id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
303619
|
Fransk oppkok
«Taken 2» har ikke samme intense driv som forløperen, men stødige Neeson holder filmen flytende.
FILM:
Etter to stykk «Taken» kan vi slå fast én sak:
Liam Neeson vil aldri bli æresborger av Albania.
Til sammen har han likvidert såpass mange fiktive gangstere i treningsdrakt eller utrendy skinnjakker at vi bare kan håpe at ingen virkelige albanere tar det personlig.
Skal vi tro på franskmennene bak «Taken»-filmene, er albanere forpliktet til blodhevn og villige til å ofre en rekke sønner for å hevne sønnene som ble drept av Liam Neeson i ett år tidligere.
Vil de blodtørstige, stort sett navnløse albanerne få sin hevn i «Taken 2»?
Dét hadde vært noe: gangstere som ser fotballkamp på svart-hvitt-TV i et skittent bakrom i en sliten del av Istanbul torturerer i hjel vår mann, en tidligere CIA-superagent, en omsorgsfull far med «a very particular set of skills» som rensker verden for onde menn?
Jeg kan avsløre at det ikke vil skje i «Taken 2», som ellers byr på nok av usannsynligheter.
Overfladisk
Det var aldri meningen at «Taken» skulle bli en stor suksess.
Mot alles formodning spilte den inn det tidobbelte av budsjettet på 26 millioner dollar og produsent Luc Besson kunne glede seg over et lykketreff for fransk b-film.
Denne gangen er budsjettet tredoblet og handlingen forflyttet til Istanbul, der gangsterboss Murad fra Albania er ute etter hevn for sin sønn Marko.
Alle andre er statister som kan forventes å bli drept av Bryan Mills (Neeson).
Tyrkisk politi er såvidt innom og får smadret et dusin av sine biler og vi ser i forbifarten at høytstående embetsmenn mottar penger.
Turistreklamen for Istanbul kunne vært bedre og det er i grunnen en smule underlig at man har fått tillatelse fra myndighetene til å filme, så dårlig som forholdet er mellom Frankrike og Tyrkia på grunn av debatten rundt folkemordet på armenerne.
Uoppfinnsomt
«Taken» (2008) var en relativt spekulativ hevnorgie med et voldsomt driv.
Jeg har sett den to ganger og kan sikkert se den igjen på en hjernetom søndag.
Oppfølgeren, derimot, frister ikke til gjensyn.
I «Taken» var fienden onde menn som kidnappet jenter og solgte dem til prostitusjon.
Jeg heiet på Neeson og syntes han var i sin fulle rett til å si:
«I'll tear down the Eiffel Tower if I have to.»
Oppfølgeren virker mye mer tvungen.
Man koker opp suppa på nytt, med mor og datter i forutsigbar fare.
Dessuten er albanerne fortsatt like stereotype og deres eneste egenskap er å være forblindet av hevnlyst.
Fransk action med pappfigurer - man kan bli lei av dét, også.
Likevel blir det spennende i midtpartiet, med datteren Kim (Maggie Grace) i handlekraftig samarbeid med myndige Neeson.
Synd at resten er laget på autopilot.
| 0
|
303620
|
- Heller «feel stupid» enn «feelgood»
Hatoppgjør både på og av fotballbanen i skilsmissekomedien «SuperClasico».
FILM:
Regissør Ole Christian Madsen er kjent som en alvorsmann.
Sist hadde han enorm suksess i hjemlandet med det stemningsfylte og stilsikre krigsdramaet «Flammen og Sitronen» og før det laget han to intime drama, «En kjærlighetshistorie» og «Praha», som visstnok skal utgjøre en trilogi i lag med premiereklare «SuperClasico».
Dessverre er skilsmissekomedie en sjanger Madsen i liten grad behersker.
Handlingen er som følger.
Christian (Anders W. Berthelsen) er en fordrukken, konkurstruet vinselger i København som er i ferd med å bli skilt.
Hans kone Anna (Paprika Steen) har flyttet til Buenos Aires, der hun er fotballagent, tilsynelatende med bare én klient, Juan Diaz (Sebastian Estevanez), som også er hennes sju år yngre kjæreste.
Juan er dessuten stjerne på selveste Boca Juniors og filmens tittel henspiller på det lokale hatoppgjøret mellom Boca og River Plate.
Uinspirert
Alt dette presenteres på en måte som gjør konstellasjonen totalt usannsynlig og det er en gåte for meg hvorfor ikke Madsen og hans manusforfatter velger å forankre historien i noe som er lettere å tro på.
Når Christian kommer til Argentina for å redde ekteskapet, oppstår forviklinger og pussige hendelser som aldri formes til en helhet.
Han blir temmelig umiddelbart forført av Annas skumle hushjelp, en mager, eldre kvinne med kulerunde silikonpupper.
Deretter havner han flere ganger i «prat» med en bitter vinbonde som ikke kan engelsk og som ikke har noen annen rolle i filmen enn å messe i vei om livets iboende tristesse.
Generelt er den potensielle komikken som ligger i språkforskjeller forbausende lite utnyttet.
Stemme fra oven
Filmen er utstyrt med en litterær fortellerstemme som opplyser om hva Christian og de andre føler og tenker, et virkemiddel som veksler mellom å være påtrengende og overflødig og som øker distansen mellom oss og karakterene, det motsatte av hva denne relativt karakterløse komedien behøver.
Rutinerte Steen og Berthelsen jobber brukbart med materialet de har fått utdelt, men humoren er plump og mange scener virker både uinspirerte og umotiverte.
Resultatet blir verken satire eller feel-good, men noe en oppgitt anmelder kunne finne på å kalle feel-stupid.
| 0
|
303622
|
«Dansemusikk for nevrotiske hipstere»
En av høstens mest omsvermede innfrir forventingene.
|||
ALBUM:
«See Mystery Lights» er den første YACHT-skiva siden Claire L. Evans ble med og dermed gjorde Jonah Bechtolt (The Blow) sitt soloprosjekt om til en duo.
Og det er den første YACHT-skiva på DFA Records, bedre kjent som plateselskapet grunnlagt av LCD Soundsystem.
Begge disse tingene er hørbare, men ingen av disse tingene er heller fryktelig interessante.
Det som derimot er fryktelig interessant, er at «See Mystery Lights» er en gjennomført religiøs skive.
Ikke av den klassiske «Jesus elsker deg»-varianten.
Nei, YACHT beskriver seg som en trosretning såvel som et band.
Deres spirituelle budskap - tilsynelatende slags en frihetsfetisjistisk form for new-age-holisme iblandet litt guddommelig geometri for nybegynnere - prekes via en av de minst spirituelle musikkformene i verden:
Dansemusikk for nevotiske hipstere.
Det er en blanding de behersker overraskende godt, og en som blør litt over i arrangementet av låtene som sådanne.
Eksplisitt sosiale lyder (allsang, klapping) settes mot baktepper av implisitt usosiale lydfiltere og programmering.
Eksistensialistisk frykt kombineres med nikk til Three 6 Mafia, og er man villig til å ta skiva på sine egne vilkår, henger det hele logisk sammen.
«YACHT IS NOT A CULT.» står det på myspace-sida deres.
At den errataen er nødvendig, sier vel det meste.
| 1
|
303626
|
Hult og spooky som på gamle rock'n roll-opptak
Laura Gibson er som Twin Peaks møter Mazzy Star.
ALBUM:
Laura Gibson er en ung sanger og låtskriver fra Oregon som stadig høster økt oppmerksomhet.
Hennes fjerde album henviser til hennes hjemby La Grande i Oregon.
På den ene siden har Gibson røtter i en alene-med-gitar-tradisjon, på den andre har hun valgt å forsyne sine moderne westernvisjoner med arrangementer som inkluderer alt fra strykere til massive rytmeritt.
Fra dobbel-vokal og kor til steelgitar, fra sprø pianoklunk til klarinettsoloer, mens hennes egen klangfulle stemme klinger hult og spooky som på gamle rock?n roll-opptak fra de analoge 50-åra, vakkert, sprukkent.
Sangene klinger som obskure B-sider på gamle vinylsingler funnet på et loft i en forlatt bygning på prærien.
Å lytte til denne plata er som å havne i en fjerntliggende vill vest-bar, med et spøkelsesaktig band på scenen, langt fra folk, uten å bekymre seg over hvordan man skal finne veien hjem.
Anmeldelse fra papirutgaven 20.01.12
| 1
|
303627
|
Kvitnes har ingen tid å miste
Starter året med et jordnært og litt annerledes album som kanskje vil bli husket helt til neste år...
ALBUM:
Det er ikke godt å si hva som har skjedd med dette lille landet vårt.
Ei bok om ved og vedfyring blir en bestselger.
Stein Torleif Bjellas lavmælte viser blir allemannseie.
Henning Kvitnes var definisjonen av en landeveiens sliter - før han de siste åra har slått seg opp og fram som en av landets mest populære og folkekjære artister.
Det jordnære er blitt populært.
Trygg Alle hans seks siste album har solgt til gull eller platina.
Med album nummer 25 - sånn cirka - står Kvitnes fram med en trygghet som tillater ham å bevege seg vekk fra en formel som har vist seg å funke.
Men bare litt.
Det betyr i korte trekk et annerledes lydbilde, noe tyngre og mørkere, med forsiktig bruk av både feler og trombone, et anstrøk av soul og låter som er mer elektriske enn akustiske.
Detaljene betyr noe, enten det er flaskeklirring, knirking eller en feiekost som gjør jobben.
Produsent Kyrre Fritzner har gjort noe veldig riktig, uten å dra det for langt.
Scandicana Kvitnes har sjøl døpt musikken sin scandicana, et forsøk på å plassere den et sted midt mellom americana og skandinavisk rockekultur - tuftet på ganske like deler Bruce Springsteen, Ulf Lundell, Åge Aleksandersen, Kim Larsen - og Kvitnes sjøl.
Danmark og Larsens band Gasolin' får forresten sin lille hyllest i norsk-danske «Vesterbro 88», en duett med Poul Krebs som er et av albumets høydepunkter.
Erfaring
Og Kvitnes er fortsett Kvitnes, han har bare ervervet litt mer levd erfaring siden sist og fått et enda bedre grunnlag til å skrive tekster om livet.
Det kan være det vanskelige livet, men mer og mer også det gode livet - som på tittellåten, som handler om å glemme gårsdagen og nyte livet i vår ungdoms vår.
Han synger om å reise bort bare for å kunne komme hjem igjen og se alt du har og om å telle sine gleder og forsøke å godta hver en sorg («Kom igjen»).
Da kommer formuleringer som:
«Jeg fikk mer enn jeg fortjente, det ska'kke mye til (...) har vært en lang vei ut av skauen, fortsatt så går jeg meg vill» («Kom igjen»).
Og:
«Det fins ingen kremer mot åra som gikk, ingen salve mot savn / Det fins ingen los du kan leie som tar deg trygt i havn» («Yingel yangel»).
Henning Kvitnes har funnet sin havn, og der kan han ligge på været så lenge han vil.
Spiller i Halden Kultursal 20. og 21. januar og på Rockefeller i Oslo 25. januar.
| 1
|
303628
|
Storslått film fra vår tids største filmskaper
Suverene «Søstre» viser at krevende terreng bærer lengst.
FILM:
«Det er litt bratt, men det er en snarvei», forsikrer den fotballspillende, lettbente lillesøsteren sine tre svartkledde storesøstre i høye hæler, med sekker og vesker snublende på vei opp skråninga til utsikten over den fraværende farens begravelse.
Den japanske mesteren Hirokazu Koreedas familieforening stikker ut livets bratte snarveier, til fortrolige møter med andre i virkelige relasjoner, der utsikt møter innsikt.
Disse snarveiene er tyngre enn omveiene, men viser at krevende terreng bærer lengst.
Følelsers form Filmen fargelegger og beveger Akimi Yoshidas tegneserie «Umimachi diary».
Uten brodden fra tidligere filmer er filmen et måteholdent melodrama som triller og tørker tårer i samme bevegelse.
Filmen respekterer den andres rom — både karakterenes og tilskuerens — og er et godt sted å være.
Det nyanserte spillet skyldes blant annet personinstruksjonen, og Koreeda er en menneskekjenner som forstår følelser og hvordan de formes, hvordan vi forsøker å holde dem tilbake, og hvordan de likevel pipler frem.
Hvem andre skildrer uten kliss det gode, det vakre og det varme?
Filmen ga meg gåsehud og gråt — først av tematikken, ikke lykke, men liv; så av filmkunsten, åpenbaringen av et vesentlig verk.
Vende seg mot Bildepoesien er neddempet, men ikke dvelende:
Et hode løftes fra en pute, og kameraet forblir et sekund ved søkket laget i puta.
Gulvnære, langsomme kamerakjøringer beveger seg mot høyre eller venstre, men med blikket fastholdt av det som tilsynelatende forlates.
Her forenes stilistisk de to japanske mesterne Ozu og Mizoguchi — kjent for sine statiske og bevegelige kamerainnstillinger — i et poetisk forløst uttrykk av det tvetydige i nære relasjoners samtidige tilnærming og tilbaketrekking.
Ydmykt stillferdige fraværsbetraktninger som «Maborosi», «After Life», «Nobody Knows», «Still Walking», «Like Father, Like Son» og «Søstre» gjør Koreeda til vår tids fremste filmskaper.
Jeg tipper Gullpalme til våren.
| 1
|
303634
|
Ustø stayer
Noen må gi kokkene på Nobilis sitroner.
Og gjerne litt solbær.
Nobilis er en stayer av en nabolags-restaurant i Homansbyen.
Lokalet er tøft og hyggelig, med murstein, betong, levende lys, store speil og veggmalerier, delt inn i en bar- og en restaurantavdeling.
Klientellet er en miks av yngre folk i baren, og et mer blandet restaurantpublikum.
-Jeg har hørt mye pent om kjøkkenet her, sa Robinson.
Han og Fredag hadde stukket innom en tirsdagskveld, og konstaterte fornøyd at brødet som kom på bordet var nybakt, med sprø, salt skorpe og godt smør til.
Husets champagne, en Ruinart, var mer i kategorien «grei».
Forventningene fikk seg dessverre en liten knekk da forrettene kom på bordet.
Robinson hadde valgt kamskjell med en puré av søtpotet og vanilje-beurre blanc.
Det var tre søte smaker oppå hverandre, den balanserende syren glimret med sitt fravær, og, katastrofe: kamskjellene var små, litt seige og åpenbart av det slaget som blir levert restauranten i frossen tilstand.
-Nei, de er ikke ferske.
Man ville jo helst hatt ferske skjell fra Frøya, men dessverre, sa en av de to hyggelige svenske kelnerne.
-Man dør litt innvendig når man blir servert kamskjell som dette.
De burde advart da de tok opp bestilling, eller aller helst tatt retten av menyen, sukket Robinson.
Fredags andeconfit med linser, pancetta, løk, og kjørvelvinaigrette var bedre: mørk, salt og søtlig rustikk.
Menyen på Nobilis presenteres på tavle, med tre forretter, tre hovedretter og tre desserter.
Man kan sette sammen en meny med så mange retter man vil, hyggelig priset fra 395 kroner for en treretter til 595 for seks.
En tilpasset vinmeny koster fra 345 til 545 kroner.
Robinson og Fredag nøyde seg hver sin treretter med tilhørende vinpakke.
-Jeg tror nok kjøkkenet her har må sett bedre dager, sa Robinson en god stund seinere, etter en i overkant lang pause etter forrettene.
-Ja.
Dette hørtes godt ut, men blir litt lite spenstig i praksis, sa Fredag som prøvde å finne mening i sin hovedrett: et stykke hyse med kongekrabbe, romanesco, sellerirot og ingefær.
Det grøter seg sammen smaksmessig, og det eneste som står ut er den litt løsrevne biten av kongekrabbe og noen kapers i sausen.
Robinsons lammeskank med krydret pølse, rødbeter, rosmarin og potet var mørk, saftig og god, med mengder av smakfullt kjøtt som ramlet av benet slik det skal.
Men igjen manglet det litt syre, noe det heller ikke fantes stort av i den ellers trivelige Riojaen fra Palacios Remondo.
Syreunderskudd ble i det hele tatt kveldens gjennomgangstema.
Noen må gi kokkene på Nobilis en bolle sitroner, og pålegg om å bruke dem.
Gjerne noen solbær også.
Det var hovedingrediensen i en av dessertene, som av en eller annen grunn var utsolgt klokka 20, i en halvfull restaurant.
Snytt for den eneste desserten som lovet syre, valgte Robinson og Fredag i stedet sjokoladedesserten.
En egnet dessertvin, som en Mas Amiel, var ikke å oppdrive innenfor rammene av vinkartet, men kelneren foreslo en rød, søtlig musserende fra Italia.
Det satt bare sånn passe til komposisjonen med mørk og hvit sjokolade, som manglet en kontrast av... gjett hva.
-Var en bit ananas virkelig det syrligste de kunne oppdrive?, undret Fredag.
Nobilis er et hyggelig og upretensiøst sted med vennlig betjening, ry for god mat og moderate priser.
Men stedet kan ikke leve på gamle prestasjoner.
-Det er mulig kjøkkenet bare hadde en dårlig kveld, men de bør kanskje ta en gjennomgang av menyen?
Her mangler det syre, kontraster og friskhet.
Dette svarte dessverre ikke helt til forventningene, konstaterte Robinson, mens han fantaserte om en iskaldsitronsorbet med Limoncello.
| 0
|
303637
|
Selvbiografi fra galehuset
Rocklegenden Roky Erickson skrev flere av sangene på sin nye plate mens han satt innesperret.
Texas-tomtebrygg.
|||ALBUM:
Sammen med Texas-bandet Okkerville River utgir den hardt prøvde Roky Erickson (62) sitt første album med nye sanger på 14 år.
Rykende ferske er låtene riktignok ikke; de er et utvalg på 12, plukket ut blant 60 låter som vokalist i Okkerville River, Will Sheff, fikk utlevert da han ble bedt om å produsere plata.
Men samtlige er spilt inn på ny.
På kriminalasylErickson er kjent som vokalist og låtskriver i 60-talls gruppa 13th Floor Elevators, legendariske garasjerockpionerer, kjent både for sin kompromissløse musikk og for sitt utagerende stoffmisbruk.
Erickson ble tatt for besittelse, men måtte sone på et kriminalasyl i stedet for fengsel etter at han påberopte seg sinnssykdom.
Låtene skal være komponert gjennom hele Ericksons karriere, dels skrevet i åra han var innesperret.
På galehuset ble han behandlet med elektrosjokk og harde medikamenter med uoverskuelige konsekvenser for den mentale helsa.
Etter mange år i et tralala-land for grøsserfantaster, vendte han likevel tilbake til sitt publikum, og for fem år siden begynte han å opptre igjen - med oppsiktvekkende bra resultat.
Rått og skråttDet er nærliggende å oppleve albumet som en selvbiografi, både musikalsk og tekstlig.
Her er både lengsel, lidelse og bønner til dommeren, et farvel til alle drømmer og et velkommen til Guds nåde.
En rufsete innspilt sang om bryllupet i Kanaan slår an tonen.
«Jesus» er det første ordet på plata, og siste låt - spilt inn med strykere i samme råskårne demostil som den første - konstaterer at «God is Everywhere».
Musikken er alt annet en velpolert, med råskårne gitarsoloer, skeivt orgel og tett komp bak Ericksons besettende røst.
Eller arrangementer med strykere, blåsere og klokkespill, som i «Think of as One».
Skarpe kniverLåtene spenner fra røff inn-til-beinet rock til gyngende countryblues, men stadig ispedd skeive, elektriske toner som kutter låtene som skarpe kniver.
En sang som «Good Bye Sweet Dreams» er en hjerteskjærende instantklassiker mens tittelsporet speiler Ericksons religiøse forhåpninger, en sang som er skingrende harmonisk, med steelgitar og damekor som et ekko av lengelsen etter forsoning og skjønnhet.
Roky Erickson synger på sitt beste, med klarhet og tyngde i sin gutteaktige røst.
I det hele tatt, dette er et vakkert album, fylt med den type følsomhet som oppstår når man faktisk har opplevd det man synger om; både mørket i tunnelen og lyset på den andre siden.
| 1
|
303638
|
Min kuk
Fuck Hellbjørn.
Han er ikke akkurat den første til å synge grisetekster over gitarplukking.
|||
ALBUM:
At kuk og fitte sammen skal sitte, har nærmest kontinuerlig blitt formidlet i popmusikken.
Alle, fra striglede dressmenn som R. Kelly («Its like you a coach baby/ put me in I goes hard»), rocka jenter som Liz Phair («I'll fuck you till your dick is blue») til grupper som Guns N' Roses («Panties 'round your knees/With your ass in debris/Doin' dat grind with a push and squeeze») har sunget om puling.
Suksessen til Bjørn Hellfuck kan derfor ikke skyldes at han setter noe nytt på dagsorden.
Penetrerende Mannen fra Bergen opptrer maskert, synger låter om kuk og fylte nylig hele Grieghallen med folk som kunne alle låtene utenat - før plata var kommet ut.
Det kan skyldes måten han formidler sin røde tråd på.
Dette er tekster som penetrerer de mest høylytte middagsselskap.
1.
«Eg vil knulle i ræven no!».
2.
«Vil du ta meg på tissen/skal du få an i fisen».
3.
«Kan eg esse deg på magen?».
Bergens Tidendes anmelder skrev at nøkkelen til suksessen Hellfuck skyldtes «det uventede i å få grovkornet underlivshumor servert til musikk som de fleste forbinder med helt andre tema».
Han tar feil i én ting.
Det er ikke uventet å høre om fingring over gitarplukking.
«Jeg trenger en kvinne jeg kan slå/som gir meg en klitoris å bite på», trallet Luxus Leverpostei i 1997.
Bare Egil Band klimpret mens han sang «Som takk for mange gode stunder/tilbød hun seg å slikke pikk/slikke pikk/slikke litt pikk» og den svenske trubaduren Björn Rosenström ble stor i Norden ved å rime «Vi é pojkarna som busar/Med flickornas små musar».
Sammenliknet med disse blir Hellfuck ensformig.
Sjokkeffekten avtar Hvor mange ord finnes det vel ikke for genitalia?
Mange, men i Hellfucks tilfelle brukes de samme om igjen og om igjen.
Snabbe, esse og krabbe.
Hva skjedde med knagge, kalve og hm, reker?
Monotonien bidrar til at man sjokkeffekten raskt avtar, og da står musikken alene igjen.
Den kan stort sett klassifiseres som gitardrevet visesang à la nittitallet.
«Oi oi oi» og «Bleikfeit hyse» minner om Mr. Big og Counting Crows med sine «lalala»-refreng og lett gjenkjennelige kombinasjoner av gitargrep.
Dessverre kjøres ikke konseptet fullt ut, og skjemmes av et par forsøk på Nirvana slik som «Eg knulte en» og «Eg blir så forbanna», der begge bare er halvannet minutt lange og ender mer som låtideer enn låter.
«Kjør deg opp» er platas beste låt, en i overkant friksjonsfri folkinspirert låt som viser nivået der lista skulle vært lagt gjennom hele plata.
Uten univers
Det er tydeligvis en desperat tørst etter primal estetikk der ute, og i vårt nyborgerlige samfunn lever visst både musikkjournalister og den jevne musikkbruker såpass skjermet at de ikke har blitt utsatt for grovkornede viser på dans med f.eks Torgeir og kjendisene («hu mjølka ku/ku/ku/så mjølka spruta ut»).
Når Bjørn Hellfuck først skal gi ut 16 låter på plate, burde han brukt sjansen og skapt et univers rundt karakteren.
Hva drikker han, hvilken bil kjører han, hva slags bakgrunn har han?
På nittitallet skapte Kristian Valen en karakter ved navn Sibbe som både personifiserte rånekulturen, gjorde narr av popmusikken og ga ut griselåter som fikk folk til synge i kor.
Litt mer kjøtt rundt bamsen til Hellfuck kunne i det minste gjort plata interessant som samtidsskildring/humor/kritikk.
For musikalsk er det nemlig bare enkel og gjønete nittitallsrock med rølpetekster.
Kall det partymusikk, bruksmusikk, kukrock.
Kall det guds gave til russen, kall det vanvittig fengende om du synes det er det, kall det tøft om du ikke har hørt noe liknende før, gjør hva du vil, bare ikke kall det nyskapende, annerledes - eller godt gjort.
| 0
|
303639
|
«Er hun tidenes beste kvinnelige rapper eller hiphopens Lady Gaga?»
Men Nicki Minaj er best på andres låter.
ALBUM:
Verbal galimatias, spinnville rim, pupper, lår, Marge Simpson-sveis og en stadig voksende rumpe.
Er hun tidenes beste kvinnelige rapper eller hiphopens Lady Gaga?
Det eneste man kan si sikkert om den Trinidad-fødte 29-åringen Nicki Minaj, er at hun er umulig å putte i bås.
Raptekstene hennes har alltid vært grenseløse.
Som på gjesterimet til Ushers «Lil Freak» (2010), der hun ramser opp navnet på alle julenissens reinsdyr.
Eller nå på «Come On a Cone», der hun begynner med mer eller mindre tradisjonell rapselvskryt og ender med å slenge sin imaginære penis i fjeset på alle og enhver.
På ordfronten er dama fantastisk.
Så hvorfor blir jeg skuffet hver gang hun gir ut plate?
Det kan kokes ned til to ting:
1.
Når den rytmiske produksjonen prøver å matche intensiteten i maskinpistolkjeften blir det ofte overkill.
2.
På «Pink Friday: Roman Reloaded» har hun åpenbart tenkt at hun skulle lage hits koste hva det koste ville og lagt seg på en mer poppifisert dancestil enn den mer raptradisjonelle «Pink Holiday».
Noe som blant annet fører til at singelen «Starships», med sine banale takeoffs, like gjerne kunne vært en Katy Perry-låt.
Og det er jo litt kjipt at Nicki fortsatt har hatt sine beste opptredener på andres låter.
| 0
|
303642
|
En annerledes gitarhelt
Forheksende folkpop fra Thurston Moore.
ALBUM:
Thurston Moore har gjennom tretti år som virkende kunstner hatt en enorm påvirkning på alternativrocken med sin definerende gitarsignatur, seksten album med bandet Sonic Youth og som ivrig impresario for støy- og impromusikk.
52-åringens fjerde soloplate beveger seg imidlertid vekk fra de mest voldsomme støyeksessene og inn i en dempet, akustisk folkmusikk.
Det låter likevel umiskjennelig Moore — med rart omstemte strenger og fyldig, flanerende spill.
Fiolinist Samara Lubelski har en sentral posisjon i lydbildet — slik hun også hadde på den glimrende og noe mer bråkete forløperen «Trees Outside The Academy» fra 2007 — og skaper et dirrende bakteppe for Moores låter og nesten mumlende syngestil.
Selv om «Demolished Thoughts» i begynnelsen kan virke noe grå og liksom retningsløst tuslende, vokser den voldsomt og utvikler seg raskt til en varm, forheksende tilstand du får lyst til å være lenge i.
| 1
|
303644
|
Gyllent støv og gammelt glitter fra Rolling Stones
Superveteranene tømmer 70-talls lageret.
ALBUM:
«Some Girls» (1978) er det siste av de store, klassiske Stones-albumene fra 1970-tallet, en vital, variert og rødglødende samling høydepunkter som står seg målt opp mot de beste øyeblikkene i karrieren og alt som er lagd i seinere år.
Countrysanger
Nå kommer plata i remastret utgave og med en 12 spors bonus-cd.
Flere av disse uutgitte låtene er kjent for fansen fra bootlegs og YouTube, men nå er de overdubbet og optimalt lydbearbeidet.
Spørsmålet er om gruppa har skrapt bånn av gryta?
Snarere tvert imot, det er nesten utrolig at disse opptakene er blitt gjemt i skapet alle disse åra.
I alt ble innpå 50 låter spilt inn i Paris i 1977—1978 i forbindelse med «Some Girls».
Enkelte av dem dukket opp på andre album, for eksempel «Hang Fire» fra «Tattoo You».
Men det har åpenbart vært nok igjen til at denne bonusplata står fram som et nesten helstøpt album.
Repertoaret spenner fra Ron Woods blues «When You're Gone» og en vemodig ballade som «We Had It All» (med Keith Richards som vokalist) til harde rocklåter i Chuck Berry-stil, for eksempel «Tallahassee Lassie», to av fire låter som ikke er signert Jagger/Richards.
Men her er også et par countryrockere i Gram Parsons-stil, som «Do You Think I Really Care» og «No Spare Parts».
Gruppa har dessuten valgt Hank Williams' «You Win Again», nok en låt som bekrefter country-fascinasjonen.
Ny i studio i 1977 som fullverdig Stones-medlem er Ron Wood.
Hans følsomme slide og steelgitar setter sterkt preg på flere av låtene, og det kan virke som om samarbeidet Richards/Woods fant mye av formen i disse hektiske Paris-dagene.
«Start Me Up»-utkast?
Åpningssporet er en killer med Jagger ved pianoet, «Claudine», med en tekst som handler om ekskona til sangeren Andy Williams.
Hun ble dømt for drap på en elsker, men fikk lov til å sone i helgene.
Låten var for kontroversiell for plateselskapet da den ble spilt inn, men nå er tida gått.
Sammen med «So Young» og «I Love You Too Much» representerer den Stones-dynamikk på sitt mest karakteristiske.
«Keep Up Blues» er ikke helt ulik Robert Johnsons «Stop Breaking Down» (fra «Exile
On Main Street»), klassisk Stones-americana med fresende munnspillpartier fra Jagger.
En melodiøs, liten perle er «Don't Be A Stranger», med en ung Don Was på bass.
Svakest er avslutningen med den demopregete «Petrol Blues», en reggaerytmisk (og brått avbrutt) låt med Jagger alene ved pianoet.
Den er kanskje tatt med fordi den skal ha vært første utkast til hiten «Start Me Up».
Det høres i så fall bare i åpningsanslaget, både tekst og struktur er endret dramatisk hvis det er slik at denne låten er blitt til den dynamiske listetopperen.
«Some Girls» — som foreligger i to varianter, en luksusboks med en vinylsingel («Beast of Burdon»), en 27 minutters dvd med videoer og konsertopptak, en tjukk bok spekket med fotografier og memorabilia, og de to cd-ene.
Det fins også en enklere utgave, med to cd-er pluss en booklet.
«Some Girls» er begge steder omtalt av journalisten og forfatteren Anthony DeCurtis, men beklagelig nok uten refleksjoner rundt bonusmaterialet.
Det virker ganske sløvt.
| 1
|
303645
|
«Flere ganger ser Bård Tufte direkte redd ut»
«Fotballkrigen» er ikke et barneprogram.
|||
TV:
Mens Harald Eia har funnet veien til Blindern og forskerne i sin nye tv-serie, har kompisen Bård Tufte Johansen gått stikk motsatt vei.
Sammen med forfatter og fotballelsker Joachim Førsund har Tufte Johansen oppsøkt fotballsupporterne.
Verdens mest lidenskapelige fotballsupportere i de mest intense heksegrytene og hatkampene.
Istanbulkveld sendes det første av i alt seks programmer av «Fotballkrigen» på NRK.
Her skal Johansen blant annet ta oss med på fotballkamp i Brasil, Skottland, Iran og Sør-Afrika.
I første program går turen til Istanbul og kampen mellom rivalene Fenerbahce og Galatasaray.
Tyrkiske fotballfans er kjent som verdens mest høylytte og fanatiske, og fansen skuffer ikke.
Det gjør heller ikke Tufte Johansen, som sammen med norsk-tyrkiske Ömer havner midt i gjengen av elleville Fenerbahce-supportere.
Vi blir med på galskapen både før kampen, marsjerende i tog til stadion og på gyngende og kokende tribuner under kampen.
Ingen lekI Istanbul er ikke fotball en lek, og justisen blant supporterne er tøff.
Tufte Johansen har lyktes i å komme svært tett på Fenerbahce-supporterne, og flere ganger ser Odd-patrioten direkte redd ut.
Sannsynligvis også med god grunn.
Men nettopp det at vi kommer så tett på tribunelivet er programmets suksessfaktor.
Johansen viser oss hvor brutal og voldelig et slikt Istanbul-derby kan være, men uten å rette noen formanende pekefinger.
Han tar oss med til en sosialantropolog, men noe godt svar på volden og hatet får vi ikke.
Tufte Johansen understreker at han er imot volden, men legger samtidig til:
«Vi må være der det skjer».
HengivenhetIdeen om å lage dokumentarer om intense fotballkamper er ikke ny.
Det som får det til å fungere i «Fotballkrigen» er Bård Tufte Johansens humor.
Han har en fin blanding av barnslig fascinasjon, ironisk tilsnitt og hengivenhet til fotballen.
Mens fansen synger unevnelige ting om motstandernes mødre, synger han «På låven sitter nissen».
Dessverre får vi bare møte den ene halvdelen av supporterne, Fenerbahce-fansen.
Galatasary ser vi bare på avstand.
«Fotballkrigen» er fascinerende og medrivende.
Men dette er ikke et barneprogram.
Hatet er sterkt og ordbruken grov.
Volden kunne også vært problematisert mer, men glimtet i øyet passer Bård Tufte Johansen på at hele tida er på plass.
| 1
|
303646
|
Løs i fisken
Det drikkes hardt i «Permafrost», men selve historien er en tynn drink.
FILM:
Det går radig unna i starten.
Synnøve (Hege Aga Edelsteen) bor i Oslo, har fin leilighet, vellykket samboer og visstnok en bra jobb.
Etter et par alkoholpåvirkede tilbakeblikk og noen strofer av kjærestens snorking, pakker hun kofferten og kjører nordover for å besøke mor i Målselv.
På veien treffer hun Max (det vil si, han treffer henne) og tar ham med hjem til mor.
Whisky på styrten
Kanadieren Max (spilt av den australske norgesvennen Nicholas Hope) kjører motorsykkel og er på vei til Nordpolen.
Han halter omkring i skinndress i den arketypiske rollen som utlending fortapt i det pussige Norge.
Forfyllet komikk oppstår når tørrlagte Max møter Synnøves mor (Maryon Eilertsen), en alkoholiker av gammel årgang.
Hun har heimert på kanne og et lager med Upper
Ten som går ned på høykant (Max sier det smaker gjødsel, så jeg tviler på at vi har å gjøre med betalt produktplassering).
Regien er ved USA-utdannede John Sullivan (f. 1964), som vant en Amanda for beste dokumentar i 2004.
Dette er hans andre spillefilm, en tragikomisk semi-roadmovie fra Nord-Norge som er barbert ned til 75 minutter og forteller en historie som er ganske løs i fisken.
Komikken er tidvis underholdende, men vekslingen mellom svart komedie, samlivstragedie og familietristesse er ikke vellykket.
Diffuse typer
Problemet er at ingen av rollefigurene blir «hele» nok til å holde på interessen.
Edelsteen i hovedrollen gjør en brukbar figur, men hun har lite å støtte seg på.
Hennes lengsler og forholdet til moren burde vært mye skarpere framstilt.
Det er vanskelig å bry seg om noen av de andre, aller minst samboeren, spilt av Benjamin Helstad, og det er et uengasjerende mysterium at hun har valgt ham i utgangspunktet.
«Rammefortellingen» der Synnøve åpner seg hos en psykolog, er også et fortellerteknisk valg som ikke kaster mye av seg.
Den geografiske rammen av mektige nordnorske landskap og øde veier, er fin nok, men etter mye trist festing og høylytt snorking, avsluttes historien uten en tilfredsstillende forløsning.
| 0
|
303648
|
Nesten irriterende smakfullt
Peter Gabriel covrer Radiohead, Arcade Fire og David Bowie så ikke et øye er tørt.
|||ALBUM:
Det er kanskje en større nyhet at den kresne überperfeksjonisten Peter Gabriel faktisk kommer med en ny plate enn at den faktisk er veldig god.
Gabriel tar uansett plass i den rikholdige dekonstruksjonistiske coveralbumtradisjonen - her hjemme først og fremst representert ved Susanna Wallumrød - og kommer bevæpnet med symfoniorkester og arrangøren John Metcalfe.
Bestillingen fra Gabriel til Metcalfe er «enkle, kraftfulle, men alltid følelsesladde» arrangementer.
Hvilket vi får så det holder.
Svært og rentMetcalfe er utvilsomt man of the match her, han iscenesetter alt fra Bowies «Heroes» via Byrne/Eno («Listening Wind») og Randy Newman («I Think It's Going To Rain Today») til Radioheads «Street Spirit (Fade Out)» med storslagen virkemiddelkontroll, det er en idérenhet her som slår deg i bakken allerede ved første lytt.
Av og til bombastisk og totalt gigantomanisk, men oftest smakfullt tilbakeholdent og fintfølende dynamisk, et sted mellom den dvelende melankolien til Robert Kirby (Nick Drake m.fl) og den vibrerende tilstedeværelsen til Jean-Claude Vannier (Serge Gainsbourg).
SkjørhetFar sjøl leverer et vokalarbeid som kjærlig og svulmende finner sin plass i omgivelsene, her tas hver sang så mye ned i stemning/tempo at det nesten brister, hvilket tilfører en ekstra skjørhetsdimensjon til emobomber som Elbows «Mirrorball» og Bon Ivers «Flume», og en allerede ferdigkrakelert låt av typen Neil Youngs «Philadelphia».
Man kan selvsagt diskutere nytteverdien av dette albumet - det er et kontrollspørsmål ved alle coveralbum hvorvidt innspillingene kan gi merverdi og mening i artistens katalogkontekst, eller om låtene tilføres noe som ikke umiddelbart tvinger oss tilbake til originalene.
Som album er det stort sett fantastisk, men likevel ikke uten en viss formmessig slitasje mot tampen, der tandre versjoner av Magnetic Fields' «The Book Of Love» og Regina Spektors «Après Moi» drar ned spenningskurven litt i andre halvdel.
InspirertI Gabriels tilfelle er inspirasjonsnivået og intensiteten upåklagelig, låtutvalget nesten irriterende smakfullt, og som sagt, strykerarrangementene til Metcalfe er av en slik karakter at selv noen av de sikkert blaserte låtskriverne som er representert her vil føle indre jubel og voldsom stolthet.
| 1
|
303651
|
Den snarrådige humanist
En forbilledlig kort - litt for kort - biografi om C.
J. Hambro.
Carl Joachim Hambro var en av de store politikerne på det norske 1900-tallet, med fartstid på Stortinget helt fra 1919 og fram til 1957.
Han var leder av Høyre i ufattelig mange år, men mest av alt er han husket som stortingspresident.
Det er vanlig å mene at hans snarrådighet natt til 9. april 1940 var den avgjørende betingelsen for at kongehuset, regjeringen og Stortinget kom seg unna de tyske angriperne og fikk opprettholdt sin legitimitet som styrende organer også i eksil.
Takket være Hambro var Quisling banditt fra dag én av krigen.
Sterke aversjoner
Sterke aversjoner
Han var nærmest fanatisk demokrat, anti-imperialist og parlamentarist, og arbeidet intenst for at Stortinget skulle være reelt overordnet regjeringen i alle saker.
I den såkalte Grønlandssaken, der pressgrupper på begynnelsen av 30-tallet ville gjenopprette norsk herredømme over landet i vest, «Eirik Raudes land», var han full av forakt for det Arbeiderbladet kalte en «sjåvinistisk orgie».
Hambro var ofte på linje med andre enn sine partifeller, og han hadde stor sans for Nygaardsvold.
Han var kanskje den som klarest av alle så hvor det bar på 30-tallet.
Hitler var rett og slett gal, mente han.
« «Fra krig til krig - en biografi om C.
J. Hambro» » Iselin Theien
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag Spartacus Utgivelsesår
ISBN 9788243009141
Kjøp boken hos ARK
Trumf og bridge
Trumf og bridge
Han var noe så sjeldent, her til lands, som en filologisk utdannet topp-politiker.
Han var språkmann og litterat, og hans retoriske mesterskap fungerte ofte som trumf.
Han var da også ivrig bridgespiller.
Det var på tide at det kom en biografi om Hambro.
Han er sentral i mange andres biografier, og han har selv skrevet mye om sin bakgrunn og oppvekst.
Sønnen Johan utga i 1984 biografien «C.
J.
Hambro - liv og drøm» og Trond Gabrielsen kom med «C.J.
Hambro som jeg kjente ham » i 1967 og «C.J. Hambro : verdier og visjoner» i 1986.
Men en profesjonell biografi har latt vente på seg.
Håndterlig lesning
Håndterlig lesning
Forfatteren har konsentrert seg om de politiske begivenhetene der Hambro spilte sin rolle.
Det er forhandlinger i Stortinget, det er Folkeforbundet, og det er naturligvis 9. april og eksilet i USA under krigen.
Det blir mye referat og mange navn, og det er ikke alltid så lett å skjønne hvordan enkelte detaljer utdyper portrettet av Hambro.
Men vi får god innsikt i demokratiets utfordringer slik spillet blir referert.
Sprekkeferdige av sladder
Sprekkeferdige av sladder
Likevel blir det et savn, siden kontrasten mellom Hambros ekteskapelige dobbeltliv og den moralske oppreisning han promoterte gjennom Oxford-bevegelsen, er så slående.
Han var altså gift med sin Gudrun Grieg og pleiet henne på hennes dødsleie i USA, men samtidig var han besatt av sin elskede Gyda, som han fikk giftet seg med etter krigen.
Hvordan ble han så forelsket i henne?
Hvor møttes de?
Hvordan opprettholdt de kontakt i alle årene forholdet var en halvt offentlig hemmelighet?
Jeg innrømmer at jeg blir fryktelig nysgjerrig på dette, og jeg tror ikke det bare er mine lave kikkerinstinkter som her presser seg fram.
Bitende ironi
Bitende ironi
Jeg savner også nærmere behandling av Hambros litterære aktivitet.
Han skrev mye, han skrev godt, kanskje i overkant elegant, og han har sin plass i det litterære landskap.
Hans bitende ironi kom ofte til syne i talene han holdt i Stortinget, som når han like før krigen, 2. mars 1940, tar Arbeiderpartiets parlamentariske leder Madsen i skole:
«Vi andre betrakter ikke denne regjering som bestemmende for verdensforholdene, slik som hr. Madsen synes å gjøre.
Det er ikke en kritikk av den sittende regjering å nære engstelse for at England og Frankrike på den ene side, Tyskland på den annen side og Russland på den tredje, ikke opptrer i overensstemmelse med denne regjerings program og dens syn.»
| 1
|
303652
|
Molto bene!
Halvannet år etter åpningen er italieneren nederst på Grünerløkka stadig like populær.
-og nå er maten enda bedre.
- Deilig!
Dette var nesten som å komme inn i et Italia i miniatyr, sa Robinson.
Den livlige stemningen på Trattoria Popolare lengst ned på Grünerløkka sto i sterk kontrast til de folketomme gatene og det triste høstværet utenfor.
- Ja, men vi skulle nok ha bestilt bord, sa Fredag, og lot blikket gli over lokalet hvor det ikke var en ledig stol i sikte.
Prinsippet på Trattoria
Popolare er at man bare kan bestille bord i andre etasje, på gateplan gjelder drop-in-prinsippet.
Man må gjerne sitte ned og vente, men tilsynelatende var det ingen her som planla å begi seg ut i høstmørket med det første.
En svært imøtekommende hovmester tok imidlertid turen opp trappene for å sondere, og kom raskt tilbake med tilbud om bord.
I motsetning til det rustikke lokalet i første etasje, er interiøret her mer elegant - det avlange rommet er preget av mørkt treverk og lysekroner i venetiansk stil.
Menyen er imidlertid den samme, og på begge plan har man innsyn i kjøkkenrommet hvor de italienske godsakene tilberedes.
Da Robinson og Fredag besøkte etablissementet like etter åpningen i fjor vår, hadde de spist à la carte.
Nå valgte de husets 4-retter.
- Prisnivået er nok litt høyere enn sist vi var her, sa Fredag.
- Men 385 for fire retter høres da svært anstendig ut?
- Absolutt.
Hvis kvalitetsnivået er det samme som sist, er det et godt kjøp, kommenterte Robinson.
Trattoria Popolare har en rikholdig vinmeny som ytterligere understreker profilen.
Absolutt alle flaskene er hentet fra pastaens hjemland.
En vennlig og kunnskapsrik kelner foreslo en rødvin fra Montalcino, en Ciacci Piccolomini d'Aragona (2010).
En ypperlig vin - skulle det vise seg - som med sine innslag av krydder og tørket frukt klarte seg fint gjennom hele måltidet.
Det begynte med et pent utvalg av antipasti.
Fire typer spekepølse, skinke fra Parma, oliven, parmesankjeks, byggryn med grønnsaker, samt det innslaget Robinson og Fredag enstemmig kåret til vinneren: en porsjon cour di capra (en mykost laget på fersk geitemelk), servert med olivenolje, balsamico og biter av gresskar.
Nydelig.
- Et helt måltid i seg selv, kommenterte Robinson, og utbrakte en skål.
Neste rett var ravioli fylt med svineribbe, servert i en smørsaus med salvie og rikelige mengder parmesan.
Fredag nøt den fyldige duften som steg opp fra tallerkenen, og tok en munnfull.
- Dette smaker som det høres ut:
Mektig!
Og veldig godt!
Robinson var enig i at dette var et høydepunkt.
Så langt.
For når hovedretten litt senere kom på bordet, sto den ikke tilbake for pastaputene.
Både Robinson og Fredag hadde valgt dagens kjøtt, lårstek av lam.
Den hadde riktignok ikke gresset i krydderduftende italienske fjellskråninger - men i øy-kommunen Solund, helt ytterst i Sogn- og Fjordane.
De rosa skivene ble servert på en sjy ispedd gremolata (persille, hvitløk og olivenolje), og så lekre ut.
Smaken og konsistensen var også upåklagelig - mildt og mørt.
På italiensk vis kommer ikke rettene på Trattoria Popolare med mye tilbehør, så Robinson hadde - i tillegg til salaten som fulgte med - bestilt en porsjon risotto.
Egentlig unødvendig, men risen sto fint til lammet.
Desserten, en sjokolademousse med appelsinkrem og ferske appelsinbiter bød på en lett og helt ok avrunding av måltidet.
- Jeg tror dette er et sted som har kommet for å bli, sa Fredag, og nøt de siste dråpene av den røde Montalcino-vinen.
- Og hva skal vi si om prisnivået? undret Robinson.
- Prisene er kanskje oppjustert noe siden åpningen i fjor, men så er maten også blitt bedre.
385 kroner for et komplett italiensk herremåltid er ikke bare et godt kjøp, det er en forbasket god deal.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
303653
|
Robert Plant gjør det motsatte av hva folk forventer av ham
Droppet Led Zeppelin-gjenforening for å gjøre soloprosjekt.
|||
ALBUM:
Band Of Joy er både tittelen på et av Robert Plants første band på 60-tallet, før han ble verdens beste rockvokalist i Led Zeppelin, og hans første soloalbum på fem år.
62-åringen ønsker å gjøre alt annet enn det mange har nærmest forventet etter gjenforeningen av Led Zeppelin i London i 2007, nemlig å gjøre en lengre turné med heavypionerene.
I stedet går han samme år i studio med countrymusikkens mykeste stemme, Alison Krauss, og resultatet blir et salg på over én million eksemplarer og seks Gammy-priser.
Stemte ikke I et intervju med Mojo sier Plant at han og Krauss møttes i 2009 med tanke på å spille inn en oppfølger, men det stemte bare ikke.
Etter fire dager så de på hverandre og sa:
«La oss prøve dette seinere en gang».
Men - han er overbevist om at det blir et nytt album med Krauss også, når tida er moden for det.
Nok en gang bryter Plant med det mange ville føle var helt opplagt, å følge opp en knallsuksess som også tok dem til Norge i 2008.
Om hvorfor han ikke heller ville reise rundt med «Sirkus Zeppelin» etter at han og Jimmy Page langt på vei «nesten» gjenforente bandet på 90-tallet, sier han:
«Jeg spiller heller på en liten klubb i Birmingham og har det moro enn å gjøre stadionkonserter og ikke vite hvor jeg er og hva jeg er».
Og han gjorde alvor av det, og startet bandet The Priory of Brian - som i 2000 dukket opp på Ole Blues-festivalen i Bergen.
Han kom flere år, også med det world music-inspirerte bandet The Strange Sensation.
Sterk og myk
Nå har han altså blåst liv i Band Of Joy fra 60-tallet, men bare i navnet.
Bandet på albumet ledes av americana-artisten Buddy Miller, gitarist og produsent sammen med Plant - med Emmylou Harris og Steve Earle på cv-en ved siden av en solokarriere.
Sammen har de støpt et fundament som hviler sterkt på Plants karakteristiske stemme, noen ganger sterk som krutt og noen ganger, særlig i den svulstige country/doo-wop-balladen «I'm Falling In Love Again» fra 1966 og countryinspirerte «The Only Sound That Matters», myke som silke - og med Darrell Scott på stemningsskapende pedal steel.
Coverlåter Igjen er det coverversjoner Plant har lagt sin elsk på, og de fleste går langt tilbake i tid.
Dessuten er det stort sett låter som ikke er opplagte valg.
Han går tungt ut i Los Lobos' «Angel Dance» fra deres album «The Neighbourhood» (1990).
Den pulserende låten drives fram av Millers rufsete gitar, Darrell Scotts hektiske mandolin og Marco Giovinos drønnende trommer og perkusjon - og selvfølgelig Plants stemme.
Low Richard Thompsons «House Of Card» fra 1978 fortsetter i samme spor, med Patty Griffin veldig til stede på vokal, mens «Central Two O Nine» er en akustisk blues - den eneste nyskrevne låten på albumet signert Miller og Plant, riktignok basert på en låt av bluesmannen Lightnin' Hopkins fra 1965.
«Silver Rider» er den første av to låter fra Minnesota-bandet Lows album «The Great Destroyer» (2005), den første en sakte duett med Griffin og den andre, «Monkey», vassere og mer intens enn Low sjøl gjør den - med Millers messende gitar som grunnmur.
«Cindy, I'll Marry You One Day» fortsetter i samme spor, mens Plant sier om en av de siste låtene avdøde Townes Van Zandt skrev, «Harms Swift Way», at den er grunnen til at Plant ikke lenger skriver låter.
Satan «Satan Your Kingdom Must Come Down» er et høydepunkt, en svovelluktende, tradisjonell gospellåt som også Uncle Tupelo og Willie Nelson har gjort - den siste faktisk også med Buddy Miller på gitar.
Albumet avslutter med røffe og brummende «Even This Shall Pass Away», basert på et dikt av Theodore Tilton fra 1867, med djevelsk gitarspill av Miller.
«Band Of Joy» er alt annet enn strømlinjeformet, og noe annet ville nok stride mot Plants egne prinsipper - det om å gjøre akkurat som han vil, når han vil det.
Albumet vokser seg gradvis mektig, så gi det litt tid.
Og gled deg til konserten på Sentrum Scene i Oslo 16. oktober.
| 1
|
303655
|
Anmeldelse:Dag Hessen med engasjerende bok om livets sentrale element
Det livgivende karbonet.
Karbon.
Det skal vanskelig gjøres å lese ei avis i disse dager, uten å støte borti begrepet.
Karbon er C-en i CO2.
Mest kjent for å være det vi mennesker pumper så mye ut i atmosfæren av, at vi står i fare for å gjøre livet på jorda ulevelig for mange av artene vi deler den med, og kanskje for oss selv også.
Det er biografien til det sjette grunnstoffet i det periodiske system biologiprofessor Dag Hessen nå har skrevet.
Karbon er, ifølge Hessen, «livets sentrale element», men som nå altså er mest kjent for oss fordi vi er i ferd med å tippe jordas karbonbalanse ut av likevekt.
Karbonet kunne trolig ikke fått en bedre biograf.
Dag Hessen er en av de aller dyktigste formidlerne av naturvitenskap, og karbon er hans spesialfelt.
Dypt inn i materien
Dypt inn i materien
Vi blir tatt med til livets begynnelse, vi får kjennskap til hvordan forskere, tilbake til 1500-tallet, forsto mer og mer av dette essensielle grunnstoffet.
Leseren blir blant annet presentert for en rekke reaksjonslikninger.
Om du har lest Bill Bryson eller bøker fra andre amerikanske populærvitenskapelige forfattere og forventer samme grad av flyt, letthet og underholdning, kommer du til å få en utfordring.
Til det er det kjemiske detaljnivået for høyt.
Spennende lesning
Spennende lesning
Spesielt er bokas to andre deler, om kretsløpet og fotavtrykket, spennende lesning.
Vi får blant annet innblikk i «verdens viktigste vitenskapelige figur», ifølge Hessen, nemlig Keelings kurve.
Den viser utviklingen i CO2-konsentrasjonen over tid.
Og den bare øker og øker.
Vi får i detalj vite hvordan både vann, skog (spesielt vår hjemlige barskog), mose, tundra og alger, binder CO2, og dermed bremser drivhuseffekten.
Hadde det ikke vært for disse, ville situasjonen sett mye mørkere ut.
Alle må ned
Alle må ned
Hessen nøler heller ikke med å komme med verdivurderinger.
Og det bør han heller ikke.
«Vi må alle ned, ikke i kjelleren, men under 1/4 av dagens utslipp — og det raskt», skriver han, og forteller om vår moralske CO2-kvote, som vi ikke bør overskride.
Det kan virke mørkt om man er materielt orientert.
Men som Hessen forteller:
«Det gode liv kan [heldigvis] være bortimot karbonnøytralt.»
Som når du leser ei god bok om et viktig tema, for eksempel.
| 1
|
303656
|
Brukket kårde
«De tre musketerer 3D» kunne og burde vært knallbra.
FILM:
Oppriktig talt.
Så himla vanskelig er det ikke.
Det vil si, noen romaner er naturligvis krevende å gjendikte på film.
De krever bolde grep for å fungere som visuell fortelling.
Men hvordan er det mulig å lage en middels-til-dårlig actionfilm basert på Alexandre Dumas' «De tre musketerer»?
Når føljetongromanen fra 1844 er blitt en klassiker som elskes av stadig nye leserkull, er det fordi den er noe nær den perfekte litterære actionkomedie.
Historien om den unge bygdejyplingen d'Artagnan, som slår seg sammen med musketerene Athos, Porthos og Aramis og kjemper mot kardinal Richelieu og den forføreriske Milady, er et yrende eventyr der fektekampene florerer og cliffhangerne yngler.
At det finnes kruttsterke personligheter både blant de snille og de slemme og de nesten slemme, skaper jevnbyrdighet og nerve.
Det er en av de mest filmatiske romaner som er skrevet og en moderat begavet regissør ville kunne gjøre den til en fabelaktig underholdningsfilm i tung bakrus og med sammenknyttede skolisser.
Aldri helt bra
Og likevel blir det aldri slik.
Det vil si, 1973-innspillingen, med Michael York som d'Artagnan, Oliver Reed som Athos og Faye Dunaway, Christopher Lee og Charlton Heston som nemesistrianglet Milady, Rochefort og kardinal Richelieu, er kanskje den mest lojale og den som kommer nærmest romanens lystige lynne, selv om den blir i overkant slapstick-preget.
1948-innspillingen tilbyr Gene Kelly i altfor fri dressur.
1993-filmen er en Bunnpris-versjon med utsøkt slette castingvalg:
I selskap med Charlie Sheen som Aramis og Tim Curry som kardinal Richelieu klarer Chris O'Donnell som d'Artagnan den bragd ikke å være filmens verste skuespiller.
Og jo mindre som sies om «The Musketeer» fra 2001, jo bedre.
Sjøslag i luften
Bare for å være helt sikre på at årets opus, «De tre musketerer 3D» (du leste riktig), ikke lever opp til potensialet, har produsentene gitt regiansvaret til Paul W. S. Anderson.
Er det noe de sjelløse «Resident Evil»-filmene har lært oss, så er det at Anderson ikke er opptatt av fortellinger, men av effekter og maskineri.
Han gjør musketerene til en slags 1600-talls agenter, og setter alle krefter inn på å konstruere fancy kanoner de kan skyte med og intrikate muskettfeller de kan slå saltomortale i sakte film gjennom.
Toppen av bløtkaka er påfunnet med flygende seilskip (du leste riktig nå også) som lar flere av plottets bærende konfrontasjoner finne sted under et surrealistisk «sjøslag» i luften.
Umorsom Bloom
Det er et paradoks at Anderson, som elsker slike scener, ikke er særlig god på å turnere dem.
Det er et nesten like stort paradoks at regissøren, som ikke kunne lage komedie om det stod om livet, velger å bruke tiden som burde gått med til å etablere et marginalt mer ambisiøst plott, til å forsøke å få Orlando Bloom til å være morsom.
Og det er direkte pinefullt å se James Corden, som væpneren Planchet, bli tvunget gjennom det ydmykende Hollywood-rituale det er å fremstille en films eneste overvektige karakter som et stupid matvrak.
God casting
Det sier sitt om kildematerialet at selv ikke Anderson helt klarer å knekke historien som ligger i bunn.
Første halvdel av filmen er noenlunde tro mot romanen, og det er påfallende hvordan «De tre musketerer 3D» våkner til liv når det gode, gammeldagse håndverket får komme i forgrunnen og kryssede klinger kombineres med verbal sparring.
Det hjelper også at skuespillerbesetningen, med Blooms hertug av Buckingham som et remjende unntak, kanskje er den beste i musketerfilmens historie.
Matthew Macfadyen er en fint melankolsk Athos, Ray Stevenson gir Porthos den samme friske fysikalitet som han ga Pollo i «Rome», og silkesleipe Christoph Waltz er en verdig arvtager til Charlton Heston.
Det er trist ingen av dem får skikkelige bakgrunnshistorier.
Det er også trist det forbannede 3D-formatet får Paris til å se ut som de papirtynne kulissene i et dukketeater.
Det er, i det hele tatt, mye som er trist.
| 0
|
303657
|
Barne-TV med bart
Vi anmelder kveldens krimpremiere.
TV:
Hercule Poirot har det med å dukke opp på steder der folk myrdes.
Dette skyldes at den belgiske superdetektiven, som liker å omtale seg selv i tredjeperson, har skrekkelig mange venner.
Denne påsken ankommer han (i første film av tre) en engelsk pikeskole, av alle steder, for å besøke sin gode venninne og rektor, Honoria Bulstrode.
Å følge Poirot i disse erkebritiske filmatiseringene er som å være på et etikettekurs for å lære manerer fra en annen tid:
Det er ikke enkelt å skjønne poenget med det hele.
Storpolitikk
Selve historien er heller ikke så enkel å følge.
Vi befinner oss som vanlig i et slags mellomkrigsunivers, slik Agatha Christie så det for seg.
En av elevene ved Meadowbank, prinsesse Shaista, er eneste arving etter at kongen av Ramat, et land i Midtøsten, er blitt styrtet av revolusjonære.
Deretter blir vi introdusert for en bukett med kvinnelige lærere som ikke er så lett å holde fra hverandre, men Poirot holder oversikten.
Han sitter i bakgrunnen og lytter, eller «etterforsker» på annet vis.
Overflatisk
Når lærerinnene etter en stund, slik etiketten tilsier, blir spiddet og slått og myrdet, er det bare Poirot som skjønner hva som foregår.
Dette skyldes at handlingen for det meste styres av en logikk som ikke er lett å overføre til noe som minner om virkeligheten.
Det samme kan sies om psykologien.
Hvem i all verden kan leve seg inn i psyken til disse pripne pappfigurene, tenker jeg irritert, og får øyeblikkelig dårlig samvittighet, selvsagt.
Poirot er jo en elsket figur.
Mange liker seg i hans verden, og de får dosen sin denne påska.
Tre kvelder på rad, der Poirot gjenoppretter en verdensorden som aldri fantes.
« Poirot:
Katten i dueslaget »
3
Beskrivelse
Premieredato
I kveld kl 20:55 Kanal
anmeldelseranmeldelsepaskekrimkulturtvtv_og_medierpoirot
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Å følge Poirot i disse erkebritiske filmatiseringene er som å være på et etikettekurs for å lære manerer fra en annen tid:
Det er ikke enkelt å skjønne poenget med det hele.
Storpolitikk
Selve historien er heller ikke så enkel å følge.
Vi befinner oss som vanlig i et slags mellomkrigsunivers, slik Agatha Christie så det for seg.
En av elevene ved Meadowbank, prinsesse Shaista, er eneste arving etter at kongen av Ramat, et land i Midtøsten, er blitt styrtet av revolusjonære.
Deretter blir vi introdusert for en bukett med kvinnelige lærere som ikke er så lett å holde fra hverandre, men Poirot holder oversikten.
Han sitter i bakgrunnen og lytter, eller «etterforsker» på annet vis.
Overflatisk
Når lærerinnene etter en stund, slik etiketten tilsier, blir spiddet og slått og myrdet, er det bare Poirot som skjønner hva som foregår.
Dette skyldes at handlingen for det meste styres av en logikk som ikke er lett å overføre til noe som minner om virkeligheten.
Det samme kan sies om psykologien.
Hvem i all verden kan leve seg inn i psyken til disse pripne pappfigurene, tenker jeg irritert, og får øyeblikkelig dårlig samvittighet, selvsagt.
Poirot er jo en elsket figur.
Mange liker seg i hans verden, og de får dosen sin denne påska.
Tre kvelder på rad, der Poirot gjenoppretter en verdensorden som aldri fantes.
| 0
|
303658
|
Nye Justisen:Vellykket åpning på alle måter
Nesten så piggvaren smelter på tunga.
- Her er det nok en feil.
Jeg kan ikke finne deres booking, sa kelneren beklagende og så utover et nesten fullt lokale.
- Men jeg finner en bord likevel, selvfølgelig.
Og hadde det ikke vært plass, så skulle jeg fikset det også.
Noen minutter seinere satt Robinson og Fredag trygt plassert ved et hyggelig tomannsbord, med fulle vannglass, fristende menyer og en kurv med nybakt brød og røkt smør tilsatt sennepsfrø.
God atmosfære
- Jeg liker det de har gjort med lokalet, sa Fredag.
Med et bygg fra 1820-tallet har Justisen et godt utgangspunkt for å skape god atmosfære.
Etter å ha holdt stengt i to år, har de nye eierne pusset opp både lokalet og menyen.
De gamle sofaene er byttet ut med mer tidsriktig interiør, men mange av bildene på veggen er beholdt.
På veggene var det lagt liksom-gamle murstein og gammeldags panel - og bakgården må være det nærmeste man kommer Syden-stemning i et desemberkaldt Oslo, med grønne planter, varmeovner og bar.
- Tidligere har jeg stort sett drukket øl og spist pizza her, sa Robinson.
- Men denne menyen vitner om kokker med ambisjoner om mer spennende smakskombinasjoner.
Hummer og svinecarré Etter litt veiledning fra kelneren, gikk Robinson for hummer med brioche, purre og syltet jordskokk til forrett og svinecarré og konfitert svinenakke med hjerteskjell, friterte rødbeter og chorizo til hovedrett.
Fredag lot seg friste av braisert benmarg med ribbe, mini-croissant, brun saus og fritert persille, etterfulgt av piggvar med artisjokk, skorsonerrot og syltet rødkål.
Kelneren foreslo en Georg Breuer Rüdesheim Estate Riesling til hummeren, mens Fredag fikk servert beinmargen med et glass Grüner Veltliner.
Beinmarg
- Dette var spennende og godt, men jeg er glad det bare var en forrett.
Du vet, beinmarg er jo 96 prosent fett - sammen med ribba blir jo dette bokstavelig talt smør på flesk, mente Fredag.
- Hvordan var hummeren?
- Den kunne vært litt varmere, men smaken er det ingenting å si på.
En vellykket kombinasjon, rett og slett.
Og vinen passer veldig godt til, mente Robinson.
- Nå gleder jeg meg til resten!
Tilbehøret veier opp
Og snart sto hovedrettene på bordet.
Robinsons valg viste seg å bestå av et enormt stykke svinecarré, fulgt av et glass Barbera d?Alba.
Fredag fikk piggvaren servert med et glass Gotas del Mar Albariño.
- Selve svinenakken synes jeg var litt uspennende.
Men tilbehøret veier opp!
Spennende kombinasjon med hjerteskjell og chorizo, og de friterte rødbetene gir akkurat passe sødme, sa Robinson.
- Piggvaren er saftig, og det er nesten så den smelter på tunga.
Syltet rødkål og artisjokker gir god balanse av syre og sødme.
Jeg synes faktisk dette er en av årets aller beste fiskeretter, sa Fredag.
Det var ikke særlig med plass til dessert, men Fredag forsøkte en eplepai likevel, mens Robinson gikk for sjokoladekake.
Begge deler smakte godt, uten at det framkalte superlativene.
Vellykket Regningen endte på underkant av 1500 kroner for tre retter og tre glass vin til hver.
- Det var det absolutt verdt.
Jeg synes dette var en vellykket nyåpning på alle måter, mente Robinson.
Idet Robinson og Fredag var på vei ut, kom det en eldre herre inn i lokalet.
- Her var det annerledes.
Hvor har dere gjort av skinnsofaen min, spurte han forsiktig.
Det gamle interiøret til Justisen, inkludert de gamle sofaene, var blitt vernet, så møblene sto trygt plassert i tredje etasje - riktignok foreløpig på et lager.
Spiseplikt, herregud!
Kelnerens dempede svar fikk den eldre herren til å heve stemmen.
- Spiseplikt!
Herregud, har dere innført det også!
Så forsvant han opp i baren i andre etasje.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
303666
|
Anmeldelse:«Trærnes hemmelige liv» utvider vårt perspektiv på naturen
Trærne og skogen har mer enn du tror under barken.
Lytter du til naturen?
Vær da klar over at «hvis du hører en stille knaking neste gang du går tur i skogen, var det kanskje ikke bare vinden likevel».
Det kan ha vært treets tale.
Dette ifølge den tyske skogsforvalteren Peter Wohlleben, som har skrevet «Trærnes hemmelige liv», en bok som er blitt en stor bestselger i hjemlandet.
Boka belyser trærne og skogen ut fra en rekke forskjellige synsvinkler og avdekker underveis hvor mye de fleste av oss ikke vet om disse mer eller mindre gigantiske «skikkelsene» som omgir oss i hverdagen.
Aktive trær
Trær er svært sosiale vesener
Trær er noen bedagelige skapninger
Det er lettere for trær å utholde sult enn tørst, for sulten kan de alltids stille
Aktive trær
Dermed antyder han en aktiv holdning hos trærne, som vi ikke tenker over til daglig.
Boka føyer seg inn i rekken av moderne verk som tar for seg et enkelt fenomen i tilværelsen og gjennomtrenger det med kunnskap, vitenskaplige funn og personlige erfaringer.
Det kan være fjell, stein, fugler, gress, fluer, vann - eller hav, som Morten Strøksnes har hatt en eventyrlig suksess med.
Under bakken
havbunnen er mindre utforsket enn månens overflate
enda dårligere kjennskap til livet under bakken
Under bakken
I kapitlet «I mørkets rike» får vi vite at vi bare har «kunnskap om en brøkdel av dette enorme, underjordiske livsmangfoldet som tumler rundt i grunnen under føttene våre».
Skogen vil vokse uten problemer selv om alle dyr og fugler forsvant, men ville ligge dårlig an om livet under bakken skulle bli radert ut.
«Det finnes flere levende vesener i en håndfull skogsjord enn det er mennesker på hele kloden».
Utvider horisonten
Utvider horisonten
«Trærnes hemmelige liv» er et verk fylt av en livgivende strøm av observasjoner og betraktninger.
Bøker som dette utvider vår daglige opplevelse av verden.
«Trærne er ikke spesielt raske av seg», skriver Wohlleben, «men de lever i en tilstand av indre likevekt», selv i en rotløs tid som vår egen.
Det er nesten som om man slutter seg til dikteren Nils Collett Vogt:
«Var jeg blot en gran i skogen».
| 1
|
303670
|
Stor oppstandelse
Tim Burton viser god, gammel form når han gjenoppliver sin egen kortfilm i «Frankenweenie».
FILM:
«Frankenweenie» er en nyinnspilling av en halvtimes kortfilm som Tim Burton regisserte i 1984.
Derfor er manuset basert på et annet manus som er basert på en idé ruget fram av en 26 år gammel Burton som ville lage en hyllest til sin barndoms helter og mareritt.
84-filmen hadde skuespillere, nyinnspillingen har dukker og benytter stop-motion (tenk «Flåklypa» eller «Wallace & Gromit») og sendes ut på kino i svart-hvitt-3D - intet mindre.
Historien er «flesket ut» til halvannen time, men handler fortsatt om Victor Frankenstein, en omtrent 11 år gammel vitenskapsmann som, i likhet med mange av de andre figurene i «Frankenweenie», minner om Michael Jackson på slutten av «Thriller».
Enebarnet Victor bor med sine gode foreldre i den idylliske forstaden New Holland, han digger naturfag og elsker sin kjære hund Sparky, et bjeffende vesen av ubestemmelig rase, med form og «farge» som en overmoden rotfrukt.
Elektrisk stemning
En dag dør Sparky på ulykksalig vis, men Victor graver opp liket og bruker all sin kløkt, naturens mektige krefter og husets tekniske duppedingser for å bringe kjøteren tilbake fra de evige jaktmarker.
Problemet blir å holde det vellykkede eksperimentet hemmelig, siden folk flest har sine rigide meninger om forskjellen på liv og død.
Uheldigvis har Victor en innpåsliten klassekamerat ved navn Edgar, en krokrygget dypvannsfisk med lange Nosferatu-klør og akutt behov for tannregulering.
Dermed er spetakkelet i gang og en rekke vitenskapelige eksperimenter ender i full oppstandelse, både på kirkegård og barnerom.
Hyllest «Frankenweenie» er gjenoppfrisket av en Tim Burton i storform.
Etter flere år med adaptasjoner og nytolkninger av andres verk, henter han igjen inspirasjon fra egen fantasi.
Den visuelle stilen har store likheter med «Corpse Bride», men valget av svart-hvitt gir en egen atmosfære og balanserer hele veien mellom å være en parodi og en hyllest til skrekksjangerens klassikere - «Nosferatu», «Dracula», «Frankensteins brud», «Mummien» og så videre.
Ser vi bort fra Victors foreldre, er alle figurene utsøkte freaks og misfostre.
Samtidig er filmen en varm skildring av forholdet mellom en gutt og hans kjære hund, krydret med humor og flere elleville actionscener som virkelig tar av mot slutten.
«Frankenweenie» er ganske skummel og anbefales for alle som er gamle nok til å lese undertekster.
| 1
|
303673
|
Noen sangere er av det slaget, at du får følelsen av at hele kroppen synger
Monteserrat Figueras var en slik sanger.
ALBUM:
Nesten alt hva Monteserrat Figueras gjorde, gjorde hun sammen med sin ektemann, livet gjennom - gambisten Jordi Savall, og alle hans ulike ensembler.
Nå er det allerede snart tre år siden hun døde.
Noen få, større operaroller gjorde hun også, men det var middelhavsregionens sanger hun lot klinge.
Sefardiske, muslimske, jødisk, kristne og alle andre som hun også sporet opp, på sin oppdagerferd tilbake i tid, nesten inn i middelalderen.
Særlig etter at Savall etablerte sitt eget plateselskap, AliaVox, ble det mange og rike anledninger til å møte hennes særpregede sopran.
Lavmælt på sin egen måte, men intens og velmodulert.
Og gjennomtrukket av melankoli.
Selv de få, lystige sangnumrene var aldri bare det, lystige.
La Voix de l'Emotion II
Artist:
Montserrat Figueras
Plateselskap:
Alia Vox
Musikkens språk
Musikkens språk
Omhyggelig men aldri overtydelig, ga den syn for hvordan det på mange måter er språkets egen musikalitet som klinger i de tallrike sangene hun målbar.
Svært mange av dem er av anonyme komponister for oss, svært mange fra 1600-tallet - og gjennomgående, slik platetittelen sier, i alle sammen lyder La Voix de l'Emotion.
Stabat Mater
Stabat Mater
Et lite prakteksemplar finner vi i koblingen av Vivaldis «Nisi Dominus» og Pergolesis «Stabat Mater», den siste med Alessandro Scarlattis «Stabat Mater» attåt.
Begge er altså utgitt før, men er mer enn verd oppmerksomheten igjen.
Vivaldi ligger i hendene på Ensemble Matheus, mens det er Rinaldo Alessandrini som tar hånd om begge «Stabat Mater»-ne.
Og dette er rent gull, en liten samling av tidligbarokkens aller fineste komposisjoner, inntrykssterkt og uttrykkssterkt.
De som har et bilde av Vivaldi som en utadvendt komponist, kan her få revidert oppfatningen i møtet med noe av det mest inderlig tenkelige, i aldeles utsøkt spill.
Og alle de som allerede har et forhold til Pergolesis «Stabat Mater», kan berede seg til en av de vakreste versjoner på CD-markedet.
Joseph Haydn:
«Scottish Airs»
Artist:
Werner Güra
Plateselskap: TOM
Skotske sanger
Skotske sanger
Under sine suksessrike opphold i England, seint i livet, kom han i kontakt med ulike skotske tekster ikke minst av Robert Burns.
Og de satte han i gang med å komponere ut til hva som betegnes som skotske arier, da han vendte tilbake til Wien, og for øvrig konsentrerte seg om sine store livsverk, oratoriene «Skapelsen» og «Årstidene».
Dels som sanger med klaverakkompagnement, dels i kobling med klavertrio-formatet.
Nå har Werner Güra tatt dem for seg, på en utgivelse på Harmonia Mundi.
Det låter riktig så bra, selv om dem som forventer seg tonefallet fra skotske folkemelodier vil bli skuffet.
Haydn komponerer djervt i sin egen stil, og får mange av sine skotske tekstforelegg til å skinne.
| 1
|
303675
|
Sånn har du aldri hørt Stefan Sundström før
Tyngre og seigere, men tekstene er blant hans beste.
|||ALBUM:
En av våre favorittsvensker tryna så kraftig på sykkel høsten 2008 at han måtte sy 13 sting i hodet.
Trøsten er at han fikk ro og tid til å skrive mange sanger.
Ti av dem er samlet på et annerledes Sundström-album, hans første på vel tre år.
Uttrykket er tyngre og seigere enn vanlig, med synther, programmering og en liten Kent-tilnærming, men fint dandert mellom viser med et mer typisk Sundström-stempel.
Samtidig synger han mer disiplinert enn vi kan huske å ha hørt, med en sårhet som kler de mørke sangene.
Tekstene, en 49-årings tanker rundt livet, aldring og døden, er også på høyde med hans beste.
Den seks minutter lange åpningen «Glöm din dröm» og tittellåta har episke dimensjoner, den norske klassikeren «Nidelven» er blitt vindskeiv og mystisk og «VaVaDeJaSa (Körd i branschen)» er Sundströms hilsen til de som for lengst har dømt ham nord og ned i bransjen.
For her er han jo, vital som aldri før!
| 1
|
303678
|
Må snart få dø.
«Resident Evil:
Afterlife 3D» kan få noen hver til å heie på zombiene.
|||FILM:
Det er neimen ikke alt som får mer dybde av å få en ekstra dimensjon.
I alle fall ikke «Resident Evil: Afterlife 3D».
I den fjerde filmen basert på dataspillserien «Resident Evil» er restene av plott redusert til løping og kravling gjennom sjakter, korridorer og hangarer mens elektrorytmene dunker og automatvåpnene knatrer og de løse trådene floker seg stadig tettere sammen.
Skuespillerne lirer av seg de samme replikkene om og om igjen, som de har glemt at de sa dem i utgangspunktet.
«Vi må komme oss vekk herfra!» er en favoritt.
Komiske skrømt
Et virus produsert av den kjempeonde Umbrella Corporation har bredt om seg.
Vesnene som må nedslaktes av den uttrykksløse heltinnen Alice (Milla Jovovich) og den smaløyde soldaten Chris (Wentworth Miller, som omsider har funnet et nytt sted å flekse kjevebena etter «Prison Break») er dels zombifiserte rester av menneskehet i full «Thriller»-sminke, dels rare skrømt bestående av et komisk antall munner og tenner.
Regissør Paul W. S. Anderson må ha skjønt at disse dyra er mer lattervekkende enn skumle, og kompenserer med å la dem rett som det er sprette ut av hull i gulv og vegger.
Om jeg ikke klarer å skremme dem, tenker Anderson, skal jeg i alle fall få dem til å skvette.
Uoppfinnsomt
Actionscenene er søvndyssende lite oppfinnsomme, med unntak av en og annen grasiøs pistolsalto, og de sakkes ned og gjøres kjedeligere ved eksessiv bruk av sakte film, som om vi skulle ha behov for å studere på nært hold at det er mulig å løpe og skyte samtidig.
Dessverre forsikrer sluttscenen om at joda, det blir enda en film.
Da kommer jeg til å heie på zombiene.
Slik at det kan bli en slutt på dette meningsløse maset, en gang for alle.
| 0
|
303679
|
Et salig kaos
«R.I.P.D.» er forelsket i sine egne effekter og vanskjøtter historien.
FILM:
Hovedpersonen i «R.I.P.D.» er egentlig ikke politimannen spilt av Ryan Reynolds, som blir drept under utrykning av en sleip kollega og som på veien gjennom skjærsilden får tilbudet om å tjene i en himmelsk politistyrke i hundre år for å gjøre veien oppover litt mindre humpete.
Det er ikke hans nye makker, en snøftende cowboy med bena i bredest mulig vinkel, anmassende overspilt av Jeff Bridges.
Det er ikke den sleipe kollegaen (Kevin Bacon), den pregløst søte kona (Stephanie Szostak) eller de dårlig sminkede og semmert dataanimerte udøde, som herjer rundt i Boston i all sin CGI-genererte vektløshet og som Reynolds og kumpanen må sette i den guddommelige kasjotten.
3D-mani
«R.I.P.D.» handler egentlig bare om den digitale skytunnelen som er forbindelsen mellom himmelen og jorden, og der kropper kan kjøres opp og ned, opp og ned, mens 3D-effekten gjør at det virker som om de kommer mot publikum eller forsvinner fra dem.
Dette blir regissør Robert Schwentke aldri lei av.
Det, kjære, potensielle kinogjenger, blir derimot du.
Infantilt
Historien forøvrig er infantil, mens den plumpe humoren kvalifiserer for tyveårsgrense.
Resultatet er eksakt det motsatte av en «film for hele familien».
Skuespillerne virker ustø, usikre på hvor karikert og tegnefilmaktig de skal spille.
Replikkene ligger i munnen på dem som harskt smør.
Og i sin rørende optimisme fortsetter Hollywood å plassere Reynolds side om side med filmbyens verifiserte barskinger
- Denzel Washington i «Safe House» og Bridges her - i lysegrønn tro på at dette får ham til å se mindre ut som et forfjamset pizzabud som har ringt på feil dør.
Som de fleste filmer om dagen som har større budsjett enn en gjennomsnittlig 30-årsfeiring, er «R.I.P.D.» basert på en tegneserie, Peter M. Lenkovs «Rest In Peace Department», et lovende utgangspunkt med himmel og jord som tumleplass.
Dessverre mangler filmversjonen helt den visuelle kontroll som både tegneserieskapere og skapere i sin alminnelighet pleier å ha på prosjektene sine.
Stem fram årets film
Hvilken film mener du er mest underholdende eller mest rørende?
Hvilken film fortjener ros og oppmerksomhet?
Hvem fortjener Folkets Amanda?
| 0
|
303682
|
Den utvalgte
Etter hvert som syndfloden nærmer seg, er det dessverre lett å miste trua på «Noah».
FILM:
Jeg så «Noah» samme dag som FNs klimapanel la fram en ny delrapport.
Klodens utsikter er dystre, som vanlig, men foreløpig er det ingen som anbefaler bygging av en stor ark for å overleve stigende havnivå.
Hvem skulle i så fall stige ombord?
Hvem er utvalgt?
Her ville nok demokratiet kommet til kort.
Noah (i Russell Crowes myndige og ytterst seriøse skikkelse) mottar delrapporter i form av livlige drømmer.
Han tråkker i blod, han står foran grønne fjell, han ser slanger, plukking av forbuden frukt og bror som slår ihjel bror.
Han drømmer også om drukning og tar dette som tegn på at en stor flod skal skylle bort verdens synder.
Gud har besluttet å restarte skaperverket og menneskeheten skal utryddes.
Nesten.
Kjøttetende syndere
Darren Aronofskys filmer («Pi», «Requiem for a Dream», «The Wrestler», «Black Swan») er ulike i uttrykk, men de er alle mer eller mindre deliriske og har en fanatiker i sentrum.
Dette gjelder også «Noah», men denne gangen har han mye mer penger å rutte med enn tidligere, noe som får Aronofskys visjoner til å ese ut i velkjente Hollywood-kjisjeer.
Noah og hans familie er etterkommere av Adams tredje sønn, Set, og lever for seg selv, adskilt fra resten av menneskeheten, det vil si Kains slekt.
Ondskap går i arv og Tubal-Kain (Ray Winstone) leder de morderiske, kjøttetende massene som lar seg styre av grådighet og som derfor vil bli utryddet.
Noah er mer bærekraftig, han spiser frukt og bær og ber sin sønn om ikke å plukke blomstene, siden de trives bedre uplukket.
Alvorlig tema
Det er lett å bli ironisk når Aronofsky smører så tjukt på med gravalvor, karikerte skurker og digital kitsch, men under alt pøsregnet, gjørma og pussige spesialeffekter, ligger dypt alvorlige spørsmål om menneskenes forhold til skaperverket, gudstro og fanatisme.
Dessverre er det ikke bare menneskeheten som drukner i flommen, det samme gjør i stor grad filmens seriøse tematikk.
Noah får nye drømmebeskjeder fra Skaperen og utvikler seg fra en ansvarstynget farsskikkelse man kan ha en god del sympati for, til en ekstremt militant dyreverner.
Han er den ultimate «doomsday prepper».
Dessuten er han actionhelt og dreper Kains etterkommere i hopetall.
Giganter i gråstein
Jeg liker Russell Crowe, men han har gjort flere merkelig rollevalg de siste åra og jeg skjønner godt at både Michael Fassbender og Christian Bale takket nei til «Noah».
Utover i filmen blir den utvalgte så ekstrem i trua at jeg mister trua på rollefiguren.
Crowe har ikke bare ansvaret for å redde jordas mangfold, han skal også redde «Noah» fra å drukne i egen pompøsitet.
Når jeg mister trua på Noah, begynner jeg å tenke på alt det andre Aronofsky har fått plass til i sin visjon, ikke minst Vokterne, en gruppe falne engler som Skaperen har forvandlet til Transformers-liknende giganter av gråstein, stive i leddene og med buldrende, effektbelagte stemmer.
Amerikanerne er lei av 3D, så der vises «Noah» bare i to dimensjoner, men på grunn av «det internasjonale markedet» har man konvertert filmen i etterkant.
Norske kinoer tilbyr begge, så du må spørre deg selv:
Hva ville Noah gjort?
La meg bare legge til at det er innmari mørkt der inne i arken.
| 0
|
303683
|
Anmeldelse:«By the Sea»
Går i ektefellen.
FILM:
«What?s that sound?»
«That?s the sea.»
På et fransk kysthotell i et filmatisk 1970-tall øyner den depressive eksdanseren Vanessa (Angelina Jolie Pitt) de andres sexliv gjennom et gledeshull i veggen.
Fra kavringsnetter med skrivesperredrankeren Roland (Brad Pitt) legger hun øyet til og kjenner lukten av hvetebrødsdager sive inn fra den franske åpningen mot rommet ved siden av, der to nygiftes brusende begjær åpenbart kontrasterer de tosomme ektefellenes sexdød.
Tårepressende patos
Ikonet Jolie Pitt har vist seg som en habil regissør, i «In the Land of Blood and Honey» og det episke løpe-, hav- og krigsfangenskapsmelodramaet «Unbroken», en slags «Band of Bromance», der luftige actionscener veksler med oppløpssider, opprørt hav og fangeleir i tårepressende patos.
Men i denne umusikalske og urytmiske skildringen av nære relasjoner har skuespilleren foran og regissøren og manusforfatteren bak kameraet ikledd seg et par leopardhatter for mye.
Enkelte nysgjerrige nærbilder av ektemannen Pitts aldrende ansikt bæres av et vart og tankefullt blikk, men utallige scener gjentas uten variasjon, og ordene er i overkant styltet, i en dialog mer skrevet enn troverdig levd, selv innenfor et dramaromantisk sjangerunivers.
Årets blødme
«You?re soaking?» spør Roland undrende da Vanessa kommer inn dyvåt i hvit kjole, hvorpå hun lar den klissete underteksten skinne tydelig gjennom i svaret:
«Now my outside has met my inside.»
Mange pinlige øyeblikk løfter det potensielt subtile opp til linjene leppene leverer.
Og visuelt dusjer filmen i klisjeer:
Kitsjkameraet kjører langsomt mot hennes gråtende øyne, sittende lik en ødelagt dukke i en seng, med stryker- og pianomusikk iblandet fugleskrik, og mot tåredyppende «Brangelina»-omfavnelser i dusj eller badekar.
Og det bør gis en delt Razzies-statuett til manusforfatter Jolie Pitt og skuespiller Pitt for årets blødme:
«Tonight, I shower with my wife.»
| 0
|
303687
|
Hvem vinner når jazzen møter bluesen?
Det spiller ingen rolle.
Sett Eric Clapton og Wynton Marsalis på samme scene, og du får gull.
ALBUM:
Eric Clapton har samarbeidet med flere artister på plate de siste åra, og har gjerne orientert seg mot bluesen.
Platene med B.B. King («Ridin' With The King» - 2000) og J.J. Cale («The Road To Escondido» - 2006) er begge blant hans beste.
Blues med Willie Wynton Marsalis ga på sin side ut «Two Men With The Blues» med Willie Nelson i 2008, og nå er trompeteren tilbake i bluesen sammen med Clapton.
Men tittelen og åstedet for de to karenes tre konserter i april sier også litt om at det går ei tynn linje mellom jazz og blues:
«Play The Blues:
Live From Jazz At Lincoln Center».
Når er det jazz, og når er det blues?
Howlin' Wolf Akkurat det er ikke så viktig.
Albumet åpner med en låt som er midt i blinken som lett oppvarming, «Ice Cream» heller mot jazzen, men fra spor to, Howlin' Wolfs «Forty- Four», er det blues det handler om.
Claptons stemme er energisk og innbitt, og sammen med Marsalis' trompet sender Chris Crenshaws trombone og Victor Goines' klarinett oss til et New Orleans i festhumør.
Det er lenge siden jeg har hørt en låt med mer trøkk enn «Forty-Four».
Blues spilt på trompet er ikke dagligdags, men tro meg, det funker veldig bra!
Løs snipp «Joe Turner's Blues» er en eldgammel bluesstandard, signert WC Handy og Walter Hirsch, og jeg formelig ser for meg begravelsesfølget gjennom New Orleans' gater.
Både den og «The Last Time» spilles med løs snipp.
Det er noe av det fine med denne plata, dette er musikere som har det moro på scenen.
Det smitter over på lytteren, som sitter igjen med en feelgood-følelse og et ønske om å ha vært der.
«Play The Blues...» er, som tittelen antyder, en hyllest til bluesen.
Albumet består av en blanding av låter som har stått på repertoaret til folk som Louis Armstrong, Bessie Smith og Memphis Minnie og Clapton sjøl - som blant annet leverer en veldig annerledes og ni minutter lang «Layla».
Introen gir oss ingen hjelp til å gjette at det er den det spiles opp til.
Gode arrangementer
Først ett minutt ut i sangen får du et hint, og den tilbakelente versjonen kler Clapton og Marsalis ypperlig.
En stor takk til sistnevnte for hans arrangementer.
Albumet avsluttes med to låter med Taj Mahal på vokal, kule «Just A Closer Walk With Thee» (vel 12 minutter lang) og standardlåten «Corrine, Corrina» (som varer vel ti minutter).
Herrene Marsalis/Clapton viste seg å være en perfekt match!
| 1
|
303688
|
Rosarapperen
Nicki Minajs snerrende egenart forsvinner i rosaglaserte popproduksjoner.
ALBUM:
Med snerr og esprit har Queens-rapper Nicki Minaj de siste årene posisjonert seg som en av hiphopens mest originale og iørefallende stemmer.
Basert på hennes mange gjesteopptredener og gatelåter har det vært lov å glede seg til et aggressivt, særpreget og drøyt førstealbum.
Dessverre er «Pink Friday» blitt nok et eksempel på en rapdebut som skal tekkes alle: både radio, klubb og gate, men helst det første.
Rosaglasert
Det mest betegnende eksempelet er den Will.I.Am-produserte singelen «Check It Out».
Et grusomt spor som henger med deg gjennom dagen som en remse dasspapir under skosålen — drittent og fryktelig irriterende, men umulig å bli kvitt.
Låten undergraver i stor grad hele (det vi trodde var) Minajs prosjekt, men kunne likevel vært tilgitt som «en nødvendig hit» om den ikke var omgitt av flere myke, rosaglaserte popproduksjoner som temmer Minajs vidd, varierte diksjon, rollespill og galskap.
«Helt Fergie»
Vi får heldigvis et par eksempel på hvor bra dette kunne vært, blant annet i Eminem-duetten «Roman's Revenge», Kanye West-gjestende «Blazin» og den porøse «Here I Am», spor som lykkes i å kombinere salgbarhet og karakter.
Likevel føles det riktigst å oppsummere skuffelsen over «Pink Friday» ved å sitere en amerikansk fagfelles twittersukk:
«Minaj kunne i alle fall laget ett rapalbum før hun ble helt Fergie».
| 0
|
303689
|
Ikke på høyden
Det er mye som ikke stemmer i «Tower Heist».
FILM:
Hvis du lurer på om dette er en film for deg, se traileren.
Der er de beste replikkene samlet.
I filmen finner du mer av det samme:
Ben Stiller, Eddie Murphy, Alan Alda og de andre på jakt etter applaus i en middelmådig actionkomedie som føler seg innmari kul og morsom.
Jeg sier ikke at filmen er uten underholdningsverdi.
Selv lo jeg godt da Odessa (Gabouray Sidibe fra «Precious») fant ut at FBI-vakten var allergisk mot sjokolade.
Det som irriterer, er at «Tower Heist» kunne vært så mye bedre, på mange plan, hadde ikke regissør Brett Ratner og hans manusforfattere vært så inn i hampen tonedøve!
Bernie Madoff
Utgangspunktet er bra.
Man tager en skyskraper med luksusleiligheter midt på Manhattan, fyller den med rike beboere og pliktoppfyllende arbeidere og kaller dette samfunnet i miniatyr for The Tower.
På toppen bor en søkkrik investor modellert på Bernie Madoff ved navn Arthur Shaw (Alda).
Shaw er godt likt av de ansatte, helt til han blir fengslet ganske tidlig i filmen.
Herfra og inn handler det om bortgjemte penger.
Hotellsjef Ben Stiller og hans medhjelpere skal rane de rike og gi til de lavtlønte.
På vegne av oss alle, vil «Robin Hood and his merry doormen» hevne seg på bedragerne og sleipingene som forårsaket finanskrisa.
Det må da føles tilfredsstillende.
Ikke i noen særlig grad, nei.
Det er lite som tyder på at Brett Ratner bryr seg om dette.
Han legger dessuten lite energi i å gjøre karakterene sympatiske.
Smarte er de heller ikke.
Dette er langt unna «Ocean's Eleven».
Dårlig timing
Det er blitt hevdet at Eddie Murphy er tilbake i 80-tallsform i «Tower Heist».
Det stemmer ikke.
Verken Murphy, Stiller, Casey Affleck eller de andre kommer til sin rett.
Muligens mangler de høydetrening.
Filmen er som sagt ikke uten godbiter, som når Shaws røde vintage Ferrari henger og dingler utenfor penthouseleiligheten — uten at det forbedrer helhetsinntrykket i særlig grad.
Vi har tyver som stjeler fra en svindler, med politiet i hælene, utført med relativt klønete timing og enda dårligere humor.
Enkelte vil nok føle seg svindlet av Ratner.
| 0
|
303690
|
Anmeldelse:Heine Bakkeid må være norgesmester i å beskrive lik som råtner i saltvann
Ujevn krim fra nord.
Heine Bakkeid har tidligere skrevet en rekke ungdomsbøker.
Med årets «Jeg skal savne deg i morgen», debuterer han som krimforfatter.
Det er ikke helt uproblematisk.
Vi møter en lett filleristet Thorkild Aske, som nettopp har kommet ut av fengsel.
Aske har tidligere jobbet som avhørsleder i politiets spesialenhet.
Nå er spesialiteten hans piller og kapsler i alle regnbuens farger.
En skadet mann, som lar seg overtale til å dra til Nord-Norge for å lete etter en annen mann.
Og med seg har Aske naturligvis Fortida, som utgjør bokas andre fortelling.
Godt om vær og vannlik
Godt om vær og vannlik
Men med plott og troverdighet og slike ting, lykkes han ikke like godt.
At hovedpersonen veksler fra hardkokt kjekkas til gråtende nervevrak, gjør ikke noe.
Det virker faktisk ganske troverdig med tanke på hva han hiver i seg av farmadrops.
Verre blir det når Bakkeid tyr til nødløsninger og direkte tøv.
Som når Aske bestemmer seg for å ta livet av seg selv, og kaster seg på havet.
Og lander oppå den mannen han er satt til å spore opp.
Spøkelser
Spøkelser
Det som begynner som en dønn streit, og ganske kul tekst, befinner seg plutselig langt inne i en brutal utgave av rosabloggen til mora til Ari.
Det sjangler og det går, men når regninga skal gjøres opp i en iskald sluttscene på bunnen av havet, og ekspolitimannen gir seg til å holde foredrag om anger og etikk glipper firer`n.
Sorry.
| 0
|
303692
|
Kongen av idiotrappen
Gucci Mane gir deg «Dum & dummere» på plate.
Men er det like smart som «The Wire»?
|||
ALBUM:
«Super-stupid-wild, that's my style», rapper 29 år gamle Radric «Gucci Mane» Davis fra Atlanta, og befester sin posisjon som kongen av den nye idiotrappen.
Mannen er ikke bare kjent for sin enorme produksjon av mikstaper, men også for sitt diamantbelagte Bart Simpson-smykke, en nesten diksjonsløs vokal og sine mange fengselsbesøk.
Bare for noen uker siden havnet han bak gitter igjen, uten at det forhindrer at hans andre studioalbum er ute denne uka - komplett med do-sketsjer og låter om at kjedene hans er så tunge at han får nakkesmerter.
The Wire vs gangsterrap
Om du er blant dem som er mektig lei av at mye av dagens hiphop dreier seg om penger, biler og damesnakk, har du sikkert skjønt at du ikke trenger lese videre.
Eller kanskje burde du gjøre nettopp det?
For hvorfor slukes gangsterestetikken i serier som «Sopranos« og «The Wire», mens hiphop-artister ofte avfeies som degenererende?
Kan man ikke ganske enkelt se på ignorant gangsterrap som historiefortelling, eventuelt ren underholdning?
Teit, men med finesse Intelligensnivået, finessen og den politiske ukorrektheten som gjenspeiles i en gjengs Gucci Mane-låt er dessuten verken lavere eller høyere enn det du finner hos mannsjåvinistiske partyband som Mötley Crüe og norgesvennene i Eagles Of Death Metal.
Underholdningsverdien og originaliteten er derimot mange hakk høyere, i alle fall i denne anmelders ører.
Og om vi skal ta film- og tv-serie-analogien videre, kan vi kanskje driste oss til å si at Gucci Mane er musikkversjonen av Jim Carreys «Dum & dummere»?
Nyskapende bakmenn Likevel blir en slik sammenligning noe enkel.
Produksjonene på «The State Vs.
Radric Davis» - levert av kompromissløse, ofte nyskapende bakmenn som Drumma Boy og Bangladesh - har nemlig helt klare kvaliteter i all sin paranoide, oppjagede stemning.
Det går i spinkle trommemaskinsalver og svulstige synthriff, men med en voldsom energi og detaljrikdom i bunn.
Det er dessuten noe i den hustrige minimalismen som minner oss på at det også ligger et alvor bak denne formen for rap.
En amerikansk ghettotilværelse der det for mange bare finnes to karrieremuligheter:
Rap eller narkosalg.
Seigt særpreg
Dette er Gucci Manes spådde gjennombruddsplate - på store Warner - noe som merkes litt for tydelig i et par krampeaktige forsøk på å nå bredt.
Radioflørtene med Usher og Keyshia Cole funker for eksempel dårlig, mens «Sex In Crazy Places» - der Bobby Valentino synger inderlig:
«I wanna do you in your mama's house, on the couch, do you in the bathroom or the airplane» - blir oppsiktsvekkende pinlig, selv i denne sammenheng.
«I Think I'm In Love» lykkes derimot med å inkorporere et The Voice-vennlig refreng i Guccis mumlende, seige særpreg.
De typiske Gucci-sporene holder også høyt nivå, med maniske «Heavy», psykedeliske «Lemonade» og svale «Kush Is My Cologne» som høydepunkter.
Kvalitetsbølge Spørsmålet er selvfølgelig om «The State Vs.
Radric Davis» egentlig er bedre enn de ørten mikstapene Gucci har sluppet tidligere i år, eller sambyingen Pill sin ferske, gratis gateplate «4075: The Refill».
Uansett produseres det akkurat nå enorme mengder såkalt trap-rap i USA, som fortjener også norske lytteres oppmerksomhet - blant annet på grunn av sjangerens musikalitet, historiefortelling og underholdningsverdi.
| 1
|
303693
|
Drømmekvinnen OS1
«Her», Spike Jonzes nydelige romantiske framtidskomedie, setter samtida i relieff.
FILM:
Du har sikkert fått med deg filmens «pitch»: Joaquin Phoenix innleder et forhold til sitt nyinnkjøpte operativsystem.
Dette er humrende absurd og noe som Charlie Kaufman og Spike Jonze kunne diktet opp før lunsj, men hvordan kan en slik idé bli noe mer enn en leken kortfilm?
Vel, du kan utstyre operativsystemet med Scarlett Johanssons stemme og en programmert personlighet så avansert at hun framstår som en smart, varm og empatisk drømmekvinne.
Mann i krise
I tillegg behøver filmen et menneske i eksistensiell krise, med et desperat behov for forståelse og medfølelse.
Theodore Twombly (en lysende tungsinnet Joaquin Phoenix) oppfyller disse kravene på alle vis.
Han er i ferd med å skilles fra sin kjære Catherine (Rooney Mara) og behøver noen som kan ta ham for den han er.
Dessuten sliter han i jobben, som er å «lese inn» personlige, håndskrevne brev for mennesker som har vanskelig for å uttrykke følelsene sine.
Theodore ser en reklame for OS1, det første snakkende operativsystemet med kunstig intelligens som har evnen til å utvikle seg sammen med ... kjøperen.
Theodore må svare på et par spørsmål online og velge kjønn.
Noen sekunder seinere er stemmen der og kaller seg Samantha.
Smått futuristisk
«Her» foregår i Los Angeles i nær framtid.
Utescenene er spilt inn blant spektakulære skyskrapere i Shanghai, men selv om byen (L.A.) har utviklet seg voldsomt, er motebildet mer retro enn futuristisk.
Mennene går i vadmelsbukser som er belteløse og svært høye i livet, fargene er duse med litt pastell og sminkemoten er «naturlig».
Denne sofistikerte blandingen av underliggjøring og gjenkjennelse danner en ramme rundt Theodores verden som gjør at filmen kan framheve den dypere tematikken.
Jeg nevnte Charlie Kaufman.
Han har vært Jonzes samarbeidspartner på både «Being John Malkovich» og «Adaptation» og han var med fra starten på dette prosjektet, også.
Sluttproduktet, derimot, er signert Jonze, hans første film med både manus og regi.
«Her» er Oscar-nominert for beste film og manus, men ikke regi.
Ikke aleine
Filmen handler om menneskelige relasjoner og deres vilkår i framtida, men i likhet med sitt publikum, er Jonze mest opptatt av nåtida.
Våre omgangsformer og kjærlighetsforhold involverer i stadig økende grad datamaskiner med algoritmer og kunstig intelligens som tilpasses våre behov.
Theodore blir følelsesmessig knyttet til Samantha, men han oppdager etter hvert at det er sider ved henne som ikke er kompatible med hans grunnleggende menneskelighet og de behovene som gjorde at han ble «kjent med» henne i utgangspunktet.
I starten tør han ikke si til noen at han er blitt sterkt knyttet til et kvinnelig operativsystem, men han innser at han ikke er den eneste, at verden er fylt med mennesker som går omkring med øreplugg i dyp samtale med et dataprogram som er tilpasset deres emosjonelle behov.
Og alt dette ser vi gjennom den uforliknelige Joaquin Phoenix, som minner oss om at han er en av sin generasjons aller fremste skuespillere.
Nevnes må også Arcade Fires passelig drømmende filmmusikk og Hoyte van Hoytemas fotoarbeid.
Eneste minus er at filmen er et kvarter for lang.
| 1
|
303694
|
Anmeldelse:Clare Mackintosh har definitivt skrevet en av vårens beste spenningsbøker
Men intrigen vil trolig skape debatt.
Da Clare Mackintosh debuterte med «I Let You Go» i 2014, vakte boka berettiget oppsikt i engelskspråklige land.
Når den nå foreligger på norsk under tittelen «Jeg lar deg gå», kan spenningshungrige nordmenn absolutt se fram til noen intense timer i godstolen.
Det hefter imidlertid problemer med selve intrigen i denne psykologiske thrilleren, som i alle fall ikke jeg er villig til å se helt bort fra.
Andre lar seg ikke plage av dette.
«I Let You Go» er allerede en storselger, og solgt til 24 land.
La boka gå på rundgang i familien og i vennekretsen.
Jeg tror den vil skape debatt.
Er det virkelig mulig at..?
Ok.
Ikke mer om det.
Ikke et ord.
Det verst tenkelige
Det verst tenkelige
Når politiet kommer fram er moren allerede halvt gal av sorg og skyldfølelse, og Mackintosh bretter opp ermene for å ta fatt i bokas hovedtema.
Er det mulig å flykte fra alt og starte opp på nytt?
Stille før stormen
Stille før stormen
Det begynner å gå seg til.
Ja, så harmonisk blir dette etter hvert at man begynner å lure på hva slags bok dette egentlig er.
Var det ikke snakk om en psykologisk thriller?
Og når den skadde valpen og den kjekke dyrlegen kommer inn på scenen, begynner i alle fall jeg å bli litt sliten.
Men akkurat da er det forfatteren kommer med hammeren.
Og smeller til.
Veldig godt planlagt.
Man må alltid være villig til å leke en lek når man går inn i en spenningsroman som denne.
Men alle leker har sine regler og rammer.
Om forfatteren holder seg innenfor rammeverket i denne teksten, stiller jeg altså et spørsmålstegn ved.
Spennende råkjør
Spenningsnivået i del to er det derimot ikke noe i veien med.
Her går det unna i et forrykende tempo, og med til dels uventede stemmer og innfallsvinkler helt til siste sving.
Spennende råkjør
«Jeg lar deg gå» er Clare Mackintosh debutroman.
Selv om jeg har visse innvendinger, ville jeg være mer enn grinete dersom jeg lot denne boka få noe mindre enn en blank femmer på terningen.
Dette er definitivt en av vårens aller beste spenningsbøker.
| 1
|
303695
|
Sie gubba, sie låta
Trønderbandet Sie Gubba til topps på salgslista med patentert country på dialekt.
ALBUM:
Sie Gubba har fortsatt sitt største publikum i Trøndelag, men territoriet er såpass utvidet at bandets åttende album faktisk nå har tronet øverst på VG-lista i to uker — trolig godt hjulpet av deltakelsen i Melodi Grand Prix.
Med tittellåten «Alt du vil ha» kom gruppa, overraskende for både dem sjøl og mange andre, helskinnet gjennom Sistesjansen og er klare for lørdagens store finale.
Men de er nok veldig klar over sjøl at de ikke kommer til å vinne den.
Voksent publikum Sie Gubbas salgssuksess skyldes nok i stor grad også at de har et voksent publikum som fortsatt betaler for musikk — som de gjerne kjøper på en bensinstasjon.
Sie Gubba har en appell som treffer de samme som lytter på Vassendgutane, D.D.E., Hellbillies og Vestlandsfanden, uten at de klarer å matche noen av dem på tekstsiden.
Sie Gubba mangler for eksempel Hellbillies' persongalleri og Vassendgutanes bygdehumor.
Det er derfor den største svakheten til trønderbandet, som for ofte lener seg mot klisjeer og lettvinte løsninger.
Best er albumets aller siste låt, den melankolske balladen «Syng på siste vers», der dette ikke blir like påtrengende.
Tilbakelente
«Så kom du» løftes av duettstemmen til Emma Karlsson, men det begynner å bli påfallende mange norsk-svenske duetter nå.
Tradisjon
For et band som er godt kjent på «lokkalet» i Trøndelag er det ellers nesten forventet at de skal synge om nasjonaldrikken der oppe.
Åpningen «En god tradisjon» hyller både trøndersodden og det å «svi sæ tå en skvett», framfor «å betal for fransk konjakk».
Men strofa «Det blir væl snart forbudt» kan tyde på at de har egne regler i Trøndelag, for hjemmebrent har da vært forbudt i en del år?
Ikke stor poesi Stor poesi er det verken i tekstlinjer som «Vi skal ut på livet i kveld / By'n ska vi ta — det ska gå bra» eller «No sett æ å vente på trygda mi», men det er noe mange kan forholde seg til.
Kjærligheta, livet i Trøndelag og lengselen tilbake til bygda, bort fra maset og bråket i byen, besynges også av vokalist Petter Øien — låtskriver sammen med gitarist Magne Almås.
Patentert country Sie Gubba spiller patentert country på trøndersk, med et snev av countryrock, Ola Uteligger og rølp.
Bandet høres ut som et gjennomsnittlig amerikansk countryband som spiller for turistene på en av klubbene i Nashville eller på en bar i hvilken som helst amerikansk småby.
Særlig skyldes det felespiller Morten Hølås, som har lært seg felesounden og -teknikken som brukes på de fleste platene som spilles inn i Nashville.
«Alt du vil ha» er ikke et dårlig album, det er bare veldig ordinært og forutsigbart.
| 0
|
303697
|
Veien til en kvinnes hjerte kan gå via Mary Black
Husker du «Only A Woman's Heart»?
Nå er stemmen fra Irland tilbake.
ALBUM:
Om du har glemt Mary Black, så husker du garantert «Only A Woman's Heart» - en duett med henne og Eleanor McEvoy (som også skrev låten) tidlig på 90-tallet.
Vi snakker om to kvinner som virkelig har satt Irland på det musikalske kartet.
Det tok Mary Black seks år å følge opp «Speaking With The Angel» (2000) og nye seks år før hun nå gir ut «Stories From The Steeples» (etter navnet på studioet i Dublin).
Vellyd Trenger du bevis for at Black innehar en av de fineste kvinnestemmene på denne siden av Atlanterhavet, kan du bare sette på denne nye demonstrasjonen av renhet, skjønnhet og pur vellyd.
Albumet åpner med «Marguerite And The Gambler», skrevet av Ricky Lynch og inspirert av maleriet «The Falconer», som henger i Cork Art Gallery - og kanskje litt av Bob Dylans «Lily, Rosemary and the Jack of Hearts».
Gjester Black har med seg gjester her også, Imelda May fra Dublin - som har en rockabilly-karriere i USA - amerikanske Janis Ian og irske Finbar Furey (i hans egen «Walking With My Love», et annet høydepunkt).
Blant låtskriverne er også Blacks sønn Danny O'Reilly, hans tre låter er alle fulltreffere.
Her har vi et lysende låtskrivertalent.
Sjangermessig er dette pop med røtter i Irlands rike tradisjonsmusikk - med feler og trekkspill som krydder i det hovedsakelig akustiske lydbildet.
Ei perle av et album, mykt som grasset på den grønne øya.
| 1
|
303698
|
Hoster av oppfølgersyke
Thor redder verden i «Thor: The Dark World».
Loke redder nesten filmen.
FILM:
Kanskje er det mest at jeg er stappmett på akkurat dette.
Kanskje er det bare at det å gå på kino for å se en helt i kroppsnær couture jage dragqueens med strålevåpen gjennom noe som ligner en krysning av et aztekertempel og Alexanderplatz, for å redde dama og den bestående verden, gjennom en skodde av 3D, i 2013 er blitt noe du forventes å gjøre omtrent like ofte som du skifter sengetøy.
Uansett er det, selv etter betydelige anstrengelser, umulig å engasjere seg i det som skjer i «Thor: The Dark World».
Oppfølgersyke
«Thor: The Dark World» tar opp tråden etter «Thor» fra 2011.
Søsterfilmene er basert på Marvels tegneserier, som igjen hentet vag inspirasjon fra norrøn mytologi, og fikk en kusine i fjorårets lystige «The Avengers», som førte alle Marvel-heltene sammen til stordåd.
Men den nye filmen hoster stygt av oppfølgersyke:
Det er ingen historie å begynne, det er ingen historie å avslutte (gud forby at det ikke skal være mulig å lage en tredje film), og alt handler dermed om å gi våre folk stadig nye påskudd til spontan skytteltrafikk mellom magiske verdener og generelt håndgemeng.
Den eksentriske forskeren Erik Selvig (Stellan Skarsgård) snubler inn i bildet her og der og milliarder av dollar går opp i digital røyk.
Sterk Hiddleston
De som må bekjempes denne gang er svartalvene, som plutselig har bestemt seg for å eksistere og for å ødelegge gudehjemmet Åsgård med et hemmelig våpen.
Anføreren Malekith (Christopher Eccleston) fikk sin rolle brutalt beskåret etter innspillingen for å gjøre mer rom for guden Thors intrigante fosterbror Loke (Tom Hiddleston), og resultatet er at kampen mellom godt og vondt er enda mer intetsigende enn den må være.
Men det er ikke rart vektingen gikk i den utmerkede Hiddlestons favør.
Hans Loke har alltid vært den mest dragende skikkelsen i filmserien:
Slu og sår, karismatisk og misunnelig.
Den tynne kroppen har unnvikende og seige bevegelser og en ugressaktig overlevelsesevne.
Han begynner fortellingen i fengsel, men det aner både ham og publikum at verden og Thor vil bli tvunget til å forholde seg til ham nok en gang.
Snev av selvironi
Det vaktsomme forholdet mellom brødrene imellom er hvor den virkelige spenningen ligger, og i noen grad mellom Thor og søte, men beklagelig nok dødelige drømmedama, forskeren Jane Foster (Natalie Portman).
Hemsworth og Portman har noe søtt og jovialt ved seg som bidrar til å roe ned stormannsgalskapen.
I det hele tatt vinner «Thor»-filmene på at det står genuine personligheter i orkanens øye, og at det finnes gliper av selvironi også i møte med verdens undergang.
Alan Taylor, som har tatt over regioppgaven fra Kenneth Branagh, turnerer kanskje ikke det humoristiske like godt, men han har med seg en sans for å la kameraet seile sakte over arkitektoniske ornamenter og sosiale ritualer fra sin erfaring med «Game of Thrones» som i sine beste øyeblikk gir «Thor» en slags uventet visuell tyngde.
Branagh, på sin side, behandlet Marvels gullglinsende sci fi-visjon av gudehjemmet Åsgård som en kitschy lekegrind.
Begge deler fungerer på et vis.
Men leken inne i lekegrinda var morsommere sist.
| 0
|
303706
|
Anmeldelse:Avansert gotisk grøsser fra mørkt, norsk bygdemiljø
Torkil Damhaug med ny, mesterlig thriller.
Et tilbakevendende tema i mange nyere, norske kriminalromaner er forholdet mellom generasjonene.
Konflikter oppstår som kan utløse vold og forbrytelser.
I bakgrunnen rumler familiehemmeligheter og moralsk oppløsning.
Fotballfinale
Fotballfinale
Om den sesongen det henvises til, kan man i hvert fall fastslå at den er mørk, både midt på sommeren og vinterstid.
Handlingen starter 25. juni 1978 og avsluttes i september 2016.
Den første datoen vil fotballinteresserte kjenne igjen som dagen da Nederland og Argentina spilte VM-finale i Buenos Aires.
På asfaltverket Hammerdal Bruk feirer arbeiderne begivenheten med ureglementert alkoholinntak og en medbrakt TV.
Finalen regnes som en av historiens mest spennende.
Men uansett om det skyldtes resultatet, dårlig sikring eller en ond skjebne, utløses en fryktelig ulykke.
En av arbeiderne ramler nedi et kokende asfaltfat og dør.
Skygge over dalen
Skygge over dalen
Etterslekten blir rammet på det mest brutale.
Barn og barnebarn av arbeiderne som jobbet sommeren 1978, vikles inn i en intrige som stadig blir avdekket som mer innfløkt enn den synes å være ved første blikk.
Det er som om en arvesynd ligger tungt over dalen.
Djevelsk skikkelse
Djevelsk skikkelse
I skyggen av disse kulissene glir en djevelskapens fanebærer inn i handlingen, en tidligere, bestialsk morder og far til to gutter, som langt på vei tror han er født uforbederlig ond.
Kidnapping og død
Kidnapping og død
Jentas far er politimann, som parallelt med sine kolleger lokalt og sentralt driver sin egen etterforskning.
Den fører ham dypt inn i fortidas innfløkte labyrinter, til stefaren som var et av øyenvitnene på fabrikken i 1978.
Suveren forteller
Suveren forteller
Boka har krimromanens struktur, men er like mye en mesterlig konstruert studie av et ungdomsmiljø i den mest livsfarlig følsomme tida, da alt kan skje.
På godt, men her særlig på ondt.
Man kunne kalle boka en norsk bygde-noir, med et høyt, litterært ambisjonsnivå.
Jeg legger for øvrig merke til at Eirik Jensen og Hanne Kristine Rhode blir takket for kyndige råd, på hvert sitt fagfelt innen politiet.
| 1
|
303708
|
Kommer for seint til festen
Mangelfull Funeral Party-debut.
ALBUM:
Coverdesignet på det smått hypa bandet Funeral Partys første fullengder bør være utrykk for ironisk distanse til eget bandnavn — men nå skal jo uansett ikke en dårlig designjobb tolkes som ensbetydende med dårlig innhold, eller skal det?
For det skal vise seg at Funeral Party har forbedringspotensial også bak bildet av rosebrann under triviell font.
Bandet spiller semidyktig på strenger lånt fra fordums festtravere som Hot Hot Heat, Rapture og Strokes.
Gjengen demonstrerer riktignok god kontroll på både hes skrikevokal i bristepunktet, dansbare trommer i Duracelltempo og kompakt produksjon, men mangler den riffgløden, snertgleden og melodigenerøsiteten som andre har gjort så mye bedre før dem.
Det hjelper ikke at Funeral Party tar med seg fire gode låter og hyler «mer kubjelle» i ny og ne — de kommer minst seks år for sent på festen.
| 0
|
303712
|
Kevin Costner danser med klisjeer
Gir ut album nummer to som rocker, men gjør bedre nytte for seg på lerretet.
|||ALBUM:
En lang rekke musikere har prøvd seg som skuespillere, fra Elvis Presley til David Bowie, Kris Kristofferson, Willie Nelson, Tom Waits og Eminem.
Atskillig færre er de skuespillerne som er gått den andre veien.
Og — resultatet blir ofte nedslående, som når Scarlett Johansson prøver seg som depperocker.
Atskillig bedre går det med Jeff Bridges, som synger country ganske så nonchalant, men overbevisende, i filmen «Crazy Heart»— uten at jeg tror han har tenkt å gjøre en karriere ut av det.
De siste åra har vi også sett skuespillere som Russell Crowe, Juliette Lewis, Billy Bob Thornton, Jared Leto, Bruce Willis, Johnny Depp og Kevin Bacon som frontpersoner i band.
De tre første er kommet ut av det med en viss verdighet og stil, mens Kevin Costner (55) definitivt faller i den store sekkeposten som rommer de som like gjerne kunne holdt seg til lerretet.
Debuterte i 2008 Skjønt, Costner har ikke akkurat gjort seg veldig bemerket der heller etter kraftanstrengelsen «Danser med ulver» i 1990 og rollen som Whitney Houstons beskytter i «The Bodyguard» i 1992.
Og rett skal være rett, han prøvde seg som musiker før han ble skuespiller — uten at det ble plate av det.
Først i 2008 ga Kevin Costner & Modern West ut debuten «Untold Truths», med skuespilleren på gitar og vokal — og delvis med egne låter.
Nå virker det som om Costners eneste motivasjon er å ha det moro, og det har han helt sikkert også.
Det skal også nevnes at det visstnok var hans ferske kone som oppmuntret ham til å finne tilbake til musikken.
Og «Turn It On» er velspilt, særlig takket være musikere som Teddy Morgan, Park Chisholm og John Coinman — som sørger for høy gitarføring og en smak av 80-tallets smektende gitarsoloer.
Men musikalsk er prosjektet totalt uinteressant og direkte uspennende.
Først og fremst skyldes det at Costner & Co. låter som et hvilket som helst kjellerband, eller hobbyband - til tross for de åpenbare evnene til baktroppen hans.
Stemmen til Costner er dessuten svært ordinær og ganske flat - og uten det særpreget man gjerne leiter etter hos en vokalist.
Rein plankekjøring, med andre ord.
Klisjétekster Akkurat som musikken er også tekstene stort sett enkle og klisjéfylte.
Kjærlighetslivet er tungt representert gjennom strofer som nærmer seg parodien, som i «Saturday Night»:
«You and me, baby, it's 3 A.M./ We got drinks on the table, little money to spend / The boy's playing louder than a runaway train / got the whole place rockin', we're feeling no pain / wow, oh, it's Saturday night / wow, oh.
I'm feeling all right / come a little closer, let me hold you tight / Wow, oh, it's Saturday night».
«Red River» er ikke stort bedre med sitt stadig gjentakende mantra «Took my love away from me», men her sørger i hvert fall ei fele for å sprite opp haugen med klisjeer.
Heartland-rockStilmessig ligger Costner & Co. svært nær den såkalte heartland-rocken til artister som Tom Petty, Mellencamp, James McMurtry og Bruce Springsteen, men uten deres evne til å mene noe med tekstene og musikken.
De har ihvertfall et budskap!
Sjangeren, som var mest populær på 70- og 80-tallet, kan defineres som enkel rock og countryrock som beskrev livet til den amerikanske arbeider- og middelklassen.
Skal man dømme etter musikken på «Turn It On», kan det virke som om Costner & Co. lengter tilbake til denne tida, for albumet virker først og fremst svært utdatert.
Plata er foreløpig bare tilgjengelig i Europa, der bandet nylig avsluttet en turné som tok dem til Göteborg, men ikke til Norge.
Men om rolletilfanget skulle tørke inn, dukker han nok opp her, også.
| 0
|
303713
|
Denne filmen slo «Oslo 31. august» i Cannes
I det elegante dramaet «Elena» kolliderer klasser og verdenssyn.
FILM:
«Alt handler om penger», sier den unge Katerina (Jelena Lyadova) i «Elena».
Ikke med et sukk, men som en kald konstatering.
«Elena», som vant gullpalmen i sideprogrammet Un Certain Regard under fjorårets Cannes-festival og dermed slo Joachim Trier og «Oslo 31. august», er usentimental og sosiologisk skarp.
Det handler om kollisjoner mellom interesser, verdenssyn og klasser, men først og fremst om kvinnen som handler i skvis i mellom disse kreftene.
Mellom mann og sønn
På sine eldre dager har sykepleieren Elena (Nadezhda Markina) giftet seg til velstand.
Hennes slusk av en sønn og den lurvete familien hans trenger penger for å få barnebarnet inn på skole.
De mener seg berettiget til en del av den nye stefarens velstand, fnyser av gnieren når han ikke vil hjelpe og raser mot alle som «føler seg bedre enn dem».
Ektemannen, en aldrende ulv, har en hver-mann-for-seg-innstilling til livet og kan ikke fatte hvorfor han skal føle seg ansvarlig for Elenas sønnesønn.
Testamente
Elena går i engstelig skytteltrafikk mellom sønnens trange roterede i en nedtagget drabantby og ektemannens luftige leilighet, helt til det skjer noe og ektemannen bestemmer seg for å sette opp et testamente.
Som alle krimlesere vet, er nettopp denne uskyldige opplysningen som regel alt som skal til for å blåse husfred og helsetilstand i filler.
«Elena» får da også krimtrekk etter hvert.
Styrt av klasse
Regissør Andrej Zyvagintsev er analytisk og observant.
Han lar gjerne kamera henge igjen i en scene for å fange opp talende detaljer:
Serviceansatte som rydder og rer etter rike kunder, frustrerte unge fattiggutter som denger løs på hverandre i basketak like langtrukne som meningsløse.
Felles for dem alle er at klassebakgrunnen avgjør hvordan de tolker hverandre og situasjonene de havner i.
Elena opplever stedatteren Katerina som bortskjemt, hun mener ektemannen forkjæler henne og fanger ikke opp den barske kjemien mellom far og datter.
Den drikkfeldige sønnen lever med en følelse av maktesløshet og løfter ikke en finger for å bedre sin egen situasjon.
Subtilt følsomt
De sterke følelsene man tenker må ligge under historien, formidles såvidt, og svært subtilt, men de er der.
Elenas henrykte omgang med det yngste barnebarnet antyder at hun forsøker å kjøpe seg tid og kjærlighet av sitt umettelige avkom.
I disse bildene er det en sårhet som slår inn, som gir en dybde til denne elegante filmen som ellers ville vært for mye av en avstandsberetning.
| 1
|
303715
|
Anmeldelse:Haruki Murakami viser at han også er en mesterlig novelleforfatter
Prøver å forstå både utroskap og ensomhet.
Haruki Murakami er mest kjent for sine mursteinstjukke romaner, som «Kafka på stranden», «Trekkoppfuglen» og «1Q84».
Men da han ble lansert i vesten tidlig på 90-tallet, var novellene hans i The New Yorker en viktig årsak til gjennombruddet.
Ulike former for ulykkelighet
Ulike former for ulykkelighet
Bokas tittel er talende, de sju novellene kretser alle rundt ensomme menn som lengter etter en kvinne de enten har hatt, eller tror må finnes der ute.
Men selv om tematikken er lik fremstår ikke hovedpersonene like.
Murakami fornyer dermed Tolstojs berømte, og litt oppbrukte sitat:
Hvert ulykkelige menneske er ulykkelig på sin egen måte.
Kafka i revers
Kafka i revers
«Tonefallet, pausene hun la inn, måten hun bygde opp fortellingen på, alt var perfekt.
Hun vakte lytterens interesse, ertet ham ved å holde igjen, fikk ham til å trekke sine egne konklusjoner, før hun til slutt ga ham det han ville ha.
Teknikken hennes var så raffinert at den fikk ham, om enn bare for en stund, til å glemme alt rundt seg.»
Smakfull symbolbruk
Som vanlig er Murakamis språk litt som japansk estetikk generelt:
Tilsynelatende enkelt, men med intrikate sammenhenger som skaper dybde og skjønnhet.
Smakfull symbolbruk
I den novellen jeg synes er bokas sterkeste, «Kino», kommer dette godt til syne.
Det er en kompleks og symboltung historie, men den går fort å lese, såpass fort at man bør lese den en gang til.
Hovedpersonen Kino, finner kona si i seng med en kollega.
De blir skilt, han starter en bar hvor en rolig, lesende gjest, en utfordrende kvinne og en katt blir noen av de mystiske stamgjestene.
Når det begynner å dukke opp slanger i hagen, forstår Kino at han er i fare, men ikke hvorfor.
Den lesende gjesten forklarer:
«Det er et alvorlig problem som du bør tenke grundig gjennom.
Men svaret er ikke lett å finne.»
Svaret finner han til slutt i seg selv, men om det er for sent eller ikke, står igjen som uklart.
Ettertanke, ikke tårer
Ettertanke, ikke tårer
De utrolige virkemidlene og hangen til symbolbruk kunne fort ha hengt på fortellingene som skrikende staffasje, men hos Murakami danderes det så naturlig og gjennomtenkt at det aldri blir kitsch.
Hans musikkreferanser begynner derimot å bli litt forutsigbare.
Var det virkelig nødvendig å bruke Beatles-sangene «Drive my car» og «Yesterday» som titler?
Japansk oddadialekt
«Hållt du ho ikkje i hånda aingang?»
Japansk oddadialekt
Men siden dialekten er en så viktig del av historien var det nok den beste løsningen.
Etter Murakamis siste roman, «Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår», som var en uforløst affære, er det herlig å lese denne gode og gjennomarbeidede samlingen.
For det er sjelden novellesamlinger er så stilistisk, tematisk og idemessig i harmoni som denne.
| 1
|
303717
|
Nesten full klaff for Villa Paradiso på Frogner
Topp atmosfære og service.
Pizzaen kan bli enda bedre.
Det klinger jo umiddelbart som en suksessoppskrift.
Mens Jan Vardøens steinovnsstekte pizzaer tidligere har fordret en dristig taxitur over til østkanten, er det nå mulig for Frogner-folket å nyte italiano á la Løkka uten å forlate Solli plass.
Robinson og Fredag banet seg vei mellom poloskjorter og silkebluser i den nyåpnede restauranten, før de fikk anvist bord oppe på galleriet.
Luftig italiensk
- For en total forvandling fra trang Rafens-butikk til luftig italiensk storstue i art deco-stil.
Det er sprøtt å tenke på at jeg nylig kjøpte en termos her inne, humret Robinson og skuet ut over Frogner-crowden under dem.
Det så ut til at samtlige av restaurantens 180 sitteplasser var besatt denne myldrende fredagskvelden.
Likevel var støynivået behagelig og en oppmerksom servitør var straks på pletten med meny og engasjerte anbefalinger.
De valgte å følge rådene slavisk.
Dermed skålte de snart i hver sin prosecco-aperitiff, den ene smakssatt med ferskennektar, den andre med litt for rause mengder jordbærpuré i glasset.
- Litt søtklissent for min smak.
Vinen er nesten ikke musserende lenger, hvisket Robinson.
Silkemykt og ferskt
Så begynte oppturen.
Italienske oster og spekemat til forrett slår sjelden veldig feil.
Men her snakker vi om én porsjon som kjøkkenet omsorgsfullt hadde fordelt på to bugnende tallerkener:
Silkemyk fersk caprino-geitost, rosmarin og fikenmarmelade.
Speck, en saltet og kaldrøkt skinke fra Nord-Italia, samt sin mer berømte og lagrede fetter fra Parma.
For ikke å glemme bøffelmozzarella, pecorino, flere forskjellige tapenader, samt uovertruffen focaccia og aioli.
- Nydelig.
Men... mektig, sa Fredag.
Rykende varm Pizzaene var tross alt måltidets viktigste komponent, og nå gjaldt det å ha alle sanser skjerpet.
Rykende varme og med løfterikt svidde kanter ankom de:
En klassisk quattro formaggi til Robinson, duftende av mozzarella, parmesan, gorgonzola og pecorino.
Fredag satte bestikket i sin Indiavolata og kunne nikke anerkjennende til frisk tomatsaus og bittet fra den spicy Calabrese-salamien som gjør all verdens pepperoni-pølser til skamme.
Oliven, rødløk, pecorino og oregano var oppskriftsmessig på plass.
Så hva skyldtes en plutselig liten rynke mellom øyenbrynene?
- Bunnen.
Selv om kantene er svidd, er den helt myk inn mot midten, påpekte Robinson.
- Ekte napolitansk pizza skal stekes på opp mot 500 grader og i så fall holder det med 80 sekunder inne i varmen for å få oppnå den optimale flattbrød-sprøheten.
Kanskje de ikke helt har fått opp fyren på ovnen sin ennå? undret Fredag.
Nesten fulltreffer
De bestemte seg for å legge godsiden til, siden det meste andre tross alt klaffet denne kvelden.
Den anbefalte vinen var blant de rimeligere på menyen, men riktig god: Dyprød, fra Campania, med søte mørke toner, kjøttfulle bær og litt stall.
Fredag prøvde også Birra Paradiso, restaurantens eget brygg fra Grünerløkka Brygghus, en overgjæret fruktig ale med snev av sitrus, som var leskende og friskt.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
Med en suveren tiramisu på deling til slutt og hver sin doble espresso, servert av servitøren de etter hvert nesten var blitt litt forelsket i, begge to, smilte de lett forspiste til hverandre da regningen på 1010 kroner ankom.
- Atmosfæren og servicen er så solid at vi vel lar oss vippe opp på en femmer? foreslo Robinson.
Siden maten også jevnt over holdt høy standard, gikk Fredag med på det.
- Men neste gang må pizzaioloen perfeksjonere den sprø bunnen, noterer jeg meg med rød penn i margen.
| 1
|
303719
|
Duettdronningen
Norah Jones fyller et helt album med venner.
ALBUM:
«Featuring Norah Jones» er et overskuddsalbum på alle måter — og ikke bare fordi det består av allerede innspilte låter.
Hvem kunne tro at Norah Jones har gjort så mange duetter at hun kan fylle et helt album?
De 18 låtene her demonstrerer samtidig Norah Jones' bredde.
Hun solgte over 20 millioner eksemplarer av debutalbumet «Come Away With Me» (2002).
Siden har hun gitt ut tre album som riktignok ikke har matchet salgsmessig, men som alle er solgt til platina.
Gjestevokalisten Norah Innimellom har hun altså også hatt tid til en rekke samarbeidsprosjekter med andre artister.
Og tro ikke at de musikalsk er begrenset til hennes vanlige miks av jazz, country og folk.
«Featuring Norah Jones» inneholder også hip hop, reggae og prosjekter med de skotske indie-favorittene Belle & Sebastian og det amerikanske lo-fi-ikonet M.Ward.
Og så lenge den røde tråden heter Norah Jones, blir det likevel ikke sprikende.
For første gang er duettene samlet på ett album, og ikke en eneste av dem virker malplassert.
Sjøl om det består av spredte duetter, kunne dette vært et fullverdig Norah Jones-album — der hun med sin slepne sangstil framstår som en crooner av klasse.
Little Willies og Willie Det starter med Leiber & Stollers «Love Me» med Norahs sideprosjekt The Little Willies, som ga ut ei glimrende plate i 2006.
Bandet er oppkalt etter Willie Nelson, som dukker opp bare tre spor seinere på «Baby It's Cold Outside» (fra hans album «American Classics» fra i fjor).
«Turn Them»
«Virginia Moon» er en bossa nova-ballade hentet fra Foo Fighters' 2005-album «In Your Honour», mens Sasha Dobson, som synger på «Bull Rider», har vært i to band med Norah.
Dirty Dozen Brass Band fra New Orleans bidrar med «Ruler Of My Heart» og «The Best Part» er en låt fra Norahs duosamarbeid med Daru Oda — der de spilte henholdsvis gitar og bass.
De kalte seg
El Madmo og stilte i «Blade Runner»-kostymer på scenen!
Rap-avdelingen
Så er det klart for avdelingen for rap — duetter med Oukast, Q-Tip og Talib Kweli, etterfulgt av duetter med Ray Charles, Gillian Welch & David Rawlings (Townes Van Zandts «Loretta»), Ryan Adams og selveste Dolly Parton — før Herbie Hancock (Joni Mitchells «Court & Spark») og Charlie Hunter (Roxy Musics «More Than This») øker jazzandelen kraftig.
M.
Ward får avslutte med en småskummel versjon av Roy Orbisons «Blue Bayou».
Ikke forutsigbar Duettplater kan ofte virke både unødvendige og noe påklistret, kanskje fordi låtene ikke er skrevet som duetter.
Det verste eksempelet i år er nok Santanas tolkning av klassiske rockelåter med gjestevokalister, «Guitar Heaven».
Ray Davies' ferske «See My Friends», nyinnspilte Kinks-låter med gjestevokalister, virker også unødvendig — kanskje først og fremst fordi originalene er så mye bedre.
Norah Jones går fri av denne fellen, først og fremst fordi sangene som tolkes verken er opplagte eller forutsigbare.
Arrangementene er oppfinnsomme og kule, og det er bare å takke Norah og plateselskapet hennes for å ha samlet dem på denne gavepakka av et album.
| 1
|
303722
|
Uforløst talent midt mellom Lene Marlin og Marit Larsen
I den posisjonen har Frida Amundsen (19) mye å strekke seg etter.
ALBUM:
Frida Amundsen (19) fra Vaksdal har hatt platekontrakt i tre år, men først nå kommer debutalbumet.
Det får solid drahjelp av «Closer», som faktisk ble fjorårets mest spilte norske låt på radioen.
Ikke dårlig for en ung nykommer!
Utypisk
Det er forståelig at Amundsen bruker lang tid på albumdebuten, som er ganske annerledes enn den noe utypiske singelen.
Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg trodd at det var Ida Jenshus som sang på den lette og fengende popcountrylåten «Closer», for både sjangermessig og i stemme, diksjon og frasering minner hun om trønderen.
Men det er bare på «Closer».
Låten skiller seg ut positivt, og nå er visst radiostasjoner i Europa hekta på den også.
Derfor er det overraskende at resten av albumet virker så anonymt, uengasjerende og ordinært.
At hun har mye i seg, har hun bevist med singelen.
Men Amundsen mangler ganske enkelt særpreg - ihvertfall på første servering.
Lene og Marit I lettbeinte «Flawed» høres hun ut som en blanding av Lene Marlin og Marit Larsen - førstnevnte har for øvrig skrevet avslutningslåten «Yesterday's Gone» sammen med Amundsen.
Den er produsert av Frode Jacobsen (Madrugada) - og er platas beste.
Det er en låt Susanne Sundfør kunne skrevet.
Strippet ned til piano og orgel, cello og bassorgel framstår den mer organisk og mindre pompøs enn en del av de andre sporene.
Fire produsenter Amundsen har valgt å bruke fire forskjellige produsenter.
Det kan være bra for mangfoldet, men ødeleggende for rytmen og retningen.
Minst heldig ut kommer produsentduoen Brightlights, som står bak den noe kavete og lett pompøse andresingelen «Rush» - mens de tar den ned i en fin versjon av svenske Robyns «Be Mine».
Martin Sørlie har produsert «Echo Of Me», som høres ut som et ekko fra diskotida på 70-tallet.
«Senkveld» Som produsent får Lars K. Hustoft stort sett godkjentstempel, ikke minst løfter han balladen «Someone Make Me Cry» til et av albumets ikke altfor mange høydepunkter.
Frida Amundsen framfører singelen «Rush» i «Senkveld» på TV2 i kveld .
| 0
|
303726
|
«Allman-bror» står glimrende på egne bein
Warren Haynes tar med sitt eget musikalske univers til Notodden Blues Festival.
ALBUM:
«Man In Motion» er bare soloalbum nummer to fra Warren Haynes (51), og det første siden debuten så langt tilbake som i 1993.
I bevegelse
Men gitaristen har i høyeste grad vært «en mann i bevegelse».
Ikke bare har han spilt, produsert og skrevet låter for Allmann Brothers Band siden 1989, han gjør også karriere med sitt eget band, Gov't Mule, som gitarist i The Dead (restene av The Grateful Dead) og som soloartst.
Og «Man in Motion» lover meget bra for mannens opptreden på bryggekonserten under Notodden Blues Festival lørdag 6. august, der Warren Haynes Band deler scene med The Blues Brothers Band og Notodden Road Show.
Grunnstamme
Sammen med gitarist Derek Trucks, tangentmann og vokalist Gregg Allman og trommisene Jaimoe Johnson og Butch Trucks har Haynes i mange år utgjort grunnstammen i Allmann Brothers Band.
Det er ikke til å unngå at dette også skinner gjennom på «Man in Motion», også fordi Haynes' Gibson Les Paul (han har selvfølgelig en egen signaturmodell) er lett gjenkjennelig når det kommer til Allman Bros (selv om spillestilen og -lyden også kan minne om Carlos Santana).
Live i studio «Man In Motion» er spilt inn i studio av hele bandet - samtidig - og uten ekstra pålegg.
Det gir en livefeeling.
Ni av ti låter er signert Haynes sjøl, og man blir slått av variasjonen i lydbildet.
Man kunne kanskje tro at han - med bakgrunn i Allman Bros.' historie - ville spille sørstatsrock, men albumet er mer av mye annet enn akkurat det.
New Orleans-trio
Her er nemlig både blues, soul, jazz, gospel, rhythm'n'blues og funk - det siste ikke minst fordi New Orleans-trioen George Porter Jr. (The Meters) på bass, Ivan Neville (keyboard) og Raymond Weber (trommer) er med på albumet - som også skilter med Ian McLagan fra Faces (keyboard), Ruthie Foster (vokal) og Ron Holloway (tenorsaksofon).
Av disse kommer bare de to sistnevnte til Notodden i tillegg til Haynes, mens Danny Louis fra Gov't Mule blir med på tangenter.
I jazzretning
Til gjengjeld er Holloways tilstedeværelse av stor betydning - og den bidrar til at «Man In Motion» er musikk du ikke hører på annenhver klubbscene.
Hans saksofonspill legger en ekstra dimensjon til Haynes' musikk i retning jazz.
Men grunntonen hører bluesen til, fra tempofylte spor som den nesten åtte minutter lange tittellåten, som åpner albumet, til ballader som «Your Wildest Dream», der Haynes' stemme og vare gitarspill virkelig kommer til sin rett, mens Holloways «gale» saksofon truer med å sprenge låten i tusen biter, og avsluttende «Save Me» i gospelland.
Heftigst er nok nesten sju minutter lange «River's Gonna Rise», som drives av et herlig orgelgroove og Ruthie Fosters intense vokal.
«Man In Motion» er en tidløs kraftprestasjon som kommer til å vare til lenge etter at Warren Haynes & Co har røsket tak i Notodden-publikummet om vel tre uker.
| 1
|
303728
|
Et godt stykke unna heltene
Medrivende melodier, men dyrker klisjeene.
|||ALBUM:
Med forbilder som Elvis Presley, Scott Walker og Glen Campbell har man mye å strekke seg etter.
Dette er artister som skal ha inspirert den mye brukte gitaristen (Magnet, Sissy Wish, Mathias Tellez, The Royalties) Rune Solberg fra Sotra.
Solberg dyrker flere popstilarter og har sans for medrivende melodiføring.
Sangtitler som «Morocco Nightclub», «My China Palace» og «Hunger of a Demon» røper en viss hang til romantikk og eksotisme, mens «Empty Bottles and Broken Hearts» og «Lalalala lala» dyrker klisjeer fra andre arenaer.
Solbergs røst er høy og klar, men mangler det uttrykket som nagler lytteren.
Sangeren må bekjempe den flinke anonymiteten og i større grad forsøke å leve seg intimt gjennom sangene, slik heltene hans gjorde.
La røsten stå i kontrast til de strøkent utførte arrangementene, i stedet for å stryke dem med håret.
| 0
|
303729
|
Velstemte smakssymfonier
Argent i Operaen er så bra at det kan bli i meste laget med sang og dans samme kveld.
Da Robinson og Fredag ankom Argent, Bjørvikaoperaens hvitstilige hovedscene for «fine dining», ble de stående litt på vent før en travel hovmester signaliserte at han straks ville være på pletten.
«Litt trang start, men la gå,» tenkte Robinson, men fikk bange anelser på ny da det viste seg at bordbestillingen var blitt registrert hos Fursetgruppens andre operarestaurant, brasseriet Sanguine som har samme telefonnummer.
Med jovial eleganse tok hovmesteren grep.
Etter å ha varslet Sanguine om at gjestene befant seg i kulinarisk sikkerhet, tryllet han fram et bord og forsikret seg om at Robinson og Fredag fant seg vel til rette før han overlot dem til en ung og - skulle det snart vise seg - strålende entusiastisk og kunnskapsrik servitør/sommelier.
Argent opererer med en fast meny som skiftes ut hver måned og anbefaler vinpakker for dem som vil prøve ulike smaker og bouqueter.
-Anse menyen som to forretter, to hovedretter og to desserter der vi kan justere litt på størrelser og rekkefølge hvis dere ønsker det.
Smak på alt sammen eller sett sammen færre retter etter behag, her er en appetittvekker mens dere bestemmer dere, lød servitørens glade budskap idet han landet asjettene med et par skiver sarawakpeppergravet andebryst akkompagnert av et liten topp fabelaktig fennikelpuré og et par dråper druemost.
Den nesten spekekjøttsmakende munnfullen viste seg som utmerket niste til den videre måltidskomponeringen.
-Seks retter blir for mye, men fire frister, sa Fredag.
-Grillet kongekrabbe, foie gras, landkylling som hovedrett og rabarbra i ulike varianter, lar det seg høre?
-For 580 kroner er det musikk i mine ører, svarte Robinson.
-Jeg følger deg på de to første, men velger lysing med løpstikke og potetkrem som hovedrett og runder av med oster, marmelade og nøttebrød.
Og vinpakke, jeg forventer at en restaurant med Argents ambisjonsnivå vil meg vel med det de skjenker i stetteglassene.
Det viste seg å stemme.
Om den første forretten - kongekrabbe med avocadomousse og flak av syltet gulrot med engsyresalat i en perfekt søt/syrlig-dialog - var genial, var ikke nummer to, pannestekt foie gras og brenneslesuppe med epler, små erter og stenk av hvit sjokolade, dårligere.
-Fabelaktig, mente Robinson, og når servitøren først varter opp med en smaksbombe av en chablis, laget av druer fra en riktig gammel vinstokk, og deretter er sjenerøs med en nesten sauternesaktig Mosel-spätlese, er mye allerede på plass.
Mer skulle det bli.
Robinsons hvite, perfekt stekte torskeslektning i barskt, brunbrent smør kom med friskt smaksfølge av syrlig lakserogn, mens Fredags bokkølbraiserte kylling med asparges og småpoteter inngikk i en herlig balanseøvelse mot en lett og tanninfattig, men likevel smaksrik piemontevin.
Også avslutningen - rabarbrashot og rabarbrakompott med sitronsorbet for Fredag; taleggio, blåskimmelosten Kraftkar og mysost til Robinson - ble ledsaget av utmerket drikke, en alkoholsvak sørafrikansk muscadel, så over espresso og petit fours var det fornøyde spisegjester som oppsummerte.
-Så nær perfekt som jeg noen gang har spist, mente Robinson.
-Og et eventyr av en servitør, i tillegg til å være glimrende servert, er jeg atskillig mer opplyst om søt pepper fra Borneo og prosentandelen råtnende druer i spätlese.
-Tiltredes, sa Fredag.
-Litt dårlig støydemping i lokalet og litt trist utsikt, men ellers: Topp, og en restaurantopplevelse som ikke bare tåler, men fortjener å få kvelden for seg selv, uten å skulle kombineres med verken opera eller konsert.
| 1
|
303730
|
I trettiåra fikk hun hoppe sammen med gutta
... men hun ble nektet å hoppe i Holmenkollen.
ANMELDELSE:
Berømmelse kan være som peisild, den flammer opp, så gløder det og så er den borte.
Anerkjennelse er knyttet til tid og sted:
Du kan ikke alltid ta den med deg når du flytter.
Flimmerfilm har laget en dokumentarserie for NRK, der de henter fram slike gamle, nesten glemte helter og skjebner.
Som Johanne Kolstad, Norges store skihopper.
Hun som i trettiåra fikk hoppe sammen med gutta, men som ble nektet å hoppe i Holmenkollen.
I stedet dro hun til USA og ble skidronning der:
Blant de første som hoppet om sommeren, ikke på kunstgress, men på høy.
Kvinnen som hoppet Suicide Hill i New Boston.
Kvinnen som satte en verdensrekord som sto i 40 år:
Et hopp på 72 meter.
Som reiste USA rundt med sin manager.
Før hun kom hjem til Norge - og igjen ble nektet å hoppe i Holmenkollen.
Kvinner ingen adgang.
Men i Skimuseet under Holmenkollhoppet står pokalen hun vant i USA.
Programmet er det første i en serie på seks, og er vakkert satt sammen av gamle bilder og film, reisereportasje og intervju med familie og gamle mennesker som fremdeles husker henne.
Det er interessant kulturhistorie, godt fortalt av Geir Kreken og Paulo Chavarria.
Selv om ikke alle intervjuobjekter har like mye å fortelle, er materialet godt disponert, der både hverdagsligheten og eventyret er ivaretatt.
Historien om Kolstad er en typisk norsk historie om ungdommelig eventyr og berømmelse, fulgt av vanlig liv.
Det er også norsk historie - om et trangt Norge og et åpnere USA.
Det er en lovende start på seks episoder om de glemte norske heltene.
| 1
|
303732
|
Dette er dama for de helt store følelsene
Laleh stopper tiden og hjertet - igjen.
ALBUM:
I internettets, streamingens og smarttelefondistraksjonenes tidsalder er det ekstra viktig å samle på de genuine popøyeblikkene, de som slår deg i bakken, som får huden til å bevre, som fukter øyekroken, som stopper tiden og hjertet.
Svensk-iranske Laleh Pourkarim har for vane å servere noen slike øyeblikk på sine album.
«Some Die Young» er muligens den aller fineste triste sangen fra de siste par-tre årene, uavhengig av 22. juli.
Og her gjør hun det igjen:
Etter sju begavede, tidvis imponerende og smukt popklassisistiske, velproduserte og behagende engelskspråklige sanger — litt McCartney her, litt Cat Stevens der - kommer «Goliat»; en hyperromantisk, moralboostende, uironisk feelgood-kampsang som sprenger all sunn motstand.
Den Roy Bittan-aktig pianoklunkingen er i seg selv liflig, og resten av sangen, sunget i et lyst, nesten MGP junior-vennlig stemmeleie, er Lalehs store, optimistiske, eskapistiske opprop, rett og slett hennes «Born To Run».
Svenskene selv vil sikkert kalle den «tokromantisk», Broder Daniel kunne slamret seg gjennom den med tilsvarende emosjonell rekkevidde, men Lalehs avtrykk er mindre desperat, mer fylt av oppriktig tro, håp og kjærlighet, alt vil gå bra til slutt, vi skal få det til!
Hele den «svenske» slutten på albumet er i det hele tatt svært tiltalende, «En stund på jorden» og «Solen och dagen» er de to siste låtene, alle ganske suverene schlagere tuftet på den beste svenske poparv — det kraftfulle, elegante ABBA-avtrykket i førstnevnte vil nok mange popprinser og -prinsesser misunne henne.
En overveldende slutt på et album som befester Lalehs posisjon som en av Skandinavias mest vesentlige popartister akkurat nå.
| 1
|
303734
|
OnklP & De Fjerne Slektningene tar tempen på hverdagen i Oslos bakgater på en måte få andre har lykkes med
Slekta rider igjen.
ALBUM:
Om «Slekta» var vorspielet og stigende rus, er «Slekta II» helt klart nachspielet og den harde knyttneven av blåmandag.
I alle fall om man går etter følelsen i bunn.
Runde to handler mye om å takle den harde hverdagen og de utfordringene som gjerne følger en fuktig natt.
Men det betyr ikke at det ikke er mye varme her.
OnklP er høyt og lavt i følelsesregisteret, fra det bunnærlige og behørig omtalte angsteposet «Styggen på ryggen», garantert en toppkandidat til de fleste årets låt-kåringer, til den forsiktige og bittersøte optimismen i avsluttende «Et vakkert liv».
OnklP står hele veien i begivenhetenes sentrum , mens slektningene henger hakk i hæl og gir de selvutleverende historiene den koloritten de krever.
Og her går det for seg.
Med vegger av gitarer og brusende orgeltoner, lener «Pust» seg hardere i California-punk-retning enn noensinne.
«Vegas» følger på og rister gjengen ut av bakruståka med gyngende ska-groover og selvfornektende tekstlinjer som «La det som skjedde på tur bli i Vegas, hvis ikke blir det sår i både levra og sjela».
Slekta er i siget og slik fortsetter det.
Nevnte «Et vakkert liv» låner til og med toner fra blåserekken til Stevie Wonders «Master Blaster».
Reggae-tendensene ligger med andre ord enda lenger fremme denne gangen.
Den klare beskjeden «Slekta II» sender ut, er at OnklP og hans svirebrødre fra Oslos mest kreative og proaktive rockemiljø er en fusjon av himmelske kvaliteter.
I likhet med på debuten, føles det musikalske ekteskapet som den mest naturlige ting i verden.
Som historiefortellere og låtskrivere tar OnklP & De Fjerne Slektningene tempen på hverdagen i Oslos bakgater på en måte få andre har lykkes med.
«Slekta II» byr på en usentimental skildring av en trøblete hverdag de fleste på et eller annet tidspunkt kan kjenne seg igjen i, enten det er rus, eksistensiell angst, dametrøbbel eller trivielle hverdagsproblemer.
Og det er jo i bunn og grunn det god rock skal handle om.
| 1
|
303736
|
TV-anmeldelse:«Okkupert»
«Okkupert» er litt som en oppfølger til justisministerens propagandavideo, men reddes av gode prestasjoner fra skuespillere vi ikke så ofte ser på tv.
Takk.
TV-SERIE:
Hadde mannen i gata kommet opp med en idé om å lage en klimathriller om en nærmest lydløs russisk okkupasjon av Norge, fordi en statsminister i nær framtid skrudde igjen nasjonens olje - og gasskraner, så hadde neppe noen bladd opp 90 millioner kroner for å få realisert en serie på ti episoder.
Men når Jo Nesbø har ideen blir det selvsagt fart i sakene.
Dessverre er ideen seriøst slapt forløst og minner tidvis om en filmatisert særoppgave fra en harm student og miljøaktivist.
Duften Høstens monumentale satsing på TV2 er endelig klar for massene etter mye kluss på veien, via NRK som trakk seg, og resultatet - vi har sett fem episoder - gir oss også en kalkunduft.
Vi iler til med å si at serien ikke ender i steikeovnen - takket være et knippe sterke skuespillerprestasjoner og klimabudskapet.
Første scenario setter seg lovende med en troverdig ramme.
USA er ute av NATO.
EU konspirerer i bakgrunnen.
Norge mot røkla.
Riktig porsjonert mellom storpolitikk, indre og utvendig drama og korte innføringer i diverse familierelasjoner og det hele i en avdempet - om en smått truende hverdagsatmosfære.
Heroisk Replikkene henger også på greip i begynnelsen når vi følger statsminister Berg fra miljøpartiet, spilt av Henrik Mestad, som er mannen som begår det heroiske og historiske politiske vedtaket om å avslutte den norske oljealderen.
Statsministeren er forresten en vellykket genmodifisert kloning av Stoltenberg og Rasmus Hansson, men Berg har ikke før forsøkt å redde framtida fra de fossile brennstoffenes iboende ødeleggelser, før han kidnappes rett foran livvakten Djupvik.
Sistnevnte er som spyttet ut av den danske serien «Livvaktene», en stødig, ærgjerrig og operativ tjenestemann fra PST.
Tafatte
Vi kjøper Eldar Skars håndtering av den noe begrenset PST-Djupvik-rollen, som dessverre utover i serien blir gravalvorlig og endimensjonal da alt ansvar legges på hans skuldre og skuddsikre vest.
PST framstår også passe tafatte i perioder, det kan vel ha en sammenheng med de siste åras virkelige hendelser.
Skar er absolutt en av dem som gjør serien verdt å følge litt med på.
Han, sammen med Vegar Hoel, som spiller den dedikerte, teftsikre, radikale journalisten fra Ny Tid (oppsving for den gamle sosialistblekka, men det burde vel vært Klassekampen?).
Ane Dahl Torp er også med som Ny Tid-journalistens kone og en restauranteier som sliter, men serveringsstedet får et solid oppsving takket være russisk matlyst, tips, pengebunker og drikkebehov.
Fiffig anrettet som viser oss en moderne «krigsprofitør».
X-faktor Nevnes må også Selome Emnetu som Hilde, nyutnevnt advokat som har barn sammen med PST-Djupvik.
Selome har ikke den største rollen, men hun har den mytiske X-faktoren som TV-rutene skriker etter.
Fra Den Nationale Scene i Bergen er Ragnhild Gulbrandsen heldig plukket ut til rollen som PST-sjefen Wenche Arnesen, soliditet i en nevrotisk rolle som landets etterretningsøyne.
Litt «Borgen»-følelse gir hun oss.
«Okkupert» ramler sammen fordi vi ikke tror på noe som helst, det er verken spennende eller underholdende.
For mye om alt.
Jo, litt morsomt blir det i retning Anders Anundsen II der også «Pelle og Proffen» - med sprengstoff - representerer de nye gutta på skauen med Fritt Norge-blogg.
| 0
|
303737
|
Rusk i maskineriet
«Transformers:
Age of Extinction» knuser både storbyer og manus.
FILM:
Det er to sider ved «Transformers:
Age of Extinction» som er mildt underholdende.
Det ene er å se de svære robotene gjøre seg om til biler og helikoptre og så til roboter igjen, med andre ord akkurat dét som var gøy med lekene filmen er bygget på.
Det andre er den alltid severdige Stanley Tucci i en pigg birolle som bjeffende, Steve Jobs-aktig teknomogul i ferd med å knekke koden for å bygge en transformer fra bunnen.
Dualit-mixmastere
Dessverre er det for lite av begge deler i denne fjerde filmen om de snille romrobotene Autobots og de slemme romrobotene Decepticons, og menneskene som kommer i veien for dem.
Derimot hengir regissør Michael Bay seg lykkelig til sin hang til froskeperspektiv, sakte film, flammehav, dypt smertefulle forsøk på humor, og storbyer som legges i grus mens skyskraperbiter flyr lerretskantimellom og noe som ser ut som forvokste Dualit-mixmastere prøver å knuse hverandre.
Svake mennesker
Robotgalleriet, hvis det er riktig ord, utvides til bristepunktet med stadig nye mekaniske livsformer mens presongalleriet går for manusmessig lut og kaldt vann.
Den mislykkede oppfinneren Yeager (Mark Wahlberg) oppdager at den rustne traileren han har kjøpt, egentig er super-autobot'en Optimus Prime, og må slå seg sammen med ham for å redde verden, samtidig som han har nyere filmhistories kjedeligste krangel gående med den kjekke racerbilsjåføren (Jack Reynor) som har gått til det uhørte skritt å bli kjæreste med den overbeskyttede, hotpantskledde datteren hans (Nicola Peltz).
Alt dette tar ubegripelige to timer og tre kvarter å finne ut av.
Og det Bay først og fremst har kjøpt for de 1 250 millionene det har kostet å lage «Transformers:
Age of Extinction» er en viss fascinasjon for at det er mulig å være så støyende og så søvndyssende samtidig.
| 0
|
303738
|
Uryddig sjø
Gjengen fra Tangerudbakken druknes litt når de begir seg ut på havet med sirkus Jarle Andhøy.
TV:
«Hallooo kompis!».
Med dette hjertelige utbruddet og en kjempeklem tar Cecilie P. Nilsen fra Tangerudbakken borettslag imot sin gode venn Berserk-kaptein Jarle Andhøy på Gardermoen.
Scenen er hentet fra da Andhøy vendte hjem fra sitt omstridte seilas i søken etter tapt mannskap i Antarktis i fjor.
Den samme scenen får også åpne TV Norges nye realityserie «Tangeruddampen».
Det er et herlig øyeblikk.
Dessverre drukner slike mellommenneskelige scener i en tidvis uryddig sjø av en produksjon som ser ut til å være lagd med mottoet «sjøen blir til mens vi seiler».
Mannskap å bli glad i Fire år er gått siden beboerne fra Tangerudbakken borettslag dukket opp på TV Norge for første gang.
De inviterte oss inn i hverdagen sin, sjarmerte og utfordret oss og tok knekken på en bråte fordommer mot psykisk utviklingshemmede.
Vi er mange som er blitt store fans.
Jarle Andhøy også.
Da han og kompani vant Gullruten for beste dokusåpe i 2009 for «Berserk gjennom Nordvestpassasjen», ropte han Tangerudgjengen opp på scenen og ga prisen til dem til stående applaus.
Siden har Tangerudboerne og Andhøy med mannskap blitt gode busser.
I «Tangeruddampen» skal Andhøy lære gjengen å seile så de kan bli med på ekte seilas.
Det borger for et program av typen «Ingen grenser».
Det er ikke dét vi får.
Surr og sirkus «Tangeruddampen» lider av at ingen ser ut til å stå ved regi-roret, hvilket er litt pussig, siden regien er ved - nettopp
- Jarle Andhøy sammen med Linn Th.
Amundsen.
Det hele blir litt alt og ingenting.
Til tider blir det for regissert, stivt og kunstig, særlig enkelte replikker som virker innøvde, noe vi aldri så i den originale Tangerudbakkenserien.
Andre ganger er det uten klar kurs.
Det bringes inn alt fra medlemmer i Larvik sjømannsforening til lokale vikinger uten at vi rekker å komme innpå noen.
Andhøys venner dukker opp, som blindpassasjeren Busby Noble.
Det går for fort i svingene når Noble plutselig står i full maoridrakt på et fjell og spør moder jord til råds, før det så klippes hastig videre som om det var et hverdagslig syn.
Det samme gjelder forsåvidt vikingene i Stavern.
Hvem er de, egentlig?
Det får vi ikke godt svar på.
Mye av det menneskelige aspektet og vennskapsscenene vi er glade i fra Tangerudbakken drukner litt i surr, kostymer og sirkus.
Men til tider, heldigvis, dukker øyeblikkene opp.
| 0
|
303739
|
«Mer av det samme og en fryd å se på»
Saul er tilbake.
Oppfølgere.
Avleggerserier.
Gi den populære birollefiguren sin egen serie.
Trenger vi sånt?
Har det noe for seg?
Er det ikke alltid vassent avkok, nesten-men-ikke-helt-forsøk på å gjenskape magien i en ferdig fordøyd treretter man gjerne skulle spist om igjen med ferske smaksløker?
Håpet er mer «Friends».
Det man får er «Joey».
Men nei.
Ikke denne gangen.
Første episode av «Better Call Saul», hvor vi nok en gang møter den slu advokaten Saul Goodman fra «Breaking Bad», feier unna all tvil og mistro.
Serieskaperne Vince Gilligan og Peter Gould leverer etter alle solemerker bare mer av det samme, men i en frisk innpakning som er ti prosent lettere i labben og en fryd å se på.
Skrankeadvokat
Det starter med slutten.
Etter hendelsene i «Breaking Bad» lever Saul i skjul og jobber på en kanelsnurrsjappe mens han konstant titter seg over skuldra.
Etter åpningsminuttene i sorthvitt, perfekt tonsatt av The Ink Spots-låta «Adress Unknown», tar fortellingen oss med til årene før «Breaking Bad», da Saul ennå het Jimmy McGill og var en sliter av en skrankeadvokat.
Bob Odenkirk tar her steget opp fra birolle til hovedrolle med glans, og ser ut til å stortrives med det større registeret han har å spille på nå som målet er å komme bak den rappkjefta hentesveis-fasaden til Saul.
Der finnes det et vell av sinne, sorg, usikkerhet og frustrasjon.
En hører det bare på pusten, ser det tydelig i måten han nesten rister og vrir seg under og kniper med øynene en vanskelig telefonsamtale.
Med det presset i bakhodet ender en tilsynelatende avslappet og åleglatt samtale med to potensielle klienter opp med å føles høyspent, fordi man vet så alt for godt hva som foregår bak fasaden.
Bulkete søppeldunk
Odenkirk får også god hjelp av Gilligans selvsikre regi hvor ingenting føles tilfeldig.
En rettssak kommer nær bankscenen i seriefinalen (nå bare sesongfinalen) av «Twin Peaks» hva gjelder utstudert langsomhet før den med pinlig komisk presisjon viser akkurat hvor stusselig karrieren til Jimmy er.
En søppeldunk med bulk forteller en så tydelig historie at den ikke trenger sparkes.
Stikkene av medfølelse kommer ikke bare én gang i løpet av den knappe timen piloten varer, og noe av tyngden i det må nok tilskrives at vi kjenner Saul/Jimmy fra før.
Selvstendig serie
Samtidig står dette på egne ben, i den grad at også de som aldri har sett «Breaking Bad» ikke vil ha noen problemer med å henge med.
Parallellen til opphavet er likevel svært tydelig.
Som Walt er Jimmy på et punkt i livet sitt, en tilsynelatende god og ærlig mann som en dag må innse at verden er urettferdig og at ingen vil gi ham noen stjerne i margen for å følge reglene.
Så fort man kutter ut et par prinsipper og utnytter systemet bittelitt, virker livet både enklere og mer lønnsomt.
Når Jimmy beveger seg i den retningen i siste tredjedel av piloten gjør lageret av medfølelse at det blir utrolig lett å heie på ham.
All erfaring tilsier at det kan bli litt tyngre noen sesonger fra nå.
Denne anmeldelsen er kun basert på første episode.
Andre episode legges ut på Netflix i morgen.
| 1
|
303740
|
Kjernefamiliefysikk
«We're the Millers» råkjører gjennom rølpevitsene og parkerer pent i familieverdigarasjen.
FILM:
En eller flere av de involverte har hatt behov for å se Jennifer Aniston bukte seg i bare undertøyet, eller ment at publikum har det.
Den ustrakte strippescenen i «We're the Millers», der Aniston må bevise overfor en plirende narkokonge at hun faktisk er stripper, og ikke familiemor i fotformsko slik hun har utgitt seg for å være, har i alle fall ikke noe komisk poeng.
Og den er typisk for en rølpekomedie som råkjører gjennom harry vitser om incest, swinging og kåte politimenn før den parkerer pent i familieverdigarasjen i forstaden.
Falsk kjernefamilie
Grunnen til at Aniston har trukket i fotformsko er en middels god plan klekket ut av marihuanalangeren David (Jason Sudeikis), som bor i samme bygård og som brått blir tvunget til å smugle et tonn narkotika eller to over den meksikanske grensen.
For ikke å vekke mistanke i grensekontrollen, rasker David sammen en falsk kjernefamilie bestående av strippernaboen, et hjemløst problembarn (Emma Roberts) og en forlatt uskyldighet (Will Poulter) og stapper dem inn i en bobil.
Det som er av styrke her, ligger i konseptet, og «We're the Millers» er ganske trivelig når familiefrustrasjonene med sine tilhørende fraser, bebreidelser og bekymringer sniker seg inn i samspillet i bobilen.
Godlynt
Men her finnes ikke noe uventet eller originalt, bare en tålmodig kø av mer og mindre platte poenger som venter på sin tur.
Alt som har med sex å gjøre, og det er ganske mye, er preget av en trett fantasiløshet.
Når «We're the Millers» klorer seg fast i treeren, er det fordi den kjenner seg selv godt nok til ikke å bli sentimental, og fordi den har en godlynt varme og en fin kjemi mellom de fire sorte fårene.
Aniston er mer dempet og behagelig her enn hun ofte blir bedt om å være, hun spiller rask romantisk badminton med Sudeikis, som holder på sympatien til tross for at rollen hans kanskje opptrer sympatisk i til sammen seksten sekunder.
Men i tilfelle det ikke er glassklart:
Dette er en film om familien, ikke for den.
| 0
|
303741
|
Blått og blingsete
Det er mye i «Smurfene 3D» som kan fremkalle ukontrollerte rykninger.
FILM:
Det fortvilede, forløsende spørsmålet kommer omtrent midtveis i «Smurfene 3D».
Det er da reklamemannen Patrick (Neil Patrick Harris), nær drevet ut av sitt velpleide skinn av seks smurfer som med de beste intensjoner er i ferd med å ødelegge livet hans, utbryter:
«Si meg, er det bare jeg som synes den sangen er litt irriterende?».
Ukontrollerte rykninger
Nei, det er ikke dét.
Smurfenes nerveslitende na-na-na-refreng har på det tidspunktet blitt avsunget omtrent tolv ganger for mye.
Det er i det hele tatt en god del ved smurfekonseptet, som ble unnfanget av tegneserieskaperen Peyo på femtitallet, som kan fremkalle ukontrollerte rykninger hos ikke-fans.
Det forsiktig sagt begrensede ordforrådet, for eksempel.
Samt plottmekanismene som går ut på at den hardt prøvede hovedpersonen er dramaturgisk forpliktet til å lære å elske plageåndene som gjennom store deler av filmen har handlet såpass egoistisk og impulsivt at de nær har lagt ekteskapet og karrieren hans i grus.
Usunt
Dette er knapt enestående for smurfene.
Lignende mekanismer driver også plottet i andre nyere familiefilmer, som «Hopp» og «Biler 2», og det virker usympatisk og usunt, hver gang.
Hvorfor skal vi synes slik oppførsel er henrivende, bare fordi hovedpersonene er klønete kosedyr med bedende blikk?
Hvorfor er det ikke de som ødelegger som skal be om unnskyldning?
Overspilt
Det er et sett fullstendig vilkårlige årsaker som gjør at seks av smurfene i «Smurfene 3D» blir slynget ut av sitt sopprike og ut på Manhattan.
Der blir de forfulgt av den onde trollmannen Gargamel (Hank Azaria) og må få hjelp av Patrick for å komme seg hjem.
At «Smurfene 3D» er myntet på svært små barn, og stoler på at dagens foreldre er tålmodige og holder ut, vises blant annet ved at Azarias trollmann er en overspilt og grovkornet skurk, en anmassende sirkusklovn.
God Harris
Kontrasten er slående til Neil Patrick Harris, som nærmer seg dette såpeglatte konseptet med en kvikksølvaktig letthet og timing.
Også actionscenene har fart og god koreografi, og blir faktisk forbedret av rystende subtil 3D.
Og et fint, poetisk lite øyeblikk oppstår når smurfene i en gammel bokhandel oppdager en gammel Peyo-bok, og i overveldet taushet blir stående og se på de gamle, tegnede versjonene av seg selv.
Men scenen gjør det også tydelig hvor ulike de originale tegningene 3D-smurfene faktisk er.
Og så haster det heseblesende og usammenhengende plottet videre.
Og flere dager senere durer ennå na-na-na-refrenget rundt i hodet mitt.
Som jeg ønsker det kunne holde opp.
| 0
|
303743
|
«Mer revynummer enn låter»
Mika fornekter seg ikke.
|||
ALBUM:
Mika solgte seks millioner debutplater med sin oppgira, falsettrike og teatralske pianopop, men for å kunne nyte oppfølgeren «The Boy Who Knew Too Much» kreves det langt mer enn fulltoleranse for musikalsjangeren.
For å kunne like «Good Gone Girl» må du nok minst ha en mastergrad fra Bårdars danseinstitutt, for her ramponeres hele låten av Mikas vilje til å lage show i alle vokaler, «pony»?
Nei, «pjååååuni»!
«Toy Boy»
Best fungerer det når Mika tillater seg en pustepause og overlater sine mange uimotståelige toner til mindre kontroversielle stemmer, som koret på «We Are Golden», hvis refreng Elton John lett ville adoptert, eller som på platas beste låt, «Rain», der vokalakrobatikken konsentreres til refrenget og låtens suggererende Moroder-for-kids produksjon får dundre i fred.
Følger han opp dette på neste plate blir det for alvor grunn til å ta fram jazzhendene.
| 0
|
303745
|
Vingeklippet visjonær
«Jobs» tar et geni og trykker ham flat.
FILM:
Her er noe jeg kunne tenke meg å vite litt mer om.
Når genier generelt, og avdøde Apple-grunnlegger Steve Jobs spesielt, ser på verden, hva er det de ser?
Hvordan kunne en sosialt skylappet bølle som Jobs være i stand til å vite hva folk trengte og ønsket seg, før de visste det selv?
Hvorfor var det så om å gjøre for ham og hans likesinnede å få disse ideene satt ut i livet?
Full av floskler
«Jobs» forsøker ikke å svare engang.
I stedet gjør de historien om en unik mann til en kjedelig samlebåndsfilm, fylt til bristepunktet med floskler om originalitet og annerledestenkning.
Det gjøres ikke noe forsøk på å bortforklare hva for en drittsekk tittelpersonen (Ashton Kutcher) er, mot venner og kjærester og kollegaer, men fordi han aldri heller får bli så fascinerende som virkelighetens Jobs vitterlig var, aldri får satt skikkelig ord på ideene sine, står man igjen med en atal einstøing som for de aller flestes del kan dra dit pepperen gror.
Men Jobs ser for seg andre destinasjoner, og filmen byr på mye gåing med stivt blikk gjennom kontorlandskap, korridorer og etter hvert applauderende folkemengder.
Smålig intrigering på styrerommet får alt for mye oppmerksomhet.
Ikke inn og ned
Det er egentlig litt leit for Ashton Kutchers del.
«Jobs» følger det eksentriske teknologigeniet fra dagene som barføtt og opprørsk universitetsdropout med diskutabel persolig hygiene opp til maktens skyskrapetinde, og Kutcher, som er svært lik den unge Jobs, har tydelig jobbet hardt for å få den lutende holdningen og de stakkato skrittene.
Innsatsen står til seks.
Men han har aldri vært noen ekspressiv skuespiller, og klarer ikke å gi rolle sin dybde.
Visjonene, raserianfallene, alt spruter ut, men vi kommer ikke inn eller ned, ulikt den innholdsmessig like og uendelig mye rikere «The Social Network».
Slik blir denne Jobs en skikkelse som kan ramse opp inspirasjonskilder, men ikke har noen smak, som kan forelese om viktigheten av visjoner, men ikke artikulere sine egne.
Han er, med andre ord, en person Steve Jobs selv antagelig ville gitt fyken på en særs ubehagelig måte.
| 0
|
303746
|
Han er virkelig en fantastisk rev
Filmen bevarer gnisten fra Roald Dahls lystige roman.
FILM:
«Du er virkelig en fantastisk rev», sier fru Rev til herr Rev.
«Jeg prøver», sier ektemannen (ektereven?), uten skjule selvtilliten.
Det er det da heller ingen grunn til.
«Den fantastiske Mikkel Rev» er blitt en deilig film, blendende original, en fabulerende familiefortelling med en egen, skjelmsk sans for humor.
Samtidig handler om dypt gjenkjennelige behov, som tilsynelatende finnes både hos mennesker og rever.
Nostalgiker Regissør Wes Anderson, kjent for «Rushmore» og «The Royal Tenenbaums», har glødet for å filmatisere Roald Dahls barnebok i en årrekke.
Den kjappe romanen om den driftige herr Rev må ha truffet en nerve i Anderson, som ellers er stilistisk svært ulik sin inspirasjonskilde.
Der Dahl er overdådig, boblende, er Anderson mer av et pokerfjes, en eksentriker med et sørgmodig vidd og nese for nostalgi.
Utilpass sønn Dahls korte, lystige bok handler om den snarrådige og eplekjekke herr Rev som forsøker å kombinere livet som familiefar med å bruke sine evner som formidabel hønsetyv, og dermed legger seg ut med tre utsøkt vemmelige storbønder.
Fans av den opprinnelige fortellingen må belage seg på at den er blitt bygget ut, flikket på og, til tider, presset litt ubekvemt inn i en «det er fint å være annerledes»-ramme.
Her er herr og fru Revs fire barn redusert til ett, en ulykkelig og utilpass særing av en sønn som går i rare klær, i et opprør mot faren han aldri kan bli som.
Slik får Anderson gitt filmen sin såre og tragikomiske signatur.
Følelse av eventyr Men Anderson har skjønt Dahl.
Han har bevart forfatterens gnist, fryden over en elegant og vellykket skøyerstrek, sansen for det opprørske og frekt sjarmerende.
Blant det han har tilført fortellingen for egen regning er en modernitet med snev av noe industrielt; handlingen foregår i og utenfor en moderne småby der de tre bøndene driver store, automatiserte anlegg.
Klær av kordfløyel og piquet, visstnok modellert etter regissørens egne, en fargeskala av gylne, varme syttitallsnyanser og et sløyt soundtrack plasserer historien i nær fortid, mens regissørens sans for symmetri og koreografiske turer i de glødende bildene gjør at følelsen av eventyr ikke forsvinner.
Sjarmerende Også den arbeidskrevende stop motion-teknikken som er brukt på dukkene, bygger oppunder «Den fantastiske Mikkel Revs» gammelmodige sjarm.
Bevegelsene til dyr og mennesker er riktignok mindre flytende enn hva man er blitt vant til i animasjonsfilmer, men det venner man seg fort til — og det at håndverkselementet er så tydelig øker sant å si respekten for det fullendte verket; de vakre, uttrykksfulle ansiktene til revefamilien er desto mer imponerende når man vet de er møysommelig formet for hånd, og gitt liv gjennom ørsmå, fysiske bevegelser.
Så selv om man skulle få lyst til å jekke ned herr Rev litt, er det ingen grunn til å gjøre det.
Han er virkelig en fantastisk rev.
| 1
|
303747
|
High school for hunder
«Marmaduke»er en bastard av en film, det vil si en blandet fornøyelse.
|||
FILM:
«Marmaduke» er en familiefilm av den moderne sorten.
Det vil si at manus er krydret med små referanser til musikk, film og annen populærkultur som poden på fem ikke har rukket å få med seg, men som gjør at mor og far føler seg verdsatt.
Bisken som bærer filmens navn, er en grand danois, en stor danske, kjent som Tysklands nasjonalhund (Deutsche Dogge) og enda bedre kjent som amerikansk tegneseriehund i 600 aviser i 20 land gjennom 56 år.
Og siden Hollywood er skeptisk til å lage film om figurer som ikke er populære fra før, har man denne gangen satset 50 millioner dollar på en klønete kjempehund med munndiaré.
Trivelig kar
Jeg fryktet det verste, men den pratesyke dansken er i grunnen en kul kjøter å henge sammen med.
Han har alltid en kommentar på lager og trives med sin rolle som halvveis oversett bråkmaker i familien Winslow.
Selve moroa begynner når pappa Winslow blir tilbudt jobb i Bark Organics, en produsent av vegetarisk hundemat, og familien flytter fra Kansas til Orange County, California.
Marmaduke og huskatten Carlos er i utgangspunktet motvillige:
De har sjekket ut forholdene ved å kikke på en dvd med «The O.C.» og er skeptiske når de ikke ser noen kjæledyr der.
Venner og fiender
Heldigvis har Bark Organics en diger hundepark der både vi og Marmaduke blir presentert for krysninger og rasehunder av mange slag.
Kongen på haugen, rottweileren Bosco, blir rasende når Marmaduke kaster et blikk på dama hans, collien Jezebel, og gir ham beskjed om å henge med taperne.
Som en av de smarte taperne uttrykker det, hundeparken er «high school for dogs», og det på et til dels underholdende vis.
«Clueless» for hunder, kunne man si.
«Marmaduke» er en krysning.
Noen vil synes at ordspillene er morsomme.
De minste kan glede seg over et par prompevitser.
Familien Winslow er omtrent like psykologisk interessant som hunder pleier å være i menneskefilmer.
Men de snakkende hundene er en sjarmerende gjeng og moralen er som følger:
Det er forlokkende å henge med de rasereine og stjele tispa fra ei bøllebikkje, men ikke glem de virkelige bastardvennene dine.
| 0
|
303749
|
Bandet som gjør akkurat som Robyn sier vi skal gjøre
The Concretes danser for seg selv.
|||
ALBUM:
Det å danse alene har fått en ny, romantisk valør etter Robyns fantastiske låt «Dancing On My Own» — i konsertsammenheng effektfullt demonstrert ved hjelp av en sår, men morsom koreografi:
Den langarmete omfavnelsen av seg selv.
Seig disco
Når det svenske åttepersonersbandet The Concretes nå slipper sitt sjette album, maner også de fram denne følelsen av ensomhet midt på dansegulvet.
Der de tidligere var et småskranglete indiepopband bestående av et langbord musikere som alle skulle vise frem sine påfunn, er lyden nå konsentrert inn mot ett samlende punkt, i en slags seig, basstung og lengtende discorock.
Uten Bergsman
Det føles ikke feil å sammenligne «WYWH» med kanadiske Feist sin Bee Gees-coverlåt fra 2004, eller «My Moon, My Man» fra 2007.
Tidvis høres også vokalist Lisa Milberg ut som en krysning mellom Cat Power og Agnetha Fältskog.
Hun har åpenbart funnet seg til rette nå, etter at Victoria Bergsman forlot gruppen i 2006 for å satse soloprosjektet Taken By Trees (Bergsmans «East Of Eden»-album fra i fjor kan for øvrig anbefales på det varmeste).
Den tunge stemningen på Yo La Tengos samlivsterapiepos «And Then Nothing Turned Itself Inside-Out» kan også fungere som en referanse her.
Alene på parkeringsplassen Selv om mange fans nok fryktet at Bergsmans brudd med bandet kunne bli døden for The Concretes, har det egentlig bare gjort bandet strammere og mer spisset, og melodilinjene er her sterke og tydelige.
Bandet bar tidligere — på godt og vondt — et preg av å være et godslig kunstnerkollektiv med rommet fullt av øko-kikerter, loppemarkedskjorter og gamle Beach Boys-plater.
Nå høres det heller ut som om Lisa Milberg står alene i mørket og synger på parkeringsplassen utenfor en nattklubb, mens resten av bandet spiller opp til dans på innsiden.
Hele albumet fungerer dermed som et konsentrat av den følelsen som en gang i mellom får oss mennesker til å utbryte det som skjuler seg i albumets kryptiske tittel:
Åh, Wish You Were Here!
| 1
|
303750
|
Anmeldelse:Anna Kleiva byr opp til rangel, men diktene er for edruelige
Defensive drikkeviser.
Der Anna Kleivas forrige diktsamling «Vårar seinare», er elegisk mollstemt diktning fra utkant-Norge, er årets «Drikkeviser frå Paris» en burlesk svir i poetisk form fra metropolen.
Forfatteren har med andre ord gått fra finstilt lavmælt sorg fra «ingensteds» på bygda, til sving på byen i et mytisk ormebol.
Alt for mange norske poeter skriver den samme boka flere ganger etter hverandre.
Det skal man i alle fall ikke anklage Kleiva for her.
Det er et modig sprang fra forrige bok til denne.
Miniselvportrett
Miniselvportrett
«...eg trykte tastane varme av
Mangler poetisk punch
Diktene er fulle av krumspring, men med en forbløffende mangel på poetisk punch, og de har en lei tendens til å ebbe ut i defensive sistelinjer som «eg snur meg ikkje for å sjå / men går heim og legg meg» eller «eg veit kor djupt og ikkje djupt / vi går».
Gode enkeltdikt
vi kan høyre naboane snakke / i underetasjen, her oppe er det gloraudt / rett oppunder taksteinen».
Gode enkeltdikt
Temperaturen i boka er på ingen måte skrudd nok opp på dette tidspunktet.
Derfor blir det heller ikke annet enn nok en litt småpen utgang i ei diktsamling som virker å slite litt med hva den egentlig ønsker å fortelle.
Paris, drøm som virkelighet, blir et noe dunkelt utgangspunkt.
Med poetens egne ord.
«...eg sig gjennom Paris som ein gass, infiltrerer det solide gomlar i meg remser av byhistorie eg skal ta alt opp i meg, byggje nytt bindevev»
I lengden blir «Drikkeviser frå Paris» mer ufrivillig kreizi ala glissen kabaret på Chat Noir enn poetisk som Piaf, hipt som Godard.
Den gjennomgående bruken av franske fraser er grenseløst irriterende etter min smak.
Et lite knippe meget gode enkeltdikt gjør allikevel boka verdt enn gjennomlesning.
| 0
|
303753
|
«Singin' in the Rain» er både en virkelighetsflukt og en hyllest til filmens virkelighetsflukt
Vital vannlek.
MUSIKAL:
De er unge.
De er livlige, og de drømmer om å gjøre det stort i showbiz.
Cosmo Brown (Stian Blipp), Don Lockwood (Atle Pettersen) og Kathy Selden (Charlotte Brænna) er trioen i sentrum av høstens humørfylte scenedagdrøm.
«Singin' in the Rain» er en vital fantasi om en tid som vel aldri egentlig var, i alle fall ikke så harmonisk som den er her, så energisk og så munter, så sjarmerende og så leken.
Blipp er stjerna
Showfaktoren er høy, og sterkest skinner stjerneglansen fra Stian Blipp.
Fra skuldre til fingertupper, fra isse til tær, behersker han dansescenene, tilsynelatende uanstrengt.
Han trekker til seg oppmerksomheten i talescenene og han synger med flyt.
Premierekvelden kunne det virke som om Atle Pettersen forsøkte å spare stemmen, som om han holdt litt igjen i sangen (forkjølet?), men filmstjerneglamouren hadde han likevel i behold - både i stumscener og tale.
Charlotte Brænna matcher ham godt, stemmene kler hverandre, og romansen mellom de to får vokse fram med en fin balanse mellom det uttrykte og det tilbakeholdte.
Som Lina Lamont skingresynger og skrikesnakker Siren Jørgensen med glød og iver.
Å høre på henne er en gru, og det er en fryd.
Morsomme er også Hilde Lyråns hamskiftende rollebytter underveis i forestillingen.
Tidens merke
Terry Parsons' scenografi - med preg av art deco - er danskimportert, opprinnelig tegnet for Det Ny Teater i København, av Terry Parsons.
Det kunne man ikke ha gjettet.
Formene virker skapt for Folketeaterets scene, samtidig som de fanger en tidskoloritt fra 1920-tallets Hollywood, både den glamorøse siden og siden bak kulissene.
Palmer og neon etablerer Los Angeles-varme, mens trekk- og skyvekulisser minner om den tid handlingen er lagt til.
En lang rekke visuelle elementer fra film og kino blir ikke bare miljømarkører, men også henvisninger til film som eskapisme, og en slags takk til musikalfilmen som teaterversjonen opprinnelig er basert på.
Koreograf Thea Bay lar danserne bruke scenens fulle bredde og fulle dybde, ofte med bakgrunnsdetaljer som gir tilleggsinformasjon til handlingen.
Regissør Bjarte Hjelmeland tar en Orson Welles og dukker selv opp i en minibirolle i filmet versjon.
| 1
|
303755
|
Dette er årets metalhøydepunkt
Converge er det drøyeste du har hørt.
|||
ALBUM:
Converge har aldri vært et band som gir ved dørene.
Deres sjuende plate er heller ingen retrett fra de «hals-over-hode»-brutale komposisjonene som har vært Jacob Bannon & cos varemerke.
Rabiat
Converge skapte et landemerke for kompleks og stram hardcore med «Jane Doe» (2001).
Med «Axe to Fall» er de i ferd med å plante et nytt.
Det er nemlig noe oppsiktsvekkende umiddelbart med gjengens rabiate håndtering av det patenterte uttrykket.
Åpningslåten «Dark Horse» flyr i fjeset på deg som et nådeløst knyttneveslag, der den kombinerer Motörhead-driv med halsbrekkende Iron Maiden-harmonier og en illsint Bannon i front.
Symbiosen kan sende tankene i retning Mastodon på en brokete dag, men sluttproduktet er adskillig mørkere.
Slik fortsetter det gjennom det muskuløse og gyngende høydepunktet «Reap What You Sow» og det minst like intense tittelkuttet.
På steroider Tempoet er overveldende og instrumenteringen likeså.
Tenk deg et Dillinger Escape Plan på steroider.
Den voldsomme åpningskanonaden betyr ikke at Converge bare har et sett med strenger å spille på.
«Worms Will Feed» og «Damages» viser at gjengen har nok av autoritet når de skrur ned tempoet på dronenivå.
«Cruel Bloom» åpner som en mørk nidivise som like gjerne kunne dukket opp på et Mark Lanegan-album, før den bygger seg opp til et formidabelt crescendo.
Garantert i toppen
«Axe to Fall» er spekket med temperaturskifter og effektiv kontrastbruk, for at disse skal få full effekt, må platen oppleves i sin helhet.
Det føles nesten som å henge i løse lufta og sprelle og man finner ikke fotfeste før seansen er over.
Mathcore, hardcore eller metal — «Axe to Fall» ligger garantert i toppen av årsbestelistene når 2009 skal oppsummeres rundt juletider.
| 1
|
303756
|
Gutta på tur
Det ville vært bedre å lage en film av Knut Lystad og Lars Mjøen som står og sludrer enn av «Brødrene Dal og vikingsverdets forbannelse»
|||FILM:
Gutter!
Gutter!
Jeg har funnet noe rart.
Det er en film som ikke er en film.
Det er nærmere bestemt en filmet teaterforestilling fra Tusenfryd fra 1997, iblandet spesialeffekter og ekstra tilleggsopptak, som gjør at det iblant klippes mellom bilder som ikke ser ut som om de hører hjemme i samme univers, for ikke å snakke om samme scene.
Hoier
«Brødrene Dal og vikingsverdets forbannelse» er et ubekvemt tvangsekteskap, der form og innhold er fremmede søskenbarn som nettopp har blitt introdusert og funnet ut at de tåler synet av hverandre.
Nå har Lystad, Kirkvaag og Mjøen gjennom store deler av sin karriere klart å bruke tidvis skranglete teknikk til humoristisk effekt i stedet for å glatte over det, men her bare lugger det.
Iblant føles filmen som et tilnærmet overgrep mot skuespillerne, som åpenbart ville holdt igjen mye mer om de ikke i utgangspunktet stod på en scene.
Det er direkte pinefullt å se nærbilder av Benedicte Adrian som hoier replikkene sine ut slik at også tilskuerne på 23. rad skal høre hva hun sier.
Sang- og dansenumrene er uutholdelig malplasserte.
Lavvannsdatter
Adrian spiller den fagre vikingmøya Kristin Lavvannsdatter, datter av selveste badejarlen (fnis).
Hun opplever at Gaus og Roms Dal (Lars Mjøen og Knut Lystad) kommer snublende inn i hennes verden etter et uhell med tidsmaskinen.
Avdøde Trond Kirkvaag hadde skrantende helse allerede på dette tidspunktet, og hans Brumund Dal gir råd og veiledning gjennom forhåndsinnspilte snutter fra «kjøkkenet hjemme», via en veldig hendig telefon.
Og det skal vise seg å være kjekt å ha en bror i bakhånd når Gaus og Roms må ordne opp i tvisten mellom to stormannsslekter, satt i scene av den campy seidmannen Fimbul (Sigve Bøe).
Selve historien er skjematisk, men det gjør ikke noe:
Den er uansett ment å være en tynn planke som kan tjene som stupebrett for brødrenes språklige saltoer.
Iblant gjør den da også det.
Språklek
Jeg skulle gladelig betalt en kinobillett bare for å se Lystad og Mjøen stå og sludre seg imellom.
I det avslappede verbale badmingtonspillet mellom de to, og mellom de to og Kirkvaag med propellhatten på skjermen, som er et vemodig syn, går replikkene ofte som fjærballer.
Når KLM ikke nekter seg noe, men forfølger sin ordspillende og assosiative lek ut i det deilig absurde, som i Lystads foredrag om norske konger (inkludert Olav Kyrres plass), viser de fremdeles at de har noe unikt.
Men i «Brødrene Dal og vikingsverdets forbannelse» sløres det særegne skråblikket til av altfor mye fjas som har forvillet seg inn i feil format.
| 0
|
303757
|
Anmeldelse:Hanne Kolstø - «While We Still Have Light»
Ikke redd for dramatiske virkemidler.
ALBUM:
Norges mest produktive popsanger ligger ikke på latsiden.
Siden 2011 har Hanne Kolstø kvittert ut et album per kalenderår.
Underveis ble det også til et prosjekt å levere fem plater på like mange år.
De fleste av dem har blitt bejublet og noen kronet med Spellemann-nominasjoner.
For Kolstø har det vært et slags selvrealiseringsprosjekt hvor tekster og musikk har vært en slags kanalisering av ideer og tanker, hvor tekstene, ifølge hovedpersonen selv, har blitt en viktigere del utover i prosjektet.
Hun er både granskende og selvutleverende.
Musikalsk vrangsinn Kolstøs musikk har aldri vært enkel eller greid deg medhårs.
Den største fascinasjonen har stort sett ligget i hvordan hun klarer å snu sitt komplekse, la oss kalle det, musikalske vrangsinn til noe spiselig og hektende.
Låtene er harde og ugjennomtrengelige, men det ligger et slør av noe forførende over dem som gjør at du aldri gir opp før du har meislet deg inn til kjernen og fått belønningen din.
Det høres kanskje i overkant abstrakt ut, men de av og til kjølige og distanserte arrangementene krever mye av deg, men hun har en egen melodisk teft og signatur som både reflekteres i den svevende stemmeklangen og hennes egenartede tonevalg.
Dualitet Hektiske industrielle trommer slanger seg rundt en like krøkkete bassgang, mens abrupte gitarriff detter inn og ut av lydbildet i åpningslåten «Bordermind».
Kolstø crooner uanstrengt over det travle lydbildet som trekker deg sakte inn.
Tittelkuttet, «While We Still Have Light», svarer den distanserte låten med et av Kolstøs fineste refreng til dato og understreker på perfekt vis dualiteten i låtskrivingen hennes.
Dramatiske virkemidler «Only One» er nærmest funky i anslaget med sine gyngende gitarriff i bunn.
Men Kolstø lar det selvsagt ikke være med det og sørger for å gi arrangementet rikelig med eksotiske farger og klanger.
Holder på spenningen Kolstø vet å sno seg som en kameleon fra det ene stedet til det andre — det handler om å holde på spenningen.
Du vet aldri hva du får rundt neste sving og hun makter hele veien å overraske, noe som er intet mindre enn liten bragd i seg selv når man har laget fem plater på like mange år.
Vi tipper hun klarer fem til, men det er også helt OK å ta seg et års pause med god samvittighet, om det behøves.
Vel blåst.
| 1
|
303760
|
Høres mer «grown & sexy» ut enn noensinne
Finslipt Monteé.
ALBUM:
Det er faretruende lett å miste egenarten når man beveger seg innenfor et såpass bredt spekter av musikalske sjangre som Montée.
Likevel har oslobandet - med sitt fundament bestående av et knippe av landets beste musikere - gang på gang vist at de klarer å holde seg unna kopifaktene som ofte rammer soul/funk-leflende artister på denne siden av Atlanteren.
Særegen
Og når kvintetten 5. mai følger opp kritikerroste «Rendition of You» etter tre år, er det nok en gang med en særegen og leken trackliste - som nesten får deg til å glemme at Maya Vik har forlatt skuta.
Den stødige bassbruken til nykommer Rune Nergaard (Bushman's Revenge) kunne dog ikke kledd Montée bedre, og blir spesielt uvurderlig på uimotståelige godspor som «Saviour», «The Beast in Their Nature», «You Need to Feel Love» og «What You Got».
Nyter godt «Into The Fray» nyter også svært godt av hjelpen fra den britiske låtskriveren Simon Walker og produsent Eliot James (Kaiser Chiefs, Two Door Cinema Club, The Futureheads), som imponerende nok klarer kunsten å finslipe studioheltene Tjore og Mokkelbost ytterligere.
Montée har kanskje mistet en god porsjon skjønnhet siden sist, men høres desto mer «grown & sexy» ut enn noensinne.
Albumet slippes 5. mai.
| 1
|
303761
|
Madonna drar Nicki Minaj og M.I.A. ned i søla
Stivbeint rockeflørt fra den aldrende stjernen.
LÅT:
Konturene av en av vår tids største popikon begynner å bli farlig blasse.
Madonna har redefinert seg selv og sjangeren flere ganger siden hun første gangen satt seg i dronningsetet på midten av 80-tallet.
Men det begynner å bli en stund siden.
Hennes udiskutable styrke har vært å alliere seg med de riktige låtskriverne og produsentene.
Gjerne hente frem noveltyaspekter fra pophistorien og gi dem en ny vår.
Hun har blant annet gjort stor suksess med gjenbruken av dance-elementer.
Forsøket på å lage kjølig elekromarinert rock er ikke like heldig.
Denne gangen har hun hanket inn M.I.A. og Nicki Minaj på laget, men i stedet for å la støttespillerne trekke frem det beste i henne, drar hun heller kompanjongene med seg ned i søla.
«Gimme All Your Luvin'» er en syltynn sak, som holdes i ørene av keitete Ramones-aktige slagordkoringer, limt over en Blondie-aktig bassgang, mens et nødrimrefreng av verste tyggegummiformat spenner bein under alt håp om at den aldrende stjernen noen gang skal sette presedens igjen.
Nicki Minaj som egentlig er av de tøffeste damene i klassen, blir tilgodesett med et lite og ubetydelig gjestevers.
Dersom hun skulle hatt en funksjon her, burde hun få mer armslag.
Eller er dette kanskje noe Madonna gjør for å kjøpe seg kred?
Det funker i alle fall dårlig.
| 0
|
303763
|
Det tyngste kan av og til være det beste
Kylesa leverer kontemporær metal av fineste sort.
|||
ALBUM:
Georgia-kvintetten Kylesa kan meget vel ha nådd formtoppen med sitt femte album, «Spiral Shadow».
Den er i alle fall i stand til å måle muskler med briljante «Time Will Fuse it's Worth» fra 2006.
Det er vanskelig å klistre en definerende merkelapp på bandet da deres musikalske tentakler favner vidt.
Utgangspunktet er blytung stonerrock, men også hardcore, crust punk, og kanskje i større grad enn noensinne, psykedelia er viktige bestanddeler.
Kontemporære metal-proletarer Kylesa har visse slektskaper til andre kontemporære metal-proletarer som Mastodon og Baroness, men ender oftest opp på helt andre marker.
«Tired Climb» reflekterer de flotte og kontrastfulle samspillet mellom vokalist Phillip Cope og Laura Pleasants, mens buldrende «Drop Out» illustrerer hvor mye moro det kan bli når to trommeslagere legger sin tyngde bak slagene.
Slutter aldri å overraske
Hver enkelt låt representerer forskjellige stemninger og dragninger.
«Cheating Synergy» forener fuzzmarinerte basslinjer med perlende og luftige gitarmelodier, «Don't Look Back» trekker i retning 70-tallets klassiske rock og viser at Kylesa også har et godt grep om melodilinjene.
Felles for alle innslagene er at de er utført med en engasjerende og stolt musikalsk formidlertrang.
Løsningene er aldri de samme og detaljrikdommen i teksturen gjør at «Spiral Shadow» aldri slutter å overraske.
?
| 1
|
303765
|
Slow food i sola
Da fisken først kom på bordet, var den sabla god.
-Solsiden må være et av de aller flotteste stedene å innta et måltid i denne byen, sa Robinson, og så seg om i sjømatrestauranten på brygga under Akershus' murer:
Det store, åpne lokalet, den vide utsikten til havnebassenget, den friske lufta inn gjennom de åpne skyvedørene, lyden av sjø plaskende rett utenfor.
Fredag var enig, med et lite forbehold:
-Det er litt for trangt mellom bordene her inne, og ganske friskt støynivå.
Vi skulle ikke sette oss ute, da?
Slik endte Robinson og Fredag med å takke nei til et lite tomannsbord til fordel for uteserveringen på enden av skur 34, som huser denne institusjonen av en uformell kvalitetsrestaurant.
Solsidens utemeny er kortere enn den man får inne, men ikke kortere enn at den rommer både dagens treretter og selve signaturretten - skalldyrtallerkenen.
Fredag gikk for treretter med bakt ørret, steinbit og ostekake; Robinson for fatet med reker, kongekrabbe, taskekrabbe og hummer.
Skalldyroppsatsen som serveres inne, med kreps, kamskjell og østers i tillegg, er enda mer stas, men så koster den også 645 kroner per hode, mot utevariantens 425.
-Vi har jo spist her noen ganger, og det har vært bra hver gang.
Hyggelig, uformelt, gode råvarer, godt mathåndverk, flinke og yrkesstolte kelnere, sa Fredag.
I samme øyeblikk dukket en svært stresset, men hyggelig representant for sistnevnte yrkesgruppe opp med vinvalgene:
Ei flaske Sancerre Domaine Paul Prieur 2010 til Fredag, og en Chablis Cuvee Solsiden La Chablisienne 2007 til Robinson.
Snart kom også forrett og skalldyr.
Ved siden av: Brød, smør og - oops! - porsjonspakker med Mills majones.
-På et sted som dette bør de kunne klare å lage egen majones, sa Robinson, og sendte kelneren ut etter en skål aioli.
-Men ørreten er nydelig.
Aspargesen perfekt kokt, sitronkremen akkurat passe syrlig, fastslo Fredag fornøyd.
Robinson hadde heller ikke noe å utsette på skalldyrene.
Store, fine reker, en halv taskekrabbe med masse rogn og godsaker i, kanskje et litt gnient stykke kongekrabbeklo?
Den halve hummeren sparte han til Fredags hovedrett.
Den lot vente på seg.
Etter nærmere en time sto Fredags tomme forrettallerkenen fremdeles uavhentet på bordet.
-Flaks at det er så fint å sitte her, og at vi bestilte så mye vin, konstaterte Fredag med rumlende mage.
En stadig mer hektisk og beklagende kelner kom til slutt med hovedretten.
Det hadde visst vært en kommunikasjonssvikt med kjøkkenet.
Steinbiten var til gjengjeld perfekt:
-Perfekt stekeflate, mykt, saftig og smakfullt fiskekjøtt, perfekt syre i erterisonien, konsentrert, fin blåskjellsaus, varm tallerken, smattet Fredag.
Risoni er pasta formet som riskorn, og her var de kokt perfekt al dente.
I vente-tida hadde Robinsons hummer tatt en del farge av den grønne innmaten, men var ellers upåklagelig.
Han skulle likevel gjerne byttet den overprisede krabaten med noen sjøkreps, om de hadde vært tilgjengelige på utemenyen.
Desserten kom fortere enn svint.
Fredag regner seg som ostekakekjenner, ogkonstaterte for tykk og bløt bunn, og for lite syre i ostefyllet.
Små biter av jordbær og litt saus hjalp, men holdt ikke som syrepåfyll til et helt stykke.
Bortsett fra den litt slappe ostekaka, var maten bunnsolid, som alltid.
Sommelet med Fredags hovedrett, og noen andre mindre forsinkelser, trakk helhets-inntrykket litt ned.
-Det er vel og bra med slow food, men dette stedet går så godt at de burde kunne ta seg råd til nok betjening til å ta unna middagsrushet også her ute, sa Robinson.
-Men det trekker opp at kelneren beklager oppriktig og sier at ting burde gått fortere.
Folk med yrkesstolthet og godt humør, som vil gjøre en god jobb for gjestene, er gull verdt, svarte Fredag, og tok den siste slurken av en kaffekopp som ikke kom på regninga.
| 1
|
303766
|
Et konglomerat av sannheter, der ikke alle er sanne
Fullstappet fiksjonsfusjon.
TEATER:
Hvor mye innhold og hvor mange virkemidler kan en teateroppsetning bære?
Den enkleste oppsummering en vel kan gjøre av «Vildanden + En folkefiende» er at den forsøker å finne dette ut.
Det er sant, men også reduksjonistisk.
Teateroppsetningen har mange andre formål og mange andre virkninger enn dette.
Fiksjoner
Personer og handlingsforløp fra «Vildanden» og «En folkefiende» er altså slått sammen i en felles historie.
Begge fortellingene er blitt modernisert, med referanser til samfunnsforhold, slang, spinn og svada fra vår tid.
Regissør Thorleifur Örn Arnarsson, som også har stått for bearbeidelsen i samarbeid med Mikael Torfason, har lagt inn metagrep og metaforer i overflod.
Tomas Stockmann og Gregers Werle er blitt en (Mads Ousdal).
Håkon Werle og Peter Stockmann er blitt en (Eindride Eidsvold).
Gamle Ekdal, doktor Relling og Morten Kiil er blitt en (Kai Remlov).
Hedvig er blitt to (Kjersti Tveterås og Frøydis Armand).
Tveterås kan sies å dekke rollefigurens utagerende forsøk på å holde på sin naivitet og uskyld, mens Armand står for alt hun - motvillig - ser og forstår.
Den scenografiske rammen (Vytautas Narbutas) leder tankene til Latin-Amerikas magiske realisme.
Frodig, overgrodd, men også forfallent.
Skjønt, magisk realisme?
Kall det heller magisk surrealisme.
I og utenfor fiksjonen er forbindelseslinjene på kryss og tvers så mangfoldige, og symboler og utsagn så åpne for tolkning, at «Vildanden + En folkefiende» blir en oppsetning mange alternative ideer kan leses inn i.
Sant og sånt
I en promovideo for kombiforestillingen sier Mads Ousdal at fellesnevneren mellom de to stykkene er «en søken etter sannhet».
Denne kritiker vil si at begge handler både om konsekvenser av å fortelle sannheter ingen vil høre, og om motivasjoner for slik fortelling.
«En folkefiende»s sannhet angår samfunnet, «Vildanden»s sannhet er privat, mens «Vildanden + En folkefiende» inneholder et konglomerat av sannheter:
Subjektive sannheter, vedtatte sannheter, mer og mindre bekreftede og avkreftede sannheter, estetiske sannheter, politiske og retoriske sannheter, skuespiller-biografiske sannheter, teaterhistoriske sannheter, samt, selvfølgelig, usannheter.
Enkeltelementer verd separate analyser hoper seg opp.
Flere av dem, og flere av de innvendinger en kunne ha mot dem, blir også analysert underveis i forestillingen.
«Vi vet jo alt.
Det er ingenting som er nytt lenger», sier Mads Ousdal, i sin publikumsutskjelling, og han har rett.
Hver for seg har vi sett alle virkemidler før, og vi har hørt alle argumentene.
Nader Khademi, i en glidende overgang fra rollen som Nader Khademi til rollen som Hjalmar Ekdal, sier at «Det er ganske mye å ta inn».
Dette står i kontrast til det forrige siterte utsagnet, men han har også rett.
«Vildanden + En folkefiende», med engelsk tittel og undertittel «Enemy of the Duck», vil så veldig, veldig mye, og prøver så veldig, veldig mye.
I deler av forestillingen er det enkelt å sortere de ulike formålene, i andre deler vikles trådene sammen, uunngåelig og uten tvil også tilsiktet.
«Vildanden + En folkefiende» er show og underholdning, og refs av teater som vil være show og underholdning.
Det er psykoanalyse, og refs av teater som vil være psykoanalyse.
Det er liksom-ubehagelig og reelt ubehagelig.
Det er liksom-komisk og reelt komisk.
Det er liksom-gripende og reelt gripende.
Det er liksom-tankevekkende og reelt tankevekkende.
Og fortsatt er der veldig mye mer som kunne og burde vært sagt.
| 1
|
303767
|
Nå banker vi rumpe, dere
Hadde det ikke vært for Karlsen hadde «Mitt dansecrew» vært veldig kjedelig.
ANMELDELSE:
Ti år etter at «Skal vi danse»s inntreden på den norske helgeunderholdningsmenyen tar programmet turen ut på gata og ned i kjelleren - klubbkjelleren, til kidsa og kulheten.
Det dropper pardansen og bytter ut bandet med en DJ, kler seg i løstsittende klær med metallisk glans og kaster seg på gulvet med energi og tempo.
Det samler fortsatt kjente mediepersonligheter og gir dem en real utfordring å bryne seg på, og har samlet imponerende dansepartnere og kyndige fagfolk til å gi saklige og positive tilbakemeldinger, men dropper vals og tango til fordel for hiphop og streetdance.
Det turneres med vidd og snert av Norges i en årrekke offisielt mest lovende programledertalent, som erklærer at han har laget noe så unikt som et tv-program som ikke skal inntas liggesittende i sofaen, men i bevegelse, med moves, og det fresher generelt opp og gønner på noe så innmari.
Og så kommer Jan-Fredrik Karlsen.
Og så åpner han munnen og beskriver Sandra Lyng Haugens opptreden som «å gå ned i kjelleren og banke rumpe».
JEG GLEDA MEG TIL Å SE Karlsen igjen jeg, landets mest erfarne og proffe talentshowdommer.
En sprudlende formidler som alltid er i smittende humør og har lært seg Alex Rosen-teknikken med å stramme magen veldig mot slutten av setningen, sånn at det høres ut som om man er i ferd med å erupte av begeistring (alternativt i ferd med å drite på seg).
Og nå var det jo en stund siden sist man hadde sett fyren på tv, var det ikke?
Men å skape sånne bilder i hodet på folk tidlig på fredagskvelden, da gitt.
Likevel er Karlsen et friskt pust i et program som, dessverre og til tross for all moderniseringa, føles ganske forutsigbart og formularisk.
Det blir ikke noe mer enn et tilskudd til kjendiser-gjør-noe-de-ikke-kan-segmentet, for det er mye kjendisreality der ute allerede og det er mange som vil være lekne og selvironiske og by på seg sjøl.
Verre er det at dette første programmet mangler historier man kan bry seg om.
DET KAN BEDRE SEG når deltakerne blir færre.
Men man har altså parret et par-tre artister, en haug mediefolk og Eskil Pedersen (som interessant nok sliter med å uttale ordene «street cred») med hvert sitt dansecrew, og de dyktige ungdommene i disse crewene kunne ganske sikkert dannet grunnlaget for en langt mer vesentlig tv-serie dersom ikke kjendisene hadde stått foran dem og veivet med armene.
Men det er vel til en annen sendetid.
Programmet avviker forøvrig fra oppskriften til «Skal vi danse» ved at dommerne ikke gir poeng og at deltakernes skjebne fullt og helt ligger i seernes hender, men til gjengjeld kan du spare kontantkort ved å stemme gratis på nett.
Det er jo sympatisk.
Lik Dagbladet på Facebook.
Lik Dagbladet på Facebook.
Lik Dagbladet på Facebook.
| 0
|
303768
|
Terningkast seks er for lite
Neil Young fortjener en 12'er.
|||
BOKS:
Terningkast seks er egentlig for lite.
Man trenger en terning til.
Kanskje er dette en 12-er.
Neil Youngs første installasjon i det omfattende arkivprosjektet — meldt på Gratishaugen siden 1994 eller der omkring — sprenger etablerte standarder innen retrofaget i fillebiter.
Hysterisk forseggjort
Innpakkingen er så forseggjort at det grenser mot det hysteriske.
En massiv memoarbok full av bilder, avisutklipp, effekter og informasjon innbundet i en tilsynelatende patinert skinnimitasjon.
Ti separate utgivelser samlet i en slags utbrettkartong, som deretter er plassert i en enorm pappkasse.
En ekstra liten skattkiste ligger også oppi der med den nevnte bonusskiva, et nedlastingskort for MP3-filer (for dem som absolutt vil nedverdige seg til høre Neil Young på den slags lavverdig avspillingsutstyr) og en replika av en liten notisblokk fra Los Angeles-klubben Whiskey A Go-Go.
Så prises da også blu-ray-versjonen av «Archives» — den som Young selv mener du skal/bør/må ha for å yte hans bestrebelser rettferdighet — til snaut 2000 kroner.
Dette er ren produktinformasjon, ramset opp for å illustrere at Neil Young, i tillegg til å være kurator for en omfattende og rik presentasjon av de ti første åra av sin karriere, her er en mann med en spisset agenda.
Overdådig Boksen er symbolsk overdådig, som for å skyte ned de små, spurvete MP3-filene med verdens største kanon.
Den er et glohett, inderlig forsvar for det fysiske og audiovisuelle musikkprodukt i nedlastingens tidsalder.
Et forsvar for hvordan innpakking og presentasjon — selve iscenesettelsen av musikken — ikke kan separeres fra lytteropplevelsen.
Og den må tolkes som en voldsom kritikk av den digitale lydteknologiens komprimeringsiver.
En trassig nerd Derfor sier også den svært kresne Young at det bare er den høye oppløsningen til blu-ray-formatet som er verdt å benytte seg av.
Den åpner dessuten for nettinteraksjon og muligheten for å «fylle på» med enda mer ekstramateriale etter hvert som det dukker opp og kvalitetssikres.
Alt annet — selv dvd-formatet — representerer i Youngs ører en vesentlig forringelse av musikkens opprinnelige frekvensområde.
To sentrale episoder i Neil Youngs formative artistår har dannet grunnlaget for denne trassige, nesten besatte nerdingen i forhold til analog vs. digital teknologi.
Som jo i grunnen er ganske paradoksal, når man vet hvor filterfritt og instinktivt mannen ellers jobber i studio.
Det ene var at Buffalo Springfield, bandet han spilte i sammen med Stephen Stills på 60-tallet aldri klarte å gjenskape sin energi, sitt trøkk og sin livemagi i et platestudio.
Dette resulterte — etter en noe overarrangert og orkestrert solodebut — i en mer direkte og underprodusert tilnærming i studioarbeidet.
Den samme orkestrerte solodebuten — den like fullt glimrende «Neil Young» — ble i sin tid utsatt for et fullstendig mislykket teknisk eksperiment i miks/mastringsprosessen, som flatet ut og sølte til lyden.
Youngs månelanding
Etter dette inntok Young rollen som lydpedant med største alvor.
Siden har han vært en kvalitetskontrollør med en rastløs og søkende holdning mot ny teknologi.
Young gjennomførte hundre prosent digitale innspillinger allerede tidlig på 80-tallet.
I blu-ray-formatet har Young funnet sitt audiovisuelle svar på den optimale form for CO2-rensing.
Og «Archives» er selve månelandingen.
Fantastisk utvalg
Vi må ikke glemme at boksen ved siden av denne åpenbare teknoagendaen, også inneholder fantastisk musikk og spennende bilder.
Enorme mengder av begge deler.
Håndplukket og presentert av artisten selv.
Kjente, sjeldne og uutgitte opptak, kronologisk og tematisk presentert, dypt personlig i utvalget.
Et massivt portrett av kunstneren som ung mann, tegnet av kunstneren som eldre mann i forfengelig og stolt etterpåklokskap.
Her er en mengde skjulte bonusspor (se opp for hete diskusjonsforum som avslører gjemmestedene), nostalgiske bildekollasjer (her er for eksempel studioomgivelsene fra «Harvest»-omslaget gjenskapt i detalj), filmsnutter og fakta, snedig og detaljrikt presentert på en måte som gjør at du trenger mange kvelders, for ikke å si ukers, fordypelse for å favne bredden i innholdet.
Personlig logikk Flere av liveplatene i boksen («Fillmore East», «Massey Hall» etc.) har vært ute før, men tildeles her reserverte plasser i en større helhet.
Her presenteres rariteter og uutgitte spor i flukt med originale albumspor, noen ganger med et outtake eller et konsertopptak i stedet for originalen, andre ganger som supplement.
Logikken er det trolig bare Neil Young som forstår, men helheten er imponerende i all sin massivitet.
Personlig favoritter er «Neil Young»-versjonen av tittelsporet på andrealbumet «Everybody Knows This Is Nowhere» som åpner «Topanga 1» og to nydelige versjoner av «After The Gold Rush»-sporet «Birds».
Alle er gode eksempler på de parallelle musikalske og karrieremessige virkelighetene som tegner seg, og de innblikkene man får i Youngs arbeidsmetoder.
Å høre hvordan han resirkulerer ideer — «I Wonder» er med her, en Buddy Holly-møter-Chuck Berry-aktig låt fra ungdomssåra som seinere dannet utgangspunktet for «Don?t Cry No Tears på «Zuma» — er fascinerende og berikende.
Og til sist, i nyrestaurert utgave og et klassisk eksempel på Youngs selvpiskende stolthet og naive tro på at selv de løseste ideer er verdt å feste til film: hans første virkelige mageplask.
Den ambisiøse, fascinerende og fullstendig rørete filmregidebuten «Journey Through The Past» kunne i egenskap av sin tittel vært en alternativ overskrift på det mest imponerende bokssettet i manns minne, men oppsummerer også Youngs nådeløse holdning til sin egen karriere:
Alt er ikke like bra eller like viktig, men her er min historie.
Fortalt i det vide og brede til sånn cirka terningkast 12.
« «Archives Vol.
1 - 1963-1972» » Neil Young
6
Plateselskap Reprise/Warner
musikkmusikkanmeldelserkulturplateanmeldelseneil_young
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Neil Youngs første installasjon i det omfattende arkivprosjektet — meldt på Gratishaugen siden 1994 eller der omkring — sprenger etablerte standarder innen retrofaget i fillebiter.
Hysterisk forseggjort
Innpakkingen er så forseggjort at det grenser mot det hysteriske.
En massiv memoarbok full av bilder, avisutklipp, effekter og informasjon innbundet i en tilsynelatende patinert skinnimitasjon.
Ti separate utgivelser samlet i en slags utbrettkartong, som deretter er plassert i en enorm pappkasse.
Dette er ren produktinformasjon, ramset opp for å illustrere at Neil Young, i tillegg til å være kurator for en omfattende og rik presentasjon av de ti første åra av sin karriere, her er en mann med en spisset agenda.
Overdådig Boksen er symbolsk overdådig, som for å skyte ned de små, spurvete MP3-filene med verdens største kanon.
Den er et glohett, inderlig forsvar for det fysiske og audiovisuelle musikkprodukt i nedlastingens tidsalder.
Et forsvar for hvordan innpakking og presentasjon — selve iscenesettelsen av musikken — ikke kan separeres fra lytteropplevelsen.
Og den må tolkes som en voldsom kritikk av den digitale lydteknologiens komprimeringsiver.
En trassig nerd Derfor sier også den svært kresne Young at det bare er den høye oppløsningen til blu-ray-formatet som er verdt å benytte seg av.
Den åpner dessuten for nettinteraksjon og muligheten for å «fylle på» med enda mer ekstramateriale etter hvert som det dukker opp og kvalitetssikres.
Alt annet — selv dvd-formatet — representerer i Youngs ører en vesentlig forringelse av musikkens opprinnelige frekvensområde.
To sentrale episoder i Neil Youngs formative artistår har dannet grunnlaget for denne trassige, nesten besatte nerdingen i forhold til analog vs. digital teknologi.
Som jo i grunnen er ganske paradoksal, når man vet hvor filterfritt og instinktivt mannen ellers jobber i studio.
Det ene var at Buffalo Springfield, bandet han spilte i sammen med Stephen Stills på 60-tallet aldri klarte å gjenskape sin energi, sitt trøkk og sin livemagi i et platestudio.
Dette resulterte — etter en noe overarrangert og orkestrert solodebut — i en mer direkte og underprodusert tilnærming i studioarbeidet.
Den samme orkestrerte solodebuten — den like fullt glimrende «Neil Young» — ble i sin tid utsatt for et fullstendig mislykket teknisk eksperiment i miks/mastringsprosessen, som flatet ut og sølte til lyden.
Youngs månelanding
Etter dette inntok Young rollen som lydpedant med største alvor.
Siden har han vært en kvalitetskontrollør med en rastløs og søkende holdning mot ny teknologi.
Young gjennomførte hundre prosent digitale innspillinger allerede tidlig på 80-tallet.
I blu-ray-formatet har Young funnet sitt audiovisuelle svar på den optimale form for CO2-rensing.
Og «Archives» er selve månelandingen.
Fantastisk utvalg
Vi må ikke glemme at boksen ved siden av denne åpenbare teknoagendaen, også inneholder fantastisk musikk og spennende bilder.
Enorme mengder av begge deler.
Håndplukket og presentert av artisten selv.
Kjente, sjeldne og uutgitte opptak, kronologisk og tematisk presentert, dypt personlig i utvalget.
Et massivt portrett av kunstneren som ung mann, tegnet av kunstneren som eldre mann i forfengelig og stolt etterpåklokskap.
Her er en mengde skjulte bonusspor (se opp for hete diskusjonsforum som avslører gjemmestedene), nostalgiske bildekollasjer (her er for eksempel studioomgivelsene fra «Harvest»-omslaget gjenskapt i detalj), filmsnutter og fakta, snedig og detaljrikt presentert på en måte som gjør at du trenger mange kvelders, for ikke å si ukers, fordypelse for å favne bredden i innholdet.
Personlig logikk Flere av liveplatene i boksen («Fillmore East», «Massey Hall» etc.) har vært ute før, men tildeles her reserverte plasser i en større helhet.
Her presenteres rariteter og uutgitte spor i flukt med originale albumspor, noen ganger med et outtake eller et konsertopptak i stedet for originalen, andre ganger som supplement.
Logikken er det trolig bare Neil Young som forstår, men helheten er imponerende i all sin massivitet.
Personlig favoritter er «Neil Young»-versjonen av tittelsporet på andrealbumet «Everybody Knows This Is Nowhere» som åpner «Topanga 1» og to nydelige versjoner av «After The Gold Rush»-sporet «Birds».
Alle er gode eksempler på de parallelle musikalske og karrieremessige virkelighetene som tegner seg, og de innblikkene man får i Youngs arbeidsmetoder.
Å høre hvordan han resirkulerer ideer — «I Wonder» er med her, en Buddy Holly-møter-Chuck Berry-aktig låt fra ungdomssåra som seinere dannet utgangspunktet for «Don?t Cry No Tears på «Zuma» — er fascinerende og berikende.
Og til sist, i nyrestaurert utgave og et klassisk eksempel på Youngs selvpiskende stolthet og naive tro på at selv de løseste ideer er verdt å feste til film: hans første virkelige mageplask.
Den ambisiøse, fascinerende og fullstendig rørete filmregidebuten «Journey Through The Past» kunne i egenskap av sin tittel vært en alternativ overskrift på det mest imponerende bokssettet i manns minne, men oppsummerer også Youngs nådeløse holdning til sin egen karriere:
Alt er ikke like bra eller like viktig, men her er min historie.
Fortalt i det vide og brede til sånn cirka terningkast 12.
| 1
|
303769
|
Anmeldelse:Den skarpe satiren uteblir fra «Uroens kokebok»
Pessoa som pølsevev.
Da Christian Kjelstrup åpnet Uroens bokhandel på Bislett for knapt to år siden var det starten på et eventyr.
Han holdt sjappa åpen i én uke og solgte kun én boktittel.
Bokstablene inne i det lille lokalet forsvant fortere en svint.
Stuntet sendte Fernando Pessoas mesterverk mot toppen av boklistene.
Da suksessuka var over inntok Kjelstrup og co. Bislett Stadion for å holde Pessoa-messe foran imponerende fulle tribuner.
Siden har han åpnet pop up-bokhandel flere steder i landet, solgt verdenslitteratur til folket og gitt overskuddet til veldedige formål.
At han ble tildelt prisen for «Årets markeds- og formidlingstiltak» i 2014 var høyst, høyst fortjent.
Rorbua-presentasjon
Rorbua-presentasjon
Kjelstrup har kalt «Uroens kokebok» en blanding av de to beste tingene som finnes her i livet.
Mat og litteratur i en humoristisk innpakning.
Problemet er at de pyntelige matportrettene i praksis er nokså uspiselige.
Selv om det finnes flotte ordspill her, som Tove Janssons fristelse, Orrhane Pamuk og Majonesbø, men et betydelig knippe av dem virker en smule tilstrebet, ta Nils-Syltetøivind Haagensen og Sprut Hamsun som eksempler.
Litt for ofte oppleves det mer stusslig enn gøyalt å pløye seg gjennom de hundre hodene dandert i fisk, kjøtt, frukt, søtsaker og brødpålegg.
Dette er vel ment å skulle være en lite selvhøytidelig og humoristisk tilnærming til det som ofte oppleves som et litt høyttravende og gravalvorlig tema?
Så hvorfor ler jeg ikke oftere?
Jeg savner en poetisk-gastronomisk presisjon a lá Kvernelands forfatterportretter, Marinettis futuristiske kulinarisme eller Alice B. Toklas kokebok.
I snilleste laget
I snilleste laget
Ordspillbonanza er subtil balansekunst, humor slett ingen spøk.
"Uroens kokebok" er tidvis sjarmerende, men i tynneste laget, for prosjektet virker i det hele tatt litt uferdig.
| 0
|
303774
|
Grefsenkollen restaurant:Hit vil jeg tilbake!
Norske råvarer tilberedt på fransk med uovertruffen utsikt.
- En kveld her oppe er jo nesten en liten ferie høyt hevet over storbyens kjas og mas, sukket Fredag fornøyd og sank ned i stolen.
Robinson og Fredag hadde tatt turen over Oslo, til Grefsenkollen Restaurant.
Eventyrslott Grefsenkollen er ikke bestjernet, men omtalt i Michelinguiden som «et eventyrslott i fjellheimen».
Taxien hadde snirklet seg oppover sving for sving, og det føltes som å ankomme et maleri av Theodor Kittelsen.
Nå luktet det peisbål og tømmervegger, et bisonhode skuet ned på dem fra veggen og glassene var allerede fylt med en tørr Champagne fra Philippe Trévenin.
De to hadde fått tildelt et av vindusbordene, med en utsikt som sannsynligvis er noe av det beste hovedstaden har å by på.
Det var i det hele tatt en riktig løfterik start på kvelden.
Fanfare fra kjøkkenet Noen minutter seinere hadde begge valgt kveldens treretter med tilhørende vinpakke.
Men først kom en liten fanfare fra kjøkkenet, i form av små appetittvekkere.
- Strålende start.
Fascinerende at fiskeskinn kan smake så godt, sa Fredag, og tygget i seg fingersnacks i form av fritert lakseskinn med kaviar og rømme og konfitert kveite med syltet gulrot, chorizomajones og skorsonerrot-puré.
- Dette var små smykker av noen retter.
Men den siste så bedre ut enn den smakte.
Fisken ble for anonym i alt tilbehøret, mente Robinson.
Forretten besto av temperert ishavsrøye med brent løk, sellerirot-puré, crumble av pumpernikkel og en vakker og vårgrønn symfoni av pepperrotpuré i dillsaus.
Fresht og kunnskapsrikt
- Fisken smelter i munnen.
Dette er virkelig freshe og vårlige smaker, mente Robinson.
- Ja, men det er nesten i overkant mildt, synes jeg.
Jeg håper og tror det bygger seg opp mot et crescendo smaksmessig, sa Fredag forventningsfullt.
Den blide kelneren skjenket raust med Grüner Veltliner fra Weingut Knoll i glassene - en perfekt match til den milde ishavsrøyen - og serverte fortløpende underholdende og improviserte miniforedrag om alt fra vinens far i Australia til de ulike produksjonsmetodene for musserende vin i ulike områder.
- Hun løfter jammen kvelden, hvisket Fredag imponert da kelneren forsvant for å hente mer vann.
- Det er virkelig interessant å høre på henne, uten at hun virker belærende eller påtrengende.
Knallmatch Til hovedrett serverte kjøkkenet lam med pommes anna, savoykål, artisjokk-puré og rødvinssaus med sennepsfrø.
Et glass Syrah med elegant smak av pepper, lær og mørke bær, fra produsenten Jean-Michel Gerin i Cote-Rotie, var en knallmatch til lammet, og balanserte fint mot den kremete artisjokk-pureen.
- Lammet er perfekt stekt, potetene er utrolig gode, og artisjokk-pureen tilfører fint med syrlighet til retten, mente Robinson.
- Enig.
Men det er ingen som sier noe om hvor lammet eller ishavsrøya kommer fra, poengterte Fredag småskuffet.
- Jeg synes det er kult at de serverer fransk mat med norske råvarer, men de kunne ha kostet på seg en kort kommentar om hvor maten kommer fra.
Det er ingen stor ting, men det er tydelig at fokuset deres er på tilberedelsesmetoder framfor kortreist mat.
Desserten besto av karamellisert banan med crème anglais med couscous, karamellisert popkorn, crispy bananbrød, sjokoladeparfait og en liten dråpe intenst smaksrikt syltetøy av pasjonsfrukt.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
- Couscousen var virkelig god, og litt spennende i en dessert.
Generelt er dette veldig gode enkeltsmaker, men jeg savner litt helhetstankegangen, mente Robinson.
Verdt pengene - Enig.
Det er mer en samling forskjellige veldig gode ting enn en helhetlig rett.
Litt «more is more»-tankegang, nikket Fredag.
Til regningen kom en liten fjøl med hjemmelaget konfekt - en svært sympatisk avslutning på et riktig vellykket måltid.
Totalen endte på rundt 2300 kroner for tre retter, to glass champagne og to halve vinmenyer.
- Det var det jammen verdt, konkluderte Fredag.
- Du får svært forglemmelige måltider nede i Oslo-gryta for den prisen.
Hit vil jeg tilbake!
| 1
|
303778
|
Savner du Pantera?Prøv Lamb of God
Karrieretopp fra Virginias store metal-sønner.
ALBUM:
Noen er født til å være ledere og Lamb of Gods grunnarbeid er altfor solid til at det vil være prisgitt trender og musikalske strømninger.
Mange ser fremdeles på Virginia-kvintetten Lamb of God som et slags nymotens metal-fenomen.
Faktumet er at gjengen har holdt det gående i snart 20 år og har med nyskiva «Resolution» hele syv plater på samvittigheten.
De har med andre ord parert både nu metalens knall og fall, og nå ser det også ut til at metalcore-sjangeren eller The New Wave of American Metal-strømningen — om du vil - ser ut til å gå samme vei.
Uten at det vil rokke ved Lamb of Gods status.
Heldigvis for gjengen, så har de alltid sverget til en mer klassisk tilnærming til metal-sjangeren enn sine samtidige artsfrender.
Det vil si at de har valgt et langt mer organisk lydbilde og styrt unna de mest påfallende agro/renvokal-kontrastene.
Også har de hørt mye mer på Slayer og Testament enn sine jevnaldrende, og det kan ikke slå feil.
I møte med den gyngende southern metal-vibben til Pantera, skaper disse elementene den svært så tiltalende knyttneve-metalen bandet har perfeksjonert.
Især hørbar på «Ashes of the Wake», «Sacrament» og nå briljante «Resolution».
«Desolation» går beinhardt ut i og kombinerer groove og aggresjon på forbilledlig vis.
Lista legges høyt for resten av seansen, noe som vitner om god selvtillit.
Bra, for Lamb of God møter ikke de store hindringene underveis.
Randy Blythe er utvilsomt en av de råeste vokalistene av sin generasjon, og med god hjelp fra trommeklippen Chris Adler og gitarduoen Mark Morton og Willy Adler, er plattformen mer enn bunnsolid.
Singelen «Ghost Walking» er Virginia-bataljonen på sitt tyngste, mens «Guilty» demonstrerer at den klassiske thrashen fra 80-tallet fremdeles flyter tykt i årene til gjengen.
Når «King Me» tyr til både korsalver og annet episk snacks, er det bare å ta av seg hatten, bukke og takke pent for følget.
| 1
|
303781
|
Ikke min kopp Thea
Atmosfæren til tross, vertskapet hos Thea får ikke gjestene til å føle seg hjemme.
Det er på «Hos Thea» sin egen hjemmeside at restauranten karakteriseres som «en liten spisestue med åpen kjøkkenløsning».
Og det er akkurat sånn det føles når man åpner døra til restauranten.
Robinson og Fredag rister av seg snøfnuggene og tråkker inn i en varm og deilig stue.
Det er fullt i restauranten:
Romantikk og familiehygge, stearinlys og hvite duker.
Frognerfruenes favoritt, interiørdesigner Helene Hennie, står bak det behagelige, lyse interiøret.
Men i et frognerhjem ville vel vertskapet ha tatt imot både gjestene og yttertøyet i døra?
Spiseparet dukker ned i «ukens meny».
Restaurantens eier, Sergio Barcilon, står selv bak grytene og har bevisst satset på en liten meny - «for å gi hver eneste rett den kjærligheten den fortjener».
Kveldens første rett, kremet jordskokksuppe, kommer til bordet, eller rettere sagt: deiser ned på bordet.
-Oops.
Her må det være travelt, hvisker Robinson idet verten forsvinner rundt hjørnet.
På toppen har kokken dandert strimlet fenalår og gressløk.
-Lekkert, sier Fredag.
-Salt kjøtt bør passe perfekt til den søte og nøtteaktige smaken av jordskokk.
I mellomtida har Robinson rukket å dyppe skjeen både en og to ganger i suppa.
-Jeg er glad kokken ikke hører meg nå, men dette smaker som bechamelsaus.
Suppa er altfor tykk, sier Robinson.
Spiseparet får Riesling i glassene.
I motsetning til servitøren tar vinkelneren seg god tid ved bordet.
Men når kollegaen kommer med kamskjellene er det med samme hastverk som i første runde:
Ikke så mye som et smil eller et blikk, og heller ingen introduksjon av hva som ligger på tallerkenen.
I menyen står det imidlertid at Robinson og Fredag har fått «pannestekte kamskjell med confitpoteter og salsa brava».
-Kamskjellene er perfekt stekt, gyllenbrune utenpå og saftige inni, og den spicy tomatoljen kler havsmaken.
Men kokken kunne gjerne vært mer måteholden med mengden potetconfit.
Nå truer den med å skygge for hovedrolleinnehaveren, sier Robinson.
Kelneren henter tallerkenene.
Fredag skjenker vann.
-På et sted som dette forventer jeg at kelnerne holder øye med vannstanden i glassene, sier Fredag, som allerede har skjenket isvann til seg selv og Robinson tre ganger i løpet av måltidets to første retter.
Så til hovedrettene.
Robinson har bestilt fjellørret fra Hardanger med lime- og safransjy.
Fredag får reinsdyrfilet i blåbærsaus.
-En klassiker og en vinner, sier Fredag om det rosastekte kjøttet.
-Og blåbærsausen er deilig.
Kokken har funnet en fin balanse mellom rødvin og søte bær.
Robinson er ikke like begeistret for sin hovedrett.
-Fisken er druknet i en smørtung saus.
Med menybeskrivelsen «lime- og safransjy» så jeg for meg en krydret, frisk smak.
Fisken har dessuten blitt bakt for lenge.
Dette var en nedtur, sier Robinson, som til tross for god matlyst velger å returnere fisken til kjøkkenet.
Flere skuffelser til tross, spiseparet bestemmer seg for å gå inn i kveldens siste etappe med åpent dessertsinn.
Og heldigvis, de franske pannekakene med hjemmelaget rom- og vaniljeis smaker fortreffelig.
Når regningen kommer på bordet viser den fire retter, vinpakke, en svart og en irsk kaffe.
1940 kroner er totalen.
-I dette prissjiktet forventer jeg en kjærligere hånd om grytene og et vertskap som får meg til å føle meg velkommen.
Denne gangen skuffet Thea.
| 0
|
303783
|
Lider av idéoversvømmelse
Men Eva & the Heartmaker har tidvis god popteft.
ALBUM:
Eva Weel Skram fronter the Heartmaker med sin nydelige stemme, og utnytter til fulle en sår knekk vi ofte finner i countryen, men her da altså hovedsaklig i en blankpolert 80-talls poppastisj.
Singlene «Mr. Tokyo» og «Signals» er både radiovennlige og muntre med hint av Marit Larsen-light, og med platas beste spor - «Mysterious Ways» - beviser ekteparet Skram/Stenersen sin egne gode popteft.
Dessverre lider store deler av «Dominoes» under det som nærmest må betegnes som en idéoversømmelse.
Eksempelvis låner «Gone In a Flash» triks fra både Michael Jackson og Tears For Fears, mens et mellomparti minner mest om t.A.T.u (!) for så å lande i en puddelrock-solo.
Eva & The Heartmaker var inne på et bra spor i Nina Persson ånd med forrige plata «Let?s Keep This Up Forever», men med «Dominoes» forsvinner dessverre mye av identiteten og egenarten.
| 0
|
303788
|
Askers ukjente popstjerne
Lucy Swann med ekstremt tidsriktig debutplate.
|||ALBUM:
Det maskuline jakkeslaget på coveret røper ingenting, men bak navnet «Lucy Swann» og tittelen «La Petite Mort» finner vi ei britiskfødt kvinne fra Asker og ei ekstremt tidsriktig debutplate.
Kreativ perkusjon, naivistiske orgelrytmer og en vokal som uanstrengt leker seg fra Kate Bush til Karin Dreijer skaper sammen ei sterk samling låter som kan klassifiseres som viltvoksende, organisk elektropop.
At dette skjer samtidig som alternative elektropopkvinner er det nye guttebandet hitlistemessig, er sikkert tilfeldig.
Like fullt er det et lykketreff.
Sammenliknet med de britiske stjerneskuddene Florence and the Machine og Marina and the Diamonds står «Urørt»-artisten Swann seg forbløffende godt.
Hun kom til Norge fra England som niåring, og selv om det høres fælt ut å si det, kunne det være en god idé å sende henne ut av landet igjen.
| 1
|
303789
|
Rage-gitarist på tomgang
Lavt ambisjonsnivå i Tom Morellos sideprosjekt.
ALBUM:
Tom Morello (Rage Against the Machine) og Boots Rilys (The Coup) Street Sweeper Social Club er et uttalt uhøytidelig samarbeid som i hovedsak handler om å jamme og ha det gøy.
Selv om ambisjonsnivået ikke er det høyeste, må man kunne forvente en viss tilstedeværelse og frisk riffmaterie.
I alle fall når man snakker om en av arkitektene bak 90-tallets mest banebrytende rockband.
«Street Sweeper Social Club» blir aldri noe mer enn gamle ideer pakket inn i kjedelig papir.
Morello og Rilys funky rap-metal er både fattig på nerve, trøkk og setter lite nytt på dagsordenen.
De revolusjonistiske oppropene er naturligvis velmenende, men det meste har vært sagt med langt større slagkraft tidligere.
«Somewhere In The World It's Midnight» har et fint driv og «Promenade» et smittende humør, men stor musikk blir det aldri.
| 0
|
303791
|
Tilbake til fremtiden
Leif & the Future suser fra første albumtone tilbake til tidlig åttitall.
ALBUM:
Med klampen i bånd suser tidligere Urørt-favoritter Leif & the Future allerede fra første albumtone tilbake til tidlig åttitall, fyrt opp av retrofuturistisk synth-teknologi og nypolerte new-wave riff.
Bandet fremstår som en elektronisk orientert utgave av White Lies med vokalt duskregn fra Doves, solid lenket fast til Joy Division og oppstarten av Duran Duran.
«Songs of Youth» oppsummerer langt på vei de nærmere trettifem årene med popkultur referansene slekter på - en debutbragd i seg selv - og de sterkeste øyeblikkene står «My Room» og «22» for, to spor som er så dansbart sårbare at hjertet slår opptil dobbelt så mange popslag i minuttet av ren lykke.
Albumet taper noe på at ikke alle låtene har like sterk selvstendig levedyktighet, men «Songs of Youth» blir likevel stående som ett av høstens fineste og mest omgjengelige bekjentskaper.
| 1
|
303792
|
Menn imellom
«The Trip to Italy» viker unna alvoret og sklir stadig ut i komikken.
Nettopp derfor er den god.
FILM:
Det er godt gjort ikke å bli eksistensiell og begynne å tenke over de store sammenhengene i Italia, i møte med historiens øredøvende sus.
På film har landet tjent som fotogene og tungt symbolske kulisser for indre kamper, blant annet i Roberto Rosselinis «Reisen til Italia» fra 1958, der Ingrid Bergman grubler billedskjønt over sitt eget skranglete ekteskap i møte med de forstenede kroppene og forlatte husene i Pompeii, den romerske byen som ble både ødelagt og bevart av Vesuvs vulkanutbrudd.
I «The Trip to Italy» tar de britiske komikerne og skuespillerne Steeve Coogan og Rob Brydon samme reise som Bergman og Rosselini.
Komikken er både åpenbar og uventet, og til å fryde seg over.
Alvoret er underspilt, men til stede.
Litt utro
Tilsynelatende filmes de to mens de er i ferd med å lage en slags reiseguide.
De kjører og spiser seg gjennom italia og sklir stadig inn i diskusjoner om nittitallsfenomener og innforståtte, improviserte små sketsjer der de imiterer Robert de Niro og Michael Caine.
Imens rusler kamera ofte vekk fra dem og hviler heller på de vakre landskapene og de drevne kokkehendene som med raske bevegelser skaper de vann-i-munnen-fremkallende rettene de setter til livs.
Brydon er litt utro, Coogan har prøvende Skype-samtaler med tenåringssønnen fra et ekteskap som har gått i vasken.
Shelley og Byron
Opprinnelig var dette en tv-serie, som igjen var oppfølgeren til en lignende tv-serie fra en reise til innsjøene i Nord-England, som igjen trakk veksler på Coogans og Brydons kanskje mest kjente samarbeidsprosjekt, den overrumplende vittige «Tristram Shandy: A Cock and Bull Story» fra 2005.
Også der spilte de to fiktive versjoner av seg selv, fanget i en uuttalt og ofte fantastisk komisk konkurranse om roller og unge kvinners oppmerksomhet, mens de forsøkte å filmatisere Laurence Sternes klassiker.
Også «The Trip to Italy» har en klangbunn av klassisk litteratur, der reisefølget henviser henslengt til de unge døde, Shelley og Byron, og sporene de satte igjen på sin reise til samme sted.
Dis av midtlivskrise
Brydon reagerer ikke på møtet med Pompeii med bergmanske perletårer, men med å lage en tullestemme til en av de antikke døde, og ser for seg at han prøver å komme seg ut av glassmonteren.
Men temaene fra Rosselinis drama sniker seg nesten umerkelig inn i komikernes historie:
Frykten for ikke å få nok ut av livet før det er over, for både å miste forholdene til de nærmeste og å la seg kue for mye av dem.
Det hviler en dis av uartikulert midtlivskrise over «The Trip to Italy».
Men på komikeres vis sklir Coogan og Brydons fiktive navnebrødre rundt og unna istedet for å ta opp direkte det de egentlig tenker og føler.
De forblir for det aller meste i komfortsonen av komediefaglig sparring.
Deres form for komedie er spesifikk og innforstått, full av referanser og kanskje ikke for enhver smak.
De som ler, vil le høyt og mye.
Og de vil kanskje også verdsette nettopp de gutteaktige unnvikelsene som preger hele filmen, som hindrer vemodet i noen gang å bli sentimentalitet, men lar det ligge der som en understrøm under den asurblå havoverflaten.
| 1
|
303794
|
En nyreligiøs ode til Billie
Tone Damli gjør comeback med julelåt.
LÅT:
Det er ganske overveldende å få barn.
Noen har behov for å framstille det som om barn ikke endrer noen ting.
Andre har behov for å framstille hvordan bare ALT er annerledes, hele livsanskuelsen og hvordan vi ser på oss selv som mennesker.
Nyreligiøse takter
Det er i denne praktisk talt nyreligiøse, svulmende emosjonelle enden av skalaen vi finner Tone Damlis første musikalske livstegn etter mammaperm.
For sikkerhets skyld pakket inn i et subtilt dekorert julepapir som prøver å duse ned pompøsiteten i låtskriver Torbjørn Dyruds tekst.
Produksjonen til Espen Lind er tilbakeholden og minimalistisk.
En enkel pianofigur leder an, før Lind forsyner seg høflig fra norsk voksenpops standariserte roots & country-verktøykasse - litt mandolin og litt dobro som pirker varsomt i overflaten og gir litt motstand når pastellstrykerne velter inn bak der.
En metafor for at det Instagram-filtrerte babylivet ikke alltid er hva det utgir seg som?
Lite julete Til å være nettopp et slags Instagram-julekort og forsmak på et helt julealbum, er «Di første jul» egentlig ganske lite julete, og har få tradisjonelle julelåtklassikertrekk ved seg (hvor er bjellene og følelsen av sledetur, liksom?).
Det er stemningen og Tones dialog med babyen om dennes symbolverdi på julefred som er selve julebeholdningen her.
Bærekraftig habitat?
Isolert fra sin - mangel på - julefunksjonalitet, er «Di første jul» likevel oppløftende for popartisten Tone Damli.
Det litt forsagte voksenrootssoundet (hun har prøvd seg på litt mer glossy Taylor Swift-countrypop før) kler henne godt og er et potensielt bærekraftig habitat for henne i framtida.
Men da vil hun også trenge låtmateriale og tekster med litt mer balanse mellom sukker- og proteininnhold.
«Di første jul»
| 0
|
303795
|
Anmeldelse:Superduo med ny barnebok
Den forrige vant Nordisk Råds Barne- og ungdomslitteraturpris.
Duoen Håkon Øvreås og Øyvind Torseter gledet mange lesere med barneromanen «Brune» (2013), om Rune som trakk i brun heltekappe - derav Brune - for å hamle opp med plageånder.
Boka fikk flere priser, blant andre den nye og høythengende Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris.
I årets bok er Runes skrønaktige kompis Atle hovedperson, trygt flankert av Rune og Åse.
Atle vil imponere stedets nye jente og synes det er en god ide å rappe ordførerens høne, sånn helt midlertidig, for å oppnå popularitet.
Det går ikke knirkefritt, og trioen må ikle seg sine alter egos fargede kapper:
Svartle, Brune og Blåse rir igjen.
Fellesskap
Fellesskap
Temaene er fremdeles vennskap og tilknytning, særlig farsfigurene er viktige.
Barnas handlinger ligger som før i grenselandet mellom det lovlige og ulovlige og høyst utilrådelige.
Det gir bøkene humor, og også et snev av etisk dilemma:
Stjeler eller låner man en høne når den knabbes med intensjoner om snarlig tilbakelevering?
« «Svartle» » Håkon Øvreås / Øyvind Torseter (ill.)
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag Gyldendal Utgivelsesår
ISBN 9788205462717
Kjøp boken hos ARK
Avgjørende
Avgjørende
Og mer enn det.
Tegningene er en fullverdig del av historien.
Torseter tilfører mye ømhet og humor med sine ustreite, upolerte typer.
Tegningene er helt avgjørende for vår forståelse av karakterene.
Miljøet Torseter gir aktørene preger også vår oppfattelse av dem.
Sirlig orden i stua signaliserer (men ikke nødvendigvis sier) noe annet en tomme pizzaesker.
Tegningene forteller mye som teksten utelater, som at Atles mor sitter i rullestol.
Det er fint og berikende og et tegn på noe av det beste ved «Svartle»:
Den åpenbare tilliten mellom de to fortellerne i romanen.
Dristigere
Dristigere
Og den er åpnere, mer dristig uavklart - hvorfor tør ikke Atle gå inn til farmor, og kommer han til å bli venn med den nye jenta - er spørsmål som forblir ubesvarte i romanen.
Etter alle solemerker er det Åses fortelling vi får neste gang.
Det blir spennende å se hvordan hennes Hermine-aktige egenskaper utvikles.
Også identiteten til stedet Hulebak (..) kan utvikles videre, gjennom tilbakevendende skikkelser, landskap osv.
Det ville gi enda mer atmosfære til denne fine, fornøyelige serien.
| 1
|
303800
|
Revitalisert Valsemølle
Stolt, staut og sjelfull voksenrock fra Vålerenga og deromkring.
|||
ALBUM:
Trond Ingebretsen gjenreiste valsemølla på plate i 2007 etter åtte års fravær.
Gode intensjoner også den gangen, men litt bakpå og gubbete i uttrykket.
Til sammenlikning er «Mohammeds Cafe» nærmest for en slags «Ragged Glory» å regne, Ingebretsen revitalisert både som skittenrealistisk østkantpoet, grublende popromantiker og renskåret rocker, og med en inspirert og energisk framtoning som bærer sine år med langt større verdighet enn forgjengeren.
Yngre musikerkrefter synes å være fornuftige og forløsende sparringpartnere for Ingebretsen, som blomstrer i et lydbilde som trekker veksler ikke bare på en youngsk harverockmentalitet, men som også klunker og surkler av gårde på en fin E Street Band-via-Lundell-tripp.
I slike omgivelser, omgitt av ringlende gitarer og stolt, staut, sjelfull og velprodusert voksenrock, får også Ingrebretsens tekster en mer helhjertet og dynamisk klangbunn.
Og slik sett er «Mohammeds Cafe», anført av den formidabelt storslagne Bislet stadion-nostalgien i åpningssporet «91,72», ei plate som langt på vei overgår selv de mest optimistiske forventninger til hva Bjølsen Valsemølle kan utrette i 2009.
| 1
|
303801
|
Anmeldelse:Marie Kondos bok var så inspirerende at anmelderen måtte ta pauser for å rydde
Rydding i materialismens tid.
«Hvis du eier mer enn sju ting, er det tingene som eier deg», sa den kinesiske filosofen Lao Zi i år 600 f.Kr.
Setningen er velkjent, men lite etterlevd.
«Kast alt som ikke gir deg glede», er den japanske ryddeguruen Marie Kondos oppdaterte versjon, og med det mantraet har hun solgt over to millioner bøker.
Ut av skapet
Ut av skapet
Alt skal ut av skapene, vurderes, for så å settes inn igjen.
Det høres tidkrevende ut, men Kondos poeng er at du kun må gjøre dette én gang, etter det har du lært deg å bare beholde de tingene som betyr noe for deg.
Ting som stresser
Ting som stresser
Kondos metode er enkel, om enn omfattende.
Gjennom boka deler hun en rekke prinsipp, slik som å lagre så mye som mulig vertikalt.
Det hørtes kontraintuitivt ut, men etter å ha brukt metoden på sokkeskuffen, var det som å oppnå et lite instant nirvana, at sokker kunne gi meg en sånn visuell ro var noe uventet.
«The life-changing magic of tidying up»
Forfatter:
Marie Kondo Forlag:
Ten Speed Press
Praktisk spiritualitet
Praktisk spiritualitet
Jeg blir mye mer utslitt og irritert av damebladenes vei til himmelen gjennom artikler som «Ti steg til et stressfritt deg» eller «Slik får du flat mage på en uke».
Manglende bildebevis
Manglende bildebevis
Men sett bort fra slike kulturforskjeller, er dette den eneste selvhjelpsboken jeg har lest fra perm til perm og i tillegg blitt så inspirert av at jeg har måttet ta pauser for å begynne på ryddingen.
Nå håper jeg bare noen kan skrive en trenings- eller kokebok med like smittende effekt.
| 1
|
303802
|
Anmeldelse:Snekker Ole Thorstensen møter kunnskapsløsheten på en nær genial måte
Boka er like solid som håndverket.
Hvordan skal det gå med kvaliteten i håndverkstjenestene om fagene forvitrer?
Hvordan skal kunder stille riktige krav til arbeid og varer de betaler for hvis de mangler grunnleggende forståelse for det praktiske?
Dette er viktige spørsmål som trenger belysning.
Ikke bare fordi store kull av skoletapere ikke finner vei inn i lærlingplasser og arbeid der de kan få kunnskap og gjøre nytte for seg.
Det dreier seg også om fellesskapets helhetlige kunnskapsbeholdning og sammenbruddet i den årtusenlange overføringen fra mester til svenn og lærling.
Motstemmer
«Det kunnskapsfrie samfunn»
Motstemmer
Markedskrefter, sosial dumping og IKEA-modellen for kortvarige, ensidige løsninger, overflødiggjør kunnskapsrike håndverkere og skyver dem bort.
Vi som har jobbet ute på bygg og med rehabilitering ser hvordan den økende dokumentasjons- og sikkerhetsmanien, risset opp på møtebord hos byråkrater og akademikere, befinner seg i en helt annen verden enn den faktiske kvalitetsreduksjonen som fremmes av ukyndige operatører og anbudsmani.
Alle vil ha alt billigst mulig, og undrer seg likevel over synkende kvalitet på tjenester de kjøper.
Et helt byggeprosjekt
Et helt byggeprosjekt
Ved å dokumentere et helt forløp av et byggeprosjekt i dagbokform, tilbyr han innsikt i prosesser som altfor få vet noe om.
Det dreier seg om ombygging av et loftsareal på Torshov.
En del av loftet slås sammen med leiligheten under, det bygges soverom, stue, hems, trapp og bad.
Det settes inn takvinduer, legges gulv, bygges brannvegger og isoleres.
Hele takkonstruksjonen må endres for å utnytte plassen.
I tillegg til tømreren og hans folk trengs det rørlegger, elektriker, blikkenslager, murer og membranspesialist.
Forventning og engstelse
Forventning og engstelse
Prosjektet er regnet til å koste godt over én million, og det blir stadig dyrere etterhvert som det kommer tillegg til.
Slik er det alltid, og den sosiale dynamikken mellom aktørene er delikat og må fortløpende vedlikeholdes.
Boka forklarer alt dette i ganske detaljert form, uten å bli pirkete.
Mange lesere vil møte ukjent vokabular, selv om dette på ingen måte er en teoritung framstilling.
Her er det mye å lære — kunnskap som du kanskje ikke kan overta, men iallfall oppdage at finnes.
Selve kompleksiteten i et slikt prosjekt er nok det viktigste å formidle.
Lavmælt omsorg
Lavmælt omsorg
Her er det respekt og krav fra begge sider.
Innimellom jobbingen får forfatteren fortalt noen anekdoter om teite kunder og mislykkede tiltak.
Man snakker gjerne om «taus kunnskap» når det handler om håndverk, og selv om jeg skjønner at dette viser til ikke-teoretiserbar, innøvd kyndighet i hender og tanker, har jeg alltid tenkt at det er noe rart med uttrykket, noe galt.
Tause latterbrøl?
Tause latterbrøl?
Ikke om du hører latterbrølene fra kolleger rundt lunsjbordet når du trekker fram det ene eksempelet etter det andre på hvordan arkitekter og byråkrater, kunder og naboer driter seg ut med sin kunnskapsløshet.
Jeg skulle gjerne hatt mer sånt i en slik bok, men innser at det beror på en særinteresse hos meg.
Thorstensen er beskjeden og sikker i sin framstilling, nøyaktig og samvittighetsfull, og teksten gir et faglig solid inntrykk.
Lokkevarer
Lokkevarer
Og dialogen med den sure fyren som klager over polske håndverkere på Teddys en fredagettermiddag, er glimrende.
Boka er akkurat like solid som det håndverket han beskriver, og som vi får håpe faktisk er så bra som det høres ut.
Hans rause omtale av kolleger og det faglige fellesskapet er rørende, og et sant uttrykk for det beste i oss.
Om politikere og kunnskapsbyråkrater kunne ta seg tid til å sette seg inn i og fremme dette holdningssystemet, ville unge liv kunne få en bedre retning.
| 1
|
303805
|
Vant over prestasjonsangsten
The Ting Tings løper i alle retninger på andreplata.
ALBUM:
Det er åpenbart at det har vært vanskelig å samle tankene for Katie White og Jules De Martino etter den fantastiske suksessen med «We Started Nothing».
Birmingham-duoen The Ting Tings ble stjerner over natten med singelen «That's Not My Name» og forseglet seinere statusen med «Shut Up and Let Me Go».
Mange husker sikkert fortsatt at bandet måtte avbryte Hove-konserten sin da gulvet kollapset på grunn av det massive trykket fra publikum.
Sånn går det når du lager samtidens mest dansbare elektropop.
Eklektisk Slike blinkskudd kan naturlig nok en hodepine å følge opp, noe The Ting Tings ikke har lagt skjul på.
Bandet vraket alt materialet de hadde brukt to år på å spille inn og dro til Spania med blanke ark og nye fargestifter.
«Sounds From Nowheresville» er akkurat som tittelen indikerer, uten noen form for forankring i en spesifikk sjanger.
Resultatet er mildt sagt eklektisk, men selv om det ikke finnes noen hits av kaliberet til singlene fra debuten, er det mye fin musikk å legge hodet i bløt til her.
Varm og inkluderende Fra den episke overtureaktige «Silence», via den nesestyveren «Guggenheim» til melankolske «Day By Day», spretter The Ting Tings innom kjølig elektropop, dansepunk, reggae-inspirasjon og tilbakelent r'n'b.
Hardfunky «Hang it Up» og «Give it Back» er kanskje de låtene som i størst grad peker tilbake de mest dansbare sakene fra forrige album.
«Sounds From Nowheresville» er kanskje ikke det albumet verken fans eller band hadde sett for seg at de skulle lage for to år siden.
Det gjør det likevel ikke til en dårlig plate, bare annerledes.
Det den mangler av temperament, tar den igjen på å være varm, underfundig og inkluderende.
| 1
|
303809
|
Har overlevd mot alle odds
Mekong-rock fra Dengue Fever.
html,body { border: 0px; }
CD:
Blant de mange kambodsjanske kulturtradisjoner som ble forsøkt radert ut av diktatoren Pol Pot og hans medløpere, var landets vitale, popmusikalske blomstring.
Artister som Sinn Sisamouth og Ros Serey Sothea nøt en enorm popularitet på 1960-og 70-tallet med en blanding av nasjonale tradisjoner og innflytelse fra vestlig rock.
Nytt liv
Begge disse — som hver for seg har en utrolig livshistorie — var sammen med en rekke andre musikere blant de millioner av mennesker som ble henrettet av det nye regimet.
Men de seinere åra har platene deres dukket opp og igjen — til glede for en ny generasjon av ungdom.
Fire cd-er Musikken deres er også utgangspunkt for California-gruppa Dengue Fever, som siden 2001 har utgitt fire cd-er.
Den nyeste, «Sleepwalking Through The Mekong», er en åpenbaring av en utgivelse, som inkluderer både en låtsamling og en drøy time lang film (med flere interessante bonuskutt) om gruppas turné i Kambodsja i 2005.
Sterk blanding Gruppa ble startet av brødrene Ethan og Zac Holtzman og tre andre musikere.
På en nattklubb i den såkalte Little Phnom Penh på Long Beach fant de sangerinnen Chhom Nimol, som sørger for en orientalsk, klokkeklar, forførende og lysende vakker melodiføring, med tekster på khmer.
Backingen er en blanding av alt fra garasjerock til surfgitar, fra gyngende rytmer til glødende solospill på gitar eller Farfisa-orgel — dette italienskproduserte instrumentet som ble spilt med villskap av en rekke vestlige 60-talls grupper.
Kuriøse perler
På plata finner du også et par originale innslag fra den kambodsjanske gullalderen, kuriøse perler for den som er entusiastisk nok.
Ei plate som denne er skapt ut fra en perfekt blanding av idealisme, nysgjerrighet og dyptpløyende arkeologi på Kambodsjas musikalske dødsmarker.
« «Sleepwalking Through the Mekong» » Dengue Fever
6
Plateselskap Proper/Playground
anmeldelsemusikkanmeldelserkulturdengue_fevermusikkplate
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Artister som Sinn Sisamouth og Ros Serey Sothea nøt en enorm popularitet på 1960-og 70-tallet med en blanding av nasjonale tradisjoner og innflytelse fra vestlig rock.
Nytt liv
Begge disse — som hver for seg har en utrolig livshistorie — var sammen med en rekke andre musikere blant de millioner av mennesker som ble henrettet av det nye regimet.
Men de seinere åra har platene deres dukket opp og igjen — til glede for en ny generasjon av ungdom.
Fire cd-er Musikken deres er også utgangspunkt for California-gruppa Dengue Fever, som siden 2001 har utgitt fire cd-er.
Den nyeste, «Sleepwalking Through The Mekong», er en åpenbaring av en utgivelse, som inkluderer både en låtsamling og en drøy time lang film (med flere interessante bonuskutt) om gruppas turné i Kambodsja i 2005.
Sterk blanding Gruppa ble startet av brødrene Ethan og Zac Holtzman og tre andre musikere.
På en nattklubb i den såkalte Little Phnom Penh på Long Beach fant de sangerinnen Chhom Nimol, som sørger for en orientalsk, klokkeklar, forførende og lysende vakker melodiføring, med tekster på khmer.
Backingen er en blanding av alt fra garasjerock til surfgitar, fra gyngende rytmer til glødende solospill på gitar eller Farfisa-orgel — dette italienskproduserte instrumentet som ble spilt med villskap av en rekke vestlige 60-talls grupper.
Kuriøse perler
På plata finner du også et par originale innslag fra den kambodsjanske gullalderen, kuriøse perler for den som er entusiastisk nok.
Ei plate som denne er skapt ut fra en perfekt blanding av idealisme, nysgjerrighet og dyptpløyende arkeologi på Kambodsjas musikalske dødsmarker.
| 1
|
303810
|
Når han ikke er på rehab, lager han fantastisk musikk
Sønnen til Steve Earle.
|||
ALBUM:
Justin Townes Earle er bare 28 år gammel, men har gjort alt han kan for å leve opp til mytene rundt både faren Steve og farens mentor, avdøde Townes Van Zandt - blant annet ved å dope seg fra han var 12 år.
På rehab - igjen
Da han spilte på Mono i Oslo for et par-tre år siden var han edru som en prest, men dessverre har han nå annonsert på hjemmesiden sin at resten av USA-turneen er utsatt til november for at han igjen skal på rehab for å få bukt med sin av-og-på-rusavhengighet.
Heldigvis rekker han å lage plater i de mer edruelige periodene, selv om de kanskje ikke var lange nok til at han rakk mer enn vel 31 minutter med nytt materiale.
Det er til gjengjeld 31 knakende gode minutter.
Mindre hillbilly «Harlem River Blues» er hans tredje album, og her bruker han litt mer av palletten enn på de to foregående.
Fortsatt ser han ut som Woody Guthrie, og stemmemessig høres han ut som en blanding av den gamle protestsangeren og faren Steve.
Men musikalsk er «Harlem River Blues» et stykke unna den gamle 50-talls hillbillystilen han dyrket særlig på albumdebuten «The Good Life» (2008), men også på «Midnight At The Movies» (2009).
Knallåpning «Harlem River Blues» har en åpning (tittelsporet) som er så bra at det kan ta pusten fra deg:
En livat, orgel- og gitardrevet, gospelliknende sak med stort kor og taktfast klapping, med en Justin som messer at han skal av sted å drukne seg i Harlem Rivers skitne vann.
Sporet, som kunne gått rett inn i den drømmeaktige scenen ved vannet i filmen «O Brother, Where Art Thou?», er rett og slett 2 minutter og 46 sekunder i music heaven.
Rockabilly
Og resten av turen dit er ikke stort dårligere — fram til temaet fra åpningen gjentas helt til slutt.
«One More Night In Brooklyn»
«Move Over Mama» er rockabilly, «Working for the MTA» er en moderne togballade (som Woody Guthrie gjorde mange av) med Calexicos Paul Niehaus på liflig pedal steel.
«Wanderin'» er folk med et snev av bluegrass, «Slippin' and Slidin'» kan loggføres under r'n'b og soul, «Christchurch Woman», «Learning to Cry» og «Rogers Park» har mest country i seg, mens «Ain't Waitin'» er country/blues/rockabilly med mykt munnspill.
Det eneste problemet med dette albumet er at det helst skulle vart så mye lengre.
Så en liten bønn til slutt:
Tørk opp fort, Justin.
| 1
|
303812
|
Når Hank er borte danser punkrockerne på bordet
Tilbake i turbogir.
ALBUM:
Oj da.
Etter 17 år og mesteparten av en eventyrlig karriere med Hank von Helvete som frontfigur, er dette Turbonegros første albumutgivelse uten sangeren, showmannen, eks-junkien, skuespilleren og i det siste også livsstilsfilosofen Hans-Erik Dyvik Husby på laget.
Utad har separasjonen stort sett holdt seg i siviliserte former, men på «Sexual Harassment»-sporet «Mister Sister» er det ikke et særlig ærbødig ettermæle som tegnes av tekstforfatter Thomas Seltzer:
«You told the papers that you quit that scene / You sold your story to the magazine» synger Husbys arvtaker Tony Sylvester, og fortsetter spottende:
«My my / Boo hoo / Mister sister / What you gonna do?»
Tydelig brudd
«Sexual Harassment» markerer et tydelig steg bort fra det Turbonegro der Husby sto foran mikrofonen gjennom den kommersielle storhetstiden, også musikalsk.
Så sentral har han vært for bandets image og identitet at det er et smart trekk av gruppas kreative kjerne, bassist Seltzer og gitarist Knut Schreiner.
Ikke minst etter begges innrømmelser av at Turbo-konseptet gikk på kreativ tomgang fram mot bruddet.
På denne plata er det derfor et råere, mer punka og mindre sjablongpreget band vi møter, og den renovasjonen er udiskutabelt forfriskende.
Røffere identitet
I spissen for redefineringsøvelsen står Sylvester, tidligere vokalist i The Dukes Of Nothing og leder for britiske Turbojugend.
Med sin kraftige, raspete vokal gir han en ny, røffere og mer seriøs identitet til soundet, selv om de klassiske Turbo-kjennetegnene lever i beste velgående.
Hør bare åpningssporet «I Got A Knife» med sine kjappe, mørke metall-riff, men velkjente hooks på refrenget - eller singelen «You Give Me Worms», der bandet demonstrerer sin velutviklede evne til å forkle fengende popmelodier i energisk rockedrakt.
Mindre stadionrock
Det tette, fyldige og rufsete lydbildet står tidvis i sterk kontrast til tidligere tiders stadion-anthem-Turbonegro, men det er nettopp når det røsker som mest det låter best - som i de to sistnevnte spor, samt «TNA (The Nihilistic Army)», «Dude Without A Face» og «Buried Alive».
Mer skandirock-pregede «Tight Jeans Loose Leash» og «Shake Your Shit Machine» vil kanskje glede gamle fans, men er ikke de låtene som gjør det verdt å plukke opp «Sexual Harassment».
| 1
|
303819
|
Et band i Kongo
Det svinger voldsomt av den rørende musikkdokumentaren «Benda Bilili».
|||
FILM:
Tusener av barna lever på gatene i Kongos hovedstad Kinshasa.
Mange stjeler for å overleve, mens noen spiller sine instrumenter, skranglete gitarer og hjemmelagde trommer.
Et av disse bandene, Staff Benda Bilili, holder til ved byens dyrepark.
Papa Ricky er sanger og farsskikkelse for de yngre musikerne.
I et gatekryss kalt Mandela holder de leir om natten og sover på tynn papp.
Et hardt liv
Du synes kanskje dette virker røft?
Det blir ikke bedre av at tre av de sju medlemmene i Staff Benda Bilili er lamme fra livet og ned på grunn av polio.
En av de friske, er den 12 år gamle gategutten Roger.
Han blir plukket opp av Papa Ricky, siden han er virtuos på en selvlaget, én-strenget lutt som består av et trestykke og en hermetikkboks.
De to franske regissørene Renaud Barret og Florent de la Tullaye dro til Kinshasa i 2004 for å dokumentere musikkscenen der.
De endte opp med å følge Papa Ricky og bandet gjennom fem år, la ut egne penger for å finansiere plateinnspilling og ble med musikerne på turné til Europa.
Fest i Oslo
Det sier seg selv at denne håndholdte dokumentaren byr på sterke kontraster og det er vanskelig å agere uberørt når bandet opptrer for første gang i Europa, under Belfort-festivalen i Frankrike, sommeren 2009.
Her kommer blandingen av rumba, reggae, funk og blues til sin rett med fullt trøkk og det folkerike publikummet er i ekstase.
Morsomt nok ender filmen i Oslo, der vi ser dem cruise bortover den vinterkalde Storgata i sine rullestoler, før de røyker marihuana på hotellrommet i Folketeaterbygningen.
Papa Ricky sier det kan være risikabelt å røyke gress i dette landet — på grunn av sprinkleranlegget i taket.
Benda Bilili betyr «å se forbi fasaden», noe et fullsatt Rockefeller ser ut til å gjøre, sammen med konsertgjengere over hele verden.
Et unikt dokument.
| 1
|
303820
|
Høystemt Bowie-melankoli
Vi anmelder poplegendens første på 10 år.
LÅT:
En fin overraskelse en januardag:
«Where Are We Now» er den første utgivelsen fra David Bowie på 10 år, etter at han ble hjerteoperert og trakk seg fra rampelyset.
Nylig dukket det opp paparazzi-bilder av en tydelig preget artistlegende, så det må sees som en gledelig nyhet at vår mann i anledning 66-årsdagen i dag (hurra!) slipper den første singelen fra det kommende albumet «The Next Day», som utgis i mars.
Enda mer gledelig er det at «Where Are We Now» er en meget solid Bowie-ballade, en melankolsk, vakker meditasjon over liv, aldring og død.
Det gjør usigelig godt å høre en av popens største stemmer igjen.
Move over, drittunger.
A man lost in time ...
Just walking the dead, synger Bowie, og man aner en ny, sitrende sårbarhet, og den eldre, klokere mannens ettertanke.
Låta er spilt inn i New York, men i teksten vender Bowie tilbake til Berlin, ganske nøyaktig 35 år etter at han startet sin legendariske Berlin-trilogi med albumet «Low».
I videoen til låta (se lenke nederst i artikkelen) ser man blant annet bilder fra bilverkstedet Bowie bodde over i Berlin.
Lekkede bilder av albumcoveret viser en slags videreutvikling av det ikoniske «Heroes»-omslaget, så koblingen er åpenbart konseptuell, og ikke bare nostalgisk.
Han vender også tilbake til produsentsamarbeidet fra den gang med Tony Visconti, som hjelper ham å bygge låta med velprøvde og ganske konvensjonelle rockballade-virkemidler mot et refreng med det patenterte Bowie-løftet.
Det øses på med trommer og piano, men det er stemmen til Bowie man hører.
Vår mann vet i sannhet å plassere et refreng, skjønt det er like mye mye snakk om etablering av en følelse av høystemt melankoli som et egentlig hitrefreng.
Det kan nok diskuteres om låta egentlig går noe sted, men pytt.
Det er lenge siden man våget forvente stort av en Bowie-utgivelse.
«Where Are We Now» gir håp om at The Next Day» kan bli et verdig punktum - eller kanskje til og med begynnelsen på noe mer.
HØR:
Hør låta og se videoen til «Where Are We Now» her.
| 1
|
303822
|
Mesterlig fra Russell
Tom Russell er en amerikansk klassiker.
Med Calexico i ryggen har han laget en av sine beste plater.
|||
ALBUM:
Sjokk er kanskje er litt vel sterkt ord, men jeg ble definitivt en smule satt ut da jeg innså at nesten et kvart århundre har passert siden jeg første gang lånte øre til Tom Russell Band på Gamla i Oslo.
Og siden den gang har Tom Russell blitt en permanent del av min musikalske bagasje.
Jeg regner ham simpelthen som en av de aller største tekstforfatterne som noen gang har klemt labben rundt en gitarhals.
Vaskeekte mexekøntri
«Blood and Candle Smoke» er treffende nok Tom Russells 25. plate, og med Calexico i ryggen og Craig Schumachers lydhøre medproduksjon i Arizonas allerede legendariske Wave Lab Studio på sin side, har han simpelthen begått en av sine aller beste plater.
«Blood and Candle Smoke» er vaskeekte mexekøntri av første skuffe, mariachi møter et tett, men rikt akustisk folk/country-lydbilde og bittersøt musikk oppstår.
Legg til fantastisk kyllingplukking fra både gitarist Nick Luka og Russell himself, og voila; livet er en perfekt fajita igjen!
Skjebneskildrer
Ingen behersker som Russell evne til å besynge og nedfelle liv i tekst.
Han har tidligere skildret skjebnen til for eksempel Bill Haley, William Faulkner, den svarte tungtvekstmesteren Jack Johnson, Little Willie John.
Denne gangen er det Nina Simone som hylles i en sang så ektefølt at framkaller kalkunnupper i megatonnklassen.
Tom Russells tekstunivers er et litterært anliggende basert på egne erfaringer, enten de er gjort i levende live eller i bokform — som han bringer til torgs med en kontant sosial bevissthet som man bare kan tilegne seg gjennom å utsette seg for livet.
Salinger og Didion
På «Blood and Candle Smoke» hilser tekstene hans til så vidt forskjellige forfattere som Graham Greene, J.D. Salinger, Charles Bukowski, Joan Didion og en av amerikansk etterkrigslitteraturs etter min mening virkelig store, men kanskje undervurderte skrivekarer, William Styron.
I tillegg kan man ane en klangbunn fra to viktige grenselandskronikører, Charles Bowden og William Vollman.
Russells store talent ligger i å kunne berette komprimert fra et Amerika hinsides skadeskutt.
Det finnes en empati i Russells verk som er total — samtidig er han nådeløs som en velplassert ørneklo i sine skildringer av overgrep, undertrykkelse og utbytting.
Han er også mesterlig når det kommer til å destillere — og da snakker jeg ikke moonshine eller white lightning, men for eksempel et litterært univers.
Beste på ti år
«The Sky Above, The Mud Below» fra en av hans tidligere skiver er Cormac McCarthy oppsummert i en sang — goddammit — som Cormacs norske oversetter Knut Ofstad ville ha sagt det.
At Tom Russell også er favorittartisten til min favorittkrimforfatter Ken Bruen, vitner vel om noe mer bestandig enn bare det faktum at vi to har utrolig god smak.
«Blood and Candle Smoke» er Tom Russells mest vitale og betydelige skive siden «The Man From God Knows Where» (1999) og dermed blant hans aller beste.
Strøken innertier fra en moderne amerikansk klassiker.
| 1
|
303823
|
Merkelig kjedelig t-banethriller
Travolta som finansakrobat-kaprer i «Metro 123 kapret».
FILM:
Muligens som en konsekvens av at han av og til blir anklaget for å lage glatte, voldsestetiserende, fundamentalt hule actionfilmer, har den britiske regissøren Tony Scott i sin nye film lagt vekt på språket.
I «The Taking of Pelham 123» — en gjeninnspilling av en 1974-thriller ved samme navn, men oppdatert til en post-11. september-kontekst — forhandler en skruppelløs togkaprer, spilt av John Travolta, om løsepenger for en t-banevogn full av passasjerer.
Bare at han ikke bruker ordet «løsepenger», men i stedet sier «terminlevering», «meglersalær», «plasskjøp» eller «nattklubbene er intense på Island.»
Finansgisler
Dette er med andre ord historien om en aksjespekulant som etter en hektisk natt ved finanskrisas nullpunkt lar seg drive over i terroristnæringen, og det er jo et premiss som kunne vært egnet til å endevende en god del konvensjoner man noen ganger tenker at hefter ved gisseldramaet som sjanger.
Det er derfor synd at «Metro 123 kapret» ellers er dominert av tradisjonelle utpressingsscener hvor kapreren enten insisterer på demonstrativt knapp responstid fra myndighetshold, eller altfor lange og teologisk i beste fall halvstuderte samtaler om synd og avbikt med sin motspiller Denzel Washington, for anledningen jourhavende ved New York-sporveienes kontrollsenter.
Togteori Innimellom løses det for så vidt opp med musikkvideoaktige sekvenser med politimenn som krasjer tjenestebiler i halsbrekkende fart til tonene av gothrockbandet A Perfect Circles «Counting Bodies Like Sheep To The Rhythm Of The War Drums», et utsøkt talende Tony Scott-låtvalg.
Innimellom dukker det opp noen oppsiktsvekkende bifigurer, som «Chris» fra «The Wire» eller generalen fra «Generation Kill», og innimellom er «Metro 123 kapret» regelrett edutainment, som når distinksjonen mellom lokal-og ekspresstog i New York for første gang i historien blir ordentlig forklart.
Men likevel, hvis man ser et gisseldrama satt til en sporvei, og etterpå ikke har noen vegring mot å ta t-banen hjem, har det da egentlig skjedd?
| 0
|
303824
|
Honningbarna slår alarm
Platevarianten holder ikke helt hva konsertutgaven lover.
ALBUM:
Jyplingene i Honningbarna har rukket mer på et lite år enn mange andre garvede rockere kan håpe på i løpet av en hel karriere.
Med Urørt-seier på baklomma og kalenderen full av prestisjetunge sommerfestivaler er det duket for platelansering i stor stil.
Den politisk bevisste Kristiansand-gjengen har gjort mye riktig på sin vei.
De har opparbeidet en tydelig karakter og et helt eget språk, noe som er livsviktig om man skal lykkes i denne bransjen.
Men det som kan være en vinnerformel live, lar seg ikke automatisk overføre til albumformatet.
Det smittsomme energiøset som har sjarmert mange konsertgjengere i senk, blir hakket mer gjennomsiktig når man kun har et par høytalere å forholde seg til.
Honningbarna flyter mye på ungdommelig entusiasme og et velutviklet håndlag med instrumentene, men de har fremdeles et stykke å gå som låtskrivere.
Stilmessig klorer de seg fast et sted mellom Turbonegros storslagne rock, Kaizers Orchestra teatralske sprell og Skambankts konspirasjonspønk, men de mangler storebrødrenes evne til å ta skjeen i den andre hånden og utforske temperament- og stemningsregisteret.
Det går mye i et gir og med de samme rappkjefta fraseringene i låt etter låt, blir man fort litt svimmel.
Man må frem til spor ni og «Yankeesane kommer» før gjengen blåser inn litt luft i arrangementet, noe man helst hadde sett skjedde litt oftere, og man skulle gjerne hatt et par låter til med refrengkvalitetene til kruttønna, «Den eldre garde».
Honningbarna må altså tåle å være ung og lovende en stund til, i alle fall på plate.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.