id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
304821
|
Slik har du ikke sett «Frasier» før
I «Boss» er han Tony Soprano, Walter White og Tommy Carcetti i en og samme person.
TV-SERIE:
Etter to tiår som dr.
Frasier Crane, fulgt av roller i en håndfull kortlivede komiserier, er Kelsey Grammer aktuell med sin første dramarolle i en tv-serie.
Den er det verdt å få med seg.
Ikke bare spiller Grammer mørkt drama som han aldri skulle gjort annet, fortjent belønnet med en Golden Globe, men «Boss» er også en interessant og svært godt laget tv-fortelling.
Kynisk politiker
Serien følger Chicagos mektige borgermester Tom Kane, som etter årelang støtte til statens guvernør er klar for å bytte ham ut med friskt blod, den ambisiøse jyplingen Ben Zajac.
Det er liten tvil om hvem som trekker i byens tråder:
Kane er en mester i skruppelløst politisk spill, og viker ikke tilbake for å tråkke over noen grenser på veien.
Men fasaden har hele tiden vært plettfri - fram til nå.
Sprekkene blir nemlig vanskeligere å skjule når han får en irreversibel, nevrologisk lidelse, som i løpet av få år brutalt vil degenerere motorikk, tale og mentale evner, inntil den tar livet av ham.
Holder maska
Dét velger han imidlertid å holde skjult for både familie, kollegaer og offentlighet.
Det altoppslukende fokuset på makt har korrumpert alle Kanes nære, personlige forhold, og overlatt ham til seg selv.
Alliansen med den gjensidig fasadebyggende kona er bare et skall, mens datteren ble skjøvet ut i kulden da stoffavhengigheten hennes ikke tålte dagens lys.
Det er verdens mørke og kyniske sider som står i sentrum for «Boss» - og dette er potensielt gull for de som har frydet seg over den skitne, politiske hestehandelen i serier som «The Wire», eller de moralske dilemmaene i «Sopranos» og «Breaking Bad».
Elegant og tålmodig fortalt Som i de nevnte seriene er det hele elegant, tålmodig og subtilt fortalt, med forsiktig håndholdt og tidvis svært nærgående foto, kyndig klipp og en bevisst musikkbruk som skaper scener med nerve og tilstedeværelse.
Små drypp av informasjon bygger gradvis ut plott og karakterer, og sørger for å holde nysgjerrigheten ved like.
Derfor er det også mulig å tilgi de merkelig lite motiverte sex-eventyrene Kanes assistent begir seg ut på, vel vitende om at det kan komme til å få en forklarende kontekst.
Uansett er det for flisespikkeri å regne, når serien for øvrig er en så vellykket og fascinerende affære.
| 1
|
304822
|
Anmeldelse:«Voldtatt»
I dokumentarfilmen «Voldtatt» bruker Linda Steinhoff sine egne opplevelser som utgangspunkt for en omfattende diskusjon av hvordan vi som samfunn forholder oss til voldtekt.
FILM:
Linda Steinhoffs dokumentar «Voldtatt» åpner med at regissøren selv sitter foran kamera og blir konfrontert med filmens utgangspunkt:
«Du har blitt voldtatt» sier fotografen, og Steinhoffs umiddelbare reaksjon er å bryte ut i latter.
Hun ler fordi det oppleves absurd at noe som skjedde for 18 år siden fortsatt skal prege livet hennes og definere henne som person, og hun ler for å ikke gråte.
Men etter hvert som filmen skrider fram, viser det seg at latter ikke er nok.
Selvbiografisk «Voldtatt» er en film om voldtekt, og om hvordan voldtektsofre blir møtt av systemet som skal ta vare på dem og straffe voldtektsforbrytere.
Ved å plassere seg selv i rollen som en slags programleder som ikke har full kontroll over filmen, viser Steinhoff hvordan mennesker som har blitt voldtatt presses inn i en forhåndsdefinert rolle og dramaturgi.
Latteren hennes er et typisk eksempel på en «feil» reaksjon, fordi den bryter med oppfatningen om hvordan voldtektsofre skal fremføre sine egne traumer.
Filmen følger Steinhoff fra hun velger å anmelde voldtekten, halvannet tiår etter at den fant sted.
Og i løpet av denne prosessen blir publikum gjentatte ganger vitne til hvordan den blide, ressurssterke kvinnen mister kontroll over kroppen når minnene om overgrepet kommer til overflaten.
Hun skjelver og kaster opp, og ved flere anledninger får hun faktisk problemer med å stå oppreist.
Egenterapi «Voldtatt»s uttalte mål er å fungere som terapi for regissøren, hvilket naturlig nok gjør det vanskelig både å skille mellom verk og person og løsrive virkemidler fra budskap og biografi.
Samtidig er dette en debattfilm laget for tv, og som sådan er dens evne til å skape diskusjon og større åpenhet rundt voldtektsproblematikken langt viktigere enn dens kunsteriske kvaliteter.
Steinhoff prater med både advokater, politiansatte og psykologer, men det er den voldtektsdømte - og bemerkelsesverdig klartenkte - mannen hun treffer i Bergen fengsel som gjør størst inntrykk på henne.
For publikum er det scenene hvor kamera hviler på Steinhoff mens hun forteller og reagerer som er de mest effektfulle; scenene der hun ler og smiler - og aldri egentlig slutter å unnskylde seg for forbrytelsen hun har blitt utsatt for.
| 1
|
304823
|
Boy George blir neppe straightere enn dette
I croonerhumør på sin første studioplate på 18 år.
ALBUM:
George Alan O'Dowd (52), aka Boy George, huskes best for låter som «Do You Really Want To Hurt Me» (1982) og «Karma Chameleon» (1983) med gruppa Culture Club, en androgyn stil med flagrende gevanter, narkomisbruk - og skandaler.
I 2007 ble han blant annet dømt til 15 måneder i fengsel for å ha lenket en nordmann med håndjern til en vegg i hjemmet sitt i London.
Dj-karriere
Etter at popkarrieren dabbet av, gjorde Boy George suksess som dj fra 90-tallet.
«This Is What I Do» er første studioalbum siden 1995, og det høres ut som et uhøytidelig og upretensiøst overskuddsprosjekt.
Det kommer særlig til uttrykk i den ærlige og selvransakende - og fengende - crooneraktige åpningen «King Of Everything» («What's the word on the street / Have I lost my crown, or will I be king again?») og den søte, florlette balladen «It's Easy» («It's easy when you're the one who stops loving first»).
«Death Of Samantha» er en ok cover av Yoko Ono.
Sjangermessig svinger albumet mellom reggae/ska, dub, pop, funk, elektronika, soul og hip hop, og uttrykket er lettere pompøst.
Konvensjonell
Boy George ga imagebygging et ansikt.
Den flamboyante stilen er nå dempet kraftig, og han framstår som konvensjonell.
Musikken er absolutt til å kjenne igjen, for eksempel minner «Live Your Life» om Culture Club i «gullalderen» på 80-tallet, mens «My God» er en mer pålesset sak.
Mer «oppdatert» er vel seks minutter lange «Play Me», en messende, leken og kreativ feiring av hans dj-fortid.
Låten står fram som et nøkkelspor på albumet.
Et nesten overraskende bra comeback, dette, men samtidig i overkant sprikende og utflytende.
Et større fokus og noe innstramming kunne gjort det enda bedre.
Albumet ble gitt ut digitalt i oktober, men har offisiell norgesrelease mandag.
| 0
|
304827
|
Popmusikk på blå resept
Himmelstrebende, men noe ujevnt fra Prefab Sprout.
ALBUM:
Prefab Sprout er popmusikk på sitt mest ambisiøse og bevegende.
Helt siden debuten «Swoon» fra 1984 og mesterverket «Steve McQueen» fra 1985, en av 80-tallets aller beste og viktigste plater, har bandet hatt sin helt særegne formel:
Intrikat, uimotståelig fengende nordengelsk popmusikk, med den emosjonelle kraften, og en del av virkemidlene, til soul, gospel og country.
Det har i praksis vært et rent enkeltmannsforetak de seinere åra, med det sterkt sykdomsplagede popgeniet Paddy McAloon i et slags frivillig eksil i hjemmestudioet i den vesle landsbyen Consett i grevskapet Durham.
På tross av tinnitus, en løs hornhinne og diverse andre plager, er han fremdeles i stand til å turnere melodilinjer og lyrikk med en slik spiritualitet, følsomhet og eleganse at man som lytter blir sittende med en sjelden kombinasjon av smil, gåsehud og fukt i øykroken.
Der den briljante, men ujevne «Let's Change the World With Music» fra 2009 inneholdt musikk McAloon skrev og spilte inn allerede i 1993, skal materialet på «Crimson/Red» ifølge plateselskapet være fra de siste 18 månedene.
Skjønt avisa The Guardian skrev nylig i et sjeldent intervju med McAloon at de er snakk om nylig bearbeidede versjoner av materiale fra perioden 1997-2012.
Det betyr uansett ikke så mye.
McAloons uttrykk er temmelig tidløst, og den noe billige, men overraskende lite plagsomme hjemmestudiolyden på plata frikobler det hele ytterligere fra tid og rom.
En ny Prefab Sprout-plate er en begivenhet.
Det er ikke mange, om noen, som skriver smartere og mer rørende popsanger.
Det er ikke så mange som synger bedre.
Tar man også i betraktning McAloons kunstneriske kompromissløshet og perfeksjonisme, og hans aksellererende eksentrisitet, er det fort gjort å falle for fristelsen til å kalle ham en Brian Wilson for vår tid.
Men som forgjengeren, og forsåvidt de fleste av Prefab Sprouts plater, er «Crimson/Red» noe ujevn.
De beste låtene, som åpningssporet «The Best Jewel Thief In The World», «Billy», «Devil Came A Calling» og «The Old Magician», er imidlertid så gode og fengende at de nærmest må sies å ha helbredende kraft.
There was a time he produced doves, synger han i «The Old Magician», en låt om en noe forsoffen tryllekunstner som ikke lenger klarer å trylle fram de råeste duetriksene på scenen.
Det kan hende han tenkte på seg selv da han skrev det, men Paddy McAloon er fortsatt både magiker og verdens beste hjertetyv.
| 1
|
304830
|
Selvgodhetens pris
Kent er tidvis rammet av akutt pretensjonsforgiftning på sitt åttende album.
|||
ALBUM:
OK, Kent har ikke kastet gitarene helt på båten.
OK, de går ikke Depeche Mode så mye i skjørtene som den utmerkede «gitarfrie» førstesingelen «Töntarna» kanskje antydet.
Begge deler er for så vidt bra, men det er likevel ikke det vesentlige i forhold til kvaliteten på bandets åttende album.
De har nå opparbeidet seg en nesten uutholdelig selvtillit som band.
Den er like imponerende som den er irriterende.
Men den har tatt dem langt.
De har bygget et imponerende nordisk rockimperium basert på denne selvforståelsen og en standhaftig musikalsk grunnstilling gjennom snart 20 år.
Stanger i pompøsiteten Men «Röd» er også det første albumet hvor bandets selvgodhet og hang til pompøs selviscenesettelse langt på vei står i veien for bandets låter og evnen til å kommunisere nådeløst effektivt med noen av rockens mest basale virkemidler.
Etter de fleste målestokker er Kent i sin fulle rett til å sniffe på gigantomanien på dette stadiet i karrieren, men spørsmålet er om de snart har behov for å bli møtt med litt motstand innenfor husets fire vegger, bli pisket av en produsent som utfordrer det som i enkeltvise øyeblikk her høres ut som direkte dårlig skjønn.
Pretensjonsforgiftning Åpningssporet «18:29-4» - kirkeklokker og korsang, goddamit! - skal vel være en slags stemningsoppbygger, men det er et illevarslende tegn på mulig akutt pretensjonsforgiftning.
Den er ikke så påtagelig i de mange forventede «klubbsporene» her, blippende, basstunge elektrolåter med fordekte gitarlyder, endestasjonen for Kents mangeårige synthflørt.
«Taxmannen», «Krossa alt» og «Vals för Satan (din vän pessimisten)» er på mange måter klassisk Kent på den gode måten, minimalistisk, fortettet og nynnbart melodisk, med en forløsning i refrengene som flenger opp ellers trange låter.
Verre er det i det som blir albumenes «sidespor», der eksperimentviljen er stor nok til at låtene skiller seg ut, men heller ikke større enn at Joakim Berg ofte må «redde» også disse låtene i refrengene.
Slik blir det også mye «strekk» i mange av låtene, krampeaktige verskonstruksjoner som «Hjärta», der Kent adopterer en coldplaysk strykerdynamikk uten å vite helt hva de skal bruke den til, selv ikke når Jokke klatrer opp øverste i sitt vokalregister på refrenget.
Det er praktisk talt en ikke-låt.
«Sjukhus» er en av disse gråstenkte, utrolig seige balladene Kent slenger inn av og til, igjen med Coldplay/«Eleanor Rigby»-strykere og svak melodiføring.
«Idioter» låter som et innrøkt, mildt livstrøtt Pet Shop Boys-låt, ødelagt av noe virkelig cheesy synthjobbing.
Henter seg inn Men så kan de også kunsten å hente seg inn, «Svarta linjer» er en klassisk midtemporocker, mildt duftende av nord-amerikansk samtidsindie à la Arcade Fire og Band of Horses, med en enkel pianofigur og albumets mest umiddelbare melodi.
Her tryller Joakim Berg med alle de beste Kent-verktøyene samtidig, nesten umerkelig eskalerende i sin oppbygging fra stille/sakte til høyt/raskere, og med en instrumental forløsning mot slutten som forener rocke-Kent og synthpop-Kent på mest vellykkede vis.
«Ensamheten» får bygge bro mellom denne og førstesingelen «Töntarna», det er en av de få gode «nedpå»-stundene i denne Kent-runden, en rolig kassegitarballade - igjen strykersmaksatt - men med et mer tiltalende folkpreg før det bærer ut i en slags Daft Punk-fra-Eskilstuna-trip.
Fjærbrusing
Det avslutter med en tradisjonell sjuminuttersøvelse.
«Det finns inga ord» er Kent på sitt mest U2-svulmende innledningsvis, en sveipende, luftig ballade som får bygge seg opp til maksimal fjærbrusing etter hvert, Edge-gitarene i ringlende samkvem med dråper av sval synthlyd.
Her er de kjempegode på å være Kent.
Slik de har vært i mange år og på mange plater.
Men det er også en kunst som de innimellom på «Röd» enten glemmer helt, eller eventuelt prøver å la være.
Og det taler ikke til deres fordel denne gangen.
I salg fra mandag.
| 0
|
304831
|
Materialtretthet
Den tredje filmen i «Natt på museet»-serien er såpass overflødig at den frivillig legger seg ned for å dø.
FILM:
Det er noe søvngjengeraktig over den tredje og siste filmen i «Natt på museet»-serien.
Skuespillerne er uinspirerte, regien er blottet for overskudd og komisk timing, og samtlige involverte synes fullt på det rene med at franchisen nå har utspilt sin rolle.
Bisart nok slutter da også filmen med at Robin Williams, i sin siste filmrolle, tar til orde for at han og de andre bifigurene ikke skal leve lenger.
Det er vanskelig å tenke seg en tristere slutt på en karriere.
Aktiv dødshjelp
Etter å ha vekket til live voksfigurer og skjeletter på Museum of Natural History i New York og The Smithsonian i Washington D.C., reiser nattevakten Larry Daley denne gang til British Museum i London.
Der vekker han til live noen voksfigurer og skjeletter med britisk aksent, løper ned noen britiske korridorer og knuser noen kulturskatter britene tilranet seg i imperiets velmaktsdager, før alt løser seg på — bokstavelig talt — magisk vis.
Deretter bærer det hjem til New York, hvor Williams' voksfigur av Theodore Roosevelt altså får gjennomslag for en slags aktiv dødshjelp for seg selv og resten av gjengen.
Og det sier mye om Shawn Levys regiinnsats at dette barmhjertighetsdrapet på franchisen fremstår som en langt mer naturlig avslutning på filmen enn det obligatoriske discodansenummeret som leder inn i rulleteksten.
En film for mye
Det er naturligvis ingen hemmelighet at denne tredje «Natt på museet»-filmen utelukkende er laget for å tjene penger, men selv utfra disse forutsetningene er den en bemerkelsesverdig livløs og mekanisk affære.
Med mulig unntak av Rebel Wilson — som står for filmens ene morsomme scene — ser alle skuespillerne ut som om de deltar i filmen mot sin vilje.
Ben Stiller, Steve Coogan og Ricky Gervais har aldri vært mindre morsomme, men de har heller aldri anstrengt seg mindre.
Faktisk er det som om hele «Natt på museet:
Gravkammerets hemmelighet» på et tidspunkt innser sin egen overflødighet og legger seg ned for å dø.
Uheldigvis for publikums del er det da fortsatt en god halvtime igjen.
| 0
|
304833
|
På tide med en timeout
Blackie Lawless og W.A.S.P. roter det til igjen.
|||
ALBUM:
Etter noen år som nedrykkskandidat, viste Blackie Lawless strålende angrepsvilje på forgjengeren «Dominator».
Uheldigvis ser det ut som om måltørken har innhentet den gamle krigeren igjen.
«Babylon» er tradisjonen tro spekket med flammende samfunnskritikk, denne gangen forkledd som en slags apokalypseberetning med de fire ridderne fra nytestamentet som hovedrolleinnehavere.
Det er nok av signaturer her, men låtene er ufokuserte og mangler brodd.
Gitarlyden er irriterende metallisk og flat og når Blackie baserer hele to låter på det velkjente «Wild Child»-riffet, henholdsvis «Crazy» og «Seas of Fire», er det på høy tid med en timeout.
Han har også hatt et godt håndlag med coverlåter tidligere, men to stykker er kanskje i overkant?
Deep Purples «Burn» er en feiende flott låt, men i denne sammenhengen utretter den lite for sluttresultatet.
| 0
|
304835
|
Tonebrytning i et mesterprisme
Mandag slippes Dave Hollands nye album «Prism», og snart stiller mesterbassisten på Nasjonal jazzscene i Oslo.
NÅR Dave Holland (66) inntar Nasjonal jazzscene Victoria 27. oktober, er det sammen med gitarist Kevin Eubanks, pianist Craig Taborn og trommeslager Eric Harland i kvartetten som også har fått navnet Prism.
Konserten blir den engelske, USA-bosatte bassistens første besøk i Norge siden han var Artist in Residence ved Moldejazz i 2011 og sto på scenen med Trondheim Jazzorkester da uhyrlighetene utspant seg i Oslo og på Utøya.
Da Holland avsluttet jazzfestivalen sammen med tunisiske Anouar Braheem og landsmannen John Surman i Molde kirke den påfølgende kvelden, var det med en konsert som ble en vakker, sterk og symbolladet protest mot terroristens forskrudde, dypt inhumane virkelighetsforståelse.
Privilegert
- En vanskelig slutt på ei uke som hadde vært så flott helt fram til fredag ettermiddag, minnes Holland.
- Men jeg følte meg privilegert over å få være der og dele sorgen med folk og kanskje bidra til lindringen med musikk.
Det virket som om kirkekonserten med Thimar på et vis hjalp folk til å minne hverandre på at vi er mennesker og at menneskelighet ikke bare handler om drap, men også om det vakre.
SELV har Dave Holland, oftest med kontrabassen som talerør, vært en utrettelig agitator for det siste i et halvt århundre.
De to åra i Miles Davis' band rundt 1968/70 ga ham det internasjonale gjennombruddet, og siden da har han samarbeidet med de beste i bransjen og ledet sine egne små og store ensembler.
I Prism gjenopptar han en gammel forbindelse.
- Ja, bandet springer ut av et ønske jeg har hatt om å spille med Kevin Eubanks igjen, forteller han.
— Vi jobbet sammen fra slutten av 80-tallet, men i 1992 flyttet Kevin til Los Angeles for å spille i «The Tonight Show»-bandet, og da ble det lite tid til andre ting.
For halvannet år siden sluttet han i den jobben, og da kontaktet jeg ham.
«Hva om vi finner på ett eller annet?» sa jeg, og han svarte:
«Great!»
Jeg tenkte at en kvartett kunne være fint, og siden jeg har vært fan av Craig Taborn i mange år, og har hatt med Eric Harland i flere band, inviterte jeg de to.
Craig spiller
Fender Rhodes og akustisk piano og har stor bredde i musikksmaken, noe som alltid har passet meg bra, og Eric var sist med meg i Overtone-kvartetten med Jason Moran og Chris Potter.
- Overtone, som var i Norge, har aldri laget noe album?
- Nei, vi måtte utsette en planlagt innspilling.
Men det står på «må gjøre»-lista mi.
- «Prism» må være en av de første platene du har laget i eget navn uten et blåseinstrument i besetningen?
- Den første, punktum.
Men med Kevins ulike gitartoner og Craigs elektriske og akustiske piano kan vi variere lydbildet mye, og med to låter fra Craig, to fra Eric, to fra meg og tre fra Kevin er det mye variasjon og mange vinklinger i musikken, slutter Dave Holland.
ALBUM:
Dave Holland lar klokelig nok Kevin Eubanks' røffe, backbeat-rockende «The Watcher» åpne «Prism», og etter noen takter truende el-piano fra Taborn er det gitaristen som kjører første del av låta med rå, aggresiv gitarutfoldelse.
Taborn overtar deretter med et intens kor i samme tonevrengte modus, mens Holland selv pulserer mørkt og energigivende i bunnen av begivenhetene og Harland er overalt på trommesettet hele tida.
Den jazza, riff-basert rock'n roll-åpningen avløses av Hollands «The Empty Chair», en varm, vakker blues tilegnet bassistens livsledsager Clare, som døde etter et langt sykeleie i september 2011.
Taborns intrikate «Spirals» tar musikken et steg ut i friere lende, nå med kombinasjonen fuzzgitar og akustisk piano som hovedklang, mens Harlands «Choir» er albumets «poplåt», en leken figur som utvikles i en insisterende runddans av gitar og akustisk piano.
«The Color of Iris» viser Eubanks i noe nær Metheny'sk ballademodus, og Hollands optimistiske «A New Day» inviterer til tolkning i både tittel og musisering.
Alt i alt kommer «Prism» som et særdeles velkomment og vellykket nytt steg i en karriere som i sitt sjette tiår oppleves som stadig både mer ruvende og bærende.
Lavmælte og lune Dave Holland har aldri vært de store titler og mediebelyste begivenheters mann, men bandlederen, komponisten og ikke minst bassistens posisjon i jazzhistorien vokser seg sterkere og sterkere for hver eneste tone han spiller, solo eller i samklang med kollegaer fra alle himmelstrøk.
| 1
|
304838
|
Jorden kaller
Pappa Will burde sagt til Jaden Smith at han ikke bare kan bli filmstjerne selv om han har lyst.
Da hadde vi kanskje sluppet «After Earth».
FILM:
Moralen i svulstige «After Earth» er enkel:
Om du bare bestemmer deg, kan du bli kvitt din egen frykt.
Moralen i selve filmprosjektet er motsatt:
Det er et og annet du ikke vil oppnå selv om du bestemmer deg for det.
Å bli filmstjerne, for eksempel.
For det skorter ikke på vilje.
«After Earth» er verdens dyreste trampoline, laget for å slynge hovedrolleinnehaver Jaden Smith opp på stjernehimmelen, med pappa Will Smith i kulissene og halve slekta inne på produsentsiden.
Det er Jaden vi følger i fremtidseventyret om far og sønn som strander på jorda, en planet menneskene har forlatt etter å ha gjort den ubeboelig, der sønnen må ferdes gjennom et farefullt landskap for å finne en sender som kan redde ham selv og den skadde faren.
Far er en general og krigshelt, sønn sulter etter å imponere.
Sårbar strek
Kamera gjør tidvis en god jobb med å vise den grasiøse guttekroppen som en tynn og sårbar strek i vakre, farlige omgivelser.
Men fjortenårige Jaden burde fått sjansen til å jobbe seg opp og innhente mer erfaring i det stille.
Han er ikke god nok til å bære en film alene, og når historien svinger innom den engstelig ventende faren, blir forskjellen i kvaliteten på skuespillet nesten til å bli forlegen av.
Og det er flere grunner til å bli forlegen.
Siden suksessen med «Den sjette sansen» (1999) har regissør M. Night Shyamalan gått inn i nye prosjekter med et gravalvor som synes å bli større ettersom filmene blir stadig mer ufrivillig lattervekkende.
«After Earth» er ikke den verste - den æren tilfaller nok «The Last Airbender» (2010).
Men følelsen av feilplassert høytidelighet er påtrengende også her.
Stemningsleiet er en blanding av dataspill og bisettelse.
Will sukker tungt før han nevner de 22 funksjonene til spesialvåpenet sitt.
En hulkende symfoni akkompagnerer sønnens kamp mot monstre og kjempeørner under en gråmelert himmel.
Når Kristofer Hivju dukker opp og viser en gnist av noe fandenivoldsk, som offiser på romskipet som strander, vet du at det er et spørsmål om minutter før han går en grim slutt i møte.
Gutt og beist
Budskapene i «After Earth» er økologiske og østlige.
En aner et drag av scientologikirken, som Smith-familien skal tilhøre, i troen på at det går an å skyve unna alle uønskede sider ved seg selv.
Under de tunge, våte teppene av ideologi og selvpromotering ligger anes kimen til en ålreit sommerfilm.
De rene slåsskampene mellom gutt og beist er filmens eneste gøyale øyeblikk, og minner om hvorfor slike eventyr har underholdt menneskeheten siden Herakles' og Persevs' dager.
Men siden dengang har heltestatus vært noe man må gjøre seg fortjent til.
I «After Earth» er det noe hovedpersonene skjenker seg selv.
Når en film som ifølge rulleteksten har «story by Will Smith» lar samme Smith kjempe seg gjennom en heroisk prolog og bli takket av gråtende soldater for at han brakte dem hjem til familien, er det ganske usjarmerende.
Det er som om senior og junior forlanger at du skal elske dem.
Sånt blir det sjelden sann kjærlighet av.
| 0
|
304840
|
Hula hula
Steinalder og teknologitid blir en frydefull miks i «Croods».
FILM:
Tenk at siste teknologiske skrik og steinalderske brøl klinger så vakkert i harmoni.
Tittelfamilien i «Croods» er huleboere i en oppdrømt urtid.
Pappa Crood (Atle Antonsen) er mest opptatt av å dælje til enhver pelskledd og sagtannet fare som truer og ellers passe på at familien ligger i skjul stort sett døgnet rundt.
Det er en livsstil som går dårlig sammen med pubertet og behovet for å finne seg selv, og tenåringsdatteren Ipp mener at nå kan det være nok beskyttelse.
Og snart sørger noen like rastløse kontinentalplater for at hulen er historie, og familien må begi seg ut i verden for å finne et nytt tilholdssted.
Utålmodig
I racet mellom animasjonsfilmprodusentene må Dreamworks sies å ha halset etter Pixar en stund.
Med «Croods» bringer de ut det tungste skytset de har, og lar snurrende, flygende kameraer og ville fluktsekvenser fra forskjellige farligheter vise publikum det meste som er mulig å få til med dataanimasjon i 2013.
Filmen er rask, utålmodig, iblant for brå og krapp i vekslingene, fylt til randen med action.
Det er som om den stadig bevegelige visuelle stilen er utviklet spesielt for å skildre det årvåkne og dyrelignende huleboerlivet.
Følelser til sist
Men her er også rom for tøff, fysisk humor i Bippe Stankelbein-tradisjonen, og veldige naturpanoramaer fra en frydefullt fantasirik steinalder med en flora og fauna som virker fostret av sterke hallusinogener.
Og, langt om lenge, følelser.
I en familie der kjærlige kilevinker er den foretrukne formen for kommunikasjon, tar det sin tid før medlemmene klarer å manne og kvinne seg opp og erkjenne at de er glade i hverandre.
Den indre prosessen er ikke fryktinngytende original, men den lykkes i å gi filmen en egenvekt, som kommer oppå de betydelige mengdene stein.
| 1
|
304841
|
Lys og varme fra Motorpsycho
Ingen åpenbare tretthetstegn i «Child of the Future».
ALBUM:
Når Motorpsycho feirer 20-årsjubileum er verket i god feinschmeckerånd bare tilgjengelig på vinyl.
Denne gangen har trioen dratt til Chicago og samarbeidet med den legendariske produsenten Steve Albini (Pixies, Nirvana).
Resultatet er et vitalt og dynamisk album som umiddelbart forteller at de tunge og episke jammene fra forgjengeren «Little Lucid Moments» denne gangen har sneket seg ut bakdøra.
Dekker hele spekteret
På mange måter fungerer plata som et kortfattet oppslagsverk av det gjengen har foretatt seg gjennom hele karrieren.
Fra melodisterk og solkysset vestkystrock i form «The Ozzylot (Hidden in a Girl)», ikke ulikt det de befattet seg med på «Black Hole/Black Canvas», via dronete «Whole Lotta Diana», psykedeliajammen «Cornucopia»til det varme og neddempede pustehullet «The Waiting Game», leker trioen seg gjennom lekre og rikt illustrerte lydlandskap.
«Child of the Future» er selvsagt i god Motorpsycho-tradisjon spekket med platesamlerrockreferanser, men også like umiskjennelig identitetssterk av samme årsak.
I sum er «Child of the Future»
Motorpsycho fra deres mer oppstemte side, i alle fall om man har de seinere platene som utgangspunkt.
Det er også tydelig at trommeslager Kenneth Kapstad for alvor har funnet sin plass i det vellagrede lydbildet, og som enhet framstår de tre fremdeles som et kollektiv med en ukuelig trang til å formidle musikk som ligger deres hjerte nær.
Med andre ord, fremdeles ingen åpenbare tretthetstegn.
| 1
|
304843
|
For mye stallfyll fra Band Of Horses
Indiebandet er langt fra toppnivået.
ALBUM:
Det har blitt åpenbart at Ben Bridwell og hans Band of Horses spilte ut sin beste hester på brakdebuten «Everything all the Time» fra 2006.
Siden den gang har andelen stallfyll økt proporsjonalt med hver utgivelse.
To år etter det middelmådige tredjealbumet «Infinite Arms» saler gjengen opp igjen, for første gang uten produsenten Phil Ek.
Han er erstattet av den 70-år gamle britiske veteranen Glyn Johns.
Men det betyr ikke at de countryinspirerte indierockerne har byttet beitemark, de tråkker nemlig fortsatt hovedsaklig rundt på ranchen til The Byrds og selvfølgelig Crosby, Stills, Nash & Young.
Denne gangen fungerer det dog best når de en sjelden gang skrur opp tempoet, som på «Feud».
«Mirage Rock» er ingen dårlig plate, og det låter fint, men blir litt for kjedelig, og er dessverre noen rideturer mot solnedgangen unna bandets toppnivå.
| 0
|
304844
|
Livet er fanken ikke så lett som avholdsfolk vil ha det til
Jonny Halberg skildrer livets nådeløse vendepunkter.
For første gang siden han utga bok nummer to, «Gå under» (1992), kommer Jonny Halberg med en novellesamling.
Likevel forbinder jeg Halberg med novellekunst.
Kanskje er det fordi også romanene hans er fylt med små fortellinger, et begrep Halberg er glad i.
At det forholder seg slik, får vi bekreftet i høstens bok, «Like nord for kirka».
Boka består av åtte noveller.
Fire av dem er tidligere trykt i mer obskure sammenhenger, to av dem er ikke tidligere publisert og to av dem er hentet fra romaner.
Det er likevel ikke noe sammenrasket over denne samlingen, den står fram som helhetlig og gjennomført.
«Det er for drøyt»
Halbergs spesialområde er «dalstrøka innafor».
Novellene foregår på bygda, som vi kaller det.
Langt fra folk, bortsett fra de folka som klorer seg fast på disse små tettstedene, der ennå ikke fraflyttede plasser ligger som årringer rundt en butikk, en kirke og en bussholdeplass.
Steder som i novellen «Fekastad» skildres slik:
«Før Bråten ligger Kroken, ei avsides dump hvor det står slengt en ti-tolv hus og et par småbruk tett sammen.
På vei gjennom Kroken fikk vi følge av et par gamle søstre og et ektepar som bare blei kalt for Blåmann og kjerringa.
Hvis jeg fortalte dere om alt det som hadde skjedd oppe i den dumpa, ville dere bare ha skratta.
Det er for drøyt, fyll og søskenbarn som gifter seg, folk som henger seg på låven, unger som plukkes opp av folk fra et kontor inne i byen og bare blir borte.
Det er ikke noe vits i å legge ut om det.»
Mørkt landskap
Den romantiske siden av slike områder, blir i NRK kalt «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
Det mørke, mentale landskapet som speiler disse ødslige traktene blir skildret av for eksempel Jonny Hallberg.
I blant har unge gutter hovedrollen, med innviklede forhold til sine fedre, mødre, kamerater eller kjærester.
Andre ganger møter vi einstøinger «på randen av nervøst sammenbrudd», som det heter.
I blant bikker det over, og da blir det skummelt.
Andre ganger ganger er stemningen preget av melankoli og oppgitthet, som i «Langt inni fjellet»:
«Jeg satt og hørte på regnet som trommet mot ruta til resepsjonen, med en følelse av å være etterlatt på et sted hvor det ikke fantes annet enn endeløse timer med mørk stillhet.»
Stilistisk befinner Halberg seg i Hemingway/Askildsen/Richard Ford-tradisjonen.
Novellene skildrer vendepunkter, avgjørende opplevelser i nåtid, mens fortida og framtida ligger som mørke bak og foran, opplyst av sveipende lyskastere som lar en skimte mulige handlingsforløp.
Bilulykker
Samlingen rammes inn av to fortellinger der trafikkulykker utgjør slike skjellsettende erfaringer.
Stemningen er preget av stillheten etter at biler har kræsjet.
Fokus er rettet mot den som kommer først til ulykkesstedet og på et eller annet vis må handle.
I åpningsnovellen «Aldri mer Willy» møter vi en upålitelig forteller som tror han er i stand til å fortolke verden, men som egentlig skjønner svært lite.
To handlingstråder møtes.
For det første kontrasten mellom to kamerater på randen av puberteten, for det andre en sønns forhold til en far som er kastet ut i en ekteskapskrise.
Balansen mellom disse elementene er flott utført.
I den siste novellen, «Like nord for kirka», møter vi en bygdeoutsider som griper inn etter en bilulykke og viser handlekraft der de profesjonelle hjelperne kommer til kort.
Etterpå sitter han utmattet tilbake:
«Jeg blåste ut parafinlampa og satt stille i mørket.
Jeg ville sitte sånn natta igjennom, uten å røre på meg, bare sitte stille til noe skjedde, noe som var så smått og lite at det nesten ikke kunne merkes.»
Perfekte som stubber
Det er ikke mye å sette fingeren på, bortsett fra at det ser litt slurvete ut nå en av personene i «Flanører», som heter Aslak, plutselig heter Aksel ved et par anledninger.
Historiene står fram like råskårne og perfekte som stubber røsket opp av jorda, med sprikende røtter og sprukken bark.
Livet er fanken ikke så lett som avholdsfolk vil ha det til.
Eller som det står i den siste novellen:
«Det er altfor mange som vil forstå, og altfor få som vil innrømme at de ikke skjønner.»
I disse novellene handler det om å forstå og ikke forstå på samme tid.
Om å løfte et demringslys over livet, som lar både leseren, forfatteren og hovedpersonene få et glimt av svar på den undringen situasjonene maner fram.
Halberg er god til å få den ytre og den indre stemningen til å gli over i hverandre.
Less is more
Jeg tenker på alle de fine novelleforfatterne vi har her til lands.
Kjell Askildsen, Hans Herbjørnsrud, Øystein Lønn, Merethe Lindstrøm, Levi Henriksen, Laila Stien, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Bjarte Breiteig, Roy Jacobsen.
Eller debutanter som Marie Aubert og Ane Nydal.
Og Jonny Halberg, selvfølgelig.
Less is more, som det heter.
Mindre å lese, mer for penga.
| 1
|
304848
|
Drivende elegant
«Upperdog» er en film du blir forført av.
FILM:
I disse dager da norsk filmbransje tilsynelatende prater mer om kvinnekvotering, enn om film, er det ironisk at den mest spennende filmskaperen i Norge er en kvinne.
Sara Johnsens «Upperdog» er ikke bare en interessant og kløktig film, som får deg til å tenke at man kommer lengre her i livet med empati.
Det er også en drivende godt fortalt film, fullstendig uten dødpunkter, et drama om livet, som man trygt kan sette seg ned og være med på hvis man trenger atspredelse fra sitt eget.
Smertefullt
Filmen forteller historien til fire unge mennesker i Oslo.
Bakgrunnen deres er forskjellig.
Men felles for alle er at de bærer på noe smertefullt.
Tilfeldigheter fører dem sammen.
Plottet er med andre ord temmelig banalt.
Men Sara Johnsens evne til å tegne fram fullverdige skikkelser, mennesker man i løpet av en time og førti minutter rekker å føle for, gjør handlingen fengslende.
At regissøren i tillegg våger å leke med filmspråket, gjør «Upperdog» til en frydefull opplevelse.
Blant annet er filmens «sengescener» et svært elegant stykke filmkunst, fullstendig uten klamhet og blant de mest romantiske jeg har sett.
Eleganse er i det hele tatt et betegnende stikkord for filmen.
Hver setning, hvert blikk virker gjennomtenkt.
At Ole Paus, som spiller far, ikke «er helt vant med hushjelp», forteller oss at det er fra morens side pengene kommer.
Uvesentlig, vil noen si, men det fører til at universet vi bringes inn i føles ekte.
Ingen spiller biroller i «Upperdog».
Inn i toppsjiktet
Skuespillerne er nye fjes.
Under Johnsens ledelse spiller de seg rett inn i toppsjiktet.
At Hermann Sabado vinner Amanda-prisen for beste mannlige hovedrolle neste år, er jeg sikker på.
Sårheten han leverer er troverdig.Polske Agnieszka Grochowska, som spiller Maria, er også virkelig verdt superlativer.
Hun gir filmen et snev av «Amélie».
Musikken er preget av Mozart.
Og til tross for at den er hyppig til stede, blir den ikke støyende.
Det eneste jeg setter spørsmålstegn ved, er en sidehistorie om hevn på en VG-fotograf.
For balansens skyld skjønner jeg at den er med i historien, men for filmen blir den et lite apropos.
Et veldig lite et.
| 1
|
304849
|
Tidløse mørkemenn
Kitchie Kitchie Ki Me O teller folk fra Madrugada, Ricochets og My Midnight Creeps.
ALBUM:
De fleste «supergrupper» liker ikke den betegnelsen.
Kitchie Kitchie Ki Me O er ettersigende en vennegjeng som fant det helt naturlig å spille sammen.
At de har fartstid i band som Madrugada, Ricochets og især My Midnight Creeps er likevel vanskelig å skyve under teppet.
Det betyr likevel ikke at de låter som en bastard av nevnte band.
De deler det sugende mørket som har preget alle forløperne, men snippen er langt løsere i KKKMO's tilfelle.
Lys og skygge
Det handler først og fremst om langstrakte og suggererende jam-aktige låter, hvor man skifter habitter etter humør.
Avslutningssporet «One Day» er derimot lettbeint og sommerlig pop med et duvende refreng.
Tidløst Felles for alle er at de er skrudd sammen etter malen for tidløs tradisjonsrock.
Året kunne ha vært 1969, men det funker like godt i dag.
Her sveiper man med seg både mørk blues og gospel i en sømløs hybrid.
Noen av sangene sklir litt i hverandre, men platen handler mer om å sette seg i en spesiell stemning, og i så henseende fungerer det perfekt.
Da er det bare å ta festivalsommeren vel i mot.
| 1
|
304850
|
Anmeldelse:Rystende opplysninger i ny bok om krigens etterspill fra Ingeborg Solbrekken
Gestapo-agent ble landssvikpolitiets etterforsker.
Mye merkelig og oppsiktvekkende har vært avslørt om tilstandene under og etter andre verdenskrig i Norge.
Folk ble satt på sterke moralske prøver.
Noen klarte å beholde sin integritet når de ble presset, andre falt igjennom.
Såkalt vanlige mennesker ble både angivere og torturister.
Andre ble brukt eller utnyttet på måter som var høyst tvilsomme.
Ansatte forrædere
Ansatte forrædere
På den bakgrunnen byr Ingeborg Solbrekkens bok «Landssvikoppgjørets hemmelige historie» på sjokkartet lesning.
Hun påviser at den instansen som skulle dømme krigsforbrytere og landsforrædere, tok nettopp slike folk i sin tjeneste.
Denne selvmotsigende og skandaløse virksomheten hadde et omfang som hittil har vært skjult.
« Tittel »
5
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788292845080
Kjøp boken hos ARK
Avvist av riksadvokaten
Avvist av riksadvokaten
Ikke nok med det; myndighetene reiste ærekrenkelsessaker mot kritiske røster.
En journalist fra Morgenbladet ble tatt inn til rettslig avhør og Dagbladet ble utsatt for sterk kritikk fra rettsmyndighetene.
Ingeborg Solbrekken har tidligere skrevet bøker om denne perioden, blant annet om operadivaen Kirsten Flagstad.
Her går hun bredere til verks.
Boka er full av fortellinger som hver for seg har sprengstoff i seg.
Men i det store og hele er dette et drøyt 300 siders anklageskrift mot norske myndigheter.
Unngikk straff
Unngikk straff
I tillegg var politiets sambandstjeneste, etterretningstjenesten, i full sving.
Her ble ikke bare landssvikere, men også kommunister fra motstandsbevegelsen registrert i henhold til opplysninger fra Gestapo-folk.
«Enkelte informanter, krigsforbrytere, ble belønnet med både straffelettelser og frigivelse fra norske myndigheter for slike overleveringer,» skriver Solbrekken.
Bokas første del er en grundig beskrivelse av virksomheten under krigen til en del norske og tyske angivere og torturister, dels folk med psykopatiske og paranoide trekk.
I del to skildrer forfatteren hvordan de samme menneskene etter krigen ble brukt dels som provokatører, dels som vitner og «troverdige» informanter under rettsoppgjøret.
Det går over stokker og stein.
Skriver levende
fortsatt er gyldig
lemfeldig med verdier
Skriver levende
Sterkest er historien om Bernt Somdalen, frontkjemper og Gestapo-agent som ble landssvikspolitiets angiver og provokatør.
Han ble til og med ble sendt landet rundt som «politifullmektig» under navnet «Bang».
Han ble til slutt dømt, men unngikk dødsstraff.
Hans historie burde bli TV-serie.
Det ville i så fall blitt en både sensasjonell og skandaløs fortelling, noe norske rettsmyndigheter ville fortjent i fullt monn.
| 1
|
304853
|
Ti grunner til ikke å høre på Postgirobygget
«Sommer i Norge» er så dårlig at det er både provoserende og sjarmerende.
ALBUM:
Postgirobygget var lenge Oslos mest forhatte bygning, men fikk for noen år siden en etterlengtet arkitektonisk ansiktsløftning.
Det samme kan man ikke si om bandet med samme navn, som etter fire års deilig taushet er tilbake med ti nye låter.
«Whaschera»
Det vil si, jeg aner ikke om de er skrevet i år eller for ti år siden.
At låtskriver og vokalist Arne Hurlen stadig bruker Iphone og e-post som et tema — og har uttrykket «Whaschera» som tittel på en av låtene — kan tyde på at det er en stund siden.
Det er kanskje et forsøk på å følge opp et annet tema på dette på alle måter smakløse albumet, det om at «40 er det nye 20»?
Ti problemer
Hva er så de største problemene med «Sommer i Norge»?
Her er ti forslag:
1.
Melodiene og arrangementene er flate og kompet mekanisk og maskinmessig, totalt uten sjel og innlevelse.
2. Tekstene er uinteressante og ofte både barnslige og i overkant opplagte:
«Nå er det party på gang», liksom?
Eller hva med denne:
«Ingen vil bli gamle, men alle må»?
Kan dere ikke heller synge på engelsk?
3. Tekstlinjene er gjerne halve, oppstyltede og urytmiske, og ordene klinger ofte svært dårlig sammen med musikken.
4. Temaene er utdaterte.
Hvem drikker Peach Canei i dag?
5. Bruken av svenske ord i de norske tekstene, som tidning («Nå er jeg cowboy») og trottoaret («Det nye 20»)?
6. Bandets hang-up på sommer.
Er det ikke nok at dere har gitt oss to av de mest enerverende låtene som plager oss på radioen hver eneste sommer, «En solskinnsdag» og «Idyll»?
Her kommer det mer, nemlig:
«Det er sol, det er sommer i Norge, det er regn, det er kritthvite bein...».
7. Alvorlige temaer framstilles musikalsk like lystig som en lett sommerlåt om fest og moro.
Verst i så henseende er fordomsfulle «Veronica», som nesten rimer på narkotika, om en voldelig kjøpebrud fra Armenia.
8.
Strykere på boks.
9.
Refrenget på engelsk («I'm gonna make it in America»).
10.
Forsøket på å spille rock («Whaschera», «Party på gang» og «Det nye 20»).
Postgirobygget mot flått?
Debuten til Postgirobygget fikk 70 uker på VG-lista i 1996, -97 og-98.
Det er totalt uforståelig.
Like fullt står det i presseskrivet at Postgirobygget redder sommeren.
Mot hva?
Flått?
Det hadde da i det minste vært noe.
For ordens skyld:
Albumet er i salg fra mandag.
| 0
|
304854
|
Årgangs-Hamilton
Harald Zwarts film om Sveriges James Bond fra 1998 i oppstykket tv-versjon.
TV-KRIM:
Tidlig i filmen lider 12 menn en grusom død på den russiske tundraen og parteres effektivt med motorsag.
Her mangler altså ikke action.
Det er proft gjennomført.
Og iskaldt overflatisk.
Peter Stormare gir liv til denne svenskenes svar på James Bond.
Skjønt liv og liv, han beveger seg med tilknappet mine gjennom de verste prøvelser, enten han bedriver fasadeklatring iført dress og slips eller ruster seg til kamp i ørkenen i sandfarget, nystrøket T-skjorte.
Moralsk konflikt
Som Hamiltons kjæreste Tessie finner vi Lena Olin.
Tessie utgjør et sårt tiltrengt menneskelig pustehull.
Det er når hun trekkes inn i bruduljene at filmens moralske konflikt når sitt klimaks:
Følger man slavisk ordre eller fins det rom for å reagere med hode og hjerte?
Hamilton er grunnleggende usympatisk.
Han forblir en supermanntype som gjør hva han må.
Utvendige klisjeer
Med unntak av Tessie og i noen grad Stålhandske er ingen av karakterene i «Hamilton» annet enn utvendige klisjeer.
Nå holder filmen fint driv og har få dødpunkter i handlingen.
Regissør Harald Zwart har lært seg actionknepene, og her fins knapt et bilde som ikke er gjennomtenkt og nøyaktig fargeavstemt.
Proft, glatt og rått.
Dessuten har Stormare flotte muskler.
Men det blir lenge å se på dem i over to timer.
Utdrag av anmeldelsen av filmen «Hamilton», som sto på trykk i Dagbladet 30. januar 1998.
| 0
|
304855
|
Anmeldelse:Å skrive selvbiografi på seks bind etter Knausgård, er hasardiøst
Men Ketil Bjørnstads livsskildring blir etter alt å dømme svært annerledes.
Det var med forundring og skepsis jeg begynte å lese Ketil Bjørnstads siste bok.
Fire år etter «Min kamp», kommer han med første bind av en selvbiografisk romansyklus i seks bind.
Å knause etter Knausgård kan lett oppleves som å hoppe etter Wirkola, men alt tyder på at dette blir en helt annerledes livsskildring.
Utadvendt selvbiografi
Utadvendt selvbiografi
Det slående ved boka er hvor utadvendt den er som selvbiografi.
Unge Bjørnstad har et porøst jeg.
Som en svamp suger han til seg verden.
Han er nysgjerrig og blir så engasjert at han innimellom må trekke seg tilbake for å finne ut hvem han er.
Nettopp forholdet mellom eget liv og de politiske og kulturelle hendelsene står i sentrum på en helt annen måte enn i andre selvbiografier de siste årene.
Moderne familie
Moderne familie
På hver sin måte åpner menneskene rundt ham verden for ham.
Moren arbeider i Operaen og i en bokhandel på Karl Johan, og introduserer ham for forfattere og feminisme.
Faren er venstreradikal redaktør som leser Dagbladet og Orientering, tror på opplysning og diskuterer politikk.
Storebroren er mer utydelig, men går foran og baner vei, og med kameraten Mads har Bjørnstad lange samtaler om den kalde krigen.
Underveis møter han også jenter han forelsker seg i og tar sine første erotiske skritt sammen med.
Utenfor den nære krets spiller en tante, hans lærer på steinerskolen, Dan Lindholm, og dennes kone, Amalie Christie, viktige roller.
Særlig Christie, hans pianolærer, er varmt og kjærlig tegnet, og Bjørnstad briljerer i partiene om musikk.
Slående tidsbilder
Slående tidsbilder
Ikke alle disse historiske kapitlene har en like tydelig forbindelse med hans oppvekstskildring, og enkelte lider av unødig oppramsing av irrelevante hendelser.
Men stort sett utdyper de på en fin måte temaer i den selvbiografiske beretningen og skaper slående tidsbilder.
Så selv om jeg i utgangspunktet var skeptisk, synes jeg Bjørnstad har lykkes med å gå inn i sin egen tid, og utforskningen av forholdet mellom selvbiografi og historieskriving er et viktig bidrag til vår tids virkelighetslitteratur.
| 1
|
304859
|
Gla'globalisering
The Very Best er brusende rytmer, jublende barnekor, froskelyder og heite gjester.
|||
ALBUM:
Esau Mwamwayas samarbeid med produksjonsduoen Radioclit er et glitrende eksempel på hvordan gla?globaliseringen har preget klubbkulturen på 00-tallet.
Man tar en i utgangspunktet lokal musikkstil, i dette tilfellet Esaus melodiske låtskriverkunst og nesten mekanisk myke malawiske vokal, og fusjonerer den med «vestlige» produksjonsgrep (svenskfranske DJ-er!) og samarbeidspartnere (Ezra fra Vampire Weekend!).
Resultatet er i tillegg til massiv blogghype — truppens «The Very Best-mixtape» var en av fjorårets mest omtalte uoffisielle skiver — en unik tilnærming til rytmisk musikk.
Låtene på «Warm Heart of Africa» bæres fram av Esaus nydelige vokal og spraker av idéoverskudd, brusende rytmer, jublende barnekor, froskelyder, heite gjester (M.I.A!) og en lykkerus som minner om når alt endelig, endelig går bra på slutten av «Løvenes konge».
| 1
|
304861
|
Vill western fra bondelandet
«Fryktelig lykkelig» er danskenes oscarkandidat.
|||
FILM:
En brun dram suser nedover bardisken på den lokale puben i den bitte lille byen Skarrild.
Da blir det nesten for mye.
«Fryktelig lykkelig» har allerede etablert seg som en western med bløte konsonanter og et stenk av film noir, en «Fargo» for det flate myrlandskapet på Jylland.
Grums
Nå ser ikke den unge politimannen Robert (Jakob Cedergren) ut som noen Charles Bronson eller Clint Eastwood der han står med en bag i hånda og ser mistrøstig på stedet der han skal virke som lensmann.
Men det er nok av grums i Skarrild, og Robert selv bærer på en mørk hemmelighet, selve årsaken til at han ble forflyttet ut i intet.
Snart er det høyst uklart hvem som er loven og hvem som er den lovløse.
For i Skarrild ordner de opp med uønskede elementer på sin egen måte.
Femme fatale
Bak den pussige tittelen «Fryktelig lykkelig» skjuler det seg en ram og rik spenningsfilm, full av durkdrevne og lett diabolske typer, med fett hår og tvetydige smil, som gestaltes med fryd av filmens skuespillerensemble.
Kim Bodnia har et voldsomt nærvær som Jørgen, byens bråkmaker, og Lene Maria Christensen har en skjelmsk sjarm som Jørgens hundsede kone, en lokal, syklende femme fatale som vikler Robert inn i de lokale hjuleikene.
Hun kan minne om både Barbara Stanwyck i «Double Indemnity» og Kathleen Turner i «Body Heat», men er både beregnende og full av forvirret uskyld og blir en særegen skikkelse.
Særegen er også «Fryktelig lykkelig» for øvrig, til tross for at den i så stor grad peker utover seg selv til andre filmer og filmsjangre, og til tross for at den tillater seg å bli overtydelig her og der.
Rått og tåkete Filmen, som er Danmarks oscarkandidat av året, skaper sin helt egne stemning, en rå, tåkete, klaustrofobisk følelse som er rotfestet i det gammelmodig danske, skranglete biler og avskallede blomstrete tapeter.
Den danske landsbygda har aldri vært så forlokkende og aldri så frastøtende.
| 1
|
304864
|
Mestermøte i kirkerommet
Sigvart Dagsland synger salmer.
CD:
Med ydmyk forsiktighet framfører Sigvart Dagsland tolv salmer på engelsk, spilt inn live i to amerikanske kirker.
Det kunne blitt både pompøst og trad., men er det stikk motsatte — takket være et eventyrlig møte mellom tre velvalgte instrumentalister.
« Hymns » SIGVART DAGSLAND
5
Plateselskap KIRKELIG KULTURVERKSTED
Snowy White er britisk gitarist, kjent som medlem av Thin Lizzy, men kanskje like mye som virtuos «vikar» i Pink Floyd-sammenheng.
Lewis Soloff er trompetist — en musiker som var med i Blood, Sweat & Tears og ellers har spilt med haugevis av amerikanske jazzmusikere.
Iver Kleive er organist i særklasse.
Han har skapt lekre arrangementer og spiller piano, B3 og kirkeorgel.
Til sammen en kvartett med et sting som når helt opp til klokketårnet og et repertoar som spenner fra Bach og Händel til «How Great Thou Art», kjent fra Elvis? første salme-LP.
Pluss Aage Samuelsen!
På engelsk.
Kryss i kirketaket.
musikkkulturanmeldelseplatemusikkanmeldelser
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
| 1
|
304865
|
Susanne Sundfør får frosne norske middelklasseblodårer til bruse av lidenskap og forbudte følelser
Ren LA Noir.
LÅT:
Bare så vi skal forstå at dette kommer til å bli dramatisk, i tilfelle vi har glemt at Susanne Sundfør er en Norges aller beste til å synge gjennom marg og bein, skape store sveipende landskaper, få frosne norske middelklasseblodårer til bruse av lidenskap og forbudte følelser, åpner hun den nye singelen «Delirious» med et strykercrescendo som minner veldig om THX-vignetten.
Du vet, den som av og til dukker opp rett før store Hollywood-filmer der de har jobbet mye med å skape en monumental sound.
Og som de mest av alt bruker for å si at her, her kommer noe STORT.
Låtdramatikk
Og ja, herregud, kan ikke «Delirious» bare vinne Amanda for beste film allerede?
For hvordan i huleste skal noen norsk film klare å toppe Susanne Sundførs fantastiske låtdramatikk?
Med sine militaristiske skarptrommer, røyksoppske bass, cinematiske strykere og lyse insisterende, drepende vokal framstår låta som en blanding av Emily Brontës litteraturklassiker «Stormfulle Høyder» og Nicolas Winding Refns neonglitrende «Drive».
Det er liv og død, femme fatales, maktkamp og pistoler.
Et rent stykke LA-noir.
Man kunne sagt at det minnet om Lana del Rays dødsflørtende og mørkglamorøse «Born to Die».
Men det er farligere og mindre melankolsk.
Eller man kunne hevde at intensiteten sender tankene tilbake til åttitallets divaballader som «The Power of Love» og «Total Eclipse of the Heart».
Men de er så altfor, altfor seige.
For dette, dette er helt elektrisk.
Er det lov å si at vi har årets beste norske låt allerede niende januar?
«Delirious» er andre singel ut fra albumet «Ten Love Songs», som slippes 16. februar.
Lik Dagbladet på Facebook.
| 1
|
304867
|
Jazz og juks
Det mest elegante ved «Monica Z» er musikken.
FILM:
«Oh well.
We'll catch up, some other time».
Sårheten pipler såvidt frem gjennom den verdensvante, kjølige sensualiteten når Monica Zetterlund synger på den nydelige platen «Waltz for Debby» fra 1964, mens Bill Evans pianodrypper i bakgrunnen.
Det var neimen ikke rart svenskene, og etter hvert verden, lot seg forføre, selv om Zetterlund kunne være rimelig vrang iblant.
Både det selvsentrerte og det sjarmerende kommer frem når livet til svenskenes jazzdronning festes til lerretet.
Men regissør Per Fly har ikke like lette, elegante fingre som Evans.
Terapeutfilm
«Monica Z» er en biografifilm på amerikansk manér, med terapeutisk struktur, som beveger seg gjennom vekst og fall, suksess og fiasko, rusmisbruk, krise og erkjennelse, ny ydmykhet og et bedre liv.
Fly går gjennom fortellingens løp som om han fyller ut et yatzyskjema.
Ofte kaster han dårlig.
Frempekene er ugrasiøse.
«Tenk å få synge med Bill Evans», sier Monica, i Edda Magnasons karismatiske skikkelse, et kvarter før drømmen oppfylles ved et trylleslag.
Møtet med det segregerte USA og forskjellsbehandlingen av hvite og svarte musikere er kort, kontant, kjedelig, og preget av pliktmessige moralske snøft.
Tilfeldigvis snubler Monica over Ella Fitzgerald, som tilfeldigvis byr på akkurat den livsvisdommen som heltinnen trenger for å finne sin musikalske vei.
I slike stunder er «Monica Z» til å sovne av.
Klisjéfylt
Om filmen har noen antagonist, er det Zetterlunds far (Kjell Bergqvist), som alltid kritiserer henne:
Datteren har for store og risikable drømmer, for ubetydelig talent, for liten ansvarsfølelse overfor familien.
Han blir den tidvis parodiske stemmen til foreldregenerasjonen og småbymentaliteten, som håner og holder igjen.
I kjølvannet av filmens svenske premiere skrev en sint venn av familien i et avisinnlegg at Zetterlunds far var snill og støttende, og dessuten musikalsk:
Han hadde et band der Monica fikk synge som liten.
Filmskaperne har grepet til dette-er-ikke-en-dokumentar-forsvaret, og produsent Lena Rehnberg forklarer at rollen ikke bare skal representere faren, men «hele patriarkatet og janteloven» i en tid der kvinner skulle være hjemme med barn.
Det høres ikke ut som en særlig god grunn til å vrenge så mye på et virkelig menneske, og det gjør filmen mer klisjéfylt.
At Zetterlunds måte å leve på var djerv og ukonvensjonell, ville vært mulig å få frem på langt mer nennsomme måter.
Gode relasjoner
Men Bergqvist spiller som en helt.
Og så blir det likevel en nerve her, mellom Monica og faren, mellom Monica og den sårede, men tålmodig ventende datteren, og mellom Magnason og bassisten (Sverrir Gudnason) som kaster stadige lengtende blikk etter henne.
Hun er overbevist om at hun trenger en solist, et geni, og tar ham ikke alvorlig som beiler.
I alle fall ikke med det første, eller det andre.
I de friksjonsfylte og forvirrede relasjonene lever «Monica Z» som den skal.
Og i den vidunderlige musikken.
Men dette er en forutsigbar gjendiktning av en dame som var alt annet enn.
| 0
|
304868
|
Fra horribelt til «bare» skuffende fra fallert stjerne
Alanis Morissette - ja, hun er her fortsatt.
ALBUM:
Da Alanis Morissette avsluttet Norwegian Wood-festivalen for fire år siden, var hun allerede blitt ganske uinteressant.
Hun ga en kjedelig konsert som fløt på forventningen om å få høre hennes største hits.
Var hun ikke allerede avdanka?
Og hva har kanadieren gjort siden?
Feilspor «Flavors of Entanglement» (2008) var et gedigent feilspor.
«Horribelt», konkluderte Dagbladets anmelder.
Den kom etter bruddet med skuespilleren Ryan Reynolds.
Nå har Alanis giftet seg med rapperen Souleye og blitt mor til en sønn, som trolig er modell for sanger som «Guardian» og «Magical Child».
Den siste er faktisk en liten opptur, ikke minst arrangementsmessig, helt på tampen av albumet.
«Havoc And Bright Lights» er ikke horribel, men i beste fall skuffende.
Forresten, balladen «'Til You» er virkelig ille.
Jeg leter etter sammenlikninger, og The Carpenters er det som faller ned først.
Vi får håpe ektemannen er mer fornøyd med hyllesten.
«Havoc», også det en ballade, er ikke stort bedre.
Lysere Tonen i «Havoc And Bright Lights» er lysere enn på forgjengeren.
Heldigvis har hun også lagt av seg den verste elektronika/trance-inspirasjonen - sjøl om briten Guy Sigsworth (Björk, Madonna) produserer også denne.
Trolig har medprodusent Joe Chiccarelli, som har jobbet med stjerner som Tori Amos, U2 og Elton John, hatt god innflytelse.
Hun er riktignok sarkastisk i «Celebrity», og «Lens» har en flik av gammel storhet over seg.
«Numb» sparker fra med flere lag med hissige gitarer og ei illsint fele, men ofte føles det som om hun holder igjen.
Hun er ikke sinna lenger, og en tilfreds Alanis er en mindre spennende Alanis.
60 millioner album Vel, la oss ikke glemme at Morissette faktisk har solgt 60 millioner album og mottatt ikke mindre enn 21 Grammy-nominasjoner, hvorav sju av dem førte til priser.
Hun har fått en drøss priser i Canada også.
Hun har også hatt noen hits i etterkant av den internasjonale debuten «Jagged Little Pill» fra 1995, men ingen i samme divisjon som «Ironic» og «Hand In My Pocket».
Ja, og så «Thank U» fra oppfølgeren «Supposed Former Infatuation Junkie» (1998), da.
«Live in Berlin 2012»
Mangelen på gode låter understøttes av en såkalt premium-utgave av albumet, med en live-cd fra Berlin i juli i år.
Den er heller ikke mye å skryte av, utover ok gjenhør med «Ironic» og «Hand In My Pocket» - med høy allsangfaktor.
Ja, de er gode låter.
| 0
|
304869
|
Nykomlingen Lucky Bird:En klar vinner
Fet fingermat ved Mathallen i Oslo.
- Jeg skjønner hva du mener, sa Fredag.
Fancy
- Men en ganske velholdt og fancy låve da.
Amerikansk mat ser ut til å glede mange ganer i hovedstaden for tiden, ikke minst har fastfoodkjedene fått konkurranse fra små, hippe hamburgersjapper de seinere åra.
Lucky Bird har latt seg inspirere av mat-tradisjoner fra sørstatene, og byr på Deep-Fried Chicken, Spareribs og Chicken Wings.
Og that?s it.
Junk?
Vel, kyllingen kommer fra Stange gård, mens svineribbene leveres fra Idsøe i Stavanger, to produsenter med høy anseelse i bransjen.
Men la det være klart med en gang:
Dette er ikke et sted for deg som er opptatt av å telle karbohydrater og kalorier.
Og det er heller ikke snakk om Michelin-mat.
Fleksibel meny Menyen er enkel og fleksibel.
Man velger åtte, tolv eller atten kyllingvinger, to, fire eller åtte kyllingbiter, en hel eller en halv ribbe.
- Ja takk, litt av hvert, var Robinson og Fredags konklusjon etter at en hyggelig servitør hadde satt to glass Brooklyn Lager på bordet, og forklart at deleprinsippet fungerer utmerket.
- Er åtte kyllingvinger, to biter Deep-Fried chicken og hver vår halve ribbe for mye? undret Robinson.
- Det kommer an på hvor mye tilbehør dere ønsker, svarte kelneren, og først her var det valgets kvaler meldte seg.
Alle side-rettene hørtes innbydende ut, men de endte opp med coleslaw, maisstuing og bakte, hvite bønner med svineconfit.
Robinson og Fredag burde kanskje sagt fra om at de gjerne ville ha litt om gangen.
Alt samtidig
For kort etter kom alt på en gang.
- Wow! utbrøt Fredag.
- Rene banketten!
Alle sauser og marinader skal være hjemmelagede - de smakte også det - og de store, saftige kyllingvingene hadde et touch av eple og karamell.
- Mmm, kom det fra Robinson som hadde dyppet en bit frityrstekt kyllingbryst i husets majonesbaserte dipp.
- Som regel er jeg skeptisk til frityrstekt kylling, men denne var fantastisk!
Knasende sprø utenpå, samtidig som kjøttet har beholdt all sin saftighet!
Helstøpt tilbehør Tilbehøret falt også i smak; maisstuingen var mild og rund, bønnene var al dente og paret seg finfint med den smørmyke svineconfiten, coleslawen var usedvanlig lett, syrlig og sprø.
- En av de bedre coleslaw-variantene jeg har smakt, sa Robinson.
Restauranten tilbyr spareribs med tre forskjellige marinader.
Robinson og Fredag hadde valgt den mildeste varianten; Lucky Bird BBQ, og den sterkeste, Fire BBQ med brente jalapeños.
Begge var slow cooked, med en siste finish på grillen, saftige inntil beinet og nydelige på smak.
Og akkurat så klissete - her ser ingen rart på deg om du spiser med fingrene - som slikt skal være.
Fredag holdt en knapp på den milde og søte varianten, mens Robinson lot seg forføre av den distinkte Jalapeño-smaken, akkurat passe spicy.
Dessverre måtte Robinson og Fredag si seg forsynte før fatene var tomme, og bestemte seg for å dele en Key Lime Pie med pisket krem til dessert.
Paien skal ha sin opprinnelse i Key West i Florida på begynnelsen av 1900-tallet og består av bl.a. lime, egge-plommer og kondensert melk.
Friskt og syrlig Lucky Birds variant var frisk og syrlig, og et stykke på deling, var et akkurat passe punktum på et svært godt og velbalansert måltid.
- Heller ikke noe å si på prisnivået, konstaterte Robinson da regningen kom på bordet.
- Jo, dette er et konsept jeg har tro på, sa Fredag.
- Heretter er det bare å glemme byens amerikanske fastfoodkjeder, og go down south, nærmere bestemt til Vulkan-området.
Elegant gourmetmat er det ikke, men i sin sjanger: en klar vinner.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
304870
|
Finn Kalvik covrer seg sjæl, og blir solbrent
Sommerlåtenes uutholdelige letthet.
ALBUM:
Finn Kalviks 70-tallskatalog har langt på vei fått sin remastrede renessanse.
Så tar man seg i å lengte etter et gammelmannsmesterverk fra denne kanten også.
Stripp ned, rufs til!
I dette tilfellet er ønsket et slags meta-«finne meg sjæl»-konsept, der Kalvik stripper ned, rufser seg litt til, mikkes opp intimt, og produsenten plukker vekk denne uutholdelige voksenklangen og disse mykere enn myke strykerlydene som alltid skal være der og duse ned og ta brodden av gitarspillet hans.
«Skogens sang» («Black Water Side»), nyinnspilling av Bert Jansch-coveren fra klassikeren «Kom ut kom fram» utløser denne lengselen.
Hvorfor kan han ikke låte slik oftere?
Vel, det må åpenbart vente til neste gang.
Mest nyinnspillinger «Sommersangeren», i all hovedsak nyinnspillinger av gamle låter med sommertema, er nøyaktig et slikt forutsigbart, sommerlett og ufarlig og omvendt utfordrende album som tittelen indikerer — en eneste lang, dorsk reiseradiosending midt i fellesferien.
Ikke uten musikalske lyspunkt innimellom, også Kalvik nytolke seg selv og fortsatt lage god sommernostalgi, men det er mye å la seg frustrere over: til og med en liten latinsk temperert triotrudelutt med Øystein Sunde og Lillebjørn Nilsen («Feriebrev») koser seg halvt i hjel.
Og «Livets lyse side» om igjen, tappet for både liv og lys.
Bestiller herved Kalvik-albumet «Høstsangeren».
Der skal han synge og spille mutt putt alene i studio.
Litt klang kanskje, mens helst knusktørt, frisk og avkjølt.
«Skogens sang» kan godt få være med enda en gang — en perle for svin i sommerkonteksten her.
| 0
|
304871
|
Anmeldelse:Terje Emberland skriver sprudlende morsomt om politiske klovnerier med dyster slagside
Svindleren som ble fører.
I 2012 kom holocaustforsker Terje Emberland med det digre verket «Himmlers Norge — nordmenn i det storgermanske prosjekt», skrevet sammen med Matthew Kott.
Nå tar han en slags æresrunde med boka om den snodige Karl Meyer og hans forsøk på å bygge seg opp til å bli fører for en fascistisk bevegelse, «Den nasjonale legion».
Legionen ble en kortvarig affære.
Etter å ha blomstret opp sommeren 1927, gikk den under en regnværsdag på Frogner Stadion samme høst.
Den ble oppløst i interne krangler, slåsskamper og økonomisk rot.
Våren 1928 var det hele over.
Eller kanskje ikke?
Bisarre aspekter
Bisarre aspekter
Dette stoffet er som skreddersydd for Emberlands velutviklede smak for de bisarre aspektene ved høyreradikale bevegelser, og teksten er gjennomsyret av godmodig ironi.
Noen vil kanskje oppleve et slikt tonefall som en ufarliggjøring av høyreradikalt tankegods, men boka levner ingen tvil om forfatterens solide fotfeste i det liberale, demokratiske og anti-totalitære tankesettet.
Det er likevel slående hvordan han tillater seg å fascinere av sitt studieobjekt, og denne fascinasjonen gir kraft og driv i framstillingen.
Teksten inviterer til lange linjer og dyp refleksjon uten å tynges ned av ideologiske hårkløyverier.
Vi kan lett se datidens stridigheter speilet i vår tids debatter, uten at forfatteren trenger å mase om det.
Sleip svindler
Sleip svindler
Han endte som frimerkehandler i London, etter å ha engasjert seg i menneskesmugling under krigen, riktignok på den gode siden:
Han hjalp folk å slippe unna nazistene.
Han var svoger av kulturradikaleren Helge Krogh og bror til arbeiderlederen Håkon Meyer som derimot endte på nazistenes side.
Hvilken herlig familie!
Høydepunktet i Karl Meyers karriere må ha vært folkemøtene han arrangerte i Cirkus Verdensteater sammen med Norges sterkeste mann, sirkusdirektør Karl Norbeck.
Oppmøtet var stort og folkemassene lot seg bevege av Meyers kraftfulle utfall mot Stortinget og all elendigheten:
«Stortinget er fullt av ubetydeligheter og smågenier som rotter seg sammen!»
Meyer skulle kalle «hundre tusen bønder sammen til et veldig folketog, og da skal Jerikos murer falle!».
Tragikomiske speidere
Tragikomiske speidere
«En av de største ødeleggere her i verden er Gutenberg, som lærte trellene å lese.
Trellen skal bære min koffert, men ikke lese.»
En sentral person i legionen, redaktør og generalsekretær Vilhelm Bjørset, karakteriseres slik av sin kusines ektemann, byråsjef Eivind Rognlien (denne anmelders farfar, forøvrig) i et departementsinternt notat fra juli 1927:
«Han er barnslig, naiv, sped og alt annet enn robust, med en svak karakter [...]
For meg står det som latterlig at han overhodet har noe å si innen den her omhandlede sammenslutning, langt nær mer at han agerer som 'generalsekretær'.
Bevegelsen har derfor etter dette — bortsett fra personen Karl Meyer — for meg fått et tragikomisk skjær, noe speiderguttaktig ved seg».
Revolusjonær sosialisme
Revolusjonær sosialisme
Den er beregnet på avgrensing av bevegelser som i vår tid kan fortjene fascisme-etiketten
Den egner seg mindre som redskap til å analysere hvorfor fascismen ble en folkelig suksess i Italia mens den i Norge ble en mislykket selskapslek blant forvirrede borgere.
Hovedårsaken til denne forskjellen ligger i den italienske fascismens opprinnelige forankring i revolusjonær sosialisme og den snedige snuoperasjonen som sikret at de revolusjonære kreftene kanaliserte energien inn i interne oppgjør og slåsskamper.
De norske fascistene kom fra et mer tradisjonelt, borgerlig høire-miljø, med svak forankring i den faktisk pågående klassekampen.
Benito Mussolini var sønn av en smed og hadde vært sosialistisk agitator med mange arrestasjoner på rullebladet.
Karl Meyer var sønn av en overrettssakfører og hadde slått seg opp på svindel.
Han kunne umulig komme noen vei.
Stort lettere var det heller ikke for Vidkun Quisling med sin tvers gjennom ukarismatiske måte å framtre på.
Kokko materiale
Kokko materiale
| 1
|
304873
|
Gisper etter luft
Menneskets kamp mot Moder Jord har sjelden vært kjedeligere enn i «Sanctum 3D».
FILM:
Når velstanden har nådd det nivået at menigmann kan ha en minikino i stua, og få det han ønsker av filmer i fanget på et kvarter, gjelder det å finne stadig ny åte som kan lokke publikum til å løse kinobilletter.
For tiden hersker klokkertroen på at det å sette klistremerket «3D» på filmprosjekter der det hører og ikke hører hjemme - «De tre musketerer 3D» er gud hjelpe oss snart en realitet - er dét som skal gjøre kinoopplevelsen til noe overdådig og ekstraordinært.
I mange tilfeller er det bare tull.
3D-brillene gjør kinoekspedisjonen dyrere, bonusen er marginal, og der det er snakk om levende spillefilm skaper leken med dimensjoner en virkelighet i papiraktige lag på lerretet.
Det virker kunstig.
Og det skyver seerne på avstand fra en historie de forsøker å leve seg inn i.
Ekspedisjonsfilm
«Sanctum 3D» er et bevis så godt som noe på at denne tenkningen er feilslått.
Filmen er en trett øvelse i genren vi kan kalle «ekspedisjon i krise»:
Et gruppe med klare indre motsetninger må flykte fra eller gjennom en naturkatastrofe, med åpenbaringer og menneskelige ofre underveis.
I amerikansk-australske «Sanctum 3D», utrolig nok produsert av James «Avatar» Cameron, dreier det seg om dykking i undervannsgrotter i Stillehavet.
En ensporet huledykker og hans bitre sønn, en rik eventyrer og dennes uerfarne kjæreste er blant dem som isoleres av en tropisk storm og må ta seg tilbake til livet igjen mens vannet stiger.
Sutring
«Sanctum 3D» må være den kjedeligste thrilleren på mange år.
Det lille som er av spenning kommer i få og korte blaff.
Utover dette forventes kinogjengeren, denne motvillige gjenstand for bransjens intense kurtise, å la seg underholde av den endeløse sutringen til den forurettede dykkersønnen Josh (Rhys Wakefield) og de andre ukarismatiske og usympatiske ekspedisjonsmedlemmene.
Og av de middels storslåtte bildene av undersjøiske fjellvegger og kalkformasjoner.
Bildene stråler ikke slik de er ment, de for mørke og grøtete, og 3D-en grumser det ytterligere til.
Hadde jeg vært Moder Jord, ville jeg vært fornærmet over den middelmådige formidlingsjobben.
Og hadde jeg vært potensiell kinogjenger, ville jeg blitt i sofaen.
| 0
|
304874
|
Anmeldelse:«Life in a Fishbowl»
Den islandske publikumsfavoritten «Life in a Fishbowl» fungerer ikke like godt utenfor hjemlandet.
FILM:
Sett i forhold til folketallet er det ingen som lager så mye severdig film som islendingene.
Bare i løpet av de siste par årene har øyriket med drøye tre hundre tusen innbyggere produsert festivalhøydepunkter som «Ildfjell», «Om hester og menn» og «Virgin Mountain».
«Life in a Fishbowl» er imidlertid et bevis på at ikke alt islendingene tar i blir til gull, for etter en lovende start synker filmen ned i en sentimental og forvirret patos som er typisk for flettverksdramaet som sjanger.
Vardøger
Lanseringsteksten presiserer at «Life in a Fishbowl» skildrer livet på Island i forkant av finanskrisen som rammet landet i 2008, men for mennesker uten dypere innsikt i islandske samfunnsanliggender er det ikke åpenbart hva de tre hovedfortellingene sier om nasjonens vei mot stupet.
Både den tungt alkoholiserte forfatteren Móri, den prinsippløse finansmannen Sölvi og den deltidsprostituerte alenemoren Eik lever uansvarlige liv, men for et norsk allmennpublikum er det langtfra innlysende at dette representerer noen betydningsfull analyse av nasjonens økonomiske problemer.
Og uten en rød tråd blir filmens dramatiske tilkortkommenheter raskt vanskelige å ignorere.
Avsporing Flettverksdramets grunnleggende appell bunner i en opplevelse av at alt henger sammen, som på sitt beste er såpass elegant artikulert at den kan få noen og enhver til å ane konturene av en dypere mening bak dagliglivets tildragelser.
På dette punktet kommer regissør Baldvin Zophoníassons forserte manusgrep og karikerte miljø- og karakterskildringer imidlertid til kort.
Det hele sporer av med et billig og fundamentalt overflødig biplott om pedofili, som tilfører det sjarmerende samspillet mellom Móri (Þorsteinn Bachmann) og Eik (Hera Hilmar) et ukledelig såpeoperapreg.
Deretter går filmen sakte, men sikkert opp i sømmene, og bak bildene kan man skimte konturene av en regissør som ikke har turt å stole på sine egne gode ideer.
| 0
|
304875
|
Full fart forover
Å se «Need for Speed» føles som å overlate gamepadden til sidemannen.
Litt for lenge.
FILM:
La oss se det inn i øynene:
Det har aldri vært særlig gøy å se andre kjøre sportsbilen i «Need for Speed».
Og med sin drøye to timers spilletid føles filmen basert på EA-spillserien litt for ofte som en lang søndag ettermiddag foran skjermen med han kompisen din som bare skal kjøre et brett til og aldri vil gi deg gamepaden.
Oppgjørstime
«Need for Speed» setter den ærlige, hardtarbeidende bilmekanikeren Tobey (Aaron Paul) opp mot styrtrike Dino (Dominic Cooper), en sleiping med pologenser og skinnjakke og seks kilo voks i håret.
Dinos iboende kjiphet gjør at Tobey havner i fengsel etter en falsk anklage, og når han kommer ut, går det mot oppgjørstime i det legendariske billøpet til den mystiske eksracerkjøreren Monarch (Michael Keaton).
Men først skal det kjøres kyst-til-kyst, med vakker blondine i passasjersetet og skurker og øvrighet i hælene.
Og du kan visst ikke lage omelett uten å knuse noen koenigsegg.
Dette er Pauls sjanse til å holde fortet på det store lerretet etter gjennombruddet som Jesse i «Breaking Bad».
Han har en troverdig, liketil bilmekanikervibb, men prøver litt for hardt å være tøff:
Står for bredbent, snakker i dype knurr som ikke høres naturlige ut.
Motstanderen er et stort hull, både skuespilleren og rollen.
Kruttet er vått.
Feiden mellom de to tar aldri fyr.
Blankpusset underholdning
Men i birollene finnes glimt av noe gøy.
Keaton gjør Monarch til en eksentrisk, oppspilt marionettemester - i hans høyteknologiske hovedkvarter i et fyrtårn blir forskjellige skjerminterfaces lagt inn, som et nikk til spillet - og Imogen Poots og Scott Mescudi sjarmerer utrettelig i rollene som rappkjefta drømmedame og medhjelper med en egen evne til å få tak i noe som kan fly.
Som blankpusset, vektløs underholdning for bilinteresserte er «Need for Speed» helt grei.
Scott Waugh, som har lengre erfaring som stuntkoordinator enn som regissør, legger den hvislende bilbanen sin gjennom nydelige naturpanoramaer.
Biljaktene er gjort med overblikk og god kontroll.
Men det blir så mange av dem etter hvert at det er lett å sovne i baksetet.
| 0
|
304876
|
Kalkun til overs
«Seventh Son» er en halvannen time lang trailer for en tv-serie som ikke finnes.
FILM:
«Seventh Son» er den typen film som ikke henger på greip dersom man ikke har lest bøkene den er basert på.
For utenforstående fortoner den seg som en overspilt, ufrivillig komisk og fundamentalt meningsløs hinderløype av fantasyklisjeer, som regissør Sergey Bodrov haster gjennom med et tempo og en timing som fratar samtlige scener ethvert snev av gjennomslagskraft.
For fans av Joseph Delaneys «Wardstone Chronicles» kan den kanskje fungere som en utløsermekanisme for gåsehud og gode minner, men noen god film er det uansett ikke.
Autopilot «Seventh Son» er den typen fiasko som selv ikke engang hovedrolleinnehaverne greier å ta på alvor.
Jeff Bridges makter aldri å tørke av seg det ironiske fliret sitt, der han sprader rundt i trollmannskappe og prater som en blanding av Alan Rickman og Bane, og Julianne Moores evig flakkende blikk tyder på at også hun helst skulle vært et helt annet sted.
Det er lett å gjøre seg morsom på bekostning av en film som fremstår som såpass visjonsløst og lemfeldig satt sammen som dette, men først og fremst er det en anledning til å se nærmere på nøyaktig hvor desperat filmbransjens jakt etter blockbusterfranchiser har blitt.
Franchisefeber «Seventh Son» er den typen forretningsavgjørelse som blir stadig vanligere i en tid da det å lage kun én blockbuster ikke synes verdt verken bryet eller investeringene.
I dag er alle større filmprosjekter i realiteten pilotepisoder for franchiser på minium tre filmer, og i så måte er «The Wardstone Chronicles» med sine 14 romaner — hvilket i dagens filmøkonomi betyr et sted mellom 17 og 42 spillefilmer — unektelig et forlokkende utgangspunkt.
Dersom man er i besittelse av tilstrekkelige mengder godvilje, er det kanskje mulig å se «Seventh Son» som en satire over de gjentakende mønstrene i dagens fantasyunderholdning, men da bidrar man med en såpass velvillig tolkningsinnsats at man i praksis gjør filmskapernes arbeid for dem.
Tar man derimot filmen for hva den er, møter man en ugjennomtrengelig vegg av eksposisjon og intetsigende transportscener, som alle leder fram til den antiklimaktiske innsikten om at det beste den har å by på er lettelsen som oppstår når man ser rulleteksten dukke opp på lerretet og vet at det hele — endelig — er over.
| 0
|
304879
|
Så uironisk at det grenser mot en Kristian Valen-parodi
Omfavner alle klisjeene i popboka.
|||
ALBUM:
Hurts omfavner absolutt alle klisjeene i boka når de skrur ned tempoet på italiensk nittitallsdisko og blander det med et renskåret synthpoputrykk à la Pet Shop Boys.
Men der mye av Neil Tennants Pet Shop Boys-suksess ligger i den høyst nødvendige tounge-in-cheek-holdingen, er Hurts på sin side komplett uironiske.
Vokalist Theo Hutchcraft synger med en innlevelse så intens at det grenser mot en Kristian Valen-parodi.
Noe som for eksempel manifesterer seg i den ukledelig Savage Garden-aktige klagesangen «Evelyn».
Det er imidlertid ikke bare sorgen - bokstavelig talt.
«Wonderful Life», en mørk og bittersøt synthpopballade i Human League-land, og suggerende «Better Than Love» er akkurat så skamløst gode at de fungerer som redningsbøyer i det Middelhavet av melodrama som Hurts har ankret opp i.
| 0
|
304880
|
Simpelthen det aller beste
Det norske musikalske miraklet The Beste i ny drakt.
ALBUM:
Nostalgi?
Retro?
Eller rett og slett en nyhet for de aller fleste — hentet fra pluss minus 25 år tilbake i tida.
Vi snakker om det norske musikalske miraklet The Beste, som utga to plater, i 1985 og 1987, og som deretter forsvant like elegant som de var dukket opp.
I neste uke kommer en dobbel-CD med begge disse platene, «En sang for åtte kroner» og «Blått».
«Blått» ble dirrende presentert i liner notes av forfatteren Ola Bauer, som dessverre aldri fikk oppleve å havne på gamlehjem, slik han fabler om i sine fresende tekstlinjer.
En ny tekst er signert Audun Vinger, music man og ordsjonglør fra en ny generasjon.
The Beste?
Et slags hobbyband, med rekrutter fra The Aller Værste (Sverre Knudsen, Lasse Myhrvold, Harald Øhrn), Wannskrækk (Kjartan Kristiansen), Holy Toy (Sven Kalmar), pluss Geir Wentzel.
Målet var å vise musikalsk brunst, at man kunne skrive låter som svingte og suste, som ble båret på vinger av poesi og melodisk teft.
Om de klarer det?
Oh yes.
Platene ble i sin tid utgitt i begrenset opplag og aldri mer sett snurten av.
Nå er The Beste her igjen.
Få dem ut, i alle kanaler!
| 1
|
304883
|
Bluesrockens beste akkurat nå
Intenst fra den nye stjerna Joe Bonamassa.
|||
ALBUM:
Joe Bonamassa (32) fulgte opp sitt glimrende album «The Ballad Of John Henry» med to imponerende konserter under Notodden Blues Festival i fjor.
Der oppviste han en allsidighet som også kommer fram på dette albumet spilt inn i Hellas - med lettere «eksotiske» innslag av blant annet bouzouki.
Men først og fremst er «Black Rock» et tungt bluesrockalbum med tidvis intenst gitarspill, et par rolige brekk og en del interessante coverlåter i tillegg til eget materiale:
fra en Led Zeppelin-aktig åpning (Bobby Parkers «Steal Your Heart Away») via en nesten episk tolkning av Leonard Cohens «Bird On A Wire» og en særs kjøttfull versjon av Willie Nelsons «Night Life» (med B.B. King) til respektfulle tolkninger av blueskjemper som Otis Rush («Three Times A Fool») og Blind Boy Fuller (en akustisk «Baby You Gotta Change Your Mind»).
Hele veien er det melodiøsitet i øset, og hans eget materiale står ikke tilbake for de gamle mesterne, med balladen «Quarryman's Lament» og pulserende «Blue And Evil» (med blåsere) som høydepunkter.
Bonamassa befester med «Black Rock» posisjonen som regjerende bluesrockmester.
Spiller på Rockefeller i Oslo 25. mai.
| 1
|
304885
|
Kjempers fødeland
«Jack the Giant Slayer 3D» vil gi barna sug i magen, og kanskje behov for en foreldrehånd.
FILM:
Den har sine feil.
Men «Jack the Giant Slayer 3D» har noe som er mangelvare hos andre filmer ute i samme familieforlokkende ærend:
Sann eventyrlighet.
Sug i magen
Filmen er basert på eventyret «Jack og bønnestengelen» og hadde ikke dødd av å få beholde den norske tittelen.
Fattiggutten Jack (Nicholas Hoult) blir skjenket noen rare bønner av en mystisk munk.
Prinsesse Isabelle (Eleanor Tomlinson), datter av kongen (Ian McShane) i Jacks hjemland, vil vekk fra det overbeskyttede livet på slottet.
Den sortkledde adelsmannen Roderick (Stanley Tucci) er travelt opptatt med onde intriger, slik sortkledde adelsmenn har det med å være.
Snart fører omstendighetene de tre sammen, mens en magisk bønnestengel vokser opp til et himmelrike der kjempene bor.
3D-formatet har flere ulemper enn fordeler, men det er ikke til å komme unna at det øker suget i magen når helter og skurker klatrer opp og ned og holder på å falle ned fra en steroidestor stilk.
Ekstremsporten foregår i et filmunivers som både er livlig menneskelig og deilig arkaisk.
Brutalitet
Filmen styrer unna de verste krampemoderniseringene og skaper en verden som er lettfattelig, men virker fremmed og forgangen.
Den drevne regissør Bryan Singers sans for håndverk, stofflighet og konsekvens, og dryppene av barsk brutalitet, er med på å holde publikum våkne og kan nok få små barn til å trenge en forelder å holde fast i.
De detaljrikt dataanimerte kjempene tyder på at Singer har hatt et budsjett med armslag.
Da er det utilgivelig at «Jack the Giant Slayer 3D» ikke er bedre gjennomført visuelt.
Våpen og rustninger virker plastaktig vektløse, klærne ser ubrukte ut.
Dramaturgien snubler litt.
Femmeren gis under tvil.
Men den skjenkes en film som med innlevelse og energi tar publikum med til et magisk sted, fjernt fra byens larm.
| 1
|
304886
|
Står og slår
Det trengs litt mer snekkerarbeid på thrilleren «The Door».
FILM:
Mads Mikkelsen er en paneuropeisk potet.
Etter å ha spilt en rekke forskjellige dansker, fransk greve og ubestemmelig euro-eksotisk James Bond-skurk, er han nå på plass som vellystig tysk kunstner med en opprivende opplevelse foran seg i «The Door».
Filmen har brukt tre år på å komme til Norge, men ingen har visst rukket å oversette originaltittelen «Die Tür» til «Døren».
Dør til fortiden
Tittelen er det eneste engelske her, i tillegg til poplåta som spiller for full guffe mens David (Mikkelsen) villig lar seg forføre av den bohemske naboen mens kona er et annet sted.
Mens David gir etter for driftene, faller den lille datteren hans i svømmebassenget og drukner.
Spol fem år fremover, og David er skilt og suicidal, og nesten gal av skyldfølelse.
Men skinnegangen penses over på noe nytt og uventet når han oppdager en underlig dør som tar ham til en slags parallell dimensjon, der gaten og huset og familien hans er som det var den gang.
Det viser seg at han har kommet til fortiden.
David øyner en mulighet til å gjøre alt godt igjen.
Bare én person står i veien for ham - han selv.
Jammen-øyeblikk
Den siste setningen der vil virke helt rasjonell og rimelig på slutten av «The Door».
Derimot er det en rekke andre baller som ennå er i luften.
Filmen er basert på en roman, så det er vanskelig å si om det er en svakhet ved filmen eller ved selve historien, men det er for mange jammen-øyeblikk her til at det er mulig å gi seg hen til sine egne spede grøss.
Hvorfor havner David i fortidsgaten på minuttet tidsnok til å endre begivenhetenes gang?
Hvorfor får ikke dette konsekvenser på den andre siden av døren?
Det skal bli flere sådanne underveis.
Farlig familiefar
David Lynch er blant filmskaperne som har vist hvordan ingenting egentlig er skumlere enn den smilende familiefaren med hageslage på den andre siden av hekken.
Nabolagsuhyggen, den som kommer snikende når noe er akkurat litt galt med det nærmeste og mest velkjente, ivaretas godt av regissør Saul.
Dessverre frykter han tydeligvis selv at dette ikke er nok.
Når en film som «The Door» griper til blinkende knivblader og sprutende blod, blir det for dumt.
Premisset den er basert på, ubehaget den vil mane frem, er noe helt annet.
«The Door» har jevnt driv, rett temperatur og fine skuespillere.
Men sprekkene er for mange og for store.
Vinden piper gjennom dem.
| 0
|
304887
|
Hyller død venn på ny plate
Avenged Sevenfold ble nesten knekt av dødsfall i egne rekker.
Nå slår de tilbake med nytt album.
|||
ALBUM:
Opptakten til hardrock-kometene Avenged Sevenfolds femte album ble ikke en smertefri affære.
På tampen av låtskrivingsfasen døde nemlig bandets trommeslager James «The Rev»
Sullivan av en overdose like før jula 2009.
Sullivan var også en sentral komponist i bandet, og ironisk nok så var det han som leverte det siste bidraget, «Fiction».
En knugende pianodrevet semiballade som får et helt nytt meningsinnhold med tanke på forhistorien.
Vemodstemning
Man kan mene mye om den patosladete og nærmest musikalinspirerte hardrocken til Avenged Sevenfold.
Ved første lytt fremstår «Nightmare» nærmest som parodisk svulstig.
Men når man får totaloversikten over albumet, begynner bitene å falle på plass, sangene får karakter og vemodet fremstår som langt mer ektefølt enn de tradisjonelle emoklisjene.
Tittelkuttet, som også er førstesingel, åpner i kjent «Bat Country»-stil med rullende basstrommer, ivrige gitarmelodier og et stort stadionrefreng på topp, men når vi kommer til «Buried Alive» begynner ting å ta en ny dreining.
Nye takter
De sakrale stemningene blir dominerende og de mer rett-frem-rockelåtene sklir over i noe som nesten kan beskrives som progressiv sørstatsrock.
Mike Portnoy fra Dream Theater har fylt inn hullene Sullivan ikke rakk over før han døde, og det låter stort og mektig.
På «Vicitm» kan det høres ut som de har latt seg inspirere av Pink Floyds «The Great Gig in the Sky», og når teppefallet kommer etter det 10 minutter lange riffeposet, «Save Me», føles det nesten som man har vært i teateret.
Helstøpt og aldri så lite nyskapende, faktisk.
| 1
|
304888
|
Han sto for fjorårets store sommerfarsott
Årets låt er like fengende, men mer elegant.
SINGEL:
Sommeren 2011 skulle det godt gjøres å høre på radio eller bevege seg ut på et dansegulv uten at norsk-zambieren Admiral P på et eller annet tidspunkt plystret deg i øret og erklærte at han ville «snakke litt» med deg.
I år kommer sommerlåta fra reggae-/dancehall-artisten hånd i hånd med ferien, og der gjør den seg godt.
Låta er en behagelig, søt og sommerlig lett serenade med et sjarmerende refreng pyntet av varmende kvinnelige korister som stemmer i admiralens budskap:
«Jeg sier elskede / kaller deg for sweet baby girl / kaller deg for noe du ikke har blitt kalt før».
Der «Snakke litt» unektelig hadde en oppsiktsvekkende evne til å feste seg, var baksiden av plystremedaljen en uunngåelig «elsk eller hat»-faktor.
Denne gangen lykkes Admiral P derimot svært godt i å balansere det umiddelbart fengende med en diskret eleganse.
Det gjør «Kallenavn» til en låt de fleste bør kunne leve med sommeren gjennom — uten å gå på veggen.
| 1
|
304889
|
Kunne like gjerne hett Clash of the Special Effects
«Clash of the Titans» er et optisk mareritt sendt fra gudene for å straffe oss.
|||
Persevs (Sam Worthington) er den eneste med hygienisk fornuftig hårklipp, resten ser ut som de klør etter å tenne fyr på en stavkirke:
Hades (Ralph Fiennes) er en blodskutt death metal-musiker med ryggproblemer, mens broren Zevs er mer glam, pakket inn i skinnende matfolie.
Du lurer kanskje på hvem disse gutta er?
De er greske guder og har herjet rundt i vår vestlige kulturkrets siden antikken.
I dag er de færreste redde for dem.
Til og med grekerne frykter finanskrisas rystelser mer enn Zevs and the Chipmunks.
Men selv om du ikke er på fornavn med disse typene, fortvil ikke.
De fleste introduseres med navn og CV i høytidelige vendinger.
Hologrammer Persevs er forresten en halvgud, sønn av Zevs.
Han vil helst være menneske, men må slåss som en gud for å hindre at Hades, han med ryggen, tilintetgjør menneskeheten.
Derfor legger Persevs ut på en reise sammen med Mads Mikkelsen og hans sverdsvingende trupp.
De møter mange hindre på sin vei: filmen kunne gjerne hett Clash of the Special Effects.
Zevs kommer iblant ned fra Olympen for en liten pep-talk med Persevs.
Nevnte jeg at alt dette foregår i 3D?
Jo da, sett de dumme brillene på nesa og bli med inn i en dyster og konstant overskyet verden.
Den svindyre konverteringen fra to til tre dimensjoner ble foretatt i all hast, like før premieren og resultatet gir meg lyst til å sitere Zevs:
Release the Krakan!
Ansiktene i close-up-scenene framstår som hologrammer mot et tåkelagt sceneteppe og ser bedre ut hvis du tar av deg brillene, mens actionsekvensene er et optisk kaos.
Kraken er forresten et sjømonster fra norrøn mytologi.
Gudene må vite hvorfor man har valgt å nyinnspille denne beskjeggete lapskausen fra 1981.
Hva er anledningen?
Hadde regissør Louis Leterrier vært mer løssluppen, kunne han latt Per Edgar Kokkvold fly inn på Pegasus og slå et sverdslag for ytringsfriheten:
Skal vi ikke kunne skjelle ut gudene og velte en femti meter høy statue av Zevs uten å risikere total utslettelse?
Kødd med gjengen på Lompa og du får en skyllebøtte, det vil si en flodbølge, i 3D.
| 0
|
304894
|
Temperaturløst toppmøte
Samarbeidet mellom Jonas Fjeld og Henning Kvitnes.
|||
ALBUM:
Synd å si det, men dette møtet mellom to norske rockstørrelser burde hatt større og tydeligere egenverdi.
Dette er to eldre herrer som burde stått godt til hverandre, der særlig stilmesteren Fjeld kunne spilt den litt ujevne Kvitnes enda bedre enn han vanligvis er.
Forholdene burde ha ligget til rette også — studiobandet er kremen av krem, med strengemester Geir Sundstøl og slagverkfantomet Birger Mistereggen i sentrallinja (for ikke å glemme Fjelds fabelaktige kassegitarhøyrehånd), lyden top notch norsk voksenpopstandard, og stilvalget tilbakelent rootsy, en vise/country/bluegrass light-hybrid med spredte tekstmessige gullkorn.
Men mest av alt er det temposvakt og temperaturløst, musikk preget av dyktighet mer enn av genuin tilstedeværelse, og bare glimtvis med den gnistrende kreativiteten man søker i samarbeidsprosjekter som dette.
| 0
|
304897
|
I knipe
Med få virkemidler tegner «Locke» et minneverdig portrett av en mann som prøver å gjøre det rette.
FILM:
Ivan Locke er byggeleder.
Han er vant å håndtere og organisere mennesker, men nå er han i knipe.
Det er seint på kveld og grytidlig neste morgen skal 218 sementbiler ankomme byggeplassen med fundamentet for den 52 etasjer høye bygningen.
Det er presisjonsarbeid og Locke må være der, men noe er kommet i veien: en fødsel.
Locke hadde kontroll, men fødselen kommer to måneder for tidlig.
Locke er faren, men det er ikke hans kone som skal føde.
Sjonglør
«Locke» er en slags road movie, siden hele filmen foregår på motorveien mellom Birmingham og London.
Handlingen finner sted i «real time» og bilen stanser aldri, noe som betyr at Locke må ta en del telefonsamtaler, hvis ikke blir dette en biltur og ikke et drama.
Strengt tatt er «Locke» radioteater, pluss Tom Hardys uttrykksfulle ansikt.
Vi følger Locke mens han sjongerer de ulike delene av livet sitt via håndfri.
Han prøver å organisere byggeprosjektet, der hundrevis av millioner kroner står på spill.
Han ringer sin kone og to sønner, som tror han kommer hjem til kveldens fotballkamp på TV.
Han snakker med Bethan, som ligger på fødestua.
Et godt menneske
Regissør og manusforfatter Steven Knight har tidligere skrevet gode manus for Stephen Frears («Dirty Pretty Things») og David Cronenberg («Eastern Promises»), men hans første regiforsøk, fjorårets Statham-thriller «Hummingbird», var ingen suksess.
«Locke» er lavbudsjett og dessuten et minimalistisk eksperiment av typen enkelte regissører liker å utfordre seg selv med:
Se hva jeg kan få til innenfor stramme dramaturgiske rammer.
Tom Hardy klarer sin del av oppgaven med glans (og legger på en walisisk aksent for å øke vanskelighetsgraden).
Vi forstår tidlig at Ivan Locke ønsker å være et godt menneske.
Han har imaginære samtaler med sin far, en mann som sviktet da det gjaldt.
Nå ønsker han å gjøre det rette, men det vil koste.
«Locke» er ikke feilfri (mye betongprat i starten), men det strammer seg til.
Når bilen svinger av motorveien og stanser, sitter man igjen med et minneverdig portrett av en mann som ønsker å handle riktig.
(«Locke» er månedens film på Cinemateket i Oslo)
| 1
|
304899
|
Er Alter Bridge den utskjelte postgrønsjens redningsmenn?
Velartikulert gitarrock av ypperste merke.
|||ALBUM:
Enkelte vil ha vondt for å innrømme at postgrønsjen har båret med seg noe positivt.
Alter Bridge blir i så måte trumfkortet som feller skeptikerne.
Da Scott Stapp ble til Myles Kennedy og Creed til Alter Bridge, røk de fleste drøvtygde banalitetene og den selvopptatte pompøsiteten med i dragsuget.
Tilbake sitter man med et solid rockband som vet hvordan man skal lage ny og inspirert hardrock av gamle bestanddeler.
«AB III» er velartikulert og dynamisk gitarrock av edelt merke.
Kennedy er det naturlige midtpunktet med sin elastiske og klassiske rockrøst.
Ordet på gaten er at han sto øverst på ønskelista til Jimmy Page etter at Robert Plant takket nei til Led Zeppelin-gjenforening.
«Still Remains»
| 1
|
304900
|
Rarhet for massene
Regina Spektor.
|||CD:
Da Regina Spektor ga ut «Begin To Hope» i 2006 byttet hun bort sure indiefans med listeplasseringer i USA.
Borte var spritflaska og punken fra gjennombruddsalbumet «Soviet Kitsch», igjen satt en smilende dame med mørkerød leppestift, teatralsk tangenthåndtering og underfundige historier som glei rett inn i både tv-reklamer og i hjemmet til alternative kvinner og menn.
På «Far» fortsetter hun i samme allmennvennlige lei, og er fremdeles umiskjennelig Regina med de human beatboxing- og delfinlydene det innebærer, men der historiene engang var gripende og ville, handler det om nå at hun finner en lommebok på gata og tenker over hvem som eier den og at kroppen hennes er perfekt fordi øyebrynet stopper vannet fra å komme inn i øyet.
Søtt og sjarmerende for noen, men for de av oss som pleide å grine, le og headbange til gærne-Regina føles denne plankekjøringen av ei plate både kjedelig og irriterende innholdsløs.
| 0
|
304901
|
- Maria Haukaas Mittet blir parkert langt bak i skisporet
VM-låt totalslakta.
Hva mener du?
Det hjelper ikke med kraft og eleganse når man ikke har tempo, og det er først og fremst her svakheten ligger.
•
Se Youtube-video av Haukass Mittets framføring av «Glorious» på Idrettsgallaen.
VM-sangen, skrevet av Hallgeir Rustan, Ronny Wikmark og Anne Judith Wik og framført av Forsvarets stabsmusikkorps, er som skreddersydd Marias stemme.
Den har pondus og vokalkraft, men det tar for lang tid før den tar av.
Og når den først gjør det, tipper den voldsomme balladen over i det pompøse og svulstige.
Mest av alt minner «Glorious» om en påkostet MGP-ballade som neppe ville kvalifisert Norge til finalen.
Hvorfor velger man en traust ballade til å fronte noe som handler om energi og tempo.
Hvorfor ikke en spenstig sang som kunne fått oss til å hoppe og slå floke i vinterkulda?
Med fjorårets fotball-VM-låt friskt i øret, «Waka Waka —This Time For Africa» framført av Shakira, blir Maria Haukaas Mittet parkert langt bak i skisporet.
| 0
|
304906
|
Skinnjakker og tyrenakker
«Farvel til mafiaen» er ikke filmen for den klisjévegrende
FILM:
Det kan være farlig å børste støvet av gamle ungdomsforelskelser.
Sådanne har det med å være i overkant svermeriske og ukritiske.
I «Farvel til mafiaen» ønsker regissør Luc Besson («Nikita», «Det store blå») å importere den amerikanske mafiafilmen til sitt hjemlige Frankrike, i fysisk forstand.
En familie på fire kommer kjørende inn i en forblåst småby i Normandie.
Den hemmelige grunnen til at de er der er at de er en del av et vitnebeskyttelsesprogram etter at pappa (Robert De Niro) tystet på sine tidligere medsammensvorne hjemme i New York.
Mafiabror
De neste dagene og ukene brukes til å prøve å passe inn og få nye venner, noe som har sine utfordringer all den tid mor, far og barn alle har sin form for rastløs psykopati og foretrekker å løse konflikter på kjappeste og blodigste måte.
Dette er ikke filmen for den klisjévegrende.
Robert De Niro gjør karrierens nittisjette variant av subsjangeren «mafiabror i livskrise».
Men erfaringen betaler seg, og den grinete gubben som er lei av å lyve og finner glede i å taste ned sin kneskålknusende selvbiografi på skrivemaskinen i skjulet er filmens mest engasjerende skikkelse.
Han får også filmens beste øyeblikk i fanget når han blir bedt om å kommentere en visning av «Goodfellas» på den lokale filmklubben - Scorsese-filmen som mer enn noen annen etablerte De Niro som legemliggjøringen av generell mafiøsitet.
Michelle Pfeiffer, Dianna Agron og John D'Leo må slite med situasjoner som virker hakket for oppstilte i sin utstuderte ryggesløshet.
Glemmer komedien
Ellers yrer det av tyrenakker, skinnjakker, pilotbriller og lyddempere.
Innehaverne av disse ankommer åstedet i siste halvtime og begynner straks å plaffe ned lokal kanonføde i jakten på vår kjernefamilie.
Her er det som Besson glemmer at dette liksom skulle være en komedie og heller serverer en langdryg nedsabling av typen han selv trolig har langt større interesse for enn noen i salen.
Her er mer begeistring enn ideer.
Og Besson har lite å tilføre en sliten sjanger annet enn sjøluft og steinete kulisser.
| 0
|
304907
|
Skal, skal ikke
Fire pene mennesker flørter med utroskap på Manhattan.
Det er noe uklart hvorfor vi skal bry oss.
FILM:
Utroskap er et globalt fenomen.
Det er derfor passende at en iransk-amerikansk regissør lager et firkantdrama der kantene er henholdsvis britisk, australsk, fransk og kubansk-amerikansk.
Massy Tadjedin har bakgrunn som manusforfatter og hun har også diktet opp denne historien som foregår i et noe sterilt øvre middelklassemiljø på Manhattan.
Michael og Joanna Reed (Sam Worthington og Keira Knightley) bor sammen i en hvit og luftig designerleilighet.
De elsker hverandre, får vi høre, selv om de krangler og er sjalu.
Filmen starter med en fest som vi har sett tusen ganger før, young urban professionals mingler uanstrengt, helt til Joanna oppdager hvor vakker den nye kollegaen til Michael er (Eva Mendes).
Neste morgen støter Joanna på sin gamle flamme (Guillaume Canet) og sier ja til en drink samme kveld.
Klassisk skjelett
I utgangspunktet er dette en film mange kan kjenne seg igjen i, selv de som har mindre kjøkken enn Michael og Joanna:
Du blir tiltrukket av en annen enn den du er sammen med.
Hvor mye av en flørt kan du tillate deg?
Eller du treffer en eks som du aldri er blitt helt ferdig med.
Er det greit at du pynter deg til fest og tar en drink med ham for å føle at den gjensidige tiltrekningen fortsatt er der?
Tadjedin starter med dette klassiske skjelettet av en historie.
Hun fyller deretter på med dialoger som er helt på det jevne.
Karakterene og deres omgivelser er realistiske nok, på en måte som mangler enhver form for originalitet.
Michael utvikler næringseiendommer og snakker om «presentasjonen i morgen», mens frilansjournalist Joanna henger hjemme og skriver om mote, men hun har også gitt ut en bok og sliter med den neste.
Stiv type
Dessverre bidrar ingen av skuespillerne til å heve manuset.
Han typen fra «Avatar» og «Clash of the Titans» er nesten like stiv som Keanu Reeves, mens Keira Knightley ikke klarer å gjøre Joanna såpass interessant at jeg kan overse det keitete småjentesmilet eller unngå å tenke at, jøss, hun er blitt radmager siden «Love Actually».
| 0
|
304908
|
Anmeldelse:Lovende skrekkroman som utarter til rent fjas
John Ajvide Lindqvist går på trynet.
ANMELDELSE:
Ti mennesker våkner en morgen opp i de fire campingvognene sine ved kysten et sted i Sverige.
De ser ut av vinduene.
Der er det ingenting annet enn blå himmel og en uendelighet av grønt gress.
Solen er borte, havet er borte, mobilene virker ikke, og på radioen spilles kun gamle svensktoppslagere av den avdøde låtskriveren Peter Himmelstrand.
Dette er plottet i John Ajvide Lindqvists psykologiske dystopi «Himmelstrand».
Ideen er god.
Gjennomføringen haltende, og mot slutten faller boka helt sammen.
Variert persongalleri
«Himmelstrand»
Forfatter:
John Ajvide Lindqvist Oversetter:
Henning J. Gundersen Forlag:
Cappelen Damm
« Tittel »
3
+ Vis mer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN 9788202470395
Kjøp boken hos ARK
Variert persongalleri
Hva ville skjedd om vi en dag våknet og verden var borte, at det ikke var noe der, heller ingen Gud?
Skrekkelementet er at samtlige møter sine demoner fra barndommen: en brutal far, en grumsete fortid i form av en svart tiger, døden selv kledd i hvit dress.
Prøver å være dyp
Prøver å være dyp
Problemet er bare at Lindqvist har ambisjoner om å være «dyp».
Mer enn skrekkelementer, dem er det ikke så mange av, bruker han tid på å greie ut om de store spørsmål, Guds eksistens, meningen med livet.
Men han har hverken språk eller tanke nok til at det blir noe annet enn rene klisjéer.
Etter hvert blir det både fjasete og konstruert, overtydelig og langtekkelig.
Med en avslutning som muligens er ment som en skikkelig tankevekker, men som bare blir tåkete.
| 0
|
304909
|
Øredøvende spiseglede
Tango er utfordrer til restauranttronen i Stavanger, men trenger støydemping.
Stavangerkvelden skumret da Robinson og Fredag ble eskortert til bordet i Tango.
Mattempelet i Vågen er blant den håndfullen spisesteder som gjør oljebyen spesielt interessant for matglade, særlig for dem med representasjonskonto eller stinn lommebok.
De var langt fra alene i det stilige, røff-minimalistiske lokalet der lyden av opprømte stemmer fløt farlig decibelsterkt sammen.
- Det pleier ikke å være fullt så bråkete som dette, sa den unge servitøren, som på uklanderlig vis forsikret seg om at de to gjestene fant seg vel til rette før han presenterte menyen, dessverre i så mye godlynt støy at Robinson bare fikk med seg halvparten.
Grunnprisen hos Tango er 550 kroner for tre retter.
Menyen endres hver dag, hovedretten kan alltid kjøtt/fisk-justeres og herligheten kan utvides med en ostetallerken.
Denne kvelden besto tilbudet av kveiterull - posjert kveite med sjøkrepsmosaikk - og hummeragnolotti - fylte pastaputer - med hummerbisque; videre av konfitert vårkyllinglår og kyllingrull sammen med en liten terte fylt med vårgrønnsaker toppet med nøttehollandaise.
Posjert eple med vaniljeis på toffébunn avsluttet menyen.
- Velger dere vinpakken til 450 kroner får dere først en god chablis og deretter en interessant italiensk piemontevin som er laget på både Pinot Noir, Barbera, Merlot og Cabernet Sauvignon.
Til desserten kommer det en beerenauslese, fortsatte servitøren.
- Et tilbud vi ikke kan avslå, repliserte Fredag.
Isvann, godt brød og gode brødstenger.
Hvitrørt, luftig smør og olje.
En uannonsert appetittvekker i form av en morsom munnfull torskekrem smaksatt med chorizo og syltet paprika.
En servitør som var perfekt til stede med både mat, drikke og relevant informasjon - opptakten var svært lovende, og den posjerte kveita, som var varmebehandlet så vidt over den tilstanden der den kalles rå, skuffet ikke.
- Selv om smaken kanskje var litt vag, mente Robinson, mens Fredag fant både smak og tilbehør i skjønneste orden.
Den lille smaksdiskusjonen ble avbrutt av to shotglass med kirsebærslush, servert som en frisk oppkvikker før kyllinghovedretten.
- Vi prøver å bruke lokale produkter, men produksjonen av vårkylling er ikke stor nok, så denne kommer fra Frankrike, forklarte servitøren.
Det kastet ingen skygge over måltidet, både lår og rull forente smak og saftig, mør konsistens på ypperlig vis.
Robinson fant grønnsakene en tanke overkokte, men amandinepotetene perfekte, og den italienske Il Baciale (2006) hadde kropp og fylde til å matche de ulike smakene fra både morkler, perleløk og kraftig sky.
- Tango har et problem med støynivået når det er fullt hus.
Men viljen til å skape en matopplevelse i toppklasse er imponerende, både på kjøkkenet og blant servitørene, og dét gir stjerner i boka hos meg, evaluerte Robinson mens de ventet på desserten.
-Hvis epledesserten nå innfrir, kan det fort bli mer Tango på meg.
Eplene kom, med epleskum og -gele, akkurat da de skulle.
Sammen med den sauterneaktige, men litt friskere dessertvinen fra Tyskland, satte de et nydelig, søtsyrlig punktum for kvelden, og selv om Robinson og Fredag ikke direkte danset tango langs kaikanten på hjemveien, var det med behagelig metthet og bare ørlitegrann øresus de ruslet mainatta i møte.
| 1
|
304911
|
Svenske vidunderbarn kan også bomme
JJ laget en av fjorårets beste plater.
Årets oppfølger er skuffende.
|||
ALBUM:
Denne svenske, purunge duoen slapp et av fjorårets fineste album.
Mange steder ble det omtalt som «sommerlig, svalt og deilig», men bak det strandromantiske ytre lå sår og inderlig popmusikk om de store tingene i livet - framført med en nesten ubehagelig intens og ungdommelig patos.
Det var en alvorlig plate, som kanskje ikke ble tatt nok på alvor.
Uansett; her er allerede en oppfølger, noe som lover godt med tanke på produktiviteten.
JJ fortsetter da også omtrent der de slapp, med R&B-parafraseringer;, dub, Enya-techno, lydklipp av italienske fotballkommentatorer som hyller Zlatan og et par St. Etienne-lignende kutt.
Som sist balanserer de ofte på grensen til ren kitsch, her blant annet med en pianoversjon av «My Life» med The Game og Lil Wayne.
Men der forløperen porsjonerte referanser, melodier, humor og attityde på en glimrende måte, er «No. 3» ganske skuff.
Det høres mest ut som en samling b-sider og utelatte spor fra debuten.
Låtmaterialet kan rett og slett ikke måle seg med det duoen presenterte i fjor sommer, bortsett fra nydelige «And Now» og «Let Go», og det hele blir for skisseaktig.
Begynn derfor med førsteplaten — «No.2», som den heter — og ta det videre derifra om du har sansen.
| 0
|
304912
|
Når skal WilliamHut gjøre litt opprør?
Gjentar seg sjøl for ofte på album nummer seks.
ALBUM:
Helt siden Willy «William Hut»
Marhaug solodebuterte i 2002 har han holdt seg til samme formel:
Rolige, melankolske låter med behagelig komp og hans egen, lett gjenkjennelige fløyelsmyke stemme i front, gjerne med strykere i bakgrunnen.
Sjangerflørt Samtidig har han alltid flørtet med forskjellige sjangrer, uten at det bryter mye med formelen - og uten at det dreier seg om de store utfluktene.
2004 var hans mest produktive og kvalitativt beste år, med bunnsolide «Versus The End Of Fashion Park» og den flotte countryplata «Days To Remember», den siste spilt inn i USA.
«Nightfall» (2006) er hans største kommersielle suksess, med 25.000 solgte i Norge - særlig drevet fram av singelen «Take It Easy».
I 2009 kom mer orkestrerte «Silent Hum».
Elektronika Med «The Gathering» går han lenger enn vanlig, blant annet gjennom å introdusere lett elektronika i lydbildet på flere av låtene.
Eksperimentering er vel og bra, men dette gir også låtene et «kaldere» preg.
Her er både myke og mer «dramatiske» strykere, men basisen er nesten hele veien et mykt, melankolsk leie - slik vi er vant til å høre Hut.
Produksjonen står han for sjøl - sammen med sin gamle bandkollega Bjarte Ludvigsen fra gruppa Poor Rich Ones.
Elektronika «I'm Going Down» er en lett og lettlikt poplåt som også er et av albumets beste spor og «Holding On» er en pianodrevet ballade, mens uptempo-låtene «There's No Ghost» og «The Perfect Storm» viser en tøffere side av William Hut - som vi gjerne hadde hørt mer av.
For - låtene på «The Gathering» holder ikke samme gode standard som på hans beste album.
Han har nærmest skapt seg et eget lydbilde, og kanskje nettopp derfor hadde det vært forløsende om han kunne våget mer og overrasket enda mer.
Det blir av og til i tammeste laget.
Trygt
Det er storslått pop, dette, men det er også litt for trygt.
Som på «Silent Hum», og tidligere også for den saks skyld, gjentar han seg sjøl i for stor grad.
Det er pent, men han «tar ikke tak i meg», slik jeg hadde ønsket at han ville gjøre - og slik han ofte har gjort før.
William
Hut spiller i platebutikken Big Dipper i Oslo lørdag 21. januar kl 14.00 og platebutikken Apollon i Bergen mandag 23. januar kl 16.00.
| 0
|
304917
|
Anmeldelse:Beate Grimsrud normaliserer galskapen med forbløffende bilder
Beate Grimsrud viser igjen hvor suveren hun er.
Beate Grimsruds sjette roman har en helt fantastisk åpning.
Fra fugleperspektiv zoomer hun inn på Stockholm anno 2014.
Mot Gamla stan og siden Sødermalm, som for noen hundre år siden var en av Europas fattigste bydeler.
Nå har de fattige blitt skjøvet ut og de rike flyttet inn.
Noen har klamret seg fast.
Evighetsbarna, som Grimsrud kaller dem:
«De som ikke har hengt med, men heller ikke har ramlet av».
Tragikomisk
Tragikomisk
Tematikken?
Våre tragikomiske forsøk på å leve livene våre som best vi kan.
Samtlige av de fire kunne fått diagnoser, slik det ofte er i Grimsruds forfatterskap.
Men hennes særegne styrke ligger i å gå så langt inn i eksistensielle tilstander at hun normaliserer galskapen.
Hun vrenger innsiden ut, og skriver om de mest smertelige tilstander med en komisk letthet og de mest forbløffende bilder:
«Dagen en hanske.
Natten en naken hånd.»
Pulserende organisme
Pulserende organisme
Og hvem andre enn Grimsrud kan lage følgende bilde?
«Verdensrommet et kjempeøre.
Evighetsbarna en tankens kjempemunn.
Kosmos knekker alle koder.
Spionerer og samler drømmer og liv.
Men det er ingen oppdragsgiver.
Ingen Gud som samler spor.
Ingen Gud som setter en fast.
Ikke noe feil og ikke noe rett.
Bare en ekspansjon av liv som veier like tungt ved den aldri kommende slutten.»
| 1
|
304918
|
Kjersti Horn har skapt en «Reisen til julestjernen» for vår tid
Reisen til julestemningen.
TEATER:
Stakkars triste kongen (Espen Alknes premierekvelden, i veksling med Nils Golberg Mulvik og Mattis Herman Nyquist).
Han skjelver og gråter og hyler.
Så lei seg er han, at han ikke en gang klarer å gå oppreist, han må krabbe på gulvet.
Tjenestefolkene Ole (Kingsford Siayor, i veksling med Olav Waastad og Hermann Sabado), Petrine (Iselin Shumba, i veksling med Marianne Stormoen) og narren (Per Christian Ellefsen, i veksling med Terje Strømdahl) vet ikke hva de skal gjøre.
Kongen har nok ikke fått en klem på flere år, før Sonja (Selome Emnetu, i veksling med Kjersti Tveterås) helt spontant gir ham en.
Liv og røre
Det er seks år siden sist Nationaltheatret satte opp adventsklassikeren - en ny generasjon, i barneteatersammenheng.
Som de lesere som kjenner «Reisen til julestjernen» nok allerede har forstått:
Kjersti Horn og hennes lag har helt tydelig lest grundig gjennom stykket på nytt, spurt seg hva hver enkelt scene egentlig betyr, og hvordan de lettest kan formidle denne betydningen til publikum på måter, og i omgangstoner, som vi kan føle oss hjemme med i dag.
Like tydelig er det at de har villet underholde oss, og samtidig få oss til å tenke oss om.
Dette har de fått til.
Årets utgave av «Reisen til julestjernen» er varm og nær, med liv og røre i rikt monn.
Litt skummelt er det når greven (Emil Johnsen, i veksling med Jan Gunnar Røise) og heksen (Gisken Armand, i veksling med Petronella Barker og Liv Bernhoft Osa) legger slemme planer, og kanskje burde her vært satt en veiledende nedre aldersgrense rundt seks år, men Sonja har mange som støtter henne, og det er neppe noen i barnepublikum som er tviler på hvem de skal heie på.
Dialogen har fått en språklig oppussing, og skuespillerne bruker sine egne dialekter.
Dette er et rike som er større enn postnummer 0010.
Variasjonsrikdom
Da Sverre Brandt skrev «Reisen til julestjernen» lånte han liberalt fra en lang rekke inspirasjonskilder, tydeligst Barbra Rings «Kongens hjerte» og William Shakespeares «Et vintereventyr».
Han la inn eventyrreferanser og velkjente julesanger.
Kjersti Horn og hennes samarbeidspartnere har utvidet referanserikdommen, og stilvariasjonen, enda litt til.
Musikalsk har Johan Halvorsens vals- og reinlendertakter fått selskap av rap og pop.
Orkesteret ledes kyndig av Per Christian Revholt, som også dirigerer publikum i allsang.
Ballett er blandet med steppdans, street dance og moonwalking.
Greven er kledd som om han ønsker seg et liv som popstjerne - i en gulldress som vel kunne ha omfavnet David Bowie - og sveisen er «bad ombré», slik Trump ikke mente det - mørkt innerst og lysbleket ytterst.
Heksen ligger hattemannen fra «Alice i Eventyrland», slik Tim Burton så ham, og heksens datter (Heidi Goldmann, i veksling med Hanne Skille Reitan og Marte Engebrigtsen) har et kostyme som ikke ville skilt seg ut i en mangategneserie.
Scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel Frederiksen har nok hatt det moro på jobben.
Det synes også i de fire ulike scenebildene.
Ett er tradisjonelt, den malte nattehimmelen.
Tre er mer abstrakte:
Hoffet er kledd i tekstiler i rødt og purpur, i vinterskogen henger skarpskårne hvite strimler som istapper, og fra julemannens tømmerhytte, med fargepyntede vinduer, kommer dyrefigurer og leketøysskikkelser vrimlende ut, før de danser og gjør sprell for Sonja og oss i publikum.
| 1
|
304919
|
Superpop i skeive takter
Ja takk til duppedittelektronika og blokkfløyte.
|||
ALBUM:
Som landsfader for den nå svært så veletablerte Oslo-baserte konføderasjonen av en musikklabel - Metronomicon Audio - har Jørgen Skjulstad, aka Sissyfus, hatt en finger med i mange musikalske utspill de siste årene.
Energien fokuseres denne gangen inn i Center Of The Universe, ett av Skjulstads hovedprosjekter.
Kategorisering er deilig vrient.
Denne duppedittelektronikaen som møter kassegitar som møter Midtøsten som møter småsnodig vokal, blokkfløyte og orgel kan egentlig utelukkende kan sammenliknes med seg selv.
Midt i dette tilsynelatende uendelig dypet av analoge lyder og instrumenter vi ikke kan navnet på, plasker Sissyfus rundt og virvler opp superpop i skeive taktarter.
«Levitating Disk» har et særs behagelig og ytterst tettpakket lydbilde, og albumet dekker resolutt kløen etter overnaturlig sommerpop.
| 1
|
304920
|
Pugg denne oppsummeringa og bli en suksess i kulturlivet
Dagbladet har anmeldt kulturåret 2010.
Var det Karl Ove Knausgårds år?
Harald Eias år?
Didrik Solli-Tangens år?
Den nye kulturelitens år?
Anniken Huitfeldts år?
Trekantsex i Bibelens år?
Pugg Dagbladets oppsummering av kulturåret 2010 og bli en suksess i kulturlivet, du også.
Lykke til & god bedring.
JANUAR:
Røff åpning fra NRK som utvidet Dagsrevyen med 15 minutter samt målselvdialekt, og dertil røsket barne-tv-programmet «Drømmehagen» ut av småbarnsforeldrenes kvalitetstid med hverandre.
Særlig det siste forringet livskvaliteten så dramatisk at Frp's familiekrisepolitiske talsmann, Ib Thomsen, fant det nødvendig å bringe overgrepet inn for Stortinget.
Øvrige januarskakelser:
Dagsrevysjef Jon Gelius ba om lov til å rømme landet for å bli USA-korrespondent for NRK.
(Fordi han kjente til broder Einars forfatterambisjoner?) Jan Kjærstad slaktet de servile litteraturkritikernes pinlige hyllest av Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-bøker, Jonas Gahr Støre tjuvstartet neste valgkamp ved å la pinupbilder av seg selv bare iført motorsag tilflyte mediene, medieføljetongen «Anna Anka taler i tunger» gikk inn i sin andre sesong og hva var det en Mr. Jobs lanserte i San Francisco?
FEBRUAR:
Dominert av Karl Ove Knausgårds evige kamp samt andre kamper innenfor det utvidede kulturgrep.
Mest blest ble det rundt Marit Bjørgens olympiske kamper, Petter Nordthugs om mulig enda mer olympiske kamper og Didrik Solli-Tangens overolympiske kamp mot det engelske språkets subtile nyansering mellom ordene hard og heart da han vant den norske Melodi Grand Prix-finalen.
En forsert nyhet om at Titten Tei? s mamma, Birgit Strøm, skulle ha vært spion i Tsjekkoslovakia under den kalde krigen døde før noen rakk å snappe filmrettighetene, og en dame stakk av med hele seks Grammy-priser.
Hvilken vei peker apostrofen i navnet hennes?
MARS:
Kan kort diagnosisteres som «Hjernevask» & stigende Melodi Grand Prix-feber.
Sosiohumorist Harald Eia og mannsforsker Jørgen Lorentzen barket sammen i drabelige verbalslag om hvorvidt motpartens eventyrlige dumskap skyldes arv eller miljø, mens eurovisjonsskruller av alle kjønn og legninger rettet tanker, håp og blikk mot Didriks heart/hard og Fornebu Arena i siste del av mai.
Tomas Espedal fikk Kritikerprisen for «Imot kunsten», Jeff Bridges og Sandra Bullock subbet inn hovedrolle-Oscar?er, Aleksander Rybak ble Årets Spellemann og Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebø fikk ingenting, enda de hadde reddet platebransjen før jul.
Men hvem fikk Nordisk Råds litteraturpris for hvilken bok?
APRIL:
Tandre tendenser til kulturelt vårliv under Hjernevask- og Melodi Grand Prix-teppet:
Forfatter Anders T. Andersen kom med rasende utfall mot norske bokhandlere som lar debutanter drukne i kjendislitteraturen; eksfru Knausgård fortalte om sin kamp i KK, 25 000 møtte fram til vellykket eldretreff med Metallica i Fornebu Arena; Fredrik Skavlan ble kritisert for mannssjåvinistisk programlederstil; Himmelblå-Kim ble funnet i live på Shetland, to av Jon Michelets revolvere ble stjålet fra Rivertonrommet på Litteraturhuset i Oslo og mens vi er inne på det der med kuler og krutt:
Hvilken rapper rappet om å skyte Siv Jensen?
MAI:
Måneden da Norge ikke vant Melodi Grand Prix-finalen, med svært god margin.
Dermed slapp NRK å ta hånd om 2011-finalen, og kunne utsette å legge ut Dramaavdelingen pluss P1, P2, Petre, «Norge rundt» og «Schödingers katt» på finn.no (s. samlet el.
hv. for s.) for å fikse budsjettbalansen.
Enda mindre oppløftende:
Bergen ble hjemsøkt av regn under Festspillåpningen, Odd Nerdrum brøt løftet om aldri mer å snakke med norsk presse og «Jorden rundt på 80 dager» fikk premiere på Operaen, to år etter skjema.
Ordtaket «en ulykke kommer sjelden alene» ble bekreftet av at noen vant «Paradise Hotel» og at Dag Solstads lag tapte den prestisjetungen quiz?en ved litteraturfestivalen på Lillehammer.
Madcon ordnet Melodi Grand Prix-historiens beste reklamespot siden Riverdance, og hva var forresten MGP-vinnerens for- og etternavn?
JUNI:
Den vanlige glanskaster- & posørgjengen møtte lydig opp til filmpremiere på blodslaktet «Sex og singelliv 2», som en troppsøvelse til glamjobben under Petter Stordalen og Gunhild Melhus? bryllup i Marrakech.
Publikum på Norwegian Wood hygget seg med Mark Knopfler, Van Morrison og Jackson Browne og hadde ikke kost seg så inderlig på Frogner siden Oscar Mathisens dager.
«Jorda rundt på 80 dager» ble rammet av operastreik, (bare gresshoppesvermer gjenstår) Knaus 5 traff bokhandlene, Whitney H. traff (så vidt) Stavanger og Harald Swarts «Karate Kid» traff publikum i USA, mens pengetellerne kunngjorde at Michael Jackson hadde tjent 6.5 millioner dollar det siste året uten å løfte en finger.
En frustrert popstjerne knuste fela av helt andre grunner, hvem?
JULI:
Feriestille og fotball-VM, men iPhone 4 kom til Norge, Will Smith med familie kom til Fredrikstad, Magnus Carlsen kom til Liv Tyler og Lindsay Lohan kom i fengsel.
Åsne Seierstad tapte i tingretten mot en av bokhandlerfruene i Kabul, Anniken Huitfeldt og Åse Kleveland kranglet om Rikskonsertenes plass i vår oppjagede tid og eldrebølgen fortsatte med Stevie Wonder-konsert i Bergen og DumDum Boys som headliner på 11 norske festivaler.
Moldejazz rundet 50 år i rekordregn og en norsk verdensstjerne uttalte seg såret og vonbroten i Wall Street Journal om norsk film, hvem?
AUGUST:
Christine Koth gikk bananas på fruktbordet under Aschehougs hagefest, Ari Behn fant fram dragutstyret og lot det stå til for NRK og fedreland i Barcelona og Rolv Wesenlund advarte mot fylla i underholdningsbransjen uten å trekke fram enkeltpersoner eller type alkoholholdig drikk.
Arne Treholt ble spillefilmaktuell som Ninja-soldat, pop- og rocksenteret Rockheim (Giskes Minde) åpnet i Trondheim og Iggy Pop, Leonard Cohen, Solomon Bruke og Iron Maiden gjorde sitt til å heve snittalderen på konserter der publikumskøene foran herretoalettene var lengre enn foran dametoalettene.
Haruki Murakami ble grundig feiret med egen festival på Litteraturhuset i Oslo og en kvinnelig filmregissør og filmen hennes fikk fem Amandapriser - hvilken regissør og hvilken film?
SEPTEMBER:
Anniken Huitfeldt-kritiker Kjell Lars Berge ble pussig nok ikke ny leder for Språkrådet, rumpekrigen mellom Marianne Aulie og Inga Dalsegg brøt ut og Lady Gaga innførte haute kjøtture-moten.
NRK2 dro i gang «Kulturstripa» med Helle Vaagland som Marianne Aulie som Demi Moore og Tore Rems Bjørneboe-biografi utløste tilløp til enda en debatt om biografisjangeren.
«Nytt på nytt» startet uten Linn Skåber, «Skal vi danse» startet uten Tom Nordlie, men med Einar Gelius, og Snåsamannen og Margit Sandemo ble det nye radarparet for tilhengere av sånt de ikke helt vet hva er, men er sikre på at det er der.
Vibeke Løkkebergs nye film hadde premiere i Toronto, hva het den og vakte den debatt i ettertid?
OKTOBER:
Magasinet Alfa presenterte seg med 44 pupper og et postulat om at krig er bedre enn sex.
Turtelørnene Trine Rein og Lars Monsen presenterte seg som duoen Vill & Vakker og Anniken Huitfeldt presenterte et kulturbudsjett med 780 millioner kroner mer i potten enn hva gjerrigknarken Trond hadde klasket i designerbordet året før.
Bokhandlerkjedene Libris og Nordli presenterte seg som nytt par i det momsfrie næringsliv og Lady Gaga oppførte seg skuffende normalt i Oslo.
Prince varmet bergenserne, tv-showet «Trekant» forklarte ungdom alt man bare MÅ kunne, vite og prestere for ikke å skuffe monumentalt i senga og Aftenposten publiserte et fiktivt Knausgård-intervju som etablerte begrepet «uoverlagt inkurie» som nytt journalistisk grep.
Nesten hele styret i Språkrådet trakk seg og Nobelprisen i litteratur gikk til?
NOVEMBER:
Boka «Carl XVI Gustaf - den motvillige monarken» ble lansert i Sverige og rystet både folk og drott langt inn i suspensoriene.
Tone Damli Aaberge spiste middag med David Beckham og Simon Fuller i Los Angeles, tolket som et betydelig karrieresteg, og oslobiskop Kvarme sparket vålerengaprest Gelius, et ikke mindre betydelig karrieresteg for dem begge.
Begrepet Den nye kultureliten ble introdusert og først oppfattet som et nytt realityshow på Kanal Navle+, Cappelen Damm kastet kortene i den norske venteleken rund e-bøkene, NRK Drama ble foreslått lagt ut som selvplukk og Risør Kammermusikkfest dro på turné til Brussel, London og New York.
Den Superstar-korsfestede Hank von Helvete gjenoppsto som Cornelis Vreeswijk, Åsleik Engmark tok «Skal vi danse»-kaka, krangelen om Nasjonalmuseet og Vestbanen nådde nye høyder (ca.
4 db) og Gaute Heivoll fikk Bragepris (skjønnlitteratur) for en roman som tente juryen, hva het den?
DESEMBER:
Etter et år som hjernevasker og storbynattmenneske fikk Harald Eia Fritt Ords Honnør og sjekk på 100 000 kroner, Stargate og TrondheimSolistene fikk Grammy-nominasjoner og Kjetil Rolness fikk ingenting.
Beate Grimsrud ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris fra både Norge og Sverige for «En dåre fri» og den nesten ukjente Jan-Erik Fjell fikk bokhandlerprisen for «Tysteren».
Nobelkonserten ble som vanlig en langdryg anledning til å bli sett i samme sal som artister av ymse bonitet under påskudd av å hedre en verdig vinner og a-ha opptrådte sammen for siste gang (påstår?em, da).
30-årsdagen for drapet på John Lennon ble behørig markert, Hannah Montana ble tatt for å røyke salvia divinorum, litteraturviter Janne Rygg mente å ha røkt ut den anonyme forfatteren bak «Kongepudler» uten at det ble mye ild av det og «X-faktor» fikk en vinner.
Hva heter han?
| 0
|
304921
|
Forvokste låter fra The South
Seks låter på 45 minutter blir en utfordring for lytteren.
ALBUM:
The South anno 2014 er nok det nærmeste du kommer Grateful Dead og Allman Brothers i Norge, enda mer enn på forrige servering - som bare er et halvår unna.
Til og med trangen til dra ut låtene i tid har de tatt etter.
På godt og vondt.
Jeg skulle ønske de kunne bli seg sjøl mer.
Bandet må finne et særpreg, ikke kopiere andre.
Konseptalbum «The Further Inside You Go...» var et mer tradisjonelt countryrock/americana-album.
Oppfølgeren «...The Further Out You Get» har mer av det som foldet seg ut i tittellåten derfra - så mye at det blir en overdose.
Album nummer fire fra trønderbandet har form som et konseptalbum, med en åpning og avslutning som varer mellom 11 og 13 minutter, mens de fire øvrige låtene klokker inn på mellom fire og åtte minutter.
Sånn sett minner The South også om bandet til medprodusent Bent Sæther, Motorpsychos frontmann.
For mye.
Låtene er episk anlagt, men er ikke spennende nok til å forsvare lengden.
Instrumental «Desert Sounds» er for eksempel et uinteressant fire minutter langt instrumentalt oppspill til fem minutter lange «Glimpse Of What We Had», som - ved siden av «We Got Lucky» - er eneste catchy låt.
Generelt er låtene ganske ordinære, men her snakker vi om fengende countryrock med blåsere - og et band på offensiven.
Dessuten viser de muskler i potente «Psb6u-Blues», en Black Keys / White Stripes-inspirert låt som likevel blir i overkant repeterende - og lang.
Spennende finale Likevel - og paradoksalt nok - aller best er den nesten 13 minutter lange tittellåten som avslutter albumet, sirlig oppbygd i et musikalsk landskap der både Allman Bros. og Frank Zappa ville kost seg.
I motsetning til det nesten like lange og ganske kjedelige åpningskuttet er de her virkelig på sporet av noe, men avslutningen er brå og pussig.
Som helhet betraktet framstår «...The Further Out You Get» som vel ambisiøst og både innadvendt og sprikende.
| 0
|
304922
|
Fantasienes feide
«Saving Mr Banks» strør for mye sukker på en mørk og dyp historie.
FILM:
I «Mary Poppins», P.L. Travers' uforglemmelige barnebok, kommer barnepiken Mary Poppins flygende med østenvinden og endevender livet til barna i Banks-familien.
Sin strikse mine beholder hun gjennom de eventyrene som følger, som er fantastiske for barna, men knapt får Poppins til å trekke på skuldrene.
«Saving Mr Banks», historien om hvordan boken etter en innbitt tautrekking mellom Travers og Walt Disney endte som helaftens familiefilm, blir ikke holdt i ørene på samme måte som Banks-barna blir.
En interessant og følelsesfull historie blir gitt en oversukret medisin og ender, til tross for vakre øyeblikk underveis, som sentimental oppskriftsfabel.
USA-skepsis
Den strenge, tilkneppede Travers (Emma Thompson) lander i Los Angeles i 1961, for å forhandle med Walt Disney (Tom Hanks) om filmrettighetene til boken hennes.
Travers damper av skepsis overfor amerikanere generelt og Hollywood spesielt, som kommer til forutsigbare og klisjéfulle uttrykk.
Hun kjemper innbitt mot planene å legge vulgære musikal- og tegnefilmsekvenser inn i historien, og særlig, og med god grunn, mot å gjøre Mary Poppins til en mildere og mer lettfordøyelig skikkelse enn hun er på boksidene.
Disney går inn for å overtale, presse og forføre henne til å gi seg hen til hans visjon og teft.
I prosessen skrubbes gamle skrammer opp igjen.
Smertefull oppdagelse
I tilbakeblikk fortelles historien om Travers' barndom i Australia, om den sakte og smertefulle oppdagelsen av at faren (Colin Farrell), den lekende, morsomme mannen datteren elsket med en bunnløs kjærlighet, også var en forfyllet døgenikt som ikke klarte å holde på en jobb og som stadig satte moren i forlegenhet.
Han må reddes.
Kanskje må Travers reddes litt selv.
Med en subtilitet som er fraværende i filmen forøvrig, formidles det at hun strever mer enn hun gir inntrykk av:
Pilleglassene i kofferten, den nølende dragningen mot en hotellbar full av skravlende, skålende gjester.
Disney vinner
Men «Saving Mr Banks» er selv en Disney-produksjon.
Det sikrer bruken av de smektende melodiene fra «Mary Poppins», men det innebærer også beklemmende tydelige føringer på innholdet.
Walt selv er riktignok slett ingen helgen, han er en forretningsmogul med jernvilje og ferdigsignerte visittkort som han deler ut til bedende barn, og Hanks spiller ham med en riktig miks av sjarm og manipulerende utålmodighet.
Men det er han som har «rett», de er han som vinner på alle vis, og «Saving Mr Banks» skildrer veien til å akseptere dette, å slippe kontrollen man klamrer seg til, å la seg bedrysse av Disney-magien, på en måte Travers aldri gjorde, ikke før, ikke siden.
Rørende
Men her finnes stunder som virker både rørende og kloke.
Som når Travers og Disney finner en slags forståelse i sin felles erfaring med å blåse liv i oppdiktede figurer, og i frykten for at Mary Poppins og Mikke Mus skal tas fra dem og gjøres ugjenkjennelige.
Thompson er nær og troverdig som en demning som er i ferd med å briste, og det føles både godt og vondt når de første sprekkene synes.
Men æren for det gjennombruddet, plasseres ikke på de riktige skuldrene.
Det blir for enkelt.
| 0
|
304925
|
Digre refrenger som klør deg ustanselig på ryggen
Skamløst stadionfrieri av ypperste slag.
|||ALBUM:
Manics har plutselig noe å forsvare igjen etter fjorårets Steve Albini-produserte hyllest til det savnede, men antatt døde originalmedlemmet og sjefideolog Richey Edwards.
«Journal For Plague Lovers» var et slikt album som definisjonen «revitalisering» helst bør brukes om, lyden av et band i moden dialog med sitt opprinnelige uttrykk og ideene som formet det.
«Postcards From A Young Man» er mer av en popplate igjen, full av venstreideologi, samfunnsanalyse og paroler, men formulert som slike vanvittig fengende, nesten skamløst påtrengde stadionpoplåter som er walisernes varemerke og som de fullendte på sitt første post-Richey-album, «Everything Must Go», i 1996.
Det er et uttrykk som er like uimotståelig som det kan være irriterende:
Digre refrenger, innsmigrende strykere og bombastisk gitararbeid som klør deg ustanselig på ryggen, og med James Dean Bradfield i rollen som en av britisk rocks mest undervurderte stemmer.
Om dette albumet låt-for-låt kan spise kirsebær med «Everything Must Go» er en smakssak, men jeg hører en konsistent radiovennlighet og en haug med klebrige hooks.
Og ikke minst lyden av et band som er ferdige med å være kjedelige og som omfavner egen pompøsitet med en orgie av hjertelighet.
Slikt oppsummeres enkelt i ett ord:
Respekt.
| 1
|
304929
|
Glade jul, for en film
Respekten for menneskene som har åpnet dørene inn til OBOS-blokken på Etterstad gjør «Glade Jul» til et varmt og sympatisk julaftenportrett.
TV:
Glade jul, for en solid og godt gjennomført dokumentarfilm som i kveld vises på NRK1.
Den ble innspilt på selveste julaften i fjor der seks ulike familier ble fulgt fra morgen til kveld.
Dette er sobert gjennomført fra A til toppen av julestjerna uten at det blir feelgood.
Dette er feel fine.
Og, her var det nok av fallgruber for regissør Ingrid Boon Ulfsby.
Dette kunne blitt sentimentalt og pakket inn i alt for mye glanset papir.
Så er ikke tilfelle.
Heller det stikk motsatte.
Til Ingrid.
Fra Nissen.
Hele den drøye timen gir oss ro og en viss harmoni, slik det skal være i jula.
Det er ikke jålete filmet, ikke klisjefylt, ikke oppkonstruert, ikke klamt og pinlig og ikke et forsøk på å redde verden via en eneste film.
Filmen gir et elegant og ærlig innblikk i det som vel må kunne sies å være tversnittet av vi som bor her i dette fine dustelandet, av hva slags mennesker som forsøker å få hverdag og fest til å bli innholdsrik og meningsfull.
Vi treffer den skilte presten og hennes sønn, den «litt rare» familien som ikke tror på Gud, men som virkelig gir oss trygghet til å si at kjernefamilier er noe langt mer, og like fint, enn maset om far, mor og barn.
Og, vi har taxisjaføren som ikke feirer jul, men, unnskyld uttrykket, han holder hjula i gang med å frakte juleaftenfolket fra kirke, ribbe og en liten pinne.
Og, barna er jo jul.
De vi møter er så fine og morsomme og så artikulerte at vi roper med innstemme:
God jul til dere alle i Etterstadslottet.
Men, det er ikke kikking og det er ikke sosialpornografisk, men en film som viser at folk flest er jaggu meg bra folk, selv om det selvsagt ikke bare er glansbilder vi får oppleve i løpet av den store dagen den 24. desember med alle forventninger, tradisjoner, håp og selvsagt savn.
Som Solveig på 87 som feirer sin første jul alene, hun som tidligere i fjor mistet sitt siste søsken og som også mistet mannen hun hadde delt livet med i 70 år.
Solveig er min helt og framvist varsomt, vemodig og med et solid gjennomført dokumentarisk håndverk.
Kjernen til «Glade jul» er repsekt for alle menneskene som har åpnet opp dørene til sine hjem på Etterstad, i den eldste OBOS-blokka, der det er 102 leiligheter og med mennesker fra de fleste verdensdeler og alle generasjoner.
Musikken er komponert og fremført av Ingrid Olava, bortsett fra salmen «Å kom nå med frihet».
Olavas versjon har en klangbunn som bærer bud om at også hun fortjener mange pakker under treet.
| 1
|
304930
|
Følsomheten gjør det ubestemmelige konkret og gjenkjennelig
Hudløst åpen Jon Fosse-tolkning.
TEATER:
De er det stoff som brustne drømmer veves av, menneskene i Jon Fosses «Draum om hausten».
Følsomme, keitete, men imøtekommende, forsøker de å nærme seg hverandre, å åpne seg.
Noen ganger feiler de.
Ordene blir for direkte, eller ikke dekkende nok.
Reaksjonene blir for harde, eller for utydelige.
Men de fortsetter å forsøke.
Ubestemmelig
Hva skjer egentlig, i «Draum om hausten»?
Er det, som tittelen sier, en drøm?
En strøm av tanker i en mann alene på en kirkegård, hans ideer om og følelser for mennesker han hører, har hørt eller vil høre sammen med, om liv og død, om kjærlighet og kjærlighets død?
Om erotikk og dominans, skyld, savn og lengsler, om sårbarhet og fellesskap?
Eller er det en slags essens av et livsløp, satt sammen av samme manns ulike besøk på samme kirkegård, med ujevne mellomrom over år?
Begge deler er mulig i Jon Fosses tekst, og begge deler er mulig i Trine Wiggens teateroppsetning.
«Draum...» beskriver en serie møter mellom mennesker.
De kan tolkes konkret, bare med alt som skjer mellom møtene utelatt, men de kan også være fantasier om slikt en kunne ha tenkt, sagt eller gjort, i treff som kanskje og kanskje ikke skjer.
Wiggen og hennes dramaturger, Ingrid Weme Nilsen og Anders Hasmo, har abstrahert handlingen videre ved å dele rollene som mann og kvinne i to.
Han spilles av Gard Skagestad og Audun Sandem, hun av Iren Reppen og Sara Khorami.
Å miste
I deler av forestillingen opptrer alle fire parallelt på scenen, som alternative utgaver av samme personer i samme situasjoner.
Som regel er Skagestad fokuspunktet, den de øvrige forholder seg til.
Er de andre fantasiversjoner han har av seg selv og av den kvinne han legger sitt håp i, i fortid, nåtid eller framtid?
Det virker sannsynlig, men er ikke sikkert.
Kanskje skal de understreke noe teksten også viser til:
At mennesker byttes ut, både i de roller de har i andre menneskers liv, og på kloden, gjennom generasjoners gang.
En ting er sikkert:
Det handler om å miste.
Å miste mening, og å miste mennesker.
Kanskje også om gradvis å miste seg selv, til depresjon eller demens.
I manns tilfelle:
Depresjon.
I hans mors tilfelle:
Demens.
Ikke at det heller er sikkert, at mor er dement.
Kanskje er det i stedet slik at det bilde vi ser av henne, er sønnens bilde av henne som et menneske i utakt.
Uansett er hun - nyansert uberegnelig spilt av Janny Hoff Brekke - en nøkkelperson også til forståelsen av ham.
I møtene dem imellom, og mellom henne og de øvrige, ser vi hans opprør og dårlige samvittighet, hans valg og hennes mening om valg han heller burde ha tatt.
Hun, uimottakelig, blir en ekstra påpekning av de andres mottakelighet.
| 1
|
304932
|
Er det morsomt å se denne dama melke ei ku?
Carrie fra «Sex og singelliv» i midtlivskrise.
|||
FILM:
Det er like morsomt hver gang, er det ikke, med byfolk som blir sendt på landet og må klare seg selv blant lastebiler og ville dyr og skumle tjukkaser med rutete skjorter og en eklektisk kolleksjon håndvåpen.
Det er hysterisk å se designkledde jetsettere som Sarah Jessica Parker og Hugh Grant måtte ri på hester, melke kuer, flykte fra bjørner og trekke i cowboyhatt og danse på lokkalet.
Og vet du hva, de er ikke noe særlig flinke til det.
De ser faktisk skikkelig dumme ut.
Ha ha ha.
Ha.
Jeg ler så jeg gråter.
Carrie i midtlivskriseJeg er ikke mye til kokk, men jeg vet at å hente frem noe som var søtt og spenstig for ti år siden, tine det opp i mikroen, legge på et puslete peppermynteblad og dynke det i klam vaniljesaus fra papptrekant og late som det er friske bær fra skogen, ikke er oppskriften på suksess.
Det er dét regissør Marc Lawrence har forsøkt å gjøre med Sarah Jessica Parker og Hugh Grant i «Did You Hear About the Morgans».
Hun kniser og gisper og snakker intenst og lenge med påtatt søt jentestemme om 1) sine egne misforståtte følelser og 2) sin manglende evne til å oppholde seg noe annet sted enn New York, mens han glipper med øynene og fomler og stammer og er britisk.
Dette er Carrie fra «Sex and the City» og Charlie fra «Fire bryllup og en gravferd» i midtlivskrise, og det er ikke noe vakkert syn.
45 år gamle Parker er for gammel for å fjolle rundt som hun gjør.
Hun virker skrikete og nevrotisk.
At hun liksom skal være Manhattans mest vellykkede eiendomsmegler når hun har det med å fortelle vilt fremmede klienter om sin egen tikkende biologiske klokke, henger verken på greip eller noe annet sted.
Ingen gnistHugh Grant klarer seg marginalt bedre, han har en viss komisk timing intakt og tre halvvittige replikker å klamre seg fast i.
Men det umusikalske manuset klarer ikke å bygge opp under sine forsøksvise morsomheter; åpenbare punchlines blir pekt frem mot i fem minutter og aldri vevd inn i noen naturlig sammenheng.
Dessuten flyr det omtrent like mange erotiske gnister mellom Parker og Grant som mellom Siv Jensen og Lars Sponheim.
Kjærlighet er én ting, men de klarer søren ikke late som om de liker hverandre engang.
SjarmløstHandlingen «Did You Hear About the Morgans», om du mot bedre vitende skulle være interessert, går ut på at Parker og Grant er et fraseparert par som ser et mord på gata, og dermed blir en del av vitnebeskyttelsesprogrammet og flydd ut på landsbygda for å gjemme seg for mafiaen.
Der oppdager de, i tillegg til hverandre, at de må slutte å være så anstrengte og overanalyserende og urbane og heller bare gi seg hen til livet og kjærligheten.
De eneste som viser antydning til karisma og kjemi i dette sjarmløse sammensuriet er den godmodige lokale sheriffen (Sam Elliot) og hans riflekyndige kone (Mary Steenburgen).
Forrige uke vant republikanerne i Massachusetts, og nå er det bare å slå fast at redneckene har gått av med seieren denne gangen òg.
| 0
|
304934
|
Les heller ei bok
«Bokprogrammet» sliter med å finne formen.
|||
TV:
Det begynner dessverre trått for «Bokprogrammet», dag to av NRK2s satsing «Kulturstripa», som ble overbevisende innledet av gårsdagens «Nasjonalgalleriet».
Krampekoblinger
De to første programmene, «Forfatterkallet» og «Kvinnelige helter», todeles gjennom intervjuer med kioskforfatter Margit Sandemo og Nobelprisvinner J-M.G. Le Clézio, og barnebokforfatter Maria Parr (Tonje Glimmerdal) og Sonja Wigert-biograf Iselin Theien og Wigert-familien.
Innimellom deler forlegger Anders Heger fem forfatterkall og skihopper Anette Sagen fem bokhelter.
«Forfatterkallet» skrever så bredt at motpolene kiosk og Nobel blir stående i en krampekobling, typisk for norsk middelkultur.
Programleder Siss Vik virker utilpass i møtet med Le Clézio, Theien og Wigert-familien, mens utegående reporter Anita Reinton Utgård gjør en ok jobb med Sandemo og i det altfor korte intervjuet med Parr og barnebokredaktør Nina Charlotte Med, som har forsket på jentehelter.
Redaksjonen skal ha ros for å fremme barnelitteratur, et forsømt felt i norsk offentlighet.
Pludrete og paddeflatt
Mest problematisk er den ukritiske journalistikken, blottet for motforestillinger - verken fra journalist eller eksperter, som kritikere eller akademikere - i retning av det skrivende geniet.
Kontrasten er slående til «Nasjonalgalleriet», der intervjuene ikke glir rundt broddene.
Kulturredaktør Hege Duckerts påstand om at satsingen «diskuterer mer» passer «Bokprogrammet» dårlig.
Ingen er tjent med nikkedukkende, medhårs kos som sementerer klisjeer.
Man må tørre nærme seg sitt objekt:
Hvor er ordet, setningen, papiret eller omslaget?
Jada, Le Clézio leses med tilhørende tekstplakater og Sandemo leser fra sine tekster, men spørsmålene dreier seg om «Når begynte du å skrive?» og «Hva følte du da?».
Og sammenliknet med «Nasjonalgalleriet» er det hele televisuelt paddeflatt, dominert av keitete kamerainnstillinger og vasne vekselskudd.
Radio på tv.
I utakt med samtidsdebatten NRK hevder at programmet har «pusset opp».
Det er det vanskelig å få øye på, bortsett fra at eks-programleder Hans Olav Brenners intetsigende forflytninger er fjernet.
Vik skildres i stedet med telelinse på et Oslo-fortau, ofte skjult bak forbipasserende fotgjengere.
Egenomtalen om at programmet dyrker «kunstnermyten» stemmer derimot.
Fokus på «Forfatteren» som «Person» — en historisk-biografisk skikkelse forsøkt tilsidesatt i generasjoner — er trass Knausgård støvende gammelmodig og i utakt med den viktigere samtidsdebatten omkring litteraturens, forlagsbransjens og bokas framtid.
Det burde være plass til både forfatter, bok, litteratur, litteratursosiologi og tekstteknologi.
Programmet lover i tillegg et «bredere tekst-begrep», inkludert taler, dikt, sanger, blogger og graphic novels, og vi får håpe at «brennaktuelle tekster, stille bestselgere, politisk propaganda og hip-hop-tekster» dukker opp utover høsten.
Foreløpig glimrer alle med sitt fravær.
Manglende aktualitet betyr ikke nødvendigvis tidløshet.
Et forslag:
Brekk programmet på nytt.
Se og lær av enten SVTs «Kobra» og «Babel», eller NRKs egne «Nasjonalgalleriet», «Landeplage» og «Bakrommet».
Åpne bøkene for seeren.
Nå forblir de lukket.
| 0
|
304935
|
NRK har gått i barndommen
|||
TV:
Jeg ser dem for meg, NRK-sjefene, der de sitter i skumringstimen med hver sin vorspiel-pjolter og myser inn i en skytung, lisensfri framtid, idet direktøren kringkaster følgende:
«Hva er vår styrke?
Hva er det NRK har, som ingen andre har?
Jo, ei fortid.
Vi har kjelleren fylt med Norges nasjonale hukommelse.
Vi er Norge.
Så sett i gang, mine gode hjelpere.
Hu, hei, hvor det går!»
Oppskriften denne gang er den samme som i de tre tidligere seriene (90, 80, 70):
Man bruker en halvtime på hvert år, inviterer tre gjenlevende nasjonalikoner i studio og lar dem mimre hver for seg, mens de ser det samme som vi ser: godbiter fra NRKs arkiv.
Kostelig kommentar
I første program treffer vi Knut «Kupper'n» Johannessen, Nora Brockstedt og hallodame Inger-Lise Haug, landets første kjendis.
Folk pleide å kysse skjermen når hun sa god natt og avsluttet tv-kvelden.
Ingen av de tre virker 49 år eldre enn da de satte verdensrekord, sang «Voi Voi» eller sa «hallo».
20. august 1960 startet NRK sine tv-sendinger.
Man trenger i grunn bare se programoversikten for å føle nostalgien varme, selv om man ikke var født i denne herlige tid:
12.00-14.00:
Prøvebilde.
20.30:
Dagsrevyen .
20.45:
Offisiell åpning av fjernsynet i Norge.
Stemningen er etablert, og da er det bare å dynge på med praktfulle reportasjesnutter og nesten ubeskrivelig gode replikker.
«Vårens hårmote er ikke spesielt høy,» sier den mannlige kommentatoren og tar oss med på motevisning, der «hovedstadens sylfideslankeste mannekenger hadde fritt spill (...) og spør om de kunne kunsten å vrikke seg fram.»
Lun ironi
Når Kupper'n kommer hjem til et folkehav i «gata si» etter verdensrekord og OL-gull i Squaw Valley, slår den florakyndige reporteren til igjen:
«Gud nåde den husmor som ikke har fått aspidistraen ut av vinduskarmen!»
Landsfader Einar Gerhardsen dukker også opp for å berolige sine undersåtter:
«Det er ingen grunn til å være redd fjernsynet,» sier han i en tv-tale, før Inger-Lise Haug «avbryter sendingen» for å be folk skru ned lyden på apparatet, av hensyn til naboene.
NRK har pløyd gjennom kjelleren og funnet godbitene, til glede for alle, enten du gjenopplever en yndig ungdomstid eller den svart-hvite fortida fyller deg med lun ironi på vegne av foreldre eller besteforeldre.
Det føles både fjernt og nært.
Det er vakkert.
| 1
|
304939
|
Deerhunter er jaktsesongens beste musikalske fangst
Upolert perfeksjon.
|||
ALBUM:
Av og til er man helt overbevist om at man alltid har hatt ei Deerhunter-skive i albumhylla.
Den har bare aldri stått på den samme plassen.
Noen dager kunne man finne den under V for Velvet Underground.
Andre ganger på M for My Bloody Valentine.
En og annen gang kunne den faktisk også stå plassert ved R for The Righteous Brothers.
Reed og Spector
For på sine tre første album har Bradley James Cox og hans Deerhunter jaktet i et lydlandskap der Kevin Shields gitarsurring, Lou Reeds lyriske hedonisme og den versjonen av pop som Phil Spector meislet frem i studio er tre av de viktigste ingrediensene.
Selv om denne fusjonen av framtredende kapitler i rockehistorien har skapt glitrende Deerhunter-skiver tidligere, er det ikke før på fjerdealbumet «Halcyon Digest» at denne blandingen virkelig høres ut som Lyden Av Deerhunter.
Modningsprosess
Og hvilket album det har blitt.
«Halcyon Digest» er på mange måter resultatet av en modningsprosess, der bandet også skuler tilbake på arven som Grandaddy og 4AD-kompanjongene i Cocteau Twins etterlot, og samtidig beveger seg mer mot en fullbandversjon av Cox' soloprosjekt Atlas Sound.
Denne oppdagelsen av en distinkt Deerhunter-stemme kommer best til uttrykk på den lekne åpningen av «Revival», piano- og saksofon-kombinasjonen på «Coronado», det fantastiske refrenget på «Desire Lines» og den avsluttende Jay Reatard-nekrologen på «He Would Have Laughed».
Noe som resulterer i at «Halcyon Digest» - i all sin upolerte nestenpopprakt - på alle måter er denne jaktsesongens beste musikalske fangst.
| 1
|
304940
|
Takk for at du synger på norsk, Austestad
Hans Martin Austestad treffer blink på første soloforsøk.
ALBUM:
Earlybird Stringband konverterte til norsk på album nummer tre, «Lassofolk» (2013), og nå har også bandets låtskriver og banjoplukker, Hans Martin Austestad, tatt skrittet fullt ut og solodebutert - på norsk.
Eller bastard-nynorsk, som han kaller det.
Knekte koden
Det er et lurt trekk, for Austestad har et stort talent for låtskriving som her slår ut i full blomst.
Ingen grunn til å «gjemme seg» bak en engelsk tekst når du har knekt koden på det språket de fleste av oss tross alt kan best!
Det flyter så fint og uanstrengt, og han får det til å høres så enkelt ut.
Og det er det selvfølgelig ikke.
Og denne:
«Rynkene i fjeset mitt / ser ut som eit kart / Med hundrevis av stiar / Nokon tråkka, andre spart» («Her var du»).
Små ting Uten store fakter formidler han tanker rundt de små ting - som å unne seg litt dødtid eller radiotid (i denne sammenhengen for å holde seg våken i bilen!), om å møte dagen, om rynker, om å reise tilbake til hjembygda og om å gå tomhendt hjem fra fisketur.
Pressekrivet forteller at Austestad nå spiller og synger pop, og ikke bluegrass - som i utmerkete Earlybird Stringband.
Men, også «Med renters rente» har en duft av country og dessuten folkrock, sjøl om albumet som helhet kanskje er nærmere popsjangeren.
Urban dialekt-pop, kaller han det sjøl.
Variert, men ikke springende Innenfor de rammene er «Med renters rente» så variert det kan være uten at det blir sprikende.
Det har han sjøl sørget for - som produsent.
«Fekk ikkje fisk»
Et annet er «Utsikt», med stryk og blås fint arrangert av Jan Martin Smørdal.
Kort og godt
Men hva er det med disse korte albumene for tida?
Er et tilfeldig, eller snakker vi om en trend som går tilbake til vinylens barndom?
Ti låter på 31 minutter og 20 sekunder er jo ingen ting!
Det er jo så fort over!
Fordelen er at du aldri rekker å kjede deg.
| 1
|
304941
|
Født til blues
Amund Maarud (30) er tilbake der han startet for over 20 år siden — i bluesen!
ALBUM:
Det er mange som har ventet på at Amund Maarud skulle «ta til vettet» og begynne å spille blues igjen.
Svaret hans heter «Electric», og det swinger som i «gamle dager» — og litt til.
The Grand
Da han og broren Henrik meldte overgang til rocken for noen år siden, etter to bluesalbum, var det nok et utslag av et aldri så lite ungdomsopprør.
Amund hadde i flere år vært det nye norske blueshåpet etter Vidar Busk.
Etter ei ungdomstid i husbandet på Muddy Waters i Oslo og på de fleste av landets bluesklubber, følte han et behov for å «blåse ut litt».
Bluesen lå hele tida i bunnen, men merkelappen til nyskapningen The Grand var beinhard rock og psykedelia.
Blues a la Maarud
Det ble bare én ep og ett album, og plutselig føltes det riktig å spille blues igjen.
Men — ikke uten at han gjør sin egen versjon av den.
«Electric» er første bluesplate på sju år, og samtidig en markering av 20 år med blues — i form av ti nye låter.
Men det er også en ny bluesretning for Maarud siden forrige «bluesliv», med en mer rocka tilnærming og minst én fot i rhythm'n'blues:
En slags White Stripes/Black Keys møter Buddy Guy.
«Electric» gir meg noe av den samme følelsen som da jeg satte på Vidar Busks debutalbum «Stompin' Our Feet With Joy», som er reutgitt i år, og soloplatene til USA-baserte Kid Andersen.
Sammen utgjør Andersen, Busk og Maarud en treenighet som har skapt et særnorsk bluesuttrykk.
Men det er en glidende overgang, og det er vanskelig å si hvor rocken slutter og bluesen begynner.
Maarudkara Amund begynte å spille blues allerede som seksåring i Maarudkara.
Platedebuten kom i 1999.
Året etter etablerte han Amund Maarud Band, og sammen med den yngre trommisbroren Henrik startet gitaristen og vokalisten i fjor den rå og primitive garage-blues-punk-duoen The Morudes.
Men det er under eget navn han lanserer sitt nye album på Tapperiet under Notodden Blues Festival førstkommende fredag.
Ringen er på mange måter sluttet, for brødrene har fått med seg tangentmannen Simen Aanerud fra Maarudkara og blåst liv i Amund Maarud Band.
Bendik Brænne spiller baryton- og tenorsax — og med på laget er også Egil Stemkens på bass.
Pulserende Åpningen «Derailed» er et glimrende anslag, en låt som ruller av gårde i høyt tempo, med et intenst, pulserende driv signert trommis Henrik, en uimotståelig groove og en gitar som etter hvert konkurrerer med Brænnes saksofon om oppmerksomheten.
Jo da, brødrene Maarud er åpenbart hjemme igjen.
Etter hvert blir både Maaruds gitar og blåserne tydeligere i lydbildet, med Petter Marius Gundersens trompet og Hans Foyn Friis' trombone i tillegg til Brænnes saksofon.
Tempoet er høyt og vedvarende.
Bluesballade Første (og eneste) ordentlige brekk kommer i form av «Stay Awhile».
Endelig en bluesballade det ikke lukter Gary Moore av!
Her beskriver Amund sin nye virkelighet:
«Ain't no street lights in my hometown / we'll get together when the sun goes down...»
Han har nemlig tatt med seg Snaxville Studio fra Oslo og flyttet noen mil — hjem til Skogbygda i Nes.
Tittelen «Farmer» er derfor noe han kan forholde seg til.
Låten er det nærmeste vi kommer hans bluesfortid, dessuten er den et nikk til et av hans forbilder, Buddy Guy.
«Motorcycle Mama» høres ut som «broren» til «Roll Over Beethoven», mens Eirik Tovsrud Knutsens hammond på «Stand The Test Of Time» minner om Carlos Santanas «Oye Como Va» — før mariachi-trompetene tar over og låten glir over i shuffle blues.
Mest intens er singelen «Your Love», her i en sju minutter lang «LP-versjon» som truer med å rive deg i filler — igjen med trommis Henrik i rollen som «Mr. Steady Beat».
Punktum settes med den eneste coverlåten, «Money Will Roll Right In».
Så enkelt er det kanskje ikke, men Amund Maarud er blitt «voksen».
Han synes det er utfordrende å vri og vrenge litt på bluesen, og det skal vi være glade for.
Uten sånne musikere ville bluesen vært så kjedelig som mange vil ha det til at den er.
Det kan vi ikke ha noe av.
| 1
|
304942
|
Her er den «nye» norske metalen
Oslobandet Nekromantheon slipper thrash-klassiker.
ALBUM:
Oslobandet Nekromantheons Indie-debut, «Rise, Vulcan Spectre» er så programmessig i utførelsen at den hypotetisk sett kunne ha stått mellom Sodom-EP'en «In the Sign of Evil» (84) og Possessed's «Seven Churches» (85) i en kronologisk platesamling.
Det betyr ikke at de unge thrash-spirene er for dølle kopister å regne.
Nekromantheon utstråler en vitalitet og ungdommelig entusiasme som tidvis har vært en mangelvare i den ellers så etablerte norske metalscenen en stund.
Det handler om å dyrke autensiteten og den instinktive energiutblåsningen som la grunnlaget for thrashens blomstringsfase opp mot midten av 80-tallet.
Dønn ærlig
I god tradisjon er ekstremiteten i instrumentering, produksjon og tempo strukket mot smertegrensen.
Trommefillene har den karakteristiske bøttelyden slik man hørte den på Sepultura's «Morbid Visions» og Death's «Scream Bloody Gore».
Gitarsoloene uler på maks volum langt over kompet, mens vokalist Arild Torp skråler om den greske underverdens guder og forbannelser med størst mulig innlevelse.
Det høres kanskje ut som en iscenesettelse av en svunnen tid, men det tipper aldri over i pastisjen for Nekromantheon.
Låtene er altfor gode og formidlingstrangen hjertens ærlig.
Lange i fingrene
Selv om man har hørt riffene i ulike tapninger før, er det noe med presentasjonen, konseptet og helhetsfølelsen som gjør at «Rise, Vulcan Spectre» føles nytt og spennende.
«Coven of the Minotaur»
Det har lenge ulmet i undergrunnen både i Trondheim og Oslo, fra nå av kan det virkelig bli fart i sakene.
| 1
|
304943
|
Idétørke og gamle løsninger i ny innpakning
Ikke alt kan reddes av den tindrende klangen hans.
ALBUM:
Den høytidsstemte singelen og tittelkuttet, «Brother», viser oss at Morten Harket fremdeles har et bankende hjerte for disse rause, melankolske og sødmefylte refrengene som har blitt hans varemerke.
Låten er fin, den.
Lun i anslaget med et slør av vemodighet.
Men stemmen til Harket kan som kjent flytte fjell og det gir alltid et glimt av håp i tristessen.
«Do You Remember Me» låter som a-ha gjorde på sine siste plater da de valgte det midterste giret.
Lett funky, passe slentrende og et par melodilinjer i widescreen-format.
Harket har kvittet seg med samarbeidspartneren Joakim Berg fra Kent siden forrige soloplate «Out of My Hands».
Hans sjette er for det meste skrevet og produsert sammen med Petter Kvint.
Også han bidro på sistnevnte.
Dessverre bærer store deler av platen preg av idétørke og gamle løsninger i ny innpakning.
Harket er en gudbenådet sanger, det vet alle, men det er ikke alt som kan reddes av den tindrende klangen hans.
«Brother» starter godt, men visner etter hvert bort i en strøm av likelydende semiballader som ikke tar han til noen steder han ikke har vært før.
| 0
|
304950
|
En kattepine
«Som hund og katt:
Kittys hevn» vil vaksinere deg mot søte pelsdyrvideoer på nettet i overskuelig fremtid.
|||FILM:
Du vet hvordan luksusmerkene skjelver i de nypressede buksene når struttende WAGs uniformerer seg i Louis Vuitton-logoer og Burberry-ruter, og slik trekker ned verdien til merket de har lagt sin nyrike elsk på?
Jeg tror noe av det samme er på ferde med James Bond-filmene, som trues med endelig nedleggelse.
Trolig har det å gjøre med at verdens kinopublikum årlig risikerer drukningsdøden i familievennlige parodier på Bond-filmene, der alt fra veslevoksne tenåringer til gamle hvithårede menn til fløyelskledde britiske brilleslanger har fått leke hemmelig agenter.
«Som hund og katt:
Kittys hevn» befinner seg i nedre sjikt av spoofsegmentet og er velegnet til å vaksinere deg mot YouTube-videoer av musikalsk begavede hårballer for overskuelig fremtid.
Dustete
I denne frittstående oppfølgeren til «Som hund og katt» fra 2001 er verdens kjæledyr fremdeles låst i en global konflikt, med hvert sitt respektive agentkontor, og når den hårløse Kitty Galore klekker ut og kringkaster en ond plan for å få has på verdens hunder, setter menneskets beste venn inn sine beste dyr.
Skjønt, beste:
Veteranen Butch er nesten like dustete som den utålmodige nye rekrutten Diggs, og de oppskrudde norske stemmene gjør dem enda dummere.
Det snakkesalige sidekicket (ikke valgfritt i denne sjangeren) blir ikke mer sjarmerende av å ha blitt forvandlet til en due.
Plottet kunne muligens, om det ble forvaltet av mer kreative manusforfattere, vært et fruktbart bed for noen fantasifulle språkblomster og finurlige, men alt vi får er noen halvstekte vittigheter om vannskrekk og ni liv og et halsbånd som egentlig er å regne for en avansert lommekniv.
De innlagte pekene til «Men in Black» og «Nattsvermeren» har en eim av nachspielvits over seg.
Eldes aldri
Effekten av 3D-formatet er umerkelig.
Og selv om effektnerdene på bakrommene hos Hollywood-studioene klarer å manipulere mimikken til katter og hunder, får de ennå ikke til å gjøre ansiktene deres uttrykksfulle nok, og opprøreren Diggs er altfor flat til å være en bærende protagonist gjennom en hel film.
«Som hund og katt:
Kittys hevn» har en lei metallisk bismak.
Fornemmelsen av noe kunstig gjelder også det eneste mennesket i filmen, Diggs' gamle partner, en politimann spilt av Chris O'Donnell, men også her er det noe muffins.
O'Donnell ser nemlig ikke en dag eldre ut enn i «Batman og Robin» fra 1997.
Det er nesten litt ekkelt.
| 0
|
304951
|
Anmeldelse:«Transporter: Refueled»
Jason Stathams fravær er bare ett av «Transporter: Refueled»s mange problemer.
FILM:
Luc Besson er ikke like synlig som regissør som han en gang var, men som produsent og manusforfatter er han mer aktiv og innflytelsesrik enn noensinne.
For som hjernen bak franchiser som «Taken», «Taxi» og «Transporter» har Besson skapt seg et helt lite imperium av trashy, formelpreget underholdning.
Nytt fjes «Transporter: Refueled» er den første «Transporter»-filmen uten Jason Statham i hovedrollen, og selv om Besson utvilsomt vet hvordan man setter sammen en fungerende actionfilm, synes det også åpenbart at det var Stathams besnærende karisma som var årsaken til at den opprinnelige filmen fikk en oppfølger.
Denne gangen er det den forholdsvis ukjente Ed Skrein som spiller tittelrollen, og selv om han er fullt kapabel til å levere tørrvittig dialog mens han lemlester russiske gangstere på den franske rivieraen, er det vanskelig å finne noe å feste seg ved hos ham.
Dermed er «Refueled» enda en film som understreker det faktum at vestlig filmbransje er i alvorlig beit for unge actionstjerner.
Med sine 48 år tilhører Statham faktisk det yngre sjikt av det eksklusive selskapet av skuespillere som kan bære en actionfilm på sine skuldre
— Liam Neeson er til sammenlikning 63, mens Schwarzenegger er 68 og Stallone 69.
Gammelt fjas
Uten et karismatisk midtpunkt som kan tjene som forankring reduseres «Refueled» til et uinspirert sammensurium av vakre kvinner, østeuropeiske stereotyper, habile biljakter og slåssescener som er langt bedre tenkt enn utført.
For både hovedpersonens psykopatiske selvtilfredshet og det liksom-feministiske plottet om de luksusprostituerte kvinnene som skal hevne seg på halliken sin er like vanskelig å la seg rive med av som å hisse seg opp over.
Direkte dårlig eller kjedelig blir det aldri, og som filmanmelder kan det være lett å glemme at verden er full av mennesker som liker å se middelmådige actionfilmer med vakre mennesker.
Men Luc Besson glemmer aldri.
Han ser hvert eneste ett av disse menneskene, og han gir dem nøyaktig de filmene de vil ha.
| 0
|
304953
|
Østens middelmådigheter
Intet nytt er ikke alltid godt nytt.
En god ting kan ikke gjøres for ofte, og nå hadde Robinson og Fredag fått tips fra flere hold om at det var på tide å besøke den lille restauranten like ved rundkjøringen bak Aker Brygge igjen.
-Er det blitt veldig mye dårligere, lurte Fredag.
-Nei, hvis vi skal tro tipserne dreier det seg om det stikk motsatte, sa Robinson.
Sist de var der, var like etter åpningen, for fire år siden.
Men hva var nytt nå?
Førsteinntrykket ga en øyeblikkelig déjà vu-følelse.
Menyen, som hadde løse sider og bar tydelig preg av elde, forsterket dette.
Menyen er todelt - som sist - den første delen er viet det thailandske kjøkken, mens andre del byr på diverse sushi- og sashimivarianter.
Robinson og Fredag valgte å holde seg i Thailand denne gangen.
I tillegg til vårruller ble Gai sateh (kyllingspidd), bestilt til vårrett.
Til hovedrett lot Robinson seg friste av Panang Nua (indrefilet i panangcurry), mens Fredag bestemte seg for Cosmo Thai Special Pad Taleh, beskrevet i menyen som en «stekt sjømatdelikatesse med husets spesial kryddersaus».
Begge priset til kroner 245.
Servitøren, som viste seg å være en pryd for standen - korrekt, oppmerksom, men ikke innpåsliten - forsikret at det var godt krydret, så «hot» at Magasinets utsendte ganske snart ville få varmen i seg etter å ha trasket gjennom det sure vinterværet utenfor.
Og hva drikker man til krydret thaimat?
Øl. Thailandsk øl.
Det er godt og billig - i Thailand.
Singha er absolutt godt på Cosmo Sushi Thai, men billig er det ikke.
Her må du ut med 65 kroner for 0,33 liter.
Jeg tror vi må sjekke motivasjonen til tipserne våre bedre, sa Fredag oppgitt.
Forretter og hovedretter var da historie, men ikke en historie som ville bli husket lenge.
Kyllingspiddene var ikke dumme, men både Robinson og Fredag var enige om at de har fått servert denne klassikeren i bedre utgaver med mer spennende saus mange ganger før.
Det samme kan sies om vårrullene.
Hovedrettene var anstendige nok, men manglet særpreg.
Skalldyrretten til Fredag smakte heldigvis ikke like kraftig fiskesaus som den luktet, men fikk likevel ikke Fredag til å heise flagget mer enn halvveis.
Høydepunktet var Robinsons okse.
Selv om kjøttet var lite mørt for å være indrefilet, var det ikke noe å si på smaken.
Den kokosbaserte sausen var aromatisk, og grønnsakene i den hadde perfekt konsistens.
Men den kunne ikke gjøre så mye for å endre helhetsinntrykket.
Og det var, hva stjerner angår, en nivåsenkning i forhold til forrige besøk.
Dessertene føyde seg pent inn i rekken av middelmådigheter, de friterte bananene var gode, men fruktene ved siden av kunne med fordel vært både søtere og mer modne.
Sammenliknet med Fredags steinharde mangobåter, som ble servert sammen med mangopudding, var de likevel ikke så ille.
Alt er relativt.
Cosmo Sushi Thai ser ut til å klare seg fint, og siden Robinson og Fredag har fått tips om å gå dit fra flere kilder de kjenner godt, har restauranten sine tilhengere.
Bra for dem, men med mindre det skjer noe småradikalt på kjøkkenet, vil verken Robinson eller Fredag melde seg inn i menigheten med det første.
| 0
|
304954
|
2010-favorittene som synger om «Norway»
Er Beach House det beste kulturproduktet fra Baltimore siden «The Wire»?
|||ALBUM:
Vinterens store amerikanske indiesnakkis kommer ikke så overraskende på, egentlig.
2008-albumet «Devotion» utmerket seg som bevis på at dyktige folk fortsatt kan få mye ut av det man ellers skulle tro var et rimelig ferdigspilt folk-pop-psykedelia-elektronika-kvadratur.
Men «Teen Dream» er et ytterligere steg opp, en slags gjennombruddskraftig «The Soft Bulletin» for Baltimore-duoen, hvor de spenner opp et enda større lerret enn før og fyller det med en enda mer nyansert, stemningsdyrkende og fullendt utgave av seg selv.
Dette er plata som Yo La Tengo har sluttet å lage, et album ikke uten snurrigheter og sofistikert indieschmindie, men også full av Gode Låter, full av Popmusikk, og slik sett langt mer åpen og tilgjengelig enn det litt mer døsige Cocteau Twins/Mazzy Star/«tredjeskiva til Velvet Underground»-kjøret de var på sist.
Tredjelåten «Norway» har vært med oss helt siden et akustisk «Lydverket»-opptak i en t-banetunnel for en liten evighet siden, og med åpningslåten «Zebra» og påfølgende «Silver Soul» som ytterligere to spydspisser i låtmaterialet, åpner dette albumet på sterkeste vis.
Det dabber egentlig aldri av etter dette.
Tror jeg bruker opp en av et begrenset antall «må ha i 2010»-klistrelappene på denne.
| 1
|
304956
|
«Vi genierklærer hver minste lille tweet hun kaster ut»
Robyns nye låt.
|||LÅT:
Robyn har en god skare av fullstendig blindforelska blodfans som er så kåte etter nytt materiale at vi genierklærer hver minste lille tweet hun kaster ut.
Nå har hun twitret «Fembot» som også kan høres på hjemmesiden hennes.
Og her går vi igjen:
Det er en renskurt og i utgangspunktet iskald elektrolåt som ved hjelp av Robyns sjarm og sans for detaljer, blant annet svenske gloser, stønning og «I Wanna Dance With Somebody»-alluderende «ooh's» får både puls og varme.
Og ender opp som ja, ganske riktig, genial.
| 1
|
304957
|
Hjemmeseier
Oslo Spiseforretning minner oss på at vi har råvarer til å lage spennende mat.
-Hva betyr det egentlig at mat er økologisk?
Fredag klødde seg i hodet og tilføyde at sammensetningen av de to ordene øyeblikkelig framkalte bilder av slitne gulrøtter og halvslapp salat fra supermarkedenes grønnsakdisker.
-Det var kanskje slik en gang.
I dag er stemmer det ikke, mente Robinson.
-Når det gjelder Oslo Spiseforretning, så profilerer de seg ikke som et økologisk spisested.
Deres miljøprofil går i hovedsak ut på at maten som serveres er kortreist, det vil si at både kjøtt, fisk og tilbehør kommer fra norske produsenter.
Menyen, som øyeblikkelig aktiviserte spyttkjertlene til både Robinson og Fredag, forteller om honningglasert andebryst fra Telemark, kamskjell fra Nordvestlandet, rakefisk fra Valdres, ostekake laget på ferskosten «nyr» fra Grøndalen Gårdsmeieri - og så videre.
-Hør på dette, sa Robinson, og leste:
«Hampshiregris er vår nye griserase med marmorert og smakfullt kjøtt.
Vi serverer urtemarinert og lettsaltet tynnribbe, langtidsstekt nakke og salviepølse.
Rødkålen er kokt med solbær og linsene kommer fra Røren gård i Tønsberg».
-Jo, det er til å få vann i munnen av, samtykket Fredag, som bestemte seg for flatbiff av elg med rosenkål og Ringerikserter, ifølge servitøren en gammel ertetype som nesten var gått i glemmeboka.
Men aller først kom en slags terrine på villand og viltfarse til Robinson, og vaktelconsommé og steinsopp på bordet.
Ingen av delene hadde problemer med å leve opp til den detaljerte og appetittvekkende beskrivelsen i menyen.
Terrinen var nydelig, men suppa fantastisk.
Smakssterk, men samtidig behagelig aromatisk og rund.
Tiden fram til hovedrettene ble kortet med en italiener fra Toscana, en flaske Rosse de Montepulciano av 2006-årgangen (kr 470).
Fredag var litt betenkt om vinen ville bli for lett til elgbiff.
Bekymringen skulle vise seg å være unødvendig.
-Dette er det snilleste viltkjøttet jeg har smakt noen gang.
Mye karakter, men usedvanlig lett å like.
Og å tygge.
Servitøren fortalte at hemmeligheten lå i tilberedningen.
Lang steketid på lav temperatur, enkelt og greit.
Tilbehøret fikk også høy karakter.
Rosenkålen hadde fått følge av små bacon- og løkbiter, mens de før nevnte ertene hadde fått et innslag av tyttebær.
Nydelig.
Robinsons møte med den nye griserasen var også vellykket, men ikke fullt så spennende.
-Men bevares, et interessant alternativ til den tradisjonelle ribba i disse julebordtider, konkluderte Robinson.
Siste post på programmet, sjokoladeterrine med anissyltede kirsebær og vanilje- og yoghurtpudding, vitnet også om solid og sikkert håndverk fra kjøkkenets side.
-Det er snart tre år siden vi var her sist og da konkluderte vi med at det var kvalitet i alle ledd og kvitterte med fem stjerner.
Hvor er vi nå?
Spurte Fredag retorisk.
- Status Quo er undervurdert, og da snakker jeg ikke om det gamle, britiske rockebandet, sa Robinson.
Det bistroaktige lokalet er kanskje litt kjølig og upersonlig, men servicen er varm og proff, prisnivået behagelig - med unntak av 345 kroner, som er i stiveste laget for pinnekjøtt, om aldri så kortreist - og maten til dels fantastisk, så konklusjonen ble den samme som sist.
-Og så kan vi en gang for alle slå fast at vi ikke trenger å hente råvarer fra alle verdenshjørner for å lage spennende og velsmakende retter, sa Robinson.
Fredag tømte glasset med den italienske rødvinen.
-Jo da.
Men det er stadig noen ting vi gjør smart i å importere.
Skål.
| 1
|
304959
|
Til Notodden Blues med heavy rock
Black Country Communion er lekestua til Joe Bonamassa og Glenn Hughes.
ALBUM:
Det er utrolig hva Joe Bonamassa får tid til.
Året etter den selvtitulerte debuten med Black Country Communion (BCC) og ikke lenge etter utgivelsen av hans eget soloalbum «Dust Bowl», er han klar med oppfølgeren til den britisk-amerikanske bandet.
Bluesbasert rock BCC kommer til Notodden Blues Festival i august.
Det betyr ikke at det er rein blues de spiller, og definitivt ikke country — navnet til tross.
BCC spiller bluesbasert rock, med vekt på det siste:
Rå og kompromissløs rock og heavy metal .
Produsenten er den samme som på «Dust Bowl», sørafrikaneren Kevin Shirley — som har jobbet med band som Led Zeppelin, Iron Maiden, Dream Theater og Rush.
I tillegg til bluesrockgitarist og -vokalist Bonamassa består den av bassist og vokalist Glenn Hughes (Deep Purple, Black Sabbath), tangentmann Derek Sherinian fra heavy metal-bandet Dream Theater og trommis Jason Bonham, som tok pappa Johns plass bak trommene da Led Zeppelin ble gjenforent for én konsert i 2007.
Led Zeppelin droppet alle planer om en mer omfattende turné, og da kan det jo være en trøst at BCC tidvis, og mer enn på debuten, kan minne litt om heavy metals store flaggskip — og ikke bare fordi Bonham Jr. har dette i årene og tar det ut bak trommesettet.
Like mye skyldes det Bonamassas gitarspilling, ofte med riffmønsteret til Jimmy Page og hovedvokalist Hughes' frasering, ofte på grensa til reint tjuveri.
Mer melodiøst
Om han ikke har Robert Plants stemmeprakt, har han langt på vei intensiteten, desperasjonen og drivet.
Det blir i hvert fall mindre merkbart de gangene Bonamassa synger.
BCC kan også minne om en annen «supergruppe», Them Crooked Vultures, med blant andre Led Zeppelin-bassist John Paul Jones, men er rå på en annen — og mer melodiøs — måte.
Som i 1972
Da Bonamassa spilte i Norge i april, sa han til Dagbladet at ideen om BCC er at det skal låte som det gjorde i 1972.
Det betyr ikke at dette låter retro.
BCC er nok tuftet på 70-tallet, men stopper ikke opp der.
Likevel er det bare å innse at det er svært lite originalt over dette, med unntak av strykerne som gjør «Smokestack Woman» og i særklasse nesten åtte minutter lange «Save Me» til tunge og mektig høydepunkter.
Bluesballade Enkle, hardtslående riff er mantraet, men som på sin siste soloplate bidrar Bonamassa også med en lettere svulstig bluesballade i Gary Moores ånd — her i form av «Little Secret».
Kanskje i overkant søt og noe malplassert.
Her er skillet mellom Bonamassa og BCC hårfint.
Funnet en form
På plate er det derfor begrenset hvor interessante BCC er.
Gruppa har nok satt seg og funnet en form, mer enn på den sprikende debuten, men det føles fortsatt som at dette i første rekke er ei lekestue for fire ganske forskjellige artister.
Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at både de og materialet deres vil falle i smak når de skal rocke Notodden på ettermiddagen 5. august.
BCC deler scene med Beth Hart på Brygga.
| 0
|
304960
|
Proft og plastisk fra «Country-Barbie»
Idolvinner Carrie Underwood helgarderer seg.
ALBUM:
Tidligere Idol-vinner Carrie Undergwood gjør med sitt fjerde album fint lite for å brøyte ny vei i vellinga innenfor det stadig mer tynnslitte popcountrysegmentet.
Riktignok skorter det verken på høyglanset produksjon eller fengende refrenger, men mangelen på særpreg og egenart er i så stor grad tilstede at man får plastsmak i munnen av mindre.
Kvalitet i mindretall
I sine mest tiltalende øyeblikk er hun ujålete countryfisert, men spor som jordnære «Do You Think About Me» og energiske «Cupid's Got A Shotgun» er i pinlig mindretall, og blir totalt overskygget av crossoverhits rettet mot et bredspektrert publikum som helgarderer seg rundt variasjoner over Shania Twain, Jason Mraz og Taylor Swift.
Kalkulert salgspotensiale «Blown Away» har stort salgspotensiale, og toppet Billboard-lista i sin første uke.
Men albumet er blottet for kunstnerisk verdi, noe som vel kanskje også er den kalkulert dollarglisende målsetting for Country-Barbie Carrie Underwood.
| 0
|
304962
|
Metal-verstinger i medvind
Watain fra Uppsala gir black metal-sjangeren heavy metal-behandling på sin siste plate «The Wild Hunt».
ALBUM:
Watain har blant mange blitt utpekt som den ortodokse black metalens redningsmenn.
Uppsala-verstingene har rykte på seg for å ta budskapet på ramme alvor i tillegg til å besitte en over gjennomsnittet evne til å skape myter, tilhørighet og en ganske kommersielt omsettelig variant av den rebelske musikkarven.
Etter de første rundene, fremstår «The Wild Hunt» som en litt sprikende affære.
Men det blir heldigvis orden etter hvert.
«De Profundis» og «Sleepless Evil» skuer tilbake mot gammel Bathory med sin rabiate riffing og bjeffende vokal.
«They Rode On» forener viking metal med metal-ballade-estetikk.
Forsøket er prisverdig, men det sitter ikke helt.
Da er tittelkuttet en langt strammere sak om enn i en litt tyngre variant.
Melodiøst «The Child Must Die» oppretholder de melodiøse tendensene fra Dissection, mens avsluttende «Holocaust Dawn» speiler noe av mystikken fra Mayhems kultklassiker «De Mysteriis Dom Sathanas».
Enkelte vil nok mene at de går for langt i publikumsvennlig retning.
Ambisjonen her er åpenbart å forene Metallica-tankegang med gammelskole-black metal.
I det henseende lykkes de langt på vei.
Selv om det tidvis kan føles litt vel pent og pyntelig, har de allikvel tøyd strikken i den andre retning der det er rom for det.
Arrangementene er tidvis mer eksperimentelle enn tidligere og instrumenteringen mer utbrodert.
Noe som inkluderer keyboards, kor og larmende pauker.
Heavy Metal-attityde
Det kommer selvsagt an på hva man foretrekker, men om du har en hang til klassisk black metal spilt med heavy metal-attityde, har du mye bra å plukke i her.
| 1
|
304963
|
Stor plate om den store kjærligheten til musikken
Saint Etienne jakter popmagien - og finner den.
ALBUM:
Alle musikkelskere har dem:
Åpenbaringene.
Øyeblikkene man oppdager noe nytt, øyeblikkene man blir fan.
Hva er pop?
Tidlig nittitall:
Jeg fikk en piratteipet kassett av en klassekamerat, originalcoveret sirlig kopiert.
Det var den britiske trioen Saint Etiennes debutalbum «Foxbase Alpha», forgylt indiepop med klubbvibber og småskeive samples.
Min oppfatning av hva pop var, og ikke minst hadde mulighet til å være, ble forandret for alltid.
Nostalgi og kjærlighet Tjueto år etter debuten er det akkurat denne følelsen Sant Etienne ønsker å utforske.
Deres åttende album handler om å vokse opp med et soundtrack, om nostalgi og mest av alt om kjærlighet til musikk.
På åpningssporet forteller vokalist Sarah Cracknell om musikkoppveksten sin, om «Top of the pops», musikksamtaler og «I was in love and
I knew he loved me because he made me a tape».
Det er fint.
Boblende og eksklusiv Saint Etienne har alltid vært popens Perrier.
Sval og boblende, eksklusiv, men tilgjengelig.
Her er komplekse, elegante og erkebritiske låter som aller helst burde serveres med te og sitronkaker.
Det er dancerytmer under Cracknells borgerlige vokal, her er det antydningens kunst som gjelder.
Nettopp derfor kan «Words...» oppfattes som litt avmålt, det kan ta tid før man catcher magien.
Men sånn er det jo ofte når man snakker om ekte kjærlighet.
| 1
|
304965
|
Endelig fant Emmylou sin ultimate duettpartner
Rodney Crowell kan ikke erstatte Gram Parsons, men du skal slite for å finne en bedre reserve.
ALBUM:
Da jeg hørte Emmylou Harris (65) i Chateau Neuf i 1975 eller 1976, var Rodney Crowell (62) med som en del av hennes The Hot Band.
Nå har de endelig spilt inn et helt album sammen.
Sjelden har forventningene vært større foran et duettalbum, og da er det hyggelig at de innfrir.
Til gagns.
Countryduetter Countrymusikken er kjent for en nesten uendelig rekke med duetter.
Det virker som alle etter hvert synger med alle, og i hvert fall med Willie Nelson!
Da Emmylou Harris møtte Gram Parsons i 1971, oppsto et samarbeid - og en symbiose av to stemmer - som det ikke har vært mulig å toppe.
Sjekk deres versjon av «Love Hurts», og du vil glemme at Nazareth overhode har eksistert.
Emmylou har vel aldri vært nærmere en perfekt match enn på dette albumet med sin gamle samarbeidspartner Rodney Crowell.
Hun:
En av countrymusikkens mest karakteristiske stemmer, med en helt spesiell knekk og feeling i stemmen.
Han:
En av bransjens beste låtskrivere, også han med en svært karakteristisk stemme.
De er som skapt for hverandre, med stemmer som veves til et vakkert teppe.
Det er så flott at vi tilgir dem at de ikke akkurat tar noen sjanser på denne produksjonen, som først og fremst låter veldig ordentlig og solid.
Man kan selvfølgelig innvende at plata er bra på en forutsigbar måte, men jeg klarer ikke å se det som noe negativt.
Historier Sangene har også en historie.
Den nydelige åpningen «Hanging Up My Heart» slår an tonen med sin akustiske tilnærming.
Den forekommer for første gang på skuespiller Sissy Spaceks eneste album fra 1983 - etter hennes suksess med filmen «Coal Miner's Daughter».
Roger Millers gamle «Invitation To The Blues» følger opp i god, gammel honky tonk-stil.
Crowells «Bluebird Wine» ble åpningslåten på Emmylous album «Pieces Of The Sky» i 1975.
Waylon «Dreaming My Dreams»
«Old Yellow Moon
Hot Band Mange av musikerne var med i Hot Band på 70-tallet, som Crowell (gitar), James Burton (gitar), Glen D. Hardin (elpiano), Bill Payne (hammond B3, piano) og Emory Gordy (bass).
Hank DeVito, som også var en del av The Hot Band, har skrevet eller co-skrevet tre av låtene på «Old Yellow Moon».
Produsert av eksmannen Andre kremmusikere som er med her er Stuart Duncan (banjo, fele, mandolin), Paul Franklin (steelgitar), Vince Gill (gitar, kor) og Mickey Raphael (bassmunnspill) - i tillegg til Emmylou på gitar og tamburin.
Vi snakker om en vegg av vellyd.
Albumet er produsert av Emmylous eksmann Brian Ahern, som har produsert mange av Emmylous egne plater - fra «Elite Hotel» i 1975 og til og fra til «All I Intended To Be» i 2008.
Harris og Crowell spiller i Oslo Konserthus 27. mai.
| 1
|
304966
|
Du vil muligens ikke spise blekksprut på ei stund
Ridley Scotts «Prometheus» er like faretruende «fremmed» som «Alien» var i 1979.
FILM:
Når du drar på tur ut i rommet, særlig hvis du oppsøker andre solsystemer, er sjansen stor for at du havner i trøbbel.
Selv om året er 2093 og det tekniske utstyret er av siste modell, skjer det gjerne noe uforutsett.
De to arkeologene Elizabeth Shaw (Noomi Rapace) og Charles Halloway (Logan Marshall-Green) har overbevist trillionæren Peter Weyland om at svaret på gåten om menneskets opprinnelse er å finne i et fjernt solsystem.
For å komme seg dit, må teamet av forskere ligge to år i dyp søvn ombord på det øgleliknende romskipet Prometheus.
Der blir de passet på av roboten David (Michael Fassbender), en glattkjemmet type som ønsker å være T.E. Lawrence (of Arabia) og som muligens har en agenda forskerne ikke vet om.
Dyster og alvorlig
Du skal ha befunnet deg langt ute i Melkeveien de siste par årene for å gå glipp av at Ridley Scott har gått svanger med noe «Alien»-aktig.
Prosjektet startet med et manus av Jon Spaihts som lå nær «Alien» og som skulle bli en «prequel», en opprinnelseshistorie.
Seinere hyret Scott en av gutta bak «Lost», David Lindelof, og resultatet er en historie som finner sted før «Alien», men som samtidig er uavhengig.
Ryktene sier at Scott har lest seg opp på sveitsiske Erich von Däniken, som mente at menneskene stammer fra beslektede romvesener som kom på visitt i prehistorisk tid.
For oss andre er spørsmålet om Scott og hans mange hjelpere klarer å skape et «univers» som vi får lyst til å utforske sammen med Shaw, Halloway og de andre.
Jeg synes det funker ganske så utmerket.
H.R. Giger-estetikken er mørk og dyster og like faretruende «fremmed» som i 1979.
I begynnelsen kan man imidlertid frykte at filmen, i likhet med romskipet Prometheus, blir noe tung i sessen.
Det blir mye hulevandring med lommelykt og «xx, you should come and see this», men så våkner de lokale innbyggerne til liv.
Noen må dø, men hvem stryker med først?
En av mange advarsler som ikke blir fulgt i «Prometheus»:
Ikke bøy deg for nær nusselige, albinoliknende, klapperslangeaktige vesener hvis du har livet kjært.
Mageknipe
Blant skuespillerne er det Rapace, Fassbender og Charlize Theron som utmerker seg, de to sistnevnte stilfullt inspirert av de blonde replikantene i «Blade Runner».
Den store stjerna heter likevel Noomi Rapace og filmens beste scene utspiller seg når hun får en kraftig mageknipe.
Ikke misforstå, filmens første del er full av saker man kan beundre, men andre halvdel er merkbart bedre.
Scott sjonglerer action, horror og metafysisk grubling med stø hånd.
Du vil muligens ikke spise blekksprut på ei stund.
Du vil også være forsiktig neste gang du åpner en bowlingbag.
Men du forlater salen i filosofisk humør og med en annen «romfølelse» enn da du gikk inn.
Men hvorfor 3D, Sir Ridley?
Er det ikke mørkt nok der ute?
De utenomjordiske ler av oss.
| 1
|
304969
|
Rett og slett irriterende dårlig
Gym Class Heroes.
ALBUM:
Den seks år gamle hitten «Cupid's Chokehold/Breakfast in America» er nok fortsatt den største fjæra i capsen for amerikanske Gym Class Heroes.
Deres femte album - «The Papercut Chronicles II» - genererer dessverre få nye hits-fjær å bruse med for bandet.
Fusjoneringen av pop/rock, rap og forsiktig metal-flørt høres både masete og datert ut.
Ytterligere forringet av svakt låtmateriale, manglende humor og/eller dybde i tekstene og et knippe uinteressante gjestevokalister (Adam Levine fra Maroon 5 og Ryan Tedder fra OneRepublic, for å nevne to).
Midtveis skaper bandet et minstemål av interesse, med den refrengfyldige «Solo Discotheque» og småsinte «Nil-Nil Draw».
Dette er imidlertid kun to svake blaff i en ellers massiv smørje av et overprodusert og begivenhetsløst album.
Stryk, nedsatt ordenskarakter og ingen vits i å søke nytt opptak.
Rett og slett en irriterende dårlig fusjonssmørje.
| 0
|
304970
|
Morten Abel synger på norsk
Første smakebit fra Odd Nordstoga-samarbeidet slippes i dag.
LÅT:
Morten Abel har hatt vekslende hell med solokarrieren sin siden den kommersielle formtoppen rundt årtusenskiftet.
Det begynner også å nærme seg ti år siden han slapp foreløpig siste album med nytt materiale, «Some of Us Will Make It» fra 2006.
Det er riktig nok ikke så lenge siden han ga livstegn fra seg.
I 2013, i forbindelse med hans deltakelse i «Hver gang vi møtes», slapp han singelen «Lost», en passe dunkel synth-dreven sak, et godt stykke unna den rappkjeftede og funky Morten Abel som regjerte pop-Norge for knappe 20 år siden.
Låten var fin, den - men dens innadvente natur var kanskje ikke en farbar vei for å sette Abel tilbake på pop-kartet.
Kanskje Abel har tenkt det samme, det er i alle fall en ganske annen utgave av siddisen som står bak «Annabelle», første smakebit fra det kommende Odd Nordstoga-produserte albumet «I fullt alvor».
Som platetittelen indikerer er det tilbake til røttene og Abel på norsk igjen.
Noe som selvsagt er kjent terreng for den tidligere Mods-vokalisten.
Like fullt er det en ny og litt ubestemmelig følelse å høre Abel ralle på dialekt om sine eskapader med den etter sigende ferme kioskdamen, Annabelle.
Det er humørfyllt, temposterkt og passe funky, om enn en litt gammelmodig måte.
Refrenget har en fin oppdrift, men det er ikke helt lett å bli venn med de litt sjøsyke versene.
Det er også vanskelig å se helt hvor Abel skal sette nedslaget her.
I sum fremstår låten mer som en kuriositet enn et larmende startskudd på et nytt karrierekapittel.
Der Abel tidligere har vært uredd og på kant, fremstår han her litt stivbeint og bakoverskuende.
Det kan jo tenkes at Abel har et sterkt behov for å riste av seg noen inngrodde oppfatninger av han som artist, om det er et vellykket grep, vil nok albumet gi svar på om et par måneders tid.
| 0
|
304971
|
Anmeldelse:«Liverpool-kapteiner» er en reise i britisk fotballhistorie
Grundig intervjubok med fotball-legendene.
Tidligere NRK-journalist Ragnhild Lund Ansnes har de siste årene jobbet fulltid med å skrive om Liverpool Football Club.
Det har resultert i tre fyldige og ambisiøse bøker, en om fansen, en om klubbheltene, og nå «Liverpoolkapteiner», en reise i Liverpools moderne fotballhistorie, fra Bill Shanklys tid og kaptein-kronologisk fram til Brendan Rodgers æra.
Best med de yngste
Captain Fantastic
Best med de yngste
Temperamentsfulle og ruvende lederskikkelser som Tommy Smith, en fotballens Skipper'n, som satte seg i respekt med nevehytting, tofotstaklinger og trusler.
Den karismatiske og troskyldige Jamie Redknapp.
Rakkeren Robbie Fowler.
De mer beherskede kapteinene Sami Hyypiä og Stevie G.
Ragnhild Lund Ansnes fungerer best i møte med de mer sprudlende og opplagte karakterene.
Flere av kapitlene med de eldste gutta og de mer introverte kapteinene er mindre gode.
Der det ikke er nok å hente i samtalen kompenserer Ansnes i overkant med emo-knappen.
Det får sekvenser i noen av intervjuene til å fremstå mer som en Se og Hør hjemme hos-reportasje enn gode samtaler om fotball og lederskap.
Lagmentalitet
Lagmentalitet
I et nydelig intervju forteller Paul Ince om å bli forlatt av foreldrene, om å veksle mellom gjengslåssing og å gå gradene som fotballtalent i Øst-London.
En reflektert og analytisk John Barnes skildrer sin reise fra Jamaica til engelsk fotball i en omveltningsfase, om kollektiv lagmentalitet, inn i en tid der selvrealisering står sterkere enn klubblojalitet.
Legender om legender
Legender om legender
«Liverpoolkapteiner» er et grundig stykke arbeid som ikke bare handler om Liverpool, men om engelsk toppfotball gjennom voldsomme omveltninger over 50 år, skildret av spillets lederskikkelser ute på banen.
| 1
|
304972
|
Metamfetamin til folket!
I kveld har «Breaking Bad» endelig norsk premiere.
|||
TV:
Det er snart tre år siden USA-premieren på «Breaking Bad», serien kabelkanalen AMC presenterte etter at de kom fra ingenting (gamle filmer) og ga oss «Mad Men».
Nå er 33 episoder produsert, en fjerde sesong er planlagt for neste år og Bryan Cranston har vunnet Emmy for «hovedrolle i en dramaserie» tre år på rad.
Det passer bra inn i det forvirrede norske tv-landskapet at «Breaking Bad» havner på TVNorges nye mannekanal.
Metamfetamin
Serien forteller historien om hvordan det kan oppleves å ramle et par hakk på middelklassestigen i dagens USA.
Walter fyller femti, ser sliten ut, jobber som kjemilærer og sper på lønna på et bilvaskeri.
Hjemmelivet er langt fra idyllisk, hans ti år yngre kone klager støtt og stadig, men de er begge gode foreldre for tenåringssønnen Walter jr., som har cerebral parese.
Dessuten er kona gravid og Walter får vite at han har kreft og er døende.
Når Walters brautende svoger, som jobber i narkotikapolitiet, forteller om de store beløpene som konfiskeres under razzia mot såkalte «meth labs», får Walter en idé.
Han slår seg sammen med en av sine gamle elever, Jesse (Aaron Paul), som strøk i kjemi og nå gjør det godt i metamfetamin-bransjen under kallenavnet Captain Cook.
Det skal vise seg at Walter er enda bedre på koking og dermed er eventyret i gang.
Fortvilelse
Dette høres umiddelbart ut som en komiserie, men humoren er beksvart og Cranston klarer på imponerende vis å formidle Walters fortvilelse og sinne.
Han er i utgangspunktet en pliktoppfyllende streiting som synes han har trukket et kortere strå enn fortjent i livets lotteri.
Nå tar han steget over på den andre sida (breaking bad) for å brødfø familien.
Selv er han en død mann - noe som løser opp hemningene, kan man si.
Serien er innspilt i Albaquerque og omkringliggende ørkenlandskap i New Mexico, noe som bidrar ytterligere til dysterheten, samtidig som det er vakkert og gir serien et visuelt særpreg.
| 1
|
304973
|
Tid for ømhet
«Amour» er vakker og nådeløs.
FILM:
«Amour» er langsom.
Den følger to gamle mennesker som går gjennom rommene i sin luftige pariserleilighet, frem og tilbake, så ofte at tilskueren til sist har stålkontroll på planløsningen.
Men den er ikke for langsom, eller for liten.
Den er akkurat slik den må være.
Den er som små vanndråper som sakte og ubønnhørlig huler ut en stein.
Steinen er det lange og lykkelige ekteskapet til Anne (Emmanuelle Riva) og Georges (Jean-Louis Trintignant).
Dråpen er Annes slag og påfølgende demens, som sakte fratar henne førlighet, forstand og personlighet.
Mann og kone blir pleier og pasient.
Et utadvendt, kultivert ektepar blir lenket til leiligheten.
Kan kjærligheten tåle noe sånt?
Hva er igjen av kjærligheten når den ene parten bare er en liten rest av seg selv?
Regissør og manusforfatter Michael Haneke er kjent for sine opprivende utforskninger av vold, undertrykkelse og mørke drifter i filmer som «Funny Games», «Pianolærerinnen» og «Det hvite båndet».
I «Amour» kommer en mykere side av den østerrikske auteuren frem.
Her viser han at han også forstår seg på genuin ømhet.
Men han ville ikke vært seg selv om han ikke også hadde vært realistisk og illusjonsløs i skildringen av alderdommens forfall.
Det er ikke noe verdig eller vakkert over alderdommen i «Amour»:
Den er ødeleggende og utmattende.
Før den elegante Anne blir en bylt i sengen, som stønner og mumler og må skiftes bleie på, ser hun gjennom gamle fotoalbum, og de sammenknepede leppene røper hvor misunnelig hun er på sitt unge jeg.
Familieforholdene kompliseres av sorg og skyldfølelse, og spørsmålet om når det er greit å la en institusjon ta over.
Riva og Trintignant, veteraner i fransk film, gjør inntrengende rolletolkninger.
Trist og rørende
«Amour» er ikke gåtefull.
Det er ikke like mye å si eller skrive om den som om for eksempel «Pianolærerinnen».
Likevel er den Cannes-festivalens beste film til nå.
Den er, på sin livsvise, rolige måte, veldig, veldig trist og veldig, veldig rørende.
Og den blir i kroppen lenge etter rulletekstene er ferdig og lerretet er blitt hvitt igjen.
Filmen har premiere 1. juledag.
| 1
|
304974
|
Anmeldelse:Foo Fighters - «Saint Cecilia»
Søvndyssende førjulspakke fra Foo Fighters.
EP:
Antipatien til Foo Fighters og deres gosselig, pent trimmede arenarock har for alvor begynt å melde seg.
Det handler nok først og fremst om mangel på motsand og opprør.
Foo Fighters-kanonen er omtrent like blankpolert og velpleid som Dave Grohls collgate-hvite smil.
Med andre ord velegnet til å gre streit streitesen medhårs.
Ufarlig og utfordringsfattig til tross, de gangene Grohl & co har landet på riktig side av den hårfine eggen gjengen balanserer på, har resultatet vært noen ganske uimotståelige rocke-anthems som pleier eteren og stadionformatet like effektivt.
I motsatt ende finner man dørgende kjedelig, formelpreget tregrepsrock som smyger seg inn det ene øret og siver ut de andre før den har rukket å gjøre større inntrykk enn svak, kløende irritasjon.
De siste platene har vært litt av begge deler.
På denne EP'en faller det meste ned på feil side av streken.
For å si det sånn, det er fint lite som heter spennende overskuddsmateriale fra denne gjengen.
«Saint Cecilia» ble spilt inn på et hotell i Austin ved samme navn og var etter sigende ment som en gavepakke til fansen etter endt turné.
En i utgangspunktet nobel tanke, godt i tråd med Foo Fighters-vesenet vi har lært å kjenne de siste tiårene:
Null stress, kun musikk og enkel glede.
Dessverre bidrar den ikke til så mye annet enn å understreke hvor stort gjesp bandet kan være når de egentlig ikke har noe nytt å melde.
Tittelsporet er typisk Foo Fighters med Grohl og en ensom gitar i front, før de braker løs.
Midtempo, standard akkordrekker og samme dramaturgi som alltid - hørt det før, si.
«Sean» og «Savior Breath» strekker hals mot punkfortiden, uten å være i nærheten til å skape øyeblikksmagi eller rykninger i dansefoten.
«Iron Rooster» skrur ned tempoet igjen og turer avgårde i balladetakt, uten å ende opp som noe minneverdig.
Og sånn går nu dagan, som de sier nordpå.
Det positive er at de ikke tar seg betalt, og da kan man jo selv bestemme om dette er noe man vil bruke tid på eller ikke.
| 0
|
304977
|
Nanci Griffith
Rutinepreget fra Griffith.
CD:
«Up Against The Rain»
«Not Innocent Enough»
| 0
|
304979
|
Thomas Pynchon med heidundrende mesterverk om New York, cyberspace og 11. september
Paranoiaens mester svikter ikke sine lesere.
I vår tid er det ikke nødvendigvis ytre fiender som er den største trusselen mot våre liv.
Tilværelsen erobres innenfra, gjennom stadig nye, digitale fristelser som utvider rommet omkring oss.
Og som stjeler vår tid.
Hvem har oversikt over den teknologiske utviklingen de siste tjue åra?
Mer og mer foregår på nettet.
Du trenger ikke annet enn en dings på størrelse med en sigarettpakke for å komme i kontakt med et endeløst cyberspace.
Sterk oversettelse
A screaming comes across the sky
«Siste skrik» har en dobbelt betydning på norsk.
Det kan bety nyeste mote eller trend.
Og det kan forstås helt konkret som en siste ytring før livet er over.
Tittelen sitter, og det gjør sannelig resten av Preben Jordals oversettelse også.
Han har gjort en bragd.
Sterk oversettelse
Dette er ingen enkel bok å oversette.
Det var heller ikke «Inherent Vice», «Iboende brist», som Jordal oversatte i 2009.
Men denne er hakket vanskeligere.
Utfordringene står i kø, og Jordal har taklet dem med dødsforakt.
dot.com-boblen
dot.com-boblen
Hun har hatt nok å gjøre; dette var som kjent perioden da den økonomiske boblen av bløff og børshype este ut til vanvittige proporsjoner inntil det hele brast, med påfølgende katastrofe både for enkeltmennesker og for samfunnsøkonomien.
Slutten på dette markedseventyret falt sammen med terroraksjonen mot tvillingtårnene på Manhattan 11. september 2001.
På den tida er Maxine i gang med å etterforske et firma som heter hashslingrz, et foretak så grumsete at en person i boka som har jobbet der, uttrykker det slik:
«Ville heller ha slikket restene av en banankrempai fra ansiktet til Bill Gates, de får jo helvetes Microsoft til å se ut som Greenpeace.»
Som en privatdetektiv alltid må, også i Pynchons chandlerske og nylig filminnspilte 60-talls roman «Iboende brist», beveger Maxine seg fra kilde til kilde.
Hun følger sporene, blant annet via et enda mer obskurt foretak kalt hvhsohwgh.com, på jakt etter en skyggeaktig figur ved navn Gabriel Ice, som hun aner er edderkoppen i nettet.
Mystiske skikkelser
Og ikke minst en tilsynelatende leksikalsk kunnskap om alt fra matematikk til historiske begivenheter, fra kuriositeter til snåle anekdoter, fra kompliserte finesser innen dataprogrammering til mengden av konspirasjonsteorier og urbane mytene som gjennomstrømmer amerikansk kultur.
Mystiske skikkelser
Mennesker med merkverdige, pynchonske navn glir gjennom New York, «det råtne big apple», der nerder uten styring dikter virkeligheten om til en blanding av paradis og helvete for paranoikere.
Inn i denne billedveven bringer Pynchon bøttevis av henvisninger til samtidas populærkultur, filmer fra «Psycho» til «Sound of Music», musikk fra Rolling Stones til Britney Spears, TV-serier fra «Dynastiet» til «Lov og orden».
Eller videospill, kondomdesign, helsefarm-trender, matretter, og så videre.
Livlige symboler
rettskaffent korstog
Krigen mot terror
Livlige symboler
«Ute i cyberspaces enorme udefinerte anarkisme, blant milliardene av selvresonante fantasier, er mørke muligheter i ferd med å dukke opp.»
Inkludert rasisme, spekulasjoner og skumle gjerninger.
Hvem står bak?
Hvem styrer?
Slike spørsmål bobler alltid under i Thomas Pynchons enestående verden.
Nettet, for eksempel, er det noen som har kontroll?
Maxine ender skremmende dypt inne i cyberspace.
«Hun hater det når paranoia av den typen Reg har, blir virkelig i verden.»
Dette er en roman som blander det visjonære og det essayistiske, poptekster og ville partyscener, betraktninger og action, hele tida med en distanse som gjør Thomas Pynchon til en av de forfatterne i vår tid som har utvidet romanens kunstneriske muligheter.
Gi ham Nobelprisen.
| 1
|
304982
|
Eufori på repeat - og med vindmaskin på full guffe
Variasjoner over veltygd tema for MGP-vinner Loreen.
ALBUM:
Ingen ble vel spesielt overrasket da svenske Loreen utklasserte syngende bestemødre og andre snurrepiperier i årets Eurovision, og megahiten «Euphoria» står også sentralt plassert på debuten «Heal», som et stødig midtpunkt i en ellers brokete samling eurotrancelåter.
Best i neonlys med vindmaskin
Det enkle er ikke nødvendigvis det beste for Loreen, det er i roligere øyeblikk som «If She's The One» at manglene - særlig på tekstfronten - vanskelig kan overses.
På massivt synthmettede låter - med flagrende gevanter og hår blafrende i neonlyset fra vindmaskinen - flyter ting bedre for svensken, og av en god håndfull «Euphoria»-kloninger er det et par bidrag som vil kunne gjøre seg godt på et folkelig dansegulv når vi snart sjangler inn i julebordsesongen.
Flyktig moro
Det er likevel lite ved «Heal» det er verdt å bite seg merke i utover meget flyktig underholdning.
Men litt god gammeldags moro har vel aldri skadet noen.
Bare ikke tråkk over på dansegulvet.
| 0
|
304983
|
Overvekt av fantasiløse halvballader
Askil Holm sliter med å finne formen.
ALBUM:
Det er ingen tvil om at Askil Holm har gjort det vanskelig for seg selv som artist.
Etter fabelaktige tilbakemeldinger på debuten «Daydream Receiver», ble det kort tid etter gitarkameraderi og det artistiske stigmaet som medfølger.
Ettertiden har han nemlig flakket hit og dit for å finne seg selv igjen.
Siden forrige plate har det vært trønderrock med country- og folkelementer i bunn som gjelder.
Dessverre gjør overvekten av fantasiløse halvballader nyplata til en i overkant platt affære.
Overtydelige tekstlinjer av typen «Livet er kort, det er på tide å leva», «Grip kvert minutt før det tar slutt», pynter heller ikke på resultatet.
Der han burde ha vært en norsk Tom Petty (han har tiligere bevist at han har det i seg), fremstår han mer som en resignert utgave av Terje Tysland.
Holm er fortsatt en ung artist i den store sammenhengen og da er det litt synd at han allerede nå virker litt ferdigsnakka.
Håndverket er det nemlig ingenting å si på.
| 0
|
304988
|
Hopp og sprett
«The Amazing Spider-Man 2» beveger seg lett i takt med sin bråkjekke og sårbare helt.
FILM:
Det er noe grunnleggende guttete over Spider-Man.
Han er spretten og lett der mange av de andre superheltene er tunge og muskuløse, og kroppen speiler sjelen:
Edderkoppmannens alter ego, foreldreløse Peter Parker, er ung og keitete og i bevegelse, stadig under utforming.
Han kan være overmodig kjekkas og leke seg med evnene sine det ene øyeblikket, for å være sår og rådvill i det neste.
I bevegelse
Den første filmen med Andrew Garfield i tittelrollen lente seg for tungt på kjekkaseriet.
Nå, i når trådene spinnes i større spindelsirkler rundt navet, har både Garfield og regissør Marc Webb funnet fotfestet.
Garfield, som bikket over i selvhøytidelighet i forrige film, er ledigere og åpnere her.
«The Amazing Spider-Man 2» er, og skal være, en lek først og fremst, der kameraet springer mellom skyskraperveggene og 3D'en for en gangs skyld gjør nytte for seg ved å la publikum stupe nedover sammen med Spider-Man.
Marc Webb er ingen distinkt regissør, han gjør langt mindre ut av seg enn for eksempel Batman-regissør Christopher Nolan, men han finner en rytme som passer godt til akkurat den superhelten han er satt til å forvalte:
En lett, springende dramaturgi i et klart, lettgjenkjennelig Marvel-New York.
Dette er ikke det mørke, uhellsvangre urbania så mange av de senere årenes superheltfilmer har foregått i, men en verden i stadig bevegelse.
Psykologisk
Den emosjonelle tyngden er der, men uten å være for invaderende eller gjøre for stort nummer ut av seg.
Det dreier seg blant annet om de famlende forsøkene på å holde fast noe som ikke kan holdes fast:
Øyeblikk som forsvinner, foreldre som dør, minnet om foreldrene som kompliseres når ny kunnskap kommer for en dag, kjærester som ser seg ut nye destinasjoner.
Spider-Man må forholde seg til krav og ønsker fra kjæresten Gwen (Emma Stone), til den sjangermessig upåklagelig korrupte korporasjonen Oscorp, som er knyttet til foreldrenes forsvinning, og til barndomsvennen Harry (Dane DeHaan), Oscorp-arvingen som prøver å betale seg ut av både hatefullhet og sykdom.
Vår man stilles også overfor Electro, den superheltifiserte varianten av hverdagsmannen Max (Jamie Foxx), en sosialt hjelpeløs elektriker som klamrer seg altfor hardt til tilfeldige møter og blir en stalker.
Scenene der Electro tar ut frustrasjonen ved å mørklegge bygninger og kvartaler, som avmektig kompensasjon for det han ikke har makt til å sikre seg, har en klingende undertone av nennsom psykologisk innsikt.
Grasiøst
Men dukkene ned i avmektigheten er bare korte avrivninger, og avbrytes fort av mer handling og fjas.
«The Amazing Spider-Man 2» hengir seg ofte og gjerne til tullball, på en måte som kan bli litt barnslig for voksenpublikummet, men vil sjarmere andre.
Det er vel også sannsynlig at noen vil irritere seg over den optimistiske lengden på to timer og tyve, og over at mye av slutten består i å legge ballene klare for den uunngåelige tredjefilmen.
Dét fortjener Webb og kreftene bak ham litt trekk for.
Men først og fremst skal de ha godord og skulderklapp, for å spenne minst fem spinkle spindeltråder mellom skyskraperveggene og balansere så grasiøst på dem.
| 1
|
304990
|
Symbolsk overkill
Et enormt tre styrer livene til Charlotte Gainsbourg og hennes barn i «Treet».
FILM:
Dawn (Charlotte Gainsbourg) lever et idyllisk liv med mann og fire barn på den knusktørre australske landsbygda, helt til ektefellen får hjertestans og er død allerede før han krasjer bilen inn i et tre i hagen.
Dette treet er et enormt Morton Bay fikentre og man skal lete lenge etter et tydeligere symbol enn dette.
Den åtte år gamle datteren Simone (Morgana Davies) tror at faren har flyttet inn i treet og hun overbeviser sin mor om det samme.
Fader vår
Liksom i «Antichrist» spiller Gainsbourg en kvinne knust av sorg, men i «Treet» får dette i liten grad seksuelle uttrykk.
Den franske regissøren Julie Bertuccelli («Tiden etter Otar», 2003) er ingen von Trier, men frir i stedet til dem som liker å tro at de døde ikke drar direkte til himmelen.
Jeg synes ikke det holder som ambisjon.
Hun må også klare å dra oss andre inn i Dawn og Simones sorgprosess, som er bygget på australske Judy Pascoes roman «Our Father Who Art In The Tree».
Hvis ikke ender treet opp som en krykke som manuset støtter seg på i mangel av en troverdig historie.
Voksen 8-åring
Gainsbourg er i overkant handlingslammet og virker til dels uansvarlig som mor.
Til å begynne med kan dette aksepteres, selv om vi i liten grad er blitt kjent med hennes mann, men etter hvert må hun ta grep.
I stedet er hun ikke mer moden enn Simone, som på sin side snakker som en klok 16-åring.
Slik blir det ofte når filmskapere idealiserer barndommen.
Likevel må det nevnes at Bertuccelli får mye ut av skuespillerne, ikke minst de fire barna.
Manuset, derimot, tar mange snarveier.
Etter hvert overtar det majestetiske fikentreet mye av handlingen og sier fra når det ikke liker Dawns oppførsel.
Røttene ødelegger kloakken og fører Dawn i armene på en rørlegger.
Vil det si at rørleggeren er sendt av hennes avdøde mann?
Nå er jeg streng, men «Treet» er tross alt en voksenfilm, ikke en allegori for barn.
| 0
|
304992
|
Thriller med både hjerne og hjerte
Solid «State of Play».
html,body { border: 0px; }
FILM:
3D.
Fantastiske dataskapte effekter.
Spektakulære eksplosjoner.
Slåsskamper med kniver, sverd og automatvåpen, gjerne utført i nær vektløs tilstand.
Lynrask klipping, buldrende lyd i utallige kanaler og sammenhengende action fra første til siste bilde.
Thrilleren «State of Play» har ikke noe av dette.
Det er ikke engang ryddet plass til en ordentlig biljakt.
Det den har er en fengende handling, en tankevekkende historie og en intrige som ikke er helt usannsynlig.
Gammeldags?
I så fall på en god måte.
Sulten og billig Filmen er basert på den kritikerroste BBC-serien fra 2003.
Handlingen er flyttet fra London til Washington, men det handler fremdeles om den svært pikante blandingen av politikk, penger, sex og journalistisk integritet.
Russell Crowe spiller Cal MacAffrey, en journalistdinosaur som fremdeles skriver på en pc fra forrige århundre og er hellig overbevist at en artikkel først noe å bry seg med når den er publisert — på papir.
Når hans redaktør setter ham på en sak sammen med Della Frye, en av avisas unge, fremadstormende nettjournalister, reagerer han som forventet.
Han blir dritsur.
Men det er lett å forstå redaktørens valg.
For som hun sier:
«Della er sulten, billig og leverer en artikkel i timen.»
Herlig konspiratorisk «State of Play» får en til å tenke på filmer som «Alle presidentenes menn», «Tre dager for Condor» og for så vidt også «Michael Clayton».
De er deilig paranoide og herlig konspiratoriske, samt at de alle fremmer teorien om at sannheten vil seire til slutt og at den lille mannen — her den gravende journalisten — har som sin fordømte plikt å informere publikum, koste hva det koste vil.
Historien er innviklet, men slapp av, dette er tross alt Hollywood der man stadig er livredd for at ting skal gå over hodet på publikum.
En del replikker føles overflødige, men i likhet med de tidvis karikerte figurene, går det ned uten problemer.
Troverdig?
Det kan diskuteres.
Men etter avsløringene i forbindelse med invasjonen i Irak, er jeg med på det meste når det handler om blandingen av amerikansk næringsliv og politikk på aller høyeste nivå.
Måten filmen beskriver den utfordrende overgangen fra papir til nett, som så mange avishus opplever i dag, er i hvert fall udiskutabelt realistisk.
Og søtt naivt.
Når den unge nettjournalisten mot slutten proklamerer at «en så viktig artikkel som dette bør publikum lese med trykksverte på fingrene!» er det ikke fritt for at mange nostalgikere vil smile litt.
Usunn og rettskaffen Regien til Kevin Macdonald («The Last King of Scotland») er tett og fin, og manusforfatterne har gjort en god jobb med å bearbeide den britiske tv-serien til kinoformat.
Russell Crowe overbeviser i rollen som smådvask og usunn, men rettskaffen penneknekt.
Han representerer kanskje en utdøende rase, men tro meg, det finnes fremdeles noen slektninger av ham i virkeligheten.
Helen Mirren er også god som frustrert redaktør, en stakkar som forsøker å balansere mellom eiernes profittkrav og egen yrkesstolthet.
«State of Play» gjorde meg litt vemodig da den minner om at det som en gang var regelen i dag oppleves som unntak.
At det for ikke så veldig lenge siden ble laget mange flere filmer for et voksent publikum som satte pris på å få de små grå utfordret — samtidig som vi ble grundig underholdt.
Det går an å like både slow og fast food, problemet oppstår først når man får for mye av det ene.
På en filmmeny preget av altfor mange påkostede og lettfordøyelige retter tilsatt enorme mengder næringsfattige spesialeffekter, er «State of Play» er en velkommen avveksling.
« «State of Play» »
5
Kategori
Regi Kevin Macdonald Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « »
filmanmeldelserkulturanmeldelse
Del på facebook Lik Dagbladet Kultur på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
Sulten og billig Filmen er basert på den kritikerroste BBC-serien fra 2003.
Handlingen er flyttet fra London til Washington, men det handler fremdeles om den svært pikante blandingen av politikk, penger, sex og journalistisk integritet.
Herlig konspiratorisk «State of Play» får en til å tenke på filmer som «Alle presidentenes menn», «Tre dager for Condor» og for så vidt også «Michael Clayton».
Usunn og rettskaffen Regien til Kevin Macdonald («The Last King of Scotland») er tett og fin, og manusforfatterne har gjort en god jobb med å bearbeide den britiske tv-serien til kinoformat.
Russell Crowe overbeviser i rollen som smådvask og usunn, men rettskaffen penneknekt.
Han representerer kanskje en utdøende rase, men tro meg, det finnes fremdeles noen slektninger av ham i virkeligheten.
| 1
|
304993
|
På oppgåtte stier
Mye å le av i «About Time», men Richard Curtis er en falmet utgave av seg selv.
FILM: Richard Curtis har annonsert sin avgang.
Som regissør, vel å merke.
Den romantiske moromannen er 56 år og har helsa i behold, så vi må forvente både filmmanus og litt politisk aktivisme («Comic Relief») i åra som kommer.
Overraskende nok har Curtis regissert bare tre filmer:
«Love Actually», «The Boat That Rocked» og «About Time».
På «Notting Hill» og «Fire bryllup og en gravferd», en av mine favorittkomedier, var han manusforfatter.
Han var også en av hjernene bak «Blackadder» og seinere Mr. Bean og «The Vicar of Dibley».
Man skulle derfor tro at manuset er den største styrken ved «About Time».
Noe det muligens er.
Dessverre.
Det er noe velkjent og slitent over flere av ingrediensene her.
La oss ta karakterene først.
Tim Lake (Domhnall Gleeson, sønn av Brendan) er en klønete ung mann som minner en god del om Hugh Grant.
På sin 21-årsdag får han vite av sin far, spilt av Bill Nighy på velkjent Bill Nighy-vis, at mennene i Lake-familien er en egen evne:
De kan reise i tid.
Tilbake i tid, men ikke inn i framtida.
Dessuten går grensa ved egen fødsel:
Du kan ikke ligge med Helena av Troya, forklarer faren.
Påtrengende letthet
Hvordan vil så Tim bruke sin nedarvede evne?
I kjærlighetens tjeneste, selvsagt.
Han bryr seg ikke om jordisk gods, i likhet med sin far, en lærer som pensjonerte seg da han fylte 50 for å kunne henge med kona og lese bøker.
Som vanlig hos Curtis snakker ingen om penger eller klasse.
Tim Lake har vokst opp i et idyllisk, digert hus ved sjøen i Cornwall.
Alle er glade i hverandre.
Alle er vittige.
Noen er livskloke.
Tims søster er et impulsivt og selvdestruktivt naturbarn.
Onkel Desmond er nusselig senil på en gradvis mindre morsom måte.
Tim flytter til London for å jobbe som advokat og bo hos en suksessrik dramatikervenn av familien.
Etter mange små komplikasjoner og tidsreiser treffer Tim drømmekvinnen.
Hun er selvsagt amerikansk, en rolle tidligere spilt av Andie MacDowell og Julia Roberts.
Flere av de beste scenene i «About Time» skildrer kjærligheten mellom Tim og Mary (Rachel McAdams), men relasjonene i filmen er for det meste skildret med en noe monoton letthet, selv når stemningen er trist.
Jeg er vant til å gråte en skvett eller to når jeg ser en Curtis-film, men denne gangen ble det utelukkende latter.
Situasjonskomisk
Ja, for humoren har alltid vært hans største styrke.
Britisk vidd på sitt beste.
Men dessverre er det noe slitent over vittighetene, også.
Når helheten ikke funker, stikker de seg ut:
De frekke og absurde overdrivelsene sitter ikke like godt som før.
De gangene jeg lo, og det gjorde jeg minst et dusin ganger, var det på grunn av situasjoner som oppsto, ikke de altfor mange henslengte, men sirlig utformede gullkornene á la Oscar Wilde.
Jeg startet med en firer på terningen og har skrevet meg ned til tre.
Jeg kunne gått tilbake og skrevet hele greia på nytt, i håp om å ende opp et annet sted.
Det burde Curtis ha gjort.
Fordelen med et manus er at du ikke behøver å gå tilbake i tid for å gjøre forbedringer.
Med mindre filmen allerede er på kino.
| 0
|
304994
|
Roboter som slåss
De boksende robotene spiller bra i «Real Steel», der Hugh Jackman og hans glemte sønn oppnår en slags kontakt.
FILM:
Hugh Jackmans hode krymper for hver film han stikker seg fram i.
Snart har australieren kroppslige proporsjoner som en robot.
Jackmans kone klager over at han trener for mye, hun foretrekker dorskere typer med hockeysveis og tattis.
Jackman selv har antydet at han er lei av brokkoli, kylling og endeløs pumping.
I «Real Steel» spiller Huge Action en avdanket bokser som livnærer seg ved å fjernstyre roboter.
Året er 2020, men vi snakker ikke sci-fi:
Ingen av bilene i filmen er laget etter 2010.
Robotboksing er verdens største sport, men Charlie Kenton (Jackman) befinner seg på bunn av næringskjeden og roboten hans har det med å tape.
I tillegg har vår venn pengeproblemer.
Usympatisk
Heldigvis dør Charlies ekskjæreste og en glemt sønn, 11 år gamle Max (Dakota Goyo), dukker opp.
Charlie inngår en avtale med ekskjærestens søsters rike ektemann om å selge Max til dem for 100 000 dollar, mot at han «oppbevarer» sønnen gjennom sommeren.
Merkelig ordning, men filmen må jo komme i gang.
Kanskje er det pussig nok at Jackman bruker de store musklene sine til å fjernstyre en robot som slår, men hvorfor er han castet i et søtladent far-sønn-drama når han aldri rekker å bli sympatisk?
Flere skuespillere av det mindre veltrente slaget kunne taklet denne rollen bedre.
11-åringen viser seg å være like flink som den avdankete bokseren til å behandle fjernstyrte roboter.
Herfra og inn følger filmen Rocky-formelen:
De prøver seg på det umulige.
Forskjellen er at Rocky Balboa og de andre bokseheltene slåss med hansker, ikke fjernkontroll.
Bra boksing
Noen må ha tenkt at siden folk digger Transformers-filmene, vil de gå bananas hvis man setter robotslåssingen i system og lar dem denge løs på hverandre i bokseringen.
Og hvis jeg skal bedømme «Real Steel» innen den voksende sjangeren «roboter som denger løs på hverandre», er filmen slett ikke rusten i leddene.
Under koreograferingen av boksescenene har selveste Suger Ray Leonard konsultert og produktet både ser og høres bra ut.
Robotene danser som mennesker!
Resten av filmen er tyngre på labben.
Handlingen er laget av en manusrobot som er matet med tusener av liknende historier.
Det kvinnelige innslaget (Evangeline Lilly fra «Lost») har som oppgave å være glad i den nesten sympatiske Charlie.
Dakota Goyo (kjent fra «Thor») er god som Max, men de voksne underpresterer på alle plan.
«Real Steel» er konstruert av brukte deler som ikke passer sammen.
| 0
|
304996
|
Muzak fra Jim O'Rourke?
Slettes ikke.
Han er fortsatt kongen av smakfullhet på sin nye instrumentalplate.
|||
ALBUM:
Støymester, avantgardekomponist, improvisator, popelegantier og mesterarrangør - Jim O'Rourke har en usedvanlig høy scoringsprosent.
Enten han låner seg selv ut som produsent og remikser (til for eksempel Wilco), er medlem av Sonic Youth for en periode (2000-2005) eller lager plater under diverse navn, deriblant sitt eget.
Det siste gjør han relativt ofte og bra, men det går en del år mellom hver gang han lager det man i utvidet forstand kan kalle popplater.
Det vil si, han hadde en solid raptus rundt århundresskiftet med 2001-klassikeren «Insignificance», kultfavoritten «Eureka» og minialbumet «Halfway To A Threeway», og har i grunnen ikke begått noe fullgodt besøk i disse platenes landskap siden.
Men «The Visitor» føyer seg inn i denne rekka, selv om plata har ett 38 minutter langt spor og er instrumentalt.
Det oppleves ikke mer konseptuelt enn at han tvinger deg til å forholde deg til helheten i stedet for å kunne skippe mellom de mange partiene — eller «låtene» om du vil — som «The Visitor» er bygget opp av.
Musikalsk snakker vi klassisk komponert popmusikk, hovedsakelig pianobasert og relativt neddempet i uttrykket, og selvsagt «filmmusikkaktig» inntil det klisjéfylte — slik instrumentalmusikk gjerne oppfattes.
Det er riktig at dette er stemningsmusikk - og ergo blir det muzak i manges ører.
Men da fratar man O'Rourke hans begavede hånd med melodier, dynamikk, stemningsbrudd og fintfølende grep om de virkemidlene som gjerne misbrukes i orkestrert pop.
Han kontrollerer selv de mest svulmende passasjene med mesterlig balanseevne, han har en hånd med arrangementer som gjør ham til en av verdens beste produsenter, og hans verktøykasse synes bunnløs av effektive triks og metoder.
Slik blir det rik, utfordrende og smakfull musikk av.
Slik sett er «The Visitor» en gyllen stund for dem som vet hvem O'Rourke er og hva han står for.
Litt synd at dens format er så kompromissløst - det kan skremme vekk et større publikum.
Med litt vokal og tradisjonell sporinndeling ville dette framstått som en moden, reflektert og lett nostalgisk oppfølger til «Eureka».
Og det er ikke noe dårlig skussmål.
| 1
|
305000
|
Dra gjerne til Lille Herbern.Men ikke for matens skyld
Robinson & Fredag kommer gjerne tilbake, men vil nok nøye seg med vin og utsikt neste gang.
- Her begynner restaurantopplevelsen lenge før du kan lukte maten, sa Robinson entusiastisk da den bitte lille ferja ankom Bygdøy for å hente restaurantgjester over til øya Lille Herbern.
Ferjeturen må være en av landets korteste, med bare 30 meter, men ga likevel en deilig følelse av sommer og ferietid utenfor bykjernen.
Da de var vel installert på et bord ved vannkanten, dukket en blid kelner raskt opp med vann og meny - og et par minutter seinere kunne Robinson og Fredag nippe til et glass prosecco mens de betraktet en andefamilie på svømmetur.
- Atmosfæren kunne ikke vært noe særlig bedre.
Dette må være en av byens hyggeligste sommerrestauranter, mente Fredag.
Det var bare et hvitt stakittgjerde mellom bordet og fjorden.
En meter unna bordet duppet tangen i vannskorpa, idet en kanopadler gled forbi.
Robinson bestemte seg kjapt for speketallerken etterfulgt av Grønlandsreker med loff og tre dippsauser, mens Fredag gikk for rekecocktail og Jospergrillede baby back ribs.
Allerede derfra begynte måltidet å gå litt utforbakke.
- Dere har bestilt fra to kjøkken som ikke er samkjørte - altså fra utegrillen og inne.
Jeg vet ikke om dere fikk beskjed om at det kan bli en utfordring? spurte kelneren og antydet at hun slett ikke kunne ta ansvaret hvis rettene dukket opp hulter til bulter.
Robinson og Fredag bestemte seg for å ta sjansen likevel.
- Det må være mulig å samordne dette uten å plage gjestene med utfordringen - særlig når den ene hovedretten er noe så enkelt som reker og loff, sa Fredag lavt da kelneren hadde hentet et par glass med Riesling og forsvunnet igjen.
Og da forrettene ankom, sank stemningen ytterligere.
- Spesielt spennende er det ikke, sa Robinson og kikket ned på noen få skiver salami, prosciutto, oliven, flatbrød og knekkebrød.
- Hvordan var rekecocktailen?
- Raus porsjon, men litt kjedelig.
Mangler piff, synes jeg.
Her er både rødløk og granateple, men likevel smaker det overraskende anonymt, svarte Fredag.
Til tross for kelnerens bekymring, ankom de to hovedrettene samtidig.
Robinsons reker kom i en papirpose, ved siden av en mindre papirpose med baguettebiter.
- Vær så god.
Reker med tre dipper, sa servitøren.
- Hva slags dipper er det, spurte Robinson interessert.
- Det må jeg sjekke med kjøkkenet, innrømmet kelneren, som noen minutter seinere kunne opplyse at det var dillmajones, rognkrem og majones med ramsløk og sitron.
Dippene ga rekene litt særpreg, og særlig ramsløkmajonesen var en super match.
Men i posen lå det bare sju små baguettebiter.
Altfor lite, mente Robinson, som umiddelbart ba om en ekstra pose.
Fredag var heller ikke imponert over sin hovedrett.
- Kjøttet og sausen er god, men de grillede potetene er litt slappe og salaten er gørr kjedelig.
- Men jeg kjenner at dette likevel er et måltid jeg gjerne vil at skal vare så lenge som mulig.
Å sitte her i sola og drikke Riesling, spise reker og se utover sjøen, har en kvalitet som går langt utenpå nivået på maten, mente Robinson.
Dessertene bidro til å forlenge tiden, selv om heller ikke de var noe kulinarisk høydepunkt.
- Jeg anbefaler sjokolademoussen.
Den er veldig god.
Det eneste er at det er litt lite, sa kelneren ærlig.
Robinson lot seg friste, og sa seg enig med kelneren etterpå:
Godt, men ikke en spesielt raus porsjon.
- Jeg kommer gjerne tilbake en solskinnsdag, sa Fredag da desserten var fortært og det var på tide å ta den lille ferja tilbake.
- Men da går vi for noen glass vin i stedet for full middag.
Så kan vi heller konsentrere oss om å nyte utsikten.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
305004
|
Opp på bordet!
Kjendiser i paljetter?
Forigårs!
Å se hvermansen klomse rundt og gi jernet for å lære streetdance?
En fest!
TV:
Det må sies:
Etter åtte hundre år med kjendiser dansende over skjermen, trodde vi ikke at vi ønsket oss flere danseprogram.
Men etter å ha sett en gjeng ventilasjonsarbeidere, stive som gjerdestolper, anstrenge seg til det ytterste for å overraske familie og venner med frekke streetdance-moves, er vi hekta på danse-TV igjen.
Så fornøyelig er «Adils hemmelige dansere» at vi har lyst til å stå på bordet og shake en hyllest til hvermansen som tør å bevege seg ut av komfortsonen.
Lenge leve folk flest!
Attitude er alt Streetdancekonge Adil Khan har påtatt seg å være mentor og danselærer i eget program.
I hver episode skal han og crewet hans i løpet av tre uker lære en utvalgt gjeng arbeidskolleger et sassy dansenummer.
Dansetreningen er hemmelig:
Deltakerne forteller slekt og venner at de deltar i en dokumentar om arbeidsliv.
Finalen i hver episode:
Kollegene dundrer ut på ei scene og overrasker alle med et fengende streetdancenummer (les: ikke nødvendigvis av ypperste kvalitet, men med desto mer sjarm).
Heftig begeistrende
I kveld står en gjeng ventilasjonsarbeidere for tur.
Det er til å glise på seg strekkskader av!
De er stive.
Klossete.
Har aldri dansa stort.
Men de er herlig gjenkjennelig menneskelige.
Stemninga er ujålete og varm.
Vi kommer tett på:
Små snutter presenterer dem, som Jørn fra Krokstad som liker Harley.
Khan er en strålende mentor; tar ikke for mye plass, er engasjert - og oppriktig nervøs!
Det er spennende å følge hans tanker:
Hvordan lage en dans som passer?
Hvordan motivere?
Det er inspirerende å se «danserne» jobbe sammen.
En time er perfekt:
Vi rekker å bli engasjerte uten å gå lei.
På slutten vil man opp og hoie:
Heia folk!
Kjendiser, go home!
| 1
|
305006
|
Heftig humbug
Angelina Jolie er knallgod som superspion i den usannsynlige actionthrilleren «Salt».
|||
FILM:
Evelyn Salt skulle i utgangspunktet hete Edwin Salt og spilles av Tom Cruise.
Men Cruise syntes etter nærmere ettertanke at Salt liknet for mye på Ethan Hunt i «Mission Impossible»-filmene og trakk seg.
Dermed ble Salt skrevet om til en kvinnelig superspion og rollen tilbudt en av de få troverdige superkvinnene i dagens Hollywood.
Eller, for å si det på en annen måte:
Hvis Matt Damon hadde spilt tittelrollen i «Salt», ville resultatet blitt den fjerde beste Jason Bourne-filmen til nå, nesten på høyde med den dårligste i trilogien, «The Bourne Ultimatum».
Med Angelina Jolie, derimot, blir «Salt» noe annet og svært så forfriskende.
Listen over kvinnelige actionspioner er ikke lang og Jolie tilfører sjangeren friskt blod, i dobbel forstand.
Russisk pølsevev
Handlingen i «Salt» består av reinskåret pølsevev.
I første scene befinner vi oss i Nord-Korea, der Jolie ligger på betonggulvet i bare undertøyet og får stukket en slange i munnen som så fylles med bensin.
To år seinere er hun lykkelig gift med en tysk edderkoppekspert og har en skrivebordjobb i CIA.
Så blir hun anklaget for å være dobbeltagent.
Alt dette skjer før filmen dras i gang for alvor.
Plottet er besynderlig retro, déjà vu all over again og kald krig for alle penga.
Riktignok ble en gjeng russiske «sleeper agents» avslørt i USA tidligere i år, men de virket både ufarlige og ineffektive.
I «Salt» er russerne farlige igjen og assosiasjonene går i retning av «The Manchurian Candidate», en film som ble nyinnspilt for noen år siden, med Liev Schreiber i den ene hovedrollen.
Og hvem er Evelyn Salts nærmeste fortrolige i CIA?
Ingen andre enn Liev Schreiber.
Hm.
Bra håndverk
«Salt» mangler den politiske sannsynligheten som tross alt fantes i Bourne-filmene, selv om helten selv var usannsynlig super.
Men «Salt» har andre kvaliteter: australske Phillip Noyce, som hadde stor suksess med sine Tom Clancy-filmatiseringer på 90-tallet, er en dyktig regissør av actionthrillere og det er lite å utsette på håndverket i «Salt».
Uten dødpunkter
Merkeligere er det at Kurt Wimmer, som har skrevet mye rart, men også den utsøkte remaken av «The Thomas Crown Affair», ikke har klart å finne på noe mer aktuelt enn russiske agenter som våkner til liv i USA etter mange års søvn og planlegger ragnarokk.
Men skuespillerne, ikke minst Schreiber og Chiwetel Ejiofor, er prima vare.
Sammen med Evelyn Salt kaster de seg ut i pølsevevet med intenst alvor og livet som innsats.
Det blir en heisatur uten dødpunkter og filmen føles tjue minutter for kort.
| 1
|
305009
|
Dette albumet skulle aldri gis ut
Men vi takker Rory Gallaghers bror og nevø for at det gis ut likevel, 33 år etter at det ble spilt inn.
ALBUM:
Irske Rory Gallagher ble bare 47 år gammel.
Han døde i 1995, etter komplikasjoner under en levertransplantasjon.
Verden mistet en kraftgitarist som startet i bluesrocktrioen Taste og solodebuterte i 1971.
Men hvorfor bryr vi oss nå om et studioalbum fra 1978, supplert med et livealbum fra 1979?
Svaret er enkelt:
De ble aldri utgitt og er nå blitt plukket fram igjen og mikset på nytt.
Resultatet er fabelaktig.
I skyggen Rory Gallagher fikk kanskje aldri den oppmerksomheten han hadde fortjent, en skjebne han deler med blant andre briten Stan Webb (Chicken Shack).
De havnet begge i skyggen av samtidige som Eric Clapton, Jeff Beck og Johnny Winter.
Til gjengjeld skaffet Rorys seg trofaste fans.
En rekke coverband finnes der ute, med Taste Of Rory som et av det mest kjente.
Første helg i februar hvert år arrangeres dessuten Oslo RoryNights av entusiaster i samarbeid med Østkanten Bluesklubb.
Det norske tribute-bandet Bearded Babies har spilt i Rorys hjemland Irland og Tyskland, og skal tilbake i høst.
Rorys amerikanske album Rory dro på 70-tallet til San Francisco for å spille inn sitt «amerikanske album», med en større besetning og et større lydbilde enn han var vant til - med tangenter, saksofon, fele og mye — og gnistrende — gitar.
Rory visste hva han ville, og det han hørte var langt unna det han hadde forestilt seg.
Misfornøyd med resultatet ønsket han seg tilbake til trioformatet - og han ville også bytte ut bandbesetningen.
Albumet ble aldri gitt ut, og selv om noen av låtene ble spilt inn på nytt og gitt ut på albumet «Photo Finish» samme år, føles dette som nytt stoff.
Ny miks Like før han døde nevnte Rory for broren Donal, som fulgte broren over alt, at han godt kunne tenke seg at albumet ble gitt ut en dag, men med en ny miks.
Og nå foreligger «Notes From San Francisico».
Det er selvfølgelig umulig å vite hva Rory ville ment om resultatet, men det er unektelig et av hans mest produserte album.
Han sto ofte for produksjonen sjøl, men her styrte Elliot Mazer knottene.
Han var en av produsentene bak Neil Youngs «Harvest», men var også sterkt influert av lyden fra soul- og r'n'b-studioer som Muscle Shoals og Stax.
Mazer var spesielt opptatt av en tung rytmeseksjon og gikk for en feitere lyd.
Og han fant en ny side ved Rory.
Kler låtene Lydbildet er svært åpent, rent, innbydende og perfeksjonert ned til minste detalj, og altså større enn vi er vant til fra Rory.
Det kler låtene, og det er vanskelig å skjønne hvorfor han ikke skulle like det — med forbehold om at miksen er blitt sensasjonelt mye bedre nå.
Giitararbeidet er uansett i en særklasse.
«Persuasion» er en nyinnspilling fra hans andre album, «Deuce», «Rue The Day» er med på et av hans karrierehøydepunkter, albumet «Calling Card» fra 1976, mens «B Girl» dukket opp på albumet «Top Priority» i 1979 under tittelen «Public Enemy No. 1» og «Out On The Tiles» så vidt vi vet ikke kom med på noe studioalbum mens han levde.
Versjonen av «Fuel Of The Fire» på «Notes...» er for eksempel langt å foretrekke framfor den råere versjonen som dukker opp på «Photo Finish».
Live From San Francisco Rory Gallagher returnerte til San Francisco med sin trio i 1979, og livealbumet viser ham i gnistrende liveform - med «Do You Read Me» og «Calling Card» som de store kraftprøvene.
Albumet, produsert av nevøen Daniel Gallagher, dekker et større spekter av karrieren, og ingen av dem er fra studioalbumet fra året før.
Et must for Rory-fans.
Albumet finnes i to utgaver.
Vi har anmeldt De Luxe Legacy-utgaven, med ei bok med historien om opptakene og Rorys håndskrevne tekster.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.