakkete og famlende forsøk på komedie fra Akin, som har peishylla full av priser, blant dem manusprisen fra Cannes, for dramafilmen «Den andre siden».
Men de lavmælt karismatiske skuespillerne former fine typer, og det er interessant å se hvordan Akin landskapet fra «Den andre siden», flytter det seks mil, fra Bremen til Hamburg, og tilfører det letthet og ikke tyngde.
Vi er igjen i et skittengrått nordtysk urbana der forskjellige subkulturer og etnisiteter forsøker å komme seg fra i dag til i morgen uten altfor store ubehageligheter, og, hvem vet, kanskje til og med få realisert en av drømmene sine.
En liten en, som å eie en restaurant.
Men om man unner Zinas å bestå prøvene, vet man innerst inne at han burde strøket.
| 0
|
303065
|
Et vidunderlig punk-tabloid snapshot av ungdommelig råskap
Søt sjarm og frådende harme fra Honningbarna.
|||EP:
Mange opphausende, nyforelskede liverapporter fra de unge sørlandspunkernes inntogsmarsj i norsk rock.
Søt sjarm og frådende harme fra scene behøver ikke materialisere seg tilsvarende på plate, men at så er tilfelle er debut-EP-ens fremste prestasjon.
Hva vi får er instinktbasert, energisk og tabloid punk hvor det renner flomstore bekker av classic rock gjennom lydbildet.
Slagkraftig poetikk og en skummel, velplassert cello sikrer egenarten.
De vil skrive bedre låter senere, men kanskje drepe denne karismatiske egenarten sin når de vokser fra den trassige grunntonen.
Nettopp derfor er dette et vidunderlig snapshot.
| 1
|
303073
|
Bøllete tredjealbum fra Bergens fineste
Razika gjør det de kan best og litt til.
ALBUM:
Det er kort vei mellom høydepunktene på bergensjentene Razika vanskelige tredjeplate.
Hendelsesforløpet for en artist med umiddelbar suksess er ofte at debuten oser av talent, kreativitet og en ungdommelig ureddhet.
Oppfølgeren glatter ofte ut de spillemessige skavankene fra første runde og henter kreativ næring fra den innledende oppturen.
Men hva gjør man når man kommer til nummer tre og skal vise at man har flere jokere i ermet?
Mange går i fellen og overtenker veivalgmulighetene, ofte med det resultat at de mister seg selv i prosessen.
Holder på stilen
Slik er det ikke med disse bergensjentene.
Razika fortsetter ufortrødent på samme sti som før, tilsynelatende totalt ubekymret for å gjenta seg selv.
Og det er denne nonsjalante holdningen og den tryggheten bandet utviser som gjør «Ut til de andre» til en fryd å høre på.
Visst er det endringer å spore her også, men de er helst av det kosmetiske slaget.
Låtene er mer raffinerte, ska-elementene er ikke så langt fremme i miksen, og rutinen er merkbar - det låter krutt av kompet.
Det handler om brudd, byturer og nye bekjentskaper, fortalt uten filter og med hjertet utenpå skjorta.
Det er morsomt, rørende, freidig og ikke minst veldig fengende.
«Om du ikke vil ha meg, så vær så god og faen ta deg», synges det i åpningslåten «Faen ta deg», mens Razika blottlegger sine sinteste og mest punka fuzzakkorder.
«Om igjen» er en popballade av klassisk merke med store koringer, mens «Gi meg, gi meg, gi meg» viser at bandets nysgjerrighet strekker seg helt tilbake til Beach Boys og varme California-strender.
Referansetung nyvinning Selv om referansene stort sett strekker seg tilbake til 60-tallets klassiske pop og surf, samt punk og new wave som hadde de beste vekstkårene i overgangen fra 70- til 80-tallet, formidler Razika sine sanger på en måte som gjør at de aldri føles som et retro- eller et noveltyband.
Det må de fortsette med, fordi dette bandet er definitivt på stigende kurs.
| 1
|
303075
|
Anmeldelse:Øystein Lønn er krassere enn på lenge, i høyaktuell roman
Misliker norsk selvgodhet.
I mange år var Øystein Lønn «forfatternes forfatter;» den litterære begavelsen ukjent for det brede, lesende publikum.
Novellesamlingen «Thranes metode» fra 1993 satte en stopper for det.
Boka fikk Bragepris og Kritikerpris, ble filmatisert, og etterfulgt av «Hva skal vi gjøre i dag og andre noveller,» som fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 1996.
Nå, femti år etter debuten og i sitt åttiende år, er Lønn ute med ny roman.
Men den som hadde ventet en konturløs, mild, aldrende observatør må tro om igjen.
I «Fluktens nødvendige blindveier» er Lønn krassere enn på lenge.
Syndere i sommersol
Syndere i sommersol
I elleve år har Helen og Svend møttes.
Hun er en berømt, gift bratsjist, han jurist i politiet, med ansvar for flyktninger.
Nå skal en viss Eds sendes ut.
Eds som også Helen kjenner, intimt.
Den snarlige utsendelsen gnager i Svend disse dagene, som bare skulle være solfylte og begivenhetsløse.
Elskernes forhold skurrer.
De er begge på vei, i flukt mot et annet sted.
Flyktninger
Flyktninger
Tom er Helens bror.
Familien hans adopterte Helen da hun kom som flykning til Norge for trettifem år siden.
Tom og Svend kjenner hverandre gjennom arbeidet.
I løpet av disse augustdagene endres alt for trioen.
De innhentes av en historie om svik og flukt.
Men også om anstendighet.
Lønnlig Lønn
Lønnlig Lønn
Romanene hans er da også blitt kalt handlingsfattige.
Det skjer tilsynelatende ikke mye i «Fluktens nødvendige blindveier» heller.
Svend driver litt på egenhånd, gåtefulle samtaler føres, paret sitter ved stambordet eller ligger i sengen.
Før fortellingen er over, har likevel dramatiske omveltninger skjedd.
Lønns lønnlighet er et signaturtrekk ved forfatterskapet.
Kanskje derfor har Lønn flere ganger lent seg på krimsjangeren.
Det gåtefulle, tildekte og usagte er dominerende.
Samtalene som Helen og Svend fører oser av det, er springende, og kan være frustrerende for leseren:
«Jeg skal levere et brev,» sa han.
«Til hvem?»
«Han skal utvises.»
«Hvem skal utvises?»
«En bekjent,» sa Svend.
«Hvorfor det?»
«Dette vet du.»
Diagnoseroman
Diagnoseroman
Samtidig er romanen tydelig som samfunnskommentar.
Som før knytter Lønn en eksistensiell og politisk tematikk sammen.
Det handler om enkeltmennesket, og det handler om vår egen tid.
Romanen handler om oss.
Oss mellom 40 og 50, «som har fått det meste uten omkostninger.»
Om oss nordmenn, den norske rikdommen, «de blåbrune klanene».
Grumset i vår tid, hyllet inn i sørlandsk sollys.
Avsmaken for det som skjer «i kuldens tid», «i uberørthetens tid», og ikke minst «i massefluktens tid.
I flyktningenes tid».
Cool
og
Cool
«Fluktens nødvendige blindveier» er en interessant og uhyre velformulert roman om anstendighet, medmenneskelighet og kjærlighet, og et fint tilskudd til et av våre mest verdifulle og markante forfatterskap.
| 1
|
303078
|
En nettdebattant, en SV-velger og en taxisjåfør fra Somalia kjører inn i et postapokalyptisk Oslo
Underveldende om apokalypse i Oslogryta.
Å utrydde sivilisasjonen er en så høyt elsket fortelling at man skulle tro det var noe galt med oss mennesker.
Det er også en fortelling som lar seg variere i det uendelige gjennom filmer, bøker, tegneserier og dataspill, selv om grunnbestanddelene alltid er på plass:
Noen tar seg fram gjennom ruinene av kjente steder, mens det gradvis går opp for dem hvilke uhumskheter som har funnet sted.
Flu Hartbergs hvem, hva og hvor er både originale og veldig norske.
Oslo er jevnet med jorda, og en av de få overlevende er vår helt, den høyrevridde nettdebattanten Jarle.
Ikke lenge etter at han har konkludert med at muslimske terrorister står bak, snubler han over Ludvig:
SV-velger og miljøaktivist iført kronisk sykkelhjelm og god tro.
Den usannsynlige duoen manøvrerer seg gjennom det som er igjen av hovedstaden mens de naturlig nok går hverandre på nervene.
Noen vil kanskje tolke det som en parodi på apokalypsehistorier generelt, men serien finner seg godt til rette i sjangeren.
Får ikke brynt seg
«Moderator» har gått som føljetong i Dagbladet fra 2014 til 2016, og fans av eldre føljetongserier som Tintin og Sprint vil gjenkjenne hvordan Hartberg avslutter hver side med en punchline eller en liten cliffhanger i historien.
Dagbladet er også hjem for Hartbergs stripeserie «Fagprat», som konsekvent har vist seg å være blant de mest kunstnerisk ambisiøse og originale seriene som har blitt trykket i en større norsk avis.
Med tanke på hvor godt Hartberg mestrer det korte formatet, har de lengre historiene hans vært heller underveldende.
Slik er det også med «Moderator», som føles litt sammenrasket og ikke alltid gjennomtenkt.
Kombinasjonen av Jarle og Ludvig er en god idé, og de er begge svært gjenkjennelige stereotyper fra den norske offentligheten.
Hartberg vier mye plass til diskusjoner dem imellom, men det blir aldri snakk om at de virkelig får bryne meningene sine.
Jarles brune tankegods og Ludvigs snillisme virker mindre som ekte standpunkt enn som et litterært grep som automatisk lar dem irritere hverandre.
Historien faller fra hverandre med små knirk og stønn etter hvert som den nærmer seg slutten, og det er iblant tydelig at episodene har blitt skrevet og publisert fortløpende.
Fine punchlines
På veien har «Moderator» servert noen fine visuelle punchlines fra et postapokalyptisk Oslo (et utbombet Tronsmo; folk drikker fortsatt øl på Last Train; en hovedstadsnarkis overlever alt), og måten Hartberg snur flyktningkrisen på hodet er blant bokas smarteste og mest elegante grep.
For å være laget av en tegner som elsker å eksperimentere og utbrodere (Flu Hartberg er alumn fra det toneangivende Dongery-kollektivet) er «Moderator» likevel – med unntak av noen større, actionfylte tablåer – nokså visuelt uinteressant.
Blasse brun- og gråtoner dominerer naturlig nok i katastrofeområdet hovedstaden har blitt, mens lengre dialoger i liten grad varieres i rutene.
Boka inneholder noen emosjonelle stikk som treffer, men frigjort fra føljetongformatet og plassert mellom to permer trer svakhetene klarere fram.
| 0
|
303079
|
Ujevn comebackplate fra Robbie Robertson
Samarbeider med Eric Clapton og Steve Winwood på sitt første soloalbum på 13 år.
ALBUM:
Når store artister bevilger seg en lang pause mellom platene, trenger man ikke være clairvoyant (klarsynt) for å skjønne at forventningene ofte kan bli i overkant høye.
The Band Kvalitet har på mange måter vært mellomnavnet til Robbie Robertson, både da han ledet The Band i noen år på 60- og 70-tallet og da han solodebuterte med «Robbie Robertson» i 1987.
The Band kom sammen igjen, men ble aldri det samme uten Robertson.
Han har på sin side gitt ut tre soloalbum siden debuten, og har dessuten skrevet filmmusikk.
Men - det er gått 13 år siden hans forrige soloalbum.
Solodebuten hadde fantastiske låter som «Somewhere Down The Crazy River» og «Showdown At Big Sky».
«How to Become Clairvoyant» er ikke der.
Dessverre.
Albumet skuffer mer enn det gleder.
«Blues, ikke rock and roll » Albumåpningen, bluesbaserte «Straight Down The Line», etterlater et lite hakeslepp.
Mest fordi den virker litt tafatt og tung i sessen, men også fordi den virker kantete i formen.
Det er en sang om demoner, der han også proklamerer:
«I do not play no rock and roll».
Hva er det han da prøver på?
Men — fint gitararbeid (pedal steel og solo) av Robert Randolph, som har en egen signatur.
Nostalgi «When The Night Was Young» er en nostalgisk øvelse som utmerker seg mest på grunn av flotte Angela McCluskeys sang.
«He Don't Live Here No More» handler om et par år han og regissør Martin Scorsese bodde sammen og var bad boys, som han sier, etter innspillinga av The Band-filmen «The Last Waltz».
— Det ble ganske voldsomt og kom til et punkt hvor det ble farlig å fortsette, forteller han i et intervju på plateselskapets 429 Records nettside.
Her introduserer han også en annen, celeber gjest med en tydelig signatur, jevngamle Eric Clapton.
Men det er Robertsons «gut string-gitar» (med strenger av dyretarmer) som huskes.
Et nytt, kjent navn dukker også opp på «The Right Mistake», Steve Winwood (orgel).
Den leder opp mot platas nøkkelspor, det som gir svaret på det mange lurer på.
Bruddet I «This Is Where I Get Off» kommenterer Robertson nemlig for første gang i en sang bruddet med The Band.
Det lå ingen plan bak, synger han, og det viser seg at det ikke er mer mystisk enn at han gikk lei — som mange andre venner, ektepar og rockeband:
«Walking out on the boys / Was never the plan / We just drifted off course / Couldn't strike up the band.
Men han angrer ikke på noe:
«This was trouble in the making / But it's a risk worth taking».
Clapton At «Fear Of Falling» er skrevet sammen med Clapton, kan du høre fra første akkord.
Ikke fordi Clapton synger, men også fordi «Change the World» fra 1996 spøker ganske tydelig i bakgrunnen.
Deres «Won't Be Back» er derimot en god Robertson-øvelse.
Når mektige «She's Not Mine» åpenbarer seg, blir det mer tydelig hvilken reyning Robertson burde lagt seg på fra starten av, mens «Madame X» er en litt overraskende — men like fullt stemningsfull — instrumentallåt signert Clapton, med bidrag fra Nine Inch Nails' Trent Reznor.
Gitarister «Axman» er en noe anmassende hyllest til de store gitaristene som har sine helt spesielle måter å svinge «øksa» på, fra Duane Allman og Stevie Ray Vaughan til Django Reinhardt og Elmore James.
Her bidrar også Tom Morello fra Rage Against The Machine.
Tittellåten har noe episk over seg, mens albumets finale er en hyllest til et av Robertsons forbilder, den milde instrumentalen «Tango for Django».
| 0
|
303080
|
«Skulle nesten ønske man hadde litt kjærlighetssorg»
Alicia Keys triller ut den ene drivende, rørende og velkomponerte popperlen etter den andre.
|||
ALBUM:
Med sine to første album plasserte Alicia Keys seg som en av 2000-tallets mest populære R&B-artister.;
Det låt voksent nok for far, men samtidig følelsesladd nok for husets tenåringssøster.
Forrige plate «As I Am» viste derimot en artist som var i ferd med å stagnere.
Kanskje var hun i for stor grad på jakt etter kraftfulle stemninger i stedet for å konsentrere seg om de små detaljene som ofte gjør en stor poplåt.
En ny sjanseÅrets album er dermed Alicia Keys nye sjanse, til enten å prøve ut en ny retning eller gjøre et febrilsk forsøk på å henge seg på en eller annen trend.
Heldigvis gjør hun ikke det siste.
For her er ingen autotune, ei heller den nesten like tidsriktige flørtingen med soulmusikk fra 60- og 70-tallet (som Keys riktignok har holdt på med lenge).
Borte er dessuten de mest påtrengende og halsbrekkende piano- og vokalløpende Keys har hatt for (u)vane å legge ut på.
Delikat tangentføringI stedet får vi en nedtonet produksjon preget av tørre, fremtredene trommer og delikat tangentføring.
Noen ganger minner det om lyden av en Whitney Houston-ballade fra 1987, andre ganger låter det som noe Stevie Nicks kunne skrevet rett før hun startet sin solokarriere på starten av 80-tallet.
Et skinn av tidlig 90-tall hviler også over flere av tåreperse-favorittene her.
Den nye nøkternhetenProduksjonen og den nye nøkternheten i Keys låtskriving står sentralt i å gjøre denne plata så god.
Mange av låtene har et storslått potensial i seg, uten at de trenger seg på med overpompøse arrangementer eller lett gjennomskuelige stadionrocktriks.
Sløret av grandeur lurer bare i bakgrunnen, som et subtilt hint av jubel fra tusenvis av mennesker, eller følelsen av det første kysset etter den siste dansen.
Singelen «Try Sleeping With A Broken Heart» har her i Dagbladet tidligere blitt utropt til en klar kandidat til årets låt.
Og fortsatt står den fram som en mulig topp på lista over tiårets kjærlighetssorg-låter, om noen går med planer om å lage en sånn liste.
Mer der det kommer fra«Love Is Blind», «Love Is My Disease» og «Distance And Time» er nesten av samme kaliber: drivende, rørende og velkomponerte popperler.
En opptempo festlåt med Beyoncé («Put It In A Love Song») føles kanskje noe malplassert her, og virker dessuten litt for siktet inn mot en fremtidig musikkvideoproduksjon med trange spandextights og korte skjørt.
Noen dårlig låt er det likevel ikke, men den hører kanskje mer hjemme som en del av Beyoncés eget Sasha Fierce-repertoar.
Lengsel etter kjærlighetssorgDen fabelaktige, seige versjonen av «Empire State Of Mind» — her uten Jay-Z — som avslutter albumet befinner seg lyrisk sett nærmere Finn Kalviks «En tur rundt i byen» enn Fred Ebbs «New York, New York», noe som minner oss på at Alicia Keys' lyrikk ikke alltid er like sublim som stemmen som framfører ordene.
Likevel er ikke dette noe stort problem på «The Element Of Freedom», all den tid Keys gestalter tekstenes følelsesmessige klangbunn på en måte som gjør at man — bank, bank, dette bør man være veldig forsiktig med å skrive — nesten skulle ønske man hadde litt kjærlighetssorg.
«The Element Of Freedom» er noen sårt trengte minutter med håpefull, menneskelig og emosjonell popmusikk i en ellers ganske mørk tid.
En frigjørende lytteopplevelse, rett og slett.
| 1
|
303082
|
Her har det selvsikre vinnerfokuset gått over stokk og stein
Erik og Kriss' allsangrefreng veier ikke opp for labre tekster.
ALBUM:
Der norsk rap tidligere var forbeholdt hiphop-miljøet, har utrykksformen med tiden funnet veien inn i langt mer kommersielle og regelignorerende sirkler.
Artister med navn som Cir.Cuz, Robin og Bugge, Katastrofe, JokR og Di3 har bombardert de norske, stadig mer vorspiel-orienterte radiobølgene med lettvinte hits og simpel rapping - til like stor glede blant NRK MP3-publikummet som det har irritert tradisjonelle rapfans.
Men selv om det har eksplodert under senere år, kan starten på trenden spores tilbake til 2002, da kompisene Erik Mortvedt og Kristoffer Tømmerbakke satt startskuddet på karrieren med russebusslåta «Legenden».
Der Oslo-rap som oftest har vært et østkantfenomen, og hvor utøverne fra vestkanten aldri vektla dette, gjorde Erik & Kriss det stikk motsatte.
Med låter som «Putt diamanter opp» og « Bærumsgrammatikk» gjorde de et poeng av hvor de kom fra, en genistrek som gjorde at de vokste like raskt i popularitet blant vestkantungdommen, som de ble hatet av det «ekte» hiphop-milljøet.
I dag er de en popsuksess som ikke kan ignoreres, og med forrige helgs Karpe Diem-konsert friskt i minne, er det fristende å sette opp likhetstrekk mellom Norges største rapduoer.
Sammenligningen er kanskje urettferdig for begge parter, men langt fra usaklig, da E&K; og Karpe Diem nok deler flere fans enn man skulle tro.
Rent fenomenmessig er det også store likheter mellom gruppene.
Begge bygget seg opp fra bunnen av med tålmodig turnering og stadig mer suksessfulle album, og har hver sin lojale fanskare som sørger for utsolgte konserter og høye salgstall.
Men der Karpe gikk gradene under Klovner i Kamp og Gatas Parlament, har E&K; aldri hatt noen kobling til det norske hiphop-miljøet.
Og mens Chirag og Magdi har et image som to samfunnsengasjerte karer, blir nok E&K; gjerne sett på som to glade skumpagutter.
Men hva er egentlig grunnen til at Erik og Kriss konsekvent slaktes i de samme norske musikkspaltene som hyller Chirag og Magdi?
Når jeg få dager etter den storslåtte konserten med Karpe Diem i Oslo Spektrum, hører gjennom E&K; sitt nye album, «FEM», gjør i alle fall ordene sympatisk og usympatisk seg gjeldende.
Med Karpes innlemmende ydmykhet på den ene siden av spekteret, og E&K; sitt «Vinner»-fokus på den andre.
For selv om Bærumsgutta utvilsomt har gitt sine lyttere både oppløftende budskap og feelgood-låter, ligger det også en «vi mot dem»-mentalitet og skurrer i bunn.
«De fuckings bedreviterne», «ektefølt misunnelse» og «tapere», som det utdypes på «På huset».
Og selvfølgelig den selvhjelpsmantraen de har gjort seg til talsmenn for, eksemplifisert på låta «Vinner alt»:
«Den eneste begrensningen du har er deg selv.
Tenk stort, drøm større, bli størst!».
Med denne erkeamerikanske tankemåten misjonerer E&K; for å kjempe hardt for å komme seg opp og fram, et paradoks med tanke på den kommersielle og lettvinte radioformelen de har blitt frontfigurer for,
Ikke at Erik og Kriss tar musikken sin mindre seriøst enn andre, mer kredible rappere.
Problemet er bare at de ikke befinner seg på samme musikalske nivå som resten av landets rapelite.
Og selv om «FEM» må sies å være deres beste utgivelse så langt, er dette først og fremst takket være produsentbidragene fra Nasty Kutt og Mats Lie Skåre.
For mens skivas mange fengende allsangrefreng garantert vil gå rett hjem hos fansen, klarer de likevel ikke å veie opp for det labre nivået på flow og tekster.
«Vi er soundtracket til en generasjon/det gåkke an å bli renere i troen» og «Når jeg sier vi er best, så er det selvinnsikt» lirer gutta fra seg på albumets to avslutningsspor.
Ikke for å være en av disse tidligere nevnte bedrevitende haterne, men akkurat der har nok det selvsikre vinnerfokuset gått over stokk og stein.
| 0
|
303083
|
For deg som savner «moderne» Pink Floyd
Airbag behager, men ikke så mye mer.
ALBUM:
To år etter debutalbumet «Identity» er Airbag tilbake med oppfølgeren «All Rights Removed».
Oslobandet spiller fortsatt rolig og melodiøs progressiv rock langt inne i den atmosfæriske landskapet til Pink Floyd anno midten av 90-tallet.
Musikken er stemningsfull og svevende, med episke tangentarrangementer alà Richard Wright, og et gitarsound som snytt ut av forsterkeren til David Gilmore.
I tillegg er her noen referanser til mer moderne progrock som Porcupine Tree.
Musikk trenger ikke være nyskapende for å være interessant, men et band bør låte mer som seg selv enn sine inspirasjonskilder.
Airbag lider av at de ikke klarer å forene sine inntrykk til noe eget.
Dessverre har de lange låtene og albumets mangel på energi lettere for å gjøre meg døsig enn å engasjere meg positivt, til tross for at det tidvis låter både behagelig og fint.
| 0
|
303084
|
Godt å se dere!
Odd-Bjørn Hjelmeset er en strålende ny lagfører.
Men det som gjør «Ingen grenser» så utrolig bra, er fortsatt deltakerne.
Året var 2009 og kanalen NRK.
Ekspedisjonslederen het Lars Monsen, og vi?
Vi satt i sofaen og ble sjarmerte, inspirerte og ikke lite rørt av 11 modige deltakere som tok begrepet «sammen er vi sterke» til et helt nytt nivå i programsuksessen «Ingen grenser».
Deltakerne basket seg sammen til topps, og vi heiet.
Gråt gjorde vi også.
Og vi lo med dem.
Nå?
Nå gjør vi alt det der igjen for 11 nye deltakere.
Rett mann på plass «Ingen grenser» er tilbake, nå på TV2 og med Odd-Bjørn Hjelmeset som lagfører.
Ikke få sukket da det ble kjent at Monsen skulle gi seg etter to sesonger, og dét med rette.
Han har vært en sabla god og godt likt ekspedisjonsleder.
Men når først en arvtaker måtte til, kunne produksjonselskapet Mastiff neppe valgt en bedre «erstatning» enn Hjelmeset.
Han dukker opp og er ... akkurat slik han pleier!
Blid, åpen, direkte, morsom — og herlig lettrørt så tårene triller innimellom.
Han legger ikke hodet unødig på skakke og jatter.
Han tør å mase deltakerne opp om morgenen, og ikke er han redd for å være morsom, heller.
Dét skulle bare mangle.
Det er jo ingen som er påmeldt fordi de mangler et humorbein.
Når det trengs, setter han seg ned og motiverer dem som har det i tyngste laget.
Det gjør han på en så varm og real måte at vi får litt lyst til å strekke oss litt lenger sjøl.
Rent bortsett fra at deltakerne for lengst har inspirert oss til å gjøre akkurat det.
Stå-på-skole for alle
De 11 har selvsagt alle sine fysiske utfordringer å baske med på veien.
I én måned skal de kjempe seg til Hardangerjøkulen.
Det er mange høydemeter som skal klatres.
Men som før gir deltakerne alt.
Det er klart vi blir inspirert av dem!
Av Christian Fjeldal med CP som knytter tråd rundt livet før han stavrer seg oppover mens han trekker en rullestol.
Av Sareng Amini som har så vondt i beina at han griner, men som likevel klatrer videre for lagets skyld.
Av Kristin Maridal som har brudd i nakken og store smerter, men som likevel bare gråter fordi hun ikke «kan hjelpe til så mye som hjertet vil».
De bør nevnes alle sammen, med er dessverre ikke plass.
I stedet sier vi som Hjelmeset, når han på et tidspunkt på en fjelltopp ikke klarer å holde seg («eg har ikkje sjans»), tårene kommer og han må si det:
«Dei har kjempa og kjempa seg opp og gleder seg for kvar meter.
Heilt eventyrlig!
Eg e så imponert over den her gjengen!».
| 1
|
303085
|
Gjør comeback 17 år etter forrige plate
Men det er ujevnt fra Frode Alnæs.
ALBUM:
Frode Alnæs er en god gitarist, det er ingen som helst tvil om det.
Sangen har vi vært litt mer i tvil om, det er tross alt Elg som har sunget i Dance With a Stranger.
Men
- Alnæs har gjort framskritt som vokalist siden norskspråklige «Frode» (1996).
Mangler identitet Albumet var ikke noe lykketreff, derfor hadde det vært artig om han 17 år seinere kunne gjort et nytt forsøk på å lage et norsk album.
I stedet gir han ut et engelskspråklig soloalbum som på mange måter mangler en egen identitet.
Det blir for mange klisjeer underveis, både musikalsk og delvis også tekstlig.
Egen produksjon Musikerne på «Envy The Man» er førsteklasses.
Men låtene da, han sto jo tross alt bak sangene til DWAS?
Vel, der er vi litt mer i tvil.
Alnæs er melodisnekker hele veien, mens tekstene er levert av britisknorske Mike McGurk, norskamerikaneren Jeff Wasserman og Hågen Rørmark.
Det bør være et godt utgangspunkt, men burde han egentlig produsert dette soloalbumet sjøl?
Mye tyder på at det hadde vært lurt å få inn noen andre impulser underveis.
Countrysang
Først og fremst er det overraskende at Alnæs lager et sånt album, en nostalgisk popsoulvariant, med et lite nikk til R'n'B, som i sin velspilthet framstår som både glatt og i overkant strømlinjeformet.
Hvor er lekenheten?
Åpningen er riktignok glimrende.
«You'd Be Holding Me» er en sjeldent flott countrysang, fint spilt, sunget og arrangert - spilt inn i Nashville med Fats Kaplin på pedal steel.
Gode musikere Teksten er signert McGurk, som særlig har skrevet for Silje Nergaard og Sigvart Dagsland.
Musikerlista er, som på resten av albumet, imponerende:
Alnæs (gitarer), Sondre Meisfjord (bass), Rune Arnesen (tr./perk.), David Wallumrød (keyboard) og gjestevokalist Hilde Norbakken.
Men låten er på ingen måter representativ, og det gode anslaget følges ikke opp.
I stedet får vi låter som forsåvidt er fengende, men som også høres ut som veldig mange andre.
Soulinspirert Gode unntak er tittellåten «Envy The Man» (Alnæs/McGurk) og «Change» (Alnæs/Wasserman), men det er først mot slutten albumet får et nytt løft: i «Remember All The Times», med mye fint gitarspill og et større kor, i dempede «When You Kissed My Soul» med piano, forsiktige blåsere og stemningsfull sang og i «Snake Oil Remedy».
Sistnevnte har et spennende arrangement, Linda Kvam på «rusten vokal», et stort kor og en Alnæs som briljerer på både akustisk og elektrisk gitar.
Et helt album i denne stilen hadde vært meget interessant.
| 0
|
303086
|
Barnets byrder
«Boyhood» er laget over tolv år for å gi et nært bilde av en oppvekst.
Den lykkes.
FILM:
Gjennom nesten tre timer blir du blir du kjent med Mason (Ellar Coltrane) på en måte du ikke har blitt kjent med noen annen gutt på film - fordi ingen film før har blitt laget på samme måte som Richard Linklaters «Boyhood».
Linklater, manusforfatter og regissør, følger Masons oppvekst fra han er seks til han er atten.
Det har han gjort ved å vende tilbake til skuespillerne sine - Coltrane, Patricia Arquette og Ethan Hawke som spiller Masons foreldre, sin egen datter Lorelei Linklater, som spiller søsteren - hvert år i tolv år, og tatt opptak av dem som til sist har blitt satt sammen til et følsomt, stillferdig drama.
Mye av magien er helt enkelt å se Coltrane sakte vokse og bli eldre, og gå fra å være i de ustødige foreldrenes varetekt til å bli en mer kritisk tenåring, som ser på familien og omgivelsene med et mer selvstendig blikk, samtidig som han fremdeles er full av uro og nagende spørsmål.
Varm og forståelsesfull
Den forsiktige Mason og den kjepphøye storesøsteren bor hos moren etter en skilsmisse.
Faren kommer og går, med ujevne og uforutsigbare mellomrom.
Begge de voksne mener godt, men begge er usikre og uvørne og preget av at grunnen gynger i deres eget liv.
Moren binder seg impulsivt til ustabile menn, og havner i et voldelig ekteskap med en alkoholisert collegelærer som omsider får henne til å finne en ny styrke og gjøre et nødvendig rykk.
Faren holder liv i nomadetilværelsen og musikerdrømmen lengre enn han burde, og stresser over at forholdet til barna ikke er så fortrolig som det burde vært.
Parallelt med Mason lærer seeren å forstå og tilgi de voksne, som prøver så godt de kan, også når det ikke er helt godt nok.
«Boyhood» er en vàr, varm film.
Umaskert Coltrane
Den bæres ikke minst av et sterkt, hengitt ensemble, frontet av Ellar Coltrane.
Linklater må ha hatt gudegitt flaks eller teft da han castet sin seksåring, for Masons umaskerte og samtidig innesluttede ansikt slutter aldri å gjøre inntrykk.
Uten det ville ikke «Boyhood» virket som en så nær og så sann historie om å gjøre grunnleggende livserfaringer for første gang.
Richard Linklater har en sjelden fingerspissfølelse for prøvende, ladede situasjoner der håp og skuffelser testes ut mot ofte ugjestmilde omgivelser.
Det kom til syne både i det vibrerende High School-dramaet «Dazed and Confused» (1993) og «Before Sunrise»-trilogien.
«Boyhood» er mindre intens enn sistnevnte, og kanskje litt sakteflytende i starten.
Men det er en flod både med gode dyp og sterke understrømmer under overflaten.
| 1
|
303089
|
Blir råere og råere
John Mellencamp tilbake til rockens vugge.
|||
ALBUM:
Noen artister blir bare bedre og bedre, dessverre ofte uten at så mange oppdager det.
John Mellencamp hadde en tendens til å bli vel forutsigbar på platene sine etter en karrieretopp på 80-tallet.
Kanskje er det superprodusent T-Bone Burnetts fortjeneste, ihvertfall var det som om Mellencamp våknet til et nytt og kreativt artistliv for et par år siden.
Det startet med konseptaktige «Life Death Live And Freedom», som også kom i en forkortet liveutgave året etter, som tar for seg de fleste fasene i livet - og ikke minst døden.
Retro Sammen med Burnett går han enda lenger på oppfølgeren, som oser av retro fra start til slutt.
Mellencamp har reist til historisk grunn og spilt inn 13 nye låter, men på gamlemåten - i all hovedsak akustisk og til og med i mono!
Det kan jo tas som en slags protest mot den moderne, digitale innspillingsteknikken, der alt kan fikses i etterkant.
«No Better Than This» er spilt inn live på en kassettopptaker fra 50-tallet - med én mikrofon og uten miksing og pålegg.
Mer grunnleggende blir det ikke.
Det du hører er sånn det ble spilt, take it or leave it!
Tilstedeværelse
Konsekvensen er en noe flatere lyd, men det du får i stedet er genuin tilstedeværelse og musikkopplevelse basert på enkle virkemidler.
Ni av låtene er spilt inn i Sun Studio i Memphis, der Elvis Presley, Johnny Cash og Carl Perkins spilte inn sine første sanger.
Han har også brukt den første svarte kristne kirken i USA (i Savannah) og et hotellrom i San Antonio som blueslegenden Robert Johnson brukte til opptak i 1936.
Både stemningen og musikken på albumet minner kraftig om 50-tallet, da både rocken og rockabilly-musikken, blandingen av rock og hillbilly/country-musikk, ble formet.
Med på laget er faste Burnett-kamerater som Jay Bellerose (trommer/perk.) og Marc Ribot (gitar) - i tillegg til blant andre Burnett og Mellencamp sjøl på gitarer.
Musikerne, og i særdeleshet David Roes ståbass, fanger virkelig tidsånden på mesterlig vis med sin miks av country, rockabilly, folk og gospel.
Fornektelse
Det siste er et tema som er i tida, som det heter - sist på Tom Jones' «Praise And Blame»-album.
Men for Mellencamp handler det mer om fornektelse, som når han i «Each Day Of Sorrow» synger at han «verken er døpt eller har noen fast kirke å gå til, han er ingen venn av Jesus og enda verre enn det, han mistet seg sjøl til mørket».
Og han slites i begge retninger:
«Jeg kjenner Jesus og jeg kjenner djevelen - de er begge inne i meg hele tida... »
Vi har å gjøre med en som stadig søker.
Bare artister som er hundre prosent trygge på seg sjøl gir ut sånne plater.
| 1
|
303092
|
Med én fot på klubb og én i skyene
Sedvanlig stødig fra elektronikanestor Four Tet.
ALBUM:
På fjorårets «Pink» var knitreelektronika-nestor Kieran Hebden tydelig preget av sin nyfunnede begeistring for mer klubborientert musikk.
De impulsene er fortsatt å finne på denne oppfølgeren - først og fremst i de fire låtene som utgjør platas midtparti, der hans mangefasetterte, oppklipte tilnærming hviler over en minimalistisk pumpende puls og dyp bass.
Samtidig henter Hebden andre steder fram mer av det atmosfæriske, glitrende og rytmisk slepende han har vært så kjent for, uten å føles tilbakeskuende av den grunn.
Lydbildet er dempet, fokusert og har gjerne et glidende element i miksen, men er alltid drivende, ofte med en hakkende, repetitiv rytme i bunn.
I «Parallel Jalebi» balanseres den med et silkemykt r'n'b-vokalsample; i «Your Body Feels» med Garbareksk kjølig synth og sax.
Åpningssporet «Gong» drar med sin akustiske drum'n'bass veksler på Hebdens samarbeid med jazztrommisen Steve Reid, men det harmoniske høydepunktet kommer i rene, lekre «Unicorn».
| 1
|
303096
|
Anmeldelse:Jesus og «True Blood» i samme bok
«Udødelighetens historie» fortaper seg i en overdose av gru, grøss og gørr.
Det som kunne ha blitt en interessant idéhistorisk gjennomgang av et tidløst tema, fortaper seg i en overdose av gru, grøss og gørr.
Boka med undertittelen «Fra Jesus? oppstandelse til zombier, antioksidanter og barn i ilden» etterlater en følelse av at forfatteren dyrker det makabre og bisarre, som om han trodde det skulle virke pirrende også på andre.
Religionsforsker, samfunnsdebattant, menneskerettighetsaktivist og professor i religionsvitenskap ved Universitet i Bergen, Dag Øistein Endsjø, skal liksom ha med alt fra «Odysseen» til «True Blood».
Han behersker ikke begrensningens kunst og gaper for høyt i sin liksomsjokkerende omgang med zombier og vampyrer, lemlesting og helgenkoking, brenning av barn og dypfrysing av gamlinger, hekser og daudinger.
You name it.
Teologi
Teologi
Religionsforskeren dveler ved Jesu «kjøtt og bein» etter oppstandelsen — som selve kjernen i kristendommen, og hevder bestemt at budskapet fra de gamle kirkefedre var fysisk udødelighet.
En lære som slo godt an hos de kroppsdyrkende gamle grekere i øst, mens romerne i vest kastet de kristne til løvene.
Men hva skjedde så, spør Endsjø, når løvene hadde spist?
Og hvis løvene også ble spist?
Kunne Gud da i tidens fylde vekke den stakkars kristne til live med kjøtt og bein i behold?
Oldkirken hadde svar på det også.
Heldigvis gikk verden framover, også for oss ikketroende.
I dag er det bare en tredel av britiske prester som hevder at Jesus virkelig, i fysisk forstand, gjenoppsto fra de døde.
Og som Endsjø bemerker:
Troen på at vi alle skal gjenoppstå med «kjøtt og bein» er knapt nok et diskusjonstema i vår protestantiske del av verden.
Dybdeanalyse
vil kunne måtte
Dybdeanalyse
Når forfatteren skal ironisere, lyder det slik i en billedtekst:
«Jesus helbreder syke og gjør funksjonshemmede til ikkefunksjonshemmede.»
Inntrykket av trivialitet og snusfornuft forsterkes ytterligere når Endsjø i den store boka om menneskenes ytterste håp og tro gjennom tidene avsluttes med et sitat fra 1943 av Susan Ertz, en britisk forfatter av sentimental underholdningslitteratur:
«Millioner lengter etter udødelighet, selv om de ikke vet hva de skal finne på en regntung søndag ettermiddag.»
God påske!
| 0
|
303100
|
Ingen kos uten Kim
Lyduniverset er ikke til å ta feil av.
|||
ALBUM:
Regnværslyder, slentrende pappeskerytmer, fingre som plukker på stålstrenger, Albert Åberg-vignett-aktige pianoakkorder og gutteromsklang.
Det er ikke til å ta feil av, lyduniverset på «Disko» har tydelig Kim Hiorthøy-signatur.
Multikunstner Drivan er illustratøren, elektronikaartisten, billedkunstneren, filmskaperen og danse- og koreografistudenten sitt nye bandprosjekt.
Her har han fått med seg tre venninner: finske Kristiina Viiala og svenskene Louise Peterhoff og Lisa Österberg.
De bidrar som medkomponister og sangere.
Skakk og trolsk Resultatet er en skakk og dempet popmusikk.
I bunnen ligger Hiorthøys trolske morgenstemninger som vått høstløv, over duver melankolske melodier og absurde tekster på svensk (blant annet noe om å bake små trøyer inn i et brød).
Noe minner om Stina Nordenstam, noe som en lo-fi-versjon av Anna Järvinen.
Men først og fremst er «Disko» blitt en særegen og rar — både i ordets svenske og norske betydning — popversjon av Hiorthøys musikalske verden.
| 1
|
303102
|
Bare en middels god idé
Mer fornøyelig å se lekre jenter bokse enn å glo på gutter som løfter vekter.
(Dagbladet):
Som Einar Gerhardsen ville sagt, hvis han var landsfader i dag:
«Hele folket i trening!»
Og vi er nesten i mål.
Helsestudioene går så det lukter svidd lycra hele veien til banken.
Snart er alle nordmenn lekre i tights, og NRK gjør sin del av jobben.
Av lett forståelige grunner har øvelsen «Kjentfolk prøver seg på ting de ikke kan» blitt en populær tv-sjanger.
Heldigvis finnes det tegn på at flere forsøker innen den beslektede sjangeren «Kjentfolk prøver å lære ting de ikke kan» — et mer sympatisk prosjekt som i tillegg kan risikere å engasjere.
Variert gjeng NRK forsøker seg nå med «Elixir», som kan oversettes med «trylledrikk» eller «vidundermiddel», noe som hadde vært relevant hvis deltakerne skulle dopes, men det skal de jo ikke.
I stedet skal det svettes og terpes til ferdighetene er på plass, det være seg i golf, alpint, løping, langrenn, lengdeløp og boksing.
Stikkordene er:
Sju idrettskjendiser, sju andre kjendiser, fysisk fostring, åtte episoder.
Blant de fjorten finner vi et par verdensmestere, en kjekkas, en moroklump, noen babes, en politiker og enda et par verdensmestere.
Vi snakker Dæhlie og Aamodt, nasjonale ikoner for all framtid, som her trer inn i rollen som personlig trener.
Mye pent
Hvis vi nå skal godta premisset om at det er stas å se kjentfolk lære ting de ikke kan, så er det store spørsmålet hvem som ... nei, dette går ikke, jeg godtar ikke premisset.
Det mest interessante jeg fikk ut av starten på «Elixir», var ting som er upassende å nevne i en forsøksvis seriøs og politisk korrekt anmeldelse ... så jeg trengte et påskudd eller to.
Det første kom da Kjetil André Aamodt kommenterte at Trond Espen Seim er kåret til Norges mest sexy mann «selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå», mens Seim peste seg gjennom sitt livs første 3000-meter.
Det andre kom mens godjenta (og verdensmester) Cecilia Brækhus skulle lære Henriette Bruusgaard å bokse:
Tenk deg at jeg er den siste typen som kløp deg i rumpa på byen.
Da sier jeg:
Det er mer fornøyelig å se to lekre jenter bokse, enn å glo på gutter som løfter vekter.
Og det er mer interessant å se den fryktelig fotogene programlederdama Anne Rimmen løpe på tredemølle for å bli Birkebeiner-babe, enn det er å se Abid Raja lære golf.
Ikke misforstå, serien er på ingen måte spekulativ.
Kjære NRK, det er ikke dere, det er nok meg.
Det jeg prøver å si, er at «Elixir» er en middels god idé.
Hva går på tv i kveld?
Sjekk ut Dagbladets nye tv-portal Se.no.
| 0
|
303104
|
Hodesprengende!
Flaming Lips har laget en plate som kan få hodet til å eksplodere.
ALBUM:
Når Wayne Coyne bestemmer seg for at Flaming Lips skal lage en coverplate av HELE Beatles?
«Sgt.
Pepper?s Lonely Hearts Club Band» og i tillegg skal gjøre det med TRETTI gjesteartister, tenker man i utgangspunktet at det bare kan gå to veier:
1.
Det er genialt.
Fantastisk.
Grensesprengende som «The Soft Bulletin» og «Yoshimi Battles the Pink Robots».
2.
Det er grusjævlig.
Førsteinntrykket heller mot nummer to.
Albumet, Flaming Lips? fjortende, er en kakafoni av stemmer og svisjing og svosjing og klimpring og kakking og tromming og spraking.
Det er som om absolutt alt som kan lage lyd på et barnerom har funnet veien inn på plata.
Men etter hvert får man dratt gardinene til side og det åpenbarer seg noen diamanter.
Fantastisk jeg-synger-med-gauling på «With a little help from my friends», nydelig susing på «Suzy in the sky with diamonds», skjørvakker vokal på «She?s Leaving Home».
Bare dumt det må så mye graving til for å finne gullet.
| 0
|
303108
|
Anmeldelse:Nelly Sachs var blant litteraturhistoriens mest hypnotiske krefter
Nå er hun igjen gjendiktet til norsk.
Oktober forlags gjendiktningserie har fått velfortjent skryt den siste tida.
Her kommer også en liten applaus til Aschehougs serie, som med jevne mellomrom har presentert glitrende klassiske diktere som for eksempel Trakl, Pasolini, Khlebnikov og Vallejo på norsk, godt jobba.
Nå har Astrid Nordang gjendiktet et utvalg av Nelly Sachs dikt.
Lidelse og eksil
Lidelse og eksil
Sachs dikter om lidelsen, lengselsen og eksilet.
Hun mottok Nobelprisen i litteratur i 1966.
Et av de mest sammensatte diktene i dette utvalget, «Landskap av skrik», gir et godt bilde på Sachs poetiske modus.
Metaforrikdommen er stor.
Teksten sirkler fra gammeltestamentlige skrifter og jødisk mystikk til krigens største katastrofer:
Konsentrasjonsleirer i Majdanek og bombingen av Hiroshima.
Her et lite utdrag fra åpningen:
«...Over Moria, klippekanten mot Gud / svever offerknivens fane / Abrahams hjerte-sønn-skrik, / det ligger bevart ved Bibelens store øre.
// Å, hieroglyfer av skrik / tegnet på døds-inngangsdøren.
// Sårkoraller av knuste strupefløyter...»
Forbløffende aktuelt
Forbløffende aktuelt
Diktet «Alltid» er forbløffende aktuelt, og viser at Sachs dikt har fornyet kraft inn i en ny tid.
Her er siste strofe:
«...Alltid / der barn dør / blir stein og stjerner / og så mange drømmer / hjemløse.»
En kritisk anmerkning til baksideteksten og Nordangs ellers velskrevne etterord:
Her står det at det med denne boka for første gang foreligger et tversnitt av Sachs' lyriske produksjon for et norsk publikum.
Det står også at det eneste som finnes på norsk av Sachs er mysteriespillet «Rekviem for Israel», oversatt av Åse Marie Nesse.
Det er ikke korrekt.
Nesse oversatte mysteriespillet «Eli» til norsk i 1967, etterfulgt av et utvalg dikt i «Rekviem for Israel» i 1968.
Mye å hente
Mye å hente
Det betyr selvsagt ikke at Sachs ikke er verdt både en ny gjendiktning og presentasjon på norsk.
For den som våger seg inn i Nelly Sachs mørke, metaforlysende diktning, finnes det mye å hente.
| 1
|
303109
|
Kvelende klisjétetthet
D'Sound kaster seg på voksenpopen.
Dårlig idé.
|||ALBUM:
Simone Larsen ga ut en fin soloplate i 2005 og svinger seg for tida opp som en slags norsk pops nye superrådgiver, med refrenget på DonkeyBoys «Ambitions» og et smakfullt MGP-bidrag sunget av Bjørn Johan Muri som to fjonge fjær i hatten.
Det er derimot vanskelig å skimte en tilsvarende forløsende kraft noe sted i dette knippet med stemningsflat, generisk voksenpop.
Muligens hadde D'Sounds matte og myke flinkissoulpop nådd en slags endestasjon, men å utradere soulen helt fra d'soundet har bare gjort musikken kjedeligere og mer personlighetsløs.
Det store bruddet fra trio til duo framstår heller ikke veldig dramatisk, all den tid eksmedlem Kim Ofstad trommer på hele albumet, men det er først og fremst det stilmessige veivalget og en kvelende klisjétetthet i ord og toner som er problemet her.
En ny, men på ingen måte frisk start.
| 0
|
303111
|
Morsom nedkjøling
«Istid 3» kan gi 3D-filmen sitt endelige gjennombrudd.
|||
Når filmer får tall etter tittelen er det alltid en faren for at de begynner å gjenta seg selv.
I dette tilfellet ligger stadig den samme suksessformelen i bånn, men likevel er sitronen langt fra skviset tørr.
Det tredje kapittelet er ikke morsommere enn de to foregående, men det er mer actionfylt.
Og som ekstra bonus er det denne gang i 3D.
Det skaper mer dybde, om ikke i figurene og historien, så definitivt i bildene.
Eggadopsjon Mammutparet Manny og Ellie forbereder seg på familieforøkning.
Kompisene Diego og Sid føler seg tilsidesatt og takler det på hver sin måte:
Diego stikker, mens Sid forsøker å starte sin egen familie ved å adopterer tre egg — som viser seg å inneholde svært sultne, men samtidig veldig kjærlige tyrannosaurer.
Dinosaurmammaen er ikke spesielt kjærlig og tar med seg både ungene — og Sid.
Dermed er et eventyret i gang.
Klassikere
Men som alle barn (og voksne) med litt mer enn minimal kunnskap til dinosaurer vet, levde verken mammuter eller sabeltiger samtidig med dinosaurer.
Det vet selvfølgelig også filmskaperne.
Jeg skal ikke røpe mer her, men kan forsiktig antyde at manusforfatterne har hentet inspirasjon fra klassikere som «Den tapte verden» og «Moby Dick», der den enbeinte kapteinen er byttet ut med en enøyd røyskatt, og den hvite hvalen er blitt en hvit dinosaur.
Plettfri og uanstrengt Bare i Norge lanseres «Istid 3» i hele 181 kopier, hvorav 21 er i 3D.
Vi snakker her altså om et gjennombrudd for den nyeste 3D-teknologien, som fungerer helt ypperlig — i hvert fall når det dreier seg om animasjon.
Humoren er også stadig frisk, heldigvis har man klart å begrense seg i bruken av popkulturelle referanser.
Fornorskingen føles uanstrengt og de norske stemmene, anført av Dagfinn Lyngbø og Otto Jespersen, vil nok også være med på å sikre suksessen her hjemme.
| 1
|
303114
|
Menn imellom
«Fortellinger fra saunaen» byr på den nakne sannhet om Finlands menn.
FILM:
Som sørgmodige hvaler sitter Finlands menn i nakne i saunaer og betror seg til kameraet til Joonas Berghäll og Mika Hotakainen.
Noen bærer på mindre forargelser, som de tre profesjonelle julenissene som klager over at de ikke lengre blir tilbudt stuas beste stol når de kommer på julaftensbesøk.
Men de fleste forteller om tap og nederlag, om fjerne barn som eksen har sørget for at de ikke får se, om døtre og koner som har dødd fra dem, om kriminelle erfaringer i fortiden.
Noen igjen har en grunnleggende tilfredshet og forteller om kjærlighet.
Om maktesløshet
Med sine spinkle fem kvarter er «Fortellinger fra saunaen» en øm, liten dokumentar, om de næreste ting.
Berghäll og Hotakainen har reist over hele Finland og møtt menn, tatt dem med seg inn i saunaen og bedt dem fortelle om seg selv.
Det gjør de da også, mens de drikker øl og ler og gråter en skvett.
De aller fleste er godt voksne, med store, hvite mager, bosatt i skogkanten eller i små byer.
De er uvante med å snakke om følelser, men gjør det likevel.
Betroelsene deres klippes sammen med vakre naturbilder fra skoger og tjern, og hverdagsgrå, men godt komponerte scener fra shabby hytter og stusselige arbeidsplasser.
Det er lavere middelklasse og nedover de to regissørene for det meste er opptatt av, og «Fortellinger fra saunaen» handler mye om maktesløsheten, og hvordan den gnager på den mannlige stoltheten.
Smålåten
«Fortellinger fra saunaen» er en smålåten, rolig og lyttende film, som forteller deg det du allerede visste på en berørende måte:
At det kan være store følelsesmessige dyp bak nøkterne mannemasker og knappe mannereplikker.
| 1
|
303117
|
Anmeldelse:Liv Marit Webergs svarte humor slekter på Erlend Loe
En morsom og ømhjertet ungdomsroman.
En ennatts-affære i Liv Marit Webergs ferske ungdomsroman, «Det er heldigvis ingen som trenger meg,» avføder følgende dialog om sexen:
«Jaja,» sier jeg, «det var vel ikke det helt store, det heller.»
«Nei,» sier Eirik, «vi er virkelig feil for hverandre.»
«Ja, uff,» sier jeg, «men, men.»
Den hjelpeløse replikkvekslingen oser av klein etterstemning og viser Webergs fremste talent.
Hun har en fingerspissfølelse for livets tragikomiske sider og tegner et presist og lattervekkende bilde av et ungt menneske nær bunnen.
I grøfta
I grøfta
«Mamma,» sier jeg, «hva slags ting er det jeg liker?»
«Hva er det du snakker om?» sier mamma.
«Jeg mener det, mamma.
Kan du huske noe jeg liker å gjøre?»
Mamma blir helt stille.
Det er mye verre enn jeg trodde.
«Du liker å se på tv?»
Generasjonsroman
Generasjonsroman
Skildringen av det moderne menneskets følelse av meningsløshet og utilpasshet, gir Weberg et litterært slektskap til Erlend Loe.
Hun har en direkte tone og skriver knapt, skarpt og morsomt.
Hun er god til å skape situasjonskomikk, talende dialoger og treffende tankerekker.
Den svarte humoren gjennomsyrer alt og lekker desperasjonen hovedpersonen bærer på.
«Det er heldigvis ingen som trenger meg» er en gøyal og ømhjertet fortelling om hvordan det føles når ikke engang Frivillighetssentralen har bruk for deg.
| 1
|
303118
|
Uimotståelig Oslo-historie
Trond Granlunds gamle østkantviser er vårens varmeste.
|||
ALBUM:
Oslo-nostalgien blomstrer.
Finn Kalvik og Erik Fosnes Hansen skildrer Grorud på sin fengende, nye plate - og her er Trond Granlund, som har hentet opp sangrepertoaret til foreldrene sine, altså sin barndoms inspirasjon.
Særlig faren er stadig framme ved mikrofonen, mens Trond og hans inspirerte musikere løfter plata til å bli mye mer enn en kuriositet.
Rolf Granlund, 90 år gammel, har en stemme som er skåret rett ut av norsk revy.
Tronds sønn Tommy er en dyktig gitarist.
Og Trond selv har knapt sunget bedre enn han gjør på disse fordums, folkelige sangene.
Vårens varmeste plate; fylt med en patina som dufter ei halv ei på to, reven tigerstadpels, Rolf Søder, brune kafeer, hjemvendte sjøfolk, rulletobakk og kokekaffe.
Låter som «Den da'n ødelagt» og «Den få'kke du» er totalt uimotståelige.
Et prosjekt som sprer både glede og vakkert vemod.
| 1
|
303119
|
Anmeldelse:Vidar Busk uten filter
Boka om gitarfenomenet kan leses som en spenningshistorie.
BOK:
Du skal være bra «ute» om du ikke har fått med deg at en av Norges beste gitarister, uansett sjanger, heter Vidar Busk - fra Langesund, nå bosatt på Eidsvoll via Florida, Oslo og Skien.
Norge er ikke bortskjemt med rockbiografier, men denne sommeren og høsten kommer først «Balladen om Busk» og snart «Hellbillies 25».
Begge kjenner Norge fra innsida etter endeløs turnering, men utgangspunktet er ganske forskjellig.
«Rockumentar»
Forfatteren kaller «Balladen om Vidar Busk» en «rockumentar» og ikke en tradisjonell biografi.
«Rockumentar»
Ikke er det en samtalebok, heller, til det er hovedpersonen for fåmælt.
Men - gjennom samtaler og research gjennom fem år prøver forfatteren å skape et troverdig bilde av en av de mest spennende og myteomspunne musikerne det norske bluesmiljøet har avlet, en som kompromissløst har gått sine egne veier, men som tilsynelatende alltid finner tilbake til bluesen.
Og sjøl om han ikke alltid har vært lojal mot bluesen, har han betydd mer enn de fleste for å spre musikkformen i Norge.
Rus og kjærlighet
Rus og kjærlighet
Han har levd et rock'n'roll-liv.
Geni og surrehue
Geni og surrehue
Han er nok bare «et elskelig svimevesen», som tidligere bakmann Gunnar Grinaker uttaler.
Holien lykkes så godt det trolig lar seg gjøre å tegne et bilde av mennesket Vidar Busk - og uten at han blir famstilt som den tegneseriefiguren han ønsket å være.
Analytisk
Analytisk
Hvem skulle tro at ei bok på 350 sider om en norsk bluesgitarist kunne bli en pageturner?
En del av forklaringen kan selvfølgelig være at anmelderen kjenner enkelte av historiene fra før, etter mange år i bluesmiljøet.
Boka gjør det lettere å forstå de valgene han har gjort - og musikken får en annen dybde.
Det blir litt som å sette på hele cd-en, etter å ha hørt bare et par tilfeldige spor.
Bildet blir med en gang mer komplett.
Anekdoter
Anekdoter
Kronologisk
Kronologisk
Han skriver om tilfeldighetene som gjør at han tidlig bytter fra bass til elgitar, hvordan han etter en ydmykelse på skolens scene sitter hjemme og øver og øver for å bli bedre (hans personlige «Crossroads») om faren Arnljots oppofrende rolle som sjåfør og «manager» (fordi Vidar endelig interesserte seg for noe) og hans første tv-opptreden med Knut Reiersrud i 1991.
Ungdomstida forsvant
storbandeventyret
«chill-out-trilogien»
Grand Prix-deltakelsen
Ungdomstida forsvant
Korrekturfeil
Korrekturfeil
PS.
Anmelderen nevnes flere steder i boka, men da i form av utdrag fra cd- og konsertanmeldelser i Dagbladet.
| 1
|
303120
|
CC Cowboys skyter med skarpt - og treffer blink
Fredrikstad-rockerne holder stø kurs med både lett og tungt på studioalbum nummer ni.
ALBUM:
CC Cowboys har nesten en norgesrekord i avskjedskonserter, bare slått av Kjell Bækkelund.
Men det var ikke slutt likevel.
Kanskje ble de inspirert av oppmøtet og entusiasmen under avskjedsturneen, kanskje ble de tryggere på at de gjør noe veldig riktig.
I hvert fall feiret bandet 20-årsjubileum i fjor.
Og her er studioalbum nummer ni.
Signatursound CC Cowboys kaster ikke på båten det som etter hvert er blitt en signatursound i norsk-på-norsk-universet sånn litt på siden av DumDum Boys.
Noe av grunnen er grunnfjellet bandet står på.
Da sanger og låtskriver Magnus Grønneberg og trommis Agne Sæther blåste liv i bandet igjen i 2003, etter en pause på fem år etter avskjedskonsertene, ble bassist Per Vestaby og gitarist (og pianist) Jørn Christensen med på laget.
De hadde allerede lang fartstid i andre konstellasjoner bak seg.
Tyngre Siden da har bandet befestet posisjonen som en premissleverandør av gode låter på morsmålet.
«Innriss» åpner riktignok noe tyngre enn vi er vant til, både tittellåten og «I loopen» har en mørk undertone, men uten at de går for eksempel svenske Kent i næringa.
Og - den kler bandet godt.
Duett med datteren
Dette er lyden av et band som har passert myndighetsalderen og framstår modent og trygg på seg sjøl.
Med «Bare du», en fin duett med Grønnebergs datter Hanna-Marie, er cowboyene tilbake i det lettere farvannet - der bølgene er mindre og flyten er trygg og god.
Heftig og pulserende «Jern og metall» er heftig og pulserende, noe i nærheten av slik CC Cowboys lød da de startet.
Men i stedet for å øke intensiteten ytterligere, tas tempoet ned i den søkende og viseaktige «Hvor går verden hen», med Paulin Skoglund Voss' cello i bunnen - lekkert arrangert av Christensen.
«Venter her på deg» og «To hjerter og en sjel» er riktignok på det jevne, både musikalsk og tekstlig, mens rockeren «Et annet liv» drives fram av Christensens orgeltoner og Skoglund Voss' cello.
«Vindu for alle vinder»
Norsk pop og poprock trenger et kvalitetsband som CC Cowboys - som leverandør av kloke tekster på morsmålet.
På en spesialutgave på streamingtjenesten Wimp kan du blant annet høre Magnus Grønnebergs kommentarer rundt de forskjellige sporene på albumet.
| 1
|
303121
|
Bare tomhet
Muligens har vi allerede fått årets dårligste norske film i «Tomme tønner 2 - Det brune gullet».
FILM: Griskhet, mine barn.
Griskhet er den dype fallgruven.
Griskhet er det som gjør at filmgangstere alltid må begå det siste, fatale brekket, og til at filmprodusenter insisterer på oppfølgere selv om skuespillerne fra første omgang ikke har fått betalt, og selv om alle ideer, gode som dårlige, ble brukt opp i den første filmen.
Og det at «Tomme Tønner» ble sett av nesten 120 000 kinogjengere er eneste tenkelige grunn til tilblivelsen av «Tomme tønner 2 - Det brune gullet».
Dét, og at de involverte hadde litt tid for hånden og trengte noe å finne på.
Sauesex
Den opprinnelige «Tomme Tønner» var et sammenrasket rot av en film, men med mye naturlig sjarm, fine, små bukk til Egon Olsen og Guy Ritchie, og noen glimrende øyeblikk sprunget frem av skuespillernes og regissørens gode timing.
Ingenting av dette finnes i «Tomme Tønner 2».
Oppfølgeren ser mer påkostet ut, i det at bildene er hysterisk filtrert og gjør gresset sykelig irrgrønt og himmelen manisk blå, men alt annet er billig og trashy.
Løsningen på ethvert
«Hva gjør vi nå?»-spørsmål er å gripe til noe som er ekkelt og kjønnslig eller kroppslig:
Her er nordtrønderske bønder som forgriper seg på sauene sine, Helge Jordal som plukker heroinpakker ut av baken på en sirkushest, samt sæd fra potensielle avlshingster og innholdet i vannblemmer som på et eller annet punkt garantert vil inntas av Tynn-Svein (Stig Frode Henriksen).
Kim Bodnia har snublet inn i spetakkelet og virrer rundt i et par scener før han skjønner at han har gått feil og snubler ut igjen, og Linni Meister og Tine fra «Paradise Hotel» får anledning til å kløfte seg rundt i gaten der Ali (Leon Bashir) planlegger å åpne kebabsjappe.
Til travbanen
Men Ali må igjen gi opp planen om å bli streit når han brått skylder en uhorvelig sum penger til den dopsmuglende sirkusdirektøren Zorba (Jordal).
Dermed klekker han ut en genial plan som går på tverke når den begrensede kompisen Nico (Jeppe Laursen, som har erstattet Anders Danielsen Lie i rollen og gjør den flatere og grovere) forveksler heroin med et mer uskyldig materiale.
Og om du synes dette lyder kjent, er det fordi det var akkurat slik plottet i den første filmen var også.
Den eneste nevneverdige forskjell er at beliggenheten er flyttet, dels til travbanen og dels til lokalene der denne anmeldelsen skrives.
De eneste scenene som er mulig å se på uten å kjenne en intens svie i sjelen er Kristoffer Joners små innhopp som den dresskledde junkien Finish, og Yngve Skomsvolls innsats som naturfaglærer med sykkelhjelm som tar en svært uheldig sving.
Det er også verd å nevne at plottet henger på det berømmelige greipet og at puslespillbitene legger seg pent på plass til slutt.
Men det skulle da også bare mangle.
Selv om vi bare skriver uke 1, er jeg villig til å vedde en lunch, med vin, på at «Tomme Tønner 2» vil være årets dårligste norske film.
Dessverre er jeg redd ingen kommer til å vedde imot.
| 0
|
303123
|
Stiv julefilm
«Da nissen falt ned fra himmelen» er middelmådig barne-TV på kino.
FILM:
Det går lenge mellom hver gang en tysk julefilm for barn sniker seg inn på norske kinoer, og når det først skjer, må vi kunne anta at man byr på noe utenom det vanlige.
Dessverre er antakelsen feil.
«Da nissen falt ned fra himmelen» hadde tysk premiere for to år siden og hører hjemme som julekalender på barne-TV, der den ville blitt betraktet som en gjennomsnittlig produksjon på lavt budsjett for de minste.
Betaler man kinobillett, må man forvente noe mer påkostet og gjennomført enn dette.
Mye rart
Ben (Noah Kraus) har flyttet til en ny by fordi far har mistet bankjobben.
Mor har åpnet konditori og det er to uker til jul.
Ben blir mobbet av noen tafatte gutter på skolen, men blir venner med julenissen.
Ah, jeg glemte å nevne at filmen starter i himmelen et sted, der Nikolas Julebukk (Alexander Scheer) er blitt utstøtt av Det store julerådet, en Harry Potter-aktig gjeng med skumle voksne.
Julebukk, som er en krysning av Ole I'Dole og høydehopper Patrick Sjöberg, setter seg i sin knirkete campingvogn og farer nedover fjellet, men blir forfulgt av agenter på snøscootere som ser ut til å være hentet fra en gammel James Bond-film.
Julebukk faller ned fra himmelen og lander like ved Bens skole.
Alver og engler
Regissør Oliver Dieckmann forsøker seg på animerte effekter, men må ha fulgt en oppskrift fra filmens barndom:
Julebukk har noen minivenner, alver og engler, men fusjonen av skuespillere og animerte figurer kunne vært smidigere, for å si det mildt.
Og da har jeg ennå ikke nevnt de enorme nøtteknekkermennene som kommer stabbende på stylter.
Filmen er bygget på den bestselgende barnebokforfatteren Cornelia Funkes roman fra 2004, som jeg vil tro virker mindre kunstig og klønete sydd sammen enn filmversjonen - som dessuten er en halvtime for lang.
| 0
|
303124
|
Mørkets hjerte
«Rebell» lister seg varsomt inn i barnesoldatenes brutale virkelighet.
FILM:
Så her er en nøtt.
Hvordan lage en film om en liten jente som tvinges til å bli soldat i borgerkrigen i et ukjent afrikansk land, om barn som dreper og blir drept, uten at selve temaet gjør den øredøvende, uutholdelig?
Regissør Kim Nguyen danser på en dirrende line med «Rebell», men lykkes med den nær umulige oppgaven.
Kanskje har det å gjøre med at filmen hans er så innadvendt, drømmende på sin måte, at den handler om hovedpersonen Komonas reaksjoner like mye som hva som faktisk skjer med henne.
Snev av sivilisasjon
Det betyr ikke at «Rebell» ikke er en vond film å se.
Naturligvis er den det.
Men den er var og drømmende, og klok og nyansert i skildringen av menneskene i filmen og hvordan de forsøker å beholde et snev av sivilisasjon i en situasjon som gjør sånt veldig vanskelig.
Landsbyen til Komona (Rachel Mwanza) angripes av opprørshæren.
Selv tvinges hun til å skyte sine egne foreldre før hun innrulleres i hæren.
Moren og faren forfølger Komona som tause spøkelser, når hun plutselig får status som synsk heks og en beskyttelse hun aner vil være kortvarig, når hun møter albinoen Magicien (Serge Kanyinda) og opplever en allianse som kanskje kan vise seg å være noe mer og dypere.
Verdensvant og uvitende
Spørsmålet om hvor mye omsorg slike som Komona og Magicien kan tillate seg, hvor mye ansvar de kan ta for andre før det blir dumdristig, stilles konstant, men taust og indirekte i «Rebell».
Han tar sjansen, og får henne til å våge det samme.
Enn så lenge.
På hver sin måte kombinerer de to en ram realisme med en slående uvitenhet.
De styres av usentimental verdensvanthet i det ene øyeblikket, overtro og gamle normer det neste.
Det er et filmatisk univers som overbeviser, og som fyller tilskueren med lettelse over å være født her og ikke der.
| 1
|
303126
|
Gode norske tekster drukner i musikalsk staffasje
Ja til norske tekster, nei til danske produsenter.
|||
ALBUM:
Marte Wulff åpner sitt tredje album med «Beslutningsvegring» og det er kanskje et bilde på hennes egne problemer med å bestemme seg for hvilken stil hun skal legge seg på eller om hun skal synge på engelsk eller norsk - etter to album på engelsk.
Så her er hun - på norsk fra København, der hun nå bor.
Ja til norsk Tittelen «Handler i selvforsvar» skal også ha noe å gjøre med at hun alltid føler at hun må ta seg sjøl i forsvar.
Du trenger ikke forsvare at du synger på norsk, for det bør bli mer og mer logisk på et marked som er mettet med «syngedamer» med internasjonale ambisjoner.
Her er tekster jeg tror på og mange fine betraktninger.
Spriker
Det med stilen er det verre med, for her spriker det i mange retninger.
«Må ha»
Det føles som om det vi hører er Marte Wulff med noen deler som kunne vært Anne Grete Preus, Dollie De Luxe, Siri Nilsen, Karoline Krüger eller Hanne Hukkelberg.
Noe funker og noe gjør det slett ikke.
Noe kan man kjenne igjen fra de to foregående platene, mens noe er nye toner.
Og noen hit à la «Lady» eller «Carousel of Love» fra debuten har ikke dette albumet.
Lekent Likevel:
Et ganske stort hurra for lekenheten i «Uvær» (med Marte på «plastpiano»), singelen «Versus» og den nedstrippa visa «Om uheldige omstendigheter».
Samtidig er det litt irriterende at hun kommer med den helt til slutt, for her er det et anslag, en stemning og en varme som mangler på resten av plata.
Det virker som om hun med både den og «Versus» sier:
Ja, jeg kan hvis jeg vil.
Stakkato
Så:
Et ganske stort spørsmålstegn når det gjelder anmasssende og stakkato låter som allerede nevnte «Må ha», «Mindretallet til», «B-film» og «Opptakt (så er det nå)», der det lesses på med alt for mange instrumenter som forstyrrer mer enn de behager - stort sett spilt av Wulff og medprodusentene og -arrangørene Nicolai Funch og Andreas Brinck Kristensen.
| 0
|
303127
|
Østerdalsjul med country- og Hawaii-vri
De nye julesangene danker ut klassikerne på Guren Hagens «Julekveld med oss».
JULEALBUM:
Juleplatetilbudet kan stort sett deles opp i tre:
De med kjente julesanger vi er glade i, de med nyskrevne julesanger og de med begge deler.
Guren Hagen har lagt seg på den siste varianten, hans «Julekveld hos oss» har sju nye og fem kjente og kjære.
Hawaii-jul
Av disse kan «Himmel på jord» og særlig en kul, Hawaii-inspirert «Julekveldsvisa» framheves - sistnevnte i den fineste versjonen jeg kan huske å ha hørt siden Prøysens originalversjon, toppet med Freddy Holms lap steel.
Det gjør heller ikke noe at Guren Hagen, med sin brede østerdalsdialekt, har stor troverdighet som formidler.
Her er det ingen som «later som».
Tommelen opp
Vi trenger vel strengt tatt ikke enda flere versjoner av våre mest kjente julesanger.
Derfor er det både hyggelig og interessant at det er Hagens egne, nye låter som er styrken ved denne juleplata - med en ekstra tommel opp for tittelsporet, «Adventsbønn» og «Visa om å gi».
Ole Edvard Antonsens trompet er brukt som velplassert krydder på fem av sangene, litt annerledes og friskere enn vi er vant til å høre ham, og Sølvguttene fyller fint inn på fire.
Multiinstrumentalist
Men - det er multiinstrumentalist og produsent Holm (ti strengevarianter pluss piano) som ved siden av Hagens varme og lune stemme driver dette prosjektet fram, akkurat som han var sterkt medvirkende til at Famiien Akselsens «Blå juleglede» ble en så stor suksess i fjor.
Det hele er flott balansert, med «Fra jord til himmelens port» som et godt eksempel.
En av årets beste, nye juleplater!
| 1
|
303129
|
Bandet bak «årets låt» klare for Øya
«Finne-en-rød-tråd-i-en-stor-platesamling»-fantasier av beste merke.
|||
ALBUM:
Bare for å gjenta noe som er skrevet her tidligere:
«Round and Round», albumforsmak og spor nummer fem her, er årets låt så langt.
Det er like soleklart som det er innlysende.
Isolert sett er den overveldende med et overrumplende nydelig refreng.
I albumkontekst er den det aller mest vellykte resultatet av Ariel Rosenbergs nysgjerrige, sjangerspredte tankesprang og småsøvnige, men klartenkte «finne-en-rød-tråd-i-en-stor-platesamling»-fantasier.
Mixtapefølelsen er påfallende selv om det ofte føles like mye som frenetisk skifte av radiostasjoner.
Her ligger også platas store styrke og prestasjon, det krever enorm musikalitet og sy så mange relativt forskjellige og tidsspesifikke sound sammen til et kontrollert kaotisk hele.
Og fortsatt kunne kalle det en slags popmusikk.
Ariel Pink's Haunted Graffiti spiller på Øyafestivalen torsdag 12. august.
| 1
|
303134
|
Anmeldelse:Knut Nærum kan krimsjangeren godt nok til å tulle med den
Trivelig, mangfoldig og smart.
Krimlitteraturen er et egnet objekt for parodi, full som den er av fantasifulle ugjerninger og selvhøytidelige helter.
Likevel er det få som tuller med den.
Et unntak er Knut Nærum, som nå er ute med sin tredje krim med Kjell Nilsen i hovedrollen.
Nilsen er krimforfatter og sekretær i Rivertonklubben.
Han forteller denne historien samtidig som han forsøker å skrive en annen.
Når han ikke får det til, innser han at den historien han nettopp har fortalt, altså denne, er romanen.
Mystisk dødsfall
«Etter at min venn Sverre døde på fjellet, hadde jeg hatt begrenset omgang med de svært, svært rike, og jeg savnet det.
De er alltid morsomme å være sammen med.
Kanskje fordi de drikker på hverdager.»
Sånn kommenterer Nilsen oppdraget han får ved romanens begynnelse.
En tidligere bekjent trenger hjelpt etter at hans far, direktøren for kaffeimperiet Gram Kaffe, er funnet død.
Familien holder til på en formidabel eiendom i Holmenkollåsen og importerer sin kaffe fra Haiti.
Når ting tyder på at direktøren er offer for voodoo begynner rikingenes verden å rakne.
Referanser og forbilder
«Voodoo på vestkanten» er skrevet av en forfatter som er belest i sjangeren.
Plottet er beslektet med den typen historier Bernhard Borge (André Bjerke) løste så utmerket, der forklaringen hele tiden vipper mellom det naturlige og det overnaturlige.
Kjell Nilsen og hans makker, privatetterforskeren Oberon Qvist, minner om de store amerikanske krimforfatternes forsofne helter.
Ross Macdonald nevnes i teksten, og ikke uten grunn:
Hans hovedperson navigerer gjennom Californias høyere sosiale lag omtrent på samme måte som Kjell Nilsen navigerer gjennom Oslos.
I tillegg finnes en intrikat, psykologisk forklaring på gjerningsmannens motiv som er like fantasifull og urealistisk som dem man finner i tv-krim á la «Broen».
Summen av alt dette er en trivelig, mangfoldig og smart kriminalroman som riktignok aldri blir like nervepirrende som Bernhard Borges, men som like fullt overgår det meste av det som skrives i sjangeren i dag.
| 1
|
303135
|
deLillos leker med det klassiske singleformatet
Vals på a-siden, bitter fuzzsmyger på b-siden.
SINGLE:
Vinylsingelen «Lykkelig fyr/Tapetser meg i gangen før du går» er første smak av deLillos-albumet som ventes når sommer er blitt høst igjen.
Runddansen av årstider er en vi kan til gagns her til lands, og deLillos takler på snedig vis en annen.
Valsen «Lykkelig fyr», ført i pennen av Per Lillo Stenberg, tegner bildet av lystige sommernetter med uforpliktende møter til et resultat av selvrefleksiv mimring med et skjevt smil om munnen, og mye Oslo-love.
Etter den søte kløe får ofte pipen en annen lyd, ni langstrakte minutter med ettertenksom, fuzzy rock.
Baksiden av denne medaljen er omfattende frustrasjon over et forhold som brutalt rives ned i «Tapetser meg i gangen før du går».
Hva som kom først — gleden over noe nytt eller frustrasjonen over det som ble ødelagt — er ikke av betydning, så lenge deLillos stiller med innsikt som tar begge deler like bra på kornet.
Det er grunn til å glede seg til høsten.
| 1
|
303137
|
Kan «Kakekrigen» bli mer enn firestjerners kremfyll i hverdagskveldsflata?
Riktig temperatur er viktig når det bakes.
Det mangler det litt på i FEMs bidrag til kake-tv-trenden.
TV:
Med den suksessen TV3 opplevde med «Hele Norge baker» i vår, er det ikke rart flere vil ha en bit av kaka.
Nå er det TVNorge-kanalen FEMs tur til å hive seg på bakebølgen med en lokal produksjon, etter så langt å ha holdt seg til innkjøpte utenlandske varianter.
Men har «Kakekrigen» det som trengs for å bli mer enn firestjerners kremfyll i hverdagskveldsflata?
Tja.
I programmet følger vi hver uke fem hobbybakere som konkurrerer om finaleplass og muligheten til å vinne heder, ære og en kulinarisk ferietur.
Hver dag får de en bakeoppgave som må løses på tilmålt tid, mens programleder Fridtjof Nilsen jovialt henger over lett stressede skuldre.
To fagdommere, konditor Lars Lian og matskribent Monica Csango, er de som til slutt avgjør resultatet.
Kjendisuke
Dessverre har TVNorge valgt å innlede sesongen med en ukes kjendis-spesial, der Shabana Rehman Gaarder, Fam Irvoll og A1s Christian Ingebrigtsen og Ben Adams konkurrerer.
Er det én ting norske tv-skjermer begynner å få nok av, er det kjendiser av høyst varierende status som gjør ting de ikke kan, uten å imponere.
«Kakekrigen» gjør ikke noe for å hjelpe på situasjonen.
Da er det bedre med de oppriktig interesserte bakerne vi møter fra neste uke av.
Selv om nivået heller ikke her er til å bli blåst over ende av, er det i det minste nok til å friste og inspirere litt.
Men det er synd programmet i så liten grad bruker muligheten til å lære seeren noe håndfast.
Tilløpet er der så vidt med Lians tilberedningstips på sidelinja, men så lenge de ikke demonstreres noe videre, fungerer det hele mest som noe å fylle pratetida med.
Mye prat
For det blir mye prat.
Tross det store, glinsende, 50-tallsinspirerte kjøkkenstudioet, klarer nemlig ikke «Kakekrigen» å kamuflere at det som så mye annen reality er en billig og effektiv produksjon.
Kakene bakes, snakkes om og smakes på, og det er i grunnen det.
Når i tillegg dommerpanelet i all sin saklighet ikke akkurat stråler gjennom tv-ruta (hei, det er lov å smile!), fører det i en times program til en litt for lunken temperatur.
Det hever ikke kaka til topps.
| 0
|
303139
|
Stilfull politi-western
«Justified» er tro mot Elmore Leonards skurker og antihelter.
TV:
Det er en kunst å overføre Elmore Leonards historier til skjerm eller lerret.
Ingen skriver mer sofistikert krim enn «the Dickens of Detroit», men bare tre-fire av hans mer enn 40 romaner er overført til tv eller film med essensen i behold.
«Justified» ser ut til å kunne bli den femte.
Utgangspunktet er en lengre novelle, «Fire in the Hole», og serieskaper Graham Yost, med bakgrunn fra serier som «Boomtown» og «Band of Brothers», har samlet et solid team av manusforfattere og fôret dem med Leonards romaner for å skape den rette stemningen.
Nynazister Hovedfiguren, Raylon Givens (Timothy Oliphant), er en føderal politimann (U.S. Marshals Service) som spør først og skyter etterpå, men hvis du svarer feil eller trekker våpen, er sjansen for overlevelse liten.
Etter å ha skutt en gangster ved et hotellbasseng i Miami («He pulled first, I shot him»), blir Raylon forflyttet til Kentucky, der han vokste opp.
En gammel venn av Raylon skal raskt vise seg å bli hans erkefiende:
Boyd Crowder (Walton Goggins fra «The Shield») er et lokalt bøllefrø med høye tanker om den hvite rase som mistenkes for litt av hvert.
Men Raylon vet at Boyd er for smart til å være troende rasist og at han bruker ideologien til å rydde konkurrerende gangstere av banen.
Beinhard sjarm
Timothy Olyphant fikk sitt store gjennombrudd som sheriffen i «Deadwood» og selv om han denne gangen ikke er like opptatt av å følge lovens bokstav, har Raylon den samme magnetiske sjarmen, de beinharde replikkene og en svært så menneskelig svakhet i sine møter med det annet kjønn.
Det blir dueller, både psykologiske og håndvåpenbaserte, historien virker lovende, men først og fremst har Yost og hans undersåtter funnet den rette tonen som gjør «Justified» til en serie verdt å følge.
Ikke la deg lure av at vi har å gjøre med enda en kvalitetsserie som gjemmes bort på Viasat4 etter at folk med jobb har lagt seg.
| 1
|
303141
|
Dylan-skilsmisse på nynorsk er en suksess
Her blir «Idiot Wind» til «Vind utan vit».
|||
ALBUM:
Mange utgir coverversjoner av kjente låter.
De færreste våger å gjenskape hele album.
Men Tom Roger Aadland er ikke skuggeredd.
Han har spilt inn en av Bob Dylans ypperste LP'er, skilsmisseklassikeren «Blood On The Tracks» (1975), låt for låt, med nynorske tekster og ydmyke, i hovedak akustiske arrangementer, i pakt med originalen.
Sangene får titler som «Vikla inn i blått», «Du gjer meg einsam når du dreg», «Vind utan vit» og «Om du ser ho, hels frå meg».
Og sannelig:
Aadland har lagd en versjon av dette vemodige, melodiøse og lidenskaplige albumet som både er vakker og rørende.
Tolkningene er uten pretensiøse ambisjoner.
Det nynorske språket blåser mildt rundt tekstene, formidlet med tilbakelent melankoli av vokalisten,uten kunster eller fakter.
Kledelige er også to duetter med Linn Frøkedal; «Lagnaden sin vri» og «Til stormen dreg forbi».
Rent som en klar, luftig høstdag.
| 1
|
303144
|
En plate breddfull av smittende, energiske fuzzpoplåter
Mikal Cronin er en utmerket låtsnekker.
ALBUM:
Er du klar for litt god, gammeldags powerpop?
Da kommer dette til å gjøre deg veldig glad.
«MCII», andreplata til Los Angeles-artisten Mikal Cronin, er nemlig breddfull av smittende, energiske poplåter pakket inn i tjukk, varm fuzz og iherdig tromming.
Spretten fuzzpop
I beste 90-tallsånd hamres det løs på effektfrie gitarer over spretne, doble taktslag og en tett fuzzvegg, med et energinivå som gjør det vanskelig å la luftinstrumentene ligge.
På «See It My Way» høres det ut som Stone Roses og Veruca Salt har gått i tottene på hverandre på øvingsrommet, mens nydelige, fele-pyntede «Peace Of Mind» heller mer mot Brendan Benson og Elliott Smith.
Bare gode låter
Som ellers i sjangeren er det det upåklagelige låtsnekkeriet som virkelig løfter det hele.
«MCII» inneholder ikke én halvdårlig låt, og Cronins meloditeft er på høyde med de beste.
Tydeligst blir det når staffasjen strippes bort i helakustiske «Don't Let Me Go» og den avsluttende pianoballaden «Piano Mantra» — men like viktig er det i lystig allsangvennlige «Shout It Out», lekent harmoniserende «Am I Wrong», og resten av deres ytterst sjarmerende følgesvenner.
| 1
|
303145
|
Anmeldelse:Lars Saabye Christensens nye diktsamling skulle tatt en ekstra runde hos forlaget
Skuffende lite poetisk tøtsj.
«Alt skal med/Stort og smått/Høyt og lavt/Tørt og vått», forfekter prologen i boka.
«Kargo» er et såkalt overflødighetshorn av en diktsamling, som består av enkeltdikt fordelt over sju avdelinger på 136 sider.
Forbløffende lite av Lars Saabye Christensens evne til å skape slående bilder og hans presise timing, slik man finner den i flere av diktsamlingene fra tidligere i karrieren, finnes her.
Klisjeer
Klisjeer
Mindre vellykkede poetiseringer gjennomsyrer boka: den virtuose vinden, skyenes parlamentarisme, skyenes etterretningstjeneste, øyelokkenes renessanse, drømmenes herbarium, tungens stupebrett, livets fabrikk, er uttrykk som føles mer påtrengende enn oppkvikkende.
Formuleringer om ordenes årringer i samtalenes skog eller om smertene som dødens fotgjengerfelt er strengt tatt klisjeer.
Ikke troverdige
Ikke troverdige
Problemet er at diktene virker langt fra troverdige på dette feltet, de framstår mer egosentriske og selvsentrerte enn ekspanderende.
Selv ikke en anmassende bok som «Kargo» er fri for strålende enkeltsetninger og enkeltdikt, til det er Saabye for god.
Men som helhet faller denne samlinga gjennom.
De renere aforistiske tekstene har en bedre balanse av humor og sørgmodighet, og det er pent når han sveiper innom Keats epitaf i fine diktet «Elven tar en pause», i et utdrag her:
« ...
Men feberen slipper ikke /
Ekstra runde
Klisjétunge formuleringer som «Jeg skrev disse linjene/i all hast på latterens fakultet/Krigens tolker oversatte dem straks/til flytende gråt..» må forfatteren lenger ut på landet med.
Det holder ikke mål.
Disse diktene hadde hatt godt av en ekstra runde hos forlaget før de så dagens lys.
«Kargo» er et overflødighetshorn som både mangler timing og poetisk pregnans.
| 0
|
303146
|
Dette er Kurt Nilsens første triumf som albumartist
Ikke hver gang han lykkes - men det gjør han her.
ALBUM:
Det vil være synd om den ambisiøse teppebombingen av beste sendetid, generell mediestøy og trivelige versjoner av andres låter tar luven av dette kledelig tilbakelente og ganske stillferdige Kurt Nilsen-albumet.
I det store og hele er dette Kurts første genuine triumf som albumartist.
Delikat countrypop
«Inni en god periode» framstår, på et par unntak nær, som en delikat, overveiende akustisk countrypopplate, med en smakfullt nedtonet produksjon som ikke gjør noe som helst forsøk på å stille seg i veien for sangeren Kurt Nilsen.
Det har aldri vært noe å si på Nilsens kvaliteter som sanger.
Det er stemmen som har løftet ham fra tette sluk og ut til det norske folk.
På dette albumet imponerer han enda mer enn før.
Nivået er slik at man underveis her blir såpass henført at man til en viss grad mister noe av motstandsdyktigheten mot den relativt enkle hverdagspoesien som ledsager låtene.
Espen Linds innsats bak spakene her bidrar også til dette: produksjonen på Kurt Nilsen-platene har ofte hatt noe samlebåndsaktig over seg, men «Inni en god periode» preges av klok og bevisst økonomisering med virkemidlene.
Ved siden av Odd
I det store og hele er albumet et utmerket kompromiss mellom publikums- og radiovennlig retusjering og en tilkjempet, lydlig ærlighet.
Sjangermessig er countrypopen velegnet for formålet, og grunnstillingen er smygende, klimprende americana med fin romfølelse og varme:
Kurts småjappete gitarhytte tatt litt ned i størrelse, varmet opp med tørr bjørkeved og oppført i kledelig nærhet til Odd Nordstogas småbruk.
Tittelsporet er et av de som sparker mest i fra, det kunne nesten vært en Hellbillies-låt.
Når det er sagt, ville den også hevet seg ytterligere om man hadde kostet på seg å leie inn Lars Håvard Haugen til å ta seg av det mest sentrale gitararbeidet, men det er en helt annen diskusjon.
Et Kurt Nilsen-album vil fortsatt kjennetegnes ved at det sjelden tenkes utenfor boksen, eller tas store sjanser.
Lind-avstikker
Et par avstikkere fra den velfungerende formelen oppstår i form av «Finnes ingen tvil», der Espen Linds ukulelepop à la «Scared Of Heights» og hawaiigitarer utgjør et par minutters uprovoserende annerledeshet midt i albumet.
«Tro» fungerer ikke like fint, et stampende og ikke helt vellykket forsøk på stemningsskapende soulpop.
Mangler killersingel?
Det er godt mulig dette albumet mangler en éntydig, altoverskyggende singel.
Kanskje hadde det vunnet ytterligere på å ha det også.
Men dette er helhetlig sett den klart beste samlingen med ny Kurt-musikk til nå.
Nå er jo en del av pakka også at Kurt sikkert kommer til å toppe iTunes og streaminglister fortløpende med sine «Hver gang vi møtes»-tolkninger («Adieu» «vant» første program med klar margin også kvalitativt), så behovet for en egen topplåt er ikke like skrikende.
Oppmerksomheten er sikret for lengst.
«Inni en periode» er så bra at den ikke fortjener å druknes i den samme oppmerksomheten.
Denne gangen hadde faktisk singer/songwriter-Kurt fortjent å vinne over PR-Kurt.
| 1
|
303147
|
Krypdyr-western
En kameleon i identitetskrise er hovedfiguren i «Rango», en syretripp for ... store deler av hele familien.
FILM:
Hvis du vil se én god film som tar for seg brutal maktkamp om vann, vil jeg anbefale «Chinatown», som manusforfatter John Logan legger lite skjul på at han har latt seg inspirere av under skrivingen av «Rango».
Hvis du derimot ønsker en skittenbrun, men samtidig fargerik film om animerte ørkendyr som slåss om det dyrebare vannet, skal det godt gjøres å finne en mer hårete heisatur enn «Rango».
Vi blir alle litt gustne i huden når vi ikke har drukket vann på noen uker, men øglene, gnagerne, paddene og fuglene som befolker westernbyen Dirt, minner ikke så lite om en av de mer uheldige syretrippene Johnny Depp hadde i «Fear and Loathing in Las Vegas».
Vi får et frampek i starten av «Rango», idet Hunter S. Thompson kommer kjørende langs motorveien og en kameleon «splatter» mot frontruta.
Denne kameleonen heter Rango og spilles (i den engelsktalende utgaven) av Johnny Depp.
Hallusinerende
Sagt på en annen måte:
«Rango» er en knappe to timer lang hallusinasjon, unnfanget av Gore Verbinski og inspirert av mye rart.
Jeg skal ikke antyde noe om hvordan gjengen bak «Rango» har latt seg «sentralstimulere» — kanskje har de bare gått uten vann et par uker.
Uansett er det et originalt univers mannen bak «Pirates of the Caribbean»-filmene har skapt, midt i Mojave-ørkenen, et lite stykke unna motorveien, der vi først møter et mariachi-band bestående av fire melankolske ugler — de er filmens greske kor og dukker opp for å synge om hvor ille det skal gå med vår venn Rango.
Skrønemaker
Kameleonen Rango har det med å stikke seg ut og er temmelig grønn (i dobbel forstand) når han ankommer skittenbrune Dirt.
Han forteller skrøner om sine bravader som revolvermann og blir raskt en helt blant pinnsvin, beltedyr og jordrotter.
«Rango» er den første helaftens animasjonsfilmen fra Industrial Light & Magic, som til nå har vært kjent for sine spesialeffekter og de har gjort en strålende, todimensjonal jobb.
Menasjeriet av animerte ørkendyr har svært så levende — fryktinngytende, nusselige, lattervekkende — ansikter og Rango får virkelig kjørt seg gjennom velregisserte forfølgelsesscener.
| 1
|
303151
|
Norge sett fra Tommy-land
Tommy Tokyo debuterer med kritisk konseptalbum.
ALBUM:
Bare et drøyt år etter sin forrige plate, «We Blister and We Bleed» er Tommy Lorange Ottosen fra Onsøy alias Tommy Tokyo ute med en ny plate, 15 år etter at han debuterte med EP-en «Knucklesandvich», med bandet Piggyback.
Tittelen på den nye plata, «Hev deg over det derre der», er omkvedet i sangen «TV Show», som handler om Olav Thon.
Tommy Tokyo møtte den spartanske finanskongen i et TV-show.
Det dreier deg sannsynligvis om «Grosvold», i 2008.
Thon er ikke tilfeldig valgt.
Her representerer han noe som ser tilforlatelig og jovialt ut, men som irriterer sangeren på linje med en «en slintre mellom tenna» eller et seil som har slitt seg og står og blafrer i toppen av en mast.
Dette er for øvrig Tommy Tokyos første album med norske tekster.
En sørgesang
Tommy Tokyo gir blaffen i de som hevder at konseptalbumets epoke er over og at vi er inne i ei tid da det er enkeltlåta som teller.
Dette albumet handler om Norge.
Første sang henviser til det som skjedde på Utøya.
Etter hvert er dette en krevende sjanger, men «Eventyret ute» er en myk og melankolsk sørgesang, framført i duett med Siri Nilsen.
Samtidig er den opptakten til en serie sanger som kritiserer fenomener som kunstig befruktning, abort, skjønnhetstyranni, pengejag, forfengelighet, sosialdemokratisk humbug, iskald politikk som ikke ser «det lille livet», i det hele tatt «en dystopisk framtidsvisjon», som det litt overtydelig blir kvernet på en av sangene.
Musikalsk er dette budskapet svøpt i en krassere form enn den Tommy Tokyo skapte på det forrige albumet.
Musikken er mindre Neil Young-influerte, mer både satirisk og krass.
Bak den lyse røsten til Tommy Tokyo er Gøran Grini på piano og orgel en trofast følgesvenn, mens Lars Lundevall fra deLillos bidrar med en fresk elektrisk gitar på flere av låtene.
Kontrasten
«Arbeiderklasseroyalisten» summerer opp det Tommy Tokyo savner i «vårt oljedynasti».
Sosialistene har glemt hva de opprinnelig sto for og hengitt seg til et tanketomt luksusliv.
Som en motvekt til de ironiske sangene følger et par låter som markerer kontrasten til alt det som får sangeren til å bli mismodig og kritisk.
«Hymne til Liv» er en kjærlighetsvise om å overvinne frykten for sine egne følelser og satse alt når sjansen er der, om sjelepleie og verdien av å flytte utenbys.
På «En gutt», som avslutter albumet, synger fembarnsfaren Tommy Tokyo om å se barn når de står der «med hjertet i hånda».
Tommy Tokyo kommer relativt skadefri fra sin debut på morsmålet.
Emnene han velger, innbyr til å gå i patos-fella.
Men den unngår han nesten hele veien.
Her er verken anstrengte metaforer eller eksempler på altfor sterk rimnød.
Tommy Tokyo lager gode melodier.
Som kritiker bruker han ikke slegge, men poesi.
Han står trist og hoderystende på sidelinja av hovedstrømmen.
Åpenhet og redelighet har alltid vært hans styrke.
Denne kvaliteten blir enda tydeligere når han velger å framføre sine betraktninger på norsk.
| 1
|
303153
|
U2s gjenopplivning låter ekstremt dødt
Før brydde folk seg i alle fall - i positiv eller negativ retning.
ALBUM:
Det er fort gjort å anmelde fenomenet U2 foran musikken når det kommer en ny plate fra den kanten.
Bagasjen deres er omfattende både på og utenfor scenen.
Som pop-pionerer, politiske ambassadører, konsertfenomen og den auraen som medfølger når man er verdens største band.
Så om man skal ta det første først.
Hva er egenverdien av «Songs of Innocence» som en pop-plate i 2014?
Først og fremst låter den ekstremt dødt, om man kan si det på den måten.
Det kan virke som om bandet har gått i studio med en håndfull ideer, så har de sammen med produsentene (for det meste Danger Mouse) flikket og fiklet så mye med dem at de har glemt hvor de kom fra.
Det er nemlig veldig lite som minner om en ektefølt formidlingstrang her.
Plata har også fint lite å melde av nye innfallsvinkler.
Det handler stort sett om iscenesettelse av gamle ideer.
De perlende gitarekkoene fra «Where The Streets Have No Name» og fraseringer fra «With Or Without You» dukker opp der det behøves, sånn i tilfelle noen skulle glemme hvor U2 kom fra.
Men de gjør også noen spede forsøk på å henge seg etter dagens mer visjonære popaktører.
«This Is Where You Can Reach Me Now» går Arctic Monkeys danse-indie i næringen.
Og det låter ikke helt bortkastet, selv om de naturlig nok mangler noe av viriliteten og villskapen til førstnevnte.
The Ramonens-hyllesten «The Miracle(Of Joey Ramone)» låter underlig nok mer som megalomane Thirty Seconds to Mars' orkestrerte og virkelighetsfjerne rock enn minimalistiske og gatesmarte The Ramones.
Da er man inne på fenomenet U2 igjen.
De var jo en gang i det minste en radikaliserende kraft innen industrien.
Gjorde de noe, fikk det gjenklang på godt og vondt.
Folk krangler fortsatt om «Acthung Baby» er en genistrek eller et pretensiøst takras.
Det viktige er uansett at folk brydde seg i den ene eller andre retningen.
Har man en gang vært et band hvor et av de viktigste suksesspremissene var å se fremover, er de naturlig nok ikke like interessante i leten etter seg selv.
«Songs of Innocence» vil derfor mest sannsynlig verken vekke harme eller de store bølgene.
Fansen får et lite plaster på såret etter det fem år gamle havariet «No Line On the Horizon», i kraft av det enkle faktum at U2 i alle fall er seg selv noenlunde like.
Bassen til Adam Clayton pulserer som alltid insisterende og trygt.
The Edge leker med pedalene sine i passe doser, og Bono synger sårt om sine barne- og ungdomsminner fra oppveksten i Irland.
Ellers er det lite som virkelig fester seg her bortsett fra avsluttende, «The Troubles», med Sveriges melankoliførstedame, Lykke Li, som gjestevokalist.
Men grunnen til det er mer hennes melodisignatur enn vertenes bugnende og florlette komp.
U2 på det jevne, verken mer eller mindre.
Med andre ord alt annet enn de bør være dersom de fortsatt skal ha en finger med i det musikalske spillet.
| 0
|
303155
|
Lopper i blodet
«Maur i rompa» er en saktegående film om en gutt som er alt annet enn dét.
FILM:
Nederlandske «Maur i rompa» er mer et selvtillitskurs enn en film, og går ut til barn med lopper i blodet, de som ikke klarer å sitte stille og lytte til læreren i fem minutter før rastløsheten griper tak i dem og tankene deres flyr ut av vinduet.
Det snille budskapet er at slike barn må akseptere seg selv, og at de voksne på akseptere dem.
Og at omgivelsene må være rause overfor det snev av kaos disse barna bringer med seg, og verdsette energien og oppfinnsomheten som også er en del av pakka.
Skjenn og sarkasmer
Bram (Coen van Overdam) dingler alltid med beina, velter alltid melkeglasset sitt fordi han holder på med noe annet, hører ikke hva foreldrene spør om fordi han er oppslukt av sine egne tanker.
Men virkelige problemer får han ikke før han begynner i første klasse, og får en lærer av den strikte sorten som ikke takler at Bram er så åndsfraværende og ikke klarer å komme seg gjennom matteoppgavene.
Det blir skjenn og sarkasmer og snart gruer Bram seg til å gå på skolen.
Historien om Bram er blandet med fargesterke, animerte blaff som illustrerer de vidløftige ideene og assosiasjonene i hodet hans.
Det er lystig og kreativt gjort.
Men disse visuelle innfallene er mange og tette, og det virker som om handlingen i filmen stadig snubler over dem og hindres i å finne flyten.
Brams klomsing gjentar seg selv, igjen og igjen.
Paradoksal kjedsomhet
Når det heller ikke er helt nok historie til å fylle halvannen time, blir «Maur i rompa» tidvis ganske kjedelig - en kjedsomhet som føles nesten paradoksal med tanke på at det er en alt annet en kjedelig seksåring det handler om.
«Maur i rompa» foregår i et vennlig filmunivers i klare knallfarger der ingen er slemme, heller ikke den frustrerte læreren.
Det kan være en fin film å se for de som kjenner seg igjen i situasjonen til Brams familie, det være seg voksne eller barn.
For andre kan det være vel så bra å finne en familiefilm med noe mer fart og fremdrift.
Stem fram årets film
Hvilken film mener du er mest underholdende eller mest rørende?
Hvilken film fortjener ros og oppmerksomhet?
Hvem fortjener Folkets Amanda?
| 0
|
303156
|
Lite frelse å spore
Uinspirert comeback fra heavy metal-veteranene Judas Priest.
ALBUM:
Om det er frelse for de sjelene som falt i fortapelsen med det overambisisøse konseptalbumet, «Nostradamus», dette comebackalbumet intenderer å være, er jeg redd The mighty Priest har gått på en ny smell.
Det mest oppsiktsvekkende med «Redeemer of Souls» er hvor tamt og livstrøtt det hele høres ut.
Bandet som egentlig hadde annonsert sin avskjedsturné etter at gitarist KK Downing meldte pass, fant vel ut at avgjørelsen var prematur da gitarfyrverkeriet Richie Faulkner dukket opp.
Dessverre er ikke den revitaliserte energien fra konsertene sporbar på studiovarianten av bandet.
Det er mange forsøk på iscenesette seg selv i forhold til klassiske plater som «Painkiller» og «British Steel» her, men det låter platt, uinspirert og merksnodig grumsete på produksjonssiden.
Naturlig nok blir gamle helter også eldre.
Selv Metal-gud Rob Halford.
Han holder seg for det meste i det nedre toneleiet og de gangene han drar på i refrengene, blir han fort kraftløs.
«March of the Damned» høres unektelig ut som en puslete utgave av Ozzy.
Nykommer Faulkner klarer seg forsåvidt greit.
Det spruter tidvis av gitarsoloene, men den intuitive samørigheten mellom det gamle gitarradarparet Tipton/Downing er er vanskelig å tvinge frem uansett hvor begavet man måtte være på instrumentet sitt.
«Halls of Valhalla» og tittelkuttet låter helt OK, det samme gjør riffisterke «Sword of Damocles», men ellers er det lite frelse å spore på «Redeemer of Souls».
| 0
|
303157
|
Anmeldelse:Jan Roar Leikvolls romaner utvider og beriker norsk litteratur
Forlag og familie har sluttført arbeidet med hans siste roman.
Jan Roar Leikvolls romaner kalles gjerne mørke.
Brutalitet, innestengthet og overskridelser preger de kritikerroste bøkene.
«Et nærbilde av angsten», har Leikvoll selv sagt om sine fire første romaner.
«Forkynneren» som kommer nå - ett år etter forfatterens død - er helt annerledes.
Den knytter an til tap og død, men er en finstemt, mild og trøstefull bok.
Kallet
«Ikkje sitte ved stoveglaset og slumre og lese og tenke, løfte handa om ein kjenning går forbi, ikkje rusle kring i huset eller frukthagen, nei, ingenting meir for meg her.»
Kallet
Hans forlater alt uten sorg.
Underveis hjelper han skipbrudne sjeler til å gå egne savn i møte.
Billedlig
Billedlig
Tross det allegoriske er romanen åpen og inkluderende.
Det drømaktige er forankret i det konkrete - i berga, i «vinden i høge kroner», i «uslått gras».
Og i båten, som ikke bare knytter an til det hinsidige, men som forbinder fortid og nåtid.
Det er vakkert og stille, men ikke stillestående.
Romanen pulserer.
Særegen
forklarer
Særegen
Leikvolls død i 2014 er et trist faktum som preger lesningen av denne boka om å miste og å dø:
«Ingen har det enkelt med å bli borte eller avfinne seg med alt ein har vore, skal forsvinne.»
Samtidig er «Forkynnaren» en håpefull og forsonende bok, som sammen med Leikvolls øvrige bøker utvider og beriker norsk litteratur.
| 1
|
303158
|
Ord og hendelser strømmer som litterær lava fra Hamsun-inspirerte Eka Kurniawan
Fantastisk roman om menneskene som brikker i historien.
I disse tider kjennes det som en befrielse å lese et vaskekte diktverk; en fortelling smidd ut av fantasi og forestillingskraft, uten det fjerneste snev av selvspeiling og bekjennelse.
Eka Kurniawan (40) er et stjerneskudd på den litterære himmelen over Indonesia.
I hjemlandet blir han kalt etterfølgeren til den mer sosialrealistiske Pramoedya Ananta Toer (1925-2006), som Pax utga den såkalte Buru-kvartetten av for noen år siden.
Ellers er det ikke mye å høre fra den indonesiske bokfronten.
Men landet har vært sterkt framme gjennom filmene «The Act of Killing» (2012) og «The Look of Silence» (2014), som dokumenterer de fryktelige massakrene som fant sted under den politiske maktkampen i landet i 1965-1966.
Første setning
Denne tragedien er også integrert i «Skjønnhet er et sår», en roman som speiler landets historie fra den nederlandske kolonitida før andre verdenskrig til moderne tid.
Den japanske okkupasjonen og utviklingen etter krigen, med presidentperiodene til Sukarno (1949-1967) og Suharto (1967-1998) danner bakteppet.
Bokas første setning er blitt sammenlignet med åpningen på Garbriel Garcia Marquez’ «100 års ensomhet».
Hos Kurniawan lyder det slik:
«En ettermiddag ei helg i mars sto Dewi Ayu opp av graven etter å ha vært død i tjueen år.»
Sterk kvinne
Det denne åpningen har felles med Marquez, er den ladede stemningen av mystikk og magi.
Hva skjer her?
Hvem er dette?
Hvordan kan noen vekkes fra de døde?
Hvorfor kommer dette mennesket tilbake?
Fra første stund er vi nysgjerrige.
Fortelleren konsentrerer historien om Dewi Ayu, som viser seg å være sin landsbys mest berømte og beryktede hore, en vakker og fargerik skikkelse som husker alle sine 172 kunder i detalj og som har en særegen evne til å overleve.
Hun føder fire døtre, tre av dem nydelige jenter, den fjerde heslig som et svin.
Det er hun som kalles Skjønnhet.
Inspirert av Knut Hamsun
Ellers dukker en hærskare skikkelser ut og inn av teksten i denne polyfont eller flerstemt fortalte romanen.
Under årets Kapittel-festival fortalte Kurniawan at han tilfeldigvis kom over «Sult» av Hamsun på et antikvariat mens han var en rastløs og uthungret student.
Den inspirerte ham til å skrive sin første roman.
Seinere fant han«Pan», «Markens grøde», «Under høststjernen» og «En vandrer spiller med sordin».
Forfatteren har noe av Hamsuns nærhet til og innsikt i hovedpersonene kombinert med et distansert overblikk og en avvæpnende, lakonisk humor.
Dewi Ayas skjebne er skildret med varme.
Hun er et menneske med et punkt av lakonisk ro inni seg og intuitiv innsikt i livets nådeløse kår.
Visdommen gir henne en evne til å overleve de mest fryktelige situasjoner.
Massevoldtekt
Brutale ting skjer, som når en gruppe ungjenter blir hentet fra en krigsfangeleir for å bli horer for de japanske soldatene som har okkupert landsbyen:
«Så begynte soldatene å fange jentene, den ene etter den andre, i en kamp de vant med den største letthet, de holdt jentene i et jerngrep som syke kattunger som fåfengt kastet seg hit og dit mens de ble ført bort.
Den natta hørte Dewi Ayu hysteriske skrik fra rommene deres, men kampen fortsatte.
Flere jenter greide til og med å løpe ut i hallen kliss nakne, før soldatene fikk fatt i dem igjen og slengte dem tilbake på senga.
De ulte så lenge disse fryktelige foreningene varte, og hun hørte til og med Helena skrike flere salmevers mens en japaner sprengte opp skjeden hennes.»
Mellom linjene
Slik skildrer Kurniawan gruoppvekkende hendelser på en nøktern, detaljrik og konkret måte, mens medlidenheten verker som ruvende tomrom mellom linjene.
Hedda Vormeland har oversatt boka fra den engelske utgaven av romanen til et melodiøst og spenstig norsk.
Historien drives fram i spennet mellom begjær og kjærlighet, vevet sammen til en fortelling som er vulkansk i sin kraft og samtidig lysende i sin poetiske styrke.
Myter og folklore virvles sammen med Indonesias etterkrigshistorie til en historie om enkeltmennesker - en roman som gir håp for den moderne diktekunsten.
| 1
|
303160
|
Gammel moro
Både oppskrift og råvarer er utgått på dato når Wes Craven varmer opp blodig meta-suppe i «Skrik 4».
FILM:
«Skrik 4» virker frisk og overraskende i omtrent et kvarter.
Deretter lukter det oppvarmet restemat hele veien til likhuset.
71-årige Wes Craven og produsentbrødrene Weinstein har bestemt seg for å samle gjengen etter elleve år.
Bandet var liksom oppløst, men man må ha merket et skrikende behov der ute etter ironisk nedslakting av deilige tenåringsjenter, så da var det bare å slå på tråden til Neve Campbell, Courteney Cox og David Arquette.
Sidney Prescott (Campbell) kommer tilbake til den idylliske, lille slasher-hovedstaden Woodsboro for å markedsføre sin nye bok om hvordan man kan leve med traumene fra ... tre Skrik-filmer.
Nyhetsjournalist Gail Weathers (Cox) er også blitt forfatter og gift med den sløveste kniven i skuffen, Dewey (Arquette), som nå er sheriff.
Sassy Hayden
Men ingen av disse tre har friskt tenåringsblod, så Craven har også ringt rundt til Hollywood-starlets med karrierer som ikke vil ta skade av en opptreden i «Skrik 4» (mer kjente navn, som Anna Paquin og Kristin Bell, stiller bare i korte gjesteroller: to kniver i magen og ut med dem).
Blant jentene som får leve lenger, er Hayden Panettiere («Heroes») den mest interessante — smart og sassy der de andre er blasse.
Ellers blir det et spørsmål om hvor mange grøsserkyndige meta-kommentarer du er klar for.
Selv merker jeg at toleransegrensen er lav:
Konseptet med skrekkfilmer som kommenterer seg selv opp og i mente er så 90-tall og manusforfatter Kevin Williamson bringer lite nytt denne gangen.
Det er som om han har fått beskjed om ikke å anstrenge seg for mye:
Hvis du kommer på noe kreativt, følg heller oppskriften og prøv for all del ikke å lage en god historie eller bygge opp spenningen over mer en tjue sekunder.
Primale grøss
Når bandet samles for en ny trilogi (ja, da, intet mindre) etter elleve år, må det være lov å kreve noe nytt og inspirerende, bortsett fra webcam, live streaming og apps.
Men hvis du synes det er festlig å være på quiz-lag med karakterene i en meta-grøsser for å gjette hva som skal skje med dem, vil du ha mer moro enn undertegnede.
Selve grøssene, derimot, er mer vellykkede.
Jeg så filmen i en halvfull formiddagssal på Manhattan og hørte minst fire skrik, særlig i starten, så jeg skal ikke nekte for at filmen virker, selv om den burde vært mye bedre.
| 0
|
303162
|
Får sommerplata til å høres ut som ei juleplate
Det går i voksenpop når Maria Arredondo debuterer på norsk.
ALBUM:
Stadig flere norske artister synger på morsmålet, og det er interessant å observere at det ser ut til at trenden også har ført til mer bevissthet rundt tekstdelen.
Første på fem år
Maria Arredondo fra Vennesla slo gjennom med pop i Britney Spears-landskapet og låter som «Just A Little Heartache» (2003), «Hardly Hurts At All» (2003) og «Mad Summer» (2004).
«Heime nå» er hennes første album siden 2008-utgivelsen «Sound of Musicals», et unødvendig coveralbum med musikallåter.
Det er også hennes første på norsk, og hun kler det forsåvidt godt.
Det føles som en naturlig utvikling, og hun synger mindre affektert nå enn i starten.
Tekstbidrag
Arredondo synger om de små ting, godt hjulpet av tekstbidrag fra blant andre Anne Takle, Christian Ingebrigtsen, Gaute Ormåsen, Kari Iveland og Sigvart Dagsland.
At tekstene kan bli i overkant moralistiske, kan kanskje tilskrives hennes uttalte kristne livssyn.
Voksensegmentet
Hun har vært artist siden hun fikk platekontrakt som 14-åring, så det er kanskje ikke så rart at hun synger som en veteran.
«Heime nå» er hennes sjette album!
Arredondo retter seg fortsatt inn mot voksensegmentet, selv om hun fyller «bare» 28 år om noen dager.
Kyrkjebø
Julekonserter er også en viktig del av Arredondos musikalske liv, men det er neppe tilsiktet at noen av låtene også på sommerplata «Heime nå» har en slags juleplatestemning.
I tråd med det truer arrangementene, ofte med strykere med å bikke over i det svulstige og pompøse.
Det rammer for eksempel Jo Nesbøs ellers fine «Håp».
Hederlige unntak er luftige «Drømmeland», sigøyneraktige «Min sang» og den Sting-aktige opptempo-låten «Magnetisme».
«The Voice»-vinner Martin Halla gjør dessuten en god figur på «Vær hos meg», sjøl om sangen er ganske ordinær og «daff».
| 0
|
303163
|
Blodig bullshit
Stjernebesøk til tross, «Law Abiding Citizen» bør forbigås i stillhet.
|||
FILM:
I går satte Hollywood-stjernen Gerard Butler seg på flyet til Oslo for å promotere «Law Abiding Citizen».
Siden vi ikke akkurat er bortskjemte med stjernebesøk i Norge, begynner de paranoide varsellampene å blinke.
Jeg mener, tar du turen til Norge for å promotere filmen din, er den A:
Så smal at den er avhengig av dyptpløyende avisoppslag.
B:
Så dårlig at filmen må overskygges av stjerneglans.
Med folk som Jamie Foxx («Miami Vice») og nevnte Butler («300») på rollelista, og et manus skrevet av mannen bak «Street Kings» (2008), sier det seg selv at «Law Abiding Citizen» ikke akkurat beveger seg i det smale segmentet.
Svært forenklet kan filmen beskrives som en blanding av «Se7en» (1995) og «Saw» (2004), og handler om Clyde Shelton som går rambo på et rettssystem han finner totalt ubrukelig.
Butler spiller rollen som hevneren som tar livet av en rekke mennesker for den gode saks skyld.
Men i motsetning til for eksempel «Se7en», som er en av de mer toneangivende thrillerne på 90-tallet, legger «Law Abiding Citizen» thrillerelementene på hylla allerede etter femten minutter.
Igjen står en parodisk handling, en rekke spekulative, meningsløse mord, lite gjennomtenkte scener og skuespillerprestasjoner langt under pari.
| 0
|
303168
|
Superbra nykommer på Aker Brygge
Tapashi - asiatiske tapas - på høyt nivå.
- Japan møter Korea, det kan da ikke bli annet enn et vellykket treff, mente Fredag og smilte fornøyd.
Åstedet for den asiatiske sammenslåingen var nyåpnede Huy Tapashi & Noodles på Aker Brygge, med Beach Club som nærmeste nabo, og bare en liten bru unna Tjuvholmen der moderrestauranten Mr. Bay holder hus.
En restaurant som har reist til andre asiatiske kjøkken, nærmere bestemt det thailandske og vietnamesiske.
Sola varmet opp senhøstettermiddagen nok til at kvelden kunne begynne utendørs.
- Et stort pluss i denne delen av byen.
Det er uteserveringen som trekker folk, og innelokalene er gjerne små.
Hvilket også er tilfelle her, sa Robinson som hadde kikket inn i et ganske lite lokale, minimalistisk og holdt i delikate bruntoner.
Ute fristet gode stoler der pledd allerede lå klart for solnedgang.
Moderne og tradisjonelt
Før savnet hadde meldt seg, var servitøren på pletten, og det tok ikke mange minutter før kald, hvit Poully Fume var i glasset, og Robinson og Fredag kunne gjøre dypdykk i menyen.
Kjøkkensjef
Lee er fra Sør-Korea og har kombinert moderne kokkekunnskap med det tradisjonelle koreanske og japanske - kjøkken.
Et nyord står på menyen, tapashi, som rett og slett er asiatisk tapas, i tillegg lokkes det med fusion sushi, nudler og asiatiske bun burgere.
- Burger er kanskje det som frister minst, mens alle tapashi-rettene kunne gjerne bli satt på bordet, mente Fredag, og bestemte til slutt at sjefen Lee skulle få ta valget for dem, i form av sjefens 5 retter.
For to personer.
- De reklamerer med at dette er småretter skapt for deling, som de gjør både i Japan og Sør-Korea, men hver enkelt rett er høyt priset, så dette bør være en grei deal, sa Robinson, og lot en servicevennlig servitør stå for vinanbefalingen.
- Jacobus Riesling, en vin med både nok syre og god frukt, som passer til alle rettene i pakka, foreslo servitøren, og fortet seg å åpne ei flaske, for å tilby smaksprøve.
- Elegant og tørr, kunne Robinson melde.
Og mens livet gikk sin gang på Aker Brygge, kom lakseceviche med ingefærsoyasaus til bordet.
Med sprø lakseskinn-chips, som ifølge servitøren var fantastisk.
- Jeg er skeptisk, sa Fredag, og tok første tygg.
Fantastisk godt
- Fantastisk godt, sa Fredag og nøt resten.
Det tok ikke lange tiden før et nytt fat, med to av hovedrettene, kom på bordet.
Og så kom udon nudlene.
- Dette stresser meg, hvordan rekke å spise alt mens det er varmt, sa Fredag som allerede hadde begynt på burgeren.
Eller burger og burger.
En tynn, panert kyllingfilét omsluttet av et type pitabrød.
Både Fredag og Robinson var skjønt enige om at det var blant de bedre burgerne de noen gang hadde spist.
Godt krydret med sting av koreansk chili og koriander, sprøtt og annerledes.
Deretter falt valget på nudlene.
Høyt nivå Tjukke, med god tyggemotstand, riktignok ikke med mer enn to scampier og fire blåskjell, men med søt-sure smaker som brakte fram mmm-ing på høyt nivå.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
- Jeg spiser for fort så ikke oksespydene skal bli kalde, stønnet Robinson og ønsket seg retter som hadde kommet en etter en, med god tid til å nyte hver enkelt.
Noe de så definitivt hadde fortjent.
- Mørere blir det ikke, og igjen spennende og nydelig krydret, surt og søtt og sterkt, men likevel kommer kjøttsmaken til sin rett.
Det eneste minuset er at det nå er blitt kaldt, forkynte Fredag.
- Tapasens forbannelse.
Men sånn det står i menyen så jeg for meg en femretter, og ikke at alt skulle komme samtidig.
Det ville jeg gjerne hatt beskjed om på forhånd, sa Robinson.
Nydelig dessert
- Nå har vi bare dessert igjen, og jeg har ikke engang rukket å drikke mer enn noen slurker vin, sa Fredag, og ba servitøren vente lenge og vel med desserten.
Og etter at sola var forsvunnet og teppene kom til nytte, ble en kanne jasminte servert til en lett, frisk - og ikke for søt ostekake, og Fredag konkluderte med at møtet mellom Japan og Korea hadde pirret de fleste smaksløker på den aller beste måte.
| 1
|
303169
|
Anmeldelse:Høy sjarmfaktor i Ingrid Ovedie Voldens barnebokdebut
Nytt fortellertalent.
Tolvåringen Petra har et anstrengt forhold til livets uberegnelighet.
Og til tall.
Og til vann.
Og til sko som står hulter til bulter.
Alt går bra så lenge hun tar forhåndsregler, går i bue rundt kumlokk, stiller skoene pent og holder seg til partall:
Skårer FIRE mål på treninga og drikker SEKS slurker vann.
Så en dag dukker den nye gutten Thomas opp.
Alt skyves ut av balanse for Petra.
Hun forelsker seg, tross det tallmessig uhellsvangre ved nykommeren:
«
-Jeg er tretten, sier han.
Det går en frysning nedover ryggen min.
Han er et oddetall.
Og enda verre: et primtall.
Og enda verre enn enda verre: et ulykkestall.»
Koselig miljø
Koselig miljø
I tillegg til vennene introduseres et helt lite miljø av skikkelser knyttet til ulike lokaliteter i Snekkerstad:
Kroa der moren til Petra jobber - Quicks øl og burger, eller «Kviksøllen» som Petra kaller det - kulturhuset, og ikke minst rådhuset der «pest- og plagetjenesten» (PPT) holder til.
Både Chris og Petra kjenner til den.
Nivåforskjell
Nivåforskjell
Utviklingen av denne delhistorien skyver romanen, som i utgangspunktet har en koselig stemning, over i det nesten kardemommeby-aktige.
Dette harmonerer dårlig med skildringen av Petra.
Det er ingenting overflatisk og lettvint ved den.
Petra er derimot en sammensatt type, med sitt poetiske sinnelag, sine Gruk-sitater og tvangshandlinger når livet butter.
Fin stemme
«Høsten ute når man har vært inne i den varme svømmehallen»
Fin stemme
Selv om alt går opp i «Alt som teller», har romanen flere hemmeligheter å bygge videre på:
Hvor er Petras far og hvorfor kaller hun moren bare Malin?
Kan Petra overkomme tvangshandlingene helt?
Og hvordan kommer det til å gå med Chris og Melikas bror?
Alt ligger til rette for en oppfølger fra denne lovende debutanten.
| 1
|
303171
|
En «Sex og singelliv»-versjon av Gretchen Wilson
Nashvilles nye håp.
|||
ALBUM:
Laura Bell Bundy hadde en lengre karriere bak seg på Broadway — i populære stykker som «Legally Blonde» og «Hairspray» — da hun debuterte på plate i 2007.
Året etter flyttet hun til Nashville, der hun har brukt tida til å forberede debuten på et stort plateselskap.
«Achin' & Shakin'» er, som tittelen antyder, todelt — en del med rolige countrylåter med mye hjerte og smerte, dels med strykere og et nostalgisk slør, og en mer moderne og rocka del med blåsere, ei hissig fele, banjo og en tøff-i-trynet-holdning à la Gretchen Wilson (hvis du bytter ut redneck-faktoren med «Sex og singelliv») og Shania Twain.
Deilige «Drop
On By» og hjerteskjærende triste «Curse The Bed» («Took a hammer to the frame / as it broke down I did the same») innleder den første og klart beste halvdelen, med tilbakelent, klassisk, tradisjonell, smektende country.
Ganske raskt kommer en perle til, «Homecoming Queen».
Opptempolåtene på platas andre halvdel funker atskillig dårligere, selv om det må innrømmes at det er lett å få sansen for kvikke og smarte tekstlinjer som «I'm not looking for Mr. Right, I'm looking for Mr. Right Now» — fra «(I'm No Good)
For Ya Baby».
Men disse sangene blir unødvendig anmassende og tempoet kler ikke Nashvilles nye håp.
| 0
|
303172
|
Anmeldelse av påskekrim:«Arthur & George»
At en historie er sann, betyr ikke nødvendigvis at fortellingen er god.
ANMELDELSE: 1906 lot sir Arthur Conan Doyle seg engasjere av det han mente var et justismord.
George Edalji, en advokat av indisk og britisk herkomst, ble dømt for å ha drept flere hester og kyr med kniv, samtidig som han også skulle ha skrevet truende brev.
Forfatteren bak mesterdetektiven Sherlock Holmes lot seg ikke overbevise, og startet sin egen etterforskning for å bevise Edaljis uskyld.
Dette gjenskapes i «Arthur & George», etter romanen med samme tittel av Julian Barnes.
SERIEN SKILLER SEG på flere punkter fra den historiske sannheten, ikke minst ved å prioritere tydelige svar, dramatiske påfunn og banale motiver framfor de mer uklare faktaene fra den virkelige saken.
Sånt er helt greit, så lenge resultatet engasjerer.
Det gjør det dessverre bare delvis.
Som i så mange andre av de britiske landsbykrim-seriene som flimrer over ruta hver påske fores vi her med gråbrune fargetoner og utveksling av stivbeinte høfligheter i langsomt tempo.
Martin Clunes er en fin Doyle, og de gangene vi gis grunn til å tvile på Doyles skråsikkerhet er sterke i antydningen om at han bare er en besatt og trist mann i et håpløst ærend.
DESSVERRE ER SERIEN mer opptatt av å framstille Doyle som en parallell til sin fiktive detektiv, komplett med en Holmes/Watson-dynamikk med sekretæren Alfred Wood.
Er man ute etter sånt, er det nok bedre å vente på neste sesong av «Sherlock».
| 0
|
303173
|
«The Forbidden Room» en fryd for øyet
I Guy Maddins uforlignelige univers eksisterer hele filmhistorien samtidig.
FILM:
Kanadiske Guy Maddin er en av vår tids mest særpregede og interessante filmskapere, men ettersom svært få av filmene hans får kinodistribusjon, har han i stor grad forblitt et navn for de mest dedikerte cineastene.
Derfor er det høyst gledelig at cinematekene i Oslo og Bergen nå setter opp den ferske «The Forbidden Room» som månedens film.
Fantasmagorisk Maddins filmer likner ikke på noe annet.
De er mystiske, humoristiske og surrealistiske febervisjoner som låner virkemidler og stilgrep fra hele filmhistorien, og pusler dem sammen til komposisjoner hvor digresjonene ofte er viktigere enn selve fortellingen.
Dette gjelder ikke minst i «The Forbidden Room», som byr på så mange digresjoner inni digresjoner inni digresjoner at man til slutt går seg fullstendig vill.
Filmen begynner med en eldre herremann som skal lære publikum å ta seg et bad.
Deretter forflytter handlingen seg til en ubåt hvor mannskapet er i ferd med å gå tom for luft, men plutselig dukker det opp en mystisk tømmerhogger som begynner å fortelle en usammenhengende historie om å redde en vakker kvinne, som har mistet hukommelsen, fra en gruppe hulemennesker — og det er bare begynnelsen.
Forvirrende «The Forbidden Room» en fryd for øyet.
Fargene er sterke, varme og ustadige, og komposisjonene er energiske collager hvor motiver, stilgrep og tekstplakater går opp i en høyere enhet.
Her finner man stumfilmvirkemidler side om side med bilder som ser ut som om de er hentet fra østeuropeisk dokkefilm og scener som sender tankene hen til regissører som Wes Anderson, David Lynch og Tony Scott på hans mest eksperimentlystne — og helst alt på én gang.
På sitt beste sitrer «The Forbidden Room» av campy, humoristisk overskudd, men digresjonene og det frenetiske tempoet gjør det tidvis vanskelig å henge med i svingene.
Samtidig spørs det om det ikke er dette som er hele poenget — for det er når publikum mister fotfestet at Maddin virkelig makter å oppheve skillet mellom drøm og virkelighet, fortid og nåtid.
| 1
|
303174
|
Robert Plant kjenner ingen musikalske grenser
Verdensmusikk og rock smelter sammen.
ALBUM:
Om han ikke hadde hatt nok penger allerede, kunne Robert Plant (66) gjort store summer på å gjennomføre en Led Zeppelin-turné etter gjenforeningskonserten i London i 2007.
Men - det er altså dette han liker å holde på med.
Og takk for det!
Hobbyband Robert Plant har gjort seg sjøl interessant ved å være utpreget leken musikalsk.
Siden han i 2000 dukket opp på Bergenfest med hobby- og coverbandet The Priory of Brion, bestående av studenter og lærere ved et universitet i London, har Robert Plant prøvd ut flere bandkonstellasjoner.
Året etter kom han med det atskillig mer etablerte bandet The Strange Sensations.
Forrige bandprosjekt var Band Of Joy (2010), og så gjorde han selvfølgelig et fantastisk duettalbum med Alison Krauss i 2007, «Raising Sand».
Verdensmusikk
Denne gangen heter bandet The Sensational Space Shifters - sjøl om det er bare Plant som er nevnt på coveret.
«Lullaby and...the Ceaseless Roar» er hans tiende soloalbum.
Du kan streame det her.
Hovedvekten er lagt på verdensmusikk - som han også tidligere, med jevne mellomrom, har mer enn flørtet med.
Juldeh Camara Sentralt i prosjektet står hans faste gitarister Justin Adams og Liam «Skin» Tyson og ikke minst Adams' partner på to duoplater med afroblues, «Tell Noe Lies» og «In Trance», den England-baserte afrikaneren Juldeh Camara.
Sistnevnte har fått god plass i lydbildet - og er med å å definere den nye lyden av Plant.
Bandet består ellers av Billy Fuller, Dave Smith og John Baggott.
Egne låter
Og Plant & Co. bruker hele fargepaletten, ved siden av world music-elementet har han dynket låtene i blues og rock.
Med et par unntak er de skrevet av Plant og bandet.
Åpningen «Little Maggie» er tradisjonell, arrangert av bandet, med et tema som dukker opp igjen i avsluttende «Arbaden (Maggie's Babby)» - med Camaras vokal på språket futani.
«Poor Howard»
Dugnad
De øvrige låtene er blitt til under en slags dugnad i bandet, med produsent Plant som pådriver og kaptein.
Og kontrastene er der - hele veien.
«Turn It Up»
Eklektisk Robert Plant har altså sjøl produsert denne gang, og med stort hell.
Ringreven Tchad Blake har mikset.
«Lullaby and...the Ceaseless Roar» er en herlig, eklektisk gryte der Plants fortsatt overbevisende stemme blander seg med loops, programmering, banjo, elektriske gitarer og afrikanske trommer og strengeinstrumenter som ritti og kologo.
Julie Murphy bidrar på vokal - på walisisk - på episke «Embrace Another Fall», og drar musikken hjem igjen til de britiske øyer.
Vokalisten som er selve urstemmen i rocken setter igjen en ny standard som vokalist, denne gang i et svært utvidet landskap der rocken er grunnstammen, men der de andre elementene er det som gjør albumet.
| 1
|
303176
|
På plate kan ingen frisyre hjelpe Susan Boyle
Tar du livshistorien fra henne, står du igjen med en gjennomsnittsartist.
|||ALBUM:
Det eneste som er overraskende ved den arbeidsledige 48-årige (Ja, det er sant!
Tenk at det går an å være så gammel!
HAHA!)
Susan Boyles plateutgivelse, er at det ikke er en ren juleplate.
Etter å ha overrasket juryen i «Britain?s Got Talent» og generert 103 millioner klikk på Internett med sine sangprestasjoner, er det ikke veldig sjukt at noen ser potensialet i at også denne andreplassvinneren bør få gi ut plate.
Sakralt
Når det nå skjer, er det altså ikke en skreddersydd juleplate som jo ville passet med de pompøse sangene vi har hørt henne gjøre tidligere.
I stedet er det blitt en sakral, sesongnøytral skive som nok vil leve godt på salgslister både før og etter jul.
Det er fint å høre hvordan produsentene virker til å ha funnet ut hvordan man best løser dette tiårets vanskelige øvelse med å lage debutplater for talentkonkurransepersonligheter før jernet kjølner.
Her har de skreddersydd platen til Boyles stemme og publikum, i stedet for å kaste henne inn i en ferdiglaget ramme.
Kirkepop møter musikal Sjangeren er kirkepop-goes-sluttnummeret-i-en-musikal.
Det passer Boyles vokal godt og forhindrer den enerverende vokalonanien man ofte finner hos andre singer of songs.
Det gjennomførte lydbildet gir også plata en helhet som er imponerende, tatt i betraktning at Boyle covrer alt fra The Monkees til Madonna.
Ikke at dette er en sober greie.
Selv de hardeste vil nok overleve på en kafé som spiller denne uten å drepe seg, men det finnes spor her som selv den flittigste gjest på Chat Noir vil få problemer med å svelge.
Fullstappet Tittelsporet for eksempel, med sitt piano, strykere, skarptromme og spanske gitar, mangler strengt tatt bare et menneske som reiser seg fra rullestolen og løper mot kjæresten hun trodde var død i en borgerkrig for å være helt, helt fullstappet.
Liker du alt du har lest hittil, løp og kjøp.
Det som følger er så selvsagt at jeg får lyst til å kutte mine musikkanmelderfingre av gørr forutsigbarhet.
Men, det må sies:
Dette med nødvendigheten av en slik utgivelse.
Den ubehagelige sannhet for alle som er flinke til å synge, er jo at det finnes så mange av dem.
Nå som skolegudstjenestene begynner, vil du se at hver klasse har minst to talenter, og det finnes så ufattelig mange plater der folk synger «Silent Night» og «Amazing Grace» pent.
På plate kan ingen hårfrisyre hjelpe Susan.
Her er hun fremdeles en av veldig, veldig mange.
| 0
|
303179
|
Et alle tiders dypdykk i 80 års blueshistorie
For en billig penge kan du bli kjent med noen av blueshistoriens album-milepæler.
CD-BOKS:
Å samle det beste fra en sjanger i en boks som spenner i tid fra 1923 til 2003 er en utrolig vanskelig øvelse.
Én ting er at smaken er individuell, en annen at det alltid vil være noen som mener at noen er oversett.
Derfor er det vanskelig å unngå at den blir stort mer enn et personlig synspunkt.
Det handler om å forstå historien og vite noe om utgangspunktet for musikken vi hører på.
For husk:
«The Blues Had a Baby and They Called It Rock'N' Roll» (Muddy Waters).
Notodden Blues Festival er vel to uker unna.
Her er en liten «hjemmelekse»:
25 essensielle blues-cd-er i en boks - presentert med de originale coverne.
Robert Johnson
Det er mange opplagte valg — som Robert Johnsons «King Of The Delta Blues Singers», spilt inn i 1936 og -37 — med sanger som «Me and the Devil Blues» og «If I Had Posession Over Judgment Day».
Men det er «The Bessie Smith Story — Vol.1» fra 20-tallet, med Louis Armstrong — regnet som en av de første blues-LP-ene — som innleder samlingen.
Big Bill Broonzys «Big Bill Blues» fra 1951-52, med klassikeren «John Henry», er en flott introduksjon til folkblues, der viser og blues møtes.
Son House følger opp med «Father of folk blues» fra 1965.
Jålekoppen Little Richard startet i r'n'b, som her fra 1958, men ble seinere en av de første store innen rock'n'roll med hits som «Tutti Frutti» og «Good Golly Miss Molly».
Mahalia Jackson Gospel ivaretas av verdens beste på området, Mahalia Jackson.
«You make me feel like I am a star», sier hun nærmest litt beklemt etter applausen.
Du får ikke bedre gospel enn «I'm
On My Way To Canaan» — live fra Newport Festival i 1958.
Magisk.
Elvis Presley Men Elvis, har han noe her å gjøre?
«For LP Fans Only» fra 1959 var en samling av A- og B-sider som ikke var på noe album, fra «That's All Right» til «My Baby Left Me».
Albumet ble gitt ut mens Elvis var i militæret og regnes i ettertid som et av de beste rock'n'roll-album som er gitt ut.
Og — det er slett ikke uten bluesfeeling.
Sonny Boy Williamson gjorde munnspill til et hovedinstrument, og representerer «munnorgelet».
Aretha Franklin er blant de mest betydningsfulle kvinnene i bluesen, her hyller hun Dinah Washington på «Unforgettable» fra 1964.
Champion Jack Dupree får representere pianobluesen og New Orleans-musikken - og humoren.
Otis Spann dro fra Mississippi til Chicago og spilte i Muddy Waters-bandet.
Begge er representert, Spann med «The Biggest Thing Since Collossus» fra 1969 (supplert med Peter Green og John McVie fra Fleetwood Mac).
Elektrisktar
Med dem skifter albumene i boksen fokus — fra akustisk til elektrisk blues, fra «Johnny Winter» (1969) og sløye «Percy Mayfield Sings Percy Mayfield» (1970), via showpregete «The Johnny Otis Show Live At Monterey!» (1971) med «Willie And The Hand Jive» og Willie Dixons «I Am The Blues» (1970) til Hubert Sumlin & His Friends' «Kings of Chicago Blues Vol.
2» (1971), Taj Mahals «The Real Thing» (live, 1972) med en akustisk «Fishin' Blues» og Muddy Waters' klassiker «Hard Again» (1977) med signaturlåten «Mannish Boy».
Double Trouble Stevie Ray Vaughan & Double Trouble representerer bluesrocken med sin sensasjonelle debut «Texas Flood» (1983), mens Keb' Mo' får representere de unge, akustiske bluesgitaristene (det kunne vært Corey Harris eller Alvin Youngblood Hart) i tradisjonen etter Robert Johnson og Son House — sjøl om «Just Like You» ( 1996) går i en litt glatt soulpopretning.
Etta James' «Life, Love & The Blues» (1998) er «vareprøven» fra de tøffe, modne bluesdamene (det kunne også vært Koko Taylor), mens Buddy Guy — den største nålevende bluesartisten ved siden av B.B. King — avslutter samlingen med «Blues Singer» (2003), Guys' hommage til Mississippi-bluesen han var så inspirert av.
Chuck Willis Mest overraskende bidrag?
Det må være Chuck Willis' «Wails The Blues», som kom ut etter hans død i 1958.
Han opererte i grenselandet blues/rhythm'n'blues/rock og sto bak en del viktige låter på 50-tallet, men jeg har vanskelig for å forstå at han og Jimmy Whitherspoon fortjener plassen — på bekostning av folk som B.B. King, Howlin' Wolf og John Lee Hooker.
Forglemmelse Larry Williams & Johnny Watsons «Two For The Price Of One» kan også diskuteres, sjøl om særlig Johnny «Guitar» Watson i ettertid har satt sitt preg på bluesen gjennom mange prosjekter.
Eric Clapton er med, men bare i form av sitt bidrag (sammen med blant andre B.B. King) på Buddy Guys «Blues Singer».
Akkurat som når vi anmelder mat og vin, har prisen betydning for terningen.
Denne boksen med 25 cd-er kan fås for vel 400 kroner.
Det er under 20 kroner cd-en.
Et røverkjøp om du er mer enn gjennomsnittet interessert i blues og blueshistorie.
PS.
En tilsvarende samling finnes også for jazz.
| 1
|
303180
|
Retrofantomet slår til igjen
Chris Isaak har alltid vært retro, og her er han det til gagns.
ALBUM:
Chris Isaak må være lat, eller så har han mistet evnen til å skrive låter.
Hvorfor skulle han ellers spille inn en rekke gamle og stort sett velkjente låter - pluss én ny - uten å gjøre noe mer med dem enn å spille dem akkurat som heltene gjorde i 50-åra?
Sun Studio Utgangspunktet er greit nok, og det er ikke noe å si på autentisiteten.
Isaak har alltid vært inspirert av artistene og rockabillymusikken som blomstret under produsent Sam Phillip' vinger i Sun Studio i Memphis i dette magiske tiåret for musikken:
Johnny Cash, Elvis Presley, Roy Orbison, Carl Perkins og Jery Lee Lewis.
Derfor har han spilt inn 27 gamle låter og én ny i samme stil, «Live It Up».
14 av låtene fås på en enkel cd og ytterligere 14 på en «Collector's Edition».
Isaak har til og med vært i Sun Studio for å spille inn deler av albumet.
Her er låtperler som «Ring of Fire», «I Forgot To Remember
To Forget», «Great Balls Of Fire», «It's Now Or Never» og «Walk The Line».
Med hjertet Med seg har han blant annet et par av musikerne som har vært med ham nesten helt siden starten i 1985.
Det låter pent som bare det, men jeg kan ikke finne så mange grunner til at vi ikke heller burde høre disse låtene med originalartistene - annet enn at han åpenbart har lagt hjertet sitt i dette prosjektet.
«Wicked Game»
Isaaks siste album har som regel vært bleke kopier av det beste han har gjort.
For - det er bare å innse at han aldri er blitt bedre enn den smektende balladen «Wicked Game» fra 1989 - en singel som ble en gedigen hit særlig etter at David Lynch tok den med i filmen «Wild At Heart» året etter.
Best her er det ordinære albumets siste spor, «My Happiness», en duett med den unge og lovende countryartisten Ashley Monroe.
Mindre kjent «Collector's Edition»-delen med ytterligere 14 låter betyr med få unntak betyr mer av det samme.
Det vil si, den er noe mer interessant - fordi låtene er mindre kjente og derfor ikke blir overskygget av originalen som i mange av de andre låtene.
De lener seg også litt mer mot country og western swing.
Best av disse er en kul versjon av «That Lucky Old Sun» og «My Baby Don't Love Me Anymore» med Elvis-musiker Scotty Moore som gjest.
De burde absolutt vært med på det ordinære albumet - og er anbefalt nedlastingsmateriale.
| 0
|
303182
|
Gothminister
MGP
- Melodi 1: «Utopia».
Tekst og melodi:
Bjørn Alexander Brem
Denne mannen kan forsvare deg i et rettssak, men kan han forsvare seg selv i en norsk finale og eventuelt landet i Eurosong-finalen?
Bjørn Alexander Brem er Dr. Jekyll and Mr Hyde - advokat om dagen og vampyr om natta.
Snill og forutsigbar goth'n'mykmetal er neppe det som vi gi oss evig liv.
| 0
|
303183
|
At du gidder, Agnetha!
Ingen kan ta fra henne stemmen, men ABBA-Agnetha er ei ganske kjedelig dame.
ALBUM:
Agnetha Fältskog (62) som teknoartist?
Ja, det også, på singelen «When You Really Loved Someone» fra hennes femte engelskspråklige album, «A».
Urettferdig eller ikke, Fältskog vil alltid bli forbundet med ABBA - og vil til en viss grad også bli målt opp mot millionselgerne.
Det er selvfølgelig et umulig utgangspunkt.
Kanskje det er derfor det har tatt henne ni år å følge opp forrige album (med coverlåter) og 26 år å gi ut et album med nytt materiale - i hovedsak signert produsent Jörgen Elofsson, som har jobbet med folk som Britney Spears, Kelly Clarkson, Celine Dion og Westlife.
Peter Nordahl, som har jobbet mye med klassisk og jazz, er medprodusent og arrangør.
Egen låt
Fältskog har også bidratt på låtskriversiden på én låt, avsluttende «I Keep Them On The Floor Beside My Bed».
Den er som resten av albumet strømlinjeformet, forutsigbar, kjedelig, fengende, glatt og friksjonsfri pop.
Grand Prix
Mer enn en gang sniker det seg inn en Grand Prix-feeling - og særlig på «Dance Your Pain Away».
Men det er ikke så rart, etter «Waterloo» i 1974 har Fältskog mye å takke konkurransen for.
Og det skal hun ha, det er ikke mange i hennes situasjon som ville giddet å gå i studio igjen etter så mange år - og i hvert fall ikke om materialet ikke holder mål.
Klisjé
Det gjør det altså ikke her.
Både melodier og tekster er en eneste lang klisjé - men en godt utført klisjé.
Det er solid pophåndverk, og dama kan selvfølgelig synge, men det er også tomt og hult - på linje med en middels Celine Dion-hit.
«I Should've Followed You Home» er forsåvidt en søt duett med Take Thats Gary Barlow, men også den er forglemmellig.
Som resten av albumet.
| 0
|
303184
|
Norges villeste band feirer nye triumfer
Farmers Market med nytt musikalsk jordskjelv.
ALBUM:
Du må nesten være jazztrommis fra Jessheim for å kunne følge den totalt hemningsløse musikken som strømmer fra den rytmeboksen av en hjerne som har slått seg i hodet til Stian Carstensen fra Eidsvold.
Carstensen er riktignok ikke alene om å skape musikken til Farmers Market, han har nok av medkomponister med konsonanttunge navn fra Bulgaria og omegn, pluss den kjente melodiskaperen «Trad», som går igjen når Carstensen henter inspirasjon.
Øst og vest Den nye CD?en er ikke så spekket med populærkulturelle referanser som bandets forrige utgivelse, «Surfin?
USSR» (2008), men den er gjennomgående preget av en høylydt sans for såkalt progrock fra tidlig 1970-tall, Emerson, Lake & Palmer, Yes, Electric Light Orchestra, King Crimson & Co., med saftig bruk av hammondorgel, fingerbrekkende akkordskift, gitarsoloer tunge nok til å løfte en flokk elefanter fra bakken, elegante anslag på akustisk gitar, pluss pluss.
Disse grepene brukes til å løfte fram melodier fra det ville Østen, altså Balkan, der folk i århundrer har snøftet foraktelig til alt som smaker av forenklinger og tregrepsmusikk.
Flere blåsere drar trolske melodier fra rytmenes fedreland inn i virvaret, først og fremst fenomener som Trifon Trifonov på sax og Filip Simonov på klarinett.
Litt twangy western får vi også, full av spaghetti.
Sterke lyder
Midt oppe i de voldsomme kaskadene av bass (Finn Guttormsen), gitar (Carstensen og Nils-Olav Johansen) og trommer, lyder forlokkende ekkoer av kor fra slettelandet og smektende anslag fra orgel, elpiano og klangfulle, dype og nifse instrumenter man bare aner må være handlet inn på markeder uendelig fjernt fra hovedveien.
Fra den knusende introen «Slav To The Rythm» går veien via den luftig fagre «Replace» (med tre forførende kvinnerøster) til øvelser i musikk spilt så raskt at Usain Bolt ville blitt stående igjen på startstreken.
Dette er hinsides ethvert terningkast.
Du kan lytte hvor mange ganger du vil.
Du kommer fortsatt til å ha detaljer til gode i denne lavastrømmen av en plate.
Gå ikke glipp av den.
| 1
|
303185
|
En serie å se opp for
«7 - trusselen fra dypet» er noe så sjeldent som en superengasjerende norsk superheltserie for barn og ungdom.
Mange etterlyser flere norske tegnserier for barn, og generelt mer lesestoff som engasjerer gutter.
Disse bør straks bli oppmerksomme på «7 – trusselen fra dypet», for her har vi fått begge deler og mer til.
Kristian Landmark og Ole Tellefsen har gått sammen om å skrive historien om Oscar, en tolvårig gutt fra Kristiansand, som plutselig blir dratt inn i en verden han ikke ante at eksisterte.
Sammen med fem jevnaldrende befinner han seg plutselig i en undervannsbase i Marianegropa, verdens dypeste grop.
Her ligger hovedkvarteret til organisasjonen som nå har gitt dem et superviktig oppdrag.
Superheltunivers
Historien låner raust av superheltuniversets verktøyskasse.
Hvert barn får sin spesielle kraft og farge.
Oscar får den fiolette kraften og kan derfor flytte ting med tankene.
Barna går i like uniformer og kommer fra hvert sitt verdenshjørne.
Alt dette sender tankene i retning av serier som Fantastic Four og X-Men, men «7» føles likevel friskt.
Kreftene de har fått utdelt stammer fra det mystiske stjernefolket som for mange tusen år siden ga dem til mennesket for at vi skulle kunne redde oss selv.
Siden den gang har kreftene gått i arv, hvert barn innehar dem i syv år før de må finne en verdig arvtager.
Men hva har skjedd med den syvende fargen i regnbuen, den gule?
Tidlig skjønner Oscar at noe av stjernefolkets kraft har kommet på avveie.
Innbydende tegninger
I likhet med universet serien opererer i, er også tegningene inspirert av de amerikanske superheltseriene.
Det fungerer godt.
Actionsekvensene er medrivende og enkle å følge, og det er også plass til humor og flotte panoramaer.
Fargene er klare, noe barn er glad i, men jeg synes paletten kunne vært hakket strammere.
Det blir en smule eklektisk.
I sterk kontrast til dette står den blasse og kjedelige forsiden.
Den ser nærmest uferdig ut og vil dessverre ikke fungere salgsfremmende.
Ondskapen truer
Som det seg hør og bør i en spenningsserie, er det også en ond professor med i historien, og Dr. Død virker like kjip som navnet skulle tilsi.
Idet vi forlater de unge håpene, er de i ferd med å konfrontere ondskapen hans for første gang, og det på sin andre dag med superkrefter.
Jeg har lest mange nok spennende førstealbum til ikke å ta serien på forskudd.
Noen ganger kommer aldri oppfølgeren, andre ganger lever de overhodet ikke opp til forventningene.
Jeg håper inderlig at «7» vil klare å gjøre det, og at Cappelen Damm ikke stopper serien med en gang hvis ikke salgstallene blir gode nok.
For dette universet fortjener å bli utforsket og utbygget, både av store og små.
| 1
|
303190
|
Stjerne i sikte
De rike har det godt.
Bagatelle er tilbake på topp.
Hørte vi Michelin?
Bagatelle er tilbake med en smak av Michelin.
Robinson så seg rundt.
På kunsten.
På de andre gjestene som satt rett i ryggen ved de store, runde bordene.
- Elegant, dannet, elevert, høytidelig - det er mange adjektiver som passer bedre enn koselig, slo Robinson fast.
Fredag nikket.
- Akkurat der er alt som før.
Bagatelle har aldri vært stedet for de uformelle sammenkomstene.
Nei, her har kelnerne hvite hansker, og hver eneste rett fra kjøkkenet blir båret til bordet som de var verd sin vekt i gull.
Og det er de vel nesten også.
Oslos eldste og desidert best kjente gourmetrestaurant har aldri vært noe for sultne gjester på lavbudsjett.
En endring i menyen gjør at prisnivået kanskje er høyere enn noen gang.
- Vi hadde à la carte en stund, men i fjor høst endret vi det til en fast åtte-rettersmeny, fortalte en hyggelig og svært korrekt servitør.
Sagt på en annen måte: du kan ikke stikke innom for å ta deg en forrett og/eller en hovedrett, her begrenser valget seg til åtte eller elleve retter, til henholdsvis kroner 1350 eller 1950 per hode.
- Det vil si, sa den stadig tilstedeværende servitøren:
- Det går an å bestille seks retter, hvis dere ikke er veldig sultne.
- Og da blir prisen?
- 1250.
- Altså hundre kroner mindre.
Ei pølse i slaktetida, sa Robinson.
- Vi tar åtte-retteren.
Hvis du lar deg skremme av prisnivået på maten, bør du ikke engang åpne vinkartet.
Eller rettere sagt vinbøkene, en innbundet skinnsak for musserende og hvitt, og én for rødt.
Det skal mer til for å skremme Robinson og Fredag, men det visste ikke vår elskverdige servitør, som var rask med å tilføye at vi var helt trygge selv om vi valgte drikke fra de laveste hyllene.
- Ingenting vi serverer her er dårlig, sa hun ettertrykkelig.
Valget falt på en hvit burgunder av typen Domaine Roulot 2008 (kr 650) til den første delen av menyen, og ei flaske Barbera d'Alba årgang 2009 fra Vajra (kr 625) til den andre delen.
Gode valg, skulle det etter hvert vise seg.
Så kom de på rekke og rad.
Godbitene.
Smaksopplevelsene.
De tause, bekreftende nikkene etterfulgt av fornøyde grynt.
Mens Frank Sinatra og Diana Krall nynnet diskret i bakgrunnen, ble de stive omgivelsene mindre dominerende, prisnivået føltes slett ikke ubehagelig, nei, det føltes faktisk naturlig.
Hvorfor?
Hør bare:
Carpaccio av røykt wagyu-okse med posjert sjøkreps og toppet med hvitløkchips og russisk kaviar.
Et enormt kamskjell, servert på stekt kålrot med vaktelegg og tilsatt pekingandbuljong.
Et stykke perfekt varmebehandlet kveite, med sprø brødskorpe, kongekrabbe og eplekuler i en himmelsk beurre blanc.
Gåseleverterrine med gelé av grapefrukt og appelsin, svarte trøfler og sukkerspinn med pistasj.
Indrefilet av kalv med jordskokkpuré, steinsopp og dillsmør.
Lammerulade med selleri-rotpuré, stekt brissel og tyttebær i ymse varianter.
Og til slutt to desserter:
Tranebærgelé og ditto sorbet, med en semifreddo på Gran Marnier, og sjokolade nemesis, det vil si sjokolademousse og -kake med multesorbet.
Og selvfølgelig, noen uimotståelige biter av petit four som et slags utropstegn etter siste punktum.
- Du får det du betaler for, sa Robinson.
- I den nesten endeløse rekken av nesten ubeskrivelige delikatesser, var det bare én ting som ikke sto til topp karakter: kalven kunne vært et hakk mørere.
Jeg er imidlertid tilbøyelig til å tro at det skyldes uflaks.
Nivået på alt det andre er så skyhøyt at det skulle tilsi noe sånt.
- Jeg heller også mot det.
Når hele gildet ramses opp, kan det hele virke nesten overveldende.
Men Derrick Styczek
- Bagatelles amerikanske kjøkkensjef - og hans stab er gastronomiske balansekunstnere.
Det høres kanskje voldsomt ut - og det er det.
Voldsomt godt! sa Fredag.
- Og prisnivået?
- Det koster, bevares, men kvaliteten forsvarer prisen, sa Fredag.
Robinson nikket.
- Og så må jeg innrømme at jeg har litt sans for hele pakka.
De behagelige og kunnskapsrike servitørene som er der når de trengs, men aldri virker innpåslitne.
Den dannede rammen passer også bra, dette er nærmest et tempel der den edle kokekunst dyrkes.
Er det ikke i mars
Michelinstjernene deles ut?
Skulle ikke forundre meg om Bagatelle nå vinner tilbake den andre stjerna de mistet, mente Robinson.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
303192
|
Hilde Frafjord Johnson forsøker å forklare hva som gikk galt i Sør-Sudan
Hodepiner fra fredsarbeid.
Menneskenes elendighet i verdens yngste land, Sør-Sudan, er sannelig verd mange bøker for å få svar på spørsmålet:
Hvordan kunne det gå så skrekkelig galt?
Ikke minst i Norge, som i så mange år har spilt en hovedrolle i nødhjelp og fredsarbeid, og skutt inn ufattelig mye penger - anslått til 13 milliarder kroner etter dagens verdi i Sudan og Sør-Sudan siden 1970-tallet - er dette et godt spørsmål.
Svarene må nødvendigvis være flere og inngå i en innfløkt sammenheng.
Best til å svare
Hvem bedre enn Hilde Frafjord Johnson skulle kunne gi oss svar?
Hun var utviklingsminister i to norske regjeringer.
Hun kom første gang til Sør-Sudan under hungersnøden i 1998 og var FNs øverste utsending fra 2001, til hun forlot landet i oppløsning juli 2014.
Hun forsøker å hjelpe oss i boka «Den vanskelige freden», med undertittel «Når fred ender i ny krig».
Egentlig handler det om to fredsprosesser som henger sammen.
Den første dreide seg om å få slutt på Afrikas lengste borgerkrig mellom islamist-regimet i Khartoum og Det Sudanesiske Folkets Frigjøringsbevegelse/ Frigjøringshær (SPLM/A).
Fredsforhandlingene begynte i 2002, med Norge, USA og Storbritannia som pådrivere, og Frafjord Johnson som Norges deltaker.
En fredsavtale var klar i 2005.
Det «nye» Sudan skulle se dagens lys med John Garang, den karismatiske lederen i SPLM/A, som første visepresident i Sudan.
Men Garang døde 30. juli 2005, 21 dager etter å ha blitt innsatt, og det «nye» Sudan med ham.
Uthengt i gatene
I januar 2011 var det folkeavstemning om å erklære Sør-Sudan uavhengig, noe som ble vedtatt med overveldende flertall.
Håpene for framtida var store og lyse.
Samtidig ble Frafjord Johnson utnevnt til særskilt utsending av FNs generalsekretær og leder for FNs fredsbevarende operasjon (UNMISS).
Som kjent gikk håpet over i blodbad.
Personlige motsetninger mellom president Salva Kiir og visepresident Riek Machar utartet til etnisk krig med skrekkelige overgrep mellom dinkaer og nuer i desember 2013.
Frafjord Johnson så seg nødt til å åpne FN-basene for sivile på flukt.
I gatene ble hun og FN uthengt for å ta parti.
Vi kunne godt fått mer om dette dramaet i boka.
Frafjord Johnson skriver at borgerkrigen har flere årsaker enn personlig strid mellom Kiir og Machar og etnisk splid.
Men denne bakgrunnen kommer ikke godt nok fram, heller ikke svakhetene i SPLM/A.
Bokas 400 sider inneholder for mye og for lite, for mange diplomatiske småting, og for lite om den samfunnsmessige bakgrunnen.
Særlig gjelder dette først i boka.
Til slutt har hun en god analyse av manglene ved FNs innsats og rollen til andre aktører som nabolandene.
FN hentet medarbeidere som ikke kunne noe om landet fra før; deres fag var FN-operasjoner.
Boka er omfangsrik, men kan ikke kalles lettlest.
| 0
|
303195
|
Musikkverdenen kan være brutal
Insense leverer skarpskåren og personlig alternativ-metal.
ALBUM:
Musikkverdenen kan være brutal av og til.
Viktigheten av å være på rett sted til rett sted har gjort at ekstremt talentfulle artister har blitt liggende i grøftekanten for så å forsvinne helt.
Men så har du heldigvis de som aldri gir opp selv om tiden jobber mot dem.
Insense er et sånt band, i alle fall når man tar erfaringen til enkeltmedlemmene med i betraktningen.
Tommy Hjelm har stått last og brast med sin alternativ-metal i en årrekke nå, et fag han her viser at han mestrer til fingerspissene.
Ikke bare teknisk, «Burn In Beautiful Fire» har også mengder av personlighet og karakter.
Det er lett å la seg forlede av de blytunge riffene og de kompliserte rytmefigurene, det bor nemlig så uendelig mye mer enn de opplagte Meshuggah- og Dillinger Escape Plan-referansene bak lydveggene her.
Det er en melankoli og desperat sårhet her som gir Insense en helt særegen kvalitet.
Hør bare «Death For Me, Death For You» og singelen «Surviving Self Resentment».
Vokalen er naken og ligger langt fremme, noe som gir platen ekstra intensitet.
| 1
|
303196
|
«Linda er en stor humorist»
Smågal komikk på NRK i morgen.
|||TV:
Et av høydepunktene i første sesong av «Norsk attraksjon» var testingen av Voss på Sørlandet.
Vossejenta Linda Eide dro til Iveland i Aust-Agder for å vise oss kilden til designervannet Voss of Norway — som er populært blant Madonna og andre megakjendiser, uten at det kunne forhindre et underskudd på 117 millioner kroner i fjor.
Linda testet designervannet i springen hos en av naboene til Voss-vannet, lokalt kjent som Oggevann.
Det smakte godt.
En mer sjarmerende utdriting av «designervanviddet» skal du lete lenge etter.
Og slik holder de på, Linda Eide og teamet bak «Norsk attraksjon».
De farter rundt i landet på jakt etter snurrige og oversette severdigheter som det knytter seg en historie til.
Bare unntaksvis gjør de narr.
Folk og fe
Det tar sin tid å finne attraksjoner.
Første sesong ble vist høsten 2007 og nå har man endelig skrapt sammen sju nye episoder.
Gi den dama mer penger!
Linda Eide er en eksportvare, sist sett på svensk tv.
Hun er en norsk attraksjon og en stor humorist.
I morgendagens program reiser hun rundt i vårt endeløst bedårende land, kledd i grilldress fra Diadora og med et åpent sinn.
Hun minner mest om en Caprino-figur, halvt forundret og fullstendig begeistret for alt hun støter på av folk og fe og snåle minnesmerker.
Den første olje Hemmeligheten er selvsagt måten historiene fortelles på.
I Bjørke gjenoppleves den store hendelsen som satte sunnmørsbygda på hodet i 1997.
Telenor prøvde å fjerne stedets telefonkiosk, noe som førte til at bygdefolket gjorde den ufjernbar ved hjelp av kjettinger og kampestein.
Saken havnet på BBC og kiosken ble fredet.
Linda Eide får med seg innbyggerne på en rekonstruksjon.
Norge fant olje på Ekofisk 23. desember 1969 og lenge befant den første oljen seg på en sirupsflaske i et barskap i Sandnes.
Linda finner den på lageret til Oljemuseet i Stavanger og synes dette er en nasjonal forsømmelse.
Her må det handles.
Tilbake i naturen finner Linda et fjellvann i Fyksesund i Hardanger hvor det har levd gullfisk i hundre år, visstnok plassert der av fastlegen til Christian Michelsen.
Linda bader sammen med gullvederbuken, som arten heter, og intervjuer en lokal ekspert, Oddvar Soldal, som har hovedfag i gullfisk.
En gyllen start på en attraktiv NRK-perle.
| 1
|
303199
|
Soppsesong
Kan man forvente noe annet enn gull når Robyn og Röyksopp samarbeider?
Hør albumet her!
ALBUM:
Utenomjordisk.
Suggererende.
Nesten selvdestruktivt fengende.
Det er bare å trekke et lettelsens sukk.
Den nye Röyksopp & Robyn-skiva er blitt akkurat så bra som det var mulig å håpe på.
Ikke fordi guttas patenterte kjølige, men likevel frodigelektroniske sound glir sømløst rundt Robyns bittersøte vokal.
Det visste vi jo fra tidligere samarbeid som «None of Dem» og «The Girl and the Robot».
Heller ikke fordi de helt åpenbart har laget en dansegulvklassiker med singelen «Do it Again», der Robyn gjør det hun kan aller, aller best, nemlig å synge om et kollapsende kjærlighetsforhold på toppen av dansbare beats.
Og der forholdet hun synger om havner mer og mer på vaklende grunn, er de stakkato, jublende og stadig skiftende synthprogrammeringene bunnsolide.
Nei.
Det er fordi de fem låtene på minialbumet «Do it again» tar samarbeidet ett skritt videre.
Dypere inn i den elektroniske skogen.
Der det føles litt farlig.
På det nesten ti minutter lange åpningsopuset «Monuments», for eksempel.
Der trioen finner stadig nye stikkveier, stadig nye lydlandskaper å utforske, plutselig dveler på et instrument, henger seg opp i en rytme og maler fram en sound så hypnotisk at det er umulig å ikke la seg rive med emosjonelt.
Eller på den insisterende kåtleifduetten «Sayit», der Robyn blir forsøkt sjekket opp av en robotstemme, en slags Wall-E som nettopp har oppdaget porno.
Eller på sistesporet «Inside the Idle Hour Club», der sounden til slutt blir sakral, som de sammen har bygget en Nidarosdom av intrikate sounds.
Bare fem spor?
Hva så?
Dette er jo altoppslukende.
Albumet forhåndsstreames på Spotify.
| 1
|
303200
|
Ikke bry deg om at artisten er født hundre år for seint
Valerie June har uansett lagd et smykke av et album.
ALBUM:
Organic moonshine roots music, organisk hjemmebrent rootsmusikk, har Valerie June døpt sin egen sjanger.
Det er ikke ueffent, bortsett fra at det er høyst edruelige saker hun presenterer på album nummer tre.
Det er hennes første med produsent, et større plateselskap og med full distribusjon, og det bør bli hennes gjennombrudd.
Kiler
Av og til, heldigvis, dukker det opp album som står fram på en helt spesiell måte.
Det kiler gjerne litt ekstra første gang du hører det, så sniker det seg ganske raskt inn i systemet - og sakte, men sikkert limer det seg fast og nekter å slippe taket.
Sånn er det med «Pushin' Against A Stone».
Memphis og Nashville Valerie June er fra Humboldt i Tennessee, halvannen time fra Memphis og to timer fra Nashville.
Det speiler også styrkeforholdet i musikken - litt mer blues og soul enn country.
June mikser delstatens DNA, country, soul og blues, med folk og gospel.
Black Keys
Ut kommer fantastisk musikk, full av følelser, historier og stemninger, framelsket av de tre produsentene Dan Auerbach (Black Keys) og Kevin Augunas, begge to også delvis låtskrivere sammen med June, og Peter Sabak.
Sistnevnte står for én låt, til gjengjeld er den et av høydepunktene, den sugende åpningslåta «Workin' Woman Blues», med akustisk gitar og blåsere og følgende innledning:
«I ain't fit to be no mother / I ain't fit to be no wife yet».
PS.
Unge Ms. June er allerede skilt.
Feil århundre Akkurat som trioen Carolina Chocolate Drops fra North Carolina, skulle June vært født for 80-100 år siden.
Men inspirasjonen spenner over et stort register, fra bluespionerer som Elizabeth Cotten og Leadbelly og country- og folkmusikkens første stjerner, Woody Guthrie og The Carter Family, til Whitney Houston, Dolly Parton og Joni Mitchell.
Deler av materialet låter som noe folkloristen Alan Lomax kunne plukket opp på sine turer i USA for å spille inn musikk på 1930-tallet.
Autoritet i stemmen
Det første som slår deg er autoriteten og intensiteten i stemmen, distinkt, men myk, lett skjærende og insisterende - et hovedinstrument på dette albumet.
Det neste er lydbildet, fra drømmende til energisk, fra akustisk og nedstrippa til catchy og - i ett tilfelle - tungt.
Det er bare å slå fast:
June er ypperlig i juli også!
| 1
|
303202
|
Taylor Swift blir ikke dårligere av å jakte på verdensherredømme
«Red» viser et talent som er hinsides ung og lovende.
ALBUM:
I ei tid da popkjendiser gjerne skapes innenfor rammene av tv-sendte sangkonkurranser og deretter inntar en posisjon som på klingende sundførsk kan formuleres som «først og fremst kjendis, dernest artist», er Taylor Swift et generasjonsfenomen.
Hun er først og fremst sin generasjons mest lysende låtskriverbegavelse.
Dernest en av de mest glamorøse countrystjernene på denne siden av Dolly Parton.
Og sist: en tabloidyndling hvis kjærestesladder, designerkjoler og kjendismas er på et nivå som fordrer kontinuerlige forbedrings- og produktutviklingsprogrammer i Tone Damli AS.
Breddepop «Red» er albumet hvor den lysende låtskriverbegavelsen, nå 22 år gammel, skal ta steget inn i den aller bredeste publikumsdemografien.
Det gjøres med å dra varsomt ned spakene for banjo og andre countrylyder, og tilsvarende dra opp spakene for de mest bombastiske og effektive poptriksene som kan kjøpes for penger.
Dette er en «dårlig» ting hvis man drømmer om at Taylor Swift skal etterkomme et puritansk countrymusikalsk kyskhetsbelte - selv om hennes fremste gjennombruddskvalitet jo ikke var at hun var en countryjente, men at hun sprengte kvalitetsskalaen for fjortispop.
Men det er like gjerne en «god» ting hvis man tenker at Swifts talent er så rikt og dypt og omfattende at det bare er fint at hun maksimaliserer allerede på dette tidspunktet i karrieren.
Så kan hun - når målet om verdensherredømme er oppnådd til 19 og 20 i stil innen utgangen av 2013 - diversifisere karrieren etterpå, koste på seg venstresvinger som «The Hunger Games»-samarbeidet med countryfolkduoen The Civil War, spille inn bluegrassplater med Gillian Welch og David Rawlings eller bruke et år av livet sitt på å leke Linda Ronstadt eller noe.
Hva som helst, egentlig.
Twain-manøver
I moderne countrypophistorie framstår «Red», Taylor Swifts fjerde album, mest av alt som hennes variant av Shania Twains påkostede, ti år gamle «Up»-album .
Felles for dem er at det kan se - og høres ut som - de er ment å ha en slags karrieremaksimerende funksjon inn mot mainstreammarkedet, samtidig som man garderer seg på ulike måter mot å fremmedgjøre countrypublikummet.
Det er ikke ment negativt:
«Up» kom ut i flere versjoner (én rendyrket, maksimalistisk popvariant, men også i en mer tilbakelent countrymiks), og albumets største svakhet var at den voldsomme virkemiddelbruken overkjørte låtmaterialet, som med noen få graverende unntak var blant de beste i karrieren.
På «Red» går ikke Taylor Swift i samme fella, her skinner countryjenta gjennom Max Martin/Shellback-produksjonene på en måte som gjør dette albumet til en logisk og konsistent oppfølger til «Speak Now» fra 2010.
Det føltes slik sett også som et mer insisterende og homogent album enn «Red», som nettopp fordi den breier seg ut, også oppnår mer variasjon og flere valører.
Takk som byr
Og uansett om hun bommer estetisk og kulhetsfaglig med samarbeidene med Gary Lightbody fra Snow Patrol («The Last Time») og Ed Sheeran («Everything Has Changed»), så fortsetter hun å være suveren verdensmester på sin frodige flekk av popkartet: den uangripelige melodiøsiteten, de fantastiske løftene til refrengene, den generelle smartheten som preger hennes låtskriving og hennes evne til å turnere alt fra fresende fartspop til blankskurte ballader.
Hun lager fortsatt superpop.
Hvis Taylor Swift vil nå ut til hele verden, så får verden bare si takk som byr.
| 1
|
303206
|
Kylie er som en god, australsk årgangsvin
Blir stadig bedre.
ALBUM:
Mens den ubestridte popdronningen Madonna utfordret etablerte rammer med sin tidvis svært seksualiserte feminisme, var Kylie Minogues første år preget av ufarlig tyggegummipop og et snilt «girl next door»-image.
Forskjellen mellom de to kunne med andre ord ikke ha vært mer tydelig, men den australske ungjenta skulle derimot raskt gro inn i en langt mer sexy og selvsikker rolle.
Om enn ikke på like sjokkerende måte som sin ti år eldre konkurrent, men nok til å etterhvert finne veien inn i store deler av den samme fanbasen.
Tidsreise gjennom karrieren Til tross for enestående ikonstatus og utgivelser som fortsatt selger i bøtter og spann, tilhører Madonnas kreative høyde likevel nettopp denne tidlige perioden.
Kylie derimot, representerer på sin side en helt motsatt og framovervinklet utvikling.
En ny musikalsk giv sparket i gang av «Light Years» og kanonsuksessen «Fever», via «Body Image», «Aphrodite» og nå senest hennes tolvte fullengder «Kiss Me Once».
Etter 26 år med enorm variasjon av musikalske stilarter, føles de 11 nye sporene nærmest som en liten tidsreise gjennom hver og en av dem.
Denne gangen ikke bare godt hjulpet - men også produsert og skrevet i sin helhet av et variert lag med musikalske hjelpere.
Minogue, som vanligvis selv pleier å være med i store deler av skriveprosessen, er denne gangen nemlig kun kreditert på étt spor - uten at dette på noen måte hindrer låtene i å fange selve essensen av 45-åringen som artist.
Generisk og catchy Den relativt anonyme listen med bidragsytere står da heller ikke i veien for hennes mer enn velfortjente rampelys, med Pharrell Williams og Enrique Iglesias som ensomme stjernenavn.
Likevel tar Williams' velkjente sound litt for stor plass på hans «I Was Gonna Cancel», og gjør at hovedpersonen selv føles som gjest i eget hus.
Fin er den nå likevel, og bidrar med en av de sterkeste byggeklossene i dansegulv-grunnmuren som bærer «Kiss Me Once» fra start til slutt.
I kjent stil balanserer Kylie også denne gangen på kanten mellom generisk og catchy, men uten å noensinne havne på feil side av det kommersielle spekteret.
Introsporene «Into the Blue» og «Million Mile» er det nærmeste vi kommer å snuse på den mest lettvinte veien, men låtene overspiller heldigvis aldri sin rolle.
Sistnevntes dansk-norske produsentteam Peter Wallevik/Daniel Davidsen/Cutfather følger da også opp med en av skivas største høydare - discoherlige «Sexy Love» - før tempoet skrus ned på «Sexercize» og Kylies fine versjon av Tom Aspauls-låta «Indiana» på «Feels So Good».
80-tallsnostalgi
Og selv om den oppadstormende produsentyndlingen Ariel Rechtshaid (Haim, Vampire Weekend, Sky Ferreira, Usher, Solange, Justin Bieber) og hans studiopartner Justin Raisen henter tilbake dansefoten med electro-lekne «Les Sex», er det likevel et par ukjente produsentnavn som til slutt sørger for å snøre sammen albumet på upåklagelig måte.
Først på det 80-tallsnostalgiske tittelsporet, hvor Jesse Shatkin på rørende vis henter tilbake den unge og uskyldige jenta fra «Kylie» og «Enjoy Yourself - via Iglesias-klinelåta «Beautiful» - og sist, men ikke minst Chris Locos perfekte «en Cava-flaske i hånda og den andre i været»-avslutning «Fine».
Kylie Minogue er kanskje ikke dronningen på salgslistene, men «Kiss Me Once» beviser ikke bare at hennes snart 50 år gamle hode fortsatt har det som skal til for å sette sammen upåklagelige popalbum - det fortjener dessuten sin egen krone.
| 1
|
303208
|
Tilbake til slagmarken
«Reunion» er velment, men overfladisk.
FILM:
«Reunion» er en av en rekke dokumentarer som strutter av edle hensikter, men som rett og slett ikke er interessant nok.
I 1999 var regissør Jon Haukeland til stede for å dokumentere et møte mellom serbiske og albanske studenter fra Pristina, der Steinar Bryn fra Nansenskolen jobbet for å få de to gruppene til å gi slipp på noen av sine fordommer mot hverandre og forstå den andre siden bedre.
På det tidspunktet var albanerne undertrykket av serbere som var innsatt i posisjoner av Beograd.
Kort tid senere grep Nato inn, og i de ti årene som fulgte, ble rollene reversert:
Albanerne rår, serberne føler seg forfulgt i sine gamle hjembyer og er i mange tilfeller blitt tvunget ut på landet.
Nå samler Bryn og Haukeland gruppen på nytt.
Vold avler vold
Bryn jobber med å få både serbere og albanere til å forstå at de er fanget i onde sirkler der to gjensidig utelukkende virkelighetsoppfatninger bryter mot hverandre og vold og propaganda avler mer vold og propaganda go gjør frontene steile.
I de første rundene av de fiendtlige utvekslingene er det lett å se for utenforstående at de to partene har likt erfaringsgrunnlag - på begge sider har demistet venner og slektninger, levd i frykt, opplevd å bli undertrykket - men selv er de unge serberne og albanerne mest opptatt av å få gehør for at den andre siden var verre, og drepte flere.
Kjedelig
Det beveger seg litt, det gjør dét.
Filmen ender med en pankosovosk bryllupsinvitasjon.
Nytten av slike møter virker åpenbar.
Men strukturen i «Reunion» er kjedelig:
Kjeklescener om hvor mange fra hvilken side som ble drept i hvilken trefning veksler med personlige vitnesbyrd om vonde krigsopplevelser.
Som alle slike fortellinger gir disse vitnesbyrdene innblikk i en situasjon de fleste bare kjenner fra nyhetsdekningen, og har slik en verdi.
Den serbiske læreren Boban og den albanske albanske Fitim, som blir en slags hovedpersoner, er ressurssterke menn, men sterkt preget av sin bakgrunn.
Savner dybde
Nettopp fordi de trolig ville gitt spennende svar, savnes mer inngående spørsmål om hva de egentlig tenker om de andre, om sine opplevelser, om informasjonen de baserer sine syn på.
Også Bryn har vært mer interessant å lytte til i skriftlige intervjuer enn her.
Man etterlyser mer dybde, mer kunnskap, flere forslag til veier og løsninger.
Man får lyst til å avbryte regissør Haukelands overempatiske voiceover i 2. person med spørsmål som filmen aldri stiller.
| 0
|
303209
|
Kjærlighet gjør fin
Amor skyter vilt rundt seg i «I Am Love».
Han treffer den fabelaktige Tilda Swinton.
Og han treffer oss.
|||FILM:
Underlig med det.
«I Am Love» har alle melodramaets og såpeoperaens kjennetegn.
I øredøvende glamorøse omgivelser i Milano utspilles en intrige om makt og mørke familiehemmeligheter og forbudt lidenskap.
Men «I Am Love», frontet av den kompromissløse og kunstnerisk bevisste Tilda Swinton, som også har produsert filmen, er en utsøkt kunstfilm med et hardt bankende hjerte.
Vill Amor Emma (en magnetisk Swinton) er giftet inn i den rike Recchi-familien, som kontrolleres av hennes buldrende svigerfar, men avhenger av at den oppvoksende slekt, nærmere bestemt Emmas sønn Edo, (Flavio Parenti) tar grep.
Den opprinnelig russiske Emma er fremdeles noe av en fremmed fugl og moderat interessert i de dynastiske hensyn.
I dette miljøet er det Amor begynner å skyte vilt rundt seg.
Emma seiler inn i en Lady Chatterley-aktig affære med Edos bestevenn, kokken Antonio (Edoardo Gabbriellini), hvilket resulterer i noen hudrike scener der det levnes liten tvil om akkurat hva de to foretar seg i de angende skogende rundt Antonios grønnsaksgård.
Edo bringer begeistret hjem sin vakre forlovede, men virker langt sterkere bundet både til moren og vennen, og det er de som har makt til å utløse sårhet og sjalusi hos ham.
For alle involverte blir det stadig vanskeligere å konsentrere seg om den daglige dont.
De går rundt i en døs av et ofte vagt og retningsløst begjær.
Katastrofen følger.
Anti-såpe Dessverre lar Guadagnino, i likhet med Emma, alt fare til sist og stabler på bena en bombastisk og psykologisk pussig sluttscene.
Før den tid gjør han alt riktig.
Et av kjennetegnene ved en såpeopera er at de vakre hovedpersonene lever i en slags parallell, konstant høydramatisk sfære.
Alle samtaler er konfrontasjoner der liv, død eller, som regel, kjærlighet står på spill.
Vi tas fra høydepunkt til høydepunkt der alt er utvendig og uttalt, der hat og kjærlighet stadig slynges i ansiktet på andre.
Selv om «I
Am Love» har store ytre likheter, gjør regissør Luca Guadagnino akkurat det motsatte.
Han fokuserer stadig på det meniale, hverdagslige:
Hender som sjenker vin og trekker opp glidelåser, planlegging av bordplasseringer, besøk hos renseriet.
Han lar publikum følge med på adelsskapet gjennom smått kornete bilder, uten forskjønnende lys eller filtre, og man tenker ja, slik må det være å leve slik.
Det gjøres mye og sies lite.
Her er alt gjort underdrevet og med omhu, ned til Emmas elegante garderobe, fra Fendi og Jil Sander, opplyser rulleteksten.
Det gjør det følelsestunge dramaet desto mer vektig.
| 1
|
303210
|
Tuba, adrenalin og sensuell vokal
Pelbo får igjen for dristigheten sin.
|||ALBUM:
Jazz?
Elektronika?
Poesi?
Rock?
Dette er en plate som ikke er lett å sjangerplassere.
Pelbo er en trio, der alle synes å bidra med like deler adrenalin.
Trond Bersu ligger hele tida bak med trommer som stadig er energisk og målrettet på vei inn i musikalske landskaper som tegnes opp av den fleksible og glødende vokalen til Ine Kristine Hoem.
Tredjemann, Kristoffer Lo, sørger for eletronikaen, men spiller først og fremst tuba.
Hans dype toner har en overraskende sterk effekt som dunkende kontrast til den sensuelle vokalen.
Musikken svinger fra det hardtslående til det lyriske (to tekster er hentet fra amerikaneren Robert Creeley!), men er hele tida kreativt i bevegelse.
Den er aldri forsiktig.
Dristigheten får sin belønning på et album som har noen sjeldne fysiske og sanselige kvaliteter.
Musikk som er på hogget, fra start til slutt.
| 1
|
303212
|
Kan dere ikke bare holde kjeft og danse?
«Step Up Revolution» snubler når den ikke kan støtte seg på dansetrinn.
FILM:
Det eneste eksemplet på ironi i «Step Up Revolution», den fjerde filmen i «Step Up»-serien, er tittelen, og den er høyst uintendert.
I filmen fremstilles breaking og hip hop fremdeles som en grasrotbevegelse, et undergrunnsfenomen, et opprør, en mulighet for dem uten formell innflytelse å uttrykke seg - når samme stil, musikalsk og koreografisk, har vært en av de mest dominerende strømningene i den kommersielle mainstreampopkulturen i de senere år.
Fra tv
Mange av de involverte i filmen har da også hatt danseprogrammet «So You Think You Can Dance» som karrieremessig jordmor.
Produsent Adam Shankman, som er dommer i programmet, har sopt med seg skarer av folk derfra, fra koreografene Travis Wall og Mia Michaels til hovedrolleinnehaver Kathryn McCormick til karakteristiske dansere som Stephen «tWitch» Boss og Philip Chbeeb.
Det er én stor fordel ved «Step Up Revolution», og det er at så godt som alle rollene fylles av dansere og ikke skuespillere.
Så er det ett stort problem ved «Step Up Revolution», og det er at så godt som alle rollene fylles av dansere og ikke skuespillere.
Bra dansing
For dansingen er spektakulær:
Hard, rask og presis, koreografert med nese for det storslagne og krydret av flotte stunts.
I motsetning til mange dansefilmer, som kjennetegnes av hovedpersonenes evne til å bryte ut i spontan dans i de underligste situasjoner, er dansescenene i «Step Up Revolution» en del av en plan:
Dansegruppen «The Mob» forflytter seg rundt i Miami, arrangerer forrykede flashmobs til forlystelse for menneskemengden og YouTube-publikummet, og forsvinner før de kan pågripes for å ha forstyrret offentlig ro og orden.
Når en sleip hotellkonge (Peter Gallagher) planlegger å rive bydelen de bor i, får flashmob'ene en politisk hensikt.
Men det hele kompliseres selvsagt av at fienden har en fryktelig søt datter, Emily (Kathryn McCormick), som med sin blanding av engleaktig uskyldige trekk og samleiesimulerende dansebevegelser har tenkt en forelsket flamme i «The Mobs» anfører Sean (Ryan Guzman).
Uspennende
Ingen som løser kinobillett vil antagelig bry seg så mye om historien.
Men om «Step Up Revolution» skal vurderes som film, og det skal den jo, er det ikke til å komme unna at både eiendomskrigen og kjærlighetshistorien er selve definisjonen av intetsigende.
Verken overklasseverden eller de visstnok kreativt boblende bakgatene etableres som steder med egenart eller stemning.
Guzman og McCormick klarer, på sitt beste, å te seg nesten naturlig.
Men så lar de armene og bena tale.
Da blir alt mye bedre.
| 0
|
303213
|
Hvorfor lyver vi?
Det skal Petter Schjerven prøve å finne ut av i sitte nye, trivelige tweed-program.
TV:
I kveld er Petter Schjerven på TVNorge med et typisk NRK-program av det vellykkede slaget.
Han tar for seg menneskelige egenskaper, som viljen til å lyve i dette programmet, mens lykke, empati og fornuft kommer i seinere program.
Dette er underholdende populærvitenskap, klippet og redigert i rask tempo uten å bli stressende, med god bruk av kilder og bakgrunnsmateriale.
Og så er det morsomt nok til at Petter Wilhelm Blichfeldt Schjerven virker rent ut folkelig i sin dannede og milde eksentrisitet.
Schjerven er selvsagt uklanderlig tweedkledd.
Lettpratet, men med uanstrengt bruk av fremmedord med flere stavelser.
Programmet veksler mellom reportasjer, eksperimenter, panelintervjuer med både folk flest og kjendiser, men klarer å holde fokus:
Hvorfor lyver vi, når lyver vi, hvor mye lyver vi, og ikke minst:
Hvorfor lyver vi ikke mer?
Her møter vi han som tilbrakte ett år i villmarka, liksom.
Vi tester hvor mye vi lyver hvis vi tjener på det.
Og det er riktig lærerikt å se Schjerven i PR-byrået First House eget tv-studio, der han lærer seg hvordan han smidig skal sno seg rundt spørsmål samtidig som han virker staut og pålitelig.
Et litt vanskeligere innslag er bruken av små barn, der foreldre blir bedt om å gjette på om ungen har løyet eller ikke.
Sett bort fra bruken av barn er eksperimentet metodisk svakt:
De færreste foreldre vil bli tatt i å tro at ens eget barn er løgnaktig, hvis det faktisk har snakket sant.
Men som helhet står programmet fjellstøtt.
Det er simpelthen riktig morsomt.
Og det er helt sant.
| 1
|
303214
|
En ladet perle fra Peru
Film fra Sørs åpningsfilm, «Faustas perler», er politisk poesi, og en film om poteter i vagina.
|||
FILM:
Det begynner med sang.
Bildet er svart.
Det eneste vi hører er jamringen.
Den er saktegående, nærmest som prating.
Og sår.
Veldig sår.
«
En dag vil du kanskje forstå.
Hvor mye jeg gråt.
Jeg ba på knærne.
Til de stakkars jævlene.
Den natten skrek jeg, så ekkoet runget i fjellene.
Og folk lo.
Jeg kjempet mot smerten, og sa... ei tispe med rabies må ha født deg.
Og derfor har du spist brystene hennes.
Nå kan du svelge meg.
Nå kan du suge meg.
Som du gjorde mot moren din.
Denne kvinnen som synger ble holdt og voldtatt den natten.
De brydde seg ikke om min ufødte datter.
De voldtok meg med penisene og hendene sine.
Uten å tenke på min datter.
Som så på fra innsida.
Og utilfredsstilt av dette, truet de meg til å svelge den døde penisen til min døde ektemann, Josefo.
Hans stakkars, døde penis gjennomsyret av krutt.
Jeg skreik av smerte, dere bør drepe meg.
Og gravlegge meg med min Josefo.
Jeg føler ingenting lenger.
»
Så ser vi kvinnen, en gammel, gråhåret en, liggende i ei seng, med ryggen hvilende mot veggen.
En yngre kvinne synger tilbake til henne.
I neste øyeblikk dør den gamle.
Og overlater med det sorgen til den yngre.
Da «Faustas perler» vant Gullbjørnen, filmfestivalen i Berlins høythengende pris, uttalte juryen at årets festival hadde bestått av en rekke filmer som ønsket å tolke og forstå den verden vi lever i.
Og at de hadde valgt å gi prisen til en film som balanserte mellom den politiske ytring og den poetiske form.
En god beskrivelse.
«Faustas perler» er politisk poesi.
Historien utspiller seg i dagens Lima, i et Peru som fremdeles bearbeider ettervirkningene av mange år med borgerkrig og undertrykkelse.
Peru er det siste landet i Sør-Amerika som ble selvstendig, og demokratiet ble ikke innført før i 1980.
Siden da har landet vært preget av politisk ustabilitet, kriminalitet og framstøt fra geriljagrupper.
I tillegg er det peruanske folket svært sammensatt, og kulturen i landet er preget av folketro, okkultisme og katolisisme.
Vi følger Fausta, en ung kvinne som er rammet av «sorgens melk», en sykdom landsbybeboere hevder blir overført gjennom morsmelka til kvinner som har levd liv preget av sorg og overgrep.
Som hennes onkel sier i filmen, «Fausta er så fylt med sorgens melk at sjelen hennes er blitt stjålet og begravd av frykt.»
Fausta er faktisk så fylt med angst at hun bærer en potet i sin vagina, som et mulig preventiv mot en eventuell voldtekt.
Følelsen av å ha en «en klump i magen» har sjelden vært mer bokstavelig talt fortalt på film.
Idet moren til Fausta dør, ser hun seg nødt til å ta en jobb som stuepike hos en av byens holdne kvinner, for å få råd til begravelsen.
Og mens moren råtner i Faustas kjeller, tørker hun støv av fotografier av uniformerte menn, selve symbolet på frykten den unge jenta strever med.
«Filmen er en metafor for et land i kollaps.», har regissør Claudia Llosa uttalt.
Ironisk nok er filmen svært godt og sikkert satt sammen.
Bildene i filmen er usedvanlig vakre, men kontrasten filmen portretterer er stygg.
Å si at «Faustas perler» er tung på symbolikk er ingen overdrivelse, og med europeiske øyne er det er fristende å hevde at Claudia Llosa benytter seg av magisk realisme i sin fortelling.
En påstand regissøren antakelig vil si seg uenig i, da hun i stedet for å filme noe «usant», fanger en virkelighet vi ikke er vant til å se, på en måte man sjelden velger å se den.
I motsetning til latinamerikanske filmer som brasilianske «City of God» og meksikanske «Og mora di også», filmer som er blitt synonymt med latinamerikansk film de siste åra, spiller «Faustas Perler» på helt andre strenger.
Filmen går svært stille i gangene.
Og benytter seg av lange, følgende tagninger, ofte stillestående kamera og få ord.
Dette resulterer i at man glemmer filmskaperen, at man i større grad observerer situasjonene og at man i større grad må gjøre seg opp sin egen mening, i stedet for at man blir manipulert av filmskaperen.
Samtidig er det tydelig at det er bildene og det som ligger mellom hva som faktisk sies, som er det viktige for Llosa.
Et eksempel er ei dukke overklassefruen finner i bakhagen sin, begravd i et blomsterbed.
«Det er min gamle dukke», sier hun.
«De sa den ville forsvinne hvis jeg begravde den.
At jorda ville få den til å forsvinne.
Løgnere!».
Det er mange gjenferd i «Faustas perler».
Perus historie river i alle lag i samfunnet.
Og filmen er like mye et portrett av et land, som en enkeltstående historie.
Filmskaperen har tidligere uttalt at hun valgte å studere film i Barcelona for å få hjemlandet på avstand.
Det synes.
«Faustas perler» kan minne om «4 måneder, 3 uker, 2 dager», en film som også tematiserer en kollektiv uro og en trykkende frykt, og har det samme uttrykket og den samme roen man finner i mange filmer fra Mellom-Europa.
Samtidig byr filmen på både latinamerikansk humor og temperatur, og Llosa maner fram en dypt rørende og fengslende fortelling om et fargerikt land av store motsetninger.
Slik sett er Faustas Perler langt mer varmblodig enn Christian Mingius rumenske drama.
Llosa kryssklipper bilder fra det peruanske landskapet, et tørt, ugjestmildt landskap av stein og fjell, med bilder fra hagen til
overklassedamen.
Hagen er en oase, et sted rikt på blomster og planter.
«Dere har så mange planter.
Hvorfor ikke poteter?», spør Fausta fruens gartner.
«Poteter er billige.
Og de blomstrer for lite», svarer han.
Uten å vite at hun har en spirende potet inni seg.
Det er med andre ord mye underliggende smerte i «Faustas perler», og setningene over er et eksempel.
Skuespiller Magaly Solier gjorde sin første opptreden som skuespiller i
Llosas debutfilm «Madeinusa» (2006).
Her viser hun hvorfor regissøren har valgt å benytte henne igjen.
Kameraet elsker ansiktet hennes, og som Fausta utstråler hun både usikkerhet og stolthet på en sår og svært troverdig måte.
At Solier er et navn vi kommer til å se mer til i framtida, er jeg sikker på.
Det er åpenbart hvorfor Film Fra Sør har valgt å åpne med «Faustas perler».
Festivalen har som mål å vise filmer som gir kulturopplevelser, innsikt og forståelse.
Slik jeg ser det representerer «Faustas perler» alt det festivalen står for.
I tillegg til å være et drivende godt drama, om skjebnen til ei ung jente, er det en film som forteller oss om en fremmed kultur, der et familiemedlems
død er en hel families anliggende, der en bryllupsfest minner mer om en tur på tivoli, og der forskjellen mellom fattig og rik er enorm.
Filmen forteller også om et land der kulturen røves av dem som kan selge den.
Slik fortsetter overgrepene, sier filmen, slik fortsetter motsetningene å eksistere.
•
Film fra Sør åpner i dag og varer til 18. oktober.
«Faustas perler» får premiere
over hele landet neste fredag.
| 1
|
303215
|
Fortryllende førjulseventyr
Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler, så glad er vi for NRKs «Julekongen».
TV: Hysj, ikke si det til noen, men vi har smugtittet på de første episodene i NRKs nye julekalender «Julekongen», og vet du hva?
Det er bare å glede seg!
Masse!
To verdener
Du møter Kevin som bor med familien i rekkehus i Sølvskogen.
Pappa er revisor, mamma politi, lillesøster tror hun er prinsesse og storesøstrene krangler.
I en hemmelig hule i skogen lager flinke Kevin tøffe oppfinnelser.
Men på skolen blir han plaget av rikingen Peder Krohn.
Det er dårlig nytt når Kevins familie må ut av huset i jula på grunn av sopp, og skal feire hjemme hos familien Krohn.
Det mystiske starter når Kevin finner en hanske fra rustningen til en ridder.
Et parallelt eventyrunivers venter i andre enden av hula.
Gjør klar for fantasy og action for alle som liker Harry Potter og Astrid Lindgrens eventyrromaner.
Eleganse Barn mellom fire og åtte år er hovedmålgruppe.
De vil garantert like å følge Kevin og venninna Eiril i hverdagen og ut på eventyr.
Hvem liker ikke riddere og konger?
Men dette er øyegodt for voksne barn, også.
Herlig scenografi, musikk, klipping, ja, hele stilen får oss til å tenke på Tim Burton-filmer som «Charlie og sjokoladefabrikken».
Her klippes det for eksempel kjapt inn små, morsomme scener som presenterer karakterene, som revisorpappaen som hamrer løs på en gammel regnemaskin i takt med musikken.
Det er noe Edvard Saksehånd-aktig og stilfullt over fedrene som måker snø i takt utenfor identiske rekkehus.
Når vi ser Kevin tusle ut i eventyrskogen, får vi Brødrene Løvehjerte-stemning.
Når den morsomme familien virrer rundt hjemme, tenker vi på «Hjemme Alene».
Politimammaen, hun minner oss faktisk om «Fargo».
Hollywood-følelse
Det føles som om manusforfatterne Lars Håkon Gudmestad og Harald Rosenløw Eeg har spurt seg selv:
Hvilke filmer digger barn mest, og så har de flesket sammen favoritter.
Regissør Thale Persen er med på leken.
Det er lekkert og stilfullt.
Det er fantasy, komedie og estetikk med en touch av Hollywood, særlig på grunn av storslått musikk, komponert av Jan Inge "Ginge" Berentsen Andvik og framført av Kringkastingsorkesteret med Sølvguttene attpå.
Etter fjorårets «Jul i Blåfjell» er det en fornøyelse at barn nå spiller hovedrollene.
De gjør en kjempejobb og skinner i en serie dominert av handling og effekter, ikke lange, stive dialoger.
| 1
|
303218
|
Små historier med stort innhold
Hedmark i sakte film fra sterk visepopdebutant.
ALBUM:
Frida Ånnevik (26) ble i fjor kåret til årets talent av plateselskapet Grappa, og nå debuterer hun - med en finstemt, lyrisk, varm og uttrykksfull plate - der hun har skrevet omtrent all tekst og musikk selv.
Ånnevik er fra Ridabu på Hedmark, men det høres verken i dialekt eller i noen annen form for landsdelstilknytning.
Dette er fjernt fra Prøysen, for å si det slik.
Forførende
De stort sett gjennomtenkte og poetiske tekstene danner et spenn mellom omgivelser (natur og interiører) og følelser, oftest knyttet til kjærlighet.
Melodiene er mer forførende enn fengende, og er arrangert i en besnærende «slow motion»-stil.
Små historier med stort innhold, mer fylt av undertekst enn det som er vanlig i popbransjen.
Musikerne fungerer i Andreas Mjøs' produksjon som kulisser til de tablåene som stiger ut av tekstene.
Ånneviks tilbakelente, klare stemme står i sentrum, mens stillferdige rytmer og klanger driver sangene fram i lave pulsslag.
Ingen solopartier, sangene og vokalisten får lov til å stå alene.
De er totalt avhengig av at ordene holder mål.
Rolig puls
Og det gjør de.
Det hjemlige terrenget tegnes i enkle linjer i åpningslåta «Strået», en duvende tekst - flere av dem rimfrie - der drømmer og landskap flyter over i hverandre.
Disse sangene er på et vis anti-melodramatiske, den patosen de innbyr til blir strøket vekk av det minimale tempoet, den rolige pulsen.
Dermed blir også alvoret tydeligere.
Den norske teksten (Andre Bjerke og Ånnevik) til «I've Grown Accustomed to Your Face» fra «My Fair Lady» har fått en ny melodi som passer inn i den glidende stilen, som sjangermessig befinner seg et sted mellom lettjazz og visepop.
På sitt enkle vis handler flere av tekstene om å være til stede eller forsvinne i et forhold.
I den sterke teksten «Gjennomtrekk» blir dette helt konkret:
Jeg hadde rød skjorte i flanell med lukt av bestefar og kamfer og tobakk.
Den dagen jeg ble borte for deg, og byen, vi bor i.
Nå ser du meg på dagsrevyen; et gammalt fotografi.
I de to siste linjene blir et kjærlighetsoppbrudd forvandlet til et selvmord, skildret videre i sangen med en myk brutalitet:
«Du spør lufta hva slags plan jeg har,/men den har ingen tegn, ingen ord, ingen svar.»
Både som sanger og låtskriver går Frida Ånnevik forsiktig til verks.
Dermed blir innholdet desto sterkere formidlet.
En sterk debut, med en artist som fra første stund markerer at hun har en personlig og konsekvent stil.
| 1
|
303221
|
For normalt
Spøkelset holder seg for det meste i bakgrunnen i «Paranormal Activity 3».
FILM:
Vet du hva som er det kjedeligste ved å bli hjemsøkt?
Mesteparten av tiden skjer det ingenting.
Å se «Paranormal Activity 3» kan sammenlignes med å være sportsfisker eller fugletitter.
Det går lang tid mellom hver gang det makelig anlagte skrømtet som vandrer rundt i huset til Julie og Dennis (Lauren Bittner og Christopher Nicholas Smith) og de to døtrene gjør noe nummer ut av seg.
I mellomtiden må regissørene Henri Joost og Ariel Schulman slå falsk alarm med førti sekunders mellomrom.
Kameraet sniker seg sakte rundt hjørnene i huset og avslører akkurat ingenting.
Utysket som kommer styrtende ut av klesskapet viser seg å være en latterhikstende Julie med monstermaske.
Og så videre.
Skummelhetsskala
Kultfilmen «Paranormal Activity» fra 2007 fikk en oppfølger som egentlig var en prequel i 2010, og gis enda en forhistorie nå.
Døtrene i huset heter Katie og Kristi, og de som har sett de tidligere filmene vil vite at det ikke er siste gang i livet jentene må forholde seg til det overnaturlige.
Også uttrykket er som i de tidligere filmene:
Realistisk og hjemmevideoaktig, blottet for musikk og effekter.
Videokameraer som den urolige familien setter opp rundt i huset røper uforklarlige hendelser og kan plutselig vise et av familiemedlemmene som står i timesvis og stirre på et annet.
Treeren baserer seg også på den hevdvunne skummelhetsskalaen der barn > voksne og det hverdagslige > det eksotiske.
Et spøkelse på soverommet er verre enn ti på taket.
Det er en grei tilnærmingsmåte, men virker ikke lenger frisk eller oppsiktsvekkende på noe vis.
Sakte fremover
I filmens siste tyve minutter tilspisser det seg omsider, mannen som flykter med videokamera (alltid med videokamera) gjennom korridorene flykter faktisk fra noe og spenningen er høyst reell.
Frem til da fremstår «Paranormal Activity 3» mer som filmversjonen av The Sims.
| 0
|
303222
|
«En cocktail av R.E.M, White Stripes og Interpol»
De livsglade svenske rockerne Johnossi sparker i gang grillsesongen.
|||ALBUM:
Av og til er det enkle best.
Svenske Johnossi er et godt eksempel på det.
To kompiser som synes det å spille livsglad rock er det beste man kan gjøre.
Mer komplisert trenger det ikke å være.
I alle fall ikke når resultatet blir så bra som det faktisk gjør.
«Mavericks» åpner forsiktig med sildrende akustisk gitarklimpring som ender i et larmende crescendo, før «Dead End» følger opp med et anstrøk av new wave.
Og som så mange andre låter på platen, scorer også denne sine poeng på konsise og medgjørlige melodilinjer.
Dersom man har litt armslag, kan man si at Johnossi er oppfostret på en cocktail av R.E.M., The White Stripes og Interpool.
Det låter befriende ærlig, lekent og ikke minst dynamisk, tatt den sparsommelige besetningen i betraktning.
| 1
|
303224
|
Oslorockere i sitt ess
Oslo Ess sier klar i fra om at rock på norsk ikke er en truet art.
ALBUM:
Hva får man om du blander Bad Religion og Bruce Springsteen med Jokke og Raga Rockers?
Tja, det må vel bli noe i nærheten av Oslo Ess.
Her snakker vi ukomplisert rock med et brus av sommer og frihet i førersetet.
Nå er nok ikke Oslo stedet for å cruise rundt med taket nede og la vinden ruske i håret, men det går i alle fall an å lukke øyene og drømme seg til varmere strøk.
Originalitet er ikke et moment Oslo Ess-gutta befatter seg med, men det er heller ikke et vesentlig problem all den tid de skriver überfengende og formålstjenelige låter med høy gitarføring, et hektende driv, pyntet på med rullende orgeltoner.
«Lang Vei til Himmelen»
Og der er lista lagt uten at noen dupper av underveis.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.