id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
304607
|
Robinson & Fredag:Bortgjemt matopplevelse på Baltazar
Ujevn service.
Deilig italiensk mat.
- Dette er faktisk et sted man må vite om, sa Fredag, som var i ferd med å krysse borggården bak Oslo domkirke.
Robinson sa seg enig, for Baltazar Ristorante & Enoteca - en restaurant som av mange ansees å være blant byens bedre italienere - ligger midt i sentrum, men likevel bortgjemt.
Siden Robinson og Fredags siste besøk i 2011, har spisestedet forsvunnet ut av Michelin-guiden.
Gourmetavdelingen på mesaninen er også borte, nå tilbys samme meny på alle plan.
På klassisk italiensk vis er den inndelt i antipasti, primi piatti, secondi og dolci - i tillegg til diverse sideretter og et utvalg av pizzaer.
Ujevn service
- Er dette nok et eksempel på at nivået på servitører er merkbart lavere nå enn før?
Robinson sukket oppgitt.
Like før ble nemlig spørsmål om det tilbys retter utover à la carten, av typen «dagens», besvart med et:
«nei, det tror jeg ikke».
Heldigvis tittet snart en annen langt mer kunnskapsrik kelner innom, og korrigerte sin kollega.
For det fantes faktisk retter som ikke sto på menyen.
Hun kunne også opplyse om at det er fullt mulig å dele på rettene, så Robinson og Fredag ble enige om en antipasti og en primi piatti på deling, samt hver sin secondi.
Toskansk klassiker «Coccoli crudo e stracchino», en toskansk klassiker bestående av fritert pasta, skinke og ost ble kveldens første rett.
Varme og sprø pastakuler, kald, myk og mild ost og lettsaltet skinke utgjorde en fin kombinasjon av både smaker og konsistenser.
På bordet hadde det også kommet ei flaske Malvira Barbera d?Alba 2012, fra Baltazars rikholdige vinkjeller, som ifølge restaurantens hjemmesider i flere år har mottatt Wine Spectator Award of Excellence for sitt rendyrkede italienske vinkart.
Vinen skulle vise seg å matche de fleste rettene, selv om rett nummer to, «Bucatini agli scampi», kalte på litt hvitvin i glassene.
Buccatini er en type pasta formet som lange, hule rør, her servert med en klassisk tomatsaus og en sjenerøs porsjon hele sjøkreps.
Litt grisete å skrelle i seg krepsen, men vel verdt jobben.
Langstekt ribberull Til «secondi», eller hovedrett, hadde Fredag bestilt Porchetta, langstekt ribberull servert med ovnsstekte poteter, fennikel og trøfler.
Ribberullen var usedvanlig saftig og hadde en lett, sprø svor - et ypperlig alternativ til måten vi vanligvis tilbereder ribbe her i nord.
Italienerne ruller den gjerne med hvitløk og ferske krydderurter som tilfører kjøttet aroma under den langsomme stekingen.
- Det smaker nydelig.
Men de kunne kanskje vært mer sjenerøse med trøflene.
Her må man nærmest ha god fantasi for å ane nærværet av «jordas diamanter», sa Fredag.
Rustikk presentasjon
Ippoglosso er det italienske ordet for kveite, og var Robinsons valg.
Her tilberedt med både olivenolje og smør, hvitløk, hakkede tomater og et lite hav av kapers, som gjorde den totale smaksopplevelsen vel salt.
Men fisken var fersk og fast i formen.
- Jeg liker det litt rustikke preget på presentasjonen, sa Robinson
- Ja, så lenge det smaker godt, må det ikke se så veldig fancy ut, sa Fredag
Servicen hadde så langt vært ujevn, fra helt topp til middelmådig.
Men nå var servitørene helt borte.
Så det tok litt tid før dessert-bestillingen lot seg realisere.
Basilikumpanacotta Omsider ble det servert en kakaosorbé med chili, og basilikumpanacotta med tomatmarmelade.
Sistnevnte var en hyggelig overraskelse med smakstilsetninger man som oftest ikke forbinder med dessert.
Sjokolade og chili er etter hvert blitt en utbredt kombinasjon.
I sorbéform fungerte det også utmerket.
Robinson og Fredag var gode og mette og vel fornøyde med maten da de kom ut i domkirkens borggård.
Men noe skurret.
- På et sted som dette burde man kunne forvente at servitøren i det minste har giddet å sette seg inn i hva som er dagens rett.
Kanskje det er riktig at det er færre gode servitører i omløp akkurat nå enn før?
Det virker i hvert fall som om det er færre svensker, sa Fredag.
Robinson nikket.
- Vi får håpe at kronekursen endrer seg snart, slik det igjen blir mer lønnsomt for dem å jobbe her.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
304613
|
«Død snø»-teamet gir seg totalkunsten i vold
Men grøsserplottet er ikke veldig inspirerende.
|||
FILM:
De kreative kreftene bak nazizombiegrøsseren «Død Snø» (regissør Tommy Wirkola, hans leading man Stig Frode Henriksen), ensemblet fra Pål Sletaunes psykologiske leilighetsgrøsser «Naboer» (Kristoffer Joner, Julia Schacht og Cecilie Mosli), ustø, liksomdokumentarisk kameraføring à la «Blair Witch Project», og i tillegg et «odorama»-kort med åtte lukter som kan myntskrapes fram ved gitte øyeblikk i filmen.
I den beste av verdener ville summen av dette tilsi et forfriskende transgressivt, merkelig erotisk og konstant tongue-in-cheek epilepsianfall, omtrent.
I praksis er det mer begrenset hvor nær «Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa» er kommet den totale sanseopplevelse, noe som sikkert både skyldes den snaue innspillingsperioden (ti dager i Alta-omegnen), et ikke veldig inspirert grøsserplot (sjarkfiskeren Wagle har samlet et spesialteam for å finne sin forsvunne frisørsønn, som muligens er tatt til fange av en mytisk fjordheks, muligens er på telttur med sin mannlige kjæreste), og at bare sju av åtte skrapefelt på odoramaen min var merkbart duftframkallende (til gjengjeld, eller uheldigvis, er beef jerky-aromaen som ledsaget en kannibalscene noe av det beste jeg vet).
Lukt-på-film-patentet har med andre ord til gode å gjennomgå en innovasjon tilsvarende James Camerons 3D-teknologi, selv om den også i dagens form har bevissthetsutvidende potensiale — kanskje den snedigste effekten, som Wirkola ikke fullt ut utnytter, er hvordan kinoseeren etter hvert blir kondisjonert for å fornemme lukter som ikke er på kortet, som når ekspedisjonsmedlem Kristoffer Joner tar fram turflaska med XL-1 (eller, når han seinere går tom, drikker udestillert urin).
I alle fall er det ikke sikkert man skal gi opp Tommy Wirkola som regissør fordi han her utvider filmografien med et mer rastløst og eksperimentelt enn direkte vellykket overgangsverk.
Det kan jo bare bety at Nord-Norge har fått sin Steven Soderbergh.
| 0
|
304614
|
«En utrettelig strøm av dvaske semiballader»
Bon Jovi balanserer hårfint mellom effektivt allsangfrieri og hårreisende kitsch.
|||ALBUM:
Det er drøyt 25 år siden «Runaway» gjorde sitt inntog på amerikansk radio og fikk dollartegnene til å funkle i øynene til sultne platebyråkrater.
Med arven fra New Jerseys store sønn Bruce Springsteen godt ivaretatt, ble Bon Jovis livsbejaende arbeiderklasserock i løpet av noen hektiske år et internasjonalt fenomen av rang.
Noe som har fortsatt med uforminsket styrke helt fram til i dag.
Bon Jovis «Lost Highway»-turné var nemlig den mest innbringende konsertrekken i verden i 2008.
Bred pensel
Publikumssuksess til tross, det har ikke bare vært velstand i avdelingen for det kreative de siste åra.
Countryestetikken fra forrige plate har de latt hvile i denne runden, og sånn umiddelbart kan det virke som om gjengen har forsøkt å finne tilbake til noe av den samme grunntanken som satte fart i karrieren i starten.
Både «We Weren't Born to Follow» og «Work For the Working Man» disker opp med stadionsvære refreng og pumpende rytmer, malt med bred pensel.
I klassisk Jovi-ånd balanseres det hårfint mellom effektivt allsangfrieri og hårreisende kitsch.
Sistnevnte sliter med for mye av det siste.
U2-kompleks
Hovedproblemet med platen er uansett den utrettelige strømmen av dvaske semiballader.
Det kan tidvis høres ut som Bon Jovi har fått et aldri så lite U2-kompleks.
«When We Where Beautiful» tuftes på gospel og sildrende The Edge-aktige gitarer, mens «Happy Now» gjør lite for å skjule referansene til «Where the Streets Have No Name».
Det er ikke noe galt i å la seg inspirere, men når resultatet framstår som platt og livløst, må det være lov å sette foten ned.
Bon Jovi trenger ikke bekymre seg for den videre karrieren, men man skal ikke gi for mye av æren til «The Circle» for akkurat det.
| 0
|
304617
|
På sporet av ordet
Mange overraskelser på Jan Erik Vold-boksen selv for en som har fulgt ham siden 60-tallet.
|||
ALBUM:
«Mitt poeng/var nå bare at det bæres av en rytme alt dette,/at alle labyrintene, snirklene, gatene,/trikkesløyfene og alt det grønne bæres av en/rytme i uopphørlig rörelse, jah hvorfor ikke: drivende/ som tang i strandkanten (for å tale metaforisk)».
Slik innledes tekstheftet til denne fire CD-ers samlingen, nok en fantastisk skatt fra fortida produsert av musikkarkeologen Lars Mørch Finborud.
Mye ukjent stoff Kjell Heggelund har skrevet et av sine sjeldne dikt, kanskje i anledning 70-årsdagen til sin gamle våpenbror og kamerat uti poesien; en myk fanfare til en liten bok som rommer flere bidrag og flust med foto, utklipp & memorabilia (som også farer som en revy over TV-skjermen i 14 minutter mens Vold leser diktet «Svingdør»).
Den hvite boksen rommer fire LP-plater på to CD-er, en rekke «løse» dikt redigert kronologisk fra 1965-1973 på én CD — pluss en dvd med TV-snutter, radiointervjuer, foto, mye ukjent stoff, pluss, pluss.
Vold fra den tidlige fasen, fra hits som «Kulturuke» og «Tale for loffen» til virtuose framføringer som det fantastiske «blikket», et dikt på fem ord, «blikket/du/fanger/ikke/meg» som varer i ni minutter, seinest sett (og hørt) under en eksplosiv reprise på Bjørnsonfestivalen for fem år siden.
«Alt er poesi»
Mange overraskelser her, selv for en som har fulgt Volds lesekunster både på plate og live siden seint 60-tall.
Mannen er jo en vokalist, selvsagt, med og uten komp fra Jan Garbarek & Co. (og siden andre, som ikke er med her), en poet på jakt etter stadig nye muligheter til å eksperimentere med forholdet mellom ord & virkelighet, inspirert av beatbohemer og japanske vismenn, en ettertenksom virtuos også når han snakker om ordene som han stadig jakter på, fanger inn, setter sammen til nye bilder, slipper dem løs igjen.
Kanskje er Volds fremste styrke denne demonstrasjonen av at alt er poesi, om du ser lenge nok.
Det fins ingen grenser for hva som kan være tema for et dikt.
Verden, virkeligheten, her og nå, gjerne helt konkret, er sånn sett et utømmelig arsenal.
Denne CD-boksen er også et slags dikt, et mesterverk i sin sjanger, ingenting overlatt til den fjerneste tilfeldighet.
En rytmeboks av edleste kvalitet.
| 1
|
304621
|
En tullete humørspreder av en poplåt
Lars Vaulars nye singel viser en framtid langt utenfor hiphop-rammene.
Forrige gang vi fikk ny musikk fra Lars Vaular, var det i form av hans desember-utgitte og smått forbisette Ciscoe-samarbeid, «Autobarn EP».
I dag returnerte endelig den stadig sjangerutprøvende bergensrapperen med sin etterlengtede nye singel, «Nonsens».
I stadig utvikling
Vaular har utviklet seg ustoppelig siden 2007-debuten «La Hat», og «Nonsens» er intet unntak.
Sammen med sin trofaste produsentvenn Thomas Eriksen serverer han denne gangen en lystig og humørspredende alternativ poplåt.
Skreddersydd for late og glade parkdager, flørtende sommerkvelder, og ikke minst norske radiobølger.
Framtid utenfor hiphop
Eriksens piano/orgeldrevne produksjon og marsjbeat akkompagnerer låtas lekende sangvokal og nynning på fin-fin måte, og enda en gang beviser de to kompisene at rapperen Lars Vaular har en artistframtid langt utenfor hiphop-rammene han først begynte i.
«Nonsens» er i salg fredag 26. april.
| 1
|
304623
|
Prøver IKEA å være interiørverdenens svar på normcore?
Årets katalog er her.
Vår anmelder er ikke imponert.
ANMELDELSE:
Et av de sikreste tegnene på at sommeren virkelig er over, er når invitasjonen til lanseringen av årets Ikea-katalog lander i innboksen min.
Etter et litt vågalt dypdykk hva angår forside i fjor, lander vi i år trygt og godt i en myk dobbeltseng.
Sengen er akkurat passelig nonsjalant oppredd der den står midt i rommet, vendt vekk fra utsikten mot en søvntung himmel der blåfargen så vidt har begynt å titte fram.
På denne blå himmelen svever den gule Ikea-logoen trygt og godt.
Welcome to Sweden.
DET ER DEN GODE DAGEN — både starten og slutten på den — som er tema i år, det betyr at det er soverommet og badet som får spille hovedrollen.
Men der fjorårets katalog hadde noen interiørstylinger som fikk deg til å stoppe opp og tenke «wow», ligger alt mer på det jevne i år.
Flere steder kan det se ut som om Ikea-stylistene - som jeg vanligvis bare har fine ting å si om - har tatt seg et hvileskjær.
Man blar seg gjennom side på side med pene, men ganske så pregløse interiører, bebodd av like pene og pregløse mennesker.
Men stopp en hal; akkurat det er jo faktisk veldig trendy.
For du har vel hørt om «normcore», den nye trenden som handler om å forsvinne i mengden ved å bruke vanlige ganske upretensiøse klær?
Kan hende satser Ikea i år på å være interiørverdenens svar på normcore?
AKKURAT SOM
I FJOR er ikke katalogen stappfull med nyheter, mange ting er blitt sluppet allerede.
IKEA PS 2014-kolleksjonen har noen perler som tåler et gjensyn selv om jeg så dem første gang på vårparten; både skatollet, oppbevaringsmodulene og en smart veggskinne kan få plass på ønskelisten.
Jeg liker også godt den nye barneromsserien Busunge, all ære til Ikea som faktisk klarer å lage inspirerende og litt uforutsigbare barnerom.
Ja, de har en rosa seng, men den styles mot en svart vegg og med tøffe detaljer.
I tillegg liker jeg samarbeidet med Cirkus Circör om en serie barneprodukter som oppfordrer til bevegelse.
DEN GODE, GAMLE FURUA begynte
Ikea så smått å reintrodusere for et par år siden, og i årets katalog får den enda større plass i form av en rekke produkter under navnet Nornäs.
Men også denne serien hadde førpremiere tidligere i år, så intet nytt under solen.
Det er likevel en serie som appellerer til meg, med sin fine miks av både ubehandlete og malte overflater.
Verdt å sjekke ut.
Jeg opplever ikke Ikea som særskilt innovative lenger, selv om de fremdeles er flinke til å tolke og følge trender.
Spørsmålet er om ikke den trykte katalogen deres har utspilt sin rolle.
I katalogen på nett og app får man mange spennende tilleggsfunksjoner, og nyheter ankommer varehusene månedlig.
Skal katalogen ha både betydning og funksjon i årene fremover må den by på uovertruffen inspirasjon i form av sterke bilder og ideer man umiddelbart får lyst til å «stjele».
Ikke minst bør den si noe mer om interiør og design enn at «en god dag starter her» eller at «et soverom kan være mer enn bare et sted å sove».
Årets katalog gjør dessverre ikke det.
| 0
|
304624
|
Den nye super-produsenten slår til igjen
Black Keys' Dan Auerbach rocker opp Ray LaMontagne.
ALBUM:
Ray LaMontagne har kanskje vært på vei mot lydbildet på «Supernova» en stund, men det er åpenbart at produsent Dan Auerbach (The Black Keys) har forløst noe på hans femte album, akkurat som produsent Ethan Johns var med på å farge hans tre første album.
Det forrige albumet produserte LaMontagne sjøl.
Ikke nødvendigvis noe galt med det, men dette albumet er et godt eksempel på hvordan en artist kan løftes til nye høyder.
Dr. John Auerbach er i ferd med å markere seg kraftig som produsent, etter å ha revitalisert Dr. John og preget platene til blant andre Michael Kiwanuka, Valerie June (co-producer), Lana del Rey og nå altså Ray LaMontagne.
«Supernova» er rett og slett lyden av den perfekte symbiose mellom artist og produsent.
Det virker som om Auerbach har fått fram en mer leken LaMontagne, som også bruker stemmen mer - og annerledes - enn på sine tidligere plater.
Mer offensiv «Supernova» er LaMontagnes første album på fire år.
Den lett tilbakelente stilen er erstattet med en mer offensiv - og fengende og lett slentrende - stil.
Det har ikke akkurat vært hans varemerke, snarere har hans innfallsvinkel vært melankolsk og mer dempet.
Variert - uten å sprike Sjangermessig spenner «Supernova» fra Tom Waits-inspirert rock (særlig åpningen på «Pick Up A Gun», som glir over i psykedelia a la tidlig Pink Floyd) til Laurel Canyon/California-folk a la Crosby, Stills & Nash og Jackson Browne («Julia», «No Other Way» og «Supernova»), country («Ojai») og lystig bossa nova-feeling («Airwaves»).
Likevel blir det aldri sprikende, bare variert og med en slags rød tråd.
| 1
|
304625
|
Internasjonale stjerner i dyr norsk skandalefilm
Var komedien «Wide Blue Yonder» verdt fem års venting?
FILM:
Denne skandaleomsuste komedien ble spilt inn for fem år siden.
Flere ganger har ryktene gått om en nært forestående kinopremiere, men hele veien har problemet vært at den britiske medprodusenten skyldte rundt 30 millioner kroner til skuespillere og stab.
Etter å ha sett det nyfriserte verket (reklippet i 2009 av superdansken Anders Refn) er mitt første spørsmål:
Hvordan oppsto ideen om å gjøre dette til en norsk-britisk samproduksjon i utgangspunktet?
Lystspill
Hovedsete for handlingen er et idyllisk aldershjem i Haugesund der alle snakker engelsk:
Den skotske sjøulken Wally (Brian Cox) hygger seg sammen med ei oljeenke fra Texas (Lauren Bacall) og en lystig senil Elsa Lystad, før en tilknappet britisk oberst og thrillerforfatter (James Fox) blir innlosjert på Wallys rom.
Wally skal begrave sin nylig innsovnede venn Skippy Sørensen og mye av forviklingen handler om å få kista til havs, en operasjon som stendig saboteres av frøken Reimark (Hege Schøyen), pleiehjemmets stramme og ambisiøse bestyrer.
Det ungdommelige innslaget er representert ved Ingrid Bolsø Berdal og Kåre Conradi i noe konturløse roller og jeg kunne fortsatt å ramse opp kjente fjes i mer flyktige, engelsktalende gjesteopptredener, men man skal jo få plass til et par kritiske anmerkninger, også.
Det er selvsagt meningen at man skal leve seg inn i hurlumheien og glemme det aksentmessige kaoset som oppstår når en rekke norske skuespillere (i en norsk setting!) snakker britisk etter beste evne, men Conradi, Bolsø Berdal, Sverre Anker Ousdal, Robert Skjærstad og de andre gjør dette vanskelig.
Uten særpreg
Regissør Robert Young (f. 1933) har bred bakgrunn fra «Bergerac» og andre erkebritiske produksjoner.
«Wide Blue Yonder» bygger på et teaterstykke og vi finner rester av britisk vidd i flere av replikkvekslingene.
Men hvor er det norske innslaget?
Filmen kunne like gjerne vært spilt inn på Hebridene.
Det som trekker opp, er samspillet mellom Cox og Fox, pluss en til tider velopplagt Hege Schøyen.
Resten fortoner seg som en noe oppjaget episode av de godlynte TV-seriene som britene har eksportert nordover siden 70-tallet, til betraktelig lavere pris.
| 0
|
304626
|
Anmeldelse:Denne biografien om Astrid Lindgren er årets julegave til barna
Fabelaktig barnebiografi.
For et strålende Astrid Lindgren-år det har vært.
Feiringen av forfatteren, som skyldes Pippis syttiårsdag, har gitt oss flere unike utgivelser:
Lindgrens krigsdagbøker, hennes brevveksling med ungjenta Sara, samt en ny, stor biografi skrevet av danske Jens Andersen.
Barna har også fått sitt, med nyoversettelser av de to første bøkene om rebellen Pippi.
På tampen av året foreligger nå en fersk forfatterbiografi for barn, skrevet av Agnes-Margrethe Bjorvand og illustrert av Lisa Aisato.
Og det kan sies med det samme:
Biografien «Astrid Lindgren» blir årets julegave til barna.
Verdens beste forfatter
«verdens beste forfatter.
Det synes i hvert fall jeg»
Verdens beste forfatter
Hun gir stoffet en kronologisk struktur og forteller om Lindgrens lekende barndom, mer ensomme ungdom, og voksenliv med skriving, barn og politisk engasjement.
Hvert oppslag består av en fortellende del, et Lindgren-sitat, og en vet du hva-del der vi formelig hører Tjorvens insisterende stemme.
Med i boka er også fortellingen om barnet Lindgren fikk utenfor ekteskap.
Hendelsen preget forfatterens liv og litteratur.
Utsatte barn forble et nøkkeltema.
Bjorvand er, lurt nok, effektiv når hun forteller om Lindgrens voksenvanskeligheter.
Om ektemannen Stures død skriver hun konsist:
«Han var alkoholiker.
Han prøvde å slutte, men han klarte det ikke.»
At Lindgrens brevveksling med Sara Schwart, et barn med trøblete liv, ikke er nevnt, er litt synd.
Barna kunne lett relatert til historien, som viser medmennesket Lindgren - alltid beredt til å redde et barn.
Men hjerteskjærende utvelging er en del av gamet, og biografien er først og fremst preget av solid kunnskap og formidlingsevne.
STORVEIS BIOGRAFI:
Barnebokforsker Agnes-Margrethe Bjorvand ved universitetet i Agder har skrevet en bunnsolid Lindgren-biografi, vakkert illustrert av Lisa Aisato.
Dermed er julegaven til barna i boks.
(Foto: Astrid Lindgren, 1987)
Vis mer
Kunnskap og glød
Smått og stort fortelles med samme glød.
Bjorvands detaljkunnskap gjør stoffet nært og morsomt.
Kunnskap og glød
Hun forteller om de voksne søstrene Lindgren som startet telefonsamtalene med «'døden, døden, døden' og så var de liksom ferdige med å snakke om døden», og om kjørelæreren som bemerker til Lindgren som vil ta lappen for å redde barna i tilfelle krig:
«Kjære fru Lindgren.
Din bilkjøring er en større fare for barna enn selve krigen.»
Fabelaktig
Fabelaktig
Hver dobbeltside i boka er preget av hennes vakre akvareller.
Illustrasjonene er basert på figurene fra de originale bøkene, og på fotografier av Lindgren.
Slik fremstår de som kjente og kjære, samtidig som Aisato tolker og bringer sitt eget inn i bildene.
Aisato har en mildt og mykt uttrykk.
Tidligere har hun av og til beveget seg nær klisjeene, med sine rødkinnete skikkelser med store, blanke øyne.
Denne signaturen vises også her, men i passe dose.
Her er mye idyll - noe Lindgren selv vektla, særlig i skildringen av egen barndom - men også mørkere toner males frem.
Perspektiv og fokus varierer fint og gjør boksidene gode og dynamiske.
Fanger Astrid
Fanger Astrid
Portrettene av Lindgren selv er rørende.
Forfatteren er gjenkjennelig formidlet i bilder som alle har pletter - som om penselen har dryppet.
Dette gir en fin autentisitet til oppslagene, og oppleves som en øm hilsen til forfatteren og hennes forkjærlighet for det sårbare og uperfekte.
Godbit
Godbit
En stram og inspirert tekst i kombinasjon med maleriske illustrasjoner som fint fanger tonen i Lindgrens liv og univers, gjør årets biografi til pur glede.
Både barn og voksne kan kose seg med det kloke og modige mennesket som tegnes i denne bevegende, nesten litt magiske, biografien.
| 1
|
304627
|
Anmeldelse:«Søsken til evig tid:
Amerikareisa»
Søskenparet Kleiva legger turen til USA i oppfølgeren til publikumsfavoritten «Søsken til evig tid».
FILM:
I 2013 ble dokumentarfilmen «Søsken til evig tid» en publikumsfavoritt både på norske kinoer og på norsk TV.
Overraskende vil enkelte kanskje hevde, men da undervurderer man nordmenns behov for å forankre sin felles identitet i det gammeldagse, grisgrendte og gråsprengte.
Søskenparet Magnar og Oddny fremstod som selve ur-nordmennene, frosset ned en gang på tampen av 1800-tallet og tint opp for å minne dagens nordmenn om hvem — og hva — vi egentlig er.
Borte bra Regissør Frode Fimland skildret de krokryggede søsknene med et blikk som var like deler naturreportasje og «Norge rundt»-innslag, og bød på flere interessante glimt av et levesett som for lengst regnes som et tilbakelagt stadium i verdens rikeste land.
I oppfølgeren «Amerikareisa» følger søsknene i fotsporene til sin bestemors kusine når de tar turen til USA og Minnesota for å besøke slektninger.
Samtidig følger Fimland i fotsporene til Knut Erik Jensen, som la turen til Amerika i «Heftig og begeistret»-oppfølgeren «På sangens vinger».
Hjemme best
De mest fascinerende øyeblikkene i «Søsken til evig tid» er de dialogløse sekvensene hvor Magnar og Oddny liksom går i ett med landskapet rundt gården på samme måte som kattene og hjortedyrene som innimellom legger turen innom tunet.
I «Amerikareisa» snur Fimland på formelen, og mesteparten av filmen går med til å skildre søsknene som fisk på land, der de guides rundt i et land hvor de hverken forstår språket eller tradisjonene.
Med dette grepet forsvinner i stor grad det som var filmatisk interessant med den første filmen, og det man sitter igjen med er en serie småmorsomme og kalkulert sentimentale skildringer av gamle og lite verdensvante nordmenn på tur.
Det er dermed ikke sagt at ikke filmen inneholder fornøyelige øyeblikk og gode kommentarer, men både disse og filmspråket er av en karakter som hører hjemme i en realityserie snarere enn i en kinofilm.
| 0
|
304628
|
«De vil bare gå i ett med tapetet»
Lufta er ute av Air-ballongen.
|||
ALBUM:
Elleve år etter Air de slo igjennom med «Moon Safari», har jeg kommet til en konklusjon når det gjelder Nicolas Godin og Jean-Benoît Dunckel:
Franskmennene er kikkere.
Voyeurer som aldri ønsker å delta, bare å trekke seg tilbake, se og dokumentere.
Dette forklarer deres forkjærlighet for filmmusikk, der estetikken handler mer om å være enn å synes, og det forklarer hvorfor Airs eteriske musikkstil framstår vagere og mer introvert for hvert album de gir ut.
På «Love 2» har de riktignok peppet opp det i hovedsak instrumentalorienterte lydbildet med litt rønneraktig sekstitallsstilisme og retroklingende orgelrytmer, det er ikke bare astralpop med klassiske Airske bassganger og introvert dududu-nynning, men det hjelper fint lite, når det er åpenbart at de egentlig bare ønsker å gå i ett med tapetet.
| 0
|
304631
|
Go-Go Truckers!
Nytt, sterkt album fra Drive-By Truckers - nå i soul- og countryland.
Blant annet.
ALBUM:
Hvilket band spiller sørstatsrock, americana, blues, soul, rhythm'n'blues og tradisjonell country like forbasket bra, har tre vokalister og tre gitarister og bruker kunstneren Wes Freed til å male alle de særpregede coverne?
Riktig svar er Drive-By Truckers.
Kom ikke DBT skuffet meg og mange andre da de måtte avlyse deler av europaturneen, deriblant Oslo, før jul.
Men de skal ha hatt gode grunner (gitarist og vokalist Mike Cooley kollapset før et show), og det er selvfølgelig glemt når bandet nå kommer opp med nok et album med et sound som bare de kan levere — og som nesten er på høyde med mesterverket (ihvertfall i mitt hode) «Brighter Than Creation's Dark» fra 2008.
Athens-band Gruppas 11. album er spilt inn analogt i hjembyen Athens, Georgia, men er inspirert av musikken som kom ut av det berømte studioet i Muscle Shoals, Alabama, der gitarist, vokalist og hovedlåtskriver Patterson Hood vokste opp og der faren hans var deleier og studiomusiker.
Også gruppas backing av bluesdama Bettye LaVette og Booker T. Jones på album de siste åra har satt sitt preg på musikken deres, og DBT utforsker her til fulle det universet der soul møter country.
Americana «Go-Go Boots» er spilt inn samtidig med det forrige albumet, det mer typiske DBT-skodde - og råskårne - «The Big To-Do», i 2009 og 2010, men skiller seg likevel markant fra det.
Åpningen «I Do Believe» er riktignok en urtypisk, rocka DBT-låt, men allerede fra spor to, tillellåten «Go-Go Boots», er bandet i slepent soulcountryland, med bandets tredje gitarist, John Neff, på rufsete slide.
«Dancin' Ricky», med bassist Shonna Tucker på vokal og Neff på pedal steel, og «Cartoon Gold», med Mike Cooley på gitar, banjo og vokal, kan plasseres i americana-klassen, og slik bølger det fram og tilbake — til Cooley, på sin egen «The Weakest Man», tar den helt ut og dukker ned i herlig, tradisjonell country som både Merle Haggard og George Jones kan nikke anerkjennende til.
Storytelling Patterson Hood har en fantastisk evne til storytelling, som når han drar opp en hel families historie i løpet av noen vers i «The Thanksgiving Filter» eller skildrer det miserable livet til en eks-purk i sju minutter lange «Used To Be A Cop» — en låt med en nærmest hypnotisk virkning, der den hviler på et rytmemønster som gjentas gjennom hele herligheten.
Eddie Hinton
Denne evnen er også årsaken til at DBT sjelden gjør coverlåter.
Men — de gjør et unntak for den avdøde Alabama-musikeren Eddie Hinton, som de ser vedig opp til.
Det er forståelig.
Bandet ble spurt om å spille inn to av låtene hans til et minneprosjekt, og ble så fornøyde med «Everybody Needs Love» og «Where's Eddie» at de tok dem med på «Go-Go Boots».
Har du en mer enn gjennomsnittlig interesse av Drive-By Truckers, er det også greit å vite at bandet er aktuelle med dvd-en «The Secret To A Happy Ending».
På hjemmesiden deres kan du også se korte filmer - med intervjuer - fra innspillingen av «Go-Go Boots».
| 1
|
304632
|
Anmeldelse:Boka hennes har blitt en kultpreget inspirasjonskilde for unge amerikanske lyrikere
Ariana Reines skriver om den fortvilte kjærligheten.
(Dagbladet):
Mens poesien i bokform lever i trange kår over det meste av kloden, utgir norske forlag stadig nye, gjendiktninger av ukjente, men ikke desto mindre viktige, utlendinger, ofte oversatt av entusiaster.
Inspirasjonskilde
Inspirasjonskilde
I USA er denne boka blitt en kultpreget inspirasjonskilde for unge lyrikere.
Boka er gjendiktet av den unge, lovende lyrikeren Anna Kleiva (30), som også har skrevet et tenksomt etterord og et intervju med Reines, gjort på Æ Å-litteraturfestivalen i Trondheim for to år siden.
Til sammen en forbilledlig startpakke, i tillegg til en inspirert gjendiktning.
Fortellende
Fortellende
Det kan kan også leses som en henvendelse til verden fra et rastløst, ungt menneske, et forsøk på å finne ut hvem jeg er og hvem du er, og hva som er sammenhengen i tilværelsen.
Formen er snart fortellende, bekjennende og frittalende à la Charles Bukowski, men teksten brytes også opp av korte, sårbare linjer, eller et langt dikt til mora som bringer tankene til Allen Ginsberg.
Jeg'et, som heter Ariana, har vært inne i et intenst forhold, som tredje hjul på vogna.
Hun har smuglest elskerens epost og fått et innblikk i den som egentlig er kjæresten hans.
Dette kan høres trivielt ut, men løftes til mytiske høyder gjennom Reines' blanding av refleksjon, minne og utbrudd.
«Coeur de Lion»
Forfatter:
Ariana Reines Oversetter:
Anna Kleiva Forlag:
Samlaget
Tabuord
Tabuord
Bruken av tabuord og intime situasjoner gir teksten et rått preg, som står i kontrast til den elegante rytmen.
Som Reines sier i intervjuet til slutt:
«Eg brukar poesien til å vaske ting.»
Et tema er også språkets forhold til verden.
Det muntlige og det skriftlige.
«Det er vanskeleg å skilje ein kropp frå orda den slepper frå seg.»
Både grublingen, livet og konflikten mellom dem skaper en egen desperat, inntrengende tone i denne sterke boka.
| 1
|
304633
|
Er dette det norske svaret på «Anvil»?
Hovedpersonen i «The Rocka» har fortsatt ikke gitt opp rockedrømmen.
FILM:
Hans Bastian Berg er langt inne i midtlivskrisa og sier opp jobben i Graceland Film Company for å erobre verden med bandet Bang Bang.
Kompanjong Robert Næss, som regisserte den «The Office»-inspirerte TV-serien «Arkivet» på TV3, får beskjed om å følge ham for å dokumentere «comebacket».
Med artistnavnet Big B Thunders legger antihelten ut på ei velkjent løypa for å spore opp gamle bandkompiser, men bare én av dem stiller, trommisen Thor, som har rukket å få enda større mage enn Big B siden «forrige comeback», som var på en golfturnering i 1997.
Amatører
44-åringen oppsøker også barndomstraktene i Groruddalen for å finne tilbake til «the sound of Lindeberg».
Denne anmelder har selv passert førti og fikk trukket visdomstennene i kjelleren på Lindebergsenteret, så alt burde ligge til rette for en viss identifikasjon med Big B.
Men i stedet for å balansere mellom sår nostalgi og uunngåelig ironi, er «The Rocka» blitt bortimot rein ironi.
Alt det kleine som oppstår på ferden mot et nitrist comeback, føles nesten aldri ekte, noe som skyldes at alle som spiller i filmen er amatører.
De dårlige og middels gode skuespillere.
En liksom-dokumentar behøver gode skuespillere.
En grei regel.
Forsiktig
Når vi gapskratter av «Klovn» og Ricky Gervais på sitt beste, skyldes det godt skuespill og enda bedre manus.
«The Rocka» trenger et manus som tar sjanser, som tøyer grensene mer enn man har våget å gjøre her.
Det er svært langt mellom de friske, originale påfunnene.
Alt går som ventet, med nølende forsiktighet.
«The Rocka» er en av disse liksom-dokumentarene (rock-mockumentary) som ville vært så mye mer rørende hvis den var ekte, à la «Anvil! The Story of Anvil».
Filmen har noen gode øyeblikk, men burde hatt mange flere.
Man aner at det ligger en sårhet i bunn som handler om brustne drømmer og tapt ungdom, men håndverket er ikke godt nok.
| 0
|
304635
|
Femti nyanser av lyserosa
Tittelpersonene i «Tina & Bettina - The Movie» er best på tomannshånd.
FILM:
Vet du, jeg begynner å bli glad i silkeskjerfene og bomullshodene til Tina (Odd-Magnus Williamson) og Bettina (Henrik Thodesen).
Som alle gode karikaturer er ungdomsskolejentene på Smestad, kjent fra videobloggen sin i «Torsdag kveld fra Nydalen», både nådeløst utlevert og ibodd med empati.
Dronningbie
Bestevenninnene og klassedronningene er intenst og nærsynt investert i kategoriene, båsene og de sosiale markørene i sin lille vestkantsåpeboble, «der det eneste ordet med a-endelse er villa», og ville vært hjelpeløse på utsiden.
Men de har en artig dynamikk seg imellom som ikke er noen fjortisjente eller eksfjortisjente fremmed:
Tina er den dominerende dronningbien, som hegner om sin posisjon, Bettina er den usikre etterdilteren, som halvhjertet forsøker å bremse og forsiktig korrigere.
Og det er Thodesens Bettina som blir den myke kjernen og det vinglete moralske kompasset i «Tina & Bettina - The Movie», hun som vil at alle skal være venner i en verden som lever av fiendskap.
Truende Triana
Williamson og Thodesen er dedikerte jenteportrettører.
De hadde fortjent en bedre film.
«Tina & Bettina - The Movie» bærer preg av å være mye suppe kokt på en liten spiker, eller en liten dråpe foundation fordelt på veldig mye hud, for å nærme meg den lokale lingoen.
Plottet hyler av å bli strukket ut til halvannen time.
Det dreier seg om dramaet som oppstår når den formfullendte Synnøve (Triana Iglesias) begynner på Smestad ungdomsskole og truer Tinas posisjon som skolens mest populære.
Synnøve egler seg innpå klassens utstøtte (Else Kåss Furuseth) for å ødelegge Tina og Bettinas Halloween-fest, og innsmigrer seg også faretruende hos Bettina.
Det bygger seg opp mot en knusende konfrontasjon.
Slurrer
For å få tiden til å gå frem til dét skjer, lasser regissør Simen Alsvik på med sangnumre med litt for uironisk dans og tekster som ville vært forkastet før en gjennomsnittlig russerevy, endeløse reaksjonsbilder, og enkle poenger i loop.
Else Kåss Furuseth står og vinker og vinker med et stadig bredere smil, igjen og igjen.
Niklas (Bjørn Gustafson) viser stadig frem hånden sin, den som har vært unevnelige steder på de fleste jentene i klassen, samt heimkunnskapslæreren, om de oppspilte ryktene er til å tro på.
For ikke å bli stående og slurre på denne måten burde «Tina & Bettina - The Movie» hatt et større og bedre definert birollegalleri, og dermed fått mer å spille på.
Bredpenslet satire
Utseendemessig er «Tina & Bettina - The Movie» passelig sandblåst og nyfønet.
Sjangeren er bredpenslet sosiologisk satire, der alle forestillinger om vestkantlivet blir blåst opp, der elevene vil skifte sushileverandør til kantina og lærerne lever med stadige trusler om søksmål fra foreldre med mer penger enn tid til overs for barna sine.
Miljøskildringen er grov, men morsom nok.
Men det er de oppskrudde sprettballsamtalene mellom tittelpersonene som er det beste i «Tina & Bettina - The Movie», der referanser og historier fra den virkelige verden forvirret gjendiktes på stammespråket - som når Tina henviser til «Daniel Francks dagbok».
Tina og Bettina blomstrer best når det er bare de to og kameraet.
| 0
|
304636
|
Venn i nøden
En tur til Relaxo er et godt alternativ hvis du ikke har tid eller råd til å reise til Sørøst-Asia.
- Dette er virkelig midt i smørøyet, sa Robinson, på vei opp trappene til Relaxo, et nytt spisested i Rosenkrantz' gate, på skrå over gata fra Oslo Nye Teater.
- Og hva er bedre egnet enn tapas, hvis man skal spise litt før man går i teatret?
- Eller etter, sa Fredag.
For ifølge Relaxos facebooksider serveres det mat her helt fram til klokka halv to på natta.
Riktignok bare på fredager og lørdager, men uansett verd å merke seg i en by hvor det er vanskelig å få seg noe annet enn kebab og burger etter klokka elleve om kvelden.
Relaxo har kastet seg på tapastrenden, men med en vri.
Her serveres små asiatiske retter hvor kokken har hentet inspirasjon fra både Kina, Japan, Thailand og Vietnam.
Huset har også en à la carte meny med fire hovedretter, men kelneren anbefalte en av de to tapasmenyene som ville by på et representativt utvalg av kokkens kreasjoner.
Robinson og Fredag valgte den dyreste av de to menyene (kr 325 pr. pers.), som inneholdt hele ni av tapasmenyens fjorten retter, og bestilte hver sin flaske japansk øl.
- Vinkartet ser helt ok ut, men øl passer som regel bedre i dette landskapet, sa Robinson.
- I hvert fall bedre enn longdrinker og cocktails, som de skryter av å være veldig gode på her, mente Fredag.
Snart kom en stor skiferplate på bordet med vårruller, kamskjell, bok choi, scampi og ris.
Og som ikke det var nok, like etter ankom også lammecarré, kylling, svin, entrecôte og søtpoteter - alt lekkert dandert på små fat i ymse former og fasonger.
- Wow, utbrøt Fredag begeistret.
- Dette ser svært fristende ut.
Men i motsetning til dim sum-retter, er det ingen lokk som holder på varmen.
Så her gjelder det å smake på alt mens det ennå er varmt, kommenterte Fredag.
Kamskjellene hadde perfekt konsistens, men ble servert i en vietnamesisk fiskesaus som ble vel dominerende, syntes Robinson.
- Krevende, men jeg liker det, sa Fredag.
Vårrullene var nydelige og ble servert med en chilisaus tilsatt ponzu, et vellykket syrlig innslag.
De fire, store scampiene hadde nydelig grillsmak, og hadde fått beholde saftigheten.
Akkompagnert av chili og lime, avstedkom de fornøyde grynt fra begge sider av bordet.
- Hva var det der, undret Fredag, og pekte på en liten grønne flaske som lå sammen med skivene av kyllingbryst i en dyp, svart skål.
- Sakesaus, sa Robinson, og helte innholdet over kyllingen.
- Meningen er at man skal «drukne» kyllingen i den.
- Mm-mm, mumlet Fredag.
- Smaker ikke mye sake, men godt er det.
Og kyllingen er både mør og saftig.
Skivene av grillet entrecôte og lammecarré ble også svært godt mottatt.
De to lammekotelettene ble servert i en thaiinspirert curry med fersk ananas og langbønner.
En annerledes, men svært vellykket måte å servere lam på.
- Det smaker fortreffelig, prisnivået er sympatisk, porsjonene rause, smakene svært varierte - men rettene burde serveres på rad og rekke, og ikke alt på en gang, sa Robinson.
- Du har rett, sa Fredag, som konstatere at det som sto igjen på skiferplata nå - bok choi med østerssaus, bakte søtpoteter og svinefilet på spidd - var farlig nær romtemperatur.
- Til tross for dette, mener jeg Relaxo er et svært hyggelig bekjentskap som jeg gjerne oppsøker igjen, sa Fredag.
- Gjerne en fredagskveld etter teatertid, sa Robinson.
- Jeg er med!•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
304637
|
Rørende til tusen
Å se norske ildsjeler bli overrasket med hundretusener av kroner, får fram nesten like mange tårer hos oss lettrørte.
Den britiske TV-suksessen «The Secret Millionaire» er godt kjent i Norge etter å ha blitt sendt på NRK under navnet «Millionær i forkledning».
En amerikansk versjon har også tatt seere med storm.
Da TVNorge annonserte en norsk versjon, var det lett å tenke:
Dette blir opprørende, men på hvilken måte?
Blir vi rørte, som av den engelske varianten, eller kvalme av klam sosialpornografi som av den amerikanske?
Konseptet går jo ut på at rikinger i ei uke går «undercover» i en by.
Med kamera på slep og en dekkhistorie om at de deltar i en dokumentar om frivillig arbeid, gjør de seg kjent med ulike frivillige organisasjoners arbeid for trengende i området.
Til slutt overrasker millionærene med sannheten - og rause pengegaver.
Til å grine av
Etter første norske episode er det bare å fastslå at dette er til å grine av.
På den gode, varme måten.
I hvert fall om du er av det lettrørte slaget.
Svulstighetene uteblir.
Ingen overemosjonell programleder er å se, heller.
I kveld følger vi ganske enkelt millionæren Einar Øgrey Brandsdal når han begir seg ut i organisajonslivet i Trondheim.
Han møter ildsjeler som Walther, en kar som i en årrekke har drevet Omsorgskaféen som, blant annet, kjører ut gratis mat.
Vinn-vinn-TV
Det er enkelt og jordnært.
Ingen er superhelter.
Ingen må brette ut elendighet.
Ansiktsuttrykket til dama som prøver å fortelle hvor glad hun er for at Walther kommer med mat, holder i massevis.
Selvsagt er dette et konsept som bevisst sikter mot hjerterota og fyrer av.
Gjør det noe da?
Pengene er ekte penger.
Kanskje millionærene kan skrive av noe på skatten, men igjen:
Hva så?
Enkelte av deltakerne i programmet ser også ut til å ha lukta lunta og skjønner hvilket program de er med på.
Igjen:
Det gjør det ikke mindre tut-verdig.
Kanskje viktigst av alt:
Vi har ikke vondt av møter med mennesker som ikke har det så greit her på bruket.
Vi har ikke vondt av å sende varme tanker og anerkjennelse til de frivillige som yter en enestående innsats, heller.
| 1
|
304638
|
«Hvalumrød» blander stemmer så det er en fryd
Kunstpopsuperduo med vakkert og behagelig utfordrende konseptalbum.
ALBUM:
Det er lite ved dette albumet som røper at det er spilt inn live på kunstmuseum i Bærum.
Men det er det altså.
For fem år siden, på Henie Onstad Kunstsenter, som bestillingsverk til arrangementet Ladyfest.
Sterke stemmer Allerede da, i 2009, var Jenny Hval og Susanna Wallumrød etablerte størrelser i et utvidet norsk popbegrep.
Hval under navnet Rockettothesky, Wallumrød gjennom flere album med saktmodige dekonstruksjoner av låter fra forskjellige steder i rockens kanon, og låtskriver med og uten «The Magical Orchestra» (Morten Qvenild).
To særpregede, sterke stemmer vokalt sett, men også på trykk (Hval romandebuterte samme år) og verbalt i offentligheten for øvrig.
Stor spennvidde
I 2014 har «Hvalumrød» enda flere plater og ordskifter på samvittigheten.
Et akkumulert perspektiv på deres respektive kataloger tilsier at man i et samarbeid mellom dem kan forvente alt i spennet fra, relativt sett, lett tilgjengelig pop til krevende kunstmusikk, alltid med høye litterære og soniske ambisjoner.
«Meshes of Voice» er nesten innom hele spekteret, fra pianodrevne ballader og folkaktig tanderhet (som oftest sunget av Wallumrød) via støyknudrete slowcore og stemmecollager til kompromissløse lydeksperimenter godt til venstre for ethvert rockparadigme.
En egen rytme Albumet finner sin egen rytme og dynamikk nettopp i turneringen mellom de ulike uttrykkene og hvordan den unike blenden av deres to særpregede stemmer brukes i ulike kontekster, stemninger og intensitet.
Det bølger mellom skjønnhet og larm, mellom varhet og aggresjon.
Wallumrød og Hval har slik sett konstruert sitt verk på en måte som er både inkluderende og utfordrende på samme tid.
Aldri easy listening, men «lettspilt» som bare et virkelig godt sekvensert album kan være.
Skjønnhet og uro Som «etterpåklokt» album i 2014, fem år etter innspillingen, er det uovertruffent i sin konseptuelle troverdighet:
Dette føles utvilsomt som musikk som er «spilt inn», bearbeidet og ferdigstilt som et album — ikke en konsert.
Og bruken av flere Arne Bendik Sjur-motiver i omslaget illustrerer den vedvarende skjønnheten og uroen.
For lyttere som har fulgt begge artister det siste tiåret, vil «Meshes of Voice» trolig framstå som noe av den mest interessante musikken de har laget.
| 1
|
304640
|
Forførende miks av dystre tekster og oppløftende melodier
Dum Dum Girls blander barsk indie og feminin tyggegummipop.
ALBUM:
Da indiepop-kvartetten fra California slapp debuten «I Will Be» i fjor, styrte låtskriver og frontfigur Kristin «Dee Dee» Gundred skuta gjennom en kritikerrost adrenalinbølge.
Nå har Dee Dee saknet farten og latt Jules, Bambie og Sandy (som de resterende medlemmene så sukkersøtt kaller seg) ta plass ved roret, og det med gode.
«The california girls» framstår nå som et helhetlig band, og leverer med «Only In Dreams» en forførende miks av dystre tekster og oppløftende melodier.
Fra maksimum knop på fengende «Always Looking» og «Wasted Away» til den seks minutter lange balladen «Coming Down», holder jentene stø kurs.
Sett bort ifra at et par spor oppleves som utfyll, mester de også låtene som ligger i midt imellom ytterpunktene, noe «Bedroom Eyes» er et godt eksempel på.
Dee Dees kraftige røst akkompagnert av korets flytende vokal gjør «Only In Dreams» til er en rus for øret.
Feminin tyggegummipop og barsk indie i skjønn forening.
| 1
|
304641
|
Diskret smak, stort behag
Restaurant Oro er stadig en gyllen mulighet til å oppleve kokkekunst og matkultur uten påfølgende ruin.
- Skjerpings, sa Robinson høytidelig der de sto foran Restaurant Oros stålsolide no nonsens-dør:
- Her er de fire påstandene som vi skal teste:
Restaurant Oro er en topprestaurant uten snobbefaktor; den er eksklusiv, men ikke ekskluderende og har avslappet atmosfære samt priser på et slikt nivå at mange kan gå inn portalen til gourmetverdenen.
- Jøss! utbrøt Fredag, - Har du vært på lederkurs?
- Nei, jeg bare siterer Oros hjemmesider, sa Robinson.
- Shall we?
Oros diskret-stilige innredning og en hyggelig mottakelse hensatte umiddelbart Robinson og Fredag i godlune.
Synet av det åpne kjøkkenet, med nystrøkne kokker i metodisk arbeid uten støyende raseriutbrudd, styrket inntrykket av veldrevet mattempel, og de tre faste menyene fristet med nær-uimotståeligheter fra særlig det våte element.
En stadig julegjødd Robinson gikk lavt ut med ørrettartar, skate med stekt blomkål, due med potetgnocchi og ananas med kokosmousse.
Fredag takket ja til fiskemenyen med kongekrabbe, kaldrøkt havabbor, breiflabb med savoykål, torsk med potetpuré og sort trøffel og en Valrhona-fundert sjokoladedessert.
- Og er vi ikke mette da, får vi sikkert lov til å dele en ostetallerken før desserten, sa Robinson, noe servitøren blidt bekreftet.
- Jeg er allerede i ferd med å godkjenne alle påstandene, hvisket Robinson da to nydelige appetittvekkere - først en blåskjellsuppe med muslinger, deretter to panerte kamskjell - var avløst av varmt brød og smør med smak av glade kyr.
Nå ventet de på forrettene og de innledende glassene fra vinpakkene som utgjør et lommebokvennlig alternativ til Oros rett så ambisiøse vinkart, og det tok ikke lang tid før Robinsons ørretterninger med pepperrotkrem og Fredags kongekrabbe med mango og chili ankom.
- Visuelt lekkert.
Og godt, om enn ingen smaksbombe, kommenterte Robinson.
Kommentaren skulle vise seg å anta gyldighet for de påfølgende rettene også.
Den myke skaten flaket fint, men var svært «naturell» og på ingen måte smakssterk, og duestykkene var, mørhet og passe steking til tross, heller ingen kraftig smaksopplevelse.
- Men fløtesausen og potetgnocchiene - wow! kom det med et fornøyd sukk.
Fredag, på sin side, koste seg med kongekrabben, men kunne tenkt seg en tanke mer chilivarme når krydderet først skulle være representert.
Havabboren var velsmakende, men hadde følge av løvtynne potetchips som var i salteste laget, og den gode breiflabben ble akkompagnert av en raus porsjon savoykål som Fredag fant litt vel al dente.
- Etter så mye fisk og hvite viner kunne jeg faktisk tenkt meg en kjøttbit og litt rødvin nå, kom det, men alt snudde da torsken med potetpuré og trøffel ble plassert på bordet, ledsaget av en kjølig italiensk rødvin.
- Kveldens beste rett, strålte Fredag etter den første munnfullen.
- Og etter så mye lett mat har jeg plass til dessert også.
Og ikke bare dessert.
Før de lekre og harmonisk sammensatte søte avslutningene, falt de for fristelsen til å dele en tallerken med oster: en compté, en brie, en chèvre og en roquefort, alle i utmerket forfatning.
Da servitøren på unorsk vis også kunne varte opp med koffeinfri espresso, gjorde Robinson og Fredag opp status:
Full score på alle fire punkter, med et ørlite minus fra Robinson for et par av rettene som, sin veltillagethet til tross, ble husket som en tanke smaksblasse.
- Men ikke blassere enn at du sikker mer enn gjerne kommer tilbake, kan jeg tenke meg? ertet Fredag.
- Når som helst, sa Robinson.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
304644
|
Metalens Peter Pan?
I drømmeverden med franske Alcest.
ALBUM:
Ankermann i franske Alcest, Neige, har tidligere gjort seg bemerket i black metal-kretser med blant annet Peste Noir.
Alcest er dog en annen kopp med te.
Her handler det om lyriske melodilinjer og drømmende lydlandskaper med store islett av shoegaze - kall det gjerne post-black metal.
En slags missing link mellom det svenske goth/doom-bandet Katatonia og mer progressive Agalloch fra Statene.
Dersom man har en hang til slikt, må «Les Voyages De L'Âme» være det perfekte lydsporet å drømme seg bort til i vinterkulda.
Låtene flyter fint i hverandre med vekselvis store øsende gitarvegger og luftige klangflater.
Vokalen ligger som et behagelig teppe i bakgrunnen, og selv om det hele kan fortone seg noe abstrakt, sniker det seg hele tiden inn et lite motiv eller en melodi som sender deg inn på en ny kurs.
Noen har kalt Neige metalens Peter Pan — slett ikke upassende.
| 1
|
304645
|
Hevvi mettal
Ujevne Tony Scott kjeder oss med ensporet togaction i «Unstoppable».
FILM:
De fleste vil være enige om at Tony Scott er en mindre talentfull regissør enn storebror Ridley.
Tony skuffer ofte, men har hatt flere minneverdige formtopper, ikke minst «Man on Fire» og «Enemy of the State», som jeg foretrekker framfor de tidlige suksessene, inkludert «Top Gun».
Tony Scott vil aldri vinne en Oscar, men hans fire siste filmer har vært skuffende, også målt etter britens renommé som effektiv actionsnekker.
I stedet for å anstrenge seg i uttegningen av karakterer, velger han rein action og slenger seg makelig på farkoster som allerede er i fart, seinest t-banen i «Metro 123 kapret», som i det minste handlet om kaprere, ikke løpske vogner.
Kanskje er det ønsket om enda mer gratis fart som gjør at «Unstoppable» foregår på et godstog.
Flate typer
Denzel Washington har igjen sagt ja til å være med på den lønnsomme turen.
Han tilhører det fåtall stjerner som fortsatt drar inn 20 millioner dollar per opptreden, men rollen som ingeniør Frank Barnes er en av hans minst interessante:
Frank har 28 års erfaring, kona er død av kreft, han har to vakre døtre som jobber på Hooters for å finansiere studiene, klar til avgang, tuuut!
Franks ferske kollega, lokfører Will Colson, spilles av Chris Pine (Kirk i «Star Trek») og er en tilsvarende todimensjonal karakter.
Sammen skal de stanse nevnte tog, som oppfører seg svært ustoppelig på sin ferd gjennom industritungt landskap i rustbeltestatene Ohio og Pennsylvania.
Nuggen i logikk
«Unstoppable» er såpass ensporet opptatt av toget og ståheien rundt skinnegangen at man glemmer logikken oppi all logistikken (ikke les videre hvis du skal se filmen).
Man forsøker først å senke en fyr ned på lokomotivet via helikopter, men det slår feil og dermed gir man opp ideen, selv om den helt klart ville ha lyktes.
Det samme gjelder forsøket på å hoppe ombord fra bil i fart.
Dette kunne man gjort hele veien, men venter i stedet til slutten og overlater hoppingen til helten med knust fot!
Legg til at toget iblant ser ut som det går i 30 km/t og at alle pårørende er melodramatiske rekvisitter og du sitter igjen med et av Tony Scotts mindre smarte adrenalinrush.
Vil du se en heftig film om løpske tog, sjekk ut Jon Voight og Eric Roberts i Andrei Konchalovskys «Runaway Train» (1985).
| 0
|
304648
|
Stilige karer
«Killing Them Softly» er underholdende, stilig, trist og brutal, med et noe overtydelig politisk budskap.
FILM:
«Killing Them Softly» handler om karer som snakker sammen.
Helst i bil.
Iblant på bar.
Noen snakker om livet og damer og hvordan det var å sitte inne.
Andre snakker om neste jobb, hvor mye et mord koster og hvem som er ille ute.
Når noen er ille ute, ser vi blodet sprute.
Filmen handler dessuten om hele Amerika.
Mer om det seinere.
Boka bak filmen kom ut i 1974.
George V. Higgins hadde solid bakgrunn for sine krimhistorier fra Bostons underverden.
Før han fikk utgitt sin klassiske debutroman «The Friends of Eddie Coyle» i 1970, hadde han jobbet som assisterende statsadvokat og journalist.
Siden ble det bortimot tretti romaner, samtidig som han jobbet som universitetsprofessor og forsvarsadvokat for kjentfolk som Eldridge Cleaver og G. Gordon Liddy.
Pokerland
«Cogan?s Trade» var hans tredje og består som vanlig av mer dialog enn plot.
Noen prater lenge om å rane et pokerlag.
Noen raner et pokerlag.
Jackie Cogan (Brad Pitt) hyres inn for å rydde opp og finne de skyldige.
Regissør og manusforfatter Andrew Dominik har flyttet handlingen fra 70-årenes Boston til New Orleans i 2008 - vi hører Barack Obama drive valgkamp i bakgrunnen, mens president Bush og Hank Paulson snakker om finanskrisa.
Dette er australske Andrew Dominiks tredje spillefilm etter «Chopper» og «The Assasination of Jesse James by the Coward Robert Ford».
Sistnevnte var en kommersiell flopp som fikk mye ros.
«Killing Them Softly» vil gjøre det bedre og få nesten like mye ros.
Også denne handler om den interne dynamikken blant kriminelle og Brad Pitt gjør igjen en glimrende jobb.
Overdrevet
Noen scener er overraskende stiliserte, i digital saktefilm à la John Woo, men brorparten består som sagt av dialog.
Det er en kunstferdig utformet dialog, både komprimert og realistisk.
Den mangler Elmore Leonards humor, men fremføres med dyktighet av skuespillere som Richard Jenkins, James Gandolfini, Ray Liotta og et par mindre kjente stemmer, Scoot McNairy og Ben Mendelsohn.
Filmens svakhet er det politiske budskapet, som burde vært mer subtilt framført i en voksen film som denne:
Traurige mafiosoer med hovedsakelig irsk og italiensk bakgrunn sidestilles med finanseliten som har kjørt nasjonen i grøfta.
Et USA grunnlagt på kriminalitet, dette er ingen ny idé og bør komme fram uten ropert.
Det er ikke klønete gjort, bare litt overdrevet.
| 1
|
304650
|
For lenge å vente
«Verden venter» gir ikke nok å tygge på.
FILM:
Det er en frustrerende følelse å være fascinert, og så føle at fascinasjonen ikke betaler seg.
Mariken Halle har i en årrekke vært ansett for å være en av landets mest lovende filmskaperspirer, og vakte oppsikt med debutfilmen «Kanskje i morgen».
Den eksperimentelle, i stor grad improviserte «Verden venter» er et studium i kommunikasjon, mest dårlig sådan, men lykkes ikke selv med å strekke seg ut av seg selv.
Samtaler kolliderer Sykkelhjulfilmens nav er Kunstnernes Hus, der tre svenske jenter jobber som servitører mens de sparer til å kunne sette teaterdrømmen ut i livet.
I mellomtida spiller de arbeidslivets teater, som den oppmerksomme hjelperne som spiller sine biroller mens gjestene skravler, forhandler og flørter.
Samtaler på forskjellige nivåer overlapper hverandre.
Ofte høres en stemme over et oversiktsbilde av restauranten, og så må man lete med blikket for å finne ut hvilket bord stemmen hører til.
Etter hvert beveger servitørene, og kameraet, seg ut i byen og til andre, underlige møter.
Bruddstykker Ideene er interessante.
Men samtalene og forholdene som vises fram, flyter liksom rundt på overflaten:
Vi får se bruddstykker uten begynnelse og slutt, evigvarende samtaler som sirkler sakte rundt sin egen grøt.
Mange av møtene begynner som noe spennende, for å flate ut i nesten søvndyssende grad.
Den uforløste spenningen mellom de samtalende, forløses sjelden og blir kjedelig i lengden.
En besnærende surrealisme siver etter hvert inn.
De tre trår over grensene som forbindes med jobben deres og blir nære og berørende overfor gjestene, uten at de enser det.
Plutselig er de servicearbeidende i sterkt utvidet forstand, mystiske omsorgsgivere, nesten engler.
Denne delen forblir passe gåtefull.
De lange møtene mellom én av jentene og en forstyrret mann som kanskje eller kanskje ikke er hennes far, blir på den andre siden bare frustrerende i sin fullstendige mangel på forståelse, om noe.
Halle er fremdeles en spennende auteur, med et unikt perspektiv.
Men både hun og servitørene burde gitt sine gjester litt mer å tygge på.
| 0
|
304651
|
Da My Bloody Valentine ga ut album, tok de knekken på internett
Et av nyere musikkhistories mest tabloidvennlige album har fått sin etterfølger.
ANMELDELSE:
Så var den her.
Plata som man aldri ordentlig turte å tro at ville komme.
Plata det har tatt 22 år å lage, og som har vært «like rundt hjørnet» i halvparten av dem.
My Bloody Valentines første album siden den kanoniserte «Loveless» fra 1991, noe som på fotballspråket gjør denne ukas hendelse nesten like sjelden som et Liverpool-seriegull.
Da «MBV», som plata så oppfinnsomt har blitt kalt, ble lagt ut på bandets hjemmeside natt til søndag, med to timers forvarsel, brøt ikke uventet serverne sammen.
Vi måtte holde ut i timesvis med resirkulering vitser som:
«Har de kalt plata si '403 - Forbidden:
Access is denied'» og «webmasteren deres har vel ikke hatt særlig mye å gjøre siden 1991», noe som brått gjorde timene med serverfuckup mer uutholdelig enn de foregående 22 årene med ventetid.
Rockens Gaudí
Men før vi gyver løs på det viktigste, om plata i det hele tatt er i nærheten av å leve opp til de umenneskelige forventingene som har omgitt den, så må vi snakke om Kevin.
My Bloody Valentines primus motor Kevin Shields er en av de de mest myteompunnede skikkelsene i moderne musikkhistorie, på linje med Phil Spector, Syd Barrett og Brian Wilson.
Han er mannen som ifølge Alan McGee egenhendig holdt på å ruinere Creation Records da han i sin søken etter Den Perfekte Gitarlyden, og utøvelse av generell vanskelig, sær og ekstrentrisk kunstneroppførsel, brukte over tre millioner kroner på å spille inn shoegazebevegelsens opus magnum «Loveless».
Ikke engang da albumet endelig var tilgjengelig for allmuen var Shields ferdig med de gamle låtene, og brukte over 20 år på finpusse lyden til en re-utgivelse av hele backkatalogen som ble gitt ut i fjor.
En slik tilnærming til kunsten gjør «Loveless» på mange måter til albumenes svar på Antoni Gaudís la Sagrada Família - kirka som ble påbegynt i 1883, men som enda ikke er ferdig.
Shields nærmest perfeksjonistiske og nærmest selvutslettende kunstneriske tankegang er altså for alltid heftet ved My Bloody Valentines musikk, særlig ved «Loveless», og selv i den pågående kose-tv-debatten er det særdeles vanskelig å argumentere mot at dette referanseverkets tilblivelse ville vært topp tabloidmat i neste runde av «Hver gang vi møtes».
Se for deg Kevin Shields tremolotorpedere Lene Marlins «Unforgivable Sinner», liksom.
Liten møllfaktor
Nå er imidlertid «Loveless»-etterfølgeren her.
Og siden vi kjører på med antitesen til Kevin Shields arbeidsmodus, og ikke bruker 22 år på å finne ut om «MBV» er bra eller dårlig, kan vi først konstatere at det absolutt ikke lukter kamfer og møllkuler av My Bloody Valentines platecomeback.
For det lyder lite krampeaktig spesielt og utilgjengelig ut, noe man kanskje også kunne regne med når låtene har rukket å mørne i såpass mange år, og lyder mer som ei plate meisla ut fra samme støpeform som «Loveless» enn et grensesprengende nybrottsarbeid.
Det var selvfølgelig ganske umulig å være helt sikker på hva man skulle forvente, og derfor er det jo desto gledeligere at My Bloody Valentine fortsetter å male vakre, sensuelle, støyende og voldsomme lydtablåer innenfor de samme rammene som de tidligere har briljert i.
I så måte er «Only Tomorrow» et ubestridt høydepunkt, der Shields svinger tremoloarmen som en tryllestav over Bilinda Butchers eggende vokal til det som er bandets mest distinkte gitarriff til nå.
«New You» har, med sin spretne basslinje, albumets mest umiddelbare melodi, og ligner egentlig mer på noe som kunne vært utgitt på Slumberland-katalogen enn tidligere Shields-bragder.
«Is This And Yes» er så på sin side bandet på sitt mest sakrale og gudfryktige.
Tiden står stille
Men midt oppi den gryende entusiasmen - byr ikke disse låtene på litt lite motstand til å komme fra My Bloody Valentine?
Litt for lite biting og kloring?
Kevin Shields lydunivers har jo også handla om å gå på skattejakt i det intrikate støylappeteppet, hvor man som regel ikke får størst payoff ved å ta minste motstands vei.
Derfor er det gledelig at det er plass til en tur eller to gjennom støylydmuren på albumets siste tre låter - en låttroika som ikke ligner noe av det bandet har gjort tidligere og bryter med resten av platas «Loveless»-vennlige modus operandi.
«In Another Way» er den første låta som biter fra seg, der et frenetisk trommespor smelter sammen med Shields delikate støy og Butchers lag-på-lag-vokal til en eksplosjon av vellyd som har akkurat passe med pigger og kanter, og «Wonder 2» er på mange måter Shields' drum & bass-omskrivning av Holocaust-sekvensen fra «You Made Me Realize» med jetmotor-drønn og det hele.
My Bloody Valentine klarer med andre ord fremdeles å låte som verdens mest høylydte band selv når volumet er skrudd ned, og særlig «Wonder 2» vil i så måte garantert til å fungere som et utvida støyhøydepunkt i livesettet når bandet nå skal ut på turné.
«MBV» er selvfølgelig ikke helt der oppe med «Loveless».
Det hadde vært helt usannsynlig, og ingen kan jo klandre Kevin Shields for akkurat dét når han likevel får det til å høres ut som at tiden har stått stille de siste 22 årene.
| 1
|
304653
|
Ine Hoem med sterk søknad om «årets beste låt»
«When We Collide» topper moden albumdebut.
ALBUM:
Det er imponerende mange «flinke piker» i Norge for tida, i positiv forstand.
Ine Hoem blir gjerne satt i jazzbåsen - godt hjulpet av en eksamen fra jazzlinja ved Institutt for musikk (NTNU) i 2009.
Dessuten ble hun tidlig dratt med til jazzfestivalen i Molde av faren, forfatteren Edvard Hoem.
Elektronika
Men det har ikke satt varige spor.
Og mens Hoems første band, Pelbo, hadde elementer av elektronika, jazz og rock, er solodebuten «Angerville» først og fremst et popalbum med mer svevende lydbilder.
Du kan riktignok høre jazzelementer, men da i fraseringa mer enn i musikken.
Ep
Det mektige albumhøydepunktet «When We Collide» er eneste låt som er blitt med over fra ep-en «The Island» fra 2013.
Et par andre kunne gått rett inn.
Det er ikke noe å si på kvaliteten, og det er sikkert ikke er så mange som har fått med seg den.
Men det betyr jo bare at du må oppsøke ep-en også.
Mer sofistikert
Det er noe både gammelmodig og modig over albumet.
Hoem høres ut som en krysning av artister som Ane Brun, Thea Hjelmeland, Susanne Sundfør og Highasakite, og særlig i «When We Collide» - som resten av albumet arrangert av Hoem sjøl og produsent Kristoffer Bonsaksen.
Låten er blitt mer sofistikert og organisk enn på den mer elektronika-infiserte ep-en, med mer markerte strykere.
Den er riktignok gitt ut før, men i mitt hode er den nye versjonen årets beste norske låt så langt!
Plan Andre høydepunkter er singelen «This Year» (som dere kan ha hørt i Plans kampanje mot barneekteskap), som handler om alt som skulle gjøres, men som aldri ble noe av («This was the year I would finish a book, I was going to live a bohemian life in Berlin» (...) «This was the year I would make it / but this became the year I was faking it / everything stays the same»), den søte kjærlighetslåta «Lost Lovers» om han kjekke som jobbet i plateforretningen og «The Letter» - der hun bruker stemmen for hva den er verdt.
«Stay», strippet ned til Hoems piano og milde stemme og strykere, setter et vakkert punktum på et album som vokser seg sterkere for hver lytting.
| 1
|
304654
|
Spis, drikk og vær glad - hos Solveig Kloppen
Nok et TV-program om kjendiser som lager mat.
ANMELDELSE:
Jeg regner med at en eller annen medieforsker skriver på en oppgave om matens plass i moderne TV-underholdning.
Antall kokker og angivelige mateksperter i beste sendetid har økt betydelig.
Det kan synes som om alle som er «glade i å lage mat» er velkommen på skjermen.
Forutsatt at de også er kjendiser på en eller annen arena.
Programmet «4-stjerners middag» er et eksempel.
Det er inne i sin sjuende sesong.
i løpet av våren skal 44 kjendiser diske opp.
Hjemmekoselig
Om de ikke er kjendiser, blir de det i diverse former for reality-serier, der det også spises og drikkes over en lav sko.
I programmet «Hver gang vi møtes» er det musikalske knyttet til lunsj og middag.
TV-kokker med Eivind Hellstrøm i spissen dukker opp i stadig flere sammenhenger, med kjente og ukjente mennesker.
I kveld starter TV2-serien «En kveld hos Kloppen».
Den sjarmerende Solveig Kloppen åpner hjemmet sitt på Nedre Tåsen for 24 gjester, fordelt på åtte programmer.
I hvert fall de tre første av dem er tatt opp om sommeren, slik at gjestene kan nyte både et hjemmekoselig og ikke altfor prangende kjøkken og en velstelt, liten hage.
En, to, tre
Tre gjester.
Som i eventyrenes dramaturgi.
Først den lille bukken Bruse med forretten, dernest den mellomste med desserten og til slutt den store med middagen.
I kveld kommer venninnen Ingrid Gjessing Linhave fra Nytt på Nytt, en som er «kongelig uten å være kongelig», nemlig Ole Robert Reitan fra REMA 1000 (med sponset mat) og «en myteomspunnet legende», Hans Wilhelm Steinfeld fra det private næringsliv.
Lykkelig gift
Ingrid lager ostesmørbrød (tihi) med kakeformer, Ole Robert slår til med tilslørte bondepiker (hemmelig oppskrift!) og Hans Wilhelm har med ingredienser til en vaskekte Borsj, rødbetsuppe kjent fra Russland (men HWS mener at den egentlig er ukrainsk).
Innimellom matlagingen prates det litt, forsøksvist intimt, om kjærlighet.
Alle er lykkelig gift, i henholdsvis 10, 17 og 28 år.
Det spises, drikkes og til slutt blir det sunget med Ole Robert ved pianoet (heldigvis en svært kort sekvens).
Uten mål og mening
That's all, folks.
Neste gang kommer Kjetil Jansrud, Silje "SiLyA" Nymoen og Truls Svendsen, og da blir det litt villere, særlig med de to sistnevnte.
Deretter; Per-Kristian Foss, Klaus Sonstad og Anita Krohn Traaseth som roer det hele ned.
Programmet er i verste forstand harmløst og uten en bærende, tematisk idé.
Selv fluer på veggen kan kjede seg i blant, selv om programlederen og gjestene i utgangspunktet er fargerike, morsomme og interessante.
De må bys på større utfordringer enn å spise, drikke og være glade.
| 0
|
304655
|
Når Unni gnistrer
Vellykket comeback på engelsk.
|||ALBUM:
En varm puls banker gjennom store deler av dette imponerende albumet, over en luftig, lekker atmosfære av lydelementer.
Mange musikere bidrar til dette kontrastfylte lydbildet, ikke minst Jan Bang og Erik Honoré (som også har produsert plata), Anders Engen på trommer og perkusjon og Lars Danielsson med myke basslag.
Også folk som Arve Henriksen og Eivind Aarseth utvider platas univers med trompet og gitar.
Det akustiske gitarkompet holder et løst, jordnært grep om musikken, mens synth og sampling danner et slags drømmerom rundt de løse, flyktende melodilinjene.
Unni Wilhelmsen synger likefram og lett som aldri før, uten patos og kunster.
Med forsiktige, upretensiøse vokale virkemidler får hun de engelske tekstene sine (pluss én på norsk) til å lyse.
10 sanger, inkludert en hommage til sjangerens store mor, Joni Mitchell, «Both Sides Now».
Utstudert, varsomt og vakkert.
Og gnistrende utført!
| 1
|
304658
|
Treffer blinken på sjette forsøk
Modningsprosessen tok lang tid, men Vidar Vang har levert sitt beste album.
ALBUM:
«Sidewalk Silhouettes» startet allerede for ti år siden, da Vidar Vang (35) spilte inn sitt andre album, Spellemann-nominerte «Rodeo», med Cato «Salsa» Thomassen og Seasick Steve som produsenter.
Vang spilte noen ideer til låter, vers og strofer for Thomassen, og de ble enige om at det skulle bli ei plate.
Et annerledes album.
Siden har Vang gitt ut tre flotte album — men til tross for mange gode låter har det ofte vært noe, et eller annet, å trekke.
Terningen har ofte landet på den trygge fireren.
Flere lag
I 12 år har han jobbet og jobbet, reist rundt og spilt på små steder, gjerne i hans eget Nord-Norge og ofte alene.
Han var en av norsksatsingene til EMI i 2001, men har aldri oppnådd det kommersielle gjennombruddet han har fortjent.
Det er ikke sikkert han får det med album nummer seks heller, til det er det nok for lavmælt og spesielt.
Men for ei plate det er blitt!
Det tok altså åtte år før Vang og Thomassen gikk i studio, og enda vel et år før albumet er en realitet.
Vang tyr med andre ord ikke til lettvinte løsninger, sjøl om det kanskje kan virke sånn.
Utgangspunktet er nemlig bare to dager i studio — før de to herrene nennsomt har «kledd på» de akustiske, nedstrippede låtene.
Flere lag, med synther, piano, kor, en trommemaskin, et munnspill og bølgeskvulp, gir låtene en svevende, atmosfærisk og cinematisk stemning.
Det understrekes ikke minst i fem ganske forskjellige instrumentallåter som bare venter på å bli benyttet i en eller annen film.
«Sidewalk Silhouettes» er et stemningsmettet album.
Åtte år
Og — det er annerledes.
Det lå vel egentlig i kortene allerede den gang.
Kanskje innvarsler dette en ny start for Vang?
«This is where it begins ...» er i hvert fall de første ordene han synger på albumet.
Låtene, med vettuge tekster, har han skrevet sjøl eller sammen med Gaute Fredriksen.
Han tok med seg 22 låter i studio — og ut igjen kom de 16 som utgjør «Sidewalk Silhouettes».
Et av sporene er «kalt opp» etter «Rodeo», mens tre låter fra «Rodeo», «Sweet Lovesong», «The Chapman Autograph» og «From The Shadow of Elvis», og tittelsporet fra «Stand Up Straight» (2004), har fått et nytt og stillere liv i nye versjoner.
Det virker som om låtene er blitt til gjennom kreativ lek i studio, men forsiktig nok til at det ikke bikker over i støy og tøv.
Skal vi sammenlikne med noen, må det bli Ryan Adams på noen av hans «stille» album.
Fengende
Men — her er også mer ordinære og fengende låter, som den lune genistreken «Already Gone».
Albumet er rett og slett spekket med høydepunkter — på hver sine premisser.
Ordet sprikende brukes ofte om noe negativt, mens variert gjerne blir sett på som positivt.
«Sidewalk Silhouettes» er begge deler, og det er utelukkende positivt ment.
Albumet krever litt tid før det setter seg, men gi deg sjøl den tida!
Vidar Vang har gått livets musikkskole — og har levert sin hovedoppgave.
Vakkert, vakkert, vakkert.
«Sidewalk Silhouettes» er i salg fra neste fredag.
| 1
|
304659
|
Stjernekamp-Silya vil mye
Men det er vanskelig å få fot på musikken hennes.
ALBUM:
For femten år siden regjerte Silya og hip hop-bandet Multicyde toppsjiktet av VG-lista med låten «Not For the Dough».
Nå reiser ikke overraskende Stjernekamp-Silya både fire og fem tiår bak i tid for å finne sitt musikalske ankerfeste.
Hun har en stor og formålstjenelig stemme, hun har også en åpenbar kjærlighet for epoken.
Assosiasjonene til gamle dinere, pin-ups og fargesprakende jukeboxer sitter løst hele veien.
Dessverre lever ikke låtmaterialet på «Unanchored» opp til det funklende rammeverket.
Det mest åpenbare er fraværet av minneverdige melodier.
Noe som blir ekstra tydelig når hun plasserer April March-låten «Chick Habit» ved siden av sine egne.
«Sucka» og «No Use In Runnin» er de som kommer lengst i riktig retning.
«Extraordinary» forsøker seg på de samme emosjonelle dypene som Amy Winehouse og Duffy mestret med bravour, men Silya blir for overtydelig og hektisk.
Det er ingenting å si på energi eller hengivenhet, men det er vanskelig å virkelig få fot på musikken.
| 0
|
304660
|
Pixie Lott leverer lite å være glad for
Tunge kår for kreativiteten.
ALBUM:
Britiske Pixie Lott åpner sitt andre album - «Young Foolish Happy» - med en låt hvor harmonivendingene sender overraskende tankestreif til en urbanjazzet 90-tallsestetikk.
Et slags høyglanset TLC-uttrykk, godt håndtert av tjueåringen med den smått oppraspede stemmen.
Dessverre knuses den innledende optimismen deretter ubønnhørlig.
Det som følger er en smoothie av vokalstrekken til Adele og Christina Aguilera, et par obligatoriske Winehouse-soulriff og et lite lass sterile klubbrytmer, som kjøres for fullt, helt til de få øyeblikkene av sjarme og varme underveis er redusert til en utvannet og tam smørje.
Blottet for det generelle artistiske håndlaget råvarene hadde trengt for å gi mersmak.
Det er lite som stemmer for Pixie her, og den gleden sin skal hun tviholde på, for enn så lenge er det ung og tåpelig som kjennetegner henne bedre.
| 0
|
304661
|
En stemme med skjær av Billie Holiday
Kat Edmonson vekker oppsikt med intim plate.
ALBUM:
Kat Edmonson fyller 30 i neste uke.
Hun er født i Houston, men har bodd i musikkbyen Austin de siste åra.
Der har hun vakt betydelig oppsikt som liveartist, og med albumet «Take To The Sky» (2009), som hun utga for egen regning.
Oppfølgeren «Way Down Low» har allerede gjort det sterkt på hitlistene i hjemlandet, med god grunn.
Edmonson synger i hva man må kunne kalle cocktailbar-sjangeren.
Med et uhyre lavmælt komp fra piano og andre diskret trakterte instrumenter lar hun stemmen flyte stillferdig og sakte som sigarettrøyk; en røst som har et spøkelsesaktig skjær av Billie Holiday over seg.
Stilen, enten hun synger andres eller egne låter, er «den store, amerikanske sangboka».
Hun har den samme sensuelt sakteflytende tempoet som Solveig Slettahjell, for eksempel i en innpå sju minutter lang, dvelende tolkning av Brian Wilsons «I Just Wasn't Made For These Times».
Kanskje det er nettopp det hun er.
| 1
|
304664
|
Anmeldelse:«Drømmenes fjell» tar oss med opp i Tourfjellene med fjærpenn og himmelske bilder
Drømmebok om drømmefjell.
Selv om Norge har blitt et fanatisk sykkelland er det ikke først og fremst Tourfjellene som har vært åsted for de største øyeblikkene blant norske tv-seere.
Det til tross for at Norges første seier i Touren fant sted i fjellene, da Dag Otto Lauritzen vant etappen til Luz Ardiden i 1987.
Siden har det norske fokuset vært på spurtene.
Thor Hushovd, Edvald Boasson Hagen og Aleksander Kristoff har utkjempet høyhastighets gladiatorkamper på flat asfalt eller i «slaaag oppoverbakke», der særlig oksen fra Grimstad briljerte.
Men det er i fjellene Touren avgjøres, der seertallene skyter til topps, der de virkelige episke duellene utspiller seg.
Det er oppe i denne alpine sfæren boka «Drømmenes fjell» beveger seg.
Ikke først
Ikke først
I de to sistnevnte bøkene finnes det mye interessant, men jeg har savnet en bok på norsk med en annen og mer dyptpløyende vinkling, med nye og spennende tekster om sykling.
Hva er vel mer egnet som litterært tema enn landeveissykling?
Fotball har mange kronikører i dette landet, men sykkelsporten mangler merkelig nok skjønnlitterære skildringer.
I sykkelsporten finnes basisen for gode dramatiske fortellinger i rikt monn: historie vs. mytologi, fakta vs. fiksjon, helter vs. skurker.
Teaterstykket «Pedal Pusher» som ble satt opp under Norsk Litteraturfestival i 2011, og som kretser rundt det trehodede EPO-trollet Pantani/Armstrong/Ullrichs kamp opp Mount Ventoux, er av shakespeariansk karakter.
Biografier og bøker om Lance Armstrong, David Millar, Marco Pantani og Tyler Hamilton er nesten for rene thrillere eller kriminalromaner å regne.
Her finnes forrædere, hemmelige helter og gamle spøkelser.
« Tittel »
6
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788243009486
Kjøp boken hos ARK
Brødreprosjekt
Brødreprosjekt
«Drømmenes fjell» er et brødreprosjekt.
Storebror og forfatter Geir Stian Ulstein har skrevet essayene.
Lillebror og fotograf Tor Simen Ulstein har tatt bildene.
De har slått seg sammen med Øystein Vidnes, vinner av fjorårets NM-gull i bokdesign.
Resultatet er en coffee table-bok i samspillet mellom tekst, foto og design.
I boken portretteres tretten legendariske Tourfjell og fjellpassasjer med ord og bilder, rammet inn med en prolog og en epilog bestående av henholdsvis Sognefjellet og Trollstigen.
Navet i historiene sitter i forfatterens eget sykkelhjul.
Ulstein tar for seg
Tourens monumentale historie mens han selv er på vei opp de ikoniske fjellene.
Med seg har han sykkelkompisene Jørgen og Bjørnar.
Tekstene ledsages av bilder av de enslige syklistene på vei mot toppen, uendelig små i bratte stigninger, fanget i majestetiske alpelandskap.
Landskapsbildene omkranser leseren med nærmest tredimensjonal effekt.
Renskåren estetikk
Renskåren estetikk
En innvending kan være den noe i overkant renskårne estetikken, det hele kan fremstå en overtone for elegant, i mangel på et brudd som kunne ha gitt boken ytterligere nerve.
Men i denne sammenhengen føles det for smårusk å regne.
Vi har fått den første boken på norsk som tar den sykkel- og litteraturinteresserte nordmann på alvor.
Etterhvert som tekstene og fjellene skrider fram faller leseren inn i Ulsteins rytme: jevn og deskriptiv, nennsom og neddempet, likefullt kraftfull.
«Drømmenes fjell» er blitt noe så sjelden som en besnærende samling essays om sykling der tekst, foto og design går opp i en estetisk helhet av ypperste kvalitet.
| 1
|
304671
|
Et sprøytebehandlet eple
«New York, I love you» er som postkort flest:
Syltynt og skrytete.
|||
FILM:
De aller fleste som flytter til New York for å gjøre lykke, tror de er smartere enn de egentlig er.
Nå viser det seg at det også gjelder filmskapere som prøver å lage film om eplebyen.
«New York, I Love You» er en slags oppfølger til antologien «Paris, je t'aime», og samler på samme måte som den første filmen noen av verdens mest kjente regissører og lar dem lage hver sin historie om en gitt verdensby.
Resultatet er et knippe poserende og påtatt snedige kortfilmer, der kreative og (for det meste) unge personer, den ene kjedsommelig lik den andre, tøffer rundt i gule taxier og leter etter kjærligheten.
Sjuskete Bloom Høydepunktene er færre en skuffelsene, men de er der.
Allen Hughes' lavmælte og lidenskapelige betraktning av en mann og en kvinne (Bradley Cooper og Drea de Matteo), som med en blanding av beklemthet og begjær minnes forrige natts one night stand, skiller seg positivt ut.
Joshua Marstons bittersøte beretning om et gammelt ektepar (Cloris Leachman og Eli Wallach) og deres ferd gjennom byen er enkel, men elskelig, og det er godt å se Orlando Bloom være noe annet og mer enn en vandrende deodorant i rollen som en sjuskete frilanskomponist som har mistet oversikten over natt og dag i Shunji Iwais uferdige, men treffende bilde av hvordan livet i de forjettede kreative yrkene egentlig fortoner seg.
Sirupssentimental
De resterende syv filmene er flate, forutsigbare affærer, fulle av forsert romantikk og punchlines som alle kan se komme på hundre meters hold.
Shekar Kapur, som aldri har funnet tilbake til formen fra den første «Elizabeth»-filmen, står for den største blødmen, en kremhvit og sirupssentimental fantasi om en aldrende operasangerinne (Julie Christie), mens regidebutant Natalie Portman, som viser en viss teft for vakre bilder i sitt Central Park-avsnitt, er lettvinn og politisk korrekt som manusforfatter.
New York-klisjeer Bildene som binder filmene sammen, regissert av Randy Balsmeyer, er av skylines og branntrapper, og bekrefter alle tenkelige New York-klisjeer i stedet for å utfordre dem.
«New York, I Love You» er som postkort flest:
En fremstilling av avsenderen som overdrevet aktiv og verdensvant, skriblet ned i hui og hast på baksiden av en syltynn pappflate med et sterkt retursjert bilde av et sted i verden som ser mer spennende ut enn hvor det nå er du selv befinner deg.
| 0
|
304675
|
Nysgjerrig jente
«Arriettas hemmelige verden» er nydelig japansk animasjon — håndtegnet og i 2D.
FILM: Mary Nortons klassiske barneroman «Lånerne» (1952) er flere ganger filmatisert for både skjerm og lerret.
Nå kommer en japansk versjon og selvsagt er de Studio Ghibli som står bak, animasjonsstudioet som har gitt oss «Chihiro og heksene», «Ponyo» og «Min nabo Totoro».
38 år gamle Hiromasa Yonebayashi er den yngste som noensinne har regissert en Ghibli-film, mens sjefen sjøl, Hayao Miyazaki, står for manus.
Arrietta er 14 år, men bare ti centimeter høy.
Hun og foreldrene ser ut som vanlige mennesker, men på grunn av sitt lille format, må de leve på steder der menneskene ikke kan se dem, gjerne i kjelleren.
Om natta drar de ut på ekspedisjoner for å «låne» det de trenger, som sukker og papir.
De låner så små mengder at menneskene ikke merker at det blir borte.
Grønnsaker og krydder til suppe finner de ute i hagen.
Operasjon sukker
Lenger oppe i huset bor menneskene: en gammel dame og hennes kokk.
Historien begynner når en gutt med hjertefeil kommer for å bo hos sin grandtante ei uke.
Gutten får øye på Arrietta og de oppnår gradvis kontakt.
Først ser han henne i hagen, deretter når Arrietta er ute på sin første ekspedisjon med far.
I en av mange spektakulære sekvenser skal de låne en sukkerbit på kjøkkenet, noe som krever gode ferdigheter i fasadeklatring.
Som alle håndmalte Ghibli-filmer er «Arriettas hemmelige verden» en nytelse å se, fargelagt og lydsatt med en dyktighet som gjør den til et paradis for barnet i oss alle.
Det kan virke trist at Arrietta ikke har noen jevnaldrende å leke med, men det finnes så mye annet å oppdage.
Dessuten er hun i ferd med å få en menneskevenn, til tross for foreldrenes advarsel om ikke å bli oppdaget av disse lunefulle vesenene.
Skap en verden
I en annen sekvens blir vi med Arrietta og faren inn i et dokkehus, med sirlig utformete, vakre møbler og fullt brukbart kjøkkenutstyr.
Filmen veksler hele tida mellom Arrietta og menneskenes synsvinkel, slik barns fantasi beveger seg ut av sin egen virkelighet og inn i dokkehus, modelljernbane og andre miniatyrverdener der de har full kontroll over hva som skjer.
Filmen har fått 7-årsgrense på grunn av et par skremmende scener der en ravn og en katt tror Arrietta er spiselig.
Ellers er budskapet mykt og humanistisk:
Ikke frykt det fremmede, dyrk de gode vennskap og ta vare på dine omgivelser.
| 1
|
304677
|
Historisk nedtur
Lei skjebne for en av verdenshistoriens mest legendariske reiseskrøner.
Da Marco Polo kom tilbake til Venezia etter 24 år på reisefot og begynte å fortelle historier, fikk han fort tilnavnet «Marco il Millione».
Det kan ha vært en referanse til rikdommen han brakte med seg hjem, men flere historikere mener at det mest sannsynlig er på grunn av at Polo var stor i kjeften og hadde en hang til overdrivelse.
Der ligger kanskje noe av grunnen til at beretningen om Polos reise til østen kjapt fikk egne bein å gå på.
Selv om den gir et heller tvilsomt bilde av datidens Kina, og noen har landet på at han umulig kan ha besøkt hoffet til Kublai Khan, var det en god fortelling.
Det er derfor en nedtur at Netflix-serien «Marco Polo» på mange måter er så reservert, så holdt, i sin skildring av Mongolia og Kina på 1200-tallet, av intrigene i hoffet og haremene (enhver seriepremiere med respekt for seg selv MÅ innom et bordell eller en strippeklubb fort som faen) og av den sagnomsuste langtveisfareren.
Javel, så kan en uforholdsmessig høy del av seriens karakterer kampsport - men bortsett fra det langt mellom de store sprangene.
Det du sitter igjen med er en pen liten haug realpolitiske intriger og et og annet personlig drama som ikke er i nærheten av å nå kokepunktet.
Det er Espen Sandberg og Joachim Rønning («Max Manus», «Kon Tiki») som har regien på de to første episodene av serien.
De bærer nordmennenes signatur på godt og vondt - et stilsikkert episk sveip, formidabelt historisk kildemateriale som alle kan se egner seg for gjenfortelling på skjermen - men også en manglende vilje eller evne til å fortelle noe med materialet.
Hvis du føler at du kjenner Marco Polo halvveis uti serien - bortsett fra at han er en tilpasningsdyktig ung mann med en proper dose problemer med fattern - så er du god, altså.
Det er ikke denne serien, dessverre.
Den makter verken å bringe Khans hoff nærmere vår tid eller å fortelle noe om det trettende århundre i seg selv.
I stedet svever den bedagelig på diffus halvdistanse, selvtilfreds med sitt shakespearske renkespill, i et sted som kalles «østen» og en tid som kalles «fortiden».
| 0
|
304678
|
Prøver for hardt
Skuespillerne i «Nine» snakker som kokken i «Lady og Landstrykeren».
|||
FILM:
Noen ganger må man bare stille de ubehagelige spørsmålene.
Som:
Hvorfor?
Hvorfor ta en nær tre timer lang italiensk sort/hvitt-film fra 1963 om en kunstnerisk krise, nemlig Federico Fellinis überklassiker "8 ½", og lage musikal av den?
Det er ikke vanskelig å forstå at den stilsikre og sensuelle tonen i «8 ½» har virket uimotståelig på produsentene av «Nine».
Men noen ganger må man bare stå imot fristelsen.
Hovedpersonen, den notorisk utro stjerneregissøren Guido (Daniel Day-Lewis), kunne sagt mye om dette her.
Klagende kvinner
I likhet med Fellinis film handler «Nine» om en regissør som strever med å lage sin neste film, men sliter med idétørke og distraheres av et utall klagende kvinner som trygler ham om å gi dem en rolle, eller i det minste om å flerre av dem klærne og skjenke dem litt av den der særegne italienske lidenskapen.
Daniel Day-Lewis kommer fra rollen som ulykkelig alfahann med æren i behold.
Regissør Rob Marshall får stjernen til å slappe av og ha det gøy på filmens fjollete premisser, slik han gjorde med Richard Gere i den langt bedre «Chicago».
Teatralsk Blant kvinnene er det opp og ned, og da snakker jeg ikke bare om humørsvingningene deres.
Guido kjører sin snertne, lyseblå Alfa Romeo mellom den dampende elskerinnen Carla (en slitsom Penélope Cruz), den verdensvante filmstjernen Claudia (en uttrykksløs Nicole Kidman), den flørtete motejournalisten Stéphanie (en irriterende Kate Hudson), den fornuftige kostymedesigneren Lilli (en flott Judi Dench), og den ulykkelige konen Luisa (en skjønn, sår Marion Cotillard).
En del av scenene er sakset rett ut av «8 ½» og sydd litt inn i sidene, og er, forbløffende nok, skarpe og underholdende, preget av en realisme som virker overrumplende i dette teatralske universet.
Overdrevet sexy
Men for det meste skurrer det mellom den opprinnelige fortellingen om Guido og den moderne formen.
«Nine» er en kitschbonanza som insisterer så hardt på å være glamorøs og sexy at den ikke er noen av delene.
Den overgivne beundringen for alt italiensk er direkte pinlig, særlig når skuespillerne åpner munnen og det viser seg at de snakker som kokken i «Lady og Landstrykeren».
Balladetungt Marshall er en av Hollywood-regissørene som virkelig kan lage dansenumre på film, men soundtracket til «Nine» er for seigt og balladetungt til at han får vist seg frem, og preget av de mest tøvete sangtekstene på denne siden av Michael Learns to Rock.
Disse damene må gjerne være fortvilede og forsmådde og nesten suicidale av ulykkelig kjærlighet, men de kan da i det minste være det med stil.
| 0
|
304679
|
«Et mindre fyllesjukt Calexico»
Hardcoreheltene The Bronx overrasker med «seriøs» mariachi-skive.
ALBUM:
Det første som slår deg når du setter på «El Bronx», er at de siste års jevneste og beste hardcore-punkband har laget en reinspikka mariachiskive.
Ikke noe fuzz, bare klimpring, perkusjon, masse blåserrekke og en sjelden myk vokal fra en nesten ugjenkjennelig Matt Caughthran.
Det høres verken påtatt eller ironisk ut, bare som et helt annet band.
Et band som spiller mariachimusikk med lyrisk utgangspunkt i det urbane USA som om det var en selvfølge.
Et yngre, forsterkerløst og mindre fyllesjukt Calexico.
Hvordan tunge The Bronx-fans vil reagere på denne skiva, er ikke lett å si, men for indiekidsa som har forelsket seg til Beirut i noen år på rad nå, har Los Angeles-gutta ikke bare levert en usedvanlig fin skive, men kanskje også den mest usannsynlige inngangsporten til hardcorepunk noensinne.
| 1
|
304681
|
Helstøpt Heyerdahl
Supergruppa innfrir forhåndshypen
Album:
Den erfarne besetningen i supergruppa Heyerdahl dro - naturlig nok - til et værhardt fyr på Vestlandet for å spille inn «ØEN», og rapporterer tilbake med et førstealbum som innfrir den betydelige forhåndshypen.
Deler av albumet - som førstesingelen «Mirage» - retter blikket opp og ut med eksotiske perkusjonsdrag tilhørende varmere temperaturer, og vokalt avleveres låtene også gjerne i milde vendinger.
Likevel er kjørligere norsk fauna og det voldsomme Stadthavet aldri langt unna.
Store trommer og mørke sythhooks i kald tåke slår sammen med en gjennomgående dysterhet i tekstene, som savnede sjømenn i «Enkebukten» og et ønsket bomberegn i det forsmådde hjertets navn på «Beast».
Blandingen mellom slike popgegografiske og formidlingsmetodologiske ytterpunkter er vellykket, og bandet har også et godt grep om selve navigeringen som lar løse analytiske begreper fra nær sagt en hvilken som helst større popbølge fra de siste tretti årene låte friskt på et musikkart uten de store hvite flekkene.
Heyerdahl forvalter popkultur med kløkt, og sier mye uten å sløse med virkemidlene de har valgt seg.
«ØEN» er storhet i smart sammensatt enkelhet.
| 1
|
304682
|
Fordi du ikke fortjener det
«Eat Pray Love» opphøyer det å være uutholdelig selvsentrert til en dyd.
|||
FILM:
Det er ganske betegnende at «Eat Pray Love», filmen som uhellssvangert nok er basert på en Oprah-pimpet selvhjelpsbok med verdensomspennende suksess, på norsk har fått tittelen «Spis elsk lev».
Det er som om oversetteren av Elizabeth Gilberts bok, som har lagt føringer for filmtittelen, skjønte at ordet «be» ville signalisere noe fremmed og litt ubekvemt overfor norske lesere, og valgte å velge vekk det religiøse og fokusere på det ureflektert livsnyterske i historien om Liz (Julia Roberts).
Men ordet «be» står faktisk sentralt i denne antirasjonelle odysseen.
Romantiske Javier
Etter en skilsisse bruker Liz et år på å reise til Italia, India og Bali, sukke henført i møtet med hjemmelaget pastasaus og finne a) seg selv og b) den macho-men-følsomme Javier Bardem, som ser ut til å tilbringe hver våkne time med å planlegge romantiske båtturer for henne.
Hun virker lite villig til å gi det samme tilbake.
Kvelende
For det er to store problemer ved «Spis elsk lev».
Det første problemet er at Liz' indre reise og skjellsettende innsikt oppnås gjennom endeløse meditasjonsscener og er basert på latterlige generaliseringer - de italienerne vet jammen hvordan de skal glede seg over livet, du - og vage visdomsord fra en tannløs østlig guru.
Aversjonen mot stringens, fraværet av alt som ligner et resonnement, gjør at det virker som om filmen ikke beveger seg en tomme fremover, men famler rundt i en kvelende, røkelsesduftende kokong av retningsløs åndelig søken.
Det som er av spenning her er i hovedsak knyttet til hvilken farge det kommer til å være på den neste broderte kaftanen Roberts ifører seg.
Det er ikke helt tilfredsstillende.
Selvsentert
Det andre problemet er budskapet.
Så mye av livsstilsstoffet som er rettet mot kvinner i dag, det være seg magasinartikler eller østrogentalkshows eller svada som «Spis elsk lev», går på at de skal lære at de er fantastiske og at de bør unne seg alt de har lyst på.
Mot slutten av «Spis elsk lev» har Liz lært at Gud bor i henne og at hun kan tilgi og elske seg selv.
I gitte situasjoner er det siste sikkert sunt, men som generell innstilling til livet virker det uutholdelig selvsentrert.
Og fornektende.
Pervers ytterlighet
Det er nok slik at mange kvinner sleper rundt på mange følelser av skyld og utilstrekkelighet.
Men løsningen er da for svingende ikke å gå til motsatt ytterlighet, slik som i «Eat Pray Love», og nærmest erklære seg selv guddommelig.
«Spis elsk lev» er fordi-du-fortjener-det-livsvisdom trukket ut i det perverse.
Å reise verden rundt i ett år på forlagets regning, som var hva Gilbert opprinnelig gjorde, gjør deg ikke fortjent til noe spesielt.
I alle fall ikke til Javier Bardem.
| 0
|
304683
|
Hushjelp om dagen, kunstmaler om natten.
Og nå og da klemte hun et tre.
|||
FILM:
«Séraphine de Senlis' kunst, nærmer seg galskapen og avdekker hennes fantastiske rike sjel gjennom utrolige buketter med blomster», står det skrevet på Musée Maillols hjemmeside.
Det parisiske museet er et av få som fremdeles stiller ut malerier av den 145 år gamle franske naivistiske kunstneren, hvis kunstnerskap har opplevd økt interesse det siste året.
Grunnen er Martin Provosts film «Séraphine», et interessant kunstnerportrett, men mest av alt, en god film om en meget spesiell dame.
Dobbeltliv Handlingen er lagt til 1914.
Vi befinner oss i den lille franske landsbyen Senlis og følger en robust, langt fra billedskjønn kvinne i slutten av 40 åra i det hun gjør sine plikter for nabolagets rikfolk.
Hun skurer gulv, passer barn, vasker klær og lager mat.
Hun har alltid en ubestemmelig mine.
Hun sier sjelden takk, men klager enda sjeldnere.
Og nå og da bader hun naken i elva, eller klatrer opp i et stort tre og ser utover blomsterenga.
Damen er Séraphine, hushjelp om dagen, kunstmaler om natten.
Det er tydelig at Martin Provost har satt seg som mål å lage en historisk film, et fullendt drama og et sterkt kvinneportrett.
Handlingen berører krigens innvirkning på livet i Frankrike, den går forsøksvis i dybden på flere skjebner og den behandler Séraphine med respekt, samtidig som regissøren også belyser kunstnerens mørkere sider.
Severdig
På den andre siden er «Séraphine» en nokså hendelsesfattig og konvensjonelt oppbygget film, som slik sett står i sterk kontrast til Séraphines kunst.
Hadde det ikke vært for Yolande Moreau, som spiller den eksentriske damen, hadde Provost drama muligens bikket over til det kjedsommelige.
Men heldigvis gjør Moreau filmen til sin, og skaper en original karakter man bare vil ha mer av.
Sammen med svært vakre fotografier og en godt gjennomført tidskoloritt fra 1920-tallets Frankrike, gjør hun «Séraphine» til en munter og severdig opplevelse.
| 1
|
304684
|
Som en harryvariant av Slipknot
Five Finger Death Punch med mer klein testosteron-metal.
ALBUM:
Det er vanskelig å krangle med suksessen til de amerikanske testosteronrockerne Five Finger Death Punch.
Det er heller ikke så vanskelig å forstå appellen, men det er hakket verre å applaudere den.
Som alltid handler det om kontante riff, slå-seg-på-brystet-attityde og basale slagordtekster, «ripped up - zip it up / really never gave a fuck / wrecking ball - fuck em all», og så videre.
Ivan Moody kan frasere et refreng og det er noe av bandets umiddelbare styrke.
Produksjonsmessig låter det også etter boka - stort og breialt.
Musikalsk høres 5FDP ut som en blanding av de like slagordfikserte Disturbed og en småharry utgave av Slipknot.
Den slags har jo også sitt bruksområde, og når det gjelder å snakke unge, frustrerte tenåringer etter munnen, er det få som er så flinke til nettopp det som disse gutta.
De gjør forøvrig sin variant av «House of the Rising Sun», men denne gangen ligger huset i Sin City og ikke New Orleans.
Digg det den som orker.
| 0
|
304687
|
Anmeldelse:«En del av meg» er en imponerende debutroman for ungdom
Maren Engelschiøn skriver om et miljø hun kjenner godt.
Maren Engelschiøns debutroman, med den anonyme tittelen «En del av meg», er en positiv overraskelse i bokvåren.
Og en litt unorsk en.
Nerdete romaner for og om unge voksne har blitt amerikansk eksportvare de siste åra, med John Green i tet, men i norsk litteratur har vi ikke hatt den samme boomen.
Så er også Engelschiøns roman satt til USA, og et miljø hun åpenbart kjenner svært godt.
I likhet med sin hovedperson har hun selv studert kreativ skriving i Minnesota.
Indianer
Indianer
Engelschiøn har lang erfaring som journalist og magasinredaktør, og det synes.
Dette er en sjeldent språklig sikker debutroman.
Hun er en god observatør, og beskriver lukter, smaker, opplevelser og følelser slik at stoffet blir levende for leseren.
Journalisterfaringen kommer også til syne i form av mye kunnskap om skriving, journalistikk og etikk, som Ida lærer om på kurset.
Vi får dessuten vite mye om indianere og amerikansk historie.
Å mikse nerdete interesser og metaperspektiv med en historie om en tenåring som leter etter tilhørighet, kjennetegner mange amerikanske ungdomsromaner.
Jakten på hvem man er og hvem man kan være i verden står sentralt.
Spennende
Spennende
Selv om miljøet i boka er fremmed, er problemstillingene den tar opp lette å identifisere seg med.
Og den er spennende.
Hvorfor er det så vanskelig å spore opp Idas familie?
«En del av meg» er rett og slett en imponerende debut som bør kunne treffe mange lesere, dersom de bare oppdager den.
| 1
|
304690
|
Det er nesten alltid høytid i Ishak-menigheten
Skinnende oppdatering av kraftpopen til Beezewax.
ALBUM:
Beezewax fra Moss nærmer seg sitt 20-årsjubileum (platedebut i 1997), ga ut plate på storselskapet Warner i 2005, og leverte inn selvangivelse med en «best of»-plate i 2006.
Fronfigur Kenneth Ishak har gitt ut flere bejublede soloalbum, denne anmelder har gjentatte ganger insistert på fortreffeligheten til disse.
Da jeg trykket «tommel opp» på Beezewax' Facebook-side her om dagen, ble jeg likevel «bare» følger nummer 1000.
Et drøyt tiår med omfavnelser, og vi er fortsatt en ganske liten menighet.
Med comebackalbumet «Tomorrow» er det business as usual - på godt og vondt.
Beezewax lager fortsatt utsøkt kraftpop, men de opprinnelige «nær Posies»-opplevelsene er utvidet med med skinnende og velpolerte classic rock- og 80-tallspopdetaljer fra samme godteskuff som The War On Drugs tidligere i år forsynte seg grovt fra.
Men det er noe med popklimaet nå - strømming og albumets død og alt det der - som neppe vil tidoble antall Facebook-likes med det aller første, samme hvor god «Tomorrow» er.
Og samme hvor mye vi i det ishakske misjonssambandet maser om det.
| 1
|
304692
|
Grusomt god
«Armadillo» er en fryktelig god dokumentarfilm om danske soldater i Afghanistan.
Intens, vakker, grusom og tankevekkende.
Men forandrer den vår holdning til krigen?
|||
FILM:
Regissør Janus Metz dro til Helmand-provinsen for å finne ut hvorfor unge menn blir avhengige av krig.
Han kom hjem med en film som satte Danmark på hodet.
Eller gjorde den det?
Oppstyret begynte da «Armadillo» skulle vises i Cannes i mai.
Danske anmeldere og kommentatorer mente at dette var filmen som ville fjerne danskenes uskyld og forandre dansk historie.
Hvorfor?
Jo, fordi den viste misforholdet mellom hva danske politikere sier at konflikten handler om, og den virkelighet som soldatene møter i Afghanistan.
Politikerne har gjort sitt beste for å styrke danskene selvbilde som en nasjon av fredsbyggere som sender fredsbevarende styrker til urolige områder av verden for å hindre at bråkmakerne flyr i tottene på hverandre, styrke demokratiske institusjoner og gjenoppbygge samfunnet etter ti, tjue eller to hundre år med krig.
Men nå kom altså denne filmen, der Janus Metz og fotograf Lars Skree satte livet på spill for å dokumentere hva soldatene gjør der borte i Helmand-provinsen, og den viser at det finnes da for helvede ingen fred å bevare.
Danskene sitter i sin Armadillo-leir og kjeder seg, løfter vekter og ser porno.
Utenfor leiren finnes Taliban på alle kanter.
Våger man seg ut, risikerer man å bli sprengt i filler av en veibombe, eller beskutt av usynlige krigere, mens sivile i kryssilden forsøker å berge livet.
Danskene kaller inn hjelp fra sine NATO-allierte, orienterer seg ved hjelp av droner (modellfly) utstyrt med kamera og slipper bomber mot stedene de blir beskutt fra.
Etterpå våger man seg ut for å snakke med bøndene i området rundt Armadillo — kampen om «hearts and minds», som det heter — men de frittalende afghanerne gjør nærmest narr av dem og sier:
«Vi kan ikke samarbeide med dere.
Dere kommer med våpnene deres og så er dere borte igjen.
Og om natten kommer de og skjærer over halsen på oss.»
Dessuten klager bøndene over at melkekuene deres blir bombet i biter og soldatene tråkker ned de nysådde åkrene.
En pr-soldat i kamuflasjeuniform beklager så meget, men håper bøndene skjønner hvorfor dette er nødvendig, slik at Taliban blir jaget til fjells og man kan begynne å bygge skoler.
Altså, bare vent til danskene får se dette, mente kommentatorene i forbindelsen med Cannes-premieren.
Det vil bli et politisk jordskjelv.
Men har danskene virkelig vært så uvitende om situasjonen i Afghanistan at disse skildringene vil komme som et sjokk?
Danske soldater har jo kommet hjem i kister siden Operasjon Enduring Freedom startet i 2001 — i mai var antallet falne kommet opp i over tretti.
Befolkningen måtte vel skjønne at disse ikke ble drept i arbeidsulykker under bygging av jenteskoler?
Jo, jo.
Det er så.
Men «Armadillo» handler ikke bare om det håpløse misforholdet mellom de offisielle fortellingen og det sisyfosarbeid NATO bedriver i Afghanistan.
Filmen handler også om hva krig gjør med unge menn, ikke bare denne krigen, men enhver konflikt der man befinner seg i konstant livsfare og må drepe for ikke selv å bli drept.
Det er sjelden man ser et filmteam komme så tett innpå en tropp soldater i felt som det Metz og fotograf Skree gjør.
Begge måtte, i likhet med soldatene, skrive sine testamenter før de fikk reise til krigssonen og de viser oss at dette er en «story» de ikke vil miste for noen pris.
Regissørens hovedmotivasjon for å legge ut på det farefulle prosjektet, var å undersøke hvorfor soldater etter endt oppdrag ønsker seg tilbake til krigssonen.
Vi følger Armadillo-soldatene gjennom de seks første månedene av 2009, og det starter med trening i Slagelse og tårevåte farvel med familie og venner før avreise.
Metz konsentrerer seg om et lite knippe av soldater.
Vi blir med på avskjedsmiddag hos familien til Mads.
Vi hilser på troppssjef Marius som ligger på sykehus etter å ha blitt kraftig kvestet, før han får lappet sammen skallen og er tilbake i Armadillo.
Og ikke minst følger vi den rikt tatoverte og blonde krigeren Daniel Ølby, som blir en av hovedpersonene i filmens mest kontroversielle sekvens.
Metz viker ikke tilbake for å bruke fiksjonsfilmens virkemidler.
Estetisk sett er filmen mer «Black Hawk Down» enn «Generation Kill», med vakre solnedganger, «slow motion»-sekvenser akkompagnert av suggererende musikk og en teknisk kvalitet som gjør dokumentasjonen både troverdig og hva jeg vil kalle ... stilfull.
Mye arbeid er lagt i lydarbeid og klipp for å dra oss inn i filmen og gi en følelse av hva soldatene opplever når adrenalinet kommer strømmende.
Det er delvis derfor den mye omtalte episoden et stykke ute i filmen blir så rystende.
Etter mye motgang skal Daniel Ølby og noen av soldatene ut og ta fienden.
De to partene kommer så tett på hverandre at danskene kan kaste en håndgranat over i grøfta der talibansoldatene befinner seg.
Etterpå er det ikke vanskelig å identifisere seg med de lettede soldatene når de sier at «Det var fedt!» og at det ble «jackpot i den dér grøft».
Helt til en av soldatene sier at de har «likvidert» fienden, pepret dem fulle av kuler etter at de var uskadeliggjort.
Oops.
Metz suger oss inn i situasjonen og belyser deretter denne eventuelle krigsforbrytelsen på mesterlig vis.
Han tvinger oss til å stille spørsmålet:
Hva ville du gjort?
Hvor enkelt er det å gjøre det riktige når du befinner deg i livsfare?
Altså, bare vent til folket får se dette — hvordan kjekk, dansk ungdom herdes og blir kyniske og brutale når de sendes ut i en krig de ikke nødvendigvis forstår meningen med.
Hva skjer med et ungt sinn når du for eksempel bruker seks timer på å samle sammen restene av en kamerat som er blitt drept av en veibombe?
Det er for pokker politikernes ansvar å avgjøre om unge menn og kvinner skal sendes ut for å krige på våre vegne.
Bare vent til de får se «Armadillo», for det blir ikke mer realistisk enn dette.
Nå har drøyt 100.000 dansker sett «Armadillo».
Debatten raste, i hvert fall en stund.
Jordskjelvet lar vente på seg.
Som sagt, kistene har kommet hjem i årevis.
Kan det være at danskene har kjent til hva som skjedde der borte, de har bare ikke lyst til å snakke om det?
Tenker både dansker og nordmenn at USA og NATO har passet på oss siden den store krigen, klart vi må bidra med å sende våre beste menn dit USA mener behovet er størst?
Eller skal vi tro på meningsmålingene foretatt i sommer, som viser en klar dreining, med flertall for å hente soldatene hjem, både i Danmark og Norge?
| 1
|
304698
|
Rågodt
Det er verdt å stikke ned i kjelleren på Saga Hotel, selv om det er sol og sommer på gateplan.
- Inn der, ned TRAPPA, så til venstre, og lengst inn i lokalet.
Resepsjonisten på Saga Hotel smilte vennlig, hun hadde fått spørsmålet før.
For nykommeren St. Raw ligger godt gjemt i hotellets kjeller på Uranienborg.
- Litt dumt å trekke ned i en kjeller i dette fine sommerværet? lurte Robinson på vei ned trappene.
- Ikke hvis maten er så god som det ryktes, sa Fredag.
St.
Raw serverer japanske eller japanskinspirerte retter.
Om stedet er nytt, er flere av folka bakom gamle kjenninger fra populære Jonoe i Ringnes Park.
Menyen inneholder rikelig med småretter, nigiri, sashimi, maki, samt disse i ulike kombinasjoner, men kelneren anbefalte «Omokase».
I begrepet ligger det at kokken komponerer et utvalg retter beroende på hvor mye du er villig til å betale.
Etter å ha konferert litt med kelneren, ble Robinson og Fredag enige om 500 kroner per hode, bestilte hver sitt glass Sancerre, og senket skuldrene.
Det tok ikke lang tid før første rett ble servert; to stenfat med lekre skiver av hamachi, pyntet med ørretrogn og erteblader, samt klassisk tilbehør som strimlet hvitreddik, syltet ingefær og wasabi.
- Dere skal få hvit soya til denne, sa kelneren stolt, og hentet en diger flaske med japanske tegn på.
- Jeg tror vi er alene om å servere denne.
Robinson dyppet en skive fisk i sausen, smakte andektig, og nøt.
- Veldig godt!
Mildere, mindre salt og søtere.
Mmm.
Fisken kunne kanskje kunne vært litt spenstigere, men første rett ble absolutt godkjent.
Rett nummer to var en ceviche, limemarinert laks, kveite og hamachi, samt rikelig med koriander og noen bitte små aromatiske purrespirer.
Nydelig.
Neste overraskelse var en tartar av okse med vaktelegg, løk og dijonsennep, overdrysset med det kelneren kalte «sakurablader», men som neppe har noe med kirsebærtreet (sakura) å gjøre.
Uansett ga de en fin aroma til de øvrige klassiske komponentene.
- Så langt er da dette veldig godt, og variert, sa Fredag.
- Lurer på hva det neste blir ...
Like etter kom scampitempura, skåret i biter, rullet i chilimajones, toppet med ørretrogn og presentert i en dyp skål med soya og agurk i bunnen.
En nær perfekt kombinasjonen av mykt og sprøtt, fast og flytende.
Så annonserte servitøren rett nummer fem, den siste.
Da seks biter maki og seks biter nigiri kom på bordet, bestilte Robinson og Fredag prompte hver sin sake, en kald Sho Chiku Bai.
Like etter ankomst hadde Magasinets utsendte tittet på råvarene i kjøledisken, og undret seg over hva blåost gjorde blant rå fiskefileter, skjell og skalldyr.
Nå kom svaret.
- Bluefin tuna og blåost fra Selbu, sa kelneren.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
- Med ørretrogn på toppen.
Robinson og Fredag smakte - noe skeptisk - på hver sin makibit.
- Jøss, utbrøt Robinson begeistret.
- Jeg hadde aldri innbilt meg at dette kunne la seg kombinere.
Fredag var ikke like overbevist, men hver bit gikk ned, denne gang dyppet i soya av den mørke, saltere typen.
Dessert hadde Robinson og Fredag bestemt seg for å droppe, og de diskuterte om ikke disse fem rettene til 100 kroner stykke måtte være en av hovedstadens «best deals» for tiden, da kelneren dukket opp igjen med to små treesker.
De inneholdt det som skulle bli en nær perfekt avslutning på måltidet, to makroner, den ene med sjokolade og pasjonsfruktfyll, den andre med sjokolade og bringebær.
- Jo da, de liker det de holder på med, og den kreative entusiasmen smitter over på gjestene, sa Fredag, da de var ute i den lave sommersola igjen.
- Absolutt.
Så du mener det var en god idé å ta en kjellerpause fra sommeren? spurte Robinson.
Fredag nikket.
- Med så bra service og så god mat spiller det liten rolle om maten serveres i sol eller skygge, på et loft eller i en kjeller. robinson&fredag;@dagbladet.no
| 1
|
304700
|
Robinson og Fredag:Denne restauranten kommer til å gå så det suser
Si «bienvenue» til Oslos nyeste franskmann.
Det var innehaveren selv, Loris Giannitrapani, som ønsket Robinson og Fredag velkommen - med et vennlig smil og en sjarmerende fransk brytning.
- Spesielt romslig er det ikke, sa Robinson og så seg rundt i lokalet, som har et tjuetalls sitteplasser, inkludert fem-seks langs baren.
Derfra kan gjestene følge de to kokkenes kulinariske pas de deux, og kanskje også plukke opp et og annet triks underveis.
Hovedattraksjonen er en grillovn hvor kjøttet roterer, og denne kvelden ga gassflammene lekker skorpe til både kylling, lam og pattegris.
Sympatisk Konseptet er enkelt:
Foruten grillmaten tilbys tre forretter, fire typer tilbehør og tre desserter, det siste tryllet fram av Constance, husets egne konditor.
Det er mulig å spise en eller to retter, men når prisen på 3 retteren ligger på sympatiske 380 kroner, er valget enkelt.
Innehaveren, som selv serverte gjestene denne kvelden, kunne fortelle at menyen kommer til å skiftes ofte, men at kyllingen vil være fast inventar.
- Vi får fjærkre fra Landes ved den franske Atlanterhavskysten, sa han.
- Her lar vi dem ligge i saltlake i tolv timer, så stekes de på 60 grader i tre timer, og tilbringer de siste 15- 20 minuttene i grillen.
Absolutt å anbefale, men vi har også en utsøkt pattegris for tiden.
Siden pattegris ikke alltid er så lett å oppdrive på byens restauranter, gikk Robinson og Fredag for et lår på deling, og valgte hjemmelaget pommes frites og dagens grønnsaker som tilbehør.
Fransk klassiker
Men først til forrettene.
Robinson lot seg friste av anderillettes, en fransk klassiker laget på andekjøtt, bresert i eget fett og tilsatt kraft og urter.
Her ble anda servert med selleri- og eplesalat, ristet landbrød og cornichons, små sure agurker.
Fett, mektig og godt og med en fin balanse i det friske og syrlige tilbehøret.
Fredag hadde fulgt med på anretningen av kyllingraviolien, og gledet seg.
Pastaputene kom i en kraftig, aromatisk buljong med biter av både shitake og aromasopp, og toppet med skum på pepperrot og estragon.
Fredag ble ikke skuffet.
- Fantastisk! lød dommen.
Lite vinkart
Vinkartet er heller ikke stort: fem hvite, seks røde, en rosé og en champagne.
De fleste vinene serveres også på glass.
Etter anbefaling hadde Robinson og Fredag takket «ja» til en rødvin fra Domaine Montrose i Languedoc, en Ballade des Lezard (2012), en velbalansert vin på Syrah og Cabernet
Sauvignon-druer som sto utmerket til maten.
Robinson og Fredag hadde stadig flyttet blikket til pattegrislåret som roterte i grillen, og som nå begynte å få en fin brunfarge.
Rotfrukter og pattegris
På to tallerkener ble rotfruktene dandert; pastinakk, gulbete og svarte gulrøtter, låret ble partert, og like etter sto tallerkenen på gjestenes side av disken.
Pommes frites ble servert ved siden av, likeså sausen, en lett, men smaksrik sjysaus.
- Dette trenger man nesten ikke tenner for å tygge, sa Robinson etter å ha smakt på grisekjøttet.
Det var delikat på smak og med en tynn, sprø svor.
Rotgrønnsakene var små smaksbomber, og husets pommes frites var akkurat slik sånne skal smake, sprø utenpå og myke som krem inni.
Servicen på Rôtisserie er usedvanlig vennlig, effektiv og imøtekommende, og det er morsomt å følge med mens maten anrettes.
Nå var det dessertenes tur.
Bakkels og krem Profiteroles, små vannbakkels fylt med nøttekrem og vaniljeis, toppet med sjokoladesaus, samt sitronterte med marengs, sprø mørdeigkjeks og en syrlig saus.
- Man skjønner hvorfor fransk, søtt bakverk er og alltid har vært så populært, sa Robinson.
- Og jeg kan ikke skjønne annet enn at dette helfranske konseptet kommer til å gå så det suser.
Rimelig er det også.
Sammen med regningen fikk Robinson og Fredag hver sin lille canelé, en spesialitet fra Bordeaux.
En ekstremt velsmakende prikk over i-en.
Tres bien!
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
304703
|
Insisterende og selvtilfreds møl
Superprodusent Mark Ronson - ikke så super.
|||
ALBUM:
Han er en av de siste års mest toneangivende produsenter, en passe langfingret og retromodernistisk lydentrepenør (Amy Winehouse, Lily Allen) som på egenhånd er en skikkelig masekopp.
Det er noe gnålete insisterende over det litt halvhjertet futuristiske og hiphop-inspirerte elektropopsoundet han har erstattet sitt tradisjonelle retrosoulkjør med.
Ymse mer eller mindre falmede stjernevokalister kommer og går.
Simon Le Bon er det vel få av oss som har savnet å høre fra, for å si det slik.
Det finnes et hederlig unntak dog:
Boy George gjør for eksempel et styggpent comeback på «Somebody To Love Me», et klart høydepunkt blant mye insisterende og selvtilfreds møl.
En typisk plate hvor produsenten Mark Ronson langt på vei overkjører artisten Mark Ronson, og hvor låtskriveren Mark Ronson på langt nær innfrir betimelig høye forventninger.
| 0
|
304705
|
Nordlands russefløyte
«Heart of Lightness» har gode råvarer, men feiler i bearbeidelsen.
FILM:
Først av alt:
Hvis du vil fremstå som seriøs filmskaper, ikke lag en fire minutters tøysete forfilm om innspillingen full av interne vitser og kjærlige festbilder av gjengen.
Ingenting sier studentfilm som dét.
Men utelivsmogul og kulturell altmuligmann Jan Vardøens debutfilm føles uvøren på flere måter.
Dels er «Heart of Lightness» en filmatisering av Henrik Ibsens «Fruen fra havet», dels en film om den kaotiske innspillingen, der Vardøen, uten å ha lest gjennom skuespillet og tilsynelatende uten planer om å holde seg våken eller edru, sleper åtte britiske skuespillere til Lofoten for å bruke opp støtten han har fått fra Filmfondet.
Medienotatene røper at dette ikke var så helt langt fra sannheten.
Halvkokt komedie
Det spørs om ikke sannheten var et litt for svakt utgangspunkt - og at «filmen bak filmen», som riktignok er fiktiv, tydeligere burde vært konstruert for å belyse Ibsens skuespill, og satt den inn i et samtidig perspektiv, i stedet for å være en halvkokt og umorsom komedie om selvhøytidelige regissører, plagsom midnattssol og veganske skuespillere som helst ikke bør få vite at det er hvalkjøtt de blir servert.
Et snev av relevans finnes i historien om skuespillere som spiller den distanserte og ulykkelige Ellida og hennes frustrerte ektemann Wangel.
Drakampen mellom dem handler om behovet for frihet og herredømme over seg selv, om følelsen av å leve et falskt liv og frykten for det ukjente alternativet.
I bakomfilmen lever også skuespillerne i et spenningsfylt ekteskap, der han står maktesløs og ser på at hun driver bort.
Her kommer det frem, på to nivåer, hvordan det er umulig å tviholde på mennesker som har bestemt seg for at de vil vekk.
Ibsen i Vogue
«Heart of Lightness» bærer i seg kimen til et godt formidlingsprosjekt.
Det er en fin idé å la Ibsens mest mørkt romantiske, nesten gotiske tekst fremføres i det vakre landskapet han la handlingen til.
Legg til at skuespillerne Vardøen har valgt er modellvakre og at de oftere enn ikke baler med sine livsvalg med en dramatisk nordlandshimmel i bakgrunnen og du har noe som ser ut som Vogue-versjonen av «Fruen fra havet».
Resultatet blir deretter:
Stemningsfullt, nydelig fotografert, men glanset og overfladisk.
Prosjektet føles ikke gjennomtenkt eller gjennomført.
Klippingen skaper ikke flyt og musikkvalget, med flere innslag fra Griegs «Peer Gynt»-suite, virker både litt åpenbart og litt malplassert.
Spillet er ujevnt og bærer preg av at skuespillerne har hatt noen som kan samle dem på samme frekvens.
Det er aldri kjedelig å se gode replikker fremført i vakre omgivelser.
Men dette er ingrediensene Vardøen har fått gratis.
Bearbeidelsen er dét som skaper en god film.
Og den lever ikke opp til råvarene.
| 0
|
304706
|
Lyden av en voksen og myk Håkan
Både ballader og depperock på Hellströms kanskje mest varierte album.
ALBUM:
Det skulle bare mangle om ikke også platene til Håkan Hellström skulle preges av at han er blitt voksen og kanskje til og med litt satt, han som traff oss midt i mellomgulvet med småsur sang om livet i Göteborg for 13 år siden.
Albumet «Känn ingen sorg, Göteborg» var som en liten eksplosjon av ungdommelig urkraft, og livedebuten på lille So What i Oslo 2001 - i matrosdress - huskes fortsatt som ei energisk kraftpakke.
Jeg har nok ment at han har gjentatt seg sjøl noen ganger også, men «2 steg från Paradise» (2011) viste ham fra en annen side:
Mer voksen, tryggere, roligere, mer dynamisk og framfor alt mer allsidig musikalsk.
Han synger annerledes, også, og mykere.
Joy Division
To og et halvt år seinere drar han dette enda et stykke videre, med hyppig bruk av programmering og synther på Depeche Mode-vis.
På «Pistol», «Livets teater» og albumhøydepunktet «När lyktorna tänds» kan han minne om depperockerne Joy Division i soft-utgave.
Samtidig kan noe av det nye materialet minne om hans vise-EP med coverlåter fra 2002, «Luften bor i mina steg».
Det gjør hans sjuende studioalbum mer krevende, fordi han ikke er like umiddelbar.
Tekstene er mindre håndfaste og arrangementene mer intrikate.
Men igjen er det de platene som trenger tid som ofte viser seg å være de beste.
Samarbeid
Hellström har nesten alltid skrevet alle låtene sjøl, men denne gang har han også fått hjelp på låtskriversiden fra musikerne og medprodusentene Johan Forsman-Löwenström og Björn Olsson.
Sistnevnte har Hellström samarbeidet med til og fra.
Kanskje er det dette som har gitt ham en mer moden tilnærming.
Gammel årgang
Han fylte da også 39 år for et par uker siden.
Tobarnsfar er han også blitt.
På tittellåten er han tilbakeskuende.
Livet så langt, med sine mange faser, oppsummeres slik:
«Jag är 16 år (...)
Jag er en storm från ingenstans» via «Jag är 24 år / bara en liten gnista» til den noe overraskende erkjennelsen «Jag är 39 / Jag är ett tappat självförtroende».
Så ille kan det da ikke være, Håkan?
Du stråler jo!
Ballader
Kjærlighetsvisa «Valborg» er noe av det mykeste og peneste han har laget, med strykere fra Sveriges Radios Symfoniorkester som en ekstra spiss.
Vakkert er det, og det lukter full «symfonisk aften» en gang i nær framtid.
«Fri till slut», «Street Hustle» (David Bowie på svensk?) og avsluttende «Det tok så lång tid att bli ung», de to siste også med strykere, har noe av den samme roen og harmonien over seg.
De tre sporene utgjør en fantastisk avslutning på albumet, nærmest som en understreking av at det bør høres fra start til mål.
Dessuten understøtter det at rebellen Hellström definitivt er temmet.
Det gjør ikke musikken hans mindre interessant, bare litt mindre farlig - og frigjørende annerledes.
| 1
|
304708
|
Hvem trenger Bon Iver?
Ikke Justin Vernon i hvert fall, når han har Volcano Choir.
ALBUM:
Det er alltid hyggelig når folk som lager skikkelig god musikk som ikke er av den mest umiddelbare, når et uventet stort publikum.
I Justin Vernons tilfelle er det hyggelig med en bismak.
Det ble nemlig rent for mye for Eau Claire, Wisconsin-mannen da bandprosjektet Bon Iver plutselig sto i «hele» verdens søkelys.
Førsteplata «For Emma, Forever Ago», som han laget på egen hånd, hadde truffet mange, men det var det mye omtalte samarbeidet med Kanye West på hans «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» i 2010 (videreført på «Watch The Throne» og årets «Yeezus») som satte Bon Iver-navnet på helt nye musikalske kart.
Da det selvtitulerte oppfølgeralbumet kom ut til unison hyllest året etter, endte det i to Grammy-priser (i kategorien «årets alternative album» danket de ut selveste Radiohead).
En lang turné senere skapte Vernon lett panikk da han antydet at bandet kunne bli lagt på hylla for godt.
«Det er en maskin, det er penger, og det er flaut», forklarte han nylig lokalavisa Milwaukee Journal Sentinel om behovet for avstand fra prosjektet.
«Jeg prøver å bevise for meg selv at det handler om musikken du lager.»
Nytt utløp
Heldigvis er ikke Justin Vernon en fyr som setter alt på ett kort.
Gjennom hele sin musikalske løpebane har han hatt flere bandprosjekter og samarbeid gående; ett av dem er Volcano Choir.
Bandet hadde sin spede begynnelse da Vernon og den eksperimentelle gruppa Collections of Colonies of Bees begynte å lage musikk sammen i 2005.
Fire år senere kom albumet «Unmap» ut, og nå er andreplata «Repave» her.
Det er vanskelig å høre noe annet enn at en hel del Bon Iver-kreativitiet har blitt kanalisert denne veien.
Vel understreker Vernon at han utover vokal og tekster ikke har bidratt med så mye som et riff på denne plata — men der «Unmap» var et langvarig klipp og lim-prosjekt med skisser sendt fram og tilbake i posten, har «Repave» blitt til etter at Volcano Choir ble et faktisk band, en gjeng musikere som spiller sammen samtidig, på en scene, for eksempel.
Det har gitt albumet låter som er langt mer fokuserte og klassiske i oppbygningen enn de var sist.
For eksempel vekker den vakkert majestetiske åpningslåta «Tiderays» minner om «Bon Iver»-sporet «Perth» med sine skarpe gitarriff, bastante rytme og tålmodig målrettede oppbygning
Folkpop og postrock
Det betyr ikke at de små, fragmentariske detaljene og abstrakte, repetitive mønstrene er borte.
Tvert imot, de er helt sentrale for hvordan Volcano Choir bygger opp sitt møte mellom melankolsk folkpop og postrock.
Lydbildet ligner det en del indie-/postrockband holdt på med for et lite tiår siden; åpent, nært og tidvis ustøtt, men aldri usikkert; med myke, akustiske elementer og uformell koring som bygger ut detaljerte komposisjoner.
Men med Justin Vernon bak mikrofonen blir det selvsagt noe helt eget — ikke minst når han her virkelig utforsker mulighetene i stemmen.
Det spenner fra den velkjente, inderlige engle-falsetten til fabelaktig Smog-kanalisering i blant annet nydelige, nedtonede «Alaskans», og i en mer eksperimentell låt som forsiktig dirrende «Keel» blir han direkte teatralsk i ekspressiviteten.
Utforskende
I det hele tatt er utforsking et nøkkelord for «Repave».
Den uredde flørten med elektronikk er representert på flere spor, uten at det er definerende.
Bandet skaper mettede stemninger med enkle virkemidler, der den perfekte gitarsnutten eller akkurat riktige pianoakkorden er det som løfter låta.
Og hele veien føles det som målet er å finne den perfekte balansen mellom det uforutsigbare og det åpenbart tilgjengelige.
Så lenge Volcano Choir lykkes så godt som her, har Justin Vernons svorne tilhengere ingen grunn til å bekymre seg for mannens musikalske framtid.
Den kommer uansett.
| 1
|
304709
|
Lager rabalder i sanseapparatet
Metal-favorittene Kylesa klatrer til nye høyder.
ALBUM:
Savannah-kvintetten Kylesa har forlengst bevist at de er et av samtidens mest spennende, tja, la oss kalle det alternative metal-band.
Alternativ fordi begrepet metal alene er for begrensende med tanke på alle komponentene gjengen hiver i gryta.
Forgjengeren «Spiral Shadow» var en slags tour de force innen psykedelia, stoner, prog og metal.
«Ultraviolet» er mer kompakt og ingrediensene brukes mer konsentrert.
Plata er ikke like umiddelbar, men det gjør ikke «Ultraviolet» noe dårligere.
Man må bare jobbe litt mer før den kommer smygende og sakte men sikkert lager rabalder i sanseapparatet.
Bandmentor Laura Plesants tar både gitarspillet og vokalarbeidet til nye høyder, hun er mer nyansert både i stemningsregisteret og rent sangteknisk.
«Steady Breakdown»
Kylesa har vist en fantatisk utvikling gjennom årenes løp, og er du på utkikk etter noe som går på tvers av all den overproduserte og strømlinjeformede metalcoren som kommer fra andre siden av dammen, er det bare å henge med videre.
| 1
|
304711
|
Bassisten havnet i koma
Men Deftones reiser seg mesterlig etter tragedien på et album som hyller bandkompisen.
|||
ALBUM:
Egentlig skulle oppfølgeren til «Saturday Night Wrist» (2006) hete «Eros» og platen var planlagt utgitt i starten av 2009.
Slik gikk det ikke.
Bandets bassist Chi Cheng havnet på tampen av 2008 i en bilulykke som sendte han i koma.
En tilstand han fremdeles befinner seg i.
Etter flere utsettelser valgte bandet å legge utgivelsen, som ble sagt å være en svært eksperimentell affære, på hyllen og startet fra bunn av igjen.
Resultatet har fått navnet «Diamond Eyes» og er nok hakket mykere i fremtoningen enn det som var tiltenkt «Eros».
Hyller vennen?
Veivalget på «Diamond Eyes» er det likevel lite å sette fingeren på, det er nemlig i brytningspunktet mellom desperasjon og de drømmeaktige refrengene Deftones har skrevet sine beste låter de siste årene.
Og de er det flere av på album nummer seks fra Sacramento-gjengen.
«Time will see us realign/Diamonds reign across the sky I will lead us to the same realm», synger Chino Moreno over en vever melodilinje i det fabelaktige tittelkuttet, og det er ikke vanskelig å tro at det er nettopp Cheng han har i tankene.
Fargesprakende«Royal» og «CMND/CTRL» viser Deftones fra en mer innbitt side med sine blytunge og kvernende riff, slik vi husker dem fra «White Pony», mens «You've Seen the Butcher» og «Sextape» sender deg ut i duvende farvann igjen.
Om det er lov å ordlegge seg i pompøse vendinger, så føles «Diamond Eyes» litt som å ligge på bakken og se på fyrverkeri og stjerneskudd i sakte film.
Den er svevende og fargesprakende affære fra start til slutt.
Med andre ord, om man trenger en aldri så liten virkelighetsflukt, har Deftones billetten klar.
Alternativrocken har ikke hatt de beste kårene de siste årene, men Deftones står fortsatt som en urokkelig institusjon på toppen av berget, og der blir de værende en stund til.
| 1
|
304714
|
Anmeldelse:Ingen andre enn Odd Karsten Tveit kan skrive en bok av dette kaliberet
Tre kjente reportere med hver sin innfallsvinkel.
Tre av landets mest framtredende Midt-Østen-reportere har skrevet hver sin bok.
Med vidt forskjellige tilnærminger.
Alle tre er spekket med kunnskap og erfaring.
Men også dyp lidenskap.
Som TV2s Fredrik Græsvik skriver om striden mellom israelerne og palestinerne:
«Har den først fått grepet om deg, slipper den ikke.»
Forelsket i Israel
kulde
avsky
Forelsket i Israel
I mange år jobbet hun i Med Israel For Fred.
På 1990-tallet forsøkte hun å konvertere til jødedommen.
I 1997 dro hun til Tel Aviv.
I 1998 lagde hun sin første reportasje om palestinerne skjebne.
I 2003 bodde hun i Jerusalem og jobbet stadig oftere på den okkuperte Vestbredden.
Året ble «givende, men også smertefullt, for det var da bildet mitt av Israel brast.
Bit for bit raste det sammen.»
Å miste illusjonene
Å miste illusjonene
Wold skriver inngående og engasjert om den jødiske historien, om sionismen og de forskjellige religiøse og politiske holdningene som skjuler seg bak det å være israeler.
Hun gjentar et par steder at «for å forklare det store bildet må journalister skrive en bok, helst flere bøker».
At «et par minutter på TV» ikke er nok.
Nå har hun skrevet én bok til å bli klok av.
Kanskje blir det flere, for «...ingen som er i kontakt med denne konflikten kommer uberørt fra den».
Landet som lovet alt - Min israelske reise
Forfatter:
Sidsel Wold Forlag:
Spartacus
Skjebner i ruinene
Jeg dekket det storpolitiske bildet, men det var enkelthistoriene som stakk seg ut.
Skjebnene som gjorde det mulig å forstå håpløsheten i konflikten og behovet for at noen stanset den
Skjebner i ruinene
Fortellinger fra fronten
lurte døden
Fortellinger fra fronten
Krigen oppleves nært og brutalt.
Græsvik forteller inngående om de fryktelige krigene på Gaza etter 2008.
«De som tror at verden går fremover, har ikke vært i Gaza,» skriver han.
Et sted forteller han om en episode der israelske soldater angrep et hus fullt av sivile.
De ble gjort oppmerksom på at en rekke kvinner, gamle og barn befant seg i huset:
Græsvik skriver:
«Men de israelske soldatene hadde fått beskjed om at det var greit å drepe barn.»
12 barn ble myrdet, av dem tre spedbarn.
Helt vanvittig.
Førstemann på stedet
Førstemann på stedet
Han skriver:
«Lydbåndet gikk, og jeg fikk etter hvert summet meg:
«Her ligger døde.
Her ligger lik i gatene, barn, kvinner og menn, skutt rett ned, meiet ned langs husveggene, fluene er alldeles forferdelige...Hus etter hus er ødelagt.
De er rett og slett sprengt i luften.
Alt er flatt.»
Så klarte jeg ikke å si noe mer, måtte brekke meg.»
Tveit og hans kolleger ble første hånds vitner til en hendelse som har svidd seg fast i historien om krigen i Midt-Østen.
Hemmelige kilder
Hemmelige kilder
Tveit har vært NRK-korrepondent i tre perioder siden han var sommervikar på Beirut-kontoret i 1978.
Han har opplevd det meste av dramatikk, mistanker, livsfare, ros og kritikk og skrevet seks bøker.
«De skyldige» er delt inn i fem hovedavsnitt som markerer faser i konflikten.
På mesterlig vis vever Tveit inn en hærskare bipersoner; presidenter, terrorister, spioner, leiemordere, diplomater, businessfolk og andre obskure aktører, nok til å fylle et dusin romaner av John Le Carré, som også dukker opp i boka.
Myter og legender
Myter og legender
Inn i denne dynamiske, analytiske og uhyre velinformerte teksten blander han myter og legender, anekdoter og visdomsord som illustrerer begivenhetene.
Det kan ikke være mange mennesker som vet så mye mer om spillet foran og bak kulissene enn Tveit.
I hvert fall ikke noen som kan skrive en bok av dette kaliberet.
| 1
|
304717
|
Anmeldelse:«Dommernes krig» viser at domstolene ikke er det vernet mot diktatur vi innbiller oss at de skal være
I nazistenes tjeneste.
Hans Petter Gravers bok «Dommernes krig» er en viktig utgivelse på to måter.
For det første bidrar boka til den pågående nyanseringen av norsk krigshistorie, gjennom å vise at heller ikke dommerstanden klarte å stå imot naziregimet.
For det andre viser Graver hvordan dette er regelen snarere enn unntaket.
Jurister, dommere og justisbyråkrater har historisk ofte havnet på det autoritæres side.
I desember 1940 la Høyesterettsmedlemmene kollektivt ned sine embeter i protest mot det nye, diktatoriske rettsregimet som ble etablert med den tyske okkupasjonen.
Det var en svært viktig handling for den norske motstanden, ettersom Høyesterett dermed erklærte regimet for illegitimt.
Men i ettertid har det lyst så sterkt fra denne handlingen at det har blendet for hva som skjedde lenger ned i det norske rettsapparatet under krigen.
Hårreisende
Hårreisende
Dermed har det festet seg et bilde av at all autoritær juss under okkupasjonen ble gjennomført av tyskere eller av NS-dommere.
Mens mye er skrevet og undersøkt om politiets rolle under krigen, har det vært et stort hull når det gjelder dommerne.
I historieskrivingen har dommerstanden lettvint blitt lagt til i heltekategorien, blant dem som bedrev motstand «i det skjulte».
(Det er for øvrig en formulering som går igjen i beskrivelser av alle norske institusjoner der man ikke egentlig kan finne belegg for aktiv motstand.)
Graver, som er professor i juss og dekan ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, er den første som har satt seg ned og gått gjennom bunker av arkivdokumenter for å se på hvordan forhørsrettene og lagmannsrettene faktisk forholdt seg til naziregimets rettslige forordninger.
Og han finner en utstrakt vilje til samarbeid.
«Helhetsinntrykket er at domstolene understøttet nazistenes undertrykkelse gjennom rettsapparatet, selv om det finnes hederlige unntak.»
Dommerne fulgte lydig påbudene fra NS-statsrådene og Reichkommissar, selv når de var i konflikt med norsk lov og folkerettens regler.
Forhatt institusjon
Forhatt institusjon
I et lett tilgjengelig språk, med stor presisjon og uten tabloide fakter, viser Graver fram skittentøy som har hengt i skapet i 70 år.
Det er oppsiktsvekkende at det ikke er gjort før.
I tillegg er det svært givende å lese hans kunnskapsrike gjennomgang av hvordan domstolene har agert i andre autoritære regimer — i Sør-Afrika under apartheid, i Pinochets Chile, i utviklingen av Nürnberglovene.
Boka gir et dystert rettsfilosofisk perspektiv, der ideen om den uavhengige dommeren som vårt vern mot diktatur blir kraftig utfordret.
| 1
|
304719
|
Sex og popintelligens
En av hjernene bak «Umbrella».
|||
ALBUM:
Selv om han er mest kjent for å være en av låtskriverne bak Rihannas «Umbrella» og Beyoncés «Single Ladies», burde Atlanta-mannen Terius Nash få minst like stor oppmerksomhet for sine sødmefylte og velskrudde R&B-plater; under navnet The-Dream.
Hjerte og hjerne «Love King» er hans tredje soloalbum, og vi får nok en gang pophåndverk av ypperste klasse.
Produksjonene er detaljerte og stilfulle, men samtidig fullstendig rosaskimrende og nesten latterlig radiovennlige (man kaller jo ikke plateselskapet sitt «Radio Killa» for ingenting).
Enkelte kan nok finne The-Dreams falsett irriterende, eller til og med infantil, men det er noe med det helhetlige uttrykket der vokalen glir ubesværet og naturlig rundt i lydbildet som blir så uimotståelig etter noen gjennomlytninger.
Og som The-Dream selv er inne på i en av låtene her:
Dette handler om både sex og intelligens.
Honningstrøm Høydepunktene er mange:
Prince-siterende «Yamaha», tilbakelente «F.I.L.A.» og sommerens beste slå opp-anthem «Florida University».
Det hadde kanskje gjort seg med ett gjestevers til — i tillegg til det vi får fra T.I. — liksom bare for å legge et saltkorn i honningstrømmen, men det blir småplukk.
For om du ikke føler dette på en eller annen måte, er det på tide å tenne et stearinlys, ta blikket vekk fra VM-sendingene på TV og rette det mot partneren din i stedet.
| 1
|
304720
|
Steve Earle får hjelp av «Treme»-kollega
Lucia Micarelli er med på å løfte Earle til gamle høyder på «The Low Highway».
ALBUM:
Steve Earle har ikke spilt inn plate under The Dukes-navnet siden 1987, og denne gang er det også med noen Duchesses.
«Treme»
Én av dem er kona Alison Moorer, en annen er Lucia Micarelli, fiolinisten Earle spiller mentoren til i tv-serien «Treme» fra New Orleans - som nå sendes i reprise på torsdager på NRK2.
Deres felles bidrag, «Love's Gonna Blow My Way», med blendende fiolinspill, og «After Mardi Gras» er også blant høydepunktene på albumet.
Førstnevnte stjeler for øvrig litt fra Irving Berlins «Blue Skies», men det er jo en fin sang!.
Variert Albumet er like variert som mange av Earles siste album har vært, men likevel føles det mer helhetlig.
Det er først og fremst en seier for låtskriveren Steve Earle.
Country, folk, rock...
Her er country med steelgitar, bluegrass, folk, rock og noen doser zydeco, jazz og blues - litt lett og litt tungt, besørget av «hertugene» Chris Masterson, Eleanor Whitmore, Kelley Looney, Will Rigby og «hertuginne» Moorer.
Earle har også gjenopptatt samarbeidet med Ray Kennedy, som sammen med Earle utgjør produsentduoen Twangtrust.
Kommentatoren Steve Earle har mer på hjertet, også, men ikke bare som den glødende samfunnsrefeseren og kommentatoren.
Her handler det også om å reise («Down The Road
Pt II») eller om å klare seg med lite:
«There's a whole in my shoe, I don't mind / cause it keeps me connected to the ground» («Invisible», et annet høydepunkt).
I grøfta
Og for all del, han står fortsatt på de svakes side.
Han har vært i grøfta sjøl.
«21st Century Blues»
Bøker Steve Earle har altså mye å skrive om.
Og han gjør det på flere plattformer.
Han ga i fjor ut romanen «I'll Never Get Out
Of This World Alive» - som også er navnet på hans forrige album - og nylig landet han en bokavtale på en biografi og en roman.
Det er utrolig hva du får tid til når du holder deg på matta!
Plate er i salg fra tirsdag 16. april.
| 1
|
304722
|
Skamløst
«New Year's Eve» er emosjonelt popkorn med noen fine øyeblikk.
FILM:
Hva skal man kalle en hyperkommersiell amerikansk film som renner over av skamløs produktplassering, men som like skamløst klarer å nappe i hjerterøttene og lokke fram en halv tåre i øyekroken hos dem som egentlig misliker det de ser på lerretet, inkludert undertegnede?
«New Year's Eve» (filmtitler er, som dere ser, stadig vanskeligere å oversette) gir oss små glimt av livene til et drøyt dusin mennesker på årets siste dag, de fleste av dem spilt av velkjente skuespillere, pluss Jon Bon Jovi.
Løp og kjøp!
Rytmen i fortellingen kan oppsummeres slik:
Gråt gjerne en skvett for en døende Robert De Niro.
Kjøp Toshiba!
Ha sympati med en moden, singel Michelle Pfeiffer som ønsker seg mer av livet.
Og smør deg inn med Nivea!
Katherine Heigl er dypt såret, men la oss håpe at hun finner tilbake til Jon Bon Jovi.
Og ikke glem Toshiba!
Spre lys og glede blant dine medmennesker.
Men husk å kjøpe lyspærene fra Philips!
Vær litt sur på Sarah Jessica Parker, som ikke lar datteren få sjansen til å kysse den søte gutten hun liker.
Har vi forresten nevnt at du bør KJØPE TOSHIBA!
«Valentine?s Day 2»
Regissør Garry Marshall er mest kjent for «Pretty Woman», men hans forrige film, «Valentine's Day» viste seg å gå med et såpass kledelig overskudd at 77-åringen ble bedt om å lage én til av samme slag.
I stedet for «Valentine's Day 2», valgte man en annen av festdagene som i stor grad foregår ute i det offentlige rom, en dag som ikke blir holdt i live av handelsstanden, merkedagen framfor noen, nemlig overgangen til et nytt år.
Amerikanere har en mye sterkere tradisjon enn oss nordmenn for å tilbringe nyttårsaften på store arrangementer: mer barfester og show enn langbord og stjerneskudd hos nære venner.
I Marshalls versjon av nyttårsaften følger vi Hilary Swank, Halle Berry, Zac Efron og andre som har en jobb å gjøre i forbindelse med festivitetene på Times Square og et par andre steder.
Manusforfatter Katherine Fugate, som også skrev «Valentine's Day», er en dreven puslespiller og de fleste får anledning til å trille en god replikk nedover tunga, men det blir aldri mer enn luftige, overflatiske innblikk i tilværelsen til et knippe tilsynelatende sympatiske mennesker.
| 0
|
304724
|
Festfylt hiphop-potet
Spank Rock med potent kreativt kaos.
ALBUM:
Overskuddsrapperen Naeem Juman og hans Spank Rock er en form for festfylt hiphop-potet som har gjort nytte av grov munnføring i mang en sjangeroverskridende dansesammenheng de siste fem årene.
Når andrealbumet «Everything Is Boring And Everyone Is A Fucking Liar» byr på linjer som shake it till my dick turn racist, uten å overraske, skjønner man hvor landet ligger på sitt beste - eller verste, alt ettersom.
Alltid like hungrige produsenter som XXXchange og Boys Noize legger velvillig elektriske heseblesende beats klar for verbalt sexifiserte hugg, best formulert i følge av sløye Santigold på «Car Song», den spottende «#1 Hit» og Prince-tributen «Baby».
Med hissig samfunnsironi og upassende humor intakt, og klarer Spank Rock på forunderlig vis å holde en slags orden i et kreativt viltvoksende univers - og kjedelig er det i hvert fall ikke.
| 1
|
304725
|
En ny vår
Visst er våren i Paris vakker.
Men en tur til Grünerløkka er heller ikke dumt.
-Vi skulle ha bestilt bord, sa Robinson i inngangspartiet til Le Benjamin Bar & Bistro på Grünerløkka.
Den restauranttette bydelen har fått en ny fransk aktør som kort tid etter åpningen ser ut til å gå så det suser.
-Vi får ta det som et tegn på at maten er bra, sa Fredag.
En imøtekommende og sprudlende hovmester kunne imidlertid tilby bord i løpet av en halvtime.
Det var dessuten fullt mulig å innta en forrett (eller sågar hele måltidet) i baren for å korte ventetida, men Robinson og Fredag tok til takke med hvert sitt glass Chablis og et par menyer.
Det kaféaktige interiøret har et uformelt preg slik en ekte fransk bistro skal ha, og «les plats du jour», dagens retter, er nedtegnet med kritt på tavle.
Da de omsider var blitt plassert ved vinduet ut mot Søndre gate, lot Robinson seg friste av årets første asparges fra Provence.
De var sprø og saftige, og ble servert med en nydelig hollandaise tilsatt appelsin.
-Dette smaker virkelig vår, sa Robinson fornøyd.
Fredag valgte å starte med en «Crème Ninon», en klassisk suppe basert på puré av ferske, grønne erter, smakstilsatt med blant annet sherry og sitron.
Suppa skal være oppkalt etter den franske 1600-tallsforfatteren og kurtisanen Ninon de l'Enclos, og får sitt eksklusive preg ved at den rett før servering toppes med en solid skvett champagne.
-Glem den norske ertesuppa, utbrøt Fredag.
-Dette er lett og luftig, smaksrikt og definitivt vårlig!
I samråd med en svært blid og oppmerksom kelner, ble Robinson og Fredag enige om ei flaske Chignin-Bergeron 2008 fra Savoie til hovedrettene, et vellykket og spennende akkompagnement både til Robinsons vårkylling og Fredags bouillabaisse.
Vårkyllingen ble servert med couscous og en slags tsatsiki, og kan således neppe kalles «klassisk fransk», men kombinasjonen falt i smak.
Couscousen - som kan bli tørr når den serveres uten saus - var saftig, og kyllingen mør.
Manglende tilgang på fisk fra Middelhavet, gjør det imidlertid vanskelig å oppnå den originale fiskesuppa bouillabaisse karakteristiske smak og fylde på våre breddegrader.
Her måtte torsk og laks gjøre den krevende jobben, heldigvis godt hjulpet av rikelig med blåskjell, hele reker og kongekrabbe.
En variant som var god på smak, og som seg hør og bør servert med den provençalske sausen rouille og skiver av ristet baguette.
Le Benjamin skilter med ukentlig direkteimport av franske oster, og tilbyr til og med å framskaffe oster du måtte savne til ditt neste besøk.
Robinson lot seg friste av et spennende utvalg fra blant anet Beaujolais og Bourgogne, servert med fikensyltetøy og søtt grovbrød.
Fredag valgte å avslutte med «belgiske vafler», servert med sjokolade og crème chantilly.
De var lette, sprø og akkurat passe søte.
-Kanskje vi kan avlive en av mytene om det franske kjøkkenet, nemlig at de franske rettene ofte blir for tunge eller for fete, foreslo Robinson.
-Ja, dette måltidet var lett og luftig som våren utenfor, sa Fredag.
-Og ikke så tyngende for lommeboka, heller.
| 1
|
304727
|
Det er mye god musikk i kjærlighetssorg
Thom Hell skriver seg ut av bruddet med Marit Larsen.
ALBUM:
«You, you're fading away...» er de sødmefylte ordene som åpner Thomas Hellands femte album under navnet Thom Hell.
Det er kanskje hans mest personlige album, spekket med vemod og tristesse.
Og ja, det er tøffe tak når kjærligheten rakner.
Men mange finner også inspirasjon når kjærlighetssorgen overtar.
«Suddenly Past» kan oversettes med «Plutselig over» eller kanskje «Plutselig er det historie», og handler selvfølgelig om bruddet med artistkollega Marit Larsen for halvannet år siden.
Men - også om å finne kjærligheten på nytt.
Spark til Hell?
Tapt og funnet kjærlighet er et favoritt-tema innen de fleste musikksjangrer.
Jeg veit ikke hvor mye Larsens album «Spark» fra sist høst handlet om bruddet med Hell, men det kan virke som om nesten hver eneste låt på eksens «Suddenly Past» er dyppet i kjærlighetssorg - helt til den avsluttende tittellåten, som står i forsoningens tegn:
«It's not too late to be with someone new / all is suddenly past».
«Jeg trodde kanskje hun var den rette», heter det for eksempel i «When Will I See Her Again».
Og det er definitivt over.
«I feel nothing» synger Hell i «Time To Go».
«So, let's take a break, there's no need to fake / our relationship is gone», fortsetter han i såre, men luftige «Killing Me».
Men han konkluderer også i samme låt:
«This break up is clean».
Mer lystig, ihvertfall musikalsk, er «Tonight» og lette «So Many Wars», som er de to låtene som har størst hitpotensial.
Break up-album Musikkhistorien er full av break up-album.
Rosanne Cash og Rodney Crowell ga for eksempel ut hvert sitt, henholdsvis «Interiors» (1990) og «Life Is Messy» (1992).
Fleetwood Mac hadde to par i sin midte, og «Rumours» (1977) ble til mens begge gikk fra hverandre.
Men aller mest kjent er kanskje Bob Dylans «Blood On The Tracks» (1975), hans farvel til Sara Dylan etter 12 års ekteskap.
California
Nå var det Thom Hells tur, og han reiste langt for å forløse albumet.
«Suddenly Past» er spilt inn i løpet av tre uker i mars i fjor - i Los Angeles, California.
Det høres, for Hell har tatt med seg vestkyststemninga inn i studio.
Det bor mye Paul McCartney i Hell, men dette albumet virker vel så mye inspirert av vestkystgrupper som Eagles og Beach Boys - med et spesielt nikk til Brian Wilson.
Også trioen America kan høres i Thom Hells musikk, ikke minst i en låt som «Killing Me».
Intrikat Hell er kjent for sine melodiøse låter.
De er her, men han viser også en mer intrikat side av sitt musikalske jeg - som i den sinte og rocka «One Last Chance» og ikke minst i «As Long As», der en trommemaskin passer rytmen.
Som medprodusent er Hell blant annet medskyldig i Jonas Alaskas suksess med debutalbumet i fjor.
Her har han overlatt produsentrollen til Jason Falkner, som også produserte Magnets «The Tourniquet» i 2006.
De to spiller også alle instrumentene.
Falkner tar godt vare på Hells låtskrivertalent og utvikler det - slik at «Suddenly Past» framstår som et svært variert album.
Den store hiten er kanskje ikke der, men du verden hvor helstøpt det er.
I god Hell-ånd.
| 1
|
304730
|
Anmeldelse:Samtalebok med Liv Køltzow er verdifull og mangslungen
Dekker ikke over noe.
Påsken 2013 begynner Hans Petter Blad sine samtaler med forfatter Liv Køltzow.
Mellom dem ligger diktafonen.
Køltzow skal snart gjennom en ekstrem prøvelse.
Hun skal operere inn en elektrode i hjernen, for å få et bedre liv med diagnosen hun fikk i 2002, Parkinson.
Dette er den ytre rammen om samtaleboka «Å forsvinne i teksten».
Frem til 2015 snakker de to om Køltzows liv og forfatterskap i en dialog som spenner fra det personlige og privat avslørende, til det intenst litterære og reflekterte.
Denne postmoderne blandingen har en viktig gevinst:
«Å forsvinne i teksten» er ikke bare for spesielt interesserte eller skolerte.
Alle inviteres inn.
Liv og litteratur
Liv og litteratur
Innenfor denne grovstrukturen beveger samtalepartnerne seg fritt og uanstrengt.
De snakker inngående om å leve og skrive, før og nå.
Det litterære, private og politiske smelter sammen.
Køltzow forteller om syttiårenes ideologihysteri og trange rammer for litteraturen, om venner og ektemenn i Profil-gjengen, om metode og utvikling i eget forfatterskap.
Lengsel, sykdom og angst får også plass i den litterære og livsnære dialogen.
Palimpsest
Palimpsest
Dette er muligens også noe av grunnen til at bokas siste del oppleves som den minst relevante.
Her snakker duoen om Køltzows siste bok, årets rørende og rått virkelighetsnære «Melding til alle reisende».
Boka er i prosess da samtalen finner sted, og distansen til materialet er ikke ennå oppnådd.
Verdifull
«den voldsomme pendlingen mellom sterk selvbevissthet og en minst like sterk, blafrende, mindreverdighetsfølelse.»
Verdifull
Når noen av Blads spørsmål kan oppleves som overflødige, er det hovedsakelig fordi Køltzow selv er en glitrende forteller og tenker.
Hun er kunnskapsrik, reflektert, morsom.
Rå når hun vil, ofte selvutleverende, alltid ujålete og frittalende.
«Å forsvinne i teksten» er en verdifull og uhyre mangslungen bok, rik på skarpe betraktninger om liv og litteratur, form og identitet, språk og virkelighet, livskamp og trass.
| 1
|
304731
|
Tomprat
«Sex Tape» er verken pirrende eller morsom nok til å fortjene et stort publikum.
FILM: Annie (Cameron Diaz) og Jay (Jason Segel) ønsker å friske opp sexlivet etter ti års ekteskap og to barn.
De sender ungene til mormor og Annie dresser seg opp i rosa truse og rulleskøyter, men de får det ikke til før Annie foreslår at de skal lage en pornofilm på iPad-en.
Med en hårete klassiker fra 70-åra («The Joy of Sex») som veileder, kommer de endelig på gli.
Ved hjelp av diverse usannsynligheter i plottet blir den tre timer lange filmen lastet opp i «skyen» og delt med flere bekjente.
Annie og Jay legger ut på jakt etter alle «kopiene» og slik forløper resten av filmen.
Overtydelig
Én ting er å se utmattete småbarnsforeldre i 30-åra sette av tid til sex, etterfulgt av selvbevisste, mislykkede forsøk på å komme i gang med nevnte sexakt.
Noe helt annet er det når denne feilingen akkompagneres av oppjaget dialog om hvorfor de ikke får det til, mens de hele veien foreslår løsninger som den andre synes er kjempegode, men som mislykkes uten at det rekker å bli morsomt.
Det er noe gjenkjennelig ved disse næringsfattige «tell-don't-show»-dialogene.
Jeg har hørt dem før, i filmer der Jason Segel, Seth Rogen, Jonah Hill og resten av Judd Apatows disipler har det moro sammen.
Det er en form for kunstig «komedieprat» som alltid virker overflødig, samtidig som det gjøres skingrende tydelig at alt som sies er ment å være ustyrtelig morsomt.
Vi hørte det seinest i «Neighbors», med Seth Rogen og Rose Byrne, regissert av Nicholas Stoller, som har vært med å skrive manuset til «Sex Tape».
Lowe som høydepunkt
Den umorsomme dialogen gjennomsyrer filmen, men iblant vekkes lattermuskelen, gjerne i møte med andre rollefigurer, som venneparet spilt av Ellie Kemper og Rob Corddry, men filmens «høydepunkt» er en lengre sekvens hjemme hos en dobbeltmoralsk bedriftsleder, spilt av Rob Lowe.
Filmen setter få spor og jeg blir i stedet sittende og gruble over målgrupper og kulturforskjeller.
Mye sexprat og nakne rumper har gitt «Sex Tape» en kalkulert «R»-rating i USA (alle under 17 må ha med foresatte), mens norske sensorer har gitt den 11-årsgrense.
Uansett, den «vågale» komedien som Hollywood-sjanger kunne trenge en oppfriskning.
| 0
|
304732
|
Mer gotisk erotikk, synd og djevelskap
Britiske Cradle of Filth holder seg til oppskriften.
ALBUM:
Cradle of Filth cradler seg videre.
På godt og vondt.
På den ene siden er britene tro mot fansen, men samtidig må man legge mye godvilje til om man skal våge å påstå at deres niende album, «Darkly, Darkly, Venus Aversa» tetter noen hull som ikke allerede er fylt.
Det vil si flere allegorier over kjødets lyster, synd og djevelskap.
Musikalsk er det fremdeles storslått instrumentering, basstrommemaraton, hektiske gitarkappløp og en rikholdig palett av vokalvalører/karakterer som dominerer lydbildet.
Variasjonen justeres av større deler heavy metal, mindre goth og vise versa.
Cradle of Filth låter best når de lener seg mest på den første varianten.
«Lilith Immacualte»
| 0
|
304735
|
Slag på slag
Den besettende avhengigheten av én persons anerkjennelse skildres tett og nifst i «Whiplash» .
FILM:
Det er en forførelse på linje med enhver annen, mellom én som higer etter anerkjennelse og én som holder den sadistisk tilbake.
Trommeslageren Andrew (Miles Teller) er student ved en prestisjetung musikkhøyskole, en myk gutt med flakkende blikk som sier «unnskyld» for ofte, men med sultne og smått arrogante ambisjoner på vegne av seg selv og trommesettet.
Dirigenten Fletcher (JK Simmons) oppdager Andrew i et øvingsrom og inkluderer ham i sitt berømte og ettertraktede studentorkester.
Der holdes musikerne i musikalsk age og ute av mental likevekt, ved hjelp av tung psykisk terror og ufravikelige krav.
Nifs besettelse
«Whiplash» er en mørk, liten film som følger ett enkelt løp, og konsentrerer seg om ett enkelt, anspent, skjevt forhold, fylt av beundring, frustrasjon, sinne og gjensidig avhengighet.
Det handler om en nifse besettelsen som kan oppstå når én skala, én dominerende og uforutsigbar persons vurdering, blir dét som avgjør om en annen person føler seg verdifull eller mislykket.
For omgivelsene, den varme, enslige faren og den følsomme jenta han går ut med, er det åpenbart at Andrew er på vei i en usunn og ensporet retning.
Samtidig vet både han og Fletcher at den asketiske læreren, glattraket og alltid i jazzuniformen bestående av sorte jeans og t-skjorte, er en av ytterst få som hører nyansene i Andrews spill og kan gi ham tilbakemeldinger på hans eget nivå.
Så må han selv finne svare på spørsmålet om hans egen dømmekraft kan være like god.
Og om en mann som gjentatte ganger viser seg å bruke de personlige betroelse han lokker frem som et ledd i senere manipulasjoner, noen kan gang vil kunne bli annerledes, som studenten ikke klarer å slutte å håpe.
Nydelig Teller
Den unge regissøren og manusforfatteren Damien Chazelle er like intens og disiplinert som hovedpersonen sin.
«Whiplash» stuper rett inn i handlingen og skjærer vekk alt unødig sideflesk.
Arenaene er skyggefulle, klamme rom, øvingslokaler, små familieselskaper.
Når kamera iblant glir bakover og lar bildene sprekke opp i store konsertsaler, er det fremdeles bare de få på scenen som teller.
Publikum er en ansiktsløs masse i mørket.
Trommesettet og Fletchers mefistoaktige ansikt gløder, alt annet er grå distraksjoner.
Det er et filmspråk som er flott avpasset til den unge, søkende musikeren i sentrum.
Så er det likevel scener der han burde tøylet seg selv enda litt hardere, for der han rutsjer akkurat litt for langt i teatralsk retning og taper litt troverdighet.
JK Simmons er en av filmverdens pålitelige slitere, som i «Whiplash» får vist hva som bor i ham.
Mellom eksplosjonene og brølene holder Simmons klokt igjen, raseriet vises gjennom små, harde fakter og et ufravendt blikk.
En mulighet som denne er ham vel unt, og han er storfavoritt til å vinne årets Oscar for beste mannlige birolle.
Fletcher er en mur mot den flytende Andrew.
Teller er en av de fineste unge skuespillerne i Hollywood, og klarer å være sårbar uten å gi vekk for mye.
Det er liksom mulig å følge de skiftende tankene og følelsene hans når de lettantennelige håpene hans går på en ny skuffelse.
Det er nydelig gjort.
| 1
|
304736
|
Småslapt i Ekebergåsen
Ekebergrestauranten har fortsatt byens beste beliggenhet, men maten de serverer her var bedre før.
Ekebergrestauranten ligger som et smykke i åsen over nybyggene nede på Sørenga, med spektakulær utsikt over Oslos nye sjøside.
Funkisbygget er fortsatt i en klasse for seg, selv om en interiørarkitekt med sans for tidas gråfarger og funky belysning har fått tukle litt vel mye med det opprinnelige preget fra nyoppussingen i 2005.
Et viktigere spørsmål for våre spisevenner er likevel om maten er på nivå med de flotte omgivelsene.
Været var så fint at det fristet å prøve treretteren på utendørsmenyen, men Robinson og Fredag hadde bord inne i hovedrestauranten.
De hadde valgt «moderasjonslinjen» denne gang, framfor den mer eksklusive fine dining-verandaen med egen meny i etasjen over.
Restauranten har både à la carte-meny og en seksretters dagens meny, som man eventuelt kan plukke retter fra.
Da Robinson lurte på om han burde fleske til med hele menyen, sa kelneren at det var «veldig mye mat».
Menyen bestod av to forretter, to hovedretter og to desserter, fortalte han.
- Kanskje litt pussig at kjøkkensjefens meny ikke er sammensatt som en mer helhetlig komposisjon?
Det burde også stått i spisekartet hva den faktisk består av, sa Fredag, som hadde bestilt både forrett og hovedrett fra à la carte-menyen, mens Robinson tok sjansen på dagens meny.
Det begynte ikke så bra.
Fredags foie gras-terrine med svineknoke, kirsebærgelé og pistasjpuré var en liten skuffelse.
Svinekjøttet var trått, geleen i hardeste laget og det medfølgende kirsebæret kom fra glass.
Robinsons blåskjellsuppe, som kelneren hadde anbefalt på det varmeste, var påfallende grønn, og luktet av trøffel.
- Beklager, her har det skjedd en feil, sa kelneren.
Det viste seg at dagens suppe ikke var blåskjell likevel, men ei ertesuppe med trøffelolje og fritert skinke.
Som trøst fikk Robinson raskt et nytt glass av den syrefriske og typeriktige Sancerren fra Roblin, som kelneren forsikret ikke skulle komme på regningen.
Noe tilbud om å få retten han hadde bestilt, eller å velge noe annet, kom derimot ikke.
Suppa var grei nok, men kunne trengt mer av både salt og syre.
Da Robinson antydet at den nok hadde sittet bedre med et glass av Roederer-champagnen Fredag drakk til gåseleveren, kom kelneren raskt med et glass, samt uoppfordret et nytt til Fredag, som hadde fått sitt første fra en flaske som hadde vært åpen en stund.
Champagneglassene kom ikke på regningen i det hele tatt, og Sancerrren ble svært forsiktig kalkulert.
- Det er ikke noe å si på velviljen, men dette skrangler litt mye, konstaterte Robinson.
Vinen var ankommet først etter at forrettene sto på bordet, og brød dukket ikke opp før Robinson ba om litt til suppa.
Begge hadde valgt fisk til hovedrett.
Både Fredags breiflabb og Robinsons torsk var korrekt stekt, eller i hvert fall nesten.
Robinsons gode torskekjøtt flaket seg slik det skal, men skinnet skal være knasende sprøtt, ikke noe man legger fra seg i en liten rull på kanten av tallerkenen.
Fredags breiflabb kom med byggrynsrisotto, bondebønner og matelote-saus.
Robinsons torsk hadde følge av den samme sausen, med litt bacon i, en god match mot torskekjøttet.
Etter en munnfull grep både Robinson og Fredag til saltkaret, noe de ikke gjør ofte på restaurant.
- Det virker som om kokken er redd for å trå til med nok salt og syre.
Dette er helt ok, men uspennende.
Det mangler spenst og friskhet, fastslo Fredag.
Det samme gjaldt dessverre for dessertene, da de smått om senn dukket opp.
Fredag hadde sett fram til et syrekick, men sitronterten med grapefruktgelé og vaniljeis bød på skuffende lite motstand.
Robinsons kokos-brulée kom i rikelige mengder, men smakte for lite av kokos.
Og da espressoen kom på bordet, var den allerede lunken.
- Det er dessverre symptomatisk for kvelden.
At så lite av drikkevarene havnet på regninga viser at kelneren merket hvor det bar, men her bør nok noen heve ambisjonsnivået en smule.
Byens kanskje flotteste restaurantlokale fortjener bedre enn dette, fastslo Robinson.•
robinson&fredag;@dagbladet.no
Kongsveien 15
0193 Oslo
Tlf.:
23241200
Mat:
***
Service:
****
Miljø:
*****
Total:
***
5 forretter kr. 149-175
7 hovedretter kr. 150-295
6 desserter kr. 110-130
Dagens meny med 1-6 retter fra kr. 230-620.
Utemeny med pizza, småretter og dagens treretter.
Egen fine dining-meny kr. 600-750.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
304738
|
Nakenprat med Miss Amerykah
Det er ikke noe rart at Erykah Badu kler seg naken i sin siste musikkvideo.
Hun har alltid strippet sin soul til skinnet.
|||ALBUM:
Nusoul-dronningen Erykah Badu går nedover gata i sentrum av Dallas, Texas.
Mens hun går skreller hun av plagg etter plagg, tatoveringene kommer til syne, den trettini år gamle trebarnsmora trasker bortover i trusa før hun til slutt er helt naken.
Menneskene som observerer opptrinnet vet ikke helt hva de skal gjøre.
Noen begynner å plukke opp klærne, noen stirrer og noen later som om de ikke ser henne i det hele tatt.
Til slutt ender Erykah på bakken.
Skutt i hodet på samme sted som John F. Kennedy.
PotteplanterMusikkvideoen til «Window Seat» er en stille storm.
Akkurat som albumet låta er hentet fra.
«New Amerykah Part Two:
Return of the Ankh» er i utgangspunktet er oppfølgeren til «New Amerykah Part 1: 4th World War» fra 2007, men der forløperen var en sitrende og politisk knyttneve har « ... Ankh» blitt en hyllest til kjærligheten, familielivet, menneskeheten.
Med hjelp fra blant andre gode hiphop-/soulkompiser som James Poyser, ?uestlove, Shafiq Husein fra Sa-Ra Creative Partners og den avdøde produsentguden J. Dilla, har hun dyrket fram et organisk og fuktig lydbilde som dufter av hjemmebakst, potteplanter og fingermaling — uten at det blir trivielt.
Djevelen ligger tross alt i detaljene, og er det noe denne dama er god på (i tillegg til å skrive nydelige melodier, selvfølgelig), så er det å konsentrere seg om låtenes byggesteiner, rytmene, bassklaskingen, korsekvensene.
Det betyr at selv om du lar deg fortape i melodi, groove, stemning, kan du kjapt rives ut av transen med et «fy søren, for et fantastisk orgelriff!».
Og som vanlig legger hun ikke noe imellom, men lar lytteren komme tett, tett inntil, både når det gjelder tekst og melodi.
Sosial straffDa Erykah skulle forklare musikkvideoen til «Window Seat» fortalte hun at det handlet om den sosiale straffen man kan bli utsatt for når man bryter med akseptert gruppementalitet.
Takk Gud for at dama aldri har brydd seg et døyt om den slags.
| 1
|
304740
|
Danskene som våger å blande Elvis og Metallica
Men metal/rockabilly-blandingen smakte bedre før.
|||
ALBUM:
Det er ikke vanskelig å forstå appellen til danske Volbeat.
Da er det mer problematisk å finne frem tilde den gode musikken bak den effektive formelen.
Det går nemlig en grense for hvor mange ganger man kan skrive det samme riffet, synge den samme melodien og fremdeles fremstå som pulserende band fremfor bare en god idé.
Der kommer Volbeat til kort på sin siste plate «Beyond Hell/Above Heaven».
Fascinasjonen for nyere Metallica, Elvis, gyngende rytmer og rockabilly er som tidligere det bærende elementetet, sammen med en produksjon som er skreddersydd for å filleriste det meste.
Begrenset Platen er hakket mer poppa og en anelse mer balladetung enn de foregående.
Men selv om underlaget i flere av låtene sparker litt mer til høyre og venstre, ender det opp som mer av det samme for Michael Poulsen & co. Mye på grunn av Poulsen begrensede fraseringsrepertoar.
«Heaven Nor Hell» har en besnærende melodilinje, så besnærende at gjengen henter den frem allerede i neste låt «Who They Are», og det blir ikke siste gang den dukker opp i løpet av plata.
Prominente gjester Kreator-vokalist Mille Petrozza er et kuriøst gjesteinnlsag i «7 Shots», men det er Napalm Deaths Barney Greenway som virkelig får ristet løs med sin brølende snarvisitt i mandige «Evelyn».
I sum fremstår ikke «Beyond Hell/Above Heaven» som spesielt mye dårligere eller bedre enn forløperne.
Men resepten er temmelig velprøvd etter hvert.
| 0
|
304742
|
Anmeldelse:Murakamis to første romaner utgis nå på norsk.
Det er en god idé
Kunstneren som ung debutant.
Før 66 år gamle Haruki Murakami ble en av verdens mest leste forfattere, var han student, jazzentusiast og barinnehaver, og ikke jogger.
Denne tiden var betydningsfull for Murakami, for fortsatt vender han tilbake til disse temaene i bøkene sine.
Men hvordan skrev den yngre Murakami?
Det har vi nå endelig mulighet til å lese oss til i Pax' dobbeltutgivelse av hans to første bøker.
Ujapansk
Ujapansk
Murakami har ofte blitt kritisert for å skrive «ujapansk» av sine landsmenn, og i «Hør vinden synge og Flipperspill, 1973» kommer dette tydelig frem.
De beat-inspirerte bøkene kunne like godt vært satt til USA og i forordet forteller Murakami at han også begynte å skrive på engelsk da han fikk skrivesperre i arbeidet med den første romanen.
Den bedre andreboka
Den bedre andreboka
«Først da det skarpe morgenlyset hadde kommet og feid vekk mørket slik man børster av en duk, gikk han til sengs og sovnet, sammen med smerten som ikke hadde noe sted å dra.»
« «Hør vinden synge — Flipperspill, 1973» » Haruki Murakami
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag Pax Oversetter Yngve Johan Larsen Utgivelsesår
ISBN 9788253038049
Kjøp boken hos ARK
En ny stemme
En ny stemme
Og for de som ikke liker den «magiske Murakami» kan disse to bøkene være en fin måte å lese seg frem til at hans fortellerevne var slående helt fra starten, selv uten mystiske hendelser.
| 1
|
304744
|
Anmeldelse:Birger Emanuelsen kunne ikke bedt om bedre timing
Men dette gjør også svakhetene ved romanen hans klarere.
Birger Emanuelsen kunne ikke bedt om bedre timing.
Bare en måned etter plagiatskandalen i DN lanserer han sin tredje bok hvor jeg-personen blir sparket fra avisen på grunn av sitatjuks.
Men den gode timingen ender med å tydeliggjøre noen av bokas sentrale svakheter.
Jakten på det gode liv
«en av landets største aviser»
«med en blanding av passiv aggresjon og dårlig skjult seksualitet»
Jakten på det gode liv
Når Thomas' kreative sitering blir avslørt mister han jobben, og familien flytter dermed til sørlandsbyen de vokste opp i.
Annet perspektiv
Ved siden av Thomas har boka en annen hovedperson, torpedoen Nico.
Hans fortelling er i tredjeperson, og på dialekt, men den blir mer påklistret enn autentisk.
Annet perspektiv
Det eneste han har til felles med Thomas er at de begge var forelsket i samme dame.
«Historien om et godt menneske» hadde nok tjent på å holde seg til én av dem, nå får ingen av dem nok plass og overgangene blir brå.
Sprikende tekst
Sprikende tekst
«Men om en annen kvinne skulle stå med hans bankende lem i hendene?
Veie pungen hans, holde testiklene oppe som en fugleunge, og så — det gikk et frysende og varmt lyn gjennom ham — kanskje åpne leppene og sutte på ham?»
Kjent tematikk
Kjent tematikk
«Dette gjorde du helt alene, mamma.
Du var der med oss, og hadde ikke du vært der, ville ingenting vært der.»
Thomas? plutselige utbrudd, han kaller ordføreren «fitte» på åpen gate, og truer en afrikaner med hagle, er dårlig fundert.
Vi får aldri noen virkelig innsikt i hvorfor normalborgeren Thomas plutselig klikker, noe så sterke og utypiske handlinger krever.
Og dermed blir Thomas stående igjen ribbet for troverdighet, både som journalist og romankarakter.ANMELDELSE:
| 0
|
304746
|
Umiddelbar fuzzpop
Deerhunter girer opp på femteplata.
ALBUM:
Tre år etter glimrende «Halcyon Digest» er Atlanta-bandet Deerhunter tilbake med nok en plate som blir vanskelig å riste ut av øregangene.
Det betyr ikke at låtskriverne Bradford Cox og Lockett Pundt har gjentatt seg selv.
Sammenlignet med forgjengeren er «Monomania» langt mer energisk, rufsete og leken — ikke minst vokalmessig.
Fuzz og fengende melodier
De klare, tvinnende gitarlinjene fra sist dukker opp i spor som «The Missing», men den mer dvelende, klangfulle stemningen er i stor grad fraværende.
Derimot serveres vi psykedelisk, eksperimentelt skurr og fuzz side om side med uforskammet fengende melodier.
Stråler av overskudd
Spennet går fra oppstemt lo-fi-garasjerock i tittelsporet og «Pensacola» (sistnevnte med et ikke uvesentlig countryfraspark), til roligere øyeblikk i blant annet «T.H.M.», der en bløt gitarmelodi triller rundt fornøyelige, myke akkorder.
I «Dream Captain» og singelen «Back To The Middle» møtes det beste av det hele i to umiddelbare gullkorn av noen låter, som stråler av overskudd med sine lystige riff og naive melodier.
Albumet er i salg fra 3. mai.
Enn så lenge kan det lyttes til her.
| 1
|
304748
|
Tror du på mirakler?
«Miraklet i Lourdes» er en munter film på en minimalistisk måte.
|||
FILM:
Med et tydelig slektskap til filmskapere som Aki Kaurismäki og Roy Andersson, tegner Jessica Hausner fram en severdig film om den multippel sklerose-rammede Christines pilegrimsreise til Lourdes.
Lammet
Filmen åpner med at bordene i klosteret blir dekket.
Kameraet er stillestående og observerende.
Så setter pilgrimene seg til bords.
Deriblant mange syke, som har kommet til klosteret for å søke frelse og kanskje helbredelse i byens hellige grotter.
Christene har derimot reist fordi hun vanligvis sliter med å komme seg noe sted.
Her er hun en del av et program, får en pleier og får delta i sosiale tilstelninger, til tross for at hun er lammet fra halsen og ned.
Klassisk Filmen er satt sammen av en rekke stillestående tablåer, og vi følger Christine til messe, til utflukter og til sengs.
Klosterets ansatte enser nærmest ikke de pleietrengende, men er opptatt av sitt eget liv og sine trivialiteter, og det interessante med filmen er grensen mellom det å bli sett og ikke, det å være en del av flyten og ikke.
Lydbildet er preget av klassisk musikk, og det er tydelig at lyd er lagt på i postproduksjon, siden stemmene ofte ikke er i synk med leppebevegelsene - et irritasjonsmoment man kjapt bærer over med.
Ambisiøs Sylvie Testud spiller godt som den rullestolavhengige Christine, og får maks ut av de få midlene hun har til rådighet for å skape sin figur.
Hennes ansiktsuttrykk, hennes blikk, sier mer enn ord, og hun viser hvor mye følelser som ligger i et ansikt.
Transformasjonen Christine går igjennom er også strålende utført.
Jessica Hausner er ambisiøs med sin film og holder seg til streng minimalisme historien igjennom.
Det er en munterhet i filmen, men også en sorg og en kritikk, og mirakelet som alle har kommet for å oppleve, og som etter hvert finner sted, viser seg å være like mye en byrde, som en velsignelse.
| 1
|
304750
|
Ingen vet at Harry er død
Anne Lise Frøkedals gamle band spøker i bakgrunnen på I Was A Kings nye plate.
Det gjør ikke så mye.
ALBUM:
Sist I Was A King slapp plate, for halvannet år siden, eksisterte fortsatt låtskriver, gitarist og vokalist Anne Lise Frøkedals andre kreative utløp, Harrys Gym.
Et halvt år senere la de svært beklagelig inn årene, i ufortjent stillhet.
Ikke helt overraskende har det satt sitt preg på denne fjerdeplata til I Was A King.
Utskiftninger
Siden sist, da størrelser som Robyn Hitchcock og Norman Blake (Teenage Fanclub) var med, er besetningen nær sagt rutinemessig omstokket.
Bassist Ole Reidar Gudmestad er eneste gjenværende bidragsyter ved siden av Frøkedal og Frode Strømstad, den andre halvdelen av gruppas kreative kjerne.
På godt og litt vondt dekker «Isle Of Yours» et større musikalsk spenn enn forgjengeren.
Hovedtyngden av låtene ligger fortsatt i et duggfriskt landskap mellom forsiktig fuzza og mer pyntelig powerpop, vestkystrock og psykedelisk pop; et landskap bandet kjenner som sin egen bukselomme og håndterer upåklagelig.
Kjølig melankoli
Men flere av sporene har også dette stikket av kjølig melankoli som Harrys Gym briljerte i.
Ikke minst når Strømstad, ved forrige korsvei så godt som enerådende frontvokalist, overlater mikrofonen til Frøkedal, som i den flotte singelen «One Of Us».
Det gir en plate uten den entydige helheten fra sist - men låtene, de ville vi ikke vært foruten.
| 1
|
304755
|
Anmeldelse:Helene Uris nye ungdomsbok er vanskelig å legge fra seg
Når kjæresten slår.
«Alt for ofte, alt for lenge lot jeg som ingenting.
Jeg forstår ikke hva jeg tenkte på.
Jeg forstår ikke hvorfor jeg fant meg i det», tenker Elin i Helene Uris nye ungdomsroman.
Hun er sytten og har vært stormforelsket i Fredrik.
Fredrik er kjekk, omgjengelig, alle elsker ham.
Selv moren til Elin elsker ham.
Men gradvis går det opp for Elin at han ikke er så perfekt som alle tror.
Klassisk
Klassisk
Drivende
Drivende
Uri skriver enkelt og kontrollert.
Tempoet er høyt.
Unntaksvis skaper det noen litt brå kast i fortellingen, men stort sett etablererer tempoet, drivet og intensiteten, et sug i romanen.
Det gjør «Fordi jeg elsker deg» til en roman man nødig legger fra seg før siste side er lest.
| 1
|
304756
|
Sympati for djevelen
Den minimalistiske «Devil» viser en ny retning for M. Night Shyamalan.
Men det er langt å gå.
FILM:
For enkelte er det å bli fratatt lommepengene sine det beste som kan skje dem.
Etter ut-av-det-blå-suksessen med «Den sjette sansen» fikk M. Night Shyamalan, auteur med svermerier for det ullent åndelige og sans for det okkulte, nærmest blankofullmakt til å gjøre hva han ville med sine neste filmer.
Resultatet har vært stadig fetere og mindre flygedyktige kalkuner, sist den tungt vraltende «The Last Airbender».
Til tross for unison hånlatter fra kritikere verden over, har Hollywood fremdeles tro på at bare navnet til Shyamalan kan hypnotisere publikum til å ta plass i kinosalene.
«The Night Series» er en ny serie basert på ideer av Shyamalan, men skrevet ut og regissert av andre.
Og faktisk er det å låse Shyamalan ut av møterommet på denne måten det beste som kunne skjedd ham.
Den minimalistiske skrekkfilmen «Devil» er alt det «The Last Airbender» ikke er.
Men den er også, dessverre, ganske unifs.
Heisaction
Fem over gjennomsnittet usympatiske mennesker går inn i en heis i en skyskraper i Philadelphia.
Jeg sier ikke for mye når jeg røper at det er langt færre som til sist går ut av den.
Heisen stopper mystisk midt i bygget, lyset begynner å flimre, et diabolsk ansikt flakker over monitoren til sikkerhetsvaktene og snart flyter blodet.
Den latinamerikanske vekteren kryster krusifikset han har rundt halsen og lanserer teorien om at det er djevelen som er på ferde, og som har tatt bolig i en av de fem i heisen.
Men hvem?
Endefrem
Det er et helt kult premiss for en skrekkfilm, habilt gjennomført uten for mange fiksfakserier av regissør John Erick Dowdle.
Å joda, strykerne hyler skjebnesvangert på soundtracket og skyene samler seg uhellssvangert rundt Philadelphias skyline, men selve handlingen, spillet mellom de fem i heisen og de frenetiske anstrengelsene til politimannen Bowden (Chris Messina), som forsøker å finne ut hva som skjer og takle sin egen sorgtunge fortid samtidig, er skildret på en endefrem og ujålete måte.
Men om filmen aldri er kjedelig, er den heller aldri spesielt engasjerende, og en så transparent historie tåler ikke å etterlate noen løse tråder.
«Devil» har flere, og de er altfor åpenbare.
Den er en fiks liten skrekkflim som har en rekke sympatiske sider, og viser en mulig vei å gå for den tilsynelatende fortapte M. Night Shyamalan.
Men strengen må spennes litt strammere neste gang.
| 0
|
304758
|
Bandet som ikke ville spille radiopop
The Lionheart Brothers bruser innadvendt med fjærene.
ALBUM:
The Lionheart Brothers mer enn dyppet tærne i radiopopens klorstenkte badevann med minihiten «50 Souls and A Discobowl» i 2007.
Det var en slik sprudlende popøvelse som kanskje burde gitt dem en enda større crossovereffekt i det norske musikkmarkedet, men også en slik låt et band av Lionhearts tapning vil være dømt til å ta musikalsk avstand fra ved neste korsvei.
Ingen kan klandre dem for det heller.
«Discobowl»s albumkontekst «Dizzy Kiss» framstilte The Lionheart Brothers som et eventyrlystent og stilsikkert drømmepopensemble, tungt lent mot en 20-30 år lang tradisjon av blyg psykedelia og temperert støyrock.
Motivert gjenstridighet
I lys av dette blir det også noe lett forutsigbart, men samtidig forståelig over den toppmotiverte gjenstridigheten og langstrakte, ideologiske idérøktingen som finner sted på «Dizzy Kiss»-oppfølgeren «Matters of Love and Nature».
Ikke at dette er veldig gjenstridig som i «vanskelig tilgjengelig» eller som i «overdrevent innadvendt».
Men The Lionheart Brothers går ganske nådeløst til verks på dette albumet, som strekker sine seks låter/suiter over til sammen 40 minutters spilletid.
Streng start Den første halvtimen er påfallende strengt sammensatt, og det er først med den relativt lettbente singelen «The Desert» at gruppa slipper ned guarden litt.
«In The Woods» begynner slamrende, nesten 60-tallsgarasjete, med et repetitivt riff og svimlende psykedelisk miksing som brytes opp av de svale, flerstemte vokalpartiene som nå virkelig har vokst fram som et av gruppas beste kjennetegn.
Dette varer ikke mer enn fire og et halvt minutt, og sklir over i den mer krevende ti minutter lange «The Drift», som plukker opp riffrepitisjonsiveren fra førstelåten men backer den med et mer krautaktig lydspor.
Serena Jr For oss som, i aller mest positive forstand, har betraktet Lionheart som et slags Serena Maneesh Junior, har den sammenlikningen aldri vært mer relevant enn her: hoggende, blødende intensitet, nådeløs tidsbruk og flerrende partier av vokaler og effekter som driver langturen framover.
Hvorvidt framdriften er god nok, er en annen sak, men på rundt åtte minutter, da det synes som de fleste triksene er brukt opp, brytes stemningen opp med minimalistiske strykere, og det bygges bro inn mot den introverte, nesten gotiske folklåten «Singing Aura Lea», som kombinerer de nevnte kjennetegnende vokalharmoniene med rumlende tilbakelenthet og spiss støy.
«Mysteries» henter inn igjen en annen referanse som popper opp i bevisstheten underveis; den narkotiske, døsige stemningen og garasjefaktene til Spiritualized, og når de skjelvne gitartonene begynner å brodere mot slutten, er man sannelig ikke sikker på om det er meningen at lyssettingen er mørk eller fargesprakende.
Heismusikk i himmelen Etter en pust i bakken med «The Desert», det nærmeste vi kommer en «Discobowl» i denne runden, avsluttes årets første virkelig overbevisende og ustudert kompromissløse norske album på grandiost vis med «You Should Never Have Looked» - en slags heismusikk til himmelen, et svalt, sveipende stykke rulletekstmusikk med kjølig kvinnevokal, pseuderomantiske strykere og slamrende pauker.
I den grad man ser på dette som en vriompeisplate, så er den gjennomført i tråd med gruppas musikalske grunnideer og med et vennlig og forståelsesfullt smil om munnen.
Selv om det er den mest alvorstunge og mest personlige musikken gruppa noen gang har satt sitt navn på.
| 1
|
304760
|
Dette er rent slurv
Anspent og utroverdig om bitchy sjef og hundset assistent.
FILM:
Tror du fremdeles på kjærligheten?
Ikke det?
Det har i alle fall ikke blitt lettere med raden av anspente romantiske komedier som har preget filmåret 2009.
I «The Proposal» prøver Sandra Bullock og Ryan Reynolds å overbevise oss, samt amerikanske immigrasjonsmyndigheter, om at de er stormende forelsket.
De lurer ingen.
Bitchy Bullock spiller Margaret, den bitchy sjefen for et stort forlagshus i New York som står i fare for å bli deportert til hjemlandet Canada.
Hun truer sin hundsede assistent Andrew (Reynolds) til å inngå et proformaekteskap.
For å skape et troverdig bilde av seg selv som nyforlovet reiser de to på besøk til Andrews familie i Alaska.
Deretter følger et tyvetalls morsomheter basert på at den innsvingte og høyhælte Margaret snubler oppover en brygge som knapt er mer ujevn enn et New York-fortau og insisterer på å slepe Louis Vuitton-koffertene sine over stokk og stein og avvise alle som vil hjelpe.
«Hun er feminist», sier Andrew, som forklaring og unnskyldning.
Storfaktet Første del av «The Proposal» kunne vært skrevet av Sarah Palin på syre og betalt av turistkontoret i Alaska.
Ryan Reynolds begynner å få tak på denne typen komedier, og spiller med en lakonisk, likandes stil.
Men det hjelper lite når han og Bullock virker som om de er i forskjellige verdener.
Margaret-rollen er skrevet som en krakilsk parodi på anspenkte karrierekvinner, og spilles skjærende og storfaktet.
«The Proposal» er et av flere tegn på at Hollywood bør ta den krevende sjangeren romantisk komedie mer på alvor.
For dette er rent slurv.
| 0
|
304761
|
Anmeldelse:Tegneserienes historie presentert i superfart
En lettlest innføring i den niende kunstart.
En tegneserie om tegneserier?
Ideen er ikke akkurat revolusjonerende etter Scott McClouds banebrytende verk «Understanding Comics» fra 1993.
Men i norsk sammenheng er Øyvind Holen og Tore Strand Olsens prosjekt langt friskere:
De har laget en bok om tegneserienes historie i tegneserieform.
Kompetent bakgrunn
Kompetent bakgrunn
Petter har bursdag, bestefaren gir ham en tegneserie, og når Petter blir skuffet forteller bestefaren ham om tegneserier.
Snakkeboblene deres utgjør teksten, og slik blir stoffet lettere tilgjengelig.
Hulter til bulter
Hulter til bulter
Gjennomgangen av framveksten til moderne norske serier, med bladene Pyton og Norske Mad i spissen er veldig bra.
Dette er nær historie som det fortsatt er skrevet lite om.
Den norske nåtiden blir også presentert med et representativt utvalg av de viktigste norske seriene, og i tillegg kommer fokus på festivaler, nettserier, samt bladdøden, som bestefar sørger over.
« «Tegneserienes historie» » Øyvind Holen og Tore Strand Olsen (ill.)
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag Cappelen Damm Utgivelsesår
ISBN 9788202459604
Kjøp boken hos ARK
Inspirer til lesning
Inspirer til lesning
Spørsmålet er om boka vil være mer interessant for voksne enn for unge.
Uansett, «Tegneserienes historie» er en god og lettlest innføring i den niende kunstart.
| 1
|
304764
|
Grovt overvurdert
Genierklærte Japandroids er late låtskrivere.
ALBUM:
Japandroids består av to kanadiske menn, en på trommer og en på gitar (begge synger), som spiller garasjerock av den sleivete, intense, enkle og fuzzbefengte sorten.
Tekstene er nesten påtatt banale, som om gutta er oppslukt av tanken om at livet skal være så enkelt og utvetydig som det vitterlig ikke er.
Denne pisspreikfrie, men likevel romantiske rett-på-sak-holdningen hadde vært atskillig mer innsmigrende dersom den ikke hadde blottlagt en del fordømt lat låtskriving, som når de i tre av de fem første sangene gjentar den samme manisk oppramsende vokalmelodilinja, bare med omgjort tekst, eller når ryggraden til den avsluttende dronen «I Quit Girls» ganske enkelt er åpningsriffet til Arcade Fire's «Wake Up» med vrengen skrudd opp til elleve.
Et par treffere er her, for eksempel «Rockers East Vancouver», men hvorfor et nærmest samlet internasjonalt anmelderkorps har hyllet denne skiva som noe genialt er temmelig uklart.
| 0
|
304768
|
Valkyrien Allstars går nye veier
Album nummer fire er mer visepreget.
ALBUM:
Tittelen på Valkyrien
Allstars' fjerde album skal neppe tas bokstavelig.
De sier neppe takk og farvel med det første, men tittellåten på albumet, «Farvel slekt og venner», en tradisjonell sang i en smådyster Daniel Lanois-liknende produksjon og med en noe omarbeidet melodi, er noe av det flotteste jeg har hørt med dem.
Arven Den understøtter bandets oppgave her i verden, å forene norsk tradisjonsmusikk med elementer fra popen og rocken.
Norsk folkemusikk trenger band som dette, så får enkelte purister bare mene at det er å besudle tradisjonsmusikken.
Men det er heldigvis lenge siden hardingfelespiller Sigbjørn Bernhoft Osa fikk kjeft for å menge seg med langhåra popmusikere.
Viseorientert
Når det er sagt, så er dette kanskje det minst feleorienterte og mest viseorienterte albumet til Valkyrien Allstars - elegant produsert av bandet sjøl sammen med Bugge Wesseltoft og Bård Ingebrigtsen.
Det kan ha sammenheng med at dette er første album uten felespiller nummer tre, Ola Hilmen, som var med fra starten.
Gammelmodige
Mange av låtene er signert bandets felespillere Tuva Livsdatter Syvertsen og/eller Erik Sollid.
Men også de nyskrevne tekstene er ganske gammelmodige og skillingsviseaktige, og kunne gjerne vært skrevet for et par generasjoner siden.
Moderne musikk i gammel ånd!
Olav H. Hauges dikt «Vågar du» har fått en ny melodi av Sollid - som synger sammen med Syvertsen på et annet høyepunkt på albumet.
| 1
|
304770
|
«Det er snikende ubehag forkledt som kos»
Livskriser på HBO.
En livskrise er egentlig bare en mulighet.
Så fremt jobben din er å lage drama, altså.
Var-dette-livet-førtiårskriser, å-nei-jeg-er-midt-i-tjueårene-hvor-vil-jeg-med-livet-mitt-kriser og etablert/uetablert-og-noen-og-tredve-kriser er alle takknemlig materie i så måte.
I komidramaet «Togetherness» er det den sistnevnte varianten som skal til pers.
Brett er sliten småbarnsfar og misfornøyd med jobben som lydingeniør i Hollywood.
Kona Michelle (Melanie Lynskey) har sviktende sexlyst og tafser på tufsa til «Fifty Shades of Grey».
Kompisen Alex (seriemedskaper Steve Zissis) er lubben og i ferd med å gi opp ikke-karrieren som skuespiller når han kastes ut av leiligheten og må flytte inn på sofaen til Brett.
Der faller han for Michelles søster Tina (Amanda Peet), som leier ut hoppeslott og sliter med å finne seg en kar.
I utgangspunktet ser det altså litt gråpapir ut, men med brødrene Mark (som spiller Brett) og Jay Duplass på regi og manus er det likevel all grunn til å følge med.
Mumlebrødre
Det som skiller brødrene fra hopen er en særegen evne til å skape rollefigurer man kan relatere til og bli glad i, ofte en direkte gevinst av god og morsom dialog som føles levd heller enn skrevet.
Slik de også har vist i filmer som nydelige «Cyrus» behersker brødrene en type dempet fortellingsflyt (både Linklaters «Boyhood» og fjerde sesong av «Girls» er inne på noe av det samme) hvor små tråder og detaljer betyr mer enn store gester og klart markerte vendepunkter.
Estetikken deres har gjerne blitt beskrevet som «mumblecore», uten at det egentlig er noe fullgodt uttrykk.
«Togetherness» er alt annet enn ufarlig mumlefjernsyn.
Det er snikende ubehag forkledt som kos, møysommelig bygget opp episode for episode.
Kamuflert
Ofte er problemene beint ut patetiske, som et hoppeslott som nekter å reise seg eller lyden av en coyote som ikke faller i smak, men i bakgrunnen ulmer alltid mistanken om at livet og drømmene er forspilt.
Et bedagelige tempo og en mangel på harde kanter i et uglamorøst og innbydende Los Angeles kamuflerer hvor dypt vann rollefigurene egentlig befinner seg på.
Når man får øye på det, er det for sent, både for dem og seeren.
Den første sesongen runder av i en stillferdig eksplosjon (James Blake-tonsatt, selvsagt) som kan få noen og enhver til å reise seg fra sofaen og rope mot skjermen.
| 1
|
304771
|
Pastadøden på Oslo S
Kristiania Bar og Café i Østbanehallen har et flott lokale.
Resten er et sorgens kapittel.
-Noe fundamentalt talentløst later til å hvile over Kristiania Bar og Café, freste en irritert Robinson og plasserte gaffelen på tallerkenen med mine som om den hadde gitt opp og nå ble stedt til hvile for godt.
Fredag ante hva som ville komme, og tok ikke feil.
-Dette kafébesøket er ikke, gjentar ikke vellykket, smalt det fra den andre siden av bordet.
-Elendigheten begynte med de håpløse nettsidene der en for lengst utgått meny fra 2007 liksom skulle være til nytte, og den fortsatte da vi kom hit og ble stående i døråpningen.
Ikke en eneste av servitørene syntes at det var noe å bry seg med, til tross for at det nesten ikke er andre gjester her.
-Men vi fikk jo mat til slutt, da, sa Fredag forsiktig.
-Ja visst.
Men ikke før vi ved selvtekt hadde sikret oss et par menyer og etter hvert oppnådd servitørkontakt.
Og nå viser «kyllingpasta» seg å være en haug med overkokt penne og noen smakløse kyllingbiter i tynnskvipete fløte- og hvitvinssaus.
Jeg kan medgi at smaken på sausen, estragon og løk, er ok, men ellers?
Glem det, tordnet Robinson, og vendte blikket opp mot basunenglene som pryder Østbanehallens sjøvendte storstue.
-Always look at the bright side of life, sa Fredag lakonisk.
-Det kan ikke nektes for at dette er et fint og særpreget kafé-lokale, og hamburgeren min er faktisk ikke så verst.
Selv om den altså egentlig er ei høy kjøttkake med smaksfri ost, ganske vellykket stekt bacon og en husets burgerdressing som smaker lettrømme med tomat- og grillsaus.
Salaten er vel også av den mer hurtigsnekrete typen, to tomatbåter og noen grønne blader, men de stekte potetbåtene var riktig gode.
-Bra for deg, men det hjelper ikke meg, sa Robinson.
-Og jeg blir ikke i bedre humør av å se ut på Plata og en steinørken full av plankegjerder og bråkete anleggsarbeid.
For å si det som det er, så er for øyeblikket ikke dette stedet noe godt alternativ, selv ikke for en rask øl-og-avislesning på utsiden en blank soldag.
Akkurat det retter seg forhåpentligvis når anleggsarbeidet en eller annen gang er over og vannet i fontenen skrudd på igjen, men inntil det...
I påvente av regningen ble de sittende og filosofere over hvorfor ett av hoved-stadens mest karakteristiske kafélokaler ikke framstår mer innbydende og kulinarisk fristende.
-Kanskje fordi eierne har innsett at et spisested på Oslo S aldri kan bli noe annet enn et venterom med servering, foreslo Robinson.
Fredag nikket.
-Da er kanskje en meny med fire frokostretter, ei suppe, et par salater og noen enkle småretter og hovedretter det riktige nivået, kom det.
-For større grupper tilbyr kafeen tapas eller tre retters meny, men da er det to dagers forhånds-bestilling, så det er ikke akkurat noe for bråsultne.
Men uansett ville stedet vinne ganske mye på å heve nivået på mat og ikke minst service noen hakk.
Da ville kanskje lysten til å komme tilbake hit overskygge skrekken ved tanken på eventuelt å måtte det.
Kom, vi kan sikkert betale på vei ut...
| 0
|
304772
|
Arrangementene er detaljrike og spekket med finesse
Blood Command med raffinert punka pop.
ALBUM:
Det har vært mye ekthetsmas rundt bergensrockerne Blood Command.
For den harde kjernen av punkere og hardcore-entusiaster blir muligens popreferansene hakket for påtrengende.
På den andre siden burde kanskje folk være ferdig med å kredskule på hverandre i 2012.
Gode låter og god lyd
Problemstillingen er uansett underordnet all den tid bandet skriver gode låter som her.
Blood Command har åpenbart jobbet mye med lyden siden den mer intuitive debuten «Ghostclocks».
Det låter hardt og stort, uten at det blir for karakterløst og striglet.
Arrangementene er detaljrike og spekket med finesse, noe som gir midtfingerrockere av typen «March of the Swan Elite» og poptilbøyeligheter som «High Five For Life» litt ekstra å tygge på.
Mer variert
Vokalist Silje Tombre har mer å spille på denne gangen, noe som bidrar til større variasjon i uttrykket.
«Funeral Beach» er et godt rockealbum, uavhengig av musikkpolitisk tilhørighet.
| 1
|
304773
|
Hat spillerne, ikke spillet
Verken Affleck eller Timberlake er forføreriske nok i «Runner Runner».
FILM:
Lite er så avslappende som å se andre i livsfare.
I «Runner Runner» er det Justin Timberlake som knytter farligere forbindelser enn han først tror.
Han er collegestudenten og pokerbegavelsen Richie som oppdager et hull i systemet til nettpokerkongen Ivan Block (Ben Affleck) og går til konfrontasjon.
Kongen frister den ivrige knekten med gylne og dollargrønne fremtidsutsikter.
På null komma tre blir pokerspillet en metafor i tillegg til et motiv:
Det handler om innsatsen som blir stadig høyere, gevinsten som synes å komme stadig nærmere, og frykten for at Huset vil vinne, igjen.
Og det handler om å kaste seg i tide.
Det gjør såklart ikke Richie.
Vaselinglans
Det er ikke bare pengene som lokker, det er også en hoftevuggende og trutmunnet Gemma Arterton.
Det er som om «Runner Runner» sees gjennom et glinsende vaselinlag.
Sensualiteten er oppstilt og insisterende.
Åstedene er yachter, nattklubber og luksuriøse hotellrom, der Timberlake og Affleck beveger seg oppsiktsvekkende usmidig.
For castingen er det største problemet her.
Det er synd en solid regissør som Ben Affleck og en dreven artist som Justin Timberlake ikke klarer å slippe filmstjernedrømmen.
Ingen av dem er gode nok.
Trestubbe
Affleck har noe tregt og trestubbeaktig over seg som skuespiller, noe som blir spesielt tydelig i en rolle der meningen åpenbart er at han skal være en dragende Mefisto.
Timberlake er heller ikke troverdig.
Det er fullt mulig å gjøre fine filmpersonligheter av karismatiske artister, men som regel fordrer det at de får roller de kler, da de ofte har mer utstråling enn rekkevidde.
Kanskje er det Timberlake som burde spilt kriminell mesterhjerne, og slik få brukt den naturlige selvtilliten og autoriteten han har med seg på scenen.
Det er han som burde vært forføreren.
Som ren krimintrige er «Runner Runner» habilt håndverk fra «The Lincoln Lawyer»-regissør Brad Furman.
På pokerbordet er det også en kabal, og den går pent opp til slutt.
Men selve spillet, og spillerne, burde i større grad klart å smitte publikum med sin hunger etter høye innsatser.
Ved en feil fikk «Runner Runner» terningkast fire på trykk i dagens avis.
Det riktige terningkastet er 3.
| 0
|
304774
|
Sober Albrigtsen-debut på norsk
Gir liv til Jim Croces sanger i nordnorsk språkdrakt.
ALBUM:
Jim Croce døde i ei flyulykke da karrieren akkurat hadde tatt av, så langt tilbake som i 1973.
Han ble bare 30 år gammel, men rakk å gi ut et duoalbum med kona Ingrid og to soloalbum mens han levde, Bare det faktum at amerikaneren nå er oversatt til norsk, eller for å være helt korrekt til nordnorsk, er ei stor stjerne i boka til Steinar Albrigtsen.
Første på norsk
Han har gitt ut en rekke album i flere sjangrer siden albumdebuten «Alone Too Long» i 1990, som solgte i 180 000 eksemplarer.
I tillegg er det blitt duoalbum med amerikaneren Tom Pachehco og barndomskamerat Jørn Hoel.
Hvis man ser bort fra spesialprosjekter, har han aldri gitt ut plate på morsmålet.
Når resultatet er blitt så bra, må det være lov å spørre «hvorfor ikke før?».
Førsteopplaget inneholder for øvrig en bonus-cd med de samme sangene sunget på engelsk av Albrigtsen.
Dermed kan du sjøl se hvor godt han treffer med sine norske versjoner.
16 år Albrigtsen var bare 16 år da Croce døde, men amerikaneren har åpenbart satt så dype spor at han har gjort det til et prosjekt å gjøre ham mer kjent i Norge.
Og — han har virkelig lagt seg i selen for å yte Croces tekster rettferdighet og plassere dem i en god nordnorsk språkdrakt.
Der det har vært nødvendig, har han skrevet om og tilpasset tekstene slik at de klinger godt — uten å fjerne dem fra det som har vært Croces idé.
New York blir Oslo Slik Albrigtsen framfører dem, virker det derfor logisk at Alabama blir til Tromsø, at New York blir til Oslo og at sentralborddamen blir byttet ut med 1880:
«Operator, could you help me place this call You see, the number on the matchbook is old and faded She's livin' in L.A.
— with by best old ex-friend Ray A guy she said she knew well and sometimes hated»
blir i Albrigtsens versjon til:
«1880, hei kan du hjelpe mæ litt no Æ har et nummer her, som ikkje virke
Ho bor i Kristiansand — med min beste eks-venn, han Jan
En fyr ho sa ho kjente, men ikkje likte»
Albrigtsen har valgt å være tro mot Croces sanger også musikalsk.
Lydbildet ligger tett opptil originalen, et enkelt komp med akustiske gitarer som toneangivende ved siden av forsiktig bruk av piano/orgel, trommer/perkusjon, dobro/weissenborn og trommer/perkusjon — og med to store streker under Richard Gjems for hans munnspilltoner og Olav Torgeir Kopsland for steelgitarspillet.
Sistnevnte bidrar blant annet på singelen «Torsdag», som er blitt en fengende countrylåt som allerede kan høres på NRK P1.
Albrigtsen gjør ikke noe forsøk på å etterlikne stemmen til sitt forbilde, men synger sobert og behersket, uten geberder - med en melankolsk undertone.
Uten Leroy Brown
De fleste av Jim Croces mest kjente sanger er med, men pussig nok er verken hiten «Bad Bad Leroy Brown» eller tittellåten fra hans solodebut «You Don't Mess Around With Jim» med på albumet.
Til gjengjeld har Albrigtsen tatt tak i «Age» fra duoplata med Ingrid fra 1969 (riktignok spilt inn på nytt på «I Got A Name» i 1973):
«I have traded love for pennies, sold the soul for less Lost my ideals in that long tunnel of time And I've turned inside out and around about and back and then Found myself, right back where I started again»
er i Albrigtsens gjendiktning blitt til «Telbake igjen»:
«Har sælt må sjøl for penga, sjela følgte me Mesta deinn æ va, i en lang tunnel av tid
Har snudd innsida ut, og rundt og rundt har dansen gådd
Og fra da æ våkna va æ her — telbake igjen»
| 1
|
304776
|
Slike jenter, det vil nye Norge ha
Kaja Gunnufsen bruker sitt uperfekte selv for alt det er verdt.
ALBUM:
Med fare for å påkalle «hvorfor i alle dager trekker hun inn det?»-reaksjoner: Kaja Gunnufsen er antitesen til Tone Damli, og alt hun representerer.
Der Tone smiler forførerisk til kamera på coveret sitt, blingser Kaja med overlegg.
Der Tone synger ufarlige tekster i minimalt med klær, er Kaja påkledd, men skriver til gjengjeld direkte og personlig om sex, kjærlighet, og alt som kan være vanskelig med det.
Det er skikkelig, skikkelig kult.
Bittersøt hverdagspop
25 år gamle Kaja fra
Ås er rett og slett usedvanlig flink til å sette enkle ord på ting som kan føles ganske komplisert.
I stor grad handler det om å være ung og singel og heller ville ha kjæreste, og en hel del om selvbildet som følger med:
«Jeg har begynt å trene / for å bli en av de pene / Men faen, Kaja / du er / fortsatt alene», synger hun i «Faen ta».
Hun gjør det med en lys og sval stemme, til musikk som på samme måte som tekstene er florlett melankolsk, bittersøt og ujålete.
Akustiske og skarpe, dempede gitarer, piano og fyldige synther er skrudd sammen i studioet til Kenneth Ishak (Beezewax, Heyerdahl), til en romslig og delikat helhet.
I den nevnte singelen tar det form av et slags møte mellom tidlig The Cardigans og deLillos, mens det mykt spretne, The Whitest Boy Alive-aktige rytmekompet i «Høst» får gjesterappinga til Yoguttenes Handerre Linni til å falle helt naturlig på plass.
«Borghild» er et annet høydepunkt, mykt gyngende og innhyllet i Kurt Vile-disig gitarklang, sammen med synthpopvarianten «Nattønsket».
Ny livssituasjon
Sistnevnte låt ble på forrige ukes Bylarm-konsert introdusert med at Kaja hadde fått seg kjæreste, noe som kanskje ikke var helt ideelt med tanke på temaet hun så langt har hatt i fokus.
Men det skal nok bli ting å skrive om i et forhold også, forsikret hun.
Skal man dømme etter låtas skildring av den yre, men samtidig skumle første forelskelsen, kommer det til å gå helt fint.
| 1
|
304781
|
Mektig popkunst fra Ane Brun
Går nye veier på sitt fjerde album.
ALBUM:
Ane Brun, født i Molde og bosatt i Stockholm, skulle spilt inn «It All Starts With One» i 2010, men måtte utsette det på grunn av samarbeid med verdensartister som Peter Gabriel og Ani DiFrancio.
Et luksusproblem, altså.
Bonus
Men her er det, hennes fjerde studioalbum - i en de luxe-utgave med en ekstra cd med åtte spor, hvorav én er et liveopptak og tre er coverlåter.
Jeg har valgt å forholde meg til standard-cd-en på ti spor, også fordi det ville være urettferdig å trekke for at bonus-cd-en har et par låter som vi strengt tatt kunne klart oss greit uten.
Det er likevel en bonus-cd man blir glad i, kanskje mest fordi den har noe løssluppent og upretensiøst over seg.
Den er dessuten enda mer nedstrippet.
Det musikalske bakrommet, i tillegg til Bruns fantastiske stemme, fylles stort sett av Martin Hederos' lune og kontrollerte pianotoner.
Trenger tid
For deg som mener Ane Brun er best når hun synger intense og bitende kjærlighetssanger som «My Lover Will Go» (2005), kan «It All Starts With One» by på utfordringer.
Det er et modig steg hun tar, og hun gjør det ikke lett for lytteren.
Det er hennes privilegium, og det resulterer i stor tonekunst - også takket være produsent Tobias Fröberg.
Albumet er med andre ord ikke like umiddelbart som Bruns tidligere utgivelser, men den som lytter vil ha igjen for å bruke tid på det.
Og - om du lytter til Ane Brun for første gang - vil det umiddelbart slå deg at det er lenge siden du har hørt en mer særegen vokalist.
Stemmen hennes er skjør, sårbar og insisterende, og hun er en av ganske få artister som evner å bruke stemmen som et instrument.
Kabaret
Og - aldri har du hørt henne synge som i «Do You Remember», som har et anstrøk av kabaret over seg - og der den svenske folkduoen First Aid Kit korer.
Det er den eneste låten på dette albumet hvor du hører en bassgitar (Peter Morén fra Peter, Björn and John) - i tillegg til tre trommer!
Luftig
På de andre ni klarer hun seg uten, for eksempel kan ei basstromme eller to eller et keyboard fungere minst like bra.
Gitarer høres bare unntaksvis.
Dette bidrar også til et særdeles luftig lydbilde, og du tenker slett ikke over at det mangler noe når du for eksempel hører «Whatever Happened With You And Him» med 13 «dramatiske» strykere.
«Worship» høres ut som den kunne vært hentet fra ei plate med lo-fi-guruer som Bonnie «Prince» Billy eller Devendra Banhart, særlig på grunn av José Gonzáles' medvirkning på vokal.
«One» er inspirert av revolusjonen i Egypt.
Igjen står trommer og perkusjon sentralt, ved siden av Hederos' piano.
Ja, «it all starts with one», og i dette tilfellet heter hun Ane Brun.
Ane Brun spiller på Sentrum Scene i Oslo 6. oktober.
| 1
|
304785
|
Stjernesus over Oslo
Grefsenkollen har vært kritikerrost siden oppstarten.
Nå svirrer ryktene om at stedet er blitt enda bedre.
Robinson og Fredag bestemte seg for å sjekke.
Robinson var litt furten fordi spiseparet ikke bestilte vindusbord sist gang de besøkte restauranten på Oslos tak.
Den feilen gjør man ikke to ganger.
-Se på utsikten, hvisket Fredag begeistret.
Servitøren ga en elegant gjennomgang av dagens sjuretter, som også kan reduseres til valgfri fem- eller treretter.
-Alt høres fantastisk ut.
Det må bli alle sju, sa Fredag, fortsatt høy på utsikten som badet i seinsommersola.
Først ut var en slags sjømatsymfoni.
Hver rett akkurat så liten at den bare rakk å tirre sansene.
En mild gresskarsuppe med kongekrabbefylte tortellini, skagensalat med nykokte reker, blåskjellpudding og en liten munnfull ishavsrøye.
Og til slutt røkt ål.
-For en start!
Jeg kan ikke vente på fortsettelsen, sa Robinson.
Til bordet kom to små kunstverk.
Aldri har laksetartar sett så lekkert ut.
De fine, rå fiskestykkene ble servert med østersmajones, kaviar og agurksorbét - milde, men berikende smaker som løftet laksen i sin hovedrolle.
Med knust crostini og rå reddik knaste det også litt mellom tennene.
I glasset duvet en frisk og syrlig Riesling, tyske Balthasar Ress.
Laksen ble avløst av gourmetklassikeren kamskjell.
Denne gangen med blomkålskum, spinat, løyrom og sprøstekt mandel.
Kjøttdelen av menyen ble innledet med en rett med langt mer schwung over:
«Pytt i panne de luxe».
-Dette er jo helt rock'n'roll, gliste Robinson.
På tallerkenen lå kjøkkensjefens egen vri på den trauste resteretten.
Her var vaktelspeilegg, kapers, rødbeter, løk, potet og svinekjøtt.
-Kjøttet er mørt og saftig.
Det beste jeg har smakt fra dette dyret, roste Fredag.
Utenfor falt mørket over byen.
Lysene fra husene funklet som ørsmå stjerner langt der nede.
Og fra kjøkkenet kom det enda flere stjerner.
Til bordet kom høvlet foie gras akkompagnert med en søtlig vin fra Alsace.
For å balansere den fete leveren tryllet kjøkkenet fram salt lakrisgelé og søtlige gulrotbånd.
-Lekent med lakris og lever.
Og valnøttkjeksene skaper en perfekt, sprø kontrast, konkluderte Robinson.
-Nå er jeg utrolig spent på hovedretten.
Hvordan skal de toppe dette, spurte Fredag.
Lammeretten så ganske ordinær ut:
Lår og carré med jordskokkpuré og brokkoli.
Fettet var sprøstekt og gyllent, kjøttkjernen rosa og delikat.
-Mmm...mørt, sa Fredag bak lukkede øyne.
-Dette er lammekunst, supplerte Robinson.
-Jordskokkpureen er fløyelsmyk og mild og framhever den viltaktige smaken fra lammet.
Perfekt var også vinen, en ren og elegant Langhe Nebbiolo fra Piemonte.
Avslutningen nærmet seg.
-Det er noe som skurrer, sa Fredag og fikk et spørrende blikk i retur fra spisepartneren.
-Norah Jones skurrer.
Ikke at jeg har noe imot den behagelige stemmen, men hun passer bedre på en ujålete kafé eller i tv-studioet til Skavlan.
Tenk om de kunne lagt like mye kjærlighet i musikken som i vinvalgene.
Spiseparet fikk et rikelig utvalg oster og aprikoskompott med en anelse chili.
Så kom en liten kule snøfrisksorbét med solbær og kløversyre, før den søte hovedrollen ble servert: Karamellganache.
-Dessertkokken er et funn!
Konfektkaken av karamell er balansert med søtt, salt og syrlig:
Rødbet, havsalt og kirsebær.
Ryktene skal som nevnt ha det til at Grefsenkollen karet til seg de beste fra Bagatelle da stjernerestauranten stengte dørene i vinter.
Kjøkkensjefen, Steffen Hansen, er den same som ved oppstarten i 2008.
Men nå har han blant annet fått selskap av vinekspertene Robert Lie og Andreas Søberg.
Til sammen har de tre en imponerende merittliste fra blant annet Bagatelle, Oscarsgate, Oro, Statholdergaarden og flere stjernerestauranter i London.
-Et superlag - som fortjener Michelin-stjerne, konkluderte Robinson og Fredag.
| 1
|
304788
|
Sørstatsflagget vaier fortsatt
Lynyrd Skynyrd hever fanen, men vi har hørt det før.
ALBUM:
Det er intet mindre enn imponerende at Lynyrd Skynyrd fortsatt leverer såpass bra - hver gang - sjøl om klisjeen ofte er farlig nær.
Gary Rossington er eneste gjenlevende medlem som har vært med siden starten rundt 1965, først som My Backyard og ganske raskt som Lynyrd Skynyrd (uttales Leh-Nerd Skin-Nerd).
Sjølironi
Det kan nok ligge mye sjølironi i tittelen «Last Of A Dyin' Breed».
For - hvis du ser stort på det er det ikke mange kjente band igjen, med unntak av Allman Brothers Band, Govt.
Mule, Drive-By Truckers og en del rocka countryband, som holder sørsatsrocken levende.
Og - hvis man skal høre sørstatsrock, hvorfor ikke få det fra originalene?
Det er ikke mange som gjør det bedre.
Florida-bandet har holdt på med dette i snart 50 år, og de kan sikkert holde på i mange år til.
Ni medlemmer
Bandet har ni medlemmer, og kjernen i dag er gitarist Rossington, vokalist Johnny Van Zandt (fra 1987) og gitarist Rickey Medlock (tidligere frontmann i Blackfoot og med fra 90-tallet), som skriver de fleste låtene - ofte med en eller to støttespillere til.
Sist ankomne i bandet er Johnny Colt, bassist fra Black Crowes.
Ett av kjennetegnene til bandet er de tre gitaristene, det som gjerne kalles «the three-guitar-attack».
De låter altså som de alltid har gjort, og de kan sin powerballade fortsatt.
Her heter de «Ready To Fly» (dette albumets «Free Bird-øyeblikk») og «Something To Live For», mens jeg har seriøse problemer med oppbyggelige «Start Livin' Life Again».
Glimrende åpning
Tittelsporet, som også åpner albumet, er derimot det beste du kan få av sørstatsrock i dag - en kreativ, riffsterk godbit med alle triksene, som hentet ut fra «Southern rock for dummies»-boka.
Men allerede fra låt nummer to ligger klisjeene på lur, både tekstlig og musikalsk.
Og sjøl om det låter aldri så bra, går det samtidig for mye på tomgang og i gamle, opptråkkede spor.
«Hørt det før»
Men jeg kan tenke meg mange ting som er verre enn å lytte til en time med fanebærerne Lynyrd Skynyrd.
| 0
|
304792
|
«En ny favorittlåt hver dag»
Og Fredrikstad-bandet Tellusalie byr på hele 18 stykker på sitt glimrende tredjealbum.
|||
ALBUM:
Sikkert en tung uke for mange i Fredrikstad, men det er bare å glemme nedrykket nå.
Byens beste band er nemlig ute med en glimrende tredjeplate, med Knut Schreiner tilbake som produsent.
Tellusalie spiller også denne gang «bare» real folkrock med piano, gitarer, trommer og munnspill — en sjanger som ikke kjennetegnes av betydelige overraskelser eller ubetydelige inspirasjonskilder.
Særegen snert
Hele 18 låter kan også virke noe overveldende på papiret.
Hvordan skal nå dette gå?
Men så fort plata er i spilleren, slutter man å bry seg med formaliteter.
Et sekund er det David Crosby vi hører, så Neil, så Bob, men hele tida med den særegne snerten og lurvete følsomheten vi kjenner fra bandets foregående album.
Låter for alle dager
Her er det dessuten ikke bare referanser fra platehylla til fatter.
«Good Man» parafraserer Nirvana, av alle ting, uten at det virker upassende eller tilgjort.
Flere spor bør dessuten appellere til ungdommen som er hekta på Grizzly Bear og de greiene der.
«The Man Across The Fountain» er en utrolig rik og variert rockeplate, og hver dag får man en ny favorittlåt som settes på repeat.
«Brown Frown Blues» på mandag, selvfølgelig.
«Song One» over morgenkaffen en tirsdag.
«If I'm Hazy» og «Inside You» blir kanskje litt vel hverdagslige og grå.
Onsdagslåter?
Fredag ettermiddag: CSN-aktige «Easy Now», mens «Hot But Blue» bør bæljes utover byen natt til lørdag.
Så, på søndag kan man bare sitte stille og se på det fine omslaget, laget av tegneseriekunstneren Jason.
| 1
|
304794
|
Anmeldelse:Silje Aanes Fagerlund har skrevet sin versjon av forholdet til Tomas Espedal
Illustrerer hvor vanskelig det er å skrive godt selvbiografisk.
«Å gjenkjenne noe i en annens ansikt.
Kanskje var det dét, der jeg plutselig stod og snakket med deg.
Noe i ansiktet ditt som virket nær meg, en fornemmelse av det.
En fornemmelse av at det var noe i deg, i ditt fremmede ansikt, som også tilhørte meg.»
Slik forklarer debutant Silje Aanes Fagerlund hvorfor hun falt for den sytten år eldre mannen hun traff på en fest.
Han var en kjent forfatter, hun en misfornøyd student.
«Eneste» er en roman om deres forhold, men også om jeg-personens første steg inn i voksenlivet og behovet for å finne sin egen vei.
Erfaren debutant
Erfaren debutant
I tillegg har hun gitt stoff til romankarakterer i flere av Tomas Espedals bøker.
Fagerlund snakker selv om Espedal i lanseringsintervjuer, og det er derfor vanskelig å ikke lese ham inn i historien.
Men er boka god er slike virkelige rollemodeller irrelevant.
Det er dessverre her det skorter for «Eneste».
Historien drar ut i en detaljert hendelsesstøm, men den løftes ikke opp til noe mer enn det hverdagslige grunnlaget.
Tomme virkemidler
Tomme virkemidler
Mange formuleringer er bare kjedelige klisjeer: «[...] det var som om noe fryktelig tungt var blitt løftet av skuldrene mine».
Og hadde jeg vært redaktør, ville jeg ha strøket et tosifret antall «litt».
Fagerlund har en slags tilsvarsrett etter selv å ha blitt til romanstoff, men jeg tviler dessverre på om forlaget hadde utgitt denne boken hvis det ikke var for nettopp det.
| 0
|
304800
|
Henfaller i det pretensiøse og overtydelige
Kent har sagt det meste før.
ALBUM:
Kent på sitt beste har servert oss stadionsvær melankoli med en melodisk fingerspissfølelse få andre skandinaviske band har kunnet matche.
På sitt verste har de gitt oss oppblåst og idétom megarock.
Følelsen av at Kent har sagt det meste før er vanskelig å komme unna på plate nummer elleve.
Den er balansert mellom den karakteristiske gitarrocken og den mer elektroniskorienterte retningen de har sverget til på sine siste plater.
«Var är vi nu»
«Tigerdrottningen» mangler den melodiske x-faktoren som gjort Kent til et band man ikke forholder seg likegyldig til.
| 0
|
304802
|
Har du glemt hvordan en god countrysang skal låte?
Countrystjerner hyller «den andre Hank».
ALBUM:
Willie Nelson blir ansett for å være en av countrymusikkens store låtskrivere.
Sjøl ser han opp til Hank Cochran (1936-2010).
Merle Haggard sier Cochran ønsket å være «the Hemingway of country music», og tror han fikk det til.
Nå har countrymusikkens nye outlaw, Jamey Johnson (37) satt seg fore å gi Cochran den statusen han fortjener — og forhåpentligvis også et nytt publikum.
Hank Williams
Med hjelp fra en rekke av countrymusikkens største stjerner har han spilt inn 16 låter signert «den andre Hank», aleine eller i samarbeid med andre (for ordens skyld:
Den «første» er Hank Williams).
Willie og Merle er bare to av 14 gjestevokalister — i tillegg til Jamey.
I skyggen Sjøl kommer han litt i skyggen på sin egen plate.
Han har «gitt seg sjøl» ett solonummer, men bidrar på flere — mange av dem duetter.
Og — han har for lengst bevist hva han står for på tre tidligere soloalbum.
I stedet gir han rom for mange andre som også ønsket å være med på dette prosjektet.
Sang for ham Jamey besøkte Cochran mye på sykehuset da han ble rammet av kreft i 2008.
Det står en rørende historie fra kvelden før han døde i albumets liner notes:
Johnson og noen andre satt rundt senga og sang.
Cochran hadde mistet taleevnen, men nynnet til sangene sine.
Seks timer seinere sovnet han inn, 74 år gammel.
Du har kanskje ikke hørt så mange av sangene hans, men du har nok hørt Patsy Clines versjon av «I Fall To Pieces» — her med Merle Haggard.
Den bidro sterkt til Clines enorme popularitet.
Sødmefylte «Make The World Go Away», her i en nydelig duett med Alison Krauss og Johnson, er kjent for noen.
Men det er ikke så viktig om du har hørt dette før — så lenge sangene hans føyer seg inn blant noe av det beste innen kunsten å skrive den gode countrylåt.
Honky tonk Stilen er det som kalles honky tonk, den countrymusikken som ble spilt på klubbene den gangen country var country og steel-gitaren fortsatt var stuerein i Nashville.
Den handler ofte om vunnet og tapt kjærlighet og om å overleve i en brutal verden — der for eksempel det å bli dumpa kan være ille nok.
En av sangene, med Leon Russell og Vince Gill, heter attpåtil «A Way To Survive».
Selve oppskriften, altså.
Lang, lang rekke 14 artister bidrar ved siden av Johnson sjøl.
Emmylou Harris gjør «Don't Touch Me» til en inderlig duett med Johnson.
Andre gjester er Roy Benson med Asleep At The Wheel, Bobby Bare, Ray Price, Kris Kristofferson (dypere i røsten enn noen gang), Ronnie Dunn (Brooks & Dunn) og Leann Womack — mens Elvis Costello nok vil overraske dem som ikke kjenner hans countryhistorie.
På tittelsporet kan du også høre Cochran sjøl resitere et vers, mens Kris, Merle og Willie står for sangen.
Ei varm og variert hyllestplate er det blitt.
Og for en gjeng!
| 1
|
304803
|
Den evige nedturen
De gamle heltene i Bloc Party fortsetter forfallet.
ALBUM:
Post-punk-klassikeren «Silent Alarm» var selve soundtracket til 2005, men de lysende fremtidsutsiktende har siden den gang stadig bleknet for Bloc Party.
I lys av deres fjerde forsøk skinner nå håpet om et album som kan matche debuten omtrent like sterkt som OL-ilden etter avslutningsseremonien.
Midtveis slår «V.A.L.I.S.» og «Truth» heldigvis noen høyst nødvendige sprekker i bandets feilslåtte forkledning som oppblåste stadionrockere, men det er for lite og alt for sent.
Tomme konti
«Four» føles tvungent, unødvendig og lite oppriktig - en musikalsk Ponzi-svindel som sørgelig nok ikke klarer å skjule de bunnskrapte idékontiene.
| 0
|
304804
|
Vellykka på Løkka
Food Story på Grünerløkka ble på rekordtid et av Oslos mest populære lunsjsteder.
Robinson og Fredag stakk i stedet innom på kveldstid.
-Jeg trodde dette var en kafé, sier Fredag idet spiseparet stopper opp foran Food Story i Thorvald Meyers gate på Grünerløkka i Oslo.
Stedet er en populær kafé på dagtid, kjent for å satse på lokale råvarer og ikke minst for spis-så-mye-du-vil-søndagsbrunsjen.
De byr også på en kveldsmeny, og det er denne spiseparet skal teste.
-Treretter for 350 kroner, leser Robinson.
-Da er det naturlig å sammenlikne med restauranter som Sult og Arakataka.
Spiseparet blir tatt imot av to blide servitører, skummer gjennom menyen og bestemmer seg for dagens treretter.
Forretten og desserten er satt, men gjestene kan velge mellom fisk og kjøtt til hovedrett.
Til bordet kommer speltbrød med gresskarkjerner og gulrot fra Kolonihagen bakeri.
Brødet serveres sammen med restaurantens egen hvitløkmajones.
-Jeg synes flere og flere restauranter slurver med brødet.
Food Story får pluss i margen.
Både majonesen og brødet smaker aldeles fortreffelig, sier Fredag.
Det er god utsikt både ut til livlige Thorvald Meyers gate og inn i det åpne kjøkkenet.
-Jeg liker kokken.
Han sender jevnlige blikk mot bordene, som for å forsikre seg om at alle er fornøyde - og følge med på spisetakten.
Første rett er andeleverparfait servert med grønn pepper, karamelliserte rosiner, eple og frisk salat.
-Andeleveren er romtemperert og fløyelsmyk.
De søte rosinene og de syrlige eplene gir fin balanse mot den fete leveren.
Teksturmessig savner jeg kanskje noe som knaser enda litt mer enn den friske salaten, men dette er virkelig godt, sier Robinson.
Til leveren har de fått en lett musserende vin:
Saracco Moscato d'asti fra Piemonte i Italia.
-Fruktig og fint valg, sier Fredag.
Robinson har bestilt urtebakt torsk.
Til bordet kommer et raust ryggstykke servert med ristede kantareller, spinat, rødbeter og potet- og klippfiskmos.
-Torsken er respektfullt bakt.
Tilbehøret og den lett syrlige smørsausen er ypperlig, roser Robinson.
I glasset duver italienske Barbera d'asti asinoi, også fra Piemonte.
-Helt ok vin, men den står ikke helt i stil til kvaliteten på maten.
På andre siden av bordet er Fredag fornøyd med valget av barolo til hjortesteken.
Filetene er servert med hvitløksristede aspargesbønner, portvinssyltet rødløk, bakte rotgrønnsaker og viltsaus med tranebær.
-Kjøttet er rosamørt, grønnsakene knaser og tranebærsmaken riktig, konkluderer Fredag.
-Det er en helt spesiell stemning her, behagelig og avslappet.
Hva skyldes det, mon tro? spør Fredag.
-Kanskje det er fordi klientellet er så variert og ujålete:
Venninner, par og familier - i alle aldre.
Dessuten er restauranten full, noe som gjør den livlig.
Og de to servitørene gir inntrykk av å ha full kontroll, sier Robinson.
Fredag peker opp i taket.
-Jeg gir også takplatene noe av æren.
Selv om det er høyt under taket og gjestene sitter tett i tett, så er støynivået behagelig dempet.
Spiseparet er gode og mette av de rause porsjonene, men desserttilbudet blir likevel for fristende.
Kveldens dessert er sjokolademousse med karamell og peanøtter.
-Mmm...mørk sjokolade med salte nøtter.
Perfekt vinterdessert, smiler Fredag.
På nabobordet er et par i ferd med å avslutte måltidet.
-Dette var en god idé, sier mannen til kvinnen.
Robinson og Fredag kunne ikke vært mer enige.
-Et raust kvalitetsmåltid til en snill pris.
Dette er definitivt en sterk konkurrent til Sult og Arakataka, sier Fredag.
-Men neste gang ber vi om oppgradering av vinpakken, avslutter Robinson.
| 1
|
304810
|
Bevegende bysommer
«Oslo, 31. august» er den sterkeste, såreste norske film på lenge.
FILM:
«Det er så Knausgård at det er helt jævlig», sier Thomas (Hans Olav Brenner) om sitt meningsfattige liv som etablert i «Oslo, 31. august».
Akkurat den replikken var ikke oversatt bokstavelig i de franske og engelske undertekstene.
De små tingene som gikk tapt i oversettelsen hindret likevel ikke Joachim Triers andre spillefilm i å få en varm applaus fra det kresne publikummet i Cannes.
Det er ikke rart.
«Oslo, 31. august» er en sterk, var, gripende fortelling, som ser med ufravendt blikk inn i ansiktet på den moderne, urbane ensomheten.
Den er et observant og elegisk portrett av en by og en generasjon.
Oslo ligger angende og lyttende i bakgrunnen og dels i forgrunnen, i bilder som er mindre insisterende estetiske enn de i Triers «Reprise» (2006), men med en pragmatisk poesi.
Brutte drømmer
Eksnarkomane Anders (Anders Danielsen Lie) er på en landlig avrusningsanstalt.
Han drar inn til Oslo for et jobbintervju, og gjennom et døgn driver han forbi venner, bekjente, ekskjærester og tilfeldige forbipasserende, mens han stadig spør seg om dette livet er verd å fortsette å holde fast ved.
Svaret er langt fra gitt.
På et vis handler «Oslo, 31. august» om de håpefulle unge intellektuelle fra «Reprise» som er blitt noenogtredve og som sitter i leilighetene sine og finteller sine brutte drømmer.
De er privilegerte unge mennesker som har fått en ettergivende oppvekst av liberale foreldre og blitt gitt en frihet de ikke takler.
Tanken på alt de kunne gjort og vært knuger dem ned.
Alt er trivielt og mildt utilfredsstillende.
For Anders er det noen nivåer verre:
Han må forsøke å leve med seg selv som en som har sviktet andre og fortsetter å svikte dem, en som har hatt uendelige muligheter og skuslet dem bort.
Matt humor
Det er noe hamsunsk over filmens skille mellom blussende byimmigranter og mer garvede urbanister som ser på den simulerte nærheten som omgir dem med et dypt desillusjonert blikk.
Glimt av matt og mørk humor, alltid godt formulert, bryter gjennom iblant.
Det Oslo som skildres i Triers film er et sted der det er vanskelig å finne feste:
Mennesker driver forbi hverandre, flyktige erotiske og sosiale forbindelser oppstår og avsluttes.
Anders er omgitt av andre og likevel isolert.
Ingenting viser dette bedre enn den fine dialogen mellom ham og kompisen Thomas.
De to oppdaterer hverandre på hva som har hendt siden sist.
Samtalen er dels øm og trøstende, dels vaktsom og defensiv, og ender i et vemodig utpust.
De to prøver å være bestevenner, uten helt å få det til.
Igjen leker Trier såvidt formmessig med alternative utganger av en scene, med et sorgtungt drag av hva som kunne vært.
Sjeldne smil
I en film som mer eller mindre er en serie av dialoger demonstrerer også regissøren her sine evner som personinstruktør:
Ikke-skuespillere som Brenner og Ingrid Olava er dempet og tilforlatelig troverdige.
Samtlige aktører turnerer replikkene til Trier og Eskil Vogt, norsk films trolig beste og mest realistiske dialogforfattere, godt.
Og i sentrum står en lysende Anders Danielsen Lie med det bleke, følsomme ansiktet sitt, og den store munnen som endrer hele ansiktet når han smiler, hvilket han i denne filmen gjør sjelden, og da fordi det forventes mer enn av noen indre grunn.
«Oslo, 31. august» trenger litt tid på å komme i riktig gir.
Og selv da er den kanskje ikke for alle.
Det er en tyngre film enn «Reprise», den har mer fullkorn i deigen, den viker ikke unna sitt eksistensielle tema.
Men den som går til denne forunderlige filmen med åpenhet og alvor, vil ikke forlate den før de har fått merker av den.
| 1
|
304815
|
Klassisk Turbo-rocker
En frekk liten røver, dette.
LÅT:
Her er første smakebit fra den siste utgaven av Turboneger.
Bandet viser seg å være levedyktig uten vokalist Hans-Erik Dyvik Husby, som sluttet for to år siden.
Hank von Helvete var aldri noen stor sanger, men han leverte vokale uppercuts og så bedre ut enn en transe på syre.
Den tidligere Dukes Of Nothing-vokalisten Tony Sylvester kler bandet og snerrer hest og rått.
Han inntar rollen som frontfigur med naturlig autoritet.
Selve låta er en melodiøs røver: en frekk og skitten «turboneger» med deilige gitarriff, monoton pumpebass og klassiske verbale oooh-utbrudd.
«You Give Me Worms» er morsom og medrivende - et stykke solid rockhåndverk i beste Turbo-tradisjon.
| 1
|
304817
|
Biff ohoi
Det sies at man aldri kan få for mye av en god ting.
Det stemmer ikke.
I lokalene som en gang huset kontorene til Amerikalinjen, seinere en pub med samme navn, ligger i dag Hereford Steakhouse.
I ny og ne samles fremdeles gamle skipskamerater i disse lokalene hvor biff nå står i høysetet.
-Mon tro hvor mange kilo som går med her i løpet av en kveld, undret Robinson og mønstret det nesten fulle lokalet.
-Ser ut til å være et sted for sultne menn, sa Fredag, som talte bare to kvinner i forsamlingen.
Husets varemerke er Herefordkjøtt.
Brokkoli, sjampinjong og mais er fast følge, og man velger mellom fire typer poteter.
Fredag gikk for en klassiker: 300 gram entrecôte med pommes frites og bernaise (kr 279), mens Robinson lot seg friste av kobebiffen.
Denne japanske kvegtypen fôres opp på melk, øl og mais, og det kraftig marmorerte kjøttet er himmelsk.
Robinson bestemte seg for 200 gram (kr 600), men kelneren måtte beklage: ikke noe eksklusivt japansk kjøtt på lager.
Dette skulle ha noe å gjøre med jul og nyttår, en noe forunderlig forklaring et godt stykke ut i februar.
En skuffet Robinson måtte se etter et engere stykke Hereford, og valgte 200 gram pepperbiff av indrefilet med pannestekte poteter (kr 236).
Forrettene, gratinert løksuppe (kr 74) og «Spicy Scampi» (kr 109) kom raskt på bordet.
Robinsons løksuppe var kraftig på smak, men alt for salt.
Fredags scampi kom som et grillspyd på blandet salat.
Chilien hadde dessverre fått konkurranse av en dash grillkrydder, noe som alltid får Fredags varsellamper til å lyse.
Pepperbiffen fikk Robinson til å stirre noe vantro på tallerkenen, der biff, poteter og tilbehør fløt på et hav av brun saus.
Og på toppen av det hele - som et lite seil - en hermetisk ferskenbåt.
-Kanskje man har latt seg inspirere av Den Norske Amerikalinjen, bemerket Fredag tørt, som fikk sin bernaise servert i en skål ved siden av.
Den var fløyelsmyk og lett, og paret seg smidig med en perfekt stekt entrecôte som var både saftig og mør.
-Men hva er dette, lurte Fredag og tygget en pommes frites.
Jo, grillkrydderspøkelset hadde vært ute også her.
Robinson hadde ikke noe å utsette på sin indrefilet, men presentasjonen ødela noe av opplevelsen, og liksom løksuppa var de pannestekte potetene blitt utsatt for en altfor stor klype salt.
Robinson tok en god slurk av en Merlot fra Robert Skalli (kr 360), anbefalt av kelneren som beklaget et for tiden redusert vinassortiment grunnet utarbeidelsen av nytt vinkart.
-Det spørs om ikke saltet er forklaringen, foreslo Robinson.
- For her blir man tørst.
Robinson avsluttet med en crème brûlée (kr 79), dessverre måltidets høydepunkt.
En noe blidere Fredag rundet av med mangosorbet (kr 39)
-Neste gang bør du presisere at du vil ha peppersausen «on the side», foreslo Fredag.
| 0
|
304818
|
Jeg får lyst til å riste i dem og si:Våkn opp, dere lever ikke i 1958!
Billie Joe Armstrong og Norah Jones tolker Everly Brothers.
ALBUM:
I serien «rare duoer» er turen kommet til Green Days frontmann Billie Joe Armstrong og Norah Jones.
Punkrockeren og jazzcrooneren.
Jones har flørtet med country i gruppa The Little Willies, så det er ikke så overraskende å høre henne i en sånn setting.
Men Armstrong?
Gammel fan
Vel, det viser seg at han har vært fan av The Everly Brothers siden han var en gutt.
De siste par åra har han hørt spesielt mye på albumet «Songs Our Daddy Taught Us» fra 1958, som for øvrig også er et coveralbum.
Hvorfor ikke spille det inn på nytt, for et nytt publikum?
Ja, hvorfor, egentlig, kan man spørre igjen.
Disse sangene er ikke så gode.
På oppfordring fra kona ringer han til Norah, som han har truffet noen år tidligere, og etter noen dager i studio foreligger nå «Foreverly».
Bare rekkefølgen på sangene er forandret.
Duetter vi husker
Duetter går aldri av moten, og de siste åra har vi fått noen glimrende eksempler på hva som kan skje når to særegne stemmer møtes:
Umake Robert Plant og Alison Krauss traff blink med «Raising Sand» i 2007, mens Emmylou Harris og Rodney Crowell var gamle kjente som endelig valgte duoformatet.
Og så er det Willie Nelson, da, som synger med 17 forskjellige damer på ferske «To All The Girls...».
Norah Jones er en av dem.
Trofast mot originalen
«Songs Our Daddy Taught Us» er et veldig sakte album, og «Foreverly» er trofast mot originalen.
Er det bare positivt?
Nei.
Det må jo innrømmes at originalen er seig og ganske kjedelig, til tross for fine harmonier.
Denne nyinnspillinga er ikke så mye mer spennende, sjøl om de tross alt gjør mer ut av sangene.
Annerledes
Søsken som synger sammen klinger alltid flott.
Don og Phil Everly er brødre, men likevel vil jeg påstå at miksen av de to stemmene til Billie Joe og Norah gir disse sangene en ny dimensjon.
Mest vellykket i så måte er irsk-inspirerte «Barbara Allen», som har fått et friskere arrangement - med Charlie Burnhams klagende fele som motor.
Et opplagt høydepunkt.
Og ikke minst, stemmebruken er spennende.
Åpninga «Roving Gambler» og påfølgende «Long Time Gone» er dessuten små perler i det faget som kalles honky tonk.
Etter hvert går futten ut av materialet, og det blir mindre interessant.
Perfekt match
At punkeren Armstrong skulle ha en så myk stemme, som attpåtil passer så bra til denne moderne americana-utgaven av Everly Brothers, er kanskje det mest overraskende med hele prosjektet.
Stemmene til Armstrong og Jones matcher dessuten hverandre perfekt.
Det er både pent og vakkert, likevel får jeg lyst til å riste litt i dem og si:
Våkn opp, dere lever ikke i 1958!
Dere trenger ikke å lulle sangene inn i nostalgisk sukkerspinn!
Litt mindre respekt, en noe løsere snipp og en større frigjøring fra originalen hadde gjort dette albumet bedre.
| 0
|
304820
|
«Det mest videresendte vedlegget for oss som ikke bryr oss om Aulie»
Årets beste hiphop-låt?
|||LÅT: 2010 er et glimrende år for hip hop, ikke tro på dem som sier noe annet.
Nesten ukentlig slippes uoffisielle nettalbum som vekker barnlig begeistring i denne skrotten, og særlig blant Californias unggutter ulmer det om dagen.
Ett eksempel på dette er rapper og produsent Droop-E, sønn av Bay Area-veteran E-40, som nettopp slapp miksteipen «Blvck Diamond Life», i sin helhet bygget opp rundt Sade-samplinger.
Sporet «I'm Loaded» er samlingens virkelige edelsten, og låtens sympatiske musikkvideo har vært de siste ukenes mest videresendte vedlegg for oss som ikke bryr oss om Marianne Aulie.
Søk opp låten og pust inn et par essensielle minutter med nyskapning, nostalgi, romantikk og stort låtskrivertalent.
Sjekk videoen til «I'm Loaded» på YouTube.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.