id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
303405
|
Santigold er en svindler med stil og nydelig smak
Selv om hun ikke setter originalitet i høysetet.
ALBUM:
Da amerikanske Santi White solodebuterte som Santogold for fire år siden, var sammenlikningene med M.I.A. hyppige.
Litt underlig var det, for visst benyttet de seg begge av noen beats fra Diplo og Switch, og visst kunne Whites stemmebruk innimellom likne på M.I.A., men bortsett fra det viste hun med sin sjangerblandende, melodiske dubpostpunkpop at hun hadde helt andre ben å stå på.
Interessant hybrid Likevel er Santigold som M.I.A. eksempel på en interessant hybrid.
Både i uttrykk og arbeidsform befinner hun seg i grenselandet mellom det kommersielle og det alternative; det tilgjengelige og det utfordrende.
Hun er ingen sexsirene av en vokalstjerne, og holder seg langt unna den enkle Guetta-/Skrillexifiseringen som avslører den mest kalkulerende popmusikken i dag.
Men hun er heller ikke redd for å variere på samarbeidspartnerne i den kreative prosessen.
Tunge navn Sist holdt hun antallet begrenset, men på oppfølgeren er en lang rekke låtskrivere og produsenter involvert:
Diplo og Switch bidrar, men også - blant annet - Yeah Yeah Yeahs-gitarist Nick Zinner, TV On The Radios Dave Sitek, og Greg Kurstin (Lily Allen, Kylie Minogue).
Med White selv i førersetet er resultatet en variert plate med låter av jevnt høy kvalitet.
Kontrasten er stor fra tyggiselektropopen i «The Keepers» til påfølgende «Look At These Hoes», hvor hun har en kledelig skitten Amanda Blank-greie gående.
Andre høydepunkter er den avslappet kule dubpopen i «Pirate In The Water», og «This Isn't Our Parade», hvor Yeah Yeah Yeahs melankoli møter en minimalistisk beat.
Stemmekameleon
Ankepunktet mot «Master Of My Make-Believe» ligger opp i dagen:
White legger seg tidvis veldig tett på de hun skriver med eller er inspirert av, også vokalmessig.
Som en stemmekameleon sørger hun for at rolige «The Riot's Gone» kunne vært hentet fra den forrige plata til Zinners band, og den nasale M.I.A.-slengen dukker opp på spor som «Fame» og «Big Mouth».
Men Santigold lykkes med å binde plata sammen, og til sjuende og sist vinner hun på det som teller: God musikk.
| 1
|
303406
|
Knekker pop/klubb-koden
Disclosure inviterer til fest i garasjen.
ALBUM:
Det er noe ganske spesielt brødrene Guy og Howard Lawrence har fått til det siste året.
For det er ikke lenge siden Disclosure var et navn det hovedsakelig ble hvisket begeistret om i klubb-undergrunnen.
De vakte oppsikt med sine usedvanlig velskrudde låter i krysningspunktet mellom uk garage og deep house, ikke minst fordi de ved utgivelsen av førstesingelen «Offline Dexterity» (2010) bare var 16 og 19 år gamle.
Men så begynte ting å skje.
I fjor høst ga singelen «Latch» duoen sin første plassering på den britiske singellista, og med oppfølgeren «White Noise» klatret de nesten til topps (den stoppet på andreplass).
Plutselig var de kredible vidunderbarna allemannseie, i selskap med uventede suksesser fra klubbprodusenter som Duke Dumont (som nylig toppet lista med glimrende «100%») og Julio Bashmore («Au Seve» var så vidt innom, men er til gjengjeld en i bunn og grunn instrumental houselåt uten noe som likner popstruktur).
Og dermed seilte «Settle» opp som det elektroniske debutalbumet det knyttet seg størst forventninger til i 2013.
Melodisk essens
Det imponerende ved Disclosures inntog i popverdenen er ikke først og fremst at de har funnet veien dit.
Det er at de har gjort det uten å miste seg selv.
Det er selvsagt ikke tilfeldig at «Latch» ble den første singelen fra albumet — det er platas mest radiovennlige låt, der Sam Smiths vokal er det som fører an.
Men vokalistenes og melodienes rolle er ikke noe kompromiss.
Det er essensen av det disse gutta driver med.
Hele grunnen til at Guy og Howard begynte å lage elektronisk musikk for fem — fem!
— år siden, var at de ble inspirert av dubstep med melodier og harmonier.
Og når de seinere begynte å nøste tilbake og oppdaget garage, var rytmenes samspill med sjelfull vokal halve appellen.
Svette kjellerklubber
Det er likevel ingen grunn til bekymring om man synes hitlåtene til Disclosure har blitt vel popfokuserte.
En god halvdel av «Settle» er laget uten gjestevokalister, og hører mer hjemme på mørke, svette kjellerklubber enn på radio.
Latterlig eggende «Stimulation» definerer for eksempel sjangerkrysset duoen befinner seg i perfekt, med sin tørre, synkoperte beat, dype basslinje og samplede, funky vokal.
Og den mest garage-typiske låta, «Voices», har mye til felles med pre-hitlistespor som «Boiling» fra «The Face»-EP-en.
I den strengere enden av skalaen finnes det repetitivt skalerende, metalliske housesporet «Grab Her» og Jessie Ware-samarbeidet «Confess To Me», som med sin småskingrende synthlinje og et superkult refrenghook burde ligge og vake i singelkøen.
I tråd med Disclosures kontrollert beherskede stil har «Settle» også mange roligere øyeblikk.
Jamie Woon gjør en glimrende opptreden på «January», mens «Second Chance» er en lekker, r'n'b-aktig sak med oppkutta vokal, en dryppende melodilinje, bløte knips og futuristiske synthakkorder.
Dynamisk perfeksjon
Nøkkelen til Disclosures gjennomslagskraft er utvilsomt musikaliteten.
Men i tillegg behersker de produksjonen til fingerspissene.
Elementene er begrensede, men velvalgte, og skrudd til dynamisk perfeksjon; når den runde basslinja sparker inn i «When A Fire Starts To Burn», er det så man praktisk talt kan høre høyttalerelementene pumpe den ut.
Og i den finessen ligger forklaringen på hvorfor Disclosure kan bli popstjerner med klubb-verdigheten i god behold.
| 1
|
303409
|
På livet løs
«The Hunger Games» er den smarteste underholdningsfilmen på lenge.
FILM:
Kanskje har det å gjøre med følelsen av flux, av forgjengelighet, i nyhetsbildet de siste årene.
Mørk, dystopisk ungdomslitteratur har blitt en trend.
Verden over fortaper tenåringslesere seg i fortellinger om samfunn som går opp i limingen og kampen om tilværelsen som brått må utkjempes.
Innenfor denne undersjangeren er Suzanne Collins' fremtidsfabel «The Hunger Games» både blant de mest kritikerroste og populære.
Filmversjonen har vært imøtesett med febrilsk forventning, og blitt heftig diskutert på grunn av aldersgrensen på elleve år, som gjør at åtteåringer vil kunne slippe inn i salen.
Den er for lav, den er det.
Men det bør ikke brukes mot filmen.
«The Hunger Games» er nemlig den mest intelligente underholdningsfilmen på svært lenge.
Dødsleker
Etter en borgerkrig i et fremtidig USA tvinges de tolv distriktene som gjorde opprør mot sentralmakten til årlig å sende to unge deltagere til «the hunger games».
Spillene er et makabert reality-show der de 24 tenåringene slippes løs i et nøye konstruert skogslandskap og får tilgang til et begrenset sett med våpen.
Den siste som står igjen i live, vinner.
Kampen direkteoverføres til millioner av tv-seere, og publikum og sponsorer velger sine favoritter.
Vår heltinne Katniss (Jennifer Lawrence) tilbyr seg som frivillig i lillesøsterens sted når denne blir trukket ut.
Nytt Romerrike
«The Hunger Games» er en rik film som rommer mye, innholdsmessig som estetisk.
Filmen er stinn av referanser og sammensmeltede stilarter.
Det nye USA er et lett kamuflert Romerrike:
Katniss møter mediepersonligheter med navn som Seneca og Cinna og kjøres forbi mengden på en hestevogn, som i gamle gladiatorfilmer.
Parallellen mellom den dekadente urbane overklassen dengang og dagens, og fremtidens, sensasjonsorienterte reality-publikum, er åpenbar.
Selve dødslekene har innpakning og dramaturgi som «Idol», der deltagerne blir plassert i et lysorgel av et studio og bedt om å gi av seg selv i fem minutter.
Morbid nysgjerrighet
De tvilsomme sidene ved reality-tv har blitt forsøkt karikert et utall ganger, men sjelden så finurlig og elegant som her.
«The Hunger Games» verken overkommuniserer eller undervurderer.
Den leverer stadige kjappe små spark i alle retninger, uten å bli pompøst moraliserende.
Det ville da også blitt for dumt.
Det er den samme morbide nysgjerrigheten som holder fremtidsbefolkningen fanget foran dødsspillene, som gjør filmen «The Hunger Games» spennende for de som sitter i salen.
Det er umulig ikke å bli revet motstrebende med av det mørke spillopplegget, fundere over hva som kommer til å skje, hvor mye deltagerne vil risikere for å oppnå en mulig fordel.
Og spillet er ikke begrenset til arenaen:
Også makthaverne og tv-produsentene imellom foregår intens posisjonering med høy innsats.
God casting
Dialogene er tette og smarte, og sitrende av undertekst.
De får ekstra punch av et ensemble som er valgt ut med omhu, og som på de korte scenene de har til rådighet, former karismatiske rollefigurer.
Donald Sutherland, Wes Bentley, Elizabeth Banks og Stanley Tucci gjør infame biroller, og Woody Harrelson er et uforutsigbart kraftsentrum som den durkdrevne drukkenbolten og mentoren Haymitch.
Det gnistrer av utvekslingene mellom ham og Jennifer Lawrence, som er en av USAs beste unge skuespillere og som her utstråler den samme rolige styrke hun gjorde i «Winter's Bone».
De unge beilerne hennes, Liam Hensworth og Josh Hutcherson, klarer ikke stå seg mot henne.
Pyntelig død
Det som er av drap, skjer for det meste hurtig og blodløst, eller utenfor lerretet.
Det er vanskelig å kalle en film om tenåringer som dreper hverandre i underholdningsøyemed for «skånsom», men det er åpenbart at regissør Gary Ross har anstrengt seg for å ikke å være for nærgående.
Den eneste dødsscenen som trekker ut, er en sterkt sminket utånding der en ung jente dør en pyntelig og stille død med en perletåre på kinnet.
Det er neppe slik de fleste av oss ville reagert på å bli skutt av en pil gjennom brystet, men det er nok slik det må være for at filmen ikke skal være for opprivende å se på.
Det betyr ikke at åtteåringer skal se «The Hunger Games».
Det bør de ikke.
Og synet av drepte ungdommer i gresset kan bli for sterk kost for den som har bånd til 22. juli.
Men den som ser «The Hunger Games» som en satirisk fantasi, vil bli tatt med til et frapperende univers, og komme ganske uskadd tilbake.
| 1
|
303411
|
Musikalsk varme i store mengder fra Alaska
Norges nye folkyndling stråler om kapp med vårsola.
ALBUM:
De fleste av oss ble mildt forført av «October» fra den selvtitulerte debutplata som kom for to år siden.
Den nesten fragile stemmen til den unge musikanten fra Åmli i Aust-Agder, kombinert med hans udiskutable evne som historieforteller, gjorde han umiddelbart til en av landets mest spennende debutanter.
Nå er den nye Dylan, som noen yndet å kalle han tilbake med en minst like sterk oppfølger.
«If Only As a Ghost» føles litt lysere i sinnelaget, noe som passer utmerket når vi går mot vår.
«Here Comes the Sun Again» slentrer muntert avgårde i klassisk folkpop-terreng, før «Lie Down and Weep» smetter over i et mer bittersøte stemningsleie, kledelig antrukket av lap steel, ståbass og munnspill.
I det hele tatt er stemningspaletten rik og innbydende fra opptempo og lystig, til melankolsk og fåmælt.
Den luftige og behagelige produksjonen til Kjartan Kristiansen likeså.
Simon and Garfunkel og Bob Dylan er fortsatt tydelige inspirasjonskilder, men også arven fra Neil Young har fått kledelige doser oppmerksomhet her, hør bare nydelige «Christina».
| 1
|
303414
|
Fotograf på avvenning
Juliette Binoche er et stødig sentrum i komplekse og solide «Tusen ganger god natt».
FILM:
Rebecca er en krigsjunkie.
Hun klarer ikke å stoppe.
Hun lever for å dokumentere frykt og grusomhet med sin speilrefleks.
Hvorfor?
Jo, som sagt, hun har dette uimotståelige suget.
Men hva har skapt suget?
Er det idealisme som driver henne - verden må se dette, noe må gjøres?
Er hun avhengig av adrenalinrushet for å kjenne at hun lever?
Rebecca har sine kvaler, men hever seg i praksis over det moralske perspektivet.
I åpningsscenen følger hun ritualet rundt en kvinnelig selvmordsbombers avskjed i Kabul.
Hun dokumenterer vaskingen, monteringen av bombevest, med spiker, sprengstoff og utløser.
Bør hun i stedet forhindre aksjonen?
Det implisitte svaret er nei:
Hvis hun ikke skulle dokumentere, ville hun aldri fått adgang.
Nærbilder
Det er en intens åpningsscene.
Men er det en god film?
Når man som anmelder blir sittende og stille lange rekker med spørsmål rundt hovedfigurens motiver, ja, da er det mye som er bra med filmen.
Det er alltid en bismak ved filmer som dette, der velbergede mennesker fra Vesten er modige nok til å oppsøke verdens elendige og vi blir bedt om å leve oss inn i deres profesjonelle og private dilemma.
Men problemstillingene er tross alt gyldige og «Tusen ganger god natt» er en vellykket dramatisering.
Noe går galt i Kabul.
Rebecca (Juliette Binoche) må dra hjem til mann og to døtre i Irland, der de bor i et stort hus i grønne, idylliske omgivelser.
Hun tvinges til å gjøre et valg.
Hun prøver å takle det «normale» livet.
Tonen er seriøs, men ikke pretensiøs.
Vi kommer tett på karakterne.
Binoche får fram Rebeccas indre rivninger.
Lauryn Canny er uttrykksfull og sårbar som tenåringsdatteren Steph, mens Nicolaj Coster-Waldau er adekvat i det man pleier å kalle en utakknemlig rolle.
Det finnes svakheter her og der og scenene fra Kenya er ordinære.
Disse har vi sett tusen ganger før.
Men mot slutten skrur det seg til og i tillegg til Rebeccas indre kvaler, er det relasjonen mellom henne og Steph som skildres best.
Snudd på hodet
Før Erik Poppe ble filmregissør, var han fotograf i VG og reiste verden rundt, til krig og katastrofer.
Han har derfor intim kjennskap til stoffet og sparer mye tid på research han slipper å foreta.
Poppe har også to døtre, liksom Rebecca.
Så hvorfor velger han å la krigsfotografen være en kvinne?
Er han spesielt opptatt av kjønnsperspektivet i krigsjournalistikken?
Eller ville han gjøre prosessen mer uvant og skape en avstand til det personlige?
Uansett, det gjør noe med filmen.
Det ville vært noe annet hvis krigsfotografen var ektemann og far til to.
Det er dét prespektivet vi er vant til når hovedfiguren har et livsfarlig yrke.
Og det er interessant å få dette snudd på hodet.
Beste til nå
Poppe slo igjennom i 1998 med «Schpaa», som skildret en hardbarket guttegjeng i Oslo.
Seks år seinere høstet han seksere på terningen med flettverksfilmen «Hawaii, Oslo».
Han fikk også mange lovord for «De usynlige», som handlet om synd og tilgivelse og som ble Pål Sverre Hagens gjennombrudd.
Personlig har jeg vært mer skeptisk Poppes behandling av «store» tema, men «Tusen ganger god natt» er hans beste forsøk på skildre kompleksiteten rundt et menneskes handlinger og motiver.
| 1
|
303416
|
Varm, mild vind fra Alaska
Jonas Alaskas debutalbum dokumenterer et stort låtskrivertalent med en egen stemme.
ALBUM:
Jonas Aslaksen, alias Jonas Alaska, er en 23 år gammel mann med akustisk gitar og munnspill, ikke ulik en viss mann fra Minnesota som nylig fylte 70 år.
Og - det er alltid plass til en «ny Dylan».
Han er ikke like ung som Sondre Lerche var da han debuterte, men jeg får den samme følelsen av å høre et låtskrivertalent som har noe stort på gang - og som blir en stund.
Og - han har allerede rukket å gjøre seg bemerket, blant annet under Bylarm i februar og på Øya-festivalen i august.
32 minutter Jonas Alaska, med utdannelse fra McCartney-skolen, eller Liverpool Insitute for Performing Arts som den egentlig heter, har bare gitt ut to singler før han her slår oss i hodet med en imponerende langspiller.
Det vil si, langspiller er vel å ta i, her klokkes ti låter inn på 32 minutter...
Til gjengjeld er det 32 meget vel anvendte minutter.
Rom Sexsmith
Det er noe mildt, Simon & Garfunkel-aktig over folk-pop-musikken til «guttungen» fra Åmli i Aust-Agder.
Tankene går også til kanadiske Ron Sexsmith.
Her hjemme kan det dras sammenlikninger med Jim Stärk, Thom Hell og en artist som hadde fortjent å være like stor som dem, Nordgarden.
Plata er da også produsert av gitarist og vokalist Hell, sammen med bassist Even Ormestad og Aslaksen sjøl.
Blant musikerne er også Martin Horntveth, Marius Graff og Jonas' bror Thomas Aslaksen, mens Marit Larsen låner ut korstemmen sin.
Gammel pop
Det er også noe gammelt over lydbildet, tidvis minner det om popmusikk fra seint 60-tall og tidlig 70-tall - med litt «Doors-orgel» og piano fra David Wallumrød og behagelige gitarer som smiler mer enn de bjeffer.
Stemmen er mild og nærmest fortrolig.
Jonas Alaska skriver alt materialet sjøl, og ved siden av sansen for enkle, men fengende melodier, har han et godt grep om tekstene.
Og med ett unntak er det ikke en sint, ung mann, dette, det dreier seg heller ikke om de fundamentale spørsmålene.
Alaska serverer små, hverdagslige betraktninger og problemstillinger, men synger også om klassemotsetninger («You'll Never Sit Next To Me»), døden (nesten helt nedstrippede «October») og kjærligheten («Mary, I'll Remember This»).
| 1
|
303418
|
Her kommer en av årets beste plater:Proviant Audio
Som Jahn Teigen sa:
«Det skjer en gang i alles liv, du blir forelska og naiv».
ALBUM:
Wunderkind, det er det han er.
Mathias Stubø, attenårig multiinstrumentalist fra Tønsberg, flasket opp på jazz og gode internettconnections, slipper i vår/sommer det som etter all sannsynlighet kommer til å være TO av årets beste norske plater.
Første skive ut, under navnet Proviant Audio, er «Real love...».
Og, som Grandiosa-folket pleier å si, vi snakker ekte kjærlighet.
Mathias har tatt sjangre han elsker, jazz, funk, hiphop, soul og elektronika, og konstruert en nydelig rytmisk, tilbakelent og tidvis nittitallsmimrende fusjon.
Det er varmt, organisk, avslappet, av og til stakkato a la Prefuse 73, sveipende hiphopinstrumentelt som RJD2 og norske Phileas Fog, eller rett og slett sabla svettfunky, som en diskokveld på den legendariske New York The Paradise Garage anno 1979.
Det er årets norske sommerplate!
Ihvertfall intil Mathias Stubøs andre album, «1979», slippes i juni.
| 1
|
303421
|
Et lunt hjørne for mørke høstkvelder
Elvira Nikolaisen har funnet jazztonen med Mathias Eick.
ALBUM:
Det ble en tøff oppgave for Elvira Nikolaisen å opprettholde momentum etter brakdebuten «Quiet Exit» i 2006.
Noen plater senere tar hun nå to skritt til siden og gir seg i kast med det som referes til som den «amerikanske sangboken».
Noe som innebærer tolkninger av blant andre Nina Simone og Frank Sinatra.
En oppgave som fort kan by på store utfordringer, men med kyndig bistand fra (ung)jazzringrev Mathias Eick har de funnet frem til et sobert og elegant uttrykk som gir tolkningene verdighet og (en ny) sjel.
Elvira har en særegen knekk i stemmen som legger seg fint over medmusikant Andreas Ulvos økonomiske pianospill.
Arrangementene er pepret med subtile detaljer som gløtter frem i ledige stunder uten å skrike på oppmerksomhet.
Hør bare det flotte samspillet på «Time After Time» og «Little Girl Blue».
«I Concentrate
On You» er en perfekt plate om du trenger et lunt hjørne en mørk høstkveld.
| 1
|
303423
|
Anmeldelse:Linn Ullmann har skrevet årets beste selvbiografiske roman
Fletter sammen minner og dokumentarisk materiale, fantasier og refleksjoner med utsøkt letthet.
Sommeren 2007 døde Ingmar Bergmann.
Nå utgir datteren Linn Ullmann en roman sitt forhold til sine celebre foreldre.
Det er blitt en gripende beretning av det uvanlige slaget.
Lek med virkelighet
Lek med virkelighet
«Jeg var hans barn og hennes barn, men ikke deres barn, det var aldri oss tre.»
Som mange barn som vokser opp utenfor kjernefamilien, har også Ullmann en velutviklet evne til å se verden fra ulike perspektiver.
For å skape en avstand mellom forfatteren og de tre hovedpersonene, omtales de ikke med navn.
Men som faren, moren og jenta.
Det er et tydelig signal om at «De urolige» leker med forholdet mellom virkelighet, erindring og fantasi.
Å lese boken som en dokumentarisk beretning, kan lett føre lukt inn i sladrepressen.
Alderdom og død
Alderdom og død
Da den alltid punktlige faren kommer for sent til en filmfremvisning våren 2006, skjønner forfatteren at noe er galt.
Det blir et vendepunkt og fører til et samarbeid som skulle munne ut i en bok om å bli gammel.
Under forarbeidet tar hun opp seks intervjuer med ham, men samtalene bryter sammen på grunn av misforståelser, sviktende hukommelse og utmattelse.
De er tragikomiske som et teaterstykke av Beckett, replikkene såre og morsomme på en gang.
Lidenskap og kvalme
Lidenskap og kvalme
«Det var svimlende å ligge med ham og like svimlende å kaste ham opp, det var to sider av samme bevegelse.»
At han i tillegg var en middelaldrende fotograf, åpner opp for tolkninger av det mer freudianske slaget.
Det er imidlertid ikke bare de inngående skildringene som gjør boken til en sterk leseopplevelse.
Det gjør også Ullmanns måte å fortelle på.
Med en utsøkt letthet fletter hun sammen minner og dokumentarisk materiale, fantasier og refleksjoner.
Under lesingen tok jeg meg flere ganger i å tenke på Joan Didions flytende skildringer av sitt sorgarbeid i «Et år med magisk tenkning».
Det vil ikke forundre meg om også «De urolige» blir en internasjonal bestselger.
Slående bilder
Slående bilder
«... hun var nok ikke klar over at hun hadde så mange søsken, eller kanskje hun var klar over det slik hun var klar over at Norge hadde mange fylker.»
Det sterkeste bildet er nok dette av faren noen måneder før han døde:
«På opptakene gjort i mai 2007 kavet og stotret og strevde han med å si setninger, slik et veldig lite barn strever med å løfte hodet fra gulvet.»
Jeg er derfor ikke i tvil, «De urolige» er årets beste roman - av det selvbiografiske slaget.
| 1
|
303425
|
Mannen i fritt fall
En patetisk filmopplevelse med fullt overlegg.
FILM:
Til å være en sjanger som er preget av det fåmælte, er det etter hvert blitt sagt ganske mye om den angstbiterske nordiske middelklassenarsissismen.
«Mot Naturen» er et særdeles vellykket uttrykk for dette.
Sjangeren er patetisk, men den er stort sett på det rene med at den er det.
Regissør og hovedrolleinnehaver i «Mot Naturen», Ole Giæver, virker i hvert fall veldig klar over det.
Han formelig dyrker det patetiske, enten det finnes i mislykkede urmenneskegester som å grave seg ned i torva ute i skauen i et forsøk på å bli ett med naturen eller simpelthen forsvinne, eller det er kvelningsfornemmelsen man kan få av det kjente og kjære.
Når mannen med kone, barn og jobb føler seg fanget av det salmalaks-industrielle komplekset og rutinen ikke lenger virker trygg, men truende.
Forbudte tanker
Så hva gjør man da?
Ikke nødvendigvis så mye.
Man går vel først og fremst og koker, tenker forbudte tanker om å forlate make og barn, ligge med folk som ikke nødvendigvis vil ligge med en selv.
Man drømmer om å vende tilbake til en eller annen versjon av de tidlige 20-åra som, trass i at de også var stillestående og patetiske på mange måter, i det minste var stillestående og patetiske på andre måte enn det man befinner seg i nå.
Men når man ikke lenger en gang klarer å finne seg i at man ikke finner seg i det?
Da er det tydeligvis på tide å finne seg selv, en topptur av gangen.
Det er dags for å dra på seg kjønnsnøytrale og slitesterke klær og pakke seg ut i naturen, mutters alene.
Det kunne gått galt.
Men «Mot Naturen» virker fullstendig klar over at det å stå og stirre på furukvaster mens man tenker på farskap, kjøkkenskap og utroskap ikke er en spesielt edel øvelse.
Martins kone, glimrende spilt av Marte Magnusdotter Solem, er ikke en sånn utslitt unnskyldning for å dra, hun står der ikke med poser under øynene og barnegulp på jakkeermet.
Det er han som foreslår at hun skal se på Skavlan, for å si det sånn.
Myrhull for myrhull
Han drar uansett.
Mens han tasser rundt i lyngen, drømmer han opp forskjellige måter ut av samlivet med kone og barn.
Det er tanker som fort mister fotfeste, enten ved at han tenker tankene helt ut og møter veggen, eller simpelthen ved at naturen avbryter ham, myrhull for myrhull.
Om noe skal utsettes på den vellykkede voiceoveren i «Mot Naturen», som sammen med den gjenkjennelige, dronete pianomusikken til Ola Fløttum (Oslo 31. august) bærer filmen, så er det kanskje det at den er litt monoman og lukket.
Tankene streifer i for liten grad innom det virkelig vilkårlige og hverdagslige, bortsett fra et mislykket, og morsomt, forsøk på å ta inn over seg fargene rundt ham (det går mye i grønt, gult og brunt).
Men det fungerer godt, og det døyver en god del av lysten man får til å se flere scener med andre personer.
For i de få scenene hvor Martin møter andre, røper Giæver seg som en filmskaper med en suveren situasjonsfornemmelse.
Spillefilmdebuten til Giæver, «Fjellet» fortalte historien til to mennesker.
I «Mot Naturen» har han skåret ned til én.
I neste film håper jeg han pakker seg tilbake til samfunnet.
Det bør finnes historier å fortelle for ham der.
| 1
|
303427
|
Elena Ferrantes fjerde Napoli-roman er et suverent verk
Stiger og stiger mot sitt uunngåelige antiklimaks - døden.
Heldigvis har jeg rukket å lese Ferrantes bøker før det nå igjen ble mas om hvem forfatteren faktisk er.
Jeg er glad jeg fikk undret meg på egen hånd over denne merkverdige, enorme, sprakende fresken over livet i Napoli, etterkrigstidens forvandlinger i politikk, akademia, moral, litteratur og levesett, den gryende selvbevisstheten hos djerve kvinner og de mange prøvelser livet i voldens, kriminalitetens og løgnenes skygge setter menneskene på.
Selve romanverkets intrikate vev av hendelser og refleksjoner, passasjer fram og tilbake mellom det opplevde og det tenkte, det mulige og det fåfengte, alle lengslene og skuffelsene, er som et levd liv.
Det er like ubegripelig som livene vi selv lever og dem vi kjenner og ser rundt oss.
Ferrante opprettholder med hard hånd den fiksjonsbaserte friheten hun har vunnet seg ved å la være å være til stede som en levende figur bak skriften.
Hun skriver om oppdiktede skikkelser som har hele sin tilværelse innenfor litterære rammer, og hun gir dem sin frihet til å utvikle seg på unike vis hos den enkelte leser.
Du trenger ikke hekte Ninos svik til bestemte personer i en ytre virkelighet, du trenger ikke lete etter Genova-villaen der de snobbete svigerforeldrene hensleper sine dager i selvforelsket kulde, du slipper å vite om tysteren fra terrorcellen virkelig vokste opp i Corso Vittorio Emanuele.
Briljant
Det skjer mye i bind fire mens trådene i veven trekkes mot enden.
Både Lila og Lenù får døtre, og her skal ikke røpes hvilket barn det er som blir «det tapte».
Skjebnens mann for dem begge (og mange flere), Nino, blir vist fram som den han faktisk er - en opportunist som utnytter imøtekommende kvinner i alle slags sammenhenger.
Vi får heller ikke nå noen visshet om hvem av de to venninnene som er den briljante.
De er det begge, på hver sin måte, men det er som om den ene stiger når den andre svinner og vice versa.
Lila kjemper seg fram til en solid posisjon ved hjelp av kunnskaper om ny teknologi og hard kontroll på de kriminelle omgivelsene, helt til privatlivet går i oppløsning.
Fugl i salongen
Lenù, forfatteren, jeg-fortelleren, opplever også sine nedturer på vei mot en etablert posisjon i det litterære borgerskap.
Hun er også sterk, men forblir en fremmed fugl i de norditalienske salonger.
Bøkene hennes er populære og selger godt, men vi får ikke vite hva de alle handler om.
I motsetning til forfatteren Elena Ferrante er Lenù en offentlig person som deltar i lanseringer, debatter, presseoppslag, og så videre.
Dette gir en snodig effekt, siden nettopp motviljen mot den typen deltakelse var sentral da Ferrante begrunnet sitt valg av anonymitet.
Dette er ikke noe stort tema for Lenù, det virker snarere som om hun aksepterer det og mestrer det godt, ja, at hun nyter offentligheten.
Litterært hav
Ferrante har i løpet av de nesten 4000 sidene lagt ut en rekke tråder som får ulik grad av nøsting, innveving, oppsmuldring.
Svært mye forblir uklart, veven går ikke opp, forløsningen uteblir.
Det er så mye vi som lesere så gjerne skulle hatt svar på, så mange skjebner som forsvinner i det historiske mylderet, akkurat slik alle våre egne opplevelser er en usystematiserbar floke av tilfeldigheter og amputerte viljesytringer.
Denne uendeligheten strekker seg langt forbi romanens egne kratt og høydedrag vi kan ane i horisonten.
Vidunderlig er det å lide skipbrudd og drukne i et slikt litterært hav.
Når fortelleren nærmer seg alderdommen og suksessen er på hell, trer vemodet inn.
Hun har hatt ansvar for en serie kvalitetsbøker på et lite forlag, men det tar slutt.
Hennes egne bøker selger ikke noe særlig, før hun får et nytt oppsving ved å nærme seg Lila som tema igjen.
På nytt innebærer denne tematiseringen et slags svik, i det at hun utnytter vennskapet til å skrive litteratur.
Slik blir dette også en kommentar til spørsmålet om skjønnlitteraturens parasittiske forhold til virkeligheten.
Elena Grecos bøker er gode når de nettopp overskrider forfatterens bluferdige berøringsangst og kaster seg ut i det sterkeste hun kjenner til – forholdet til den uhåndgripelige og muligens briljante venninna.
Hva skal litteratur ellers benytte, om ikke det sterke stoffet forfatteren finner fram til.
Kortformen
Samtidig gjør Ferrantes verk her enda en forvrengende speiling.
Selv om mange har lett etter opphavspersonen(e)s identitet, har bøkene ennå ikke avfødt noen jakt på eventuelt levende modeller.
Hvordan henger dette sammen?
Det er vel dessverre bare et spørsmål om tid.
Grøftegrafserne står nok klare med møkkagreipene sine.
Forfatteren Elena Greco, Lenù, jeg-fortelleren i verket, herjes av kvaler rundt det å bruke eget liv og levende modeller i sin skriving.
Verkets anonyme forfatter Elena Ferrante virker derimot uaffisert av dette, men nå kommer det vel en serie avsløringer av at den er den og den er den.
Kan verket kanskje reduseres til en stakkarslig nøkkelroman?
Grafsejournalistene som altså påstår at de har funnet den virkelige Ferrante, har allerede begynt gjettingen med at Nino er kortform av Domenico – fornavnet på den hovedmistenktes ektemann.
Hjelpe meg, kunne vi ikke vært spart for dette, om så bare med dette ene forfatterskapet, dette ene, unike verket.
Nino er jo dessuten kortform av veldig mange italienske navn!
I sin helhet
Når det fjerde og avsluttende bindet i kjemperomanen «Mi briljante venninne» nå foreligger på norsk, gir det anledning til å se både på dette verket og Ferrantes forfatterskap i sin helhet.
Etter de fire bindene i Napoli-kvartetten har Samlaget lovet leserne alle de tre tidlige romanene hennes på norsk, den første av dem i ny oversettelse (den kom på bokmål i 1994, oversatt av Brit Jahr under tittelen «Hjemreise»).
Oppdraget med de tre korte romanene er gitt til Kristin Sørsdal, og om hun utfører det like kyndig og kreativt som hun har gjort med de fire bindene av «Mi briljante venninne», har leserne mye å glede seg til.
Dette er sterke romaner med konsentrerte, reflekterte utfall fra voksne kvinner i kamp med omgivelsene og seg selv.
På mange vis inngår disse tre romanene i firebindsverket, om enn indirekte.
Den gjensidige speilvirkningen hekter bøkene sammen i en omskiftelig, endeløs, spraglete vev.
Akkurat slik den gode litteraturen kan gjøre det – bygge forvanskninger framfor forenklinger.
| 1
|
303429
|
Den siste protestsanger
Sobert, lunt og engasjert fra en klassisk norgesvenn.
|||ALBUM:
Tom Pacheco er norgesvennen som alltid vender tilbake, nå med sin gamle duettpartner Steinar Albrigtsen som produsent, arrangør og bidragsyter - sammen med Monika Nordli og en lang rekke norske musikere.
Som låtskriver hadde Pacheco fortjent større oppmerksomhet også hjemme i USA.
Samtidig har han nok, ved å nekte å gå på akkord med egne meninger, gjort det litt vanskelig for seg sjøl.
For til tross for en og annen lun kjærlighetssang, er han først og sist en samfunnsrefser, protestsanger, krigsmotstander og tidlig Bush-hater («(Now That You're) Back On Your Ranch In Texas»).
Tittellåta er en varm hyllest til avdøde Rick Danko, som ofte banket på døra inn til låtskriverstua til sin gode venn hjemme i Woodstock om lyset sto på om natta.
For Pacheco skriver mange sanger, hele tida.
Og om ikke absolutt alt kan glitre, alltid, er dette hans beste og mest inspirerte siden «There Was A Time» (2002) - toppet med et par glitrende duetter.
Dette er visecountry som vokser for hver lytting.
| 1
|
303430
|
Apokalypse nå - igjen
Greit nok at alt går til helvete.
Men når en først lager en film om selveste undergangen, går det ikke i det minste an å gjøre den bitte litt grann underholdende.
FILM:
«Hvordan kan jeg hindre verdens undergang?»
Nicolas Cage er fortvilet — med god grunn.
For stakkaren har snublet over en endetidsprofeti som skal vise seg å være høyst reell.
Er dette slutten på menneskeheten, eller enda verre: alt liv på jorda?
Og kan en skarve fysikkprofessor bidra til å sikre artenes overlevelse?
Jeg skal ikke røpe svaret her, men i stedet komme med en advarsel:
«Knowing» er en film som først og fremst appellerer til svartsynte fanatikere med en iboende lengten etter dommedag.
Store ulykker
I 1959 blir en skoleklasse oppfordret til å feste sine visjoner om framtida på papir, tegninger som skal graves ned i en stålboks og åpnes etter 50 år.
Blant alle tegningene av flygende tallerkener, roboter og futuristiske kjøretøyer er det et bidrag som skiller seg ut:
Et ark fullt av tilsynelatende meningsløse tall.
Via sin sønn får fysikkprofessoren tak i dette og oppdager snart — veldig snart og med påfallende lite dramatikk — at tallene er datoer for store ulykker.
Og noen av dem er også datert fram i tid...
Mye moro Den kommersielle amerikanske filmindustrien er alltid interessant å bruke som indikator på den dominerende tidsånden.
Filmer som «The Day the Earth Stood Still», «The Happening», «I Am Legend» og «Cloverfield» — ja, selv «Wall-E» — tegner et ganske dystert bilde av tingenes tilstand.
Og nå altså «Knowing», den svarteste av dem alle.
Den forventede Obamaeffekten åpenbart ikke nådd Hollywood riktig ennå.
Men katastrofer på film trenger ikke være nedturer.
Jeg innrømmer at jeg har hatt det mye moro med moderne katastrofefilmer som «Independence Day» og «The Day After Tomorrow».
Påkostede eksesser som er både teknisk imponerende og svært underholdende.
Viktigst av alt er at de ikke tar seg sjøl for høytidelig.
Man kan le, gispe og grøsse om hverandre.
Det går til helvete, men turen dit er ganske artig.
Utgangspunktet for «Knowing» er ikke det verste.
Men manus er fullt av elementer som blir etablert uten å bli utviklet, og regien til Alex Proyas («Dark City») er monoton og overraskende lite spenstig.
Etter hvert som klokka tikker ned mot undergangen, blir filmen mindre og mindre spennende.
Parallelt med at spenningskurven flater ut, går historien fra å være interessant, via dum, til fullstendig idiotisk.
Rett skal være rett, «Knowing» har som forventet noen teknisk imponerende scener — en svært livaktig flystyrtscene er både gruvekkende og fascinerende på samme tid.
Hr.
Trestokk
Det er lenge siden Nicolas Cage fikk Oscar for «Leaving Las Vegas».
Det er også lenge siden jeg har sett en skuespiller som får Keanu Reeves, «Hr. Trestokk» personlig, til å framstå som reneste fyrverkeriet.
Cage vandrer gjennom «Knowing» med vekselvis halvåpen munn og sløve øyne, eller vidåpen munn og oppsperrede øyne.
To ansiktsuttrykk er i minste laget, selv for Nicolas Cage.
Det er greit nok at fysikklæreren, som for øvrig også er enkemann og prestesønn, har mistet troen både på Gud og mennesker.
Men Cage ser ut som om han har mistet troen på hele prosjektet.
Han må ta sin del av skylden for at dette topptunge og traurige dommedagsdramaet også lider en grim skjebne.
Kanskje verst av alt, det er ikke engang ufrivillig komisk.
Bare klamt selvhøytidelig og liksomreligiøst med en ubehagelig lukt av svovel.
Grøss og gru.
| 0
|
303431
|
Mye godt på én gang
Nye Delicatessen på Aker Brygge beviser at alle gode ting kan være både en og to og tre.
- Nei, nå har vi gjort det igjen!
Fredag ristet på hodet.
Så på Robinson, som sukket oppgitt.
- Husker du hva som var hovedinnvendingen da vi besøkte Delicatessen på Majorstua for et par år siden?
- Selvfølgelig gjør jeg det, svarte Robinson.
- Men hukommelsen er åpenbart ikke det den en gang var.
For vel en måned siden åpnet spanjolen Rodrigo Belda den tredje avleggeren av tapassuksessen Delicatessen.
Frammøtet denne kvelden tydet på at Aker Brygge-filialen også vil bli en suksess.
Eller rettere:
Allerede er en suksess.
- Det har vært mye folk siden vi åpnet, sa hovmesteren og henviste Robinson og Fredag til baren.
- Men det bør ikke ta mer enn en halvtime før jeg finner et bord til dere.
I mellomtida kan dere kanskje hygge dere med et glass musserende og litt skinke?
Det var et forslag Robinson og Fredag ikke kunne si nei til.
Dessuten hadde de strengt tatt ikke noe valg.
Her, som hos de andre Delicatessen-restaurantene, er det ikke mulig å reservere bord.
Man får vær så god finne seg i å vente på tur.
Men servitøren hadde rett.
I hvert fall nesten.
For 34 minutter seinere
- Fredag tok tida - ble de tilbudt et tomannsbord ved vinduet.
Utsikten var ikke all verden, da Delicatessen ligger i bryggas bakevje, ut mot Latter.
Bryggas nyeste restaurant er blitt et elegant og særegent lokale, med åpen kjøkkenløsning, mesanin og ekstrem takhøyde.
Men det er ikke et sted for romantiske stevnemøter eller den dype samtalen, akustikken innbyr ikke til det.
- Jo, menyen er forskjellig fra de andre restaurantene, selv om dere vil kjenne igjen noen av rettene, sa en hektisk, men hyggelig servitør, mens det ble skjenket Ares Blanco, en hvit spanjol - selvfølgelig - i glassene.
- Passer fint til kveite og scampi, så kan dere gå over til rødt seinere, sa servitøren, som foreslo Predicador, en relativt myk Rioja, som det åpenbart går mye av på Delicatessen.
Høyst forståelig, skulle det vise seg.
I tillegg til kveita og scampiene ble det bestilt tomatsalat med chèvre og basilikum, friterte artisjokker, grillet indrefilet, rødvinsbraisert svinekjake med potetmos, andebryst med østerssopp og cava- og appelsinsaus - og hjemmelagde pølser fylt med svinekjøtt og diverse sopp.
Det høres mye ut, og dét er det.
Spesielt siden Delicatessen stadig synes å ville servere alt på en gang.
Og det var her Robinson og Fredag ble minnet om at de hadde bommet igjen.
- Pokker òg!
Det var jo akkurat dette vi klaget på da vi besøkte filialen på Majorstua, sa Fredag og så på alle godbitene, vel vitende om at halvparten av dem kom til å bli kalde før de ble fortært.
- Vi skulle selvfølgelig bestilt færre retter om gangen, sa Robinson.
- Det er vår skyld, men det hadde ikke skadet om servitøren hadde nevnt at alt kom på en gang.
Da hadde vi - og garantert flere andre - valgt å spre det mer utover.
Men godt var det.
Spesielt falt kveita, som hadde følge av blomkål, sellerirotpuré og terninger av chorizo, i smak.
Likeledes ble det funnet fram mange superlativer i forbindelse med tomatsalaten og andebrystet.
Men det var likevel pølsene som unisont ble kåret til kveldens vinner.
Ekstremt smaksrike og delikate i konsistensen.
Og helt ulikt noe du får servert andre steder i byen.
Til dessert delte Robinson og Fredag en Crema Catalan, den spanske opprinnelsen til den mer kjente, franske crème brûlée.
Den utfordret ikke pølsene i kampen om kveldens favoritt, men holdt absolutt mål.
Det var Robinson og Fredag enige om at Delicatessen på Aker Brygge også gjorde.
- Men neste gang kommer jeg til å insistere på to, maks tre retter om gangen, sa Fredag.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
- Man lærer så lenge man lever.
| 1
|
303432
|
En smaksopplevelse i særklasse
Super service, gode råvarer og nesten bare vellykkede eksperimenter.
- Welcome!
Med umiskjennelig fransk aksent bak en anonym dør på Oslos østkant, ga velkomsten Robinson og Fredag assosiasjoner til en kontinental og snobbete herreklubb.
Matglede
Men smilene og hilsenene fra personalet på det åpne kjøkkenet, setter standarden umiddelbart:
Kvelden på Kontrast skulle bli en oppvisning i god service, gode råvarer, stort sett veldig vellykkede eksperimenter for ganen, og mye, mye matglede.
Smaksfesten startet med to glass godt introdusert champagne fra De Sousa, med friske, høstlige epletoner, og to apetittvekkere servert på en seng av einerkvister:
Første mulighet til å pirre gane og synsinntrykk, var en praline fylt med østers og blomkålsaus og en oppfordring fra servitøren om å ta hele i ett tygg.
- Sikkert godt for den som elsker flytende, kald blomkål og østers, men ingen innertier for meg, fastslo Fredag.
- Oppfølgeren derimot var fantastisk, repliserte Robinson og nøt en halvsøt kjeks med smak av stjerneanis, toppet med gåselevermousse og mjødurtgele.
Sesongens råvarer Kontrast tar for seg av sesongens råvarer, dermed finnes heller ingen fast meny.
De lar seg inspirere av natur, historie og framtid, og serverer en seksretters meny.
Til den kan man få en vinpakke med halve glass utvalgte viner til hver rett.
Om ønskelig, finnes også en á la carte meny.
Robinson og Fredag var både nysgjerrige og sultne, og gikk for den satte menyen.
Kamskjell
- Kamskjell kan sjelden gå galt, hvisket Robinson etter å ha fått et forvarsel om første rett fra en av de fire servitørene som viet bordet oppmerksomhet denne kvelden.
Riesling fra Moseldalen var introdusert med innsikt og fortellerglede.
Kamskjell tilberedt i sous vide, lett grillet med en blåselampe, lagt på en emulsjon av kamskjellrogn, servert med en kjølig, syrlig saus laget på skjørtene fra kamskjellet, beviste kokkens fantasi og kjøkkenets oppfinnsomhet i å bruke alle deler av råvaren.
- Direkte nydelig, fastslo Robinson.
Vaktel og beter Sprøstekt vaktel og rødbeter var neste.
Sammen med servitørens anmodning om at også gourmetmat med hell kan, og noen ganger bør, spises med fingrene.
- Rødbetene i syltet, bakt og most versjon.
Denne retten ligger an til å bli kveldens vinner, mente Robinson og tørket fingrene.
Fredag mente å kunne leve lenge på det grove, varme surdeigsbrødet som ble servert ved siden av, med en lett østerrisk rosevin.
Tidligere holdt Kontrast hus i anonyme lokaler hos Hotel Guldsmeden, nå er det det rustikke, røffe, industriaktige som har satt sitt preg på de nye lokalene.
- Hvert bord, sin lampe, de blir små øyer i lokalet.
Kult, men vel kjølig, fastslo Fredag og ymtet frampå om peis og levende lys for hustrige høstkvelder.
Løk og fenalår
Det ble rødvin i stedet.
En Jean Grivot Bourgogne med mye friskhet.
Noe som skulle brynes på en mengde smaker da små skjell av bakt løk, pyntet med små biter fenalår, syltet selleri og kantarellsaus, ble servert.
- Surt, søtt og syrlig i skjønn forening, konkluderte Robinson, og ble glad da servitøren foreslo en liten pause før neste rett.
Flere av glassene hadde fortsatt vin igjen.
- Sympatisk med halve glass, men mulig prisen på 695 kroner er i stiveste laget.
Men vinene er godt avstemte til maten, sa Fredag.
Lykkelig lam
- Happy lamb, sa servitøren med den franske aksenten.
Og serverte et lite stykke rosa lårkjøtt med grønnkål og svertet gulrot, syltede kapers av ramsløk og en sjysaus med tunge-terninger fra lammet.
- Kjøttet er vidunderlig mørt, men kokken kan være forsiktig med ramsløken.
Den overdøver fort det glade lammet, sa Fredag.
Igjen ga servitøren rom for å la maten synke, før blåosten, Kraftkar, frosset og revet, over en mousse av gresskarfrø og en gele på lønnesirup dukket opp.
Skogsyre-is
- Godt solgt inn, og spennende som konsept.
Men dette blir for kraftig kost, mente Robinson, før siste opptur: skogsyre-is på frosset eple- og olivenoljeskum, med crispy smuler og Iseple fra Egge gård som drikke til.
Da regningen endte på 3200 kroner, var Robinson og Fredag enige om at det var verdt moroa, med så mye kreativitet og spennende smakskombinasjoner på en kveld.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
303433
|
Nå kan cd-formatet dø
Beatles-katalogen gjenutgitt med nerdete perfeksjon.
Aller best er monoboksen.
|||
Da streamingtjenesten Spotify natt til i går ble gjort tilgjengelig for iPhone-innehavere mot betaling, fikk det teknofile gniere av alle tapninger til å krype til korset og kjøpe Spotifys reklamefrie premium-abonnement.
Ikke bare et stort framskritt i kampen mot manglende betalingsvilje for musikk og Apple-proteksjonisme, men også enda en spiker i kista for cd-formatet.
I et slikt perspektiv er den storstilte relanseringen av Beatles-katalogen et last splash, en siste sjanse til å pusse dette popmusikalske sølvtøyet mens det fortsatt er mulig å få folk til å kjøpe cd-er.
Beatles-arkivet er langt på vei ferdigtømt for uutgitt materiale gjennom «Anthology»-serien, det finnes en definitiv samleplate («1») og en dypnerdete singleboks for samlersegmentet.
Selv remiksalbumet «Let It Be...
Naked» — til tross for tvilsom revisjonistisk markedsføring i 2003 — framstår i dag som godt innenfor hva man kan godta fra «gamle sanger om igjen»-bransjen.
De første cd-utgavene av albumene kom i 1987 og er ikke blitt erstattet — før nå.
Tar man med et opplagt generasjonsaspekt — kidsa skal nå læres opp i å elske Beatles gjennom en ny utgave av spillet «Rock Band» — er dette et velkomment oppussingsprosjekt.
Det som mangler nå er egentlig bare samme behandling for hele katalogen — i stereo og mono — på tjukk vinyl.
Den kommer nok.
Ikke et vondt ord om den på alle måter gjennomførte, komplette, svarte «Beatles»-boksen som kommer nå.
Det er den hvite og litt dyrere monoboksen som er den store åpenbaringen.
I hvert fall for oss som er vokst opp med førstegenerasjons cd-utgivelser i stereo.
Monoutgavene kommer i eksemplariske, hundre prosent gjennomførte replikaomslag.
Her er feelgood-opplevelsen fysisk til fingerspissene.
Monoboksen kommer nærmest kilden, så nærme historiens sus man kan komme uten stift mot vinyl.
Den mangler «bare stereo»-utgivelsene «Abbey Road» og «Let It Be», men er autentisitetsjaktende retro på høyeste nivå.
Den friskheten som disse, for mange av oss uhørte, monomiksene byr på, revitaliserer nærmest alene Beatles-katalogen.
Den forteller en skjult historie vi visste fantes, men som vi ikke har hørt.
Når mottaksapparatet er stilt inn på de mer kjente stereomiksene, er det stadig så man hopper i stolen over lyder man ikke har hørt før, variasjoner i vokalspor, gitardetaljer her, en klang der, og småforskjeller i hva som faktisk er hentet ut av opptakene.
Stereomiksen og monomiksen er to forskjellige bilder av samme motiv.
Det ene et bilde man har sett så mange ganger at det ikke lenger gjør særlig inntrykk.
Det andre er et bilde som minner en om hvilke mestere som har malt det.
| 1
|
303437
|
Anmeldelse:Frank Storm Johansen har skrevet en sterk og nyskapende fangeberetning
21 år brukte han på å nedtegne sine erfaringer fra krigen.
Det forvandlet ham fra KZ-fange til forteller med suverent grep om sin historie.
ANMELDELSE:
I år er det 70 år siden krigens slutt, og i forbindelse med jubileet er det kommet flere bøker som kaster nytt lys over freden.
Det gjør også Frank Storm Johansens usedvanlig velskrevede fangeberetning «Tusen dager i fangenskap».
Majavass-saken
Majavass-saken
Forfatteren ble anholdt 10. september 1942, bare en drøy uke før han skulle gifte seg med trondheimsjenta Ruth Leüthen.
Bryllupet måtte utsettes, og han ble sendt til Falstad fangeleir i Levanger før han havnet i Sachsenhausen og Falkensee utenfor Berlin.
Der satt han internert til april 1945, da de
De hvite bussene hentet ham hjem til friheten og forloveden.
Falstad fangeleir
Falstad fangeleir
Ved ankomsten dveler han ved bygningenes flotte arkitektur før vi kastes ut i tyskernes brutale behandling av fangene.
Hans nervøsitet under rettsaken mot sine kamerater, og frykt for selv å bli anklaget, pensles ut i minste detalj.
Møtet med kamerater som opprømt forteller at de bare er dømt til ti år i tukthus, er overraskende, nesten barokke.
Mens han skildringene av hvor rolig de dødsdømte går henrettelsene i møtet, forvandler dem til ikoniske bilder på den norske motstandshelten.
Som mange andre fangeberetninger er også Tusen dager i fangenskap fortalt som en odyssé.
De ulike leirene fungerer som etapper på veien gjennom helvete før
De hvite bussene under kaotiske forhold transporterer ham hjemover.
I partiene om reisene briljerer Storm Johansen som forteller, og maner frem forvirring og forventning, skuffelser og nye forhåpninger.
«Jeg følte det på en måte som en lettelse å bli sendt, for i Tyskland kunne det umulig bli aktuelt med nye forhør i saken.
Men ingen av oss ante hva en KZ- leir i Tyskland var!»
Ved ankomst til Sachsenhausen forteller en medfange at det bare finnes en vei ut — «i pipa».
Lakonisk noterer han at det var første gang han hørte det uttrykket.
På vei hjemover banker lidenskapen i teksten ved synet av de vakre danske "pigene" og lengselen etter forloveden stiger.
VELKOMMEN HJEM:
De hvite bussene fraktet fanger fra leirene og hjem.
Foto: RenessanseMedia
Vis mer
Fra fange til forfatter
Fra fange til forfatter
Forvandlingen var imidlertid et resultat av møysommelig arbeid.
Han skrev på beretningen i 21 år, den ble påbegynt i 1945 og var ferdig i 1986, fire år før han døde.
Likevel er ikke boken identisk med beretningen han skrev for bruk i familien og av sine etterkommere.
Teksten er bearbeidet av tre redaktører ved Falstadsenteret, og i samarbeid med familien har de plassert inn bilder og brev.
Det forandrer beretningen på interessant vis.
Mange av bildene fungerer som illustrasjoner, mens andre har en sjokkartet effekt, som et to-siders fotografi av galgen i Sachsenhausen.
Et annet fotografi av dansker som hilser De Hvite bussene velkommen, anskueliggjør på gripende vis forfatterens glede over endelig å være på vei hjem.
Den største forandringen skaper brevene mellom Storm Johansen og hans forlovede og foreldre.
Selv om enkelte avbryter fortellingen, får andre på tydelig vis frem sensuren han var underlagt, og ikke minst den grelle kontrasten mellom hans fangetilværelse og deres hverdagslige bekymringer og gleder.
De fleste brevene handler om forholdet mellom de forlovede, og de skaper en gripende historie om skjør kjærlighet, som bare er antydet i hans egen beretning.
«Tusen dager i fangenskap» er ikke bare forfatterens verk, men en flerstemmig tekst der også familien og redaktørene er til stede.
Aller tydeligst i forordene, men også bildene og brevene viser hvordan de med utgivelsen forteller en historie om Storm Johansen.
| 1
|
303440
|
Etterlengtet metal-comeback
Immortal tilbake der de slapp.
|||
ALBUM:
Seks år har passert siden Immortal tok pause på ubestemt tid, et opphold som bare bidro til å øke bandets status i metalkretser verden rundt.
«All Shall Fall» er det etterlengtede comebacket, og det innledende tittelkuttet etterlater ingen tvil om at hordalendingene er tilbake.
Alle ingrediensene er her; fra Abbaths umiskjennelige raspevokal og Bathory-møter-Kreator-aktige riff, til Horghs kontante trommestil.
Immortal anno 2009 framstår som et band som ikke lenger anser det som nødvendig ? eller ønskelig ? å utvide sin musikalske palett.
De er heller et band som i større grad enn før hviler på tidligere musikalske meritter.
Det gjør ingenting med tanke på det låtmaterialet Immortal leverer på «All Shall Fall».
«Hordes Of War» og «Unearthly Kingdom» er høydepunkt, vintage Immortal om krig og frost med arven fra Bathory i bunn.
| 1
|
303441
|
Grå pels og omskiftelig temperament
Nils Petter Molvær med nytt band og nytt lydbilde.
ALBUM:
Da trompetist og komponist Nils Petter Molvær ga ut albumet «Khmer» i 1998, blandet han jazz, elektronisk pop og klubbmusikk på en nyskapende, modig og tidsriktig måte.
Platen låt følsomt og smart, og satte sitt preg på musikkutdanningsinstitusjoner og kaférom i lang tid etterpå.
De senere årene har det imidlertid kunne spores en viss fatigue i den elektronisk-rytmiske drivkraften i Molværs soloalbum.
Nye strenger Derfor er det ekstra interessant å følge med når Molvær med sin nye plate «Baboon Moon» tar tydelige grep for å teste nytt terreng.
Han har byttet ut sitt faste band, blant annet er tidligere Madrugada-trommis Erland Dahlen med, men særlig er skiftet av gitarist merkbart.
Eivind Aarsets stilsikre, stemningsfulle stil er erstattet med røffere strengelyder fra Stian Westerhus, kjent fra jazzmiljøets støy- og metalorienterte fløy.
Og for de av oss som fra tid til annen liker å motta en åndelig peelingbehandling i form av feedback og gitarbråk, står Westerhus stadig tydeligere frem som en ny gitarhelt.
Inspirert Molvær På barske «Recoil» hører man tydelig hans innvirkning på platen, i form av et tungt, kvernende riff som lokker frem noe av det friskeste og mest inspirerte Molvær-spillet jeg har hørt på lenge.
Westerhus' viktigste bidrag til «Baboon Moon» er likevel ikke voldsomme eksesser, men varierte og stemningsskapende klangtema som står usedvanlig godt til Molværs poetiske, nesten hviskende spill.
Et høydepunkt som «Mercury Heart» viser trioens spenn og byr på toner noen vil gjenkjenne som Sigur Ros-aktige:
Slepende rytmer, murrende gitarer og krispe panoramamelodier.
Selv om «Baboon Moon» kanskje ikke er epokegjørende, markerer den helt klart en ny og pirrende vending i Molværs katalog.
Albumets omslag — et herlig bavianportrett av fotograf Per Maning — fungerer dessuten som et godt bilde på hvordan dette låter: grov, gråmelert og tettvokst pels rundt et uttrykksfullt ansikt, som vi vet skjuler hoggtenner og et omskiftelig temperament.
| 1
|
303446
|
Intimkonsert på plate
The Black Crowes live i The Band-legenden Levon Helms studio.
|||
ALBUM:
The Black Crowes har alltid vært bevisste på sine røtter, med høy autentisitet som resultat.
Denne gangen har de tatt nok et grep for å foredle sitt nye materiale på best mulig måte.
Gjengen har nemlig benket seg i The Band-trommeslager, Levon Helms Woodstock-studio, plukket med seg et par superfans på veien og lagd intimkonsert med mikrofoner i rommet.
Resultatet er et vitalt og pustende album som kanskje er den plata som bringer The Black Crowes lengst inn i countryrocken og Crosby, Stills & Nash til dato.
Chris Robinson låter inspirert og sulten, mens bandet lager et forbilledlig underlag med sin smakfulle instrumentering.
«I Ain't Hiding» er en overraskende velfungerende diskoflørt, mens avslutningen «Last Place that Love Lives» er et høytidsstemt kjærlighetsepos av rang, der den krysser salmetradisjon med countryballaden.
| 1
|
303448
|
Varm velkomst
Det kan føles deilig å drukne i fløyel.
I alle fall om det skjer i «Grand Budapest Hotel».
FILM:
Det finnes ikke noe sted som dette.
Samtidig virker det deilig gjenkjennelig.
Manusforfatter og regissør Wes Anderson, han med «Rushmore», «The Royal Tenenbaums» og «Den fantastiske Mikkel Rev», retter sitt nostalgiske blikk, sin skjelnende smak og sine estetisk følsomme fingre mot et uspesifisert østeuropeisk land i mellomkrigstiden.
Han drømmer frem «Grand Budapest Hotel», en vimsete og vemodig fabel om kampen for å bevare en flik av skjønnhet og dannelse i en tid som blir stadig grimmere.
Herlig overpyntet
Samtidig er kanskje ikke filmens verden skjønn så mye som herlig overpyntet.
«Grand Budapest Hotel» er tapetsert med rød og lilla fløyel og serverer tilsynelatende bare kanonkuletunge kremkaker.
Hotellet blir styrt med lavmælt, perfeksjonistisk intensitet av den kjønnsmessig nesten like uspesifiserte Monsieur Gustave (Ralph Fiennes).
Her tar han imot grånende europeisk overklasse, særlig kvinnene blant dem, hvis minste ønske han ser det som sin plikt å oppfylle, praktisk eller seksuelt.
Men så dør en av dem, Madame D. (Tilda Swinton), og testamenterer Gustave et mystisk, uvurderlig maleri.
Forfølgelse v/ leiemorder, drap, krig, fengsel, dårlig mat og generell skittenhet følger, kort sagt alt Gustave hater.
Små vidundere
Wes Andersons filmer kan være vanskelige å vurdere.
De er små vidundere å se på, med sine forseggjorte, pertentlige interiører og usvikelige sans for stemning.
De er morsomme, på den distanserte pokerfjesmåten.
De har Bill Murray på rollelisten.
Slik er det også med «Grand Budapest Hotel».
Men svakhetene som forfølger auteuren finnes også her:
En gutteaktig skyhet som gjør at romansene føles mer som tenåringsforestillinger enn noe hett og virkelig, og et roteloft av et plott.
Men svakhetene er blassere enn de tallrike gledene.
Fiennes er en sann fryd som hotelldirektøren som tvilholder på sine egne standarder nesten samme hva.
«Grand Budapest Hotel» har både høye ambisjoner og uventede dyp:
Den spør hva man egentlig lengter etter, om det kan være noe som aldri egentlig har eksistert - og om det ikke er verd å holde fast ved, selv om det er en drøm.
| 1
|
303449
|
Historiens kraftlinjer
Rosanne Cash forvalter arven etter far.
|||
ALBUM:
Nydelig utgangspunkt for dette albumet.
Pappa Johnny prakket sin personlige «hundre essensielle countrylåter»-liste på sin 18 år gamle datter Rosanne i 1973.
Det har neppe tatt Rosanne Cash 35 år å komme til bunns i dette formidable dannelsesprosjektet, men når hun først velger å omsette lista i et album, gjør hun det med stor eleganse og modenhet.
Som hun selv påpeker i omslaget; lista til Johnny er like mye en liste over essensielle amerikanske låter, hentet fra et bredt spekter av tradisjoner og sjangere.
Slik blir «The List» et av disse nesten uangripelige rootsalbumene det kommer et eller to av hvert år, som er så overveldende i sin instrument- og repertoarsmakfullhet og mengde profilerte duettpartnere (Springsteen, Costello, Jeff Tweedy, Rufus Wainwright) at det nesten blir for mye av det gode.
Hvorvidt den lett jazzleflende tonen som vinner fram i lydbildet fra tid til annen er en kalkulert kaffebartilpasning eller heller bør betraktes som en Norah Jones-aktig vri på Gram Parsons' «kosmisk amerikansk musikk»-tese, er ikke godt å si.
«The List» er uansett blitt et album som har spenn og variasjon nok i uttrykk og sound til at Rosanne tviholder på oppmerksomheten hele veien.
Den krispe, mørke countrybluesen i «Motherless Children» og et nydelig tilfelle av vestkystmyk countrypop sammen med Rufus Wainwright på Merle Haggards «Silver Wings» er to høydepunkter i hver sin ende av et album som har stor tiltrekningskraft — både på grunn av de historiske kraftlinjene det fyres opp av, og fordi Rosanne Cash bærer sin countryrojale arv med stor verdighet.
| 1
|
303452
|
Fattigmannsblues
I thrilleren «Winter's Bone» blir elendigheten en drivkraft.
FILM:
For en hard, liten film.
Det er lenge siden du har sett så mye av den ytterste elende som i «Winter's Bone», som kom ut av ingenting og vant prisen for beste film under fjorårets Sundance-festival og som nå er Oscar-nominert, og som tar seerne med til brådypene av hvit, amerikansk fattigdom, langt inne i Ozark-fjellene i Missouri.
Men dette er langt fra sen sosialrealisme.
«Winter's Bone» er observant, men ikke dvelende:
Den er en skittengrå thriller som beveger seg nervøst, men besluttsomt fremover, med en indre driv som matcher heltinnen Rees.
Voldelig
Med en mor langt vekk i en tåke av medikamenter og en fengselsfugl av en far, som har tilbudt familiens hus som kausjon og så forsvunnet, faller det på syttenårige Ree (Jennifer Lawrence) å redde sitt og småsøsknenes barndomshjem.
Hun setter seg fore å spore opp faren, men oppdager fort at de som styrer den lokale, metamfetaminbaserte økonomien helst så at hun fant noe annet å ta seg til.
Enkelte flash av stygg vold bekrefter det store deler av filmen bare lar deg ane:
At de plirende, tause naboene Ree forsøker å hale opplysninger ut av, er i stand til det meste om de presses for langt.
Dobbeltbunnet dialog
Noe av det mest fascinerende ved «Winter's Bone» er dialogen:
De korthugne replikkene, basert på et særs begrenset ordforråd, får dragende dobbeltbunner nettopp fordi de er så knappe og enkle.
Det er alltid en underforstått, antydet trussel der, som de talende knapt gidder å artikulere.
Etter hvert blir det noe stadig mer trykkende og klaustrofobisk over Rees jakt på faren, «Winter's Bone» blir som et dataspill vi står fast i:
Vi vender stadig tilbake til de samme stedene, som vi bare klarer å holde fra hverandre fordi de prydes av forskjellige bilvrak og blikkrønner:
Det blir stadig mer maktpåliggende å fravriste dem sine hemmeligheter, men det er seigt og tungt, motstanden en er sterk og represaliene kanskje dødelige.
Gjennom denne sumpen danser regissør Debra Granik, med raske bildeskift og nøkterne klipp.
Tidspunktet hun velger å forlate filmen sin, og dermed tvinge oss til å gjøre det samme, er uventet og interessant.
Begavelsen Lawrence
Begavelsen Lawrence, nylig Oscar-nominert for rollen, spiller Ree med en bemerkelsesverdig fasthet:
Hun har den naturlige autoriteten til en tenåring som har vært sin families overhode i mange år allerede.
Hun kommer til kort med en gang hun havner i verden utenfor sitt pinetrange nærmiljø, og må forholde seg til regler hun verken kjenner eller mestrer, men hennes skjære tilstedeværelse fungerer som en påminnelse om at hun kunne vært noe ganske annet i omgivelser som hadde tilbudt henne noe bedre fotfeste.
Den lyse, lysende Ree er omgitt av skinnmagre typer av begge kjønn med ansikter som virker skåret ut av furustammer.
Men samtlige birolleinnehavere takler sine ganske groteske roller ved å holde selve spillet på en begrenset skala av uttrykk.
Det er nok lurt.
For dette er jammen mørkt nok som det er.
| 1
|
303454
|
Sklir i oljesølet
Skaperne av den norske skrekkfilmen «Mørke sjeler» trenger voksne som kan holde dem i øra.
FILM:
Noe man bare må lære seg i livet, før heller enn senere, er å innse hva man er god til og hva andre gjør bedre.
Franskmennene César Ducasse og Mathieu Peteul har både produsert, skrevet og regissert den norske lavbudsjettsfilmen «Mørke sjeler».
Regitalentet kan de godt videreutvikle.
Det andre må de slutte med.
At gutta er i besittelse av en visuell begavelse, er utvilsomt.
Særlig i begynnelsen har «Mørke sjeler» noe friskt og smart over seg.
Introduksjonen av den småklysete politimannen Askestad (Kyrre Haugen Sydness) er kvikk og oppfinnsom.
Også bildet av tenåringsjenta Johanna (Johanna Gustavsson), som sitter apatisk med ryggen til publikum og ansiktet mot dataskjermen, mens det går opp for faren (Morten Rudå) at det er noe alvorlig galt med henne, er nifst i sin enkle ro.
Bare kort tid tidligere har vi sett Johanna løpe livredd gjennom skogen med en blodtørstig galning med maske og hvislende drill i hælene, vi har sett henne bli innhentet og drept, erklært død og låst inn på politiets kjølerom.
Men nå er hun altså oppe og går igjen.
Amatørmessig Andre steder er «Mørke sjeler» nærmest latterlig amatørmessig.
Drillguttens andre mord har en sur smak av studentfilm, i den grad at det blir umulig å glemme at det står noen og filmer det vi ser.
Stadig flere spørsmål uten anstendige svar melder seg.
Hvorfor oppfører politiet seg som hovne skolegårdsmobbere i møte med den sørgende faren?
Hva er den klare væsken som tappes ut av «Hjernesugerens» ofre, og hvorfor erstattes den med olje, som de senere spyr ut over alle som nærmer seg?
Hvorfor gjør de sure oppstøtene at også de som får dem over seg, forvandles til oljespyttende skrømt?
Hvorfor forvandles i så fall ikke alle som er i kontakt med ofrene?
Kan det være at Ducasse og Peteul har ofret logikken i plottet, og til fordel for å komme med det rimelig klumpete satiriske poenget at vi alle er fordrukne på oljepenger?
Hva er den hjemløse nordsjødykkerens (Karl Sundby) rolle i det hele?
Og hvorfor er Ida Elise Broch henvist til å spille søt cellospillerske uten den minste trevl av karakter?
Kaotisk «Mørke sjeler» er en av ytterst få norske filmer som faktisk underkommuniserer, som velger å forbli gåtefull i den grad at den virker forvirrende og kaotisk.
Noen sympatiske og originale ideer - å la den litt satte faren være helten i stedet for tenåringsdatteren, å gjøre Kyrre Haugen Sydness til en tvetydig og tvilsom skikkelse, å bruke økobekymringen i tiden som virkemiddel snarere enn et moraliserende budskap - skusles bort i en ekstremt ujevn utførelse, der det minimale budsjettet iblant er hylende synlig.
Litt assistanse i planlegging av plott og uttegning av manus ville gjort «Mørke sjeler» bedre, og, ikke minst, skumlere.
At vi nordmenn lener oss med full vekt på skitten og kortlevd karbonenergi burde kanskje være skrekkinnjagende nok, men det er det dessverre ikke.
| 0
|
303458
|
Kunsten å antyde
Franskkanadiske
«Den gode læreren» setter spor fordi den er så åpen og lite konkluderende.
FILM:
11 år gamle Simon (Èmilien Néron) skal ordne med klassens melk til matpausen.
I klasserommet finner han læreren.
Hun har hengt seg.
Også Alice (Sophie Nélisse) rekker å se Martine hengende foran vinduet før lærerne får kontroll.
Skolen søker en erstatter for Martine, men ingen vil ha jobben.
I stedet dukker en algirer opp på rektors kontor og sier han gjerne vil undervise barna i denne vanskelige perioden.
Han har cv og sier han har undervist i 19 år i Algerie.
Filmen er bygget på franskkanadiske Evelyne de la Chenelières en-mannsskuespill fra 2002.
Regissør og manusforfatter Philippe Falardeau har utvidet teksten og fylt på med en hel skole og ekstra tematikk.
Bashir Lazhar (Mohamed Fellag) føler seg fram i sitt nye miljø og prøver å finne ut hvordan han skal snakke med barna om Martine.
Trykkende
«Den gode læreren» er først og fremst en svært kontrollert film.
Den antyder, mer enn å dyrke de store konfliktene.
Alle de voksne er bekymret for hvordan barna skal takle selvmordet, men trolig er det Alice som har rett når hun sier at det er de voksne som er traumatiserte.
Filmen handler om flere ting: kulturkollisjoner, intimgrenser mellom lærere og elever, takling av sorg.
Bare Lazhar, som kommer fra et krigsherjet land, ønsker å snakke med elevene om læreren som har tatt livet av seg.
Samtidig snakker de to (!) andre mennene på skolen om «feminokratiet».
Prøver Falardeau å si at menn fra mer tradisjonelle samfunn er flinkere til å takle sorg enn moderne kvinner?
Dette høres sikkert ut som en naivt spørsmål, men «Den gode læreren» er så antydende og nyanserende at jeg iblant synes filmen kunne ta litt mer tak i disse karakterene.
Falardeau behersker virkelig denne, eh, beherskede filmstilen, men ikke all antydning er stor kunst.
Unge og gode
Samtidig er det mye godt å si om skuespillerne.
Fellag, som bærer på en stor sorg fra hjemlandet, er en mystisk skikkelse som gradvis trer fram som en kompleks karakter, men det er Néron og Nélisse som virkelig imponerer.
De er «bryter gjennom» Falardeaus kjølige stil fordi de er barn og deres sårbarhet kommer så tydelig fram i måten de takler sorgen over sin kjære lærer på.
Filmen har premiere 1. juledag.
| 1
|
303460
|
Stemmen fra graven
Nå må det være tomt i dødsboet til Johnny Cash.
Men vi tar gladelig et siste farvel.
|||ALBUM:
Mannen med dommedagsrøsten er tilbake, sannsynligvis for siste gang.
Johnny Cash (1932—2003) har vært død i snart sju år og nå kommer det sjuende og siste albumet i syklusen som startet med albumet «American Recordings» i 1994.
Samtlige er innspilt i samarbeid med produsenten Rick Rubin.
Kontakten mellom hardrockguruen og countrylegenden må ha vært helt spesielt.
Takket være disse platene ble siste del av Cashs liv et helt nytt kapittel i den musikalske berg-og-dal-banen hans karriere hadde vært siden gjennombruddet på Sun Records i Memphis i 1957.
Gjennomtenkt
Den storfelte musikken fra disse platene har også bidratt til å holde Cash-navnet levende, både blant purunge rockere og grånende fans som har fulgt ham fra starten.
Filmen «Walk the Line» har heller ikke vært noen festbrems i feiringen av Cash og hans unike bidrag til amerikansk populærmusikk.
På dette albumet rir Johnny Cash som en spøkelsesrytter inn i et nytt tiår.
Et forholdsvis vennlig gjenferd, som både tar farvel og trøster de som er tilbake.
Det er ikke så farlig å dø, når man har gjort det man kom for å gjøre.
Albumet lyder på ingen måte som et sammenrask av låter som lå igjen blant kransene etter at kista var senket i jorda.
Snarere tvert imot; denne plata er et gjennomført farvelalbum, temmelig unikt i sitt slag.
Autoritet Første låt, folkesangen «Ain't No Grave», har den samme nifse stemningen som en del av innspillingene på tidligere album.
Den nakne banjobackingen gir nesten en slags skjelettskranglende illusjon, mens dyp slidegitar, klokkeklang og de typisk tunge dommedagsslagene på piano understreker den voldsomme autoriteten i den nattsvarte stemmen.
Her er det snakk om å gjenoppstå, via Sheryl Crows sang om frelse, «Redemption Day», også den ledsaget av kirkeklokketunge slag på piano.
Paulus-sitat
Om disse låtene bringer oss i dyster stemning, så fortvil ikke.
Neste låt er Kris Kristoffersons vakre «For the Good Times» , med de forsonende linjene:
Don't look so sad, I know it's over But life goes on and this old world will keep on a-turnin' Let's just be glad
we had some time to spend together There's no need to watch the bridges that we're burning
Derfra rett over i den eneste nye sangen fra Cashs hånd på plata; med utgangspunkt i Paulus' første brev til korinterne, «I Corinthians 15:55»:
«Død, hvor er din brodd?
Død, hvor er din seier?»
De neste sangene handler om tvil (og nysgjerrighet) framfor døden i Tom Paxtons «Can't Help But Wonder Where I'm Bound», ro i den siste timen i «Satisfied Mind», smerten som forlater kropp og sjel i «I Don't Hurt Anymore» og vannets rensende kraft i «Cool Water».
Og så en interessant avslutning.
Først, Ed McCurdys visjonære fredssang «Last Night I Had the Strangest Dream», den gode gamle «I natt jag drömde» (hitlåt på svensk både med Hep Stars og Cornelis Vreeswijk).
Med direkte adresse til enhver krigførende makthaver.
Ut mot havet Helt til slutt:
Den tradisjonelle farvelsangen fra Hawaii, «Aloha Oe» fra 1877, hittil kanskje best kjent fra Elvis-filmen «Blue Hawaii» (1960).
Men dette er ingen blomsterskjorteversjon, her hører vi faktisk Cash si adjø først på engelsk, deretter på klingende hawaiisk i en to minutter og femtini sekunder lang versjon, pyntet med diskret bjeller og ukulele.
En sydhavsdrøm, oppfylt gjennom Johnny Cashs siste sang til verden.
| 1
|
303464
|
Rein voodoo fra bluesdebutant
Joakim Tinderholt gir ut plate ti år etter sin første spillejobb.
ALBUM:
Om du er typen som bare stikker innom en bluesklubb av og til, er sjansen like fullt stor for at du kan ha hørt Joakim Tinderholt (31) og bandet hans.
Debutant
Han har vært aktiv på livefronten, men overraskende nok har han ikke gitt ut noe før han nå banker hardt på døra med «You Gotta Do More».
Debuten kommer ti år etter hans første spillejobb - på den nå nedlagte bluesklubben Muddy Waters i Oslo.
Søskenbarnet Christoffer «Kid» Andersen, også han fra Herre i Telemark, sto på samme scene - før han reiste til USA for 13-14 år siden og aldri kom tilbake.
Albumet kom på tampen av fjoråret, og rakk akkurat å bli nominert til Spellemannprisen i bluesklassen.
Det er fullt fortjent.
Og ikke bare det, i ryggen har lead-gitarist og vokalist Tinderholt et band som har to Spellemannpriser på tre forsøk, Billy T Band - gitarist, tekniker og produsent Håkon Høye, bassist Bill Troiani og trommis Alexander Pettersen.
Kjell Magne Lauritzen fyller inn på piano.
Nøye utvalgt Høye og Troiani bidrar også på låtsiden på tre låter.
De øvrige sju er en yppig instrumental signert Tinderholt og seks nøye utvalgte coverlåter, signert blant andre Otis Rush, Willie Dixon og Willie C. Cobbs og Elias McDaniel - aka Bo Diddley.
Charles Sheffields «It's Your Voodoo Working» er et smykke av en tolkning, blues fra sumpene i Louisiana med Kasper Skullerud Værnes' saksofonstøt som små, vennskapelige dytt i ryggen og en gitarspill for evigheten - mykt og insisterende om hverandre.
Det er en sånn låt du får på hjernen og som nekter å slippe taket.
Rein voodoo!
«Howler» Unge Tinderholt framstår som en beskjeden kar, men på plate og scene er han tidvis en «howler» som ikke akkurat hvisker fram budskapet.
Og - ikke bare ser han ut som klippet ut av 50-tallet, han og bandet høres ut som de har reist dit med tidsmaskinen og blitt der, til tross for at det er bare Troiani (65) som har opplevd tiåret sånn rent fysisk.
Ikke bare nostalgi Bandet spiller tradisjonell, tidsriktig og stilren blues og rhythm'n'blues med noen nikk til rock'n'roll og en liten eim av jazz, men produsent Høye har maktet å løfte materialet ut av retrofella - den som bare føles litt bakstreversk og lite interessant.
Disse gutta vil noe mer enn å flyte på ei nostalgibølge - og framfor alt vil de underholde.
Og de gjør det med stort hell.
| 1
|
303465
|
«Lyden av viktige begivenheter konstrueres ikke i etterkant»
Soulnostalgi i Obama-land.
|||
ALBUM:
Inspirert av presidentvalget i USA for to år siden har John Legend og The Roots gått sammen for å lage det de selv beskriver som «et hipt, kult lydspor til den nye følelsen av rastløshet og engasjement».
Allerede her er det noe som ikke stemmer.
Den ekte lyden av viktige begivenheter kommer naturlig, den er ikke konstruert i etterkant.
Gammel soul Paradoksalt er det også at «Obama-optimismen» manifesteres i form av en samling nokså tradisjonstro fortolkninger av mer eller mindre kjente soullåter fra 1960- og 70-tallet.
Vi finner spor fra spesialistenes favoritter som Baby Huey og Donny Hathaway, men også allemannseie som Marvin Gaye og Nina Simone.
Én nyskrevet Legend-trille er det også plass til, men betegnende nok blekner den ved siden av coverlåtene.
Lånt tankegods
Å trekke historiske paralleller kan selvsagt være givende og lærerikt.
Og med versjonen av Bill Withers «I Can't Write Left Handed» lykkes gjengen med å revitalisere originalen og gjøre den relevant også i dag.
Men skal man lage et kraftfullt og politisk engasjerende album, bør vel originale tanker og ens egen glødende energi være hoveddrivkraften både i komposisjoner og budskap?
«Wake Up!» ender dessverre primært opp med å låte retro-mjukt og behagelig, omtrent som en sånn fløffy fløyelssixpencene man gjerne ser gjesterapper Common gå rundt med.
Prosjektet føles dermed ikke viktig — verken musikalsk eller som aktivistisk vekker.
Ut og kjøpe vinyl Det bør imidlertid ikke forbigås at «Wake Up!» inneholder flere store sangskatter, plettfritt utført av prima musikere.
Likevel er følelsen sterk av at The Roots er redusert til backingband for en flink, men aldri sensasjonell Legend.
Black Thought legger kun ned to vers, og fans av Philadelphia-gruppen bør heller vie sin tid til «How I Got Over»-albumet fra tidligere i år.
Der er det nyskapning og refleksjon å finne, noe som mangler her i stor grad.
En fotnote til slutt:
Om det er én ting «Wake Up!» fremprovoserer, så er det en lyst til å kjøpe gamle soulplater på vinyl.
Og rett skal være rett.
Verden ville trolig vært et bedre sted om vi alle stod litt oftere og flippet gjennom bruktsjappens soulkasser.
| 0
|
303470
|
En familietragedie
Etterforskningen står i sentrum i tv-film om selvmordet som blir drapssak.
TV-KRIM:
Denne selvstendige tv-filmen er basert på kriminalromanen «The Point of Rescue» av Sophie Hannah.
En mor og hennes unge datter blir funnet døde i badekaret i familiens fasjonable funkishus.
Faren har vært bortreist på forretninger i Sveits.
Ved siden av badekaret finner politietterforskerne et avskjedsbrev forfattet av den avdøde moren.
Likevel er det stadig flere detaljer som tyder på at det ikke dreier seg om et selvmord.
Zailer og Waterhouse
«Den som reddast kan» er en krim som trygt kan sees også av den som ikke liker for mye blod og vold.
Her er det etterforskningen som står i sentrum.
Den ledes av den unge kvinnelige politietterforskeren Charlie Zailer, som nettopp er blitt utnevnt til avdelingssjef, samt hennes mannlige kollega Simon Waterhouse.
Han er en temmelig laidback type, hun i overkant anspent - og livredd for ikke å utøve tilstrekkelig autoritet i sin nye sjefsrolle.
Snedige vendinger
Personlig synes jeg denne typen bihistorier fort kan bli i traurigste laget, men heldigvis får de to politietterforskerne også tid til å jobbe med saken, og det gjør de i perioder godt.
Blant annet ved å koble på to profilerte kriminologer som får i oppgave å uttale seg hvilke motiver en mor kan ha for å ta livet av sitt eget barn.
Historien får snart nye avleggere og ender på et sted du ikke ville gjettet.
Den inneholder noen ganske snedige vendinger, men dessverre også noen litt for oppkonstruerte sprang.
| 0
|
303471
|
«Kjenner du jorden gynge ved synet av blod, bør du holde deg langt unna»
«Kick-Ass» mister sjarmen underveis.
|||
FILM:
Helt overbevisende er det ikke når Aaron Johnson, mørklokket og fløyelshudet, skal spille Dave Lizewski, en keitete ungdomsskoleelev som onanerer til et indre bilde av engelsklæreren og og fantaserer om å bli superhelt, men er henvist til å henge med de upopulære kompisene på tegneseriesjappa nede i gata.
Det blir litt som da Sandra Bullock trakk i sporveisuniform i «Mens du sov» og ble instant burugle.
Cage-kosJohnson er ellers likandes som tenåringseksentrikeren som insisterer på å sette superheltdrømmen ut i livet.
Iført et mirakel av en mørkegrønn våtdrakt og superheltnavnet Kick-Ass gyver han løs på biltyver og bøller og lemlester nesten seg selv i forsøket på å redde en bortkommen katt.
Snart må Dave selv reddes, av Big Daddy (Nicholas Cage) og Hit-Girl (Chloe Moretz), superheltfar og superheltdatter som er minst like nerdete som ham selv, og konfrontere en ordentlig skurk med ordentlige våpen.
Cage, som har sovet gjennom de fleste av filmene sine i de senere år, ser ut til å storkose seg.
«Kick-Ass» er basert på Mark Millar og John Romita Jr.s Marvel-tegneserie og er klart best når den tuller rundt og ler av alt man ikke skal le av og er såre tilfreds med å være en referansespekket pubertal fantasi i sprakende farger.
Daves fekting med lokale labaner er nydelig hjelpeløs, og ikke minst et deilig avbrekk fra de strømlinjeformede maskinslåsskampene som det finnes så fortærende mange av.
Langdryg lemlesting«Kick-Ass» er en av disse filmene der kunsten er å vite om du tilhører kjernepublikummet eller ikke.
Fans av tegneseriens særegne sorte humor, samt de fleste med en over gjennomsnittlig interesse for superheltsjangeren, vil kjenne det kile i magen for hver slemming tolvåringen Hit-Girl spretter opp.
Kinogjengere som kjenner jorden gynge ved synet av blod, bør holde seg langt unna.
Om du ennå ikke vet hvilken av fraksjonene du skal slutte deg til, bør du være klar over følgende:
Kick-Ass mister mye av sjarmen og selvironien underveis, og nedmåkingen av skurkens hær av gorillaer er langdryg og skjematisk.
Kjeklingen mellom Dave og kumpanene sitter ikke helt, de høres mest ut som om de har sett «Superbad» og «Juno» og veldig gjerne vil være akkurat sånn.
Sånn.
Da må du velge side, leser.
For her er du enten med eller mot.
Det er nesten som i «Kick-Ass».
| 0
|
303472
|
Skal du se én film neste år, se denne
«Det hvite båndet» er en trykkende spenningsfilm om menneskets iboende ondskap.
|||
FILM:
Scenen til bildet som illustrerer denne teksten er talende for Michael Hanekes film, Gullpalmevinneren for 2009, «Det hvite båndet».
Året er 1912.
Vi befinner oss i en liten landsby nord i Tyskland.
Nærmere bestemt hjemme hos pastoren (Burghart Klaussner), på hans kontor, der hans eldste sønn, Martin (Leonard Proxauf), nå står skolerett foran ham.
Scenen er, som resten av filmen, skutt i svart-hvitt.
Et grep Haneke benytter for å skape en følelse av at dette er en historisk film, og en film med skyggesider.
Lyset er naturlig, men kontrastfylt.
Veggen bak den unge gutten er grå, og det henger et kors på den.
Symbolet på farens posisjon i byen er til stede i scenen.
Bildet veksler mellom sønnen og faren, patriarken som sitter bak sitt tunge skrivebord.
Maktstrukturen er tydelig.
«Vet du hva du har gjort galt?»
Farens spørsmål henger i luften.
Kameraet hviler på sønnens fjes, frykten er tydelig.
I en tidligere scene har vi fått oppleve oppdragerens harde spanskrør.
Den psykologiske terroren gjør scenen klaustrofobisk.
«Du vet ikke?
Da skal jeg fortelle deg en historie om en annen ung manns skjebne», fortsetter faren.
«Om en annen ung mann som begynte å få ringer under øynene.
Som ble mer og mer ukonsentrert.
Som fikk byller på kroppen.
Og som ble holdningsløs og krokrygget.
I ung alder så han ut som en olding.
Og vet du hvorfor?
Skjønner du hvorfor jeg forteller deg dette?»
En tåre triller nedover kinnet på gutten.
Masken sprekker.
Faren er uberørt.
Den kristne moralen skal overholdes.
De absurde løgnene om onaniens styggedom benyttes som middel.
Guttens armer skal siden bindes fast hver natt.
«Jeg la handlingen til denne perioden i tysk historie, siden den bød på den mest framstående formen for ekstremisme», uttalte Haneke under årets Cannes-festival.
Likevel vil jeg hevde at «Det hvite båndet» er en tidløs, universell fortelling, som like fullt kunne vært lagt til ethvert samfunn der håp, forståelse og likeverd er mangelvare, og der totalitarismen rår.
«En tysk barnefortelling» lyder filmens undertittel.
Det er en tittel med dobbelt betydning.
Filmens mål er å beskrive årsaken til framveksten av fascismen i landet.
I tillegg spiller barna i «Det hvite båndet» hovedrollen, slik som barn alltid spiller en sentral rolle i Hanekes filmer.
Deres uskyld, deres tilnærming til verden, deres evne til å suge til seg kultur og moral, gjør dem godt egnet til å skildre ethvert samfunn.
Barna er Hanekes lakmustest.
Og i «Det hvite båndet» er pH-verdien sur.
Når det er sagt, filmen har ingen klare hovedpersoner, og i stedet byr Haneke på et persongalleri som er så rikt at det hadde vært en episodeserie verdig.
Filmen er en retrospektiv fortelling bygget opp som en kriminalhistorie, og begynner med en aldrende stemme som tar oss med tilbake til den gang da han var lærer i en liten landsby, nord i Tyskland.
Det tyske språket, alderen på stemmens eier og alvoret som preger den, bringer tankene til liknende vitnesbyrd, der temaet har vært andre verdenskrig og jødeforfølgelse.
Samtidig er det noe drømmende over det hele, eller, som vi oppdager etter hvert som handlingen skrider fram, noe marerittaktig.
Historien begynner med at byens lege blir utsatt for en alvorlig ulykke.
Noen har spent opp en vaier der de vet legen vil komme ridende.
Ulykken bidrar til å spre usikkerhet og anklagelser, men ikke minst får vi se et samfunns behov og evne til å feie skiten under teppet.
Tempoet i filmen er rolig, og av Hanekes filmografi er «Det Hvite Båndet» nærmest «Pianolærerinnen» (2001) i uttrykket.
Men «Det Hvite Båndet» er langt mer observerende, kamerabevegelsene er jevne, tablåene er nøye gjennomtenkt og vakre.
Det er noe Bergmansk over dramaet, noe Bresson-aktig over uttrykket.
Men til tross for at filmen er tålmodig, er spenningen i den elektrisk, og igjen benytter Haneke seg av det ekstreme og det sjokkerende for å belyse sosiale, psykologiske og samfunnsmessige problemstillinger.
Vi serveres incest, mishandling og psykisk vold - overgrep som utspiller seg mellom linjene, aldri eksplisitt, men i det skjulte.
Som i hans «Skjult» (2005), som av Time Magazine nylig ble utropt til det siste tiårets viktigste spillefilm, bruker Haneke små årsaksforhold til å belyse store ettervirkninger.
I «Det hvite båndet» er det en rekke hendelser som aldri blir forklart eller utdypet.
Haneke gjør dette for å trigge fantasien vår, for å gjøre vår tolkning av det som skjer til en del av den helhetlige filmopplevelsen.
Og i likhet med «Skjult» (2005) byr «Det hvite båndet» på et mysterium som det er vanskelig å komme til bunns i.
Haneke antyder mer enn han presiserer, han stiller spørsmål.
Eller rettere sagt, han retter spørsmålene mot oss.
En mulig innvending mot Hanekes film er dysterheten i den.
En innvending jeg mener er ubegrunnet, da filmen inneholder en rekke lystbetonte scener, håp og kjærlighet.
Scener det kanskje er lett å glemme da rulleteksten begynner, men som er der, og som er svært viktige for helheten.
I stedet syns jeg perfekt er et bedre ord for å beskrive «Det hvite båndet».
Det er i hvert fall et verk laget av en perfeksjonist og hver scene framstår ekstremt gjennomarbeidet, men også svært organisk.
At Haneke hadde over 7000 barn på audition sier noe om hvilket arbeid og hvilken betydning han legger i selv de minste detaljer.
Barna han til slutt valgte er som hentet fra et August Sander-fotografi.
De er selv et middel i Hanekes mesterverk, der kontrastene mellom tilsynelatende uskyldsrene, vakre barn, og den underliggende ondskapen som rår i landsbyen, er stor.
Skuespillet er upåklagelige, men skal jeg framheve enkeltprestasjoner må det være de sorgfulle sekvensene mellom doktorens datter, Anna (Roxane Duran) og hennes bror, Rudolf (Miljan Chatelain).
Disse scenene er gripende, ja, helt inn til margen.
Og situasjonen der de to unge menneskene prater om døden, er lite annet enn evigheten verdig.
Du kan lese anmeldelsene av resten av julens kinoaktuelle
filmer i Dagbladet 26. desember.
| 1
|
303476
|
«Som et sukkerspinn av Animal Collective og The Shangri-Las»
Girl group-inspirert plate fra Deerhunter-medlem.
|||
ALBUM:
Bradford Cox er en mann som elsker å operere i abstraktene, og nå som rammene i indiekultbandet Deerhunter er i ferd med å bli (nesten) konkrete, velger han å få utløp for sine eksperimentelle tilbøyeligheter i sideprosjekter Atlas Sound.
Uten at det blir galimatias av den grunn.
Der han på førsteplata hadde en irriterende tendens til å drone seg bort, er de delikate, småsjenerte og åpenbart girl group-inspirerte popmelodiene på «Logos» denne gangen bare drapert i små avsporinger, som tivoliklimpring, stemmedrukning og gjestevokalister.
Aller vakrest er det på «Walkabout», som med barnelatter, lirekasseaktig komp og Noah «Panda Bear»
Lennox på vokal, høres ut som et sukkerspinn av Animal Collective og The Shangri-Las.
Finfint.
| 1
|
303477
|
Med Dostojevskij fra Harry Potter til Vigdis Hjorth
Dikteren var mer opptatt av skyld enn av vold.
Den som skal skrive gode essays om litteratur, trenger selv evne til å fabulere og sette verkene i nye sammenhenger.
Denne medskapende begavelsen har Peter Normann Waage (63), som har vært fengslet av Fjodor Dostojevskij siden han var 18 år gammel.
Hans glødende opptatthet av den store russeren har resultert i monografien «Fjodor M. Dostojevskij» (1997), som sammen med biografiene til Geir Kjetsaa, Erik Krag og dansken Ejnar Thomassen ruver i den nordiske Dostojevskij-litteraturen.
Stadig noe nytt
Det er derfor med stor glede og nysgjerrighet man kaster seg over «Dostojevskij i dialog», en bok Waage kaller «et gjensyn» med dikteren.
Dostojevskij er en av de dikterne man kan lese igjen og igjen med stadig større utbytte, fordi han «forandrer seg og viser forskjellige sider hver gang jeg dukker ned i hans verk,» som Waage uttrykker det.
Innledningsvis presenterer Waage det han kaller Dostojevskijs fire «grunnfarger».
Farger er ikke noen dårlig metafor, tatt i beraktning den sterke utstrålingen fra detaljene, skikkelsene og opptrinnene i dikterens romankunst.
Kanskje ikke kolorert i samme grad som hos Tolstoi – han bretter seg ut mer i technicolour og widescreen – men mer i avstemte jordfarger og mørke toner, som hos en Rembrandt eller i et noir-aktig filmunivers, der fargene strømmer fra det svart/hvite.
Nyanser og drømmer
Før jeg ytterligere lar meg rive ut i digresjoner, vil jeg referere hvilke grunnfarger Waage har funnet.
For det første dreier det seg om en gjennomgående medlidenhet, selv med de mest usympatiske skikkelsene i fortellingene.
Dernest det Waage kaller «blikket for de finere nyanser og hans evne til uredd å å senke seg ned som observatør til sjelens største havdyp».
Den tredje fargetonen er «drømmen og drømmeren i alle dens fasetter og nyanser», et element Dostojevskij selv kalte for «fantastisk realisme».
Den siste av disse tematisk overordnende trekkene er «hans kamp mot den rasjonalistiske overtro», altså mot en overdreven hengivelse til fornuften og vitenskapen.
Disse fire merkesteinene angir retningen for resten av boka, som tar for seg Dostojevskij i forhold til utvalgte kunstneriske skikkelser og kulturelle trender.
En femte farge kunne for øvrig vært knyttet til verdighet.
Fra Platon til Poe
Waage tar i frittstående essays for seg Dostojevskijs liv gjennom analyser av hans forhold til Kristus, «Russland og Vesten» og «Penger» (dikteren var som kjent en lidenskaplig gambler).
Dernest settes han i forbindelse med skikkelser som Platon og Sokrates, Freud og Edgar Allan Poe.
Waage viser dessuten forbløffende store kunnskaper om Harry Potter!
Aktuelt og skarpsindig er avsnittet om «Dostojevskij og terrorisme».
Waage mener at Dostojevskij ikke først og fremst kretser om voldshandlingen:
«Han er mer opptatt av de psykologiske og metafysiske røttene til handlingen – og nært forbundet med dem reises det spørsmålet som opptar ham aller mest:
Hvem og hva har skylden?»
Norske forfattere
Den som med størst forskningsiver er gått inn i norske dikteres forhold til Dostojevskij, er den fenomenale Martin Nag (1927–2015).
Det er hyggelig å lese Waages varme skildring av sitt forhold til denne rause originalen i norsk åndsliv.
I det første av to kapitler om norske forfatteres forhold til Dostojevskij formidler han Nags oppdagelser, blant annet om Hamsuns nærmest plagierende forhold til «Spilleren».
I det neste har han gjort sine egne undersøkelser og innhentet kommentarer til Dostojevskij fra nyere, norske forfattere; Vigdis Hjorth, Dag Solstad, Karl Ove Knausgård, Herbjørg Wassmo og en rekke andre.
For de aller fleste gjelder at de leste ham i ungdommen og at minnene er gode.
I et siste, bekjennende kapittel forteller Waage at foruten Dostojevskij har Rudolf Steiner vært hans store besettelse.
Et interessant vekselbruk:
«Personlig slurpet jeg i mange år Steiners foredragsrekker som skulle det dreie seg om spaghetti.
Heldigvis hadde jeg en motgift: Dostojevskij.»
Spennende guide
Solum Forlag har bidratt enormt til å spre Dostojevskij på til norske lesere, først og fremst ved å utgi dikterens samlede verk i 29 bind tidlig på 1990-tallet (det fins, tro det eller ei, fortsatt tilgjengelig for noen hundrelapper), dessuten med å gjøre en rekke av bøkene tilgjengelige i pocket.
Forlaget har også utgitt sekundærlitteratur, seinest Nikolaj Aleksandrovitsj’s «Dostojevskijs verdensanskuelse (2014), en klassiker fra 1923.
Waages nye bok er en utmerket og lett tilgjengelig veiviser inn i Dostojevskijs univers både for nye og gamle lesere.
Den er dessuten en påminnelse om at mangfoldet, dybden og forestillingskraften til en dikter av Dostojevskijs kaliber er verdt å strekke seg etter i en tid der litteraturen og debatten rundt den truer med å bli et slags privat anliggende.
Hos Dostojevskij dreier det seg om menneskeheten.
Det er den som står på spill.
| 1
|
303478
|
Festen var slett ikke over for The Mavericks
Etterlengtet comeback fra Floridas største countrystjerner.
ALBUM:
Ti år etter forrige album er en av 90-tallets store countrygrupper tilbake.
The Mavericks er «Back In Your Arms Again», som også er tittelen på den heftige åpningslåten - med blåsere som høres ut som om de har ventet på få slippe til i like mange år.
Skrur tida tilbake
Men hei, har tida stått stille?
Å høre The Mavericks i dag er som å skru tida tilbake til deres siste gode plate, «Trampoline» (1998).
Det vanket både countrypriser og Grammy-pris på bandet i storhetstida på 90-tallet, så hvorfor ikke gjenoppfinne noe som funket den gang!
Honky tonk The Mavericks startet i 1989 som et relativt tradisjonelt country / honky tonk-band - men la på slutten av 90-tallet til strykere og blåsere og etter hvert en smak av Mexico og Cuba.
Resultatet var en mer swing-orientert stil - som de har beholdt på dette comeback-albumet.
Tradisjonell country er det sjelden, men hør den brummende gitartwangen i «Lies»!
Kubanske foreldre Raul Malo er født i Miami, Florida av kubanske foreldre.
Han er den viktigste grunnen til bandets suksess, både som låtskriver og som innehaver av en av de fineste og mykeste stemmene siden Roy Orbisons glansdager (de blir ofte sammenliknet).
Et flott eksempel er albumets desiderte høydepunkt, «Call Me When You Get To Heaven» - en vel åtte minutter lang melankolsk perle som til fulle demonstrerer Malos kvaliteter som crooner, med the McCrary Sisters fra Nashville som særdeles veldanderte korister.
Solokarriere
Malo har gitt ut flere album siden solodebuten i 2001, og han var innom latinosupergruppa Los Super Seven rundt tusenårsskiftet.
Sjangermessig beveget han seg da bort fra countrymusikken - men han har aldri oppnådd samme suksess som med The Mavericks.
Egen sound Bandet leverte på 90-tallet suverene låter som «What A Crying Shame», «There Goes My Heart», «O What A Thrill», «All You Ever Do Is Bring Me Down» og storbandinspirerte «Dance The Night Away».
Etter hvert utviklet bandet en egen sound der mer typisk Nashville-country ble tilsatt passelige doser med mambo, surf, latino, texmex, gospel og 50-tallspop - med trekkspill og blåsere som ekstra krydder på toppen.
Heftig
Det er til tider så heftig at det er vanskelig å holde følge på dansegolvet!
Det er full fest, men det er også deilige, søtladne ballader - som «In Another's Arms» og «Forgive Me».
Ti år er gått uten at de har sett mye til hverandre, men det skulle man slett ikke tro.
Det skulle ikke forundre meg om de nå blir en stund.
| 1
|
303479
|
Dette er ikke en plate som blir liggende og støve i bunken
Susanne Sundfør byr på stor popkunst.
|||ALBUM:
Det er lenge siden jeg har blitt så satt ut av en poplåt som da jeg hørte singelen fra Susanne Sundførs «The Brothel»-album.
Et monumentalt stykke popkunst, ulikt det meste vi ellers hører nå til dags.
Forventningene ble dermed skrudd høyere enn hvelvingene i Vigeland-mausoleet, og nesten ukentlig har vi sendt e-poster til plateselskapet med ønsker om å få høre mer fra platen.
Ikke i dag heller, nei?
Dyster grunnstemningMen mandag kommer omsider «The Brothel», det Lars Horntveth-produserte konseptalbumet om menneskets mørkeste drifter, med bordellet som kulisse for å granske begjær, lyster, frykt og grådighet.
Grunnstemningen er naturlig nok også ganske dyster; en gotisk atmosfære paret med åttitallsestetikk à la Depeche Modes «A Broken Frame».
Det innebærer strykere og Sundførs helt uovertrufne, sakrale stemme i kombinasjon med masse romklang, militante trommer og tung synth.
Noen av arrangementene virker kanskje malplasserte i starten - og de vil nok forundre Carol King-glade femtiåringer som trykket den mye streitere debuten til sine bryst.
Heldigvis bidrar gjentatte lyttinger til at det ikke er noen tvil om at de voldsomme ornamenteringene er del av en større plan.
Og at de har et formål.
Krevende popFor dette er ikke bakgrunnsmusikk, men mektig og tidvis krevende pop.
Dette er ikke noe man fordøyer kjapt, halvt interessert over middagstallerkenen.
Tvert i mot krever «The Brothel» en innsats fra lytteren.
Og her ligger også noe av utfordringen ved et såpass ambisiøst prosjekt som dette:
Å finne det rette møtepunktet mellom Sundførs låtskrivertalent og hennes store ideer.
Poenget er jo at dette skal låte stort, noe som også får frem det beste i stemmen til Sundfør, men samtidig er det passasjer som kanskje føles noe trange i dette mørke universet.
Sånn sett er «It's All Gone Tomorrow» et nøkkelspor.
Ved første lytt virker det overprodusert og nesten irriterende eksentrisk med massevis av stryk i alle retninger, synther og hakkete trommemaskiner.
Etter hvert vokser likevel selve låten sammen med alt det omliggende, noe som ender med å styrke den.
Man kan sikkert argumentere for at sangen ville vært bedre i nøktern piano og gitar-kledning, her vil nok fansen dele seg i to leire, noe som også gjelder for «Turkish Delight», «Lullaby», «Oh Master» og singelen.
Selv mener jeg tvert i mot at dette er løst som stor popkunst, fundert på et ønske om noe større og mer varig enn radiohitter og cash i kassen.
Stor tematikkEnkelte øyeblikk nærmer seg likevel en Dollie DeLuxe-aktig dramatikk, noe som ikke alltid faller like heldig ut, som for eksempel på «Black Widow».
Her det vanskelig ikke å tenke på «Which Witch» — blant annet på grunn av de senmiddelalderske assosiasjonene og popopera-vokalen.
Men det teatralske er en viktig del av «The Brothel»; da må man tåle å ta med seg litt av den slags også.
I det hele speiler Susanne Sundførs andre studioalbum en helt spesiell stemmeprakt og særegne låtskriverevner, i tillegg til nysgjerrighet og evne til å utforske vond, stor tematikk.
Dette er garantert ikke en av de platene som blir liggende og støve i bunken.
«The Brothel» blir man ikke fort ferdig med.
| 1
|
303481
|
Duett, men ingen drøm
Shopping-slottets forsangere.
|||
LÅT:
Først ble Egertorget rystet av tre kvarter med rytmesterk chill out, ledsaget av saksofon.
Deretter ble shoppingsenteret Eger Karl Johan åpnet med ordene:
«Virkeligheten er en drøm».
Innimellom dette:
Kveldens musikalske begivenhet når Morten Harket (49) gjorde en «Bjørn Eidsvåg» og stilte til duett med Pia Tjelta (31), backet av piano og sitt eget, ikke spesielt avanserte kassegitarkomp.
Ble overdøvet Forholdene lå kanskje ikke helt til rette for en stille stund med «Let It Be Me», den opprinnelig franske sangen fra 1955 som er spilt inn med alle fra Elvis Presley til Bob Dylan, men som først og fremst ble gjort til et vokalharmonisk mesterverk av Everly Brothers i 1960.
Det forventningsfulle og velfriserte publikummet var nok mer innstilt på en forlengelse av rentefesten enn på å tenne lightere for en av tidenes vakreste love songs.
Ikke minst på en arena som særlig forbindes med julemusikanter og gateartister.
Men ingen skal si at de ikke prøvde, selv når vinden klarte å snu teksten på gulvet foran dem (håndskrevet med sølvpenn på svart papp).
Når det likevel bare fungerte sånn passe — musikalsk sett — var det for det første fordi Harket med overstemmen overdøvet Tjelta i versene, for det andre fordi Tjelta, til tross for at hun prøvde hardt, ikke maktet å få den fjerneste, hardt tiltrengte scenekontakt med makkeren sin.
Pent antrekk Dermed ble også innlevelsen så som så.
Innledningslinjene «I bless the day I found you» kunne like gjerne vært et jubelrop fra investorene i Støylen Eiendom for hver gang de fant en bank som var villig til å bidra med et nytt lån.
Men de var fine i tøyet, begge to.
Det skal de ha.
Like fine som en håndfull mannekenger, der de kom fykende ut på scenen straks vokalistene trakk seg tilbake, til tonene fra Richard Strauss «Also sprach Zarathustra».
Den klassiske Elvis-konsertåpningen.
Full pengegalopp, til sistemann forlater bygningen.
« «Let It Be Me» » Morten Harket og Pia Tjelta
3
Plateselskap
pia_tjeltaanmeldelserplatemorten_harketanmeldelsekulturmusikk
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Innimellom dette:
Kveldens musikalske begivenhet når Morten Harket (49) gjorde en «Bjørn Eidsvåg» og stilte til duett med Pia Tjelta (31), backet av piano og sitt eget, ikke spesielt avanserte kassegitarkomp.
Ble overdøvet Forholdene lå kanskje ikke helt til rette for en stille stund med «Let It Be Me», den opprinnelig franske sangen fra 1955 som er spilt inn med alle fra Elvis Presley til Bob Dylan, men som først og fremst ble gjort til et vokalharmonisk mesterverk av Everly Brothers i 1960.
Det forventningsfulle og velfriserte publikummet var nok mer innstilt på en forlengelse av rentefesten enn på å tenne lightere for en av tidenes vakreste love songs.
Ikke minst på en arena som særlig forbindes med julemusikanter og gateartister.
Men ingen skal si at de ikke prøvde, selv når vinden klarte å snu teksten på gulvet foran dem (håndskrevet med sølvpenn på svart papp).
Når det likevel bare fungerte sånn passe — musikalsk sett — var det for det første fordi Harket med overstemmen overdøvet Tjelta i versene, for det andre fordi Tjelta, til tross for at hun prøvde hardt, ikke maktet å få den fjerneste, hardt tiltrengte scenekontakt med makkeren sin.
Pent antrekk Dermed ble også innlevelsen så som så.
Innledningslinjene «I bless the day I found you» kunne like gjerne vært et jubelrop fra investorene i Støylen Eiendom for hver gang de fant en bank som var villig til å bidra med et nytt lån.
Men de var fine i tøyet, begge to.
Det skal de ha.
Like fine som en håndfull mannekenger, der de kom fykende ut på scenen straks vokalistene trakk seg tilbake, til tonene fra Richard Strauss «Also sprach Zarathustra».
Den klassiske Elvis-konsertåpningen.
Full pengegalopp, til sistemann forlater bygningen.
| 0
|
303484
|
Den indre villmarken
«Wild» tar skritt etter skritt etter skritt, og det er overraskende engasjerende.
FILM:
«Selv når jeg kjeder meg, er jeg interessert», skrev kritiker James Wood om Knausgårds «Min kamp».
Den som kryper inn fra vårlyset til kinomørket for å se «Wild», som handler om en tre måneder lang fottur i villmarken langs hele USAs vestkyst, kan komme til å tenke noe av det samme:
Dette burde vært ensformig, i alle fall iblant, men det er ikke det, det lever og engasjerer.
Som så ofte i Hollywood, som har forbløffende lite tiltro til sin egen fantasi om dagen, er det en virkelig historie som ligger i bunn:
«Wild» gjenforteller opplevelsene til Cheryl Strayed, som sank ned i en sump av heroin og gledesløs serieutroskap etter sin mors død, og som bestemte seg for at en lang, smertefull vandring gjennom naturen var det som skulle til for å få ting på stell.
Viljesterk Witherspoon Bak sitt dukkeaktige nabojenteutseende har Reese Witherspoon alltid utstrålt en kolossal vilje, og de beste rollene hennes, som i «Election» og «Legally Blonde», gjør subtilt bruk av dette.
I «Wild» fremstår hun som troverdig grim og seig, uten å gjøre et hamrende poeng av det.
Samtidig som villmarksamatøren Cheryl jobber seg gjennom det majestetiske landskapet, gjenfortelles historien hennes:
Om oppveksten først i et voldelig hjem, og så hos sin høyt elskede alenemor, spilt med rufsete glovarme av Laura Dern.
Det er morens død som kaster datteren ut på en selvdestruktiv trasé.
Skildrer sorg
Hva som skjer i hodet ditt når du går, er skildret gjennom en artig voiceover:
Cheryl grunner over en gammel pinlighet samtidig som en gammel plate snurrer rundt i hodet hennes, før de faktiske omgivelsene plutselig legger en snubleklar sten på stien.
Men først og fremst skildrer «Wild» en sorg som aldri har blitt skikkelig bearbeidet, og et eksistensielt prosjekt som går ut på å fjerne seg selv fra alle vante sammenhenger, for å kunne se seg selv klart.
Når hverdagen ikke finnes lenger og venner og familiemedlemmer er langt vekk, når vaner og sosiale bånd er satt på vent, hvem er du da?
| 1
|
303485
|
Martin Blomvik
MGP
- Melodi 1:
«Det vakje mi tid».
Tekst og melodi:
Martin Blomvik, Bjørn Johan Muri og Mats Weinholdt
Martin Blomvik er en ukjent stemme fra Sula ved Ålesund, som velger å synge på dialekt.
Han får låtskriverhjelp av kameraten Bjørn Johan Muri, kjent fra både Idol og MGP.
«Det vakje mi tid» er moderne og kjølig, der ordene delvis popper fram som i en raplåt.
Pirrende, men også slitsom.
| 0
|
303486
|
Anmeldelse:Marit Reiersgård snubler i egne snubletråder
Ikke helt vellykket Drammen-krim.
Sommeren 1989 blir 18 år gamle Camilla Carlsen funnet drept utenfor Drammen.
Åstedet er den såkalte Paradisbakken på Lier.
Camilla har vært en del av en tett sammensveiset gjeng med ungdommer.
Flere av dem har befunnet seg i området drapsdagen.
Mistanken faller nokså raskt på den litt underlige Dennis.
Men Dennis er forsvunnet.
Etter noen dager finner man båten hans drivende på fjorden.
Og et avskjedsbrev.
Saken synes nokså opplagt.
To tidslinjer
To tidslinjer
Når drapsofferets gamle venninner kalles inn til nye avhør, dukker også nye opplysninger opp.
Og etter en felles fuktig aften på byen, blir en av dem funnet meget død og myrdet.
Av alle steder i utstillingsvinduet på motebutikken der hun arbeider.
Flere detaljer peker direkte mot fortiden og den drepte Camilla.
Hele boka utspiller seg langs disse to tidslinjene.
Var det ikke Dennis som sto bak udåden likevel?
Var selvmordet bare et blindspor?
Kan han ha vendt tilbake etter alle disse årene?
Svært lite troverdig
Svært lite troverdig
Når det likevel går ganske så galt etterhvert, skyldes det først og fremst at det går aldeles over stag for forfatteren når hun skal legge ut blindveier og snubletråder for leseren.
En attenåring skaffer seg ny identitet og bygger seg opp et helt nytt liv.
I en av verdens dyreste byer.
Og setter i gang med en prosess som krever masse penger.
Uten at forfatteren i det hele tatt forsøker å forklare hvordan noe slikt kan gå til.
Dette er ett eksempel.
Jeg kunne ha fylt hele anmeldelsen med liknende.
Når boka likevel ikke mislykkes totalt, er det fordi her er både sjarm og humor.
| 0
|
303489
|
Anmeldelse:«Himmelen over Havanna»
Ekskluderende takteater.
FILM:
Filmfestivalen i Cannes bommer overraskende ofte i utdelingen av hovedprisen Gullpalmen.
Under de forgyllede palmebladene viser det seg senere å være lite som pirrer, også blant de som tidligere har vist seg potente.
Laurent Cantets franske skolediskusjonsfilm «Klassen» deltok og vant i det middels konkurranseåret 2008, og det engelskspråklige periodedramaet «Foxfire» (2012) overbeviste enda færre.
Med denne spanskspråklige Cuba-krisen - skrevet sammen med og basert på Leonardo Paduras roman - avslører keiseren i nye klær seg nærmest som en trespråklig analfabet.
Bitter mimring
«Vi er blitt noen gamle grinebitere», sier en sjeldent lite vennlig vennegjeng, som mimrer seg bittert gjennom natta.
Cantet tilhører en snakkesalig åre filmskapere, som - lik landsmann Éric Rohmer - neppe kunne laget stumfilm.
Takteateret om slarv og miljø består vegg-til-vegg av prat, og til tross for enkelte fine skuespillerprestasjoner, løfter dessverre verken humor, varme eller politisk brodd seg fra det kantete skrevne.
«?
Husker du...?? er den laveste form for kommunikasjon», sa Tony Soprano til sin eldre venn Paulie Walnuts og forlot bordet.
Denne filmen har et dusin slike slitsomme «sam»-taler, som åpner oppskriftsmessig med «Husker du...?», blant de mest inkluderende eller ekskluderende fortidsformuleringene i språket.
Det er innimellom så man himler med øynene og får lyst til å gå, og det forsøker da også en av karakterene.
Turisteksotisk
«Norske distributører er livredde for cubansk film uten Havanna i tittelen», skriver latinamerikalektor Håkon Tveit i programbladet (!) til distributør Arthaus.
Og den homeriske hybrisen i originaltittelen «Retour à Ithaque» erstattes i den norske av trist, turistisk eksotiske.
«Ungdommen vil ikke feste med gamlinger som oss», sukker vennene, samtidig som de snakker nedsettende om yngre generasjoner.
Det er som å høre kinokulturens siste skrik.
| 0
|
303494
|
Dop og dinosaurer
«Land of The Lost» byr på umotivert blotting, lettvin homoerotikk og en spektakulær matorgie i marihuanarus
|||
FILM:
I og med den etter hvert formidable mengden klipp som finnes med Will Ferrell på internett, nå også på hans egen sketsjdatabase funnyordie.com, er det kanskje ikke til å unngå at kinofilmene hans noen ganger blir en nedtur - det er rimeligvis lettere å være morsom i fire minutter enn halvannen time.
Parallelldimensjon
Det tenker man i alle fall innimellom i «Land of the Lost», en slags parodi på en barne-tv-serie fra 70-tallet, hvor Ferrell spiller en vitenskapsmann som med sin forskning på berøringspunktene mellom paleontologi og tidsreiser har falt utenfor hva han med et fnys omtaler som «mainstream science».
Hjulpet av sin britiske forskningsassistent, spilt av den tillitsvekkende «Østkantfolk»-stjernen Anna Friel, skal han imidlertid motbevise sine kritikere når de en dag de snubler over en parallelldimensjon hinsides tid-rom-kontinuumet.
Her lever dinosaurer lever side om side med en neandertalertalerkoloni og et mystisk brorskap av firfislemennesker som har på seg tunika og går i takt - aldri noe godt tegn, som en av ekspedisjonsmedlemmene påpeker.
Dinosaururin Disse nye omgivelsene gir Will Ferrell anledning til å spille på noen av sine største gaver som skuespiller, som hans barnlige entusiasme (en morgen vender han tilbake til leiren etter å ha samlet labprøver med dinosaururin, og konstaterer:
«Det er så fredfullt ... som fluefiske») og ubendige vilje til selvfornedrelse (særlig i en scene som rommer et kull sovende pterodaktylbabyer, khakihotpants og koreografi fra musikalen «A Chorus Line»).
Matorgie
Men klimaksene til side, handler «Land of The Lost» også mye om umotivert blotting, lettvin homoerotikk og en spektakulær, men i lengden uspennende matorgie i marihuanarus, hvorav ingenting fungerer som annet enn en slags binders på jakkeslaget for å signalisere at hvor enn han måtte befinne seg i forhold til tid-rom-kontinuumet, en Will Ferrell-film er fortsatt en Will Ferrell-film.
| 0
|
303495
|
Fullstendig rævkjørt
Veien til musikkhelvetet er brolagt med gode intensjoner.
Spesielt i tilfellet Band Aid 30.
LÅT:
Lørdag 15. november rant de inn i Bob Geldofs innleide innspillingsstudio i London:
Bono, One Direction, Chris Martin, Rita Ora, Ed Sheeran, Emeli Sande, Sam Smith, pluss diverse britiske artister vi ikke har hørt om før, rett og slett for å fylle ut rekkene i nestenkjendiskoret som må til for å kunne synge «Feed the world, let them know it's christmas time».
Jepp, de var der for å spille inn «Do they know it's christmas».
For fjerde gang.
Denne gangen fordi Bob Geldof «fikk en telefon fra FN om at ebolakrisen var ute av kontroll» og dermed bestemte seg for å hoste opp litt penger til kampen mot ebola.
Låta, og videoen av innspillingen, ble vist for første gang under britiske X-Faktor søndag.
Tretti år etter at prosjektet spilte inn over 24 millioner dollar til sultkatastrofene i Etiopia, 25 år siden Stock, Aitken, Waterman spilte inn en fullstendig glemt versjon med Bananarama, Kylie Minogue og Lisa Stansfield, ti år etter at Bono, Chris Martin, Dido og Katie Melua gjorde akkurat det samme for Sudan, gjøres den altså igjen.
En låt som i sin opprinnelige klokkespill-, åttitallssynth-, basstrommer-, Sting/Bono-harmoniserende og Boy George-dominerende versjon faktisk kan gi frysninger på ryggen, selv om det er uvisst om det er på grunn av selve låta eller fordi den gir et nostalgisk blaff av barndomsjul.
Nå er den fullstendig rævkjørt.
Når One Direction synger «It's Christmas time, there's no need to be afraid» har de omtrent like mye innlevelse som Madame Tussaud-versjonene av seg selv.
Og, jo, man burde være redd.
For ebola, selvfølgelig.
Men også for Ed Sheeran, som rett etter One Direction dukker opp i videoen med lukkede crooner-øyne og daff vokal.
Og så følger de som julelys på en snor, vokalist etter vokalist med myk og anonym vokal.
De kan jo umulig bry seg all den tid vokalen er flat som en sirupssnipp?
Men så er det også litt uklart hva artistene egentlig bryr seg om her, er det ebola eller er det image?
Bob og Bono ser ihvertfall ut som om det de er mest interessert i, er å klemme hverandre - og forevige det på tape.
Jo da, Rita Ora og Guy Garvey fra Elbow redder det inn et lite øyeblikk, men det hjelper ikke så lenge kompet høres ut som om det er laget i julenissens leketøysfabrikk.
Der artistene spilte med i 1984 (Phil Collins på både trommer og vokal!), og produksjonen var glinsende åttitallspompøs, er den nå nedstrippet og kjedelig, med tidenes kjipeste trommemaskinbeat.
Underlig
Det er mye som er rart her - i tillegg til den underlige ansamlingen artister og den elendige innspillingen.
Låtteksten, som riktignok er bitte litt oppdatert, er fortsatt nedlatende og opptatt av skillet mellom dem og oss.
Hadde det ikke vært bedre å skrive en ny låt nå, i fjerde runde?
Videoen åpner med at en død kvinne bæres ut av et hus av flere mennesker iført beskyttelsesdrakt.
En forferdelig scene, tatt med «for å gi «X-Faktor»-publikummet en vekker».
Men kvinnen forblir anonym, nok en ukjent i rekken av eboladøde.
Det er fortsatt oss og dem.
2014-problematikk
I tillegg sliter Geldof med å oppdatere konseptet til 2014.
Låta kan kjøpes på iTunes, der den koster 12 kroner.
Men den vil ikke være til salgs på cd før om tre uker, da det ikke er så mange cd-fabrikker igjen i Europa, og de rett og slett havnet i kø.
På Spotify vil den ikke dukke opp før etter jul.
Låta er ikke bra Bob Geldof uttalte i 2010 at selv han syntes ikke at låta er spesielt bra.
Nå sier han:
«Det spiller ingen rolle om du ikke liker låta.
Det spiller ingen rolle om du ikke liker artistene.
Det spiller ingen rolle hvis det viser seg å være en elendig innspilling - alt du trenger å gjøre er å kjøpe den».
Nei nei nei nei!
Det du i stedet kan gjøre er å gi en større sum enn tolv kroner til Leger uten grenser (kontonummer 50100547500) eller Røde Kors (kontonummer 8200 06 10190) og merk det med Ebola.
Så kan vi både bekjempe sykdommen og forhåpentligvis slippe å høre denne låta noensinne igjen.
| 0
|
303498
|
Trim for eldre
En aldrende Bruce Willis fortjener et bedre støtteapparat enn det han får i «A Good Day to Die Hard».
FILM:
Det er 25 år siden den relativt ukjente Bruce Willis demonstrerte sin seiglivethet i «Die Hard».
Suksessen vokste med nummer to og tre, men da var det tilsynelatende slutt.
Tolv år seinere, i 2007, var det på?n igjen - Willis var sugen og markedet for «modne» actionhelter var betydelig.
Vi er vant til å se Bruce Willis bli mishandlet.
Det har vært hans greie, lutring gjennom alle former for fysisk pinsel.
Ofte var dette god actionunderholdning, siden de andre ingrediensene rundt John McClane (Willis) fungerte som de skulle.
Han hadde en verdig motstander (Alan Rickman, Jeremy Irons), en kone han var glad i og gode hjelpere som vi rakk å bli kjent med.
Russisk kaos
Denne gangen fungerer ingen av delene særlig bra.
For det første er fienden altfor uklar.
Vi befinner oss i Moskva (spilt inn i Budapest), der en ekkel justisminister har fengslet en dissident, Komarov (tyske Sebastian Koch), en tidligere venn og kompanjong som har en mappe ministeren gjerne vil kloa i.
En slags rettssak skal finne sted, der McClanes sønn Jack (Jai Courtney) også er involvert.
Bomber går av, tyske luksusbiler fyker i lufta, en gjeng elitesoldater dukker opp og halve Budapests bilpark pulveriseres i en biljakt med mye bulking og lite nerve.
Sliten i replikken
Jeg skjønner at poenget er å gjøre McClane forvirret i nye omgivelser, men et hjernedødt manus gjør at jeg faller av lasset.
Vi får hamret inn at Bruce Willis er gammel og «bestefar» og «old school», men det betyr ikke at replikkene behøver å være giktbrudne klisjeer med behov for gåstol.
Tvert imot, skulle man tro.
I «Die Hard 4.0» måtte McClane bryne seg på en rappkjeftet datanerd som oppdaterte ham om dagens digitale virkelighet.
Sønnen som introduseres på krøkkete vis i «DH5» er imponerende ukarismatisk og dialogene mellom far og sønn er trolig forfattet av en av filmens travle stuntmenn.
Hva skjedde med glimt i øyet og «Yippee-ki-yay, motherfucker!»?
«Die Hard 4.0» hadde en spektakulær første halvdel.
«DH5» har så mange svakheter at det er vanskelig å glede seg over de massive actionscenene som er ment å overvelde oss.
Filmen minner dessverre mer om «The Expendables» enn om sine forgjengere.
| 0
|
303501
|
Om hud og hår
«Belle» er et stykke sterkt forsinket moralisme.
FILM:
Er det slik det kommer til å bli?
«Belle» blir stadig fremhevet som et ideal av det britiske filminstituttet, som i sommer innførte nye, strenge kvoteringslover for sine filmprosjekter:
Støtten fra Storbritannias offentlige filmfinansieringsorgan skal først og fremst gå til filmer som gir et positivt bilde av mangfold (knyttet til kjønn, etnisitet, legning e.l.) foran kamera, eller kan vise til et like mangfoldig arbeidsteam bak.
Å forplikte seg til å ha elskelige hovedpersoner er ikke akkurat noe stort skritt i retning av å lage en god historie, og den som ønsker å få bukt med marginalisering eller diskriminering av ymse minoriteter, burde kjempe for at de skal portretteres som sammensatte, interessante mennesker snarere enn helter og heltinner.
For heltinnete
Men Dido Belle (Gugu Mbatha-Raw) er en fullblods heltinne, fanget i omgivelser som bare ikke skjønner det.
Hun er den uekte datteren av en død afrikansk mor og en rik britisk far, som tar henne med til hjemlandet, anerkjenner henne og gjør henne til arving før han selv forsvinner på sjøen.
Dido vokser opp hos en hengiven onkel og tante, men møter stadig dilemmaer knyttet til hudfargen.
Når kan hun «vises frem» for familiens gjester?
Hvem vil være villig til å overse hudfargen hennes og gifte seg med henne, for å få tilgang på rikdommen hennes?
Samtidig bygges det opp mot konklusjonen i en rettssak mot en skipskaptein som har druknet afrikanske slaver for å innkassere forsikringspremien på dem, der Didos onkel er dommer.
«Belle» er nydelig innredet og belyst og fotografert, men er mest et uttrykk for politisk korrekt 2014-moralisme rettet mot en forgangen tid.
Mbatha-Raw har en sterk utstråling, men Dido er lite annet enn vakker, inntagende og oppriktig, og beileren hennes, den kjekke prestesønnen John Davinier (Sam Reid), holder alvorstunge taler med tårer i øynene og skjelving i stemmen som forfekter moderne verdier overfor en tid som er så tåpelig at den ikke har tatt dem innover seg ennå.
Liv i birollene
Det er krevende å lage film om avviklingen av noe som ettertiden ser på som forkastelig - her slavehandel og institusjonalisert raseundertrykkelse.
Men den som gir seg i kast med et slikt prosjekt, må regne med at de ikke trenger å forkynne selve forkasteligheten overfor sin tids publikum, og heller konsentrere seg om hvorfor og hvordan det gikk som det gikk.
«Belle» er basert på en interessant sann historie og kunne blitt en fascinerende fortelling om isolasjon og opprør i hendene på mer ambisiøse filmskapere, men har blitt en film uten ambivalens og dermed uten spenning.
Eller, det vil si, i hjørnene bak silkegardinene er det flere gode gnisninger.
Dem er det birollene som står for.
Didos onkel, Lord Mansfield (Tom Wilkinson), frykter at slektskapet med Belle vil brukes mot ham i rettssaken.
Kusinen Elizabeth (Sarah Gadon) har adeling blod, men ingen penger, og blir stadig betatt og forlatt av menn som ønsker større utbytte hvis de skal binde seg til noen.
«Hvorfor forsvinner de, alle sammen?», roper hun fortvilet i en opprivende scene, der hun og kusinen sammenligner de forskjellige snubletrådene de har arvet.
Da lever «Belle».
Ikke ellers.
| 0
|
303503
|
Gourmetlykke
Ylajali sikter etter stjernene og treffer blink.
-De har visst pusset opp, sa Robinson.
Det tidligere så fargesprakende lokalet var blitt malt i en dus, lys palett, og det assorterte loppemarked-møblementet byttet ut med dyre, helpolstrede stoler i gråbeige.
Det karakteristiske, mønstrede gulvet og det burleske veggmaleriet langs hele innerveggen er fortsatt der, men stilen er blitt flere hakk strammere.
-En Michelin-tilpasning? spurte Fredag.
-Helt klart.
Maten her har vært i toppklasse i flere år, men interiøret har vært for rufsete for de franske anmelderne.
Med denne oppgraderingen ligger stedet bedre an til å få en stjerne neste gang.
-Jeg likte det sånn det var før også, jeg.
Det var ujålete og avslappa.
-Michelin-anmelderne liker stivt og jålete.
Det gjør også norske forretningsfolk, og det er jo de som holder liv i denne enden av restaurantmarkedet.
-Men prisene har knapt endret seg siden vi var her sist, og klientellet er omtrent det samme som før.
Mange søte par i tredveårene.
Og det skal innrømmes at denne stolen er ekstremt behagelig...
Som flere av eliterestaurantene i Oslo har Ylajali nå kuttet ut á la carte-menyen, og tilbyr bare fem- eller sjuretters.
Denne dagen var trøffel tema for menyen, og det skulle dermed ingenting til for å overbevise Robinson og Fredag om at sju retter var helt nødvendig.
Festen åpnet med en forrett verdt stående ovasjoner.
Syltynne skiver av gravet laks i en skarp og syrlig agurksjy, dandert med røkt ørretrogn og pepperrotkrem, servert med en liten «samosa» med rå reker og toppet med en posjert Gillardeau-østers.
I selskap med en fantastisk Rheingau Riesling var det hele til å dø for.
-Det er noe unikt med dette kjøkkenets evne til å finjustere smakskombinasjoner, sa Fredag.
De tre neste rettene var en serie trøffeltriumfer.
Sjøkreps fra Hitra med fennikelterte, jordskokk og svart Albatrøffel, stekt piggvar med risoni, blomkål, avrugakaviar, nøttesmør-hollandaise og Gotlandstrøffel, og deretter en skål med cavattelli (en pastavariant) kun smaksatt med litt smør og dekket av skivet Albatrøffel, denne gangen hvit.
-Hver munnfull gir meg lyst til å juble.
-Og det er ingen nedturer.
Det glir sømløst fra det ene høydepunktet til det andre, med knirkefri service hele veien.
Rosastekt bryst av norsk gårdsand kom med en kålrulett fylt med steinsopp og andeconfit, akkompagnert av gnocchi, steinsoppkrem, selleripure og anissjy.
Nok en fulltreffer.
-Jeg er mett som en stappet gås, sukket Robinson over ostetallerkenen.
Roquefort lagt lagvis med kokt pære og tranebær var nydelig, men nokså massivt, og en lang pause var påkrevd før desserten.
Den var til gjengjeld verd å vente på:
Eplekompott med kesam og minisveler - friskt, elegant og forseggjort.
-Hadde jeg hatt en hatt, hadde jeg tatt den av meg i dyp ærbødighet over dette måltidet, sa Fredag.
-Jeg også.
I stedet får vi pøse på med alle stjernene vi har, smilte Robinson, fylt av kulinarisk lykke.
| 1
|
303504
|
Anmeldelse:«De forvandlede» portretterer kjente forfattere som tegneseriefigurer
Knausgårds valg er åpenbart og kjedelig.
«Det er en morsom idé, ja, kanskje mer enn en morsom idé», skriver Michel Houllebecq til Gabriel Moro når han blir bedt om å være med i denne uvanlige intervjuboken.
Moro har spurt berømte forfattere hvilken tegneseriefigur de ser seg selv som for deretter å lage tegnede intervjuer med hver av forfatterne.
Store navn
Store navn
Hvorfor omskape forfattere til tegneseriefigurer?
Dette spørsmålet stiller jeg meg gjennom hele boken.
Det er en uhøytidelig tilnærming, men blir det noe mer?
Forutsigbare figurer
«heller vil bli funnet død med skitne underbukser enn en tegneserie under armen»
Forutsigbare figurer
Deretter stiller Moro ham noen av de mange standardiserte spørsmålene.
Knausgård står opp halv fem og legger seg ni.
Det er like kjedelig å lese som det må være å gjøre det.
De andre forfatterne er nesten like gærne, de står opp tidlig, jobber og pleier familielivet.
Dermed var myten om den forfyllede og utagerende forfatter lagt død, i hvert fall.
Et annet blikk
Et annet blikk
Han lener seg på konforme ideer, og lager snakkebobler store og tunge som regnværsskyer over et indre dalføre en novemberdag.
Når disse boblene i tillegg har samme tekst en rekke ganger, begynner leselysten å tørke inn.
Mailintervjuer blir fort livløse og stakkato.
Jeg forstår ønsket om å ville live dem opp, men bortsett fra et par interessante sitater her og der, er det lite som gjør denne boka til noe annet enn en litt morsom idé.
| 0
|
303505
|
Anina
MGP
- Melodi 5: «The Young»
Tekst og melodi:
Anine Stang, Mattias Frändå og Johan Åsgärde
Anina - ja, det er Anine Stang som har tatt artistnavnet Anina.
Hun har holdt på lenge: fra å være ei tøff jente, er hun nå en kvinne med bein i nesa, og bl.a har deltatt i «Kjempesjansen» på NRK og «Det Store Korslaget» på TV2.
«The Young» framstår som et stykke sirkulert og kalkulert pop som ikke evner å berøre.
| 0
|
303506
|
Innsiktsfullt om radikalisering:Khan er en imponerende proff ungdomsbokdebutant
Bør bli skolepensum.
«Stemmen til Imamen er myk og melodiøs, og jeg blir grepet av en uventa ro.
Jeg kjenner orda bevege seg inn luftveiene, mot den bankende klumpen i brystet mitt, som jeg trodde var borte, men som jeg plutselig merker har vært der hele tida.
Det kjennes som om et uhelbredelig sår på innsida endelig har begynt å leges.»
Den søtten år gamle fortelleren bor på Mortensrud med sine to yngre søsken, en snill, men ulykkelig og krevende mor, og en likegyldig og brutal far.
Han er lei skolen, småkriminell på fritiden, lidenskapelig opptatt av fotball og forelsket i vakre, uskyldige Faiza.
Så skjer terrorangrepet i Paris.
Det betyr økt rasisme også i Norge.
Action, dop og festing
Denne fortellingen gir oss på mange måter en oppskrift på radikalisering.
Fortelleren faller ut av alt.
Han slutter på fotballen på grunn av rasisme, mistrives hjemme, tar avstand fra kompisene og støtter seg til den i overkant kloke Faiza.
Da hun flytter, har han ingen.
Inntil han møter Abdullah på Grønland.
Han tar ham med til moskeen, og siden til en gruppe unge menn i sin egen leilighet.
Endelig har han noen som bryr seg.
Endelig gir livet mening.
Bør bli pensum
Khan er en imponerende proff ungdomsbokdebutant.
Her er det action fra første side, innbrudd, festing, kjappe replikker og en overbevisende sjargong.
Han gir oss innsikt i et brutalt ungdomsmiljø med dop, kriminalitet og drap, parallelt med et fordomsfullt, kontrollerende og dobbeltmoralsk pakistansk miljø.
Alt er ikke like vellykket.
Hovedpersonene er litt for lytefrie, fortelleren er både overanalytisk og naiv.
Avslutningen er brå og ikke veldig troverdig.
Tross visse svakheter er dette en sterkt anbefalelsesverdig bok.
Best likte jeg innsikten har gir i ulike retninger innen islam, ekstremistenes kynisme, og deres forvridde versjon av Koranen.
Med tanke på alt arbeid som skjer for å unngå radikalisering av de unge, burde den være skolepensum.
Forfatteren jobbet tidligere i Dagbladet, men anmelderen er frilanser og kjenner ham ikke.
| 1
|
303508
|
Gretten og dattera
«Tilbake i spill» er skamløs napping i hjerterøttene.
Det gir et lite plusspoeng.
FILM:
Clint Eastwood har vært gammel en god stund.
Heldigvis gjør han lite for å skjule det.
Sist Eastwood sto foran kamera, spilte han en gammel grinebiter.
Da tenker jeg ikke på den famøse dialogen mellom Eastwood og en tom stol på republikanernes nominasjonsmøte, men den utmerkede «Gran Torino» fra 2008.
Nå er han her igjen, 82 år gammel, som knirkete gubbe i «Tilbake i spill», overraskende nok den erkeamerikanske og hyperproduktive Eastwoods første baseballfilm.
Som talentspeideren Gus Lobel er han i begynnelsen en rusten krok som synes det meste var bedre før.
Dette gjelder dessverre også hans egen hørsel og synsevne, som er i ferd med å svikte ham.
På gamlemåten
Han trues også av en jypling (Matthew Lillard) som er i ferd med å skvise ut Gus ved hjelp av statistikk og annen skrivebordskunnskap som har invadert sporten de siste åra.
Gus kunne vært en av de erfarne gamlekara som satt rundt strategibordet sammen med Brad Pitt i begynnelsen av «Moneyball», før de ble byttet ut med mattegeniet spilt av Jonah Hill.
Gus må i tillegg bryne seg på sin egen datter, et tilbakevendende tema hos Eastwood (med rot i virkelighten).
Amy Adams er Mickey, en ambisiøs advokat på randen av partnerskap, et karrieresteg hun er i ferd med å snuble i når hun velger å hjelpe en skrantende far som bare grynter og ikke vil åpne seg for henne.
Søtsuppe
Eastwood har overlatt registolen til debutant Robert Lorenz - han har bakgrunn som assistentregissør og produsent for ei lang rekke av Eastwoods filmer.
Lorenz og manusforfatter Randy Brown drar og sliter i hjerterøttene til alle som kjenner seg igjen i vanskelige familierelasjoner og de gjør det så åpenlyst at jeg venter på at filmen skal drukne i sin egen sentimentalitet.
Historien er skrudd sammen på svært ordinært vis, med intetsigende musikk og total mangel på overraskelser.
Men jeg kan ikke nekte for at jeg blir rørt og det er spillet mellom Eastwood og Adams som drar denne søtsuppa opp til en sterk 3-er.
Justin Timberlake er mer på det jevne som den kjekke frieren, mens John Goodman bidrar til å lokke fram tårene hos alle som er glade i baseball av den gamle skolen.
| 0
|
303510
|
Norges nye singlemestere, uansett sjanger
Hver låt skriker etter radiotid på Karpe Diems nye plate.
|||ALBUM:
Karpe Diems karrierekurve er forbilledlig.
De blir bedre for hver plate, nesten for hver single.
Da de introduserte seg selv som 19-åringer med «Glasskår» i 2004, låt det spinkelt, demoaktig og kunne så vidt bokføres på den riktige siden av noveltybegrepet.
Men samtidig hadde de alle byggeklossene sine på plass, det manglet bare modning, sofistikering og bedre grep om låtskrivingen.
Overlegne singlerSeks år seinere er deres evner som hitmakere, humørspredere og sjangeråpnere ikke bare veldokumenterte, men også i den absolutte norgeseliten - uansett sjanger.
De har etter hvert blitt helt overlegne på singler — forrige album «Fire vegger» hadde en hel haug av dem som blomstret enda mer i norsk radiokontekst enn de gjorde innenfor albumets, øh, fire vegger.
Dette sier kanskje noe viktig om Karpe Diems appell og posisjon i Pop-Norge:
Der flere suksesshistorier med bakgrunn i norsk hiphop har vært overdrevne i sin folkelighetsflørt og på grensen til sjangerfornektende i sin utvanning av hiphopelementene (Madcon, Paperboys), har Karpe Diem på mange måter gått motsatt vei, de har skjerpet hiphopelementene sine parallelt med at de er blitt enda bedre hitmakere.
Streber mot perfeksjonOg akkurat her finner vi «Aldri solgt en løgn».
Et helt stykke albumved for første gang i Karpe-sammenheng, samtidig som Norges proffeste singlesnekkere ikke har falt for fristelsen å sette opp konseptuelle snubletråder for seg selv.
Hver låt står på egne bein med en egen identitet og unike grep, og hver låt skriker etter radiotid.
Slik blir «Aldri solgt en løgn» også en låtsamling preget av både variasjon og helhet.
Man praktisk talt føler Chirag og Magdis ambisjonsnivå - hver låt skal, bør og må bli deres beste.
De jager seg selv framover, oppover.
Mykt og hardt, vennlig og strengt, tilgjengelig og kompromissløst — denne tosidigheten dyrker Karpe med smakfullt overblikk.
Allsidig og slentrendeKombinert med skarp observasjonsevne, tematisk allsidighet (fra den hysteriske bransjedisselåten «Sminke» til flere tankevekkende religions- og innvandringsbetraktninger) og en leken og slentrende musikalitet, er «Aldri solgt en løgn» samlet sett litt av en maktdemonstrasjon.
| 1
|
303511
|
Hoderystende idiotisk!
Katastrofefilmen «2012» er en av årets morsomste filmer.
|||
FILM:
På et eller annet tidspunkt må regissør Roland Emmerich («Independence Day» (1996), «The Day After Tomorrow» (2004)) ha innsett at han hadde tatt seg vann over hodet.
Og at en film om verdens undergang, altså, virkelig verdens undergang, vanskelig lot seg fortelle med den type konvensjonelle katastrofefilmdrama - med action, heltemot og store ord - han hadde benyttet seg av før, og at han derfor så seg nødt til å ty til parodien.
Hvordan skal han ellers kunne forklare at «2012», en av de dyreste spillefilmene gjennom tidene, en film der alt regelrett går til helvete, er en av de bedre komediene i år?
Det er meget mulig det er ufrivillig, og man kan lett argumentere for at filmen er et svulstig dataanimert mareritt, helt uten bakkekontakt.
Nye Sydpolen
Men hvem bryr seg når fryktelig dårlig er fryktelig funny?
I tillegg byr filmen på kjappe, vittige replikker, karikerte karakterer og hoderystende, idiotisk morsomme ødeleggelser.
Jeg mener, skal verden virkelig gå ad undas i 2012, slik enkelte hevder urgammel Maya-visdom spår, vil jeg at den skal gå så ironisk ad undas slik den gjør i Roland Emmerich film.
Jeg ønsker at hangarskipet U.S.S John F. Kennedy blir båret fram av en enorm flodbølge, slik at det knuser Det hvite hus uten å avfyre en eneste missil.
Og at verden graviterer så til de grader, slik at Wisconsin plutselig er den nye Sydpolen.
Koker og bobler Det begynner katastrofefilmordinært.
Året er 2009 og vi møter en rekke karakterer, fra en rekke kontinenter, som alle får styrket sine verste teorier.
Planetene i solsystemet beveger seg til en uvanlig posisjon.
Sola koker som aldri før.
Og jordas indre er i ferd med å boble over.
Herre jemini, dette høres jo nesten ut som virkeligheten.
Eller ikke.
Så hopper vi frem til 2010, 2011 og 2012.
Verdens valgte ledere har gått sammen om å holde tragedien hemmelig, men heldigvis har de en løsning på det hele.
En urgammel, gudegitt løsning.
Menneskeheten skal overvinne verdens undergang ved hjelp av en enorm ark.
Problemet er bare at det ikke er plass til deg og meg.
Ikke til den mislykkede forfatteren Jackson Curtis (John Cusack) og hans familie heller.
Vel, akkurat det siste får vi nå se på.
Definer dårlig
Det er utvilsomt fornøyelig å se John Cusack, mannen med pianofingrene, som er kjent for sin sjarm, sitt intellektuelle vidd og sitt litt småsytede vesen, kjempe mot rennende lava, flodbølger og jordskjelv som langt overgår Richters skala.
Scenen der han han klatrer ut av et brennende krater, løper igjen et småfly i fart, lemper seg inn, og, i det han setter seg til rette, stirrer sjalu på mannen til ekskona (Amanda Peet), alt mens bakken under flyet bokstavelig talt smuldrer til grus, er en øyeblikkelig klassiker.
Om han blir sammen med dama igjen?
Ha ha, jeg sier ikke et ord.
Katastrofalt?
Ja.
Dårlig?
Vel, definer dårlig.
Det er lenge siden to timer og 38 minutter har fart så kjapt av sted.
Failbloggen har fått en hel spillefilm.
Epic fail!
Følg meg på Twitter: twitter.com/LarsenVegard
| 1
|
303512
|
Er forsoning mulig i en nådeløs verden?Enver Djuliman har skrevet en grunnbok til dem som forsøker
Hvordan leve videre.
Er det mulig å nå fram til en forsoning, eller kanskje bedre, en utsoning, etter massiv vold?
Hva er egentlig forsoning?
Er forsoning annerledes enn tilgivelse?
Er unnskyldninger en vei å gå?
Hva er egentlig forholdet mellom disse måter å forholde seg til urett på?
Dreier dette seg dypest sett om å kakke hull på fanatikere – og er det mulig?
Hvordan skal vi forhode oss til folk som plutselig dreper barndomsvenner og naboer?
I en verden av uhyggelig religiøst og ideologisk sanksjonert massevold (for eksempel hos IS, i Syria, Sør Sudan, Jemen, Kongo, Israel/Palestina og Ukraina), og der hittil hevdvunne regler om krigføring trampes systematisk ned – er det tenkelig at det finnes måter å komme sammen på som gjør det mulig å leve videre noenlunde sivilisert?
Toleranse betyr som kjent å tåle, ikke å like.
Er du tolerant, griper du ikke inn, men lar folk leve med sitt.
Dette er et vanskelig mål slik verden er blitt.
Bred erfaring
Enver Djuliman (f.1959) er jurist og bosnjakk fra Mostar.
Han er politisk flyktning i Norge, og i tjue år har han arbeidet med menneskerettighetsspørsmål og fredsbygging i Helsingforskomiteen.
Han har også arbeidet med langvarige prosjekter på Balkan, og rapporterer om relativt mager framgang.
Partier som støtter etnisk rensning fortsetter å ha taket på folk, skoler separeres fremdeles.
Det er lite å hente for folk som tror på rasjonalitet, toleranse, holdningsendring og politikk som kompromiss.
Djuliman har også vært involvert i Aserbajdsan, Armenia,Ukraina, Russland og Hviterussland.
Med andre ord:
Han øser av bred erfaring.
Egenopplevelser spiller inn, men får aldri ta fokus bort fra den analytiske og historiske nerven.
Fredsnasjon
Djuliman foreslår detaljerte ordninger, lovverk, partier, tillitsskapende tiltak, skyldkonfrontasjoner, og veksler mellom psykologiske, historiske og filosofiske tilnærminger.
Han møter sin egen smerte i disse kapitlene, men distansert, uten at distansen blir fremmedgjørende.
Språket er presist og treffende – meget imponerende.
Norge vil gjerne være fredsnasjon.
Her er en grunnbok til alle organisasjonene i feltet.
| 1
|
303513
|
Dobbelt så mye moral
«Haram» dytter viktige spørsmål inn i medias søkelys, men synes å henvende seg til en snever demografi.
FILM:
Omar står med ett bein i et kriminelt norsk-pakistansk miljø preget av en streng æreskodeks, og ett i et kjæresteforhold med norske Silje som han ikke tør innrømme at han er forelsket i.
Ved en tilfeldighet kommer det for en dag at Omars søster Amina, som ble antatt drept da hun flyktet fra et arrangert ekteskap i Pakistan, i virkeligheten er i live og bosatt på hemmelig adresse.
Og for å gjenopprette familiens ære, legger Omar og fetteren Khuram ut på en reise gjennom et norsk samfunn hvor søsteren i all hemmelighet har bygget seg et nytt liv.
Det er vanskelig å ikke sympatisere med hensiktene bak «Haram», men det er også vanskelig å hevde at de har resultert i noen videre god spillefilm.
Mye av dette skyldes langt på vei at filmen tar utgangspunkt i en viss type norsk-pakistansk virkelighet, og at forpliktelsene til denne har gått på bekostning av dialogen med filmhistorien og visse dramaturgiske grunnbehov.
Ugjennomtrengelig psykologi
I castingprosessen har regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen prioritert fysisk tilstedeværelse fremfor skuespillertrening, og selv om dialogen iblant er noe stiv gjør nykommerne Elias Ali og Sohail Anwar jevnt over en god jobb i hovedrollene.
De får imidlertid liten hjelp av regien, som preges av en tidvis svært uelegant virkemiddelbruk.
Musikkbruken lar det aldri være tvil om hva man skal føle, og de ofte rotete videobildene er klippet sammen slik at hver scene fremstår som et løsrevet fragment.
Valget om å fremstille Omar som en moralsk tvilsom figur er både klokt og nødvendig, men samtidig forventer filmen at publikum har inngående kjennskap til miljøets æreskoder.
For de som ikke har noen intuitiv forståelse av disse kodene fremstår Omars følelseskalde beslutning om å ta livet av søsteren som psykopatisk, og dermed blir man sittende uten noen reell mulighet til å forstå hans psykologiske og emosjonelle utvikling.
Så kan man naturligvis innvende at det er dette som er filmens budskap, men det er et tema for debattsidene.
| 0
|
303518
|
Det tok ti år og mye krangling å få gitt ut dette albumet
Bandmedlemmene ble så uenige at «Restore To Past» ble lagt på is.
ALBUM:
Restore To Past er et ganske hemmelig prosjekt, sjøl om vi veit at blant de 18 (!) i bandet fins det medlemmer fra blant andre Euroboys, Paperboys, Gluecifer, Jim Stärk, Beezewax, Ulver, King Midas og Cato Salsa Experience.
Det er sånne konstellasjoner som umiddelbart får merkelappen «supegruppe».
Ti år Men det er ikke så mye supert over dette bandet, mer en dempet og tilbakelent stemning som vokser på deg ved gjentatt lytting.
Det er alltid en god følelse.
I hovedsak flyter låtene på en bølge av folkrock og vestkyst/California anno 70-tallet.
Låtene, skrevet av Kristian Romsøe (Schweinhund) og Leifson Persbraaten (Bob Hurts), er sommerlette - med fine harmonier, spesielt fra søstrene Tora T. og Ragna T. Engstad.
Myke søskenharmonier er vi for.
Lett og luftig Ironisk er den beste låten også «sangen som ødela alt», ifølge drivkraften bak prosjektet, Romsøe.
Romsøe synger litt her og der, men kunne sunget mer.
«Desert Drive» er dessuten, sammen med «Sound Of 23» og «Rest In Lush Meadows», albumets beste låter.
Tom Petty Romsøe og co. hadde tenkt seg noe annet, noe a la Odd Nordstogas «Luring», med fele og munnspill.
Men tekniker (og trommeslager/perkusjonist) Anders Møller (Euroboys) ville det annerledes.
«Desert Drive» fikk i stedet et umiskjennelig Tom Petty-preg, også fordi stemmen til Romsøe likner på Petty.
Uenighet
Den kunne vært døråpneren til noe stort, men uenighet om låta førte til at samarbeidet gikk i stå.
Prosjektet ble sluttført med forskjellige medlemmer.
Sju år etter kunne de endelig samles igjen, men det tok tre nye år før albumet nå er helt i mål.
Vi drister oss til å kalle det «Jim Stärk møter Euroboys» - her representert ved henholdsvis Einar Stokke Fadnes (piano) og Trond Mjøen (gitarer) og Mats Engen (bass), Anders Møller og Mjøen.
Og i helga tok Restore To Past bandbilder...
| 1
|
303522
|
Barn i businessland
Hvis «Annie» er nuet, må vi klamre oss til troen på i morgen.
FILM:
Sjarm er ikke bestillingsvare.
Det bevises ettertrykkelig gjennom «Annie», det laboratorieskapte kjærlighetsbarnet til publikumspaven Will Smith og hiphophertugen Jay-Z, som begge er produsenter.
Oppdateringen av den klassiske barnehjemsmusikalen frontes dessuten av den karismatiske, elleveårige Quvenzhané Wallis.
Og likevel:
Når de tre forener krefter, blir resultatet anspent, oppkjaset og ubekvemt.
Alle er kjipe
Annie synger fremdeles om morgendagen, hun er fremdeles foreldreløs og lengtende, men hun har fått tyngre, urbane rytmer og flyttet fra 30-tallet til dagens New York.
Hun er enerverende optimistisk og påtrengende eiegod, Wallis? naturlige jordnærhet til tross.
Alle andre, slemme så vel som vordende snille, er oppsiktsvekkende kjipe:
Glatte og harde, med en masete, klovnete spillestil.
Verst er Cameron Diaz som den forfyllede barnehjemsbestyreren Miss Hanningan.
Diaz, en sympatisk, selvironisk komedieskuespiller, har de siste åra tatt på seg stadig mer nedverdigende, krakilske roller.
Her er hun en remjende maske.
Jamie Foxx og Rose Byrne undertrykker det de måtte ha av karakter og kjemi i rollene som gründertopp med halvhjertede politiske ambisjoner og assistent med høye skuldrer som gir Annie et midlertidig hjem.
Vammel hyllest
Foxx? mobilmagnat Will Stacks er oppdateringen av originalens Daddy Warbucks, og åpner for en banal satire over både big business og politikk før det hele munner ut i en vammel hyllest av USA som landet av uslåelige muligheter som hvem som helst kan plukke ned fra epletreet.
Åpningsminuttene, der seerne løper sammen med Annie gjennom gatene og byens lyder blir til akkompagnementet i «It?s A Hard Knock Life», er oppfinnsomme og synes å bære bud om noe bedre enn det som følger:
Klønete klipp og kameraføring og lipsyncing som ikke stemmer med bildene.
Regissør Will Gluck er selv en slags Will Stacks:
En anonym corporate-fyr som ikke aner hvordan han skal snakke med barn, og derfor blir høyrøstet og nedlatende.
Det kommer en dag i morgen, forhåpentlig kommer det også en ny film.
| 0
|
303525
|
For fransk for sitt eget beste
I følge «Noen dager i Paris» er utroskap kuren for alle samlivsproblemer.
Også dem som ikke finnes.
FILM:
På en liten gård i Normandie driver ekteparet Brigitte (Isabelle Huppert) og Xavier (Jean-Pierre Darroussin) storfeoppdrett.
Geskjeften legger beslag på mye av deres tid, men inntekten er anstendig, og de to setter pris på å leve et tradisjonelt liv i nær kontakt med dyrene.
Faktisk presenteres de to som så samkjørte og inngrodd hengivne, at når Brigitte et drøyt kvarter inn i filmen blir ungpikeforelsket i en mann som er halvparten så gammel som henne, er det en plottvending som kommer helt ut av det blå.
Franskmennene er imidlertid glade i sine utroskapshistorier, og da særlig dem som ender godt, og skal man tro regissør Marc Fitoussi er det ingenting som er bedre egnet til å bringe mennesker nærmere sammen enn plutselige, innfallsbaserte ekteskapsbrudd.
Utroskap helbreder
Under påskudd av å skulle besøke en hudlege, haster den 60 år gamle damen til Paris for å spore opp sin unge flamme.
Men etter noen ukomfortable scener i en American Apparel-butikk ender hun i stedet opp sammen med en dansk odontolog (Mikael Nyqvist) som tilfeldigvis befinner seg på samme hotell.
Om det høres lemfeldig ut, er det fordi det er det.
Faktisk skal man være riktig så personlig investert i teorien om utroskap som en mirakelkur for samlivsproblemer for at «Noen dager i Paris» i det hele tatt skal henge på greip.
Fitoussi har nemlig omrokkert den romantiske komediens strukturelle elementer til en hinderløype han gang på gang snubler i.
Og selv om brudd med etablerte manusregler i utgangspunktet er velkomment, fratar regissørens originale grep de individuelle scenene all deres potensielle gjennomslagskraft.
Frankofil
Isabelle Huppert er en av de aller største skuespillerne i europeisk film, men heller ikke hun makter å gjøre denne fortellingen til noe mer enn en øvelse i banal cinematisk frankofili.
Hupperts himlende øyne og Agnès Godards kjærlige fotografering av Paris' boulevarder, Normandies grønne jorder og veteranbiler med listverk av tre har utvilsomt et publikum.
Men det har ingenting med god film å gjøre.
| 0
|
303526
|
Årets viktigste film?
«Burma VJ» viser hvor viktig sosiale medier og internett er i kampen for sannheten.
|||
FILM:
Kontrastene kunne ikke vært større.
Etter en fornøyelig valgvake og feiring av det norske, velfungerende demokratiet, satte jeg meg til rette for å overvære «Burma VJ».
«Tar de meg med kamera havner jeg i fengsel.
Og sier folk hva de mener forsvinner de også.
Så vi forteller med stillhet».
Stemmen tilhører 27 år gamle «Joshua».
Utstyrt med håndholdt, skjult digitalkamera rapporterer han fra et av de mest lukkede og undertrykkende regimer i verden, Burma.
Sammen med en gruppe journalister smugler han ut lyd og bilde, til den Oslo-baserte tv-stasjonen Democratic Voice of Burma, og der igjen ut til verden via de store nyhetsorganene.
«Burma VJ» viser hvor viktig sosiale medier og internett er i kampen for sannheten.
Ved hjelp av amatørfotografier og amatørutstyr gjør mannen i gata jobben profesjonelle journalister ikke tillates å gjøre.
Mens myndighetene melder om ro i gatene, viser «Joshuas» bilder det motsatte.
Sier ifra
Historien «Joshua» vil fortelle er deres egen dekning av det burmesiske folkeopprøret i 2007, året da blant annet den Amerikanske Presidenten, mye på grunn av «Joshuas» bilder, ba verden sanksjonere mot militærjuntaen og oppfordret regimet til å følge demokratiske spilleregler og løslaste Burmas folkevalgte leder, Aung San Suu Kyi.
Filmen begynner i september i 2007 og følger opptrappingene til den største demonstrasjonen på burmesisk jord, siden 1988.
Den gang ble i overkant av 3000 demonstranter drept av sine egne myndigheter.
«Hva vil skje denne gangen?
Jeg vet ikke.
Men vi er nødt til å si ifra.
Jeg er nødt til å få bildene ut til verden», sier «Joshua», antakelig godt hjulpet på manussiden av den danske regissøren, Anders Østergaard.
En rød styrke
I frykt for sitt eget liv får vi aldri se ansiktet på hovedpersonen.
I stedet maler regissør Østergaard, ved hjelp av de unike bildene, stemningsskapende musikk og smart dramaturgi, fram en intens, spennende og gripende fortelling, som langt på vei overgår de mest nervepirrende Hollywood-thrillere.
Det begynner med at folk klager på de økte bensinprisene på bussen.
Deretter stiger misnøyen og spenningskurven.
«Jeg har aldri hørt folk i Rangoon diskutere politikk med fremmede før.
Noe er i gjære», sier stemmen.
Så kommer munkene.
Kledd i røde drakter bygger de et fredelig, tålmodig opprør mot militærstyrkene.
Overgripende kraft
Bildene av ansiktene som nærer håp, marsjerende, undertrykte mennesker som ønsker forandring, og som for første gang på nesten 20 år våger å si ifra, gjør sterkt inntrykk.
Det er bevegende å se folk som samler seg.
Som vender kinnet til som våpen.
Det er vondt å se de bli slått tilbake med kraft.
Voldsom, overgripende kraft.
«Til alle innbyggere i Rangoon:
Forsamlinger på mer enn fem personer er forbudt.».
Folket samles.
«Til alle innbyggere i Rangoon:
Det er portforbud og ulovlig å oppholde seg utendørs mellom 19.00 og 05.00.».
Folket marsjerer.
| 1
|
303527
|
Enda en unik lytteropplevelse
Future med en gavepakke av utfordrende urban musikk.
ALBUM:
Med sin enestående blanding av knallharde trap-beats, drømmeaktig R&B; og «808 & Heartbreak»-påvirkede bruk av autotune, har Atlanta-artisten Future blitt en gavepakke for søkere av utfordrende urban musikk.
Når han endelig følger opp «Pluto» etter flere utsettelser, er det med unntak av Andre 3000-gjestede «Benz Friendz (Whatchutola)» en mørkere lytteropplevelse siden sist.
Langt mer sammenhengende, og vokalmessig både nedstrippet og råere enn 2012-debuten.
Fra flytende spor av typen kun Future kan lage («I Be U», «Honest» og «Blood, Sweat, Tears»), og truende klubbangere som «Covered N Money», «My Momma» og «T-Shirt», til pre-ammetåkelagte «I Won» - hvor han og Kanye West feirer kjærligheten til sin respektive kjendisdamer.
Med «Honest» leverer ikke bare Future enda en unik lytteropplevelse, men gir dessuten endelig et skikkelig gjennomført album til alle som har vært hektet på hans alternative og primale sound siden «Tony Montana».
| 1
|
303528
|
Dracula i superheltdrakt
Hollywood oppgraderer Romania til en bastion av vestlige verdier i en islamofob oppdatering av Dracula-myten.
FILM:
«Dracula Untold» presenterer en superheltinspirert oppdatering av Dracula-myten som et ledd i Universal Pictures' nye plan for sine tradisjonsrike monsterfigurer.
Som alle andre i Hollywood ønsker studioet å kopiere Marvel Studios' suksess med en megafranchise bestående av flere filmserier som utspiller seg i samme filmatisk univers, og Universals mål er altså å bygge et slikt felles univers for figurer som Dracula, Frankenstein og The Mummy.
Denne gang er Vlad av Valakia en hengiven familiefar og omsorgsfull fyrste, som oppsøker en eldgammel vampyr for å kunne bekjempe styrkene til den grusomme osmanske sultanen Mehmet II.
Som vampyr fremstår Vlad som en superhelt som låner krefter og karaktertrekk av både Batman, Supermann, Wolverine og Blade.
Han sprader til og med rundt i et kostyme med et lettgjenkjennelig emblem på brystet.
Vlad og hans undersåtter snakker engelsk med den litt ubestemmelige britiske aksenten gode mennesker gjør i amerikanske filmer som utspiller seg i gamle dager, mens de invaderende tyrkerne fremstilles som en karikert visjon av vestlige fordommer mot muslimer.
Faktisk går filmen ut av sin vei for å referere til slaget ved Wien, som er et av vestlige antiislamisters mest sentrale symboler.
Og med tanke på at Vlad til slutt lærer seg å beherske sin demoniske lidelse, synes filmen å postulere at i kampen mot de muslimske horder er intet våpen for destruktivt eller moralsk kompromitterende.
Et slikt budskap vekker oppsikt i et økonomisk klima da den amerikanske filmbransjen er villig til å strekke seg svært langt å appellere til et globalt publikum — og ikke minst i en film som er så desperat pregløs og oppskriftsmessig som dette.
«Dracula Untold» byr på spesialeffekter over gjennomsnittet, og bildene er jevnt over godt lyssatt og effektivt komponert, men alt i alt er dette et deprimerende eksempel på et hollywoodmaskineri som går på tomgang.
Hollywood synes fortsatt ikke å ha fått med seg at Marvels filmer sjelden er fornærmende dumme.
| 0
|
303529
|
Distansert
Meksikanske «Heli» lykkes ikke helt med virkemidlene i sin skildring av narkokrigen.
FILM:
Steven Spielberg og hans Cannes-jury ga i fjor prisen for beste regi til «Heli».
Det synes jeg er svært generøst.
Amat Escalante gir oss flere slående scener i sin tredje langfilm, det være seg karrige, vakre landskap eller grufull tortur, men her finnes også en rekke svakheter å påpeke.
Innen den samfunnskritiske «narkofilmen» har vi på den ene side vidtfavnende flettverk som Steven Soderberghs «Traffic», som tar for seg alle aktørene i narkokrigen, fra minstre og baroner, via soldater og politifolk til sivile ofre og narkomane.
«Heli», derimot, foregår utelukkende på bunnen, blant de fattige i Mexico.
Man skulle derfor tro at filmen ville komme tettere på enkeltmenneskene, siden man overlater utfyllingen av det brede lerretet til kinopublikummets fantasi.
Men slik er det dessverre ikke.
Kokain-plott
«Heli» foregår i Guanajuata sentralt i Mexico, et tørt og sandfarget landskap.
17 år gamle Heli (Armando Espitio) bor i et skrøpelig hus sammen kone og nyfødt baby, i tillegg til far og lillesøster.
Heli og faren jobber på en bilfabrikk, men har ulike skift.
De er ærlige arbeidsfolk som ikke fortjener trøbbel, men lillesøster Estela har en eldre kjæreste som er politiaspirant og dum nok til å stjele noen pakker med kokain.
Regissør Escalante er svært bevisst på sine filmatiske virkemidler, men jeg synes ikke effekten han oppnår er tilfredsstillende.
Escalante liker å filme dramatiske hendelser på avstand, både emosjonelt og fysisk.
Skuespillerne er hovedsakelig amatører og mange av scenene er filmet slik at det virker som om regissøren prøver å skjule deres begrensninger i dramatiske situasjoner.
Jeg merker hele veien et behov for å komme nærmere innpå rollefigurene og erfare hva de tenker og føler om sin situasjon.
18-årsgrense
Denne distansen brytes iblant, først og fremst i en eksplisitt torturscene (filmen har absolutt 18-årsgrense), men verken narkogangstere eller lovens tvilsomme håndhevere blir adekvat skildret.
Snarere tvert imot.
Som en fortelling om narkokrigens grusomme effekt på det meksikanske samfunnet, er «Heli» unødvendig mystifiserende og forvirrende.
| 0
|
303530
|
Hiphop-Norge står i kø
Big Ice redder sommeren med smørfeite rytmer og høykvalitets gangsterfunk.
|||
ALBUM:
Andreas Willie «Big Ice»
Paulsen har i ti år levert kompromissløse vestkyst-beats til både amerikanske og norske rappere, og her kommer en ny samling med hans høykvalitets gangster-funk.
Smørfeite rytmerDette er midt i blinken om du ønsker å synke ned i en verden av seige, smørfeite og melodiøse rytmer, og drømme deg tilbake til nittitallets vestkyst-rappere som Above The Law og gammel Snoop og Dre.
Men det handler ikke bare om nostalgi for Big Ice.
På «Trunk Of Funk» har Paulsen har nemlig samlet et tjuetalls representanter fra både første, andre og tredje generasjon av norske rappere.
KjøremusikkOnklP, Lars Vaular, Pete'n, Vågard, nestor Joddski og bodøbergenseren Mats Dawg står for de norskspråklige godbitene, mens Dz Dioniziz og Son Of Light sørger for høydepunktene på engelsk.
| 1
|
303532
|
Ei ny countrystjerne er født
Overbevisende fra texaneren Robert Ellis (25).
ALBUM:
Alle som hører mye på country kan sikkert skrive under på at mye låter likt, særlig om det kommer ut fra «Nashville-fabrikken».
Derfor er det så befriende å høre en som er annerledes.
Det er sjelden en artist treffer meg så umiddelbart og så hardt og brutalt - på en behagelig og fin måte.
Liveartist også
Et par gjennomlyttinger av «The Lights From The Chemical Plant» og litt god gammeldags fuzz skjerper nysgjerrigheten, og gledelig nok framstår han som en glimrende liveartist også.
To konserter under South By Southwest-festivalen i Austin i forrige uke, en ute i solsteika og en på en mørk klubb, har overbevist denne lytter enda mer:
Robert Ellis fra Houston, bosatt i Nashville, er en mann for framtida.
Jazzflørt
Og da bærer jeg glatt over med en unødvendig, liten frijazz-øvelse et stykke ut i konsertene.
På plate er han mer strømlinjeformet, sjøl om jazzflørten på «Pride» er helt på sin plass og han tar i litt i en over sju minutter lange «Houston».
Den avsløses av klassisk honky tonk i «Sing Along», med banjokomp.
Ellis' miks av tradisjonell honky tonk/country og folk, med en dæsj jazz og rock, framstår som original - i ei tid hvor veldig mange dilter etter hverandre.
Townes og Willie Ellis har et særpreg innenfor denne sjangeren som du må tilbake til folk som Gram Parsons, Steve Earle og Townes Van Zandt for å finne.
Sleng gjerne inn litt Willie Nelson også, han har den samme forståelsen av at noen jazzakkorder kan funke utmerket i countrymusikken.
Særegent Ellis trekker veksler på de musikalske særegenhetene som kommer ut fra Nashville og hans fødestat Texas - og miksen fungerer optimalt i hans univers.
Stemmen hans er dessuten skummelt fin, med et særpreg og en frasering som kjæler med deg.
Det samme kan du si om nydelige «Steady As A Rising Son», der stemningen settes av strykere, pedal steel, gitar og vokal.
I «Bottle Of Wine» er det en saksofon som «gjør det».
Tør mer Hans andre album, «Photographs» (2011), er mer nedtonet og tradisjonelt countrypreget i uttrykket.
På oppfølgeren tør han mer, og han har mer tro på seg sjøl og uttrykket sitt.
Han klarer til og med å gjøre Paul Simons «Still Crazy After All These Years» til en troverdig countrylåt - med en herlig gitarsolo på toppen.
Han er stor fan, og det inspirerer.
Avsluttende «Tour Song» er forsåvidt en klassisk turnésang, som det er mange av, men hans skjøre framføring vinner over klisjeen.
Det er godt gjort.
| 1
|
303534
|
Arkitektnytt
«Medianeras — Storbyhjerter» en mer filmet essay enn spillefilm.
FILM:
En arkitekt skaper bygg som mennesker kan bo i.
En filmregissør konstruerer også rom, men er vanligvis mer opptatt av mennesker enn bygninger.
Gustavo Taretto (f. 1965) er en argentinsk regissør og manusforfatter som herved spillefilmdebuterer i begge funksjoner.
Han har tidligere laget fem kortfilmer, en av dem heter «Medianeras» og er nå strukket ut til drøye 90 minutter.
Den norske tittelen er «Storbyhjerter», men innholdet er mer storby enn hjerte, mer arkitektur enn følelser.
Filmen handler om ensomheten i storbyen (Buenos Aires), om mennesker som bor i sine «skoesker» og vi følger to av dem, arkitekten Mariana (Pilar López de Ayala) og Martín (Javier Drolas).
Idétung
Hvis man skulle vurdere film ut fra symmetri, ville «Medianeras» fått høy score.
Mariana og Martín tilbringer mye tid i sine leiligheter og når de våger seg ut, møtes de flere ganger nesten.
De har hver sin voiceover som snakker om arkitektur, internett, mobiltelefon, vegetasjon og hvilken effekt ting og tang har på byens sosiale liv.
Mye av dette burde i større grad dramatiseres, spør du meg.
Filmen framstår i for stor grad som Tarettos idémessige analyse av en film han har lyst til å lage.
Det er litt vanskelig å få tak i hvorfor våre to venner er så ensomme.
Det virker som om alle involverte er fornøyde med å illustrere filmens tema: storbyens (paradoksale) evne til å gjøre menneskene fremmede for hverandre.
Martín har angst og går i terapi, Mariana bor i åttende, men har heisfobi.
Dette frister meg til å spørre:
Hvis man vil lage film om ensomheten i storbyen, hvorfor utstyre hovedpersonene med skavanker som gjør det ekstra vanskelig for dem å møtes.
Det finnes nok av ensomme uten heisfobi.
Hvis man vil dramatisere en tese om utbredt fremmedgjøring, er det vel mer interessant (og utfordrende) å se hva som skjer med karakterer uten forsterkende handikap.
Woody Allen
En tommelfingerregel er at det blir mer hjerte i storbyfilmen hvis man lar folk møtes.
I en scene ser vi Mariana og Martín som gråter foran hver sin TV-skjerm, mens de ser en scene fra Woody Allens «Manhattan».
Det er ingen tilfeldighet at folk ofte møter hverandre i begynnelsen av Woodys filmer, noe Taretto selvsagt er klar over.
Min innvending er at hans utforskning av ikke-møter bare funker sånn halvveis.
Men hvis du liker «spillefilmessayet» som sjanger, glem terningen og gi storbyhjertene en sjanse.
Filmen er lekkert fotografert og har mange godbiter for arkitekturinteresserte.
| 0
|
303535
|
Usedvanlig moden debut
Trondheimsbandet Your Headlights Are
On er noe helt for seg sjøl.
ALBUM:
Your Headlights Are
On har holdt på i tre år, og står med sitt selvtitulerte album for årets mest spennende norske debut så langt.
De tre unge kvinnene og to unge mennene som utgjør gruppa er nesten uforskammet overlegne i sin utpensling av et musikalsk uttrykk som er nesten bare deres — sjøl om det er mulig å trekke paralleller til andre.
Egen miks Flere av medlemmene i YHAO går på jazzlinja på konservatoriet i Trondheim, men det er ikke rein jazz de spiller her.
I stedet er det en mikstur basert på ujevne deler av både det og avantgarde, kunstrock og atmosfærisk støypop — i slekt med artister som britiske PJ Harvey og Radiohead, islandske Björk, norske Hanne Hukkelberg og Serena Maneesh og amerikanske Velvet Underground & Nico (1967) — selv om Ingrid Helene Håviks vokal er mer insisterende enn Nicos forsiktige tilnærming.
Gode eksempler på dette er lystige «Four Letter Word» og «A Whole Day Nearer Now», der Håviks stemme er en spesielt intens deltaker sammen med Lars Ove Fossheims villstyrige gitar.
Det står kvinner bak Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (tuba) og Anja Lauvdal (wurlitzer & synth) står for de fleste av de 11 låtene, mens Fossheim har signert én og vokalist Ingrid Helene Håvik har skrevet to av tekstene.
Femtemann i gruppa er Hans Hulbækmo (trommer/perkusjon).
Trenger tid Mange av låtene trenger tid på å åpne seg, men de har alle mye ved seg.
Åpningen «Cold Mountain» er for eksempel en pulserende sak inntyllet i gitarstøy — som vogger fram og tilbake i seks minutter og mot slutten nesten gjør litt vondt.
«What Are Days For» bruker over to minutter på å komme i gang, før Håviks milde stemme tar kommandoen og fører den sikkert i mål fem minutter seinere.
«Drink Gone Dead (Wank-song)» er et episk stykke musikk som slett ikke føles over ti minutter lang.
Det er bare å la seg imponere av dette bandet, som leverer et debutalbum man ikke har lov til å forvente av et så ungt band.
På norsk Pussig nok er den første singelen, «Diskobar», på norsk, mens resten av materialet er på engelsk.
Mest umiddelbar er kanskje hardrockeren «When We Collide», som du kan se videoen til her.
Turné Your Headlights Are
On spiller på Blå i Oslo i kveld (5. april), på Charlies bar i Kristiansand 7. april, Kosmo i Bergen 8. april og Vega i Ålesund 9. april (alle steder med Stina Stjern).
| 1
|
303536
|
Melodisk tungrock midt på tabellen
Ujevn solodebut fra Iron Maidens åndshøvding.
ALBUM:
At Steve Harris, ubestridt leder og åndshøvding i et av verdens største band, Iron Maiden, har valgt å gå solo snart 40 år ute i karrieren, slo ned som en bombe hos de fleste.
Bandkolleger inkludert.
Navnet hans har i flere tiår vært synonymt med storslagen og progressiv britisk heavy metal.
Overraskelsen forsterkes derfor ytterligere av veivalget bassist Harris og hans kompanjonger har tatt på «British Lion».
Her smaker det nemlig mer av 90-tallets grunge og 70-tallsrocken Harris dyrker enn Maidens galopperende rytmer.
Svak produksjon
Produksjonen er flere hakk for svak, tidvis høres det mer ut som demoer enn fullverdige studioinnspillinger, men låter som «Lost Worlds» og «These Are The Hands» har heldigvis nok melodistyrke til å løfte helhetsinntrykket.
Harris ønsker å utforske nye musikalske områder, og låta «This Is My God» minner endog om Jane's Addiction med sine bassdrevne og suggererende rytmer.
På den andre siden er Harris' faste jobb tydelig i «Us Against The World», som like gjerne kunne ha vært Iron Maiden.
Og jammen finnes det også skamløs sommerpop her i form av «Eyes Of The Young».
Variert
Låtene er variable både i stil og kvalitet, og produksjonen er for svak til å løfte frem de som trenger litt ekstra drahjelp.
Alt i alt er dette et album jeg heller hadde forventet fra Maidens melodiøse alibi, gitarist Adrian Smith, for plata har ting til felles med hans 90-tallsprosjekt Psycho Motel.
Maiden-fans kommer trolig enten til å elske eller hate «British Lion», mens de som aldri har likt Maiden muligens kan finne noe interessant her.
Steve Harris har i alle fall ikke gjort noe veldig forutsigbart, men levert melodisk tungrock omtrent midt på tabellen, som ville ha vært godt hjulpet av en sterkere produksjon og en vokalist med mer trøkk.
| 0
|
303537
|
Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff
«The Expendables 3» er et pliktløp med pilotbriller.
FILM:
Noen våpen er mer cinematiske enn andre.
James Bond med pistolen, The Bride med sverdet, Jackie Chan med sin egen kropp:
Alle kan være slående, smidige actionfigurer.
Maskingevær, håndgranater og tanks er det motsatte.
De skaper avstand og stillstand.
Kanskje er det på grunn av allmenntilstanden til de aldrende actionheltene i «The Expendables 3», som er i femti- og sekstiårene, at filmen innebærer for mye av det siste og for lite av det første.
Den forrykende åpningen, med tog og helikopter, er atletisk og spektakulær.
Men sluttkonfrontasjonen er en veritabel krig, i et betongskjelett av en bygning i et liksomland i Kaukasus.
Det er istansert våpenporno i stedet for tett, atletisk actionlek med personligheter som har uskadeliggjort slemminger, og blitt elsket for det, siden tidlig åttitall.
Sårede følelser
De tre «Expendables»-filmene er basert på Sylvester Stallones innbringende idé:
En gruppe av grånende muskelbunter inngår i en privat tropp med leiesoldater, under navnet «The Expendables», som blant annet hyres inn når CIA ikke vil få hendene skitnere enn de allerede er.
Det hele var et påskudd for å samle åttitallets actionhelter i samme film, men nå utvides konseptet:
«Expendables»-sjef Barney (Stallone) frykter at kumpanene skal stryke med i de farlige oppdragene, avskjediger teamet og hyrer en gruppe unge og overtente slåsskjemper i kampen mot våpenhandleren Stonebanks (Mel Gibson).
Etter det jeg tror er et par dager med sårede følelser - dette er menn som uttrykker følelser gjennom forskjellige grader av mysing - finner de gamle vennene likevel en måte å komme Barney til unnsetning på.
For det viser det seg så klart at han trenger.
Lystig Gibson
I et persongalleri som på mer enn én måte er pumpet opp mer enn det tåler, er det Mel Gibson som kommer sterkest gjennom de seksti nyansene av grått på lerretet.
Den skandaliserte Gibson synes å fryde seg over å kunne slippe seg løs på film igjen, og gir Stonebanks en lett, lystig, smart sadisme som livner opp hele filmen.
Stallone virker sliten og ungfolene er for mange til å feste seg.
De andre tar på seg pilotbrillene og gjør det de skal:
Står sammenbitt i kuleregnet og sender litt anspent barske oneliners til hverandre i det som føles som et slags pliktløp, utført av erfarne profesjonelle for å glede de som savner VHS-formatet og Dolph Lundgren.
| 0
|
303538
|
Musikalske MacGyvere
Testosterontrønderne i Jack Dalton lager dynamitt av ingredienser man ikke skulle tro fungerte sammen.
|||
ALBUM:
«Trønderrocken er stein dau», vedtok NRK-programmet Trygdekontorets saksbehandlerpanel med programleder Thomas Seltzer i front tidligere i vinter.
Det kan imidlertid virke som Zoom-vinnerne og de innflytta trønderne i Jack Dalton ikke hadde gitt tommelen opp til det vedtaket.
For på debutalbumet «Never Mute Noise, Just Turn Down Sleep» gjør de som sin semipasifistiske svirebror Angus MacGyver — de tryller sammen en eksplosiv cocktail ved hjelp av ingredienser man i utgangspunktet ikke skulle tro fungerte sammen.
...And You Will Know Us By the Trail of Deads grandiose melodiføringer blandes med et progga Motorpsycho, som igjen veves sammen med JR Ewing-skriking og At the Drive-Ins hang til uortodokse taktskifter.
Resultatet er kaotisk, men suggerende posthardcore med poptilnærming.
Tusenkronerspørsmålet blir da:
Er Jack Dalton den musikalske defibrillatoren som får det kollektive hjertet i Trondheims alternative musikkmiljø til å banke igjen?
Det er mye mulig det.
| 1
|
303540
|
Ulv i flanellsklær
Tennene til Michael Douglas klippes ned med sløv tang i «And So It Goes».
FILM:
Han har blitt så blek, i håret og huden, og fått et finlinjet rutenett av rynker over ansiktet.
Men joda, det er noe av rovdyret igjen i Michael Douglas, et lite glimt av Gordon Gekko, der han målrettet lener seg inn mot Diane Keatons ømskinnede enke og mumler noen raske komplimenter før han griper tak i henne og kysser henne.
Manne- og kvinnevond
Han er den mest infame og energiske i en halvkokt komedie om å finne ømhet og familieliv etter at man har meldt seg ut av det.
Oren Little (Douglas) er en manne- og kvinnevond eremitt:
En isolert enkemann, fremmedgjort far til en narkoman sønn og fallert eiendomsmegler som utnytter sin stilling som gårdeier til å øse verbal arsenikk utover nabolaget, herunder jazzsangeren Leah (Keaton).
Fornærmelsene er oppstyltede og parodiske, det samme er prosessen som settes igang når han får omsorg for et ukjent barnebarn og bringes nærmere naboen.
Gjennom klisjéfylte pianobrus, noen besynderlig platte sexvitser, en sterkt sminket sofafødsel og noen møter med utstudert slitne heroinvrak slipper de to tak i skepsisen og strekker seg mot hverandre.
Eggedosis
Keaton og Douglas er fine, avslappede skuespillere som klarer å bringe litt karakter inn i denne eggedosisen av anonymitet.
Keaton har en naturlig varme som hjelper stort, selv om rollefiguren hennes lenge er for enkel og pikeaktig.
Douglas? eiendomsmegler har en kynisk, handlekraftig utålmodighet som strammer det hele opp, selv om også han har mye av klisjeen i seg.
Men «And So It Goes» skal ha for sin rolige, avslappede måte å nøste opp de rosa trådene på, etter å ha latt seeren han grunn til å frykte noe mer sukkerholdig.
Keaton/Douglas-spleising
Men «And So It Goes» synes å springe ut fra troen på at ønsket om å se en søt, gråstenket Keaton/Douglas-spleising er så sterk blant de som skyr sci-fi-blockbustere som svartedauen, at resten av filmen ikke trenger å være inspirert eller gjennomtenkt.
Derfor er det du nå har mulighet til å se to talenter utføre en oppgave som er altfor lett og liten for dem.
| 0
|
303541
|
Underdaninghetsmaskinen
«Eventyret om Askepott» er designet for å produsere beskjedne, utseendefikserte og autoritetstro pikebarn.
FILM:
Når Disney produserer en spillefilmversjon av en av sine mest populære animasjonsfilmer er det ikke et resultat av idétørke, men et tidstypisk eksempel på et fornuftsbasert vedlikehold av selskapets prominente franchiser.
Og i et slikt økonomisk perspektiv erstattes de kunstneriske ambisjonene som opprinnelig gjorde Disney til en av filmverdenens sentrale institusjoner av en utstrakt fetisjering av en substansløs overflate.
Et dukkehjem
På et filmatisk plan er da også «Eventyret om Askepott» en påfallende forglemmelig affære.
De tegnede figurene fra «Askepott» (1950) har blitt til mennesker av kjøtt og blod, men bisart nok fremstår de nå som mer éndimensjonale enn før.
Dette skyldes ikke minst at regissør Kenneth Branagh har vært langt mer opptatt av stable på beina en kransekake av kitsch enn av å la dyktige skuespillere som Cate Blanchett, Helena Bonham Carter og Rob Brydon slå seg løs i birollene.
Hovedrolleinnehaver Lily James tripper rundt som en usannsynlig vakker dukke, hvis indre liv begrenser seg til et brennende ønske om å bli tatt vare på av en velstående mann.
Hennes troskyldige, forsvarsløse ansikt er som skapt for å skuffes og såres, og Branagh skrider til verket med all den sadismen det er plass til innenfor rammene av en noenlunde respektabel barnefilm.
Et dukkeliv
Skjønt, man kan saktens spørre seg hvor respektabel en film dette i realiteten er.
Det er lett å avfeie «Eventyret om Askepott» som harmløs underholdning, og «stole på at publikummet er intelligente nok til å ta den for det den er», som det pleier å hete, men det er strengt tatt i overkant optimistisk å tro at de unge jentene som utgjør filmens hovedmålgruppe vil betrakte den med et distanserte blikk.
For disse jentene vil budskapet om at kvinner defineres av mennene i deres liv, og at utseendet er nøkkelen til suksess, bore seg inn i bevisstheten med all den kraft Disneys sukkersøte manipuleringsapparat har til disposisjon.
Og uansett hvor glad man måtte være i overdådige ballkjoler, dype utringinger og amerikanske fantasier om det føydale Europa, fortjener den oppvoksende generasjon langt, langt bedre enn som så.
| 0
|
303546
|
Anmeldelse:Tommi Kinnunen er sist ut av en rekke sterke finske romanforfattere
Debutant med fargerik familiekrønike.
Tommi Kinnunen (42) er siste skudd på stammen av finske og finlandssvenske forfattere i norsk oversettelse.
Denne trenden omfatter forfattere som Kjell Westö, Sofi Oksanen, Katja Kettu, Pirjo Hassinen, Kari Hotakainen, Juha Itkonen, Arto Paasilinna, Monika Fargerholm, Mika Niemi, Antti Tuomainen og flere andre.
Ligger i front
Ligger i front
Så ta godt imot Kinnunen og hans debutbok «Der fire veier møtes», en familieroman i Saabye Christensen-stil som spenner fra 1895 til 1996 og som følger tre kvinnelige og en mannlig hovedperson.
Stammora, jordmora Maria, får datteren Lahja utenfor ekteskap.
Lahja får datteren
Anna med en ukjent mann og deretter Helena og Johannes med Onni, krigsveteran fra andre verdenskrig som bærer på unevnelige hemmeligheter, men ellers en mann som tar vare på sine medmennesker.
Lagt i grus
Lagt i grus
Byen blir brent til aske under krigen, men Onni beslutter seg til å bygge et nytt hus i krysset der fire veier møtes.
Forholdet mellom menneskene er tema, både internt i familien og i konfrontasjon med omgivelsene.
Hovedpersonene er outsidere, men reagerer med trass framfor underkastelse.
Boka handler også om hvordan fortielse og skam er skjebnesvangert for et samliv.
Tommi Kinnunen er et uvanlig sterkt språklig talent.
Han gnistrer, enten han gjengir sviende dialoger, maler kraftige tidsbilder eller dreier intrigen i uventede retninger.
| 1
|
303547
|
Sommerlig vinterplate
Fengende countrymiks fra The Decemberists.
ALBUM:
Om du kan forestille deg en miks av britisk folkrock a la Fairport Convention, alternativ country og americana a la The Jayhawks og eldre, amerikansk collegerock a la R.E.M., vil du like The Decemberists fra Portland, Oregon.
Letthørt Bandets sjette album er et herlig, fengende, lett fordøyelig knippe med ti sommerlige låter — bandnavn og utgivelsesdato til tross.
«January Hymn» teller ned til sommeren, mens «June Hymn» priser den.
Under ledelse av låtskriver, gitarist, vokalist og munnspiller Colin Meloy har The Decemberists eksistert i ti år.
Meloy har en sjeldent vakker og mild stemme som kler sangene hans perfekt.
Kollega Chris Funk har en sentral librorolle på banjo, bouzouki, el-gitar og pedal steel, på samme måte som Jenny Conlees piano, orgel og trekkspill er en viktig stemningsskaper.
Gode gjester
På veien har The Decemberists også skaffet seg en del venner, og fire av dem bidrar på «The King Is Dead».
Band som henter inn Laura Veirs og Gillian Welch og kompanjong David Rawlings som korister har umiddelbart min oppmerksomhet — selv om de ikke er spesielt framtredende i lydbildet.
En tredje gjest er R.E.M.s Peter Buck på gitar og mandolin.
De bidrar alle til at «The King Is Dead» er en sjelden lykkepille av et album.
Øya-festivalen har sikret seg The Jayhawks' gjenforening.
Det skulle ikke forundre meg om også The Decemberists surrer rundt i festivalens bookinghoder.
Vel, de er forsåvidt velkomne når som helst.
| 1
|
303551
|
Farlig nært vignetten til en innsamlingsaksjon på tv
Nas og Damian Marley: to brødre som ikke er brødre.
|||ALBUM:
«En veldedighetsplate du kan spille i bilen».
Slik har Damian Marley beskrevet årets samarbeidsprosjekt med rapperen Nas.
Queens møter KingstonPå «Distant Relatives» møtes altså Queens og Kingston, og når vi husker «Road To Zion» - muligens den beste låten på Damian Marleys hederlige «Welcome To Jamrock»-album fra 2005 - virker ikke dette i utgangspunktet som noen dum idé.
Begge herrene leverer også flere fokuserte og presise vers her.
I tillegg kler de to stemmene hverandre godt; Marleys lodne, melodiøse patois og Nas spisse signatur flettes sammen til noe både behagelig og tidvis tankevekkende.
Særlig beviser låter som «As We Enter», «Land Of Promise» og «Dispear» at samarbeidet mellom Nas og Marley kan være fruktbart.
For trygg produksjon Tematisk dreier det seg hovedsakelig om brorskap på tvers av grenser, tredje verden-problematikk generelt og Afrika-kontinentets utfordringer spesielt.
Noe av tekstmaterialet biter, mens noe føles vel oppskriftsmessig.
Oppskriftsmessig er dessverre også produksjonen på platen.
Og siden navnekombinasjonen «Nas/Marley» i seg selv har kraft nok til å nå et stort publikum, kunne man håpet at de to etablerte musikerne ville benytte sjansen til å vise fram noe av alt det spennende som skjer i produksjonsstudioer på Jamaica eller rundt om i USA om dagen.
Eller i Angola og Nigeria, for den saks skyld.
Men i stedet kjennetegnes lydbildet på «Distant Relatives» av en pregløs rockfestival-reggae med fuzzgitarer og kordamer.
Ikke for bileneDermed blir det for trygt og voksent, og spor som «Count Your Blessings» og «My Generation» ligger farlig nært opptil lyden av vignetten til en TV-innsamlingsaksjon.
Altså noe du ikke har lyst til å spille i bilen din.
Damian og broren Stephen står for de fleste produksjonene, og det kunne med fordel vært luftet ut i studio i større grad.
Flere fremoverskuende og overraskende produksjoner ville løftet prosjektet mange hakk, og en mer vågal musisering ville lokket Nas og Marley oftere utenfor komfortsonen som de stort sett beveger innefor her.
«Distant Relatives» er altså blitt en trygg og trivelig plate som absolutt er egnet på verandaen i sommer, men det er likevel uunngåelig å spørre:
Hvor er Stephen di Genius når man virkelig trenger han?
| 0
|
303552
|
Rått i Kvadraturen
Maten på nye Madu er nesten helt rå, og slår fortidas fusion ned i støvlene.
En oppblåsbar sexdukke svevde lavt over den kombinerte resepsjonen og baren i Grims Grenka, designhotellet i Kvadraturen i Oslo.
En gjeng muntre mennesker hadde vorspiel eller utdrikningslag med medbrakt DJ, og hele settingen oste ungt, norsk og temmelig harry uteliv.
Det var nesten forfriskende, etter Robinsons og Fredags vandring gjennom steindøde Kvadraturen en lørdagskveld.
- De som sier Kvadraturen har fått nytt liv, de ljuger.
Bortsett fra øverst mot Christiania Torv er det like dødt her om kveldene som det alltid har vært, observerte Robinson mens de to navigerte gjennom vorspielet i retning restaurant Madu.
Ikke hørt om Madu sier, du?
Det håper man nå å gjøre noe med, med fornyede ambisjoner og oppfrisket konsept.
Da Robinson og Fredag besøkte stedet for fem år siden, var det et ganske mislykket forsøk på asiatisk fusion, med ufrivillig 90-tallspreg.
Menyen nå er snarere moderne nordisk, med en slags tillempet versjon av raw food, der råvarene enten er helt rå, eller meget forsiktig varmebehandlet.
Fullt så konseptuelt rått som på Maeemo og danske forbilder er det likevel ikke, man spiser verken granbar eller ting som ser ut som matjord.
Lokalet er mørkt og minimalistisk innredet, med et oppsiktsvekkende «vannfall» i inngangspartiet og dempet belysning.
Samme rom fungerer som hotellets frokostrestaurant på dagtid, og gir ikke et like eksklusivt inntrykk som prisene i restauranten kanskje skulle tilsi.
En skillevegg i pleksiglass delte rommet i to, slik at det ikke ble så iøynefallende at store deler av lokalet var tomt.
Madu gjør det enkelt både for seg og gjestene, med en meny der man velger mellom tre, fem og syv retter, med mulighet for vinpakke.
Robinson og Fredag gikk for femretteren til 795 per person, med tilhørende vinpakke til 685.
Direkte billig er det altså ikke på Madu.
To glass av husets champagne, fra en ikke alt for spennende flaske fra Bonnet, kom raskt på bordet sammen med nybakte pinnebrød med rørt urtesmør til.
- Morsomt, og godt, konstaterte Fredag.
Det samme var en liten forsmak fra kjøkkenet, med Frøya-laks varmebehandlet til 38 grader og florlett, aromatisk tilbehør.
Menyens første vin, en tysk Riesling, kom på bordet.
Så ble det stille, litt for lenge, før første rett dukket opp, og Robinson selv måtte be om litt påfyll på vinglasset.
Nydelige, saltede kamskjell med sjalottløkpuré og mousse av kongekrabbe staket ut kursen for resten av måltidet:
Friske, lette og delikate smaker, der råvarenes essens får dominere.
Fraværet av stekeskorper — man får ikke til sånt når kjøtt og fisk er syltet, saltet, gravet eller varmebehandlet til en kjernetemperatur på maks 47 grader — kompenseres med smart bruk av sprø teksturer i tilbehøret.
Røkt andebryst med shiitake-sopp, andelevermousse med et lett dryss av kanel, og sjokoladesaus, var ikke så over toppen som det kunne høres ut.
Bitene av andekjøtt var så knøttsmå og møre at selv Fredag, med en mild aversjon mot alt som kan minne om rått kjøtt, nøt de rike, dekadente smakene i fulle drag.
Da Robinson kom tilbake fra et toalettbesøk lå servietten som hadde falt ned fortsatt på gulvet.
En sjelden glipp fra den helsvenske betjeningen.
Gravet og rødbetmarinert ishavsrøye med ost og sennepskrem, løyrom og potet var kanskje måltidets høydepunkt, et lite festfyrverkeri av friske, nordiske smaker og delikat komposisjon på tallerkenen.
- Sofistikert, men gjort på en måte som oppleves frisk og naturnær, smattet Robinson.
En Grüner Veltliner var bra vinfølge til, før en nesten søtlig Portia 2010 fra Ribero del Duero satt som et skudd til det etterfølgende lammet.
Lammekjøttet ble i råeste laget for Fredag, men Robinson gaflet i seg hver fløyelsmyke bit.
Til den fruktige desserten, organisert rundt en delikat, men ikke voldsomt spennende kake på nøttebunn, ble det litt sirkus da den aromatiske, hvite røyken fra tørris i en bolle med jordbærte veltet ut over bordet.
Man er jo på et designhotell, må vite.
— Skal det settes på rommet?, spurte kelneren da regningen kom på bordet.
Tanken på at noen av gjestene kunne ha kommet utenfra, var åpenbart fjernere enn den burde være.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
303556
|
Gnistrende svart
TV-serien «Fargo» står helstøtt på egne bein og (blod)spruter over av svart komedie, mørk stemning og Minnesota-nice.
TV:
Klikk!
Lista over knallsterke serie-snakkiser du bare må få sett ble akkurat litt lenger:
Den mye forhåndsomtalte «Fargo» er nå tilgjengelig for norske kunder - og den vil du ikke gå glipp av.
I hvert fall ikke dersom du likte stemningen i filmklassikeren med samme navn.
Og i hvert fall ikke dersom du liker helsvart humor med en god dose thrills, twists, pussige typer og blodsprut.
En blodig perle
Helt siden det ble kjent at FX ville satse på en tv-serie basert på universet fra Coen-brødrenes filmklassiker «Fargo» (1996), har diskusjonene gått.
Forventningene og skepsisnivået har vært høyt.
Tross alt har både NBC og CBS tidligere forsøkt, uten videre hell, å lage serievarianter av filmen som med tida har fått tilnærmet kultstatus.
Men responsen på FX «Fargo» har vært svært god etter premieren i USA 14. april.
Etter å ha sett første episode, vil vi også si at showrunner, manus- og regisjef Noah Hawley ser ut til å ha skapt en liten perle som står støtt på egne bein.
Hva skiller serien fra filmen?
Det meste!
Nye karakterer og ny handling, riktignok i true crime-sjanger.
Likheter?
Vi er igjen i Minnesota, småbyfolket er nedpå og «minnesota-nice» og sier norskklingende «ooffda».
Igjen beveger vi oss i et spennende grenseland hvor det groteske brått blir humor og vemodig og hjerteskjærende, også.
Stjernelag Martin Freeman, kjent som dr.
Watson i «Sherlock» og Bilbo, gestalter en mislykket, hundset forsikringsagent ved navn Lester Lundgaard.
Alt endres når stakkaren kommer i snakk med en nifs omreisende skikkelse ved navn Lorne Malvo (fremragende tolket av Billy Bob Thornton).
Denne Malvo etterlater seg et spor av kaos og faenskap.
Men er han en frigjører eller bare pur dævelskap?
Han kan minne om Anton Chigurh i Coen-brødrenes «No country for old men».
Både han og Lundgaard legger allerede i første episode fram flere lag og karakterer vi får lyst på mer av.
Handlingen spinner rundt Malvos ferd, lokalpolitiet og andre pussige typer.
Ulike tråder skal spinnes sammen.
Vi følger med!
| 1
|
303557
|
Bill Fay er en crooner med kosmos som konsertsal
Kulthelt ut av skyggenes dal.
ALBUM:
Møt Bill Fay, en kultpreget overlever i britisk musikkliv, kjent for en innerkrets av musikkdyrkere, ukjent eller glemt av det store flertallet.
Han ble skjøvet ut av rampelyset allerede i 1971, etter å ha spilt inn to LP-er, «Bill Fay» (1970) og «Time of the Last Persecution» (1971), plater som har levd sitt skyggeliv blant folk som har oppdaget skjønnheten i musikken hans.
Blant dem er Wilcos Jeff Tweedy, som har hatt Fay med seg på scenen de siste åra, og som deltar med vokal på denne plata, som inkluderer Wilco-sangen «Jesus Etc.».
Dette er altså Fays første studioalbum på 41 år, ei plate med deltakelse fra vidkjente instrumentalister i britisk rock, iblant også med et stemningsfullt kor, et comeback som allerede har sikret ham stort oppslåtte anmeldelser i britisk presse.
En form for alvor og høytid preget plata; mektige arrangementer til sanger som (i likhet med Fays første plater) handler om en verden som har gått av ledd, om drømmer og utopier, om indre fred og ytre uro.
I tekstene møtes filosofi, politikk og religion, arrangementene er storfelte uten å bli verken patostynget eller banale, melodiene er medrivende og umiddelbart fengende.
I sentrum for det hele glimter den sterke, ydmyke stemmen til Bill Fay, som en blanding av rust og gull, og hans traktering av orgel eller piano.
En crooner, med kosmos som konsertsal.
| 1
|
303558
|
Bruce Springsteen som krisepsykolog?
The Boss er ute med ny singel.
LÅT:
Med et inngangsriff som kunne vært hentet fra en god, gammel 1960-talls listetopper trer Bruce Springsteen inn i rollen som nasjonal terapeut med den første låta fra hans nye album, «Wrecking Ball», som lanseres 6. mars.
Sangen «We Take Care of Our Own» har litt til felles med «The Rising»; en slags rock'n'roll-messe, der noenlunde de samme melodilinjene gjentas over fire minutter.
Etter et par vers om å søke etter hjelp til å finne veien tilbake fra et landskap der hjerter er forvandlet til stein og gode intensjoner har tørket ut, dukker refrenget opp:
«Whereever this flag's flown/we take care of our own».
Neste vers uttrykker håp om at det skal være mulig å finne veien tilbake til et samfunn der folk tar vare på hverandre, og deretter refrenget igjen.
Og igjen, inntil sangen toner ut.
Noe stort musikalsk verk er ikke dette.
Men en klar stadion-vinner, velegnet for allsang, men ikke representativt for Springsteen på sitt mest lavmælte og poetiske.
Litt uklart også, hva dette med «hvor vi enn flyr dette flagget, tar vi vare på hverandre» skal bety.
Det kunne vært syrlig ment, men ironi er ikke Springsteens spesialdistanse.
Sangen rommer nok snarere et ektefølt og desperat håp om at menneskene skal finne veien tilbake; fra en ørken av steinhjerter til et regn av frihet, vilje til medlidenhet, kjærlighet og gode løfter for hele nasjonen.
Springsteen som krisepsykolog, en rolle han gjerne tar på seg om det trengs.
Og det gjør det nok.
| 0
|
303560
|
Så du tror du kan danse?
«Fame», filmklassikeren fra 1980 er tilbake.
|||
FILM:
Det finnes ett uomgjengelig krav til dansefilmer.
Når du går ut fra kinomørket, skal du ha lyst til å gå på byen og danse.
Eller å gå hjem og sette på den hitlåta du ikke tør innrømme overfor vennene dine at du elsker, og riste løs.
Og du skal i alle fall kjenne et lite stikk av anger over at du ikke kastet all fornuft overbord og gikk til scenen, i stedet for å begynne på noe snusfornuftig og samfunnsnyttig som jus eller sykepleie.
IKKE GØY
Det uoverkommelige problemet med «Fame» anno 2009 er at den aldri vekker denne følelsen.
Det ser aldri særlig gøy ut å drive med musikk.
De to store dansescenene er glatte og forutsigbare.
Og de øvrige musikknumrene er for det meste loete ballader der vi liksom skal falle i staver overfor hovedpersonenes talent.
Den opprinnelige «Fame» fra 1980 var ujevn, men fant en egen nerve i spenningen mellom drømmene og desperasjonen til de begavede elevene ved New York City High School for Performing Arts.
Ikke minst fikk den en hel verden til å tro at musikkstudenter når som helst bryter ut i sang og dans og fyller gatene med spontane jamsessions.
KLISJEER Årets oppdatering er på sitt beste når den tør å være usentimental og konfronterer studentene med den grimme hverdagen som utøvende.
Det legges ikke skjul på at en stor del av stjerneaspirantene ender opp med å undervise tolvåringer.
Men for det meste står vi igjen med et knippe halvhjertede historier som bruker de mest utgåtte påskudd for å skape drama.
Hvorfor må vi belemres med en uendelig krangel mellom årets kjedeligste filmkjærestepar, som finner sted fordi, I kid you not, jenta snakket til en forførerisk halvkjendis på en fest?
Hvorfor må vi bruke tid på feiden mellom pianotalentet og faren hennes, som av uante grunner hopper i taket av raseri og truer med torden og lynild fordi datteren har lyst til å synge r'n'b?
Finnes disse foreldrene andre steder enn i hodene på giddalause manusforfattere?
Og som om ikke det blir nok klisjeer på 107 minutter, tror du ikke de må komme trekkende med ghettogutten med et hjerte av gull som vil skaffe seg et bedre liv?
SVIKTER Plott og karaktertegning er ikke det viktigste i en dansefilm.
Det er ikke utenkelig at disse flosklene, disse fantasiløse historiebrokkene, kunne fungert hvis studentene hadde hatt den minste stjerneglans i blikket og hvis selve sangen og dansen hadde føltes eksplosiv og levende..
Men slik ble det ikke.
«Fame» svikter sin første forpliktelse, som er å underholde.
Den har ikke lært å fly.
Og den kommer slett ikke til å leve evig.
| 0
|
303562
|
Plasserer seg mellom Stargate, The-Dream og Bruno Mars
LidoLido er et nytt norsk stjerneskudd.
Se video!
LÅT:
Det er helt klart internasjonalt tilsnitt over 18 år gamle Peder «LidoLido» Losnegårds allerede velsnurrete radiosingel «Different».
Den talentfulle rapperen, sangeren og produsenten fra Haugsund plasserer seg med denne vesle poplåten et sted mellom Stargate, The-Dream og Bruno Mars — men med en nær, liketil nøkternhet i uttrykket.
Selv om det er litt å gå på når det gjelder stemmeprakt, beviser LidoLido at han har teft og låtskriverevner som kan ta ham temmelig langt.
| 1
|
303565
|
Setter albuen under haken på deg
Jenny Hvals nye plate er mørk og underfundig vakker om hverandre.
ALBUM:
En ting er sikkert, multitalentet Jenny Hval gir ikke ved dørene.
Hennes fjerde soloalbum, det andre under eget navn, er en tung og vekselvis mørk og styggvakker materie å trenge inn i.
Man skal ikke lenger en til første tekstlinje i åpningslåten «Innocence is Kinky», før Hval setter albuen under haken på deg.
«That night, I watch people fucking on my computer», proklamerer hun over en statisk rytme og fragmenterte gitarriff.
Hval utfordrer de fleste parametrer innen konvensjonell pop- og rockmusikk, være seg tekstmessig, strukturelt og instrumentalt.
Hun blander garagerock, vever pop med improvisasjon, spoken word og støykollasjer.
Hval er utvilsomt en artist med en beundringsverdig kreativitet og gjennomføringsevne.
De fleste vil nok finne dagens Jenny Hval hakket vanskeligere å knekke enn den smarte men mer strømlinjeformede popen hun serverte som Rockettothesky, men det gjør henne ikke mindre betydningsfull.
| 1
|
303566
|
Savnet:Spenstig TV om hus og hjem
TVNorge kårer Norges flotteste hjem med Bonytt-TV.
TV:
Vi nordmenn er gale etter bolig, enten det handler om kjøp og salg, interiør eller oppussing.
Den voldsomme interessen har ikke gått TV-produsentene hus forbi, og de tradisjonelle interiørprogrammene har etter hvert fått selskap av et bredt utvalg boligrelaterte konsepter — fra «Sinnasnekker'n» og «Skjulte skatter» til «Boligjakten» og «Solgt!».
Nå skal TVNorge og programleder Birgitte Lund Nakken etter to sesonger med «Herlige hjem» kåre landets «mest inspirerende og personlige hjem».
I hvert program presenteres tre boliger og menneskene som bor der, før en eksperttrio får se seg om og til slutt stemmer fram en finalist.
Hvem som ender opp med tittelen «Årets hjem» og 100 000 kroner, avgjøres av seerne i finaleprogrammet.
Mer folkelig enn trendy
Det blir fort tydelig at det ikke er D2-segmentet som skal fenges av «Årets hjem».
Selv om både dommerpanelets arkitekt Knut Hovland og tidligere «Norway Says»-designer Andreas Engesvik representerer en trendriktig, ren smak, har interiørdesigner Maria Erlingsdotter Neerland rollen som gispende begeistret tilhenger av det sjarmerende, hjemmekoselige, prangende og detaljrike.
Og det er det siste vi får mest av i første program, enten det er i sveitservillaen restaurert med tidsriktig, tungt 1800-tallsinteriør, eller det jordnære 30-tallshuset med egentegnet, moderne tilbygg.
Langsomt sveipende vidvinkelbilder viser lyse, mennesketomme og pertenlig ryddige rom og eksteriører, som hentet rett ut av en boligannonse eller et boligmagasin.
I avslappet tempo slår Nakken av en prat med eierne om hva de liker med huset sitt, før ekspertene like avslappet rusler rundt og diskuterer seg imellom.
Noen drypp av faglig opplysning er det, men hvor ofte panelet tyr til meningsløst tøys seg imellom er talende for savnet etter en strammere framdrift.
Strømlinjeformet
«Årets hjem» er nemlig utelukkende basert på opptak på location, som regel med en reportasjetilnærming der «det som skjer, får skje».
Men historikken i både bygninger og interiør pirrer nysgjerrigheten langt mer enn programmet utnytter.
Hva med litt infografikk om kjennetegn for en periode eller stilart?
Eller intervjuer med ekspertene der de får fortelle om det?
Det hadde gjort underverker, ikke minst for tempoet.
I stedet får vi et program som er pent og pyntelig på overflaten, men mangler substansen til å engasjere.
Og det er klart, for et program som skal kåre «hele Norges...» er det kanskje riktig å gå for det strømlinjeformede.
Men det hadde vært befriende å en gang få se et boligprogram som så og hørtes litt mer ut som SVTs «Kobra» og litt mindre som tv-versjonen av Bonytt.
| 0
|
303571
|
Kjipt nachspiel med rockens Borat
Slutt på vodkaen, på tide å dra hjem.
|||
ALBUM:
Siden Gogol Bordello steg opp fra New York-undergrunnen i 2005, har de fornøyet fansen med sin reinspikka rairai-punk brygget på flere østeuropeiske stereotypier enn Borat himself.
Siden sist har imidlertid sjefsigøyner Eugene Hütz, han med den digre barten, gulltanna og den karikerte romaniaksenten, flyttet fra New York til Brasil, og superprodusent Rick Rubin har fått i oppgave å forvalte Gogol Bordellos frådende og opposisjonelle musikkstil i studio.
Han har heldigvis holdt seg unna sambaen, men Gogol Bordello-soundet har blitt alt for renskåret og mistet mye av galskapen sin på veien gjennom destillasjonsapparatet til Rubin.
Sigøynerpunken deres skal være overdådig og over the top, og da passer det dårlig med Rubins spartanske produksjonsstil.
Hvis gjennombruddet «Gypsy Underdog World Strike» var vorspielet, og oppfølgeren «Super Taranta!» festen — er nok «Trans-Continental Hustle» det litt kjipe nachspielet.
Og som alle vet:
Når det begynner å bli tomt for vodka, er det på tide å dra hjem.
| 0
|
303572
|
Ingrid Olava har forløst noe helt spesielt
Tredjeplata «Summer House» er et veiskille.
ALBUM:
Den har sittet et stykke inne, denne tredjeplata til Ingrid Olava.
Det er derfor svært hyggelig å konstatere at prosessen har forløst noe helt spesielt hos 32-åringen — noe som forhåpentlig vil lede henne lenge.
«Summer House» er innspilt med produsent David Kosten, kjent for sitt arbeid med Bat For Lashes.
Sammen med Susanna Wallumrød og Jenny Wilson er hun et sentralt referansepunkt for retningen Ingrid Olavas popmusikk nå har beveget seg i:
Intenst stemningsfullt, eksperimentelt og tidvis minimalistisk arrangert, og med et helt annet fokus på stemmebruk.
Vokal i ny klasse
At hun er en begavet vokalist er ikke noe nytt, men den voldsomme variasjonen og presise uttrykksfullheten som styrer Ingrid Olava gjennom «Summer House» er i en ny klasse; med himmelske koringer til å toppe det hele.
Klangfulle tangenter og kjølig programmerte detaljer pakker inn ensomme låter om tiden etterpå; etter festen, etter forholdet, etter møtet med veggen.
Åpnings- og avslutningslåtene «Summer House» og «Out, Brief Candle» er begge frysningsfremkallende vakre.
Andre er drevet av seige rytmer (sugende «Clap Hands»), eller bare hakkende piano og et diskret komp (lekkert kraftfulle «Fire and Snow»).
Mindre interessante samarbeid
En liten håndfull spor har bidrag fra eksterne låtskrivere, blant dem Travis' Fran Healy (singelsporet «Jackie Kennedy»).
Men med et hederlig unntak i den fortryllende, dramatiske førstesingelen «Black Box» er disse mer strømlinjeformede låtene platas minst interessante, og det som holder igjen for at dette blir en uforbeholden fulltreffer.
Det er visst prisen å betale for en så åpen søken som denne.
| 1
|
303574
|
Har vi fått vårt eget Bob Hund?
Casiokids er et lysende og rart popband.
|||
ALBUM:
Det er med en sunn dose skepsis man har registrert Casiokids' naivitetsdrevne sjarmoffensiv overfor diverse premissleverandører innen ikke-norskspråklig musikkformidling.
Tøysete sanger om bortkomne bikkjer, sunget på bergensk med ganske ruglete sangstemme lagt over primitiv dataspillelektronika - det er slikt NME gjør til ukas hype bare for å være interessante.
Etter hvert som man nærmer seg et tosifret antall gjennomspillinger av gruppas åtte låter lange debutalbum (som akkompagneres av åtte remikser) må man bite i seg motviljen og - vokalen er og blir et svakt punkt - det aller meste av skepsisen.
Casiokids er et lysende popband, de har tidvis helt suverene låter som pakkes inn i effektive synthpop/rock-hybrider.
Energi, sjarm, tørr humor, gladtrist moro, underfundig melankoli og det man muligens må kalle en slags neo-naivisme tyter ut av melodiene, samtidig som de målrettet styrer både mot dansegulv og rocksnobber på samme tid.
Slik sett er vi mye nærmere å ha fått vårt eget Bob Hund enn enda et studentvennlig moroband med omfattende synthpark.
Topp stemning.
| 1
|
303581
|
En rystende debut
Ei lita jente forsøker å holde sine forfyllete foreldre på beina i «Skyggesiden», Pernilla Augusts hjerteskjærende regidebut.
FILM: 34 år gamle Leena (Noomi Rapace) lever et idyllisk forstadsliv med mann og to døtre når hun få en oppringning fra hjembyen i Skåne.
Moren, som hun ikke har sett på mange år, er døende.
Leena vil ikke dra, men ektemannen sørger for de snart er på vei, alle fire.
Snart er Leena tilbake i barndommen.
«Skyggesiden» («Svinalängorna») er bygd på Susanna Alakoskis delvis selvbiografiske roman fra 2006, om en finsk familie på fire som flytter til Sverige på 70-tallet for å få et bedre liv.
Regissør Pernilla August og medforfatter Lolita Ray har lagt på en rammefortelling som ikke finnes i boka, slik at vi hele tida vet hvordan det har gått med Leena, uten at det gjør historien mindre engasjerende.
Snarere tvert imot.
Sterk og sårbar
Strukturen er lite original — vi beveger oss fram og tilbake mellom nåtid (sent 90-tall?) og drabantbyoppveksten utenfor Ystad — men det spiller liten rolle når skildringen er så oppskakende og troverdig som dette.
Leenas foreldre er periodedrankere, holder ofte fest i leiligheten og klarer etter hvert ikke å ta vare på verken seg selv eller barna.
Leena beskytter lillebror Sakari så godt hun makter.
Leena spilles av Tehilla Blad (f. 1995), allerede et kjent ansikt fra de tre Millenium-filmene, der hun er Lisbeth Salander som barn.
I «Skyggesiden» er hun en uforglemmelig karakter som gir inntrykk av å bære både filmen og familiens framtid på sine spinkle skuldre.
Intimt
Det inntrykket skyldes selvsagt ikke bare unge frøken Blad.
Pernilla Augusts regigrep er bortimot feilfritt.
De stadige vekslingene mellom nåtid og fortid bremser ikke dramaet på noe vis og tidskoloritten er perfekt utpenslet, selv om vi stort sett oppholder oss innendørs.
Dette er et intimt drama, for ikke å si klaustrofobisk.
Kameraet går tett på og det gjør ikke filmen mindre hjerteskjærende at de stadig mer alkoholiserte foreldrene (spilt av Ville Virtanen og Outi Mäenpää) også har sine gode sider.
August gir oss mange ømme øyeblikk og det er de lykkelige stundene Leena fortvilet forsøker å gjenskape.
Filmen ville vært mindre virkningsfull uten nåtidsplanet, der ektemannen Johan (Ola Rapace) er den stødige i Leenas liv.
Men hvorfor vet han ikke om moren hennes?
Dette er lite sannsynlig, men samtidig en skjønnhetsfeil som fort glemmes når vi drar tilbake til Ystad og barndommen.
| 1
|
303585
|
Er 36 gram fisk en passende middag for fire personer?
«Matagentene» graver i matvarehyllene, med glimt i øyet.
TV:
«Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn», sa Otto von Bismarck.
Nå var det kanskje ikke pølsene han var mest opptatt av, men utsagnet har ikke blitt mindre aktuelt med årene, og kan etter hvert brukes om en pen liste matvarer.
To episoder inn i «Matagentene» er pizzaskinke og posefiskesuppe definitivt med på den.
Fra gård til grill
I denne nye programserien plukker Espen Fiveland og Thea Olsen opp tråden fra debatten om innholdet i norske matvarer.
Hva betyr det når noe heter «familieskinke» istedenfor «kokt skinke»?
Hva er forskjellen på guacamole og «dip guacamole style»?
Programlederne nøster opp veien fra grisebinge og slakteri til kjøledisken, godt hjulpet av fagpersoner som kaster lys over hva som skjer underveis og hvorfor.
Formatet ligger et sted mellom klassisk forbruker-tv og nyere infotainment, der den aggressivt kritiske tilnærmingen som kan prege det første er droppet til fordel for aktiv bruk av «dumme» spørsmål.
Sammen med reportasjeformen og pedagogiske, visuelle fortellergrep som konkretiserer tall og fakta, gjør det det enkelt å henge med.
Litt i overkant demonstrativt blir det noen ganger, men det får være tilgitt.
Uhøytidelig læring
For «Matagentene» er et interessant og lærerikt program.
Det tar opp et tema som angår oss alle, og der det kan være vanskelig å finne fram blant varedeklarasjonenes fremmedord og matvareindustriens eufemismer.
Ikke minst gjøres det på en humoristisk og uhøytidelig måte.
En innvending er at utforskingen stoppes et lite hakk for tidlig.
Visst er det uappetittelig at fiskepulver lages med skinn og bein, og misvisende at familieskinke inneholder kjøtt fra bogen i tillegg til skinka — men hva er egentlig problemet?
Gjør det maten mindre næringsrik eller smaksrik?
Dét får vi ikke alltid svaret på.
| 1
|
303586
|
Pen lyd og spinkle låter fra Sigvart Dagsland
Varmt, raust - og lite minneverdig.
ALBUM:
Tretti år etter hans første møte med huset, samlet Sigvart Dagsland ni musikere i stuene på ærverdige Villa Nordraak for å spille inn låtene til hans nyeste album.
Lydbildet her er både pent, varmt og ikke minst raust, med arrangementer improvisert fram i samarbeid med kompanjonger som trompetist Mathias Eick, fiolinist Julian Berntzen og tangentmann Torjus Vierli.
Tekstsnippen sitter også løst og ledig på låter som den selvmotsigende lystige singelen «Deprimert», et balanserende innslag av humor på et album som tar for seg både opp- og nedturene i livets generelle gang.
Sigvart Dagsland er fortsatt en meget stabil sanger og låtskriver, og «Villa Nordraak» er et godt eksempel på flott samspill mellom utmerkede musikere.
Dessverre gjør ikke låtmaterialet i seg selv noe stort nummer ut av seg, på et verdig - men ikke særlig minneverdig - album.
| 0
|
303587
|
Grusomt gjennomsnittlig
«Grusomme meg» føles forstemmende lite farlig.
|||FILM:
Barn er såvidt over bleiestadige før de blir klar over den mørke sidens forførende kraft.
Kaptein Sabeltann er populær nettopp fordi de skurkeaktige sidene hans gir ham et initiativ mer skjematiske helter mangler.
Kaptein Jack Sparrow (Johnny Depp), en tvilsom type, er den som huskes fra «Pirates of the Caribbean»-filmene.
Jada, det er hyggelig at det går bra for den som spiser spinaten sin og hjelper gamle damer over gaten, men den henførte henrykkelsen reserveres ofte for den som bryter reglene med et nonchalant skuldertrekk.
«Grusomme meg» er basert på en slett ikke ueffen idé om å gjøre skurken til hovedperson og motvillig helt.
Men den forbryterske Gru, som Alex Rosén gir en aksent som ligger et sted mellom tøyensk kebabselger og latinamerikansk diktator, har ikke det som trengs.
Blofeld-skolen
Gru er en rik og eksentrisk kriminell av Blofeld-skolen som planlegger å begå verdens største kupp, som anses å være tyveriet av månen.
For å få til dette, må Gru stjele en slags krympebazooka fra erkerivalen Vektor.
Planen om å infiltrere Vektors befestede borg innbefatter at Gru må adoptere tre gullgode barnehjemsbarn som går fra dør til dør og selger småkaker, og pusse dem på sin fiende.
Men så viser det seg å være koseligere å lese godnatthistorier enn Gru trodde.
Ikke at det ikke var håp for ham fra begynnelsen av.
Den store planen har nemlig som primærhensikt å gjøre ham så berømt at den kalde moren hans vil bli stolt av ham.
Som de fleste er Gru drevet av ønsket om å bil beundret og elsket.
Glatt og gummiaktig
Kanskje er vissheten om at Gru egentlig ikke er farlig i det hele tatt, noe av grunnen til at «Grusomme meg» virker blottet for temperatur og temperament.
Lunkne lystigheter, der man har det med å gripe til ordet «bæsj» i mangel av noe morsommere, dominerer.
Det kostes på med handling fra første sekund, og filmens dels sekstitalls, dels futuristiske univers blir aldri etablert som et virkelig sted med lukter og lyder.
Dramaturgien er for dårlig, og de runde, gummiaktige ansiktene får ikke tilstrekkelig egenart.
«Grusomme meg» er mildt underholdende og viser glimt av oppfinnsomhet, men blir for glatt og aspartamsøt.
Med unntak av en tur i berg-og-dalbane som virkelig skaper en vektløs følelse, er 3D-formatet knapt merkbart.
Sine herkulesaktige anstrengelser til tross:
Gru er verken god nok eller grusom nok.
Han er bare helt grei.
| 0
|
303589
|
Ternheim slutter ikke å imponere
Tilbake etter fire års pause - med «gammel» produsent og ny gitarist.
ALBUM:
Helt siden Nashville-innspilte «The Night Visitor» kom i 2011, har jeg hatt Anna Ternheim-låten «Walking Aimlessly» på hjernen.
Den overtok for like magiske «To Be Gone» fra debuten «Somebody Outside» (2005) - albumet som ga henne nykommerpris under Grammis-galan året etter.
Vanedannende
For svenske Ternheim (37) gjør sånne ting med deg.
Det er noe henrivende og vanedannende over platene hennes.
De er innhyllet i en spesiell, litt mystisk stemning et sted mellom Ane Brun, Susanne Sundfør og Melissa Horn - og de blir alltid bedre for hver lytting.
Denne stemningen er intakt på hennes femte utgivelse, «For The Young», spilt inn i New York - der hun bodde i noen år.
Marc Ribot Strykerne er en viktig del av dette, det samme er Johan Hallonstens piano og selvfølgelig Ternheims stemme.
Men den som virkelig setter en spiss på «For The Young» er Marc Ribot - som har spilt gitar for folk som Tom Waits, Elvis Costello, Madeleine Peyroux, Diana Krall, Norah Jones og Elton John.
Løfter hver låt
Det er noe tom waitsk over dette albumet også, og Ribot løfter hver eneste låt.
På «Still A Beautiful Day» brummer han litt og lager et eget gitartema som avslutter låten.
På «For The Young» og «Caroline» (som hun spilte på «Skavlan» sist fredag) er det myke gitartoner som ligger litt forsiktig i bunnen, som når Ternheim synger poetisk «caught between the ocean and the shoreline» - før Ribot igjen glitrer i et lite mellomspill.
På «Only Those Who Love» styrer han hele siste halvdel med en «dansende» gitar, og på «Keep Me In The Dark» er det som om Ribot er tilbake i studio med en gammel samarbeidspartner, Joe Henry.
Låtittelen understøtter at det er en mørkere Ternheim vi møter her.
Gamleprodusenten
Jeg vil påstå at det var en liten genistrek av Ternheim å knytte til seg Ribot.
Og - ikke et vondt ord om Matt Sweeney, som produserte «The Night Visitor» med bravur, men det er hyggelig at produsenten av hennes to første album, Andreas Dahlbäck, nå er tilbake i folden.
De snakker åpenbart samme språk hele veien, og har funnet tilbake til lydbildet fra den gang.
Skrivesperre
Men det er ingen selvfølge at det skulle bli et nytt album.
Ternheim jobbet med andre prosjekter og åra gikk.
I et intervju med Svenska Dagbladet forteller hun at de andre platene kom lett.
Da hun endelig satte seg ned for å skrive igjen, kom det ingen ting.
Tlbake til Stockholm
Det gikk så langt at hun begynte å tenke på å sikte seg inn på en ny karriere.
Hun bestemte seg også for å flytte tilbake til Stockholm «til hun var klar».
Det tok noen måneder, og etter ytterligere noen måneder i Buenos Aires «var hun klar» - og serverer nydelige tekstlinjer som «I think I see you / Among the shadows / They still cling to the wall / And your mind feeds them»
(«For The Young»).
Noen ganger er det en god ting å vente litt, om ikke annet for å etablere et savn.
Anna Ternheim legger i februar ut på en lang turné som tar henne til fire norske byer i mars.
| 1
|
303593
|
Usalig smørje
«Immortals» kommer knapt til å leve evig.
FILM:
Jeg er visst kommet på en feil klode.
Her er så underlig.
Hvert skur er bygget på kanten av en klippevegg, hvert landskap er malt av Odd Nerdrum og hvert interiør ser ut som en overdesignet hotellobby.
Så skjønner jeg det.
Dette er antikkens Hellas, gjendiktet i fantasien til produsentene av «300» og regissør Tarsem Singh.
De som kjenner herrenes tidligere verker, vet at fantasien ikke vil være komplett før både folk og fe og fancy tronsaler er oversprøytet av blod.
I løpet av to ulidelig lange timer får de da også den nødvendige behandlingen.
Godt definert
Blodbadet begynner idet kong Hyperion (Mickey Rourke, full av campy sadisme) får det innfall å legge menneskeheten under seg.
Den eneste som kan hindre kongen i dette er av uante årsaker den fattige, men kroppslig godt definerte Thesevs (Henry Cavill), og orakelet Fedra (Freida Pinto).
Og om du mistenker at de to estetisk sett plettfrie eksemplarene av menneskearten på veien kommer til å ende opp i samme seng, så er du ikke helt på villspor.
I labyrinten
I de greske mytene som anes som et svakt ekko gjennom «Immortals», var Thesevs helten som drepte uhyret Minotauros, som var halvt okse og halvt menneske og holdt til i labyrinten på Kreta.
Han fikk hjelp av kongens datter Ariadne og hennes røde nøste for å finne veien ut igjen av labyrinten.
Thesevs forlot Ariadne, men giftet seg etter hvert med hennes lillesøster Fedra.
For de som er glade i de gamle fortellingene, er det noen ikke helt uefne paralleller å plukke opp i «Immortals»:
Thesevs bekjemper en kjempe i oksemaske, inne i en labyrint, før han vakler ut til Fedra.
Også her vokser han opp med en alenemor, skjønt filmen ikke tar med at moren Aitra ifølge myten hadde hatt samkvem med kongen av Athen og havguden Poseidon samme natt — og at Thesevs derfor kunne påberope seg kongelig blod når han trengte det, og guddommelig herkomst når det var mest beleilig.
Lavprisvold
Men mest av alt minner dette om hvor stringente de opprinnelige fortellingene var sammenlignet med grumset som er «Immortals».
Voldsorgier kan være artige å se på, de, som den visuelt kraftfulle «300».
Men «Immortals» er en lavprisversjon, en ekkel og surklete film.
Persongalleriet er oppblåst og uhåndterlig, og knekkende likegyldig.
Ellers er det påfallende hvordan de greske gudenes bolig Olympos til stadighet, her som i «Clash of the Titans» og «Percy Jackson», fremstilles som en slags marmorert homseklubb der glatte modeller gjør lite annet enn å posere ubekvemt i syntetiske lendekleder og intrikate hodeplagg.
Regissør Singh forsøker seg på noen poetiske klipp, der bildene gradvis og forsåvidt innovativt glir over i hverandre.
Men det flyter ikke fint nok.
Det gjør heller ikke slåsskampene eller slagene, som skjemmes av ustyrlig bruk av effekter og sakte film, og forøvrig knapt kan skimtes gjennom 3D-tussmørket.
Denne vemmelige fortiden fremkaller følelser som må kunne kalles antinostalgiske.
Få meg tilbake til 2011.
| 0
|
303594
|
Ny outlaw-helt det er verdt å lytte til
Countrymusikken har fått en ny stjerne.
|||
ALBUM:
Nashville er full av håpefulle countryartister som spikkes til og formes så de høres ut som alle de andre.
De fleste havner i et radiovennlig format — i håp om at den ene sangen skal gi dem en radiohit som kan selge et helt album.
Gjennombruddet
Men — en sjelden gang i blant dukker det også der opp artister som forlanger å få gjøre ting på sin måte.
Jamey Johnson (35) måtte riktignok gjennom et par brudd, med kona og med selskapet der han var ansatt som profesjonell låtskriver, og det tok litt tid å komme seg på bena igjen.
Men med «That Lonesome Song» (2008) fikk han et gjennombrudd som ga ham tre Grammy-nominasjoner og tre nominasjoner fra Country Music Associaton (CMA), hvorav «In Color» ble kåret til årets beste sang.
Dobbeltalbum Oppfølgeren «The Guitar Song» er noe så sjeldent og ambisiøst i countrysjangeren som et todelt, men helstøpt, dobbeltalbum med 25 sanger — uten en eneste låt som er smidd etter det trange radioformatet.
Åpningen
«Lonely At The Top» har riktignok alle de ingredienser som kan gjøre den til en hit, en fengende låt med en tekst om livets harde realiteter, med klassisk, svulstig pedalsteelintro og heftig honkytonkpiano, men singelen fra albumet er den mer rocka «Playing The Part», om å prøve å smelte inn og bli en del av L.A.-livsstilen — uten å fikse det («Det eneste L.A. jeg kjente til var Lower Alabama», som han synger.) Californias L.A., der «all damene ser perfekte ut og det nesten aldri regner», er også tema i «California Riots».
«Slowcountry»
Og Johnson prøver ikke å se ut som en L.A.-fyr, heller.
Tvert imot.
Den korthårede mannen som smiler til oss med et kort, konservativt skjegg og hvit cowboyhatt på coveret til «The Dollar» fra 2006, har gjennomgått en stor forandring visuelt.
Med sitt lange hår og ditto skjegg ser han nå mer ut som en sørstatsrocker enn en countryartist som sverger til den gamle, tradisjonelle countrymusikken.
Og han er faktisk begge deler.
Likevel er stilen på «The Guitar Song» i store trekk som på «That Lonesome Song»:
Kul «slowcountry» med en og annen rocka avstikker og spor av bluegrass, uten store fakter og med tekster som står for atskillig mer enn bare fiffige one-linere.
I den første kategorien står umåtelige triste «Even The Skies Are Blue» fram som et melankolsk høydepunkt.
Låten avslutter cd 1, også kalt «Black Album», mens en lystigere cd 2 kalles «White Album».
Den avsluttes med et annet høydepunkt, episke «My Way To You».
Leken
De 25 sangene er skrevet av Johnson sjøl, alene eller sammen med andre, eller av gode folk som Keith Whitley, Hank Cochran, Mel Tillis og Kris Kristofferson (hans «For The Good Times» serveres i en herlig, slepen, 50-tallsinspirert «sviskecountry»-stil).
For å understreke at han slett ikke er pretensiøs, tillater Johnson seg også å leke litt.
«California Riots» sklir over i en bluessang med jazzpiano før den munner ut i latter, og den klassiske countrysangen «Good Morning Sunrise» avsluttes med at han slår i hjel ei gjenstridig og ekstremt irriterende flue!
Kompromissløs Musikalsk går det ei linje «fra Waylon Jennings til George Jones», som var tema for en av sangene på forløperen.
Du kan også finne spor av artister som David Allan Coe, Merle Haggard, Hank Williams Jr. og Steve Earle på «The Guitar Song».
Men først og fremst hører du en artist som kompromissløst skaper en karriere på egne premisser i den konservative countryhovedstaden Nashville.
Det må bifalles.
Høyt og tydelig!
| 1
|
303599
|
Monumental svanesang fra en av Norges største pop-eksporter
Röyksopp kaster inn albumhåndkleet med «The Inevitable End».
ALBUM:
Når «The Inevitable End» plasseres i platehyllene neste mandag og de digitale låtfilene er lastet opp i all verdens nettbutikker, er Röyksopps albumgjerning unnagjort.
Med det er en æra over for et av Norges mest suksessfulle band uansett sjanger.
En gruppe som utover 2000-tallet bidro til å røske opp i et kollektivt musikknorges dårlige populærkulturelle selvbilde.
Spesielt i møte med våre utenlandske kolleger.
Nå er det ikke kroken på døren for Röyksopp som band, men epokeavslutningen er allikevel trist - spesielt fordi debuten «Melody AM» på mange måter oppsummerte styrken av nettopp albumformatet.
Plata bugnet over av sterke enkeltlåter, men opplevdes allikevel som et helhetlig verk, der samspillet mellom låtene ga innholdet en ny dimensjon.
I mangel på en bedre forklaring:
Den tok deg med på en reise.
Heftig reise
Og reise gjør man i aller høyeste grad på «The Inevitable End» også.
Men det er en langt mørkere og kronglete ferd enn den vi ble tatt med på for vel ti år siden.
Åpningslåten, «Skulls», er protoelektronika som trekker linjene tilbake til Kraftwerk.
Bare langt mer ugjennomtrengelig og dyster.
Albumversjonen av vårens mest storslagne låter, «Monument», vrenger og krenger i bassregisteret og kommer med helt nye harmoniske vendinger uten å miste sin hypnotiske kraft.
«Sordid Affair»
«There is nothing more to say»
Uangripelig Röyksopp har aldri gitt ved dørene, selv ikke da verdens største stjerner banket på døren og ville ha en bit av de nye elektronikatrollmennene.
Bandet har alltid valgt sin egen vei.
«The Inevitable End» holder i så måte den tradisjonen i hevd.
Plata er det mørkeste duoen har hatt fingrene i, men det er allikevel en tiltrekningskraft i bunn her som aldri slipper taket.
Bandets fascinerende evne til å vekke følelser og begeistring med utradisjonelle grep, finurlige melodier og vendinger er gjennomgående.
«The Inevitable End» avsluttes med tospannet «Coup De Grace» - et begrep som blir brukt om barmhjertighetsdrap - og «Thank You».
Et stykk elektronisk sørgemarsj vakrere enn det meste, og en finale som høres ut som et bukk fra det hinsidige.
Symbolsk så det holder og en ruvende avslutning på en like uangripelig albumkarriere.
Takk selv.
| 1
|
303600
|
Luksus norgespostei
«Mysteriet Norge» er en koselig halvtime med både hjerte og hjerne.
TV:
«Skavlan» har tatt svorsk ferie og «Sommeråpent» har ennå ikke funnet takterrassen, så da smetter Haddy N'jie inn med en vårserie på seks episoder om livet og sånn, nærmere bestemt nordmennenes vesen.
N'jie har markert seg som programleder for NRKs tv-aksjon og Eurovisjonens sangkonkurranse og hun har funnet en fin balanse som samtaleleder i upretensiøse «Mysteriet Norge».
Lanseringsfri
På toppen av Holmenkollbakken, der du vanligvis ser spinkle gutter med hoppdressen på snei ta seg en Red Bull, har hun installert seg for å ta imot tankeføre gjester som har noe å melde om henholdsvis luksus, folkeskikk, hemmelighet, romantikk, hjem og norsk nakenhet.
Det er befriende å se et talkshow der ingen skal lansere et kulturprodukt eller snakke om «den vonde tida», selv om det sjelden er dårlig pr å småprate i ukas beste sendetid på NRK1.
Heldigvis har både forfattersnobb Torgrim Eggen og harryartist Kristian Valen interessante tanker å meddele.
Eggen snakker om et liv som notorisk feinschmecker på middels forfatterlønn, mens imitatorgeniet Valen blant annet har villa i Los Angeles og har vent seg til beskyldninger om selvbruning og det som verre er.
Ensom med peis Den «gode samtalen» i tårnet stykkes opp av forhåndslagde innslag.
I en sjarmerende enquete snakker et bredt utvalg nordmenn om sitt forhold til luksus, mens norskitalieneren Pellegrino Riccardi kiler oss midt i selvfølelsen med lun ironi når han sitter alene foran peisen med rødvinsglasset.
Det er bra mine italienske venner ikke ser meg nå, sier han, for de ville tro at jeg var en alkoholisert manisk-depressiv, i ferd med å ta livet av meg selv.
I Italia er enslighet dødens venteværelse.
Det blir ikke mindre lunt og humrende koselig når Are Kalvø får fråtse i NRK-arkivet og serverer en kraftig dose nostalgi om den norske luksusens historie.
| 1
|
303601
|
Robinson og Fredag:Chez Colin er en moderne klassiker
Er alltid plass til en restaurant til som serverer god mat.
(Magasinet):
- Utrolig!
Robinson stønnet av ren nytelse.
- At noe så velbrukt - og ofte misbrukt - som entrecôte med bearnaise, kan smake så godt!
Ja, kan skape så mye glede, er nesten utrolig.
For finnes det noe bedre enn en saftig entrecôte, perfekt stekt og servert med brennhete, sprø pommes frites og en fløyelsaktig bearnaise?
Himmelsk!
Franske klassikere
La oss hoppe et lite stykke tilbake i tid.
Til det øyeblikket Robinson og Fredag åpnet menyen hos Chez Colin, et av hovedstadens nye franske spisesteder.
Det gamle blåmalte trehuset i Fredensborgveien har fått hengt opp et fransk flagg utenfor, ellers er det ikke mye som minner om en parisisk bistro.
Helt til du åpner menyen.
For der finner du klassikere som foie gras, østers, sole meunière, rillette - og altså entrecôte med bernaise.
- I tillegg har vi i dag grillet sjøkreps og hjerteskjell med ....
, sa servitøren, men Fredag hørte bare «grillet sjøkreps», så dermed var forretten grei på den siden av bordet.
Robinson syntes gåserillette med cornichons hørtes ut som en passende start.
Som hovedretter ble pannestekt piggvar med bakt jordskokk og sauce maltese - en bernaisevariant uten estragon, men med appelsin - og entrecôte valgt, av henholdsvis Fredag og Robinson.
Glassene ble fylt med Pellehaut Harmonie, en hvit, tørr vin fra Gascogne.
Og så var det i gang.
Raust
- Spør du meg slår sjøkreps knockout på dens større og dyrere slektning.
Dette er fantastisk - og mye, mye bedre enn hummer, sa Fredag og siklet over haugen med skalldyr foran seg.
Nå er 260 kroner ikke billig for en forrett, men denne kunne uten problemer vært delt på to.
Men Robinson ville teste riletten, og var også fornøyd.
Feit og god, med frisk salat til.
At cornichonene, de små, salte agurkene, hadde vokst til vanlig sylteagurkstørrelse, var ikke optimalt, men de smakte godt.
Et lykketreff
Som navnet avslører heter mannen bak restauranten Colin.
Etternavnet er Dahl, nasjonaliteten er norsk, men han har solid grep på franske delikatesser, blant annet fra Brasserie Blanche i Bogstadveien.
I juni i år tok han med seg erfaringen til Fredensborg og åpent Chez Colin.
Et lykketreff - bare spør Robinson, som nøt den møre, smaksrike entrecôten som nettopp var blitt servert.
Og som tidligere nevnt var tilbehøret, som foruten pommes frites og bearnaise også besto av blanchert sjalottløk og sprø haricot verts-bønner, upåklagelig.
Det var heller ingen misnøye å spore på den andre siden av det lille bordet.
Der var Fredag opptatt med å finne passende adjektiver som beskrev flyndrefisken sin.
- Fisken er akkurat riktig stekt, med fin lysebrun skorpe, jordskokken tilfører sødme, mens appelsinen i sausen byr på syre.
Velkomponert, absolutt.
Skål, sa Fredag og hevet glasset med Pellehaut Harmonie.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
Robinson gjorde det samme, men nå var glasset fylt med Vieux Bonneau, en passe kraftig Bordeaux som passet bra til oksekjøttet.
Alltid plass til én til Robinson og Fredag var for lengst kommet til det punktet der det var fristende å løsne på beltet, men da servitøren kom med dessertkartet, lot de seg likevel overtale.
Delikatessekaka «clafoutis» med blåbær, rom og crème fraîche, var rykende fersk, men ikke særlig søt, så her kunne crème fraîche med fordel vært byttet ut med vanlig vaniljeis.
- Le Benjamin, Brasserie Blanche, Rotisserie, Brasserie France - trenger hovedstaden flere gode, klassiske franske restauranter? spurte Fredag retorisk da de satt på terrassen utenfor og nøt en avec.
Robinson nikket sakte, lukket øynene og utbrøt:
- Oui!
| 1
|
303607
|
Humørspreder
«Pitch Perfect» er en musikalkomedie fra collegemiljø som svinger fra første giftige tone.
FILM:
Den amerikanske high school/college-komedien er en standardmelodi med faste ingredienser.
Første skoledag er rein glede, sola skinner på campus, alle sitter på gresset i hver sine klikker og ferskingene skal mobbes av de eldre.
Det som skiller de gode fra de dårlige, er framførelsen, antallet verbale gullkorn og evnen til å svinge hurtig mellom varm latter, kynisk latter og klump i halsen.
Til å spy av
Skoleåret har nettopp startet ved Barden University og Beca (Anna Kendrick) er den alternative typen som drømmer om å produsere musikk i Los Angeles, men melder seg inn i den ambisiøse a cappella-gruppa The Barden Bellas for å blidgjøre faren.
The Bellas lagde skandale i den nasjonale finalen året før, da hovedsanger Aubrey (Anna Camp) spøy opp lunsjen på scenen.
Deres argeste konkurrent er guttegruppa The Treblemakers, Bardens stolthet, hvis man ser bort fra «athletes, frat boys and actual cool people».
Mye av handlingen foregår innad i Bellas.
Den kontrollerende Aubrey mener vinneroppskriften er å gjøre de samme numrene som året før, mens Beca liker å improvisere og lage mashups.
I skvis mellom de to finner vi rødtoppen Chloe (Brittany Snow).
Den australske komikeren Rebel Wilson stjeler showet som Fat Amy, et kallenavn hun har gitt seg selv «so twig bitches like you don't do it behind my back», mens søte Lilly har en nesten uhørlig stemme som hun bruker til å hviske de skrekkeligste ting («I ate my twin in the womb»).
Dansbar
«Pitch Perfect» flyter på bølgen etter TV-suksessen «Glee», men er både giftigere og mer sprudlende.
Manusforfatter Kay Cannon har bakgrunn fra «30 Rock» og de minneverdige replikkene kommer så tett at du får lyst til se filmen om igjen før den er halvveis.
De musikanske numrene er på sin side så flerstemt livfulle at det er umulig å holde taktfoten i ro.
Filmen lever i høyeste grad opp til sin egen tittel, selv om den siste spyscenen ikke vil falle i smak hos alle.
| 1
|
303608
|
Anmeldelse:«En norsk terrorist» er en sterk bok om Larvik-gutten som ble terrorist i Nairobi
Mohammad Dhuhulows vei til Westgate.
BOK:
Mohammad Dhuhulow er en somalisk gutt som delvis vokste opp i Larvik.
Han kom fra et krigsherjet land og ser ut til å ha blitt brukt som tjener i en familie som framsto som hans egen, men som sannsynligvis ikke var det.
Han var eldre enn det sto i registrene, og gikk derfor to klasser under sin egen alder på skolen.
Han fikk aldri venner før han opprettet kontakt med praktiserende muslimske miljøer.
Kjent for allverden ble han da han deltok i massakren på kjøpesenteret Westgate i Nairobi, 21.9.2013, der 67 mennesker ble drept.
Hvordan var han kommet dit?
Dette har Lars Akerhaug satt seg fore å finne ut.
Til tross for et sparsomt materiale — det er store hull i Mohammads liv — har forfatteren klart å skape et spennende, nøkternt, utfordrende og gripende bilde av en gutts ferd mot blodbadet.
Det er blitt en sterk og nødvendig bok, vel verdt å lese.
Nybrottsarbeid
Nybrottsarbeid
Han har særskilte kvalifikasjoner for å granske disse feltene, han har kjennskap til arabisk språk, islamsk kultur og generell ekstremisme.
Han har selv vært engasjert i venstreradikal virksomhet, og han har fulgt med på nettdebatter i ulike grupper.
Framstillingen er styrket av en gjennomgående bruk av arabiske begreper for å forklare tankesettets anatomi.
Terrorismens rasjonale
Terrorismens rasjonale
Jeg føler meg selv ofte fremmed for dette vi-et.
Blir jeg da en av «dem»?
Boka får godt fram at mange årsaker sammen fører til radikalisering og den individuelle avgjørelsen om å ty til terror.
Akerhaug er opptatt av hvordan lederskikkelser påvirker frustrerte ungdommer som deretter melder seg til dåd.
Han går lite inn på hva lederskikkelsene sier, annet enn en forenklet modell av at alt ondt er fra Vesten, djevelen og jødene, mens alt godt ligger i det utopiske kalifatet som i sin tid var en realitet.
Villfarne automater
wanna be
Villfarne automater
De kan liksom ikke tenke selv, de er automater som bare henter informasjon og videoer på nettet.
Men han har jo nettopp vist at Mohammad Dhuhulow var — eller er — et menneske.
En av oss?
Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 25.9.2015.
| 1
|
303609
|
Årets «Spellemann» viser både respekt for fortiden og vilje til forandring
Tradisjon med egne vrier.
MUSIKAL:
Det var en gang et samfunn, i landsbyen Anatevka.
Et sted med regler for alt.
Hvordan man skal kle seg, hvordan man skal te seg, hva man skal spise, hvordan man skal be, og hvem som skal bestemme hvem man skal gifte seg med.
Hvem bestemmer reglene?
Tradisjon, og religion.
Men nå rykker verden - kriger, revolusjoner og pogromer - stadig nærmere Anatevka, og tradisjonene utfordres.
Følsomhet
Svein Sturla Hungnes regisserte også «Spellemann på taket» for Oslo Nye Teater i 2007.
Denne gang har han latt bifigurene utvikles, kanskje nettopp for å understreke samfunnsdimensjonen, kanskje for å tilføre mer komedie.
Ekteskapsformidleren Yente (Karoline Krüger) er blitt tyvaktig, slakter Lazar Wolff (Gerald Pettersen) en slibrig karikatur, og skredder Motel (Frode Bjorøy) særdeles klossete.
Men fortsatt står naturligvis forholdene på kryss og tvers i Tevyes familie, og Tevyes forhold til seg selv og sin Gud, i sentrum.
André Søfteland synger med stor følsomhet, og hans spill viser trygg forståelse for melkemannens mange motsetninger.
Tevye er drømmer og pragmatiker, uskolert og tenkende, hissig og mild.
Pardynamikken mellom ham og kona Golde (Ragnhild Gudbrandsen) er i stadig utvikling.
I starten utgjør de et arbeidsfellesskap, hun bestemt, han lettere redd for henne.
Men etter hvert som døtrene i tur og orden gjør sine kjærlighetsvalg, begynner også Tevye og Golde å se nærmere på sine følelser.
Denne utviklingen er fint ivaretatt av de to skuespillerne, støttet av reaksjonene til skuespillerne som spiller de tre eldste døtrene og deres friere - Katrine Dale, Monica Dybwad, Malin Soli, Frode Bjorøy, Sverre Breivik og Kristian Berg Jåtten.
Musikalsk dialog
Musikalsk lar DNS-versjonen stemmene være hovedinstrumenter, og med det blir også sangtekstene tydeliggjort formidlende.
I et flertall av arrangementene går sangeren gradvis over fra talereplikker til sang.
Snart svarer spellemannen (Rasmus Hella Mikkelsen) med sin fiolin, før orkesteret faller inn.
Det fungerer som en musikalsk parallell til oppbygningen i Tevyes resonnementer; «på den ene side - - », «på den annen side - -», og «på den annen side - -» igjen.
Også dette er med på å understreke samfunnets betydning i musikalen:
Fortellingen gjelder flere enn den ene, enkelte familien.
At spellemannen følger Tevye på nært hold, som en samtalepartner som fører sin side av dialogen gjennom fiolinen, bidrar til å understreke det samme.
Enkeltord på jiddisk er beholdt i tekstoversettelsene, som ellers bruker vestlandsdialekten, også i sangtekstene.
Et utvalg elementer fra jødisk kultur, i forenklede versjoner, er bevisst brukt i scenografi, kostymer og dans, fysiske bevis på ritualenes betydning, for menneskene.
Siri Langdalens scenografi legger for øvrig vekt på fattigdommen i Anatevka.
Flere av bygningsdelene som utgjør torg, hus og togstasjon viser tegn til forfall.
Christina Loverys kostymer vitner om at klær har vært brukt i lang tid, med lapper og lurver, ofte flekker også.
| 1
|
303613
|
Advarsel:Stor hit-fare!
Hardtslående Against Me! med en av sommerens fineste plater.
|||
ALBUM:
Gamlefansen vil garantert gråte sine modige ektehetstårer i møte med det som må betraktes som Against Me!'s favelkyss til hardcore- og punkrøttene.
«White Crosses» er intet mindre enn et veloljet popmaskineri som vil transportere gjengen ut av klubbene og opp på de store scenene.
«Do you remember when you were young and you wanted to set the world on fire?», synger Tom Gabel i «Teenage Anarchist».
Det var den gangen, nå er bandet mer fokusert på samhold og glede, og det er et storslått tonefølge de har snekret sammen for anledningen.
Med en liten dose folkrock i bunn, hilser Against Me! på Bruce Springsteen og E Street Band i «Because of the Shame», hvor det da også blir naturlig å ta seg en svipptur innom The Killers i nidvisen «We're Breaking Up», før smellvakre «Ache With Me» avlyser høsten.
Sleng inn noen The Cure-dansetrinn og litt The Who-finesse på tampen, og du har en av sommerens fineste plater.
ALBUM:
Gamlefansen vil garantert gråte sine modige ektehetstårer i møte med det som må betraktes som Against Me!?s kyss farvell til til hardcore- og punkrøtten.
«White Crosses» er intet mindre enn et veloljet popmaskineri som vil transportere gjengen ut av klubbene og opp på de store scenene.
«Do you remember when you were young and you wanted to set the world on fire?», synger Tom Gabel i «Teenage Anarchist».
Det var den gangen, nå er bandet mer fokusert på samhold og godstemning, og det er et storslått tonefølge de har snekret sammen for anledningen.
Med en liten dose folkrock i bunn, peiler de seg gjennom Bruce Springsteen og E Street Band i «Because of the Shame», hvor det da også blir naturlig å ta seg en svipptur innom The Killers i nidvisen «We?re Breaking Up», før smellvakre «Ache With Me» avlyser høsten.
Sleng inn noen The Cure-dansetrinn og litt The Who-finesse på tampen, og du har en av sommerens fineste plater.
| 1
|
303614
|
En beint igjennom underholdende affære
Britenes mesterdetektiv blir aldri den samme.
|||
FILM:
Fire romaner og 56 noveller er det skrevet om ham, og han spiller hovedrollen i et utallig antall tv-serier og filmer.
Men aldri tidligere har Sherlock Holmes blitt portrettert slik Guy Ritchie gjør det i denne filmen.
Sir Arthur Conan Doyles mesterdetektiv er blitt til en slags superhelt, et selvdestruktivt forfyllet geni, med en særegen evne til å fange opp hver minste detalj og vurdere den mest kritiske situasjon logisk.
Ikke minst benytter han denne kvaliteten i nærkamp, da Ritchies Holmes viser seg å være en mester i kampsport, noe han utfører svært gjennomtenkt ved en rekke anledninger, der han først forestiller seg hvordan han skal uskadeliggjøre sine fiender (kløktig vist i sakte film), før vi får se alle slagene på nytt, i real time, noe som filmatisk både er godt tenkt og svært severdig
Fornøyelsespark
Vi befinner oss i London en gang mot slutten av 1800-tallet, og møter Holmes og hans trofaste følgesvenn, dr.
Watson i det de redder en kvinne fra å bli ofret til Beelsebul.
Seremonimesteren har myrdet en rekke kvinner, han arresteres og dømmes til døden.
Men snart går det rykter om hans tilbakekomst.
Og da en rekke nye mord finner sted, er Holmes selvfølgelig på saken,
Med et vanvittig driv gjør Guy Ritchie 1800-talls London til en gedigen Viktoriansk fornøyelsespark av skit, rust, industrialistisk ekstravaganse, horer, tiggere og enorme kjøtthaller.
Filmen blander kodeknekkingen fra «Da Vinci Koden» (2006), magien og tidskoloritten fra «Illusjonisten»(2006) og humoren fra «Snatch» (2000), og serverer oss begynnelsen på det jeg antar er Warner Brothers kommende serie med Holmes-filmer.
Jeg mener, noe må de jo ta seg til nå som «Harry Potter»-eventyret går mot slutten.
Fyller skoene Robert Downey Jr. er sitt sedvanlige kule jeg.
Han fyller rollen som antihelt med bravur og er mye av grunnen til at «Sherlock Holmes» er en beint igjennom underholdende affære.
Filmen er produsert av Joe Silver («The Matrix»), og er Guy Ritchies første virkelige blockbuster.
Han kler formatet, og klarer for første gang på lenge å ikke gjenta seg selv for mye som filmskaper.
En blockbuster skal ikke ta seg selv så høytidelig, og i Ritchies filmer er den gode latteren på den lokale puben aldri langt unna.
Slik sett antar jeg at han og Downey jr. fant tonen.
Jeg kan i hvert fall vanskelig se for meg en skuespiller som kunne fylt Ritchies Sherlock Holmes' sko bedre, der han veksler mellom å forføre, fornærme, slåss, drikke og virkelig gå på snørra, mens han stadig er like selvsikker som natta er svart.
Sjarmfull Soundtracket er upåklagelig, og inneholder alt fra irsk folkemusikk, til store, pompøse symfonier som varsler endeløse farer, og bidrar til å vedlikeholde både stemning og nerve historien igjennom.
Jude Law har tidligere ødelagt en rekke gode filmmanus med sitt nærvær, men som dr.
Watson fungerer han godt.
Kanskje er det fordi han her spiller sidekick og sjelden trenger å bære scenene alene, men kjemien mellom ham og Downey Jr. er heldig, og de kler hverandre på en svært tidsriktig, bromance-aktig måte.
Filmen er fylt med humor, og er mer en actionkomedie enn en spenningsfilm, likevel er det en intensitet i bunnen, og ikke minst en svært nødvendig sjarme, som gjør at man kjøper den nokså tynne historien Ritchie serverer oss filmens 2 timer og åtte minutter igjennom.
| 1
|
303615
|
Har energien i behold etter elleve års pause
Men No Doubts comeback er kjapt passert i mengden.
ALBUM:
Sjangerkameleonene i No Doubt har brukt elleve år på å følge opp forrige album, og på sett og vis er det fint å oppdage at ikke stort har forandret seg siden den gang.
Ungdommelig skamløst
Gwen Stefani har på en eller annen måte unngått å eldes overhodet, og slipper fortsatt unna med sin karakteristiske - på grensen til sutrete - skjelvestemme.
Med reggae, ska og åttitallspop i frekk symbiose, låner bandet fjær fra Santigold det ene øyeblikket, før de grafser i U2-gitarer og melodifraser fra Shania Twain og Pink i det neste.
Forgjengelighetens problem
Kanskje er det rutinen som sjangersjonglører bandet har å takke for at «Push And Shove» flyter såpass lett som den gjør, og sett bort i fra et par kriserammede ballader viser No Doubt-reunionen bra gangsyn med forholdsvis god spenst.
Noe vedvarende glede er det dog ikke snakk om.
«Push And Shove» er helt greit levert, men også meget fort passert.
| 0
|
303617
|
Er lufta ute av countryballongen?
Men se opp for en tøffing med hvit cowboyhatt som lander i Oslo tirsdag.
ALBUM:
Har du ikke sett Toby Keith-videoen «I Love This Bar» har du nok skrudd av tv-en for tidlig på lørdagskvelden.
Den og en annen Toby Keith-favoritt, «As Good As I Once Was», er nok blant videoene som er vist flest ganger på NRK1 — på «Country jukeboks» natt til søndager.
Til Oslo Tirsdag 15. november står en av USAs mest populære countryartister på Sentrum Scene, dit konserten er flyttet fra Oslo Spektrum.
For to år siden sang han for 6000 countrysjeler i storstua, men det var ikke like lett å fylle Spektrum denne gang.
Ikke en gang countrysuperstjerne Brad Paisley klarte det helt i august, konserten med Martina McBride i fjor ble avlyst og det var ikke mange som snakket om Alan Jacksons andre besøk på to år i Skien og Stavanger i sommer.
Er det et tegn?
Mannen i gata Amerikanske countryartister elsker å synge om mannen i gata, sliteren som holder hjula i gang, han som har tatovert den amerikanske ørnen på overarmen.
Toby Keith går litt lenger, og også på «Clancy's Tavern» hyller han alt som er amerikansk og red, white and blue — samtidig som han irriterer seg over alt som ikke er «Made In America» (nummer en-hit i USA).
Men — han er ikke den knallharde USA-patrioten han har vært.
Det som da ofte skjer er at han samtidig er blitt litt ufarlig og kjedelig.
På autopilot
Det er lengre mellom de treffsikre sangene, og på «Clancy's Tavern» kan det høres ut som autopiloten styrer litt for lenge.
Kanskje han og andre countrystjerner kan skylde seg sjøl for at de ikke lenger fyller de store konsertsalene.
Men det er lyspunkter.
«I Need To Hear A Cowboy Song» er for eksempel en sånn fengende feelgood-låt med både utsøkt steelgitar og fele, og tittellåten er en nostalgisk reise tilbake til bestemorens bar i Arkansas.
Sørstatsrock-kvota er blitt mindre (her er det vel bare «Beers Ago» som tenderer), og det åpner opp for flere popcountry-låter som er helt ok — og ikke så mye mer enn det.
Coverlåter Perla på dette albumet er «Club Zydeco Moon», mens «I Won't Let You Down» er passe tilbakelent og kul.
«Red Solo Cup» er en trivelig allsanglåt, mens fire bonuslåter (på de luxe-utgaven) er covere som setter deg i den rette livestemningen: Waylon Jennings' «High Time», Three Dog Nights «Shambala», Chuck Berrys «Memphis» og en Buck Owens-sang som er spilt inn av en haug med andre artister.
Keith veit jo godt at amerikanske langtransportsjåfører stiller inn stereoen på nærmeste countrystasjon, så da er det sikkert lurt å spille inn Owens-klassikeren «Truck Drivin' Man» — sjøl om den er gjort av en haug med andre artister før.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.