id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
303825
|
Musikken bare en tidligere gutteprostituert og heroinmisbruker kan lage
Salem står for høstens mørkeste album.
ALBUM:
Følelsen man sitter igjen med etter å ha hørt ferdig heksehouse-trioen Salems debutalbum «King Night», er ganske lik den følelsen man endte opp med etter å ha spilt gjennom horrorspillet «Silent Hill 2» som lettskremt tenåring.
Man er på en merkelig måte takknemlig for den psykiske utmattelsen man har blitt utsatt for.
Gjennom en dystopisk miks av skrekkfilmfiltrerte synther, eteriske jentekor med Liz Frazer (Cocteau Twins) som mentor, sørstatsrap og lyden av sprengte basselementer, har Salem på mange måter skapt en lydekvivalent til Dantes «Inferno».
For om det skulle være noen tvil, «King Night» er en bekmørk affære.
Noe som ikke akkurat gjør seg mindre gjeldende gjennom bruken av «O Helga Natt» på terrorhymnen og tittelsporet «King Night» - årets vakreste og mest skremmende julesang.
Salems alternative juleoppfatning kan nok fort tilskrives vokalist John Hollands oppvekst som gutteprostituert og heroinmisbruker - en ytre omstendighet som bare sementerer påstanden om at «King Night» er høstens desidert mørkeste musikalske opplevelse.
| 1
|
303828
|
Engler daler ned i skjul
Margreth Olins «Engelen» er et dypt rystende verk
|||
(Dagbladet):
Se for dere et rustent lastebilkarosseri i skogen:
Inni sitter ei jente og styrer kjerra med et ratt av flettet løvetann.
Klipp til et kjøkken i stekeos og med 70-tallsinteriør:
Samme jente, nå i lag med mora og hennes nye kjæreste, lager vafler med en slalåmhanske som grytelapp.
Klipp til et offentlig toalett i Oslo:
Samme jente, men nå selv mor, varmer opp til å besøke sin datters fosterfamilie med å sette et sprøyteskudd i høyre skinke.
Det er nok trygt å si at «Engelen», Margreth Olins første spillefilm, basert på livet til hennes narkomane venninne Pia (i filmen kalt «Lea»), både rommer de mest stemningsfulle barndomsminnene og de mest rystende øyeblikkene av selvfornedrelse man får se i en norsk film i år.
Bevegende Resultatet er en dypt bevegende kinoopplevelse, et eklatant innlegg i norsk narkotika- og barnevernspolitikk, og en bekreftelse på at Margreth Olin på sin vandringen fra dokumentar- til fiksjonsfilm har holdt kruttet tørt.
Spørsmålene er bare:
Er det et problem at «Engelen» — en undergangshistorie om hvordan Lea blir drevet ut i heroinavhengighet og prostitusjon av en kombinasjon av farens død, moras svakhet, hennes nye kjærestes alkoholisme, at hun «vokser opp uten at noen ser det», som Olin oppsummerer i voiceoveren — føles som typisk skolefilmmateriale?
Og er det et problem at den følelsen bare blir forsterket av at tenåringsversjonen av Lea — spilt av Helene Michaelsen (mens hun som barn blir spilt av Olins datter Milla og som voksen av Maria Bonnevie) — ligner ganske mye på Christiane F, tittelfiguren i en annen skolefilmklassiker?
Svaret er vel, merker jeg, at dette er kognitive utfordringer man er litt dust hvis man ikke klarer å se forbi.
Verdig og viktig «Engelen» er ellers akkurat så sterk og verdig og menneskelig som man kunne tenke seg at den ville være, vakkert fotografert og tonesatt, stødig og samtidig snedig ukronologisk fortalt, og med en imponerende casting:
Maria Bonnevie er ikke alene om å være troverdig som offer for et dårlig hjem - til og med katten som spiller katten hennes er det.
| 1
|
303830
|
Anmeldelse:«James Bond:
Spectre»
Den tjuefjerde Bond-filmen er et stort, dyrt og profesjonelt stykke kitsch som sniker seg ut av hukommelsen allerede idet man forlater kinosalen.
FILM:
I blockbusterbransjen er hype vel så viktig som filmskaping, og «James Bond»-apparatet har skapt oppmerksomhet og forventninger så lenge at det har utviklet noen høyst særegne og besynderlige markedsføringstradisjoner.
Og det er nettopp disse tradisjonene som gjør at filmene om det døende britiske imperiets glamorøse gallionsfigur sjelden ses for det de i virkeligheten er — nemlig tonedøve spenningsfilmer designet for å propagandere for et kjønnsrollemønster og et eurosentrisk verdensbilde som for lengst har gått ut på dato.
Virkelighetsfjern
Det mest interessante med oppkjøringen til «Spectre» har da også vært Daniel Craigs åpenhjertighet under presseturneen.
Craig har både erklært Bond for en misogynist og uttalt at han heller vil skjære over pulsårå enn å spille 007 igjen, og i en tid hvor promointervjuer er synonymt med profesjonalisert småpludring er det forfriskende å se hovedrolleinnehavere i franchiser av denne størrelsesordenen tale såpass fritt.
Intervjuene tyder på at Craig har begått kardinalfeilen å ta James Bond på alvor.
For når man fjerner glamouren og den ufarliggjørende fankulturen, er Bond en grotesk skikkelse som det er fullt forståelig at man ikke ønsker å ha noe med å gjøre.
Det er dette som gjør ham til en fascinerende skikkelse, men beklageligvis velger de fleste som befatter seg med rollefiguren å overse dette aspektet.
Den eneste filmen fra nyere tid som virkelig tar 007 på alvor er «Quantum of Solace», hvor en sjokkskadet og nærmest autistisk Bond myrder seg gjennom det som framstår som en usjarmerende og ubehagelig, men i ettertid også høyst interessant film.
Kitschy I «Spectre» er vi derimot over i den typen virkelighetsfjern kitsch som har gjort Bond salgbar i mer enn et halvt århundre, for denne gangen er det selveste Ernst Stavro Blofeld som er tilbake.
Det vil si, ettersom Bond-serien ble rebootet med «Casino Royale» i 2006 er dette første gang Blofeld og 007 møtes, men ettersom rebooten også har hatt som mål å menneskeliggjøre Bond og gi ham en superheltlignende bakgrunnshistorie, viser det seg etter hvert at de to i realiteten står hverandre svært nær.
Blofeld er fortsatt leder for det fryktinngytende forbryternettverket Spectre, men ettersom Christoph Waltz åpenbart har fått beskjed om å tone ned faktene, framstår han som en besynderlig anonym og uinteressant skikkelse.
Uinteressant er også en passende beskrivelse på «Spectre» som sådan, som framstår som et usammenhengende lappeteppe av standardiserte Bond-sekvenser, uten minneverdige høydepunkter.
Rituell «James Bond» er en usedvanlig oppskriftsmessig franchise:
I tillegg til introsekvensen og kjenningsmelodien, skal en Bond-film inkludere et knippe bestemte replikker, og en rekke scener hvor vold og forførelse gestaltes på bestemte måter, før en bestemt type rettferdighet til slutt skal skje fyllest.
Kort sagt er en Bond-film et ritual som begynner med en stor, påkostet actionsekvens og ender med en befestning av tradisjonelle britiske 50-tallsverdier.
Hvis man skrur av sin kritiske sans er det fullt mulig å sette pris på dette, men ingen film kan kreve intellektuell apati av sitt publikum.
«Spectre» gir Bond-disiplene det de vil ha — mer av det samme — men har fint lite å tilby et filminteressert allmennpublikum.
| 0
|
303831
|
Anmeldelse:«Paranormal Activity: The Ghost Dimension»
Det beste man kan si om «The Ghost Dimension» er at den setter punktum «Paranormal Activity»-serien.
FILM:
I 2007 gjorde Oren Peli et par enkle justeringer av formelen Daniel Myrick og Eduardo Sanchez etablerte i «The Blair Witch Project» — skog ble byttet ut med privatboliger, og de håndholdte kameraene fikk selskap av stasjonært opptaksutstyr — og resultatet var den første av det som totalt har blitt seks «Paranormal Activity»-filmer.
Med «The Ghost Dimension» er det nå kroken på døra for franchisen som innvarslet en ny æra i amerikansk skrekkfilm.
Utvikling
Det er nærliggende å si «endelig», for på et kunstnerisk plan har dette snaue tiåret med gimmickbaserte lavbudsjettsgrøssere vært en sørgelig affære.
Og selv om «Paranormal Activity» var serien som startet det hele, har ikke filmene utmerket seg positivt hva kvalitet angår.
«The Ghost Dimension» viser tydelig at produsentene har innsett at den tradisjonelle found footage-grøsseren har visse begrensninger som sjanger, for i den klart dyreste «Paranormal Activity»-filmen til nå pøses det på med dataanimerte demoner og psykedeliske visuelle effekter.
Utgangspunktet for disse effektene er at en familie finner et gammelt videokamera og en eske gamle VHS-kassetter i huset de nettopp har kjøpt.
Kameraet viser seg å være spesialbygget for å fange opp energier fra andre eksistensplan, og på de gamle opptakene ser de en mann og en kvinne lære en liten jente å snakke med demoner.
Kort tid etter begynner deres egen datter Leila å kommunisere med den samme skikkelsen, og snart blir hjemmet deres åsted for en invasjon fra en annen dimensjon.
Avvikling «Paranormal Activity: The Ghost Dimension» bærer mer enn noe annet preg av å være en avvikling av et forretningskonsept.
Det finnes spor av kunstnerisk utvikling i de (ikke uinteressante) visuelle effektene, men først og fremst gjennomsyres filmen av vissheten om at found footage-sjangeren lenge har gått på tomgang, og at det nå er på tide å gi seg.
Men uansett hvor enig man måtte være i den analysen, er ikke dette barmhjertighetsdrapet spesielt god underholdning.
| 0
|
303836
|
Her forsvant en a-ha-million
Shining med radikal DVD-utgivelse.
DVD:
Da a-ha bestemte seg for å kvitte seg med et par millioner fra pesnjonskassen, var Shining et av bandene som trakk det lengste strået.
I tillegg til å få varme opp for a-ha's Ullevål-konsert, kunne gjengen kvittere ut en million blanke kroner.
For å si det forsiktig, det er all grunn til å tro at a-ha-fansen fikk seg en overhaling de ikke helt var forberedt på.
Men det skal vi alle være glad for — det er nettopp eksotiske band som Shining som gjør musikkhverdagen litt mer underholdende og uforutsigbar.
Et godt jafs av seddelbunken har etter sigende gått med til «Live Blackjazz»-prosjektet som i hovedsak er en konsert-DVD spilt inn på Rockefeller i Oslo - for ordens skyld, konserten kommer også i CD-format.
Bandets ekstreme musikk er halsbrekkende nok i lydformat, i DVD-form får den enda en dimensjon å spille på.
«Live Blackjazz» er nemlig ikke et tradisjonelt konsertopptak med vanlige stemningsbilder og ryddig klipping.
Her er odde kameravinkler, intens klipping og strober i høygir som aksentuerer den godlynte galskapen i musikken.
Det er måtelig dunkelt og passe klaustrofobisk, men aldri ubehagelig.
Shining er estetikere på sin hals og vet hvordan man lager orden i kaos — lyden og fremførelsen, samt regien på showet og lyssettingen er superb.
Noe som på sin side gjør at den hakeslippfremkallende instrumenteringen og de underfundige detaljene i musikken kommer enda bedre til sin rett.
Musikalsk sett serverer Shining progrock i gate med King Crimson — bandet har også gjort det til en greie å covre King Crimsons «21st Century Schiziod Man» — tatt til det ekstreme.
På flankene trekker de i retning både metal og jazz for å fargelegge.
Det låter unikt og uendelig mye mer ekstremt enn mange av sine metalbrødre.
Høydepunktene er mange, «Grindstone»-favoritten «In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster» er et eksempel.
«The Red Room» og «Exit Sun» fra sisteskiva er også flotte øyeblikk.
Lot du deg skremme av karakteristikkene over nå?
Ikke gjør det, det er så mye musikk i det Shining baler med at deres patenterte Blackjazz bør gå hjem hos de fleste som er litt over middels musikknysgjerrig.
| 1
|
303837
|
Line Verndal, to håndverkere og en tragisk historie er ikke nok til å lage god TV
Intensjonen er kanskje god, men «Lines gode hjelpere» er hjelpeløst kjedelig.
TV:
Sju år etter den norske versjonen av «Ekstrem oppussing», gjør TV3 nå et nytt forsøk.
Denne gangen under et annet navn, men konseptet er til forveksling likt:
Skuespiller Line Verndal er programleder, og skal sammen med to tømrere gi litt velfortjent støtte og ny livsgnist til mennesker som har opplevd vonde og vanskelige ting.
Ved hjelp av oppussing, må vite.
Søkt premiss
I første episode møter vi Ragnhild og Gøran, som har opplevd det ufattelige, å miste begge sine sønner til en nervesykdom henholdsvis tre og sju år gamle.
Igjen sitter de med en nå seks år gammel, frisk datter, og et par rom der den såvidt påbegynte oppussingen stanset etter guttenes død.
Det er en hel del å utsette på dette programmet.
Ta premisset:
Samme hvor veletablert det måtte være, er sammensetningen av problem og medisin både søkt og disproposjonal.
Skiftene mellom den tragiske historien og det som skal være en oppløftende endring krever dessuten en svært fintfølende balansegang.
Den takler «Lines gode hjelpere» dårlig.
Følelsesporno
Skal man tro tittelen, burde programmets fokus være på det som skal hjelpe.
Likevel brukes det uforholdsmessig mye plass på å grave i fortida i en rekke set-ups som legger opp til intenst føleri:
Line og mor på graven, Line med datter på fanget («savner du dem?»), snekker og far i sønnenes gamle rom.
At det så er snekkeren vi dvelende får se gråte, akkurat som Verndal når hun skal henge opp en bildecollage, er ikke så rent lite forstyrrende.
Det er da ikke dem det er synd på?
Slapp oppussing
Oppussings- og interiørbiten kommer altså i bakgrunnen, og det er like greit, så slapt som det er løst.
Her er ingen grandiose prosjekter eller wow-faktor - kanskje ikke så rart når ingen designer er involvert.
Vi får se snekkerne hamre litt (og spise lunsj!) og Line feilmontere en kjedelig hylle, men det er så godt som ingen spenningsoppbygging.
Sammen koker dette ned til det aller mest graverende med «Lines gode hjelpere»:
Det er dørgende kjedelig.
Og det skulle ikke være lov å lage kjedelig TV av slike menneskeskjebner.
| 0
|
303838
|
Sawan byr på en lapskaus av orientalsk og kontinental mat.Men hvilken lapskaus!
Her går det an å late som om man er langt, langt borte.
- Tja.
Det var opprinnelig arkitekt Lowzows privatbolig, under den andre verdenskrig skal tyske marineoffiserer ha boltret seg her, så ble det selskapslokaler og etter hvert eksklusiv restaurantdrift, sa Fredag.
- Huset har i hvert fall en lang og broket historie.
Trendy
For tre år siden åpnet restaurant Sawan dørene, og ble ganske snart et trendy spisested med et yngre klientell enn forløperen «Le Canard».
Lokalene er sobert innredet med valører i gull, oker og mørkt tre, og den uttalte ambisjonen er å skape et sted med respekt for tradisjoner, uten å være redd for å benytte moderne kjøkkenteknikker.
Robinson og Fredag var blitt tildelt et bord i hjørnet av det største av flere rom, og studerte menyen med andakt.
Orientalsk miks
- Er det dette man kaller en eklektisk meny, undret Fredag, som konstaterte vel så mange japanskinspirerte innslag som thailandske.
- Vi erfarte vel sist vi var her at en fusjon mellom de to høyst forskjellige tradisjonene fungerte veldig bra, sa Robinson.
- Og så vidt jeg kan se har ikke menyen endret seg mye.
Spør du meg er det en god ting.
Bortsett fra seks hovedretter inneholder spisekartet et stort antall småretter, som egner seg godt til å dele, forklarte servitøren.
Mange småretter
Robinson og Fredag tok ham på ordet, og bestilte sju småretter og en stor.
Først en sashimirett bestående av havabbor servert med ponzusorbet, dampet spinat, pinje-kjerner og lakserogn - en original vri på tilbehøret som absolutt falt i smak.
Så fulgte to typer maki, seks biter med spicy tuna, chilimajones, sesamfrø og tørket chili, og seks med asparges, grillet hummerhale rullet i rispapir og toppet med rød curry-krem.
Begge var kreative varianter av de klassiske japanske rullene, med en smaksvri mot det søte.
Alt var også vakkert anrettet på lekre steinfat, slik som «sjefens kyllingsalat», en upåklagelig blanding av friske og søte smaker med både agurk, papaya, thai-basilikum og ristede peanøtter.
Både Robinson og Fredag godtet seg over at så langt i måltidet var det ingenting som hadde tapt seg siden forrige besøk.
Mørt og saftig
Så fulgte den første av to rekeretter, store, saftige tigerreker, grillet og servert med salat, mynte og chili i en nydelig hvitløksaus.
To satayspyd ble servert sammen med rekene, med kjøtt av iberisk svin, mørt og smaksrikt.
- Jeg lurer på om ikke dette kjøttet hadde klart seg vel så bra uten den søte peanøttsausen, sa Robinson.
Fredag var enig.
Den andre rekeretten, måltidets eneste hovedrett, var en større type reker, grillet og servert med svartpeppersaus, som omsider brakte et fint sting inn i rekka av smaker hvor det søte hadde fått dominere.
Men dessverre var rekene litt dvaske.
Saus i kanne Fiskeretten var en klassisk grønn curry med kylling, men servert på utradisjonelt vis med sausen i en liten kanne ved siden av.
- Oi, sa Fredag etter en munnfull.
- Her kom omsider chilien, sa Fredag og tok en god slurk av vinglasset som var fylt med en Riesling av type Wachenheimer fra Bürklin-Wolf.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
Vinen hadde rikelig av både syre og fruktighet, og hadde passet godt så langt, men her kom den til kort.
- Jeg vet ikke om noen vin hadde taklet denne curryen, sa Robinson.
- Her hadde sausen tjent på litt mer sødme.
Desserten ble også broderlig delt.
Den besto av en blanding av friske bær, sorbet og en søtsyrlig granite, samt petit four - og spiselige blomster.
- Selv om vi er på Oslo vest, går det an å late som om man er langt, langt borte.
Og er man i orienten, så er man i orienten, sa Fredag og spiste en orkidé.
• robinson&fredag;@dagbladet.no
| 1
|
303839
|
Får hjelp av både avdøde Johnny Cash og June Carter
Carlene Carter nye album er ei ujevn plate.
ALBUM:
Jeg tipper at «Love Like This» fra «Little Acts Of Treason» er det siste du husker av tungt arvelig belastede Carlene Carter (58).
Det er 19 år siden, tro det den som vil.
Norgeshit
Du husker kanskje «I Fell In Love» også, fra 1990, men aller best husker du nok «Every Little Thing».
Den ble en stor hit i 1993, og Carlene Carter ble norgesvenn.
Det skulle ta 13 år fra «Little Acts Of Treason» til neste album, «Stronger» (2008).
Unge og fjonge Carlene Carter var blitt brunette og likner mer og mer på moren.
Men hun synger fortsatt atskillig bedre enn henne.
Narkotatt Carlene hadde lagt bak seg ei tung tid.
Nyheten om at hun og kjæresten Howie Epstein (Tom Petty & The Heartbreakers) ble tatt i en stjålet bil med tre gram heroin og måtte overnatte i fengsel gikk verden rundt i 2001.
To år seinere døde moren June Carter Cash, og i løpet av noen få måneder var også både stefaren Johnny Cash, søsteren Rosey Carter og kjæresten døde.
Gjestemusikere
Seks nye år seinere er hun her med «Carter Girl» - med musikere som Jim Keltner, Greg Leisz, Sam Bush, Mickey Raphael og bassist og produsent Don Was.
Tantene Helen og Anita, som var med i en seinere utgave av countrymusikkens «førstefamilie», The Carter Family, er gjester sammen med avdøde Johnny Cash og June Carter Cash på avsluttende «I Ain't Gonna Work Tomorrow».
Willie Nelson, Kris Kristofferson, Vince Gill og Elizabeth Cook bidrar også på albumet.
I tillegg til nye originallåter er mange av låtene tolkninger av gamle Carter Family-låter, mens «Me And The Wildwood Rose», som spinner rundt Carter Family-låta «Wildwood Flower», er en nyinnspilling av en Carlene Carter-låt fra 1990.
Duetter «Carter Girl» er bare unntaksvis et duettalbum, til tross for at to av høydepunktene er duettene med Willie Nelson, «Troublesome Waters», og Highwaymen-kollega Kris Kristofferson («Black Jack David»).
Et tredje er tradisjonelle «I'll Be All Smiles Tonight» (A.P. Carter), som også faren har spilt inn.
Det er hyggelig at Carlene Carter er tilbake, men «Carter Girl» er ei ujevn plate som bare unntaksvis skinner.
I hovedsak flyter den på rutinen, og produksjonen er overraskende ordinær til Don Was å være.
| 0
|
303844
|
Anmeldelse:Guro Hoftun Gjestad viser at storbarnslivet angår oss alle
De glemte barna.
Guro Hoftun Gjestad skriver først og fremst til andre «storbarnsforeldre» i den nå brageprisnominerte boka «Storbarnsliv».
Det bør ikke stoppe oss andre fra å lese den.
Dette er boka vi ikke fikk på barselhotellet eller på helsestasjonen, historiene som ikke blir fortalt når mødre har jentekveld, tipsene vi relativt sjelden får i aviser som denne.
Mens vi nesten drukner i råd om småbarnsfasen, dempes foreldresamtalen når ungene vokser ut av målgruppa til Barnas Hus.
Forfatterens kampsak er at vi må snakke om storbarnsfasen også, og boka hennes er viktig og relevant — ikke bare for de med barn i huset.
Ungdomsfamilienes utfordringer er hele samfunnets utfordringer.
Angstfylt lesning
Angstfylt lesning
Hun følger opp med mange andre historier:
Her er bulimikeren, tenåringsmoren, den spillavhengige, den utslitte flinkisen, samt moren som ringer barnevernet da den sønnen tar kvelertak på faren.
Og hun som mistet datteren i selvmord.
Særlig de første kapitlene kunne blitt en parade av elendighet, eksempler på hvor ille det kan gå — til og med for dem som tilsynelatende har gjort alt «riktig».
Det er angstfylt lesning for en småbarnsmor.
Men alle historiene blir nyansert, av eksperter og statistikk, og — aller viktigst — belyst fra flere sider.
Ofte får vi foreldrenes fortvilte fortelling først, deretter overraskende åpenhjertige intervjuer med barna.
Det blir lett å se hvor kommunikasjonen skurrer, og hvilke utfordringer som er størst.
Diskuterer åpenhet
«Det fikk meg til å tenke på
Diskuterer åpenhet
Men det slår meg at de fungerer bedre i avis enn i bok.
Sammen med de lange og mer ufiltrerte intervjuene blir det noe litt flinkt og sentimentalt over de delingsvennlige korttekstene.
De fungerer godt som oppspark til debatter, men boka går heldigvis mer i dybden.
Den har en politisk brodd, mot prestasjonssamfunnet, mot manglende kompetanse i ungdomspsykiatrien, men aller mest mot ideen om at ungdomsproblemer ikke skal snakkes om fordi vi risikerer å utlevere dem.
Underveis lurer jeg på om hun deler litt for mye, selv om barna har godkjent alt.
Åpenheten diskuteres gjennomgående:
«Vi bør kanskje slutte å fortelle, for historiene er ikke lenger våre», skriver hun.
Men så:
«Å snakke om dem, virkelig samtale om dem, er å ta dem på alvor».
Når jeg til slutt blir overbevist, er det fordi historiene er strålende eksempler på hvor viktig det er å snakke, både med og om barna.
Bare slik kommer vi videre.
Men les gjerne denne boka først.
| 1
|
303847
|
Ville veier
Verken «De umoralske» eller regissøren deres har noen retning.
FILM:
Selv de mest vinglete blant oss bør være på vei et sted.
I alle fall hvis det skal lages film om dem.
Det meste du trenger å vite om Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens «De umoralske» ligger egentlig i tittelen.
Camilla (Hanne Bach Hansen) og William (Daniel Gjerde) klarer ikke, og vil ikke, beholde verken jobber eller leiligheter.
De kjøpeslår, unytter og improviserer seg gjennom hverdagen.
Den nær apatiske rikmannssønnen Anders (Kjetil Krogstad Skrede) siger beklagelig nok inn i livet deres, og snart har de to satt opp et bordell i huset der Anders er alene hjemme.
Beklemmende
Sex, kjærlighet og penger, hver for seg uuttømmelige kilder til konflikt, bobler opp innenfor rammen av fire vegger og koker snart over.
Iblant springer tegnede blomster og hester frem på lerretet, som for å si at dette handler om en lengsel tilbake til et mer opprinnelig, spontant stadium, at det amoralske er en slags uskyld.
Filmens undertittel er det ikke smålåtne «Tannlegens datter, blikkenslagerens sønn og den forlatte stormannsyndlingen.
En skillingsvise fra vår tid», men som samtidsdiagnose virker «De umoralske» upresis.
Det synes ikke å være noe tidsspesifikt ved grenseløsheten til hovedpersonene, og de utvikler seg ikke, eller åpenbarer ikke nye sider ved seg selv, i den grad at det er interessant å følge med dem.
Snarere blir det mer og mer beklemmende.
Uhygienisk
Det håndholdte kameraet skaker som om fotografen står plantet i et jordskjelvområde, mens samleiene med stadig mer uappetittlige menn blir stadig hyppigere og kroppsekreter av ymse slag nærmest smøres utover linsen.
Det skranglete lavbudsjettsprosjektet er ment å være en komedie, men halstarrigheten skygger for lekenheten.
Det tarvelige møter det selvhøytidelige en en blanding som føles mest uhygienisk.
Spillet er mest overspill.
William, han med det intense blikket og den skamløse overtalelsesevnen, som overlever hverdagen nærmest ved å svinge seg fra liane til liane, er en potensielt spennende skikkelse.
Han kunne vært et fint nav i en mer kontrollert film om det ukontrollerte, i en historie som faktisk var en historie.
| 0
|
303848
|
Kan bli countrymusikkens nye førstedame
Tift Merritt puster Emmylou i nakken.
|||
ALBUM:
Helt siden den suverene albumdebuten «Bramble Rose» i 2002 har amerikanske Tift Merritt (35) holdt stand som en av de mest spennende nye countryartistene, både på grunn av sine evner som låtskriver og sin karakteristiske stemme.
Americana Debuten var preget av fløyelsmyk og renskåret country, uten at det ga henne den posisjonen hun hadde fortjent i countrymiljøet.
Hun er ikke den eneste som har måttet leve med erkjennelsen av å være «too good for country», litt for flink og avansert for den snevre countrybransjen som styres fra Nashville.
For eksempel skriver hun låtene sjøl, til forskjell fra countrymusikkens mange «syngedamer».
Egen kurs
Men uten radiospilling har man lite å stille opp med.
Tift har uansett staket ut sin egen kurs og etter hvert også utvidet lydbildet mer i retning americana.
Allerede på andralbumet «Tambourine» (2004) var hun røffere i tonen, også i retning soul, mens hun på «Another Country» (2000) landet på en miks av country, folk og rock som videreføres på «See You On The Moon».
Samtidig står hun sterkere og sterkere fram som «den nye Emmylou», og det er ikke bare fordi stemmen hennes ofte kan minne om sjangerens førstedame (når stemmen nesten brister på «Engine To Turn» og «The Things That Everybody Does» er hun skummelt lik).
Tift Merritt skriver gode, ofte svært personlige tekster og har alle kvaliteter i seg til å bli en verdig arvtaker på toppen av countrytronen.
God produksjon Tucker Martine gjør alt riktig i produsentstolen, enten det er bruken av hissige strykere på nostalgiske «Mixtape», melankolske «The Feel Of The World» med My Morning Jackets Jim James på slepen vokal, skjøre «We Never Talk About It», eller når han stripper helt ned til hennes egen gitar og vokal og Greg Leisz' vare steelgitar i Kenny Loggins' «Danny's Song».
For første gang har Tift tatt med to coverlåter på et album, til gjengjeld er de nøye utvalgt.
Den andre er Emitt Rhodes' 39 år gamle «Live Till You Die» - en leveregel de fleste av oss kan slutte oss til.
Og hvorfor ikke fylle levetida med god musikk?
| 1
|
303851
|
Thriller med trykk
Aksel Hennie er god som stadig mer desperat nordsjødykker i 70-tallsrealistiske «Pionér».
FILM:
Man kan på forhånd få inntrykk av at «Pionér» er en thriller som bruker nordsjødykkerne som springbrett, mens de nevrologiske skadene, rettssakene, oljerikdommen og resten av det store bildet, legges til side for å gi oss «a thrill».
En konspirasjonshistorie fra rørleggingen av Nordsjøen på slutten av 70-tallet?
Høres ut som en røverhistorie, ei oljeglatt skrøne.
Det kunstneriske resultatet er imidlertid mer komplekst enn som så.
Én sak er i hvilken grad ingrediensene i handlingen stemmer overens med historiske fakta, men det norske oljeeventyret har utvilsomt vært et spill, særlig i starten, der lille Norge skulle finne en plass blant de store oljegutta og ikke la seg overkjøre av drevne aktører i bransjen, særlig amerikanerne.
Det var et til tider skittent spill og «Pionér» går ikke av veien for å antyde konspirasjoner.
Stjerne i sentrum
Erik Skjoldbjærgs forrige film, «Nokas», var en utforskning av actionsjangeren.
Han snevret inn den mest omtalte ranssaken i vårt fredsommelige lands historie til å handle om selve ranet i Stavanger, intet mer.
Fakta var kjente, skurkene yrkeskriminelle og forbrytelsen åpenbar.
«Nokas» var ren action, uten psykologiske portretter.
Filmen hadde ingen stjerner og nesten bare amatører.
Selve hendelsen spilte hovedrollen.
I «Pionér» har vi Norges største filmstjerne i sentrum, denne gangen som Petter Jensen fra Grorud, eventyrlysten og disiplinert, klar for smerte og store utfordringer.
Aksel Hennies nordsjødykker har måne og hengebart, trist singlet og urein hud.
Her er det 70-tallsrealismen som gjelder og vi snakker mer Gene Hackman enn Robert Redford.
I starten er det godlynt machostemning, med jubel og spasertur på havbunnen.
Så skjer det en fatal ulykke og det er uklart hvem som har skylda.
Petter har svært personlige motiver for å finne ut hva som gikk galt, han merker raskt at flere aktører misliker det han gjør og at store interesser står på spill.
Klaustrofobisk
Skjoldbjerg og hans team av manusforfattere har sveiset sammen en medrivende historie, med en Aksel Hennie i sentrum som får fram Petters tiltakende desperasjon etter hvert som, eh, trykket øker.
Mye av filmen foregår innendørs, i trykktanker, på skip, i laboratorier.
Når Petter beveger seg utendørs, er skylaget tungt, det blåser og regner.
Aller helst er det natt og nesten like mørkt som på havdypet.
Men der undervannsscenene har en episk skjønnhet, er Petters verden kompakt og klaustrofobisk.
Lyddesign og musikk bidrar til en trykkende, paranoid stemning som holder presset helt til den noe overtydelige slutten.
| 1
|
303853
|
«En tannbørste som berører klitoris kan man la seg begeistre eller irritere av»
Jenny Hvals kunstfolkpop setter tålmodigheten på prøve, men belønner de nysgjerrige.
ALBUM:
Multitalentet Jenny Hval overrumplet alle i 2006 med «To Sing You Apple Trees» under navnet Rockettothesky, en av årtusenets så langt mest særpregede norske debutplater.
Det var et album hvor litterært og konseptuelt ambisiøs kunstpop faktisk fungerte som pop, det fengende og det komplekse hånd i hånd.
Etter dette har Hval i grunnen ikke tatt så mye hensyn til eventuelle krav om å være pop i den tradisjonelle betydningen av ordet, hun er først og fremst kunstner med ord og lyd, som forfatter og musiker.
Erotisk tannbørste
Både på oppfølgeren «Medea» og nå under eget navn på album nummer tre, er hun en standhaftig dyrker av Et Eget Uttrykk.
Rent tematisk innebærer det hva kollega Sigrid Hvidsten allerede på debuten beskrev som «forkvaklet og overseksualistert urbanfolk».
Denne gangen skal man ikke lenger enn slutten av første tekstlinje på åpningslåten «Engines In The City» for å finne en elektrisk tannbørste som berører klitoris.
Slikt kan man både la seg begeistre eller irritere av, men Jenny Hval skal han for å være konsistent trassig, konsistent konfronterende, og irriterende konsekvent i sitt tydelige ønske om ikke å være spesielt umiddelbar.
Hun setter premissene, og man får selv velge om man orker/ønsker å la seg lokke inn i fristelsen.
Krever tålmodighet «Viscera»s truende, dels intrikate men samtidig vakre gotiske folk/elektronika-tablåer, krever tålmodige lyttere.
Bak fryktinngytende sporlengder (stort sett mellom seks og åtte minutter) og tidvis bekmørke strekk av ugjestmild kunstpop, åpner det seg opp solvarme sletter.
Det kan gjerne høres ut som disse forløsende skiftene i landskap og perspektiv nettopp er ment som langsiktig mål i musikken, heller enn som hektende virkemiddel; det er steder og strekk inni albumet hvor trassigheten og strengheten plutselig slipper taket, lyset slipper inn, skyene forsvinner og det åpner seg en slags meditativ og behagelig ro.
Som i sin tur gjerne kan falle i grus igjen: nøkkelsporet «Black Morning» har lenge, i over fem minutter, noe nesten sødmefylt og evergreensk over seg, før støyen begynner å pumpe inn svart røyk og kannibaliserer stemningen.
Cocteau-ekko
Samlet sett er det fortsatt mye 4AD-arvegods blant møblementet, Liz Frasers elastiske fraseringer og ekkoer av Cocteau Twins' bortenfor-drømmene-stemninger er nok den mest håndfaste «pop»-referansen inni her, men folkarven og et karrig middelaldersk toneuttrykk rendyrkes også med stor stilsikkerhet og kløkt.
Kanskje har omgivelsene i Kampen kirke, hvor albumet er spilt inn av Helge «Deathprod» Sten, bidratt til denne ofte pastorale stemningen.
«Viscera» er nok uansett det albumet hvor Jenny Hval i størst grad har klart å spinne et riktig velkonstruert musikalsk nett rundt sin selvbevisste estetikk og tematikk.
Premie for tålmodighet
Dette er samtidig et typisk eksempel på et album som møter visse utfordringer i dagens flyktige, fragmenterte og konsentrasjonssvake låtfokuserte musikktilværelse.
Jenny Hval gjør det ikke enkelt for seg selv, men hun premierer tålmodigheten din med at dette tredjealbumet blir litt vakrere og litt mindre ugjestmildt for hver gang du hører på det.
En albumanatomi som gjerne kjennetegner plater med ekstra lang holdbarhet.
| 1
|
303854
|
Asken til ilden
«Pompeii» er god på vulkaner og ikke så god på folk.
FILM:
I år 79 etter Kristus ble den romerske byen Pompeii begravet av et utbrudd fra vulkanen Vesuv.
Den som besøker ruinene, kan ennå se formene av menneskene slik de lå da de døde, bevart i stivnet lava.
Bilder av disse slående skikkelsene utgjør åpningsvignetten på «Pompeii».
De gjør vel så sterkt inntrykk som noen av de levende.
Amoralsk glede
Men katastrofen er det fart i.
Pompeii er digitalt rekonstruert i pinlig detalj og kravler av liv, før og under utbruddet.
En aner et barns amoralske sandkasseglede både over å bygge opp og rive ned.
Det er et fargerikt bakteppe for en utvannet og blass kjærlighetshistorie, mellom slaven Milo (Kit Harington) og overklassedatteren Cassia (Emily Browning).
Han er gladiatoren som så sin keltiske stamme massakrert som barn, hun trives best på hesteryggen, og de finner hverandre gjennom ømheten for de firefotede.
Dette kunne vært inntagende på sin eventyrsøte, anakronistiske måte om de to hadde hatt en teskje med utstråling.
Men Harington mangler troverdighet som tøff, her og i rollen som Jon Snow i «Game of Thrones», og det mest uttrykksfulle ved Browning er den stadig høyere splitten hennes.
Legg til Kiefer Sutherland som Milos mektige rival, med førti nyanser av glatt og femti forskjellige britiske aksenter og en forkjærlighet for replikken «Drep dem alle sammen!», og du har et av filmhistoriens minst spennende trekantdramaer.
Rørende
Oppmerksomheten stjeles lett av Adewale Akinnoye-Agbaje og Jared Harris; Den tidligere modellen Akinnoye-Agbaje som gladiatoren som er lovet frihet etter sin siste kamp, og «Mad Mens»
Harris som den lokale entreprenøren som fristes til å kjøpeslå med datteren Cassia for å vinne maktens gunst.
Regissør Paul W.S. Anderson, han med «Resident Evil»-filmene, hadde, sist vi møtte ham, filmatisert klassikeren «De tre musketerer» med en flodhests fingerspissfølelse.
Fremdeles er han mest interessert i slåssingen, og strever voldsomt med karaktertegning.
«Pompeii» er likevel hans mest kontrollerte og helhetlige film, med et uventet poetisk og rørende punktum.
Det sier kanskje ikke så mye, men det sier noe.
| 0
|
303855
|
Denne vampyrfilmen trenger regulering
«Thirst» biter i alle retninger.
|||FILM:
Det begynner bra.
Eller, det begynner dårlig for fader Hyon (Kang-Ho Song) og bra for oss andre.
Den katolske sykehuspresten tilbyr seg som frivillig til et medisinsk eksperiment, blir syk, får blodoverføring fra en ukjent giver - og merker nye og ukjente trekk ved seg selv, som en oppsiktsvekkende sunnhet og styrke, en varhet for lukten av blod og en voksende apetitt på sex generelt og på den vakre Tae-Ju (Ok-bin Kim) spesielt.
Tae-ju er en hundset svigerdatter i Hyons vennefamilie som stråler av undertrykket raseri og går løs på seg selv i frustrasjon over ikke å kunne gå løs på andre.
På dette tidspunktet er «Thirst» ennå en oppsiktsvekkende og original vampyrfilm; en magisk mikstur av katolsk mystikk, sort humor og lystoffrørbelyst sykehusrealisme.
Særlig den fatale Tae-ju, som blir illevarslende henrykt over å oppdage elskerens nye evner, er en dragende skikkelse.
Første gang hun og fader Hyon har sex, er det med all fomlingen, alle misforståelsene og alle de litt flaue lydene en kan tenke seg hører med når en voksen mann har sex for første gang; et skjelmsk innslag av hverdagsvirkelighet oppi alt det overnaturlige.
Men omtrent halvveis begynner regissør Chan-wook Parks gjennomkomponerte fasade å sprekke opp, og «Thirst» spinner ut av kontroll.
Hyon og Tae-Ju blir en slags sørkoreansk blodsugerversjon av Bonnie & Clyde, og scenene som formidler deres blodige bedrifter er for lange, for mange, for oppskrudde og for ufokuserte.
Filmen er på to timer og et kvarter, men føles lengre.
«Thrist» levner ingen tvil om at Chan-wook Park er en stilsikker og begavet regissør.
Men i likhet med sine hovedpersoner må han lære hvordan han skal drepe sine kjære.
| 0
|
303856
|
Mer Slippers enn Cocktails fra Little Stevens jenter
Den ene balladen huskes best fra jentegruppas første album på fem år.
ALBUM:
Jeg må innrømme at jeg aldri helt har skjønt Little Stevens voldsomme fascinasjon for de fem jentene i norske Cocktail Slippers, av den enkle grunn at de ikke har så veldig mye mer å by på enn at de låter veldig retro.
Det er åpenbart nok for Steven Van Zandt, som til og med har «lurt dem inn» i sin egen tv-serie, «Lilyhammer» - en dårlig skjult produktplassering som ikke kan være helt problemfri.
Først ute Cocktail Slippers var den første gruppa som fikk kontrakt på van Zandts plateselskap Wicked Cool Records.
Forklaringen er sikkert at det er dårlig stelt med jentegrupper som spiller denne musikken i USA - i 2009, da han skrev kontrakt med Cocktail Slippers, og i 2014.
Og de kan sin garagerock, damene med tullenavnene Piper, Bella Donna, Rocket Queen, Aurora De Morales og Hope.
Men spesielt originalt er det altså ikke.
Formelbasert Bandet dyrker derimot klisjeen.
Deres verden er enkel og uproblematisk, som tatt ut av en ungdomsserie på tv på 60-tallet.
Her er det ikke snakk om å løse noen som helst problemer.
Det har lett for å bli sånn når det lages formelbasert pop som dette, der tekstene er like enkle som riffene.
Det blir noe sjablongaktig over det.
Harmoniene sitter greit, men Cocktail Slippers er blitt tammere og glattere siden mer heftige «Saint Valentine's Day Massacre» (2009).
«48 Hours (And We've Only Just Began)»
Utypisk «Sleepless» er en fengende poplåt som kunne gjort seg i Grand Prix.
De var med der i 2012.
Men at svært utypiske «Castles In The Sand» også er en av få låter som huskes, må være alarmerende for et band som i utgangspunktet skal rocke.
Men - de skal ha honnør for at de også ønsker å klemme ut noen nye farger på paletten.
Og - det «verste» er at de fikser balladeformen perfekt.
Men det er altså den ene låten.
At Cocktail Slippers dessuten stjeler åpningsriff fra «Her kommer Pelle Parafins Bøljeband» («Shame On Me»), «Ora Jáska Beana» («You Give Me») og Blues Brothers' versjon av «Everybody Needs Somebody To Love» («I'll Come Running») vitner om liten oppfinnsomhet.
Men «You Give Me» har i hvert fall guts.
Det skal de ha.
Egen vri Likevel synes jeg et annet norsk jenteband, The Launderettes, lykkes bedre på denne banehalvdelen, først og fremst fordi de lager sin egen vri - med utgangspunkt i retrofascinasjonen.
De har mer baller, hvis det er lov å bruke det uttrykket.
Tygg litt på den, Little Steven.
| 0
|
303857
|
Hverdagshelt
Gamle travere kan også overraske.
Det var en vanlig, grå tirsdagskveld, men i lokalene til Oriental var det trangt om saligheten.
- Er det et tydelig tegn på kvalitet?
At det er vanskelig å få bord selv midt i uka? undret Fredag.
- Det er nok et sikkert tegn på suksess, men om det automatisk betyr høy kvalitet, er jeg usikker på, sa Robinson.
- Men det skal vi snart finne ut av.
Oriental har holdt til i lokalene ved Aschehougsplass siden forløperen Dinner pakket sammen og flyttet til Stortingsgata på midten av 90-tallet.
Robinson og Fredag har besøkt stedet ved flere anledninger - både i embetes medfør og på eget initiativ.
Erfaringene har vært blandede.
Sist de var innom, for et par år siden, var de bare måtelig fornøyd.
Men nå hadde de fått et tips om at kvaliteten hadde tatt seg betraktelig opp.
En effektiv, men hyggelig servitør var raskt på plass med menyer.
Noen retter går igjen, andre er nyere.
Men profilen er den samme som før; her serveres retter fra Szechuan og Canton med en kreativ vri.
Nytenkning er et ord som går igjen i menyen.
Oriental har også et bra utvalg av dim sum-retter som utgjør brorparten av forrettene i menyen.
Robinson og Fredag valgte Dim sum-tallerken, som besto av seks varianter med svinekjøtt, reker, sopp og grønnsaker.
Munnfullene - med diverse sauser - bød på mange gode smaker og varierende konsistenser.
Her var søtt, surt og salt, fritert, panne-stekt og dampet.
- En svært god start, mente Fredag, og fikk et fornøyd nikk til svar fra Robinson.
Kurven steg ytterligere da hovedrettene kom.
Det begynte med
Hak chiu ao lau, på norsk: marinert indrefilet av okse i skiver, med shitakesopp, paprika, aspargesbønner og vårløk.
- Wow, uttrykte Fredag.
- En klisjé, men dette kjøttet er som smør.
Og smaken er nydelig.
Bortsett fra soyabønner og svart pepper i rikelige mengder, inneholdt sausen ifølge menyen noe så vestlig som Worcestershiresaus.
- Et eksempel på etablissementets nytenking i forhold til tradisjonell kinesisk kokekunst?
Resultatet er uansett svært vellykket, sa Fredag.
Robinsons rett, «Lung ha ao lau», sto i menyen oppført under Kjøttretter, selv om den inneholdt både hummer, kongereker og kamskjell.
At det også var gjort plass til et stykke av det samme deilige, møre oksekjøttet, var åpenbart nok til å kvalifisere til kjøttrett.
- Mye på en gang, og jeg må innrømme at jeg var skeptisk, sa Fredag.
- Mister ikke råvarene noe av sitt særpreg når de blandes å denne måten i den samme sausen? lurte Robinson.
Fredag ristet sakte på hodet.
- Her har kokken lykkes med balansen.
Og sausen er helt nydelig.
Øl er vanligvis å foretrekke til sterk orientalsk mat, men servitøren anbefalte en Valpolicella Classico Superiore DOC Ripasso fra Stefano Accordini.
Også det et lykkelig valg.
Ingefærparfait med pasjonsfruktsaus og eksotiske frukter og mangopudding satte et fint punktum på et måltid som kanskje strengt tatt egner seg bedre til fest enn til hverdags.
- På den annen side, sa Fredag.
- Hva er galt med å spise god mat for å gjøre hverdagene hyggeligere?
Det er tross alt dem det er flest av.
• robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
303858
|
Mislykket homsebuskis
Pedro Almodóvars «Amorøse passasjerer» er en komedie som mangler forviklinger og sliter hardt med å være i nærheten av morsom.
FILM:
Etter en kort intro, der Antonio Banderas og Penélope Cruz gjør gamlefar Almodóvar en poengløs cameo-tjeneste, transporteres vi opp i lufta.
Den feirete spanjolens forrige film, det halvveis vellykkede medisinske horrormelodramaet «Under huden», foregikk i Toledo.
«Amorøse passasjerer» foregår i luftrommet over Toledo, der et fly med defekt landingshjul er tvunget til å fly i ring.
Passasjerene på økonomiklasse er allerede dopet ned med sovepiller, men på business sitter rollefigurene vi skal bli kjent med i løpet av 90 minutter.
Tre svært homsete flyverter står og drikker seg fulle, dels fordi de frykter det verste, dels på grunn av amorøse forviklinger som involverer den bifile førstepiloten og hans seksuelt forvirrete sidemann.
En av passasjerene, synske Bruna, kommer inn i cockpiten, masserer pilotenes edlere deler og sier hun har bange anelser for flyturen.
Klisjéfylt
«Amorøse passasjerer» er en farse, Almodóvars første komedieforsøk på ganske lenge, og den sliter hardt med å være morsom.
De tre flyvertene er stereotypisk bitchy, de snakker om puling og sugejobber på en måte som var friskt og provoserende for en god del år siden.
Samtidig vil Almodóvar kommentere den økonomiske tilstanden i Spania.
Vi har en finansmann på flukt, nyheter siver inn om banker i krise og flyet beveger seg, som nevnt, i ring, men det er vanskelig å se at filmen sier noe interessent om ståa i landet.
Almodóvar er mest opptatt av sexfarsen, som er ekstremt usofistikert.
I krise
Etter hvert har jeg bare ett ønske:
Kan ikke flyet finne et sted å lande, por favor!
I Madrid, for eksempel?
Nei, luftrommet er avstengt på grunn av et FN-toppmøte.
Que?
I stedet jobbes det med å finne en landingsmulighet på den toppmoderne, men nedlagte flyplassen i Cuidad Real, tidligere kalt Aeropuerto Don Quijote, et av de tydeligste symbolene på den økonomiske krisa i landet.
Ciudad Real er forøvrig provinsen der Almodóvar ble født.
Filmen etterlot meg såpass oppgitt og likegyldig at jeg først i etterkant husket scenen der en neddopet mannlig passasjer blir voldtatt av en kvinne.
Spania er i krise.
Det samme er Pedro Almodóvar.
| 0
|
303859
|
Spiritualized er i det harmoniske hjørnet
Intenst velbehag.
ALBUM:
De som hadde håpet Spiritualized sin sjuende plateutgivelse etter to tiår på banen skulle bli en støysymfoni, kan ta seg en beroligende pille med en gang.
Bandleder og kreativ sjel Jason Pierce er i det musikalsk harmoniske hjørnet, og selv om han ikke viker tilbake for noen lag med sedvanlig skrikende, vrengte gitarer, messende orgel og hakkende piano, er det i begrensede mengder.
Og vel og bra er det, for selv om Pierce er en mester på å skru opp intensiteten, gjør han det alltid best med velbehag i bakhodet.
Seige, groovy «Mary» er et glimrende eksempel, som sømløst og repetitivt bygger seg opp fra det helt spartanske til å slå ut i full, storslagen og strykerprydet blomst.
«Little Girl»
| 1
|
303863
|
«Bedre enn Vamp»
Vestlandshemmelighet som fortjener å bli oppdaget.
|||
ALBUM:
Alle bør oppleve Bergen Mandolinband på scenen.
Tårer og latter, feler og mandoliner, fullt bluegrasskjør og skjøre countryviser på Haugesund-dialekt.
Livet blir faktisk ikke helt det samme etterpå.
Åttende forsøk!
Kvintettens sju (!) foregående album har derimot ikke helt klart å overbevise om at Mandolinbandet er mer enn et fabelaktig liveband, men med «Lang veg til Tysvær» fra 2008 begynte det å likne på noe, og her er «Til skogen» — bandets mest tilgjengelige og varierte album til nå.
Vi får flere standardlåter med personlig vri, et oversatt Tom Waits-cover, men også låtskriver Gaute Sortlands eget materiale.
CountryinnsiktFantastiske «Granitt» - med Anne Lise Frøkedal fra Harrys Gym på gjestevokal - er et eksempel på det, og det store høydepunktet på platen:
En av flere kjærlighets- og hjemlengselsskildringer som speiler stor innsikt i både countrytradisjonen i Junaiten og furet vestlandspoesi.
Hør denne platen og fortell din farfar at Bergen Mandolinband er bedre enn Salhuskvintetten, selv om sammenligningen er noe forenklet.
Også kan du fortelle faren din at de er bedre enn Vamp, selv om den sammenligningen er enda mer tabloid.
Poenget er bare at flere folk bør høre Bergen Mandolinband — nå også på plate.
| 1
|
303865
|
Foo Fighters og jakten på lyden
«Sonic Highways» har blitt en leken studioreise, fri for pretensjoner.
ALBUM:
Forrige plate ble spilt inn i Dave Grohls garasje med «Nevermind»-produsent Butch Wig som knottevrider.
«Wasting Light» var et humørfylt lett-å-like-album som mest av alt vitnet om at hovedpersonene selv har hatt lave skuldre da de laget den.
Selv om plata manglet den store hiten, var det på mange vis et av de mer jevne Foo Fighters-albumene.
Angrepsstrategien er en ganske annen denne gangen.
«Sonic Highways» består av åtte låter innspilt i åtte forskjellige byer.
Studioene de har vært innom har alle mye historie i veggene.
Det får du for øvrig vite mer om i den mye omtalte HBO-dokumentarserien som er underveis.
Antipretensiøst
Et stunt som dette ville gjerne ha avstedkommet som snobberi dersom et band som U2 hadde satt det ut i livet.
I Foo Fighters tilfelle vitner det mer om en genuin nysgjerrighet og et ønske om å vise frem røttene.
Det er nemlig noe befriende upolitisk og nesten rørende gosseligsentimentalt over «Sonic Highways».
Åpningslåten «Something From Nothing» begynner på sedvanlig vis med Dave Grohl lett nynnende over småsmussete gitarklimpring, så brekker den over i en hysterisk omskriving av Dios klassiske «Holy Diver»-riff.
Satt opp mot et stramt bakteppe av knatrende funk, høres Foo Fighters ut som Stevie Wonder goes heavy metal.
Det låter selvsagt passe koko, men mest moro i all sin antipretensiøse glede.
Og der er listen lagt.
«Outside» har et jammete midtparti som viser gjengens fascinasjon for den tøylesløse rocken Led Zeppelin balet med.
Og den slags er det mer av.
Oppfølgeren «In the Clear» er Foo Fighters på sitt mest formelbaserte.
Lett fordøyelig radiorock som smaker av springsteenske stadionkvaliteter.
Gammelt nytt, men så lenge den flankes av mer utradisjonelle saker som nevnte «Outside» og den dovne highway-balladen «Subterranean», er den et velkomment tilskudd.
Musikkglede Avsluttende «I Am the River» er en søtladen sak som børster støvet av alle balladetriksene i boken, inkludert et strykermettet crescendo på tampen.
Med andre ord, bandet ser ingen grunn til å jakte kredspøkelsene over tyve år ut i karrieren.
Denne tilbakelente holdningen er vel noe av grunnen til at de er så lette å omfavne også.
Foo Fighters har åpenbart innsett at de har sagt det meste innenfor den mer skjematiske radiorocken de hele veien har hatt som sitt lodd i livet.
«Sonic Highways» høres mer ut som de har avlsuttet jakten på en hit-låt og latt gleden av å spille musikk sammen være det rådende.
Det låter varmt, storslagent, inkkluderende og ærlig.
Ære være dem for det.
| 1
|
303868
|
Gretten på tur
«Nebraska» er en hjertevarmende triumf for Bruce Dern.
FILM:
Laura
Dern spilte hovedrollen i Alexander Paynes debutfilm «Citizen Ruth» (1996) og i hans nyeste opus handler alt om hennes far, Bruce Dern.
Det vil si, Dern (77 år og Oscar-nominert for rollen) glir fullstendig inn i rollen og forvandles til en aldrende, ustø kar ved navn Woody Grant.
Woody har vunnet én million dollar, det har han papirer på, mener han.
Han må bare komme seg til Lincoln, Nebraska for å hente pengene og når ingen vil kjøre ham, tar han beina fatt.
Flere ganger.
Til slutt blir sønnen David (Will Forte) så lei av å frakte ham hjem, at han gir etter.
Svart-hvitt
Far og sønn har ikke et nært forhold, men Will håper at en to dagers biltur fra Montana til Nebraska skal bøte på dette.
Relasjonen er filmens sentrum og langsomt blir vi kjent med dem begge.
Woody er gretten og halvveis senil, mens David, som har tatt seg fri fra selgerjobben i den lokale hi-fi-butikken, er tålmodig og en smule oppgitt.
Det hele er melankolsk og humrende morsomt.
Payne har valgt å filme i svart-hvitt og det gir assosiasjoner i mange retninger, både mot eldre dokumentarfotografi og nyere indiefilmer, noe som bidrar til å gi filmen en egen ro.
Straffen er at færre ønsker å se den.
Folk liker farger.
«Nebraska» er ingen kassasuksess, i motsetning til Paynes tre siste, «About Schmidt», «Sideways» og «The Descendants».
Barndommens by
Far og sønn glir gjennom Midtvestens slake landskap, der kuene gresser i ro og mak, mens livet går sin langsomme gang i småbyene.
Nebraska er en stor stat med lavere folketetthet enn Norge og man snakker ikke i utrengsmål.
Det merker vi når Woody og David kjører innom Hawthorne, byen der Woody vokste opp.
Han har en haug med brødre og noen temmelig treige nevøer.
Noen vil nok mene at Payne utleverer slekta, men jeg må bedømme skildringen ut fra min egen jevnlige humring.
Det er også mye varme i disse portrettene og det må nevnes at Payne kommer fra delstaten.
Når filmen nærmer seg slutten, er Woody blitt en helstøpt rollefigur.
En hjertevarmende triumf for veteranen Bruce Dern.
| 1
|
303870
|
Naiv suppe fra Michael Moore
Finanskrisa er pine.
|||
FILM:
Det var morsomt første gang Michael Moore stod med caps og ropert foran en skyskraper og forlangte å få snakke med mannen i dress på toppen.
Nå fremstår Moore heller som den litt for fulle kompisen i gjengen som maser om at de andre må bli med på byen, når de mest av alt vil hjem til kona.
Vært der, gjort det.
Det var hyggelig en gang.
Men så må man bevege seg videre i livet.
Vittig
I andre partier av dokumentaren «Capitalism — A Love Story» viser Moore at han har bevart en spiss sans for humor og en skarp nese for amerikansk populærkultur på sitt mest cheesy.
Forsert lystige tv-programmer og reklamejingles illustrerer det motsetningsfulle og iblant tragikomiske i den amerikanske drømmen og virkeligheten.
En sekvens der den politiske arven fra Ronald Reagan illustreres med scener fra den tidligere B-skuespillerens filmografi, der han slår ned menn og kvinner for fote før han rir inn i solnedgangen, legger et vidunderlig vidd for dagen.
Fortvilelse Moore henter også frem viktige enkelthistorier.
Noen hver kan svelge hardt i møte med dommeren som dømte uskikkelige tenåringer til lange fengselsstraffer fordi han fikk prosenter av det private ungdomsfengselet, med selskapene som tegner livsforsikring på de ansatte for å profitere på deres mulige død og med de usunt tette forbindelsene mellom USAs forrige finansminister Henry Paulson og hans tidligere kollegaer i Goldman Sachs.
Og selv om det neppe er noen god idé å fryse alle utkastelsessaker i USA, som Moore foreslår, har ingen vondt av å bli brakt tett på fortvilelsen til en familie som har mistet hjemmet sitt.
For enkel
Men dette er for enkelt.
Det er for mye følelser her.
Moore er en opprørt mann på en panisk jakt etter noen å gi skylden for alt som er galt.
For ham er alt næringslivstoppene sier og gjør et utslag av kynisme, drevet av et ønske om å utnytte de som er på bunnen.
Moore vil avskaffe kapitalismen, men han presenterer aldri noe ordentlig alternativ til en verden der næringslivet får utfolde seg.
Utopien om et næringsliv der alle eier like mye, virker naiv.
Han reflekterer ikke over historiens kollektivistiske eksperimenter.
Når han fordømmer Bush? første redningspakke til bankene, tar han ikke høyde for at bankene ville tatt både sine egne ansatte og små, lånavhengige bedrifter med seg i fallet.
Og han har tilsynelatende ingen forståelse for at bedrifter trenger gode vilkår for å vokse og skape arbeidsplasser.
Og uten et litt mer nyansert syn på vår tids store spørsmål er Michael Moore bare en ensom mann som står og roper oppover en blank vegg mot noen som ikke hører og ikke svarer.
| 0
|
303871
|
Blodfattig om blodslit
Jada, klart det ligger mye arbeid bak idrettsprestasjoner.
TV:
Visste du at for å gjøre det sterkt i vinter-OL, så må du trene noe inn i granskauen og være grassat motivert?
Åja.
Jaja.
Da trenger du ikke se alle seks episodene av «OL-drømmen» på TV2.
Rå utøvere Etter at seere falt for «Sirkus Northug», er det ikke overraskende at TV2 har snekra ihop en tilsvarende serie om OL-forberedelsene til seks av våre vinteridrettsstjerner.
Klart vi liker å bli bedre kjent med gullhåp som Kjetil Jansrud og Anders Bardal og, ikke minst, ferskinghåp som fristilkjører Tiril Sjåstad Christiansen.
Det er seks likandes utøvere som har takket ja til å ta oss med inn i hverdagen sin.
Problemet er bare at uansett hvor sympatiske de er, så består det meste av hverdagene deres i å trene, riktignok med eller uten skader å ta hensyn til.
Hvor interessant er dét å få servert i episode etter episode?
Ikke så veldig.
Tamt og stivt Morsommere blir det ikke av måten vi får det servert på.
En stiv voiceover fører oss anstrengt fra klipp til klipp med tråkige floskler som «klokka er seks om morgenen, men for Martin er dagen allerede i gang» og «hverdagen er blitt annerledes etter at sønnen ble født».
Nei, sirru det!
Intervjuene som gjøres med utøverne underveis er ofte ukomfortabelt høytidelige.
Vi forventer nesten å se intervjueren på sidelinja, stående strunk og stiv som en prest eller en lensmann, med mikken på strak arm.
Klippsekvenser hvor alle seks sitter i et blendende hvitt rom og gjør sitt beste for å småprate sammen, er stemningsfulle som et tannlegekontor.
Siden vi loves å få komme «tett på» og møte «menneskene bak prestasjonene», føler vi oss litt snytt.
Hvorfor ikke?
Klart alle som er brennende opptatt av idrett vil sette pris på å høre heltene våre fortelle hva de tenker, hvordan de jobber.
Det beste med serien er faktisk at til tross for upersonlige settinger, så byr utøverne på seg sjøl og forteller om alt fra dårlig samvittighet i forhold til familien til slitasjen kroppen påføres.
Men hvorfor ikke stille noen uventede spørsmål?
Hvorfor ikke koste på seg litt humor eller noen freske dramaturgiske grep?
Hvorfor ikke anstrenge seg mer for å gjøre dette spennende å se på?
Dét fortjener utøverne - for de anstrenger seg faktisk inn granskauen for å gjøre nettopp dét når tida kommer i Sotsji.
| 0
|
303872
|
Laboratoriesexens gleder
I sitt liv observerte og registrerte sexforskerne Masters og Johnson mer enn 10 000 orgasmer.
Nå kommer noen av dem som TV-drama på HBO Nordic.
DRAMA: Home Box Office har norgespremiere på «Masters of Sex» bare dager etter USA-premieren.
Den nærmest utrolige historien handler om det private samspillet mellom sexforskerne Masters & Johnson, paret som leverte forskningsgrunnlaget for den seksuelle revolusjonen.
Han, William Masters er den kjølige, holdte gynekologen og kirurgen som begynner å forske på kvinnelig seksualitet i bordeller.
Om du klarer, se for deg en mann med laboratoriefrakk og tversoversløyfe som gjennom hemmelige kikkhull observerer prostituerte på jobb med sine kunder.
Nattklubbsangerinne Hun, Virginia Johnson, er den tidligere nattklubbsangerinnen uten avsluttet collegeutdannelse, men med et avslappet forhold til seksualitet og en egen evne til å snakke med folk og få dem til å slappe av i situasjoner som lett kunne bli svært pinlige.
De to treffer hverandre i 1956, og serien kjærtegner den tidas klesdrakt og stil med nesten samme visuelle følsomhet som i «Mad Men».
Dette er tolv år før Playboy i 1968 for første gang benyttet ordet «klitoris».
Det skjedde passende nok i et intervju med sexekspertene Masters og Johnson.
Serien gir et portrett av uvitenheten om seksualitet som kjennetegnet femtitallet, og den etisk utfordrende holdningen til forskning William Masters praktiserte:
Prostituerte ble hyret inn for å ha sex koblet til ledninger og måleinstrumenter, eller de ble ansatt for å ha sex med menn med seksuelle problemer.
De frivillige eller betalte blir grundig observert av den aldri hvilende Dr.
Masters med stoppeklokke og notatblokk.
For Viriginia Johnson blir sex etter hvert en del av jobben; hun og Masters fortsetter forskningen privat og på kveldstid.
Dr Masters ville aldri tolerert noe annet.
Vellykket drama
Men dette er ikke dokudrama.
Det er en såpeserie (sikkert antibakteriell), med fokus på personlige relasjoner i et svært spesielt forskningsmiljø.
Rent empirisk er nok også de nakne, kvinnelige forskningsobjektene vakrere enn i virkeligheten.
Dette er jo TV.
Men det er ikke bare kikker-TV.
Tidsbildet treffer, handlingen er interessant og de pirrende scenene brukes effektivt til å drive handlingen framover.
Som Dr. Masters viser Michael Sheen en kontroll-besatt forsker med sterke og sterkt undertrykte følelser rett under laboratoriefrakken, mens Lizzy Kaplan spiller assistent Johnson med en blanding av pragmatisk nøkternhet og menneskelig varme.
Det er i spillet mellom disse to skikkelsene at denne serien lykkes, og da blir den et drama som faktisk er mest interessant mellom sexscenene.
| 1
|
303873
|
Konger på livescenen, anonyme på plate
Reidar Brendeland og Vestlandsfanden er på en evig guttetur.
ALBUM:
Bandet Vestlandsfanden kan minne om en gjeng som er på en evig guttetur, med en frontfigur som forteller historier om det som skjer underveis - enten det handler om damer, fyll, fyllekjøring, slåssing, sjømannsliv, biler, trailerliv - eller rett og slett bare det å være på veien.
Over 30 år
Og der har Vestlandsfanden trening.
Bandet har holdt på i over 30 år, og har ifølge egen telling mer enn 3000 spillejobber bak seg.
Nylig hadde også en dokumentarfilm om bandet, «Fandens virkelighet», premiere under Den Norske Dokumentarfestivalen i Volda.
60 år Fanden sjøl, Reidar Brendeland, fylte 60 år i fjor, og «gir aldri opp», som han synger på det nye albumet.
Felespiller Ivar Woxmyhr har nesten like lang fartstid.
Han forlot stillingen som førstefiolinist i Stavanger Symfoniorkester for å bli med Vestlandsfanden for 25 år siden.
Elevert rølp
Grovt sett kan man si at bandet står for litt mer elevert rølp enn band som Plumbo og Luxus Leverpostei.
Andre ganger kan de minne om Sambandet eller Vamp, introen på tittellåten «Currahee» har for eksempel liketstrekk med Vamps «Månemannen».
Men Vestlandsfanden blir aldri like viktige som Sambandet og Vamp.
Brendeland er for eksempel ingen stor vokalist, uten at det har stoppet ham.
Det duger veldig greit på lokalet - der de etter hvert er blitt konger - men holder ikke helt på plate.
Nummer 13 «Currahee», et indianeruttrykk som betyr noe sånt som «Vi står alene - sammen», er studioalbum nummer 13 siden 1982.
Det er ikke veldig forskjellig fra de øvrige 12.
Slår begge veier
Og når man gir ut et album som låter omtrent som det forrige, kan det slå begge veier:
Artisten har enten stagnert eller gir publikum akkurat det de vil ha.
For Vestlandsfandens del er det kanskje litt av begge deler.
Folkrock og country Fanden spiller irskinspirert folkrock, country og countryrock med en liten helling mot ytterpunktene heavy og dansebandmusikk.
«Bens kafe» er et eksempel på det siste, mens instrumentalen «Pust & pes», en trad.låt, har tunge innslag av fele og heavygitar.
«Klovnen» (er det Brendeland sjøl?) har til og med blåsere, noe som øker trøkket ytterligere.
Vestlandsfanden spiller folkelig festmusikk stort sett uten mål og mening.
For mange er det godt nok.
| 0
|
303874
|
TV-karrieren har ikke tatt rotta på hiphop-veteranene
The Roots med et av sommerens vakreste album.
|||
ALBUM:
The Roots har den siste tiden fungert som husband for det, etter manges mening, passe middelmådige talkshowet «Late Night With Jimmy Fallon».
Det har heldigvis ikke forringet skaperevnen til Questlove og Black Thought.
Velartikulert «How I Got Over» er nemlig et aldri så lite overskuddslager av velartikulert hip hop av det mørke og ettertenksomme slaget, godt hjulpet av et kobbel prominente gjester.
Monstercover Tematikken kretser rundt sosiale traumer og selvrealisering, forbilledlig rammet inn av sjelerystende høydepunkt som pianoslentrende «Walk Alone», den vakre omskrivningen av Monsters of Folk-låten «Dear God» med Jim James (My Morning Jacket) og den sommerlige John Legend-gjestende «The Fire».
Og naturlig nok spisset av The Roots' vanlige smakstilsetninger av jazz, elektronika, soul og indie.
Sobert «How I Got Over» er sober i framtoningen.
Grunnstemningen i låtene blir aldri klusset med av overivrige instrumentalister.
Alt dette understreker både veteranenes gode navn og rykte, og bidrar til å gjøre dette til en av denne sommerens aller fineste plater.
| 1
|
303877
|
Hjerteskjærende
I «Another Year» viser Mike Leigh hvor brutalt det moderne livet kan være.
Uten ett eneste stort ord.
FILM:
«Det er ikke rettferdig», jamrer Mary (Lesley Manville) i «Another Year».
Igjen har hun vært på middag hos venneparet Gerri og Tom (Ruth Sheen og Jim Broadbent) og drukket for mye.
Hun har begynt å snakke om alle ulykkene sine:
Skilsmissen som ikke levnet henne nok penger, huset hun aldri fikk, den store kjærligheten som var gift.
Eller, underforstått:
Alt Gerri og Tom har, og som den enslige og barnløse Mary ikke har, og som hun ønsker seg, men ikke aner hvordan hun skal få.
Følsomt
Den alltid sosialt følsomme filmskaper Mike Leigh har igjen gitt seg ut på en ekspedisjon til nedre halvdel av det britiske klassesystemet, og utforsker menneskene han finner der.
Men i motsetning til sin mer fortørnede landsmann Ken Loach er Leigh mer opptatt av hva hovedpersonene selv gjør med livene sine, enn mekanismene som holder dem nede; han utvikler manus gjennom samarbeid og improvisasjon sammen med sine eminente skuespillere og oppnår et forbløffende nivå av tyngde og troverdighet.
Brutal verden
I «Another Year», som er desto mer gripende fordi den er så lavmælt og observant, ser han nærmere på hva som skjer i en verden der klasse og bakgrunn ikke legger like sterke føringer, og på hvor forskjellige steder folk da ender opp, i jobb og kjærlighet, hvor ulikt tilfredshet og lykke blir porsjonert ut.
Hvor brutal en fri verden kan være.
Gerri og Tom har en plattform, i jobbene sine og i omsorgen og kjemien seg imellom.
Det grunnleggende er på plass, og de kan hengi seg til småprat om kolonihagen de elsker å pusle med, eller feriereisene til Irland.
Skjevhet
«Another Year» følger paret gjennom et år, gjennom fire middagsselskaper og en gravferd, og i møtene med drivveden av noen mennesker som utgjør omgangskretsen deres:
Enkemenn og hjelpeløse skilte, som Mary og Toms kamerat Ken (Peter Weight).
Fordi de er så ulykkelige og Gerri og Tom så lykkelige, føler vennene åpenbart at de har rett til å invadere dem, ta for seg, øse sorgene sine utover dem, gjenta klagene de har kvernet på i årevis, drikke seg fulle i selskapene deres.
Marys maniske munterhet er så karikert at den fremhever desperasjonen hennes i stedet for å skjule den.
For hver gang hun gjør entré, minnes hun og vi på den grunnleggende skjevheten i vennskapet, som er der uten at noen har villet den:
Mary trenger Gerri og Tom langt mer enn de trenger henne.
Forbindelsen er så skjør fordi den er dels basert på medlidenhet og overbærenhet.
Og når Mary kaster seg ut i en hodeløs og ugjengjeldt flørt med parets single tredveårige sønn, for så å bli såret og slem når han tropper opp med ny kjæreste, blir det tydelig at Gerris nåde har en grense.
Glimrende spill
Skuespillet er gispende godt i alle roller, skinnende i sin hverdagslighet.
Manville gjør en fryktløs og naken tolkning, blottet for forfengelighet.
Hun speiles av Imelda Staunton, en annen Leigh-gjenganger, i en glimrende liten gjesterolle som innbitt arbeiderklassekone som blir sendt til psykologen Gerri, og som har skuffelsen over alt ved livet risset inn i ansiktet selv om hun ikke klarer å sette ord på det.
Sheen og Broadbent lykkes i å gi de grunnleggende gode Gerri og Tom en brodd som gjør at de ikke blir flate, og antyder også såvidt en viss selvtilfredshet over at de selv har gjort de riktige valgene i livet.
Besøket deres hos Toms bror i Nord-England maler Leigh i en jerngrå palett, en sterk kontrast til det myke og avslappede livet i hagen sørpå, og viser knusende effektivt hva for en verden de to har brutt ut av ved å ta seg utdannelse og tenke langsiktig.
Og ved å snuble over hverandre.
Det eneste som kan holdes mot «Another Year» er den noe langsomme tredje akten.
Utover dette er filmen sterk, stram, nøktern, morsom, breddfull av forståelse og direkte hjerteskjærende.
| 1
|
303878
|
Tom Jones (71) synger som djevelen sjøl
Men for det meste er det bare mer snill soul, blues og gospel fra den pensjonerte smørsangeren.
ALBUM:
Smørsangeren Tom Jones er død, lenge leve soul/gospel/blues-tolkeren Tom Jones!
På sine eldre dager (han fyller 72 om et par uker) har Wales' store sønn startet en ny karriere som en viktig formidler av andres sanger - ikke som svisker, men som potente sanger som får et nytt og annerledes liv.
«Praise & Blame»
Han startet denne reisa med «Praise & Blame» i 2010, tolkninger av blues og gospel fra veteraner som Jessie May Hemphill, Sister Rosetta Sharpe, The Staple Singers og John Lee Hooker, i tillegg til Bob Dylan, Billy Joe Shaver og et par trad.låter.
Overraskende stilskifte Stilskiftet kom som en overraskelse på mange, og det var nok noen som fikk bakoversveis da de stilte på Tom Jones-konsert på Sentrum Scene i Oslo i fjor.
Han spilte «Praise & Blame» i sin helhet - men til deres tilfredsstillelse også noen få svisker, som «Green Green Grass Of Home» og «It's Not Unusual», helt på tampen.
Nytt nivå Ethan Johns produserte den forrige plata, og det er også han som bringer Tom Jones til neste nivå med «Spirit In The Room».
Og mens «Praise & Blame» var mørk og overveiende elektrisk, er lydbildet på «Spirit In The Room» like mye akustisk som elektrisk - og lysere.
Tom Waits Låtutvalget er utsøkt og variert, fra Tom Waits' årsferske og mystiske «Bad As Me» - her i Østen-inspirert innpakning, der Jones freser og ler som djevelen sjøl - til en nydelig, dempet versjon av Linda og Richard Thompsons tidløse perle «Dimming Of The Day» fra 1975.
Begge er høydepunkter i hver sin ende av aksen på dette albumet.
Mildere
Det er mildere i formen enn forgjengeren, med Leonard Cohens «Tower Of Song» og McCartneys «(I Want To) Come Home» som gode eksempler.
Jones bruker stemmen på en annen måte nå, og han bruker mer av den.
Gamle blueslåter får en moderne musikalsk drakt med hoggende gitarer, som i Johnsons «Soul Of A Man», mens Jones er i det sakrale hjørnet, med mektig korsang attåt, på avsluttende «Charles Darwin» - signert den amerikanske americanagruppa The Low Anthems.
«Spirit In The Room» er Tom Jones' anthem anno 2012.
| 1
|
303880
|
Halvmorsom
«Horrible Bosses» er ingen katastrofe, bare en bortkastet mulighet.
FILM:
Jeg hadde forhåpninger.
Trolig var det «Bridesmaids» som brakte tilbake troen på at amerikanske rølpekomedier fortsatt kan være morsomme.
Men nå er vi tilbake i den middelmådige bromance-gjørma, der menn er patetiske og Hollywood maser livet av seg for å lage en ny «Hangover».
La meg først prøve å være positiv.
«Horrible Bosses» kan betraktes som en post-finanskrisefilm.
Selv om sadistiske, udugelige og sexpressende sjefer har vært et konstant problem i menneskehetens historie, trives arten ekstra godt når folk er livredde for å miste jobben.
Sjefen må dø I «Horrible Bosses» havner tre kompiser i hver sin krise.
Hvitsnipparbeider Jason Bateman herjes med av psykopatsjef Kevin Spacey.
Tannlegeassistent Charlie Day (kjent fra «It's Always Sunny in Philadelphia») blir seksuelt antastet av sin sjef Jennifer Aniston og Jason Sudeikis sliter med Colin Farrell, for anledningen utstyrt med kokainhjerne og hentesveis.
Etter litt nøling, finner våre stusslige musketerer ut at nok er nok: sjefene må likvideres.
Dette er på ingen måte et håpløst utgangspunkt for en komedie.
Tre kompiser pines til randen av sammenbrudd av sine sjefer fra helvete.
Mange kan kjenne seg igjen og potensialet for smart satire er til stede.
Kjent fra TV
I stedet utvikler filmen seg til å bli både smakløs, retningsløs og småslapp.
Jamie Foxx gjør en cameo som leiemorder, men humoren rundt etniske fordommer og en fyr som heter Motherfucker til fornavn, blir fort tynnslitt.
Generelt sett er de komiske situasjonene i «Horrible Bosses» for lite originale.
Det meste likner på noe vi har sett før, gjerne i komiserier på TV, der alle de involverte har sin bakgrunn, inkludert regissør Seth Gordon.
Da gjenstår det bare å nevne det mest smakløse innslaget, Jennifer Aniston som sextrakasserende tannlege.
Hun nedverdiger sin assistent, men også seg selv.
Hun høres ut som en telesexvertinne med tourettes og resultatet blir pinlig på en annen måte enn Hollywoods forvirrede komediesnekkere har tenkt.
«Horrible Bosses» er morsom både her og der, men altfor slapp i fisken.
| 0
|
303884
|
Standard:Skyhøy!
Come Shine kroner comebacket med praktalbum.
ALBUM:
Når «Red and Gold», Come Shines fjerde album, slippes fredag, skjer det 12 år etter at kvartettens forrige plate så dagens lys.
Mellom 2004 og 2011 lå bandet på is mens medlemmene var engasjert i andre musikksammenhenger, før noen strålende comebackkonserter de siste åra har skapt store forventninger til den nye plata.
SVARET kommer fort.
En uforstyrrelig skridende bassfigur (Sondre Meisfjord) med vispedryss (Håkon Mjåset Johansen) og mørkt marimbaekko (Erlend Skomsvoll) dansende rundt beina tar øyeblikkelig scenen før et kort pianoløp (Skomsvoll) rydder vei for Live Maria Roggens åpningsstatement:
«I'm gonna love you/like nobody loved you/come rain or come shine»
Tekstoverleveringen foregår med en autoritet som forteller at protester skjer på egen risiko og ikke under noen omstendighet vil føre fram, og 34 sekunder ut i denne Harold Arlen/Johnny Mercer-standarden som har gitt bandet navn, har Come Shine dokumentert kunstnerisk vekst.
Så klar er faktisk dokumentasjonen at resten av det crescendojagende åpningssporet og de øvrige åtte låtene pluss epilogen — en leken miniversjon av «What A Wonderful World» - blir like mye av en bekreftelse som av den overveldende lytteopplevelsen som «Red and Gold» vitterlig er.
KONSEPTET er velkjent Come Shine — hovedsakelig amerikanske jazzstandarder i nye arrangementer, krevende og med alt annet enn standard re-harmonisering og rytmikk.
Denne gang er det musicallåtene «Somewhere» («West Side Story»), «I Can't Help Lovin' That Man» («Show Boat»), «I'll Be Seeing You» («Right This Way») og altså «Come Rain or Come Shine» («St. Louis Woman») som er adoptert, sammen med den franske filmmelodien «Les feuilles mortes» (kjent som «Autumn Leaves» og med «red and gold» i den engelske teksten), Johnny Cash' (!) «The Man Comes Around» og de velkjente jazztitlene «In A Sentimental Mood» (Ellington/Kurtz), «Blue in Green» (Evans/Davis/Wilson) og «My One and Only Love» (Woods/Mellin).
At ingen arrangør er kreditert på plateomslaget, kan tolkes som at versjonene er utformet av bandet i fellesskap.
Det er i så fall et fellesskap som forsvarer betegnelsen «inspirert» og vel så det.
FOR det er et ganske så suverent sammenskrudd, men likevel dristig og armslagsinsisterende Come Shine som beveger seg mellom tandre ballader og kokende modernisme i denne fjerderunden.
Versjonene av «In A Sentimental Mood» og «Blue in Green» er fabelaktig gjennomført, Johnny Cash må ha havnet i feil himmel om han ikke smiler i iallfall den ene munnviken av elleville «The Man Comes Around» og hver eneste låt byr på et vell av detaljer som ikke er hverdagskost på verken norske eller utenlandske album.
Vi snakker m.a.o om et norsk band i internasjonal toppklasse, vel å merke målt etter prestasjon, ikke etter hype og pr-budsjett.
NÅR kollektivet Come Shine kan gnistre og skinne som en flyvinge i solnedgang på «Red and Gold», skyldes det selvsagt at hver og en av de fire presterer på skyhøyt nivå og spiller hverandre gode i det Nils Arne Eggen ville kalt «samhandlinga».
Roggen håndterer stemningsmangfoldet og dets utfordringer med suveren stemmekontroll og formidlingskraft, Mjåset Johansen fyller rollen som finstilt drivverk og perkusjonistisk klangmaker med muskuløs kreativitet og tilsvarende velutviklet fingerspissfølelse for helheten, og Sondre Meisfjord har utvidet sitt alltid stødig swingende bassbidrag til også å omfatte flere gode soli, koring og gitarspill.
På pianokrakken opptrer Skomsvoll som akkompagnatør, melodifører, solist og «instrumental kommentator».
Når «Gold and Red» kommer med et betydelig rikere og mer komplekst lydbilde enn særlig de to første Come Shine-albumene, skyldes det ikke minst at han også har føyd B3, pumpeorgel, marimba, vibrafon, djembe og munnharpe til klangpaletten, uten dermed å gjøre musikken tonetjukk og «over-orkestral».
HVOR lenge eventyret Come Shine vil vare, aner knapt noen pr i dag.
Det vi vet, er at bandet spiller en minikonsert på Bare Jazz i Oslo fredag formiddag og at selve releasekonserten — med flere gjester på scenen — foregår i Den Norske Opera & Ballett søndag 16. mars.
Flere festival- og andre konserter står også på programmet, så forhåpentligvis indikerer tittelens gull- og rødskjær snarere gryende dag enn snarlig høst eller kveld for dette eksepsjonelle bandet.
| 1
|
303885
|
Billige greier
«Man on a Ledge» burde hoppet i døden lenge før innspilling — eller bedt om nytt manus.
FILM:
Jeg heiet lenge på «Man on a Ledge», selv med den relativt ukarismatiske Sam Worthington i hovedrollen som selvmordskandidat.
Nick Cassidy (Worthington) sjekker inn på Hotel Roosevelt midt på Manhattan og bestiller hummer på rommet til frokost.
Vi vet at han etter hvert skal kravle ut vinduet, men skjønner at noe spesielt er på gang når han fjerner alle fingeravtrykk på bestikk og sjampisglass.
Deretter få vi et lengre tilbakeblikk og skjønner at Nick har satt livet på spill for å bevise noe.
Og han gjør det slik amerikanere gjerne liker:
I full offentlighet, på en luftig avsats i tjueførste etasje.
Danske debut
Regien er ved danske Asger Leth, som i 2006 laget den kritikerroste, omdiskuterte og uredde dokumentaren «Ghosts of Cité Soleil», om rivaliserende gjenger i Haitis lovløse hovedstad.
Hollywood likte filmens røffe stil og Leth skulle få sin store kommersielle debut med «Cartel», om rivaliserende gjenger i den meksikanske dopkrigen, med Josh Brolin i hovedrollen.
Filmen ble kansellert like før produksjonsstart i Mexico by i 2010, delvis av sikkerhetshensyn, men også på grunn av problemer med manus.
I stedet debuterer altså Leth med en ytterst ordinær kriminalthriller som kunne blitt mye mer underholdende hvis man hadde oppdaget de relativt store problemene med manus.
Sukkertøy
Filmen klarer å bevare spenningen en god stund, men når det strammer seg til, blir det åpenbart at manuset, skrevet av en kar som er mest kjent som ghostwriter av kjendisbiografier, er spekket med billige løsninger.
Jeg vil røpe minst mulig av plottet (filmen har bra driv hvis du setter hjernen i dvalemodus), men kan antyde at «The Negotiator» og «Inside Man» er filmer med liknende elementer, bare mye bedre utført.
Ed Harris er superskurkete eiendomsmagnat og Elizabeth Banks politiets sjefforhandler, mens Jamie Bell og Génesis Rodríguez kravler rundt i ventilasjonsanlegg og henger i stroppen, bokstavelig talt.
Den smellvakre Rodríguez er ingen god skuespiller og Leth bruker henne skamløst som «eye candy» i lateks og rosa push-up, men dette er altså ikke filmens største svakhet.
| 0
|
303886
|
Ensomhet, minibar, svart humor og førsteklasses visekunst
Skottlands dystre mestersanger er tilbake.
|||
ALBUM:
Det er ikke noen billig munterhet over skotten Jackie Levens visekunst; men mye svart humor.
En sang på dette albumet heter «Song for Bass Guitar and Death».
Der formulerer han det slik:
«The world is a matador and I'm full of bull»
Døden er ikke langt unna i Levens treffende, poetiske formuleringer, og livet er fylt med ytterst små gleder:
«
Twinkle twinkle little star/shining oh so bright/Won't you shine down on this lonely man/and his hotel mini bar»
Med denne ensomme, mørke livsfølelsen utgir Leven stadig førsteklasses musikk, pakket inn i nakne, klirrende arrangementer bak den fyldige, dype røsten.
Som en spøkelsesrytter rir han gjennom livet med gitaren over skuldra og er aldri i tvil om hvor reisen slutter.
En historieforteller i de beste tradisjoner, med sine egne visjoner som råmateriale og en personlig form for skotsk blues i fingrene.
| 1
|
303887
|
Action uten spenning
«On Stranger Tides» er den nest beste «Pirates»-filmen, uten at det behøver å oppfattes som en kompliment.
FILM:
Du løser ikke 3D-billett til det fjerde verset av «Pirates of the Caribbean» for å bli overrasket.
Du gjør det fordi du liker teatralske sjørøvere som er ute etter helt spesielle skatter, det være seg på tropiske øyer eller i verdener hinsides vår egen.
Likevel synes du muligens at Gore Verbinski kunne vært litt mindre påvirket av hallusinogener da han regisserte den tredje filmen.
Det mest imponerende ved «At World's End» var at den ga følelsen av å bli kvalt av en diger, slimete blekksprut — i dagevis.
Johnny Depp har selv innrømmet at han spilte inn flere scener uten å skjønne hva som foregikk.
Lite spenning Heldigvis tok Verbinski sin pipe og hoppet videre til «Rango», som passet hans surrealistiske lynne bedre.
Han ble erstattet av en koreograf som kan skryte av halvgammel global suksess («Chicago») og fersk universell, stjernespekket fiasko («Nine»).
Rob Marshall kan kunsten å organisere sverdsvingende sjørøvere som slåss mot britiske og spanske soldater og det er en lettelse å oppdage at «On Stranger Tides» henger sånn noenlunde på greip.
Den frustrerende innfløkte mytologien er rensket bort og manuset er en relativt fri tolkning av Tim Powers? roman «On Stranger Tides».
Dessverre er Marshall mindre flink til å skape karakterer vi kan bry oss om på et menneskelig plan, slik Verbinski klarte i den første filmen.
Både Orlando Bloom og Keira Knightley er borte og kjemien mellom Depp og Penélope Cruz er bare sånn passe, noe som skyldes den spenningsløse historien, ikke skuespillerne.
To gode scener Johnny Depp kler seg ikke opp som Jack Sparrow en fjerde gang for sin egen kunstneriske utviklings skyld, men for en inntekt på minst 30 millioner dollar, gjør han det piratfansen forventer.
Arbeidsoppgaven denne gang er å finne Ungdomskilden, en skatt både britene, spanjolene og en viss Svartskjegg er ute etter.
Ian McShanes Svartskjegg er bare en klovneskygge av Al Swearengen i «Deadwood», utstyrt med en ondskap som i hovedsak består av en overdose betakaroten.
To gode scener peker seg ut.
Den første er Jack Sparrows besøk hos kong Georg, med påfølgende kjerrejakt gjennom Londons gater.
Den andre består av smellvakre havfruer som lurer møkkete sjøfolk opp i stry, en scene såpass mørk og seksuelt ladet at den hadde fortjent å havne i en bedre film.
| 0
|
303888
|
Når de døde våkner
Den franske dramaserien «Gjengangerne» gjenoppfinner zombiesjangeren på utsøkt vis.
Endelig har den kommet til norsk tv.
TV-SERIE:
Hva gjør noe til en zombie-fortelling?
Spørsmålet er nærliggende når man ser «Gjengangerne», eller «Les Revenants» som den heter på originalspråket.
Serien har vært en snakkis siden den hjemlige premieren i 2012, og ble sent i høst belønnet med en Emmy for beste internasjonale dramaserie.
I dette tilfellet er det ikke hjernedøde, skitne og halvspiste lik som svermer i gatene på jakt etter menneskekjøtt, i hvert fall.
«Gjengangerne» tar oss med til en landsby i de franske alpene der døde mennesker plutselig begynner å komme tilbake, som om ingenting var skjedd.
De ser ut akkurat som de pleide å gjøre, husker ikke noe siden før de omkom, og er heller ikke klar over sin egen tilstand.
Det fører til mange spente og såre situasjoner mellom de som kommer igjen og de som har måttet leve videre i tre, sju, ti og enda flere år.
Stemninger i sentrum
Det sirupstrege, lavmælte tempoet og det mystisk uhåndgripelige premisset har nærmest oppskriftsmessig ført til sammenlikninger med David Lynchs banebrytende «Twin Peaks».
Mest har serien likevel til felles med «La den rette komme inn», Tomas Alfredsons utypiske vampyrfilm fra 2008.
Fra starten er det nemlig stemningene som er seriens raison d'être, effektivt og spartansk bygget opp under av det skotske postrockbandet Mogwais langsomme og smådystre lydspor.
Bildene er kjølige og fylt av både vill natur og stilren arkitektur, og det går flere episoder før hva som skal komme til å skje er det som står i fokus.
Ikke minst er menneskenes samhandling forholdsvis stilisert.
Blod, gørr og skumle hendelser er det til å begynne med lite av.
Men det er slående hvor elegant serien litt etter litt, steg for steg, trapper opp tilstedeværelsen av ubehagelige stemninger og grafisk vold - vel å merke fortsatt i en nøye tilmålt dose - parallelt med at spenningen konsentereres.
Avmålt humor
Det er likevel ikke bare blodig alvor det går i.
Noe av det mest underholdende ved «Gjengangerne» er hvordan serien gjennomført, men diskret og dryppvis, leker med zombie-mytologien (blant annet).
Det går ikke en episode uten at en av de gjenkomne snakker om hvor sulten vedkommende er, og stapper i seg - av helt ordinær menneskeføde.
Søvn er også vanskelig.
Og så var det dette med hvorfor de kommer tilbake, da.
Gradvis tilføres historien nye elementer som tyder på at det nok ikke var helt tilfeldig.
Tålmodighet er en dyd, og når det kommer til «Gjengangerne» en av nødvendighet.
For det tar litt tid før historien og rollefigurene slår rot.
Da begynner de til gjengjeld å blomstre.
| 1
|
303890
|
Doktor Proktor redder jula:Slik ser gode eventyr ut
Tydelig at Jo Nesbø har hatt det hysterisk morsomt på jobben.
Jo Nesbø har flere ganger antydet at han er ferdig med Doktor Proktor, en av Norges alle største barneboksuksesser på denne siden av tusenårsskiftet.
At han stadig vender tilbake til den gærne professoren og vennene hans, er imidlertid lett å forstå når du leser bok nummer fem, «Kan Doktor Proktor redde jula?».
Her har forfatteren hatt det hysterisk morsomt på jobben.
Politisk ukorrekt
På den ene sida er «Doktor Proktor»-bøkene et nokså tradisjonelt barneunivers.
Vi møter de samme figurene i bok etter bok, her er tydelige helter og enda tydeligere skurker.
Steinrike Herr Thrane er en Disney-aktig gjenganger, og den spinnville dramaturgien, med stadig mer absurde påfunn, har mye til felles med de gamle Donald-klassikerne.
Mye står på spill – denne gangen selve jula.
Herr Thrane har kjøpt rettighetene til feiringen, og ingen får så mye som si ordet «jul» uten å handle gaver for 10 000 kroner i et av varehusene hans.
Kjøpefesten blir til kjøpetvang, og slik tematiserer Nesbø debatten som blusser opp hvert år omtrent på denne tida.
Men tro ikke at han har blitt moralpedagog på sine litt eldre dager.
Proktor-varemerket er også politisk ukorrekthet.
Det kommer til uttrykk i mange av vitsene som er myntet på de voksne høytleserne, men også i handlingen:
«det er klart at når en passe rund, blid mann i sin beste alder og med sekken full av gaver plutselig treffer en vakker, ensom kvinne i en koselig, varm stue sånn midt på natta…», sier selveste julenissen et sted.
Og vi kan røpe at selv om de yngste leserne ikke umiddelbart forstår hva som ligger i «…», så er det nokså sentralt for fortellingen.
Språklek
Han vitser også om uførhet:
«Det sier jeg til fastlegen også.
At hvis jeg kunne slippe å være slapp, så hadde han sluppet å være så slepphendt med de sykemeldingene sine», sier den ekstremt selvsentrerte mora til Bulle – for øvrig et godt eksempel på språkleken som gjennomsyrer boka.
Den er ledig og muntlig skrevet, med mange direkte leserhenvendelser, og det er lett å tro at dette er en fortelling som ikke tar seg selv særlig alvorlig.
Per Dybvigs skakke og livlige tegninger står perfekt til den litt rufsete stilen.
Men se på hvordan historien er skrudd sammen, hvordan selv ørsmå tøysekommentarer blir viktige handlingsdrivere mange sider senere, og hvordan alt faller på plass til en perfekt og bare bittelitt søtladen avslutning.
Slik ser gode eventyr ut.
| 1
|
303891
|
Støyende samba
«Rio 2» er som ditt jevne karneval:
Mye moro å se på, men kaotisk og utmattende i lengden.
FILM:
Blant de mange, gode grunnene til ikke å jevne regnskogen med jorden, er denne:
Det vil frata verdens animatører en inspirerende tumleplass.
De delene av verden der sivilisasjonen ennå ikke har gjort seg altfor gjeldende, savannen, jungelen og regnskogen, har alltid vært fruktbart jordsmonn for den som skal skape frodige, tegnede universer fulle av eksotiske skapninger.
De to beste scenene i «Rio 2» lykkes i å utnytte denne gode grobunnen.
Fargeeksplosjonen
Det ene er en stor opptreden der fargerike fugler fyller skiftende, kaleidoskopiske formasjoner i takt med sambarytmene.
Dette er velkomsten som ønsker den engstelige papegøyen Blu (Aksel Hennie) og familien hans velkommen tilbake til regnskogen.
Ærendet er egentlig å spore opp Blus elskede menneskeeier, men fargeeksplosjonen får i alle fall kona Jewel (Maria Haukaas Mittet) til å spørre seg om det egentlig er her de hører hjemme.
Det andre er et stort, oppfinnsomt slag mellom fugl og menneske på tampen av filmen, der de førstnevnte slår tilbake mot sistnevnte, og motorsagene og gravemaskinene de har med seg.
Det er et tydelig naturvernsbudskap i «Rio 2», og både dette, strukturen i historien og den mistenksomme alliansen mellom de ville og blå mot invasjonsstyrken får filmen til å minne om en barneversjon av «Avatar».
Talentshowparodi
Den som går en tur på denne stien for å søke skogens ro, må legge veien et annet sted.
Det er trangt om plassen i «Rio 2».
Det originale persongalleriet beholdes, et drøss av nye bevingede rollefigurer kommer flygende inn, og ingen av dem fester seg.
Regissør og manusforfatter Carlos Saldanha virker ikke som om han har noen bærende idé om hvor Rio-universet er på vei, og hiver inn alt som faller ham inn.
Det skal gjøres plass til talentshowparodi, økologidebatt, fotballkamp i luften, ekteskapelige krangler, og nytt møte med den hevngjerrige kakadue Nigel (Håvard Bakke).
I og for seg har hver av disse bruduljene mye å glede seg over, men helheten er overopphetet og kaotisk - ikke ulikt ditt jevne Rio-karneval.
| 0
|
303892
|
Høyt tempo, dansbare rytmer og et knippe uimotståelige poprefreng
Bergensjentene Razika er på vei mot stjernene.
ALBUM:
Enkelte artister bruker år på å forme sin musikalske visjon og idé.
For bergensjentene Razika har det musikalske uttrykket vært på plass mer eller mindre fra dag en.
Debuten «Program 91» skjelte ubeskjedent i retning gamle bergenske nyveivband som The Aller Værste!, Gjennomslag og ikke minst Program 81.
Med andre ord handler det om høyt tempo, dansbare rytmer og selvsagt et knippe uimotståelige poprefreng som sitter lett i øregangene.
Kun på norsk denne gangen.
Så med de viktigste tingene allerede godt innarbeidet, hvor går man da?
I stor grad leverer Razika mer av det samme, uten at det på noen måte er negativt.
Den mest påfallende forskjellen er selvsagt det spilletekniske.
Det svinger så heftig av bassingen til Marie Moe i åpningslåten «Verdens Beste By» at man nesten må holde på hatten.
Det låter i det hele tatt krutt og kanoner av samspillet til de fire jentene.
Men så har de også noen spillejobber på samvittigheten siden forrige studiobesøk.
Den gode nyheten er at dette ikke har tatt knekken på vitaliteten og den smittende entusiasmen til bandet.
«Oslo» har allerede sjarmert radiolytterne, det bittersøte ska-eposet «Paa Tide» kan fort gjøre det samme.
Semiballaden «Oss To For Alltid» er platens melankolske høydepunkt, mens gitardrevne «Gang
På Gang» og «Nyttaarsaften» viser at jentene har plukket med seg noen triks fra jobben de gjorde me Arctic Monkeys.
Før «Eg Gir Alt For At Du Skal Gi Deg» runder av plate nummer to for Razika, har gjengen også sveipet innom heseblesende Madness- og The Specials-ska.
I det hele tatt byr «På Vei Hjem» på mye varme, humør og musikalsk glede i løpet av sine 30 korte minutter.
Akkurat nok til at du hadde hatt plass til litt til.
| 1
|
303893
|
Selvutslettende helgardering
Hva skal man forvente av debuten når popkarrieren praktisk talt er over allerede?
|||
ALBUM:
Det ble oppsiktsvekkende fort stille rundt Didrik Solli-Tangen etter den internasjonale MGP-fadesen på Fornebu.
Men så satte han også praktisk talt en nesten uslåelig norgesrekord i momentumdrap:
Opp som en løve i den norske finalen, deretter holdt oppe på en bølge av good looks, tabloid pliktskyldighet og skamløs hjemmebanepatriotisme, for deretter å bli sendt rett på vulgærpopulærkulturens skraphaug - så å si direkte fra MGP-nachspielet.
Alt å vinne
Hva skal man så forvente av debutalbumet til en artist hvis popkarriere praktisk talt allerede er over?
Ingenting.
Overhodet.
Solli-Tangen har alt å vinne, for han har tapt nesten alt allerede.
Men ikke dermed sagt at han vinner.
Det redder ham ikke fra å debutere med et album som i låtkvalitet spenner fra det forutsigbart forglemmelige til det komplett katastrofale.
Og det redder ham ikke fra å bli helgardert så mye uttrykksmessig at man formelig kan føle demografi- og julesalgspanikken fra plateselskapets produktmøter.
Formelstopp
På den positive siden medfører den samme panikken at Didrik Solli-Tangen, på godt og vondt, flere steder rives ut av den verste, mest programmessige operapop/schmaltz-pompøsiteten.
Noen har klokelig latt være å fylle opp et album med ti variasjoner over «My Heart Is Yours», som tross alt floppet live foran hele Europa.
Om Solli-Tangen har noen framtid på de andre flekkene han prøver seg på, er en helt annen skål.
Lyrisk katastrofe
Det Coldplay-inspirerte boybandsvermeriet i «Your Song» kunne kjempet seg inn på A1s comebackalbum.
Han covrer John Mayers «Daughters» uten å sette avtrykk på noe nivå.
Den søte, akustiske trudelutten «Nighthawk Diner» er en lyrisk katastrofe - det høres ut som en deprimert Sondre Lerche med ungdomsskolepoesi og norsk-engelskordbok som prøver å lage en konseptplate om ungkarsliv på Grünerløkka.
Tine Thing-Helseth-samarbeidet på «Best Kept Secret» har noe sprudlende Bacharach-møter-Dizzie Tunes over seg - et fruktbart habitat på sikt?
Det blir uansett et forvirringens album, der troen på ett utrykk, ett talent, én stemme er så fraværende at det til slutt blir selvutslettende.
| 0
|
303894
|
Jovial nytelse
Både mat og vin smaker fortreffelig øst for Akerselva.
- Ingen hvite duker i sikte, observerte Fredag.
- Høye hæler og joggesko i god forening.
Dette blir jovialt og ujålete, men alt virker fortsatt proft og populært, fortsatte Robinson.
Etter drøye 25 år i gamet, er det ingen tegn til at gjestene har gått lei av Grünerløkkas gourmetrestaurant Markveien Mat og Vinhus.
En blid, norsk servitør viste vei til et forhåndsbestilt bord, med spørsmål om hva som kunne friste i glasset.
Og mens Robinson nøt italienske bobler og Fredag smattet på en tørr Riesling, tok de et dypdykk ned i en meny med fristelser for de fleste ganer.
Menyen skifter etter årstidene.
Både rotgrønnsaker og sopp hadde fått god plass på et spisekart med priser i et høyere sjikt enn mange andre steder på Løkka.
Uten å avskrekke helt.
- Alle servitørene er menn, observerte Robinson, og mente bordets dedikerte uten vanskeligheter ville fått rolle i en amerikansk vikingfilm med sitt rødlige skjegg.
- Dagens forrett, hovedretter og dessert ble grundig presentert før servitøren lot spiseparet tenke i ro med nybakt brød og geitesmør på bordet.
- Jeg må passe meg for brødfella, gomlet Robinson, før avgjørelsen av forrett falt på carpaccio av kalv.
Rørosfe, kunne menyen opplyse om, og da den kom med majones tilsmakt pepperrot, var dommen spontan:
- Nydelig, supermørt.
Og rødbeter tilfører sødme, pepperroten er mer som et hint og pinjekjernene kom i rikelig monn og ga tyggemotstand.
Fredag fulgte kelnerens dagens anbefalinger, og endte opp med kalvebrissel med jordskokk-puré, ramsløksaus og rødbeter.
- Sjelden jeg spiser disse kalvekjertlene.
Innmat-konsistens under den sprø stekeflaten, men veldig godt - og tilbehøret smakte deilig høst, mente Fredag.
På veggen henger diplomet fra Wine Spectator - «Best award of Exellence 2014».
Det vitner om at vinkjelleren som restauranten er kjent for, fortsatt holder stand.
Så er da også kartet innholdsrikt både hva produsenter og pris angår.
Og med et rikelig utvalg vin på glass.
—Her må det være trygt å overlate vinvalget til servitøren.
Og la oss gå for glass, mente Fredag.
Og fikk rett.
Servitøren kunne mer om vin enn vikinger flest, og da Fredag ville ha fylde til sitt lammelår - med ratatouille og Anna-poteter — kom et sjenerøst glass Barolo på bordet.
- Dette lammet er en fest og en fryd - og vinen?
Jo da.
Fredag smilte fra øre til øre.
Robinson måtte innse å ha tapt i valget av hovedrett.
Jølsterørreten var helt ålreit, pureen på grønne erter var mer spennende i farge enn i smak og stikkelsbærsausen kom uten nevneverdig smak av stikkelsbær.
- Anonymt og ganske kjedelig, konkluderte Robinson og nøt mersault-vinen i stedet.
Desserten løftet inntrykket igjen:
Sjoklademousse på tertebunn med plommer i portvin og rømmesorbé.
- Plommene og sorbeen var fantastisk, friske, spennende smaker, sa Robinson.
- Ujålete, jovial og behagelig stemning, oppsummerte Robinson.
- Oppmerksomme og kunnskapsrike kelnere.
Og nydelig mat, minus en kjedelig hovedrett.
Vi kommer tilbake, konkluderte Fredag. robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
303897
|
Matt magi
«Harry Potter og dødstalismanene
- Del 1» er et eventyr som får deg til å lengte tilbake til virkeligheten.
FILM:
I enhver filmserie er det transportetapper.
Noen av dem, som «Ringenes Herre - To tårn», kan være episke reiser i tårnende landskap, som en tur med den sveitsiske alpeekspressen.
«Harry Potter og dødstalismanene
- Del 1» er omtrent like magisk som lokaltoget mellom Lier og Brakerøya.
Ubehagelig drap
Forfulgt av trollmannen Voldemort kan verken Harry Potter (Daniel Radcliffe) eller vennene Hermine (Emma Watson) og Ron (Rupert Grint) vende tilbake til trollmannsskolen Galtvort.
I stedet tvinges vi til å bli med dem på en to og en halv times gåtur gjennom glissen granskog på jakt etter de såkalte horcrux'ene, besatte gjenstander som av grunner ingen synes å huske er nødvendige for å beseire Voldemort.
På dette tidspunktet bør du ha bachelorgrad i potterologi for å ha oversikten over horcrux'er, dødstalismaner og familien Svaarts familietre så parat at du er i stand til å forstå hva de tre til enhver tid snakker om.
Til Galtvort kommer vi aldri, derimot blir vi nødt til å surre rundt i noe nær en mannsalder på Magidepartementet, som er overtatt av Voldemort og omgjort til sete for en slags Vichy-regjering der dissidenter og halvblods trollmenn forfølges og forhøres med metoder som neppe står i Genève-konvensjonen.
En av filmens første scener inneholder forøvrig et drap som er såpass ubehagelig å se på at betegnelsen «familiefilm» får en hul klang.
Ikke eventyrlig
Denne typen kjedelig politisk satire var aldri forfatter J. K. Rowlings' force.
Den syvende av de åtte Potter-filmene er dels road movie og dels krigsfilm, men blir aldri noe ordentlig eventyr.
Denne anmelder husker en vinterkveld for ni år siden da jeg ble stående i et kvarter under en gatelykt i beinkulda, fordi jeg måtte lese ferdig tredje bok i serien og ikke klarte å vente til jeg kom hjem.
«Harry Potter»-bøkene er ujevne, men Rowling har en evne som ingen annen til å skape en mangslungen verden leseren ønsker å utforske mer og mer, og selv om romanene blir mørkere og mer alvorlige jo lengre ut i serien du kommer, beholder de evnen til å begeistre med sitt vell av levende detaljer.
Det burde være mulig å skape litt henrykkelse her, litt hvinende fryd i sopelimslagene i luften, men regissør David Yates lar den ene muligheten etter den andre gli ut av fingrene på seg.
Han stamper inn og ut av både actionscener og følsomme samtaler som en tømmermann på vei hjem fra hogst.
Han har ingenting av den filmatiske poesien til Alfonso Cuarón og Mike Newell, som står bak seriens beste filmer.
God Grint
«Harry Potter»-filmene er et slags hvem-er-hvem av store britiske skuespillere, som siden begynnelsen har stått i kø for å trekke i hatt og kappe og rope kvasilatinske besvergelser som om de virkelig mener det.
Castingen er som vanlig topp.
Men seriens sterkeste skikkelse, professor Snape, spilt av en deilig sarkastisk Alan Rickman, som kanskje er slem og kanskje snill og nå kanskje slem likevel, stikker her bare såvidt innom og sier hei.
Og Ralph Fiennes' hvislende onde Voldemort blir ikke utnyttet til fulle.
Av de tre unge er det den usikre Rons tur til å gjennomgå en eksistensiell krise, og i perioder er det en rå og sår Rupert Grint som bærer filmen.
Radcliffe og Watson er derimot bleke og gretne, men har en fin, varm scene der de danser klønete sammen og ler og klarer å glemme det vanskelige som ligger foran dem.
Men dansen bidrar mest til å minne om hvordan resten av «Dødstalismanene», med sine evige beige strender og overskyede horisonter og sine strykertunge depresjonssymfonier på soundtracket, virker sliten og humørløs.
På vei ut av kinosalen trengte jeg ikke mer trolldom.
Det eneste jeg ville ha var en kopp sterk kaffe og livslysten tilbake igjen.
| 0
|
303898
|
Middelmådighetens prins
Marilyn Manson skaper ikke de store bølgene på sitt niende album.
ALBUM:
Den selverklærte «god of f**k» har i stor grad agert som middelmådighetens prins de siste ti årene.
Det er lenge siden Marilyn Manson fylte rollen som semikontroversiell provokatør med en viss troverdighet, noe som naturligvis har gått kraftig på bekostning av både aura og relevans.
Han har i løpet av sin ni album lange karriere skrevet en god håndfull passe rabiate og slagkraftige rockere i skjæringspunktet glam og industri, men man må tilbake til over ti år gamle «The Golden Age of the Grotesque» for å finne en plate som biter fra seg i nevneverdig grad.
Den karakteristiske pillesløve vokalen er fortsatt det bærende elementet, der den sleper seg over stampende trommegroover og de velkjente akkordrekkene han har bygd de fleste låtene sine på.
Denne gangen har han slått hodet sammen med filmmusikkskaper Tyler Bates.
Og til hans forsvar er det ikke alt som fremstår som like komatøst her.
«Killing Strangers» har en eim av grovkornet blues, mens «Third Day of a Seven Day Binge» er småhektende, indieinspirert glamrock som stryker deg medhårs om du er i det mottakelige hjørnet.
Mest for gode gamle dagers skyld.
| 0
|
303900
|
Gjør lite for karrieren til The Waterboys i den ene eller den andre retningen
Trygge toner fra Mike Scott.
ALBUM:
Mike Scott har ansvaret for noe av den fineste musikken skrevet i skjæringspunktet folk, rock og gospel.
Platene «This Is the Sea »og «Fisherman's Blues» er begge uomtvistelige bevis for det.
At Scotts velmaktsdager som låtskriver ligger bak han er kanskje ikke noen stor overraskelse når karrierekalenderen har talt et nytt år over 30 ganger.
Det handler mest om å forsøksvis foredle en arv, og «Modern Blues» gjør et sånn passe grei jobb i så henseende.
Scotts rustikke stemme er fremdeles et lyspunkt.
Låtene er aldri påtrengende seige å svelge, men de tåler heller ikke merkelapper som inspirert eller minneverdig.
Den slentrende «Novembers Tale» er folkrock av fin årgang, mens «I Can See Elvis» er et nostalgisk og humoristisk sveip om rockens mange falne menn.
«Modern Bues» vil ikke gjøre noe for karrieren til The Waterboys i den ene eller andre retningen.
Et funksjonabelt hvileskjær, tenker jeg vi kaller det.
| 0
|
303901
|
Pizzaparadisisk
Villa Paradiso byr både på barneapéritifer og gode pastaretter, men det er pizzaene som gir navnet mening.
— Bra at vi bestilte, her er det rift om bordene, hvisket Robinson idet en ung kvinnelig hovmester måtte sende et håpefullt par ut i plaskregnet med et beklagende smil og et «dessverre, alt er fullt i hele kveld».
— Det var jo ikke engang et ledig bord på uteserveringen, selv i dette været.
Sentral plassering på Grünerløkka og stadig stigende pizzary ser ut til å være en vinnerkombinasjon, svarte Fredag og fulgte hovmesteren til et tomannsbord med utsikt til det trafikalt underholdende krysset Markveien/Grünersgate.
— Men jeg skjønner godt at folk strømmer hit.
Atmosfæren, det ivrige gnyet, det åpne pizzakjøkkenet, fargene og veggflisene her er nok til å sette meg i middelhavsstemning.
Jøss, det er like før jeg bryter ut i «O mia bella Napoli», «Volare» og andre sangskatter fra støvellandet.
— Kanskje du heller skulle konsentrere deg om menyen?
Den gode stemningen vil ha bedre av det, kom det tørt fra den andre siden av bordet.
Villa Paradiso tilbyr ikke bare apéritif med og uten alkohol for voksne, også de minste er tilgodesett med hele fire før-maten-drinker og egen pizzameny for bambini.
— Tregenerasjonsvennlig sted, bemerket Robinson, som ble mer og mer italiensk til sinns.
— Jeg går for enkle klassikere: først en bruschetta, deretter pizza med mozzarella, sopp, pølse og parmesan, og til slutt litt ost.
En halvliter av husets rødvin (kr 205) og litt vann, og jeg lover å være lykkelig i minst 40 minutter hvis maten er så god som jeg nå tror at den er.
— Slik snakker bare et uforbederlig stemningsmenneske, sa Fredag.
— Jeg velger en annen variant: caprese, vegetarlasagna og halvparten av din ostetallerken.
Og selv om jeg kunne tenke meg en Amarone della Valpolicella til 722 kroner, nøyer jeg meg med husets hvitvin i mugge.
Finanskrisa er ikke helt over, og vi er tross alt i det rustikke hjørnet, er vi ikke?
Til tross for travelheten kom det mat på bordet ganske fort.
Robinson fant sin stekte brødskive med olivenolje, hvitløk, masse grovhakket, søt tomat og litt ruccola helt i tråd med forventningen, og pizzaen, en Cacciatore, kom med den tynne, myke napolitanske bunnen og helt riktig doserte mengder steinsopp, grov pølse og ost.
— Så enkelt, så grunnleggende og så godt, lød hjertesukket, mens Fredag var såre fornøyd med både den usedvanlig velsmakende bøffelmozzarellaen omgitt av tomat, basilikum, balsamico og olje, og lasagnen med aubergine, tomat og en ostesaus laget på robiola.
— Det er en fin lakrissmak fra fennikel her — godt og originalt, lød dommen som Robinson bare måtte slutte seg til etter en prøvende gaffelfull.
— God og solid mat.
Delikat dandert uten fiksfakserier, og med husviner som i all sin enkelhet står seg godt mot flaskeviner til hundrelappen mer, omregnet til flaskepris, oppsummerte Fredag mens de smakte på fint modnet gorgonzola, en fast, mild pecorino og smaksmyk caprino.
— Det eneste som plaget meg litt, var lydnivået.
Men ikke mer enn at jeg gjerne tar turen om igjen, supplerte Robinson.
— Oooo mia bella naaaapoli, du er det skjøøønneste...
— Nå går vi! sa Fredag.
Og det gjorde de.
| 1
|
303902
|
Som med AC/DC, lite nytt er godt nytt.
ZZ Top slipper ferskt materiale for første gang på ti år.
EP:
Til høsten kommer ZZ Top første plate på snart ti år, og om få uker spiller de på Notodden Bluesfestival.
Skal man dømme etter denne rykende ferske EP?en, har både platekjøpere og festivalpublikummere mye godt i vente.
Det er nemlig få overraskelser på «Texicali».
I likhet med når AC/DC slipper ny plate, er det godt nytt.
ZZ Top gjør klokt i å bli ved sin lest, og med god hjelp fra stjerneprodusent Rick Rubin, har de funnet frem sine skitneste og mest ujålete bluesrøtter.
«I Gotsta Get Paid»
«Chartreuse» og «Consumption» fyller på i samme spor.
Man har hørt det før, men det er en lekenhet og et humør her som det er umulig å ikke bli revet med av.
| 1
|
303903
|
«Skuespillet fra Taylor Kitsch og Rihanna er jevnt over grufullt»
Hvor ble det av popkorn-moroa i «Battleship»?
FILM:
«Battleship» er en av de filmene.
Den er det stykket uforfalsket og dustete underholdning som ligger og venter på deg til den daffe kvelden du vet, når du har hatt en lang dag på jobb og bare har lyst til å gå på kino med gutta («gutta» brukt her i fullstendig kjønnsnøytral forstand), kjøpe en popcorndunk på størrelse med en liten sementblander og se store maskiner styrt av staute amerikanere ta knekken på et romvesen eller femti.
Flaks og taktikk
Eller, vent.
Den burde vært en av de filmene.
Men det går liksom så lang tid før man får det man kom for å få - monumental metallaction på bøljan blå der de svære ståluhyrene til U. S. Navy får vist hva de er gode for.
«Battleship» er basert på tv-spillet fra 1993, som igjen er basert på det gode, gamle «Senke slagskip», der en motstander med en liten, skjult flåte utmanøvrerer en annen med like doser flaks og taktikk.
Mann mot romvesen
Kanskje fordi det ville være for betent å sette opp en klassisk krigsscenario mot en annen nasjon er fienden i «Battleship» en humanoid romvesenrase med høyst vage ambisjoner, men et raffinert våpenarsenal for å oppnå dem.
I begynnelsen er det rått parti.
Invasjonsstyrken fra det ytre rom danner base i havet utenfor Hawaii og slenger svære skip bølgimellom.
Lenge, altfor lenge, er «Battleship» en slags lett fuktet «Independence Day», drevet fremover av intetsigende spesialeffekter.
Dagens mann
Det er til sist Alex Hopper (Taylor Kitsch), et veltrent kjøtthue som for det meste utmerker seg ved å tenke maksimalt ti sekunder frem i tid, som omsider tar ansvar og blir dagens mann.
Skuespillet, fra Kitsch, modell Brooklyn Decker og Rihanna, er jevnt over grufullt, og trolig grunnen til at habile folk som Liam Neeson og Alexander Skarsgård raskt skyves ut på flanken, for ikke å virke for distraherende.
Det flasker seg først når den japanske kapteinen - fiendene fra Pearl Harbor, USA og Japan, må her gjøre felles front mot en ny fiende - tar over kommandoen.
Mannskapet brenner av kanonene og venter åndeløst på bekreftelsen om de traff eller ikke, og actionscenene får endelig nerve.
Etter hvert får Kitsch også hjelp av en karismatisk gjeng krigsveteraner, som river et parkert slagskip løs fra krigens dager og kjører på mot romskipene med AC/DC dundrende i bakgrunnen.
Da er det gøy å se «Battleship».
Men da er det hele snart over.
| 0
|
303904
|
Byråkratiets Dirty Harry
«J.
Edgar» er interessant som Clint Eastwoods oppgjør med seg selv, og lite annet.
FILM:
J. Edgar Hoover.
Myteomspunnet FBI-sjef over noen av de mest dramatiske tiår i amerikansk historie.
Dyneløfter og maktspiller, kommunistforfølger og kontrollfrik, skaphomse og mammagutt som byttet ut dressen med kjole når ingen så på.
En kan bare forestille seg hva slags indre spenninger som må følge av et slikt liv.
Så når «J.
Edgar» er blitt en standardisert og småkjedelig biografifilm, er det nesten ikke til å tro.
Handleliste
Den er en habil flinkisfilm som gjennom to og en halv time verken lykkes med å gi oss en bedre forståelse av mannen eller historien.
Clint Eastwood er en undervurdert skuespiller og en overvurdert regissør som her beveger seg gjennom Dustin Lance Blacks («Milk») litt stivbente manus som en handleliste og krysser av for sakene ettersom de blir pedantisk gjenfortalt.
Bortførelsen av Lindbergh-babyen?
Check.
Mordet på JFK?
Check.
Første date
Eastwood og tittelrolleinnehaver Leonardo diCaprio er her på en litt ubekvem første date.
DiCaprio har alltid vært en imponerende tekniker, og detaljene i ansiktsuttrykkene og kroppsspråket hans kaller på beundring.
Men han kommer ikke alltid emosjonelt gjennom lerretet.
Han er ikke skuespilleren som først og fremst skaper en følelsesmessig resonans i seeren, en streng mellom deg og ham.
Til det trenger han en mer lydhør regissør.
Men Eastwood pirker ikke nok.
Han lar Hoover i for stor grad forbli et enigma.
Sminket gammel
Dessverre bidrar det på mange måter imponerende sminkearbeidet også til å skape distanse.
DiCaprio spiller Hoover og Armie Hammer hans hemmelige kjærlighet Clyde Tolson som femogtyveåringer, middelaldrende maktmennesker og avfeldige oldinger.
Det første bildet av diCaprio som 77-åring er slående realistisk.
Men når han begynner å snakke, blir det åpenbart av lagene med maske hemmer mimikken hans.
Han og Hammer ser ut som gamle menn, men å se scenene mellom dem er ikke som å se gamle skuespillere spille.
Hemmelig kjærlighet
Nettopp i skildringen av forholdet mellom de to er det Eastwoods registrerende tilnærmingsmåte fungerer best.
Kjærlighetshistorien blir her en kysk og nesten helt uuttalt romanse, en virkelig «love that dare not speak its name», unntatt i et blodig håndgemeng der Hoover og Tolson tar ut frustrasjonen med nevene.
Det er antydningene som skaper intensiteten.
Dessverre får Hammer, etter at han feier flamboyant og forførerisk inn i filmen og får Hoover til å ansette ham til tross for manglende kvalifikasjoner, lite å spille på.
Han ender, som ektefeller flest i den ofte sidrumpa sjangeren biografifilm, som en ganske pregløs bakgrunnsskikkelse som har som jobb å stave ut en og annen overtydelig psykologisk sannhet for hovedperson og publikum.
Selvoppgjør
Ellers er «J.
Edgar» interessant som et stykke eastwoodsk selvransakelse.
I mange tidlige filmer, ikke minst i Dirty Harry-filmene, var Eastwood mannen som tok loven i egne hender når de dovne og korrupte samfunnsinstitusjonene feilet.
Også i sine filmer som regissør har han stort sett skildret det offentlige som udugelig og utilstrekkelig.
«J. Edgar» er en utvetydig og effektiv advarsel om hvor farlig det kan være når enkeltpersoner bestemmer seg for å ordne opp på egenhånd.
Hoover er byråkratiets og maktapparatets Dirty Harry.
Han utretter mye, men ødelegger mye også, og han griper inn i enkeltmenneskets borgerrettigheter på en måte ingen bør gjøre.
Lydbildet i «J.
Edgar» er mykt jazzaktig.
Bildene er mørke og kontrastfylte, lekre, men glatte.
I dette portrettet av en mann som knapt var annet enn friksjon, mangler følelsen av krefter som gnisser mot hverandre.
Da får man heller ikke noen prosess å snakke om, ikke nok avsløring og utvikling.
| 0
|
303905
|
Masete på Mars
En spretten jordboer havner på fremmed klode i den noe baktunge storproduksjonen «John Carter».
FILM:
Mange er nervøse i forkant av premieren på «John Carter», ikke minst Disney, som har brukt mer enn 250 millioner dollar på produksjonen, pluss 100 på markedsføring.
Det eneste man har spart på, er tittelen, som ble kuttet ned fra «John Carter of Mars», visstnok fordi fjorårets «Mars Needs Moms» viste seg å bli en svært kostbar fiasko.
Men nok om bissniss, vi skal ut på eventyr i en verden diktet fram av Edgar Rice Burroughs, som før han begynte på sine Tarzan-bøker, skrev «A Princess of Mars» (1912).
Helten i bøkene om livet på Barsoom (Mars), heter John Carter, en veteran fra den amerikanske borgerkrigen som på mystisk vis havner i en liknende borgerkrig på nevnte planet.
Tarzans far
De kjempende klanene ser ut som mennesker og er inne i en «romersk» fase, rent klesmessig (tenk «Gladiator» in space).
På den ene side har vi Helium, representert ved Prinsesse Dejah Toris (Lynn Collins), som faren ønsker å gifte bort til erkefienden Sab Than (Dominic West), prins av Zodanga.
Mars er en døende ørkenplanet og bare en våpenhvile kan redde, eh, miljøet.
Her kan det være på sin plass å nevne at mye av det vi i dag forbinder med science-fiction har sitt utspring i Burroughs' Barsoom-univers, så hvorfor har ikke storfilmen kommet før nå?
Dét er en fryktelig lang historie du kan lese om på nettet, men regissørvalget falt til slutt på Andrew Stanton, som mottok en Oscar for den oppfinnsomme og rørende «Finding Nemo» og fulgte opp suksessen med «Wall-E».
Mye på gang
Før John Carter treffer prinsessen og dras inn i borgerkrigen, tas han til fange av grønne, tre meter høye marsboere med fire armer og støttenner.
De grønne, kalt tharks, blir nysgjerrige på dette lille romvesenet som har en pussig egenskap:
Han kan hoppe nesten like langt som Askeladdens gode hjelper.
Stanton skaper vakre, episke landskap og byer på Barsoom, men filmens hovedproblem er at altfor mange er sinte på hverandre og John Carter «of Earth» vil både hjem til egen planet og forelsker seg i Prinsessen og slåss mot en hær fra Zodanga og blir venner med noen av de grønne, mens andre grønne har onde hensikter og samtidig har vi lederen for the Therns (Mark Strong), en gjeng selvutnevnte guder og shapeshifters, som følger Carter tilbake til jorda og hjem igjen.
Blant annet.
Taylor Kitsch og hans overkropp gjør en grei innsats i tittelrollen, mens den enda mer ubeskrevne Lynn Collins er sexy, modig og tidvis lidenskapelig.
Dessverre må mange av skuespillerne finne seg i at dialogen er i overkant teatralsk og betydelig mindre smart enn blant de kvikke fiskene i «Finding Nemo».
| 0
|
303906
|
Når villdyret slokner
«Alfa og Omega» er en hylende middelmådig ulvehistorie.
FILM:
En ulveflokk er et hierarki, med alfa-dyrene på topp og omega nederst.
Navnene kommer fra oss mennesker, men terminologien er også kjent blant de snakkende, animerte ulvene i «Alfa og Omega», en film vi må kunne kalle «lavkaste», siden den ser billig ut har et budsjett som befinner seg langt unna dagens animasjonselite.
Historien starter i Jasper nasjonalpark i Canada, der Kate og Humphrey er medlemmer av vestflokken, men på hver sin ende av skalaen:
Kate er alfahunn og Humphrey omega.
Hun sendes på alfakurs, mens han er ambisjonsløs og leker med vennene sine.
Tam handling
Mangel på mat, pluss det faktum at ulvene er redde for reinsdyr, gjør at Kates far, flokkens leder, vil gifte henne bort til Garth, østflokkens kronprins.
Garth er en kjekkas som «like å trene», men når han uler mot månen, låter det så falskt og tafatt at fuglene deiser døde mot bakken.
Dessuten blir Kate og Humphrey fanget av menneskene og sendt over grensa til Idaho for å pare seg.
Men nok om handlingen.
Den er lite oppfinnsom og ikke egnet til å underholde andre enn de aller minste.
Problemet er at filmens mange vitser er beregnet på litt større barn, som trolig vil synes at handlingen er for barnslig.
Så hvem er filmen beregnet på?
Det blir ikke mindre forvirrende når Kates mor viser seg å være verbalt voldelig og snakker om å stikke ut øynene på den som ikke oppfører seg.
Sviskemusikk
De minste kan også bli skremt av brølende bjørner og glefsende ulveglis, mens både barn og voksne vil gremme seg over musikken:
Når ulvehylene glir over i sang, låter det som syntetiske soulsvisker fra 80-tallet.
Selve animasjonen er omega så det holder, med bleik bakgrunn og glatte ansikter uten særpreg.
Jeg får en sterk mistanke om at filmen er laget på sparebluss (20 millioner dollar) for å melke 3D-markedet.
Kvalitetsbevisste foreldre har heldigvis mer å velge blant.
| 0
|
303908
|
Architects tar balletak
Unge punk-kometer klare til å erobre verden.
ALBUM:
Britiske Gallows har opparbeidet seg en høy stjerne innen moderne punk med mesterverkene «Orchestra of Wolves» og «Grey Britain».
Selv om mange har trykket bandet til sitt bryst, har den kommersielle suksessen latt vente på seg.
Nå er det landsmennene og sjangerkameratene Architects tur til å forsøke å gjøre vei i punkvellinga.
Og etter «The Here And Now» å dømme har gjengen gode forutsetninger for å lykkes med å nå de brede massene uten å kaste for mange av sine tidligere fans over bord.
Innholdsrikt Singelen «Day In Day Out» forklarer hvorfor.
Kvintetten har en utsøkt evne til å lage effektive widescreen-refrenger uten verken å bli påtatt klissette eller overdrevent fremmedgjort.
Det handler om de gode riffene og å fjerne seg fra mellomsnakket og distraksjonene.
Enkelte vil kanskje synes at de har lagt av seg for mye av mathcore-estetikken.
De om det.
Med unntak av et par plattheter som sippete «An Open Letter To Myself», er Architects fjerde album et velkomponert og innholdsrikt etapperitt som tar deg med fra streite rockere som «Learn To Live», via energibomber av typen «Delete, Rewind», til Converge-inspirert hardcore i «The Blues».
Høyt energinivå Platen er fortreffelig produsert av Steve Evetts, som også har jobbet med band som The Dillinger Escape Plan og Every Time I Die.
Resultatet er luftig og kontant lydbilde som puster der det skal og slår der det behøves.
Dersom du har et hjerte som banker for band som The Bronx, tidligere nevnte Gallows, Bring Me the Horizon og The Dillinger Escape Plan, har du alle mulige forutsetninger for å føle deg hjemme i Architects nærvær.
Man kommer nemlig langt med en god riffnese, kjærlighet for faget og bøtter med energi.
| 1
|
303910
|
Denne gang er Big Boi helten fra Outkast
En svimlende dyktig rapper med eventyrlig album.
|||
ALBUM:
De som ble glad i Outkast gjennom låter som «Ms. Jackson» eller «Hey Ya!», vil nok sannsynligvis først se for seg André 3000 med superstjernesmil, popteft og corny kostyme om de skal trekke fram ett av Atlanta-duoens medlemmer.
Hitter og nyskapning
Og la det være klart:
André 3000 er en svimlende dyktig rapper under parykken sin, og kjemien mellom han og Big Boi er noe av det som gjør Outkast til en av de viktigste og beste rapgruppene vi noensinne har hørt, enten vi snakker om deres store pophitter eller nybrottsarbeid som «ATLiens» og «Aquemini».
Likevel er fristende å bruke en formulering som at «Big Boi nå trer fram fra skyggen fra sin makker».
Han bør i alle fall få alle ører rettet mot seg denne sommeren.
Poetisk flyt
For etter nesten tre år med utsettelser og plateselskaprot kan vi omsider lytte oss igjennom Big Bois første virkelige soloalbum (da ser vi altså bort fra hans disk på «Speakerboxxx/The Love Below»).
Og for en plate det har blitt!
Kanskje har du allerede hørt «Shutterbug» eller «Fo Yo Sorrows», to fabelaktige singler som med sine temposkifter, uforutsigbare rytmikk og melodiøse natur passer Big Bois flyt og poesi perfekt.
Her formelig surfer han seg igjennom fargesprakende instrumentering, tung bass og popreferanser.
Gamle og unge
På albumet slipper han også til nykommere som Vonnegutt (som for øvrig står for albumets mest omdiskuterte elsk eller hat-refreng) på farlig fengende «Follow Us», og Hove-overraskelsen Yelawolf på strenge, men konsise «You Ain't No DJ».
Men her dukker det også opp veteraner som er større veteraner enn det Big Boi er selv, som funk-innovatør George Clinton og Oakland-rapper Too Short.
Ekstremt funky Til tross for en mengde gjester og ulike produsenter (nevnte André har dessverre ikke fått lov til å bidra av plateselskapet sitt, annet enn med en produksjon) er og blir dette Big Bois store, lille time.
Og han vet det nok selv også.
Du hører liksom at han rapper med et fornøyd smil om munnen.
Albumfølelsen er også sterk og helhetlig, og dermed har «Sir Lucious Left Foot: The Son of Chico Dusty» blitt et komplekst og eventyrlig album som samtidig er ekstremt funky og tilbakelent.
Det er både smart og gatesmart, én del gangster og én del tonekunstner, og i disse ører står Big Boi for årets album så langt — uansett sjanger.
| 1
|
303911
|
Solveig Slettahjell gir nye dimensjoner til begrepet «andaktsfull»
Viser fram sin kristne musikalske oppdragelse.
ALBUM:
Etter åtte album i «sakte film» er det kanskje enkelte som venter at Solveig Slettahjell skal legge om stilen, slå ut håret, øke tempoet og vise mer eksplosive sider av seg selv enn den lavmælte, nesten hviskende vokalisten vi er blitt kjent med.
De må eventuelt vente litt til.
På sin nye plate, «Arven», frir hun i hvert fall ikke til noe hipt og trendriktig publikum.
Slettahjell har valgt ut 13 sanger hun har et sterkt forhold til fra en oppvekst i et kristent og musikalsk miljø, salmer hun har sunget sammen med familien, i kor, i små vokalgrupper eller solo.
Pianisten Tord Gustavsen følger henne som en flakkende flamme, iblant avløst av Sjur Miljeteig på trompet eller Nils Økland på fele.
Slettahjell har funnet sin stil gjennom denne musikalske oppdragelsen.
Hun gir sangene en meditativ form, snarere enn et feiende gospeluttrykk.
Hun dveler ved hvert ord og gir innholdet betydning og inderlighet.
Dette er musikk som etter en stressende dag kan gi «hvile så skjønn og lang», som det lyder i en av titlene.
Få behersker sine virkemidler bedre enn Slettahjell.
I all sin lavmælthet utvider hun stadig rommet rundt den vakre musikken hun beriker omgivelsene med.
| 1
|
303912
|
Stakkars store sterke karer
Det er litt synd på "Mannegruppa Ottar".
Ikke provoserer de.
Ikke er de særlig morsomme, heller.
TV:
Kan noen åpne vinduet?
Det lukter litt promp her, liksom.
Dessverre er det også omtrent det eneste vi sitter igjen med etter første runde av studioshowet «Mannegruppa Ottar».
Provoserte er vi i hvert fall ikke.
Ikke har vi ledd noe særlig, heller.
Og så vi som hadde gledet oss!
TV for mannemenn
Radio- og TV-fjes Geir Schau og kompani har solgt inn programmet som et show som «tar mannfolk på alvor og kvinnfolk på rumpa».
Drøyere enn «Manshow».
Ja, innledningsvis forteller Schau at nå blir det endelig saker for den ekte mannen.
Han som «er lei damer som gnåler om mensen, vasking, orgasmer og likestilling».
Han som «klør seg på balla, drar på jakt og fiser når han vil».
Han tar sågar plass mellom to damer ved strippestenger.
Flott, tenker vi.
Kjør på med vittige skråblikk og freske fraspark mot det overfeminiserte samfunnet det snakkes så mye om.
Vi er klare for full pupp og fullt trøkk!
Det får vi ikke.
Gamle groviser
Vi får er et par halvgode sketsjer, gamle groviser og lavbudsjettstudio med lav temperatur.
Først kommer konkurransen «mann eller mus» hvor publikum skal gjette om de ser et fotografi med utsnitt av en vagina eller en kar.
Det tar ikke av.
Stand up-komiker Vidar Hodnekvam ramser opp en tirade om idrettsdamer som ser ut som menn.
Heller ikke særlig freskt.
De prøver å provosere ved å slenge ut av seg slikt som at «jenter har ikke humor», men det smeller ikke.
Morsom Y-faktor
Det som funker best er realitykonkurransen Y-faktor, hvor den beste mannemannen skal kåres av et utvalg gutter.
De filmes med skjult kamera mens de intervjues av ei dame med kolossalt puppestell.
For hver gang gutta titter i kløfta, får vi høre en bertelyd.
Det blir mye berting, og gutta er morsomme.
Vi ler også av medprogramleder Isac Trekreems snedige, selvsnekra løsning på den evige problematikken «hvordan tisse med morrabrød».
Lavmålet er innslag som når Treekrem skal svare på spørsmål fra Schau, og for hvert riktig svar, skal ei dame ta av seg et plagg.
Det er lavmål fordi spørsmålene er gamle vitser som «hva er det smarteste som er kommet ut av kjeften på ei blondine?».
Svaret er som kjent pikken til Einstein.
Hallo Schau, rorbua ringte, de vil ha tilbake vitsene sine.
Dama kler for øvrig ikke av seg.
Ikke de to som står og ser flaue ut ved strippestengene, heller.
De er som resten av showet.
Ser lovende ut, men tar ikke av.
| 0
|
303913
|
Kan en gjeng animerte aper stå bak vinterens beste skive?
Go Go Gorillaz! skriver Dagbladets Sigrid Hvidsten.
|||
ALBUM:
Først, en anekdote:
Da britpoplegendene Blur, etter reunionkonsertsuksess og påfølgende dvd-utgivelse, ble spurt om de ikke kunne tenke seg å virkelig komme sammen igjen, gi ut plate, bli gode gamle Blur, lissom, var svarene som følger:
«Ja», sa Graham Coxon, gitarist.
«Jaaa», sa Alex James, bassist.
(Samt forfatter og ostebonde).
«Nei», sa vokalist Damon Albarn.
Han var overbevist om at et av sideprosjektene hans, det virtuelle popbandet Gorillaz kom til å eksplodere i løpet av et par måneder.
Og jaggu fikk han ikke rett, gitt.
Plastikk «Plastic Beach» er den tredje, og uten tvil beste, skiva Albarn har gitt ut under Gorillaz-gimmicken.
Den unike sounden, en slags «Pirates of the Caribbean møter Waterworld»-pop, der world music-entusiasten Albarn har rappet en rytme her, bøffa en beat der og limt det hele sammen ved hjelp av et vell av gjesteartister, har foredlet seg i løpet av de fem årene som har gått siden sist.
Kjappere enn du kan si «virtuelle band er så 2001», har gjesteartist Snoop Dogg strukket ut hånda og dratt deg inn i den basstunge og mørkfunky tegneserieuniverset til andresporet «Welcome to the World of Plastic Beach».
Vrenger sjela
Nå er «Plastic Beach» egentlig et konseptalbum om økologi, men der det er det uorganiske - plastikkrytmene, søppelhaugopptakene, den småmetalliske klangen - som er albumets røde tråd, er det gjesteartistene, legendene Lou Reed og Mark E. Smith, rapartistene De La Soul, Bashy og Kano, som er skivas sjel.
Soulguden Bobby Womack, som aldri hadde hørt om Gorillaz da han takket ja til å bli med, vrenger sjela så gåsehuden spretter på «Stylo».
Mens Mos Def rapper som om han har selveste Gamle-Erik (i musikkvideoen for øvrig gestaltet av Bruce Willis) i hælene.
Så selv om konseptet «animert crazybananas-gruppe» kan være ganske irriterende, er det verdt det når resultatet er - bokstavelig talt - for godt til å være sant.
| 1
|
303914
|
Talende trinn
Dansedokumentaren «Pina» bruker 3D-formatet til å skape små scener overalt.
FILM:
Å se god dans er en sjeldent følelsesladet kulturopplevelse.
Dans er på samme tid en av de mest abstrakte og en av de mest konkrete kunstformene.
Det som skjer på en dansescene, ligner i liten grad noe man ser i ute i omverden, det er noe helt eget - samtidig som kroppsspråk er umiddelbart og ladet med assosiasjoner.
Kanskje er det derfor «Pina» kjennes slik i kroppen.
Hyllest
Den feirede tyske koreografen Pina Bausch hadde blitt enig med vennen og filmskaperen Wim Wenders å lage en film om sitt liv og verk, da hun døde av kreft i 2009, 68 år gammel, etter bare fem dagers sykeleie.
«Pina» ble satt ut i livet likevel, og er blitt en kjærlighetsfull hyllest til Bausch fra Wenders og fra danserne i kompaniet hennes.
Mange av dem ble trofast hos henne i flere tiår.
Varm lød
Det veksles mellom intervjuer med danserne, som forteller om sitt forhold til Pina, og danseinnslag, filmet dels på scenen, dels ute i bybildet i Wuppertal, der kompaniet holder til.
Koreografien er direkte, organisk og emosjonell, men med den nødvendige enigma, slik at den ikke blir for endefrem.
Jord og vann brukes på scenen, med frapperende effekt.
Vanskelige følelser vises frem gjennom bevegelsene:
Frykt, forvirring og omklamrende, ugjengjeldt kjærlighet.
Likevel har «Pina» en varm lød.
Bausch utviklet dansespråket sitt i nært samarbeid med danserne.
Hun dro veksler på deres personlige følelser og erfaringer, og fikk stor hengivenhet og lojalitet tilbake fra ensemblet, som har bakgrunn fra sytten land.
På mange forskjellige språk forteller de om Pina gjennom anekdoter og observasjoner.
Det er mye sorg her, men ingen sentimentalitet.
Friksjon etterlyses
Kanskje blir «Pina» litt for bølgende og balsamaktig.
Det følger store utfordringer med et liv som danser, blant annet kroppslig og karrieremessig uforutsigbarhet.
Livet i et tett ensemble må ha bydd på problemer og konflikter.
Ingenting av dette berøres av Wenders eller danserne.
Og det er vanskelig å tro at noen var så mye av en helgen som den moderlige Bausch blir fremstilt som.
Such heavenly touches never touched earthly faces.
Litt mer friksjon ville gjort seg.
God 3D
Etter år med oppblåst og anmassende 3D-hype er det påfallende at det måtte en aldrende tysk auteur til for å finne en vettug anvendelse for 3D-formatet.
Wenders, den dvelende, malende visjonæren bak «Paris, Texas» (1984) og «Lidenskapens vinger» (1987), klarer her det et kobbel Hollywood-leiesoldater ikke har klart, nemlig å bruke 3D til å gi bildene større skarphet og dybde.
Formatet gjør alle åstedene, også bybildene, til scener, små, kunstneriske rom.
Det er betagende å se på.
| 1
|
303917
|
Fortsatt sultne ulver
Urettferdig å si at Los Lobos ikke fornyer seg.
|||ALBUM:
Det hadde vært lett å si om dette albumet at Los Lobos ikke fornyer seg i særlig stor grad.
Men dypt urettferdig.
Det er mer nærliggende å si at dette bandet etter over 25 års virksomhet makter å sirkle som sultne ulver rundt sine eget musikalske flammer.
I spennet mellom grunnleggende rock'n'roll og meksikansk innflytelse får David Hildago, Steve Berlin & co. stadig tonene til å dirre og tekstene til å koke av mening.
Gruppa dyrker kontrastene mellom det akustiske og det elektriske, det spanske og det engelske, de hule rytmene og de flengende gitarsoloene.
Bandet gløder for sitt chicanoprosjekt, med vokalprestasjoner som presser ordene til det ytterste og gitarimprovisasjoner som i blant kan minne om miniversjoner av Jerry Garcias kantede virtuositet (Grateful Deads «West L.A. Fadeaway» er med på plata).
En dvelende samling, med røff sound rundt nakne rom som gir musikken dybde og spenning.
| 1
|
303919
|
Folk er rare!
Are Sende Osen er en vellykket nysgjerrigper ute i menneskenaturen.
TV:
Folk gjør jammen mye rart.
Hvorfor?
Det er spørsmålet som stilles i «Normal galskap».
Nærmere bestemt er det programleder og erketrønder Are Sende Osen som klør seg i hodet over ulike lidenskaper, alt fra ekstremsport (i kveld) til idolhysteri og gambling.
Som en blanding av en småskeptisk og småredd Ludvig i Flåklypa og en nysgjerrig David Attenborough labber han ut i menneskenaturen.
Han vil finne svar på slik om «ka som får tilsynelatende oppegående mænneska te å driv me' basehopping?» og «kor kjæm behovet for å tilbe glattpolerte småguda som Justin Bieber fra?».
Så grundig går han til verks i å forstå hva som gir folk kick at vi nesten kjenner kickene sjøl.
Vi trekker pusten av basehopp og hviner med Bieberfans.
Morsomt og intenst Kombinasjonen Are og de rare er gull verdt.
Han stiller ærlige og gode spørsmål og får like ærlige svar.
Vi kommer nær mennesker,og vi kommer nær mange, for NRK har tatt seg råd til en bunnsolid produksjon.
Vi møter mange miljø over tid.
Vi får «bli med» så vi kjenner en spenningskurve.
Vi får effektive, korte ekspertintervju.
Vi får se Are teste egne grenser som å synge med DDE eller hoppe paraglider.
Han byr på seg sjøl uten at det føles som om han vil ta plassen.
Morsom er han også.
Vignett og grafikk er gjennomarbeidet.
Vi får kule animerte sekvenser hvor en tegneserie-are byr på kjappe fakta.
«Gærningers» verden åpnes på vidt gap av en nysgjerrig ludvigtrønder, og vi lar oss rive med.
| 1
|
303920
|
«Gode som gull» er klassisk romjulslesning for håndballfansen
En friksjonsfri suksesshistorie.
Norsk langrennssport ligger nede med sprukket leppe og brukket rygg.
Hva passer vel da bedre enn en vitaminpille av en coffe table-bok om en av våre andre nasjonalskatter innen idrett:
Det norske kvinnelandslaget i håndball.
Stian Haraldsen, tidligere journalist i Dagbladet, har levert en friksjonsfri og ukomplisert historie om den eventyrlige reisen landslaget har gjort de siste 30 årene.
Boka starter med laget som tok sin første mesterskapsmedalje i 1986, anført av hissigproppen Svein-Tore Jacobsen.
Og kulminerer selvsagt med OL-bronsen i Rio.
Selvfølgeligheter
På veien får vi historien om et lag der samholdet står sterkt, konflikter løses, og de unike norske verdiene gir oss et konkurransefortrinn i forhold til de andre.
Tidligere utøvere lirer av seg selvfølgeligheter.
Som når Norge overraskende gruser Russland i OL-finalen i Bejing, og Kristine Lunde-Borgersen konkluderer med at «De spiller for andre ting enn å ha det gøy.
Vi spiller for oss selv, vi spiller ikke for penger.»
Eller når tidligere kaptein Marit Malm Frafjord siteres to ganger i boka på:
«De kampene vi taper, er ofte dem vi lærer aller mest av».
Man kan få en tåre i øyet av mindre.
Boka er i det hele tatt en stueren dramaturgisk oppbygning av de norske håndballjentenes suksess, som jeg er sikker på at Norsk håndballforbund vil være stolt av.
Mot slutten av boka får vi også presentert kapitlet «Tidenes tryggeste sex-OL», en av de mange «spenstige» titlene i boka.
Romjulslesning
Til bokas forsvar:
Norsk kvinnehåndball er en suksesshistorie.
Dette er skrevet som en bok for fansen, og Haraldsen lykkes i grei grad med presentere stoffet lett og ledig.
Vekslingen mellom tekst og bilder i boka fungerer bra.
Partiene rundt Marit Breiviks utfordringer som kvinnelig trener med en ny tilnærming, da hun tok over landslaget i 1994, er bokas sterkeste.
Ellers blir dette vel pent og pyntelig, av en journalist som åpenbart kan det han skriver om til fingerspissene.
Dette er klassisk romjulslesning myntet på hele familien, i kjølvannet av det som forhåpentligvis for Haraldsen og Aschehoug blir en norsk triumf i EM hos söta bror i adventstida.
| 0
|
303921
|
Anmeldelse:Hvorfor gjør du på dette viset, Chris Tvedt?
Nok en krimkonge forsøker seg på fantasy.
Av og til, og særlig når det dreier seg om sjangerbasert ungdomslitteratur, får jeg lyst til å spørre forfatteren:
Hvorfor vil du absolutt utgi bok når du ikke har noe nytt å si?
Det er jo ingen mangel på gode barnebøker der ute.
Det vil si — vi har alltid behov for nye, oppdaterte historier om temaer som angår samtidas barn og unge.
Men Chris Tvedts første ungdomsbok er ikke ei sånn bok.
Dernest er det alltid plass til genuint gode fortellinger, moderne eller ikke.
Men «Demonenes sang» er ikke det heller.
Nazi-kobling
Nazi-kobling
Den er lagt til 30-tallet, og har noen spesielle koblinger til nazi-Tyskland.
Men mesteparten av fortellingen foregår i klassisk fantasyland.
13-årige Thorgil får plutselig vite at han har en far som er dvergkonge i Sentral-Asia.
Skumle krefter truer, og ifølge en gammel spådom skal en som er «både hel og halv » redde dem.
Altså halvdvergen Thorgil.
Både dvergbyen og reisen dit synes sterkt Tolkien-inspirert, mens Thorgils nye bestevenner er som hentet fra «Harry Potter».
Handlingen er stappfull av sjangerklisjeer.
Rett nok har uerfarne lesere har høyere toleranse for slikt.
Men come on, dette er fantasy, den mest populære barne- og ungdomsboksjangeren de siste 20 åra.
Det skal godt gjøres å finne en noen som ikke har erfaring med det.
Noen form for lek med klisjeene er det heller ikke lett å få øye på.
Bedre etter hvert
Bedre etter hvert
«Forandring kommer på mange måter, og det er ikke alltid den setter dype spor etter seg.
Tenk bare på solen en vårdag.
Den er der.
Så blir den borte, og det blir kaldt.»
Tvedt ser dessuten ut til å tro at uttrykket «show, don?t tell» ikke gjelder for ungdomsbøker.
Men også ungdom blir sure når de blir forsøkt matet med teskjeer.
Alt er ikke helt krise.
Etter en langdryg første halvdel, virker det som om han skriver seg mer varm, blir flinkere til å tilpasse rytmen og porsjonere ut spennende hint.
Vi får ta det som et godt tegn for neste bok.
| 0
|
303922
|
Anmeldelse:Rikard Ingdal imponerer med skjebnedrama
Skriver seg inn i en urnorsk litterær tradisjon.
Både Hamsun og Ibsen mer enn lurer i bakgrunnen i debutant Rikard Ingdals prosalyriske skjebnedrama fra en svunnen tid i bygde-Norge.
Gorm er skogens mann, slik hans forfedre har vært det i århundre.
Han er gift med sin barndoms store kjærlighet Erle, sammen har de en liten sønn.
Da faren til Gorm dør, setter det i gang en erindringsreise tilbake til en barndom der tausheten runget, og den gjerrige faren tuktet sin sønn til arbeid.
Boka veksler mellom Gorms femtitallsoppvekst og nåtiden, og etter hvert forstår vi at foreldrene skjulte en skjebnesvanger hemmelighet, forbundet med den mystiske spåmannen Julders.
Han bodde i en koje oppi den mørke, dystre likskogen.
En dag forsvant han sporløst.
Jordvendt arbeid
«Dei sat tause, som skuggar av tidlegare forfedrar som hadde tatt ein kvil i bakken før dei atter vinsja fram ein ny lunn, stabla eit par famnar til med ved, lytta til skjora eller braut opp ei gamal trerot som berre stod i vegen og rotna og skjemde»,
Jordvendt arbeid
Nettopp denne stemningen - skogen, tyngden av arbeidet, tausheten - er symptomatisk for både språk og tematikk i boka.
Faren til Gorm er sinnbildet på skogens mann, en mindre sjarmerende utgave av Isak Sellanraa, hvis hele liv bestod av jordvendt arbeid, å hogge trær for å legge penger på kistebunn.
Ingdal er en sjelden skarp og stilsikker debutant.
Boka er gjennomsyret av et prosalyrisk gammelmodig nynorsk, med en tung natursymbolikk.
Gjennom enkle og overraskende bilder får forfatteren fram en øredøvende taushet som paradoksalt nok runger i boka.
«(Gorm) la seg ned i senga og tenkte til han vart øm i hovudet, til kjenslene pressa seg så djupt inn i nervane hans at han måtte bite tennene hardare saman for kvar ein tanke.»
Familiehemmelighet
Handlingen drives fram av det som aldri ble snakket om i Gorms barndom.
Vi forstår ganske tidlig hva det dreier seg om — her kunne Ingdal med fordel lagt mindre føringer.
Familiehemmeligheten blir, liksom i Ibsens dramaer, skjebnesvanger når den avsløres.
Det er et ganske tett språk i denne boka, med mye naturskildringer og mer tanker enn handlinger.
Likevel får Ingdal tidlig grep om oss lesere.
Både gjennom dramaturgien, der han bruker teknikker fra kriminallitteraturen.
Men også gjennom den manende prosalyriske stilen.
Det siste gjør «Hogst» til en imponerende debut.
| 1
|
303923
|
Supersilent lever opp til navnet sitt
Og denne gang spiller de bare på hammondorgel.
|||
ALBUM:
Kanskje rart å kjenne begeistring ved musikk som er helt stille.
Det er jo på en måte en selvmotsigelse:
«Unnskyld, jeg kjøpte nettopp denne cd-en, men den er jo nesten uten lyd?».
Likevel kribler det noe voldsomt ved avspilling av improvisasjonsbandet Supersilents niende plate.
Lavmælt og ulmende
Gruppa er satt sammen av noen av Norges mest respekterte jazz- og støymusikere: produsent og gitarist Helge Sten, trompetist Arve Henriksen og keyboardist Ståle Storløkken.
Jarle Vespestad var med som trommis siden oppstarten i 1997, men sluttet i fjor.
Noe som høres.
For dette er Supersilents mest lavmælte album til nå.
Ulmende, men uten støyutbrudd.
Fullt av lag, men likevel skrudd ned til et minimumsvolum.
«9» har dessuten blitt til under en slags dogmeregel:
Denne gang spiller alle på hammondorgel.
Bare det.
Mange vil kanskje beskrive slik atonal og abstrakt musikk som post-apokalyptisk, spøkelsesaktig eller futuristisk.
Selv opplever jeg derimot «9» som svært menneskelig.
Blod gjennom årene
Den er jo tross alt laget av mennesker!
Dette er lyder fra gata idet du er i ferd med å våkne, den berømmelige «stillheten etterpå», ensomhet og melankoli i musikkform.
Musikken er attpåtil ikke planlagt og skrevet ned, men heller pludret fram mellom tre menn — der og da — og spilt rett inn.
Og selv om flere lyder kan virke kalde og fremmede, hører man likevel at det er kjærlighet og følelser på sporene her.
Noen ganger tenker jeg at det kanskje låter slik som dette når blodet renner gjennom årene våre.
Samtidig vil Supersilent vekke irritasjon eller rastløshet hos enkelte.
Dette er en klar motsats til radioformatert popmusikk og tidsklemme-konsumering, og det er nok av motstand her.
Plata krever at man tar seg tid, at man har lyst til å utfordres.
Derfor bør man sette av en kvelding, gjerne mutt putt alene, og bare følge med.
Det kan vi alle ha godt av fra tid til annen, uansett.
Gjør man det, er jeg ganske sikkert på at mange vil oppdage at Supersilents nye album byr på stor musikk, tross lite lyd.
| 1
|
303924
|
Stjeler som en ravn, men forvalter tjuvgodset med glans
San Fermin debuterer med finstemt, uformelt orkestrert og eksperimentell pop.
ALBUM:
Noen som har gått rundt og ventet på en symbiose av The National, Sufjan Stevens og Dirty Projectors?
Ikke?
Vel, det har øyensynlig klassisk skolerte Ellis Ludwig-Leone, og at han satte seg fore å gjøre noe med det, var aldeles ingen dum idé.
Visst er båndene til inspirasjonskildene tydelige, men de finstemte, uformelt orkestrerte og eksperimentelle poplåtene på denne debuten er sterke nok til at man ikke trenger å la seg affisere av slikt.
Vokaloppgaven er delt mellom buldrende Allen Tate og den lyst klingende duoen Jess Wolf og Holly Laessig, som veksler mellom sarte koringer og eksplosivt tospann i front.
Todelingen understreker på godt og vondt det brede stilspekter plata spenner over; fra det myke, melankolske popdramaet i «Casanova» og «Methuselah», via ekspressive «The Count» til de mange små mellomspillene preget av samtidsmusikk og jazz.
Måten disse nøster det hele stemningsfullt sammen på, bøter effektivt på den umiddelbare følelsen av at det egentlig er to band som står bak.
| 1
|
303925
|
En hjerteskjærende kjærlighetshistorie
Men det er stort sett det eneste tidligere Idol-deltaker Chris Medina har å by på.
ALBUM:
What kind of guy would I be if
I walked out when she needed me the most, spurte Chris Medina seg selv og alle American Idol sine seere.
Blant dem låtskriver Rodney Jerkins, som inkorporerte linjen i en låta han senere skrev til Medina, «What Are Words».
Utsagnet refererer til Medinas forlovede, som på tragisk vis ble hjerneskadd etter en bilulykke - en hjerteskjærende narrativ som fulgte Medina fram til en topp40-plassering i konkurransen.
Debatten hvorvidt det er greit å skyve en rullestol framfor seg i en sangkonkurranse får ligge, det er mannens musikk som er av betydning.
Chris Medina har en slik stemme som man etter årevis med talentkonkurranser har blitt godt vant med å høre — teknisk stabil, ren og pen - med en balladesømmelig vibrato og tilbøyelighet for et par hese detaljer som sikrer en snert rock'n'roll.
Brorparten av debutalbumet fremstår som fyllstoff rundt tittelsporet, en samling generiske gitardrevne poplåter som hverken sjarmerer eller varmer.
Det produksjonsmessig mest spennende som skjer er en slags reversert stemme-loop i én intro.
Det er alt.
Ellers går det mye i trauste gitarriff og et temmelig anonymt komp.
Unntakene er den radiovennlige og refrengsterke «Dream Tonight», og den avsluttende pianoballaden «Juliet», som i sin enkelhet lar Medina komme nærmere følelsesstrømmen han prøver å formidle.
«What Are Words» er middelmådig popalbum som plasserer seg midt på det gjennomsnittlige treet i det kommersielle musikklandskapet.
Men hei, det er tross alt en bragd innen tidligere-Idol-deltager-sjangeren.
| 0
|
303926
|
Karikert
«Blitz» er en politisk korrekt voldsorgie som skurrer på de fleste plan.
FILM:
Jason Statham er travelt opptatt med å spille Jason Statham.
Seinest i midten av mai kom han på plakaten i Simon Wests stilreine «The Mechanic».
Nå er han tilbake i en hardtslående actionsmørje der regissør og manusforfatter synes å han slått hverandre hjernedøde før de begynte å tenke kreativt.
Jason Statham vil aldri bli gjenstand for universell hyllest — han har et begrenset register.
Man må like typen og typen må bakkes opp av folk som gir mannen stil, beinharde gloser og motspillere som er verdt å bry seg om.
I «The Mechanic», for å sammenlikne med siste film, hadde han den minst like intense Ben Foster å bryne seg mot.
I «Blitz» har han ingen ringere enn Paddy Considine å «bonde» med, men det hjelper ikke stort når opplegget rundt er like subtilt som et brekkjern mot tinningen.
Tøffere enn toget
La meg avsløre at slutten er bedre enn starten.
I første scene oppdager en forsoffen, bakfull Brant tre «hoodies» som tukler med bilen hans og bestemmer seg for å slå dem helseløse, mens han lirer av seg noen barske utsagn som ville gjort Guy Ritchie pinlig berørt.
Allerede her aner jeg at vi står foran 97 minutter med stump vold på bekostning av alle oss filmatisk fintfølende Statham-connaisseurer.
Vi befinner oss i det sørlige London.
Aidan Gillen, den minneverdige byråden Tommy Carcetti i «The Wire», spiller en psykopat uten nevneverdige nyanser.
Han dreper purk og han liker å vise fram sin spurvete brystkasse.
Han er en flirende skurk av typen som var skumle nok for b-filmpublikumet på 70-tallet og som Charles Bronson tok av dage.
Politisk halvkorrekt
På andre plan er «Blitz» tilpasset vår tid.
Statham kaller den åpent homofile Considine soper, men betror seg til ham når han har det vanskelig.
Han mener kvinner bør være sekretærer eller stå ved kjøkkenbenken, men han holder sin hånd over en svart, kvinnelig politibetjent med fortid som junkie.
Det er tydelig at man har ønsket å tilføre en viss multietnisk, legningsmessig kompleksitet for å vise at «Blitz» er noe mer enn en ultravoldelig, klønete fortalt skrøne om tegneserieaktig psykopati og banal hevnlyst.
Det er den dessverre ikke.
Moralen er:
Jason Statham behøver gode hjelpere, hvis ikke blir han en karikatur av seg selv.
| 0
|
303930
|
Her stinker det sommerhit lang vei!
Katastrofes «Maria».
LÅT:
Som en av de ledende figurene på landets stadig voksende poprap-scene, er 25 år gamle Petter «Katastrofe» Kristiansen på mange måter et merkelig biprodukt av det ellers så hiphop-puritanske rapmiljøet i Fredrikstad.
Velsignet med suksess takket være en irriterende hyperjovial rapsynging - skapt ut av krysningspunktet hvor Spotify-perfeksjonert gladpop møter god, gammeldags dænsband-vokal.
Den samme musikken som gjerne gir undertegnede grimaser hver gang bilstereoen forviller seg inn på eteren til NRJ og NRK MP3.
Basert på en passende revyhumorblanding av matchende grilldresser, Linni Meister og harryshopping på Svinesund, er dagens splitter nye musikkvideo da også en perfekt oppfølger til låtas skremmende 50/50-blanding av «Danza Kuduro» og lyden av samtlige utesteder på Plankebyens fellesferieklare bryggepromenade.
Enten man elsker eller hater Katastrofes humorrap, er sommeren som kjent «herlig i Fredrikstad», og her stinker det (dessverre?) sommerhit lang vei.
| 0
|
303932
|
Ny Sissel-plate er svulstig, sprikende - og salgbar
Uengasjert og uten en samlende idé.
ALBUM:
Sissel Kyrkjebø starter dette albumet med åpen favn.
«Velkommen hjem», synger hun, en innvitt uten forbehold.
Og ikke før har du snublet over dørstokken, så dempes lyset og vokalisten innbyr til den saktesvingende barkrakk-intime, svenske «Tätt inntil dig».
Men allerede i tredje låt er det hele over.
Sangeren er blitt forlatt, og hun synger at hun «Saknar dig nu», fortsatt på svensk (skrevet av Espen Lind og Mikael Wiehe).
Trist, trist.
Mest tragedie
Etter å ha pustet ut med den bunadskledte tradisjonslåta «Folkestadvisa», arrangert av julekompis Odd Nordstoga, er vi på'n igjen, med «Den första sommaren».
«Det er så skönt att komma hem», synger Sissel.
Her vil hun bli.
Men det varer ikke, det heller.
Nå kommer tre viser på rad om det dypeste savn, «Hole in the World», «Levande død» og «En dröm om dig och mig».
En plagsom og fjern drøm, viser det seg.
Neste sang er litt mer håpefull, mens den avsluttende også handler om en avskjed, denne gangen mellom mor og datter.
Ingen samlende idé Det var innholdet.
Litt sprikende.
Her er svensk, bokmål, nynorsk og engelsk om hverandre uten at det synes å ligge noen samlende idé bak.
Ingen skal beskylde Sissel Kyrkjebø for ikke å synge klokkerent, enten hun er glad eller lei seg, og uansett hvilke ord hun leverer fra seg.
Så rent at hun ikke har behov for den tendensen til romklang denne innspillingen er forsynt med.
God musikere Trondheimsolistene for eksempel klarer seg uten den typen saus i fiolinene.
Flere andre patente musikere gjør sitt, blant dem Rune Arnesen på trommer og (nærmest som alltid) Geir Sundstøl på mange instrumenter.
Best er «Velkommen hjem», den smygende «Tätt inntil dig» og Odd Nordstogas «Dagane», som har en viss fart og variasjon.
Mangler engasjement
I det store og hele trues albumet av et visst mangel på engasjement.
Til tross for tekstene, uteblir dramaet.
Men selvsagt:
De som ikke får nok av englerøsten til Sissel Kyrkjebø, er på trygg grunn, og det er jo tross alt snart jul.
Med den albumtittelen trenger man ikke engang bruke navnelapp.
| 0
|
303938
|
«Et særdeles hyggelig følge gjennom sommeren»
Klingende, fuzzy og døsig gitarpop fra Deerhunter-gitarist.
ALBUM:
Hvis du er enig i at Deerhunter sto bak en av de beste plateutgivelsene i 2010, følg med her:
Lotus Plaza er soloprosjektet til Deerhunters gitarist og medlåtskriver Lockett Pundt, og hans andre album er breddfullt av klingende, fuzzy gitarpop som ikke står en millimeter tilbake for nevnte band.
Lyse, livsbejaende og lett skurrende elgitarlinjer tvinner seg på gjenkjennelig vis i hverandre, side om side med mild, men uvøren vokal, diskret harmoniserende bass og enkel, men energisk tromming.
På platas mest rocka spor, fantastiske «White Galactic One», spøker salige Pixies i gitarriff-forgrunnen, mens «Dusty Rhodes» og «Eveningness» viser Pundt fra sin mer døsig tilbakelente shoegaze-/popside.
Midt i mellom: disig skimrende gitarperler som «Out Of Touch» og Kurt Vile-aktige «Remember Our Days» seg.
Et særdeles hyggelig følge gjennom sommeren.
| 1
|
303940
|
Nobelpris-kandidaten som fikk audiens hos Adolf Hitler
Den vakre fabelen «Advent» omsider på norsk - etter 80 år.
Bendikt, en 54 år gammel sauegjeter, har et fast rituale som han har gjennomført hver advent i 27 år.
Når jula nærmer seg, tar han med seg en såkalt ledersau og en hund opp på de ville, islandske fjellviddene.
Der skal denne trioen lete etter sauer som har gått seg vill i fjellet og ikke kommet seg trygt ned innen kulde og storm truer med å ta knekken på dem.
Lest av tyske soldater
Den islandske forfatteren Gunnar Gunnarsson (1889-1975) skrev fortellingen «Advent» i 1936.
Da var han langt uti sitt forfatterskap.
Han debuterte 23 år gammel i 1912 med første bind i en romankvartett om Borg-slekten.
Den sagainspirerte forfatteren, som skrev på dansk, fulgte opp med en rekke enkeltromaner og enda en stor romanserie som gjorde ham kjent hjemme og ute.
Både i 1918, 1921 og 1922 var han nominert til Nobelprisen i litteratur.
En rekke av bøkene hans ble oversatt til norsk, men ikke «Advent», til tross for stor suksess ute i verden.
Den korte boka ble trykt opp og massespredt i en utgave for tyske soldater under andre verdenskrig, og i 1941 ble den trykt i et opplag på 200 000 i den amerikanske bokklubben Book of the Month.
Snakket med Hitler
Den tyske forbindelsen var problematisk for Gunnarsson.
Mange betraktet ham som mildt sagt frynsete.
Han uttrykte nazisympatier før krigen.
Såpass gode kontakter hadde han i Tyskland at han i 1940 fikk audiens hos Adolf Hitler.
Gunnarsson framførte Nordens sak for den tyske lederen, men i likhet med sin norske kollega Knut Hamsun, snakket han for døve ører.
Ifølge etterordet til oversetteren Oskar Vistdal fikk han «eit urettvist nazistempel» på seg, noe som «gjorde sitt til at han vart tagd i hel og sjølv etter krigen tagna som diktar».
I Norge må man si at han er fullstendig glemt, på bekostning både av Halldór Laxness (1902-1998) og den nyeste generasjonen av islandske diktere.
Men i 1932 var han såpass toneangivende at Laxness følte at han nærmest sto i veien for ham.
I et brev, sitert i Halldór Gudmundssons Laxness-biografi, skriver han:
«Ellers har Gunnar Gunnarsson gjort det umulig å skrive en bonderoman fra Island.
Han har tømt tematikken og samtidig satt en standard, slik at jeg ikke tør skildre noe som Gunnar har skildret, og jeg må være aktsom så jeg ikke går i samme retning som ham, for hans fane henger så høyt.»
Sterke konkurrenter
I 1955 mente Svenska Akademin at Nobelprisen burde gå til en islending.
Igjen var Gunnar Gunnarsson en aktuell kandidat.
Men prisen gikk i stedet til hans største konkurrent, Halldór Laxness, som i all ettertid er blitt stående som selve farsfiguren i moderne, islandsk litteratur.
«Advent» er en kort roman eller en lang novelle som har mange hengivne tilhengere.
Jeg har sett folk skrive på nettet at de drar til Island hver desember, inspirert av Gunnarssons fortelling.
Historien forteller kort sagt om Bendikts strabaser for å gjennomføre sin selvpålagte misjon.
Flere ganger trosser han voldsomme stormer.
Det er med nød og neppe han overlever sin vandring gjennom piskende vind og snøføyke, i temperaturer ned mot tredve minusgrader.
Hans eneste ly i fjellheimen er en jordgrotte han har gravd ut selv, lukket med en trelem.
Der kan han sammen med sauen Knasten og hunden Leo tenne stearinlys og holde varmen til uværet har løyet.
Han treffer mennesker han delvis slår følge med, blant annet hjelper han til med å finne noen bortløpne hester.
En fergemann setter ham over et vilt stryk i et elveløp fra en isbre.
Til slutt finner Bendikt noen sauer som han bringer trygt ned til bygda.
Formet som en legende
Boka er formet som en blanding av et evangelium og en legende.
Det enkle handlingsforløpet er formidlet i et lysende vakkert språk.
Bendikt er en symbolskikkelse med en nærmest hellig misjon.
For å si det slik:
Dette er ikke noen psyokologisk komplisert roman om en mann med en nevrotisk besettelse som driver ham til kanten av undergangen.
Advent er «ei ufatteleg og lovnadsfull stille».
Det er som om det lyser av «dette store, stille, forunderleg framande og på same tid heimlege ordet», et ord som gjennom åra hadde «kome til å fylle så å seie heile livet hans».
Den gode hyrde
Magien i fortellingen stiger fram av kontrasten mellom den realistiske skildringen og det mytiske overlyset.
Mens stormen pisker nådeløst over vidda, skjønner man at Bendikt er noe mer enn en sauebonde.
Han er skikkelsen fra Jesu lignelse om den gode hyrde, han som forlater flokken for å lete etter det ene, fortapte lammet.
Bendikt har ingen materielle motiver for å lete etter sauene.
Han utfører sin gjerning i kjærlighet til naturen.
Dette er hans særegne oppgave i livet.
Han bekymrer seg mindre for stormen enn for utsiktene til at ingen kommer til å overta denne oppgaven når han en dag må melde pass.
«For Skaparen kunne då ikkje ha den meininga at dei armods dyra som hadde kome på villstig og ikkje vart funnet i haustsankingane skulle overlatast til lagnaden når han Bendikt var borte?»
Dyrene har sjel i Bendikts verden.
Historien har et naturvernperspektiv, som gjør den relevant:
«Mennesket har til oppgåve, kanskje den einaste, å finne råd.
Ikkje gjeva opp.»
Å finne roen
Det sies at fjellvandring for folk i land som Island og Norge er en form for meditasjon.
En måte å finne «ei slags indre ro».
Bendikt har befridd seg for all angst, også for døden.
Inni ham er det «stilt som mellom fjell».
Vandringen hans «song i blodet som eit kvad».
Målet er å samle sauer, men også å finne et punkt av harmoni inni seg, der oppe under «stjerner mot blåsvart nattis».
Vandringen «song i blodet som eit kvad».
Det indre og det ytre målet faller sammen:
«Og endeleg fall det fullkomen ro over Bendikt.
Ein tryggleik djupt i hugen tøygde seg ut og vart altfemnande og urikkande: her gjekk han.
Han gjekk her.»
| 1
|
303942
|
I fotsporene til Apples In Stereo og The Shins
Jaill henter fram smilet med herlig indiepop.
ALBUM:
Er du klar for litt lystig, skranglete og småpsykedelisk gitarindiepop i ånden til Apples In Stereo og tidlig Of Montreal?
Da bør du plukke opp «Traps», Milwaukee-trioen Jaills andre skive for Sub Pop.
Med lys, sjanglende vokal og skarp fuzzgitar i front stabler gruppa sammen lekne og sjarmerende låter som åpningssporet «Waste A Lot Of Things», «I'm Home» og «Ten Teardrops».
Med sin country-twang spøker salige The Shins i hjørnene av rolige spor som «House With Haunting» og mykt orgelpyntede «While You Reload».
På glansnummeret «Stone Froze Mascot» er det en boblende basslinje som sammen med de knusktørre, stakkato gitarakkordene og blide melodilinjene får smilet til å bre seg utover, og med det setter punktum for en herlig pophalvtime.
| 1
|
303946
|
Anmeldelse:Avicii - «Stories»
Fattig festmusikk.
ALBUM:
Avicii har på mange måter til gode å skrive en bedre låt enn «Seek Bromance».
Da den kom til verden i 2010, hadde Tim Bergling knapt rukket å flytte hjemmefra, og han kan umulig ha klart, selv i sine fjerneste feberdrømmer, å forestille seg at han en dag skulle trone plakaten til spring break-festivalen Ultra i Miami, Florida.
Lavpannet befrielse Grunnen til at «Seek Bromance» er høydepunktet til elektrohouseprodusenten, er fordi den nekter å spare på kruttet.
Det skimrende synthhooket er like blendende som en strobe, mens den sjangertro berg-og-dalbane-formen erter om et klimaks bak hver sving.
Det er for så vidt en naturlig evolusjon for 26-åringen:
Albumformatets uskrevne krav om et koherent hele kan være vanskelig å forene med sjangrer hvis modus operandi er intense enkeltbluss.
Form over innhold Årsaken til at moderering er et plagg som sitter stramt på Avicii, er at han i likhet med nasjonalskatten Kygo - hvis store forbilde nettopp er en viss søt bror - kun er i stand til å tenke på musikk forstått som form; innhold blir i stor grad tilsynelatende utelatt, bevisst eller ei, fra ligningen.
Det fører til at samtlige av melodiene på «Stories» dveler i det mer eller mindre forglemmelige.
Gampete country Svensken har også en beklagelig evne til å få sine gjestesangere til å fremstå som flat veggpryd.
Ikke at det utelukker enkelte inspirerte øyeblikk:
«Touch Me»s nikk til diskofisert fransk house er et lekent avvik, selv om det egentlig minner en mest om hvor mye morsommere det er å lytte til tidlig Daft Punk.
Når albumet i hovedsak tenderer mot å bikke over fra ytterst middelmådig til dårlig, skyldes det især blodharry «Broken Arrows», nok et resultat av svenskens håpløse fascinasjon for fusjonen av gampete country og vorsspielklar EDM.
Avicii fikk visst aldri memoet om at vederstyggeligheten «Hey Brother» fra debuten hører hjemme på bunnen av historiens skraphaug.
Fanget i skjermen
Ser man SVTs søvndyssende dokumentar om den vandrende gullgruven fra Stockholm, blir det klart at det nærmeste han kommer å leve som en rockestjerne, er å bli sittende på datamaskinen til langt på natt.
Da burde det ikke overraske noen at «Stories» låter som festmusikk skrevet av en mann i ferd med å glemme hvordan man har det gøy.
| 0
|
303947
|
Okkult - og vilt kult
Niki & The Dove går Fever Ray i næringa.
ALBUM:
Er det slik det kjennes å være med i en kult?
Denne følelsen av tilhørighet framkalt av tribale trommer, urkvinnevokal og mørke, mytiske melodier?
Malin Dahlström og Gustav Karlöf har gått til Prince for rytmene, Kate Bush for dramavokalen og landsfrendene The Knife for underlig og underfundig elektropop.
Som sitt forbilde (?) Karin Dreijer skaper vokalist Malin en naturpersona som tilsynelatende handler på instinkt, hun er mild og morsk, uforutsigbar og uregjerlig.
Noe som blant annet fører til et fantastisk øyeblikk 02.12 minutter inn i «Mother Protect».
Låta modulerer og går plutselig fra å være en romantisk Fever Ray-pastisj til en eksaltert partylåt hvilken som helst russebuss verdig.
Det er med andre ord både okkult - og vilt kult.
| 1
|
303948
|
Dette er musikk det skal hoppes opp og ned til
Japandroids rendyrker den skranglete punkrocken.
ALBUM:
På sitt andre album har Japandroids strammet seg opp et hakk og levner ingen tvil:
Dette er musikk det skal hoppes til.
Med energi, spilleglede og refrenghooks som «oh yeah! all right!» rendyrker de den kjappe, melodiske og skranglete punkrocken de briljerte med på den tre år gamle debutplata, bare i et litt skarpere lydbilde og med mindre av de løsere shoegaze/fuzzpop-gitarene.
Den rufsete gitarpopfølelsen til Sebadoh og Guided By Voices møter energinivået og frihetsrocken til Fucked Up og The Gaslight Anthem i låter som «Adrenaline Nightshift» og glimrende «Younger Us», i et strengt, men imponerende fyldig duoformat bestående av bare trommer og gitar.
Variasjonen er dermed ikke stor, men heldigvis vet kanadierne å begrense seg:
Åtte låter på 35 minutter er akkurat det som trengs.
| 1
|
303951
|
Nord-Norges kultlåtskriver
I aller beste forstand folkelig fortellerkunst.
|||
ALBUM:
Opprinnelig sjømann, men hardt skadd i en eksplosjonsulykke i Texas tidlig på 1970-tallet, befestet Knut Magne Myrland (62) fra Harstad sitt renommé som artist i åra 1976-1983 med ni plater på rappen.
I 1997 kom en «best of»-samling, ti år seinere et nytt album pluss en liveplate.
Dette er med andre ord det andre originalalbumet på 27 år.
Til gjengjeld bekrefter det sangeren og låtskriverens sterke fortellertalent.
Her dreier det seg om tradisjonell countrytradisjon, kompet uten fiksfakseri, om damer, børst og spennet mellom et fast ankerfeste og et liv i drift.
Myrland synger om «et svært forvirra liv», men han gjør det med en personlig stemme som formidler lyriske tekster på Harstaddialekt.
Intimt betror han sin opplevelse fra et rotløst liv som lengter etter fred og harmoni - selv om den sitter langt inne.
| 1
|
303952
|
Dette er sci-fi på høyt nivå
Intens og vellaget.
|||FILM:
Mennesket, den høyest utviklede arten av pattedyret, får plutselig besøk av en flygende tallerken.
Den henger der, over Johannesburg, uten å bevege på seg.
Ingen kommer ut, ingen kommer inn.
Helt til mennesket kobler til skjærebrenneren og finner en koloni av utsultede vesener fra en annen planet i baugen på skipet.
Lovløshet
Er det liv der ute?
Spørsmålet om det finnes annet intelligent liv i verdensrommet er like naturlig å stille som spørsmålet om meningen med livet.
Men frykten for det ukjente utfordrer stadig nysgjerrigheten.
For hva gjør vi med de ukjente når de kommer?
Når vi ikke forstår dem?
Når kulturen er annerledes enn vår?
«District 9» gir det selvfølgelige svaret.
Vi samler dem i en flyktningleir, bygger en mur rundt, og lar lovløsheten råde.
Hva skal vi med dem, de andre, når de ikke har teknologi som gir oss nyvinninger?
Originalt
Med dokumentarisk stil har sørafrikanske Neill Blomkamp laget en av de bedre science fiction-filmene på lang tid.
Filmen er en allegori på gettoisering og apartheid, men også en snerten, fartsfylt og oppslukende science fiction-fabel.
Stilistisk går tankene til Danny Boyles «28 dager seinere», for også Neill Blomkamp skyter film på lavt budsjett, med originalitet som våpen.
Mørk slapstick
Vi følger Wikus Van De Merwe (Sharlto Copley) gjennom linsene på et dokumentarfilmcrew.
De Merwe er nyutnevnt leder for en gruppe som har fått i oppdrag å eskortere de fremmede ut av byen, til en teltleir 20 mil utenfor allfarvei.
Filmens første halvtime har noe «The Office»-aktig over seg.
Humoren er sentral, vi ler av «rekene», som de utenomjordiske kalles, og flirer av Van
De Merwes manglende selvinnsikt og evne til å reflektere.
Det hele er preget av mørk slapstick, filmet med håndholdt kamera, krydret med overbevisende spesialeffekter.
Symbol
Så snur det.
Van De Merwe svelger ved et uhell en mystisk væske, og sakte, men sikkert, og i beste «The Fly»-stil, blir han en av de fremmede.
Med det snur også fokuset i filmen.
Actionnivået stiger, skuddsalvene fyres av oftere og b-filmestetikken, i form av splattervold, spiller en viktigere rolle.
Samtidig ivaretas det humane aspektet.
De Merwe blir symbolet på mannen som slåss på de utstøttes side.
Mens moderskipet kaller sin kaptein hjem, ved hjelp av en Star Treck-beam, og musikken griper tak i deg, ikler De Merwe en robotrustning à la det beste fra «Transformers», lader sitt utenomjordiske våpen og går til kamp mot ignoransen.
| 1
|
303956
|
Grenseløs historieforteller
Tom Russell opererer i grenselandet mellom country, folk og tex mex - og mellom USA og Mexico.
ALBUM:
Når Tom Russell er på sitt beste, og det er han svært ofte, er det ingen som forteller historier som ham, forkledd som sanger.
Det er nok derfor mye av det han gjør oppfattes som konseptplater.
«Mesabi» har enkelte likhetstrekk med hans beste album i så måte, «The Man from God Knows Where», innspilt i Oslo i 1999.
På «Mesabi» handler historiene blant annet om «When The Legends Die», om «The Lonesome Death of Ukulele Ike», om «Sterling Hayden» og «A Land Called 'Way Out There'».
Mexico-grensa Tittellåten tar oss til Minnesota, men det er grensa mellom Mexico og USA som opptar Russell mest.
Han synger «And God Created Border Towns», med Augie Meyers på «whore house piano», og ønsker «Goodnight, Juarez» (med Jacob Valenzuela på mariachi-trompeter og en av countrymusikkens best bevarte hemmeligheter, Gretchen Peters, på vokal).
Juarez regnes som en av verdens farligste byer, mest på grunn av narkotikatrafikken.
Den ligger tvers overfor den amerikanske byen El Paso, Texas, på den andre sida av elva Rio Grande.
Russell har de siste åra bodd i El Paso.
Gjesteartistene
Andre prominente gjester på dette albumet, som er variert uten at det spriker, er blant andre Joey Burns og John Convertino fra Calexico, Lucinda Williams, Will Kimbrough, Van Dyke Parks og Viktor Krauss.
Stilmessig turnerer Russell mellom country og folk og mellom americana og tex mex.
Krim Samtidig med denne utgivelsen gis også Russells krimbok «Blodsport» fra 1995, med handling fra Oslo, New York, Costa Rica og Mexico, ut i paperback.
Den er «rappkjefta oversatt av Terje Thorsen», som det så treffende står på coveret, og anbefales sterkt.
Den også.
| 1
|
303958
|
Heimstaddiktning nesten uten nostalgi
Sanger fra livets stasjoner
TEATER:
Ingen kommer til å gripe inn.
Menneskene må pent takle livene sine selv, og det kommer aldri til å bli enkelt.
Det er fristende å kalle teaterforestillingen «Kan nokon gripe inn» for en bygdeblues, men musikalsk er det ikke dekkende.
Melodiene er innom så vel visesangen som bluesen, jazzen, rocken, den hardere rocken, stevet og lengselsballaden.
Toget har gått
Vi befinner oss på en togstasjon på bygda.
En mellomstasjon, men også en endestasjon.
Stedet er ett av dem der flere tog går forbi enn der er som stanser.
Livene er slike der flere tog har gått enn som vil komme.
Skikkelsene er vanlige mennesker, med vanlige håp og vanlige vansker.
Ekteparet som har mistet barnet sitt, og nesten også har mistet hverandre i sorgen (Hallvard Holmen og Hildegun Riise).
Den gravide ungjenta som allerede har ett barn, og som nå er sviktet av kjæresten (Kjersti Dalseide).
Kunstnerdrømmeren som har større ambisjoner enn utsikter, og som må låne sine ord fra Olav H.
Hauge (Joachim Rafaelsen).
Heimfødingen med tilnavnet pusling (Hans Rønningen).
Han som savner noe som kan være noe mer (Pål Christian Eggen).
Stasjonsstemmen som over høyttaleranlegget forteller oss om togforsinkelsene tilhører Stein Torleif Bjella selv.
Sammen utgjør disse - samt band (Svenn Erik Kristoffersen, Nils Jansen, Christian Svensson, Marius Reksjø og Mats Grønner) og ei veldressert bikkje (Lotta, i rollen som Dreng) - rollegalleriet i «Kan nokon gripe inn», en levende gjenkjennelig miljøskildring fra et sted som kan være både for lite og for stort for dem som bor der.
Flere av vendingene i sangtekstene kunne vært skrevet som teaterreplikker til å begynne med.
Som «Psykisk kan du vera sjøl».
Sangene framstår som kortnoveller, i en samling med forbindelser på kryss og tvers.
Språket er nynorsknær dialekt.
Følelsesliv
Lasse Kolsrud har vist håndlag med det hverdagsnære musikkteater før («Bikubesong», «Sånne som oss»), og gjør det igjen her.
Bygdemiljøet er skildret nesten uten nostalgi, men med mye annen følelse.
«Trøbbeltanka» er et Bjella-ord som kan brukes om det meste av det skikkelsene sliter med.
De deler sin tilhørighet til bygda, men ensomhetsfølelsen står sterkere enn fellesskapsfølelsen, og folkesnakket kan være slemt.
Scenograf Siri Langdalen har skapt en nokså slitt utseende stasjonsstruktur der det konkrete og det drømmenære har omtrent like stor plass.
Lys og skygge - i lysdesign av Torkjel Skjærven - understreker menneskenes sårbarhet.
Selv om væromslagene er i overkant tydelig symbolske og i overkant mange for forestillingens varighet, er opplevelsen av å på en og samme tid være ute og inne, offentlig og privat, godt balansert.
Som kostymedesigner støtter Langdalen oppunder typene, som alle sammen virker riktig utstyrt.
| 1
|
303959
|
Blander hodenikkende Bowie-glam og dansbare Iggy-takter
Arcade Fire drar tilbake til indieforstaden.
|||
ALBUM:
En ting er sikkert, Montreals stolte indieambassadører, Arcade Fire, utøver ikke minimalismens kunst.
Men nå har heller aldri septetten tatt noen forbehold heller.
«Funeral» gjorde undergrunnsheltene til kritikeryndlinger med sin fargesprakende og eklektiske indierock, mens «Neon Bible» for alvor løftet Arcade Fire frem til arenaband.
Og slik fortsetter det på «The Suburbs».
Selv om bandet selv sier at de har gått for et mer rendyrket uttrykk, er det fremdeles sjangeroverskridende og rikt orkestrert indie som står på agendaen.
Det vil neppe den tallrike fanskaren klage på.
Kontrastlek
Førstesingel og tittelkutt, «The Suburbs», starter ballet med hodenikkende Bowie-glam, før «Ready To Start» kommer med bud om at her skal vi ikke stå stille i samme rom, og sender lytteren inn en sky av dansbare Iggy-takter.
Der de to forgjengerne var bygd opp rundt enkeltlåter, er «The Suburbs» en mer konseptuel affære, hvor den grenseløse referanseleken gjør platen til et mylder av stemninger og smakssammensetninger.
Låtene fungerer godt hver for seg, men får også en ny mening når sangene står rygg mot rygg og skaper spennende kontraster.
Fra Springsteen via
U2 til klassisk dansepunk som The Undertones i hektiske «Month of May».
Røtter
Win Butler er det naturlige midtpunktet som samler trådene og loser platen stødig i havn.
Fra de vare og økonomiske tonene i «Wasted Hours» til pulserende storbysus i «Empty Room», sørger han alltid for at musikken flyter taktfast videre.
Teksturen er rik på nyanser og finurligheter, og den fargesprakende instrumenteringen gjør at man hele tiden oppdager nye ting som pirrer smaksløkene.
Tematikken er er lagt til bandets oppvekst i forstaden og de utfordringer og kvaler det har medført.
Selv om det har gått kollektivet vel i livet, tror man på dem når de snakker om problemene sine.
«You never trust a millionaire quoting the sermon on the mount/I used to think I was not like them but I'm beginning to have my doubts».
Arcade Fires stødige kurs mot stjernene slutter ikke med «The Suburbs».
Det later til at det blir nok en fargesprakende reise.
| 1
|
303960
|
Anmeldelse:Hvis Aschehoug gjør jobben sin, kan Bobbie Peers' debutbok bli en ny «Percy Jackson»
Norsk fantasyhelt av internasjonalt format.
Hvis det er noe barnebok-Norge trenger, så er det en bestselger av internasjonalt format.
Her har vi en.
Bobbie Peers?
«Luridiumstyven» har potensial til å ble en ny «Percy Jackson».
12 år gamle William Olsen bor på et lite sted i Norge.
Det vil si.
Han er egentlig engelsk og heter William Wenton, men etter at bestefaren forsvant på mystisk vis i London, har han levd på hemmelig adresse med sine foreldre.
William er, i likhet med både Harry Potter og Percy Jackson, både litt stusslig og venneløs.
Han er lidenskapelig opptatt av å løse koder.
Så kommer en utstilling med «Umulighetskoden» til Norge.
Den skal være umulig å løse.
Uten at William helt forstår hvorfor, er foreldrene livredde for at han skal avsløre sitt spesielle talent.
Han sniker seg likevel inn på utstillingen, og løser koden.
Det setter i gang voldsomme krefter og endrer livet til den lille familien.
Filmteknikker
Peers er en uhyre effektiv spenningsmaker.
Som filmskaper bruker han teknikker fra filmbransjen; god driv, kjappe sceneskift, replikkvekslinger med høyt tempo.
Filmteknikker
Språket er lett og flytende, og kanskje best av alt:
Det er mye humor her, slik det skal og må være i den surrealistiske fantasysjangeren.
Det er åpenbart at forfatteren har moret seg når han har laget de mest utrolige skapninger:
En bille som eser ut til en enorm robot, en gammel dame som kan spaltes og bli til to bodyguarder, livsfarlige menneskeetende planter — roboter de også.
Her er snakkende dører og en rampete støvsuger.
Like karakterer
Like karakterer
Som i all fantasy får William en jentekompanjong:
Alvorlige og stille Iscia.
Etter å ha skult på hverandre en stund, blir de venner, og sammen løser de det som etter hvert blir et forrykende plott.
Skremmende scenario
Skremmende scenario
Peers har i tillegg porsjonert ut en passe dose action.
De mest dramatiske scenene foregår i hemmelige tunneler under undergrunnen i London, styrt av virkelig onde krefter.
Avslutningen er som i serier flest.
Det løser seg, men her er potensial til mange flere bøker.
Dem ser jeg fram til.
Det skulle heller ikke forundre meg om serien etter hvert blir film.
| 1
|
303961
|
Steindødt på Faithless-festen
Ingenting som inviterer til dans her.
|||ALBUM:
Den stadionhousemessende trioen Faithless er seg selv lik, og det etter femten mer eller mindre hederlige år i bransjen.
Fortsatt går det hovedsaklig i repetitive låter hvor det gjelder å tviholde på den tilsynelatende gode idéen, krydre med en liten take-off, for så å holde det gående i sju minutter til - minst.
Maxi Jazz har fortsatt vokalt hovedfokus med sin resitative kosesnakkesynging, og et par obligatoriske gjesteartister er på plass for variasjonens skyld.
Problemet oppstår når den ekstremt viktige symbiosen av idé, lydbilde og produksjon så altfor sjeldent faktisk realiseres.
I strobelys av albumtittelen er det derfor fint lite som faktisk inviterer til fest og dans her.
Faithless bidrar med lite annet enn datert, blodfattig og myk trip-house, full av nødrim og tomme idéglass.
Denne festen er virkelig død.
| 0
|
303965
|
Husker du din første forelskelse?
Hvis ikke ønsker Wes Anderson å ta deg tilbake dit med «Moonrise Kingdom».
Om du har sett en eller flere av filmene til regissør og manusforfatter Wes Anderson — «The Royal Tenenbaums», kanskje, eller «Rushmore» eller «Den fantastiske Mikkel Rev», og likt det du har sett, kan du bestille billetter til neste opus uten å lese videre.
«Moonrise Kingdom» er full av velkjente Anderson-fetisjer:
Solfylt sekstitallsnostalgi, absurd naivisme, og Bill Murray med pokerfjes.
Men så er den mer enn dét også.
«Moonrise Kingdom»foregår i en gjennomdesignede tablåer, en slags dukkeversjon av en nær fortid som ennå ikke er blitt filleristet av 1968.
Speiderleir
I et pittoresk, lite øysamfunn møtes to utilpasse tolvåringer, Sam (Jared Gilman) og Suzy (Kara Hayward), gjenkjenner sin egen særhet i hverandre og innleder en gravalvorlig romanse.
Han er rømling fra en speiderleir.
Dette minisamfunnet, med sine uironiske prosjekter og oppstemte regelrytteri, symbolisert ved den entusiastiske troppføreren Ward (Edward Norton), karikeres på vakreste vis.
Det er da også utpreget andersonsk å ta for seg skikkelser som hengir seg helt til sine små prosjekter, men betrakte deres nærsynthet på avstand, med lattermild kjærlighet.
Barnlig regissør
Skjønt, avstand — regissøren har åpenbart bevart mye av barnet i seg.
Tolvåringenes lengsler og fantasier, som får konkret form i lekene de omgir seg med og bøkene de elsker, får stor plass og oppmerksomhet.
Det er få regissører som er så opptatt av det stofflige som Wes Anderson, som går så tett inn på brev, leker, nåler og emblemer, som fanger så omhyggelig strukturene i filt, lerret og grov tråd.
Det er som om det tilvirkede, det personlige og det unike i eiendelene ikke kan understrekes nok.
Små hakk
Barna, oppslukte som de er i sine eventyr, enser ikke at de er omgitt av skuffede og slitne voksne:
Karas kranglende foreldre (Frances McDormand og Bill Murray) og den ensomt slitende politimannen på øya (Bruce Willis).
Alle er litt ulykkelige, alle savner en relasjon å hvile i.
Heldigvis skal de snart forenes av to slags stormer:
En naturlig, en orkan på vei inn fra havet, og en legemliggjort, et kongeblått lyn av et kvinnemenneske som aldri kalles annet enn Barnevernet (Tilda Swinton).
Og kanskje er det akkurat her, i det det knyter seg til, Andersons sikre teft svikter ham noe, og han ikke helt klarer å bestemme seg om han skal bygge opp til et klassisk guttebokklimaks eller dvele ved sine utvalgte detaljer og replikker.
Her hakker det litt.
«The Life Aquatic», den Anderson-filmen som i sin utstuderte nostalgi ligger nærmest «Moonrise Kingdom», manglet nettopp dette.
Den var så lakonisk at den ble livløs.
«Moonrise Kingdom» har nervene litt mer utenpå huden.
Men det er nok av uutgrunnelig eksentrisitet, også her.
Heldigvis.
Filmen ble opprinnelig anmeldt under Cannes-festivalen.
| 1
|
303966
|
Gærne og gode
Flaming Lips med velkommen retur til sin urgalskap.
|||
ALBUM:
Høh, dette var i grunnen ganske overraskende.
Oklahoma-bandet Flaming Lips startet riktignok opp som eksperimenterende narkorockere tilbake på 1980-tallet.
Støy, prog, psykedelia og garasjerock om hverandre.
Likevel har gruppas tre siste (og gullselgende) plater etablert bandet som et sofistikert og oppløftende poporkester, kjent for konserter med allsang, kjempeballonger og artige kostymer.
«White Album»-inspirert
Det var egentlig ingen grunn til at Flaming Lips skulle bevege seg vekk fra dette, men det gjør de med dette dobbeltalbumet, som ifølge bandet er inspirert av den sprikende galskapen på The Beatles' hvite plate og Led Zeppelins Physical Graffiti.
Ved første lytt er også «sprikende» den mest passende beskrivelsen:
Et forvirrende sammensurium av skurring, voicecoder, froskelyder i en telefon, krautrock, gitarjamming, underlig basspill og jeg vet ikke hva.
Orden i kaoset
Voksne menn som holder på sånn, tenker du kanskje?
Men etter et par gjennomlytninger vokser det fram en helhet, og det som virket rotete får i stedet en voldsomt fascinerende karakter.
Det minner om tidlig Pink Floyd, Cans «Tago Mago», litt om etterfølgerne Animal Collective.
Og selv om plata mangler spretne radiosinglene, finnes det sterke melodier gjemt bort rundt omkring.
Dette er ikke noe for iTunes, ikke noe for «Allsang på grensen».
Presser grenser Tvert imot snakker vi om en god gammeldags albumfølelse, der man bør henge med fra spor én til atten for det beste utbyttet.
Håper bare at de som liker popversjonen av Flaming Lips også følger med ut i dette utflippa opplegget.
De bør i alle fall gi «Embryonic» en sjanse, fordi albumet forsøker å presse grenser, fordi det er overlesset og full av overraskelser.
Fordi vi trenger gullplateartister som bryter med forventninger og faste mønster etter 25 år i gamet.
| 1
|
303972
|
Virrer mellom smakfullt, smakløst og ganske så uengasjerende
Foster The People på lykke og fromme.
ALBUM:
Foster The People er «indie»-trioen som i 2011 slo gjennom med «Pumped Up Kicks», en Peter Bjorn and John-aktig perle av en uanstrengt poplåt.
Debutalbumet som kom etter var dessverre ikke like bemerkelsesverdig, og når de nå følger opp, er det i et kontinuerlig skjæringspunkt mellom det smakfulle, det smakløse, og det ganske så uengasjerende.
På plussiden er nedtonede spor som «Nevermind» og halvakustiske «Goats In Trees», der The Shins' roligere øyeblikk er et naturlig referansepunkt, og en del fint gitararbeid både på hooksiden («Coming Of Age») og i de vridde, lange fuzzlinjene i shoegaze-snusende «Pseudologia Fantastica».
Mark Fosters nasale stemme ligger i noe av samme leie som MGMT-VanWyngardens, og musikalsk er vi ikke milevis unna - men uten den psykedeliske sjarmen og nesten alltid i det kjedeligste, mest Coldplay- eller Dandy Warhols-aktige hjørnet.
Og å rappe N.E.R.D.s «She Wants To Move»-intro for så å skli ut i Maroon 5-discofunk i «Best Friend»?
Det er bare ikke greit.
| 0
|
303974
|
Klar for kvalme, forstoppelse og gravide realitystjerner?
«What to Expect when You're Expecting» koker suppe på selvhjelpsbok.
FILM: Herrejemini.
Nå igjen.
Kvaliteten på de tidligere forsøkene på å lage spillefilmer basert på selvhjelpsbøker burde få alle som går rundt med lignende illevarslende ambisjoner til å droppe dem som om de var glødende jern.
Men den gang ei.
Kynisk
«He's Just Not That Into You» og «Spis Elsk Lev» var begge slike filmer:
Holdt i samme fargeskala som en Godt & Blandet-pose, og med samme undersmak av e-stoffer.
Optimistisk smilende for å skjule den tjæremørke kynismen.
For verken «He's Just Not That Into You», «Spis elsk lev» eller «What to Expect when You're Expecting» virker motivert av noe annet enn ønsket om å kombinere en bestselgertittel og en grusomt generell livsvisdom med et filmstjerneansikt eller fem og en tilfeldig sammenrasket historie - for å få de som brukte penger på boken til også å bruke penger på kinobilletten.
Genuint øyeblikk
«What to Expect when You're Expecting» er basert på Heidi Murkoffs suksessbok ved samme navn, som visstnok kan røpe at en graviditet ikke bare er en menuett på roser.
Filmversjonen handler om fem kvinner som nærmer seg moderskapet ad fem forskjellige veier:
Noen etter årevis med fortvilte forsøk, andre etter en brisen one night stand.
Wendy (Elizabeth Banks) har skrevet idylliserende ammebøker før hennes egen graviditet viser seg å være langt fra saliggjørende.
Skyler (Brooklyn Decker) er Wendys svigerfars unge troféhustru som får til alt, også ruging og redebygging, bedre enn henne.
Rosie (Anna Kendrick) må ta stilling til om den tilfeldige natten med avstandsforelskelsen fra videregående (Chace Crawford) skal få forandre livet hennes.
Holly (Jennifer Lopez) er inne i en adopsjonsprosess sammen med kjæresten, og får filmens eneste tilnærmet genuine øyeblikk når hun snakker om skammen og sorgen over å ha en kropp som ikke gjør det hun aller mest vil den skal gjøre.
Og Jules (Cameron Diaz) er en treningsguru, selverklært alfahunn og frontfigur for en slanke-reality-serie av det barskere slaget når hun blir gravid med «Skal vi danse»-partneren og må skrive om almanakken.
Nitrist tilstand
De platte parodiene på forskjellige reality-konsepter er klistret oppå det hele, antagelig fordi bakmennene i et lyst øyeblikk skjønte at de ikke kunne bruke én time og femti minutter på å snakke om kvalme, forstoppelse og navnefeider.
Skjønt, de gjør et iherdig forsøk.
Om du er ute etter en endefrem og sympatisk komedie om å få barn, bør du heller se «Knocked Up» om igjen.
Om du vil ha en større forståelse for hvor nitrist tilstanden er for kvinnelige skuespillere i Hollywood, og hva slags jallaroller selv etablerte stjerner må ta til takke med om dagen, kan «What to Expect when You're Expecting» tilby knivende innsikt.
| 0
|
303978
|
Strekker duobegrepet
Amerikanske The Dodos gjør mye ut av lite.
ALBUM:
Amerikanske The Dodos er et av de bandene som vet hvordan man gjør mye ut av lite.
På sitt fjerde album - «No Color» - maler duoen opp et nyansert fargekart med sitt sedvanlige utgangspunkt i gitar og trommer.
Duobegrepet er riktignok noe misforstått akkurat denne gangen.
Bandet dyrker fram ivrig - nærmest hissig - folkinspirert rock, og peprer gladelig lagvis med fandenivolsk fingerspill, intrikat vibrafon, kinkig rytmeføring og ikke minst en usedvanlig flott harmoniserende vokalgjest i form av Neko Case.
Collageteknikken byr garantert på besetningsmessige liveutfordringer, men ødelegger likevel ikke for indiepremisset og gjør-det-selv-mentaliteten som ligger til grunn.
«No Color» er tegnet opp med streker som er alt annet enn fargeløse, og er en ypperlig påminnelse om hvor mye godt som kan komme ut av fundamentale musikalske basisvarer.
| 1
|
303979
|
Først og fremst et band for folk med uironisk hockeysveis?
Vår anmelder prøver hardt å ta Wig Wam på alvor.
|||
ALBUM:
Wig Wam-vokalist Åge «Glam» Sten Nilsen er for tiden spradebasse i det folkekjære tv-programmet «Det store Korslaget».
En rolle han mer eller mindre har forvaltet i ulike varianter siden Østfold-bandet gjorde det måtelig skarpt i den internasjonale finalen av Melodi Grand Prix for snart fem år siden.
Harselas eller alvor?
Den gangen framsto de som et reinspikka noveltyband, hvis karikerte framtoning vektla humor og pastisj mer enn nevneverdig grad av seriøs tilnærming til hårmetalsjangeren - et fenomen som mer eller mindre forsvant fra jorda og Hollywoods overflate i samme sekund som gruppa Warrants kirsebærpai ble for hard å svelge unna.
En gang på starten av 90-tallet.
Det har likevel ikke stukket kjepper i hjulene for Wig Wams virke.
Problemet er bare at man aldri vet om de spiller teater, harselerer eller mener alvor.
«Non Stop Rock'n'Roll» er uansett bandets beste så langt.
Men også her kaster ironispøkelset skygger over Halden-gjengen.
I enkelte øyeblikk virker det som om de ikke er helt sikre på hvilke bein de skal stå på.
Er det klisjémettet og slagordbasert hurrarock som er greia, eller skal man forsøke å skrive mykmetal med en viss grad av troverdighet?
Silikon og kokainDen store forskjellen på Wig Wam og 80-tallets hårmetalband er, at i motsetning til Bret Michaels, Jani Lane og Tommy Lee, har neppe Åge, Trond, Bernt og Øystein badet i champagne, sniffet kokain av silikonpupper og cruiset opp og ned gata på store Harley Davidson-sykler.
Det gjør det vanskelig å tro på dem, eller ta dem spesielt mye på alvor, når de forsøker å ta opp i seg den samme estetikken.
Klisjéorgier som «C'mon Everybody» og den påfølgende sukkerklumpen «Man in the Moon» minner en om hvorfor sjangeren var kortlivet, mens «Walls Come Down» og det Van Halen-funky tittelsporet viser at Wig Wam makter å levere fet og tilbakelent hardrock - så lenge de legger av se de verste sprellene.
HockeysveissegmentetDet er ingenting å si på håndverket til kvartetten.
Men så lenge de fortsetter med gjøgleriet, vil de ha store problemer med å bli tatt på alvor - i hvert fall utenfor de kretsene som fremdeles trekker i Ball-genser og føner seg en høy hockeysveis.
Whitsnake har for eksempel bevist med «Good to Be Bad» at det er fullt mulig å lage pulserende hardrock med autoritet også på denne siden av 2000-tallet.
| 0
|
303980
|
Hel ved
I seks år har Eik gitt billig gourmet fra fast meny.
Det er ingen grunn til å bli løsaktig.
De fem rettene på kartet skiftes ut hver uke, men etter et halvt tiår har konseptet satt seg så godt at du vet hvilken opplevelse Eik vil gi deg:
Norske råvarer, fortrinnsvis etter sesongen, ofte koblet med asiatisk tilbehør, mange elementer på hver tallerken, rause vinmengder og proff service.
En kveld tidlig i uka er det tydelig hvor populær Eik er, spesielt for mannlige jobbfellesskap.
—Kanskje menn er spesielt glad for å slippe å velge? spekulerte Fredag.
—Det er i hvert fall påfallende få kvinner her.
Og nesten ingen kjærestepar, observerte Robinson.
Det er ingenting i veien med atmosfæren som skulle tilsi pur business.
Eik har klart å lage et lokale som ikke føles som en hotellrestaurant som det formelt sett er, på hjørnet av Savoy.
Det føles intimt ved bordene, men luftig nok til å følge med på gjestelivet.
Lite ser ut til å være forandret på seks år.
Det trasige er at baren, som før var en av byens beste for midtukefyll, for tre år siden ble omskapt til noe som nesten ingen lenger setter pris på.
Men det er annen skål.
Etter appetittvekkeren av aspargessuppe, lam og scampi kom høstens sopp — servert slik Eikeboere er blitt vant til:
Over steinsoppsuppa balanserte en tynn toast med marinerte kantareller.
På andre siden av rektangeltallerken lå en tempurastekt piggsopp, italiensk skinke (coppa), salat og en luftig pepperrotkrem.
—Suppa er så presist sterkt pepret at det river samtidig som soppsmaken er tydelig, roste Robinson.
Fredag bet fornøyd over tempuraen, men var litt i stuss over hvor mye mat det lå allerede i første rett.
Spiseparet hadde valgt alle fem serveringer, men begrenset vinpakka til tre glass.
Det gjorde ingenting:
Servitøren fylte vann oppmerksomt.
Et annet tegn på hvor innarbeidet rutinene er:
Robinson telte fire servitører som i løpet av kvelden tok seg av dem uten at de rotet noe til.
På et slikt sted kan en ikke forvente den helt personlige oppmerksomheten.
En Riesling fra Rheingau ble presentert til kveita fra Lofoten.
—Jeg tror ikke fisken i seg selv er for salt, men sammen med sitron- og persillerisottoen den ligger på ble det litt i overkant for meg, sa Robinson.
—Det er jeg ikke enig i.
Artig at de bruker sprøsøtegode neper, mente Fredag.
En samosa (frityrstekt deig) med kamskjell og kongekrabbe understreket hvor asiatisk Eik tenker i nesten alle retter.
Svinenakken, chilistekt, kom med boc choi (kinakål), gulrot- og ingefærpuré, mango, granatepler, kasjunøtter og kassavarot.
—Det smaker ikke så mye chili av kjøttet, mer søtt, men alt er virkelig godt, sa Robinson.
—Det asiatiske ligger også i at det er så mye annet på tallerken enn kjøttet.
Hvis du liker det, er Eik stedet.
Noen vil sikkert mene det er for mye og rotete, analyserte Fredag.
Fem oster servert med restaurantens rause to-glass-policy av både søt hvit og rød (Riesling og Madeira), spente fra den helt milde italienske til den ikke helt skarpe gorgonzolaen.
Den søte avslutning var den minst vellykkede.
—Melkesjokoladedelice er bare for kompakt og multene har mistet sin ynde av gratineringen.
Men plommene er nydelige og yoghurtsorbeen frisk, mente Robinson.
Men fem retter for 465 kroner er utvilsomt fortsatt et av Oslos beste alternativer for en kvalitetskveld på byen.
| 1
|
303983
|
Kommer for sent til russebuss-sesongen
Fordums R&B-heltinne fortapt på dansegulvet
|||ALBUM:
Kelis har tatt en ny — og i disse ører veldig skuffende — retning på sitt femte album «Flesh Tone».
Pumpende technoHun har slått seg i hop med blant andre Black Eyed Peas-arkitekt Will.I.Am og den franske DJ-en David Guetta (han som akkurat nå sørger for at radioen din er full av «Sexy Bitch» med Akon og «When Love Takes Over» med Kelly Rowland).
Dermed er R&B; og hiphop blitt byttet ut med pumpende techno-rytmer og rave-anthems.
Noen kan kanskje komme til å hevde at dette er blitt Kelis sin versjon av Madonnas «Confessions On A Dancefloor», men til forskjell fra «Dronningen av pop» blir Kelis for anonym i de svulstige house-produksjonene.
Særpreget er borte
Hennes vanligvis sterke særpreg og personlighet skimtes bare en sjelden gang mellom tung bass og stemmefiltre, og oppdagelsen av at det faktisk ligger godt materiale skjult i NRJ-technoen på «Flesh Tone» gjør det hele bare enda mer trist.
Clockwork Orange-paranoiaen på åpningssporet og den tross alt superfengende, men sørgmodige «Acapella» redder dette fra absolutt bunnskår.
Denne plata kom akkurat for sent til russebilsesongen.
Heldigvis, får man nesten si.
musikkanmeldelserwilliamanmeldelseanmeldelserkulturkelismusikkplatedavid_guetta
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Hennes vanligvis sterke særpreg og personlighet skimtes bare en sjelden gang mellom tung bass og stemmefiltre, og oppdagelsen av at det faktisk ligger godt materiale skjult i NRJ-technoen på «Flesh Tone» gjør det hele bare enda mer trist.
Clockwork Orange-paranoiaen på åpningssporet og den tross alt superfengende, men sørgmodige «Acapella» redder dette fra absolutt bunnskår.
Denne plata kom akkurat for sent til russebilsesongen.
Heldigvis, får man nesten si.
| 0
|
303984
|
En debut verdt å vente på
Admiral P fortsetter sin tropiske sjarmoffensiv.
ALBUM:
Da Admiral P og resten av det Oslo-baserte soundsystemet Jah Ark Manifest først begynte å markere seg på hovedstades reggae- og hiphop-scene, var det nok ikke mange som så for seg en nærliggende popkarriere for den norsk-zambiske sangeren.
Over ti år senere har Admiralen sjarmert seg fra den norske undergrunnen og inn i de tusen hjem, takket være en stor dose positiv innstilling, tro på seg selv, og ikke minst en særegen teft for fengende melodier.
Tre ingredienser som også utgjør store deler av oppskriften på denne ukas etterlengtede debutalbum «Selvtillit & Tro».
Produsert av 32-åringens trofaste produsentmakker Carl Hovind, og spunnet videre på signatursoundet fra singelsuksesser som «Snakke litt», «Spinnvill», og ikke minst «Kallenavn», som viste seg å bli en perfekt albumoppvarming med sine 13 platinatroféer.
Admiral P er derimot mer enn bare uimotståelige kjærlighetslåter, og med sin varierte miks av myk roots, klubbvennlig dancehall, rub a dub og moderne popmusikk-forståelse, har «Selvtillit & Tro» blitt en debutskive det var verdt å vente på i alle disse år.
| 1
|
303989
|
Går ut med et smell
«Harry Potter og Dødstalismanene
- Del 2» er en generøs kjærlighetserklæring til fansen.
FILM:
«Alt ender 13. juli», proklamerer reklameplakater over byen og landet, og vitner om ikke annet om et lett solkongeaktig selvbilde fra «Harry Potter»-produsentenes side.
Likevel er det ikke til å stikke under stol at det er en seismisk populærkulturell happening når sagaen om Harry Potter bringes til sin filmatiske finale, fire år etter at bøkene kunne fortelle en ung, avventende verden hvordan det gikk til sist.
Visualiseringen av denne siste akten «Harry Potter og Dødstalismanene
- Del 2» er en overbevisende avslutning.
Med enkelte forbehold.
Stundens alvor
Det nærmer seg det store slaget som alle de foregående filmene har bygget opp til, mellom de gode og de onde trollmennene, mellom Harry Potter og dødsfienden Voldemort.
På dette punktet er pompøsitet påkrevd.
Noe annet kunne blitt oppfattet som mildt fornærmelig.
Å styre «Harry Potter og Dødstalismanene
- Del 2» krever mer enn noe annet en evne til å underholde og en gravitas som svarer til studens alvor.
Dette har regissør David Yates, som elsker å la kamera sveve over den gotiske arkitekturen på trolldomsskolen Hogwarts og la omrissene av porter og spir seile majestetisk ut av tåka.
Hele filmen er skutt i melankolske gråsjatteringer.
Monumentale slagscener veksler med øyeblikk av oppgjør og erkjennelse.
Det er akkurat passe storslagent.
Uten rytmesans
Men Yates har også store svakheter som regissør, og som svakheter flest er de vanskelige å kamuflere.
Særlig i filmens første halvdel blir det klart at rytmesansen ikke er av de beste, særlig ikke i mindre, mer karakterdrevne scener.
Regien er for skjematisk, den vitner om manglende forståelse for når man skal holde igjen og når man skal gi gass, og resultatet er at flere potensielt sterke øyeblikk, som Harrys og føniksordenens inntreden på Hogwarts, skusles vekk.
Manus kunne vært mer sofistikert, sminken er her og der sjokkerende uvøren, og et par hylende logiske brister svir i sjelen.
Terningfemmeren er ikke av de sterkeste.
Hvislende Fiennes
Når «Harry Potter og Dødstalismanene
- Del 2» likevel er vektig og verdig, og tidvis likefrem rørende, har det å gjøre med kraften i J. K. Rowlings fortelling - og dels med inspirert casting.
Oppsplittingen av den siste boken, «Harry Potter og Dødstalismanene», har gitt én dårlig film og én god.
Del 1 var en utvasket, energifattig affære - men nettopp dette pliktløpet gjør at det i andre film blir luft og rom til å bygge skikkelig opp mot den store duellen til sist og utforske de nære og farlige forbindelsene mellom Harry og Voldemort, spilt av Ralph Fiennes med en hvislende, vemmelig karisma.
Flott Rickman
Filmen minner også om at Severus Snape, den fiendtlige læreren hvis tilhørighet lenge forblir en gåte, er den sterkeste og mest interessante skikkelsen i hele Potter-universet - og at den første Potter-regissøren Chris Columbus må ha hoppet opp og tatt en liten dans rundt skrivebordet da han kom på å tilby rollen til Alan Rickman.
Rickman har i alle år gitt Snape akkurat den rette tyngden, og den akkurat riktige antydningen av sårhet under sarkasmene - og i en film der de fleste gjennomgangsfigurene bare gjør små innhopp for å forsikre om at joda, de er der, får han bli et emosjonelt anker for fortellingen.
Det er formidable folk Daniel Radcliffe som Harry står overfor i Fiennes og Rickman, og han klarer ikke helt å holde fortet.
Skuespillermessig, altså.
For fansen
Men det gjør ikke så mye.
«Harry Potter og Dødstalismanene
- Del 2» er det den skal være.
Den laget for følgerne, for de som har tre hundre studiepoeng i potterologi og som har fulgt Harry med usvikelig lojalitet i alle disse årene.
Overfor dem er den et genuint og generøst uttrykk for gjengjeldt kjærlighet.
| 1
|
303990
|
Gourmet til folket
En av Oslos nyeste restauranter er også en av de beste.
Og attpåtil i ei gammel kebabsjappe.
Hils på Smalhans.
St.
Hanshaugen har fått sin egen strøksbistro.
I Ullevålsveien, der det før var ei kebabsjappe, har Smalhans flyttet inn.
Bak restauranten står tre venner med fartstid fra den rocka gourmetrestauranten Palace Grill: mesterkokk Tom Victor Gausdal, Stian Floer og Anders Braathen.
På kjøkkenet har de fått med seg Karla Siverts (23), som allerede har rukket å være innom både Bagatelle og Strand.
- Jeg forbinder ordet Smalhans med slunken lommebok og fattigslige kår, sa Robinson idet spiseparet dyttet opp døra.
Her er tanken tydeligvis å snu det til et honnørord.
Med god utnyttelse av råvarene vil de tilby enkle hjemmelagde retter til en god pris, ifølge hjemmesiden.
Før klokka 18 kan du få dagens rett til 169 kroner.
Seinere får du valget mellom fem retter til 385 kroner eller ni retter til 585 kroner.
Tanken er at alle rundt bordet skal dele.
Rettene kommer raskt og plasseres i midten.
Spiseparet ville ikke bli snytt for østers og hummer, så de gikk for den største menyen.
Først kom et par deilige hollandske østers.
De var lubne og duggfriske, og ble servert med sitron og sjalottløkvinaigrette.
Samtidig kom lakseceviche med avokadomos, altså rå laks marinert i lime.
Og med en liten deilig detalj: finhakkede shisoblader.
- Dette er den beste cevichen jeg har smakt.
Helt enkelt, med laks, lime, vårløk og hint av chili.
Og ikke minst den karakteristiske anissmaken fra shisomynten, som løfter hele retten.
I glasset fikk spiseparet gyllengule Pardas, en tørr nordspansk hvitvin, som passet perfekt til alle fiskerettene, selv om de var ulike.
Også til den halvhotte, grønne paprikaen med norsk hummer.
- For meg er dette en uvanlig kombinasjon.
Men den bittersterke paprikaen er overraskende fin til det salte hummerkjøttet.
Jeg synes til og med jeg kjenner et hint av søtlig kokosmelk her, sier Robinson.
Så kom en raus porsjon blåskjell, helt enkelt, med hvitvin og persille.
Og utrolig godt.
De var bare halvveis i måltidet, men Robinson klarte ikke dy seg.
- Kjøkkenet holder et sjeldent høyt nivå.
Jeg elsker det!
Og det var ikke slutt på fiskefesten.
Til bordet kom torsk fra Møre med bakte grønnsaker.
Det var kritthvitt fiskekjøtt med spenst.
Helt uten jålerier, bare norsk fisk på sitt aller beste.
Både den og grønnsakene var bakt i en kullfyrt ovn på gloheite 450 grader.
Spiseparet hadde fått rødt i glasset, fyldig fransk Côtes du Rhone.
Og i steinovnsfatene lå villsaupølse, hjemmelaget ketchup, sprøstekt løk og pepperrot.
- Snadder, utbrøt Fredag.
- Det går faktisk an å bli lykkelig av ketchup.
Og til bordet kom enda mer sau.
Denne gangen kjøtt med smak av høyfjell og en lett og fin speltrisotto.
Det var så vidt spiseparet hadde plass til dessert, men skålen som ble servert, var uimotståelig:
Karamelliserte epler, sjokoladekrem, kjekssmuler og pistasjis, toppet med «tryllekuler».
- Og det var egentlig en perfekt avslutning.
For dette er et lag med tryllekunstnere.
For 1800 kroner spiste Robinson og Fredag et av sine desidert beste måltider i 2012.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
303992
|
Hvor ble det av Gærne-Mariah?
Mariah Carey får ikke lov til å gjøre seg selv fullstendig anonym.
|||
ALBUM:
Å elske Mariah Carey er litt som å holde med et fotballag.
Noen sesonger går så det suser.
Da hun slo igjennom på begynnelsen av nittitallet var det med hit etter hit, mål etter mål, den akrobatiske vokalen, damas høye C gjorde henne til en toppspiller og girl next door-imaget fintet ut både tenåringsjenter og mødrene deres.
Nedrykk og opprykk
Andre sesonger har det gått rett vest.
Rundt 00-skiftet vaket Mariah langt nede i 1. divisjon, før hun kjempet seg fram til comebacksuksessen «The Emancipation of Mimi» (2005), som igjen plasserte henne trygt på toppen av Billboard-lista.
Men uansett hvor hun har vært i berg-og-dalbanen, har Mariah aldri, aldri, aldri gått stille i dørene.
Før nå.
«Memoirs of an Imperfect Angel» er Mariahs tolvte, og sannsynligvis mest anonyme, plate.
2002-monotoni
Gjennom store deler av albumet virker det som om hun er fanget i en slags 2002-monotoni:
Det r&b-streite; lydbildet høres ut som om det er pakket inn i balsam, det er ikke en eneste floke å ta tak i, ikke et eneste melodigrep å overraskes av.
Hun benytter seg av ordet bling, synger om sine Jimmy Choo-sko (så «Sex og singelliv», 2002) og spør kokett «...and I was like, why are you so obsessed with me?».
Trendteften forduftet
Det høres, for å si det mildt, som om hun har kastet all trendteft ut vinduet.
Og det er egentlig litt rart, all den tid albumet er produsert av supergutten The-Dream, som med sin «Love vs. Money» har gitt ut en av årets beste r&b-skiver.;
Og all den tid Mariah mer enn én gang har vist at hun har et ego verdt sin vekt i gull.
Men på «Memoirs...» er hun underlig nok tonet ned til bare nok en habil sanger, uten nykkene, vokalspissfindighetene og overdådigheten som har gjort henne til et popkulturelt ikon.
Trodde aldri jeg skulle si det, men søren som jeg savner Gærne-Mariah.
| 0
|
303998
|
Når du ikke er der
Blindheten i «Blind» speiler en gjenkjennelig frykt, og et gjenkjennelig håp.
FILM:
Alle frykter vel iblant å bli overlatt til mørket.
Men «Blind», Eskil Vogts ambisiøse og intrikate regidebut, handler også om blindheten som forsterker av frykten som allerede er der, i folk i sin alminnelighet.
Det er en film om hukommelse og om skapende prosesser, den tilbringer mye tid på metaplanet.
Men mest av alt handler det om redsel, og, så klart, om kjærlighet.
Sjonglerer
Ingrid (Ellen Dorrit Petersen) er nylig blitt blind.
Hun har gjort leiligheten hun deler med ektemannen Morten (Henrik Rafaelsen) til et rede der hun sitter ved vinduet og dikter opp historier.
Iblant tror hun at Morten ikke har gått på jobb likevel, men sitter og følger med på henne.
I en parallellhistorie blir den ensomme pornostorforbrukeren Einar (Marius Kolbenstvedt) betatt av en fremmed dame i bygården (Vera Vitali).
Så blir det klart at Einar og den fremmede er figurer i en historie Ingrid dikter opp.
Så blir Morten en birolle i historien om Einar, og det hele blir litt mer komplisert igjen.
Vogt sjonglerer lett, men nå og da går en ball i bakken.
Presentasjonen av den triste hverdagen til Einar er overraskende gjengs, stereotyp i sin skildring av urban utenforfølelse.
Men historien om Ingrid overrumpler og beveger.
Fantasier om livet
Ingrid er nedtrykt og desorientert.
Hun vil være sensuell, men vet ikke om mannen ser på henne når hun kler av seg, om han smiler.
Hun vet ikke om fingrene hans på tastaturet besvarer jobbmailer, eller er midt i frustrerte sexchatter.
Iblant lar hun en slags hevnlyst gå utover sine egne fiksjonsfigurer.
Usikkerheten er en ekstremvariant av alles usikkerhet:
Du vet ikke hva du baserer livet ditt på, hva den andre gjør når han eller hun går ut av døren.
Den forelskede og den sjalu har forskjellige fantasier om hva som skjer når de ikke er til stede, men ingen av dem vet.
Må stykkes opp
Det er som om denne ytterst gjenkjennelige tilstanden, alle de alternative virkelighetene én person vurderer, ikke kan tre klart frem uten at historien stykkes opp og hentes ut av det realistiske.
Vogt har eksperimentert med slike grep i filmene der han har skrevet manus sammen med Joachim Trier, «Reprise» og «Oslo 31. august».
Her tar han det enda lenger, på en forseggjort og symboltung måte som gjør at en hører dønningene fra den franske nybølgen og romanene til Alain Robbe-Grillet.
Ellen Dorrit Petersen får vist stor rekkevidde.
Hun har både en romvesenaktig fjernhet og en sovne-på-sofaen-hverdagslighet, alt med den prøvende tilnærmingen til en person som ikke er fortrolig med sitt eget liv.
Og når hun og Vogt henter ned alle sjonglørballene, merkes det hvor både allmenngyldig og optimistisk denne spesielle fortellingen er.
Anmeldelsen ble første gang publisert etter den europeiske premieren på «Blind» under filmfestivalen i Berlin tidligere i februar.
| 1
|
304003
|
Hva er greia med Pink Floyd og klinkekuler?
«Wish You Were Here» i gedigen samleboks.
BOKS:
«Wish You Were Here» er den andre av tre Pink Floyd-utgivelser som gis den fulle resirkuleringsbehandlingen denne høsten.
Bandets niende studioalbum er mindre av et lappeteppe enn «Dark Side of the Moon», med mer preg av musikalsk suite enn en samling enkeltlåter bundet sammen av lydeffekter.
Det er lyden av et modnet band, med bedre kontroll over innholdet i verktøykassa.
Her går elektroniske lydmalerier og bluesbasert spacerock opp i en høyere, men dypest sett ganske konvensjonell enhet.
De to-tre beste låtene er blant de aller beste bandet har begått.
Nøkkelsporet «Shine On You Crazy Diamond» er et slags ode til grunnlegger Syd Barrett og hans reise inn i galskapen.
Det åpner og avslutter plata, og viser alt Floyd kan.
Med på kjøpet får man noe langhalm, og en generell følelse av at bandet er mindre nyskapende enn på tidligere plater.
Gitarist David Gilmour og den avdøde keyboardisten Rick Wright har begge nevnt «Wish You Were Here» som sin favoritt i bandets katalog, men det er «Dark Side of the Moon» som må kalles Floyds mesterverk.
REMASTRINGEN er gjort av «The Wall»-co-produsent James Guthrie, og gir forbedret innsikt i det grandiose lydbildet — for de som ikke allerede har den tilnærmet identiske utgaven i «Oh, By The Way»-boksen fra 2007.
Ekstramaterialet på cd, dvd og Blu-ray er mer enn de fleste vil orke, og mindre enn hardbarka fans kunne ønske seg.
Det er snakk om livestoff og et lite utvalg tidligere upubliserte studioopptak, servert i flere ulike lyd- og bildeformater.
Blant de mest kuriøse innslagene er en versjon av «Wish You Were Here» med jazzfiolinisten Stéphane Grappelli, som jobbet sammen med Yehudi Menuhin i et annet av Abbey Roads studioer mens Pink Floyd holdt på med innspillingen.
Boksen inneholder flott grafisk materiale, men skuffende nok ikke lesestoff å snakke om.
Til gjengjeld bys det igjen på klinkekuler, ølbrikker, skjerf og annen memorabilia for helt spesielt interesserte.
Dette med klinkekulene?
Jeg googlegjetter meg til at det må være en referanse til strofen They must have taken my marbles away fra «The Trial» på «The Wall.
To lose one's marbles, som i å gå fra vettet, altså.
Floyds forhold til galskap som tematikk har i sannhet vært både langvarig og innbringende.
DET MAN IKKE FÅR i Immersion-boksen, og som man egentlig burde fått til prisen, er James Guthries femkanals- og stereomikser av hele albumet i det audiofile Super Audio CD-formatet.
Dette er av en eller annen grunn lisensiert ut til kvalitetsselskapet Analogue Productions, som utgir en egen hybrid SACD-utgave av «Wish You Were Here» , med amerikansk utgivelsesdato i dag.
Og så er det vinylutgaven, som selvsagt er den du egentlig skal ha.
Særlig om du, som meg, fortsatt husker den sitrende følelsen da du som 14-åring rev den svarte krympeplasten av omslaget på originalutgaven.
| 1
|
304004
|
Naken i Roma
«Rom i Roma» byr på store doser nakenhet og svulstigheter.
FILM:
Dette er filmen for deg som ønsker å se en velformet russisk tennisspiller naken.
Svært naken.
I nesten to timer.
På et hotellrom, sammen med en lesbisk, spansk ... nei, jeg skal ikke røpe hva hun jobber med, siden filmen bruker lang tid på komme seg dit.
Er Alba (Elena Anaya) virkelig født i Aten?
Har hun fått barn med en arabisk sjeik?
Og hva med den vakre, nakne tennisbaben Natasha (Natasha Yarovenko)?
Er hun virkelig russisk?
Spiller hun tennis?
«Rom i Roma» handler om identitet.
To fremmede kvinner på et hotellrom i en by vi aldri får se.
De har sex.
De forteller hverandre historier.
De har sex igjen.
En av dem har en tvilling.
Som studerer kunsthistorie.
Eller spiller hun tennis?
Tid for sex.
Lekkert filmet sex.
Fint rom.
Dekorert med klassiske malerier og en nusselig Amor i taket som peker sin pil mot de to amorøse.
Etter at de har fortalt hverandre en rekke skrøner som allerede er avslørt, sier Natasha:
Jeg har ikke vært helt ærlig mot deg.
Svulstig dialog
Regissør Julio Medem kom som et friskt pust fra Baskerland på begynnelsen av 90-tallet med «Vacas» og «Det røde ekorn».
Han har høstet skryt for flere av sine seinere filmer, men «Kaotiske Ana» (2009) var en flopp og denne erotiske snakkebobla fra Roma, hans første på engelsk, lover ikke godt.
Litt sleivete ser jeg for meg to målgrupper:
Heterofile menn som liker russiske tennisbabes og det som måtte finnes av lesber med sans for svulstig dialog.
Replikkvekslingene låter stive og altfor skriftlige og når Alba og Natasha forteller sine mulige livshistorier, trekker kameraet seg tilbake og manus skrus over på Disney-modus, via «Tusen og én natt», eller omvendt.
Overdose
Filmen er finansiert av blant andre Microsoft og derfor får vi flere scener der våre venninner tar sexpause og surfer nakne på Bing Maps for å sjekke hvor på kloden de kommer fra og slikt.
Skuespillerprestasjonene er bedre enn manus og jeg har ikke lyst til å gi dem for mye av skylda.
Likevel, et stykke ut i filmen skjer det som jeg ikke trodde skulle skje.
Jeg tenker:
Nå kan du kle på deg, smellvakre Natasha, så får vi se hvordan det funker.
Medem har pøst på med så mye umotivert nakenhet at jeg ikke kan skjønne hva annet som har motivert ham til å lage denne filmen.
| 0
|
304005
|
Skandaleprinsessens tannløse comeback
Ikke engang Billy Corgan vil vedkjenne seg å ha hjulpet Courtney.
|||
ALBUM:
Courtney Love har mer eller mindre gjort det til sport å være «fucked up», noe som blant annet har ført til at det har tatt tolv år å gi «Celebrity Skin» en oppfølger.
I dag er det bare Love igjen fra originalbesetningen, hennes langvarige sparringpartner og låtskriver Eric Erlandson pakket sammen i 2002.
På «Nobody's Daughter» har hun fått hjelp av blant andre Linda Perry og Smashing Pumpkins-general Billy Corgan, som for øvrig ikke vil vedkjenne seg jobben, uten at det hjelper mye.
Comebackplaten er en overraskende tannløs affære tatt Loves liv og leven i betraktning.
Tittelsporet er velpleid radiorock, med en slentrende gitarmelodi som bærebjelke, men i det store og det hele mangler det både energi og vilje.
«Samantha» og «Skinny Little Bitch» kikker tilbake på «Live Through This»-perioden, men det blir bare vage glimt.
| 0
|
304009
|
Sterk kost
En 14 år gammel «nazidatter» får sin livsløgn knust på brutalt vis i «Lore».
FILM: Mai, 1945.
Tyskland har tapt.
14 år gamle Lores far er en høyerestående offiser og bestemmer at familien skal rømme sørover til Bayern og et hus skjult i skogen.
Etter kort tid er Lore (Saskia Rosendahl) aleine med ansvaret for sine fire søsken, inkludert et spedbarn.
Naboene er fiendtlig innspilt og ber dem forsvinne.
«Lore» er en australsk-tysk samproduksjon og var årets australske kandidat til fremmedspråklig Oscar.
Den er bygget på «The Dark Room», en prisbelønt roman av britiske Rachel Seiffert (f. 1971), men regissør Cate Shortland overtok prosjektet og skrev om deler av manuset.
Shortland har valgt et poetisk filmspråk med håndholdt kamera som ligger tett på ansikter og detaljer.
Til å begynne med virker det intimt og lyrisk, men etter kort tid føles det ubehagelig og klaustrofobisk.
Skarp vinkel
Synsvinkelen ligger konsekvent hos Lore og barna.
Begivenhetene rundt dem ser vi gjennom deres desorienterte blikk.
Amerikanske og britiske soldater ved kontrollpunkter.
Bilder av likhauger fra konsentrasjonsleire som de tvinges til å se på for å få utdelt mat.
«Lore» er ikke bare sett gjennom øynene til en 14-åring.
Den er sett gjennom en 14-åring som har hatt en beskyttet, priviligert oppvekst under nazismen og som er blitt indoktrinert til å se på jøder som undermennesker.
Regissør Cate Shortland er gift jødisk og har konvertert.
Hun benytter alle filmens virkemidler for å dra oss inn i Lores prekære situasjon.
River og sliter
Det sier seg selv at dette skaper spenninger i seeren.
Det er naturlig å føle empati for en 14-åring som må legge ut på en farefull vandring med sine fire småsøsken.
Hun er på vei ut av barndommen, hun blir stadig mer fortvilet, hennes identitet og livsløgn er i oppløsning.
Saskia Rosendahl (f. 1993) har naturlig nok mottatt flere priser for sin prestasjon i tittelrollen.
Hun får fram konfliktene som river og sliter i den forvirrede jenta.
Motsetningene overføres til publikum, som må spørre seg:
I hvilken grad gjør vi barna ansvarlige for foreldrenes ugjerninger?
| 1
|
304010
|
En kunst å være fengende og kjedelige samtidig
B.o.B prøver å lage tidenes crossoverplate.
Med vekslende hell.
ALBUM:
Rapmjukis B.o.B satte seg tilsynelatende to mål da han skulle gi ut albumoppfølgeren til den Billboard-toppende «B.o.B Presents: The Adventures of Bobby Ray».
1)
Å toppe hitlistene igjen, selvfølgelig!
2)
Å lage tidenes mest crossovervennlige crossoveralbum, vel!
Så han skred til verket, (litt for) trygg på sitt eget umiskjennelige talent og hyret inn alt som kunne krype og gå av tidligere hitlisteharvere, om det så var countryyndlinger (Taylor Swift) eller døllrockprodusenter (Ryan Tedder).
Her skulle alle grenser knuses, sjangerbokser sprenges!
Resultatet er dessverre at han har latt gjestene diktere stemningen og dermed har lydbildet havnet et sted mellom Chingy, Drake og Black Eyed Peas:
Fullt av futt og smørblide sødmer, like begivenhetsløs som «Hurtigruta».
Men det skal gutten ha, det er en kunst å være fengende og kjedelige samtidig.
| 0
|
304016
|
Perfekte urbanfolklåter med eksepsjonell vokal
Fra hvem?
En nitten år gammel spjæling.
ALBUM:
Det er noe Hemingwaysk over Archy «King Krule»
Marshall og måten han tilnærmer seg singer/songwriter-gjerningen på.
Det nitten år gamle britiske musikkfenomenet, den rødhårete spjælingen som sirlig har sluppet emosjonelt perfekte urbanfolk-låter siden han var seksten, lar tilsynelatende bare de viktigste elementene være igjen når han skriver låter.
Gategentleman
Først:
Den eksepsjonelle vokalen, det dype, mørke og erkebritiske gategentlemansbrølet som gjorde ham kjent.
Så:
Det sparsommelige akkompagnementet, gitar eller piano.
Låtene er rasende, dirrende skjeletter, inspirert av engelsk ungdomsopprørstradisjon, noen ganger minner han om Joe Strummer, andre ganger Pete Doherty.
Elegante tvister
Men mest likner han ingen, og det er det som gjør det både fascinerende og av og til litt monotont.
Tilsynelatende.
Før du lytter en gang til, og oppdager at det er lett å la den overveldende vokalen overskygge både elegante låtskrivertvister og instrumenteringer.
| 1
|
304017
|
Han gjør Roald Amundsen interessant for nye generasjoner
Roman om polarikonet.
Det krever et visst mot å skrive roman om en nasjonal størrelse som Roald Amundsen.
Polfareren er langt fra et ubeskrevet blad, og Espen Ytreberg bruker da også en stor mengde kilder som grunnlag for «Amundsen».
Han plukker ut én av polarheltens ekspedisjoner, kappløpet mot Scott til Sydpolen, og skriver fram mennesket bak bragden.
Noe dypdykk i Amundsen blir det ikke, men en engasjerende beskrivelse av mannens ambisjoner og reaksjoner i isødet, og i tida etterpå.
Konkurransemann
Ytreberg veksler kontrollert mellom ulike årstall på begynnelsen av nittenhundretallet.
Hovedhandlingen foregår 1911-13.
Vi følger Amundsens ekspedisjon til Sydpolen; mannskapet og landskapet.
Ytreberg forteller om gnisningene, konfrontasjonene og den keitete sjenansen mennene imellom.
Han formidler Amundsens stadige fornemmelse av at autoriteten hans er truet.
Særlig inntrykk gjør ekspedisjonens møte med Dronning Mauds fjellkjede.
Både enkeltmennesket og naturen trer sterkt fram her.
Ytrebergs språklige stil er nøktern, men ikke uengasjert.
Han forandrer tempus idet han veksler fra Sydpolen til foredragsturneen som Amundsen har i etterkant av ekspedisjonen, i 1913.
Det fungerer med noen unntak bra.
Nummenheten Amundsen føler over de nødvendige, pengegenererende foredragene er godt skildret.
Det er også møtene med Nansen.
Amundsen låner Nansens «Fram» for å reise til Nordpolen, men velger heller Sydpolen da han får nyss om at Scott er på vei dit.
Denne beslutningen, som Amundsen først formidler etter at ekspedisjonen er i gang, er ikke populær hos Nansen.
Ikke at Amundsen tenker mer på erobringen enn de vitenskapelige målingene heller.
I romanen utbryter Nansen:
«Det er ikke annet enn et elendig idrettsstevne du bedriver.
Målstreker og pengepremier.
Kappløp».
Polarhistorie
Faktabaserte og biografiske romaner har en lang tradisjon.
På nittitallet brukte vi begrepet faksjon.
Sjangeren virker å være på vei tilbake, men har noen fallgruver.
Risikoen for en flat, refererende stil øker med mengden fakta som skal implementeres.
Noen ganger stivner også Ytrebergs fortelling, enten ved å bli arkaisk i formuleringene, som i «Det er slikt maivær», eller ved å påstå heller enn å vise personenes følelser, som i «nå ble han oppbragt», eller «Hjalmar ble opprørt».
Enkelte fine litterære bilder veier opp for dette.
Mesteparten av stoffet i «Amundsen» er velkjent.
Men Ytreberg tilfører følelser og stemninger til menneske og natur på en måte som kan gjøre polarikonets historie, vår historie, tilgjengelig og interessant for nye generasjoner.
| 1
|
304019
|
Springsteen maner til opprør mot finanseliten
«The Boss» gjenreiser rock som et politisk uttrykk.
ANMELDELSE:
Bruce Springsteens nye album er en hardtslående protest mot urettferdighet, finanshelvete og nedbryting av tradisjonelle, moralske verdier.
«Wrecking Ball», som kommer ut i Norge 2. mars, er hans mest politiske album noensinne, fylt av raseri og harme på vegne av den lille mann, mens knyttneven dirrer mot ansiktsløse bankfolk og finansfyrster som har ribbet vanlige mennesker uten tanke på sosialt ansvar eller omtanke.
Stiller spørsmål
Ouverturen er den svulmende låta «We Take Care of Our Own», som ble lansert som albumets første singel.
Den er lett å feiltolke når den står alene, men gir mening når den ses i sammenheng med det heksebrygget av en plate Springsteen har virvlet sammen.
Låta spør:
Hvor det er blitt av solidaritet og omsorg i vår tid?
«Easy Money» skildrer et par som drar ut på byen - veldresset og bevæpnet.
Feler, akustiske gitarer og et lattermildt kor antyder fest og moro, kanskje i et irsk miljø.
Men bak den muntre tonen går det fram at de to er småskurker på rov, bevæpnet med en 38 kalibret Smith & Wesson og klare for å gjøre lettjente penger, som et folkelig speil av gjeldende kapitalistmoral.
«Skyt de jævlene»
«Shackled and Drawn» er bygd opp som en folkevise.
Hovedpersonen er utslitt og ribbet, nedbrutt av en verden som er av ledd, syk av tanken på at bankfolkene fortsatt har det fett, mens de danser rundt gullkalven.
«Jack of All Trades» er en pianoakkompagnert ballade, bygd opp i et gjenkjennelig springsteensk akkordmønster, avbrutt av en naken trompetsolo og blåsere som antyder en New Orleans-stemning.
Hovedpersonen er en altmuligmann, som alltids skal finne seg noe å gjøre, også i harde tider.
Han høres avbalansert ut, inntil siste verselinje:
«If I had me a gun, I'd find the bastards and shoot them on sight».
Dypt nede
«Death To My Hometown» henter inspirasjon fra 1860-tallet og borgerkrigen, med fløyter og kor.
Hjembyen er ødelagt, men ikke av kanoner, snarere av «robberbarons», røverbaroner.
Derfra er vi over i «This Depression», den kanskje mørkeste sangen på plata.
Trommene hamrer som en mental bakrus og en seigtflytende gitarsolo fra Tom «Rage Against The Machine» Morello ledsaget av et flimrende kor koker i bakgrunnen.
Sangen rommer en bønn om kjærlighet, det eneste som kan lindre den dypeste av alle håpløsheter.
Bli sint!
«Wrecking Ball» er den stålkula man bruker til å rive hus.
Sangen oppfordrer en person som må antas å ha erfaring med slikt arbeid, til å ta fram kula og dundre til.
«Take your best shot/let's see what you've got».
Sangen åpnes med et mykt, tidlig-dylansk, akustisk gitarkomp som vender tilbake flere ganger, mens musikken glir fra crezendo til crezendo.
Teksten rommer en nøkkellinje:
«Hold tight to your anger and don't fall to your fear».
Her er Springsteen omtrent på linje med Stéphane Hessel og hans opprørsskrift «Bli sint!».
Bibelhistorie
«You've Got It» er en ekkofylt, langsom rockabilly drevet fram av håndklapping og en sugende gitarsolo fra Greg Leisz, en sang som handler om det unike i mennesket, forutsetningen for kjærlighet.
«Rocky Ground» blander gospel og ballade i en truende sang, full av bibelske henvisninger; Jesus' opprydning i tempelet, hyrden og de fortapte får, glory hallelujah, nok engang et arrangement med blåsere pluss innslag med kvinnelig rap og rop fra en mannsperson:
«I'm a soldier!»
Springsteen synger på sitt beste, kraftfullt og tilbakeholdt på en gang.
Toget til frelsen
«Land of Hope and Dreams», som har vært med Springsteen i årevis, kunne i denne innspillingen vært hentet fra «Born To Run».
Den bygger opp en vegg av lyd, fylt med akustiske innslag av gitar og banjo, tunge rytmer, et bølgende riff som repeteres, mens sangeren inviterer til å stige om bord på et tog og bli med til «landet med håp og drømmer».
På toget er det plass til alle, syndere, helgener, horer, gamblere, tyver, tapere, vinnere, bare hopp om bord, det fins håp, også for Amerika, vil vi tro.
Og sannelig dukker den nylig avdøde saksofonisten Clarence Clemons opp med sin siste solo på en Springsteen-låt.
Vi lever
I den dirrende, twangy avslutningslåta «We Are Alive» stiger gjenferd og spøkelser opp fra sine graver, alle de døde martyrene, streikerne, protestantene og ofrene for historiens urettferdighet.
Springsteen maner dem fram fra glemselen i en sang der han ser lyset, om aldri så spinkelt, etter alt det mørket han har lagt over samtida i de foregående sangene.
Vær sint, ikke la deg knekke, vis kjærlighet, stå skulder ved skulder, hjerte til hjerte.
Det synes å være Springsteens resept for en bedre framtid.
Naivt?
Kanskje det.
Men Springsteen skal ha for sin vilje til å forene poesi og politikk, gjennom tekster plassert i et usedvanlig hardtslående og detaljrikt musikalsk landskap.
Albumet er i salg fredag 2. mars.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.