id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
303228
|
Anmeldelse:«Crimson Peak»
«Crimson Peak» er Guillermo del Toros stemningsfulle og overdådige oppgjør med «found footage»-grøsseren.
Film:
Der «Villmark 2» forsøker å skape en dialog mellom den dominerende «found footage»-sjangeren og en mer tradisjonell skrekkfilmestetikk, er «Crimson Peak» Guillermo del Toros måte å markere avstand til trenden med billige, gimmickpregede grøssere.
Med sin maksimalistiske billedbokestetikk og gotiske eventyrplott, er hans nye film kunstferdig skrekk i tradisjonen etter Francis Ford Coppolas «Dracula».
Estetiserte grøss «Crimson Peak» utspiller seg på slutten av 1800-tallet, og handler om den unge amerikanske rikmannsdatteren Edith Cushing (Mia Wasikowska) som lar seg forføre av den engelske aristokraten Sir Thomas Sharpe (Tom Hiddleston).
Etter farens mystiske død gifter Edith seg med Thomas, og sammen forlater de USA for å bo sammen med Thomas? søster Lucille (Jessica Chastain) i familiens groteske og forfalne herregård Allerdale Hall.
Edith hjemsøkes stadig av spøkelser som advarer henne mot noe de kaller «Crimson Peak», men når hun omsider innser hva de snakker om, er det allerede for seint.
«Crimson Peak» er teatralsk, kitschy og overdådig, og jobber hardt for å gjøre seg fortjent til sine brå gys.
Verdensbyggeren del Toro har konstruert forførende og eventyrlig lyssatte gotiske tablåer, og de dype komposisjonene er utsøkt innbydende i all sin undergangspregede dekadanse.
Effektiv vold
De dataanimerte spøkelsene i «Crimson Peak» blir aldri skumle, men det er da heller ikke poenget.
Gjenferdene er i realiteten en del av del Toros ornamentale interiører; ondskapen er det mennesker av kjøtt og blod som står bak.
Og når regissøren ønsker å skremme sitt publikum gjør han det ved hjelp av brå, sjokkerende vold.
«Crimson Peak» er dypest sett en historie om hvordan misbruk går i arv mellom generasjoner, og dette dagsaktuelle temaet spilles ut via en historie med klare paralleller til Edgar Allan Poe og eventyret om Ridder Blåskjegg.
Det er en fortellingen som er en opera verdig, og selv om den ikke treffer alle de høyeste tonene, er den like fullt en usedvanlig givende skrekkfilmopplevelse.
| 1
|
303229
|
Litt smakløst
New Orleans skryter av å være Oslos eneste kreolske restaurant.
Kanskje det er der problemet ligger?
Januar er godt egnet til å trekke sørover - også hva mat angår.
Mens kulda biter i fjeset, er det godt å la varmen bre seg fra innsida og ut ved å innta noe sterkt og smaksrikt.
-Kreolsk mat kan jo være fantastisk godt, og det lukter virkelig New Orleans her, sa Fredag, som flere ganger har hatt gleden av å teste originalvarene i Louisiana.
-Vi har også hatt gode erfaringer fra tidligere besøk her, så dette bør bli bra, sa Robinson optimistisk.
Det ble det ikke.
-Hvis dere vil prøve det kreolske kjøkkenet, vil jeg anbefale våre spesialiteter, sa en hyggelig, effektiv og kunnskapsrik servitør.
Da står valget mellom suppa Gumbo YaYa, klassikeren Jambalaya - her helt uten noen innslag fra havet - og Tiger ribs, det vil si grillet svineribbe.
Robinson valgte Jambalaya (kr 185), mens Fredag lot seg friste av ribbe (kr 289) til tross for at jula fremdeles satt frisk i minne.
-Selv om råmaterialet er det samme, minner ikke den kreolske ribba mye om den norske, trauste varianten, mente Fredag.
Det er ikke noe problem å finne en vin som går til kraftig krydret mat, vinkartet avslørte at man hadde tatt hensyn til det.
Men i stedet for å gamble, kjørte Robinson og Fredag safe, fulgte servitørens råd og valgte øl.
Fredags forrett var Gumbo Cup (72), en tjukk suppe med Andouille-pølse og kylling.
Også Robinson mente suppe passet bra på denne sure vinterdagen, og valgte en kremet variant basert på søtpotet.
-Oj, der fant jeg en kyllingbit! sa Fredag overrasket, etter å ha svelget unna flere skjeer av den dypbrune væsken.
-Og her var det jaggu et par små pølsebiter også.
Men smaken er det ikke noe å si på.
Robinsons forrett kom dårligere ut.
-Det smaker greit nok, men jeg må innrømme at jeg får en følelse av dette er basert på halvfabrikata.
En grusom anklage som ikke kan bevises, og jeg kan ta helt feil.
Men at den assosiasjonen melder seg øyeblikkelig, er ikke bra, mente Robinson.
Da hovedrettene kom på bordet, sank stemningen ytterligere.
Fredags Tiger ribs var så kraftig grillet at den stedvis var forkullet.
Tilbehøret besto av stekte poteter, coleslaw og stuet mais, og fikk «godkjent», men heller ikke mer.
Robinsons Jambalaya var kort og brutalt sagt kjedelig.
Denne retten, som kan være en eksplosjon av smak, var like flat og kjedelig som den så ut.
Kjøttet var begrenset til pølse, og kokken hadde ikke vært spesielt sjenerøs med den.
Men ris og «kreolsaus» (les: tomatsaus) var det desto mer av.
Resultatet ble at retten både så - og smakte - som ris med pølsebiter i ketchup.
Med en prislapp nær 200 kroner er det direkte uforskammet.
-Får håpe desserten er med på å heve nivået, sa Robinson.
Fredag nikket sakte.
-Det kan nesten bare gå en vei herfra.
Det gjorde det også, selv om verken ostekake eller Key Lime Pie kommer til å bli husket ganske lenge.
-Frister det å ta turen til New Orleans igjen? spurte Robinson.
-Til New Orleans i USA - absolutt.
Men hvis jeg skal ta turen til avleggeren i Oslo sentrum, må det skje drastiske ting på kjøkkenet.
Det hjelper lite med flott beliggenhet og god service når maten ikke holder mål, sa Fredag oppgitt.
-New Orleans har monopol på kreolsk mat i hovedstaden for tiden.
Og monopoler er aldri bra, sa Robinson.
-Her trengs konkurranse - og det fort.
| 0
|
303230
|
Nesten perfekt igjen
Nok en super jazzzklassiker-boks fra Sony.
CD-BOKS:
Platebransjen lever som kjent i gjenbrukets tidsalder.
Siden utgivelsen for ett år siden har Sonys 25 cd-boks «The Perfect Jazz Collection.
25 original albums» (terningkast 6 i Dagbladet) solgt nærmere 1000 eksemplarer i Norge for en svært publikumsvennlig penge, og cd-formatet (og jazzen fra siste halvdel av forrige århundre) er heller ikke dødere enn at også andre markeder har tatt imot boksen med stor kjøpelyst.
At «The Perfect Jazz Collection 2» nå lander der jazzplater ennå selges, er derfor like naturlig som juliregn og sommerforkjølelse.
SELVSAGT tuller man ikke med en vinnerformel, så til denne oppfølgeren har Sony beholdt alt fra forgjengeren, bortsett fra bunnfargen på boksen og selvsagt utvalget på 25 til dels sterkt bejublede album.
Som sist har arkivene til RCA og Columbia levert det meste av materialet, men i denne runden har produsenten også hatt CTI-katalogen til rådighet, noe som har gitt 70-tallssuksesser som Freddie Hubbards «Straight Life», George Bensons «Beyond The Blue Horizon», Chet Bakers «She Was Too Good To Me», Chet Baker/Gerry Mulligans «Carnegie Hall Concert I/II» og Jim Halls «Concierto» plass mellom pappveggene.
Men det hele starter tidligere, med Duke Ellington and His Orchestras «Ellington Uptown», utgitt i 1953; The Dave Brubeck Quartets «Jazz Goes To College» fra 1954 og Louis Armstrong and His All-Stars' «Satch Plays Fats» fra 1955.
Som seg hør og bør er det også bonusmateriale å hente, for Armstrong-platas del en rekke opptak fra ca 1930; mens «The Controversial Suite» og «The Liberian Suite» i opptak fra 1947 er føyd til på Ellington-albumet.
For øvrig er alternative tagninger og andre former for ekstra innhold inkludert på flere av de 25 albumene.
STORE tidligmodernister som Miles Davis, Thelonious Monk, Sonny Rollins og Charles Mingus er også denne gang vel representert, Miles med kvintettklassikeren «'Round About Midnight», Monk med «Underground», Rollins med «The Bridge» og Mingus med «Mingus Ah-Um» - plater som for lengst har inntatt noble hylleplasseringer i jazzhistorien.
Også Wayne Shorters bidrag er plukket fram med kresen og kyndig hånd, «Native Dancer» med Milton Nascimento i besetningen er en spesiell og høyt aktet plate i Shorter-diskografien.
Større spørsmål kan kanskje stilles ved at den altfor tidlig døde trompeteren Clifford Brown er representert ved 1973-utgivelsen «The Beginning and The End» der han opptrer som medlem av Chris Powells Blue Flames på de to første sporene, men plata tar seg opp mot slutten med «Night in Tunisia» og «Donna Lee» i opptak fra 1956, samme år som Brown døde i en bilulykke, bare 25 år gammel.
NINA SIMONE («Silk and Soul»), Carmen McRae («Carmen Sings Monk») og Aretha Franklin før Atlantic-perioden («The Electrifying...») utgjør den litt for snaue kvinnerepresentasjonen i denne annenrunden, mens fusionbølgen på 70-tallet er høvelig til stede ved Mahavishnu Orchestras «Birds of Fire», Weather Reports «8.30», Return To Forevers «Romantic Warrior» og Stanley Clarkes «School Days».
Der den første boksen brakte filmmusikken fra «Bird» ut på ny, kommer nå boks to med soundtracket fra «Round Midnight», hvilket betyr mye Herbie Hancock og Dexter Gordon, og som en slags junior i dette selskapet er det Wynton Marsalis som avslutter perleraden med «Standard Time 3. The Resolution of Romance».
NÅR det nok en gang er enkelt å gi «The Perfect Jazz Collection» full score, skyldes det også at mange toppmusikere som spilte inn sine egne plater for andre selskap enn RCA og Columbia dukker opp her som sidemen.
Dessuten byr tekstheftet på et usedvanlig spenstig essay om jazz og platebransje gjennom nær hundre år, en merverdi som øker i verdi jo mer jazznerdete leseren er.
Så om det heller ikke denne gang er den perfekte samling, er det iallfall nok et fordømt godt forsøk på å lage den.
| 1
|
303231
|
Janne Stigen Drangsholt speiler våre egne tåpeligheter, i en av høstens morsomste romaner
Kunsten å ikke være perfekt.
Enkelte lever livet som om det består av en endeløs rekke tester – i arbeidslivet, familielivet, samlivet og resten av voksenlivet.
Men testen måler ikke alltid hvor nær toppen du kommer.
Noen ganger handler det om hvor god du er til å innrømme at du ikke kommer til å nå toppen.
Og hvorvidt du klarer å se at det er helt greit.
Det er én tolkning av Janne Stigen Drangsholts andre roman om Ingrid Winter.
Den forrige var artig og treffende, denne er morsommere og enda mer treffende.
Humoren er mer spisset, det handler om middelklassefamiliens humpete jakt på lykke, i en jungel av jobbstress, oppussing, barnebekymringer og nabomisunnelse.
Perfekte naboer
Ingrid, litteraturforsker og trebarnsmor, betalte altfor mye for et litt for gammelt hus i forrige roman, og sliter nå med konsekvensene.
På jobben vil sjefen sende henne på kurs for å lære å oppføre seg på forelesningene.
Også frykter hun at ektemannen vil skilles.
Begge speiler seg i den perfekte familien som flytter inn i nabohuset:
To søte barn og et ubekymret foreldrepar, som pusser opp på rekordtid, planlegger den perfekte ferien og småkliner hele tida.
Vi er i kjent underholdningslandskap, men Drangsholt har funnet sin egen stemme.
Hun er ekspert på humoristisk timing og rytme, særlig i morsomme dialoger og tørrvittige punchlines.
Samtidig er det ikke uten brodd og dybde.
For selv om enkelte bifigurer er i overkant karikerte, er det ekte hverdag hun beskriver, i all sin rotete og tidvis hysteriske tragikomikk.
Yoda-figur
Et gjennomgangstema er Ingrids drøm om å reise fra alt, til et sted der hun kan legge seg ned og «ikke forholde meg til noe annet enn selve opplevelsen av å være».
Oftest reiser hun ikke lenger enn til sin eldgamle og slitsomme bestefar, som hun tvinger seg til å besøke jevnlig.
Han blir en slags Yoda-figur, med sine plutselige klare tanker, innimellom all gammelmannssytingen.
Tåpeligheter
Som leser føler du Ingrids frustrasjon over alle tåpelighetene – idiotiske pedagogiske opplegg i barnehagen og på universitetet, flosklene til naboene, som ektemannen vanligvis ville ledd av.
«Det var virkelig noe av det verste og ensomste i verden.
Å være alene om å håne folk», tenker hun, en setning som er både komisk og sår, og typisk for romanen.
Men vi ser også Ingrid utenfra.
Vi forstår når hun tar feil, og når hun gjør de samme feilene som hun irriterer seg over hos andre.
Slik speiler hun også våre egne tåpeligheter.
Det er både morsom og litt ubehagelig lesning.
| 1
|
303232
|
Utsøkt fra far og datter Grønneberg
Magnus Grønneberg treffer blink med dattera Hanna-Maria - og en dyktig svenske.
ALBUM:
Med et enda større publikum i ryggen, mye takket være deltakelsen i vinterens «Hver gang vi møtes» på TV2, ligger forholdene til rette for et nytt, vellykket kapittel for CC Cowboys-sjefen.
Inderlig, Magnus Grønneberg (46) har gjort inderlighet til et slags varemerke, og dattera Hanna-Maria (23 år i dag) er ikke borte, hun heller.
Sammen har de lagd et sommerlett popalbum av et kaliber du sjelden hører i våre dager.
Fra koring til sang
Da Hanna-Maria deltok på CC Cowboys-låtene «Tilgivelsens kunst» i 2007 og «Bare du» i 2011, hadde det mer preg av koring enn sang.
Her er den skuespillerutdannede dattera sidestilt med pappa Magnus - når hun ikke synger solo på «I skyggen av en engel», «Sommermyke honningpust», «Holder du ut med meg» og «Spurv på en snor».
Cohen på norsk Sistnevnte, en nytolkning av «Bird On a Wire» - med Håvard Rems tekst fra det 20 år gamle «Cohen på norsk»-prosjektet - er en av to coverlåter på dette albumet, her i en mørk americana-versjon.
Hagerup/Kalvik Den andre er «Skumring», med tekst av Inger Hagerup og melodi av Finn Kalvik.
Med sin mektige koring og flamenco-gitar er den et av flere høydepunkter.
Resten av låtene er signert pappa Grønneberg.
Far og datter Det kunne for så vidt vært et CC Cowboys-album, dette.
Men det er noe helt spesielt med familiemedlemmer som synger sammen, enten det er søsken eller foreldre og barn.
Det slår ut i full blomst her.
Uttrykket som skapt for hverandre får liksom en ny mening:
Den vekselvis grove og myke, modne og ofte nesten hviskende stemmen til Magnus møter den yndige, unge stemmen til Hanna-Maria.
Elegante detaljer «Natt & lyse dag» er riktignok i søteste laget, og det får også passere at en og annen tekstklisje har sluppet gjennom også denne gang.
For - i det store og hele er dette meget smakfullt løst:
Halvakustisk og med små, elegante detaljer i instrumenteringa - en banjo her og en dobro der, samt nydelige strykearrangementer.
På «Himmelseng» synger Hanna-Marias gamle kor fra Fredrikstad, Toneklang.
Svensk hjelp
En svenske som også har jobbet med CC Cowboys tidligere har æren for mye av vellyden.
Christoffer Lundquists produksjon er rett og slett utsøkt.
I 2011 ble Lundquist, som også spiller i bandet Brainpool, den første mottaker av The Sir George Martin Award.
USA-damer Sammen med Magnus spiller Lundquist alle strengeinstrumenter, dessuten sper svensken på med trekkspill, piano, munnspill og fløyte.
At Lundquist hentet over Miriam Speyer og Beth Goodfellow på henholdsvis bass og trommer, samt koring - etter å ha hørt dem i California - er mer kuriøst.
Selvfølgelig kunne jobben vært gjort av lokale krefter.
Men det må også innrømmes at det er stødig bassing av Speyer og utrolig kul tromming av Goodfellow, da.
| 1
|
303234
|
Drømmedame
Julia Holters nye plate er utfordrende og vakker.
ALBUM:
Los Angeles-musikeren Julia Holter hører til i den avantgardistiske enden av skalaen for elektronisk pop, men på «Ekstasis» gjør hun sitt beste for å kamuflere det.
For der åpningslåta «Marienbad» begynner som samtidsmusikkinspirert vokalkunst i Joanna Newsom-hjørnet, tar den en plutselig vendig til noe som mest av alt minner om en blanding av St. Etienne og Van Dyke Parks-arrangert Beach Boys.
Med masser av spiss romklang og store lag av synth spinner Holter ut vakker og eksperimentell popmusikk der melodiene stadig går uventede veier, og den lyse, klare stemmen er et instrument like viktig som noe.
I «Boy In The Moon» tar det form av deilig dronende Brian Eno-ambient, mens «In The Same Room» lener seg mot luftig og tilbakelent, men like fullt rytmisk elektropop.
«Ekstasis» en utfordrende lytteropplevelse, men en gjennomført behagelig en.
| 1
|
303235
|
«Full framdrift og total stagnasjon på samme tid»
Motorpsycho har full tenning og total kontroll.
|||
ALBUM:
«Institusjon» kan defineres på mange måter, men at Motorpsycho passer til beskrivelsen «grunnleggende og normgivende tjeneste» er hevet over tvil.
Det fascinerende med Motorpsychos musikalske virke er at det er full framdrift og total stagnasjon på samme tid.
Åpner nye romHer får vi en drøy time med sprengkreative anakronismer, nye og raffinerte måter å presentere gamle temaer på.
Kanskje har det å jobbe med en utenforstående i studio
— Kåre Vestrheim har en historisk produsentkreditering i omslaget — åpnet opp nye rom og splintret vanetenking, hvem vet.
Det ligger også et nytt nivå av innforståtthet i musikken nå — ingen går rundt og venter på en ny «Blissard» uansett — som gjør albumet rikere og dypere.
Bandet og publikum vet hva det går i.
Premissene er lagt, boksen løselig definert, men innenfor der kan alt skje.
Hvilket det også gjør, spesielt i den nye monsterfavoritten «Gullible's Travails», en drøyt 20 minutter lang suite i fire deler (selvsagt med undertitler og romertall) som avslutter albumet og som er å betrakte som noe av en doktorgradsavhandling over Ideen om Motorpsycho.
GartnerlosjenHer forfølges digresjoner i alle hyller av platesamlingen, ikke minst tar de seg god tid til å la det korte støypopformatet (som mange fans ble hektet på i utgangspunktet) komme og gå litt og leke gjemsel i en mye større idéverden, der hvor prog og hardrock, vestkystpsykedelia, indiepop og engelsk folk og hva det måtte være utgjøre et foranderlig, men sammenhengende og logisk landskap.
Et landskap som Motorpsycho har plantet og dyrket med en nerds glød i 20 år, først i separate parseller, deretter mer systematisk konstruert, før det nå har tatt form av en slags drømmenes hage, vakkert overgrodd.
De resterende 40 minuttene har litt mer varierende intensitet og scope, men i sum bør dette være mer enn nok til å kunne tenne gnisten igjen hos de mange dormende noen-og-trettiåringene som var oppslukte psychonauts for 10-15 år siden.
Å si at dette bandet eldes med verdighet, er en underdrivelse.
| 1
|
303236
|
«Behagelig inntil det selvutslettende»
Idol-vinner fram fra realitysamfunnets nådeløse glemsel med drahjelp fra Lene Marlin.
|||
LÅT:
Kurt Nilsen og Venke Knutson gjorde en gang en pen, pyntelig, nutteduttenusselig koz-og-klemz-versjon av Ryan Adams' «When The Stars Go Blue» som var helsetruende blodfattig og ulidelig fantasiløs.
Og derfor noe av et lavmål når det gjelder synergi- og karriereplanlegging innen det norske popduettfaget.
Dette er en fin målestokk for den strategiske manøveren vi her står overfor, som handler om å løfte en glemt Idol-vinner fram fra realitysamfunnets nådeløse glemsel ved hjelp av den en gang så enigmatiske Lene Marlin.
Til forskjell fra Nilsen/Knutsen, som dvasket til en nydelig låt, er «Worth It» dvaskt pophåndverk i seg selv, en liksomsvulmende, hulkeinnbitt balladesak med et av de blasseste refrengene lyttere på kommersiell norsk radio vil utsettes for de nærmeste ukene.
På mange måter en klassisk radioballade, kjemisk renset for hår, nupper og andre tegn på liv, og slik sett behagelig lytting inntil det selvutslettende.
| 0
|
303238
|
Anmeldelse:Bluesartisten som blir stillere og stillere
Daniel Norgren er på orgelkjøret på album nummer seks.
ALBUM:
Daniel Norgren (32) fra Borås i Sverige har gjort seg bemerket, også i Norge, som et hardtslående enmannsband med rå blues på repertoaret, men har sakte men sikkert roet seg ned - og blitt bedre og bedre.
Sær
Han er akkurat så sær at det er fascinerende, fordi det ikke bikker over.
Som når han åpner dette albumet med vel to minutter med lett tordenvær med litt orgelmusikk på toppen.
Åpningen på albumet «Buck» (2013) var halvannet minutt med stillhet, avbrutt av noen ubestemmelige bråkelyder og «Alabursy», som kom i april i år, har en tilsvarende «rar» åpning.
Den er for øvrig spilt inn på kassett!
Men altså, fra spor to og ut er det som regel ren vellyd, og på album nummer seks mer organisert og balansert enn noen gang.
Trommer
På «Are We Running Out Of Love?» ligger orgelet under hele veien, supplert med noen enkle gitarakkorder, mens Norgrens forsiktige og følsomme stemme er det som driver sangen.
«I Waited For You» fortsetter i samme spor, før noen trommer bryter det monotone i «My Rock Is Crumbling».
Strippet ned Tre sanger har bass og trommer, de øvrige seks er strippet ned til litt gitar og mye orgel - begge deler spilt av Norgren.
Han har flere orgler fra 50- og 60-tallet, og holder det så enkelt som mulig.
Det som blir igjen er en slags saktegående americana fra de svenske skogene.
Den referansen som faller nærmest denne gang er New York-bandet Antony and the Johnsons.
Daniel Norgren spiller på Folketeatret i Oslo 17. november og Ole Bull Scene i Bergen 18. november.
| 1
|
303239
|
Misantropi og vitalitet side om side
John Olav Nilsen & Gjengen omfavner ytterpunktene.
ALBUM:
John Olav Nilsen & Gjengen har brukt tida godt siden brakdebuten med mildt sagt kritikerroste «For sant til å være godt».
Bare tre år har gått, men likevel er de nå oppe i like mange albumutgivelser — uten å vise det minste tegn til at tempoet har gått ut over kvaliteten.
På «Den eneste veien ut» omfavner vestlendingene ytterpunktene sine tydeligere enn noensinne, manifestert i de to singlene sluppet i forkant av plata.
Mens «Eurosport» setter en ny standard for mismot i både tekst og seigt, energiutsugende tonefølge, er «Nesten som eg lever» en uimotståelig, spretten allsangvinner.
Vel å merke med den sedvanlige dobbeltbunnen fra Nilsens tekster, i det så veldig avgjørende «nesten».
Her er som før klare spor av tidlig New Order («Tusen nye navn»), The Cure og Morrissey («De vakreste taperne»), men også smittende afropop-gitar og et herlig «You Can Call Me Al»-synthriff i fiffige «På et blunk».
På «Eurosport» og «Det norske spøkelse» får vi attpåtil en smak av programmerte beats.
Men «Den eneste veien ut» viser nok en gang at John Olav Nilsen & Gjengen også er et utmerket band.
Med en selvfølgelig selvtillit, anført av gitarist og hovedlåtskriver Einar Vaagenes, manøvrerer de stødig mellom stilforbildene og skaper den ene gode låta etter den andre.
Yngve Sætres og Anand Chettys elegante produksjon setter prikken over i-en, på en plate som balanserer godt mellom enkle, presise bestanddeler og akkurat passe forseggjort presentasjon.
| 1
|
303240
|
Mogwai frykter ingen
Enkelt, men raffinert fra postrockpionerene.
ALBUM:
For en gammel postrockvenn er det hyggelig å registrere at sjangeren nekter å dø, og tvert imot synes å ha fått en fornyet relevans de siste par årene.
Da skulle det bare mangle at pionerene i Mogwai fikk være med.
Ikke at skottene har vist noen tegn på å slakke av; platene har kommet jevnt og trutt siden salige 1997.
På «Rave Tapes» er det det melodiske og murrende mer enn det voldsomme som får dominere.
Musikken er dvelende og repetitiv, med melodisk bass, seige trommer og velkjente vegger av gitarskurr under det hele - men også mye luft i lydbildet.
Særlig første drøye halvdel av plata er upåklagelig, med flere friske toner:
I «Heard About You Last Night» svinger Pantha Du Prince innom med klokkespillet sitt, mens Stereolab låner ut krautsynthparken til «Simon Ferocious».
Kontant eggende «Remurdered» og gitarhuggende «Master Card» er andre høydepunkter.
Det er likevel «No Medicine For Regret» som mot slutten setter en sitrende prikk over i-en med sine fordømt treffsikre små synth- og pianomønstre.
Så enkelt, men så raffinert.
| 1
|
303243
|
Kjellerkos
Høy kvalitet, sympatiske priser; ikke rart det er trangt om plassen hos Stiansen.
-Oi, se her! sa Robinson, på vei ned de bratte trappene til kjellerlokalene i Statholdergården.
-Ja, dette er nytt, bemerket Fredag.
For nå kommer man rett inn i en vinkjeller hvor godsakene ligger på utstilling.
Etter et opphold grunnet Anette Stiansens tragiske bortgang i fjor, gjenåpnet restauranten i januar, i en oppgradert tapning.
Nå har datteren Natascha inntatt rollen som hovmester på Statholderens Mat & Vinkjeller, mens far, sjefkokken Bent Stiansen, Norges første Bocuse d?Or-mester, fremdeles har overoppsynet med all maten - både under stukkaturen på gateplan og under de buede hvelvene fra 1600-tallet en trapp ned.
Et blikk på menyen viste at prisnivået også fremdeles ligger en god del under dét ovenpå, selv vinene - hele 500 i tallet - er 25 prosent rimeligere her.
En vennlig og imøtekommende kelner brakte to glass Sancerre til bordet, og anbefalte husets spesialitet, en tiretters meny, som skifter tema hver sjette uke.
Men de fleste rettene finnes også à la carte, så Robinson og Fredag valgte færre smaker denne gangen, og komponerte hver sin treretters.
Fredag nøt både synet og duften av sin blåskjell- og kokossuppe med skjell- og scampiwonton.
Smaken var også upåklagelig, deigknyttene fyldige og smaksrike, en fin kombinasjon av Norge og Sørøst-Asia.
Robinson hadde valgt en andeleverterrine spekket med anderillette og steinsopp, servert med kvedepuré, granateple, salte pekannøtter, salat og sabadressing.
Et lite nytelsesstønn kom fra Robinson etter første munnfull.
-En smaksfest!
Uanstrengt, elegant og veldig godt!
Fredags hovedrett besto av lettristet torsk med ertepuré og hvitløkskum, sautert spisskål og soya-hvitløksky, samt en «pytt i panne» bestående av blant annet poteter og artisjokk.
Det er høysesong for torsk, og det skinnstekte stykket som havnet på Fredags tallerken var fast, fint og flakete.
Den søtlige ertepureen især - med et sting av bitterhet - var et nydelig følge.
Robinson og Fredag hadde diskutert seg fram til ei flaske rødvin på deling, og havnet på en Ciacci Piccolomini d?Aragona 2008, litt kraftig til fisken, men perfekt til Robinsons indrefilet av okse, som ble servert med sautert spinat, syltede rødløk, bakt sellerirot og shiitakepuré og sjalottløksaus.
-Jeg vet at det er en klisjé, men dette kjøttet er som smør, sa Robinson, smakte på tilbehøret, lukket øynene og sukket lykkelig.
Nå er verken Robinson eller Fredag store fans av banansplitt, men etter et så langt vellykket måltid lot Fredag seg friste av det som i dessertmenyen kalles «Bananasplit anno 2011», en banankake med chilibakt ananas og sjokoladeiskrem.
Det skulle vise seg å være en mektig avslutning, og kveldens eneste nedtur.
Bitene av nonstop som hadde funnet vei inn i komposisjonen var bare forstyrrende, og sjokoladeisen kunne med fordel ha vært byttet ut med et friskere alternativ, som for eksempel en banansorbet.
Robinson nøyde seg med å bestille husets petits fours, en kaffe og en cognac, og koste seg med den hjemmelagde konfekten.
Bitene var nydelige å se på og nydelige på tunga.
Jo da, Robinson og Fredag var godt fornøyde da de klatret opp den bratte trappa.
I den grad finanskrisen rammet norsk restaurantbransje, synes det uansett å være over nå, og de eksklusive restaurantene kjører for full maskin.
Greit å merke seg at det finnes steder som ligger lavere i pris, men som likevel serverer mat som uten problem kunne vært høyere priset.
Ingen hemmelighet at Statholdergårdens kjeller tilhører denne eksklusive, lille gruppen.
Her er det stort sett fullt uka gjennom.
Fullt forståelig.
| 1
|
303246
|
Et hjernetomt B-lag
Etter tjue minutter av «The A-Team» tenker du:
Dette er en DUM film
|||
FILM:
Ordboka oversetter «wisecrack» med «vittighet, kvikk bemerkning».
Jeg er svak for wisecracks, men som alltid er det et spørsmål og timing og dosering.
«The A-Team» er to timer med machovittigheter, stadig avbrutt av mer eller mindre sannsynlige actionsekvenser.
Det føles som å stå ansikt til ansikt med en glisende, selvfornøyd komiker som gir deg en på tygga mellom hver vittighet: wise-crack!, wise-crack!.
Etter ti minutter er du mørbanket, før du engang har rukket å bli kjent med de fire komikerne, ledet av Liam Neeson.
Det vil si, du blir aldri kjent med dem:
De er en gjeng tobeinte vitsebeholdere som gjør det skarpt i den kjente filmøvelsen rytmisk sportsgymnastikk med maskinpistol.
Full forvirring
TV-serien som moroa er «bygget» på, besto av 98 episoder midt på 80-tallet og det er vanskelig å se noe annet påskudd for denne filmen enn pubertal nostalgi.
Det forvirrede plottet omhandler den eneste pressa utenfor USA som kan trykke dollar.
Våre fire Army Ranger-venner skal stjele trykkeplatene og en milliard dollar tilbake fra noen kjeltringer i Bagdad, men både CIA, hæren (Jessica Biel) og en gjeng Blackwater-inspirerte leiesoldater er ute etter platene.
Forviklinger oppstår — i form av wisecracks og eksplosjoner, selvsagt.
Etter tjue minutter tenker du:
Dette er en dum film.
Hamring og jamring
Joe Carnahan er en talentfull machoregissør.
I hvert fall tenkte jeg det etter å ha sett «Narc».
Hans neste film, «Smokin' Aces» var et steg i feil retning og nå har han vandret «off the reservation».
Det finnes riktignok pauser til ettertanke i «The A-Team», uten at dette gjør gutta mer interessante.
De snakker om lojalitet og ære og meningen er å gi oss en leksjon i barsk patriotisme, men det hele blir som sagt i teiteste laget.
Etter tretti minutter tenker du, øøøy, betalte ikke jeg nettopp penger for å komme inn her?
Jeg ville se A-laget sparke rumpe, andres rumpe.
Ingen steder på billetten står det at Carnahan og hans armé av digitale effektmakere skal hamre løs på mine nett- og trommehinner til hjernen kapitulerer.
Noen glemte å fortelle Carnahan at torturister sjelden oppnår den effekten de er ute etter.
| 0
|
303247
|
Noen må vekke Katie Melua fra dvalen
Men - du får ikke vakrere sovemedisin enn dette.
ALBUM:
Hvor lenge er det mulig å flyte på tre hitsingler?
Vi snakker om Katie Meluas «The Closest Thing To Crazy» (2003), «Nine Million Bicycles» (2005) og «If You Were A Sailboat» (2007).
Fine låter det, men hun har kanskje brukt opp sin kvote nå.
Dørgende kjedelig Album nummer fem er fullt av svisker og stort sett dørgende kjedelig.
Det kan skyldes at manager Mike Batt har produsert igjen - slik han har gjort på alle platene siden han oppdaget Melua for snart ti år siden (det vil si, på «The House» fra 2010 var han executive produsent, mens William Orbit er listet som produsent).
Hun hadde hatt godt av mer forandring, og noen nye innspill.
Sammen har hun og Batt skrevet to låter, og deres «Heartstrings» er, uten konkurranse, albumets beste - særlig fordi det faktisk er en opptempolåt!
Her bruker hun stemmen for det den er verdt og gjør seg straks mer interessant.
Ok, Ron Sexsmiths «Gold In Them Hills» må vel kunne kalles vakker og er ikke så gæren, men den taper seg når det viser seg at de neste sporene låter nesten kliss lik - og befinner seg i samme tempo!
Med unntak av disse hederlige unntakene har dette albumet ingen låter som fortjener radiospilling.
Standard-låt
Det beste jeg kan si om hennes jazz-inspirerte versjon av Travis-sjefen Fran Healys «Moonshine» er at hun øker tempoet en smule.
«Nobody Knows You When You're Down And Out» er en fantastisk, gammel blues/jazz-standard av Ida og Jimmy Cox.
Meluas slepne jazz-inspirerte versjon er ikke ueffen, men den blekner likevel i forhold til Eric Claptons lett slentrende versjon, for eksempel på «Unplugged» (1992).
Autopilot «Forgetting All My Trouble» er en egenkomponert låt som «viser hvem hun er og hvor hun står i dag».
Men, hun gjør det på autopilot.
Franske Françoise Hardys «All Over The World» er forsåvidt søt nok, men blir når det kommer til stykket bare enda en sviske i kompotten.
Takke meg til Eva Cassidy, hun lot ihvertfall som om hun la noe i tolkningene sine.
Tilbakelent
Og ja da, hun har en flott stemme.
Men britisk-georgiske Melua synger så tilbakelent, og så slapt, at du er redd hun skal sovne midtveis.
Dette er føleri dratt ut til det ekstreme.
Strykerarrangementene er like søvndyssende.
Hun ville gjøre det enkelt, og hun «ville bare finne vakre låter og virkelig synge ut».
Greit nok, men det er altså blitt for enkelt.
Nei, vekk meg når plata er ferdig.
Katie Melua spiller på Karpedammen scene ved Akershus Festning fredag 29. juni.
| 0
|
303250
|
Nå har jeg sett seks timer på TV 2 Humor.Jeg føler meg syk
Hva er vitsen med TV 2s nye humorkanal?
TV-ANMELDELSE:
Hva er egentlig humor?
Hva kan egentlig karakteriseres som morsomt?
Etter å ha tilbrakt seks timer på Norges offisielt nyeste tv-kanal, Tv 2 Humor, kan man hevde at i hvert fall de mener det må være en eller flere av følgende:
1.
Serier fra tidlig nittitall om «artige» familiekonstellasjoner, som enslige fedre (!) og stefamilier (!!).
2.
Serier fra tidlig nittitall som inneholder minst ett emosjonelt øyeblikk mot slutten av hver episode, der karakterene ender i gruppeklem og latterboksen klapper og sier «åååh».
3.
Serier fra tidlig nittitall der punchlinene for det meste avleveres av ett (og i tilfellet «Steg for steg» flere) irriterende, og her har jeg lyst til å bruke ordet drittunger, men velger det mer nøytrale barn.
4.
Helt ok serier fra tidlig 00-tall som har gått på andre kanaler mange, mange, mange ganger tidligere.
5.
En eller to ganske artige serier fra 2010-tallet, men det er strengt tatt unntaket som bekrefter regelen.
For ler man egentlig av TV 2 Humor?
Yngre målgruppe
De siste årene har konkurrenten TV Norge opprettet et humorhegemoni blant yngre seere som TV 2 som seriøs kommersiell kanal ikke kan la dem opprettholde uten kamp.
Samtidig er det en gjengs idé blant kanalene å satse på nisjekanaler, som FEM, MAX, TV2 Bliss osv, så da nyheten om TV 2 Humor ble lansert i fjor, var det med disse ordene fra direktør for internasjonale innkjøp, Nina Lorgen Flemmen:
- Vi vet at humor som sjanger fenger den yngre målgruppen.
Dette blir Norges første og eneste rendyrkede humorkanal for seerne som er på jakt etter morsom og uforpliktende underholdning.
Kanalen vil ha et tydelig og skreddersydd sendeskjema som blir enkelt å forholde seg til i en travel hverdag, sa hun til Kampanje.
På TV2s nettsider står det at den nye kanalen skal levere «en variert meny fra spenstige underholdningsdokumentarer om kjente mennesker, til spektakulære og overraskende humorprogrammer», mens de norske programmene skal være «en god blanding av nyutviklede, småfrekke humorprogram, og bred og varm feelgood.»
De spenstige underholdningsdokumentarene har jeg tilgode å finne på sendeskjemaet, men ord som spektakulære og overraskende stemmer på ingen måte overens med de seriene TV 2 Humor har vist på i morgentimene i dag.
I løpet av seks timer foran skjermen har jeg sett to episoder av «Frasier» (1993-2004), to episoder av «Full House» (1987-1995), en episode av «Two guys and a girl» (1998-2001), eller «Pizzagjengen» som den ble kalt da den gikk på TV 2 for over ti år siden, en episode av «New Girl» (2011 - ), to episoder av «Malcolm in the middle» (2000-2006) og en episode av «Two Broke Girls» (2011-)
Jeg har ledd tre ganger, alle gangene av Schmidt i «New Girl».
Jeg har humret av familieforholdene hos «Malcolm in the Middle» og stadfestet at han som spiller Niles er en mye bedre skuespiller enn han som spiller Frasier.
Det har generelt vært utrolig mange farge- og mønstersprakende skjorter, hockeysveiser, høyvannsbukser, sexistiske punchlines.
Samt enorme mengder latterboks.
Jeg har kjedet meg også, og irritert meg over at en kanal som TV 2 fortsatt sender programmer der det er «morsomt» at menn ikke vet hvordan de skal skifte bleie eller kjøper inn nye tallerkener istedet for å ta oppvasken.
Ha ha, menn altså, de er så udugelige i alt som har med familieomsorg å gjøre.
Dette MÅ jo fengende unge seere født på midten av nittitallet.
Som å være syk på sofaen Seks timer med TV 2 Humor minner ganske mye om den man har når man er syk, ligger på sofaen og ikke orker å gjøre annet enn å se på tv.
Man er villig til å akseptere nesten hva som helst.
Men hva er egentlig ambisjonene med kanalen i tillegg til å være fyllstoff, noe man bare zapper forbi og muligens stopper på hvis man har lyst på en liten nostalgitrip?
For de samme programmene vises jo på de andre TV 2-kanalene.
Og i tillegg viser disse i hvert fall programmer som holder seg på denne siden av årtusenet.
«Kollektivet»
Nå er morgen-tv aldri spesielt bra, men dessverre blir sendeskjemaet heller ikke mer spektakulært og overraskende utover kvelden.
Du må ha holdt deg langt unna en tv de siste tjue åra for ikke å ha fått med deg «Fresh Prince of Bel Air», «Modern Family», «That 70s Show» eller «South Park».
Greit, i kveld viser TV 2 Humor både «Tonight Show with Jimmy Fallon» og «Suksesskolen».
Førstnevne anerkjent amerikansk humortalkshow.
Sistnevnte en nyskapning fra folka bak «Kollektivet», som faktisk sto for noen av de morsomste norske tv-øyeblikkene i 2014.
Og «Suksesskolen» er tidvis også ganske artig.
Men hvordan den skal kunne bære en hel kanal er et mysterium.
Som seer har jeg ihvertfall zappet meg avgårde for lengst.
Eller stukket av til Netflix, der jeg kan se hva jeg vil, når jeg vil.
| 0
|
303251
|
En sump av kroppsvæsker
I «Hårete hevn» ser du ikke suppa for bare hår.
|||
FILM:
Det er ingen pen måte å si dette på.
Brendan Fraser er blitt tjukk.
Kanskje er det derfor han har innsett at produsentene av «Mumien» neppe kommer til å ringe og bønnfalle ham om å spille i nok en oppfølger med det første.
Kanskje er det derfor han har takket ja til å spille i den uutholdelige familiefarsen «Hårete hevn», en avgjørelse som mer enn noe annet er et usvikelig tegn på at forfallet har satt inn for fullt og som bør få Frasers venner og familie til å være årvåkne i tiden fremover.
Mye underliv
Fraser spiller Dan Sanders, som har flyttet fra storbyen og inn i skogen med kone og furten tenåringssønn på lasset for å lede utbyggingen av et byggefelt.
Men prosjektets grønne profil er lite annet enn en maske for storkapitalens planlagte utbytting av området, og ledet av vaskebjørnen går dyrene i skogen til kamp mot inntrengerne generelt og den jovialt intetanende Sanders spesielt.
Rent taktisk rettes angrepene med pinlig presisjon mot Sanders' underliv.
Sanders blir jaget inn i en festivaltoalett, som så blir shaket godt av en medbrakt grizzlybjørn, han blir utsatt for gassangrep av en tropp med skunker og sprutet ned av en vannslange i penishøyde, slik at det ser ut som om han har tisset på seg.
Den satt, tenker jeg.
Kald og kjip
«Hårete hevn» er ment å være en grønn familiefilm.
Forkjærligheten for biologisk nedbrytbart materiale tatt i betraktning, har de et poeng.
Men dette må sies å være det mest overbevisende argumentet for at økoforkjempere er kjipinger siden «Slipp Jimmy Fri».
Det har ikke noe å si hvor god den offisielle moralen er.
«Hårete hevn» er en ekkel, ondskapsfull film, som, når den stikker snuten opp av sumpen av kroppsvæsker, byr på kalde karikaturer av asiater, meksikanere og glemske gamle damer.
Og når vi er inne på temaet, min grandtante Ingebjørg kunne laget bedre spesialeffekter.
«Hårete hevn» er som en av disse omklamrende kontaktsøkerne som skryter på seg å være venner med klassens kuleste, her:
Naturen.
Naturen har alt å tjene på å slå ryktene tilbake.
| 0
|
303252
|
Tungt metall og lett humor til glede for både fjortiser og førtiser
«Iron Man 2» har både replikker og pisker med snert.
|||
FILM:
Forrige gang, i 2008, handlet det om våpenmilliardæren som innser at krig er ei det beste.
To-ern starter seks måneder etter at Tony Stark kom ut av drakta og sa:
«Jeg er Iron Man.»
Han nyter sin nye kjendisstatus og lager show hvor enn han går.
Samtidig, et helt annet sted, nærmere bestemt i Russland, sitter Ivan Vanko (Mickey Rourke) og mekker på en høyspent pisk som han skal tukte Iron Man med.
Vanko er nemlig sønn av Tonys fars tidligere samarbeidspartner og han er ute etter hevn.
Showdown i Monaco Kjepphøye Stark har dratt til Monaco for å kjøre billøp og her dukker Vanko opp med pisk og ingen gulrot.
Han gir Stark en saftig omgang, men helten kan ikke dø i første akt og heldigvis er Pepper Potts (Gwyneth Paltrow) rask i vendingen på sine stiletter.
Hun tenker koffert, vil man oppdage, og dermed er showet i gang på alvor.
«Iron Man 2» er to timer med tungt metall og lett humor blandet sammen på en måte som skal blidgjøre både fjortiser og førtiser.
De mer «Transformers»-liknende kling-klong-sekvensene er en gave til fjortisene, mens de smarte replikkene og kultiverte referansene er egnet til å flattere førtisene.
Musikken - AC/DC, The Clash, Queen - var hits den gang førtisene var lett påvirkelige fjortiser, og siden førtisene og deres sønner gjorde «Black Ice» til en av 2008s store millionselgere, samtidig som «Iron Man» overrasket like stort på filmfronten, gir man like gjerne ut et soundtrack for «Iron Man 2» bestående av bare AC/DC-låter.
Puh!
VåpenkappløpI forrige film serverte man et fredsbudskap - mer Obama enn Bush, kunne man si - inspirert av atombombens angrende oppfinner, J. Robert Oppenheimer.
Denne gangen får vi ikke vite så mye om hva Stark Industries sysler med, siden Stark må bruke all sin tid på å håndtere folk som er ute etter «oppskriften» på Iron Man.
Starks utfordring blir å forhindre at mindre fredselskende våpenprodusenter klarer å kopiere Iron Man, noe Justin Hammer (Sam Rockwell) prøver på så godt han kan, i samarbeid med en toneangivende senator.
Kloke valgMye av filmens styrke, særlig for oss førtiser, er at regissør Jan Favreau har valgt ut skuespillere som bygger opp den tonen Robert Downey etablerte i første film.
Jeg savner riktignok Jeff Bridges, men Sam Rockwell er underholdende, det samme er Garry Shandling som senatoren.
«Iron Man 2» er i likhet med 1-ern smartere og mer humørfylt enn de fleste superheltfilmer - mer «Ocean's Eleven» enn «Hulken».
Tony Stark er forresten ingen superhelt, bare en sabla god ingeniør.
I tillegg til at Hollywood nå er i gang med å kverne ut en rekke nye superheltfilmer beregnet på guttunger i alle aldrer, der heltene trolig vil gjesteopptre i hverandres utgivelser oftere enn rapartister, kan det også hende at Robert Downey bidrar til menneskehetens utvikling på annet vis: ved å øke rekrutteringen til ingeniøryrket.
| 1
|
303253
|
Er du en «ANUSTART»?
Verdens beste tv-komedie er tilbake — heftigere og mer krevende enn noensinne.
TV-SERIE: «House Of Cards», «Game Of Thrones», «Breaking Bad» og resten av seriene vi har ventet på kan bare ta seg en bolle:
Gjenopplivelsen av «Arrested Development» er uten tvil den tv-begivenheten det har vært knyttet størst forventninger til i 2013.
Siden den kritikerroste og prisbelønte komiserien ble lagt ned for sju år siden, har den vervet stadig flere fanatiske følgere — og interessen har blitt holdt ved like av serieskaper Mitchell Hurwitz' kontinuerlige arbeid for å få videreføre universet på film.
Men viktigst, selvsagt:
Det var en ustyrtelig morsom serie, som da den kom på skjermen i 2003, ikke lignet noe annet på tv.
Dysfunksjonell familie
I de tre første sesongene følger vi den velstående familien Bluth, som mister livsgrunnlaget når familiebedriftens leder, patriarken George sr., havner i fengsel for hvitsnippkriminalitet.
I en forsamling der det ene familiemedlemmet overgår det andre i latterlig egoisme, uvitenhet og mangel på selvinnsikt, står mellomste bror Michael igjen som den ansvarlige som skal redde stumpene.
Det går sjelden bra.
Mens moren Lucille undergraver ham ved å tviholde på familiens livsstil, må alenefaren ta vare på sin godhjertede, men nervøse tenåringssønn George Michael (å, jada).
Tvillingsøsteren Lindsay sliter med sin egen familie, der mannen Tobias framstår stadig mer homofil, mens den opprørske datteren Maeby forgjeves jakter på deres oppmerksomhet.
Toppen av kransekaka er den sykelig morsbundne yngstebroren Buster, og eldstemann Gob, som bruker all sin energi på en mer eller mindre vellykket karriere som tryllekunstner (beklager, illusjonist!).
Forviklinger i høygir
Med håndholdt kamera hentet «Arrested Development» estetikken fra reality-tv, men uten intervjuene «The Office» hadde gjort til sitt varemerke.
Samtidig var den i bunn og grunn en situasjonskomedie (Hurwitz hadde blant annet skrevet for «Pantertanter»), bare uten studiopublikum og bokslatter.
I stedet ble lydsporet bundet sammen av fortellerstemmen til produsenten og den tidligere barneskuespilleren Ron Howard, som til stadighet slo beina under hovedpersonenes uttalelser.
Sammen med et omfattende galleri av bifigurer sørget Bluth-familien for et hav av forviklinger og misforståelser.
Vitsepoengene kom som mitraljøser, gjerne i form av en innpakket henvisning til noe som skjedde for mange episoder siden, eller raske, visuelle innklipp.
Serien perfeksjonerte bruken av verbal tvetydighet for misforståelser og humorpoeng, famøst eksemplifisert i Tobias' selvvalgte yrkestittel «analrapist» (en kombinasjon av ordene «analyst» og «therapist»).
Komiske navn florerte (George Michael er nevnt), i likhet med fysisk humor — alltid med en grad av absurditet som vitnet om en enestående, tøylesløs kreativitet.
Intrikat lappeteppe
Men om «Arrested Development» tidligere har føltes som galskap satt i system, er det bare barnemat mot hva Hurwitz & co har kommet opp med nå.
Sju år etter at vi forlot Bluth-familien var det nemlig ingen enkel oppgave å skulle nøste opp hva som har skjedd i mellomtiden, og samtidig la veien gå videre.
Derfor kom Hurwitz tidlig på tanken om å gjøre en antologibasert sesong, hvor hver episode i hovedsak følger én karakter.
Ikke nok med det, basert på Netflix' «alt på en gang»-strategi bestemte han seg for å forsøke å lage en fortelling der episodene i prinsippet kan sees i hvilken som helst rekkefølge.
Med det utgangspunktet bør det ikke overraske noen at sesong fire har blitt et vanvittig intrikat lappeteppe.
Handlingslinjene krysser hverandre i et halsende tempo, og vitsene peker like gjerne framover som tilbake.
Syntes du du så et kjent fjes passere i bakgrunnen der?
Ja, det gjorde du nok, og forklaringen får du — men ikke på lenge.
Ambisiøst format
Formen er ekstremt ambisiøs, og ekstremt krevende — både for produksjonen og for seeren.
De tre første episodene er mer utmattende enn underholdende.
Skal man få med seg alt, bør man sitte klar med notatblokk og pauseknapp, og kjenne forhistorien til punkt og prikke.
Skriftlige punchlines som for eksempel magasinoppslag er det bare å glemme.
Men så er det heller ikke meningen at alt skal gå inn med en gang.
I en naturlig forlengelse av at «Arrested Development» aldri var en serie som egnet seg særlig godt til lineær, ukentlig tv-titting, er den nye sesongen laget for å utnytte Netflix-formatet til fulle.
Du kan rase gjennom de femten halvtimesepisodene i ett strekk, og lettere huske oppspillet til vitsen som først dukker opp episoder senere.
Men moroa er langt fra over.
Sannsynligvis har du bare fått med deg en brøkdel av vitsene (og, for å være helt ærlig, hva som egentlig skjer).
Dermed blir dette en tv-opplevelse som gir enorm avkastning når man ser den for ikke bare andre gang, men tredje og fjerde og femte.
Minst.
Og slik er den et genialt «in your face» til alle tv-industri-hoder som mente det var galskap av Netflix å gi kundene mulighet til å få med seg serien ved bare å betale for én måneds tilgang.
Er det én ting denne sesongen vil gjøre, er det å inspirere til mer tv-titting.
Fiksjon og virkelighet
Det er ganske fåfengt å prøve å «sette» denne historien, men en av trådene som plukkes opp, er Maebys innsalg av familiens historie som grunnlag for en film.
Ron Howard får denne gang en sentral rolle også foran kamera, når han (som seg selv) setter Michael til å hente inn tillatelse fra alle familiemedlemmene.
Denne refleksive leken med filmbransjen og «Arrested Development»s egen historie er kostelig.
Spillet mellom seriens fiksjon og virkelighet er også kilde til mye moro når Michael Ceras figur, George Michael, utvikler software-firmaet «Fakeblock».
Plottet får etter hvert store likheter med Facebook-filmen «The Social Network», der grunderen Mark Zuckerberg spilles av Cera-lookaliken Jesse Eisenberg.
Ellers spiller serien videre på en lang rekke etablerte, løpende poenger og fraser, fra «a huge mistake», blå kroppsmaling og sensurert banning, til misforståelser på spansk og skader påført av håndprotese.
En rekke nye kommer til, som Tobias' håpløse forsøk på en ny start, bilskiltet «ANUSTART».
De sparker som vanlig høyt og lavt, om det er til Jerry Bruckheimer eller Google (i serien konsekvent sladdet og omtalt som «noe»), eller sjefen sjøl (Gob når han skvetter av et bilde av Jesus: «jeg trodde det var en virkelig fyr»).
I tillegg dukker det opp en horde av høyt skattede bifigurer, og selv om noen mangler, gjør andre en ærefull entré.
Gavepakke til fansen
Hvor vellykket er så dette eksperimentet?
Det som er helt sikkert, er at det er umulig å bedømme utelukkende basert på førsteinntrykket.
De nye episodene presenteres i en «anbefalt rekkefølge», og i første omgang er nok den grei å holde seg til — om ikke annet med første og siste episode.
Nybegynnere vil også ha stort utbytte av en runde med de tre opprinnelige sesongene før man kaster seg ut i denne.
Men for fansen er dette en gavepakke som kommer til å vare lenge.
Når det flyter, er det ubetalelig morsomt og genialt kreativt, og etter hvert som historien setter seg, vil også resten av detaljene få skinne.
«Arrested Development» var alltid en serie som skapt for streamingalderen, og Netflix visste veldig godt hva de gjorde da de la pengene på bordet.
For dem er det et drømmeprosjekt, som ikke bare har gitt voldsom omtale fra alle tv-journalistene som brant for serien, men også passer seernes smak og vaner.
For selv om informasjonstettheten, tempoet og de interne vitsene har fått skylda for den manglende seeroppslutningen i begynnelsen, var det akkurat de samme egenskapene som ble grunnlaget for kulten som dannet seg.
Ikke minst er det de som har gjort at dette beistet av et nybrottsarbeid kunne bli til.
| 1
|
303254
|
Marit Larsen tar kontroll
Har selv produsert sitt nye album.
Og hun mestrer det med bravur.
ALBUM:
I forkant av innspillingen av «When The Morning Comes», bestemte Marit Larsen for å ta et langt skritt ut av komfortsonen.
Hun valgte nemlig å parkere produsent og samarbeidspartner gjennom tre album, velrenommerte Kåre Vestrheim, og satte seg på flyet til countrymekkaet, Nashville i stedet.
Ikke til forkleinelse for Kåre Vestrheims briljante produksjoner, men en forandring er kanskje nødvendig for å opprettholde spenning og kreativt momentum.
Når det er sagt, så er Marit Larsen fortsatt seg selv lik.
Det er fremdeles hennes uanfektede stemme og lett manøvrerbare melodier som glitrer i sentrum.
Slik må det være.
Klassisk Medmusikantene hennes visste etter sigende ingenting om henne som artist før de ble hyret inn til innspillingen, men har åpenbart skjønt hvor de skal legge seg i lydbildet for å gi henne plass.
Det låter luftig og klassisk - ikke fullt så orkestrert som man er vant til på hennes tidligere soloplater.
Åpningslåten «Please Don't Fall For Me» introduserer Larsen over en stram, nesten industriell trommegroove, en duvende basslinje og noen sparsommelige pianoakkorder, før strykerene løfter det bittersøte refrenget i været.
De harde trommene følger henne også gjennom «Faith & Sience», hvor hun finner det for godt å rufse det til med vegger av gitar, uten å miste de hektende vokallinjene av syne.
I «I'd Do it All Again» lener hun seg over en dump basstromme, mens klangfulle gitarer fargelegger i sidene.
Det låter gåtefullt og innbydende.
I produsentstolen
Marit har selv produsert platen og hun har åpenbart brukt mye tid på å gi hver enkelt låt sitt helt særegne uttrykk både arrangement- og lydmessig.
Noe som igjen bidrar til å gjøre plata til en variert og spennende opplevelse.
Singelen «I Don't Wan't To Talk About It» er en typisk Marit Larsen-popperle om trøblete kjærlighet.
Musikalsk spares det ikke på noe - det er vind i håret og rørklokker i refrenget.
Men det er hele tiden innafor, all den tid hun vet å porsjonere virkemidlene ut i riktige doser.
Vestkystelementene er der fremdeles, folken også - hun svirrer i det hele tatt litt mer hit og dit denne gangen.
Kanskje det har noe med alle forskjellige draktene hun kler låtene opp i?
Det er uansett en solid rød tråd gjennom hele albumet, og det er Larsens naturlige måte uttrykke seg på.
«When The Morning Comes» sementerer Larsens status som en av landets fineste låtskrivere.
| 1
|
303258
|
«Jeg vil nødig spille offer, men det er ikke morsomt å anmelde humor man ikke klarer å le av (bu-hu)»
«Nissene over skog og hei» gjør narr av realityserier og folk som ser på realityserier.
Det er ingen stor bragd.
TV:
Ti år er gått siden Espen Eckbo og Kristian Ødegård hadde relativt stor suksess med adventskalenderen «Nissene på låven».
De daglige snuttene på snaue kvarteret, med diverse tvekamper mellom gråskjegg- og hvitskjeggnissene, var lagt opp som parodi på en stadig mer omseggripende realitysjanger.
Hva har skjedd siden sist?
Jo, vi har hatt ti nye år med reality-TV.
Vi har også gjennomlevd ti års utvikling i TV-komikken, med parodier og mer eller mindre vellykkete forsøk på å kopiere «The Office».
Med andre ord: mye som den gang virket friskt, i dag er drøvtygd og slitent.
Lite oppfinnsomt
Hva har skjedd med nissene siden sist?
Ikke så mye.
De som fortsatt er med, er blitt ti år eldre.
Eckbo har beholdt to av sine figurer og plusset på to nye, en mørkhudet kar fra Lillesand og en godt voksen, skjevtrynet tannlege fra Drammen.
Nissene befinner seg mer ute i friluft, men essensen er den samme:
Det handler om pinlighetshumor for oss som har skjønt at reality er teit.
Som man forstår, er jeg ingen stor fan.
Jeg vil nødig spille offer, men det er ikke morsomt å anmelde humor man ikke klarer å le av (bu-hu).
I stedet blir jeg sittende og analysere de første fem episodene for å kunne beskrive humoren.
Et haltende prosjekt, men jeg gjør et forsøk.
Til dels blir det et spørsmål om hvilken vei humoren sparker.
Jeg tviler på at produsentene som har tjent seg rike på reality føler at «Nissene over skog og hei» er et velrettet ballespark.
Neste gruppe i næringskjeden er realitydeltakerne.
De blir grundig latterliggjort av nissene, uten at jeg er videre imponert.
Realitydeltakere har vært gjenstand for latter siden «Robinson» ble unnfanget og det skal mye talent til for å parodiere noe som allerede betraktes som parodisk.
Oppfinnsomt er det ikke og manus gir lite å spille på.
Sparker nedover
Dernest gjør man narr av folk som ser på realityserier, heller ikke det en stor bragd.
Man slipper giljotinen på mennesker som ligger i overkant lagelig til for latterliggjøring.
Mange syntes parodien var treffsikker i 2001.
I dag er blinken skutt i filler.
Så kan man innvende at parodien er mild.
At motivasjonen ikke er forakt.
At prosjektet er mer tvetydig enn som så.
At undertegnede ikke skjønner bæret.
Det er alltids mulig.
Uansett, Eckbo og gjengen blir nok ikke medlemmer av Det nye alvoret på ei stund.
| 0
|
303259
|
Kanskje den nye Justin?
Disney-aktig sølvgutt-R&B fra 16-årig popfenomen.
|||ALBUM:
Justin Bieber er en blanding av Justin Timberlake og Eivind «Ratiti» Løberg, et enmanns Jonas Brothers, en Topp-plakat waiting to happen.
Det siste halve året har den kanadiske sekstenåringens tween-appell og sølvgutt-r&b; satt den amerikanske musikkbransjen på hodet på en måte man ikke har sett siden Britney Spears slapp «Baby One More Time».
Det skader selvfølgelig ikke at det hele begynte med at moren til Justin la ut syngevideoer på YouTube.
Glatt, søt og vennlig Justin Bieber er et fenomen, og i skrivende stund et av de mest populære samtaleemnene på Twitter.
Da er det ikke overraskende at «My Worlds» faktisk er akkurat slik man på forhånd forestilte seg at den kunne være.
Den r&b-; inspirerte popen er like glætt som pomadesveisen på coveret, vokalen er så søt og Disney-vennlig at man formelig kan se for seg Bambi danse og det er inn det ene øret, ut det andre og rett opp på tolvåringsveggen.
Elveblest-cover
Nå er det ingenting nytt eller spennende ved Justins musikk, men det betyr ikke at albumet ikke består av godt pophåndverk.
For hver elveblestframkallende dancepopcover av The Cardigans' «Lovefool», får man også en låt som singelen «Baby».
Produsert av r&b-wonderboy; The-Dream og rapgjestet av Ludacris, er låten så uskyldig, spenstig og latterlig fengende, at den allerede har reservert en plass i tyggegummipophimmelen sammen med «My Boy Lollipop», «Mmmbop» og «Don't Say You Love Me».
Om Justin Bieber er den nye Michael Jackson, Usher eller Chris Brown?
Nææh, men det gjør vel ikke noe så lenge den som vil kan kjøpe en Justin Bieber-joggebukse på nett?
| 0
|
303260
|
Frykt og avsky
At «Scary Movie 5» eksisterer er et bevis på at verden er skumlere enn du tror.
FILM:
Når Snoop
Dogg er den beste skuespilleren i filmen din, har du et problem.
«Hjernen» bak «komedien» «Scary Movie 5» har opptil flere.
Ett av dem er at skrekkfilmsjangeren, som på mange måter selv er sin egen karikatur, bare har en håndfull konvensjoner å parodiere - og at disse allerede har blitt parodiert så brutalt og lenge av de fire første «Scary Movie»-filmene at de ligger blødende i et hjørne og gisper etter luft.
Do-humor
Dermed må femte kapittel lete etter andre inspirasjonskilder, og her er det «Inception» og «Black Swan» som får unngjelde.
Sammen med fire skrekkfilmer av året, «Mama», «Paranormal Activity 4», «Dark Skies» og «Sinister», blir de tre år gamle thrillerne kjørt gjennom «Scary Movie»-kverna og kommer ut som en slimete farse.
Poenget med hele prosjektet er øyensynlig å påpeke at mennesker har kropper og at de med jevne og, her, hyppige mellomrom lager lyder og utskiller væske.
Familien i hovedrollen har en tykk, meksikansk hushjelp, og manusforfatterne er overbevist om at det er stor moro å la henne 1) gå rundt i bikinien til den sylfideslanke arbeidsgiveren og 2) gå på do.
Andre grep er å vise eller antyde sex mellom enhver tenkelig kombinasjon av mennesker og husholdningsgjenstander.
Sheen og Lohan
Et av sexmøtene skjer i åpningsscenen, mellom Charlie Sheen og Lindsay Lohan, som stadig kolliderer i hverandres promillemålere og fotlenker og puteprater om hvilke dommere i Los Angeles som er best og verst å komme ut for.
Ideen er ganske god, men det lyser av den mekaniske fremføringen at det er behov for mer lommepenger vel så mye som lekelyst og selvironi som har fått de to til å tre inn på rollelisten.
Produksjonsdesignet er grusomt og klippingen er gjort med hagesaks.
Det eneste som får «Scary Movie 5» til å leve opp til tittelen, er tanken på at makkverket kostet tyve millioner dollar å lage - og åpnet som nummer 2 i USA.
Det betyr en pen fortjeneste til folka som fant ut at det var deres store oppgave å vise verden at en schäferhund kan ha sex med en støvsuger.
Og det er faktisk til å få mareritt av.
| 0
|
303261
|
Coldplay-konkurrenter snakker fansen etter munnen
Tilbake til utgangspunktet for Keane.
ALBUM:
Keane har vel aldri vært bandet som har satt seg fore å krangle med lytteren, selv om de tok noen skritt til siden for stien på synthrock-orienterte «Perfect Symetry» fra 2008.
Nå er det imidlertid full gass tilbake i komfortsonen igjen for Tom Chaplin og hans poptropp.
Debuten «Hopes & Fears» avfødte en rekke hits i det fløyelsmyke skjæringspunktet Coldplay — a-ha, og det er tydelig at gjengen søker seg programmessig tilbake til markene som avlet ørebalsam som «Bedshaped» og «Somewhere Only We Know».
Garantert til stor lettelse for de mange som synes gjengen rotet det til på sine siste studiobesøk.
Grei start «You Are Young» sparker kalaset i gang på klassisk vis med klimprende piano, taktfaste rytmer og en Tom Chaplin i sedvanlig storslagent modus.
«Silenced By the Night»
«Disconnected» skrur tempoet opp et par hakk og gir Keane et par kledelige drypp av sein The Beatles.
Så begynner det å lugge litt i maskineriet til britene.
Sprer seg tynt All den tid «Strangeland» er et vellykket tilbake-til-utgangspunktet-grep for kvartetten rent estetisk, er det også noe slukøret over tilbakekomsten.
Det er tydelig at det handler mest om å snakke menigheten etter munnen, og det er ikke nødvendigvis bare bare i disse omskiftelige tider.
Det går greit innledningsvis, men bandet blir fort nødt til å spre seg tynt og da blir deres diplomatiske pianorock ganske fattig på nerve i lengden.
Elektronikabaserte «Black Rain» er et fint hvileskjær, men låter som pludrete «In Your Own Time» gjør «Strangeland» til en seig affære.
Da spørs det om det holder til å gjenreise tilliten på sikt.
| 0
|
303263
|
På stasbesøk
Statholdergaarden holder seg i tetsjiktet, men kan godt løsne snippen litt.
-Jeg føler meg alltid litt som en klosset konfirmant når jeg kommer hit, sa Fredag.
- Ja, det er litt som å være på besøk hos en rik, gammel grandtante.
De tunge gardinene, barokkstukkaturen, hele den gammelmodige, høyborgerlige stilen.
Man får lyst til å dobbeltsjekke at man har rene negler før hovmesteren kommer og inspiserer dem, svarte Robinson.
-Men maten har bestandig vært fabelaktig her, ingen tvil om det, sa Fredag og grep forventningsfullt menyen.
De gikk for kveldens femretter med tilhørende vinpakke, den klart beste løsningen prismessig.
À la carte-menyen og startprisene i vinkjelleren er avskrekkende dyre i sammenlikning.
Deilige små appetittvekkere kom susende inn til champagnen.
De überprofesjonelle kelnerne gled umerkelig omkring med nesten overdreven respekt for andres intimsone, satte fra seg brød, fylte vann, børstet noen smuler, rettet en kniv.
-Det er akkurat slike detaljer som skiller klinten fra hveten:
At kurven med nystekt brød med en plethora av tilbehør er så fabelaktig at du gjerne kunne stoppet måltidet der, sa Fredag.
Frøya-kamskjell med bouillabaissevinaigrette var en silkemyk innledning.
Deretter kom kveldens kanskje beste rett, hummer med rødbetvariasjoner og erteskum.
En suveren komposisjon der det mildt nøtteaktige ved hummeren gikk opp i en høyere enhet med jordtonene i rødbetene og ertene, alt føyet sammen av en uslåelig Künstler Riesling.
- Det som imponerer med Bent Stiansens kjøkken er at de er knallharde klassisister samtidig som de hele tiden klarer å skape noe nytt.
Det kan man ikke si om en del av de andre «franske» stjernestedene i Oslo som begynner å dra på åra, påpekte Robinson.
- Stiansen faller ikke for trender, men stagnerer heller ikke, sa Fredag.
Skinnstekt torsk med kantareller, brunet jordskokkpuré, epleskum, spisskål og sidersaus var et ypperlig eksempel.
Lammefileten med tilbehør av gulrotkrem, spinat, perleløk og steinsoppsjy var litt mindre heldig.
Den nokså blasse smaksprofilen klaffet heller ikke særlig godt med vinen, Chateau Cantinot 2005, en meget god vin, men for dominerende i denne sammenhengen.
Også vinvalget til osten var en liten skuffelse.
Her ble det servert både portvin og en Auslese samtidig, og de skulle drikkes med annenhver ost.
Men portvin tar knekken på det meste annet, og det framsto bare som en dårlig idé.
Utvalget av norske og franske oster var derimot helt på høyden.
Aprikoskompott og knekkebrød var kanskje litt uspennende tilbehør, her kunne man prøvd seg på noe mer minneverdig.
-Det er bare menn her, konstaterte Robinson plutselig.
- Sannelig, det er det faktisk, sa Fredag, eller nei, det er en kvinne helt bak der i den andre stua.
- Ett enslig par blant alle forretningsmennene, smilte Robinson.
Mens de smuglyttet til kjekkassamtaler om framtidig businesspartnerskap, tok de fatt på en umåtelig lekker dessert av manjarimousse med ripsterte, ripssorbet og ripscoulis.
- Kveldens eneste innslag av pulver, den irriterende gastrokjemiske moten med å frysetørre og male opp hva det skal være.
Men akkurat dette sjokoladepulveret fungerer utmerket, sa Robinson.
- Og denne Auslesen, fra Willi Optiz, kommer virkelig til sin rett, sa Fredag.
- Alt i alt har vi seilt gjennom denne kvelden som på en sky.
Problemet er bare at alt er ørlite grann for stivt.
Statholdergaarden hadde hatt godt av å røske opp en smule.
Kanskje ville de da også tiltrukket seg et mer variert klientell, sa Robinson.
- Men skål for Stiansen, som holder koken, konkluderte Fredag.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
303265
|
En million nordmenn har ventet på dem
De blir ikke skuffet av den siste «Himmelblå»-sesongen, tror vår anmelder.
|||
TV-DRAMA:
I kveld er gjengen fra Ylvingen tilbake.
«Himmelblå» starter sin tredje sesong med åtte nye episoder om livet på den lille øya med imponerende mange gjester og tilflyttere, sterke karakterer og dramatiske hendelser.
Igjen dukker rådmannen opp - men denne gangen ikke for å legge ned skolen.
Han flytter til øya.
Akkurat som med «Fleksnes» en gang for lenge siden er ikke «Himmelblå» helt norsk - den er produsert med en BBC-serie som utgangspunkt.
Men akkurat som i «Fleksnes» har man klart å lage noe genuint norsk av kjøpevaren.
Dette er et øysamfunn man tror på, med karakterer akkurat eksentriske nok til å virke helt normale.
Dette er også hverdagsdrama, der menneskeskjebner møtes slik at viljer, lengsler og drømmer krysses.
Resultatet gir ikke dramatikk som samler seg om ett tema, eller som bygger seg til et klimaks.
Her ruller handlingen som sterke, men trygge dønninger som bærer skikkelsene stadig videre, med ett musikktema som understreker at her går det rolig for seg og det vil ende bra til slutt.
Slike handlingsbølger gir godt rom til karakterene, og kvaliteten på serien står på skuespillernes evner til å lage tydelige og interessante karakterer, skikkelser som gjør at vi ikke fokuserer for mye på de mer konstruerte delene av plottet.
Og her lykkes NRK:
Norske skuespillere holder nå et imponerende nivå, hvilket ensemblet i «Himmelblå» demonstrerer med all tydelighet.
Når regien, i første episode ved Petter Næss, ivaretar den kvaliteten og scenografien simpelthen er naturlig praktfull, blir resultatet et vellykket, bredt og folkelig TV-drama.
Skikkelsene kan både engasjere og røre oss, en riktig dosering humor gjør at følelsene og skikkelsene nesten hele veien unnslipper melodramaets farer.
Og Kim, er han virkelig død?
Vi får se.
Men jeg ville ikke veddet på det.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
| 1
|
303266
|
Pompøsitetens konge
Meat Loaf overforer - igjen.
|||
ALBUM:
Meat Loaf
— Marvin Lee Aday (62) — fra Dallas, Texas, har gitt den svulstige og teatralske rocken et ansikt, og er nok derfor en artist man enten elsker eller hater.
Karrieren rammes inn av det som etter mye ståk skulle bli trilogien som startet med «Bat Out Of Hell» i 1977 (40 millioner solgte!), fortsatte med toeren med panghiten «I'd Do Anything For Love (But I Won't Do That)» i 1993 og ble avsluttet med «Bat Out Of Hell III: The Monster Is Loose» (med en duett med Marion Ravn) i 2006.
Tre år tidligere ble han kjent som artisten som kuppet Fredrik Skavlans «Først og sist» - da han regelrett tok over som programleder.
May og Vai gjesterStudioalbum nummer ti åpner med tunge drønn og dramatiske felestrøk og glir over i fengende gitarriff og Meat Loafs noe anstrengte og skrikende stemme — og tonen er satt for en slags rockopera om en såret soldat og hans framtidsutsikter («I don't want peace on earth / I just wanna go og home»).
Her synges det om kjærligheten og døden og armageddon.
At Brian May (Queen), Steve Vai og Justin Hawkins (The Darkness) gjester på gitarer, at en annen «brølape», skuespiller Jack Black, synger duett på «Like A Rose» og at det her og der flørtes med metallsjangeren, blir en slags understreking av at den pompøse og episke rockens fyrtårn bare følger oppskriften.
Og ingen forventer vel noe annet.
Overdimensjonert«Hang Cool Teddy Bear» strekker seg over vel en time, med balladene «Did You Ever Love Somebody» og «Lets's Be In Love» som pusterom.
Fengende er det ofte, men like fullt overdimensjonert og hult.
Men det er ihvertfall gjennomført, det skal han ha.
Og mitt beste Meat Loaf-minne er fortsatt den da 33 år gamle og overvektige «gutten»s hovedrolle i musikkfilmen «Roadie» fra 1980.
Det er veldig lenge siden.
| 0
|
303267
|
Drippins industrielle grime-godbit
EP-slipp fra klubbscenens nye norske yndling.
EP:
Du har hørt beatsene hans på Lars Vaular-låtene «Koking» og «Den første gang var den siste», og kanskje til og med danset deg glad på klubbkonseptet Ball' Em Up han driver med Slick Shoota, men den 24 år gamle Stavanger-produsenten Erik «Drippin» Spanne nyter enn så lenge mer oppmerksomhet i det store utland enn her hjemme.
Lysår unna Kygos ufarlige lounge-house med sin basstunge og industrielle instrumental-grime alle fra Diplo, Cashmere Cat, FADER, Mixmag og Mass Appeal trykker til sitt bryst.
«Silver Cloak» leverer Drippins første, helhetlige soloutgivelse i form av syv, 808-tunge spor som blander en nedtonet og melankolsk side («Waterfall», «Kyoto», «Memory Foam») med klubbhissige «Air Jordan» og Neana-samarbeidet «IDONO».
Et utfordrende prosjekt som nok er for hardt for kommersielle radiobølger, men garantert vil bygge enda mer opp under den allerede boblende hypen til en av landets mest lovende produsenter.
| 1
|
303269
|
Unntaksmessig veldig bra
Skive nummer fem fra Peter Bjorn and John.
CD:
Dersom man skal peke bakover i karrierene til Peter Morén, Björn Yttling eller John Eriksson for å kort beskrive deres femte skive som band, må man peke til Lykke Lis «Youth Pictures» fra i fjor, produsert av Yttling.
Parallellene går på helt konkrete ting (førstesingel «Nothing To Worry About» inneholder den samme kombinasjonen av knitrete kauking og klapping som Lis «Breaking It Up», for eksempel) så vel som mer bakomliggende konsepter som det stramme, kalde lydbildet med mye luft mellom tonene.
Et problem med denne nye vendingen i studio for PBJ, og da spesielt på de mange roligere låtene, er at evnen gitarist Morén har til å styrke ryggraden i materialet (som demonstrert på det fantastiske tittelsporet) svekkes når alt skal være så ryddig og rytmisk.
Og selv om unntakene skinner, er de nettopp unntak blant litt dårlige låter.
Sunget av litt dårlige, og nå nakne, sangere.
| 0
|
303270
|
Tøff i trikot
En besnærende verden og en film som ikke henger på greip.
FILM:
Voldelig sump
Men det begynner besnærende.
«Watchmen» er satt til et oppdiktet 1985.
Med superheltenes hjelp har USA vunnet krigen i Vietnam og Nixon sitter i Det hvite hus på sekstende året.
Men Sovjetunionen rasler fremdeles med atommissilene, truende zeppelinere seiler gjennom natten og overvåker gatene i New York, og under dem er verden blitt en voldelig sump, på randen av anarki.
De fleste superheltene har pensjonert seg etter at deres virke ble forbudt ved lov.
Men så blir superhelten The Comedian (Jeffrey Dean Morgan) kastet ut av et skyskrapervindu av en ukjent inntrenger, og hans gamle kollegaer begynner ane at noe er i gjerde.
Ondskap
I likhet med fjorårets «The Dark Knight» bruker «Watchmen» superheltsjangeren for å presentere et dystert syn på menneskeheten.
Begge filmene ser verden gjennom superheltenes øyne og finner bare ondskap for ondskapens skyld.
I den mørke og konstant regntunge storbyen er det lite som er verd å forsvare.
«Watchmen» har et rått og illusjonsløst forhold til sex og vold og er, femtenårsgrensen til tross, knapt noen film for tolvåringer, ifølge med foreldre eller ei.
I større grad enn noen tidligere superheltfilm opphever «Watchmen» skillet mellom rett og galt, skillet som opprinnelig var en slik bjelke for sjangeren.
Her finnes mørket også i superheltenes indre – hvor mange ganger før har du sett en superhelt forsøke å voldta en annen? – og idealene settes på prøve ved at uhyrlige gjerninger får positive konsekvenser.
Den prinsippfaste og upragmatiske er dømt til å tape, og står ribbet igjen.
Hva er superheltens rolle i en slik verden?
Det mest ekstreme svaret gir den avdøde The Comedian i historiske tilbakeblikk.
Med The Comedian gjør «Watchmen» sin egen, nifse vri på narren som gjennomskuer maskespillet.
The Comedian gjør seg til en brutal parodi på menneskene selv.
Innsikten «alt er en vits» har gjort ham til en kyniker, og en bevæpnet sådan, hengt opp i paradokset at det menneskene må beskyttes mot, er seg selv.
Han er fascinerende og frastøtende.
På trynet Som metaprodukt og drøfting av superheltfilmen som sådan er «Watchmen» særs interessant.
Som film går den på trynet omtrent hvert tiende minutt.
Regissør Zack Snyder har en fans forblindede entusiasme og er så opptatt av å følge historien slavisk – selv øreringene til Janey Slater er akkurat som i tegneserien – at han ikke ser at filmen blir uoversiktlig for dem som ikke er blant de innvidde.
Svak casting gjør at sentrale roller som Silk Spectre (Malin Akermann) og Ozymandias (Matthew Goode) forblir pregløse.
Og historien til den blåskimrende Dr. Manhattan (Billy Crudup), som er over-the-top også i tegneserien, er katastrofalt dårlig ivaretatt.
Den er en pompøs effektorgie der store formasjoner stiger opp av bakken på Mars (ikke spør) til monumental musikk og new age-aktig kvasifilosofi om tidens tøyelighet.
«Watchmen» er en halvgod film med en storartet film i magen.
Og det holder ikke.
| 0
|
303274
|
Mest for øret
«Kammermagi» dokumenterer vakker musikk, men er ikke mye til film.
FILM:
Jeg tror det kan bli laget en spennende film om Risør Kammermusikkfest.
Enn så lenge får blodfansen nøye seg med «Kammermagi», som strengt tatt ikke er en film, men konsertopptak ispedd korte intervjuer.
En middels TV-film, straight outta «Hovedscenen» på NRK2.
Bildet er i HD og lyden surround, så hvis du ønsker å se og høre kjente musikere som Leif Ove Andsnes, Henning Kraggerud og Christof Richter i god kvalitet på kino, er «Kammermagi» verdt pengene.
Intimt i kirka
Samtidig, når man først lager en film om en kjær og verdensberømt festival i en pittoresk sørlandsby, må det være lov å forvente noe mer spenstig enn når NRK filmer Sølvguttene på julaften.
Jeg kan forstå at det faller seg naturlig å bli noe konservativ i den filmatiske tankegangen når yngstemann på notestativet passerte middagshøyden før lydfilmen kom (Schönberg).
Men hva med å låne et øre til festivalstifter Lars Anders Tomter, som i en av intervjusnuttene snakker om hvordan Risørs størrelse setter rammer for hvordan festivalen arrangeres og i hvilken grad den kan ekspandere.
Dette er en årlig begivenhet der musikere og sangere oppholder seg i Risør hele uka og setter preg på byen, men i «Kammermagi» er det bare så vidt kamera våger seg ut av Risør kirke.
Den forsiktige filmingen i kirka gir et visst inntrykk av den intime atmosfæren, men vi ser lite til publikum, annet enn som hoder ute av fokus bak musikerne.
Regissør søkes
Det kan virke ondsinnet å kritisere en type film som finner veien til utvalgte kinosaler hvert tredje skuddår, men en mer kreativ dokumentarfilmskaper kunne gjort mye spennende ut av dette stoffet.
| 0
|
303275
|
Smelter som sjokoladen på en Lollipop-is i sommersol
Både kids og voksne får sitt på ny Bieber-låt.
LÅT:
Blåøyd tenåringssoul med tiltalende, generasjonsoverskridende årgangspreg.
Overtydelige ekkoer ikke bare av en purung Michael Jackson og Jackson 5, men også med en pen Smokey Robinson-ettersmak i låtskrivingen.
En generell lettbenthet som får melodien til å blafre fint over knipserytmen.
Mye ut av lite Samtidig får Bieber — hjulpet av r&b;/pop-veteranen Rodney Jerkins i produsentstolen — veldig mye ut av veldig lite her.
Her er svært økonomisk bruk av basale, virkningsfulle popvirkemidler; hele fundamentet består av et gjennomgående, hektende «mmm, aha, yeah-yeah, alright»-korparti og en rytme så enkel at enhver barnehage kan gjenskape den med håndklapp på sommeravslutningen.
Smeltende refreng
På toppen: noen søtladne vers og et innsmigrende refreng som smelter i sola som sjokoladelaget på en Lollipop-is.
Så enkelt, så nådeløst effektivt.
| 1
|
303276
|
Klisjeer stablet oppå hverandre som på IKEAs selvbetjeningslager
Tone Damli prøver å ta «en Taylor Swift».
|||ALBUM:
I beste fall er det tilfeldig og litt tankeløst, i verste fall er det ren idioti.
Men først og fremst er det ekstremt avslørende for Tone Damli at hennes plateselskap Universal velger å slippe hennes nye plate på samme dag som de selv gir ut tenåringsidolet og låtskrivervidunderet Taylor Swift.
Stabler i høyden
For er det ikke nettopp «en Swift» hennes produsent/manager David Eriksen prøver å ta med denne plata, som er skrudd sammen på passe kynisk vis med bugnende internasjonale jaktmarker i tankene?
Ganske streit pophåndverk spilt av de proffeste studioproffene vi har her til lands, en ørliten countrytråd sydd nesten usynlig gjennom låtene.
Og ellers er klisjeer i melodier og refrenger, tekster og låttitler stablet oppå hverandre med en slags industriell tyngde man bare kommer i nærheten av i gangene på IKEAs selvbetjeningslager.
Og her som der:
Selv om det er en overveldende mengde å forholde seg til, er det fortsatt veldig billig.
Uten bæreevne
Å ta med seg «Cocool» (hva for idiotisk tittel er nå det hvis vi først tenker internasjonal lansering?) til et amerikansk post-Hannah Montana-marked og et ellers ganske bredt og voksent countrypopsegment er et klassisk sand-til-Sahara-tilfelle.
Men hva verre er, er altså at Damli i en relativt enkel, men avgjørende komparativ analyse mot for eksempel Taylor Swift ganske nådeløst avslører alle sine feil og mangler.
Der Swifts storhet — hun er sin generasjons mest lysende låtskriver - langt på vei ligger i å omformulere, gjenerobre eller overrumple klassiske popvendinger med stor grad av personlighet og autoritet, også som sanger, lider «Cocool» under en akutt mangel på nettopp personlighet.
Tone Damlis karisma synes å ha blitt gjenglemt i glansede magasinoppslag, i sofaen til Skavlan og på røde løpere — stemmen hennes er for lett, for vinglete, og uten nevneverdig bæreevne for noe nivå av følelser.
Den har rett og slett ingenting å tilføre denne forutsigbare, generiske popmusikken.
Og musikken har heller ingenting å tilføre henne.
De er gjensidig utslettende på hverandre.
Kommersiell desperasjon
Og uten virkelig gode låter, uten virkelig popsjarm og uten en stemme som er i stand til å bære med seg noe særlig til følelsesregister, så er det dessverre lite substans igjen på «Cocool».
I sine beste stunder er det tilforlatelig radiopop, verken mer eller mindre.
Oftest er det langt mer deprimerende enn som så.
At en av albumets mer innsmigrende og muligens mest salgbare popspydspisser — «Stuck In My Head» - i stedet for rendyrking av dens nesten idiotisk hektende melodi utsettes for den enerverende gjesterapperøvelsen (Paperboys-Vinni), blir stående igjen som symptom på en slags kommersiell desperasjon som dessverre er påtakelig jevnt over på dette albumet.
| 0
|
303282
|
Ny herremann i byen
En asiat skiller seg ut i jungelen av grill- og kjederestauranter på Tjuvholmen.
-Den enes død er den andres brød, sa Fredag og studerte menyen til nyåpnede Mr. Bay på Tjuvholmen.
-Dette virker innbydende!
Lokalene huset inntil nylig Flukt, den første restauranten som etablerte seg på Tjuvholmen.
Og som måtte stenge.
Mr.
Bay satser på sørøstasiatisk mat med innslag av klassisk fransk kjøkken, eller det de selv kaller «Asian Cuisine».
Menyen preges av både tradisjonelle thai og vietnamesiske retter, men også av lammekarré, indrefilet og foie gras.
-Så langt har vi ligget lavt i terrenget, sa servitøren som en kommentar til det nesten folketomme lokalet.
-Vi åpnet for ei drøy uke siden, men nå kommer vi snart for fullt.
Både en smaksmeny på ni retter (kr 449) og de to selskapsmenyene (henholdsvis kr 389 og kr 578) fristet, men Robinson og Fredag valgte til slutt à la carte.
Robinson begynte med Biffsalat (kr 89).
-Er ikke det litt kjedelig? lurte Fredag, men trakk replikken i det den klassiske nordthailandske retten kom på bordet.
De tynne skivene av lun rosastekt indrefilet servert med hakket kyllingkjøtt, sitrongress, chili, koriander og lime - samt løk, agurk og tomater - innfridde hundre prosent.
Friskt og aromatisk.
Fredags forrett gjorde det ikke dårligere.
Foie Gras med XO-saus (kr 108) hørtes ut som et helfransk innslag.
-Heller Saigon under fransk kolonistyre, foreslo Robinson da retten kom på bordet, lekkert dandert som «munnfuller» av avokado og marinert soya braisert andebryst toppet med lettstekt gåselever.
Det hele på en liten sjø av søt soyasaus med edle dråper fra Cognac.
En utsøkt smakskombinasjon av øst og vest som skapte skyhøye forventninger til resten av måltidet.
Servitøren hadde skrytt av at Mr. Bay som en av de første restaurantene i Norge i høst, introduserer Estrella Damm, et lyst lagerøl brygget i Barcelona.
Med 149 kroner for 0,75 liter er det ikke akkurat billig.
Men smaken var slett ikke verst og gjorde seg fint til kombinasjonene av søte, syrlige og chilipikante smaker.
Ville hovedrettene klare å leve opp til forventningene forrettene hadde skapt?
Grillet lammekarré (kr 229) kom i form av koteletter på europeisk vis, men i en syrlig vietnamesisk tamarindsaus.
En stor kullgrillet tigerreke akkompagnerte lammet, samt sauterte eggnudler, rå snittbønner, sukkererter, shitakesopp og squash - det hele smakstilsatt med chili, hvitløk og østerssaus.
-Smak på dette, sa Robinson entusiastisk, etter å ha satt tennene i det møre lammekjøttet.
Det gjaldt også Fredags valg:
Østens Havsmak (kr 259).
En overdådig anretning bestående av en halv hummer, kamskjell, tigerreker og breiflabb i en saus på tomat, chili, ingefær og hvitløk, samt asparges, østerssopp og enoki overdrysset med fersk karse og svarte sesamfrø.
-Slik skal det være, sa Fredag og fisket ut en bit av hummerhalen.
-Nydelig smak og konsistens.
Som avslutning valgte Robinson husets mangopudding, mens Fredag gikk for hjemmelagede sorbet med ferske frukter.
En fin avrunding, men Fredag skulle ønske at kokkene på asiatiske restauranter generelt - også her - kunne tenke kreativt når det gjelder dessertmenyen.
Det har de definitivt gjort når det gjelder resten av menyen på Mr. Bay.
-De har valgt en lur strategi, sa Robinson i det de passerte restaurantrekka langs sjøsiden av Aker Brygge.
-For hvor mange restauranter tror du det finnes her?
-På Aker Brygge og Tjuvholmen til sammen tipper jeg femti, sa Fredag.
-Og hvor mange byr på godsaker fra Det fjerne østen?
-Foruten indiske Agra... eh, bare Mr. Bay!
-Nettopp.
Den skiller seg ut.
Og når det i tillegg serverer så eminent mat fortjener den nye misteren et langt liv på Tjuvholmen.
| 1
|
303283
|
Dette er en stillferdig vulkan av ei plate
Nordstoga og Bratland gir oss folkemusikk på mest grunnleggende grasrotnivå.
ALBUM:
Enklere enn dette blir ikke popmusikk.
Sambygdingene Ingebjørg Bratland og Odd Nordstoga har valgt ut 11 folkesanger, som de framfører sammen.
Bratland er 22 år gammel, og har allerede vakt stor oppsikt, både som nordisk mester i folkemusikk, spellemannprisvinner og for sin a capella-framføring av «Til ungdommen» under minnestunden i Oslo Domkirke 22. juli.
Nede på bakken Delvis synger de hver sine verselinjer, delvis i harmoni.
Kompet er strippet ned til beinet, akustisk gitar, banjo, trekkspill, bass og munnspill er nok, ved et par anledninger supplert med cellostrøk eller et diskret sus fra tangenter.
«Heimafrå» er helt konkret ment, dette er folkemusikk på det mest grunnleggende grasrotnivå.
Plata er fri for alt som smaker av eksperimenter og indre motstand, her glir alt friksjonsfritt i samme retning.
De to stemmene møter ingen konkurranse fra instrumentene eller fra hverandre; akkompagnementet er nærmest begrenset til antydninger, et lekende underlag for teksten og sangen, dempet og behagelig.
Gode historier Fortellingene kommer i forgrunnen, både i ballader og voggeviser, formidlet via bølgende melodier og sang uten kunster.
Et klukk fra en banjo, et drag fra trekkspillet, et svakt klagende munnspill, en enkel solo på akustisk gitar; det er nok.
Å gjøre ting så enkelt, er som kjent vanskeligere enn folk tror.
Resultatet er en stillferdig vulkan av ei plate.
| 1
|
303285
|
Et must på Oslo øst
På Vertshuset Østkantfolk er akevitten konge.
Men den er ikke obligatorisk.
Ikke helt.
-Sjekk denne forretten, utbrøt Robinson og leste høyt, lett skrekkslagen:
Akevittfjøl med to sorter akevitt, bøkling, røkt hval, akevitt- og urtegravet røye, røkte reinsdyrhjerter, skigardspølse, rømmesaus og rendalsflatbrød.
-Ikke for å være feig, men sjansen på å være mett og uryddig i konsonantføringen allerede før hovedretten tar jeg altså ikke.
Her blir det jordskokksuppe med lime og sprøstekt fenalår.
Det høres da godt ut, det også?
-Absolutt, repliserte Fredag, som allerede hadde bestemt seg for kamskjell på gresskarpuré.
-Men jeg innrømmer gjerne at kuskinn på veggen, bondeborgerlige spisestuemøbler og akevittreferanser overalt vekker øl- og akevittlysten i meg.
Stedet holder seg jo til og med med egen akevittbar.
-Heldigvis opererer de med et ok vinkart også, svarte Robinson.
-Og da blir det lammefilet og litt rødvin på meg.
Tar jeg feil hvis jeg tipper at du velger bakt kveite?
-Kveite, asparges og hvitvin.
-Så får vi heller ta akevittsafarien utpå høsten når det blir tidlig mørkt uansett.
I snaut ett år har Vertshuset Østkantfolk vært en tradisjons- og kvalitetsbevisst norsk matoase på Grønland, hovedstadens og antakelig landets mest kosmopolitiske og fargerike bydel.
Med den 139 kroners «Dagens husmannskost» som stolpe i tilbudet - her kan du få alt fra elgkarbonader og flesk og duppe til raspeball og stekt hvalbiff - har det upretensiøse etablissementet vunnet mange venner, og en liten, men fristende à la carte gjør vertshuset ytterligere attraktivt.
-Og kanskje holder det med to kjøttretter og to fiskeretter på hovedrettmenyen hvis alt smaker like bra som dette, smattet Robinson og nøt den varme, fyldige og smaksrike jordskokksuppa med de salte lammelårchipsene.
Fredags ansiktsuttrykk røpte at også de stekte kamskjellene holdt mål, akkurat passe faste og servert med en vinaigrette som smakte diskret av honning.
Uttrykket holdt seg stort sett gjennom hovedretten også.
Kveiten var hvit og fast og skalldyrsausen god, men for salte jordskokkchips og et par litt for godt kokte aspargeser avstedkom noen små rykninger over neseryggen.
-Uten at det på noen måte er snakk om ihjelkoking.
Alt i alt er dette veldig bra, mente Fredag, mens Robinson koste seg skamløst med en saftig og perfekt rosastekt lammefilet i ivrig smaksdialog med ratatouille og mørk rosmarinsaus.
-Nydelig.
Det eneste jeg stiller meg tvilende til, er denne noe bastante mursteinen av en potet.
Uansett hvordan den er blitt til, ville ovnsbakte småpoteter eller kokt fjellmandel vært mer etter min smak.
En ung og åpenbart ikke veldig rutinert, men desto mer samvittighetsfull og blid servitør fastslo at menneskemager er skapt med et eget rom til dessert.
Dermed valgte Robinson blåbærostekake med bærsaus, og kunne konstatere at den var av den lettere, ikke-rømmegrøtaktige typen og svært god.
Fredag valgte å runde av med multepudding med sitronsorbé, og fikk en litt for kompakt pudding med god smak og en frisk sorbé.
-Ikke et perfekt måltid, men Østkantfolk skal ha for å satse på kvalitetsmat i et originalt og trivelig miljø, lød konklusjonen.
-Det er hyggelig med spisesteder som tør å legge lista litt opp uten å prise seg gjennom taket, så se ikke bort fra at jeg inviterer på raspeball på Grønland en torsdag i nær framtid.
Med kefir og akevitt.
| 1
|
303287
|
Ikke så uhippe som du trodde
Danske The Raveonettes perfeksjonerer sin popformel.
Og låter som ingen andre akkurat nå.
|||
ALBUM:
Det har dessverre vært lett å avfeie danske The Raveonettes - som gjennom fem plater har tviholdt på sin fuzzete 60-tallslyd og sitt velfriserte hår - som et slags eventband fostret fram av fantasiløse, retrokopierende hipstere.
Lar man derimot mobberen i seg hvile litt, hører man at en konsekvens av The Raveonettes insisterende lojalitet til egen sjanger har ført til at de nå har perfeksjonert det å risse fram popperlene sine i den Phil Spectoreske lydveggen de fremdeles holder seg bak.
Nå er det heller ingen klisjérike filmillustrasjoner à la Unni Askeland som formidles på cover eller plate.
Tvert om er det voldtekt, dop og selvmord det dreier seg om, og pakket inn i sukkersøte koringer og berusende refreng blir det klart at det typisk nok er de utrendy spradebassene som trekker det lengste strået.
Dette likner nemlig lite annet som er ute nå.
| 1
|
303291
|
Av og til er det deilig å se noen miste sin sjel
En skrå og fornøyelig film.
|||•
Se flere bilder fra filmen her
FILM:
Filosofen René Descartes mente sjelen var festet til kroppen gjennom konglekjertelen.
Så, er det noen som har tenkt, nærmere bestemt regissør Sophie Barthes, hva om vi tar den ideen og lager en film av den?
Ikke spør hvordan det gikk til, men Barthes har klart å spa opp nok folk og penger til å lage film om moderne mennesker som opererer ut, selger og byttelåner sjeler, i fåfengt håp om å bli lykkeligere.
Enda mer utrolig er det at «Cold Souls» er blitt en skrå og fornøyelig film.
Sjele-traffickingFor å komplisere det hele ytterligere, eller knausgårdifisere det, om du vil, spiller skuespiller Paul Giamatti seg selv i hovedrollen.
Eller i alle fall delvis.
Han har sitt eget navn og sin egen karriere, men en annen kone (Emily Watson) enn i virkeligheten.
Giamatti er i ferd med å innstudere tittelrollen i Tsjekovs "Onkel Vanja" til teaterscenen, men tynges av det dystre materialet, han tviler på sine egne evner og finner ikke ro.
Så når han oppdager et firma som tilbyr seg å fjerne og oppbevare sjeler, permanent eller for korte tidsrom, slår han til.
Snart har Paul snublet over en nyrik russisk mafia som tjener grovt på sjele-trafficking, og må ut på en ekspedisjon for bokstavelig talt å finne seg selv.
Paul Giamatti har lenge vært en klippe blant amerikanske skuespillere.
Her går han med hele seg inn i en rik rolle som krever at han ytrer absurde linjer som «Hva gjør sjelen min i St. Petersburg?» uten at publikum stusser.
Han gjør en strålende jobb.
SurrealistiskReferansene til Descartes, Tsjekov, Gogol og Schopenhauer særmerker «Cold Souls» som et highbrow-produkt; ikke brådyp, men smart.
Det mest slående med filmen er hvor sømløs den er, hvordan en pussig idé er blitt et underfundig og originalt univers som ikke slutter å overraske og more.
De bisarre samtalene mellom Giamatti og sjelekirurgen Flintstein (David Strathairn), som på ingen måte forstår klienten sin med jobber hardt for å komme ham i møte, er ubetalelige.
Scenene på den dyre, private sjeleklinikken er surrealistiske snarere enn glamorøse, stappfulle av overdesignede maskiner og overvennlige assistenter.
Det er naturligvis et satirisk element her, men det er verken det viktigste eller mest interessante.
Slentrer rundt«Cold Souls» slentrer rundt i de eksistensielle spørsmålene, og går akkurat passe dypt inn i de store temaene:
Menneskenes lengsel etter begavelse, nysgjerrighet på andre og vanskeligheter med å slå seg til ro med å være den de er.
Det hvite, kalde lyset i filmen gjør at hovedpersonene ser bleke og forpinte ut; utslitte av sine egne grublerier.
Prøvene på Pauls «Onkel Vanja» fungerer som en kommentar til Pauls streben:
Tsjekovs hovedperson fortviler over at han ikke får brukt sine evner, og klarer ikke legge fra seg tankene om hvem han ville vært om han hadde levd livet annerledes.
Kanskje er den russiske mafiosoens billedskjønne kone en moderne Onkel Vanja, hun som forlanger å få sjelen til en filmstjerne som Al Pacino, fordi hun vil bli en stor skuespiller, men ender opp med Pauls.
Det underlige er at denne miseren er morsom.
Det er kanskje en og annen middels god scene i «Cold Souls», og ikke alle trådene nøstes opp like nennsomt.
Men det er umulig å se på Giamattis åpne, såre ansikt uten å smile litt, av menneskene og alle de rare tingene som til enhver tid plager dem.
| 1
|
303295
|
Tenk, en spillbasert film som faktisk er bra?
«Prince of Persia» er et godt, gammeldags eventyr.
|||FILM:
Det var kanskje designer man skulle blitt.
Produksjons- og kostymedesigner, for å være presis.
Da kanskje man en gang i livet ville fått en slik drømmejobb som det må ha vært å jobbe med «Prince of Persia: The Sands of Time», den påkostede filmversjonen av det klassiske spillet ved samme navn.
På det veldige lerretet åpenbares en 1001 natt-verden i matt gull og terracotta, der slynger og stjerner og en mengde detaljer dekorerer de overveldende - og ganske sikkert rimelig historisk ukorrekte - interiørene og klesdraktene.
Det er en verden du har lyst til å være i, selv om morderiske onkler, forgiftede kapper og onde knivkastere lurer bak hver snirklete søyle.
Mystiske dolker Også historien er et godt, gammeldags eventyr.
Perserne, får vi høre, er sin verdens førende folk, uovervinnelige i krig, men milde og kloke i fred.
Unnskyld, men er ikke det det stikk motsatte av hva «300» lærte oss?
Uansett:
Kongen har tre sønner, hvorav den yngste, Dastan (Jake Gyllenhaal), er en pleiesønn, hentet opp fra gata og gjort kongelig etter å ha imponert kongen med sin snarrådighet.
Brødrene inntar den hellige byen Alamut, tross advarsler, men Dastans mistanke blir vakt ved synet av en mystisk dolk som det er veldig om å gjøre for den beseirede prinsessen Tamina (Gemma Arterton) å få tilbake.
Men det blir aldri så alvorlig at ikke Dastan og Tamina får god tid til å slenge med leppa mot hverandre, og etter hvert innse at den andre ikke er så ille.
Tross alt.
Savner sugetRegissør Mike Newell fletter dyktig sammen det intrigetykke plottet med struktur og teknikker hentet fra dataspillet, der Dastans spenst og smidighet er nøkkelen til å lykkes.
Så kan de mest discernerende blant oss kanskje deppe litt over at man ikke helt får de stupende sug-i-magen-scenene spillet legger opp til, og at den store konfrontasjonen på slutten blir litt for statisk og lener seg litt for tungt på spesialeffekter.
Lystig actionMen «Prince of Persia:
The Sands of Time» utfører sitt viktigste oppdrag, som er å være en humørfylt, handlingsmettet eventyrfilm, i stil og toneart en fetter av Disneys Aladdin og en eksotisk tremenning av Indiana Jones, dog mindre nerdete, med lystige, levende actionscener og et friskt persongalleri.
Særlig Alfred Molina viser seg som en scenetyv i rollen som den lyssky handelsmannen og bandelederen sheikh Amar, en selverklært entreprenør, konstant klagende over skattene myndighetene pålegger ham.
Jake Gyllenhaal og Gemma Arterton koser seg med sine energiske helt- og heltinneroller, mens en passelig demonisk Ben Kingsley og de mystiske, kappekledde snikmorderne hans utgjør et overbevisende geledd av skurker.
FamilievennligDen obligatoriske drepingen underveis holder seg imidlertid på et familievennlig nivå; filmen er rettet mot et yngre, evt. mer harmløst, publikum enn mange andre lignende franchiser.
Newell nærmer seg dueller og trefninger som noe koreografisk og kreativt snarere enn platt blodsutgydelse, og når assasinerne danser rundt Dastan mens sanden pisker rundt dem, er det lett å være enig.
| 1
|
303296
|
Tiden har ikke jobbet for Johndoe
Energifattig comeback fra trønderrockerne.
ALBUM:
Da Johndoe albumdebuterte med «Ja takk til trøbbel» i 2003 ble de av enkelte sett på som norskspråklig rocks redningsmenn.
En mer direkte og ufiltrert utgave av de noe eldre bysbarna DumDum Boys' patenterte rock.
Høyere tempo, tydeligere tale.
Blodig alvor.
Store deler av musikk-Norge digget det.
Så begynte det å butte.
Oppfølgerne «Pyromantikk» og «Dødvinkel» hadde sine øyeblikk, men fremsto noe mer alvorstynget og sistnevnte gikk langt i antyde at bandet hadde begynt å bli voksne.
Til noens ergrelse og andres begeistring.
Etter 2006 har det vært rimelig stille rundt kvartetten selv om gjengen selv hevder at de aldri var oppløst.
Den mest umiddelbare forskjellen fra tidligere er at vokalist Jonas Skybakmoen har begynt å synge på kav trøndersk, i stedet for den annekterte rockebokmålen.
Resultatet er at sangeren som for ti år siden fremsto som en struttende rockebajas, i dag høres mer ut som grillkompisen til Tre Små Kinesere.
Musikalsk har de spredt seg tynt.
«Tragiske tryna» med sine mollakkorder høres ut som noe som kunne vært skrevet av et vilkårlig bergensband på tidlig 90-tall.
«Dommedag og ungdomstid» låner åpningsriffet til The Whos «Can't Explain».
«Enkle svar» går Bruce Springsteens arbeiderklasserock i næringen.
«Haritjnå» høres ut som pillesløv T-Rex.
Felles for alle er at de låter datert og fattig på energi.
Det er lite å utsette på håndverk og utførelse, men Johndoe vet bedre enn noen andre at rock handler om mer enn faglig dyktighet.
Det var de selv et rykende ferskt eksempel på i hine hårde dager.
| 0
|
303297
|
Hvor ble det av de fete riffene?
Enkeltmannsforetaket Slash er litt for raus med gjestevokalistene.
|||ALBUM:
Man skal ha all mulig respekt for den tidligere Guns N?
Roses-gitaristen, Slash' embete som en av rockens viktigste fanebærere siste 25 åra.
Ikke bare er han en fremragende og karaktersterk gitarist, men også et stilikon og en brobygger.
Det er derfor noe underlig at han på det som han selv ynder å kalle sin solodebut, er såpass lite synlig.
Prosjekt av denne typen er alltid et vågestykke, man skal ha stålkontroll på regien, store musikalske baller og et sprekkferdig låtmateriale.
Slash har noe av det, men mangler litt av av det første og det siste.
Skreddersydd for gjesteneBlack Sabbath-gitarist Tony Iommi gjorde noe liknende for snaue 10 år siden, bare i mindre skala.
Ti sanger med ti vokalister, to av dem var Ozzy Osbourne og The Cults Ian Astbury.
Disse to står også for de beste innslagene på Slash-plata.
Men der Iommi baserte sine låter rundt sin ufravikelige riffsignatur, velger Slash å imøtekomme vokalistene på deres egne premisser, noe som er en blandet suksess.
Dave Grohl gjorde dette i undergrunnsformat under navnet Probot for noen år tilbake.
Det viser seg nok at Grohls nese for skreddersøm er hakket mer finkalibrert.
FyllebryllupSlash' parring med punkrebellen Iggy Pop er selvsagt et frådende fyllebryllup skapt i himmelen.
Bestefar Lemmy leverer også til godkjent.
«By The Sword»
Alt i mellom er mer eller mindre gjester som klarer seg bedre i sine respektive «familier».
Riffgitaristen som sparket «Welcome to the Jungle», «Sweet Child O' Mine» og «It's So Easy» inn i de tusen hjem, er dessverre ikke så lett å få øye på her.
| 0
|
303302
|
Låtene mangler hos Britney-produsentene
Skuffende Miike Snow.
ALBUM:
Miike Snow er bandet til amerikanske Andrew Wyatt og den svenske produsentduoen Bloodshy & Avant.
De sistnevnte har et årelangt Britney Spears-samarbeid på CVen, men på denne andreplata er det mer alternativ synthpopmusikk som står på agendaen.
Svevende, luftige og gjerne manipulerte vokalmelodier leder an, over elektroniske produksjoner og rask, slepende tromming.
Flere spor bør kunne leve godt på radio - uptempo, Moby-aktige «Vase», og dansegulv - bilreklamedrivende «Paddling Out», men mesteparten av denne plata fungerer likevel ikke bra nok låtmessig - hverken som hits, dansemusikk eller alternativpop.
Det blir fort repetitivt og lite dynamisk.
Høydepunktene er de mest nedtonede sporene:
Seige, Fever Ray-aktige «Black Tin Box» med nedpitchet vokal og Lykke Li-bidrag, det jj-aktige åpningssporet og søte «Archipelago».
| 0
|
303303
|
Helt ferdige med å rydde på roterommet
Grand Island blomstrer på et langt i fra vrient tredjealbum.
|||
ALBUM:
Det er en fryd å høre hvordan Grand Island utvikler seg.
Fra det totale sjanger- og inspirasjonsgalehus på 2006-debuten «Say No To Sin», via en kraftig modning og ryddesjau på 2008-oppfølgeren «Boys & Brutes».
I runde tre er roterommet ryddet én gang for alle, og bandets originalitet og idérikdom er foredlet til et rikt og nydelig sammenskrudd album.
Der man tidligere har opplevd at de trekkes i alle retninger, er dette lyden av et band som selv bestemmer hastighet og reiserute.
Uttrykket er fortsatt mildt ubestemmelig, en slags boblende, rastløs og småhard rockmusikk med et visst alternativ- country/ørken-preg, drevet av banjoer og hårete gitarriff og tilmålte doser nypsykedelia og slengbuksefolk.
Men dette er også en soundsignatur som er umiddelbart gjenkjennelig.
Tar vi med at bandet legger på bordet sin aller beste og mest smilende samling poplåter, er det lett å konkludere med at Grand Island har brukt det «vriene tredjealbumet» til å bli enige med seg selv om hvordan de bør låte og hvordan på best mulig måte tydeliggjøre og rendyrke en grunnidé som har vært god helt fra start.
Allestedsnærværende Jørgen Munkeby dukker opp med fløyte og saksofon på den frådende «Young Wrath», men det er Janove Ottesen som har den beste gjesteopptreden med sine norskspråklige linjer på banjokryperen «Suffer/Lid, min kjære», en like inviterende portal til Grand Islands karismatiske musikalitet som den sterke åpningslåten «Angelila».
Og ikke minst:
«Sundance & Cassidy» er den beste syntesen av Grand Islands unike sound til nå.
| 1
|
303305
|
Myten bak masken
«20.000 Days on Earth» kommer heldigvis aldri under huden på Nick Cave.
FILM:
Allerede et par minutter uti «20.000 Days on Earth» blir det klart at regissørene Ian Forsyth og Jane Pollard ikke har til hensikt å forsøke å komme under huden på sitt subjekt Nick Cave.
Cave har selv fortellerstemmen i filmen, og hvert bilde er et nennsomt komponert tablå som understøtter estetikken i universet han har bygget opp gjennom sine drøye 40 år som forfatter og artist.
Poet og posør John Updike beskrev berømmelse som en maske som spiser seg inn i ansiktet, og Nick Cave har posert så lenge at hans utstuderte image nå omgir ham som et ekstra lag av hud — eller i alle fall en skreddersydd dress.
Spørsmålet «20.000 Days on Earth» stiller er da også hvorvidt det egentlig finnes noen «mann bak masken».
I følge Cave selv har han som kunstner og kjendis tvunget sin indre verden på den ytre, og dermed formet seg selv i sitt eget bilde.
Forsyth og Pollard har akseptert dette premisset, og gjennom filmen blir man vitne til hvordan Cave redigerer og vedlikeholder sitt image i forestilt blottstillende situasjoner som samtaler med psykologen og gamle bandkamerater.
Cave er den eneste som får henvende seg direkte til publikum; alle andre er henvist til å spille sine roller som var de skuespillere i en spillefilm.
Ekstatisk sannhet
I sine monologer bekjenner Cave seg til en filosofi som minner om Werner Herzogs «ekstatiske sannhet» — nemlig at fakta og trivielle detaljer er betydningsløse i den store sammenhengen.
Det som betyr noe er å bruke kunsten til å mane fram en skygge av de grunnleggende sannhetene som definerer et menneskeliv.
Det er ingen tvil om at «20.000 Days on Earth» er en film som stryker sitt subjekt med hårene, men det er helder ingen ukritisk fanfilm.
Faktisk er årsaken til at den er såpass vellykket at den vender blikket mot den journalistiske impuls, og spør hvorfor det skulle være mer å hente i å rive ned Caves image enn i å utforske den kraft som ligger i hans musikk, poesi og uforbeholdne omfavnelse av rockeklisjeer.
| 1
|
303308
|
Krigens ansikt utad
Det nyeste kapittelet i «Hunger Games»-sagaen er nok en oppsiktsvekkende kompleks og intelligent ungdomsfilm.
FILM:
Av de store amerikanske blockbusterfranchisene, er det ingen som bruker sin episodiske struktur i samme utstrekning som «Hunger Games»-filmene.
Plottmessig er filmserien blant det nærmeste man kommer å se TV på kino, til et punkt hvor det virker urimelig å omtale «Mockingjay Part 1» som et selvstendig verk.
Dette innebærer at det raskt oppstår forvirring dersom man ikke har de foregående filmene friskt i minne, men det betyr også at de individuelle filmene makter å trosse forutsigbarheten som ligger nedfelt i Hollywoods tradisjonelle treaktsstruktur.
For filmskaperne er det en velsignelse å slippe å gi disse filmene noen virkelig slutt, og som publikum er det befriende å se en såpass uforutsigbar film i denne prisklassen.
Idealistisk manipulasjon «Hunger Games:
Catching Fire» sluttet med en cliffhanger, og det samme gjør «Mockingjay Part 1».
Mellom disse brå og nærmest tilfeldig valgte start- og sluttpunktene fortsetter historien om Katniss Everdeen og hennes rolle som frontfigur i kampen mot de brutale og hensynsløse styresmaktene i Panem.
Denne gang er gladiatorkampene som har gitt filmserien dens navn byttet ut med ordinær krigføring i stor skala.
En gruppe opprørere har fraktet Katniss til en militærbase i District 13, hvor hun er ment å spille rollen som revolusjonens samlende skikkelse, og store deler av filmen går ut på å skape en effektiv og troverdig PR-kampanje rundt henne i forkant av det store angrepet på myndighetene i Capitol.
Plott framfor action
I likhet med «Catching Fire» er det nettopp i denne metadiskusjonen av hva som gjør seg godt på film at «Mockingjay» har sin store styrke.
Og det klart mest interessante med filmene er hvordan regissør Francis Lawrence makter å mane fram en genuint effektiv patos, samtidig som manuset hele veien gjør publikum oppmerksom på de manipulative grepene som tas i bruk.
Lawrence' regi er både kompetent og utpreget TV-aktig, og selv om han gjør relativt god bruk av sitt nisifrede budsjett er det visuelle hele veien underlagt replikkene.
Bildene har aldri noen annen funksjon enn å servere eksposisjon eller understøtte replikkene som trekker handlingen fremover, hvilket betyr at all kompleksitet og spenning henvises til plottdimensjonen.
Det er naturligvis fullt mulig å se dette som en fallitterklæring på vegne av den amerikanske blockbusteren, men samtidig er det ytterst få av årets storfilmer som byr på et tilsvarende nivå av intelligent og kompleks underholdning.
| 1
|
303309
|
Anmeldelse:«Pust»
17-årige Charlie tåler lenge hånden som rører uggent, men også bak en flink pikes annet kinn venter tennene.
FILM:
Livet er langgrunt.
Barndom og ungdom er en langsom vading ut til bading i det åpne voksenhavet.
Og midtveis i senoppvekstdramaet «Pust» står Charlie (Joséphine Japy) i barbeint vemod midt i ei langgrunne: med vann til knærne ved sensommerkjolen, skuende utover horisonten, med alt hun ønsker utenfor rekkevidde.
Åndeløs på leit etter nærhet og identitet lar hun langsomt Sarah (Lou
De Laâge), den nye jenta på skolen, lede henne inn i lidenskap.
Psykisk terror Mélanie Laurents andre langfilm er basert på ungdomsromanen «Respire» av Anne-Sophie Brasme.
Laurent er en god personinstruktør og forteller, der lykken komprimeres i montasjesekvenser.
Tidvis lett overeksponerte bilder er myke og dust hvitbeiset med rosagult skjær, og i åpningen står to gatelys i natten, et poetisk bilde av tosomhet i mørket.
Med lyden av foreldrenes krangling i bakgrunnen og kameraet på jenteromsgulvet, blir vi først kjent med Charlies føtter mot teppet, så skuldrene på vei mot kjøkkenet, før hun ved frokostbordet sakte avslører ansiktet ved å tilte en tekopp.
Stilen signaliserer at karakterene og deres beveggrunner vil tilnærmes og avsløres stegvis.
Mor snufser ved kjøkkenbenken, og far snerrer:
«Kan ikke du snyte deg litt?».
«Hvorfor tilgir du ham alltid?» spør Charlie senere moren.
Hun lærer å ta imot dritt og tåle smerte.
Temaet psykisk terror etableres implisitt, slik lidenskap og frihet diskuteres eksplisitt av skoleklassen i neste scene.
Ut av lidenskap Hvordan tre ut av lidenskap?
Det ubalanserte «Tuppen og Lillemor»-forholdet er gjensidig parasittisk og vampyrisk.
Hersketekniske Sarah er som venninne en fiende ute, som med blikk, bevegelser og ord kringkaster giftig fortrolighet og løgner i skolegårdens utfrysende slagmark.
Barn- og ungdommen sones i stadig snevrere fengsler av fastlagte fortellinger.
Frihet til å puste ut venter ikke i en voksendom, men et voksenliv — om man slipper ut på prøve.
| 1
|
303311
|
Det er ikke viljen og energien det skorter på
Låtene matcher ikke engasjementet på Honningbarnas andre album.
ALBUM:
Honningbarna ble kjapt en snakkis etter at de stakk av med Urørt-seieren i 2011.
Sørlandets fremadstormende punkambassadører plukket sine stemmer på høy energiføring, rappkjeftede tekster om skeivhetene i samfunnet og alternativ instrumentering.
Musikalsk sett fremsto debutplaten «La Alarmane Gå» på mange måter som en slags hybrid av Turbonegro, Kaizers Orchestra og Raga Rockers.
I alle fall på overflaten.
Låtmessig holdt det ikke helt mål.
Det gjør det dessverre ikke denne gangen heller.
Noe som er ganske synd all den tid bandet er både kompetente musikere og åpenbart en ambisiøs gjeng med mye på hjertet.
Sånn umiddelbart kan det virke som de har lagt den mest oppkjeftede og noe gutteaktige tilnærmelsen bak seg.
Åpningslåten «Dødtid» har en tung og mørk, nesten slepende funky groove under seg.
Ikke ulikt det Rage Against the Machine bedrev på sine siste plater.
Men så er det kjapt over i det heseblesende giret, hvor det er om å gjøre å trykke flest stavelser inn i en strofe.
Honningbarna har fått produsenthjelp av The Hives' knottevrider Pelle Gunnerfeldt, noe som er spesielt tydelig på i gitaravdelingen og på låter som «Velkommen Tilbake» og lyspunktet «Offerdans».
Bandets største problem er at det skorter på minneverdige refreng og hooks.
De har kampropene, hjertet, temperament og nok av verdensproblemer å debattere, men tonefølget mangler nyanser og knagger å henge herligheten på.
Det blir rett og slett for anmassende og fattig på temperaturskifter i lengden.
| 0
|
303312
|
Festen er over for Wolfmother
Årgangsvin er byttet ut med billig skvip på kartong.
|||ALBUM:
Wolfmothers selvtitulerte debut fra 2006 fikk anmelderne til å strø om seg med superlativer og ivrige rockkonsumenter til å tømme platehyllene.
En Grammy-pris og en god porsjon turbulens seinere er Andrew Stockdale tilbake med en ny hyllest til fuzzgitarens gudfedre.
Det som en gang var en powertrio er nå oppjustert til kvartett med nyoverhalt besetning.
Begge originalmedlemmene Chriss Ross og Myles Heskett takket nemlig for seg et knapt år etter førsteskiva så dagens lys.
Samme gamle
Det betyr ikke at Stockdale har forandret veldig mye på oppskriften.
Det er fortsatt klassisk rock med de store riffene i sentrum som er fokus.
Basisen er kokt i hop av Black Sabbaths «Vol 4» og Led Zeppelins «Physical Graffiti», med tilmålte doser Blue Cheer, Deep Purple og The Who som garnityr.
Med andre ord, alt er ved det gamle.
Nesten.
Sammensetningen i denne omgangen er langt mindre treffende, og der debuten baserte seg på førsteklasses ferskvare, er ingrediensene til «Cosmic Egg» plukket fra billighyllene.
Substansløst «Wolfmother» var nemlig en briljant feiring av alle rockeklisjeene i boken, basert på et overskuddslager av bunnsolide signaturriff.
Dessverre er «Cosmic Egg» mer et oppkok av klisjeer uten samme substans.
Låtene fremstår enten som tomme skall, eller ligger uforsvarlig nær grensen til plagiat (hør blant andre «New Moon Rising» og «Sundial»).
Det finnes noen hederlige unntak, «10.000 Feet» har et stampende driv som umiddelbart setter seg i mellomgulvet, mens den monumentale finalen «Violence of the Sun» er et vitalt og melodisterkt klimaks.
Men i det store og hele føles det som Wolfmother har byttet ut årgangsvin med kartong.
| 0
|
303313
|
En blanding av «Forbrukerinspektørene», Tippekupongen og Finn.no.
Meklere tipper boligpriser.
Punktum.
|||
TV:
I en tid da tv-programskapere støvsuger møteromsgulvet på jakt etter ideer de ikke burde forkastet likevel, er det forbausende at «Solgt!» ikke er plukket opp av en norsk kanal før nå.
I Danmark har «Hammerslag» gått i 17 sesonger.
Som vanlig når NRK kaster seg på dokusåpe-kjøret, er det en anstendig og veloppdragen serie som havner på skjermen.
To lag bestående av to meklere skal kjempe mot hverandre ved å gjette prisene på boliger som allerede er solgt.
I første program har vi lag fra Bergen og Tromsø som transporteres til Moss, der de skal se på tre boliger, en toroms leilighet, et hus i Son og en arkitekttegnet perle på Jeløya.
Enkel jobb Programleder Frode Søreide har en forholdsvis enkel jobb.
Han viser meklerne rundt i boligene og sier for eksempel, «ja, hva syntes dere om kjøkkenet?» eller «hva tenker dere om flisene?».
Deretter diskuterer hvert lag, som består av en kvinne og en mann, hvilken pris de tror boligen ble solgt for.
På forhånd får de vite hva snittprisen per kvadratmeter er i området, noe som gjør det mindre spennende, vil jeg påstå, i den grad dette er spennende.
Et innblikk Meklerne er en sympatisk gjeng med mange fine meklerord på lager og interesserte seere får et innblikk i hvordan boligmeklere tenker.
De er jo en gjeng som har fått et noe frynsete rykte de siste åra, men jeg tviler på om det kommer fram uhumskheter i denne trygge, men ganske så uoppfinnsomme serien.
En blanding av «Forbrukerinspektørene», Tippekupongen og Finn.no.
| 0
|
303314
|
Brutal jungelkrig
Hvis du likte «Band of Brothers», vil du også følge med på «The Pacific».
TV:
Vi får en advarsel ganske tidlig i «The Pacific», idet en far må gi etter for sin kampivrige sønns ønske om å dra i krigen for å drepe japanere.
Det verste ved å jobbe som lege under første verdenskrig, sier faren, var ikke å behandle unge soldater med avrevne lemmer, men å oppdage at deres sjel var revet ut.
«The Pacific» er en ti episoders tv-serie om unge menn som får sine lemmer og sjeler ødelagt.
Serien er en oppfølger til «Band of Brothers», om et kompani amerikanske fallskjermjegere som kjempet i Europa, som igjen ble laget i forlengelsen av «Saving Private Ryan».
Steven Spielberg og Tom Hanks har vært involvert hele veien og deres misjon denne gangen er å hedre soldatene som kjempet mot japanerne i jungelen på diverse stillehavsøyer.
Helamerikansk
Vi følger tre soldater.
To av dem, Robert Leckie og Eugene B. Sledge, har gitt ut memoarer som serien støtter seg på, henholdsvis «Helmet for My Pillow» og «With the Old Breed».
Tredjemann er John Basilone, som ble høyt dekorert for sin innsats.
De tre utgjør ikke en kameratgjeng, men kjemper på hver sine fronter og vi følger derfor flere regimenter parallelt, i hvert deres krigsmareritt.
Og det er virkelig et helvete på jord vi snakker om, hele tida sett fra USAs synsvinkel:
I motsetning til amerikanerne, har japanerne en tendens til å løpe brølende mot maskingeværilden.
Gammelmodig
Men også amerikanerne lider store tap og stridighetene er skildret med en voldsom energi, slik seg hør og bør når HBO og Dreamworks har brent av 150 millioner dollar på den 540 minutter lange serien.
En relativt liten del av dette har gått til skuespillerne, for her finnes ingen stjerner:
Det var lagånden, ikke glamorøse enkeltindivider, som kjempet og vant i Stillehavet.
«The Pacific» blir aldri kjedelig, noe som i hovedsak skyldes de ville, blodstenkte kampscenene, men fortellingen om de enkelte soldatene er til dels klisjefylt og gammelmodig.
Ikke dermed sagt at mennene portretteres på en utelukkende flatterende måte, men ønsker du en mer original skildring av slaget om Salomonøyene og andre små flekker av land i Stillehavet, se Terrence Malicks «The Thin Red Line».
| 1
|
303315
|
En herlig graut av rock, jazz og blues
Hedvig Mollestad Trio blir tøffere for hvert album.
ALBUM:
Hvor går grensa mellom tung rock, blues, bluesrock, frijazz, jazzrock, psykedelia og progressiv musikk?
Ikke spør Hedvig Mollestad Thomassen, for hun kan trolig ikke svare.
Ikke er det så viktig, heller.
Hun bare spiller alt sammen, gjerne samtidig.
En enfant terrible...
Han har sans for norsk kvalitetsmusikk, og er uttalt fan av band som BigBang, Motorpsycho og nå altså Hedvig Mollestad Trio.
Eget sound
Det er en vanskelig sjanger, men du vet det er god instrumentalmusikk når du ikke savner vokalen.
Trioen har gjennom to tidligere album dyrket fram et eget sound, suggererende og sugende jazzbluesrock - uten vokal, men med tilhørende herligheter.
Her er både kontante gitarriff og sugende rytmer som tøyes og dras.
«Penere» gitartone Musikken kommer enten som et drønn, som i «Arigato, Bitch», «Liquid Bridges» og «La Boule Noire», eller den slentrer av gårde som i avslutningslåten «Pity The Children».
Her briljerer Mollestad Thomassen med en enklere og «penere» gitartone enn vanlig.
I korte, men nærmest rabiate «Rastapoupolos», signert trommis Ivar Loe Bjørnstad, høres det ut som om alle har det svært travelt med å bli ferdige med låten.
Bassen til Ellen Brekken nærmest bjeffer!
Rock og jazz Musikken er tuftet på inspirasjon fra rockhelter som Led Zeppelin, Black Sabbath, Santana og Free, men også jazzstørrelser som John McLaughlin og Terje Rypdal.
Samtidig virker det som om trioen frigir seg mer og mer fra disse inspirasjonskildene for å dyrke sitt eget sound.
Musikken er blitt råere, tøffere og skumlere og mer avansert for hvert album.
Derfor kunne jeg også tenkt meg mer enn seks låter som klokker inn på fattige, intense 36 minutter.
Jeg vil ha mer!
Men det går selvfølgelig an å sette på plata en gang til!
| 1
|
303318
|
Hverdagsvampyrer
«Flight of the Conchords»-medskaper Jermaine Clements vampyrkomedie er både dum, kjedelig og uforklarlig sjarmerende.
FILM:
Komedien «What We Do in the Shadows» er konstruert som en dokumentar om fire vampyrer som bor sammen i et kollektiv i New Zealands hovedstad Wellington, og skildrer hverdagen deres ved hjelp av velkjente reality-tv-grep.
Humoren er å finne i møtet mellom vampyrfiksjonen og realitysjangeren, hvilket innebærer en hel del vitser som er lette å anerkjenne på et humorfaglig plan, men som likevel er vanskelige å le av.
Sabotasje «What We Do in the Shadows» har to store problemer, og begge er problemer den deler med svært mange samtidige filmkomedier.
For det første er det ingenting ved humoren eller historien filmen forteller som tilsier at den burde være en spillefilm:
Den narrative fremdriften følger realitysjangerens tempo og dramaturgi, hvilket innebærer at man begynner å bli utålmodig etter maks en time.
Samtidig vender filmen sin satiriske brodd mot sin egen fortelling, og underminerer dermed både det mellommenneskelige dramaet og kjærlighetshistorien som kunne forsvart valget av spillefilmformatet.
Visuelt er filmen mer gjennomarbeidet og tiltalende enn tv-humor pleier å være, men samtidig innebærer realityestetikken at den ser ut som billig tv, hvilket verken er spesielt originalt eller interessant i 2015.
Årgangssatire
Når man opererer med en struktur som først og fremst er et påskudd for å pøse på med vitser og sketsjer er det viktig at man vil noe med humoren, og det er det vanskelig å se at Jermaine Clement og Taika Waititi gjør.
Realitysatiren er på 2005-nivå, og vampyrvitsene kunne like gjerne vært hentet fra Mel Brooks' «Dracula er død - og trives med det» fra 1995.
«What We Do in the Shadows» sparker inn åpne dører og serverer åpenbare vitser med en entusiasme det er like vanskelig å forstå som å mislike.
For selv om dette er en kjedelig og fundamentalt overflødig film, er den samtidig i besittelse av en sjarmerende oppriktighet som på sett og vis gjør det mulig å tilgi at den hverken er spesielt morsom, overraskende, tankevekkende eller skarp.
| 0
|
303319
|
Hotell i særklasse
De tyske tenåringsheltene Tokio Hotel er ytterpunktet til den kommersielle ungdomsmusikken.
|||
ALBUM:
Når lytefrie mennesker som Black Eyed Peas og DonkeyBoy dominerer øvre del av hitlistene, er det ikke rart at musikk som appellerer til den andre enden av skalaen også får et stort publikum.
Tyske Tokio Hotel er et av disse bandene som står vis-à-vis Akon, og ved hjelp av rockesanger om å føle seg annerledes, fremmedgjort og ensom, lokker de til seg alle som ikke identifiserer seg med partyhyllestene på førsteplass.
Denne strategien følges opp med konseptplata «Humanoid», som tar plass i et slags urbant, sci-fi miljø der sola er svart og grensene mellom maskin og menneske diffuse.
Industribyggere
Tokio Hotel benytter anledningen til å frakte den emosjonelle rocken sin steg i retning det mer industrielle.
Utgivelsen får også en ekstra dimensjon når man tenker over at de platinaselgende, 20-årige gullkalvene hadde et så heftig lanseringsløp ved forrige runde at frontfigur Bill Kaulitz holdt på å miste stemmen, og at de ved å tilby sju forskjellige Tokio Hotel-t-skjorter i coveret, framstår som aldri så liten del av en industri selv.
Nå er både stemmebånd og engelskuttale blitt pisket på plass, og at Tokio Hotel vil dukke opp på tenåringsrom over hele landet er verken vanskelig å spå eller forstå.
Ekte hormonelt
Følelsene ligger tjukt utenpå, og svinger mellom dødsromantisering/livslengt, rop etter medmennesker/ønske om løsrivelse, kampvilje/oppgitthet på ekte hormonelt, ulogisk tenåringsvis.
At musikken er blitt tyngre er slett ikke dumt, og Tokio Hotel befester seg slik som et ytterpunkt av den kommersielle ungdomsmusikken.
Jo mer ekstrem man blir både i hårhøyde og hulking, jo flere hatere og inntektsgivende elskere får man.
En grandios 12-retter
Manøveren har heller ikke gjort Tokio Hotel mindre tilgjengelige.
Musikken virker til å være produsert under slagordet jo større, jo bedre.
Alle knappene har blitt tatt i bruk, og gjør plata til en grandios 12-retters som nok vil svimeslå ungdom som ikke har hørt mye av dette før.
De av oss som har vært ute en vinternatt før, gjenkjenner derimot autotunede Metro Station i «Automatic», Marilyn Manson i «Humanoid» (der bandet forresten slitsomt nok er «against the sun» og «against the night») mens marsjeringskåte My Chemical Romance-fans kan lufte uniformsjakkene til «World Behind My Wall».
Platas beste tendens er 80-tallsleflinga med New Order-pumpende «Dogs Unleashed», men i likhet med «Personal Jesus»-kopien «Human Connect To Human» ligger disse altfor, altfor tett opp til sine inspirasjonskilder.
Den offensive strategien til plata gjør at den vil nå bredt, men for alle som har noen av disse referansene i platehylla fra før, er det jo heller ikke noe ledig rom i herberget for Tokio Hotel.
| 0
|
303320
|
«Vi hører at det durer, men skjønner ikke hvorfor»
The Knife går opera.
Det kan skremme vannet av selv de mest ihuga fans.
|||
ALBUM:
Det er svært lite Tommy og Annika over Karin og Olof Dreijer.
Som The Knife har de kvesset elektrobeatkniven og revolusjonert dansemusikken, og under navnet Fever Ray hekset Karin i fjor fram et skrekkvakkert hespetreunivers.
Tar en BjörkMen det har heller aldri vært noen tvil om at de også har hatt et ønske om å ta den enda litt lenger.
Teste ut kunstgrensene.
Dra en Björk à la «Music from drawing restraint 9».
«Tomorrow, In A Year» er en avantgardeopera om Charles Darwin, bestilt av den danske performancetruppen Hotel Pro Forma.
Den består av både studioopptak og field recordings, hverdagslydopptak tatt opp utenfor studio, og høres ikke ut som noe The Knife har gitt ut tidligere.
HypnotiserendeDet vil si, med unntak av den guddommelig vakre «Colouring of pigeons», der samarbeidet mellom Karin, Olof og operasangerinnen Kristina Wahlin skaper et hypnotiserende og rytmisk lydunivers.
Det er som om låten har en fot i The Knife-albumet «Silent Shout» - den andre i Dantes «Inferno».
Hvis resten av skiva hadde vært som «Colouring of pigeons», hadde det uten tvil vært et av årets mest oppsiktsvekkende album.
MonotontIsteden får vi dramatiske operapartier, monoton skurring og gresshoppeduring.
Svært fascinerende - og fryktelig forvirrende.
Lytteropplevelsen lider under det faktum at musikken er skapt for en forestilling, og at denne konteksten forsvinner i overgangen til plate.
Vi hører at det durer, men skjønner ikke hvorfor.
Og selv om kan argumentere med at det slett ikke er meningen at man skal skjønne alt, at mysteriet har en verdi i seg selv, blir det lett så altfor, altfor fristende å bare slå av før de første fem minuttene med knitring og vindmøller er omme.
| 0
|
303321
|
En liten rakker av en låt
DumDum Boys i klassisk lettbeint rockeslag.
LÅT:
Norsk rocks mest seiglivede band er tilbake igjen.
Med brask og bram, må man nesten driste seg til å si.
I alle fall om denne oppløftende lille rakkeren av en låt er toneangivende for resten av plata «Ti liv» som kommer om ikke lenge.
«Tre er to for mye» er en langt mer humørfylt sak enn andre singler av nyere dato, eksempelvis «Enhjørning».
Låta er produsert av Bent Sæther fra Motorpsycho og åpner med et klassisk rockeriff signert Kjartan Kristiansen.
Preple proklamerer «vennen, jeg er glad for at jeg ikke kan lese tanker, for her om kvelden var vi på vei til alle kanter», og derfra er det rake veien inn i et av de mest allsangvennlige refrengene gutta har skrevet på mange år.
Det låter friskt, lettbeint og klassisk rocka.
Rett og slett en perfekt låt å hilse våren velkommen med.
| 1
|
303324
|
Anmeldelse:Christelle Ravnebergets debutroman innbyr til å leses fort
Tempofylt om forhold på kanten av bardisken.
«Kan man ta overdose på kjærlighet?
Kan man dø av for mye kjærlighet?
Wow.
Jeg må slå meg sjæl for å sjekke om jeg drømmer, drømmer jeg, er det sant?
Han kom, han så meg, han dro, og alt mellom nå og neste gang vi ses betyr ingen verdens ting!»
Det er en vital og heseblesende forelsket hovedperson vi møter i Christelle Ravnebergets debut «Jeg gidder ikke leve uten deg».
Fra det øyeblikket Annabel treffer Christian kjører livet hennes, og boka, inn på et spor det ikke finnes noen avkjørsler fra.
Fartsfylt
Fartsfylt
«Jeg spyr som aldri før, og Lemmy sitter på dassen og veiver og gaper til meg,
Tyv med stil
fast forward
Tyv med stil
Det er derfor komposisjonen som gjør boka leseverdig, Ravneberget klarer å holde på intensiteten og spenningen hele veien.
Du blir dratt inn og kan ikke stoppe før boka gjør det.
Etter 168 luftige sider er det slutt, og da var jeg takknemlig for å kunne stige av.
I det øyeblikket var det også fint å fastslå at Ravneberget heldigvis kan kunsten å begrense seg.
| 1
|
303326
|
Skritt for skritt
Provokasjonene hoper seg opp i den utmattende familietragedien «Moebius».
FILM:
Du må ha fylt 18 år for å lese denne anmeldelsen.
Følgende skjer i løpet av de første ti minuttene.
Far er utro.
Mor prøver å skjære av fars penis.
Far stritter imot.
Mor skjærer i stedet penis av sin tenåringssønn og svelger den.
En drøy form for hevn i de fleste kulturer, inkludert den koreanske.
Når sønnen kommer hjem fra sykehuset, er senga fortsatt blodig.
Mor er borte, men far kunne gjerne ha skiftet sengetøy, synes jeg.
I stedet surfer han nettet og leser om penistransplantasjoner, mens sønnen blir mobbet på skolen når de ser at han tisser på skoene sine i stedet for å treffe pissoaret.
Sønnen oppsøker deretter sin fars elskerinne, som jobber i en kiosk.
Hun bretter ned kjolen, slik at elskerens sønn kan beføle brystene hennes.
Målløs
Alt dette fortelles i en stilisert form som bremser alle tilløp til psykologisk innlevelse.
Regissør Kim Ki-duk understreker filmens eksperimentelle holdning ved å la hele forestillingen forløpe uten en eneste replikk.
Skuespillerne stønner i smerte og vellyst, men får ellers bare uttrykke seg gjennom kroppsspråk og blodige gjerninger.
Kim Ki-duks forrige film, «Pietá», handlet om en brutal pengeinnkrever og hans forhold til mor.
Den var tilsvarende stilisert og halvveis mislykket.
Kim legger opp til historier, men han er lite dyktig til å fortelle historiene.
Så kan man innvende at han saboterer våre forventninger og den tradisjonelle historiefortellingen, men dessverre erstatter han dette med provokasjoner som ikke er særlig dyptloddende.
Svart humor
I tillegg til flere avkappede kjønnsorganer, byr «Moebius» på sadomasochisme, streit juling og originale former for selvskading.
Den er heller ikke fri for humor og jeg må innrømme at jeg lo da en allerede kastrert mann løp nedover gata med en penis i hånd, forfulgt av den avkappede penisens eier.
Intet behov for freudiansk drømmetydning når regissøren gjør jobben for oss.
Som jeg forsøkte å antyde i starten, har filmen 18-årsgrense.
Fire publikummere besvimte da «Moebius» ble vist på filmfestivalen i Kerala.
| 0
|
303327
|
Glødende produksjoner
Kan DJ Burn One bli en av rapmusikkens viktigste bakmenn?
ALBUM:
La oss vie noen linjer til en av rapmusikkens mest spennende produsenter om dagen, DJ Burn One fra Atalanta, som de siste årene har laget beats og produsert hele gateplater og låter for fremadstormende navn som Yelawolf, G-side og Freddie Gibbs.
På denne samlingen har Burn One satt sammen noen av sine fineste produksjoner fra den siste tiden — signaturen hans er dyp, varm, seig og detaljrik, men alltid med masse dirrende bass og et snev av frikete, smaløyd 70-tallsrock i bunnen.
Og selv om rapperne på «Joints» er mange og ulike (Rittz, Jackie Chain, Starlito og nevnte Gibbs, for å ta noen), er dette blitt en imponerende konsis og helhetlig introduksjon til det som fort kan vise seg å bli en av den nye hiphop-generasjonens viktigste bakmenn.
Publisert i papirutgaven 22. mars.
| 1
|
303328
|
Et usedvanlig velmodnet og helstøpt debutalbum
Emilie Nicolas balanserer kunst og kommers på utsøkt vis.
ALBUM:
Det er godt at noen fremdeles gjør det på «gamlemåten».
Et bilde og et knippe låter på nettet var nok til at bærumsjenta Emilie Nicolas fikk bransjen på nakken.
Musikken fikk snakke alene og den talte sitt tydelige språk:
Emilie Nicolas hører hjemme på samme scene som de store.
Jazz og pop-melankoli
De fleste har fremdeles omskrivingen av den gamle Dumdum Boys-skatten «Pstereo» friskt i minne, men i albumkontekst er den med sin lettbeinte groove på mange måter en ensom ulv.
Et blaff da, vil kanskje noen tenke?
Så langt derifra.
«Like I'm a Warrior» er et usedvanlig modnet og helstøpt debutalbum som balanserer kunst og kommers på utsøkt vis.
Det kommersielle ligger i Nicolas naturlige evne til å trylle med melodier.
Vokallinjene hennes ligger lett i øret, samtidig som det er mengder med substans i låtene.
Det musikalske hjertet hennes banker for både jazz og mørk pop-melankoli.
Hun er rytmisk finurlig både i fraseringer og den tidvis perkussive elektronikaen som knatrer lekkert i bakgrunnen av de dunkle, men samtidig varme lydlandskapene hennes.
Egen stemme
Det er lett å trekke paralleller til både Björk, Lykke Li, Susanne Sundfør og Robyn, men det blir egentlig mer for å antyde.
Nicolas har sin helt egne signatur både som sanger, tekstforfatter og låtskriver.
Den vare og tilbakelente åpningen «Nobody Knows» har vært tilgjengelig både som demo og singel en tid.
Den gir plata mulighet til å vokse seg stor i et behagelig tempo.
«Let You Out» er hakket strammere i rytmeavdelingen før Nicolas opprop om løsrivelse i nakne «Grown Up» sørger for en av årets vakreste låter.
Kuttet demonstrerer på utsøkt vis hennes Nicolas gode teft for å skape rom i musikken, samtidig som hun skriver refreng som kan få bakken til å dirre.
Den er også en av mange ufiltrerte og personlige tekster på plata.
«Melancholia» er pulserende elektronika som er som skapt for mørke og stjerneklare høstkvelder, mens «Fail» er platens buldrende midtakse - spekket med dramatiske kontraster og kalde, vrengte synther.
«Don't call me lazy, I go down on him daily», synger hun med innbitt stemme.
Mer utleverende blir det ikke.
Helstøpt «Like I'm A Warrior» fungerer på så mage plan.
Ikke bare har den fantastiske enkeltlåter, men den er også en perfekt balansert reise, hvor låtene rygg-mot-rygg gir hverandre nye kvaliteter.
| 1
|
303329
|
Senioraction 2
Bruce Willis og de andre pensjonistene lever farlig i «RED 2», som er en trygg og gjennomgående irriterende oppfølger.
FILM:
Pensjonister er ikke som i gamle dager.
De holder seg i form og krever mening i hverdagen.
Dette gjelder også offentlig ansatte leiemordere, men ikke engang produsent Lorenzo di Bonaventura trodde at en actionkomedie med et knippe tilårskomne superagenter skulle skape såpass sterk gjenklang.
«RED» (Retired, Extremely Dangerous) ble en kommersiell suksess i 2010 og får derfor en oppfølger.
Det gjelder å smi mens skuespillerne har kroppsvarme og fremdeles er arbeidsføre.
Irritasjoner i kø
«RED 2» åpnet i USA for tre uker sida og er foreløpig en slags flopp.
Hva kan det skyldes?
Jo, man gjør det samme én gang til.
Man glemmer å by på overraskelser.
Man har ingen metode for å få Bruce Willis til å ikke virke matlei.
I stedet setter man sin lit til Mary-Louise Parkers rollefigur.
Sarah er «dama i gata», den vi skal identifisere oss med.
Hun er mindre flink med skytevåpen, men besitter egenskaper som de andre mangler:
Folk liker henne.
For meg er hun filmens mest irriterende element.
Et eksempel:
En langdryg skytescene med påfølgende biljakt blir igangsatt fordi Sarah ikke klarer å være kjølig agent.
Vi vet at hun vil svikte etter tretti sekunder, men Frank Moses (Willis) gir henne full tillit.
Argh!
Jeg sluttet å telle, men minst hundre mennesker blir perforert av kuler og skarpe gjenstander i løpet av «RED 2».
Dessverre er ikke manusforfatterne blant dem.
Tanketom
Plottet er like latterlig som sist.
Noen forfølger våre paranoide venner.
De ønsker å finne ut hvorfor og nysgjerrigheten tar dem til London, Paris og Moskva.
Den kalde krigens synder er involvert, Catharine Zeta-Jones er russisk femme fatale, Helen Mirren er nådeløs og Anthony Hopkins har funnet opp en farlig dings og sier «jolly good» så ofte han får anledning.
Maskinpistolene knatrer konstant og i pausene avfyrer Willis og gjengen kvikke replikker.
Mellom tre og fem av replikkene treffer blink.
Resten er kinaputter kjøpt på vannskadesalg.
Liksom i forrige film, får vi en brukbar actionscene med Willis i starten, men vi serveres altfor mange tåpeligheter.
En komedie med såpass mye vold og såpass mange gode skuespillere, burde tilby sitt publikum mer enn tanketom kynisme.
| 0
|
303331
|
Gråmelert kakafoni
Julian Casablancas + The Voidz
ALBUM:
Det begynner å bli noen år siden Julian Casablancas og The Strokes «gjenoppfant» rocken.
Om man ser på det store bildet, har det vel strengt tatt bare gått en vei med gjengen siden epokegjørende «Is This It».
Casablancas har hele veien spilt ut kortet som distansert og uhåndgripelig.
Solodebuten «Phrazes for the Young» var sukkersøt synthpop.
«Tyranny» som han har laget sammen med The Voidz går enda lenger i å skape distanse mellom seg selv og sitt tidligere jeg.
Her handler det om industrialisert alternativrock med trommemaskiner, harde samplinger, vrengte lyder og en ofte abstrahert Casablancas croonende i bakgrunn.
Melodiene er gjemt bak lag på lag med støy og umedgjørlige arrangementer.
For det meste kjennes det mer som han er forelsket i ideen om å være utilgjengelig, enn at låtene faktisk formidler noe av kunstnerisk verdi.
«Dare I Care» er inne på noe i sin lek med østlige toner, paret med slepende, harde groover.
Men for det meste er det en smakløs og intetsigende saus hvor de fleste ingrediensene drukner hverandre han serverer.
| 0
|
303333
|
Sjefen over alle sjefer
Hvordan går det når Jack White toner ned sin rolle som gitarhelt?
Aldeles utmerket.
ALBUM:
Resultatet blir sjelden dårlig når Jack White er involvert - såpass har vi lært etter et drøyt tiår med nå oppløste The White Stripes, The Raconteurs, The Dead Weather og diverse samarbeidsprosjekter.
Ikke minst har vi lært at White setter sitt umiskjennelige preg på alt han jobber med, musikalsk, lyrisk, visuelt og konseptuelt.
Han har en tilsynelatende ustoppelig skaperkraft som bare med de nevnte bandprosjektene har gitt oss ti plateutgivelser på elleve år, men likevel er altså dette 36-åringens første soloalbum.
Energisk start
I de ulike konstellasjonene har White beveget seg innenfor noe ulike uttrykk - fra det opprinnelig punka, skjødesløse og popnaive duoformatet i gjennombruddsbandet, til det fyldige, mer countrypåvirkede i The Raconteurs og The Dead Weathers seige, mindre gitarbaserte dommedagsbluesrock.
Så hva høres Jack White solo ut som?
Mer eller mindre en blanding.
Singelen «Sixteen Saltines» setter riktignok raskt en energisk tone med et rått gitarriff og gauling i stereo, og henter attpåtil fram minner om White Stripes-Megs notorisk nybegynnerenkle trommedæljing.
Påfølgende «Freedom At 21» holder også et høyt intensitetsnivå, om enn i et nytt format, drevet av hektiske matterocktrommer og gitar.
Tyr til tangentene Deretter roer imidlertid gitarguru White seg ned.
Den mest ubeherskede og røskende rocken må vike for harmoniske melodier med countryinstrumentering og -kor i låter som tittelsporet, en ballade som pynter Whites desperate raspevokal med rolig piano, steelgitar og gyngende perkusjon, og den humørfylte banjo- og pianocountryen i «Hip (Eponymous) Poor Boy».
«I'm Shaking» er direkte lystig med sin flørtende gospelkoring og The Black Keys-liknende versjon av rock'n'roll, mens bluespianoet og grooven i «Trash Tongue Talker» ikke upassende følges av en nesten Mick Jagger-aktig vokal.
Det er i det hele tatt vel så mye piano som gitarer på denne plata, uten at det er noe den har tatt skade av.
Sofistikert uvørent Med «Blunderbuss» viser Jack White nok en gang at han behersker kombinasjonen av det fintfølende og det primale, og at han er en mester i å få det sofistikerte og veloverveide til å høres enkelt og uvørent ut.
Han trenger dessuten ingen andres hjelp for å levere låtmateriale fra øverste hylle, om man skulle ha vært i tvil om det.
| 1
|
303335
|
Kremfløtefjernsyn
NRK satser alt for å samle familien foran skjermen i høst.
Du blir stappmett.
Lisensen betales med den største glede.
NRK burde få lov til å få øke denne lisens, denne nasjonen trenger en allmennkringkaster som kan sitt fag.
NRK har lange tradisjoner på å være konger og dronninger av familiefjernsyn på selveste lørdagskvelden.
I kveld har kanalen duket og stivpyntet seg til «Da KORK kom til bygda».
En stor satsing der NRK virkelig slår på den delikate stortromma, nei det er paukene som brukes.
Bye og LørDan Dette skal være samlende.
Dette er høsten da NRK for alvor skal ta tilbake Gudskjelovkvelden.
Dette er for at hele familien skal være samlet i godstol og sofa, og vi får en time og tretti minutter med norsk tv-historie tuftet på Erik Bye, Tande-P, LørDan, Norge Rundt, Ut i naturen og Nitimen.
Alt er fint.
Alt er greit, proft og solid, men det blir samtidig så enormt mye av absolutt alt.
Halvparten hadde vært mer enn nok fordi halvannen time med verdens beste bløtkake ender med at det tyter krem ut av ører, nese og porer, mens marsipanlokket fortsatt er intakt.
Motstandsløst
Dette er komplett motstandsløst som familieunderholdning visstnok slik skal være.
Dette er NRK som fortsatt lever i en medieverden der det er ett folk og en kanal.
Alle skal med, men det er jo så inni granskauen forutsigbart og betegnelsen feelgood blir på godt norsk et solid understatement.
Men, nasjonens beste orkester får selvsagt vist seg fram sammen med tre lokale talenter i fem lørdager framover i fem forskjellige steder i Norge med fem forskjellige programledere.
Fine talenter Først ut er Ingrid Gjessing Linhave som reiser til Ulstein og Ørsta og hun har jo et vinnende vesen, men ler fortsatt litt for høyt og mye av egne forsøk på diverse morsomheter.
Men, bygda stiller opp med ordførere, svele, naturskjønne omgivelser, samhold og litt korps.
De har ei uke på seg med dugnad for få rigget Hareidhallen om til en hyggelig festsal.
Vi følger de tre som er valgt ut til å vise hva de kan av sang og musikk foran familie, venner og bygdefolket.
Helt grei skuring, men er dette riksdekkende musikalsk underholdning som vil være vanedannende de nærmeste ukene?
Tja.
Tore på Sporet Men, det er gode talenter.
En fin, liten gutt dirigerer KORK, en tidligere punker viser fram sitt operasangtalent og vi møter Chris, han som er bygdas suverene hip hoper.
Og, her kommer tårene, Chris har ikke sett sin amerikanske far på to år , og dette gjøres det selvsagt noe med i god Tore På Sporet-tradisjon.
Beklager Rørende?
Ja, hos alle inkludert programlederen.
Og, jaggu spiller ikke KORK også «Norsk Dans» som er Grieg og vignettmusikken til statskanalens veteransuksess, Norge Rundt.
I tillegg en sveip innom vignettmusikken til Nitimen.
Det er tungt å måtte være slem mot den norske folkesjela, derfor, beklager så mye.
Jeg går rett i skammekroken.
Døde i 1967
De neste lørdagene er det Linn Skåber som skal til Modum, Leo Ajkic til Dalane, Anne Rimmen til Bardu og Hans Olav Brenner til Kvam.
Det blir garantert mer glamour på lokalet og nei, denne anmelder er ikke harm, men stappmett.
«Da KORK kom til bygda» er fjernsyn for min farfar Oscar Denius, men han døde dessverre i 1967.
| 0
|
303337
|
Nerdens triumf
Four
Tet er seg selv lik, men har aldri vært mer tilgjengelig.
|||
ALBUM:
Rent personlig har jeg tidligere gått fort lei av Kieran «Four Tet»
Hebdens dille for organiske trommer.
Den avvæpnende og joviale dunkingen blir ofte stående i kontrast til elektronikaprodusentens mer skarpe, elektroniske sider.
På britens foregående album har derfor låtene liksom samlet seg i to ulike bunker: én for de som liker Autechre og én for Múm-fansen, og dette er egentlig ikke forenelige størrelser.
Men med «There Is Love In You» har Four Tet klart å smelte sammen et helhetlig uttrykk fullstappet av referanser - alt fra house til Aphex Twin til Steve Reich til blek, britisk 90-talls rave og kafétechno - samtidig som han helt umiskjennelig låter som seg selv.
Aller best er han når han delikat klarer å balansere mellom det fengende og vanskelige, det stemningsmalende og støyende.
Denne musikken handler mye om fryden ved detaljer:
En liten rytmeforskyvning, frø som rasler i maracasen, et lite blip fylt med assosiasjoner.
Likevel må vi ikke glemme at den glimrende singelen «Love Cry» er det nærmeste Hebden har kommet en dansegulvslager.
«There Is Love In You» er dermed en riktig nerdete plate, men samtidig Four Tets beste, mest helhetlige og lettest tilgjengelige så langt.
| 1
|
303343
|
Apokalyptisk presisjonsriffing
Industrihelter gjør hakeslipp-comeback.
|||ALBUM:
Dersom du har sansen for maskinell riffing og virtuos tromming, har du noe av en juvel i Fear Factorys comebackplate «Mechanize».
Etter år med turbulens i rekkene og stridigheter rundt bandnavnet, er Burton C.
Bell og riffmester Dino Cazares endelig samlet på plate igjen.
Med seg på laget har de fått trommeorakelet Gene Hogland, noe som ikke har lagt en demper på opplevelsen.
Her går det unna som aldri før, Bell er høyt og lavt med sine karakteristiske fraseringer og apokalypsevibben er nyrestaurert og høyst tilstedeværende.
Låter som «Fear Campaign» og episke «Controlled Demolition» er klassisk Fear Factory i skjæringspunktet mellom «Demanufacture» og «Obsolete».
Med andre ord hakeslippframkallende presisjonsriffing satt opp mot langstrakte melodilinjer, pakket inn i en kjølig og stram produksjon.
Fansen vil juble.
| 1
|
303345
|
Skal man danse eller knuse stereoanlegget?
Urørt-vinnerne sliter i skjæringspunktet mellom Arcade Fire og Avril Lavigne.
|||
ALBUM:
Det er formelig så man hører «P3 Morgen»
-Ronnys stemme mellom hver låt her:
«Ahhhhh, for en fantastisk låt fra The.
Pihhhnk.
Robots».
Nå skal vel ikke det brukes mot årets Urørt-vinner, men det sier likevel noe om hvordan debuten til det bergensbaserte bandet høres ut.
Radioformatert popmusikk i skjæringspunktet mellom Arcade Fire og Avril Lavigne, med låter så intenst irriterende og fengende at det vanskelig å vite om man skal danse eller knuse stereoanlegget i ren poppsykose.
«Big Machine» er en fin avveksling om du er gått lei av Superfamilys «Let's Go Dancing», mens «Curly» helt udiskutabelt er en smart luring av en hit.
Likevel blir oppskriften litt lett å gjennomskue her, og den insiterende gitarhoggingen og måkingen på trommene føles fort utmattende.
Det blir rett og slett for masete til at det er gøy å høre på i lengden.
I tillegg er det noen spesielt distraherende feilskjær her:
Grufulle «Macintosh» («Hello, my name is Macintosh, Hello, what can I do for you today?») kunne vært en Aqua-låt framført av Paramore, og band som synger om seg selv i tredjeperson («Pink Robots gonna make you feel so good») speiler ikke akkurat et voldsomt formidlingsbehov eller poetisk overskudd.
Pink Robots viser tidvis en uforskammet god teft for låtsnekring.
Kvikk, kontant popmusikk vil det alltid være et marked for.
Samtidig er det et godt stykke igjen før dette er raffinert nok som albumopplevelse.
Tør jeg foreslå litt mer hjerte og litt mindre hjerne neste gang?
| 0
|
303346
|
Anmeldelse:Alice Lima de Faria debuterer med en fulltreffer av en bildebok
Formfullendt, bildeskjønn, vittig og varm.
Det er en sånn dag.
Robinhund vil ikke i barnehagen, og når han kommer dit går alt skeis.
Han søler ut all melka, gir venninnen Fanta katastrofalt høy fart på huska og sparker ballen rett på Uffle.
Det vanker bare sure miner og kjeft, selv om Robinhund blånekter:
«Det var ikke jeg!»
Helt beksvart er det likevel ikke i svensk-norske Alice Lima de Farias bildebok om hunden som står opp med feil labb.
For Robinhund har en storebror som alltid står på hans side.
Som alltid er rede til å gi trøst.
Høy sjarmskår
«Skyt så hardt du kan!»,
Høy sjarmskår
Barnehagens regelrytter og nusselige sladrehank er Tjalle, som med sine «Det var han» og «Han igjen!» gjør livet tungt for helten.
Og til sist ulykkesfuglen Uffle.
Han er en fyr med bekymret oppsyn, som «står i veien, som vanlig».
De skårer høyt på sjarm, disse typene.
Billedskjønn
Boka er uvanlig fint illustrert.
Egenartede karaktertrekk, skjeve hus, veltede bøtter og varierende fargepalett på oppslagene:
Alt har sin bestemte mening, alt er med og forteller.
Billedskjønn
Bildene - tegning og papircollage der elementene kan se ut som de er klippet ut og limt inn - utfyller perfekt den stramme teksten.
Bildene kan si ting ordene tier om.
At Fanta lander på Uffle når hun fyker av huska står ikke i teksten.
En liten leser kan få gleden av å oppdage denne informasjonen selv, i illustrasjonen.
«Det var ikke jeg! sa Robinhund» er formfullendt, bildeskjønn, vittig og varm.
Boka handler om de dummeste og fineste tingene:
Om sure motvindsdager, og om verdien av forbundsfeller som er der for deg, uansett.
| 1
|
303349
|
Denne karen er alt annet enn utslitt
Washed Out overlever bølgen.
ALBUM:
Chillwave er kanskje ikke et like gangbart begrep nå som da Washed Out slapp debutalbumet «Within and Without» for to år siden.
Men selv om sjangerbetegnelsen gikk raskt av moten, står plata like sterkt den dag i dag.
Det er derfor en glede å konstatere at bakmannen Ernest Greene på ingen måte har brent av kruttet.
Varmt og sløvt
I store trekk følger «Paracosm» forgjengeren i sitt varme, sløvt bølgende lydbilde, innhyllet i myke tepper av klang og diskant.
Over et dempet, halvakustisk komp bygges låtene lag på lag med drømmende vokal og mer eller mindre manipulerte detaljer, fra samplinger og baklengsgitar til glidende vridninger i klangfargen.
Strammere låter
Greene har dessuten tilført lydpaletten et arsenal av gamle keyboard, og et par av låtene har fått et utypisk fokusert driv i en forholdsvis stram låtstruktur.
Det fungerer godt, særlig i flotte «It All Feels Right», som nærmer seg Tame Impala med sin psykedeliske retropopfølelse.
| 1
|
303352
|
«Folk som slåss» er nervepirrende og opplysende tv
Med Kristopher Schau som utmerket reiseleder.
TV:
«Norges første voldelige reiseprogram» kaller TVNorge denne serien, og det beskriver i hvert fall utgangspunktet ganske greit.
Tilnærmingen og formen er nemlig til forveksling lik den Bård Tufte Johansen hadde med «Fotballkrigen», der han reiste verden rundt for å oppleve store fotballhatoppgjør, med alt som hører til av kulturelle og sosiale konflikter.
I «Folk som slåss» er det kampsport som settes i fokus, og det av den mindre stuerene typen.
Alt er lov
Første program tar oss til Brasil, der det er trange tider for forløperen til dagens Mixed Martial Arts (MMA):
Vale Tudo.
Navnet betyr «alt er lov», og det er en nesten korrekt beskrivelse.
Sporten i seg selv er for eksempel ikke det.
Gjennom Jorge Pereira, en av de mest sentrale arrangørene fra storhetstida på 90-tallet, får vi en innføring som tar oss innom både Latin-Amerikas største slum og relativt ryddige treningsstudioer.
Men Pereira har også sin egen agenda, og etter hvert som Schau nærmer seg målet om å få se en ekte Vale Tudo-kamp, vikles han ubehagelig tett inn i undergrunnskampsportens hardere realiteter.
Åpenhet og selvinnsikt
Med sine tidligere prosjekter har Schau for lengst etablert seg som en mann med interesse for de mørke sidene av mennesket.
Først og fremst har han likevel en egenartet evne og vilje til å reflektere rundt dem, drevet av et nysgjerrig alvor og en kompromissløs ærlighet overfor både seg selv og oss.
«Folk som slåss» bygges rundt nettopp disse egenskapene.
Schau presenterer seg som en militærnektende pasifist som aldri har slått noen, men som likevel elsker å se folk slåss.
Det er tydelig at han har motstridende følelser, og alle ligger tjukt utenpå.
Det er som svetteperlene kan ses piple fram i panna når tv-crewet får beskjed om at de enten skaffer pengene de har lovet for kampen, eller ikke kommer seg hjem derfra.
Engasjerende spenning
Det er den reisendes blikk som preger «Folk som slåss» - med alt det fører med seg.
Det gjør oss vel prisgitt bildet den lokalkjente Pereira ønsker å vise, men dét blir det også gjort et både interessant og morsomt poeng ut av.
Det gir oss en følelse av oppdagerglede for hvert hjørne som rundes, og får oss til å kjenne på spenningen i møte med det ukjente og potensielt farlige.
Viktigst av alt er at det er lett å kjenne seg igjen i.
Med en så involverende reiseleder som Schau, gjør det «Folk som slåss» til et engasjerende, underholdende og smart stykke tv.
| 1
|
303357
|
Visesanger som blek strandgutt
Anders Wyller henter fram sin indre Beach Boy.
|||
ALBUM:
Etter den lille pastisjen «Preludium for bleke strandgutter», som åpner «Det regner i Oslo», er det ingen som lenger lurer på om Anders Wyller er inspirert av The Beach Boys.
Det skinner igjennom på lettere pompøse «Parfyme» også, men albumet består i hovedsak av enkel og ukomplisert viserock på norsk — 19 år etter debuten med hans første og eneste hit, fortsatt radiovennlige «Bicycle Riding».
På sitt første album på norsk på 12 år, står Wyller fram som en rennesteinspoet som hyller kjærligheten og byen.
Han lager fengende låter, men et stykke ut i det korte albumet kan det virke som om inspirasjonen svinner hen — og klisjeene får krype inn.
Låter som «Mens du venter på en engel» og «Hun har en revolver på lur» burde fått ligge i skuffen, mens «Junikveld», med tekst av Hans Børli, stiller i egen klasse.
| 0
|
303358
|
Lindstrøm rydder opp
Diskohistorien er herved levert det nye tiåret.
|||
ALBUM:
Hans-Peter Lindstrøm prøvde tidligere i høst å snike seg unna en platebutikks krav om juleplate ved å levere fra seg en 42 minutter lang versjon av julesviska «Little Drummer Boy».
Det var en gedigen tabbe.
Låten endte som en snakkis over hele verden, den verden som er på hippe musikksider på Internett i hvert fall, og høstet massiv skryt.
Hadde Lindstrøm visst at det skulle bli så mye mas hadde han aldri gitt den ut, fortalte han Dagsavisen.
Det kunne jo hende julesangen ville stjele oppmerksomheten fra dette albumet.
FormatsmadrerenHan bør roe seg kraftig ned.
Når denne plata kommer til butikkene litt senere denne måneden er alle drittlei jul uansett hvor sinnssyke julesangene var, og «Real Life Is No Cool» vil skape et aldri så lite splæsj selv uten juleslageren på låtlista.
Dette er nemlig det mest overraskende en formatsmadrer som Lindstrøm kunne gjort.
Det er tilbake til singelsamlingen «It's A Feedelity Affair», en retur fra verdensrommet og tilbake til kloden der låtene er på tre minutter og line up-en inneholder en vokalist.
Christabelle, også kjent som Solale, bidrar med ad hoc-tekster og en vokal så avslappet og organisk at man skulle tro den grodde ut av musikken.
Trekkfullt landskapHun er tryglende, forlangende, stønnende og så følsom at det kunne blitt komisk om det ikke hadde vært for at den var plassert i Lindstrøms gjenkjennelige og fremdeles trekkfulle lydlandskap.
Samme mann som for øvrig sto bak det BBC kalte «coldest track in the world right now».
«Jeg er en ansiktsløs fyr som står foran en skjerm og spiller», sa han til Stavanger Aftenblad da han forklarte hvorfor han ikke ville få Bylarm-stipend.
Det høres trist ut.
Det gjør ikke dette.
Musikken er så sprelsk og referanserik at pensum på diskoundervisninga kan bestå av denne plata alene.
«Baby Can't Stop», for eksempel, starter som Daft Punk og sklir ut i en voldsomt oppdatert versjon av Michael Jacksons «Wanne be Startin' Somethin'».
Første gang du er 1 minutt og 50 sekunder ut i «Let's Practise» er du villig til å sette alle pengene på at Christabelle skal bryte ut i «I feel love, I feel love, I feel love».
Noe hun selvsagt ikke gjør.
Smart og pedagogiskFor Lindstrøm er ikke blitt ei gammel hore på sin eldre dager, han er ikke en fripassasjer som femten-songar-på-ein-gong-artisten Girl Talk.
Det er publikumsvennlig på den smarte, pedagogiske måten.
Hver låt åpner umiddelbart fengende, og vokser seg stor, vanskelig og flott tross den knappe tiden.
Vokalen behandles heller ikke som hvilken som helst hellig gjenstand, men loopes, hakkes og spilles gjerne baklengs.
Det gjør at musikken oppleves som noe velkjent, men annerledes.
Ny, men gjenkjennelig.
Litt som framtida.
| 1
|
303359
|
Sønner av Springsteen
Øya-aktuelle The Gaslight Anthem - så godt og enkelt kan det gjøres.
|||
ALBUM:
Umiddelbart hadde det vært ganske enkelt å avfeie det Øya-aktuelle New Jersey-bandet The Gaslight Anthem som enda et punkband som på Green Day-vis lager klubbmusikk for store stadioner.
Men det er ikke noe galt med enkle, men effektive gitarriff og tungt øs, og det er noe med musikken til The Gaslight Anthem som kommer klarere fram for hver lytting.
Den tilsynelatende enkle punkrocken har en dybde som du ikke finner hos så mange andre band i samme sjanger.
Hverdagspoesi Sammenlikningen med en annen artist fra The Garden State, Bruce Springsteen, er logisk, men for denne lytter har akkurat det mest med tekstene, hverdagspoesien, å gjøre.
Det handler selvfølgelig om damer («American girls, they want the whole world / they want every last little light in New York City») og om gamle dager («Old Haunts» og nøkkelsporet «We Did It When We Were Young»).
Lev i nuet og ikke dvel for mye ved fortida, er vel egentlig budskapet («Don't sing me your songs about the good times / those times are gone and you should just let them go»).
Bandet er for øvrig for lengst anerkjent av Bruce, som til og med dukket opp på scenen under deres konsert på Glastonbury i England i fjor.
Hold Steady/Replacements Vokalist og låtskriver Brian Fallon - og bandet for øvrig - har en større desperasjon i formidlingen enn Bruce, og du har neppe hørt Bruce så sår som i «We Did It When We Were Young».
Musikalsk er The Gaslight Anthem nærmere New York-via-Minneapolis-bandet (og for øvrig tungt E Street Band-inspirerte) The Hold Steady og deres helter igjen, The Replacements, samtidig som du hører et lite ekko av The Cure og U2 (ja, faktisk) her og der.
Forresten, hvis du lurte på hvordan Håkan Hellström ville låte om han var amerikansk, kan du få svaret om du lytter til The Gaslight Anthem.
Men du må høre fort, for før du veit ordet av det er de ti kjappe låtene slutt.
34 minutter er gått, og du må høre en gang til for å forvisse deg om at det virkelig var så fort gjort.
Det er det intense drivet som gjør det.
Festivalband «The '59 Sound» ble hyllet av kritikerne for to år siden, og i fjor meldte Dagbladets anmelder Torgrim Øyre fra Hovefestivalen at kvartetten med sin tidløse, frihetsbejaende arbeiderklasserock på mange måter framstår som det ultimate festivalbandet.
Det er godt nytt for dere som har tenkt dere på Øyafestivalen i Oslo, der bandet spiller allerede onsdag kveld.
American Slang er i butikkene fra mandag 14. juni.
| 1
|
303360
|
Bjørnens lover
«Ernest og Celestine» er en sjarmerende liten skildring av et usannsynlig vennskap.
FILM:
Noe av det som forblir forunderlig med tegnede barnefilmer, lenge etter at man strengt tatt har strukket seg ut av målgruppen, er hvordan noen få, rene linjer kan være så uttrykksfulle.
Akkurat dette var kanskje noe av det som gjorde mer inntrykk ved de tilårskomne, todimensjonale tegnefilmene, som 3D-animasjonen, for alle sine imponerende tryllekunstner, ikke helt klarer å gjøre etter.
Den store styrken til «Ernest og Celestine» er nettopp dette:
Fine personligheter, gode, åpne ansikter, skildret i en enkel strek som lykkes i å gjøre dem karakteristiske.
Stemningsfullt
«Ernest og Celestine» er basert på en billedbokserie av Gabrielle Vincent, og det synes.
Bakgrunnstegningene er statiske, tenkt for boksidene.
Men de er stemningsfulle, vakkert komponerte, i duse akvarellfarger.
Det er i et disig vinterlandskap musen Celestine møter bjørnen Ernest.
Han er en del av en bråkete bjørnekultur som hersker over bakken, mens hun bor i en musemetropol i kloakksystemet der alle er effektive, ambisiøse og snakker bergensk.
Rovdyr og gnagere betrakter hverandre med en blanding av uvitenhet og mytebasert mistenksomhet, og omgås aldri.
Men den nyfikne Celestine og den buldrende Ernest trosser reglene og begynner å samarbeide, først med gjensidig nytte for øye, siden av genuin velvilje.
Odde detaljer
Historier om vennskap på tross av fordommer og ytre forskjeller fortelles hyppig nok, og som sådan er det ingenting skjellsettende ved «Ernest og Celestine».
Men filmen berikes av underfundig humor, de odde, eklektiske detaljene i skildringen av byene over og under bakken, og små, sosiale observasjoner både blant bjørner og mus.
Så er det en liten ulempe at streken tydelig ikke er beregnet på bevegelse, linjene skjelver litt og kunne vært tilpasset det nye mediet bedre.
Men «Ernest og Celestine» er en varm og sjarmerende tegnefilm i ordets rette, opprinnelige forstand.
Gi den en god klem.
| 1
|
303361
|
For noen er gresset på den andre siden blått
Lucky Lips imponerer på sitt andre album.
«Hemmeligheten» heter Malin Pettersen.
ALBUM:
Den norske bluegrassfamilen vokser stadig.
Det vil si, i likhet med flere andre her hjemme, utfordrer Lucky Lips sjangeren ørlite grann ved å slippe til instrumenter som ikke «er lov», som perkusjon og trekkspill.
De kaller det ikke bluegrass, men er veldig nære.
Europeisk pris
Og - like fullt ble countrybandet Lucky Lips kåret til #1 European Bluegrass Band 2012 under European World Of Bluegrass-festivalen i Nederland.
Det forplikter - og de innfrir.
Fem igjen Bandet er blitt fem siden ep-en «Third Door On The Right» (2010) og debutalbumet «Life Without Parole» (2011).
Det er to kvinnelige vokalister som er blitt borte, men det er uproblematisk (sorry, jenter) så lenge unge Malin Pettersen står fremst på scenen.
I henne har Lucky Lips ikke bare en mild, men markant vokalist og frontfigur med «Emmylou-knekk» som veksler elegant mellom det offensive og det såre, men også et stort låtskrivertalent.
Hun innser at hun er født på feil sted, men kan leve med det og synger sangene sine likevel:
«Oh, how I wish I was a mountain girl (...) But I guess
I was born where my soul belongs / Not high up in the mountains /But I'll sing those mountain songs», synger hun på tittellåten.
Hun veksler elegant mellom det offensive og det såre.
Deler på vokalen
Men - i likhet med de store bluegrassbandene, deler også Lucky Lips på vokalansvaret.
Erlend Støylen Hølland (kontrabass) synger på sine to låter og Stian Jørgen Sveen (gitar, dobro, trekkspill) på sine to.
De to øvrige medlemmene er Pål Emil Berg (perkusjon, vaskebrett) og Even Reinsfelt Krogh (banjo og ukulele).
Sveens «Daddy's Lament» bryter litt med lydbildet, og er - kanskje på grunn av det - et av albumets mange høydepunkter.
Men det er Pettersen som er låtskriveren i Lucky Lips (hun har skrevet ni av 13 låter), og hun holder et imponerende jevnt nivå - enten det er bluegrass, country eller americana som serveres.
God produksjon Henrik Maarud, trommeslager i Amund Maarud Band, gjør som gode produsenter skal, trekker ut det beste i hvert enkelt medlem og lar bandet få leve sitt eget liv uten «forstyrrende» produsentgrep.
«Mountain Dust» er ei plate du blir glad i.
| 1
|
303362
|
En altfor stappfull gjesteliste
The New Pornographers burde nedbemannet sin ellers ypperlige popmusikk.
|||
ALBUM:
Vancouver-bandet The New Pornographers må nok alltid finne seg i at deres nye musikk måles opp mot den ypperlige debuten «Mass Romantic» fra 2000.
Masse overskuddBandet var tidlig ute med kraftfull, melodisk og på grensen til overbemannet indierock full av instrumentering og klapping, og man kan nesten se albumet som et forvarsel på populariteten til band som Arcade Fire og Los Campensinos!.
Femteplaten «Together» er selvfølgelig ikke like god som debuten, men bedre enn forglemmelige «Challengers» fra 2007, og vi får noen karakteristiske og spretne hitlåter med masse overskudd.
Stappfull gjestelisteSjekk ut «Crash Years» og glamrock-aktige «Your Hands (Together)», omtrent som å høre Marc Bolan i samspill med en gladtrist folkehøgskoleklasse.
Problemet med «Together» — albumtittelen burde kanskje kunne fungere som en advarsel?
— er følelsen av at sporene er nærmest overlesset på grunn av bandkollektivets mange ulike innspill.
Med åtte faste bandmedlemmer og en gjesteliste bestående av Beirut-Zach, Okkervil River-Will og hele blåserrekka til Sharon Jones er det kanskje ikke rart at det blir mye lyd og mange kryssende ideer, men flere av sporene kunne med fordel ha vært gitt mer rom.
Husk at måtehold er en dyd, også i popmusikken.
| 0
|
303363
|
Ut i villnisset
«Uskyld» er en sump av lidenskap og tungsinn.
FILM:
Filmskaper Sara Johnsen planter en frodig skog i «Uskyld».
Synd hun går seg vill i den.
Fra barnsben av har brødrene William (Kristoffer Joner) og Ruud (David Dencik) begge elsket Janne (Maria Bonnevie).
Hun prøver ut begge, men det er William hun alltid har villet ha, og når han oppsøker henne i voksen alder, forlater hun uten å nøle familien sin og setter bo ute i naturen sammen med ham.
Ruud bor på den falleferdige gården like ved, der han går rundt og dyrker sine egne olme følelser mot paret som er der ute et sted.
Tragedien det hele ender med, røpes allerede i filmens første scene, der to døde menn og en medtatt kvinne blir oppdaget og båret ut av skogen.
Fødsel og forråtnelse
I den eksplosive naturen virker Williams og Jannes lille leir, med presenninger og soveposer, malplassert og hjelpeløs.
Naboene virker som om de er mer i sitt rette element:
De omgis av insekter, snegler, elger og rådyr, struttende løvverk og brusende elvestryk.
Livet forutsettes av forgjengeligheten, og begge deler har et insisterende nærvær i parets nye liv.
Fødsel og forråtnelse er hele tiden til stede.
Drømmen om å leve i pakt med naturen er eldgammel.
For Janne og William, som begge er umiddelbare mennesker, virker det som noe som vil tillate dem å leve spontant og i overensstemmelse med sine egne instinkter.
Men så stanger de inn i dette som naturromantikere flest før eller siden butter hodet mot.
Naturen er uskyldig nettopp fordi den er brutal, og fordi den er likegyldig.
Den gir og tar på en måte mennesker vanskelig kan forsone seg med.
I motsetning til dyrene kan ikke mennesker slippe unna den frie viljen, og dermed ansvaret, for det de gjør.
Janne i særdeleshet sliter med frykten for at hun kan ha forårsaket Ruuds vrede ved å anvende forførelsesteknikkene han brukte på henne, overfor William.
Et av spørsmålene i filmen er om Janne er aktiv eller passiv, ødelegger eller offer.
Kakofoni
Alt dette er vel og bra, eller ville vært det, om regissør og manusforfatter Johnsen hadde hatt bedre kontroll på den balstyrige filmen sin.
For det første forfølger hun alt for mange forskjellige fortellinger, med det forutsigbare resultat at de fleste blir kryptiske og/eller overfladiske.
Det er noe med et barn som dør, og noe med tsunamien i 2004, og noe med ulovlige innvandrere, og noe med graviditeten til etterforskeren som jobber med saken, noe med alt.
Som om ikke dette var kakofonisk nok, gjør filmen brå vekslinger mellom flere forskjellige tidsplan, og lar hele fire skuespillere gestalte Janne og William.
Bredden, spriket, går utover konsentrasjonen og dybden.
For det andre er «Uskyld» en hårsbredd fra å være en kostelig parodi på seg selv.
Den er en sump av tungsinn og lidenskap, av stive, ildfulle blikk i kombinasjon med et skjebnetungt soundtrack.
Den er utmattende intens og svetteperlefremkallende selvhøytidelig, uten så mye som et flimmer av humor.
Innimellom er det noen sterke portretter av de følelsesfulle ansiktene til Joner og Bonnevie, men også skuespillerne strever med et konsept som ikke åpner for særlig variasjon eller nyansering.
Den som vil dypdykke ned i den gamle diskusjonen om menneskets forhold til naturen i seg, bør heller se Lars von Triers «Antichrist», som er minst like voldsom, men langt bedre tenkt og orkestrert.
Den som vil se en vaskeekte fødsel på nært hold, kan godt løse billett til «Uskyld».
Det er en scene som virker sterkt, selv om den er omgitt av øredøvende filmatiske sleggeslag.
| 0
|
303364
|
Tilgjengelige Bech
Nils Bech tar stadig nye steg videre på sin progressive musikkreise
ALBUM:
Etter å ha operert i sitt mildt sagt egenartede krysningspunkt mellom performancekunst og elektronika siden 2010-debuten «Look Back», er det en langt mer tilgjengelig Nils Bech vi får servert når han denne uken slipper sitt etterlengtede tredjealbum «One Year».
En artistmessig utvikling først showcaset allerede i sommer på singelen «Trip Abroad», og nå videreført i den todelte og ti spor-lange historien om det første året med hans nåværende kjæreste.
Fra usikkerhet og frykt, til skam og sjalusi - rammet inn av Bechs nyfunne musikalske trygghet og selvsikkerhet.
«I worked hard to change how I see myself.
I found a place in me where I can be loved »
Med seg om bord har han både nye og gamle samarbeidspartnere som Ost & Kjex, Ole-Henrik Moe, André Bratten, og ikke minst Julian Skar, som både leverer produksjonen på den nevnte førstesingelen, kraftfulle «Jealousy» og nydelige «Before: That I».
Andre høydepunkter kommer i form av «That Girl» og flotte «I Punish You», som begge framstår som markante steg videre i Nils Bechs stadig progressive musikk.
| 1
|
303366
|
Fine farger
«Lokomotivet Thomas - jernbanens konge» har sterk moral og svak historie.
FILM:
Den britiske sognepresten Wilbert Awdry skrev sin første bok om lokomotivet Thomas i 1946.
De 26 første av uhorvelige mange TV-episoder ble sluppet i 1984 og siden er det blitt modelltog, dokker, spill, fargebøker og en masse annet som foreldre ikke har hjerte til å nekte sine barn.
TV-episodene er gitt ut på en rekke dvd-er, men «Jernbanens konge» er den andre filmen som er laget.
Den første, «Thomas and the Magic Railroad», kom for tretten år siden.
Skurkefri sone
Denne gangen er det greven av Sodor som sysselsetter Thomas og vennene i arbeidet med å sette i stand et gammelt slott.
Iblant trengs det flere enn ett lokomotiv for å trekke en last og da lærer de å samarbeide.
Det er mulig jeg går litt surr i navnene, men James kommer stadig til kort i sin kappkjøring med strømlinjeformede Spencer, mens antikke Stephen blir pusset opp og satt i arbeid, selv om han ikke er like sterk som Thomas, Percy og de andre.
Filmen er som helhet en skurkefri sone og det mest dramatiske som skjer, er et par nestenulykker og en noe motløs stemning når Stephen forsvinner.
Mild i trynet
Det er nok flere grunner til at Thomas ikke har havnet på kino oftere.
Også for de aller minste finnes det mer spenstige filmer å velge mellom, med mer minneverdige historier som bærer hele veien.
Her er det for mange «rollefigurer» med for lite personlighet.
Lokomotivene har ulik farge, men alle har det samme månefjeset og stemmene kunne muligens vært litt mindre teatralske.
Dessuten er det ikke tilfeldig at de færreste tegnefilmstjerner er skinnegående - det gir mindre frihet.
På den annen side er det et «fargeflott» univers Thomas og vennene tøffer omkring i.
Slik er det gjerne når man ikke har budsjett til 3D.
| 0
|
303370
|
Plumbo hjelper ikke mot dårlig musikk
...og ikke mot dårlige kritikker heller.
ALBUM:
La oss bare innrømme det:
Det ville vært noe i nærheten av en bombe om et album fra det selvutnevnte harrybandet med det uspiselige navnet Plumbo ville blitt omfavnet av kritikerne.
Er ikke noe av vitsen å irritere oss som mener noe om musikk?
Piraja «Rådebank» (et biluttrykk) gis ut på Piraya Music, oppkalt etter en farlig fisk som holder til i Sør-Amerika.
Men Plumbo er helt ufarlige, der de flyter på en medgangsbølge basert på en uheldig glipp.
Bandet fikk sine 15 minutter i spotlighten da frontfigur Lars Erik Blokkhus var uheldig med ordvalget da bandet hentet prisen for beste låt under Spellemannprisen i januar.
Det ble ramaskrik, men så slo det over i sympati og finale i Grand Prix.
«Svarte-Per» «Ola Nordmann» hadde strengt tatt ingen ting i Grand Prix å gjøre, men plutselig snakket hele Norge om rølpebandet som i årevis har levd av å spille harrymusikk på «bøgda».
Hvem husker Torgeir & Kjendisene nå?
Blokkhus forklarer det med reine ord i den dønn ærlige låten «Svarte-Per»:
«Jeg klarte å drite meg ut igjen (...)
Jeg skulle si takk, takk, takk, men ett ord var alt jeg rakk / jeg er så lei, lei, lei, det var jo tull / jeg burde nok ha greid å holde kjeften og jeg angra jo, for jeg mente ikke no?».
Klinger dårlig
Det er rein poesi sammenliknet med mange av de øvrige tekstene på albumet.
Hovedproblemet er at det ofte klinger dårlig.
Tekst og musikk spiller ikke alltid på samme lag.
Pseudo-rock Plumbo er mer rølpete enn D.D.E. noen gang har vært, og med sitt snevre tekstunivers (i hovedsak damer, drikking pg bilkjøring) når de ikke trønderne til knærne på tekstsiden.
Musikalsk er det «ekte» pseudo-rock — pop med dansebandtekster, forkledd som heavyrock med innslag av irske fløyter.
Det svinger, men samtidig er det kleint å høre på.
Rap-samarbeid
Det er vanskelig å skjelne den ene melodien fra den neste.
Samarbeidet med rapperen Endless, «Ta meg», er akkurat like mye pseudo, og heller ikke spesielt vellykka.
Produksjonen til Blokkhus og Henning Hoel Eriksen er dessuten flat og endimensjonal.
Kanskje det er riktig, det Blokkhus synger i «Svarte-Per»:
«Jeg er sjef for møkkamann / Fest og moro det er alt jeg kan».
| 0
|
303373
|
Kan ikke denne mannen få et tv-show i stedet?
Bare Egil Band - joda, han er morsom.
Av og til.
I små doser.
Men må han gi ut plater hele tida?
|||ALBUM:
Ideelt sett, i en korrekt sammenskrudd tv-/musikkvirkelighet, ville det vært noe som het «Bare Egil Show», et 20-30 minutter langt sketsj- og sangbasert humorprogram som kunne vært sendt for eksempel klokka 23.30 på NRK 3, og hvis enkeltinnslag umiddelbart ble tilgjengeliggjort på web-tv og en egen YouTube-kanal.
Ideelt sett, i en korrekt sammenskrudd norsk platebransjevirkelighet, ville et plateselskap, i etterkant av hvert «Bare Egil Show», sluppet de to beste innslagene til streamingtjenester og iTunes.
Så kunne man, etter for eksempel to tv-sesonger, samlet disse høydepunktene på en samle-CD for spesielt interesserte fans.
«Tagging» nå igjenAltså, misforstå meg ikke — Egil Hegerberg er en morsom fyr.
Han skriver — oftere enn du tror — ganske fine låter med skikkelig tullete tekster, som fra tid til annen også er genuint morsomme.
Men de er først og fremst morsomme enkeltvis.
Den ene spesialøvelsen hans er en ganske hard, rask låt med en litt gjentakende tekst på toppen (løselig basert på den 15 år gamle Bare Egil-klassikeren «Tagging»), her for eksempel representert ved det hardtslående åpningssporet «Jeg bare» og til en viss grad «Grungejoik» - en låttittel som virkelig gir vekk alt: hele låten er en diger grønsjklisjé med joiking på toppen.
TullestemmeDen andre spesialøvelsen er den typiske studentkrovisa, en fantasiløs og melodisvak kassegitarsak med en nødrim- og ordspillstinn tekst om et eller annet standupkomedieaktig tema eller noe annet hverdagslig, sunget med tullestemme, som «Murer» («hvis noen lurer, så sitter jeg bare her og murer»).
Det er ikke fritt for gode ideer eller fine låter heller.
«170» er en speeda boogie/bluesversjon av Kaizers Orchestra-låten, et sted mellom Johnny Winter og Ten Years After, og riktig artig også når du spiller den for andre gang.
«Ta for deg nå» har et post-grønsjete vers som går over i et vestkystmykt, nesten Josh Rouse-aktig refreng og siden en pen FM-rockgitarsolo, lagt under en tekst om treåringer som kan klå på kvinner på kafé ustraffet («du får ta for deg nå mens det fortsatt er sjarmerende, snart er du en gammel gris som far din»).
Og en tittel som «Duett mellom refusert designer og representant for Norsk Form» er samtidssatire på det nivået man kan forvente fra en av hjernene bak Black Debbath-klassikeren «Det er problemer innad i Høyre».
Stykkvis og deltAltså, misforstå meg ikke; Egil Hegerberg er en morsom fyr som fortjener kanaler for sitt ubestridelige talent - et sted mellom Beranek-æra «Hallo i uken», mid-period Trond Viggo og din gjennomsnittlige Lars Klevestrand-imitator.
Dette talentet nytes best stykkvis og delt, og kunne vært ganske morsomt, på en kultmåte, som et tv-show et rimelig stykke unna beste sendetid.
Et helt album er som vanlig feil format for den slags, det føles litt som å lese en 400 sider lang antologi over kransekakevitser fra perm til perm.
Altså: Egil Hegerberg.
Morsom fyr.
Bra fyr.
Gi mannen et tv-show.
Og noen års karantene til neste album.
| 0
|
303375
|
Småflaut sjangerbytte fra Snoop Dogg
Men reggaeprosjektet er mer fordøyelig en fryktet.
ALBUM:
Det er få ting som er flauere enn en falsk patois-uttale (jamaicansk dialekt), og det lå også an til å bli en tvers igjennom flau affære da Snoop Dogg i fjor endret navn til Snoop Lion og annonserte reggaeprosjektet «Reincarnated» etter en «pilegrimsreise» til Jamaica.
Etter et par mildt sagt pinlige singler og musikkvideoer har forventningene til albumet vært labre.
Men med drahjelp fra artister som Mavado, Popcaan, Mr. Vegas, Jahdan Blackmoore og Collie Budz har skiva blitt langt mer fordøyelig enn fryktet, ikke minst takket vært produsentbidragene fra Major Lazer (Diplo & co.).
Snoop beveger seg over et bredt spekter av lystige dancehall/reggae-sounds, med et fokus på positivitet, våpen-nekt, marihuana og ... fruktjuice.
Det spørs nok likevel om respektive reggaefans og Snoop-fans klarer å ta rapperens reinkarnasjon seriøst.
| 0
|
303376
|
«Dirrer av uforløste problemer og lengsel»
«Still Walking» er dypt menneskelig.
FILM:
«Nå husker jeg hva han heter», sier Ryota (Hiroshi Abe) til sin kone og stesønn i bussen på veien hjem fra overnattingsbesøket hos foreldrene hans.
Rundt middagsbordet prøvde familien å komme på navnet til en kjent sumobryter.
Først nå kommer Ryota på navnet.
«Jeg er alltid litt på etterskudd», sier han med et trist uttrykk i ansiktet.
Han snakker ikke bare om navnet på sumobryteren.
Små kollisjoner
Det skjer egentlig ikke så mye i det finstemte og lydhøre familiedramaet «Still Walking».
Ingen dør eller blir syke eller oppdager svik.
I det ytre portretterer filmen et fredelig døgn i familiens skjød.
Hirokazus bilder er klare og rene, det er sommer, hagen til foreldrene til Ryota stråler i solskinnet.
Men under overflaten finner tusen små kollisjoner sted.
Hirokazu filmer ofte tette utsnitt av interiørene som hovedpersonene så vandrer inn i, som for å vise akkurat hvor dypt inn i det nære og private han har tenkt å gå.
Såret stolthet Ryota er legesønnen som har ergret den ambisiøse faren ved å bli kunstkonservator og skuffet den tradisjonelle moren ved å gifte seg med en enke som har barn fra før.
Når han og søsteren besøker barndomshjemmet med sine familier, bobler gamle motsetninger opp.
Også mellom foreldrene finnes disharmoni:
Det sårer stoltheten til Ryotas far at de kaller huset «bestemors hus».
«Det er betalt for med mine penger», sier han.
Over middagsbordet svever ånden til den avdøde eldstebroren, han som ble lege som sin far og var familiens store håp og er blitt idealet de andre aldri kan leve opp til.
Spenninger mellom generasjonene, økonomisk usikkerhet og emosjonell bitterhet er blant følelsene som gjør det anspent mellom foreldre og barn.
Samtidig er de også, på sitt vis, glade i hverandre.
Dette prøver de å kommunisere i keitete utenomsnakk, men behovet for å hevde seg og ta igjen for fordums fornærmelser gjør at de aldri kommer hverandre helt i møte.
Stor innsikt «Still Walking» er en dypt menneskelig og gjenkjennelig film, rolig i rytmen uten å miste intensitet, nydelig spilt av ensemblet.
Manusforfatter og regissør Hirokazu har en stor innsikt i hvor vanskelig det kan være for mennesker med motstridende følelser å nå fram til hverandre — selv om de gjerne vil, og selv om de ikke har mange anledninger igjen.
Filmen hans er så langt fra overflatiske «grip dagen»-slogan som det er mulig å komme, selv om lærdommen egentlig er den samme.
| 1
|
303379
|
«Ingen jøder kom til skade under arbeidet med denne filmen»
«A Serious Man» er Coen-brødrenes oppgjør med egen oppvekst og barnetro
|||
FILM:
«A Serious Man», som foregår i en overveiende jødisk forstad i den amerikanske midtvesten en sommer på 60-tallet, er på flere måter en veldig annerledes Coen-brødrene-film.
Det er ikke ment som en advarsel, og det er for så vidt heller ikke første gang en Coen-brødrene-film har vært en annerledes Coen-brødrene-film - for alt man vet, er det noen ganger nesten et eget poeng for dem.
Lite humoristisk
Men til forskjell fra deres siste film, «Burn After Reading», er den verken spesielt lett eller spesielt morsom (selv om den inneholder et vell av jødiske karikaturer, som husmoren som stapper i hjel all mat, og blir komplimentert av den lokale rabbien for sine «staute legger»).
Til forskjell fra den før der igjen, Oscar-vinneren «No Country For Old Men», er den ikke fullstendig gudløs eller makaber (selv om den går langt i å antyde at en Jefferson Airplane-sang rommer mer livsvisdom enn hele Toraen til sammen, og introduserer en pukkelrygget mann som fysisk tømmer sin egen talgkjertel).
Og til forskjell fra hvordan Coen-brødrene i fortiden har kokettert med hvor halvhjertet de tar på research - de hevder for eksempel at de ikke så mye som hadde bladd i Homers «Odysseen» før de overførte diktverket til de amerikanske sørstatene i «O, Brother, Where Art Thou?» - har produksjonen av «A Serious Man» hatt en fem mann stor stab bare til å jobbe med «språk og liturgi».
Ritualenes tyranni Liturgi, i betydningen kirketekster og religiøse ritualer, står da også sentralt her.
Det henvises etter hvert til så mange jødiske konsepter og skikker - først, enkelt og greit, bar mitzvah, deretter blant annet shul, shiva, lamed-vavnik og olam ha-ba - at det blir rent for mye for filmens tittelfigur, den hundsede fysikklæreren og familiefaren Larry Gopnik (spilt av Michael Stuhlbarg, i sin første hovedrolle, rollelisten er stort sett ukjente og lokale skuespillere).
Når kona hans en ettermiddag vil snakke om «problemene vi har hatt», forteller at hun har innledet et forhold til en bekjent av ham, og foreslår en «get», en rituell skilsmisse, blir Larry både overrasket og forvirret, for ikke var han klar over at de hadde hatt problemer, og ikke vet han, må han medgi, helt hva en «get» er.
Oppriktig nysgjerrige Coen-brødrene, selv jøder og fra Minnesota, lar i «A Serious Man» barnetro og eget folk få gjennomgå i den grad at de på rulleteksten har funnet det nødvendig å forsikre om at «ingen jøder kom til skade under arbeidet med denne filmen».
Men hvis man ser litt større på det, og det virker de oppriktig å ville gjøre, utforsker filmen - når Larry Gopnik i sin stadig dypere sjelesorg vender seg til alt fra rabbinere til kvantefysikk og til marihuana for svar - ikke bare hva slags muligheter og (mest) begrensninger for erkjennelse som finnes i religion, men også i menneskers språk, samtale, vitenskap og sanseapparat.
Og sånn sett er ikke «A Serious Man» Coen-brødrenes mest umiddelbare verk, men til gjengjeld - det er noe, det også - deres klart mest sokratiske.
| 1
|
303380
|
Knugende
«Kapringen» er et rystende realistisk drama om en gisselsituasjon utenfor Somalia.
FILM:
Det danske lasteskipet MV Rozen befinner seg i Det indiske hav, på vei mot havn i Mumbai.
Sola steiker og kokken Mikkel (Pilou Asbæk) snakker på telefon med kone og datter.
Hjemme i Danmark finner vi også Peder Ludvigsen (Søren Malling), sjefen i rederiet som eier skipet.
Vi ser Peter overta for en underordnet og forhandle i havn en stor kontrakt med besøkende fra Japan.
Han er fåmælt, men beinhard og effektiv.
Sparer selskapet for millioner.
Deretter hopper filmen bukk over selve kapringen.
Ingen spenningsoppbygning på åpen hav.
Først følger vi Peter, han får vite om kapringen, setter i gang krisehåndtering.
Ombord på Rozen sitter mannskapet på kne med geværmunninger i nakken og ropende pirater rundt seg.
Mikkel skubbes ned i messa og får beskjed om å lage mat.
Kompakt
Peter hyrer en britisk konsulent med militær bakgrunn for å gi råd.
Det aller viktigste, sier eksperten, er å innkalle en utenfra til å forhandle med piratene.
Som forventet overmannes Peter av troen på egne evner, iblandet et sterk ansvarsfølelse:
Han vil forhandle selv.
«Kapringen» er et kompakt drama fra start til slutt.
Den klaustrofobiske følelsen er intens.
Som nordmann blir man misunnelig:
Hva er det med disse danskene?
Hvorfor er de stadig i stand til å imponere oss?
Hjernen bak «Kapringen» er Tobias Lindholm, et ukjent navn i Norge, hvis du ikke leser rulletekstene på «Borgen», der han har vært en av hovedforfatterne.
Han står også bak det hardtslående fengselsdramaet «R», som minner en god del om franske «Profeten».
Proffe amatører
Lindholms motto er at virkeligheten bestemmer.
Sammen med sitt eminente team av filmarbeidere strekker han seg etter det ultimate dokumentariske uttrykk.
Under dekk på Rozen er det skittent, svett og nervøst.
På det klamme styrerommet i Danmark prøver man å holde hodet kaldt.
Kaprerne krever store summer, Peter tilbyr dem småpenger, etter råd fra konsulenten (spilt av debutanten Gary Skjoldmose Porter, som har erfaring fra virkelige gisselforhandlinger).
Dagene og ukene går.
Filmen lar oss ta del i danskenes prøvelser, først og fremst kokken og sjefen, plettfritt spilt av Asbæk og Malling, begge kjente ansikter fra nevnte «Borgen».
Vi kommer i liten grad under huden på kaprerne.
Vi inviteres ikke til å tenke på den sosiale situasjonen i Somalia.
Det er en annen film.
Min eneste innvending er at en dramatisk scene på slutten kan virke vilkårlig.
Et tilfelle av unødig ondskap som ikke høyner realismen, selv om scenen er rystende nok.
| 1
|
303381
|
D.D.E. feirer 20 år med «Blanke ark»
Feirer jubileum med plate nummer 15.
ALBUM:
«Vi e trøndera», synger D.D.E., som om noen skulle være i tvil...
Bandet fra Namsos forvalter trønderrockarven, og nærmer seg mer og mer uttrykket til Åge og Sambandet på album nummer 15.
På åpningen «Energi» lurer også Springsteens E. Street Band i bakgrunnen.
Men så er det bare seks karra fra Namsos som gir ut album nummer 15.
Det er spilt inn i hjembyens nye stolthet Rock City Studio.
20 år «Energi» er ti nye låter fra et band som runder 20 med æren sånn noenlunde i behold.
D.D.E. har solgt om lag 1,5 millioner plater, og treffer et publikum som fortsatt kjøper plater.
Bandet er blitt myndig, og våger litt mer enn det har gjort før - noe det også beviste på den Erik Hillestad-produserte - og akustiske - «Frelsesarmeens juleplate» i 2008.
«Blanke ark»
Bandet har ennå til gode å toppe «Vinsjan på kaia» fra debuten «Rai-rai» i 1993, men med låter som «Æ va aldri der», «Det vart en lang, lang dag», «Te verdens ende» (med tekst av Rolf Mokkelbost) og platas definitive høydepunkt, den countryinspirerte balladen «Blanke ark» (tekst:
Olav Wien), føles det som om de nærmer seg noe.
De er befriende fri for fest- og rai-rai-tendenser.
Fortsatt traust
Å hyre Kyrre Fritzner som produsent var nok et lurt grep, for han har dyrket noen nye - og for D.D.E. annerledes - musikalske impulser.
Men han burde gått enda lenger for å fri dem fra det trauste som fortsatt kjennetegner litt for mange av låtene - som «Hopp i det», «Litt av ei natt» og tittellåten «Energi».
Og det er ikke bare der Frode Vikens tekst bikker over i det pompøse:
«Æ træng energi, æ må ha meir kraft / Æ vil vær som et fossefall, full av spenst og saft».
I den motsatte enden finner vi en var og fin tekst som allerede nevnte «Det vart en lang, lang dag».
Blåsere «Ingen verdens ting» har fått et løft med blåsere - eller er det bare «jukseblåsere» på boks?
Platas overraskelse er den humoristiske «Fli deig tå gål'i», som betyr «Kom deg bort fra gårdsplassen min» (og handler om hunder og hundebæsj).
Det er en slags moderne utgave av Birger Jørstad og Otto Nielsens eldgamle «Hainnhoinn i bainn», med låtskriver Frode Viken - for en sjelden gangs skyld - på snakkevokal.
Elektrisk sitar
Her introduseres også en elektrisk sitar - som spiller et slags tema som riktignok minner veldig om det som gjorde underverker med Green Cortinas-hiten «I Don't Wanna Sleep Tonight» i 1995, men som representerer et brudd med det trauste.
Også på resten av albumet føles det som om det er lånt litt herfra og derfra.
Men fengende er det, det skal de ha, trønderne.
| 0
|
303382
|
Himmelen revner
Kunstmetal for indiesnobber og heavy-entusiaster.
CD:
Det er vanskelig å omtale Mastodon uten å ty til loslitte begreper som episk, storslått, dramatisk og hele den reglen.
La oss derfor kringkaste det først som sist:
«Crack the Skye» er spektakulær metal etter alle progrock- og konseptalbumets regler.
Lys/mørke, spørsmål/svar, spenning og forløsning.
Atlanta-kvartetten har med sine fire foregående plater etablert seg som metalsjangerens største historiefortellere, og de har tydeligvis ingen intensjoner om å gi fra seg stafettpinnen med det aller første.
Med et repertoar som vil begeistre alt fra snobbete indiefreaks, musikkentusiaster generelt og hardbarka metalhoder spesielt.
Rundere i kantene Mastodon har aldri klamret seg til fancy studioutstyr eller sterile innspillingsteknikker.
Med velrenommerte Brendan O?Brien (Bruce Springsteen, Pearl Jam) i produsentstolen, låter bandet større og mer organisk enn vi har hørt dem tidligere.
Fra de alarmerende åpningstonene i «Oblivion», via det firedelte storverket «Czar» til den hektiske avslutningen «The Last Baron» krystes gitarhalser og trommeskinn for det de er verdt.
Og moderne progklassikere fødes.
Lekre gitarharmonier leker hånd i hånd med svevende orgelpartier og sofistikerte og mer stemningsskapende pustepauser.
Arrangementene er utbroderte og sirlige, men samtidig oversiktlige og kommuniserende.
Selv om progbiten har spist seg inn på metaldelen og gjengen er hakket rundere i kantene enn tidligere, framstår bandet som mer identitetssterke enn noensinne.
Disiplinert Der forgjengeren «Blood Mountain» gapet over veldig mye hele veien, er «Crack the Skye» mer fattet og disiplinert.
Her står mer tilgjengelige saker som «Quintessence» vegg i vegg med komplekse mastodonter som nevnte «Czar».
Rush er kanskje en viktigere hjørnestein enn noensinne, men man finner også mange anerkjennende nikk i retning andre 70-tallsgodbiter som The Who og Deep Purple.
Platen mangler et riffmonster i gate med «March of the Fire Ants» og «Blood and Thunder», men når gongen kimer, basstrommene til Brann Dailor jobber seg målbevisst framover og fortryllende gitarlinjer puster Troy Sanders? værbitte sang i nakken i «Ghost of Karelia», er det ingen som klager.
«Crack the Skye» er garantert ei plate som vil gi mye av seg selv i lang tid framover.
« Crack the Skye » MASTODON
5
Plateselskap REPRISE/WARNER
musikkkulturanmeldelseplatemusikkanmeldelser
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
La oss derfor kringkaste det først som sist:
«Crack the Skye» er spektakulær metal etter alle progrock- og konseptalbumets regler.
Lys/mørke, spørsmål/svar, spenning og forløsning.
Atlanta-kvartetten har med sine fire foregående plater etablert seg som metalsjangerens største historiefortellere, og de har tydeligvis ingen intensjoner om å gi fra seg stafettpinnen med det aller første.
Med et repertoar som vil begeistre alt fra snobbete indiefreaks, musikkentusiaster generelt og hardbarka metalhoder spesielt.
Rundere i kantene Mastodon har aldri klamret seg til fancy studioutstyr eller sterile innspillingsteknikker.
Med velrenommerte Brendan O?Brien (Bruce Springsteen, Pearl Jam) i produsentstolen, låter bandet større og mer organisk enn vi har hørt dem tidligere.
Fra de alarmerende åpningstonene i «Oblivion», via det firedelte storverket «Czar» til den hektiske avslutningen «The Last Baron» krystes gitarhalser og trommeskinn for det de er verdt.
Og moderne progklassikere fødes.
Lekre gitarharmonier leker hånd i hånd med svevende orgelpartier og sofistikerte og mer stemningsskapende pustepauser.
Arrangementene er utbroderte og sirlige, men samtidig oversiktlige og kommuniserende.
Selv om progbiten har spist seg inn på metaldelen og gjengen er hakket rundere i kantene enn tidligere, framstår bandet som mer identitetssterke enn noensinne.
Disiplinert Der forgjengeren «Blood Mountain» gapet over veldig mye hele veien, er «Crack the Skye» mer fattet og disiplinert.
Her står mer tilgjengelige saker som «Quintessence» vegg i vegg med komplekse mastodonter som nevnte «Czar».
Rush er kanskje en viktigere hjørnestein enn noensinne, men man finner også mange anerkjennende nikk i retning andre 70-tallsgodbiter som The Who og Deep Purple.
Platen mangler et riffmonster i gate med «March of the Fire Ants» og «Blood and Thunder», men når gongen kimer, basstrommene til Brann Dailor jobber seg målbevisst framover og fortryllende gitarlinjer puster Troy Sanders? værbitte sang i nakken i «Ghost of Karelia», er det ingen som klager.
«Crack the Skye» er garantert ei plate som vil gi mye av seg selv i lang tid framover.
| 1
|
303383
|
Tafatt, banal og full av nødrim
Alexander Rybak på randen av artistisk selvmord.
|||
LÅT:
Det er ikke småtteri hva en fiolin, et bredt smil og en over gjennomsnittet vanedannende melodi kan utrette.
Om litt over en uke benker over 100 millioner seere seg foran TV-apparatet for å bivåne musikalske postkort fra hele Europa.
Sendt fra Oslos nye storstue, Telenor Arena.
Det skal Alexander Rybak ha all ære for.
Ett år har gått, og den frittalende MGP-helten har allerede begynt å snakke om å abdisere som popartist.
Avgangen kan komme fortere enn forventet.
Skal man dømme etter «Oah», Rybaks ode til «en altfor ung jente», er han på god vei til artistisk selvmord.
Ingen unnskyldningKatastrofale «Fela igjen» var muligens et humoristisk sidespor, i så måte er det ikke mye bot å hente i «Oah».
Musikalsk er den minst like banal, uten selvironialibiet å gjemme seg bak.
Med håndklapp, ompakomp og gneldrende fioliner, lekser Rybak i vei den ene loslitte kjærlighetserklæringen etter den andre:
«I liked you from the start, you melt my icy heart».
Nensomt servert etter alle nødrimenes kunster og regler.
Det gjør det heller ikke bedre at han etter «Oah» høres ut som en ku når han synger «mooah».
Mangler det mesteMest av alt låter fesjået som om et kobbel med rallende amatørmusikanter, av typen du ser på et lasteplan når det er fest i den lokale handlegaten, tolke The Beatles i bakrus.
Det er ikke noe galt i å være folkelig, og det er nok mange som måtte spise en hatt og to etter at «Fairytale» tok jerngrep om folkesjela.
Problemet er bare at «Oah» verken overrasker, har den eksotiske x-faktoren eller er under noen omstendigheter morsom.
Det er bare en håpløs tafatt og plump affære som ikke kommuniserer i noen retninger.
| 0
|
303385
|
Sjelekvaler
«The Rite» er, som ritualer flest, fryktelig forutsigbar.
FILM:
Jeg håper Vatikanet får noen form for vederlag for alt det saftige kjøttet de har latt Hollywood koke suppe på gjennom tiårene.
Så mye ved katolisismen, korsangen og de skarlagensrøde kappene, sølibattradisjonens løfter om undertrykket og forbudt lidenskap og og ritualenes estetikk og potensielle uhygge, er som skapt for populærkulturen.
Ingen manusforfatter kunne drømt opp en mer underholdende og anvendelig religion.
Hvesing
«The Rite» er siste kapittel i føljetongen vi kan kalle katolske kitchthrillere («Constantine» er en annen, «Engler og demoner» en tredje).
Temaet er eksorsisme.
Forbered dere på spasmer og skrik og rallende hvesing av obskøniteter på et eklektisk utvalg indoeuropeiske språk.
Michael Kovak (Colin O'Donoghue) er prestestudenten som har begynt å tvile.
Han sendes til Roma for å gå i lære som eksorsist og for å skjerpe seg, og kommer i kontakt med den erfarne djevelutdriveren Lucas Trevant (Anthony Hopkins).
Djevelen er ute etter dem begge, og snart må O'Donoghue utføre ritualet han selv ikke tror på for å befri den besatte Lucas.
Medfødt sjangersvakhet
Anthony Hopkins er storveies både som den tilforlatelige Lucas, som mumler skjødesløse syndsforlatelser før eksorsismen og irritert må avbryte ritualet når mobilen ringer, og som demonen som snakker gjennom ham.
Det er synd han til sist overdøves av hyl og rop og effekter:
Han er langt nifsere når han smiler det skrå smilet sitt under det ufravendte blikket og mykt forklarer Michael hvorfor dette ikke kommer til å gå.
Dessverre er Hopkins i ringen med en lettvekter:
Det vandrende melkeglasset Colin O'Donoghue ser stort sett mildt forundret ut enten han klapper katten eller står midt i en kamp for sin og sin venns sjel.
At det i en film i 2011 finnes en rasjonell protagonistprest som antyder at de besatte kanskje ville ha like stor bruk for en psykolog, og at det er han som dermed er den villfarne som må bringes på bedre tanker, får passere som en medfødt sjangersvakhet, hvor irriterende det enn er.
Forutsigbar
Fotografisk finner «The Rite» en fin balanse mellom det storslagne og det skittent dagligdagse i sine romerske omgivelser, som er pent, om enn anonymt, lyssatt og skyggesatt.
Regissør Mikael Håfström legger for dagen den påkrevde sans for tung symbolikk og klarer å skape noe skummelt ut av et rom fullt av frosker og hovspor i snøen.
Men snevet av spenning forblir på enkeltscenenivå.
Selve den overordnede handlngen i «The Rite» er tam og likegyldig og lett å forutse.
Djevelen må ta seg sammen.
Han må ha mer å komme med enn dette.
For selv om det strides om sjeler og salighet i «The Rite», har man aldri følelsen av at det står noe vesentlig på spill.
| 0
|
303387
|
Blodig kjøttfarse
Tre kroppsbyggere går berserk i «Pain & Gain», Michael Bays hodeløse, smakløse forsøk på å vise at han kan regissere noe annet enn roboter.
FILM:
Denne filmen er Michael Bays hjertebarn.
Mens han i årevis har regissert roboter som slåss mot hverandre i tre endeløse «Transformers», er det historien om tre kroppsbyggende idioter i Miami han har hatt mest lyst til å virkeliggjøre, et realt karakterdrama om den amerikanske drømmen og alt det der.
Ai, ai.
Bays ambisjoner får meg til å tenke på b-filmprodusenten Harry Zimm i «Get Shorty», en god komedie om talentløse gangstere.
Zimm trykker et fillete manus mot brystet og forklarer at hans neste film skal bli «a blockbuster, but quality.
No mutants or maniacs.
This is gonna be my 'Driving Miss Daisy'».
Snarvei til suksess
«Pain & Gain» er en heseblesende muskelfarse bygget på en sann historie som fant sted midt på 90-tallet.
Daniel Lugo (Mark Wahlberg) jobber som trener på Sun Gym og han er sterk i trua - på «fitness» og den amerikanske drømmen.
Alle ønsker vil gå i oppfyllelse for den som jobber hardt nok.
Men Lugo er utålmodig og bestemmer seg for å ta en snarvei til suksess.
Det ville være misvisende å si at Lugo er «hjernen» bak de hodeløse forviklingene som følger, men han klekker altså ut en plan for å kidnappe millionæren Victor Kershaw (Tony Shalhoub) og får med seg en impotent steroidbruker (Anthony Mackie) og en kokainavhengig fengselsfugl som har funnet Jesus (Dwayne Johnson).
Feil mann
I mangfoldige Florida blir fiksjonen overgått av virkelighetens hendelser hver dag.
Derfor finnes det nettsteder som oppdateres hver gang en «Florida man» omtales i en nyhetssak.
Som regel har «Florida man» gjort noe grusomt eller havnet i en grotesk situasjon.
Michael Bay gir oss drøyt to timer med slike opptrinn og han benytter enhver anledning til å demonstrere sin mangel på timing, smak og finesse.
Dette er en historie som burde vært overlatt til Steven Soderbergh eller en annen regissør som kunne behandlet både historie og skuespillere på mer vettugt vis.
Det forbløffer meg at en kar som Mark Wahlberg har stilt opp, attpåtil uten honorar.
Muligens trodde Wahlberg at han var med på Michael Bays svar på «Magic Mike».
| 0
|
303388
|
Eventyr i øltåke
«Hjelp, vi er russ» er rølp for russen og ingen andre.
FILM:
Ingen skal si noe på den kommersielle teften til produksjonsselskapet Tappeluft, regissør og manusforfatter Kenneth Olaf Hjellum og medmanusforfatter Stig Frode Henriksen, som sender «Hjelp, vi er russ» ut i verden i ukene der norske vordende eksamenskandidater øser ut penger på plastdupeditter og rødt lerretstøy, bare det har den magiske påskriften «Russ 2011».
Det de får igjen for investeringen i en eventuell kinobillett, er en rufsete, rølpete komedie, som sømmer seg både målgruppen og bakmennene som også har «Tomme Tønner» og «Død Snø» på samvittigheten.
Sjarmen er der absolutt.
Like absolutt er ikke sjarmen tilstrekkelig til å veie opp for de uforløste historietrådene og den fomlete omgangen med filmkomedien.
Lokal-tv-latter
I Ødvåg, et minimalt tettsted så dypt inne i Nordmøre at kassettspillerene ikke er blitt erstattet av noe mer nymotens, drømmer Markus (Erlend Fougner) om å reise til russetreffet i Stavanger.
Drømmen knuses da russekassa stjeles, men Markus og et sammenrasket kobbel outsidere får kloa i en skranglete minibuss og vender frontlysene sørover.
På veien møter de hissige bygdeoriginaler og alternativt anlagt folkehøyskoleungdom og opptil flere jenter med få motforestillinger mot å kle av seg på overkroppen.
Øl, sprit, spy og ymse kroppslige aktiviteter er gjennomgangstemaer, som seg hør og bør.
Men morsomst er den mer uskyldige humoren, som parodiene på lokal-tv-stasjonen med reportere som konstant holder mikrofonen foran ansiktet på de som blir intervjuet og oftere enn ikke klarer å klippe midt i en setning.
«Hva?!»
Ellers viser Hjellup skuffende lite forståelse for komediefaget ved å insistere på overdrevne og dvelende reaksjonsshots.
Eksempel:
Den russefiendtlige rektoren (Are Kalvø) hveser til eleven som truer med ikke å komme på avslutningsfesten:
«Da blir det ikke vitnemål på deg!».
Storøyet elev:
«Hva?!».
Og her skifter vi bilde.
«Hva?!» er altså ikke en spesielt god punchline, det er ikke den som scenen bør tone ut på.
Så kan det kanskje være en trøst for Bjørnar Nilsen Øksenvåg, som gestalter Robert og er belemret med den odiøse replikken, at hans komiske timing ellers er den beste i det sympatiske unge ensemblet, og at han og Erlend Fougner er en tiltalende og ganske velformulert duo i hovedrollen.
Upretensiøs
Minst like irriterende er de tekniske tilkortkommenhetene, som når utvekslingseleven Yao Ming (Vinh Duy Nguyen) stuper ut av et vindu, og sekundet etter sees løpende vekk på føttene han umulig kunne landet på.
Gjør ett take til, for svingende.
«Hjelp, vi er russ» er avslappet og upretensiøs, laget for en særs spesifikk målgruppe, med utgangspunkt i dens minste felles multiplum.
Ambisjonene er nesten svimlende lave.
Den som vil se en annen filmatisk skildring av norsk russ med større sosial fingerspissfølelse kan jo oppsøke Edith Carlmars Bedre enn sitt rykte fra 1955.
Men der er det altså ikke en eneste pupp.
| 0
|
303390
|
Supermodell i «bra plate»-sjokk
Kona til Jack White.
|||
ALBUM:
Mye har blitt sagt om supermodeller som beveger seg inn i musikkstudio, og mer må visst nå sies.
Denne gangen er det Karen Elson som tar skrittet ned fra cat-walken, og resultatet er blitt riktig så vellykket.
Stiletthælene tramper resolutt på champagneglasset og all trendy klubbmusikk slenges på bålet.
Elson tar seg heller en drøy støyt whiskey og fordyper sine bare føtter i folk-inspirert indie-visesang på countrysida av det hele, for så å gi ut «The Ghost Who Walks».
Muligens er dette en forventet og naturlig progresjon etter giftemålet med Jack White (som også produserer albumet), men Elson sitt talent er det vanskelig å så tvil om.
Med bluegrass-inspirerte harmonier, fele og steel-gitar vil «The Ghost Who Walks» lett kunne finne sin plass mellom ører og kropper bekledd med stråhatt og rutete skjorter i festivalmånedene som kommer.
| 1
|
303391
|
«Hvis du sladrer kutter jeg av den hårløse tissen din.
Det er absolutt noe galt med Esther.
|||
FILM:
Hun fører tapetkniven ned mot skrittet til den ti år gamle stebroren sin, ser ham inn i øynene og sier:
«Hvis du sladrer kutter jeg av den hårløse tissen din.
Og det før du har skjønt hva du skal bruke den til».
Psykothriller
Det er absolutt noe galt med Esther, et åtte år gammelt adoptivbarn fra Russland med spesielle evner.
Hun er en mester til å tegne og male, hun prater velartikulert og god engelsk, og hun ser ut som en krysning mellom Damien («The Omen») og Wednesday Addams («The Adams Family»).
Vi skjønner med andre ord raskt at den tilsynelatende uskyldige piken, langt fra har uskyldige hensikter.
Ikke at filmskaperen ønsker å skjule akkurat det.
«Orphan» er en typisk «skvetteskrekkfilm», blandet med en dæsj psykothriller, og regissør Collett-Serra benytter seg av velkjente, forslitte triks tidlig i filmen.
Lyder blir forvridd og skrudd til det skingrende, og skvetteffekter, som at det åpnes en dør og noen står bak, blir benyttet til det evinnelige.
Å rope «Ulv-ulv!» blir kjapt mer irriterende enn uhyggelig når filmen er så langsom som denne.
«Orphan» varer i nesten 122 minutter, og det tar nesten en time før den virkelige skrekken inntreffer.
Gjesp.
Søt og ond
Filmskaperen har fått med seg et godt skuespillerensemble, men det er Isabelle Fuhrman, som spiller Esther, som kommer best ut av det.
Hun er både søt og ond på en gang — og fungerer som en god nyskapning av Rhoda fra klassikeren «The Bad Seed», en film Collet-Serra tydelig har hentet inspirasjon fra.
Handlingen er banal.
Et ulykkelig ektepar adopterer et tredje barn for å overøse det med kjærlighet, for med det å fikse egne problemer.
Snart viser det seg at barnet ikke er som de andre barna.
Hun er ikke i nærheten av å være som de andre barna.
Gratis
«Orphan» blir aldri en skikkelig nifs opplevelse.
Filmen inneholder et knippe minneverdige scener, men problemet er at den tar seg selv altfor høytidelig.
Dette, blandet med det faktum at filmen er grovt spekulativ, og tidvis helt ute av balanse, gjør den ofte til en ufrivillig morsom affære.
Noe som topper seg med en plottvist som er så absurd at den alene er verdt kinobilletten.
En billett som burde vært delt ut gratis.
Jeg har sjelden sett en film stappet med mer produktreklame enn denne.
| 0
|
303393
|
Avantgarde i popform?
Jo visst går det an.
ALBUM:
LA-kvartetten Warpaint høstet for fire år siden fine kritikker for debutalbumet «The Fool», uten å skape de helt store bølgene av den grunn.
Kanskje skyldes det musikken, for den starter, med noen få unntak, ikke akkurat noen havstorm.
Derimot skvulper den - særlig i denne runden - hypnotiserende bedagelig mot vannkanten, med en finstemt og slørete finesse det tar noen runder å bli kjent med.
«Warpaint» er en av disse platene hvor det synes å dukket opp nye elementer for hvert spor som kommer.
Det er litt postrock, litt shoegaze, litt eksperimentell pop, en anelse trip hop, en dæsj jazz og et øyeblikks alternativdisco (M.I.A. møter ESG-sporet «Disco // Very»).
Trommer og bass driver rolig avgårde, under gitar- og synthdetaljer og svevende damevokal i flere lag; ofte luftig og mild, men noen ganger med denne uttrykksfulle, ustø skarpheten som blant annet er så typisk for Jenny Hval.
Det er avantgarde i popform, og det fungerer utmerket.
| 1
|
303394
|
Anmeldelse:Melissa Horn på autopilot
For lite turbulens på svenskens femte album.
ALBUM:
«Jag har gjort det igen», synger Melissa Horn (28).
Ja, hun har «gjort» et nytt album som minner veldig mye om de fire andre hun har gitt ut.
Men hun kommer til å bli elsket likevel, for stockholmskvinnen har et unikt drag på både svenske og norske lyttere.
Separasjonsalbum
Hun debuterte i 2008 («Långa nätter» - med en duett med Lars Winnerbäck).
Allerede på album nummer to, året etter, hadde hun oss for alvor - med låter som «Jag kan inte skilja på» og særlig «Lät du henne komma närmre».
Hun synger om det jeg innbiller meg at unge kvinner tenker på og drømmer om, om lengsler, sjalusi og om de andre vonde følelsene - dynket i nordisk melankoli.
Og nå har hun for sikkerhets skyld lagd ei «separasjonsplate», med titler som «Du går nu», «Där går mitt liv» og «Jag gör aldrig om det här».
Den kjærligheten...
Kretsen rundt Winnerbäck Mange av oss satte pris på dobbeltkonserten med Winnerbäck på operataket i Oslo i 2010.
Og hun holder seg i kretsen rundt vår favorittsvenske når hun velger produsent.
De tre forrige platene har hatt hans gitarist Ola Gustafsson som produsent, og nå har bassist Jerker Odelholm - med fartstid hos artister som Ulf Lundell, Magnus Uggla og Mikael Wiehe i tillegg til Winnerbäck - overtatt styringa.
Blodfattig
Hun burde kanskje holdt seg til Gustafsson, for hun var inne i en god utvikling på det forrige albumet, «Om du vill vara med mig» (2013).
Produksjonen var mer spennende.
Hun turte mer, men mistet noe av den nyvunne futten mot slutten av albumet.
Det er akkurat som om hun fortsetter i det samme sporet her, for «Jag går nu» er overraskende tam, blodfattig og til tider ganske ensformig.
Det går litt for mye på autopilot, og jeg savner litt turbulens her og der.
Best er singelen «Du går nu» og «De två årstiderna».
Gjentar seg sjøl
Hun gjør det enkelt, som regel i visesjangeren med hovedsakelig gitar, en kledelig steelgitar, et piano, strykere og forsiktige trommer.
Dessverre har hun samtidig en lei tendens til å gjenta seg sjøl.
Det hjelper ikke stort at også tekstene temamessig holder seg i samme område som alltid - funderinger rundt den vanskelige kjærligheten i en slags dagboksform.
Noen ganger blir det i overkant prosaisk og banalt, som i «En helt vanlig dag».
Sju minutter lange «Jag gör aldri om det här», spilt på kirkeorgel, kunne forsåvidt gitt en slags julestemning, men det sakrale arrangementet passer dårlig til teksten.
50 konserter Men Melissa Horn er ikke avhengig av gode anmeldelser for å selge konsertblletter.
Hun starter vinterturneen i Sverige, Norge og Finland på rundt 50 konserter med ti konserter på rappen (!) i Stockholm i februar før hun gjør hele fire konserter i Kulturkirken Jakob - og fortsetter til Bergen, Stavanger, Kristiansand, Hamar og Nøtterøy.
Vi får åpenbart ikke nok av Melissa Horn, men neste gang ønsker vi oss et høyere tenningsnivå på musikken!
| 0
|
303395
|
Friskt blod
«Eclipse» er en opptur, men den evige kjærligheten mellom Bella og Edward kan slite ut noen hver.
|||
FILM:
Vi er langt inne i de dype skoger nå.
Geografisk er vi i granmørket i staten Washington.
Narrativt har vi filtret oss godt fast i forfatter Stephenie Meyers univers.
Filmatiseringen av den tredje av fire «Twilight»-bøker baserer seg på at læren fra bøkene er innarbeidet hos de rettroende i den grad at den knapt fungerer som selvstendig film.
«Eclipse» er dog en lettelse etter den kvelende emo-monotonien i forløperen «New Moon».
David Slade har erstattet Chris Weitz som regissør, og orkestrerer sine unge starlets med langt ledigere hånd.
Kvikner til
Bella (Kristen Stewart) er kjæreste med vampyren Edward, men kurtiseres heftig av varulven Jacob (Taylor Lautner).
Det bebudede trekantdramaet har allerede splittet verdens tenåringsjenter i to armeer av hamrende hjerter, Team Edward og Team Jacob.
Men kampen om Bellas gunst er ikke bare årsaken til at vi er på randen av en global ungpikekonflikt, der gjensidig utslettelse ville være garantert:
Den er også en brusende blodoverføring for fortellingen, som kvikner til liv.
Bella glipper med øynene mot alt hun vil forlate om hun skulle bli vampyr og følge Edward inn i udødeligheten.
Jacob på motorsykkelen, med glinsende tatoveringer over brun hud, står i kontrast til den bleke og forfinede Edward; han gløder av liv og robust normalitet der Edward er eksentrisk, annerledes.
Passiv
Bella er provoserende passiv med sitt stadige behov for å bli beskyttet og båret inntil Jacobs muskelharde bryst.
Men Stewart overbeviser i filmens to beste scener.
Den første er et mumlende initiativ til fortrolighet med faren (en fin Billy Burke), der far og datter fomler det til når de skal snakke om blomstene og biene.
Den andre er Bellas klønete forsøk på å forføre Edward, drevet av lengsel til å oppleve sex «som seg selv», før hun blir som ham.
Her skinner noe klamt og ekte gjennom det forskjønnende sløret av mystikk.
Svakt manus
Men så er det alt dette andre, som ikke-troende vil ha grunn til å akke seg over.
Manus er fremdeles et minus og flere replikker går på stylter.
Sidehistorien om Victoria og Riley er slapp og skjødesløs.
Et par historiske tilbakeblikk oser emment av kitsch.
Og «Twilight»-filmene tynges under vekten av sin egen dumpe selvhøytidelighet.
De trenger mer letthet, flere samtaler som ikke handler om kamp og død og forpint romantikk.
Evig kjærlighet kan slite ut noen hver i lengden.
| 0
|
303396
|
Den nye superduoen
Isobel Campbell og Mark Lanegan går nærmest opp i hverandre på tredje servering.
ALBUM:
Isobel Campbell og Mark Lanegan har gitt ut to fine album sammen tidligere, for to år siden var mange kritikere enige om at «Sunday At Devils Dirt» var blant det årets beste album.
Likevel føles det som at det er først på album nummer tre de har funnet den ultimate formelen som nærmest smelter dem sammen.
Campbell med sin sensuelle, nesten hviskende røst og Lanegan med en mørk og dyp røst som kan sammenliknes med Nick Cave og Leonard Cohen.
Harmoni Sammen har de funnet den totale harmoni.
Det kommer spesielt godt til uttrykk i juleorienterte «Time Of The Season», der stemmene finner hverandre litt på samme måte som Gram Parsons og Emmylou Harris gjorde det i noen klassikere av noen duetter på 70-tallet.
Duoen er gjerne blitt omtalt som «skjønnheten og udyret».
Årsaken er nok det noe usannsynlige møtet mellom cellisten fra de skotske indieheltene Belle & Sebastian (Campbell) og den dype røsten med bakgrunn fra amerikanske Screaming Trees og Queens of the Stone Age — i tillegg til sterke soloplater.
Nå står bare skjønnheten igjen.
Varmere Duoplatene låter annerledes og atskillig varmere.
«Come Undone»
Albumet har dessuten fått en feminin touch, noe som kan tilskrives at Campbell har produsert og sjøl står bak arrangementene.
Dessuten velger hun å synge alene på et par låter.
Campbell har også skrevet de fleste låtene, men et annet høydepunkt er likevel den ene av to Townes Van Zandt-låter, «No Place To Fall» — her fantastisk duett-tolket av Campbell og gjestevokalist Willy Mason (som også synger på «Cool Water»).
Lanegan har fått en utfordrer!
Avslappende Bare den bluesorienterte «Get Behind Me» og instrumentalen «Hawk» bryter med harmonien, roen og melankolien som preger dette albumet.
Tittelåten passer på mange måter ikke inn og føles litt unødvendig, men det er greit at bandet får bråke seg ferdig — sånn at det øvrige materialet får stå ubesudlet.
Da passer James Ihas (eks-Smashing Pumpkins) antydning til gitarbråk i «You Won't Let Me Down Again» bedre inn.
Likevel — i det store og hele er «Hawk »ei sånn avslappende plate som får deg til å lure på om de egentlig sitter i stua og spiller og synger bare for deg.
| 1
|
303397
|
Strandhogg
Mesterkokker har tatt over Bærums gamle storstue.
Gammelmodige Strand Restaurant var overmoden for en modernisering, både i interiøret og menyen.
Stedet har vært en institusjon for Bærumsfolket, åsted for bryllup, konfirmasjoner og begravelser, men ikke et sted for god mat og vin.
I sommer tok nye kluter over.
Tom Victor Gausdal, Erling Sundal og Stian Floer - tre av Norges aller beste kokker.
De har bakgrunn fra kokkelandslaget, fra steder som Bagatelle og Palace Grill, og de siste åra har de drevet det eksklusive cateringselskapet Flavours.
Etter omfattende oppussing kunne de åpne nye Strand i sommer.
Det første som møter en innenfor døra i det store huset ved strandkanten, er et bakeri.
Innenfor ligger matbaren som selger rimelige retter fra det store åpne kjøkkenet som vender ut i rommet.
Når Robinson og Fredag passerte på vei inn i den «fine» avdelingen, sto Gausdal selv bak kjøkkenbenken og anrettet noen høyreiste smørbrød, iført en kritthvit kokkedrakt og en svart sixpence.
I bakgrunnen rørte Sundal og Floer i gryter mens de lo og småpratet med lærlingene.
-De har tatt med rockekokk-imaget hit, det kan stive Bærum ha godt av, sa Robinson, som var strålende fornøyd med at sjefene selv var på jobb denne kvelden.
-Da vet man at man er i gode hender.
De fikk et fint vindusbord, i det som har blitt en lys og behagelig spisestue.
Lynraskt var en servitør på pletten med musserende, boblevann og nybakt brød med Rørossmør.
I denne delen av restauranten står valget kun mellom dagens 5- eller 7-retter, det er altså et sted for de store anledninger.
Åpningen på 5-retteren var tykke, fine biter av kongekrabbe på urtesalat, akkompagnert av fritert tomat, pepperrotkrem og tynne flak av sprø bagett.
Det var godt, men smakte litt lite.
Naturlig mat er mantraet her.
De har til og med skrevet et manifest som er risset inn på små skifertavler ved hver kuvert.
All mat her skal være kortreist, etisk, miljøvennlig, uten kunstige tilsetningsstoffer og uten hvitt sukker, og dyrene som spises skal enten være ville eller ha levd lykkelige liv.
To små Norgesglass kom på bordet, og da lokkene ble tatt av vellet røyk opp av dem.
Små kvister av einer var tent på og lagt oppi for å gi en rask røyking av kamskjellene.
Lukten minnet sterkt om hasj, og hang i luften og i ganen lenge etter at kvistene var blåst ut og fjernet.
-Hm, jeg vet ikke om jeg synes det var gøy eller irriterende, sa Robinson.
-Å, kom igjen, det var gøy!
Og det smaker nydelig.
De tre variantene av jordskokk er dessuten perfekt tilbehør.
Videre kom lange - en fisk som serveres altfor sjelden - med sesongriktig tilbehør.
Kantarellene, fortalte kelneren, hadde kokkene selv plukket, ivrige etter å gå i skogen som de er.
Lam i to varianter - braisert lam fra Jæren og pannestekt dielam - kom med bitte små poteter og en lekker, blank saus.
Alt sammen veldig velsmakende og fint tilberedt, men gjennomgående ganske tamt.
Litt krydder må vel være lov, selv om det skal være naturlig?
De mest spennende smakene den kvelden var det vinkelneren som sto for, en fantastisk fyr som ga inspirerte små foredrag om hver av vinene han serverte.
Her går det selvsagt bare i naturvin, som ikke må forveksles med økologisk vin.
Naturvin er helt uten tilsatt gjær eller sukker, det er altså bare druene og deres egen fermenteringsprosess som gjør vinen.
Det er ikke plass til å redegjøre for alle vinene som ble smakt på, men to må spesielt trekkes fram:
Montesecondos Rosso Toscana 2009 med en helt utrolig aroma og ettersmak, og en nesten mjødaktig, skummende, søt vin fra den sære produsenten Robinot, les Années Folles 2009.
Den siste ble servert til osten, måltidets høydepunkt.
En roquefort fra Molde som ville gjort franskmennene meget sjalu og en like imponerende hvitmuggost fra Levanger, servert med et ubegripelig godt knekkebrød laget av korn, nøtter og frø.
-Jeg har hatt en strålende kveld, gliste Fredag, muligens på en snurr av all vinen.
-Ja, her må vi helt klart gjøre strandhogg igjen.
Men jeg håper de finner salt og pepper til neste gang.
| 1
|
303398
|
Depresjoner, angst og selvmordstanker
Kid Cudi lager emorap — på den gode måten.
ALBUM:
Cleveland-gutten Kid Cudi er én av flere rappere som om dagen bretter ut sitt innerste følelsesliv for å fortelle historier om tvil, depresjoner, angst, narkotrøbbel og selvmordstanker.
Men der sjelefrende Drake på sitt debutalbum tidligere i år fremsto som irriterende på grunn av sutring over nylig oppnådd suksess, skildrer Kid Cudi på sin andre fullengder en mer eksistensiell og relevant nedstemthet.
Sjangermessig spriker det fra klubblåter til collegerock og mer tradisjonell hiphop, men takket være en djup, klaustrofobisk og helhetlig produksjon henger alt naturlig sammen.
Man blir som sugd inn i albumets univers, og det er så du nærmest merker hvordan øyelokkene blir tunge idet du trykker på play — på en god måte.
Grensen mellom ærlig sjelegranskning og selvopptatt babbel er tynn, men takket være særegen og svevende stil, oppslukende produksjon og rikt musikalsk repertoar føles det interessant og givende å følge med gjennom Kid Cudis fem akter (!) og 17 spor med emorap.
| 1
|
303399
|
Macy Gray vingler videre
De dårlige anslagene slår i hjel de gode på Macy Grays femte studioalbum.
|||ALBUM:
Macy Gray har vinglet mye sjangermessig, og «The Sellout» føles som et lite vellykket oppsop av ting hun har vært innom i karrieren.
Jeg ante uråd da jeg var vitne til damens entré på en klubb under årets South By Southwest i Austin, Texas, der hun åpenbarte seg som en slags moderne disco queen etter et altfor langt forspill fra et ventende backingband.
Jeg holdt ut i noen få minutter, og ga henne ikke mange sjanser.
Etter å ha hørt på «The Sellout» noen ganger, skjønner jeg at jeg gjorde rett i å gå.
13 produsenter
Om dette albumet er en sellout, så er det et endelig farvel til det som gjorde henne til stjerne i 1999, slepne soul- og R&B-l;åter som «I Try» og «Still» (fra den storselgende albumdebuten «On How Life Is») og den mer utfordrende lekenheten på låter som karibisk-inspirerte «Sexual Revolution» fra oppfølgeren «The Id».
Nå er det ikke uvanlig at artister har flere produsenter, men her snakker vi om 13 forskjellige (inkludert henne sjøl) - fordelt på albumets 12 spor.
Ikke rart resultatet spriker!
Velvet Revolver Gjestene på studioalbum nummer fem er også mange, fra Velvet Revolver (platas svakeste spor, «Kissed It», med en gneldrende Slash-gitar) til Romika og Bobby Brown.
Ikke en gang den raspete stemmen, varemerket hennes, er like utpreget til stede, og de få gode anslagene, som lett slentrende «Beauty In The World», slås i bakken av de dårlige.
Pussig nok er sistelåten «The Comeback», en søt og sjarmerende popballade med en snakkesyngende Macy, albumets beste.
På begge disse er hun selv en av produsentene, så her er det brukt mye penger til ingen nytte.
Men - om «The Comeback» varsler en ny retning på neste album, ønsker vi comebacket velkommen.
| 0
|
303400
|
Ny triumf for kjærlighetskongen
Flørtende og sexy The-Dream.
ALBUM:
Fjorårets fantastiske gratisutgivelse «1977» til tross; det har vært tre lange år for fansen å vente på en ny offisiell fullengder fra den viktigste R&B-artisten; de seneste ti årene.
Tre er dog som kjent det magiske nummeret, og når vi nå endelig får servert fjerdealbumet, «IV Play», er det med et nytt tilskudd av The-Dreams alltid like lyttervennlige varer.
Celebre gjester
Denne gangen inkludert flere gjester enn noensinne, men fortsatt med ham selv som den soleklare kapteinen på skuta, tross dyrbar assistanse fra både herr og fru Carter (Jay-Z og Beyonce).
Hva kan vel være en større bransjemessig maktoppvisning?
Terius leker seg gjennom sitt overlegne utvalg av søt, flørtende og sexy R&B;, men skrur også tiden tilbake med Jodeci-mimrende «Equestrian», samt noe så uventet som den såre blueslåta «Too Early» om rebound-kona, Christina Milian.
Oppslukende kjærlighet
Det tar likevel ikke lang tid før hans eldste og fortsatt oppslukende kjærlighet innhenter oss.
Og til tross for at han aldri navngir den stadig tilbakevendende Nikki på «IV Play», ligger gamlekjæresten i bakgrunnen under hele siste halvdel av skiva, før Dream dramatisk hevder å ha ofret kjærligheten til fordel for sine musikalske bragder i en pakt med selveste «Holy Love».
Akk så trist, men akk så hyggelig for oss som igjen får nyte enda ett glimrende sett av radiomorderens betingelsesløse godbiter.
| 1
|
303402
|
Til å få hetta av
Alle i «Rødhette og varulven» ser ut som ukomfortable russ på kostymeball.
FILM:
Åstedet en liten landsby med bindingsverkshus i en vag mellomeuropeisk middelalder, fremstilt med samme finesse som tegningen på en sjokoladejulekalender fra Kiwi.
Grimm-brødrenes Rødhette er ikke lenger en liten jente med valpefett, hun heter Valeria og er landsbyens vakreste, hun spilles av Amanda Seyfried og hun skal i løpet av den sjarmløse «Rødhette og varulven» slå de romvesenstore øynene opp i skrekk med omtrent tredve sekunders mellomrom.
Det er lett epilepsifremkallende.
Ukomfortable russ
Valeria har intet mindre enn tre beilere: to til forveksling like ynglinger (Max Irons og Shiloh Hernandez) som gjør sitt beste for å bringe kombinasjonen brynje og hårvoks inn i motebildet for vårsesongen 2011, og den forvokste varulven som terroriserer landsbyen, og som viser en spesiell interesse for Valeria.
Og så har hun et kobbel sjalu venninner som bare venter på en anledning til bokstavelig talt å kaste henne til ulvene.
Absolutt alle ser ut som ukomfortable russ på kostymeball.
Svak regi
Manuset til den «Rødhette og varulven» er en ubehjelpelig affære som lar de snørelivkledde bruke altfor mye tid på å forklare hverandre hva som skjer og hvorfor.
Regissør Catherine Hardwicke, som stod bak den første og utvilsomt beste «Twilight»-filmen, skuffer.
Hun stamper gjennom scenen sine som en full hogstmann.
Hun lykkes ikke i å etablere filmens verden som noe annet enn en tilfeldig ansamling pappkulisser dekket med spraysnø, og klarer ikke å bygge opp spenningene og relasjonene, verken i enkeltscener eller filmen som helhet.
Kosedyr
Så dukker Gary Oldman opp, i heldekkende lilla speilfløyel og metalliske løsnegler.
Han ser ut som om han skal bryte ut i glamrockfistel når som helst, men neida, Oldman er en slags katolsk storinkvisitor, som lett refererer til kone og barn, et trekk man ikke forventer verken fra storinkvisitorer eller menn i heldekkende lilla speilfløyel.
Han er der for å fortelle landsbyfolket at varulven er midt iblant dem.
Og det er først nå «Rødhette og varulven» virkelig går på skogen, og utvikler seg til en orgie av gispende nærbilder, akkompagnert av soundtrackets tunge drønn, der Valeria stirrer intenst på øynene til alle hun kjenner for å finne ut om ulven er en av dem.
Øvelsen er uutholdelig kjedelig for samtlige i publikum, som vil forstå hvem varulven er om lag syv minutter ut i filmen.
Dyret selv, når det omsider viser seg, ser ut som et syntetisk kosedyr.
Når Valerias lillesøster blir drept i begynnelsen av filmen, spekuleres det i om hun kan ha gått frivilig til ulven.
To timer senere virker det som om det var hun som fikk den mest barmhjertige skjebnen.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.