id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
304429
|
Magisk nostalgitripp
«Midnight in Paris», Woody Allens nye film, er en frydefull tidsreise med Owen Wilson som storøyd guide.
FILM:
Hvis du leser denne anmeldelsen, vil du få mindre glede av «Midnight in Paris» enn undertegnede.
Litt mindre.
Jeg prøver alltid å sette meg i salen med blanke ark og visste ikke annet enn at årets Woody med stor sannsynlighet handlet om en amerikansk nevrotiker i Paris, hovedsakelig på kveldstid, denne gangen spilt av Owen Wilson.
Så, hvis du stopper her:
God film!
Er du glad i Askepott og «Den tapte generasjonen», kan du se fram til en trivelig kinokveld.
De siste ti årene har Woody Allen laget film med venstrehånden.
Som alltid har han skrevet seg gjennom vinteren, filmet om sommeren og klippet sammen historien utover høsten.
Med én hånd på ryggen.
Filmene har ligget på en skala fra fort glemt til fryktelig irriterende, så hvis jeg blander meg i applausen og hevder at «Midnight in Paris» er Woodys beste på minst ti år, betyr ikke det nødvendigvis all verden.
Forfatterdrømmen
Men nok arroganse.
«Midnight in Paris» er en bagatell, men en fornøyelig, bittersøt bagatell.
Det starter riktignok på sedvanlig vis og jeg frykter at Allen skal gjøre det samme for Paris som han dessverre har gjort for London de siste årene.
Vi møter et knippe relativt masete individer på ferie/jobb i Paris.
Gil (En perfekt castet Owen Wilson) og Inez (Rachel McAdams) har ulike mål i livet.
Inez ønsker å bo i Malibu, forsørget av en suksessfull manusforfatter.
Den suksessfulle manusforfatteren, derimot, vil heller være i Paris, verdens navle, kulturens episenter, byen hvor amerikanske forfattere kan skape sin dikterkunst i smakfulle, historiske omgivelser.
Særlig om våren.
Når det regner.
Inez vil shoppe, henge med foreldrene og la seg «kultivere» av en typisk Allen-karikatur (Michael Sheen) som snakker belærende om Rodin, Picasso og annen verdenskunst.
Gil, derimot, liker å vandre gatelangs på den våte brosteinen og når klokka slår tolv, skjer det noe merkelig.
Uten store fanfarer og effekter, blir Gil plukket opp av en bil og transportert tilbake til 1920-tallet.
Her småprater han med Scott Fitzgerald og hans ustabile kone Zelda, deler en vin med Hemingway, flørter med dama til Picasso og får romanen sin vurdert av Gertrude Stein.
Drømmekvinnen
Kanskje skyldes det at Allens idoler er mine idoler, men denne luftige, sødmefylte og naive tidsreisen er virkelig en frydefull fantasi.
Gil er overveldet der han går storøyd omkring, begeistret som et barn, og når han treffer den usannsynlig vakre musen/kulturgroupien Adriana (Marion Cotillard), er drømmen fullkommen.
Det er også på sin plass å rose Darius Khondji (foto) og Anne Seibel (production design) for å bidra til å gjøre 20-tallets Paris så forlokkende.
Mye kan sies om alvoret som ligger i bunnen av denne komedien.
«Midnight in Paris» handler ikke kunst og litteratur, men om nostalgien som farger våre liv.
Mye kan sies, men heldigvis har jeg ikke mer plass.
God reise!
| 1
|
304430
|
Gretten grateng
Styr unna.
FILM:
På «Halo» synger den amerikanske popartisten Beyoncé Knowles ordet «halo» 69 ganger.
Ikke dårlig, med tanke på at låta varer litt i underkant av fire minutter.
At singelhiten mildt sagt er enerverende er ingen overdrivelse.
Poenget er at det mest overraskende med «Obsessed», en vits av en film, er at «Halo», en ubrukelig poplåt, ikke er å finne på soundtracket.
Men sammenlikningen er urettferdig.
Til tross for at «Farlig begjær» ikke er noen genistrek av en film, inneholder den i det minste en nerve, en slags moral, og en grei andel severdighet.
Kvaliteter «Obsessed» mangler.
Parodisk dårlig sjablong Regissør Steve Shills film er lite annet en parodisk dårlig sjablong.
Scener, skuespillere, ja, faktisk hele filmen framstår som ute av balanse.
Ektemannen er ikke engang utro.
Hvorfor, hvorfor, hvorfor, spør man, før man blir så svimmel at man flirer.
At Idris Elba, mannen bak en av de kuleste gangsterskikkelser i moderne tv-historie, Stringer Bell i «The Wire», har takket ja til denne søppelproduksjonen er utenfor min fatteevne.
Kanskje var det Beyoncé som fristet.
Kanskje han ble hypnotisert av hennes sjantende «halo halo halo».
«You are my halo halo halo».
| 0
|
304431
|
Er disse amerikanerne alternativrockens beste band?
Deftones er stadig i kreativ storform.
ALBUM:
Deftones har vist en imponerende kvalitetsmessig stayerevne gjennom sine sju album.
Og selv om de hele tiden har vært i utvikling, har de aldri mistet noe av særpreget eller identitet.
«Koi No Yokan», plate nummer to siden bassist Chi Cheng havnet i koma, er intet unntak.
Fra den hamrende åpningslåten «Poltergeist» er det full kreativ tenning i Deftones-leiren.
Det er fristende å gi seg hen til naturmetaforer om vulkaner som gulper lava og bølger som ruller i store dønninger, det er noe med den suggererende kraften i Deftones musikk som aldri blir gammel.
Låtene sklir sømmløst over i hverandre, hvor knivskarpe riff går hånd i hånd med svulmende og umiddelbare refrenger som har fått et enda større fokus enn før.
Det låter dynamisk og variert og hypnotisk.
Man kan si at «Koi No Yokan» er en slags «White Pony» for Deftones 2.0.
| 1
|
304434
|
- Det handler først og fremst om et stemningsmessig gufs fra fortiden.
Trenger vi Pink Floyds nye album?
ALBUM:
Det er to måter å angripe dette albumet på.
Man kan se på det som en gavepakke til fansen og en hyllest til en av rockens fineste og viktigste instrumentalister, keyboardist Richard Wright, som gikk bort i 2008.
En slags husrengjøring - alt skal frem i lyset.
Man kan også ta «The Endless River» som et litt saktmodig punktum på en spektakulær karriere som kanskje ikke burde ha blitt tuklet mer med.
I hvilken ende du havner må avhenge av hvor viktig man synes at stien skal holdes ren og mystikk skal bevares, som de sier.
Nå har «The Endless River» blitt lansert som et siste fullverdig studioalbum fra Pink Floyd, et av tidenes mestselgende band, og da må man vurdere det ut fra det.
Noen ganger er det en grunn til at ting blir unndratt offentlighetens lys og det kan nok tenkes at dette materialet ble vurdert uegnet da det ble parkert etter innspillingsøktene i 1993.
Innholdsmessig er det nemlig mye godt det tittelen peker på, en endeløs strøm av instrumentalpludring som har få brytninger i temperatur eller valør.
Ei heller tydelige melodiske forankringer - det er mer en rekke akkordskifter med noe attåt.
Og med det er prosjektet allerede begrenset til kategorien for de spesielt interesserte.
Velkjent lydbilde
Wrights brede tepper ligg der som et komfortabelt slør seansen gjennom og bygger opp under den karakteristiske Pink Floyd-tonaliteten.
Trommeslager Nick Mason ligger trygt bakpå og sørger for at festen ikke stikker til himmels og sklir fra hverandre som heliumsballonger uten ankerfeste.
«Allons Y» del 1 og 2 varter opp med denne velkjente og ekkomettede strengplukkingen til David Gilmour.
Ja, den du kjenner fra låter som «Run Like Hell», og «Another Brick in the Wall (part 2)».
Det låter nostalgisk og fint.
Det føles behagelig og man kan nikke anerkjennende, men det spiller ingen rolle når du hopper inn og ut av den i løpet av de 53 minuttene plata varer.
Det blir sjeldent sagt noe viktig, for å si det sånn.
Som album tilfører ikke «The Endless River» Pink Floyd-katalogen noen verdi, men den er en hyggelig gest til en gentleman, og plata vil nok tjene som fin muzak for de mest ihuga.
| 0
|
304437
|
Stoffet drømmer lages av
Den mektige «Inception» gir håp for actioneventyrets fremtid.
Men perfekt er den ikke.
|||
ANMELDELSE:
Noe av det skumleste regissør Christopher Nolan vet, har han sagt, er tanken på ikke å være i kontroll over sitt eget liv.
Kanskje er det derfor han bygger opp filmene sine slik Daidalos bygget opp legendenes labyrint på Kreta.
For de smarte, men forpinte hovedpersonene er handlingsforløpene gåter som nær driver dem til galskap, de må gjennomskue en annerledes verden, beherske dens regler, for å få det som betyr mest for dem.
I «Memento» forsøker Guy Pearce å takle sine egne hukommelsestap ved å tatovere viktige opplysninger på kroppen.
I «The Prestige» spiller Hugh Jackman og Christian Bale to tryllekunstnere som er besatt av å gjennomskue hverandres triks.
I «Insomnia» er Al Pacino etterforskeren som må spille et nytt spill når morderen han jager, viser seg å være i posisjon til selv å kunne jage sin forfølger.
Og i «The Dark Knight» sliter Christian Bales Batman med en følelse av maktesløshet stilt overfor Heath Ledgers Jokeren, som alltid ligger to skritt foran mørkets ridder i egenskap av at han styres av en tilsynelatende umotivert anarkisme, og dermed er fullstendig uforutsigbar, han danser over ubrytelige grenser og lokker Batman til å gjøre det samme.
For kinogjengeren er Nolans filmer kløktige spill, hjerneleker som oftere enn ikke følger en istykkerrevet kronologi og venter med å gi både publikum og protagonist vesentlig informasjon før det nesten er for sent.
Med «Inception», Nolans største og mest barokke lerret hittil, går han et skritt lenger og lar størsteparten av handlingen foregå i et landskap av drømmer.
Cobb (Leonardo diCaprio) er en uortodoks industrispion:
Han gir sine klienter ideer han henter ut av underbevisstheten til ingeniører og direktører når de sover og gir til konkurrenten.
Så får han et annerledes oppdrag:
Saito (Ken Watanabe) vil at han skal bryte seg inn i drømmene til arvingen Fisher (Cillian Murphy), ikke for å fjerne en idé, men for å plante en:
Fisher skal våkne med et ønske om å oppløse selskapet til sin døde far, Saitos rival.
Belønningen er av en art den fredløse Cobb ikke kan si nei til.
Så Cobb samler den gamle gjengen og setter i gang, i sekvenser som åpenbarer at «Inception» på et plan egentlig er en god, gammeldags «nå raner vi banken»-film, og der et tilstrekkelig antall av spillerne får anledning til å utbryte «Men det er umulig!» på en måte som får deg til å skjønne at jo da, det lar seg nok gjøre, endatil i løpet av de neste to timene.
Og dette er et vesentlig trekk ved Nolans filmer:
De er først og fremst godt gjennomførte underholdningsfilmer med eksistensielle basstoner.
Det er urettferdig mot «The Dark Knight» å utrope filmen til et filosofisk mesterverk, som noen har gjort — idégrunnlaget er ikke så mye mer komplekst enn at ordensmakten stadig vil støte på vanskeligheter i konfrontasjon med det forføreriske anarkiet - men Nolan anvender de urgamle motsetningene på en glimrende måte og skaper en annerledes actionfilm med overbygning.
På samme måte er «Inception» ikke først og fremst et eksempel på blendende tenkning — utlegningene om hvordan drømmene våre er strukturert virker ganske selvsagte - men på hvordan drømmepsykologi kan brukes til å skape en mektig actionfilm som ikke ligner noe annet.
Her skapes den særegne spenning som oppstår når publikum blir bedt om å akseptere en verden som følger en helt annen logikk enn hva de er vant til — og blir med på leken i den grad at de i filmens siste tredjedel sitter med oppsperrede øyne og ikke merker at man har skubbet seg så langt frem på kinosetet at det grove stoffet klør mot deres egen solbrente hud.
For så nervepirrende er det.
Det store og langvarige actionopptrinnet, som i sin helhet skjer inne i Fishers hode, lar hovedpersonene befinne seg på fire forskjellige plan av underbevissthet, som beveger seg i ulikt tempo.
At det likevel fungerer så fabelaktig godt, og treffer topptonene så rent, sier sitt om hva for en virtuos Nolan er blitt i sin sjanger.
Nettopp derfor er det Nolan muligens er det største og beste håpet for actioneventyrets overlevelse og fremgang.
I vinter gikk diskusjonen om den teknologisk nyvinnende «Avatar» representerte kinofilmens fremtid i en tid der filmpublikummet ikke trenger bevege seg en meter for å få de nyeste filmene paradert foran øynene på seg, på en flatskjerm på størrelse med en liten flodhest.
Men «Avatar» var i sin kjerne en bagatell, en banal fortelling i vakre klær.
«Inception», på den annen side, er en frisk fusjon av form og innhold:
Et plott som egger filmens visuelle formgivere til å skape imponerende og dypt originale scener, som når Cobb skal lære den unge, begavede arkitekten Ariadne (Ellen Page) å designe drømmer, og tar henne med på en vandring i et Paris som plutselig vrir seg i nye vinkler, folder seg sammen og blir en dobbelt by.
Bare at det som skjer, er så vanskelig å beskrive, sier sitt:
«Inception» er ikke en film du ser noe annet sted enn i en kinosal.
I dette mylderet er det ikke så lett å være menneske.
For det første fordi verken katten, Cobb, eller musen, Fisher, har det noe bra.
De lengter, i mildt kjedsommelig grad, etter en tapt eller tenkt nærhet de neppe vil få oppleve igjen.
For det andre fordi «Inception» emosjonelt er ganske grunn, til tross for at soundtrackets endeløse loop av sørgemarsjer vil ha deg til å tro noe annet.
Det store birollegalleriet har lite å spille på.
De er tilsynelatende nomader, uten relasjoner eller forankring noe sted, og funksjonen deres er i stor grad å greie ut om drømmenes innfløkte geografi.
Her slukes «Inception» av sine egne ambisjoner.
Den forsøker å være både actionfylt, filosofisk eggende og følelsesmessig vektig på en gang.
Det går ikke.
Når man stormløper gjennom en labyrint, kan man ikke stoppe opp og se nærmere på hva som finnes rundt hvert hjørne.
Men med sin sedvanlig gode smak i skuespillere har Nolan sørget for at hans drømmeverden er befolket av noen av de sterkeste og mest spennende skuespillerne som de siste årene har sneket seg inn på Hollywoods a-lister via uavhengige og internasjonale filmer.
Watanabe, Murphy og Page, samt Joseph Gordon-Levitt og Marion Cotillard, har alle den egenskap at vi ikke blir lei av å se på dem, de ser ut som om de gjemmer på en hemmelighet, en innsikt, selv når de resiterer de mest skjematiske replikker.
De ser ut som om de har en historie selv om filmen aldri gir dem en.
Cotillard spiller Cobbs døde kone, en av dem vi etter hvert faktisk får lære å kjenne, og den oscarvinnende skuespilleren takler det som kanskje er filmens mest krevende rolle:
Fordi hun bare opptrer i Cobbs drømmer, er hun knapt et menneske, men en idealisert versjon av noe som en gang var — samtidig som hun har dette ved seg at vi, og Ariadne, aner at det ligger noe mer under, noe farlig, som ikke bare kan bryte med, men være en del av det myke og vakre.
Og slik blir den alltid overbevisende sorgtunge diCaprios Cobb i slekt med Nolans andre herjede helter:
Han må mestre en drømmeverden som stadig flerres opp og forstyrres av det vonde han selv bærer med seg i underbevisstheten og ikke er mann om å undertrykke.
Og slik blir Pages Ariadne knyttet til Daidalos? historie:
Ifølge mytologien var Thesevs den eneste mannen som kom seg levende gjennom labyrinten, fordi den kretiske kongens datter, Ariadne, ga ham et rødt nøste og ba ham feste tråden ved døren, slik at han ville finne tilbake til veien ut.
Om Cobb, «Inceptions»
Thesevs finner utgangen til sist, er egentlig uvesentlig.
Her er det veien som er målet, og det er garantert en trasé du ikke har gått før.
| 1
|
304438
|
Dama som fikk Pete Townshend til å grine
Soulveteranen gjør britiske rockklassikere til sine egne.
|||
ALBUM:
Bettye LaVette (64) spilte inn sin første plate for snart 50 år siden og får et stadig større renommé.
Coverlåtsamlingen «Scene of the Crime» (2007) ble en triumf, og nå kommer oppfølgeren:
Kjente sanger av britiske musikere, fra Pink Floyds «Wish You Were Here» til Ringo Starrs «It Don't Come Easy», fra Rolling Stones' «Salt of the Earth» til Moody Blues' «Nights in White Satin», fra George Harrisons «Isn't It a Pity» til The Animals' «Don't Let Me Be Misunderstood».
Samtlige smeltes om og trer fram som klassisk, amerikansk soul, en sjanger «den britiske bølgen» selvsagt ikke hadde eksistert uten.
LaVette erobrer suverent disse lekre låtene og gjør dem til sine.
Sumpdyp soul, uten nonsens.
Albumet toppes med en liveversjon av The Whos «Love Reign O'er Me», framført i Kennedy-senteret i 2008.
Den skal ha fått Pete Townshend til å begynne å grine.
Han er ikke alene.
| 1
|
304439
|
Skuffende dubprosjekt fra superprodusent
Daniel Lanois bruker ikke alt han har i verktøykassa.
ALBUM:
Daniel Lanois har gitt meg en av tidenes musikalske opplevelser.
Under South By Southwest-festivalen i Austin i 2003 holdt han innledningstalen, og brøt opp praten med en helt guddommelige versjon av instrumentalen «Transmitter» fra hans da ennå ikke utgitte «Shine»-album, helt alene på pedalsteelgitar.
«Black Dub» er på ingen måte oppfølgeren til «Shine», det er et prosjekt som på ganske fantasiløs måte forener Lanois' default produksjonsestetikk med relativt hvit dubreggae.
På denne flekken av sjangerkartet kunne Lanois trengt hele sitt soniske arsenal, som tablåtenkningen fra den siste Neil Young-skiva og gjerne den steelgitaren også — den stikker så vidt innom på den smukke soulballaden «Surely» — i stedet for å havne i dette uinspirerte landskapet av Edge-aktige gitarer, ivrige bassganger, bluesfakter og pseudo-Massive Attack-darkness.
I sine beste stunder minner dette litt om det Lanois hjalp indie/triphopgruppa Luscious Jackson med å oppnå midt på 90-tallet, bare uten pophjerte og sjarm.
Som produsent kan man si mye om Daniel Lanois, men han er åpenbart ikke den nye Lee «Scratch» Perry.
| 0
|
304440
|
Pressetisk grenseland
Naboer, venner og nærmiljø vil ikke ha problemer med å gjenkjenne de bortførte barna TV 2 har laget dokumentarserie om.
TV:
Paragraf 4.8. i Vær varsom-plakaten:
Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet.
Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.
Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.
I kveld viser TV 2 det første av fem programmer i dokumentaren «De bortførte barna» som tar utgangspunkt i at det hvert år blir bortført 50 barn i Norge.
Reporteren som tar barna på alvor er Marco Elsafadi, som noen husker da han under Idrettsgallaen ble Årets forbilde og fra da han sto midt i den TVNorge-sendte serien «Med blanke ark» i 2011.
Presseetisk er denne serien helt i grenseland ved at den uskyldige tredjepart, barna - selv om de er sladdet og forsøkt uidentifisert - blir eksponert kraftig i kraft av sine uenige foreldre.
Naboer, venner og nærmiljøet er jo fullstendig klar over hvem disse barna er.
Her beveger TV2 og reporter Marco Elsafadi seg i et delikat og noe grumset farvann selv om Marco Elsafadi har de aller beste hensikter ved å skulle forsøke å være barnas advokat, men det blir også en slags bortførte barns «Tore på sporet».
Reporteren er og blir en viktig aktør, selv om han gjentar med stor troverdighet at han gjør dette for å hjelpe barn, de som selvsagt lider av at foreldrene ikke snakker sammen.
Prisverdig, men etter å ha sett de to første episodene sitter denne anmelder igjen med en følelse av å bli en titter inn i et taushetsbelagt landskap der, uansett de gode hensikter, ungene igjen ender opp som dem som bærer den aller største belastningen.
Samtidig:
Serien viser at barn fortjener alle de voktere, gode medmennesker, politikere, venner, familie og advokater som finnes for at de skal slippe å bli utsatt for enorme påkjenninger fordi foreldrene har kjørt samlivet i grøfta.
Og media skal selvsagt belyse slik saker titt og ofte, men bortførte barn er ikke noe som egner seg for en tv-serie, kall meg gammeldags og moralist.
Lever med det.
Og, samtidig får vi ikke god kunnskap om bakteppet for hvorfor det ble som det ble når et foreldrepar går fra hverandre og det ender opp med bortføring, krangling og rettssaker.
«De bortførte barna» er i utgangspunktet et dansk tv-konsept som nå er adoptert av TV 2.
Serien vil kunne sette i gang en debatt om hva myndighetene gjør for å hjelpe barn som blir bortført fra Norge, hva gjør barnevernet, rettsstaten og hvem snakker og følger opp deres sak?
Men det er grunn til å gjenta paragraf 4.8. i Vær varsom-plakaten:
Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet.
Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.
Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.
| 0
|
304445
|
Sang mens han fikset toaletter, ble oppdaget av talentspeider
Charles Bradley debuterer som soulsanger i en alder av 63 år.
ALBUM:
Charles Bradley er 63 år gammel og jobbet for kort tid siden delvis som rørlegger, delvis som sanger under navnet Black Velvet på en klubb i Brooklyn.
Etter at Bradley fikset toalettet i lokalene til soulselskapet Daptone, skal en av de lynskarpe talentspeiderne ha oppsøkt klubben og lyttet til Bradleys fabelaktige tolkninger av klassisk soul-materiale.
Siden 2002 har han vært ute med noen singler der han synger sammen med Menahan Street Band.
Slåss for tilværelsen Bradley har slåss for tilværelsen som sanger siden han ble inspirert av James Brown på 60-tallet.
Stemmen er fylt både med erfaringen fra et hardt liv og inspirasjon fra Brown, Wilson Pickett, Sam & Dave, Otis Redding og så videre.
For et sting, for en intensitet!
Under Bradleys bedende, tryglende, krevende, lidende, anklagende røst vugger et rått komp, med sterkt spenn mellom blåsere, kor, hammondorgel, trommer, gitarer på den ene siden og nakne rom på den andre.
Har svaret Kopi av en gammel resept?
Utvilsomt, Stax og Muscle Shoals viste i sin tid veien og den er der ennå.
Men samtidig er dette en maktdemonstrasjon, en insistering på at det også i vår tid fins en plass for melodisk sterk og tematisk tydelig rythm'n blues, med et innhold som spenner fra protest til kjærlighet og lengsel.
«Why is it so hard/to make it in America?», spør Bradley i en av de sangene han har vært med på å skrive selv.
Denne plata gir svaret; en evig kamp; et rop fra en levende sjel, på et soulspråk som aldri dør.
| 1
|
304449
|
Pen og pyntelig middelalderfantasi
«The White Queen» er en kioskroman for skjermen.
TV-SERIE:
Når det fungerer, kan lite være så frydefullt underholdende som et skikkelig kostymedrama om makt, manipulasjon og inderlige romanser.
Etter vellykkede «The Tudors» og «The Borgias» og knallsuksessen «Game Of Thrones», er derfor forventningene trygt på plass til BBCs og Starz' ferske serie i sjangeren.
Dessverre faller den rimelig flatt til grunnen.
Serien Philippa Gregorys boktrilogi «The Cousins' War», og følger tre sterke kvinner involvert i 1400-tallets britiske rosekriger.
Når unge Edward IV tar tronen fra slektningen Henry VI, innynder den ferske enken Elizabeth Woodville seg hos ham og blir snart hans dronning.
Det faller ikke i god jord hos hans nærmeste, og dermed er intrigemakeriet og krigshissingen i gang.
Kvinnelig målgruppe
«The White Queen» er åpenbart skapt for å tekkes et kvinnelig publikum.
Kvinnene er i fokus og driver mye av handlingen, samtidig som kjærlighetshistorien som åpner ballet både sørger for en solid dose naken mannekropp og er av den pubertalt episke typen.
Med samtidsbrillene trygt plassert på nesen er Edward yrende forelsket, lojal og respektfull, og våre heltinner møter sjelden vesentlig motbør når de hever stemmen og belærer sine fedre og ektemenn.
I 1464.
Denne skjønnmalte ønsketenkningen, en infantil fantasi om å gjenopprette rettferdighet, er symptomatisk for seriens manglende kompleksitet.
I «The White Queen» er problemene overtydelige og løsningene likeså, og du skal være ganske opptatt med noe annet for ikke å få med deg hvem som er snille og hvem som er slemme (Hint: de har dårlig sex).
Det tar mye av brodden av det politiske spillet, som etter hvert får langt mer plass.
Og hvor er skitten?
Sykdommen, elendigheten, fattigdommen?
Ikke i denne utgaven av middelalder-England.
At serieskaperne har et omtrentlig forhold til historiske fakta får være greit (det er et relativt vanlig grep i historiefortelling, og de store linjene er intakte), men denne pent pyntede tilnærmingen bidrar lite til å gi «The White Queen» dybde.
| 0
|
304451
|
Norges svar på Arcade Fire?
Team
Me sparer ikke på noe på sitt nye album.
ALBUM:
Elverumsbandet Team
Me gjør det av og til litt vanskelig for seg selv.
De har en tendens til å leve i motsatt ende av less is more-tankegangen.
Det kan ofte få smått katastrofale utfall dersom man ikke holder tunga rett i munnen.
Deres widescreen indiepop slås opp på stort lerret og er så mettet på detaljer at man skal ha solide saker i bunn for å bli hørt.
Den gode nyheten er at gjengen har akkurat det.
Godt hjulpet av barnekor (hjembyens eget), strykere og annet orkestralt tilbehør, løftes låter som «Did We Lose Something Here» og «The All Time High» til stratosfæriske høyder.
Arcade Fire-aktige «Kick & Curse» lener seg tyngre på gitaren, mens «F is For Faker» viser at bandet også kan skrive låter som kan regjere på radio.
«Blind As Night» er et fantastisk fargespill av en symfonisk pop-låt.
Av med hatten, det er en ny indie-konge i landet.
| 1
|
304453
|
En god skrekkfilm i plateform
Vakkert om stygge ting.
CD:
Et viktig øyeblikk i «A Woman A Man Walked By» finner sted et par-tre sekunder før spor to slutter:
Sangen er over, men mikrofonen står fortsatt på, og en av de tre P J Harvey?ene — som nettopp har erklært at «there is no laughter in the garden» gjentatte ganger i munnen på hverandre — hiver etter pusten mens hun ler et enkelt «heh».
I en annen sammenheng ville ikke denne detaljen være nevneverdig.
Det er ikke uvanlig at plateopptak beholder et mumlet ord eller to fra studio, om ikke annet så nettopp for å minne lytteren på at det man lytter til faktisk er et menneske i et studio.
Men når P J Harvey ler et «heh» og hiver etter pusten akkurat der, er det så upassende, den foregående tekstlinja så vel som sangen i sin helhet tatt i betraktning, at det etablerer det ennå gryende albumet som en ubehagelig effektiv øvelse i frastøtende suggesjon.
Friksjonsfylt Harvey og John Parish har en lang historie som musikalske samarbeidspartnere bak seg, og det høres godt på dette, deres andre album med delt signatur.
Parish har stått for all musikk og de fleste instrumenter, mens Harvey leverer tekst og sang uten at det noen gang høres ut som om den ene tolker den andres materiale.
Det er bare ett musikalsk maskineri i spill her, plassert et friksjonsfylt sted mellom de to.
Som en god skrekkfilm
Denne friksjonen slår, både lydmessig og tekstmessig, krasse, vulgære gnister på platas andre halvdel.
Men ubehaget er der atskillig tidligere.
Selv de roligste sporenes trubadursang har en underliggende dissonans av feilhet, som om noe nettopp har gått veldig galt, eller er i ferd med å gjøre det hvert øyeblikk, som i en god skrekkfilm.
Og når Harvey kommer til det punktet hvor hun skriker «I want your fucking ass!» eller bare regelrett bjeffer i mikrofonen, blir man mest lettet over at noe av trykket endelig slapp ut.
Inspirert perversjon
Det er nok av småting man kan applaudere for «A Woman A Man Walked By» for, fra at det er kortfattet med sine 38 minutter, via at det ikke er et overflødig spor å finne, til det evinnelige faktum at det tilsynelatende ikke er mulig for Harvey å lage lyder med strupen det ikke er givende å høre på.
Til sjuende og sist er imidlertid platas triumf dens inspirerte perversjon; viljen til å ta for seg angst, sorg, mareritt og aggressivitet på en ærlig måte, uten å gjøre det av pliktfølelse eller mangel på alternativer.
Men derimot fordi det tydeligvis er så gøy.
| 1
|
304455
|
Fortreffelig engelsk-trøndersk samarbeid
Denne duoen er en av norsk musikklivs mange hemmeligheter.
ALBUM:
Som John Heitman og Mark Gregory utga de i 2008 cd-en «Chronicles», som nå er blitt bandnavnet.
Platetittelen betyr noe slikt som «en liten bar».
Begrenset rom
Det kan hentyde til at dette er en form for minimalistisk musikk og at det kanskje beste stedet å få den oppført, er et begrenset rom der man kan felle en tåre i ølet dersom det passer, i stil med sangene til en Texas-høvding som Guy Clark.
Begge spiller gitar, helst akustisk, men også elektrisk når det passer — i tillegg dukker andre instrumenter opp; fra saksofon til fele, fra munnspill til hammondorgel.
Nennsomt
Men særdeles nennsomt, og med plass til store rom som styrker inntrykket av stille meditasjon og undring over livets gleder og sorger.
Som på forrige album står de for annenhver låt, men er så samstemte at det hele glir fagert opp i en høyere enhet.
| 1
|
304456
|
Anmeldelse:Historien om birkebeinerne fortjener litt bedre barnebøker
Virkeligheten var spennende nok.
Historien om birkebeinerne og den norske borgerkrigstida er som skapt for moderne barne- og ungdomsbøker:
Her er brutal maktkamp, mot, kjærlighet og bøttevis med action.
Mange populære fantasyromaner har foregått i et nordisk middelaldermiljø, og det er egentlig rart at vi ikke har fått flere bøker om «the real thing» de siste åra.
Men nå viser to nye birkebeiner-bøker at virkeligheten var spennende nok.
Filmmanus
Filmmanus
Ewo skriver i etterordet at filmmanusets kjappe sceneskifter har vært en utfordring.
Det synes.
I stedet for å legge perspektivet hos én person, får vi et slags allvitende ovenfra og ned-perspektiv.
Vi inviteres inn i hodet på først den ene og så den andre, men kommer ikke innpå noen.
Jeg skulle ønske Ewo hadde (fått) frigjort seg mer fra filmmanuset, for en roman — også en for barn — må lodde litt dypere.
« Birkebeinerne » Jon Ewo/ Ravn
Lanesskog (orig.manus)/ Kristoffer Damskau (ill.)
3
+ Vis mer
Sjanger
Forlag Ena Utgivelsesår
ISBN 9788299996150
Kjøp boken hos ARK
Grufulle drap
Grufulle drap
Ingen skal være i tvil om hvem som er slu, slem eller snill.
Det blir mye «telling» i stedet for «showing», og en del klossete formuleringer, som her:
«De vekslet blikk og klarte å si hverandre alt hva de følte, bare med øyene.»
De naturtro illustrasjonene til Kristoffer Damskau trekker opp.
Også han har brukt filmen som mal, men har skapt et eget uttrykk som kler fortellingen usedvanlig godt.
Naturbildene er majestetiske, og den hvite og blågrå fargepaletten gir en kald og trolsk stemning.
Her er fartsfylte kampscener bak et slør av dalende snø, som minner om at naturkreftene var en viktig brikke i spillet om tronen.
Sakprosa?
Sakprosa?
I fiksjonskapitlene møter vi Håkon Håkonsson 11 år etter ferden over fjellet.
I disse åra har han bodd hos kong Inge i Nidaros.
Når kongen plutselig dør, rykker Håkon fram som arvtaker, men ikke uten rivaler.
Alle kapitlene er proppet med informasjon om historiske hendelser og dagligliv i middelalderen.
Det er interessant, men også litt av problemet.
Det er ikke umiddelbart lett å skille fakta fra fiksjon, selv om fiksjonsdelen er lagt i munnen på jeg-personen Håkon.
Også faktadelene har det elementer av fortelling, mens de fortellende kapitlene er fulle av fotnoter og informasjonstunge replikker.
Begge deler bremser framdriften.
Fortellingen er dessuten svært romantiserende.
Er det sannsynlig at Håkon allerede som 13-åring var forelsket i ni år gamle Margrete Skulesdatter, som han senere skulle inngå et høyst politisk ekteskap med?
Eller at Skule Jarl gikk helt ustraffet fra et drapsforsøk på den unge kongen?
I en sakprosabok der det er uklart hva som er sant og hva som er diktning, er den slags ikke helt uproblematisk.
| 0
|
304457
|
Kevin Smith kunne like gjerne tegnet en tiss på guttedo-veggen
Bruce Willis og Tracy Morgan redder ikke «Cop Out».
|||FILM:
Filmen «Cop Out» prøver å være, finnes fra før.
Den heter «Dødelig våpen», og den er bra.
Men der Mel Gibson og Danny Glover ble nittitallets radarpar, virker Bruce Willis og Tracy Morgan som om de spiller i hver sin film, hver sin dårlige film sådan.
Det er bare trist.
Macho-WillisWillis' rolle, Jimmy, er Europris-versjonen av alle andre roller han har spilt de siste tredve årene:
En durkdreven politiveteran med pokerfjes og sardoniske machoreplikker hvis eneste såre punkt er det fallerte ekteskapet og datteren han aldri ser.
Så når ekskonas bløtaktige nye ektemann tilbyr seg å betale datterens bryllup, reagerer Jimmy som en mann av hans kaliber skal:
Med en trussel om fysiske represalier og en halstarrig ed om å betale femtitusendollarsfesten sjæl.
Det klarer ikke Jimmy med mindre han selger det mest verdifulle baseballkortet sitt.
Hvis du tror han klarer dét uten at noe går galt og kortet faller i hendene på den meksikanske mafiaen, ser du for lite film.
I svimeWillis kunne gjort dette i svime og det er akkurat det han gjør.
Han går rundt med et slags unnskyldende «jeg-er-kontraktbundet-ok?»-uttrykk i ansiktet.
Så kan det innvendes at ni år i politipartnerskap med Tracy Morgan kan ta livsmotet fra hvem som helst.
Morgan, hvis brå berømmelse skyldes rollen som seg selv i komiserien «30 Rock», spiller Jimmys skrålende, brølende sidekick Paul, og befester sin posisjon som USAs mest irriterende mann.
BlødmeteMen ursynden i «Cop Out» er at regissør Kevin Smith, som har skrevet og regissert kultfilmer som «Clerks» og «Dogma», i sin niende film har forlatt skrivebordet og påtatt seg å filme noen andres tekst.
Randal og Jay i «Clerks» er ikke noe mindre skitne i munnen enn Paul i «Cop Out», men de er vittigere, den sexfikserte guttepraten er bedre formulert, mer innovativ.
Robb og Mark Cullens manus til «Cop Out» er en endeløs strøm av blødmer som det burde være fengelsstraff for å ytre for alle over den kriminelle lavalder.
Når Seann William Scott er den morsomste i filmen din, er det ikke noe godt tegn.
Dårlig action
I en film som krever et minimumsantall biljakter og slåsskamper blir det også tennergnissende tydelig at Smith ikke er noen actionregissør.
Når Willis blir påkjørt av en bil, er det nesten så du ser putebufferen bilen stopper inn i, før den liksomtrufne Willis ruller rundt på asfalten i neste bilde.
Smith er utilgivelig tung på labben i slike scener, som mer enn noe annet trenger tempo og timing.
I stedet for å blåse av millioner på dette søppelet kunne Smith gått inn på guttedoen på den nærmeste ungdomsskolen og tegnet en tiss på veggen.
På den måten ville han fått sagt akkurat det samme til akkurat det samme publikummet.
| 0
|
304458
|
Kornete kammerskrekk
«The Quiet Ones» har ikke helt styring på skremmingen.
FILM:
Det er det frilynte syttitall.
En egenrådig professor, hans unge, nervøse håndlanger med filmkamera, en akademisk babe med miniskjørt og knestrømper og hennes naive beiler blir personas non grata ved Universitetet i Oxford, og trekker seg ut på et øde landsted for å finne ut hva som feiler den femte i følget:
Jane, en ung jente med mentale problemer og vagt illevarslende hallusinasjoner.
Gjennom noen ikke utpreget humane eksperimenter vil professoren fysisk drive ut det som plager pasienten - noe som viser seg å være langt mer håndgripelig enn han så for seg.
Sjalusi og makt Koloritten er passe kornete og mettet, og det ofte håndholdte kameraet går tett opp i ansiktene på de fem, som har en mer interessant dynamikk seg imellom enn hva skrekkfilmsjangerens til forveksling like tenåringsgjenger har for vane.
Det handler om sjalusi, makt og lojalitet.
Ungdom, tiltrekningskraft og autoritet er som vanlig ulikt fordelt, og de sedvanlige feider og forhold oppstår.
Vilkårlig skremming
Som skrekkfilm kommer imidlertid «The Quiet Ones» til kort.
De brå, innkastede skvetteøyeblikkene virker vilkårlige, mest av alt motivert av at det er lenge siden forrige rykk i stolen enn at de skal inngå i noen sammenhengende historie eller mønster.
Luken i døren til rommet der Jane holdes innesperret, brukes på effektfullt vis som en slags borte-tittei-lek med seeren.
Men ellers skremmes det på en måte som fremkaller blasert irritasjon mer enn frykt:
En luende flamme her, et brått sår der, et emblem som må slås opp i en tung, støvete bok før det ikke er noe mer å si om det, alt inngår i noe som mest av alt føles som en skyflende parade av konvensjoner.
Fin narsissist Jared Harris, først og fremst kjent fra «Mad Men», er fint narsissistisk som professoren som begjærer både det ene og det andre.
Ellers viser «The Quiet Ones» at det finnes klare fordeler ved å lage historisk horror, blant annet ved at telefonledninger og filmruller plutselig er noe man må forholde seg til.
Men det er altså også, dessverre, et sammenhengende manus.
| 0
|
304459
|
Iherdige trommetriks er ikke nok
Vakkert, men på grensen til stillestående fra Food deres stjernehjelpere.
|||
ALBUM:
Virker umiddelbart spennende, dette.
Duoen Food — den engelske saksofonisten Iain Ballamy og den norske trommeslageren Thomas Strønen — gir ut sin sjette plate, med gjestespill fra jazzstjerne Nils Petter Molvær og østerrikske Fennesz.
Prima lagSistnevnte er en helt for alle som liker knitrende, skurrende elektronisk musikk og han har tidligere samarbeidet med vidt forskjellige typer som Frode Grytten og Mike Patton.
Et prima lag musikere, og tidvis skaper de også veldig vakker, meditativ improvisasjonsjazz.
Særlig interessant blir det på «Mictyris», når Strønen får slått skikkelig fra seg, omgitt av motstridende stemningsrapporter.
Mot slutten av «Fathom» er det dessuten lett å identifisere Fennesz sine varme dønninger av vridd og elektronisk bearbeidet gitarlyd.
Nesten sløvendeMolværs gjenkjennelige romklanglur føles derimot noe forutsigbar på denne innspillingen, selv om den ofte er ubestridelig skjønn, og det samme kan kanskje sies om albumet i sin helhet.
For dessverre er «Quiet Inlet» blitt en noe safere affære enn undertegnedes Food-favoritter — «Veggie» og «Last Supper», begge utgitt på etiketten Rune Grammofon.
Det er lett å ty til vidde- eller fjordjazz-begreper, overraskelsesmomentene er færre og ofte virker monotonien sløvende, på tross av Strønens iherdige trommetriks som hele tiden prøver å drive musikken videre.
| 0
|
304465
|
Lønn i himmelen
Fremtidsfabelen «Elysium» klarer ikke å utnytte sitt eget interessante premiss.
FILM:
I gresk mytologi er Elysium en slags himmel under jorden:
Det stedet av dødsriket Hades der de edle av hjertet havner etter døden.
Elysium i filmen ved samme navn er over og ikke under vanlige mennesker, det er en bebodd romstasjon like utenfor jordens atmosfære.
Men den er kanskje enda vanskeligere å slippe inn i, og denne gangen går det ikke på dyd.
Stasjonen er tilfluktsstedet for jordens rikeste i det 22. århundre etter at planeten er blitt overopphetet og overbefolket.
Bermen som er igjen der nede, drømmer bare om å komme opp.
En av dem er biltyven Max (en uvanlig oppumpet Matt Damon).
Når Max utsettes for dødelig stråling, blir behovet for å nå den medisinsk avanserte verden over skylaget med ett langt større.
Samfunnskommentar
Den sørafrikanske regissøren og manusforfattere Neill Blomkamp hyllet som science fiction-filmens mulige frelser da han spillefilmdebuterte med «District 9» i 2009, som ble Oscar-nominert.
Der lot han en romvesenrase lande på jorden og bli internert i ghettoer utenfor Johannesburg, og dermed bli plassert underst i et nytt Apartheid-regime.
Også «Elysium» er en samfunnskommentar:
Det sirkelrunde slottet i himmelen er vesten, selve jorden er den tredje verden.
De skranglete romskipene som ulovlig forsøker å frakte desperate flyktninger fra det siste til det første, til et sted med nye muligheter og ordentlige helsetjenester, er som båtene som legger ut fra Nord-Afrika på vei mot Europa.
Sjansen for å forulykke eller bli stanset på veien, er stor.
Ordinær affære
«District 9» var basert på et besnærende premiss, men gikk tom for plott underveis.
«Elysium» mister friskheten langt tidligere.
Det er som om Blomkamp peker på filmens verden og vår og sier «se, en parallell»!
Men han har ikke noe å si utover dette.
«Elysium» er fortærende enkel i sin tekning.
Ikke på noe tidspunkt tar den opp de reelle utfordringene knyttet til presset på grensene inn til den privilegerte delen av verden.
Skal man bare slippe alle inn?
Vil ressursene uten videre kunne fordeles på så mange?
Hvor mange skal så få slippe gjennom?
Hva med å hjelpe folk der de er, forsøke å gjøre den delen av verden de rømmer fra, til et bedre sted?
Lar det seg gjøre utenfra?
Slike spørsmål har tilsynelatende aldri streifet Blomkamp.
Dermed blir filmen hans en ordinær actionaffære og en platt satire der de fattige og godhjertede settes opp mot en arrogant overklasse som bare vil trekke opp stigen etter seg.
Skurkaktig Foster
En av dem er Jodie Foster, som spiller en frossen elysisk forsvarsminister i stålgrå drakt.
Både hun og agenten hun har plantet på jorda (Sharlton Copley, som var slik en original hovedperson i «District 9») er kjedelige i sin ublandede skurkaktighet.
Damon gjør det han kan, men Max gjør mer inntrykk som fysikk enn som karakter.
Også tempoet og klipperytmen er haltende.
Som «District 9» er «Elysium» i det ytre overbevisende og realistisk.
Alt på jorden, også høyteknologien, ser slitt og rustent og brukt ut.
Dessverre ruster også filmens lovende idé altfor fort.
Stem fram årets film
Hvilken film mener du er mest underholdende eller mest rørende?
Hvilken film fortjener ros og oppmerksomhet?
Hvem fortjener Folkets Amanda?
| 0
|
304469
|
Den ropende gutten
«Mamma» drar deg inn i et annerledes, intenst og høylydt sinn.
FILM:
Noe er annerledes.
Eller, mye er annerledes.
Lyden er høyere enn vanlig.
Diane (Anne Dorval) og Steve (Antoine-Olivier Pinon) er mor og sønn:
Hun er en høylydt, uforskammet og direkte enke i klærne til en tredve år yngre jente, han er hennes tungt ADHD-rammede tenåringssønn.
Ingen av dem har innestemme som en del av repertoaret.
Filmen som handler om forholdet dem imellom, om det sterke båndet som slites så hardt og jevnt at det til slutt ikke kan holde, fortelles liksom gjennom en kvadratisk sylinder på lerretet, ikke det åpne, horisontale rektangelet til vanlige spillefilmer.
Effekten er forunderlig:
Du ser Steve utenfra, samtidig er det som å være fanget inne i hodet hans, der et glødende her og nå er alt som teller.
Rått kjøttstykke
«Mamma» er et rått kjøttstykke av en film, en historie om følelser og instinkter som tvinger seeren inn i sin eget, umiddelbare verdensopplevelse.
Men den holdes i tømme av den 25 år gamle auteuren Xavier Dolan, som kjører gjennom sin kraftfulle og kompromissløse visjon med forbløffende energi og som for dét ble belønnet med 2. prisen under årets filmfestival i Cannes.
Handlingen er lagt til en nær fremtid, der en lov har gjort at foreldre kan overlate barna sine til tvangsinnleggelse med et pennestrøk.
Denne muligheten henger som en skygge over hjemmet der Diane og sønnen prøver å stable en sameksistens på bena.
Kaos og fristed
De er på samme tid altfor knyttet til hverandre og umulige å bo sammen med.
Hjemmet blir et kaotisk sted, brølende, destruktivt, til tider farlig, og likevel preget av en brådyp kjærlighet.
For den forsagte naboen Kyla (Suzanne Clément) blir huset over gaten likevel et slags fristed, der hun trenger å undertrykke noe.
Trioen bringer frem noe godt i hverandre, og en stund er det som om det mentale skylaget skal lette, slående og enkelt symbolisert ved at bildet på lerretet åpner seg og blir videre.
Men sykdommer som denne blir ikke borte.
Skuespillet er svært og fryktløst, prosjektet et fyrverkeri av uttrykk og følelse.
«Mamma» er en av disse filmene som føles i kroppen, fordi den risper borti noe primalt og uavvendelig, på en måte få historier gjør.
| 1
|
304470
|
«Hangover» for gamliser
Det er langt mellom de gode ideene i «Last Vegas».
FILM:
De gamle bli stadig yngre og Hollywood jakter på «the grey dollar».
Las Vegas er allerede full av pensjonister som sitter plantet foran énarmede banditter, men det finnes 70-åringer som ikke er ferdig med å feste, så la oss sende dem på utdrikkingslag i kasinobyen, omgitt av en hærskare høyhælte kvinner i glitrende lårkort.
Beklemmende
Billy, Paddy, Sam og Archie har vært venner siden de var seks.
Nå er to av dem enkemenn (Morgan Freeman, Robert De Niro), den tredje (Kevin Kline) er gift, men kan ikke huske om han er god i senga og fjerdemann (Michael Douglas) skal gifte seg med «et barn» på 31.
Dette er første gang Billy gifter seg og han er ikke all verdens motivert, men produktive Dan Fogelmans uinspirerte manus trenger et påskudd for å sende fire karer til Las Vegas.
De dårlige ideene kommer ramlende inn i filmen som plagsomme partykrasjere.
Noen av dem er pinlige, andre er bare slapt håndverk.
Synes du imidlertid at det er beklemmende å se fire prisbelønte skuespillere over middagshøyden være omringet av lettkledde babes i noe som til tider minner om en halvannen times 50 Cent-video, ja, da vil tærne dine krølle seg slitne.
Selvironisk
Jon Turteltaub («National Treasure») er ikke verdens mest sofistikerte filmskaper og han klarer ikke å inspirere de meritterte stjernene til å bidra med stort mer enn sin tilstedeværelse.
Skal jeg si noe positivt, må det være at gutta har selvironi.
Uten denne ville filmen vært ulidelig, men heller ikke her finner man balansen.
«Last Vegas» er en romantisk komedie og Mary Steenburgen kommer inn som livsklok nattklubbsanger og filmen modne kvinnealibi.
De fire karene fra Brooklyn, The Flatbush Four, bærer på mye historie, sammen og hver for seg, men filmen klarer ikke å levendegjøre dette i særlig grad.
Jerry Ferrara, ene og alene kjent som Turtle i «Entourage», har en mindre rolle og minner oss om at ikke én episode av den serien var like middelmådig som «Last Vegas».
| 0
|
304471
|
Nei, nei, nei - hva har skjedd her?
De ellers så lovende The Black Keys tryner på oppløpet.
ALBUM:
Ved første gjennomlytting er «El Camino» en nesten litt ubegripelig nedtur.
Med sine bluesrøtter, svevende klanger, ufeilbarlige popsensibilitet og altoppslukende melodier var The Black Keys forrige album, «Brothers», et av de store høydepunktene i 2010.
Den nesten komisk fengende førstesingelen fra «El Camino», «Lonely Boy», har heller ikke bidratt til å gjøre forventningene noe mindre.
Da er det tungt å svelge at de resterende låtene sånn umiddelbart fremstår som litt stolpete Blue Cheer- og T. Rex-pastisjer.
Det svinger bra og håndverket er formålstjenelig godt.
Men finessen og de alternative vendingene som gjorde Brothers til en vinner, glimrer med sitt fravær.
Heldigvis dukker det opp et par godbiter etter hvert som støvet får lagt seg.
«Little Black Submarines»
«Dead and Gone»
Deretter handler det mer eller mindre om skjematisk garagerock uten de altfor store kreative innfallene.
Det blir aldri katastrofalt dårlig, bare så uhyre konvensjonelt.
Fra å være et band som fungerte like godt på dansegulvet som hjemme i godstolen med headsetet godt trukket ned over ørene, fremstår de i dag mer som nevenyttig bruksmusikk med et begrenset arbeidsområde.
| 0
|
304472
|
Hesten og hans gutt
«Hest på balkongen!» er en god kandidat til prisen for årets mest gjennomsnittlige film.
FILM:
Det er ikke uten grunn at historier om dyr som hjelper barn å hanskes med emosjonelle problemer er en gjenganger i familiefilmens verden.
Ikke bare er dette en formel som er skapt for å avstedkomme universelle fortellinger om vennskap og tillit, det er også en særdeles god oppskrift på fysisk og filmatisk gunstig humor.
Østerriksk hestehvisking «Hest på balkongen!» handler om Mika, en ti år gammel gutt med Aspergers syndrom som bor i en boligblokk i Wien sammen med sin mor Lara.
Mika har vanskelig for å få venner, og tilbringer mesteparten av fritiden alene.
En natt får han se en hest stående på balkongen til en av de andre leilighetene i oppgangen, og dette blir startskuddet for en serie hendelser som skal snu livet til den innesluttede, vanestyrte gutten på hodet.
Sammen med nabojenta Dana bryter Mika seg inn i leiligheten, og slik blir de kjent med både hesten Bucephalus og den nyblivne hesteeieren Sascha.
Mika og Bucephalus får umiddelbart god kontakt, og dette unike vennskapet skal redde både dem og naboene deres gjennom pengeproblemer, kidnappinger, og hjerteinfarkt.
Ekstremt gjennomsnittlig
Det er sjelden man ser en film som er så komplett og verdinøytralt akseptabel som «Hest på balkongen!».
Historien mangler nerve og driv, filmspråket mangler særpreg og oppfinnsomhet, hesten er fullstendig ribbet for sjarm og personlighet, og i lange strekk er den å regne som en opplysningsfilm om Aspergers syndrom.
Og likevel fungerer det på et vis.
Filmen blir aldri virkelig kjedelig, og selv om den lider av et alvorlig underskudd på sjarm, er det heller ingen av rollefigurene som vekker noen virkelig irritasjon eller antipati hos publikum.
Det er umulig å mønstre noen sterke følelser for eller mot «Hest på balkongen!», og avgjørelsen om å jazze opp filmens norske tittel med et utropstegn er i så måte forståelig.
Sant å si er denne lille gesten det mest særpregede og entusiastiske denne filmen har å by på.
| 0
|
304473
|
Nå kan Plumbo lyttes til uten plumbo
Rølpebandet er blitt voksent - og tammere.
ALBUM:
Bygdebandet Plumbo fra Sande i Vestfold rykket opp en divisjon etter Spellemannprisen for hitlåten «Møkkamann» og Grand Prix-deltakelse med «Ola Nordmann» i 2012.
Langt unna Likevel, at Hellbillies dukker opp som relatert artist når du åpner Plumbos side på streamingtjenesten Wimp, er først og fremst en fornærmelse mot Hellbillies.
Plumbo er like langt unna dem som DumDum Boys, både tekstlig og musikalsk.
After ski- og partybandet Torgeir & Kjendisene er nok fortsatt en mer korrekt referanse.
Men med Ole Evenrud og Christian Jacobsen som produsenter, er det tydelig at de ønsker en mer voksen tilnærming og kanskje til og med vil markere avstand til rølperocken.
Kjedeligere
Det holder ikke hele veien, for klisjeene ligger opp i dagen også på album nummer fem.
Et godt eksempel er «Helt Texas», der de synger:
«Med hæla i taket og huet i dass» og «fest, fyll og fanteri».
Klarte ikke å dy seg, altså.
Albumets lavmål.
I motsatt ende:
Glemmer man den noe banale tittelen, ligger det et alvor i «Det er tøft å ha det tøft» - opprinnelig skrevet til en kampanje for å redde et psykiatrisk hjelpetilbud.
De har det i seg, altså.
Men - det pussige er at dette forsøket på å bli et A4-band også gjør dem litt ufarlige - og tammere.
Reinere uttrykk Musikken har fått et enklere rockeuttrykk med reinere riff, ikke så ulikt det produsent Evenrud sjøl forfektet da kan som Ole I'dole erklærte seg blond og billig for ca 30 år siden.
Det er tenkt få nye tanker, og albumet er blitt en underlig blanding av heavy metal og dansebandmusikk - litt i retning svenske Black-Ingvars.
Men fengende er det, det skal de ha.
Problemet er at det er vanskelig å skille den ene sangen fra den andre på dette albumet.
Kjærlighet og unger
På tekstsiden er det også gjort en vri i positiv retning.
Nå handler det også om kjærlighet og unger og ikke bare fest, drekking, møkkamenn og harryland.
«OL-låten»
«Sånn gjør vi det» er også et godt forsøk, men den blir for pompøs når det kommer til stykket.
Halter
På minussiden må det anføres at verselinjene tidvis halter, og ikke klinger det så bra heller.
Refrenget
«Det er mine barns bein som løper der, det er mine barns bein som har gått her» flyter ikke akkurat lett.
Språklig tar bandet en del snarveier, for eksempel kan refrenget «Kom som dæ sjæl, ja, kom som du» diskuteres.
Sier du kom som du?
Likevel er det noe forsonende over hele prosjektet - for eksempel når det dukker opp låter som «Kanskje i natt».
De vil noe mer enn å rølpe og digge sin egen harryposisjon, og belønningen for det er den tredje prikken på terningen.
| 0
|
304474
|
En av de tydeligste stemmene i norsk musikk
Susanna Wallumrød står støtt på egne ben.
ALBUM:
Siden debuten i 2004 har Susanna Wallumrød i stadig større grad vist seg som en av de tydeligste stemmene i norsk musikk - i både bokstavelig og metaforisk forstand.
Gjennom tre tidligere soloutgivelser og like mange med duoen Susanna And The Magical Orchestra, har hun i to ulike formater dyrket det langsomme og ettertenksomme, der hver tone har fått rom til å puste.
Men hun har altså ikke gått av veien for å teste ulike retninger, senest med fjorårets norskspråklige utgivelse basert på dikteren Gunvor Hofmos tekster.
Der beveget hun seg også i nye musikalske retninger, med fullt band og flere låter som lente seg på både rock og americana.
Fyldigere lydbilde Wallumrød har i sterk grad profilert seg som en tolker av andres materiale, med flere album dedikert eller dominert av coverlåter.
Til tross for sju plateutgivelser er derfor «Wild Dog» bare hennes andre der hun har skrevet alle låtene selv.
Den forrige, «Sonata Mix Dwarf Cosmos», kom i 2007, og det er lett å høre at det ligger noen år og noen impulser imellom.
For der «Sonata...» hørte til Wallumrøds langsomme, hviskende univers, har «Wild Dog» blitt en hakket mer spenstig og sprelsk affære.
Med seg har Wallumrød Bonnie «Prince» Billy-gitarist Emmett Kelly og Arcade Fire-trommis Jeremy Gara, som bidrar med en rockinstrumentering som - stort sett - er kledelig lite rocka.
Dumpe trommer og elgitarklimpring fyller ut et romslig og umanipulert lydbilde som hele tiden er drevet av Susannas piano/keyboard og sang.
Sterk stemme At «Wild Dog»s store styrke er Susanna Wallumrøds stemme, skulle ikke komme som noen overraskelse.
Men det er et vesentlig poeng.
For styrken, den skjøre ekspressiviteten og det elegante, levende spennet hun viser her, er mer enn vi er vant til.
«Oh, I Am Stuck»
Aller vakrest er det likevel når hun drar på med klar, vibrerende vestkystkoring i låter som «Invitation» og «Freeze».
Og nettopp her ligger noe av nøkkelen:
Susannas låter kler Susannas stemme.
De gir den rett og slett et helt eget spillerom.
Trolsk Broadway
I et annet av platas sterkeste spor, «Rolling On Rolling Stone», er det som hun avlegger Broadway et trolsk besøk etter stengetid, med en dyster historie over et nakent, stakkato pianokomp og Helge Stens elektroniske tåketeppe.
Musikalsk er «Wild Dog» fortsatt tydelig Susanna, med enkelhet som ledetråd, men med fyldigere strenger å spille.
Akkurat nå er hun på et veldig spennende sted.
Anmeldt av Rannveig Falkenberg-Arell
| 1
|
304476
|
Denne dama har en intens og glassklar popstemme
Bat For Lashes gjør 80-tallspop på egne premisser.
ALBUM:
Britiske Natasha Khan har allerede vist et sikkert grep om den atmosfæriske og ekspressive delen av popmusikken, med føttene plantet på slutten av 80-tallet og en glassklar, intens stemme som sjelden velger enkleste vei.
På denne tredje plata har hun et til tider mer elektronisk og synthbasert lydbilde enn før, og ikke minst fyldigere arrangementer.
Produksjonen er fortsatt ren og åpen, med god plass til hvert nøye utvalgte element, men på låter som tittelsporet og den nydelige, ikke så rent lite Elizabeth Fraser-kanaliserende «Marilyn» bygger hun også opp tekstur med synth, kor og lag av klang.
Spennvidden er imidlertid stor.
For Khan kan like gjerne gjøre en sterk poplåt som «Laura», strippet til beinet hva instrumentering angår (piano, vokal og spartansk blås/stryk), eller «All Your Gold», der hun synger som Jenny Wilson over en leken, akustisk gitarrytme i beste «Somebody That I Used To Know»-ånd.
| 1
|
304477
|
Vil du se Miley Cyrus chatte skikkelig, skikkelig mye?
Sosiale medier og hjerteknus i «LOL».
FILM: LOL står som kjent for «laughing out loud».
Som filmtittel er den enten monstrøst misforstått eller dypt ironisk.
Dette er nemlig ikke morsomt for noen.
Ikke for Miley Cyrus, som henger rundt i en tilstand av konstant hjerteknus fordi en eller annen feiltolkning av en innskutt bisetning har fått henne til å tro at kjæresten ikke er forelsket i henne likevel.
Ikke for Demi Moore, som spiller Mileys skilte mor og som ville gått rundt med et skrekkslagent «Få meg ut herfra»-uttrykk i ansiktet om ikke alle innsprøytningene hadde gjort det mimikkfritt.
Og ikke for kinopublikum, som har betalt nitti kroner per snute for å se syttenåringer sende intetsigende meldinger til hverandre via Facebook-chatten når de ikke brøler til småsøsknene sine eller sovner i fransktimen.
Nasjonalrasisme
Og apropos fransktime:
I det vaklende, virrende plottet til «LOL» er det naturligvis lagt inn en nasjonalrasistisk klasseekskursjon til Frankrike, der alle er forrykte sneglespisere som ikke har internett.
I de fleste andre romantiske komedier som utspiller seg i hønsegården som er high school er det som er av spenning knyttet til om, unnskyld, når og hvordan de blankpussede hovedpersonene tar til vettet og innser at de er forelsket i hverandre.
I «LOL» besvares det spørsmålet pussig nok i løpet av de første tredve minuttene.
Den neste drøye timen brukes på å legge ut forskjellige snubletråder for Miley og hennes utkårede gitarhelt Kyle, den ene tynnere enn den andre.
Hva Miley angår, så vil hun ikke overbevise i denne sjangeren før hun har blitt litt bedre på tenåringsheltinnenes favorittidrettsgren:
Å kaste seg hulkende ned på sengen på pikerommet, med tilløp.
Telefonløs
Fordi tittelen skaper forventninger om at nyere kommunikasjonsformer vil stå sentralt i kjærlighetshistorien, er det for eksempel én kolossal krangel som bryter ut fordi Kyles tyranniske far konfiskerer alle kommunikasjonsmidler sønnen har til rådighet, slik at han ikke får sagt fra at han ikke kan møte henne.
Som om han ikke kunne funnet en annen laptop eller telefon et sted.
Som om noen syttenåring i dag på noe tidspunkt står uten en elektronisk talerstol.
Den tanken er faktisk litt LOL.
| 0
|
304478
|
Trenger finjustering
«The Adjustment Bureau» tar for mange snarveier.
FILM:
Å se Emily Blunt og Matt Damon flørte, er til å holde ut.
De er to mennesker med talent og utstråling, de ville vært en gullkantet genetisk match, og i tillegg har en nåderik manusforfatter sjenket dem et stykke frekk, løssluppen dialog tidlig i «The Adjustment Bureau» som de to turnerer utmerket.
Det kunne jo ikke vare.
Grå menn
Inngripenen kommer i form av et geledd av strenge menn i grå dresser.
De får dører til å føre andre steder enn de egentlig gjør og manipulerer metall til å flytte seg uten å fortrekke en mine i de stoiske, «en helt vanlig dag på jobben»-ansiktene sine.
Snart får Matt, og vi, vite at de har som jobb å passe på at menneskene ikke avviker fra den rette sti som sjefen, han de kaller «Formannen» mens de retter et megetsigende blikk opp mot himmelen, har staket ut for dem.
Saken er at kongressmannen (Damon) og ballettdanseren (Blunt) ikke er ment for hverandre, de har andre og strålende skjebner i vente på hver sin kant, og nå setter justeringspersonalet alt inn på å holde dem fra hverandre.
Stenansiktet Stamp
Selv om de er for smålåtne til å innrømme det, er justererne en slags engler, og ideen om å fremstille Guds håndlangere som en gruppe overarbeidede byråkrater som børster alt ubehag under teppet, er fiffig.
Når Terence Stamp med stenansikt forklarer at verden ville gått rett på skogen om ikke han og de som er som ham hadde hindret menneskene i å følge sine villeste impulser, er vi inne på noe.
Som regel, skjønner vi, rekker det å gi menneskene et lite puff, gjemme nøklene deres eller la dem miste bussen, for at de skal unngå de verste katastrofene og fristelsene.
Likegyldig
Men så begynner det å rakne.
Enhver science fiction-film som tilbyr en alternativ virkelighet må være nennsom i etableringen av denne, den må ha et solid skjelett og en indre logikk slik at publikum på ett nivå tror på det utrolige.
I «The Adjustment Bureau» virker det som om de finner på spillereglene underveis, nye aproposer og omveier kastes konstant inn i handlingen med den konsekvens at justeringsbyrået virker designet kun for å tråkle i hop en historie som ikke henger sammen.
At «Formannen» skulle være så dårlig organisert, virker da også underlig.
Det er slurv og det skaper likegyldighet.
Verre blir det av at Matt og Emily, med en gang det blir etablert over enhver tvil at de er hverandres store kjærlighet, knapt får et sekund til å vise oss hvorfor.
Dette er en habil underholdningsfilm med noen gvasst glidende actionsekvenser som tar publikum hurtig gjennom New York ad de gråkleddes snarveier.
Men det er noe som heter å ta en snarvei for mye, og «The Adjustment Bureau» tar omtrent fire.
| 0
|
304479
|
Denne gruppa har en av 2000-tallets beste vokalister
I hardrocksjangeren.
ALBUM:
Corey Taylor er utvilsomt en av de mest prominente hardrockvokalistene de siste ti årene.
Mye takket være hans fleksible stemme og en suveren meloditeft, men også i kraft av sine kvaliteter som frontfigur.
Stone Sour har alltid vært hans melodiøse hjem ved siden av Slipknots mer brutale virke.
Stone Sours forrige plate «Audio Secrecy» var spekket med smekre ballader, men manglet et par nesestyvere.
På «House of Gold & Bones Part 1» har kvartetten endeleig funnet balansen.
«Gone Sovereign» starter ballet med bred beinstilling, høyt tempo og et insisterende refreng, før «Absolute Zero» smeller til med store groover og høy melodiføring.
«The Traveleres» er den første av de obligatoriske men kjærkomne balladene.
Dagens Stone Sour er kanskje oppsummering av det man forventer av et moderne hardrockband.
Det er storslått og velspilt uten å miste verken bakkekontakt eller nerve.
| 1
|
304482
|
«Ikke mye å tisse i buksa for»
«This Is It» verdt pengene?
Aldri i verden.
|||
RETRO:
La oss først slå én ting fast:
De femten Michael Jackson-sporene på samleplata/soundtracket «This Is It» er i utgangspunktet glimrende.
Brorparten, som «Wanna Be Startin' Somethin'», «Billie Jean» og «Beat It», er evige hits som sannsynligvis aldri vil gå av dansegulvmoten.
Resten, som «Earth Song» og den nedstrippede farvellåta «This Is It», er riktignok pompøs blodfansmat, men isolert sett er det likevel ikke noe i veien med musikken på «This Is It».
Merverdi?
Men når det kommer til denne type plateutgivelse, som jo kan oppfattes som en minneutgivelse fra en artist som allerede har ti samleplater til salgs på Platekompaniet, gir man ikke terningkast på grunnlag av låter man allerede har hørt tusen ganger før.
Man gir terningkast på bakgrunn av merverdien, ekstraopplevelsen, eksklusiviteten i pakka.
Og her er det ikke mye å tisse i buksa for.
I lys av Jacksons førti år lange hitproduksjon suger låtutvalget lut.
Vi får «Jam», men ikke «Rock With You», «Earth Song», men ikke «P.Y.T».
Sammenrasket Greit, plata er «soundtracket» til «This Is It»-filmen og noenlunde låst til opptakene man hadde på tape, men hvorfor i huleste skal man kjøpe denne mer eller mindre sammenraskede femtensporsplata, når man kan få den glimrende «The Essential Michael Jackson», med sine 38 velvalgte spor, til 30 kroner mindre i butikken?
Bookleten, de tidligere uutgitte konsertbildene, er svaret.
Men 36 sider statisk konsertposering er i bunn og grunn like kjedelig å kikke på som bilder av andres babyer.
Michael Jackson ser ikke frisk ut, han ser ut som en voksdokke med aluminiumsfolieklær.
Og nei, det hjelper ikke at han druknes i rødt neonlys.
Beholdning: en «Beat It»-demo
Den eneste grunnen til at pakka klarer å kare seg opp på en toer på terningen, er demoversjonen av «Beat It», der vi utelukkende hører vokalen i låten.
Den er nydelig, og gir oss et innblikk i Jacksons låtskriverkunst og arbeidsmetode som faktisk er både eksklusiv og informerende.
Den gir oss noe nytt.
Dessverre er dette unntaket som bekrefter regelen.
Det er sannsynlig at planen var at plata skulle bli solgt på konsertarenaen under avskjedsturneen, at det var meningen at fansen skulle kjøpe skiva for å kunne resirkulere sin egen konsertopplevelse.
Men nå, som enkeltstående plateprodukt fem måneder etter artistens død, føles utgivelsen mer som en spyttklyse på Michael Jacksons grav.
| 0
|
304483
|
Brutal og realistisk ny krimserie
«Southland» er rystende underholdning.
|||•
«Southland» i Dagbladet.nos seriebase
TV:
TVNorge har profilert seg som kanalen for de store og evigvarende krimserier — «CSI», «Law & Order», «Cold Case».
Når kanalen nå skal sende «Southland», er det en forfriskende tur bort fra formelkrim og inn i den brutale realismen vi kjenner fra serier som «The Shield» og andre «håndholdte» fortellinger fra virkeligheten.
Det vil si, virkeligheten i de delene av Los Angeles som «Southland» dramatiserer, kan framstå som både uvirkelig og apokalyptisk for den som ikke lever i en krigssone.
To verdener I forstadssåpa «The O.C.» spilte Ben McKenzie gutten fra det tøffe nabolaget som blir adoptert av en rik familie i Orange County.
I «Southland» er McKenzie rikmannssønnen Ben Sherman fra Beverly Hills som har bestemt seg for å bli politi på andra sida av byen.
Han mobbes av sine kolleger, særlig partneren Cooper (Michael Cudlitz), som kaller Sherman «kanadisk» fordi han ikke har kortere lunte.
Forbrytelsene i «Southland» er verken originale eller spektakulære.
En liten jente blir borte mens hun leker.
En gutt plaffes ned av tre ihjeltatoverte gjengmedlemmer.
Serien skal ifølge reklamen også ta for seg lovbrudd blant de rike i Malibu og andre velstående bydeler, men i første episode får vi bare en bråkjekk surfer i Ferrari som sier, «You know who my father is?», og Cooper svarer, «Your mother didn?t tell you?».
Forfriskende røft
Serien er skapt av Ann Biderman («NYPD Blue») og John Wells («ER») og de legger ikke fingrene imellom.
Politifolkene er noen råskinn, selv om ikke hovedpersonene er gjennomkorrupte, som i «The Shield».
Men de er herdet av den virkeligheten de befinner seg i.
Du skal ha tjukk hud og sterk mage for å klare en dag på jobben i LAPD.
Farer truer rundt hvert hjørne og det er ingen grenser for ondskapen og perversitetene mennesker kan få seg til å begå.
Southland er som nevnt ikke formelkrim.
Hovedsaken er ikke å løse sakene før timen er over, men å bli kjent med de involverte, ikke minst menneskene som forsøker å leve anstendige liv i en urban virkelighet som vi forbinder mer med Afrika og Latin-Amerika enn USA.
I dag er ikke «Southland» nyskapende, men et velkomment tilskudd til den håndholdte sjangeren som blir gripende og rystende på grunn av godt håndverk på alle nivåer og ikke fordi kameraet mangler stativ.
Brutal realisme:
I «Southland» ser vi Los Angeles gjennom hverdagen til et knippe politifolk som herdes av en rå virkelighet.
| 1
|
304485
|
Grammy-vinnende duo hater trynet på hverandre
Men The Civil Wars makter likevel å lage god oppfølger til sjokkdebut.
ALBUM:
Joy Williams, sølvstrupe fra California og fordums kristenpopstjerne.
John Paul White, mislykket Alabama-rocker.
De spiller inn lavmælte «Barton Hollow» (2011), som høres ut som en airbrushet Gillian Welch-plate.
Den gir to gjeve Grammy-nominasjoner.
De ser ut som en million dollar sammen på den røde løperen (Williams ser ut som lillesøsteren til Sandra Bullock, White som honkytonk-utgaven av Johnny Depp), og stikker av med begge prisene.
Men hva nå?
Den selvtitulerte oppfølgeren, som kommer ut etter rapporter om intense konfrontasjoner i duoen, males med vesentlige flere farger og er langt mer intenst og temperamentsfullt produsert:
Stillfarne klimpreduetter som «Same Old Same Old» kommer snikende rett etter sandfylte, fuzztunge bluesvirvelvinder som «I Had Me A Girl».
Gotiske svovelballader som «Devil's Backbone» kontrasteres mot nesten hviskende «Tell Mama».
«Oh Henry»
Man kan ikke kreve vesentlig mer av oppfølgeren til den overrumplende debuten enn dette.
Men det blir nok en smakssak hvor langt i hardspillende retning du trives med at duoen beveger seg.
| 1
|
304486
|
Dolly er blitt en like stor klisje som frontpartiet sitt
Album nummer 42 likner veldig på hennes 41 andre album.
ALBUM:
Det er ikke mye på kroppen Dolly Parton (68) ikke har fikset, men musikalsk holder hun seg stort sett på den tynne linja.
De siste åra, siden «The Grass Is Blue» (1999), har det gjerne dreid seg om en miks av bluegrass, tradisjonell country, gospel og popcountry - med vekt på det siste.
Album nummer 42 «Blue Smoke» skal være Dolly Partons 42. studioalbum!
Det er selvfølgelig imponerende, men hun har gjort noen rare valg.
Det verste er patriotiske «For God And Country» i 2003, et makkverk laget i etterdønningene etter 911.
Det har vært noen ok plater siden den gang, men ingen som har levd opp til gamle bragder - låter som «Jolene» og «Coat of Many Colors».
Oppvekst - og gud «Blue Smoke» henspeiler på hennes bakgrunn fra Smoky Mountains i USA, der hun også har sin fornøyelsespark Dollywood.
Mange av låtene er hennes egne, og handler om egen oppvekst, vennskap, gud - og «girl power» («Lover Du Jour»).
Du får hele klisjepakka - her er hun blitt god til å gjenta seg sjøl.
Det er velspilt av Nashvilles studioveteraner og på ingen måte vondt å høre på, men kan vel ikke akkurat kalles originalt.
Dylan og Bon Jovi Hun overrasker riktignok med valget av coverlåter.
Vi får en grei bluegrass-versjon av Bob Dylans «Don't Think Twice», mens hennes forsøksvis rocka versjon av Bon Jovis «Lay Your Hands
On Me» har null verdi.
Duetter
Men det er selvfølgelig hyggelig at de to gamle duettvennene Kenny Rogers og Willie Nelson dukker opp - med låter hentet fra deres egene respektive 2013-album.
Tittelen på førstnevnte, «You Can't Make Old Friends», lever opp til de beste contrytradisjoner - der tittelen (og refrenget) er like viktige som sangen.
Og Kenny synger fortsatt mykt og fint.
En duett med Willie kan heller ikke bli feil, og «From Here To The Moon And Back» er like bra som de fleste duetter med Austins store sønn.
Glattpolert Dolly synger «I try, Lord knows I try», og det skal ikke betviles at hun virkelig prøver å leve opp til sitt gamle jeg.
Hun høres ut som gamle Dolly også, smektende, «fortrolig», med sin irriterende latter og med den spesielle knekken i stemmen.
Men låtene er ikke all verden, og albumet er glattpolert, kalkulert, forutsigbart og strømlinjeformet.
Det er så ordentlig at det blir kjedelig.
Det er bare å innse at Dolly musikalsk og tekstlig er blitt en like stor klisje som frontpartiet sitt
Dolly Parton har konsert i Oslo Spektrum onsdag 9. juli, hennes eneste konsert i Norge i år.
| 0
|
304487
|
Xich Lô:Rett og slett en raus vietnameser
God mat, god vin og fantastisk service.
- Jeg har lyst til å utsette dere for et lite eksperiment, sa vinkelneren.
Robinson og Fredag var halvveis i måltidet, nøt hovedrettene, og hvert sitt glass rødvin.
Vinkelneren plasserte ytterligere to glass på bordet, hvitt denne gangen, en Vieilles Vignes Éparses fra Coteaux-du-loir.
- Noen anser det jo som helligbrøde å servere hvitvin til and og vilt, men prøv!
Vinpakke
Noe har skjedd siden Robinson og Fredag besøkte Xích
Lô for fire år siden.
Blant annet har de ansatt en fransk sommelier, som med stor entusiasme og yrkesstolthet gjør sitt for at måltidet skal bli så vellykket som mulig, også hva gjelder flytende føde.
I alle fall hvis du overlater ansvaret til ham ved å velge vinpakke.
Robinson hadde valgt en tre-retters smaksmeny med tilhørende vinpakke, og selv om Fredag valgte à la carte, ble vinvalget overlatt til sommelieren.
Nytt er det også at restauranten kjører papirløst.
Menyene er erstattet av lesebrett.
- Legger man inn bestillingen via brettet også? undret Robinson.
Den hyggelige og imøtekommende kelneren ristet på hodet.
- Heldigvis ikke.
Da hadde antakeligvis min jobb vært i fare.
En av byens beste
Det var nesten fullt i de elegante lokalene i tredje etasje på Eger, landets kanskje mest eksklusive kjøpesenter.
Xích
Lô har i løpet av 14 år etablert seg som en av byens beste vietnamesiske restauranter, riktignok sterkt influert av fransk kokekunst, slik Vietnam også var da franskmennene oppholdt seg i Indokina.
Før forrettene ble servert hadde sommelieren allerede vært ute med et par sjenerøse smaksprøver på to typer Riesling han mente kunne passe til forrettene.
Robinsons tredelte forrett besto av vårrull med kylling og scampi, grillet biff med løksalat og urte-vinaigrette, samt grillet kylling over fritert «banh bao», en type bakverk - med hoisin- og peanøttsaus.
Fredag hadde valgt dampede blåskjell med hvitvin, kokosmelk, sitrongress og urter.
Skjellene var perfekte i konsistens, og den aromatiske og søtsyrlige kraften var finstemt og nydelig på smak.
På Robinsons side av bordet førte den ene retten etter den andre til lavmælte, men dypfølte akklamasjoner.
- Her er hele spektret av søtt, salt, bittert, syrlig og pikant representert.
En fulltreffer, konkludert Robinson.
And og hjort Etter en del prøving og smaking - vinkelneren la seg virkelig i selen denne kvelden - hadde både Robinson og Fredag falt for en rød Savoie, en Persan fra Nicolas Gonin, til hovedrettene.
Den matchet utmerket både Robinsons andebryst med honning- og ingefær saus, og Fredags hjortemedaljonger med tamarindsaus og søtpotetpuré.
Både and og hjort var perfekt stekt, og så smørmyk at det smeltet på tunga.
- Skal jeg sette fingeren på noe, må det være at sausen har fått en dash fiskesaus for mye, mente Robinson.
Fredag finsmakte på sin tamarindsaus, og syntes kanskje kokkene kunne vært litt mer forsiktige med sukkeret, men det blir små detaljer i helheten.
Tid for eksperiment
Så var det tid for vinkelnerens lille eksperiment, og både Robinson og Fredag nippet til hvitvinen, og var ikke fremmede for den sherry-pregede smaken.
- Jeg er usikker på om ikke jeg foretrekker den røde til hjort, sa Fredag.
- Godt mulig.
Men til and er den perfekt, mente Robinson.
Til dessert hoppet Robinson bort fra smaksmenyen, og valgte en Pasjonsfrukt crème brûlée.
Fredag, på anbefaling fra kelneren, gikk for Kaffe Crème Caramel.
Nok en gang var sommelieren ved bordet, nå med to flasker fra Rivesaltes, en fra Château Sisqueille og en fra Château Mossé.
Årgangene var henholdsvis 1946 og 1933.
- En nydelig avslutning på et minneverdig måltid, konkluderte Fredag.
- Ikke minst på grunn av kreative innfall fra en veldig hyggelig og raus vinkelner.
- Raus er ordet, ja, sa Robinson, etter å ha tittet på regningen.
- Dette var en god deal.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
304488
|
Anmeldelse:Mímir Kristjánssons nye bok er forbløffende god
En sprudlende morsom saga om Mímirs jakt på seg selv.
Jeg ville aldri trodd jeg skulle gitt denne boka seks på terningen, men den er så forbløffende god, på en helt uventet måte, at jeg ikke kommer unna toppkarakteren.
Mímir Kristjánssons egne blanding av historisk materiale, politisk analyse og flanerier, vandringer i naturen og endeløs leting etter mer alkohol, mer kjærlighet og mer mening i livet, danner en vev av tekst som tar tak og blir til et underlig vennskap.
På toppen av det hele er boka av de sjeldne som er så morsomme at jeg flere ganger i løpet av lesningen lo høyt, selv om jeg satt inne på en stille lesesal.
Islendinger i Norge
Islendinger i Norge
«Om 15 år vil det være hundre tusen islendinger i Norge, dersom vi regner islendinger på samme måte som Frp regner muslimer.
Det høres kanskje ikke så galt ut.
Tross alt har vi overlevd lenge med 320 000 bergensere, og de gjør langt mer vesen av seg.
Men fortsetter det i femti år til, vil det være 26 millioner islendinger her.
Og i 2084 vil det være tre og en halv milliard islendinger i Norge.»
Kristjánsson er nåværende ankermann i Klassekampens politiske avdeling og han er tidligere toppkader i Raud Ungdom.
Han er stand up-komiker, kranglefant og festmenneske.
Han har tidligere gitt ut to bøker - «De superrike» og «Slik blir du superrik» - der han driver gjøn med sutrende milliardærer og det usympatiske spillet på børsen.
« «Frihet, likhet, Island — en saga om en mann og et land i krise» » Mímir Kristjánsson
6
+ Vis mer
Sjanger
Forlag Manifest Utgivelsesår
ISBN 9788292866887
Kjøp boken hos ARK
På viking til Sveits
På viking til Sveits
For hvor primitive er ikke disse økonomiske forbryter-akrobatene i sin tenkemåte og hensynsløshet?
De er jo berserker!
So seier soga:
«Nå gikk det flere somre uten at det var nytt om Bjöggi på Island.
En dag kom et skip fra Vinland med nytt om Bjöggi.
De som var ombord, kunne fortelle at han hadde vunnet seg stort ry og mange penger på ny i vesterled.
En milliard dollar hadde Bjöggi tjent, fortalte de som var på skipet.
Han hadde reist på viking til Sveits og Polen og røvet legemidler og telekom.»
Det var da noe
Det var da noe
Men ikke resignasjon:
«Én etter én er fellesskapsarenaene våre bygget ned.
Kirka, verneplikten for alle, fellesskolen, de store industribedriftene, snart har vi verken ferie eller søndag samtidig.
Jeg sier ikke at alt dette var perfekt mens det fantes, men det var da noe.»
Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 9. oktober 2015.
| 1
|
304490
|
Countrymusikkens største stjerne er tilbake
Garth Brooks gir ut sitt første album på 13 år.
ALBUM:
Det er gått 13 år siden forrige album med Garth Brooks, og når sant skal sies har vi vel ikke savnet ham så veldig.
134 millioner plater
Men han van var den største countryartisten av alle, og solgte eventyrlige 134 millioner plater og hadde 25 nummer en-singler på countrylistene.
Til hans ettermæle hører det også at han sammen med Shania Twain har hovedskylda for at veldig mye av countrymusikken dreide i retning popen - og i Brooks' tilfelle - arenarocken.
Brooks og Twain solgte så mange plater at det var uunngåelig at sjangeren forandret seg.
Og det har aldri snudd, Garth har levd videre musikalsk gjennom alle han har påvirket.
Chris Gaines
Han prøvde seg i 1999 med et poprockalbum under et alter ego, Chris Gaines, men floppet.
Det kom ei juleplate og et studioalbum til som Garth, men så ble det stille.
Han trakk seg tilbake for oppdra tre døtre og opptre nå og da for å samle in penger til gode formål.
I 2013 gjorde han 180 show i Las Vegas, og nå er han tilbake på veien - sammen med countrykona Trisha Yearwood (som synger duett på «She's Tired Of Boys»).
Western swing Musikalsk har tida stått stille for Garth Brooks, som høres ut som da han ga seg.
Det betyr også at en av countrymusikkens fineste stemmer er tilbake.
Og popcountry eller ikke, det skal også sies at han er nærmere den tradisjonelle countrymusikken her, mens «Rodeo and Juliet» er herlig western swing.
Ballademester
Og når det gjelder countryballader, er det få som slår Garth Brooks.
Myke låter som «Mom», «All-American Kid», «Cowboys Forever» og «Send 'Em Down The Road» treffer hjertet til dem som er åpne for sånt.
Men det blir også vel banalt og lettvint.
En tolker Garth Brooks er en tolker, og har bare bidratt som låtskriver på tittellåten «Man Against Machine» - som sammen med singelen «People Loving People» er albumets minst interessante låter.
De blir bare masete i mine ører.
Men han har en fin evne til å plukke gode låter.
Og si at det er spennende, er derimot å ta i.
Men han er bortimot uangripelig, Garth, og dette er så solid at han likevel ønskes velkommen tilbake.
| 0
|
304492
|
Rim fra pilleglasset
Eminem setter ikke skapet på plass med sin nye plate.
Han vet allerede hvor det skal stå.
|||
CD:
Det er ti år siden Detroit-rapperen Eminem tok moderne hip hop bort fra gatehjørner og klubber og over til de store arenaene med «The Marshall Mathers LP».
På «Encore» fem år seinere var det mer form med slitent innhold, og heller få spor av den freidige og kontroversielle premissleverandøren som regjerte rundt tusenårsskiftet.
Tiden etter han abdiserte fra rampelyset har han brukt til å poppe reseptbelagte piller i alle former og fasonger, lagt seg inn til avvenning og tydeligvis kommet ut på andre siden med friskt blekk i pennen og en ny selvinnsikt.
Variert
På «Relapse» har både den trøblete moren og to ganger ekskone Kim tatt baksetet.
Skjønt moren får sine spaltemillimeter i «My Mom», et av albumets beste spor, men det handler mer om at dårlige vaner kan gå i arv enn flammende fordømmelse.
«Beautiful» viderefører balladetradisjonen fra «Stan» og «Sing For the Moment» med smektende soul og Santana-inspirerte gitarlinjer.
«Underground» er velfungerende musikalpastisj med stor patos, mens «We Made You» er Eminem fra sin mer lettbeinte side.
Den oser ikke av substans, men er effektiv nok med sitt umiddelbare refreng og skamløse publikumsfrieri.
Med andre ord et godt åte for å fange inn den mer mainstreamorienterte delen av sitt publikum.
Sus fra fortida Eminem starter ikke noen ny tidsregning med «Relapse».
Virkemidlene er velprøvde og lite overraskende, både fra ham selv og fra Dr. Dres side.
Men begge gjør stort sett det de kan best.
Av og til er det artig å se gamle klassikere om igjen, og slik sett er «Relapse» et morsomt sus fra fortida.
Karikert, velgjort og ikke minst veldig underholdende.
Humoren er intakt, det sedvanlige homofobe sleivsparkene, showbizharselasen og det mildt sagt lite flatterende kvinnesynet.
Likevel: de mest slitne frasene og den loslitte selvmedlidenheten har fått hvile til fordel for et mer oppvakt og nyansert syn på sin egen rolle i tilværelsen.
«I fall in bed with a bottle of meds and a Heath Ledger bubblehead» — heldigvis ser de dagene ut til å være over for Eminem.
Siste ord er ikke sagt fra den kanten.
| 1
|
304493
|
Mye skrik, lite tull
«The Interview» er mer opptatt av sitt eget anus enn av storpolitikken.
FILM:
Når Nord-Korea kalte «The Interview» for en terrorhandling, er det bare å vente på hva som vil komme av skjellsord fra verdens rektum (Rektumer?
Rekti?) som strengt tatt blir gjenstand for vel så harde angrep og vel så nådeløst hån enn den strålende leder Kim Jong Un.
Guttetonen
Kompisene James Franco og Seth Rogen er ikke bare skjøvet lengst frem på plakaten, de er også engasjert bak kamera, som henholdsvis produsent og medregissør/manusforfatter, og de henter frem en humor av kjent og etter hvert litt slitt merke.
Det er igjen snakk om en litt sløv, litt frekk, innforstått, referansetung og underlivsbasert humor som går som dovne kasteballer kamerater imellom mens verden faller sammen rundt dem.
Faktisk er dette handlingsreferatet ikke så ulikt det som har hendt i det virkelige liv:
Det som antagelig begynte som en fnisete tenk-om-nachspielprat ente opp som global nyhetsoverskrift og etterretningsmessig stridseple etter at Sony Pictures ble hacket og truet på grunn av filmens innhold.
Kinokjedene slapp filmen som glødende jern og en stund så det ut til at Sony ville la seg bringe i knestående av vage trusler og holde filmen unna offentligheten.
Men etter forargelse fra filmlærd og -leg og en brysk reprimande fra president Obama har Sony gjort filmen tilgjengelig via YouTube og Google Play, og det var slik Dagbladet fikk sett filmen.
Etter nær to timer er kanskje det morsomste at noe så laidback, trivielt og tullete som «The Interview» vokste til å bli kjernen i en internasjonal prinsippiell debatt.
Sårt journalistpunkt
Det dreier seg om duoen Dave (James Franco) og Aaron (Seth Rogen); den første en hårfager og tannblekingssmilende talkshowvert som lever av å få stjerner til å komme med kleine innrømmelser, den andre en jovial produsent med et stort, sårt punkt, som pirkes borti når en gammel venn havner i «60 Minutes» og fnyser av tanken på at den tabloide Aaron kunne gjort det samme.
Snart har Dave og Aaron sikret intervjuet som skal gi dem begge den seriøse skyven de trenger:
Et intervju med Kim Jong Un i Pyongyang.
Morgenen etter den sprit-og-droge-marinerte feiringen av intervjuavtalen kommer CIA på døren i form av den sensuelt slurrende agent Lacey (Lizzy Caplan), som gjerne ser at duoen benytter nærkontakten med Kim Jong Un til å ta ham av dage.
Seth Rogen og medregissør Evan Goldberg slo gjennom med manuset til den smålåtne hitkomedien «Superbad», før de i fjor tok mer eller mindre identiske guttesamtaler og plasserte dem midt i en romveseninvasjon i «This Is The End», parhestenes regidebut, og nå bruker den til å sprenge åpen den storpolitiske actionfilmen i «The Interview».
Dessverre har humoren blitt tynnere parallelt med at budsjettene er blitt større.
Masete Franco
Denne gang blir det pubertale filteret så tykt og gnukkingen på de samme morsomhetene ofte såpass slitsom at det er så man begynner å ønske at de nordkoreanske hæren ville være bittelitt mer mistenksomme.
Rogens Aaron er trivelig som engstelig anker i normaliteten, mens Dave rett og slett er for dum.
Franco virker som om han prøver alt ha norker å være Jim Carrey, uten å få tilskueren til å tenke annet at alle de grimasene må være tøff styrketrening for ansiktsmuskulaturen.
Kanskje var ikke hackernes problem at Kim Jong Un (Randall Park) er en fjern skurk så mye som at han mesteparten av tiden er en nær dude.
Et kontigentbetalende medlem av den globale guttetheten.
En urolig sjel som aldri får nok bekreftelse, som følte seg veid og funnet for lett eller tung, alt ettersom, av sin far.
En blodfan som hører på Katy Perry i smug og bekymrer seg for om det å drikke margaritas får ham til å virke homo, og som er snar til å distrahere seg selv med råkjøring i tanks og biljardspilling med noenogtyve bikinidamer.
Menn imellom
Som alltid er Rogen og Goldberg gode på å formidle båndene menn i mellom, som ligger og skimrer på bunnen av bøtta med kroppsvæsker.
Oppkjøringen mot den store, direktesendte konfrontasjonen, der «The Interview» blir en fnisende stonerversjon av «Frost/Nixon», er fin komedie.
Deretter er det som om det romslige budsjettet utløser noen overvintrede og dårlig overveide splatterambisjoner og ti minutter med makaber forvirring følger før harmonien gjenopprettes.
Slik harmoni er ennå ikke funnet tilbake til etter Sony-hackingen og terrortruslene.
Det beste ved «The Interview» er at den vises.
Se den gjerne, for sakens skyld, en morgen etter en sen fest.
Og når Franco begynner å dytte øyenbrynene rundt på ansiktet sitt og være generelt irriterende:
Bit tennene sammen og tenk på ytringsfriheten.
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert 26. desember og replubliseres nå i forbindelse med filmens norske kinopremiere.
| 0
|
304494
|
Hardtslående teater
«Bronson» er en surrealistisk reise inn i hodet på Storbritannias voldeligste mann.
|||
FILM:
Michael Gordon Peterson (56), aka Charles Bronson, er en av Storbritannias mest omtalte straffanger.
Siden han ble fengslet for væpnet ran i 1974, og dømt til syv års fengsel, har han bare levd 122 dager utenfor murene.
Bronson har sonet på 120 forskjellige institusjoner, blant annet for fengselsopprør og frihetsberøvelse.
Han har tatt medfanger som gisler og krevd goder som en kopp te og en boks med bønner for å slippe dem fri.
Han har utsatt uskyldige for grov vold, giftet seg to ganger, skrevet elleve bøker og vunnet priser for poesi.
Charles Bronson er en spesiell mann.
Nicolas Winding Refns film om ham, likeså.
Wagner
«Bronson» begynner med en muskuløs, naken skikkelse i et bur.
Rommet er mørkt.
Kroppen er fanget i et rødt lys.
Skapningen tar armhevninger, bokser mot nettingen, jager seg opp og venter.
«Hele livet mitt har jeg ønsket anerkjennelse.
Jeg har bare ikke visst hvordan», sier Charles Bronson.
Vi er ute av buret, på en scene, foran et ansiktsløst publikum.
«Jeg er bad, men ikke bad-bad», sier Bronson.
Og ufarliggjør sin atferd.
Sin vold.
Vi er tilbake i buret.
En gruppe armerte fangevoktere inntar posisjon, åpner døra.
Bronson kaster seg over dem.
Anført av Wagner hamrer han løs.
Kunstneren utfører sitt virke.
Sarkastisk
I stedet for å lage et sosialrealistisk portrett av en kompleks fengselsfugl, eller en ren gladvoldfilm à la Guy Ritchie, har danske Winding Refn laget en abstrakt film av en gal manns verk, der han framsetter tesen om at Bronsons mesterstykke er det faktum at han har sonet 30 år på isolat, at han har opptråd som nihilist, samtidig som han har vist stort kreativitet og vidd.
Filmen er satt sammen uten egentlig handling.
Bronson, eminent spilt av Tom Hardy, står på en scene og forteller om episoder fra livet sitt, som vi siden får ta del av.
Winding Refn klipper hurtig, benytter seg av oppstilte, nøye gjennomtenkte, teatralske tablåer, og lar Bronson henvende seg direkte til kameraet og oss som ser på.
Tidvis er halve ansiktet hans sminket og han utfører en dialog med seg selv, tidvis er han rasende og tidvis er han sarkastisk og morsom.
Det oppstår ingen relasjoner i filmen og nærmest samtlige karakterer framstår mekaniske.
Vi er inni i skallen på Bronson, og ser verden gjennom hans øyne.
Riv ruskende
Filmen er mer en kritikk av oss, de ansiktsløs massene som applauderer volden, enn et stykke drama.
Ikke at volden føles krenkende.
Til det er den for stilisert.
I tillegg består lydbildet av alt fra Pet Shop Boys til Puccini, musikk som, om ikke den bagatelliserer volden, i hvert fall letter på trykket og gjør det hele mer spiselig, mer fornøyelig.
Et knep Winding Refn tydelig har stjålet fra Stanley Kubrick.
Både tematisk og stilistisk er likhetene mellom «Bronson» og «A Clockwork Orange» tydelige, likevel er «Bronson» et fullverdig verk som står på egne ben.
Kritikken mot fengselsvesenet er klar, like klar er derimot ikke grensene mellom hva som er galt og hva som er normalt.
Får vi ikke en viss sympati med ham, Charles Bronson, mannen som har sonet 30 år på isolat uten å drepe eller voldta?
Er han ikke riv ruskende gal?
Burde han ikke være stengt inne for alltid?
Eller muligens sluppet løs for lenge siden?
«Du kan ikke pakke inn denne kunsten med en pen liten sløyfe.», sier fengselets kunstlærer om Bronsons tegninger.
Og snakker egentlig om Winding Refns film.
| 1
|
304495
|
Musikkanmeldelse:Seyem - «Eva»
Den norske elskoven har fått et nytt soundtrack.
ALBUM:
Vi anmeldere har en tendens til å slenge rundt «etterlengtet» i hytt og pine.
Jeg kan dog ikke huske sist gang uttrykket passet bedre enn for debutalbumet til den norskspråklige R&B-sangeren; Seyem.
Først og fremst en historisk utgivelse, da det er den første fullengderen i sin kategori - og ekstra hyggelig for de som har fulgt det både emosjonelle og humoristiske prosjektet til den gravlagte produsenttrioen Tailors siden mesterlige «Marathon» i 2012.
Selve startskuddet for sjangerens stadig voksende troverdighet her til lands, med uforglemmelige puletekster som fram til da ikke hadde vært mulig å se for seg på bokmål («Jeg vil at du skal gjøre som Grete Waitz, og holde ut»).
«Eva» er den norske arven etter R. Kelly og The-Dream, med gåsehudfremkallende produksjoner og detaljrike beretninger fra både kjærlighetsfylt sengehalm og byens desperate sjekkearena.
Fri for catchy dansegulvsfrierier, men så musikalsk tilfredstillende og tekstmessig underholdende at de tolv, deilige sporene er over før du har rukket å si «nytt nivå».
Ja, for hvem klarer vel egentlig å lire av seg «Gud må ha velsignet meg med en av sine egne» uten at det blir en cheesy klisjé?
Og det i en låt som at på til heter «Når vi elsker»!?
Seyem klarer, og får sannsynligvis dama di til å synge sangene sine mens han er i gang.
| 1
|
304496
|
Anmeldelse:Inger Elisabeth Hansen har skrevet et lysende diktverk
Dikt som morild i mørket.
«Det viser seg at noen i praksis ikke finnes, i praksis faller stadig deler av menneskeheten utenfor...»
Slik åpner diktet «Manntall uinnskrevet» av Inger Elisabeth Hansen, fra den femten år gamle samlinga «Fraværsdokumenter».
Diktet står for meg som et ypperlig eksempel på Hansens poesi.
Hun navigerer i en kaotisk og skumringspreget verden, i solidaritet med de som faller utenfor vår forestilling av virkeligheten, de som vi ikke ser, de som er i ferd med å forsvinne.
Utsatte vesener
Utsatte vesener
Boka beveger seg fra vinge til vinge gjennom et nattlig hav bebodd av skjøre og utsatte vesener.
«Navigasjon uten stjerner» og «Ditt personlige kart» er to eminente eksempler der Hansen går rett inn i verden og gjør den usynlige smerten synlig.
Krevende
Krevende
Å nøste opp i de omfattende referansene krever en aktiv leser og gjør inngangsterskelen krevende.
Til gjengjeld fremkalles boka skarpere og klarere ved hver gjennomlesning.
I bunnen av det nattsvarte, abrupte og undergangspregede landskapet ligger en kime av håp som bæres på flere nivåer hele veien gjennom verket.
Beveger seg i dypet
«Tingene forsvinner inn i skyggen av hverandre og seg selv; men diktene vender tilbake til lyset med et gjenskinn av disse skyggene.»
Beveger seg i dypet
Et slikt gjenskinn er tilstedeværende i Inger Elisabeth Hansens diktning.
Hun beveger seg ofte i dypet, i mørket, der hun avdempet skriver fram usynlige vesener med morild i stemmen.
| 1
|
304498
|
John i bøtta
«Dear John» er en lunken grøt strødd med altfor mye sukker.
|||
FILM:
Savannah (Amanda Seyfried) mister vesken sin i sjøen.
John (Channing Tatum), en soldat hjemme på perm, løper ut i vannet for å redde den for henne.
Selvsagt forelsker de seg, for, jeg mener, hva annet er det å ta seg til?
Dessuten er han høy og pen og bredskuldret og har sånne maskuline soldatkjeveben, hun er vakker og ven og godhjertet, hun vil bli spesiallærer for å hjelpe autistiske barn, for svingende, og høydeforholdet mellom dem er helt perfekt.
Dessuten har ingen av dem det minste flimmer av personlighet.
De er som skapt for hverandre.
Tåreperse
Men om du tror at det bare er å leve lykkelig til sine dagers ende sånn uten videre, må du tro om igjen.
«Dear John» er tross alt basert på en roman av Nicholas Sparks, tåreperseforfatteren som har tjent en formue på å la pene, snille mennesker ofre seg for hverandre eller skilles av krig eller klasseforskjeller eller dø fra hverandre av sykdom.
«The Notebook», «Nights in Rodanthe», «The Last Song» og nå «Dear John» er alle Sparks-romaner som har blitt til slike filmer du vet, som begrenser seg til en fargeskala av beige og lyseblått og lar en tåre trille nedover den kvinnelige hovedpersonens liljehvite kinn mens en spredt gitarakkord signaliserer at dette er ordentlig sørgelig og at du godt kan gråte litt nå.
For prektig
I «Dear John» er det 11. september som river Savannah og John ut av omfavnelsen og sender John til Afghanistan.
De skriver glødende brev til hverandre, men så får John en uventet og knusende beskjed.
Og her er vi ved kjernen av problemene til «Dear John»:
Den hylende mangelen på alt som heter konflikt, motstand, spenning.
Joda, John har et snev av temperament, han havner endog i en slags halvslåsskamp på begynnelsen, men dette overvinner han lett gjennom Savannahs kjærlighet.
Utover dette har de to ikke én dårlig egenskap.
Og da står vi tilbake med to uutholdelig prektige personer som holdes fra hverandre av årsaker som virker altfor konstruerte og kunstige og som tapper «Dear John» for all dramaturgisk nerve.
Oversukret
En liten shoutout går til Richard Jenkins, en av Hollywoods trofaste slitere som har gjort et utall fine biroller i sin lange karriere og som her gjør Johns lett autistiske far til en skikkelse det går an å bry seg om.
Men regissør Lasse Hallström («Mitt liv som hund», «Siderhusreglene») bør ha problemer med å møte sitt eget blikk i speilet etter dette.
«Dear John» er en lunken grøt strødd med altfor mye sukker og altfor mye sentimentalitet.
Og om du lar deg overtale til å bli med på denne filmen på date, bør det bli noe på deg etterpå.
| 0
|
304500
|
Til å drøye sommerens agurkprogrammer med
Slapp sommermusikk fra Trang Fødsel.
ALBUM:
«Noen ganger synes jeg livet går så fort,» synger Hans Petter Aaserud, nå alene med Trang Fødsel, i første låt på dette albumet, «Ikke bry deg».
Og jeg tenker at ja, det er sannelig sant.
Egentlig går det altfor fort til at man har tid til å lytte til album som dette.
Sjelden har man en så sterk følelse av å ha hørt hver eneste låt tidligere — i langt bedre versjoner.
De er som røsket ut av seine dansekvelder på tredje rangs utesteder, fylt med folk som nynner med fordi de tror de kan sangene fra før, både tekst og musikk.
Hva slags musikk?
Pop, fra et hvilket som helst tiår fra 60-tallet og oppover.
Musikerne gjør sitt beste, og Aaseruds stemme står til de klisjefylte tekstene.
Chris Barron fra Spindoctors er med på en sang med George Harrison-gitar og tekst både på engelsk og norsk.
En bagatell, som vil bli brukt til å drøye sommerens agurkprogrammer i radioen.
| 0
|
304501
|
Anmeldelse:«Etterskjelv»
Med dramaet «Etterskjelv» leverer svenske Magnus von Horn tiårets beste skandinaviske debutfilm så langt.
FILM:
«Etterskjelv» åpner med at hovedpersonen John slippes ut fra en ungdomsanstalt.
Før han reiser får han en lang klem av en av de ansatte, som åpenbart er bekymret for hvordan det skal gå med den hengslete og anspente tenåringsgutten utenfor murene.
Det tar lang tid før publikum får vite hvorfor John befant seg bak lås og slå, men i Magnus von Horns debutfilm er det ingen som venter forgjeves, for her porsjoneres informasjonen ut med en utsøkt sans for presisjon og dramaturgisk timing.
Ny sjanse
Når mennesker slippes ut fra fengsel i begynnelsen av en film er det kode for at de har sonet sin straff og er klare for en ny start.
Etter hvert som John vender tilbake til hjembygda blir det raskt klart at ikke alle er enige om at han har gjort opp for seg, og konflikten mellom menneskesinnets behov for hevn og sosialdemokratiets utpreget fornuftsbaserte tilnærming til straff er et av filmens mest sentrale temaer.
John bor sammen med sin far og lillebror i et lite bygdesamfunn hvor alle kjenner alle, og hvor det er umulig for en person med hans bakgrunn å gjemme seg bort — noe John heller ikke har til hensikt å gjøre.
Til allmenn forbløffelse og forargelse bestemmer han seg for å begynne på sin gamle skole, og konflikten med de gamle klassekameratene eskalerer helt til den når et dramatisk bristepunkt.
Nytt fjes
En stor del av «Etterskjelv» hviler på de brede, men spede skuldrene til nykommeren Ulrik Munther.
I Sverige er tjueenåringen best kjent som musiker, men hans innsats i rollen som John vitner om et betydelig skuespillertalent.
Munther har et fascinerende ansikt som er umulig å lese.
Gjennom filmens gang smiler han nøyaktig én gang, og resten av tiden faller det på adamseplet og kjevebeinet hans å uttrykke følelser, ettersom verken øynene eller munnen røper noen ting som helst.
Takket være Munthers spill og von Horns manus fremstår John som en usedvanlig helstøpt og interessant rollefigur.
Han er en ung man som som strever med skyldspørsmål av bibelske proporsjoner, samtidig som han aldri unnslipper sin egen umodenhet.
Og når han mot slutten av filmen endelig får sitt kainsmerke, er det som om alle driftene som hele veien har boblet under overflaten plutselig ligger klistret utenpå ham.
Nye dybder
Det som gjør «Etterskjelv» til en så oppsiktsvekkende og løfterik debut handler likevel mest om aktørene bak kamera.
Stilistisk har von Horn mer til felles med Joachim Trier enn landsmenn som Ruben Östlund, Jesper Ganslandt og Henrik Hellström, og sammen med sin fotograf Lukasz Zal skaper han bilder med en imponerende dybde.
Zal er best kjent for å ha fotografert Pawel Pawlikowskis vakre Oscar-vinner «Ida», og bidrar her med en rekke komplekse tagninger og komposisjoner hvor handlingen forflytter seg mellom flere forskjellige plan i bildet.
«Etterskjelv» er et høyst imponerende og severdig drama som gjør noe debutfilmer sjelden gjør — nemlig å skape en følelse av at vi har å gjøre med en filmskaper som vet nøyaktig hva han vil og hvordan han skal få det til.
Magnus von Horn er åpenbart et navn for fremtiden, og fremtiden begynner med «Etterskjelv».
| 1
|
304506
|
Lunkne hormoner
Ungdomsfilmen «Skvis» preges av dårlig håndverk på mange plan.
FILM:
Når en film ødelegges av hjelpeløs dialog og svært lite troverdig skuespill, sier man gjerne at tærne krøller seg.
Det som egentlig skjer, er at den empatien man føler på vegne av skuespillerne, gir seg fysiske utslag i form av murrende ledd og en kriblende flauhet som sprer seg i nervesystemet.
Men nok om meg.
«Skvis» følger opp fjorårets «Til siste hinder».
Den handlet om Ida (Julie Nordhuus), som flytter til ei bygd på Helgelandskysten og blir venner med tre jenter som rir.
Bak alt det sjenerte skuespillet og den amatørmessige dialogen, skjulte det seg en god standardhistorie om hestedilla, vennskap mellom jenter og forskjell på by og land, noe som skapte en viss velvilje blant oss utenfor målgruppa - og mer enn 26000 solgte billetter.
Likevel er det ubegripelig at filmen vant Amanda for beste barnefilm, en vurdering som forhåpentligvis sier mer om årets jury enn om norsk barnefilm.
Guttedilla
Kathrine Haugen, som var med å utvikle TV-suksessen «Himmelblå», skrev og produserte «Til siste hinder».
Nå har hun i tillegg satt seg i registolen, uten nevneverdig hell.
Problemene er de samme som sist, men uheldigvis er ambisjonene større.
Nå er nemlig hestene byttet ut med gutter på moped.
Jentene må forholde seg til vesener som vrinsker på en litt annen måte, interessante relasjoner må oppstå, hormonene skal koke og vi må føle intensiteten.
I stedet er det tærne som reagerer.
Målgruppa er utvidet fra de hestegale til de guttegale - en mye større gjeng - men jeg tviler på at ungdom over tolv vil tro på disse karakterene.
I stedet vil publikum begrense seg til tiåringer som er nysgjerrig på hva 16-åringer driver med.
Filmen har da heller ingen aldersgrense.
Halvhjertet
Det gir meg lite glede å være slem mot en ungdomsfilm på lavbudsjett, men det er ikke skuespillerne som bærer ansvaret.
Jeg tror både Julie Nordhuus og Elise Strømberg Mærlie i hovedrollene kunne klart seg godt i en bedre film, men da må de instrueres grundigere og ikke tildeles replikker som selv en veldressert ponni ville nekte å uttale.
Det halvhjertede ved «Skvis» understrekes ved at enkelte scener er klippet i hop med ei sløv hagesaks.
| 0
|
304508
|
Ikke særlig sosial
Interiøret er stilrent og servicen upåklagelig.
Det hjelper ikke når restauranten er tom og kjøkkenet slurver.
-Restauranten er helt tom, sier Robinson og rynker på nesa.
-Det er tross alt sommerferie.
Vi får gi dem en sjanse, svarer Fredag og dytter på døra.
Spiseparet er i Møllergata i Oslo sentrum.
Den tomme restaurantens navn er Sosialen.
-På hjemmesida reklamerer de med å være et jovialt og inkluderende sted for fattig og rik, forteller Robinson og blir avbrutt av en sommerblid (og jovial) servitør som ønsker velkommen og gir en kort innføring i dagens retter.
-Jeg liker høyden under taket, de store vinduene og den røffe stilen på interiøret, roser Robinson.
Spiseparet starter kvelden med gourmet-ølet «Estrella Inedit», tappet på en elegant champagneflaske.
Det er et hveteøl fra Estrella Damm-bryggeriet i Barcelona, som er utviklet i samarbeid med mesterkokken bak Spanias beste restaurant, El Bulli.
-Det er ikke så mye som minner om de belgiske hveteølene.
Dette er lyst og godt matøl, konkluderer Fredag.
Forrettene kommer raskt til bordet.
Robinson bestilte andebryst med kalvebrissel, pak choi, stekt sopp og mangosalsa.
-Andebrystet er ikke bare kjøleskapskaldt.
Kjøttet smaker av kjøleskap, fnyser Robinson.
-Når den kinesiske kålen er dvask, soppen uteblir og mangosalaten i hovedsak består av ananas, så blir dette en begredelig opplevelse.
Fredag er overraskende nok tilfreds med sin forrett.
På tallerkenen ligger kamskjell og kongekrabbe med sprøstekt serranoskinke og anissirup.
I tillegg til en espressokopp med blomkålsuppe.
-Kamskjellene er gyldenstekte og saftige.
Den søtlige skjellsmaken er fin med hintet av lakris, skryter Fredag.
Til hovedrett får Robinson fisken Hellebarn, som er kveite under seks kilo, med hummersaus.
Den blir servert med rødløkskompott, sellerirot, spinatkrem og potetkake.
-Fisken er fantastisk.
Kveite har lett for å bli tørr, men denne er tilberedt med kjærlighet.
Jeg skulle ønske kjøkkenet var like oppmerksomme i arbeidet med tilbehøret, sukker Robinson.
-Spinatkremen er sur.
Potetene er rå og sellerirota likeså.
Kanskje Fredag er heldigere denne gangen også?
Entrecôten med peppersaus har fått følge av asparges, gulrotpuré og saltbakte poteter.
-Helt greit, konkluderer Fredag.
-Kjøttet er mørt, tilbehøret i orden og sausen kjedelig.
Nå er spiseparet spent på avslutningen.
Den hyggelige servitøren kommer til bordet med daimiskake og limepai.
-Isen smaker deilig hjemmelaget.
Fruktsalaten virker litt tilfeldig, men den søte karamellen løfter opplevelsen, roser Robinson.
Fredags limepai har også fått bein å gå på.
Også den servert med den litt tilfeldige fruktsalaten.
Limekremen er smurt på havrekjeksbunn og toppet med et beskjedent lag marengs.
-Paien er vellykket, men jeg savner noe mer søtt som kan balansere det sure, sier Fredag.
Spiseparet smiler og vinker til servitøren - som gjorde sitt beste.
Men når de går ut i sommernatta kan de ikke unngå å lure på hva som foregikk på kjøkkenet denne kvelden.
| 0
|
304509
|
Anmeldelse:I Frode Fanebusts «Stay Behind» er alt i sin skjønneste orden
Haltende om hemmelig hær.
Sakprosaforfatter Frode Fanebust vakte berettiget oppsikt da han i 2014 kom med et frontalangrep på den rådende forståelsen av at Nordsjø-dykkerne var en særlig underkjent gruppe invalider som hadde ofret altfor mye i arbeidet med å hente fram havbunnens svarte gull.
Fanebust viste at invalidiseringsgraden var mindre enn man trodde, og at andre ofre for oljeeventyret var satt i skyggen.
Nå går han løs på et annet myteomspunnet felt, de hemmelige, væpnede gruppene i Stay Behind-nettverkene.
Stay Behind var et hemmelig nettverk av våpenlagere, sabotører og etterretningsfolk organisert av CIA, MI5 og norske myndigheter, i kjølvannet av andre verdenskrig.
Formålet var å stoppe kommunismens frammarsj i Europa.
I skjønneste orden
Her kjemper Fanebust mot utbredte oppfatninger i kanten av konspiranoiaens verden – at alt blir styrt av hemmelige krefter, CIA og MI5, og at disse gruppene skal ha stått bak terroraksjoner, særlig i Italia.
Skal vi tro Fanebust, er ingenting av dette sant – alt er i sin skjønneste orden.
Det norske Stay Behind-systemet var fullt og helt styrt av norske, politiske myndigheter, de fant aldri på noe tull, det var ledet av veteraner fra motstandsarbeidet under krigen – Linge-gutter, Milorg, gode menn.
At noen av dem var sterkt høyreorienterte og brennende anti-kommunister er fullt forståelig, med trusselen for sovjetisk okkupasjon som man mente å leve under.
Fanebust er åpen om at han ikke har all verdens dokumentasjon å øse av.
Det er mye som ennå ikke er frigitt og mye som er brent.
Han baserer seg på det lille som finnes av forskning og journalistikk, og vurderer kildene løpende.
Om han selv har gjort nye funn, er litt uklart.
Uansett har han sydd sammen en beretning med mange detaljer – kanskje litt for mange.
Halter
Boka er dedisert til Svein Blindheim, bokas hovedkilde, mannen som ble straffedømt for å ha fortalt hva han drev med i hemmelige operasjoner i Finland.
Han er jo selve eksempelet på at Stay Behind-systemet hadde et grenseløst preg, der den overordnede kampen mot kommunismen sorterer de ulike tiltakene på hvilke som helst måter, når det trengs.
Hvem styrer da?
Det er jo nettopp det spørsmålet som er poenget med de italienske erfaringene.
Framstillingen halter fordi den typen opplysninger forfatteren har om norske forhold, er av en helt annen type enn det han serverer om Italia.
Om det norske Stay Behind disker han opp med navn, datoer og dokumenter, mens han for Italia bare refererer til to sekundærkilder – Leopoldo Nuti og Daniele Ganser.
De har motsatte konklusjoner, hvorav Fanebust velger å tro helt på den ene og forkaste den andre.
Hvordan kan han gjøre det når han ikke går inn i kupplanene til fyrst Borgheses krets, operasjonene til Licio Gelli og P2, for ikke å snakke om Vatikanets rolle i kampen mot kommunismen?
Situasjonen i Italia har jo i hele etterkrigstiden vært annerledes enn i Norge, selv om begge hadde CIA-tilknyttede Stay Behind-nettverk.
Indre fiende
I Norge var man redd for sovjetisk okkupasjon, og det var viktig å legge grunnlaget for et «Gutta på Skauen II».
I Italia var det den innenlandske kommunistbevegelsen man fryktet.
Helt siden fascismens fall hadde kommunismen hatt sterk vind i seilene – større enn i noe annet demokratisk land, mens de norske kommunistene raskt var satt ut av spill.
USA hadde god grunn til å frykte sosial uro i Italia, og kan godt ha støttet Borghese-kuppet, som med nød og neppe ble avverget.
Fanebust medgir at amerikanerne ønsket at italiensk Stay Behind skulle engasjere seg mer mot den indre fienden, men går ikke inn på forbindelsen mellom post-fascister og den øvrige høyresida, sterkt representert i militæret, politiet, adelen og næringslivet.
Om det derfra kan trekkes linjer til høyrevridd terror utført av folk med tilgang til avansert våpenteknologi – denslags ting «den hemmelige hæren» disponerte – er ikke gitt.
Alt sånt var jo hemmelig.
Reparatør
En betenkning rundt relasjonen mellom de høyreorienterte motstandsfolkene og kommunistiske partisaner av Osvald-typen under krigen, burde også være interessant i lys av Stay Behind.
Kommunister blir jo stadig beskyldt for å få støtte fra utlandet og drive med hemmelig våpentrening, mens disse som faktisk gjorde det, sjelden får noe mistankens lys over seg.
Her kunne Fanebust hatt nytte av å se på fellestrekk blant antikommunister, inkludert fascister og nazister, istedenfor å opptre som reparatør av den norske illusjonen om velmenende konsensus.
Det jeg savner mest, er likevel linjer til norske forløpere.
Var ikke egentlig 20-tallets Samfundsvern og Samfundshjelp omtrent det samme som Stay Behind – et væpnet, frivillig korps av iherdige antikommunister med bånd til næringslivet, storbønder og hæren?
Hvem var datidens rittmestere?
| 0
|
304511
|
Samurai i neon
«Drive» følger en velkjent rute, men Winding Refn og Gosling gjør det med utsøkt stilsans.
FILM:
Nicolas Winding Refn er fargeblind og liker menn som ikke snakker.
Han skaper visse typer filmer og sjansen er liten for at noen vil utrope ham til den nye Woody Allen.
Han lager mer pratsomme filmer også, som «Pusher»-trilogien og ikke minst «Bronson», der verdens mest voldelige fange har det i snakketøyet.
Danskens forrige film, derimot, handler om skitne, brutale korsfarere som roter seg bort på veien til Jerusalem og der den enøyde hovedkarakteren, spilt av Mads Mikkelsen, aldri ytrer seg verbalt.
Stuntmann
Der «Valhalla Rising» var en langdryg og lite kommersiell blanding av Tarkovskij, Malick og «Braveheart», er «Drive» en lekker affære med filmatiske referanser i en annen retning.
Første scene er svært lik starten av «The Driver», Walter Hills machoklassiker fra 1978, som i sin tur var inspirert av Jean-Pierre Melvilles «Le Samouraï», som i sin tur bla-bla-bla, helt tilbake til den mytiske figuren vi aldri får nok av, den tause tøffingen som handler mer enn han snakker, som bryr seg med sitt, helt til følelsene vekkes og han våger livet for en kvinne, et barn eller begge deler.
Denne gangen er han stuntmann på dagtid og frilanser som ranssjåfør når mørket senker seg over Los Angeles.
Han gir ranerne fem minutter.
Ett minutt over tida og de overlates til seg selv.
The Driver (Ryan Gosling) er den beste på det han gjør og minner ikke så lite om karakterene i Michael Manns filmer.
Stemningsfylt
Også stilmessig er det mye av Manns Los Angeles i «Drive»:
Neonlysene, stillheten i bilen, det elektroniske lydbildet.
Men det merkes at Winding Refn har mindre penger å rutte med:
Det opereres på små flater, skytescenene er ikke langvarige, koreograferte oppgjør, skurkene (Albert Brooks, Ron Perlman) har begrenset «star power» og vi får ingen folksomt glamorøse, illevarslende nattklubbscener.
Så til hovedspørsmålet:
Er det dyktig gjort?
Absolutt.
Personlig liker jeg Gosling best når han skrur på den verbale sjarmen, men han briljerer som fåmælt.
Kjærlighetshistorien mellom Gosling og Carey Mulligan blir riktignok bare halvveis gripende, men stemningene som skapes gjennom hele filmen, er av typen jeg alltid er ute etter i smarte thrillere.
Denne atmosfæren skapes ikke bare av musikken og den fargeblinde Winding Refns stilsans, men også av skuespillernes balanserte prestasjoner og et elegant manus av Hossein Amini, bygd på James Sallis' korte roman fra 2005.
Det må legges til at filmen etter hvert blir svært voldelig.
| 1
|
304512
|
Hardt på landet
«Lykke på italiensk» er en forsiktig fortalt historie om skjebner rammet av Europas økonomiske krise.
FILM:
Vi befinner oss i en småby på Italias hæl, i regionen Salento.
Adele og broren prøver fortvilet å holde familiens tekstilfabrikk flytende, men kineserne vinner på pris, kjøperne svikter og banken ber dem pakke sammen.
Dette er virkningen av Europas økonomiske krise på lokalnivå.
Etter en kort innledning, der Adele selger huset og broren flytter med familien til Sveits, forflyttes handlingen til en olivenlund ved kysten.
Fire kvinner bor i det lille huset:
Adele, hennes mor, søster og datter.
De forsøker så godt de kan å leve av jorda.
Barsk idyll
Er dette Italias framtid?
Tilbake til bondesamfunnet og bytteøkonomi?
Egg og grønnsaker mot bensin til aggregatet som gir lys i stua på kvelden?
Selvsagt ikke, men i fattigere deler av landet vil historien som fortelles i «Lykke på italiensk» være relevant, slik den også vil være i andre EU-land rundt Middelhavet.
Det mer interessante spørsmålet er om filmen forteller historien godt.
Edoardo Winspeare benytter seg av et nøkternt filmspråk som kler tematikken, nesten fritt for musikk, bortsett fra vinden som kontinuerlig suser idyllisk mot trærne.
Sola skinner, men mørke skyer ligger over de familiære relasjonene.
Forsiktig
Winspeare er glad i tablåer der alle kvinnene er i bildet samtidig, som et klassisk maleri.
Adele (Celeste Casciaro) skjeller stadig ut datteren Ina (Laura Licchetta), som kler seg horete og er ute og flyr.
Mora er gudfryktig og jobber hardt, mens Adeles ferme og ikke altfor fotogene søster jobber for å få roller som skuespiller.
Hun er det komiske innslaget i en film som sjelden smiler.
Winspeares regi er forsiktig og det skjematiske manuset bidrar ikke nevneverdig til å gjøre rollefigurene overbevisende.
Jeg blir heller ikke mer positivt innstilt når jeg leser at filmen i stor grad er en familiebedrift.
Casciaro er regissørens kone og Licchetta er hennes datter.
Ingen av dem har filmroller på CV-en.
Det som gjør filmen passelig severdig, er det vakre landskapet og den velviljen som Italias harde virkelighet «skjenker» en fortelling av denne typen.
| 0
|
304514
|
Hissigpropp eldes godt
Max Cavaleras Soulfly har parkert nu metal-tendensene.
|||
ALBUM:
Med låttitler som «Great Depression», «Off With Their Heads» og «Counter Sabotage» er det lite som tyder på at Max Cavalera har mistet verken temperament eller politiske brodd.
Og det blir det ganske raskt klart at så er tilfelle.
På «Omen» har det gamle thrash-ikonet ristet av seg de fleste tribal/nu metal-tendensene.
Nå er det klassisk metal og mer teknisk anlagt thrash som er hovedfokuset.
Smart valg, det spruter mye godt av platen fra start til slutt.
Soulfly har alltid hatt et nærvær av hardcore og punk på sine plater, men i den Black Flag-aktige åpningslåten «Bloodbath & Beyond» er tilstedeværelsen tydeligere enn noen gang.
« «Omen» » Soulfly
5
Plateselskap Warner
De primitive og mer punka innslagene fungerer flott som en stemningsbryter innimellom det mer melodiske orienterte innslagene som nevnte «Counter Sabotage».
Max Cavalera har tydeligvis ikke vondt av å dra på årene.
soulflymusikkanmeldelseranmeldelserplatekulturanmeldelsemusikk
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
ALBUM:
Med låttitler som «Great Depression», «Off With Their Heads» og «Counter Sabotage» er det lite som tyder på at Max Cavalera har mistet verken temperament eller politiske brodd.
Og det blir det ganske raskt klart at så er tilfelle.
På «Omen» har det gamle thrash-ikonet ristet av seg de fleste tribal/nu metal-tendensene.
Nå er det klassisk metal og mer teknisk anlagt thrash som er hovedfokuset.
Smart valg, det spruter mye godt av platen fra start til slutt.
Soulfly har alltid hatt et nærvær av hardcore og punk på sine plater, men i den Black Flag-aktige åpningslåten «Bloodbath & Beyond» er tilstedeværelsen tydeligere enn noen gang.
De primitive og mer punka innslagene fungerer flott som en stemningsbryter innimellom det mer melodiske orienterte innslagene som nevnte «Counter Sabotage».
Max Cavalera har tydeligvis ikke vondt av å dra på årene.
| 1
|
304515
|
Harry og lokalradiovennlig på Askil Holms norskdebut
Hallelujah-kamerat får det ikke helt til på dialekt.
ALBUM:
Etter fire engelskspråklige album rebooter namsosingen Askil Holm sin karriere og debuterer på dialekt.
Hallelujah-kameraten omtales som arveprinsen til storheter som Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Hans Rotmo, og gjør her et forsøk på å revitalisere trønderrocken.
Det går bare sånn halvveis, og idéen låter egentlig litt utdatert i utgangspunktet.
Man hører også sporadiske spor av selvuttalte inspirasjonskilder som Tom Petty og Lars Winnerbäck, men oftere trekkes referansene til Unit Five og Zoo.
Mannen bak det famøse og lite opplyste begrepet "Hvem faen er egentlig Askil Holm?" - komiker Jon Niklas Rønning - har bidratt lyrisk.
Det er et samarbeid med vekslende hell, og beveger seg tidvis faretruende nær pennen til Plumbo og DDE.
Singelen «Ingen fest uten skinnvest», som ironiserer over trønder-stereotypien, er et godt eksempel på det.
Holm har fortsatt et brukbart grep om balladene, ellers leveres det helt på det jevne - jovialt og lokalradiovennlig.
Konklusjonen er at han var bedre på engelsk.
| 0
|
304516
|
Alf Prøysen betrodde seg til venninna Anne-Cath:«Jeg sa at jeg var splittet seksuelt, hun bare så på meg og smilte»
- Et slikt sitat kunne hatt en befriende effekt på debatten, da den raste som verst for 12 år siden.
Alf Cranner har skrevet en bok om sin navnebror, læremester og farsfigur Alf Prøysen.
Og for en nydelig bok!
«Fra Alf til Alf» er et verk som bekrefter for den som ennå måtte tvile, at Prøysen hører hjemme «på dikternes Olympen», som Cranner formulerer det.
Da han traff Prøysen, var Cranner utdannet og praktiserende billedkunstner, men samtidig i sving med en karriere som visesanger, godt hjulpet av Rolv Wesenlund.
Wesenlund hadde en enestående teft på denne tida.
Før han revolusjonerte norsk humor, hadde han vært speider for platebransjen.
Han var en pådriver for bølgen av såkalt Bergen Beat, som førte til at Vestlandets hovedstad tidlig på 1960-tallet kokte av gitarrock i Shadows-stil.
Visevind fra Sverige
I 1964 holdt han fingeren i været og og kjente draget fra visebølgen som bredte seg fra kontinentet og ikke minst fra Sverige.
Wesenlund, som var innspillingssjef i Philips, tok initiativet til Cranners debutplate «Fiine antikviteter».
Han foreslo også våkent nok at Cranner skulle oversette Bob Dylan-sanger med tanke på en utgivelse.
I stedet kom Geir Tveitt «som stiv kuling inn i livet mitt».
Kulthelter i nynorskmiljøet som Knut Horvei og Olav Nygard var diktere Tveitt ønsket å tonsette og få framført av Cranner.
Det ble heller ikke noe av.
Derimot førte samarbeidet Tveitt/Cranner til oppfølgeren «Både le og gråte» med tekster av Jacob Sande.
Cranner forteller også hvordan folk som Erik Bye, Harald Sverdrup og seinere Odd Børretzen og Klaus Hagerup fikk stor betydning.
Men viktigst var Alf Prøysen, som Cranner traff gjennom det sagnomsuste lauget Visens Venner.
Prøysen synes straks å ha oppdaget at de to Alf’ene hadde noe felles.
Og vestkantgutten Cranner forandret raskt syn på barnetimeonkelen, dialektsangeren og hedmarkingen Prøysen:
«Den Prøysen som satt ved siden av meg var verken gammeldags, ‘bondsk’ eller fjern, men spirituell, humoristisk, fantasifull og høyst nærværende... han – over tjue år eldre enn meg – var yngst.»
«Splittet seksuelt»
Tidlig i deres bekjentskap «hadde Prøysen hvisket helt kort at han var biseksuell», men Cranner følte ikke at det angikk ham.
Seinere i boka siterer Cranner et brev fra Prøysen:
«Jeg var sammen med Anne Cath i går kvell, vi var på ‘Larsen’ etter opptak i radio, drakk rødvin og så kunne ikke jeg dy meg lenger.
Jeg sa at jeg var splittet seksuelt, hun bare så på meg og smilte.
‘Det gjør ingenting’, sa hun.»
Prøysen skriver videre at han spurte om venninnen hadde «ant det», og hun svarte nei, «men jeg forstår godt at et menneske som er så nakent og helt, må ha lov til å favne hele spekteret».
Prøysen kommenterer:
«Var ikke det skjønt sagt?
Jeg satt og følte at en byrde ble løftet av skuldrene mine.»
Jeg tenker at et slikt sitat kunne hatt en befriende effekt på debatten rundt disse tingene da den raste som verst for 12 år siden.
Da hadde det kanskje heller ikke vært så viktig for Jan Erik Vold å understreke at Prøysens diktning «utspiller seg i et gjennomført heteroseksuelt miljø» i en argumentasjon mot visse tolkninger av verket i sin nyeste bok.
Verdenslitteratur
Forholdet mellom Alf og Alf var uansett «hevet over seksualitetens irrganger», som Prøysen uttrykker det.
For unge Cranner var Prøysen en enormt engasjert inspirator.
Den tragiske, men fargerike historien om Cranners far, som kunne vært en egen bok, gjør dypt inntrykk på Prøysen, som mener Cranner bør skrive om sin barndom.
Den beleste kameraten overøser Cranner med verdenslitteratur, fra Dostojevskij og Laxness til Jean Genets «Tyvens dagbok», som han kaller «vakkert, uhyggelig og storslagent, heslig inntil det fullkomne...»
Dette er en usedvanlig rikholdig og varm memoarbok, full av skarpe observasjoner og flotte anekdoter.
Ikke lenge før Prøysen døde, satt han og Cranner en kveld og lyttet til den unge Ole Paus, som framførte sine viser om outsidere og avvikere.
Prøysen «satt med foldede hender og lyttet intenst».
Så sa han:
«Nå har vi det godt.
Det er som om Vårherre har satt ei osteklokke over oss.»
| 1
|
304518
|
Årets første norske sekserplate
Highasakite gjør det igjen.
ALBUM:
Da norske Highasakite albumdebuterte for tre år siden, var det med en kritikerrost, egenprodusert plate som viste talent, musikalsk sikkerhet, en utpreget sans for stemninger, og ikke minst en sterk og særpreget vokalist.
Det de nå leverer med oppfølgeren «Silent Treatment», er likevel et langt steg videre.
Superprodusent
Tegnene var der allerede ved første smakebit, fjorårets storslagne, Beach House møter Yeasayer-lekre singel «Since Last Wednesday» - men den kunne jo ha vært en enslig svale på en strålende pophimmel.
Det er den ikke.
«Silent Treatment» har de fem bandmedlemmene spilt inn med superprodusent Kåre Vestrheim.
Uansett hvem som skal krediteres for utviklingen, har det fått de delikate låtene til å spre seg ut i all sin glitrende fylde, med et nærmest pustende spenn i teksturen.
De har masser av klang, og lag på lag med klare, dempede detaljer - hele tiden med Ingrid Helene Håviks metalliske stemme i fokus, der hun med sine billedsterke og småforstyrrende tekster bygger opp under de konsentrerte stemningene.
Ingen dødpunkter Førstesingelen får intenst livsbejaende følge i spor som nydelig glidende «Lover, Where Do You Live» og paukehamrende, gospelaktig messende «Iran» - komplett med steel drums, fløytesolo og Kate Bush-gauling.
Men cowboy og indianer-fascinasjonen er fortsatt å spore, i «Leaving No Traces» med en nesten kinesisk frasering over gitar-twangen, mens trillende, nedstrippede «My Only Crime» har et tydeligere folkpreg.
Det var nok ingen dum idé at produktive Håvik underveis i arbeidet spilte inn en soloplate med materialet som ikke fant sin naturlige plass her.
«Silent Treatment» har med sine ti spor blitt et usedvanlig gjennomført album, med en egen personlighet, og uten dødpunkter.
| 1
|
304520
|
Den beste totalt uviktige plata
Så langt i år.
CD:
Det er flere måter å se Yo La Tengos «intern-spøk-blir-plate»- prosjekt Condo Fucks på.
Den ene er å forkaste hele konseptet fordi det er en vits — basert på et fiktivt band omtalt inni coveret på «I Can Hear The Heart Beating As One» fra 1997.
Eller fordi det er en vits, vel vitende om at Yo La Tengo ikke hadde trengt et alias for å lage en søplete «kassettspiller-midt-irommet »-aktig garasjerockplate («produced by Robert ?Mutt?
Lange, mixed by Bob Clearmountain» står det på baksiden, haha!) som en slags oppfølger til sin mye elskede, snart 20 år gamle coverplate «Fakebook».
Alternativt kan man se på det som en bra vits.
Vitsen som rister Yo La Tengo ut av en litt fastlåst musikalsk modenhetsposisjon, vitsen som i praksis har gitt en rensende, energisk utblåsning som kanskje kan gjøre kreative underverker ved neste korsvei.
Eller man kan ta det for nøyaktig hva det er: en av indierockens mest slitesterke trioer, og bortimot verdensmestere i coverlåter i utgangspunktet, som freser gjennom låter av Small Faces, Richard Hell, Beach Boys, Kinks, Troggs, Flaming Groovies og Slade som om de fikk servert ungdomskilden intravenøst.
Man har som vanlig ikke mer gøy enn man lager selv.
| 1
|
304523
|
Grizzly Bear sparer ikke på bamsemumsen
Lyden av høye forventninger som blir innfridd.
ALBUM:
«Shields» er en av årets utgivelser som det er knyttet størst forventinger til.
Kanskje ikke så rart siden det er oppfølgeren til det unisont kritikerhyllede «Veckatimest» fra 2009 - Brooklynbandet Grizzly Bears kommersielle gjennombrudd.
Singlene - den eksplosive og smått Jeff Buckley-psykedeliske «Sleeping Ute» og storslagne «Yet Again» - har bidratt til å øke forventningene ytterligere.
Heldigvis innfrir indiefolkrockerne, selv om sistnevnte singel og pianoballaden «The Hunt» kontroversielt nok har åpenbare Coldplay-referanser.
Men Grizzly Bear har ikke mistet seg selv.
Her er fortsatt komplekse arrangementer, drømmende lydlandskaper og vokalharmonier som står til Beach Boys i stil.
Riktignok er den massive korene noe dysset ned for tydeligere solosang.
Det som savnes en mer umiddelbar låt som bryter opp, sånn som «Two Weeks» og «While You Wait For The Others » gjorde på «Veckatimest».
Men dette er nok Bamsemums for fansen.
| 1
|
304524
|
Betutta på hytta
Gutta glir fra hverandre i «Å begrave en hund».
Det samme gjør filmen, dessverre.
FILM:
Mang en film handler om gjengen på hyttetur.
Grunnen er selvsagt at hytta oppfyller Aristoteles' krav til et knakende godt drama: tidas, stedets og handlingens enhet.
Hyttefolk flest har sjelden den greske tenkeren i tankene når de rømmer byen i sine stadig mer hyppige ovale weekender - mange foretrekker det glansete «Hytteliv» framfor «Om diktekunsten» - men for filmskapere er det annerledes.
De skal lage drama og da er de tre enhetene gode å ha.
Selv om Aristoteles ikke skrev spesifikt om hytteturer, kommer hyttefilmskapere til delvis dekket bord:
Tida er avgrenset til enheten vi kaller helg og hytta er per definisjon et avsidesliggende sted.
Da er mye gjort.
Filmskaperne kan konsentrere seg om den siste biten, handlingens enhet, også kjent som «bra manus».
Her finnes det mange håndbøker å velge mellom, men talent er en fordel.
Slentrende realistisk
Manuset til «Å begrave en hund» er skrevet av Julian Hagemann og Torkild Jarnholt.
Filmen er regissert av førstenevnte og Andreas Lisberg og handler om fire gutter i tjueåra på hyttetur, en årlig tradisjon.
De presenteres først i en urban setting.
Lasse (Simen Aurstad Gjernes) bor hjemme med mor og lillebror, Stoffern (Benjamin Helstad) er fersk eiendomsmekler, Mikkel (Sindre Horseby) studerer medisin og Jo (Øivind Vogt) gjør noe mer intellektuelt på Blindern.
Bikkja, som muligens skal begraves, heter Kjetil.
Deretter forflytter vi oss ned til hytta på Veierland.
I starten finnes det flere grunner til å være sympatisk innstilt til filmen.
Stilen er slentrende og guttas ulike personligheter avsløres i små drypp.
Jo er keitete og lar seg delvis kue av de andre.
Lasse er den fysiske som vil lekeslåss i underbuksa.
Stoffern tenker mest på jobben, mens Mikkel er sånn passelig engasjert.
Damer og fest
Men før konstellasjonen er tilstrekkelig etablert, dukker Jos kjæreste opp.
Ane (Gitte Witt) er tydeligvis invitert av Jo - ingen av de andre gutta har fått vite om det.
Allerede her begynner jeg å lure på hva slags vennegjeng dette er.
Hytteturen er angivelig en årlig begivenhet, men det virker mer som om dette er første turen på minst fem år.
Neste gjest er Fritz, en overlegen blei på nabohytta som ingen liker, bortsett fra venninnene til Ane.
Plutselig er det fest, og den kommer unektelig for tidlig.
Pinligheter oppstår, men ingen av våre fire helter gjør eller sier noe som fyller ut rollefigurene.
Den ene situasjonenn etter den andre fisler ut i nesten ingenting.
Mangler motivasjon
Det er ingen dårlig idé å lage film om guttegjengen som glir fra hverandre etter hvert som de blir voksne, men det må skje noe dramatisk.
Det må stramme seg til.
Handlingens enhet, gutta.
Her flyter det for mye ut.
Jeg savner en tydeligere motivasjon hos rollefigurene, for ikke å snakke om en moralsk ryggrad.
Disse gutta klarer ikke å snakke sammen og ingen av dem stiller opp for hverandre, selv ikke i situasjoner der det kreves svært gode grunner for å gjøre noe annet.
Disse grunnene sannsynliggjøres i liten grad i «Å begrave en hund».
| 0
|
304525
|
Spriker som en middels lovende Idol-deltaker
Vi anmelder MGP-vinner Lenas debutalbum.
|||ALBUM:
«Satellite» var noe av en konsensusvinner i MGP-finalen, ikke bare låten flest stemte på, men trolig også den som færrest mislikte.
Den er nesten umulig å hate, en gladlåt som ikke overspiller, med snert, sødme og sjarme i en effektiv kombinasjon.
Skulle noen henge seg opp i noe negativt ved Hannover-jenta, så må det kanskje være den eiendommelige engelskuttalen, som Turboneger-bassist og «Trygdekontoret»-boss Thomas Seltzer presist og passe spydig døpte om til Schwarzwald-cockney i sosiale medier i går.
I albumformatet avslører Lena Meyer-Landrut og hennes støtteapparat noe dårligere smak enn Eurovision-vinnerlåten tilsier.
Her prøves litt av hvert stilmessig:
De lett Lily Allen'ske poplåtene à la «Satellite» passer henne veldig bra, og en leken, sommerlett «Marit Larsen-på-skoleavslutning»-aktig sak som «Bee» scorer også 12 sjarmpoeng, selv om den er litt overivrig og insisterende i framtoningen.
Et par svulmende, voksenpoppete ballader avslører de tilbakevendende soultilløpene som svært vinterbleke og støle.
På den lett jazza «Caterpillar In The Rain» høres hun ut som en middels lovende Idol-deltaker som tar seg et par reale vaskebøtter vann over hodet.
Å covre Jason Mraz og Adele hjelper lite på det inntrykket.
Og måtte hun aldri, aldri mer bevege seg i nærheten av syntetisk Prince-funk à la «I Like To Bang My Head».
Ut i fra dette sprikende albumet er vanskelig å spå henne noe særlig annet en trivelig år i rampelyset.
Om noen andre enn Tyskland fortsatt bryr seg etter en uttværet lanseringssyklus er heller tvilsomt.
Men det er nok forførende og substansielt popgods spredt utover her til at det i hvert fall går an drømme om et mye bedre, mer stringent og mer selvsikkert oppfølgeralbum.
| 0
|
304527
|
Her er den nye Robbie-låten
«Sølete», mener Dagbladets anmelder.
LÅT:
Favorittscenene vil selvsagt utspille seg i det de høye herrer med overdimensjonerte stereoanlegg på kontorene sine opplever en ny, akutt finanskrise hver gang de mottar siste nytt fra Robbie-studio, som selvsagt aldri innfrir deres helt urealistiske forhåpninger til hva Robbie skal utrette for dem rent finansielt.
Slik sett er han for EMI omtrent det Slash & Friends har vært for nye Quart-festivalen.
Gode forutsetninger Utover dette, er forutsetningene for et Robbie-comeback gode nå.
Det har vært stille lenge nok til at man ikke lenger er lei av trynet på fyren, og de siste platene så middelmådige/kjedelige at det ikke skal så mye til at en ny Robbie-plate kan bli en opptur av et eller annet slag.
Men i mellomtiden har også markedet for den type ortodokse, plateselskapsskapte melkekupopartister som Robbie gått på en smell.
Man kan ikke lenger forvente at gud, hvermansen og hvermansens svigerinne vil løpe til butikkene og kjøpe en ny Robbie-CD.
Der Robbie før shippet massive mengder album og sikret EMIs driftsmarginer, vil man nå lett kunne plukke opp de to-tre mest radiospilte og attraktive kirsebærene i iTunes og la det bli med det.
Må skape nytt momentum Det nye albumet «Reality Killed The Video Star» (slippes 9. november) vil derfor være avhengig av en voldsom tetthet av potensielle hits for å kunne hjelpe EMI med å dekke inn tidenes forskudd.
Og da er Robbie — og EMI — avhengig av å matche hans beste og mest folkekjære singlestunder fra start, og skape et momentum — helt fra scratch.
Et klassisk «blanke ark»-øyeblikk.
Om «Bodies» er måten å gjøre et slikt «etterlengtet» og storstilt comeback på, er derimot tvilsomt.
Forutsetningene rent musikalsk er også gode, med produsentveteranen Trevor Horn hanket inn for å gi Robbie nødvendig tyngde og den rette glossen.
Det er godt tenkt, Horn har evnen til å få artister til å bli tydeligere i uttrykket sitt, og hans kommersielle produsentgrep holder seg som regel godt innenfor grensene for smakfullhet.
Sølete virkemiddelbruk Nettopp derfor framstår også «Bodies» som en unødvendig sølete låt, med en maksimalistisk virkemiddelbruk selv der låten skal være tilbakeholden og stram i regien.
Det pøses på med gregoriansk korsang, traktorfuzz og pizzicatostrykere innledningsvis, tempoet er like seigt som på en gjennomsnittlig solosingle med Stone Roses-vokalist Ian Brown, og det er en anstrengthet her som ikke er så kledelig for en fyr som er best når han klarer å være tilbakelent cool.
Et forsøksvis strengt elektrokomp på verset skal nok være et tidsriktig soundalibi, mens refrenget for så vidt er tilforlatelig nok og byr på den oppskriftsmessige forløsningen.
Men det er ikke i nærheten av de hektende kvalitetene som har pleid å prege Robbies mest ihjelspilte hitstunder, selv om den bærer med seg en tydelig Robbie-signatur.
Inni der er det et grusomt parti med mer mer gregoriansk korsang og et annet hvor Robbie messer om Jesus i et slags forsøk på himmelstormende gospel, noe som kanskje en George Michael i 90-tallsrevival-modus kunne kommet seg unna med, men hvor Robbie bare ender opp som en kritthvit, stiv soulstreber.
Det er ikke spesielt stilig.
Og da sitter man igjen med en comebacksingle som minner publikum om at Robbie Williams er tilbake, men ikke stort mer enn det.
| 0
|
304534
|
«Kan ta rotta på det meste av amerikansk garasjepunk»
The BlackSheeps-debuten er her.
|||
ALBUM:
Det er ikke det å finne talent som er vanskelig.
Det er hva du gjør når du plutselig får en flokk talentfulle, purunge norsk-russisk-filippinske-finsk-samiske barn med en Spellemannsprisvinnende hit i fanget.
Sender du dem ut på turné, og soper sammen noen sanger slik at plata blir ferdig før folk glemmer hvem som vant Melodi Grand Prix
Jr 2008?
Mange ville gjort akkurat det, men hvem det nå var som ga klarsignal til The BlackSheeps ønske om lav profil og sendte dem hjem til Nesseby for å lage ferdig plata på egenhånd, får i hvert fall betalt for det nå.
Gjøre som de vil
Det er jo egentlig logisk.
Hvordan skal man få noen fordeler av bandmedlemmenes unge alder om de ikke får gjøre det sånn de vil?
Når 15-16-åringene her synger om emo-kids, kjærlighetssorg og selvfølgelig den barnebokaktige historien om «Edwin», kan man høre at de mener, tror og liker det de synger om.
At miksen er litt ko-ko, er strengt tatt heller ingen ulempe når plata skal stikke seg ut i en overbefolket sjanger.
Lettbeint punk
Den melodiøse, lettbeinte punken ligger ikke langt unna popmusikken de selv refser i den hardtsparkende åpningslåten, men i likhet med hiten «Oro Jaska Beana» er dette interessant for flere enn The BlackSheeps' jevnaldrende.
Ikke bare fordi vi gamle kan finne en sang som «Punk Revolution» uimotståelig nostalgisk i sin programmatiske distansering fra kommersiell musikk, men også fordi dette er fengende, rett-fram, enkel rock som historien viser er best når de som framfører den er sultne, nytente og kompetente.
Slik som her.
Fremdeles skeptisk til et band som ikke er ferdig på ungdomsskolen?
Sjekk «Mama's Boy», som bare er en av sangene der vokalist Agnete Kristin Johnsen briljerer, og som viser at bandet har innsikt nok til å skjønne når det enkle ofte er det beste.
Med den riktige bloggposten og musikkvideoen kan denne ta rotta på det meste av amerikansk garasjepunk akkurat nå.
Om de skulle ha lyst til det, da.
| 1
|
304535
|
Urent trav
«War Horse» er dels brutal krigsfilm, dels sukkersøtt hesteeventyr.
FILM:
Steven Spielberg er vanligvis en mann med full kontroll.
Men en kan spørre om han har tenkt gjennom hvem som egentlig er målgruppen for «War Horse».
Fiolinbrus
Spielbergs epos av året har en underlig kapittelstruktur, der den innledende delen er en slags historisk Pennyklubben-roman.
Kamera flyr over smaragdgrønne sør-engelske enger, mens fiolinbruset ber oss føle veldig inderlig på et tidspunkt der det er høyst uklart hva vi skal føle veldig inderlig for.
Snart blir det klart at det er forholdet mellom bondegutten Albert (en intetsigende Jeremy Irvine) og hesten Joey, et særs intelligent og følsomt dyr som forstår alt menneskene sier til ham og enda litt mer.
Rammen rundt er en eventyraktig feide mellom den edle bondefamilien og den onde godseieren.
Takk og lov for Emily Watson, som tilfører skummetmelkmanuset en porsjon hardt tiltrengt guts.
Gripende
Joey blir solgt til en ung offiser (Tom Hiddleston), og neste episode, fra første verdenskrig, er filmens sterkeste.
Det hjelper at Spielberg har knyttet til seg to av de mest lovende unge britiske skuespillerne om dagen, Hiddleston og Benedict «Sherlock» Cumberbatch, og her blander han frem den enkle, effektive sentimentaliteten han mestrer så godt:
Bildene av kavaleriet som rir døden i møte er pompøse, men på en gripende måte, og den rivende raske historiefortellingen gjør at det emosjonelle ikke blir omklamrende.
En historie om to blottende unge tyske desertører ender også på en måte som er desto mer hjerteskjærende fordi den er så summarisk.
Urealistisk
Men vi skal videre.
Snart står vi midt i det bloddynkede ingenmannsland mellom skyttergravene, i opprivende scener som virker som hard kost for hestejentene som ville levd seg inn i første avsnitt.
At man på hestejenters vis kjøper troen på det ubrytelige båndet mellom dyr og eier er forøvrig en forutsetning for å akseptere den mildt sagt urealistiske plottutviklingen.
Det blir også anledning til en rekke øyeblikk av brorskap og forståelse på tvers av rang, nasjonalitet og overbevisning.
Det første er fint.
Det femte begynner å bli enerverende.
«War Horse» er en underlig springende film.
Den virker både for glossy og for gritty.
Den har flotte øyeblikk bundet sammen av en løs og flisete rød tråd.
Og den ender i pur kitsch, komplett med hest i solnedgang.
Kanskje Spielberg burde blitt på slagmarken.
| 0
|
304536
|
Stille og stort fra Seattle
Uvanlig kjøttfulle sanger fra amerikansk minimalist.
|||
ALBUM:
Når du hører de kjøttfulle sangene som innleder «Saint Bartlett», med gitarer, trommer og strykere m.m., er det ikke lett å tenke seg at bare to personer står bak:
Damien Jurado og produsent Richard Swift spiller alle instrumenter.
Jurado, fra Seattle, Washington, har skapt en egen sound og stemning som ligger i bunnen i alt han gjør, med den helt spesielle stemmen, en distinkt, akustisk gitarlyd og diverse rare lyder som umiddelbare kjennetegn.
Dette videreføres på amerikanerens tiende studioalbum, som har flere tilbakelente og nedstrippete låter.
Et høydepunkt i denne «bolken» er stillfarne «Kansas City».
Men - han viser også en annen og mer storslått side, og lesser tidvis på så det kan trekkes sammenlikninger med Phil Spector og hans «wall of sound».
På «Wallingford» synger han dessuten som Neil Young, og han og Swift utgjør alene et slagkraftig Crazy Horse som vrenger og vrir på strengene.
Og - både den stillfarne og den grandiose delen funker like bra, simpelthen fordi budbringeren heter Damien Jurado.
| 1
|
304538
|
Mange skjønne kvinner gjør ikke særlig inntrykk
Likegyldig om Serge Gainsbourg.
|||
FILM:
Si meg, har alle verdenskjente kunstnere i historien levd identiske liv?
Så mange mer eller mindre identiske filmer er laget om disse urolige overmenneskene blant oss:
Misforstått barn oppdager store evner i seg selv, slår gjennom, blir dekadent, drikker for mye, røyker for mye, bedrar kona, ryker på en livskrise og frelses til sist av kjærligheten fra en oppofrende kvinne.
«Gainsbourg:
Arist - rebell - ikon» skal ha for at den har en opprørsk holdning til sjangeren.
Serge ville likt det.
DrømmendeDen påkostede filmen om Frankrikes forsofne nasjonalskald velger en drømmende og symbolmettet tilnærming, lar Gainsbourg forfølges av syner og forføres av en overdimensjonert dukke som er en slags karikatur av ham selv og hvisker ham kyniske og lite nestekjærlige råd i øret.
Gainsbourgs skandaløse sanger og sjenerende offentlige opptredener er som regel et resultat av eggende oppfordringer fra hans mørkere jeg.
Samtidig bidrar innslagene av dukketeater til å komplisere og stykke opp en allerede ulenkelig og episodisk film.
Barndomssekvensen, som viser hovedpersonen som en forfører in spe og en djerv kjekkas som forvirrer myndighetene som skal ha ham til å gå med jødenes gule stjerne, er kvikk og artig.
Artistens foreldre er fine, levende skikkelser.
Skjønnheter på geleddMen jo mer voksen og skandaløs Gainsbourg blir, jo tammere blir filmen.
Langleggede skjønnheter som Brigitte Bardot og Jane Birkin duver ut og inn av filmen uten å gjøre synderlig inntrykk verken på oss eller på Serge.
Eric Elmosnino gjør sitt for å holde oppmerksomheten fanget i tittelrollen, han er passe cocky og enigmatisk i begynnelsen og passe stusselig som de siste sceners fallerte stjerne.
Men det føles verken veldig trist eller frydefullt til pass for ham.
Det føles ganske likegyldig.
Og med alt Serge Gainsbourg var og ikke var:
Likegyldig var han ikke.
| 0
|
304541
|
Stadig på solsiden
Livet er godt på riktig side av fjorden.
- Jo, Aker Brygge er definitivt best på avstand.
Fredag speidet utover fjorden, mot solnedgangen og turistmagneten på den andre siden.
På denne årstida er det et sted å styre unna - med mindre du er glad i gå, stå og sitte i kø.
- Du har et poeng.
Og fra dette ståstedet blir opphopningen av gammel og ny arkitektur nesten pent.
Det nye Astrup Faernly-museet på Tjuvholmen er jo flott.
Og det gjør seg definitivt best herfra.
Robinson og Fredag hadde dradd for å besøke en gammel, god bekjent, den sesongåpne fiskerestauranten Solsiden like nedenfor Akershus festning.
Beliggenheten er prima, maten pleier også å være det.
De har vært der mange ganger før, og har jevnt over vært strålende fornøyd.
I fjor sto de over, i trygg forvissning om at det ikke var så mye nytt å skrive om.
Men — nå hadde det kommet dem for øre at ting hadde endret seg.
En kollega fra en herværende dagsavis hadde gitt Solsiden det glatte lag og ribbet dem for stjerner.
Så det ble bestemt at en ny test måtte gjøres.
- Menyen ser ikke ut til å ha gjennomgått noen radikale endringer, konstaterte Robinson, etter å ha blitt vist til et bord med nydelig utsikt og fått et glass Sancerre av typen Les Bouchauds 2012 fra Claude Riffault å leske seg med.
—Nei, favorittene synes å være present.
Her er både det overdådige skalldyrfatet og de gratinerte sjøkrepsene, sa Fredag.
Spesielt det siste var både Robinson og Fredag glade for.
265 kroner er kanskje stivt for tre halve sjøkreps, men noen ting kan ikke så lett måles i hard valuta, argumenterte Fredag.
Robinson var enig.
- I hvert fall hvis de holder samme standard som forrige gang.
Hovmesteren garanterte på tro og ære at Magasinets utsendte ikke ville bli skuffet.
Han var også ganske sikker på at verken stekt piggvar med potet- og pepperrotkrem og kremet hummerskum, og skinnstekt uer med reke- og blekksprutrisoni, fennikelsalat og skalldyrskum, ville skuffe.
- Spør du meg er piggvar noe av det beste du kan få av hvit fisk, og uer ...
Tenk at uer inntil ganske nylig ble regnet som ufisk! sukket Fredag.
- Og sjøkreps var noe fiskere slengte ut igjen.
På noen områder har verden definitivt gått framover, slo Robinson fast.
Servicen er kjapp, korrekt og passe uformell.
Det passer bra til interiøret i det gamle lagerskuret.
Det er høyt under taket, og det åpne kjøkkenløsningen, som går gjennom mesteparten av lokalet, gjør at lydnivået også kan være høyt — uten at det blir plagsomt eller støyende.
Klientellet er sammensatt, her kan både gjester med representasjonskonto og lavtlønnede med dyre vaner meske seg i kaviar og champagne, hummer og fine viner.
Det er ikke noe problem å bruke mye penger på solsiden, men man kan også komme unna uten å miste skjorta.
- Mmm ...
Her blir ord fattige, sa Fredag lykkelig.
Robinson kunne bare samtykke.
Sjøkrepsene, servert med smeltet smør, finhakket gressløk og sitron, var akkurat som de husket dem.
Nydelige.
Robinson var også storfornøyd med sin hovedrett.
Det pannestekte stykket av den eksklusive flyndrefisken, hadde fått sprø og gyllen skorpe utenpå, og var fast og saftig inni.
Pepperroten tilførte potetstappen dynamikk, hummerskummet var delikat og en porsjon glaserte sukkererter, gulrøtter og brekkbønner, var perfekt al dente.
Fredag fikk kontrollsmake, og konstaterte at Robinson denne gangen hadde trukket vinnerloddet.
- Jeg må innrømme at jeg synes piggvar smaker bedre enn uer.
Dessuten kunne kokken vært litt mer knepen med saltet i risonien.
Men, likevel, dette er godsaker servert etter alle kunstens regler, sa Fredag.
Robinson og Fredag satte punktum med vaniljebavaroise med jordbær, bringebærmarengs og jordbærcurd, og friske frukter i mango og sitronsuppe.
En søt og god avslutning.
- Hva tenker du?
Er ryktene om Solsidens fallitt overdrevet? spurte Fredag da de ruslet over Rådhusplassen seinere på kvelden.
- Absolutt.
Solsiden er fremdeles en av byens beste alternativer for fisk og skalldyrentusiaster.
Anmelderen som dømte dem nord og ned må ha hatt maks uflaks.
Eller ha kommet på en usedvanlig dårlig dag, sa Robinson.
- Eh ...
Så vi trenger ikke komme tilbake hit å kontrollere neste år? spurte Fredag.
—Man vet jo aldri.
Og så lenge de har gratinert sjøkreps på menyen kommer jeg gjerne, sa Robinson.
Fredag nikket ivrig.
- Kanskje vi må ta en stikkprøve — allerede mot slutten av sesongen også?
For sikkerhets skyld?
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
304542
|
Tidvis latterlig dårlig «Terminator»
Ufarlig, ufokusert underholdning.
||| html,body { border: 0px; }
FILM:
Året er 1984.
Stedet er Los Angeles.
Ut av tom luft oppstår en muskuløs skikkelse.
Skapningen, spilt av en ung Arnold Schwarzenegger, er en T-800, en hyperavansert, menneskeliknende robot fra framtida.
Målet dens er å tilintetgjøre Sarah Connor, den framtidige moren til motstandsbevegelsens leder og menneskehetens siste håp, John Connor.
Heldigvis mislykkes roboten.
Lavbudsjettfilmen til James Cameron, «The Terminator», lykkes derimot og blir en enorm suksess.
Foruten å spille inn mer enn ti ganger det den kostet, gjør den kroppsbyggeren Arnold Schwarzenegger til en av verdens største filmstjerner.
Og kanskje mer viktig, filmen legger alt til rette for en oppfølger.
Skrapmetall «T2», eller «Terminator 2 — Judgment Day», er en av nittitallets teknisk viktigste filmer.
I tillegg til å være vellaget, spennende og nifs, revolusjonerte «T2» bruken av dataeffekter på film og satte en ny standard for actionsekvenser.
Ingenting var tilsynelatende umulig på film etter «T2».
Rent bortsett fra det å lage en god oppfølger.
«Terminator 3 — Rise of the Machines» hadde premiere i 2003.
Og bidro til lite annet enn å styrke følelsen av at morderiske, østerriksktalende drapsroboter fra framtida tilhørte fortida.
The Terminator var klar for skraphaugen.
Trodde jeg.
«Terminator Salvation» begynner i det motstandsbevegelsen, med John Connor (Christian Bale) i front, utfører et angrep på robotenes base.
Kameraet er tett på og bildet rister.
Lyden og lyset er nedtonet og framstår naturlig.
Det er tydelig at regissør McG har gått «Jason Bourne»-skolen og lært at i en verden av grenseløs teknologi, er det en dokumantarisk stil som gjelder.
Den første nærkampen mellom mann og maskin er upåklagelig.
Det er actionfylt science fiction slik vi liker det.
Ufrivillig komisk B-skuespillerne fra treeren er byttet ut med stjerner som Helena Bonham Carter og Christian Bale.
Handlingen finner sted i et postapokalyptisk landskap, der det radioaktivet støvet daler stille i skyggen av truende soppskyer.
Lovløsheten herjer, mat er sjelden vare og hver mann er sin egen vokter.
Det hele virker gjennomtenkt og påkostet.
Men så skjer det noe.
For i stedet for å holde seg til åpne landskap og dystre tablåer, i stedet for å dyrke allegorien:«den lille mannen, mot den voldsomme maskinen», i stedet for pensle på med det skitne og mørke, tar regissør McG oss innendørs, til overtydelige menneskesnekra kulisser, til pompøse taler og polert action.
Filmen er preget av labert skuespill og stive situasjoner.
Dialogen i filmen er sjelden troverdig, og filmens stjerne, Christian Bale, fremstår her som Keanu Reeves lite sjarmerende fetter.
Halsbrekkende fart
Men heldigvis finner vi også Sam Worthington og Anton Yelchin, to skuespillere vi kommer til å se mye av framover, i essensielle roller.
Scenene dem imellom gir filmen en sårt tiltrengt troverdighet og nerve.
Selve historien som fortelles er grei nok, samler tråder fra de tre foregående filmene og handler nok en gang om å unngå tap av vesentlige personer for fortida og framtidens skyld.
Samtidig stiller historien et knippe unødvendige nye spørsmål, som vi aldri får svar på.
Filmen er rett og slett ufokusert, og fremstår til tider som to filmer i en.
Fra å være en mørk og skremmende dystopi, en filmserie som i begynnelsen var rå og banebrytende, har «Terminator»-franchisen beveget seg i en mer ufarlig og mindre spennende retning.
Det er tydelig at det er penger det handler om her, og ikke det å fortelle en god historie.
« «Terminator Salvation» »
3
Kategori
Regi McG Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « »
filmkulturanmeldelserterminatoranmeldelse
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Lavbudsjettfilmen til James Cameron, «The Terminator», lykkes derimot og blir en enorm suksess.
Foruten å spille inn mer enn ti ganger det den kostet, gjør den kroppsbyggeren Arnold Schwarzenegger til en av verdens største filmstjerner.
Og kanskje mer viktig, filmen legger alt til rette for en oppfølger.
Skrapmetall «T2», eller «Terminator 2 — Judgment Day», er en av nittitallets teknisk viktigste filmer.
I tillegg til å være vellaget, spennende og nifs, revolusjonerte «T2» bruken av dataeffekter på film og satte en ny standard for actionsekvenser.
Ingenting var tilsynelatende umulig på film etter «T2».
Rent bortsett fra det å lage en god oppfølger.
«Terminator 3 — Rise of the Machines» hadde premiere i 2003.
Og bidro til lite annet enn å styrke følelsen av at morderiske, østerriksktalende drapsroboter fra framtida tilhørte fortida.
The Terminator var klar for skraphaugen.
Trodde jeg.
«Terminator Salvation» begynner i det motstandsbevegelsen, med John Connor (Christian Bale) i front, utfører et angrep på robotenes base.
Kameraet er tett på og bildet rister.
Lyden og lyset er nedtonet og framstår naturlig.
Det er tydelig at regissør McG har gått «Jason Bourne»-skolen og lært at i en verden av grenseløs teknologi, er det en dokumantarisk stil som gjelder.
Den første nærkampen mellom mann og maskin er upåklagelig.
Det er actionfylt science fiction slik vi liker det.
Ufrivillig komisk B-skuespillerne fra treeren er byttet ut med stjerner som Helena Bonham Carter og Christian Bale.
Handlingen finner sted i et postapokalyptisk landskap, der det radioaktivet støvet daler stille i skyggen av truende soppskyer.
Lovløsheten herjer, mat er sjelden vare og hver mann er sin egen vokter.
Det hele virker gjennomtenkt og påkostet.
Men så skjer det noe.
For i stedet for å holde seg til åpne landskap og dystre tablåer, i stedet for å dyrke allegorien:«den lille mannen, mot den voldsomme maskinen», i stedet for pensle på med det skitne og mørke, tar regissør McG oss innendørs, til overtydelige menneskesnekra kulisser, til pompøse taler og polert action.
Filmen er preget av labert skuespill og stive situasjoner.
Dialogen i filmen er sjelden troverdig, og filmens stjerne, Christian Bale, fremstår her som Keanu Reeves lite sjarmerende fetter.
Halsbrekkende fart
Men heldigvis finner vi også Sam Worthington og Anton Yelchin, to skuespillere vi kommer til å se mye av framover, i essensielle roller.
Scenene dem imellom gir filmen en sårt tiltrengt troverdighet og nerve.
Selve historien som fortelles er grei nok, samler tråder fra de tre foregående filmene og handler nok en gang om å unngå tap av vesentlige personer for fortida og framtidens skyld.
Samtidig stiller historien et knippe unødvendige nye spørsmål, som vi aldri får svar på.
Filmen er rett og slett ufokusert, og fremstår til tider som to filmer i en.
Fra å være en mørk og skremmende dystopi, en filmserie som i begynnelsen var rå og banebrytende, har «Terminator»-franchisen beveget seg i en mer ufarlig og mindre spennende retning.
Det er tydelig at det er penger det handler om her, og ikke det å fortelle en god historie.
| 0
|
304544
|
Ville ikke imponert Ibsen
Ruffino byr på italiensk stemning og god service, men kokken bør sendes på inspirasjonstur til hjemtraktene.
Robinson og Fredag betrakter fasaden på gården som huser restaurant Ruffino.
-Tenk at Henrik Ibsen bodde her, sier Robinson.
-Restauranten ble kanskje åpnet til ære for dikteren?
Han var jo Italia-elsker, sier Fredag.
Italienske kokker har gått inn og ut av Arbinsgate 1 i snart åtte år.
Først kom Rosa Magra.
Den ble forsøkt reddet av TV3 og Eyvind Hellstrøm.
Restauranten byttet navn til Arbins, men måtte gi tapt i fjor.
I høst kom nye krefter på banen, også disse italienere, og startet Ruffino.
Robinson og Fredag får bord med utsikt til Slottsparken.
Og til husets pizzabaker.
Musikken og lukten er italiensk.
Og kelnere og kokker skravler seg imellom på morsmålet.
-Stemningen lover godt, sier Fredag og dukker ned i menyen.
-Jeg velger meg sjøkreps til forrett, sier Fredag.
-Den er utsolgt, sier servitøren og anbefaler isteden husets carpaccio av tunfisk og havabbor.
Til bordet kommer brød som smaker hjemmebakt.
Og et utvalg deilige olivenoljer.
Ikke mange minuttene seinere er forrettene på bordet.
-Skal si de er raske her, sier Robinson, som har bestilt oksecarpaccio.
De tynne skivene ligger på et raust lass av ruccola og er dekket med rikelige mengder parmesan.
-Å, nei, utbryter Robinson.
-Kjøttskivene er frosne.
På andre siden av bordet lager Fredag en grimase.
-Fisken også.
Spiseparet bestemmer seg for å spise sakte for å gi de løvtynne skivene en sjanse til å tine.
-Dette er håpløst.
Fiskens temperatur tar livet av smaken.
Heldigvis er hovedrettene varme.
Fredags fasanbryst er pakket inn i bacon.
-Fasan kan lett bli tørt, men kokken har lyktes med å få kjøttet saftig og godt.
Men det er rett og slett uhørt å dynke det i så mye saus, sier Fredag og stikker gaffelen i grønnsakskompotten.
-Hva er dette for noe?
Sursøte grønnsaker har vel ingenting i det italienske kjøkken å gjøre, sier Fredag.
Stemningen blir ikke bedre når Robinson får ordet.
-Først frossen carpaccio og nå ihjelkokt hummer, sier Robinson, som bestilte pasta med tomat, hvitvin, hvitløk, hummer og krabbekjøtt.
Til dessert bestiller spiseparet mascarponemousse og den italienske kakeklassikeren tiramisu.
-Beste tiramisuen jeg har smakt, sier Fredag.
Regningen kommer på 1300 kroner for en treretters og en flaske vin.
-Dessertlykke og autentisk italiensk stemning til tross, Italia-kjenneren Henrik Ibsen ville ikke blitt særlig imponert.
| 0
|
304545
|
Slik har du ikke hørt norske folkesanger før
Vindrosa lar norske folkesanger møte rytmer fra Asia og Afrika - og får Håvard Hedde til å bli eksotisk.
ALBUM:
Vindrosa, med utspring i Stavanger-området, har med «Østenfor sol» skapt et eksotisk eventyr av ei plate ved å følge en god idé helt til mål — uten å fire på noe punkt.
Samtidig har mennene bak skapt en plattform for et nytt, stort sangtalent, Stina Kjelstad (21), opprinnelig fra Toten — som ikke skal være lei seg for at hun minner om Gåtes Gunhild Sundli.
Kanskje har de også fått Dag Sindre Vagle (35) fra gruppa Helldorado til å forstå at han like godt kan synge på norsk.
Begge gjør en formidabel innsats på «Østenfor sol» — bare hør Kjelstad i «Eg ser deg utfor gluggen» eller Vagle i Arnulf Øverlands «Om kvelden når det mørkner» — eller begge to i «Jeg lagde meg så silde» og «Inga Litimor».
Jordomseiling
Fødselshjelperne er drevne folk fra bransjen, om enn ikke de siste åra.
Det har sin naturlige forklaring.
Den rutinerte musikkprodusenten Sverre Erik Henriksen er etter en fire års tid på jordomseiling åpenbart sulten på å ta opp igjen faget, og han starter med seg sjøl — kanskje inspirert av lyder han plukket opp underveis.
Men han er ikke aleine.
Som co-produsent og -arrangør har han sin gamle kollega fra bandet Nøkken (de med «Om det ikkje går buss» fra 1981), forskningsjournalist og forfatter Bjørn Vassnes.
Norske folkesanger Gruppa har rett og slett tatt for seg den norske sangskatten og sendt den ut i verden — og kledd opp sangene på nytt.
Rammeverket, eller kroppen, er tradisjonelle instrumenter som kontrabass, keyboard, gitarer og perkusjon, mens det velsmakende krydderet består av iransk dulcimer og tromme (santoor og daf), portugisisk guitarra, klezmerklarinett, vestafrikansk djembe (tromme), irsk blikkfløyte og innslag av marokkansk sang.
Verdensmusikk Nyinnspillinger av gamle folkesanger er gjort mange ganger før, med Herborg Kråkeviks «Kråkeviks songbok» som den største salgssuksessen, men aldri på denne måten.
De norske og innvandrede musikerne framfører norske folkesanger som om de var født i helt andre kanter av verden, og resultatet er et fabelaktig stykke «verdensmusikk».
Det er ikke gjort store inngrep, det som er gjort føles bare så riktig.
Sivle og Øverland
Det er kanskje derfor man blir litt satt ut av styrken og den nye magien i tradisjonelle sanger som «Ola, Ola, min eigen unge», «Håvard Hedde», «Ormen Lange», «Å kjøre vatten, å kjøre ved», middealderballaden «Bendik og Årolilja» og Per Sivle og Lars Søraas' «Den fyrste song».
Det er selvfølgelig her produsentene kommer inn — og de spiller dessuten en rekke instrumenter sjøl.
Henriksen har produsert artister som Steinar Albrigtsen (blant annet storselgeren «Alone Too Long»), Anne Grete Preus, René Andersen, Lillebjørn Nilsen og Jan Magne Førde i tillegg til Nøkken — og spilt og skrudd lyd på enda flere produksjoner.
«Østenfor sol» er den sterkeste søknaden jeg kan tenke meg overfor artister som er lystne på å tenke nytt, og trenger hjelp på veien.
| 1
|
304547
|
Anmeldelse:En rystende eksistensiell krim fra virkeligheten
«Historien om øde» bør bli Ida Hegazi Høyers definitive gjennombrudd.
Året er 1929.
Den tyske tannlegen Friedrich Ritter bestemmer seg for å reise til et av verdens mest forlatte områder, Galapagos-øyene i Stillehavet, og til den ubebodde øya Floreana, for å leve resten av sitt liv i ensomt eksil.
En vill og utopisk idé, men det å vende tilbake til naturen var et sterkt ideal i Sentral-Europa på 20- og 30-tallet.
Ritter var altså ikke en sær skrue i sin samtid, ideen om utopia var populær, så populær at han ikke får bli lenge alene i sitt «paradis».
Sann historie
«Saken var, han ville synes.
Ville etterlate seg mer enn kun et tilforlatelig tomrom.
Ville være den som forsvant.
Den uredde.
Den ville.»
Fluenes herre
«På mange måter var det en ganske ordinær strand, ikke så langt fra det man kunne sett for seg.
Det var bare dette med de omvendte bølgene, og det svarte ovenfor.
Det skakende, det svinnende.
Og det at ingenting stemte med det de hadde lest i avisen.»
Ideen om å bli en moderne Robinson Crusoe svinner derfor for Ritter, og stemningen Høyer maner fram gjør det raskt klart at «Fluenes herre» vil bli en mer passende sammenligning.
Øyas egen stemme
Øyas egen stemme
«Nå lå han her, menneskeskapningen i mørket, og hun visste det, han drømte allerede om alt han hadde forlatt.
Lydene hans var av det desperate slaget, øynene febrilske.
Som om han hadde alle skyggene pinnsiden.
Slik var det måtte bære ham, som å holde en vingeløs flue i hånden.»
Selv om uhyggen ulmer både i den svarte vulkanjorda, og mellom de tre, snart fire menneskene, ankommer det virkelige dramaet, både i virkeligheten og i Høyers bok, med baronessen og hennes følge av elskere.
Baronessen er en manipulativ, men erotisk tiltrekkende psykopat.
Splittelsen og ondskapen begynner med en gang å spre seg som et virus, og leseren sitter fjetret fast til setninger som gjør livet i ødemarka til et jordisk svar på helvete:
«Og akkurat idet han skulle til å drikke, den livredde skjelvende dehydrerte mannen, akkurat idet de oppsprukne leppene hans nådde kanten av glasset, tok hun tak om skulderen hans, la hånden om den forbrente huden, boret pekefingeren ned i en av vablene, hardt, såden sprakk, og væsken rant, og mannen der i armen hennes fikk en mine såforpint, en tre blod rant ut av kinnet på ham.»
Høystemt språk
Det eneste som gir visse stopp i den fossende flyten er Høyers til tider høystemte og kunstlede språk, det blir av og til dårlig sikt der oppe i høysangen:
«Og slaget traff som noe fremmed.
Det fremmede slo som en tredje hånd.
Og hånden, den rørte ved dagen, nøytralt, som var den overhodet ikke der.»
Høyer skriver med så mye nerve at ekstra patos ikke er nødvendig.
Gjennombrudd
Gjennombrudd
Måten Høyer kombinerer true crime-elementer med eksistensielt drama på er forbilledlig.
Slik viser hun hvordan helvetet som kjent er de andre, men i tillegg - og langt mer skremmende - hvordan det er en uomtvistelig del av oss selv.
| 1
|
304548
|
Royal flush
Colin Firth flekser Oscar-musklene i den inntagende «Kongens tale».
FILM:
Ikke for å kaste meg på en trend eller noe.
Men på dette tidspunktet må det rett og slett sies noen pene ord om Colin Firth.
Firth, som med sin morske karisma og sin berømte badetur i «Stolthet og fordom» i 1995 umiddelbart ble gjenstand for fantasiene (sex- og bryllups-) til millioner av kvinner.
Som med det minste lille tic i ansiktet kan røpe en eklatant fortvilelse eller håpløs kjærlighet.
Som ikke fikk uttelling for sin særegne, holdte måte i enkle underholdningsfilmer som «Bridget Jones» og «Love Actually».
Men som de siste årene, idet han har rundet 50 års-bøyen, har møtt regissører som har verdsatt hans smakfulle, sofistikerte talent for å formidle følelser gjennom ørsmå bevegelser i kroppen og ansiktet og gitt ham slike gåtefulle, sammensatte roller som bringer frem det beste i ham, som kaller på en rolig, verdig mine med et såvidt antydet kaos under vannoverflaten.
Tilknappet og teknisk
Mr Darcy var en slik rolle.
George, den homofile og hemmelig sørgende universitetslæreren i «A Single Man» og som i fjor innbrakte Firth sin første Oscar-nominasjon, likeså.
Prestasjonen som den stammende kong George VI av England i «Kongens tale» ser ut til å bli den som skal forene Firth om den lille mannen i gull.
Rollen er psykologisk enklere enn Firths tour de force i «A Single Man», den er noe mer teknisk og utvendig på det vis Oscar-akademiet har det med å beundre.
Samtidig sitrer også den stive og defensive kongen av følelser, av komplekser og kjærlighetsbehov som en barsk hoffoppdragelse gjør det umulig å vise.
Det er en øm, vakker rolle i all sin tilknappethet.
Feelgood
«Kongens tale» er en klassisk feelgood-film.
En indre reise ender i forsoning og ny erkjennelse.
Reisen starter idet hertugen av York (Firth), kongen av Englands nesteldste sønn, sliter med en ubekjempelig stamming - en talefeil han har timet særs dårlig tatt i betraktning at nazismen brer seg i Europa, radioen er i ferd med å bli kommunikasjonsmiddel nummer én og at hans levemann av en bror (Guy Pearce) snart skal skli ut i en affære med Mrs Wallis Simpson og la landet og tronen seile sin egen sjø.
Hertugens kjærlige kone Elizabeth (en varm Helena Bonham Carter) oppsøker den forsofne taleterapeuten Lionel Logue (Geoffrey Rush), som i tillegg til å benytte seg av uortodokse metoder og tiltale den kongelige pasienten ved fornavn, har det tvilsomme trekk å være australier.
Snart må den meget nølende hertugen både bestige tronen, og forberede seg på radiotalen som skal si Hitler midt i mot og samle folket bak Englands fane.
Store porer
Den hittil ukjente kongesagaen er blitt et veldreid og vellykket filmdrama, med middels høy panne og et bankende hjerte.
Regissør Tom Hooper holder det sentimentale og storslagne i sjakk gjennom en rekke scener der tungen er plantet bestemt i kinnet og hovedpersonene må slipp på sin egen verdighet.
Med konsentrert mine kaster Firth og Rush seg ut i de mest surrealistiske tale- og tungeøvelser.
Hooper elsker å le vennlig av og med hvem som nå måtte befinne seg foran kameraet hans:
Han leker med proporsjonene, går tett inn på skuespillernes ansikter og viser dem frem i lett fordreide, forlengede versjoner, med porer som gaper mot publikum.
Det skaper en lun komikk.
Sårbarhet
Men det bidrar også til å få frem den store sårbarheten både i kongen og taleterapeuten.
Latterligheten er aldri langt unna, og de er pinefullt klar over det.
Det er lett, uunngåelig, å føle sterkt med og for dem, og unne dem den ventende triumfen nettopp fordi vi tror at de er oppriktige i tvilen på om den vil komme.
| 1
|
304551
|
Betuttet i byenes by
Tristessen i «Min leilighet i Paris» er litt for troverdig.
FILM:
Hva i et liv, i bouillabaissen av seire og nederlag, er interessant for andre å høre om?
Hva er det som er kimen til en rørende og relevant historie, hva føles som selvsentrert pirk i gamle sår?
Hva det enn er:
Det meste av det de bleke, bitre personene i «Min leilighet i Paris» sukker frem synes å høre hjemme på et lukket terapirom snarere enn et kinolerret.
Sår og høster
«Min leilighet i Paris» er Israel Horovitz' regidebut, basert på hans eget drama fra 1996.
På den tiden hadde Horovitz overlevd 57 år og tre bryllup.
Akkurat det samme gjelder Mathias (Kevin Kline).
Mathias har ikke hatt medgang i ekteskap, vennskap eller karriere.
Nå er han i Paris for å innkassere den eneste arven fra sin forhatte far:
En enorm leilighet i plommen av byen.
Men der bor det noen fra før:
En gammel dame (Maggie Smith) og hennes datter (Kristin Scott Thomas), med en erkefransk viager-kontrakt som gjør at leiligheten ikke kan selges før den gamle dør.
Båndet mellom Mathias? far og leieboeren viser seg å ha vært mer tettvevd enn antatt, og før to timer har gått har alle blitt behørig elsket bort fra sin bristende barndom.
Horovitz har skrevet over sytti skuespill, og har den erfarne sceneforfatterens sans for å så og høste små spor og bygge opp mot oppgjøret med seg selv og verden.
Sakte kommer det frem, dét som har skapt den yngre generasjonens tvil på om de er mulige å bli glad i.
For overbevisende
Så er det vel også tenkelig at produktiviteten har gått ut over kompleksiteten, og at noen av stykkene, for eksempel «Min leilighet i Paris», burde hatt blikket rettet mot andre steder i tillegg til sin egen emosjonelle navle.
Humoren er der, men føles matt.
Paris er vakker, men overskyet.
De tre skuespillerne er naturalistiske og troverdige, kanskje i meste laget.
For det er grenser for spennende det er å se ytterst overbevisende, pinefullt langvarig sutring.
Å leve med distanserte foreldre kan skape arr i enhver en liten Knausgård i magen.
Men Mathias? og Chloes skuffelser og potensielle forløsninger oppleves sjelden som noe som angår andre enn dem selv.
| 0
|
304552
|
Det kunne ha blitt fest
Men The Strokes´ store comeback mangler både spenst og lekenhet.
ALBUM:
I 2001 ga The Strokes begrepet New York-rock nytt innhold.
Med høye frisyrer, åletrange jeans og slitte Converse, definerte de trendbildet for en hel generasjon av danseglad indieungdom rundt tusenårsskiftet.
To album etter lovpriste «Is This It» ble det derimot brått stille.
Nå har imidlertid Julian Casablancas og gjengen funnet tiden moden for å slite på dansegulvet igjen.
Om det faktisk blir en konsekvens av «Angles» er et annet spørsmål.
Selv om det svinger brukbart av det The Clash-inspirerte åpningssporet «Machu Picchu» og førstesingelen «Under Cover of Darkness», tar det ikke lang tid før det som skulle bli et storslagent comeback taper terreng og sklir ut i tafatt elektropop («Games») og loslitt Radiohead-pastisj («You're So Right»).
I det moduset blir platen uforståelig nok hengende og dvele for lenge.
Er dette alt da, kanskje?
| 0
|
304553
|
Bare kjærlighet og død
Det er utrolig at man kan føle seg så likegyldig til spørsmålet om ei ung jente skal leve eller dø som i «If I Stay».
FILM:
Tenåringer som skal nå ut til de store massene av jevnaldrende, i alle fall hvis de er hovedpersonen i en roman med påfølgende filmatisering, må velge ett av to alternativer:
Redde verden, eller dø.
Slik «Divergent» virket som en fattigmannsversjon av «The Hunger Games», rir «If I Stay» på legefrakkeskjøtene til «The Fault In Our Stars».
Alle filmene er basert på bestselgende ungdomsromaner.
Uelegant
Her gjøres det uelegante vekslinger mellom fortidsplan og nåtidsplan.
På nåtidsplanet rekker Mia (Chloe Grace Moretz) såvidt å grunne over to ting - over søknaden til den prestisjetunge musikkskolen Juilliard og krangelen med kjæresten Adam (Jamie Blackley) - før bilen hun og familien sitter i, havner i en kollisjon og blålysbilene bringer henne til sykehuset.
Mia blir atskilt fra sin egen kropp og vandrer rundt i korridorene som et blondekledd spøkelse mens hun prøver å finne ut hva som har skjedd med familien, ser tilbake på forholdet til Adam, og i noen heller svulstige scener kjenner på om livet er verd å vende tilbake til.
Kamuflert glansbilde
Men livet hun ser tilbake på, virker ikke som noe liv i det hele tatt, men som et dårlig kamuflert glansbilde kledd opp i rufsete Portland-indie.
Cellisten
Mia føler seg ubekvem sammen med rockervennene til Adam, men det løser seg alltid ved at han alltid skjønner når han skal komme med en kjærlighetserklæring eller en smykkegave og generelt være perfekt.
Like perfekte er Mias shabbykjærlige foreldre.
Det som er av skuespillerskryt går til Mireille Enos og Joshua Leonard, som klarer å gi disse evigoppofrende mønsterforeldrene en karismatisk, jordnær varme.
Moretz har sanselig ansikt som kamera elsker.
Nærbildene i transe over celloen bærer hun godt.
Men når hun skal være sorgtung eller forelsket, brytes illusjonen:
Det glatte ansiktet synes ikke å ha nok uttrykk, og altfor ofte ender hun opp med å rynke på nesen eller åpne munnen halvveis som respons på hva det måtte være av livsomveltende opplevelser.
Det blir vanskelig for seeren å bry seg om hun lever eller dør, når det ikke virker som om hun gjør det selv.
| 0
|
304555
|
«Psykedelisk hippierock anno Club 7»
Samme om det er jazz eller rock, du blir hekta på supergruppa Elephant9 uansett.
|||ALBUM:
Men er det jazz?
For så vidt, men det er ikke så farlig.
Er det rock?
Det kan du godt si, men det er ikke så farlig det heller.
Uansett hvilken vinkling supergruppa Elephant 9 — organisten Ståle Storløkken (Supersilent), bassisten Nikolai Eilertsen (BigBang, The National Bank m.fl.) og den, bokstavlig talt, allestedsnærverende trommisen Torstein Lofthus (alt fra Shining til Marit Larsen og Maria Mena) — velger å forfølge, byr de på både improvisasjons-musikkens nødvendige idérikdom og musikalske fingerspissfølelse.
Det både låter og føles fritt, men de har samtidig total kontrol.
BåsforaktDeres hypnotiske orgelgroove, brummende rytmeseksjon og frittgående improvisasjoner oppløser i grunnen det litt falleferdige gjerdet som måtte stå igjen som et anakronistisk stengsel mellom uttrykkene.
I blant høres det ut som jazzmusikere som er lei av jazz og som spiser seg opp på mer eller mindre progressiv 70-tallstungrock.
Andre steder høres de ut som matleie rockere som finner meningen med livet i jazzens irrganger.
Sannheten er vel at dette er musikere som elsker å ha to tanker i hodet samtidig og som bobler over av båsforakt.
Dette er helt gitarfri sone, orgler og synther fyller de fleste funksjoner i så måte.
Grunnstillingen bli likevel en slags psykedelisk hippierock anno Club 7, komplett med traktorbass og stål i trommebein og -armer.
HektendeÅpningssporet «Fugl Fønix» kunne på mange måter vært et Snah-fritt Motorpsycho.
Tittelsporet er et dunkelt og lummert postrockepos, sakte rennende på en mildt arabiskinspirert orgelfigur før den etter hvert blåser seg opp til et slags kraut/støyrockklimaks.
«Hardcore Orientale» er omtrent det tittelen sier, en hurtig eksplosjon av repeterende rytmer og østlige orgeltoner, også her klimaksjagende og støyglad.
Mens «Habanera Rocket», som strekker seg over 14 minutter, sniffer på alt fra balearisk chillout via Allman Brothers Band til en slags dub.
Er det jazz?
Det kan det gjerne være.
Er det rock?
Klart det.
Blir du hektet av å høre på?
Oh, yeah.
| 1
|
304556
|
Kvalitet hele veien
Ed Harcourt gjør det han kan best.
|||ALBUM:
Kvalitet har fungert som en slags fellesnevner for mange av Ed Harcourts utgivelser gjennom de ti siste årene, og også denne gang har han beholdt grepet om egen popkunst.
«Lustre» er ikledd både vare strykere, myke orgeltoner, glansfulle girlgroup-harmonier og kloke betraktninger rundt livets mange finurligheter.
Harcourt framstår likevel ikke overdrevent alvorstynget — vekselvirkningen av munterhet og ettertenksomhet fungerer fordelaktig, og fremheves blant annet av musikalsk småflørting med americana-elementer.
«Lustre» framstår i det hele tatt som et helhetlig album, hvor enkle, vakre melodiske linjer og høy tekstlig kvalitet er gjensidig avhengige av hverandre.
Tidligere inspirasjonskilder som Jeff Buckley og Tom Waits er denne gangen mindre åpenbare, uten at det har noe å si for kvaliteten på resultatet.
«When The Lost Don't Want To Be Found» - en sår sistedansballade med et betydelig vipp på hatten i retning Phil Spector - er en av Harcourts beste komposisjoner til dato, og «Lustre» kan generelt med stor enkelhet plusses inn i regnestykket over mannens smått elegante album.
| 1
|
304557
|
Sexscenene i «Girls» er ekstravagant ubehagelige
Norsk premiere for bejublet tv-serie i kveld.
Dette er anmeldelsen som sto på trykk i fjor, da serien hadde norsk premiere på Canal Plus.
I mellomtida har den vunnet to Golden Globe-priser.
Nå vises den på NRK 3.
Disse bevingede, men symptomatisk halvambisiøse ordene faller idet Hannah, den 24 år gamle hovedpersonen i HBOs ferske serie «Girls», i lett ruset tilstand forsøker å overbevise foreldrene sine om å fortsette å forsørge henne til hun får gitt ut boka hun skriver på.
Så langt har hun åtte sider.
«Generasjonen»
Hannah representerer er nemlig ikke den mest drevne verden har sett, til tross for at de har skyhøye forventninger om hva livet skal bringe.
De er rett nok velutdannede og moderne unge kvinner med en privilegert bakgrunn, men sliter like fullt med å ta tak og finne veien inn i voksenlivet etter friheten på college.
Navlebeskuende
Noe av grunnen er utvilsomt middelklassens lammende trygghet:
At de etter hele livet å ha blitt skånet for verdens virkelige problemer, mangler de både livserfaring og retning, og er ikke rent lite navlebeskuende.
Forventningene knyttet til serien har heller ikke vært beskjedne, og har nettopp handlet om hvorvidt den ville klare å fange en generasjon jenter i en livssituasjon som så langt ikke akkurat har vært overrepresentert på TV og film.
Altmuligkvinne Mens «Gossip Girl» har gitt oss overflatiske glansbilder av rike New York-tenåringer fjernt fra de flestes virkelighet, dreide «Sex og singelliv» seg om en venninnegjeng i et stadium av livet der det meste var på plass, bare ikke kjærligheten.
Men med spillefilmen «Tiny Furniture» fra 2010 viste skuespiller, regissør og manusforfatter Lena Dunham (26) at hun var i stand til å gi et usminket, tidsriktig morsomt og treffende bilde av jenter som seg selv — urbane middelklassejenter som akkurat nå, på 2000-tallet, befinner seg i fasen mellom ungdom og voksen.
Og med pris for beste spillefilm ved South By Southwest-festivalen i lomma, fikk Dunham med seg Hollywoods humor-hot shot Judd Apatow på å lage piloten til «Girls» for HBO, som endte med å plukke opp serien og beholde dem begge som produsenter.
«Girls» er en naturlig forlengelse av Dunhams univers fra «Tiny Furniture».
Klønete og utforskende Som i filmen spiller Dunham selv hovedrollen (Hannah) og skriver manus, riktignok i samarbeid med andre, og har dessuten regi på halvparten av episodene.
Ved siden av den klønete, men iherdig utforskende Hannah følger vi hennes fornuftige samboer Marnie, deres frie sjel av en venninne Jessa, og Jessas naive, men elskelige kusine Shoshanna.
Som så ofte i slike venninne-ensembler er karakterene ulike nok til å speile en bred palett av egenskaper seeren kan relatere til, men såpass stiliserte at man nødig vil identifisere seg med bare én.
Sex og singelliv Jr.
Mang en «Sex og singelliv»-tilhenger vil nok føle seg både kjærlig portrettert og pinlig avkledd når Shoshanna definerer seg ut fra seriens karakterkvartett:
«Jeg er definitivt en Carrie, men noen ganger kommer Samantha fram — og på skolen prøver jeg definitivt å ta på meg Miranda-hatten».
Dunham tar altså «Sex og singelliv»-sammenlikningene ved hornene allerede i første episode, og det er like greit.
For så lenge «Girls» produseres for samme kanal, finner sted i samme by, sentreres rundt fire venninner og fokuserer minst like mye på sex, er parallellene dømt til å trekkes.
Dunham anerkjenner uten å blunke seriens betydning for seg selv og sin generasjon, og adresserer det på typisk vis med både kjærlighet og latterliggjørende selvinnsikt.
Flau putehumor
Men la det med en gang være sagt:
Bortsett fra disse fellestrekkene, er de to seriene vidt forskjellige.
«Girls» tegner for eksempel et langt skitnere bilde av livet i verdensmetropolen, i en økonomi der ferdig utdannede unge voksne jobber gratis i flere år uten at det resulterer i ansettelse.
Serien viker heller ikke tilbake for å behandle amerikansk underholdningsbransjes store tabu, abort.
Den er stappfull av flau putehumor, og ligger stilmessig et sted mellom den nye humoren som nettopp Judd Apatow har vært så sentral for, desillusjonerte «mumblecore»-filmer som «Garden State», og de mest lakoniske sidene til «Six Feet Under».
Og på samme måte som i en annen fersk tv-favoritt fra undergrunnen, IFCs komedie «Portlandia», er «Girls» en serie der noe av sjarmen ligger i at seeren som kjenner seg igjen også avkles, og tvinges til å le av seg selv.
Befriende klein sex
Sexscenene er dessuten ekstravagant ubehagelige, enten det gjelder Marnies uutholdelig spake eskapader med den så altfor oppofrende kjæresten Charlie, eller Hannahs tilsynelatende nedverdigende seanser med den lite sympatiske sexpartneren Adam.
Men i disse «Game Of Thrones»- og «Spartacus»-tider, der sex på TV skildres rått, men glorifisert og fullstendig løsrevet fra virkeligheten, er nettopp denne kleine sexen noe av det mest befriende, for ikke å si morsomme.
Noe annet er hovedkarakterenes, og da særlig Dunhams, manifestasjon av at også jenter som ikkeer smellvakre har sex.
Og at de finnes, sånn generelt.
I USA har «Girls» blitt mottatt som årets så langt mest kritikerroste nye TV-serie, og omtalt blant annet som «revolusjonerende» av New York Magazine, og «det beste og morsomste programmet på TV» av «American Psycho»-forfatter Bret Easton Ellis (som også kalte LenaDunham «a total freaking star»).
Blendahvitt New York Det tok likevel ikke lang tid før vinden også tok en annen retning, og kritikken dukket opp.
Den har dreid seg om alt fra karakterenes selvopptatthet og privilegerte utgangspunkt til det lite troverdige i en scene der Hannah spiser cupcakes sittende naken i badekaret sammen med Marnie — men ikke minst har det påfallende fraværet av fargede karakterer, i den multikulturelle byen New York, falt mange tungt for brystet.
Dunham har uttalt at hun tar dette svært alvorlig, og at det skyldes at hun har forsøkt å skrive ut fra en erfaringsverden hun selv kjenner.
Nylig ble det kjent at den afroamerikanske «Community»-skuespilleren Donald Glover har en rolle i sesong to, som spilles inn idisse dager.
Når det gjelder selvopptattheten, som tidvis kan grense til det fullstendig ignorante, framstår den derimot først og fremst som et tiltalende trekk ved serien.
Umodne og uferdige Den representerer nemlig det stiliserte, men menneskelig uperfekte ved karakterene; umodenheten og det uferdige i deres personlighet, som forhåpentligvis skal få bryne seg gjennom resten av tjueåra og slippe dem ut på andre siden som mer stabile og selvbevisste unge voksne.
Det er ikke til å komme unna at «Girls» tar utgangspunkt i et ganske begrenset verdensbilde, og henvender seg til en bestemt demografi.
Men også dette er en styrke - for jo bedre man kjenner miljøet man beskriver, jo bedre vil de som beskrives kjenne seg igjen.
Og det er nettopp slik man lager serier som blir én stemme for én generasjon.
Denne anmeldelsen ble publisert første gang i mai 2012.
| 1
|
304559
|
Misbrukt sjanse til å lage en norsk juleklassiker
Kurt Nilsen burde holdt seg unna «Disney-jula».
JULEALBUM:
Kurt Nilsen har som sanger vokst seg til en voldsom elastisitet hva gjelder å turnere ulike sjangeruttrykk.
Han kan være myk, sår, tøff og røff, til og med rufsete om han vil, selv om hans overordnede åpenbart er livredde for å tilby ham mer lurvete musikalske omgivelser å utmerke seg i.
Det frustrerende her er at det nesten blir helt likegyldig hvor god vokalisten er og hvor dyktige Kringkastingsorkesteret måtte være, når det Kurt selv kaller for «Disney-jul» får dominere.
I kitschfella Juleklassikerpliktløpene her er så fullstendig ihjelspilte og løst med så lav grad av nytenkende vilje at det faktisk er svært forstyrrende for de virkelig fine julelåtene og øyeblikkene som er spredt litt tilfeldig rundt på dette albumet.
Mye godt kan sies om Kurt Nilsens sangferdigheter, men som crooner i storbandsetting med kunstsnø til knærne og neonjulelys i plasttrærne, blir han bare hovedrolleinnehaveren i et kitschshow vi har hørt hundrevis av ganger før.
Hvorfor ikke mer norsk?
Så hvorfor ikke bygge et helt album rundt det som skjer på for eksempel «Himmel på jord»:
Kurt synger julen inn på norsk, tilbakelent, akustisk arrangement med KORK varsomt og smakfullt tilstede i ytterkantene av lydbildet.
«Gje meg handa»-duetten med Helene Bøksle og den twangy balladen «Stjernesludd» er ytterligere eksempler på at Nilsen svøper de mer nedtonede og norskpråklige sporene med stor grad av intimitet, varme og hjertelig tilstedeværelse.
Og stor troverdighet, dette er virkelig en mann som bør få synge julen inn i de tusen hjem.
Motet må ha sviktet
Så måtte man gjerne spedd ut dette med en og annen porsjon med sviskekompott — det er ikke sikkert vi har hørt en finere versjon av «Nå tennes tusen julelys» på en norsk julepopplate de siste 20 årene, minst.
Kurt Nilsen-juleplate på norsk er en så god idé og kunne lett vært gjennomført bare viljen og motet hadde vært der.
Synd for Kurt og synd for oss at motet sviktet.
| 0
|
304561
|
Talentløst
«30 Minute or Less» er irriterende lite morsom.
FILM:
Dette er filmen Jesse Eisenberg valgte etter å ha blitt superstjerne og Oscarnominert for «The Social Network».
Muligens ville han gjøre regissør Ruben Fleischer en tjeneste, siden «Zombieland» ble en hit, men i så fall kunne han med fordel klippet plenen hans eller designet en nettside.
Jeg liker Eisenberg og hans nerdete arroganse, men denne gangen har han havnet i feil film.
Han er flink til å kjøre rundt i en herjet Mustang og levere pizza innen 30 minutter, men det hjelper lite når resten av denne rølpete komedien er et latterkvelende katastrofeområde.
Hjernedød
Vi befinner oss i Grand Rapids, Michigan, der Nick (Eisenberg) og kompisen Chet (Aziz Ansari) har kunstige dialoger og havner i keitete slåsskamp fordi Nick har ligget med Chets vakre søster for en del år siden.
Denne delen av filmen kunne, med en klype flaks, utviklet seg til en ganske kjedelig romantisk komedie med middels god sitcom-dialog.
Uheldigvis har manusdebutant Michael Diliberti fått den lyse idé at disse to nesten-morsomme taperne skal utsettes for påfunnene til et par hjernedøde kjeltringer med store planer.
Dwayne (Danny McBride fra «Eastbound & Down») har en stripper på fanget som tar av seg toppen og overbeviser Dwayne om at han bør drepe sin egen far, en ufordragelig lottovinner.
Med seg på laget har han Travis (Nick Swardson), som er i besittelse av en kraftig flammekaster.
En leiemorder koster 100 000 dollar og de bestemmer seg for å kidnappe pizzagutten og true ham til å skaffe pengene.
Innavl
Resultatet er ikke morsomt, bare grenseløst irriterende.
Hver gang Ruben Fleischer får øye på en potensielt komisk situasjon, tar han fram sin metaforiske flammekaster, tilintetgjør komikken og forventer at vi skal le av de forkullete restene.
Mye av humoren består av referanser til film, mens det sjelden gjøres forsøk på å forbinde filmen eller karakterene med noe som minner om den virkelige verden.
Filmatisk innavl, kunne vi kalle det.
Filmen kunne med fordel vart i 30 minutter eller mindre og den ville utvilsomt blitt bedre hvis de tilmålte 87 minuttene ble tilbrakt i pizza-Mustangen med Nick.
Kanskje ville han møtt noen genuint morsomme mennesker på sin vei.
Komikk kunne oppstått.
Det hadde vært noe.
| 0
|
304562
|
Hjelp, vi lager skole
«Won't Back Down» prøver å forene semitåreperse og samfunnsdebatt.
Det går sånn passe.
FILM:
Det finnes en egen filmsjanger som kan kalles «showfilmen».
En gjeng glade amatører vil eller må sette opp en forestilling, de er i utgangspunktet talentløse og møter liten tiltro, men ender opp med fulle hus, stående applaus, ny livsvisdom og tårer i øyekroken.
«Won't Back Down» er skoleversjonen av det samme.
Det innebærer langt færre paljetter, men like mange åndeløse «får vi det til»-øyeblikk før jubelen bryter løs.
Og det er ingen tvil om hvem vi skal juble for.
Sterke skuespillere
Den fattige alenemoren Jamie (Maggie Gyllenhaal) fortviler over at den falleferdige offentlige skolen ikke tar hensyn til den lille datteren og dysleksien hennes.
Hun overtaler den nyskilte og desillusjonerte læreren Nola (Viola Davis) til å trenge seg gjennom et smutthull i loven sammen med henne og gjøre skolen lærerstyrt.
«Won't Back Down» handler om veien gjennom denne hinderløypa, og løftes helt klart av å ha så sterke hinderløpere:
Gyllenhaal og Davis er begge overbevisende, karismatiske skuespillere som får publikum til å tro det de tror og føle det de føler.
Debatt og semitåreperse
Det er heller ingen tvil om at det amerikanske skolesystemet, der små barn mer eller mindre er fortapt fra dagen de begynner på en underfinansiert skole i bykjernen, fortjener noen drag pepper og vel så dét.
Men det spørs om debatten er tjent med optimistiske aktiviststykker som «Won't Back Down», som forsøker å lage en amalagam av kompleks samfunnsdebatt og semitåreperse om David og Goliat, og som fremstiller løsningen som nærmest gitt, bare du har hjertet på rett sted, stå på-vilje og et cheesy slogan.
Filmen er også dels klønete laget, med underlige kameraskift og umotiverte aksebrudd.
I det lille
Det mest interessante og troverdige skjer i det lille, i de små frustrasjonene og dilemmaene.
Læreren som tror på fagforeningen som idé og prosjekt, men er uenig i hva de gjør.
Aktivisten som takker nei til et subtilt forsøk på bestikkelse, men må leve med å ha avslutt noe hun virkelig ville behøvd.
Her ligger åren til en god film.
Men det blir med antydningen.
| 0
|
304565
|
Anmeldelse:«Ex Machina» er en usedvanlig smart b-film
En klaustrofobisk science fiction-thriller forkledd som eksistensialistisk drama.
FILM:
Spørsmål knyttet til bevissthet og kunstig intelligens er en gjenganger i filosofisk anlagt science fiction, og historier som befatter seg med denne tematikken får nærmest automatisk et skinn av høyverdighet.
Dette gjelder også for Alex Garlands kritikerroste regidebut «Ex Machina», som er en smart b-film pakket inn i smakfull design og respektable problemstillinger.
Hjerteløse mennesker Historien starter når programmereren Caleb (Domhnall Gleeson) blir plukket ut til å tilbringe en uke i det avsidesliggende forskningslaboratoriet til den folkesky sjefen for teknologiselskapet Bluebook (Oscar Isaac).
I den bunkersaktige residensen skal han føre samtaler med roboten Ava (en strålende Alicia Vikander) i et forsøk på å bedømme om hans sjef faktisk har lykkes i å skape en kunstig intelligens.
På tross av sitt eksistensialistiske utgangspunkt, er «Ex Machina» først og fremst en thriller med kammerspillelementer, og parallellene til Bram Stokers «Dracula» og eventyret om Ridder Blåskjegg er åpenbare.
Caleb er fanget i et slott fullt av hemmeligheter, og etter hvert begynner han å mistenke sin sjef for å ha skjulte motiver.
Hjemsøkte maskiner Garland har tidligere skrevet backpackerromanen «The Beach» og manus til filmer som «28 dager senere», «Sunshine» og «Dredd».
Som regissør er han tålmodig og tilbakeholden, men det er også lett å mistenke at filmens manus er hakket skarpere enn det ferdige resultatet.
Estetikken hviler på en streng, futuristisk minimalisme, og da tar det seg dårlig ut at billedkvaliteten i eksteriørscenene (innspilt i Valldal på Sunnmøre) bryter med resten av filmen.
«Ex Machina» minner mest av alt om en lang og god episode av tv-serien «Black Mirror» — ikke minst i hvordan filmskaperne maner fram en troverdig fremtidsverden ved hjelp av små grep og budsjetter.
Garland byr på noen interessante betraktninger om hvordan vi idag bruker internett, men synes primært interessert i å fortelle en spennende historie.
Og når manus og skuespill holder såpass høyt nivå som her, er det vanskelig å klandre ham for dét.
| 1
|
304567
|
En virkelig god Finn Kalvik-nyhet
Visepoesi på skinner sammen med Erik Fosnes Hansen.
|||
ALBUM:
Forfatter Erik Fosnes Hansen er ikke kjent som den enkle rimsmed, ei heller som hovedsanger.
Det var før han og Finn Kalvik bestemte seg for å åpne de støvete arkivskapene fra Stjerneblokkveien, c/o poste restante Grorud stasjon (180,3 m.o.h.).
Humor og melankoliDette kunne gått helt feil med pompøs mimring, men heldigvis ei.
Endelig ei ekte storbydelsskive på real sosiolekt.
Humor vevd sammen med melankoli og minner som ikke blir til plagsom mimring.
Solid produsert med stødig puls av dobro, fløyte (selvsagt spilt av Frøydis Grorud) og doser kvalitetsbyblues.
Fosnes Hansens tekster er som skapt for Kalviks fortsatt ungdommelige røst, og vi må kunne si at den gamle trubadur her viser at han er den femte Gitarkamerat.
Duoen er Tobben og Ero anno 2010 som har satt høyblokkene på det visemusikalske kartet.
Det er lett å trives i deres selskap.
Poetiske skinnegangerOg vi kjøper enkelt en tur/retur-billett og henger i setet «Der togene flyer».
God hverdagsprosa med klare poetiske skinneganger.
Beatles sang om Eleanor Rigby, Hansen & Kalvik gir oss mødresangen framfor noen, Ellinor Nordby med Fru Karlsen og Fru Madsen som samler dukker.
Radiovennlig hele greia, det gjenkjennelige uten at det blir plagsomt sosialrealistisk.
«Alle har daua på Grorud» heter ei annen låt.
Det stemmer ikke.
| 1
|
304570
|
Til helvete på første klasse
«Nader og Simin - et brudd» er en uhyre godt planlagt reise mot sammenbruddet.
FILM:
Hvordan lage en tragedie det svinger av?
Man tager forskjellige ganske alminnelige livsingredienser - stolthet, forfengelighet, fornektelse, det å ha noe å tape - i en bolle, og rører forsiktig.
Hvor godt resultatet blir, er et spørsmål om psykologi og kontruksjon.
Psykologi fordi alt faller om det ikke er troverdig.
Konstruksjon fordi kaoset som bryter ut, må være større og mer vidtfavnende enn noen så for seg.
Det kan ha med å gjøre at man har forfulgt sine lyster for langt, eller levd for lenge uten å være seg sine slettere sider bevisst.
Ibsen-arving
I de tragediene som kommer tettest inntil den eksistensielle nerven de har ambisjon om å berøre, er det snakk om en situasjon som lenge og stille har bygget seg opp bak en demning.
Når det brister, er det ikke bare en bekk, men oppdemmede emosjonelle vannmasser som kommer brølende.
Destruksjonen er deretter.
Ibsen er ennå regjerende europamester i dette faget.
Han er da også en uttalt inspirasjonskilde for den iranske manusforfatter og regissøren Asghar Farhadi.
Hans «Nader og Simin - et brudd» er et slikt elegant og fortettet skjebnedrama.
Henrik ville vært stolt.
Første slag
Selve bruddet er bare første hammerslag i demningmuren.
Simin (Leila Hatami) og Nader (Peyman Moaadi) har trukket for lenge i hver sin retning.
Etter fjorten års ekteskap vil de ha skilsmisse.
Hun vil forlate Iran for å gi seg og datteren et bedre liv.
Han har en pleietrengende far og vil bli.
Simin flytter til sin mor, og Nader må hyre inn kvinnfolkhjelp til å ta seg av faren.
Det blir den fromme og høygravide Razieh, som er i pengenød.
Arbeidsgiver og tyende kolliderer fra første stund.
Nader er sliten og utålmodig.
Razieh (Sareh Bayat) er omstendelig og ubekvem og full av forbehold.
En konfrontasjon utarter seg i en retning ingen kunne forutsett.
Snart er to familier fanget i en rettssak som skal rive dem begge opp.
Stivbeint religion
Farhadi viser sitt mesterskap i hvordan en enkel hendelse, en rettssak, blir en katalysator som bringer frem en underskog av klassemotsetninger og personlige komplekser.
Samfunnskritikken er indirekte, men ikke til å misforstå - dette ville vært vanskelig nok å løse selv uten en stivbeint statsreligion som stikker hjulene fulle av kjepper, og en kvinnes sårbare situasjon får henne til å ty til desperate grep.
Inn i kroppen
«Nader og Simin - et brudd» later som om den ikke vet hvor smart den er.
Uttrykket er realistisk og ribbet for staffasje, lydbildet diskret.
Skuespillerne får skinne.
Farhadi velger kresent blant Teherans teaterskuespillere og bruker mye tid og krefter på skuespillerinstruksjon.
Resultatet er at hvert lille fingerbevegelse overbeviser.
Tittelrolleinnehaverne vant da også prisene for beste mannlige og kvinnelige skuespiller under årets filmfestival i Berlin, og regissør Farhadi fikk den prestisjetunge Gullbjørnen.
Det er som om stresset over alt som bare ikke vil seg sakte kryper inn i kroppen på hovedpersonene.
Det er vondt når det eksploderer, men det er litt fint også.
| 1
|
304573
|
Fikk du plutselig lyst på litt nygammel hippiemusikk?
«Fanfare» er 78 minutter med tidløs psykedeliafolkjazz fra Jonathan Wilson.
ALBUM:
«Gentle Spirit» (2011) ga en fin pekepinn på hva Jonathan Wilson (39) står for, men det er først på «Fanfare» han blomstrer for fullt og viser hva som virkelig bor i ham.
En stor fanfare for det!
LA Canyons «Desert Raven» og «The Way I Feel» fra «Gentle Spirit» satte en standard; en miks av lyden av Laurel og Topanga Canyons fra 60- og -tallet - softrock med utspring i et spesielt område i Los Angeles der hippiemusikere som Eagles, America, Jackson Browne, Crosby, Stills, Nash & Young og Gram Parsons holdt til - og et mer moderne folkuttrykk.
Det er musikk med en helt spesiell stemning, denne gang med et større lydbilde.
Også tekstmessig har han Canyon-viben inne:
Mens CSN&Y; sang «Almost Cut My Hair», synger Wilson «Her Hair Is Growing Long»...
Norwegian Wood
Det var nok flere enn meg som satte et stort utropstegn etter navnet til Jonathan Wilson etter konserten under Norwegian Wood-festivalen i Oslo i fjor.
Vel ett år seinere leverer han et album som overgår forventningene.
Mange rom Wilson bygger en slags grunnmur med det sju minutter lange tittelsporet, før han bygger selve huset med en rekke rom som har noen likheter, men også særegenheter.
Først en lett slentrende, melodiøs og prog- og jazzinspirert «Dear Friend», med en enkel gitar som grunntone under orgel og komp.
En åpenbaring av en sang som får deg til å håpe at albumet aldri skal ta slutt.
Lett pop «Love To Love» er Teenage Fanclub-aktig pop, mens Pink Floyd og Steely Dan lurer i bakgrunnen i «Future Vision» og «Lovestrong».
Steely Dan var for øvrig også innom Canyon-miljøet, men fant seg ikke helt til rette.
Når du så får «Moses Pain», sånn halvveis, med et Steinway-flygel i hovedrollen, Mike Campbell og Benmont Tench fra Tom Petty & The Heartbreakers på slidegitar og orgel og David Crosby og Graham Nash i koret, er det ingen vei tilbake.
Du er bare nødt til å elske Jonathan Wilson!
Medsammensvorne
De bidrar også på «Cecil Taylor», som sender tankene til albumene «Crosby, Stills & Nash» og «Déja Vu» fra '69 og '70, kjørt gjennom den mer moderne folk-kverna, understreker samtidig Wilsons relativt uskyldige «forbrytelse»:
Han stjeler selvfølgelig som en ravn, men han gjør det med stil.
Og se hvem han har med seg på sitt tyveritokt:
Jackson Browne og Wilcos Patrick Sansone i tillegg til allerede nevnte Campbell, Tench, Crosby og Nash.
Flere av låtene har Wilson dessuten skrevet sammen med Roy Harper, britisk folkhelt som har fått et løft i karrieren i år.
At det også finnes låter her som ikke treffer umiddelbart, det er kanskje to-tre av dem, for å være ærlig, overskygges av alle de andre 10-11 låtene som på hver sin måte er sjangeroverskridende eventyr.
| 1
|
304575
|
Harry Bond
«Kingsman» er en klam, dum og spektakulært selvtilfreds «Harry Potter» for FHM-segmentet.
FILM:
Mens Hollywood er travelt opptatt med å lage film av hver eneste superhelt som noensinne har hatt mer enn fjorten fans samtidig, har den amerikanske tegneseriebransjen nådd et punkt hvor nyskapingen hovedsakelig består i å kombinere to eksisterende populærkulturelle franchiser.
«Kingsman» er basert på Mark Millar og Dave Gibbons' tegneserie «The Secret Service», og kan best beskrives som «Harry Potter møter James Bond på en støttekonsert for FHM».
Maktfantasi
Filmen gjør ingen forsøk på å skjule sine innflytelser, men dens ulidelig selvtilfredse selvbevissthet er kun et forsøk på å dekke over manusets latskap og fordummende klisjeer.
Og der Matthew Vaughn i sin første Millar-filmatisering «Kick-Ass» klokelig nok valgte å dempe de mer problematiske aspektene ved originalteksten, har han denne gangen valgt å beholde Millars stemme i all dens ufordragelige prakt.
«Kingsman» er på mange måter den arketypiske Millar-fortellingen:
Den unge Gareth (Taron Egerton) rives plutselig ut av sitt traurige, begivenhetsløse liv, og inviteres inn i en skjult verden av internasjonale intriger, hvor menn er menn, kvinner er trofeer og vanlige mennesker kanonføde.
Som i de fleste av Millars fortellinger er det vanskelig å si hvor hovedpersonens selvforakt slutter og opphavsmannens forakt for publikum begynner.
Autopilot
Det frustrerende med «Kingsman» er at Vaughn innimellom glimter til med en og annen minneverdig scene.
Når Colin Firth — i rollen som en Roger Moore-aktig James Bond-stand in — massakrerer en kirke full av mennesker, er det som om filmen en kort stund forløser sitt spekulative potensial.
Og når filmen når sitt klimaks i et fyrverkeri av eksploderende hoder er det rett og slett vakkert.
Både Firth, Samuel L. Jackson, Michael Caine, Mark Strong og Bjørn Floberg (!) spaserer gjennom filmen på autopilot, og autopilot er formodentlig også forklaringen på filmens klamme kvinnesyn.
Det har for lengst gått inflasjon i å anklage populærkulturelle aktører for misogyni, og i rettferdighetens navn hater da heller ikke Vaughn eller Millar kvinner — de har bare litt vanskelig for å se for seg at de kan virke troverdige i andre roller enn mødre, modellvakre mordere og svenske prinsesser som tilbyr filmhelter analsex som belønning for å redde verden.
| 0
|
304577
|
Sigur Rós får maksimalt ut av minst mulig
Islendingene er best når de høres minst.
ALBUM:
Sigur Rós-frontmann Jónsi fikk tydeligvis løpt fra seg noen poptendenser med soloplata «Go», som ble gitt ut mens bandet hadde pause etter å ha forkastet materialet til albumet de skulle sluppet for to år siden.
På «Valtari» er nemlig Sigur Rós tilbake på sitt mest eteriske, med langsomt flytende, filmatiske og tidvis sakrale låter som styres av stemning og tekstur langt mer enn melodier og vers/refreng.
Fjerne, dempede og forsiktige lag av piano, strykere, orgel, kor og buespilt gitar glir forsiktig avgårde, stort sett strippet for perkusjon, og med Jónsis stemme lyst og hviskende i front.
Flere av sporene er imidlertid instrumentale, og avslutningstrioen «Varðeldur», «Valtari» og «Fjögur Piano» demonstrerer mesterlig hvor mye man kan få ut av å holde igjen framfor å pøse på med lyd.
Det er når du hører den minst at «Valtari» er på sitt aller mest elegante.
| 1
|
304578
|
Blåser nytt liv i rapkarrieren
Lupe Fiasco setter endelig musikken i fokus igjen.
ALBUM:
Til tross for sin Ødegaard-lignende introduksjon på rapscenen, har Lupe Fiasco vært en mildt sagt komplisert artist å følge.
Både takket være hans merkelig bruk av kommersielle drittproduksjoner, og den til tider påtvungne misjoneringen av sosiale og politiske spørsmål.
Et tekstmessig budskap er sjelden feil, men det kan definitivt bli for meget av det gode.
Chicago-rapperen overrasket derfor da han i sommer hevdet at albumet «Tetsuo & Youth» skulle være fritt for politikk.
Når skiva nå er her, kan den vanskelig kalles budskapsløs, men Lupes vanligvis så anmassende agenda er utvilsomt trappet ned flere hakk.
Istedet er det endelig musikken - og ikke minst den rå rappingen - som får fokuset igjen, noe som har resultert i 32-åringens beste album siden «The Cool».
Ja, kanskje til og med siden 2005-debuten «Food & Liqour».
«Tetsuo & Youth» er både et gjennomført, musikalsk kvalitetsprodukt og en lyrisk gavepakke, og blåser uventet hiphop-liv i Lupe Fiascos karriere.
| 1
|
304579
|
Hardtslående søvngjenger
Sylvester Stallone har også regninger å betale.
Bang!
Stallone slo gjennom med en rett høyre i 1976, og siden «Rocky» har han jevnt over vært en sikker investering.
Filmene hans har, med overraskende få unntak, spilt inn pene summer.
Hvis vi ser bort fra noen hjelpeløse forsøk på komedie, har «Sly» stort sett blitt ved sin lest.
Står Stallones navn på plakaten, vet vi hva vi får.
Men for mye av en god ting, kan rett og slett bli for mye.
Jeg vil tro at selv innbitte Stallonefans ønsker et bitte lite snev av fornyelse og nytenkning.
Glansperioden til regissør Walter Hill («The Warriors», «48 timer») faller sammen med Stallones, og da de to møtes kan det virke som de rett og slett bestemte seg for å lage en film slik de gjorde den gang da.
Resultatet både ser og høres ut som om det kunne vært laget for tretti år siden.
Og innholdet?
Det er nesten imponerende hvor mange sjangerklisjeer filmskaperne har klart å presse inn.
Her er den obligatoriske slåsskampen på herredassen, massakren i den illegale spillebulen, jakten gjennom parkeringshuset, og det store oppgjøret i et forlatt fabrikklokale.
Og, ja, det er også en scene fra et tyrkisk bad, men den er nok først og fremst med for at den 66 år gamle stjernen skal få vist fram sin stadig imponerende torso.
La gå at ikke alle filmer må gå i dybden eller presentere nye tanker og vrier, men for en hundrelapp må det være lov å forvente mer enn dette.
Det er nesten så jeg lengter etter gamle Rocky.
Han kunne grisebanket «Bullet...» — med ei hånd på ryggen.
Stallone vandrer gjennom det hele som om han er på vei til banken for å heve sitt honorar, og ser om mulig enda mindre interessert ut enn vanlig.
Ingen liten bragd, bare det.
Nei, dette er sløvt venstrehåndsarbeid, rik på ytre action, men fattig på spenning.
| 0
|
304580
|
Mot drømmen
Terius Nash gir bort ny, fengslende musikk.
ALBUM:
«I created this sound», synger Terius Nash selvsikkert på låten «Ghetto» fra sitt nye album, og påstanden er i og for seg berettiget.
Den 34 år gamle Atlanta-produsenten — bedre kjent under navnet The-Dream — står nemlig bak noen av de største R&B-l;åtene som er skrevet de siste årene.
Vi kan nevne Rihannas «Umbrella», Usher «Trading Places» og Beyoncé-spor som «Single Ladies (Put A Ring
On It)» og «1+1».
Som produsent og låtskriver har Nash utviklet et umiskjennelig uttrykk:
En patentert The-Dream-låt har som oftest noe seigt og forheksende, men samtidig sprettent og ultrafengende ved seg.
Den føles gjerne veldig moderne, men også nostalgisk, tydelig blandet med inspirasjon fra 80-tallets R&B;, R. Kelly og Prince.
Innflytelsesrik type
At han har hatt stor påvirkning på den urbane popmusikken, er lett å høre.
Ikke bare på den store, kommersielle R&B-en;, men også på nyankomne mikstapefavoritter som The Weeknd og Frank Ocean.
Som han ubeskjedent synger om sine etterfølgere i «Ghetto»: «these other n****s are my sons».
I tillegg har Nash gitt ut tre glimrende soloalbum, som du sporenstreks bør sjekke ut om du er det minste opptatt av R&B; eller finstemt popsnekkeri generelt.
Forrige uke slapp Nash slapp et helt nytt album gratis på nettet, under sitt fødenavn, mens hans offisielle fjerdeplate kommer før jul.
Denne gesten vitner om kreativt overskudd og formidlingslyst — i tillegg til at han selvsagt har råd til det — men også et behov for å frigjøre seg fra de begrensningene produsentnavnet The-Dream og plateselskapet Def Jam måtte gi ham.
Som han twitret om «1977» forrige uke:
«This one was done with no politics and pressure.
It's free literally and figuratively».
Svampete atmosfære Frihetsfølelsen på «1977» er også tydelig og gjør at gratisplaten skiller seg ut fra Nash sin øvrige katalog.
For selv om det kanskje er noe urettferdig å si, er det øyeblikk på hans offisielle soloalbum der det er vanskelig å fri seg fra tanken om at det kanskje hadde hørtes (og, kremt, sett) enda bedre ut med for eksempel Ciara bak mikrofonen.
På «1977» føles det imidlertid aldri slik.
Tvert i mot er platens eneste virkelige dødpunkt når gjesten Casha synger «Silly» — en for all del elegant soulballade, men den bryter likevel albumets svampete, røykfylte og helhetlige atmosfære.
På resten av «1977» føles Nash nemlig uanstrengt og utilgjort — dette er hans historier, det er hans sound, og han holder ingenting tilbake.
Hør på «Long Gone», tittelsporet, «Wedding Crasher» og «Wish You Were Mine», kjærlighetssorgballader som er svimlende grandiose og treffende intime på samme tid.
Og selv om Nash som vanlig har stålkontroll over hvert enkelt trommemaskinknepp og alle utplasserte synthbølger, speiler musikken en grunnleggende melankoli som selv ikke i et «perfekt» kreert popunivers kan sperres ute eller kontrolleres.
Alene med tequila
Denne fascinerende spenningen mellom makt og utøyelige følelser finner man også i tekstene.
I det ene øyeblikket skryter Nash-personaen av dyre biler og klokker — «this shit is REAL!», insisterer han — mens han i det neste sitter ensom ved tequila-flasken, svak og såret, og savner den ekte kjærligheten.
I dette spennet speiles en eksistensiell uro og et forvirret begjær som gjør «1977» til noe mer enn bare velpolert, vakker og forlokkende popmusikk.
Ja, lett oppildnet er det nesten så det føles riktig å sitere noen kjente linjer fra Olav H. Hauges «Det er den draumen», men jeg får vel beherske meg og spare det (billige) poenget til desember og anmeldelsen av «The Love IV: Diary of a Madman».
| 1
|
304581
|
Dampet og grillet, med pistasjnøtter og morkler, blir selv kål pur luksus på Sentralen
Kulturhuset Sentralen er stedet «alle» skal gå i Oslo.
- Ser ikke dette ganske appetittvekkende ut? utbrøt Robinson entusiastisk.
Magasinets restaurantløver så rett inn på kjøkkenet til Restaurant Sentralen, der en stab av kjøkkenkyndige var i gang med å frambringe diverse godsaker.
- Jeg håper de klarer å leve opp til hypen.
For den er ikke liten, sa Fredag.
Aller hippest
Dette er hovedstadens aller, aller hippeste, nyeste og hotteste spisested.
Bare noen uker etter åpningen er kulturhuset Sentralen stedet «alle» skal gå.
For å spise og drikke, eller ta del i alt det andre som skjer av kulturarrangementer i de gamle lokalene til Christiania Sparebank.
- Stemningen tiltaler meg umiddelbart, sa Fredag, og kikket seg rundt i lokalet.
Elegant, men ujålete, med stor takhøyde og vinduer ut mot Tollbugata hvor trikkene dundrer forbi med jevne mellomrom.
- Veldig urbant, la Robinson til.
- Men kanskje litt kaldt?
Og hvorfor så høy musikk?
Grensen mellom kul og krampaktig er hårfin.
Fantastisk service
Et tjuetalls retter listet opp i anbefalt rekkefølge, inklusive brød og desserter, utgjør menyen.
En usedvanlig hyggelig og effektiv kelner anbefalte fire-fem retter hver - hvis man ønsket et fullt måltid.
Man kan komponere sin egen meny, eller lene seg tilbake og la kjøkkenet sette sammen en pakkeløsning.
Robinson og Fredag tok saken i egne hender, og begynte med å bestille to typer brød, en økologisk variant servert med svinerillette og en ristet variant servert med gratinerte margbein.
- Dette blir noe langt mer enn ventebrød, begge deler er fullverdige retter, sa Robinson.
Avokado-favoritt Sentralen har et solid utvalg av både vin og øl, og Robinson og Fredag valgte å starte måltidet med hvert sitt glass Chablis.
Og så kom de, som på skinner.
«Avokado - tørket tomat - salat og friterte mandler» var en øyeblikkelig favoritt.
Kombinasjonen av smørmyk avokado, crispy salat og grønnkål og sprø mandler, var svært vellykket.
Neste ut var råmarinert kveite med bergamott, persille og agurk.
Rene smaker, behagelig konsistens, men litt mer sitrus hadde kanskje gjort seg.
Perfekt nykål Robinson og Fredag hadde begge bestilt «Nykål - morkel & pistasj», altså doblet porsjonen.
Etter å ha satt tennene i den, var de umiddelbart glade for det.
Kålen hadde perfekt konsistens etter å ha blitt dampet, så grillet.
Og sjenerøst overlesset med karse, pistasjnøtter og morkler, blir selv noe så vanlig som kål pur luksus.
Og bedre skulle det bli.
Kalvebrissel, sopp, jordskokk og kyllingsjy var en fantastisk og aromatisk komposisjon, med overtoner av umami.
- Så langt er dette høydepunktet for meg!
Neste gang dobler jeg denne, utbrøt Robinson panegyrisk.
Skuffende svin Robinson og Fredag, som nå hadde gått over til hvert sitt glass rødvin fra Piemonte, utbrakte en skål for den femte smaken.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
Etter dette skulle det godt gjøres å holde nivået, og neste rett fikk ikke samme ovasjoner.
«Glasert gris - soya - syrlig råkost - løk og miso» peker i retning av Det fjerne østen, og selv om svinekjøttet var både saftig og smakfullt, manglet det lille ekstra.
At den lovede glasuren ikke gjorde mer ut av seg var litt skuffende.
Surdeigskjeks med raspet ost Tiden var kommet for å avrunde.
«Sitron - fersk laurbær - marengs & fryst yoghurt» til Robinson, og Fredag en fransk Comté, sprøtt brød og karamellisert sherry.
Brødet var en syltynn surdeigskjeks, som var overlesset med raspet ost - usedvanlig lett og luftig.
Den søte sherrykaramellen gjorde dette til en utmerket avslutning på et vellykket, smaksrikt og variert måltid.
Lett og luftig var også Robinsons dessert, passe søt og passe syrlig.
- Hvor mange retter ble det, undret Fredag, på vei ut av den nye storstua i Kvadraturen.
- Hvis vi regner brødet som to retter, og det at vi doblet to porsjoner, ja, så er vi oppe i elleve, inklusive dessertene.
Det var ganske passe, var det ikke?
- Absolutt.
Men, jeg kunne gjerne doblet desserten, sa Robinson lykkelig.
- Og spist den alene.
| 1
|
304583
|
Til å bli salig av
Haugesunderen O. Martin med smellvakker solodebut.
ALBUM:
Om O. Martins debut «Silence Fiction» ikke berører deg på et eller annet vis, må man anta at singer/songwriter-formatet ikke er din vei.
Den tidligere The Alexandria Quartet-sangeren Odd Martin Skånes har virkelig funnet frem gullblyanten her.
«West of Sadness» slentrer avgårde med lavmælt elektronika som fottøy.
Som en slags mild og harmonisk utgave av Thom Yorke.
«In Hindsight» trår ut av det urbane og sender deg med ekspressfart ned mot Californias vestkyst hvor ekkoet av Crosby, Stills & Nash blander seg i lekre vokalharmonier og lune akkorder.
I det landskapet blir O. Martin værende i de påfølgende låtene.
Det er i det hele tatt så mye varme og musikalsk solskinn her at man nesten er litt salig når smellvakre «Faulter» avslutter seansen.
O. Martin makter å skape liv og spenning i en hardt prøvet øvelse.
Mye takket være hans nese for flotte arrangement, nydelige fraseringer og ikke minst den innbydende røsten.
| 1
|
304584
|
Søt musikk for Tone og Erik
Overrasker i en deilig duett med svenske sjarmør.
Uavhengig av hvor det bærer hen for Tone Damli og Erik Segerstedt i den svenske MGP-konkurransen:
«Hello Goodbye» kan fort bli en radiohit - både i Norge og Sverige.
Søt duett Tone har ambisjoner om å komme ut i verden, og hvorfor ikke benytte seg av Sveriges svar på MGP - Musikkfestivalen.
Hun ble invitert og tilbudt en låt, som hun først takket ja til - og så trakk seg fra.
Så kom «Hello Goodbye» og en duettforespørsel fra Erik Segerstedt, og verken Tone eller manager David Eriksen var i tvil.
«Hello Goodbye» er en liten lykkepille, en feelgood-låt om en forelskelse og kjærlighet som går over.
Brudd er sjelden vakkert, men det er noe forsonende og snilt i både tekst, musikk og arrangement her.
Miksen er myk og soundet er søtladent - og artistene synger silkesoft og søtt.
Ikke noe hipt «Hello Goodbye» er en mer typisk norsk MGP-låt enn svensk.
Våre naboer har for vane å ligge mer i forkant, være mer kommers og tidsriktig i låtvalg.
«Hello Goodbye» er bare en enkel sang uten fakter og pålesset sminke.
Det er ingen ting hipt her, bortsett fra at duettparet er unge, kjente og freshe.
«Hello Goodbye» er organisk og så langt fra syntetisk staffasje man kan komme.
Skulle vært «norsk» Hadde Tone & Erik valgt Norge som arena, ville låta garantert vært i kveldens finale i Oslo Spektrum.
I MGP-universet så er bidraget faktisk veldig, veldig bra.
Den åpner med akustisk gitar og Segerstedts sang, så kommer band og strykere - og Damli i duett.
Ikke stor kunst, men smektende og radiovennlig - et stykke musikalsk, boblende lykke.
Den er enkel og smakfull, som får tankene å gå til både Jason Mraz og Sheryl Crow.
| 1
|
304585
|
Romer går seg fast
«The Eagle» er baktung og får aldri luft under vingene.
FILM:
Romerne er i slaget.
Det er bare et drøyt halvår siden «Centurion», Neil Marshalls versjon av historien om «the Ninth Legion», hadde premiere på norske kinoer og nå kommer «The Eagle», som finner sted tjue år seinere.
En ung centurion, Marcus Flavius Aquila (Channing Tatum) ankommer Britannia for å lede en garnison i sør.
Aquila er sønn av mannen som ledet den niende legionen tjue år tidligere: 5000 mann dro nordover til Caledonia — ingen kom tilbake.
Kjipt i Skottland
Første del av «The Eagle» er best.
Aquila framstår som en klok og handlekraftig hærfører.
Dessverre forvandles historien raskt til en buddy-film, eller en «bromance», som vi kaller det i dag.
Aquila (som betyr ørn) hører rykter om at gullørnen (the eagle standard), som hans far bar med seg, er blitt sett nord for Hadrians mur.
Han advares av sin trivelige onkel (Donald Sutherland) — «No Roman can survive north of the Wall alone» — men Aquila har et markert behov for å redde sin fars ære.
Med på turen blir hans slave-buddy Esca, spilt av Jamie Bell, som har trent en del vekter siden han danset ballett i «Billy Elliot».
Esca er brigant (en keltisk stamme) og hans hærførende far ble drept av romerne, så det oppstår komplikasjoner underveis.
Så til det store spørsmålet:
Hva har fått Kevin Macdonald, skotten som har gitt oss «Touching the Void», «The Last King of Scotland» og «State of Play», til å ville bryne sitt talent på en ikke spesielt smart sandal-bromance i regn og søle?
Selvsagt har det med barndommen å gjøre.
Macdonald leste Rosemary Sutcliffs guttebok «The Eagle of the Ninth» (1954) som tolvåring og da sjansen bød seg, kunne han ikke si nei.
USA-kritikk?
Mens «Centurion» prøvde å være en politisk allegori, er «The Eagle» i liten grad preget av referanser til Afghanistan og liknende.
Derfor er det overraskende når Macdonald uttaler til The Times at filmen er et angrep på USAs kulturimperialisme og at romerne derfor har fått amerikansk aksent.
Dette budskapet er i så fall rimelig godt skjult og bidrar til en generell uklarhet som gjør at filmen aldri griper skikkelig tak, verken som maskulint heltedikt eller som menneskelig drama.
Under filmens klimaks tenker jeg:
Hvorfor slåss disse gråmalte pønkerne mot aldrende, tjafsete tungrockere?
Noe har med andre ord gått skeis underveis.
| 0
|
304588
|
Thriller i Teheran
Ben Affleck overbeviser med sin tredje film, «Operasjon Argo», en seriøs politisk thriller full av humor.
FILM:
4. november 1979 brøt rasende demonstranter opp portene til den amerikanske ambassaden i Teheran.
USA hadde nektet å utlevere den styrtede Sjahen, som nå var erstattet av et prestestyre med ayatollah Khomeini som politisk og åndelig leder.
Studentdemonstrantene tok 52 amerikanere som gisler og holdt dem fanget i 444 dager.
Det vil si, de tok alle de fant i bygningskomplekset.
Det de ikke oppdaget før ei god stund seinere, var at seks ansatte hadde sneket seg ut bakveien og søkt tilflukt på en adresse tilhørende den britiske ambassaden.
Skjulestedet var imidlertid utrygt og de ble smuglet videre til den canadiske ambassadørens residens.
Dette er den faktiske historien, men mye er forandret i filmversjonen.
Endringene er gjort for å tilfredsstille en høyere instans enn sannheten, nemlig evnen til å underholde et kinopublikum.
«Operasjon Argo» har rukket å fornærme enn rekke tilårskomne diplomater fra Canada, Storbritannia og New Zealand.
Mer om det seinere.
«Operasjon Argo» tilhører en utdøende filmrase: den seriøse thrilleren laget på middels budsjett.
Hollywood styres av skvetne markedsførere med lite til overs for filmer som ikke «åpner», det vi si filmer som ikke er garantert en innbringende premierehelg.
«Argo» har et budsjett (44,5 mill. dollar) som er mindre enn det storfilmene bruker på markedsføring.
Likevel har filmen så langt tjent inn budsjettet tre ganger og høstet bifall hos de fleste anmeldere.
Filmen har «buzz» og det snakkes om Oscar-nominasjoner.
For mange er det mest overraskende ved «Argo» at Ben Affleck står for regien.
Ben Affleck?
Er ikke det han den kantete kjeven som dukket opp i stadig mer uromantiske komedier og begredelig samlebåndsaction?
Hvor ble han av, egentlig?
Mens barndomsvenn Matt Damon etablerte seg som global actionhelt, startet Affleck nedturen.
Publikum hadde gått lei av trynet hans og man kunne være fristet til å tro at det samme gjaldt Affleck selv.
Han virket dorsk, som om lyspæra under topplokket var i ferd med å slukne.
Det skulle vise seg at Boston-gutten hadde andre planer:
Han dro hjem og satte seg i registolen.
Første forsøk ble en fulltreffer.
«Gone Baby Gone» er bygd på en roman av Dennis Lehane («Mystic River», «Shutter Island») og handler om ei jente på fire som forsvinner i et nabolag i Boston.
Tre år seinere kom film nummer to, «The Town», om en gjeng proffe ranere fra Charlestown, en bydel som ifølge filmen har fostret flere bankranere enn noen annen del av USA.
Affleck spiller selv hovedrollen, men det var Jeremy Renner som ble Oscar-nominert for sin prestasjon som den brutale Jem Coughlin.
«The Town» er et karakterdrevet actiondrama med godt driv som tåler gjensyn og er og i likhet med «Gone Baby Gone» knyttet til en type nabolag som Affleck kjenner godt.
Men debutfilmen som med størst kraft treffer rett i magen.
Det skyldes delvis at den handler om bortføring av barn, som er mer smertefullt å leve seg inn i enn livet til seks diplomater i en ambassadørs residens og definitivt verre enn bankranere som møter sin skjebne.
Effekten av «Gone Baby Gone» kan også skyldes at Affleck ikke spiller selv, men overlater hovedrollen til sin lillebror Casey.
Uansett, den matleie kjekkasen fra Boston har rukket å vise at han kan regissere minneverdige drama som frir til publikums mer modne instinkter.
Han ønsker å underholde, men det skal gjøres på gamlemåten, med karakterutvikling og en tilfredsstillende spenningskurve.
Resultatet er tre gode filmer på tre forsøk.
Hatten av.
«Operasjon Argo» er aldri innom Boston.
Tony Mendez (Affleck) jobber i CIA og er ekspert på forkledning.
Han trekkes inn for å være med å smugle de seks diplomatene ut av Iran.
Sjangermessig høres dette ut som en vaskekte thriller uten rom for annen humor enn den kyniske CIA-varianten.
Men det er før de operative herrer foreslår at diplomatene skal snike seg mot den tyrkiske grensa på sykkel.
Og det er før Mendez får gjennomslag for sin idé:
De seks skal få canadiske pass og late som om de er et filmteam på utkikk etter egnede eksotiske innspillingssteder for en science fiction-film som har fått arbeidstittelen «Argo».
Dermed beveger vi oss fra thriller til satire.
Mendez drar til Hollywood og oppsøker sin samarbeidspartner John Chambers, Oscarbelønnet sminkør, best kjent for «Planes of the Apes»-filmene.
Chambers, spilt av en John Goodman i storform, er noe skeptisk til den ambisiøse planen:
«You need somebody who's a somebody to put their name on it.
Somebody respectable.
With credits.
Who you can trust with classified information.
Who will produce a fake movie.
For free.»
Lester Siegel (Alan Arkin) sier ja til å produsere og fyrer av et annet av filmens gullkorn:
«If I'm going to make a fake movie, it's going to be a fake hit.»
Affleck har valgt relativt ukjente skuespillere til rollene som de seks.
Noen vil kjenne igjen Rory Cochrane fra «CSI:Miami» bak den tjukke hengebarten, men alle ser ut til å være valgt ut fra sin slående likhet med de virkelige diplomatene.
Her går det i jordfarger og seine 70-tallsbriller, mens Affleck selv skjuler kjeven bak fyldig skjeggvekst og leverer en svært nedtonet rolletolkning.
Det virker som om han er redd for at filmen skal vippe over i farse og lettbeint action hvis han drar på smilebåndet.
Men han behøver ikke bekymre seg.
Filmen balanserer stødig mellom satire og en seriøs politisk thriller der vi skjønner at liv står på spill.
Spenningen som er der i starten, kommer tilbake når operasjonen er i gang og slipper ikke taket før det hele er over.
Filmen er «based on a declassified true story», men Affleck og manusforfatter Chris Terrio har tatt seg dikteriske friheter som får kontroversen rundt «Kon-Tiki» til å fortone seg som småpirk.
I filmen virker det som om Storbritannia og New Zealand ikke ville hjelpe, mens de i virkeligheten gjorde det motsatte.
Dessuten gir filmen inntrykk av at operasjonen i hovedsak utføres av CIA, mens faktum er at Canada og særlig ambassadør Ken Taylor (Victor Garber) satte liv og nasjonale interesser på spill for å bistå.
Dessuten har Affleck og Terrio uten skam lagt inn flere spenningsdrivende situasjoner som aldri fant sted.
Affleck innrømmer uten omsvøp at han ofrer sannheten for kunstens skyld.
På hollywoodsk betyr «kunstnerisk vellykket» at filmen gir folk en følelse av å bli tatt hånd om og underholdt, slik at de sprer det glade budskap videre, en skjebne som er blitt «Operasjon Argo» til del.
Det er fullt fortjent.
| 1
|
304589
|
Anmeldelse:«The Martian»
Ridley Scott og Matt Damon serverer et uimotståelig stykke realfagspropaganda.
FILM:
Når en gruppe astronauter på oppdrag på Mars tvinges til å evakuere på grunn av en sandstorm, etterlates den antatt omkomne Mark Watney (Matt Damon) alene på den røde planeten.
Og etter å ha forsonet seg selv med situasjonen serverer den handlekraftige botanisten følgende replikk til videodagboka si:
«I?m going to have to science the shit out of this».
Sjarmoffensiv
Denne entusiastiske glamoriseringen av realfagene er velkjent for de av oss som har sett vår andel amerikanske animasjonsfilmer de siste åra, men «The Martian» representerer Hollywoods hittil mest påkostede forsøk på å bringe den til et voksent publikum.
Det snakkes mye om at naturvitenskapelige fag har blitt neglisjert i vestlig utdanning de siste tiåra, og sympatisk nok har den amerikanske filmbransjen tatt på seg oppgaven med å inspirere de oppvoksende generasjoner til å omfavne disipliner den tradisjonelt har framstilt som vanskelig tilgjengelige og lite attraktive.
Med sin pedagogisk utporsjonerte problemløsning - tenk «Apollo 13» med et islett av «MacGyver» - er det lett å forestille seg at «The Martian» vil bli en klassiker innen utdanningssystemet.
Og i et slikt perspektiv er det nesten underordnet at den også er en særdeles vellaget og effektiv underholdningsfilm.
Lett og instrumentell Historien om hvordan Watney overleverer på Mars mens Jordas skarpeste hjerner pønsker ut hvordan de skal hente ham tilbake er full av velkjente Hollywood-grep som det både er lett å gjennomskue og vanskelig å ikke la seg påvirke av.
Her er det internasjonalt samarbeid, fargerikt fellesskap og menneskehetens ukuelige håp opp og i mente, og når det hele forankres i Matt Damons uanstrengte karisma blir det etter hvert umulig å ikke la seg rive med.
«The Martian» er en film som lokker fram patosfylte tårer det ene øyeblikket og brede smil og entusiastiske high fives det neste.
Det er en film uten noen større motstand eller dypere klangbunn, men det gjør lite når håndverket er såpass bunnsolid og fengende som det Ridley Scott serverer her.
Og til syvende ogs sist er dette uansett ikke en film som er ment å få publikum til å reflektere over den menneskelige tilstand — snarere er målet at de skal styrte ut av kinosalene og kaste seg over realfagsbøkene.
| 1
|
304590
|
Lørdagskos hele uka
Sterkt betyr ikke nødvendigvis spennende.
Fredag så spørrende på Robinson.
- Skal vi gå på restaurant og spise taco?
- De har ikke bare taco på menyen.
De har enchiladas, fajitas, chili con carne og andre meksikanske spesialiteter.
- Det har de på Rema 1000 også, bemerket Fredag tørt.
- Jo, men dette skal være annerledes.
«Hjemmelaget» skriver våre kolleger i Aftenposten.
Og Dagsavisen er like begeistret, også de kvitterte med fem av seks mulige poeng nylig.
Ikke vær så fordomsfull, nå drar vi til Habanero på Grünerløkka.
- Dere kan sitte hvor dere vil, sa en hyggelig, oppmerksom og dyktig servitør - svenskspråklig, selvfølgelig - så snart Robinson og Fredag entret det lille, rustikke lokalet på det øvre hjørnet av Birkelunden.
Det var godt med plass da de kom, men i løpet av kort tid var det praktisk talt smekkfullt.
Servitøren fortalte at porsjonene var store, og garanterte at alt var laget fra grunnen på kjøkkenet der - altså bortsett fra tortillaene og tacoskjellene, noe som fikk Fredag til øyeblikkelig å anlegge en «hva var det jeg sa»-mine.
Magasinets utsendte bestemte seg for å dele en porsjon «Alitas al Fuego» (grillede kyllingvinger) til forrett.
Til hovedrett anbefalte servitøren «Plato de tacos» (mais- og hvetetortillas fylt med kylling og biff, samt tacoskjell fylt med «husets tacokjøtt»), og «Pollo à la diabla» (kyllinggryte med habanero og chipotle-chili).
I menyen advares det mot sistnevnte, med mindre man regner seg til «de modige».
Vinkartet er ikke mye å skryte av, for å si det forsiktig.
Men siden servitøren påpekte at maten var kraftig krydret, syntes både Robinson og Fredag at det var like greit å holde seg til meksikansk øl.
Kyllingvingene viste seg å være et usedvanlig mildt bekjentskap, ja, nesten kjedelig.
Heldigvis fulgte det med en liten skål med saus av habanero-chili - og da fikk smaksløkene i hvert fall noe å jobbe med.
Hovedrettene var store, der hadde servitøren absolutt sitt på det tørre.
Likeledes var den «djevelske kyllingen» sterkt krydret - men ikke så mye mer.
- Bitene av kyllingbryst er saftige, og det er morsomt med paprika i alle farger.
Men til tross for all chilien er helhetsinntrykket noe tamt.
Tilbehøret til Robinsons rett, revet salat, paprika, mais, rød løk, guacamole og ost, smakte helt greit.
Fajitaene og tacoskjellene smakte slik de gjør når du kjøper dem i butikken, fyllet likedan.
Verken mer eller mindre.
- Det er godt mulig de ikke bruker de samme krydderblandingene som folk drysser over kjøttdeig, kylling og biffstrimler landet over hver lørdagskveld, men smaken likner til forveksling.
Om det er en god eller dårlig ting, kan diskuteres.
Et par millioner nordmenn kan ikke ta feil, eller?
Fredag trakk på skuldrene.
- Tja.
Prisnivået er ikke avskrekkende høyt, men det er likevel lov til å ha visse forventninger.
- Ikke noe å si på smaken, men jeg kan liksom ikke se for meg at dette krever så veldig mye av kjøkkensjefen.
På den annen side, restauranten har aldri gitt seg ut for å være noe annet - og servicen er praktisk talt prikkfri.
Måltidet ble avsluttet med tequilaflambert banan med vaniljeis, en meksikansk variant av den du kjenner fra utallige kinesiske restauranter.
- Du var skeptisk i forkant, hva tenker du nå? spurte Robinson.
- Omtrent det samme som før.
Lokalet er hyggelig, stemningen uformell, servicen upåklagelig...
- Og maten?
Fredag tenkte seg om.
- Sikkert et helt greit alternativ hvis du ikke gidder å lage taco sjøl en lørdagskveld.
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
304591
|
Thrash metal-bonanza
Machine Head overlater ingenting til tilfeldighetene på sin syvende plate.
ALBUM:
Robb Flynn og hans hardtarbeidende Machine Head blir ikke mindre dramatiske med årene.
Deres syvende album, «Unto the Locust», sparker like så godt i gang med en liten metalsonate i tre deler under navnet «I Am Hell (Sonata in C#)».
Intet mindre.
En tanke oppblåst, kanskje, men Robb har mannskap og ammunisjon til å forsvare seg.
Det er tydelig at den gamle Violence-gitaristen virkelig har funnet tilbake til det bankende thrash-hjertet de siste årene.
Tilbake i gammelt slag Den positive tendensen var først hørbar på «Through the Ashes of Empires» (2003), mens «The Blackening» (2007) fulgte opp med genierklæringer fra fans og store deler av den toneangivende metalpressen.
Men selv om det er mye den gamle ånden som ligger i bunn, er rammeverket hele tiden gjenstand for oppgraderinger både på arrangement- og lydsiden.
Til forkleinelse for de som liker sin metal rå og upolert, og tilsvarende berusende for de som liker drønnet av hamrende basstrommer og store mektige gitarvegger.
Gjennomført
Slik er utgangspunktet for «Unto the Locust» og da er det bare å skride til verket med bred beinstilling, gyngende riff og gnistrende gitarharmonier, slik Flynn kan aller best.
Det storslåtte åpningsporet preges av høyt tempo og ultrafengende refreng, mens «Be Still and Know» plukker melodiøse poeng fra Iron Maiden, før deler av gitarspillet i «Locust» tar deg langt inn i Metallica-land anno 1986.
Slik fortsetter det til barnekoret har tatt pompøsiteten til et nytt, men samtidig befriende skamløst nivå i avslutningen «Who We Are».
Jeg hører ingen ny «Davidian», men totalt sett er dette et usedvanlig gjennomført godt album fra en av thrashens største undergrunnshelter.
| 1
|
304594
|
En liten klassiker i den norske platehøsten
Veronica Akselsen i full blomst.
|||
ALBUM:
Det er sannelig på tide at Veronica Akselsen følger opp den flotte debuten med juleplata «Fattige var de som først fikk se», som kom i 2004.
I mellomtida har hun deltatt i Melodi Grand Prix to ganger.
Denne plata bekrefter at datteren til Elias Akselsen, i likhet med faren, er en strålende representant for tatertradisjonen.
Usentimental
Her skinner løftet om frelse som en ledestjerne, mens helvete truer både på jorda og i det hinsidige.
To evergreens fra amerikansk countrytradisjon føyer seg uanstrengt inn i repertoaret, Hank Williams' «No ser eg ljos» og Ralph Stanleys «Det er mørkest like før det gryr».
Akselsens klare, usentimentale, men inderlige røst er som skapt til en ektefølt formidling av historier om liv og død, kjærlighet og lidelse, synd og frelse.
Dramatisk og mollstemt Musikere som Stian Carstensen og Ola Kvernberg røper stor følsomhet for denne musikken og fyller inn de ellers kledelig nakne arrangementene med soloer som understreker det dramatiske, mollstemte innholdet.
En sang som «Liten martyr» er en utrolig skillingsvise, på grensa til en parodi, om en far som i fylla banker livet av sin lille datter fordi hun har vært på søndagsskolen.
Hun ber for ham fra paradis, men i siste vers står han på feil bredd i dødsriket, med den lengtende datteren iført blodig kjole på den andre siden.
Som det heter:
En skjebne verre enn døden.
Her er også sterke fortolkninger av sanger som «Spill sigøyner», «Se min ild» og «Fant-Sonja».
En liten klassiker, dette her.
| 1
|
304595
|
Gledelig nytt for alle som setter pris på sin Whedon
Men superhelter er det lite av i «Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D.»
TV-SERIE:
Da «Buffy»-skaper Joss Whedon i fjor gjorde suksess på det store lerretet med Marvel-filmen «The Avengers», var det et stort øyeblikk for mange tilhengere av den høyt verdsatte kult-tv-serien.
Siden «Buffy The Vampire Slayer» avsluttet med sin sjuende sesong i 2003, hadde nemlig ingen av hans nye prosjekter fått det helt til.
Vellykkede «Firefly», en leken science fiction-western, ble kansellert etter én sesong, mens «Dollhouse» klarte seg i to, tross lunkne kritikker.
Firefly-filmen «Serenity» fikk ikke det store gjennomslaget; heller ikke skrekk-komedien «The Cabin In The Woods», som Whedon skrev sammen med filmens regissør.
«The Avengers», som Whedon regisserte og skrev manuset til, var derimot en kjempesuksess.
Filmen ble den første Marvel-produksjonen som tjente inn en milliard dollar — og det gjorde den på bare 19 dager.
Særeget preg
Å se «The Avengers» var som å se «Buffy»-Whedon i fri utfoldelse med et budsjett som endelig kunne matche hans velutviklede fantasi.
Den særegne miksen av heltepatos og tørrvittige replikker, stappfulle av smale, popkulturelle referanser og alltid klare for å slå beina under pompøsiteten, gikk som en rød tråd gjennom det som i andre hender lett kunne blitt en personlighetsløs superheltfilm.
Det var til å klappe i hendene av.
Derfor var det en stor glede å høre at Whedon, sammen med broren Jed og hans kone Maurissa Tancharoen, fikk grønt lys for å lage en tv-serie med utgangspunkt i det samme universet.
USAs forening for tv-kritikere kåret den ved starten av høstsesongen til den seriepremieren de hadde størst forventninger til.
Uten superhelter
Så lever serien opp til dem?
Vel, det kommer an på hvilke man har.
I «Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D.» er nemlig superheltene fraværende; den eneste «Avengers»-karakteren som dukker opp i en fast rolle er paradoksalt nok agent Coulson, som døde i filmen.
Dét logiske problemet er selvsagt ingen utfordring for Whedon, som tross alt har vekket en karakter til live mer enn en gang før.
Vi møter Coulson når han etter et restitusjonsopphold på Tahiti får sette sammen sin egen enhet i S.H.I.E.L.D..
Med seg plukker han den talentfulle, men lite omgjengelige agenten Grant Ward, beryktede Melinda May, som egentlig har trukket seg tilbake, og de sjarmerende ivrige vitenskapelige vidundrene Leo Fitz og Jemma Simmons.
Oppdraget er å beskytte den vanlige verden mot den uvanlige, inkludert kunnskapen om den.
Det blir det snart klart at noen har innvendinger mot.
En hackergruppe som kaller seg «The Rising Tide» publiserer kritiske, konspiratoriske videoer om den statlige organisasjonen, og når en av «hacktivistene», Skye, eksponerer en usertifisert superhelt, tar det ikke lang tid før hun hentes inn av S.H.I.E.L.D..
Coulson ser imidlertid potensial i skarpe Skye, og bestemmer seg for å overbevise henne om å bli med på laget.
Arketyper
Som Whedons tidligere serier består «Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D.» av selvstendige episoder der hvert handlingsforløp avsluttes.
Likevel får vi allerede i pilotepisoden vite at det er ting verken vi eller Coulson vet; løse tråder som legger opp til en sesongoverspennende utvikling.
Det er typisk Whedon, som så mye annet her — det er bare å starte med arketypene i persongalleriet.
En innsiktsfull og samlende leder med både hjerte og avvæpnende personlige særheter?
Jepp.
En heltinne med bein i nesa og «superkrefter», som også er en ganske vanlig ungdom?
Jepp.
Elskelige nerdesveklinger?
Så absolutt.
Figurene er skrevet og spilt med kjærlighet og humor; særlig Chloe Bennet som Skye treffer med den riktige blandingen av emosjonell innlevelse og komisk timing.
Dialogen er pepret med referanser («It's like Siri worked», «With great power comes... a ton of weird crap»), og effektive klisjeer blir i det ene øyeblikket brukt i fullt alvor, men før du vet ordet av det gjort til en punchline.
Alt som ledd i bruken av spennende eventyrhistorier som ramme for fortellinger som også handler om ordinære menneskelige ting; tilhørighet og identitet, for eksempel.
TV-auteur
I forbindelse med tv-dramaets såkalte nye gullalder har filmteoriens auteur-begrep blitt hentet fram for å beskrive de kreative opphavspersonene som er så involvert i flere sider av en produksjon at man kan identifisere et gjenkjennelig, personlig avtrykk.
Ofte har dette vært knyttet til «tunge», prestisjefylte dramaserier fra bakmenn som Vince Gilligan («Breaking Bad»), David Simon («The Wire», «Treme»), Matthew Weiner («Mad Men») og Aaron Sorkin («Presidenten», «The Newsroom»).
Med «Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D.» blir det nok en gang demonstrert at Joss Whedon har en åpenbar plass i dette selskapet — i underholdningsavdelingen.
| 1
|
304596
|
Oppussing i bytte mot noen tårer på tv?Skal bli.
Filantropi og følelser i TV 2s «Hjem igjen».
TV:
Det er visst noe med potensialet i kombinasjonen av oppussing og vonde skjebner som tv-programmererne aldri mister troa på.
«Ekstrem oppussing» har gjort følelsesdrevet renovering til en egen industri, mens «Lines gode hjelpere» var et mindre vellykket TV 3-forsøk på en ny vri.
Denne gangen har programskaperne i det minste funnet et utgangspunkt der oppussing og boligbygging har en naturlig plass som botemiddel:
Hos mennesker som har mistet hjemmene sine i brann.
I første episode møter vi familien Øystad i Gressvik, som står igjen med et ubeboelig hus etter en brann fire måneder tidligere.
Ny bolig er under planlegging, og TV 2 hiver programleder Peter Moi Bubresko og en interiørdesigner inn i prosessen, for å hjelpe familien å skape akkurat det drømmehjemmet som kan bli et plaster på såret.
Interiør eller patos?
Allerede i formatet støter vi på programmets svakhet:
Er dette et interiørprogram, eller er det en patosfylt sosialdokumentar?
Med litt av hvert får vi ingen av delene fullt ut - selv om produksjonen gjør sitt beste for å skvise maks ut av det siste, både gjennom rekonstruksjoner av den dramatiske dagen, ved å la programlederen oppfordre datteren i huset til å synge i den ødelagte stua - «en siste gang» - og å stille opp mor og far som øyenvitner når gravemaskinen raserer restene av deres gamle hjem.
Men disse konsentrerte grepene blir for billige.
Tomme hus
Når det kommer til oppussingsbiten, er det grenser for hvor lenge det er spennende for andre enn de involverte å kikke på plantegninger og tomme husskall.
Ferdige interiører og tydelig fremstilte ideer, derimot, gjør seg godt på tv.
De klemmes dessverre sammen mot slutten av programmet.
Istedet brukes det blant annet tid på å la den noe overtydelige programlederen forklare familiens historie til en butikkansatt som overhodet ikke trenger den - i likhet med oss, som allerede er godt informert.
Flere av programmets slike reportasjegrep føles unødvendige og omstendelige - for ikke å snakke om utdelingen av produkt(mal)plasserte gaver som vi ikke har fått noen grunn til å anta bursdagsbarnet ønsket seg.
«Hjem igjen» forsøker å berøre både oss og deltakerne.
De lykkes bare med det siste.
| 0
|
304598
|
Slirer i valsen
«47 Ronin» stikker kniven i sin egen mage - en handling samuraifilmen forøvrig skildrer med ubekvem poesi.
FILM:
Den dype stemmen forteller deg at du er i 1700-tallets Japan, et magisk sted der monstre med seks øyne herjer i skogene og hårfønere øyensynlig er i flittig bruk.
Men egentlig er du i et studio i London, der mye av «47 Ronin» ble spilt inn mot tomme bakgrunner som senere ble malt med digitale pensler.
Noen steder er penselstrøkene for grove.
Et og annet fabeldyr ser ut som klistremerker på lerretet.
Men landskapene er storslagne og stemningsfulle:
Et forseggjort spillebrett for et realt eventyr.
Brikkene forblir imidlertid brikker.
Særlig Keanu Reeves, i hovedrollen som en sverdsvingende Askepott, virker skåret ut av en vedkubbe, uten at dét vel sjokkerer noen.
Malplassert poesi
«47 Ronin» er basert på en legende om 47 herreløse samuraier som på eget initativ hevner mordet på lederen sin, for så selv å bli dømt til rituelt selvmord, seppuku, for oppsetsigheten.
I filmen blir Reeves en av de 47, drevet av behovet for å redde sin uoppnåelige, adelige elskede fra et påtvunget ekteskap.
Det er en Hollywood-produksjon drevet av to krevende ambisjoner:
Å appellere til det voksende asiatiske markedet, og å lage en global storfilm.
Manuset er preget av outsidernes overdrevne respekt for kulturen de nærmer seg, noe som gjør at de mange selvdrapene skildres med ubekvem beundring og poesi.
Samtidig snakker alle uten Reeves engelsk med tung aksent, et åpenbart fjernt fremmedspråk for dem i den grad at bærende, dramatiske scener blir umulig å tro på.
Selvhøytidelig
Ikke at mer syngende setningsmelodier ville berget «47 Ronin».
Den lider drukningsdøden i selvhøytidelighet, og skuespillerne har ikke armslag eller utstrålig nok til å gjøre rollefigurene sine til virkelige helter eller minneverdige skurker.
Hiroyuki Sanada som den oppofrende ledersamuraien Oishi er et unntak.
Kampscenene er tette og velkoreograferte, og vitner om den medrivende, magiske ferden dette kunne vært.
Men «47 Ronin» er så gravalvorlig at den blir ufrivillig lattervekkende.
Og er det noe helteeventyr og nasjonalmyter ikke tåler, så er det kvalte knis underveis.
| 0
|
304599
|
Enda en klisjéfest
Marian Aas Hansen vil og vil, men får det ikke til.
|||
ALBUM:
Det er ikke godt å si om det er det emosjonelt forflatede og fullstendig begivenhetsløse låtmaterialet eller den dvaske pseudojazz/ bossapop/balladeschmaltz-grunnstillingen som er det største problemet på Marian Aas Hansens tredje album.
Man skjønner jo forsåvidt hvor hun og apparatet hennes vil - det har vært svært tydelig både på debuten «One Small Step For Me» og på oppfølgeren, julealbumet «It's Beginning To Look A Lot Like Christmas».
Også denne gangen låter det trygt, pent og sjansefattig - en demonstrasjon av likegyldighet og middelmådighet på samme tid.
Lodotter Kanskje er det litt synd på Aas Hansen, som pakkes inn i disse lodottene av noen omgivelser.
Hun er da en sympatisk og flink sangerinne, er hun ikke?
Vel, kanskje er det like gjerne hennes mangel på ekstreme vokale ferdigheter (her er ikke en gang et snev av «briste-eller-bære»-patos) som sender dette prosjektet ned i kjedsomhetens kjeller.
Hun evner i hvert fall ikke å puste noe nevneverdig liv inn i det dårlige materialet, som hovedsakelig er skrevet av «The One And Only»-énhitvidunderet Chesney Hawkes eller Aas Hansen selv.
Misforstått versjon
Og hun kommer fullstendig til kort når materialet er førsteklasses, som avslutningssporet «The Book of Love», hvor hun covrer en av låtene fra The Magnetic Fields' 1999-klassiker «69 Love Songs».
I originalversjon er dette en lakonisk metalåt om kjærlighetsklisjeer.
Her ender det opp som en pompøs, synthdrapert Rolf Løvland-aktig suppe av, nettopp, klisjeer.
Hvilket jo på mange måter er ganske symptomatisk for en del av de gjennomgående svakhetene ved albumet også.
| 0
|
304600
|
Inn i margen
«Norwegian Wood» gir oss den lengste og mest følsomme overleppen på film siden tidlig åttitall.
FILM:
I lys av de siste dagers inferno er det spesielt å se ungdommer vandre rundt i et uberørt japansk høylandslandskap, der sølvgresset nikker i vinden, og lengte etter å dø.
Det vil si, vår hovedperson, litteraturstudenten Watanabe (Kenichi Matsuyama), gjør ikke det.
Men de han knytter seg til, synes å forsvinne bort fra ham og inn i Skyggenes dal:
Først begår den vakre barndomskameraten Kizuki (Kengo Kora) selvmord, så synker Kizukes kjæreste og Watanabes hemmelige flamme Naoko (Rinko Kikuchi) inn i depresjonen og bort til et asyl på landet.
Elegisk
Det er Japan på sekstitallet, og Watanabe og de andre forsøker å gjøre noe ut av ungdomsårene før de er forsvunnet.
Watanabe lar studentopprørstogene feie forbi uten å akte på dem, men er en del av et annet, mer innadvendt opprør; emosjonelt og seksuelt.
«Norwegian Wood» er en filmatisering av Haruki Murakamis roman ved samme navn, som ble definerende for en hel generasjon unge japanere da den kom i 1987, og retter lupen mot nettopp det følsomme og søkende i boken.
Det er blitt en elegisk, ettertenksom film, sikker i sin smak og årvåken overfor detaljer i gamle klær og interiører, kanskje ikke så leken som romanen, men berørende.
Ser til romantikken
Det er påfallende hvor mye «Norwegian Wood» minner om den romantiske europeiske litteraturen på sent 1700-tall og tidlig 1800-tall.
Watanabe, en taus student med rik beholdning av Weltschmerz og få venner han intenst betrakter, søker seg innover og ut i naturen, og mot ulykkelige og gåtefulle kvinneskikkelser som Naoko.
Den utadvendte Midori, som freidig legger an på ham, er vanskeligere for ham å takle.
Murakami har uttalt at han gjennom bøkene søker å være et individ, noe som er vanskelig i det pliktorienterte Japan, og også romantikken dreide seg også om en slik subjektivisering, en dyrkelse av det personlige perspektivet og tro på at sannheten kunne finnes gjennom den enkeltes subjektive, inspirerte blikk.
Plasseringen av Kenichi Matsuyama, en skuespiller med et åpent, uprøvd ansikt og den lengste, mest følsomme overleppe filmverden har sett siden Melanie Griffith, i store, sølvskimrende landskaper, minner nettopp om romantisk billedkunst.
Fri seksualitet
I tillegg kommer de nye forventningene om hva den seksuelle åpenheten kan bringe av gleder, og sorg over dens skuffelser.
I filmen stamper Naoko over heiene ved asylet, mens hun rasende gjør rede for seg og for Watanabe hva kroppen hennes gjør og ikke gjør når hun har sex med ham, og sin frustrasjon over at den ikke fungerer bedre.
Naoko er, her som i boken, en litt enerverende skikkelse i all sin hviskende passivitet, men skal jo da også nettopp være fjern og vanskelig å forstå.
Risiko
«Norwegian Wood» er en visuelt betagende film som lar indre og ytre landskap jobbe sammen for å formidle den særegne sinnsstemning som oppstår når du er fri til å velge livet ditt og hvem du skal elske, men som også innebærer risikoen for å måtte stå og se på at andre velger bort både deg og livet.
| 1
|
304605
|
Ikke rør alvesteinen
«Sommerland» er en halvmorsom komedie om alver som setter seg på bakbeina.
FILM:
«Sommerland», regissør Grimur Hakonarsons første spillefilm, starter som en humrende komedie.
En familie på fire driver et romslig spøkelseshus i en mindre velstående del av Islands hovedstad.
Far i huset, Oscar, stiller seg opp ved siden av den mer tillitvekkende, hvite turistbussen med sin rødmalte Ford Transit «Ghost House», med en dødningskalle over frontruta, for å kapre lettlurte utlendinger, noe han iblant lykkes med.
Tyskerne kommer
Men bissnissen går relativt dårlig, selv om kona hans, Lara, holder seanser for folk som ønsker å komme i kontakt med sine kjære i det hinsidige, her kalt Sommerland.
Inkassobrevene hoper seg opp og tvangsauksjon truer, men Lara snakker mest med alvene og Oscar overlates til seg selv.
Når to homofile tyske kunstsamlere dukker opp og tilbyr 50 000 euro for alvesteinen i hagen, står Oscar overfor et valg.
Problemet med «Sommerland» er at historien ganske hurtig går tom for humor.
Det som til å begynne med kunne være en islandsk versjon av Aki Kaurismäkis stiliserte univers, går etter hvert over i melodrama à la «Åndenes makt», med innlagt demonstrasjon mot bygging av rundkjøring på «hellig» grunn.
Manglende respekt
Filmen markedsføres som en kommentar til finanskrisa som rammet Island så hardt, men den er i så fall lite presis.
Jeg skjønner at det handler om de styrendes manglende respekt for det som er viktig, men det er noe stusslig over dette universet.
Muligens blir det gripende hvis man er sterk i sin tro på alver og andre vesener fra «den andre sida», men jeg tviler, siden filmens tone er mer «arthouse» enn folkelig:
Det er ikke så vanlig at Cinemateket-medlemmer legger seg i sofaen og ser på FEM.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.