id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
002760
|
Fornyer tilliten
Nerdenes favorittband er tilbake i toppform.
Ta en liten titt på Metacritics oversikt over den samlede mottakelsen Weezers album har fått opp gjennom karrieren.
Det er ikke lett for Rivers Cuomo å ha laget to ubestridte nittitallsklassikere, for så å bruke store deler av totusentallet på å i varierende grad erte på seg sine lojale fans, enten det er ved å covre Lady Gaga, samarbeide med Chamillionaire og Lil Wayne eller lage en youtubekanal der han skal skrive låter med fansen.
Man kan dermed anklage ham for å tulle bort det "ansvaret" noen har pålagt ham:
Å være hovedrøsten for den sosialt utilpasse tenåringen selv langt opp i og forbi sine tredveår, noe som jo er absurd (men samtidig en oppgave han muligens innerst inne har tatt seriøst også:
De har tross alt gitt ut et album ved navn Raditude).
Vel, jeg synes bandet har levert langt bedre enn det statistikken viser, selv om jeg ser tilbake på femmerne jeg ga nevnte Raditude og Hurley med en viss skam.
Så får vi se, da, om Everything Will Be Alright In The End faktisk kan vise seg å tåle tiden bedre enn sine forgjengere.
Det er ihvertfall ingen tvil om at kvartetten virkelig går inn for å tilfredsstille gamle fans:
Deres ikoniske produsent Ric Ocasek er tilbake for første gang siden 2001 (selv om det er verdt å merke seg at bandets suverent beste album, Pinkerton, er produsert av dem selv), den ene låta heter "Eulogy Of A Rock Band" og førstesingelen "Back To The Shack" bruker mye teksttid på å beklage midtkarrieresynder.
Det er lett å bli mildt oppgitt av sistnevnte låt, som blir temmelig ynkelig i karriereperspektiv så vel som i albumkonteksten.
Dét er til alt overmål før man hører teksten, som er det mest selvbevisste Cuomo har krystet ut av seg.
Heldigvis er den med ganske god margin albumverste - resten av EWBAITE er rett og slett det beste de har gitt ut på totusentallet.
Faktisk blir det vanskelig å finne spesielt mange øyeblikk som drar ned helhetsinntrykket her, selv om det er en og annen pekefinger som kan plasseres rundt.
For eksempel er det en smule komisk at refrenget på "Eulogy Of A Rock Band" er kliss likt "Mr. Brightside" av The Killers, men det spiller ingen rolle når alt kommer til alt.
Styrken her er at de balanserer mellom å være "forventet" Weezer i usedvanlig god form (spesielt "Da Vinci", men også "Ain't Got Nobody" og "Foolish Father") og å lykkes veldig godt med små drypp av eksperimentering (med andre ord det stikk motsatte av hva de presterte på den foreløpige karriereverstingen The Red Album).
Med hjelp av Best Coasts Bethany Cosentino blir "Go Away" deres nest beste låt post-Pinkerton (etter "Keep Fishin'"), den J. Geils Band-duftende "I've Had It Up To Here" er nydelig dum og "The British Are Coming" er et friskt tilskudd til den snålere delen av diskografien, og innehar noe av det samme som gjør "El Scorcho" til noe av det absolutt beste de har levert.
EWBAITE rundes av med triumviratet "I.
The Waste Land", "II. Anonymous" og "III.
Return To Ithaka", en pianoballade innpakket i to instrumentaler.
Definitivt noe vi ikke har hørt fra dem før, og slettes ikke noe jeg er sikker på at jeg vil høre mer av heller, men i denne settingen blir det en artig avrunding av et niendealbum som høres ut som deres tredje.
Weezer har brukt et godt tiår på å torturere sine tilårskomne fans med flere snurrepiperier enn antikviteter.
Men på Everything Will be Alright In The End er de bandet alle som stirrer inn i førtiårskrisen kan bruke til å vekke opp sin indre tyveåring, med fuzzpop av den typen man har hørt hundre ganger før og har lyst til å høre hundre ganger til, uforfalsket låtskrivingsglede og en kjærlig gave til fansen.
| 1
|
002762
|
Seiersdans
Sandra Kolstads nye album er både en slitesterk lytteopplevelse og et vellykket kunstprosjekt.
Hva skjer med kunsten - og oss selv - når vi frigjør oss fra ytre begrensninger, som f.eks. kjønn, kultur og politisk system har pålagt oss?
Dét er utgangspunktet for Sandra Kolstads (29) nye album.
Gjennom sine to foregående har hun boltret seg i mulighetene overgangen fra hennes i utgangspunktet pianobaserte uttrykk til det elektroniske gir, og på tredje forsøk perfeksjonerer hun resultatet.
Beslutningen Kolstad for rundt fem år siden tok om flytte til Berlin var åpenbart god.
Gjennom årene i det europeiske episenteret for elektronisk musikk har Sandra Kolstad modnet gradvis inn i uttrykket.
Bruk av synther, knitring og digitale krumpring har blitt en så naturlig del av uttrykket hennes at det nå er knyttet sterkt opp mot hennes musikalske identitet.
Allikevel vil det ikke yte Zero Gravity Of Mind rettferdighet å avskrives som "elektropop".
Albumet er mye mer enn formatet det er produsert inn i, og kjennetegnes vel så mye av kraftfullt piano, gripende melodier og den dels søkende, dels triumferende stemningen.
Albumet åpner sterkt med balladen "Ice Age".
Låta starter med piano, og trapper gradvis opp de eksperimentelle, elektroniske effektene.
Kolstads vokal er lavmælt, men engasjerende.
Låta å brenner seg uanstrengt fast i hjernebarken.
Den er enkel, men voldsom.
Deretter geleides vi gjennom en seksjon av raskere, poporienterte låter, og inn i siste del av albumet, som er mer utflytende.
Til slutt rundes albumet av med en pianobasert låt.
Selv om låtene på albumet er svært varierte, er uttrykket helhetlig.
Produksjonen, som er gjort av Kolstad i selskap med bergenserne Yngve Sætre og Souldrop, er lekker, men aldri motstandløs.
Zero Gravity Of Mind er proppet med detaljer som løfter det til nye høyder, som under "Earthquake".
Låta er bygd rundt en minimalistisk beat som innledningsvis sender tankene til Gold Panda, krydret med jodling (!) og gjestevokal fra Bjørn Tomren, samt et parti med gitarstøy mot slutten.
Kombinasjonen høres kanskje snodig ut, men låta er fantastisk.
Referansene på albumet er mange og varierte.
Pianoet i "Yellow Heart", en av albumets beste låter, nikker til David Bowie a la Hunky Dory.
Sangteknisk låner Kolstad mye fra Björks mystiske, hviskende fremtoning, og påvirkningen fra Kraftwerk er naturlig nok fremtredende.
Både tittelsporet og "Rooms" lener seg mot de tyske pionérenes retro-futuristiske elektronika.
Atmosfæriske "Moon" byr på mye av den samme stemning som fjorårets fantastiske Loud City Song av Julia Holter, mens avslutningslåta, følelsesladde "Roots", sender tankene til Tori Amos fra begynnelsen av nittitallet.
Utagerende "Benjamin" er tydelig inspirert av svenske Jenny Wilson - særlig hennes siste album.
Den har mye av den kompromissløse holdningen, selv om den industrielle produksjonen blir i overkant påtrengende.
Låta vil nok fungere bedre - antagelig svært bra - live.
Utallige nikk i forskjellige retninger til tross; Sandra Kolstads uttrykk har aldri vært mer eget og modent.
Tittelen Zero Gravity Of Mind beskriver nettopp en følelse av å være fri fra det som holder oss nede, og overfloden av kreativitet og grenseløs skapertrang er fremtredende gjennom hele utgivelsen.
Både tittellåta og "Millions" bobler av overskudd og byr på både gledesutbrudd og dansetrang.
Dermed er det ingen tvil om at Kolstad har lykkes - både i kunstprosjektet som ønsker å vise hvor fruktbart en slik mental vektløshet er, og i å lage et slitesterkt album som vil fortsette å vokse.
| 1
|
002763
|
Fra sort til blått
De danske nihilistene i Iceage slipper endelig litt lys inn i sine hjerter.
Skal vi tro rockabillypunkeren "The Lord's Favorite", ser Elias Rønnenfelt lyset når han heller i seg vin til hundre euro, følger skrittene til struttende eiere av hvite stilettsko, eller stirrer inn i øynene til sin hjertens kjær - og denne bunnløse euforien kan kun skyldes at han må være Guds utvalgte.
Brorparten av tiden er det faktisk mulig å tyde ordene i den aggressive mumlingen; i musikkvideoen (ta en titt lengre ned) stirrer han rett i kamera; både refrenget og den dansende bassgangen fester seg umiddelbart på hjernelappene.
Til tross for at det er en usedvanlig elskverdig låt, er det likevel tilsynelatende lite ved den som snur kosmos på hodet.
Men la oss ikke glemme at vi snakker om Iceage her.
På sine to første plater
- New Brigade og You're Nothing - har deres støyende spurter i fotsporene til postpunkheltene Joy Divisons stort sett artet seg på et så bleiknebba og humørløst vis at jeg har ansett dem som svært oppskrytte.
Nettopp derfor er "The Lord's Favorite" en åpenbaring:
Iceage kan faktisk være bitende underholdende - ved å ironisere over både sin desillusjon og sine Messias-komplekser - hvis bare de vil.
Ifølge kvartetten selv er nemlig Plowing Into the Fields of Love det nærmeste de har kommet sin idealplate.
Har du vært fan siden dag én og ruger på et par puritanske trekk, behøver du likevel ikke la deg skremme av den relativt tilgjengelig countryflørten til ledesingelen.
Selv når powerpophooks ("Simony"), blåsercrescendoer ("Forever"), akustiske gitarer (tittelsporet) og svulstige pianopartier ("On My Fingers") føyes til rekkene av forfriskende grep på den soniske bandkontoen, er det fortsatt med piggtråden surret stramt rundt strengene.
Iceage - "The Lord's Favorite"
Spesielt mye lystigere har de altså ikke blitt, men ved å bryte med de strenge punkdogmene er det for første gang mulig å føle med dem.
Nydelige "Against the Moon" brer seg utover hele kroppen lik en velplassert knyttneve i solar plexus, og kunne etter alt å dømme vært skrevet av indierockfavorittene Broken Social Scene på en spesielt bedriten dag.
Sammen med det avsluttende tittelsporet tilføres dermed en smertelig skjønnhet danskene tidligere har manglet i sin søken etter å blåse nytt liv i Ian Curtis' melankoli.
Dette er riktignok ytterpunktene; de som beveger seg lengst fra albumdebuten New Brigades rabiate hardcore.
Plowing Into the Field of Loves midje er til gjengjeld langt mer preget av bittert gitarøs, militant tromming og rabiat rabling på Rønnenfelts liksomengelske aksent, med høyst solide melodier i bunn.
"Stay", "Forever" og "Let It Vanish" knytter seg sånn sett tett opptil Nick Cave-skolen - særlig når giftig cello, trombone og barpiano biter seg fast i lydbildet.
Her vil det være mer enn nok å bryne seg på for gamle fans, mens den nye flokken Iceage-tilhengere - meg inkludert - vil nok finne færrest av de virkelig minneverdige øyeblikkene midtveis på danskenes beste plate.
Livet er temmelig meningsløst.
For alt jeg vet med mine 22 år her på kloden - ett mindre enn Iceage-klikkens gjennomsnittsalder - så nytter det imidlertid lite å dyrke elendigheten.
Studerer man den fra flere sider, kan det manglende lyset i enden av tunnelen plutselig vise seg å bære på tidligere uoppdagede sjatteringer.
Dermed er Plowing Into the Field of Love ikke bare et mye modnere verk enn sine to forgjengere, men også mye nærmere å beskrive tilværelsen.
Det er jo nettopp hva god kunst handler om.
| 1
|
002764
|
Mang slags kjærlighet
Svak for ambisiøs pop og eventyrlysten r&b?
Da kan britiske Adam Bainbridge egenhendig komme til å redde høsten din.
Det begynner etter hvert å bli nesten bekymringsverdig mange unge artister som pusler med elektronisk fundert popmusikk som trekker veksler på de siste 40 årenes soul-, funk- og r&b-tradisjon.
Alt føles på langt nær like nødvendig, for å si det forsiktig.
Engelskmannen Adam Bainbridge, som med Otherness gir ut sin andre plate under navnet Kindness, stikker seg imidlertid ut som et helt spesielt talent – en hyperreferensiell og uhyre musikalsk drømmer som ikke nøyer seg å rekonstruere fortidig storhet, men i tillegg tar seg bryet med å skrive låter.
På debutplaten World, You Need A Change Of Mind (en snedig referanse til soulhelten Eddie Kendricks) covret han The Replacements og East Enders-temaet(!), men egenart og sterke originalkomposisjoner lyste gjennom Phillippe Zdars elegante produksjon.
På denne enda sterkere oppfølgeren – en av de sterkeste platene i «sjangeren» siden Frank Oceans Channel Orange, tør jeg påstå – er dynamikken større, idérikdommen viltrere og lyspunktene enda sterkere.
Men la oss begynne på minussiden.
Kindness-universets skrøpeligste kort er Bainbridges stemmeprakt.
Dette er musikk som vinner mye på vokalkarisma, og buketten av gjestevokalister – med Kelela og Robyn som festens midtpunkt – står kontinuerlig i fare for å parkere verten.
Platens midtparti oppleves i tillegg umiddelbart noe stillestående.
"This Is Not About Us":
Det krever imidlertid ikke stort å høre forbi disse svakhetene.
Albumet åpner med to sanger som allerede er kjent for mange – «World Restart», med Ade og Kelela som gjestesangere, og «This Is Not About Us», som tapper grådig fra henholdsvis åtti- og nittitallets urbane kilder.
«I’ll Be Back» kunne vært en ordentlig vellykket Erlend Øye-låt, mens det første virkelige magiske øyeblikket inntreffer når Robyn løfter «Who Do You Love» til svimlende bittersøte høyder.
Mer enn godkjente bidrag fra den ghanesiske rapperen M.anifest ( «8th Wonder»), Tawiah og allestedsnærværende Dev Hynes fra Blood Orange («Why Don’t You Love Me») bør også nevnes, men høydepunktet på albumet er rystende vakre «For The Young», som mobiliserer et sample fra Herbie Hancock og den gambiske kora-virtuosen Foday Musa Susos klassiske samarbeid «Moon/Light» (1985).
Den får stå som en oppsummering av kvalitetene på Otherness:
Hjerne og hjerte i uanstrengt samspill, samt vilje og evne til å dytte fortiden i nye og uhørte retninger.
Denne kan bli god å ha på øret når regnet pisker deg i trynet de neste månedene.
| 1
|
002765
|
Klarsynth pop
Pow Pows ambisiøse tredjealbum blander jålete disco med snåle synthodysséer, og får svært god uttelling.
Jeg ble voldsomt glad da jeg hørte singelen fra Pow Pow, "Alpha Waves", for første gang.
Ikke bare fordi det har vokst seg til å i mine ører bli en av årets mest slitesterke hits, men kanskje i enda større grad fordi den åpnet for at folk kunne oppdage det som i mange år har vært et av osloundergrunnens beste liveband.
Når de nå relanserer seg selv er det som et stramtregissert, vokaldrevet synthpopprosjekt med årets mest fargesterke produksjon som fremste fortrinn.
I den nye innpakningen fremstår de som en sammenføyning av MGMT, A-ha, Georgio Moroder og Todd Rundgrens Utopia-prosjekt - med krispe basslyder, haugevis av gamle synther og stemmer som veksler mellom å være vocoderprosesserte og tilslørte.
Risikoen ved å ha en ferniss som fremstår såpass minutiøst planlagt er fraværet av sjel, og jeg må innrømme at jeg heller ikke får spesielt mye ut av tekstene deres - prioriteringene har øyensynlig vært at det skal være vokal, ikke nødvendigvis at det som sies skal være så viktig.
Her er vi med andre ord nærmere Wurlitzer enn Pulitzer.
Dét er uproblematisk når man får instrumentalperler som "Cosmos" og albumbeste "Sonata" - den første en romfartsaktig avslutter og den andre en like utenomjordisk dansegulvslåt som sparres kløktig mot tette, kompakte poplåter som "Everything" og "Shadows", med vokalhjelp fra blant andre Billie Van og Jonas Alaska.
Neste singel burde forresten være en avkortet versjon av åpningssporet "Undiscovered Minerals", som innehar noe av den samme "Time To Pretend"-faktoren som gjorde "Alpha Waves" til allemannseie.
Det er liten tvil om at de trives i rampelyset, men det er samtidig viktig både for Pow Pow og Pow Pow at de også fremover i popkarrieren tar med seg de smalere innfallsvinklene.
Det er til syvende og sist synthnerderiet og progelementene som gir dem egenart og stayeregenskaper.
Tipper det også er bakgrunnen som et rent instrumentalband som gjør at de sungne refrengene oppleves både lurere og rarere enn mange andre band som tøffer rundt i samme farvann.
Imponerende utvikling.
| 1
|
002766
|
Blindpassasjer
Passenger forvalter folkarven på muntert og høyst forglemmelig vis.
La oss for et øyeblikk glemme at det engelske enmannsbandet Passenger ikke er blant de mest spennende fruktene på det bugnende fatet med trubadurer:
Den barnlige estetikken forsøker i høyeste grad å blåse liv i nostalgifølelsen (fargestifttegnede landskap utgjør 30-åringens scenekulisser; omslaget til årsferske Whispers ser ut som det tilhører en barnebok), mens klisjeene er stadige gjengangere når livets motpoler skal beskrives (sigging er dårlig for lungene; hjertet helbredes av kjærligheten).
For satt opp mot Llewyn Davis - hovedkarakteren i Coen-brødrenes anemiske film av fjoråret, omhandlende en fiktiv, mislykket folkmusiker - er Michael Rosenberg sympatisk, morsom og til syvende og sist svært karismatisk.
Dermed er det naturlig at man er lutter øre når han åpner munnen, enten det er for å synge med sin hvesende, pjokkaktige stemme eller spøke på tørrvittig, erkebritisk vis.
Etter å ha presentert sin misjon med tungen i kinnet - å gjøre publikum så sørgelige som man rekker på halvannen time - åpner engelskmannen konserten ved å dempe gitarplukkingen og røsten til et hørbart minimum.
Den brusende ølkranen blir umiddelbart Sentrum Scenes eneste bråkmaker; selv på bakerste rad legger tilskuerne frakken forsiktig og lydløst fra seg.
Det er det flotte konsertøyeblikket som viser hvilken inkluderende kraft livemusikeren Rosenberg er i besittelse av.
Å fostre den kollektive hyggen står tilsynelatende høyere enn å skape minneverdige musikalske øyeblikk.
Ting begynner særlig å skli ut når kuttene kommenteres underveis.
Under “I Hate” (det sjeldne Passenger-kuttet som forsøker å bite) setter han fortløpende fotnoter ved det tekstlige innholdet.
“If you don’t sing along you’re a racist” spøker han etter linjen “I hate racist blokes, telling tasteless jokes”, mens det påfølgende partiet omhandlende idiotene som prater ihjel konserter heller ikke får snakke for seg selv.
Hvilket i og for seg understreker at Rosenberg er mer underholdende som person enn låtskriver.
Selv om Sentrum Scene-settet kun byr på en sjelden blemme - A Night at the Roxbury’s -passasjen under “The Wrong Direction” er mildt sagt snodig - tilhører det samtidig sjeldenhetene at engelskmannen makter å skyve materialet forbi den snorkkjedelige gjennomsnittligheten.
Tilstedeværelsen under “Whispers” er riktignok det nærmeste han kommer gripende, mens det eneste kuttet som fremføres med band - “Start a Fire”, flankert av kompisene i The Once - illustrerer at det er soniske saker å tjene på annengitar, banjoklimpring og milde vokalharmonier.
Hvor ensom skal Den Ensomme Trubaduren egentlig være?
Bernhoft og hans veldige funkfumling på samme scene i vår illustrerte i stor grad at han alene, selv med skralende tilhengere som sin høyre hånd, på ingen måte gir låtene nok kjøtt på beinet.
Mark Kozelek
- 47-åringen bak folkprosjektet Sun Kil Moon - sverger på en annen side til å støte fansen fra seg.
Han har for vane å kjefte på dem, ofte fullstendig uprovosert, på et vis som vanskelig lar seg forsvare - ikke ulikt Llewyn Davis oppførsel mot sine mer joviale samtidige.
Selv som Kozelek-albumet Benji er en av de mest emosjonelt krevende platene jeg kan huske å ha hørt, tror jeg altså neppe jeg orker å se den surmulende gubben og hans gitar på en scene.
I motsetning til Passenger er imidlertid dette musikk som klarer å røre ved store og ikke bare "store" følelser.
At Passenger insisterer på å opptre alene er tilgivelig - hans bruk av tramping som et perkussivt element overrasker sånn sett positivt - men når han i etterdønningene av “Scare Away the Dark” hoies tilbake på scenen som følge av et av sine evinnelige “la, la, la”-refrenger, er det vanskelig å ikke kjenne på hulheten bak det hele.
Det finnes langt verre ting å bruke lørdagskvelden på, men det kan man også si om det å gafle i seg taco til en dobbelsending X-Factor.
I større grad enn Rosenberg nok liker å tro, i hvert fall.
| 0
|
002768
|
Foksygenmangel
Foxygen går fra sjarmerende til frustrerende på et album som har mange flere låter enn inspirerte øyeblikk.
Det har vært mye mas rundt Jonathan Rado og Sam France etter de utga sitt aldeles nydelige We Are The 21st Century Ambassadors Of Peace And Magic.
En relativt forstyrret bloggpost fra Frances kanskjekjæreste Elizabeth Le Fey antydet at interne stridigheter hadde skrinlagt bandet, noe andre bandmedlemmer og andre kjærester brukte mye tid på å dementere og/eller underbygge.
Forvirringen blir ikke mindre av at France hadde et påstått soloalbum nettopp ved navn Star Power klar til utgivelse for et års tid siden.
I tillegg har Rado gitt ut et soloalbum med én god låt på, og både trommeslageren deres og tenåringsgroupiene deres var i ferd med å trumfe duoen på musikalsk eksentrisme.
Vel, den ballen er ihvertfall tilbake på France/Rados halvdel med ...And Star Power.
En tjuefirespors utgivelse hvis fravær av rød tråd er like påtrengende som øvingsromsinnfallsmetoden som åpenbart har vært brukt i innspillingen.
Der We Are The 21st.. var en nydelig, oppstrammet, Richard Swift-produsert søtsak, er dette en ufokusert jam-økt med anstrengt humor.
Man kan lure på om de har fått samme idéer som MGMT - at dette er en slags motreaksjon mot populariteten de fikk ved forrige slipp.
Borte er ihvertfall karismaen fra låter som "San Francisco" og "Shuggie".
Den er erstattet med sporadiske låtskisser ("Freedom II", "Can't Contextualize My Mind", "Cold Winter/Freedom"), skranglete garasjerock ("Star Power II:
Star Power Nite", "666", "Talk") og slørete ballader ("Star Power IV: Ooh Ooh", "Coulda Been My Love", "Hang").
Aller mest minner det om de mer forrykte stundene til favorittidioten Anton Newcombe i The Brian Jonestown Massacre, bare uten den underliggende genialiteten.
De siterer en anmeldelse av Todd Rundgren på hjemmesiden deres, og det kan man forstå når man hører singelen "How Can You Really", som er en avskriving av Something/Anything-høydepunktet "I Saw The Light".
Gad vite om dette er ment som et frieri til Rundgren på samme måte som Foxygen-debuten Take The Kids Off Broadway hadde en låt som het "Middle School Dance (Song For Richard Swift)".
Uansett er det få låter som pirrer nysgjerrigheten eller stimulerer lytteinteressen her.
Det måtte i såfall være "Star Power III: What Are We Good For?", der de går sjangerkompisene Parquet Courts i næringen med fengende, nonchalant snakke-pop eller The Kinks-aktige "Brooklyn Police Station".
Alt i alt er ikke dette noe annet enn en smørje av halvgode idéer som aldri burde blitt utgitt i den tilstanden materialet er i nå, og definitivt ikke som dobbeltalbum.
Det er trist å høre hvor oppbundne de er i sin egen trang til å frigjøre seg fra rammer og ende opp som en større klisjé enn noen gang før - noe som er godt gjort, all den tid de allerede har planket "Suspicious Minds" (med langt større hell).
Bunnotering.
| 0
|
002769
|
Rett i glemmeboken
Jessie Ware har beveget seg ut av klubben og inn i voksenverden.
Det viser seg å være et dårlig valg.
Jessie Ware ga ut et av de beste albumene i 2012.
Devotion var gjennomgående delikat produsert, og ga oss et bredt utvalg bemerkelsesverdig sterke låter, med "Running" og "Wildest Moments" som høydepunkt.
Ware åpenbarte seg som en sofistikert artist som hentet like mye inspirasjon fra Sade som fra kontemporær, britisk klubbmusikk, og debutalbumet hennes gjorde det skarpt på både salgs- og kritikerlister.
Mye kan skje på to år.
Coveret på Tough Love er designet etter samme mal som forgjengeren, men dét er stort sett det eneste de to albumene har til felles.
Stemmeprakten er riktignok Wares fremste fortrinn også her.
Vokalen hennes er både sval og inderlig, men det er tydeligere enn noensinne at den er avhengig av riktig innpakning.
På Devotion, en av flere r&b-utgivelser som preget 2012 med et futuristisk uttrykk, gikk den opp i en høyere enhet sammen med de sfæriske produksjonene.
Det skjer ikke denne gangen.
Tough Love er en overraskende baktung utgivelse sammenliknet med forgjengeren.
Den åttitallsinspirerte bruken av synth, gråtende gitar og trommepads er langt fra like forfriskende som ved forrige korsvei.
Det skyldes dels at det har gått inflasjon i uttrykket; men også hva disse elementene kombineres med.
Tough Love lener seg mer mot retro-soul enn klubbsoundet til tidligere samarbeidspartnere som SBTRKT, Sampha og Rustie.
Jessie Ware har kanskje blitt mer voksen etter fylte 30, men i denne sammenhengen er det ikke et gode.
Det høres rett og slett ikke ut som hun har noe særlig å komme med, og messer uinspirert i vei.
Låtene hvor hun fremdeles beveger seg i klubblandskapet lider under fallhøyden fra forrige album.
Åpningslåta "Tough Love" har mye bass, men lite annet.
"Sweetest Song" har albumets beste refreng, men blekner takket være tomheten i versene.
Både låtene og produksjonen på Tough Love er svakere enn på det to år gamle mesterverket.
Melodiene fester seg ikke, og Wares satengvokal får ikke backingen den trenger for å være noe mer enn behagelig.
Den flyter forbi, men skaper få øyeblikk som gir deg lyst til å spille låta på nytt.
I tillegg har 30-åringen siden sist lagt seg for vane å synge på den typiske divamåten, med vokal som altfor ofte skingrer opp og ned i registeret for å vise krefter.
Dette grepet blir spikeren i kista for i utgangspunktet kjedelige låter som "Desire" og "Pieces".
Ware har boltret seg i samarbeidspartnere på albumet.
"Kind Of...Sometimes...Maybe" har Miguel som duettpartner.
Vokalmessig bidrar han først og fremst med et stønn her og noe småprat der, men låten som helhet trekker linjer til hans fantastiske Kaleidoscope Dream (2012).
En annen duett, "Want Your Feeling" med Dev Hynes fra Blood Orange, beveger seg i samme landskap som fjorårets sløye Cupid Deluxe av nettopp Blood Orange, men rører ikke på samme måte som de beste låtene på dét albumet.
På sammen måte som mange andre låter på albumet skriker den etter å bli remikset - det er nemlig noe der, men det må bearbeider for å skinne.
Sånn det låter i albumverson er mye av materialet tannløst.
"Say You Love Me", som har med Ed Sheeran på gitar yter Wares stemme rettferdighet.
For første gang på albumet når hun virkelig gjenom.
Låta er mer nedstrippet enn de øvrige på albumet, og kan bli en live- og lighterfavoritt, selv om korpartiet mot slutten er i overkant pompøst.
Etter to dager med intens lytting til Tough Love er det urovekkende få låter som fester seg.
De færreste er direkte forferdelige, men de gir ingenting.
At et album på 40 minutter føles alt for langt sier det meste, og Tough Loves største meritter er at det står igjen som det beste eksempelet på "den vanskelige andreplata" popverden har sett på ei stund, og dermed skriver seg direkte inn i glemmeboken.
| 0
|
002770
|
Qvalitetssikring
Hiphopsuperprodusenten er fremdeles en av de aller mest essensielle motherfunkas som finnes.
Ingen DJ Quik, ingen vestkyst.
Han har hatt en finger bortpå temmelig mange av de tidvis fabelaktige hiphop-produksjonene som har kommet ut fra California-distriktet.
Produsenten er også et av fåtall beatmakere skråstrek studioingeniører som leverer over gjennomsnittet thight foran mikrofonen.
Visste du at Quik shinet opp 2Pacs magnum opus, All Eyez On Me, iløpet av to dager?
Han har vært delaktig i utallige utgivelser fra vestkysten, både kreditert og ukreditert.
I løpet av minst 24 aktive år har David Marvin Blake, som Compton-mannen med det luksuriøse håret egentlig heter, begeistret mange med en uimotståelig miks av av svaiende gangsta funk og tilgjengelige r&b-toner.
Denne sjarmerende sammenslåingen har Quik vært lojal til siden solodebuten Quik Is The Name fra 1991.
En ekte maestro på melodiøse urban-crossover-kutt som ikke helt har fått den oppmerksomheten han fortjener.
Han sier selv at han kommer til å bli en sånn type som blir anerkjent posthumt.
The Midnight Life består av ukomplisert materiale der fest, humor, og moro står i begivenhetenes sentrum.
Strengt tatt han har ikke gitt ut svake soloarbeider.
Sammenlignet med 2011-utgivelsen The Book Of David, som for øvrig ble til under en vanskelig tid for den ekstremt habile tangentførende Quik og hans familie, er The Midnight Life et par hakk kvassere.
Det sier litt.
Altså, usunne vaner som kokaininntak etter midnatt (og før, for den saks skyld) kan man for så vidt alltid sette et spørsmålstegn ved.
Til tross for en familietragedie, virker det som om at han rent musikalsk er skikkelig skjerpet.
Det høres så uanstrengt ut.
Så fordømt funky.
Han integrerer banjo og det høres fortsatt gangsta ut (“That N*****s Crazy”).
Basslinjer og suggerende synth (“Back That Shit Up”, “Puffin The Dragon”).
Superlekne tangenter og perfekte lydspor for varme sommerdager og kalde høstkropper (“Pet Semetary”, “Life Jacket” og “Broken Down” med Mr. Smell My Finger, Suga Free).
Til og med sønnen til Quik gjør en god jobb på “Shine”.
Albumets siste halvdel er mer nedpå der man blant annet hører sykt deilig og forfinet instrumentalisering (“Bacon’s Grove”, “Quik’s Groove”).
Også må vi ikke glemme den sexy klagesangen “Why’d You Have to Lie” med Dungeon Family-sangeren Joi på vokal, og den overtydelige “Fuck All Night”.
Seksten kutt finner man på The Midnight Life.
Noen er avvæpnende, noen überchille, andre er mer tilegnet klubben og bilturen.
Poenget er at DJ Quik beviser på hans niende soloalbum at 44-åringen fremdeles er en av de aller mest essensielle motherfunkas som finnes.
Credit where credit is due, på godt norsk.
| 1
|
002771
|
Egenrådig eleganse
Marit Larsen tar full kontroll ved roret på When the Morning Comes - og styrer dagdrømmingen ytterligere mot himmelhvelvingen.
Drøye ti minutter inn i When The Morning Comes insisterer Marit Larsen på at hun virkelig orker å snakke om det.
Hun henvender seg til sin tenkte elskede, og klargjør at han kanskje gjør best i å ikke spør for mye om de som har hatt hans plass før ham.
Det er et langt mer privat perspektiv enn Larsen hadde for åtte år siden, som sjarmerende snoker på “Under the Surface”, det fortsatt like fortryllende tittelkuttet fra hennes singeltunge solodebut.
“I Don’t Want to Talk About It” - første smakebit fra hennes fjerde plate under eget navn - kan likevel også leses som en utilsiktet aproposlåt til ordskiftet som har versert rundt 31-åringen i høst.
I fare for å ytterligere forenkle drøye 200 sider med humaniora-forskning:
I sin ferske doktorgradsavhandling om Larsen og tidligere M2M-makker Marion Ravn, stiller for så vidt musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik flere interessante spørsmål - har media gått for langt i å rendyrke Ravn og Larsen som henholdsvis demon og engel?
- men han er ikke redd for å langt på vei antyde at Marit Larsen (eller er det “Marit Larsen”?) egentlig er en ganske annen person enn den vi oppfatter henne som når hun stiller på Lindmo, Øyafestivalen eller When the Morning Comes.
Fordi hun ikke ønsker å brette ut privatlivet på Hver gang vi møtes, er hun altså en mer "uærlig" artist enn sin gamle partner, kan synes å være konklusjonen.
Om det i det hele tatt skulle vise seg at Larsen får mørk røst, opphører å knise og forakter dagdrømmer på fritiden:
Har det i det hele tatt noe å bety for hvordan vi oppfatter musikken hennes?
Marit Larsen - "I Don't Want to Talk About It"
When the Morning Comes er uansett, likhet med sine forgjengere, en plate som resonnerer i Den Håpløse Romantikeren vi bærer i oss.
Men selv om håpet om en bedre dag med færre nederlag i morgen - der i hvert fall et ørlite hull i hverdagen tetner til - har blitt med videre fra den flotte forgjengeren Spark, bryter Larsens nyeste album med minst to vanesaker: 1) Den er ikke spilt inn i Norge, men i Nashville, Tennesse, og 2) Kåre Vestrheim er til forandring ikke produsent, hvorpå Larsen selv har tatt kontroll bak spakene - med bidrag fra studiotrommis Matt Chamberlain.
Dette har ikke blitt noen rustikk countryplate av den grunn - snarere tvert imot.
Takket være sin mettede vegg av lyd strekker ikke bare refrenget til "Faith & Science" seg etter den purpurblå himmelen, men også etter FM-frekvensene som farer gjennom den; mer Coldplay på sitt mest jordnære enn Ryan Adams' fantastiske Heartbreaker.
Ikke at det nødvendigvis er noe galt i dét:
“Shine On (Little Diamond)” er i enda større grad i stand til å løfte en opp av gjørma for en stakket stund.
When the Morning Comes store styrke er disse mektige og tidvis blendende vakre øyeblikkene.
Dermed er det for så vidt merkverdig at heller forglemmelige “I Don’t Want to Talk About It” har vært ledesingelen.
Sjansen for at Taylor Swift skulle finne på å revurdere sin overgang fra countrypop til pop er nemlig langt større om solglaserte (og, sammen med "Consider This", albumbeste) “Before You Fell” tilfeldigvis summet ut av bilstereoen hennes.
Ambisjonsmessig skorter det ikke på When the Morning Comes' melodiske plan - ei heller på produksjonssiden.
Sånt fører følgelig med seg et par blemmer.
Det sakrale, avrundende tittelsporet er vitterlig ikke tjent med at det svulstige koret fra førstesingelen spiller en desto større rolle her, mens "Traveling Alone" låter altfor velpolert, særlig tatt i betraktning at det er albumets eneste virkelig låvefest-vennlige kutt.
Det gjenstår selvsagt å se om Marit Larsen vil klare å karre til seg en liten flik av den transatlantiske pophimmelen, men mulighetene har trolig aldri vært større.
Så får det heller være det samme om pengene skulle havne i lomma til en kynisk kakebaker.
| 1
|
002772
|
Mer Susanne i monitor
Susanne Sundfør er tilbake med en sløy diskolåt som svever på en frisk østavind.
Forholdet mellom Norge og Sverige har vært preget av vennlig rivalisering i lang tid.
Rent økonomisk har vi stadig fått bedre selvtillit siden 70-tallet, men på kulturfeltet – og da spesielt innenfor film og musikk – har vi i Norge formelig kjent potetnesene vokse til klovneneser mens vi har sammenliknet produksjoner fra de respektive land.
Men i takt med at tida flyr, spores nå radikale endringer på disse feltene.
Aksel Hennie er blitt vår Peter Stormare, og Max Martin er revet ned fra tronen av de nye B-Boys, AKA Billboard-rytterne i Stargate.
Nå er det plutselig blitt deilig å være norsk – i L.A.
Norge forbindes med kvalitet, og ikke minst det nordiske soundet – preget av sørgmodighet i form av molltoner og et kjølig strøssel.
Susanne Sundfør er i ferd med å bygge seg opp som en ambassadør for den nordiske lyden.
Fra å være en ekstremt kyndig og svært sjenert pianist med en flott stemme i 2006, er hun i dag et stilikon med tre album og noen høye listeplasseringer i bagasjen, samarbeid med store navn, en stemme ingen har maken til og en meloditeft av de sjeldne.
Etter år med trofast makker Lars Horntveth som produsent, har hun nå egenhendig knottet lyden.
Første smakebit fra hennes kommende fjerdealbum, som slippes i februar, er en distinkt og sløy diskolåt på drøye tre minutter og totalt 320 grunnslag.
Lekker synth og et organisk lydende bassriff – eller er det gitar á la Stevie Nicks’ «Edge Of Seventeen»? – ligger velplassert under Sundførs stemme.
Ikke overraskende oser det av Sverige her.
Roxettes «Joyride» er en åpenbar referanse, og hårsekkene jager hårene rett i giv akt idet Sundfør halvveis ut i låten leverer en melodi Anderson/Ulväus glatt kunne stått bak.
FOR en melodilinje!
Sundfør fremstår som en tryggere og mer insisterende artist enn noen gang.
Der hun tidligere har fått tilført musikken utallige elementer, og med dét nesten skjult sin egen stemme, fører hun nå sitt fremste våpen som en korde og går resolutt forover.
Lekenheten opprettholder hun gjennom å – ikke ulikt Robyn – legge inn et varsomt «hello!» innledningsvis og et karakteristisk pausepling før synthsoloen trer inn.
Færre produksjonsmessige krumspring til tross:
Jeg tror låten vil kunne være slitesterk i sin mer tradisjonelle form.
Tekstlinjen «….cause baby
I know that you’ll always be waiting/ and I’ll always want to come back” er betegnende for følelsen man selv sitter med etter å ha hørt “Fade Away”.
"Fade Away" slippes offisielt fredag 24. oktober, men du hører den eksklusivt i P3s radiosendinger fram til da, og i nettradioen her.
| 1
|
002773
|
Tapte minner
Etter åtte års platepause legger Beezewax ut på en forglemmelig nostalgireise.
Beezewax’ eneste album på åtte år burde vel strengt tatt bært tittelen Yesterday.
Kenneth Ishak vurderte trolig om russebussen også ville duge som bandbuss da han og barndomskompisene fra Moss sendte debutalbumet A Dozen Summits til trykken i 1997, og et halvt liv senere søker Ishak & co. tilbake til sine beste år.
Men fremfor å dvele ved den livsbejaende powerpoppen som preget deres første utgivelser, eller det hakket mer americana-pregede uttrykket som skulle følge dem frem til da de gikk under jorden med Music for the Late Olivia Mordecai (2006), gir Tomorrow seg i kast med forestillelsen om at en bestemt flik musikkhistorien blåser spesielt mye nytt liv i hukommelsen.
Det albumbeste åpningskuttet “Hazzard” - med sine tilhørende western-brekk - låner kledelig nok stavemåten av “hazard” fra 80-tallsserien The Dukes of Hazzard; samme tiår som Tomorrow vader sonisk i.
Her står nemlig The Cure, The Smiths og annen romantisk gitarpop fra det thatcheriske Storbritannia som de soniske fyrtårnene, med en mindre innflytelse fra de bandene som etter alt å dømme styrte en gjeng østfoldske indienerder i retning av Beezewax’ grunnleggelse (The Posies, Redd Kross og Teenage Fanclub).
Beezewax
- "Everyone Will Tear You Down"
I likhet med låtskriver og frontmann Kenneth Ishaks to siste albumutgivelser - den tidvis praktfulle soloplata Kenneth Ishak & The Freedom Machines (2010) og popeksperimentene med Heyerdahl på Øen (2012) - stiller også Tomorrow med et énsifret antall låter.
Det er godt mulig verdien av tolvsporsalbumet har minsket i strømmingens utålmodige tidsalder, men det gjør likevel at Beezewax’ sjette fullengder fremstår noe amputert - særlig når man ikke akkurat kaster seg selv etter repeat-knappen idet halvtimen runder av til “Forever”s bedagelige, Real Estate-referende dagdrømmeri.
Tomorrow er likevel et lekkert og vellydende album.
Det kan nok delvis takkes Ishaks økte hyppighet som produsent - han har styrt spakene på både Thea & The Wilds og Kaja Gunnufsens debutplater av året, må vite - men også miksingen til amerikaneren Jorge Elbrecht, som blant annet har arbeidet med New York-trioen Violens.
Det er et band som alltid har lånt iherdig fra de neonbelyste åttiårene, men ofte med mer interessante vendinger enn hva et returnert Beezewax makter betydelige deler av tiden.
Eksempelvis bærer "Hold Back", “Everyone Will Tear You Down” og "What Am I Doing Here" alle preg av å nesten være minneverdige låter.
De summer skjønt, men forglemmelig forbi; ikke nødvendigvis så mye lyden av den første kjærligheten som lyden av en relativt hyggelig, tilfeldig valgt dag fra sommerferien mellom første og andre videregående.
| 0
|
002774
|
Bomtur til byen
Taylor Swift har kuttet countryrøttene og mistet seg selv.
Hun begynte reisen med sitt forrige album, men det er først nå Taylor Swift uttalt har flyttet fra country- til popverdenen.
Forgjengeren Red (2012) bød på opptil flere strålende øyeblikk ("22", "I Knew You Were Trouble", "We Are Never Ever Getting Back Together") i krysningspunktet mellom de to sjangrene.
Nå har 24-åringen kuttet over røttene til Nashville - byen hun som 14-åring flyttet til for å bygge karrieren - til fordel for formatert pop med urban inspirasjon.
Det eneste som minner oss om at hun en gang var USAs største unge countrystjerne er knekken i stemmen, som på hennes ferske utgivelse drukner i mylderet.
1989 er et grådig popalbum.
Swift vil mye.
Første singel, "Shake It Off", varslet om jovial storbandstemning, men viser seg ikke å være representativ for 1989 som helhet.
I albumsammenheng står den heller igjen som et eksempel på en av de altfor mange retningene Swift går i på den 13 spor lange standardutgaven av 1989.
Etter å ha operert i en sjanger med relativt klare rammer, er det muligens følelsen av at hun nå kan gjøre alt hun vil som slår uheldig ut for sluttproduktet.
Swift har selvsagt like stor rett til å prøve seg fram og leke med sjangre som alle andre, men det blir ikke nødvendigvis bra musikk av det.
"Wildest Dreams" flyter avgårde med slentrende Lana Del Rey-vokal.
Åpningssporet "Welcome To New York" åpner med mørke klubbtoner og drives av synth.
I "Blank Space" er stemmen til Swift overraskende lik Avril Lavigne i versene.
På "Style" og "This Love" høres Swift ut som hun, som så mange før henne, har latt seg inspirere av Drive-soundtracket.
"Bad Blood" og "How You Get The Girl" er på sin side eksempler på bombastiske låter skrevet med hitlistene i bakhodet, men uten evne til å verken fenge eller røre.
Samarbeidet med de svenske produsentene Max Martin og Shellback, som skrev de beste låtene på hennes forrige album, er videreført.
En svakhet ved Red var ifølge kollega Jørgen Hegstad for mange samarbeidspartnere, og tanken om å velge noen og gå for dem er god i teorien - men faktum er at Taylor Swift anno 2014 høres mer anonym ut enn noensinne.
Det er jo en gang slik at det er flere som sloss om den globale oppmerksomheten i listepop- enn i countrysjangeren, og låtene hun har skrevet til 1989 får ikke frem det beste i henne.
Sjarmen og varmen som tidligere har gjennomsyret musikken hennes, er fraværende.
1989 mangler både egenarten og låtene som ga Swift en bred appell ved forrige veikryss.
Jeg håper hun finner veien tilbake etter bomturen til byen.
| 0
|
002776
|
Store hits, lite hjerte
To-tre ålreite låter er ikke nok til å veie opp et dusin uelegante og kyniske gulvfyllere.
Calvin Harris, også kjent som jordklodens best betalte DJ, har med Motion mekket en skive som er så brutalt skamløs at det nesten bør applauderes.
Nesten.
Harris’ blodtørstige fjerdeplate består av femten sanger.
Og det er en tåke, eller smørje, av voldsomme dansekutt der world pop-sjangeren møter EDM-influerte partier (om vi ser bort ifra det lavmælte balladeforsøket “Ecstasy”).
Sjangerbeskrivelser til side:
Motion er like elegant som et utdrikningslag der brudgommen står på Karl Johan ikledd Borat-mankini og en dildo på hodet.
Altså, det er ingenting galt med overdimensjonerte megahits så lenge det låter velproporsjonert.
Og Harris har jo, som kjent, produsert en del fete ting.
Eksempelvis er eldre spor som “Acceptable In the 80s”, “Dance Wiv Me” og “Yeah Yeah Yeah La La La” gode eksempler på en produsent som beholdt egenarten, selv med sterk disco- og klubbpåvirkning.
Da var det jovialt, med en slags inderlighet som gjorde at sluttproduktet hørtes bra ut.
Nå, derimot, er det fullt fokus på sweeps, billige triks for få i gang fistpumpingen og å klemme ut femten spor der minst halvparten er mer eller mindre identiske.
Det er kanskje det mest irriterende med Motion - at man vet at Harris har produsentferdighetene til å lage sanger med en viss dybde.
Han har bevist før at han behersker melodiarrangementer, og han viser glimt av det på Motion.
Jeg understreker: glimt.
Det er en drøss med kjente navn som bistår Harris på albumet, og best er “Pray to God” med søstrene Haim, som starter helt ålreit, men ender opp i en tåke av bola EDM.
Søte “Love Now” med All About She og "Outside" med Ellie Goulding har også partier som fungerer.
Men to-tre anstendige låter er ikke nok til å veie opp et dusin kyniske gulvfyllere.
Mer sjel i monitor, takk.
| 0
|
002777
|
Siste kveld med gjengen
Nico & Vinz' konsert på Sentrum Scene føltes som en gedigen hjemme alene-fest der alle var hedersgjester.
Osloguttene Nicolay Sereba og Vincent Dery har som kjent hatt sitt å henge fingra i det siste året.
Men selv om den internasjonale suksessen har vært overveldende i sitt omfang, er den strengt tatt ikke så voldsomt overraskende for de av oss som har fulgt Nico & Vinz siden de kalte seg Envy og drømte om å rekke Karpe Diem til tåneglene.
Som min kollega Andreas Øverland skrev da han anmeldte duoens by:
Larm-konsert for snart fire år siden:
"Gruppa har et grunnlag for å kunne nå langt utafor Ring 3 – noe de fleste rappere her til lands bør misunne dem.
Så da gjenstår det vel bare å lage hitsa, da".
Vel.
Oppdrag utført, får vi vel si – selv om det er mjuk, livsbejaende, allsangbar worldpop og ikke rap som er hovedfokuset nå.
Enten det er et faenivoldsk svar på Hans Geelmuydens virkelighetsfjerne sludder om at de har blitt for høye på pæra til å vare på sine norske fans, eller bare et genuint ønske om å ta en velfortjent pust i bakken:
Sentrum Scene, som har en publikumskapasitet på 1800 personer, er en nærmest tullete intim ramme for en Nico & Vinz-konsert i 2014.
Nettopp dét er trolig grunnen til at de har valgt lokalet som høstens eneste konsert på norsk jord, før de blir med Usher på verdensturné.
Albumet Black Star Elephant så langt ikke rykket verden ut av bane rent kommersielt (uten at så mange andre enn Taylor Swift er i noen posisjon til å bruke dét mot dem).
Men låtene – som tross alt er den gangbare musikalske valutaen akkurat nå – har de.
Et legitimt ankepunkt mot studioinnspillingene er imidlertid at de stundom blir i pynteligste laget.
Et ypperlig utgangspunkt for å pumpe tiltrengt energi inn i dem fra scenekanten, med andre ord.
Publikum surfer inn i den riktige stemningen under "Engel", med oppvarmer Nico D og gjest Admiral P som ypperlige innpiskere.
Det eneste minneverdige som skjer den påfølgende halvtimen er at lysene bakerst skrus på.
Et pussig antiklimaks.
Men så snor afrikansk sang seg utover det store rommet, og duoen er i gang.
Vokalen kunne vært både høyere og bedre, og vi må halvveis ut i andrelåten "The Last Time" - komplett med utropet "vi er hjemme i Oslo!" - før dynamikken sitter ordentlig.
Da er det til gjengjeld liten tvil om hvor kvelden bærer.
Fyrverkeri som "In Your Arms" og min personlige favoritt "Runnin'" fyres av tidlig, og de fremføres med like deler presisjon og ledighet, ispedd en raus dose tilsynelatende ektefølt takknemlighet fra Nicolay og Vincent.
Det freidige Sirkus Eliassen-samarbeidet "Another Day" og den munnspilldrevne, lett gjøglete gulvristeren "Homeless" - sistnevnte passende nok med innlagt danceoff mellom de to - er andre høydepunkter.
"Imaa Imaa" og "Know What I'm Not" er på sin side fine ungdomsalternativer til den pågående Oslo World Music Festival, men først og fremst transportetapper inn mot den uunngåelige finalen.
Nydelige "When The Day Comes" baner vei for "Am I Wrong", som selvsagt får veggene til å svette ut sin siste dråpe og gulvet til å gynge faretruende.
Publikum krever mer, men småtamme og -klamme "Imagine" fyller ikke helt behovet.
Det gjør derimot gjennombruddslåten "One Song", som har fått en kledelig urban kant siden sist.
Ved siden av det nevnte småpirket i maskineriet er det fint lite å trekke for denne seansen.
Nico & Vinz har finslepet musikaliteten de har tuftet karrieren på, med hvert fnugg av karisma og sjarm intakt.
Avskjedsfesten var en suksess.
Vi ses på den andre siden.
Se alle bildene stort i vårt bildegalleri.
| 1
|
002780
|
Nå eller aldri
Anja Elena Viken gir en god faen i morgendagen.
Det er fristende å kaste seg på lasset.
Bergen er et annet sted.
Det er en lovløs stat der høyhusene i drabantbyen Mannsverk står vendt mot den furete og værbitte Østblokken, omringet av narkiser som bærer kniv.
Men hvis noen i det hele tatt er i nærheten av å styre gatene, er det en 23-åring fra bydel Arna.
Når hun ikke løper fra taxiregningen, trasker hun barføtt blant sprøytespisser fulle av HIV - hånd i hånd med nattens tilfeldig utvalgte, med reven danglende i munnviken.
Sånn går dagene for en kjeltring som henne.
Og kun hvis du vet hva det går i, tjommi, kan du ha noen som helst idé om hvem hun er.
Det Bergen som Anja Elena Viken hersker over kan på mange måter minne om de desillusjonerte skildringene til sambygdingen Jonas V på fjorårets bunnsolide 21 dager senere.
Men der Vik føler seg forfulgt og kvalt av sine egne skygger, vender Viken bekymringsløst det andre kinnet til.
På sitt beste er hennes forsinkede albumdebut, Herfra til i morgen, svært livsbejaende saker.
Foruten at Vikens attityde er mindre bråkjekk på Herfra til i morgen - og dermed mer menneskelig og medrivende - enn på gjennombruddssinglene “Klæssar deg ned” og “Gatekredibilitet” fra rundt da hun markerte seg på by:Larm 2012, er albumdebuten også et merkbart steg opp i rekkene hva melodier og produksjonsverdi angår.
Anja Elena Viken - "I morgen"
Fortjenesten for sistnevnte må vel særlig tilskrives produsent Mattias Tellez, som nå for alvor har fått sparket av seg joggeskoene og funnet seg til rette i mer elegant fottøy.
Drevet av obsternasig slagverk og duvende bassgang, samt subtile strykere, er formen til “Bra dag” like optimistisk som innholdet, mens den løpske indiepopkledningen til feiende flotte “Født forbryter” bidrar med å understreke den samme viltre sinnsstemningen.
Ikke at Herfra til i morgen kun består av hemningsløs hedonisme.
“Av og til kan noen ting bare bli for bra/ eg hadde det så fint at eg ikkje kunne ta på det lenger,” erkjenner Viken med et underfundig glis om munnen på “Radio Viken”, samtidig som hun blåser nytt liv i den Øystein Greni-patenterte “radio radio tv sleep”-tropen.
Riktignok er ikke Vikens oppløftende albumdebut blottet for enkelte mindre feilskjær.
Avsluttende “Verdens største løgn” strekker seg spenningsfullt mot et klimaks som den aldri helt klarer å nå; “Komatøs” gjenlåner vel mye fra en viss utslitt Loddefjord-gjengs Psychocandy-besettelse; omkvedet til "Løpetaxi" er av den mer enerverdende sorten.
Men dette er ikke nok til å stikke betydelige kjepper i hjulet for det bærende budskapet:
#yolo.
Herfra til i morgen skulle egentlig vært lansert for et års tid siden.
Men grunnet et av skjebnens ironiske puss, slo Vikens kroniske stoffskiftesykdom plutselig ut i full, livstruende blomst.
Det virker som det har gitt hovedpersonen selv en større og mer alvorstynget bevissthet om sin egen dødelighet.
Og sant nok:
Vi har kun begrenset kontroll over liv og død.
Men nettopp derfor må det være lov å ha det litt gøy på reisen.
| 1
|
002782
|
Feil avkjørsel
God idé, platt resultat.
Dokumentaren Sound City fra 2013 var både regidebuten til Dave Grohl og spiren til prosjektet som nå har blitt Sonic Highways.
Den var en oppdagelsesferd gjennom Grohls røtter og inspirasjonskilder, et forsøk på å viktiggjøre disse og samtidig komme ut på andre siden som en ydmyk fyr med sunne verdier og mektige venner.
I Sound City handler det om et platestudio og en miksepult, i Sonic Highways handler det om å oppsøke åtte viktige amerikanske musikkbyer og spille inn én låt i hver by, med kjente folk fra byens musikkscene som gjester.
Jeg har ikke sett serien, og det er mulig at en og annen dimensjon går tapt uten, men som et rent musikalsk dokument er Sonic Highways lite annet enn ordinære Foo Fighters-låter som alle er et par minutter for lange.
Idéen er uansett bedre på TV enn som albumutgivelse - selv om han har med seg folk som Bad Brains, Ben Gibbard (Death Cab For Cutie) og Tony Visconti (David Bowie), blir alt presset inn i tvangstrøyen ved navn Butch Vig.
Han produserer alle låtene, og det er forunderlig at de ikke også bytter produsent for hver by.
Dét hadde gikk utgivelsen et sterkere avtrykk av hver musikkform og hvert miljø Grohl oppsøker.
Foo Fighters' forrige album, Wasting Light, var en nødvendig retur for bandet etter to helt avskyelig dårlige album der Dave Grohls tro på egne ballader fikk altfor stor plass.
Den akustiske delen av In Your Honor er noe av det kjedeligste som er gitt ut av gitarmusikk på totusentallet, og Echoes, Silence, Patience & Grace er påtatt hektisk og dvask på samme tid.
Sjangerspenn har aldri vært hans styrke, og de beste Foo Fighters-låtene er enten kjappe og barske ("Monkey Wrench", Alone + Easy Target", "Stacked Actors", "I'll Stick Around", "Wind Up") eller søte og skranglete ("Big Me", "Learn To Fly", "For All The Cows", "Up In Arms").
Sonic Highways har intensjoner om å ta til seg inspirasjoner fra country, jazz og punk, men ender opp som sedvanlig, bredbent rock.
Det er synd, for her er det potensiale for mange spennende samarbeid.
"Congregation", sunget med countryartisten Zac Brown, har gode vers og refreng, men rauter seg til døde etter tre minutter.
Den todelte "What Did I Do?"/God As My Witness" er skikkelig tomgangsboogie, der Grohl har tekstlinjer som "So here
I go again, putting words into your mouth/This one's for me to know and for you to find out", som går over i en Big Star-avledning som veldig mange har gjort bedre.
De to hovedproblemene er at Butch Vig lar alt låte flatt og forutsigbart, og at låtskrivingen er uinspirert.
Det er i tillegg svært lite å høre til de mange gjestemusikerne, og ikke har deres innfallsvinkel hatt spesielt mye innflytelse på resultatet heller, med et mulig unntak i "Subterranean" med Ben Gibbard.
Det som i utgangspunktet var et spennende prosjekt fra en sympatisk gjeng, har blitt fullstendig ubetydelig.
Tror kanskje jeg dropper serien også.
| 0
|
002783
|
Gamle punkere sparker hardt
Fat Wreck-favoritter imponerer stort i comebacket.
«Everyone tells me I’m close minded.
If it’s not punk rock I’m never gonna like it”.
Akkurat slik, som i Visions “Close Minded”, tror jeg mange av oss har hatt det.
Vi som vokste opp med SoCal-punken på 90-tallet.
Den fant oss, vi fant den.
Noen beveget seg videre, mens mange – sjangerentusiastene – ble.
Jeg tilhører sistnevnte kategori.
Derfor er det alltid like spennende når en av bautaene fra gullalderen på midten av 90-tallet kommer med nytt materiale.
Det har gått seks år siden de i det hele tatt ga ut noe, og hele ni år siden den siste studioplaten Resolve:
Et nytt Lagwagon-album har med andre ord ikke virket veldig sannsynlig.
For der kontemporære kolleger som Bad Religion, NOFX og Rancid har gitt ut plater med en viss hyppighet, har det vært stille i Lagwagon-leiren, bortsett fra frontmann Joey Capes mange sideprosjekter.
Jeg hadde for lengst avskrevet dem som et band som kom til å turnere sjangerfestivaler i Øst-Europa til de la inn årene.
Jeg tok feil.
Lagwagon er tilbake.
Og for et comeback.
Santa Barbara-kvintettens åttende studioalbum, Hang, fortsetter der Resolve slapp, og høres ut som en hybrid av sistnevnte og karrieresbeste Hoss.
Tyngre, voksnere og mørkere, men fremdeles med farten og de tidvis intrikate melodiene intakt.
Allerede etter noen sekunder, med den «Alien 8»-aktige åpningslåten «Burden of Proof», forstår du at Joey Cape & co. har brukt pausen godt.
Og når den akustiske intro-låta glir over i «Reign» snakker vi frysninger.
Hjertet står i d-beat.
Låta drar paralleller til gammel No Use For A Name på verset, er noe av det beste vi har hørt fra Lagwagon på denne siden av 2000-tallet og kunne glidd rett inn på hvilken som helst Lagwagon-plate fra det gylne 90-tall.
Og trommespillet til 44 år gamle Dave Raun bør fjerne enhver tvil om at han er en av de fremste trommeslagerne innen punkrocken.
På «The Cog in the Machine» senkes tempoet en smule, og vi vartes opp med et stonerrockriff som like gjerne kunne vært hentet fra Fu Manchus The Action is Go.
Like fort skifter det, og låta går etterhvert over i en nydelig bridge Bad Religion verdig hva melodilinjer og koring angår.
Det er også en av styrkene til Hang:
Variasjonen, intensiteten og spillegleden.
Der Rancid fremstår aldrende og resirkulerer gammelt materiale på Honor Is All We Know, spiller Lagwagon som om de nettopp skulla ha bikka 20.
Spillegleden og spennvidden fortsetter utover plata, som f.eks. på metalriffingen i 6 minutter lange (!)«Obsolute Absolute», som debutantbassist Joe Raposo får æren av å åpne.
Og hør den nydelige piano- og vokal-introen til «One More Song», hyllesten til bestekompis og NUFAN-frontmann, Tony Sly, som gikk bort så altfor tidlig i 2012.
Et av platas sterkeste spor.
Det er lett å se at Tony Slys bortgang har hatt stor påvirkning på platas atmosfære.
Dysterheten fra Resolve, som var en reaksjon på at eks-trommis Derrick Plourde tok sitt eget liv i 2005, fortsetter på Hang.
Angsten og sårbarheten er byttet ut med et mer sosialpolitisk tekstunivers som levner liten tro på samfunnet vi lever i.
Noe «In Your Wake» er et perfekt eksempel på – en slags light-versjon av NOFX eposet «The Decline».
Låta som får æren av å avslutte plata med den ikke overveldende positive linja «you're next to hang» fikk en god venn av meg til å utbryte «jeg tror jeg kommer til å synge med på det refrenget resten av mitt liv» etter første gjennomlytt.
Vanskelig å være uenig.
Hang er 38 bunnsolide minutter, både låt- og produksjonsmessig, og fullt på høyde med klassikere som Trashed og Hoss.
En av årets plater i mine ører.
Men du finner den nok ikke på noen årsbeste-lister – skatepunken har for lengst blitt avskrevet som irrelevant og utdatert (noe Lagwagon selvironisk harselerte med på den lett forglemmelige EPen I Think My Older Brother Used to Listen to Lagwagon».
Men skulle sjangeren atter en gang løftes opp i lyset, er det ingen tvil om hvem som står fremst i feltet.
Gamle punkere er fortsatt eldst.
| 1
|
002786
|
Kongen av karaokebaren
40 år gammel klassiker som ryggrad til tross:
Samtidens Elton John er og blir en velmenende sviskesanger.
Elton John må ha tapt all livsgnist om han ikke har sett frem til dette 40-årsjubileumet - da tiden omsider var inne til å blåse støvet av hans kanskje beste plate, utgitt i sine kreative og kommersielle gullår på starten av syttitallet.
Da han var en fremadstormende glamrocker på noen-og-tjue, og ikke en velmenende sviskesanger i tidlig pensjonsalder.
Det oser imidlertid ikke publikumsfrieri å innlede Goodbye Yellow Brick Road-turneens norgesvisitt med den drøyt ti minutter lange rockeoperaen "Funeral for a Friend/Love Lies Bleeding".
Det er en inspirert vurdering, men det er den påfølgende glamfunken "Bennie and the Jets" - også fra nevnte plate - som legger frem lovord for kvelden:
Hovedpersonen hamrer konsentrert på tangentene, går rappkjeftet til angrep på mikrofonen, og gliser attpåtil bredt mellom slagene.
I likhet med den episke Kate Bush-duetten "Snowed in at Wheeler Street", viser Elton John at han kan glimre på sine eldre dager.
Derfor er det påfallende hvor blass fremføringen av påfølgende "Candle In the Wind" låter.
Settlisteselvsagtheten fremføres på utstudert og uengasjert vis, som sier noe hvor mye liv som vaskes bort ved senskader; her fungerer balladen først og fremst som en første avgjørende brist i en fasade som skal slå stadig flere sprekker.
Med unntak av Elton Johns glimtvis gnistrende vokalprestasjoner, låter konsertproduksjonen like blodfattig som radmager.
I verste fall kunne dette vært ettermiddagsunderholdningen på en all-inclusive resort ved middelhavskysten.
Den harmløse adult contemporary-kledningen understrekes kun ytterligere av palmesilhuettene som farger bakgrunnen neonblå og -rosa under "Tiny Dancer" - for ikke å glemme den bløte lyden av congas som en ung Rod Stewart-dobbeltgjenger på perkusjon tilfører blant andre "Daniel".
Satt opp mot det intense pophåndverket som gjør studiooriginalen eviggrønn, blir også tapningen av "Goodbye Yellow Brick Road" punktert av de friksjonsløse, taffelaktige arrangementene til Elton Johns backingband.
Da sier det kanskje seg selv at den flotte balladen "The One" - med ridderen kun ledsaget av sitt trofaste flygel - ender opp som et av konsertens ytterst få gripende øyeblikk.
Det skjønne skal imidlertid ikke få vedvare:
Kort etter er lampene over den omreisende banden igjen skrudd på, og "Your Song" forkludres med sløve gitarer, trommer og synthesizere.
Da billige flammeanimasjoner akkompagnerer kaotiske "Burn Down Your Mission" er det liten tvil om at slaget for en i det minste akseptabel konsertopplevelse er tapt.
Det sier for så vidt også sitt at det nærmeste Elton John & co. kommer å bite, er da ordene "Bitch" blinker insisterende utover Oslo Spektrum under "The Bitch is Back".
"I'm still standing after all this time," synger Sir Elton John karakteristisk kraftfullt til "I'm Still Standing", mens en vignett full av hans mange yngre ansikter surrer over storskjermen bak ham.
Liveversjonen er et lettere dansbart, men like fullt karaokebarvennlig sammensurium.
Manglende bevissthet om ens eget veldige fall fra fordums storhet kan vel neppe bli mer bokstavelig.
| 0
|
002788
|
Frekkere enn før
One Directions Four er et steg bort fra bandets uskyldige image, men preges av annenrangs fyll.
Kombinasjonen av musikkglede og uskyldig sjarm har tatt britiske One Direction langt.
De fem bandmedlemmene deltok opprinnelig i talentshowet X
Factor som soloartister i 2010, men ble satt sammen til et boyband av dommer og musikkbransje-ringrev Simon Cowell.
Alle fem har riktignok et visst talent for sang og underholdning, men det er langt fra noen brannfakkel å påstå at de ikke ville ha lyktes i et musikksegment som ikke er bygd rundt underholdningsverdi og produkt-tankegang.
Four er One Directions fjerde album.
Gjennom de tre foregående har de bevist hvor uviktig albumet egentlig er i deres segment.
Singler som "What Makes You Beautiful", "Story Of My Life" og "Live While We're Young" har bidratt til at de har lyktes.
Ellers har de aller fleste av låtene på albumene de har gitt ut ved et års mellomrom gått i glemmeboken.
Vel så viktig for suksessen til One Direction er merkevarebyggingen.
De fem (og apparatet rundt dem) har knekt boybandkoden - de er alle sjarmerende, tilsynelatende godhjertede og opptatt av å ta vare på fansen - men de er også fem forskjellige typer som representerer ulike egenskaper.
I videoen til ferske "Steal My Girl" får de til og med utdelt slike egenskaper, helt eksplisitt.
Sammen med overraskende kvaliteter som liveband (les: musikkglede og takknemlighet for suksessen) har det vært nok til at de har blitt blant verdens største ungdomsidoler.
Frem til den siste tida har One Directions fasade holdt seg plettfri.
Gruppas indre liv har tilsynelatende vært harmonisk.
Selv om Harry Styles tidlig stakk seg ut som den mest populære, har alle fått skinne - og eventuelle intriger har ikke nådd utenfor den innerste sirkelen.
I mai begynte imidlertid ting å skje.
En video av Zayn Malik og Louis Tomlinson som filmet at de røykte en joint havnet på internett.
Siden den gang har ryktene om at Malik har dopproblemer og er på vei ut av bandet florert.
Det ville i så fall være et tap for One Direction.
Han er, både live og på Four, den som synger best, og dermed nok har størst potensiale som soloartist.
Denne uka gjorde han sin første offentlige opptreden med de fire andre etter å ha avlyst flere avtaler, angivelig på grunn av mageproblemer.
Det har også vært spekulert i hvorvidt - eller hvor lenge - bandet kommer til å fortsette.
Akkurat som hos konkurrenten Justin Bieber er det vanskelig å holde på den unge appellen og det uskyldige imaget når man selv er i ferd med å bli voksen.
På et eller annet tidspunkt vil de vokse seg ut av boybandformatet.
Allikevel er nok ikke noen oppløsning å forvente med det aller første - bandet har planlagt en stor turné neste år, og spiller i Oslo 19. juni.
Musikalsk sett er One Direction, også i denne omgangen, best i låtene der gleden slipper gjennom.
"Where Do Broken Hearts Go", "Clouds", "Stockholm Syndrome" og "No Control" er lekne poplåter med smittende glede og sjarm, som føles skreddersydde for bandet scenetekke.
Albumet henter inspirasjon fra ulike suksesser i pophistorien.
"Fireproof" lener seg mot det tidsriktige Fleetwood Mac-drivet, mens singelen "Steal My Girl" bygger seg opp med svære synther, og er utvilsomt inspirert av Journeys 1981-hit "Don't Stop Believing".
Referanseleken gir dem et noe modnere uttrykk enn tidligere, selv om bandet jevnt over fremdeles er overraskende pregløse, suksessen tatt i betraktning.
Småfrekke "No Control" er albumets største overraskelse.
Den kanaliserer energi med The Strokes-gitar og byr på en langt frekkere tekst enn One Direction har gitt oss tidligere.
Linjer som " Waking up/Beside you I’m a loaded gun/I can’t contain this anymore/I’m all yours" er vanskelig å tolke som noe annet enn et forsøk på å vise at bandet er i ferd med å bli voksne, og vil distansere seg både fra det uskyldige stempelet og de yngste lytterne.
Det ungdommelige overskuddet tvinger seg gjennom i noen av de mer energiske låtene, og løfter helhetsinntrykket.
Andre ganger er Four et kremeksempel på musikk som ikke makter å bevege i noen som helst retning.
Og når det kommer til musikk er både kjærlighet og hat mer verdifulle følelser enn kjedsomhet.
Akkurat som under konserten i Telenor Arena i fjor er balladene den største utfordringen på Four.
Både innholdet og fremføringen av låter som "Spaces" og "Night Changes" er tamme saker som gjør det verdt å stille spørsmålet om hvorfor One Direction, med sine fans fra internettgenerasjonen, fremdeles gir ut musikk i albumformatet.
Litt for mange av låtene oppleves nemlig som annenrangs fyll.
Det er dumt - for de beste på låtene på Four bidrar til å øke forståelsen for One Directions enorme suksess.
| 0
|
002789
|
Tenke sjæl
Admiral P vil gjøre norskspråklig reggae til allemannseie.
Synd Selvtillit & tro ikke byr på flere minneverdige øyeblikk.
Ved kun én anledning er Admiral P politisk på sitt andre album.
Selvtillit & tro innledes med Nelsons Mandelas kanskje mest kanoniserte apartheidtale, før frihetsforkjemperen overdøves av hissige dancehalltrommer, og Philip Boardman tar over mikrofonen.
“Med selvtillit og tro har du vunnet før det hele har begynt,” konstaterer admiralen.
Meldingen er klar:
Skal man utrette noe som helst - det være seg å kjempe mot undertrykkelse eller for kjærligheten - er man nødt til å elske seg selv først.
Dårlige selvbilder er den store norske folkesykdommen, og Admiral Ps gode budskap er kuren.
Siden gjennombruddet med “Spinnvill” og “Snakke litt” for fire år siden, har 32-åringen først og fremst vist at reggae faktisk har et kommersielt potensial her på berget utover besynderlige åttitallsslagere som “Livet er for kjipt” og “Svake mennesker”.
Admiral
Ps bevissthet om denne crossover-suksessen - han har tross alt blitt en P1-favoritt, av alle ting - kan være en del av forklaringen på hvorfor Selvtillit & tro ofte låter mer konform enn den er tjent med.
På et av albumets mer irriterende kutt
- “Fy faen”, basert på en riddim ikke altfor ulik dancehallklassikeren “Dangerous” - spør han innledningsvis:
“Er det lov å banne?
For jeg må få sagt det her, ass”.
På “Hatere” klarer imidlertid ikke Admiral P eller OnklP å bestemme seg for om de skal vende det andre kinnet til eller slå tilbake.
Det melder seg et savn etter enkelte kontrære ideer her - som den glimrende tjallbangeren “På høy tid” fra platedebuten Muzikal Bullit:
The Admiral Story (2008).
Admiral P
- "Skakke gi opp"
Når det er sagt:
Den regjerende hjelp-til-selvhjelps-tematikken slår tidvis ut i inspirerende blomst.
Foruten den vinnende nektarsødmen til “Kallenavn”, er Selvtillit & tros beste låter - tilbakelente “Hodet kaldt” og øreormen “Skakke gi opp” - øyeblikkene der både melodiene og tekstene står i stil til budskapet.
Det finnes for så vidt også enkelte boblere her - “Vakker & søt” og “En ting” er fine nok, for eksempel - men det er påfallende at Admiral P ikke stiller med sterkere skyts på sitt potensielle mesterverk.
“Jeg er allergisk mot negative vibes,” synger Boardman på “Allergi” - til en beat bygd rundt et nyseanfall.
Ironisk nok er at låten tilstrekkelig enerverende til å skape nettopp negative vibber.
Da er det fristende å la blikket hvile på andre side av Skagerrak enda litt til, der dansker som Raske Penge og Klumben de siste par årene har produsert en rekke dancehallslagere som mer enn det meste på Selvtillit og tro er morsomme å lytte til.
Så får vi håpe at Admiral P, Nico D, Jah Well og hvem som helst andre her i landet med et brennende hjerte for jamaicansk musikk ikke gir slipp på tanken om at Norge trenger reggae.
Enn så lenge er det en drøm man så vidt kan gripe rundt.
| 0
|
002790
|
Sjakkmats
Med hverdagsobservasjoner ledsaget av en svaiende og eksentrisk vibb er Daogen EP en liten skatt fra rapper Mats Dawg.
Debut-EPen til den bergenske nordlendingen Mats Dawg er endelig lansert.
Den består av vindskjeive synthdrag og trippy trommeprogrammering, og ikke minst så tilbakelent og harmonisk rapflyt at man skulle tro at den halvmystiske rapperen ligger horisontalt når han slentrer seg elegant gjennom EPen Daogen.
Vi får seks spor, og moroa er snekret av NMG-rapperen i samarbeid med P3 Gull-nominerte Store P. Hektiske og traptrolske “Skog” ble sluppet for stund siden, og så har man jo altfor korte “Silverado” – et kutt som stadig blir en sterkere kandidat for å stikke av med tittelen som årets mest slicke, norske rapsingel.
Mats Dawg har vandret rundt i den norske underskogen av dyktige rappere en god stund - han fikk blant annet skryt for sommersmashen “Teng”.
Stemmen er dyp og vokalen høflig insisterende, og Daogen-skuta styres i et bedagelig tempo.
Han veksler mellom rapkoring på det tåkete kuttet "Skli" og ikke minst åpningskuttet “Intro” til maskingeværspytting med nikk til Bone Thugs N’ Harmony på melodiske “Opp i røyk”.
Mats Dawg får hoder til å nikke – takket være hans gyngende rapflyt.
“Hver gang jeg bare preiker piss, så bare gjør jeg det til en ny, feit ting”, sier rapperen på EPens sistespor, softe “Uenig”.
Det er vanskelig i å være uenig i det.
Tekstmaterialet, som kanskje strengt tatt ikke handler om noe annet enn hverdagsobservasjoner, er likefullt interessant fordi han er rå på å omforme nonsens til sitérbare, kule linjer.
Vibben på Daogen EP er svaiende og eksentrisk, og oppnår full effekt med tanke på at materialet er komprimert og konsentrert.
En liten skatt fra Mats Dawg, hjulpet frem av kumpan Store P, altså.
| 1
|
002791
|
I konstant utvikling
Hanne Kolstøs musikk krever noen runder i øregangene - men tålmodigheten betales tilbake med renter.
Forever Maybe er det fjerde albumet i Hanne Kolstøs november-prosjekt.
Siden 2011 har et nytt album fra sunnmøringen vært et sikkert mørketidstegn, og albumene har vært en årlig statusrapport fra en artist i kontinuerlig utvikling.
Det dogmatiske ved å skulle lage ett album i året har vært fruktbart; kvantiteten har aldri gått utover kvaliteten, men høres heller ut til å ha trigget kreativiteten.
Siden Riot Break (2011) har det elektroniske tatt stadig større plass i musikken til Kolstø.
På fjorårets Stillness and Panic dominerte kjølige synther sammen med tekster om ensomhet, angst og kjærlighetssorg.
Årets album, Forever Maybe, er en naturlig forlengelse av dette, og tar oss med et steg videre i prosessen, både tematisk og uttrykksmessig.
Kolstø har selv uttalt at "fem album på fem år"-prosjektet er en musikalsk dagbok, og som sine forgjengere gir Forever Maybe et tydelig innblikk i Kolstøs tanker og følelser.
Det følelsesmessige reservasjonen i tittelen er sentralt.
Sorgen fra forrige album later til å ha gått over i et ønske om å bli ferdig med en vanskelig prosess, og uro, forvirring og ubehag preger mange av låtene.
I åpningslåten "BlankO" gjør Kolstøs omsluttende vokal det klart; linjen "I don't wanna feel anything, I don't wanna think anything" blir stående som premiss for albumet.
Den samme resignasjonen sniker seg gjennom i rørende "True Story".
Alt er imidlertid ikke svart.
Singelen "We Don't See Ourselves" og "Rooftop" har noe forløsende ved seg.
Kolstøs fengende melodilinjer og nyanserte vokal sørger for at gleden og håpet skinner gjennom.
Selv om store, dunkle synther er det mest sentrale i lydbildet, våger Kolstø å eksperimentere i flere retninger.
Gitar gir "All Is Contagious" og "Nothing To Talk About" et mer rocka uttrykk, mens minimalistiske beats gir tittellåta "Forever Maybe" et klubbvennlig preg.
Begge de to virkemidlene utgjør en fin kontrast til det ofte luftige og vidstrakte i Kolstøs musikk.
Kolstøs album krever gjerne noen runder i øregangene før de virkelig åpenbarer seg, og Forever Maybe er ikke noe unntak.
Tålmodigheten belønnes med at låtene setter seg fast og flere lag åpenbarer seg.
Det er langt mer i musikken enn det første man legger merke til.
Låtene vokser stadig - bare tanken på hvordan de vil låte live er nok til å lure frem gåsehuden - og nettopp dét er med på å gjøre henne til en av de mest slitesterke og begavede artistene vi har.
| 1
|
002794
|
Kirketid!
D’Angelo retter seg i ryggen, børster halvannet tiår med støv av skuldrene og returnerer med et mirakuløst sterkt og rørende album.
Det har vært 15 slitsomme år.
Jeg har gledet meg, gruet meg, mistet troen, gjenvunnet den etter å ha bevitnet noen svært inspirerte konserter tidlig i 2012, gledet meg, gruet meg og deretter begynt å tvile igjen.
Ville det noensinne komme, det lenge bebudede tredjealbumet til Michael Eugene Archer?
Og ville det være verdt ventetiden?
På mandag besvarte han begge disse spørsmålene med et flerstemt, gedigent JA.
Etter den meget solide debutplaten Brown Sugar (1995) sparket nemlig D’Angelo i gang en ny musikalsk tidsalder – intet mindre – med mesterverket Voodoo.
Albumet traff en samlet r&b- og soulverden midt i skolten i januar 2000, og det står igjen som tiårets mest egenartede utgivelse i sjangeren; en febrilsk og skakk jamsession tett oppunder funkhimmelhvelvingen, med musikalitet boblende i hvert fiber av lydbildet.
Og det satte et effektivt punktum for den såkalte neo-soulen – mer eller mindre kompetente rekonstruksjoner av sjangerens storhetstid – som hadde sitt kvarter i solen på nittitallet.
Deretter fulgte et tiår preget av trøbbel for Richmond-sangeren.
Fyllekjøring (og -krasjing), ymse narko- og alkoholproblemer, et mislykket forsøk på sexkjøp, kroppslig forfall og depresjon – listen er lang, og D’Angelos evner som artist, arrangør og vokalist ble skjøvet lenger og lenger ut av den kollektive bevisstheten.
Og med unntak av de nevnte liveopptredenene:
Slik har det vært.
Inntil nå.
Det er umulig å komme utenom Sly Stone, et av musikkhistoriens mest særegent funky individer, som en referanse for Black Messiah – ikke bare i kraft av D’Angelos evne og vilje til å sveise sammen funk, soul og jazz med rock og psykedelia, men også i den faenivoldske grunnholdningen til disse elementene og deres muligheter, og et uhyggelig fininnstilt øre for musikk som en helhet, en bevegelse.
Lyrisk føyer han seg inn i en tradisjon der grensene mellom det politiske og det personlige oppheves, og den siste tidens demonstrasjoner mot rasisme og politimakt i USA gjenspeiles både i albumtittel og omslagsbilde (og deler klangbunn med enkelte tekstlinjer).
Gitaren, som vår mann visstnok har lagt ned tusenvis av øvingstimer med siden sist, tar en langt større plass enn på Voodoo, og uttrykket er både mer variert og mer utfordrende.
Samspillet med bandet The Vanguard, der überbassist Pino Palladino og trommisene James Gadson og Questlove utgjør hørbare spydspisser, er til å fortape seg i.
Produksjonen spenner fra det relativt krispe («Sugah Daddy») til regelrett klaustrofobi («1000 Deaths»), men det bugner av nyanser og detaljer mellom disse ytterpunktene.
Enkeltlåter er vel strengt tatt ikke poenget her, men flere av sangene fortjener like fullt en individuell tommel opp.
Drivende «The Charade» emulerer Prince i toppform, iført sine mest flagrende og fargesterke gevanter, mens vakre «Really Love» løftes ytterligere av spansk gitarplukking og sobert stryk.
Mesterlig arrangerte «Back To The Future (Part I)», sjøsyke «Prayer» og den eksplosivt nydelige avslutningen «Another Life» – det nærmeste Black Messiah kommer en «Untitled (How Does It Feel?») – utgjør noen av flere høydepunkter på platens noe mindre umiddelbare andre halvdel.
Det nærmeste vi kommer en svak låt er slentrende, plystredrevne «The Door», men også den vokser ved flere gjenhør.
Alt det ovenstående er – tross intens lytting de siste dagene – førsteinntrykk.
Alt tyder på at Black Messiah kommer til å åpne seg, lag for lag, i ukene, månedene og årene som kommer.
Det er en plate som minner meg om hvorfor jeg begynte å elske musikk i utgangspunktet – det religiøse mennesker gjerne kaller «noe større enn oss selv» når du spør dem hvorfor de tror.
Om det så går 15 år til neste gang:
Troen er sterkere enn noensinne.
| 1
|
002796
|
Dub fra roteloftet
Noah Lennox' femte album utenfor Animal Collective er et rotete, men tilfredsstillende møte mellom dub, støy og alvor.
Idét skuffelsen etter Centipede
Hz har lagt seg og man igjen kan begynne å glede seg til et nytt Animal Collective-album, holder hovedmedlemmene seg opptatte på hver sin kant.
Avey Tare ga ut sin tullete hyllest til skrekkfilmer til godkjent resultat i fjor.
I år ser vi Panda Bear lene seg mer mot alvoret på Panda Bear Meets The Grim Reaper - der store tema møter en fascinasjon for dub på en større skala enn vi har sett ham på sine tidligere utgivelser.
Som på Tomboy (2011) har han også denne gang med seg Sonic Boom fra Spacemen 3 bak spakene, og sammen har de kokt opp en skikkelig heksadesimalsk gryte av gamle analoge synthlyder, snodige samplevalg og trommemaskiner fra åttitallet.
Sammenlignet med hans bestenotering Person Pitch føles ...Grim Reaper noe konturløs og svevende, men ikke uten unntak.
Singlene "Boys Latin" og "Mr. Noah", "Selfish Gene" og psykedelia-utforskende "Sequential Circuits" er alle eksempler på poplåtskriving med Lennox' sterke særpreg.
Han synger i tillegg svært bra - hans myke stemme står godt til den hule lyden i komposisjonene, og selv om jeg i Animal Collective-sammenheng foretrekker Avey Tares uskolerte kauking låter det perfekt i denne konteksten.
https://www.youtube.com/watch?v=prBaZzYmQrI
Etter noen gjennomlyttinger utkrystalliserer det seg noen andre favoritter, helt spesifikt de lange låtene "Come To Your Senses" og "Tropic Of Cancer".
Sistnevnte er spesielt betagende, der kun et harpesample står mellom Lennox og hans tekst om farens død.
Muligens hans vakreste låt i solokarrieren så langt, og perfekt i tospann med den langt mer kaotiske og beat-drevne "Come To Your Senses".
Jo dypere man kommer inn i materien, jo mer tar man seg i å glede seg over å finne strukturer i virrvarret rundt, som de Milli Vanilli-aktige trommene i "Crosswords" og "Acid Wash", som forener drivet fra AC-favorittlåt "Peacebone" og Beach Boys-inspirasjonene på Merriweather Post Pavilion.
Om Panda Bear Meets The Grim Reaper ikke er hans mest besnærende, så er det i hvert fall hans kløktigste så langt i karrieren.
Jeg sliter fortsatt litt med å finne store grunner til å ha med interludiene "Davy Jones' Locker" og "Shadow Of The Colossus", spennende referanser til side, men utover dét finnes ikke mye dødtid her.
Kreativ studiolek med stor appell.
| 1
|
002797
|
Intet nytt under solen
Norske Psyence Fiction har fine rammer, men lite innhold, på sitt debutalbum.
Frem til i fjor lagde lofotværing Aleksander Johansen musikk som iampsyencefiction.
Etter en godt mottatt EP og en singel, kom flere bandmedlemmer til - og navnet ble Psyence Fiction.
De har brukt tiden frem mot debutalbumet blant annet til å varme opp for Highasakite på turné, og vise at de er et band med en god dose talent i bunn.
Allikevel har de fremdeles hatt en del å gå på.
Som kollega Marius Asp poengterte under fjorårets by:
Larm-konsert har Psyence Fiction, som så mange andre i det samme landskapet, hatt et fint musikalsk uttrykk uten at enkeltlåtene i bunn nødvendigvis har vært spesielt slitesterke.
Nettopp den problemstillingen gjelder også debutalbumet Spy vs. Spy.
Tittellåta er den eneste som stikker seg ut ved første lytt.
Den er mer beskjedent instrumentert, og lavmælt, sammenliknet med de øvrige sju låtene, men har også en kraftfullt refreng som løfter låta ut av det atmosfæriske uttrykket og inn i minneboka.
Etter flere lytterunder og en god dose tålmodighet (som publikum selvsagt bør ha også i 2015, selv om det ikke nødvendigvis er tilfellet), begynner låtene å utkrystallisere seg i noe større grad.
Mange av dem er fremdeles anonyme, men den naturnære åpningslåta "Big Sleep" er fin å ta med seg videre.
En av Psyence Fictions første konserter var en vellykket oppvarmingsjobb for Bon Iver-frontmann Justin Vernons Volcano Choir høsten 2013.
Påvirkningen fra dette bandets isfjellaktige postrock preger også Spy vs. Spy.
Blåsere, piano og elektronikk bygger et stort og ofte foruroligende lydbilde.
Samtidig skaper Johansens trygge barytonvokal og varme americana-gitar en effektiv kontrast.
Også Madrugada kan nevnes som referanse; "Jor El" og "Don't Stall" byr på et dryss av skitten, nordnorsk rock.
"Jor El" har også en kledelig dose ørketgitar og en villskap som gjør at den står ut i mengden.
Utrykket er det altså, ikke overraskende, ingenting å si på.
Heller ikke tanken på hvordan det vil være å dykke ned i musikken i liveformat mens vinterkulda herjer utenfor.
Dessverre er ikke det nok.
Filmatisk indie er naturligvis sjelden hitlistemat.
Samtidig har åpenbare påvirkningskilder - for eksempelt Sigúr Ros og Bon Iver - nok av sterke låter å vise til.
Og det er fremdeles milevis opp og frem før Psyence Fiction er der.
Men rammene er i det minste på plass.
| 0
|
002798
|
Musikk, dans og karma
Aldrende skotter ser seg ikke tilbake når de overhaler eget uttrykk og kommer tilbake mer revitaliserte enn noen gang.
Girls In Peacetime Want To Dance er 61 minutter langt.
Normalt sett er albumlengde det kjedeligste man kan skrive om, men akkurat i dette tilfellet synes jeg det har noe ved seg.
Belle and Sebastians niende er dermed nesten et kvarter lengre enn noe de har gjort før (Dear Catastrophe Waitress på andreplass er drøye 48 minutter).
I takt med låt- og albumlengde er Girls... også det lengste skottene har gått når det kommer til å ekspandere uttrykket sitt.
Som jeg skrev en del om i min oppsummering av karrieren deres så langt, har mange av bandets album på totusentallet båret preg av vellykket eksperimentering - spesielt soul-inspirerte The Life Pursuit.
2015-utgaven av bandet er annerledes enn det aller meste de har gjort før, og sjelden har jeg vært så glad for at et band har turt å gå så drastisk til verks.
Som en del av denne omstarten har de også byttet hjelpere.
Det betyr ut med Tony Hoffers sekstitalls-girlgrouplyd og inn med Ben H.
Allens klaustrofobiske dansefot, og han setter definitivt sitt avtrykk her: hans mangslungne fortid (Christina Aguilera, Gnarls Barkley, Animal Collective, Deerhunter) har ført til et lydbilde som omtrent tripper på tærne albumet gjennom.
Melodiene danser like mye som jentene vil.
Man kan forstå hvorfor de velger å gå i denne retningen.
Den type historiefortelling over fislete spill som de ble kjent for tilhører nittitallet, og det er en uttrykksmåte som i 2015 føles merkelig utdatert, til tross for at det fortsatt er en jevn strøm av unge, britiske band som elsker Sarah Records og valfarter til Indietracks.
Dog, den type naivitet bør tilhøre band som ikke er fylt 25, og for noenogførtiåringene fra Glasgow er denne andre gjenfødselen av uttrykket både modent og modig.
Vi som er langtidsfans av bandet har blitt vant til en spesiell type tekster.
Disse går gjerne som følger: "jente/gutt har rare meninger om noe, disse beskrives og det hele slutter med at Stuart Murdoch konfronterer vedkommende med deres livsløgn og dertil kinkige oppfølgingsspørsmål" (se: "Me And The Major", "Lord Anthony", "Mary Jo", "Sukie In The Graveyard") - og selv om disse finnes også her ("Allie"), krydres orduniverset med en del annet morsomt også.
Noe av det går direkte på Murdochs konflikter og sykdom ("The Cat With The Cream", Nobody's Empire"), noen om å søke kjærligheten ("The Everlasting Muse", "Perfect Couples").
"Enter Sylvia Plath" er spesielt bemerkelsesverdig - en sjuminutters åttitallsdiscolåt med svært glatt overflate.
Lett det mest dansbare stykke musikk om en forfatter som tok sitt eget liv siden Serge Gainsbourgs "Chatterton".
Den vil splitte fanskaren, siden det er den minst Belle and Sebastianske låten i repertoaret.
Jeg elsker den.
Bittersøt tekst, hypercatchy refreng og man kan bevege seg så keitete man bare vil til den, siden man uansett vet at bandet selv ser mer klumsete ut i fremførelsen.
Selv om låtmaterialet spriker fra disco via, ehem, electroclash ("The Book Of You") til noe som nærmer seg klezmer i refrenget til "The Everlasting Muse" er den røde tråden allikevel skottenes verdensledende meloditeft.
Her er det massevis å fordype seg i, samtidig som alle låtene kiler og fenger fra første lytt.
Mininovellen "Play For Today", med Dum Dum Girls' Dee Dee Penny på vokal, er noe av det vakreste og oppløftende jeg har hørt på en god stund.
Singelen "The Party Line" er delikat, "Today (This Army's For Peace)" er en utstrakt hånd til If You're Feeling Sinister-groupiene og "Allie" er sekstitallspoppen de gjorde på The Life Pursuit i storform.
Girls In Peacetime Sometimes Want To Dance er et kreativt overskudd satt i tospann med en genial produsent som har fått maksimalt ut av et band med stor entusiasme for endring.
Nittitallsstorheten deres var kun for oppvarming å regne.
| 1
|
002799
|
Nostalgi nå!
En 20-åring fra New York med forkjærlighet til retrorap imponerer og beviser at han er et navn å regne med i uoverskuelig fremtid.
Debutalbumet til newyorkeren og rapperen Joey Bada$$, B4.DA.$$, setter i gang det mentale arkivsøket:
Eimen av varm asfalt og leskedrikken Aquarius (husker du?), synet av sebrastripede Shaq-basketsko og lyden av skurrete kassettripp av CDen til kompis.
Det er nesten sukkersøtt.
Bada$$’ oppglødde, nyklassiske tilnærming til mid-schoolhiphopen (hei nittitallet!) er kokt på en sample- og retrobasert plate.
Det føles intimt og, eh, koselig.
Mannen, som ble født i 1995, ga ut debutmiksteipen 1999 til hjertelig mottagelse av rapfansen.
Nå har han hatt et par år på å finpusse debutalbumet.
Sluttproduktet er rått og organisk.
B4.DA.$$ består av sommervarme basslinjer, fjærlette gitarlicks, forførende tangentføring og nakkegyngende harmonier.
Det er også forfriskende at Joey Bada$$ ikke prøver å leke smart.
Rapperen passer på å ikke blande interessante grublerier om livet med semi-intellektuelt tankegods.
Og det er unektelig digg.
Lydbildet opererer stort sett i et temmelig smooth landskap.
Du har naturligvis de klassiske boom bap-låtene med silkemyke kantslag og støvete samples (“Big Dusty”, “Piece of Mind”, “Christ Conscious” og en drøss andre) blant de søtten sporene B4.DA.$$ tilbyr.
“On & On”, “Hazeus View” er supernice affærer.
Det er også kult når han beveger seg litt utenfor boksen på for eksempel karibisk-inspirerte “Belly of the Beast” og drum n’ bass-flørtende “Escape 120”.
Nylig så og hørte vi Bada$$ og r&b-prisen BJ The Chicago Kid fremføre “Like Me” på talkshowet The Tonight Show Starring Jimmy Fallon.
Rapperen er ikke utpreget politisk av seg, men viste fram en sympatisk side da han og BJ holdt hendene opp etter endt låt for å vise støtte til protestene som kom i kjølvannet av drapene på Michael Brown og Eric Garner.
Joey Bada$$ har et modent sinn til tross for at han nettopp er ferdig med tenårene.
Han vet hva klokken er.
Han lar seg påvirke sterkt av fortiden, men retter blikket fremover.
| 1
|
002800
|
Kappspill i kapasitatorene
Ti års oppspart energi har ført til det som blir et av 2015s beste rockalbum.
Sleater-Kinneys ekstreme kultstatus, opparbeidet over et drøyt tiår fra midten av nittitallet, nådde aldri oss med den kraften det gjorde i USA.
Egentlig ikke godt å si hva dette skyldes, kan hende var det den relative anonymiteten til Carrie Brownstein, Janet Weiss og Corin Tucker, kanskje er deres temmelig insisterende blanding av Led Zeppelin, Sonic Youth og PJ Harvey i utakt med den skandinaviske pulsen.
Uansett er det ingen tvil om at trioen er et av de mest spennende bandene fra denne scenen - eller var.
2005s The Woods var ment å være deres siste, grunnet indre stridigheter og andre prioriteringer.
Når de nå er tilbake er det derimot med en fargesprakende halvtime med fokuserte riff og svært stor sprengkraft.
Førstesingel "Bury Our Friends" er et usedvanlig innyndende forsøk på en radiohit, med "Take Me Out"-riffing og åpen produksjon signert John Goodmanson (Blonde Redhead, Pavement, Soundgarden), og de uoverensstemmelser de måtte ha hatt for ti år siden er omformet til et driv som bobler opp gjennom alle låtene på det som er trioens blideste album så langt.
No Cities To Love er blottet for nonsens og pauser, og tilbake står en halvtime med hook etter hook, på et manér som mer enn overgår elegansen og riffstyrken de hadde på toppen av karrieren.
Albumet bæres i hovedsak av Carrie Brownsteins dramatiske vibrato, de store gitarriffene og en hvileløs energi.
Hør eksempelvis "No Anthems", en låt som i mine ører er akkurat dét:
Sexy, streng og innehaver av årets beste rockrefreng.
Janet Weiss er blant de aller mest uttrykksfulle trommeslagerne i dette segmentet, og selv om hun ikke får utfolde seg så mye her som hun gjorde på The Woods eller Stephen Malkmus & The Jicks' Real Emotional Trash, er det allikevel henne man lytter etter på "Bury Our Friends", postpunkeren "Gimme Love" eller "Fangless" - en livsviktig ryggrad for Brownstein/Tuckers overtente riffing.
Man kan se No Cities To Love som et album som løselig takler tema som forventninger, identitet og forbruk ("Surface Envy", "A New Wave" og "Price Tag", henholdsvis) - men der ordene som sies ikke blir så viktige som formidlingen, og vokalprestasjonene her er enorme.
Et særpreg som forbigår alt det nyere riot grrl-utøvere leverer (Meredith Graves i Perfect Pussy og Katie Alice Greer i Priests, eksempelvis), og dét helt naturlig.
No Cities To Love mangler muligens noe av den definerende kraften til eksempelvis Dig Me Out og The Woods, men i ren melodisk valuta har de aldri hatt så mye verdi og formidlingstrang som nå.
Et kjerneeksempel på effektiv rock helt i toppsjiktet.
| 1
|
002801
|
Amasoneterapi
Fascinerende debutplate fra forunderlig konstellasjon.
Dersom du har samme musikksmak som meg, så har januar 2015 vært den aller beste slippmåneden jeg kan huske.
Topputgivelser fra først og fremst Sleater-Kinney, men også Belle and Sebastian, Panda Bear, Viet Cong, The Decemberists, The Sidekicks og ikke minst Twerps.
Har dessverre ikke hatt tid til å anmelde alle, men der har du i hvert fall anbefalingene.
Det er bare å låne øre til debutalbumet til den svenske supergruppen Amason, som herved melder seg inn i samme klubben.
Etter flere lovende singler og EPer har dette samarbeidet endelig kulminert i en debutskive som er like vidstrakt som den er spennende.
https://www.youtube.com/watch?v=h2lt-wzlx0g
Amason består blant andre av Gustav Ejstes fra Dungen og Pontus Winnberg fra Miike Snow (som også har skrevet låter for Britney Spears, Kelis og Christina Aguilera som Avant), og albumet spriker like mye som disse bandmedlemmenes bakgrunner skulle tilsi.
Dette er også Sky Citys styrke:
Vinglingen mellom prog-instrumentaler, kjølig synthpop på engelsk og ballader på svensk.
I tillegg har de et sterkt kort i Amanda Mattsson fra Idiot Wind, som legger et ekstra lag av eleganse over de låtene som lener seg mest mot det kjølige og sparsommelige - spesielt singlene "Duvan" og albumbeste "Kelly". https://www.youtube.com/watch?v=LA7u8NZIJAk
Tekstmessig er det på svensk det blir mest minnesverdig.
I all særdeleshet på et annet av albumets store øyeblikk, Blackfish, med linjen "Bara gamla mobbare sover dåligt på läger" - omtrent på linje med Dungen-høydepunktet "säg nåt snällt och vinn tillbaks den kärlek du förlorade på fyllan".
På mange måter er dette et snålt sammensatt album.
Ikke bare er det uvanlig, nesten litt arrogant, å gå fra Prefab Sproutsk oppyntet sofistikering i "Yellow Moon" til powerballaden "Elefanten".
Enda merkeligere er det at det fungerer så bra.
Denne mangelen på sammenheng kan man velge å tolke som enten tegn på humor - eller at nonchalansen er kalkulert.
Selv om det er ting som tyder på det siste (de "trashy" omslagene, eksempelvis), faller jeg lett ned på første alternativ.
Sky City fremstår som et upretensiøst overskuddsprosjekt der kjemien ligger i de usikre bindingene.
| 1
|
002802
|
Tro og evighet
Det er på tide å skjerpe greiene:
Honningbarna behøver kun et effektivt og vitalt kvarter til å utbasunere sin misjon.
Alt skal bort!
De uniformerte menneskene som er ment å beskytte oss får lov til å bære våpen.
Statlig eiendom som kunne gjort morgendagen litt sikrere legges ut på partisalg.
Faste ansatte må trolig finne seg i å kunne bli utkonkurrert av mer «effektiv» arbeidskraft.
Asylbarn blir skippet "hjem" til trøblete nasjoner fullstendig fremmede for dem.
Og ikke minst blir harmløse satirikere skutt og drept av forvirrede ekstremister.
Det er vanskelig å ikke bli apokalyptisk av tegnene i tiden:
Om Dovre noensinne skal falle, er det nesten nødt til å være i umiddelbar fremtid.
Honningbarna nekter på sin side å legge fra seg sitt skyts før kloden ligger i grus.
Dermed beviser de også at de fortsatt har mer enn nok ungdommelig energi til å bære navnet sitt.
Etter det solide, men ikke spesielt engasjerende andrealbumet Verden er enkel kunne det kanskje være naturlig å anta at sørlendingenes tid – i hvert fall som studioband – var forbi.
Den gang ei:
Som det første av to minialbum ment å bli utgitt i løpet av året, er Opp de nye blanke et hissig, underholdende og poengtert stykke punkrock – og ikke minst kortere enn en gjennomsnittlig proglåt, det ofte flåsete uttrykket sjangeren opprinnelig oppstod som en reaksjon på.
Riktignok synes døden og fordervelsen på planeten mer håndfast i 2015 enn den nødvendigvis gjorde i 1977.
Og nettopp dette fungerer som et gjennomgangstema på Honningbarnas tredje plate, uten at ’92-modellene henger med hodet av den grunn.
«Vi kliner» innledes eksempelvis med atombombeoppfinner J. Robert Oppenheimers resitering av det hinduistiske skriftet Bhagavad Gita:
«Now I am become death, the destroyer of worlds».
Det er sjelden enkelt å tyde hva vokalist Edvard Valbergs forsøker å predike med sin forknytte, kvelte stemme, men mantraet «vi kliner med ulver» ljomer klart og tydelig:
Hvis Kevin Costner kan stå opp mot autoriteter (og andre kjeltringer) som forsøker å bringe verden på kne, skal vi alle kunne klare det.
P3 Spanderer:
Honningbarna - "Prinser av Sarajevo"
Honningbarnas fortsatt udogmatiske tilnærming til hva punkrock bør inneholde – sjekk den sukkersøte «si nei, nei, nei-nei-nei»-koringen i «Icarus/Hykler», for eksempel – får trolig de mest innbitte sjangerfascistene til å rynke på nesen.
Men skal man forandre verden lønner det seg faktisk å være litt populistisk.
Det låter uansett i stor grad som om Refuseds profetisk titulert moderne klassiker The Shape of Punk to Come er den store forleggeren til Opp de nye blanke.
De lange, komplekse låtene og de elektroniske eksperimentene uteblir riktignok, men den samme forakten for stivnede, selvhøytidelige «rockeklisjeer» er gjennomgående.
Først og fremst er likevel Opp de nye blankes store styrke at den er langt mer fokusert enn deres to foregående fullengdere.
Muligens er ikke Honningbarna store nok låtskrivere eller kunstneriske visjonærer til å skrape sammen ti-tolv enhetlige, minneverdige melodier, men de har i så fall selvinnsikten til å se det.
Stryker man YouTube-klippet om verdens raskeste skytter («Bob Munden») og den gøyale, mariachiflørtende vignetten «Honningbarna er din venn» - drevet av en montasje med pinsevenner fra Bibelbeltet som ufrivillig erklærer sin kjærlighet til bandet – er det kun fem ordentlige låter på albumet, med den aller beste på drøyt halvannet minutt («Støy støy overalt»).
I blant er det fullt mulig å plukke opp tips og triks fra sine verste fiender, for så å bruke det mot dem:
Opp de nye blanke er blitzkrieg i musikalsk manifestasjon.
| 1
|
002803
|
Avkastning
Arshad Maimouni er Norges viktigste r&b-artist per dags dato.
Vi har ikke akkurat vært bortskjemt med en stor andel norsk r&b.
Noora sto for et betydelig forsøk med Curious rundt milleniumskiftet, fulgt opp av Sofians finfine This Is Sofian fem, seks år senere.
Vi skal ikke glemme Siri Strangers halvundervurderte, selvtitulerte album for et par år siden, og heller ikke bidragene fra Sisi, Nosizwe og J. Bayou (vi venter fortsatt på flere låter, J. Bayou).
Til tross for velment hensikt, god innsats og flere bra låter, har det vært et vakuum i Norge hva angår sjangertro r&b med, ehem, internasjonalt tilsnitt.
Spol frem nesten et tiår etter Sofian-platen ble lansert.
Sommeren 2013 hørte vi en fengende og flott midtempo r&b-låt.
Oslo-mannen Arshad Maimounis "Definere meg" traff radiobølgene og skapte ny entusiasme for sjangreren.
Den 21 år gamle sanglerken fulgte opp med calypso-forlystelige “Valuta, glitter og gull”.
Deretter kom kjører-seint-i-BMWen-gatesporet “Nabolagsstjerne”.
Den siste singelen er DJ Mustardske “Lønnsslipp” med Maimounis falsett som brer seg over kuttet.
Da er vi oppe i fire solide singler.
På rad.
"Valuta, glitter og gull": http://youtu.be/jNxsEeoteXc
Det gikk ikke så bra på den ene by:Larm-konserten i fjor.
Men til gjengjeld har han vært til å stole på hva angår singler med kvalitet.
På sju-spors-EPen Verdier, som tikker inn på digge 24 minutter, leker Maimouni seg med trendy lydbilder som har preget det internasjonale r&b-landskapet de siste årene.
Introen “Verdier” sniker seg inn i hjernebarken, som en intro bør.
Maimouni prøver å belyse dobbeltmoral på “Hykleri”, og “Altfor tøff” med et gjestevers fra Pumba gir et pust i bakken.
Vi får tåkete og elektropregede (klubb)låter av en r&b-artist med troverdighet, lokal forankring og teft.
Ikke minst godt hjulpet frem av en temmelig distinkt sangstemme.
–
Hvis målet er å lage en hit, blir det søppel, fortalte han til P3 for et snaut år siden.
Kompisen til Kaveh har lyst til å skrive betydningfull musikk, og Maimouni er inne på et riktig spor.
Det er substans i tekstmaterialet og det høres oppriktig ut:
Beretninger om familien, materialisme versus det å være blakk, det han oppfatter som hykleri, og damer.
Ambisiøst, men han kommer seg helskinnet gjennom.
Vi har hatt - og har - lovende r&b-talenter.
Mens Miss Tati, OMVR og $kvterboy Rico er i oppstarten, får vi lene oss på 21 år gamle Arshad “Kongen av Grønland” Maimouni.
Han holder det ekte som en dokumentarfilm, som han så pent sier i introkuttet.
| 1
|
002804
|
Bra nok som du er
All We Are demper følelsen av at verden er et ubehagelig sted med sitt mangefasetterte debutalbum.
All We Are består av norske Guro Gikling (bass og vokal), irske Rich O'Flynn (trommer) og brasilianske Luís Santos (gitar), men det sofistikerte og britiske er allikevel noe av det mest sentrale i den Liverpool-baserte trioens musikk.
Bandet selv omtaler musikken sin som "Bee Gees on diazepam"; en beskrivelse det er vanskelig å være uenig i.
Det selvtitulerte debutalbumet kan godt omtales som døsig yachtrock, men det vil også være en forenklet beskrivelse av virkeligheten.
All We Are er nemlig et mangefasettert album.
Det har i seg elementer av både r&b, klubbmusikk, psykedelia og disko.
Noen låter, som "Stone", "Something About You" og "Feel Safe", starter mykt og sniker seg fremover, med vokalharmonier, drømmende gitar og dumpe trommer som sender tankene til The xx.
"Honey" og "I Wear You" fletter inn leken, 90-talls r&b, og vil appellere til dem som syntes "If I Could Change Your Mind" var den beste låta på Haims Days Are Gone (2013).
Tidvis blander trioen inn smått psykedeliske elementer som sender tankene til både Four Tet og Animal Collective, og på albumets mest eksperimentelle låt, "Keep Me Alive", tar Giklings ellers sarte vokal en uventet vri.
Plutselig synger hun fra bunnen av magen, med en kraftfull stemme som umiddelbart minner om 70-tallsikonet Grace Slick fra Jefferson Airplane.
De 11 låtene på All We Are er glatte i ordets beste forstand.
De er velproduserte og leker med det cheesy, men har hele veien i seg en nerve som gjør dem interessante lytt etter lytt.
Selv om lydene er utflytende og lekne, er strukturen stram og målrettet.
På samme måte som Destroyers flotte Kaputt (2011) smyger All We Are seg inn på silkemykt vis, uten å bli ufokusert.
Albumet skriker aldri etter oppmerksomhet, det lokker heller lytteren forsiktig til seg.
Tekstene er det minst bevegende på All We Are.
De er ikke dårlige.
Heller en nøytral bestanddel det tar tid før du tenker over.
Først og fremst fungerer vokalen som noe som følger musikken fremover.
At bandet selv drar paralleller til beroligende legemidler når de skal beskrive musikken sin gir mening.
All We Are demper nemlig følelsen av at verden er et stadig mer ubehagelig sted.
Iallfall i knapt 44 minutter.
| 1
|
002805
|
Masken og ilden
Lek eller arbeid?
Begge deler, sa Slipknot, og filleristet Oslo Spektrum med en uimotståelig miks av musikalsk brutalitet og genuin takknemlighet.
Om du liker Slipknot på grunn av eller på tross av Des Moines-gjengens «skumle» oppsyn, beror vel først og fremst på hvor gammel du var – og hvor misforstått du følte deg – da bandet dundret inn i metalverdenens bevissthet med sitt selvtitulerte album i 1999.
For min egen del har bandet gradvis vokst betraktelig på meg siden da, og det har lite med deres vedvarende (og smått kørka) Motorsagmassakren-fetisj å gjøre.
Tidvis lykkes Slipknot nemlig overraskende godt i å omsette morbiditeten i genuint ugne musikalske øyeblikk, der en dissonant, teknisk elegant og ofte uforutsigbar kombo av alskens riffsterk ekstremmetal går opp i en truende, klaustrofobisk enhet.
Da er enkelte feilskjær her og der til å svelge, enten det dreier seg om hint av nu metal-anakronismer eller selvmedlidende balladeri (les: "Snuff", som de heldigvis ikke spiller live).
Etter noen turbulente år, der ni medlemmer ble til sju – grunnlegger og bassist Paul Gray døde av en overdose morfin i 2010, mens den profilerte trommisen Joey Jordison sluttet/fikk fyken (derom strides de involverte) tre år seinere – viste vokalist Corey Taylor & co. at de fortsatt hadde en høne å plukke med verden med femtealbumet 5: The Gray Chapter, som kom på tampen av fjoråret.
Men hvordan har disse indre stridighetene preget bandet Slipknot, slik de agerer sammen foran et publikum?
I Oslo Spektrum går de på scenen til den illevarslende lyden av sekkepiper fra "XIX", som også innleder deres siste album.
Og derfra åpnes slusene:
"Sarcastrophe", "The Heretic Anthem" og "My Plague" kommer alle i krispe, punchy tapninger.
Leiesoldatene som utgjør kveldens rytmeseksjon gjør seg mer enn fortjent til hyren, og batterist Jay Weinberg pulveriserer det som måtte finnes av tomrom etter nevnte Jordison med nådeløs presisjon.
Særlig "My Plague", der vokalist Corey Taylor viser fram stemmeprakt og turntablist (uff) Sid Wilson løper rundt i den enkle, men effektive sceneriggen som en hissig apekatt, er et tidlig høydepunkt.
De skal det komme flere av.
Verken "The Devil In I" og "Psychosocial" er personlige favoritter i albumtapning, men begge kommer til sin rett i et overraskende intimt Spektrum, der publikum vet å belønne et ivrig og hardtarbeidende band med ekstatisk respons.
"We've been trough hell and back", utbryter en ydmyk og takknemlig Taylor før "The Negative One", og med det avslører han at Slipknots maskespill verken er lek eller alvor, men begge deler.
Etter mer melodiøse alibier i "Dead Memories" og "Before I Forget", samt den perkussentriske fanfavoritten "The Blister Exists", inntreffer i disse ører to ørsmå musikalske nedturer med "Spit It Out" og "Custer".
Men så er det tid for ekstranumre, og femmeren spikres av det usedvanlig brutale triptykonet som avslutter på overtid: "(sic)", "People = Shit" og "Surfacing" kommer som forrykte og faretruende høylydte perler på en snor.
Da er det til gjengjeld klart at at Slipknot - i motsetning til verdiløse gjøglere som, tja, Kiss og Insane Clown Posse - ikke egentlig trenger å dekke seg til for å være verdt billettprisen.
Se flere bilder fra konserten i galleriet øverst i saken!
| 1
|
002806
|
Folk-faderen
Som Father John Misty har tidligere Fleet Foxes-trommis Joshua Tillman nok en gang revitalisert folk-sjangeren.
Joshua Tillman har fartstid både som soloartist under eget navn og som trommis i Fleet Foxes - de skjeggete amerikanerne som var blant hovedgrunnene til at folkpop ble aktuelt og populært igjen da de slapp sitt debutalbum i 2008.
Sju år senere gir han ut sitt andre album under aliaset Father John Misty, og bidrar igjen til å revitalisere sjangeren som hadde sin storhetstid på 60- og 70-tallet.
I Love You, Honeybear er et konseptalbum som tar for seg brytningen mellom en desillusjonert oppfatning av verden og mykheten møtet med Den Store Kjærligheten kan tilføre selv det mest skeptiske hjerte.
Tekstene til Tillman er i en klasse for seg.
Poengterte, skarpe og overraskende.
I utgangspunktet klisjéfylte linjer som "I've got nothing to hide for you" er plutselig innenfor når påfølgende setning er "kissing my brother in my dreams" ("When You're Smiling and Astride Me".)
Father John Misty sparer ikke på skytset.
Han gyver løs på samfunn og samtid - aller tydeligst i "Bored In The USA", et nådeløst oppgjør med apatien han åpenbart mener gjennomsyrer hjemlandet.
Men også utbrudd som "Age-old gender roles, infotainment, capital" ("Holy Shit") tegner et bilde av en artist som ikke er komfortabel med rikets tilstand.
Fallgruvene når man slipper bitterheten inn i tekstene sine er mange, men Tillman er en ordsmed, og klarer å formidle både aggresjon og eksistensielle kvaler uten å falle gjennom.
Han skriver smarte tekster som tidvis minner mer om hiphop enn folkpop.
Problemene er ofte klassiske "i-landsproblemer" og lette å le av - og derfor er Tillmans evne til å være selvironisk heller enn selvhøytidelig avgjørende for det gode resultatet.
Dessuten er de skarpe tekstene en fin kontrast til det varme lydbildet.
Det hviler en sjarmerende "oss to mot verden"-tankegang over albumet.
33-åringen viser også sine poetiske evner i originale måter å pakke inn kjærlighetserklæringer på.
"I Went To The Store One Day", som avslutter I Love You, Honeybear og forteller om Tillmans første møte med kona, er en genuint varm låt, og en av albumets beste, sammen med "Chateau Lobby #4", "True Affection", "Holy Shit", "Bored In The USA" og "When You're Smiling and Astride Me".
Ja, det er vanskelig å plukke ut favoritter.
Det er ikke bare gjennom tekstene I Love You, Honeybear utfordrer folk-rammene.
En ting er strykerne og blåserne som preger blant annet singelen "Chateau Lobby #4".
Det er smakfullt, men ikke banebrytende.
" På "True Affection" hopper Father John Misty over i et elektronisk univers, med trommemaskiner og hypnotiske synther, mens "The Ideal Husband" er frustrert og skranglete rock.
Selv om de musikalske linjene helt klart strekker seg tilbake til miljøet i Laurel Canyon (hvor også Tillman har bodd frem til nylig) på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, opererer Father John Misty i et fyldig og oppdatert musikalsk landskap.
I Love You, Honeybear byr på både nedstrippede, enkle låter og storslåtte komposisjoner.
De elleve låtene holder alle høyt nivå, og vil nok sikre Father John Misty innpass på mange årsbestelister når den tid kommer.
Han greier jo tross alt å fornye folk-sjangeren gang på gang.
| 1
|
002807
|
Diabolsk digg
Vaular senker skuldrene og leverer en deilig ukomplisert start på årets albumserie.
Du kommer til å finne låtene fra 666 ALT oppe i klubben.
Etter å ha variert og lekt med uttrykket - med stort hell - på de to forrige fullengderne, 1001 Hjem og Du betyr meg, er rapautoriteten tilbake på sin rap- og bullshit-ting.
Det er en stund siden vi har hørt den prisbelønte artisten i denne formen.
Bergenseren erklærer seg selv som en “Ung, heit, gateflamme” på introsporet.
Så veldig ung er han ikke, men at landets mest interessante rapper blusser opp gateflammen i seg selv på hans første fullengder for året er ganske sikkert.
På EPen, som teller seks spor, puffer Lars “Hvit mocca” Vaular - han forklarer i "Reiving" at kompis fra Ammerud kaller ham det - ut brøstet og slenger ballene på bordet.
Eller noe i den duren.
Selvbetegnelsene - og vittige linjer - regner på EPen.
Han går aggressivt til verks, og tekstene handler mye om hvor fet han er.
Enkelt og greit.
Singelen “D D eg gjør” ble nylig lansert: en brutalt svaiende, smart sak med en minst like fet tilhørende video.
Kuttet er for øvrig 666 ALTs mest bunnsolide og slitesterke, mye takket være en latterlig fet produksjon og en rapper som utkrystalliserer kjernen i prosjektet.
– “DD EG gjør” er svaret du gir til hvem som helst som er kritisk til oppførselen din, som for eksempel “hvorfor svarer du så frekt når jeg spør om jeg kan ta en kjendis-selfie med deg?
“Ehhhh, DD EG GJØØØØØØR”, forklarer Lars Vaular til P3.
Breialt, bryskt og, øh, høylytt.
Fra en hissig introlåt, til harpedrømmende, wavy, digg greie på “Nordisk design”, til EP-aktuelle Arshad Maimouni som gjester “Renter” - en slags naturlig, klubbete forlengelse av det foregående kuttet.
“D
D eg gjør” er uten tvil den mest vibbete, strammeste saken.
“Bodyslammin”, med flotte pianoakkorder, høres ut som en bloddopet outtake fra en Jay Z-plate fra 2002 mens den har øynene rettet mot 2020.
Og Zaytoven-inspirerte “Reiving” er EPens sentrale og utpregede klubblåt.
Vi vet jo at Vaular skriver godt med masse dybde.
Derfor er det er kult at han senker skuldrene og går hardt inn og rendyrker stilen han har forespeilet på 666 ALT - ukomplisert og deilig.
Forretten 666 ALT smaker godt - vi gleder oss middagen.
| 1
|
002808
|
De ti bud
Susanne Sundførs nye album bekrefter gang på gang hvilken kunsterisk kraft hun besitter.
Da Susanne Sundfør i fjor høst slapp singelen "Fade Away" dukket også påstandene om at hun på sitt nye album ville droppe den komplekse musikken hun er kjent for til fordel for et lettere poputtrykk opp.
Nå er Ten Love Songs her, og allerede åpningslåten, sakrale "Darlings", avkrefter spådommen om radikal forandring siden The Silicone Veil (2012).
Tvert imot er Ten Love Songs en naturlig del av Sundførs kontinuerlige utvikling.
Hun har siden gjennombruddet i 2007 stadig gitt mer plass til det elektroniske i musikken sin, og på det nye albumet er det nettopp det elektroniske som dominerer.
En god del av låtene har markant mer driv og mer tilgjengelige melodilinjer enn tidligere, men har fremdeles egenarten til Sundfør i ryggraden.
Den høytidelige åpningslåten avløses av "Accelerate" - en tittel som også beskriver det musikalske temposkiftet fra første til andre låt.
Sundførs majestetiske vokal erklærer "many people will get hurt" over et både hardt og storslagent lydbilde .
På samme måte som "Fade Away", "Slowly" og "Kamikaze" er den en perfekt kjørelåt - noe som nok kan spores tilbake til tiden Sundfør har tilbragt i Los Angeles under arbeidet med albumet.
Ten Love Songs er nok et høydepunkt fra en artist som har stått for flere svært imponerende prestasjoner før fylte 29 år enn mange gjør gjennom en hel karriere.
Susanne Sundfør har ikke bare gitt ut musikk som er i en klasse for seg.
Hun har også spilt mesterlige konserter både på festivaler og i operahus, gjort en av de beste coverlåtene på norsk tv noensinne, skrevet musikk til en Hollywood-film og tatt standpunkt som en viktig stemme i samfunnsdebatten.
Mange låter, deriblant eksplosive "Delirious", viser Sundfør som mer selvsikker enn tidligere.
Det hviler en ro og kontroll over stemmen hennes.
Så er det også første gang hun selv har hovedansvar for produsentjobben.
Albumet oser av overskudd.
Det kommer til uttrykk for eksempel ved "plinget" i "Fade Away", i måten sensuelle "Slowly" bygger seg opp, og det apokalyptiske avslutningssporet "Insects".
I "Kamikaze" blander hun like godt inn EDM - og får det til å funke.
Albumet bekrefter gang på gang hvilken skapende kraft Sundfør besitter.
Ten Love Songs fremstår rett og slett mer lekent og mindre dogmatisk enn tidligere Sundfør-utgivelser.
Musikken går i større grad enn tidligere rett i følelsesregisteret, og det er kort vei mellom gåsehud og eufori.
Alvoret i musikken er fremdeles tilstede, men er ikke altoverskyggende.
Sånn sett vil nok albumet appellere til enda flere enn tidligere utgivelser har gjort.
Tekstene på de ti låtene kretser, som albumtittelen antyder, alle rundt kjærlighet.
Ofte de destruktive delene av den, som når "Delirious" åpner med linjen "I hope you got a safety net / cause I'm gonna push you over the edge".
De mørke undertonene er fremdeles en viktig bestanddel i Sundførs kunst.
Albumets kunsteriske høydepunkt er ti minutter lange M83-samarbeidet "Memorial".
Et storslått orkesterverk som tøyer grensene for hva vi kan kalle pop til det ytterste.
Den lener seg mot klassisk musikk, men tilgjengeliggjøres av en veldig godt formidlet sårbarhet.
Evnen til å balansere er sentral hos Sundfør.
Hennes evne til både å utfolde seg både i vidstrakte komposisjoner og lage radiovennlige låter med tidsriktig klubb- og disko-innslag på samme album, uten at det oppleves schizofrent, er det som gjør henne til en av våre aller største musikere.
Sånn skal det gjøres.
| 1
|
002810
|
Fornuftige pionérer
Låtanmeldelse:
Svenske Millencolin drar tilbake til røttene med sin første singel på syv år!
Noe skjer hos søta bror.
Først kom nyheten om at ærverdige Burning Heart Records oppstår fra de døde, så fant Bombshell Rocks sammen igjen, det gjorde også Satanic Surfers og tror du sannelig ikke at Randy også så smått har begynt å vise livstegn på sosiale medier?
Og i helga annonserte altså skatepunk-legendene i Millencolin at, joda, det kommer nytt fra de også.
27. april kommer True Brew, deres åttende fullengder.
Syv år etter den eksperimentelle skuffelsen Machine 15.
Vi snakker om et band som er soundtracket til veldig mange av oss som er vokst opp på nitti- og starten av 2000-tallet.
Life on a Plate, For Monkeys og Pennybridge Pioneers er alle tidløse klassikere i min bok.
Men etter hvert som kompisgjengen fra Ørebro ble eldre kom også behovet for å løsrive seg fra den melodiøse skatepunken og tenåringsangsten som gjorde dem til allemannseie.
Kanskje var det produsentarbeidet til Brett Gurewitz som var den utløsende faktoren?
Mye endret seg i hvert fall etter Pennybridge Pioneers.
Det ble saktere, mer rocka og tidvis; litt kjedelig.
Det toppet seg på Machine 15.
Nå varsler imidertid Nikola Sarcevics menn at de skal tilbake til røttene.
Til musikken som gjorde at kvartetten vil spille i band i utgangspunktet.
Noe de illustrerer med en musikkvideo utelukkende filmet ved hjelp av GoPro-kameraer, i god skatevideo-ånd.
Dog, Life On A Plate-fundamentalistene blir kanskje ørlite skuffet, dette er Millencolin anno 2000.
Men for meg, som setter Pennybridge Pioneers høyest, er dette et kjærkomment comeback.
Og dersom førstesingel, anti rasist-anthemet, "Sense & Sensibility" er et varsel om hva som kommer, er det bare å la forventningene strømme på.
For dette lover godt.
Åpningsriffet, en fjern slektning av "Penguins & Polarbears", viser at Erik Ohlsson og Mathias Färm har brukt pausen godt.
Det samme har Fredrik Larzon som peiser på med en spilleglede som om året var 1999.
Tenning er det også i teksten, jeg tror ikke jeg har hørt Millencolin så sinte før.
Kanskje er de inspirert av jødehatet i Malmø den siste tiden eller er det Sverigedemokratene som får gjennomgå?
Det er i hvert fall lett å tenke i de baner når Nikola Sarcevics roper:
"You’re just a racist clown to me".
Når han så på refrenget, på et teppe av koringer og vokalharmonier, drar i gang med:
"I would like too kick your head in, you’re so far out at sea" er det nesten som å sitte hjemme på gutterommet igjen å høre "Material Boy" for fullt.
Det tok kanskje syv år med venting, men Millencolin trenger bare snaue 2,37 på å vise at hiatusen har gjort dem godt.
| 1
|
002811
|
Tomheten etterpå
Det mest imponerende ved Imagine Dragons er ikke særlig imponerende.
Nå og da gis det ut plater som får deg til å føle at musikk er større enn sjølve livet.
Langt oftere gis det ut musikk som ikke etterlater stort mer enn en følelse av tomhet.
Det siste albumet fra Imagine Dragons oppleves nettopp slik.
Selv etter utallige lytterunder og store mengder velvilje er det vanskelig å få noe ut av Smoke + Mirrors.
Det eneste som blir tydelig, er hvor flaut det er når det er et gigantisk gap mellom ønsket om å lage noe stort og det faktiske resultatet.
Smoke + Mirrors er et pompøst album, både lyd- og tekstmessig.
Ta for eksempel albumets andre låt, "Gold".
Den later til å være skrevet med arenakonserter i bakhodet, og Las Vegas-bandet låter enda mer Muse-inspirerte ut enn vanlig.
Smått industrielle partier jager fremover og avløses av et selvhøytidelig, korbasert refreng.
Teksten er en Kong Midas-lignelse om hvor vanskelig det kan oppleves å gjøre suksess.
Hvem kan du egentlig stole på når alt du tar på blir til gull, spør bandet som gjorde nettopp suksess med låten "Radioactive" fra 2012.
Det er ikke så greit.
Nedslagsfeltet for storslått middelklasse-rock er stort - uten at dét nødvendigvis er et kvalitetstegn.
Muse og Kings of Leon har gjort iallfall delvis fortjent suksess i formatet, mens låtmaterialet til Imagine Dragons fremdeles gjør det uforståelig at bandet har 12 millioner fans på Facebook.
Låtene på Smoke + Mirrors er både blodfattig og selvmedlidende.
Det er mye syting - for eksempel om rotet som oppstod og drømmene som forsvant ("Dream"), gjerne formidlet via klisjéer og dårlige metaforer, som for eksempel i "Polaroid".
Foruten nevnte påvirkningskilder høres det ut som Coldplay og The Black Keys har preget vokalist Dan Reynolds og de tre andre bandmedlemmene.
Tidvis sniker de også inn gitar-gjøgleri à la Mars Volta.
Låtene beveger seg fra det grandiose til slitsom honky-tonk med kassegitar.
Det er aldri nyskapende, og egenart er et fremmedord.
Det mest imponerende ved Smoke + Mirrors er hvor tom du føler deg etter å ha lyttet til albumet.
Og dét er jo ikke særlig imponerende.
| 0
|
002812
|
Karneval i duskregn
Vordende stadionpunkrockere albumdebuterer mellom to stoler.
Blant konstellasjonene som har sett dagens lys på LIPA-campusen hører den norsk-engelske kvartetten Carnival Kids til blant de mest hardtslående og målrettede.
I en norsk offentlighet der rocken generelt befinner seg et stykke unna toppformen, og reelle utfordrere til Kvelertak glimrer med sitt fravær, er det alene nok til å pirre nysgjerrigheten til de som måtte interessere seg for sånt.
Bandet utmerket seg med et av de sterkeste refrengene i fjorårets Urørtfinale («What To Do When Awake Within A Dream»), men med denne platedebuten – produsert av Bill Stevenson (Descendents, Black Flag) – har de skrudd det hele et hakk opp.
Ikke minst gjelder det samspillet, med trommis Andreas Westhagen og gitarist Jethro Fox som en sammenvevd og ofte gnistrende spydspiss.
While The World Keeps Ending åpner med det øsende tospannet “Lateral Living” og «Empires», som begge – tross en håndfull lekre finesser strødd utover – tydelig peker på Carnival Kids’ hovedproblem:
Låtene mangler den melodiske egenrådigheten som kreves for å kile gjenhørstrangen.
Majoriteten av sangene følger samme oppskrift:
Et funksjonelt, men nokså anonymt vers avløses av et mer melodiøst og forsøksvis storslått refreng, med post-hardcore-ornamentering i form av kontante brekk og dissonante gitar plassert her og der.
Effekten oppleves nøytraliserende – det blir verken desperat nok til å ryste de indre organer eller fengende nok til å klore seg fast i hjernebark og hitlister.
Flere av låtene er dog mulig å høre for seg på radioen – ved siden av singlene «Here They Have Guns» og «Lateral Living» utpeker særlig «Time & Method» og «The Future Is Mine» seg som potensielt allsangbare.
I tillegg er det noe befriende ved bandets utadvendte uttrykk; dette er musikk som ønsker å bety noe for mange.
Men først bør de vel bety mye for noen, og der har Carnival Kids fortsatt en vei å gå.
| 0
|
002813
|
Yngre enn før
Jonas Alaska har senket skuldrene og lekt seg med ungdomstiden på sitt nye album.
Jonas Alaska har visstnok drømt om å lage et konseptalbum lenge.
Etter to svært godt mottatte album så langt i karrieren er det nå det skjer: den kreative rammen for Younger er tenåringslivet og de store følelsene som hører til.
Om det er temaet i seg selv, samarbeidet med produsent Erlend Mokkelbost (Montée, JR Ewing) eller tryggheten man forhåpentligvis får etter en så god start på karrieren som 26-åringen har hatt som skal tilskrives æren, er uvisst.
På Younger blir vi kjent med flere sider av en av våre fremste singer-songwritere enn vi har sett tidligere.
Tempoet og energien i låtene er høyere.
Den akustiske gitaren er fremdeles sentral i de aller fleste låtene, men det er også gitt mer plass til elektrisk gitar, bass og trommer.
Lydbildet er lekrere og mindre stakkato enn tidligere.
I tillegg er alvoret, som var den gjennomgående stemningen på Jonas Alaska (2011) og If Only As A Ghost (2013), tonet ned til fordel for et bredere stemnings- og følelsesspekter.
Fuzzgitaren og utageringen i "Paper Plane", tempoet og drivet i "Summer", det varme vestskystpreget i "I'm Sorry", bassgangen i "She's Not One Of Them", måten refrenget i "Animal" løfter seg på.
Eksemplene på vellykkede grep som viser en artist med vilje til å utfordre og fornye seg selv er mange.
En annen ting er tekstene.
De formidler intensiteten i ungdomsforelskelser, usikkerheten og ønsket om å passe inn på overbevisende vis.
Younger gir oss elleve effektive låter gjennom tilsammen 36 minutter, og det er ikke mange sjanser til å kjede seg underveis.
"I'm Sorry" sender tankene til den varme årstiden og er en opplagt andresingel.
"Paper plane" og "Astronomy" strutter av energi og fungerer som musikalske endorfin-rush.
Det er også gjort plass til sårere, nedstrippede låter - "My Heart Was Leaving Me" er et høydpunkt blant disse, mens albumets nest siste, "Bucky" , blekner i mengden.
Tidligere har det vært lett å kategorisere Alaska som "gammel mann i ung kropp".
De ofte rørende vakre låtene hans har også hatt noe pretensiøst ved seg - som kan ha sitt utspring i ønsket unge låtskrivere ofte har om å bli tatt seriøst.
Det er ikke tilfellet på Younger.
Det høres ut som Alaska har senket skuldrene, og resultatet er forfriskende: han høres rett og slett yngre og friere ut enn før.
| 1
|
002814
|
Kortvarig sukkersjokk
Purity Rings sødme har avkortet varighet på et andrealbum som forsøker hardt å tekkes mange.
Etter at den kanadiske duoen slapp debutalbumet Shrines i 2012, har de remikset Lady Gaga og sluppet et samarbeid med Danny Brown.
Dette er små tegn på at de traff tidsånden bra med blandingen av milde melodier og et tyngre elektronisk lydbilde, og derfor er det ingen overraskelse at Another Eternity er enda mer tilgjengelig enn forgjengeren.
På samme måte som en del likesinnede artister tværes de mellom å holde på det som traff på debuten og hvordan dette kan forvaltes videre.
Eksempelvis så vi Grimes slite med dette, da hun slapp den ultrakommersielle singelen "Go" (opprinnelig skrevet for Rihanna), for så å forkaste hele det nye albumet og salgbare lydbildet og begynne på nytt.
Nå er det antakeligvis tilfeldig at Purity Rings nyeste singel heter "Begin Again", men jeg kan tenke meg det er vanskelig å skulle finne sin plass mellom det alternative og det kommersielle.
Duoen gjør litt av begge deler her.
Multi-instrumentalist Corin Roddick har produsert albumet svært åpent og - på godt og vondt - tidsriktig:
Tynne skarptrommelyder med reverb, vokal med autotune og tung nedpitching, nittitalls-dancesynther og trap-sekvenser omkranser Megan James stemme til den grad at den til stadighet har problemer med å trenge gjennom.
Dette er dumt, for hennes Harriet Wheeler-aktige stemme er elementet man som lytter hele tiden trekkes mot.
Noen øyeblikk føles mest som et produkt rettet mot Sia- og Ellie Goulding-publikumet - for eksempel "Repetition" og "Stranger Than Earth", og da beveger de seg inn i et klima andre takler bedre.
Purity Ring har alltid vært best når det er et slør av mystikk rundt låtene - se høydepunktene fra Shrines - "Fineshrine", "Belispeak" og "Obedear".
Sløret er løftet vel ofte her, og blottlegger dermed duoen som lite annet enn ålreite poplåtskrivere i småstilig innpakning.
Dog har albumet et par temmelig lekre ting å by på.
"Sea Castle", "Push Pull" og åpneren "Heartsigh" er morsomme og akkurat snåle nok til at man lytter ordentlig etter.
Dessverre er de unntaket, og det er vanskelig å komme unna følelsen av at de brukte opp det meste av nytenking og eksentrisme på debuten.
Alt for ofte føles dette som et halvfabrikat som ikke klarer å balansere mellom det brede og det spennende.
Da hjelper det ikke å skrive album- og låttittel uten store forbokstaver.
| 0
|
002817
|
På sitt aller vakreste
D'Angelo har fortsatt bare seg selv å slåss mot.
Den kampen vinner han glatt.
Om du har vært innom en musikkside det siste kvartalet har du trolig fått med deg hvem D'Angelo er, og hva han har gjort.
Men i korte trekk:
21 år gammelt ekstremtalent fra Richmond, Virginia platedebuterer i 1995, fillerister soul- og funksjangeren med en monumental oppfølger fem år seinere, og forsvinner så inn den berømte tåkeheimen - befolket av narkolangere, horer, spanere, junkfood-ekspeditører og utålmodige plateselskapfolk - det påfølgende tiåret og vel så det.
Og så, da:
Black Messiah.
Albumet som kom plutselig på tampen av fjoråret, etter et langvarig, Chinese Democracy-aktig misforhold mellom hype og håndfasthet, og som til slutt ble en stående, bitter vits blant standhaftige d'liebers.
Men da det først kom: den viktigste, mest avanserte og utømmelige funkrock-skiva siden, vel, forgjengeren.
For min del reddet platen musikkåret 2014 egenhendig.
Det er et vakkert narrativ, men med en viktig del utelatt:
D'Angelos messianske gjenkomst, i det minste som liveartist, inntraff tre år tidligere, med en serie konserter i Europa som etterlengtede livstegn.
Han var åpenbart på vei mot noe, men de energiske livesettene bar hørbart preg av utforsking og nervøsitet, forståelig nok.
En helt annen D'Angelo entrer Sentrum Scene denne fredagen.
Struttende av selvtillit drar han og bandet The Vanguard - en fantastisk gjeng musikere - i gang inspirerte og kompromissløse tapninger av "Prayer" og "1000 Deaths", der særlig sistnevnte høres ut som George Clinton på krokodil eller et annet livsfarlig rusmiddel.
Det er i det hele tatt en intens affære, det her, et faktum særlig de eldre låtene nyter godt av.
"Brown Sugar" folder seg ut som noe Prince kunne (og burde) gjort i perioden '86-'89, og "One Mo' Gin" nyter godt av et brekk som stinker Sly Stone.
Av de nye låtene gjør særlig "Really Love" og "The Charade" inntrykk.
Førstnevnte er en velkommen pustepause og ditto showcase for Michael Archers ekstraordinære stemme, sistnevnte et hjerteskjærende argument for at vår mann også kan ha en karriere som lett psykedelisk protestsanger foran seg.
Det sier seg selv at du bør ha et et åpent øre for overveldende jamsessions og dertilhørende musisering om du skal ha noe utbytte av D' anno 2015.
Selv skulle jeg ønske at han fikk plass til flere låter, som "Another Life" eller "Send It On".
Eller hva med "Cruisin'" som hypnotisk Fela-funk?
Jeg kan dog ikke tenke meg en bedre ambassadør for musikkens helbredende kraft enn denne mannen.
For en fyr, og for et band.
Vi er heldige.
| 1
|
002839
|
Korte skyggekast
Twin Shadows tredje album er en traurig reise inn i åttitallets mest pompøse pop-øvelser.
Da Twin Shadow debuterte med Forget i 2010, var det som et sleskt-men-friskt pust i den smått avtagende chillwavebølgen.
George Lewis jr. med produksjon fra Grizzly Bears Chris Taylor og det myteomspunne plateselskapet 4AD som utgiver.
Siden den gang har denne sjangeren utviklet seg mer inn i r&b-land med How To Dress Well som beste utøver, mens Lewis har gitt ut et album som forsøkte å minne om Morrissey, men som hørtes mer ut som Mr. Mister (Confess), og på Eclipse fortsetter han sin skinnhanskebekledte gjennomgang av tidenes svulstigste powerballadedecennium.
"You Eclipse Me", synger han, og jeg tenker - endelig har John Farnham funnet sin verdige arvtaker, om han skulle trenge en.
Aller mest kommer dette til syne på "Alone" - en duett med Lily Elise - der de på beste Heart-manér (apropos tittel) kryster ut "I should be alone, waiting for you.
I stay alone, I stay alone" over en produksjon som ikke overrasker noen - med tørre synthtrommer, luftige gitarer og tendenser til paukeslag.
https://www.youtube.com/watch?v=Xnl009I7ZNc
Det finnes mange som finner inspirasjon som de kan videreføre også fra denne perioden, men Twin Shadow er ikke blant dem.
Singelen "Turn Me Up", et fesent oppkok av Wilson Phillips, Berlin og Prince, er bare et symptom på den koldbrann av uoriginalitet som har spredd seg gjennom låtskrivingen hans på en storselskapsdebut som vil ha store vanskeligheter med å finne et publikum.
Tekstene er, som hans vane er, en evig runddans mellom "I" og "You" - han får ikke den kjærligheten han har, men han kommer til å vente.
Hun lover ham ting som ikke gjennomføres, og de elsker hverandre men det blir aldri dem.
Slike ting, gjentatt over en drøy halvtime, krydret med halvpastisjer som "don't let me stand in the dark of your love" og "we don't wanna be flatliners, pump-pump-pump it up", blir grusomt drøy kost når ingen aspekter ved albumet gir noe tilbake til publikum.
Kombinasjonen av overpompøs produksjon og ekstremt navlebeskuende tekster gjør dette til et album som krever svært mye dedikasjon til Lewis' kjærlighetsliv og backkatalogen til Eva Records.
Jeg finner ikke energi til noen av delene.
Han skal ha for forsøket på å lage en artsy powerballadeplate, men resultatet er fullstendig uinteressant.
Eclipse er en navlebeskuende øvelse i dårlig smak.
| 0
|
002840
|
Med Kvammen står vi sterkere
Daniel Kvammen debuterer sterkt i krysningspunktet mellom introspeksjon og frihetsdrømmer.
Hver hendelse avføder som kjent en reaksjon.
At det har oppstått en stor musikkbevegelse tuftet på det nære, organiske folkuttrykket fra søttitallet – globalt så vel som her hjemme – er i så måte uunngåelig, all den tid det generelle poputtrykket i økende grad har samlet seg i et urbant og elektronisk orientert sentrum det siste tiåret.
La oss kalle det kortreist musikk, med alt det innebærer av lokal forankring (og i verste fall rural fetisjering).
Det finnes forhåpentligvis et tak for hvor mange skildringer av unge, forvirrede menn den norske offentligheten tåler før den raser sammen med et resignert sukk.
Og det er ganske riktig på denne tematiske ungkarshybelen Daniel Kvammens mikrodramaer utspiller seg, men med en modenhet, presisjon og øm galgenhumor utenom det vanlige.
Et godt eksempel på det siste – latteren som kiler seg fast i halsen – finner vi i åpningskupletten på «Daue fugla», albumets første ordentlige låt.
«Hei lille du, eg mista meg sjølv/ eg datt i lufta slik som daue fugla gjør» er et slående bilde, og de florerer det av på Fremad i alle retninga.
Som enkeltlinjen «eg kan sjå at hovudet ditt brenn» fra nydelig titulerte «Du fortener ein som meg»; en antydning om at det står mer på spill her enn resignert mismot.
En biltur mellom Geilo og Ål i Hallingdal er unnagjort på en snau halvtime, men det er ikke hovedgrunnen til at Stein Torleif Bjella kaster en tung skygge over dette universet.
Viktigere er et felles mentalt og poetisk landskap, samt en lakonisk, for ikke å si smålåten avlevering.
Men Kvammen er og blir 20 år yngre enn sin mentor, og det reflekteres heldigvis både lyrisk og musikalsk – sjekk nevnte «Daue fugla», «Karmafaen» og «Ryktet si» for håndfaste bevis på kledelige tendenser til skamløshet.
Fremad…
er skrudd sammen av Even Ormestad, medlem i Jaga Jazzist og produsent for Jonas Alaska, Thom Hell og annen melodisterk og tilbakeskuende poprock.
Det låter varmt og detaljrikt, lekent framfor luggende, og tankene trekkes rett som det er mot Josh Rouse i sine velmaktsdager – en god ting, om du skulle lure (sjekk mjukrock-mesterverket Nashville fra 2004 om du ikke allerede kjenner det).
Et trekk må dog anføres for et par låter som nøyer seg med å tusle avgårde uten noe tilsynelatende mål.
Og «Ingen vega utenom» kommer i en tapning som mangler noe av nerven fra originalinnspillingen.
Den oppsiktsvekkende akkordprogresjonen på mellomspillet til «Drauma» sier noe om Kvammens kapasitet som låtskriver, og jeg skulle ønske det var flere slike øyeblikk å fråtse i her.
Dette er imidlertid små skår i en glede som vokser for hver gjennomlytting.
Daniel Kvammen hevder seg allerede på første forsøk blant en generasjon låtskrivere som bruker det norske språket på nye og overrumplende måter.
Som han selv synger på det avsluttende tittelsporet: «hadde lovd dei at eg skulle bli noko stort/ må holde ord».
Alt tyder på at det er et løfte han vil holde.
| 1
|
002842
|
Banker hardt
Poppunkerne i Hjerteslag platedebuterer med en intens mikstur av romantikk og råskap.
Siden starten har bergensbandet Hjerteslag hele veien vært innhyllet i mystikk.
Det skyldes både historien om at vokalist Robbie Lie Eidevik ble knivstukket på øving med eks-bandet Di Kjipe i forkant av by:Larm 2010, og at de har posisjonert seg som poetiske punkere med øre - og hjerte - for gode popmelodier.
Med overbevisende konserter og en god rekke av singler i skjæringspunktet mellom det skitne og det fengende har bandet lagt lista høyt for albumdebuten.
Når du sjekker inn på Møhlenpris Motell tar det heldigvis ikke lang tid før det blir klart at forventningene er velbegrunnede.
De ti låtene har nemlig umiddelbar effekt på både hjernebarken og hjertekamrene.
Finstemt balanse er gjennomgående på albumet.
Det skrangler, men låter fett.
Det er opprørsk, men inkluderende.
Det er romantisk, men også hjerterått.
"Sammen Alene" er ved siden av "Papirsvaner" et høydepunkt.
Den oppsummerer kvintettens fremste egenskaper; en ekstremt nynnbar melodi som strekker seg ut av låta og inn i lytteren, en sjeldent god miks av rastløshet og inderlighet i fremføringen og et refreng som er skapt for allsang.
Vokalist Robbie Lie Eidevik bruker ofte store ord.
De poetiske tekstene balanserer på knivseggen til det pompøse - men faller så godt som utelatende ned på riktig side.
Nedstrippede "Linedanserinne" er et unntak.
Den har absolutt sine øyeblikk, men en plump linje som "en engel i Converse" gjør - sammen med det faktum at Hjerteslag kler det mer energiske uttrykket bedre - sitt for at den ender som albumets svakeste låt.
Avsluttende "Permuniform" lider under noe av det samme.
Når Hjerteslag tar steget over i et seigere univers mister de også mye av særpreget sitt.
De gjør seg best drevet frem av høyt trykk på gitaren og drivende basslinjer - som for eksempel på forløsende "Romvesen".
Heldigvis er det også i det segmentet de aller fleste låtene på Møhlenpris Motell befinner seg.
Hjerteslag skriver seg inn i Bergens poppunk-tradisjon med stil.
Albumet er ikke spesielt nyskapende, men det forvalter arven godt og byr på minneverdige låter.
Dét er nok.
| 1
|
002922
|
Kort og godt
Daniel Kvammens konsise, nye EP viser at han er mer enn en debutant med nybegynnerflaks.
Daniel Kvammen (27) har fått mye velfortjent ros for debutalbumet Fremad i alle retninga, som ble utgitt på vårparten.
Albumets 11 låter ga oss en artist som både videreformidler den norske visetradisjonen, og som evnet å fornye sin egen sjanger med skarpe og ofte overraskende observasjoner og formuleringer.
Kvammens oppvekst på Geilo har tydelig preget musikken hans, og sammenlikningene med Stein Torleif Bjella fra Ål, som ligger en time unna, har vært uunngåelige.
Allikevel har Kvammen både gjennom musikken og intervjuer understreket at det er viktig for han å vise at han "ikke er 40 år".
Nettopp dét viser han enda tydeligere på ferske 1988 EP.
Singelen "Fuck deg, helsing 90-tallet" beveger seg med høyere tempo og i mer rufsete landskap enn tidligere låter.
Dominerende synth og et langt mer rytmisk preg viser en mer leken siden av Kvammen.
Overgangen er overraskende, men det er både gledelig og kledelig at han fornyer seg ved å utforske et mer energisk uttrykk.
De øvrige låtene ligger nokså nært Fremad i alle retninga.
På ettertenksomme
"Om ikkje no, når?" og "Rekviem for et rasshøl" briljerer tekstforfatter Kvammen i kjent stil.
Nok en gang bringer han store tanker på bane, uten at det blir svulstig.
Even Ormestad fra Jaga Jazzist har nok en gang sittet i produsentstolen, og gir Kvammens låter et lekkert uttrykk de fleste artister i begynnelsen av karrieren bare kan drømme om.
På "Rekviem for et rasshøl" får han større boltreplass enn tidligere, og låta avsluttes med et majestetisk strykearrangement.
EPens fjerde og siste låt er farsotten "Du fortenar ein som meg" i selverklært klineversjon.
Som originalen tar den godt tak rundt hjerterota, og viser at den er sterk nok som låt til å utmerke seg også uten det karakteristiske drivet fra den opprinnelige versjonen.
Daniel Kvammen har det siste året gått fra ukjent til allemannseie.
Selv om en utgivelse med fire låter - derav en allerede kjent - er tynt grunnlag å bedømme, viser 1988 EP at suksessen med "Du fortenar ein som meg" og det tilhørende albumet ikke bare var nybegynnerflaks.
Kvammen har nemlig både teften og egenarten som trengs for virkelig å etablere seg som en av de mest betydelige artistene i norsk musikk fremover.
| 1
|
002923
|
Historier fra uvirkeligheten
Klart Oslo tar en tidlig helg når verdens heiteste artist spiller opp til intimdans.
Det har vært litt av et år for Abel Tesfaye, den kanadiske 25-åringen som i tiltagende grad har gjort seg kjent som The Weeknd.
Etter år med jevn stigning i urbane musikkretser har han i 2015 gått hen og blitt verdensstjerne – godt hjulpet av den uimotståelige singelen "Can't Feel My Face", som for alvor sementerte sammenligningene med en viss avdød popkonge.
På den lyriske menyen står frakoblet (og tidvis problematisk) sex, hvitt nesepulver og blodskutte øyne; den langsomme, vakre og uunngåelige nedturen, tomheten etter orgien.
Koblet med et klaustrofobisk, kantete og drømsk lydbilde er det nærmest pussig at dette universet treffer så bredt som det gjør.
Men i dag er det vel kun landsmann og samarbeidspartner Drake som kan måle krefter med The Weeknd i den vanskelige kombinasjonsøvelsen appell og momentum.
Den hyperintime konserten på Vulkan Arena, der kun noen hundre heldige fikk plass, bar primært preg av én fallhøyde:
Hvordan vil den tilsynelatende introverte kanadieren bære sin nyvunne popstjernestatus?
Med nokså stor letthet, skal det vise seg.
"High For This" sparker i gang timen hardt og kortfattet, mens medleyen med Drakes "Crew Love" og Ty Dolla $igns "Or Nah" truer med å parkere de småkjedelige originalene "Losers" og "The Morning".
Trioen han har med seg på scenen overspiller sjeldent, selv om slutten av "Glass Table Girls" minner lett om Neptunes' tvilsomme husband Spymob.
Fra og med Ariana Grande-samarbeidet "Love Me Harder" går imidlertid alt veien.
Tesfaye briljerer vokalt, ikke minst på en vakker "Earned It", og han har sjarm nok til å løfte det sleske soul-throwbacket "Tell Your Friends" ut av kleinhetens klør.
"Can't Feel My Face" er årets beste låt også i kveld, og et stort pluss anføres for en dirrende versjon av "Wicked Games" avslutningsvis.
At verdens mest populære artist akkurat nå spiller en konsert for en håndfull mennesker kan sikkert oppleves både snodig og urettferdig.
Det må være lov å håpe at kveldens konsert er for en generalprøve å regne, og at en utvidet versjon av kveldens begivenheter er skrevet langt oppe på noens bookingblokk.
Langhelg til folket nå.
| 1
|
002925
|
Gjentar seg selv
Aviciis nye album preller kjapt av hjernebarken.
I forkant av sitt nye album gikk den svenske DJ-stjernen Tim Bergling (26), bedre kjent som Avicii, stort ut og annonserte planer om et rockealbum, med bidrag fra blant andre Jon Bon Jovi og tidligere medlemmer av System Of A Down.
Dét ble ikke tilfellet med Stories - men albumet byr på en hel mengde andre samarbeidspartnere.
Under kan du lese hvordan albumet oppleves låt for låt første gang det treffer øregangene.
1:
"Waiting For Love":
Piano-techno med åttitallsvibb og en enormt insisterende vokalist med et mål for øyet: allsang!
I kjent Avicii-stil bygger låta seg opp mot et uunngåelig take-off, med et par finter underveis.
Ingen kan nekte for at svensken har bygget karrieren på relativt formelbasert musikk, og denne låta er intet unntak.
Den er middels fengende, men langt unna de mest umiddelbare farsottene Avicii har på CV-en.
Men det er utvilsomt noe alle kan hoppe i takt til.
2:
"Talk To Myself":
Trommeintroen er den første svake hentydningen til rocke-planene Avicii har flagget for dette albumet.
Øyeblikket varer ikke mange sekunder, før låta går over i noe hakket mer minimalistisk enn denne DJ-en vanligvis bedriver.
Utover kommer flere elementer til.
Her er både smak av tropisk house à la Kygo og et stort refreng.
Låta er langt fra spennende, men veldig jovial.
Kan nok bli en vinner på neste sommers stadionjobber.
3:
"Touch Me":
Det er ikke bare fargene på coveret som sender tankene til 80-tallet.
Her er det både en artig basslinje og et spennende vokalist-valg i form av Celeste Waites kraftfulle soul-stemme.
Albumbeste så langt - Avicii beveger seg tilsynelatende utenfor komfortsonen, og det fortjener han litt skryt for.
4:
"Ten More Days":
Låta starter akustisk, i Mumford & Sons-stil, og holder seg i humpete, rolig ballade-landskap.
Stemmen til Zak Abel er i fokus.
Avicii har skaffet seg et fremtidig lighter/smartphone i lufta-nummer med denne.
5:
"For A Better Day":
Nok en rolig start, men etter et halv minutts tid skjer det ting.
60-talls piano blandet med ren EDM er ikke den mest vellykkede komboen.
Det virker som låta ikke vet helt hva den vil, og ender opp med å bare mase.
Blues-stemmen til Alex Ebert fra blant annet Edvard Sharpe & The Magnetic Zeroes er ikke så verst, men passer overhodet ikke inn i dette landskapet.
6:
"Broken Arrows":
Her er den amerikanske country-stjernen Zac Brown er hentet inn som vokalist.
Selv om Avicii tidligere har gjort suksess med å blande EDM og bluegrass på "Wake Me Up", er dette en kombo som ikke funker.
Den rungende vokalen kler ikke det pumpende bakteppet, og take-offet høres vanvittig masseprodusert ut.
Du skjønner hele tida hvor låta går, noe som forsåvidt kan være tilfredsstillende første gang du hører den, men lite slitesterkt i lengden.
Jo nærmere slutten vi kommer, jo mer slitsomt blir det.
7:
"True Believer":
Det lenge omtalte samarbeidet mellom Chris Martin fra Coldplay og Avicii.
Om den forvrengte stemmen som åpner låta er Martin, er uvisst, men han blir snart svært gjenkjennelig.
Låta gir tidvis en oppløftende følelse, men samarbeidet skaper på ingen måta magi.
Martin messer i vei om at "love will come around if you want it enough", og Aviciis produksjonsmessige bidrag er like lite nyskapende og inspirerende.
Da hjelper det ikke med et døllt/følsomt pianoparti mot slutten, heller.
8:
"City Lights":
Her er det den svenske artisten og låtskriveren Noonie Bao - som også sang på hiten "I could be the one" som er inne som vokalist.
Etter en ivrig, nesten klubbete start på låta er det hennes stemme og piano som står i fokus før det første take-offet.
Deretter er på'n igjen med pumpende rytmer.
Deretter skjer det samme igjen - rolig vers/take-off.
Avicii gjentar seg selv.
Bao gjør en godkjent vokaljobb, men greier på ingen måte å redde låta.
Den føles først og fremst tom.
9:
"Pure Grinding":
En mer utypisk Avicii-låt.
"Pure Grinding" bæres frem av soul-stemmen til relativt ukjente Earl St. Clair.
Produksjonen er relativt rolig i Avicii-sammenheng, smått klubbete og flørter med åttitallet.
Smått forglemmelig, men med noen artige grep - og en av de bedre på Stories så langt.
Selv om det sier mer om helheten enn om låta.
10:
"Sunset Jesus":
Nok en låt med en country-vokalist i spissen:
Denne gangen er det Gavin Degraw som står for vokalen.
Det viser seg kjapt at et kjent navn ikke er nok.
Versene er traurige og bredbente, og gir litt den samme følelselsen som Kid Rocks "All Summer Long", og veksler selvsagt med forutsigbare EDM-parti.
Albumet føles allerede for langt, og hadde vært tjent med større variasjon.
11:
"Can't Catch Me":
Tidsriktig nok flørter Avicii litt med reggae her.
Wyclef Jean synger.
Refrenget glir over i leirbål og allsang.
Det er godt med variasjon fra den gjennomsnittlige, masete EDMen, men det er ikke nok i seg selv.
Låtas fire minutter oppleves lange og kjedelige.
12:
"Somewhere in Stockholm":
En slags hyllest til hjembyen?
Ikke en spesielt vellykket, i så fall.
Låta, med marsjtrommer og stort refreng føles hele veien som den står på terskelen til å ta av - uten å gjøre det.
Svenske Daniel Adams-Ray er vokalist på denne anthem-aktige låta, som det er lett å se for seg at Avicii kommer til å bruke som låt når han er på vei opp til boksen sin når han spiller på arenaer verden over.
13:
"Trouble":
Nok en jovial låt som kombinerer EDM og leirbålvennlig gitarklimpring.
En forutsigbar låt det vil være lett å synge med på.
Etter 13 av 14 låter er det vel på tide å konkludere med at Avicii virkelig har lagt rockeplanene på hylla.
14:
"Gonna Love Ya":
Den relativt ukjente svenske vokalisten Sandro Cavazza har fått æren av å runde av albumet.
Låta flørter med det tropiske og er helt på det jevne.
Det føles som den fort vil prelle av hjernebarken, på samme måte som det øvrige på albumet
| 0
|
002928
|
Festmajorene
Major Lazer møter Trondheim og UKA med en stor pose partytriks.
Det blir nesten for mye, men bare nesten.
Hva er det man kan forvente seg den første gangen man er på Major Lazer-konsert?
Man håper på uforskammet galskap, strengt tatt.
Og jeg føler meg ikke nevneverdig skuffet etter i overkant av det times lange showet, som har gitt meg en mild tinnitus, i Dødens dal i trønderhovedstaden.
Trioen, som utgjør festmaskineriet, består av Jillionaire, Walshy Fire og primus motor Diplo.
Sistnevnte er sjef i Mad Decent, labelet som har pumpet ut frisk, eklektisk klubbmusikk for massene med gigantisk suksess i underkant av et tiår.
Tenk M.I.A. og der har du starten på eventyret.
Når 36 år gamle Diplo ikke er opptatt med å definere og påvirke elektronisk musikk på verdensbasis, jobber han med størrelser som Justin Bieber, Usher, Beyoncé og Shakira.
Høy anseelse blant de største artistene kloden har å tilby, der altså.
- Om dette er en typisk mandagskveld i Norge, så flytter jeg til Trondheim, proklamerer Diplo fra scenekanten.
Et langt steinkast fra Samfundet dunkes ut kantete og rett-i-trynet-låter, nøye regissert av frontmann Diplo, som egentlig heter Thomas Wesley Pentz.
Rom for lek er det likefullt, der gutta løper rundt som hormonelle tenåringer med party hard som ledestjerne.
Som et slags mantra, klarer Major Lazer i all sin uskamløse prakt, å mikse dansete sjangere, noe vi får glede av i kveld.
Uttrykket til det joviale festtoget varieres og er i forandring, eksemplifisert med sommerens album Peace Is The Mission.
Den uMajor Lazerske poplåten «Powerful» med sangstrupen og P3-favoritt Eliie Goulding på vokal, plasseres i samme setting med for eksempel «Lean On» med danske MØ og kompromissløse «Blaze Up The Fire» med hell.
Major Lazer & DJ Snake - "Lean On" ft. MØ https://youtu.be/YqeW9_5kURI
I kveld handler det derimot kun om Major Lazer, gruppen som er midt i blinken for dansekåte klubbmusikkentusiaster med forkjærlighet for dancehall, trap, diverse elektroniske forgreininger, moombahton, reggae og andre karibiske innflytelser.
Inspirasjonskildene til trioen strekker seg like langt som kongeriket.
De oppmøtte i Dødens dal får nok å kose seg med, for å si det enkelt.
«Lean On», «Bubble Butt», «Watch Out For This (Bumaye)», «Get Free», «Blaze Up The Fire».
Låtkatalogen til Major Lazer bugner og publikummet i Trondheim er in for a treat, som det heter så pent på norsk.
Major Lazer møter Trondheim med en stor pose partytriks.
I Felleskjøpet-aktig dress, baris, oppå miksepulten, pil og bue som skyter konfetti, Diplo inni en plastball løper på publikum, dominatrix-kledde dansere, twerking på miksepult:
Showets kitschy vesen kler en av UKAs headlinere som leverer godt i kveld, og trioen varmer opp høstkalde kropper.
Arbeidsoppgavene til trioen handler om å lage liv og det får Major Lazer til selv om det siste kvarteret er unødvendig med tanke på hvor komprimert det høyenergiske settet er.
Artig er det uansett.
| 1
|
002929
|
Langt fra det beste
Gabrielles 90-tallsmimring når ikke helt opp.
Les anmeldelsen og hør låten eksklusivt her.
"De Beste" er en slags hyllest til oppveksten på 90-tallet, komplett med oppramsing av fenomener fra mote- og musikkbransjen på den tiden.
Det er selvfølgelig artig for de av oss som er født på slutten av 80-tallet å høre referanser til Buffalo-sko, Bosselini-klær, Alcatel og Discman, men det er ikke nok i seg selv.
Det er en relativt tilbakelent Gabrielle vi har med å gjøre.
Musikksporet er i aller høyeste grad synthbasert, og trommeseksjonen har blitt velsignet med klang i bøtter og spann.
Men det er en gedigen musikkteknologisk elefant i rommet.
Gabrielle har en uttrykksfull og elastisk stemme som det er fullstendig unødvendig å forkle med tant og fjas.
Gjennom hele "De Beste" er det lagt på en slags autotune-effekt som tar altfor mye oppmerksomhet.
Det er ikke spesielt originalt, det forflater hele låta, og det er, som sagt, fullstendig unødvendig.
Dette trikset kan man med fordel spare til de dårlige vokalistene.
Teksten føles litt for ofte som en gjennomgang av popkulturen på sent 90-tall.
Det kommer noen fine drypp av større refleksjoner om tiden som går og forandring og alt det der:
"Vi tenkte at lykken var større enn ting på en skjerm/Gaten var livet, skauen var hjem".
Det ligger en fin, melankolsk tone i bakgrunnen her, men det hele føles litt uforløst og ikke helt optimalt gjennomført.
Dette er ikke direkte dårlig, men direkte skuffende.
Spesielt når man vet at Gabrielle er en av Norges råeste live-artister, og de to forrige singlene, energibomben "Mellom Skyene" og den grandiose "Mer" var såpass mye bedre.
Når man har såpass mange musikalske ess i ermet, er det dumt å ikke spille dem.
Bonus:
Hør Gabrielles nydelige versjon av "Mer" fra Christine Live i sommer:
| 0
|
002931
|
Hjerte rimer på smerte
Sondre Justads hverdagseufori påkaller både begeistring og utålmodighet.
Finnes det et spesifikt svensk sound?
Ja, det tør jeg påstå.
Stikkord:
Hverdagsmagi og ungdomsmelankoli, akkompagnert av storslått og skamløs popmusikk med indierusk i skjortelomma, popularisert av romantikere som Håkan Hellström og Laleh.
Svære følelser som grenser mot desperasjon, men malt ut med melodiske penselstrøk selv den streiteste av tantene dine kan verdsette.
Det er i denne sjangeren den 24 år gamle lofotværingen Sondre Justad plasserer begge de slitte joggeskoene sine.
Og han gjør seg godt i den.
Oppsyn og stil er modellert etter nevnte Hellström (og hans forbilder), og den energiske popmusikken han bjudar på er på sitt beste uimotståelig.
Singlene "Nu har du mæ" og "Tilbake", begge inkludert på dette debutalbumet, er prima eksempler på nærmest idiotisk fengende låter, med velfungerende tekster og bunnsolid håndverk i bånn.
Mannens betydelige appell er både forståelig og berettiget.
Dermed er det synd at Riv i hjertet kun sporadisk lever opp til tittelen sin.
Blant de seks sangene som ikke er utgitt fra før er det kun den vakre, altfor korte introsnutten "Klar ikke pust" og flotte, avsluttende "Snart klar" som utdyper prosjektet på noe som helst vis.
All euforien og iveren oppleves etterhvert formelbasert (og dermed enerverende), mens tekstene for ofte står og stamper i minste-felles-multiplums-melankoli.
Uten motstand i låtmaterialet glir det hele ned for lett.
Hitpotensial er et ord som kanskje har fått en i overkant positiv valør i det norske anmeldervokabularet de siste årene – som om det i seg selv skulle være noe positivt.
Justad har allerede innfridd på den fronten, og det ville ikke overraske meg om flere av disse sangene snor seg inn i den norske sangboka.
Men det ville gjort seg med minst én overraskende melodisk vending i løpet av disse ti låtene.
Den kommer aldri.
Sondre Justad har heldigvis all verdens tid på å finslipe ferdighetene sine.
Og mye er allerede på plass.
Men et stort sprang inn i det ukjente kan med fordel settes opp på arbeidsplanen.
| 0
|
002932
|
Norges morsomste band?
Lekenheten er Fjorden Baby!s største styrke.
Til tross for radiohits og tilknytning til andre forgreninger av en eller annen bergensbølge:
Fjorden Baby! rir alene.
Utviklingen siden debutalbumet (2009) har vært en fryd å følge med på, fra rølpehiten "Karoline" til stadionrocklåta "Himmelen" var steget langt; derfra og til Oh Yeah! er steget lengre, og ganske mye mer interessant.
Så mye jeg enn elsket Se Deg Rundt I Rommet er det et enda mer lekent, rart og elegant band man møter nå, to album senere.
Vel uteblir de bredtfavnende radiohittene, men i Fjorden Baby!s tilfelle er det til det beste for bandet og fanskaren.
Dette er lyden av en høyre hjernehalvdel som arbeider overtid, og utbetalingen er deretter.
"Igjen Og Igjen", gjestet av John Olav Nilsen, er et naturlig singelvalg i så måte, der Sturle Kvilekval forklarer seg over et komp som forener Black Grape og The Police.
Bandet låter også bedre enn før; synthlydene er pussigere, trommene er vakrere - og produksjonen (igjen av Jørgen Træen og Yngve Sætre) er minst like god som på tidligere trefninger.
Hvert spor føles som en forundringspakke av vellyd, snålhet og tekster som til stadighet tar nye retninger.
Nesten alltid fungerer det strålende, det eneste minuset er Primal Scream ca. XTRMNTR-forsøket på "Slangetemmer", selv om Store
Ps snakkerap løfter den et par hakk.
Lekenheten er bandets største styrke, og de synes også å blomstre bedre jo mer inn i komfortsonen de befinner seg.
"Flashback", "Safari", "Har En Drøm" og spesielt "Ka Som Skjer" er alle kruttsterke, egenrådige nestendansegulvshits for hodetelefonbruk.
Tekstene blir ikke mindre kaudervelske med årene, men stadig bedre.
"Elektriske konspirasjoner klekkes ut hver eneste dag" menes det på "Flashback", blandet med bunkevis av referanser til levd liv, dop og en og annen "hokus pokus filiokus".
Blir vanskelig å se det på annen måte enn utenfra - men i så måte er åpningslåt (og albumbeste) "Sigøyneren" et unntak:
Nedstrippet, monokromatisk skranglegitar og vokal gjort på en måte som påminner den underkjente svensken Mattias Alkberg og hans Bear Quartet.
Den åpner altså dørene til det som er et av de mest egenrådige popbandene i Norge i dag - det eneste som kommer i nærheten må være sambygingene Syntax TerrOrkester - og jo lenger unna allemannseie de går, jo bedre blir de.
Således er Oh Yeah! et album som kombinerer langt utskreden snålhet med en meloditeft som gleder stort - pakket inn av et utall lyder, påfunn og skruballer som Norge har svært godt av å ha i artistfloraen.
| 1
|
002935
|
Trippelanmeldelse:Karpe Diem
Bevisstgjøring av viktige temaer pakket inn i popdigg.
Gjenhøret med rapduoen skuffer ikke.
Tre år har gått siden Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel, to av landets viktigste artister, leverte Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden.
“Språklig begavelse, samfunnsforståelse og rå popteft”, skriver min kollega presist om rapduoen i anmeldelsen av albumet.
Tre ganske bra egenskaper å ha som artist, der altså.
Og Karpe Diem spiller de sterke kortene de har fått utdelt.
Enten det er i form av øredøvende rapanthems eller bevisstgjøring av forutinntatthet og fordommer pakket inn i fete poplåter.
Første del av Heisann Montebello er ikke et unntak.
Ekte balansekunst.
“Er det dette skattepengene mine går til?”.
I “Lett å være rebell i kjellerleiligheten din”, den sterkeste av tre låter duoen har lansert i et jafs, lener Magdi og Chirag seg mot et klassisk Karpe Diem-sound.
Vi hører overskuddet til rapperne på det sirlig produserte kuttet med deilig pianoklimpring og marsjtrommer som nikker til Kanye West-universet.
De retter en finger mot dem med et smalt syn på verden, de som ikke tar seg tiden til å forstå.
Det er lett å være tøff når man sitter alene ved tastaturet.
Justisminister Anders Anundsen (og kongerikets asyl- og innvandringspolitikk) får også huden full i låten.
I fete og klubbvennlige “Au Pair”, for en gang skyld traptungt fra Karpe Diem, harseleres det med kulturelle forskjeller og det fortsettes i samme stil på “Hvite menn som pusher 50”.
Over rapduoens signatur-harpe synger Magdi “heisann Montebello-neger” på refrenget.
Oppveksten som annerledes, og elsk/hat-forholdet til å spille på lag med de som styrer “sjappa” – “verden styres av noen hvite menn som pusher femti / så du ser meg med noen hvite menn som pusher femti”, rapper Chirag – drives framover av sparsommelig produksjon som gir stor plass å boltre seg i.
Og stas at Emilie Nicolas får en liten spot i låten.
Karpe Diem har faktisk aldri solgt en løgn.
Kanskje de har smurt tjukt på noen ganger, men eventuelle overdrivelser helliggjøres av målet.
Duoen bruker stemmene sine til å si noe av betydning.
De rapper om viktige temaer pakket inn i popdigg.
Noe som tilhører sjeldenhetene.
| 1
|
002936
|
Størst av alt er rastløsheten
Hanne Kolstø lager popmusikk man kan gå seg vill inni.
Hun har fortsatt til gode å lage et dårlig album, Hanne Kolstø.
Men med sin femte langspiller på like mange år tar den produktive 34-åringen fra Sykkylven for alvor steget opp blant de mest interessante artistene i Norden.
Til tross for at det trolig er fruktbart å betrakte disse fem platene som et prosjekt i utvikling, finnes det trekk ved While We Still Have Light som skiller den fra forgjengerne.
De elektroniske elementene har blitt tonet noe ned, og strykerarrangementer signert den fremragende komponisten Eivind Buene tar sin naturlige plass i lydbildet, flankert av gitarer, synther og trommer som haler i ulike retninger.
Selv har Kolstø (noe spøkefullt?) trukket fram en drøss referanser i forkant av utgivelsen, med et stilistisk spenn fra Top Gun og James Bond via Seigmen og Deftones til Sugababes, James Blake og Brian Eno.
Og la oss for all del (ikke) glemme 4 Non Blondes.
Dette er vel først og fremst en indikasjon på den ikke ubetydelige humoren som skjuler seg bak den tilsynelatende kjølige og alvorlige fernissen.
Spesielt første halvdel av While We Still Have Light er slående i all sin uregjerlige prakt.
Åpningssporet "Bordermind" ruller av gårde på et mørkt og tettvevd teppe av perkusjon, mens den digre, dramatiske tittellåten utlegger platens tema effektivt:
"Love is a secret/ I want to keep to myself/ it wears me down// Want to see everything/ while we still have light/ before we part".
Tvillingsporene "Only One" og "I Hate You Don't Leave Me" er sprekkeferdige av lekre detaljer, odde signaturer og vendinger som stadig overrasker og utfordrer – uten å kokettere eller krangle.
"The Circle" bygger videre på denne tilnærmingen, men innehar i tillegg en emosjonell slagkraft som gjør den til platens sterkeste låt.
Mot slutten av albumet roes både antall innfall og intensitet ned, med særlig rørende resultat på nydelige "This Town".
Kun "Mysterious" henfaller til den noe kavete hoie-indien som nylig gravlagte Team
Me har gledet mange og ergret andre (denne anmelder inkludert) med.
While We Still Have Light gjør det naturligere enn noensinne å nevne Hanne Kolstø i samme åndedrag som Robyn, Björk og Susanne Sundfør – de viktigste premissleverandørene for kunstpop i vår frosne lille flik av verden.
Foreløpig har hun på langt nær samme nedslagsfelt som noen av disse, og det er liten grunn til å tro at det vil endre seg radikalt med dette.
Synd, for dette er musikk som viser at også oppbruddet og avskjeden har sin plass i de musikalske eventyrbøkene.
| 1
|
002939
|
Om begjær og følelser
Rapcrooneren fra Hamar leverer en ukomplisert og catchy EP om natteliv og damer.
Han har en eksentrisk personlighet, bekreftet blant annet på by:Larm.
Tungt influert av hitmakere som Fetty Wap og uungåelige Young Thug, og appetitten for damer og natteliv er viktige komponenter i ‘Rari-universet.
Unge Ferrari er den som er flinkest til å emulere amerikansk urbanmusikk i Norge akkurat nå.
Crooneren Unge Ferrari veksler mellom sang og rap.
Mange urbanlystne lyttere ble oppmerksomme på den kuriøse artisten fra Hamar da han leverte “Hvis du vil” med Tomine Harket - en av de aller fineste, norske r&b-produksjonene vi har blitt servert.
Et bonusspor av samme låt med svenske Leslie Tay finnes på EPen.
Mer om Unge Ferrari:
Hør Til mine venner i Spotify og Tidal |
Unge Ferrari-konserten anmeldt på by:Larm 2015:
Ung, mystisk gateflamme (4/6) |
Forvandler Oslo til en tropisk nattklubb |
Videopremiere:
Unge Ferrari ft. Tomine Harket
- "Hvis du vil"
Åtte spor lange Til mine venner åpner med “Cruiseskip”.
Et fengende refreng holder koken, og deilig basslinje Carl Mo verdig gjør det til en kul opplevelse.
“Varulv” med JNS har pianoklimpring lett inspirert av Robert Miles’ “Children”, og det er friskt med clapsene her som er forkledd som lyden av å spise kjeks.
– Jungelvibes, sier han selv om “Lianer”.
Låten har gått sin seiersgang en stund, og han er jo en morsom kar, godeste ‘Rari.
Gullkornene er mange - selvbetegnelsen “Mowgli på kodein” er for eksempel en umiddelbar favoritt.
Hektisk og fin r&b får også sin plass på EPen.
"Jeg skrev denne her til Triana, jeg skrev denne her til Rihanna".
Unge Ferrari har hjertet utenpå skjorten på “Bedre”, og brummer lovnader om at gresset er grønnere på den andre siden.
Klubbhiten “Vanilje” er en forlengelse av begjæret.
Følelsene er ikke mindre i høyspenn på slowjam-saken “Fylleringer”, en gjendiktet ny versjon av Chris Lies “Drunk Dialer”.
Lie gjester med et vers på morsmålet og kumpan Arif får også en spot.
Unge Ferrari er kanskje ikke den viktigste lyrikeren Norge har fostret, men det er såpass ukonvensjonelt at det må applauderes.
Han har en evne til å skrive begripelige linjer om lengsel og begjær som klistrer seg fast (“hun er varm som lava / hun er Michelle Obama”), hjulpet frem av dyktig studiohåndverk.
Ukomplisert og catchy, rett og slett.
Jeg er glad for at vi har fått denne litt rare, merkverdige typen som til stadighet strekker ut armene vidstrakt for å få tak i kvinnen i sitt liv.
Vi får håpe at søket fortsetter.
Det blir jo bra musikk av det.
| 1
|
002940
|
Ivrig, men uforløst
Izabell viser tidvis frem talentet på Honning og aske.
Men rapperen har nok mye mer på lager.
Den sympatiske rapperen fra Stavanger har vært i medvind siden seieren i P3s rapkonkurranse, og har blitt belønnet med radiorotasjon.
Med “Ka vet du” og “Kontroll” som de sterkeste låtene (før dette slippet) fra den relativt ferske rapperen, er 25-åringen nå aktuell med EPen Honning og aske.
Rapperen med den tilbakelente og selvsikre stilen har en rapflyt som strengt tatt kan karakteriseres som høylytt hvisking.
Izabell opererer et sted mellom pop og gate, med vekt på førstnevnte.
EPen åpner med halvmørke “Gulldråber” med DJ Mustard-knips, og det trekkes linjer til dronningen av Saba og Kleopatra før minuttet har gått.
Det skal ikke stå på ambisjonene.
Trollske “Syner” med pophåpet er Ary fet, faktisk den beste låten på hele seksspors-EPen.
I klassen “Enya møter Madonnas “Frozen” møter britisk triphop” utmerker sporet seg.
“Kontroll”, inspirert av følelsesliv, smeller helt greit fra seg.
“Store pupiller, vil kasta drikkå på meg”, rappes det på remiksen av “Bæd”.
Den er et forsøk på grandios hiphop, men blir for anmasende.
Originalversjonen høres fortsatt bedre ut.
Balladen “Lillebror” er en velmenende oppfordring til å ha troen på seg selv, og låten har et par fine øyeblikk, spesielt det finfine refrenget.
Pompøse strykere preger personlige “Røverdatter” (med Morten Abel, av alle).
Det låter sårt, men uforløst.
Produksjonsmessig er det mange lag man kan kose seg med, og Izabell viser tidvis frem talentet på Honning og aske.
Man hører at rapperen kan faget.
Men det finnes nok mye mer på lager.
| 0
|
002941
|
Så bra at det nesten blir for dumt
Finn frem lommetørklet.
Vår tids råeste vokalist er tilbake.
Det kan være en påkjenning å høre et helt Adele-album fra start til slutt.
Om du ikke er i kontakt med følelsene dine blir du det etter en gjennomlytting, enten du vil eller ikke.
Dronningen av storslagen grinepop skuffer ikke, og klarer den umulige oppgaven med å leve opp til forventningene.
Adele har ikke funnet opp hjulet på nytt.
Hun har gitt oss elleve nye låter som i relativt stor grad følger oppskriften fra "21", men så er akkurat den oppskriften rimelig steinbra, da.
Det finnes noen drypp av nye takter, blant annet den lekne Max Martin-saken "Send My Love (To Your New Lover)" og den småfarlige, trommetunge "I Miss You".
Kombinasjonen av en gudbenådet stemme, enorm formidlingsevne og en evne til å holde igjen der det er nødvendig gjør Adele til en av vår tids aller råeste vokalister.
Spesielt på "When We Were Young" klarer hun å kombinere store, tekniske vokalprestasjoner med god og meningsbærende dynamikk.
Hun tør å synge upolert, og noen ganger rett og slett litt stygt.
Se etter pekefingeren i videoen.
Det er så bra at det nesten blir for dumt.
Ingen album slippes i et vakum, og "25" er enten maks heldig eller maks uheldig med konteksten, alt etter hvordan man ser på det.
Forløperen, "21", er det mest solgte albumet på denne siden av årtusenskiftet, og Adele kunne fort blitt sin egen Wirkola.
Heldigvis beveger produksjon og uttrykk seg det lille hakket videre, uten å gi slipp på Adeles sterke artistiske signatur.
Plasseringen av "Remedy" er et glimrende eksempel på hvordan man kan bruke albumformatet til noe mer enn å klemme ut en samling enkeltlåter.
Den nedstrippede pianoballaden (tenk "Turning Tables" eller "Someone Like You") gir deg akkurat det pusterommet du trenger for å komme til hektene etter "When We Were Young", og etterpå blir du plukket opp av den luftige 80-tallsinspirerte voksenpopen i "Water Under The Bridge".
"25" er smart komponert, og dramaturgien er helt på grensen til perfekt.
Unntaket er den litt slappe passasjen på platas tre siste spor.
"All I Ask" kunne godt vært det emosjonelle høydepunktet i musikalen om Adeles liv (komplett med modulasjon og alt), men den faller litt igjennom.
Det tar seg opp igjen på avslutningssporet "Sweetest Devotion", og man får umiddelbart lyst til å trykke på play for å komme tilbake til det hjerteskjærende åpningssporet "Hello".
Jeg får i det hele tatt lyst til å høre plata på repeat resten av uka.
Kanskje resten av året.
| 1
|
002943
|
Coldplay og de kule vennene
Coldplay smykker seg med samarbeidspartnere som Barack Obama, men resultatet er nedslående kjedelig.
Halvannet år etter skilsmissealbumet Ghost Stories, som gjorde dem til 2014s mest strømmede band, er britiske Coldplay tilbake.
Frontfigur Chris Martin har antydet at A Head Full Of Dreams kan være bandets siste.
Det fargesterke, kaleidoskopiske coveret til A Head Full Of Dreams hinter om at bandet - som lenge har hørtes relativt selvhøytidelige ut - er i en mer leken modus denne gang.
At norske Stargate, som har hits fra artister som Beyoncé og Rihanna på samvittigheten, bidrar som produsenter og låtskrivere, gjør også at det ikke er unaturlig å vente noe nytt fra bandet denne gang.
For en drøy uke siden ble listen over samarbeidspartnere på albumet sluppet.
Den inneholder navn som Barack Obama (!), skuespiller Gwyneth Paltrow (som også er eks-kona til Chris Martin), Noel Gallagher og Blue Ivy Carter - datteren til Beyoncé og Jay-Z.
Når den første wow-effekten har lagt seg fremstår listen mer som et middel for å oppnå nettopp oppmerksomhet i forkant, fremfor å berike utgivelsen musikalsk.
Nok forventninger.
Her er dommen over A Head Full Of Dreams, låt for låt:
1.
"A Head Full Of Dreams"
Albumet åpner med en pulserende bilstereo-låt som byr på en effektiv basslinje og antydning til diskovibber.
Produksjonen er fyldig og flott, men låta fester seg ikke, selv etter utallige runder i hodetelefonene.
Bandet har med seg et stort kor, blant andre Blue Ivy Carter.
Det tilfører ikke låta noe særlig, og er det første tegnet på at de mange navnene på lista over bidragsytere er mest til pynt.
Viderefører det elektroniske uttrykket britene har utforsket på sine siste utgivelser.
Energinivået er fortsatt høyt.
For høyt.
Det høres ut som Chris Martin skynder seg avgårde, uten å vite helt hvor han vil.
Det må være lov å humre litt over den plumpe tekstlinjen "We don't need words / we'll be birds".
Låta blir fryktelig masete mot slutten, før den avsluttes brått - det skjerper oppmerksomheten inn mot neste post.
3.
"Hymn For The Weekend"
En låt kan knapt åpne mer storslått enn med fuglekvitter og Beyoncé på vokal.
Coldplay liker å gjøre det stort.
Låta er langt mer soula enn man forventer fra det britiske bandet.
Det er første gang vi virkelig blir minnet på at Stargate er involvert.
Låta er tungt rytmisk, og preges av saksofon, trombone og trompet.
Den livsbejaende stemninga virker mer troverdig her enn på de to foregående.
Det er tydelig at bandet vil bort fra melankolien fra forrige utgivelse.
Beyoncé synger bra, og kunne godt vært enda mer i fokus.
Svenske Avicii er også kreditert, uten at det kommer tydelig frem hva han egentlig gjør.
Men det er jo et fint navn å ha på lista, da - og låta er albumets beste.
Klassisk, pianodrevet Coldplay-ballade.
Sårheten var plutselig tilbake.
Albumets lighter-/smarttelefon-/grine-låt.
Handler om de som forsvinner ut av livet, og passende nok bidrar Gwyneth Paltrow med overskriftvennlig og knapt hørbar bakgrunnsvokal.
Om Martin vil lette på dårlig samvittighet eller bare skaffe bandet oppmerksomhet når han erklærer at "this particular diamond is extra special" er uklart.
5.
"Adventure Of A Lifetime"
Har vært å høre som singel noen uker.
Britene lener seg mot disko, kanskje inspirert av suksessen låter som Dafts Punks "Get Lucky" har hatt ved å de siste år.
Her skal vi feire livet!
Låta henvender seg til en person som har fått Martin til å kjenne seg levende igjen (kanskje hans nye kjæreste Annabelle Wallis), og han synger at han kjenner hjertet banke.
Metaforen fra forrige låt videreføres.
Her er det de nyforelskede som er diamanter, men barna Chris Martin har med Gwyneth Paltrow
- Apple og Moses - er blant denne rundens knapt hørbare korister.
Duetten med svenske Tove
Lo handler om noe som tar slutt, og at man må sloss for det man vil at skal vare.
Versene er ganske triste, og refrenget er typisk Coldplay; storslått og med nynning.
Tove Lo synger fint, men låta er forutsigbar og kjedelig heller enn morsom.
Joda, det er få band forunt - og ganske rått - å kunne skrive opp selveste Barack Obama på lista over bidragsytere.
Etter halvannet minutt med spoken word fra den amerikanske poeten Coleman Barks samples et kort strekk av "Amazing Grace", sunget av den amerikanske presidenten under minnestunden for ofrene under skytingen i en kirke i Charleston, South Carolina i juni.
Og det er alt.
Det knapt to minutter lange mellomspillet, som dette egentlig er, har ikke så mye med helheten på albumet å gjøre.
Men det er jo alltid greit å bli minnet på at man skal være takknemlig for det livet har å by på.
De tre og et halvt første minuttene høres , til tross for noen forsiktige nikk mot det klubbete, ut som noe vi har hørt Coldplay gjøre før.
Storslått, uten så mye innhold.
Deretter går låta i en mørkere, mer klubbete, retning.
Det kiler godt i et par sekunder, men blir fort kjedelig igjen.
Chris Martin byr på mer sjelegransking, men gjentar seg selv.
Seks minutter er for langt, til tross for at dette på mange måter er to låter i ett.
Nok en følsom, pianodrevet låt full av tomprat.
Den oppleves som uforståelig fyllmateriale, og er altfor kjedelig til å rettferdiggjøre å kreve fire og et halvt minutt av livet ditt.
Kunne de ikke laget en EP i stedet?
Låta virker som et tvungent forsøk på å lage en klinelåt, men gir meg mer lyst til å slå hodet i bordplata.
Nok et mellomspor.
Står i stil med det kaleidoskopiske coveret, men har lite relevans utover det.
Nok en låt på over seks minutter, uten å ha nok innhold til å forsvare det.
Godt at det er siste låt.
Den er repetitiv på den kjedelige måten, men produksjonen er, som på albumet for øvrig, smakfull.
Låta har noe oppløftende ved seg, og det er lett å se for seg bandet spille den mens det drysses store mengder konfetti over dem.
Gitarsoloen fra Noel Gallagher er helt på det jevne, og later til å være der først og fremst for å kunne skrive han som bidragsyter.
Det samme gjelder Brian Eno - nå også korist (!) - og Martins nye livsledsager Annabelle Wallis.
| 0
|
002944
|
Middelmådig svanesang
Lydsporet til Maria Menas skilsmisse er klart.
Noen ganger kan det være greit å kalle en spade for en spade, og en skilsmisse for en skilsmisse.
Men etter denne plata får jeg en følelse av å vite ubehagelig mye om forholdet mellom Mena og eks-mannen.
Selvutleveringen balanserer hele tiden på grensen mellom fortrolighet med lytteren og en altfor privat dagboksjargong.
Noen ganger lander den på riktig side av streken.
Som oftest gjør den ikke det.
Det er selvfølgelig hyggelig at noen vil dele sine tanker og følelser med deg.
Men etter å ha hørt gjennom "Growing Pains" et knippe ganger vet jeg mer om Menas skilsmisse enn jeg vet om kjærlighetslivet til noen av mine aller beste venner.
Det er rett og slett litt klamt.
Låtskriving kan være god terapi, men låtene trenger ikke nødvendigvis å utgis på plate.
Musikalsk sett er "Growing Pains" fint, men ikke så mye mer enn det.
Der forløperen "Weapon In Mind" tilsynelatende signaliserte en ny retning, og en artist og låtskriver som var mer villig til å eksperimentere, er den nye utgivelsen tilbake i det komfortable mid-tempo balladelandskapet Mena ble kjent for i begynnelsen.
Maria Mena er best når omgivelsene røsker litt i henne.
Produksjonen på "Growing Pains" gjør ikke det.
Den er av det harmløse slaget, og hjelper ikke plata å bli noe annet enn en middelmådig svanesang for artistens havarerte ekteskap.
Den pianobaserte balladefestivalen krydres med tidvis fine tromme- og gitararrangementer og beskjedne elektroniske elementer, men det totale resultatet er ensformig og seigt, både tekstlig og musikalsk.
Menas hviskende stemme er kanskje en smakssak, men for undertegnede blir den en formildende faktor.
Hun er en god formidler, og klarer å skape noen virkelig fine øyeblikk i løpet av plata.
Singlen "I Don't Wanna See You With Her" har rukket å feste seg i hjernebarken, og er en av de mest slitesterke låtene på plata.
"Leaving You" stikker seg også positivt ut med smakfulle trommebeats og detaljrik produksjon.
Maria Mena har god meloditeft, men plata inneholder for mange låter som ligner for mye på hverandre, og resultatet blir totalt sett lite minneverdig.
Men fint.
| 0
|
002945
|
Bomtur til tropene
Det beste med "Stay" er at det ikke gjør direkte vondt å høre på den.
Det har gått et år siden Kygo slapp sin første egenkomponerte låt, "Firestone".
Siden den gang må man kunne si at bergensgutten har klart seg rimelig greit.
Nå er han ute med ny låt, og for anledningen har han fått med seg relativt ukjente Maty Noyes på vokal.
Ikke la deg lure av starten.
Den er forfriskende rett fram, og et lite øyeblikk kan det virke som om Kygo skal ta oss med et litt annet sted enn det sedvanlige musikalske pool partyet som er hans karriere.
Alt håp om nyskapning vaskes dessverre fort vekk når bølgen av myke synther og forslitte panfløytesamples slår inn over produksjonen etter et drøyt halvminutt.
"Stay" mangler noe som fester seg.
Hverken det jeg tror er refrenget eller instrumentalhooket er spesielt fengende, og låta er glemt så fort den er over.
Den er rett og slett spektakulært kjedelig, og mangler alle kvalitetene som gjorde "Stole The Show" og "Firestone" verdt å høre på.
Det er ingen tvil om hvem som står bak "Stay".
Kygo er ekstremt gjenkjennelig her, det skal han ha.
Men det skyldes også at deler av låta grenser til plagiat av tidligere utgivelser.
Instrumentalhooket ligger nesten komisk tett opp til "Stole The Show".
Det er riktignok foretatt et par rytmiske og melodiske justeringer, men det er jammen ikke mye.
Det er for slapt.
"Stay" er ikke direkte fæl å høre på.
Til det er den for anonym og kjedelig.
Men det er også det peneste jeg har å si om låta.
Du kommer mest sannsynlig til å høre den, men det er heldigvis ikke sikkert du legger merke til det.
| 0
|
002946
|
Fruktbar jord
Rapper Ivan Ave pluss lukke-øynene-og-nyte-produksjoner fra Fredfades er lik digg.
Vi triller terningkast 5 for Fruitful.
Det givende samarbeidet mellom Ivan Ave, en av de mest bona fide rapperne på den nordlige halvkulen, og produsent Fredfades høster nå inn fruktene igjen (pun intended) og serverer oppfølgeren til fjorårets Breathe EP.
Etter én lytt forstår man at Fruitful er en sånn plate du setter på om og om igjen.
Platens formspråk; varme basslinjer, supernice tangentføring og snedig samplebruk satt i bevegelse med en übersterk og uanstrengt Ivan Ave på mikrofonen senker skuldre og blodtrykk.
12 spor lange Fruitful er en gjennomarbeidet sak som retter blikket et par tiår bak i tid, og sporene er rikt utrustet med jazzflørtende inspirasjon.
Med telemarkingen Ivan Aves ypperlige kvaliteter som rapper, og engelskspråklige tekster som ofte handler om tid, rom og damer over lukke-øynene-og-nyte-produksjoner resulterer i en behersket, men myndig utgivelse uten holdbarhetsdato med internasjonal appell.
Albumet tikker inn på tredve minutter.
Selv om Ivan Ave og Fredfades har høvlet bort endel unødvendig ornamentering, skulle jeg faktisk ønske at Fruitful var enda mer konsentrert.
Uansett, Fredfades’ instrumentkutt (“We Out”, “Phrase Tree”, “Dukkk”) inni mellom låter som for eksempel “Walking Home” (for øvrig en av de beste skildringene jeg har hørt om det å gå alene hjem og tilhørende tanker etter en kveld i Oslo) funker som smør på toast.
Også får man glitrende materiale som “Reaping”, “Back to the Streets” og ikke minst “Waters”, undertegnedes Ivan Ave-favorittkutt før nevnte “Walking Home”.
En ting er å lære seg å rappe godt på engelsk.
Å kunne høres overbevisende og spennende er derimot en langt vanskeligere øvelse.
Ivan Ave tilhører sistnevnte kategori.
Begavet med god timing, skriveferdigheter og ikke minst feit, nonchalant flyt gjør rapperen til et av landets sterkeste artister i sitt felt.
En unsung hero, om du vil.
Kall det retrorap, nostalgibasert, tradisjonell boom bap eller hva enn du foretrekker.
Ivan Ave og Fredfades har åkke som servert en herlig adventsgave i form av et sjelfullt, hjertelig hiphopalbum som ikke krever noe annet av deg enn å bare trykke på play.
Lukke øynene og nyte, som sagt.
| 1
|
002947
|
Friskmeldingen
Sjokkerende bra fra Savannahs fineste.
Tre år etter det alvorlige busskrasjet på turné i England, der ni mennesker ble skadd og som gjorde at halve bandet valgte å legge instrumentene på hylla, er sludge-metallerne fra Savannah, Georgia tilbake med ny musikk.
I den grad en kan kalle det sludge-metall lenger, Baroness er et band i kontinuerlig utvikling.
Og det er lenge siden den merkelappen har vært gjeldende.
Purple fortsetter der dobbelalbumet Yellow & Green slapp og er på mange måter en naturlig fusjon av sistnevnte og Baroness to foregående utgivelser.
Her gis det både plass til harde og rifftunge elementer uten at det går på bekostning av de vakre atmosfæriske melodiene som har blitt en av vokalist John Baizleys store styrker de siste årene.
Man kunne ane at noe stort var i gjære allerede i august da førstesingelen «Chlorine & Wine» ble sluppet.
En majestetisk friskmelding på i underkant av syv minutter der vi er innom alt fra det atmosfæriske og drømmende til det progressive og harde, som ender i en storslått og mektig Queen-aktig avslutning.
En avslutning hvor nyerverde Sebastian Thompson virkelig får skinne på trommene og viser at han er en mer enn god nok erstatning for Allen Blickle, noe han viser gjennom hele plata.
Tekstmessig slåss Baizley med egne demoner etter ulykken; «my doctor’s unable to cut through cable that leads to my mind».
Og det er, naturlig nok, tematikken som gjennomsyrer platen.
Ikke nødvendigvis de fysiske skadene og selve ulykken, men heller den psykiske kampen det er å «komme tilbake» etter å ha opplevd noe slikt.
Ikke ulik den kampen jeg mistenker at post-hardcore-bandet The Ghost Inside kjemper akkurat nå, som var utsatt for en lignende ulykke tidligere i år.
På andre smakebit, platas og kanskje årets beste låt i min bok, «Shock Me», får vi en intro som er skremmende lik Sky Ferrairas «One» (uten at jeg mistenker Baizley & co for å ha hørt særlig på den) før det eksploderer inn i det grandiose verset der Baizley på hjerteskjærende vis synger «good fortune never was shining on me, the way it shone on you».
For ikke å snakke om mannskor-refrenget som er i en helt egen klasse.
Melodiøst og sårt, men kraftfullt.
Samtidig som de holder seg på den rette siden av pompøsitet-skalaen.
På forbilledlig vis og som om det var verdens mest naturlige ting fortsetter Baroness vekslingen mellom rolig og hardt hele plata gjennom.
Ingenting virker overlatt til tilfeldighetene, hele plata føles gjennomarbeidet og bunnsolid.
Både låtmessig og covermessig (sistnevnte er kanskje ikke så rart da John Baizley har laget cover for band som Kylesa, Kvelertak og Black Tusk i en årrekke).
Og ikke minst som et overskuddsprosjekt.
Et overskudd det nok må ha vært vanskelig å finne til tider, all den tid man drev fysisk opptrening av kroppen samtidig.
For å ikke snakke om angsten en må bære med seg.
Men de lykkes.
Både på Mastodon-esque spor som «Morningstar» og «Desperation Burns» som lener seg mer mot den første delen av bandets backkatalog (tenk «The Sweetest Curse» bare uten «Kylesa-vokalen») og på det balsamerende instrumental-sporet «Fugue» som fungerer som en deilig pust i bakken i en intens og alt-oppslukende plate.
For å ikke snakke om det Propagandhi-aktige mellomspillet til «Kerosene».
Dette er en plate som fortjener å høres.
Ikke bare av menigheten og spesielt interesserte, men av alle.
Drahjelpen fra Metallica-frontmann James Hetfield er nok kjærkommen og åpner nok noen (d)ører.
Men jeg frykter at det blir med det.
Manglende velvilje til å satse på band over en viss alder hos formaterte radiokanaler gjør at band som Baroness, som ikke har et velsmurt PR-apparat eller en «hype» å surfe på, forblir i undergrunnen.
Og joda, de vokser seg sakte men sikkert større (litt som med Clutch), men når låtmaterialet til Purple er i en klasse for seg selv er det trist å se de forbigått gang på gang på grunn av en tankegang som favoriserer det ufarlige og generiske.
Nok om det.
Baroness kunne uansett ikke ha valgt en bedre utgivelse å ta jomfrudommen til bandets nyoppstartede plateselskap Abraxan Hymns med.
Et svakt rockeår til tross, vi fikk en fremtidig klassiker sånn helt på tampen.
Som Baizley selv sier det «Shock me, I needed a surprise».
Det fikk vi.
Av den positive sorten.
Purple er kanskje bandets sterkeste utgivelse til dags dato og ikke minst årets plate 2015.
God jul.
| 1
|
003157
|
Boogie Nights
Paul Thomas Andersons film om jakten på perfekt porno!
Folka i Boogie Nights har navn som Kurt Longjohn, Amber Waves, Becky Barnett og Rollergirl.
Men det teitete artistnavnet har hovedpersonen, Dirk Diggler.
Filmen følger hans inntreden i pornobransjen på slutten av 70-tallet, og hvordan en lysende karriere ender opp i en smørje av dop og vold.
Samtidig er Boogie Nights faktisk en ganske morsom film!
Dagligdags med sex
Den gir et godt innblikk i den delen av Hollywood som sjelden blir opplyst av spotlights, og som sjelden havner på forsida i sladderpressa.
Her får vi se hvordan pornoaktørene er som en slags stor familie, der det å ha sex med hverandre er like dagligdags som å drikke kaffe er for andre.
Boogie Nights skildrer også en epoke i pornobransjen der filmene ble laget på film og ikke på video.
Burt Reynolds sin figur, Jack Horner, er en regissør som streber etter den perfekte pornofilmen, en som får publikum til å bli sittende i kinosetet, også etter at de har fått de de kom for (du fikk med deg den?).
Wahlberg er stor i rollen
Burt Reynolds har fått en Oscar-nominasjon for sin birolle, men om navn skal trekkes frem, må Mark Wahlberg nevnes.
At han kan spille, skjønte jeg da jeg så ham mot DiCaprio i Netter i New York, og jeg synes han er - bokstavelig talt - stor i rollen som Dirk Diggler.
Hvem hadde trodd at lettvekterartisten Marky Mark skulle få en slik karriere?
Regissør Paul Thomas Anderson har gjenskapt en perfekt 70-talls-setting, der både musikk, hår, klær, møbler og biler ser ut til å stemme.
Og alt dette gjør Boogie Nights til en høyst severdig og underholdende film, som kanskje er noe av det mer bisarre jeg har sett på kino i det siste.
| 1
|
003158
|
Magnolia
Tom Cruise imponerer.
Magnolia er en lappeteppe-film i samme klasse som "Short Cuts", "Playing by heart" og "Happiness".
Vi møter forskjellige menneskeskjebner i Los Angeles, der kjærlighet, ensomhet og svik er et gjennomgående tema.
Og i løpet av filmen knyttes alle skjebnene på en eller annen måte til hverandre.
Mange historier
Tv-produsent Earl Partridge ligger for døden.
Hans unge kone sliter med å forberede seg på det kommende tapet.
Hans sønn, Frank Mackey, har ikke sett faren på 20 år, men hjelpepleieren Phil forsøker å føre dem sammen igjen.
Samtidig er programlederen for Earl’s mest populære gameshow kreftsyk.
Han forsøker å forsone seg med sin datter, men mislykkes, og tvinges til å fortelle kona hvorfor Claudia hater ham.
Claudia møter politimannen Jim, men er livredd for kjærligheten.
Dette er bare noen deler av lappeteppet.
Ulempen med filmen er at regissør og manusforfatter Paul Thomas Anderson har så mye han vil fortelle at det tar tre timer å gjøre det.
Magnolia er ikke for den utålmodige.
Og det kan virke som om den når sitt klimaks allerede etter to av timene.
Men fordelen med filmen er at Anderson er en så fordømt god historieforteller at han griper fatt i oppmerksomheten din igjen, helt til filmen er ferdig.
Sterk film
Anderson har fått glimrende prestasjoner ut fra hver enkelt av de nesten 30 hovedpersonene vi stifter bekjentskap med i filmen.
Tom Cruise imponerer i sin beste rolle siden Født fjerde juli, som tøff damenedlegger med en smertefull hemmelighet.
Jason Robards er sterk i rollen som svak mann full av anger på dødsleie.
Best er Melora Walters, som incestrammet jente med en kjærlighetslengsel hun blir redd for, når den banker på døra.
Ikke alle historiene i Magnolia er like interessante.
Men kombinert med de andre, utgjør de en helhet som resulterer i en sterk og engasjerende film, til tross for lengden.
Paul Thomas Anderson skrev manuset under inspirasjon fra Aimee Manns melodier og tekster, og hennes låter er på vellykket vis integrert som en viktig del av filmen.
Det var en tabbe av Oscar-akademiet å gi en Oscar til Phil Collins i stedet for Aimee for beste sang.
Og det var en tabbe å overse Magnolia i kategorien ”beste film” til fordel for eksempel Siderhusreglene
| 1
|
003160
|
De røde elvene
En snål og barsk film for de OVER atten.
Jean Reno er et internasjonalt fjes etter filmer som Léon, Ronin og Mission:
Impossible.
Nå spiller han hovedrollen i De røde elvene – en fransk thriller bygget over Hollywood-lesten.
Gravskjending og det som verre er
Den legendariske politietterforskeren Pierre Niemans (Reno) kommer til en liten fjellby for å etterforske det brutale mordet på en student.
Samtidig etterforsker ferskingen Max Kerkerian (Vincent Cassel) en gravskjending i nabobyen.
De to sakene fører dem sammen og bringer dem nær avsløringen av særdeles uhyggelige hemmeligheter.
Reno er alltid kul å se på film.
Reno er alltid kul å se på film.
Léon er hans karrieres høydepunkt så langt, og De røde elvene forsøker å vekke assosiasjoner til Léon ved å la komponist Bruno Coulais kopiere Eric Serras varemerke, nemlig ekko-rytme.
Men det kunne de klart seg uten, for Reno er kul uansett!
Og Vincent Cassel er et kjekt bekjentskap som Max.
Alle triksene fra de beste filmene
De røde elvene byr på særdeles nærgående studier av lik, og regissør Matthieu Kassovitz tar effektivt i bruk velkjente sjokktriks fra thrillersjangeren og låner fra blant annet Seven.
Det hele er flott filmet, og rimelig god underholdning et stykke på veien.
Usannsynlige vendinger
MEN historien bygger på en ganske vill idé, og det skjer etterhvert ganske mye som virker mer snålt enn skummelt, idet filmen tar av i en lite sannsynlig retning.
En fransk Hollywood-thriller er ikke nødvendigvis bedre enn en amerikansk en.
Det er likevel friskt med en annerledes setting og et annet språk, samt skuespillere som spiller med et snev av selvironi.
Men merk deg at De røde elvene har 18-års grense – og trenger det!
Se denne filmen på NRK3 fredag 4. juni kl. 2120.
| 1
|
003161
|
Moulin Rouge!
En fargefest av et fyrverkeri!
Følelsen inni deg etter denne filmen, får deg til å hoppe opp og ned av pur livsglede!
Maken til fargefest av et fyrverkeri av en film, er det lenge siden jeg har sett!
Når jeg dør, vil jeg ikke til himmelen, jeg vil til Baz Luhrmanns univers!
Enkel historie
Filmen forteller en enkel historie om den unge bohemforfatteren Christian som forelsker seg i kurtisanen Satine på Moulin Rouge.
Hun gjengjelder hans følelser, men den rike hertugen har kjøpt eksklusiv tilgang til Satine av Moulin Rouge-eier Harry Zidler, mot å investere sårt tiltrengte penger.
Og han krever å ligge med Satine på selve premierekvelden på Christians nye kabaret.
Full av skrudde ideer
Historien er kanskje enkel, men den pakkes inn i en fantastisk blanding av musikal, kabaret, komedie og fantasi som gjør filmen til en unik opplevelse i nyere filmhistorie.
Den er full av skrudde idéer og innfall som aldri slutte å overraske.
Månen synger opera, de elskende danser på skyene, musikken svulme av pompøsitet som er så over-the-top at du bare må gi deg over og låtutvalget er et kapittel for seg!
Handlingen er lagt til Paris i 1899, men siden dette er Baz Luhrmanns univers, betyr ikke det at man ikke kan synge mer moderne hits!
Kan synge
Nicole Kidman og Ewan McGregor synger selv og kommer helskinnet fra oppgaven.
Det var smart av Baz Luhrmann å velge skuspillere som kan synge litt enn å velge sangere som kan spille litt.
Resten av persongalleriet er en morsom og fargerik samling karikaturer der spesielt Jim Broadbent og John Leguizamo imponerer som henholdsvis klubbeier Zidler og dvergen Toulouse.
Aldri lei
Det er svært lite som er dårlig med denne filmen.
Jeg syntes faktisk at Baz Luhrmann kunne ha gått enda lenger over toppen i et par av musikalscenene.
Kanskje var det smart å begrense galskapen, for filmen er allerede stappfull av inntrykk som kanskje kan bli litt mye å ta imot på en gang.
Men det betyr at du kan se den igjen og igjen og igjen og ikke bli lei!
Det er alltid noe nytt å se.
Velkommen til Moulin Rouge - når du kommer inn vil du aldri dra!
| 1
|
003162
|
Lovlig blond
Veldig midt på treet.
Reese Witherspoon er en skuespiller som jeg har fått respekt for etter gode roller i Election, Pleasantville og Cruel Intentions.
Og jeg hadde håpet på god blondine-satire i Lovlig blond siden hun tok på seg hovedrollen.
Men istedet får vi bare en dum komedie med en tynn underliggende melding om at man ikke skal dømme andre etter utseende og at man skal tro på seg selv.
Gjesp.
Blond på blondinevis
Elle Woods lever det glade blondineliv på vestkysten av USA helt til kjæresten Warner slår opp med henne.
Han skal til Harvard på østkysten for å studere med planer om å bli senator og da må han ha en seriøs kjæreste, ikke en dum blondine.
Elle bestemmer seg for å komme seg inn på Harvard for å vinne ham tilbake og takler både inntaket og påfølgende utfordringer på ekte blondinevis.
Resirkulert
Det er ikke det at filmen er uten morsomme scener, men det føles veldig resirkulert.
Vi har sett Clueless-blondiner før i for eksempel nettopp Clueless.
Lovlig blond gjør ingenting nytt for damer med denne deilige hårfargen.
Og Reese Witherspoon tilfører ikke filmen den nødvendige snerten av satire for at dette skal bli gangbar vare.
Verre er det at filmen ender opp i en rettsal med enda tynnere bevisføring og troverdighet enn i Min kule fetter Vinny.
Godt grep
Førstegangsregissør Robert Luketic fra Australia har et godt grep om den publikumsvennlige komediens grunnprinsipper.
At filmen har spilt inn en milliard kroner i USA er et bevis på det.
Men det betyr ikke at dette er strålende film
| 0
|
003163
|
Hedwig and the Angry Inch
Glamrockeopera på kino!
Møt Hedwig.
Transvestitten som gir deg en flott filmopplevelse.
Han viser deg henne på en beundringsverdig måte.
Hedwig er litt av et bekjentskap!
Hun ble født som Hansel i Øst-Berlin og måtte kjønnopereres for å kunne gifte seg med en amerikansk offiser.
Etter hjemkomsten til USA stikker han av med en annen gutt.
Sånt kan gjøre en transe sint!
Nå er Hedwig på turne med backingbandet The Angry Inch og synger om sitt bisarre liv på restauranter med 50-åringer som holder seg for øra!
Han får henne ut
Dette er filmatiseringen av en rockeopera som har gått susende bra i New York i flere år.
Overgangen fra scene til film må ha gått kjempebra, for dette er et svært underholdende og morsomt rocke-eventyr som også har alvoret på lur.
Manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver John Cameron Mitchell gjør en super prestasjon som Hedwig.
Bak sminken og under parykken befinner det seg et menneske og han får henne ut på en beundringsverdig måte!
Pinlige tekster
Musikken er kanskje ikke all verden.
Det er litt langt mellom de fengende refrengene og noen av tekstene nærmer seg det pinlige, men Hedwig har attitude så det holder og rockefot så det smeller fra de høye hælene.
Hennes kolleksjon av sko og klær er et kapittel for seg.
Kostymedesigneren har virkelig utfoldet seg med liv og lyst og Great Garlic Girls kommer til å DØ når de ser dette på kino!
Hun er også smakfullt sminket under mottoet "Alt som glitrer er gull!"
Herlig skrudd
Du synes kanskje at premisset for filmen hørtes veldig merkelig ut?
Og det er det!
Dette er en herlig skrudd film med mange morsomme mennesker.
Det kan bli lenge til neste glamrockeopera på kino, så få med deg Hedwig før det er for sent.
Hun er nesten like interessant og morsom som Den fabelaktige Amelie
| 1
|
003164
|
Zoolander
En 90 minutter lang intern modellspøk
Zoolander er en 90 minutter lang intern modellspøk.
Det blir ikke så morsomt når vi ikke aner hva som egentlig er morsomt.
Alle vet at modeller er dumme i hodet sitt.
Det er ikke heeelt sant, men det er liksom lov å anta det inntil det motsatte er bevist.
Komiker Ben Stiller fant opp den mindre intelligente modellfiguren Derek Zoolander til en sketsj for VH-1s Fashion Awards i 1996, og ga moteverden en god latter.
Spørsmålet er om vi andre synes han er så innmari morsom.
Nei, ikke nok til en hel film!
Blir hjernevasket
Zoolander er så til de grader idiot at motekongen Mugatu hjernevasker ham til å drepe Malaysias statsminister under et USA-besøk fordi han bekjemper barnearbeid som moteindustrien er avhengig av.
Motejournalisten Mathilda fra Time Magazine aner ugler i mosen og forsøker å stoppe redde Zoolander før han blir en morder.
Ben Stiller er ganske morsom som Zoolander i cirka 20 minutter, men så har ikke filmen mer nytt å by på.
Han har en fiende i up-and-coming-modellen Hansel, spilt av Owen Wilson, og det er i de rivaliserende øyeblikkene at filmen er morsomst.
Men scenene som parodierer modellfakter, modellgange og modellbransjen generelt generer lett humring i stedet for gapskratt.
Ikke morsomt med bulimi
Will Ferrell skal få litt skryt for en morsom versjon av superhyperdupermoteskaperen Mugatu.
Ellers er Owen Wilson på syltynn is, mens Christine Taylor dummer seg ut når hun snakker om bulimi.
Hun ser ut som hun virkelig vet hva hun snakker om og da er det ikke morsomt.
Zoolander gjør sikkert suksess blant alle som driver med mote og vet hvem alle motefolka i filmen er.
Det er nemlig en trillion menn og damer som spiller seg selv, men det er ikke morsomt for oss som ikke aner hvem de er.
Dermed blir filmen en 87 minutter lang intern spøk.
Det er litt lite igjen for 70 spenn i billettluka.
| 0
|
003165
|
Monsterbedriften
Tvers igjennom glimrende familiefilm!
En ny film fra Pixar er alltid en begivenhet og jammen har de klart det igjen!
Den tvers igjennom glimrende filmen Monsterbedriften er topp underholdning om monsterne alle barn vet finnes i skapet.
Denne filmen avslører den organiserte skremmingen av barn etter leggetid og motivene bak.
Samler barneskrik
Mike og Sully jobber i Monsterbedriften.
Jobben deres er å skremme barn.
Det er nemlig slik monsterverdenen får strøm!
De har dører på lager som fører dem inn i alle verdens barnerom der de samler strømgivende barneskrik fra vettskremte unger.
Det ungene ikke vet er at monsterne egentlig er vettskremte selv, for en berøring av et menneskebarn betyr den sikre død for et monster.
Derfor blir det sirkus når lille Boo går gjennom skapdøra mens den står åpen inn til monsterverdenen.
Monsterbedriften er enormt god underholdning både for barn, unge og voksne.
Disney og Pixar har gjort dette før.
Akkurat som Toy Story, Toy Story 2 og Småkryp appellerer denne til alle på forskjellige plan og gjør det til en perfekt familiefilm.
Dersom ordet ”familiefilm” får deg til å nøle, så gjør ikke det.
Den har masse humor, hjertevarme, spenning…og sa jeg humor?
Utrolig mye liv
Filmen bæres av to minneverdige figurer.
Den lille grønne krypet Mike med sitt ene store øye som alltid ligger etter i papirarbeidet og flørter med sin usannsynlig stygge sjef Roz, og det store hårete monsteret Sully som kjemper med ufyselige Randall om å slå skriksamlerekorden.
Det er utrolig hvor mye liv Pixar-folka klarer å skape i figurene på dataskjermene sine.
Som vanlig kan den sees i både norsk og original versjon.
Billy Crystal og John Goodman er stjernene i sistnevnte.
Jeg så den norske og vår hjemlige versjon er veldig god takket være dubbekongen Harald Mæle og hans stab, bestående av blant andre Åsleik Engmark og Even Stormoen.
Og dermed har jeg vel skrytt nok?
Kom deg på kino!
| 1
|
003166
|
Mulholland Drive
Et mesterverk!
Jeg starter denne anmeldelsen av Mulholland Drive med et dikt av Ingvild Solberg:
Jeg henter henne ut av treet
Du er her med din blå lue med dine semskede vanter
Hun henter en bru ut av treet og en fiolin.
Det høres veldig fint ut uten at du skjønner det helt, ikke sant?
Akkurat slik er det å se Mulholland Drive.
Den er veldig fin uten at du skjønner et kvekk.
Jeg tror ikke engang David Lynch skjønner hva slags film han har laget.
En drøm?
Eller...
Lynch forteller blant annet om Rita, ei ung kvinne som etter en bilulykke tar seg inn i et fremmed hus uten å vite hvem hun er.
Unge Betty kommer til Los Angeles for å prøve seg som skuespiller.
Hun skal bo i tantens hus.
Her finner hun Rita og bestemmer seg for å hjelpe henne.
Vi møter de samme skuespillerne i andre roller og etterhvert kan det se ut som om minst en av trådene i historien er en drøm.
Mulholland Drive er skapt til å forvirre.
Den mangler den logiske oppbygningen vanlige filmer har og beveger seg i grenselandet mellom drøm og virkelighet der du ikke vet hva som er hva.
Dette fører til en rekke drømmeaktige sekvenser, blant annet fra et merkelig teater der du får servert bissarre opptrinn, samt historiens vakreste fremføring av Roy Orbison’s Crying.
Et puslespill
Dette er en av de mest trollbindende filmene jeg har sett.
Den fascinerte, gjorde meg nysgjerrig og surret rundt i hodet mitt i flere døgn etterpå.
Den gjør det fremdeles.
Filmen er et puslespill som kanskje ikke går opp.
Den er som en merkelig drøm du bare husker bruddstykker av når du våkner og tenker ”Hva faen for en rar drøm var det???”
David Lynch er dirigenten bak galskapen.
Mange mener dette er hans beste film til nå.
Jeg foretrekker fremdeles Wild at Heart og The Straight Story, men jeg tror at Mulholland Drive kommer til å stige enda høyere i gradene når jeg har fått sett den noen ganger til.
At Lynch ble Oscar-nominert for dette praktstykket av en film er like selvfølgelig som at jorda er rund!
| 1
|
003167
|
Resident Evil
Kom igjen, suckers, mere bloood!!!
Mere blod!
Mere blod!
Resident Evil handler tross alt om zombies - levende døde!
Den eneste måten å stoppe dem på er å blåse ut hjernen på dem, eller knekke ryggraden.
Kom igjen, suckers, mere bloood!!!
Som pornofilmer uten sex
Men hvor blir det av blodet?
Det er ikke der.
Det er borte.
Hadde noen glemt å kjøpe inn blod?
Det må da være blod i en zombie-film?
Har de ikke sett George A. Romeros filmer?
Lucio Fulcis?
Peter Jacksons ”Braindead”, for God’s sake???
Alle hadde blod og gørr i bøtter og spann – det var det som gjorde zombie-filmene så kule å se på.
”Resident Evil” har nesten ingenting.
Det er nesten det samme som pornofilmer uten sex!
Det er mye mer blod i Playstation-spillet!
Filmen klapper sammen
Det starter bra.
En gruppe soldater inntar en stor underjordisk forskningsbase for å finne ut hvorfor den er blitt hermetisk lukket av datahjernen som styrer basen og hva som har skjedd med de flere hundre ansatte som befant seg der.
Her bygger filmen opp en effektiv uhyggelig stemning som minner mye om den første delen av James Camerons Aliens.
Men når soldatene oppdager hva som har skjedd med de ansatte og helvete bryter løs, så klapper filmen sammen.
Ikke Paul Thomas Anderson
Siste halvdel av Resident Evil er en endeløs rekke av bokstavelig talt blod-fattige zombie-angrep som ikke er særlig spennende.
Zombiene ser heller ikke ut som zombier, men statister med zombie-masker som selges i enhver lekebutikk før Halloween.
Regissør Paul W.S. Anderson må ikke forveksles med Paul Thomas Anderson, som laget Boogie Nights og Magnolia.
Denne Anderson har tidligere laget middelmådige filmer som Soldier, Event Horizon og Mortal Kombat.
Resident Evil er jaggu en til!
| 0
|
003168
|
Alien - Director's Cut
Avhengighetsskapende skrekk-rus!
Denne anmeldelsen ble skrevet da Alien ble vist på kino i anledning filmens 25-års jubileum:
I 1978 så jeg den norske tv-serien Blindpassasjer på NRK og ble umiddelbart hekta på science fiction.
Året etter kom Alien på kino, men jeg var 9 år og nøyaktig 9 år for ung til å se den.
I 1987 så jeg oppfølgeren Aliens på kino, fremdeles for ung, men gammel nok til at dørvakta ikke fatta mistanke.
Det var, og er fremdeles, den mest spennende kino-opplevelsen jeg noen gang har hatt!
Jeg gikk, jeg så
Dagen etter leide jeg Alien på video og så den hjemme hos en kompis med kaldt gulv.
Siden den gangen har jeg vært stor fan av disse filmene.
Men jeg har aldri sett Alien der den hører hjemme, nemlig på kino.
Ikke før nå.
Jeg gikk, jeg så og det var stort!
Digitalt oppusset
Alien er altså 24 år gammel, men er sprekere, skumlere og mer spennende enn mange av de nye grøsserne på kino.
Den er dessuten digitalt oppusset og redigert om en smule, slik at den tar seg bedre ut på kino nå enn den noen gang har gjort.
Sjekke ukjent signal
Mannskapet på lasteskipet Nostromo vekkes fra dvale for å sjekke et ukjent signal fra en øde planet.
De finner et fremmed romskip, som inneholder noe en av mannskapet stifter ubehagelig bekjentskap med.
Han blir fraktet tilbake til romskipet som letter og fortsetter ferden, men noe har blitt med på turen og setter hele mannskapet i ytterst stor fare!
Sjokkerende effekter
Dette var regissør Ridley Scotts andre spillefilm, og alt ved den er rett og slett perfekt!
Skuespillerne er supre, lyden tøff, musikken stemningsskapende, effektene sjokkerende, handlinga er tett og spennende og filmen fører deg til et fryktelig skummelt sted der du ikke nødvendigvis ønsker å være, men turen dit er en avhengighetsskapende skrekk-rus!
Ekte girl power
De syv skuespillerne meisler effektivt ut sine forskjellige personligheter i løpet av filmen.
Tom Skerritt er den autoritære og faderlige kapteinen, John Hurt den tilbakelente, Veronica Cartwright den nevrotiske feigingen, Ian Holm den besynderlige og mystiske, Yaphet Kotto og Harry Dean Stanton er gutta på gølvet, mens Sigourney Weaver er den som etter hvert fremstår som overleveren med bein i nesa.
Hun er filmens store heltinne og ga en sterk oppvisning i ekte girl power mens Spice Girls brukte bleier.
Fryktinngytende cinemascope
Kjære deg, gjør deg selv en tjeneste:
Gå å se Alien!
Dette kan være siste sjanse for å se denne sci-fi-grøsser-klassikeren på kino.
Du kan riktignok se denne nye versjonen i DVD-samlinga Alien Quadrilogy som kommer tidlig neste år, men med mindre du har en killer hjemmekino må du på kino for å se Alien i vidunderlig og fryktinngytende cinemascope
| 1
|
003169
|
Rabbit-Proof Fence
Sterk, vakker og poetisk film om hjerteløse handlinger gjort i beste mening.
Rabbit-Proof Fence heter filmen som er blitt kalt Australias viktigste noensinne.
Den avslører nemlig en sjokkerende side ved kontinentets historie som i mange år har vært fortiet og glemt.
Det handler selvsagt om behandlingen av aboriginerne, Australias urbefolkning.
Føres fra sine hjem
Helt frem til 1970 ble aboriginerbarn av halvkaste tatt fra sine mødre for å australifiseres.
Det skjer med Molly, Daisy og Gracie i denne filmen.
Året er 1931 og de føres fra sitt hjemsted Jigalong til barneleiren Moore, 190 mil unna.
De rømmer og er fast bestemt på å gå hele veien hjem til mødrene sine.
Men de har en sporfinner og flere politimenn etter seg og en lang og farlig vei foran seg.
Regissør Philip Noyce har laget en sterk, vakker og poetisk film om hjerteløse handlinger gjort i beste mening.
Kenneth Branagh spiller Mr. Neville, mannen som bestemmer over aboriginerne i vest-Australia.
Han virker hensynsløs, men handler utifra en overbevisning om at aboriginerne ikke vet sitt eget beste og trenger tvangshjelp for å ikke havne helt i bakleksa i det moderne samfunn.
Vi nordmenn skal ikke rope ”fy” så veldig høyt over et slikt syn.
Samene har til en viss grad vært igjennom det samme her.
Nødt til å berøre deg
Filmens eneste svakhet er nesten ikke til å unngå.
De tre små aboriginerjentene i hovedrollene er ikke Hollywood-broilere og spiller ikke med samme naturlighet som mer erfarne skuespillerbarn.
Philip Noyce har tatt konsekvensen av det og fortalt historien mer gjennom sterke bilder enn dialog.
Fotograf Christopher Doyle ligger an til heder og ære for hva han har prestert her, mens Peter Gabriel har laget besnærende musikk som jeg synes passer filmens episke størrelse.
Molly, Daisy og Gracies strabasiøse vei hjem er nødt til å berøre deg.
De tre små jentene står overfor utfordringer som ligger så fjernt fra hva vi kan forstå.
De har myndighetene mot seg i en blodig urettferdig virkelighet som gjør deg sint og engasjert.
Spesielt sterk er historien fordi den er sann.
Nettopp derfor er også de siste bildene du ser i Rabbit-Proof Fence de beste.
| 1
|
003171
|
De utrolige
Pixar topper seg selv!
De utrolige er på høyde med deres beste og er kanskje den ypperste superheltfilmen jeg noen gang har sett!
Brad Bird har skrevet og regissert en susende god actionhistorie, spekket med morsomme øyeblikk som får hikstelatteren frem.
De utrolige er like fantastisk som tittelen tilsier!
Familien består av to eks-superhelter og tre barn, alle med spesielle evner.
Men de holder seg anonyme etter at far Bob og mor Helen trakk seg tilbake på grunn av for mange søksmål.
Det anonyme forstadslivet er en prøvelse for Bob, alias Mr. Incredible, som savner livet som superhelt.
Derfor slår han til når han får tilbud om et nytt oppdrag.
Snart må Helen, alias Elastigirl, og barna Dash og Violet trå ut av sin anonyme tilværelse for å hjelpe Mr. Incredible i kampen mot en mystisk fiende.
Historien kan virke enkel og rettlinjet ved første øyekast, men den har mange nyanser, detaljer og sidespor som skaper oppsiktsvekkende menneskelige figurer av de datagenererte heltene.
Mye av dette skyldes også god innsats fra skuespillerne som gir dem stemme.
Jeg så originalversjonen med Craig T. Nelson som Mr. Incredible og Holly Hunter som Elastigirl.
Spesielt Nelson har et stort ansvar med å gi hovedrollen menneskelige følelsesreaksjoner som sorg, sinne og glede.
Og han gjør det så godt man kan gjøre med bare stemmen.
Denne filmen er i større grad rettet mot ungdom og voksne enn barn.
Humoren er mørkere, actionscenene litt barskere og konsekvensene større her enn i Pixars forrige filmer.
Barn vil selvsagt digge denne også, men vil kanskje ikke forstå så mye av det som antydes.
De vil likevel få sin dose action og humor.
Det er få som er i stand til å lage filmer som appellerer like mye til alle aldersgrupper.
Pixar og Brad Bird har funnet gulloppskriften.
Jeg gleder meg allerede til denne filmen kommer på DVD, slik at den kan kjøres flere ganger i måneden hjemme.
Inntil videre er kino det beste alternativet - og be inderlig om at din lokale kino kan levere god lyd, for De utrolige tar godt vare på alle øyeblikk med mulighet for rumperistende eksplosjoner!
Lydsporet er like fenomenalt som alt annet.
De utrolige er rett og slett to av de morsomste kinotimene du kan få i år
| 1
|
003172
|
Chihiro og heksene
Gjør deg klar for en åpenbaring av et eventyr!
Asbjørnsen og Moe ville ha elsket den japanske tegnefilmen Chihiro og heksene!
Denne historien kommer fra en annen eventyrtradisjon, med ånder og spøkelser i stedet for vetter og troll.
Filmen byr på så fargerik fantasi og åndelig spenning at jeg ble sugd inn i eventyret og håpet det aldri ble hverken snipp, snapp eller snute!
Parallell verden
10 år gamle Chihiro er på flyttefot med foreldrene sine, men de kjører feil og havner i en parallell åndeverden, der mamma og pappa forvandles til griser, mens Chihiro må gjemme seg i et stort hus som viser seg å være et badehus for ånder!
Der må hun få seg jobb mens hun prøver å finne ut hvordan hun kan redde mor og far og komme seg trygt tilbake til sin egen verden.
Det er ikke ofte jeg får følelsen av å være liten gutt på kino lenger, men Chihiro og heksene drar ut barnet i deg og gir deg fantastisk mosjon for fantasien!
Helt fra første stund kastes du ut i et eventyr der det stadig ligger nye overraskelser, nye ånder og nye farer i vente.
Chihiro er ei modig jente, omgitt av fantastiske kreaturer som jeg lurer på hvordan de har klart å fantasere frem.
Disney har ikke sjans til å gjøre dette bedre!
For alle
Animasjonene i denne filmen er veldig bra, med unntak av litt dårlig flyt i de menneskelige bevegelsene.
Flere av bakgrunnene fikk meg til å synke sammen i stolen av ren henrykkelse og fargebruken ville gjort både Van Gogh og Monet stolte.
Chihiro og heksene er laget av Hayao Miyazaki som også sto bak Prinsesse Mononoke, en annen storslagen japansk tegnefilm.
Hans siste verk er rett og slett en av tidenes beste tegnefilmer og jeg håper at det norske publikum forstår at dette faktisk er nøyaktig det som reklamen sier: "en magisk tegnefilm for alle mellom 8 og 80!"
Oppdatering 2015:
Ved relanseringen i 2015 er Chihiro og heksene for første gang tilgjengelig med norske stemmer.
Dubbingen er nydelig utført, av blant andre Eira Elise Øverås, Kari Simonsen, Malin Pettersen, Mikael Aksnes-Pehrson og Even Stormoen i de største rollene.
Den norske stemmeleggingen treffer filmens tone og stemning perfekt, og har gjort filmen tilgjengelig for barn som ennå ikke har lært å lese undertekster.
Dermed finnes det ingen unnskyldninger lenger.
Norges foreldre MÅ utsette barna sine for Chihiro og heksene!
| 1
|
003174
|
Catch Me If You Can
Se den hvis du kan!
Mesteren er tilbake
- Steven Spielberg overrasker igjen.
Etter to dystre, men gode science fiction-filmer slår han til med en av sine mest skamløst underholdende filmer på årevis, "Catch Me If You Can", med Leonardo DiCaprio i hovedrollen.
Se den hvis du kan!
Denne historien forteller om den virkelige personen Frank William Abagnale jr. som drev svindel i stor skala på slutten av 60-tallet.
Han utga seg for å være både pilot, overlege og advokat og bedrev samtidig sjekksvindel på flere millioner dollar over hele verden.
Men i hælene har han stadig Fbi-etterforskeren Carl Hanratty, spilt av Tom Hanks.
Og han kommer stadig nærmere i den særdeles severdige katt og mus-leken.
Heier på skurken
Spielberg leker seg i denne filmen.
Og når Spielberg leker seg, blir det gøy - ikke bare for ham, men for oss, også.
Abagnale er selvsagt en skurk som fortjener sin straff, men samtidig er han så sjarmerende og sympatisk i DiCaprios skikkelse at vi heier på ham og håper egentlig at han skal slippe å havne i fengsel.
Han har jo tross alt ikke robbet fra gamle pensjonister, men store multinasjonale selskaper som har råd til å miste en million her og en million der, ikke sant?
Blott til lyst
Leonardo DiCaprio viser seg nok en gang som den glimrende skuespilleren han er.
Selv i en slik blott-til-lyst film tilfører han hovedpersonen en sårbarhet som vi kan forstå og identifisere oss med.
Tom Hanks er litt på autopilot som etterforsker Hanratty, men passer egentlig godt som godmodig etterforsker som ikke er ute etter Abagnale fordi han vil ham noe vondt, men fordi han forstår at han trenger hjelp.
Steven Spielberg trengte kanskje en oppkvikker etter de to dystre filmene A.I. og Minority Report.
"Catch Me If You Can" er en film som gjør deg glad, tra la la!
Jeg ble i alle fall kraftig oppmuntret og fikk veldig lyst til å leve et fasjonabelt liv på 60-tallet som pilot, overlege eller advokat.
Men jeg er for sent ute, dessuten er jeg altfor dårlig til å lyve…
| 1
|
003175
|
Jackass the movie
Hva ER det de holder på med???
Har du noen gang sett Jackass på TV kan nå du forvente deg mer av det samme, bare på større skjerm pluss noen mer ekstreme spesialeffekter.
Jackass the movie er et produkt alle involverte og publikum egentlig burde føle dyp skam over.
Problemet er bare at det er ustyrtelig moro, skamløst gøy og seriøst syk underholdning som får deg til å glise bredt!
Fyrverkeri i ræva
Alle er her, Johnny Knoxville, Bam Margera, Steve-O, Wee-man osv.
Å beskrive hva filmen handler om er en umulighet.
Det er ingen film.
Det er en samling klipp der Jackass-gjengen utfører ville stunts som er nødt til å gjøre vondt.
De råkjører med golfcarts, setter fyrverkeri i ræva, ronker sjødyr, terger krokodiller og setter andre og seg selv i generelt dødspinlige og/eller potensielt farlige situasjoner.
Imbesil underholdning
Som såkalt seriøs filmkritiker burde jeg vel egentlig hatt en negativ holdning til Jackass the movie og skrevet ting som imbesil underholdning for kvisegenerasjonen, men en slik kritiker ville ikke hatt sans for syk humor og syk humor er noe man bare må ha sans for!
Knoxville og co trekker den helt ut og enda litt lenger.
Harald Eia viste kanskje frem skrukken i Åpen post - i Jackass setter de strøm på den.
Tårene triller
Om ikke lenge er Jackass en saga blott og andre gærninger vil tøye grensene på andre måter.
Men akkurat nå er det Jackass som gjelder og jeg har ikke skamvett mot å si noe stygt om dem.
Alt som har med bæsj, tiss og spy å gjøre er nok ikke helt min smak, men når gutta stunter på sitt verste, ler jeg så tårene triller.
Jackass the movie vil en gang i fremtiden bli sett av undrende etterkommere, som vil tenke:
- Hva ER det de holder på med???
Det samme gjør jeg – og ler
| 1
|
003176
|
Svidd neger
Ikke spesielt morsomt.
Dersom du synes det er morsomt å høre ordene "slængfette" og "hæstkuk", så er Svidd neger midt i blinken for deg.
Det er nemlig slike virkemidler som tas i bruk for å få deg til å le av denne bisarre komedien fra nord.
Det funker av og til, men det er dessverre ganske sjeldent.
Stort sett ble jeg sittende og himle med øynene.
Det er ikke morsomt, bare trøttende.
Eventyr fra helvete
Svidd neger er et slags nordlandseventyr fra helvetet med fyll, oppkast, puling, blod, incest, voldtekt og sex med mindreårige.
Ante er mørk i huden, men tror han er same.
Nilas er same, men vil helst være nordmann.
Gamlingen Karl vil gjerne ha en arving og kobler den vakre datteren Anna med Peder som bor på andre siden av fjellet med den suspekte mora Ellen Margrethe.
Men da starter et sjalusidrama som involverer en feit ronke-entusiast, en kulturforvirret same og en svidd neger.
Parodi på parodi
Det flyter mange gode ideer rundt i denne filmen, men den drukner i dem.
Den forsøker tydeligvis å parodiere alle såkalt seriøse og høydramatiske filmer satt i den ville nordnorske naturen.
Men filmskaperne går så langt i sitt iherdige forsøk på å lage bisarr film at den tipper over i en parodi på en parodi.
Og så er den ikke spesielt morsom.
Bruken av texmex-musikk i "Jonny Vang" funket, mens Hawaii-musikken i Svidd neger funker ikke.
Her skulle Kaada vært med på leken.
Saftige karikaturer
Skuespillerne skal ha litt ros.
Tor-Inge Gullvåg, Eirik Junge Eliassen og Frank Jørstad gjør særlig saftige karikaturer.
Men regissør Erik Smith-Meyer og manusforfatter Stein Elvestad har tråkka seg ut i myra.
En del av de filmatiske krumspringene er faktisk til å dra på smilebåndet av, jeg skulle bare ønske at det var flere av dem.
Det er selvsagt ingenting i veien med å gå nye veier og ta noen sjanser, men det er ikke alltid at mot belønnes med suksess.
Denne gangen er en av dem.
Du skal være veldig glad i det bisarre om du skal like Svidd neger.
Dette er ikke spesielt morsomt.
Og negeren blir ikke svidd engang!
| 0
|
003179
|
Kill Bill Vol.1
Quentin, jeg elsker deg!
Uma Thurman er "The Bride".
Hun er leiemorderen som forsøker å slutte, gifte seg og få et normalt liv.
Men hennes tidligere sjef og kolleger synes ikke noe om oppsigelsen og myrder henne, hennes ufødte barn, vordende mann og resten av brudefølget.
Tror de!
Fire år etter våkner nemlig "The Bride" fra koma med kun ett ønske - å drepe hver og en av de som ødela hennes liv.
Hun setter opp en liste med navn, og har som intensjon å krysse av alle sammen!
Tøffeste siden Ripley
The Bride er ute etter hevn, og hun skyr ingen midler The Bride er ute etter hevn, og hun skyr ingen midler
Uma Thurman er den tøffeste dama på kino siden Ripley i "Alien".
Hun håndterer samuraisverd, kniver og bad guys med den største selvfølge, autoritet og rutine.
Hun er en vakker dame, men ingen tviler på hennes motiver når hun setter stålansiktet sitt i fienden.
Blant de slemme finner vi Lucy Liu, som har minst én scene i filmen som vil bli klassisk.
Sekvensen som forteller om rollefigurens bakgrunn er en utrolig kraftfull sekvens som gjør sterkt inntrykk.
Daryll Hannah gjør iskaldt comeback kledt som sykepleier, og Chiaki Kuriyama er tidenes tøffeste japanske skolejente med sin helt spesielle yo-yo.
Lite og uviktig snakk
Tarantinos tre første filmer var i høy grad dialogdrevne.
Det vi husker best fra både "Reservoir Dogs", "Pulp Fiction" og "Jackie Brown" er de heftige replikkvekslingene og kule kommentarene.
Det er ikke det du vil huske fra "Kill Bill".
Det snakkes i det hele tatt ganske lite her.
Og når replikkene avleveres, er det ikke alltid like høy kvalitet over dem.
Men når man er ferdig med snakket og sverdkampene går i gang, er denne filmen en konge stor!
Stoler på Tarantino
Vernita Green/Copperhead ligger tynt an når The Bride stikker innom Vernita Green/Copperhead ligger tynt an når The Bride stikker innom
Det du kanskje vil huske best er musikken.
Tarantino har plukket ut det beste fra alle soundtracks han har i platesamlinga si, og serverer toner fra for eksempel Luis Baclava, Isaac Hayes og Bernhard Herrmann som fra nå av vil forbindes med "Kill Bill", ikke filmene de kommer fra.
Så det store spørsmålet.
Var det riktig å dele "Kill Bill" i to deler?
Svaret får vi først etter å ha sett del to neste år.
Men det føles riktig å ta en pause.
3-4 timer med konstant dreping hadde vært, bokstavelig talt, overkill.
Jeg stoler på at Tarantino vet hva han gjør.
For "Kill Bill Volume 1" er åpenbart laget av en filmkunstner som elsker film av hele sitt hjerte, og har laget en kjærlighetserklæring til filmene han vokste opp med.
Jeg har også laget en kjærlighetserklæring:
Quentin, jeg elsker deg
| 1
|
003180
|
Punch-drunk Love
En annerledes kjærlighetsfilm.
Punch-Drunk Love har Adam Sandler i hovedrollen.
Mange rynket på nesen da det ble kjent at Paul Thomas Anderson, regissøren bak Boogie Nights og Magnolia, skulle bruke Sandler i hovedrollen.
Jeg var ikke en av dem.
Riktignok har jeg ikke mye til overs for den lespende komifiguren han har vist frem i filmer som Billy Madison og Happy Gilmore, men han viser i alle fall en viss grad av uberegnelig, eksploderende galskap i filmene sine.
Sammen med geniet Paul Thomas Anderson kunne han kanskje koke sammen noe interessant?
Og det har Punch-drunk Love blitt!
Skrudd kjærlighet
Sandler spiller Barry Egan, en mislykket selger som har sju slitsomme søstere, alvorlige komplekser, voldsomme nervøse utbrudd og er sykelig opptatt av å samle flypoeng ved å kjøpe pudding på super’n.
Mot alle odds blir han koblet til skjønne Lena Leonard, spilt av Emily Watson.
Det er starten på en skrudd kjærlighetshistorie mellom to personer som begge er nærmest desperate i jakten på noen å dele livet med, noen som kan gi dem en trygg plattform å stå på i en utrygg tilværelse.
Begge trenger et mål og en mening, og finner det i hverandre.
Får aldri ro
Det er interessant å se hvordan Paul Thomas Anderson bruker både lyd og lys til å skildre Barry Egans oppfatning av verden rundt seg.
Du får aldri ro, motlys blender deg konstant, kameraet virrer og musikken er rastløs.
Stadig skremmes Barry og vi av dagligdagse lyder som en passerende trailer, ringende telefon eller dører som åpner seg.
Bare når han er sammen med Lena faller verden til ro rundt ham, og oss.
Farlig temperament
Adam Sandler gjør en uventet god rolle som Barry.
Bak hans søte ytre aner vi en fiendtlig innstilling til verden og et farlig temperament som kan gå ut over de som vil stå i veien for ham og hans kjærlighet til Lena.
I dette tilfellet en tvilsom sexchat-operatør i Philip Seymour Hoffmans alltid glimrende skikkelse.
Surrealistisk virkelighet
Punch-drunk Love er definitivt ikke for den vanlige Adam Sandler-fansen.
Filmen floppa i USA, den er nok for intelligent og mangefasetert for et amerikansk publikum.
Det er her i Europa den hører hjemme.
Det er en annerledes kjærlighetsfilm pakket inn i surrealistisk virkelighet som viser at Paul Thomas Anderson ikke er redd for å gå egne, uvante veier.
Og skoa til Adam Sandler har blitt to nummer større!
SE FILMEN PÅ NRK3, LØRDAG KL 21.25!
| 1
|
003181
|
Love Actually
En konfekteske der nesten alle bitene smaker like godt!
Mannen som skrev Fire bryllup og en gravferd og Notting Hill, Richard Curtis, synes åpenbart at verden trenger enda mer kjærlighet.
Derfor har han skrevet og (for første gang) regissert Love Actually, som i løpet av sine to timer og ni minutter er så full av kjærlighet i forskjellige varianter at vi står i fare for å drukne i hjerte og litt smerte mens filmen balanserer på klisjéstupet.
Men takket være noen virkelig sjarmerende skuespillere og et manus fullt av humor, har denne filmen blitt som en konfekteske der nesten alle bitene smaker like godt.
Solid utvalg skuespillere
Her syes mange tråder sammen og det tar for lang tid å ta alle på rams.
Men vi møter blant annet Hugh Grant som statsministeren som forelsker seg i en tjenerpike, Alan Rickman som advokaten som kanskje har noe på gang med sekretæren sin, Emma Thompson er kona som må redde situasjonen på hjemmebane mens Colin Firth er forfatteren som rømmer fra et ødelagt forhold og finner kjærligheten når han minst venter det.
Artigst er Bill Nighy i rollen som den aldrende rockeren som kanskje har laget årets julehit.
Nighy gjentar egentlig den glimrende rollen som vokalisten i filmen Still Crazy fra 1998, men han er enda bedre her!
Du har kanskje skjønt at Richard Curtis har fått med seg en rekke gode skuespillere og da har jeg ikke engang nevnt Liam Neeson.
Alle spiller flotte mennesker av den typen du så gjerne ønsker det skal gå godt med.
Det finnes ingen skurker her, bare vanlige folk som deg og meg.
Curtis antyder ved filmens start at kjærligheten finnes overalt, til tross for at aviser og tv bombarderer oss med historier om hat og vold.
Dette er en kjærkommen påminnelse som han har helt rett i.
Det er faktisk mer kjærlighet i verden enn hat og vold.
Det eneste som trekker ned
Av og til smøres det for tykt på.
Hele tråden med postmannen som drar til USA for å sjekke opp damer på bar er unødvendig og passer ikke inn med resten av filmen.
Rowan Atkinson gjør en bortkastet opptreden som juvelselger.
Hver gang vi ser ham får vi forventninger, men så blir vi skuffet når han egentlig ikke gjør noe utav seg.
Forholdet mellom Colin Firth og vaskehjelpen kunne også ha vært skrevet bedre.
At de ikke forstår hverandres språk, men likevel sier det samme til hverandre er morsomt de første to gangene, men ikke de neste 40.
Virket det som om jeg plutselig ikke likte filmen nå?
La meg skynde meg å understreke at jeg likte Love Actually veldig godt, til tross for noen skjønnhetsfeil!
Kanskje er jeg i ferd med å bli bløt, men det er befriende og se en film der stort sett alle er snille mot hverandre.
Det skader heller ikke at sjarmfaktoren er skyhøy, spesielt hos Hugh Grant, som nok engang beviser at ingen er bedre egnet til filmromantikk enn han.
Grant har truet med å slutte å være med i slike filmer med jevne mellomrom, men han har ikke gjort alvor av truslene så langt.
La oss håpe det fortsetter slik!
| 1
|
003182
|
Trillingene fra Belleville
En unik fransk tegnefilm!
Jeg følte meg full etter å ha sett Trillingene fra Belleville.
Men det var ikke fordi jeg var påvirket av alkohol, det var filmen som gjorde meg ør i hodet!
Her blir du nemlig tatt med til en animert verden der ingen proposjoner stemmer med virkeligheten.
Den ble til og med nominert til en Oscar, noe som betyr at flere har latt seg påvirke av fransk tegnefilm.
Kidnappet av mafiaen
Syklisten Champion stiller opp i Tour
De France med sin gamle bestemor, Madam Souza, som den store inspirator og pådriver.
Men over en fjellpassering blir han kidnappet av mafiaen som har skumle planer for Champion og to andre syklister.
Bestemor og den trofaste bikkja følger etter dem til byen Belleville, der de allierer seg med en gammel sangtrio, trillingene fra Belleville, for å finne Champion og frigjøre ham fra mafiaens klør.
Deilige detaljer
Regissør Sylvain Chomet har selv uttrykt sin store beundring for filmskapere som Jacques Tati, Buster Keaton og Charlie Chaplin.
Du trenger ikke vite det for å like Trillingene fra Belleville.
Den har så mange deilige detaljer, ville påfunn og morsomme situasjoner at du ikke rekker å tenke over inspirasjonskilder.
Filmkjennere vil kanskje registrere det.
Musikken er også noe du vil legge merke til.
Hovedtema fra filmen ringer fremdeles i hodet mitt, et slags hybrid av Andrew Sisters og Hurra Torpedo.
Et unikt univers
Trillingene fra Belleville har sitt helt spesielle, unike utseende.
Dette er ikke glattpolert datagrafikk a la Pixar.
Sylvain Chomet ser ut til å sverge til gammeldags håndtegnet animasjon, og har skapt et unikt univers, der det er lov å bygge ei jernbanebru så tett inntil et hus at det bøyer seg, og 50-fots båter som er hundre meter høye.
Den største feilen du kan gjøre er å tro at dette først og fremst er en film for barn og derfor ikke se den.
Dette er en av de særeste, men morsomste tegnefilmer jeg har sett og er dermed varmt anbefalt!
| 1
|
003184
|
Kill Bill Vol.2
– We’re not worthy, we’re not worthy!
Kill Bill Vol.
2 har alt det som noen Tarantino-fans savnet i Volume 1.
Den har sylskarpt skrevet Tarantino-dialog, flere pussige sidesprang og mye kulere filmskurker.
Volden er tonet ned til 15-års aldersgrense, men det spiller ingen rolle.
Voldens funksjon i Volume 1 var å vise oss The Brides raseri og evne til å slå fra seg.
Nå nærmer hun seg sitt mest personlige oppgjør og viser gradvis mer av sin personlighet, sine sjelesår og hva som står på spill.
Overrasker, morer, underholder
Kill Bill er essensen av alle kule filmer Tarantino noen gang har sett, sa jeg om Volume 1.
Det samme gjelder i høyeste grad Kill Bill Vol.
2. I den første var han først om fremst inspirert av samurai- og kung fu-filmer.
Han har ikke glemt østens mystikk denne gangen heller, men heller samtidig over mot spaghettiwesterns og exploitation-filmer og blander alt sammen med heftig foto, lydspor og sedvanlig kul Tarantino-valgt musikk til noe styggvakkertdeiligmorsomtkult som stadig overrasker, morer og underholder!
Favorittscener i fleng
Kill Bill Vol.
2 har en rekke favorittscener, og jeg har store problemer med å plukke en vinner.
Kanskje er det flashback-scenen der The Bride møter Bill utenfor kapellet?
Kanskje er det når The Bride blir begravd levende?
Hva med The Brides møte med Pai Mei?
Eller når The Bride møter Elle Driver til tidenes bitchfight?
Eller hvert eneste sekund med Michael Madsens Budd ”Sidewinder”?
Jeg aner ikke, alt er førsteklasses, alt er Tarantino med stor T.
Dette er ypperlig perfeksjon fra en mester i faget på toppen av sitt virke!
Skjebnessvanger kjærlighet
Jeg vil ikke akkurat kalle dette en romantisk film, men det som rører mest i volume 2 er det sterke båndet mellom The Bride og Bill.
Til tross for hans mordforsøk og The Brides voldsomme vendetta lyser det ekte kjærlighet og omtanke ut av øynene deres når de møtes, selv om begge vet at et tragisk utfall er umulig å unngå.
Uma Thurman ER The Bride med hud og hår.
Dette er sannsynligvis den beste rollen hun noensinne har hatt, kanskje er dette selve karrieretoppen.
Hun var tøff nok i Kill Bill Vol.
1, men Oscar-verdig i Kill Bill Vol.
2. Jeg skulle gjerne sagt mye om både Gordon Liu, Michael Madsen og Daryl Hannah, men nøyer meg med å si at rollebesetninga er perfekt.
Mest perfekt av alle skurkene er Bill selv.
David Carradine har spilt i 143 kino- og tv-filmer, men det er denne ene filmen han vil bli husket for.
Det er ingen tvil om at Bill er en slem jævel, men samtidig er han en kul jævel med en mørk samvittighet som kan leses mellom linjene i dialogen.
Kreativ som en gud
Jeg så Kill Bill Vol.
2 for seg selv, men det aner meg at begge filmene helst bør sees samtidig.
Kill Bill Vol.
2 gjør sannsynligvis Kill Bill Vol.
1 enda bedre.
Sammen representerer de det beste som noensinne er prestert i hevnfilm-sjangeren.
Quentin Taranino renner over av gudommelig kreativitet!
Selvtilliten må være på topp etter denne Kill Bill-suksessen, og la oss håpe det fører til en mer hyppig filmfrekvens fra ham.
For sikkerhets skyld, la oss bøye oss i støvet, krype for Quentin Tarantino og si ”We’re not worthy, we’re not worthy!” Fordi han fortjener det
| 1
|
003186
|
Hellboy
100 % uhøytidelig moro.
Hellboy er nok en film basert på en tegneserie.
Filmen er heldigvis et herlig spetakkel, satt i et kult fantasiunivers.
Jeg hadde aldri hørt om Hellboy før jeg leste at serien skulle bli film, men det er ikke nødvendig med forhåndskunnskap for å ha det gøy med denne figuren.
Dette er 100 % uhøytidelig moro der Hellboy skal nedkjempe verdens beste filmskurker, nemlig nazister som leker med det okkulte!
Hellboy er et demonisk vesen med rød hud, djevlehorn og en imponerende kroppsmasse, et resultat av nazistenes eksperimentering med det okkulte og paranormale mot slutten av andre verdenskrig.
Nå kjemper han mot de slemme med base i et hemmelig amerikansk byrå.
Men noen av dem som var med på å fremkalle ham for 60 år siden er fremdeles lysten på verdensherredømme.
Hellboy må bekjempe dem sammen med sine merkelige kollegaer, fiskemannen Abe Sapien, flammedama Liz Sherman og den ferske FBI-agenten John Myers.
De beste skurkene
Regissør Guillermo Del Toro beviste at han kan lage stilsikre og underholdende effektfilmer med Blade II.
Han gjør det nesten like bra med Hellboy.
Hovedfiguren selv spilles av Ron Perlman, godt hjulpet av dyktige makeupartister.
Han virker som han er en enkel personlighet som kanskje spytter ut litt for mange kvikke kommentarer, men filmen viser at han har dypere lag, som det dessverre ikke pirkes så mye i.
Rupert Evans er FBI-agenten med et typisk fersking-ansikt, mens Selma Blair er Hellboys store kjærlighet med flammeproblemer.
For meg er filmens beste figur den maskerte nazisten Kroenen.
Nazister er de beste filmskurkene, spesielt de som leker med det paranormale.
Dette minner om den første Indiana Jones-filmen og det kule dataspillet Return to castle Wolfenstein, som jeg er sikker på at Del Toro har spilt.
Venter spent på oppfølgeren
Historien er fullstendig absurd og grenser nok til det patetisk dumme.
Men jeg svelger alt med hud og hår fordi regissør Del Toro leverer så mye visuelt snadder, samtidig som det er meningen at historien skal være absurd.
Dette skal være teit underholdning.
Hellboy eksisterer på film for å gi oss brød og sirkus.
Dette spetakkelet er så bra at jeg allerede gleder meg til Hellboy 2 ser dagens lys i 2006!
| 1
|
003187
|
Evig solskinn i et plettfritt sinn
Jeg vil kjempe for at du skal se denne filmen.
Evig solskinn i et plettfritt sinn er en av de mest romantiske filmene jeg har sett.
Og da tenker jeg ikke romantisk som i lange, våte kyss akkompagnert av svulmende strykere i cinemascope, men romantisk som i lengselsfull kjærlighet mellom mennesker som vet de trenger hverandre og er villig til å kjempe for det til tross for hverandres svakheter og uvaner.
Jeg vil gjerne kjempe for at du skal se denne filmen!
Historien kan være vanskelig å beskrive, men her er kortversjonen:
Joel møter Clementine på en strand i Montauk utenfor New York.
Etter en tid skranter forholdet kraftig og Clementine får Joel visket ut av sitt minnet av firmaet Lacuna.
I ren desperasjon gjør Joel det samme, men midt i prosessen innser han at han har gjort en tabbe.
Mens teknikere jobber rundt ham, ligger Joel livløs i sin egen seng og forsøker å gjemme minnet om Clementine før hun blir visket helt ut fra hjernen hans.
Historien kan være hard å svelge om du krever en begynnelse, en midt-del og en slutt i kronologisk rekkefølge.
Her er slutten begynnelse, eller begynnelsen slutten, mens midten kan være både foran, mellom og bak begynnelsen og slutten.
Men det fungerer genialt, fordi forholdet mellom Joel og Clementine alltid står i fokus.
Gjennom Jim Carrey og Kate Winslets glitrende skuespill i fortid, nåtid og fremtid skapes to figurer som vi virkelig bryr oss om og ønsker å se overvinne sine utfordringer og få hverandre.
For både vi og de vet at de hører sammen, uansett hva som har skjedd og vil skje.
Herlig av Carrey og Winsley
Historien er oppfunnet av manusforfatter Charlie Kaufman, mesterhjernen bak Being John Malkovich og Adaptation.
Her jobber han igjen med regissør Michel Gondry.
Deres første samarbeid, Human Nature, var uforløst og anstrengt.
Men forsøk nummer 2 fungerer utmerket.
Den ene vidunderlige scenen avløser den andre og skaper utrolig nok en herlig helhet av alle sine fragmenter.
Filmen overrasker stadig med hvor den tar oss med hen og er full av sprø ideer og innfall som krydrer fantasien.
Jim Carrey beviser at han er en glimrende skuespiller.
Han har lagt fra seg alle komi-fakter her og fremstår som en spennende mann som gjerne kan slutte med komedier for min del.
Det er supert at han ikke lar karrieren styres av fansens forventninger til komi-Carrey.
Kate Winslet gjør sin beste rolle på lenge og er snart totalt ute av Titanics skygge.
Denne filmen heter altså Evig solskinn i et plettfritt sinn og jeg anbefaler den på det varmeste.
Dette er det deiligste jeg har sett i en kinosal i år!
| 1
|
003189
|
Hawaii, Oslo
Jeg er ikke snill fordi dette er en norsk film.
Den ER virkelig så bra!
Det er ikke ofte jeg går utslått fra en kinosal med blanke øyne, men Erik Poppes nye film er så nydelig at enhver garvet kritiker smelter!
De beste filmene er etter min mening de som griper rundt hjertet mitt og røsker til.
Hawaii, Oslo gjorde dette mot meg på forbilledlig vis.
Det er så vondt, så vondt, men samtidig så godt, så godt!
Livet og kjærligheten
Det er sommerens varmeste natt i Oslo.
Vi følger et knippe mennesker gjennom skjebnesvangre timer i en trang bydel.
Stig Henrik Hoff leter febrilsk etter hvordan han kan redde sitt nyfødte barn.
Jan Gunnar Røise drømmer om gjenforeningen med Evy Kasseth Røsten.
Aksel Hennie er på flukt (her også), Petronella Barker letter etter to foreldreløse gutter mens Trond Espen Seim kanskje er en fallen engel.
Felles for dem er kampen for livet og kjærligheten.
En banal historie i følge regissøren selv, men banalt kan også være fryktelig vakkert på film!
Gjør inntrykk
Hawaii, Oslo oser av varm bynatt.
Stemningen er elektrisk.
Takk til høye makter og fotograf Ulf Brantås for at dette er filmet på ordentlig film.
Et knippe drivende dyktige skuespillere gir oss figurer som vi kan bry oss om etter kort tid på filmduken.
Poppe og manusforfatter Harald Rosenløw Eeg trekker opp historietråder og menneskeskjebner som gir inntrykk.
Ikke alt virker sannsynlig, men det er ikke poenget.
Poenget er at filmen appellerer til ganske grunnleggende følelser i oss.
Det er deilig å føle i kinosalen, noe denne filmen gir oss mange gode grunner til.
Alt stemmer
Alt stemmer i denne filmen.
Den er komplett.
Bildene er nydelige, historiene er engasjerende, skuespillerne er flotte, klippingen er dyktig utført, fremdriften er naturlig og konklusjonen er bevegende.
Jeg må også nevne musikken, som er et av de beste soundtracks jeg har hørt i år, signert Kaada og Bugge Wesseltoft.
Dette er en perle som jeg vedder vil vinne Amanda neste år og jeg flesker likegodt til med å spå en Oscar-nominasjon.
Hvorfor ikke?
Langt dårligere filmer har blitt nominert før.
Hawaii, Oslo er en triumf for Erik Poppe, hele hans stab og alle oss som får se denne glimrende filmen
| 1
|
003190
|
Resident Evil:Apocalypse
En drittfilm du for all del må unngå!
Resident Evil:
Apocalypse er en amerikansk film som må være laget av republikanere.
Den er kald, kynisk og mangler enhver form for oppfinnsomhet eller finesse.
Den er full av dumme skuespillere, latterlig dialog og fryktelige spesialeffekter.
”Dawn of the dead” var en toppfilm i zombie-sjangeren tidligere i år, men ”Resident Evil:
Apocalypse” er rent søppel som Milla Jovovich bør skamme seg over at hun er med i.
Ikke én original tanke er tenkt!
Skal jevnes med jorden
Den første Resident Evil-filmen endte i katastrofe i det underjordiske laboratoriet The Hive.
Oppfølgeren tar handlingen til overflaten i byen Racoon City.
T-viruset, som gjør mennesker til zombier, har sluppet løs og hele byen blir innesperret av en mur som Ariel Sharon ville vært stolt av.
Alice (Milla Jovovich) overlevde The Hive i den første filmen og slår seg sammen med andre overlevende for å finne datteren til en forsker som lover å få dem over muren før hele byen skal jevnes med jorden av atombomber!
Forventer gørr og blod
Jeg forventer for all del ikke en realistisk handling når jeg skal se en zombie-film.
Men jeg forventer en rasjonell film.
En der man faktisk holder sammen og ikke går rundt hver for seg når man skal sjekke omgivelsene.
Jeg forventer også masse gørr, blod og juicy splatter-scener med horder av zombier.
Dawn of the dead viste hvordan det skal gjøre tidligere i år, men den filmen kan ikke regissør Alexander Witt ha sett.
Teite replikker
Jeg begynner å lure på hvilke filmer han faktisk har sett.
Han må ha sett mange dårlige og trukket sin inspirasjon derifra.
Det hjelper jo heller ikke at manuset er skrevet av Paul W.S. Anderson, kalkunkongen som regisserte den første filmen og snart er aktuell med kritikerknuste AVP:
Alien vs. Predator.
Skuespillerne i Resident Evil:
Apocalypse må levere utrolig mange teite replikker av typen:
- We're expendable assets, and we've just been expended!
En drittfilm
Redigeringa i denne filmen vil gi deg spasmer.
Hver gang den har en sjanse til å levere juicy action, hopper den over i MTV-modus, med frame-reduserte og hyper-redigerte scener som du ikke skjønner bæra av.
Du ser bare et virvar av fektende armer og bein, skikkelser og skygger.
Det er totalt bortkastet.
Filmen er minst dårlig når den ikke handler om zombier i det hele tatt, men når det handler om kampen mot Umbrella Corporation og ikke minst deres Nemesis-prosjekt, som faktisk var litt kult å se på.
Men det forhindrer ikke at Resident Evil:
Apocalypse er en drittfilm som du for all del må unngå!
| 0
|
003192
|
Bad Santa
Det verste ved filmen, er at den er kjedelig
I «Bad Santa» misbruker nissen barn.
Ikke seksuelt, men psykologisk.
Filmen mobber, dessuten er den uheldig med lytehumoren, og den mangler humor.
I «Bad Santa» anstrenges kontrasten mellom julens snille og sentimentale form, og krimhistoriens slemme innhold, så sterkt, at det oppleves pinlig usmakelig.
Filmen er ute av balanse.
Fallet må kjennes vondt for hovedrolleinnehaveren Billy Bob Thornton, som i og for seg gjør en utmerket skuespillerjobb.
Banning
Bakom synges «Silent Night» og «I wish You a Merry Christmas» og sånn, krysset med takter fra mektige symfoniske verk og sviskete opera-ouverturer i taktløst vegg-til vegg-arrangement, mens bildet viser en spy-stinkende full nisse med marinert lever som skyver unger mobbende fra seg før han pisser i buksa.
Han passer på å vente med å banne til varehusets representant er utenfor hørevidde.
Jeg vil ikke gå i detalj om ungenes kår i denne filmatiseringen.
De er vonde.
Men nissen er taktfull nok til å gjemme seg i prøverommet når han skal feie over nye erobringer.
Kupp
Nisser jobber som kjent bare i tiden før jul.
Slik er det med filmens nisse også.
Han og den kortvokste kompanjongen hans tar jobb på nytt varehus hvert år, den store som nisse, den lille som dverg, og det gjør de bare for å kunne forberede det store kuppet julaften.
Dvergen blander seg med juledekoren og passer på å være innenfor når folk går og alarmen settes på.
Mens kontantbeholdningen ligger greit tilgjengelig i safen.
Her er det ikke mye å le av
| 0
|
003193
|
Anchorman: The Legend Of Ron Burgundy
Deilig og befriende absurd film!
Kanskje er det fordi jeg jobber i mediebransjen, kanskje er det fordi jeg har syk humor, kanskje er det fordi jeg hadde en god dag, men jeg er rimelig sikker på at Anchorman:
The Legend Of Ron Burgundy er årets morsomste film!
La meg forklare hvordan det er å se en komedie på en pressevisning:
Det sitter gjerne 5 eller 6 journalister spredd rundt i salen og småhumrer for seg selv.
Du har ikke den smittsomme kollektivlatteren til å hjelpe deg med å le selv.
Men på Anchorman trengte jeg ingen hjelp.
Jeg tror jeg lo sammenhengende i en og en halv time!
Stjernestatus i fare
Anchorman forteller historien om Ron Burgundy, en legendarisk ankermann på en lokal tv-stasjon i San Diego på 1970-tallet, som får konkurranse når ei kvinne åler seg inn i redaksjonen med ønske om å bli kanalens første ankerkvinne.
Hele nyhetsteamet, som inkluderer Burgundy, en nyhetsreporter, en sportsreporter og en værmann er i harnisk, fordi det heter ankerMANN, ikke ankerKVINNE!
Knivingen dem i mellom resultererer i skandale som setter Ron Burgundys karriere og stjernestatus i fare.
Strålende persongalleri
Will Ferrell er en kjent mann fra tv-showet Saturday Night Live i USA, men er mindre kjent her hjemme.
Det blir det en forandring på nå, for han gjør en fryktelig morsom rolle som Ron Burgundy.
Han tar tv-personligheter på kornet, samtidig som 70-tallet får noen velfortjente spark i ræva!
Han omgis med et ganske strålende persongalleri.
Nyhetsteamet består av Brick Tamland, Brian Fantana og Champ Kind.
Den nye damen heter Veronica Corningstone.
Til og med navna er morsomme!
Befriende absurd
Det er egentlig vanskelig å fortelle hvorfor denne filmen er så morsom.
Den bare er det.
Dette er dum komedie på sitt beste som i norsk sammenheng kan sammenlignes best med Team Antonsen.
Will Ferrell har også skrevet manus sammen med regissør Adam McKay og det er åpenbart at de bevisst har gått etter lavpanna komikk.
Reaksjoner fra Statene viser at mange ikke er mottagelig for denne typen humor.
Det er synd for dem, for dette er en så deilig og befriende absurd film.
Jeg elsker den!
Folk som ikke skjønner humoren i Anchorman er ikke mine venner!
| 1
|
003195
|
Sideways
Sympatisk vinsmaking med tafatt taper.
Sideways handler om noe fint, nemlig menns følelsesliv.
Ikke alle filmer behandler dette tema like flott, men manusforfatter og regissør Alexander Payne har greid det med glans.
Vi blir med på en reise der en vingeskutt mann forsøker å legge fortiden bak seg, mens en annen forsøker å rømme fra sin fremtid.
Og vi får være med og opplever mange av de samme følelsene de har underveis.
Mislykket forfatter med kjærlighetssorg
Kameratene Miles og Jack drar på vinsmaker-ferie nordover i California.
Miles er en mislykket forfatter med kjærlighetssorg, to år etter at et forhold røk.
Jack er en skuespiller i has-been klassen, skal snart gifte seg og drar på turen for å ligge med ei annen dame før bryllupet.
Miles er pessimisten, Jack er optimisten.
Den ene tør ikke, den andre våger litt for mye.
Forskjellene gjør at turen blir annerledes for dem begge.
La meg si det med en gang:
Det er en SKAM at Paul Giamatti ikke ble Oscar-nominert for sin hovedrolle som Miles.
Det er lenge siden jeg har sett en så tafatt taper på film, som jeg likevel fikk så stort hjerte og sympati for.
Dette var Giamattis store Oscar-sjanse, men den glapp.
Det står kanskje i stil med rollen hans.
Folk som Miles får ingen priser.
Desperat søken
Hans medskuespillere Thomas Haden Church og Virginia Madsen ble birolle-nominert.
Haden Church imponerer som den litt enkle skuespilleren Jack, selv om han ligner en amerikansk versjon av Arnold Schwarzenegger.
Madsen er fryktelig sjarmerende.
Men vi skjønner aldri hva hennes rollefigur Maya egentlig ser av kvaliteter i den tafatte Miles.
Hun er rett og slett for pen for ham.
Du ser aldri slike par i virkeligheten.
Sideways har et så bra persongalleri at jeg ble sittende og ønske dem alt vel ganske hardt.
Alle kan identifisere seg med den desperate søken etter kjærlighet og anerkjennelse som historien forteller om.
Og når filmen er over har både romantikere og kynikere fått bekreftet at det finnes håp for de fleste.
Og det er jo en hyggelig tanke å ta med seg på vei ut av kinosalen.
| 1
|
003196
|
Hotel Rwanda
Tankevekkende film om folkemord.
Hotel Rwanda viser oss menneskeheten på sitt beste og absolutt verste.
Folkemordet på en million mennesker i Rwanda i 1994 er bakteppe for en historie om brennende hat, intens desperasjon og menneskers jernvilje til å overleve.
Heldigvis boltrer ikke filmen seg i machetedrap, men fokuserer på de menneskelige sidene av den grusomme tragedien.
Det har blitt en tankevekkende film for alle i den vestlige verden, som lot hutuer slakte tutsier i fred.
Samfunn i oppløsning
Filmen forteller den sanne historien om hotellmanageren Paul Rusesabagina (Don Cheadle), som fortvilet forsøker å opprettholde hotellets standard mens samfunnet rundt er i oppløsning.
Han er hutu, men kona og mange av deres venner er tutsier.
Hotellet er overvåket av FN og blir overfylt av tutsier som søker tilflukt.
Men hutu-opprørerne blir stadig mer aggressive, og Rusesabagina må ta i bruk mange av sine mektige kontakter for å holde dem unna.
Vissheten om at dette virkelig har skjedd gjør historien enda mer utrolig.
Men også troverdig.
Det må ha vært fryktelig å se samfunnet implodere på denne måten, med så forferdelige konsekvenser.
Vi kan lese den vantro frykten i ansiktene til de glimrende skuespillerne som gjenskaper historien 11 år etter.
De gir oss ettertrykkelig beskjed om at det var virkelige mennesker som sto midt oppi krisen.
Don Cheadle og Sophie Okonedo spiller herr og fru Rusesabagina til den store gullmedaljen og hver sin Oscar-nominasjon.
Sterk film
Regissør Terry George og hans team har gjort en svært god jobb i å gjenskape Rwanda anno 1994.
Jeg var selvsagt ikke der og aner egentlig ikke hvordan det var, men jeg lar jeg gjerne overbevise om at det var akkurat slik denne historien forteller.
Man sier at man ikke må glemme, ellers vil det skje igjen.
Det er litt naivt å si det, for man vil glemme og det vil skje igjen.
Garantert.
Men kanskje kan Hotel Rwanda bidra til at det tar litt lenger tid før vi glemmer.
Dette er en sterk film som du må se.
Men ta med deg noen du kan snakke med etterpå
| 1
|
003197
|
Der Untergang
Glitrende drama om Hitlers siste dager!
Adolf Hitler.
Fra barnsben av ble vi fortalt at han var 1900-tallets største monster.
I historiebøkene hadde han bare ett ansikt, med det ville, rasende og frådende uttrykket han gjerne hadde når han talte til folket.
Den tyske filmen Der Untergang fremstiller 1900-tallets største monster som en snill, omsorgsfull og hyggelig herremann.
Klart det blir bråk av sånt!
Men nå har verden fått stor nok avstand til 2. verdenskrig til å takle det.
Og når Hitlers siste dager og det tredje rikets fall skal skildres på film, kan det umulig gjøres bedre enn i Der Untergang.
Jobbet for et monster
Filmen innledes med en eldre damestemme som forteller hvordan hun er sint på den unge jenta hun en gang var, som ikke skjønte at hun jobbet for et monster.
Alle som har sett dokumentaren
I dødvinkelen skjønner at dette er Traudl Junge, Hitlers privatsekretær som var tilstede i bunkeren i Berlin under de avgjørende dagene.
Traudl spilles glimrende av Alexandra Maria Lara, en kommende storstjerne, og er publikums innfallsvinkel til denne historien.
Den friske stemmen blant de syke.
Gjennom hennes øyne får vi en av de beste historieleksjonene om andre verdenskrig som er gitt på kino.
Det glimrende manuset er skrevet av produsent Bernd Eichinger, basert blant annet på Traudls egen bok Til siste slutt.
Lyser av fanatisk overbevisning
Der Untergang måtte selvsagt ha en perfekt Hitler for å være troverdig.
Og Bruno Ganz ER Hitler fra første sekund han kommer spaserende gjennom en dør.
Det er lett å frisere sveisen og lime på en smal bart, men han har også alle faktene, stemmebruken og, ikke minst, Hitlers øyne.
De lyser av fanatisk overbevisning om det tredje rikets storhet, selv når nederlaget for lengst er et faktum.
Men vi får se Hitler som en slagen mann, med dyper furer i ansiktet, fremskreden Parkinson og grånet hår.
Han visner foran øynene på oss.
Dette er en sterk prestasjon av Ganz.
Tviholder på drømmen
Det er nesten noe trist i å se hvordan aktørene ser sitt strålende tredje rike smuldre opp.
Hitlers kjæreste, Eva Braun, nekter å innse det og tviholder på drømmen om det gode liv mens russernes artilleri drønner rundt dem.
Hun spilles elegant av Juliane Köhler.
Hele filmen er full av glimrende skuespillere som løfter Der Untergang opp på et nivå der det ikke finnes mange andre i denne sjangeren.
Ingen dødpunkter
Jeg har skrytt mye av skuespillerne nå.
Men regissør Oliver Hirschbiegel må for all del ikke glemmes.
Hans forrige film var den spennende og klaustrofobiske Das Experiment.
Men hans siste film bærer bud om at vi har fått en ny europeisk toppregissør.
Han holder vår fulle konsentrasjon gjennom to og en halv time, der det ikke finnes dødpunkter.
Vi kjenner utfallet, likevel er det fryktelig spennende å se levendegjøringen av historiske fakta vi bare har lest om.
Tangerer Das Boot
Med dette har Hirschbiegel tangert landsmann Wolfgang Petersens gjennombrudd med Das Boot, en annen av verdens beste krigsfilmer.
Det tar nok ikke lang tid før Hirschbiegel er lokket til Hollywood, akkurat som Petersen, hvor han sikkert kan lage filmer i fleng, men ingen så god som denne.
| 1
|
003199
|
A History of Violence
En sterk film om vold.
Når noen får ei kule gjennom hodet, blir det ikke et søtt lite hull som i gamle filmer.
Hodet eksploderer.
Det blir mye søl.
Og det er slik regissør David Cronenberg viser det på film, akkurat slik det er.
A History of Violence er derfor ingen vakker film.
Men den viser oss konsekvensen av vold, både fysisk og psykisk.
Den forteller også at det er vanskelig å komme seg unna voldsspiralen når man først har satt den i gang.
Familiemann Tom Stall (Viggo Mortensen) blir intervjuet på tv etter at han utfører en heltedåd i kaféen sin.
Men farlige mennesker ser innslaget og mener å dra kjensel på Tom.
Snart lusker det farlige individer rundt i småbyen som åpenbart tror Tom er en annen person enn han sier.
De representerer en fare for familien som Tom ikke kan overse.
David Cronenberg er en slu fyr.
Først viser han oss en grusom scene som vi skjønner setter tonen for det som skal komme.
Deretter ser vi det trygge familielivet i Stall-huset.
Og vi vet han gjør det slik for at også vi skal føle hva som står på spill.
Vi ønsker så gjerne at det skal gå godt for familien.
Men siden dette er en Cronenberg-film, er oddsene dårlige.
Det henger en mørk sky over kinosalen.
Og vi vet at dette blir tøft.
Viggo Mortensen spiller Tom Stall og det er deilig å se ham i en skikkelig god filmrolle igjen.
Jeg har alltid likt ham, også før rollen som Aragorn i Ringenes Herre.
Her er han flink som vanlig familiemann, tilsynelatende med skjulte, mørke sider.
Reaksjonsmønsteret hans når familien trues er troverdig.
Vi kan tro på ham både som hard voldsutøver og øm familiemann.
A History of Violence er en sterk film om vold.
Den gir ikke mye håp for de som først har valgt å gå den veien.
Sånn sett kan vi kalle det en anti-volds film.
Samtidig er det på en litt syk måte ganske deilig å se noen få det de fortjener i denne filmen.
Det er kanskje derfor vår fascinasjon for vold og voldsutøvere aldri slokner
| 1
|
003200
|
Sin City – 2-disc special edition
Med alt ekstrastoffet du kan ønske deg!
Fjorårets beste film har endelig fått den DVD-utgivelsen den fortjener.
Sin City kom ut før jul i en bar versjon på DVD.
Men nå presenteres den over 2 imponerende disker med alt ekstrastoffet du kan ønske deg.
Du kan blant annet se filmen i en nyredigert og forlenget versjon.
Jeg foretrekker fremdeles kinofilmen.
Men ”Sin City”-fans vil ha stor glede av å se de fire historiene hver for seg med noen nye, kule scener.
Flere historier
Sin City består av historiene ”The customer is always right”, ”The Hard Goodbye”, ”The Big Fat Kill” og ”That Yellow Bastard”.
Den forlengende versjonen er 18 minutter lenger, men bare ca 7 av dem er film.
Resten er rulletekst bak hver av historiene.
Likevel er det kult å se Marv besøke mora si, Miho dele Manute i to og Lucille være Hartigans forsvarer.
Det passer å se historiene hver for seg når du har lyst på litt ”Sin City”, men ikke har tid til å bruke over to timer på det.
Har du tid, skal du se kinoversjonen, som jeg mener er den beste måten å se alt på.
Du får ikke se Marv besøke mora si, Miho dele Manute i to og Lucille forsvare Hartigan da, men du får en to timers uavbrutt filmopplevelse som suger deg inn i Frank Millers tegneserie-univers.
God kvalitet
Billedkvaliteten på Sin City-DVDen er fantastisk god.
Bildet er sylskarpt og kontrasten stor.
Det er bra, for det meste av filmen vises i sort/hvitt.
Farge brukes bare med stort hell av og til.
Lyden er også god, selv om jeg synes dialogen ligger litt høyt i volum i forhold til resten av lydsporet.
Det er greit om du har en lydhør nabo, men ikke så greit om du gjerne vil føle eksplosjonene i ryggmargen.
Da vil nemlig dialogen gjøre deg døv.
Fantastisk ekstrastoff
Regissør Robert Rodriguez er selv en stor DVD-fan og har sørget for å få med mye bra ekstrastoff.
Foruten den sedvanlige oppmerksomheten rundt Sin Citys skaper, skuespillere, makeup og andre effekter, har Rodriguez et kort kokkekurs klokka fem om morgenen under klippingen av filmen, en oppspeedet versjon av hele filmen minus datagrafikk, en lang versjon av gjesteregissør Quentin Tarantinos bilscene og – det rareste – et ekstra lydspor der du kan høre publikumsreaksjoner fra en visning i Texas.
Skulle jeg klage på noe, er det mangel av norsk tekst på alt ekstrastoff, inklusive den forlengede utgaven av filmen.
Og at vi ikke får tegneserieheftet som er inkludert i den amerikanske DVD-en.
Men ellers er ”Sin City” noe av det aller kuleste du kan få på DVD akkurat nå, både når det gjelder filmen og ekstrastoffet
| 1
|
003201
|
Stolthet og fordom
Sjarm og kjærlighet.
Kan det skvises mer film ut av Jane Austens 1800-talls bøker?
Stolhet og fordom viser at svaret er et tydelig «ja»!
Dette er en glimrende eventyrstund for alle som elsker romantisk kliss kledt i flotte kostymer og kulisser.
Og jeg?
Jeg innrømmer gladelig at dette var en hyggelig film å se – spesielt fordi jeg så den rett etter Saw 2.
Elizabeth Bennett er nest eldst av fem søstre, alle ugifte.
Det er problematisk på den engelske landsbygda i 1850.
Når den rike ungkaren Bingley flytter inn på herregården like ved, aner fru Bennett utsikter til ekteskap for sin eldste datter, Jane.
Men Bingley har en kamerat, den mørke og mystiske Darcy, som Elizabeth får et anstrengt og intrigefylt forhold til.
Keira Knightley er et herlig midtpunkt som Elizabeth Bennett.
Det er godt å se henne i et litt mer lunt hjørne enn i hennes forrige film, Domino.
Selv om jeg ikke tror på filmen når Elizabeth kontinuerlig påstås å være mindre pen, ja, rett og slett stygg!
Matthew MacFadyen heter den modige mannen som spiller Darcy, rollen Colin Firth eier etter BBCs tv-serie fra 1995.
Han er en kjekk fyr og god skuespiller, men med Firths Darcy ganske friskt i minnet, blir MacFadyens versjon litt for bleik og anonym.
Likevel gnistrer det tilstrekkelig rundt Knightley og MacFadyen når de spiller mot hverandre.
Stolhet og fordom er regissør Joe Wrights spillefilmdebut etter å ha «øvd» seg med flere miniserier på tv.
Han har full kontroll på historien, som fortelles uten unødvendigheter eller forvirrende avstikkere.
Jeg liker også filmens billedbruk, for eksempel i store og potensielt vanskelige ballscener, der vi flyr gjennom flere rom i lange tagninger.
Resultatet er en lekende lett filmfortelling som det er en drøm å følge med på.
En drøm er også de fantastiske bygningene og det vakre landskapet historien befinner seg i.
Dette er en god, gammeldags historie fortalt med sjarm og kjærlighet.
Foruten Keira Knightley og Matthew MacFadyen er filmen full av fine prestasjoner av klasseskuespillere som Rosamund Pike, Brenda Blethyn, Donald Sutherland og Dame Judi Dench.
Og jeg kunne listet opp mange flere grunner til å se Stolhet og fordom.
Men nå er det på tide å la deg oppdage resten av filmen selv
| 1
|
003202
|
Capote
Det er stor sannsynlighet for at Philip Seymour Hoffmann får en velfortjent Oscar som Truman Capote.
Skuespillerne må være dyktige for at en film skal bli god.
I Capote er det hovedrolleinnehaveren Philip Seymour Hoffmann som har æren for at filmen nærmest blir genial.
Capote er filmen om forfatteren og sosietetsløven Truman Capote.
Kjent for bøker som Breakfast at Tiffany`s og ikke minst «In Cold Blood» fra 1966.
Det er prosessen rundt skrivingen av «In Cold Blood», verdens første dokumentariske roman, denne filmen handler om.
I 1959 leser Truman Capote en artikkel i New York Times om de brutale mordene på en hel familie i Kansas.
Det er noe med denne hendelsen som fascinerer Capote.
Han drar til Kansas for å skrive en artikkel om hvordan drapene har påvirket lokalsamfunnet.
Med seg har han barndomsvenninnen Harper Lee (Catherine Keener).
Statusen Truman Capote har som forfatter kan sammenlignes med den statusen dagens rockestjerner og filmstjerner har.
Og ved hjelp av status, markant personlighet og utspekulert list, klarer han å få innpass hos lokalbefolkningen.
Capote blir også kjent med de to gjerningsmannen som er arrestert og dømt til døden for drapene.
Og det er etter å ha snakket med dem han innser at dette ikke kommer til å bli en artikkel, men en hel bok.
Regissør Bennett Miller gjør sin første spillefilm med Capote, og etter denne debuten blir han garantert en ettertraktet regissør.
Han har klart å få fram det mest spennende med historien, nemmelig personportrettert av Truman Capote.
For hvem er egentlig Truman Capote?
Er han gjennomført iskald og utspekulert eller har han følelser og kanskje til og med kjærlighet for sine medmennesker?
Særlig er spørsmålet knytta til Capotes forhold til en av drapsmannen Perry Smith.
Utnytter Capote Perry Smith, eller elsker han ham, eller kanskje begge deler?
Det er kanskje vanskelig å tro, men det er her spenninga i filmen ligger og ikke i mer konkrete spørsmål som om morderne faktisk er skyldige.
Philip Seymour Hoffmann har tidligere blitt kalt kongen av biroller.
Jeg har alltid hatt sansen for han som skuespiller og synes han briljerte i filmer som The Big Lebowski, Magnolia, Happiness og Boogie Nights.
Og jeg har venta på, og sett fram til, at denne mannen skulle få en hovedrolle.
Ventinga har ikke vært forgjeves.
Jeg blir helt bergtatt av Truman Capote i Hoffmanns skikkelse.
Hoffmann har studert timevis med gamle TV- og lydklipp av den virkelige Truman Capote og blitt kjent med de som var i Capotes omgangskrets for å forberede seg på rollen.
Alt fra den virkelige Truman Capotes særegne, barnaktige stemme til fakter og hvordan han tok brillene på og av har Hoffmann studert og kopiert.
Philip Seymour Hoffmann gjør en så gjennomført rolletolkning at han ikke lenger spiller Truman Capote.
Hoffmann ER Truman Capote!
| 1
|
003203
|
Kingdom of Heaven - director's cut - Blu-ray vs DVD
Ekstramateriale, ja takk!
”Kingdom of Heaven” imponerte meg da den hadde kinopremiere i mai 2005.
Men jeg la merke til at det virket som en fire-timers historie som var presset inn på to og en halv, og spådde at det sikkert ville komme en ”director’s cut”.
Det gjorde det, selvsagt, og denne versjonen er tilgjengelig på både DVD og Blu-ray.
Hvilket format skal du velge?
Det avhenger av om du liker ekstrastoff eller ikke!
Visuelt vakker
Året er 1184.
Den franske smeden Balian (Orlando Bloom) kontaktes av sin ukjente far, den mektige baronen Godtfred (Liam Neeson).
Han vil ta ham med til Jerusalem, der en ny verden venter.
Balian blir slått til ridder og lover å beskytte byens folk og den kristne kongen.
Men noen av kongens undersåtter higer etter krig mot de muslimske sarasenerne.
Og Balian må i ilden for å oppfylle sin ed.
”Kingdom of Heaven” er en visuelt vakker opplevelse, selv når den er brutal.
Regissør Ridley Scott er kjent for akkurat det, uansett hvilken fotograf han jobber med.
Ekstramateriale DVD vs Blu-ray
Denne er skutt av John Mathieson og sammen fyller de alle bilder med små detaljer som skaper bevegelse, som for eksempel snødrev i filmens første del.
Blu-ray-utgaven er selvsagt den beste til å presentere bildene.
Skarpheten er total, selv i mørke partier og kaotiske slagscener.Det er som å se ut av et åpent vindu!
DVD-bildet er også av topp kvalitet, men er dømt til å tape i forhold til Blu-ray.
Er bildet viktigst, velger du Blu-ray.
Ekstrastoffet på Blu-ray-utgaven av ”Kingdom of Heaven” er derimot ikke mye å skryte av.
Her finner du kun en trailer for filmen.
Ingen kommentar, ingen dokumentar.
Ingenting.
Men 4-disc-utgivelsen av director’s cut’en på DVD flesker til med flere kommentarspor på disc 1 og 2, blant annet med Ridley Scott og Orlando Bloom.
Fantastisk dokumentar
Disc 3 og 4 rommer den fantastiske og imponerende dokumentaren ”The Path to Redemption”, som følger skapelsen av filmen fra tidlige manusforberedelser til filmlansering.
Den er regissert av Charles de Lauzirika, som lager de beste filmdokumentarene, punktum.
Så skal du kjøpe ”Kingdom of Heaven – director’s cut” på Blu-ray eller DVD?
Svaret enn så lenge er DVD.
Ekstrastoffet er bare så utrolig bra på DVD’n at det bedre bildet på Blu-ray-discen ikke spiller så stor rolle.
Jeg har begge og trenger ikke velge, men forhåpentligvis vil det bli slik snart at alle Blu-ray-utgivelser har samme mengde ekstrastoff som på DVD
| 1
|
003204
|
United 93
Urovekkende realistisk om 9/11-kapringen.
United 93 er så god at jeg aldri vil se den igjen.
Den river og sliter i deg slik at du er totalt utmattet når det hele er over.
Innen da har du følt hjerteskjærende avmakt, bunnløs desperasjon, kjent på din egen dødsangst, og du har tatt farvel med dine nærmeste.
Du blir én av passasjerene
Regissør Paul Greengrass syntes åpenbart ikke det var nok å vise deg hvordan det må ha vært for passasjerene om bord i det kaprede flyet.
Han gjør deg til en av dem!
Dette er en særdeles sterk film som slett ikke var det jeg trengte nå.
Jeg skal sitte på 8 fly den neste måneden …
United 93 var det fjerde kaprede flyet som aldri traff sitt mål 11. september 2001.
I stedet gikk det i bakken ved Shanksville i Pennsylvania etter at noen av passasjerene bestemte seg for å overmanne terroristene.
Filmen viser hvordan en rutineflyging ble til det verst tenkelige marerittet, samtidig som viser forvirringen i flykontrollene mens dramaet foregikk.
Den stiller ingen spørsmål og gir ingen svar.
Den bare skildrer – brutalt godt.
Urovekkende realistisk
Filmen er urovekkende realistisk.
For det første er settingen svært nær.
Vi vet godt hvordan innsiden av et fly ser ut.
Vi har gått ned den samme midtgangen, sittet i de samme setene og fått den samme flymaten.
Passasjerene er for oss ukjente, anonyme fjes.
Regissør Greengrass, som også har skrevet manus, forsøker aldri å utdype noens bakgrunn eller personligheter.
Det er akkurat som når vi flyr med fremmede.
Vi vet ingenting om dem, heller.
Dessuten spiller mange seg selv i Boston og New Yorks luftfartskontroller og i NORADs kontrollrom.
De gjenskaper hva de opplevde 11. september og øker troverdigheten.
Jeg trodde jeg så utrolige flinke, men ukjente skuespillere før jeg leste rulleteksten og så flere ”himself” og ”herself”.
Fryktelig vond å se
Regissør Paul Greengrass ville fortelle denne historien for å hedre de døde.
Etterteksten dediserer filmen til dem.
Jeg har ingen betenkeligheter av at noen lager film om denne tragedien, når den er helt fri for amerikansk flaggveiving og selvgodhet.
Dette er en knallsterk film som må være en av årets aller beste.
Det gjorde fryktelig vondt å se den, noe som i denne sammenhengen er bra.
Vi visste jo at United 93 umulig kunne ha en særlig happy ending.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.