id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
305010
|
Førsteklasses Frognerfisk
Mares har flyttet fra Frognerveien til Skovveien.Har de fått med seg bistrosjarmen og de franske fristelsene på flyttelasset?
-Kan du gjenta navnet?
Jeg kan ikke finne deg her, sier servitøren.
Enda en servitør blir tilkalt.
Han finner heller ikke navnet, men peker litt bryskt mot et bord.
Restauranten har rotet med spiseparets bestilling, men lykkes likevel med å gi dem følelsen av at det er omvendt.
-Fordi det kom så mange på én gang, må dere dessverre vente litt på menyene.
-Dette finner jeg meg ikke i, hvisker Robinson.
Jeg gir servitøren én sjanse til, og hvis han bruker den dårlig, så reiser jeg meg og går.
Mares er en vestkantsrestaurant med tradisjoner.
Det franske kjøkkenet åpnet første gang i 1999 i Frognerveien.
De er kjent for sin delikate omgang med andelever, østers og annen havfangst.
I forrige måned flyttet laget til Skovveien.
De nye lokalene er holdt i samme stil:
Hvitt panel, beige interiørdetaljer og kunstfoto.
Ved nabobordene sitter en profilert filmregissør, et par venninnegjenger, en fransk familie og flere par.
Alle ser ut til å bo i gangavstand fra restauranten.
-Beklager så mye.
Her er endelig menyene.
Velkommen skal dere være, sier servitøren og bryter ut i et stort og vennlig smil.
Noen minutter etterpå kommer han tilbake med to glass aperitiff, småprater litt og forklarer valget av den hvite burgunderen med sjelden innlevelse.
-Jøss.
Det var stemningsskifte, sier Robinson - fornøyd over at spiseparet slipper å marsjere ut i høstkulda.
Kokken kommer til bordet med dagens appetittvekker:
Rulade av røkelaks og hummer med basilikum- og mascarponekrem.
Og en munnfull potetskum med trøffel.
-Dette kan jeg like, konkluderer Fredag.
Spiseparet går for fire retter.
Først kommer rødvinsmarinert foie gras terrine med pasjonsfrukt- og kaffegelé.
-Så deilig det smaker med hint av kaffe til andeleveren.
Og de søtlige, sprø kjeksene gjør strukturen perfekt.
Til den kalde pateen velger servitøren noe utradisjonelt, nemlig sterkvinen «Vieux Pineau des Charentes» fra franske Jean Fillioux.
-Sødmen i vinen skjærer gjennom fettet, og den fyldige smaken passer perfekt til foie gras, sier Fredag.
Som rett nummer to har Fredag bestilt rødmullefilet med Pata Negra-skinke, mens Robinson får hane- og hjerteskjell.
-Rødmulle kan nesten smake litt som skalldyr.
Jeg liker kjøkkenets kombinasjon med tomatconfit og spekeskinke, men fisken er kanskje stekt et par minutter for lenge, sier Fredag.
Robinson får hane- og hjerteskjell.
De er servert på ertepuré med løyrom, bladmynte og kantareller.
-Perfekt smakssymfoni.
De milde smakene fra tilbehøret lar skjellene spille hovedrollen, konkluderer Fredag.
«Breiflabb med sesongens grønnsaker og trio av krydret olivenolje», heter hovedretten som spiseparet kicker nysgjerrig på.
Det hvite fiskestykket er penslet med en svart hinne bestående av olje, svart oliven og estragon.
Fisken er servert med grønnsaker og hummersaus.
-Kombinasjonen er helt himmelsk.
Marinaden er ulik noe annet jeg har smakt.
Dette må jeg prøve hjemme, roser Robinson.
Nå mangler bare den søte avslutningen.
Spiseparet bestiller hver sin marengsskål fylt med mascarponekrem og friske bær.
-Fryktelig søtt og fryktelig godt, gliser Fredag.
1900 kroner for fire retter og fem kvalitetsviner er ikke verst.
Og servitøren viste seg jo - den dårlige starten til tross - å være et godt følge gjennom kvelden, med både sjarm og vinkunnskap.
-Hit kommer jeg gjerne tilbake.
| 1
|
305011
|
Mulm og mørke
«Nightcrawler» fryder seg over natten i Los Angeles og nattsidene i folk.
FILM:
Det er en urban jungel med sleipe lianer, der mang en noir-thriller har vokst opp gjennom sprekker i asfalten.
Denne gang er det «Nightcrawler», den lever opp til tittelen og foregår om natta.
Mannen som jakter katteaktig i mørket er Lou Bloom, spilt av en metodisk avmagret Jake Gyllenhaal.
Karrieren som skraphandlertyv har foreløpig ikke tatt av, så Lou er klar for noe nytt når han blir oppmerksom på en slags videopapparazzier, som bruker natta på å være der det skjer ulykker og kriminalitet og selge de nærgående bildene til de mest aggressive tv-kanalenes morgennyheter.
Hvem presser hvem?
Lou kjøper kamera, kontakter tv-produsenten Nina (Rene Russo) og hyrer den hjemløse Rick (Riz Ahmed) som assistent; ustabile relasjoner der det ofte er uvisst er knyttet til hvem som presser hvem.
Det er noe rart med Lou, med det stive blikket og den flate markedsføringslingoen, ikke minst når det blir klart at han synes det bare skulle mangle om ikke sex også skulle inngå i pakken han forhandler om.
«Nightcrawler» er en glatt og ukomfortabel thriller om usympatiske mennesker.
Den er så kjapp og effektiv som en historie kan være når ingen, kanskje med unntak av den nølende Rick, nøler med å skritte over egne og andres grenser.
«Nightcrawler» er et film noir-oldebarn med lang stamtavle, men også en oppdatert satire der den desperate jakten på arbeid og den blinde troen på entreprenørskap og businessmantraer er styrende.
Lou blir stadig mer av en sosiopatisk utbytter, men tanken på at det eneste han gjør er å bygge og utvide en bedrift, tillater ham å frikjenne seg selv fullstendig.
Han handler jo bare etter rådene tvilsomme nettstudier har kastet etter ham.
Etter hvert kommer også følelsen snikende av at Lous tiltro til læresetningene og idealene ikke er så naiv som den først kan virke, og at han har langt større kontroll over situasjonene og forhandlingene enn både publikum og de som er så uheldige å komme utfor ham, tror.
Unødige omveier
At den er så integrert i handlingen, gjør at satiren ikke blir for platt eller påtrengende.
Men det er helt klart stunder der Lous jaktende, røde bil gjør noen unødige omveier, som virker konstruert bare for å vise akkurat hvor kynisk mannen med kameraet egentlig er.
Dét er det ingen som er i tvil om på noe tidspunkt.
«Nightcrawler» er ikke et univers for dem som er edle av hjerte og rene av sinn.
Halve moroa med slike filmer er at de dyrker det durkdrevne og energisk hensynsløse.
Gyllenhaal sutter på rollen som et drops og virker som om han fryder seg over å finne talende og truende trekk ved den:
Det mekaniske smilet, håndbevegelsen over det glatte håret.
Han lykkes med det viktigste, som er å holde seerne fascinert av Lou samtidig som de er frastøtt av ham.
Om han ikke vinner noen hjerter, holder han på nysgjerrigheten, to timer gjennom.
| 1
|
305012
|
Nå gleder vi oss til jul!
En animasjonsfilm har aldri vært så nær det livaktige som denne
|||
FILM:
Julen er en tid for gamle sanger om igjen, også på kino.
Charles Dickens' «A Christmas Carol» fra 1846 har blitt gjenfortalt og parodiert i det uendelige, morsomt av muppetene, mistrøstig av Matthew McConaughey.
I år blir gjerrigknarken Ebenezer Scrooge igjen besøkt av spøkelsene fra fortids, nåtids og fremtids jul, som lærer ham og bli noe mer av en SV'er i synet på delbare goder.
Denne gang er det Disney som tar på seg oppgaven å sende Scrooge ut på erkjennelsens tunge vei.
Stemningsmettet Paradoksalt nok føles Disneys versjon så sanselig og full av liv nettopp fordi Disney går tilbake til røttene - fortellingens og sine egne.
Ikke bare rammer de inn fortellingen med bildet av en eventyrbok som åpner og lukker seg, som en påminnelse om hvem det var som egentlig begynte med dette her.
De har også et researchteam som må ha jobbet minst like hardt som animatørene og bidratt til å skape overdådige, fargesterke bilder fra et viktoriansk London og en uimotståelig stemning som minner om glansbilder og gamle kakebokser.
Men distributøren kunne strengt tatt hatt guts til å bruke den anerkjente norske tittelen «Et juleeventyr».
Skummel
Filmen forholder seg til Dickens' tekst med påfallende respekt.
Det innebærer at den iblant er så gotisk og skummel at små barn nok vil finne det betimelig å gjemme ansiktet i en foreldrearmkrok.
Det innebærer også at språket bærer preg av en annen tid, og at ikke alt ved de tre spøkelsene blir forklart.
Og slik bevarer filmen det gammelmodige og gåtefulle, det symbolske og høytidelige fra boken, og slik blir den et riktig eventyr og ikke bare nok en familiefilm.
Animasjonen stråler Det erkeklassiske fortellingen får en cutting edge innpakning i Disneys 3D-animasjon, som særlig får stråle i spøkelsesscenene og i synene der Scrooge flyr over byen, og det 3D-bebrillede publikum føler at de flyr med.
Jim Carrey har vært modell for Scrooge, og gir stemme til både ham og syv andre figurer.
Også Gary Oldman og Bob Hoskins gir liv til et vell av biroller.
Etter flere år der både alminnelig tegnefilm og 3D-animasjon har beveget seg mot det outrerte og karikerte, er det fint å se Disney vende tilbake til det livnære, til mennesker som ligner på mennesker.
Ekte følelser
Så er det en utfordring at 3D-teknologien, som riktignok er blitt uhyre sofistikert, ennå ikke helt klarer å få nyanserte ansiktsuttrykk frem i et nærbilde, eller makter å få fallende folk til å se ut som om de faktisk veier noe.
Men en animasjonsfilm har vel aldri vært så nær det livaktige som denne, som i alle fall føltes så følelsesmessig vektig at denne anmelder satt med blankt blikk under brillene da boken slo mykt igjen på slutten.
| 1
|
305013
|
Joss Stone får ingen drahjelp av Dave Stewart
24-åringen sliter fortsatt med å finne formen på album nummer fem.
ALBUM:
Det skjer mye med Joss Stone (24), som snart er aktuell i gruppa Super Heavy — med Mick Jagger, Dave Stewart, Damian Marley og A.R. Rahman.
De har vært i studio i det stille i 18 måneder, og planlegger albumdebut i september.
Eurythmics' Dave Stewart er også Joss Stones medprodusent på «LP1» — uten at han løfter prosjektet nevneverdig.
Stone har også levert musikk til filmer, tv-serier og spill, og hun sang i bryllupet til prins William og Kate.
Ung debut Som soloartist flakser hun litt mellom sjangrene, som ei lettere forvirret høne i en for liten hønsegård — som ikke helt vet hvor hun skal lande.
Sin unge alder til tross, er «LP1» faktisk hennes femte album.
Det skyldes en uvanlig tidlig — og suksessfull — debut.
Hun var 16 år, men hadde stemme som en souldronning på «The Soul Sessions» (2003).
Selveste Smokey Robinson omtaler henne som «Aretha Joplin».
R&B;, soul, pop...
Siden har hun flørtet med moderne R&B;, pop, gospel og mer soul («Introducing Joss Stone» ble for eksempel produsert av R&B-wonderboy; Raphael Saadiq).
Noe riktig har hun gjort, siden hun har solgt over 11 millioner plater, men hun har ikke landet helt.
Hun var absolutt inne på noe på «Colour Me Free» (2009), som gikk mer i soulretning, men så er hun her igjen — i noe «flakkende» eller søkende modus.
Hanne Boel «LP1» er spilt inn i Nashville, men høres tidvis ut som et poprock-album danske Hanne Boels navn kunne prydet — og det er ikke positivt ment.
I noen sanger føles det som om hun står i stampe, uten å komme ett steg videre.
Unntakene er den helt ok opptempoåpningen «Newborn», akustiske og nakne «Landlord» og «Take Good Care».
Men albumets desiderte høydepunkt er tilbakelente og dempede «Last One To Know», skrevet i kompaniskap med Stewart.
Det er en fornøyelse å høre at hun her bruker stemmen så riktig, i sanger som har alt - inkludert hundre prosent feeling.
Her mener hun noe.
Til dere som har levd noen år:
«LP1» har ikke noe med prisen på albumet å gjøre, som i gamle dager, men er en markering av at dette er første album på eget plateselskap, Stone'd Rcords, etter en lang fight med hennes tidligere plateselskap.
Albumet er i salg fra mandag 25. juli.
| 0
|
305016
|
Når sorg blir omsatt i vakker musikk
Thea Hjelmeland skriver den av seg med albumet «Solar Plexus».
ALBUM:
Det er pop, og så er det popkunst.
Thea Hjelmeland hører til i den siste kategorien, blant annet fordi hun skaper sin egen miks basert på pop, elektronika, folk og world music.
Hun utfordrer.
Impulsene har hun kanskje fått i hjembyen Førde, kjent for sin store folkemusikkfestival.
Sorgarbeid
Innflytelsen er tydelig i en av de mer sære åpningene av et album vi har hørt på en stund, «Cornwall», med klimprende harpespill, tangenter og «diverse lyder» - før Hjelmelands skjøre stemme bryter gjennom.
Tekstene er sentrert rundt egenopplevd sorg, etter at hennes franske kjæreste ble alvorlig syk og døde - samtidig som hun selv var gravid.
Sorgen har vært fysisk, og rammet henne mitt i solar plexus.
Derav albumtittelen.
Vakre låter
Og - den er bearbeidet gjennom såre låter som likevel er skinnende vakre:
«You were all that
I dreamed / Love could have been, if only you'd stay / We keep falling apart / Lost in the dark / Babe, I beg, I beg, I beg you, I beg you don't go / Don't leave me loving you», synger hun i «Cornwall».
Nøkkelspor «Your Well» er et nøkkelspor, nydelig arrangert med akustisk og elektrisk gitar (Hjelmeland og Stein Urheim), produsent Jørgen Træen på synther og elektroniske instrumenter, Chris Holm på bass og Peter Baden på trommer/perkusjon/klokker/harpe - og med en rørende tekst om å være til stede for noen.
Det koster.
Myke «Feathery» og fargerike «Caravan Of Illusions» fortsetter i samme spor, og det blir fort klart at dette er en artist som har mye å melde.
Lysere tider
Og hun ser ut til å overvinne sorgen.
I «Breathe» ser ting tross alt lysere ut:
«Life can turn around / Don't surrender, let it be / Dare to force a change and remember / Love gives you strength to hold on».
I «Quererte» synger hun på fransk, engelsk og norsk.
Hun flyttet til Paris med kjæresten.
Duper Studio «Solar Plexus» er glimrende skrevet, utført og ikke minst produsert.
Jørgen Træen i Duper Studio i Bergen viser igjen hvorfor han regnes som en av de beste her til lands.
Thea Hjelmeland spiller i Bygstad i kveld, fredag 12. september, og i Oslo 18. september, før hun reiser på en liten Europa-turné.
Cuba får besøk i november.
| 1
|
305017
|
Anmeldelse:Biografien om feministen Betzy Kjelsberg utvider norsk historie
En feministisk pioner.
Kampen for likestilling har lenge stått i skyggen av gutta på skauen og heltene fra arbeiderbevegelsen i norsk historieskriving.
Det har en rekke biografer gjort noe med de siste årene.
Magnhild Folkvord er en av dem.
Kvinner i arbeidslivet
Hun har bakgrunn som journalist i Klassekampen, og utga i 2013 en biografi om Fredrikke Marie Qvam, en av strategene bak kvinnenes seier i kampen for stemmerett.
Nå har Folkvord skrevet en biografi om hennes venninne, Betzy Kjelsberg.
Kvinner i arbeidslivet
Til nå har hun ikke blitt betraktet som like viktig som de fire store feministene, som foruten Qvam omfatter Gina Krog, Fernanda Nissen og Camilla Collett.
Det kan det raskt bli en endring på med «Betzy Kjelsberg.
Feminist og brubyggjar».
I den gir Folkvord en stort sett levende skildring av Norges første kvinnelige fabrikkinspektør som gjennom et langt liv kjempet for å bedre kvinners arbeidsliv.
Nyansert og velkomponert
Nyansert og velkomponert
I den spenner hun opp et bredt lerret, og med et sikkert grep om stoffet følger hun Kjelsberg fra fødsel i Svelvik i 1866 til hennes død som høyt respektert rikskjendis i 1950.
At hun i likhet med Qvam ble begravet på statens bekostning, sier noe om hennes posisjon i samtiden.
Særlig levende er skildringene av om hennes ungdomstid tid som en av Norges første kvinnelige gymnasiaster og miljøet omkring kvinnegruppa Skuld.
Sjelden har jeg lest en mer elegant skildring av et bryllup biografen stiller seg kritisk til av grunner som forsiktig utdypes utover i boka.
«Det vart ingen artium for den unge Betzy.
Kjærleiken tok styringa over studentkarrieren», skriver hun med sikker sans for understatement.
Utrettelig fabrikkinspektør
Utrettelig fabrikkinspektør
At Folkvord også har blikk for slående eksempler, viser hun flere steder.
For eksempel i beskrivelsen av Kjelsberg innsats for en kvinnelig kokke som delte rom med seks-sju mann.
Det fikk holde at hun lagde mat til mennene, hun skulle ikke også være kjerringa deres, noe også bedriftseieren innså til slutt.
Til tross for massive fordommer mot en kvinnelig fabrikkinspektør, visste Kjelsberg å sette seg i respekt hos sine motstandere.
Folkvord argumenterer overbevisende for at hun var altfor dyktig til å bli sjefsinspektør i 1916.
Stillingen gikk i stedet til en mann uten erfaring og kompetanse, men med riktig nettverk.
Et mer graverende eksempel på at Kjelsberg ble oppfattet som en trussel av mannsveldet, var da hun til tross for bred støtte ikke ble sosialminister i 1928.
Den røde tråden i boka er Folkvords skarpe betraktninger om hvorfor Norge ble «ein sinke når det gjaldt kvinner i sentrale posisjoner».
Hennes lite flatterende beskrivelser av menn som tviholder på sine maktposisjoner, burde være aktuelle også i dag.
Sakte fremdrift
Sakte fremdrift
Til gjengjeld har Folkvord gjort et stort arbeid i å saumfare arkiver.
Materialet er så omfattende at det går utover fremdriften i historien enkelte steder.
På side 144 får vi vite at Kjelsbergs flyttet fra Drammen til Kristiania.
Det tar imidlertid femti sider før de flytter inn i en leilighet i Victoria Terrasse.
Likevel er det ingen tvil om at Folkvord med «Betzy Kjelsberg» er blant de forfatterne som utvider norsk biografiskriving til å omfatte andre enn våre krigshelter og etterkrigstidens statsministre.
«Betzy Kjelsberg» anbefales til alle som vil vite mer om feminismen lange og stolte tradisjon helt tilbake til 1800-tallet.
| 1
|
305018
|
Keiser på nye stier
Beste soloalbum så langt fra tidligere Emperor-frontmann.
ALBUM:
Vegard Ihsahn Tveitan kan vise til en musikkariere få andre nordmenn kan male muskler med.
Allerede som 17-åring var han en av hovedmennene bak en av Norges mest innflytelsesrike album, nemlig Emperors «In the Nightside Eclipse».
«Eremita» er plate nummer fire og demonstrerer fra første spadetak at Tveitan er en musikalsk begavelse som ikke lar seg begrense.
Med hjelp fra blant andre Jørgen Munkeby og Devin Townshend tar han deg med på en innholdsrik ferd gjennom progressivt metal-lende, full av interessant avstikkere som heller mot jazz og fusion.
Instrumenteringen er overveldende, lydbildet organisk og detaljert uten å bli for nedlesset.
Men viktigst av alt - låtene oser klasse fra start til slutt.
Hør bare mektige «The Grave».
| 1
|
305023
|
Suggererende og smygende samarbeid
Thomas Dybdahl samarbeider med In the Country.
ANMELDELSE:
Med sin antydende, hviskende, heliumslette, tilbakeholdte form for vokal er Thomas Dybdahl blitt en egen sone i det norske poplandskapet.
Ingen gjør dette så vakkert og poetisk som ham.
Denne plata er en EP; fire sanger spilt inn i Qvenilds Nesodden-studio og mikset av bergensmagikeren Jørgen Træen i Duper Studios.
Dybdahl samarbeider med gruppa In the Country, sist hørt sammen med Frida Ånnevik på fjorårets stilige Børli-feiring «Skogens sang».
In the Country tilpasser seg elegant Thomas Dybdahls nærmest usynlige røst på disse låtene.
Morten Qvenild på piano, Roger Arntzen på bass og Pål Hausken på trommer tryller fram en backing som veksler mellom elektroniske og akustiske virkemidler, smygende, suggererende chill out-coole arrangementer.
Monica Heldal dukker varsomt opp på første låt, derfra går det ikke slag i slag, men lag på lag med lydkulisser og bølgende strofer.
Høytidelig, og nedpå, samtidig.
| 1
|
305024
|
Anmeldelse:Geir Lippestads feil og floskler
Varme skildringer til tross, «Et større vi» er et usammenhengende makkverk.
«Et større vi» er til tider en sterk historie om livet med datteren, ispedd noen gode refleksjoner om livet.
Men siden Geir Lippestad også prøver seg som samfunnskritiker, blir boka et usammenhengende makkverk.
Den har i utgangspunktet en fiffig struktur.
Annethvert kapittel er viet til livet med den sterkt funksjonshemma datteren Rebekka, som døde i 2013 i en alder av 17 år.
De andre forteller historien om rasehygiene, Hitler, behandlingen av «åndssvake», samene og taterne, fram til dagens bioteknologi.
Men der den personlige skildringa er varm, reflektert og innsiktsfull, er den historiske og politiske gjennomgangen overflatisk og spekket med faktafeil, retoriske spørsmål og påstander han ikke begrunner.
De to bitene skal komplimentere hverandre.
Den personlige historien viser oss at også mennesker med sterk funksjonshemning kan leve gode liv, og at vi blir bedre i møte med utfordringer, så lenge vi aksepterer livets vanskeligheter og ikke presser vår trange forståelsesramme på andre.
Den politiske historien skal fortelle oss at vi lever i et sorteringssamfunn, og at bioteknologien vil gjøre samfunnet til et kaldere og mindre inkluderende sted å leve.
Men Lippestad argumenterer aldri for sin sak.
Når han for eksempel viser til Richard Dawkins' Twitter-melding om at det er umoralsk å ikke ta abort om en får vite at fosteret har Downs, møter han det ikke med motargumenter.
Nei, han «hitler» heller debatten ved å trekke paralleller til rasehygienikerne han tidligere har slått i hartkorn med Adolf Hitler.
Så lenge vi får høre om livet med datteren, og så lenge han i den politiske delen forholder seg til historien, er boka fin, informativ og til tider klok.
Men når Lippestad nærmer seg nåtid i debatten om sorteringssamfunnet, og dermed begynner å rote for fullt, når dessverre også den personlige biten av historien sitt lavpunkt.
For når Lippestad skriver om livet etter datterens død, bryter nemlig den sterke, personlige historien opp i et hav av floskler.
«Visst skal jeg fortsette å være steinene, men vekten av dem skal ikke få dra meg under.
I stedet skal jeg bruke dem som ballast ...»
Det er likevel den politiske biten av boka som er verst.
Lippestads største frykt er sorteringssamfunnet, som han ser som en naturlig følge av å tilby kvinner fosterdiagnostikk.
Det gjør nemlig at mange av dem tar abort om de får vite at barnet vil bli født med Downs syndrom.
Lippestad ønsker en offentlig debatt om de etiske sidene ved å tilby fosterdiagnostikk.
Men hvis hans egen bok er et forsøk på å sette i gang en slik debatt, håper jeg de holder seg til den personlige historien.
For i sin kamp mot sorteringssamfunnet og for «et større vi» er det nærmeste Lippestad kommer argumentasjon, retoriske spørsmål som «er det slik vi vil at livet skal være?
Helt under kontroll?
Og er vi mennesker skapt for det?», «Ved å velge bort dem som er annerledes, velger vi ikke da samtidig bort en vesentlig del av innholdet i vårt eget liv?».
Når Lippestad konsekvent unnlater å besvare disse retoriske spørsmålene, blir vi ikke det grann klokere.
Lippestad kommer også med en rekke usannheter.
Han viderebringer flere ganger i løpet av teksten en velkjent myte om at ni av ti av de over 38 år som venter barn med Downs syndrom tar abort.
Det er feil.
Halvparten av dem som får tilbud om fosterdiagnostikk sier nei.
Det er bare ni av ti av dem som sier ja til tilbudet som tar abort.
Det er en vesentlig forskjell.
Spesielt siden det trolig er de som er minst innstilt på å ta abort som sier nei til fosterdiagnostikk.
Han påstår i samme slengen at dette «for mange fører til større kvaler enn om de hadde båret barnet fram slik det er skapt fra naturens side».
Som andre steder, har han heller ikke her en kilde for påstanden.
Lippestad velger også andre steder de tallene som passer ham best.
«Antall nyfødte barn med Downs syndrom ble omtrent halvert fra 2011 til 2012, fra 91 til 49», skriver han.
Han legger riktignok til at de to foregående åra var tallet 72 og 84.
Det han ikke nevner, er at kilden han bruker viser at det ble født 74 barn med Downs syndrom i 2014, altså det samme som i 2009.
Men heller ikke det passet vel med historien.
På slutten bryter også den politiske strukturen opp.
Da begynner Lippestad å diskutere sine nåværende kjepphester, som nei til tiggeforbud og ja til kvoteflyktninger.
Dette handler også om «det store vi».
Passasjen om tiggeforbud er bra og sakligere enn de bioetiske delene av boka, men begge områder blir likevel ensidig og politisk korrekt.
Det eneste som redder boka fra en ener på terningen, er den sterke og tankevekkende skildringa av livet med datteren.
| 0
|
305033
|
Uengasjerende tur sørpå
Det er en humpete reise The South tar oss med på med sin trønder-americana.
ALBUM:
Med sitt selvtitulerte andrealbum drar trønderbandet The South ut på tur i en drøy doning av en amerikaner, susende av sted i karrig landskap med taket nede og ørkenvind i håret.
Dessverre viser bandet seg allerede fra start av som smått uvørne sjåfører bak rattet.
Åpningen - «Nothin?
But My Shoes» - sitter overhodet ikke som den skal verken i tekst eller melodi, og maser seg frem mot de typiske americana-referansene bandet jakter på.
Veigrepet hentes så riktignok inn noe underveis.
Countryvarianten av Richochets-light på «I?ll Be The One» og godlynte «Birds Of A Feather», er låter som dekker over de mer graverende ripene som har oppstått i musikklakken i løpet av turen.
På generell basis engasjerer ikke dette albumet stort, men viser at det likevel skal være lov å håpe at for The South - som for uvørne sjåfører flest - kan øvelse fortsatt gjøre mester.
| 0
|
305035
|
En sann fryd av en legeserie
«Royal Pains» starter på TV3 i kveld.
|||TV:
Grunnideen i «Royal Pains» er like gammel som Dickens:
En sympatisk, flink og flott fyr av folket befinner seg plutselig blant verdens rikeste, og de vil gjerne beholde ham.
Hank Lawson (Mark Feuerstein) har i utgangspunktet det perfekte liv i New York.
Han er en ettertraktet lege, skal gifte seg med verdens vakreste og spiller basket med gutta.
Men så gjør han en feilvurdering og mister alt.
Siden dette er en dramakomedie, får vi en forholdsvis kort og munter skildring av Hanks undergang, og allerede midtveis i første episode befinner vi oss på Long Island, siden Hanks masete og småmorsomme bror har planer om å feste med de rike og deres glamorøse venner på et lite landsted der dørvaktene er tidligere Mossad-agenter.
Jeg vil nødig avsløre hva som skjer, siden mye av moroa ligger i detaljene.
La oss bare si at Hank er en god lege som vet å bruke de ressursene han har for hånden.
Elementært
«Royal Pains» har vært en hit i USA i sommer og en ny sesong er spikret.
Suksessen skyldes selvsagt til dels glamourfaktoren, men jeg tror hovedgrunnen er den samme som i «Gossip Girl»:
Hank, som familien Humphrey i «Gossip Girl», har en samvittighet og vet hvem han er.
Han har intet påtrengende behov for å henge med de rike, i motsetning til sin bror, hvis hobby er «extreme social climbing».
Men Hank havner i situasjoner der liv står på spill — han imponerer de stinne og han gjør det motvillig.
Han vil hjem til den skitne storbyen.
I stedet treffer han ei jente som kjører Saab.
Likandes rikfolk
Som fortelling er det temmelig basale greier, men det virker.
De første episodene er en sann fryd som drives fram av Hanks motvilje, kjappe replikker, usannsynlige hendelser, overdådige omgivelser og dessuten en påminnelse om at ikke alle er milliardærer i sommerparadiset.
Uttrykket «royal pain» kan oversettes med «en merkbar irritasjon», som i «a royal pain in the butt».
Som «concierge doctor» i The Hamptons må Hank ta seg av de stinkende rike — mange av dem kongelige — og deres smerter.
Men de rike er også smarte og sympatiske, i hvert fall noen av dem.
Hvis ikke hadde det vært mindre tilfredsstillende å imponere dem.
| 1
|
305037
|
Tilbake på gammelskolebenken
Slik låter det når Kvelertak-Erlend spiller black metal.
ALBUM:
Originalitet er ikke alltid en dyd.
I alle fall ikke når det kommer til den gammelskole-black metalen mange norske band gjorde til perfeksjon g et varemerke på tidlig 90-tall.
Djevel teller medlemmer fra Ljå, Urgehal og Kvelertak-vokalist Erlend Hjelvik.
Gjengens fascinasjon for Darkthrone, Isengard og Burzum er åpenbar før første låt har rukket å bli 30 sekunder gammel.
For ti år siden ville man kanskje ha anklaget bandet for å være fantasiløse, men i dagens ekstrem metal-scene hvor velklingende produksjoner og teknisk perfeksjon er standarden, er det noe befriende ved å høre noen gjøre ting på gamlemåten igjen.
Her freser det av gitarene, produksjonen er mørk og dunkel og de klassiske sagbladriffene kommer på løpende bånd.
Enten det er groove-orinterte saker som «Mørkefødt» eller Burzum-aktig melankoli i «Vi Malte Verden i Sort».
| 1
|
305041
|
Hvordan låter det når blues møter klassisk?
En av våre beste gitarister får det til å låte helt magisk.
ALBUM:
Forrige soloalbum fra Knut Reiersrud, «Gitar» (2009), viste på mange måter hva instrumentet kan brukes til - uten å bråke - og hva han sjøl er god for som utøver.
Det er veldig mye.
Men - han søker alltid nye retninger.
På «Infinite Gratitude» går han enda lengre i sin demonstrasjon av gitarens mange bruksområder - med god hjelp fra internasjonalt anerkjente Trondheimsolistene.
Og - alt er gjort i det godes tjeneste.
Hva skal man kalle dette?
Ikke klassisk blues, for det er jo Robert Johnson og Howlin' Wolf og de gutta der.
Hva med bluesisk?
I søteste laget Knut Reiersrud er ikke fremmed for å lefle med annen musikk, ofte kalt world music - fra India og Nepal til Afrika og Argentina - og han har spilt med noen av verdens største bluesstjerner.
Og det er ikke sånn at han har gjort noe sensasjonelt her.
Beethovens 5.
Vi som har levd en stund husker blant annet nederlandske Ekseptions radbrekking av klassisk fra 1960 og -70-tallet, og kanskje særlig deres versjon av Beethovens 5., «Skjebnesymfonien».
Det ble ærlig tatt litt i søteste laget.
Reiersrud er ikke der i det hele tatt.
Brasilianske Deodato udødeliggjorde Strauss' «Also Sprach Zarathustra (Theme From 2001: A Space Odyssey)» - i jazztapning - og Emerson, Lake & Palmer gjorde stor lykke med sin versjon av Mussorgskys «Pictures At An Exhibition».
Emerson fikk nylig en drøm oppfylt da han nylig spilte inn deler av albumet «Tarkus» og andre stykker med Münchner Rundfunkorchester og norsk hjelp.
Motsatt vei, altså.
Reiersrud er ikke der, heller.
«Klassisk håndverk»
Etter hvert har også en rekke rockeband - fra Deep Purple til Vamp - spilt med store orkestre, men da gjerne som «krydder» over sin egen musikk.
Men det blir for enkelt for Reiersrud.
Utgangspunktet her er at Trondheimsolistene spiller verkene etter originalpartituret, mens Reiersrud & Co. utvider og forsterker lydbildet og det de mener er de musikalske intensjonene hos klassikerne.
Intet mindre!
De sprenger rammene for hva som skal være lov å gjøre med klassisk musikk - som tradisjonelt er sterkt beskyttet mot sånn «lovløshet».
Improvisasjon har aldri vært det helt store i denne sjangeren.
Smelter sammer
I den konteksten drister jeg meg til å mene at dette er blitt kriminelt bra.
Jeg skal ikke påta meg å mene noe kvalifisert om Trondheimsolistenes tolkninger av Franz Schuberts strykekvintett i C-dur og Johannes Brahms strykesekstett i B isolert sett, for jeg synes ikke det er det viktigste her.
Men - jeg tør mene at de smelter usedvanlig vakkert sammen med bluesmusikken.
?
Og - de konkurrerer aldri mot hverandre.
Jeg tror ikke det er gjort akkurat på denne måten før.
Vi snakker altså ikke om normale coverversjoner, men det er kanskje lov å bruke et ord som adapsjon.
Mesterstykke Snaut 11 minutter lange «Part I», domineres av Reiersrud og forsiktige strykere og er et sant mesterstykke i elegant musisering på stram line.
På den mer rocka «Part II» er det strykerne og David Wallumrøds Jon Lord-aktige hammondorgel som eier lydbildet ved siden av trommeslager Andreas Bye.
Mektige greier.
Reiersrud tar igjen i myke «Part III».
I Brahms-avdelingen (Chapter 2) spiller han, ved siden av elgitar og steel-gitar, også mohan vina, et 20-strengers indisk instrument.
Vakkert det også.
Mer, mer...
Med seg i bandet har Reiersrud også Nikolai Hængsle Eilertsen på bass, mens Bjørn Holm for anledningen har konvertert fra bass til elgitar.
Om vi skal lete etter noe å pirke på, må det være at Reiersruds gitar ikke er nok til stede i alle de seks stykkene, og at 38 minutter er for lite.
Det går jo så altfor fort!
Jeg kunne altså ønsket meg enda flere musikalske «lovbrudd».
Og - jeg er spent på det neste som måtte komme fra den musikalske gründeren Knut Reiersrud.
| 1
|
305042
|
«Et av tidenes viktigste metalband»
Lønningsdag for Dave Mustaine og thrashpionerene Megadeth.
|||
ALBUM:
Dave Mustaine er forbannet, og det har han vært store deler av sitt liv, skal man tro det man leser i mediene.
Men nå er sinnet hans i det minste fokusert og velartikulert.
«For this I was chosen/Because I fear nothing» , snerrer han, mens Chris Brodericks gitar hyler uavbrutt.
Kompromissløs
Medadeths karriere har vært preget av interne konflikter, rusavhengighet og byråkratitrøbbel, men de siste åra har det virket som om Mustaine har funnet tilbake til de gamle grunnverdiene.
«United Abominations» (2007) var i alle fall et stort skritt i riktig retning, noe som leder oss til «Endgame».
Umiddelbart, slår platen deg som grunnleggende kompromissløs.
Ved første gjennomlytting kan det nemlig virke som om de melodiøse refrengene som løftet «Countdown to Extintion» til en andreplass på de amerikanske hitlistene på tidlig 90-tall, har tatt baksetet.
Som en kule
Det er likevel ikke helt riktig.
Det er riktig nok få av dem, men når de først melder sin ankomst, sitter de som en kule i en pansret vogn.
Med «44 Minutes» har nemlig Mustaine skrevet sitt beste refreng siden «Symphony of Destruction».
Når Mustaine skriver megetsigende tekstlinjer over langstrakte og sødmefylte melodilinjer, er det få som slår ham.
Stor historieforteller
Man kan mene mye om Dave Mustaines republikanske ståsted, men ingen kan ta fra ham at han er en stor historieforteller.
Aggresjonen i musikken får en helt egen brodd av hans innbitte tirader mot et samfunn i forfall.
Da kommer det også godt med at riffmesteren Mustaine er i storform.
Låter som «Headcrusher», «1.320» og «Bite the Hand» bobler over av presisjonsriffing, halsbrekkende gitarsoloer og militant tromming, og viser med all tydelighet at Mustaine var en av de viktigste arkitektene da Metallica formet utrykket sitt rundt «Kill 'Em All».
Noen låter er blekere om nebbet enn andre, men i sum viser «Endgame» at Megadeth er et av tidenes viktigste metalband når bøkene skal gjøres opp.
| 1
|
305043
|
Suppe på en spiker
Den forbløffende kjedelige «Annabelle» utvider «The Conjuring»s univers på en måte som også forringer moderfilmen.
FILM:
Med en omsetning på 318 millioner dollar er fjorårets «The Conjuring» en av de mest innbringende skrekkfilmene noensinne.
Studioet New Line Cinema kunngjorde at en oppfølger var i emning allerede før filmen hadde premiere, men i 2014 får ikke amerikanske kassasuksesser kun oppfølgere.
Spin off-filmen er i dag en sentral del av forretningsmodellen i et Hollywood som ser på langsiktig franchising som fremtiden, og dermed er det allerede nå duket for «Annabelle».
«Annabelle» er basert på en kort sekvens i «The Conjuring» om en dukke som er besatt av en ond ånd.
I skrekkfilmsammenheng er dette særdeles velpløyd mark, og regissør John R. Leonetti har ingen ambisjoner om å tilføre tradisjonen noe nytt.
Snarere låner han skamløst fra både «Rosemary's Baby» og «Child's Play»-filmene — for ikke å si alle de drøvtygde standardgrepene som i dag er så utbredt at de umulig kan spores tilbake til én kilde.
Hjemsøkt av klisjeer Filmen utspiller seg i en idyllisk faksimile av sekstitallet, hvor tidskoloritten er gjengitt i duse farger og et skarpt, og høyst anakronistisk, hvitt lys.
Her plages det unge ekteparet John og Mia av en dukke som vekkes til live når et medlem av en djeveldyrkende kult blør sine siste bloddråper over den.
Og vet man dette vet man også hvordan historien vil utspille seg.
«Annabelle» er lite annet enn en parade av velprøvde skrekkfilmtriks, utført uten snev av oppfinnsomhet eller overbevisning.
I likhet med så mange andre nyere amerikanske skrekkfilmer med overnaturlige elementer forutsetter den en oppsiktsvekkende mangel på nysgjerrighet og kunnskap hos publikum.
Kun de som ser på «ondskap» og «det okkulte» som enhetlige størrelser vil føle et snev av ubehag i møte med «Annabelle»s metafysiske krumspring.
For der «The Conjuring» kulminerte i et absurd crescendo av brå gys, er «Annabelle» en forbløffende rolig og forutsigbar film, som kun unntaksvis synes å være bevisst det faktum at dens hovedoppgave består i å skremme sitt publikum.
| 0
|
305044
|
Børster støvet av Dexys-navnet - med vekslende hell
Kevin Rowlands britsoulhelter vender tilbake.
ALBUM:
Dexy's Midnight Runners skal ha klapp på skuldra for langt mer enn festglade «Come On Eileen».
Tre album med særegen og smårølpete britsoul ble til på tidlig åttitall, men først nå, tjuesju år seinere, gjenoppstår bandet under navnet Dexys.
Eksentriske Kevin Rowlands distinkte vokal er fortsatt deres fremste kjennetegn — nå litt mer avslepen i kantene, men også overraskende velholdt.
Soulfokuset er i større grad flyttet til strykere framfor blåsere, hvor blant annet myke «Me» viser Rowland fram som en god, selvrefleksiv crooner.
Dessverre er bandets tidligere så tiltalende skitne energi fraværende i mer uptempo øyeblikk, og skjemmes ytterligere av enerverende bidrag fra medvokalist Madeleine Hyland.
Nye Dexys er knappest noen fugl føniks, men i en sein nattetime, med danseskoene parkert og en stiv drink i hånda, har bandet ennå sine øyeblikk.
| 0
|
305045
|
Sjekk ut verdens beste mann-og-kone-band
Amerikanske Tedeschi Trucks Band har funnet sitt særpreg.
ALBUM:
Tedeschi Trucks Band fikk mange nye venner etter utekonserten på Brygga under Notodden Blues Festival for to uker siden.
Bandet hadde stått på ønskelista til festivalen et par år, og ble hentet over fra en lengre USA-turné for å gjør denne ene konserten i Europa.
En voksen - og riktig - booking, ikke minst med tanke på festivalens rykte som en viktig festival.
Praten gikk
At ikke flere enn om lag 3000 dukket opp, må tilskrives massivt regnvær på formiddagen og det faktum at bandet ikke er godt nok etablert i folks bevissthet.
Ennå.
Etter konserten gikk praten i bluesbyen, så det kan endre seg.
Og - etter dette albumet finnes det ikke lengre unnskyldninger.
Heldig kombinasjon Tedeschi Trucks Band er en særdeles heldig kombinasjon av Derek Trucks og Susan Tedeschi, ektepar som hver for seg utmerker seg som gitarister - og sammen er blendende.
Debutalbumet «Revelator» (2011) fikk da også en Grammy som beste bluesalbum.
En av de beste Trucks (34), de siste 14 åra gitarist i Allman Brothers Band, havnet på 16. plass i Rolling Stone Magazines kåring av de 100 beste gitaristene i 2011, og er en ener på slide.
Hovedvokalist Tedeschi (43) har gitt ut flere glimrende bluesalbum som soloartist, og har en framtredende rolle som hovedvokalist (og live også som gitarist) i «familiebandet» - som ellers teller ti menn.
Låtene skriver de sammen, gjerne i samarbeid med folk som Gary Louris, John Leventhal eller Doyle Bramhall II.
Stilmessig balanserer bandet mellom soul, slow blues, bluesrock og sørstatsrock - med en dæsj funk og gospel.
Signaturer
På Notodden showet særlig den lille blåserekka mer enn hovedpersonene.
De er viktige for lydbildet også på plate, sjøl om vi ikke ser dem her.
Men fokus ligger selvfølgelig på Trucks og Tedeschi, med hver sin signatur.
Skingrende og vakker Trucks står for det fineste slidegitarspillet du hører nå om dagen, og det er bare å ta av seg hatten for Tedeschis vekselvis gjennomtrengende, skingrende stemme i heftige låter som «Made Up Mind» og «Part Of Me» og vakre stemme i høydepunktene «Do I Look Worried», «It's So Heavy», «Sweet And Low» og nedstrippa «Calling Out To You».
Særpreg
På «Idle Wind», «All That I Need» og jammelåta «The Storm» blir Allman Brothers-influensen tydelig, særlig i gitarspillet, men albumet er først og fremst en understreking av at Tedeschi Trucks Band så absolutt har landet sitt særpreg, uavhengig av tidligere meritter.
«Made Up Mind» er altså navnet på albumet.
Jeg har gjort meg opp en mening forlengst.
| 1
|
305051
|
Anmeldelse:Annbjørg er crossover-dronninga
Hav og land, hand i hand på første plate på tre år.
ALBUM:
Crossover er viktig i Annbjørg Liens musikk, men det er ikke alltid godt å vite hvilke sjangrer hun parrer.
De to siste platene mikset nordisk folkemusikk og world music, mens «Drifting Like A Bird» føles mer som en blanding av tradisjonell folkemusikk og pop.
Sånn sett nærmer hun seg for eksempel Valkyrien Allstars, som orienterer seg i samme retning på sitt siste album.
Hardingfele Annbjørg Lien er en flott ambassadør for tradisjonelle instrumenter som hardingfele og nøkkelharpe, men det spørs om ikke sangen hennes snart vil overskygge dette.
Hun har gitt noen smakebiter før, og jeg har tidligere etterlyst mer av stemmen hennes.
Og sjøl om hun her også overlater vokalen til irske Cathy Jordan og norske Tori Wrånes, er det Lien sjøl som stråler aller mest - blant annet på nydelige «Sette segl».
Maritimt Lien er opptatt av det maritime, og «Drifting Like A Bird» er studioversjonen av et bestillingsverk til Nordsjøfestivalen i Farsund i 2013, inspirert av festivalens tema:
«Livet til sjøs og på land rundt nordsjøbassenget».
Her er blant annet «Sailors' Waltz», en hyllest til golfstrømmen med sønnen Nicolai Lien Rasch i en liten gjesterolle på kornett og trommis Rune Arnesen som lokomotivet i kompet, nevnte «Sette segl» og en sang om Shetlands-Larsen (nesten sju minutter lange «Shetland Bus»).
Annbjørgs ektemann Bjørn Ole Rasch spiller på det som er av tangenter og har som vanlig produsert med stødig hånd.
| 1
|
305054
|
Album nummer 13 er Joe Henrys beste på 13 år
Glimrende fra Madonnas svoger!
ALBUM:
Bare stemmen er nok til å låne et ekstra øre til amerikaneren Joe Henry (53).
Når låtene også holder mål, hans egen produksjon er glimrende og musikerne er fra øverste hylle, har du tre grunner til.
Joe Henry har gitt ut egne plater jevnlig, men har de siste åra gjort seg stadig mer bemerket som produsent - for folk som Hugh Laurie, Bonnie Raitt, Rodney Crowell og Loudon Wainwright III.
Toppmusikere Uansett hva han gjør og hvem han jobber med, sørger han for å knytte til seg enere - som Greg Leisz (gitar), Jay Bellerose (trommer), David Piltch (ståbass) og John Smith (mandola/gitar).
The Milk Carton Kids bidrar også denne gang.
Tilbakelent Albumene hans har vært veldig bandorientert.
Soloalbum nummer 13 er ikke det, tvert imot er «Invisible Hour» hans kanskje mest tilbakelente og nedstrippede album.
Det kler ham overraskende bra, med tanke på at han vanligvis har skjemt oss bort med til dels intrikate arrangementer.
Jazzfeeling
Her er litt irsk inspirasjon og klezmer.
Jazzfeelingen som gjorde «Scar» (2001) til en moderne klassiker er til stede litt her og der, mest i klarinettspillet til sønnen Levon Henry (22).
Men i hovedtrekk er dette singer/songwriter-orientert, med tekster som kretser rundt det å være gift.
Sjøl har han han 27 år sammen med Madonnas søster, Melanie Ciccone.
Elegant
Det akustiske gitarspillet er smakfullt og elegant, og rammer inn melodiene godt,
Høydepunktene er mange.
La meg bare nevne nydelige «Grave Angels» og «Lead Me On» med Lisa Hannigan på vokal, den sparsommelig orkestrerte åpningen «Sparrow», «Plainspeak» (med flotte harmonier) og avsluttende «Slide».
Joe Henry spiller under Bergenfest 12. juni.
| 1
|
305055
|
Vampyrfilm som drukner i gørr og involler
Scenografen går bananas i «Daybreakers».
|||
FILM:
Hvorfor er det en sammenheng mellom å ha smak for menneskeblod og smak for dyre designmøbler?
Edward i «Twilight» lever i en glamorøs modernistisk villa med legefamilien sin, Bill i «True Blood» tar med kjæresten til en pittoresk herregård.
Og når Ethan Hawke i rollen som Edward Dalton, vampyr, lege og myk mann i sci-fi-thrilleren «Daybreakers», tar oss med hjem, er det til en overstylet ungkarsleilighet, utstudert minimalistisk og usannsynlig ryddig.
Det virker som om en primær drivkraft bak "Daybreakers" har vært å la scenografen gå bananas og bygge opp en dekadent og overdådig nattverden i sort og rødt og mørk, skinnende stein og litt for fancy lamper.
Intetsigende helt «Daybreakers» forblir ikke ren og pen særlig lenge.
Filmen foregår i en fremtidsverden der de fleste mennesker er blitt vampyrer.
Blodlagrene er snart tomme, og det drives hektisk jakt på de få menneskene som er igjen.
Oppi alt forsøker Edward å forske seg frem til et blodsubstitutt, og det forblir et evig problem for filmen at den altruistiske og oppofrende vampyren er en fullstendig intetsigende helt, uten en eneste dårlig egenskap.
At han blir spilt av en blek og tander type som Ethan Hawke, hjelper ikke.
Da er det uendelig mye morsommere å se på Sam Neill som machiavellisk blodbankdirektør og Willem Dafoe som skranglete opprørsleder.
Kroppsdelene fyker Premisset for «Daybreakers» er spennende, de økonomiske og sosiale forskjellene som skinner gjennom gir filmen nerve, og det er flere lekre tagninger og fin-fine actionscener underveis.
Men filmen vet ikke helt hvordan den skal nøste opp sine egne blodrøde tråder.
Dessverre henfaller den til å finne på nye regler underveis og bøtte på med gørrete kampscener der blodet flyter og kroppsdelene fyker veggimellom.
Under alle lagene med innvoller i «Daybreakers» ligger en smart, original thriller og vil ut.
Men den klarer ikke å klore seg helt ut i dagslyset denne gang.
| 0
|
305058
|
Under huden
«Jane Eyre» er nydelig som skildring av ungt, kvinnelig begjær.
FILM:
Charlotte Brontës roman «Jane Eyre» fra 1848 har alt en stor kjærlighetshistorie skal ha:
Stor smerte og sterke følelser i omgivelser som speiler det indre.
Gotiske herregårder og vindblåste heier legger en passende ramme rundt den udødelige lidenskapen.
Likevel er det en nerve i romanen som er vanskelig å fange på film.
Filmkritiker Dana Stevens i Slate Magazine har argumentert for at det har å gjøre med at «Jane Eyre» egentlig er en svært innadvendt roman, og at bølgene av følelser som bygger seg opp under Janes fasade, for så å bryte frem, vanskelig kan gi samme gjenklang i en film som i en roman.
Hun har et poeng.
Tilbakeholden
Cary Fukunaga er den regissøren som i størst grad har forsøkt nettopp å ta tak i de innvendige, uuttalte pasjonene i romanen, og skildre de seige, sitrende stigningene opp mot de store utløsningene.
Han lykkes i stor grad.
Noen av romanens mange beundrere vil kanskje synes han blir for dempet og tilbakeholden.
Iblant blir hans «Jane Eyre» for hverdagslangsom, og den første store konfrontasjonen, der ti år gamle Jane omsider vender seg mot sin mishandlende pleiemor, uforglemmelig i romanen, lider her under for sparsommelig forarbeid.
Den blir ikke det forløsende bruddet den burde vært.
Men for det meste er Fukunagas måte klok, den gjør kjærlighetshistorien dypere og klimaksene sterkere, selv med Brontës usannsynlig litterære replikker.
Kvinnelig begjær
Denne «Jane Eyre» er også en nydelig skildring av ungt, kvinnelig begjær.
Atten år gammel går Jane (Mia Wasikowska) rundt som guvernante i huset til den lett demoniske Mr Rochester (Michael Fassbender), som hun er like akutt oppmerksom på som han på henne.
Jane er alltid tilkneppet og korrekt, de spisse bemerkningene hennes er alltid sømmelige, men blikket hennes henger sultent ved Rochester når ingen ser henne og dveler ved de halv avkledde kroppene på maleriene på veggene.
Og regissøren holder igjen på det visuelle med nesten masochistisk beherskelse og lar menneskene stå i midten.
I støvete interiører, badet i hvitt lys, omgitt av samtaler om mer smått enn stort, får han frem hvordan Jane går rundt og ulmer.
Sterk Wasikowska
Slikt kan man ikke begi seg utpå uten skuespillere å regne med.
Mia Wasikowska, en av sin generasjons mest lovende kvinnelige skuespillere, er noe nær perfekt som Jane.
Hun bærer lange tagninger der de små bevegelsene i ansiktet hennes er det eneste som skjer.
Rochester er i denne filmen tydelig mindre interessant for filmskaperne, men Michael Fassbender har dette åpne, impulsive og nesten vargaktige som enhver Rochester med respekt for seg selv må ha.
Ellers er det en lise å se filmer som tar sin historiske forankring alvorlig og ikke faller for fristelsen til forskjønnende anakronismer i kulisser eller kostymer.
Her er ingen pannelugg å se.
Hovedpersonene fremstår som bleke og usminkede, i matte klær.
Viktoriatiden glamoriseres ikke, heldigvis.
For alle sine veldreide dialoger og intense romantikk er det en råskap i den voldsomme kjærlighetshistorien i «Jane Eyre».
Den råskapen trives best ute på heiene, i hardt lys, uten filtre og effekter til å myke den opp.
| 1
|
305060
|
Feelgood på sitt flateste
Gérard Depardieu kaster seg tilsynelatende på alle manus som kommer i posten.
Han burde takket nei til «Møte med Margueritte».
FILM: Gérard Depardieu elsker jobben sin.
Enten dét, eller så har han en forferdelig familie han lengter vekk fra i den grad at han takker ja til ethvert filmmanus som kommer i posten og drar ut på settet så fort som råd.
I tastende stund er han registrert som skuespiller i 189 filmer på Internet Movie Database.
Blant de 189 er det mye fyllstoff.
Som «Møte med Margueritte».
Forsoffen og elskbar
«Møte med Margueritte», basert på en roman av Marie-Sabine Roger, er feelgood på sitt aller flateste.
Den subber gjennom den nedtråkkede traseen der en forsoffen hovedperson, elskbar i sin påtatte ynkverdighet, overvinner indre og ytre demoner og finner ny verdighet.
Her er det Germain (Depardieu), en overvektig arbeider i overall som alltid har hatt problemer med å lese, både bøker og lunene til sin hundsende mor.
Det er et tilfeldig møte på en parkbenk med Margueritte, en dannet eldre dame som, du gjettet det, har tro på ham, og sakte gir ham tro på seg selv.
Mangler dybde
Absolutt alt ved «Møte med Margueritte» er grunt og glatt.
Bildene er intetsigende og mangler dybde.
Det samme gjelder menneskene, fra Germains skingrende parodi av en mor til den nesten latterlig lyserosa og lambibløte Margueritte.
Klientellet på Germains stamkneipe er ment å sjarmere, men kommer fire sekunder for sent inn i alle forsøksvise vitser.
Det eneste her som vitner om noen grad av kreativ energi, er bildene av hva Germain ser for seg når Margueritte leser høyt for ham, som har et varmt skjær av den forunderlige følelsen det tross alt er å kunne se en historie for sitt indre blikk.
Hva angår «Møte med Margueritte», så ville ingen lidd ondt om den hadde forblitt i filmskapernes hode.
| 0
|
305067
|
Historien om Raga Rockers:Standardhistorier om seine nachspiel og et par damer her og der
Tørt fortalt om et av Norges viktigste rockeband.
BOK:
Karrieren til Raga Rockers har vært lang og kronglete.
Den har vært preget av motbør, resignasjon og en - noen ganger i overkant - ambivalent person i førersetet.
Bare tidvis har bandet vært tilgodesett med den suksessen mange mener de har fortjent.
Men ting blir ikke alltid som han har planlagt, og man kan si at i de fleste tilfellene har ikke marginene vært på Raga Rockers side.
Noe som i mange tilfeller er et være eller ikke være i rockebransjen.
«The Raga Saga» er ført i pennen av sjefen sjøl, Michael Krohn, og mangeårig fan og skribent, Svein Mostad.
La det være sagt med en gang, «The Raga Saga» er ikke en bok du gir deg i kast med dersom du ønsker å bli kjent med menneskene bak.
Her gis det ikke ved dørene, for å si det på den måten.
Den er lagt opp som en kronologisk gjennomgang av Ragas liv og leven fra Michael Krohn stakk fra Kjøtt og dannet Raga Rockers en vinterdag i 1982, og fram til de ble oppsummert og hyllet av en kollektiv norsk musikkbransje med «Sannhet på Boks
- En Hyllest til Raga Rockers» i 2015.
Historien er enkelt fortalt på Krohns premisser med kommentarer og enkle «skråblikk» fra medforfatter, Mostad.
De ulike bandmedlemmene stemmer hist og her i fra sidelinjen.
Det blir ganske kjapt klart at den ellers så private Krohn har tatt med seg sin vrangvilje mot å lette på sløret over i bokform.
Den ordknappe fortellerstemmen lar etter hvert i overkant mye være usagt.
Raga Rockers er et band som har gjennomlevd mye dramatikk i løpet av karrieren, men de fleste hendelsene blir avspist med et par setninger eller et kort avsnitt.
Bakgrunnsstoff om de involverte er også redusert til et minimum - underlig nok kommer det, som en slags prolog, et kapittel om favorittplater og andre ting som preget oppveksten helt på tampen av boka.
Det litt tafatte forsøkene på å kontekstualisere spinner for det meste rundt det som skjer i oslogryta og klubbmiljøene der.
Etter hvert blir det vanskelig å orientere seg i historien.
Mangelen på dypdykk og sammenheng, gjør at historien gjentar seg selv og ting begynner å flyte over i hverandre.
Denne plata spilte vi inn i Sverige, denne ble mikset i Danmark.
Jeg likte ikke helt lyden på skarptromma, og så videre.
Forsøkene på å skape temperatur i fortellingene begrenser seg til kapitler av typen «Raseriutbrudd».
Jan forteller:
- Jeg pleide å kaste trommestikker og sparke til trommesettet når jeg ble sur på meg selv.
Kunne være nesten i mål med en låt da jeg føkka opp mot slutten.
Kunne få noen raseriutbrudd.
Da måtte jeg bare rigge det opp igjen mens bandet sto og så på.
Så lar man temaet henge.
Det er på det rene at Raga flere år måtte leve i skyggen av de andre bandene som utgjorde «De fire store», Jokke og Valentinerne, deLillos og DumDum Boys.
Især DumDum Boys’ suksess har vært med på å kaste skygger over Raga-sagaen.
Men i stedet for å dvele med et tema som jo er viktig og interessant for å forstå Raga sin historikk, kvitteres det ut med et par setninger.
Nils:
- Det var litt konkurranse de største bandene imellom.
Mellom Forbudte Følelser og Blaff var «Splitter Pine» ofte det siste som ble spilt på PA’n før vi gikk på.
Litt nært for meg, siden jeg er vokst opp med DumDum-gutta.
Man trenger ingen konstruere kvasse ordskifter om de ikke har funnet sted, men boka hadde vært tjent med flere innfallsvinkler.
De eneste stemmene i fortellingen er bandmedlemmene selv, medforfatter Mostad og bandets forhenværende plateselskapssjef, Terje Engen.
For dramaturgien og variasjonens del kunne det vært interessant å høre hva fans, samarbeidspartnere, venner, agenter, presse og bransje hadde å si om sine opplevelser av bandet.
Det flettes inn noen anekdoter her og der, i rockbajaseriets navn, men det blir for det meste med standardhistorier om seine nachspiel og et par damer her og der.
Som leser føler man at man lever litt i en boble hvor man ikke helt får tak i hva som foregår.
Hit men ikke lenger, liksom.
Man føler seg litt snytt.
Som Terje Engen oppsummerer:
- Det som var spesielt med Raga var Michaels tekstunivers og punchen i låtene – attityden hos Michael og streetslangen som jeg ikke hadde hørt tidligere hos yngre norske rockere og tekstforfattere.
Dette kombinert med tyngden i bandet live, gjorde Raga til det optimale rockbandet i post-punk-perioden – det var litt galskap, mørkt, men samtidig lyst på noe vis.
Et troverdig band kort og godt.
Hvorfor føles alt så uendelig ordinært i «The Raga Saga» da?
| 0
|
305068
|
«Refrengene hans er til å dø for»
Popgeniet Paddy McAloons kjærlighetsbrev til musikken.
|||
ALBUM:
For den mest framskredne fansen, er dette comebacket fullt på høyde med Jesu oppstandelse.
Ord blir fattige, og hedersbetegnelsen «genierklært låtskriver» litt snaut.
Men hva slags plate er det Paddy McAloon, det nordengelske gruvedistriktet Durhams egen Brian Wilson, har laget her?
Påbegynt i 1992, og fortsatt med et tydelig, hjemmesnekret demopreg over seg, er «...Music» en helt betingelsesløs kjærlighetserklæringen til musikken, religionen og de store følelsen som bare en god komponist kan framkalle.
McAloon er en forløsningens mester, refrengene hans er gjerne til å dø for.
Et slikt finner du på det nesten uanstendig fantastiske andresporet «Ride», en evig prototyp på hvordan svulmende, himmelstormende popmusikk skal låte.
Det er selvsagt mer der det kommer fra, poplåter med elegante avsatser i soul, funk og jazz, men han har også en tilbøyelighet til noen ganger å bikke over i noe som nærmer seg melodramatisk schmaltz.
Ikke altfor ofte, heldigvis, og sjeldent nok til at «Let's Change The World With Music» vil bli stående som et av årets/tiårets/Prefab-katalogens høydepunkter for de frelste.
| 1
|
305071
|
Lokkemat av rang
Oslos rimeligste gourmetmat får du i ei tidligere kebabsjappe øst for Youngstorget.
- Tilbudet av rimelig asiatisk mat har alltid vært bra i denne delen av byen.
Men nå begynner det virkelig å bli et matmekka her, sa Robinson, og tittet ut på det brokete folkelivet i Badstugata fra barkrakken langs vinduene på Lokk, kanskje byens beste deal for budsjettgourmeter akkurat nå.
- Ja, god fish & chips på Fiskeriet, skikkelig pizza på Hell's Kitchen, gode burgere på Illegal Burger, autentisk meksemat på Revolver, og så Lokk, for bare å nevne noe.
Dessuten den gamle favoritten Arakataka øverst i gata her, for dem som vil betale litt mer, istemte Fredag, og gurglet seg fornøyd med tørr Riesling.
Robinson nikket, og nippet til en Brooklyn Lager på flaske.
Lokk holder til nederst i gatestumpen ved Rockefeller som har seilt opp som et kompakt utelivsmekka de siste åra.
Noen titalls meter opp ligger barene Tilt og Torggata Bar, og nylig åpnet klubben Badstugata.
Spisevennene hadde ramlet innom Lokk en hverdag ved 18-tida, og oppdaget at alle bordene var bortbestilt.
Her bør man være tidlig ute, bestille på forhånd eller være villig til å ta plass ved disken ut mot gata.
Stedet har et konsept like enkelt og ujålete som lokalet, der stoler og bord i enkel, amerikansk diner-stil er det eneste som er gjort med lokalet til den forhenværende kebabsjappa.
Her server man byens beste supper, og en liten à la carte-meny med rustikk gourmetmat til overkommelig pris.
Mange kommer bare for ei mettende suppe med godt brød og smør, men Robinson valgte dagens treretter til 349 kroner, mens Fredag plukket fra menyen.
Å få ei annen suppe enn dagens inn i et trerettersformat i liten størrelse, var ikke noe problem.
Dagens suppe var tomatsuppe med sukkersyltet laks, estragon og papaya.
Den var rik, silkemyk og aromatisk, med det salte og feite fiskekjøttet som perfekt kontrast til den syrlige tomaten.
- Innertier.
Og det kjennes det ut som om din var også, sa Robinson etter å ha prøvesmakt Fredags thai-inspirerte gulrotsuppe med Holtekylling, ingefær og skjørost.
- Den beste suppa jeg har spist på veldig lenge, smattet Fredag.
Dagens hovedrett var skrei på ei seng av blåskjellrisotto, med saltbakt løk, stekt sopp og basilikumolje.
- Igjen:
Full klaff.
Perfekt tilberedt torsk, rustikke, kraftige smaker i tilbehøret, og fin balanse mellom syre, sødme, salt og fett.
Den hyggelige kelneren hadde anbefalt en hvit burgunder til torsken, med den fantes ikke på glass.
En Solange Tribut Chablis 2009 var en kurant, men ikke spesielt spennende erstatning.
Da var det mer fart i Fredags rødvin.
En kraftig og utviklet Scarpa Barbera d'Asti I Bricchi 2006 satt som et skudd til andelår med ristede linser, eple, rødbete og sellerirot.
- Veldig gode smaker, men tilbehøret er kanskje litt i tørreste laget.
Det hadde gjort seg med noen skjeer sjy over anda, mente Fredag, og noterte kveldens eneste lille minus matmessig.
Desserten, kokt pære med ingefærkavring, vaniljekrem, frossen crème fraîche og bringebærgelé, var av det slaget som forsvant veldig fort fra tallerkenen.
- Ikke rart det er fullt her, og stadig folk innom som må snu med uforrettet sak.
Lokk gir ekstremt god valuta for pengene, sa Robinson da regningen krøp så vidt over tusenlappen for to, inkludert en tokay til desserten og to kaffe.
Lokk drives av unge, flinke folk som virkelig kan faget, og som legger sin sjel i å lage rause matopplevelser der godt håndverk, sofistikerte smakskombinasjoner og sjenerøse porsjoner går hånd i hånd.
Sånt blir det en ganske uforbeholden anbefaling av.
- Man føler seg nesten i harmoni med universet etter en så god middag for så lite penger, sa Fredag, og løsnet beltet et hakk.
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
305075
|
En stemme som løfter til mer enn «fint»
Lekker letthet fra Urørt-finalist Farao.
ALBUM:
Da Urørtfinalen gikk av stabelen for to uker siden, var det én av de fem finalistene som utmerket seg på scenen:
Kari Jahnsen, 26-åringen bak artistnavnet Farao (tidligere Like Spinning).
Hun endte til sist som nummer to, men har liten grunn til bekymring.
Med base i London har hun skaffet seg oppmerksomhet på både engelsk og tysk radio, og turnert Europa med islandske Ásgeir Trausti.
Nå er turen kommet til albuminnspilling, men først altså denne EP-en.
«Farao EP» består foruten Faraos debutsingel «Skin» og Urørt-låta «Tell A Lie» av to nye spor.
Gjennomgangstonen er et dempet og rolig pulserende driv, der gitarklimpringen følges av mykt skurrende synth og lag med perkusjon.
Det som løfter det hele over «fint», er Jahnsens lyse, klare stemme; uttrykksfull, men med en naturlig letthet, uten unødig fiksfakseri (unntaket er den digitale klipp og lim-leken i ellers svært enkle, men stemningsfulle «To Sleep Apart»).
| 1
|
305076
|
Uinspirert mas
«The Heat» vil så gjerne være både drøy og morsom, men lykkes forbausende dårlig.
FILM:
Det svinger alltid rundt Melissa McCarthy, fra hysterisk kjolemoro i «Bridesmaids» til lettglemte smakløsheter i «Identity Thief».
Dessverre ble sistnevnte en kassasuksess og bar bud om at vi kunne forvente oss mer av det samme.
Energibunten McCarthy er del av den nye bølgen med kvinnelig rølp.
En velkommen trend, vil jeg påstå.
Samtidig er problemet at en slik ubehersket rølpetrend per def har litt vanskelig for å begrense seg.
Finnes det noen etablerte stjerner, må regissør Paul Feig ha tenkt, som kan bidra til å forsterke bølgen?
Han har muligens vurdert Cameron Diaz, som hadde en stor hit med «Bad Teacher».
Eller Reese Witherspoon, en søt og naiv kontrast til den framfusende McCarthy.
Men valget falt på Sandra Bullock, et sikkert kort.
Selv om hun mottok en Golden Raspberry for den slitsomme «All About Steve», har Bullock vært morsom med pistol i to stykk «Miss Congeniality», så hvorfor ikke?
Ufordragelig
«The Heat» er en politikomedie som jobber hardt, men som sjelden klarer å være morsom.
Svært sjelden.
La meg i filmens ånd være overtydelig og understreke at humor er smakssak, men jeg vil likevel våge den påstand at alle som spiller i denne filmen, inkludert katta, er smartere enn manuset de har fått i oppdrag å levendegjøre.
Bullock spiller en nerdete FBI-agent som ikke tåler blod eller smerte.
McCarthys politietterforsker er en uspiselig gremlin som sliter med hygienen og behandler alle som dritt.
Etter hvert blir de venner og rydder opp blant Bostons narkolangere.
Dødfødt
«The Heat» gir meg lyst til å se «Bridesmaids» om igjen, for å sjekke om det er min humor som har endret seg.
I mellomtida er det «The Heat» som stinker.
Paul Feig dynger på med groviser og ufordragelighet, men glemmer at det må ligge noe i bunn, det være seg intelligens, naiv sjarm eller varme.
Det virker som om dialogene og humoren er hentet fra papirkurven som sto igjen etter en middels politikompisfilm fra 80-tallet.
Gang på gang blir jeg forbauset over hvilke dødfødte morsomheter man velger å spinne videre på.
Kjære Paul Feig, ta et skritt tilbake, ring Kristen Wiig, gi Melissa McCarthy en mindre rolle og se om du kan fremme likestillingen i Hollywood uten å senke kvaliteten på filmene så mye at du oppnår motsatt effekt.
| 0
|
305080
|
Får Scrat omsider nøtta si?
«Istid 4 - Kontinenter på avveie» sklir rundt.
I for mange retninger.
FILM:
Det er de som insisterer på at handling taler høyere enn ord.
«Istid»-filmene er kanskje de aller mest fysiske av de siste årenes store animasjonssatsinger, i den gode, gamle skli-på-bananskall-tradisjonen.
I en epoke som kalles «istiden» trenger man ikke bananskall for å rutsje og ramle.
Våre helter, mammuten Manny (Otto Jespersen), sabeltanntigeren Diego (Sven Nordin) og dovendyret Sid (Dagfinn Lyngbø), får gjort mye av begge deler.
Dette er animert slapstick, basert på fysisk timing og stakkato bevegelser og mimikk, med ekornet Scrat som fremste eksponent.
Scrat har jaget nøtten sin i ti år og tre foregående filmer uten å trenge så mye som en pust i bakken.
Han får ikke så mye ro, indre eller ytre, denne gangen heller.
Mammut-Odyssevs
I «Istid 4 - Kontinenter på avveie» er landskapet vennene ferdes i, enda mer kupert enn før.
Krefter i jordens indre settes i sving, ikke uten at Scrat har hatt en pote med i spillet, og kontinentalplatene begynner å bevege seg.
Snart er Manny, Diego, Sid og Scrat adskilt fra familie og venner.
Filmen handler om ferden hjem.
De litterært anlagte kan ha en viss moro av parallellen til Odyssevs' mytiske ferd hjem til Penelope - den hjemmekjære familiefaren Manny er den eneste som skjønner at han må stoppe ørene for å stå imot sirenesangen som plutselig slår mot dem.
Hovedfienden er likevel ape-sjørøverkapteinen Gutt og hans frodige fauna av et mannskap.
Velkommen, bestemor
Men det er for mange reiser, og for mange historiespor, og for mange dyr.
Alle skal ha sin romanse, eller foreldrekonflikt, eller vennekrangel.
Mannys tenåringsdatter
Fersken går gjennom en uutholdelig kjedelig prosess for å komme til konklusjonen at det ikke er verd å snu ryggen til gamle venner for å henge med de populære barna.
Karaktertegning er ikke filmskapernes force, og flere av karakterene er så usympatiske eller imbesile eller begge deler at det er vanskelig å bry seg om dem.
Manus er uten vidd eller særpreg.
Skjønt:
Sids elskelig mannevonde bestemor er et bra tilskudd til teamet.
Stilig slag
Når våre venner tier stille og slåss, blir det andre boller.
Et slag på en frodig øy, mellom Manny og kapteinen og deres respektive støttespillere er et energisk opptrinn basert på en velprøvd tegnefilmoppskrift der det hovedpersonene måtte ha for hånden, brukes på en måte som gir assosiasjoner til andre typer filmer og fortellinger.
Et klassisk eksempel er snøballkrigen mellom Donald Duck og Ole, Dole og Doffen i Disneys julekavalkade.
I «Istid 4» brukes blader og skjell som fly og våpen, og hele den oppfinnsomme sekvensen minner om en film om Iwo Jima eller Pearl Harbour.
Men som med alle gode ting, slutter slaget altfor tidlig.
| 0
|
305084
|
En formidabel prestasjon
Emosjonelt ladet platecomeback for Alice In Chains.
|||
ALBUM:
Alice In Chains' comebackalbum er på mange måter en formidabel prestasjon.
Som comeback, som album og som hyllest til Stemmen som ikke lenger er der.
Det er vanskelig å se for seg hva mer man kunne krevd av «Black Gives Way To Blue».
Emosjonelt tomrom
Ja, det bygger seg opp et emosjonelt tomrom under lyttingen til dette albumet, et vemod og savn etter originalvokalist Layne Staley, men det er som sagt emosjonelt, og har lite å gjøre med hvordan den nye vokalisten William DuVall håndterer arven etter Staley eller hvordan han fyller rollen som «the new guy».
DuValls innsats er forbilledlig balansert, aldri påfallende imiterende og aldri irriterende annerledes.
Han har en helt umulig oppgave han løser langt bedre enn man kunne fryktet.
Layne Staleys tragiske endelikt i 2002 etter mange år med tungt narkotikamisbruk og hans uerstattelige plass i Alice In Chains-uttrykket kaster uansett så lange skygger på denne plata at det er noe av en styrkeprøve for lytteren — og bandet — å komme seg gjennom den.
Men det er en givende styrkeprøve, full av overraskende nostalgiske mindfucks.
Knivskarpt
Mest skummelt er det å oppleve at et av gruppas sentrale uttrykksmessige bumerker, den tostemte vokalen, faktisk er helt inntakt også med ny vokalist — sikret av andrestemmen til gitarist og låtskriver Jerry Cantrell.
Det er stadig et voldsomt sug i disse vokalpartiene, der de ligger og gynger oppå dunkel, vibrerende og steinhard mørkemannsrock, før harmoniene skjærer knivskarpe, rene snitt tvers gjennom soundet.
Dernest er Cantrells låtskriving så ydmyk og respektfull overfor Staleys minne — «haunted by your ghost», som det heter i det avsluttende tittelsporet, et direkte Staley-minneord — at det langt på vei flytter fokuset vekk fra det faktum at det er en annen vokalist med en annen tilnærming, et annet register, et annet type dyp, som synger dem.
Terapeutisk verdi
Både det fuzzbrutale hardt/mørkt-soundet og det akustiske, aluminiumsmyke uttrykket er representert — skrevet og spilt på en veldig respektfull og hedrende, og ergo dypt tilbakeskuende, måte.
Plata er også oppsiktsvekkende inspirert og poengtert, og har helt sikkert betydelig terapeutisk verdi for Cantrell.
Og for den mest svorne Alice In Chains-fansen, som her skjenkes et vakkert minnesmerke over Layne Staley — over sju år etter hans død.
| 1
|
305085
|
Slowhand med feelgood
Clapton melder seg fra gyngestolen med overraskende sterk plate.
|||
ALBUM:
Stadig flere artister graver i fortida og henter fram låter som har betydd mye for dem.
Phil Collins ga for et par uker siden ut «Going Back» med gamle soulklassikere, uten at det var særlig vellykket.
Nå har Clapton gjort noe av det samme, og han har ikke mer fantasi enn at han har kalt albumet «Clapton».
Men det bor utrolig mye der - som bretter seg fint ut når plata har fått satt seg.
Coverlåter Selvtitulerte album langt ut i karrieren (dette er Claptons 19. soloalbum) signaliserer gjerne en ny start, men du finner ikke noe utpreget sjangerskifte her.
I stedet favner han bredere enn på lenge.
Det er kanskje litt lettvint å satse på nesten utelukkende coverlåter, men som mange andre godt voksne artister er han vel ikke like sulten lenger.
Og det er en stor artists privilegium å gjøre akkurat som han vil.
Låner man med stil og finesse kan det til og med funke vel så bra.
«Rocking Chair»
Det er forsåvidt også ganske urovekkende når en oppegående artist som Clapton i «Rocking Chair» synger om at gyngestolen har taket på ham, stokken står ved siden av og endetida er nær.
Men det er en fin låt Hoagy Carmichael skrev for 70-80 år siden.
65-åringen er ikke pensjonist enda, sjøl om han overlater slidejobben til Derek Trucks (The Allmann Brothers Band).
Abe Laboriel Jr. svinger vispen forsiktig på trommene (når det ikke er selveste Jim Keltner som trommer) og Willie Weeks spiller ståbass.
Vi snakker tilbakelent stemning med stor S.
Den vedvarer på «River Runs Deep», en av flere gitar- og vokalduetter med mr. cool, JJ Cale, som han ga ut et duettalbum med i 2006.
Én ny Clapton-låt Minutter seinere råder igjen pessimismen når Snooky Pryors «Judgement Day» får en omgang, blant annet med tøffe munnspilltoner fra Kim Wilson.
Clapton har også skrevet én ny låt sammen med medprodusent Doyle Bramhall II, bluesrockinspirerte «Run Back To Your Side», mens sistnevnte har bidratt på ytterligere én, «Diamonds Made From Rain», med Sheryl Crow på vokal.
Coverlåter Resten av materialet er altså coverlåter — gammel blues, countryblues og jazzstandarder signert blant andre evergreen-spesialistene Hoagy Carmichael og Irving Berlin.
På sistnevntes kjærlighetssang, taffelduftende «How Deep is The Ocean», synger Clapton glimrende og med smektende innlevelse.
Det kommer åpenbart fra en myk mann som er fornøyd med tilværelsen.
Trompetspillet til Wynton
Marsalis er perfekt følge.
JJ Cale har også levert to låter fra tidlig 70-tall til gjenbruk — og bidrar sjøl på gitar og vokal.
To av låtene har dessuten fått en New Orleans-vri, med kul dixieland og med Allen Toussaint og Walt Richmond i pianoduell — samt Marsalis på trompet.
«My Very Good Friend The Milkman»
Strykere
Finalen er en vakker versjon av klassikeren «Autumn Leaves» med strykere fra The London Session Orchestra, som går igjen på flere spor.
Clapton synger med en innlevelse jeg ikke har hørt hos ham før, og gitaren hans lyder som rødlig høstløv som danser i lufta før det legger seg mykt på bakken.
Med det laget Clapton har med seg må det bli mye fin musisering hele veien, og det har «Clapton» til gagns.
Gitartrekløveret Clapton, Cale og Bramhall II iscenesetter for eksempel et glimrende «three guitar attack».
Det råder dessuten en utpreget feelgood-stemning på plata, og det er atskillig mer å hente her enn på hans forrige, den slappe og noe glatte «Back Home» (2005).
| 1
|
305086
|
Knivdød, sprit og fuglesang
Blodrød visepoesi om livets bitre alvor.
|||
ALBUM:
Det er noe befriende med en sjanger som uten ironi våger å hengi seg til de helt store følelsene; lengsel og sorg, kjærlighet og barnetro.
Mange av de tradisjonelle tatervisene på dette albumet balanserer hårfint mellom ekte følelser og klisjeer.
Sannheten er selvsagt at spranget ikke er så stort.
Klisjeene forteller sitt om livets bitre alvor, for eksempel i sangen «Brevet til mamma», der en sønn, ødelagt av spriten, skriver til sin fattige mor for å få henne til å be for sin falne sønn.
Dessuten for å fortelle henne at han ikke er død i et knivslagsmål, slik ryktene sier.
Tragisk og vakkert, og framført med nøktern inderlighet.
Sterke sanger, i innspillinger der stemmen og teksten står nakent i sentrum.
På én sang er Gustavsen sannelig kompet av fuglesang, på andre av bl.a. kirkeorgel og tuba.
Ti sanger, fylt av levd liv og blodrød poesi.
Mange av de tradisjonelle tatervisene på dette albumet balanserer hårfint mellom ekte følelser og klisjeer.
| 1
|
305087
|
Ut i naturen
«Antichrist» føles merkelig befriende.
|||•
Dagbladets reporter besvimte i Cannes.
Les hans rapport her.
FILM:
Vi har lest om groteskerier og skandale.
Om sex, blod, gørr og vold.
Om avklipping av klitoriser og istykkerslåtte peniser som ejakulerer blod.
Om journalister som har besvimt og kritikere som har slaktet og skamrost om hverandre.
For en tid tilbake befant regissør von Trier seg i en dyp depresjon.
Den svært åpenhjertige dansken har fortalt om psykiske problemer før, men ifølge ham selv var tidligere depresjoner ingen ting sammenliknet med mørket som rammet ham nå.
I lang tid var han ikke i stand til å gjøre annet enn å ligge og stirre tomt ut i lufta.
Som en form for terapi begynte han å skrive manuset til «Antichrist».
For en tid tilbake befant regissør von Trier seg i en dyp depresjon.
Den svært åpenhjertige dansken har fortalt om psykiske problemer før, men ifølge ham selv var tidligere depresjoner ingen ting sammenliknet med mørket som rammet ham nå.
I lang tid var han ikke i stand til å gjøre annet enn å ligge og stirre tomt ut i lufta.
Som en form for terapi begynte han å skrive manuset til «Antichrist».
Eller er det psykologen som er filmens helt?
Det er tross alt hans kone som borer hull gjennom leggen hans og fester en slipestein i det.
Som knuser hans understell med en vedkubbe.
Men kan hun noe for det?
Hun er som kvinne et naturvesen uten kontroll over egne handlinger.
Her er vi ved filmens kjerne og ved det som har fått mange til å se rødt og gå i svart.
Noe som er lett å forstå, også som mann.
Det åpner i nydelig blåhvitt saktefilm-idyll, så langt fra dogmefilm man kan komme.
Etter de siste åras filmer er det lett å glemme hvilken stilist von Trier var — og er.
Ekteparet, i filmen er de navnløse, elsker på badet.
Mens de klatrer mot klimaks, klatrer deres lille sønn opp i det åpne vinduet.
Han treffer asfalten mens de treffer orgasmen.
Og så begynner helvetet.
Eller er det psykologen som er filmens helt?
Det er tross alt hans kone som borer hull gjennom leggen hans og fester en slipestein i det.
Som knuser hans understell med en vedkubbe.
Men kan hun noe for det?
Hun er som kvinne et naturvesen uten kontroll over egne handlinger.
Her er vi ved filmens kjerne og ved det som har fått mange til å se rødt og gå i svart.
Noe som er lett å forstå, også som mann.
Det åpner i nydelig blåhvitt saktefilm-idyll, så langt fra dogmefilm man kan komme.
Etter de siste åras filmer er det lett å glemme hvilken stilist von Trier var — og er.
Ekteparet, i filmen er de navnløse, elsker på badet.
Mens de klatrer mot klimaks, klatrer deres lille sønn opp i det åpne vinduet.
Han treffer asfalten mens de treffer orgasmen.
Og så begynner helvetet.
Det er kanskje ikke særlig originalt av von Trier å komme med trekkende med den gamle ideen at kvinner er irrasjonelle naturvesener som representerer uorden, mens menn er rasjonelle og representerer orden. von Trier er som regel svært personlig i sine filmer, denne er neppe noe unntak.
I det lyset er det spennende å se på kvinnesynet filmen presenterer.
At angsten for kvinner generelt — og den kvinnelige seksualiteten i særdeleshet — synes så overveldende hos en mann som er oppflasket på etterkrigstidas ideer om likestilling, er tankevekkende.
At dette har skjedd i Danmark, som har vært helt i tet når det gjelder kvinnesak, gjør det ikke mindre interessant.
Hvis en så ser på kvinneskikkelsene i tidligere filmer som «Breaking the Waves», «Dancer in the Dark» og «Dogville» i tillegg, får von Trier selveste Strindberg til å framstå som en jentegal gla?gutt.
Man kan jo håpe at von Trier ikke representerer så mange andre enn seg selv.
Men hvem vet?
Kanskje kjønnskampen har ført til at det finnes mange menn der ute som virkelig hater — og frykter — kvinner?
«Antichrist» er symbolmettet til bristepunktet, de fleste av symbolene er hentet fra Bibelen og Dantes «Den gudommelige komedie».
Et par av dem er brukt på en nær banal måte, andre er mer subtile og elegante, mens noen synes å være med for effektens skyld.
Hytta i skogen heter Eden, men representerer Eden etter syndefallet.
En verden uten noen barmhjertig Gud.
Som tittelen mer enn antyder, dreier det hele seg om et vrengebilde.
En verden der ondskap og kaos hersker.
Naturen er grunnleggende ond, og sjefen for det hele heter antakeligvis Satan.
Hvis en skal bruke filmen som utgangspunkt, har von Trier også et noe anstrengt forhold til både natur og religion.
Vær sikker, «Antichrist» er virkelig ingen feelgood-film.
Hjulpet av fotograf Anthony Dod Mantle («Slumdog Millionaire») skaper von Trier et grufullt, men gjennomført stykke film.
Den er tilegnet til den sovjetiske regissøren Andrej Tarkovskij (1932-86), og det er først og fremst stemningen i mange av bildene som leder tankene mot hans lang mer lavmælte filmer.
1400-tallsmaleren Hieronymus Bosch, spesielt detaljer fra hans helvetesvisjoner, har åpenbart også vært en inspirasjon.
I likhet med hans bilder er «Antichrist» både frastøtende og fascinerende på samme tid.
Skuespillerne Willem Dafoe og Charlotte Gainsbourg oppviser stort mot og spillet deres er troverdig.
Gainsbourg fikk også en pris under Cannes-festivalen nylig.
Men filmen er ikke uten svakheter.
Som i de andre av von Triers engelskspråklige filmer er dialogen problematisk.
Likevel er det ikke vanskelig å akseptere de litt stive replikkene, da det hele foregår i en slags drømmetilstand langt fra tradisjonell realisme.
Det siste er også i mine øyne en formildende punkt i forhold til den ekstreme fysiske volden i filmens siste del.
Hvor realistisk er det at en mann har ereksjon like etter han har fått ballene slått opp i halsen?
Og hvordan klarer han å hinke rundt både ute og inne med en slipestein hengende fra et gapende sår i leggen?
Mye er allerede
Hjulpet av fotograf Anthony Dod Mantle («Slumdog Millionaire») skaper von Trier et grufullt, men gjennomført stykke film.
Den er tilegnet til den sovjetiske regissøren Andrej Tarkovskij (1932-86), og det er først og fremst stemningen i mange av bildene som leder tankene mot hans lang mer lavmælte filmer.
1400-tallsmaleren Hieronymus Bosch, spesielt detaljer fra hans helvetesvisjoner, har åpenbart også vært en inspirasjon.
I likhet med hans bilder er «Antichrist» både frastøtende og fascinerende på samme tid.
Skuespillerne Willem Dafoe og Charlotte Gainsbourg oppviser stort mot og spillet deres er troverdig.
Gainsbourg fikk også en pris under Cannes-festivalen nylig.
Men filmen er ikke uten svakheter.
Som i de andre av von Triers engelskspråklige filmer er dialogen problematisk.
Likevel er det ikke vanskelig å akseptere de litt stive replikkene, da det hele foregår i en slags drømmetilstand langt fra tradisjonell realisme.
Det siste er også i mine øyne en formildende punkt i forhold til den ekstreme fysiske volden i filmens siste del.
Hvor realistisk er det at en mann har ereksjon like etter han har fått ballene slått opp i halsen?
Og hvordan klarer han å hinke rundt både ute og inne med en slipestein hengende fra et gapende sår i leggen?
«Antichrist» er et gjennomført stykke film, praktisk talt fullendt i all sin gru.
Den virker akkurat slik jeg tror hensikten med den har vært.
En skal være forsiktig med bruken av ordet mesterverk, men «Antichrist» er definitivt i en klasse for seg.
Om jeg likte den?
Det er et helt annet spørsmål.
| 1
|
305088
|
«De satser på at homsetemaet er skandaløst nok»
Men du kjøper ikke billett til denne filmen hvis du i utgangspunktet er homofob.
|||
Filmen starter med følgende teaser:
«This really happened.
It really did».
Når filmen er over, tenker jeg:
Hva så?
Denne historien kunne blitt mye morsommere hvis man i stedet for å følge Steven Russells livshistorie slavisk, hadde valgt å dikte opp en komedie om en fyr som ligner på Russell.
Da kunne man skapt komiske situasjoner og servert noe treffende replikker.
Jim Carrey spiller en pliktoppfyllende familiemann fra Texas som havner i en bilulykke og bestemmer seg for å komme ut av skapet.
Resten av livet bruker han på å farte inn og ut av fengsel, der han forelsker seg i Phillip Morris (Ewan McGregor).
Ikke grov nok Russell forlater familien, drar til Florida for å leve ut sin nye identitet, finner ut at det er dyrt å være homofil, blir forsikringssvindler, kredittkortsvindler og uforbederlig løgner og havner i fengsel.
Han rømmer en rekke ganger og opptrer blant annet som forsvarer i en rettssak.
Manus og regi er ved Glenn Ficarra og John Requa, som skrev manus til «Bad Santa», der en til dels dritings kjøpesenterjulenisse (Billy Bob Thornton) tok imot ønsker fra små barn.
Humoren var grovkornet og skandaløs.
I «Phillip Morris» virker det som om Ficarra og Requa satser på at homsetemaet er skandaløst nok.
Men du kjøper ikke billett til denne filmen hvis du i utgangspunktet er homofob.
Litt aids Altfor mye presses inn i drøye halvannen times episodisk overfladiskhet og historien mister sin energi.
Det hjelper heller ikke at tonen svinger fram og tilbake mellom camp komedie og hjerte-smerte-drama, med en dæsj av aids-tragedie i andre akt, samtidig som alt gjøres om til Jim Carrey — en blanding av seriøs-Carrey og gummitryne-Carrey som ikke henger på greip.
Når den store kjærligheten oppstår i fengselsbiblioteket, er det derfor vanskelig å investere noe i de to nyforelskede.
McGregors Phillip Morris er en blond, mild og utydelig fyr som åpenbart får være i fred i fengselet.
Forholdet mellom de to er en eneste lang, søtladen klisjé uten skarpe kanter av noe slag.
Vi får et snev av «Catch Me if You Can» når Russell bløffer seg til stillingen som økonomidirektør i et større firma, men filmen gir sørgelig få sjanser til å leve seg inn i Steven Russells eskapader, really.
| 0
|
305089
|
Obskønt konservativ
«Wetlands» er en konservativ moralpreken forkledd som rølpete feminisme
Det finnes knapt den ting Vesten har et mer anspent og nevrotisk forhold til enn unge kvinners seksualitet.
På den ene siden defineres tidsånden av en løpsk fetisjering av den unge kvinnekroppen, og på den andre siden ser samfunnet seg nødt til å regulere disse kroppenes utfoldelse ved hjelp av et komplekst flettverk av tabuer og ideologier.
Tabumaksimalisering
Ved første øyekast ser David F. Wnendts «Wetlands» ut til å være et oppgjør med denne dobbeltmoralen.
Den 18 år gamle hovedpersonen Helen er en frisinnet kvinne som vier sitt liv til uforpliktende sex og en spektakulært uhygienisk fascinasjon for alle typer kroppsvæsker.
Filmens første akt står til anklene i tiss, bæsj, sæd, blod og utflod, og mesker seg frydefult med publikums antatte indignasjon.
Samtidig er det noe underlig tilbakeholdent ved Wnendts forsøk på overskridelse.
Det er ingen virkelig kraft i vulgaritetene, og det er lett å få inntrykk av at han bare tvinger seg gjennom dem fordi de utgjør en såpass sentral del av den bestselgende romanen filmen er basert på.
Etter hvert blir det klart at heller ikke Helen har noen glede av sin oppførsel, når både hennes begjær og personlighet reduseres til et direkte resultat av foreldrenes skilsmisse.
Konservativ fasit Moralen i «Wetlands» er at når forholdet mellom mann og kone havarerer, kollapser både familieinstitusjonen, morsinstinktet, selvoppholdelsesdriften og samfunnsmoralen.
Og i det filmen slutter er Helen mer enn klar til å la seg assimilere tilbake i det heteronormative fellesskapet hun har gjort opprør mot.
Det er ingenting ironisk eller innsiktsfullt ved denne klamme omfavnelsen av tradisjonelle verdier, og på tross av sitt interessante utgangspunkt er «Wetlands» en opplevelse på linje med å se lufta langsomt gå ut av en ballong.
For et voksent publikum fremstår dens kalkulerte provokasjoner som håpløst forutsigbare og pubertale, og Medietilsynets nedre aldersgrense på 15 år kunne med fordel vært byttet ut med en øvre aldersgrense på 18.
I beste fall vil filmen kanskje kunne forderve noen ungdommer.
| 0
|
305090
|
Bekmørk middelalder
I «Skumringslandet» er det vondt å feile.
FILM:
Hvis «Skumringslandet», en norsk historisk thriller med svartedaud og heksebrenning som vadmelsgrovt bakteppe, skulle vurderes ut fra idé og innpakning, ville terningen vært mer prikkete.
Henning Høifødts bilder er gråstenkede og eventyrlige malerier der lys og skygge orkestreres svært godt for å skape en trolsk sørvestlandsverden med snev av gotikk.
Og selve fortellingen har stort potensial.
Vilhelm (Leif Nygaard) vender hjem til Norge for å oppdage at storebroren Ansgar er lyst fredløs, og prøver å spille de rivaliserende rettsinstansene sysselmann (Jørgen Langhelle) og kirke (Sverre Anker Ousdal) opp mot hverandre for å gjøre brorens muligheter bedre.
Samtidig finnes sønderrevne lik i skogen, som filmes i nærgående sadistisk-kjærlig detalj, og folk frykter for troll og mørke makter.
Det er opptakter til et godt mysterium både i de lokalpolitiske intrigene og de spenningsfylte familierelasjonene.
Men så her det hele helt besynderlig klossete fortalt.
I begynnelsen må plottet redegjøres for av voiceover eller mystiske koner som kommer ut av tåka og avleverer små messende foredrag om hva som har skjedd.
Så følger tallrike, korte scener, fulle av megetsigende blikk og fattige på informasjon.
Ansgar, som alle er besatt av å finne, presenteres såvidt gjennom korte glimt innledningsvis og blir aldri en vesentlig kraft i historien.
Det er for mange personer, de er av uante grunner fra forskjellige land, men har likevel knapt språkbarrierer seg imellom.
Det er uklart hva de vil, hvorfor de gjør som de gjør og hvorfor de ikke ser de åpenbare konsekvensene av egne handlinger.
Musikken er tung som en kvernstein.
Alt blir bedre når de slutter å streve med å skape drama og heller begynner å forfølge hverandre gjennom trollskogen.
«Skumringslandet» viser, nok en gang, at norsk historie byr på et vell av stemningsfulle kulisser og historiske omstendigheter for særpreget sjangerfilm.
Den viser dessverre også at vi må vente enda lenger på første vellykkede forsøk.
| 0
|
305092
|
Uten denne gjengen ville ikke dagens rock, r&b og hip hop vært den samme
Sly & the Family Stone samlet i essensiell, funkhistorisk kronologi.
I et intervju med Alexis Petridis i The Guardian i anledning denne samleboksen, forkynte Sly Stone at han akter å starte et nytt band med utelukkende albino medlemmer.
Ham selv unntatt, får vi kanskje tro.
Ideen er visst at et slikt band kan redusere de rasemessige spenningene i samfunnet.
I tillegg har vår mann en uttalt ambisjon om at bandet skal overgå de musikalske prestasjonene fra gullalderen til Sly & the Family Stone.
Denne typen utslag av Stones noe «eksentriske» personlighet har nok lenge stått i veien for hans enorme begavelse, og for meningsfulle nye kaptiler i historien om en av den amerikanske musikkens største nyskapere.
Beundrere som George Clinton og Prince har forsøkt å bidra til en revitalisering av karrieren, men uten synderlig hell.
VED SIDEN AV James Brown og Clintons Parliament/Funkadelic var det knapt noen som bidro sterkere enn Sly Stone til etableringen av funk som idé og selvstendig musikkuttrykk.
Sly & The Family Stones fordomsfrie tilnærming både til musikk og bandsammentning, med svarte og hvite medlemmer av begge kjønn, var i sin tid temmelig radikal.
Bandets sexy og skitne miks av soul, funky r&b; og psykedelisk rock kan sies å være er en vesentlig komponent i den senere popkulturens DNA, en helt nødvendig forutsetning for mye av det vi hører i dagens rock, r&b; og hip hop.
Alle Sly & the Family Stones utgivelser er remastret, reutgitt og ellers resirkulert etter alle kunstens regler en rekke ganger.
Men «Higher» er så vidt jeg kjenner til det første seriøse forsøket på å sette bandets karriere i historisk kontekst gjennom et ordentlig kuratert, kronologisk bokssett.
Her tas vi gjenom hele karrieren, fra Stones først utgivelser i 1964 under navnet Sylvester Stewart, via Sly & the Family Stones modningsprosess og senere gullalder med «Life» (1968), «Stand!» (1969), «Theres A Riot Going On» (1971) og «Fresh» (1973), til det hele begynte å gå opp i sømmene litt lenger inn på 1970-tallet.
Man får ikke, som vanlig er på mange bokssett, de opprinnelige studioalbumene for seg og så liveopptak og outtakes på egne plater.
Her går kjent og ukjent, utgitt og uutgitt, hånd i hånd, på en måte som viser den historiske flyten i bandes musikalske utvikling.
Det betyr selvsagt at en hel del vesentlig fra bandets katalog er uansett, men til gjengjeld får man 17 tidligere uutgitte spor og mye rariteter.
Også mye av det som har vært ute før på plate, er nok ukjent for de fleste.
Gamle hits blir dessuten som nye i sine opprinnelige singelmikser, gjerne i mono. her er det altså ikke snakk om remastring for bedre lyd, men om tilbakeføring til det opprinnelige, historisk korrekte.
Det kan være vel så interessant, selv der det låter temmelig hardt og pistrete.
UNDERVEIS dukker det opp fascinerende kuriositeter.
Å høre Stone med smurfestemme på «Small Fries» fra 1971 gir morsomme Prince-assisiasjoner.
Jodling til munnspill og rytmeboks på «Spaced Cowboy» og en franskspråklig «Danse A La Musique» har også en viss underholdningsverdi.
Men det er som grundig, kronologisk dokumentasjon av bandets forløp at denne boksen bør kunne snakke både til dedikerte fans og nysgjerrige nykommere.
De som absolutt bare vil ha hitsene, kan kjøpe «Higher!
The Best of the Box», mens noen av oss tullinger sikkert blar opp for vinylboksen med åtte LPer.
I CD-BOKSEN med fire plater og 77 spor må man et godt sykke inn på cd 2 før den første alment kjente låta dukker opp, med «Dance to the Music».
Etterhvert renner det på med «Everyday People», «I Want To Take You Higher», «Hot Fun In The Summertime», «Thank You (Falettinme Be Mice Elf Again)», «Stand!» og «Family Affair».
Men mye av gullet er innimellom.
De mer obskure tingene utfyller bildet av bandets lekenhet, kraft og bredde i uttrykket.
Man hører også, helt fra de første soloinnspillingene fra 1964 og -65, at Stone var en mann som ikke brød seg nevnevedig om sjangergrenser.
Helt fra begynnelsen var det surferock, jazz, blues og pop i i soundet, sammen med r&b; og soul.
HELE SMALA ligger allerede i strømmetjenestene.
Og nå som Wimp snart kommer med cd-lyd for dem som vil betale, er vel det største argumentet for å investere i den fysiske boksen at det følger med en meget lekker bok med liner notes og bilder.
Bandmedlemmens kommentarer til låtmaterialet, inkludert ting de ikke hadde hørt selv siden det ble innspilt, gir nye perspektiver på musikk man trodde man kjente temmelig godt.
Hvem visste for eksempel, slik Larry Graham forteller i en kommentar til «Thank You (Falettinme Be Mice Elf Again)», at det var i hjemlig samspill med mora Del Graham han utviklet den skoledannende slap-bassteknikken han regnes som grunnlegger av?
| 1
|
305097
|
Bygdas mann
Gaute Ormåsen burde tatt det folkelige imaget sitt helt ut.
|||ALBUM:
Du finner ikke Gaute Ormåsen på scenen når bransjetreffet Bylarm starter i Oslo i ettermiddag.
Gaute er bygdas mann - når han da ikke er Idol-Gaute, «Skal vi danse»-Gaute, «Hotell Cæsar»-Gaute eller MGP-Gaute.
Han var den eneste som sang på norsk i årets innledende Grand Prix-runder, og liker åpenbart å gå litt mot strømmen.
Utypisk MGP-låtMen MGP-låta «Synk eller svøm» er utypisk for hans fjerde album, og samtidig det beste sporet på albumet - også fordi det musikalsk er så mye mer spennende enn resten av materialet.
Låten er produsert av Kim Edward Bergseth, og han har andre musikere i ryggen.
Det høres.
Resten av plata er produsert av Gautes medlåtskriver Henning Hoel Eriksen, som har lagt seg på ei mer strømlinjeformet linje hvor det, blant annet på grunn av instrumentvalget og arrangementene, mer enn en gang høres ut som det er maskiner og ikke mennesker som spiller.
Mange av disse låtene har pussig nok mer til felles med de mange pompøse bidragene som vanligvis gjennomsyrer Melodi Grand Prix enn hans eget bidrag.
De er fengende, men framstår som det motsatte av organisk.
Litt lettvintEt hederlig unntak er «Lykkeland», som har et snev av lekenheten du finner i «Synk eller svøm».
«Oss imellom» er Gautes tredje album på norsk, og han skal ha ros for å holde seg til morsmålet i ei tid hvor alle skal bli verdensstjerner.
Men det er umulig å komme bort fra at tekstene dermed også blir mer framtredende og tydelige, og det er langt mellom gullkornene her.
Litt lettvint, kanskje?
Hvorfor ikke ta «gutten fra bygda»-imaget helt ut og synge om livet slik du opplever det?
Sjangermessig havner Gaute litt i klem mellom visesang, pop og dansemusikk, men hans myke og likandes stemme kler det meste.
Med de rette tekstene og en mer kreativ produsent bør Gaute Ormåsen kunne nå så langt han vil.
| 0
|
305100
|
Å lese om voldsorgiene under den spanske borgerkrigen, er som å lese om IS i dag
Krigens råskap skildres i Adam Hochschilds bok.
I 1936, da den spanske borgerkrigen bare var måneder gammel, landet en republikansk flyger på gal side av frontlinjen.
Han tok feil av landingsstripa.
Neste dag dalte en pakke i fallskjerm ned på regjeringssiden.
Den inneholdt kroppen hans, delt i tre, skamfert av tortur og ledsaget av brev fullt av italienske banneord.
Dette er den spanske borgerkrigen i essens.
Det er 80 år siden den brøt ut i år.
Få kriger har vært mer myteomspunnet.
Demokrati mot føydalisme?
Kommunisme mot fascisme og reaksjon?
Anarkismen, spanjolenes voldelige reaksjon mot den nordeuropeiske industrikapitalismens disiplinering – er det langs denne dimensjonen borgerkrigen best forstås?
Hva med å se kampen som et preludium til titanenes kamp i verdenskrigen som fulgte fra 1939?
Mer å forstå som en lokal klassekamp om jord og et verdig liv mot reaksjonære landeiere og forbitrede industrieiere i ledtog med en dypfrossen, innsnevret og brutalisert katolisisme?
Voldssymfonien
Uansett hvordan man forstår borgerkrigen, er det råskapen fra begge sider som blir sittende igjen.
Krigen ble en så forbitret konflikt fordi motstanderen aldri ble menneske, bare redusert til type som all vold kunne rettes mot.
Den andre ble den absolutt andre.
Det gjorde egen vold naturlig, unnskyldelig og massiv.
Det er som å lese om IS i dag.
Mønsteret er klart:
Der klassekamp om jord, materielle levekår og regional separatisme eltes sammen med religion, skjer det en uhyggelig polarisering.
Den andres menneskelighet elimineres totalt.
Adam Hochschild forteller om en brite på Franco-siden som ble vitne til en republikansk landsmann som deserterte.
Han går i forbønn for den frivillige – han var tross alt kommet over til nasjonalistene.
Men han ble bare viftet vekk av den lokale Franco-kommandanten som umiddelbart beordret henrettelse.
Stille ba briten at det måtte skje fort.
Det skjedde etter bare noen minutter.
Drap til teen
Franco var klar: alle utlendinger skulle skytes på stedet.
Mellom 35 og 50 000 menn fra mer enn 50 land deltok i de internasjonale brigader i fem bataljoner; 80 000 kom fra Italia til den andre siden.
Som Stalin lot Franco seg underholde med drapslister til ettermiddagsteen.
Han kjempet jo Kristi krig mot de gudløse.
I litteraturen synes det nå å være enighet om at Franco drepte flere enn republikanerne.
Samlet tall på drepte varierer fra mellom 150 000 og 200 000.
I tillegg kommer 200 000 omkomne på selve slagmarken og 20 000 myrdet i ren hevn etter Francos seier.
Franco var mye verre enn Mussolini.
Men republikkens folk lå ikke langt etter.
Særlig undergrov drapene på geistlige dens omdømme i utlandet.
Republikanerne myrdet anslagsvis 7000 prester og nonner.
49 000 ble myrdet i den republikanske sonen i begynnelsen av krigen.
Men fra slutten av 1936 lyktes det republikken å få mer kontroll med drapsorgiene.
Texaco-sjef
Hochschilds tema er egentlig amerikanerne i borgerkrigen.
Av 2800 som reiste som medlem i Lincoln-brigaden, kom bare 123 tilbake.
Hochschild gjør her som han er blitt en mester i, belyse allmenne trekk ved historiske konflikter gjennom enkeltskjebner.
Norske lesere vil kjenne dette igjen fra bøkene hans om kong Leopolds redselsregime i Belgisk Kongo på 1890-tallet, og fra hans studie «Begrav lenkene», om kampanjen mot slaveriet.
Medrivende sakprosa.
Her følger han blant annet økonomen Bob Merriman fra California, modell for Robert Jordan i «For Whom the Bell Tolls», og vier et eget kapittel til den norskfødte Texaco-sjefen Torkild Rieber.
Denne joviale sjømannen forsynte Franco med olje til en verdi av 325 millioner dollar i dagens pengeverdi.
En verdig mottaker av Storkorset av Isabella den Katolskes orden og seinere en ivrig Hitler-tilhenger.
Hans skip anløp Francos havner 325 ganger, og han anga skip på vei til republikanske havner, slik at de ble bordet av opprørsfartøyer.
Anarkiets vår
Hochschild gir en presis skildring fra Barcelona i 1937, da anarkismen slo gjennom et kort, hellig øyeblikk.
Her supplerer han George Orwells klassiske framstilling i «Hommage to Catalonia», gjennom å følge ekteparet Lois og Charles Orr.
De slapp så vidt slapp ut fra kommunistenes klappjakt på anti-stalinister i venstresidas lille borgerkrig i borgerkrigen.
Mediefolk kan ha utbytte å lese om New York Times-reporterne William P. Carney og Herbert L. Matthews, som skrev hjem fra hver sin side.
Svenskene har et ord for det:
Det är inte samme kriget.
Dette er sakprosa på høyt plan, forfriskende sjargongfritt og gjennomdokumentert.
Sammen med Antony Beevors spaniabok er det grunnfag for alle som vil mene noe om denne ulykksalige konflikten.
| 1
|
305101
|
Monumental Sivert Høyem
Første smakebit fra hans kommende plate står til toppkarakter.
LÅT:
Noen poplåter fungerer slik at den griper deg etter et halvminutt og du kan synge refrenget før første runde er unnagjort.
I andre tilfeller får man fragmenter å jobbe med underveis og man ser ikke hele bildet før alle brikkene faller på plass i de avsluttende sekundene.
Sivert Høyems nye singel «Inner Vision» er en slik låt.
En ruvende sak om indre uro og selvransakelse.
Den begynner nakent med Høyems kraftfulle stemme satt opp mot noen ensomme pianoakkorder.
Sakte men sikkert legges det lag på lag til i lydbildet før låten formelig står og dirrer foran deg.
Arrangementet er like enkelt som det er virkningsfullt:
Piano, bass, dunkle orgeltoner og en distansert, klanget elgitar i siste del.
Alt møtes til slutt i et mektig crescendo som er til å bli religiøs av.
Høyem synger med en sår intensitet og tilstedeværelse som plasserer han ved siden av artister som Nick Cave og Mark Lanegan.
To av rockens fremste mørkemenn.
Dersom denne smakebiten er toneangivende for Høyems femte plate «Endless Love» som kommer 10. mars, er det bare å belage seg på noe fantastisk.
| 1
|
305103
|
Bodø-bølge på gang?
Først var det Kråkesølv, nå kommer de mesterlige postrockerne Kollwitz.
|||
ALBUM:
Dersom man skal ta superlativene først, så er monumentalt, vakkert og overveldende et lite utvalg som melder seg.
Kollwitz har tråkket sine barnesko i Bodø.
Å si at musikken de fremfører har tunge tradisjoner fra samme sted vil nok være å ta hardt i, men det er ikke utenkelig at det værbitte klimaet har vært en inspirasjonskilde.
Gjengen står med begge beina godt plantet i drone- og postrockens seige hengemyr, utelukkende i positiv forstand altså.
Det handler om langstrakte, meditative låter som er mettet på lekre detaljer, fin instrumentering og mye atmosfære.
Ingen brå bevegelser, med andre ord.
Ypperlig bruksområde er en gåtur med hodetelefonene godt trukket ned over øra, og la omgivelsene være musikkvideoen, enten det er skog eller bygater som danner bakteppet.
Det er kanskje overflødig å trekke frem enkeltlåter, plata framstår mer som en enhet, men dersom vi skal lokke med en liten smakebit, kan «And the Stars Did Wander» være et greit sted å begynne.
Den varme og suggererende twangen får ligge uforstyrret som et svalt teppe gjennom hele låten før «Dispirit» fører deg ut i urolig farvann.
Om du gjør som tidligere anvist, ikke glem å stoppe på rødt lys - det er fort gjort å drømme seg bort.
| 1
|
305106
|
Romvesenvås i Nord-Norge
Ufrivillig komisk om vikinger og romvesener.
FILM:
Året er 709 e.Kr.
Et romskip styrter i Lofoten.
Én mann overlever.
Det samme gjør skipets blindpassasjer.
Som, vel, viser seg å være en enorm øgleliknende, blodtørstig alien.
Norske vikinger versus romvesener, altså.
For noe tøv.
Men også så svimlende idiotisk at det utvilsomt høres nokså morsomt ut.
Forvirret
Vi er ikke akkurat bortskjemt med påkostede amerikanske filmer som utspiller seg på norsk jord.
I «Den 13. krigeren» fra 1999 fikk vi se Antonio Banderas prøve seg på en avart av norsk, før han red inn i solnedgangen med en mildt starstruck Dennis Storhøi i hælene.
«Outlander» følger opp språkforvirringen.
Landskapet filmen utspilles i er en blanding av jungel og norsk, kitchpreget nasjonalromantikk.
Og ikke visste jeg at det fantes et hav av lava i gangene under blåfjellene i nord.
Kanskje er det der jotnene oppholdt seg, hva vet jeg.
Fornøyelig
Så over til selve skuespillet.
Og her kan man kan trygt slå fast at det var flere enn Jesus Kristus som ble korsfestet i Mel Gibsons smått kontroversielle «The Passion of the Christ» (2004).
James Caviezel, som spilte frelseren, har i hvert fall aldri klart å stable karrieren på beina siden.
Å se den en gang så lovende skuespilleren («Den tynne røde linjen» — 1998) framføre dette makkverket av et manus, viser hvor kort vei det er fra stjernemateriell til kompost for skuespillere.
Her fyller han rollen som utlending og redningsmann fra verdensrommet med så mye svulstighet, at det etter hvert er umulig å ikke dra på smilebåndet.
Resten av de hardføre vikingene består av et kobbel med utrimmede karakterer, alle med ei framtid i kvalitetsserier som «Xena: Warrior Princess», alle patosfylte til randen.
Samtidig ser det unektelig ut som om de har hatt det fornøyelig på jobb.
Kanskje de, som jeg, ikke maktet annet enn å se det latterlige i historien som utspiller seg.
Nifst Monsteret vikingene møter til duell er et cgi-konstruert beist, en styggedom som det gløder av kjeften på og som ikke går av veien for å kutte sine fiender i to, eller tre.
Vi skal være takknemlig for at det stort sett oppholder seg i mørket filmen igjennom.
Særlig nifst blir det i hvert fall aldri.
«Outlander» er søppel, helt klart, men til tross for store mangler på de fleste vesentligheter, er det søppel av den underholdende, lett fordøyelige sorten.
Men særlig godt for deg i lengden, det er det nok ikke.
| 0
|
305109
|
Når Bob covrer Frank
En søt utgivelse som er vann på mølla til kranglefantene som måtte mene at Bob Dylan er best uten Dylan.
En av de utallige klisjeene om Bob Dylan er at Dylan i grunnen er best uten Bob - at talentet hans først virkelig viser sin storhet når låtene blir frigjort fra opphavsmannen.
Det er en smånyttig halvsannhet som hvorom allting er bidrar til å gjøre det interessant å høre det motsatte tilfellet - når Bob blir frigjort fra låtskriveren (og musikeren) Dylan.
På «Shadows in the Night» synger han seg gjennom ti låter fra Frank Sinatras repertoar.
Det gir en mulighet til å sammenligne to av de mest ikoniske amerikanske sangerne - men Dylan gjør sitt for at det på mange måter egentlig er det minst interessante med utgivelsen.
Sinatra var en sanger med en spenst og en frasering som tilføyde en helt spesiell smarthet og menneskelighet til all slags materiale, fra det fjollete til det dypfølte.
I likhet med mye rytmisk geni er det vrient å peke på akkurat hvor magien inntreffer, hva det egentlig er som gjør det så annerledes.
Det er som å forklare en vits.
Det å covre Sinatra ender ofte opp med å bli nokså sidrumpa forsøk på å gjenfortelle vitsen.
God Sinatra (og merk at «god Sinatra» kunne oppstå stort sett overalt, selv midt i ganske dårlige Sinatrainnspillinger) gir inntrykk av at han i det øyeblikket er den eneste i verden som skjønner akkurat hva han synger om, og at han er villig til å aller nådigst dele hemmeligheten, stor eller liten, med lytteren.
Når Dylan synger disse sangene, er det en ganske annen avsender.
Dylan prøver ikke å være smart eller lettbent, han prøver ikke å synge disse kjærlighetssangene med et skjelmsk, gatesmart glimt i øyet.
Han synger dem rett fram, nærmest andaktsfullt, på slaget, i melodien.
Som om han er den eneste som husker hvordan disse gamle sangene går, og at han simpelthen ønsker å minne lytteren på dem uten å tilføye eller trekke fra altfor mye.
På noen av låtene er det hakket før at han nynner dem (der har du forøvrig helt oppriktig en utgivelse jeg skulle likt å høre).
Med seg har han et lite band - to gitarister gjør mye ut av lite og minst ut av seg selv i fløyene, Donny Herrons pedal steel inntar rollen som strykerorkester såvel som solist og Tony Garnier stryker og plukker bass som om han har uendelig med tid.
Det kan sees på som en liten utgivelse, en bagatell Dylan slipper ut for å få tiden til å gå (den ville ha gått i alle fall, men neppe så fort).
Men det er kanskje også noe av poenget med «Shadows in the Night»
- Dylan vet, som Sinatra gjorde (og som mange som har forsøkt seg på den amerikanske sangboken burde ha skjønt) at dette materialet er for stort for pidestallen.
Det er musikk for de små timer, og de små anledninger, også.
| 1
|
305110
|
Fanget på bordellet
«Sucker Punch» kan muligens inspirere noen pubertale seksuelle fantasier.
Ellers er den verdiløs.
FILM:
I et kort sekund zoomer kameraet i «Sucker Punch» inn på et skjema der hovedpersonen angis å være tyve år gammel.
Det var antagelig produsenten som fikk noia og insisterte, for skuespiller Emily Browning ser ikke ut som om hun er en time over femten.
Hun har et putete Lolita-ansikt, blonde musefletter og øyelokk som som ser ut som om de kan kollapse hvert øyeblikk under vekten av de løse øyevippene, og lyder for sikkerhets skyld navnet Baby Doll.
Hennes foretrukne arbeidsantrekk er rosa pysjamas eller skolepikeuniform med matroskrage som blotter magen og er kuttet av syv millimeter under skrittet.
Og har splitt.
Fangebordell
Og så har hun to ansiktsuttrykk:
Ett vanlig, åndsforlatt, og ett der hun trekker øyenbrynene minimalt sammen, for å signalisere fortvilelse over at hun sperres inne på et galehus av stefaren, eller at hun plutselig befinner seg på et slags fangebordell i stedet, eller at hun får beskjed av sjefhalliken om at hun og jomfrudommen hennes skal spares til en spesiell kunde kalt The High Roller.
Grunnen til at filmen uten forvarsel beveger seg mellom ikke mindre enn tre bevissthetsplan, må være at det gir regissør og manusforfatter Zack Snyder mulighet til å forlate én verden når mulighetene for iscenesatt voldsseksualitet er uttømt, og gå over i en ny og løfterik dimensjon.
Så bordellet der Baby Doll holdes som sexslave, og der alle menn er i dress og svett smilende og alle kvinner er purunge og i balconette-bh og stayups, er en drøm eller transe hun har mens hun er på galehuset.
Mens Baby Doll danser for de dresskledte, hensettes hun i nye hallusinasjoner, skyteglade dataspillscener der hun og medgledespikene bekjemper nazizombier, romvesen og drager, i eventyr som blir paralleller til jentenes planer om å flykte fra sexfengselet.
Dobbeltmoral hoi!
Gutter i egnet alder kan muligens finne materiale for sine neste syv seksuelle fantasier i «Sucker Punch».
For alle andre er filmen mest velegnet som drikkelek.
Jeg anbefaler en shot for hver gang dobbeltmoralen blir så uutholdelig at skriket inne i hodet ditt ikke lar seg holde tilbake.
Jentene gråter og snakker om å komme hjem til mamma, mens poenget med plottet er å bringe dem i så mange nestenvoldtektssituasjoner som praktisk mulig.
Samtidig har filmen åpenbart jobbet hardt for å holde seg innenfor femtenårsgrense, eller latterlige PG-13 i USA, hvilket innebærer at vi ikke ser noen overgrep skje, bare den konstante trusselen om dem.
Snyder har på forunderlig vis mistet grepet om maleriske actionscener han hadde i «300» og «Legenden om vokteruglene».
Det eneste som gjenstår er den fetisjistiske forkjærligheten for sakte film, som gjør at du må se Baby Doll løpe fra roboter med mitraljøse dobbelt så lenge som nødvendig.
Sinnssyk Hamm
Og etter at «Sucker Punch» har filetert sjelen din i nær to timer, til du ikke trodde det var mer livsmot igjen å bryte ned, hvem tror du The High Roller viser seg å være?
Jo, Jon Hamm!
Don Draper!
Hamm må ha lest manus og tenkt at han jammen ikke har vært omgitt av nok unge, vakre kvinner de siste årene, og takket ja.
Og etablerte seg dermed som den største hora av alle.
| 0
|
305111
|
Kvinnekamp på Manhattan
Kinoens hilsen i forbindelse med Valentinsdagen er ikke spesielt hyggelig.
Historien i denne venninnefilmen ligner til forveksling, og er omtrent like dyp som den om Tuppen og Lillemor.
De som var aller-aller-beste-venninner, men som etter en lei krangel ble uvenner — for så å forenes igjen i siste vers.
Her er jentene, spilt av Kate Hudson og Anne Hathaway noe eldre og ekstremt giftekåte.
Hele livet har de to jentene drømt om å bli sommerbruder og feire storslått bryllup på det ekstremt poshe Manhattanhotellet Plaza.
Det er det også mange andre som drømmer om, ventelisten er lang.
Så jentene får valget:
Feire bryllup på samme dag, eller vente på neste ledige dato et par år frem i tid.
Dobbeltbryllup er utelukket, denne dagen ønsker ingen av dem å dele oppmerksomheten med noen.
Og ingen av dem er innstilt på å vike en tomme.
Så følger en konkurranse i bryllupsforberedelser der alle knep, også de av det svært skitne slaget, er tillatt.
Er det morsomt?
Nei.
Rørende?
Nei.
Nedslående gammeldags?
Ja, dessverre.
"Alle jenter er døde før de gifter seg", heter det i filmen, så tydeligheten av budskapet er det ikke noe å si på.
Det eneste saliggjørende i livet er virkelig å bli godt gift — med alt stæsjet, fjaset og "Oh my God!!!-hviningen" som følger med.
Filmens premiere er timet opp mot Valentinsdagen, men "Bruder i krig" er ikke noen spesielt hjertelig hilsen.
| 0
|
305112
|
Glir forbi
Dylan Mondegreen har ikke den nødvendige tvisten på gitarpopen sin.
ALBUM:
Drømmer du om å bli artist?
Gjør deg selv en tjeneste:
Lytt til Prefab Sprout-hyllesten «Albuquerque», refrengene på «A Skin To Few» og introen til «Deer In The Headlights», og spør deg selv hvorfor alt det andre på denne plata renner mellom ørene som en behagelig vind du ikke erindrer, selv om du prøver.
Slike spørsmål gjør at du setter pris på håndfaste, kjedelige arbeidsoppgaver, for det er jaggu ikke lett å si hva som gjør at noen gjør det stort med instrumentrik, folkevennlig gitarpop, mens andre ubemerket glir forbi uansett hvor flinke de er til å plassere saksofoner og ukuleler i lydbildet.
Jeg har ikke svaret (og ville aldri gitt det uten saftig betaling), men en banjolåt som tittelsporet er i hvert fall ikke det som hever deg over røkla, all den tid Lind, Rybak og Mraz spilles i hjel på P1.
Å være original når man er sjangertro og tviholder på en lavmælt vokal, er like vanskelig som det er dødsviktig, og den nødvendige tvisten finner man heller ikke i tekstene som verken føles viktige eller personlige nok til å røske lytteren ut av det kosekomaet som platen i det minste setter deg inn i.
| 0
|
305113
|
En av årets absolutt beste norske utgivelser
Elisabeth Carew med nærmest plettfri EP.
EP:
Det er ikke alle forunt å kunne gå tilbake til genuint vennskap etter et lengre kjæresteforhold, og det er kanskje akkurat denne spesielle kjemien som ligger så trygt til bunns når Elisabeth Carew og Thomas Eriksen nok en gang slår sine musikalske hoder sammen på førstnevntes EP-utgivelse «Thirst».
Et gigantisk steg opp fra Melodi Grand Prix-forsøket «Sole Survivor» tidligere i år, og med klare tegn på et skikkelig musikalsk gjennombrudd for Carew.
Sammen serverer de to en nærmest plettfri blanding av dansegulvfristere og sterke ballader, trygt båret av Carews ekstremt undervurderte stemme og imponerende forståelse for vokalkomposisjon.
Like velfungerene på de 2014-kontemporære festlåtene «Visionary» og «Thirst», sommerfyllflørtende «When We're Drunk» som kline/gråteklare «Bottomless» og «Forever Like This», hvor hun virkelig får vist fram sin evne til å lage R&B-deilig; ståpels på ryggen.
En av årets absolutt beste norske utgivelser så langt!
| 1
|
305117
|
Hodet under vann
«Submarino» dykker ned i elendigheten.
Og blir der for lenge.
|||FILM:
Hva i all verden skal man ta seg til når man blir genierklært i en alder av 29?
Det var det som skjedde med Thomas Vinterberg, da han som ukjent, ung filmskaper vant juryprisen i Cannes med «Festen» (1998).
Etter det har det liksom ikke vært det samme.
«En helt vender hjem» fra 2008 var en grandios og forvokst opera buffa.
Denne gang går han i motsatt retning, graver seg ned, finner frem til de miserable blant oss og gjør et hederlig forsøk på å fortelle deres historie.
Men «Submarino» er like tappet for energi som de nedkjørte og halvkriminelle hovedpersonene.
Glipper Nick (Jakob Cedergren) og lillebroren (Peter Plougborg) har vaklet ut av et helvete av et barndomshjem og ut i voksenlivet.
Nick er nylig ute av fengselet og av et forhold han trodde var det som kunne redde ham, og forsøker å finne nye grunner til å holde det gående.
Den narkomane broren forsøker å oppdra sin egen morløse sønn.
Heroinister fremstilles ofte som noe radikalt annerledes, deres liv skildres ofte som fullstendig adskilt fra våre liv, og det er interessant å se faren forsøke å kombinere sine stadig lengre toalettbesøk med dekking av middagsbord og henting i barnehagen.
Men det glipper for ham, sakte og smertefullt, som når et plaster rives langsomt av og såret møter den sviende luften.
Dommedag Cedergren er en dempet, maskulin skuespiller.
Hans behagelige underspill virker riktig både i rollen som prins Carl i «Harry og Charles» og som alkoholisert fengselsfugl.
Men «Submarino» er så utvasket og så utmattet.
En følelse av determinisme og dommedag henger over filmen som et lavt, mørkt skydekke, og selv om det ikke ender bare med elendighet, forflater det filmen at man hele tiden antar den vil ende med forferdelse.
«Submarino» virker realistisk.
Men virkeligheten kan være ganske enstonig.
| 0
|
305121
|
Dette er ikke en film for klaustrofobiske
Ryan Reynolds i en kiste under jorda i «Buried».
|||
FILM:
Paul Conroy (Ryan Reynolds) våkner i totalt mørke og har vanskelig for å puste.
Han får tent sin Zippo og skjønner at han er levende begravet - i Irak.
Ganske snart ringer mobilen, men den er ikke hans.
Kidnapperne har lagt den i kista.
Paul begynner å ringe nummer han husker, men det er lite hjelp å få på nødnummeret eller hos venner og familie som ikke tar telefonen.
Alt dette er med på å øke panikken og følelsen av klaustrofobi som den spanske regissøren Rodrigo Cortès gjerne vil smitte oss med.
Sammen med filmfotograf Eduard Grau tyner de den trange treboksen for oppfinnsomme kameravinkler og fargetoner.
Filmen er laget for under to millioner dollar og teknisk sett imponerende.
Dumme kidnappere
Men før vi har nådd halvveis, virker det som om alle går lei, regissøren inkludert.
Han tenker muligens:
«Fanken, heller, det var jo en god idé.
Halvannen time inni ei kiste, strenge rammer.
Jeg er glad vi prøvde.
Uansett er det bra trening for neste film.
God på små flater, som det heter i fotballen.»
Ideen er god nok til en halvtimes episode av «The Twilight Zone», men hadde egnet seg bedre som radioteater.
Selv ble jeg sittende og lure på hvor dumme kidnappere kan være.
Står det ikke i læreboka at du bør kontrollere situasjonen, ikke risikere at gisselet kveles av luftmangel eller røyk fra et uhell med lighteren.
Påklistret
Jeg vil ikke avsløre mer, men filmen har flere logiske brister som svekker muligheten til innlevelse.
Det samme gjelder det politiske aspektet.
Paul er en sivil trailersjåfør som blir latt i stikken av sin arbeidsgiver og amerikanske myndigheter, men kritikken føles til dels påklistret.
Personene han snakker med på mobilen er såpass karikerte at det virker som om «Buried» er laget av horrorfans som har skummet avisoverskriftene og synes filmen bør ha et budskap.
Ryan Reynolds er ikke dårlig i rollen, men han er heller ikke bedre enn materialet han har fått å jobbe med.
| 0
|
305122
|
Kald krig, varme følelser
«Barbara» sparer på virkemidlene og oppnår en voldsom effekt.
FILM:
Barnelegen Barbara (Nina Hoss) har sittet i fengsel for å ha søkt om utreisetillatelse fra DDR.
Hun har mistet sine venner og jobben ved det mest standsmessige sykehuset i Berlin.
Nå er hun forvist til provinsen og overvåkes daglig.
Hver gang hun har vært borte noen timer lenger enn vanlig, kommer Stasi på besøk, endevender leiligheten og foretar en grundig kroppsvisitering.
Året er 1980.
Til å begynne med holder Barbara seg på avstand fra de nye kollegene, men blir gradvis venner med André (Ronald Zehrfeld), en godslig bamse med milde øyne, halvlangt hår og skjegg som også rapporterer til Stasi.
André prøver å betro seg til henne, fortelle sin livshistorie, men han trenger ikke gjennom.
Barbara stoler ikke på noen.
Og vi forstår henne så inderlig godt.
Sykehuset som fristed
Regissør Christian Petzold viser oss hvordan overvåkningen og ufriheten i Øst-Tyskland forpester forholdet mellom anstendige mennesker.
Mistenksomheten preger alt og spørsmålet ligger der det meste av filmen:
Finnes det i det hele tatt håp for mellommenneskelig tillit?
Mens leiligheten ransakes av «folkets representanter» på jakt etter penger og andre bevis på at Barbara planlegger å flykte, blir sykehuset et fristed med rom for godhet og omsorg:
Barbara og André finner hverandre i legegjerningen og omtanken for pasientene.
Filmen er hele veien god reklame for den hippokratiske ed og flere hjerteskjærende episoder oppstår fordi Barbara setter pasientenes liv foran sitt eget.
Enkelt filmspråk
Christian Petzold mottok regiprisen under årets Berlinfestival.
Han dyrker et enkelt filmspråk, sparer på virkemidlene og oppnår en stigende intensitet og spenning.
Kamera observerer og prøver seg aldri på noe akrobatisk.
Bygningene er nedslitte og spartansk innredet, folk kjører Wartburg og Trabant, men gresset og trærne er like sommergrønne som i Vest-Tyskland.
Petzold konsentrerer seg om de presise skuespillernes ansikter.
Synsvinkelen ligger mest hos Barbara og hun har et tilknappet ansikt som skjuler de fleste av hennes tanker og følelser.
Jeg skal ikke røpe mer om planene hennes, men når det blir antydet at livet kan være brukbart i Øst-Tyskland, sier hun tydelig i fra:
Dette er ikke et land å bli lykkelig i.
| 1
|
305126
|
Anmeldelse:Den grønne bølgen har gitt Daniel Cohn-Bendits pamflett fra 2013 fornyet aktualitet
De grønnes dilemma.
Da økologen Jørgen Randers fylte 70 nylig, uttalte han at alt han hadde kjempet for av miljøvern og klimapolitikk var fåfengt.
For noen år siden glapp det også ut av ham at han ikke trodde miljøkrisen kunne løses innenfor rammen av demokratiet.
Man kan forstå skuffelsen en kunnskapsrik idealist som Jørgen Randers kjente.
Men etter høstens valg er det grunn til å tro at hans sinnsstemning er noe lysere.
Er det noe valget viste, så var det at opinionsendringer er fullt ut mulig innen demokratiet.
Folk kan lære - og demokratiet er den eneste styreform som har innebygd mekanismer som gjør at ny informasjon kan endre politikken.
Den store pioner
Den store pioner
Som ung sosiologi-student ble han raskt aktiv i anarkistbevegelsen.
Han hadde tidligere valgt tysk statsborgerskap for å slippe militærtjeneste, og identiteten som både tysk og fransk satte ham i en sentral stilling i studentbevegelsen.
Han ble deres offentlige ansikt under demonstrasjonene mot de Gaulle i 1967.
Europa-parlamentariker
Europa-parlamentariker
I 2002 ble han president for de grønne i Strasbourg.
Cohn-Bendit har de senere år gjort seg bemerket som en klar Europa-orientert politiker.
Han har uttalt at han anser de grønne som den første byggestein for å få til et europeisk statsborgerskap.
I 2005 støttet han arbeidet med å få til en europeisk forfatning.
7.juni 2009 kom gjennombruddet for ham i fransk politikk.
Da fikk han og koalisjonen Europe Ècologie, 16,28 prosent av stemmene.
Cohn-Bendit og Eva Joly ble den tredje faktor i fransk politikk, til og med foran PS i Paris-regionen.
Et partiløst Europa?
Et partiløst Europa?
Cohn-Bendit mener at det nåværende partisystem - så knyttet som det er til de rådende forestillinger om ubegrenset konsumerisme og vekst - ikke vil kunne stå for den nødvendige omlegging av politikken i Europa.
Partiene vil ikke kunne stå for en «dyptgående framtidsetikk», som Rasmus Hansson sier det i sitt forord.
Her gis et ekko av den pessimisme som Jørgen Randers har gitt uttrykk for.
På ett punkt er Cohn-Bendit klar:
Selv om han nå aksepterer parlamentarismen, ser han at de etablerte partiene representerer «en uhyrlig sedvane».
Demokratiet har en lei tendens til å produsere organisasjonsformer som kveler initiativ og nytenkning (likedan med universitetene).
Å ta stilling, enten for eller imot noe, erstatter gjerne det å tenke.
Rom for autoritære tendenser?
ikke
Rom for autoritære tendenser?
Eller partiets program blir lite troverdig og så lite gjennomarbeidet at det tiltrekker seg useriøse elementer.
Vi så tendenser til det hos MDG nå i høst.
Cohn-Bendits bok gir en erfaren samfunnsaktørs perspektiver på praktisk, grønn politikk.
Hans temperamentsfulle belysning av alle de de grønnes dilemmaer er vel verdt å lytte til.
Ikke minst for de idealister som nå vil styre Oslo sammen med Raymond og Marianne.
| 1
|
305128
|
Man kan alltid stole på The Bronx
Plate nummer fire er fylt til randen med lidenskap og melodi uten at den på noe tidspunkt fremstår som sentimental eller formatert.
ALBUM:
Det er godt å vite at man alltid kan stole på The Bronx.
Gjengen har så langt ikke laget en eneste middelmådig plate.
Det gjør de heller ikke på nummer fire.
«The Unholy Hand» vipper deg av stolen lenge før den har kommet til refrenget.
«Are you the anti-christ or the holy ghost?
Do you wanna die or just come real close?»
Rene ord for pengene som alltid når Matt Caughthran byr på seg selv.
The Bronx´ pattenterte punk er like slagkraftig som den er unik.
Den er fylt til randen med lidenskap og melodi uten at den på noe tidspunkt fremstår som sentimental eller formatert.
Det handler kun om et brennende hjerte for intens musikk som sier noe ærlig om hverdagen og verden vi lever i.
Kall det gjerne autensitet.
Låtmessig er «IV» hakket mer dynamisk enn tidligere — det flere nyanser her, men det er fortsatt beinhard, rocka og energimettet punk som er peileren.
| 1
|
305129
|
Hun har dratt bue for hele Artist-Norge
Mari Persens debutalbum er en nytelse.
|||
ALBUM:
«Taffelmusikk» og «voksenpop» er ord den strykeglade, jazzflørtende, bossanovautøvende Mari Persen risikerer å få kastet etter seg og sin platedebut.
Det ville ikke vært feil, men urettferdig begrensende.
Den klassisk skolerte Persen, som har dratt bue for hele Artist-Norge, deriblant John Olav Nilsen & Gjengen og Madrugada, har en sjelden og morsom referansesamling som gjør at musikken treffer bredere enn antatt.
Selv spiller hun her piano, strykere, gitar, orgel, synger og har komponert et kaleidoskop av ei plate der du etter hver gjennomhøring legger merke til noe nytt.
En liten guide:
Sukkersøt filmmusikk à la «The Wizard of Oz» i «Sweetheart», dansemuligheter i «Cool About» og «Midnight», som vekker til live gode minner om Anja Garbarek.
Heng deg likevel ikke opp i låttitler, dette er godt sammenskrudd og noe så gammeldags som et album som bør nytes i sin helhet.
| 1
|
305130
|
Tynn Britney-suppe
Går på technotrynet i nytt Max Martin-samarbeid.
LÅT:
Britney Spears tidligere samarbeid med den svenkse hitmakeren Max Martin har som oftest resultert i bombastisk popmusikk med stor gjennomslagskraft.
Det samme kan ikke sies om «Hold It Against Me», som er er produsert av Dr. Luke.
Visjonen er tydeligvis å lage kontemporær og klebrig technopop, skreddersydd for hete klubbkvelder der Lady Gaga og Rihanna er nattens dronninger for tiden.
Dessverre kommer Britney til kort mot sine yngre kolleger.
Sinusbassen ruller taktfast avgårde, mens autotune-effktene ligger som et apatiserende bakteppe til Britneys akkurat passe tilstedeværende sang.
«If I said
I want your body now would you hold it against me/ Cause you feel like paradise and I need a vacation», messer hun i plattheten selv av et refreng, før sangen skjærer ut i et dubstep-parti som forundrer mer en det besnærer.
Spears har ved flere tidligere anledninger gjort suksess ved å tråkke til side for stien, noe både «I'm a Slave 4 U» og «Toxic» har vært gode eksempler på, men denne gangen smaker det mer av tung valiumsdøs enn yppig popmusikk.
Kanskje hun skulle tygge litt på denne ferieidéen - «Hold It Against Me» tar henne i alle fall ingen steder.
| 0
|
305131
|
Den sørgmodige spionen
«A Most Wanted Man» er et stillferdig minnesmerke over Philip Seymour Hoffman.
FILM:
Det er overskyet i Hamburg i de to timene «A Most Wanted Man», og innen to timer er det overskyet inne i meg også.
Det er en spionfilm til å bli sørgmodig av, skjønt ikke på den motløse måten.
Det har å gjøre med at rollen som den tyske spionen Günther Bachmann ble en av Philip Seymour Hoffmanns siste, og den er skuespillermessig finsnekkerarbeid.
Sett utenfra er Bachmann en trygg leder for sin lille kontraterrortropp, om enn med et snev av desillusjon og en fortid som visstnok inneholder en episode i Beirut der alt gikk galt.
Nå er det om å gjøre å finne ut om en tsjetsjensk flyktning (Grigory Dobrygin), som vil hente ut en stor farsarv fra en striglet bankier (Willem Defoe) ved hjelp av en idealistisk advokat (Rachel McAdams), er terrorist eller ei.
Vanskelige løfter
Gradvis legger man merke til hvor ofte Bachmann skrur på en spritflaske.
Gradvis skinner det gjennom at de drevne samtalene Bachmann har, der han vinner nervøse kilders tillit og overbeviser dem om å fortelle ham hva de vet og fortsette å gjøre det, koster ham mye:
Han vet av erfaring at løftene han gir dem, om trygghet og diskresjon, ikke kan garanteres for, de er ikke verd så mye som de burde.
Som «Tinker Tailor Soldier Spy» er «A Most Wanted Man» basert på en roman av John le Carré, og begge filmene gjør uventet inntrykk med sine portretter av slitne, aldrende spioner, som prøver å hegne om sin integritet og moral, men igjen og igjen opplever at det er umulig.
Fotograf og regissør
Regissør Anton Corbijn var fotograf før han begynte å lage musikkvideoer og spillefilmer.
Blikket hans for strukturer og konsistenser i det han ser rundt seg, for lys og linjer i et uskjønt bylandskap, merkes stadig i «A Most Wanted Man», som males i en mollstemt fargeskala av grått og grønngult.
Han har også sans for visuelle metaforer, i måten han lar personer gli mot eller fra hverandre, eller forsvinne bak en plastduk i en leilighet som pusses opp når de viker unna.
Og oppi det hele er det fremdeles snakk om en spionthriller, et mysterium som skal rulles opp.
Det skjer, raskt og pent.
Kanskje kunne noen av de bleke bipersonene blitt unt noe mer karakter.
Men dette er først og fremst en historie om den triste mannen i sentrum, og om den store skuespilleren i øyeblikket du sitter og ser på, ikke ante at han snart skulle være borte.
| 1
|
305133
|
Felefundamentalisme
Majorstuen - så uplugga det kan få blitt.
|||ALBUM:
Denne kvintetten - tre kvinner og to menn, alle med fele - feirer tiårsjubileum med sitt fjerde album.
De har krysset kloden med sine særegne form for feleharmonier, stort sett selvkomponerte låter, en slags samtidsfolkemusikk fylt av stemninger og fortellinger, som man riktignok må lese coveret for å få med seg.
Gruppa starter med en hyllest til skiløperen Odd-Bjørn Hjelmeset og fortsetter med alt fra vilter dans til seig melankoli, fra voggsang til en låt som heter «Kåbbåi» fordi den er inspirert av diktet «Over prærien» av Ragnar Hovland.
Dessuten «Yiiihaaa», kalt slik fordi «yiiihaaa er eit umåteleg flott ord, særleg når det uttalast på god jøstradialekt».
Hele veien er dette felepuritanisme, uten verken eletronika eller uvante, fancy instrumenter.
Originaliteten ligger i musikalsk innsikt, virtuos buesvinging og medrivende kombinasjoner.
| 1
|
305134
|
Blod på strikkevesten
«You're Next» fører ett etter ett familiemedlem til slakterbenken på kjedeligste vis.
FILM:
Det var ikke helt dette som stod på menyen.
«You're Next» er merket på filmbasen IMDb som både en skrekkfilm og en komedie.
Men det er ikke akkurat latter som trenger seg på når de voksne barna og svigerbarna i den rike familien Davison blir sablet ned, en etter en, og det håndholdte kameraet henger i minutt etter minutt ved foreldre og søsken som kollapser i skjelvende hulk.
Det er ikke akkurat tårer heller, siden filmen i seg selv er like oppstilt og uvirkelig som skrekkfilmer flest.
Snarere føles det vagt beklemmende, som feil følelse presentert i feil ramme.
Som om noen skulle fortalt om det nervøse sammenbruddet sitt på Facebook.
Kjøttkvern
«You're Next» er ellers en slags krysning mellom «Fredag den 13.» og «Cluedo».
Åstedet er en hytte i skogen, men istedet for løsaktige nittenåringer er det WASPs i strikkevest som er slaktofrene.
De ansiktsløse drapsmennene har dyremasker og armbrøster og et lite arsenal av økselignende håndvåpen, og handlingen som utspiller seg, er like ubehagelig som uoppfinnsom.
Når en person går inn i et rom der det befinner seg et bandemedlem med hakke, blir hakken brukt på personen kort tid senere.
Step and repeat.
Siden familien er så tallrik, er det mange som står i kø, og i stedet for å bygge opp ordentlig spenning, kan neste offerlam bare leies frem til den filmatiske kjøttkverna.
Den seigeste er kjæresten til den ene sønnen, den australske jenta som de andre har sett litt ned på, og det handlekraftige naturbarnet settes opp som kontrast til den hjelpeløse og hysteriske overklasseklanen.
Stemningsfull
Innredningen og avfotograferingen av den er gjort med en viss sans for stil og stemning.
De rare dyremaskene og de tunge mahognimøblene som står der taust og venter på å bli oversprøytet med blod, den underlige nabohytta der en doven syttitallslåt går på repeat på anlegget og et lik sitter urørlig i sofaen, alt gir filmen en slags eventyrmakaber atmosfære.
Men ingenting som faktisk hender lever opp til den, ikke personene, ikke kjeklingen og konfliktene dem i mellom, ikke måten de lever på, ikke måten de dør på.
| 0
|
305138
|
Lang dags ferd
De flyktende fangene i «The Way Back» er ikke noe morsomme å være på veien sammen med.
FILM:
Du velger ikke hvem Stalins soldater setter deg i gulag med.
Det er forståelig.
Men du velger hvem du flykter sammen med, og her må jeg si initiativtageren, polske Janusz (Jim Sturgess), kunne gjort en langt mer omhyggelig jobb.
Når han og seks medfanger sniker seg gjennom hullet i piggtrådgjerdet, venter en lang ferd gjennom de sibirske skogene og den mongolske ørkenen, med dertil hørende anledning for indre selvransakelse og ytre konflikter.
Men selv etter å ha sett disse guttene gå og gå, med usannsynlig stor avstand seg imellom for å gi regissør Peter Weir de storslagne ås- og ørkenbildene han vil ha, i to og en halv time, er jeg knapt i stand til å skille dem fra hverandre.
Lite av interesse skjer i eller mellom dem.
Om noen utmerker seg her, er det filmens sminkører, som maler ut sår og skurv og solbrent hud med nesten morbid detaljrikdom.
Frisk Farrell
Colin Farrell, som er tilbake i yndlingsrollen som rastløs semipsykopat med kniv og knapp impulskontroll, er hylende overspilt i scenene der han agerer russisk banditt.
Men han har et sterkt og karakteristisk kroppslig nærvær, og når Weir lar ham slippe ut gjennom fingrene på seg etter halvspilt film, gir han slipp på mye av energien i fortellingen med det samme.
Den kompetente, seriøse «The Way Back» er inspirert av en sann historie, og omgås kildemateriale med akkurat litt for mye alvor og respekt.
Weir betoner dramascenene og bryr seg mindre om historiens utvilsomme thrillerpotensial, og selve flukten fra fangeleiren går nesten skuffende glatt.
Men iblant er det klokt av den drevne regissøren, som også står bak «Master and Commander» og «Dagen er din», å roe gemyttene:
Forholdet mellom den kyniske, skeptiske gamle fangen (Ed Harris) og ungjenta som slår seg sammen med følget (Saoirse Ronan) får gå fra mistenksomhet til faderlig omsorg stille og i bakgrunnen, uten store ord.
Sentimentaliteten er der, men kun antydet.
Uspennende
Med sine åpne, maleriske naturbilder må «The Way Back» sies å være den første filmen som nesten gir anmelderen lyst til å legge høstferien til den russisk-mongolske grensen.
Men det holder ikke.
Den ytre spenningen daler når det blir klart at våre menn ikke forfølges, og den indre spenningen er aldri høy.
Og da er det bare skog og sand igjen.
| 0
|
305144
|
Klaxons tilbake etter tidenes sjangerblaff
New rave og utbrente glowsticks.
|||
ALBUM:
New rave forsvant fortere enn du klarer å stave dustesjanger.
Og den forsvant en gang mellom Klaxons' behørig bloggede «Myths of the Future» i 2007 og Shitdiscos bedritne «The Emanator» året etter.
Tidenes sjangerblaff
Så hvordan følge opp et debutalbum som står igjen som selve grunnpilaren i det som må være tidenes korteste blaff i musikkverdenen?
Tre år, to produsentbytter og ett refusert album senere har de slått av ravealarmene.
Og de benytter seg av samme musikalske manøver som MGMT tok i bruk tidligere i år:
De tar et solid steg til siden fra det lydbildet de slo gjennom med.
Rockopera og nu metal Foruten den streite singelen «Echoes» og den «Golden Skans»-aktige «Twin Flames», involverer det i Klaxons' tilfelle et syrebad av psykedelia, elementer fra nu metal og intergalatisk rockopera.
En spøk?
Når man da ser at «Valley of the Calm Trees» - en Muse-pastisj som er nesten enda mer over the top enn originalen - er den eneste overlevende fra det plateselskaprefuserte førsteutkastet, begynner man å lure på om det hele er en spøk eller ikke.
| 0
|
305146
|
Gylne tider
«Halvbroren» er et sikkert skritt i riktig retning.
TV:
Gjett om de er nervøse oppe på Marienlyst nå.
Etter et år der det har vært lite annet enn kjeft å få for dramaforvalterne i statskanalen, viser NRK en av de dyreste norske tv-serier noensinne, «Halvbroren», basert på et opphøyet verk av en elsket forfatter som attpåtil har gått hen og vunnet Nordisk Råds Litteraturpris.
Dette er fallhøyden sin.
Men «Halvbroren» er, heldigvis, et helt skritt i riktig retning.
Den har sine skjønnhetsfeil, litt for mange av dem.
Men det skorter ikke på virkelig skjønnhet heller.
Det uvirkelige
De 67 millionene synes.
Den erfarne fotograf John Christian Rosenlund er gitt tillit og armslag til å utforme det visuelle uttrykket.
Han gir fortellingen om kortvokste Barnum (Oskar Sandven Lundevold) og den plagede halvbroren Fred (Frank Kjosås) en gyllen lød.
Brødrene slentrer gjennom et Fagerborg som er som sett gjennom et honningfilter, noe som gir deres verden et tynt ferniss av noe uvirkelig, og leiligheten der de bor sammen med tre generasjoner av forlatte kvinner, en stemning av dukkehus.
Det er riktig grep brukt på riktig fortelling:
Et tema i romanen og tv-serien er hvilken fortelling man konstruerer utfra kjensgjerningene i sitt eget liv, og hvilke kjensgjerninger man velger å glemme.
Raskt fremover
Det viktigste og riktigste regissør Per-Olav Sørensen og manusforfatter Mette Marit Bølstad har gjort, er å klare å samle romanens mange små spor til én hovedstrøm.
Selv om også tv-serien springer i tid og rom, sitter seeren hele tiden med en følelsen av én drivende fortelling som beveger seg raskt fremover.
Det er voldtekten av den unge Vera (Mariann Hole) på tørkeloftet i hennes egen bygård, på frigjøringsdagen i 1945, som setter bevegelsen igang.
Voldtekten avler Fred.
Veras møte med den aggressivt oppvartende Arnold (Jon Øigarden) genererer ekteskap, Barnum, og flere år med intern kamp om tilhørighet og ømhet innad i familien.
Mange år senere sitter den voksne Barnum (Nicolai Cleve Broch) og knastrer på en skrivemaskin, av uvisse grunner i ensomhet, og forsøker å forstå hva som egentlig hendte.
Glitrende Kjosås
Det er rent så en puster friere av omsider å se levende, sammensatte skikkelser i et norsk tv-drama.
Mye av æren for dette har det opplagte, utadvendte ensemblet.
Det er bare å håpe at «Halvbroren» gir Frank Kjosås det nasjonale gjennombruddet han fortjener.
Kjosås, som lenge har vært en av profilene på Det Norske Teatret, har et mørkt glitter i seg i rollen som Fred, og et androgynt uttrykk som bidrar til å gi rollen en eggende blanding av hardhet og følsomhet.
Nicolai Cleve Broch har en fin troskyldighet, og det er artig å se hvordan han og unge Sandven Lundvold klarer å gi unge og voksne Barnum det samme uttrykket av velment iver.
Men Cleve Broch lider under av at rammefortellingen rundt bakoverblikket er stillestående og repetitiv.
Han har ikke nok å spille på.
Og verken manusforfatter eller skuespiller Agnes Kittelsen aner hva de skal gjøre med Barnums kjæreste Vivian, som blir en pappfigur uten andre egenskaper enn å være verpesyk.
Opptur
Fingre kan settes på mer enn som så:
Her er noen svulstige øyeblikk, noen banale øyeblikk, noen dialoger med for mye eksposisjon og dermed for liten troverdighet, noen klisjéfylte valg i kameraføring og soundtrack når det nærmer seg dramatiske klimaks.
Men «Halvbroren» er først og fremst en etterlengtet opptur, en fortelling med følelse og nerve, ikke minst i de skiftende uttrykkene som glir fort over de åpne ansiktene til Frank Kjosås, Jon Øigarden, Mariann Hole, Marianne Nielsen og de andre.
| 1
|
305152
|
Anmeldelse:«Norsk islam»s velstelte form fjerner ikke det kalde gufset
Velpleid konservatisme.
Hvor langt kan man gå for å gjøre islam liberal?
Ikke for langt, er Usman Ranas konklusjon i denne boka som har følgende prosjekt: å utdype hans egen posisjon innenfor islam, og forsøke å meisle ut det han definerer som en slags gyllen middelvei for vestlige muslimer - og som tittelen forteller - «Norsk islam».
Motivasjonen for boka er Ranas bekymring for radikalisering og ekstremisme.
Han skriver at han lenge var blind for utviklingen som han ettertrykkelig har tatt til orde mot de seinere åra, blant annet i hans faste organ, Aftenposten.
Temaet har fått et eget kapittel i boka:
«Muslimsk ekstremisme - islams hus brenner».
Men hva så med Ranas løsning?
I boka reiser han til USA for å ta sitt forbilde for et norsk islam i nærmere øyesyn.
Der møter han muslimske lærde ved flotte læresteder som tilpasser islam til en vestlig kontekst.
«Kontekstualisering», et nøkkelbegrep han vender tilbake til gjennom hele boka, betyr å bevare et tradisjonelt syn på islam med forbud, påbud, de fem søylene, profetens ufeilbarlighet - samtidig som det skal være kompatibelt med et vestlig, sekulært samfunn.
Slike miljøer finnes knapt i Norge i dag, skriver Rana.
Han mener at norske moskeer i påfallende grad er preget av hensyn til opprinnelseslandene, med imamer som er lite orientert mot vestlige forhold.
I USA, derimot, skildrer han seanser og forelesere som oppfordrer til kildekritikk.
Som mener at en liberal styreform er forutsetningen for fri religionsutøvelse.
Rana blir nesten euforisk i beskrivelsen av møtet med dette, som skal kunne danne rammen for hans konservative religionsutøvelse.
Hans middelvei består blant annet i at menn ikke håndhilser på kvinner (men holder seg respektfullt til hjertet og bukker), der førekteskapelig sex og moderat alkoholinntak er forbudt.
Og der homofil praksis er uforenlig med islam.
Det er ikke åpning for at kvinner kan lede begge kjønn i bønn.
Tradisjonalismen legger grunnlag for denne strenge, og langt fra liberale, tolkningen.
Mens kontekstualiseringen og kildekritikk avviser avstraffelser for frafallenhet, brudd med islamske regler etc.
Høflig, men iskaldt og strengt på måter som kun er logiske innenfor en religiøs tolkningsramme.
Man får følelsen av å sitte og holde pusten mens Rana intervjuer sine muslimske forbilder i USA, før de konkluderer ut fra tekstanalyse og tolkninger med vestlig tilpasset kontekst.
Puh!
Det er en nervepirrende øvelse for en sekulær gudløs.
Ranas sosialkonservative islam føles like trang og begrensende som enhver annen streng, monoteistisk tradisjon.
Som middel for å «slukke brannen i islams hus» har den kanskje en slags funksjon, men det velpleide preget på både boka og budskapet fjerner ikke det kalde gufset.
| 0
|
305154
|
Klovner i kamp
Alle lurer alle i «2 Guns», en halvslapp actionkomedie fra Baltasar Kormakur.
FILM:
Baltasar Kormakur er Islands store håp i Hollywood.
Han regisserte den kompetente og innbringende «Contraband» med Mark Wahlberg, og etterpå dro han hjem og ferdigstilte «Dypet», en dramatisk og virkelig god film om overlevelse, bygget på en sann historie fra 80-tallet.
Åpningen er god, men «2 Guns» er dessverre et steg tilbake for talentfulle og produktive Kormakur.
Bobby (Denzel Washington) og Stigman (Mark Wahlberg) sitter i en muskuløs Dodge Challenger 1970-modell og observerer hvem som går inn og ut av banken i Tres Cruzes, en søvnig by nær grensa til Mexico.
Funky jazz på lydsporet, bil med gromlåt, kule typer og snappy dialog.
Kort sagt: lovende takter.
Elmore Leonard møter «Ocean's Eleven» i New Mexico.
Narkopenger
Vi får en diner-scene.
Bobby og Stig ser ut som sivilsnut, men ut fra praten å dømme, er de bankranere.
Dessuten begynner Stig å si mye dumt.
Noe skurrer.
Tonen er feil.
Stig er en større klovn enn Wahlbergs karakter i «Pain & Gain».
Bobby, derimot, holder stilen inntil videre.
Svisj.
Vi går ei uke tilbake i tid.
Mexikansk side av grensa.
Edward James Olmos, lærpungen som har virket sliten siden «Miami Vice», spiller narkobaron Papi.
Han har noen millioner i banken i Tres Cruzes.
Mange har lyst på pengene.
Slumming
På dette tidspunkt finnes det fortsatt håp for «2 Guns», men nedturen starter snart.
Energien siver ut av lerretet og når ikke ikke fram til publikum.
Det jeg trodde skulle bli en noir i ørkenlys, en actionthriller med komisk snert, viser seg å være en småslapp actionkomedie:
Tarantino-fan møter «Dødelig våpen», fremdeles i New Mexico.
Som sagt, alle vil ha pengene.
Ingen stoler på hverandre.
Alle lurer alle.
Noen mister ei kneskål i russisk rulett.
Dessuten er alle korrupte - politiet, CIA, det militære.
Paula Patton er «the dame», smart og vakker, men kan Bobby stole på henne?
Historien er hentet fra tegneserieskaper Steven Grant, manus er ved Blake Masters, som har den glimrende TV-serien «Brotherhood» på CV-en.
Her «slummer» han, i likhet med alle som er nevnt ovenfor.
| 0
|
305158
|
Kalkulerende kosedyr
Ekornene i «Alvin og gjengen 3» er mindre sjarmerende enn de tror.
FILM:
I «Rolandskvadet», det franske heltediktet fra 1100-tallet, kjemper ridderne Roland og Oliver en heltemodig kamp mot et sarasensk bakhold for å la kongen, Karl den Store, unnslippe i sikkerhet.
Oliver er den tenkende og distanserte av de to, den som spør seg om visdommen i å kjempe en kamp de er dømt til å tape.
Roland, derimot, er den ultimate krigsmann, som ikke dveler og ikke nøler.
Han setter aldri spørsmålstegn ved det han opplever som en hellig plikt.
For moderne lesere er Oliver den det er lettest å identifisere seg med.
Men innenfor middelalderparadigmet er det Roland som er den største helten og som blir den største martyren.
Crusoe-aktig
I «Alvin og gjengen 3» finnes en lignende dynamikk, og et lignende problem.
Av de seks snakkende (og, dessverre, syngende) ekornene som bor hos mennesket Dave (Jason Lee), er det urokråka Alvin og flinkisen Simon som er lederemnene.
Alvin kaster seg impulsivt ut i alle eventyr, Simon holder igjen.
Men det er Alvin som er tittelpersonen, her som i de to foregående filmene.
Og i den altfor uthalte prologen, der Dave og ekornene drar på cruise, er det Alvins stadige og slitsomme sprell som driver handlingen.
Det er mer anmassende og støyende enn noe annet.
Heldigvis sørger Alvins hodeløshet snart for at de seks, samt Dave, samt deres gamle nemesis Ian (David Cross), er strandet på en øde øy.
I det Robinson Crusoe-aktige plottet som følger får Simon større plass, og familiefilmen forbedrer seg drastisk som resultat.
Replikkvekslingene blir kjappere, og ikke undervurér en vulkan på utbruddets rand når spenning må skapes i en fart.
Kalkulert
Men de bærende ekornkarakterene blir aldri sterke nok:
De er for det meste overtydelige typer hvis manisk storøyde sjarme virker hard og kalkulert.
Fistelstemmene er også flate og enerverende å høre på i lengden.
Den som har det morsomst her, er helt klart David Cross, men hans lille enmannssatire over musikkbransjen er kun myntet på voksne publikummere.
Til sist lærer Simon å gi slipp på forsiktigheten, mens Alvin skjønner at han må ta ansvar og blir dagens mann.
Blind handlekraft feires ikke i «Alvin og gjengen 3» på samme måte som i «Rolandskvadet», men det er noe litt trist over at det atter en gang er Roland som tar siste stikk.
| 0
|
305162
|
Vakkert og skummelt fra mørkemannen Lanegan
Bruker vinneroppskriften fra sist.
ALBUM:
«Ingen støyer så vakkert som Mark Lanegan», skrev jeg da «Blues Funeral» kom i 2012.
Det var ett av det årets desiderte albumhøydepunkter.
«Phantom Radio» har den samme kule og krypende stemningen.
Også dette albumet er mørkt, dystert, massivt, messende og suggererende - med titler som «Judgement Day», «The Killing Season», «Torn Red Heart» og «Death Trip To Tulsa» - men er også mindre støypreget og enda mer i elektronikaskuffen.
Industrielt Noen av låtene har et industrielt preg over seg, men så har da også amerikaneren lagt sin elsk på (tysk) krautrock (med Amon Düül som spydspissen).
80-talls new wave er en annen referanse.
Lanegan forteller at hans gamle band The Screaming Trees hørte mye på britisk post-punk - i tillegg til psykedelia, og legger til:
«Jeg bare ventet til jeg var i slutten av 40-åra før jeg begynte å stjele fra dem».
Tromme-app
Dette albumet ble til på en litt spesiell måte.
Lanegan brukte appen Funk Box til å legge ned trommene og la så til synthesizer og gitar.
Det er veldig forskjellig fra akustiske og mer nedstrippede «Black Pudding» (2013), samarbeidet med den britiske gitaristen Duke Garwood - som også bidrar på melodisiden på en låt her, nydelige «I Am The Wolf» (der vokalen til Lanegan faktisk kan minne om Leonard Cohen).
Åpningen «Harvest Home» er skrevet i samarbeid med produsent og en av få musikere i tillegg til Lanegan, Alain Johannes.
Tilpasser seg Stilspranget understreker bare Lanegans evne til å tilpasse seg det formatet han til enhver tid er i - enten det er solo, i duetter med Isobel Campbell (som resulterte i flere flotte album) eller her - med Mark Lanegan Band.
Vakker og skummel Likevel er dette ikke så forskjellig fra Lanegan solo, først og fremst fordi han er innehaver en karakteristisk stemme som er både vakker og litt skummel på samme tid - og som er så sentral i lydbildet.
Aller best:
«The Killing Season» - co-skrevet med Sietse Van Gorkom (synther, bass, barpiano, akustisk gitar, stryk, klarinett og elektroniske trommer).
Lanegan spiller på Rockefeller i Oslo 2. februar 2015.
| 1
|
305164
|
Et skuffende nytt tilskudd til Lars Ramslies ambisiøse storverk
Å ville godt, men gjøre vondt.
Lille Maya finner en skadet fugl.
Hun tar den med hjem, men vil ikke fortelle familien om fuglen.
Hun legger den i en pappeske i kottet på rommet sitt.
Denne i utgangspunktet uskyldige og velmenende hemmeligheten fører henne inn i et nett av løgner.
Det skal også gi oss innblikk i en familie på fire, som etterhvert framstår som skremmende dysfunksjonelle.
«Liten fugl.
Alt som blir gjort av kjærlighet» er andre bok i en bebudet kvartett.
I forrige bok, «Liten fugl.
Mors bok.
Sangen om skogen og kornet» (2014), var det mora som var sentral.
Det var en urovekkende fortelling om hennes tvetydige omsorg for ei stakkarslig jente som bodde på internatskolen der hun jobbet.
Bøddel og offer
Tematikken i denne boka er beslektet.
Maya er snill, kjærlighetsfull og engstelig.
Hun vil bare vel.
Vi følger Maya ut i hagen på jakt etter mat til fuglen.
Hun graver i jorda, dreper et tusenben, maltrakterer en bille, og prøver forgjeves å få has på en meitemark:
«Den snodde seg rundt på pappgulvet, la seg i kveil, som i stum krampe, følte seg frem oppetter hjørnet av esken.
Maya forestilte seg den likevel skrikende, av smerte eller raseri.
Bare hud.
Uten ansikt eller hår.»
Maya tar linjalen sin og skviser den flat.
Alt som blir gjort av kjærlighet:
Skal fuglen leve, må andre dyr dø.
Lars Ramslies nærskildringer av engstelige, lille Maya er i passasjer så gode at jeg fryser på ryggen.
Som da Maya er i dyrebutikken og skal velge ut mat til fuglen.
Hun står over en boks med kravlende sirisser.
Lik en bøddel må hun velge ut de to som skal dø.
Åpenbare svakheter
Et bilde på menneskelivet:
Å ville godt, men måtte gjøre vondt.
Eller vil Maya egentlig bare godt?
Det fortelles om en episode noen år tidligere, da Maya fant et fuglereir.
Hun bare måtte berøre den bittelille fuglungen, tross vissheten om at det kunne koste den livet.
Da begavede Ramslie, ti år etter «Uglybugly» og seks år etter filmatiseringen av «Fatso», kom med «Liten fugl.
Mors bok» ble han møtt med en enorm forventning og velvilje.
Tross åpenbare svakheter, ble han jevnt over mottatt med en tiltro til at en så proff forfatter sikkert visste hva han gjorde.
Det spørs, når de samme svakhetene preger denne boka.
Står og spinner
I likhet med første bok, er rammen rundt fortellingen flytende.
Vi vet ikke når eller hvor handlingen utspilles.
Perspektivet er flertydig og kjølig.
Maya beskrives fra en ukjent betrakter, samtidig som vi får innblikk i hennes tanker og angst.
Med ett er vi også «inni» mora , kalt mor, som har den samme tvetydige kulden som tidligere.
Siden også «far», som framstilles ganske stakkarslig.
Dette forvirrende fortellergrepet er helt sikkert bevisst.
Men vellykket er det ikke.
Det blir utflytende og overtydelig på samme tid.
Snakkesalig og uforløst, spesielt mot slutten, da vi også får innblikk i farmorens historie – og delvis storesøsterens.
Det er som om Ramslie står og spinner.
Han kommer ikke lenger enn til disse tvetydige portrettene og innimellom lysende bildene.
| 0
|
305166
|
«Som om Lene Marlin skulle prøvd seg på hip hop»
Tekstene redder Mercury-vinneren Speech Debelle.
|||
ALBUM:
Da 26 år gamle Speech Debelle vant den prestisjetunge Mercury-prisen forrige uke, steg albumsalget med fire tusen prosent.
Det sier litt om prisen.
Og mye om skiva.
«Speech Therapy» er i utgangspunktet en unnselig liten sak, der Speech roligrapper over et sparsommelig, småjazza, vispetromme- og bass-orientert komp.
På et vis sjarmerende lite påtrengende, som om Lene Marlin skulle prøvd seg på hip hop.
Men gudbedre så uinteressant det er etter tretten spor med gitarklimpring.
Det vil si, til man tar en ekstra lytt til tekstene.
De, derimot, er eksplosive.
Speech har ikke hatt et enkelt liv, her er det harde oppveksthistorier, sanne fortellinger om hjemløshet og et knusende angrep på far («Daddy I think I love you, because I hate you so much»).
Men det hjelper lite når man først må vasse seg gjennom melodier like daffjazzete som utvanna Earl Grey.
| 0
|
305167
|
Høres ut som en blanding av Kelly Clarkson, La Roux og The Killers
Datteren til Sting debuterer.
|||
ALBUM:
At 20 år gamle Eliot Pauline «I Blame Coco»
Sumner er datteren til Sting, skal strengt tatt ikke telle i verken positiv eller negativ retning når hun debuterer med «The Constant».
Likevel er det umulig ikke å bli minnet på fatter når man hører Cocos reggaeinspirerte, dirrende twang på stemmen.
Tidsriktig pop
Her har hun i samarbeid med produsenter som Klas Åhlund (har jobbet med alt fra Robyn til Britney Spears) og Steve Kipner (fra Christina Aguilera til, eh, Joe Cocker) laget en samling tidsriktige electropoplåter med snev av både åttitallsdisco og MTV-dramaserierock — det høres omtrent ut som en blanding av Kelly Clarkson, La Roux og The Killers.
Eller som et Donkeyboy med bedre stylister.
Hører etter
Det er lett fordøyelig og kløktig formatert, men Coco har likevel låtskriverevner, stemmebånd og utstråling som gjør at man hører litt ekstra nøye etter, særlig på den oppsetsige, Robyn-gjestende radioslageren «Caesar», ultrafengende «In Spirit Golden» og lumre «Summer Rain».
Samtidig er det flere unødvendigheter som distraherer her, som coverversjonen av Saint Etiennes coverversjon av Neil Youngs «Only Love Can Break Your Heart», hulkende «Party Bag» og det hule Hollywood-drivet i «Turn Your Back On Love».
Men rett skal være rett:
Trass i en nesten overkalkulert «riktig» produksjon og et strømlinjeformet lydbilde, plasserer I Blame Coco seg langt nærmere Marina Diamandis enn Katy Perry med sitt debutalbum.
Så får vi håpe hun også fortsetter i den retningen.
| 0
|
305168
|
Chris Brown er en identitetsløs vokalmaskin
Og overskygges av Rihanna-historien.
ALBUM:
Det er ikke lett å være Chris Brown.
Uansett hvor mange hits han lager, uansett hvor mange Twitter-følgere han har, uansett hvor mange plater han selger kommer han alltid til å være «fyren som banket Rihanna».
Og der Rihanna i etterkant av den famøse Grammy-kvelden i 2009 har gått hen og blitt en av verdens største popstjerner, har Chris naturlig nok slitt med imageproblemer.
Tidligere var han en nyvaska Justin Bieber, en godgutt med popforglemmelige r&b-l;åter og foreldrevennlige tekster.
Nå framsto han som en konebankende Ike Turner.
Imaget matchet ikke lenger personligheten, og hva gjør man da?
Og enda viktigere, hvem ER man da?
Spørsmål som Chris Brown, i hvert fall etter albumutgivelsene sine å dømme, har slitt med siden.
Mangler eget sound
Han klarer rett og slett ikke å finne sin egen sound, og det er kanskje derfor «Fortune» føles så tom.
Chris behersker ikke soul-delen av r&b;, han er mer vokalmaskin enn følsom stemmekunstner.
Samtidig er stemmen (hittil) det eneste virkemiddelet han har, gutten tyr til andre for låtskriverkunst, og da blir det vanskelig å finne sin egen vei i skyggen av mer grensesprengende konkurrenter som Usher og Ne-Yo.
Så når han nå har valgt å lage en partydanceplate med en og annen forelskelses-/sexlåt, er resultatet alt annet enn originalt.
Pinlig sexinnhold
Det er ikke første gang man har hørt dancerytmekombinasjonene og vokoderen på «Turn up the music» (heisann, slutten av 00-tallet) eller den stakkato fraseringen på «Bassline» (heisann, Lil Wayne!).
Det betyr ikke at han ikke kan lage hits.
I all sin hemningsløshet er «Turn up the music» en dansegulvvinner og seige «2012» hadde vært en nydelig ballade om ikke sexinnholdet hadde vært så sabla pinlig.
Problemet er bare at de er så forglemmelige — som Chris Brown antakelig også hadde vært om han ikke hadde vært dust mot Rihanna.
| 0
|
305169
|
Rammatørmessig
Morten Ramm fyller Spektrum.
TV-serien er fylt av ingenting.
TV:
I høst tok komiker Morten Ramm og produksjonssjefen hans Thomas Giertsen hverandre i hånda og inngikk et spenstig veddemål om hvorvidt Ramm vil klare å selge nok billetter til å fylle Spektrum til et eget show.
«Kan Morten Ramm fylle Oslo Spektrum?», var spenningsmomentet som lå til grunn for en seks episoders serie om veien fram mot den store showdagen 24. mars.
Nå er forestillingen allerede utsolgt.
Hvor ligger så spenningen i serien som begynner i kveld?
Ingensteds.
Ikke morsomt
Vi får en slags kvasi-komi-dokumentar om forarbeid til showet.
Hvor grensa går mellom en ekte Ramm og en ufordragelig arrogant rollefigur er usikkert, men ikke viktig.
Det er uansett ikke morsomt.
Ikke interessant, heller.
Ramm durer rundt med sin makker, tekstforfatter Stefan Ludvigsen.
De drodler ideer, som at Ramm bør inkludere sine kjente karakterer fra «Torsdag kveld fra Nydalen» i showet.
Ja, DJ Dan og Tommy P står på lista.
Ramm konfererer også størrelser som Harald Eia og Bård Tufte Johansen.
Han spør folk på gata hva de ler av.
Alt i en slurvete dokustil som sikkert skal gi følelse av spontanitet.
Latskap er mer nærliggende.
Det er som å se gutter lage en halvslapp fjasedokumentar i førsteklasse på medielinja.
Ikkje brrra
Et par ganger er det fnisbart.
Som da Ramm vitser om en viss brannskadd foredragssvenske, eller da han møter en kar som representerer «downsfolk med bjørnefitte» eller da han sier til Cato Zahl Pedersen i kuldegradevær at han ikke må slikke seg på fingrene.
Vi har lov til å forvente mer av en av Norges morsomste menn.
Om innholdet de planlegger i serien virkelig kommer med i showet i Spektrum, er attpåtil overraskelsen borte for de sju tusen som har kjøpt billett.
Som DJ Dan ville sagt:
Ikkje brrra.
| 0
|
305173
|
En perle
Mor, mor, sønn og datter møter sæddonor.
«The Kids Are All Right» er et gripende familiedrama av den moderne sorten.
|||
FILM:
Nic (Annette Bening) og Jules (Julianne Moore) er gift og har to barn på 15 og 18.
Nic er lege, Jules har egentlig ingen jobb, men planlegger å bli landskapsarkitekt.
Laser på 15 ber søsteren Joni om å sjekke ut hvem deres biologiske far er — de har hver sin mor, men samme sæddonor.
Joni og Laser treffer far (Mark Ruffalo), som viser seg å være en kul fyr som kjører motorsykkel og driver en organisk restaurant.
Så langt sier dette lite om filmens kvalitet, så la meg bare slå fast at «The Kids Are All Right» er et fengslende familiedrama fra første scene.
Det tar ikke lang tid før mor og mor introduseres for sæddonor Paul, Jules begynner å jobbe i Pauls hage, Joni og Laser henger med fatter?n og snart blir det trøbbel i paradis.
Suksess i USA
Filmen skulle i utgangspunktet produseres i 2006, men regissør og manusforfatter Lisa Cholodenko utsatte oppstarten fordi hun ble gravid — med en anonym sæddonor.
Budsjettet var på skarve fire millioner dollar og filmen ble ferdig til Sundance-festivalen i januar, før den gradvis ble en suksess på kino i sommer.
Cholodenko har laget en drama-komedie, en «dramedie», der en god del av komikken oppstår på bekostning av karakterene, særlig Nic og Jules, som opplever en viss slitasje i ekteskapet.
Dramaet, derimot, oppstår fordi det er vanskelig å ikke føle med de ulike familiemedlemmene i konfliktene som oppstår når Paul kommer inn livene deres.
En åpenbaring
Hvis du allerede er en fan av Bening og Moore, vil du ikke være mindre imponert etter denne forestillingen.
Hele veien handler det om nyanser, mangetydige scener som finner den riktige balansen mellom underspill og overtydelighet, komikk og smerte.
Ruffalo har hatt en tendens til å overdrive sin mysende, nølende method acting, men her er han perfekt.
Josh Hutcherson er fin som Laser, men den store åpenbaringen er australske Mia Wasikowska som datteren Joni.
Hun spilte også tittelrollen i Tim Burtons «Alice in Wonderland» og mye tyder på at hun har en strålende karriere foran seg.
| 1
|
305174
|
Seriøst smakfullt
SW20 holder koken og imponerer på entrecôte-fronten.
-Jeg tror, sa Robinson andaktsfullt og senket kniv og gaffel midtveis i hovedretten.
-At jeg er i ferd med å spise mitt beste kjøttmåltid siden K-Paul i New Orleans for ti år siden.
Denne entrecôten er ren høytid - skikkelig mørnet, flott marmorert, smakfull og perfekt medium/rå-stekt.
Rødvinssausen er kraftig, men ikke dominerende, tilbehøret akkurat så ujålete vellagd som jeg liker det.
At noe sånt skulle bli meg til del i viskelærs-rødtkjøtt-landet Norge, ville jeg ha forsverget inntil dette øyeblikk.
-Du verden, det var sannelig en munnfull store ord, repliserte Fredag.
-Men jeg velger å tro deg.
Bortsett fra at smakene i kyllingretten min kanskje ville ha kommet enda bedre til sin rett hvis kokken hadde saltet litt mindre, var den også helt utmerket.
Ok, noen selleribiter var trevlete, men jeg merker at jeg vil tilbake hit likevel.
Når den følelsen melder seg allerede under hovedretten, er det et godt tegn.
Trivsel tross trevler, om du skjønner.
De satt i en blå halvmånesofa på SW20 ved Lapsetorget, og hadde trykket vintertristessen på dør med et glass chablis til menystudiet og to nydelige forretter.
Etter øyeblikkelig å ha blitt tatt hånd om av to omsorgsfulle servitører, hadde de satt til livs henholdsvis kamskjell i søtpotetpuré og blomkålsuppe med varm røkelaks og choritzobiter (!), og da hovedrettene ble brakt til bords, hadde de fortsatt vært opprømt av de originale, men nesten sjokkerende vellykkede smakskombinasjonene.
Robinsons første reaksjon på synet av entrecôten hadde vært at den var stor, der den dekket en underskog av spinat, blank sjalottløk, steinsopp og halve, smørstekte mandelpoteter.
Nærkontakten med smak og konsistens hadde ikke på noen måte dempet entusiasmen.
Også Fredags kyllingbryst og -lår hadde gjort et godt førsteinntrykk, og slik den ene servitøren hadde lovet, viste den new zealandske pinot noir'en Cloudy Bay seg som en passende følgesvenn til begge rettene.
-Faktisk ganske fyldig og balansert, mente Fredag.
-Mye mindre saftogvann-aktig enn selv ganske kostbar pinot noir kan være.
SW20s meny er satt opp i et 3x3-rutemønster der den øverste vannrette linjen viser tre forretter, den mellomste tre hovedretter og den nederste tre desserter.
De tre loddrette linjene leses som tre anbefalte tre-rettere, men det står gjestene fritt å kombinere etter behag og eventuelt bytte ut diagrammets enkeltretter med valg fra en klassikermeny.
-Fikst, mente Robinson, som avrundet med myk, mørk sjokolade, banan, marengsbiter og vaniljeis, som godt kunne smakt mer vanilje og mindre is.
-Selv om menyen ikke er stor, virker den gjennomtenkt og fristende.
Fredag samtykket, og sa seg fornøyd med sin crême catalan og sitrussalat.
-Selv om den nesten ble i syrligste laget, lød dommen.
-Men salt eller syre, så oppfatter jeg SW20 som et supert sted.
La du merke til hvordan de to servitørene beholdt roen og ikke glemte oss et sekund da det store selskapet ankom og ga dem mer enn nok å gjøre?
Det er sånne detaljer og alle de gode smakene som gjør at jeg går tilbake til et sted, og hit kommer jeg til å gå om igjen.
So long, SW20... ?
| 1
|
305176
|
Polert nostalgi
Musikalversjonen av «Mormor og de åtte ungene» forteller en forsiktig og snill historie.
FILM:
Mor, far og sju unger (den åttende er fortsatt bolle i ovnen) bor i Oslo et sted.
Far kjøper en lastebil.
Bilen blir stjålet av en kar som er glad i kokosboller.
Mormor (Marit Opsahl Grefberg) rømmer fra gamlehjemmet.
Mona (Petronella Nygaard) på sju får med seg mormor for å lete etter tyven.
Høres spennende ut.
Fart og spenning, folkekjære rollefigurer.
Men hvordan forteller man denne historien i dag?
Hvordan oppdaterer man ei bestemor og en søt historie fra 50-tallet?
Man kan velge å modernisere alt - eller ingenting.
I 2013-utgaven av Anne Cath Vestlys klassiker har man valgt en mellomting.
Sang og dans
Først har man dyttet tida fram et par tiår, til begynnelsen av 70-tallet.
Og siden kvinner sjelden får åtte barn i dag, har vi mors barn og fars barn, halvparten hver.
I stedet har den pakistanske taxisjåføren åtte barn.
Han er tidlig arbeidsinnvandrer og bryter ut i sang, i likhet med alle de andre.
Dette er nemlig filmens mest vågale vri:
I stedet for en streit barnefilm har regissør Lisa Marie Gamlem hyret et knippe komponister og byttet sjanger.
Allerede første scene er et sommerlig og folksomt koreografert musikknummer med parasoller og dansere.
Gamlem har valgt å la alle skuespillerne synge med eget nebb og selv om de støttes av korister, er resultatet iblant noe spakt.
Dette reflekteres også i de «vanlige» scenene og det virker ikke som om man hele veien har fått maksimalt ut av skuespillerne.
Det er noe nølende over flere av dem, både unge og gamle.
Nusselig skurk
Det mest forunderlige, er imidlertid filmens frykt for alt som kan virke skummelt.
66 minutter er muligens i korteste laget for å bygge opp en tilfredsstillende historie, men man kunne rukket å gjøre jakten på biltyven litt lengre og nifsere.
Skurken spilles av Steinar Sagen og er en nusselig fyr som belønnes for sin ugjerning.
Selv Knerten-filmene, som også er produsert av Paradox, fylte ut idyllen med noen øyeblikk av uhygge.
Barn ler seg syke av «Grusomme meg» og tåler mer enn dette.
Filmens trygge nostalgi understreker av at alle bilene er blankpolerte, som om de er fraktet under presenning fra Teknisk museum.
| 0
|
305177
|
Svak cocktail
Svorsk ungdom drar til Kos for å vise oss hva de kan om festing.
|||
TV:
En fast sommerreportasje i norske aviser handler om ungdom som drar til Syden for å bedrive utagerende festing.
Ingrediensene er alkohol, solbrune kropper, selskapsleker og kritisk søkelys på reisearrangørene.
For å bøte på denne utviklingen, er det viktig å få festingen inn i kontrollerte former, det vi si realityformen, slik at vi kan følge etter ungdommen med kamera når de utagerer.
På den måten slår man flere fluer i en smekk:
Foreldrene der hjemme blir roligere, tv-titterne kan få enda flere idoler å se opp til og, ikke minst, deltakerne kan slutte i sine jobber som salgskonsulenter, makeupartister og servitører for å gjøre det stort i en av våre raskest voksende profesjoner: tidligere realitydeltaker.
Nazisvenske
I «Bartenderskolen» følger vi atten unge i alderen 20 til 24 år på en slags studietur til Kos, ei øy kjent for sitt varierte dyreliv, særlig etter midnatt.
Konseptet er en norsk-svensk samproduksjon, med ni partiløver fra hver side av Kjølen, slik at både svenske og norske annonsører kan ha glede av festen.
Bortsett fra den kameraovervåkete drikkingen, er det litt uklart hva som er formålet med turen.
En svenske ved navn Johannes ber dem møte opp klokka åtte om morgenen for første dag av bartenderskolen, men de færreste tar ham seriøst.
«Nu kör vi stenhårt,» sier Johannes, men deltakerne kaller ham «Adolfs etterkommer» og setter i gang med å utagere.
Karakterløst
I første episode får vi demonstrert at personlighet er noe man drikker seg til.
Den kan også komme til syne i bakfylla.
Ellers er det lite som utkrystalliserer seg i starten, men våre venner skal spre sitt skandinaviske humør og drikkemønster i fire uker til ende, så mye kan skje.
| 0
|
305178
|
Game over
Peter Jacksons krig mot publikums lommebøker kulminerer med den utmattende «Hobbiten:
Femhærerslaget».
Så var den endelig over, blockbustertrilogien som ingen egentlig likte, og som vil innta sin plass i filmhistorien som en forretningsavgjørelse som var like spektakulært kynisk som den var innbringende.
De to første filmene i serien understreket til fulle at det aldri var noen god grunn til å filmatisere «Hobbiten» som tre spillefilmer.
Og selv om Peter Jackson & Co. hele veien har gjort sitt ypperste for å nyttegjøre seg av det betydelige overskuddslageret av publikumsentusiasme som «Ringenes Herre»-filmene etterlot seg, har samtlige kapitler i «Hobbiten»-trilogien blitt mottatt som varslede antiklimaks.
Utmattelseskrig
Der begge de to første filmene tidvis halte ut spilletiden i det absurde, synes «Femhærerslaget» besynderlig nok både å ha for mye og for lite plott.
På den ene siden har filmen til oppgave å levere patostunge avslutninger på en hel haug av plottråder, og på den andre er Jackson såpass redd for å kjede sitt publikum at selv transportetappene får preg av oppkonstruert og utmattende melodrama.
I det «Femhærerslaget» begynner har Thorin Eikeskjold og hans følge inntatt dvergenes legendariske fjellborg Erebor, og dragen Smaug er på vei for å møte sitt endelikt i Langsjøby.
Gullets forbannelse er i ferd med å drive Thorin til vanvidd, og mens alt tyder på at det vil bryte ut krig mellom dvergene og alvene, marsjerer en gigantisk hær av orker mot fjellet fra Nord.
Digital brutalitet
Det er mye krig og vold og død i denne siste «Hobbiten»-filmen, og der superhelttegneserier lenge har vært det estetiske forbildet for amerikanske blockbustere, er det dataspill som er «Femhærerslaget»s visuelle ledestjerne.
Både slagscenene og nærkampene er tydelig inspirert av strategi-, slåsse- og førstepersonsskytespill, og flere actionsekvenser synes helt og holdent motivert av et ønske om å legge inn spillreferanser.
Den entusiastiske brutaliteten som preger dataspillvold glimrer dog med sitt fravær, og dermed fremstår også dette i utgangspunktet interessante grepet som frustrerende uforløst.
Dramaturgisk kjøttkvern Filmens høyspente dramatiske kurve byr på ytterst få pustepauser, og den patosfylte insisteringen på at alt som skjer på lerretet er nøyaktig like episk og vakkert og viktig gjør at det til slutt blir vanskelig å bry seg om noen ting som helst.
Dette underbygges av dataspillpreget og overforbruket av digitale effekter, som gir opphav til følelsen av at det når som helst bare er å begynne på nytt igjen når sentrale figurer omkommer.
Alt av skuespill og nyanser drukner i det heseblesende kaoset av effekter og duellerende bihistorier, og gradvis blir det klart at Jackson har til hensikt å avslutte trilogien der han startet den — i barnefilmens domene.
Illustrert lidenskap «Hobbiten:
Femhærerslaget» er sauset inn i så mange minner om langt bedre og sterkere kulturopplevelser at en hel del mennesker utvilsomt vil finne mye å glede seg over i løpet av dens 2 timer og 24 minutter.
Svært lite av dette vil dog kunne tilskrives filmens egne kvaliteter.
Snarere har det å gjøre med dens evne til å fungere som en illustrert guide til gamle minner og en kollektiv feiring av en entusiasme det ellers kan være vanskelig å få fullt utløp for.
I så måte er både denne siste «Hobbiten»-filmen og trilogien som helhet unektelig interessant som et mediefenomen.
Som spillefilm betraktet er den imidlertid under enhver kritikk.
| 0
|
305179
|
Grunne gåter
Daniel Craig er god, men «Dream House» er under hans verdighet.
FILM:
Det er ikke så rart Jim Sheridan, den stødige britiske regissør som blant annet laget «Min venstre fot», virker underlig usikker på hånden i «Dream House».
Denne hånden er nemlig ikke den eneste som styrer skuta.
Sheridan og produsentene havnet i en feide om siste versjon av filmen, og regissøren var ikke til stede i siste klipperunde.
Kanskje er det derfor den psykologiske thrilleren er så lite psykologisk og så lite thrilleraktig.
Gammel mordgåte
Will Aterton (Daniel Craig) tar med seg sin vakre kone Libby (Rachel Weisz) og to yndige døtre og flytter til drømmehuset i forstaden.
Boligdealen virker for god til å være sann.
Det er den selvfølgelig også.
Snart kommer det for en dag at en familie ble drept i samme hus fem år tidligere, og mystiske skikkelser med tilknytning til mordet begynner å kikke inn av vinduene.
Et vendepunkt midtveis i filmen, som forøvrig hylende bebuder sin ankomst gjennom hele første akt, gjør det klart at dette ikke bare skal handle om farene utenfor, men også farene innenfor.
Skuespillerbiceps
Villastrøket Wills familie flytter til skildres i mettede, vakre bilder, og er nettopp et slikt pyntelig vinterparadis der uhyggen kan og bør lure.
Craig får vise at han har tilstrekkelig sterke skuespillerbiceps til å bære lange tagninger der han går fra håp til smertefull erkjennelse og fra smertefull erkjennelse til håp.
For gode
Men både han og Weisz og Naomi Watts som plaget nabo er for gode for rollene de er satt til å gestalte, som er altfor anonyme og generelle.
Hemmelighetene huset bærer på er for få og for lettgjennomskuelige, og de hallusinasjonsaktige bildene av flammer og blod og bedrøvede pikebarn i hvite kjoler blir aldri særlig nifse.
Fra øyeblikket der enhver thriller med respekt for seg selv blir mer spennende, blir «Dream House» seigere og mer likegyldig.
Men Rachel Weisz og Daniel Craig, som møttes og forelsket seg under innspillingen, giftet seg i faktisk i sommer.
Så var dette skuldertrekket av en film godt for noe.
| 0
|
305180
|
Håpløst umorsom
«Johnny English Reborn» er en dødfødt spionkomedie.
FILM: Johnny English (Rowan Atkinson) er tilbake, åtte år etter at den første filmen, som er basert på karakterene i en reklamefilm for kredittkort, av ubegripelige årsaker spilte inn 160 millioner dollar.
Denne gangen skal MI7-agent Johnny forhindre at en gjeng leiemordere dreper den kinesiske statsministeren.
Men nok om den imbesile handlingen.
Johnny English er ei kløne, og det samme må sies om manusforfatterne — i beste fall.
Mye av humoren består i at alle skjønner tabben English har begått eller er i ferd med å begå — bortsett fra ham selv.
Dette er en fortellerteknikk som passer bra i filmer for de aller minste, som kan peke på skjermen og hyle advarende til stakkars Johnny.
Jeg ser ingen grunn til at «Johnny English Reborn» skulle framkalle latter hos noen som er ferdig med barnehagen på normert tid.
Teknisk kompetent
Det er nesten like uforståelig at tilregnelige briter har skrevet manuset til disse spionkomediene.
Filmene mangler det minste snev av britisk vidd og de må ha tenkt at nå skal vi forsøke oss på denne infantile humoren som utlendinger ler av.
Det som redder filmen fra laveste terningverdi, er at production values, klipping og resten av det tekniske er upåklagelig.
Dette er positivt, men bare i den grad vi fortrenger det faktum at dugelige filmfolk sløser sitt håndverk på hjernespisende sludder.
Sløseri uten like
Det samme må sies om de mange eminente skuespillerne som gestalter birollene rundt Atkinson.
Synes virkelig Gillian Anderson, Dominic West, Rosamund Pike og Richard Schiff at de er med på noe som har komisk verdi?
Er det noe jeg ikke forstår her?
Jeg pleide jo å le av Mr. Bean.
«Johnny English»-filmene er ment å være løssluppen satire over James Bond.
Er ikke det blitt gjort før, blant annet i flere filmer om James Bond?
Ingen over seks burde føle trang til å le av Johnny English.
Litt synd, siden filmen har 11-årsgrense.
| 0
|
305184
|
Sophie Elises selvbiografi er først og fremst deprimerende lesning
Skrivefør, men selvopptatt.
«Jeg festet de brune kontaktlinsene på mine krystallblå øyne.
De vakre øynene mine, som forteller min historie.
Historien jeg ikke ønsket at noen skulle se», heter det nokså ubeskjedent i «Forbilde».
Skriveføre Sophie Elise Isachsen kunne spandert et litt mer konkret innblikk i denne vonde historien.
Hun skriver lett, knapt og godt.
Tematikken i selvbiografien til Norges største blogger er den samme som i utallige ungdomsromaner.
Skildringen av en ung, usikker jente som misliker seg selv og utseendet sitt, og som bruker de 1500 månedskronene hun får av sine kjærlige foreldre på extensions, solarium, løsvipper, leppeinnsprøytninger.
Ei jente med et ekstremt oppmerksomhetsbehov, som er så selvbevisst at hun ikke takler et sosialt liv, annet enn på internett.
Lite konkret
«Jeg gikk igjennom mye som var utrolig psykisk vondt, uten at vi skal gå for mye inn på det», heter det et sted.
Så kan en spørre hvorfor i all verden hun ikke går inn på dette, når hun har valgt å skrive en selvbiografi.
Nettopp dette er svakheten ved «Forbilde».
Den er så lite konkret.
Vi får alt med en gang, om ekstrem utseendefiksering, selvskading, nettroll, selvmordstanker og tårer, gjentatt i ulike versjoner, men med svært få konkrete episoder.
Av og til glimter hun til.
Som da hun besøker sin vellykkede kusine på Oslo vest, og ender med å stjele fra henne.
Eller da hun senere, som vellykket og rik blogger, har et heftig dagsboksaktig kapitel om et døgn med dop og fest og menn.
Her er hun god; knapp og med tempo og driv.
«Smart, men pen»
«Hva om jeg hadde lest en bok?
Reist til regnskogen?
Fokusert på meg selv, altså innsiden og ikke utsiden?
Ja, hva om?», spør Sophie Elise når hun skriver om tomheten hun følte etter at hun fikk forstørret brystene sine på attenårsdagen.
Moralen er som i ungdomsromaner, en blir ikke lykkelig av bare å være pen og vellykket.
Her virker det likevel ikke som om hun er helt enig med seg selv.
En kampsak for henne, er å bli anerkjent som «smart, men pen» (hadde det ikke vært lurere av henne å sette et «og» der).
Dette billedliggjort ved at hun kan bruke en halvtime på å lime på løsvipper, for deretter å gråte dem av.
Det er denne ullenheten som er skremmende, ved tanke på at hun er forbilde for 70000 småjenter.
Som hun for øvrig takker i etterordet, en av de få gangene hun snakker om andre enn seg selv.
Samfunnsengasjement?
Det siste året har Sophie Elise blitt hyllet for sitt samfunnsengasjement, og blitt tatt alvorlig som en slags rikssynser.
Heller ikke dette er konkretisert i boka, annet enn at hun er lykkelig når hun snakker med bloggleserne om «politikk, selvbilde og destruktiv tankegang».
Et opplagt spørsmål er hvor dypt dette engasjementet stikker.
Her er ikke denne selvbiografien akkurat overbevisende.
Som da hun skal forsvare at stadig flere toppbloggere legger seg under kniven:
«’Å være blogger går utover psyken til unge jenter’, kunne mediene skrive.
Delvis sant, tenker jeg.
Men å ha mye penger uten noe å bruke dem på, det kunne også ødelegge for oss.»
At dette er refleksjonsnivået til Norges fremste blogger, gjør «Forbilde» først og fremst til deprimerende lesning.
| 0
|
305186
|
Sterke fortellinger fra norsk-amerikansk låtskriver
Sivert Høyem er fan.
Blir du?
ALBUM:
Med en utvetydig attest fra Sivert Høyem («Fantastisk ...
Han tar rotta på de fleste av oss»), kommer Kreg Viesselman ut på et stort norsk plateselskap.
For seks år siden gikk hans første album «The Pull» relativt ubemerket hen.
Han er amerikaner, med en morsslekt som kom til Minnesota fra Isfjorden i Møre og Romsdal på 1800-tallet.
Dette må ha gjort inntrykk, for de siste åra har han bodd i Norge.
Tekstene på coveret er håndskrevne, og det samme kan sies om musikken.
Norske kolleger backer varsomt på trommer, bass og piano og vokal.
Men det som gjør inntrykk er hans lyse, lett hese og fleksible stemme.
Melodiene er så tilsynelatende improviserte at de lyder som fortellinger.
Han komper energisk på gitar, mens de lyriske tekstene virvler fritt gjennom «sinnets røykringer», for å låne et begrep fra en av hans opplagte inspirasjonskilder, Dylan.
| 1
|
305187
|
Sjarmløst
Du skal lete godt for å finne en romantisk komedieklisjé som ikke misbrukes i «Something Borrowed».
FILM:
En middels god romantisk komedie er som regel mer underholdende enn en tilsvarende actionthriller:
Selv om de jentevennlige klisjeene ofte trakteres på det mest fantasiløse vis, er det alltid plass til noen visdomsord og et par ekte følelser man kan kjenne seg igjen i.
En likegyldig actionfilm, derimot, er gjennomført høylytt og dum.
Generelt sett.
Rachel White (Ginnifer Goodwin) er singel advokat i New York og fyller tretti.
Darcy (Kate Hudson), hennes bestevenninne siden barndommen, skal gifte seg med Dex (Colin Egglesfield).
Problemet er at Rachel og Dex er gamle venner siden studiene og liker hverandre ganske godt.
Skal vår heltinne velge vennskap eller kjærlighet?
Noe stjålet Selv om denne trekanthistorien foregår på Manhattan, på koselige barer og i the Hamptons, tar det ikke mange scenene før «Something Borrowed» viser seg å være komplett uengasjerende.
Det skyldes dels at alle karakterer, detaljer og vendepunkter i historien er brukt til døde i andre middelmådige romantiske komedier.
Men det skyldes like mye at ingen av de tre hovedpersonene har noe i nærheten av en personlighet.
Hadde de enda vært smellvakre og glamorøse.
Kalkulert
«Something Borrowed» er en bukett visne roser som får «Gossip Girl» til å framstå som «Anna Karenina», en underlig tom affære som gir «chic lit»-sjangeren et enda dårligere rykte — ingen liten bragd.
For jenter rundt tretti må denne daffe filmen føles ekstremt irriterende.
Her trekker regissør Luke Greenfield inn 90-tallsfavoritter fra Counting Crows og Radiohead for å akkompagnere en gjeng tafatte løgnere som man blir stadig mer lei av.
Tanken synes å være at Kate Hudsons usympatiske, substansløse whatever-karakter har sine gode sider og at det finnes nok jenter der ute som vil være nysgjerrige på hvordan det skal gå med den puslete Rachel og pappagutten Dex.
Optimisten i meg sier at det kalkulerende, men talentløse teamet bak «Something Borrowed» tar feil.
| 0
|
305189
|
Ja til luksuspop
Fra Pet Shop Boys.
CD: Pet Shop Boys? kjølige synthpop er bortimot immun mot aldring, deres hits fra slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet låter uforskammet bra målt mot mye annen musikk fra samme epoke.
Slik blir en ny Pet Shop Boys-plate gjerne en forlengelse av den forrige, kvalitetsnyansene ligger i låtskriving, inspirasjon og temperatur.
« Yes » PET SHOP BOYS
5
Plateselskap PARLOPHONE/EMI
«Yes» er glinsende popmusikk hvor det høres ut som Neil Tennant og Chris Lowe ikke nøyer seg med å være britisk pops ulastelige eldre statsmenn, men ønsker å strekke seg mot en mer kontemporær hitsfære.
Produsentene Xenomania er hyret inn for å gi dem det ekstra laget av gloss og skarphet som i så fall trengs, best eksemplifisert gjennom den svale diskopopen i «More Than A Dream», mens Johnny Marr (The Smiths) gitarringler med tilbakelent tidløshet på flere spor.
Et utpreget luksusprodukt av ei plate.
musikkkulturanmeldelseplatemusikkanmeldelser
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
| 1
|
305190
|
Drømmen om Robyn
«UMEÅ4ever» er tidvis morsom og sår, men finner ikke tonen.
FILM:
Utgangspunktet er søtt og bærer i seg et halvt mannsliv av melankoli.
For 16 år siden var Stian på taekwondo-stevne i Umeå og forelsket seg i blonde, vakre, svenske Robyn.
Nå er han 31, bor i Oslo og finner et rosa brev i skuffen som han en gang fikk fra Robyn.
Samtidig har han tenkt å fri til kjæresten Stine, men hun har tydeligvis vært utro med sjefen og ting går i dass, selv om Stian (Sondre Krogtoft Larsen) har investert i en skikkelig familiebil og greier, en Citroen Berlingo.
Stian bestemmer seg for å dra til Umeå, der han skal oppsøke restene av sin egen ungdomstid og den uskyldsrene kjærligheten som Robyn representerer.
Han forteller dette til bestevennen Anders (Vegar Hoel), som nekter å la Stian dra alene.
Road movie
Dette er starten på noe som kunne bli en sorgmunter komedie, med karakterer man får lyst til å følge.
Jeg sier «kunne», for allerede i de første scenene sliter «UMEÅ4ever» med å finne en tone og holde den.
Det ene øyeblikket er Stian en oppegående 31-åring, men i neste scene er han en naiv figur som hører hjemme i en annen, mer buskis-liknende slapstick-komedie.
Langfilmdebutant Geir Greni, som også er filmens manusforfatter og produsent, drar helten sin inn i flere situasjoner som ikke bringer oss noe særlig «framover», bortsett fra at vi er på vei til Umeå.
Midt på svenskegrensa bor Gina, som er en av flere jenter både Stian og Anders har en forhistorie med.
Hun har en bror som er blitt dumpa og muligens prøver å ta livet av seg, men ingen av dem tilføyer filmen noe av verdi.
Naiv
Når gutta boys ankommer Umeå, er jeg fortsatt litt optimist, selv om det gjerne må ende i uendelig «längtan» og vemod.
I stedet framstår Stian som så usannsynlig godtroende i de hendelsene han utsettes for, at jeg gir opp ethvert forsøk på identifikasjon.
Anders sin rolle består etter hvert i å komme halsende etter Stian for å unnskylde seg fordi han har vært en usympatisk drittsekk — i dag, i går og den gang da.
Ekskjæresten Stine dukker opp flere ganger, hysterisk og masete og understreker det skissemessige ved historien og flere av karakterene i «UMEÅ4ever».
| 0
|
305191
|
Kan få den verste festbrems til å ta piruett på stuegulvet
Men innholdsmessig begynner Gogol Bordello å gå på tomgang.
ALBUM:
Det er liten tvil om at Ukraina/New York-fenomenet Gogol Bordello er et fyrverkeri live.
Deres patenterte sigøynerpunk har gitt dem en omfangsrik tilhengerskare verden over.
Ikke veldig underlig all den tid deres humørfylte og livsbejaende låter kan få selv den verste festbremsen til å ta piruett på stuegulvet.
Det handler fortsatt om halsbrekkende instrumentering, øst-europeiske rytmer og rappkjeftede fraseringer.
Vi har kommet til plate nummer seks i katalogen og resepten er etter hvert temmelig velprøvd.
Det meste av materialet tjener sitt formål, å skape heidundranes feststemning, men låtene kjennes verken spesielt nytenkende eller musikalsk berikende.
Det er veldig mye form her, men dessverre ikke så mye innhold.
Låtene hamrer løs på sanseapparatet, men det er ikke mye som sitter igjen mellom den heseblesende åpningslåten «We Rise Again» og den avsluttende vuggevisen «We Shall Sail».
| 0
|
305192
|
Ujålete inder
Alt var bedre enn sist gang vi besøkte Riwaj, men ikke godt nok til å forsvare prisnivået.
Noen ganger er ingen ting ålreit.
Da Robinson og Fredag besøkte Riwaj for et drøyt år siden, endte det med massiv skuffelse over mat og service.
Men sånt kan skje den beste, og mange har skrytt av denne indiske nykommeren i de gamle lokalene til Sult på Grünerløkka.
Så spisevennene tok mot til seg, og ga restauranten en sjanse til.
Denne gangen gikk det atskillig bedre.
Robinson og Fredag fikk bord ved et av de store skyvevinduene i det hyggelige lokalet, og det var fortsatt varme nok i høstlufta til at de var trukket fra så man både kunne se og høre folkelivet på Løkka.
Det var stadig folk innom for å hente take away — som denne hverdagskvelden må ha stått for en like stor del av omsetningen som gjestene i det halvfulle lokalet.
En sjenerøs bunke papadam med det tradisjonelle tilbehøret dukket raskt opp, og vennene bestilte sjenerøse 0,7-liters flasker med indisk Chakra-øl.
Forrettene kom også raskt på bordet.
Mens de smakte, stusset Robinson litt over at flere restaurantanmeldere har omtalt Riwaj som noe nytt og «moderne» i byens tilbud av indisk mat.
Som det meste på menyen, er både Onion Bahjia, frityrstekte løkringer laget med linsemel, egg og urter; og Samandri Rattan, kongereker marinert med chili, rosmarin og safran, gamle travere i det indiske kjøkkenet — og fast inventar på flere andre indiske steder i byen.
Løkringene var meget gode, mens kongerekene hadde vært det om kokken hadde vært noe mer forsiktig med saltet.
Begge rettene var temmelig fantasiløst anrettet på oppklippet salat med snittet agurk og appelsinskiver — omtrent så lite moderne det går an å få det.
- Det er riktignok et par litt utradisjonelle ting på menyen, men dette stedet er vel egentlig mer ujålete indisk enn egentlig moderne indisk.
En slags tredje kategori, som verken har respatex-preget fra de rimelige stedene på Grønland eller det litt overpyntede etnisk kitsch-preget til noen av de mer eksklusive familiedrevne indiske restaurantene.
På Riwaj er bordene uten duker, møblene uten utskjæringer, og lokalet ikke mer pyntet med indisk kunst og håndverksgjenstander enn at det etter en rask ryddeaksjon ville kunne huse et kjøkken av en helt annen nasjonalitet.
Den hyggelige og oppmerksomme kelneren var nyansatt, og hadde ikke kunnskap om alt på menyen.
Dermed var det ikke så mye hjelp å få med hovedrettene, men Robinson gikk for Buttered chicken, mens Fredag tok sjansen på Riwaj Sharabi Gosht, lammekjøtt kokt i karrisaus med whisky.
Kyllingen med den fete, aromatiske sausen basert på blant annet løk, fløte, kokos, mandler, smør og sennepsfrø var god, men ikke den beste varianten Robinson hadde smakt.
Det var aldri noe spørsmål om ønsket styrkegrad — kanskje det er dét som menes med moderne indisk?
— og i dette tilfellet hadde kokken vært litt for gjerrig med de sterke krydderiene.
Fredags lam var, i likhet med forretten, i overkant salt, men ellers meget velsmakende, med rike, mørke toner og det lille preget av whisky.
Tilbehøret besto av ris, verken mer eller mindre.
Den var litt tørrere enn den burde være, og litt mindre varm.
Nanbrødet med hvitløk de hadde bestilt til var temmelig lite til å forsvare prislappen på 55 kroner, og kunne heller ikke konkurrere smaks- eller teksturmessig med det som kommer ut av tandooriovnen på for eksempel Jewel of India i Oscars gate.
Men mette ble de.
Så mette at de sto over dessertene, erfaringsmessig det indiske kjøkkenets akilleshæl, og nøyde seg med to kopper helt grei espresso fra automat.
Den store, italienske espressomaskinen av den gamle skolen sto dessverre avslått og ubrukt ved siden av.
- Rett skal være rett.
Alt er bedre enn sist, og magen rumler ikke faretruende denne gang.
Men det er fortsatt et stykke igjen til det beste man får av indisk her i byen.
Og med hovedretter til over 200 kroner legger de seg så høyt i pris som indisk restaurant at jeg synes man burde kunne forvente enda litt bedre, både av smaker og tilbehør, fastslo Fredag.
- Ja.
Det blir nok Jewel of India igjen neste gang.
Hvis vi ikke skal prøve den gamle traveren Mother India oppe i Pilestredet, da, istemte Robinson. robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
305194
|
Dette er tidløs rock av den edle sorten
Rival Sons er retro, men går ikke ut på dato.
ALBUM:
Rival Sons-debuten «Pressure & Time» sendte oss i ekspressfart tilbake til Led Zeppelin anno «Physical Graffiti».
Vi skal ikke langt bort i runde to heller, men på «Head Down» tar Rival Sons flere sidesprang enn på debuten.
Klassisk rock
Førstesingel «Keep on Swinging» er en formidabel fest av en klassisk rockelåt med store dansbare rytmer og et hook som vil få Jimmy Page tung i knærne.
«Wild Animal» forener T-Rex-glam med Blue Cheers støyende riffrock.
«Run From Revelation» er seig bluessoul av typen The Black Crowes med stort hell gjorde levende igjen for et par tiår siden.
Tidløs kvalitet
Ellers får vi både psykedeliajammer i «Manifest Destiny Pt.
1» og Jeff Buckley-ballader i vakre «True».
Retrobaserte band har ofte begrenset levetid, men Rival Sons har en tilstedeværelse og egenart som gjør dem til noe mer enn det.
«Head Down» er tidløs rock av den edle sorten.
| 1
|
305195
|
Ingen nåde
«I Give It A Year» er smart, men kald og krass.
Det er uheldig for en romantisk komedie.
FILM:
Som romantisk komedie er «I Give It A Year» fiks og snedig.
Den er også antiromantisk inntil det hatefulle.
Det siste forklares av rulleteksten.
«I Give It A Year» er noe nær en teoretisk umulighet:
Den er en kjærlighetsfilm skrevet og regissert av Dan Mazer, mannen som ga verden smertehumoren i «Borat», «Brüno» og «Diktatoren».
Sjanger og regissør går sammen som elefantfot i hanske.
Fristelser
Men Mazer er ikke dum, og «I Give It A Year» er basert på et smart premiss.
Nat (Rose Byrne) og Josh (Rafe Spall) gifter seg etter noen måneders forelsket fortryllelse.
Bryllupsgjestene gidder knapt å skjule hvor langt nord og dypt ned de dømmer ekteskapet.
Lenge virker det som om filmen skal handle om hvordan kjærligheten skal overvinne fordommene.
Josh og
Nat støter begge på fristelser fra utsiden, han gjennom en bohemsk ekskjæreste (Anna Faris), hun gjennom en blendende fremmed (Simon Baker).
Slike hendelser er en vanlig komponent i den emosjonelle hinderløypa som er den romantiske komedien.
Men det blir tydeligere og tydeligere at Nat og Josh virkelig er en semmer match.
Det er som om den økende avstanden og anspentheten mellom dem kjemper med sjangerforventningene.
For hvorfor skulle akkurat denne kjærligheten på død og liv seire?
Hva om de farlige fristelsene er noe mer og større enn farlige fristelser?
Krass humor
Dette ville vært vel og bra, og dypt romantisk, om filmen ikke hadde vært blottet for varme.
«I Give It A Year» er mer krass og vulgær enn den pyntelige overflaten skulle tilsi.
Mazer behandler hovedpersonene med sin sedvanlige nådeløse kulde.
Han elsker å ydmyke dem.
Særlig Josh, en pregløs pudding i Rafe Spalls anonyme skikkelse, er så dustete så ofte at man knapt synes han fortjener noen lykkelig slutt.
Slik smitter Mazer publikum med sin egen misantropi, og det er bare trist.
| 0
|
305197
|
Minus hos +39
De kaller seg italiensk gourmetrestaurant, men verken mat eller service når opp til ambisjonene.
De kaller seg italiensk gourmetrestaurant, men verken mat eller service når opp til ambisjonene.
Minus hos +39 Tekst:
Robinson og Fredag
Det var ingen ting å si på velkomsten da Robinson og Fredag åpnet døra til +39, den nyåpnede italienske restauranten der man i sin tid fant sushibaren Fuji på Skillebekk.
Joviale velkomstrop på italiensk strømmet ut fra vinbaren på gateplan.
Men Robinson og Fredag skulle ned i kjelleren, der restauranten serverer det den selv kaller «italiensk gourmet».
Lokalet er i dus muldvarpfarge, med store designlamper og en litt upersonlig eleganse.
En hverdag ved 20-tida var det relativt langt mellom gjestene.
Hovmesteren kom raskt med to sorter hjemmebakt lyst brød, smakssatt med tomat og oliven.
Brødet var godt, men hadde vært bedre med olivenolje til.
Robinson og Fredag fikk aldri tilbud om prosecco eller annen aperitif mens de studerte spisekartet.
Det ble ikke sagt et ord om menyen, verken av hovmester eller kelner.
Det var i det hele tatt påfallende lite italiensk jovialitet og personlig engasjement å spore.
Spisevennene måtte stole på egen dømmekraft, og gikk for gourmetmenyen til 750 kroner for fem retter.
Da Fredag spurte om det var mulig å bytte ut suppen med en annen suppe fra à la carte-menyen, svarte kelneren først at det var «very difficult», før han noe motstrebende lovet å spørre på kjøkkenet.
Jo, da, det skulle da la seg gjøre, viste det seg.
—Det skulle da også bare mangle, mente Fredag.
Spisevennene gikk for vinmenyen til 490 kroner.
En Masi Modello delle Venezie 2012, en helt ordinær, fruktig hvitvin priset til 105 kroner på Polet, var ikke akkurat en flying start.
På spørsmål om hvilken drue den var laget på, svarte kelneren uten omsvøp at han ikke visste.
Mer kyndige kolleger ble heller ikke konsultert i sakens anledning.
Den første retten var grillet scampi i mynte med tomat- og eggplantebru-schetta.
Kelneren plasserte retten på bordet uten noen form for presentasjon.
Slik var det gjennom hele måltidet:
Ikke et ord om maten som ble servert, aldri et spørsmål om hvordan det smakte.
Scampien var fint grillet, men retten manglet både syre og krydder.
Fredag oppdaget også litt seint at halvparten av rekene var anrettet «à la hummer» — med skallet på.
Robinsons suppe på favabønner med spinat og olivenkrutonger smakte godt, men var ikke helt varm.
Det var Fredags suppe på kikerter med torsk og Maltagliata-pasta, men den manglet til gjengjeld — igjen — både syre og salt.
I Robinsons suppe forekom spinaten i form av slappe, lange, hele blader og stilker, som hang trist og udelikat ned fra gaffelen.
Robinson trøstet seg med et glass fin Lamelle Chardonnay fra ll Borro.
Neste rett kom altfor fort.
Men raviolien, fylt med Taleggio-ost, var perfekt al dente.
Broccolipureen manglet derimot salt.
Så var det tid for hovedretten, helstekt ytrefilet av okse med kantareller, cherrytomater og små potetbåter.
Kjøttet var helt rødt i kjernen, og Fredag slet litt:
—Når de steker kjøttet så lite, burde de informere om det, og gi gjestene mulighet til å velge lenger steketid, sa Fredag.
Men kjøttet var smakfullt, og satt fint med store mengder kantarell.
Men retten ble noe tørr.
Desserten, tiramisu med sjokoladeis og puffet ris, kom ett minutt etter at de uspiste restene av hovedretten var ryddet ut.
Hadde betjeningen det travelt med å komme seg hjem ?
—Dette er den mest syden-aktige varianten av en tiramisu jeg kan huske å ha spist, sa Robinson.
—Og dessverre en av de minst gode, supplerte Fredag.
Noe tilbud om kaffe eller avec kom aldri.
Skjenkingen av drikkevann hadde stanset midtveis i måltidet.
Robinson snurret ettertenksomt på glasset med dessertvin:
—Det er litt trist, men jeg tror faktisk denne Moscato di Astien var kveldens høydepunkt.
På vei ut hadde betjeningen anrettet seg med laptop i gangen mellom toalettene og trappa opp.
Det var ikke snakk om å reise seg da gjestene passerte.
—I Italia er mange av de beste restaurantene ujålete med stil.
Her er det snarere litt jålete uten stil, sa Robinson, mens muntre «arrividerci!»-rop fulgte dem ut på gata fra vinbaren.
Det er nok den man bør besøke for en italiensk opplevelse på Skillebekk.
robinson & fredag@dagbladet.no Mangler glød:
Robinson og Fredag ble møtt med skuffende lite italiensk engasjement på Restaurant +39 i Oslo.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 0
|
305200
|
Dette er pop som bare britene lager det
AlunaGeorge innfrir.
ALBUM:
Med en liten håndfull singler har AlunaGeorge allerede vist en velutviklet evne til å blande sjelfull pop med smarte, elektroniske produksjoner, og sammen med de mer klubborienterte kollegaene Disclosure står de for en av årets mest imøtesette britiske albumdebuter.
Tilbakelent stil
«Body Music» fortsetter leken med synthpop, rnb og moderne britisk elektronika, i en dempet stil som på mange måter ligger nært landskvinnen Jessie Ware.
Lydbildet er riktignok mer gjennomført syntetisk, og den lyse, luftige stemmen til Aluna Francis har et uttrykksfullt, barnlig drag i motsetning til Wares modne dybde.
Det er ofte tilbakelent og pent, og noen få steder balanserer duoen på grensa til det motstandsløse — for eksempel i Morcheeba-chillpopete «Your Drums».
Elegante detaljer
Men som regel har de full kontroll med elegante produksjonsdetaljer og sterke melodier:
«Bad Idea», «Diver» og «Lost & Found» er alle låter av ypperste klasse, i spennet fra urban pop med retrosynth, via sexy rnb med oppkuttede detaljer, til en miks av dub-/2-step og fengende La Roux-beats.
Og på det rolige tittelsporet faller alle elementene på plass, med en nydelig sangmelodi og delikat produksjon, der den oppkuttede introen og ukonvensjonelle rytmen gir akkurat den lille utfordringen som skal til for å pirre ørene.
| 1
|
305201
|
Freuds fosterbarn
Incestdramaet
«De nærmeste» skildrer på troverdig vis hvordan den siste grensen kan tråkkes over.
FILM:
Charlotte (Ine Wilmann) er en sånn kvinneskikkelse man får lyst til å gå ut etter filmen og diskutere; en sår, sammensatt, ung kvinne i opptil flere grenselandskaper som likevel er helt, fullstendig troverdig.
Allerede i Charlottes bryllupstale til venninnen Marte (Silje Storstein) smyger det seg inn en følelse av at noe er litt off.
Den er fnisete sjenert og nesegrust beundrende på samme tid, hengivelsen overfor venninnen og venninnens familie, som har tatt henne til seg, har noe klamrende over seg.
Incestuøst og skjevt
Charlotte har hatt en oppvekst preget av emosjonell sult etter en uinteressert mor (Anneke von der Lippe); hun spionerer i smug på den fremmede, eldre, svenske halvbroren sin, Henrik (Simon J.
Berger), som har flyttet til Oslo med familien.
Det er som om Charlotte ikke vet hvordan hun skal porsjonere eller sette grenser.
Halvbroren, som ble sviket som liten da moren forsvant for å skape seg et nytt liv, har noe av det samme:
En grådighet som gjør at de to halvsøsknene valser over alle tabuer, også det seksuelle.
I tillegg til det forbudte, preges forholdet også av en skjevhet som bare blir brattere:
Han bærer på en aggresjon mot lillesøsteren som fikk det han selv ble fratatt, mens hun bare vil ha noen å være nær.
Ine Wilmann gjør en rolle som vekker både ømhet og ubehag:
Hun sier lite, og akkompagnerer alle de nølende replikkene med knis og nervøse smil, som om alt skal kunne avfeies som tull, hvis den andre ikke liker det.
Det er nettopp det brennende ønsket om nærhet som skaper avstand.
Alle siger unna:
Venninnen er på vei over i et nytt liv, kjæresten hun kanskje ikke elsker er på turné, moren er ikke til stede, faren er døende.
Barna hun er danselærer for, som hun er så flink med, klemmer henne hardt hver uke før de går tilbake til sine virkelige foreldre.
Det er ikke rart «De nærmeste» på engelsk har fått tittelen «Homesick».
Ine lengter hjem.
Hun går alene gjennom et vinterhvitt og ugjestmildt Oslo.
Simon J. Berger er karismatisk, men mer lukket og uforutsigbar som Henrik.
Manuset gir ham ikke rom til å vise eller kommentere hva han føler eller tenker om de store omveltningene i livet.
Berger og Wilmann har ulik energi, som spraker når de møtes.
De ulike situasjonene har nerve og undertekst i en grad som oppleves litt for sjelden i norsk film.
Og så er det likevel som om man iblant ønsker seg et annet utvalg av scener:
I stedet for nok et besøk på sykehuset eller danseskolen, kunne en klok regissør som Anne Sewitsky utforsket birollegalleriet og bakgrunnshistoriene, eller gått nærmere inn på det betente temaet og på hvordan de som faktisk faller inn i et seksuelt søskenforhold, tenker om det de driver med.
«De nærmeste» er liten i utstrekning, men pløyer freudianske dyp med en stor surstofftank på ryggen.
Så blir det en femmer på terningen, siden «interessant» trumfer «perfekt».
| 1
|
305202
|
Anmeldelse:Kostelig juleferiekrise i «Kattejenta»
Klok og morsom barnebok om å ville bestemme selv.
«Eg er ikkje lett å leika med.
Det seier pappa.
Det er deg ho har det frå, seier mamma.
Pappa ler.»
Det er Ruth som oppsummerer slik.
Ruth liker å bestemme selv - når hun vil være alene eller sammen med bestevennen Kristin, når hun vil være sammen med katten August.
Nå er det straks juleferie, og Ruths plan er å være sammen med August.
De to har noe hemmelig fore.
Men så har mamma gått hen og vært impulsiv.
Familien skal reise vekk i jula.
Det blir helt krise i lille Ruths liv.
Fin duett
Fin duett
Streken er fri og selvstendig, Som Ruth.
Som katten August.
Tegningene speiler nydelig og ømt Ruths humør; når hun er tenksom, blid, fortvilet.
Personene gis mye karakter, ikke minst er de to småjentene, Ruth og Kristin, kostelige.
Da krølltoppen Kristin ringer på etter krisen kikker Ruth ut døra med et ansikt som stort sett består av røde øyne og rød nesetipp.
Vi forstår akkurat hvordan hun føler seg.
Egenrådig
Egenrådig
«Kattejenta» er en fornøyelig fortelling om katter og venner.
Om å bestemme, innordne seg og være seg selv.
| 1
|
305203
|
Snubler i satiren
«Micmacs
- Det glade vanvidd» gjør mesterregissøren til en moralist.
|||FILM:
Linjen mellom det som er eksentrisk og søtt, og det som er eksentrisk og bare underlig, er skjørt som et tørt hårstrå.
Regissør Jean-Pierre Jeunet, som har båret sin egen eksentrisitet som en medalje på brystet, og brukt den til å slipe til juveler som «Delicatessen», «De fortapte barns by» og «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre», har tidligere danset ballett over dette hårstrået med største letthet og fått publikum til å føle seg nær de aparte hovedpersonene hans.
Hevntokt
Men «Micmacs
- Det glade vanvidd» forblir fremmed og uvøren.
Filmnerden Bazil (Dany Boon) mistet faren i krigen og mistet selv jobben i videosjappa da han ble truffet av et vådeskudd.
Han slår seg sammen med en bande utilpasse outsidere som bor på en skraphaug, og mobiliserer dem til et aksjon mot våpenmagnatene som er skyld i hans og farens ulykke, i et hevntokt som kunne fått Svanemerket.
Alle Bazils våpen og verktøy er resirkulerte.
Moraliserer
Jeunet dveler ved art nouveu-arkitekturen i Paris og lykkes i å få den moderne storbyen til å bli et forunderlig, fantasieggende sted.
Rare og vakre bilder seiler uten forvarsel inn i den kortpustede handlingen og skaper noen sekunders poesi.
Men denne gang blir de tegnefilmaktige typene til Jeunet mer irriterende enn inntagende, og satiren for uelegant.
Når Jeunet går inn for å fortelle eventyr, lykkes han.
Når han forsøker seg på samfunnskritikk, blir han klamt moraliserende.
Noen bør rett og slett holde seg for gode til å redde verden.
| 0
|
305204
|
Kåte kvinner og mumlende menn
Stjernespekket komedie som tør å være nådeløs.
En stund.
FILM:
Dette kunne med andre ord vært en skarp og morsom komedie.
Det er det ikke.
«Han er faktisk interessert» feiger ut ganske fort.
Grublende kvinner
Filmen er basert på selvhjelpsboka ved samme navn, som igjen er basert på en episode av «Sex og singelliv».
Det handler om at kvinner må innse den brutale sannheten:
Han er faktisk ikke interessert.
Han liker deg ikke godt nok.
Glem ham og gå videre.
«Han er faktisk ikke interessert» gir deg hele fem stjernespekkede varianter over historien der mannen mumler og sender doble signaler mens kvinnen grubler frenetisk over hva han egentlig vil.
Gigi (Ginnifer Goodwin) er den single som prøver altfor hardt, og ikke kan skjønne hvorfor mennene hun treffer på byen ikke ringer henne tilbake.
Anna (Scarlett Johansson) står i med en gift mann.
Janine (Jennifer Connelly) er gift med den samme mannen, og er frustrert over at han av en eller annen ubegripelig grunn ikke er like interessert i innredningen av deres nye hjem som hun er.
Mary (Drew Barrymore) prøver å finne ut om hun er blitt kontaktet eller ikke gjennom jungelen av mobiltelefoner, e-mail, MySpace og Facebook som hun opererer i.
Og Beth (Jennifer Aniston) er uforholdsmessig fortvilet over at hun aldri blir fridd til av kjæresten Neil (Ben Affleck, som umulig kan føle seg særlig kul i dette selskapet).
Den andre kvinnen Det største problemet med «Han er faktisk ikke interessert» er felles for en rekke romantiske komedier:
Den er faktisk ikke morsom.
De fem kvinnene har ingen personlighet utover funksjonen som «den andre kvinnen» eller «den gifteklare».
Den som har mest å gjøre, og som gjør det best, er Jennifer Connelly.
Hun spiller glimrende, både i scenen der hun får vite om mannens utroskap, og tydelig ikke vet hvordan hun skal reagere, og når hun seinere gjør regnskap over sitt eget liv og spør seg selv om når hun sluttet å være en morsom person å være sammen med.
Men både Connelly og historien hennes føles som om de hører hjemme i en annen film, en mer voksen en.
Og tror du ikke filmskaperne plutselig finner ut at publikum kommer til å ønske seg en lykkelig slutt?
I en film som forfekter det å legge feilslåtte romanser bak seg og komme seg videre i livet, er det ikke helt til å tro på at nettopp guttene som ifølge regelverket faktisk ikke er interessert, kommer stormende tilbake i siste scene.
Og det er dette påklistrede smilet som gjør at jeg til sist takker nei til regissør Ken Kwapis og filmen hans.
Det er ikke deg, Ken, det er meg.
| 0
|
305205
|
Fest som på femtitallet
«Footloose» er et komplett anakronistisk ungdomsopprør.
FILM:
Fremdeles finnes tydeligvis de som tror verden vil falle på plass dersom tenåringene bare ville slutte å danse til den djevelmusikken de hører på.
En uforholdsmessig stor andel av disse har tilhold i småbyen Bomont, Georgia, der prestens (Dennis Quaid) ord er lov og dansing har vært forbudt siden en bilulykke etter en fest tok livet av fem bysbarn, inkludert prestens sønn.
Inn i dette helvetet av søndagskaffe og runde kjolekrager kjører innflytteren Renn (Kenny Wormald) med bilstereoen høyt på.
Scenen er satt for et anakronistisk ungdomsopprør.
Småfurten heltinne
«Footloose» er en remake av ungdomsfilmen ved samme navn fra 1984, og har møysommelig kopiert skikkelser og handling derfra.
En kreftdød mor er lagt til på Renns emosjonelle CV for prøve å gi ham mer, tja, dybde.
Et par av birollene blir nå spilt av afroamerikanere fordi, du vet, vi er i sørstatene, og det ville ikke tatt seg ut med en snøhvit skolegård.
Wormald er danser i virkeligheten og spiller Renn med den riktige fysiske rastløsheten.
Han gjør jobben, skjønt han ikke helt har den samme sårbare åpenheten som forgjengeren, den unge Kevin Bacon.
Miles Teller, sist sett i «Rabbit Hole», stjeler scene etter scene som den joviale bestevennen Willard, mens Julianne Hough må ta på seg mye av skylden for at den sentrale kjærlighetshistorien aldri genererer så mye som en liten gnist.
Rollen som den obsternasige prestedatteren Ariel, som stadig flørter med fare, her i form av ubarbert bikergutt, er ikke enkel, og i Houghs småfurtne skikkelse blir hun først og fremst ufordragelig.
Feelgood
Forøvrig er «Footloose» en helt ålreit feelgood-film, som pliktoppfyllende svinger innom hjemmesnekrede kappløp med modifisert skolebuss og forbudte dansegulv og viser det som skjer der med ledighet og overskudd.
Men det er ingen driv, ingen følelse av noe febrilsk og nødvendig, i konfliktene.
Av Renns kamper, for Ariel og mot presteskapet, føles den første uinteressant inntil det uforståelige og den andre himmelstormende irrelevant for alle som sitter i salen.
Men heldigvis tar det ikke så lang tid før de holder munn og begynner å danse.
| 0
|
305206
|
Karrierebeste fra Don Martin
Rapveteranens norske solodebut er et friskt pust.
ALBUM:
Don Martin er noe så sjeldent som en norsk rapveteran som etter lang og tro tjeneste har fått sitt store gjennombrudd i en alder av 34, og det uten et fnugg av forsøk på kommersiell flørting.
Bedre enn noensinne
Det er ikke lenge siden «Jeg er så Oslo...»-bølgen feide over sosiale medier i etterkant av hans populære hovedstad-anthem «Nilsen», men med sin etterlengtede norskdebut viser Gatas Parlament-rapperen at han er mye mer enn en viral trend; han er faktisk bedre enn noensinne!
At albumet er produsert i sin helhet av Tommy Tee, som blant annet har basert en tredjedel av låtene på beatskisser fra 2002-2003, gjør også sitt for at den 13 spor lange skiva har blitt en av de sterkeste norske rapskivene på lang tid.
Oslo øst
Og der en hiphop-utgivelse som dette lett kan bikke over i nostalgisk sutring, holder Martin hele tiden en fin balanse ved å slippe til den nye generasjonen (inkludert Fela, Kaveh og Phil T Rich), men samtidig gjøre det klart at han kan legge dem over kneet hvis han vil.
«En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt» er et fascinerende innblikk i Oslo øst slik vi ikke har hørt siden storhetstiden til Tee Productions på 90-tallet, og et friskt pust både musikalsk og tekstmessig på dagens i overkant hitlåt-stressende norske rapscene.
| 1
|
305210
|
Heia Nårje!
Denne trioen sleivsparker så brutalt under beltestedet at vi må ta av nisselua og tørke tårer.
Lattertårer.
TV:
Gud signe vårt dyre fedreland, for i kveld får det seg et spark i nøtta!
Røykepausebevisste ansatte, erstatningssultne sauebønder, usjarmerende frittalende kvinnfolk, ja, selv surrete krigsveteraner blir ofre for grovkalibret harselas utover våren i TV 2s nye satiréserie «Nårje».
Her langes det ut sleivspark som til tider er så brutalt grove og grisete at du ikke kan annet enn grine.
Av latter.
Uten hemninger «Nårje» utgir seg for å være et opplysningsprogram til svensker om nordmenn.
Et folk som levde smått til oljen kom, og «nordens fattiglappar blev över natten förvandlat till kaksiga excentrikare som gör precis vad dom vill», som en svensk stemme meddeler oss.
Samme beskrivelse, eksentrikere som gjør presis hva de vil, har vi lyst til å bruke om trioen som leverer sketsj etter sketsj.
I spissen står gode, gamle - skal vi si onde, gamle?
- Otto Jespersen.
Med seg har han med hell hentet Henriette Steenstrup og John Brungot, begge kjent fra «En god nummer to» og «Torsdag kveld fra Nydalen».
Selv om serien rommer ymse sleivspark til særnorske fenomen og myter, som sauebonden som vil ha erstatning for at ulven har krasja bilen hans og drukket opp spriten, så inneholder den mest av alt ren og skjær, klin gal humor.
Særlig rumpehumor.
Pute trengs!
I kveld får du blant annet se John Brungot i saftig homoerotisk omgang med fotballspiller Freddie Dos Santos.
Å se fotballstjerna klamre seg fast i Brungot bakfra mens han hvisker sensuelt om å «sette'n i krysset», er så pinlig at vi må ha pute foran ansiktet.
Steenstrup har heller ikke vaska seg når hun for eksempel agerer likestilt kvinne på arbeidsplassen og begynner å legge ut for kollegene om helgens sexopplevelser med replikker som:
«hakke vært så gåen i blåsa siden russetida».
Dama har et komitalent som er få forunt, og hun strekker strikken så langt for hva kvinner kan tillate seg at den dirrer.
Hun er i slaget, Brungot også.
OJ bommer i ny og ne på karakterer, som en litt halvhjerta sinnamann på gata, men pytt.
Dette er frekk galskap.
Le om du vil.
Vi elsker, elsker det, men tenker på vår far og mor.
Noen vil sette kaffen i vrangstrupa.
| 1
|
305211
|
Soleklar suksess
De gamle er sjelden eldst.
Men unntak forekommer.
CD:
Å høre på Cornershop er en helt unik opplevelse, ikke så mye fordi de spiller programmert dansemusikk og sitarbefengt engelsk indie om hverandre (og noen ganger samtidig), men fordi de klarer å få denne passe særegne miksen til å ikke høres ut som noen form for gimmick eller eksperiment.
Det er heller selvfølgelig, trygt og familiært, som å møte en gammel venn.
Fatboy-suksessen
Noe av det er Fatboy Slims skyld.
I 1997 remikset han småhiten «Brimful of Asha», remiksen gikk amok på hitlister verden over, og innen det hele var over var plutselig den umiskjennelige stemmen til britiske Tjinder Singh en del av det sene 90-tallets ånd.
En like viktig del av denne følelsen av naturlighet, er utvilsomt det faktum at for Singh er denne blandingen av indisk og engelsk kultur en selvfølge.
Tilsynelatende ikke som to poler han slites imellom, men som en ganske sømløs blanding av minner og referanser.
Asian Dub Foundation uten det ungdommelige raseriet, på en måte.
Cornershop framstår rett og slett i nerve og attityde som en gjeng voksne mennesker uten bitterhet, nevroser, stormannsgalskap, rusproblemer eller knuste hjerter; en gruppe så underrepresentert i popmusikk at en tar seg i å instinktivt lure på hvor de tar inspirasjon fra.
« Judy Sucked a Lemon for Breakfast » Cornershop
5
Plateselskap Ample Play/Indie Distr.
Første på sju år Hvor den enn kommer fra, skorter det ikke på den, i hvert fall:
Det er umulig å høre at «Judy Sucked a Lemon for Breakfast» er Cornershops første album på sju år.
Danselåter avløser glimrende indierock og følges av ska-farget avslapping før de covrer «The Mighty Quinn» av Bob Dylan, og så videre.
Det er aldri kjedelig, men det er aldri tvunget.
Det er rart — og gøy — å høre et pop-fusion one-hit-wonder fra 90-tallet spille inn plate med den samme avslappede selvsikkerheten det tok Radiohead ti år som Verdens Beste Band? å opparbeide.
Les dagens andre plateanmeldelser:
The Satanic Satanist Portugal The Man Under The Covers Vol.
2 Matthew Sweet & Susanna Hoffs A Dance Of Victory The Morning After Norma Sass Sweet Time Chooglin?
Live Slottsfjell 2009 Heroes & Zeros/ Harry?s Gym
anmeldelserkulturmusikkmusikkanmeldelsercornershopplateanmeldelse
Del på facebook Lik Dagbladet Musikk på Facebook
Del på facebookRapporter om feil i artikkelen
En like viktig del av denne følelsen av naturlighet, er utvilsomt det faktum at for Singh er denne blandingen av indisk og engelsk kultur en selvfølge.
Tilsynelatende ikke som to poler han slites imellom, men som en ganske sømløs blanding av minner og referanser.
Asian Dub Foundation uten det ungdommelige raseriet, på en måte.
Cornershop framstår rett og slett i nerve og attityde som en gjeng voksne mennesker uten bitterhet, nevroser, stormannsgalskap, rusproblemer eller knuste hjerter; en gruppe så underrepresentert i popmusikk at en tar seg i å instinktivt lure på hvor de tar inspirasjon fra.
Første på sju år Hvor den enn kommer fra, skorter det ikke på den, i hvert fall:
Det er umulig å høre at «Judy Sucked a Lemon for Breakfast» er Cornershops første album på sju år.
Danselåter avløser glimrende indierock og følges av ska-farget avslapping før de covrer «The Mighty Quinn» av Bob Dylan, og så videre.
Det er aldri kjedelig, men det er aldri tvunget.
Det er rart — og gøy — å høre et pop-fusion one-hit-wonder fra 90-tallet spille inn plate med den samme avslappede selvsikkerheten det tok Radiohead ti år som Verdens Beste Band? å opparbeide.
| 1
|
305214
|
På flukt i en fremmed by
«?71» skaper stram spenning gjennom et blodig døgn i Nord-Irland.
FILM:
Det føles som en drøm eller et dataspill når den engelske soldaten Hook (Jack O?Connell) flykter gjennom smugene i Belfast, en by han ikke kjenner.
I hælene har han en fiende som vil drepe ham, av grunner han ikke forstår.
Stram og tett
Det er 1971 i Nord-Irland, året før det enda blodigere 1972.
Hook er skadet, kommet bort fra troppen og blitt fritt vilt.
Som enkeltperson, som den foreldreløse storebroren som besøkte lillebroren på barnehjem før avreisen og lovte å komme tilbake, er Hook uinteressant for dem han møter.
Som en del av den britiske hæren er han en representant for overmakten, og for de ofte brutale husransakelsene britene gjennomfører i klappjakten på IRA-medlemmer.
Den stramme, tette og ujålete thrilleren «?71» følger Hook gjennom døgnet han forsøker å holde seg i live og komme tilbake til forlegningen.
Hook slynges inn i maktspillet mellom to faksjoner av opprørske katolikker, irske protestanter, og utenforstående briter.
Britene har våpen, men mangler forståelse for det de griper inn i, og blir utnyttet og manipulert av begge sider.
Det nærgående, håndholdte kameraet og det snikende soundtracket skaper en følelse av paranoia og desorientering.
Hook vet ikke hva som skjer rundt neste sving.
Han trenger hjelp, men vet ikke om de han støter på vil overgi ham til forfølgerne eller vise ham veien hjem.
Suges inn
Fransk-britiske Yann Demange styrer spillefilmdebuten med en oppsiktsvekkende stødig og selvsikker hånd.
Han er ikke så opptatt av selve konflikten som i hva den får frem i folk.
Raskt og effektivt viser han både hvordan de som prøver å holde seg utenfor det hele, kan havne i en situasjon der de suges inn i malstrømmen; hvordan barn indoktrineres, og hvordan de mest militante kan finte ut de moderate i en konflikt og dermed gjøre knuten enda strammere.
Når Hook knytter seg til en bråkjekk katolsk gutt (Corey McKinley) er det unødvendig å artikulere at han ser en irsk versjon av lillebroren - og at denne versjonen lever farlig.
Både den sterke McConnell og resten av ensemblet leverer spill som både er troverdig angstfylt og fint underspilt, i en film som uten store fakter skaper en oppslukende spenning.
| 1
|
305215
|
Man får bare lyst til å dra hjem for å kline!
Av den nye Father John Misty-plata.
ALBUM:
Father John Mistys (J.
Tillmann) andrealbum er en av de platene som åpner seg opp sakte, som en peon en varm sommernatt.
Ved første gjennomlytting er den artig, frekk, den Randy Newmanske sosialironien på «Bored in the USA» er fengende bitter, kjærlighetserklæringen på åpningssporet «I Love you, Honeybear» glitrende apokalyptisk:
«Everything is doomed/And nothing will be spared/Oh I love you honeybear».
Så blir plata fiffig fengende, den mariachi-trompetspekkede «Chateau Lobby #4» er en av få låter som sender tankene tilbake til Tillmans tid i Fleet Foxes, ellers får man forkvaklede flash av amerikanske trubadurer som Don McLean, Gram Parsons, Eagles.
Samtidig som låtskriverteknikkene selvfølgelig er hipster på sin hals.
Men så, så blir albumet vakkert.
Sårheten i tekstene kommer for en dag, harmoniene stiger fram og tar frontposisjon, gåsehuden dukker opp på den sakrale «True Affection» og deretter føles det litt som å bade i skjønnhet mens et av årets mest interessante album utfolder seg foran deg.
| 1
|
305217
|
Grøssende kjedelig
«Paranormal Activity 4» er utmattende banal.
FILM:
Jeg har sagt det før:
Det er noe unaturlig og nesten skummelt ved det faktum at de tre «Paranormal»-filmene har spilt inn i underkant av 600 millioner dollar, med 3-ern som den mest innbringende.
Det er deprimerende og mistenkelig, men like fullt et faktum.
Og kjensgjerninger skal man ta på alvor og analysere.
Årets dølleste
Slik henger det sammen:
Disse kvasiamatørfilmene påvirker to av våre primale instinkter.
Ganske mange synes filmene er uimotståelig skumle - det er disse som har gjort Oren Peli søkkrik.
For noen av oss andre, er det kjedsomheten som gjør seg sterkest gjeldende.
På den ene side kan jeg ikke unngå å bli småskremt.
Jeg hører den rumlende bassen som annonserer at gys er på gang.
Jeg vet at en skygge vil komme forbi, ledsaget av en hard lyd.
Den kommer, den kommer ... der!
Og gyset sprer seg nedover ryggraden.
Men hva hjelper det, når 86 av filmens 88 minutter tilbringes i ulidelig kjedelig selskap med en familie som må være årets dølleste.
Filmens «tagline» kunne vært:
«Den som venter på noe vondt ...
må vente lenge.»
I stedet for tilfredshet forårsaket av gode gys, forlater jeg salen irritert og småaggressiv.
Jeg kunne knust en vase, men skriver i stedet en anmeldelse.
Antidramaturgi
Filmene henvender seg til et ungt publikum og det er et paradoks at en ungdomsgenerasjon som ifølge jevnlige medieoppslag er på grensen til ADHD og har konsentrasjonsevnen til en husflue, kan sitte i ro og se disse filmene uten å kjede seg grønne.
Regien er igjen ved Henry Joost og Ariel Schulman, gutta bak den uendelig mye mer fascinerende «Catfish».
Dessverre bryr de seg lite om å gjøre karakterenes reaksjoner sannsynlige.
Skuespillerne sier til stadighet «what the fuck» når en kniv daler ned fra taket eller en uforklarlig skygge farer gjennom rommet, men deretter fortsetter den traurige hverdagen som før.
Regissørene bedriver en form for antidramaturgi og handlingen er irrelevant, men jeg plikter å nevne at gutten i nabohuset er ond og lager trøbbel for vår gledesløse kjernefamilie, som bruker mye av tida på å forklare hvorfor det alltid står et kamera på i rommene der skumle ting skjer.
| 0
|
305219
|
Urinerer på den gode smak
Det eneste som er igjen av gode, gamle Sugababes er navnet.
|||
ALBUM:
Åh, Sugababes.
I hine hårde dager tenåringstøffe pionerer innen avantpopen, nå om da'n en beingrim påminnelse om HVORINNIHELSIKES galt det kan gå.
I sin tid en r&b-sexy; trio som kombinerte girl power med stilsikker singelteft, på «Sweet 7» et benklærløst og dancesurt gulpoppstøt av en Britney/Pussycat Dolls/Lady Gaga-kopi.
Etter at Keisha Buchanan forlot gruppa i fjor høst og ble erstattet av den britiske GP-vinneren Jade Ewen, er ingen av originalmedlemmene med lenger.
Det høres.
Vokalprestasjonene er så personlighetsløse, popmelodiene så anmassende og dancegrepene så brutalt kyniske at det høres ut som om de henvender seg til et publikum i la-oss-putte-voldtektsdop-i-drinken-til-uskyldige-jenter-segmentet.
Jentene er selvfølgelig ikke alene om jævelskapen.
Det drypper ubehagelig på klokkeren når det viser seg at Stargate har hatt en finger med i spillet på flere spor, noe som - dessverre - beviser at det ikke lenger er gull alt som glimrer.
Tidligere medlem Mutya Buena har saksøkt den nye gruppa for bruken av Sugababes-navnet.
Hun burde heller ha saksøkt dem for å urinere på den gode smak.
| 0
|
305222
|
En gitarkonge med mørke sider og sosial angst
Jon Larsen med usminket og respektfull biografi.
Robert Normann (1916-1998) er en av de mest oppsiktvekkende, norske musikerne som har framstått i sin epoke.
Med en selvlært bakgrunn utviklet han en gitarteknikk så virtuos at den fortsatt imponerer lyttere i alle verdenshjørner.
Normanns liv sammenfaller med utviklingen av moderne jazz.
Men han var en på mange måter sky mann, som i lange perioder holdt seg unna rampelyset.
Den forunderlige historien om hans liv er nå nedtegnet av en av de få som kom innpå Normann; hans gitarkollega Jon Larsen, kjent som gitarist i Hot Club de Norvege.
Larsen har gjort en kjempejobb med å utgi det som fins av innspillinger med Normann på CD-plater.
Boka «Robert Normann - Tusenkunstneren fra Sundløkka» er en slags minnebok om denne unike musikeren.
Startet som gatemusikant
Foruten den relativt kortfattede teksten, rommer boka en rekke nyere og eldre fotografier, oppsummeringer på engelsk og fransk samt en håndfull noter til Normann-komposisjoner.
Man skal ikke vente seg en omfattende og analytisk biografi på flere hundre sider.
Meningen er åpenbart å fylle et hull i norsk jazzhistorie.
Normanns liv er slikt stoff som myter er bygd av.
Den spenner fra oppvekst i fattigdom og et mangeårig liv som landstryker og gatemusikant til en karriere i jazzgrupper i Oslos uteliv.
Og omsider en mer anonym tilværelse som husmusiker i NRK-programmet «Søndagsposten» sammen med Alf Prøysen og Erik Bye og omsider fast engasjert komponist ved Riksteatret.
Folk datt over bord
Normann vokste opp i en arbeiderbrakke i Sarpsborg i en familie der musikk og spilleglede var en atspredelse.
Han spilte gitar fra fem, seks års alderen og begynte tidlig å tjene penger til familien ved å spille til dans «på prammene ved elva ved Hafslund, der det kunne gå svært livlig for seg, og det hendte folk datt over bord,» som Larsen skriver.
Fra han var 12 år gammel, jobbet han på gårder og som steinhogger.
Eller han reiste på loffen og levde som «omstreifende musiker».
Sammen med andre musikere dro han land og strand rundt, fra Østfold helt til Kirkenes med hurtigruta.
I blant ble han sendt hjem av politiet.
I Oslo kom han i kontakt med profesjonelle jazzmusikere og fikk sterkt nok renommé til å bli invitert til NRK.
Men det var mer å tjene på å spille på gata.
Dagbladets tegner Hammarlund tegnet Normann og en kollega på jobb i en bakgård.
Ut av vinduet lener en dame seg ut og sier:
«Hysj, det er Robert Normann på radioen!»
Jazzen under jorda
Jon Larsen forteller levende om Normanns karriere i jazzens verden av grupper og danseband, om eksentriske musikere med snåle tilnavn, og om hvordan gitaristen nærmest motstrebende gjorde karriere og deltok på Norges første jazzinnspilling med Freddy Valliers String Swing i 1938.
Under krigen gikk jazzen under jorda, og Normann dro ut på gata igjen, der han spilte for folk i ned mot 20 kuldegrader.
Eller han opptrådte for tyske soldater på deres utested i Oslo, Löwenbrau, der det vanket importert brennevin.
I beste fall «politisk ukorrekt», som Larsen noterer seg.
Larsen har fått med seg de røffe ryktene og pikante detaljene som er en del av legenden om Robert Normann.
Han ble tidlig alkoholisert og var litt av en slåsskjempe.
Han var «ikke ukjent med kniv» og hadde en beryktet springskalle.
Etter slagsmål er det blitt fortalt hvordan man har «måttet trekke tenner ut av pannen hans».
Beryktet utstyr
Larsen skriver også om Normanns «beryktede kjønnsorgan», som han i festlig lag kunne vise fram «med og uten rød sløyfe».
Samtidig var Normann en innovatør som bygde sin egen elektriske gitar.
Men han hadde et mørke i seg som gjorde ham dårlig i stand til å gå inn i forpliktende forhold.
Det som skrives om behandlingen av kone og barn, er ikke vakker lesning.
Robert Normann hadde en dyp sosial angst og var uforbederlig tørst inntil han la flaska på hylla i 1968 og trakk seg tilbake til Sarpsborg.
Der syslet han med oppfinnelser og eksperimentell matdyrking i kjøkkenhagen.
Blant annet konstruerte han en oppsiktvekkende «evighetsmaskin».
Django og Edith Piaf
Larsen gir et usminket, men respektfullt bilde av en musiker som imponerte en besøkende Django Reinhardt og som visstnok spilte gitar en hel natt sammen med Edith Piaf etter hennes konsert på Edderkoppen i 1947.
«Språkproblemer nevnes ikke,» skriver Larsen.
Vi sitter igjen med inntrykk av en mann full av et talent vi heldigvis kan nyte på plate.
Men som samtidig var en tragisk skikkelse, dessverre ute av stand til å realisere sitt fulle potensiale sammen med sine medmennesker og musikalske kolleger.
| 1
|
305223
|
Anmeldelse:«Sangen fra havet»
Stumme Saoirse dypdykker etter stemmen som kan synge vekk sårene under vannskorpa.
Film:
Vannets lydbrytning vrir vibrasjoner og tilgrumser toner.
Og i denne animerte irske folkefilmen blir vannhinnen både et hindrende og muliggjørende grensesnitt mellom sant og sagn, i savnet etter mors forsvinning fra fyret og ned i dypet ved ei stupbratt øy, formet som en forsteinet bølge.
Den resignerte enkemannen sliter med farsrollen og sender sinte storebror Ben og stumme lillesøster Saoirse til bestemor i byen.
Båndene mellom bror og søster nøkker i begge ender, men er ubrytelige.
Og svevende lys og sangen fra havet trekker.
Havets klangbunn
Mor etterlot fortellinger som synes sanne, og Saoirse er en såkalt «selkie», et havets under, en hybridskapning — halvt sel og halvt menneske.
Filmen er slik om, med og for folk og fe.
Japanske Studio Ghibli har oppdratt verden med animasjonsmytologi, og når Miyazaki og Takahata blir «anime emeritus» er regissør Tomm Moore, art director Adrien Merigeau og studioet Cartoon Saloon verdige arvtakere.
Deres bevegelige bildebøker finner nærmest popup-aktig dybden i det todimensjonale, i en stil sammensatt av hånd- og dataanimasjon, med levende vannfarger fløtet av digitale effekter.
Vakre Oscar-nominerte «The Secret of Kells» (2008) handlet om en ung munk og skrive- og tegnekunstens motstand mot de onde nordmennenes barbari, og nettopp europeisk mytologi og naturmystikk kler animasjonsabstraksjonene godt, i følge med barns fantasi til den mørke underverdenens lys.
Lengsel Naturens og kulturens vannspeil var de første levende bildene, og hellig «hydromantikk» — det å se i vannspeil etter visjoner — har vært utført over hele kloden, særlig på De britiske øyer og i Irland.Modernitet har erstattet krivelighet med virkelighet, kildemystikk med kildekritikk.
Men Saoirse fyller det ordløse med mening, og da hennes konkyliespill frigjør forsteinete feer, viser hun at pust alene kan skape musikk — og det salte vannet i oss alle får lov til å trille ut.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.