id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
304234
|
Du kan regne med Oslo Ess
Den norskspråklige rocken lever i beste velgående.
ALBUM:
Da er det bare å slå fast at Norge har fått et norskspråklig rockeband å regne med.
Debuten «Uleste Bøker og Utgåtte Sko» var en sjarmetappe fylt av stadionstore refreng, tekster om frihet på siden av det etablerte.
Mer raffinert
Slik fortsetter de på etappe to.
Åpningslåten «Kakerlakkene» er et lite punk-anthem som går rett i strupen på en, singelen «Bislett Stadion» viser at de fremdeles skriver slagere med stor vind-i-håret-faktor.
Gjesteopptreden
OnklP gjester i den slentrende reggaeflørten «Fritt Fram», mens «Caroline» er en livsbejaende kjærlighetserklæring med heftig orgelbrus og høy Springsteen-faktor.
Da vet du hva du har å gjøre om du vil forlenge sommeren.
| 1
|
304236
|
Menn med kniver
«Cæsar må dø» plasserer historien om drapet på Julius Cæsar i omgivelser der den passer merkelig godt inn.
FILM:
«Cæsar må dø» er slående fordi den klemmer sammen to virkeligheter på liten plass.
På et høysikkerhetsfengsel i Italia blir skuespillere til fengselets teatertrupp plukket ut gjennom en audition.
Stykket de skal sette opp, er William Shakespeares «Julius Cæsar».
Filmen er dels dokumentar og dels fiksjon.
De innsatte er reelle fanger som soner lange dommer for drap og mafiavirksomhet, de presenteres med sine virkelige navn, men i filmen opptrer de mest som Brutus, Cassius og de andre.
I jeans og t-skjorte, med fengelsmurene som kulisser, spiller de ut den urgamle historien om politikk, svik og død som har «Også du, Brutus» som vendepunkt.
Teatrets paradoks
Noe av det mest paradoksale med teatret, og med filmen, for den saks skyld - at det er en historie som trekker deg inn til tross for at den er utilslørt konstruert, menneskeskjebner som du lever deg inn i selv om du godt vet at det du ser er en skuespiller i arbeid - utkrystalliseres på underlig frapperende vis i «Cæsar må dø».
Det gjør ofte inntrykk å se på dedikerte amatørskuespillere i arbeid fordi det er en hengivelse, en viss mangel på distanse, i det de gjør.
Det skaper en slags råskap, og en sårbarhet, som kommer i tillegg til opplevelsen av selve historien og som sjelden finnes hos profesjonelle på samme måte.
Fangene i «Cæsar må dø» gir seg selv fullstendig til fortellingen, og de dype sort/hvitt-bildene gir oppsetningen deres et ekstra lag av intensitet.
Samtidig er det spesielt å skulle forene åpenheten og tilliten de legger for dagen, med vissheten om at dette er menn som har begått fryktelige forbrytelser.
Tilskuerne tvinges til å innse det de egentlig allerede vet:
At ingen er bare kriminelle.
At de omfavner teaterprosjektet og rollene gjør ikke det de har gjort utenfor murene, mindre graverende, det sier bare at det ikke er det eneste ved dem.
Desperate menn
Også det å plassere det høylitterære i en konkret kulisse der den sjelden er å finne, gir «Cæsar må dø» et særeget skimmer.
«Julius Cæsar» er vanligvis å se i dannede omgivelser, spilt og betraktet av lovlydige, dannede mennesker.
Men det er en hard, brutal historie om desperate menn som tyr til vold og krig.
På en måte virker det som dramaet kommer nærmere sitt egentlige motiv når den utspiller seg mellom betongvegger, fremført av menn som på sin måte har en bedre forståelse av hva dette dreier seg om enn skuespillerne og deres publikum.
Et minus settes i margen for replikkene til fangene når de opptrer som seg selv, der enkelte av replikkene er oppstyltet og åpenbart lagt i munnen på dem.
«Cæsar må dø» er laget av de over åtti år gamle tvillngbrødrene Paolo og Vittorio Taviani.
For den vant den hvithårede regissørduoen uventet Gullbjørnen under Filmfestivalen i Berlin tidligere i år.
Ingen av skuespillerne deres var med dem for å ta imot prisen.
| 1
|
304237
|
Anmeldelse:Kim Leine skildrer tunge temaer med en stilistisk letthet anmelderen ikke trodde var mulig
Kaotiske glimt fra Europa i krigs- og mellomkrigstid.
Det er ikke lytefritt, dansk-norske Kim Leines epos fra mellomkrigstidens Europa.
Men han haster i vei med en ekspresjonistisk energi som tar pusten fra deg, og formulerer portretter, scener og tidsånd med en så imponerende tung-letthet at jeg ikke forstår at det er mulig.
Levende av krig
Levende av krig
De danske tvillingbrødrene Ib og Kaj føler de har gått glipp av noe vesentlig.
De melder seg derfor som frivillige på de hvites side da den finske borgerkrigen bryter ut i januar 1918.
En krig som varte noen knappe måneder, men var desto mer brutal.
De to blir mentalt ødelagt av grusomhetene de deltar i, og da en ny krig bryter ut to tiår senere, føler brødrene at de endelig lever igjen.
Krigen gjør dem levende.
På riktig side
På riktig side
Ib får sparken som lege fordi han behandler pasientene med en mengelesk ufølsomhet, og ender som psykiater i Roskilde.
Han har lugubre møter med sin snuskete kjeltring av en elsker, og hans forhold til kvinner likner til forveksling en psykopat fra en krimroman.
Ib blir broren Kajs mørke motstykke, en Kain.
Nå er ikke Kaj en Abel.
Teologistudenten er ateist, han leser Nietzsche, Schopenhauer, Kierkegaard og begynner å sverme for orientalismen — slik tidsånden var.
Det bringer ham til Leipzig, der han blir elskeren til en forførisk jødinne, hvis ariske mann er nazist.
Kaj er erotiker og notorisk utro gjennom sine mange ekteskap.
Han blir utenriksjournalist, og gjennom ham får vi et bilde av et Tyskland i ruiner, der Hitler blir en slags redningsmann.
Antisemittismen blir mer og mer åpenbar, men ingen tar den helt alvorlig.
Språklig overskudd
Språklig overskudd
Det mest imponerende her er Leines stil.
Han har et utrolig språklig overskudd, og de mange bibelske, litterære og idehistoriske referansene renner ut med den største letthet.
Det samme gjør skildringen av de mange grusomhetene under den finske krigen, avstumpetheten til soldatene, det betente begjæret som ligger under.
Leines selsomme humor bringer en letthet som forsterker brutaliteten.
Avslutningen er bokas svakeste parti.
Leine bråbremser bare, der han med fordel kunne hatt en - om ikke mykere - så mer samlende, landing.
| 1
|
304238
|
Pludring på pikerommet
Det fnises for mye i «Stil».
TV:
La oss begynne med det som er bra med «Stil», Tv2s nye moteprogram, frontet av Dorthe Skappel og Mariann Thomassen.
For det første er ideen artig:
Å se på klær gjennom øynene til folk som har en sterk personlig stil, og spørre hvorfor og hvordan de kler seg som de gjør.
For det andre er intervjuobjektene velvalgte:
I hvert program belyses ett plagg av en kjendis, en designer, og en kultur eller et miljø som har et spesielt forhold til klærne - og i kjoleprogrammet utgjør Åse Kleveland, designer Kristian Aadnevik og en trio transvestittvenninner på shoppingtur et godt og variert panel.
For det tredje er budskapet sympatisk:
Seerne blir fortalt om gleden ved å ha en stil som representerer den du er, og oppmuntres til å eksperimentere for å finne den.
Så langt, alt vel.
Piker og peptalk
Så til det som har «forbedringspotensial».
Rammen rundt intervjuene er til å rive seg i håret av.
Skappel og Thomassen står og småsludrer foran et klesstativ og forteller hverandre hvor bra de er.
Dorthe skryter av Marianns stil.
Mariann sier hun beundrer Dorthes «mot» fordi hun tør å prøve de røde spandexbuksene til Lise Karlsnes.
Dorthe sier absurditeter som at «enhver kvinne med respekt for seg selv bør en gang i livet få sydd seg sin egen kjole».
Det er Skappels andre anbefaling til «enhver kvinne med respekt for seg selv» på tyve minutter, uten at noen har rukket opp hånden og spurt hva selvrespekt har med dette å gjøre.
De fleste jenter vet at denne typen samtaler, den klesmessige peptalken kvinner imellom, finnes i virkeligheten, men det er ingen grunn til å ta den ut av pikerommet og prøverommet og inn i et tv-program.
Barnslig
Den samme litt barnslige tonen får også prege intervjuene og reportasjene i for stor grad.
Særlig Skappels besøk hos Åse Kleveland og Lise Karlsnes bærer for sterkt preg av intervjuerens litt innsmigrende tone overfor dem hun møter («Jeg har møtt noen verdensstjerner i mitt liv, men jeg har sjelden følt meg mer sytten år enn nå», sier hun til Kleveland) og hvinende henrykkelse over å få prøve klærne deres.
Det er fint å høre Kleveland fortelle om hvordan det var å finne seg selv klesmessig som høy og mørk ungjente i en verden som ville ha det søte og yndige.
Her burde utdypende spørsmål blitt stilt:
Hvordan kom hun frem til silhuettene og de lange skjørtene hun er kjent for?
Hvilke idealer har hun, hva vil hun uttrykke?
Thomassens besøk hos subkulturene er bedre, men også her savnes en større grundighet.
Hva er det egentlig ved rockabillystilens holdninger og estetikk som appellerer slik til bandet The Lucky Bullets?
Det får vi egentlig aldri svar på.
Og Skappel og Thomassen bør slutte å oppføre seg som fnisete tenåringer og heller opptre som godt forberedte voksne.
| 0
|
304239
|
På snørra i syden
«The Inbetweeners» er en skuffende avrunding av TV-serien ved samme navn.
FILM:
En «inbetweener» er en skoleelev som befinner seg mellom barken og veden, i et ingenmannsland mellom de kule og nerdene:
Han er ikke populær, men heller ikke smart nok.
I et større perspektiv kan vi snakke om selve tenårene som et mellomstadium, der man verken er barn eller voksen, men et hormonelt forstyrret, emosjonelt forvirret og generelt patetisk vesen.
Det mest irriterende for de voksne, er at ustyrlige tenåringer ser ut til å ha det gøy.
Selvsagt kan ikke alle tenåringer klassifiseres som katastrofeområder, men de fire gutta i den prisbelønte TV-serien «The Inbetweeners» har gjennom tre sesonger og 18 episoder bevist at de tilhører en dyreart som aldri lærer av sine feil og som gjør hva de kan for å sabotere sine omgivelser og egen framtid.
I en av de første episodene klarer en av dem å drikke seg dritings før han skal treffe drømmejenta, for deretter å fornærme henne på det groveste og spy på lillebroren som hun sitter barnevakt for.
Jeg lo høyt, må jeg innrømme.
Drømmeferien
I filmutgaven forsøker man å gjøre det samme, men resultatet er mindre morsomt enn de tre episodene jeg har sett (fra 2008).
Muligens handler det om at gutta bak serien, Damon Beesley og Iain Morris, har gått tom for friske ideer, men jeg tror det også er et spørsmål om setting.
Humor handler om kontraster og overraskelser.
Når fire sosialt klønete 17-åringer jakter på sex og alkohol i en av Londons vestlige forsteder, med bekymrede foreldre, lærere og andre normale mennesker rundt seg, er sjansen stor for at lattervekkende situasjoner kan oppstå.
Når de samme fire drar på ferie til partybyen Malia på Kreta, kjent for utagerende festing, sex, oppkast og generell vulgaritet, blir jakten på moro mer forutsigbar.
Mekanisk
De fire gutta møter fire jenter som av uklare årsaker ser ut til å like dem.
Gutta fortsetter likevel å dumme seg ut og gå på snørra i ulike fasonger, men det blir for spinkelt, med lange, latterfrie etapper mellom morsomhetene som treffer.
Det er som om skuespillerne leser fra manus og spontaniteten fra TV-serien er gått over i mekanisk mangel på timing.
Men hva vet vel jeg?
Filmen ble en gigantisk suksess i hjemlandet og har spilt inn nesten like mye spenn som «The King's Speech».
| 0
|
304240
|
Entusiasme ved elva
Brødrene Sundt Spiseri er ei perle i et frynsete kjede.
- Du skal ha en god porsjon pågangsmot når du etablerer en ambisiøs restaurant i et verneverdig hus, i et østkantstrøk som lenge har slitt med alt annet enn byens beste rykte!
Formuleringen kom fra en høyttenkende Robinson, fordypet i de vårlige menyfristelsene til Brødrene Sundt Spiseri nederst i Lakkegata, mellom Grønland og Grünerløkka.
Fredag grep den i flukten:
- Du mener at når etablissementet nå har overlevd det første, vanskelige året, må det skyldes kjøkken, betjening og atmosfære mer enn den berømte suksessformelen «beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet»?
- La oss håpe det, svarte Robinson.
- Jeg akter i hvert fall å starte jakten på svaret med andebryst og nykål som forrett.
Blant de fire hovedrettene velger jeg ytrefilet av okse, og til dessert må det bli bringebærsuppe med brunostis.
- Kanskje det er synet av den solglitrende Akerselva som gir meg lyst på fisk, sa Fredag.
- Først ceviche med laks, så torskefilet med rekebolle, og til slutt...
- ...en god, nytrukket fiskedessert? ertet Robinson.
- Nei, tilslørte lakkegatapiker, sa Fredag.
- Det navnet gir iallfall begrepet «kortreist» ny mening.
Med en pub/bar i første etasje, restaurant og bar i andre, en rustikk uteservering og naboer som Unge Kunstneres Samfund, et bruktmarked og en utescene, dekker Brødrene Sundt Spiseri mange behov i et mangfoldig miljø.
Selve restaurantlokalet og husets høye alder ga umiddelbart Fredag et visst inntrykk av «privat hjem», men bar-avdeling og grått og svart som dominerende fargekombinasjon dempet raskt finstue-følelsen.
- Jeg kjenner at jeg trives godt her.
Og mild, rå laksefilet med mango og lime er en frisk, vårlig start på et måltid, kom det da forretten var fortært.
- De to andebrystskivene var også gode, perfekt rosastekte og møre, kvitterte Robinson.
- Og munnfullen med nykål, innbakt i et lite knytte filodeig, var et sprøtt og vellykket supplement til kjøttet.
Heller ikke hovedrettene svekket Robinson og Fredags gryende entusiasme.
Fredags fisk flaket fast og villig der den poserte mot en gressløkolje så lekkert vårgrønn at det utløste 17. mai-stemning på tallerkenen.
Robinsons ytrefilet var så mør som norsk lovverk tillater biffkjøtt å bli, og sammen med en kraftig sherrysaus og aspargesbønner innsurret i bacon, dannet den en raus stamme i en rett som også inkluderte selleripuré og en velsmakende potetfondant.
- Passe myk inni, litt for myk i skorpa, var Robinsons kommentar til potetene.
- Og nå gleder jeg meg til mitt livs første møte med brunostis.
- Mens jeg antar at lakkegatapikene vil ha mye til felles med bondepiker, som for eksempel lag på lag med eplemos, krem og brødrasp, sa Fredag.
Det skulle vise seg at Fredag hadde rett, og dessuten kunne ha tilføyd et henrykt «med passe møre eplebiter i stedet for eplemos, og med pyntebær på toppen».
Og Robinsons brunostis bød vitterlig på en umiskjennelig geitostsmak.
- Den harmonerer godt med den søtfriske bringebærsuppa, mente Robinson.
- Jo, jeg kommer til å heie på dette spiseriet.
- Jeg også, sa Fredag.
- Egentlig er restauranten en liten perle, det er bare kjedet, altså nærmiljøet, som er litt frynsete her og der.
Måtte det bare holde inntil denne delen av Oslo er ferdig rehabilitert.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
304241
|
Til Nashville for å gjøre seg (enda mer) rocka
Skitten bluesrock fra norske Phone Joan.
ALBUM:
For en utvikling dette bandet har hatt, og for et lykketreff at de har fått Vance Powell til å tenne på dem!
White Stripes Hvis du synes norske Phone Joan kan minne om The White Stripes, har det en forklaring.
Powell spilte inn og mikset Jack Whites «Blunderbuss» (2012) og dessuten Seasick Steves «Hubcap Music» (2013) - som gjestes av Jack White.
Nå har han produsert Phone Joans tredje album, «Turning Pages», som har fått den samme rå og barske stemninga.
Ikke minst har gitarringlinga til Rikard Haugen mye til felles med tonen til både Jack White og Seasick Steve - uten at det blir påtrengende.
Nashville Powell mikset gruppas forrige album og insisterte på å få produsere det neste.
Dermed dro Oslo-bandet til i Nashville, USA, der de tilbrakte 17 dager i Powells Sputnik Sound Studio.
To bestemødre sørget for finansiering!
Sightseeing ble det lite av, og de hadde ikke hatt så mye utbytte av å gå på countryklubbene i byen heller.
For - musikken til Phone Joan har fint lite av det du forventer å høre når ordet Nashville blir nevnt.
Forløser potensialet Stilen er til å kjenne igjen, men her går det troll i ord for bandet.
De vender virkelig noen nye sider i boka med «Turning Pages».
Powell forløser det potensialet som har ligget der hele tida, og han har vært med på å finslipe uttrykket.
Han har gjort dem bråmodne og voksne og han har gjort dem selvsikre.
Og skitne under neglene.
Rufsete Enkelte av låtene er mesterlig produsert, spilt og sunget - som tittellåta, glimrende «Feathers», «Remedy» og «In This Bottle» og episk anlagte «Those Who Fade».
De øvrige låtene er nesten like spennende, og totalopplevelsen er herlig unorsk:
Rufsete, slepen, intens og messende bluesrock som borer seg fast.
Ikke «jenteband» Foruten gitarist Haugen består Phone Joan av tre damer, Elisabeth Nesset, Carina Moen og Randi Gudmundsen.
Men ikke kall dem jenteband, vær så snill.
De er hevet over det.
Langt over.
Det låter bare jævlig tøft.
Punktum.
Phone Joan spiller en rekke konserter framover, med start på Vulkan i Oslo i kveld, fredag 7. februar.
I morgen spiller de i platebutikken Big Dipper i Oslo.
| 1
|
304245
|
Litt for mange merksnodigheter
Fienden i grøsseren «Dark Skies» må samle tankene.
FILM:
Akkurat hvor mye indre logikk må det være i det uforklarlige?
Det burde skaperne av «Dark Skies» tenkt gjennom før de satte seg i sving.
Det er i forstadshuset til familien Barrett, på nifseste nattestid, det merkelige begynner å skje.
Hermetikk og matvarer står plutselig balansert oppå hverandre i høye tårn.
Familiefotografier forsvinner fra rammene.
Det tar ikke lang tid før familien også begynner å føle på kroppen at noe er galt.
Finanskrise og romvesner Inn i dette blandes finanskrisen på snedig vis:
Når far har mistet jobben og mor klamrer seg til sin, kan spørsmålet om å skru på den dyre husalarmen igjen for å se hvem inntrengerne er, avføde mer enn én ekteskapelig gnisning.
«Dark Skies» smugler også litt sympatisk hverdagslighet og gode, avslappede dialoger inn mellom alt det mystiske, i alle fall før moren Lacey (Keri Russell) leser noen konspiratoriske avisartikler og begynner å mumle om gjester fra det ytre rom.
«Dark Skies» må kalles en science fiction-grøsser, og den har sine skikkelig nifse øyeblikk.
Men det blir for mange merksnodigheter, med for liten sammenheng seg i mellom, og for korte mellomrom.
En halvtime ut i filmen har det allerede vært en rekke nølende turer ned i stuen og kjøkkenet om natten, med påfølgende gisp og oppsperrede øyne når det såklart har skjedd noe skummelt der.
Det føles fort repetitivt.
Rytmen blir stakkato.
Gåten blir kjedelig.
Kamera som fugl Ellers er «Dark Skies» en anonymt velsmurt film, som gir forstadslivet en svak, forskjønnende glans og som iblant klarer å gi bildene noe avventende og illevarslende, som når eldstesønnen i huset, Jesse, sykler hjem om kvelden og kamera betrakter ham høyt ovenfra, som en fugl som henger i luften over ham, og understreker både den ukjente fiendens opphav og Jesses sårbarhet.
Slutten er vemodig, uforløst på en god måte.
Men det skramles mye før den tid.
| 0
|
304246
|
Vakker animasjon, men horrorhistorien holder ikke
Norman er en søt spjæling på 11 år som føler seg utenfor.
FILM:
Norman er en søt spjæling på 11 år som føler seg litt uttafor fordi han ser døde mennesker.
Hjemme snakker han med sin avdøde farmor og når de skal framføre et historisk stykke om heksebrenning i dramatimen, ser Norman døde mennesker fra 1712.
Naturlig nok får han et rykte som freak, både hjemme og på skolen.
Stop-motion «ParaNorman» er filmet i stop-motion, det vil si at man bruker dokker og forandrer dem ørlite mellom hver avfotografering.
Ivo Caprino skapte nasjonalklenodier med denne teknikken, men i Hollywood har resultatene vært blandet.
Laika, animasjonsstudioet bak «ParaNorman», hadde brukbar suksess med sitt forrige forsøk, «Coraline», mens fjorårets «Mars Needs Moms», produsert av et annet studio, ble en økonomisk katastrofe.
Også «ParaNorman», har vært en økonomisk skuffelse og jeg kan skjønne hvorfor.
Sam Fell har tidligere regissert britiske Aardmans «Flushed Away», før han dro til USA og skapte en annen musevise, «Historien om Despereaux».
Nå prøver han seg i menneskenes verden, men overgangen er ikke så stor:
De fleste av figurene i animerte storfilmer likner på mennesker i tankegang og væremåte, selv om de utenpå er esel, fisk eller mus.
Dessuten har alle menneskene i «ParaNorman» relativt eksentriske av utseende.
Sårbare zombier Problemet er at filmen mangler en god fortelling som kan gjøre disse typene engasjerende.
Normans omgang med de døde er hverken skummel eller morsom, bare søt.
Etter en stund materialiserer de døde seg i form av zombier og panikk oppstår, men så viser det seg at zombiene har sitt å stri med, uten at det hjelper stort for filmen.
Noen av figurene er til tider morsomme karikaturer, men det er langt mellom de gode øyeblikkene, noe som er virkelig synd, siden selve animasjonen er utsøkt i sine detaljer, selv om den er altfor mørk.
Er det én type film som ikke bør lages i 3D, så er det spøkelsesfilmer.
«ParaNorman» foregår stort sett nattestid og jeg savner virkelig de tretti prosentene av lyset som blir borte bak brillene.
| 0
|
304249
|
Forbrukervennlig monstermetal
Disturbed kan kunsten å pakke inn tomhet.
|||
ALBUM:
Disturbeds basale muskelrock har hatt et overraskende omfangsrikt nedslagsfelt.
Om man skal bekymre seg eller applaudere er betimelig problemstilling.
Vi nøyer oss med å konstatere at «Asylum» ikke gjør skam på den effektive resepten Disturbed har lagt til grunn for sine tidligere bedrifter.
Det er fortsatt småparanoide «oss-mot-resten-av-verden»-tekster, primitive og stampende riff og et par veloljede melodilinjer som sitter første gang man får dem servert, upåklagelig produsert for å brøyte seg gjennom høytalerne med stor kraft.
Musikalsk peiler «Asylum» seg inn et sted i mellom Metallicas «Metallica» og Faith No Mores mer tilgjengelige øyeblikk, uten at man kan tillegge dem verken den samme låtteften eller den visjonære idéen.
Men det er lettkjøpt og forbrukervennlig i all sin nærmest karikerte påståelighet, den skal Disturbed ha.
| 0
|
304252
|
Norsk world music-frieri
Men her hjemme duger det å kalle det folkemusikk.
|||
ALBUM:
Parallelt med trioen Bukkene Bruse og det internasjonale sideprosjektet String Sisters, har Annbjørg Lien gitt ut soloplater siden 80-tallet.
På mange av dem har samboer Bjørn Ole Rasch vært samarbeidspartner, men pussig nok er dette første album i begges navn.
Til gjengjeld er dette bare deres prosjekt, også beregnet på et internasjonalt marked innenfor det som av mangel på noe bedre kalles world music.
Her hjemme duger folkemusikk like godt.
Lien og Rasch har riktignok modernisert den tradisjonelle folkemusikken, men aldri forlatt den.
Her er de ved selve kjernen i tradisjonen, enten det er gamle slåtter eller nytt og egenkomponert materiale.
Og det er pur vellyd vi hører.
Lien er en mester på hardingfele, fele og nykkelharpe.
Synthene får hvile, og Rasch jobber intenst med et trøorgel som truer med å hoppe ut av studioet hvert øyeblikk.
De synger begge på tittellåten, og det kunne de gjerne gjort mer av.
Men først og fremst er dette et album med høy puls som bør fortelle den argeste folkemusikkhater at felegnikking er noe positivt.
| 1
|
304254
|
Kanye West kan kunsten i å gi faen
«Yeezus» er en av årets beste skiver selv om han ikke gidder å lage albumcover.
ALBUM:
«I could let these dream killers kill my self-esteem/Or use my arrogance as the steam to power my dreams.»
Linjene tilhører Kanye West på debutalbumet, «The College Dropout» i 2003, og er som vi alle vet, ord han har levd etter siden.
En veldokumentert utvikling fra småsjenert produsent til stormannsgal, men først og fremst grensesprengende superstjerne.
For si hva du vil om den nå 36 år gamle Kanye, med unntak av Outkast er det ingen som har utfordret reglene i den ofte fastkjørte hiphop-sjangeren som ham.
Eller som han selv sier det på sitt nye album, «Yeezus»:
«You see it's leaders, and it's followers/But I rather be a dick than a swallower.»
En risikotaker som etter tre hyllede album valgte å kaste alle regler ut av vinduet, og byttet sine trygge og elskede soul-samples med forhatt Auto-Tune og følsom synging på hjertesorg-mesterverket «808s & Hearbreak», det store skillet i en karriere som stadig blir mer og mer enestående.
Elsket for sin musikk, men som regel utskjelt for sin alltid like lidenskapelige oppførsel.
Hvem kan vel for eksempel glemme den nå klassiske avbrytelsen av Taylor Swift under hennes MTV VMA-takketale i 2009?
Et sjeldent ærlig øyeblikk i en ellers så striglet og koreografert musikkbransje, men av nettopp den grunn selvfølgelig nok til å gjøre Kanye til bransjens persona non grata og ikke minst tabloidenes yndede boksesekk.
«My Beautiful Dark Twisted Fantasy» året etter var likevel umulig å ignorere.
En videreførelse av den «nye» Kanye, og med et sterkere rapfokus som fikk tidligere oppgitte fans til å mønstre på igjen.
Her har de også holdt seg gjennom Jay-Z-samarbeidet, «Watch The Throne» og fjorårets G.O.OD.
Music-samleskive, «Cruel Summer», men i sommer skal det nok litt til for at alle sammen henger med videre.
«I have this new strategy.
It's called no strategy.
This whole process is about giving no fucks at all.»
Det viktigste med utgivelsen av «Yeezus» er nemlig ikke om albumet er bra eller ikke.
Nei, det viktige er at vi endelig får se hva som skjer når en etablert superstjerne gir - som han selv sier - faen.
Ingen tanker om radiospilling, platesalg, promotering eller profitt.
Ikke engang et cover!
Kun en CD-plate i gjennomsiktig plastikketui med ti utfordrende og nedstrippede låter.
Ikke at «Yeezus» er så sært og ekstremt som man kanskje skulle ha trodd med tanke på den første sjokkbølgen av reaksjoner etter forrige ukes lyttesession i New York.
Radioverten Peter Rosenberg beskrev blant annet albumet som «Sinna, svart punk rock», men «Yeezus» føles hverken spesielt sinna eller rocka.
Istedet får vi et synth-drevet og til tider ganske minimalistisk album som utfordrer de satte rammene om hva en låt skal bestå av.
Med brå hopp fra hardt til mykt, rolig til energisk, hele tiden holdt i tøylene av Rick Rubins regi.
Fra det Daft Punk-produserte og acid house-leflende åpningssporet, «On Sight», milevis fra franskmennenes listeherjende «Get Lucky»-disco, over i de første offisielle smakebitene, «Black Skinhead» og «New Slaves», via den for mange sikkert hysterisk provoserende «I Am A God».
Kanye sammenligner seg med både Gud og Michael Jackson, vel vitende om reaksjonene det vil få, men sikkert likevel et relativt ektefølt selvbilde til tross for humoristiske linjer som «Hurry up, where's my damn massage...Hurry up with my damn croissants!».
De største høydepunktene kommer derimot halveis ut i skiva, når Frank Oceans subtile vokal på sistnevte låt glir over i samarbeidet «Hold My Liqour» med motpolene Justin Vernon (Bon Iver) og selve personifiseringen av dagens ekstreme drapsbølge blant unge, afroamerikanske menn i Kanyes egen hjemby; Chief Keef.
Min personlige favoritt «Blood On The Leaves» er en (bevisst?) breial sample-mashup av Nina Simone sin cover av Billie Holidays «Strange Fruit» (originalt et protestdikt mot lynsjinger på 30-tallet), og den drapsdømte No Limit-rapperen C-Murders klassiker, «Down 4 My Niggaz».
Kanye bruker på sin side låta til å beskrive velkjent sorg over tapt kjærlighet og kvinner som har skuffet ham opp igjennom årene, til tross for at han og Kim Kardashian samme dag som helgens «Yeezus»-lekkasje ble foreldre til sitt første (og også det, for tidlig fødte) barn.
Forøvrig et sammentreff ikke en gang perfeksjonisten Kanye West selv kunne ha planlagt bedre.
Det er nesten så man begynner å lure.
Den samme «808s & Heartbreak»-Kanye følger opp på flotte «Guilt Trip» (med Kid Cudi), som i likhet med mye av «Yeezus» preges av dancehall-vokal, noe vi også får på albumets eneste mulige klubblåt, «Send It Up», godt hjulpet av King L(ouie) og en sugererende, sirenedrevet produksjon. Æren av trekke for sceneteppet med «Bound 2» går derimot til gode, gamle Charlie Wilson, den tidligere Gap Band-frontmannen som har hjulpet Kanye ved flere anledninger, og som selvfølgelig er et passende valg når Mister West bestemmer seg for avslutte albumet med de opp-pitchede soulsamplene fansen har savnet i så mange år.
«Yeezus» er ikke lettmottakelig nok til å kunne bli en populærkulturell milepæl, men står likevel igjen som en av årets beste og ikke minst mest spennende skiver.
Og er du blant dem som avfeier skiva som keiserens nye klær, trenger du heldigvis ikke å vente lenger enn 4. juli før Jay-Z slipper sitt garantert mer tilgjengelige, «Magna Carta Holy Grail».
| 1
|
304255
|
Den kjipe lyden av tomhet
Glasvegas er så pompøse at det er på grensen til det selvutslettende.
ALBUM:
Da skotske Glasvegas platedebuterte for knappe tre år siden, gikk mer eller mindre en kollektiv anmelderstand av hengslene.
Et uttall priser og nominasjoner, samt et par år med levd flamboyant rockeliv seinere, er tiden inne for å begynne på andre etappe.
Med på laget har de fått produsent Flood (Mark Ellis) som blant annet har jobbet med Depeche Mode og U2.
Anslaget denne gangen er hakket mer storslått enn på debuten.
Det handler om prangende vegger av semi-industriell shoegazepop, så mettet at melodiene formelig imploderer i et forsøk på å trenge gjennom det massive klangljomet.
James Allans hulkende fraser om feilslått kjærlighet og hardt liv blir også mye å svelge i lengden.
Ikke bare fordi hans affekterte vokalfakter blir gamle etter to låter, hele sulamitten er så overprodusert at all form for diksjon forsvinner langt bak i kompet.
«The World Is Yours»
«EUPHORIC /// HEARTBREAK \\\» er widescreenrock så preget av sin egen selvhøytidelighet at den ikke helt vet hvem den skal kommunisere med.
Da sitter man igjen med den storslåtte lyden av tomhet, rett og slett.
| 0
|
304258
|
Tikk takk
«In Time» kaster bort Justin Timberlakes tid.
Og vår.
FILM:
Kanskje skuespillerne blant oss levnes både for mye og for lite ære.
Kanskje vi burde legge større ansvar på skuldrene til de som griper om filmstjerneplastilinaet og vrir og knar det til som best de kan når vi står overfor en strålende eller en slett rolletolkning.
En som bør umyndiggjøres som skuespiller og settes under en streng verges overoppsyn, er Justin Timberlake.
Det er utrolig at mannen som gled som en glinsende ål over nattklubbgulvene i «The Social Network», i en strålende birolle som den mefistofeliske Sean Parker, er den samme som presterer nyere filmhistories minst troverdige gråteanfall i «In Time».
Dag til dag
Årsaken til krokodilletårene er at Timberlakes rollefigur, ghettogutten Will, nettopp har mistet moren sin, spilt av Olivia Wilde.
Wilde er tre år yngre enn Timberlake.
For å forstå hvordan dette henger sammen, må man forstå filmens premiss:
Vi er i en verden er tid bokstavelig talt er valuta.
Ingen blir fysisk eldre enn 25 år.
Men de dør når de fyller 26, om de ikke klarer å tjene seg opp, få eller stjele mer tid - en dag, en måned, et år.
Slik kan de rike leve evig, mens de fattige lever bokstavelig talt fra dag til dag.
Verden er oppdelt i «tidssoner», «gated communities», som gjør at de første slipper ubehaget med å se klokkene til de siste renne ut.
Småfiks
Slik sett er «In Time» et stykke effektiv kapitalismekritikk.
Den skjeve fordelingen i fremtidssamfunnet i filmen blir desto mer skjærende når tallene tikker nedover mot død og ikke konkurs.
Dessverre er den småfikse ideen skammelig dårlig forvaltet.
For det første er den trykket inn i et ubekvemt thrillerformat, som blant annet baserer seg på at Sylvia (Amanda Seyfried), rikmannsdatteren Will kidnapper, utvikler et lynraskt Stockholm-syndrom, slik at de to kan begi seg ut på et halvhjertet Bonnie-and-Clyde-raid mot de mektige tidsbankene.
For det andre er det ingen helhetstanke her:
Filmen er badet i et hardt dagslys som får kostymer og scenografi til å se tilfeldig og sammenrasket ut.
For det tredje er forutsetningene for fortellingen såpass snirklete at 80 % av replikkene går med til å forklare hva som skjer, og de anonyme rollene får ikke rom til å uvikle relasjoner seg imellom.
Dårlig spill
For det fjerde ville det neppe hjulpet om det rommet hadde vært der.
«In Time» er oppsiktsvekkende dårlig spilt.
Når de ikke flykter hånd i hånd fra farene, tredve sekunder etter at de har skjelt hverandre ut, står Seyfried og Timberlake og stirrer på hverandre med en blanding av kjedsomhet og forvirring.
Slik kaster de bort sin egen dyrebare tid.
Og vår.
| 0
|
304261
|
Tvinges ut på ny turné av utilfredsstilte barnefamilier
Men «Madagaskar 3 - Full rulle i Europa» minner i det minste om Tom & Jerry.
FILM:
Det er slik det går når du har en løve, en sebra, en flodhest og en sjiraff og ikke aner hva du skal bruke dem til.
«Madagaskar 3 - Full rulle i Europa» er et utpint tredje kapittel av en franchise som ikke har hatt noe å si på lenge, men som tvinges ut på en ny turné på grunn av et stadig utilfredsstilt barnefamiliebehov for snakkende, storøyde dyr i fargesterke omgivelser.
Dette er tilbudet som halser etter etterspørselen.
Heseblesende
«Madagaskar 3 - Full rulle i Europa» er heseblesende og oppstykket.
Alex, Marty, Gloria og Melman har ennå ikke kommet seg tilbake til dyrehagen i New York, som de rømte fra i første film.
De er strandet i Afrika, og for å komme seg videre, må de først finne pingvinene og flyet deres på et casino i Monte Carlo, bli oppdaget og ettersøkt av en fanatisk dyrekontrollør, haike med et sirkus gjennom Europas hovedsteder og forsøke å overbevise en amerikansk impresario om å la dem bli med over Atlanteren.
Og ennå er vi bare litt over halvveis i filmen.
Kjedelig
Det er med andre ord mye forflytning i «Madagaskar 3 - Full rulle i Europa», rent fysisk.
Men dyrene i hovedrollen er ikke på noe spor som er på vei i noen spennende retning.
De har sine minimale bekymringer, sine små løgner, sine sirkusnumre å lære seg, ellers er de henvist til bare å være, bare å spille ut de samme egenskapene som de demonstrerte i de to første filmene:
Marty er oppesen, Melman engstelig, Gloria moderlig.
Flere av oppspillene fisler ut i ingenting, eller i brå og ulogiske avslutninger.
Kanskje er det derfor «Madagaskar 3 - Full rulle i Europa», til tross for sine mange og maniske forsøk på å underholde, er ganske kjedelig.
Det er ingen stor, overordnet bevegelse her som gjør deg nysgjerrig på hvordan det vil ende.
Komposisjonen er svak.
Tom & Jerry-arven
På enkeltscenenivå er det en viss moro å hente.
Scooterjakten gjennom Monaco og forsøkene på å stable en anstendig sirkusforestilling på bena har overskudd og oppfinnsomhet.
Her er arven fra de klassiske Tom & Jerry-filmene synlig i at det er kombinasjonen av idérikdom og halsbrekkende tempo som skaper komikken.
Regissør Eric Darnell har fått et 3D-format å leke med, og elsker å lage opptrinn og eksplosjoner som slynger stumper og stykker av kulissene ut mot publikum, så man blunker i kinosetet.
De fire vennene er hyggelige nok.
De infame pingvinene er som vanlig best.
Men det gjør ubeskrivelig godt å se New Yorks skyskrapere og få følelsen av at denne lange reisen endelig kan få være over.
| 0
|
304262
|
La ikke de kresne grinebiterne få ha Montée for seg selv
Er enda mer fengende, enda mer luksuriøs og enda mer glamorøs denne gangen.
ALBUM:
La oss smake litt på noen begreper:
«Sofistikert pop».
«Intelligent pop».
«Flinkispop».
Den elitistiske dimensjonen her har lange tradisjoner fra kritiker- og fanperspektiv, en tanke om at «den beste musikken» bare kan nytes av et fåtall «kjennere», og at «folket ikke forstår».
Hvis noen norsk plate i 2011 fortjener å trenge gjennom de tjukke bæreveggene i elfenbenstårnet, så er det Montées andre album «Rendition of You».
Sprengkreative
Folket fortjener å oppleve en av norsk musikks mest sprengkreative menn akkurat nå - Anders Tjore (Turns, The Apricot) — finpusse sin indre David Bowie, og samle opp, foredle og iscenesette sine beste popideer sammen med gitarist Erlend Mokkelbost og de øvrige Montée-kollegene slik det gjøres her.
«Rendition of You» kan selvsagt lyttes til som et album med overdrevent selvsikker platesamlerrock for viderekommende.
Den trykker på alle de rette knappene hos den type «kjennere» som gladelig omfavner musikk som dette, gjerne i fred fra Hvermansen:
Musikk med meget korrekt beige musikalsk fargetone, en temperert kakao av funk, soul og danserock, med popkrem og afrokrydder som kan nytes på eksklusiv vinyl i små opplag.
Men det behøver slettes ikke å være slik.
Fengende og tilgjengelig
Det er også popmusikk som er så fengende og så oppsiktsvekkende tilgjengelig at den nesten konsekvent hever seg over referanserytteriet.
Albumet inviterer til splintring av forutinntattheter og myter om den smarte popmusikkens konstruerte overlegenhet og begrensete begeistringspotensial.
Dagens popklima innbyr til triumferende enkeltlåter, og Montée har allerede delt ut «Faith» og en av fjorårets beste norske enkeltlåter «Ghost».
Det er mer der de kommer fra.
«Closer to You» som med avsats i et ganske streit, enkelt rockvers blir til himmelstormende, euforisk dansepop.
«Staying Up» er stampende disco med rockefot, men igjen kommer et av disse vanvittige refrengene og tar låten rett til himmels.
«Crystal Shore» funkler i mykpopens solnedgang.
Dessuten: omslagene i streamingtjenestene er noen usle pixler store og et så vidt ansiktsløst band som Montée (med unntak for bassist og mediayndling Maya Vik) kan i en anbefalingsorientert lenkeøkonomi nå langt utenfor den lille menigheten.
Dansemusikk for hodet Albumet foredler, rendyrker og strømlinjeformer ideene fra den utmerkede, Spellemann-vinnende debutalbumet «Isle of Now», bare på en enda mer fengende, enda mer luksuriøs, enda mer glamorøs måte.
Dansemusikk mer for hodet og hjertet enn beina, kanskje.
Den mest anstrengte, kantete hvitfunken er slipt ned noe, med det resultat at Montée her når helt nye nivåer av lyttervennlighet og åpenhet.
La nå ikke de kresne grinebiterne få ha Montée for seg selv.
Albumet slippes 15. april.
| 1
|
304263
|
Slik har du aldri hørt norsk black metal før
Bergensbandet Taake trekker i banjostrengene.
ALBUM:
Taake hører på mange måter til den eldre garde av Bergens metal-scene, men har allikevel hatt sitt store momentum på 2000-tallet.
Ikke uten grunn.
Deres primale black metal har fått en stadig større grad av egenart og spissfindighet.
Musikalsk finner man både snev av gammel Burzum-melankoli og Darkthrones på sitt mest innbitte — Nocturno Culto gjester endog på åpningssporet — men også islett av folkemusikk i enkelte av melodilinjene.
Det mest oppsiktsvekkende med «Noregs Vaapen» er dog den stampende rockefoten som preger hele plata.
I sangen «Myr» smeller de like godt til med et banjoparti.
Ja, du leste riktig.
På papiret noe absurd, men effektivt som få i praksis.
Det er i hele tatt et overskudd her som man ikke finner så alt for ofte på utgivelser i denne sjangeren, hvor det meste av originalitet og nytenkning ebbet ut for ganske mange år siden.
| 1
|
304265
|
Fjærlett bedagelig fra talentfullt ektepar
Dub, kraut og postrock?
Ja, takk!
ALBUM:
«Hun var redd for å improvisere og jeg var redd for å skrive målrettede låter», sier Aaron Coyes, den ene halvdelen av ekteparet som utgjør Peaking Lights.
Ordene beskriver starten på samarbeidet deres, og sier mye om prosjektet — og ikke minst om plata «Lucifer».
Den er nemlig en herlig utflytende liten perle — nedtonet, seig og gjennomført løs i kantene, men hele tida anført av myke melodier og fristende, om enn beherskede, rytmer.
Mellom dub, kraut og postrock maler de to ut repetitive, fjærlette spor forsiktig krydret med afrofunkgitarer, marimba, spacedisco fra hjemmelagde synther og Indra Dunis' lavmælte, enkle vokal.
I «Beautiful Son» høres det litt ut som et møte mellom det mest svevende fra Spiritualized, Primal Scream og Stereolab, mens «Cosmic Tides» med sin synkoperte bass, stakkato synth og dempede gitarriff frister forlokkende fra en hengekøye i en karibisk strandbar.
Flott og forfriskende er det.
| 1
|
304269
|
Alle gode ting er fem?
Vreid klokker inn toppformen.
ALBUM:
Alle gode ting er fem?
Sogningene i Vreid har jobbet flittig og målrettet med sin hybrid av tradisjonell norsk svartmetal og vellagret progrock.
Veien har ikke vært uten humper, men dekket har stadig bedret seg.
Så også på bandets femte utgivelse, «V».
Men for å ta siste rest av kritikk først: vokalen er fremdeles noe statisk når bandet er i sitt mest ekstreme hjørne, noe som knekker litt av spenningen i det ellers velkomponerte underlaget.
Når det er sagt, har Vreid lekt seg frem til et nyansert og innsmigrende lydbilde.
Det låter levende og tidvis passe stort, samtidig som de har gitt låtene tilstrekklig med pusterom for dynamikkens skyld.
Bandets håndlag med melodier er også kraftig forbedret.
Her smaker det både av 70-tallsprog til britisk 80-tallsmetal.
Og det skal man ikke grine på nesa over.
| 1
|
304270
|
Mannen med gassmaska
«Den tilfeldige rockestjernen» er en tilfeldig dokumentarfilm.
FILM:
Det er mulig det ligger noe innsiktsfullt og vektig i bunnen av «Den tilfeldige rockestjernen».
Det mener i alle fall regissør Igor Devold, som drukner sin nye dokumentar om Kaizers Orchestra i melodramatiske effekter, melankolske fioliner og stive blikk.
Men jeg klarer ikke for mitt bare liv å forstå hva det er.
I halvannen time veksler filmen mellom det forvirrende og det fullstendig trivielle.
Troen på helvete
Først og fremst følger «Den tilfeldige rockestjernen» Helge Risa, som er «mannen med gassmasken» i bandet.
Den sjenerte, dypt kristne Risa ble tidlig dratt med i dragsuget, og har brukt store deler av voksenlivet sitt på en livsstil som ikke har noen sterk appell for ham.
På eksakt to steder pirkes det borti noe som utvilsomt ville være verd å krafse mer i.
Det ene er når Risa medgir at han tror bandmedlemmene han reiser sammen med, kommer til helvete.
Hva det innebærer for hans syn på dem, og hvordan dette føles for de andre, er noe man som seer umiddelbart lurer på, men ikke får besvart.
Det andre er når frontfigur Janove Ottesen nevner Kusturica-filmen «Underground», der livet leves til tross for en langvarig krig, som inspirasjon for Kaizers særpregede univers.
Også her antydes spennende ideer som aldri blir fulgt opp med et hvorfor eller hvordan.
Markedsføringsspråk
I stedet serveres en lang omvei der fire Kaizers-fans bedyrer hvor himmelhøyt de elsker musikken, noe som blir platt all den tid de ikke får større armslag til å beskrive Kaizers-opplevelsen mer spesifikt.
Helge filmes på vandring i en slags krypt der de andre i bandet dukker opp på gamle tv-apparater.
De snakker mest om egen suksess, på et kjepphøyt markedsføringsspråk.
Sangene framføres og iscenesettes nede i krypten med stirrende gamle mennesker og yppige pikeliller som statister, uten at det ser ut som noe annet enn kaotisk amatørteater i ustrøkne kostymer.
Kaizers Orchestra har en slående estetikk med de gamle gassmaskene og oljefatene sine, og lager sanger om et egenartet og eksentrisk persongalleri.
Jeg velger ennå å tenke at prosjektet har en interessant kjerne, selv om «Den tilfeldige rockestjernen» jobber hardt for å overbevise meg om det motsatte.
| 0
|
304271
|
Lady Gaga er bare så 2009
Plata er sånn passe, men i 2010 er det likevel Ke$ha som blir popfestens midtpunkt.
|||ALBUM:
Husker du «Where Is The Love»?
Sangen Black Eyed Peas slo gjennom med i 2003, der Will.I.Am var politisk og Fergie bekymra.
Det virker så lenge siden.
Nå synger de om å feste mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag, søndag og så gjør vi det igjen i hitlåten «Gotta Feeling».
Politikk er for risky, kjærlighet oppbrukt.
Sangene som var størst i 2009 handla om fest, enten det var Lady Gagas «Just Dance», Asher Roths «I Love College» eller David Guettas housepop.
WhiskypussDerfor er det ikke så rart at når popstjerna Ke$ha lanseres, er det med en singel som handler om å pusse tennene i whisky.
«Tik Tok»
Kesha blir av denne anmelder frikjent for anklagen, for resten av plata står ikke i fare for å stjele noe inntekstgrunnlag fra Uffie og kollegene.
SmurfeknappMed unntak av de remiksvennlige klubblåtene «VIP» og «Boots & Boys» er de resterende 11 låtene en rimelig ordinær samling av Max Martin-influert pop som tar vocoder, autotune og alle disse smurfeknappene til et nytt nivå.
Det er nesten ikke naturlig vokal i det hele tatt, og de overlessede refrengene minner mer om Tokio Hotel enn halvtrendy bloggelektronika.
Det skimtes en ru personlighet i stemmen til Kesha, og det hadde vært gull om denne kunne blitt stående som et slags hvileskjær i det oppjagede lydbildet istedenfor å bli manipulert og bidra til et i overkant masete og syntetisk lydbilde.
Raver rundtDet som gjør at Rihannas «Rated R» funker, er jo nettopp stemmen hennes.
Det er den som gir sjel til musikken!
Et annet minus ved platen er dens tvil på eget konsept.
Kesha gjør som Katy Perry, Lady Gaga og etablerer seg som en talsperson for girl power, post «Sex og singelliv».
Visuelt og lyrisk framstår hun som den drita fulle, rundpulende skjøga som raver rundt slank og skamløs, og selv om det ikke er noe nytt over dèt, gir det hvert fall en mulighet til å skreddersy låter for jentevorspiel og dansegulv.
«Your Love Is My Drug», «Take It Off», «Party At A Richs Dude's House» og «Blahblahblah» har alle hitpotensiale, men det er blant denne festkledde gjengen noen skikkelige festdrepere har sneket seg inn.
«Stephen» og «Hungover» er slappe balladeforsøk uten troverdighet, og «Dancing With Tears In My Eyes» prøver febrilsk å repetere Kelly Clarksons fabelaktige Interpol-møter-Idol-låt, «Since U Been Gone», uten å lykkes.
Litt av en festMed kritikerslaktede Lady Gagas suksess friskt i minne, skal man slett ikke kimse av selviscenesettende stjerner med et livsbejande låter.
Plata er ujevn, hitpotensialet er enormt og selv om du heller bør investere i Little Boots, La Roux eller Annie, er det Ke$ha det blir mest interessant å følge med på i 2010.
Jeg tror det vil bli litt av en fest.
| 0
|
304273
|
Joe Bonamassa holder liv i bluesrocken
Gitarfantomet med album nummer fire på vel et år.
ALBUM:
«Blues Rock Lives», står det på en av T-skjortene Joe Bonamassa selger.
Han har sjøl mye av ansvaret for det.
Det virker som om han ikke får gitt ut nok materiale.
Kvalitet
Jeg kjenner ikke til noen bluesartist som er så aktiv på plate-og livefronten, og som samtidig leverer kvalitet hver eneste gang.
Det er bare å ta av seg hatten for gitarfantomet fra New York.
Trio Hans «Dust Bowl» var et av fjorårets aller beste bluesalbum.
Samme sommer ga han ut album nummer to med trioen Black Country Communion, og sannelig ga han også ut det glimrende duoalbumet «Don't Explain» med Beth Hart på høsten.
Tidligere i år ga han ut dvd-en «Beacon Theatre:
Live From New York», og her er han altså igjen - med cd-en «Driving Towards The Daylight».
Puh!
Han ser ut til å rekke alt!
Fast produsent
Det hadde vært enkelt å angripe denne hyperaktiviteten om det ikke hadde vært for at han altså har en fabelaktig evne til å treffe blink nesten hver eneste gang.
Unntaket var skuffende «2» med Black Country Communion.
Bonamassa er best aleine.
Trolig skyldes det høye nivået også at produsent Kevin Shirley har fått fornyet tillitt av Bonamassa igjen - for sjuende gang.
Han har en like fabelaktig evne til å forhindre at Bonamassa stivner i en form, tvert imot forandrer han litt, men bare litt, på kursen hver gang.
Det som alltid står igjen er intensiteten i både stemmen og gitaren, enten det er fullt gitartrøkk, shuffle eller mer glidende og sløye gitartoner.
Blues-rock-blues-pop
Utgivelsene hans er også alltid varierte, innenfor den utvidete blues-rock-blues-pop-sjangeren.
Det samme er gitarspillet.
Og - han finner alltid plass og tid til å briljere med strengene.
Eget og andres «Driving Towards The Daylight» er en miks av eget materiale og låter signert blant andre bluespionerene Robert Johnson (riffsterke «Stones In My Passway»), Willie Dixon («I Got All You Need») og Howlin' Wolf - sistnevnte introduserer sin egen perle av en blueslåt, «Who's Been Talking?», fra et gammelt opptak.
Jimmy Barnes
Her er også Bill Withers' «Lonely Town Lonely Street», Tom Waits' «New Coat Of Pain» og Bernie Marsdens «A Place In My Heart», til tross for blåserne dette albumets «Gary Moore-øyeblikk» (laaange, dvelende gitartoner).
Albumet avsluttes med Jimmy Barnes' «Too Much Ain't Enough Love», med den skotskfødte australieren sjøl på en vokal som nesten kan måle seg i intensitet med hovedpersonen.
Bare Bonamassas gitarspill stråler mer.
Og - det fine med Bonamassa er at det er vanskelig å vite om det er en originallåt eller en coverlåt - han gjør dem alle til sine.
Er du gitarnerd, ville jeg plukket med meg digipack-utgaven av albumet - med en booklet på 72 sider om Bonamassas gitarer.
| 1
|
304274
|
Tryller fram døsig, detaljrik gitarpop
Kurt Vile er gutten med gullstrengene.
ALBUM:
Med åtte albumutgivelser siden 2008, fem solo og to med bandet The War On Drugs, har amerikaneren Kurt Vile vist seg som en riktig produktiv type.
Enn så lenge har det ikke hatt noe å si for kvaliteten - heller ikke på «Waking On A Pretty Daze», et dobbelt vinylalbum med spilletid på godt over en time.
Levende gitarlinjer
Forklaringen på omfanget kommer allerede med det innledende tittelsporet, en niminutters lun perle der de levende gitarlinjene får vandre av gårde uten hastverk.
Mot backingbandet The Violators' diskret utfyllende rytmekomp spinner Vile fram døsig, men detaljrik gitarpop med et varmt retrosound - godt plantet i amerikanske tradisjoner, men også med den svevende melodisansen til samtidige Deerhunter og Tame Impala.
Uformelt, men presist
Den mumlende uformelle vokalen lunter nesten tilfeldig avsted, men før du vet ordet av det har gitarene - akustiske og elektriske, med og uten fuzz - tryllet fram de mest fengslende presise melodier og harmonier.
Ikke minst har Vile det med å finne noen vidunderlige overganger, som når riffdrevne «Pure Pain» bryter sammen i sirklende akustisk klimpring med myke pianoakkorder og slidegitar.
| 1
|
304276
|
Trøbbel i paradis
«Couples Retreat» byr på gamle penisvitser om igjen.
|||
FILM:
Siden 2006 har Vince Vaughn spilt i tre identiske filmer.
«The Break Up», «Four Christmases» og denne ukas premiere, «Couples Retreat», er skrudd sammen etter fullstendig samme bruksanvisning.
Vi snakker om en slags blanding av «Meet the Parents» (2000) og romantisk komedie, filmer der bløte vitser møter «du skal høre mye»-groviser møter slapp romantikk.
Vaughn har produsert tre og skrevet to av filmene.
Han trenger med andre ord all den kreative hjelp han kan få fra prinsesse Märthas engleskole.
Festglade «Couples Retreat» handler om fire amerikanske vennepar som reiser på en eksotisk ferie for å finne tilbake gløden i sine respektive forhold.
Gjengen er satt sammen av parene: de morsomme tjukke, de superstreite, de festglade rølpete og de normale.
Mennene vil helst fleipe om sex og drikking med hverandre, mens damene i filmen kun er med for at, vel, menn trenger damer.
Slik sett er filmen inkluderende, jovial og svært forutsigbar.
Konstruerte venneparkonstellasjoner som dette finnes bare i filmens verden.
Et poeng man lett kan overse hvis vitsene og plottet som fortelles er vittig og overraskende.
Irriterende Problemet med denne komedien er at den ikke er morsom.
Ikke det spor.
Vitsene er banale, plottet er usedvanlig kjedelig og konvensjonelt og karakterene er gjennomsiktige.
Skuespillerne Jon Favreau og Jason Bateman viser vanligvis god komisk timing, men her er også de på etterskudd.
Og Vince Vaughn?
Han er bare irriterende.
Alltid med et lite smil om munnen.
Alltid litt for seint inn i scenene.
Bora Bora
Det hele fremstår som en svært umotivert affære, og som om ensemblet har laget en film de har laget så mange ganger før, med gamle vitser om igjen, for å få en måneds opphold på St.
Regis Bora Bora Resort i Polynesia.
Og hvem kan klandre dem?
Stedet ser utvilsomt ut som paradis på jord.
Men at mennene i filmen heller vil spille Guitar Hero, enn å nyte tilværelsen, sier det meste.
Det er trøbbel i paradis.
Og du vil virkelig ikke være med dem på ferie.
| 0
|
304277
|
Anmeldelse:Hva er det Ingar Sletten Kolloen har kokt sammen her?
Storjuging er også en kunst.
Hva er det Kolloen har kokt sammen her?
Skal jakten på den forsvunne suppeterrin oppfattes som satire, slapstick eller litterær farse?
Slike foruroligende spørsmål om sjanger dukket unektelig opp, inntil det sånn omtrent på side tretti og utover ble klart at «Den tomme plassen i vitrineskapet» er lite annet enn et anmassende forsøk på å skive underholdningslitteratur.
I lanseringsintervju med avisen Vårt Land har Kolloen opplyst at han denne gang ønsket å slippe «storjugeren» løs.
Da er det fristende å replisere at Kolloen må bli bedre til å juge.
Sannferdige skrøner er også en kunst.
«Ellevill ferd»
«Ellevill ferd»
Hun har arvet en kostbar porselensbolle kalt keiserinneterrinen, og dermed flettes Dronningens og vaskedamens liv sammen på en ellevill ferd mot Norge ledsaget av venninnen Magdelone og jaget av skurken Mielke.
Damer i støtet
Damer i støtet
Tilfellet Kolloen er denne gang en blanding vulgær komikk og lange, likegyldige dialoger.
Personene er av papp eller porselen, i hvert fall ikke av kjøtt og blod.
Slik lyder det slik når skurken blir arrestert under Peer Gynt-forestillingen ved Gålåvatnet:
«Jaha, Mielke, kan du så forklare hvorfor du sprang inn på arenaen før det var pause?»
Så kan man jo spørre hvorfor Ingar Sletten Kolloen, som har skrevet så mange kritikerroste biografier, nå utgir en bagatell av en bok.
| 0
|
304278
|
Marion Ravn med den første av sine to «skandaleplater»
Hakket for ordinært for sitt eget beste.
ALBUM:
Marion Ravens amerikaeventyr endte egentlig før det kom ordentlig i gang.
Gigantselskapet Atlantic droppet i første omgang USA-lansering av plata «Here I Am» og Raven ble Ravn igjen og flyttet etter hvert fokuset over på hjemlandet.
Det tok henne 8 år før hun fant tiden moden for å prøve seg med nytt materiale på det platekjøpende publikum igjen.
Parallelt med Hver gang vi møtes-deltakelse, slapp hun i fjor «Songs From a Blackbird», en plate som skulle relansere henne som voksenpopartist.
Det kan jo være fristende å tenke at hun i etterpåklokskapens lys har tatt lærdom av tidligere bandkollega Marit Larsens veivalg.
Mange av samarbeidspartnerne er også de samme.
Blant annet har Thom Hell vært involvert på produksjonssiden både denne og forrige gang.
«Scandal, Vol 1» er del en av et albumtospann som etter sigende måtte deles i to på grunn av overflod av materiale.
Et luksusproblem vil noen tenke, mens det også kan være nærliggende å mene at hun kunne ha redigert seg selv strammere.
Nuvel, det er ikke sikkert strammere regi hadde pyntet så veldig mye på resultatet her - problemet er nemlig at det er fint lite som skiller seg ut i den ene eller den andre retningen fra før av.
Marion har en fantastisk flott stemme, sannsynligvis mer elastisk og fleksibel enn tidligere M2M-kollega, Larsen - problemet er bare at stemmen i samkvem med et såpass karakterløst låtmateriale også mister mye personlighet.
Fleetwood Mac-fascinasjonen er der fortsatt i låter som «Never Gonna Get It», singelen «In Dreams» og «We're Heading Off Course», men det blir aldri mer enn vage hint om varm vestkyst.
Ravn mangler historiene om levd liv og de interne spenningene som ga Stevie Nicks- og Fleetwood Mac-sangene en sitrende nerve, selv om hun har en stemmeklang som kler den retningen veldig godt.
Det låter er rundt og behagelig, men hvor er det personlige glimtet i øyet og stinget som skal gjøre låtene til noe mer enn masseproduserte postkort?
| 0
|
304279
|
Anmeldelse:Lengter du etter fortsettelsen på «Game of Thrones»?
Les denne
«Ridderen av de syv riker» er en engasjerende og spenningsfylt novellesamling fra Westeros.
I snart fem år har fansen ventet utålmodig på sjette bok i fantasysagaen «En sang om is og ild», også kjent som bøkene bak tv-serien «Game of Thrones».
Kanskje kommer den allerede om få måneder, for tv-serien har nå tatt igjen handlingen i bøkene, og en ny sesong er ventet på skjermen i april neste år.
Det dreier seg om et eksepsjonelt etterlengtet nytt kapittel - selv om det er et halvt år siden foreløpig siste episode ble sendt, kommer det nesten daglig nyhetsmeldinger om innspillingen, forfatteren, serien eller skuespillerne.
Vi vil vite hvordan det går med Jon Snow & co, og vi vil vite det nå!
Men i høst kom en bok som kan korte ned ventetiden litt.
«Ridderen av de syv riker» består av tre fortellinger fra Game of Thrones-universet, lagt til 90 år før hovedhandlingen tar til.
De er publisert hver for seg tidligere, men først nå samlet i én bok.
Alle handler om et besynderlig radarpar kalt Dunk og Egg, og forfatter George R.R.
Martin har sagt at han planlegger en hel serie noveller om dem.
Såfremt det ikke er til hinder for hans viktigste skrivejobb (som han strengt tatt burde bruke dag og natt på), sier jeg ikke nei takk til det.
For blodfans og halvfrelste
For blodfans og halvfrelste
Eggs øyne er så mørke at de ser fiolette ut, og her ringer det nok noen bjeller hos de grundigste leserne av Martins bøker.
For alle andres skyld skal jeg prøve ikke å røpe for mye, for dette er en bok som kan leses både av blodfansen og av de bare halvfrelste.
Men det er det ingen tvil om at nerdene blir generøst belønnet.
Oppramsingen av navn, hus, slag og våpenskjold får til tider bibelske proposjoner (det er det andre ting som får også, mer om det).
Blir du svimmel, kan du tillate deg å hoppe over disse partiene.
Samtidig ligger det mange godbiter knyttet til romanserien her.
Barne-«Game of Thrones»
Barne-«Game of Thrones»
Dunk er sannsynligvis den ridderligste ridderen vi har støtt på i de syv riker.
Dersom novellene hadde fulgt mønsteret fra romanserien, der listighet er en langt tryggere egenskap enn ærbarhet, burde han vært død halvveis uti den første novellen.
Men her belønnes heltemot og gode hensikter i litt større grad enn i romanene.
David mot Goliat
David mot Goliat
Den norske oversettelsen framstår av og til litt kunstig og omstendelig.
Samtidig skriver Martin selv et litt arkaisk engelsk som nok ikke er enkelt å oversette.
Merk også at den norske utgaven er uten illustrasjonene til Gary Gianni, som følger med den britiske samlingen som kom i høst.
Men fortellingene er fengende og fascinerende, med flere overraskende tvister og interessante bekjentskaper.
Blant dem Daenerys? oldefar Aegon Targaryen, en fyr hun åpenbart slekter mye på.
Og ikke minst den mystiske mannen med tilnavnet «Blodravnen», som mange tror vil bli sentral i de siste to bøkene i romanserien.
Små blir store
Små blir store
Moralen er tydelig:
Du skal stå opp for de svake, medfødte privilegier gjør deg ikke mer verdt enn andre.
En god leder bør vite hvordan det er å overnatte i en grøftekant.
Slik sett er kanskje novellene enda mer aktuelle i dag, enn da den første opprinnelig ble publisert for ti år siden.
| 1
|
304282
|
Viljeløs pop med «Allsang på grensen»-kompatibilitet
Maria kan når hun vil - men hun må ville mer.
|||
ALBUM:
Maria Haukaas Storeng takker Per Sundnes for et «spark bak» på sitt nye album.
Og ja, revitaliseringen av MGP har vitterlig gjort sitt for Haukaas Storeng også.
«Make My Day» — et av årets bidrag i de innledende rundene — gir altså nå navn til hennes tredje plate.
Reklameradio
Store deler av «Make My Day» beveger seg på popradaren for reklameradiorotasjon og «Allsang På Grensen»-opptreden.
Gladlåtene er skinnende glattpolerte og airbrush-stylet etter alle pengepopens regler.
Tonene treffes stødig og kraftfullt til riktig tid, trommene er maskinstramme og ekkoeffekten brukes raust.
Donkeyboy-produsent Låtskriver- og produsentkrediterte Simen M. Eriksrud setter sin signatur på nær halve albumet, et lydbilde vi kjenner godt igjen fra fjorårets sommerfenomen Donkeyboy.
På overflaten duger dette helt fint som et kommersielt døgnfluealbum.
Dessverre er det for lite å gripe tak i videre.
Musikaliteten utover en sterk stemme er for fraværende.
Hvor er innstendigheten?
Hvor er risikoen og sjansene?
Donna Summer-refreng
Unntaket som bekrefter regelen er soulballaden «Born Again», som med sitt Donna Summer-svevende refreng er albumets desidert mest interessante spor.
Maria Haukaas Storeng kan når hun vil — hun må bare ville det mer.
| 0
|
304284
|
De er ikke stort eldre enn årets russ
Nye amerikanske indiekjæledegger.
|||
ALBUM:
Da Avigdor Zahner-Isenberg og et par venner bestemte seg for å starte band, valgte de klokt nok å la kallenavnet til sin primus motor legge føringer for bandnavnet.
Gjengen er ikke stort eldre enn årets russ.
Den unge alderen til tross, får de virkelig dreisen på debutalbumet sitt.
Sjarmerende, fornøyelig, og snedig er blant adjektivene som går igjen i indiemeldingsboka.
Tekstlig sett har muligens ungdommene fortsatt noe å hente, selv om den pubertalfilosofiske retningen de her representerer riktignok er forholdsvis underholdende til tider.
På foreldermøtet får likevel Avi Buffalo hovedsakelig mest skryt, og det fra de dyktige klasseforstanderne The Shins og de kule vikarene Built To Spill.
Dermed er det faktisk et smått imponerende vitnemål Avi Buffalo nå tar med seg ut i voksenverdenen.
Og det på første forsøk til og med.
| 1
|
304285
|
Anmeldelse:Kinas ettbarns-politikk har skapt hjelpeløse barnemonstre, ifølge Xinran
Myten om Kinas «små keisere».
I oktober i fjor opphevet Kina den notoriske ettbarnspolitikken som ble lansert i 1979.
I løpet av de vel 35 åra den har vært praktisert, har den angivelig forhindret 400 millioner fødsler.
Ser man bare på befolkningsveksten, kan ettbarnspolitikken sies å være vellykket.
Den har endret Kina fra å være et samfunn med tradisjonelle storfamilier til en verden der enebarn ble ny familienorm.
Det dreier seg om intet mindre enn en sosial revolusjon — et storstilt eksperiment som er en selvsagt skattkiste for forskning innen både sosiologi, psykologi og demografi.
Hva har skjedd med alle enebarna?
Undertittelen på den kinesiske journalisten Xinrans nye bok «Gi meg himmelen» er «Den forbløffende sannheten om Kinas ettbarnspolitikk».
Boka innfrir ikke.
Tvert imot, den bekrefter de fleste stereotypiene om de kinesiske enebarna som «små keisere», som oppdras til asosiale vesener uten evne til empati.
Å trekke så bastante konklusjoner om hele generasjoners liv og tanker som Xinran gjør, basert på en håndfull individer, er mer forbløffende enn sant.
Xue Xinran (f. 1958) er i utgangspunktet en kinesisk radioreporter som skapte et uvanlig telefonprogram der særlig kinesiske kvinner snakket åpenhjertig om sitt liv.
Utdrag fra disse samtalene ble publisert i boka «Stemmer i natten».
Seinere har hun hatt base i London og utgitt en rekke intervjubøker om kinesiske forhold.
De er blitt bestselgere og oversatt til flere språk.
Xinran er en sterk formidler av kinesiske lidelseshistorier, en sjanger med et trofast publikum i Vesten.
Her skal vi ikke trekke hennes motiver i tvil, men må likevel påpeke at «sannhetene» hun formidler er basert på anekdoter mer enn på empiri.
Enebarna hun har intervjuet i «Gi meg himmelen» er alle kinesiske studenter ved universiteter i utlandet, og som sådan svært lite representative for kinesiske ungdommer.
Deres historier bærer mer preg av sensasjon enn hverdagslighet.
Xinran er selv dominerende til stede i boka, enten som en beskyttende guide eller en moralistisk tante overfor intervjuobjektene.
Hennes hyppige følelsesbrudd angir tonen.
De er av typen «jeg fikk sjokk da jeg hørte dette», «disse ordene traff meg i hjerteroten» eller «mens jeg lyttet til henne, truet krampaktige hikst med å komme ut av munnen min».
Visst er det oppsiktsvekkende å møte et enebarn som er så overbeskyttet at han ikke kan pakke en koffert, henge opp klærne sine eller bruke en kjøkkenkniv.
Skal vi kalle det et luksusproblem?
I Xinrans konsept påføres enebarn alvorlige traumer av foreldre og besteforeldre som skal realisere egne drømmer og ambisjoner gjennom barna.
Det er selvsagt en tung byrde å bære, men neppe selve hovedårsaken til dagens sosiale problemer i Kina.
| 0
|
304286
|
Ujevnt i nisseland
«Julenatt i Blåfjell» lider av mangel på lek og moro.
|||FILM:
Rødnissene og Blånissene har siden den norske adventskalenderen «Jul i Blåfjell» (1999) markert seg som den største norske merkevarene rettet mot små barn.
I en periode var det nærmest umulig å bevege seg utendørs uten å møte en liten pjokk iført blå topplue.
At det nå, etter to suksessfulle tv-serier og opprettelsen av et eget opplevelsessenter i Målselv, kommer en helaften kinofilm, er ikke spesielt overraskende.
Men en kjent og kjær merkevare gjør ikke nødvendigvis en bra film.
Ikke alene «Julenatt i Blåfjell» utspiller seg 100 år før handlingen i TV-seriene.
Dronning Fjellrose er nå en ung prinsesse og vi blir kjent med blånissenes eldste hemmeligheter.
I det faren til Fjellrose blir syk, innser den unge prinsessen at hun er nødt til å overvinne sin verste frykt, å bevege seg utenfor fjellet.
Hos menneskene finnes nemlig penger.
Og penger er det eneste som kan gjøre kongen frisk igjen.
På veien oppdager hun at blånissene ikke er de eneste nissene i verden og at regler er til for å følges - i hvert fall nesten alltid.
Filmen har kostet i overkant av 20 millioner kroner og er en av de mest påkostede norske barnefilmsatsningene.
Slik sett er det skuffende at filmskaperne ikke har maktet å få mer ut av pengene og skapt et større og mer innbydende univers.
Sledeturer
Problemet kan deles i to:
Estetisk minner filmen for mye om tv-serien, da berget blånissene bor i har et kulisseaktig preg og kostymene noe forfinet husflidsaktig over seg.
Jeg savner flere detaljer og at det åpnes opp.
Filmskaperne burde også tatt seg tid til å presentere flere karakterer og gått mer i dybden på de involverte.
På den andre siden har filmskaperne falt for dataeffektfristelsen.
En dyr fristelse som ikke nødvendigvis gir ønsket resultat.
Filmen byr blant annet på et par sledeturer som framstår som alt annet enn fartsfylte.
Andre effekter, som en lang scene i sakte film, fungerer utmerket, og jeg skulle ønske at filmskaperne våget å leke seg mer i den retningen.
Også på manussiden kunne ting vært bedre.
Jeg savner mer lek, mer lidenskap og menneskelighet.
Slik det står nå, framstår blånissene som en nokså patosfylt, ensformig gjeng, uten at alvoret får bein å gå på.
Kan bevege Rødnissene er heldigvis langt mer fornøyelige.
Og forholdet mellom rødnissene og husbonden (Gunnar Røise) gir filmen en sårt tiltrengt varme.
Røises karakter fungerer godt, da det virker som han lever et liv også utenfor denne 84 minutter lange filmen.
Noe han så å si er alene om.
Kanskje burde filmen vart 20 minutter lenger?
For de minste vil likevel «Julenatt i Blåfjell» antakelig fungere fint.
Filmen byr på en typisk eventyrfortelling, der de små heltene blir satt på prøve og overvinner farer.
Filmen er nokså kort, går fort fram i svingene og byr på få dødpunkter.
I tillegg er musikken så godt gjennomarbeidet og stemningsskapende at det aldri er fare for at man skal unngå å forstå hva man skal føle.
Noe som muligens kan bevege, men som ikke overskygger det faktum at «Julenatt i Blåfjell» er en nokså middelmådig affære.
| 0
|
304288
|
Anmeldelse:Grundig og interessant biografi om kosmopolitten Hannah Ryggen
Internasjonalisten på Ørlandet.
Fjorårets gjensyn med bredden av Hannah Ryggens enestående kunst i Nasjonalmuseet, var et høydepunkt på utstillingsfronten.
Under tittelen «Verden i veven» viste den mot det særegne hos kosmopolitten, som profilerer seg så sterkt i vår kunsthistorie.
Blant kystfiskerne
Blant kystfiskerne
Marit Paasche vrir talende på navnet til en kjent Hannah Ryggen-vev som tittel på sin bok.
Ryggens mål var jo både å skape fri kunst og bidra til med sine bilder til menneskets frigjøring.
Derfor er det et godt grep å begynne med det tidlige teppet «Fiske ved gjeldens hav» fra 1933, som var et gjennombruddsverk så vel teknisk som tematisk.
Da hadde skånske Hannah flyttet sammen fosningen Hans til Ørlandet, der de så følgene av nøden blant kystfiskerne på nært hold.
Selv kunne kunstnerekteparet klare seg bedre gjennom et enkelt husdyrhold.
De to traff hverandre under sine studier i I.C. Dahls Dresden, der vandringene i det berømte Gemäldegalerie la noe av fundamentet for deres seinere kunstnergjerning.
Kolorist av klasse
Kolorist av klasse
Som kollega og livskamerat
Hans penslet fram så levende på lerret i en av bokas mange illustrasjoner.
Der dessuten faksimiler fra aviser og foto av dagens dont på småbruket «Rønnan» fungerer fint som tidsbilder.
Inntil Ørlandet ble militarisert og underlagt den tyske okkupasjonsmaktens jernkontroll.
Fange på Grini
Fange på Grini
At Hans havnet i fangenskap på Falstad og så Grini mot slutten av krigen, må ha vært et slag for Hannah.
Med fredens komme vevde hun ham et minne som siden ble et hovedverk i Trondheim Kunstmuseum, institusjonen der de fleste av ektemannens malerier fins i dag.
Det internasjonale perspektivet går som en rød tråd gjennom Hannah Ryggens kunst.
Paasche peker interessant på hvordan hun kunne koble en kunsthistorisk klassiker som tyske Martin Schongauers «Maria foran rosenhekken» med et Dagbladet-foto fra 1938, som viser den dømte og seinere halshogde ungkommunisten Liselotte Herrmann i ferd med å mate sin baby.
USA-protest
USA-protest
I likhet med Picasso anvendte hun også fotografiske støttebilder under arbeidet med det kjente «Gru» fra 1938, som i likhet med «Guernica» tok utgangspunkt i luftkrigen mot sivile.
Nesten 30 år seinere sto et nytt arbeid med samme tema i vevstolen Hans hadde laget til henne.
«Blod i gresset» var 72-åringens protest mot USAs terrorbombing i Vietnam, der Ryggen for første gang benyttet kjemiske farger (som en referanse til napalmens ildstorm).
Paasche setter et tankevekkende punktum ved høyreekstremisten Anders Behring Breiviks bombing av Høyblokka 22.
Juli 2011, da draps-eksplosjonen også rammet Ryggens hovedverk «Vi lever på en stjerne».
Men de dyktige konservatorene ved Museumssenteret i Hordaland klarte seinere å reparere riftene og flengen i den vakre hyllesten til ømhet mellom mennesker.
Og levde dermed opp til tittelen på et annet teppe av Hannah Ryggen — «Henders bruk».
Det har også forfatteren gjort gjennom sitt grundige arkivarbeid med boka.
| 1
|
304289
|
Anmeldelse:«Grey» er som et altfor langt samleie der utløsningen aldri kommer
E.L. James' nye bok er minst 500 sider for lang.
Du har kuppet drømmeprinsen, og det er nesten så du ikke tror det er sant.
Men hva om du kunne få vite nøyaktig hva han har tenkt om deg, i alle tenkelige situasjoner?
Fra det første, klossete møtet, flørtingen, kyssene, overnattingene, og til de store avsløringene?
Den tanken er selve grunnlaget — salgsgrunnlaget — for det som etter all sannsynlighet blir sommerens store kioskvelter på bokmarkedet: E.L. James?
«Grey: Fifty Shades of Grey as told by Christian».
Opphissende?
Opphissende?
James har sagt at de første bøkene var hennes egen erotiske fantasi festet til papiret.
Mye har vært sagt om det litterære nivået, men én ting har hun helt åpenbart lykkes med, og det er å trekke leserne med seg inn i den fantasien.
Når vi leser «Fifty Shades», blir vi Ana.
Hele poenget er å bli kåt når hun blir det, og det er det visst mange som har blitt.
Så er spørsmålet om det er like opphissende å gå gjennom det hele en gang til, mens Christians stemme presser seg fra mellom linjene, som en over-analyserende sportskommentator.
«Grey: Fifty Shades of Grey as told by Christian»
Forfatter:
E.L. James Forlag:
Arrow
« Tittel »
2
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9781784753252
Kjøp boken hos ARK
Drømmesekvenser
Drømmesekvenser
Den nye boka forsøker å gå inn i det, blant annet ved hjelp av drømmesekvenser der han minnes barndommen, og dessuten de første sexerfaringene med en langt eldre dominatrix.
Bare på overflaten
«the red room of pain»
«the darkness of my soul»
Bare på overflaten
Til gjengjeld er alle små hendelser — også de som ikke ender i orgasme - beskrevet ned til aller minste detalj.
En vanlig sekvens:
Christian venter på svar fra Ana.
Han hører et pling.
Det er en e-post.
Han antar at det er fra Ana.
E-posten viser at det er fra Ana.
500 sider for mye
500 sider for mye
Det er rett og slett fristende å sammenligne boka med et altfor langt samleie, der dere kjører på i alle mulige stillinger (boka har mange tips der), prøver og prøver og prøver, men aldri når toppen.
| 0
|
304290
|
Anmeldelse:Fabelaktig bok om stjernearkitekt Leif Grungs tragiske liv
Særdeles vellykket debutbok.
Den kulturelle altmuligmannen Nicholas Møllerhaug (41) fra Haugesund har med «Stupet - Leif Grungs krig» - så vidt jeg kan forstå - skrevet sin første bok.
Debuten er særdeles vellykket.
Ellers har Møllerhaug en CV som inkluderer alt fra diverse festivalsjef-jobber til musiker, kurator, journalist og såkalt konseptutvikler med et bredt virkefelt.
Begikk selvmord
Begikk selvmord
Møllerhaug skriver at å bo her «var som å bu i ein ufullført symfoni».
Rett i nærheten lå også Rambjøllen, med et stup Leif Grung kastet seg utfor 2. oktober 1945.
Han var 50 år gammel.
Hvorfor endte han livet på den måten?
Var han dobbeltagent?
Andre mente at den sjarmerende stjernearkitekten var utsatt for et komplott fra misunnelige kolleger.
Grung selv hevdet at jobben for tyskerne var et dekke for motstandsarbeid han utførte for britisk etterretning.
Men det fantes ingen overlevende vitner som kunne støtte ham.
En uløselig «cold case»?
Eller?
Ivrig detektiv
Møllerhaug vandrer utrettelig fra arkiv til arkiv på jakt etter indisier.
Han møter overlevde øyenvitner, eller etterkommerne til mulige informanter.
Han møter velvilje og det motsatte.
Han studerer husene Grung har tegnet, også på jakt etter spor.
Stadig kommer han nærmere en løsning på gåten, med så håndfaste bevis som det er mulig å framskaffe så mange år etterpå.
Ivrig detektiv
Møllerhaug skriver personlig om denne jakten på sannheten.
Han er dypt berørt av Grungs skjebne.
Når han på et visst tidspunkt kommer over rapporten fra de som fant liket, kjenner han dyp smerte:
«Det er ein grufull tragedie han blir ramma av, uavhengig av kva side Grung sto på under krigen.
Kontrasten mellom byggekunsten han skapte kring seg, og skildringa ovanføre er frykteleg.
Einsemda der oppe på toppen må ha vore total.»
Bergen-patriot
Bergen-patriot
Men i Varg Veum-stil lar han seg ikke avfeie, og han får heldigvis mindre juling enn sin kollega i smauenes by.
Møllerhaug lar seg ikke stanse.
Underveis skriver han Leif Grungs biografi, historien om en fargerik mann, som stakk seg ut både med eksentriske klær og fancy biler.
En bergenser som ville rive Tyskebryggen og bygge den opp på ny i sin egen, funksjonalistiske ånd.
Jeg har hørt bergensere si mye rart om byen sin, men aldri at den har «vært Konstantinopel nærmere enn vi har vært Norge».
Men det mente Grung.
Fabelaktig design
Fabelaktig design
Dertil er bokas design, utført av Laila Mjøs, til de grader tilpasset sitt tema.
Omslaget er gnistrende originalt og elegant, og illustrasjonsbruken i selve boka er enestående.
Billedbruken er fordelt på private fotografier, historiske bilder av bygninger, dokumenter, fargetegninger fra Grungs skissebok og ikke minst eksempler på «dei gule breva», illustrerte kjærlighetsbrev til den framtidige kona, på gult papir.
Forsvar for papirboka
Forsvar for papirboka
I denne vakre innpakningen avdekkes en forferdelig historie, om svik, fortielse, misunnelse, kameraderi, grådighet, løgn og ryktespredning.
Men sannheten blir heldigvis avdekket - i siste øyeblikk.
| 1
|
304291
|
Den musikalske varianten av å gå Birken, kjøpe Tesla og fornye koneparken
Paul McCartneys nye album byr på smånostalgisk, selvrefererende fornyelse - som alltid.
ALBUM:
Nettopp fylt 70, uforskammet lett i kropp og sinn:
Paul McCartney gjør her den musikalske ekvivalenten av å gå Birken, kjøpe Tesla S og fornye koneparken (hvilket han de facto også har gjort).
Fire unge produsenter; to sønner av produsentfedre (Ethan Johns og Giles Martin), den skruppelløse retrokleptomanen Mark Ronson og Adeles tablåmaker Paul Epworth, hjelper Macca med foryngelsesprosjektet som dette albumet i praksis framstår — og selges inn — som.
Det oppleves som tidvis veldig vellykket, med effektive flashbacks og selvreferering som bidrar til en slags time warp der nytt og gammelt, friskt og nostalgisk både uanstrengt og i blant noe overtent blendes sammen med moderne tidløshetsidealer.
Personlig synes jeg samarbeidene med Epworth og Johns får illuminert McCartneys mangesidige artistiske personlighet aller best - «Queenie Eye» med fuzzete syrebehandling, «Early Days» med tilbakelent, tilbakeskuende folk/country-touch og «eksentrisk b-side»-aktige «Hosanna».
Ronsons tittelspor/single og den småkåte «Alligator» vil nok kunne irritere like mye som å behage framskredne fans, men også de har positive tegn på «revitalisert veteran».
McCartney må absolutt kunne tillate seg den slags på dette stadiet i karrieren.
Alle har hver sin Macca de dyrker eller elsker.
Her får de som søker ekkoer etter tidlig Beatles, sen Beatles, mid-period Wings eller vintage solo-Macca alle sitt, mer eller mindre, på et album som er tidvist effektivt frydefullt og i det store og hele veldig respektabelt gjennomført.
| 1
|
304295
|
Lysende Mozart-spill
Lett, uendelig mykt og lett på cd fra Christian Ihle Hadland.
ALBUM:
Det lyser av Christian Ihle Hadlands Mozart-spill på denne nye Simax-utgivelsen.
Vi behøver ikke akkurat å utrope ham til en stjerne av den grunn.
Men jeg tror ikke det har vært levert finere Mozart-spill i Klaverkonsertene av noen norsk utøver mellom Hadland og Andsnes.
Ihle Hadlands egenart i spillet er det lite å si på.
Klaverkonsert nr. 21 og nr. 22 hører til i den store rekken av sene konserter der Mozart for alvor utvikler sjangeren til noe helt nytt, omtrent parallelt med at han skrev de største operaene sine.
Subtilt
Hadland velger seg det mer finstilt pianistiske enn det storslått operatiske, som disse konsertene også er rike på.
Slik trekker han oppmerksomheten mot de subtile nyansene i klaversatsen, som han håndterer med noe av det fineste anslaget jeg kan huske å ha hørt, uendelig mykt og sart, men alltid med en fast kjerne.
Og han klarer å holde fast i det varsomme toneleiet han har sett seg ut, slik at han etablerer sin helt egen standard for tolkningen.
Han spiller seg rett og slett ut av enhver sammenlikning.
Det gir musikken rikelig av indre lyskraft, med det storslåtte i dem mer dandert som dekorum.
Hele tiden følger vi ham årvåkent.
Det er noe fortrolig over Hadlands Mozart, uten at vi av den grunn blir mindre spent på hva han har å si i neste takt.
Unyansert
Det henger på sitt vis også sammen med Oslo-Filharmoniens innsats, under Arvid Engegård.
Skulle vi formulere det vennlig, så kan vi si at orkesteret ikke tar oppmerksomheten bort fra Hadland.
Men låner vi først øre til orkestret likevel, hører vi forbløffende karakterløst spill og savner fraseavslutninger så vel som ansatser som tar vare på det rike spillet Mozart har investert i orkesterpartituret.
Til og med opptaksteknisk er ikke orkesterklangen modulert nok, det er for mange ansatser i den som stikker ut, lik spiker.
| 1
|
304297
|
Ingen tegn til nedgangstider for Norges discosjef
Selv om Lindstrøm har kalt den nye plata for «Smalhans».
ALBUM:
Her på berget må vi nok tilbake til pre-oljeeventyret for å finne god bruk for albumtittelen til Lindstrøms nye album.
Mens Norge anno 2012 fortsatt feithanser seg på svart gull, fortsetter også discolandsfaderen Lindstrøm å pumpe ut discojuveler fra synthgruvene sine.
Sjarmoffensiv Forgjengeren «Six Cups of Rebel» viste frem Lindstrøm som prog'ete, eksperimentell og uforutsigbar.
Nå, derimot, er han tilbake med en heldiscofisert sjarmoffensiv.
Dansbart lytteverdig
Med seks spor titulert etter urnorsk matkultur bygges «Smalhans» opp som nok en kvalitetsvarde i det norske elektrolandskapet, og flyter like pent på et svetteglatt dansegulv som i headsettet.
Discoens superagent Albumet er selvsikkert konstruert rundt et drøss upretensiøse og handlekraftige beats som følgesvenn for instrumental spacedisco med flerdimensjonalt nedslagsfelt.
Velferdsmodellen Lindstrøm og hans kumpaner har bygget opp i Disco-Norge er fortsatt ytterst bærekraftig, og ingen nedgangstid er i umiddelbar sikte.
| 1
|
304302
|
«Den mest interessante «Idol»-artisten noensinne»
Og den mest kynisk markedsførte.
|||
ALBUM:
Et klinebilde med kraftig homoerotisk tilsnitt hevdes å være årsaken til at Adam «Glambert» Lambert overraskende tapte fjorårets «American Idol»-finale mot countrygutten Kris Allen.
Men er det noe showbiz kan, så er det å manipulere skandaler til sin fordel.
Velkommen til historien om tidenes mest kynisk markedsførte Idol-artist.
Homomarkedsføring Først litt historie.
9. juni 2009:
I morgentimene blir det offentliggjort at Lambert har skrevet under på en plate kontrakt med et av Sony Musics datterselskaper, RCA Records.
To timer seinere bekrefter Lambert i et intervju med Rolling Stone at han er homofil.
22. november 2009:
Adam Lambert får kristenkonservative amerikanere til å sette kveldsmaten i halsen når han under American Music Awards simulerer oralsex på, og kysser, et av de mannlige medlemmene i bandet sitt.
Dagen etterpå kommer debutplata hans ut.
Spekulativ markedsføring av Lamberts seksualitet til tross, det er ingen tvil om at han er den mest interessante artisten som har blitt kvernet ut av Idol-fabrikken noensinne.
Enfant terrible Idol-folk som er flinke til å synge går det jo tretten av på dusinet, men Lamberts enfant terrible-holdning og forakt for amerikansk dobbeltmoralisme gjør ham i tillegg edgy.
Det må man jo være når man tør å framføre gothversjonen av Johnny Cash' «Ring of Fire» foran 30 millioner tv-seere.
Men nettopp det at han er et produkt av en talentkonkurranse, er like mye en hemsko som det er en fordel for artisten Adam Lambert.
Sony Music hadde nok klar en ferdigstrigla pakke lenge før det ble klart hvem som i det hele tatt meldte seg på fjorårets American Idol.
Og det høres.
Uten en rød tråd For om de hadde brukt like mye energi på å holde en sjangermessig rød tråd gjennom «For Your Entertainment» som de har brukt på å hente inn a-lista av låtskrivere og produsenter, kunne det blitt riktig så moro.
Grunnideen er nok å iscenesette Lambert i hovedrollen i en slags glamrockkabaret - men det blir etter hvert vel mange uforståelige avstikkere.
Det funker kjempemessig på Cheap Trick-møter-Supertramp-heavy «Music Again», ført i pennen av Justin Hawkins fra The Darkness, men på ferden må man også stifte bekjentskap med både ukledelige Elektro-Lambert og sutrete Powerballade-Lambert.
Edward Cullen-crush
For hvis det er slik at jeg tar feil, at Adam Lambert har full kontroll på sin egen karriere, er det først og fremst tre ting det er rart at ikke Team Glambert evner å fortelle ham:
Han kler ikke den Max Martin-produserte Britney-anno-«Blackout»-elektroen han blir servert på feilskjæret «If I Had You».
Lydmessig hadde det ikke spilt noen rolle fra eller til om han heller hadde skrapt de svarmalte neglene sine nedover ei tavle på hip hop(!)-flørten «Sure Fire Winners».
Og uansett hvor mye han gauler på Paramore-pastisjen «Can't Let You Go», så får han ikke navnet sitt ved siden av Robert Pattinson på det nyeste «Twilight»-soundtracket.
Da hjelper det ikke at man etter et par gjennomkjøringer sitter og fniser av at tittelsporet er en Kate Perry-kopi som like gjerne kunne vært titulert «I Kissed a Boy», og at den Lady Gaga-komponerte Scissor Sisters/My Chemical Romance-hybriden «Fever» handler om et erigert lem.
Men gøy, om enn noe ufrivillig, det er det.
| 0
|
304305
|
Kongelige pretensjoner
«W.E.» er dessverre ikke skandaløst skrekkelig.
Den er bare dårlig.
FILM: Madonnas «W.E.», filmen om kjærlighetshistorien mellom Wallis Simpson og kong Edvard VIII av England, er ikke så eklatant uutholdelig som ryktene skal ha det til.
Dessverre, kan man nesten si.
Noe skandaløst eller smakløst kunne kommet godt med.
I stedet er filmen bare tradisjonelt dårlig:
Banal, stiv og kjedelig.
Renvaskelse
Madonna har fortalt at hun, ikke helt uventet, føler et slektskap med den bramfrie Wallis, som invaderte de øvre engelske sjikt og bedåret han som satt på toppen, med den konsekvens at han abdiserte og reiste med henne i eksil.
Madonna setter all sin ikke ubetydelige viljestyrke inn på å renvaske den kontroversielle kvinneskikkelsen for alt.
Kongelige pretensjoner?
Ekte kjærlighet!
Leflingen med nazismen og besøket hos Hitler?
Ondsinnede rykter!
En konsekvens er at både Wallis (en karismatisk, hardt arbeidende Andrea Riseborough) og Edward (en strunk James d'Arcy) blir pregløse papirdukker, i et forhold som består av mye cocktailmiksing og underlig lite erotikk.
Men selv de gløder sammenlignet med filmens tredje hovedperson.
Parodisk fryktelig
Wally (en bleknebbet Abbie Cornish) er en ung sosietetsdame på det moderne Manhattan, like rik som ulykkelig, fanget i et parodisk fryktelig ekteskap med en psykopatisk og alkoholisert psykiater som tvinger henne til å slutte i jobben før han ignorerer henne til fordel for elskerinnene.
Hun reagerer ved å henge på en utstilling om Wallis' og Edwards liv og stirre slukøret på tekopper og skrivebord - i timevis.
Denne bittelitt usunne oppførselen virker uimotståelig på sikkerhetsvakten Evgenij (Oscar Isaac), som viser henne ekte interesse og omsorg.
Men Madonna passer på at en ansatt venninne forsikrer Wally om at Evgenij egentlig er en «Russian intellectual» før forholdet kan gå videre.
Sårbarhet
Det er likevel i denne duse depresjonsromansen kimen til noe interessant ligger.
Wally synes hun kan kommunisere med den døde Wallis og begynner å kle seg som henne.
Under ligger den desperate trangen etter å finne ut hvordan man kan vekke kjærlighet.
Wally, som ikke får noen seksuell oppmerksomhet fra sin egen mann, forsøker å lære av den døde Wallis hvordan man gjør en mann så forelsket at han oppgir alt.
Om denne sårbarheten hadde vært utforsket, kunne «W.E.» funnet en emosjonell kjerne.
I stedet får vi endeløse scener der det ikke skjer noe annet enn at Madonna lar kameraet stirre forelsket på enhver markør for britisk overklasseliv.
Flere av bildene er forøvrig vakkert komponert, men stive i utførelsen.
Madonna har noen gode ideer, men mangler erfaringen til å sette dem ut i livet med ledighet.
Og hun mangler både distansen og innlevelsen til å kunne skildre sin heltinne som et menneske.
| 0
|
304307
|
Fremadstormende post-black metal
Agalloch tar seg god tid med sine stemningsfulle mastodontlåter.
ALBUM:
Liker du metalen din rask, bredbeint og brutal trenger du ikke lese videre.
Om du derimot har sansen for langstrakte og stemningsfulle miniepos, er det stor fare for at Agalloch taler til deg.
Amerikanerne har holdt det gående i en årrekke, men først nå begynner folk for alvor å få opp øyner og ører for gjengen.
«Marrow of the Spirit» er seks dvelende låter i krysningspunktet mellom den folkinspirerte metalperioden til Ulver og postrock-fenomenet Godspeed You!
Black Emperor.
Bandet tar også opp i seg noe av monotonien man finner hos Burzum, uten at de rendyrker den samme ensformigheten.
Her får låtene lov til vokse seg store og bygge seg opp og ned over tid.
«Black Lake Nidstang»
Katarsis er et nøkkelord i denne sammenhengen.
| 1
|
304309
|
Sukkertøysfarget sexkomedie
Meryl Streep og Alec Baldwin gir voksnes sexforviklinger et ansikt
|||
FILM:
«Er det slik det er å være voksen?», sier Meryl Streep til Steve Martin mot slutten av «It's Complicated».
Frem til det punktet har sex- og samlivskomedien vært en pastellfarget parodi på sin egen sjanger, med Streep som et knisende knutepunkt.
Hvis dette er å være ung til sinns, kunne sekstiåringene på lerretet godt følt alderen tynge ørlite grann mer.
Vi møter Jane (Meryl Streep) ti år etter at ektemannen Jake (en pigg Alec Baldwin) forlot henne for et vandrende ryggrad på noenogtyve.
Jane er ensom og ulykkelig og blind for arkitekten Adams (Steve Martin) fomlete forsøk på en flørt.
Men så havner Jane på fylla og til sengs med Jake, og kastes ut i en lett farseaktig fling.
For uskyldig
Det er vel og bra at godt voksne skuespillere får tillit i hovedrollene i romantiske komedier, men hvorfor må de være så fordømt nusselige?
Å sitte gjennom hele «It's Complicated» føles som å bli tvangsforet med marengs og te i to timer.
Jane eier en av disse caféene med gammelmodige hvite møbler og sorte tavler med menyen skrevet med hvitt kritt og løkkeskrift, og har det aller best når hun får lage pains-au-chocolat fra bunnen.
Selv de tre barna hennes, som er i en alder der de forlengst burde rømt hjemmefra og pådratt seg en kjønnssykdom eller to, har ingenting bedre fore enn å løpe rundt i stripete pyjamas og forsikre moren om hvor glade de er i henne.
Og når Jake gjør det filmens kjernepublikum på kvinner 40-60 mener han bør gjøre, og ønsker seg tilbake til ekskona, er det fordi sexen med henne ikke bare var sex.
Den var spesiell.
Med andre ord:
«It's Complicated» syder og koker av østrogen.
Den er altfor selvgodt sikker på hva voksne kvinner verden over vil ha.
Uskylden i det utenomekteskapelige eventyret, som er ment å være elskelig, føles påtatt.
Streeps evne Selvtilliten er ikke ubegrunnet.
Regissør Nancy Meyers gjorde stor suksess i 2003 med «Something's Gotta Give» med Diane Keaton og Jack Nicholson, en lignende, og bedre, film.
Det har naturligvis ikke gått Meyers hus forbi at Baldwin de siste årene har vunnet en ny tilhengerskare på grunn av rollen som den uforstyrrelig cocky kanalsjefen i «30 Rock», og at Streep er blitt hele verdens yndling gjennom feelgoodfantasier som «Mamma Mia!» og «Julie & Julia».
Her er de blitt invitert til å gjøre litt mer blodfattige varianter av de samme rollene.
Heldigvis for filmen har de to en umiskjennelig kjemi seg imellom; man griper seg i å heie litt på dem.
Baldwin elsker tilsynelatende å tulle med sin egen økende mage og minskende verdighet, mens Streep er Streep.
Hun har en særegen evne til å uttrykke en rekke følelser på en gang; hun virker stolt og flau og forelsket på samme tid, og får alt til å virke spontant og ufiltrert.
Det er synd for dem at de må takle så mange fjollete situasjoner og dustete replikker.
Krevende samliv
Men så, akkurat når du hadde gitt opp og erklært «It's Complicated» for en fjortisfilm med rynker, kommer noen fine, kloke samtaler, om det krevende samlivet, og hvor vanskelig det er både å gå og å komme tilbake, å vite om følelsene er der eller om de har tatt slutt, og det en merker bare er en matt etterglød.
Og det utrolige skjer:
Meryl Streep
- Meryl Streep! - vender seg mot Steve Martin - Steve Martin!
- for å spørre om hva modenhet er.
Og han forklarer henne det.
| 0
|
304310
|
Ranet på Aker Brygge
Onda Mezzanine ønsker seg kresne gjester med tykke lommebøker.
Har den det som trengs?
Det er tredje gang på et par måneder at Robinson og Fredag besøker matpalasset til Bocuse d'Or-vinner Terje Ness og makker Rune Pal på Aker Brygge.
Spiseparet har testet Onda Asia og sjømatbrasseriet Onda Sea.
I dag bærer det opp i andre etasje, til gourmetavdelingen Onda Mezzanine.
Her er det innført spiseplikt for minst 3000 kroner per person, og den uttalte ambisjonen er to stjerner i Michelin-guiden.
Mens førsteetasjen er elegant og høyloftet med store glassflater mot havnebassenget, er det lavt under taket på mesaninen.
Gourmethulen, som er uten fjordutsikt, har fem bord og et lite selskapsrom.
Interiøret er intimt og tungt, med mørkt tre, gulldetaljer og lillatoner.
- Det blir veldig privat.
Men det er kanskje dette de rike vil ha - et gjemmested?
Terje Ness sto selv ved grytene.
Servitøren anbefalte «Chef's Menu».
Det er kokkens overraskelser, sju av dem, til 1995 kroner.
À la carte-menyen er beskjeden og med priser mellom 500- 800 kroner per rett.
Spiseparet var ikke i tvil:
Ness fikk bestemme.
Først kom bonussporene.
En ørliten smaksbombe av løyrom og trøffel.
- Den salte, lunkne løyrommen blir perfekt balansert av den søtlige, jordaktige trøffelsmaken.
Dette lover godt, konstaterer Robinson før det kommer enda en smaksvekker.
- Haneskjell og hjerteskjell, sier servitøren.
- Dette er nydelige råvarer.
Og de er så perfekt tilberedt, skryter Fredag.
Den tredje og siste førretten er foie gras med klementin, aprikos og pistasjnøtter.
- Syrligheten i frukten er fantastisk mot den fete levra.
Og det knaser deilig i pistasj-smulene.
Lekent og vellykket, konkluderer Robinson.
- Men det er nå det begynner, sier Fredag og ser ned på sjøkrepsen, den første av sju retter.
- Dette er virkelig havets beste beboer.
Kjøttet er fantastisk, med både havsmak og sødme intakt.
Perfekt mot den småsalte smørsausen med estragon.
Glassene fikk en tørr Riesling fra tyske Georg Breuer.
Til bordet kom også hjemme-laget minitagliatelle, raust toppet med eksklusiv Sevruga-kaviar.
- Dette kunne vært spennende, men saltet fra smør og bøsse overdøver de svarte perlene, sier Robinson.
Dessverre fortsatte saltet å erte spiseparet gjennom de neste to rettene.
De lubne, saftige kamskjellene kom med trøffel og spinat.
Men den salte løkkompotten spilte ikke helt på lag med smakene.
Og det nydelige, kritthvite fiskekjøttet fra vill, norsk piggvar, ville kommet bedre til sin rett uten den salte sjyen.
Servitøren plukket ut en raffinert og kraftfull burgund fra Volnay, 1er Cru - Clos des Chênes.
Den viste seg å koste 375 kroner glasset.
Vinen ble valgt til å matche vaktel fylt med fois gras.
- Kjøttet er saftig og viltsmaken deilig til stede.
Og gåseleveren løfter smaksrikdommen, roser Fredag.
Også reinsdyret var perfekt tilberedt, mørt og vilt.
Da spiseparet besøkte førsteetasjen, opplevde de servicen som hektisk.
Oppe var det fokus og profesjonalitet i alle ledd.
- Men blir det for kaldt? spør Robinson og utdyper:
- Det er få smil, mest nikk.
Og når rettene kommer på bordet heter de «Vaktel og Foie Gras» eller «Sjøkreps og estragon».
Punktum.
Jeg ønsker meg en mer engasjert presentasjon av rettene.
De fikk fem franske oster.
Servitøren valgte, med stort hell, portvinen Niepoort.
Dessertrekka imponerte.
Spiseparet fikk en epledessert med pannacotta, før det hele ble avsluttet med en sjokoladedrøm med karamelliserte peanøtter, kokosis og karamellsaus.
Regningen kom.
Og den var på nesten 7000 kroner.
- Er det verdt det, synes du?
Sett at du betalte fra egen lomme, spør Fredag.
- Nei, dessverre.
Det er vanskelig ikke å sammenlikne med Oslos andre topprestau-ranter.
Som for eksempel Oscarsgate og Maaemo, hvor sluttsummen er på rundt 4000 kroner og opplevelsen større enn her.
Robinson forsøker å konkludere:
- La det ikke være tvil om at dette er en restaurantopplevelse som oser av kvalitet og profesjonalitet.
Råvarene er fantastiske, men jeg savner aha-opplevelsene og overraskelsene.
Det må vi kunne kreve for denne prisen.• robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
304312
|
Svenske skygger
«Gentlemen» er pen i tøyet og ustø på foten.
FILM:
Et par generasjoner av forførte svenske lesere har med slørete blikk fulgt etter Klas Östergren inn i den labyrintiske leiligheten til den vagt høyvelbårne, ulykkelig forelskede Harry Morgan i romanen «Gentlemen» fra 1980.
Nå er filmen her, og leiligheten til Harry (David Dencik) ser svært så dragende ut: full av arvestykker i melankolsk mørkt tre og med en passe innestengt stemning for den som vil flykte fra verden.
Erotisk trekant Klas (David Fukamachi Regnfors) er forfatterspiren som får et susende forskudd for å ta pulsen på syttitalls-Sverige, og som ved et tilfelle blir trukket inn i den erotiske trekanten bestående av Harry, den særs urovekkende forretningsmannen Wilhelm Sterner (Boman Oscarsson) og kvinnen de deler, den nærmest kjedsommelig fatale Maud (Ruth Vega Fernandez).
Det kan ikke gå godt, og over fire tidsplan, hjelpsomt filmet med litt forskjellige filtre, forfølges kanskje tyve forskjellige tråder, ned i underjordiske tunneler og røykfylte jazzklubber, ut på den danske landsbygda, bort på opprørske musikkfestivaler, opp i den golfspillende og cocktaildrikkende overklassen og inn i den farlige frilansspaningen på nazivennlige samfunnsstøtter som er villige til å gjøre det som må gjøres for at døde tyske hunder skal forbli begravde.
Romantiske prosjekter Syttitallsstemningen er upåklagelig.
Marcimains kamera er oppmerksomt og trist.
I korte glimt fanges idealismen som slipper taket, dekadansen som siger inn og motløsheten som så mange romantiske prosjekter ender i.
David Dencik, en fin skuespiller som ofte settes til å gestalte forsmådde og smålige menn, er sympatisk og forfinet som den dømte Harry.
Hans magre, ømskinnede bror, det falne vidunderbarnet Leo, er en skikkelse som fester seg.
Men det blir noe livstrett over historien deres, og den oppkappede strukturen gjør at det ikke oppstår noe som sug inn i historien eller noe driv videre.
Regnfors har ikke noe sterkt nærvær, han forblir et par store øyne, en pregløs substitutt for leseren, som er forelsket i de vakre omgivelsene, men aldri helt skjønner hva som skjer.
| 0
|
304313
|
Madonna burde gi henne en ørefik
Vaginalpop fra Lady Gaga.
La oss strippe Lady Gaga.
La oss glemme kjøttkjoler og parykker, penisrykter og pr-triks.
La oss se bort fra spinnville sceneshows, alien-fødsler og tidenes mest sette YouTube-video.
La oss rett og slett klaske «Born this way» på bordet og se om det funker som et rent plateprodukt.
For der Gaga bedriver imagebygging som om det var lego, og leker seg med sjokkfaktoren som om det var ei strippestang, er selve musikken en annen dans.
På sitt tredje album har Gaga perfeksjonert sin helt personlige vaginalpop, en særegen vers-refreng-vers-stil krydret med eurodance og litt passende plagiat.
Der tittellåta høres ut som Madonnas «Express Yourself» overkjørt av en skurtresker, er «Highway Unicorn» en slags blanding av damas egen «Poker Face» og Underworlds teknoklassiker «Born Slippy».
Hvis «Hair» stjeler fra Bryan Adams' «Summer of 69'», skal det heller ikke mye til før «Marry the night» minner om Coronas eurodance-klassiker «Rythm of the night».
Gaga har åpenbart funnet formelen:
Der hun mangler fengende melodier kompenserer hun med ville rytmer, der hun mangler vokalfinesse peiser hun på med gnålete gauling, der hun savner ektefølte tekster trår hun til med litt ba-ba-ba-babyspråk.
Og når hun generelt kommer til kort, ja da tyr hun til Madonna.
Stakkars Madonna.
Egentlig er det et under at dama ikke har gitt oppkomlingen en real ørefik.
Jeg vet at jeg har lyst til å gjøre det.
Lady Gaga «Born this way» slippes i vanlig salg 23. mai, men betalende Spotify-brukere kunne streame plata 18. mai.
| 0
|
304315
|
Hadde du glemt at hun morsomme fra «Portlandia» også har et bra band?
Sleater-Kinney freser like bra ti år etter.
Få dem til Øya!
ALBUM:
Det har gått ti år siden Sleater-Kinneys forrige album, det fresende, buldrende lille mesterverket «The Woods» og tjue år siden de debuterte med et selvtitulert album.
Hipstersatire
I mellomtiden har Carrie Brownstein utmerket seg aller mest av trioens medlemmer, som skaper og hovedrolleinnehaver i den hipstersatiriske sketsjkomedieserien «Portlandia» sammen med Fred Armisen.
Med trommis Janet Weiss ga Brownstein også ut et album med bandprosjektet Wild Flag, soundmessig befinner de seg utvilsomt i Sleater-Kinneys nabolag.
Corin Tucker har på sin side gitt ut to album med eget band, det siste av dem ligger tett opp mot moderbandets sound, mens det første etter hennes eget utsagn var en «middle-aged mom record».
Sett inn fritt valgte hjerteemoticon og smilefjes her.
Uimotståelige hooks
Det har altså ikke manglet på Sleater-Kinney-aktig musikk fra bandet i mellomtiden, men det er noe helt eget når de sliper knivene i fellesskap.
«No Cities To Love», deres åttende album, låter som om det er ti måneder og ikke ti år siden forrige gang.
Ti mer eller mindre kantete, riffbaserte poplåter rundt treminuttersmerket med uimotståelige hooks og gjerne veldig forløsende refrenger, den type sanger som kan vekke opp 90-tallets indiejenter og -gutter fra familielogistikkdvalen.
Begge singlene som er sluppet fra albumet, «Bury Our Friends» og «Surface Envy» er representative i ordets aller mest positive betydning.
Vokalen freser og gitarene buldrer like bredbeint og fint som sist og Janet Weiss er stadig en trommis i ypperste verdensklasse.
Alt vi trenger nå er at de bookes til Øya igjen, det er tolv år siden sist.
| 1
|
304320
|
Gaute Ormåsen
MGP
- Melodi 4: «Awake»
Tekst og melodi:
Gaute Ormåsen, Fredrik Borgen og Jesper Borgen
Gaute Ormåsen balanserer mellom det folkelige og det moderne.
Han framstår troverdig og likandes, enten han synger på norsk eller engelsk.
Han kom på 2. plass det året Kurt vant «Idol», og har helt fortjent holdt seg godt flytende i poplandskapet.
«Awake» har et typisk «Gaute»-stempel, munter og lettlivet pop.
| 0
|
304321
|
Eventyrlig dårlig
«Hansel & Gretel - Witch Hunters» er humørløst heksebrygg med mye splatter og lite smak.
FILM:
Her kommer en ny «hva gjør de nå»-historie fra Tommy Wirkola.
I «Død snø» fikk vi en oppdatering om hvordan nazistene har det i Finnmark, en del tiår etter storhetstida.
Nå tar han for seg Hans og Grete, som etter en lang karriere som barnestjerner, først og fremst på grunn av et utbredt behov for høytlesning ved sengetid, endelig er blitt voksne.
Hvordan har de det nå?
Jeg kan røpe kortversjonen: Snipp, snapp, snute, så begynte blodet å sprute.
Brødrene Grimm tok feil, Hans og Grete (som de heter på norsk) lever ikke lykkelig alle sine dager.
De vokser opp, får seg en jobb som heksejegere og har hendene fulle på den tyske landsbygda en eller annen gang etter at trykkekunsten ble oppfunnet.
Anakronismene florerer, det er en del av moroa, særlig hva gjelder våpen.
Blodig indre liv
I likhet med sin helt Tarantino, liker Wirkola å mikse sjangrene - komedie, horror, eventyr, splatter, action.
Men der Tarantino blander høyt og lavt, finner Wirkola lite han ønsker å strekke seg etter.
Hva med å fylle karakterene med en viss personlighet før de eksploderer?
I den grad Wirkola bryr seg om karakterenes indre liv, handler det om å sprenge dem i filler og bruke kjøttrester og indre organer som veggpynt.
Det mest overraskende er at «Hansel & Gretel» framstår som merkelig humørløs.
Kunne man ikke gitt disse pappfigurene noen gode replikker?
Det burde ikke være noen heksekunst å unngå at de muntlige klisjeene hoper seg opp raskere enn likhaugene.
Tilsynelatende fungerer all muntlig interaksjon som pausefyll mellom splatter, action og mye dårlig heksehud.
Restesalg
Finnes det noen friske ideer i «Hansel & Gretel - Witch Hunters»?
Tja, Hans har sukkersyke etter den traumatiske barndommen i godterihuset.
Teknisk er filmen proft utført, noe jeg tar for gitt når budsjettet er på 50 millioner dollar.
Jeg vil helst ikke nevne skuespillerne.
Det tror jeg de synes er like greit.
Januar betyr restesalg for amerikanske filmselskaper - alt skal vekk.
Konkurransen var derfor ikke all verden da «Hansel & Gretel» føk til topps i USA forrige helg.
Likevel er det moro med norsk suksess i Hollywood, synes jeg, uansett kvaliteten på produktet.
Men Wirkola tøyer strikken.
| 0
|
304322
|
Filmmusikk funker best med bilder til
Rebekka Karijord gir ut sin uten.
ALBUM:
Rebekka Karijord har studert både dans og drama og er også en spennende artist, noe hun har bevist på albumene «The Noble Art Of Letting Go» (2010) og «We Become Ourselves» (2012).
Men å gi ut musikk hun har skrevet for filmer, teaterproduksjoner og danseforestillinger gennom seks år, slik hun gjør med «Music For Film And Theatre», er i hvert fall kommersielt sett ingen god idé.
Men det vet hun sikkert.
Og det kan jo være for ok for oppsummeringens skyld.
Skisser
Det er bare en måned siden Sondre Lerche (og Kato Ådland) ga ut filmmusikk - til «Søvngjengeren».
Den funker dårlig på cd.
Karijords prosjekt fungerer også bare unntaksvis på egne bein, uten bilder.
Det er noe som mangler.
Musikken er laget for lerret/skjerm og scene, og skal gjerne ledsages av bilder.
Du kan gjerne skape dine egne bilder, men uten denne forutsetningen blir musikken ofte ganske uinteressant.
Det bærer preg av å være skisser, snarere enn ferdige verk.
På toppen er det med ett unntak instrumentalt hele veien - om du ser bort fra en slags nynning her og der.
Unntaket er salmen «Kjære Gud jeg har det godt».
Vakre lydbilder, men stillestående, dvelende og noe uforløst.
Gode samarbeidspartnere
Da hjelper det ikke at hun har gode samarbeidspartnere, heller.
Sjøl spiller hun en rekke instrumenter, mens Ane Brun visstnok skal bidra med vokal.
Vi gjetter oss til at det er på «The End», men stockholmsvenninnene Karijord og Brun har et relativt likt uttrykk.
Jarle Bernhoft bidrar for eksempel på strenger og Line Horntvedt og Sjur Miljeteig på henholdsvis tuba/fløyte og trompet («Lullaby»), men på ei lang liste med ialt 27 bidragsytere er det Stockholm Gosskor som gjør mest av seg.
«Snö» og repeterende «Salhus», begge i ambient-gata, er låter som har mye for seg, men i det store og hele blir dette for pretensiøst og mest, eller snarere bare, for fansen.
| 0
|
304324
|
Detektiv middels
«Detektiv Downs» er en original idé, men utførelsen er svært tradisjonell.
FILM:
Sju år er gått siden Bård Breien langfilmdebuterte med «Kunsten å tenke negativt», som ble positivt mottatt.
Det vil si, den gikk sånn passe her hjemme, men var den mest sette nordiske filmen i Tyskland i 2008 og i nabolandet Tsjekkia ga de Breien regiprisen i Karlovy Vary i 2007.
To år seinere kom teaterversjonen, som i flere år har gått for fulle hus i Praha, ifølge The Hollywood Reporter.
Som takk (og grunnet kostnadsnivå) har Breien spilt inn «Detektiv Downs» i og rundt Praha.
De tsjekkiske kulissene fungerer fint.
Utsnittene er små, slik at man kan late som om handlingen foregår i en norsk by.
Samtidig er det noe unorsk ved den navnløse byen og sammen med norsk dialog oppnår Breien en følelse av fantasi og underlighet som kler noir-sjangeren.
Dårlig business
Breien har en dragning mot rollefigurer med handikap.
Forrige gang var det rullestolbrukerne som fikk herje fritt i en film som beveget seg hinsides alle former for politisk korrekthet og godkjent terapi.
Denne gangen har hovedfiguren Downs syndrom.
Han er også privatdetektiv, med hatt, trenchcoat og eget kontor.
Det vil si, han har eget rom på Marihøna, der han er omgitt av andre med Downs.
Når potensielle klienter ser at Robert Bogerud (Svein André Hofsø Myhre) har Downs, blir de fornærmet og tror noen driver ap med dem.
Robert besøker faren (Per Schaanning) på jobben.
Eddie Bogerud er en stusslig politietterforsker som ikke har løst en sak på svært lenge.
Han er flau fordi Robert er blitt intervjuet i avisa som Downs-detektiven.
Egen metode
Men så en dag kommer en godt voksen femme fatale (Liv Bernhoft Osa) inn på Roberts kontor.
Hennes ektemann, skøytekongen Olav Stjernen, er forsvunnet.
Kan Robert hjelpe henne?
Robert introduseres for resten av den dystre, dekadente familien og får vite at Stjernen har dratt til Narvik.
Men Robert har sin egen metode.
Han skal ikke dra noe sted.
Han skal bo i Villa Stjernen og leve Olav Stjernens liv, med dress og skøytelue.
Han skal føle seg fram til hva som har skjedd med skøytekongen.
For enkelt
Bård Breien tar altså steget fra rullestol til Downs.
Han bytter også sjanger, fra beksvart komedie til noir-pastisj.
Jeg synes grunnideen er god og det må nødvendigvis bli en komedie, siden Robert aldri ville fått oppdrag i den virkelige verden.
Svein André Hofsø Myhre er debutant, plukket ut på audition.
Han klarer seg godt, men har ikke et bredt register som skuespiller, noe man heller ikke forventer.
Det som forventes, er at historien og karakterene rundt ham har noe originalt og friskt over seg.
Noir-sjangeren er som en standardlåt, der rollefigurene og plottet må bringe en stemning som er sjangeren verdig.
Som manusforfatter og regissør bringer Breien lite friskhet.
Kontrasten som valget av hovedfigur skaper, gir flere morsomme situasjoner, men helhetsinntrykket er at dette er for enkelt og minner for mye om barne-TV (hvis vi ser bort fra sexprat og horestrøk).
«Kunsten å tenke negativt» fikk sagt noe viktig gjennom hysterisk brutal humor.
Denne gangen er Breien mer forsiktig og både tematisk og dramatisk er filmen en god del svakere.
| 0
|
304326
|
Et mirakel av en plate
Thomas Dybdahl gjennom lydmuren i luftballong.
|||ALBUM:
Dette er et aldri så lite mirakel av en plate, fylt med musikk som innfrir enhver forventning man måtte ha hatt til den kreative Thomas Dybdahl tre og et halvt år etter at han utga sitt forrige album.
De to første låtene blir fra starten av pisket fram av et intenst, rytmisk driv.
Samtidig er de høytflygende og lettflytende som luftskip.
Vokalt hiver Dybdahl all ballast overbord og lar stemmen stige i falsett, høyere, høyere, inntil han knapt er hørbar.
Mange grepSom om dette dreide seg om teknikk, skriver Dybdahl på coveret hvilken gitar han har brukt på hver enkelt låt; åpenbart både gode, dårlige og kuriøse instrumenter.
Hver gitar har gitt ham en spesiell inspirasjon.
Dette betyr ikke at sangene spriker i mange retninger, snarere tvert imot, samlet glir de uanstrengt inn i prosjektets helhet.
Som arrangør henter Dybdahl inn elementer fra all verdens forskjellige sjangrer; pop, klassisk, jazz, electronica, soul, eksperimentell samtidsmusikk, hva som helst egentlig.
Ut fra denne uforutsigbare miksen framtrer bilder av alt fra orientalske ørkenlandskap til vestlig storbymylder, fra chilloutparties i solnedgang til surrealistiske drømmescener.
KontrasterVekslingen i stemninger er mesterlig turnert, på en plate med skyhøye ambisjoner.
Spinkle banjotoner, strykere i korte, elegante kammerpartier med tette klanger (lagd i samarbeid med medarrangør Morten J. Olsen), duetter med kvinnelige vokalister (Susanne Sundfør og Clara Uchima), sanglinjer som lener seg i glideflukt mot backingen, partier så lavmælte at de nærmer seg stillheten bak tonene, atonale innslag i befriende kontrast til all vellyden - men hele tida en slags bakkekontakt, med steady rytme og pulserende basslag.
Thomas Dybdahl har gjennom sine tidligere plater vist en makeløs evne til å lage vakker popmusikk, fylt med melankoli og stemninger som strekker seg mot filmmusikk.
Det befriende med denne plata er at den har elementer som stanger mildt mot denne skjønnheten og hindrer at lytteren drukner seg i vellyd.
Sanger for altTekstene på engelsk er ikke lette å få med seg underveis.
De er både fortellende og engasjerte, poetiske og søkende, lidenskaplige og nøkterne.
I siste låt, «Songs», er det som om Dybdahl formulerer en poetikk.
Som et ekko av «Forkynnerens Bok» ramser han opp hva sangene kan gjøre for deg.
I stedet for å si at «det er en tid for alt», fins en sang for alt; fra å besegle din skjebne til å få deg til å slappe av, fra å gjøre deg trist til å sende deg ut på dansegulvet.
Til sammen 44 alternativer.
Dybdahl skrev opprinnelig 16 vers til denne sangen, skriver han, men «det ble å strekke det en liten smule».
I stedet lot han denne sangen avslutte albumet og forlate lytteren i en atmosfære som varer betydelig lenger, i 16 ganger 16 vers, minst.
| 1
|
304327
|
Anmeldelse:Alexander Rybaks første barnebok viser at han er en lun og lur forteller
Debuterer med bok om et felespillende troll.
Det skjer ganske hyppig:
Kulturkjendiser vil skrive barnebok.
Mange mislykkes.
Det kan likevel se ut til at én kunstnergruppe lykkes oftere; musikere.
Jo Nesbø og Paul McCartney er blant dem som har skrevet fint for barn.
Kanskje handler det om en musikalitet som lar seg overføre.
Nå debuterer også fiolinist og spellemann Alexander Rybak som barnebokforfatter, med den eventyrinspirerte «Trolle og den magiske fela».
Her fremstår han som en lun og lur forteller som også behersker språket som instrument.
Konge på krigsstien
Konge på krigsstien
Men lykken blir kortvarig.
De andre trollene flykter fra Trolle og hans forheksede fele.
Trolle blir alene igjen med fela, som han ikke greier å kvitte seg med.
Redningen blir menneskebarnet Alva.
Hun viser ham kraften i ekte vennskap.
Og krefter trenger de når Hulderkongen våkner, illsint over at fela er borte.
Eventyr
«det var en gang»
Eventyr
Boka er lett fortalt og lett lest, delt i korte, effektive kapitler som ofte avsluttes med en spenningstopp.
Det gjør boka fin til høytlesning, og til egenlesning.
Illustrasjonene til Thomas Kirkeberg er dynamiske og fargesterke og levendegjør Rybaks skikkelser.
Med boka følger også tre cd-er med lydbokversjon av fortellingen og nykomponert musikk av Rybak.
Hyggestund
Hyggestund
Inntrykket er likevel at Rybak gjør stoffet til sitt eget.
Han smir en økonomisk og handligsmettet fortelling som balanserer det velkjente mot det nye.
«Trolle og den magiske fela» tilbyr en underholdende og hyggelig lesestund, og minner oss om at «vennskap er det sterkeste og mest magiske som finnes».
| 1
|
304329
|
Fra Vestfold til Fargo
Mathias Eick byr på en musikalsk drømmereise.
ALBUM:
På sitt tredje soloalbum legger trompeteren Mathias Eick veien over Atlanterhavet.
Eick har spilt med alt fra Jaga Jazzist til Turboneger og er kjent som en særdeles mangfoldig musiker.
Dette er trolig vestfoldingens mest ambisiøse prosjekt hittil, et konseptalbum om veien fra Hem til Amerika, blant annet Fargo, både byen i Dakota og det mytologiske stedet skapt av brødrene Coen i filmen ved samme navn.
Når jeg hører denne musikken, ser jeg for meg min gamle venn, fotografen Tom Martinsen fra Tønsberg.
Straks vi passerte grensa til Vestfold, slo han ut armen og sa med et sukk:
«God?s own country!»
Mathias Eick har skapt en storfelt, forførende musikalsk visjon av naturen som glir gjennom menneskesinnet, hos utvandrere og invandrere såvel som ferierende turister.
Den fabelaktige fiolinisten Gjermund Larsen fører en tone av folkemusikk inn i dette vidtfavnende jazzprosjektet, i perfekt samspill med Eick og hans rene trompettone.
Jon Balke på piano, Mats Eilertsen på bass og Helge Norbakken på perkusjon gjør glitrende prestasjoner.
Et drømmeprosjekt, i enhver forstand.
| 1
|
304332
|
En stemme av de sjeldne
Jessie Ware er både «smooth» og smart.
ALBUM:
Forrige uke sto Jessie Ware for den Øya-konserten kanskje færrest mennesker gledet seg mest til.
Etter oppsiktsvekkende singeldrypp med «Running» og «110 %» og gjestevokal for delvis beslektede SBTRKT og Joker, er endelig debutalbumet her — og det er en fryd for øret.
Stor stemme
For det første har Ware en stemme av de sjeldne; silkemyk og med en så uttrykksfull klang og styrke at det ikke er rart Sades navn ofte kommer på banen.
Men i motsetning til så altfor mange flinke sangerinner synger sør-londoneren Ware pent og sjelfullt og til musikk som også er nyskapende og intrikat.
Delikate produksjoner
Produksjonene er delikate versjoner av den sofistikerte og dempede elektronikaen britene er så gode på, og som er som skapt for en stemme som dette (hør for eksempel alt fra nevnte SBTRKT).
Samtidig viser hun med låter som nydelige «Wildest Moments» og «Night Light» at hun er fullt kapabel til å lene seg popveien, og det gjør hun med samme bravur.
| 1
|
304337
|
Dolly Parton tar full kontroll på alt
Det er kanskje ikke så lurt.
ALBUM:
Dolly Parton (65) gir ut album i en treårssyklus, til gjengjeld har hun på de to siste albumene skrevet nesten alt materialet sjøl (her med ett unntak, «Country Is As Country Does», co-skrevet med Mac Davis).
Det er det ikke mange som gjør av Nashville-stjernene.
Merkevare
Hun tar godt vare på merkevaren Dolly også.
Fornøyelsesparken Dollywood er kjent, og fra forrige plate, «Backwoods Barbie» (2008), har hun tatt full kontroll.
Hun gir ut plater på eget selskap, skriver låtene sjøl — og er medprodusent.
Kanskje kunne hun trengt en «djevelens advokat» som kunne strammet inn her og løftet litt der.
Og
— Dolly er «country to the bone», som hun synger i «Country Is As Country Does».
Med unntak av hennes absolutte lavmål, patriotiske «For God And Country» (2003), tråkker Dolly Parton sjelden feil — hvis man ser bort fra tekstblødmer som «My love for you is deeper than the depth of any ocean / and as faithfull as the stars that grace the night».
Harde tider
Da liker vi henne bedre når hun fleiper med at vi må passe på å nyte livet «In The Meantime», mens verden går under.
«Vi må ikke være så redd for å dø at vi glemmer å leve», synger hun.
For — om sitt 41. album sier Dolly at hun «i disse harde tidene ville lage et oppløftende, positivt og oppbyggende album, fordi folk trenger å føle seg bedre».
Hun skriver som vanlig låter om seg sjøl og om oppveksten på landet, som i «Just Leaving» og «Shine Like The Sun».
Hun lovpriser det enkle livet på landet og, ja, hun passer på å prise han der oppe også.
«The Sacrifice» handler om det hun har måttet ofre for å bli rik, som var hennes største drøm da hun var liten.
Egne barn er en av tingene hun har måttet forsake.
Tradisjonelt
Med på laget har hun kjente bluegrassmusikere som Aubrey Haynie, Bryan Sutton, og Randy Kohrs, mens Alison Krauss og Emmylou Harris korer på nostalgiske «Somebody's Missing You».
Det betyr ikke at «Better Day» er et bluesgrassalbum, tvert imot er det et popcountryalbum med et lite innslag av tradisjonell country og en bluesinspirert låt.
Likevel blir dette for strømlinjeformet, oppskriftsmessig, klisjémettet og glatt for sitt eget beste.
Dolly kan bedre.
| 0
|
304338
|
Ny start - igjen - for Ida Jenshus
Tilbakelent og drømmende på «Starting Over Again».
ALBUM:
Ida Gjølga Jenshus (27) tok et viktig skritt til siden med ep-en «Let It Go», som var atskillig mer eksperimentell enn de tre foregående albumene som alle - imponerende nok - er belønnet med Spellemannpriser.
Ny start
Fem måneder etter den sjelsettende ep-en, innvarsler «Starting Over Again» - igjen - en ny start.
Men, det er mer snakk om å konsolidere og forene de to musikalske verdener hun har befunnet seg i, countrymusikken på de tre første albumene og den nye retningen mot alternativ country og episk rock på den Spellemann-nominerte ep-en - denne gang i popsolistklassen.
Åpne landskaper Psykedelia-flørtingen er ikke dratt videre, derimot har hennes etter hvert faste produsent Kåre Christoffer Vestrheim tatt henne på en nytt spor som fører tankene mer i retning store, åpne landskaper - med en og annen kaktus innen rekkevidde.
For noen av oss finnes det knapt noe vakrere skue.
Bredere pensel Musikken er svevende og drømmende.
Vestrheim og co-produsent Jenshus bruker enda bredere pensel enn sist, men med jevnere strøk og uten at de skeier ut eller tar av i noen retning.
Bortsett fra når munnspillet får synge, da.
Skulle tro Jenshus er gått i lære hos Neil Young.
Eagles Seks låter på 39 minutter vitner om store ambisjoner, og Jenshus er ikke snau når hun velger samarbeidspartnere på tekstsiden heller.
Se bare:
Samarbeidet med Martin Hagfors har vart en stund, Kevin Salem ble et navn fra «Let It Go» og nå bidrar sannelig også John David Souther - på avsluttende «My Last Goodbye».
Jeg gjentar, JD Souther - soloartist, medlåtskriver på noen av Eagles' mest kjente låter og låtskriver for og medlem av bandet til Linda Ronstadt.
Med mere.
Og intet mindre!
Lange låter Ida Jenshus synger om å komme hjem og om å starte på nytt, men det er også et siste farvel til noe.
Musikken står hun sjøl for - sammen med gitarist Alexander Pettersen, Vestrheim og Souther.
Det går forsiktig for seg, og er mer strømlinjeformet enn på mer eksperimentelle og monumentale «Let It Go EP».
Etter en svært rolig åpning i form av den nesten ti minutter lange tittellåten, setter vakre, og nesten like lange «Changes/What Is Time?» en standard som bare overgås av «Set Us Free», som er blitt med over fra ep-en.
«Coming Home To You» og «Martha Mercy May» følger i samme spor.
Imponerende - igjen!
Du finner Jenshus på flere festivaler i sommer, deriblant Øya, Pstereo og Steinkjerfestivalen.
En norgesturné er allerede i gang.
| 1
|
304339
|
Hvor mange juleplater som denne finnes det i verden?
Silje Nergaard langs opptråkkede julestier.
JULEALBUM:
Det starter for så vidt løfterikt, med en svingende låt.
Men så er det som om plata dovner hen til en slags melodiøs julebutikkbakgrunnsmusikk, with strings.
Med sin søte stemme drar Silje Nergaard den ene julesangen etter den andre, fra Joni Mitchells «The River» til «Sonjas sang til julestjernen» pluss fire hun har bidratt til selv.
Mest fart er det i Paul McCartneys «Wonderful Christmas Time».
Men den blir stående alene.
Hvor er engasjementet?
Viljen til å gjøre dette til noe annet enn enda en juleplate?
Albumet blir kalt «jazzinspirert», men det er ikke lett å forstå hva plata har med jazz å gjøre.
Dette er light popmusikk, ispedd en og annen solo på trompet, saksofon, piano, noen sløye akkorder på gitaren og visper på trommene.
Hvor mange juleplater av denne typen fins det i verden?
Jeg vet ikke, men jeg har en følelse av at det begynner å bli i fleste laget.
| 0
|
304341
|
Mas, mas, mas over hele linja
«Svampebob Firkant-filmen
- Svamp på land» er bare utmattende.
FILM:
Å være småbarnsforeldere har alltid bydd på noen prøvelser.
En ikke ubetydelig en er at den voksne med jevne mellomrom blir tvunget til å ta inn populærkulturen som poden og markedsføringen prakker på dem, betale dyrt for opplevelsen og late som om de har hatt det morsomt etterpå.
Manisk omdreining
«Svampebob Firkant»-franchisen, som har gjort sine maniske omdreininger siden 1999, virker designet spesielt for å gjøre opplevelsen enda litt mer sjelssviende for de som har barn i egnet alder.
Svampebob og vennene hans bor i en liten by under havoverflaten, der særegne naturlover gjør at alt må skje i et Bippe Stankelbein-aktig tempo og alle har utestemme, hele tiden.
Kinoversjonen serveres for sikkerhets skyld i 3D, som bare forsterker følelsen av å få alle sanser invadert av en fremmed og fiendtlig makt.
Svampebob og de andre hever å komme i fred og holder en tilsynelatende uskyldig interesse for iskrem og hamburgere opp foran seg.
Men så begynner bombardementet av intens blunking med tallerkenstore øyne, skrikende ordre og tegnet gladvold.
Uforklarlig Banderas
Oppstandelsen skyldes rivaliseringen mellom den undersjøiske hamburgersjappa der Svampebob jobber, og den betraktelige mindre vellykkede konkurrenten over gata, drevet av Svampebobs nemesis Plankton.
Det dreier seg om å få kloa, evt. tentakkelen, i en hemmelig burgeroppskrift, og jakten foregår over og under vann, i to forskjellige animasjonsmodi og i levende bilder, der Antonio Banderas av uforklarlige grunner dukker opp i rollen som sjørøverkapteinen som drømmer om å bli gatekjøkkenkonge.
Banderas har alltid hatt god komisk timing, og en og annen av popkulturreferansene myntet på de voksne treffer tålelig bra.
Men de fyker fort forbi, og resten av tiden må tilbringes i selskap av en stirrende og skrålende kompisgjeng med ulik anatomi og varierende mål.
De fortjener hverandre.
De fortjener ikke deg.
| 0
|
304346
|
Denne duellen bør du ikke gå glipp av
Duel In The Sun er riktignok ufarlige, men musikken treffer blink.
ALBUM:
«Duel In The Sun» er en påkostet film fra 1946 som er blitt rangert blant The 100 Most Amusingly Bad Movies Ever Made.
Filmen har også gitt navn til Haugesund-bandet Duel In The Sun, som endelig albumdebuterer med 11 ultrafengende låter.
De smaker umiskjennelig sommer og sol, men kan også behage og varme når vinteren nærmer seg.
Bandet er bygd på restene av The Colors Turned Red, men medlemmene har også vært innom band som Helldorado, Wholy Martin, Thom Hell & The Love Connection, Melt og Jackman.
Britisk poprock
Men — inspirasjonsfaglig skylder nok Duel In The Sun mest til britisk indie-rock og myke grupper som The Beautiful South, Aztec Camera, Pulp, Pet Shop Boys og delvis newzealandske Crowded House og amerikanske Fleetwood Mac.
I tillegg kan de minne om norske The Margarets, The Captain & Me og Donkeyboy (ja, faktisk) — og en del andre grupper verken du eller jeg husker navnet på.
Catchy Duel In The Sun spiller catchy musikk som vi sjelden hører den her hjemme.
Det handler om myke sanger med en uvanlig detaljrikdom i lydbildet — lekne sanger med refrengsterke melodier, ringlende gitarer og flotte harmonier.
Imponerende, rett og slett.
Aller best er «Smile Again», «Missing Trains With Marianne», «Naggin'», «Somebody Now» og den avsluttende tittellåten.
Haakon Larsen (vokal/gitarer/tangenter) har skrevet låtene, mens han deler produksjonsstolen med Bjørn Fløystad (tangenter/akustiske gitarer/perkusjon/theremin/autoharpe).
Gjestemusikere
De øvrige medlemmene i bandet er Johnny Hazard (hovedvokal), Morten Jackman (trommer/perkusjon), Jørn Raknes (gitarer/pedal steel) og Bernt Erik Andreassen (ikke med på albumet).
En lang rekke gjestemusikere melder seg også på underveis, deriblant koristene (!) Bjørn Berge og eks-Vamp Jan Ingvar Toft.
Haugesund står sammen!
| 1
|
304348
|
Til Dovre faller
Det er flere gode grunner til å spise på Café Engebret.
Høstmenyen er ikke en av dem.
Ute erter oktoberkulda byfolk på spasertur.
Inne, bak blondegardinene på Engebret, blafrer stearinlysene.
Døra glir igjen bak spiseparet og Fredag løfter nesa i sky, snusende.
-Her er det allerede jul, konstaterer Fredag
Og ganske riktig:
Den vennlige servitøren dukker opp med tre menyer:
«Høstmeny», «Ukens meny» og «Julemeny».
Hos tradisjonelle Engebret serveres lutefisk, pinnekjøtt, juletallerken og smalahove fra oktober.
Robinson og Fredag synes det er litt tidlig å starte julefeiringen og dukker ned i høstmenyen.
Til bordet kommer en appetittvekker.
Brandade, klippfisk- og potetbolle, med tomatsalsa.
Og like etterpå kommer forrettene.
Fredag har bestilt reinsdyrcarpaccio med grillet, hvit geitost.
-De fine, rå kjøttskivene smaker deilig.
Alene, sier Fredag.
-Men den syrlige smaken av geitost tar knekken på den rene smaken av vidde.
Og når kjøkkenet serverer bacon, pinjekjerner og balsamico til carpaccioen, da spiller ikke reinsdyret lenger hovedrollen.
I Robinsons glass skvulper kald riesling.
På tallerkenen ligger sesongens salat med stekt andelever, appelsinbraiserte rødbeter og blåbærconfit.
Et snitt med kniven avslører at den er sprøstekt utenpå og rosa inni.
-Mmm...
Leveren smelter på tunga.
Sammen med de lubne, saftige blåbærene er dette en liten høstfest, roser Robinson.
Mens de venter spent på hovedrettene får Robinson og Fredag servert en frisk munnfull av agurk- og akevittsorbet.
Robinson har bestilt «Bokna torsk med grillede grønnsaker, sprøstekt bacon og en saus av paprika og soltørkede tomater».
-Det var helt sikkert meningen at søtlige, grillede grønnsaker, som gulrot, squash, løk, aubergine og paprika, skulle balansere den salte fisken og baconet.
Men noen har vært litt uvørne med saltbøssa, sier Robinson.
På andre siden av bordet skjærer Fredag forventningsfullt i lammecarréen.
-Nydelig rosa, sier Fredag og tar sin første bit.
-Dessverre er det ikke mørt nok.
Til dessert velger Robinson og Fredag tilslørte bondepiker og den italienske klassikeren tiramisù.
Bondepikene blir servert i et norgesglass i miniatyr.
-Fin balanse mellom syrlig eplemos, søt krem og knasende kavring.
Og pluss for kreativ innpakning, smiler Robinson.
Kokken er ikke like god på italienske delikatesser, kan Fredag konstatere.
-Her er det ikke en gang et hint av kaffe.
Da bør desserten ha et annet navn.
På Engebret bør man velge tradisjonelt.
-Og gjerne norsk, sier Robinson og skotter bort på nabobordene:
Julemat på nesten alle bord, til tross for at det er tredje uka i oktober.
-Skal vi ta turen hit igjen, så må det være for å spise tradisjonell julemat.
?
| 0
|
304350
|
Pub i særklasse
Alt tyder på at Nydalen Bryggeri & Spiseri når sitt mål om å bli bydelens storstue.
- Husker du da Bølgen & Moi holdt til her? spurte Robinson, og svarte seg selv:
- Fabrikkhøyde under taket, vinduer fra gulv til tak, røde designmøbler og en flashy bar med glansede fliser og flotte flasker.
- Og hva nå?
Spiseparet tittet med store øyne inn i lokalet.
Deler av vindusflatene er murt igjen.
Plaststolene er byttet ut med robuste, fastmonterte sofaer i sprukkent, brunt skinn.
Bordene er store og hylleseksjonene grove.
Baren er enorm, i alle retninger.
Den er spesialsnekret i England, pubens hjemland, og rommer ikke mindre enn 24 tappetårn.
Bak en glassvegg, som i et monter, står juvelen:
Mikrobryggeriet.
- Er det ikke fint hos oss? sa en smilende servitør og viste vei.
Mer enn halvparten av bordene i hovedetasjen var forhåndsbestilt denne kvelden, det til tross for at det bare er et par uker siden stedet åpnet.
Men Nydalen Bryggeri & Spiseri i Oslo strekker seg i høyden.
Restauranten har fått flere halve etasjer, og sikter seg inn på å bli bydelens storstue.
Robinson og Fredag kikket gjennom menyen.
Her er alt fra blåskjell og kalvetartar, via fish'n' chips og burger, til lammeskank.
- Jeg er klar for real pubmat, smilte Fredag og leste høyt fra menyen.
- «Bangers and mash.
Hjemmelaget pølse, serveres med potetstappe smaksatt med øl og hvitløk.
Og ølbasert sjysaus med løk.»
Ja, takk.
- Da kan ikke jeg være noe dårligere.
Jeg går for Fish'n' chips, repliserte Robinson.
I glassene fikk de duggfriskt øl, anbefalt spesielt til måltidet:
Proper Job IPA.
Maten ble servert relativt raskt, som seg hør og bør på et etter-jobb-sted der folk er sultne og øltørste.
- Her er maten, sa servitøren og svingte to solide tallerkener opp på bordet.
- Pølsene er våre egne, hjemmelagde.
Jeg er spent på å høre hva dere synes om ølet jeg har funnet til dere, så vi snakkes etterpå.
Håper det smaker!
Og det gjorde det.
- De har nok samarbeidet med en dreven slakter.
For disse pølsene er virkelig gode, smilte Fredag.
- Og potetmosen er akkurat sånn jeg liker den, grov og med et hint av hvitløk.
Det litt syrlige ølet smakte dessuten fortreffelig til den fete maten.
Robinson var også fornøyd.
Under frityren var det torsk.
Og ikke hvilken som helst filet, men ryggstykket.
Det aller beste.
- Mmm.
Snadder!
Potetene var, som i den britiske originalen, plassert i et kremmerhus av avispapir.
- Dette må være de beste pommes frites'ene jeg har smakt.
De er perfekt stekt, sprø og passe salte.
Robinson og Fredag hadde ikke store forventninger da de dumpet innom Nydalen Bryggeri.
De visste at det var gjengen bak Amundsen Bryggeri & Spiseri som sto bak.
Og opplevelsen der synes spiseparet bare var helt grei, ikke noe mer.
- Dette stedet er en kul overraskelse.
Nå håper jeg bare desserten holder samme nivå.
Til bordet kom den italienske klassikeren panna cotta, med norske multer.
Og hjemmelaget eplekake med is.
Kakebakeren hadde vært litt gjerrig med eplene, men overrasket positivt med noe som minnet om tørr, knust karamell.
Sistnevnte løftet kakeopplevelsen mange hakk.
- Dessertene er enorme, sa Fredag.
- Ja, og farlig gode, nikket Robinson.
Regningen kom på rundt 800 kroner for to solide hovedretter, desserter og fire glass godt øl.
Ja, og det er faktisk verdt å nevne brødet i kurven.
Det var nybakt og spesielt godt.
- Når det er sagt, så bestilte vi de billigste rettene på menyen.
Prisene her er vel stive for å være en pub.
- Enig, men hit kommer jeg tilbake.
Det er brunt og avslappa.
Og de serverer pubmat i ypperste klasse.
Skål! robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
304351
|
Kortreist fra en annen planet
Mattempelet Maaemo byr på et nesten bedøvende gastronomisk festfyrverkeri, for dem som har råd.
- Hva er dette? spurte Robinson, og pirket i noe bitte lite og mørkt på tallerkenen.
- Skudd av gaukesyre, svarte kelneren på Maaemo kjapt, med den faglige sikkerhet og vennlige ro som preger alle som tar seg av gjestene i landets fremste mat-tempel.
At en sensasjonelt god og umami-stinn sopprett var tilført nødvendig syrebalanse med skudd av en vill norsk skogsplante, formodentlig plukket lokalt, er karakteristisk for det som foregår på Maaemo.
Her destilleres og foredles ville, økologiske og biodynamiske råvarer fra norsk natur til matkunst i verdensklasse.
Som første restaurant i Norden har Maaemo fått to stjerner i Michelin-guiden uten å gå veien om én.
Hit kommer man med skyhøye forventninger og en god porsjon andakt - etter å ha ventet lenge på å slippe til.
Mange restauranter byr på en liten ganefryd før første ordinære rett.
På Maeemo får man en hel serie, slik at det som i utgangspunktet er en tiretters meny ender opp som noe langt mer.
Enkelte kvelder er man oppe og snuser på 30-tallet, denne kvelden ble det «bare» 23, i et nærmere fire timers festfyrverkeri av nordiske smaker og sublim matkunst, så vakkert, enkelt og samtidig oppfinnsomt presentert at spisevennene bare ble sittende og flire.
Blant de mange gastronomiske lykkepillene før selve menyen var rømmegrøten med små biter av speket reinsdyrhjerte i brunet smør — «comfort food» i en uortodoks og genialt god kombinasjon av to urnorske mattradisjoner.
En østersemulsjon dekket med en film av muslinggelé og en friskt grønn saus av muslingkraft og dill, var som en raviolipute av pur, destillert sjøsmak.
Selve tiretteren, ispedd et par hvileretter til, var nærmest uten dødpunkter.
En rett med kamskjell grillet i skallet var fabelaktig, ikke minst fordi den løftet råvaren selleri til uante høyder.
Brent løk og vak-telegg kokt i ristet beinmarg, servert med fenalår og løkvinaigrette med villtimian, var akkurat så godt som det høres ut.
- Det eneste jeg savner, er litt større dynamikk.
Med så mange omtrent like små retter blir man nesten litt fartsblind.
Her er det man får før menyen minst like godt og viktig som det på menyen, sa Robinson.
- Og så kunne de godt by på litt mer karbohydrater, la Fredag til.
Lykkeopplevelsen var desto større da nybakte surdeigsrundstykker med rørt rømme-smør landet på bordet, sammen med et dansk hveteøl med toner av koriander og appelsinskall.
Drikkemenyen holdt meget høy kvalitet, som den burde til prisen.
Kveldens eneste bomskudd var en Viña Tondonia 1998, en Rioja servert til et av kveldens shownumre.
Syltet fjorårssopp og fersk kantarell ble servert med en soppkraft tilberedt ved bordet over en propanbrenner av fjellturtypen.
Det smakte så fabelaktig av høst at det tok litt tid før Robinson oppdaget at vinen hadde et solid snev av kork.
Kelneren tok flaska ut, og kom beklagende tilbake.
Jo, vinen var korket, noe han ikke hadde oppdaget da han åpnet den.
Serveringen på Maaemo er ellers et knirkefritt maskineri, med god balanse mellom verdighet og vennlighet.
Men når det stadig bæres og trilles og fyres opp parafinbrennere og glasskolber ved de ulike bordene, eller når den fruktige, lettbrente kaffen fra Tim Wendelboe kokes til perfeksjon på kobberkjele over åpen flamme, er det minst like mye show som gastronomi.
- Det bidrar til en spesiell opplevelse, men samtidig er det litt på grensen til sirkus, sa Fredag.
Dessertene på Maaemo er en historie for seg, men det skal godt gjøres å toppe klassikeren «Smør fra Røros», der fløteis laget med sjenerøse mengder smør serveres med hasselnøttcrumble brunet i smør, og med enda mer brunet smør i melasse-sausen.
- Det høres nesten for drøyt ut, men er helt ubeskrivelig godt, sukket Fredag.
I 2011 var Robinson og Fredag enige om at et måltid på Maaemo absolutt var verdt drøye fire tusen kroner.
Menyen koster nå 1900 kroner per person, og vinmenyen 1350.
Fordi Maaemo tok 380 kroner for to drøyt kvartfulle champagneglass som aperitiff, og la på 380 kroner til da Robinson og Fredag takket ja til litt til, endte regninga på mer enn sju tusen kroner.
- Det med champagnen var på grensa til kjipt, og den korkede vinen skulle vi ikke betalt for.
Men jeg får meg ikke til å si at dette ikke er verdt pengene.
Et måltid på Maaemo kan man leve lenge på, sa Robinson. robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
304353
|
«Tenk DumDum på grisefylla og Turboneger uten gangsyn»
Klovner i Kamp og Apollo «på rocker'n».
|||
ALBUM:
Yoga Fire har bestemt seg for å bli «Norges største rockeband».
Om storhet måles i skrålende gutter og jenter på ryddige vorspiel landet rundt, kan målet være innen rekkevidde.
Debutplata gis ut ei uke etter bandets egen myteskapende selvbiografi.
Den har alt som kreves av et allmennvennlig partyband.
Tenk DumDum Boys på grisefylla, Turboneger uten gangsyn og Knut Schreiner eller en treningsstudiotilpasset Jokke, og du får muligens et inntrykk.
Linjer som «vi er spiker'n i kista for norsk musikk» gjør fallhøyden lav, men ambisjonsnivået virker til å være tilsvarende.
Her finnes ikke alvor, nyskapning eller forsøk på satire, her er vitsefortelling, griseprat og hjertelig omfavning av alle rockeklisjeene.
Yoga Fire er en god forretningsidé, godt gjennomført, tidvis veldig morsomt, men blir aldri musikalsk interessant.
| 0
|
304360
|
Hellström rydder opp
Håkan Hellström var ikke mye bedre før.
|||
ALBUM:
«Falsksångaren från Vestra Frölunda» er tilbake, nøyaktig ti år etter at han suste inn i våre liv med «Känn ingen sorg for meg, Göteborg».
En fortsatt magisk rockeskildring av ung rastløshet og søken etter noe — framført med vidåpne pupiller, store drømmer og enda større hjerte.
Ti år er gått, Hellström har backpacket og festet fra seg, sunget på Allsang på Skansen, funnet kjærligheten, fått barn, og forlengst rundet 30.
Så da er det vel slutt?
Personlig uttrykk Neida, de siste årene har Håkan nemlig modnet og funnet en ny ro i utrykket, uten at observasjonsevnen, energien og meloditeften er sløvet, noe «For sent för Edelweiss» fra 2008 viste med tydelighet.
Når femtealbumet «2 steg från Paradise» nå er ute, kan dessuten musikkquiznissene endelig lene seg tilbake i sofaen og bare nyte musikken, i stedet for å bedrive den ufattelig uinteressante «Hellström plagierer»-øvelsen.
For selv om nerder fortsatt kan finne sitater og annet snacks («Filosofiskt missnöjd, ekonomiskt bortskämd!») er det som om Hellströms tidligere så åpenbare inspirasjonskilder denne gang er sunket naturlig inn i musikkens grunnmur.
Resultatet er en personlig og leken blanding av pianoriffete drabantbyrock og svensk visetradisjon, med islett av samba, rumba, soul og (masse!) tverrfløyte.
Det beste er foran oss Tekstuniverset fokuserer fortsatt på vesle Gøteborg, og hellströmske klisjeer som «om du älskar mig kommer jag lämna dig, och om du lämnar mig kommer jag älska dig» og «Man måste dö några gånger innan man kan leva» har vi hørt litt for mange ganger.
Sistnevnte låt er også den mest programmessige og stillestående på albumet.
Vi blir her minnet på at det langt i fra er noen selvfølge at Hellström skal føles relevant i dag.
Da rammer det hardere med konkret historiefortelling, som i svisken «Jag vet vilken dy hon varit i».
Eller når Hellströms voldsomt ordtette linjer nærmer seg ren rapflyt i det sjanglete tittelsporet:
«Och alla har kriser, korsar avenyn på rullskridskor.»
Den — hos Håkan alltid tilbakevendende — hyllesten til musikken som livreddende kraft preger nøkkelsporet «Dom där jag kommer från», mens man skal ha lest Mojo i litt for mange år om man ikke tror på den 36 år gamle sangerens håpefulle linje «För jag tror, när vi går genom tiden, att allt det bästa inte hänt än», i den storslagne, sju minutter lange svensksoul-avslutningen.
To fjes
Det må tas høyde for at denne platen kanskje føles ekstra riktig og treffende om man har modnet i takt med Hellström.
Samtidig er det mye universelt fascinerende ved de to hovedbestanddelene som utgjør Håkans nye persona:
På den ene siden: den blåøyde, framoverbøyde og desperat-romantiske gatetraveren som ikke tidsnok kan skrible ned svære ord på en liten papirlapp.
På den andre: en ettertenksom, trygg og kompisaktig fremtoning med forkjærlighet for hippiemusikk og de som har «falt utenfor».
Kombinasjonen av de to «ansiktene» gir en passe energisk, vittig og emosjonell musiker.
Og om norske plateselskapssjefer skulle være på leting etter noe lignende her hjemme, er nok en genspleis av John Olav Nilsen og Odd Nordstoga den kjappeste løsningen.
| 1
|
304361
|
Glimrende bygdepop
Narum fra Toten perfeksjonerer sitt lune lydbilde på album nummer to.
ALBUM:
Søskentrioen Narum sto for fjorårets store albumoverraskelse på morsmålet, nærmere bestemt totning.
Kritikerne var samstemte om at «Samma hen du fær» var et album med solide kvaliteter fra første akkord til siste tone, og strødde om seg med femmere og en og annen sekser på terningen.
Albumet solgte også til gull.
At trioen også behersker liveformatet, beviste den under Bylarm i Oslo i februar.
Og hvordan følger man opp en sånn pangstart som band?
Fininnstiller uttrykket Vel, Narum har igjen gjort det meste riktig.
Nyhetens interesse og det avvæpnende overraskelsesmomentet er borte.
Oppskriften er den samme, men det Narum gjør nå er å fininnstille uttrykket fra sist og perfeksjonere det.
Instrumentene slåss ikke om oppmerksomheten her heller, samtidig får både Jon Anders' og Lars Christian tilstrekkelig rom til å briljere på henholdsvis diverse strengeinstrumenter og alskens tangenter.
Tempoet er dessuten mer variert enn sist.
Fine detaljer «Ælt som var søkk borte» er spekket med fine detaljer, men albumet blir aldri overlesset.
Denne minimalismen er en stor styrke for Narum, men innenfor den er det også rom for mange gode enkeltprestasjoner.
Det kan dreie seg om Benedikte Narum Jenssens alltid like lune stemme, Lars Christian Narums gjennomgående varme orgeltoner og forsiktige pianospill — i motsetning til når han hopper opp og ned bak orgelet i Hellbillies, eller Jon Anders Narums myke gitarspill — som en Robbie Robertson på «Ingen veit åhen vind blæs» og «Tida skar gi deg helt andre øvver» og som en Eric Clapton på «En million mil» og den jazzflørtende «Åssen væg ælt tok».
Familieforetak Bare en søskentrio i full harmoni kan få til noe sånt.
Og om ikke det er tilfelle, skjuler de eventuelle motsetninger meget godt.
Den sømløse produksjonen er også holdt i familien.
Som sist har Jon Anders tatt på seg den jobben, mens Lars Christian også denne gang har skrevet alle tekster og melodier — med unntak av «Når det mørkner på himmal min», med melodi av Jon Anders.
Det føles som om Lars Christians tekster har en videre horisont denne gang, vekk fra det lokale og over i mer universelle temaer, som i «Tida skar gi deg helt andre øvver»:
«Ta vare på ælt som har ment no for deg når væla en dag fær tæl ei anna lei For tida skar gi deg helt andre øvver For tida skar gi deg ei væl du æller helt skjønner Der Alice har reist fra Eventyrland Aslan har jaga prins Caspan Peter Pan har stoppet ut Tingeling og Merlin har pantsatt magien sin.
Soul og bluesrock «Ælt om var søkk borte» er ikke fullt så lavmålt som debuten, og sjøltilliten har vokst noen hakk.
Lysten til å strekke seg litt lenger musikalsk er også merkbar, sjøl om basisen er en slags totensk symbiose av n'Alf (Prøysen) fra nabofylket Hedmark og Woodstocks store sønner, «rootsmonsteret» The Band.
Men denne lytter aner også andre tilnærminger.
«Tida skar gi deg helt andre øvver» har for eksempel soulvibber, mens «Ingen veit åhen vind blæs» og tittellåten er countryrock i Hellbillies-landskapet.
«Nattas kurér» har et anstrøk av bluesrock, men er mest r'n'b og soul — sånn det kanskje ville låte om Booker T. & The MG's hadde holdt til på Eina og ikke i Memphis.
Det er også albumets mest overraskende låt, mens åpningen «Helgøya» og «Hjærte dæ flyg» ligger nærmest det lydbildet Narum tok en slags copyright på sist.
Og som sist har Narum lagd et album som vokser for hver eneste lytting.
Akkurat det kjennetegner god musikk som varer en stund.
«Nå er ventetida over» er første tekstlinje på «Ælt som var søkk borte».
Albumet var verdt å vente på.
Og snart er det jul.
Narum kan høres live på Sentrum Scene i Oslo fredag og lørdag, i Drammen 2. desember og Bergen 3. desember (alle steder som support for Hellbillies), mens releasekonserten blir på Veste Toten Kulturhus tirsdag 30. november.
| 1
|
304364
|
En fargerik og tragisk fortelling om et fascinerende menneske
Spioner, sionister og kristne nybyggere i Midt-Østen.
I fjor kom Odd Karsten Tveit med sin hittil mest omfattende bok; «De skyldige», om Midt-Østens moderne historie, både den vi møter i nyhetene og den som utspiller seg bak kulissene.
Boka er uvanlig velskrevet og bør være pensum for enhver som vil ha innsikt i dette eksplosive området.
Sionistiske ideer
Allerede i høst er Tveit ute med et nytt, omfattende epos.
Riktignok trekker han veksler på en av sine tidligere bøker, «Annas hus» (2000).
Den handler først og fremst om den merkverdige, norskættede skikkelsen Anna Spafford, som reiste fra Chicago til Palestina og grunnla en kristen menighet der.
Siden sist er det også internasjonalt kommet nytt stoff om henne, blant annet i Jane Feltcher Geniesses bok «American Priestess» (2008).
Tveit følger Anna Spaffords historie, men han utvider perspektivet til å gjelde utviklingen av de sionistiske ideene som ledet fram til dannelsen av staten Israel.
Altså den ideologien og de historiske beslutningene som førte til at Midt-Østen ble en verkebyll verden vil slite med i uoverskuelig framtid.
Odd Karsten Tveit er ingen nøytral observatør av det han har sett, opplevd og tilegnet seg av kunnskap.
Han får stadig kritikk av folk som har et annet syn på utviklingen i området eller som leter etter feil i Tveits utlegninger.
Litterære begavelse
Det hans motstandere ikke kan ta fra ham, er hans litterære begavelse.
Både i forrige bok og i denne opererer Tveit med et stort persongalleri og viser hvordan individer blir en del av historien, fra Lawrence of Arabia til Selma Lagerlöf (som forelsket seg i Anna Spafford), fra Winston Churchill til Adolf Eichmann.
Beretningen om Spafford er en fargerik og tragisk fortelling om et fascinerende menneske, som styrte sin kristne menighet i det som i dag er American Colony Hotel i Jerusalem.
Menighetens utvikling er en av de røde trådene som anskueliggjør den dramatiske utviklingen.
Tyrkia, som behersket området inn i forrige århundre, gikk i allianse med Tyskland under første verdenskrig, men tapte krigen, hvoretter England overtok.
Spionasje, gigantiske slag, gresshoppesvermer og voldsomme skjebner virvler opp fra denne stormfulle historien.
Trygve Lies rolle
I mellomkrigstida legges grunnlaget for dannelsen av staten Israel, både gjennom storpolitiske beslutninger og hemmelige kontakter, blant annet mellom ledere i nazi-Tyskland og sionistiske aktivister, som fra hvert sitt perspektiv så nytten av at jøder emigrerte fra Tyskland til Midt-Østen.
Under teksten ligger det avgjørende spørsmålet:
Med hvilken rett ble det palestinske landområdet gitt bort, slik at en ny nasjon kunne dannes?
Det ble overlatt til FN å behandle saken.
Generalsekretær Trygve Lie sluttet seg til tanken om en jødisk stat i Palestina.
Etter en rekke voldelige sammenstøt og terroraksjoner fra de stridende partene, ble Israel opprettet med FNs velsignelse 14. mai 1948.
Trygve Lie sa i FNs hovedkvarter:
«Jeg har sikret fred i Midt-Østen i generasjoner fremover.»
Man får en sterk følelse av at historien om denne prosessen ennå ikke er ferdigskrevet.
| 1
|
304365
|
Blodig alvor på sledesporet
Bob Dylan leverer en umiddelbar klassiker innen julemusikken.
|||
JULEALBUM:
Bob Dylan kan i prinsippet få gjøre hva han vil for meg.
Tålmodigheten er bortimot ubegrenset, så lenge han ikke dummer seg ut nevneverdig.
Så har da også den aldrende Dylan hatt en egen evne til å gjøre de pussigste ting og få det til å se ut som gjennomtenkte genistreker, for eksempel reklamefilmen for undertøyskjeden Victoria's Secret.
En ren juleplate med standardrepertoar hører også til den slags påfunn som vil bære eller briste i møte med Dylan.
Det er enten/eller, ingen mellomting.
Genialt eller dritt, dine ører avgjør.
Snømannen Kalle
Aldri har det vel passet bedre at Bob Dylans produsentalterego Jack Frost - «Snømannen Kalle» - er kreditert på omslaget.
Og Frost har full kontroll:
Samtlige kryss på juleplatekontrollskjemaet kan krysses av i tur og orden.
Hvilket i seg selv er beroligende for de som måtte ha fryktet for en Dylan som skulle snu opp ned på juleplatenes uhyre konservative og fastlåste verdensorden.
«Christmas In The Heart» er snarere en dypt, dypt nostalgisk juleplate, med et bevisst og avklart forhold til sjangerens kitschaspekt.
Aldri direkte ironisk — selv ikke det herlige bildet av en julelettkledd Betty Page inni omslaget framstår som spesielt tongue-in-cheek - heller mer sprudlende, inspirert og stolt over å spille seg inn i en tradisjon som i utgangspunktet preges av stramme stil- og repertoarkrav.
Fyller opp strømpa
Albumet er slik sett pliktoppfyllende inntil det fanatiske.
Men det er også et raust album, hvor strømpa fylles til randen med godsaker.
Låtutvalg veksler mellom «det-blir-ikke-ordentlig-jul-uten»-selvfølgeligheter som «Winter Wonderland», «Little Drummer Boy» og «Have Yourself A Merry Little Christmas» og åpenbaringer med en mer obskur forhistorie.
Samtidig er det en lekenhet og et humør her som minner mer om et barns frydefulle tradisjonsomfavnelse enn den gammelmanns-sentimentaliteten man like gjerne kunne pakket en slik plate inn i.
Mer enn en kuriositet
Det blir også umiddelbart klart at denne juleplata gjør krav på en «ordentlig» plass i Dylan-diskografien.
Det er blodig julealvor, og altså på ingen måte den kuriositeten man kanskje hadde forventet.
Snarere bør dette betraktes som en juleversjon av det prosjektet Dylan har holdt på med på sine seneste plater, hvor han har gravd dypt i førrocktradisjoner (tidlig country, blues, swing, doo-wop osv.) og synliggjort de dypeste røttene i sin egen musikk.
Bandet er i all hovedsak det samme som spilte på overskuddsalbumet «Together Through Life», og det er et band som har både dybde, tyngde og sving nok til å løfte dette prosjektet til å bli noe mer enn et trivelig veldedighetsopplegg til inntekt for Verdens matvareprogram.
Det låter aldri kleint, fettdryppende eller kandisert — bandet opptrer elegant og fintfølende i rolige stunder, og trøkker på med stor entusiasme der det trengs.
I tillegg er besetningen forsterket med et kor som drysser filmstudionysnø hvor enn de beveger seg på albumet.
Ikke akkurat Sinatra
Og så var det Dylan selv da, hvis stemme nå til dags har en såpass surklete, brummende og gruffylt framtoning at nærtagende juleplatepuristene bør advares mot til dels sterke scener.
Det er ikke noen Frank Sinatra, Bing Crosby eller Sissel Kyrkjerbø som synger disse sangene.
Langt derifra.
Men det betyr ikke at Dylan ikke synger bra.
Han er glødende tilstede, humrende og brumlende på sin helt særegne måte.
Det går vel heller an å si at Bob Dylan strør grus og salt over sledesporet.
Det vil høres blodig ut i sarte ører, men for oss som heller ser på Dylans 2000-tallsstemme som populærmusikkens torvrøkte single malt, er det mer av en skrekkblandet fryd å lytte til.
X-faktoren
Men Dylans vokalprestasjoner er også å betrakte som selve x-faktoren på denne vidunderlige juleplata, som basert på låtutvalg og arrangementer ville vært en opplevelse med hvilken som helst vokalist.
Med Bob Dylan foran mikrofonen, blir julestemningen helt unik.
Og «Christmas In The Heart» er slik sett en umiddelbar klassiker innen julemusikken.
| 1
|
304367
|
Tett på jomfru
John Hawkes og Helen Hunt briljerer i «The Sessions», en stillferdig og følsom film om sexterapi.
FILM:
Du har kanskje sett «The 40 Year Old Virgin» med Steve Carell.
Jomfruen i «The Sessions» er to år yngre, men mange vil si at det er en annen type film.
Den er for eksempel basert på et essay og handler om en poet som har ligget i en såkalt jernlunge siden han fikk polio som seksåring.
Dessuten handler den mer om sex enn Judd Apatows komedie.
Venn med presten Essayet «On Seeing a Sex Surrogate» ble publisert i 1990 og er skrevet av Mark O'Brien, journalist, poet og forkjemper for funksjonshemmedes rettigheter.
Den eminente John Hawkes spiller O'Brien og i begynnelsen av filmen ser vi ham liggende med hele kroppen, bortsett fra hodet, innkapslet i jernlungen.
Han bor i et idyllisk område ved Berkeley-universitetet og trilles omkring i vannrett positur av sine pleiere.
Han misliker den første, forelsker seg i den andre og etablerer et stabilt opplegg med Vera og Rod, som veksler på å passe ham.
Mark er katolikk og drar ofte til kirka for å skrifte hos fader Brendan (William H. Macy).
Her lufter han også tanken om å oppsøke en sexterapeut.
Siden dette er Berkeley, har pastoren en ganske liberal oppfatning av hva Gud vil synes om den slags.
Oscar-nominert Brorparten av «The Sessions» handler altså om disse timene hos terapeut Cheryl (Helen Hunt).
Filmen har et budsjett på skarve én million dollar og er enkel i formen.
Den foregår stort sett innendørs og er en dempet studie av Marks relasjoner til kvinnene han møter.
Ikke overraskende er Hawkes, kjent fra «Deadwood» og Oscar-nominert for «Winter's Bone», briljant i hovedrollen.
Med små virkemidler og ikke minst en avvæpnende humor, drar han oss inn i Marks verden.
Mark legger ikke skjul på sine lengsler og flere av kvinnene virker overrasket over hvor grepet de blir av ham.
Samtidig er det Helen Hunt som, fullt fortjent, er blitt Oscar-nominert for beste birolle.
Det siste året har vi kunnet se flere filmer om funksjonshemmede og sex, blant dem belgiske «Hasta la vista!» og franske «Rust og bein».
«The Sessions» er mer eksplisitt enn disse, men samtidig den mest stillfarne.
Regissør Ben Lewin, som i likhet med O'Brien fikk polio som seksåring, skildrer karakterenes lengsler etter nærhet og kjærlighet med presisjon og god sans for detaljer.
| 1
|
304368
|
HPs musikk er like tøff som sausen med samme navn
Et stort hurra for The Last Hurrah!!
«The Beauty Of Fake» er mer ekte enn det meste.
ALBUM:
Hans Petter Gundersen, best kjent som HP Gundersen, er en original - i den forstand at han er unik og gjør ting på sin måte, uavhengig av trender.
Framfor alt leker han med sjangrer - og mikser dem gjerne til de føyer seg inn i det som blir hans eget uttrykk.
På dette albumet kan det tåle merkelapper som sonisk, kosmisk og meditativt, på neste album kan det være noe helt annet.
Voksen debut Etter mange år som produsent, bakmann og medlem av band som Tweeterfriendly Music, solodebuterte han i godt voksen alder for noen år siden - med to ganske forskjellige album med country som en rød tråd.
I 2011 kom debuten med The Last Hurrah!!, kritikerroste «Spiritual Non-Believers».
Suggererende «The Beauty Of Fake» følger i samme spor, men er enda mer dempet.
Det er et sånt besnærende album som lever sitt eget, suggererende liv i vel 35 minutter.
Albumet består riktignok av åtte spor, men de går i ett, uten stopp.
Litt irriterende når du har forelsket deg i en låt midtveis, men det kan bety at The Last Hurrah!! vil at vi skal høre på hele albumet i sammenheng!
Album med stor A
Og det er til å forstå.
Det er lenge siden jeg har hørt et så gjennomført album som «The Beauty Of Fake».
Her henger alt sammen, fra den folkemusikkinspirerte åpningen «The Rush», med Gundersens messende «dronegitar», via herlige «In India» til det avsluttende, fengende høydepunktet «Where Am I Now».
Mange referanser Musikken til HP Gundersen sender tankene til moderne verdensmusikk (blant annet gjennom kinesiske Yuyue Zhengs sitarliknende guzheng), 70-tallets hippiemusikk (med sine referanser til India), bølgende hawaiimusikk, norsk folkemusikk (blant annet representert ved Silje Solbergs hardangerfele) og linjer helt tilbake til 60-tallets britiske folkband.
The Beatles
Du kan også høre litt Daniel Lanois her, og da særlig i Gundersens måte å spille pedal steel på.
Også Beatles-referansene henger i lufta, «The Whistle Call» har for eksempel mye av den samme stemninga som «Nowhere Man».
Goodbye Ordene på albumet tilhører Leslie Ahern fra Tweeterfriendly Music, men det er Heidi Goodbye som framfører dem - og hun gjør det på en betagende og smektende måte.
En rekke musikere er gjester, men Gundersen tar det meste av støyten som gitarist og tangentmann på diverse instrumenter.
Utfordrer Både debuten og «The Beauty Of Fake» er plater for deg som liker å bli utfordret musikalsk, og som leter etter noe mer enn fengende radiovennlige låter på snaut tre minutter.
Jo da, fake er det nye ekte!
| 1
|
304369
|
Serena Maneesh hadde fortjent 800.000 oljekroner
Holder høyt internasjonalt nivå.
Andreplata overgår debuten.
|||
ALBUM:
Han fremstiller seg selv som noe av en kontrollfrik og perfeksjonist, den sjalinntullete og glødende musikkentusiasten Emil Nikolaisen i Serena Maneesh.
Så har det også tatt fem år med flikking, liming og lydpålegg før oppfølgeren til gruppas anerkjente debutalbum omsider er tilgjengelig for våre alles ører.
Og «S-M No 2: Abyss In B Minor» er på mange måter er enda bedre enn forgjengeren.
Fylde og kompleksitetFortsatt går det i en slags shoegaze, altså søtladne rockemelodier pakket inn i myk støy og gnistrende lydtepper av gitarer og synther, med et tungt og seigt driv i bunnen.
Åpenbare referanser er My Bloody Valentine, Primal Scream anno speedmisbruk, Slowdive og krautrockgrupper som Can og Neu!
Den mest iørefallende forskjellen fra debuten er at lydbildet er fyldigere og mer komplekst nå.
Serena-lyden er rett og slett ytterligere perfeksjonert.
Kunsten med denne formen for rock ligger i å balansere sødme, tyngde og syrlighet på den riktige måten.
Her har Nikolaisens terping gitt tydelige resultater.
GitarlappeteppeHvert spor er fullt av detaljer og grep som får en til å kvesse ørene.
Hør bare hvordan perkusjonen løper løpsk på «D.I.W.S.W.T.T.D.», eller hvordan uhyre fengende «I Just Want To See Your Face» egentlig bare er lappet sammen av en haug med gitarflak som bølger hit og dit under Hilma Nikolaisens stemme:
En radioslager uten et skikkelig riff — en dekonstruert megahit.
Og slik er musikken hele tiden i bevegelse på «S-M No 2: Abyss In B Minor», tilsynelatende ute av kontroll, helt skimrende og fargesprakende i alle retninger, ingenting henger liksom sammen, det ulmer og vrenger seg, før alt plutselig faller på plass i øyeblikk av harmoni.
God nok for oljepengerDet eneste sporet som lugger litt, er den kaotiske åpningen «Ayisha Abyss».
Et bass- og paranoiadrevet instrumentalspor som har sine øyeblikk, men først og fremst minner meg på hvorfor jeg så sjeldent henter fram Primal Screams «Vanishing Point» fra platehylla.
Men bortsett fra det, overbeviser Serena Maneesh stort med sin andreplate, den holder et høyt internasjonalt nivå, men har samtidig et tydelig særpreg.
Ja, det vel omtrent det som skal til for å gjøre seg fortjent til 800.000 oljekroner?
| 1
|
304371
|
Mötley Crüe møter Tokio Hotel?
Black Veil Brides.
ALBUM:
Bleck Veil Brides er en het potet i Statene om dagen.
Gjengen ser ut som en krysning av Mötley Crüe anno «Shout at the Devil» og Tokio Hotel.
Musikalsk høres de ut som en blanding av Avenged Sevenfold, Bullet for My Valentine og, tja, Tokio Hotel.
En noe bisarr kompott på papiret og ikke veldig mye bedre i praksis.
Black Veil Brides peprer sine statisk klingende låter med sukkersøte koringer, floskler om religion og en ny verdensorden, basstrommebonanza og den nye folkesporten, shredding (kort forklart: teknisk anlagte gitarsoloer som spilles fort, fort, fort).
Singlene «Fallen Angels» og «The Legacy» er rødmefremkallende slagordrock, så fantasiløs og karikert at det egentlig bare blir litt komisk i lengden.
Målgruppen er muligens desillusjonerte tenåringer, men om man først skal uniformere seg, still deg heller under fanen til 30 Seconds to Mars eller My Chemical Romance (uten sammenligning for øvrig).
| 0
|
304375
|
Helt ordinært fra nu metal-storheter
Linkin Park virrer videre.
ALBUM:
Man kan mene mangt om Linkin Park, og det er ikke vanskelig å forstå at Chester Benningtons til tider selvrettferdige betraktninger kan være mye å svelge.
Bandet har virret mye hit og dit på de siste par utgivelsene for å finne seg selv på ny etter at nu metal-hegemoniet deiset i bakken.
Velfungerende nok når de skriver gode nok låter.
Det gjør de ikke på «Living Things», som på mange måter er en aldri så liten karrierepotpurri.
«In My Remains»
«I'll Be Gone» er Linkin Park i velkjent semiballademodus.
Helt ordinært.
Noe som er gjengs for hele plata — den mangler toppene som skiller gull fra gråstein.
| 0
|
304376
|
Mannen fra Afghanistan
«Å vende tilbake» er en liten og uferdig, men like fullt velkommen norsk debutfilm.
FILM:
Det vil være en underdrivelse å hevde at de siste tiårenes norske militærinnsats er grovt underutforsket i film og tv-dramatikk.
For mens både det norske publikum og det hjemlige produksjonsmiljøet preges av en umettelig appetitt på fortellinger fra Andre verdenskrig, synes behovet for å ta tak i nyere og mer moralsk komplekse konflikter langt mindre påtrengende.
Store spørsmål
I «Å vende tilbake» spiller Ingar Helge Gimle yrkessoldaten Einar som returnerer til Norge etter lengre tids tjeneste i Afghanistan.
Og selv om det er Einars historie som utgjør filmens utgangspunkt og dramatiske forløsning, er det sønnene Oscar (Åsmund Høeg) og Fredrik (Fredrik Grøndahl) som står i handlingens sentrum.
Det er åpenbart at noe har skjedd i Afghanistan, men regissør og manusforfatter Henrik Martin Dahlsbakken er langt mer interessert i sønnenes reaksjoner enn farens synder.
Denne megetsigende og omtrentlige behandlingen av Einars opplevelser og psykologiske arr er betegnende for «Å vende tilbake» som helhet.
Krigstraumenes primære funksjon er som en begrunnelse for et savn mange unge menn opplever i oppveksten, og Einar fremstår mer enn noe annet som et spøkelse som glir gjennom familien og tvinger fram lenge undertrykte følelser.
Liten film
«Å vende tilbake» er en liten film som lyser dugnadsvilje og ungt initiativ lang vei, og med sin åpne slutt, lange transportscener og spilletid på 1 time og 15 minutter, er det lett å se den som en novellefilm som har blitt strukket ut til spillefilmlengde.
Men man kan også snu om på det og si at plottet og de ofte keitete replikkene har blitt tredd ned over hodet på en stillferdig fascinerende billedfortelling.
For når letingen etter faren i andre halvdel av filmen fører Oscar og Fredrik opp på vidda, viser Dahlsbakken seg som en dyktig forteller.
Bruken av det åpne fjellandskapet tilfører tematikken en ny dimensjon, og i det naturlige lyset kommer fotoet til sin fulle rett.
«Å vende tilbake» fremstår på mange måter som uferdig, men det er også en film som gradvis blir bedre, og i siste scene demonstrerer Dahlsbakken en visuell teft det kan bli interessant å følge fremover.
| 0
|
304379
|
Carsten Jensen og Anders Hammer viser hvordan det har gått med Afghanistan etter Vestens «innsats» i landet
Radarpar på reise i Afghanistans helvete.
Hva blir resultatet når en dansk, fetert forfatter, nådeløs litteraturkritiker og tidligere krigskorrespondent, slår seg sammen med Norges i dag kanskje mest uredde krigsreporter for å lage bok om Afghanistan?
Carsten Jensen og Anders Hammer er blitt et særs godt radarpar som utfyller hverandre, og boka «Krigen som aldri tar slutt» er et sjeldent godt vitnesbyrd om et land og et folk som de siste tiåra har opplevd blodige konflikter og menneskelige lidelser som nesten ikke er til å fatte.
Egentlig er det to bøker.
Den første, «Alt dette kunne vært unngått», kom i 2014.
«Krigen som aldri tar slutt» er en revidert og sterkt utvidet utgave, der forfatterne tar oss med til nye steder og nye mennesker, fra krigsherrer med hektoliter av blod på samvittigheten til samvittighetsfulle kvinner som kjemper mot en ekstremt machodominert overmakt.
Ros til reisekameraten
En del av bokas kapitler er skrevet av begge, noen av den ene.
Det er lett å se forskjell på hvem som skriver hva.
Jensen er forfatteren som skildrer med bred penn, som føler på angsten, som er opptatt av detaljene, men som også er kritisk og undersøkende.
Hammer er den like kritiske, den enda mer undersøkende, den nøkterne og den nøye iakttakende krigsreporteren.
Innimellom er de oppe i farlige situasjoner, der Jensen roser sin reisekamerats kunnskaper om hvordan man skal agere under slike forhold.
Og han gjør et nummer ut av at den kjente norske krigsreporteren aldri betaler bestikkelsespenger.
Gid mange av oss andre kunne ha sagt det samme om noen av fortidas journalistiske oppdrag.
Som danske er Jensen opptatt av hva som skjedde og skjer i Helmand-provinsen, der danske soldater i den NATO-ledede ISAF-styrken tjenestegjorde i flere år, og der noen fremdeles er stasjonert.
38 dansker mistet livet i et oppdrag som dessverre må karakteriseres som delvis eller helt mislykket, både militært, politisk og økonomisk.
Hundrevis av millioner danske kroner har forsvunnet i den utømmelige korrupsjonsgryta eller gått til velmenende prosjekter som ikke har latt seg realisere.
Taliban er tilbake, krigsherrene rår, og i provinsen er situasjonen er så farlig at Hammer og Jensen ikke tør dra tilbake der de var i mai.
Journalist med integritet
Som nordmann er Hammer mest opptatt av Faryab-provinsen med provinshovedstaden Maimana, der norske ISAF-soldater var stasjonert i flere år.
For ikke å miste sin integritet og uavhengighet lot han seg aldri innrullere hos nordmennene.
I boka gir han et annet bilde av Faryab enn norske myndigheter har ønsket å vise fram.
Et eksempel er historien om tidligere provinsguvernør Abdul Haq Shafaq som var i Norge i 2010.
UD la ut en hyllingsartikkel om norgesvennens fokus på kvinner og menneskerettigheter på sine nettsider.
Ifølge Hammer var en av provinsguvernørens viktigste oppgaver å få en gate med sidegater i Maimana oppkalt etter seg.
En journalist som kritiserte navnevalget ble angrepet av tre menn, en av dem utstyrt med kniv.
Møter med mange
I boka lar forfatterne oss møte en rekke forskjellige mennesker; de gode og de mindre gode, de rike og de fattige, de mange som vil flykte og de få som vil bli.
Krigsherren Mehman Shah har to ganger har stått på Talibans side og to ganger på regjeringens.
Den enda større krigsherren Mir Alam har 60 stridsvogner og reddet en gang livet fordi en av livvaktene hans kastet seg foran ham.
Den 40-årige enka Ayesha ble solgt til en familie som barn og angrer nå på at hun flyktet tilbake til hjemlandet etter å ha bodd i flyktningleir i Pakistan.
«Afghanistan tok æren og gleden fra meg.
Det er ingen fred i mitt hjerte.
Hver eneste dag er full av frykt», sier hun.
Og vi møter familien til martyren Samaruddin, en agfhansk politimann som i 2011 drepte to amerikanske soldater for deretter sjøl å bli drept.
Han dyrkes som en helgen – med eget alter ved graven og med påståtte evner til å helbrede etter sin død.
Musikeren Ustad Khalid Hamahang sliter med å få endene til å møtes, men underviser ti elever i musikk for å føre de afghanske musikktradisjonene videre.
Distriktguvernør Daoud fikk tidligere – under navnet Mulla Daoud – 20 000 dollar i måneden for ikke å skyte på danske og britiske ISAF-soldater.
Bibi Feroza, en av Afghanistans få kvinnelige politikommandanter, har mistet tre sønner i kampen mot Taliban.
Hun vet ikke hvor mange hun har drept, «når de angriper i store grupper teller jeg ikke».
Innimellom ljuger Feroza så det renner av henne.
Opiumsbonden Amer Mohammad er like flink til å ljuge som Feroza.
Og så har vi den ærlige:
Fatima Abidi, som med alle odds mot seg, jobber for fengslede kvinner, mange av dem i arresten fordi de har prøvd å flykte fra tvangsekteskap eller voldelige ektemenn.
Hammers og Jensens bok spenner fra nøktern optimisme til fullstendig håpløshet.
I oppsummeringskapittelet får vi til fulle vite hvor dårlig det har gått med Afghanistan etter Vestens «innsats» i landet.
Les og forstå mer!
| 1
|
304383
|
Sjarmløspatruljen
«Homsepatruljen» skal fiffe opp norske menn.
Hvem skal piffe opp homsepatruljen?
TV:
Norske mann, ta deg i akt!
Om du ikke kler deg godt, trener nok, dater nok eller har god sjøltillit, står du i fare for at Per Sundnes plutselig står på døra med fire andre homofile menn for å snakke til deg som et barn, gi deg en overflatepolish og være kjedelige.
I kveld er vi i gang igjen.
TV3 har satt sammen en ny såkalt «homsepatrulje», nesten ti år etter at de importerte konseptet første gang.
Og konseptet, da som nå, er hentet fra amerikanske «Queer Eye», en serie hvor fem ganske så stereotype skrullehomofile kommer hjem til en heterofil fyr for å hjelpe ham på vei til et bedre liv.
Les:
Bli mer velkledd, veltrent, få penere hjem, mer sjarm, you name it.
Platt stereotypisering
Én ting er konseptet i seg sjøl og hva det innebærer av underbyggelse av stereotypier både på homofile og heterofiles vegne.
Men selv om vi blåser en lang marsj i moral, ja, selv om vi sier «OK, det finnes jo mange morsomme, utpreget homofile folk som garantert kan more oss når de herjer litt med heterokarer», så kan vi likevel ikke kalle «Homsepatruljen» god TV etter å ha sett første episode.
For skal vi først akseptere at vi skal la oss underholde av at fem homofile røsker tak i en hetero, så bør det pinadø være fem underholdende homofile.
De bør gjøre noen drøye omveltninger og de bør har varme nok til at det oppstår rørende øyeblikk.
Intetsigende fyrer Per Sundnes har rolle som kaptein.
Med seg har han trener Tore Vik, handyman John Andre Hanøy, stylist Espen Hilton og frisør Alex Cornelius.
De er fem intetsigende figurer fra de plinger på døra hos datanerden Bendik.
De virrer sjarmløse rundt og snakker gjerne til ham — og oss — som barn.
Treneren Tore Vik kan i fullt alvor si slik:
«Bendik, ikke bli sint, men du er litt sofagris, og det er ikke helt bra, vet du».
Underveis får vi med gravalvor servert opplagte tips som at «dersom du er redd for at en butikk ikke har størrelsen din, kan du ringe og spørre».
Takk, så lurt, da gitt!
Det positive er at casterne har valgt en fin fyr, og at intervju med ham, familie og venner funker bra.
Send dem på sjarmkurs!
Dersom poenget med en homsepatrulje er å være småfrekke skruller, vel, da er ikke disse homsene homsete nok.
Dersom poenget er total makeover, så holder det ikke å spandere en dress, farge hår og øyenbryn og klistre trappeteip på en stuevegg.
Er poenget å skape varme, bør denne patruljen melde seg sjøl på sjarmkurs.
Dersom poenget er å kjede oss, lykkes de overmåte godt.
| 0
|
304384
|
Fint for dem, da...
Å se programledere ha ekstremt mye moro er ikke ekstremt underholdende.
Du risikerer å bare bli misunnelig.
TV:
Har du alltid drømt om å hoppe i fallskjerm?
Kanskje prøve ekte thaiboksing, sånn som er forbudt i Norge?
Kjøre styggfort?
Da kan ikke tv-kanalen MAX hjelpe deg.
Men de gir deg i kveld, og ni tirsdager til, muligheten til å se på at programlederne Jenny Skavlan og Daniel Franck får reise ut i verden for å teste grensene sine i de heftigste ekstremsporter og hobbyer.
Dersom dét er en trøst.
Utfordring i hvert program I Max-kanalens storsatsing i høst, «Fritt Fall», skal Skavlan og Franck oppsøke forskjellige miljøer hvor de treffer mennesker som bedriver ymse former for ekstrem aktivitet.
I kveld, for eksempel, kan du se programlederparet reise til Voss for å prøve fallskjermhopping.
Ikke bare vanlig jumping ut av fly, så klart.
De utfordres til fritt fall og til å lære luftakrobatikk.
I neste ukes program skal de prøve thaiboksing i Thailand.
Utfordringen er da å stille i ekte kamp mot en reell motstander.
Duoen trenes opp av såkalte «mentorer», altså fagfolk fra de ulike miljøene, som på kort tid skal gjøre radaparet i stand til å takle visse utfordringer.
De skal konkurrere litt seg imellom, også.
Så gøy for dem, da!
For alle med som er nysgjerrige på ekstremsport, er det sikkert interessant og gøy å følge med på lynkursene som Skavlan og Franck får av mentorene.
«Sånn pakker du fallskjermen din».
«Slik sparker du en kar i beinet».
Mentorene er lidenskapelige fagfolk som ser ut til å like å lære bort og fortelle.
De korte intervjuene som gjøres med dem er også interessante, som når Franck oppsøker en basehopper som gjør ulovlige hopp fra Holmenkollen.
Problemet er bare at det meste ikke handler om utøverne.
Eller stedene det reises til.
Eller sporten i seg selv.
Det meste handler om at Jenny Skavlan og Daniel Franck blir spurt om å gjøre noe tøft og så sier de ja eller nei.
Etterpå sier de om det var artig eller ikke.
For dem blir sikker svaret ofte «ja, kjempegøy!».
Hva vil vi si?
«Jaha, så gøy for dere da.
Å få betalt for dette.
Og her sitter jeg og glor i sofaen.»
Ville det vært en bedre idé å velge ut noen «vanlige» folk for å ta dem med ut på dristige opplevelser?
Glede en eller annen hverdagshelt som drømmer om å kjøre rally?
Flere intervju, takk!
Det må sies at det evig blide, sympatiske TV-fjeset Jenny Skavlan gjør en god figur.
Hun er alltid på plass med morsom mimikk og skjærer grimaser når noe skjer.
Vår forhenværende snowboardstjerne Daniel Franck, som har vært programleder sammen med henne tidligere i «Fangene på Fortet», er også behagelig og avslappet.
Hyggelige folk, for all del.
'
Vi vil bare se litt mindre til dem og litt mer til de andre, som han nordmannen som lever for å sparke og slå i Thailand og gjerne viser oss bokseskoler hvor sjuåringer (!) er i full gang med å dælje løs på hverandre.
Spennende!
Færre pinlige produktplasseringer, takk!
Noe annet vi gjerne skulle sett mindre av, er logoer og firmanavn.
Greit nok at MAX ikke er NRK, men her er produktplasseringen så direkte og åpenbar at det blir komisk.
Om noen arrangerer en plingfest til dette programmet og tar seg en sup hver gang det vises en kleslogo, for eksempel, risikerer man at hele selskapet går i dørken lenge før noen får med seg hvorvidt Franck og Skavlan faktisk hopper i fritt fall eller ei.
PS:
Vil du ha en spoiler?
En av dem gjør det klart i løpet av de første fem minuttene at fallskjerm blir uaktuelt.
Dét må da i det minste være en trøst for alle som gjerne skulle hatt betalt sjøl for å fise rundt i verden og leke seg?
| 0
|
304386
|
Anmeldelse:Kloke refleksjoner fra Sven Kærup Bjørneboe
Fakta og fiksjon, påfunn og anekdoter.
Forfatterens to små døtre innkaller ham til «pressekonferanse» på rommet sitt.
Der får han vite nyheten:
Han må skrive barnebok.
Med dette utgangspunktet klarer Sven Kærup Bjørneboe å gjøre både det og mye annet, i et forbilledlig knapt og konsist språk, på få, små sider.
Størstedelen av boka er en lang anekdote, kanskje så lang at den ikke egentlig kan regnes som anekdote.
Siden forfatteren selv er med i den, blir det dessuten en memoar, men uten hendelser som løfter oss opp til nivå av historisk materiale.
Dette er muntre bagateller, perler på snor.
Det muligens sanne
«de muligens sanne, muligens usanne historiene»
Det muligens sanne
Nettopp det som kjennetegner anekdoter: en glidende overgang til «historier fra virkeligheten».
Hva som er hva i boka vi her leser, med stoffet anrettet av forfatter Bjørneboe, får vi god anledning til å lure på.
Dette er bittesmått og samtidig litterært altomfattende.
Burleske opptrinn
Burleske opptrinn
Her bodde det allerede et pussig kunstnerpar, med dertil hørende burleske opptrinn.
Likevel er det gamle frk.
H. som er omdreiningspunktet.
Hun vil helst snakke fransk med sin leieboer, og samtalen dem imellom dreier inn på kameler.
Og frk.
H. ender i Marokko.
Mer om kameler!
Mer om kameler!
Rådet fra yngstedatteren er:
«Skriv flere sider, mange flere.
Finn på en masse ting.»
Og pappa reflekterer:
«Har hun glemt at boken skulle være en historie fra virkeligheten?
[...] Roald Dahl er en OK fyr, men han fant på historiene sine.
Tanta derimot, hun oppdiktet seg selv.
Hun var sin egen fantastiske historie, og dét i all beskjedenhet.»
Døtrene fungerer som konsulenter, men blir utfordret til selv å bidra.
Den ene vil ha mer om kameler, den andre vil vite hvordan det gikk med frk.
H. i Marokko.
De må jo dra dit og finne det ut!
| 1
|
304391
|
Har Dave Grohl mistet grepet?
Foo Fighters høres matlei ut på ny singel.
LÅT:
Foo Fighters har alltid vært et låtband.
Bandet har få store kataloghøydepunkt å vise til, kanskje med unntak av debuten og «The Colour and the Shape».
Likevel har Dave Grohl hatt en unik evne til å skyte et par blinkskudd for hver utgivelse.
Noe som betyr at snart 20 år ute i Foo-karrieren er mengden hits så stor at bandet på bakgrunn av det, uproblematisk kan lage festaften i 20 nye år.
Godt er det, for første smakebit fra det forestående albumet, tyder på at Grohl ikke har vært like stødig på hånden i denne omgangen.
Det er lite som overrasker her og refrenget har verken den nerven eller det umiddelbare stinget som kjennetegner en Foo Fighters-vinner.
Det smaker formel og rutine, og et Foo Fighters på autopilot blir fort ganske trauste saker.
Selv om Nirvana-produsent Butch Wig har gitt «Rope» en ok innpakning.
| 0
|
304392
|
Anmeldelse:Nytt storverk fra Antony Beevor
Beevor på sitt beste - og verste.
Kampene i Ardennene vinteren 1944-1945 nådde et nivå av villskap man aldri tidligere hadde sett på vestfronten.
Den tette og mørke Hürtgenskogen med fjellkløfter og stupbratte skråninger, var fylt av skarpskyttere, snubletråder, miner og maskingevær.
Mennene sto i skyttergroper fulle av vann dager i strekk.
Forferdelig mange fikk frostskader, og bare på amerikansk side ble det registrert 8000 tilfeller av psykisk sammenbrudd, skriver Antony Beevor.
Krigskronikøren
Krigskronikøren
Det betyr ikke at denne nyeste og angivelig siste boka er feilfri.
Innledningen, der forfatteren tegner bakteppet for de kommende kamphandlingen, er Beevor på sitt verste - med en forvirrende oppramsing av perifere hendelser, navn, militære grader og titler - i hvert fall for sivilister.
Drap og hevn
Drap og hevn
Forfatteren finner det sjokkerende at generaler som Omar Bradley aksepterte hendelsene, og at George S.
Patton håpet at de kunne holdes skjult.
Beevor er for øvrig svært kritisk i omtalen av feltmarskalk Montgomery, en liten mann med altfor store tanker om seg selv.
Svalene
Svalene
Om ødeleggelsene i byen La Roche skriver Beevor at innbyggerne den kommende våren iakttok at svalene som vendte tilbake til redene sine, ble fullstendig desorientert.
| 1
|
304394
|
Tone Almhjells nye fantasyroman er helt suveren
Barns grusomme mareritt blir virkelige, i oppfølgeren til «Vindeltorn».
Da journalisten og engelsk-filologen Tone Almhjell etter mange års skriving skulle utgi sin fantasydebut, fikk hun tips om å prøve seg på det store amerikanske markedet først.
Det gjorde hun, og «The Twistrose Key» kom ut på forlaget Penguin i 2013.
Etterpå kom den ut i Norge med tittelen «Vindeltorn», og var etter mine begreper en av de beste norske fantasydebutene jeg har lest.
Også oppfølgeren «Maretorn» er allerede utgitt på engelsk, med navnet «Thornghost».
Den holder samme høye nivå.
Den ensomme rakkerungen Niklas er 12 år.
Han bor med sin bestemor og onkel på fjellgården Sommerhjell i Piledalen.
Han vet ikke hvem faren er, og husker bare vagt sin ulykkelige avdøde mor.
Niklas plages av grusomme mareritt, og uhyggelige ting begynner å skje.
Dyr blir lemlestet.
Det er spor etter noen digre vesener i skogen, og en unaturlig stor gaupe forfølger ham.
Det viser seg etter hvert at gaupa både snakker menneskespråk og vil ham vel.
Dyr som snakker
Liksom i «Vindeltorn» er det også her snakk om en parallell virkelighet:
Tornerikene er skapt av barns drømmer, eventyr og fantasier.
De er befolket av dyr som var så høyt elsket av barn at de får leve en gang til.
Men da i menneskestørrelse og med menneskespråk, i en middelalder-verden som kan minne om Disney-versjonen av «Robin Hood».
Almhjell tryller på humoristisk vis fram noen utrolig sjarmerende skapninger, som det dumdristige radarparet ilderen Kepler og ekornet Castine.
Almhjell sier selv hun er inspirert av «Ringenes herre», «Den uendelige historien», eventyr og Astrid Lindgren.
«Brødrene Løvehjerte» er en åpenbar inspirasjon.
Niklas og gaupen
Tyst forserer en portal og kommer inn i en annen dimensjon; et Narnia med dyr utkledd som riddere.
Død og dyremishandling
Barn skaper ikke bare vakre drømmer og fantasier, de kan også fantasere fram grusomme mareritt.
Det er de som nå er i ferd med å ta over Tornerikene.
Anført av den ufyselige og illeluktende trollheksa Rafsa og hennes trollhær.
Enda mer creepy; den onde og hevngjerrige Spurvekongen.
Hans egentlige identitet kommer fram mot slutten, der Almhjell har lagt inn noen overraskende krimelementer.
På fantasyvis er Niklas den eneste som kan redde Tornerikene fra ondskapen.
Det haster, for den er også i ferd med å bre seg ut i det virkelige liv.
«Maretorn» er hakket mørkere og mer nyansert i persontegningene enn «Vindtorn».
Tematikken er alvorlig nok.
Død, dyremishandling, naturgifter.
Mysteriet med Niklas mor er ganske brutal, og Niklas selv er både rampete og dumdristig.
Her er typiske fantasyelementer som magiske amuletter, mystiske nøkler og livgivende hvisketrær.
Det som er Almhjells virkelige styrke er hennes gjennomarbeidede språk.
Det har både poesi, fart og action.
Hun bruker gammelmodige uttrykk, snurrige vendinger og vakre bilder.
Samtidig er hun god på å billedgjøre actionscener, grøsseraktige elementer, og de frykteligste skapninger.
Liksom i «Vindtorn» unngår hun en lettvint og søtsuppeaktig avslutning.
| 1
|
304395
|
Indisk storstue
Den nye innrammingen er flott, men innholdet imponerer ikke.
- Krembeliggenhet, sa Fredag.
- Med hoteller og teatre på alle kanter.
Ja, her må man da kunne få et hvilket som helst restaurantkonsept til å gå så det suser.
- Tja, sa Robinson.
- Det er ikke første gang det er restaurant i lokalene.
Neppe siste heller.
Men, likevel:
Dette lover godt.
I fjor sommer gjorde Indian House seg klar for flytting fra Jernbanetorget.
Den nye adressen for den populære restauranten var hjørnet Rosenkrantz' gate og Christian IVs gate, lokalene som tidligere huset New Orleans.
Men det begynner å bli en stund siden det kreolske spisestedet stengte dørene, og siden har lokalene ligget tomme og ventet.
Så endelig, i begynnelsen av juni, kunne Indian House endelig invitere gjestene inn.
Det var halvfullt denne sommerkvelden, men likevel tok det overraskende lang tid før menyene ble brakt til bordet av en hyggelig, men - skulle det vise seg - ikke spesielt oppmerksom eller kunnskapsrik kelner.
- Er det ikke merkelig at alle byens indiske restauranter ser ut til å kjøre det samme løpet, undret Robinson, og studerte menyen.
Den byr i hovedsak på klassiske retter fra det nordlige India.
- Ja, det er synd, sa Fredag.
- For det enorme landet har mange andre, og for oss nordmenn, langt mer eksotiske og spennende mattradisjoner enn de som oftest knyttes til Punjab-regionen.
Robinson og Fredag droppet forretter og bestilte i stedet tre hovedretter, en Palak Paneer, indisk ost i spinatsaus, en Garlic Bhuna, en curryrett med kylling, samt en Mixed Grill fra tandooriovnen.
I tillegg ble det bestilt nanbrød, raita og to flasker Kingfisher-øl.
Kelneren tok seg god tid med bestillingen, og noterte flittig, ølet ble servert, og så begynte ventetida.
- Det kan jo være et positivt signal om at her lages alt fra bunnen, foreslo Fredag, men her ble tålmodigheten virkelig satt på prøve.
Da maten endelig kom, var Robinson og Fredag ikke helt sikre på om det var verdt den lange ventetida.
Bitene av kylling, okse og lam fra tandoori-ovnen kunne med fordel vært saftigere, men sausen var god.
Vegetarretten, ost i spinatsaus, var ok, men avstedkom ingen begeistrede tilrop.
Da kom kylling-bhunaen bedre ut, en klassisk curry med saus laget på tomater, løk, ingefær, chili og hvitløk.
Den var aromatisk og smaksrik, og helt klart måltidets høydepunkt.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
- Med en middels raita og et nanbrød som kunne vært luftigere, er det kanskje risen som går av med seieren her i dag? foreslo Robinson syrlig.
Men basmatirisen var perfekt kokt, med luftig konsistens, nøttaktig smak og et snev av spisskum.
Fra dessertkartet valgte Robinson og Fredag henholdsvis Kulfi, en indisk is med nøtter, og en Gulab Jamun, en søt melkebasert dessert, som er svært utbredt og populær på det indiske subkontinent.
Men siden kelneren - av en eller annen grunn - ikke ville anbefale sistnevnte, ble det to is.
Det tok også sin tid før den ble servert - med friske jordbær, druer og raspet kokos.
Robinson fikk assosiasjoner til frossen marsipan, men smaken var ikke verst.
- De som jobber her er hyggelige, men er ikke servicen usedvanlig treg? undret Fredag, drøyt et kvarter etter at regningen var bestilt, men ikke ankommet.
- Jo, sa Robinson.
- Det heter at hvis man roper i skogen, får man svar.
Om ikke annet, så beviser et besøk på Indian House at det ikke alltid stemmer. robinson&fredag;@dagbladet.no
| 0
|
304396
|
Elefanter og død om hverandre
Svenske Laleh tar tilbake kontrollen over talentet på sitt tredje album.
ALBUM:
Etter knalldebuten i 2005 har musikkleveransene fra svenske Laleh Pourkarim dessverre vært av noe varierende kvalitet.
Men, på hennes tredje album, «Sjung», strammer hun inn grepet om sine mange inspirasjonskilder.
Denne gang holder Laleh seg til tekst på engelsk og svensk, men selv om ingen låter — som på tidligere utgivelser — fremføres på Farsi, oppleves hennes iranske røtter som avgjørende for de mange vidtfavnende formuleringer underveis.
Både i tekst og tone.
På den ene siden finner man spor som den afrikansk inspirerte og fortellende «Samuel», på den andre elektronisk drevne «What You Want».
Og et sted midt i mellom svever den kosmiske pianoballaden «In The Comet».
Laleh synger like uanstrengt om elefanter og familiebånd som døden — som med den nydelige og kjærlighetsrike «Some Die Young» - på et ytterst velskrudd og varmt album.
Denne anmeldelsen sto på trykk i papirutgaven 27.01.12.
| 1
|
304397
|
«En norsk rapplate som kunne blitt bra»
Tommy Tee går i skrytefella.
|||
ALBUM:
La oss gå rett på sak:
Det er noen partier på Tommy Tees «Studio Time» som er glimrende.
Det er ikke bare på grunn av åra med hiphopformidling på «National Rap Show» at fyren omtales som gudfaren innen norsk hip hop, han har et av Skandinavias beste og mest originale grep om miksepulten, noe som selvfølgelig kommer til syne på «Studio Time».
På tross av en raprojalistisk gjesteliste (Bun B! M.O.P! Kool Keith!), er plata best når produksjonen og rytmene er i sentrum, som på den småmørke, orgelminimalistiske og jazzelegante singelen «Keep Talking» eller den nesten Madonna-aktige, Mira Craig-gjestende og pornofilmestetiske «Work For Me».
Sumpbass og synth Tommy har i stor grad forlatt det nybarokke uttrykket som preget produksjonene hans rundt tusenårsskiftet, og funnet fram til et kledelig sumpbassete (Oslofunk!) og åttitallssynthete sound, som han konstruerer rundt gjesteartistenes rim- og vokalkunster.
Men samtidig er det også deler av «Studio Time» som er gresselig irriterende.
Det har litt med gjesteartistene å gjøre.
Supa Sayeds skjelvevokal er mer enerverende enn veps i vinduskarmen, skeivfalskkoret The Loudmouf Choir er morsomt, men best i små doser, og det er ikke til å stikke under en stol at de amerikanske raplegendene har prestert bedre tidligere («Don't fuck Around» med M.O.P. er en helvetes gitargraut).
Det har også en del med Tommy Tees produsentvalg å gjøre.
Problemet med plater der produsenten er stjernen er, i tillegg til at hovedpersonen blir et slags gissel for gjesteartistenes innsats, at det er vanskelig å holde på den røde tråden.
Uoversiktlig
«Studio Time» er altfor lang, altfor uoversiktlig, altfor preget av familiær internhumor, og mer en samling låter enn et album.
Som gammel Tommy Tee-fan ville jeg så veldig gjerne like denne plata, men det blir vanskelig når den oppfattes som mer av en skryteplate enn en lytteplate.
| 0
|
304398
|
Se Gene Simmons selge pølse i brød for 5000 dollar
Norsk «The Celebrity Apprentice»-premiere i kveld.
|||
TV:
For å vri en smule på salige Otto von Bismarcks klassiske påstand:
Den som vet hvordan pølseselgende b-kjendiser blir til, vil aldri mer få en rolig natts søvn.
Den norske versjonen av «The Apprentice» var ingen ubetinget suksess.
«Kandidaten» (2005) ble ledet av Nikita-gründer Inger Ellen Nicolaisen og kansellert etter første sesong.
Man kan spekulere i hvorfor, men vi nordmenn har jo ingen tradisjon for å gi folk sparken.
Vi foretrekker å sparke dem oppover i systemet eller la dem «tilbringe mer tid med familien».
Veldedig
I USA, derimot, er det spis eller bli spist, og gjerne på TV.
Milliardær Donald Trump holdt hoff i styrerommet sitt og silte ut deltakere helt til juryen satt igjen med et forretningstalent utenom det vanlige.
Men etter seks sesonger var det på tide å blåse nytt liv i konseptet.
Til nå hadde vinnerpremien vært en godt betalt jobb hos Trump.
I kjendisutgaven går pengene til vinnerens veldedige formål.
Med andre ord, et mye mer cheesy konsept, der ukjente menneskers påviselige talent byttes ut med kjendisers eventuelle talent.
Blant guttene og pikene som sa seg villige til å stille opp, finner vi han med tunga fra Kiss, han slitsomme fra «The Usual Suspects», Big Pussy fra «The Sopranos», en tidligere Playboy Playmate og hun rødhårete fra 70-talsserien «Taxi».
Trump presenterer dem som «fjorten av verdens mest suksessfulle kjendiser».
Super-Simmons Celebritetene deler seg i to lag, menn mot kvinner, henholdsvis Hydra og Empresario.
Oppgaven er å selge så mange pølser som mulig på Manhattan i løpet av en dag.
Damene, ledet av tidligere «Apprentice»-deltaker Omarosa, bestemmer seg for å tone ned kjendisfaktoren og satse på ren business.
På det andre laget går Gene Simmons rett på mobilen, ringer rike Kiss-fans og spør om de vil kjøpe ei pølse i brød for 5000 dollar.
Med ansikt som en totempæl fikser Gene biffen og skrur opp harryfaktoren til 11.
Gammel moro
Som alltid på amerikanske realityshow er produksjonen svært repeterende, slik at ingen andre enn narkoleptikerne blant oss skal miste tråden.
Noe mer som bør nevnes?
Ja, serien er fra 2008, så folk med bredbånd vil kunne sjekke vinneren på forhånd.
Sorry, TVNorge, veldig vulgært av meg.
| 0
|
304399
|
Den livsfarlige tausheten
NRKs store og nære krimdrama «Øyenvitne» er svært dyktig laget.
Da kan man leve med små svakheter.
TV:
To unggutter er ute i skogen, den ene beundrer motocrosskjøringen til den andre.
Så havner de inne i en brakke, der beundring blir nærhet.
Problemet er at utenfor brakka skal ukjente menn i en mørk Audi likvidere en mann.
Henrettelsen går ikke som planlagt, men gutta blir øyenvitner til det som skjer - og en gjerningsmann ser et av øyenvitnene.
Døden i sandtaket Tilbake ligger fire lik og to vettskremte gutter som lover hverandre å ikke fortelle hva de har sett - ingen må få vite hva de drev med på brakka.
Men det er sjelden en god ide å holde munn om drap, og den ene av gutta er til overmål fosterbarn hos lensmannen i bygda.
Hun har skiftet jobb for å finne ro, men nå leder hun etterforskningen.
Og mangler spor.
En barbeint jentunge, en bombeeksplosjon, en motorsykkelklubb og Z-gjengen er andre aktører, sammen med informanter, rusavhengige og et politi i konflikt med seg selv.
Det imponerende er at historien blir så dyktig presentert at vi klarer å holde rede på persongalleriet og handlingen.
Replikkene er hørbare og godt spilt, og klinger godt muntlig, med bare noen få falske toner innimellom.
Familiedrama
Det som i utgangspunktet er en thriller i høyt tempo, med dirrende kameralinse og tette nærbilder glir etterhvert over til å presentere familiedramaer i roligere tempo i forskjellige miljøer.
Lensmannen med mann og fostersønn, en annen familie med føtter i både politi og gjengmiljø.
Her dukker et nærmest fulltallig regiment av norske skuespillere opp, og norske skuespillere blir stadig dyktigere på TV-dramatikk.
Her er det også ekko til danske serier - filmfotografen er danske Lars Vestergaard, som også gjorde «Broen» og flere andre.
Det er pent arbeid, på mørkt vis.
Noen svakheter Jarl Emsell Larsen er både regissør og hovedforfatter, og lykkes i å skape gode, intense situasjoner og veve sammen flere storylines.
Skraper man litt på logikken kan man finne ting som skurrer, men det hører nærmest sjangeren til.
Og høyt tempo med klare handlingskurver dekker pent over.
Det spørs hvor lenge de to gutta faktisk hadde holdt kjeft.
Politi som, muligens, glemmer døde menns viktige etterlatenskaper er et problem, svake eller manglende avhør av vitner en annen.
Men slik jobber kanskje politiet på landet, selv med erfaring fra Kripos.
Sterkt spill
Men skuespillerprestasjonene er sterke.
Anneke von der Lippe gjør mye fint i rollen som lensmannen, Bjørn Skagestad står som en påle, og Reidar og Kim Sørensen med andre skaper en troverdig motorsykkelgjeng, og de to unggutta gjør en fin jobb.
Det at forbrytelsen skjer først, og at vi ser gjerningsmannens ansikt funger godt, det gjør det også lettere å identifisere seg med unggutten som skal bære hemmeligheten.
Basert på de første episodene er dette en vellykket serie - så vil de siste avgjøre om den holder helt inn.
Her er det grunn til å tro at mange seere vil følge med hele veien.
| 1
|
304403
|
Den forsvunne diamanten
Skoleeksempel:
Hvordan ikke gjøre opprør.
|||ALBUM:
Kommerspop-jentene sliter med samme problem som Litteratur-Norge post Knausgård om dagen:
Hva skal de egentlig gjøre etter at jentebølgen kulminerte med Lady Gaga?
Hvordan kan de toppe det ville hitpotensialet, den gutturale gaulinga, den selvbevisste være-seg-selv-galskapen?
Tenåringstriks
På debutskiva «The Family Jewels» forsøker britisk-greske Marina Diamandis seg dermed på velkjente tenåringsjentetriks:
På et bakteppe av melodiøs pompøspop og potet-i-halsen-vokal disser hun hotpantsjentene (spesielt Shakira, av en eller annen grunn), forsøker seg på Hollywood-kritikk og vrenger ut et par «åååh, jeg er så outsider»-tekster.
Med det resultat at hun bare høres ut som en litt mer politisk Katy Perry.
Og det kjipe er at Marina ikke ville blitt sett død på samme fest som Katy Perry.
Vil skape distanse
Det er nettopp disse fiendebildene som gjør at Marina går på trynet.
Hun vil distansere seg fra de andre jentene, men vet ikke helt hvordan, og velger dermed å peise på med vill-og-gæren-vokal og melodiøs staffasje — skal vi kalle det Mira Craig-syndromet?
Ganske trist, all den tid man kan høre at de fleste låtstrukturene i bunn og grunn er ganske fiffige og til tider elegante, spesielt på korvakre «Numb», men ruineres av det som på mange måter er den musikalske ekvivalenten til tribaltatoveringer.
| 0
|
304404
|
Anmeldelse:Øyvind Berg står og rauter sin særegne poetiske horisont
Finner fortsatt nye retninger, 34 år etter debuten.
«Og bak meg står fjellet, nakent som farmor Fuji.
/ Farmors fitte er en hvit blomst / som alle har glemt.
»
Slik lyder slutten på et av de aller første diktene i Øyvind Bergs dikt i utvalg «Offentlig ømhet», et ikke så altfor omfattende tversnitt av hans poesi fra debuten i 1982 og fram til i dag.
Sitatet er et forfriskende eksempel på Bergs sammenfiltring av høyt og lavt, vulgært og vakkert, fra Bashos konsentrerte haiku via Celans elegiske stillferdighet til farmors innskrumpa aprikos.
Med linjer som dette står altså Øyvind Berg og rauter sin særegne poetiske horisont.
Sterkt kjærlighetsdikt
Sterkt kjærlighetsdikt
For ikke å snakke om «Ingen snur tida» fra fjorårets samling «Gjennom mørketida», et dikt som strengt tatt hadde fortjent æren av å avslutte utvalget.
«...
Enkelte dager / kan jeg ikke engang / se meg i speilet / uten å høre stemmer som er sterkt ubehagelige / fordi de former linjene i ansiktet jeg ser.
// Hvis jeg bare var meg / uten et ekko / av alle de andre som roper i meg.»
Outsiderdiktning
«Jeg har alltid hatt problemer med virkeligheten, i liv som i skrift, ble jeg aldri ordentlig sosialisert.
Hang alltid på utsida av samfunnet, og henger der stadig...»,
Outsiderdiktning
Det er godt mulig at «Offentlig ømhet» kan karakteriseres som outsiderdiktning.
Som leser føler jeg meg i alle fall ikke som en outsider når jeg leser disse diktene, heller inkludert og inspirert.
Diktene til Berg fortsetter ofte å surre rundt i hodet etter at man har plyød gjennom dem.
Joda, leseren er tvunget til å ta noen svimlende sprang mellom Marcel Duchamp, hesteanuser, kuruker og Carsten Byhring for å ligge i fullt strekk, men slik synes jeg det bør være.
Trassighet
Trassighet
34 år etter diktdebuten «Retninger» ser diktene fortsatt ut til å finne nettopp nye retninger.
| 1
|
304405
|
Årabrot trenger ikke mer enn to akkorder
Haugesund-gjengen vipper deg ut av hverdagen med sine støycollager.
|||
EP:
Haugesund-gjengen Årabrot har allerede hatt en lang og tro tjeneste innenfor det alternative sjiktet av norsk rock og metal.
Det har likevel ikke ført til altfor mye oppmerksomhet utover den relativt spinkle menigheten.
Trenden ser heldigvis ut til å snu seg, og med EP-en «I Rove» understreker bandet at det er mer enn fortjent.
I likhet med sludgehøvdinger som Earth og Swans, viser Årabrot at det utmerket vel er mulig å lage engasjerende og — på en sprø måte — inkluderende musikk av to støyende akkorder.
Tittelsporet er nemlig en kvernende mastodont av en låt, som drives fram av et insisterende bassmotiv, hvor støycollager er det spenningsskapende elementet.
Dette, i kombinasjon de sparsommelige, men velfungerende vokallinjene, gir «I Rove» et besnærende og meditativt preg, som vipper deg godt ut av hverdagen de drøye 20 minuttene seansen varer.
| 1
|
304406
|
Blodfattig Death Cab
Rutinen trumfer eventyrlysten.
ALBUM:
Seks år har gått siden Death Cab for Cutie plasserte seg i relativt allmenn musikkbevissthet med albumet «Plans».
Et noe ferskere bidrag til vampyrromansen Twilight skremte muligens et par etablerte fans - og genererte garantert tusenvis nye - noe «Codes and Keys» tar høyde for ut av startblokkene med den forlokkende og lett elektrofiserte «Home Is A Fire».
Dessverre forsvinner fokuset gradvis gjennom den påfølgende manøvreringen av velkjente dynamiske gitarer, bastante trommer og formsikre harmonier.
Basen for håndverket er riktignok solid, men utformingen blir for stillestående og energifattig, ufrivillig eksemplifisert på «Some Boys» - en blek idéskisse av noe Animal Collective ville gjort mye bedre.
«Codes and Keys» er plankekjøring fra et band som lar stabil rutine trumfe eventyrlysten - innsatsen bør heves betraktelig i neste runde.
| 0
|
304408
|
Ikke skrekkelig nok
«Fritt vilt 3» har lavere intensitet enn forgjengeren og mindre oppfinnsomme grøss.
|||
FILM:
«Fritt vilt 3» er, i motsetning til anmeldelsen du nettopp har begynt å lese, beretningen om et varslet slakt.
Den tredje filmen om ondskapen i fjellheimen fortjener ikke å bli spiddet, buksprettet, hengt opp-ned og tømt for blod, men samtidig er det vanskelig å bli imponert over valgene filmskaperne har gjort.
Historien starter denne gang i 1976, året da Stehøe fjellhotell ble stengt for godt.
I en overdrevet dyster sekvens ser vi hvordan «misfosteret» av en guttunge bestemmer seg for å bli foreldreløs.
Deretter flytter vi tolv år fram i tid.
Seks ungdommer med ulike dialekter sitter i bil på vei opp til Jotunheimen.
To er kjærester, to er forelsket, én er godgutt.
Hvis dette minner om noe, er det mye mulig du har sett «Fritt vilt 1»
Utfordringen
De kjøres opp av den lokale lensmannen i hans Land Rover, men vi vet allerede at de er sauer på vei til slakteriet.
Hvorfor?
Fordi vi vet fra før at ungdommer på tur er blitt borte i samme område og ingen har kommet tilbake med historier om monsteret.
Og fordi vi så i toeren at det lå en rekke lik i bresprekken der Ingrid Bolsø Berdals venner ble funnet.
Siden vi på forhånd vet at ingen av de unge vil slippe fra det med skrekken, består filmskapernes utfordring i å gjøre den trinnvise nedslaktingen oppfinnsom og nervepirrende.
De to første filmene var ikke preget av humor og gladvold, men dyrket i stedet livreddheten, alvoret og Bolsø Berdals konstant blodskutte øyne.
Særlig i toeren fungerte dette bra.
Sykehuset i Otta ble stadig mer klaustrofobisk og intensiteten økte utover i filmen.
Dessuten var dialogen overraskende smart og fokusert.
Hillbilly
Denne gangen er dialogen altfor ofte kunstig og intetsigende.
Våre turvenner rekker i liten grad å gjøre seg interessante før spiddingen er i gang.
I stedet for å konsentrere seg om et par gode skuespillere, har man valgt et kollektiv med få engasjerende særtrekk.
Julie Rustis Siri er vakker og uskyldig og holdes derfor i live en stund (uten at det gir henne sjansen til å vise seg som annet enn livredd), mens Magne (Pål Stokka) trolig dør fordi han har The Smiths på t-skjorta, men Kim Wilde i øreproppene, en ytterst sær kombo.
I tillegg til «misfosteret» fra Stehøe, blir vi presentert for Jon, lensmannens einstøing av en bror.
Han ser ut som en av hillbilly-skurkene i «Piknik med døden», kjører en rusten, amerikansk pick-up og bor i en rønne inni skogen.
Samtidig har han en væremåte som ville vært mer troverdig på Nationaltheatrets hovedscene og relasjonen mellom Jon og misfosteret er ganske klønete framstilt.
Begge de forrige «Fritt vilt»-skrønene hadde drøye 260.000 besøkende på kino — imponerende tall.
Treeren har flere heftige scener, men er en nedtur når det gjelder intensiteten gjennom filmen og kvaliteten på skrekken.
Noe mangler.
Muligens er det snø.
| 0
|
304410
|
«Et digert fuck you til den lukrative julealbumindustrien?»
Lindstrøms kompromissløse, 42 minutter lange «Little Drummer Boy».
|||
LÅT:
Denne er oppsiktsvekkende, i all sin 42 minutter og 38 sekunder lange prakt.
Og selvsagt kilde til den totale forvirring, der den trekker ideen om julemusikk flere lysår utenfor dens ellers snevre boks.
Er det egentlig bare et digert fuck you til hele den lukrative julealbumindustrien?
Eller er det radikal nytenkning rundt definisjonen av julestemning?
Dette monsterverket er uansett noe å tygge på gjennom adventstida.
Lindstrøm bruker for eksempel rundt åtte minutter på i det hele tatt å nærme seg et gjenkjennelig tema fra denne utslitte, ihjelspilte juleklassikeren.
Fram til da har han stort sett servert kraut på juletallerkenen, men etter hvert finner han param-pampam-pam-knappen og tweaker og blopper seg gjennom en hypnotisk og mørk reise til de ytterste julestjerner, mens den lille trommegutten hamrer frenetisk, nærmest militant i bakgrunnen.
Vocoderenglestemmene etter drøyt 25 minutter er vel beholdningen - eller alibiet - rent julestemningsfaglig.
Når man kommer hit, er man på en måte past the point of no return, så resten får nytes som det det muligens er ment som: en spektakulær juletripp av det episke og psykedeliske slaget.
Utover det: dette er enkelt og greit noe av det mest kompromissløse julemusikkfaget har opplevd.
__________________________________________________________________ Låten gis ut som bonusspor på en versjon av Lindstrøms kommende duoalbum med den norske sangeren Christabelle som bare selges via engelske Rough Trade.
Albumet slippes i Norge 19. januar.
En lengre smakebit på de 40 minuttene kan blant annet høres via nettstedet Pitchfork.
| 1
|
304411
|
Tone Damli, nå også som julemamma
Tandre juleballader som garantert vil leve fint sammen med mandariner, hasselnøtter og gløgg.
ALBUM:
Det kommer kanskje ikke som en bombe at Tone har landet her.
Julealbumtradisjonen er en fristelse de færreste norske artister som har tippet over i kategorien «folkelig» klarer å styre seg for.
Kanskje ikke så rart når man går historien i sømmene.
Sissel Kyrkjebøs «Glade Jul» fra 1987 har solgt over en million eksemplarer totalt, og er med det den mest solgte plata i Norge noensinne.
Wenche Myre, Herborg Kråkevik, Odd Nordstoga og Idol-kollega Kurt Nilsen er bare noen av de som har gjort suksess innenfor samme rammeverket i senere år.
Sobert Det positive først.
Morsmålet kler Tone bra.
Sognamaolet har både en varm og rund klang som kler den lette vibratoen og den bløte køntriknekken hennes på en fin måte.
Produksjonen til Espen Lind er forholdsvis sober i fremtoningen.
Lett stryk, en ensom obo og noen forsiktige pianoakkorder flanker Tones stemme, som får ligge langt fremme i åpningslåten «Når himmelen dette ned».
Det er ingen tvil om hvem som skal skinne og Tone slipper for det meste å krangle med insisterende bjelleklang og prangende orkesterarrangement.
Det er dog når hun beveger seg over countrylandskap hvor felegnikken og dobroen får løpe fritt, at hun føles mest som hjemme.
Det låter mildt, passe sjarmerende og nært.
Lite nytt
Men så var det alt det andre.
Det føles i sum ganske velprøvd, det hele.
Det er liten vilje til å gjøre noe annerledes her eller finne en ny innfalsvinkel på formatet.
Kanskje med unntak av den smått keitete låvedansversjonen av «Jon Blund», som fremstår som mer komisk enn alternativ.
Intimtyranniet i «Di første jul», hvor Tone synger til sin nyfødte datter:
«Eg har båre deg fram, gitt deg liv», er allerede luftet og fortsatt litt for mye.
Når det er sagt, er det nok av tandre juleballader her som garantert vil leve fint sammen med mandariner, hasselnøtter og gløgg i norske familiehjem.
«Jul, jul, strålande jul», «Snø» og «Mitt hjerte alltid vanker» er noen av dem.
Ambisjonen strekker seg neppe så mye lenger enn som så heller.
Her handler det mer om å tilrettelegge enn å finne opp julekvelden på ny.
| 0
|
304412
|
Anmeldelse:Forbilledlig nyoversettelse av sjelden krigsbok
Utpenslede estetiske skildringer brytes av grusomme scener i Curzio Malapartes roman fra 1944.
Det hadde begynt å blåse, noen jøder dinglet i trærne», skriver den italienske krigskorrespondenten Curzio Malaparte.
Det er våren 1941.
Seierssikre tyskere er på frammarsj i Ukraina.
Med seg har de Malaparte, som dekker det antatte seierstoget for den italienske avisa Corriere della Seras.
Artiklene han sender hjem får salgstallene til å fyke i været.
«Kaputt», som egentlig er en roman, er bygget på disse krigsartiklene.
Den ble ifølge Malapartes nokså bevingede forord påbegynt i Ukraina 1941.
Siden fra en reise til Polen og Smolenskfronten i 1942, og til Finland året etter.
Et siste kapitel er hentet fra Italia, dit han vendte hjem etter Mussolinis fall i 1944.
Da boka kom ut i 1944, ble den en voldsom suksess.
Også her i Norge, da den kom ut fire år senere.
Anne Arnebergs forbilledlige nyoversettelse bygger på en revidert utgave fra 1950.
Grusomme scener
Grusomme scener
Et gjennomgående trekk ved Malapartes stil er utpenslede estetiske skildringer som brytes av de mest grusomme scener.
Som da han besøker prins Eugen i Sverige, og beskriver den gamle, sentimentale prinsen som tusler rundt i sin vakre hage, fjernt fra krigens larm.
Malapartes overdådige beskrivelser av slottets interiør og hage veksler med marerittaktige scener fra fronten.
Prinsen lever i en verden av i går, og Malapartes høystemte stil minner nettopp om Stefan Zweig.
Med i fascistpartiet
Med i fascistpartiet
Malaparte er utrolig god på sjokkartede bilder:
«Mens guvernør Fischer lot skje etter skje med saus falle som et gyllent regn over dådyrskivene sine, forklarte han hvordan jødene i gettoen ble begravd:
?ett lag med lik og ett lag med kalk?, som om han hadde sagt ?en skive kjøtt og ett lag med saus, en skive kjøtt og ett lag med saus.?»
Selv gir Malaparte seg selv rollen som den perfid spørrende, som ved snedig ironisk uskyld avslører tyskernes stupiditet overfor oss lesere.
Det må vi tro er skrevet i ettertid.
Inntil 1942 skal han ha trodd på aksemaktens seier, og mange av artiklene ble forandret da han så hvordan det gikk.
For mye av dette er ren diktning, og Malaparte selv var en kontroversiell mann, ifølge oversetteren Anne Arnebergs informative etterord.
Han var medlem av fascistpartiet, og beskrives som selvopptatt, forfengelig og narraktig, en slags enfant terrible som gjerne menget seg med makten.
Anekdotene om han og hans bravader er mange, de fleste satt ut av ham selv, ifølge Arneberg.
Han satt fengslet en rekke ganger, men ble beskyttet av Mussolinis svigersønn, som har en sentral rolle i boka.
Himmler med babynavle
Himmler med babynavle
Ellers består store deler av boka av karakteristikker av folkeslag, typer og enkeltmennesker:
De lutfattige stolte napolitanerne, de melankolske finnene, og altså de perverterte tyskerne.
Der er Malaparte uten nåde i denne anbefalelsesverdige boka:
«I Smolensk så jeg noen russiske fanger spise likene av kamerater som hadde dødd av sult eller kulde.
De tyske soldatene sto og så på uten å si noe, med verdens vennligste og mest hensynsfulle mine.
Tyskerne er jo så humane, ikke sant?»
| 1
|
304413
|
Slapt hallingspark fra Telemark
Ni Liv har flere liv å gå på.
|||
ALBUM:
Anslaget minner om Bruce Springsteens E Street Band, men når Jon Solberg åpner med å fortelle at han «e'kje født i går, men e'kje gamal hell», blir vi fort sendt tilbake til gamlelandet.
Ni Liv prøver å lure oss med å kalle albumet «Hallingspark» også, men det er i Telemark røttene til bandet befinner seg.
Albumet er det tredje etter navnebyttet fra Bygdabilly band, men ikke det beste.
«Telemarkana» kaller Ni Liv musikken, som også kan beskrives som amerikansk rootsmusikk og americana blandet med norsk folkemusikk.
Gitarist og vokalist Jon Solberg har et godt grep om dialekttekstene, gjerne med et nostalgisk snitt, men musikalsk sliter gruppa med å finne den egenarten den legger opp til.
En liten munnharpe slipper til, men melodiene sliter med å stikke seg ut.
Best er «Hytta», som klokelig er valgt som singel, men arrangementene er ellers ganske uspennende.
Det blir vel mye plankekjøring, for å si det sånn.
| 0
|
304416
|
Gemyttlig kappleik
Bjørn Dæhlie og de andre heltene fra i går tar seg best ut på Youtube, ikke i lekekonkurranse i Åre.
TV:
Da jeg var liten, var svenskene bedre enn oss i alt.
Det er i hvert fall slik jeg husker det.
I dag har de solgt Volvo, Saab er på felgen og svenskene kommer til Norge for å servere mat.
Det føles ikke bare godt.
Innen vinteridrett er vi også mer jevnbyrdige enn på lenge og det krangles iblant i media.
Tanken bak «Landskampen» på TV3 er trolig at de to erkefiendene bør møtes på gemyttlig vis andre steder enn hos Skavlan, så hvorfor ikke arrangere en vennligsinnet tvekamp mellom gårsdagens mestere i idylliske Åre.
Et annen motiv er selvsagt den endeløse resirkuleringen av kjendiser som foregår på alle kanaler.
Ikke underholdere
I den første av ni episoder består det norske laget av Bjørn Dæhlie, Hans Petter Buraas, Tor Arne Hetland, Hilde G. Pedersen, Daniel Franck og Andrine Flemmen.
Svenskene stiller med Pernilla Wiberg, Per Elofsson, Torgny Mogren, Magdalena Forsberg, Jon Olsson og Thobias Fredriksson.
Det skal konkurreres innen storslalom og dragkamp, før Dæhlie og Mogren duellerer i en slags skiskyting.
Den største svakheten med en serie som dette, er at ingen av deltakerne er underholdere.
De er tidligere idrettsutøvere.
Den nest største svakheten, er at ingen tar øvelsene på alvor.
Dette er ingen lek, sier Bjørn Dæhlie, men det er jo bare tull.
«Landskampen» er amatøridrett, festmoro på hytta.
Lite spenning
Mange har et nostalgisk forhold til de gamle heltenes bragder, men det er vanskelig å tilføre «Landskampen» nevneverdig spenning, hvis man da ikke har traumer fra oppveksten knyttet til en eller flere av deltakerne.
De fleste vil nok ha mye større mimreglede av å se Dæhlie, Buraas og de andre vinne gull på Youtube.
Før var det viktigst å slå svenskene.
I «Landskampen» er det viktigst å delta.
Det er en grunnleggende feil innstilling!
| 0
|
304417
|
Bar-rocken lever i beste velgående
The Hold Steady tilbake i kjempeslag.
ALBUM:
Et høydepunkt for undertegnede under årets South By Southwest i Austin var New York-bandet The Hold Steady, også fordi de spilte så mange låter fra sitt geniale album «Stay Positive» (2008) - en deilig miks av garagerock, punk og klassisk rock.
Det er logisk, men også litt overraskende - fordi de allerede mandag slipper sitt første studioalbum på fire år.
Tilstedeværelse Frontmann Craig Finn, som startet The Hold Steady etter at han flyttet fra Minneapolis til New York i 2000, ser kanskje ut som en advokat eller bankmann, men har en sjelden tilstedeværelse på scenen.
Han står ikke stille et sekund, har en voldsom energi, spytter nærmest ut ordene og frir hele tida til publikum.
For en fyr!
Siden sist har The Hold Steady gitt ut livealbumet «A Positive Rage» (2009), mens frontmann Craig Finn i 2012 ga ut soloalbumet «Clear Heart Full Eyes».
Sulten tilbake The Hold Steady virket ikke like «sultne» på «Heaven Is Whenever» (2010), som kunne virke noe mer modent og blasert.
Det er tydelig at sulten er kommet tilbake, for på «Teeth Dreams» setter de igjen tenna i den grummeste rocken, den du kan føle på kroppen når du hører den.
Samtidig toner de ned, i fine «Ambassador» og avsluttende (og ni minutter lange) «Oaks» - begge episk anlagt.
De sier sjøl at de går for «big rock» denne gang.
Musikken passer på et stadion, men er fortsatt aller best på en klubb.
Velkommen tilbake, Hold Steady!
| 1
|
304419
|
Symfonisk blemme fra metalhelt
System of a Down-vokalisten mister grepet.
|||ALBUM:
Det norske punkbandet Kvelertak pynter seg med låttitler som «Ordsmeder av rang».
Det er en betegnelse som for alvor begynner å glippe for Serj Tankian.
Hans naivistiske politiske paroler hadde sin plass i System of a Downs sprelske alternativmetalunivers.
Disse kjentes hakket klammere ut på sangerens glaserte solodebut fra 2007.
Når de nå kommer i symfonidrakt, føles lyrikken mest av alt plump og malplassert.
Kiss og Metallica har tidligere gjort medium vellykkede forsøk med formatet.
I dette tilfellet gir den svulstige innpakningen hele fesjået et ukledelig sus av kabaret.
I låter som «Lie Lie Lie» framstår Tankian mest av alt som en karikert jøgler.
Eller enda verre, en blasert protestsanger som konter ned klagevers mot overflodssamfunnet med ene hånden, mens han spiser druer og drikker dyr årgangsvin med den andre, les «Money».
| 0
|
304424
|
Jente møter alien
«I am Number Four» er en blanding av «Transformers» og «Twilight»
FILM:
Det er sjelden lurt å være optimist, verken i Hollywood eller forlagsbransjen.
«I am Number Four» bygger på en «young adult» sf-roman av Pittacus Lore (psevdonym for Jobie Hughes og den kjente juksemaker James Frey).
Filmrettighetene ble solgt over ett år før boka kom ut i fjor høst og ytterligere fem bøker er planlagt.
Muligens blir det fem filmer, også, selv om «I am Number Four» så vidt har tjent inn budsjettet i skrivende stund.
Michael Bay er produsent, så hvis fans av blekansiktene Bella og Edward lurer på om dette er noe de kan leve seg inn i, vil jeg si at «I am Number Four» befinner seg et eller annet diffust sted mellom «Transformers» og «Twilight» når det handler om å skape interessante karakterer.
Skurker i frakk
Selve historien minner en del av tv-serien «Terminator: The Sarah Connor Chronicles», med en tenåring fra en annen planet som stadig må bytte high school fordi torpedo-aliens vil forhindre ham i å ta eksamen.
Sammen med åtte andre, flyktet John Smith (britiske Alex Pettyfer) til planeten Tellus da deres egen ble invadert og utradert av de onde mogadorene.
Disse slemme gutta har lange, svarte skinnfrakker, gjeller på hver side av nesa og var dessuten usedvanlig slurvete med fluorskyllingen i oppveksten.
Svak kjemi
I gamle dager ble damene glade over å høre at «you will meet a tall dark stranger», men dagens jenter krever mer:
Nå må den utvalgte i tillegg være en disiplinert vampyr eller ha elektromagnetiske kjempekrefter i håndflatene.
Det vil si, Sarah (Dianna Agron, hun som blir gravid i «Glee») aner ikke at John er fra en annen planet og oppdager de overnaturlige kreftene hans etter at forelskelsen er et faktum.
Men de som lager historier om ungdommelig begjær, tror de har skjønt hva jenter lengter etter og det er derfor synd at det slår svake gnister mellom Sarah og John, på tross av sistnevntes hvitglødende hender.
Da gnistrer det desto mer av den sexy, lærkledde Number Six (Teresa Palmer), som hjelper John i kampen mot de tatoverte amfibiene i frakk.
Det underliggende budskapet bak pyroteknikken er, som alltid, at gutter og jenter har lyst på hverandre.
Men det spørs om Michael Bay og regissør D.J. Caruso er de rette til å levere nye versjoner av Edward Cullen, dystre drømmegutter som kjemper for å tøyle begjær og kjempekrefter.
| 0
|
304426
|
Anmeldelse:Mona Levin har laget et familiealbum om det største sviket
Slår fast at den jødiske erfaringen i Norge er en norsk erfaring.
Sommeren 1945 fikk min tante Lillian leiligheten i Bygdøy Alle 33 i Oslo tilbake.
Tyskerne hadde rekvirert den fire år tidligere.
Noen få møbler var borte, men ingenting var ødelagt.
Hun rev ned portrettet av Hitler fra veggen og bodde der til hun døde på åttitallet.
De jødiske eierne av naboleiligheten var ikke like heldige.
Da familien Levin kom tilbake fra Sverige, ble leiligheten deres først plyndret av nordmenn i fredsrus og deretter overtatt av Hjemmefronten, som brukte den som festlokale.
Da Levins endelig flyttet tilbake i september, var møblene «nedhoppet», gulv og dører skutt i stykker.
Det største sviket
Det største sviket
Jødene ble frakjørt av de hvite bussene, mannen som organiserte deportasjonen ble frikjent i rettsoppgjøret, og eiendom nazistene hadde ranet ble ofte verken gitt tilbake eller kompensert for.
Først på nittitallet maktet samfunnet å ta tak i uretten, og siden da har fokuset på denne nedslående historien vedvart.
«Norsk jødisk erfaring er på mange måter god»,
Familieanekdoter
Familieanekdoter
Mona Levin forteller familiehistorien i kjappe vignetter, uten fortellergrep og ofte uten perspektiv:
Fra den litauiske bygda, via, arbeiderklasse på Grünerløkka til borgerskap på Oslo vest.
Morens hukommelse og floraen av familieanekdoter er et overflødighetshorn som datteren med fordel kunne redigert med mer autoritet.
En norsk erfaring
En norsk erfaring
Det viktigste med boka er at den slår fast at den jødiske erfaringen i Norge er en norsk erfaring.
Det gir håp om at det jødiske samfunnet i Norge vil bestå, og at samfunnet vil gi plass til det som med hennes ord er «en del av norsk historie som delvis er ukjent, delvis underkommunisert, delvis avvist».
| 0
|
304427
|
Skinner som en ekte Rubin
Akustisk vellyd på The Avett Brothers' sjuende servering.
ALBUM:
Produsenten Rick Rubin har hatt hendene fulle den siste tida.
Samtidig med ZZ Tops hardtslående «La Futura» kommer en produksjon med et band i en helt annen sjanger, The Avett Brothers' «The Carpenter».
Gjennombruddet Avett Brothers er et av disse bandene som likner på mange andre, men som likevel er noe for seg sjøl.
De debuterte i 2002, og fikk sitt store gjennombrudd med albumet «I And Love And You» i 2009.
Nå er Scott og Seth Avett, som utgjør trioen sammen med Bob Crawford, klare med album nummer sju.
Jayhawks og Wilco
Og det er bare å glede seg over en ny dose massiv godlyd i et landskap befolket av inspirasjonskilder som The Jayhawks, Wilco og Townes Van Zandt.
Ja, så god smak har de tre herrene fra North Carolina, USA!
Harmonier Trioen spiller americana, countryfolk, folkpop og viser, og Rick Rubin har ikke følt noe behov for å gjøre dem til noe annet enn de er.
Her dyrkes fine søskenharmonier og akustiske gitarer.
Det er fengende som bare det, og det er vanskelig å tenke seg at det er mulig ikke å like disse fine representantene for Den Gode Smak.
Banjo «Live And Die» ble valgt som singel fordi det er en av de få låtene Scott fikk spille sitt favorittinstrument, banjo, på!
Det er også et av mange høydepunkter på et album uten dødpunkter.
Vel, døden er faktisk et tema i mange av låtene.
Det har nok noe av sin forklaring i at bassist Crawford har en datter som er kreftsyk.
Det berører selvfølgelig hele trioen - og gjør albumet ekstra sårt.
I «Through My Prayers» blir det direkte trist.
Da føles det litt godt at den siste låten heter «Life».
Paul Newman Også Hollywood får sitt.
Elton John sang om Marilyn Monroe, Madness om Michael Caine og Lambchop og Drive-By Truckers om Steve McQueen.
Helten på «The Carpenter» er Paul Newman - i «Paul Newman Vs.
The Deamons», albumets rocker (eller skal vi si rakker?).
Liker du band som The Felice Brothers, Old Crow Medicine Show, Whiskeytown og allerede nevnte The Jayhawks og Wilco, er dette definitivt et band å sjekke ut.
For - «The Carpenter» er 46 minutter med utsøkt vellyd.
| 1
|
304428
|
Anmeldelse:Farseroman fra bestselgerfenomenet Jonas Jonasson
For mye stillstand mellom slagene.
Forfatteren bak fenomenet «Hundreåringen som klatret ut vinduet og forsvant» er på markedet med sin tredje bok.
Oppskriften er også denne gang basert på skrudde personer som reiser ut i verden og havner i umulige situasjoner — med Jonas Jonassons tørrvittige kommentarer som korrigerende kontrast.
I hovedrollene møter vi en kvinnelig frafallen prest og en desillusjonert hotellresepsjonist — og selvsagt Morder-Anders, mannen som handler før han tenker, i den grad han har noe å tenke med.
Men hjertet er stort og varmt, viser det seg når trioen oppretter et firma — gründerne er jo tidens helter — i den hensikt å bedrive torpedovirksomhet for viderekomne.
Valuta for pengene?
heisann hoppsann!»
Valuta for pengene?
Vi får ta det kronologisk.
Den Forrest Gump-aktige hundreåringen fra 2010 bød unektelig på bisarr situasjonskomikk og godlynt samfunnssatire.
Boka nådde aldri opp og inn i den litterære salongen, men jungeltrommene gikk og salgssuksessen ble desto større for Piratförlaget.
Med oppfølgeren «Analfabeten som kunne regne» kom Jonassons svakheter som forfatter tydeligere til syne:
Skrønen om superjenta fra slummen i Afrika som løste diofantiske likninger og kom i nærkontakt med Norrtälje og en atombombe på avveie, var anmassende og uten framdrift.
Langtekkelig
Også i «Morder-Anders» er det mye stillstand mellom slagene.
Og det er lenge siden raljering med bibelord og prestelig dobbeltmoral vakte anstøt i vår vestlige del av verden.
Langtekkelig
Med velvilje er det kanskje mulig å lese inn i denne historien noen kulturelle referanser til klassiske gangsterkomedier som «Pulp fiction».
Men en farse som «Tomme tønner» er nok mer nærliggende.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.