id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
304024
|
Klisjéfest i Italia
«Sommerbryllup i Italia» har sine øyeblikk, men preges av dårlig håndverk.
FILM:
Susanne Bier ble Oscar-nominert for «Etter bryllupet» og tok hjem statuetten for «Hævnen», et meget sterkt drama og en av årets beste filmer i 2010.
Hun har også vært innom Hollywood og laget «Things We Lost in the Fire», som heller ikke var dårlig film.
Derfor er det overraskende at hennes første levering etter heder og prisdryss for «Hævnen», er et lappeteppe av en relativt tonedøv romantisk komedie.
Ida (Trine Dyrholm) har brystkreft, men er på bedringens vei.
Hun tar mannen på fersken med unge «Tilde fra regnskap» og rygger sin lille, gule sitron av en Fiat inn i den store, svarte bilen til Philip (Pierce Brosnan), som har tjent seg rik på å selge frukt og grønt.
Philip er også faren til Patrick, som skal gifte seg med Idas datter om et par dager.
Endelig møtes de!
Deretter går turen til en enorm, forfallen villa i Sorrento, som Philip eier.
Gjestene ankommer og bryllupet er i gang, et par dager til ende.
Glimter til
Å si at dette er en film for et «voksent» publikum, er å undervurdere de voksne.
Det er ikke nødvendigvis slik at folk over 40 liker tannløse komedier der enhver «overraskelse» blir annonsert i god tid.
«Sommerbryllup i Italia» er mer banal enn voksen, og da tenker jeg mest på måten den er fortalt på.
Et godt manus ville gjort underverker, for dette er gode skuespillere som «slummer».
Paprika Steen og Kim Bodnia er delvis bortkastet som usannsynlig selvopptatte komediefigurer, men andre får anledning til å vise at de kan mer.
Det gjelder bruden (Molly Blixt Egelind), men også hovedfigurene Dyrholm og Brosnan.
De seriøse scenene er iblant gode, mens komikken og de lettere partiene er pinlig uoppfinnsomme.
Når Brosnan begynner å snakke om parasitter som ødelegger frukten og «visste du at sitronen egentlig er et bær?», får jeg lyst til å be Bier om å la de mest mugne klisjeene råtne i fred og holde seg til det hun: seriøse drama.
Filmen har premiere 1. juledag.
| 0
|
304026
|
AS bortkastede muligheter
Morsomme skuespillere til tross, er «Horrible Bosses 2» komedieekvivalenten av et trekk på skuldrene.
FILM:
Charlie Day er en usedvanlig begavet komedieskuespiller.
Det samme gjelder Jason Bateman og Jamie Foxx.
Og med det riktige manuset er ikke Jason Sudeikis, Christoph Waltz og Chris Pine så dumme de heller.
«Horrible Bosses 2» samler samtlige av disse, men i likhet med så mange andre amerikanske mainstreamkomedier synes filmen langt på vei uinteressert i å utnytte ensemblets talenter.
Plott forplikter
For å lage en god kinokomedie er man avhengig av å balansere genuint morsomme opptrinn med en historie som er medrivende nok til at publikum aldri slås av tanken om at de heller kunne blitt hjemme og sett fire episoder av en god sitcom.
Og dette har aldri vært mer presserende enn i en tid da man når som helst kan lete fram morsomme tv-serier og podcaster med Hollywoods fremste komikere.
I «Horrible Bosses 2» har hovedpersonene Nick, Kurt og Dale bestemt seg for å starte en bedrift som produserer bilvaskinspirerte dusjhoder.
Dette fører dem i kontakt med den kyniske forretningsmannen Burt Hanson, og før de vet ordet av det har hans sosiopatiske sønn Rex involvert dem i en bisarr plan om å presse faren for penger.
Derfra og ut er det i realiteten spenningsplottet som styrer filmen, mens komikken er henvist til passasjersetet.
Best med bloopers
Det er naturligvis fullt mulig å kombinere spenning og humor, men når den humoristiske tonen konsekvent underminerer alvoret i plottet, ender man opp med en film som saboterer sitt eget potensial i begge ender.
Det er mange morsomme øyeblikk i «Horrible Bosses 2», men samtidig er det hele så utpreget lettfordøyelig at det å ha sett filmen oppleves til forveksling likt det å ikke ha sett den.
Slik ofte er tilfelle i denne typen komedier er rulleteksten akkompagnert av bortklipte tagninger, og typisk nok er det først her den fulle rekkevidden av hovedrolleinnehavernes sjarm og vidd trer fram.
Denne sekvensen fungerer dermed både som en frustrerende påminnelse om hva som kunne ha vært, og som en understreking av at dette prosjektet aldri siktet mot noe annet enn det store beige midtsjikt av halvglemte, likegyldige skuldertrekk som i dag utgjør den amerikanske mainstreamkomedien.
| 0
|
304027
|
Anmeldelse:Andrés Lekanger nyanserer debatten om sexsalg
En lettlest og grundig innføring i et ømtålig tema.
Prostitusjonsdebatten må være den minst saklige og steile debatten i norsk offentlighet.
Frontene er harde, og meningsmotstanderne er knapt villig til å ta hverandres argumenter alvorlig.
Da er det svært gledelig å lese Andrés Lekangers bok om prostitusjon, utgitt som en del av Humanist forlags «Pro et contra»-serie.
Sjeldent balansert og nyansert
Sjeldent balansert og nyansert
Lekanger jobber for PION, interesseorganisasjonen for sexarbeidere, og har tidligere jobbet med organisasjonens tidsskrift, Albertine.
Han kjenner derfor feltet bedre enn de fleste.
Noen vil kanskje være bekymret for at Lekanger har servert et partsinnlegg i debatten.
Den bekymringen er ubegrunnet.
Her blir argumentene til radikalfeminister, liberalfeminister, høyreliberale, venstreliberale, sexarbeideraktivister og prostitusjonsmotstandere presentert på en nøytral og klar måte.
Som oftest får disse snakke, uten at forfatteren selv gir sin vurdering av kvaliteten på argumentene.
Det er vi frie til å gjøre selv.
Det er et sympatisk trekk for en slik bok.
Tar livet av myter
Tar livet av myter
Boka gir også god innsikt i utfordringene ved dagens lovgivning, og ser seg ikke blind på sexkjøpsloven.
Det som gjorde mest inntrykk på meg i denne delen, er at det er lovlig for arbeidsgivere å diskriminere sexarbeidere.
Hvis målet er å hjelpe sexarbeidere ut av yrket, er dette rar politikk.
Vi får også vite mer om erfaringene fra New Zealand, som mange sexarbeideraktivister og legaliseringstilhengere anser for å være det nærmeste vi kommer en klok regulering av prostitusjon.
Her viser evalueringene at skrekkscenarioene ikke er har materialisert seg.
De finner ingen økning i menneskehandelen eller i barneprostitusjonen.
Antallet sexarbeidere ser heller ikke ut til å ha økt.
Derimot fikk sexselgerne mer makt over arbeidet.
Forståelse
Forståelse
| 1
|
304028
|
Anmeldelse:J.K. Rowlings nye krim er mer irriterende enn spennende
Snirklete seriemorderkrim.
Den tredje krimboka til Robert Galbraith, alias Potter-mor J.K. Rowling, er en grotesk affære.
Men stilen er så omstendelig og plottet så urealistisk at boka etter hvert bare blir irriterende.
«Ondskapens kall» er lesernes tredje møte med den hardbarkete en-beinte afghanistanveteranen, privatdetektiven Cormoran Strike og hans vakre, skarpsindige assistent Robin Ellacott.
Galbraith åpner hardt, som det heter.
Robin får overlevert en pakke, som inneholder et avskåret kvinnebein.
En sangtekst og et arr på beinet gjør Cormoran overbevist om at pakken egentlig er myntet på ham.
Han peker raskt ut tre hovedmistenkte.
Samtlige av dem er psykopatiske, sadistiske, ekstremt hevngjerrige og delvis pedofile.
Mørke hemmeligheter
Mørke hemmeligheter
Og altså dette som synes å være et yndet tema i britisk krim, pedofili.
I tillegg krydres boka av at både Cormoran og Robin har et kaotisk privatliv, og mørke hemmeligheter fra fortida.
Robin skal gifte seg med den sjalu og usympatiske Matthew, Cormoran er sammen med en glatt og overfladisk rikmannskvinne.
Problemet er at både Robin og Cormoran har et altfor godt øye til hverandre.
Uheldig oversettelse
too much
Uheldig oversettelse
Det hadde også blitt mer nervepirrende om ikke samtlige av de mistenkte var tvers gjennom sadistiske psykopater.
Apropos oversettelsen, så synes jeg heller ikke det er videre heldig at nord-engelske dialekter oversettes til ramsalt nordlandsk.
Assosiasjonene blir helt feil, og da skurrer til og med miljøskildringene, som Galbraith egentlig er god på.
| 0
|
304030
|
Flink med unger
«Som far, så sønn» er et smertefullt familiedrama man blir glad av.
FILM:
Man har laget en god del filmer, gjerne komedier, om både spebarn og voksne som er ombyttet ved fødselen, men jeg kan ikke huske å ha sett en der forvekslingen oppdages når barna langt inne i oppveksten.
I dette tilfellet er de to guttene seks år, de er klare for å begynne på skolen og lever begge i gode hjem.
Det vil si, filmen starter hos Ryota, Midori og sønnen Keita.
Faren Ryota er arkitekt og jobber lange dager, slik at familien skal ha råd til å være en del av Tokyos øvre middelklasse, noe som inkluderer siste modell Lexus og en lekkert designet leilighet i høyden.
Varm familie
Keita er veloppdragen, pen i tøyet, spiller piano og skal begynne på privatskole.
Den striglete idyllen sprekker når familien blir kontaktet av sykehuset og får vite at deres biologiske sønn heter Ryusei Saiki og har vokst opp i en svært annerledes setting.
Faren hans driver en elektrobutikk i utkanten av byen og familien bor i samme hus.
Faren er svært leken og populær blant barna og hele familien vasker seg sammen i det trange badekaret.
Sykehuset foreslår at familiene blir kjent med hverandre, slik at Keita og Ryusei kan bytte familie i løpet av et års tid.
Dermed er scenen satt for å tematisere en rekke eksistensielle spørsmål, særlig for den arbeidsnarkomane Ryota.
Han mener at blod trumfer oppvekst, derfor bør de bytte sønner så raskt som mulig.
Ryota synes den andre faren er en slusk og og en tøffelhelt, så hvorfor er han barnas store helt og lekekamerat?
Kommer arkitekten til å skjønne tegninga?
Utsøkt barneregi
En annen som er flink med unger, er Hirokazu Koreeda, en av Japans mest anerkjente samtidsregissører.
De er en sann fryd å se barna utfolde seg foran kamera, enten de er stillferdige, snakker med de voksne eller lekeslåss.
Foreldrene må ta noen svært vanskelige avgjørelser og regissøren lar oss føle på kroppen hva hva disse nydelige barna betyr for dem.
Filmspråket er stillferdig og intimt.
Iblant er det mer distansert, men nærheten og varmen er aldri langt unna.
Det er ingen tvil om hva Koreeda anser for å være det beste stedet å vokse opp, men det er håp for alle.
| 1
|
304031
|
Best i lufta
«Fly 2: Brann og redning» virker som et påskudd for å selge flere leker.
Men det skjer i et nydelig landskap.
FILM:
De fleste barn har vel forsøkt å se for seg hvordan det ville være å kunne fly.
«Fly 2:
Brann og redning» kan også komme til å vekke den fantasien til live igjen for medfølgende voksne.
Det lille, fartsgale sprøyteflyet Dusty, som ble presentert i originalfilmen «Fly» fra i fjor, liker fremdeles å rase og turne gjennom luften og se ned på det vide, bygdeamerikanske landskapet.
Store jorder og dype barskoger er gjenskapt i forseggjort detalj og nydelig belyst.
Sedvanlig slesk
Men selv Dusty må lande iblant.
Og handlingen som binder «Fly 2» sammen, er ikke akkurat noen neglebiter:
Dusty strever med tekniske problemer, og etter å ha utløst en stor brann vurderer han å omskolere seg til treningsfly.
Han drar for å opplæres av den barskeste gjengen i skogen, like ved et nytt, luksuriøst hotellanlegg med en sedvanlig slesk eier, som suger til seg ressurser fra sikkerhetssystemene.
Og snart brenner det igjen.
Sammenrasket
Mest av alt virker handlingen som et sammenrasket påskudd for å introdusere et stort, nytt persongalleri, unnskyld: flygalleri, og dermed kunne selge enda flere plastleker og matbokser til kjernepublikummet i barnehagealder.
«Fly»-serien er en forgreining fra de populære «Biler»-filmene, med særlig appell til barn som er opptatt av alt som kan skrus sammen og fra hverandre, utføre reparasjoner og bevege seg fryktelig fort.
Til dette fungerer animasjonen i filmseriene utmerket, men når det dreier seg om å uttrykke seg på andre måter, kommer den til kort.
De store, mekaniske «ansiktstrekkene» til bilene og flyene, der vinduene blir et enormt blikk, er verken spesielt særegne eller ekspressive.
Dustys venner og fiender er for det meste knallfargede karikaturer som ikke er lett å å få grep på - bortsett fra den aldrende brannbilen Mayday, da.
Ham er det synd på.
Voksenreferansen
En jovial, trivelig tone preger «Fly»-filmene.
Medfølgende voksne får sitt gjennom en ganske så søt parodi på en politiserie fra knekken mellom 70- og 80-tallet, der det viser seg at Dustys nye helikopterlærer hadde en hovedrolle.
Satiren som går på samtidsforhold, og som dreier seg om glatt nettverking og kommersiell utnyttelse av lokale goder, vil nok på sin side verken forstås av barna eller slå de voksne som ualminnelig innsiktsfull.
Da var det morsommere med det skvære hvem-vil-vinne-racet-plottet fra den første filmen.
Det kan fort komme tilbake.
For hvis «Fly»-filmene fortsetter å slå an, vil det sammenraskes nok en fortelling om Dusty, og nok en, og nok en.
| 0
|
304033
|
En svenske som skiller seg ut i låtskriverhopen
Intrikate lydbilder fra en utmerket singer/songwriter.
ALBUM:
Som singer/songwriter kan det være vanskelig å markere seg i mengden, uten tydelig særpreg og virkelig gode låter.
Kristian Matsson, 29-åringen bak aliaset The Tallest Man On Earth, har ikke dette problemet.
Rett nok gjør hans fraseringer og nasale, anstrengte og småhese stemme Bob Dylan-referanser uunngåelige, men tredjeplata «There's No Leaving Now» inneholder også Conor Oberst-sårhet og Jeff Mangumsk råhet.
Viktigst viser Matsson likevel at han er en utmerket låtskriver, i et knippe låter som dyrker vokal/gitar-formatet uten noen gang å gi følelsen av at det trengs mer.
Mellom akkorder og intrikat fingerspill på både akustisk og elektrisk gitar tegner svensken fyldige lydbilder i et ofte raskt tempo, som forholdsvis lystige «Leading Me Now» og vakkert steelgitarpyntede «Wind And Walls».
På det nydelige tittelsporet demonstrerer han dessuten at han mestrer pianoet like godt.
| 1
|
304034
|
Med dette bandet på øret sovner du ikke bak rattet
Country- og americanastjerner hyller western swing-kongen Bob Wills.
ALBUM:
Mitt favorittklistremerke, som jeg fortsatt ikke har fått festet på støtfangeren, mest fordi jeg aldri har fått kjøpt det dollargliset jeg har ønsket meg, har følgende budskap:
«Western swing ain't dead, it's Asleep at the Wheel».
Bob Wills Akkurat som Bill Monroe er bluegrasskongen, er Bob Wills kongen av western swing, en sjanger som hadde sin storhetstid fra 1920- til 40-tallet og forener country, jazz og sigøynemusikk - med ustrakt bruk av fele, nesten outrert bruk av pedal steel og mer eller mindre motivert hoing.
Og - ingen har gjort mer for å holde liv i denne sjangeren generelt, og Bob Wills & His Texas Playboys spesielt, de siste fire tiåra enn Ray Benson og Austin-bandet med det kule navnet.
Tredje tribute-album Asleep
At The Wheel har rett og slett gjort det til en livsoppgave, og «Still The King» er tredje album som hyller Wills - igjen med en drøss med countrystjerner som gjestevokalister.
Den første tribute-plata kom i 1993 og den andre, «Ride With Bob», fulgte i 1999.
Nå er 22 nye, gamle spor plukket fram.
Historisk opptak Wills sjøl åpner for øvrig hele albumet sammen med The Texas Playboys i et kort, historisk opptak.
Nok en gang er det artister som Willie Nelson, her med flotte The Quebe Sisters, Merle Haggard med Emily Gimble (barnebarn av bandets - og Willies - store helt, Johnny Gimble), Lyle Lovett, Vince Gill (The Time Jumpers) og det originale Texas Playboys-medlemmet Leon Rausch, som alle er med på alle tre albumene, som skinner mest.
Legg til godt etablerte countryartister som Brad Paisley, George Strait, Elizabeth Cook og bluegrassheltene The Del McCoury Band - med mange flere.
Et høydepunkt er Old Crow Medicine Shows heseblesende «Tiger Rag».
Avett Brothers
Men - dette prosjektet ville ikke vært like interessant om ikke også noen yngre utøvere fikk lov til å vise sin respekt for Wills og hans musikk, og her finner du bidrag fra americanahelter og tradisjonalister som Avett Brothers, Carrie Rodriguez, Jamey Johnson, Billy Holiday-inspirerte Kat Edmondson og Pokey LaFarge.
Kort og godt pur glede for deg med et hjerte som banker for ekte, amerikansk tradisjonsmusikk.
| 1
|
304035
|
Setter indie- og metal-hjerter i brann
Deafheaven fra San Francisco server besnærende black metal i postrock-tapninger.
ALBUM:
San Francisco-duoen Deafheaven har satt både indie- og metal-hjerter i brann med sin velfungerende fusjon av black metal og postrock.
Grepene er kanskje ikke så radikale som man skulle tro.
Burzum hadde definitivt elementer av begge deler i sin måte å bygge saktegående klimaks og å skape lys i mørket på.
Dog, måten kontrastene spilles opp mot hverandre på «Sunbather» tydeliggjør effekten i mye større grad.
Og resultatet er ganske så besnærende musikk.
I hovedsak handler det om fire langstrakte komposisjoner som blir rammet inn av tre nærmest ambiente og atmosfæriske innslag.
Det er intenst, vakkert og suggererende om hverandre.
Melodier og riff mer antyder enn insisterer og lar låtene vokse seg store og sterke i sitt eget tempo.
My Bloody Valentine i black metal-drakt, mener noen.
Liker du kontemporære amerikanske, ekstreme metal-band som Nachtmystium og Wolves in the Throne Room, tipper jeg du vil finne mye meske deg i her.
| 1
|
304038
|
Bjørn Eidsvåg i sitt klassiske, lune lynne
Duetten med Kurt Nilsen gjør sommeren litt lengre.
LÅT:
Jeg vet ikke om David Bowie og Mott the Hoople vil se på Bjørn Eidsvåg og Kurt Nilsen-samarbeidet «På Rett Kjøl» som et anerkjennende nikk til deres 70-talls-hit «All the Young Dudes» eller litt overivrig grafsing?
Den innledende melodilinjen er nemlig faretruende lik.
Nåvel, om det er inspirasjon eller tilfeldigheter spiller liten rolle her.
Låten slentrer utmerket vel avgårde på egne, lystige bein.
Spørsmålet er kanskje om den kommer på feil årstid?
Det er nemlig et sus av vår og nye muligheter her.
Nå kan det jo også være at intensjonen er å gjøre det kalde høstregnet litt lettere å takle.
Det overordnede er at dette er Eidsvåg i sitt klassiske lune lynne, med alt det innebærer av morsomme betraktninger, bittersøt selvransakelse og mest av alt - glimt i øyet.
At tekstlinjene deles i hyggelig selskap med Kurt Nilsen gjør heller ikke skam på låten.
To artister på hver sin side av generasjonskløften som fanger mye av det samme segmentet uten å konkurrere.
En aldri så liten solstråle.
| 1
|
304041
|
Ikke en gang Kent kan redde Christel Alsos' nye plate
«Let's Pretend», synger Christel Alsos.
Problemet hennes er ikke at hun later som, men at hun prøver for lite.
ALBUM:
Christel Alsos har kalt sitt siste album «Presence», tilstedeværelse, og det er ikke noe å si på den.
Men hun har særlig ett problem som har ridd henne siden debuten «Closing the Distance» i 2007 (30.000 solgte) og til og med denne tredje serveringa.
Det er slett ikke stemmen som er problemet, den er både behagelig, betakende og smektende, men mangelen på variasjon i uttrykket.
Du føler at du har hørt det før, men du klarer ikke helt å plassere det.
Det vil si, det høres vel egentlig ut som de to foregående albumene...
Gode anslag
Det er riktignok gode anslag på «Presence», som de tre låtene som åpner albumet, «Always Hoping», «Remember It Now» (som høres ut som en James Bond-låt og gjør et forsøk på å stikke seg ut) og den elektronika-inspirerte singelen «Conquer» (som også har det mest spennende arrangementet og er albumets bestenotering).
Ikke temposkifte
Men så fortsetter hun i samme gate, og du venter forgjeves på det litt overraskende temposkiftet som bryter med de pene strykerarrangementene, den myke stemmen - og den heldekkende melankolien.
Kent-duett Allerede ved låt nummer fem, den overraskende tamme og anonyme «Let's Pretend» (overraskende fordi Kents Joakim Berg er gjest på vokal, men nesten er borte i miksen), føler du at det faktisk ikke blir bedre.
«Found» går absolutt ingen steder og er bare kjedelig.
Tekstene blir for ofte klisjeer.
Brun-produsent Alsos har denne gang slått seg sammen med svenske Tobias Fröberg på låtsida og som produsent.
Når vi vet at han produserte det glimrende Ane Brun-albumet «It All Starts With One» (2011), er det underlig at han ikke har fått mer, og framfor alt mer originalitet, ut av Alsos anno 2013.
Derfor er denne raskt glemt.
| 0
|
304043
|
Søt surfepop fra svartsida
The Beach Boys' fantastiske «SMiLE» brukte 44 år på å nå butikkene.
I biografien om Steve Jobs forteller den avdøde Apple-sjefen at å ta LSD var en av de viktigste tingene han gjorde i livet, en av disse helt skjellsettende erfaringene som åpner en dør man verken kan eller vil lukke igjen.
Uten syre, ingen iPad.
Og trolig heller ingen «SMiLE», det tapte Beach Boys-mesterverket som nå endelig utgis offisielt sammen med mengder av tilleggsmateriale fra innspillingene i 1966 og 1967.
Det skjer nesten 45 år etter at prosjektet kollapset under sin egen tyngde og vekten av Brian Wilsons gradvise psykiske sammenbrudd.
UNDER ARBEIDET med oppfølgeren til «Pet Sounds» satt Brian Wilson og tekstforfatter Van Dyke Parks, høye på LSD, i sandkassa på soverommet til Wilson og skrev låter.
Man ser dem for seg, og når man hører resultatet tenker man at dette vanskelig kunne blitt til uten en viss kjemisk påvirkning.
«SMiLE» er en ekstremt kompleks og intuitivt forløst musikalsk mosaikk, der det under de guddommelige poprefrengene og vokalharmoniene lurer en ganske mørk trip.
HELT SIDEN Wilson i et intervju kalte plata «en tenåringssymfoni til Gud», har «SMiLE» hatt en mytisk plass i popens kanon.
Mye av materialet har sirkulert i bootlegmarkedet, inkludert flere uautoriserte forsøk på å rekonstruere albumet.
I 2004 tok Wilson seg i nakken og spilte inn en helt ny versjon, i samarbeid med Parks og turnébandet.
Men det er noe annet å høre originalinnspillingene.
De låter skarpere, friskere, mer skimrende, og på nesten alle måter bedre, i herlig mono.
«The SMiLE Sessions» er sammensatt og ferdigstilt av Wilson og de to andre gjenlevende bandmedlemmene, Al Jardine og Mike Love.
En tanke går til herrenes advokater.
Det var Love og Wilson som røyk mest i tottene på hverandre under innspillingen, og et stykke på vei kan man skjønne Love.
SOM OPPLEVD HELHET er «SMiLE» et storverk i tett dialog med den store amerikanske sangboka, men mellom de nærmest overjordisk vakre låtene som «Heroes and Villains», «Surf?s Up», «Wonderful» og «Good Vibrations», finnes også klart svakere materiale.
Alle kjenner «Good Vibrations, men det er «Surf's Up» som får deg til å måpe i undring over at det kan være mulig å skrive noe så formfullendt vakkert.
Noen vil nok irritere seg over mengden låtfragmenter og instrumentale transportetapper, skrudd sammen med lydeffekter og kuriøse humorinnslag.
Men dette var noe av kjernen i Wilsons musikkpoesi.
Hans evne til å klippe og lime musikk, først i hodet, så på papiret som komponist og arrangør, og til slutt fysisk ved å sette ulike biter av båndopptak sammen til en fungerende helhet, var makeløs.
MAN VIL JO gjerne være i Wilsons hjørne.
Det plagede geniet, den følsomme, litt kvapsete gutten som ikke kunne surfe.
Han som forsøkte å sprenge seg vei ut av den kaliforniske streitheten med grensesprengende musikk, men som gikk i frø både som menneske og som kunstner.
Man kan likevel ikke la være å føle en viss sympati med de andre medlemmene.
«Take 60», sies det et sted i ekstramaterialet.
Tagning 60 av en låt; da begynner det å røyne på.
Hver utgave av «The SMiLE Sessions» kretser rundt en 19-spors monoutgave av albumet, der man har valgt omtrent samme låtrekkefølge som på Wilsons nyinnspilling.
Alle versjoner inneholder også noen låter i stereo, og så er det bare et spørsmål om hvor mye ekstra- og bakommateriale du orker.
Er du normalt sammenskrudd, velger du den doble cd-versjonen med én plate ekstramateriale, eller den doble LP-en med bare én side med ekstraspor.
ER DU DERIMOT blant dem finner en nesten pervers glede i å få noen av pophistoriens største øyeblikk fullstendig dekonstruert, skal du ha «The SMiLE Sessions Box Set».
Fem cd-er, dobbel LP, to syvtommers singler, samt digitale nedlastinger.
Bare å høre en ni minutters montasje av The Beach Boys synge bakgrunnsvokal!
Det er noe dypt fascinerende, og samtidig frustrerende, ved å være flue på veggen gjennom en uendelig rekke tagninger av låter som «Heroes and Villains» og «Good Vibrations».
Det er nesten så det ødelegger gleden over selve verket å høre det i så mange stumper og stykker.
Men bare nesten.
Man hører hvordan Wilson driver dem; den gale professoren som ikke er fornøyd før han hører bandet spille helt nøyaktig den låta han har inne i hodet sitt.
| 1
|
304047
|
Tar avstand fra Melodi Grand Prix allerede?
Johnny Hide har mistet grepet om den trivelige popnostalgien.
|||
ALBUM:
Velkommen til et univers bestående av lange loppemarkedskjorte-snipper, fylte askebeger og tomme rødvinsflasker.
Altså en nokså stereotypisk versjon av den melankolske mannen med kassegitar og kjærlighetskvaler.
Ikke nødvendigvis noe galt i det, men Johnny Hide klarer dessverre ikke å skape nok rørende, uforutsigbare eller interessante øyeblikk på sin andre soloplate.
SamlivsklisjeerDe fleste låtene blir i overkant stillestående og grå — selv om «A Disturbance in the Air» og David Crosby-aktige «Heaven Can Wait» er gode — og det er tidvis krevende å lytte til de klisjéfylte samlivsinnsiktene som preger tekstene.
For å trekke en sammenligning til to andre nordmenn som for tiden lager klassisk og streit popmusikk med større hell, kan vi si at Hide mangler tilstedeværelsen og særpreget til Jens Carelius og meloditeften og detaljrikdommen til Thom Hell.
I tillegg har Hide en Pål Angelskår-lignende snert på stemmen, men akkurat det er jo en elsk-eller-hat-ting.
MGP-låten bortePå «An Honest Try» savnes dessuten humøret og den trivelige nostalgien fra Hides tidligere og kritikerroste band Number Seven Deli — en stemning vi også fikk en smak av i MGP-trudelutten «Rewind Love», som av en eller annen grunn ikke er med her.
Vil Hide kanskje ta avstand fra det nå?
Det er i så fall dumt, for nå er jeg i ferd med å skrive en setning jeg egentlig aldri trodde jeg skulle skrive:
Jeg kunne ønske den Grand Prix-låta var med, jeg!
| 0
|
304050
|
Korrupt og smart
«Chicago Code» er en hardtslående politiserie fra mannen bak «The Shield».
TV:
Hovedpersonen i «The Shield», Vic Mackey, var en korrupt kriminalbetjent i Los Angeles som sjelden fulgte loven, men likevel skapte orden i den urbane jungelen.
I «Chicago Code» er våre helter byens ferske politisjef, Teresa Colvin (Jennifer Beals) og politibetjent Jarek Wysocki (Jason Clarke fra «Brotherhood»), begge like rettskafne og iherdige som Capone-jegeren Eliot Ness.
Chicago er viden kjent for sin korrupsjon, der politikere, bedriftsledere, mafia og politifolk er flettet inn i finmaskete nettverk av gjensidige tjenester.
Colvin og Wysocki har hendene fulle og møter formidable hindringer overalt.
Deres hovedfiende er byens mektigste politiker, rådmann Ronin Gibbons (Delroy Lindo), som er gjennomkorrupt og i overkant hensynsløs.
Likevel er det et troverdig landskap som manes fram gjennom kompakt action og dialoger som slår gnister.
Det tar ikke mange minuttene før du heier på Colvin og Wysocki og lurer på hvordan de skal klare å renske opp i det inngrodde systemet.
Shawn Ryans «The Shield» varte i sju sesonger på kabelkanalen F/X.
«Chicago Code» ble laget for reklamefinansierte Fox, der bare de sterkeste og mest kommersielle overlever.
Serien, som trolig ville overlevd på en kabelkanal, ble avsluttet etter én sesong (13 episoder).
Triste saker, og dessverre er det ingen som har bestukket tv-seerne.
| 1
|
304055
|
Orker du å høre Aqua-Lene synge om robotsex?
Ikke vi heller.
ALBUM:
Man skal ta ting for hva de er, kan man gjerne argumentere.
Men, det er ikke helt lett å se hva Aqua anno 2011 verken er eller forsøker å være.
Deres akterutseilte tagning av insisterende eurodance er verken underholdende i et retroperspektiv, ei heller sett i lys av den revitaliserte formen som preger hitlistene i dag med blant andre Rihanna og Lady Gaga.
Til det er den altfor ugrasiøs, fattig på trøkk, sug og nerve.
«Dirty Little Pop Song» høres for eksempel ut som en tyggegummiutgave av Madonnas «Music» møter en DJ fra et random charter-paradis.
Det er kanskje et billig og krampaktig grep å trille en ener på en plate som denne, men tro meg — det finnes ingenting å bruke terningøyer på her.
Tekstene er hinsides det tålbare:
«Why do you still fuck me like a robot-bot-bot-bot?», med en andpusten Rene Diff pesende i bakgrunnen.
Eller «Take your chance, all in, everybody is here to sin (...) Whatever happens here, stays here», som det heter i «Viva Las Vegas».
Lene Nystrøm høres ut som en Britney Spears-parodi på en dårlig dag og det må jo sees på som passe trist snart 20 år ut i karrieren.
Det går an å være banalt fengende, «Barbie Girl» var en sånn låt - «Megalomania» er kun banal.
| 0
|
304056
|
Full fart i bakhagen
«Arthur og Maltazards hevn» byr på en fargerik reise til miniputtland.
|||
FILM:
Luc Besson er en av frankrikes mest toneangivende filmskapere, kjent for sine actionfilmer, sine smalere verk og sine forhold til vakre kvinner.
Han har blant annet produsert de fartsfylte biljaktfilmene «Taxi» (1998) og «The Transporter» (2002), regissert mer interessante filmer som «Leon» (1994) og «The Story of Joan of Arc» (1999), og laget en rekke filmer med svært sterke kvinner i hovedrollene, deriblant «Nikita» (1990).
Med andre ord, Besson er en kontrastfylt filmskaper det er lett å like.
Eventyr i bakhagen
De siste åra har Besson vært mest opptatt av animasjonsfilm rettet mot barn.
«Arthur og Maltazards hevn» er film nummer to om Arthur og Minimoyene, en filmserie, basert på Luc Bessons egne barnebøker, som blander animasjonsfilm og spillefilm.
Filmen følger 12 år gamle Arthur som er på ferie hos besteforeldrene på landet, og som får en melding fra Minimoyene - en slags grotesk avart av lykketroll - om at det er fare på ferde.
I beste «Kjære, jeg krympet barna»-stil forvandles han dermed til en animert miniversjon av seg selv, og eventyret i bestefars bakhage kan begynne.
Fantasifull Blandingen mellom animert film og ekte mennesker og bilder fungerer godt.
Minimoyenes verden er fargerik, stappet med morsomme detaljer og byr på et rikt galleri av morsomme figurer.
Åpningsscenen, der minimoyene samler bær og morgendugg til kveldens månefest, er som snytt ut av nesa på Pixars «Småkryp» (1999), men Luc Bessons film har fått med seg ti år med digital forbedring, og scenen er noe av det mer fantasifulle jeg har sett på lenge.
Slutter brått Skuespillet er godt og barnevennlig, og familien i filmen kan på mange måter sammenliknes med den vi treffer i den norske familiefilmen «Knerten».
Moralen er at tidsrikitig og upåklagelig og sier at man skal ta vare på naturen.
Og også humoren i filmen fungerer fint for både vokse og barn, selv om den er hakket hvassere og frekkere enn hva amerikanske barnefilmer byr på.
Og da bærer man over med at den norske dubbingen er en smule slitsom og at filmen slutter så altfor, altfor brått.
Filmselskapet kunne med fordel ha opplyst om at dette er del nummer én, og at nummer to ikke kommer til Norge før julen 2010.
| 1
|
304057
|
Naturtalent
Heløkologiske Maaemo ligger bra an til å nå målet sitt om å bli en internasjonal gourmetsnakkis.
Ved grytene står Esben Holmboe, som har vært innom luksuskjøkken som Feinschmecker, Le Canard og Oro.
Med seg på laget har han både restaurantsjefen og vinansvarlig fra Eyvind Hellstrøms nedlagte Bagatelle.
På menyen står en 9-retter, enten du vil eller ikke.
Kveldens første appetittvekkere serveres på en stor, tung stein.
Dandert på berget ligger munnfuller av rå reke, hirsegrøt og fennikel med lakrissmør.
Like etter kommer østersemulsjon, med svak smak av dill, selleri og pepperrot.
-Utsøkt, roser Robinson.
-Lokalene og utsikten gir meg følelsen av å være i New York, kommenterer Fredag.
Der ute i mørket, utenfor de store vinduene, kan spiseparet se Bjørvikas høyhus i glass og betong, en snøhvit designbru og jernbanelinjer på kryss og tvers.
Første rett er «Jordskokk fra Korsvold Gård».
Kjøkkenet lar den litt rare, men deilige grønnsaken spille hovedrollen.
Den saktekokte rotknollen serveres med jordskokkrem og grønn salat.
-Mmm...
Saftig kjøtt med underfundig sødme og nøttaktig jordsmak.
Så rent og så godt, sier Robinson.
I glasset har spiseparet fått en dyp og moden Pinot Gris-vin:
«Fromholz Ostertag» fra franske Alsace.
Robinson og Fredag lar sommelieren velge vinene.
Vil du velge selv, får du et lesebrett mellom hendene, med en spesialdesignet vinapplikasjon hvor du kan trykke deg gjennom europakartet og vindistriktene.
På Maaemo serveres kveldens brød bare én gang, og da som en egen rett kalt «Hvete med hvede».
Til det nybakte brødet får spiseparet hveteøl fra Harslev og historien om en dansk bonde som var så glad i øl.
-Jeg liker ideen om bare én brødservering, sier Fredag.
Neste rett er «Grønnkål og Røyk».
Denne gang er ikke hovedingrediensen fra grønnsakshagen eller mølla, men fra havet.
To røykfylte glassklokker kommer på bordet, og skjuler lettsaltet torsk og grønnkål.
-Fisken er perfekt stekt med en sprø smørskorpe og de lune, krusete kålbladene er saftige.
Jeg tror dessuten jeg kjenner en mild nøttesmak.
Og røyken fra eplesponen framhever og kontrasterer alle disse smakene på elegant vis, sier Robinson.
Rett nummer fire er «Rødbet og Nyr», posjert rødbet samt rødbetgelé.
Den søtlige jordsmaken balanseres av sprø rugbrødsmuler og den syrlige ferskosten Nyr.
-Her er den kraftige bærpregede vinen som en ingrediens å regne.
Den løfter virkelig retten, sier Fredag etter en smak av franske «Moulin à vent La Rochelle» fra det utskjelte Beaujolais-distriktet.
Vi beveger oss mot Trøndelag igjen.
Og blir der en stund.
Retten «Løk med persille og urfe fra Røros» har nemlig hentet kalven derfra.
Det møre kjøttet kommer med karamellisert løk, løkpuré og persille.
Også osteretten (nummer seks) kommer fra Røros, nærmere bestemt Eggen Gardsysteri i fjellbygda Vingelen.
Blåskimmelosten har fått følge av grov toast, hylleblomsthonning og havtornbær.
-Havtornbær er sjelden vare.
De smaker syrlig og litt skarpt, nesten som pasjonsfrukt.
Dette er en utrolig deilig kombinasjon, sier Robinson.
-Klar for søtsaker? spør Fredag?
Til bordet kommer «Malt og multer».
Den perfekte bærdesserten etterfølges av «Smør fra Røros», som er smøris, smørkjeks, smørsaus og smørkaramell med et hint av kaffe.
Den søte delen av menyen avsluttes med retten «Over tregrensa», som består av granité av tykkmelk og krekling.
Og kakao.
I glasset duver en søtlig og fyldig italiensk «Recioto della Valpolicella» med smak av skogsbær.
Hele veien har vinmenyen bestått av toppviner til mellom 300 og 400 polkroner per flaske.
Det er på tide å oppsummere.
Spiseparet har fått en historie til hver rett: om de glade kuene, den stikkende busken og den hardtarbeidende bonden.
De har fått en smak av Spydeberg, Nes, Hvaler, Sande og Røros.
-Dette har vært et perfekt måltid, sier Robinson.
-Jeg elsker de rene smakene, de tydelige hovedrollene på tallerkenen.
Jeg blir rett og slett stolt av norsk natur.
-Ja, og av dette unge restaurantlaget bestående av kunnskapsrike perfeksjonister, supplerer Fredag.
-Men hva skal vi si om regningen på 4150 kroner?
-Verdt hver krone, fastslår Robinson.
De tar gaveposen med gløggsjokolade under armen og vandrer ut i vinteren.
-Maaemo kan bli en internasjonal gourmetsnakkis.
| 1
|
304058
|
Denne nordmannen har produsert Ludacris' nye singel
Han klarer seg ganske bra på egen hånd også.
EP:
26 år gamle Magnus Høiberg er noe av et unikum i norsk musikk.
Allerede som tenåring utmerket han seg som turntablist; under navnet FINAL har han deltatt i tre DJ-VM.
For to år siden dro han på seg Cashmere Cat-hammen, snekret noen utmerkede remikser, og slapp EP-en «Mirror Maru» — med et tittelspor som i all sin spartanskhet var av de helt ekstraordinære.
Derfra har det bare gått oppover.
Forrige uke dukket Ludacris' nye singel opp med en featuring-rekke bestående av Wiz Khalifa, Jeremih — og Cashmere Cat.
«Wedding Bells» viser katta som vi har lært å kjenne ham:
Med et autistisk grep om lydkvalitet og dynamikk, og en utsøkt balanse mellom det perfekt skrudde, naive melodier og organiske detaljer (basspillet på «Pearls» er nydelig).
Ikke minst er han en mester i å hente spenningsoppbygging og -utløsning fra et gjennomført dempet klipp-og-lim-lydbilde.
Åpningssporet «With Me» ble sluppet som singel før jul, men overgås av både tittelsporet og nevnte «Pearls», som fullendes av oppkuttet og ivrig manipulert vokal.
| 1
|
304059
|
Først og fremst fortellere
Karpe Diem med hjertet i hånda.
ALBUM:
Få norske artister har de siste årene lyktes så godt på både radio, hitlister og konsertscener som Karpe Diem, Oslo-duoen som med sin forrige plate, «Aldri solgt en løgn», ble de de første norske rapperne til å toppe VG-lista.
Godt hjulpet av to av produsentene fra sist, svenske Astma & Rocwell, kjører de denne gangen videre med suksessoppskriften:
En usedvanlig velutviklet sans for emosjonell, melodisk og ofte radiovennlig (les: fengende) poprap.
Aggressiv rapping
De pumpende, rytmebaserte hiphop-låtene er nemlig langt i mindretall på «Kors på halsen...».
De er til gjengjeld riktig minneverdige.
«Toyota'n til Magdi»
Men det er «Jens» som topper kaka, med en tung, kjapp rytme, massevis av attitude og en Magdi i «Ibsens ripsbusker»-høygir.
Elegante fortellere
Den virkelige styrken til «Kors på halsen...» er likevel hverken rapen eller det musikalske, men hvilke elegante fortellere de to har blitt - både tematisk og språklig.
Lekne, kreative vendinger tegner opp levende og treffende historier, som ikke bare har en verdi i seg selv, men også løfter musikken som følger dem.
«Porselen» har for eksempel en produksjon og melodi som i seg selv er fin, men ikke veldig spennende.
Dette enkle blir imidlertid helt riktig satt opp mot en personlig tekst om sykdom som går i arv, og linjer som «vi kan'ke vente en time med å få unge for jeg har lyst til å være mamma og se på at barna mine klarer seg fint».
Nært og personlig
«Kors på halsen...» er en plate der Chirag og Magdi deler det meste.
Da passer det jo godt at gutta på «Helseguru» og «Støv» slår seg sammen med noen av den norske indiepopens mest inderlige stemmer, Truls Heggero og Kråkesølvs Unstad-brødre.
Disse samarbeidene flyter godt - kanskje ikke så rart så lenge Karpe Diems låter gjerne ligger vel så tett på poprock som på hiphop-produksjoner.
| 1
|
304060
|
Mest for natthauker
Alt ved restaurantør Jan Vardøens nye diner erfett.
Litt for fett.
Oppkalt etter det kjente maleriet til Edward Hopper, har The Nighthawk Diner åpnet i de gamle lokalene til Rehmans på Grünerløkka.
Stedet er det siste i den stadig mer imponerende porteføljen til Jan Vardøen, den rocka entreprenøren som står bak en rekke av løkkas mest vellykkede drikke- og spisesteder, blant annet Bar Boca og Villa Paradiso.
Hans varemerke er stilrene interiører, rause drinker, og god, autentisk mat.
Som dommer i tv-programmet «Masterchef» har Vardøen blitt enda mer kjendis, og siden åpningen av Nighthawk for noen uker siden har det vært daglige køer for å slippe inn.
Først etter tre forsøk klarte Robinson og Fredag endelig å kapre et bord.
-Veldig høy trendfaktor her, sa Robinson, som straks kjente igjen flere representanter for hovedstadens glitteratii.
-Veldig høy stekeosfaktor også, sa Fredag, det stinker frityr.
-Men skal det ikke nettopp dét på en skikkelig amerikansk diner?
-Akkurat den delen hadde man ikke trengt å importere.
Det holder med de litt sure og stressa amerikanske servitørene.
I søte grønne kjoler løp flere vaskekte yankees rundt og forsøkte å holde orden på kaoset av utgående pannekaker, tuna melts og icecream sodas, og stadig innkommende gjester.
«Hiya there, decided yet?», spurte den cheerladeraktige unge jenta som betjente deres bord.
Robinson tok oppgaven med å teste den soleklare dinerfavoritten:
Hamburgeren (159,-).
Menyen lovet at kua var «grass-fed», og for femten kroner ekstra kunne man slenge på blåmuggost, cheddar eller bacon.
Robinson valgte i stedet et tillegg av coleslaw (25,-) og løkringer (35,-) fra den utvidede tilbehørslista.
Fredag valgte mer vågalt; hjemmelaget krydderpølse (149,-) med sauerkraut, pickles og grillede grønnsaker.
-Nokså kjedelig utvalg for den som ikke er fyllesjuk eller kjøttsulten, sa Fredag, og mente utvalget av salater og mindre kolesteroltung mat var i spinkleste laget.
Mens de ventet på maten nøt de hver sin øl fra det fyldige drikkekartet, en Samuel Adams Boston Lager (64,-) og en spesiallaget ale fra den norske produsenten Nøgne Ø
- The Nighthawk Diner Breakfast Brown (68,-).
I kjent stil byr Vardøen også på et stort utvalg drinker, men det fikk vente til et annet besøk.
-For et topp sted å rangle.
Masse store bord til mange venner og mange cocktails, dette kommer til å bli en slager for alle slags nattedyr.
Ikke minst dagen derpå.
-Det er dessuten det beste interiøret Vardøen har laget, alt er perfekt ned til minste art deco-detalj.
Som klippet ut av Chicago på 30-tallet.
Maten holdt dessverre ikke det samme nivået.
Burgeren var for tørr, inni et smakløst rundstykke, og coleslawen var uten syrlighet og tyggemotstand.
Krydderpølsa var helt ok, men den var like lunken som de grillede grønnsakene var slappe.
Løkringene var derimot gylne, lubne og sprø - måltidets høydepunkt.
-Regel nummer én for feit, stekt mat, er at den må være rykende varm, her har fettet nesten størknet før tallerkenene forlot kjøkkenet.
Ikke bra.
De rundet av med en jordbærmilkshake og et stykke hjemmelaget brødpudding, begge deler lettglemte.
-Vi får være rause og se på det som åpningsproblemer, det er ikke rart det går på halv tolv med så enorm pågang.
Men her må det skjerpes inn kraftig både på kjøkkenet og på servicen.
-Og investeres i et bedre lufteanlegg.
| 0
|
304062
|
Løskrutt & slim
«Cowboys & Aliens» er påkostet og seriøst lite morsom.
FILM:
Arbeidet med denne filmen startet i 1997, lenge før «tegneserieromanen» kom ut nesten ti år seinere.
Mange kokker har vært innom og laget søl, før han lubne duden fra «Swingers» satte seg i registolen.
Det er selvsagt mer relevant at Jon Favreau også har gjort seg bemerket med to knakende gode og svært innbringende «Iron Man»-filmer, noe jeg vil tro ga ham relativt frie tøyler på «Cowboys & Aliens».
Så hvorfor har resultatet blitt en utmattende blanding av blåslimete og ørkenstøvete klisjeer?
Favreau har markedsført «Cowboys & Aliens» ved å kritisere Hollywood for ikke å lage originale filmer lenger, en kritikk som hadde stått seg bedre hvis det var «Iron Man» han skulle presentere.
Hans nye film har en original og kul tittel, men resten er søvngjengeri.
Lasso fra det ytre rom
Det starter med at vår ordknappe westernhelt (Daniel Craig) våkner i Arizonas ørken med blodig sår og et armbånd fra framtida.
Han har mistet hukommelsen, men viser noen uheldige banditter at han har lært nærkamp av Jason Bourne.
Han rir deretter inn i gruvebyen Absolution (tilgivelse) og setter enda noen slyngler på plass — før en gjeng romskip sveiper ned fra himmelen med en slags space-lasso og senker innbyggertallet betraktelig.
Den ytre fienden fører bitre uvenner sammen.
Plutselig er den mektige kvegeieren Dolarhyde (en sedvanlig gretten Harrison Ford) venner med Daniel Craig (historiens mest veltrente cowboy), som sammen med apachene og landeveisrøverne tar opp kampen mot «demonene».
Ufrivillig humor
Robert Downey Jr. skulle opprinnelig ha Craigs rolle, noe som trolig ville tilført filmen en livreddende dose humor, liksom Craig ville tilført «Iron Man» et drepende gravalvor.
Jeg skal ikke avsløre for mye om filmens kvinnelige innslag (Olivia Wilde), man bare nevne at det er latterlig absurd uten å være morsomt.
Noen burde fortalt Favreau at hvis du kombinerer en konvensjonell western og en minst like konvensjonell science fiction-historie, så får du ikke nødvendigvis en original syntese som gir deg rett til å skjelle ut sjefene i Hollywood.
«Cowboys & Aliens» er et symptom på tingenes tilstand, en film der seks manusforfatterne har klekket ut om lag tre morsomheter, ingen av dem frivillige.
| 0
|
304063
|
Den mest positivt ujevne Dylan-plata i moderne tid
«Tempest» byr på noen etterlengtede pauser fra swingkjøret.
ALBUM:
«Tempest», Bob Dylans 35. album og verket som markerer hans 50-årsjubileum som plateartist, starter med noen låter som høres ut omtrent som «alle» Dylan-plater på 2000-tallet: swing og western, røykfylt salong, brummende ståbass, piskende trommer og en intimt innspilt, gryntete stemme.
Satt seg fast?
Like mye som man har lært seg å elske dette lydbildet og uttrykket som en acquired taste, og nyte det lik en røykfylt single malt, er det også et potensielt slitasjemoment her, en litt uggen følelse av at Dylan, like ensporet som lidenskapelig, har «satt seg fast» i denne nostalgiske sumpen av forgangne, patinerte musikalske tidsbilder.
Skal vi aldri mer få noen poplåter eller fresende, frådende og mer, øh, «moderne» rockepos fra Dylan?
Velsignede frislipp
Slik sett, og medbrakt en dose sunn skepsis til de rituelle hyllestene som allerede er blitt «Tempest» til del i fanziner som Rolling Stone, Mojo og Uncut, byr albumet på et lite knippe velsignede frislipp stilmessig.
De er ikke nødvendigvis de beste låtene på platen, men de er, i kontekst av det siste Dylan-tiåret, uanstrengt løsslupne:
«Pay In Blood»
«Tin Angel» er et hypnotisk blodbad av en folkballade, der Tony Garniers fabelaktige bass duver og bølger og snor seg gjennom de ni minuttene, understøttet av varsom banjoplukking og et stringent, økonomisk beat — rause lyttere vil smile, nikke og rugge på kroppen og tenke at slik låter det hvis «Ballad Of A Thin Man» og «Blind Willie McTell» får et felles avkom.
«Roll On John» er først og fremst en søt avslutning på albumet, en småpussig, småsentimental og smårørende hyllest til John Lennon, satt til noe av den mest joviale, gyngende balladepopen vi har hørt fra denne kanten på flere tiår.
Bare det at sanger som dette dukker opp med jevne mellomrom, på et album som oftest byr på såpass mye mørke og faenskap at det føles like mye som en heftig «Breaking Bad»-episode som en regulær samling gammelmannsblues, gjør dette til det mest flerdimensjonale og positivt ujevne Dylan-albumet i moderne tid.
Dylans dualitet
Og den bærer med seg en klassisk Dylan-dualitet: hvor går grensen mellom den jevnlig Nobel-foreslåtte poeten og en klisjéjagende kåtslask?
Et sted synger han om å begrave sitt sorgtunge hode dypt mellom brystene på en dame, man rødmer litt og tenker at Bjørn Eidsvågs vassing i sivet til sammenlikning høres ut som prippen presteprat.
Det er vel noe av storheten til Dylan som han fortsatt besitter; evnen til å friske opp selvfølgeligheter og gi tilsynelatende ferdigtygde fraser og melodier et nytt og bedre liv.
Selv som 71-åring.
Det monstrøse «Titanic»-eposet «Tempest», 14 begivenhetsfattige, men likevel tidvis magisk tiltrekkende minutter med irsk sjømannsvise, Leonardo di Caprio-referanser og malende drama, illustrerer dette poenget ytterligere: geniet kommer og går i kortere og lengre perioder, men geniet trumfer alltid den banale låtskriveren og skjødesløse musikeren.
Ikke bare fordi han er Bob Dylan, men fordi han fortsatt er en god Bob Dylan.
Avslappet vitalitet
Når dylanologer og tidens tann har jobbet seg ferdig, vil nok «Tempest» bli rangert bak konsistente mesterverk som «Time Out Of Mind» og «Love & Theft», men også bli kjærlig omfavnet og likt — fordi Dylan slapp ned sin stilistiske guard noen minutter her og der.
Hvilket ikke er tegn på svakhet, men på en avslappet, selvbevisst vitalitet.
Det holder i massevis.
| 1
|
304064
|
Skjebnetung
Sørkoreanske «Pietà» roter bort muligheten til å bli et vellykket hevndrama.
FILM:
En humørløs ung mann onanerer under dyna, før han mottar et bilde på mobilen og går ut og gjør en verkstedarbeider til krøpning.
Dette holder han på med en stund og kaller alle han møter hore eller drittsekk.
Kang-do (Lee Jung-Jin) er pengeinnkrever i et forfallent industristrøk i Seoul og gjør livet surt for håndverkere som jobber for seg selv i små metallverksteder.
De har tatt imot penger fra lånehaier og når de ikke betaler, knuser Kang-do en kroppsdel, slik at de får penger på forsikringen.
En dag står en kvinne (Cho Min-soo) utenfor døra til Kang-dos spartanske leilighet.
Hun presser seg inn og begynner å vaske opp.
Han kaller henne drittkjerring, også når hun påstår å være mora som forlot ham ved fødselen.
Hun henger seg på, blir med når han utdeler ørefiker og knuser kneskåler.
Uinteressert
«Pietà» er et skjebnedrama av den stiliserte typen og vant prisen for beste film i Venezia tidligere i høst.
Spillestilen er teatralsk og skuespillerne ser ikke ut til å være av de mest erfarne.
Forholdet mellom mor og sønn er freudiansk så det holder, men likevel inviterer ikke den psykologiske skildringen til innlevelse, for å si det forsiktig.
Selve strukturen i plottet kunne blitt et drivende godt og dyptloddende hevndrama av den tradisjonelle sorten, med flere overraskelser (advarsel: det meste avsløres i traileren), men regissør Kim Ki-duk virker merkelig uinteressert i å fortelle historien skikkelig.
Han har uttalt at filmen handler om hvordan penger og suksess ødelegger det som er rent og skaper hat mellom mennesker.
Jeg har ingenting imot kapitalismekritikk innpakket i kunstfilm, men da burde Kim Ki-duk rendyrke dette og ikke prøve seg på et halvkvedet hevndrama som er psykologisk overtydelig, der ofre uten egen vilje sitter og venter på skjebnen i form av en enslig pengeinnkrever.
Ikke enten-eller
Regissøren er opptatt av de store spørsmål, men det burde være fullt mulig å kombinere en realistisk, medrivende historie med en bruk av symboler og religiøse bilder som forsterker helheten og skaper et helstøpt filmatisk verk.
Kim Ki-duk glimter til med slående øyeblikk og skjebnetyngde av klassisk greske dimensjoner, men overspill, pussig dialog og dveling ved uvesentligheter ødelegger.
| 0
|
304065
|
En ganske typisk norsk «flink pike»-popplate
Debutant Line Larsen gjemmer bort særpreget.
|||ALBUM:
Line Larsens mest formidable presentasjon av eget talent og potensial er stadig det ett år gamle singlesporet «One Of You», en småfuktig shoegazerdrøm som låter som en Kevin Shields-remiks av Cocteau Twins, temposterk popsødme, bulder og skjønnhet.
Ulempen med den slags førsteutspill er selvsagt at den blir standardbærer for hele albumet.
Ikke at «The Road Not Taken», pent og innfallsrikt produsert av Børge Fjordheim (Morten Abel, Cloroform, Sivert Høyem), faller helt igjennom, men Larsen viser seg å være en ganske mye vanligere og mindre særpreget artist.
Midtempo og ballader vinner over de kjappe låtene med 7—3 på dette albumet.
Og selv om det altså pakkes pent inn, er disse mer saktmodige formatene med på å gjøre «The Road Not Taken» til akkurat en slik kommersielt fordøyelige, typisk norsk «flink pike»-popplate «One Of You» så tydelig og forfriskende opponerte mot i utgangspunktet.
Og da blir også albumtittelen noe av en selvoppfyllende profeti.
| 0
|
304066
|
Med frie HBO-tøyler skulle «The Newsroom» ta Aaron Sorkin til nye høyder
Slik gikk det ikke.
TV-SERIE:
For mange var det en drøm som ble virkelighet da det ble kjent at Aaron Sorkin, en av verdens få manusforfattersuperstjerner og mannen bak en av de siste par tiåras mest vellykkede tv-serier, «The West Wing», hadde slått seg sammen med HBO.
For hvilket blomstringspotensial lå vel ikke i møtet mellom denne kompromissløst oppmerksomhetskrevende dialogmesteren og kabelkanalen som gjennom 2000-tallet frontet den store tv-drama-revolusjonen nettopp ved å gi sine serieskapere sjeldne grader av kreativ frihet?
Sammen skulle de produsere en serie som tok for seg det indre livet i en amerikansk tv-nyhetsredaksjon, i en tid der de fleste nyhetsmedier er under press, og nyhetsankerets ubestridte autoritetsposisjon ikke lenger er så ubestridt.
Med Sorkins velkjente sans for å manøvrere i maktens kulisser burde utgangspunktet være det aller beste, og de første smakebitene som dukket opp på nettet så da også svært lovende ut.
Forrige søndag hadde serien endelig amerikansk premiere.
Det må kunne sies å ha tatt lufta ut av ballongen, for mottakelsen har vært alt annet enn gratulerende.
TV-opprør
«The Newsroom» følger en rutinert nyhetsanker, Will McAvoy (spilt av Jeff Daniels), som i en årrekke har bygget sin suksess på aldri å støte noen ved å flagge egne synspunkter.
Men under en tilfeldig college-debatt der ordstyreren presser ham til å ta stilling, går det plutselig i svart for Will.
Han lirer av seg en tordentale ingen hadde sett komme, og i kjølvannet av det påfølgende medieoppstyret griper kanalsjefen anledningen til å gjøre drastiske endringer med Wills program.
Inn kommer programlederens eks (Emily Mortimer) som ny produsent, og det med et prosjekt!
Det er på tide å slutte å jage etter seeroppslutning, og heller gjenreise nyhetenes ærverdige rolle som den fjerde statsmakt.
Den innledende scenen fra college-debatten er en oppbyggingsmessig nytelse for enhver tilhenger av Sorkins forløsende her-skal-skapet-settes-på-plass-monologer.
I kameraets hvileløse vandring og den fjerne lyden av politikernes kjekling kan du merke klimakset komme snikende, og idet Will bryter ut i en tirade av tall og fakta om nasjonens begredelige tilstand, er det lett å bli sittende og klappe i hendene med et frydefullt glis om munnen.
Scenen lover dessverre langt mer enn den kan holde om det som skal følge.
Stilisert skrivestil
Det er ikke alle som er like begeistret for Sorkins skrivestil.
Mannen har spesialisert seg på halsende, informasjonsmettet, belærende og perfekt intellektuelt formulert dialog — med andre ord en måte å snakke på som ikke ligger særlig nært virkeligheten.
Den kan dessuten være krevende å henge med på.
På samme stiliserte måte skaper han gjerne en urealistisk «perfekt verden», der det er mulig for en idealistisk demokrat å bli valgt til USAs president, eller der en tv-produsent med en agenda får lov til å kjøre sitt eget løp.
I tilfellet «The Newsroom» har det blitt påpekt at han totalt ignorerer internettets relevans i dagens medieverden, og klamrer seg til ei tid da kveldsnyhetene var det eneste som satte dagsorden.
Sorkins mangel på virkelighetsnærhet er imidlertid ikke spesielt plagsom.
Premissene han setter opp legger nemlig på sitt beste grunnlaget for en briljerende lek med scenarier, framført på underholdende, lærerikt og ofte syrlig vittig vis av inspirerende overmennesker.
Det som er svært overraskende med «The Newsroom», er derimot hvor stillestående og innholdsløs serien i lange perioder er.
Ikke minst i nettopp dialogen.
Etter pilotens intense åpningsscene forsvinner framdriften etter hvert totalt, og viser bare glimtvis den snerten Sorkin er så kjent for.
Jo da, det blir gått og snakket (hans signaturgrep), men for det aller meste blir det sittet eller stått og snakket, lenge, i statiske bilder som helt mangler det yrende bakgrunnslivet som ellers gir tempo og nerve.
Det blir rett og slett kjedelig.
Da hjelper det på ingen måte at det dukker opp plottlinjer som er så forutsigbare at man ender med å bli overrasket, fordi man aldri kunne forestille seg så banale valg bli tatt i en serie som denne.
Problematiske kvinneroller
Et annet problem ved serien henger sammen med den behørige kritikken som har blitt framsatt om de kvinnelige karakterene.
Wills produsent MacKenzie kommer til redaksjonen rett fra beinhard jobbing i Afghanistan, og både omtales og framstår som driftig, idealistisk og ekstremt dyktig.
Det er hun som brenner for å gjøre noe nytt, og det er hun som får Will med om bord.
Likevel blir hun allerede i andre episode portrettert som en ubehjelpelig, uprofesjonell og fjollete kløne, som verken er i stand til å lede et morgenmøte, holde privatlivet sitt atskilt fra jobben, eller forstå de intrikate utfordringene ved å sende e-post.
Virkelig?
Denne smarte, selvstendige og moralsk styrte kvinnen velger også utilslørt å rekruttere en kvinnelig kollega på grunnlag av utseende, hvorpå kollegaen (som har en doktorgrad i økonomi) svarer med å underselge seg selv og anbefale eldre, mannlige alternativer.
Begge deler tar høyst reelle problemstillinger på kornet.
Ingen av situasjonene benytter anledningen til å reflektere over det.
Én ting er holdningene utformingen av disse rollefigurene signaliserer.
Men for serien er det mest utilgivelige at denne usammenhengende, flate og uintelligente karakterskildringen rent dramatisk er direkte slett arbeid.
Og dét preger flere enn seriens kvinner.
Lyspunkt i journalistikken
Alt er ikke begredelig ved «The Newsroom».
Når fokuset flyttes fra personlige forhold og redaksjonsintriger til faktisk journalistisk arbeid, spisser intensiteten seg kraftig til, og Sorkin får skinne i sitt ping-pong-spill av fakta, analyse og kjappe vurderinger.
Rett nok baserer serien seg på to år gamle, velfordøyde nyhetshendelser det er lett å være etterpåklok rundt, men igjen passer dette godt med Sorkins måte å fortelle historier på.
I intervjuer har Sorkin trukket fram hvor godt han har trivdes med å ha laget en serie på bare ti episoder, der han slipper å forholde seg til forstyrrende tilbakemeldinger underveis i prosessen.
Han vil nok likevel tjene på å ta noen av dem til seg i arbeidet med sesong to, som nettopp ble bestilt av HBO.
| 0
|
304068
|
Snilt sjørøverseilas
En genuint sørlandsk sjørøverfiksjon, helt ned til det kjente og kjære omkvedet «så kan vi ta det rolig de neste hundre år».
ANMELDELSE:
Om alle sjørøverkapteinene fra litteratur- og filmhistorien hadde holdt årskonferanser på Tortuga, er det fristende å se for seg at stakkars, bleke Kaptein Sabeltann hadde blitt sittende helt nederst ved bordet, uklanderlig antrukket og med en nervøst dirrende snurrebart mens han ble nødt til å motta hån fra Blackbeard og Long John Silver.
Tolkningen Kyrre Haugen Sydness gir av Terje Formoes suksessfigur er i hvert fall ikke veldig skremmende, og er vel heller ikke ment å være det.
Kapteinen har en dyp rungende stemme og akkurat nok harme i seg til at det er morsomt når han blir lurt.
Sabeltannversjonen av de syv hav er dagene for det meste skyfrie, havnene er små og pitoreske og selv om dette er en eventyrfilm som holder et friskt tempo, er våre helter og deres fiender forholdsvis bedagelig anlagte, fjasete og lettlurte skapninger.
Det er fristende å kalle det hele en genuint sørlandsk sjørøverfiksjon, helt ned til det kjente og kjære omkvedet «så kan vi ta det rolig de neste hundre år».
Alt det er kvaliteter jeg tror kommer godt med for voksne, siden dette er en film målgruppen, de små er alen lange, nok vil kunne tenke seg å se om og om igjen.
Det er mye å glede seg over her for dem, fra tilløpene til skattejaktgrøss i åpningsscenen, et meget solid stykke prompehumor og Anders Baasmo Christensens fnisete Kong Rufus, som mest av alt er opptatt av å gi seg selv og sine undersåtter i det knøttlille kongeriket Lama Rama en god latter (det får han til).
Filmens miniatyrunivers er velskapt
- Sabeltanns skute er liten bedrift med rundt ti ansatte, de stakkars rivalene hans er enda færre, men det oppleves mer som et selvsikkert fabelunivers det er lett å få oversikt i enn et smalhansopplegg uten råd til statister og mer prangende visuelle effekter.
Skuespillerne ser ut til å kose seg over hele fjøla - viktigst å nevne er filmdebutant Vinjar Pettersen som bringer et åpent ansikt og en letthet til rollen som dekksgutten Pinky.
Han har gjort en glimrende jobb, men helt rolig kan han nok ikke ta det ennå - filmen kommer med noen ganske bastante hint om at dette ikke er det siste vi har sett av Kaptein Sabeltann på kino.
| 1
|
304071
|
Kald krig på hjemmefronten
I «The Americans» er Reagan-tidas USA bakteppe for en litt annerledes spionfortelling.
TV-SERIE:
Hva skjer når en spion har vært «undercover» så lenge at det begynner å bli uklart hvilken virkelighet som egentlig er den riktige?
Spørsmålet ligger som en dirrende streng under denne dramaserien, som lar innspurten på den kalde krigen være bakteppe for en fortelling om identitet, lojalitet og tilhørighet.
Integrerte agenter
«The Americans», skapt av en tidligere CIA-agent, ble en kritikerfavoritt da den kom på amerikanske skjermer i januar i år.
Men i motsetning til de seneste sesongene av mer sensasjonelle «Homeland», en serie det tematisk er naturlig å sammenlikne med, har det tatt tid å få den på lufta i Norge.
Året er 1981, og i et Reagan-styrt USA møter vi ekteparet Elizabeth og Philip Jennings.
Det er i hvert fall det alle rundt dem kjenner dem som, og, ikke ubetydelig, det eneste de kjenner hverandre som.
Men da de kom til statene 16 år tidligere, var det som iherdig opptrente russiske KGB-agenter, med ordre om å integrere seg så tett i det amerikanske samfunnet at de umulig kunne avsløres.
I skjul utfører de oppdrag der alt fra utpressing og overvåkning til overfall og dampende forføring utføres under dekke av løsbart og parykk.
Men neste morgen skal de to barna ha frokost på bordet, og dagjobben på reisebyrået venter.
Legg til en FBI-agent som flytter inn i nabolaget, uvisst av hvilken grunn, og et presset KGB som intensiverer aktiviteten med krav som grenser til det umulige, og det er duket for trøbbel.
Hverdagsliv
Formelen «mennesker i uvanlige situasjoner håndterer hverdagen» har vi sett i mange tv-varianter før, fra mettede «The Sopranos» og «Breaking Bad» til mer løsslupne «Dexter» og «Weeds».
Med sin dempede tone har «The Americans» flest av kvalitetene til de første, men den er ikke uten innslag av humor og lekenhet.
Det er heller ingen storslagne stilistiske effekter her, bare en diskret, men velfungerende tidskoloritt.
Det er historien som står i sentrum, og den formidles godt av Keri Russell, Matthew Rhys og Noah Emmerich i hovedrollene.
Drypp av action
Til å være en agentserie er den lite actionfylt, med unntak av noen konsentrerte sekvenser.
Men den svært — litt i overkant — handlingsmettede pilotepisoden spiller opp en rekke uavklarte problemstillinger:
Hvordan tåler forholdet mellom Elizabeth og Philip all den utenomekteskapelige, intime aktiviteten som følger med oppdragene deres?
Hvor «ekte» er egentlig forholdet deres, arrangert som det er?
Og hva skjer om en av dem lar seg friste av den svært lukrative muligheten til å skifte side?
Vissheten om uvissheten er det som gjør det spennende.
| 1
|
304076
|
En tour de force for fans av 70-tallets monstrøse gitarrock
Motorpsycho- og Cadillac-medlemmer slår hodene sammen.
ALBUM:
Det kommer sikkert ikke som en stor overraskelse at Spidergawds debutalbum med samme navn er en tour de force for alle med et hjerte som banker for 70-tallets monstrøse gitarrock.
Her bades det i flanger, rullende bassganger, store gitarvegger og gyngende trommegroover fra første spadetak.
Kanskje ikke så rart, all den tid medlemmene heter Per Borten, Rolf Martin Snaustad, Bent Sæther og Kenneth Kapstad.
De to sistnevnte fra Motorpsycho og de to andre fra henholdsvis Moving Oos/Cadillac og Hopalong Knut.
Mye feinschmeckerkapital på et brett der.
Om man plukker opp estetikken til band som MC5 og The Stooges og parer det med Black Sabbath på sitt tyngste, samt legger til en forkjærlighet for progrockens overraskende vendinger og psykedelians meditative jamsekvenser, så er du noenlunde i nærheten.
Retroprosjekter er gjerne mest interessant for de involverte, men Spidergawd er dypt underholdende fra melodiøse og funky «Blauer Jubel» til mastodonten, fjorten minutter lange og referansetunge «Empty Rooms».
| 1
|
304077
|
Melodiøst og finurlig på Opeths karakteristiske vis
Solide saker fra prog-favorittene.
ALBUM:
De som håper at Opeth har trappet opp igjen death metal-tendensene etter meningsdeleren «Heritage», vil nok bli skuffet.
Når det er sagt, er det mye på «Pale Communion» som burde tale for at de fleste som har fulgt bandet med interesse de siste ti årene bør blir godt forlikt.
Den trekker ikke så langt inn skau-progen som forgjengeren.
Det virker i det hele tatt som at de har hatt lavere skuldre i studio denne gangen.
Det er melodiøst og finurlig på Opeths karakteristiske vis, men mer på en inviterende enn ekskluderende måte.
Således hadde denne kanskje vært en mer naturlig oppfølger til «Watershed».
«Cusp of Eternity»
Liker du «Damnation», har du mange fine timer foran deg.
| 1
|
304079
|
Ikke storslått nok
BBC Americas første storserie «Ondt blod i New York byr på kuler og krutt, men er ingen kanon.
Ti år er gått siden regissør Martin Scorsese svidde av 97 millioner dollar for å gjenskape det beryktede Five Points-distriktet anno 1863 i storfilmen «Gangs of New York».
Det samme fascinerende miljøet, bare ett år seinere, er utgangspunktet for BBC Americas første egenproduserte storsatsing, TV-serien «Copper».
Det er imidlertid tydelig at BBCs amerikaavdeling ikke har hatt samme budsjett som Scorsese.
Det ser ikke ut til at serieskaperne Tom Fontana og Will Rokos har rådført seg med sine mesterlige BBC-kolleger over kjølen, heller.
De første episodene gir nemlig ikke den store historiske skildringen av New York i 1860-åra som kanalen har forespeilet.
Det vi får, er ganske fengende krim satt i et lite troverdig miljø med en lite troverdig helt.
Kontraster Hovedperson er den irske politietterforskeren Kevin Corcoran (Tom Weston-Jones), en overmåte edel «copper» som likevel ikke kvir seg for å skyte først og spørre etterpå.
Bak ulmer en historie om da han vendte hjem fra krigen og fant datteren drept og kona forsvunent.
Sammen med irske politikolleger vanker han i miljø som spenner seg fra horehuset til stua til den rike overklassekompisen Robert Morehouse (Kyle Schmid).
Når ei ung jente blir funnet drept, tar han henne med til sin gode venn, den sorte legen Freeman, som til alt overmål bedriver uoffisielle, avanserte rettsmedisinske undersøkelser på kjøkkenbordet.
Krimhistorien, en klassisk pedofilisak, impliserer alle samfunnslag.
Her blir vi speilet et klassedelt Amerika, fra et utall irer som klunker i seg whisky til den rike, overmåte opplyste humanisten, fru Haverford (Anastasia Griffith).
Et irsk overmenneske Fattig som rik, de føles for det meste stive og sjablongaktige.
Humor, som britene er gode på å snike inn, har amerikanerne ikke kostet på seg.
Mest sjablongaktig er Corcoran.
Han utviser umenneskelig styrke.
Han kan glatt slå ned fire mann på egenhånd.
Selv med beinet brukket tvert av, hopper han inn og ut av vinduer.
Det er god driv og mye handling.
Som krim fra tida før DNA-analyser, er det grei underholdning.
Men en storslått skildring av et Amerika i emning, herjet av borgerkrig, opptøyer og rasekonflikt, er det ikke.
Anmeldelsen er basert på de første fem episodene.
| 0
|
304080
|
En sangkonkurranse med edderkopper, skorpioner og stinkende svette?
«Killer karaoke» har ikke et seriøst bein i kroppen.
Topp!
TV:
Fra rendyrkede konsepter som «Fear Factor» til «Fangene på fortet» og «Robinson» er det en lang og stolt tradisjon for å utfordre tv-konkurransedeltakere på det ekle, ubehagelige og skremmende.
Men «Killer karaoke» gir seg ikke der.
Med en god dose inspirasjon fra absurde japanske gameshow trer dette opprinnelig britiske (!) konseptet formatet over en slags talentkonkurranse, der deltakeren må synge mens oppgavene utføres.
Sur sang
Sangtalentet er, for å si det forsiktig, ikke det det står og faller på.
For man skal ha en grei toleranse for skingrende sur sang når deltakerne forskrekket kjemper seg gjennom studioets overraskelsesløyper med edderkopper, skorpioner og kaktuser — og en og annen skjult kosebamse.
Til gjengjeld er det mang en rungende latter å hente, fra den fysiske humoren hos en stakkar som må servere mat mens han får støt, til det ubetalelige oppsynet og hylene til ei jente som blir gnikket på med stinkende, falsk svette.
Og jo fjernere og mer oppfinnsomme oppgavene er, jo morsommere blir det.
Krampaktige programledere
Med en så gimmick-basert humor er det viktig å vite når man skal gi seg — det er en grunn til at tidligere utgaver har spredd seg som en kultfarsott på internett i nettopp klippform.
Den balansen håndterer programmet stort sett godt.
Helt det samme kan dessverre ikke sies om programlederne og «Wipeout»-alumniene Anders Hoff og Øyvind Rafto.
Som energisenter og programguider gjør de jobben sin, men de krampaktige vitsene deres er altså fortsatt ikke særlig morsomme.
Jordnære deltakere
Det som derimot løfter «Killer karaoke» er deltakerne.
De er sporty, jordnære og uhøytidelige, uten de tilløpene til gæren ekshibisjonisme som nettopp «Wipeout» har hatt en tendens til å dyrke.
Det er noe ganske spesielt med hvordan adrenalinet fjerner all forstillelse og lar den nervøst smilende usikkerheten og panikken ligge igjen utenpå, henholdsvis før og under/etter galskapen.
Ikke bare er det morsomt, det er lett å kjenne seg igjen i.
Og det gjør «Killer karaoke» til et program hvor vi får se «folk flest» skinne, på godt og vondt.
Er det ikke det karaoke skal?
| 1
|
304082
|
Phil T. Rich er «færdiih», Arif lever og leverer
«Aldri & Alltid» er en modnet oppfølger, og et langt steg opp for Arif som artist.
ALBUM: 2013 ble et intenst gjennombruddsår med både hjerte og smerte for Arif (tidligere Phil T. Rich), noe som har resultert i den mørke og dystre utgivelsen «Aldri & Alltid», milevis fra de klubbvennlige høydepunktene på «Kom så tok færdiih».
Tittelen henspiller på to ord man ofte sier til en man er glad i, men kanskje ikke alltid klarer å leve opp til.
Passende for Arifs ærlige og utleverende tekstunivers.
De syv sporene er mesterlig orkestrert av hovedprodusent Axxe og gutta i Tailors, og Arif sin tidligere litt for irriterende off beat og nærmest pratende rappestil fungerer langt bedre på denne typen musikalsk bakteppe enn den nevnte debuten.
Ser man bort fra det kattejamrende refrenget som ødelegger «Hadem», og enkelte tekstøyeblikk som blir litt vel pretensiøse, er «Aldri & Alltid» et overraskende bunnsolid musikalsk eksperiment - og et langt steg opp for Arif som artist.
| 1
|
304083
|
Hva blir det neste, Real Ones?
Bergensbandet gir ut juleplate med argentinsk messe.
ALBUM:
Real Ones lar ikke noe stå uprøvd.
I fjor slapp de to korte album samtidig, som - overraskende for denne anmelder - stakk av med Spellemannprisen.
Året før inviterte de en rekke andre artister til coveralbumet «Real Ones & The Extended Family».
Men hva har de funnet på denne gang?
Juleplate Jo, Real Ones feirer 20 år som band ved å gi ut juleplate med messen «Misa Criolla», skrevet av den argentinske komponisten Ariel Ramirez (1921-2010) og sunget på spansk (!).
Her blandes klassisk musikk med latinamerikansk folkemusikk, ispedd noen få tradisjonelle Real Ones-toner.
Et artig eksperiment, men ikke så veldig interessant utover det.
Kanskje skyldes det at Real Ones gaper for høyt og er for lite seg sjøl.
Gruppa er kjent for sine gode låter og spennende arrangementer, ja, de er rett og slett kjent for å kreere god, fengende popmusikk med diverse smakstilsetninger.
«Misa Criolla» er, med noen unntak, ingen av delene.
De burde våget mer, tatt den mer ut.
Afrikansk
Det 30 minutter albumet består av fem satser og tilsammen sju spor.
Mest interessant er «Gloria» og «Credo» for sitt messende, afrikanske preg.
Her snakker vi godt utført «sakral verdensmusikk».
Hovedproblemet med albumet er at musikken ikke treffer meg der den skal.
Det skal dessuten være ei juleplate.
Hvor er julestemninga?
Jeg finner den ikke.
Spiller i Bergen domkirke i kveld (31.10), Skala, Haugesund (7.11), Bluebox, Grimstad (8.11) og Kulturkirken Jacob, Oslo (13.11).
| 0
|
304089
|
Bryr seg ikke om å skrive store poprefrenger
Sivert Høyem trår utenfor stien på mørke «Endless Love».
ALBUM:
Førstesinglen «Inner Vision» var en monumental sak om indre uro og selvransakelse.
Høyems kraftfulle stemme i førersetet og noen enkle pianoakkorder i bunn.
Enkelt og ekstremt virkningsfullt.
Helt klart noe av det beste Sivert har brukt stemmen sin på, både som soloartist og som frontmann i Madrugada.
Hans femte soloalbum «Endless Love» går i flere retninger, men det er alltid Høyems karakteristiske mørke røst som uforstyrret bærer sangene.
Tittelkuttet drar i gang lasset med slepende, møkkete gitarakkorder.
Låten har en eim av rastløshet og ligger hele veien og murrer uten å ta av.
Høyem bryr seg ikke om å seg ikke om å skrive store poprefrenger.
Det kler ham.
Nytt band Bandet hans er mer eller mindre nytt av året.
«Endless Love» er produsert av Ulf Ivarsson som også spiller bass.
Thåström-musikerne Peller Ossler og Anders Hernestam spiller henholdsvis gitar og trommer.
Og musikalsk sett har Sivert Høyem flere likehetstrekk med sin svenske makkers grovkornede uttrykk.
Det blir fort åpenbart at du ikke får noe gratis på «Endless Love».
Låtene krever både tålmodighet og oppmerksomhet før de bretter seg ut i sin fulle prakt.
Men det er prisen å betale når man tråkker utenfor den mest opplagte stien.
I tillegg til de mørke og rustikke låtene som nevnte «Inner Vision» og «Görlitzer Park», har Høyem også utforsket gospel-arven.
«Handsome Savior» er en midtempoballade som krever sine sjelfulle korister - ikke så fjernt fra en ung Leonard Cohen.
Smakfullt Instrumenteringen er gjennomgående smakfull, enten det handler om opptempo, synthinnpaket pop som i «Enigma Machine» eller det varsomme fingerspillet i den diskret antydende avslutningslåten «Ride On Sisters».
Sivert Høyem har funnet sin plass et sted mellom mørkemennene David Gahan, Mark Lanegan og Nick Cave.
Han skriver ikke alltid like umiddelbar musikk, men det er en kraft i sangene hans som gjør at du stadig vender tilbake for å knekke koden.
Det er et kvalitetstegn.
| 1
|
304091
|
Stormannsgalskapen tar overhånd for Kaizers
Storslagent, men enerverende sistereis fra folkekjært band.
ALBUM:
De er aktive på tampen av sin foreløpige karriere, folkekjære Kaizers Orchestra.
I underkant av to år etter første akt går sceneteppet opp for avslutningen av deres mest ambisiøse prosjekt noensinne, trilogien «Violeta Violeta».
Den romantiske tragedien om den dysfunksjonelle familien Violeta, Kenneth og Beatrice, har så langt gitt bandet flere av deres største hits gjennom låter som «Hjerteknuser», «Tusen dråper regn», «Drøm videre Violeta» og «Støv og sand».
Men det er et langt fra like tilgjengelig uttrykk som serveres ved finalen.
«Vol.
I» var tradisjonell sjangerblandende Balkan-Kaizers.
«Vol. II» var en mer streit rockutgave av bandet.
Som om ikke trilogi-prosjektet var ambisiøst nok, er tredje installasjon en pompøs sigøynermusikal.
Hele sju av ti låter er mer enn seks minutter lange, og de åpenbart stormannsgale jærbuene backes av Stavanger Symfoniorkester stort sett hele veien.
De orkestrale arrangementene er effektfulle og kler musikken godt.
Resultatet er storslagent, men kvalitativt varierende og tidvis veldig enerverende.
Musikken følger dramaturgien i historien, best eksemplifisert gjennom de orientalske tonene på «Markedet bestemmer», hvor den begavede Violeta forsøkes solgt på markedet i Pakistan.
Selv om denne platen, mer enn de to foregående, bør betraktes som et helhetlig verk, er nevnte låt høydepunktet sammen med singelen «Siste dans».
Helheten avslører likevel tydelig at Janove Ottesen og hans spellemenn har tatt seg mer enn tusen dråper regn over hodet.
| 0
|
304095
|
Anmeldelse:Skriver noveller du ønsker aldri skal ta slutt
Lucia Berlins noveller er praktfulle, på den røffe, skittenrealistiske måten.
Den beste forfatteren du aldri har hørt om, ble Lucia Berlin kalt da novellesamlingen «Håndbok for vaskedamer.
Noveller i utvalg» kom ut i USA i fjor.
Boka - utgitt elleve år etter Berlins død - endte på New York Times liste over 2015s beste.
Og det er bare å slenge seg med i jubelkoret:
Berlins rapporter fra bunnen er fengslende lesning.
Kontraster
«HVA
I HELVETE SER DU OPP
HIT FOR?»
«ondsinnet og trangsynt og stolt av det»
Kontraster
Jenta og bestefaren, en suicidal mor, en søster, noen ektemenn og barn, går igjen i novellene, som alle har et solid innslag av det nitriste.
Utroskap.
Dop.
Alkoholisme.
Død.
Men mørket balanseres alltid opp mot det komiske, vakre og kjærlige, før historien avsluttes med en setning som rommer novellens essens og emosjonelle poeng.
Det er kvinnenes verden som skildres når Berlin lar scenene bre seg ut.
En kvinne møter en gammel indianer på et vaskeri, en søster følger en søsters død, en forfyllet mor sender sønnene på skolen.
Og, i tittelnovellen; en vaskedame ramser opp kjennetegn ved yrket, som nasking:
«Jeg stjeler i grunnen bare sovepiller, sparer til tøffere tider.»
Begredelig
Begredelig
«Mora di og mora mi begynte å drikke og krangle med det samme.
Mamma klatret opp på taket og nekter å komme ned.
Mora di kuttet pulsåren.»
«Å, herregud.»
«Ja, det var ikke så alvorlig, altså.
Hun skrev et selvmordsbrev der det står at du alltid har ødelagt livet hennes.
Hun undertegnet med Bloody Mary!»
Atmosfære
Atmosfære
«Håndbok for vaskedamer» speiler forfatterens omflakkende familieliv der alkohol spilte en stor rolle.
Mange livsfaser, landskap og lukter får plass:
Novellene er livet sett fra et vaskeri i New Mexico («Røyk og chili og øl»), fra ørkenlandskapet i El Paso («Caliche, salvie og svovel»), eller bare fra et kjøkkenbord ut mot et lønnetre fullt av kråker.
Tross all menneskelig skrøpelighet og ensomhet er det en varme og fellesskapsfølelse i novellene, og leseren ønsker lite annet enn å forbli i Berlins univers, at historiene skal vare og vare.
| 1
|
304097
|
The Beatles, satan, pomp og prakt
Svenske Ghost lanserer sin alternative vri på den katolske messen.
ALBUM:
Det er liten tvil om at det er store krefter i sving når plateselskapsgiganten Universal skal gjøre undergrunnsfenomenet Ghost til allemannseie.
Med sine prangende kardinalkapper og okkulte symbolikk er Papa Emeritus II og hans navnløse spøkelser et heftig estetisk blikkfang.
Det store spørsmålet er om Ghost er noe mer enn staffasje og jippo.
Musikalsk hører svenskene til i brytningen mellom 60- og 70-tallet, hvor psykedelisk pop ala sein-The Beatles møter okkult progpop i gate med Blue Öyster Cult og Black Widdow.
De har med andre ord mer til felles med landsmennene Soundtrack of Our Lives enn black metal-verstingene Watain.
ABBA og Gamle Erik For det er i bunn og grunn god gammeldags hippimusikk med satanlyrikk og et lite drag av danskenes heavy metal-okkultister Mercyful Fate Ghost bedriver.
Det hele fremført på vekselvis latinsk og svensk-engelsk, toppet av en kledelig aksent for å imitere den katolske messen.
«Year Zero» er ABBA møter Blue Öyester Cult i en felles ode til Gamle Erik, komplett med messende kor og et idiotisk fengende refreng.
«Ghuleh/Zombie Queen» starter som en ondskapens vuggesang før den gjør suggererende psykedelia av Griegs «Åses Død».
Kitchpakke «Jigolo Har Megiddo»
Spørsmålet er hvor mange av hvermansen de får med seg på sine «Hail satan»-opprop.
Det er selvsagt langt over toppen, og da blir det et spørsmål om du svelger kitchpakken eller ei.
| 1
|
304099
|
Langt å gå
Etter «Hobbiten:
En uventet reise» å dømme har vi en lang og tung marsj foran oss.
FILM:
Med «Hobbiten:
En uventet reise» prøver Peter Jackson mer eller mindre å selge deg samme skinn to ganger.
Det er ikke pent.
De ambisiøse filmene basert på «Ringenes Herre»-trilogien var et glødende idealistisk prosjekt drevet fremover av ihuga ildsjeler, produsert av New Line Cinema, som utmerket godt visste at det ville være slutten for selskapet om filmene ikke ble noen suksess.
Men ildsjelene hadde teft i tillegg til lidenskap, filmene ble publikumsfenomener og prisvinnere.
Pengene rullet inn.
Nå har både Jackson og produksjonsselskapet blitt blaserte.
Om de kunne få millioner av mennesker til å løse billetter og kjøpe dvd-er av tre «Ringenes Herre»-filmer, tenker de, så kan vi klare å få dem til å gå samme runde med tre «Hobbiten»-filmer.
Det ligner ren utnyttelse.
Ut på eventyr
Noen annen grunn kan det umulig være for å lage tre filmer basert på J. R. R. Tolkiens roman «Hobbiten», hvorav den første har premiere i dag.
Den bredt anlagte «Ringenes Herre» trengte tre kapitler for å yte romanen rettferdighet.
Men «Hobbiten» er annerledes:
En rettlinjet, likefrem, litt mer barnlig historie med tydelig startpunkt og målstrek.
Den engstelige, men smått eventyrlystne hobbiten Bilbo (Martin Freeman) reiser ut med tretten dverger og trollmannen Gandalf (Ian McKellen) for å beseire dragen Smaug - og, som romanens undertittel beroliger, tilbake igjen.
Men når «Hobbiten:
En uventet reise» slutter, er bare første intervall unnagjort.
Trilogiens første tre timer (!) er en humpete affære der det er nok av slag og forfølgelser og trefninger og anledninger til å rope «Løp!» eller «Kjemp!», men uten noen overordnet dramaturgisk bølge som betar eller beveger.
Det er noen alver, noen troll, enda flere orker, men ingen av dem har fått noe mer karakter eller selvironi siden sist.
Majestetiske landskaper
Aller lykkeligst er nok Jackson når han kan kaste seg ut i noen store svev av noen helikoptertagninger, der han lar dvergefølget ta seg frem i majestetiske, glødende grønne naturpanoramaer i hjemlandet New Zealand.
Jada, det er tatt rett ut av dreieboken til den første «Ringenes Herre»-filmen i den grad at det nesten selvplagiat.
Men det er dyktig gjort, laget med begeistring, for å begeistre, og det fanger den frydefulle følelsen av å være på vei ut i en ny og forundelig verden som er så essensiell i Tolkien.
McKellens stemme
Også en del av det som er nært, er godt.
Martin Freeman («The Office», «Sherlock») er et komisk talent, og selv om det omstendelige og overtydelige manuset ikke bringer frem det beste i ham, er han en kvikk og levende Bilbo.
Møtet med en digitalt skjerpet Gollum (Andy Serkis) dirrer fint og faretruende nok.
Ian McKellen slo rot i Gandalf-rollen fra første stund tilbake i 2001, og viser her frem femti nyanser av faderlig omsorg og levd visdom.
Og den milde, dype stemmen hans kunne gjort en høytlesning av forvaltningsloven til en hypnotiserende opplevelse.
Trygler om klipp
Men McKellens naturlige gravitas og den selvhøytidelige bruken av sakte film og svulstig fløytemusikk går ikke helt smidig sammen med småkjeklingen dvergene i mellom og de slapstickaktige actionscenene.
Her er mange sånn-flaks-at-den-kampesteinen-kom-farende-akkurat-da-løsninger på de mange kampene, og det blir kjedelig i lengden.
Det er det jammen mye annet som blir også.
De tretten i reisefølget har fått utdelt én egenskap hver som de viser frem til gagns og inntil det dypt enerverende.
Den lange rekken av tilbakeblikk trygler om en mer usentimental klipper.
Tanken på at det er hele to filmer igjen er mer utmattende enn noe annet.
Det burde bare vært én.
Det er i det hele tatt en uting at så mange fortellinger som ikke trenger det, stykkes opp i mange avsnitt.
Spillefilmens styrke er fremdeles at den gir det et fullendt narrativt løp, en fortelling med hode og hale, på én kveld.
Men ikke denne spillefilmen, da.
Dragen ser bra ut.
Den skal det bli morsomt å se mer av, når den tid kommer.
Men det er langt dit.
Det er bare å finne frem det filmatiske gnagsårplasteret først som sist.
| 0
|
304101
|
Latterlig banalt og skremmende effektivt
Ida Marias nye single.
|||LÅT:
Ida Marias vaklevorne, tabloidvennlige framtoning og ganske takrasaktige, lett skandalepregede USA-framstøt har på mange måter nullstilt forventingene til dette livstegnet.
Storslagent comeback eller det totale verdighetsfall?
Mest det første.
«Bad Karma», med låtskriveren Desmond Childs fingermerker all over, stamper av gårde som Marc Bolan og Joan Jetts kjærlighetsbarn.
Stampende glamrock med paljetter og naglebelter, med tung øyesminke, høye hæler og poserende gitarføring.
Det er lyden av absolutt alle publikumsfrierier i stadionrockhåndboka, det er latterlig banalt og skremmende effektivt, et digert glis og en «fuck you»-finger i samme frådende snapshot.
Det høres i grunnen ut som noe som kunne konkurrert om plassen som kjenningsmelodi i så vel «Entourage» som i «Californication».
Med andre ord et sound og en attityd som signaliserer glamorøs dekadense og Hollywood-begjær.
Slik sett er dette tre ekstremt effektive minutter, så kynisk i all sin sjarme at det grenser mot det uutholdelige.
Men det er også fullstendig idiotsikkert på samme tid - dum, dum rock av mest eplekjekke og smarte slag.
| 1
|
304102
|
Anmeldelse:Selvbiografisk samling fra Solstad
Dag Solstads nye bok peker rett inn i et av de aller viktigste forfatterskapene i norsk litteratur.
Det sies ofte at essayet er den mest åpne og udefinerbare formen for sakprosa.
Likevel er det to tydelige tendenser i essaysamlingene som er kommet de siste årene.
Enten er de relativt stramt komponerte og handler om en avgrenset tematikk.
Et ferskt eksempel er Sigurd Tenningens «Vegetasjonens triumf er total».
Den tar utgangspunkt i en påstand om at «kunsten er stedet hvor mennesket blir synlig som natur», og forfølger den relativt tydelig gjennom boken.
Eller så tar essaysamlinger form av voluminøse bøker som flyter over av alt forfatteren har skrevet av sakprosa i et visst tidsrom.
Disse er det ofte vanskelig å orientere seg i.
De består av kort og langt, essays og artikler om hverandre, og jeg leser dem ofte som et tidsskrift.
Jeg blar og fester meg ved tekster jeg er interessert i.
Plasserer boka i hylla, og tar den fram igjen senere.
Henger ikke sammen
Henger ikke sammen
I forordet gjør han et poeng av hvorfor han har gitt også denne samlingen tittelen «Artikler» fremfor det mer ambisiøse «Essays».
Men er ikke tittelen en smule kokett og uttrykk for falsk beskjedenhet?
«Artikler 2005-2014»
Forfatter:
Dag Solstad Forlag:
Forlaget Oktober
« Tittel »
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788249514236
Kjøp boken hos ARK
Nye sammenhenger
essays
Nye sammenhenger
Han tar opp saker han har vært engasjert i de siste ti årene — ombyggingen av Bislett, ytringsfrihet og kommersialisering av litteraturen.
Tidvis med et vell av intrikate detaljer, hele tiden med et eget blikk og tidvis sære synspunkter om konstruerte motsetninger mellom erotiske bestselgere og seriøs litteratur.
Ved å redegjøre for sin intensjon med romanene «Professor Andersens natt» og ikke minst sin siste roman, «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896», går han i rette med sine kritikere, og leverer et skarpt forsvar for litteratur som en måte å erkjenne og forstå verden på.
Det er medrivende og tankevekkende.
For en trofast Solstad-leser, er det aller meste kjent fra før.
Men når en leser tekstene i rekkefølge, dukker det opp både nye sammenhenger og innvendinger.
Essays som fester seg
Essays som fester seg
De essayene som peker seg ut og fester seg, hekter seg tematisk til hverandre.
For eksempel de tre tekstene om Ibsen.
I den detaljerte gjennomgangen av første bind av Ivo de Figueiredos Ibsen-biografi, nevner han at han setter «Brand» høyere enn «Peer Gynt».
Temaet dukker opp igjen i essayet om Ibsen og Kierkegaard, før det tas opp i sin fulle bredde i «Om Brand av Henrik Ibsen».
Også i flere av de andre essayene utvikles motiver og temaer på slående vis.
I de to tekstene om hans store forbilde, den polske forfatteren Witold Gombrowicz, kretser han inn det sentrale temaet frigjøring.
Det samme er tilfelle i hans behandling av sine egne bøker, og ikke minst i erindringene fra oppveksten som finnes spredd omkring i samlingen.
Det siste og rørende bildet av faren dukker opp i en lykkelig drøm i det avsluttende essayet «Freuds Drømmetydning som litterært mesterverk».
Drømmen peker tilbake på synet av faren sittende på en sky i åpningen av romanen «16.07.41», og åpner opp for nye fortolkninger.
Så til tross for at boka spriker i mange retninger, er det vel verd å lete frem nye og overraskende sammenhenger.
For «Artikler 2005-2014» er blitt Solstads mest personlige essaysamling, og peker rett inn i et av de aller viktigste forfatterskapene i norsk litteratur.
| 1
|
304104
|
Ryan Adams tror han skal være en rocker.Det er dumt
Du trenger ikke å være Bryan Adams, Ryan!
ALBUM:
Det er få artister som har hatt en mer ujevn karriere enn Ryan Adams (39), både fordi utgivelsene har variert så mye i kvalitet og fordi han har vært så produktiv.
Nå skal eksentrikeren ha giftet seg og slått seg til ro (kona Mandy Moore synger på albumet).
Fire plater i 2005 Bare i 2005 ga Adams ut tre album, hvorav ett er et dobbeltalbum!
Countryinspirerte «Jacksonville City Nights» er riktignok blant hans beste - men de to andre var ikke all verden.
Ny start?
Når album nummer 14 bærer artistens eget navn, kan det være et ønske om å begynne på nytt.
Men det er ikke den nye starten jeg hadde ønsket meg.
Rock Adams' svakeste album er nok «Rock N Roll» (2003).
Men det er når han er tilbakelent Adams er best, noe det forrige albumet, «Ashes & Fire» (2011), kapitaliserte på.
Såre, nedstrippa «My Wrecking Ball» er virkelig der, fengende «Am I Safe» og «Tired Of Giving Up» er nesten der og poplåten «Gimme Something Good» er en ok åpning.
De er blant de få høydepunktene, men ikke representative for albumet.
Dessverre er han i stedet tilbake i rockehjørnet her.
Det kler ham dårlig.
Låter som «Stay With Me» (kanskje et noe utvasket tema?), «Shadow» og «Feels Like Fire» kommer absolutt ingen steder.
Undergraver
Jeg mener det undergraver identiteten hans som den fine artisten han en gang var, ikke minst da han kom med den oppsiktsvekkende gode debuten «Heartbreaker» i 2000.
«Ryan Adams» er tøft, men varer ikke så lenge.
Verken produksjonen eller låtene er spesielt spennende.
Ryan Adams er en skygge av seg sjøl, og da hjelper det ikke en gang at Johnny Depp gjester på gitar og veteranen Benmont Tench sitter bak tangentene.
| 0
|
304107
|
Passe skakkjørt Megadeth
De en gang så vitale thrash-ambassadørene har stivnet i leddene.
ALBUM:
Megadeth har levert imponerende varer de siste årene med henholdsvis «United Abominations» og ikke minst «Endgame» fra 2009.
Tatt kreativ storform i betraktning, euforien rundt De Fire Store-konsertene bandet har gjennomført med Metallica, Slayer og Anthrax, i tillegg til tilbakekomsten av bassist og sparringspartner, Dave Elefson, må det sies at «TH1RT3EN» er en aldri så liten nedtur.
Det kreative overskuddslageret, gnisten og mye av det ungdommelige temperamentet er blåst bort.
Tilbake sitter man med et knippe helt godkjente melodiøse thrash-salver som «Sudden Death» og «Never Dead».
Men altfor ofte stjeler middelmådigheter som «We the People» og «Guns, Drugs & Money» oppmerksomheten.
De surmagede republikaneroppstøtene til Dave Mustaine gjør heller ikke låtene mer hørbare.
Mustaine har tidligere vist en unik evne til å kombinere superfengende refrenger med halsbrekkende riffing, dette finner vi bare glimtvise spor av på «TH1RT3EN».
| 0
|
304108
|
Pinerolo Americano:Himmelsk pommes frites og perfekt stekt kjøtt
Et velkomment innslag i en tid da «alle» teller kalorier.
•
Flere matsaker på db.no/mat - Dette, sa Fredag og lukket øynene.
- Dette er kanskje de beste pommes frittene jeg noen gang har spist.
På den andre siden av bordet hevet Robinson et øyenbryn, strakk fram hånda og puttet en gyllenbrun potetbit i munnen.
Perfekt sprø
- Mmm, sa Robinson.
- Konsistensen er perfekt, sprø utenpå og bløt inni.
Smaker himmelsk.
Det hjelper selvfølgelig også at de har fått en touch av trøffel, samt er overstrødd med parmesan.
Østkystinspirert Inntil ganske nylig ar det franskinspirerte Le Bouchon som holdt til i lokalene i Henrik Ibsens gate.
Nå har folka bak Pinerolo Cantina i Josefines gate åpnet en filial, men forskjellen er at her satser kjøkkenet på amerikansk østkystinspirert mat.
Om det er beliggenheten like ved den amerikanske ambassaden som har vært inspirasjonskilde vites ikke, men at det har vært et klokt og lykkelig valg, var verken Robinson eller Fredag et øyeblikk i tvil om.
Velg meny
For det var ikke bare de friterte potetene som begeistret denne ettermiddagen.
- Har dere vært her før, spurte en hyggelig - og svensk, selvfølgelig - servitør.
- Ikke det, nei?
Da skal jeg forklare litt, sa han og gjorde nettopp det.
Prinsippet er enkelt:
Man setter sammen sin egen meny ved å velge hovedrett, sideretter og sauser.
Eller hvis man er to eller flere kan man la kjøkkenet gjøre det.
Da velger man enten Boston- eller New York-meny.
Forskjellen på de to er at New York versjonen, som er en snau femtilapp dyrere, åpner for valg av indrefilet, samt at det serveres fem sideretter i stedet for fire.
- Dere vil ha entrecôte og indrefilet, ja, sa servitøren.
- Da velger kjøkkenet ut side-retter som passer.
Dere skal nok bli gode og mette.
Kullgrill
Han skulle ha ordene sine i god behold, skulle det vise seg.
En kort ventetid ble enda kortere ved hjelp av ei flaske kalifornisk vin på Pinot Noir-druer fra Robert Mondavi - som var både lett og tung på en gang, og hadde et snev av røyk i ettersmaken.
Det siste harmonerte bra med kjøttet, som var stekt på kullgrill.
Men før det var det klart for forretter.
Her hadde kjøkkenet valgt tre varianter, hvitløksgratinerte grønnskjell, crabcakes på hyse og kongekrabbe med fennikel, og langstekt svineside med syltet rødkål og bacon vinaigrette.
Kraftige og smaksrike saker som skapte høye forventninger om det som skulle komme.
Forventninger som ble innfridd.
Perfekt stekt
- Kjøttet er perfekt stekt, sa Robinson, som hadde vært vanskelig gjest og bestilt sin indrefilet «medium rare», men nærmere «rare» enn «medium».
- Smaken er også himmelsk.
Fredag nikket entusiastisk over sin entrecôte og gjentok Robinsons lovprising.
- Siderettene kunne det også vært sagt mye om, men jeg er redd plassen ikke tillater det, sa Fredag, etter å ha smakt seg gjennom mais, både stuet og grillet, tomatsalat med rødløk, gratinert blomkål, rødvinssky, blåostsmør - og den før omtalte pommes fritesen.
- Med unntak av blomkålen, som var litt pregløs, holder dette høyt nivå.
Smaksløkene blir definitivt utfordret, her er rikelig med både salt, sødme og syre.
Et godt valg til hverdags og fest - for ikke å snakke om dagen derpå.
Jeg er ikke så glad i at alt tilbehør er priset for seg.
Men at setmenyen er priset til under femhundrelappen pr. hode er heller ikke ille, mente Fredag.
- Tiltredes, sa Robinson.
- Magert eller sunt er det neppe.
Og heldigvis for det.
Småkjedelig pai
Alle gleder har et skår, denne kvelden kom den med desserten en Key Lime Pie.
Etter det overflødighetshornet som var blitt spredd utover bordet like før, føltes den syrligsøte klassikeren fra Florida uinspirert og på grensen til kjedelig.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
Et bedre søtt punktum hadde nok gjort seg, på den annen side var det ikke er så mye plass igjen innenfor bukselinningen til verken Robinson eller Fredag.
- Alt er større i Amerika.
Kraftigere også, sa Fredag.
Robinson nikket, strøk seg over magen og sukket fornøyd.
- Elegant kraftkost.
| 1
|
304110
|
Musikken inni
«Inside Llewyn Davis» er en sofistikert film med mange, silkepapiraktige lag.
FILM:
Hvordan i all verden skal du få det ut, alt det fine som bor på innsiden av deg, slik at de andre forstår, kanskje til og med røres?
Se dét er spørsmålet som får kunstnerspirer til å kaste seg søvnløst rundt på svette laken om natten.
Tittelpersonen i «Inside Llewyn Davis» er en av dem.
Filmen om ham er den siste filmen til regissørbrødrene Joel og Ethan Coen, som ble vist første gang under Filmfestivalen i Cannes i går kveld.
I tillegg til å være en indre reise er «Inside Llewyn Davis» et portrett av musikkscenen i Greenwich Village på sekstitallet, og en følsom utforskning av hva som gjør at det går godt eller at det går dårlig.
Den er en sofistikert film, med mange, silkepapiraktige lag, skutt i nydelige sjatteringer i grått, grønt og brunt.
Den er full av fininnstilt verbal og fysisk komedie.
Og den er veldig melankolsk.
Bitter og bjeffende
Selv mener nok den unge, men allerede fallerte folk-sangeren Llewyn (Oscar Isaac) at det er den morderiske musikkbransjen som er i ferd med å knekke kroppen og sjelen hans.
For seeren er det åpenbart at han er fullt i stand til å forkrøble seg selv.
Llewyn er kronisk pengelens, dels takket være de flyktige kvinnelige bekjentskapene som i etterkant trenger penger til abortlegen, han har snyltet på vennene sine så lenge at han begynner å se på det som en rettighet, han kan være bitter og bjeffende og han trakter etter en suksess han på ingen måte er villig til å kompromisse for å oppnå.
Men han er også en innadvendt sjel med en utadvendt ambisjon, en alvorlig og oppriktig mann som man kan bry seg om og interessere seg for.
Han er snill med katter, i en av filmens mest sjarmerende røde tråder, der en flammefarget og stadig flyktende katt blir en tydelig parallell til Audrey Hepburns tilsvarende i en annen film om å ville mye og få til lite i New York:
«Breakfast at Tiffany's».
Håpløshetens humor
Denne vanskelige unge mannen er i nær sagt hvert eneste bilde, og det ville aldri fungert om Coen-brødrene ikke hadde funnet et par skuespillermessig råsterke skuldre i Oscar Isaac, en til nå relativt ukjent ansikt som viser seg å romme både en kolossal følsomhet og et talent for håpløshetens humor.
Han kan synge og spille og har noen nydelige sangnumre der den egentlige Llewyn lekker ut.
Isaac får et definitivt gjennombrudd her.
Skjønt, «Inside Llewyn Davis» kommer nok aldri til å bli publikumsvinneren Coen-brødrenes forrige, «True Grit», ble.
Til det er den, som tittelpersonen, for kompromissløs, for krevende.
Den lar deg ikke blande ut medisinen i saftogvann.
Omsorg denne gang
Plottmessig minner «Inside Llewyn Davis» om brødreparets «Barton Fink» (1991), musikalsk ferdes den i et landskap som ligner litt på «O Brother Where Art Thou» (2000), der T-Bone Burnett også hadde ansvaret for den sjelfulle musikken.
Men den deler ånd og gemytt først og fremst med «A Serious Man» (2009), en komedie med lange, mørke skygger inspirert av Jobs bok.
Coen-brødrene har et estetisk fullendt og menneskelig distansert blikk.
I «Inside Llewyn Davis» er det som om de kommer nærmere.
De sparer ikke personene sine for noe, men de har en omsorg for Llewyn som ikke alltid er der i den øvrige filmografien deres.
Men de er harde, både mot Llewyn og mot menneskeheten som sådan, de gir ingen falske håp.
Sånt kan gjøre noen hver litt matt.
Denne anmelder foretrekker dem i litt lysere modus.
Det er eneste innvending mot en fortelling som er mye morsommere enn noen tekst om den vil klare å gi inntrykk av.
Anmeldelsen ble første gang publisert etter filmens premiere under filmfestivalen i Cannes i mai 2013.
| 1
|
304111
|
Anmeldelse:Familien Akselsen fikser jula på 37 minutter
Lager rootsjul på «Velkommen hjem».
JULEPLATE:
Bare tre år etter «Blå juleglede», som tåler betegnelsen «moderne juleklassiker», er familien Akselsen tilbake med 11 nye julesanger.
Og sjøl om det er kort tid siden sist, i juleplatesammenheng, føles dette som et naturlig univers for denne familien.
Far Elias Akselsen satte allerede i 2003 en standard i så møte med «Her kommer dine arme små» i 2003 (som i likhet med «Blå juleglede» fikk en sekser på terningen i Dagbladet).
Datteren Veronica fulgte opp året etter med «Fattige var de som først fikk».
Sterke bånd Familien er av taterslekt, og har følt på kroppen hvordan det er å være bokstavelig talt frosset ut - også i jula.
Det åpner for samhold og sterke bånd, og det preger denne utgivelsen.
Repertoaret er variert og uten for mange «pliktløp».
De mest kjente sangene har til gjengjeld fått glimrende arrangementer av produsent og multiinstrumentalist Freddy Holm, som har mye av æren for at dette er blitt en flott oppfølger.
Og - pappa Elias og resten av familien Akselsen stråler hver sin gang eller sammen.
«Glade jul»
Veronica gjør maks ut av «Eg veit i himmelriket ei borg» etter en tysk folkesang, Elias putter all sin inderlighet i «Julekveld på Hawaii» (med Holms lystig klagende lapsteel som støttespiller) og Ruth og Erling Vigdals «Ei stjerne lyste», Stig makter å gi klassikeren «Glade jul» fra 1800-tallet nytt liv i en flott rootsversjon og gjør mye ut av «Himmel på jord» og Kristine legger sjela i en countryversjon av Alf Prøysens «Romjulsdrøm» (med Holm på fiolin og Baard Slagsvold på liflig piano).
Det er mange som aldri burde gitt ut juleplate.
Familien Akselsen har herved frikort.
| 1
|
304113
|
Skakk poet på en mørk scene
John Ivar Bye.
CD: John Ivar Bye er kjent fra den utmerkete gruppa John?s Quijote, en låtskriver med et eget blikk for irrgangene langs livets nervetråder og en vokalist med et mørkt snerr som svar når tilværelsen truer med å bryte sammen.
Bye har cabaretsangerens kontante, syrlige blåskjær i tekster som leker både med ord og gjerninger.
« Intakt » JOHN IVAR BYE
5
Plateselskap GRAPPA/MUSIKKOPERATØRENE
Med seg på laget har han pianisten Per Husby, som skaper rytme og jazzdriv, Atle Rakvåg på gitar, dessuten trommer/kontrabass og besøk av trompet, banjo (Kari Svendsen) og Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars med sang og fele.
Her er perler som kjærlighetsvisa «Jeg er en som...», bagatellen «Bulldogblues», den treffende «Arbeiderparty», den sugende «I blomsterpikens klør», til sammen 14 glefs til verden, for eksempel i linjer som denne:
«Du har tilført letthet til mitt liv og tyngde til min død».
Sær sødme, uten sukker.
musikkkulturanmeldelseplatemusikkanmeldelser
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
| 1
|
304118
|
«Mad Men» holder stilen
Tonen er lettere i fjerde sesong, men fortellingene er like elegant sydd sammen som før.
|||
TV:
Det må være lov å kalle «Mad Men» et fenomen når Mattel lager Barbie og Ken kledd som Don og Betty Draper og kleskjeden Banana Republic lanserer en «Mad Men»-kolleksjon.
For ordens skyld, denne anmeldelsen er beregnet på dere som har sett tre sesonger og tonen vil være noe innforstått.
Fjerde sesong starter i november 1964, omtrent ett år etter de dramatiske hendelsene som avrundet forrige sesong.
Don Draper ble avslørt av Betty og har flyttet til Manhattan, samtidig som nystartete Sterling Cooper Draper Pryce sliter med å tiltrekke seg nye kunder
— Lucky Strike utgjør 70 prosent av inntektene.
På defensiven
Episoden begynner med at en journalist fra Advertising Age stiller et av seriens store spørsmål:
«Hvem er Don Draper?»
Den kreative lederen i SCDP fnyser av spørsmålet og belønnes med en lite smigrende artikkel, noe som fører til at en kunde forlater byrået.
Draper får en skyllebøtte av Bert Cooper.
Vår antihelt er på defensiven også når det gjelder damene, noe som resulterer i et par kostelige scener.
Frigjorte og karrierebevisste Peggy Olson, derimot, virker mer selvsikker enn noensinne og Roger Sterling er utstyrt med en rekke onelinere av den kyniske og sjåvinistiske sorten.
Når det viser seg at reporteren fra Ad Age har trebein, sier Sterling:
«They're so cheap they can't even afford a whole reporter.»
Utsøkte detaljer
Jeg får en følelse av at «Mad Men» rykker tilbake til start.
Optimismen hersker, til tross for en rekke bekymringer, tonen er lettere og de komiske innslagene kommer tettere enn før.
Samtidig er fortellingen vi får servert like smaksrik og kompleks som før.
Første episode inneholder så mange utsøkte verbale og visuelle detaljer at jeg får lyst til å se den om igjen med det samme.
Tempoet er relativt langsomt, men likevel får jeg ikke med meg nyansene.
Det kaller jeg en god tv-serie.
| 1
|
304119
|
Er boka alltid bedre enn filmutgaven?
Hos «Ekstremt høyt og utrolig nært» har noe i hvert fall gått tapt på vei fra papir til lerret.
FILM:
Det er rent underlig hvordan én og samme fortelling kan endre seg på veien fra en kunstform til en annen, hvordan en forglemmelig roman kan bli en sterk film i hendene på noen som ser noe som glimrer i den (kremt, «Broene i Madison County») og hvordan en uforglemmelig tilsvarende kan bli en middemådig film om den havner i uvørne hender.
Død far
«Ekstremt høyt og utrolig nært» var, og er, en rørende roman av Jonathan Safran Foer.
Oskar, et intenst barn med en fantasi konstant i femte gir og en mulig Aspbergers-diagnose, er fortelleren.
Han er i dyp sorg etter at den elskede faren hans døde i World Trade Center 11. september, og når han mottar noe han tolker som et tegn eller en rebus fra den tapte faren, kaster han seg over den med all den eksplosive energi han har i seg.
Hudløst
Oskars særegne indre stemme, som raser avgårde gjennom assosiasjoner og resonnementer, er noe av det mest bemerkelsesverdige ved romanen «Ekstremt høyt og utrolig nært».
Men Oskars språk blir annerledes når det leses høyt i filmen eller gjøres om til replikker.
Med ett er det som om det blir noe konstruert og sukret over det.
Tragedien blir tåreperse.
Det er som om regissør Stephen Daldry først og fremst ser på den eksentriske og veslevoksne Oskar (Thomas Horn) som nusselig.
Horn, som gjør en djerv og hudløs rolle, kan ikke klandres.
Men at han også er tydelig eldre enn hva rollen er i romanen, gjør at den føles naivisert.
Sentimentalt
For å fange tankesprangene i den skrevne fortellingen er også filmen laget i en slags kollasjform.
Det ville fungert fint om ikke så mange av de små plottene som fletter seg inn i Oskars Manhattan-odyssé er tungt og sentimentalt fortalt, og om ikke de nesten ubehagelig bløte, gylne bildene hadde gitt hele historien en glorie av noe uvirkelig.
Men det lille glimtet vi får av forholdet mellom Viola Davis og Jeffrey Wright, et ekteskap idet det går i knas, er kraftfullt.
Tom Hanks og Max von Sydow klarer begge å utstråle en slags gåtefull godhet i rollen som farsskikkelsene Oskar så gjerne vil elskes av, men som glipper unna.
«Ekstremt høyt og utrolig nært» er nemlig ingen solskinnshistorie.
Den burde ikke utgis for å være en.
| 0
|
304120
|
Senioraction
De gamle føler seg unge og skyteklare i «Red», som følger en noe sliten oppskrift.
|||
FILM:
Bruce Willis er CIA-pensjonist.
Han sitter i sin stusslige stue og liker å snakke på telefon med kundebehandleren på trygdekontoret (Mary-Louise Parker).
Men så banker det på døra.
Det vil si, et knippe spesialsoldater perforerer veggene, før de stormer inn — og møter sin skjebne.
Hva hadde du ventet?
Bruce er en tøffing.
Bruce tror at Mary-Louise også er i fare og kidnapper henne, noe hun takler med sin sedvanlig tørrsmarte humor (også hørt i tv-serien «Weeds»).
Bruce oppsøker en enda mer pensjonert og kreftsyk Morgan Freeman, som er klar for action.
Det samme er John Malkovich og Helen Mirren.
Superlag Sammen må de finne ut hvem som er etter dem.
Det viser seg å være en omfattende konspirasjon der Richard Dreyfuss drar i trådene og CIA har sendt ut en viss Cooper (samme ivrige fyr som jaget Jason Bourne i «Supremacy») for å drepe Willis og gjengen.
Filmens plot er uengasjerende og plukket ut av lufta.
Det handler om krigsforbrytelser, våpenhandlere og noe som skjedde i Guatemala i 1981!
Dermed hviler ansvaret for underholdningsverdien på skuespillernes karisma og det burde vært nok å ta av.
Regissør Robert Schwentke har samlet et virkelig superlag, bestående av folk som er kjent for helt andre ting enn lunkne actionkomedier, hvis vi da ser bort fra Willis.
Kommer til kort
Problemet er at alle, inkludert Willis, virker smartere enn manuset de har fått utdelt.
Produsentenes intensjon har vært å lage kul agentkomedie for voksne
— Seniorsaken med tunge gønnere og glimt i øyet — beregnet på alle dem som synes filmer flest frir til fjortisene.
Dessverre er ikke «Red» så smart som man kunne håpe.
Filmens tittel står for «Retired Extremely Dangerous», men filmen er verken spennende eller morsom nok.
Vi kan heller sammenlikne med en annen pensjonist-action og kalle den «The Expendables» med hjerne, en hjerne som dessverre jobber på lav kapasitet.
| 0
|
304122
|
Dra heller til Grønland
Mehfel prøver å snobbe opp pakistansk mat.
Det blir med forsøket.
Hvite duker, polstrede stoler, et stilrent lokale nesten uten dekorasjoner, svenske kelnere og ingen hovedretter til under 230 kroner - det kunne like gjerne vært et sted for franske klassikere.
Men det er altså pakistansk mat som står på menyen på Mehfel.
Tanken er vel at det pakistanske kjøkkenet fortjener bedre enn bare å bli assosiert med billige take away-sjapper.
Det er stor forskjell på en alminnelig norsk «kinarestaurant» og for eksempel Dinner.
På samme måte er det milevid forskjell på norsktilpasset «indisk mat» og det som serveres på de beste pakistanske restaurantene i Lahore og London.
Med en så betydelig konsentrasjon av innbyggere med pakistansk bakgrunn fortjener Oslo på alle måter et luksuriøst pakistansk alternativ.
-Jeg trives godt ved de fettete plastbordene i Tøyengata også, jeg, men et ordentlig restaurantlokale har sine fordeler.
Ro, komfort, hygiene, ramset Robinson.
-Beliggenhet i Kvadraturen i Oslo sentrum er også en fordel for et spisested som vil lokke til seg gourmetsjiktet, sa Fredag.
Men menyen inneholder ingen overraskelser.
Her går det i de samme trauste rettene som etter hvert kan kjøpes som halvfabrikata i de fleste norske matbutikker.
Kylling tikka masala, lam rogan josh, kylling jalfrezi, og så videre.
Robinson håpet linsesuppe med sitron kunne by på en litt mer uvanlig smaksopplevelse, mens Fredag satset på grønnsakspakora som forrett.
Suppa, som var kjørt helt glatt og smaksatt med spisskummen, koriander og sitron, var lett og frisk.
Pakoraen var derimot tørr og kjedelig.
Pakora - grønnsaker dyppet i en røre av linsemel og så fritert - skal være helt sprø og fristende gylne på utsida, og møre og saftige på innsida.
Mintyoghurten var et forutsigbart og slapt tilbehør.
Til hovedrett valgte Robinson en tandoori-kombinasjonstallerken.
Fredag bestilte kongereker i masalasaus.
-De har både øl og vin her, men for meg er cola den ultimate drikken til pakistansk mat.
Intet pakistansk måltid er komplett uten brus!
-Jeg prøver meg på en salt lassi.
Den salte yoghurtdrikken er fantastisk god til sterk mat hvis den lages på riktig måte.
«Sterk» er på Mehfel snarere svak medium.
Norske ganer er mer vant med sterk mat enn det dette kjøkkenet åpenbart tror.
Lassien skulle dermed ikke slokke en brennende hals, og det var enda godt, for den besto av klumpete surmelk og ubegripelige mengder salt.
-Sukk.
Jeg har til dags dato ikke fått en god salt lassi i Norge, sa Robinson, og tygde mistrøstig videre på de seige og tørre bitene av lam og kylling fra tandoorien.
-Disse kongerekene er av slett kvalitet, og de er ikke ordentlig renset.
Og sausen smaker verken fugl eller fisk.
Dessuten ville jeg gjerne blitt spurt om vi ville ha pilaffris eller vanlig ris, pilaffrisens smak av kjøttbuljong og nellik passer dårlig sammen med mine reker.
Godteri og kaker er de gode på, men desserter er ikke det pakistanske kjøkkenets styrke.
Fra det sedvanlige utvalget av khulfi (iskrem), ghulab jamun (søte boller fritert i kryddersirup) og halwa (semulegrynspudding), foretrakk Robinson khulfi med pistasjnøtter, mens Fredag tok til takke med frisk frukt med hjemmelaget vaniljeis.
Begge deler var helt ok.
-Man får langt bedre mat til en tredjedel av prisen i de pakistanske billigsjappene.
Og selv om det er mer komfortabelt her, er atmosfæren bedre på Grønland.
-Det er synd å si det, men dette er bare mislykka, konkluderte Robinson.
| 0
|
304129
|
Rører deg ikke følelsesmessig
Kings of Leon beveger ikke denne gangen heller.
ALBUM:
Veien har vært litt klabbete for Kings of Leon de siste årene.
Etter megasuksessen «Only By the Night» kunne det virke som om bandet ble fanget av eget momentum uten å vite helt hvordan an skulle håndtere det.
«Come Around Sundown» var blek om nebbet og milevis unna det eggende og indifiserte southern-uttrykket de støttet seg på i den tidlige fasen.
«Mechanical Bull» er et slags skritt i riktig retning.
Tempoet er skrudd opp noen hakk og det høres i alle fall ut som om de har det hakket mer moro selv.
Førstesingel og åpningslåt «Supersoaker» er en gitardrevet garagerocker i widescreen-format og setter et greit anslag for den videre reisen.
«Rock City» roter i blusen, mens «Temple» forsøker seg på de store stadionrefrenget, uten å nå helt opp.
Og der har du egentlig problemet.
Det er tidvis fengende, men aldri i en slik grad at det rører deg følelsesmessig.
| 0
|
304130
|
«Unge gamle» Marion Ravn har voksesmerter
«Songs From A Blackbird» skal gjøre Marion Ravn til «voksenartist».
Kanskje er hun også blitt i overkant satt.
ALBUM:
Marion Ravn kan feire 20-årsjubileum som artist før hun fyller 30.
Og - de aller beste krefter har vært i sving for at «Songs From A Blackbird» skal gjøre henne til «voksenartist», åtte år etter det mer «girl power»-pregete albumet «Here I Am».
Det var det som skulle gjøre henne stor i USA, i stedet kom hun hjem til Norge og havnet i skyggen av suksessen til M2M-kollega Marit Larsen.
Ormestad og Hell Produsenter på albumet som skal relansere henne er Even Ormestad og Thom Hell, og blant musikerne er David Wallumrød (diverse tangentinstrumenter), Hell (gitarer), Ormestad (bass) og BigBangs Olaf Olsen (trommer/perkusjon) - pluss gjester som Lars Horntveth, Morten Abel og svenske Lisa Miskovsky (på «Home», som hun skrev sammen med Ravn).
«Hver gang vi møtes» Timingen er perfekt.
Ravn overrasket nok mange med sine gode tolkninger og reflekterte tanker - ikke minst om tida etter M2M-samarbeidet med Larsen - i «Hver gang vi møtes» i vinter.
Nå skal effekten tas ut.
Annerledes Men TV2-programmet ga ingen rettesnor for hvor karrieren hennes skulle gå videre.
Og - det er en ganske annerledes Ravn som trer fram på «Songs From A Blackbird», en Ravn som er vanskelig å sette i bås.
Hun nærmer seg for eksempel Larsen sjangermessig i en sang som åpningen «Start Over».
Ringen er sluttet for produsent Hell, som jo hadde en viktig rolle i Larsens liv både privat og musikalsk.
Fleetwood Mac Til en viss grad nærmer Ravn seg også sin amerikanske duettpartner Meat Loaf i mer pompøse og tunge - men fengende - «The Minute», og både den og andre sanger nikker til inspirasjonskilder som den myke pop-utgaven av Fleetwood Mac (med Stevie Nicks på vokal) og Cat Stevens.
Med noen få unntak er sangen til Ravn mer dempet enn for eksempel på «I Am Here», og hun får ikke brukt stemmen like godt som hun gjorde i de mer varierte tolkningene i «Hver gang vi møtes».
Men den største svakheten ved albumet er den høyst variable kvaliteten på låtene - og tekstene.
Ravn og Hell I M2M hadde hun noe å skrive om, og ofte handlet det om usikker tenåringskjærlighet.
Nå handler det om voksen kjærlighet som varer, og nesten bare det.
Den kan jo gå litt på rutine, etter hvert.
Låter som «Driving» og «Never Leave Me» blir klisjeer, mens de som står fram som gode, og det er altså ikke på grunn av tekstene, er «Start Over», «Prove Me Wrong» (skrevet med Lene Marlin) og på tampen «Rest Your Head» (duett med Hell) og lyse og lette «Safe And Sound» - begge skrevet av Ravn og Hell.
Her stemmer det meste: Produksjonen, Jan Martin Smørdals til dels mektige strykearrangementer og Ravns myke sang.
«Songs From A Blackbird» er ikke et dårlig album, og det vokser ved gjentatt lytting.
Men - det er ikke så spennende som det kunne og burde vært, med tanke på hva som utvilsomt bor i Ravn, og klarer heller ikke å befeste henne som en original og viktig artist.
| 0
|
304132
|
Karijord overbeviser som mystisk ypperstprestinne
Lyden av artist som finner seg sjæl.
ALBUM:
Rebekka Karijord deler stemmetendenser med Ane Brun, og dersom vi bytter ut harpa med tangenter kan hun innimellom også vekke assosiasjoner til Jonanna Newsom og hennes velbroderte popkunst.
Mis en scène er stikkordet som binder influensene sammen, for i likhet med Brun og Newsom er Rebekka Karijord en utmerket stemningsformilder.
Forener sine talenter Dystre og hjemsøkte øyeblikk underveis i «Oh Brother» og «Ode To What Was Lost» iscenesetter albumets overhengende melankoli på sitt aller beste, hvor også hennes skuespillerbakgrunn slår særlig effektfullt innover hennes musikalitet.
Overbeviser i mystikken
I det hele tatt er Karijord overbevisende i sin rolle som ypperstprestinne, omgitt av messende mannskor, eggende skarptrommer og vemodige toner rullende ut fra et gammelt piano.
«We Become Ourselves» er vemodig og vakker, et velproporsjonert album fra en artist som virkelig begynner å få tak på seg selv.
| 1
|
304133
|
En norsk Jack White
Erlend Ropstad overbeviser på album nummer fire.
ALBUM:
«Vi sku' hatt litt mer svensk attityd», synger Erlend Ropstad fra Vennesla på «Vise om Sverige», som åpner hans andre album på norsk.
Sjøl har han opparbeidet seg litt av det i de dype skoger i Värmland, der «Her om natta» er spilt inn.
Lurelåt
Men med bare en akustisk gitar er det en skikkelig lurelåt, i den forstand at den ikke er representativ for resten av albumet.
Du tror det blir et album med dempede sanger, mer visesang enn rock, som fjorårets «Hva om et ikke er sånn som du tror at det er?».
Det var hans første på norsk - og såpass vellykket at det ble to Spellemann-nominasjoner (viser og tekstforfatter).
Han har levert to gode album på engelsk, men gjorde mye riktig da han stolte på at han kunne få til noe på morsmålet.
Bråker mer Ropstad har åpenbart fått lyst til å bråke litt, og «Her om natta» er røff og rocka, rufsete og usminka.
Jeg innbiller meg at han har sans for svenske artister som norgesvennlige Lars Winnerbäck, Stefan Sundström og Thåström - og dessuten bluesrockeren Daniel Norgren.
Mikser du inn litt Jack White også, så har du et bilde av Ropstad på «Her om natta».
Norge har ikke hatt en artist som fyller deres sko, eller som har prøvd seg i den sjangeren de har skapt for seg sjøl.
Men jeg vil påstå at Ropstad har det i seg.
Skitten gitarlyd Allerede låt nummer to og tre, «Maria» og «Ikke syng», er første klare beskjed om at noe stort er på gang, og «Jeg er en av de» følger fint opp, med skitten Jack White-aktig gitarlyd.
Tittellåten er en annen låt med rock i vegg-til-vegg-format - langt unna det forsiktige forrigealbumet.
«Du skulle ha dansa» er en fengende sak som dessuten løftes av Erlend Vikens fele.
Tønes Musikerne som forvalter produsent Ropstads prosjekt på utmerket vis er ved siden av ham sjøl på vokal, gitar og piano, Gunnar Sæter (trommer), Ola Geir Raftevold (gitarer) og Per Jørgensen Tobro (bass).
I frasering og tekstmessig er Ropstad beslektet med en fyr som Tønes, men uten at han drar det så langt ut i det nesten absurde.
Et godt eksempel på akkurat det er «Elisabeth», igjen med Vikens fele som viktig bidragsyter, mens han tar den ned i «Sorgenfri» - med Hanne Kolstø på gjestevokal.
Svensk visesanger Allerede nevnte «Vise om Sverige» er et annet eksempel på Ropstads snodige tekstunivers:
«Så er det en ting som æ må gjør' før jeg dør, og det er å være en gammel svensk visesanger / det er det ingen nordmenn som har klart før / men æ ha'kke prøvd mer enn et par ganger / hvis jeg finner meg en holme utenfor Tanumstrand / eller et skikkelig åpent landskap / og så skriver jeg ei spydig vise om Kristiansand / og jeg gir meg hen til latskap - og til faenskap».
Erlend Ropstad - solo - åpner opp for Anna Järvinen i Kulturkirken Jakob i kveld, fredag, og tar med seg bandet på tur fra 18. april.
| 1
|
304137
|
Led Zeppelin-kapittelet lukkes
Verdig svanesang fra et av rockens aller største band.
ALBUM:
Med rundt 300 millioner solgte album er Led Zeppelin et av planetens største band noen sinne.
Det ga seg også utslag i et en billettetterspørsel verden aldri har sett make til da det nærmeste du kommer en gjenforening av originalbesetningen av Led Zeppelin i 2007 skulle gjøre sin første helaften på 27 år i O2 Arena i London.
Nærmere 20 millioner meldte seg på i loddtrekningen om de 18.000 billettene som ble lagt ut da Atlantic Records-gründer Ahmet Ertegun skulle hedres.
Både presse og fans har vært samstemte om at begivenheten var noe for historiebøkene.
Et verdig farvel, om du vil.
Skal man gå etter uttalelser fra sentrale skikkelser i Zeppelin-leiren, ble det nok med denne ene festkvelden.
Tidløs
Da er det en hyggelig gest at undertegnede og resten av verden som aldri fikk oppleve O2-konserten nå får en bit av kaken.
«Celebration Day» som konsertplate er mest det, en slags øre-i-veggen-observasjon til det som åpenbart har vært minnerik aften.
«Celebration Day» som plate mister selvsagt mye av øyeblikksmagien, men den handler også om mye annet.
Mest av alt den unike låtarven.
Visst er bandet blitt eldre, og det vil være en løgn å si at det ikke høres.
Robert Plant tar sine vokale snarveier, Jimmy Page er hakket stivere i fingerspissene og Jason Bonham mangler noe av den intuitive og tøylesløse galskapen faren, John Bonham, var en suveren formidler av.
Men det er noe med kjærligheten i møte med de da opp mot 40 år gamle sangene som fortsatt inspirerer.
Feiring Når John Paul Jones hamrer på tangentene i «Trampled Under Foot», er det som tiden har stått fullstendig stille og ikke har noen plan om å bevege seg videre heller.
Som de selv synger, «The Song Remains the Same».
Den samme gamle visa i Led Zeppelin-universet blir nemlig aldri gammel.
Folk vil sannsynligvis fortsette å trekke paralleller til «Kashmir» 40 år fra nå, når noen skriver en episk rockelåt, eller referere til Jimmy Page i møte med en heftig riffmaker.
«Whole Lotta Love», «Good Times, Bad Times» og «Black Dog» er alle tuftet på komponenter som aldri går ut på dato.
Like unike som de er basale.
«Celebration Day» er nettopp det tittelen indikerer, en feiring av noen av tidenes største rockelåter, hvis kraft fremdeles trår frem med uforminsket styrke.
| 1
|
304138
|
Sagd i biter
«Saw 6» er like underholdende som møkk
|||
FILM:
Skrekkfilmfranchisen «Saw» er blitt tidenes mest innbringende og har spilt inn noe sånt som 620 millioner dollar verden over.
Godt gjort, da filmene utelukkende dreier seg om å kveste mennesker på den ene jævlige måten, etter den andre.
Ikke at jeg skal være en moralens vokter (les min moralske indignasjon under).
Folk skal få kose seg med eksplisitt lemlestelse så mye de vil.
Å raljere over målgruppens dårlige smak, er liksom ikke noe poeng det heller.
Det blir litt som å overbevise fluer om at det finns langt bedre ting å spise enn kudritt.
«Saw 6» er akkurat lik femmer'n (les anmeldelse under).
Det beste med filmen er når hovedpersonen Jigsaw prøver å overtale et forsikringsselskap om å sende ham til Norge for legebehandling(!).
Det verste er alt annet.
Kos dere.
| 0
|
304140
|
Storslagent fra Sivert
Høyems første post-Madrugada-plate er raus, overskuddspreget og brautende selvsikker.
|||
ALBUM:
Sivert Høyem sparer ikke på kruttet på det som teknisk sett er hans tredje soloplate, men som oppi hodet på opphavsmannen kanskje føles som den egentlige solodebuten.
Stort sett lettere i steget, mer åpent og litt mindre dunkelt enn slik vi kjenner ham fra Madrugada, samtidig er han mer av en popmann her enn på de to folkflørtende Sivert Høyem & The Volunteers-skivene.
Og det er et utmerket utgangspunkt for Høyem, som ikke bare understreker nok en gang at han har Norges mest suverene rockstemme, men som også har skrevet låter som ikke bare viser det, men som avslører at den har enda flere dimensjoner.
Mest av alt er «Moon Landing» et rikt, overskuddspreget stykke panoramarock, lettlikelig og digert, men også med en bredbent, nesten brautende stolt positur.
Det er ei plate som vet den er bra, som vet at den kan sin rockklassisisme på fingrene.
Derfor kan den også tillate seg den herlig arrogante manøveren å legge et nesten ni minutter langt spor først på albumet.
Men så er også åpningslåta «Belorado» et statement med instant karisma, en låt hvor Høyem og hans herlige samling medsammensvorne (kjernen er Cato Salsa, trommisen Børge Fjordheim og Soundtrack of Our Lives-bassist Kalle Gustafsson) setter tonen for hele albumet med å innta et fristende crossovermåltid av «Sweet Child O'Mine», R.E.M., Bob Dylan, Tom Petty og Television, spilt med et selvgodt smil om munnen og en fresende glede i fingrene.
Som man ser og hører, fargepaletten er en litt annen enn den var i Madrugada, men ellers er det like storslagent, like stilsikkert, like elegant gjort.
Slik er også førstesingelen «Moon Landing» representativ for denne lysheten.
Resten av albumet innfrir også, og venter til siste halvdel («Shadows/High Meseta», for eksempel) med å gå ned i de mørke kjellerrommene som stemmen hans ellers trives så godt i.
Men da har han også fridd til et bredt publikum på en så inviterende måte at de sikkert gladelig blir med ned en tur likevel.
| 1
|
304141
|
Ikke skapt for hverandre
«Blue Valentine» er formsikker og original, men kanskje ikke så gripende som den kunne vært.
FILM:
Jeg kom til «Blue Valentine» med skyhøye forventninger.
For det første er jeg en hund etter skildringer av forhold som skranter.
For det andre har venner og synsere skapt en solid og vedvarende buzz om filmen.
Dessuten har jeg hatt en mild «man crush» på Ryan Gosling, særlig etter «Half Nelson» og den undervurderte «Fracture».
Men nok om meg.
Oppskrudde forventninger er ikke av det gode.
Det øker avstanden mellom deg som publikum og handlingen på lerretet, så la oss ta det fra begynnelsen.
«Blue Valentine» handler om starten og slutten på et forhold.
Cindy (Michelle Williams, Oscar-nominert for rollen) studerer medisin.
Seks år seinere er hun sykepleier og vi skjønner at ting ikke har gått som planlagt.
Hun synes Dean (Gosling) er uambisiøs — han er fornøyd med å male hus og komme hjem til kone og datter.
Sjekking med sjarm
Regissør Derek Cianfrance ga manuset til Williams allerede i 2001.
Gosling hoppet på to år seinere, men pengetrøbbel og «livet» førte til lange utsettelser.
De to kompromissløse skuespillerne har altså levd med dette prosjektet i årevis og da opptakene først kom i gang, la man opp til store doser improvisasjon og intens innlevelse døgnet rundt.
Først ble forelskelsen filmet, deretter fikk de én måned på seg til å spise godt, miste hår og se seks år eldre ut.
I den ferdige filmen klippes det fram og tilbake mellom de to tidsplanene.
Det er en god idé, elegant gjennomført og aldri uengasjerende.
Enkelte scener kan bli litt utflytende med sin improviserte krangling, mens andre er utsøkte og uforglemmelige.
Det første møtet mellom Cindy og Dean finner sted på et gamlehjem og er en av de mest sjarmerende oppsjekkingene jeg kan huske å ha sett på film.
To typer indie
Det finnes to typer indie-regissører:
Enten dyrker man lange, stillestående, distanserte tagninger, eller så går man svært tett på, gjerne med håndholdt, ustødig kamera.
«Blue Valentine» tilhører siste kategori og utførelsen er imponerende.
Cianfrance og hans kameramann Andrij Parekh benytter bare naturlig lys, de bruker to ulike filmtyper (Super 16 i fortid og digitale Red One i nåtid) og de rammer inn Cindy og Dean med minimalt dybdefokus.
Likevel, hjerteskjærende er det ikke.
Uten mine oppblåste forventninger ville jeg kanskje blitt mer grepet enn imponert.
Mitt råd er derfor:
Tenk at du skal se en sånn passelig god film om et forhold som blomstrer og visner.
| 1
|
304144
|
Musikalske opprørssoldater
Akustisk perle fra norgesaktuelle Tinariwen.
ALBUM:
På USF
Verftet i Bergen i kveld (fredag 9.9) og Cosmopolite i Oslo i morgen kveld kan du høre et band som i løpet av noen år er blitt en av Afrikas største eksportører av musikk.
Ørkenkrigere Tinariwen er et meget spennende band bestående av tuareger, nomader fra Vest-Sahara nord i Mali.
Gruppa startet opp i flyktningeleirer i nabolandet Libya i 1979, der tuaregene hadde bånd til diktator Muammar Kadhafi.
Gruppas medlemmer var opprørskrigere som etter hvert byttet ut våpnene med instrumenter.
På 90-tallet vendte de tilbake til Mali.
Musikken deres ble først distribuert på kassetter, men i 2000 kom første album.
På sitt femte album har de også lagt de elektriske instrumentene til side.
«Tassili + 10:1» er et back to basics-album og mer akustisk enn forgjengerne.
Det er blitt et vakkert stykke musikk som mikser tradisjonell tuaregmusikk med rock, blues og jazz, også kalt ørkenblues.
Denne kjennetegnes av repeterende og sugerrerende toner, der sangen gjerne består av mange vers uten refreng - ofte med mange korister.
Faktisk har den likhetstrekk med samisk musikk, der «lyden» av snøhvite vidder er byttet ut med grå sanddyner.
Musikken smyger seg fram som en katt på lette poter, behagelig og nesten hypnotisk.
Storeksportør
Av en eller annen grunn er Mali det landet som har fostret flest internasjonale artister, fra storheter som Ali Farka Toure og Nusrat Fateh Ali Khan til Toumani Diabaté, Habib Koité, Amadou & Mariam og Tinariwen.
Flere av dem har besøkt Norge flere ganger, Tinariwen seinest under World Music Festival i Oslo i 2009.
«Tassili + 10:1» er spilt inn i ørkenen i Algerie, fordi området de kommer fra er usikkert på grunn av omveltningene i området.
Man skulle tro at dette ville gjøre noe med musikken, for eksempel ta den i en mer aggressiv retning, men i stedet er det blitt et vakkert, kontemplativt album som mer maner til fred enn opprør.
De går forsiktig fram.
Musikken er nesten nølende, og kjæler mildt med øregangene.
Rockehjelp Tinariwen har klart å holde unna det meste av påvirkningen fra vestlig musikk, hvis vi ser bort fra den engelske teksten på «Tenere Taqqim Tossam».
Rockerne Tunde Adebimpe og Kyp Malone fra New York-bandet TV on the Radio og Nels Cline fra Wilco glir rett inn.
Og sånn må det være.
Adebimpe og Malone bidrar med gitar og sang på tre sanger, deriblant melodiøse «Walla Illa».
Den er et høydepunkt på albumet ved siden av åpningen «Imidiwan Ma Tennam», «Imidiwan Win Sahara» og «Ya Messinagh» - den siste med New Orleans-bandet Dirty Dozen Brass Band som hornspillende gjester.
| 1
|
304148
|
Ivo de Figueiredo med en helt usedvanlig familiefortelling om en eksotisk, men uberegnelig far
Farsportrett med historisk sus.
Trøst dere med at jeg ikke kommer til å gifte meg med ham.
(...) Vi skal ikke ha noen snusbrune indiere i slekta, skriver den unge au pairen Marit Walle fra England på slutten av femtitallet.
Noen år senere gifter hun seg likevel med den intense og sjarmerende indieren i Vår frue kirke i Porsgrunn.
Etter et tiår med knuste glass og møbler, raserianfall og slag, flykter hun med sine tre redde smågutter.
En av dem er historikeren og forfatteren Ivo Bjarne de Figueiredo.
«Trangen hans til å regjere, var grenseløs» skriver Ivo nesten et halvt hundre år senere.
Men hvem var han egentlig, og hvorfor ble han som han ble?
Ivo setter seg fore å finne ut av sin fars bakgrunn, gjennom det han kaller en familiefortelling.
Nå er ikke brutale fedre ukjent i samtidslitteraturen.
Tvert om.
Sist vi møtte en, var i Vigdis Hjorths fiktive «Arv og miljø».
Men det er få forfattere forunt å ha en far med en så eksotisk - ja historisk - bakgrunn som Ivo.
Koloniherrenes butlere
Xavier Hugo Ian Peter de Figueiredo var utdannet ingeniør i England, født på Zanzibar, dengang arabisk sultanat under britisk overherredømme.
Foreldrene kom fra Goa, en portugisisk koloni i India kalt Østens Roma.
Han var katolsk døpt, snakket engelsk og litt swahili, foreldrene snakket goanesernes konkani, mens farmoren også snakket portugisisk.
Liksom mange andre indere, jobbet faren hans igjen som funksjonær for britene; som fant at indere passet utmerket som «butlere» i kolonisystemet; «føyelige, vennlige, nøysomme, arbeidsomme, fingernemme».
Da kolonisystemet gikk i oppløsning, mistet de alt, også statsborgerskapet.
Figueiredo bruker teknikker som kan minne om W. G. Sebalds «Austerlitz» (2005), når han går opp sporene fra fortiden:
Brev, historiske fakta og fortolkninger, reiseskildringer og egne reiser.
Han leter etter familiegraver og oppsøker slektninger.
Her er fotografier fra forfedrene i Goa og Øst-Afrika, og fra hans egen barndom i Langesund.
I passasjer briljerer han med sin blanding av erindringsbilder, kolonihistorie, litterære henvisninger, kjappe portretter og miljøskildringer.
Han baker også inn norsk historie, klassereise og innvandring, gjennom den slående kontrasten mellom den eksotiske svigersønnen og morslekten som består av nøysomme bedehusfolk.
Tomme fraser
Alt er ikke like vellykket.
«Blikket er åpent, tankene også», heter det blant annet om et barnefoto av faren.
Eller:
«Utsikten fra klasserommet var ikke mot øst, men mot vest.
Ikke at det nødvendigvis betydde noe for far.
Han var der han skulle være».
Men hva vet Ivo om hva faren tenkte?
Det blir tomme og pompøse fraser, som bryter med den ellers stramme stilen i boka.
Etter hvert utvikler det seg til å bli et forsonende farsportrett, der Ivo etter mange år tar kontakt med faren, som er i elendig forfatning.
Også faren er et offer, født inn i en slekt som i tre generasjoner har vært på vandring.
Dette vist blant annet gjennom en av de mange vakre bildene i boka; «Det er en fin tanke at de har hatt for vane å legge igjen en av sine døde før de forsvinner, som en pant til vertslandet; en kropp som kan gi næring til jorden som en stund ga næring til dem.»
| 1
|
304149
|
Verdensmusikk på hardingfele
Annbjørg Lien går enda lenger i sin miks av musikk fra øst og vest - og det liker vi veldig godt.
ALBUM:
Det er rart hvordan Annbjørg Lien hele tida klarer å toppe seg sjøl.
Snaut tre år etter at hun og samboer Bjørn Ole Rasch ga ut sitt første album under begges navn, «Come Home», er hun tilbake som soloartist.
Men sjøl om det nå er bare Liens navn som står på coveret, er Rasch like involvert som sist - både som musiker, komponist og produsent.
Men det er hun som er merkevaren.
Verdensmusikk «Come Home» var en flørt med verdensmusikk, akkurat som flere tidligere plater har vært det - kanskje sterkest på «Prisme» (1996) og «Baba Yaga» fra 1999.
Det er mange folkemusikere som blander Østens og Vestens kulturer, men jeg tør påstå at ingen gjør det akkurat som Lien og Rasch.
I bunnen ligger alltid nordisk folkemusikk, noe som understrekes av at svenske Orsa Spelmän også bidrar.
Men de har neppe dratt det så langt ut som her, og spesielt på åpningen «Tareq», i «The Trapezian», «Natten» (med tekst av André Bjerke og Lien) og på tampen i «Til» (med tekst av Jakob Sande).
«Needles Eye»
Synger Sjøl spiller Lien hardingfele, flatfele og nøkkelharpe - i tillegg til at hun synger både på norsk og engelsk.
Det gjorde hun også på tittellåten på «Come Home».
Her gjør hun det så elegant og vakkert at hun gjerne kunne sunget på flere.
Nepal
Med seg har de også tre nepalske musikere på fløyte, tabla og sang/nepalesisk harmonium, mens Hans Fredrik Jacobsen som vanlig spiller fløyte.
Kristiansand
Strykekvartett bidrar også på flere av låtene, i avsluttende «Psalm» sammen med Mannskoret Gaasehud.
Khoom Loy er det thailandske navnet på Østens svevende lanterner, som symboliserer kunnskap, veiledning og gode ønsker.
Men musikalsk er låten med samme navn pussig nok sterkt irskinspirert, attpåtil med engelsk sang - av Lien og Pat Broaders.
Annbjørg Lien Band spiller i Nøtterøy i kveld, fredag 2. mars.
| 1
|
304151
|
Da Stones tok doktorgraden
Derfor er «Exile On Main St» en überklassiker.
|||
RETRO:
Det er et gyllent, uangripelig strekk i diskografien til The Rolling Stones som burde fritas fra intern rangering.
De fire store — «Beggars Banquet» (1968) «Let It Bleed» (1969), «Sticky Fingers» (1971) og «Exile On Main St» (1972) — er alle, på hver sin måte og med sin ulike skyggelegging og struktur, eksempler på album hvor Keith Richards og Mick Jagger befinner seg på et helt nytt nivå, absolutt alle inspirasjonskilder er ferdigabsorbert, koder er knekt.
Storslagen finaleDe har ikke bare «skjønt det», de vet mer og gjør det bedre enn noen andre har gjort i det kosmiske amerikanske musikkfaget, verken før eller siden.
Kanskje er det slik det går når ekstreme talenter modnes og deres virke raffineres.
Golden years kan være så mangt, men det som gjør Stones' fem år lange superraptus så imponerende, er at den avsluttes med en slags doktorgradsavhandling.
Streng, grublende og litt ekstra nerdete i sin utlegning av den store amerikanske sørstatsmusikkarven, og samtidig med transcenderende kvaliteter; blues, soul, gospel, country, folk og fjellmusikk hørt, tolket og videreformidlet i unike blandingsforhold og gjennom filtre av personlig dekadanse og darkness.
Uten snarveier«Exile» er slik sett en ganske nådeløs lytteropplevelse, det er et album som knapt tilbyr snarveier («Tumbling Dice» er eneste singlespor fra albumet) og hvis kompleksitet og lagvise innsikter krever ekstra dedikasjon fra lytteren.
Det er lett å la seg rive med metaforisk når det gjelder den nesten animerte sørstatsgotikken og det voldsomme bluesopphenget her, men albumets originale side 1 er en slags lyttertest i helvetes forgård:
En forførerisk åpningslåt i «Rocks Off», så tre beinharde, rødglødende bluesøvelser før man premieres med en pust i bakken med «Tumbling Dice».
Ideen om StonesSkal vi forfølge doktorgrad-avhandlingsmetaforen en runde til, så er «Exile» på et vis et album fra Mesternes Mestere, fordi det er også det Rolling Stones-albumet som oppsummerer ideen om bandet med størst presisjon.
De blander alt tankegods de har stjålet opp igjennom årene på en ikke nødvendigvis perfekt, men uhørt sømløs måte, og lager altså et album som er mer Rolling Stones noe annet.
Det er narkisknekk i knærne, digert bankende hjerte, bourbon til frokost og musikk som er farlig og sårbar, hard og øm.
Mytenes kraft Mytene som er spunnet rundt albuminnspillingen i Frankrike (albumet ble fullført i Los Angeles), om skatteflukt og heroinkjør, om avslappet arbeidsdisiplin og interne feider, om Gram Parsons' eventuelle kreative, i tillegg til fysiske, tilstedeværelse («Torn and Frayed» har Parsons/Burrito-fingermerker overalt) vil for alltid gjøre albumet til noe mer symbolsk i Rolling Stones-historien.
Men først og fremst er det altså albumet hvor alt Stones hadde vært opp til da fikk en slags uslåelig oppsummering.
Boksen — luksusversjonen serverer både på CD, vinyl og dvd samt bok i salongbordformat — byr på en så renset mastring av det ulne utgangspunktet som vel er forsvarlig av integritetshensyn.
Tvilsom revisjonismeBonusmaterialet er spennende og til en viss grad givende om man klarer å se bort i fra det faktum at etterbehandlingen og tuklingen med de originale opptakene er tvilsomt revisjonistisk.
Alt dette dreier seg om innpakking og kommersiell merverdi.
Kunstnerisk gjør originalalbumet nytten og vel så det — helt på egenhånd.
| 1
|
304152
|
Bygdene nutildags
«Gråtass får en ny venn» putrer avgårde.
FILM:
Det er på landet det skjer.
«Gråtass får en ny venn» må, i tillegg til «Jakten på kjærligheten», være den mest innbitte reklame vi har for det rurale liv i Norge i dag.
Her er låvene røde, himmelen blå, gresset blendende grønt og alle er født fiks ferdig med bollekinn, rutete skjorte og en tendens til å holde den maniske klukkelatteren i gang i ti sekunder lenger enn strengt tatt nødvendig.
Og mens bygdene avfolkes har behovet for fortellinger derfra tydeligvis økt:
«Gråtass»-franchisen er et seiglivet stykke familieunderholdning som har tilbudt små fortellinger om den lille traktoren i tittelrollen gjennom teater, tv og film siden 1995.
Siste blad ut, spillefilmen «Gråtass får en ny venn», er en hjertevarm og noe makelig affære som putrer avgårde i sitt eget tempo.
Det er litt for sakte.
Fin traktor
Gråtass selv er en fin skapning, tydelig i slekt med sine rike Pixar-onkler i Amerika, i det at ansiktet er urørlig, og at bare øynene kan gi ham uttrykk i ansiktet.
Det gjøres med stor effekt:
Den vennskapshungrende Gråtass, som er redd for å bli utdatert når eieren Goggen finner opp en hjelperobot og begynner å se på nye traktorer, gir deg desto mer lyst til å klappe ham på panseret og gi ham en klem når ensomheten gjemmes bak et urørlig metallfjes.
Overspill
Dessverre overkompenserer de fleste av den andre aktørene med overspill:
Replikker og poenger gjentas og understrekes med overdrevne smil og fakter, så antagelig selv de minste barna, som dette er myntet på, vil føle behov for å be de voksne om å raske på.
Dette er også grunnen til at filmen, flere habile actionscener til tross, oppleves som sen og saktegående.
Gråtass' verden er trygg og trivelig.
Den har ikke en utfordrende mutter i maskineriet.
Det er dens styrke, og svakhet.
| 0
|
304154
|
Fargesprakende rekviem
Hos Panda Bear kler selv Gamle-Erik seg i neonfarger.
ALBUM:
Noah Lennox kan være litt av et enigma.
I intervjuer framstår trettiseksåringen som selve klisjeen på en amerikansk indieartist, en kakigrå og lykkepilleknaskende sutrefant med kommunebrunt hår.
Selvutslettende til det kjedsommelige.
På plate derimot, enten som solartisten Panda Bear eller som en del av Animal Collective, er han en neonsprakende indievisjonær, med helt særegne låtskriver- og vokalteknikker.
Et kreativt kaos.
Sakral
En Panda Bear-låt kan på mange måter minne om forkvaklet kirkemusikk.
Lag på lag med insisterende, nesten sakral vokal, og pumpende, dirrende, sprakende, prustende, glitrende instrumentalisering.
Som et orgel som har gått fra konseptene, om du vil.
Eller apokalypsens fire ryttere i snill, men psykedelisk indie-/elektronika-/pop-/støy-versjon.
«Panda Bear Meets the Grim Reaper» er Panda Bears femte soloalbum og skal visstnok dreie seg om døden.
Noe som er mer interessant når det kommer til melodi enn tekst, all den tid det så å si er umulig å tyde det Lennox synger med sin ekko- og loop-leflende vokal.
Vandrende selvmotsigelse Melodiene er på sin side jublende og melankolske på en gang, repeterende, men uforutsigbare, kompliserte, men fengende.
Panda Bear er som sagt en vandrende selvmotsigelse.
Han bruker mye samples, både lyder og instrumenter han selv tar opp - og som han henter fra andre artister - og vrir det til det ugjenkjennelige.
Tar tid Som på låta «Crosswords», for eksempel, der han benytter seg av en snutt fra The Soul Searchers «Ashley's Roachclip» - uten at det egentlig er mulig å høre.
I det hele tatt er dette ei plate det tar tid å bli kjent med.
Labyrinter Som med alle Panda Bear-plater må man sno seg forbi forheng etter forheng, gjennom forvirrende labyrinter, ned underlige avstikkere - før man ender opp akkurat der man begynte.
Men det er jo det som er gøy, er det ikke?
| 1
|
304159
|
Tom Waits grynter ikke lenger
Har lagd et smykke av et album, basert på både røffe og skjøre materialer.
ALBUM:
Hva er det med denne mannen som gjør at vi er på tå hev hver gang han gir ut noe, som gjør at folk reiser lengre enn langt for å oppleve ham live når han en sjelden gang viser seg på en scene og får en anmelder til å gå til et nytt produkt med en noe større ærefrykt og respekt enn vanlig?
Men Tom Waits er vel ikke i stand til å lage ei dårlig plate, er han?
Annerledes, kanskje, men dårlig?
Nei, ikke denne gangen, heller.
«Orphans» Siden det fabelaktige trippelalbumet «Orphans (Brawlers, Bawlers & Bastards)» fra 2006 består av både nytt og gammelt og «Glitter And Doom» (2009) er et livealbum, er «Bad As Me» det første med bare nytt materiale siden «Real Gone» (2004).
Låtsnekring og produksjon:
Tom Waits og kona Kathleen Brennan.
På trommer: sønnen Casey Waits.
Hvorfor ikke holde det i familien?
Medrivende
Og - du er hekta fra det øyeblikket du treffer Play-knappen:
Som en orkan treffer blåsere, Charlie Musselwhites bluesmunnspill, Tom Waits hamrende piano og perkusjon og gitarene til Keith Richards, Marc Ribot og Larry Taylor oss i en kort, men medrivende ode til bluesbyen ved Lake Michigan:
«Kanskje ting vil bli bedre i Chicago?».
Taktfast nikking med hodet følger automatisk.
Blues
Så passende da, at noen av de samme musikerne, pluss bassen til Flea (Red Hot Chili Peppers) og vox-orgelet til Augie Meyers (Texas Tornados) støtvis lokker oss inn i bluesmusikken Chicago er så kjent for på «Raised Right Men».
«Talking At The Same Time» gir oss derimot en mildere Waits — sjøl om ordene reflekterer verdens elendighet akkurat nå, et samfunn der rikingene får frukten, mens vi, folket, sitter igjen med skrottene:
«Everybody knows umbrellas will cost more in the rain All the news is bad Is there any other kind?
Everybody's talking at the same time
Well it's hard times for some
For others it's sweet Someone makes money when there?s blood in the street»
Los Lobos-gitar
På «Get Lost» melder også Los Lobos-gitarist David Hidalgo seg på, uten å gå seg vill.
Balladen «Face To The Highway» formidler på mesterlig vis Waits' korthogde, men effektive poesi:
«The cradle wants a baby Kitchen wants a pan The heart wants a certain kind of lover if it can
Ocean wants a sailor Gun wants a hand money wants a spender And the road wants a man»
Mer tilgjengelig
Men noe har skjedd.
Den infernalske, intense, angstbiterske, fandenivoldske, gryntende Tom Waits er nesten forduftet.
Tilbake står en mildere og mer tilgjengelig Tom Waits — eller er det bare vi som er blitt særere?
En outsider, vår outsider, vil han uansett alltid være.
Etter noen ballader, den ene vakrere enn den andre, slår han hardt tilbake i den dystre krigsprotesten «Hell Broke Luce», med raslende automatvåpen som akkompagnement.
Den glir over i en nydelig finale, «New Year's Eve», sprakende som ei gammel 78-plate, og med skottenes nasjonalhymne «Auld Lang Syne» - som britene synger hver nyttårsaften - elegant flettet inn.
Tom Waits er vår mann.
Som om vi noen gang har tvilt!
En dobbel deluxe-utgave inneholder en 40-siders bok og tre bonuslåter - som ikke står tilbake for resten av albumet.
En tredje utgave inneholder hele albumet på både LP og cd, samt en 12-siders bok med tekster og fotografier.
| 1
|
304160
|
Årets bittersøte sommersoundtrack
Trommevirvel og fanfare for The Drums.
|||
ALBUM:
Gjennom å raide den delen av britisk musikkhistorie hvor Morrisseys melodrama, Robert Smiths gitarplukking og Ian Curtis' danselærer står som tre av stikkordene, for så å blande litt surfpopvennlig plystring, knipsing og klapping inn i miksen, har The Drums skapt årets bittersøte sommersoundtrack.
Albumet oser av den samme følelsen man får iløpet av den siste sommeren med barndomsgjengen, der fornemmelsen av at voksenlivet venter like rundt neste sving ligger og ulmer i underbevisstheten - noe som blant annet seg utslag på Phil Spector-møter-Glasvegas-og-Angelo Badalamenti-i-«Twin Peaks»-øyeblikket «Down By the Water».
Og når solstrålene kjemper seg gjennom Manchester-skydekket på avstikkeren «Let's Go Surfing», en The Drums-atypisk hyllest til ungdommelig naivisme, blir summen et slags albumets «Farvel Falkenberg», der en mørk malstrøm av melankoli virvles opp bak en lun og friksjonsfri fasade.
Trommevirvelen for The Drums har vedvart en stund nå.
Det er vel på tide at den avløses av en aldri så liten fanfare.
| 1
|
304161
|
Dårlig oppdragelse
«The Odd Life of Timothy Green» tilbyr hul livsvisdom om kunsten å være foreldre.
FILM:
Når utgangspunktet er originalest, kan resultatet bli som banalest.
«The Odd Life of Timothy Green» er en rar idé som er blitt et stykke søvndyssende konvensjonell Hollywood-realiisme.
Det vil si at produsenten hyrer smellvakre vestkyststjerner til hovedrollene, tar av dem løsvippene, trekker på dem strikkejakke og plasserer dem i et utstudert shabbykoselig hjem med påfallende myk og smigrende belysning, på et pittoresk-falleferdig tettsted med undergangstruet hjørnestensbedrift.
Opp av bakken
Jennifer Garner og Joel Edgerton spiller Cindy og Jim, et par som må forsone seg med at de ikke kan få barn.
Scenene der Cindy forsøker å oppføre seg som normalt, samtidig som hun stadig er like ved å briste i gråt, er det eneste som berører i «The Odd Life of Timothy Green».
Paret drømmer seg bort og setter opp en liste som beskriver hvordan de tror akkurat deres barn ville vært.
En natt bestemmer en svært målrettet og oppsiktsvekkende lesekyndig skjebne seg for å gi dem barnet de skildrer i stikkordsform i notatboken.
Opp av et mørkt hull i bakken, i bokstavelig forstand, kommer Timothy, en nusselig gutt i barneskolealder.
Men Timothy er annerledes:
Han har blader på leggene, som er umulige å plukke av, og det er visst en sammenheng mellom bladenes gulning og Timothys liv med dem han insisterer på å kalle mamma og pappa.
Dårlig idé
Ideen med barnet som spirer frem som et slags tre, er original.
Og det er kanskje en grunn til at den er original:
Den er ikke spesielt god.
Det magiske fenomenet i «The Odd Life of Timothy Green» plukkes ut av løse høstluften, den forklares eller forankres aldri, og virker ikke som noe mer enn et pussig påskudd for å vise hvordan selv kjærlige foreldre som Cindy og Jim, som mest av alt ønsker å gi barnet sitt en god oppvekst, kan kløne det til for seg og gjøre dumme valg.
Budskapet er at det å gjøre feil er en uunngåelig del av det å være forelder.
Men livsvisdommen er like hul som velmenende.
Foreldrebekymringene og løsningene på dem er så platte at de umulig kan resonnere hos voksne mennesker med reelle foreldreerfaringer.
Birollene har færre dimensjoner enn kortstokkens konger og knekter.
Det hjelper lite med jeans og grovstrikket cardigan når det som er på innsiden virker som om det hører hjemme i en annen, fjern verden.
| 0
|
304164
|
Bluesdronninga fra Jondalen imponerer
Modigere Rita Engedalen på album nummer fire.
ALBUM:
Rita Engedalen (39) fra Jondalen i Kongsberg er forlengst kronet — riktignok høyst uoffisielt — til «Norges bluesdronning».
Men det er vanskelig å tenke seg hvem som skulle ta fra henne tittelen i dag.
Engedalen har autoriteten som skal til for at hun står fram som en sterk kvinnestemme, med tekster med et anstrøk av feminisme.
Bluesdamer som Engedalen formidler den på sin måte, som i Irma Thomas' «Don't Mess With My Man».
Notodden Engedalen er en av mange norske artister som innfridde under Notodden Blues Festival sist helg.
Engedalen spilte både på Folk & blues-scenen med «Damer i blues»-partner Margit Bakken og amerikanske gjester — og med eget band i det store bluesteltet.
«Chapels And Bars», som ble lansert under festivalen, er hennes fjerde album — og det første på tre år.
For 2006-albumet «Heaven Ain' Ready For Me Yet» fikk hun Spellemannpris i bluesklassen, og mange gode krefter har vært i sving for at «Chapel And Bars» også skal bli en vinner.
Gjester Albumet er spilt inn i Notoddens Juke Joint Studio (studioets «vennlige spøkelse» skal kunne høres på «Last Talk»!).
I tillegg til hennes eget band, der særlig gitarist Morten Omlid har fått en egen signatur, elektrisk eller akustisk, stiller en rekke musikervenner opp.
Svenske Sven Zetterberg er for eksempel overbevisende duettpartner i en av tre coverlåter, Big Mama Thorntons «Ball And Chain», og Bjørn Berge setter sitt stempel på tittelkuttet med sin stemme og National Steel-gitar.
Men det er singelen «Holy Land» med Coahoma Community College Concert Choir, spilt inn i bluesens fødeby Clarksdale, Mississippi, som står for det mektigste innslaget på albumet — med Jens Haugens lett «dansende» bass og Omlids forsiktige gitar i bunnen.
På samme måte står «Epilogue — Bless The Hours» fram med sin enkelthet.
Avdøde Kristin Berglund har dessuten fått en nydelig hyllest i form av Ritas egen, countryinspirerte «She Rocked The Cradle Of The Blues».
Mississippi Engedalens hjerte banker for Mississippi, og særlig har Jessie May Hemphill, «the queen of hill country blues», vært ei ledestjerne.
Hun ble kjent med sangeren og gitaristen, som døde 71 år gammel i 2006, og har sunget og fortalt mye om henne.
Typisk nok har også «Chapels And Bars» en gospellåt av Jessie May, «Lord I Feel Better», med Tuva Livsdatter Syvertsen fra Valkyrien Allstars på vokal og hardingfele — eneste instrument i tillegg til Eskil Aaslands perkusjon.
Jo da, Tuva fikser gospel også.
«Damer i blues»
I åtte har Engedalen hatt prosjektet «Damer i blues» sammen med Margit Bakken — der de hyller de kvinnelige amerikanske bluespionerene.
Bakken korer også på albumet.
På «Chapels And Bars» er Engedalen modigere enn på de første albumene, som er mer folkblues-preget.
Her finner du for eksempel mer elektrisk råskap i tradisjonen etter blant andre R.L. Burnside, med Omlids snerrende gitar i front, i «My Hill Country Blues», men også gospelinspirerte sanger som «Last Talk», med Runar Bojesen på piano, og countryinspirerte sanger som «House Of Shame», med Jostein Forsberg på munnspill.
Variasjonen i uttrykket er større, og artisten Rita Engedalen mer fullkommen.
«Chapels And Bars» kan spilles både i kapellet og i baren.
Blir det ny Spellemannpris?
| 1
|
304165
|
Blod, gørr og bang-bang
I «Predators» har gønnerne mer personlighet enn sine eiere.
|||
FILM:
Det er visse ting du må godta i starten av «Predators».
En blandet gjeng av elitesoldater og kriminelle lander i fallskjerm på en fremmed planet som minner om Amazonas.
Afrikaneren er RUF (Sierra Leone), russeren Spetsnaz, japaneren Yakuza, den ene amerikaneren voldtektsdømt og meksikaneren fra et kartell.
De to «gode» er Adrien Brodys leiesoldat og filmens kvinnelige alibi fra den israelske hæren, spilt av Alice Braga.
De har landet her for å bli tatt av dage, men først skal de lekes med.
Sånn er det bare.
Kall det skjebne.
Den første Predator-filmen (1987) hadde en østerriksk Mr. Universe i hovedrollen.
«Predators» har en Oscar-vinner.
Det kan man kalle progresjon, helt uavhengig av filmens store spørsmål:
Hva i all verden har skjedd med Adrien Brody?
Byttedyr
Denne gangen har Brodys karriere landet på planeten Monster-Action og han skjønner ikke bæret.
Det gjør heller ingen av hans nye kompiser, men etter hvert innser de det samme som publikum:
De er dumpet i et jaktreservat eid av monstre som er så stygge at de har lært å gjøre seg selv usynlige.
Regissør Nimród Antal er født i USA, med fikk sitt kult-gjennombrudd med ungarskspråklige «Kontroll».
Deretter fulgte «Vacancy» og «Armored».
Mye fart og noe skrekk, det er oppskriften som fikk den evigunge produsenten Robert Rodriguez til å be Antal om å frese liv i en «franchise» som startet med den snakkende proteinklumpen Schwarzenegger i de glade 80-åra og fortsatte med en lite suksessfull oppfølger tre år seinere, før vi fikk to stykk Alien vs. Predator.
På hjemmebane
Etter en stund møter våre venner de fryktede predatorene, som ligner en krysning av Djengis Khan og et siklende vortesvin med tenner i alle retninger, stemmebåndene til en hes løve og selvlysende, grønt blod.
Budskap:
De er ikke som oss.
Predatorene pleide å komme til vår planet.
Nå henter de soldater og kjeltringer med personligheten plassert i medbrakte skytevåpen hjem til egen planet for en dødelig omgang paintball.
Regissør Antal ser ut til å ta dette forutsigbare visvaset på alvor.
Absurd monsterfilm uten selvironi — det er så 1987.
| 0
|
304166
|
Fatwa mot fotball
«Timbuktu» er en stillferdig og intelligent film om livet i en by okkupert av fundamentalistiske islamister.
FILM:
Abderrahmane Sissakos «Timbuktu» skildrer livet i en liten by i det nordlige Mali hvor en gruppe jihadister har innført et absurd restriktivt styre.
Det er en kompleks materie som har fått økt aktualitet etter attentatet mot Charlie Hebdo, og Sissakos lavmælte og til tider svært morsomme tilnærming tar publikum til kjernen av fundamentalismens problem.
Forbud mot alt «Timbuktu» er en drama uten hovedpersoner, og det nærmeste man kommer et tradisjonelt plott er at en gjeter ved et uhell skyter og dreper en fisker under en slåsskamp, og deretter får sin straff utmålt av islamistene.
Brorparten av spilletiden er viet skildringer av livet under okkupasjonen, som guttene som spiller fotball uten ball, og mannen som bruker to tolker når han fremlegger sitt krav om å få gifte seg med en fremmed kvinne.
En av filmens store styrker er nettopp at Sissako aldri gjør noe forsøk på å komme under huden på rollefigurene.
«Timbuktu» er mer en samling øyeblikksbilder enn noen virkelig fortelling, og rollefigurene gjør ikke stort annet enn å reagere på islamistenes stadig mer bisarre innskrenkning av deres personlige frihet.
Røyking og sport forbys, og det er ikke lov å sitte utenfor boligen sin.
Om natta sniker jihadistene seg rundt på hustakene for å finne ut hvem som spiller musikk.
Fascismens banalitet
Det store dramatiske høydepunktet i «Timbuktu» inntreffer når en fisker dreper en ku som har forvillet seg inn i garnene hans.
Kun her maner Sissako til noen virkelig emosjonell patos.
I de påfølgende scenene hvor mennesker piskes, steines og skytes for å ha forbrutt seg mot loven er filmspråket utpreget distansert.
Dette er en svært effektiv illustrasjon av hvordan mishandling og henrettelser blir dagligdagse hendelser under et fascistisk styre som ønsker å fjerne menneskelighet fra ligningen.
«Timbuktu» er ingen brannfakkel om sivilisasjonskamp og ytringsfrihet, ei heller er den et flammende innlegg om farene ved religiøs fundamentalisme.
Derimot er den en stillferdig og intelligent skildring av et omstendelig, dobbeltmoralsk og erkepatriarkalsk barbari.
Og dét er under alle omstendigheter å foretrekke.
| 1
|
304168
|
Svakt spenn i buen
Ridley Scotts «Robin Hood» tar dine billettpenger og gir lite tilbake.
|||
FILM:
Ridley Scott og Russell Crowe har de siste ukene snakket i høytidelige vendinger om sin nye baby:
Vi er tilbake, folkens, vi har svidd av 130 millioner dollar og gir dere herved «Gladiator» med pil og bue, selveste Robin Hood.
Men vi har gitt legenden en ny vri:
I motsetning til alle de andre filmene som er laget, følger vi helten fram til han blir lyst fredløs.
Som sagt, det er oss, Russell og Ridley.
Kan det bli annet enn råbra?
Samtidig, hvis man tar en kikk på en av trailerne de har sendt ut som lokkemat, virker det som om Russ & Rid har mistet troen på historien de er så stolte over å presentere.
Traileren fokuserer på at Robin blir lyst fredløs, som om dette skjer i starten av filmen.
Kinopublikum vil oppdage at det skjer etter to timer og tjue minutter med hamring og jamring og pil-og-buing.
Gjennom århundrene har mange skrevet om den fredløse folkehelten, men historikerne har aldri funnet en virkelig Robin.
Det står oss derfor fritt å lage historier om ham.
Siden den første stumfilmen i 1908, er det laget mer enn 40 filmer og tv-serier om Robin og hans glade menn.
En fengende fortelling, tydeligvis.
Ridley Scott, derimot, har valgt å lage en «prequel», historien om hvordan Robin ble den han ble.
Man skulle tro at noen av de tidligere versjonene ville handlet om dette.
Forfattere og regissører har som sagt hatt århundrer på seg.
Robin før han ble fredløs?
Hm, spennende.
Så viser det seg at, nei, ikke så altfor spennende, i hvert fall ikke denne gangen.
Det som har gjort Robin Hood så slitesterk, er ikke den strabasiøse hjemreisen fra Jerusalem på slutten av 1100-tallet, der han var en bueskytter i Rikard Løvehjertes tredje korstog.
Skikkelsen som har vist seg udødelig, derimot, er den Robin som tok fra de rike og ga til de fattige, samtidig som han levde et eventyrlig liv i skogen med sine gode venner og drev sheriffen av Nottingham til vanvidd.
Ridley Scotts sheriff er nesten usynlig.
Han dukker opp et par ganger, i Matthew Macfadyens forvirrede skikkelse, og lurer på hvilken film han har havnet i.
Mer plass er gitt til sjefsskurken Godfrey, som spilles av bad guy du jour Mark Strong («Kick-Ass», «Sherlock Holmes»).
Godfrey bedriver kokkelimonke sammen med franskmennene og holder Kong Johan for narr.
Kongen selv er en klovnaktig og samvittighetsløs playboy uten ryggrad, et mislykket komisk innslag i en film som virker henlagt til den mørkeste middelalder, preget av søle, stinkende, skjeggstubbete menn og blodige nærkamper.
Som ventet er Scott god på blodtåke, men ikke engang de mest spektakulære slagscener kan heve en film når den ikke henger i hop.
«Robin Hood» er merkelig lite engasjerende.
Trolig skyldes det i stor grad filmens kaotiske fødsel.
Mer om dette nedenfor, men først en liten hyllest til en stor regissør og hans imponerende stamina.
Da Ridley Scott fylte 60, bestemte han seg for å sette opp tempoet.
Han ville lage flere filmer, ikke sitte i evigheter og fundere på hva neste prosjekt skulle bli.
I en alder der mange avtalefester sin pensjonstilværelse, ga Scott seg i kast med flere gigantprosjekter og et par år seinere serverte han tre hits i løpet av 18 måneder:
«Gladiator», «Hannibal» og «Black Hawk Down».
Den aldrende arbeidsnarkomanen fyller 73 seinere i år og det går knapt en uke uten at han er i nyhetene med planer for framtida.
Det kan være en notis om at han planlegger en «prequel» til «Alien» (1979), eller at han har kjøpt rettighetene til David Peaces «Red Riding»-bøker og skal lage en amerikansk nyinnspilling av de kritikerroste britiske filmene.
Det kan være nyhetssaker om at han skal regissere Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden», et «Gucci-prosjekt» eller en filmatisering av Monopol (det stemmer, brettspillet).
Etter et par tiårs kamp har han nå også sikret seg rettighetene til Joe Haldemans science fiction-klassiker «The Forever War», kan vi lese, før det annonseres at den planlagte Alien-filmen vil bli til to filmer.
Når Ridley Scott bestemmer seg for å lage en film, består mannskapet hans av mellom fire og fem hundre mennesker.
Han kontrollerer sine tropper med stø hånd og når de fleste av dem går hver til sitt etter en lang arbeidsdag, setter Scott seg for å se på dagens opptak.
En Scott-film er alltid diger.
Et par småfilmer er det blitt innimellom, som «Matchstick Men», men de fleste er store som hangarskip.
Når maskineriet er satt i bevegelse er det vanskelig å skifte kurs.
«Robin Hood» startet med at Universal kjøpte et manus fra gutta bak den svært gode terrorserien «Sleeper Cell».
Den nye vrien her var at sheriffen av Nottingham skulle være en sympatisk skikkelse, mens Robin var en mer tvilsom type.
Russell Crowe ble hyret til å spille sheriffen for 20 millioner dollar.
Noen måneder etter ble Ridley Scott invitert med på moroa.
Filmen skulle hete «Nottingham», men Scott syntes ideen med en god sheriff var latterlig, så Brian Helgeland ble hentet inn for å omskrive manus etter Scotts instrukser.
På grunn av storstreiken blant Hollywoods manusforfattere ble filmen satt på vent.
Scott satset på å starte opptak høsten 2008, men var ikke fornøyd med manus.
Nye fiksere ble hentet inn og på et tidspunkt skulle Crowe være både sheriff og Robin, men Scott og Crowe var misfornøyde og noen måneder før opptak i fjor sommer annonserte Sir Ridley at «Nottingham» nå skulle hete «Robin Hood» og være en «prequel».
Dessuten skulle ikke Sienna Miller spille Marion, likevel.
Ryktene gikk ut på at hun ville sette 46-årige Crowe i et dårlig lys med sin fagre, ungdommelige utstråling.
Hun ble byttet ut med Cate Blanchett, som gjør en god innsats, uten at kjemien ser ut til å stemme helt mellom Marion og Robin.
Det er mulig noen synes dette er en «spoiler», men Robin blir altså lyst fredløs helt på tampen av filmen.
Denne nyheten proklamert av kong Johan, kommer fullstendig ut av det blå:
Robin opptrer heltemodig i sitt lands tjeneste, og belønningen er å måtte leve utenfor loven?
Det virker som om noen kikket på klokka og tenkte, shit, vi må bli ferdige med denne filmen før mørket senker seg — raska på nu, grabbarna.
Sånn kan det gå når du starter med slutten og prøver å koke sammen en forhistorie som passer.
Som man sier:
Ideen virket god der og da.
| 0
|
304169
|
Rammstein-gitarist får stjernehjelp
Emigrate har både Marilyn Manson og folk fra Korn og Motörhead på gjestelisten, uten at det blir full fest av den grunn.
ALBUM:
Rammstein-gitarist Richard Kruspe har brukt moderbandets nedetid til å lage mer, tja, Rammstein-musikk.
Han beveger seg i alle fall ikke farlig langt unna industri-stien tyskerne har gjort til millionbutikk de siste tjue årene.
«Silent So Long» er hakket mer rocka i anslaget, tekstene er engelskspråklige og refrengene mer poppa i melodiføringen.
Bortsett fra det, så dukker det både opp lyder og vendinger her som like gjerne kunne funnet plass på en Rammstein-plate.
Problemet er dog at når man fjerner de eiendommelige tekstene, Till Lindemanns særegne vokal, og erstatter det med ovenfor nevnte faktorer, blir det ganske karakterløst i lengden.
Det låter dyrt og proft, gjestelisten er omfangsrik og imponerende.
Marilyn Manson trør ut i episk «Kashmir»-farvann i «Hypothetical», mens Lemmy fra Motörhead gir «Rock City» en omgang med sin velkjente whisky-røst.
Adekvate bidrag begge to, uten at de på noen måte pløyer ny mark.
Korn-vokalist Jonathan Davies er i så måte mest heldig med sitt bidrag på det svulmende og langstrakte tittelkuttet.
Best er Kruspe når han virkelig finner frem til de store pop-refrengene som i «Eat You Alive» og «Rainbow».
Alt i alt et er «Silent So Long» et steg opp fra debuten, men hakket mesteparten av materialet er for velprøvd til å kunne måle muskler med for eksempel Nine Inch Nails.
| 0
|
304170
|
Avslappet, eksentrisk og elegant krautpop
Liars er i form.
ALBUM:
Amerikanske Liars har til tider vært det musikalske motstykket til en irriterende obsternasig kverulant, med en altoverskyggende trass mot å gjøre ting tilgjengelig.
Samtidig kan trioen fint balansere eksentrisitet på riktig side av det givende.
Overraskende rolig
Og det er hva de gjør på sjettealbumet «WIWIX» - med en slags utflytende, halvelektronisk krautpop som er overraskende rolig både i tempo og volum.
En dose krautsynth, et hint av Thom Yorkes produksjoner og vokal, litt Stereolab-pop og sporadiske matterockrytmer er byggesteiner i et lybilde som for det meste er avslappet og tilsynelatende tilforlatelig løst i kantene, men variert og elegant sammenhengende.
Vrengte beats Flotte «No. 1 Against The Rush» og «His And Mine Sensations» er albumet på sitt mest popmelodiske, i punktet mellom det kjølig ambiente åpningssporet, spøkelsesaktig jagende «Ocagon» og de skitne, vrengte beatene som driver «A Ring On Every Finger» og «Brats».
| 1
|
304172
|
Michael Stipe senker skuldrene
R.E.M. i tilbakelent og rocka modus på plate nummer 15.
ALBUM:
Michael Stipe har styrt R.E.M.-skuta gjennom snart 30 år som indieambassadører, stadionhelter og kryptiske samfunnsrefsere.
I utgangspunktet et minefelt hva artistisk integritet og kommersiell farbar vei angår.
Og R.E.M. har vel tråkket på noen kinaputter opp gjennom tiden, særlig det synthbelagte 2000-tallet, men holder seg fremdeles flytende.
Etter noen elektroniske avstikkere, var det mange som friskmeldte Stipe, Mills og Buck etter den harmdirrende valgkampplaten «Accelerate» fra 2008.
Tilbak til utgangspunktet
Enkelte bruker alderdommen til å formane og bli sære, men i dette tilfellet kan det virke som om Stipe & co er en tanke lei av å vifte med pekefingeren.
Med hjelp fra - om enn av mindre viktig grad - Peaches, Eddie Vedder og Pattie Smith har «Collapse Into Now» blitt et gjennomgående tilbakelent og vitalt album hvor grunnstammen følger oppskriften fra velmaktsdagene med gitaren i sentrum og energinivået høyt hevet.
Samtidig som det er rom for å trekke pusten i mer lyriske øyeblikk som «Oh My Heart».
Ungdommelig entusiasme «Discoverer» setter agenden som i stor grad følges opp platen gjennom.
Det er snakk om store rufsete akkorder, tempomettet komp og bredt anlagte refreng som strekker hals mot himmelen.
Kanskje ikke med de samme forlangende hjerneklisterkvalitetene som bandets største sanger, men likevel proppet med nok nerve til å si fra.
«Collapse Into Now» kunne vært tjent med et par færre ballader midtveis, men «All the Best» og «Alligator Aviator Autopilot Antimatter» besitter nok ungdommelig entusiasme til å holde R.E.M. gående i noen gode år til.
| 1
|
304175
|
Sympatisk stilbrudd
Med «1001 gram» bryter Bent Hamer ut av sitt eget univers, og dermed fremstår han som en tryggere stilist enn noensinne.
FILM:
Marie Ernst er en kvinne i slutten av tredveårene som arbeider i Justervesenet, en statlig etat med ansvar for nasjonale standarder for måleenheter.
Etter bruddet med samboeren — som langsomt flytter ut av deres felles leilighet, én billast om gangen — er omgangskretsen hennes tilsynelatende redusert til faren og kollegaen Ernst.
Ernst Ernst.
På papiret kan det ikke bli stort mer hamersk, og samtidig representerer «1001 gram» noe nytt i Bent Hamers filmografi.
Hamer er kjent for sin pertentlige stilisme og for sine skildringer av aldrende mannsskikkelser som livet har formet til sære vanedyr.
Og i «1001 gram» gjør han nok en gang presisjonen og nøysomheten som ligger til grunn for hans filmatiske stil til en del av fortellingen.
Som høyt betrodde ansatte i Justervesenet dreier livene til far og datter Ernst seg i stor grad om presisjon, og når faren blir syk, faller det på Marie å reise til Paris på et internasjonalt kiloseminar hvor den offisielle norske kiloen skal kontrollveies.
På denne reisen bærer altså Marie rundt på et objekt som både i bokstavelig og metaforisk forstand representerer det mest håndfaste holdepunktet i livet hennes, og dette samspillet mellom form og innhold løper som en rød tråd gjennom filmen.
Justerer og rekalibrerer
Til tross for Hamers unike øye for bilder og situasjoner — eller kanskje på grunn av det — har rollefigurene hans hatt en tendens til å fremstå som skjebner og eksempler snarere enn mennesker.
«1001 gram» er spekket med gode scener og tablåer av klassisk Hamer-støpning, og likevel er det som om regissøren denne gangen gjør plass til et menneskelig element som stilismen tidligere har fortrengt.
Ane Dahl Torp gjør sin hittil beste filmrolle som Marie, og dette skyldes langt på vei at Hamer plasserer henne innenfor svært rigide rammer som han så gradvis bygger ned etter hvert som hun gjør hovedpersonen til en mer tredimensjonell rollefigur.
I Paris møter hun nemlig franske Pi, som tidligere var ansatt som fysiker hos Det internasjonale byrået for mål og vekt, og som nå arbeider samme sted som gartner.
Og etter flere besøk oppstår det gradvis følelser mellom de to.
Selv om Pis inntreden i Maries liv i én forstand representerer en forutsigbar oppfording om å puste ut og leve i øyeblikket, får romansen en dypere betydning fordi den griper direkte inn i det hamerske univers.
For samtidig som Marie innser at livet er mer enn kilogram, er det som om Hamer gradvis toner ned sin karakteristiske stil til fordel for et ledigere og mer naturalistisk uttrykk.
Det er som om han har innsett at det filmatiske universet han har etablert i sine tidligere filmer er en verden hvor kun aldrende mannlige einstøinger kommer til sin rett, og for å la Marie leve et fullverdig liv tilbyr han henne en utvei.
Med «1001 gram» rekalibrerer og utvider Bent Hamer sitt særegne filmatiske uttrykk til noe det skal bli svært interessant å følge i tiden som kommer.
Og som et ledd i denne prosessen har han laget en av sine aller beste filmer.
| 1
|
304178
|
Jonas Alaska synger hardt og mykt om å være tenåring
Nok engang med et album som bugner av talent.
Jonas Aslaksen (26) fra Åmli i Aust-Agder, alias Jonas Alaska, har med sitt triste, alvorlige ansikt skapt sitt eget image.
Hans tredje album handler ifølge plateselskapet, og dermed sangeren selv, får vi tro, om «tenåringstilværelsen, med alt den innebærer av angst, forelskelse, skuffelser og ydmykelser».
Altså ikke noe direkte nytt tema innen popmusikken.
Dermed blir det uttrykket som bestemmer om Alaska fortsetter å være et originalt innslag i bransjen.
Albumet er kort og kontant.
11 sanger på 36 minutter.
Men innen dette klassiske popformatet klarer Alaska og hans musikere, produsent og gitarist Erlend Mokkelbost, bassist Even Ormestad, storebror og trommeslager Thomas Aslaksen og kjæreste Billie Van å skape et imponerende spenn.
Den varsomt akustiske Alaska er her, men også den ordfabulerende Paul Simon-aktige komponisten og ikke minst en ny, hardtslående variant, der Prince ikke er langt unna.
Røft, men følsom.
Nostalgisk, men nytt.
Kraftfullt, men poetisk.
Denne fyren har fortsatt en utstråling han er alene om i ny, norsk rockmusikk.
| 1
|
304183
|
Et kjempeløft for Åge
Superprodusent Vestrheim rydder opp.
LÅT:
«Kanskje Åge nå er såpass i siget at han burde overlate produsentstolen til yngre krefter, og slik bygge på den nivåhevingen som har vært antydet de siste årene.
Kåre Vestrheim, er du ledig?», spurte denne anmelder retorisk i forbindelse med Åge Aleksandersens 2008-album «Katalysator».
Det er vel høflig å si takk når ønsket nå faktisk innfris, men det er også en udelt glede å høre Kåre Vestrheim skru Åge-soundet med noe av det samme bombastiske kraftrockanslaget som Brendan O'Brien - på godt og vondt - har tilført Bruce Springsteens 2000-tallsalbum.
Dømt ut i fra denne førstesingelen, vinner Åge veldig mye på å slippe til yngre krefter bak miksepulten.
Åges kroniske soundproblem - også post-revitalisering og låtskrivermessig rehabilitering - har vært en litt sedat, gammelmodig trønderrockgrunnstilling, en smårølpete «dans-på-lokalet»-tilnærming i kombinasjon med ballader på autopilot.
Alt dette er borte her:
«Medvind» er virkelig medvindspreget, en rumlende, temposterk rocker med flott dynamikk i både lydbilde og arrangement.
Vi får en tett og intens vegg av lyd, et dypt drønn fra bass og trommer.
Samtidig er alt dette utført uten at flere av Åges tradisjonelle signaturgrep som låtskriver og sanger dekkes til.
Slik sett noe av en prestasjon dette her, å forløse Åges urkvaliteter og oppgradere og modernisere en folkekjær, men litt sliten musikalsk estetikk.
Det viktigste er at Åge her fortsetter en god låtskrivertrend - ujålete, folkelig rockunderholdning, bare at det låter mye bedre enn før.
| 1
|
304185
|
Gullivers flauser
Er Jack Black morsom eller irriterende?
«Gullivers reiser» bringer deg ikke nærmere svaret.
FILM:
Slekt skal følge slekters gang.
Den kommende generasjon er nå kommet til det punktet der de må ta stilling til det urgamle spørsmålet:
Er Jack Black morsom eller irriterende?
Eller kanskje begge deler på en gang?
Med bred bak
Black er slett ikke så enerverende som han kan være, men heller ikke så morsom som han burde, i «Gullivers reiser», en oppdatering av Jonathan Swifts satiriske klassiker fra 1726.
I rollen som Lemuel Gulliver, den reisende som kommer til et underlig land befolket av fyrstikkstore folk, spiller Jack Black den rollen han alltid spiller, som en impulsiv, vulgær evig tenåring med en uartikulert lengsel etter voksne og varige følelser, hvis veldige vom og brede bak står sentralt i filmens forsøk på komikk.
Swifts satire er for det meste utradert til fordel for en miks av to deler brølapete buskishumor og én del anmassende populærkulturelle referanser som ingen vil feste seg videre ved - barn fordi de ennå ikke har fått den nødvendige dannelse i Kiss og Prince, voksne fordi allusjonene kommer tett som hagl i en umorsom oppramsing blottet for finesse eller poeng.
Fra Swift
Det er absolutt mulig å la seg mildt underholde av sveipene over Lilliputenes land og sekvensene der de forsøker å akkomodere sin store, nye venn, ved å fore ham høy og kutte håret hans med hagesakser.
Utover dette må morskapen vike for utålmodighet.
Det er ikke fordi humoren er enkel - når Gulliver slukker en brann i Lilliput-kongens slott ved å tisse på den er det hentet rett ut fra Swifts bok, i motsetning til det meste i denne særs løse adaptasjonen - men fordi den er så slurvete og lite gjennomtenkt.
De løse trådene slår i vinden.
Landskapet har en plastikkaktig patina.
Det moralske påbudet om å være seg selv er alle familiekomediers tregrepsrefreng, og det føles ikke mer friskt denne gang.
Indre reiser
«Gullivers reiser» er et eventyr med krone øverst og klovnebukse nederst, en film som ikke tar seg selv alvorlig nok.
Emiliy Blunt overspiller og Jason Segel underbrukes.
Den eneste som tilsynelatende har gått inn i dette prosjektet med noen grad av oppriktighet og innsatsvilje er faktisk Jack Black, som går gjennom en slags prosess i løpet av filmen.
Stikk i strid med hva noen av produsentene bak «Gullivers reiser» har intendert, er den indre reisen bedre beskrevet enn den ytre.
| 0
|
304186
|
«En gummiaktig blanding av Frognerseteren og Disney World»
«Tor med hammeren» skusler bort mange muligheter.
FILM:
Så godt som alle heltehistorier får før eller siden sin juniorversjon.
Filmer om de unge Olsenbanden, Sherlock Holmes og Indiana Jones er allerede unnagjort.
Nå har et knippe islandske produsenter bestemt seg for å anvende denne internasjonale modellen på et hjemlig fenomen, og forteller historien om Tor før hammeren, om tordenguden som tenåring.
Det er en idé som gir mange muligheter.
De færreste av dem blir ivaretatt.
Makaber åre
Filmens Tor er en rastløs smedlærling.
Moren oppdrar ham alene og ligger i en slags kosmisk omsorgskonflikt med den forduftede faren, gudekongen Odin.
Før han får plass på parnasset må Tor nedkjempe Hel, dødsrikets dronning.
Han får med seg litt lite oppsiktsvekkende livsvisdom på veien:
Det gjelder ikke å la temperamentet løpe av med seg, og ikke dyrke krigeræren så heftig at man glemmer de nære ting.
Hammeren Mjølner har fått munn og mæle og spiller samme tradisjonsrike tegnefilmrolle som eksempelvis eselet i «Shrek» og Timon i «Løvenes konge»:
Som følgesvenn og kommentator med trekk av stand up-komiker.
Det fungerer halvveis.
Men det er en uskikkelig, makaber åre i humoren i «Tor med hammeren» som trekker opp.
Blir manisk
Nordisk animasjon begynner å bli teknisk god.
Landskapene er forseggjorte, om enn langt stivere enn i mer påkostede, internasjonale produksjoner.
Unge Tor har et fint, energisk kroppsspråk og et ansikt som lyser av virkelyst.
Men det er som om også filmen har litt for mange lopper i blodet, og et spraglete kokketeam av tre regissører og fem manusforfattere bidrar ikke akkurat til mer ro og konsekvens.
Energien blir manisk, plottet panisk springende fra åsted til åsted.
Actionscenene er av høyst varierende kvalitet:
Noen har fart og liv, andre er påfallende urytmiske, med svak indre dramaturgi og seige partier der ingenting skjer.
Frognerseteren og Disney
En mer irriterende svakhet ved «Tor med hammeren» er anonymiteten.
Filmen er helt klart ment å surfe på de oppiskede farvannene Chris Hemsworth har skapt med rollen som tordengud i «Thor» og «The Avengers», og bringe norrøn mytologi, som er spekket med sterke plott og fargerike skikkelser, ut til et internasjonalt publikum.
Nettopp derfor er det forstemmende at den estetiske egenarten ikke er beholdt eller utviklet, og at regissørene og animatørene ikke har utnyttet mulighetene til å etablere en egen, trolsk verden.
I stedet har de gått for en generell reklamelook, glatt og glinsende.
Barnefamiliene som måtte finne veien til «Tor med hammeren» vil få servert et Valhall som ser ut som en gummiaktig blanding av Frognerseteren og Disney World.
Og det høres ikke ut som et sted noen vil være, i dette livet eller det neste.
| 0
|
304187
|
Fortjener all mulig glans de kan sole seg i fremover
Casiokids er fortsatt like underholdende og geniale.
ALBUM:
Casiokids har gjort karriere som folkekjære, norsksyngende elektropopsæringer, og er nå klare for å skape mer topp stemning på lokale barer - ikke bare her til lands, men også blant en stadig økende fanskare verden over.
«Aapenbaringen Over Aaskammen» er historien om Dr. Tarzan Monsoon og hans oppdagelse av en gjemt regnskog.
I denne regnskogen setter altså Casiokids oss ned for å fortelle oss ting og tang i samme velkjente stil som ved tidligere anledninger.
Vitalt
Med ytterst henslengt tekstføringen, melodier tett under kokepunktet og stimulerende danserytmer, er bandets narrativer fortsatt like unike som de er geniale, og nå også med et iørefallende godt hopp i en dypere produksjonsretning.
Et High Llamas-låtende åpningsspor er unntaket som får bekrefte den øvrige albumregelen hvor leketøyshyllende instrumentføring ivaretar den livgivende naiviteten til bandet, så vitalt og kløktig utført at man aldri mistenker Casiokids for å være noe annet enn meget dyktige lydhåndverkere uavhengig av hva slags instrumenter de trakterer.
Fortjener å nå langt Tekstmessig skinner oppramsingen av sommerolympiske grener gjennom som det særeste ytterpunket i en ellers overraskende lite ironisk tekstflora.
Humoren finner fortsatt sin helt naturlige plass i bandets prosjekt, men glir nå mer sømløst inn i en større helhet.
Glem Dr. Tarzan og regnskogen, aapenbaringen over aaskammen skal heller være Casiokids selv, og all glans de kan finne å sole seg i fremover — både nasjonal og internasjonal — er ekstremt velfortjent.
| 1
|
304189
|
Ultrafengende, vittig og sårt
Strekk hånden ut og last ned Frank Oceans R&B umiddelbart.
ALBUM:
Det er ikke bare hyperaktiv, grovkornet, blodspyttende rap med finlandshette og skateboard som kommer fra det stadig mer omtalte hiphop-kollektivet Odd Future Wolf Gang Kill Them All.
Den seneste gateplaten fra Los Angeles-gjengen presenterer oss for den 23 år gamle R&B-sangeren; og låtskriveren Frank Ocean, som debuterer gratis på nettet etter brudd med plateselskapet Def Jam.
Vi får en blanding av originalbeats og nytolkninger av låter med band som Coldplay og The Eagles, der Ocean synger med rammende innlevelse og popteft.
Det hele er ekstremt fengende og inderlig, men samtidig vittig og referansetung.
Har du sansen for en artist og produsent som The-Dream, må du umiddelbart strekke hånden over til nedlastningsknappen og få lirket låter som «Swim Good» og «Novacane» inn på ipoden din.
Og som et lite, avrundende PS, må det vel nevnes at Beyoncé skal har huket Ocean inn som låtskriver etter å ha hørt «Nostalgia, Ultra».
Publisert i papirutgaven 22. mars.
| 1
|
304190
|
Jovial juling
«Jackass 3D» er «Tom og Jerry» av kjøtt og blod
|||FILM:
Noen vil si at «Jackass 3D» ikke er annet enn meningsløs masochisme.
Noen tar feil.
Ikke dermed sagt at «Jackass»-fenomenet, som ble en farsott etter at tv-serien ble vist på MTV tidlig på 2000-tallet, bør tolkes for iherdig.
Ingen som har sett Bam Margera hyle av latter, kan tro at dette handler om noe annet enn å ha det infantilt gøy i øyeblikket, samt more/selge kinobilletter til sitt publikum, for kameratgjengen til Johnny Knoxville.
Men hadde dette bare handlet om å dra til kompisen din bakfra, i motsetning til å dra til ham bakfra med rød boksehanske samtidig som du heller en bøtte vann over ham og spiller klippet i slo-mo med tittelen «The Rocky Punch», ville det vært noe annet enn hva det er.
Tegnefilmfølelse
På sitt beste minner «Jackass 3D» om «Tom og Jerry»:
Det er snakk om jeg-kan-ikke-tro-at-han-faktisk-gjorde-det-gladvold koblet med overskudd og kreativitet og en bristeferdig bankkonto av taus kunnskap.
Det er derfor de får selv noen av sine ekleste stund til å fremstå som lystig uskyld.
Det er umulig å forklare hvorfor det er morsomt når Steve-O lar seg låse inn i en festivaldo før doen forankres til to strikker og skytes opp i luften, med forutsigbart resultat.
Men det er faktisk det.
Ekkelt nok
Iblant blir det likevel i ekleste laget:
Stuntet der det inntas en cocktail laget på svetten til den overvektige Preston har liten annen effekt enn at kameramannen kaster opp - det gjør han flere ganger, og kameraet dveler frydefullt ved ham hver gang.
Og når en intetanende forbipasserende blir spurt om å ta bilde av et par som gir seg ut for å være bestefar og barnebarn før de setter igang å kline, er bare ukomfortabelt.
Ikke duggfriskt
Det er også et faktum at Knoxville & Co ikke lenger er de fryktløse entreprenørene som steg opp fra skateboardmiljøet, de har vært gjennom mainstreamkjendisenes lysløype fra alkoholisme via ekteskapsproblemer til deltagelse i amerikanske «Skal vi danse», og «Jackass 3D» føles ikke akkurat som dagens fangst.
Filmen bærer preg av at dette egentlig er en tv-idé:
Stuntene er bedre egnet for korte tv-episoder enn for en helaftens film.
Det er litt som når du går gjennom Vinterpalasset:
Innen en time er du så utmattet av inntrykk at du bare kaster et blasert blikk på det tredje Leonardo da Vinci-maleriet du går forbi.
Uten sammenligning forøvrig.
| 0
|
304194
|
Far out, man
«Taking Woodstock» er ufokusert, halvinteressant og rotete.
|||
FILM:
I 1969 samlet musikkfestivalen Woodstock nærmere 500 000 fredskåte, marihuanadampende mennesker på en åker i den lille byen Bethel, utenfor New York.
På plakaten sto navn som Grateful Dead, Janis Joplin, The Who, The Band, Hendrix og Crosby, Stills & Nash.
Legenden lever fremdeles, festivalen anses som en kulturhistorisk milepæl, og Oscar-vinner Ang Lees filmatisering av Elliot Tobers biografi «Taking Woodstock: A True Story of a Riot, a Concert and a Life», selges med undertittelen:
«En generasjon begynte i hans bakgård».
Joint
Filmen handler om Elliot Tiber, en ung mann som har forlatt sin leilighet i Greenwich Village, NY, for å redde foreldrenes skakkjørte motell fra nedleggelse.
I ren frustrasjon kontakter Elliot Woodstock Ventures, en festivalarrangør som har mistet konsertlisensen i nabobyen Wallkili.
Han tilbyr festivalarrangørene konsertlisens og overnatting, og før han rekker å si joint står nærmere en halv million hippier på plenen hans.
Halvinteressant
Det sies at noveller blir de beste filmmanusene.
Skal jeg dømme ut fra «Taking Woodstock» blir biografier de verste.
«Taking Woodstock» er en svært rotete affære som griper over for mye på for kort tid.
I stedet for å lage en film om musikken og festivalen, har Ang Lee forsøksvis laget en film om en ung, homofil manns løsrivelse fra egne foreldre.
Festivalen spiller annenfiolin.
En spennende vri for å si noe overordnet om festivalens ettermæle.
Problemet er at historien som fortelles er svært ufokusert, og det føles som om vi har reist til Bethel, vel vitende om at det pågår en festival av historiske dimensjoner rett rundt hjørnet.
Vi hører så vidt musikken, men er for opptatt med snevre diskusjoner, med halvinteressante figurer, til å komme oss til selve festivalområdet.
« «Taking Woodstock» »
3
Kategori
Regi Ang Lee Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « «Taking Woodstock» »
kulturfilmanmeldelseranmeldelseranmeldelsefilm
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Filmen handler om Elliot Tiber, en ung mann som har forlatt sin leilighet i Greenwich Village, NY, for å redde foreldrenes skakkjørte motell fra nedleggelse.
I ren frustrasjon kontakter Elliot Woodstock Ventures, en festivalarrangør som har mistet konsertlisensen i nabobyen Wallkili.
Han tilbyr festivalarrangørene konsertlisens og overnatting, og før han rekker å si joint står nærmere en halv million hippier på plenen hans.
Det sies at noveller blir de beste filmmanusene.
Skal jeg dømme ut fra «Taking Woodstock» blir biografier de verste.
«Taking Woodstock» er en svært rotete affære som griper over for mye på for kort tid.
I stedet for å lage en film om musikken og festivalen, har Ang Lee forsøksvis laget en film om en ung, homofil manns løsrivelse fra egne foreldre.
Festivalen spiller annenfiolin.
En spennende vri for å si noe overordnet om festivalens ettermæle.
Problemet er at historien som fortelles er svært ufokusert, og det føles som om vi har reist til Bethel, vel vitende om at det pågår en festival av historiske dimensjoner rett rundt hjørnet.
Vi hører så vidt musikken, men er for opptatt med snevre diskusjoner, med halvinteressante figurer, til å komme oss til selve festivalområdet.
| 0
|
304195
|
Tar ikke seg selv for høytidelig
Krautrock-inspirerte Manic Street Preachers.
ALBUM:
Det er bare knappe ni måneder siden Wales' mest standhaftige ga ut den akustisk-orienterte «Rewind the Film».
Nå er gjengen tilbake med «Futurology», og denne gangen er det krautrock og Berlin som er noen av ledetrådende.
Hakket mer velkjent terreng, altså.
Singelen «Walk Me to the Bridge» har allerede markert seg med sin hardtrockende fusjon av springsteensk arbeiderklasserock og stadionvibber ala Simple Minds.
«Let's Go to War» er et stykke mildt psykedelisk altrock med militant driv.
«Europa Geht Durch Mich», frontet av Nina Hoss, er en slags noveltykrautrock med glimt i øyet.
Alle bestanddelene er morsomt og spennende vevd sammen.
Det fine med «Futurology» er at det er en plate som aldri tar seg selv for høytidelig, selv om den tidvis er langt over toppen både musikalsk og produksjonsmessig.
Det er en formidlingsglede her som er vanskelig å krangle med.
| 1
|
304199
|
Festen er over
«The Hangover Part III» er den siste halvliteren du aldri skulle kjøpt.
FILM:
På tide å legge seg nå.
Denne festen er på overtid.
Ingen som er involvert i «Hangover»-filmtrilogien synes dette er noe gøy lenger.
Ikke kinopublikummet, som siden USA-premieren har vist langt større interesse for den sjette «The Fast and the Furious»-filmen enn for «The Hangover Part III».
Ikke hovedrolleinnehaver Bradley Cooper, som har blitt Oscar-nominert karakterskuespiller siden sist og tydelig verker etter å komme seg tilbake til David O. Russel eller Derek Cianfrance og spille menn med hint av indre liv.
Ikke regissør og manusforfatter Todd Phillips, som krabber sakte gjennom en ørken av idétørke.
Ikke komedie
Egentlig kan ikke filmen hans kalles en komedie engang.
Den er en trett repetisjon av de mest iøyefallende karaktertrekkene til kjekkasen Phil (Cooper), den pertentlige tannlegen Stu (Ed Helms) og den aspbergers-aktige mamboen Alan (Zach Galifianakis), kryssklippet med lange reaksjonsbilder, likegyldige skuddvekslinger og pinlige situasjoner som er pinlige fordi noen voksne menn kommer fysisk nærmere hverandre enn de er komfortable med.
Historien om Alans stadig mer fortumlede psyke er mørk og nesten interessant, men heller ikke her er det noe vidd å spore.
Den første «Hangover»-filmen fra 2009 tilbød standard rølpehumor i en original struktur:
Phil, Stu og Alan våknet etter tidenes heleste helaften, husket ingenting, og måtte nøste opp nattens begivenheter.
På vei gjennom filmen ble stadig mer av innholdet i den forvirrende oppvåkningsscenen forklart.
Klart det slo an.
Drøvtygget
Men allerede «Hangover II» falt flere trinn ned på oppfølgertrappen enn den tålte, og «The Hangover Part III» forkaster det opprinnelige premisset, henter frem Hollywood-manualen og følger grunnoppskriften for drøvtygget actionkomedie, der noen vanlige gutter kommer i klammeri med grim gangsterliga og må lokalisere en tilfeldig uvurderlighet for ikke å bli hakkemat.
Ingen ser ut til å ha fått med seg at de har laget en film som heter «The Hangover Part III» og som ikke inneholder en eneste, vel, hangover.
| 0
|
304201
|
Lekespioner og liksomkjærlighet
«This Means War» er en kompromissfilm for kjeklete par på date.
FILM:
Naturfaglæreren min ga oss en gang en huskeregel:
«Syre i vann: det går an.
Vann i syre: det blir et uhyre».
Her kommer en tilsvarende for filmkritikere:
«Skyting med kjærlighet: det blir herlighet.
Kjærlighet med skyting: det blir syting».
Tette actionfilmer kan bli mer komplette opplevelser av å få inn drypp av en slags inderlighet mellom slåsskampene.
Et nydelig eksempel er kjemien mellom Matt Damon og Franka Potente som ligger som en spent streng under «The Bourne Identity» og beriker filmen.
Men det finnes en bastard av en undersjanger, romantiske komedier med innkastede actionopptrinn, som ikke har noen annen funksjon enn å være kompromissfilm for kjeklende par på date.
Ingen vil egentlig se dem.
Ingen vil egentlig lage dem heller.
Tåpelige agenter
Ingen av de som er involvert i den fjollete «This Means War», foran eller bak kamera, virker i hvert fall det minste engasjert i det de driver med.
Hunk-aspirantene Chris Pine og Tom Hardy spiller to ualminnelig tåpelige CIA-agenter og bestevenner som får husarrest av sjefen etter å ha ødelagt et oppdrag.
I løpet av den ufrivillige ferien møter de hver for seg drømmedama Lauren (Reese Witherspoon), og går inn for å imponere den utkårede og ødelegge for hverandre med alle ressurser de, og USAs hemmelige tjenester, har til rådighet.
Witherspoon setter opp minst ni nyanser av intetanende mens mennene kaver rundt i bakgrunnen, kobler opp spionkameraer og halvhjertet forsøker å fange en eller annen forbryterkonge som egentlig ikke har noe i filmen å gjøre.
Fakter og grimaser
Regien til McG («Charlie's Angels») er, nå som før, rask og glatt, anonymt glossy og skjemmet av semmer skuespillerinstruksjon.
Både Reese og de to rivalene griper til fakter og grimaser, og overtydelig replikklevering.
I sine beste øyeblikk får Witherspoon og Pine til en viss spenst i samspillet, men de burde hatt bedre formuleringer og punchlines å leke med.
Til tross for at den gir rikelig anledning til å posere med dress og håndvåpen, er «This Means War» neppe noe godt valg for verken Pine eller Hardy.
De er begge på vei oppover i Hollywood-hierarkiet og søker antagelig å semetere sin posisjon som attråverdig hankjønn.
Men kvinner tenner som kjent mest på menn som får dem til å le.
Og det er ingen av dem.
| 0
|
304205
|
Lar det «enkle» være det beste
Fortsatt prog, men desto mer rock fra Mastodon.
ALBUM:
Mastodon-sagaen har kommet frem til kapittel seks.
Denne gangen har gjengen som har for vane å dra opp skrudde fabler av den magiske hatten, latt konseptformatet hvile.
Det betyr ikke at Atlanta-kvartetten har begynt å synge om hverdagslige ting.
Det forteller både tittelen og det psykedeliske og fargesprakende omslaget alt om.
Men endringen kan gi oss en pekepinn på at bandet ønsker et mer direkte og rendyrket uttrykk.
Tendensen var der også på forrige album, «The Hunter», men tas enda lenger på «Once More 'Round the Sun».
Fortsatt prog, men desto mer rock.
Radiorock «Thread Lightly» starter reisen med hypnotiske, Østen-inspirerte gitarakkorder før riffmaskineriet til Bill Kelliher og Brent Hinds for alvor harker i gang.
Det låter konsist, sultent og fokusert.
Platens første refreng med Troy Sanders i front er virkelig av typen som får skylaget til å revne.
Så er det over i nytt modus.
«The Motherload» er sannsynligvis det lengste Mastodon har gått i retning streit rock.
Vel gnistrer det av soloduellene midtveis, men vokallinjene til trommeslager Brann Dailor er så velkalibrerte at de lett sklidd inn på dagradio.
Perfekt vokalharmoni
Og er det noe Mastodon har vokst på med årene, så er det vokalarbeidet.
Fra å være et band som først og fremst har skodd seg på instrumentalarbeidet, har de nå virkelig fått dreis på vokalarrangementene og latt de ta førersetet her.
Troy Sanders har alltid vært den bryske hovedmannen, mens de melodiøse kvalitetene til Brann Dailor først har fått tilstrekkelig plass på de senere albumene.
Og den nasale stemmen til Brent Hinds oppleves ikke fult så nasal lenger.
Singelen «High Road» og «Ember City» er glimrende eksempler på hvor fint Sanders og Dailor utfyller hverandre.
Musikalsk overskudd
Så var det musikken da.
De intrikate progriffene er der fremdeles, hør for eksempel «Aunt Lisa», men det blir aldri navlebeskuende.
Nevnte låt viser også at bandet er uformelle nok til å kjøre på med et vaskekte cheerleader-kor.
Det overordnede er at de later til å ha mer selvtillit på låtene sånn at instrumentalarbeidet ikke trenger krangle med låtene, enten det er tilbakelente saker som nydelige «Asleep in the Deep» eller de rifforgier som «Feast Your Eyes».
Mastodon er på mange måter et referansespekket band som oser av fyldige platesamlinger, men samtidig begynner lyden deres å bli såpass velkjent at de egentlig ikke låter som noen andre.
«Once More 'Round the Sun» er et dynamisk og pulserende album som vil gjøre de kommende sommernettene enda mer vibrerende.
| 1
|
304208
|
Mektig møte mellom norsk folkemusikk og americana
Sigrid Moldestad hyller dikteren Jan-Magnus Bruheim.
ALBUM:
Sigrid Moldestad (41) fra Breim er en fullkommen artist, også fordi hun ikke er så opptatt av sjangergrenser.
Her er langeleik like sevfølgelig som elgitar.
Visecountry
I utgangspunktet er hun skolert folkemusiker, med hardingfele og fele som instrumenter i tillegg til vokal.
Men hennes fjerde soloplate, «Brevet til kjærleiken», er først og fremst ei visecountryplate - som tar inn i seg elementer fra folkemusikk.
Fordi det passet best sånn.
Hedrer lyriker Albumet er kulturformidling i særklasse, også fordi det retter søkelyset mot en lyriker som kanskje ikke er allemannseie:
Jan-Magnus Bruheim (1914-1988), født i Skjåk og i mange år bosatt i Moldestads hjemfylke Sogn og Fjordane.
Han ville fylt 100 år 15. februar, og Moldestad har satt musikk til 11 av diktene hans.
Det har hun gjort med kløkt, som om ordene skulle være skrevet til hennes melodier.
Moldestad har valgt dikt fra hele forfatterskapet, fra debuten som 18-åring i 1941 til det siste han sendte fra seg, kort tid før han døde i 1988.
Kato Ådland Melodiene er så brakt til nye høyder av produsent Kato Ådland og en gjeng med gode musikere med utspring i blant andre gruppa Real Ones.
Moldestads fele og hardingfele er bare til stede her og der, det er vokalen hennes som driver hele prosjektet fram.
Og - hun har en stemme som glitrer.
Men først og fremst kan hun glede seg over å ha fått med Ådland på laget.
Sondre Lerches faste samarbeidspartner er også arrangør og musiker (piano, gitarer og pedal steel).
Organisk Ådland har skjønt hva Moldestad trengte, en organisk produksjon som får Bruheims ord og hennes vokal til å skinne sammen.
Han viser hva han er god for i genistreken «Tungt glir båten», og «Den annsame», to blant flere høydepunkter der norsk folkemusikk møter americana.
Et annet er den vare countrylåten «Haustkveld ved havet».
Husk å melde på til Spellemannprisen!
Moldestad har en rekke konserter på Vestlandet framover, med start i Trivselshagen i Sandane 27. februar.
Riksscenen i Oslo får dessuten besøk 7. mars, før hun avslutter i Voss 12. april.
| 1
|
304212
|
I «Røff» skildres fortsettelse gjennom stagnasjon
Fastlåst x 4
TEATER:
Det meste av dramatikk beskriver forandring.
Nesten alt av Becketts drama avdekker i stedet status.
Hans tekster er situasjonsbeskrivelser fra stagnerte liv, portretter av mennesker som har få grunner til å ville leve, men som likevel, med få unntak, lever videre.
«Denne illusjonslause famlinga etter håp fascinerer meg», sier Bjørn Sundquist i teaterprogrammet til «Røff», og nettopp denne beskrivelsen kan nok for mange tilskuere fungere som en åpning til forestillingen.
Selv får undertegnede lyst til å legge til en linje av Jan Erik Vold:
«Det er håpløst og vi gir oss ikke».
Begrensning
«Røff» er en sammensetning av fire korte tekster: «Pust», «Røff for teater I», «Røff for teater II» og «Den gongen», spilt i den rekkefølgen.
At nettopp disse skal oppføres sammen er ikke en selvfølge.
Det var ikke et krav fra Becketts side.
Men det er naturlige sammenhenger mellom de fire, slik det også er sammenhenger mellom dem og øvrige tekster av samme dramatiker.
De skildrer randsoner i livet.
Deres personer er enten fysisk hjemløse eller mentalt hjemløse.
De lever liv definert av begrensninger.
Alle tekstene var ferdigstilte fra Becketts side, men alle framstår også som noe ufullstendige.
Dialogen gir bare et stykke på vei spor til konteksten, og skuespillerne må gi kropper til det abstrakte, det som fort kunne framstått som ugjennomtrengelig.
I «Pust» er der heller ingen skuespillere involvert, og å kalle akkurat denne sekvensen for «drama» er å trekke begrepet langt.
Det er vel så dekkende å si at den er en billedkunstinstallasjon.
Lysskifter og lydspor antyder livets aller første og aller siste åndedrag og skrik, uten at noe liv imellom skildres.
Handling og idé
Rollene i de øvrige tre sekvensene, i vekslende scenografi av Bård Lie Thorbjørnsen, er bekledd av et herrelag på fem:
Øyvin Berven, Kyrre Hellum, Frank Kjosås, Per Schaanning og Sigmund Sæverud.
Presist og behersket uttrykker de sine rollefigurers livsutfordringer.
Bervens rolle er uten ord.
Han spiller selvmordskandidaten som i «Røff for teater II» (også kjent som «Fragment for teater II») står i et vindu.
Skal han hoppe?
To kontorister, alternativt dødsengler, eller indre stemmer, behandler hans sak.
Kyrre Hellum spiller den handlingsorienterte av dem, Frank Kjosås den nevrotiske.
Per Schaanning spiller to roller.
I «Den gongen» er han den døende som hører sitt liv passere i revy, oppsummert av hans egen stemme.
Den hører tilskueren i tre opptak fra høyttalere plassert i ulike deler av rommet, først i kakofoni, dernest som hurtig uttalte monologpartier.
Schaannings kropp er skjult av mørket, ansiktet ubevegelig, inntil ordene er ferdig uttalt og et smil sprer seg.
I «Røff for teater I» (eller «Fragment for teater I») spiller han en blind tigger som møter en enbeint mann (Sigmund Sæverud) i det som både er et forsøk på å knytte kontakt og på å markere umuligheten av et fellesskap.
| 1
|
304214
|
«Påfuglen» anno 2016 er rikere, mer sammensatt og mer nyansert enn fjorårets
Når fattigdommen kommer nært.
MUSIKAL:
I januar 2015 hadde Trøndelag Teater premiere på den nye, norske familiemusikalen «Påfuglen».
Når samme musikal nå settes opp på Det Norske Teatret, av samme regissør, Tyra Tønnessen, som også er manusforfatter, med samme komponist, Jovan Pavlovic, samme koreograf, Tor-Ivar Hagen, og samme scenograf og kostymedesigner, Dagny Drage Kleiva, er det ikke egentlig snakk om en gjentakelse.
Dette er en videreutvikling, og en forbedring.
Med det blir «Påfuglen» også et argument for å gi nyskrevet dramatikk nye sceniske sjanser i ny, videre tenkt, fortolkning.
Levende
Historiefortellingen er effektiv og levende.
En fattig påfugl reiser til et rikere sted for å tjene penger for seg og sine barn.
I Hundeland (som ligner en litt blodfattig versjon av Norge, med det unntak at hundene har køkultur) blir hun tigger.
Hundene gjør sitt beste for å overse henne, men to klarer det ikke:
Labradoren og hans datter ser henne, og blir kjent med henne.
De oppdager hva hun har å gi dem, og de henne.
Heidi Gjermundsen Broch spiller den flørtende Påfuglen, med Kathrine Thorborg Johansen (som hadde Påfuglen-rollen i Trondheim) som forsøksvis uavhengig datter og Amell Basic som litt mer uselvstendig sønn.
Jon Bleiklie Devik har rollen som en filosofisk anlagt og etisk bevisst byråkrat-labrador, langt mer livslysten enn det hverdagen gir ham utløp for, og hans datter, spilt av Renate Reinsve, har den ideologiske snart-tenåringens opprørske trekk.
Kvalp ville nok vært ti, elleve, tolv år i menneskealder, i denne oppsetningen, Samme rolle (da spilt av Marianne Meløy) virket nærmere trassalder i Trøndelag.
Presist
Presis fysisk kommunikasjon forteller mer om hver enkelt rollefigur enn det replikker og sanger gir plass til, og det som var undertegnedes hovedinnvending i Trøndelag - en lett tendens til etnisk forklaring og med det en grad av stereotypisering - er ikke gyldig her.
Figurene er kulturelt forankret, det er riktig, men de er personlighetstyper som går ut over det kulturelle, og forholdene mellom dem er dynamiske.
Slik blir dette mer enn diskusjon-om-tema-teater.
Det handler ikke bare om sosiale forutsetninger, men om personlig utvikling gjennom kontakt med andre mennesker.
Ut fra hukommelsen har jeg også lyst til å si at lydbildet er bearbeidet med samme utviklingsidé til grunn:
Mindre etnisk særinndeling, mer av en felleseuropeisk smeltedigel.
Innflytelser fra øst og vest i Europa smelter sammen, ofte med klezmermusikkens klang av håp-gjennom-klage som sentralt element.
| 1
|
304215
|
Supersonisk vokaloppgradering
Deilig dansbar dose Pow Pow.
ALBUM:
Det er ikke alle forunt å kunne gjøre sjangermessige helomvendinger uten å drite seg ut, slik det tidligere instrumentalbandet Pow Pow definitivt klarte med sin flotte oppfølgerskive «Last Days On Earth».
Når den Oslo-baserte kvintetten nå er tilbake etter en fire år lang albumpause, rokker man nok en gang ved den musikalske grunnmuren, og legger vokal over sine supersoniske synthproduksjoner.
Resultatet er ikke overraskende et stort kommersielt steg videre - allerede godt showcaset med tung rotasjon av «Alpha Waves» på P3 i hele sommer.
Gjester som Jonas Alaska, Billie Van, Hans Jørgen Undelstvedt (Heroes & Zeros), og ikke minst synthmaestro Terje Winther gir også en ekstra dimensjon til den selvtittulerte utgivelsen - som takket være bandets nye bassist og produsent Even Ormestad (Jaga Jazzist) dessuten høres hakket mer finslipt ut enn det kritikerroste andrealbumet.
Som en deilig og dansbar dose Mitch Murder toppet av drømmende vokalharmonier.
| 1
|
304216
|
Kidsa på skauen
«Tomorrow When the War Began» skyter seg selv i foten.
FILM:
Sånn kan det gå:
Du drar på campingtur med venner et par dager og når du kommer tilbake er landet okkupert, mobilnettet nede og innbyggerne stuet sammen i innhegninger.
John Marsdens «Tomorrow»-serie» er solgt i over 2 millioner eks i Australia.
Første bok av sju kom i 1993 og beskrev en invasjonshær uten hudfarge eller nasjonalitet.
I filmen, derimot, må fienden ha et ansikt:
De invaderende soldatene er tydelig asiatiske, de kalles «koalisjonsstyrkene» og snakker et oppdiktet språk.
Kjempeseriøst Dermed er filmen, på grunn av sin visuelle natur, automatisk mer politisk enn ungdomsromanen, noe som gjør det vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til det noe innelukkede universet filmen velger å skape.
Ellie (Caitlin Stasey) trommer sammen campingvennene og drar til idylliske Hell.
Tonen er lett, med potensielle romanser mellom flere av de sju.
Når de kommer tilbake til byen og oppdager at familie og venner er internert, skifter stemningen fra romantisk komedie til hyperseriøst actiondrama:
Det er bare oss igjen, sju ungdommer, vi må slå tilbake, redde landet.
Klisjeer
Dette er en type plot som funker fint som actioneventyr for 12-åringer.
Men straks man ser at soldatene er asiatiske, blir det en mer «voksen» historie for bevisst ungdom på alder med karakterene i filmen.
Hadde regissør Stuart Beattie vært modigere, kunne han tatt for seg landets heftige immigrasjonsdebatt eller gitt invasjonsstyrkene en stemme, ikke bare et brutalt ansikt.
Filmen sier A, men ikke B og faller mellom to stoler.
Forvirringen gjør at filmen blir «dummere» enn nødvendig.
Ungdommene er modige sabotører, men stort sett alt de sier er selvfølgeligheter og karakterene er klisjeer.
Vi har den vakre blondina som tror hun er stygg, barske Kevin som viser seg å være feig og en stoner-dude som er høy uten å være morsom.
Filmen har vært en stor suksess i hjemlandet og er den første i en planlagt trilogi.
Trolig er det for seint å bytte ut karakterene med 12-åringer som slåss mot aliens.
| 0
|
304218
|
Rødt og sort
«The Twilight Saga - Breaking Dawn Part II» virker billigere enn den er.
FILM: Puh.
Omsider har det blitt brakt på det rene.
Mennesket Bella (Kristen Stewart) elsker vampyren Edward (Robert Pattinson) og omvendt.
Altså, dette har vært åpenbart siden de to første gang vekslet blikk i skolekantina i første film, men ymse obstruksjoner har gjort det nødvendig for vår mann å gjenta dette, igjen og igjen, stadig mer alvorstungt og med stadig dypere strykere på soundtracket, i fire filmer.
Det har ikke vært reell spenning i vampyrromansen siden en gang i 2009.
Derfor er det egentlig befriende at de to ved begynnelsen av «The Twilight Saga - Breaking Dawn Part II» er godt gift, at babyen som truet med å ta livet av Bella er født, at en annen endeløs strøm av sjelekvaler er avsluttet ved at Bella er blitt gjort til vampyr og er ferdig med den saken, og at det kan bli litt action her.
Og action blir det til gagns, når vampyrherskerne kjent som volturiene får ferten av det merkelige barnet til de nygifte og av kompliserte årsaker bestemmer seg for at det må dø.
Mer seksuell Stewart
Kristen Stewart er ikke noen spraytannet starlet-dusinvare.
Det er som om det er noe seigt og gjenstridig i henne som kan virke sutrete eller mystisk, irriterende eller interessant, avhengig av rollen og situasjonen.
Kanskje er det derfor vampyr-Bella er en uendelig mye artigere skikkelse enn menneske-Bella.
Med morsinstinktet og blodtørsten som nytt drivstoff blir Bella sterkere, sintere, seksuelt mer grådig.
Det kler henne.
Robert Pattinsons Edward forsvinner på sin side i mengden.
Det er godt gjort med tanke på at dette er en vanskelig mengde å forsvinne i.
Edwards vampyrfamilie samler sine slektninger og støttespillere fra hele verden til kamp mot volturiene, og de castingansvarlige må ha saumfart Hollywood for å finne femogtredve skuespillere med den helt riktige kombinasjonen av anonym skjønnhet og remjende fravær av talent.
Bikini i snøen
Ansamlingen som etter hvert står innbitt samlet i snødrivet og venter på angrepshæren er filmens mest ufrivillig komiske syn, det være seg irene i grønn strikkekofte som ruller avgårde om rrrebellion eller Amazonas-vampyrene som stiller i primitive bikinier bestående av grovt sammentråklede skinnlapper - midtvinters! - men som har tilgang på både lipgloss og eyeliner.
Mot dem skyfler de slemme, vassende i fotside syntetiske kapper fra Standards høstkolleksjon.
Den store vampyrkampen, som forfatter Stephenie Meyer sakte bygger opp spenningen mot gjennom fire bøker, ville fortjent en mer elegant og fintfølende håndtering.
Om noen hadde koreografert disse scenene litt bedre, flyttet litt på kamera, brukt en brøkdel av budsjettet for hårspray og kontaktlinser på mer maleriske kulisser og mer stemningsskapende lys, ville det hele sett bedre og mindre billig ut.
Det er grunn til å tro at en filmskaper med sterkere følsomhet for det fantastiske enn den pregløse «Dreamgirls»-regissør Bill Condon ville gitt disse scenene en mer vektig følelse av oppgjør og avslutning.
Samtidig er det helt klart en viss campy moro ved å se oversminkede udødelige rive hoder og lemmer av hverandre, og følge Michael Sheens psykopatiske og fistelfnisende glamrocker av en vampyrhersker mens han bestemmer over liv og død med utstuderte håndleddbevegelser.
Bøkene er det egentlige
«Twilight»-bøkene, og særlig filmene, er ekstremt utmalte og lette å parodiere.
Men Meyers evne til å beta ungpiker verden over med sin beretning om gammelmodig romantikk og udødelig kjærlighet, avkrever respekt.
«The Twilight Saga - Breaking Dawn Part II» finnes ikke kjedelig, men den er skjematisk, skjemmet av at Condon ikke ser potensialet for poesi i historien han er satt til å forvalte.
Tyngden kommer egentlig først under rulletekstene, der navnene på hovedpersonene hentes ut fra boksidene og settes sammen med bilder av skuespillerne, som for å minne tilskuerne om den første, åndeløse leseropplevelsen og båndet mellom bøkene og filmene.
Det er et fint grep, men vitner også om en litt resignert holdning.
Bøkene er og blir det egentlige, det opprinnelige.
| 0
|
304219
|
Kongen og dronningen av det korte syrepopformatet
En sang varer maksimalt tre og et halvt minutt i I Was A Kings verden.
Helst bare to.
|||ALBUM:
Et par episke spor strekker seg mot tre og et halvt minutt, reneste progrocken.
Ellers er det ingenting den fåmælte, men effektive Frode Strømstad og hans våpendrager Anne Lise Frøkedal (Harry's Gym) ikke får utrettet på et par intense minutter.
Til forskjell fra den relativt lettbeinte og sekserbelønnede «I Was A King» fra 2009, er den halvtimen vi her får presentert preget av mer komplekse og arrangementsmessig ambisiøse grep.
Om dette har gått på bekostning av Strømstads instinktive umiddelbarhet som låtskriver, eller om det tilfører en dypere dimensjon til duoens kortfattede syrepop, kommer vel an på ørene som hører.
«Old Friends» mangler nok forgjengerens overrumplende angrepsvilje, men er en verdig og vellykket oppfølger.
«Echoes» har en tiltalende stram og minimalistisk Pixies-aktig struktur.
«Nightwalking» og «Someone Is Waiting» er poengtert kraftpop à la Apples In Stereo.
Tittelsporet bærer Neil Young-inspirasjonen utenpå flanellsskjorta, og Jørn Åleskjær (eks-Loch Ness Mouse) leverer en uimotståelig popmarshmallow i «Forgive and Forget».
| 1
|
304220
|
Ensom ulv
Michael Fassbender briljerer i «Shame», Steve McQueens oppfølger til «Hunger»
FILM:
Steve McQueen (f. 1969) hadde lenge vært en prisbelønt videokunstner da han i 2008 brakdebuterte som spillefilmregissør med «Hunger», om sultestreiken som tok livet av IRA-medlem Bobby Sands i 1981.
Den brutale fengselsskildringen var også det store gjennombruddet for den tysk-irske skuespilleren i hovedrollen, Michael Fassbender («X-Men:
First Class», «Jane Eyre»).
Tre år seinere er McQueen og Fassbender tilbake med en ny historie om en plaget mann, men Brandon Sullivan er fange i en annen type fengsel:
Han er sexavhengig.
Maskinelt
Brandon jobber i et it-firma på Manhattan, han tjener gode penger og har en lekker, steril leilighet i Chelsea med nydelig utsikt mot Hudson-elva.
I de første scenene virker det som Brandon er en vanlig ungkar i storbyen, på jakt etter sex og spennende kvinner.
Men det tar ikke lang tid før vi skjønner at det er noe maskinelt over jakten og at Brandon har lite glede av sine seksuelle eskapader.
Det er lett å kjenne seg igjen i enkeltsituasjonene, der flørt og subtile antydninger er blant ingrediensene, men hvor blir det av intimiteten?
Skal han aldri bli kjent med noen av sine erobringer?
«This movie has as much to do with sex as alcoholism has to do with being thirsty,» sier McQueen i et intervju.
Det er noe sykelig ved Brandons væremåte.
Hans pertentlige og ordnede verden forstyrres når søsteren dukker opp og må bo i leiligheten.
Der Brandon er disiplinert og skyr intimitet, lever Sissy (Carey Mulligan) et kaotisk liv og lengter etter trygghet.
Intimt
McQueen er gjerrig på opplysninger om søskenparets bakgrunn, men det antydes at de har hatt en vanskelig oppvekst i Irland og New Jersey.
Den vanligvis så kontrollerte Brandon har vanskelig for å holde sinnet i sjakk når han må forholde seg til Sissy.
Carey Mulligan bidrar med et par hudløse scener, men «Shame» er først og fremst Fassbenders film.
Jeg har ikke klart å bestemme meg for om jeg «liker» denne filmen, men Fassbender spiller på et bredt register og er så intens at det veier opp for det overdrevent mennesketomme og sterile New York som McQueen gir oss.
På den annen side bidrar kjøligheten til at kontrasten blir desto sterkere når Brandon prøver å forandre seg i møte med den varme, smarte, tålmodige og nydelige Marianne (Nicole Beharie).
Scenene med de to viser McQueen som en instruktør av rang.
Hans neste film bør være et romantisk drama.
| 1
|
304226
|
Metal-ekstremister går til angrep på sansene dine
Unik musikalsk brutalitet.
ALBUM:
Ekstrem-metal har blitt en paraplybetegnelse for det meste som ikke passer inn mellom permene til de konvensjonelle heavy metal eller black metal-tradisjonene.
Om man skal beskrive det Teloch og hans Nidingr bedriver her, er det likevel ingen begrep som er mer dekkende.
Riffene er disharmoniske og intense, mens trommespillet vil få alle verdens Duracell-kaniner ned i knestående.
Det sære tonespråket har mye til felles med det kortlivede Oslo-bandet Ved Buens Ende, mens den tøylesløse aggresjonen peker i retning av tidlig Dødheimsgard.
Vokalen ligger høyt i halsen, er monoton og ropende - således har den mer til felles med hardcore og punk enn black metal.
Isolert sett peker ikke noen av disse elementene på noe unikt.
Men måten trioen har angrepet materialet på, gjør likevel Nidingr til noe litt på siden.
Gjengen har tatt med seg låtene sine til Andreas Møller og legendariske Crystal Canyon Studios, et sted mer kjent for Elvira Nikolaisen og Turbonegro enn halsbrekkende metal.
Resultatet er langt mer organisk og levende enn det man er vant til i disse traktene, noe som også gir brutaliteten en ny gyldighet.
| 1
|
304228
|
Alicia Keys har laget tiårets beste slowdance-låt
Endelig en ekte tåreperse til å ta opp kampen med Whitney og Celine Dion!
|||
LÅT:
Vi har hatt mange bra låter på 2000-tallet, men mangler liksom larger-than-life-balladene.
De emosjonelle, grandiose, overinderlige og tider oppblåste hjertevrengerne som får mor og datter til å kaste seg over repeatknappen, tenåringsguttene til å be klassevenninne opp til dans, og jentene til å huske gutten, låta og hva de hadde på seg, resten av livet.
Ballade-kanon
Jo jo, klart vi har hatt ballader, men ingen av dem har framkalt følelser som Bonnie Tylers «Total Eclipse of the Heart» (1983), Dirty Dancing-mimrelåta «(I've Had) The Time Of My Life) (1987), Whitney Houstons Kevin Costner-elskende «I Will Always Love You» (1992) og Celine Dions «My Heart Will Go on» (1997).
Inntil nå.
Pomp og prakt «Try Sleeping With a Broken Heart», andre singel fra kommende «The Element of Freedom» — og på mange måter en perfekt popballade.
Alicia har snust på Whitney, Celine og Toni, studert hvor i låta de lar vokalen dvele og hvor det er lurt å introduserer et nytt element.
Som vanlig handler det om ulykkelig kjærlighet, begynner rolig, bygger seg opp ved hjelp av åttitallsperkusjon, behersket synthkomp og hjertekvaler.
Her er det ingen soul, ingen r&b;, bare ubesudlet, kalkulert og sinnssykt fengende poppompøsitet.
Juleballene er reddet.
| 1
|
304229
|
Slik skal retrorock gjøres!
Tame Impala - et riktig fint sted mellom Dungen, Beatles og Beach House.
ALBUM:
Med debuten «Innerspeaker» sto Australske Tame Impala for en av de mest minneverdige plateutgivelsene i 2010.
På oppfølgeren fortsetter Kevin Parker, mannen som på plate i all hovedsak er Tame Impala, å kverne ut, myk, psykedelisk og bemerkelsesverdig popmelodisk rock på samme høye nivå.
Vispende og assymetrisk tromming, varm bass, tørre fuzzgitarlinjer, rund synth og lys og luftig vokal dynkes i ekko og stereoeffekter, og plasserer med det låtene på et riktig fint sted mellom Dungen, Beatles og Beach House.
Soundet er fortreffelig behagelig, men det er melodiene og harmoniene som tar det hele hjem.
«Feels Like We Only Go Backwards» et definitivt høydepunkt, med en basslinje og vokalharmonier som kiler i magen, mens «Endors Toi» og «Apocalypse Dreams» viser Tame Impalas spesialitet:
Musikk som er flytende, men aldri stillestående.
| 1
|
304230
|
Dette er ikke full pupp, det er full frontal.
David Guetta legger ikke akkurat noe imellom når han vil tjene penger.
ALBUM:
Det var ingen som ble overrasket da David Guetta i oktober erklærte at han ønsker å bli den første DJ-en i verdensrommet.
Dette er tross alt en fyr som kjapt kan plasseres i kategorien megaloman, selv om han heldigvis har selvironi nok til å nøytralisere all galskapen.
Men så har han da også solgt seks millioner plater og spilt for hundretusenvis siden han begynte som DJ i 1988.
David Guetta er nummer to på lista over verdens best betalte DJ-er og tjente over 200 millioner kroner i fjor.
«Listen» er franskmannens syvende album, og selv om han selv mener det er «ekstremt forskjellig» fra millionselgende «Nothing But the Beat» (2011), er det en konseptuell blåkopi - med unntak av at det om mulig er enda mer pop enn sist.
Musikalsk interessant først og fremst på grunn av skamløsheten, Guettas evne til å benytte seg av flere klisjeer enn en gjennomsnittlig episode av «Hotel Cæsar» og den popkulturelle fingerspissgefuhlen til å kunne tvære dem ut til de nesten tipper over.
Men ikke helt.
Og det er jo det man blir millionær av.
Oppskriften
Oppskriften er som følger:
Guetta har skrevet låtene som om de var popmelodier.
Piano.
Gitar.
Osv.
Så har han peiset på med EDM-rytmer, drops og takeoff der han synes det passer, og hyra inn supervokalister med lunger av gull.
Resultatet er låter som balanserer hårfint mellom dans og emo, rølpete Ibiza-fester og Celine Dions «My Heart Will Go On».
Alt dette vet dere, selvfølgelig, for det har tross alt vært komplett umulig å gå glipp av singler som «Dangerous» med Sam Martin i hele høst.
Men uansett, ta «Bang My Head» med Sia, for eksempel, hun som i sin tid fikk sitt store kommersielle gjennombrudd i Guetta-låta «Titanium» i 2011.
På «Bang My Head» synger hun som om det er teknoversjonen av «Also Sprach Zarathustra» hun er med på å lage.
Det er effektivt på fest, det er effektivt på singel, men sjukt enerverende gjennom et helt album.
Her er det ingen pustepauser eller kunstpauser, dette er ikke full pupp, det er full frontal.
Nico & Vinz
Med ett unntak.
Det omtalte Nico&Vinz-samarbeidet; «Lift Me Up», som faktisk er mer Nico&Vinz; enn David Guetta.
Mjukt, optimistisk, livsbejaende, ikke en av Guettas mest minneverdige spor, men greit nok.
For ikke å snakke om at gutta deler gjesteæren med Ladysmith Black Mambazo.
Samtidig:
Det hjelper jo ikke med verdens beste samarbeidspartnere når låtene er glemt med en gang man trykker på pause.
| 0
|
304232
|
Mer begeistret for gutta enn for musikken
Mye lys og mye varme hos hiphopduoen Envy.
ALBUM:
Anført av gladlåten «One Song» og forfulgt av rykter om ekstremt levende liveshows, er det god fart på hjulene som kan kjøre Envy fram til en posisjon som Norges neste store kommersielle hiphopforelskelse.
Oslo-guttene Nico Sereba og Vincent Dery vet at de har bra greier på gang, og drar ut av startgropa på «The Magic Soup And The Bittersweet Faces» med å slå et slag for egen gatesmarthet og selvtillit som skriker at her kommer de med flere enn én sang som folket bør elske.
Sympatisk Gatesmartheten viser seg å være en ytterst sympatisk variant, etter gjentatte møter med dette debutalbumet står man i fare for å være mer begeistret for guttene som lager musikken enn for musikken som guttene lager.
Både Nico og Vincent kan snakke for seg — og albumet er tidsriktig maksimalistisk produsert — men lider av at Envy ikke maksimerer underholdningspotensialet de har vist fra scenen.
Det er for få låter med skikkelig bangerpotensial — «Go Loud» klatrer ikke høyt nok og «One Song» er ferdigspilt.
Som ordsmeder trenger de enda noen år med modning, det kan høres mellom linjene på seigere basstunge låter som «BOH».
Velmente råd Tematisk sett skal Envy likevel ha for låter som «Everywhere», som bak et synthriff det går hundre av på dusinet, fronter velmenende råd til jenter i lyskekorte shorts framfor et ønske om å få dem på rygg.
Utbroderingene innenfor de veletablerte rapgrenene — damer, dop og dyptgående sjøldigging — er her i stor grad byttet ut med nestekjærlighet, hjemmekveld med kjæresten og takknemlighet til fansen.
Denne positiviteten — som oppleves totalt grunnleggende for Envy — skal de få ekte, hjertefølt kudos for.
Neste gang vinner Envy musikksjela, enn så lenge har de gjort en god jobb for å vinne hjertet.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.