id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
305226
|
Kim Larsen hyller prins Henrik og «Maggie»
Ellers er alt ved det samme gamle når dansken gir ut sitt første album på seks år.
ALBUM:
Kim Larsen (67) er selve begrepet på den godslige, joviale og trivelige danske dreng, med sixpencen på snei; glad i bayer og en lille en.
Han har liksom alltid vært der, og danner sammen med Åge Aleksandersen og Ulf Lundell en slags hellig treenighet innenfor skandinavisk rock.
Gasolin'
Han begynte i 1969 i gruppa Gasolin', på engelsk, men ser man bort fra «This Is My Life» er det danske sanger som «Hvad gør vi nu, lille du?» og «Stakkels Jim» som huskes.
Soloartist Siden solodebuten i 1973 har Larsen solgt tre millioner album, og «Midt om natten» fra 1983 skal dessuten være Danmarks mestselgende gjennom tidene.
De siste 17 åra han han holdt liv i bandet Kim Larsen & Kjukken, men det er faktisk seks år siden forrige album.
Trivelig Larsen har ikke brukt åra til å pønske ut en ny musikalsk retning.
«Du glade verden» føyer seg inn i rekka av gjennomgående trivelige album fra danskens hånd, men uten den ene låten som fester seg.
Det vil si, han gjør et forsøk med «Henrik», en hyllest til lille, søte prins Henrik (som skriver dikt på flytende fransk) og hans «Maggie» - Larsens relativt uærbødige kallenavn på selveste dronning Margrethe.
I kjent stil
Her er 12 låter i et velkjent musikalsk landskap:
Litt heftig rock, litt fengende pop, ei pen vise (singelen «Sød symfoni»), noen doser mindre kledelig elektronika - og både akustisk og elektrisk.
Best er avslutningen «Hvorfor blæser vinden så hårdt», med et så spenstig arrangement at du lurer på hvorfor ikke flere låter har fått samme behandling.
I stedet spriker dette i alle retninger, og låmaterialet holder heller ikke helt mål.
Det er ikke nok til å vifte heftig med dannebrog, men heller ikke dårlig levert.
«Her står jeg» sier forsåvidt det meste om at alt er ved det samme i Larsens verden:
«Her står jeg alene med meg selv / her står jeg helt alene / Jeg tilstår at jeg er stjerneskæv / og til og med en smule svimmel».
| 0
|
305228
|
Jente med mannsmot
«True Grit» handler om en bråmoden fjortis på hevntokt.
Brødrene Coens første reine
western er mindre streit enn den kan virke som.
FILM:
Man kan spørre seg hvorfor Coen-brødrene fant på å spille inn «True Grit» på nytt.
Originalversjonen fra 1969, som het «Jente med mannsmot» på norske kinoer og ga John Wayne hans første og eneste Oscar, delvis fordi han gjorde narr av John Wayne, er jo en western av aller streiteste sort, eller hva?
Musikken er munter, landskapet er frodig, de onde er virkelig onde og de gode er gode på bunnen, selv om de er forfylla og latterlige i starten.
Joel og Ethan Coen driver ikke med remakes.
Deres varemerke har vært å ta for seg en hel sjanger av gangen og ha det moro på dens bekostning, samtidig som de viser at de er glad alt Hollywood har funnet på gjennom hundre år.
Deres første film, «Blood Simple», var en ironisk noir, «Raising Arizona» og «Hudsucker Proxy» er screwball-komedier, «Miller's Crossing» en slags gangsterfilm, mens «Fargo» er noir med snø og folk som heter Lundegaard og Grimsrud.
Og så videre.
Med andre ord, vi kunne forvente oss en postmoderne western.
Ikke en såkalt revisjonistisk anti-western, à la Robert Altmans «McCabe & Mrs. Miller» eller Clint Eastwoods «Nådeløse menn», men en mer ironisk lek med westernmytene.
På den annen side:
Var det ikke snakk om at brødrene er ferdige med ironien?
At de ikke lenger er sånn passelig alternative filmklubbfavoritter.
At de har lagt av seg de nerdete rampestrekene og endelig blitt modne filmskapere, tatt inn i varmen og overøst med ros og heder i tungt metall.
Det store gjennombruddet med «No Country for Old Men» skyldtes ikke Javier Bardems frisyre, men det imponerende håndverket og utforskingen av amerikanske myter og religiøse tema.
Bardems Anton Chigurh er «the Grim Reaper», mannen med ljåen, eller, som Llewelyn Moss (Josh Brolin) uttrykker det, «the ultimate bad-ass».
Tunge saker.
Modent.
«No Country for Old Men» var en western med pickup og trykkluft, belønnet med fire gjeve Oscar-statuetter, så hvorfor skulle ikke brødrene Coen gi seg i kast med den mest amerikanske av alle sjangere?
De har jo snart prøvd seg innen de fleste andre, bortsett fra musikalen.
Hvis vi minner oss selv om at brødrene nå er erklært modne filmskapere, begynner brikkene å falle på plass.
I sin forrige film, den seriøse lavbudsjettskomedien «A Serious Man», foretok brødrene en reise tilbake til sin jødiske oppvekst i Minnesota gjennom en moderne versjon av Jobs bok.
«True Grit» gir dem en mulighet til å fortsette utforskningen av både amerikanske myter og Det gamle testamentet.
Men det er kanskje på tide å fortelle litt om filmen, hva den handler om og slikt.
Den har tross alt muligheten til å vinne hele ti gylne statuetter om ei drøy uke, så det skulle være ett og annet å gripe tak i.
Året er 1880, sånn circa.
14 år gamle Mattie Ross (Hailee Steinfeld) er kommet til Fort Smith, Arkansas for å finne Tom Chaney, mannen som nettopp har drept hennes far.
Ifølge sheriffen har Chaney flykter til «the Indian territories», der bare føderale U.S. Marshals har rett til å pågripe lovbrytere.
Mattie velger seg ut den mest nådeløse av mennene hun får anbefalt, en alkoholisert, skrantende gubbe ved navn Rooster Cogburn, fordi hun mener han har grit (mot).
Rooster (Jeff Bridges) tar jobben og går med på at Mattie skal få bli med på jakten, men ting floker seg til når en arrogant og glattslikket Texas Ranger dukker opp.
LaBoeuf (Matt Damon) har vært på sporet av Tom Chaney i fire måneder for drapet på en senator i Texas og kan lokke Rooster med store penger hvis de finner morderen.
Handlingen er viktig nok, men «True Grit» er en karakterdrevet western.
Og skal vi snakke om karakterene, må vi gå tilbake til originalen.
Ikke Henry Hathaways filmversjon, med 62 år gamle John Wayne i hans første rolle som antihelt, men til Charles Portis' roman, som kom ut året før.
Coen-brødrene har uttalt at de ikke har noe sterkt forhold til filmen, det var romanen som ga dem lyst til å filme historien — av to grunner: språket og Mattie Ross.
Mattie er en skrue.
Coen-brødrene liker skruer.
Hun er bare barnet, men samtidig en sta og selvsikker ung dame som vet hva hun vil og som aldri gir seg.
Det som skiller henne fra de fleste andre tapre tenåringsjenter på film, er kilden til hennes grit, som i stor grad synes å være Den hellige skrift.
Hun er presbyterianer og kritiserer både katolikker og dem som tilhører andre forgreininger at protestantismen.
Hun er moralistisk, snusfornuftig og noen ganger helt på tur, som i sitt forhold til katter:
«I will go further and say all cats are wicked, though often useful.
Who has not seen Satan in their sly faces?
Some preachers will say, well, that is superstitious 'clap-trap'.
My answer is this:
Preacher, go to your Bible and read Luke 8: 26-33.»
Når Cogburn tilbyr henne whisky, sier hun:
«I would not put a thief in my mouth to steal my brains.»
Det er denne blandingen av snerpete skinnhellighet og mot som gjør henne så fascinerende.
Samtidig kan man skjønne at folk får nok av henne.
LaBeouf, som er komisk og selvgod på sitt eget vis, lar seg raskt irritere.
Samtidig ordlegger han seg minst like blomstrete som Mattie, særlig etter at Coen-gutta har smurt på litt ekstra:
«You give out very little sugar with your pronouncements.
While I sat there watching I gave some thought to stealing a kiss ... though you are very young, and sick ... and unattractive to boot.
But now I have a mind to give you five or six good licks with my belt.»
Og Mattie svarer:
«One would be just as unpleasant as the other.»
Det er dette språket Bridges, Damon og de andre bygger sine karakterer på og det er en fryd å se og høre resultatet.
Bridges er i tillegg relativt snøvlete og snakker som om han har kjeften full av varm grus.
Allerede før den lanseres internasjonalt, er «True Grit» Coen-brødrenes største kassasuksess noensinne.
Dette skyldes nok i stor grad de fargerike karakterene, ikke minst Hailee Steinfeld, som var 13 da filmen ble spilt inn og er et funn.
En annen som setter sitt distinkte preg på filmopplevelsen, er Coens faste fotograf, Roger Deakins.
Dessuten — og dette er noe som appellerer sterkt til amerikanerne — tar filmen de gamle western-temaene på alvor.
Livet er brutalt og forbrytelser skal straffes.
Øye for øye, tann for tann.
Selv 14 år gamle jenter vet såpass.
Men det finnes også trøst, som når Iris DeMent til slutt setter salmetekst til melodien som har ligget i bakgrunnen under store deler av filmen:
« What a blessedness, what a peace is mine/ Leaning on the everlasting arms.»
| 1
|
305229
|
Billig jul
«Karsten og Petras vidunderlige jul» er mer kynisk enn koselig.
FILM:
Dette er kynisme mer enn kos.
Mer enn noe virker det som om noen har sittet på et møterom, sett på de gode besøkstallene til norske barnefilmer, minnet seg selv om den blodbrusende suksessen til «Jul i Flåklypa», og målt opp de antatt nødvendige mengdene glitter, julekurver og pepperkaker for at publikum skal få dosen sin, i år også.
Ingen idé For det finnes knapt en idé, knapt en historie å fortelle, i «Karsten og Petras vidunderlige jul», den tredje filmen i rekken om de to bestevennene og kosedyrene deres.
Riktignok er Petra bekymret for om morfaren ikke vil kunne feire jul med henne og moren, og så er det den evinnelige frykten for at det ikke skal komme snø.
Dette rekker på ingen måte til en helaftens spillefilm.
Det krever en pinefull uthaling av alt som skjer for å nå spilletida på én time og et kvarter, og dvaske sangnumre, gjentatte replikker, retningsløse mellomspill og tre ulike typer animasjon er tatt i bruk som fyllstoff.
Alt skjer mellom rotete og fargekolliderende kulisser, filmet i et intetsigende, hvitt lys som er den beste vaksinen mot enhver form for stemning.
Fint morfarforhold
I relasjonene i historien finnes det eneste som er verd å bemerke:
I det varme forholdet mellom Petra og morfaren, i hans dårlige samvittighet for ikke å sette barnebarnet først, og i blikket på de voksnes anstrengelser og forhandlinger i kulissene.
Det beste ved «Karsten og Petras vidunderlige jul» er at den i denne fliken av filmen tar små barns bekymringer alvorlig.
Men barn, også de minste, fortjener også fortellinger som har innhold og atmosfære, og som er komponert med iver og omhu.
I stedet får de en film som i altfor stor grad framstår som en trett parade av forskjellige adventssysler.
Det kan de antakelig gjøre bedre selv.
| 0
|
305230
|
Anmeldelse:«Klovn Forever»
I bromansen mellom Casper og Frank er sæd tykkere enn både blod og vann.
FILM:
I sirkusets karneval ombyttes ofte høyt og lavt, som ansikt og underliv, og ved flere tilfeller i «Klovn Forever» — og i en andføttesvariant i plakaten — tydeliggjøres forflytningen gjennom ulike utgaver av en stående/hengende 69-stilling.
Kameratene Casper og Frank er krasjtestdukker i København og Los Angeles i tabutemaer som rasisme, sex foran barn eller med dyr, men først og fremst i maktkampen mellom macho og metro.
Penis som ønskekvist Filmen viser konsekvensene av å følge drift framfor ansvar: på den ene siden frykten for kjernefamiliens trilleturer, dåpsfester og babysvømming, og på den andre siden frykten for å miste alt dette.
Det blir nærmest skrekkfilmaktig da en baby mistes i et svømmebasseng eller vogna glemmes igjen på taket av en bil.
Samfunnsnarrenes utenbuksehumor harselerer med både den forsøksvis gode familiefar (Frank) og den grunnkåte mann (Casper), ledet av sin ereksjon til vielser med all verdens «tissekoner».
Penis er slik sett både en slapp og stram ønskekvist i filmen, og er i tillegg til Casper og Frank den tredje komiske hovedkarakteren i fortellingen.
Putefilm Pute-tv er pinlig tv som ved siden av latter får tilskueren til å vri seg i sofaen og famle etter en pute å holde foran ansiktet.
I stedet for trekameraproduksjon med publikumslatter er dette enkameraproduksjoner med pinlig stillhet.
Situasjonskomedien har beveget seg fra «Dette er morsomt!» til «er dette morsomt?
Og er det lov å le av dette?».
De fremste eksemplene er «Curb Your Enthusiasm» og britiske «The Office», og av de nordiske tv-seriene med penest putetrekk troner danske «Klovn» øverst, foran svenske «Solsidan» og norske «Thomas Giertsen:
Helt perfekt».
Og da «Klovn» tok steget til det store lerretet for noen år siden, ble putefilmen en av dansk filmhistories største suksesser.
Oppfølgeren innfrir, og presenterer nye posisjoner for penisglippens poesi.
Liker du å sprutle, vil du like denne.
| 1
|
305232
|
Demonisk uoriginal
«Paranormal Activity 2» er stillestående, forutsigbar og irriterende pretensiøs.
FILM:
«Paranormal Activity» skulle vise seg å bli en skummelt suksessfull debutfilm.
Regissør og manusforfatter Oren Peli var en målbevisst kar, han brukte ett år på å ominnrede sitt eget hus, hadde «et par hundre» skuespillere på audition før Katie Featherston og Micah Sloat fikk rollene (og 500 dollar hver) og spilte inn filmen på sju dager.
Det er ikke vanskelig å se at filmen kostet skarve 15.000 dollar å lage, men relativt uforståelig at den snart har spilt inn 200 millioner dollar.
Jeg tror muligens overnaturlige krefter står bak.
Klisjéfylt «Paranormal Activity 2» er en prequel, der handlingen finner sted i et annet hjemsøkt hus, tilhørende Katies søster Kristi.
Som man vil huske fra «PA1», var de to søstrene plaget av ytre demoner i barndommen.
Kristi bor nå sammen med Daniel, hans tenåringsdatter Ali og nyfødte Hunter.
En dag, helt i starten av filmen, kommer de hjem til endevendt hus, men ingenting er stjålet.
Hushjelpen, derimot, merker at noe er galt og jager ut demonen.
Hun er latino, serru, og da har man peiling på voodoo og santería og slikt.
Eventuelt skjønner demonen spansk, men det krasjer med den andre klisjeen, som sier at bikkja også skal være demonsensitiv.
Og muligens ungen.
Det mangler bare en klarsynt fyllik.
Ikke for hedninger
Skrekkfilmer som denne er en trossak.
Hvis du ikke er sterk i demontrua, blir du bare sittende der og se handlingen flytte fra overvåkingskamera til håndholdt kamera.
Du får frysninger av lydeffektene, på samme måte som når noen sier bø!, men du føler deg som en åndsfattig hedning.
Jeg skjønner meg ikke på disse «PA»-demonene.
De er onde, men gjør aldri kort prosess.
Først skal de riste på taklampa, smelle med dørene og rive ned kasseroller.
Spøkelser, får vi vite, er menneskelige.
Demoner, derimot, er ... noe annet.
Og de er slemme.
Likevel er de opptatt av å tilpasse seg en menneskelig dramaturgi, der de blir gradvis mer mannevonde.
Hadde jeg vært demon, ville jeg slått meg mer løs.
Eksorsisten Jeg har sans for skuespillerne.
Som i eneren er dialogen improvisert fram, den er naturlig, overfladisk og tidvis smart.
Men verken Katie eller Micahs karriere skjøt fart etter «PA1», så de har muligens et begrenset register å spille på, i likhet med filmene.
Den første filmen var i det minste original i uttrykket.
To-ern er kjedelig og irriterende pretensiøs i trua på hvor nifst og sant alt blir når det er filmet på amatørvis.
Jeg skal ikke røpe slutten, bare nevne at «Eksorsisten» er en inspirasjonskilde også denne gangen.
| 0
|
305233
|
Advarsel:Intimgrensesprenging pågår!
Hold deg for ørene og på med vernebriller om du ikke er klar for å få andres sex - og sexmangel - rett i fjeset.
TV:
«Nå har vi ikke hatt sex på 16 måneder.
Og da hadde vi sex fordi jeg var høygravid og har hørt at sæd kan framskynde fødselen....».
La dette utsagnet fra en av deltakerne i TV3s nye samlivsserie «Sex dager» være lakmustest for hvorvidt programmet passer for deg.
Dette er et program du vil elske eller elske å hate alt ettersom hvilken side av intimitetsgrensen du liker å befinne deg på.
Vi er ikke kritiske til åpenhet rundt norske pars utfordringer i sexhverdagen.
I et land hvor vi er blitt vant til å se glansbildekropper bolle i vei på «Paradise Hotel», er det flott å få balansert bildet ved å møte vanlige, voksne par som sliter med å finne tid til erotikk mellom oppussing og bleieskift.
Men vi ser ikke helt at TV3 gjør annet enn å løfte på — eller skal vi si rive vekk — dyner uten å komme med profesjonelle samlivsråd til seerne og, ikke minst, til parene som ligger eksponerte igjen.
Intim-tv
I «Sex dager» møter vi to par per episode som åpent forteller at gnisten ikke er som før.
Kuren?
Å ha sex hver kveld i seks dager.
TV3 oppgir i programomtalen at dette er en «anerkjent parterapimetode som blant annet er hyppig brukt i USA».
Jaha?
Anerkjent av hvem?
Hva med par hvor det ligger mer alvorlige forhold bak en seksuell problematikk?
Derom sier «Sex dager» intet.
Det er mulig at parene fikk terapeut å snakke med underveis, men det ser ikke vi seere noe til.
Ikke en ørliten psykolog stikker hodet innom.
Alt vi ser er søte deltakere som forteller om seg og sitt før de lar det stå til.
Nei da, vi ser ikke selve akten, men programmet er likevel svært intimt fordi hjertedørene er så åpne.
Mangler faglig tyngde
Underveis får vi følge dem i forsøk på å skape gnist, alt fra sexleketøykjøp til massasje.
Vi får høre om det funker.
Så er det slutt.
Parene er modige, sterke, har masse humor, ja, heia, takk for at dere deler.
Mange kan trenge en påminnelse om at lidenskap må jobbes for.
Kanskje synes noen det er godt å få bekreftet at «det er ikke bare vi».
Men nettopp fordi vi liker parene godt, har vi ikke lyst til å sitte igjen med en kikkerfølelse.
Det presenteres ikke engang statistikk over hva som er gjennomsnittlig.
Slik mangel på seriøsitet svekker serien.
| 0
|
305238
|
Against Me!-frontmann Tom Gabel har blitt til frontkvinne Laura Jane Grace
Det har resultert i et vitalt album proppet med sterke følelser.
ALBUM:
Det har snart gått fire år siden Against Me! ga ut meningsdeleren «White Crosses».
Selv om den ble hakket for polert og tematisk velprøvd for gamlefansen, inneholdt den et par udiskutabelt briljante rockelåter.
I tiden mellom forgjengeren og dagsaktuelle «Transgender Dysphoria Blues» har frontmann Tom Gabel blitt til frontkvinne Laura Jane Grace.
Noe som naturlig del er viet mye plass på nyskiva.
Det er sannsynligvis også årsaken til at bandet spiller og synger med en helt ny glød.
Åpningssporet og tittelkuttet harver av gårde i god folkpunk-ånd med store akkorder, hektiske trommer og en hypertent Laura Jane i front.
«True Trans Soul Rebel» og «Drinking With the Jocks» blottlegger den vanskelige prosessen Grace har vært gjennom med briljant, frådende rock som sluttresultat.
Plata er generelt røffere i kantene og mer punka enn på lenge.
Prima vare, med andre ord.
| 1
|
305239
|
Er det plutselig mulig å håpe på et virkelig bra og relevant album til fra Prince?
Vi har hørt den nye låta «Breakfast Can Wait».
SINGEL:
Som gammel fan må jeg innrømme at jeg var i ferd med å gi opp plateartisten Prince.
Han siste rimelig vellykkede album var vel strengt tatt «Musicology» fra 2004, og da han kom tilbake med jentetrioen 3rd Eye Girl og «Rock and Roll Love Affair» i 2012, avfeide jeg den litt for kjapt som en skamløs «Take Me With U»-pastisj.
Men låta vokste på meg, i motsetning til oppfølgeren, den noe infantile rockeren «Screwdriver».
Så begynte det å skje ting.
Hardere fans enn meg rapporterte om helt fantastiske konserter med det nye bandet.
På den litt Neptunes-liknende «Ain't Gonna Miss U When U're Gone», med r&b-stjerneskuddet; Ledisi, og «Groovy Potential», var han tilbake i noe som liknet modusen fra «Sign 'O' The Times», med spretten, minimalistisk og uhyre catchy popfunk.
«Breakfast Can Wait» følger i samme spor.
Det elegant programmerte trommesporet høres ut som om Prince har funnet fram igjen sin gamle Linn LM1.
En feit, minimalistisk og grovt synkopert basslinje, Wurlitzer-piano, sløye, jazzete modulasjoner og gladkåt vokal støttet av flerstemt koring drar lytteren inn i noe som kanskje ikke er en av Princes sterkeste låter per se, men likevel et signal om at vår mann har funnet tilbake til et uttrykk han har vært borte fra litt for lenge.
Smurfestemmen til hans alter ego Camille dukker også opp, som nok en tegn på at den kreative lekenheten er tilbake.
Selv afroen han kvittet seg med sent på 1970-tallet, er tilbake.
Det smaker av frigjorthet.
Er det plutselig mulig å håpe at det kommende «Plectrum Electrum» blir et virkelig bra og relevant Prince-album?
Lite i musikkens verden ville være mer gledelig.
«Breakfast Can Wait» kan kjøpes på 3rdeyegirl.com og i nettbutikker som iTunes Store og Amazon.
Du finner også en smakebit på YouTube og Soundcloud.
| 1
|
305241
|
Ikke alle er velkomne i «Velkommen»
Litt for lettvint om kjærlighet og vennskap og vårt brutale Europa.
|||
FILM:
Det er nok av desperate mennesker i denne verden som gjør hva som helst for å komme seg til Europa.
De ligger nederst i lasterommet på illeluktende båter, sitter skjelvende i trailere med plastposer over hodet for ikke å bli tatt av grensevaktens karbonmålere.
Men den syttenårige Bilal (Firat Ayverdi) nøyer seg ikke med dét.
Han har kommet seg til Frankrike , men må videre til England, for å redde kjæresten fra et tvangsekteskap.
I Calais møter Bilal svømmelæreren Vincent (Lidon) og får en idé.
FølelsesladetI det ytre er «Velkommen» en nedstrippet og realistisk dramafilm, med et nådeløst kamera som viser hovedpersonene som akkurat så bleke og slitne som de er.
Men på innsiden er filmen et følelsesladet og altfor lettvint eventyr.
De snille er det unge kjæresteparet og hjelperne deres, mens de slemme, eller i alle fall hjerteløst stivbente, er det franske politiet og rettsvesenet, som slår ned på alle som hjelper illegale innvandrere.
Her er noen gode, klaustrofobiske scener fra grenseoverganger og flyktningeleire.
Men det blir for pyntelig, for politisk korrekt.
Ironien i tittelen «Velkommen» er for spiss, for sint på Bilals vegne, til å være treffende.
Åpne skuespillereAyverdi har et godt, åpent ansikt og gjør Bilal til en oppriktig, likandes hovedperson.
Lidon er også en fin tilstedeværelse som den slitne Vincent, som finner en ny mening i å få gjennomført Bilals prosjekt etter at en skilsmisse har etterlatt ham alene.
Deres eneste problem er at de er helter i en historie som ikke burde hatt noen.
| 0
|
305242
|
Akutt dårlig
En bøtte teaterblod gjør ikke historien om han som falt fra taket og måtte hentes av ambulanse interessant.
(TV)
Har du hørt om jenta som ble akutt sjuk?
Hun ble henta av ambulanse og kjørt til sjukehus!
Har du hørt om karen slo seg stygt?
Han ble henta av ambulanse og kjørt til sjukehus!
Du har hørt om det før, sier du?
Jaja.
Da kan du utmerket godt la være å se på «Alarm 113» på torsdager.
Hva er poenget?
I denne norske dokuserien møter du mennesker som forteller om da de/en slektning ble akutt sjuk eller skadet, AMK ble ringt og ambulanse kom ulende.
Det «nye» er at du får høre de ekte 113-opptakene.
Historiene kryssklippes med rekonstruksjoner, og små intervjusnutter med respektivt helsepersonell.
I kveld får du for eksempel historia om en stakkars kar som faller ned fra en stige og slår hodet alvorlig.
Klart vi synes synd på ham og familien, men produsentene må tåle at vi vender tommelen ned såpass kraftig at vi nesten forstuer den.
Teaterblod i bøttevis
For det første:
Rekonstruksjonene er så pinlig elendige at vi ikke vet om vi rødmer mest over mengden jukseblod, hyling og ulyder eller mangelen på skuespillerprestasjoner.
Her får vi se «mannen» ralle, ule og rykke til med spasmer i armer og bein mens teaterblodet plasker og flyter.
Det hele er filmet med så soft filter at det er en Kristian Valen-musikkvideo verdig.
Så hentes han av ambulanse og det går bra - heldigvis og takk og lov for dét.
Men:
Vi ser verken nytte- eller underholdningsverdi i ordinære historier om at kritisk skadde og sjuke blir henta av ambulanse.
Ære være alle dyktige ambulansearbeidere, men at de gjør jobben sin når vi ringer og sier at far har fått slag, er ikke det som det bør være?
Hva blir det neste?
En serie om å ringe taxi og så kommer den?
Svikter i å gi info
For det andre, og dette er langt mer alvorlig:
Det er direkte provoserende at dette serveres uten et fnugg av førstehjelpsråd eller vettug info.
I en episode får vi for eksempel se et spedbarn slutte å puste under feberkrampeanfall.
Da får vi se «barnet» bli blått og høre den ekte mora på tråden skrike ut i sjokk.
Vi får også høre beskjeden «dere må hjelpe ham å puste».
Men ikke ett eneste ord blir sagt om hvordan du faktisk gir en baby munn-til-munn.
Når du i kveld får se karen i Askim som ligger og forblør fra hodet, får du heller ingen vettuge råd om hva du bør gjøre i sådan stund.
I hvert fall ikke før samboeren hans for andre gang ringer AMK og spør «hva skal jeg gjøre», hvorpå noen svarer «la ham ligge i ro».
Betyr det at hele serien utelukkende er laget for å underholde ved hjelp av historier om AMK som gjør jobben sin, jukseblod og dramatisk musikk?
I så fall er dét er akutt kvalmende.
Vi må nesten ringe 113.
| 0
|
305243
|
Anmeldelse:Drapet på Litvinenko er en fantastisk spionroman fra virkeligheten
«Dødelig dose» er en oppvekker.
Historien om drapet på den russiske dissidenten og britiske statsborgeren Aleksandr Litvinenko er en av de mest omfattende drapsetterforskningene Storbritannia har hatt.
I boka «Dødelig dose» tar The Guardian-journalisten Luke Harding oss gjennom oppnøstingen av et drap som han tror stammer fra Russlands statsoverhode, Vladmir Putin selv.
Store deler av historien er allerede kjent for de som har fulgt saken i pressen eller på Litvinenko-granskingens nettsted, www.litvinenkoinquiry.org.
Det er likevel ikke mangel på spenning i boka.
«Dødelig dose» tar form som en spionroman fra virkeligheten.
Forfatteren forholder seg saklig til fakta, men maler likevel et levende bilde av hendelsene.
Rollesettet er komplett.
Vi har den lynende intelligente russiske dissidenten Aleksandr Litvinenko, som etter å ha brutt med russisk etterretning, får seg jobb for den britiske etterretningsorganisasjonen MI6, for å ta knekken på Putin.
Vi har den tapre enken, Marina Litvinenko, den kloke sønnen Anatolij, den brilliante advokaten Ben Emmers, de klumsete morderne Andrej Lugonov og Dmitrij Kovtun («en av historiens minst begavede mordere») og den onde skurken som orkestrerer det hele, den tidligere KGB-agenten Vladimir Putin.
Drapet er i seg selv eksepsjonelt.
Lugonov og Kovtun smugler det radioaktive stoffet Polonium-210 fra Moskva til London.
På andre forsøk greier de å lure den tidligere topptrente agenten Litvinenko til å drikke teen, noe som leder til en seig og smertefull død.
Litvinenko forstår fort at han er forgiftet.
Og fra sykesengen bruker han sine siste krefter på å hjelpe Scotland Yard på sporet av både morderne og Putin.
Forfatteren levner liten tvil om at Lugonov og Kovtun er morderne.
Hvor enn de går, følger det radioaktive spor.
Vi er heller ikke i tvil om at ordren kommer fra øverste hold.
Spenningen i boka ligger i om de offentlige prosessene vil komme fram til den «sannheten» vi allerede har kjøpt.
Siden Harding ikke kan belage seg på fri diktning, blir innsikten i mordernes motiver noe begrenset.
Det er likevel nok av spenning å hente i virkeligheten.
Vi får innsikt i hvordan den beryktede russiske etterretningstjenesten KGB lever i beste velgående i dagens Russland, i form av FSB.
KGBs gamle giftlaboratorium er ikke nedlagt, men var trolig delaktig i å gi morderne giften til å ta livet av Litvinenko.
Forfatteren maler et bilde av Russland som en mafiastat, hvor Putin er den fremste mafiabossen.
I løpet av sine år ved makten har Putin lukket styresettet, knyttet sine mektige og svimlende rike venner tett til seg, og knust all opposisjon.
Litvinenko er ikke den eneste som Putin ser seg nødt til å rydde helt av veien.
Boka begrenser seg ikke til drapet på Litvinenko.
Allerede før Litvinenko ble myrdet, ble journalisten Anna Politkovskaja skutt og drept utenfor leiligheten sin i Moskva.
Og mens granskingen pågår, er det flere mistenkelige mord som dukker opp.
Også Alekandr Perepilitsjnij og Sergej Magnitskij, som hadde lagt seg ut med feil mennesker i Moskva, ble drept.
Også Boris Nemtsov, en av de mest profilerte opposisjonspolitikerne i Russland, blir tatt av dage på åpen gate i Moskva.
Hver av disse mordene bruker Harding til å fortelle en historie om en skruppelløs Putin som tar seg stadig større friheter, både internt og eksternt.
Vi blir med på annekteringen av Krim, invasjonen av Ukraina og bombingen i Syria til fordel for Bashar al-Assad.
De eneste som står opp mot Putin, er enkelte russiske dissidenter, med mer eller mindre personlige og økonomiske motiver for å ta knekken på ham, og den britiske påtalemyndigheten og det uavhengige rettssystemet.
Storbritannias statsminister blir derimot levnet liten ære.
David Cameron blir beskrevet som en feiging, som setter landets økonomiske interesser foran de moralske interessene.
Dette blir heller ikke ansett for å være klok og nødvendig realpolitikk.
Snarere kan denne servile linja være med på å øke sjansen for flere mord på britisk jord, og for at Putin tar en enda mer ambisiøs plass på den storpolitiske scenen.
«Dødelig dose» er en oppvekker, for de som ikke tror Putin vil gå over lik for å få det som han vil.
Det regimet Putin er i ferd med å skape i Russland blir bare mer og mer autoritært.
De opposisjonelle stemmene lukes ut, og de demokratiske yver vi så tendensen til på starten av 2000-tallet er ingen steder å se.
Koblingen av pengeinteresser, statens voldsmonopol og mafiaens koblinger med internasjonal kriminalitet, er en farlig kombinasjon.
Derfor er denne boka så viktig.
| 1
|
305245
|
Dørsprengeren
«Den femte statsmakt» jobber beinhardt for å gi et balansert bilde av verdens kanskje mest omstridte organisasjon.
FILM:
Et sentralt postulat i «Den femte statsmakt» er at all redigering fordreier sannheten.
I så henseende må det være et mareritt å velge inn og ut i en film om Wikileaks-grunnlegger Julian Assange, informasjonsidealist og åpenhetsfanatiker og generell torn i øyet på alle som har noe å skjule.
I «Den femte statsmakt» peker de nese til seg selv ved å la filmens Assange (Benedict Cumberbatch) fnyse av den i et intervju og påstå at den er basert på løgner.
Selvskreven helt
Det siste spørs vel.
Men den er basert på boken til Assanges eks-samarbeidspartner Daniel Domscheit-Berg (Daniel Brühl), noe som muligens kan ha noe å gjøre med at Domscheit-Berg i filmen fremstår som skikkelighetens stemme og en nødvendig bremsekloss for den fanatiske Assange.
Men Domscheit-Bergs versjon korrigeres av kilde nummer to, en bok av to journalister fra The Guardian, som jobbet med WikiLeaks om de største informasjonsslippene.
Dette er en politisk film som prøver ikke å være politisk.
Det balanseres av alle krefter.
Aktivistene i WikiLeaks jubler med berettiget stolthet over å avsløre korrupsjon og menneskerettighetsbrudd.
Men så tipper det over, og vi ser amerikanske UD som frenetisk forsøker å lempe sine informanter over grensen til trygghet etter at lekkasjene setter livene deres i fare.
Sterk Cumberbatch
«Den femte statsmakt» er en rastløs, overfladisk «hva skjedde»-film.
Den lille WikiLeaks-ledelsen, som programmerer fra mørke cafeer og klubber, settes effektivt opp som et moderne, smidig alternativ til en stor, tradisjonell, tungrodd avisorganisasjon.
Men den fundamentale diskusjonen som hele saken spiller opp til, mellom forskjellige verdenssyn, mellom pressens og aktivistenes anstrengelser for å sprenge hvelvene opp og diplomatiets pragmatisme og behov for lempelighet og diskresjon, kommer aldri.
Benedict Cumberbatch er sterk i rollen som den både karismatiske og usympatiske Assange, som med sine tics og tvilsomme manerer får omgivelsene til å veksle rådville blikk og likevel følge ham.
Hva Domscheit-Berg angår, er det pussig at han ikke benyttet anledningen til å gjøre seg selv en knivsodd mer spennende.
| 0
|
305246
|
En uforstandig jomfru
Sprudlende rar oppvekstskildring fra mellomkrigstidens jødeliv.
ANMELDELSE:
«Timen før midnatt» er en usedvanlig klok og artig klassiker som Pax nå har utgitt i Hedda Vormelands fargerike oversettelse.
Den er en kortfattet beretning om noen viktige tider i en ungpikes liv, og den gir et kjærkomment kikk inn i en kultur vi vet så altfor lite om — det jødiske Europa før katastrofen.
Handlingen foregår dels i Haag, dels i Antwerpen, med en liten avstikker til Berlin.
Vi møter diamantbransjen i Antwerpen, en industri som omkranses av diverse dåraktige eksistenser.
Det er mellomkrigstid — en periode som både er preget av bekymringsløs livsglede og urolig økonomi.
Familiene i boka driver forretninger, og levekårene påvirkes kraftig av alt tullballet med den tyske mark.
Overlevde med piano
Overlevde med piano
Selv om forfatteren Ida Simons ble deportert til konsentrasjonsleirene der hun skal ha overlevd blant annet takket være sitt klaverspill, er dette ikke noen dyster, undergangsstemt bok.
Den handler om rare og morsomme mennesker, i lykke og motgang, sett gjennom unge øyne.
Tolker feil
Tolker feil
Mot slutten av boka topper dette seg, og samtidig med at hun når puberteten og får menstruasjon, går et større bedrag enn hun kunne tenkt seg, opp for henne.
Det er sørgelig, men ikke tragisk.
Livet byr på andre muligheter, og vi vet at hun vil være i stand til å navigere videre i livet.
De ti brudepikene
De ti brudepikene
Den ble imidlertid relansert i 2014 og fikk da stor oppmerksomhet.
Boka «er nå under utgivelse i 25 land», står det å lese på innbretten.
Opprinnelig heter den «Een dwaze maagd», som betyr «En uforstandig jomfru».
Dette begrepet skal spille på en bibelreferanse, fra liknelsen om de ti brudepikene: fem kloke, fem dumme.
Liknelsen blir referert i boka, av den tvetydige Mardell — far til den enda mer tvetydige Lucie, som skal spille en viktig rolle i Gittels liv.
Den handler om å holde seg klar til «brudgommen» kommer slik at man ikke blir stengt ute.
Hvilken time?
Hvilken time?
Jeg har derimot ingen vanskeligheter med å se hvordan den uforstandige jomfruen Gittel kommer til klokskap og forstand gjennom møter med bokas persongalleri.
Selv om også han lar seg lure mot slutten, er kanskje herr Mardell den klokeste av dem alle.
Han sier:
«Døden hører med til livet og er kanskje den beste delen av det, for det finnes ingen fryd uten smerte.
De er uadskillelige som sol og skygge.»
| 1
|
305248
|
BigBang går nye veier på sitt nye album
I hvert fall hvis vi skal dømme etter første smakebit fra «The Oslo Bowl».
LÅT:
«Like Americans Do» er en aldri så liten oppskrift på hvordan man løser små og store problemer på amerikansk vis, sjøl om det kan virke brutalt:
«If your heart breaks - tear it apart».
Det er snakk om å møte motstand med pågangsmot:
«Believe in the dream - like Americans do».
Los Angeles Øystein Greni har spilt inn låten live i sitt studio i Los Angeles med sin faste kjerne de siste åra, Nikolai Hængsle Eilertsen på bass og Olaf Olsen på trommer - samt Sinikka Langeland på kantele og Erik Sollid fra Valkyrien Allstars på hardingfele.
Folkemusikk
De to gjestene - og låten - innvarsler en søken mot folkemusikk.
Men, i hvert fall på denne første singelen, går den like mye i retning americana og klassisk rock.
Nå er dette riktignok en radioversjon, men låtstrukturen er ganske spesiell.
Den framstår rett og slett noe uforløst og halvhjertet.
Men sjøl om Greni & Co viser noe mer muskler etter hvert og introduserer et mektig kor, føles det som om de 3,30 minuttene låten varer hele tida bygger opp mot et klimaks, eller et refreng, som aldri kommer.
Kanskje det kommer på albumversjonen?
God stemning
Like fullt er det en spennende retning BigBang har tatt, etter at det mer støyrike forrige albumet, «Epic Scrap Metal» (2011), lå mer i Tom Petty / White Stripes /Led Zeppelin-løypa.
Den lune stemningen i låten bidrar til å øke spenningen fram til utgivelsen av «The Oslo Bowl» 1. mars.
| 0
|
305252
|
- Synger som han har en potet i munnen
Postgrønsj?
Nei takk
|||ALBUM:
Grønsjen er over oss igjen, og det med full kraft.
Slik sett er det vel en viss sannhetsgehalt i tittelen på Creeds comebackplate.
Men selv om det er gledelig å flotte plater av Alice in Chains og Pearl Jam i fanget, er det ikke like sikkert at tiden er moden for en postgrønsj-revival i samme åndedrag.
Med band som Nickelback og Creed som frontsoldater, forplantet sjangeren seg i vakuumet mellom fallerte heavyrock-helter og 90-tallets rockpoeter, som ble for navlebeskuende for sitt eget beste.
Nå skal man ikke underkjenne Scott Stapp og hans medhjelperes evne til å lage iørefallende radiorock som manifesterte seg i salgstall langt over gjennomsnittet.
Forbrukervennlig er ikke ensbetydende med kvalitet, og når formålet fremstår som vagt og ufokusert, er det ikke så lett klappe i hendene.
Stapp synger fortsatt som om han har stappet en potet i munnen.
Temaene er som før, ensomhet, vanskelig kjærlighet og generell utilpasshet, ført i pennen på rødmefremkallende naivistisk vis.
Her skal man ikke trenge ordbok for å fatte tegningen.
Teksturmessig har de lagt på et par kilo i gitaravdelingen, «Bread of Shame» smaker av et drøvtygget Audioslave, mens tittelkuttet lukter på sørstatsrocken.
«Rain» er den som står i størst fare for å bli eterføde med sitt passe umiddelbare refreng.
Ellers er det mer eller mindre samlebåndskonstruksjoner med humørløse melodier som omslag som er omkvedet.
I sum kan det virke som Creed sliter med å velge hvilket bein de skal stå på.
Skal de være et kredibelt rockeband, eller fortsette med sko seg på tenåringsangst og klam radiorock?
På «Full Circle» lykkes de ikke med noen av delene.
| 0
|
305253
|
Anmeldelse:Victoria Durnak har skrevet en spennende roman fra et absurd utgangspunkt
Livet, kjærligheten og Finn.no.
ANMELDELSE:
Verden flommer over av ting, og i vårt hjemlige bruk og kast-samfunn er overfloden spesielt påtagelig.
Men hva skjer med alle tingene ingen trenger?
En del av dem ender opp på finn.no, «mulighetenes marked».
Elin, jeg-personen i «Torget», vet å utnytte disse mulighetene.
Hun har nylig gjort det slutt med Isak og har begynt å vie dagene til å transportere ting på Finn fra en person til en annen, mens hun prøver å ikke tenke på hva hun skal gjøre med livet.
Angrende giver
Angrende giver
Dermed får tingene nok en funksjon, som mulig byttemiddel.
Men først og fremst er det menneskene bak tingene som er bokens virkelige tema.
Elin forsøker desperat å få kontakt med andre, men ved å hjelpe dem, svikter hun også seg selv.
«Torget»
Forfatter:
Victoria Durnak Forlag:
Flamme
Passerende liv
«Idet jeg passerer, flørter han på Jernia (Øystein) med hun på bakeriet (Sandra).
Faren (Ayat) til optikeren (Adna) meies ned av en bil på Torshov i nøyaktig samme øyeblikk.»
Passerende liv
Å lage slike korte parallellhistorier er veldig effektivt på film, men her blir det en gimmick uten videre mening.
Men Durnak byr også på presise og morsomme formuleringer fylt av innestengt sårhet:
««Iblant, når jeg hører på musikk, tar jeg meg selv i å tenke at livet mitt er fantastisk, bare for å innse, når jeg skrur av musikken, at det var låta som var god.»»
Velkomponert helhet
Velkomponert helhet
Den dramatiske slutten kan virke overdrevet, men etter å ha tenkt meg om syns jeg den fungerer godt innenfor bokas lite A4-vennlige rammeverk.
Det er interessant at Durnak tar tak i disse nye digitale plattformene som mange av oss bruker pinlig mye tid på.
De er et tegn i tiden og kan definitivt si mye om vår samtid, og ikke minst om oss selv.
Så nå er det bare å vente på en roman om Kvinneguiden.no, jeg ser i hvert fall potensialet.
| 1
|
305257
|
Anmeldelse:Helge Torvund overbeviser med ny diktsamling
Vital veteran.
Helge Torvund har beskrevet «Alt brenner» som siste bok i en poetisk trilogi bestående av «Alt er høy» fra 2007 og «Alabama?» fra 2011.
I likhet med Walt Whitman dyrker Torvund i disse bøkene et vitalt og maksimalistisk poetisk uttrykk, kall det gjerne å male dikt med brede og fargesprakende pensler.
Til felles for diktene i trilogien er en ekspansiv, barokk stil, som etter min mening står mye bedre til Torvunds litterære kvaliteter enn hans mer knappe, korthugde dikt.
Når en slik stil lykkes flyter tekstene som en isklar vårflom.
Når det mislykkes ligner det en grumsete elv der de poetiske bildene slører hverandre til og trekker hverandre ned.
Sterke kvaliteter
Sterke kvaliteter
Forsiden minner om innsiden av en whiskytønne.
God årgangswhisky lagres som kjent i tønner der annen høykvalitets eliksir har blitt lagret i tidligere år.
Omslaget passer derfor godt til bokas innhold, særlig den mest vellykkede delen av samlinga.
«Alle ventar» er en lyrisk hyllest, en poetisk dialog med en rekke kunstnere, venner og litterære skikkelser.
Overflødig slutt
Andredelen «Alt brenner» består av en rekke lovende dikt som irriterende nok avsluttes med overflødige sistelinjer.
«Humlehymner» er et godt eksempel.
Foruten et tungnemt avslutningsvers, er det ganske så flott poesi.
Litt for mange av Torvunds tekster synes jeg avrundes for orkestrerte.
Hvorfor senke fjærlette dikt med i overkant visdomspregede møllesteinsformuleringer?
Her kompenserer ikke litterær erfaring for poetisk timing.
Oppløftende
Oppløftende
«...Glyn viste meg ni ark som endra meg / Ni ark som endra seg // Og vart til opningar inn / mot friare ferd..»
| 1
|
305259
|
Kunsten å være best
Vi fikk ett døgn med høstens beste plate.
ALBUM:
Det var jevngodt med fri bar etter stengetid da Wilco i 24 timer lot sitt nye album «The Whole Love» (offisiell utgivelsesdato om tre uker) strømme fritt ut av hjemmesiden sin i helga.
Resultatet var omtrent tilsvarende:
Ekstremt god stemning blant ivrige fans og hemningsløs fråtsing så lenge det varte.
Og naturligvis: tunge dagen-derpå-tendenser i øyeblikket da linken som førte inn til herligheten ble erstattet med en håndskrevet 404-«lapp» med den nådeløse påskriften «This page does not exist».
Brottere sjø
Albumet er virkelig noe å glede seg til.
Kort oppsummert er det platen hvor Jeff Tweedy styrer sitt fabelaktige mannskap ut i brottere sjø, sammenliknet med den relativt myke seilasen «Sky Blue Sky» og den joviale putringen på «Wilco (The Album)».
Den er bundet inn usedvanlig flott i form av et langt, eventyrlig åpningsspor, sju minutter lange «Art of Almost», og avslutningssporet, tolv minutter lange «One Sunday Morning (Song For Jane Smiley's Boyfriend)».
Disse to maktdemonstrasjonene illustrerer mye av Wilcos akkumulerte, hvileløst ambisiøse storhet.
Raffinerer
Dette er låter som spenner over mesteparten av det musikalske og soniske universet de har utviklet de siste ti årene.
Og det er et univers som framstår som mer og mer raffinert fordi Tweedys band finner stadig nye måter å flette disse ulike musikalske personlighetene sammen på.
«Art of Almost» starter trangt, blippete, knitrete — det er nærmest en kjølig, synthorkestrert elektronikaballade som gradvis snirkler seg mot et hardt, hoggende sluttparti hvor den suverene gitaristen Nels Cline får bruke de siste minuttene til å bråke frenetisk og frydefullt.
«One Sunday Morning» er i andre enden av skalaen, en låt som slekter på det klassiske, episke avslutningssporet à la Dylans «Sad Eyed Lady Of The Lowlands», folkpreget, klimprete, pianotrillende og med en vâr, dryg dynamikk med tiltagende, nesten umerkelig intensitetsøkning og hvor en hel flokk av djevler tusker i detaljene.
Stor fallhøyde «The Whole Love» er på mange måter et komplett og oppsiktsvekkende allsidig album, hvor bandets opprinnelige americana-utgangspunkt og improvisasjonsfokusert, krautinspirert støyrock ikke lenger bare lever naturlig side om side, men i stadig mer fascinerende blandinger og smakssammensetninger.
«Dawned On Me», «Born Alone» og «Standing O» er den typen «streite» rocklåter som kanskje ville vært mer konvensjonelt gjennomført om de hadde vært med på «Wilco (The Album)», men som her tilføres forbedrende lydsnacks og inspirert glød.
Rene countrylåter som «Black Moon» og 60-tallspastisjer som tittelsporet dras tilsvarende kløktig baklengs gjennom fuglekassa — eventyrlig, eiendommelig.
Kort sagt:
Wilco oppfører seg som det de faktisk er, nemlig verdens beste band.
«The Whole Love» imponerer slik sett fordi fallhøyden fra en slik posisjon er enorm, og fordi det antakelig er det beste og mest komplette albumet bandet har begått siden klassikeren «Yankee Hotel Foxtrot».
| 1
|
305260
|
«Inn det ene øret, ut det andre»
Scarlett Johansson strever videre på plate.
|||
ALBUM:
Scarlett Johansson avslørte med fjorårets passe bejublede Tom Waits-coveralbum, «Anywhere I Lay My Head», at hun hadde en mer enn habil stemme.
«Break Up» gir heller ikke sangeren Johansson noen åpenbare riper i lakken, selv om dens fjærlette mikstur av country og nynnbar indiepop heller ikke gir henne noe løft som artist.
Det er nemlig rimelig ukompliserte saker som serveres.
Her handler det om at musikken skal sildre inn det ene øret, skape minimalt med furore, ta seg en kort svingom og sildre ut det andre.
«I Don?t Know What to Do?» er småsentimental duettmaterie med glimt i øyet, mens «Search Your Heart» gjør jobben som upretensiøst dansenummer.
Men det kjennes aldri viktig og dette samarbeidsprosjektet blir nok mer som et frampek på at Scarlett Johansson faktisk kan ha en artistkarriere i vente om hun får det rette materialet å jobbe med.
| 0
|
305263
|
Anmeldelse:Maktbalansen i «Game of Thrones» vakler
Hvordan i huleste skal det gå med Tyrion?
TV-SERIE:
Det åpner med seriens hittil første flashback:
En ung og arrogant Cersei Lannister drar med seg ei venninne ut i skogen for å bli spådd av en heks.
Hun er sitt sedvanlig ufordragelige jeg mot heksa.
«Skal jeg gifte meg med prinsen?» spør hun.
Svaret er såpass blodig og forferdelig at det kan være med å forklare hvem og ikke minst hva Cersei har blitt på sine eldre dager - samtidig som det setter stemningen for sesongen.
For du trodde vel ikke at noen var trygge?
Spenningsnivået
Er «Game of Thrones» 2010-tallets største tv-seriefenomen?
Siden premieren på betalkanalen HBO i 2011 har kultstatusen rundt filmatiseringen av George R.R Martins fantasyklassiker eskalert ved hvert eneste blodige sverddrap, ved hvert eneste kupp, ved hver eneste pupp.
Så når sesong fem nå har premiere er spørsmålene flere:
Kommer serieskaperne D.B Weiss og David Benioff til å klare å opprettholde spenningsnivået nå som flere sentrale maktpersoner har avgått ved døden?
Dette er den første sesongen der plottet, for å kunne klare å binde det hele sammen til slutt, etter sigende skal begynne å avvike mye fra bøkene.
Kommer fansen til å akseptere den nye handlingen?
Klarer serieskaperne å holde på den røde tråden?
Og sist, men ikke minst, hvordan i huleste skal det gå med Tyrion?
For det eneste som er sikkert i «Game of Thrones»-universet er valar morgulis, at alle skal dø.
Og hvis du mot formodning ikke har fått med deg hvem som har dødd i de foregående fire sesongene, er det nok lurt å se seg opp på serien før du nå leser videre.
Valar morgulis
Det er antagelig bare snakk om dager siden Tyrion Lannister (Peter Dinklage) gikk amok med armbrøst og drepte både sin eks-elskerinne og mektige far, Tywin Lannister.
Der vi møter Tyrion på vei over havet i ei kasse, reddet av Varys (Conleth Hill), er maktbalansen i Westeros nok en gang på vaklende grunn.
Heldigvis for unge Kong Tommen ser det ut til at Stannis (Stephen Dillane) er opptatt med å finne ut hvordan han skal erobre nordområdene, mens Daenerys (Emelia Clarke) sliter med å regjere rettferdig i Mereen.
Samtidig er det umulig å si hva slags utspekulerte planer Littlefinger (Aidan Gillen) har, nå som han har Sansa med på laget, eller hva som egentlig er i ferd med å skje nede i sør, i Dorne, der det syder av hevntørst og hevnplaner.
Så, funker det?
Etablering Selvfølgelig!
Første episode bruker kanskje litt mye tid på å å etablere hvor karakterene er, det skjer ikke så mye, men den ender selvfølgelig dramatisk.
Tematikken ligger så langt langs tidligere velkjente akser som hevn, fanatisme, samvittighet, hvor langt den menneskelige natur er villig til å gå for å tilskrape seg makt.
Universet er enormt, CGI-dragene tilbake, vi introduseres for det sørlige Dorne.
Karakterene er i evig utvikling, samtidig som nye bekjentskaper sakte, men sikkert, siger til.
Vi får også, endelig, et gjensyn med en gammel fanfavoritt.
Og som vanlig i «Game of Thrones»:
Man vet aldri hva som kommer til å skje, hva folk kommer til å gjøre.
Akkurat som i livet.
Den eneste som er noenlunde stødig er Jon Snow, som, på truss av den evige sutringen, nok en gang viser at han har baller på størrelse med drageegg.
Men det visste vi jo fra før.
| 1
|
305265
|
Djevelsk underholdende
«Drag Me to Hell» er «Spider-Man»-regissør Sam Raimis tilbaketog til det han kan aller best:
Blod, gørr, grøss.
Og latter.
Vakre, harmløse Christine Brown sover trygt i sin komfortable dobbeltseng, med kjæresten ved sin side.
Ei flue flyr inn gjennom vinduet, summer retningsløst gjennom rommet og lander på filmlinsa, før den setter kursen mot vår blonde heltinne.
Musikken er varslende og påtrengende.
Flua likeså og krabber inn i Browns ene nesebor.
Og ut igjen fra det andre.
Før den forsvinner inn i kjeften hennes og vekker henne til hennes livs verste mareritt, ei eldgammel, stinkende kjerring, som gaper over henne med brune hoggtenner, forsøksvis for å bite henne til døde.
SCENEN FRA «Drag Me to Hell» representerer det meste Sam Raimi står for som filmskaper.
Den er nifs, ekkel og preget av humor.
Den byr på atypisk lek med kamera.
Flua er der for skrekksymbolikkens skyld og representerer åtseleteren som spiser på den dødsdømte.
Og ikke minst, scenen avsluttes i en gruoppvekkende sekvens, som får selv den mest hardbarkede skrekkentusiast til å skvette av frykt i stolen, før den igjen lar oss falle avslappet tilbake humrende og lettet.
«DEN VILLESTE, mest originale horrorfilmen jeg har sett».
Sitatet tilhører Stephen King, verdens mestselgende horror og fantasyforfatter, og ble uttalt da han overvar «Evil Dead»-premieren under filmfestivalen i Cannes i 1982.
Filmen hadde blitt sluppet på det amerikanske markedet ett år tidligere, men slet med kinodistribusjon på grunn av en rekke forrykende scener.
Blant annet blir en av hovedrolleinnehaverne voldtatt av et tre, noe som var sterk kost for konservative amerikanere.
Raimi fryktet med andre ord økonomisk forlis.
Men uttalelsen fra den kjente forfatteren ble vendepunktet.
Blurben ble trykket til produsentenes hjerter, på filmens plakater og snudde et labert kinosalg til et massivt VHS-salg.
Sam Raimi hadde slått igjennom kommersielt som filmskaper.
Og han hadde erobret VHS-generasjonen — kultstatusen var et faktum.
Den da 23 år gamle amerikaneren hadde hoppet av litteraturstudiene for å dyrke drømmen om å lage film.
Etter et knippe horrorkortfilmer skutt på 8mm, tok han med seg barndomsvennene Robert Tapert og Bruce Campbell (som spiller hovedrollen i samtlige Evil Dead-filmer), og et filmcrew på under 30 personer, til ei hytte i Tennessee og snekret sammen det som skulle bli en av tidenes mest toneangivende horrorfilmer.
«EVIL DEAD» er uten tvil sterkt influert av George Romeros zombieklassiker «Night of the Living Dead», men inneholder langt mer eksplisitte voldsscener og ikke minst store mengder gørr og søl.
Miksen av avkappede lemmer og humor skulle bli Sam Raimis varemerke.
Noe som virkelig manifesterer seg i «Evil Dead 2» (1987) og «Evil Dead 3 — Army of Darkness»(1993), filmer som mikser klassisk horror med grotesk humor ala Monty Pythons.
Med filmene skapte Sam Raimi en egen kategori og fremsto som horrorkomediens mester.
SIDEN 1993 har Raimi konsentrert seg om å tjene penger på tv-seriene «Young Hercules» og «Xena, og helt andre type filmer.
Mest kjent er han for å gjøre filmene om superhelten Spiderman til noen av de mest innbringende gjennom filmhistorien.
Derfor er det med begeistring jeg kan melde at regissøren er tilbake i godt gammelt slag.
«Drag Me to Hell» byr på en fin miks av blod, gørr, grøss.
Og latter.
Selv om filmen aldri helt når samme galskapshøyder som Raimis tidligere.
HANDLINGEN ER enkel, men gjennomtenkt.
Christine Brown (Alison Lohman) er den snille, sjarmende bankrådgiveren, som er plaget av en igle av en sjef (godt spilt av den alltid glimrende David Paymer), som nekter feil kunde refinansiering av lånet, og som for takk for sist får en forbannelse kastet over seg.
En forbannelse som truer med å gjøre det tittelen sier, dra ungjenta verste veien til helvete.
Det er duket for geiteliknende, tre meter høye demoner og jagende, glupske gjenferd.
Moralen er som følger: tråkker du feil, kan du få langt verre plager enn forstuede ankler.
«DRAG ME to Hell» er en god gammeldags spøkelseshistorie, og benytter alle de velkjente virkemidlene.
Kopper og kar rører på seg uten menneskelig kontakt, dører slamres og åpnes av seg selv, svarte katter freser, skygger vokser i unormale størrelser, grener rasper mot vinduene og larver kravler i maten, alt mens bildet rister og tilter — såkalt «tysk vinkel» — for å øke spenningsnivået og skape en mer klaustrofobisk stemning.
Et varemerke Raimi har snappet opp fra den tyske ekspresjonismen.
At en av scenene i filmen, der demonen klatrer i en trapp og skyggen fra hendene hans bretter seg opp og utover veggen, er direkte kopiert fra «Nosferatu» fra 1922, styrker påstanden om at Raimi har søkt mot Europa for inspirasjon.
I tillegg belyser scenen filmskaperens oppheng av hender.
«Evil Dead» huskes kanskje best for de grafsende hendene som strekker seg opp gjennom kjellerlemmen.
Mens «Evil Dead 2» kanskje er mest kjent for scenen der hovedpersonen Ash kutter av sin egen hånd, bare for å oppdage at den — altså hånda — fremdeles er besatt og ute etter å drepe ham — en scene som må sies å være typisk Raimi.
«DRAG ME to Hell» har et langt glattere uttrykk enn filmene fra «Evil Dead»-serien, og kan med første øyekast minne om en hvilken som helst polert, oppskriftsmessig skrekkfilm rettet mot fjortenåringer — noe den også er.
Men i motsetning til dagens moderne grøssere, som mest av alt handler om å få deg til å hyle som under en tur med en hvilken som helst moderne og svært påkostet berg-og-dal-bane, er «Drag Me to Hell» mer som en filmatisk gjengivelse og kreativ oppgradering av turen med det gode gamle spøkelsestoget.
Turen går til helvete og tilbake, den er gapskrattende morsom og neglebitende nifs.
Ta den.
Vegard Larsen
« Drag me to hell »
5
Kategori
Regi Sam Raimi Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel « »
er filmkritiker i Dagbladet
Twitter.com/vegardlars1
SCENEN FRA «Drag Me to Hell» representerer det meste Sam Raimi står for som filmskaper.
Den er nifs, ekkel og preget av humor.
Den byr på atypisk lek med kamera.
Flua er der for skrekksymbolikkens skyld og representerer åtseleteren som spiser på den dødsdømte.
Og ikke minst, scenen avsluttes i en gruoppvekkende sekvens, som får selv den mest hardbarkede skrekkentusiast til å skvette av frykt i stolen, før den igjen lar oss falle avslappet tilbake humrende og lettet.
«DEN VILLESTE, mest originale horrorfilmen jeg har sett».
Sitatet tilhører Stephen King, verdens mestselgende horror og fantasyforfatter, og ble uttalt da han overvar «Evil Dead»-premieren under filmfestivalen i Cannes i 1982.
Filmen hadde blitt sluppet på det amerikanske markedet ett år tidligere, men slet med kinodistribusjon på grunn av en rekke forrykende scener.
Blant annet blir en av hovedrolleinnehaverne voldtatt av et tre, noe som var sterk kost for konservative amerikanere.
Raimi fryktet med andre ord økonomisk forlis.
Men uttalelsen fra den kjente forfatteren ble vendepunktet.
Blurben ble trykket til produsentenes hjerter, på filmens plakater og snudde et labert kinosalg til et massivt VHS-salg.
Sam Raimi hadde slått igjennom kommersielt som filmskaper.
Og han hadde erobret VHS-generasjonen — kultstatusen var et faktum.
Den da 23 år gamle amerikaneren hadde hoppet av litteraturstudiene for å dyrke drømmen om å lage film.
Etter et knippe horrorkortfilmer skutt på 8mm, tok han med seg barndomsvennene Robert Tapert og Bruce Campbell (som spiller hovedrollen i samtlige Evil Dead-filmer), og et filmcrew på under 30 personer, til ei hytte i Tennessee og snekret sammen det som skulle bli en av tidenes mest toneangivende horrorfilmer.
«EVIL DEAD» er uten tvil sterkt influert av George Romeros zombieklassiker «Night of the Living Dead», men inneholder langt mer eksplisitte voldsscener og ikke minst store mengder gørr og søl.
Miksen av avkappede lemmer og humor skulle bli Sam Raimis varemerke.
Noe som virkelig manifesterer seg i «Evil Dead 2» (1987) og «Evil Dead 3 — Army of Darkness»(1993), filmer som mikser klassisk horror med grotesk humor ala Monty Pythons.
Med filmene skapte Sam Raimi en egen kategori og fremsto som horrorkomediens mester.
SIDEN 1993 har Raimi konsentrert seg om å tjene penger på tv-seriene «Young Hercules» og «Xena, og helt andre type filmer.
Mest kjent er han for å gjøre filmene om superhelten Spiderman til noen av de mest innbringende gjennom filmhistorien.
Derfor er det med begeistring jeg kan melde at regissøren er tilbake i godt gammelt slag.
«Drag Me to Hell» byr på en fin miks av blod, gørr, grøss.
Og latter.
Selv om filmen aldri helt når samme galskapshøyder som Raimis tidligere.
HANDLINGEN ER enkel, men gjennomtenkt.
Christine Brown (Alison Lohman) er den snille, sjarmende bankrådgiveren, som er plaget av en igle av en sjef (godt spilt av den alltid glimrende David Paymer), som nekter feil kunde refinansiering av lånet, og som for takk for sist får en forbannelse kastet over seg.
En forbannelse som truer med å gjøre det tittelen sier, dra ungjenta verste veien til helvete.
Det er duket for geiteliknende, tre meter høye demoner og jagende, glupske gjenferd.
Moralen er som følger: tråkker du feil, kan du få langt verre plager enn forstuede ankler.
«DRAG ME to Hell» er en god gammeldags spøkelseshistorie, og benytter alle de velkjente virkemidlene.
Kopper og kar rører på seg uten menneskelig kontakt, dører slamres og åpnes av seg selv, svarte katter freser, skygger vokser i unormale størrelser, grener rasper mot vinduene og larver kravler i maten, alt mens bildet rister og tilter — såkalt «tysk vinkel» — for å øke spenningsnivået og skape en mer klaustrofobisk stemning.
Et varemerke Raimi har snappet opp fra den tyske ekspresjonismen.
At en av scenene i filmen, der demonen klatrer i en trapp og skyggen fra hendene hans bretter seg opp og utover veggen, er direkte kopiert fra «Nosferatu» fra 1922, styrker påstanden om at Raimi har søkt mot Europa for inspirasjon.
I tillegg belyser scenen filmskaperens oppheng av hender.
«Evil Dead» huskes kanskje best for de grafsende hendene som strekker seg opp gjennom kjellerlemmen.
Mens «Evil Dead 2» kanskje er mest kjent for scenen der hovedpersonen Ash kutter av sin egen hånd, bare for å oppdage at den — altså hånda — fremdeles er besatt og ute etter å drepe ham — en scene som må sies å være typisk Raimi.
«DRAG ME to Hell» har et langt glattere uttrykk enn filmene fra «Evil Dead»-serien, og kan med første øyekast minne om en hvilken som helst polert, oppskriftsmessig skrekkfilm rettet mot fjortenåringer — noe den også er.
Men i motsetning til dagens moderne grøssere, som mest av alt handler om å få deg til å hyle som under en tur med en hvilken som helst moderne og svært påkostet berg-og-dal-bane, er «Drag Me to Hell» mer som en filmatisk gjengivelse og kreativ oppgradering av turen med det gode gamle spøkelsestoget.
Turen går til helvete og tilbake, den er gapskrattende morsom og neglebitende nifs.
Ta den.
er filmkritiker i Dagbladet
| 1
|
305268
|
Arven etter 90-tallets indiehelter
Oppskriftsmessig skranglerock fra The Gin & Tonic Youth.
ALBUM:
Etter navnet å dømme er det liten tvil om hva som er den hellige gral for dette bandet, et sideprosjekt til medlemmer fra finfine The Low Frequency In Stereo (som dessverre er lagt på is) og Hypertext.
Et par låter («New Times» og «Hands Filled With Glue») er da også utstuderte og middels bra pastisjer over en arketypisk Thurston Moore-låt: skakke gitarfigurer, monotonmumlende synging — med en liten knekk de rette stedene — og en dæsj feedback her og der.
Her blir form og «riktige» grep viktigere enn innhold og egne ideer, kan det virke som.
Bedre og mer interessante er da sporene der rytmer og lyder fra et gammelt stueorgel får god plass i lydbildet, her blåses et snev av dub og kraut inn i de mange skranglerockreferansene.
Den virkelige godbiten er imidlertid «White Tight Tights», en spretten og pavementsk lofi-perle som ganske sikkert ville blitt en radiohit i perioden 1996-2003, men som gjerne må bli det også i år.
Flere låter av dette kaliberet ville løftet «New Times» til å være noe mer enn en trivelig, men relativt oppskriftsmessig meditasjon over arven etter 90-tallets mange indierockhelter.
| 0
|
305272
|
For deg som bare vil slappe av med en «inn med teskje»-krim
Parodisk, gammelmodig og banalt i Ipswich.
TV-KRIM:
To mordsaker rulles opp parallelt i «Blodig urett».
En mann blir funnet henrettet på en gård utenfor Ipswich og den lokale politietterforskeren Mark Wenborn (Charlie Creed-Miles) tar saken.
Wenborn er en parodi av en drittsekk, ber sin nye kollega holde kjeft, bjeffer til kona, er ufin mot sjefen og plager alle han kommer i kontakt med.
Han blir aldri en karakter man kan tro på.
William Travers (James Purefoy), vår helt, er en omstridt skrankeadvokat som har flyttet fra London til Ipswich etter et sammenbrudd.
Hans kone har lagt forlagskarrieren på is.
Travers tar ikke lenger mordsaker, men han blir kontaktet av advokaten til Martin Newall, en studiekamerat han ikke har sett på tjue år.
Nå er Newall mistenkt for å ha drept sin deilige sekretær.
Sjokk og vantro
«Blodig urett» er unnfanget av Anthony Horowitz, som også har skrevet «Kriminalsjef Foyle» og dramatisert en rekke historier om Poirot.
Horowitz er ikke opptatt av realisme, han er mer glad i melodrama.
Selv om «Blodig urett» foregår i en moderne setting, er det noe gammelmodig over det hele.
Når forferdelige ting skjer, står karakterene i kø for å si:
«I can't believe it!».
Når Newall forteller om sin kvalte sekretær, sier han:
«I was in shock ... horrified ... it was terrible».
Og hvor sannsynlig er det at en garvet politietterforsker som Wenborn skal spørre Travers om hvordan han orker å forsvare de skyldige?
Trivielt nivå
Miniserien er full av slike banaliteter.
Krimintrigen henger sammen, men på et trivielt nivå.
Selve rettssaken er latterlig.
Travers er tidvis interessant å følge i kampen for rettferd, men rundt ham er det altfor mange teatralske opptredener og usannsynlig treige hoder.
| 0
|
305274
|
Her lukter det museum
Stjernespekket bakgrunnsmusikk med Kinks-helt.
ALBUM:
Ray Davies er en av rockens store poeter.
Kinks hadde sitt helt egne særpreg i vrimmelen av britiske grupper på 1960-tallet; gitarhogget, det dype drivet, lyrikken.
Få har brukt rock til å beskrive sin samtids omgivelser i samme grad som ham.
På denne plata har han med seg 15 «venner», fra Metallica til Lucinda Williams, fra Springsteen til Bon Jovi, fra Alex Chilton til Jackson Browne.
Svært party, fylt med stemmer og ståk.
Perfekt produsert, på mange måter, skulle bare mangle.
Likevel får plata meg først og fremst til å lengte intenst etter originalversjonene, rene og røffe, uten noe dill.
Spilt inn den gangen de var friske, kommenterende, beske og ærlige.
Og ingen visste om de kom til å bringe penger i kassa.
Denne plata har et sikkerhetsnett like svært som solnedgangen over Waterloo Station.
Nynnevennlig og halvnostalgisk bakgrunnsmusikk.
Men den lukter museum.
| 0
|
305278
|
I fjor var det Alice In Chains, i år er det Stone Temple Pilots
Vellykket gjenforening - også på plate.
|||ALBUM:
Det er et veldokumentert faktum at Scott Weiland ikke er den enkleste personen å ha med å gjøre.
Først sendte han Stone Temple Pilots i graven etter fem plater, seks Billboard-singeltopper og 40 millioner solgte album i 2001.
Så sluttet han å ta telefonen da bandkompisene i stjernespekkede Velvet Revolver ville på turné.
Nå er han altså tilbake med førstnevnte, og det er kanskje ikke det dummeste karrierevalget han har gjort.
Stone Temple Pilots lever nemlig til ståkarakter og vel så det på comebackalbumet.
Tidløst
Det er nemlig noe hektende tidløst ved Weiland & Co's solbrillebefengte widescreen-rock.
Den er lett bittersøt i fremtoningen, men aldri introvert navlebeskuende.
«Between the Lines» bukter seg mellom klassiske gitarriff og slentrende rytmer, toppet av et umiddelbart refreng med en selvsikker Wieland ved roret.
«Dare if You Dare» sender tankene i retning Mott the Hoople og «All the Young Dudes» med sin tilbakelente eleganse og Fender Rhodes-klimpring i bunn.
Bredt spenn «Stone Temple Pilots» låter lekent, romslig og veldig klassisk med sin uaffekterte lefling med rockhistoriens, fra den tunge, blues-inspirerte «Hazy Daze», via 60-tallspoppa «Cinnamon» til den episke avslutningsballaden «Maver».
Et velpassende punktum for en plate som garantert vil glede fansen og plukke med seg en del nye.
Dette er nemlig ikke en plate som blir gammel med det aller første.
Alice In Chains gjorde det i fjor, i år er det Stone Temple Pilots' tur til å skrive seg inn boken over vellykkede gjenforeninger - også på plate.
| 1
|
305279
|
En takk til mamma
Det er gutten til mamma'n sin, det.
SINGEL:
Tooji har slikket sine sår etter Eurovision-fadesen med sisteplassen.
Nå er han ute med sin første låt - om mamma Lily Bandehy, som til slutt skal munne ut i et album.
Kjære mor Å hylle sine nærmeste er en kjent affære i populærmusikken.
Våre mødre, bestemødre og kvinner skal vi hedre.
Vi er mange som står på deres skuldre, båret fram og løftet opp.
« If It Wasn´t For You» er en powerballade, ganske langt unna den orientalskinspirerte teknodancelåta Stay, som han deltok med i Eurosong 2012.
At hans elsker sin mor, har tydelig kommet til syne i mediene før.
Hyllesten er ektefølt og oppleves verken som klame eller klein.
Verken eller Låten har klare gjenkjennelige hitelemeter.
At den vil bli spilt i radio i sommer, kan vi nok regne med.
Men vi lar oss verken imponere eller irritere.
Her viker originalitet og særpreg for en relativt ordinær produksjon.
Tooji er ingen stor sanger, men vokalen er på ingen måte skjemmende.
Men Tooji må vise mer enn denne late og langsomme treminutteren for å bevise at han har noe i rampelyset å gjøre.
Mest glad er nok mamma.
| 0
|
305280
|
Knapt 1700 kroner for et tvers gjennom fransk-rustikt måltid er og blir suverent
Le Benjamin gir deg våren på fransk til prisen av halve flybilletten.
Robinson og Fredag hadde for moro skyld sjekket flybilletter til Paris denne helgen, og Norwegian tilbød å frakte dem tur-retur den franske hovedstaden for drøyt tre tusen kroner.
- I tillegg ville vi ha forårsaket et karbonutslipp på nesten et tonn ved å reise luftbårent til klimaavtalens hjemby, påpekte Fredag.
Robinson ristet på hodet.
Og smilte.
Kortreist storbyferie
- Nei, takke seg til kortreist storbyferie, en exquisite smak av Saint-Germain, Montmatre og Marais på Grünerløkka.
De hadde ikke akkurat flanert langs Champs-Elysees, men ankommet Le Benjamin via beskjedne, lille Søndre gate.
Til et hardt tilkjempet, forhåndsreservert bord i de trange, brasserie-enkle lokalene.
Stikkord:
Ingen hvite duker, kandelabre eller sølvbestikk, bare pinnestoler, mursteinsrøde vegger.
Og yrende liv.
- Fem år etter åpningen tyder populariteten på at Le Benjamin holder koken, hvisket Fredag.
Mens Robinson lukket øynene.
Nettopp det var det jo opp til ganen deres å bedømme.
Sprellferske østers
Og akkurat nå ble den eksponert for fem sprellferske østers Fines Claires no.
3. Servert på knust is, med en mulighet for en skvis sitron attåt, alternativt litt rødvinsvinaigrette med sjalottløk.
- Så sublim sjømat bør man ikke besudle med noe som helst tilbehør, mente Robinson og smattet i seg bløtdyrene naturelle, bare akkompagnert av en frisk riesling fra Alsace i glasset.
Fredag satt dypt konsentrert med sin første munnfull escargot og kunne konstatere at snegler a la Benjamin smaker mildt, med konsistens som litt seig sopp, løftet av en silkemyk hvitløksmousseline, ifølge servitøren tilberedt som en slags crème brûlée med rause mengder smør, egg, fløte, hvitløk og persille.
Uten fiksfakseri Den nærværende vennlige servitøren anbefalte en syrah fra Nord Rhône - Graillot Crozes Hermitage - som fyldig drikkefølge til Robinsons hovedrett.
Et brasserie er ikke stedet for grenseoverskridelser eller fiksfakseri, derfor lå det nå et bunnsolid stykke entrecôte på tallerkenen.
Pepperpreget og smaken av lær og urter i rødvinen matchet oksekjøttet fullkomment, sammen med tynne, smeltende skiver av oksemarg, fritert hvitløk og grillet hjertesalat.
Gratinerte poteter med et ostedryss av Comté fra Jura-fjellene ble servert i en søt mini-stekepanne av smijern.
Røkt, dampende, saftig
Hva med svineknoken til Fredag?
Kjøtt det også, men på en helt annen måte.
Røkt, dampende saftig, med syrlig tilbehør av syltet savoykål, to ulike Dijon-senneper, sprøstekt svor, stekte poteter og selve definisjonen på Béarnaisesaus, servert i separat skål for individuell dosering.
Noe som, i Fredags tilfelle, betød mye.
- Jeg kunne gått til Nordpolen og tilbake på den energien jeg får tilført nå, sukket Fredag, på en tilfreds måte.
Gode vinforslag
Hadde servitøren rett i at en tanninfattig pinot noir fra Burgund kledde knoken?
Joda, den litt hemmelighetsfulle, bleke rødvinen var myk i munnen, med en subtil eleganse som bare ble bedre for hver slurk.
En fruktig riesling kunne også hatt sødme nok i seg til å hamle opp med det røkte svinekjøttet.
Knapt 1700 kroner for et tvers igjennom fransk-rustikt måltid, rundet av med håndlaget petit fours - mørk sjokoladekonfekt, fudge, hjemmelaget marshmallow og solbærmakron - og en sorbet av Grand Marnier med sitrusfrukter og Champagne, helt over dessertskålen ved bordet.
Det er og blir suverent.
Eller, som Robinson valgte å oppsummere matopplevelsen etter å ha slått opp i lommeparløren:
- Quel endroit!
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
| 1
|
305281
|
Blur-sjefen med lisens til å prøve absolutt alt på plate
Men ikke alt Damon Albarn gjør er gull.
ALBUM:
Blur-vokalist Damon Albarn har det siste tiåret omfavnet sin posisjon som en som kan gjøre hva han vil - enten det er å gjemme seg bak tegnseriefigurer i Gorillaz, dra til Mali og jobbe med musikere ukjent for den vestlige popverden, eller å starte supergrupper (The Good, The Bad & The Queen) over en lav sko.
Nå tar han det et steg videre, med et album basert på en opera Albarn har skrevet med regissør Rufus Norris.
Påfunnet har kanskje noe for seg på en scene, men som album fungerer dette ganske dårlig.
«Dr Dee» er et raggete lappeteppe av løst og tilfeldig sammensatte fragmenter:
Akustisk gitarpop, middelaldersk korsang, musikalorkestrering, afrikansk strengespill, sopran, tenor, falsettsang og lydsamples.
«Rar, pastoral folk» kaller Albarn det selv, og det er en delvis treffende beskrivelse.
Det er fine melodier og stemninger her, særlig når Albarn bruker sin vareste stemme i låter som avsluttende «The Dancing King».
Men som regel er de brått over.
| 0
|
305284
|
Anmeldelse:Arne Schrøder Kvalvik har skrevet en gripende, ærlig og vesentlig historie om sin fetter i rullestolen
Beskrivelsen av Ola Schrøder Røysets opplevelser med en prostituert i København er noe av det flotteste som er skrevet om erotikk i norsk sakprosa.
Innimellom kommer det bøker som virkelig får oss til å tenke gjennom hva som er normalt og unormalt.
En slik bok er «Min fetter Ola og meg» av Arne Schrøder Kvalvik.
En hjerne på hjul
En hjerne på hjul
Nettopp i kraft av sin modige utforskning av hva som er vanlig og hva som er avvik, er dette en viktig bok.
I utgangspunktet er «Min fetter Ola og meg» en tradisjonell samtalebok mellom Kvalvik og hans ti år yngre fetter, Ola Schrøder Røyset.
Mest plass får Olas beretning om sitt liv med muskelsvinnsykdommen Spinal muskelatrofi.
Om kroppen er ubevegelig, er hodet klart og skarpt.
Ola kaller seg «en hjerne på hjul».
Likevel er ikke dette en bok om en diagnose, men en fortelling om et sårbart og fascinerende menneske.
Utenforskap
Utenforskap
Særlig inntrykk gjør kontrastene mellom opplevelsene av å være normal, og scenene hvor han plutselig oppdager at han ikke er som de andre.
Fordi en barnehageassistent er ubetenksom.
Fordi en rektor ikke vil ha ham som elev på skolen.
Fordi en eldre dame synes synd på ham.
Fordi de andre oppfatter ham som et aseksuelt vesen.
På slående vis får forfatteren frem at funksjonshemmet er ikke bare noe man er, men like mye noe man blir i bestemte situasjoner.
Sentralt i boka står Olas kompliserte forhold til egen seksualitet.
Enten det er fordi han rødmer skamfullt da en medelev høylytt stiller intime spørsmål, eller fordi utløsningen kan komme i de mest penible situasjoner.
I samtalen med fetteren forvandler han hendelsene til sterke historier som får frem reelle dilemmaer i hans liv.
Ola lever i et vanskelig felt mellom behov for nærhet, norsk lov og etikk.
Dokumentarisk kunstprosjekt
Dokumentarisk kunstprosjekt
Her fortelles det om forhold som vanligvis forbigås i stillhet og fortsatt er tabubelagt.
Når forfatteren går fetteren inn på klingen, begynner det dessuten å gnistre av teksten.
Boka er komponert med en rytme og intensitet som får «Min fetter Ola og meg» til å minne om et dokumentarisk kunstprosjekt.
Elegant unngår Kvalvik å presentere fetteren som et sykdomstilfelle, og i stedet åpner han med et spørsmål om det som ville være den sikre slutt.
Om selvmord.
«Det er en forlokkende tanke?
Ja.
Hvilken klippe har du tenkt på?
Trollveggen, med fritt fall på tusen meter, eller Vestkapp ved Stad, med fem hundre rett ned.
Hvorfor ikke bare gjøre det?
Nå?»
Etter denne åpningen, er det ikke lett å legge fra seg boka.
Erotikk i København
Erotikk i København
Det er også interessant å følge hvordan Ola har blitt arbeidsgiver for et kobbel av assistenter - mine fingre og arme, som han kaller dem.
Likevel er nok høydepunktet skildringen av Olas nøye planlagte reise til København og sin erotiske debut med en prostituert.
Kapitlet om reisen kan godt sammenlignes med Merethe Lindstrøms fine novelle «Pleie» i samlingen Arkitekt, som handler om et erotisk forhold mellom en mann i rullestol og en sykepleier.
Kvalvik skildrer Olas opplevelser i København så vart, detaljert og intenst at det gjør det til noe av det flotteste som er skrevet om erotikk i norsk sakprosa.
At fetteren samtidig bryter norsk lov, burde gjøre beretningen politisk relevant.
På bakgrunn av Olas historie, kan det virke som om leger, jurister og politikere ikke har tenkt tanken at også mennesker med nedsatt funksjonsevne er seksuelle.
Gratulerer!
Gratulerer!
Det er rett og slett en usedvanlig god debut, og hadde det eksistert en pris for sakprosadebutanter, skulle jeg gitt min stemme til Arne Schrøder Kvalvik.
Gratulerer!
| 1
|
305285
|
Den norske musikkhøstens lille, stille platesensasjon
Sudan Dudan tar steget opp mot toppen av årsbestelistene med Odd Nordstoga i produsentstolen.
ALBUM:
Sudan Dudan har muligens vært overmodne for å bli «oppdaget» utenfor det norske folkemusikkmiljøet — her har vi hatt vårt eget lille Gillian Welch/Dave Rawlings eller The Civil Wars traskende oppe i Valdres i ti år uten at altfor mange har fått det med seg.
Det som skjer her, på duoens tredje album siden 2006-debuten, er et klassisk løft.
Alt føles litt nærmere, lyset treffer annerledes, dørene som har stått på gløtt i alle disse årene åpnes opp.
Døråpner er muligens produsent Odd Nordstoga, som sikkert har vært viktig for å tilgjengeliggjøre Marit Karlberg og Anders Røines intime vokal- og strengesamspill, likevel uten å gå helt pop (som han selv gjorde med Ingebjørg Bratland i beslektet format tidligere i år).
Det er selvsagt veldig tiltalende at Røine mange steder går Rawlings overbevisende i næringa, og de dunkleste musikalske aspektene ved den norske folkemusikkarven er veldig karismatisk i seg selv.
Det mest slående er likevel Sudan Dudans helt egen klangverden, ofte beskrevet som en krysning av bluegrass, folkemusikk og ørkenblues.
Dette er musikk for de virkelig lange tankereisene, til utenkelige steder, lyden av rimfrost og telehiv ved Hvitenilen.
Ganske unikt og tidvis veldig gripende.
En opplagt kandidat til å bli en av årets beste norske plater her altså.
| 1
|
305287
|
Kongen av unødvendige dobbeltalbum
Ryan Adams klarer rett og slett ikke å begrense seg.
ALBUM:
Ryan Adams (36) er det siste tiåret mest kjent for å lage altfor mange plater — som bare unntaksvis kan måle seg med nivået på hans glimrende solodebut «Heartbreaker» i 2000.
Etter hele tre plater i 2005, med countryalbumet «Jacksonville City Lights» som bestenotering, kom helt brukbare «Easy Tiger» i 2007 og skuffende «Cardinology» i 2008.
Skriver og skriver låter Den tidligere frontfiguren i americana-bandet Whiskeytown skal ha kuttet ut både dop og alkohol i 2006, og det kan være grunnen til at han tilsynelatende ikke har stort andre ting å gjøre enn å skrive låter.
De 21 låtene på «III/IV» stammer fra seks måneder i studio i forkant av «Cardinology», der han skal ha spilt inn 60 låter.
Materialet er altså nytt, men ikke ferskt.
Dessverre virker det som om det er mer oppsop enn at han har gjemt unna gode sanger.
Det skal også finnes andre album som er gitt ut i mindre opplag.
Har han hatt behov for å tømme seg igjen, som i 2005?
Doptema Folk som er ferdig med dop er som regel opptatt av å skrive om det — og om sitt nye liv.
Hvordan det føles gir han kanskje uttrykk for i åpningslåten «Breakdown Into The Resolve».
Den åpner slik:
«Hi!
Hello!
It's me again/Don't worry, I'll talk slow/So, you probably heard
I went away/Where do we start, oh I know/From the breakdown into the fall/The breakdown, another black hole» («Blackhole» er for øvrig tittelen på enda et ikke utgitt album som i følge nettsteder nå skal ligge klart for lansering).
Twitter Fjorårets Twitter-melding «George Strait is AWESOME!!!!
And my word talk about tasteful pedal steel.
Makes me wish i was playing music like that again.» kunne vært et varsel om at vi kunne forvente noe i nærheten av et countryalbum (Strait er sammen med Alan Jackson den fremste fanebæreren for tradisjonell country).
Men i stedet er «III/IV» blitt enda et album med ganske kjønnsløs og anonym rock — og av og til punk — med et og annet hederlig lyspunkt.
Er det lov å savne trubaduren Ryan Adams?
Uredigert
Jeg har aldri skjønt vitsen med å skrive og skrive — og gi ut absolutt alt.
Redigering har vært en mangelsykdom hos Adams i mange år, og «III/IV» er ikke noe unntak.
Antallet låter (21) kunne godt vært halvert og «III/IV» kunne blitt et enkelt album i stedet for å overfore med to.
Og fortsatt er det de litt såre og melodiøse balladene som er best, slik vi kjenner dem fra blant andre «Heartbreaker», «Demolition», «Love Is Hell»1 og 2 og «Easy Tiger».
Men de er for få.
Fengende pop
I denne gata ligger også «Death And Rats» helt på tampen, en låt som, tittelen til tross, er blant høydepunktene på et album som altfor sjelden gir grunn til ettertanke.
Til tross for hederlige unntak som pop-fengende «Ultraviolet Light», «Typecast» og «Kisses Start Wars», pøses det i stor grad på med gitarer (særlig signert Neal Casal) og trøkk — slik vi kjenner Adams fra bunnoteringa «Rock N Roll» i 2003.
Det låter til tider litt som Crazy Horse, men uten Neil Youngs tilstedeværelse og låtteft.
Men Norah Jones korer.
Det er da noe.
| 0
|
305288
|
Romantisk atmosfære garantert
Madeleine Peyroux's femte soloalbum er velegnet for stearinlys og rødvin.
ALBUM:
Delikat er det ordet som først stiger opp i vokabularet når denne plata skal beskrives.
Her er det ikke mye ulyd eller motstand.
Madeleine Peyroux's femte soloalbum siden debuten i 1996 er spilt inn i New York, med et kremlag av musikere, blant dem Tom Waits-gitarist Marc Ribot og New Orleans-pianisten Allen Toussaint, som er med i New Orleans-TV-serien «Tremé».
Albumet er produsert av Craig Street, som har jobbet med ørekilende vokalister som k.d.lang og Norah Jones.
I all sin kammerjazz-velklang er dette likevel et album som gjør inntrykk.
Peyroux's Billie Holiday-slørete stemme flyter over et komp som duver under henne som dønninger.
Foruten Beatles' «Martha My Dear», Bob Dylans «I Threw It All Away» og en følsom versjon av Robert Johnsons «Love in Vain» har Peyroux bidratt til de fleste låtene, blant andre sammen med Bill Wyman.
Stearinlys og rødvin!
| 1
|
305289
|
Liam forsøker å holde Oasis-arven i live
Men Beady Eye har egentlig lite å melde på egen hånd.
ALBUM:
Liam Gallagher fortsetter der det eviglange Oasis-dramaet endelig slapp, og Beady Eye er vitterlig snarlik en av britpophistoriens største bandsuksesser — men nå da altså uten storebror Noel med på turen.
Sammen med sine medsammensvorne tviholder Gallagher fortsatt på gryta de falt oppi som barn - hvor evige helter fortsatt danner basis for nytt kjøtt på beina - noe de heller ikke legger skjul på med sporet «Beatles and Stones».
Bandet girer dermed altså opp førsteskiva på en godt trafikkert motorvei hvor det skal litt til å trigge ny interesse i landskapet.
Foruten et par avstikkere - blant annet innom den Jerry Lee Lewis-snertne «Bring the Light» - egner albumet seg stort sett kun som flyktig tidsfordriv.
Uten omveien innom historisk Oasis-grunn er det vanskelig og se hvordan Beady Eye skal kunne være verdt turen alene.
| 0
|
305294
|
«The Voice»-stemmen blir ikke skikkelig forløst
Mange musikalske kokker på Martin Hallas debutplate.
ALBUM:
Et knapt år har gått siden den 24 år gamle aurskogingen og tidligere guttesopranen Martin Halla vant talentkonkurransen The Voice.
Etter kjapt å ha tatt unna det verste utgivelsespresset med en coverlåt-EP, er nå albumdebuten her; plata der han skulle ha fått tid til å vise oss ikke bare stemmen Martin Halla, men også musikeren og låtskriveren.
Ivrige hjelpere
Men så enkelt var det visst ikke.
På laget har Halla sin The Voice-mentor Magne Furuholmen og hans mangeårige samarbeidspartner Martin Terefe, som begge produsererer og bidrar tungt på låtskriversiden.
Det er dessuten hentet inn en raus håndfull eksterne låtskrivere.
Selv har Halla bidratt til rundt halvparten av låtene, men bare to er hans helt egne komposisjoner.
En av dem er til gjengjeld albumets klart beste spor.
For der første del av «Winter Days» preges av glattpolert, tilsynelatende velsnekret bakgrunnsradiopop - akkurat passe pene og motstandsløse melodier, men med akkurat passe mye driv - er tittelsporet det første som faktisk engasjerer nok til at man lytter.
Kler det enkle Det er det flere grunner til.
For det første er det enkle det beste for Halla, som han viste allerede på EPen «Release Me»:
Det er når instrumenteringen er begrenset og produksjonen intim at nerven i stemme og melodier kommer best fram.
Det er det heldigvis langt mer av på siste halvdel av plata.
Men viktigst av alt er det at sangmelodien er hans egen, og følger stemmens styrker helt naturlig og avslappet.
Det er nemlig ikke gunstig når man på singelen «Ignited» ikke klarer fri seg fra tanken om at melodilinjene er skrevet for en helt annen vokalist med Martin Hallas initialer.
Og mot Morten Harket holder ikke anspent korgutt-falsett.
Best på egne ben
Det er klart det er lite fristende for en nykommer å takke nei til en fast, hjelpende hånd fra en poplegende, men på denne plata er Halla best når han selv har kontrollen.
Det er selvfølgelig ingen garanti for at resten av låtlageret hans holder samme nivå, men det hadde vært spennende å i det minste få muligheten til å høre hva som hadde kommet ut av en plate som var ikke bare halvveis, men helt og fullt Halla.
| 0
|
305296
|
Staselig utenpå, tomt inni.
Passasjerene på «Titanic» er lite annet enn sjablongaktige representanter for sitt sjikt i ny tv-serie.
Blant de betimelige spørsmål som er blitt stilt i avisene de siste ukene er følgende:
Er publikumsfavoritten «Downton Abbey» egentlig en såpeopera med pene klær og stort ordforråd?
Nyslått «Hotel Cæsar»-sjef Arne Berggren mener ja, og peker på serienes fellesnevnere:
Dramatiske fortellinger der begjær og statusjag er drivende krefter.
Nå har Julian Fellowes, skaperen av «Downton Abbey», laget en ny tv-serie, «Titanic», basert på historiens mest berømte jomfrutur og med premiere timet opp mot hundreårsjubileet for det faktiske forliset, natt til 15. april 1912.
Og den nye serien har en enda sterkere såpeduft enn den første:
Her er det sterke og raskt skiftende følelser, en dramatisk handling der både ytre trusler og personlige avsløringer trekker opp temperaturen, og hurtige hopp fra klimaks til klimaks, uten mange dramaturgiske pusterom og rasteplasser.
Én stor forskjell finnes imidlertid:
Den klassiske såpeoperaen levde av sine vidåpne slutter, og handlinger som kunne spinnes videre inn i evigheten.
«Titanic» har et ubønnhørlig punktum, og alle andre enn passasjerene vet når og hvordan det kommer.
Den britiske skuespilleren Julian Fellowes omskolerte seg til manusforfatter sent i livet og fikk sitt gjennombrudd med manuset til Robert Altman-filmen «Gosford Park», som han vant Oscar for.
Med «Downton Abbey» og nå «Titanic» utforsker Fellowes flere hjørner av rommet han har inntatt og innredet med slik iver de siste årene, nemlig Storbritannia like før første verdenskrig.
Voksne mennesker er vonde å vende.
Fellowes har sine kjepphester, sine sterke og svake sider, og de preger samtlige av fortellingene hans.
I likhet med «Gosford Park» og «Downton Abbey» viser «Titanic» at han er en god sosiolog og en svak psykolog.
Fellowes har et skarpt, materialistisk perspektiv på hvordan klassetilhørighet, økonomi og eiendom, konjunkturer og trender i tiden driver menneskene rundt som kastevinder.
Alle, høy som lav, har et begrenset handlingsrom, som i tillegg stadig endrer seg, fordi forholdet mellom kjønn og klasser gjør det.
Storbritannia blir sakte mer meritokratisk.
Medfødte privilegier settes spørsmålstegn ved på en annen måte enn tidligere.
Kvinner kan hevde seg i større grad overfor menn, borgerskapet overfor adelen.
En hel levemåte, der adelsstanden er arbeidsgivere for en hærskare av arbeidsfolk og tjenere, utfordres.
Julian Fellowes har mer effektivt enn de fleste utnyttet det dramatiske, og melodramatiske, potensialet i disse vibrerende førkrigsårene.
Dette blikket måtte før eller siden bli kastet på historien om «Titanics» forlis, som utkrystalliserte både forskjeller og likheter.
De reisende på tredje klasse ble som kjent holdt under dekk mens passasjerene på første fikk gå i båtene først — et tilbud mange i sitt overmot valgte ikke å benytte seg av.
Men så kommer dødsfaren som den store utjevner for de som er igjen.
Strukturen i «Titanic» er snedig:
De fire episodene begynner alle før skipets avgang fra Southampton, og slutter alle med at det går ned.
I hver episode følger vi noen utvalgte av de atten hovedpersonene.
Disse er igjen bipersoner i neste runde, der andre får komme i forgrunnen.
Slik får hver episode en stram spillefilmskurve, mens det stadig er mer å lure på for seeren.
Hvem er den mystiske mannen som får unge Mrs Maloney (Ruth Bradley) til å snappe etter pusten og se i gulvet?
Det må du vente til andre episode for å se.
Hva er i smykkeskrinet som kammerpiken Watson (Lyndsey Marshal) er desperat etter å få åpnet?
Også uvisst inntil videre.
Men «Titanic»-universet er for begrenset til at Fellowes' talenter kommer til sin rett, og det bringer svakhetene i skrivingen opp i dagen.
Personene er og blir grunne, de får ikke tid til å markere eller feste seg før isfjellet treffer og de må komme i gang med sine hikstende avskjeder.
Fellowes har tidligere uttalt at i motsetning til filmen «Titanic», som først og fremst er en historie om to mennesker som forelsker seg i hverandre, ville han fortelle om hele skipet, om passasjerer med forskjellige forutsetninger og forskjellig slags bagasje.
Men serien han har laget er en slags Leo + Kate x 8, en forhastet mengde kortpustede romanser som avløser hverandre.
Det er like trangt om plassen i plottet som i de spartanske lugarene på tredje klasse, og regissør Jon Jones tar seg ikke nok tid til å etablere kjemien mellom de ulike settene ektepar og elskere.
Noen ulmende, «får de hverandre eller ei»-tiltrekning som den mellom Mary og Matthew i «Downton Abbey», finnes ikke.
Noen får det likevel til bedre enn andre.
Forholdet mellom den optimistiske og velmenende middelklassestreberen Batley (Toby Jones) og hans bitre kone er kanskje det som fungerer best, som er sårest og har størst dybde.
Flørten mellom stuepiken Annie (Jenna-Louise Coleman) og den bramfri italienske stuerten Paolo (Glen Blackhall) er nesten i søteste laget.
Men for det meste er det noe formulaisk over de forskjellige forbindelsene.
Det er vanskelig å tro på kjærligheten i «Titanic» à 2012.
Og det er i alle fall vanskelig å tro på angsten.
Som med spillefilmen er det et problem at døden er for resignert, for estetisert, for tydelig forfattet — særlig når det gjelder foreldre som er i ferd med å miste barna sine.
Ikke snakk om at foreldre og familier fanget under dekk ikke ville klort og kjempet til siste sekund for å redde seg og sine.
Det ville vært mer forstyrrende å se på, mindre poetisk.
Men det ville fått den falske undertonen til å stilne.
Dette bringer opp en annen utfordring ved å lage tv-serie om det britiske klassesamfunnet etter forrige århundreskifte generelt og «Titanics» forlis spesielt.
Det er vanskelig materiale fordi manusforfatteren får så mye gratis.
Det er lett som en lek å skape dramatiske konfrontasjoner og historier om forbudt kjærlighet og hat med utgangspunkt i de hemmende sosiale skillene.
«Titanic» er da heller aldri kjedelig, langt derifra.
Men den virker blasert, bygget på en slags formening om at man ikke trenger å legge så mye arbeid ned i den enkelte rolle og den enkelte situasjon når historien i seg selv er så handlingsmettet.
Resultatet er et persongalleri av sjablongaktige skikkelser som mer enn noe annet er representanter for en stand eller et sjikt.
De går rundt og snakker manisk om hvilke klasse de selv og de andre tilhører — som om det er noe man snakker om.
Dialogene er altfor ofte redegjørelser av samfunnsforhold og sosiale normer myntet på et moderne tv-publikum med behov for en historisk innføring, heller enn ekte, spontane samtaler mellom mennesker med unike erfaringer og perspektiver.
Lady Manton (Geraldine Somerville) gjør lite annet enn å stirre indignert på forbipasserende arbeidsfolk/oppkomlinger/katolikker og hvese ledsagende nedsettende bemerkninger.
Mrs Batley (Maria Doyle Kennedy) klager konstant over alle som ser ned på henne og mannen.
Fordommer, oppover og særlig nedover, var naturligvis reelle bekymringer i folks liv, men å la dem så til de grader defineres av dette, er å redusere dem for mye.
Overtydeligheten trekker ned.
Om passasjerene er dukker, har de fått et pent dukkehus å leve ut intrigene sine i, før de får et større problem å forholde seg til.
«Titanic» er mindre spektakulær enn spillefilmsøsteren, men rent og elegant laget, med store sveip over skipsskrog og salonger.
Kostymene er vakre uten å gjøre for stort nummer ut av seg.
Om innsiden av menneskene om bord på det dømte skipet hadde vært komponert med like stor omhu, kunne «Titanic» vært minneverdig.
Slik den er blitt, blir den ikke sittende lenge i hode eller hjerte etter at siste propell er sunket i ishavet.
| 0
|
305297
|
Klassikeren
Det er kanskje ikke byens mest innovative gourmetrestaurant, men med Terje Ness tilbake har kvalitet i alle ledd.
- Noen vil kanskje kalle det å kjøre «safe».
Andre vil kalle det kontinuitet, sa Robinson og nippet til et glass Pol Roger champagne mens spisevennene studerte menyen i den mer eksklusive delen av restauranthuset som også rommer en mer uformell bar og grill.
Etter den overprisede buklandingen med Onda Mezzanine på Aker Brygge er seriegründeren Terje Ness for alvor «hjemme» igjen, med fullt fokus på restauranten han skaffet en Michelinstjerne og så forlot etter konflikt med eierne i 2004.
Ti år seinere er menyvalget ukomplisert:
Enten dagens meny, en fireretter til 795 kroner, eller en åtte retters smakingsmeny til 1195 kroner.
- Smakingsmenyen må jo være det beste kjøpet, selv om den koster flesk.
Det er den som viser bredden i Ness' kjøkken, mente Fredag, med uangripelig logikk.
Da måtte det bli slik for begge, forklarte den meget hyggelige og service-innstilte hovmesteren, ellers ville Robinson bli sittende uten mat i nær to av de fire timene det tar å spise seg gjennom det som egentlig er rundt regnet femten serveringer.
På bordet kom først en serie appetitt-vekkere.
Særlig to utmerket seg; fritert svor med pulled pork og dryss av ibericoskinke, og sjøkreps med fennikelskum.
Siden Robinson og Fredag var der sist, har Oro fått mørkere vegger som lyses opp av et par gedigne lysekroner.
Runde bord med hvite duker og komfortable røde stoler med vipp i ryggen danner en passe eksklusiv ramme for maten fra det åpne kjøkkenet innerst i lokalet.
Robinson og Fredag ba om å få dele en vinmeny til 1105 kroner, det var tross alt jobb dagen etter.
Ikke noe problem.
Det første halve glasset med Nettaro, en hvit sicilianer, satt fint med små terninger av grillet hjortetartar med løk, pepperrot, eggeplomme, estragon og brødchips.
- Perfekt balanse mellom smaker og teksturer.
Friskt, lett, litt norsk og litt fransk i stilen, slik man venter fra Ness, sa Fredag.
En rett med reker, kamskjell, løyrom og grønn chili var en «rekecocktail» for viderekomne, med perfekt vinfølge av Riesling fra Thomas Haag.
Deretter var det enda et nivå opp.
Lekre, flakede stykker av kritthvit torsk fikk følge av jordskokk på tre måter; syltet, som puré og i ristede flak.
På toppen:
Et dryss av svart trøffel som godt kunne vært mer sjenerøst.
Occhipinti SP68, en rød naturvin fra Sicilia, var perfekt vinfølge.
Måltidets høydepunkt var piggvar med kyllingconsommé, syltet og hardt grillet agurk, små egg av soya, fritert kyllingskinn og avokadokrem.
- Ren innertier, konstaterte Fredag.
Grillet foie gras, syrligsøtt balansert av eple, sherryvinaigrette og granat-eplefrø, var på samme nivå.
En hvilerett med fenikkelgranité, kjørvel og et dryss av Fisherman's Friend - var derimot mer morsom enn minneverdig god.
Selve hovedretten var rosastekt ande-bryst med sjy, servert med andeconfit pakket i savoykål, skorsonerrot, ertepuré og krokett med foie gras og trøffel.
Velg en tag for type anmeldelse!
En av disse:
- Godt, men kanskje litt traust og tungt så langt ute i menyen? mente Robinson.
Om hovedretten viste Ness' forankring i det klassiske og avstanden til de yngre konkurrentene i «det nye nordiske kjøkkenet», var osteretten mer leken.
En fondue av smeltet Taleggio og Roquefort, med ristede macadamianøtter, skiver av grissini og biter av kvede.
- Deilig å slippe den klassiske ostetallerkenen.
Men jeg orker ikke spise opp, sukket en stappmett Fredag.
For det skulle jo være plass til dessert.
Først en frisk og lekker blåbærsorbet, deretter en tallerken med nougat, svampete sjokoladekake, glaserte hasselnøtter og melkeis, servert med en Churchill 2007 årgangsportvin.
Smakskombinasjonen satt som et skudd, men retten ble kanskje en anelse tørr med den lille iskula som eneste fuktige element.
Det var en av meget få og små innsigelser i løpet av en lang og hyggelig kveld, med prikkfri service og kvalitet i alle ledd.
Regningen kom på 4200 kroner inkludert tips, men med halv vinmeny.
- Jeg blir ikke overrasket om det vanker en ny stjerne til Ness, konstaterte Robinson. robinson&fredag;@dagbladet.no
| 1
|
305298
|
Nå byr elektronikahelten opp til en ordentlig dans
Four Tet på klubbkjøret med essensen i behold.
ALBUM:
Britiske Kieran Hebden har gjennom hele 2000-tallet vært et navn å regne med innen alternativ, instrumental lytteelektronika, med sin etter hvert veletablerte formel av samples, lyse, asymmetriske melodier, hiphoprytmer og mer eller mindre jazzpreget perkusjon.
Etter en periode med fokus på samarbeidet med den legendariske jazztrommisen Steve Reid, som måtte gi tapt for kreften for to år siden, har Hebden igjen rettet oppmerksomheten mot soloprosjektet Four Tet.
Ut på klubb
Mens han hele tiden har hatt ett bein i den akustiske verden og ett i den elektroniske, har Hebden i det siste lagt stadig mer vekt på det som står plantet i klubbmusikken og DJ-kulturen.
Seks av de åtte sporene som utgjør «Pink» er opprinnelig gitt ut hver for seg på tolvtommers vinyl, feinschmecker-DJens foretrukne arbeidsredskap.
Det er et tydelig signal om hvilket landskap han nå plasserer seg i.
Sammenliknet med hans tidligere utgivelser, inkludert to år gamle «There Is Love In You», er «Pink» langt mer danseorientert, på en streng, monoton og minimal house-måte.
Stramt uttrykk
Dette er nemlig ikke en plate for de som vil veive armene i været.
I likhet med åndsfrender som kanadiske Caribou og tyske Pantha du Prince, søker Hebden innover når han strammer til uttrykket og rendyrker beaten; både «Ocoras» og «Pyramids» er herlig dype og suggererende.
Og som den mesteren han er av elegante overganger og sømløs oppbygning, sørger vår mann for akkurat nok variasjon til å holde interessen ved like gjennom spor som på sitt lengste strekker seg godt over 11 minutter.
Ikke bare dans
Det er likevel misvisende å si at «Pink» er en rendyrket klubbplate.
For hvert spor som hører hjemme på et mørkt, introvert dansegulv, er det ett som er umiskjennelig «hebdensk».
Både «Locked» og «128 Harps» karakteriseres av slepende rytmer og glitrende melodilinjer, mens «Pinnacles» plasserer seg et sted midt imellom, med en dump, drivende housebeat under jazzbass og -piano.
Flaks, da, at Hebden mestrer dette vel så godt.
Så for det heller være at «Pink» åpenbart ikke er laget som noe album (eller DJ-sett, for den saks skyld), men veksler litt fram og tilbake mellom det ene og det andre.
Etter en så godt gjennomført musikktime er det for småplukk å regne.
| 1
|
305299
|
«Erotisk lengsel mellom John Lennon og hans mor»
«Nowhere Boy» er ikke til å bli klok av.
|||
FILM:
Hvis regissør Sam Taylor-Wood har hatt som målsetting å framstille den unge John Lennon som en beint igjennom usympatisk type, så har hun lykkes.
Filmen tar for seg et begivenhetsrikt år i unge Lennons liv, og vi møter en rotløs kar som ikke vet hvor han hører hjemme eller hvor han skal.
Historien er interessant, det er nok spennende momenter å spille på og «Nowhere Boy» kunne fint endt som en severdig film.
Men i stedet roter Taylor-Wood det hele bort i merkelige scener, et uforsvarlig valg av hovedperson (Aaron Johnson) og ikke minst en lite inspirerende fortellerstil.
Ja, filmen er faktisk ganske uinteressant, noe som er godt gjort da den handler om en av vår tids mest omtalte mennesker.
MalplassertAt 47 år gamle Taylor-Wood nå venter barn med 19 år gamle Johnson, sier noe om hvor blind hun ble under innspillingen.
Filmen fanger hovedsakelig Johnsons ytre, der Taylor-Wood framstiller ham som en slags følelsesløs, «alltid en god kommentar på lager»-kjekkas.
Det er mulig Lennon var en kjølig type, men en film om hans turbulente ungdom burde våget seg under huden på ham og vist mer av hans karakter.
Scenen mellom Johnson og Anne-Marie Duff, som spiller hans mor, er heller ikke lett å bli klok på.
De framstår som jevngamle og scenene er fylt med en slags erotisk lengsel.
Tayler-Wood har tydelig latt seg forføre av ødipusryktene om John Lennon.
I en ellers så klassisk dramaturgisk oppbygget film, framstår fokuset både malplassert og en smule spekulativt.
Lite musikkDen ellers så eminente Kristin Scott Thomas klarer heller ikke å få filmen til å skinne, og hun kler rollen som snurpete tante og verge nokså dårlig.
Motsetningsforholdet mellom henne og Lennons mor blir aldri tydelig nok.
I tillegg byr «Nowhere Boy» på overraskende lite musikk, og det framgår som om John Lennon tilfeldigvis fikk en gitar i hendene og valgte å lære seg den, siden rock'n'roll var det mest opprørske man kunne drive med mot slutten av 1950-tallet.
| 0
|
305300
|
Folkets mann
Countrysuperstjerna Alan Jackson vet å trykke på de riktige - og kjedelige - knappene.
|||
ALBUM:
De store, millionselgende amerikanske countrystjernene har oppdaget Norge.
I sommer kommer storheter som Brad Paisley og Martina McBride, og i fjor besøkte Toby Keith og Alan Jackson oss for første gang.
Det minner nesten om riktig gamle dager, da Jim Reeves sto i spissen for stjernelaget som landet i Njårdhallen på 60-tallet.
Alan Jackson (51) kvitterte med to stillestående, men helt greie konserter i Skien og Bergen - med hauger av hits og video på sceneveggen som eneste «effekt».
Det er låtene, hitlåtene, som har hovedrollen.
En av de aller størsteJackson framstår i det hele tatt som en enkel mann av folket, og han veit å trykke på de rette knappene.
Til gjengjeld har han opparbeidet seg en posisjon som en av de aller største tradisjonelle countrystjernene i USA.
Og Jackson hyller gjennomsnittsamerikaneren fra første tekstlinje her, i «Hard Hat And A Hammer»:
«God bless the working man» — før han slenger på et «And woman» helt til slutt.
Musikken er riktignok gammeldags, men vi lever jo i 2010...
Både Jackson, hans glimrende studiomusikere og produsent Keith Stegall er irriterende strømlinjeformete og forutsigbare, og platene får ofte et samlebånd- og reprisepreg — til tross for at Jackson valgte et lite sidespor da han ga ut både «salongcountry»-plata «Like Red On A Rose» og gospelalbumet «Precious Memories» i 2006.
Never change a winning...
Også valget av Lee Ann Womack, en av de nye store stjernene, som duettpartner, er helt etter oppskriften.
Men han skriver ihvertfall de fleste låtene sjøl, og han har altså en slags agenda om å speile «the common man».
Det gjør han bedre enn de fleste.
Det er også forståelig at han ikke rokker ved et konsept som selger i hopetall, men spennende eller originalt kan ingen påstå at dette er.
| 0
|
305303
|
En veisperring på «Thunder Road»
Derfor er «Darkness On The Edge Of Town»
Springsteens mørke mesterverk.
BOKS:
I låten «Thunder Road» følger vi hovedpersonen og hans energiske, nesten desperate kamp for å overbevise kjæresten Mary om at det eneste riktige er å flykte.
Vekk fra hjembyen, den klaustrofobiske, trangsynte, nitriste taperbyen.
Det er eneste vei til et liv som kan bety noe.
Bare hun hopper inn, kan de rulle ned bilvinduene, la vinden ta tak i håret, kjenne nattas magi.
Men de har ingen tid å miste, dette er siste sjanse.
Bare de kommer seg av gårde, vil alt bli bra.
Artistdefinerende
Dette sprengromantiske, optimistiske og eskapistiske tablået er sammen med tittelsporet fra «Born To Run» et av de virkelig artistdefinerende øyeblikkene på albumet som gjorde Bruce Springsteen til superstjerne.
«Thunder Road» er en vidunderlig låt på mange plan, men dens håpefulle naivitet er også påtrengende og ubehagelig.
Den Amerikanske Drømmen destillert ned til fem minutter med ungdommelig dårskap og ansvarsfraskrivelse.
Da Springsteen etter et par år med kontraktsproblemer, rettssaker og eksistensialistiske grublerier bestemte seg for å forme sin fjerde plate som et strengt, stramt og relativt hitfritt konseptalbum, satte han i praksis opp en veisperring på «Thunder Road».
Han sendte Mary og kjæresten tilbake til taperbyen, tilbake til et liv fylt av arbeid, arbeid, arbeid, hverdag, rutine, ikke nødvendigvis i fattigdom, men i klar mangel på noe nivå av rikdom og den frihet det medfører.
Et vendepunkt
Denne perspektivforskyvningen er altså et helt sentralt vendepunkt for hele Springsteen-karrieren, og gjør «Darkness On The Edge Of Town» til en så viktig plate i diskografien hans at den virkelig fortjener bautabehandlingen den nå får i formidabelt utvidet boksformat.
Originalalbumet er remastret, ledsaget av et dobbeltalbum («The Promise — The Lost Sessions») med materiale spilt inn i samme epoke, den ypperlige dokumentarfilmen «The Promise» (om innspillingen av albumet) og ytterligere tre disker med filmet arkivmateriale.
Blant annet en herlig konsert fra 1978 og en overraskende god gjennomspilling av «Darkness»-albumet fra 2009.
Blandet fornøyelse Mens «The Promise»-dokumentaren er en tidvis rørende høytidsstund for Bruce-fans og et fascinerende innblikk i Springsteens rigorøse arbeidsmetoder under innspillingen, er det «nye» albumet «The Promise» en mer blandet fornøyelse.
Ingenting i veien med låtene som sådan — kvaliteten på dem er nesten uhørt med tanke på at det meste ble lagt rett i skuffen eller rundhåndet delt ut til andre artister.
Men som historisk dokument har den, ikke minst for oss som har et nært forhold til bootlegversjonene av alle disse sangene, begrenset verdi.
Retusjert Opptakene er så mye pyntet på og retusjert i ettertid at mange av de uttalte «dogmene» som dannet grunnlaget for «Darkness»-albumets sound og konsept direkte motarbeides.
Fiolinen på den nye versjonen av «Racing In The Street» er for så vidt fin, men den har ingenting der å gjøre.
Strykerne som blåser opp praktverket «The Promise» er helt unødvendige.
Og Springsteen anno 2010 har en stemme som låter helt annerledes enn i 1978, hvilket medfører en besk ettersmak av revisjonisme og misforstått perfeksjonisme.
Dette til side, er «The Promise» lett den friskeste samlingen Springsteen-musikk i dette årtusenet, ny eller nygammel.
Det perfekte album
Og langt viktigere:
Albumet «Darkness On The Edge Of Town» i seg selv er perfekt.
Uhyre deprimerende i all sin innestengte desperasjon, aggresjon og håpløshet, men samtidig med en enorm samvittighet, og med ømhet, empati svøpt rundt de harde, grå realitetene.
«Sint, rebelsk, men voksen», som Springsteen beskriver det i «The Promise»-filmen.
Punk og country I forkant av innspillingen fylte Springsteen på inspirasjonslageret sitt med John Steinbeck-romaner, «Taxi Driver», punksingler og countrymusikk.
Lyden endte opp som skarp, hard, nesten helt uten romfølelse, som for å understreke tematikken i tekstene.
Dette følelsesregisteret gjenspeiler seg musikalsk: den skjærende, metalliske gitarlyden og anspentheten i «Adam Raised A Cain» og «Candy's Room» i kontrast til den resignerte tonen i «Something In The Night» og «Factory».
Den modne, oppglødde opprørstrangen i «Badlands» og «The Promised Land» i kontrast til den sjelfulle aggresjonen i tittelsporet og ikke minst den varme, dvelende eksistensialismen og samvittighetskvalene i «Racing In The Street»:
«Some guys they just give up living And start dying little by little, piece by piece Some guys come home from work and wash up And go racin' in the street»
Arbeiderklasse-USA
«Springsteen hadde brukt mesteparten av sitt unge liv til å rømme fra arbeiderklasse-Amerika, bare for å finne ut at han forble et produkt av arbeiderklassen», skrev Dave Marsh i sin Springsteen-biografi «Born To Run» allerede i 1979, året etter at «Darkness On The Edge Of Town» ble gitt ut.
Selv har Springsteen uttalt at han som nyslått superstjerne følte et ansvar for ikke bli korrumpert av suksessen og glemme hvor han kom fra — og alle menneskene som var igjen der.
Mennesker som forble statister stuet bort i et hjørne på rekvisittlageret for den store oppsetningen av «Den Amerikanske Drømmen».
Modningsprosess I «The Promise» knytter Springsteen selv dette opp til sin egen modningsprosess:
- «Darkness» er en meditasjon over din framtidige plass i samfunnet, en meditasjon over hvem og hvor du skal innta denne plassen, sier han et sted i filmen.
Og han knytter dette opp mot det å leve «et liv med begrensninger og kompromisser» — kort sagt voksenlivet.
Der ligger også arbeidslivets paradoks, ifølge Springsteen: at du får livet fra et sted som også stjeler så mye av deg.
En lengre fortelling Uten «Darkness», ville Springsteen lett kunne forblitt i en slags tyggegummiboble av livsbejaende, Phil Spector-inspirert rockmusikk, 60-tallsnostalgi, opprørstrang og svermerisk romantikk.
I stedet satte han tonen for en lengre og mer grublende beretning om kårene for den amerikanske mannen i gata.
En låt som «Independence Day», seinere et at høydepunktene på albumet «The River», ble skrevet og spilt inn for «Darkness», men lagt til side fordi den beskrev «han fyren fra Darkness» på et seinere punkt i livet.
- Jeg var aldri en visjonær slik som Dylan, jeg var ingen revolusjonær.
Men jeg hadde en idé om en lengre handlingslinje, der du kunne ta det jeg holdt på med og skape en lang, følelsesmessig fortelling med en egen dybde, sa Springsteen til den engelske avisa The Guardian tidligere i høst.
Instinkt og intelligens
- Man bruker sitt artistiske instinkt hele tiden, du styres av hva som føles riktig og ikke.
Men den artistiske intelligensen utvikler seg over tid.
Den kan være et ess i ermet lengre fram i karrieren, sier Bruce Springsteen i «The Promise».
Og han har selvsagt rett.
Uten «Darkness» — ingen «Nebraska», ingen «Born In The U.S.A.», ingen «Tunnel of Love», ingen «The Ghost Of Tom Joad».
Alle plater som har hjulpet Springsteen med å opprettholde status som en viktig amerikansk stemme, også litterært.
Sannere historie
Men låtene på «Darkness» blir også en mer meningsfull og kanskje sannere fortelling om menneskene i «Thunder Road» enn den Springsteen var i stand til å fortelle i 1975.
Som det heter i «Badlands»:
«Talk about a dream, try to make it real.
You wake up in the night with a fear so real.
You spend your life waiting for a moment that just don't come.»
Drømmer er drømmer, men realitetene er det vanskelig å løpe fra.
Og det er det «Darkness On The Edge Of Town», i all sin stemningsmettede kompleksitet, i bunn og grunn handler om.
| 1
|
305365
|
Mye moro i bagasjen, pakket med viser og varme
Tonen er lun, men observasjonene kan likevel være skarpe.
SHOW:
Når Jon Niklas Rønning reiser alene, er han i godt selskap.
Han er den eneste komikeren på scenen - «Jeg reiser alene» er det første showet der han er det - men ensom er han absolutt ikke likevel.
Han har følge av musikerne Ole Morten Aagenæs (tangenter og sang), Pernille Øiestad (sang), Madeleine Ossum (fiolin) og Andreas Haga (bass).
Dem har han god nytte av underveis.
Tre fjerdedeler av numrene er musikalske, og den rønningske musikaliteten - i språksans og rytmefølelse - merkes godt også i resten.
Fellesskap
«Jeg reiser alene» er et nært og personlig show der innholdet samtidig er trygt forankret i et felles kulturelt fundament, ett der P1-, P2- og P4-lyttere kan møtes.
Ja, vi kan godt inkludere NRK-, TV2-, TV3- og TVNorge-seerne i dette også.
Rønning inntar outsiderrollen og stiller seg på sidelinja, men skråblikket er likevel rettet mot det velkjente, det som mange har et mer eller mindre (og helst mindre) gjennomtenkt forhold til - de kulturuttrykk det er fort gjort å ta som en selvfølge.
Her er harselas med hyllestshow og reality-TV, familiefeiringer, prisutdelingsinflasjon og liksompoesi på Instagram, med en personlig signatur og med vrier og vendinger som gjør dette til noe mer og mer minneverdig enn standardøvelser.
En og annen Aker Brygge-referanse er her også funnet plass til, i trygg forvissning om hvor Latter-lokalene ligger.
Om tonen er lun, er blikket skarpt, og observasjonene vittige og smarte.
Nederlagene er gjenkjennelige, planer og drømmer som det aldri ble noe av har like høy identifikasjonsfaktor, og trøsten - enten den går til den som befinner seg alene på valentinsdagen eller til den som bruker mer av sin tid på pass av egne barn og mindre på andre gleder enn det som var forventet - bærer med seg en velment og oppriktig aksept for de verdier som kom i stedet for dem drømmen hadde i seg.
Kunst og håndverk
En Ole Paus-hyllest (ikke til å forveksle med parodien på hyllestshowet viet Beatles) er å regne som ektefølt kjærlighetserklæring, en kartlegging av oppskriften på partymusikk anno 2019 er det motsatte, og en kulturell analyse av forskjellene mellom samlivsbrudd-sanger for menn og kvinner treffer blink.
Alt er utført med stødig showmannshåndverk, velformulert, solid formidlet og framført med sikkerhet og timing.
Også bakgrunnsgrafikken, signert Joachim Barrum og Arnt Ove Foss, er der lagt omtanke i.
Jon Niklas Rønning har altså mye moro i bagasjen, og han mestrer både kunsten å pakke det sammen og å pakke det ut.
| 1
|
305400
|
Dramatisk fyllekule og tidsreise til Hovedøya anno 1514
Psykiater med fantasifull og faktafylt debutroman.
For en spenstig tekst fra en debutant!
Psykiateren Martin Tesli slår til med en høyst original fortelling der han hensetter engasjerte og særegne personer fra Norge anno 2014 til den norske middelalderen, nærmere bestemt 1514, midt i Christian IIs regjeringstid.
Hvordan klarer han det?
Han gjør et kunstgrep.
Doktor Didriksen og Leira er svogere.
Leira er gift med Didriksens yngre søster.
Under et familietreff på en av de nære øyene i Oslofjorden ryker de to i tottene på hverandre i en verbal utskjelling av beste merke.
Alkoholen flyter og det hele utarter til et spektakulært basketak, der de to fiker hverandre opp og jager hverandre til skogs og havs.
Alene på kloden
Omsider slukner de og våkner med en hinsides skallebank til et sjokk.
Verden slik de kjenner den, er forsvunnet.
Riktignok kjenner de igjen topografien, øya, skogen, havet, Holmenkollåsen i det fjerne, men hvor er menneskene?
Og husene?
De synes å være alene igjen på kloden.
Hva har skjedd?
Teksten er ført i pennen av en viss Elias Eftedal, pensjonert psykiater, som i sin tid skrev en doktorgrad om folie à deux, eller dobbeltpsykose.
Det som skjer, og som kan synes uforklarlig, er at de to svigerbrødrene opplever det samme.
Det kan altså ikke være noe bare en av dem innbiller seg.
De er rammet av det samme, høyst merkverdige syndromet.
Hver sin stemme
Oftedal får de to til behandling etter at deres opplevelser i fortida er over.
Han har intervjuet dem grundig og lar dem fortelle sine versjoner.
Av de oppfinnsomme kapitteloverskriftene går det fram hvem som fører ordet.
De har hver sin særpregete stemme, som gjenspeiler deres personlighet.
Didriksen er lege, en buldrete og sta rasjonalist, som ikke lefler med noen.
Leira er tidligere fotballspiller og jobber som fredsforsker, med en lidenskap for menneskerettigheter og klimapolitikk, mer relativistisk innstilt.
Han er en mediekjendis til Didriksens irritasjon og blir sammenliknet med Fridtjof Nansen.
Disse to blir nå kastet inn i en verden de på forskjellig vis blir nødt til å tilpasse seg.
Splitter pine?
Opplegget med å la forskjellige stemmer skildre de samme opplevelsene, er ikke et ukjent grep.
Heller ikke dette med å konfrontere sin samtids mennesker med fremmede samfunn.
Men i motsetning til for eksempel Holbergs Nils Klim eller Swifts Gulliver, havner de to i et historisk korrekt landskap.
Opplegget minner mer om H.G. Wells’ «Tidsmaskinen» eller Mark Twains «En Yankee fra Connecticut ved kong Arthurs hoff».
Flere teorier om hva som kan ha skjedd, dukker opp i de to mennenes hoder.
Er de på et eller annet vis blitt tilført LSD eller fleinsopp?
Er det noen som driver gjøn med dem av typen skjult kamera?
Er de ufrivillig del av et realityshow på TV, à la «Truman Show»?
Hvor er i så fall programlederen?
Er verden gått til grunne med de to som eneste overlevende?
Eller er de ganske enkelt blitt skvær gærne, begge to.
Den fagre Dyveke
Mens de hver for seg leter etter løsninger, dukker noen munker opp og tvinger dem med til klosteret på Hovedøya, der en aggressiv og alkoholisert abbed plager dem med spørsmål.
Han får hjelp av en rødkledd, katolsk «avlatskremmer», Arcimboldi.
En rekke diskusjoner oppstår, ikke minst i forhold til religion, der våre helter henviser til forskning som ennå ikke er utført og kommer i trøbbel.
Særlig den autoritetsforaktende Didriksen.
Leira er mer forsonlig av natur og henfallen til å behage sine undertrykkere.
Men Didrikson får en oppgave i livet.
Kong Christians elskerinne, den fagre Dyveke, er syk, og ingen klarer å helbrede henne.
Det fikser derimot den stridbare legen fra framtida, som fort blir utnevnt til hofflege og blir kjent med den intrigerende mora til Dyveke, Sigbrit.
Troverdig historie
Det er fristende å minne om to norske romaner, som bruker den samme Dyveke som litterært motiv, Johan Fredrik Grøgaards kultroman «Dyvekes grav» (1967) og Bergljot Hobæk Haffs «Sigbrits bålferd» (1999), begge anbefales varmt.
Også Martin Tesli har satt seg grundig inn i historien og skaper – til tross for det vidløftige opplegget – en høyst troverdig atmosfære rundt de to svogernes eskapader og om deres motsetninger, som bunner i en grunnleggende konflikt i synet på mennesket og dets vesen.
De mest fargerike opptrinn oppstår mellom klostermurene, på en måte som får en til å tenke på Umberto Eco og hans «Rosens navn».
Tesli har skrevet en herlig roman, full av gode setninger og formuleringer, men først og fremst en flott fortalt historie.
Boka munner ut i Elias Eftedals resept mot tungsinn, som går på at «det å fortelle er et basalt behov som virker frigjørende så vel som samlende».
Historiefortelling, mener han, skaper «tilknytning, samhold, som på mange måter er den beste medisin».
| 1
|
305401
|
Disse menneskene fortjener all den hyllest de kan få
Dokumentarserien «113» finner sin styrke i hverdagens legekunst.
Denne nye dokumentarserien til NRK Troms er så godt et argument som noe for å bevare både rikskringkasteren og dens distriktskontorer.
Gjennom ti episoder følger «113» det som beskrives som den største akuttberedskapen i nord – Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø – i deres vanlige, uvanlige hverdag.
En jobb som kompliseres ikke bare av de enorme avstandene, men også hardt vær, føre og terreng.
Ujålete
Sjangeren er velkjent for alle som har sett amerikanske 911-dokumentarer, men i motsetning til de tabloide virkemidlene som brukes der er uttrykket her sobert, nøkternt og tilbakeholdent i regissør Helga Bones’ ujålete skildring av profesjonelle nødarbeidere på jobb, og skadde og syke i traumatiske og avkledde situasjoner.
Til tross for at kamerateamene nærmest virker å ha fått ubegrenset tilgang til å filme både personell, ulykker og de rammede, og alltid ligger tett på hendelsene, virker det aldri påtrengende eller spekulativt.
Mye takket være de ørsmå, tilforlatelige actionkameraene som er brukt til å fange opp brorparten av bildene, festet rundt overalt på ambulansene og helikoptrene.
Hieroglyf-positur
De to første episodene tar oss med på utrykninger til alt fra bilulykker og hjertestans til fall på isen som har resultert i egyptiske hieroglyf-positurer av noen armbrudd.
Mest dramatikk blir det når luftambulansen sendes over fjellene til militærleiren på Bardufoss, der en kvinne i førstegangstjeneste har kollapset etter en treningsøkt.
Alt dette er traumatisk nok for dem det gjelder, selvsagt, men det meste er likevel relativt udramatisk og lite eksepsjonelt sammenlignet med ovennevnte amerikanske serier.
Men det er nettopp i sin hverdagsdramatiske natur at serien finner styrke.
Inntrykket vi sitter igjen med er at dette ikke er superhelter eller melodramatiske posører, men vanlige mennesker med høy kompetanse og yrkesstolthet, som med sindighet, erfaring og ikke minst en god dose nordnorsk språkbruk møter mennesker i deres mest sårbare øyeblikk, situasjoner som kunne skjedd hvem som helst av oss.
Innimellom utrykningene får vi små hvileskjær i form av kollegial passiar i ambulansene.
Dette er mennesker som kjenner hverandre ut og inn, har sett hverandre presset til det ytterste, og som er dønn avhengige av gjensidig tillit for å kunne prestere på det nivået de er nødt til.
Legekunst
Mer enn det er ikke «113», og mer trenger den heller ikke være.
Det er noe veldig tilfredsstillende og betryggende bare å se dyktige fagfolk gjøre jobben sin.
Den er ikke en serie som byr på banebrytende informasjon om hvordan norsk helsevesens førstelinje fungerer, eller som forsøker å skape kunstig dramatikk eller dele ut glorier.
Dette er en lavmælt og nøktern fremstilling av en yrkesgruppe som dessverre oftere havner i fokus når noe har gått galt, enn alle de gangene de redder liv bare ved å gjøre det de er opplært til.
De veileder, beroliger, lindrer og helbreder etter alle legekunstens regler, hos mennesker i alle faser av livet, fra gamle i sine siste timer til barn som må leve med sykdommer man ikke unner selv sin verste fiende.
Noen ganger, når selv de kommer til kort, kan de ikke annet enn å gi omsorg, medfølelse og trøst.
De fortjener all den hyllest de kan få.
| 1
|
305403
|
Brennhet thriller
Thomas Marco Blatt har skrevet en intens klimathriller om en verden som er gått av hengslene.
Thomas Marco Blatt har skrevet en fortettet roman om en mor og en datter på ferie i Portugal.
Etter hvert som hetebølgen presser gradestokken opp mot femti grader, utvikler den seg til en apokalyptisk klimathriller.
Trykkende varme
De har reist til Algarvekysten for å komme bort fra alt som minner dem om en dramatisk bilulykke sist vinter.
Moren er søvnløs, mens datteren føler seg overvåket av hotellpersonalet.
Etter ulykken har ektemannen flyttet fra dem.
Han vil at de skal utredes av en psykolog og sender truende tekstmeldinger.
Det er altså ikke bare trykkende varmt, men de er også under konstant press.
Da de mistenker at noen har snoket i sakene deres, flykter de nordover.
Men heller ikke der føler de seg trygge.
For hver dag stiger temperaturen, og med stort sett sikre grep skrus spenningen til.
For ikke bare skildrer
Blatt den kaotiske stemningen under ferieoppholdet, men i korte tilbakeblikk får vi også brokker av deres forhistorie.
Når den skjebnesvangre bilturen skildres i andre kapittel, vet vi hvordan den vil ende.
Det skaper en intens kontrast mellom familieidyllen i bilen og den varslede ulykken.
Men også på mer diskrete måter plasserer Blatt varsler om farer og død omkring i sine flakkende skildringer.
Av hengslene
I forbifarten nevnes den engelske jenta Madeleine som forsvant under et ferieopphold i samme område.
Et airconditionanlegg virker ikke, barstolene er vaklevorne.
Den frittstående prologen åpner med ordet «døden» og skildrer hvor «de levende […] til slutt forsvinner i tiden slik en sølepytt tørker ut i sola».
Den lumre stemningen lades effektfullt av urovekkende poetiske bilder.
Tidvis tyr Blatt til litt forslitte virkemidler.
Som da moren tror en turist forfølger dem, mens han bare skal levere noe de har glemt.
Den flakkende stilen gjør det også litt vanskelig å få tak på vendepunktene i handlingen.
Men først og fremst er «Tiden er ilden vi brenner i» en spennende poetisk thriller om en verden som er gått av hengslene.
| 1
|
305406
|
Nøden sett med barneøyne
Sterk film om flyktningers liv «der de er».
FILM:
Gutten vet ikke selv hvor gammel han er.
Han heter Zain, og fengselslegen i den libanesiske hovedstaden Beirut ser på jekslene hans og anslår at han er 12 år.
Zain er papirløs, han har stukket ned noen – en drittsekk, sier han – med kniv.
Bibelsk kaos
Når gutten seinere møter i retten sier han at han vil anmelde foreldrene – for å ha satt ham til verden.
Det livet, som regissør Nadine Labaki viser i tilbakeblikk, er ikke egnet for barn, for å si det mildt.
«Kapernaum» - navnet refererer til en bibelsk by og kan også bety kaos – er som en knyttneve i magen på et velfødd publikum som gjerne snakker om å hjelpe flyktninger «der de er».
Verdier
Unge Zain
Al Rafeea spiller gutten med samme fornavn; han har en oldings uttrykk i øynene, og han har et sett av verdier som nok er sjelden vare blant gatebarn og som han i alle fall ikke har fått med seg hjemmefra.
Selv rømmer han derfra når foreldrene selger hans 11 år gamle søster som barnebrud til den lokale kjøpmannen.
Denne sosialrealistiske filmen fra livet blant flyktninger og papirløse i Beirut skildrer den desperate kampen for tilværelsen fra barns ståsted.
Det handler om sult, mangel på skolegang og elementær omsorg, barnearbeid, menneskesmugling, mishandling og død.
Framfor å ty til entydige sosialpornografiske virkemidler, viser Labaki fram solidariteten på bånn blant de rettsløse.
Og hun viser fram en sta optimisme og utrolig kreativitet.
Rullebrett
Zain søker tilflukt hos den etiopiske flyktningen Rahil (Yordanos Shiferaw) og hennes ettårige sønn Yonas i deres provisoriske skur.
Men når Rahil blir tatt i en razzia, må Zain ta seg av babyen.
Han rapper et rullebrett og fester en stor gryte på det og trekker Yonas etter seg, mens han forøker å skaffe mat.
Isbiter dyppet i sukker stanser babyens gråt.
Bildene i filmen, som fikk juryens pris i Cannes, er nesten ikoniske.
Nøden, sett fra barnehøyde, gjør sterkt inntrykk i denne filmen som med dyp humanisme anskueliggjør umenneskelige liv.
| 1
|
305408
|
Fem intense krimfortellinger av ypperste kvalitet
Fortellinger om løgner, skyld, selvbedrag og død.
Håkan Nesser (68) er stilisten blant svenske krimforfattere.
Han skriver med en avmålt kjølighet som på sitt beste kan minne om vår egen Øystein Lønn.
Han forteller ikke mer enn vi trenger å vite for at spenningen skal stige mot et klimaks.
Nesser debuterte som kriminalforfatter i 1993, to år etter at Henning Mankell kom med første bok om Kurt Wallander.
Nessers hovedperson het Van Veeteren og løste mysterier i byen Maardam.
Et navnløst sted
Nesser er mer lavmælt enn Mankell.
Hans inspirasjonskilder er forfattere som nederlandske Janwillem van de Wetering og belgieren Georges Simenon.
Maardam er et fiktivt sted og ligger i et navnløst land, med preg av Mellom-Europa litt sør for Skandinavia.
«Intrigo» henviser til en kafe som ligger i Keymerstraat i Maardam.
De fem historiene i boka har på en eller annen måte tilknytning til dette stedet.
«Intrigo» er også tittelen på en serie på tre nye filmer, regissert av Daniel Alfredsson.
Den første hadde premiere i Tyskland tidligere i år, de to neste kommer i løpet av 2019.
Den beste
Tidligere er både fortellingene om Van Veeteren og Nessers neste politihelt, Gunnar Barbarotti, filmet for TV.
Det er også hans romaner «Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen» og «Och Piccadelly Cirkus ligger ikke i Kumla».
Nesser er en svært mangfoldig forfatter.
Mange mener han er den beste i bølgen av svenske krimforfattere de siste 25 åra.
«Intrigo» er en glimrende introduksjon til Nesser for folk som ikke har vært borti ham før.
Den er samtidig en samling årgangskrim for den som kjenner ham og liker hans stil.
Av bokas fem historier, er fire av dem hentet fra Nessers bøker som ikke er knyttet til noen serie.
Finurlige historier, der intrigene minner om kinesiske esker.
Stadig bringes nye elementer inn som får historiene til å endre retning.
Løgner og skyld
Stilistisk er de bygd opp på forskjellige måte, «Kjære Agnes» rulles for en stor del opp gjennom brev.
«Rein» med undertittelen «Death of an Author» dreier seg om en berømt forfatter som sender fra seg et manuskript.
Deretter drukner han seg i Atlanterhavet.
Hvorfor?
Og hva har skjedd?
«Tom» er en nyskrevet historie.
Den forteller om en kvinne som plutselig blir oppsøkt av en viss «Tom», hennes manns sønn, som forsvant for 22 år siden og er antatt død.
Hans tilbakekomst utløser en kjede av angst og skyld.
Fortida er lunefull, og en løgn blir ikke alltid borte.
Noen ganger vokser den til et monster, og da er fanden løs.
| 1
|
305411
|
Sympatisk Momoa i overpyntet superheltfilm
Jason Momoa er en forvokst og godmodig surferdude i den skamløst campy «Aquaman».
FILM:
For en schizofren film dette er.
Arthur Curry (Jason Momoa) er en generøst tatoverte brande som tømmer tunge ølseidler sammen med sjøulker i slitte havnekneiper.
Tilfeldigvis tilhører han også et undersjøisk folkeslag som nedstammer fra det sunkne Atlantis, gjennom moren sin (Nicole Kidman), som var dronning der nede i dypet.
Med en gang «Aquaman» flytter seg fra jordoverflaten til havbunnen, er vi i et slags maritimt My Little Pony, en pastellfarget og åndeløst dekorert verden som ser ut som en enorm nattklubb innredet av Enya.
Det er her Arthurs ukjente halvbror truer med å starte en krig mot menneskene, og Arthur er, ikke overraskende, den eneste som kan stanse ham.
Sympatisk Momoa
Superheltfilmer er ikke akkurat kjent for å være motstandsdyktige i møte med kitsch, men det er sjeldent å se en av dem omfavne sin campy side i den grad «Aquaman» gjør, særlig med tanke på at tittelpersonen selv er insisterende maskulin og bredbent.
Det er en god del sjarm i «Aquaman», som er basert på en heller perifer skikkelse i heltegalleriet til DC Comics. Momoa, kjent som Khal Drogo i «Game of Thrones», har ikke den store, emosjonelle rekkevidden, men er en avslappet og sympatisk superhelt, en slags forvokst og godmodig surferdude.
Regissør James Wan skaper noen store panoramaer som yrer av magisk fauna.
I sine beste øyeblikk er «Aquaman» et gammelmodig eventyr, der Arthur og havprinsessen Mera (Amber Heard) storøyd føres inn i stadig nye, overdådige krinkelkroker av havet.
Trenger pusterom
Men som superheltfilm er «Aquaman» under middels.
Lojalt løper den til alle de forventede orienteringspostene - scenen der helten oppdager evnene sine, den store tvekampen, det store slaget, oppdagelsen av den fortryllede duppeditten - men det hele virker uinspirert.
Det blir vel mange scener der oversminkede filmstjerner i fancy badedrakter bjeffer saksopplysninger til hverandre, og til sist trenger du, i motsetning til Aquaman selv, litt pusterom.
| 0
|
305412
|
Boka er ikke for sarte barnesjeler
Evolusjon for de minste.
Den unge illustratøren og barnebokforfatteren Kaia Nyhus Dahle har en imponerende merittliste.
Ved siden av å illustrere en rekke bøker for sin mor Gro Dahle, debuterte hun som 24-åring med kritikerroste «Vil du høre en hemmelighet» (2014).
Hennes femte bok, Brageprisnominerte «Verden sa ja», skal representere Norge under Frankfurt i 2019.
«Verden sa ja!» er en original, fargesterk og nokså brutal evolusjonshistorisk skapelsesberetning.
Det vil si.
Det er ingen skaper i Dahle Nyhus` univers.
Verden bare var der.
Så kom tida.
Og sola.
Og vannet.
Og bølger og syre og gass:
«Og i vannet var vi.
For en gang ble vi alle levende».
Siden går det av seg selv.
Det ble fisk og trær og øgler.
Noen løp fort, noen ble flinke til å gjemme seg, andre ble farlige.
«Noen var ikke flinke i det hele tatt.
De var uheldige, for de døde».
Angstfylte bilder
Darwin på en to tre, altså.
Ved siden av de knappe billed- og faktabaserte tekstene, er Dahle Nyhus en begavet illustratør.
Hun har et ganske hardt fargesterkt formspråk med store kontraster.
Dyr og menneskeformene kan likne primitive hulemalerier og masker, mens andre gir assosiasjoner til Tove Jansons mest angstfylte bilder.
Men det er også myke og mer sødmefylte motiv, spesielt av dyr.
Alle vil ha alt
Boka er ikke for sarte barnesjeler.
Historien er brutal, slik livet er brutalt.
Det kommer rotter og sykdom og krig.
Eksos og regn og storm og is som smelter og dyr som må flytte på seg og dør.
«Da sa vi huff, for det var pene dyr som forsvant.», skriver Dahle Nyhus med sitt enkle billedsterke språk.
«Vi» er menneskene.
Vi har en tvetydig rolle.
Det er vi som står for utviklingen, på godt og ondt.
Vi sier stadig at «Nå er vi vel ferdige», men så er vi ikke det.
Vi klarer ikke å stoppe.
«Alle ville ha alt».
Avslutningen er et helt nødvendig framtidsoptimistisk postulat, nærmest et imperativ:
«Vi kommer til å forandre oss.
Og verden roper!
Og verden sier ja!».
| 1
|
305414
|
Filmen om Sonja Henie er beinhard
Nettopp fordi Sonja Henie er så vanskelig å leve med i «Sonja», får man en motvillig sympati med henne.
Det er godt gjort å få til.
FILM:
For en hard film dette er.
De siste åra har det norske kinopublikummet støtt og stadig latt seg lokke inn i lengselsfulle helteepos, ømme tilbakeblikk på noen av nasjonens store menn:
Thor Heyerdahl, Max Manus, Jan Baalsrud eller birkebeinerne.
Når det kommer et påkostet, historisk drama om en kvinne, OL-vinner og Hollywood-stjerne Sonja Henie, er tonen en helt annet.
Under det glamorøse fernissen er «Sonja» et tøft, usentimentalt portrett som ikke gir ved dørene i skildringen av hovedpersonen, men som gir deg som publikummer mye mer å snakke om etterpå.
Og det er interessant hvordan Anne Sewitsky tar bakveier og omveier for å få deg til sist, og tross alt, til å føle med en person som det i perioder er fryktelig vanskelig å ha sympati for.
Sonja i Hollywood
«Sonja» følger Sonja Henie (Ine Marie Wilmann) til Hollywood, der hun bygger opp en ny karriere som stjerna i skøyteshow og filmer etter at karrieren som toppidrettsutøver er over.
Sonja er gnistrende og stivblikket ambisiøs; hun forlanger en kontrakt på fire filmer av den mektige studiosjefen Darryl Zanuck og får den.
Hun er omgitt av familie, mor, far og bror, samt den fascinerende barndomsvennen Nils Onstad (Pål Sverre Hagen) som hun stadig prøver å få til å bli litt lenger.
Det er som om det er noe som ikke er helt i vater.
Det er liksom ikke ordentlig kontakt mellom Sonja og de andre.
Til det er hun for overtent, for energisk, for raskt marsjerende til takten i sitt eget ærgjerrige hode.
Det profesjonelle smilet er litt for stort og litt for stivt.
Hun tar liksom ikke andre mennesker ordentlig innover seg.
Skjevheten som ligger der i alle relasjonene hun har, blir større av at hun blir rik, og at alle som omgir henne er avhengig av henne økonomisk.
Den blir enda større når det går dårlig, når forfengelighet, overmot og for mange slurker av lommelerka gjør at karrieren som steg så raskt, går like fort utforbakke.
Det mest fortrolige forholdet, det til lillebroren Leif (Eldar Skar), ligger skadeskutt igjen når det hele er over.
Intense kvinner
Regissør Anne Sewitsky er opptatt av kvinner som det er vanskelig å slappe av sammen med, som venn eller som kinogjenger.
Også i «Sykt lykkelig» og «De nærmeste» har hun gått tett på kvinner som på hvert sitt vis er litt for intense, litt lite tilpasningsdyktige, og beskrevet dem observant og godt, uten å skjønnmale en kvadratcentimeter.
Dette blikket er noe av det som gjør Sewitsky til en så karakteristisk og interessant filmskaper.
Både suksess og fall er forårsaket av Sonja selv.
Hun framstår tidvis som så hard og så selvopptatt at det iblant er vanskelig å forstå at noen i det hele tatt holder ut med å være i nærheten av henne, det være seg den lojale assistenten Connie (Valene Kane) eller den beherskede Nils.
Så er det på en måte nettopp dette som gjør henne hjerteskjærende.
Det er lett å forstå alle som forlater Sonja.
Nettopp derfor er du også aldri i tvil om at du ser på et kolossalt ensomt menneske.
Ine Marie Wilmann, som også var svært god i Sewitskys «De nærmeste», er strålende.
Hun er glamorøs, men ikke glamorisert; anstrengelsen bak er stadig synlig.
Det er et uforglemmelig bilde mot slutten av filmen der Sonja, midt under en opptreden i Rio de Janeiro, står inn ved kanten av arenaen i noen sekunder før hun skal gå på igjen, der ansiktet og øynene hennes nærmest lyser av pur vilje.
Kunstløpkoreografien har et tyrefekter tema, og Sonja er kledd som matador, men i det bildet er hun mest som en okse, med senket nakke, klar til å buldre framover i et hodeløst løp som ikke, i alle fall ikke på akkurat denne arenaen, kommer til å ende godt.
Overtydelig
Så er det også noen irriterende øyeblikk i «Sonja», som føles unødige i en ellers så sterk film.
Flere av scenene der det skal forklares akkurat hva som skjer med Sonja, med filmkarriere og eiendomsinvesteringer, er skjematiske og overtydelige, uten undertekst eller indre spenning.
Her skal publikum få nok informasjon til å følge med videre, og lite annet.
Når Sonja kommer med en befaling som sjokkerer assistenten sin, sier hun et himmelfallent «what?», i stedet for å la publikum få lov å reagere selv uten å bli instruert på denne måten.
Det anes en frykt for at de som ser på ikke skal skjønne absolutt alt som skjer, og den burde vært dempet.
Det føles likevel urimelig å la det telle som for tungt bly i skoene på en film som er laget med slik omhu og som er blitt så interessant.
Mange biografiske filmer likner hverandre.
«Sonja» er bare seg selv, noe tittelpersonen helt sikkert ville sagt seg enig i.
| 1
|
305415
|
Antakeligvis ingen som er tatt livet av oftere
Er det vits i å skrive greske myter på nytt?
Colm Toibin viser at svaret er ja.
Romanen «Navnenes hus» er en gjenfortelling av myten om den kongelige vendettaen i Mykene som utspilte seg før og etter den trojanske krig.
Mykenes Kong Agamemnon ledet den greske hæren som skulle seile til Troja for å hente tilbake den bortførte (og skjønne) Helena.
Problemet var at
flåten ble liggende i vindstilla.
For å blidgjøre gudene og få bør i seilene, ofret Agamemnon sin datter Ifigenia.
Ti år etter vendte han seierrik tilbake fra Troja, bare for å bli myrdet i badekaret av dronning Klytaimnestra.
Deretter vendte Ifigenias søsken, Elektra og Orestes seg mot moren, og drepte henne for å hevne faren.
Drama fra antikken
De tre atenske tragediedikterne Aiskylos, Sofokles og Euripides skrev til sammen åtte dramaer om historien, som også ble gjenfortalt av seinere antikke forfattere som Ovid og Seneca.
I litteraturhistorien er det antakelig ingen som er tatt livet av oftere, men likevel lar Toibin stakkars Ifigenia, Agamenon og Klytaimnestra myrdes igjen.
Hvorfor gjør han det, og er det noen grunn til at vi bør lese om det, utover at Merete Alfsen har begått en sterk oversettelse av boka til norsk?
I irske Toibins forfatterskap går enkelte tema igjen: religion, homofili, borgerkrig og kvinners manøvrering for å finne plass på arenaer dominert av menn.
Hans Mykene rommer alt dette og Toibin sier selv at myten var en mulighet til å behandle erfaringene fra voldssårene i Nord-Irland.
De dødes tale
Mytene er de dødes tale.
Slik sett passer det at fortelleren i første del er den drepte Klytaimnestra, som går igjen i slottet.
Sjeldent har likevel myten vært mer levende fortalt.
De psykologiske omkostningene og de støvete detaljene i et hoff herjet av krig, svik og sammenbrudd av lov og moral, males fram som om det var i dag og ikke bronsealderen.
Jeg tror knapt jeg har lest en mer innforlivet versjon av mytene siden Thomas Manns bibelroman Josef og hans brødre.
Guds tid forbi
Mykene er arkaisk, men også moderne:
Gudenes tid er forbi.
Hvis gudene hadde eksistert, ville de hindret Agamemnon i å drepe sin egen datter, sier Klytaimnestra bittert – og Toibin peker her mot en annen myte, den om Abraham og Isak, der Herren i siste liten stanset offeret av sønnen.
I midten av intrigene vokser Orestes opp med hevn som eneste lov.
Men hvem skal han hevne:
Søsteren som ble drept av faren, eller faren som ble drept av moren?
Toibins Orestes framstår knapt som menneske med egen vilje, men mer som produkt av krig.
Når han dreper sin mor, er det på Elektras ordre.
Likevel er Orestes’ romanens hovedperson, fordi han er legemliggjøringen av borgerkrig.
Det ødelagte mennesket er, som Agamemnon sier om ham, en stor kriger.
| 1
|
305416
|
Brageprisvinneren er en nær og finstemt fortelling
Anna Fiskes Brageprisvinnende roman «Elven» er myntet på ungdom, men treffer den?
Anna Fiskes Brageprisvinnende «Elven» er en illustrert roman om Helena, som går på ungdomsskolen.
Helena beveger seg molefonken rundt i vinterlandskap, og deler ikke med noen det hun går og tenker på.
Bare leseren kommer tett på Helena, som baler med selvkritiske tanker:
Hjemme er faren deprimert, uten at hun greier trøste.
Bestevenninnen dominerer henne, uten at Helena greier si ifra, og på skolen er hun betatt av Andreas, uten å tørre nærme seg.
På toppen av dette går en mann gjennom isen på elva og Helena må handle kjapt.
Kan den dramatiske hendelsen bli omslaget som gjør at Helena tør si ifra og ta plass?
Debatt
Nettidsskriftet om kunst for barn og unge, Periskop, debatterte nylig «Elven».
Tidsskriftet trakk fram at mange av ungdomsleserne på nettstedet Uprisen.no var misfornøyde med boka, i motsetning til Bragejuryen, og stilte spørsmålet:
«Tar barne- og ungdomsprisen for mye hensyn til voksenleseren?»
Svaret på spørsmålet er etter min mening nei.
Juryer og kritikere må vurdere den litterære kvaliteten.
Å tenke seg fram til hva som slår an hos en «målgruppe» vi selv ikke tilhører, er risky business.
Barn og unge er dessuten minst like mangfoldige lesere som folk flest.
Derimot kan kritikeren foreslå en antatt kjerneleser (selv om ei god bok som kjent bør leses av alle), og i denne sammenhengen er noe av 10.-klassingenes kritikk forståelig.
Mangel på spenning gikk igjen.
«Elven» er spennende og tematikken er klassisk ungdomsbok – identitet, grenser, utenforskap, forelskelse.
Men Helena selv, og hennes tilnærming til verden, gjør at boka antakelig gir større resonans hos lesere i før-ungdomsskolealder.
Da er de på spranget.
Som Helena.
På trygg is
Scenene i «Elven» føyes ikke alltid like godt sammen og enkelte tomrom i handlingen oppstår.
Grepet kan speile
Helenas tilværelse, der delene av livet hennes ikke føyes sammen.
Men bruddene stopper lesningen.
Dette er en liten svakhet ved boka, som ellers preget av språklig kontroll, effektivitet og følsomhet.
Fiskes illustrasjoner er talende.
Pennetegningene, med innslag av utgnidde blekkflekker og sparsomme fargeinnslag, passer godt til Helenas indre landskap.
Den rufsete, sorte streken er også en fin kontrast til det hvite i vinterlandskapet.
Mest begeistrer likevel stemmen i «Elven».
Gjennom Helenas kontinuerlige tankestrøm følger vi henne helt inn i alle situasjonene:
«Helt til hjertet ikke slår, men vibrerer».
«Elven» er en nær og finstemt fortelling om mot til å finne og bli seg selv.
| 1
|
305420
|
Det blir for mye føling, rett og slett
Symfoniske Håkan er tidvis vakkert, men blir fort en parentes i den gode Hellström-katalogen.
ALBUM:
Helt siden Håkan Hellström avsluttet en usedvanlig vellykket turné (med unntak av en avlysning i Oslo i juni), har det vært stille rundt göteborgeren.
Han ville hente ny inspirasjon, og i tilbaketrukket tilstand har han vært i studio med Göteborgs symfoniker.
Og så gjør han som så mange andre i det siste, overrasker med «lynslipp» av et nytt album.
Noe annet
Han har hatt lyst til å gjøre noe helt annet enn for eksempel det lekne sistealbumet «Du gamla du fria» fra 2016.
I utgangspunktet en god idé, og det er mange som har gjort det med glimrende resultat, men ti låter i dempet toneleie og noenlunde samme tempo er en kraftig overdose.
Pompøst
Hellström går i samme retning som blant andre Rod Stewart, Willie Nelson og Bob Dylan har gjort, med den forskjellen at dette er egne låter (skrevet sammen med Björn Olsson) og ikke evergreens.
Og visst er det gode øyeblikk her, som «Vänta tills våren» (hvis vi glemmer at barnekoret på toppen av stryket blir en smule pompøst) og «Mitt hjärta er ett jordskred», sjøl om disse unektelig hadde gjort seg bedre som «pauselåter» på et mer typisk Hellström-album - som noen av hans beste låter, «Valborg» og hans versjon av Fred Åkerströms viseklassiker «Trubbel» fra cover-ep-en «Luften bor i mina steg» (2002).
En svensk versjon av Joni Mitchells «Both Sides Now», «Båda sidor nu», som han har spilt inn også tidigere, skjemmes dessuten av en irriterende vibrato.
Det blir for mye føling, rett og slett.
Snakkesynger
På mange av låtene snakker han nesten mer enn han synger, og det blir noe døsig over melodier som likner så til de grader i strukturen.
Vanlige «rockeinstrumenter» er nesten fraværende.
Musikalsk er det nesten noe julete over «Illusioner».
Det skyldes selvfølgelig de massive stryke- og blåsearrangementene og det dempede, nesten sakrale uttrykket.
Det er neppe tilsiktet, men han ønsker et «Gott nytt» på tampen.
Det er også albumets beste spor.
Brennende cover
Det er forresten ikke så lett å skjønne symbolikken i albumcoveret, som viser en røykende Håkan som setter fyr på singelen «Känn ingen sorg för mig, Göteborg».
Er det et varsel om at han hiver på bålet det vi har elsket ved ham?
La oss håpe han kommer til fornuft og overrasker oss med noe han kan neste gang.
Det hadde vært «gott nytt»!
| 0
|
305422
|
Norsk musiker hylles av NASA for stjernestøvoppdagelse
En blinkende mikropartikkel forandret Jon Larsens liv.
Dette er en eventyrlig historie.
Jon Larsen, kjent som en virtuos gitarmagiker i Django Reinhardt-tradisjonen, har de siste åra skiftet fag.
Tilfeldighetene har gjort ham til en stjerneforsker, med høy internasjonal prestisje.
Hvordan kunne dette skje?
Hvor gikk veien fra Hot Club De Norvège til den kosmiske kulden i verdensrommet?
Blinkende prikk
En sommerdag i 2009 sitter Jon Larsen på verandaen på hytta ved Bunnefjorden.
Han har en kurv nyplukket jordbær foran seg på bordet.
Voksduken har han tørket av, lufta er full av dufter fra jasmin og furu.
Fuglene synger.
Ingenting ligger til rette for at Larsens liv om et øyeblikk skal ta en avgjørende vending.
Brått ser han noe som blinker på duken.
En bitteliten prikk, som gnistrer i sollyset.
Hvor kom den fra?
Han kjenner på den med fingeren.
Den er bitteliten, men hard som en stein.
Hva er dette?
Og hvordan havnet det på den nyvaskede duken?
Gjest fra rommet
De fleste ville nok ha børstet den vekk og vært ferdig med det.
Men ikke Larsen.
Ikke denne dagen.
Han søker på nettet og finner en artikkel om såkalte mikrometeoritter.
Kommer den lille prikken fra verdensrommet?
Larsen gir seg ikke.
Søker nettet for info.
Han gjemmer den lille prikken i en fyrstikkeske.
Han skriver:
«Uten at jeg vet det, er dette øyeblikket da alle tråder, alle erfaringer, samler seg i ett punkt.
Et nåløye i tid.
Fra akkurat dette øyeblikket vil alt bli annerledes.»
Hundre tonn daglig
Boka «Stjernejeger» er fortellingen om Larsens forvandling.
Med den samme intensiteten som han i sin tid jaktet på de gitartekniske hemmelighetene til Django Reinhardt i Paris (han lærte seg fransk for å kunne snakke med Reinhardts gamle medmusikere), går han nå løs på det mysteriet som kalles «stjernestøv».
Og han finner det han leter etter.
Innimellom det vi vanligvis oppfatter som sand og støv, fins partikler som har svevd gjennom rommet i millioner, kanskje milliarder av år.
Inntil de treffer jordas gravitasjonsfelt og trekkes ned på overflaten.
Nyere forskning tyder på at ett hundre tonn mikrometeoritter daglig faller ned på jorda.
I overkant av 60 kilo treffer Norge.
Solsystemets opprinnelse
Interessant, men hva så? spør du kanskje.
Svaret er at studiet av disse partiklene kan gi oss et vell av informasjon om det endeløse universet som omgir oss.
De kan gi oss svar på spørsmål om hvordan vårt solsystem har oppstått.
Utrolig nok er Jon Larsen gjennom sin entusiasme blitt en ledende forsker på området.
Den som tviler, bør oppsøke fjorårets bok fra Larsens hånd, «Jakten på stjernestøvet» (Kunstbokforlaget Den gylne banan), som er gjennomillustrert med mikroskopbilder av forskjellige kategorier eller typer av stjernestøv, med Larsens kyndige forklaringer.
Boka kom faktisk først på engelsk, «In Search of the Stardust», og er blitt en bestselger på Amazon.
Bildene i seg selv er en estetisk nytelse.
Dessverre er selvbiografien ikke illustrert.
Internasjonalt kjent
I den forrige boka fins også et foto av Larsen sammen med andre eksperter på taket til NASA (National Aeronautics and Space Administration), hovedkvarteret for romforskning i USA.
Også på toppen av NASA-bygget fant han også stjernestøv.
Etter først å ha blitt møtt med skepsis, er Larsen blitt bejublet av de amerikanske kollegene.
Hans metode for å finne og identifisere stjernestøv i befolkede deler av jordkloden er av Discover Magazine blitt kåret til et av de mest betydelige funn i 2017.
National Geographic har presentert Larsen som «The Man Finding Stardust On Earth».
Gløder for saken
Hvorfor er Larsens funn så oppsiktvekkende?
Ganske enkelt fordi det i alle år har vært betraktet som umulig å gjøre det han har klart, nemlig å «fange» biter av stjernestøv med en dertil egnet magnet.
Boka handler om veien fram til dette målet.
Larsen fører en medrivende og entusiastisk penn.
Han gløder for saken og ivrer etter å formidle sine kunnskaper videre.
Han forteller om stort og smått, men blir aldri sjenerende privat.
Larsen er en oppdagelsesreisende, en støvforskningens professor Drøvel som reiser kloden rundt, hele tida åpen for nye erfaringer.
Og han har en velsignet evne til å formidle sine avanserte kunnskaper til en leser uten forutsetninger.
Anbefales varmt
Som alle nyskapende forskere blir han først møtt med skepsis, inntil portene åpner seg og stjernejegeren mottar sin velfortjente hyllest.
Dette er en bok om hvordan utrettelighet fører til suksess.
Den anbefales varmt enhver som er åpen for nye kunnskaper om verden omkring oss.
Etter å ha lest denne boka, blir Hoagy Carmichaels jazz-klassiker «Stardust», aldri den samme.
Du får bilder i hodet, av fargerikt støv som virvler gjennom det endeløse rommet, på dansende vei mot et ukjent mål.
| 1
|
305423
|
Vakkert om en suicidal handyman fra Island
Om å møte en virkelighet som gjør selvmordet overflødig.
Selvmord er et av tidas temaer.
Forfattere fra Tomas Espedal til Else Kåss Furuseth har i høst behandlet dette følsomme fenomenet i henholdsvis en roman og en serie på TVNorge.
Også NRK har vært opptatt av temaet, og pressen diskuterer på nytt åpenhet rundt selvmordstilfeller.
Årets vinner av Nordisk Råds Litteraturpris, også kalt den lille Nobelprisen (og for tida den eneste), handler også om selvmord, men på en galgenhumoristisk og vemodig måte.
Audur Ava Olafsdottir er ikke den første som gjør det, tenk bare på nylig henfarne Arto Paasilinnas elleville roman «Kollektivt selvmord».
Verden vil bestå
Ólafsdottir skriver i romanen «Arr» om en 48 år gammel mann som er lei av livet.
Han bestemmer seg for å avslutte det hele, og gjør seg følgende tanker om verdien av sin egen tilstedeværelse:
«Vil verden savne meg?
Nei.
Vil verden bli fattigere uten meg?
Nei.
Vil verden klare seg uten meg?
Ja.
Er verden bedre nå enn da jeg ble født inn i den?
Nei.
Hva har jeg gjort for å forbedre den?
Ingen verdens ting.»
Han har riktignok en gammel mor, en fraskilt kone og en datter – alle heter Gudrún.
Men hva skal de egentlig med ham?
Han går til sin gamle venn Svanur og får låne en børse.
«…jeg var nødt til å skyte meg, rive i stykker kjødet med en stålkule for å kjenne at kroppen er til stede.
Det er det mannfolk gjør,» tenker han.
Et krigsherjet land
Men å skyte seg byr på problemer.
Hvem skal finne ham?
Han vil for all del unngå at det blir datteren, som har det fagre mellomnavnet Vatnalilja.
Han satser i stedet på å forsvinne.
Han reiser til et land som for ikke altfor lenge siden har vært i nyhetene på grunn av en blodig krig.
Navnet på landet nevnes ikke i boka, men synes å være inspirert av Balkan, kanskje Kosovo.
Han har lite bagasje, men passer på å ta med seg en drill, i tilfelle han trenger en sterk krok i taket i forbindelse med sitt suicidale prosjekt.
Han er ganske alene om å reise som turist til dette stedet, som er ødelagt av krig.
Det er flest kvinner igjen.
Mange menn er døde, og de som har overlevd, har alle vært involvert.
Alle menn her har drept noen, får han høre.
Dikt i teksten
Fortellingen er ført i et stillferdig språk, preget av en lun humor.
Teksten rommer sitater, som er gjort rede for til slutt i boka.
Kapitlene er korte og har overskrifter som ofte er aforistiske eller poetiske utsagn.
Også selve teksten kan romme lyriske partier, som her:
«Ja da er jeg altså reist.
Til møtet med meg selv.
Med min siste dag.
Jeg tar farvel med alt.
Krokusene har åpnet seg.
Jeg etterlater meg ingenting.
Jeg går ut av det altomsluttende lyset og inn i mørket.»
Det er altså hovedpersonen, Jónas Ebeneser Snæland, som fører ordet i boka.
Uskyldens tid
I det fremmede landet tar han inn på Hotel Silence, som drives av søskenparet Fifi og Mai.
Mai har en liten sønn som heter Adam.
Faren er drept i krigen.
Skildringen av det lille landsbysamfunnet legger vekt på kontrasten mellom tida før og etter krigen.
Postkort fra gamle dager viser uskyldens tid, «himmelen er klar og blå og sanden gul, verden er fremdeles i farger og folkene på bildene aner ikke hva de har i vente, de er i live, de har fremdeles bein som er like lange, de har planer for fremtiden…»
Mindre travelt med å dø
Mai kan huske «lukten av gress før krigen…og alle slags bær, bjørnebær, bringebær, jordbær…
Så tok lukten av brennende gummi, smeltet metall, støv og blod over.
Ikke minst blod.»
Fortellingene fra dette nye landet gjør inntrykk på Jónas.
Han glemmer til en viss grad hvorfor han kom.
«Her i dette dødens land haster det liksom ikke like mye å dø.»
Snart begynner den ivrige handyman’en fra Island å utføre småreparasjoner på hotellet.
Ryktet om hans dyktighet sprer seg, og før han vet ordet av det, er han i ferd med å bygge opp verden på ny, akkurat som lille Adam utfører en skapelse i miniatyr med tegnestifter i en av bokas mange vakre scener.
Blomst på brystet
Flere viderverdigheter kommer utav Jónas’ kreative evner til å bygge opp mye med små midler.
Han finner på et vis en ny mening med livet.
Boka handler både om krigens ødeleggelser og menneskets iboende evne til å gjøre verden levelig igjen.
Liksom et arr på menneskekroppen er en utbedring av et sår, men likevel ikke identisk med det som var før, kan både verden og livet gjenskapes – som noe annet og nytt.
En tatovering er også et slags arr, og det er selvsagt symbolsk når Jónas har en blomst tatovert inn på brystet.
Et sted snakker han med datteren om hva som karakteriserer et menneske.
Er vi det eneste dyret som gråter?
Eller det eneste dyret som ler?
Uansett:
«Arr» er en finstemt, håpefull og menneskevennlig roman, som kan framkalle begge disse stemningene.
| 1
|
305424
|
Rørende Spider-Man i leken tegnefilm
Den nye tegnefilmen er en surrealistisk lek med historien om Spider-Man, men også en fin historie om far og sønn
FILM:
Drømmen om å ha superkrefter, å kunne beherske den kaotiske verden på en ny og mer suveren måte, har vel bodd i millioner av barn.
I «Spider-Man:
Into The Spider-Verse», den nye animasjonsfilmen om superhelten Spider-Man, bevares denne barnligheten.
Likevel er det i noen grad en film for viderekommende, for den som er interessert i superheltfilmen på et overordnet og konseptuelt nivå.
Men Spider-Man er og blir den superhelten som er nærmest forbundet med det famlende menneskelige, en ung og lite verdensvant fyr som må ta stilling til alvorlige spørsmål, og denne siden av historien blir heldigvis tatt på alvor.
Lek med tegneserien
Den opprinnelige Spider-Man er Peter Parker, tenåringsgutten som blir bitt av en besynderlig edderkopp og plutselig kan klatre på bygninger.
Men hovedpersonen i den nye filmen er Miles Morales, en mørk gutt i det moderne New York, en by der Spider-Man har levd og virket en god stund allerede.
Animasjonen legger seg tett på det en gang så fortryllende, todimensjonale tegneserieformatet, og leker med fortellermåten derfra på en søt og livlig måte.
Historien har en edderkopp i vente for Miles også, og snart opplever han selv at det kommer noe klebrig ut av hendene.
Det finnes flere former for pubertet.
Far og sønn
Miles skal snart møte flere vesener fra andre dimensjoner som også er sin verdens spider-skikkelser.
Også det er et lekent grep, nesten surrealistisk, som spinner videre på tanken om at det ikke er én enkelt utvalgt som er superhelten, det er enhver som gjør noe tappert.
Likevel er det litt distraherende når det bryter forskjellige tegnestiler og talemåter inn i en film som såvidt hadde rukket å etablere sin egen verden.
Men rammefortellingen er fin, med rørende øyeblikk.
Miles leter etter samhørighet med de voksne mennene i livet sitt, med den staute, men noe firkantede politifaren og den mer uforutsigbare onkelen.
Den ensomme gutten som lengter etter omsorg er en gjennomgangsskikkelse i slike eventyr, men når det skildres så varmt og følsomt som her, er det bare hyggelig å møte én til.
| 1
|
305426
|
Vakkert om palestinsk savn
Norsk animasjonsfilm om livet i flyktningleir i Libanon.
FILM:
Palestinakonflikten i barneversjon, er det mulig?
Mats Groruds animasjonsfilm «Tårnet» gir en kronologisk historie, sett fra barneperspektiv og sett fra de fordrevne flyktningenes perspektiv.
Den er mer trist enn sint, og den insisterer på håpet i alt det håpløse.
Men den er først og fremst et lite kunstverk av en film.
Den norske animatørfilmskaperen har tilbrakt et år i flyktningleiren Bourj el Barajneh i Beirut.
Intervjuer med beboerne der danner utgangspunktet for filmen, som altså har et dokumentarisk fundament, men er fortalt som fiksjon der den 11 år gamle palestinske jenta Wardi er hovedperson.
Al Nakba
Fortellingen går tilbake til 1948 og det palestinerne kaller al Nakba (katastrofen), da de ble drevet i eksil.
Wardis oldefar Sidi kom til Libanon der Bourj el Barajneh-leiren først besto av telt og presenninger.
70 år seinere er leiren et konglomerat av tette bygninger, tårn der hver generasjon har bygget i høyden på den trange plassen.
Mats Grorud tar i bruk forskjellige virkemidler for å fortelle Wardis nåtidshistorie og tilbakeblikkene.
Han veksler mellom 2D- og dokkeanimasjon, noe som gir en særdeles effektiv måte å formidle fortidas dramatikk på.
Tegnefilmsekvensene leder tankene hen på Ari Folmans «Waltz with Bashir» fra 2008.
Også den gikk tett på krigen i Libanon i 1982, men fra et annet perspektiv.
Nøkkelen
«Tårnet» skygger heller ikke unna bombing, snikskyttere og krigsscener, der den forteller om Wardis besteforeldre, onkler og tanters erfaringer som flyktninger.
Selv går hun med en stor nøkkel rundt halsen, den som oldefar Sidi tok med seg fra familiens hus i Palestina.
Den er symbolet på et håp som ikke vil forsvinne helt.
Mats Grorud har klart å tilføye mye poesi i en grim fortelling.
Innimellom bruker han autentiske nyhetsklipp for å sette rammen rundt begivenhetene.
Filmen finnes i tre versjoner, med henholdsvis norske, engelske og arabiske stemmer.
Slik kan den nå det store publikumet den fortjener.
| 1
|
305427
|
Larmende Lauryn
Ørene er mette etter halvannen time jubileumsfest med Ms. Lauryn Hill.
Nittitallet er tilbake, med en tribal-tatovert arm i godt grep rundt populærkulturen.
Dagens unge rocker boybandsk midtskill-sveis, choker-smykker og løse nittitallsjeans.
Og de som var unge på nittitallet, har i dag fast jobb og penger å kaste etter mimrefester som «We love the 90's» og Britney Spears' norgesbesøk.
Et av de sterkeste kulturuttrykkene fra nittitallet, er Lauryn Hills 20 år gamle album «The Miseducation of Lauryn Hill».
På banebrytende vis mikset eks-Fugeen soul og hip hop, og la verden for sine føtter med låter som «Doo Wop (That Thing)», «Ex-Factor» og «To Zion».
Plata utløste prisdryss og platesalg av elleville dimensjoner:
Hill har solgt over 19 millioner eksemplarer av sitt første - og foreløpig eneste - studioalbum som soloartist.
Selvfølgelig sein
«The Miseducation of Lauryn Hill» står fortsatt som en av de mest ikoniske plateutgivelsene i vår tid.
20 år seinere er hovedpersonen på jubileumsturné verden over.
Hill har fått blandede anmeldelser i danske og svenske medier, hvis hovedsteder hun har besøkt de siste dagene.
Tirsdag kveld var det Oslos tur.
Først:
Nei, selvfølgelig gikk hun ikke på scenen til annonsert tid.
43-åringen er kjent for å være notorisk sein (hun skal ved ett tilfelle ha latt publikum vente i over to timer).
Slik ble det heldigvis ikke for de 6500 publikummerne som trosset hovedstadens hålkeføre for å se Ms. Hill tirsdag kveld.
Hun entrer scenen en drøy halvtime etter oppsatt tid, iført lange sølvstøvletter, boblejakke og lua på snei.
Første låt ut er «Lost Ones».
Umiddelbart:
Frysninger.
Fader, så tøff hun er.
Musikalsk «øspøs»
Det skulle dessverre vise seg å bli langt mellom frysningene.
Det blir fort klart at Lauryn Hill ikke legger seg tett på versjonene fra jubileumsskiva, med sine tighte, elegante og lekne arrangementer.
Istedenfor kjøres fleste låtene gjennom ei musikalsk «øspøs»-kvern, der det dynges på med trommer og gitar og orgel og hva ellers det instrumentale arsenalet kan by på.
Kul effekt på noen låter, med trykk på noen.
Ofte bikker musikken over til å bli anmasende.
Det går også kraftig på bekostning av vokallyden.
Det høres tidvis ut som om noen har trædd en selbuvott over mikrofonen til Hill.
Dessverre, for hun kan fortsatt spytte som bare det.
På «When It Hurts So Bad» kommer vokalen bedre fram - og avslører rasp i 43-åringens stemme.
Artisten kommenterer det selv, med glimt i øyet:
«Dere får den bluesy stemmen i kveld».
Kanskje hun har skreket litt for høyt i forsøk på å overdøve eget band?
Klart signal
Hill er en markant skikkelse på scenen, og nøler ikke med å dirigere musikerne rundt seg.
Spesielt er det én person som får gjentatte signaler fra artisten:
Gjennom hele konserten vender hun seg nemlig mot lydteknikeren på venstre scenekant, løfter armen og peker, som en mor som skal gi sitt ulydige barn klar beskjed (kanskje en vant bevegelse for seksbarnsmoren Hill?).
Denne stadige signaliseringen gir rapperen et noe stresset preg, som om hun ikke klarer å slappe av og bare være i musikken.
Gåsehud
Det er synd, for når hun senker skuldrene og slipper seg løs, er det stjernestøv i tonene.
Som i Nina Simone-coveren «Feeling Good», der glitrende falsett og vokal urkraft bringer tilbake gåsehuden fra starten av konserten.
Eller «Forgive Them Father», der Hill er rå og på.
Et tilsynelatende uengasjert publikum våkner mot slutten av settet, når Hill og bandet drar til med finale-troikaen «Doo Wop (That Thing)» og Fugees-låtene «Killing Me Softly» og «Ready Or Not».
Omsider er armene i været i Oslo Spektrum.
Bonuslåt kommer i form av Drake-coveren «Nice For What», der kanadieren sampler Hills låt «Ex-Factor».
I Spektrum servert med egne tekstlinjer fra Hill:
«I'll be the mastermind / He took the sample / My shit is classic / He's an example».
Tro mot seg selv
Kveldens oppvarmingsartist, rapperen Iamddb, fortalte fra scenen at hun hadde fått et personlig råd fra Lauryn Hill:
«Alltid vær tro mot deg selv».
Det er utvilsomt mantraet som Hill selv lever etter.
Hun gir ikke nødvendigvis fansen det de vil ha.
Take it or leave it.
Vil folk ha en mer forutsigbar nostalgifest, får de dra på «We love the 90's» eller liknende - der Hills eks-bandkamerat og -kjæreste Wyclef Jean spilte for bare noen uker siden.
Ms.
Lauryn Hill er sin helt egen.
På godt og vondt.
| 0
|
305428
|
Fotballverdens to Tyrannosaurus Rex
Kunnskapsrik bok fra fotball-feinschmeckere Sid Lowe om oppgjøret mellom Real Madrid og Barcelona.
Hva er en fotballklubb?
Hva er det egentlig den representerer?
Spørsmålet besvares av Sid Lowe over fem hundre sider i boka Frykt og avsky i La Liga.
Seks år etter at denne strålende boka utkom på engelsk, gis den nå ut på norsk, i en utvidet og oppdatert utgave.
Omdreiningspunktet er «el clásico» – de legendariske kampene mellom fotballverdens to største klubber: Real Madrid og Barcelona.
Fortellingen om klubbene handler om det symbiotiske forholdet dem imellom.
Uten Barcelona, ingen Real Madrid, og omvendt.
Om Barcelonas demoner heter det i boka:
Ingen fobi var sterkere enn frykten for Madrid.
Frykt og avsky i La Liga er politisk historie, sosialhistorie og kulturhistorie fortalt gjennom framveksten av fotballgigantene.
Som det står avslutningsvis i boka … rivaliseringen ble ikke bare et anliggende mellom to klubber, men også mellom forskjellige tankeretninger, en ideologisk krig.
Historisk verk
Fotball-feinschmeckere kjenner kanskje Sid Lowe som fotballkorrespondent i The Guardian og fra avisas podkast Football Weekly.
Hans kunnskaper som historiker med fagfelt den spanske borgerkrigen, kommer godt til nytte i denne fotballkrøniken.
Særlig kapitlene om dramaet rundt lag, spillere, trenere og direktører rundt Francos maktovertakelse er glimrende skrevet.
Her spør Lowe:
Hvor mye hold er det i forestillingen som formet seg da, at Madrid var diktaturets lag og Barcelona regimets offer?
Boka gir et nyansert og avklarende bilde av nettopp dette.
Mye av gullet i boka ligger i fortellingene fra denne perioden, om fordums helter som Santiago Bernabéu, Lázló Kabala og Alfredo Di Stéfano.
En annen del av boka som utmerker seg, er forholdet og feiden mellom Pep Guardiola og José Mourinho da de trente de respektive lagene.
Lowe er fornøyelig å lese når han bruker beskrivelser som denne, om Reals stjernedominans på begynnelsen av årtusenskiftet:
Det var som om de hadde jukset i dataspillet Championship Manager.
Umiddelbar klassiker
Dette er historien om Goliat mot Goliat, men fortellingen om fotballverdens to Tyrannosaurus Rex er også en medrivende bok om spansk og europeisk historie.
For alle med et hjerte for europeisk fotball kan Frykt og avsky i La Liga trygt anbefales som leseverdig fordypningsmateriale på feltet.
Pål Sandbæk har gjort en meget habil jobb med den norske oversettelsen og forlaget Kontur forlag skal ha honnør for å spre denne umiddelbare klassikeren til norske lesere.
Etter å ha lest denne perm til perm står budskapet tydelig fram:
En fotballkamp er definitiv mer enn bare enn fotballkamp.
| 1
|
305429
|
Tegnet action i beste japanske tradisjon
Fargesprakende magi for barn i alle aldre.
FILM:
Japanske animasjonsfilmer er i en klasse for seg, og det gjelder også den første filmen fra det nye Studio Ponoc, «Maya og hekseblomsten».
Her eksploderer filmen som et fyrverkeri av farger og fantasifigurer.
Japansk 2D-animasjon oser av kresent håndverk.
Mesteren over alle, Hayao Miyazaki, har pensjonert seg fra det berømte Studio Ghibli.
Men veteraner herfra har gått sammen og etablert Studio Ponoc.
Det gjelder også skaperen av «Maya og hekseblomsten», Hiromasa Yonebayashi.
Tematisk kan filmen minne om Ghibli-klassikeren «Kikis budservice» (1989), ettersom begge handler om unge jenter med heksepotensial.
Harry Potter-univers
Historien om Maya er hentet fra Mary Stewarts bok «The Little Broomstick» (1971), men den har ingredienser som minner sterkt om Harry Potters univers.
Den klønete og rødhårede jentungen Maya finner en gammel sopelime og en magisk blomst som bare blomstrer hvert sjuende år.
Det fører henne ut i andre dimensjoner der hun kommer til et hekseuniversitet ledet av en myndig rektor Mummelbork og en mystisk Dr. Dee.
De konstaterer snart at Maya er tidenes heksetalent.
Eksperimenter
Universitetet er et eventyrlig sted med magiske heiser og travle laboratorier.
Skapningene som finnes der er mer enn underlige.
Padder, fugler, fisker, harer og aper som ser ut som hybrider mellom dyr og planter, befinner seg i forskjellige bur.
Dr.
Dee forklarer at de er hans mislykkede eksperimenter – og filmen får straks en mørkere og farligere tone.
Har vi å gjøre med en tegnefilmversjon av Dr. Mengele?
Voldsomme forfølgelsesscener på sopelimer gjennom lyn og torden gir seerne knapt en pustepause.
En hær av skapninger i krysningen mellom fugl og fisk fyker etter Maya og glefser etter henne i kjølvannet av sopelimen.
Dette er action så det holder – og som også barn kan tåle.
| 1
|
305430
|
Denne bør du virkelig se, føle, gråte, le og få med deg
Et episk mesterverk alle filmskapere med et poetisk hjerte skulle ønske de hadde laget.
FILM:
«Roma» er kanskje den filmen i år som vil gjøre størst inntrykk på alle våre sju sanser, og kanskje på de to neste også.
Den er neddempet.
Den er varm.
Den er følsom.
Den er poetisk.
Den er kresen.
Den er dramatisk.
Den er hverdagslig.
Den er stillestående.
Den er kanskje et siste bevis på at en klassisk langfilm (gammelt og godt uttrykk) fortsatt evner å berøre, gi kunnskap, gi små og store rom for det vesle i det store.
«Roma» er et funn av et ujålete kunstverk av en film.
Et episk kammerspill fra en bydel i Mexico City satt til 1970/71 med et tidvis dramatisk bakteppe fra samfunnet rundt en tilsynelatende velfungerende middelklassefamilie.
Her vi møter vi først og fremst hushjelpen Cleo.
Hun som sammen med en annen som familien behandler som en «tjener», Adela, holder familien sveiset sammen.
Og, det trengs ettersom den både sympatiske og usympatiske fruen i huset, biokjemiker Sofia, og hennes fjerne doktor og ektemannen Antonio, ikke er helt i vater.
Cleo spilles av suverene Yalitza Aparicio.
Hun kommer fra urbefolkningen i området rundt byen Oaxaca sør i Mexico.
Et førstemøte med en skuespiller som gir stjerneklang.
Det er også skuespillerprestasjoner i mesterklasse av barna som vi nesten ikke tidligere har sett maken til.
Så nært, så underfundig og så troverdig.
At det dukker opp en raring som på norsk synger «Barndomsminne frå Nordland» (Å eg veit meg eit land), er også passe absurd.
Vedkommende skuespiller heter Kjartan Halvorsen og er oppført på rollelista sammen med det som ser ut til å være hele hans familie.
Morsomt.
Men, filmen er først og fremst om kvinnene, om Cleo, om oppvekst og om deres og hennes liv.
Hvordan varsomme
Cleo får sitt og alle de andres døgn, uker, måneder og år til å henge sammen og fungere.
Vi blir helhjertet med når hun utfører de dagligdagse plikter som vekking av fire barn, lage mat, støvsuge, rydde, hente, bringe, handle, vaske igjen, hold igjen bikkja så den ikke forsvinner, henge opp tøy, jobb seint og tidlig, bli kjeftet på, treffe kjæresten, bli elsket, bli tatt med på turer og fester.
Og, alt dette helt uten ytre action eller billige triks for å skape framdrift og dynamikk.
Her dyrkes det hverdagslige til det ytterste.
Vi kjøper det vi er med på i svart-hvitt likevel med et par meget delikate håndkolorerte sekvenser.
Vi kan egentlig ikke få fortalt hvor suverent denne er billedlagt, nesten som en levende og langsom fotobok av mester Robert Frank.
Og, da har vi ikke nevnt alle de fantastiske bilene av amerikansk opprinnelse, og lydene av disse, og nærbildene.
Tidskoloritten er så detaljert og genial at du bare er så fordømt tilstede i Mexico City anno 1970, to år etter OL, politisk uro, studentdrap og under VM i fotball.
I tillegg til alle de flyktige, men storslåtte menneskelige portrettene med lukt, hatter, barter, mat, drikke, kaos, langvarige scener fra kinoforestillinger, en rystende fødsel (der det ble brukt profesjonelle leger og jordmødre), svik, drømmer og drap.
Ja, pluss alt det andre som i sum kalles selve livet.
Denne filmen er et knippe håndskrevne postkort, nei, kvalifiserte og ekte kjærlighetsbrev til en oppvekst og til de kvinnene som var fundamentet rundt regissør og manusforfatter Alfonso Cuarón (mannen bak «Gravity», «Children of Men», «Og mora di også»).
Regissøren har uttalt at denne filmen har han villet lage de siste femten åra, men det har altså tatt sin tid, men nå endelig var tida inne og flott moden.
Han bygger historiene på sine frittstående erindringer, snapshots og minner, og den er semibiografisk uten å bli sentimental eller klisjéfylt.
Dette er en film alle filmskapere med et poetisk hjerte ønsker de hadde fått til.
«Roma» forblir ikke bare et minnekort fra en svunnen tid, malt i rosenrødt, ettersom det er noen usedvanlig rystende kapitler her fra nær meksikansk historie som nesten bærer bud om det som vil komme i framtida.
I dag framstår jo regissørens hjemland nesten som en dommedagsnasjon med tanke på den blodige og grufulle narkotikakrigen som herjer både høy og lav.
«Roma» har kinopremiere fredag og kommer på Netflix neste fredag!
Viva, Roma.
Gracias, Cleo.
| 1
|
305434
|
En innvandrer laget julens mest ikoniske musikk
Oratorieformatet vokste fram da paven ikke likte opera.
Det var ikke lett å være komponist i gamle dager.
Tyskfødte Georg Friederich Händel (1685-1759) besøkte Roma i 1707 og ville skrive en ny opera.
Slike musikalske ytringer var derimot forbudt i henhold til et et pavelig dekret som skulle forhindre syndefulle opplevelser.
Händel komponerte derfor et par italienske oratorier i stedet.
Noen år senere bosatte han seg i London fordi innbyggernes begeistring og makthavernes generøsitet her var formidable i forhold til Roma.
Paven hadde ikke så mye han skulle ha sagt i London, og Händel kunne i ro og mak introdusere italiensk opera uten fare for represalier.
«Rinaldo» var den første store suksessen, og konge, adel og borgerskap var så fornøyd med innvandreren fra Tyskland at de satte opp en statue av Händel mens han ennå levde.
På 1730-tallet avtok interessen for italiensk opera, og Händel begynte å lage oratorier igjen, men nå med engelsk tekst.
Dette var et smart grep, fordi det voksende borgerskapet fikk et nært forhold til kunstmusikk der til og med språket var mulig å forstå.
Det kunstneriske høydepunktet kom med oratoriet «Messias» som ble komponert i løpet av tre uker i 1741.
Händel var vant til å skrive store musikkverk på kort tid, og premieren ble lagt til Dublin i 1742.
Responsen var overveldende, mens oppførelsen i London året etter fikk en kjøligere mottakelse.
Etter hvert ble «Messias» likevel etablert med en enorm popularitet over hele verden.
Originalbesetningen var relativt beskjeden: kor, solister og et beskjedent orkester med 2 trompeter, pauker, 2 oboer, 2 fioliner, bratsj, cello, kontrabass og cembalo.
Senere har verket – både av komponisten selv og andre - blitt arrangert for langt større besetninger.
Det Norske Blåseensemble har base i Halden og har en historikk helt tilbake til 1734.
Ensemblet har nettopp utgitt en plate med Handels «Messias» i versjon for kor, solister og blåsere.
Stian Aareskjold har laget et velfungerende arrangement med tilpasning for blåsere.
Bruk av et stort spenn av instrumenter som fløyte, klarinett, obo, obo d'amore, fagott, sackbutt, sopransax, naturtrompet og naturhorn m.m. skaper en basisklang som i denne versjonen er ytterst fargerik og variert.
Enda viktigere er musikernes finslige frasering og stort sett skarpstilte intonasjon.
Korsatsen formidles av BBC Singers med solister, og dirigent er David Hill.
Er fravær av fioliner og bratsj et problem?
Faktisk ikke, fordi musikkens storslåtte linjer og musikalske sprengkraft hele tiden står i sentrum.
Arier, korsatser og mellomspill fylles med respektfull musikalitet og berikende dramaturgi.
«He shall feed His flock» er klanglig delikat og gripende, mens det berømte «Halleluja-koret» fungerer ypperlig med et relativt lite kor som BBC Singers, men som innehar distinkte stemmer som også stilmessig behersker sjangeren til fulle.
«He was despised» fikk derimot et litt stampende preg, her savnet jeg strykerklangens eleganse og farger.
«Messias» er et av julens mest ikoniske verk, og Det Norske Blåseensemble framfører denne versjonen de kommende dagene også på konserter i Halden, Moss og Oslo.
Et meningsfullt konsept.
| 1
|
305435
|
NRK-programmet som bør gjøre Trine Skei Grande varm om hjertet
Forklarer samtidskunsten ved hjelp av dramatiske livshistorier.
Portrettprogrammet «Kunsten å leve» bør gjøre Trine Skei Grande varm om hjertet.
Senest i forrige uke la hun fram sin nye kulturmelding, med beskjed om at nå skal folket opplyses.
Målet er at alle skal lære seg nok om kunst og kultur til å kunne fastslå hva de liker.
Det kan høres ut som grei skuring, men er akk så vanskelig i praksis.
Kanskje særlig når det gjelder moderne kunst.
For mange uinteresserte kan det framstå som en oversubsidiert selskapslek for den bemidlede, urbane elite og andre som later som de forstår seg på den.
Men NRK er programforpliktet til å prøve å få flere til å forstå.
Så hvordan få det til uten å bli belærende, eller enda verre, dørgende kjedelig?
Gull i kontroverser
Det kan for eksempel gjøres ved å la Bjarne Melgaard fortelle om hvordan han stakk fra hjemlandet etter at alle maleriene hans gikk tapt i en nyttårsbrann, hvorpå han følte at den jevne reaksjon var «der fikk han som fortjent, den pervoen».
Mens vi kryssklipper mellom bilder av peniser og homoerotikk.
Melgaard er et takknemlig objekt for første program, ettersom kunstnerskapet hans er penslet med kontroverser og tabloidoverskrifter.
Men det gjelder for så vidt også kunstnerne i de to andre programmene jeg har fått se:
Finn Graff (Mullaer, hakekorskarikaturer og politikerpeniser!) og Vebjørn Sand (Mykporno! Kitsch!).
Kontroversene er gull for programmet, rent fortellerteknisk.
De er med på å gjøre portrettene til små eventyrfortellinger:
En ambisiøs helt møter store hindringer, blir misforstått og rakket ned på, men vokser på motgangen og kommer tilbake, sterkere enn noensinne.
Slik er i Melgaard- og Sand-episodene bygget opp.
I Graff-episoden er det barndomsminnene hans fra den lille tyske øya Wangerooge som byr på mest dramatikk.
Den ble bombet i stykker av de allierte i 1944, da Graff var seks år gammel.
Opprør og maktkritikk
Det er interessant hvordan historiene til Melgaard og Sand overlapper, enda så forskjellige de er som kunstnere.
Der den ene lager høyst moderne kunst, sverger den andre til klassisk figurativ stil, og har blitt latterliggjort for det.
Men begge har bygget sin identitet rundt outsiderposisjonen.
En viktig del av deres livshistorie har vært opprøret mot det etablerte, mot alle som har fortalt dem at de ikke er noe.
«Kunsten å leve» viser hvordan det har preget kunsten deres.
Det gjelder også Graff.
Han kobler sine maktkritiske karikaturer til tida på Waisenhuset i Oslo, en internatskole der han og de andre yngre barna ble tuktet av eldre elever.
Graff forteller så lett både om dette, om flyttingen til Norge etter at den tyske faren døde på jobb for Luftwaffe, og om bombene som regnet over barndomsøya og sprengte vekk den andre delen av tomannsboligen deres.
«Litt rart», kommenterer han selv, etter å ha fortalt hvordan blindgjengeren som ble liggende i hagen i flere dager og kunne ha drept ham og familien, som søkte tilflukt i kjelleren ved siden av.
Livet og kunsten
Vi blir med Graff tilbake til øya, der det også er interessant å se hvordan de rette linjene i det flate landskapet minner om tegnestilen hans.
For det er ikke bare de dramatiske livshistoriene som gjør «Kunsten å leve» verdt å se.
Det handler vel så mye om hvordan livshistoriene kobles til kunsten.
Ikke bare får vi følge hvordan bildene deres blir til, fra blankt lerret til ferdig maleri eller avisside.
De forteller også åpent og lettfattelig om tanken bak mange av verkene.
Slik blir kunsten tilgjengeliggjort, men ikke forenklet.
Hos Graff blir den også avromantisert, som når han understreker at det kun er fysiske trekk han leter etter og tydeliggjør hos menneskene han karikerer – her er det ikke noe psykologi inne i bildet.
Hos Sand skjer heller det motsatte, når han snakker om å lete etter indre landskap mens han maler et ytre.
Snakker uavbrutt
Kunstnerne har selv ordet mesteparten av tida, kun avbrutt av noen ganske få kommentarer fra et eller to andre intervjuobjekter, og klipp fra arkivet.
Intervjuerens stemme er kuttet helt.
Slik kommer vi tettere på, samtidig som kjappe bildeklipp skaper tempo og variasjon.
Men noen steder savner jeg kritiske spørsmål.
Som når Melgaard snakker om motstanden rundt «dødshuset» han har ønsket å bygge ved Munchs gamle atelier.
Her får han snakke like uavbrutt om at folk er redde for alt som er ukjent, og at andre kunstnere misliker folk med høyere ambisjoner enn dem selv.
Men motstanden bunner vel i mer enn som så?
Kanskje hadde det hjulpet om selve dødshuset - og ikke bare motstanden rundt det - var et av verkene han gikk nærmere inn på i programmet.
For når vi får lov til å følge kunstnernes tankerekker, blir det også lettere å skape våre egne.
Slik gjør NRKs nye kunstprogram deg bittelitt klokere.
Og mer dannet.
| 1
|
305436
|
Mytemakt
Nyansert og innsiktsfullt om makt og myter, og om mytens makt
TEATER:
Når Anette (Line Heie Hallem), David (Kai Remlov), Borgny (Hege Aga Edelsteen) og Goliat (Herman Bernhoft) entrer scenen, er de tynget av menneskestore tøydukker, formet omtrent som seigmenn eller julekaker.
Disse fire rollefigurene er seg selv, men de bærer også vekten av flere enn seg selv.
Dette kan få stå som et symbol på hele Katinka Rydin Berges regi av «Goliat», og for Maria Tryti Vennerøds utforming av teksten.
«Goliat» er symbolsk ladet teater, et konsentrat av store og sammensatte ideer i en intim ramme.
Det er allmennmenneskelig innsiktsfullt, og det er tankevekkende både på et nært og på et overbyggende nivå.
Familien
De fire er en familie:
Mor Borgny, hun som er «kjærligheten selv», men som bare har fortalt en av sine to voksne sønner at hun er gravid, nær fødeklar med sitt tredje barn.
Storebror Goliat, den fysisk sterke og utstøtte.
Herman Bernhoft fører seg som en stor og sterk mann i rollen som en enda større og enda sterkere mann, med kroppspositurer som på en og samme tid framhever fysisk styrke og signaliserer at Goliat er redd for å ta plass.
Lillebror David, puslingen som er morsfavoritten, har til gjengjeld et kroppsspråk som krymper ham, samtidig som det viser hvem han ønsker å innsmigre seg hos og hvem han tar avstand fra.
Kai Remlov lar stemmebruken signalisere hva, av det David sier, David faktisk tror på, og hva han bare ønsker å tro på.
Og den ufødte Anette.
Hun er den utenforstående og dermed ikke forutinntatt.
Hun er åpen for inntrykk og i stand til å gjøre sine egne vurderinger, som en uhildet idealpublikummer.
Men også hun er aktivt handlende, for også hun har egenskaper og tar valg som gjør henne til et motstykke til alle de tre øvrige.
Alle de fire skuespillerne får klart fram både de ytre, åpenbare lagene i sine rollefigurer, og flere lagvise lag under.
Hardt og mykt
Det er lett, men også for lettvint, å si at motsetningen i «Goliat» står mellom verdier som tradisjonelt regnes som maskuline og som feminine.
Hardt og mykt, aktivt og passivt, aggressivt og mottakelig, utadrettet og innadrettet.
For lettvint, for «Goliat» er mer nyansert enn som så.
Det viser det myke i det harde og det harde i det myke, det aktive i det passive, og det passive i det aktive.
Grenseoppgangene mellom omsorg og manipulasjon, aksept og motstand er flytende, og det samme er grensene mellom det som blir uttalt og det som ligger under.
Dette er teater som formidler både psykologiske innsikter og samfunnsinnsikter.
Det forstår ulike former for kjærlighet, ulike former for omsorg og ulike former for kommunikasjon, inkludert forbeholdene i den kjærlighet som erklæres som «betingelsesløs».
Det forstår mytens makt til å begrense den som myten handler om, og honnørordenes baksider.
Det forstår dynamikker og samspill og hvor vanskelig det er å løse opp fastlåste mønstre.
For mange problemstillinger i ett?
Jeg opplever det ikke slik.
Alt henger sammen.
Billedrikt
Maria Tryti Vennerød knytter store ideer sammen i enkle, nære replikker, så tilforlatelig direkte at de, om de blir løsrevet sitert, kan lyde som om alt blir sagt og ingenting ligger usagt igjen.
Men undertekst er her rikelig av, i lag på lag og i sirkler inni sirkler.
Ingen av situasjonene trenger å tolkes realistisk eller bokstavelig, heller ikke de der dialogen knyttes direkte til situasjonene ordene blir sagt i.
Alle samtalene kan også være billedgjøringer av videre problemstillinger.
Familiescenene spilles ut under forklarende overskrifter, og de forbindes med poetiske innstikk.
Trådene går til det bibelske, og da ikke bare historien om David og Goliat, men også til Kain og Abel, og den dobbelthet av «lam og løve» som hører til beskrivelser av Jesus.
Humoristisk snert, musikalske forstørrelser og fysiske kontrastscener, som i sekvensen der Anette blir født, gjør det dessuten svært underholdende.
| 1
|
305437
|
Alvorlig talt, TVNorge
Se, hun snakker... ikke nå heller.
Da «Casino» hadde sine glitrende glansdager på starten av 90-tallet, ble det omtalt som harry.
Hadde programmet blitt oppfunnet i dag, ville det vært vanskelig å ta det som noe annet enn en bevisst provokasjon.
En stum blondine, hvis eneste oppgave var å stå stivpyntet ved siden av premier og casinobord og smile pent, som om hun var en premie selv.
I et program tuftet på Las Vegas-estetikk og gambling.
Spillegalskap til folket, liksom.
Men på 90-tallet var vi gale etter «Casino».
På det meste hadde programmet 800 000 seere, og ble nedringt av titusener av som håpet å vinne et av ferdighusene, bilene, hyttene eller markisene som ble grundig framsnakket av Haugen i bua.
Da er det vel ikke så rart at TVNorge drømmer seg tilbake dit, til lineær tv-himmelen, når de nå feirer 30-årsjubileum.
«Det kan gå til hodet på henne»
I kveld viste de den første av fire jubileumsepisoder fra Christiania Teater, med en like jovial og smokingkledd Hallvard Flatland i programlederrollen, og en like glitrende - og taus
- Birgitte Seyffarth som studiopynt.
Hun får fortsatt ikke lov til å gjøre stort mer enn å smile i trang kjole.
Eller, hun får trekke på skuldrene og vifte litt med hendene når Flatland stiller henne et par ja- eller nei-spørsmål helt i starten av programmet, som for å vise oss at neida, vi har ikke gitt etter for hylekoret og gitt henne en stemme.
Det skulle tatt seg ut.
I stedet blir publikum bedt om å klappe for hvor godt hun ser ut, før Flatland ber dem dempe seg litt, «for det kan gå til hodet på henne».
(Det føles som jeg biter på et agn når jeg kommenterer dette, og jeg prøver veldig hardt å la være, men alvorlig talt, TVNorge .
Og Flatland.
Jeg hadde håpet på bedre.
Også fra Seyffarth selv.
TVNorge har uttalt til Dagbladet at det var hennes eget ønske å forbli taus, men det gjør ikke rollen hennes og alt den representerer noe mindre problematisk.)
Det skal visstnok ha vært mangel på gode tekniske løsninger som gjorde at Birgitte ble taus i 1993.
Men da programdirektør Eivind Landsverk sa at de skulle kle opp showet «i 2018-drakt», betød det åpenbart noe annet enn flere mikrofoner.
Litt selvironi
Samtidig er det ikke så mye annet som er nytt heller.
Haugen i bua er byttet ut med Ingar Christensen, og innringerkonkurransene er satt sammen av glimt fra TVNorge-arkivet.
Et av dem, der Harald Eia parodierer Flatland ved å rope til publikum at hvis de vil bli millionærer, må de ikke være med på «Casino», men heller gå på Handelshøyskolen, er det morsomste i hele sendingen.
Og det viser jo et snev av selvironi.
Ellers er det meste som før:
Produktplasseringen, kortspillet, rulletten, gavene som drysser over deltakerne, «til en verdi av» ditt og datt, mens de hele tida må velge om de skal gå for mer, mer, mer, eller si seg fornøyde med alt de har fått.
Og det ligger i programmets natur at vi skal juble når de lar den griske siden ta føringen.
Det er jo desember, og i desember liker vi å se gamle greier om igjen, selv om det ikke alltid passer så godt med 2018-holdningene våre.
Slik sett burde «Casino» gi perfekt julestemning.
En hyllest til materialisme og gamle kjønnsroller, godt oppsummert av Hallvard Flatland, i det han kommenterte hvor mye kona til første innringer nok ønsket seg den oppvaskmaskinen.
Dørgende kjedelig
Men hovedproblemet er egentlig ikke hvor reaksjonært det er, men at det er så dørgende kjedelig.
Ikke engang produktplasseringshumorinnslaget (eller hva vi nå skal kalle det) der en lett skrekkslagen Synnøve Skarbø er med Magnus Devold på øvelseskjøring i vinnerbilen, får opp temperaturen nevneverdig.
Og det er grenser for hvor mange ganger det er morsomt å høre Flatland herme etter dialekten til innringeren («me gjeng upp!»).
Kanskje det er fordi jeg ikke er ti år gammel denne gangen, men jeg sitter ikke lenger ytterst på stolen og venter på om kortet går opp eller ned, og om Vebjørn får nytt bad og diger TV, eller om han må klare seg med sofaen til 25 000.
«Casino» har blitt forsøkt gjenopplivet før, av TV3 i 2003.
Da var det den ferske missedronningen Kathrine Sørland som stod smilende ved Hallvard Flatlands side.
Men tida hadde nok løpt fra programmet, og seerne gjorde det samme.
Det er liten grunn til å velge annerledes denne gangen.
| 0
|
305438
|
Amsterdam er fundamentert på norske eikestokker
Bruker ord som dop og abstinens for å beskrive sin avhengighet av skogen og ulven.
Reidar Müller synes å være besatt skogens velde og mørke mystikk.
Nå har forskeren fra Frogner, med doktorgrad i geologi skrevet en medrivende og spenningfull bok med den lange og merkelige tittelen «Skogens historie – og den besværlige trangen til å spore ulv».
Merkelig i den forstand at Müller tar i bruk ord som dop og abstinens for å beskrive sin dype fascinasjon for, og avhengighet av, skogen – og ulven.
Ut på tur
Forfatteren råner rundt i grensetraktene mot Sverige sammen med «vargmannen» fra Arvika, og utstøter langtrukne ul mot fullmånen.
Inn i dette dramatiske, for ikke å si overdramatiserte, stoffet klarer forfattere å veve interessant viten om hvordan skogen kledde landet.
Ikke dårlig, det, Müller!
Reidar Müller har visselig lært dramaturgi av Morten Strøknes og jakten på kjempehaien.
Men, la gå.
Müller står på egne bein i skogen, han.
Stor ståhei
Det blir likevel noen poengtrekk i stil på grunn av mye ståhei med Stefan, den svenske vargmannen.
Forfatteren synes selv å være inne på tanken:
«Du är blivit tagen, HAHA.»
Skjønt, fine formuleringer har jeg funnet:
«Grantrærne rager også i natt som spisse, taggete tenner mot en stjerneklar himmel.
En ny innsjø skinner i månelyset foran oss.»
Historiefortelleren
Jeg har sans for bokas idéhistoriske aspekter, som opplysningen om at Amsterdam er fundamentert på norske eikestokker fordi det europeiske kontinentet tidlig ble oppdyrket og avskoget, mens fattiglandet Norge med vasskraft og oppgangssag kunne bli storeksportør av tømmer og plank.
Jeg leser også med interesse at eika er en sein innvandrer til Norge.
Aller først – etter den siste store istida – kom bjørka, den hardføre.
Så, for 6000–7000 år siden, fulgte ask, lind, alm og eik.
Grana kom østfra mye seinere.
Den nådde Sverige for bare 3500 år siden og trengte langsomt inn over grensen.
Kina og verden
Forfatteren legger mot slutten av boka inn noen tankevekkende refleksjoner om vår rovdrift på naturen:
Årlig utryddes et like stort areal tropisk skog som Danmarks flateinnhold.
Likevel, skriver Müller, er det håp for verdens skoger.
Blant mange aktuelle observasjoner i denne boka legger jeg spesielt merke til at utskjelte Kina har satt i gang gigantiske skogplantingsprosjekter som i sum overgår nedhoggingen i Amazonas.
Helt uten milliardbidrag fra Norge har kineserne nå plantet skog tilsvarende Spanias flateinnhold.
Reidar Müller har, som han selv skriver, gitt seg hen til skogen.
Han minner om at mennesket som art i 99 prosent av sin historie har levd som jeger og sanker.
Og spør:
Er det ikke bare naturlig at vi genetisk har en hang til skogen?
| 1
|
305439
|
I jødeghettoen er sigaretter, sex, mat og varme klær hard valuta
Storslagen roman om en jødisk odysse gjennom krigens helvete.
I en boksesong som på flere fronter har dreid seg om overgrepene mot jøder under andre verdenskrig, burde utgivelsen av Edgar Hilsenraths roman «Natt» (1964) på norsk vekke den største oppmerksomhet.
I Sverre Dahls som alltid solide oversettelse til norsk, er dette et verk uten sidestykke, en roman full av nådeløse episoder, bunnløs tragedie og svart latter.
Edgar Hilsenrath (92) er en tysk forfatter med kosmopolitisk bakgrunn, en overlever fra jødeforfølgelsene og en frodig dikter med et dystert tema.
Å lese «Natt» er som å bli hivd ut i historiens mørkeste gjørmehull uten redningsvest - og deretter måtte finne veien ut igjen.
Lyser kultbok lang vei
Boka kommer ut i Aschehougs serier Sidespor, som under Asbjørn Øverås’ redaksjon er en av de få seriene med oversatt litteratur på dagens marked.
Bøkene er kvalitetssikret til siste komma, dels gjennom nyutgivelser av den erfarne redaktørens favoritter, dels gjennom ferske oversettelser, som for eksempel «Natt».
La det også være nevnt at bøkene er lett gjenkjennelige takket være en felles design av Johanne Hjorthol som lyser kultbok lang vei.
Sammen med «Natt» kommer også en nyutgivelse av Hilsenraths roman «Nazisten og frisøren» (1971), om en SS-morder som etter krigen overtar identiteten til en jødisk frisør.
Boka ble hans gjennombruddsroman, utgitt av Det norske samlaget i 1987.
Plutselig fins altså to romaner tilgjengelig fra en av de forfatterne som med størst kraft har satt antisemittisme og jødisk identitet på spissen.
Forfatteren har også utgitt bøker med titler som «Orgasme i Moskva» (1979), «Fuck America» (1980), «Historien om de siste tanker» (1989) og «Endestasjon Berlin» (2006).
Vi ville ikke ha noe imot at Aschehoug valgte å oversette mer av denne mørke og frodige dikteren.
Tilpasningsdyktig
Om Edgar Hilsenrath kan man si med Dostojevskij, «mennesket ønsker å leve, og jeg lever på tross av all logikk og fornuft».
I likhet med den russiske dikterens skildringer av straffeleiren han ble sendt til som ung, handler «Natt» om hvor høy grad av lidelse og onde omstendigheter et menneske er i stand til å tilpasse seg og likevel fortsette å kjempe.
Også Hilsenrath skriver ut fra egen erfaring.
Han vokste opp i Halle nær Leipzig, der han ble født i 1926.
I 1938 valgte hans mor å ta med seg Edgar og broren på flukt til sitt fødested Siret i Bukowina i Romania.
Store forflyttinger
Faren skulle også vært med, men ble forhindret og endte i stedet i Frankrike.
I 1941 ble Hilsenrath og hans familie sendt til den jødiske ghettoen Moghilev-Podolsk i det rumensk besatte Transnistria, en ministat på grensa mellom Moldovia og Ukraina.
Denne ghettoen er modellen for miljøet som skildres i «Natt».
Av de 40 000 jødene som ble plassert i ghettoen, var bare 5000 i live da den røde arme frigjorde stedet i 1944.
Mange av disse ble sendt på tvangsarbeid i Russland.
Hilsenrath rømte til fots tilbake til Siret.
Derfra reiste han sørover til Palestina med falsk pass, gjennom Bulgaria, Tyrkia, Syria og Libanon.
I 1947 dro han til Frankrike hvor han fant igjen sin far.
Fire år seinere flyttet han til New York.
I 1975 reiste han tilbake til Tyskland.
I dag bor han i Berlin, 92 år gammel.
Tyfus og død
I «Natt» møter vi Ranek, som famler omkring i et forrevent landskap på jakt etter et sted å sove.
Rundt ham vakler ødelagte mennesker langs gjørmete gater og opphakkete fortau.
Oppklippede piggtrådgjerder og nedbombede husvegger danner kulisser i et makabert skuespill.
Langs veien ligger syke og døende.
Kanskje stikker hodet til et lik opp av en søppelkasse.
Det er bare å se en annen vei og fortsette med sitt.
Ranek leter gjennom rom som enten er sprengt av husløse eller fylt av tyfussyke som er døde eller i siste stadium.
Sigaretter, sex, mat og varme klær er hard valuta.
Folk klamrer seg til filler for å holde varmen.
Radek har surret noen tøystykker rundt føttene, festet med hyssing.
Felles skjebne
Dette er et sted der ord som medlidenhet og omsorg har forlatt arenaen.
Likevel stiger en form for fellesskap opp fra samtaler og dialoger, fulle av sterke historier, tross alt en form for felles skjebne som felles trøst.
Men håp?
Så vidt det er, men under slike omstendigheter er man først og fremst nede på et eksistensielt minimum.
Man lever fra minutt til minutt.
Skal man overleve, er kynisme det eneste som duger.
Å vise svakhet eller slippe til sentimentale følelser kan være farlig.
Boka fortoner seg som en billedvev der et kollektiv av fortapte sjeler tar ut det siste de har av driftsliv, konkurranseinstinkt, og beskyttende humor.
En fortvilelsens latter mot en tilstand som sykt nok er hentet fra virkeligheten.
Rapportert i grafisk detaljerikdom av en stor dikter – som utrolig nok har vært der og overlevd.
| 1
|
305440
|
Vant internasjonal bokpris - nå er hun oversatt til norsk
Fra brudd på sosiale konvensjoner til fullstendig kollaps.
«Før hun ble vegetarianer, hadde jeg aldri tenkt på min kone som bemerkelsesverdig», tenker ektemannen i «Vegetarianeren».
Han har håndplukket Yeong-hye nettopp fordi hun er alminnelig:
«Jeg oppdaget ingen livlige, vittige eller kultiverte sider ved henne, og den lunkne personligheten hennes gjorde meg bekvem».
Ektemannen er en av tre aktører som forteller historien om Yeong-hye; den unge kvinnen som etter en blodig drøm slutter å spise kjøtt.
Den «lunkne» konens plutselige og markante kjøtt-nei blir starten på en besynderlig og vakkert formulert historie om begjær og avsky, galskap og besettelse, vold og selv-vold.
Prisvinner
Han Kang fikk som første koreanske forfatter den prestisjetunge Man Booker-prisen for «Vegetarianeren» i 2016.
Boka som er oversatt fra koreansk til et velflytende norsk, er et dempet drama i tre akter fortalt av Yeong-hyes ektemann, hennes svoger, og til sist, storesøsteren.
Alle de tre fortellerne vil noe med Yeong-hye, hovedpersonen som illustrerende nok knapt gis ordet i romanen:
Ektemannen vil ha en kone som rydder og lager mat.
Svogeren bruker henne i et videokunstprosjekt som balanserer mellom det estetiske og pornografiske, og søsteren ønsker ikke noe annet enn at den etter hvert avmagrede Yeong-hye skal besinne seg.
For Yeong-hye vil ikke bare spise planter, hun vil bli vegetasjon.
Hennes beveggrunner er dulgte og forblir en gåte med flere potensielle forklaringer i boka.
Kollaps
Romanen har et stramt og direkte, nesten nakent ujålete uttrykk.
Sterkest inntrykk gjør bokas siste del, der søsteren har perspektivet.
Hun betrakter Yeong-hyes voldsomme kamp mot tvangsforingen på den psykiatriske institusjonen der hun er innlagt.
Gjennom prosessen erkjenner søsteren at «livet hennes ikke tilhørte henne selv».
Det har de to søstrene felles.
Gjennom denne tredje delen blir det tydelig at Han Kangs merkverdige, men også tilgjengelige og spennende roman, er en fortelling om tvang og vold.
Han Kang viser volden Yeong-hye påfører seg selv, og den som utøves mot henne; av ektemannen og svogeren som tvinger seg på henne seksuelt, av faren som med makt dytter maten inn i munnen hennes, av psykiatrien, som utsletter henne i forsøket på å hjelpe.
«Vegetarianeren» er en mørk og mangefasettert fortelling om makt og avmakt.
Den viser på sparsomt og stillfarent vis hvordan en liten fraktur, et lite brudd på sosialt akseptert omgangsform, kan føre til fullstendig kollaps - for et ekteskap, en familie og et menneske.
| 1
|
305441
|
En opplagt julegavefavoritt til de aller minste
Fjorårets debutantfavoritt følger opp med en nydelig billedbok for de aller minste.
Isbjørnen Ida har bursdag.
Hun har bakt kake, blåst opp ballonger og dekket bordet.
Men det er ingen som kommer i bursdagen hennes.
På Nordpolen er det nemlig helt stille.
Derfor pakker Ida sakene sine, og reiser ut i verden med luftballongen sin.
Hun vil finne gjester til festen.
Slående talent
Bare tittelen på boka angir at dette er en klassisk problematikk.
Det ensomme barnet som lager i stand til bursdag, men ikke har noen å be.
Den er på sitt vis også lærerik.
For gjennom Ida får vi sett mye av verden.
I fjellene møter hun fjellgeit, som balanserer øverst på en fjelltopp.
I byen en liten katt.
På Sydpolen møter hun akende pingviner, i havet en enorm hval, og i ørkenen stikker øglene hodet ut av vinduer i en kaktus.
Nora Brech er illustratør med bakgrunn fra Einar Granums kunstfagskole og med bachelor i Art direction fra Westerdals.
Hun debuterte i fjor med billedboka «Cornelia og jungelmaskinen».
Den fikk svært gode kritikker, og gjorde henne til en av fjorårets mest lovende debutanter.
Det er vel fortjent, for også dette er en billedbok som viser et slående talent.
Femtitallsinspirert
Tekstmessig er boka knapp og konkret.
Ida roper «Vil dere komme i bursdagen min».
Dyrene roper ja, og hun reiser videre på jakt etter nye gjester.
De klassisk fortellende tegningene bærer handlingen.
Her er Brech, lik veldig mange for tiden, sterkt inspirert av femtitallet både i form og motiv:
Disse brukne fargene, som er holdt i en harmonisk og mild fargeskala.
Brech er svært god teknisk.
Idas ensomhet der hun flyr alene i den lille ballongen sin, forsterkes av en stor hvit flate i bakgrunnen.
Det står i kontrast til de skakke perspektivene og detaljrikdommen da hun møter dyrene.
Min favoritt er revene som bor i huler under jorda, laget som små hybler med gammelmodige femtitallsmøbler.
Det er så enkelt.
Det er så stilig.
Og det er så behagelige bilder å hvile blikket i, både for store og små.
Sånn sett burde «Hvem vil komme i bursdagen min» være en opplagt julegavefavoritt til de aller minste.
| 1
|
305442
|
Robin hodeløst rævva
Alle som er med i denne filmen burde straffes i ett år ved å se C-laget til Nottingham Forest spille fotball på kveldstid.
FILM:
Hadde vår gamle og gode venn, Robin Hood - lorden og den etterhvert så flotte og lovløse - hatt etterkommere i Storbritannia, så burde en eller flere av dem saksøkt alle som har vært med på denne filmatiseringen.
Alle fra manusforfattere, regissør, skuespillere, catering, bilfirma, vaskehjelp og til produsenter som Leonardo DiCaprio.
Maken til kvalifisert makkverk har vi virkelig ikke sett på veldig lenge.
Vi tar tilbake nesten alle terningkast 1 fra tidligere ettersom Robin Hood anno 2018 er et amerikansk totalhavari.
Hvordan er det mulig å ende opp med slikt?
Puck off
Det framstår som en hån og et misbruk av 100 millioner dollar, en skam mot manus og den flotte kjærlighetshistorien , og ta fra de rike og gi til de fattige, som ligger til grunn for Robin Hood fra Sherwoodskogen (som blir nevnt en gang i denne filmen).
En skam også mot mot fagre Marian.
Mot den onde sheriffen av Nottingham, mot Puck (som i utgangspunktet skal være den poetisk morsomme, men som her fortjener tyn, slag og spark), mot vakter, hester, mot den tidigere legendariske Forest-manager, Brian Clough og alle som en eller flere ganger har tatt i ei pil og bue.
Robin Hood er også en kvalifisert drapsmann som er i mot drap, men i løpet av snaue to timer knerter han en middels landsby.
Med et smil og det som er ment som en kvikk replikk.
Feil strømpebukser
Til og med strømpebuksene i denne utgaven er totalt feil.
De ser ut som om de er hentet rett ned fra en moderne sportsforretning.
Og, ja.Vi skjønner at det her er et forsøk på å fortelle oss noe om vår egen samtid også, om korstog, om de rike mot de fattige, om dem og oss, om arabere og muslimer og alt annet, men du verden så patetisk og såpeglatt og overdimensjonert.
Korstog meg her og der.
Buskis for korstog.
Og, kostymene er tenkt å være tidløse, litt rocka & postpunk, litt catwalk.
Siste skrik med en helt annen betydning.
De lutfattige gruvearbeiderne framstilles så elendig og så skitne at selv en Charles Dickens vil måtte snu seg i grava.
Den onde
Robin Hood, spilt av Taron Egerton (dette kan bli en stygg ripe i lakken hans) er så djevelsk supergod med pil og bue at vi innimellom tenker at vi holder med den onde sheriffen av Nottingham.
Han som plyndrer de fattige, men i denne filmen er det ikke så viktig å fortelle en historie fra A til Å via mange omveier.
Her er det først og fremst viktigst å vise fram at vi har masse penger og våger å fortelle historien på vår måte.
Fint det, men så ender det også opp på trynet i gjørma rette utenfor Nottingham.
Her er det bare å bruke effekter og lyd og støy og branner som gjør at manusforfatter og regissør – de får ta på seg hovedansvaret – burde sendes til ett år med samfunnsstraff i Nottingham der de hver uke måtte se på Nottingham Forest sitt C-lag spille fotball.
Ja, vi mener det.
Usaklig?
Ja, visst pokker.
Denne filmen krever intet annet.
Jamie Foxx spiller John og hver eneste gang han er med ser det ut som en promovideo for et treningssenter eller reklame for konfeksjon.
Idiotisk
Det er ei heller en eneste replikk i denne filmen som uttales uten at det er med den tunge bassrøst, den mandige, den skrikende, den påtatt skumle.
Fagre Marian blir framstilt stort sett i duset lys og med tårevåte øyne.
Grenseløst idiotisk.
Oppsiktsvekkende tanketomt.
Vi ler også etter hvert av dette.
Actionscenene er forsøkt gjort så vi virkelige skal gispe, men dette ender med at vi gjesper og etter hvert ser på klokka.
Når er dette tøvet over?
Når kan vi få hastet hjem og til tastaturet.
Når kan vi skrive at vi har sett ganske mange spille Robin Hood, blant annet Kevin Costner, Russell Crowe og den første utgaven var en stumfilm i 1922 med helten Douglas Fairbanks.
Stumfilm 2018
Vi anbefaler alle norsk kinoer som setter opp denne til å skur av lyden og la det bli en stumfilm.
Nei, bedre, ikke snurr film.
La heller publikum sitte i stummende mørke med mobiltelefonen sine.
Beklager dette utbruddet fordi det gjør at noen nok vil skyte en pil etter denne anmelder og deretter gå for å se at jeg tar fullstendig feil.
Greit nok.
Jeg er nemlig venn med sheriffen av Nottingham, spilt av australske Ben Mendelsohn som var suveren som slesken Danny i Netflix-serien «Bloodline».
Her framstår han som ei sluknet sheriffstjerne.
| 0
|
305444
|
Trædal bruker storslegga mot Hege Storhaug og ytre høyre
Hevder at de som gjorde ytre høyre-aktivistene stuerene i media, gjorde en feil.
Du så eller hørte ham kanskje under Dagsnytt 18-sendinga 19. mars i år da han sprakk fullstendig under en innvandringsdebatt med de ytterliggående, såkalte nettredaktørene Hans Rustad (Document.no) og Helge Lurås (Resett).
Nå har MDG-politikeren og samfunnsdebattanten Eivind Trædal skrevet bok – hvor han ikke er fullt så sint, men hvor han stort sett har det samme budskapet:
«Vi må ta et oppgjør med hatet dere står for.»
Bruker storslegga
I sin nye bok «Hvorfor ytre høyre vinner debatten.
Og hvordan vi kan stoppe dem» bruker Trædal også storslegga mot Hege Storhaug og Rita Karlsen i Human Rights Service, Hans Jørgen Lysglimt Johansen i mikropartiet Alliansen og en rekke nettroll, med enda mer ytterliggående meninger enn de ovennevnte.
Mange av nettrollene nevnes med fullt navn, og det er bra.
De har tross alt lagt ut sine meninger på sosiale medier.
En av de få
Boka til Trædal er viktig, og den kommer ikke en dag for tidlig.
Det er altfor få som har tatt til motmæle mot det hatet, løgnene, konspirasjonsteoriene, islamofobien og retorikken mange av organisasjonene og personene på den ytre høyresida i Norge står for.
Forfatteren gir en grundig gjennomgang av Resett, Document.no og Rights.no og viser hvordan konspirasjonsteorier og falske nyheter utgjør en viktig del av deres budskap.
Han mener også at de som ville slippe disse ytre høyre-aktivistene inn i det gode selskap i avisspalter og i radio og på tv gjorde en feil.
Dette førte ikke til at man fikk lagt lokk over trykkokeren; tvert om ble det stuerent å ha meninger som fremmer hat og ultranasjonalisme og som deler menneskeheten opp i «oss og dem», ifølge forfatteren.
Grenser for hva som var akseptert å mene ble flyttet – uten at mange protesterte.
Bør skape debatt
Dette er ei bok som bør skape debatt, og Trædal legger mange av premissene.
Han mener at de som hevder seg å være kneblet i ytringsfrihetens navn sjøl står for den samme kneblingen av motstandere.
Når Hege Storhaug & Co ser seg som ofre i en kulturkamp, tar de ikke hensyn til at mange av innvandrerne og flyktningene de kjemper mot, sjøl er ofre.
Gjennom bokas undertittel får man et inntrykk av at Trædal har tenkt mye på løsninger når det gjelder kampen mot ytre høyre.
Han har noen, men denne sida av saken er – ikke minst gjennom forlagets promotering – litt overspilt.
Men når sant skal sies, er det heller ikke lett å komme fram til strategier som vil eller kan lykkes.
Trædal retter ikke bare kritikken mot ytre høyre.
Han mener den tradisjonelle høyresida har vært for unnfallen.
Han kritiserer også «offentlighetens portvoktere» for å være ytringsfrihetsfundamentalister overfor ytterliggående muslimer, mens de er dialogorienterte overfor den samme ytterliggående garden på ytre høyre.
Når det gjelder venstresida mener han at den har hatt en motsatt tilnærming, noe som heller ikke har vært heldig.
Kritikk av mediene
Også mediene får sitt, både fordi de bringer ekstreme meninger videre og fordi de av og til slår opp ekstreme uttalelser som bare noen titalls mennesker kan gå gode for.
Som han skriver:
«En mediebransje på vei nedover, og en bloggosfære av pseudo-nyhetssider på vei oppover, har møtt hverandre i trappa.»
Dette er ingen objektiv bok, og det er den heller ikke ment å være.
Men Trædal tar av og til litt hardt i – som når han nærmest gir inntrykk av at det å være rik er ensbetydende med å støtte grupper på ytre høyre fløy økonomisk.
For denne anmelderen synes det heller ikke riktig å sette så mange i samme bås som massemorderen og terroristen Anders Behring Breivik, sjøl om Trædal mener at fellesskapet bare er i ideologi og ikke i handling.
Mange metaforer
Trædal er glad i å bruke metaforer, noe som stort sett faller heldig ut.
Når det gjelder «normaliseringen» av ytre Høyres standpunkter, skriver han:
«Den norske meningseliten inviterte til en runde sjakk, men høyreekstreme miljøer var fornøyde med å drive med gjørmebryting.»
Boka er full av eksempler på hva nettrollene i de sosiale mediene driver med, og for mange av oss er ikke dette så overraskende.
Kanskje kunne forfatteren ha vært litt mer selektiv når han kommer med eksempler.
Det er ikke lett å skrive fengende om et slikt alvorlig tema, og av og til har man følelsen av at man detter litt av.
I enkelte deler synes jeg også Trædal har en litt for akademisk tilnærming.
For dette er jo ei bok som bør ut til hele det norske folk.
Et lite apropos til slutt:
MDG-politikeren Eivind Trædal slår gjennom hele boka fast at han tilhører venstresida i norsk politikk.
Det bør gi et aldri så lite håp for de rødgrønne og et mulig regjeringsflertall om han en dag havner på Stortinget.
| 1
|
305445
|
Det beste med Frank Løkes nye låt er at han ikke synger sjøl
Nå leker vi popstjerne, dere!
LÅT/MUSIKKVIDEO:
Å utgi låter er åpenbart den nye selskapsleken.
Vi kan selvfølgelig velge å overhøre dem, men det er jo faktisk blitt et fenomen.
Og det pirrer åpenbart nysgjerrigheten til mange, for streamingtallene hopper i været hver gang.
«Sommerkroppen»
Det er ikke noe nytt at folk gjør ting de ikke kan.
Dette året trenger vi ikke gå lenger tilbake enn til eks fotballspiller Mads Hansens «Sommerkroppen» fra i sommer.
Den er ikke stort verre enn en gjennomsnittlig Postgirobygget-hit, men siden er det bare blitt skikkelig ille.
Og nå er det ikke morsomt lenger.
Linni Meister
For - nå kommer julesangene.
«Nå er det jul» med fire Youtube-stjerner som kaller seg The Splays kom tidligere denne måneden, og da måtte jo eks hockeyspiller Erik Follestad og glamourmodell m.m.
Linni Meister også gi ut «Juletragedien» sammen med Mads Hansen.
Og det er jo nettopp det den låten er, en juletragedie.
Men det var ikke nok, nå kommer Frank Løke med julesang.
Synger ikke
Det vil si, han synger ikke en gang.
Det er kanskje det beste med denne sangen - sjøl om jeg har hørt verre vokalister enn Løke da han i september ga ut låten «ActionFrank».
om sin «Skal vi danse»-deltakelse.
Det blir litt rart å sette navnet sitt på en sang når det er andre som synger.
Men - han er med i (hyle)koret, og han er med i den sleazy videoen som følger låten «Jul hos ActionFrank».
Ensomme Frank
Sujettet er relativt enkelt:
En trist og ensom Action-Frank sitter i sofaen, men så kommer julenissen og gutta.
Ut av gavesekken drar nissen også opp tre partyjenter, og da blir det skikkelig fest.
En grei oppskrift på bad taste, og det er sikkert vitsen med hele greia.
Provokasjon er trolig drivkraften og eneren på terningen målet.
Hvor langt kan vi strekke det, liksom.
«Ex on the Beach»
De tre i nusselige nissedrakter, som tilsynelatende også «synger» og korer, er «Ex on the Beach»-«stjernene» Helene Hima, Marielle Kvernaas Efford og Martine Stol fra årets sesong, mens hun som egentlig synger er Karianne Sissener Amundsen, «Farmen»-deltaker av året.
At hun gidder.
Men hun kan i det minste synge!
Pinlig dårlig
Felles for alle disse låtene er at musikken tilsynelatende er laget av maskiner og at tekstene er pinlig dårlige.
Eller hva synes dere om denne morsomheten:
«Er det noen som har lyst på ei Løke-pølse / Det er mer enn nok til alle» eller «Nå er det jul hos ActionFrank / kokken er full og hjernen er blank (...) du får en kropp i presang / deilig og slank» eller den korthogde og presise
«Nå skal vi drekka».
Og - dere skal vite at Frank rimer på både dank og grisebank.
Lårskriverne bak tøvet er produsent Henning Hoel Eriksen samt Eirik Støylen og Amundsen, mens Løke har vært inne på tekstsiden.
Produsentene bak videoen er Ole Jørgen Troøyen og Jon Even Kruger Skogen.
Sangen avsluttes med et langt og ufyselig rap.
Her er det altså ingen formildende omstendigheter.
Begynner ikke dette å bli ihvertfall litt pinlig og kleint, Frank Løke?
| 0
|
305446
|
Spilte hele konserten uten noter og delvis i mørke
Orkester med helaftens konsert uten noter.
Det er ikke noe nytt at musikk framføres uten noter.
Solister gjør det hele tiden, mens noen få orkestre gjør det innimellom.
Hva er poenget med å spille utenat.
Påvirker det samspillet, formidlingen eller publikums opplevelse i konsertsalen?
Et slikt konsept ble presentert av Det Norske Kammerorkester i Universitetets aula.
Ensemblets fire cellister satt på hver sin stol foran, mens fiolinister og bratsjister spilte stående på begge sider.
Bakerst sto to kontrabassister som laget klanglig bunn i ensemblet.
Ingen notestativ, ingen noter.
Edvard Griegs «Fra Holbergs tid, suite i gammel stil» tilhører den klassiske musikkens kjernerepertoar og fikk en frisk og poengtert tolkning.
«Praeludium» hadde spenst og kraft, mens «Sarabande» bød på elegant musisering og klanglige finesser.
Åpningen på tredjesatsen «Gavotte» var derimot ikke spesielt bra med svak intonasjon og presisjon.
«Air» var gripende vakker, mens finalesatsen «Rigadoun» boblet av musikalsk overskudd og lek.
Bassistene kom her uventet fram på scenen og leverte en spenstig koreografi dansende med sine instrumenter.
Slike grep er forfriskende i en litt stivnet musikalsk sjanger.
«Utenat-varianten» er interessant, men ikke automatisk en banebrytende opplevelse.
Musikerne samordner kroppsspråk, mimikk og armbevegelser med front mot publikum.
Dette gir en viss ekstra energi som er følbar, men noen ganger blir bruken av fysiske bevegelser i meste laget.
Det er faktisk ikke nødvendig med nye formidlingsgrep når musikken står trygt på egne bein.
Rolige sekvenser gjør gjerne et sterkere inntrykk når det er tonene som er i sentrum, ikke alskens bevegelser i tillegg.
Dmitri Sjostakovoitsj' «Kammersymfoni» er en ytring på mange plan, dypest sett en musikalsk protest mot krig, fascisme og Stalins terrorstyre.
Dette ble en betydelig sterkere opplevelse enn Grieg og var konsertens desiderte høydepunkt.
Komposisjonen har enorme kontraster med et budskap om liv og død i mange fasetter.
Tolkningen til Det Norske Kammerorkester var minnerik fordi musikerne forsto sprengkraften og smerten i verket og formidlet alt bokstavelig talt uten sikkerhetsnett.
Sjostakovitsj' toner skifter fra håp til den sorteste fortvilelse, og i dette verket fungerte musikernes mimikk og sceniske samhandling på gripende vis.
Vårt fremste kammerorkester demonstrerte en enorm kollektiv kraft.
Musikerne leverte sterke bidrag både enkeltvis og i gruppespill.
Det er hørbart når aktørene kontinuerlig ser på hverandre, puster sammen og spiller for livet.
I Arnold Schönbergs berømte «Verklärte Nacht» ble scenen ytterligere lyssatt, men musikerne spilte også i perioder nesten i mørket.
Dette grepet hadde dessverre en del begrensninger, samspillet var for så vidt tilfredsstillende, men jeg savnet den helt stringente og synkrone presisjonen i verkets første del.
Da lyset ble skrudd på etter hvert, ble både utførelse og opplevelse løftet opp på et høyere nivå.
Det å spille uten noter og lyssette et orkester på scenen, er ikke uproblematisk.
Konseptet byr på muligheter, men må gjøres med forstand.
Ikke alt fungerte like bra, men musikerne er modige som utforsker nye ideer.
| 1
|
305447
|
Totalt åpenbare litterære mangler og svært problematiske sider
Uten helt å forstå det selv, stiller boka til «Ex on the Beach»-deltaker Henrik Elvejord Borg spørsmål ved produsentenes etikk.
Det føles som evigheter siden årtusenskiftet, da kultforfatteren Stig Larsson rystet svensk offentlighet med nyskapende virkelighetslitteratur og Christer Falck vant Robinson-ekspedisjonen med spektakulære drittsekkfakter.
Dette var starten på bølgen av selvbiografisk fiksjon og reality-tv som skulle skylle over oss de neste tiåra.
«Text on the Beach» er skrevet av Ex on the Beach-deltaker Henrik Elvejord Borg.
Deltakeren i høstens drøyeste realityserie skriver bok om oppholdet, og holder fram Knausgård som et av sine litterære forbilder.
Kan man med dette si at virkelighetslitteraturen og reality-tv endelig har fusjonert?
Møtereferat
De første hundre sidene av boka framstår mer som et møtereferat fra seriens produksjonsbyrå, enn en litterær tekst.
Borg bruker mye tid på å kretse rundt hvilken bok dette skal bli, hvordan den vil bli mottatt.
Forfatteren ramser opp litterære forbilder og bøker, men er ute av stand til å etablere en egen litterær stil eller dybde til stoffet han skriver om.
«Jeg vil bli en av de råeste forfatterne Norge har sett.
Jeg har sett alle episoder av serien Californication utallige ganger, og Hank Moody har vært min store inspirasjon.»
Naiviteten og overflatiskheten rundt forfatterdrømmen er forbløffende.
Bakgrunnen til jeg-fortelleren forblir lite avklart.
Hvem er Borg?
Halvveis i boka melder likevel et annet alvor seg, forfatteren skriver:
«Jeg har nemlig bipolar lidelse.
Det siste halvåret har vært brutalt.
Kokainavhengighet, enormt promiskuøs atferd og ødeleggelse av mye av forstanden.
Hyppig kontakt med fastlege og psykiater med fire måneders lang sykemelding.»
Om ikke dette er en snedig litterær iscenesettelse, er det altså forhistorien til en av de unge menneskene man caster til tv-serien Ex on the Beach.
I siste halvdel av «Text on the beach» følger man skildringene fra et menneske med klare tegn på psykiske problemer, uten at produsentene bryter inn av den grunn, ifølge boka.
De oppfordrer han heller til å bli værende, gi gass.
Problematiske sider
«Jeg tok henne med inn i dusjen og hamret løs på henne …
Jeg ville ejakulere ut alle de mørke tankene.
Bare jeg fikk fylt denne barmen med sæden min, ville alle problemer fordufte.
Det var det jeg tenkte.
På grunn av dette ble det vanskeligere å komme.
Presset ble større.
Orgasmen skulle redde meg fra undergrunnen.»
I borderline-tilstanden mellom normalitet og sykdom får vi noen glimt av jeg-fortelleren og reality-deltakerens sårbarhet.
Bortsett fra dette er boka trist lesning på flere nivå.
Hvem sender såpass sårbart menneske inn i en ruspreget, psykisk krevende tv-produksjon?
Og hvilket forlag (Kagge!) gir ut ei bok, som selv en mindre begavet redaktør lett vil se har totalt åpenbare litterære mangler og såpass problematiske etiske sider ved seg?
Uten helt å forstå det selv, stiller «Text on the Beach» spørsmål rundt etikken til tv-produsenten bak den aktuelle serien, og til anstendigheten til forlaget som har gitt ut denne boka.
| 0
|
305448
|
Adam Douglas gir deg jul på amerikansk vis
… med soul- og jazz-snert.
JULEPLATE:
For etablerte artister med et voksent publikum kan det å gi ut en riktig kalibrert juleplate, eller en jule-hit være ensbetydende med en godt sikret pensjonisttilværelse.
En slags forsegling av karrieren - noe man alltid kan falle tilbake på.
Juleslager og julealbum-suksess betyr som regel også en enda mer innbringende juleturné.
Og den kan gjentas år etter år uten de store forandringene.
Vi liker tradisjoner og det velkjente, må vite.
Kurt Nilsen fyller Oslo Spektrum og Grieghallen Bergen til randen mangfoldige ganger hver november og desember.
Maria Mena har scoret en jule-hit som garantert vil leve veldig lenge.
Sissel Kyrkjebøs «Glade Jul» er Norges mestselgende plate gjennom tidene - mer enn en million eksemplarer av denne plata finnes rundtom i norske hjem.
Men vi skal jo snakke om Adam Douglas.
Kan den innflyttede Oklahoma-trubaduren tilføre den norske jula noe nytt?«An American Holiday with Adam Douglas» er spilt inn i Nordstrand kirke i løpet av fire konserter jula 2017.
Det som åpenbart skiller Douglas ut fra andre norske julealbum er hans soul- og jazztilnærming til låtarven.
Likevel ikke spesielt fremmed, all den tid romjulstradisjonene våre er proppet med amerikansk jul i form av filmer og TV-serier.
Douglas våpen er selvsagt den velrundede og kraftfulle stemmen, hans ydmyke og lune framtoning, som også gjør seg gjeldende i det fåmælte mellomsnakket.
En fin og velmenende fyr, og det er vel sånt vi liker å fylle jula vår med.
Gode, velmenende og betryggende tanker.
Musikalsk så plukker han litt herfra og derfra.
Velkjente juleslagere som «Silent Night», «Santa Claus is Coming to Town» og «Run Rudolph Run».
Men det er når han graver litt dypere at han treffer best.
«Winter Song» med Charlotte Bredesen er smellvakker i alle sin nedstrippede prakt, mens «Everyday Will Be Like a Holiday» får det til å kile i soul-nerven.
«An American Holiday with Adam Douglas» blir kanskje ikke ei plate som sikrer pensjonisttilværelsen til sangeren, men om du vil ha ei plate som er hakket mer kraftfull - litt mer ribbefett, om du vil - enn de mer nøkternt arrangerte platene som har blitt liggende under treet her hjemme, er dette en funklende peisflamme som bør varme godt.
| 1
|
305451
|
I skyggen av den suksessrike mannen
Glenn Close overbeviser i film med #metoo-tema.
FILM:
Svenska Akademien og deres Nobelpris-utdelinger er blitt avkledd mye av sin pompøsitet i løpet av det siste #metoo-året.
Rammen rundt filmen «The Wife» kunne derfor knapt vært bedre.
Bjørn Runges film, basert på Meg Wolitzers roman, er riktignok plassert i 1992, men de ruvende mannlige forfatter-egoene var de samme da som nå.
Her kommer han i Jonathan Prices skikkelse som New York-forfatteren Joe Castleman, en aldrende og notorisk utro mann som får den forjettede telefonen fra Stockholm om at årets litteraturpris skal tildeles hans geniale penn.
Fascinerer
Men dette er Glenn Closes film.
For de av oss som fortsatt har de litt onde, megetsigende ansiktsuttrykkene hennes på netthinnen - fra filmer som «Fatal Attraction» og «Farlige forbindelser» - er dette enda en film som vil brenne seg fast.
Hun fascinerer og forbauser med uutgrunnelige smil, lett sammenknepne øyne og antydende skuldertrekk.
Ansiktet hennes forteller det som forblir usagt i det meste av denne filmen.
Hans muse
Hver gang denne feirede forfatteren holder takketaler pleier han å si at kona, den ikke-skrivende Joan, har betydd alt for hans forfatterskap.
Hun krymper seg når hun blir framstilt som hans dikteriske muse.
Klipp tilbake til parets liv i 1950- og 60-åra viser at Joan hadde egne forfatterambisjoner.
Datidas forleggere var imidlertid mer interessert i å finne jødiske stemmer enn kvinnelige.
Joans liv befant seg i skyggen av Joe; hun er den som feier smuler bort fra skjegget hans, napper nesehårene hans og leser korrektur.
Kingmaker
På flyet på vei til Nobelutdelingen blir de forstyrret av en journalist (Christian Slater) som har ambisjoner om å skrive biografien om Joe Castleman.
Han blir et truende nærvær i Stockholm, en som setter forfatterekteparets fortid under lupen.
Når Joan får selveste svenskekongen til bords på Nobelmiddagen og han spør henne hvilket yrke hun har, svarer hun «I am a kingmaker».
Mer presist kan det knapt sies i denne filmen om menns stråleglans der kvinner er henvist til skyggen.
| 1
|
305452
|
En lett blandet forsamling av gatebarn og rotløse ungdommer
Sterk film om ungdom, drømmer og omsorgssvikt.
FILM:
Du ser dem over alt i disse dager.
Ungdommer som driver intens dyrking av japansk popkultur – cosplay, anime, manga.
Inspirert av gatebildet i Tokyo-bydelen Harajuku kler de seg dukkeaktig i korte skjørt, sminker seg hardt og Barbie-søtt, farger håret i pastellfager.
Den norske varianten drømmer selvsagt om å oppleve det autentiske Harajuku-miljøet i Tokyo; det gjør i alle fall Vilde (Ines Høysæter Asserson) i Eirik Svenssons nye film med tittelen «Harajuku».
Han har fanget opp miljøet blant ungdommer som henger på Oslo S, en lett blandet forsamling av gatebarn og rotløse ungdommer.
Sårhet
Dette er Eirik Svenssons første film siden «Natt til 17.» fra 2014.
Han har også jobbet med serier som «Heimebane» og «Unge lovende».
Og han har åpenbart en egen evne til å formidle unge folks følelser og handlinger med en fin blanding av realisme, sårhet og drømmerier.
Uttrykket hans er modig; han går så tett på at lerretet av og til bare fylles av en lugg og et par øyne.
I «Harajuku» er Vildes ansikt skiftende uttrykksfullt.
Hun er den tøffe jenta med lyseblått hår og rosa hightops, svart rundt øynene og med en liten glitterstein øverst på kinnet.
Hun er kontant mot både vektere og kioskansatte på Oslo S.
Bestevenninna har grønt hår og er interessert når Vilde foreslår at de skal feire jul på hotell.
Men de har ingen penger, og det er lille julaften.
Ruter i Tokyo
Aldri har man sett Oslo så julevakker som i denne filmen, og aldri har man sett nitriste Jernbanetorget så idyllisk.
Manglende snø kompenseres med glitrende julelys i gater og på trikker.
Så blir man plutselig oppmerksom på at gatebildet har forandret seg.
Det er travlere, mer neon.
Det er Tokyos skyskrapere side om side med Ruters tårn.
Vildes drømmeverden manifesterer seg for øynene våre.
Filmen har også flere innslag av anime, japansk 2D-tegnefilm.
Vanskelig scener i Vildes liv framstilles slik; hun ser morens ulykke som tegnefilm og hun ser en vanskelig sexscene i samme format.
Det er hennes måte å flykte fra virkeligheten på.
Men den innhenter henne på Oslo S i form av to ansatte fra Barnevernsvakta.
De blir aggressivt avvist av Vildes gjeng, før de får formidlet sin vonde beskjed.
Det har skjedd noe med mor, hun er på sykehus.
Der får hun beskjed om å ringe sin far, Einar (Nicolai Cleve Broch).
Hun har ikke sett ham på 15 år – og Vilde er bare 15 år.
Visket bort
Einar mottar beskjeden på telefonsvareren idet han er ute og julehandler med sin sterkt kontrollerende kone Marianne (Ingrid Olava) og deres to felles barn.
«God fuckings jul», sier Marianne når hun får vite om Vilde på telefonsvareren.
Vilde er barnet som er tvangsmessig visket bort fra Einars liv.
Hun får ikke være til i hans fortid, nåtid eller framtid.
Men Vilde fins og prøver desperat å skaffe seg noen tusenlapper til flybilletten til Tokyo.
Møtet mellom far og datter på en burgerrestaurant på Oslo S er filmet gjennom vinduet der de to sitter side om side på barkrakkene.
Sølvguttene synger «Deilig er jorden», men den er alt annet enn det for de to fremmede som treffes tilsynelatende for første gang.
Samtalen mellom dem er famlende og emosjonell, tidvis sint og anklagende, tidvis tårevåt og hjelpeløs:
«Du tror du kan ta igjen 15 år på 20 sekunder?»
Tankeløs
«Harajuku» er en sterk film om omsorgssvikt, men helt uten sosialpornografiske tendenser.
Den viser en far som er tankeløs, ikke ond.
Den viser samholdet mellom unger i pressede situasjoner.
Og den viser at livet på Oslo S ikke nødvendigvis er døden på Oslo S.
| 1
|
305454
|
Ellevill USA-satire om å selge sin sjel
Morsom debutfilm fra California-rapperen Boots Riley.
ILM:
Unnskyld at jeg forstyrrer, er replikken som åpner veien til velstand for unge fattige telefonselgere som Cassius Green (Lakeith Stanfield) i filmen «Sorry to Bother You».
Bort fra livet som leieboer i onkelens garasje i Oaklands fattigstrøk og opp i heisen som «superselger» med astronomisk lønn og dyre dresser.
Kort sagt, dette handler om å selge sjelen sin på en særdeles funky måte.
Absurde sider
Filmen er rapperen Boots Rileys (fra gruppa The Coup) debut, og alt ved den – satiren, personene, miljøet, samfunnskritikken og den magisk-realistiske fortellerstilen – vil appellere sterkt til folk med blikk for de mest absurde sidene ved USA.
Reklamebransjen, realityshowene, rikingenes kokainkonsum, fattigfolks gjeldsproblemer og hverdagsrasisme er ingredienser i denne suppa av en ellevill parodi på den amerikanske drømmen.
Filmen er så sleivete morsom og uærbødig som man bare sjelden ser i Hollywood-produkter nå.
Hvit stemme
I likhet med Spike Lees «BlacKkKlansman» gjør også Boots Riley et nummer av svartes framgang når de tar i bruk sin «hvite stemme».
Det er en eldre kollega i Danny Glovers skikkelse som formaner Cassius å bruke den hvite stemmen i telefonsalget, sånn at det høres ut som om Ferrarien er parkert utenfor.
Cassius’ stemme (dubbet av komikeren David Cross) er en gullgruve.
Filmen dumper ham inn i dagligstua eller toalettet til potensielle leksikonkjøpere.
Snart avanserer han oppover i etasjene der han skal selge konseptet «WorryFree», et tilbud om samlebåndsarbeid, kost og losji for fattigfolk.
Slavearbeid, skal det vise seg.
Streiker
Bare kjæresten Detroit (Tessa Thompson), kunstner med selvkreerte øreringer med budskap som Murder og Kill eller formet som den elektriske stol, klarer å holde på parets bakkekontakt ved å engasjere seg i streiker og politiske aksjoner, for øvrig møtt med en hær av batonger og opprørspoliti.
Samlet servert utgjør alle overdrivelsene i filmem en punkete parodi på alt som er himmelropende sprøtt i den amerikanske kulturen.
| 1
|
305455
|
Juleplata som har alt
Album nummer to i år fra Odd Nordstoga priser jula - fra Betlehem til Telemark.
JULEALBUM:
Er det én artist her i landet, ved siden av Sissel Kyrkjebø, som forbindes med jul, så er det Odd Nordstoga.
Én ting er at han for ni år siden ga ut et storselgende julealbum med (hvem andre enn) Sissel, «Strålande jul», som ble fulgt opp med flere juleturneer, en annen at han skrev musikken til julekalendersuksessen «Jul i Svingen» på NRK tre år tidligere.
Juleturné
Han har en enkel tilnærming til det hele:
«Det verkar som folk likar at eg syng julesongar, og da gjer eg jo gjerne det.»
Og - fra 5.-16. desember blir det juleturné med Det Norske Kammerorkester, flere steder med doble konserter.
Selvfølgelig blir det det.
Nordmenn elsker tilsynelatende å gå på julekonsert, og særlig med de samme artistene hvert år.
Det veit både Sissel og Kurt Nilsen og Helene Bøksle og en lang rekke andre.
Men du kan gjøre verre ting enn å gå på julekonsert, altså.
Startet året med en dobbel
Året var ikke gammelt før Odd Nordstoga ga ut det doble albumet «Kløyvd», som står like høyt i kurs også når året går mot slutten.
Noen måneder seinere har han igjen samlet en rekke gode krefter for å «vinne» jula:
Det Norske Kammerorkester og andre gode musikere, arrangørene Øystein Sonstad, Martin Hederos (ved siden av Nordstoga sjøl), produsent Kåre Christoffer Vestrheim, musikalsk leder Terje Tønnesen, duettpartner Frida Ånnevik, Den Norske Operas barnekor og en god miks av klassisk og «moderne» jul.
Det er så riktig og solid, men uten å bikke over i det glatte og kalkulerte.
Røttene
Nordstoga har sagt dette om hva han var ute etter på dette albumet:
«Eg ville ha med meg røtene mine blant snø og granskog øvst i Telemark, og eg ville ha med det høgstemte og kyrkjelege.
Eg ville lage ei plate som tek ein med alle stader jula tek ein – frå tunet heime til himmelen over Betlehem».
Og sånn ble det.
Sangene spenner over et stort register, heldigvis uten de mest kjente julesangene - uansett hvor slitesterke de måtte være.
Du får riktignok
«Eg synger jolekvad», «Det hev ei rose sprungen» (med Ånnevik) og «I denne søte joletid», men også seks nye låter signert Nordstoga.
Noen nye juleklassikere er nok ingen av dem, men han oppnår målsettingen om å forene flere gode hensikter.
For å toppe det mikser han også inn litt folkemusikk, og da spesielt hardingfela til Erik Sollid (fra Valkyrien).
Gode stemninger
Det Norske Kammerorkester får dessuten scenen for seg sjøl i tre stykker av briten Peter Warlock - eller Philip Arnold Heseltine (1894-1934) som han egentlig heter.
Selvfølgelig skal de også få «vise seg fram», og orkesterstykkene fungerer utmerket som både stemningsbrytere og -skapere.
Men - bestenoteringene på albumet er den tungt produserte trad-låten «Haugebonden» (med stort kor og Hederos' flotte strykearrangement), «Ein kveld i Verona» (med tekst av Tarjei Vesaas) og Nordstogas egen, nedstrippa «Nissens song» med Trygve Seim på grom saksofon.
Odd Nordstoga og Kammerorkesteret har lagd et variert album som kan nytes til både julebrus og juleakevitt.
| 1
|
305456
|
Småfrekk nesevitsing møter romantisk drømmeri
Enn at det kunne bli teater verd å se
TEATER:
Fektekunst.
Versemål.
Balkongkurtise.
Ridderlighet.
Om dette lyder gammeldags, er det fordi det er det.
Ja, allerede da «Cyrano de Bergerac» ble skrevet for 121 år siden bar det med seg en eim av nostalgi, i form og innhold.
Dette er teater med store ord, stor bevegelse og enda større idealer.
Ære.
Trofasthet.
Tapperhet.
Oppofring.
Kjetil Bang-Hansen og hans regiment klarer likevel å gjøre det til en overrumplende engasjerende teaterkveld - bittersøt og underholdende, drømmende og ettertenksom.
Kjærlighetstriangel
En av årsakene til at det når ut heter Bjarte Hjelmeland.
Han gir Cyrano en barnaktig vinnende spontanitet, energisk elskelig og rørende raus.
I likhet med sine ensemblekolleger framfører han teksten, gjendiktede aleksandriner, med musikalsk flyt og en tydelig diksjon som lar så vel poesi som mening tre fram.
Olav Torbjørn Skares gjendiktning er muntlig-musikalsk rytmisk.
Kristian Støvind har skapt koreografi som lar kroppene formidle følelser med matchende musikalitet.
En annen årsak ligger i den generøsitet selve stykket er bygd på.
Christian (Støvind) elsker Roxane (Andrea Bræin Hovig).
Roxane elsker Christian.
Cyrano (Hjelmeland) elsker også Roxane, og etter hvert, med broderlig lojalitet, utvikles dessuten hans kjærlighet til Christian og Christians til ham.
Cyrano vil gjerne vinne Roxane, Christian vil gjerne beholde Roxane, men viktigere for begge er det at hun er lykkelig.
Kjærlighet uten forbehold?
Nei, det kan vi ikke si, skjønt Cyrano selv påstår så.
Uforbeholden er ikke den kjærlighet som i frykt for avvisning ikke tør erklære seg.
I dette ligger melankolien, de gladtriste ubrukte mulighetene, og med det også den usagte husk-å-leve-oppfordringen.
Tradisjonslek
Nesen Hjelmeland er utstyrt med har likhetstrekk med en mannlig kroppsdel som sitter et godt stykke nedenfor nesen.
At dette skaftet vekker hø-hø-humor, men også nærtagenhet, er til å forstå.
At han så til de grader lar det stå i veien for sine håp er det tankevekkende paradokset, i en ellers så handlekraftig skikkelse.
Øyvind Wangensteens lysdesign tar månefargene opp i seg.
På bakveggen henger en sølvskimrende fullmåne, tidvis liten og langt borte, tidvis stor og nær.
Den er alltid full, symbolsk full, stemningsfull.
Denne oppsetningen har et lekent bevisst forhold til gamle og velbrukte symboler og bruker dem med appetitt.
Skare har til og med tillatt «hjerte» å rime på «smerte», og når tilskuerne går til pause, er det etter et foreløpig høydepunkt der Andrea Bræin Hovig har sunget en dempet, gripende versjon av Jacques Brels «Ne me quitte pas».
Det betyr «Ikke gå fra meg», og skulle det være noen i publikum som ikke vet det fra før, vil de nok uansett merke det i hennes stemmebruk.
| 1
|
305457
|
Har blitt latterliggjort etter alle kunstens regler
Mumford and Sons har fått mye tyn.
Bandets nye plate, «Delta», tar dem delvis bort fra sitt velkjente uttrykk.
ALBUM:
Londons Mumford and Sons har fått mye tyn opp gjennom karrieren.
Landsbror og tidligere Oasis-høvding, Liam Gallagher, har latterliggjort dem etter alle kunstens regler.
Sånn bare Liam Gallagher kan.
– – Alle ser ut som om de spiser linsesuppe med ermene rullet opp (...)
Det er alt for mye kassegitar, de har jo ingen stil, har den frittalende briten uttalt til NME.
Deres fromme folk-pop lar seg lett sable ned.
Kvartetten har framstått som både prektige, pretensiøse og ikke minst pompøse både i vesen og på plate.
Da er det langt fram til aksept hos rockere, kritikere og snurrebart-eliten.
Gjengen griner kanskje ikke så mye på nesa av den grunn.
Mumford and Sons bombastiske stadion-pop har vunnet fram i flere hjem enn de fleste andre av deres kolleger noen ganger kan drømme om.
Sånn om man skal spille djevelens advokat her for en stakket stund.
«Delta» er etter sigende deres eksperimentelle, finne seg selv-prosjekt.
Fansen trenger ikke uroe seg mye for at gjengen har gått helt fra konseptene.
De store endringene – i den grad man kalle de store, ligger mest i klesdrakta.
Litt mindre kassegitar – hører du Liam? – noe elektronikk her og litt støy der, best eksemplifisert i den «bråkete» og relativt uforglemmelige «Darkness Visible».
Men det er i sum for kosmetiske endringer å regne.
Det handler fortsatt om disse låtene som begynner forsiktig og bevrende før de vokser seg store og voldsomme.
Godt pakket inn i delay-gitarer, brusende orgel, en patosdyrkende Marcus Mumford og trommer som dundrer som om de skulle varsle brann.
Men er det så ille da?
Tjo – både ja og nei, får en si.
Om man liker sin Kings of Leon filt ned til en enda glattere masse, låter som stort sett følger samme formel og har det samme formål, å pirre trangen til å vaie med armene og kikke lengselsfullt mot skyene, så er det jo litt å meske seg i her.
For de fleste andre vil Mumford and Sons framstå som platt, upersonlig og fabrikkert.
Når det er sagt, om man først skal lage stadion-pop i krysningen mellom U2, Coldplay og nevnte Kings of Leon, så kan det jo meddeles at låter som «October Skies», «Guiding Light» og «If I Say» gjør jobben ganske godt.
Men så har du traurige floskeløvelser som «Beloved»:
«Time, is not on our side, But I pretend that it's alright, She says the Lord has a plan, But admits it's pretty hard to understand», synger Marcus Mumford med forsøksvis mild desperasjon i stemmen.
Han er generelt vanskelig å trop å når han synger om å ha det vanskelig.
Men nå er det jo kanskje sånn at noen må spise linsesuppe med ermene rullet opp også?
| 0
|
305458
|
Det er nesten som om han forsøker å overgå selveste Bjørnson
Ny roman fra Norges mest hardtarbeidende dikter.
Det er neppe å ta for hardt i å si at Edvard Hoem (69) er en av Norges mest produktive forfattere.
De siste ti åra har han holdt et tempo som må kunne karakteriseres som halsbrekkende.
I 2007 utga han en biografi om Bjørnstjerne Bjørnsons far.
Den måtte liksom gjøres unna før han fra 2009 til 2013 kom med fire tjukke bind om Bjørnson selv.
Deretter var det ikke snakk om å ta pause.
I 2014 utga han første bind i sin romanserie bygd på hans egne forfedre, som dels slet seg gjennom livet i Romsdalen, dels utvandret til Amerika og gikk gjennom innvandrernes store prøvelser på prærien.
Med et års mellomrom kom fire bind på rappen.
Sterkt utvidet
Da har vi unnlatt å nevne «Jordmor på jorda», opprinnelig skrevet på Dinamo Forlag i anledning Norsk Jordmorforenings 100 års jubileum i 2008.
Den ble lansert som et nytt bind i slektshistorien «Heimlandet.
Barndom» (1985) og «Mors og fars historie» (2005).
Det er denne romanen som nå er mer enn fordoblet i lengde og utgitt på ny med tittelen «Jordmor på jorda.
Huset under Blåhammaren».
Nå trer den fram som en forløper til den slektssagaen Hoem har skrevet de siste åra.
Hovedpersonene er stammor og stamfar til de menneskene Hoem skildrer der.
Utforsking av fortida
I tillegg til dette svimlende utgivelsestempoet, er Hoem uavlatelig på veien med foredrag både i Norge og utlandet, han skriver salmer, kommentarer i Klassekampen, oversetter Shakespeare og så videre.
Det er nesten som om han forsøker å overgå selveste Bjørnson i aktivitet og spennvidde.
Enkelte mener han også fysisk blir mer og mer lik sitt objekt.
Hva er hemmeligheten?
Hoems bøker treffer utvilsomt en bølge av interesse for slektsgransking og utforskning av fortida.
Men han fyller også et behov hos det lesende publikum for historiske romaner om en epoke som kan synes fjern, men som er nær nok til at man nesten kan berøre den med sansene.
Det er noe av det samme kraften fra fortida man kan erfare i bøker av forfattere som Herbjørg Wassmo og Roy Jacobsen.
Stor og liten verden
Hovedpersonen i denne boka er Marta Kristine, datter av en skomaker og slakter i Romsdalen.
Mora er 16 år eldre enn faren.
Dette foregår på begynnelsen av 1800-tallet.
Hoem risser opp situasjonen gjennom replikker og beskrivelser snarere enn følelser.
Forholdet mellom situasjonen i verden og den norske hverdagen beskriver han i sagastil:
«Ute i verda slost Napoleon og engelskmennene om herredømmet på havet.
I bygdene ved Romsdalsfjorden og ellers i Norge streva folk med å greie seg frå den eine dagen til den neste.
Det var lite av alt den vinteren, og særleg av brødkorn.
Dei berga seg gjennom vinteren fordi det var fisk i fjorden.»
Mange fødsler
Marta Kristine er en evnerik og sta jentunge, nysgjerrig og skeptisk til autoriteter.
Dette kommer først og fremst til syne i møter og replikkvekslinger, snarere enn i påstander.
Hoem viser, snarere enn å komme med referater.
I et frampek lar Hoem ungjenta legge merke til at det fins to typer kvinner, bondekoner og tjenestejenter.
Begge føder barn.
«Mang ein bonde var gift for andre og tredje gong fordi så mange koner døde i barselseng.»
Om tjenestejentene står det:
«Om dei hadde ein unge å dra på, vart ungen kalla lausunge, og ein lausunge fekk både kjeft og slag for ingenting.»
Troverdig tidsbilde
Romanen er både en konfliktfylt, men varm kjærlighetshistorie og en fortelling om jordmor-yrket i ei tid med sterke brytninger.
Boka er bygd på en overlevering om Hoems tippoldemor, som tok jordmorutdanning i Molde og Christiania (hun gikk til fots både fram og tilbake), før hun kom tilbake til bygda og virket i 50 år.
Samtidig fikk hun selv 11 barn, blant dem Knut, yngstemann, kjent fra boka «Slåttekar i himmelen».
Han blir født på side 272 i denne boka.
På et skjelett av tørre fakta – enkelte ganger er kildene synliggjort i teksten – bygger Hoem en fortelling av kjøtt, nerver og blod, profesjonelt og følsomt.
Han skaper et troverdig tidsbilde fylt av skjebner som berører.
Inn i helheten
Jordmor-Stina, som hun seinere blir kalt, leser samtidas lærebøker med glupende nysgjerrighet:
«Ho las og las og kunne nesten ikkje puste».
Hennes vilje til å lære yrket, både på skole og i praksis, er skildret med stor detaljkunnskap.
De nyskrevne 200 sidene legger minst like stor vekt på ekteskap, arbeid og sosialt liv som på jordmorvirksomheten.
Hoem skildrer med sterk penn Marta Kristines prøvelser og hennes evne til å takle dem.
Han gjør sin skrivekunst til sterk og lærerik underholdning, uten å forfalle til klisjeer og melodrama.
Og det er ingen liten kunst.
| 1
|
305459
|
Tafatt om norske menns forhold til utroskap, onani og alkoholbruk
Brit Aksnes har intervjuet 23 menn om samliv og sånt.
Filmanmelder og journalist Brit Aksnes tar med «Mannemenneske» opp tråden fra ei bok Åshild Ulstrup utga i 1978, «Menn og elskere – kjærlighetens lykke og ulykke».
I den nye boka skal vi få høre «ei stemme som sender deira indre monolog ut i det offentlege».
Dette er naturligvis en bløff, siden en indre monolog ikke lenger er «indre» når den kommer ut.
Vi kan møte slike monologer i romaner, men ikke i en dokumentar.
Boka skal også være en spin-off etter en radioserie Aksnes lagde for P2s Ekko sammen med Ulstrup, «Mannfolk».
Der var det fem menn som snakket med Aksnes om kjønnsroller, manndom og samliv.
Boka gir oss selvframstillinger som ser ut som enetaler, men som åpenbart er skapt i en intervjusituasjon.
Mange av historiene som fortelles viser tafatte menn med helt ordinære, flate opplevelser.
De fleste strever med små ting, lurer på hva kvinner egentlig tenker på, og mange vet ikke om økonomien strekker til.
Det er langt mellom dem som stikker seg ut, men bilmekanikeren som forteller om livet som mobbeoffer, den homofile legen og en velstående eks-bankmann på 80 år, er unntak som fester seg.
Skjult metode
Hovedproblemet med boka er at den skjuler sin metode.
Mennenes historier blir svevende i løse lufta og dermed vanskelige å ta inn over seg.
Aksnes gir svært få informasjoner om intervjusituasjonen, hvordan dialogen med de intervjuede har vært strukturert og hvordan hun fant fram til de 23.
Hun sier at hun «har spurt 71 menn, og av desse svarte 23 ja.
Framgangsmåten har vore å intervjue dei som har sagt ja og inkludere alle desse i boka.»
Hva slags kriterium er dette?
Vi får vite at hun har forsøkt å oppnå spredning i alder, utdanning, sivilstatus og geografi, men tid og sted er anonymisert, navnene er endra.
Hun skriver at «alle menn har ei stemme som representerer ein mann».
Er det nok?
Mennene presenteres altså i løpende monolog.
Aksnes er selv aldri til stede.
Vi kan likevel ane hennes føringer siden samtlige kommenterer utroskap og onani, eventuelle partnere og sjalusi, alkoholbruk og forventninger til troskap og alderdom.
Nesten alle er godt fornøyd med livet, glad i ungene og litt misfornøyde med utøvelsen av seksualitet.
Vi hører svært lite om samfunnsengasjement, politiske holdninger, kulturelle preferanser.
Det er ikke lett å se hvordan dette skal være viktig for leseren.
Mangelen på kontekst, metode og vurderinger gjør den plagsomt utydelig.
Aksnes burde ikke ha tryllet vekk seg selv.
Det var jo ikke leseren, men henne de åpnet seg for.
| 0
|
305460
|
Et gedigent blodbad vi aldri tidligere har sett maken til
Nyinnspilling av okkult kultfilm fra 1977.
FILM:
Vil du oppleve demonene som byr opp til den aller siste makabre heksedans?
Vil du se en kynisk kunstgrøsser med noen storslagne scener som setter tålmodigheten din på en real prøve?
Dyktige Tilda
Vil du se dyktige Tilda Swinton i tre forskjellige roller?
Vil du se en filmskaper som ikke helt vil makte faget, kill your darlings, i en italiensk film gul aka noir?
Se da «Suspiria», en veldig lang nyinnspilling av den okkulte kultfilmen til Dario Argentos fra 1977.
Her kan det nevnes at hun som spilte hovedrollen i denne 77-ilmen, Jessica Harper, også har fått en liten rolle i 2018-utgaven.
Musikken nå er ikke av progrockbandet, Goblin, men av det meget sobre krautrockslaget, nykomponert av Thom Yorke (Radiohead).
Heks
Vi trekker først fram Tilda Swinton.
Hennes androgyne tilstedeværelse i nesten alle slags filmer er omtrent alltid verdt å få med seg.
Her er hun den klart mest manipulerende danseinstruktøren av ei heks, på begge sider av det bekmørke.
Dommedag blir til dommenatt.
Og vice versa.
Prima ballerina
I tillegg møter vi sukkerblide Dakota Johnson i en bærende rolle som den særs naive ballettdanseren, Susie.
Det er også et vell av små, men sterke skuespillerprestasjoner av mange andre kvinner, de utgjør grunnfundamentet av djevelskap kalt husmødrene.
Noen vil si dette er en opera i vold og dans, en storslagen hommage til originalen, andre vil garantert si at den er bygget på originale og tilført mer grusomheter enn godt er for å tekkes dagens laug av mennesker som elsker slike kunstneriske utflukter til den andre siden.
Langt inn og ned mot Lucifers ekle danseskole som ikke akkurat er Bårdar med selskapsdans.
Uansett, det er meget forsonende å se en så omfattende rollebesetning med bare kvinner ettersom absolutt alle som er ansatt i dansekompaniet, Helena Markos i Berlin, dit Susie kommer for å bli den neste prima ballerina og velvillig offer, er woman power!
I to og en halv time er vi tett på danserne og heksene og psykologien dette fantasylandskapet som har mange ekstremt gode anslag, men som dessverre ender opp et gedigent blodbad av en dans vi aldri tidligere har sett maken til.
Den som liker slikt vil kunne rope BRAVO mange ganger.
Vi andre mer diskret på bakerste benk -tittende på klokken, men klapper ekstra da den mannlige psykiater, Josef Klemperer (spilt av en en grenseløs Swinton) får sitt pass påskrevet med følgende salve fra ei av heksene:
« Du hadde mer enn nok tid til å få din kone ut av Berlin - og når kvinnene forteller deg sannheten, kaller du det for tvangstanker».
Klemperers evige og djupe sorg er at hans jødiske kone ble tatt av nazistene under krigen.
Maksimalist
Regissør Luca Guadagnino blir beskyldt for være en maksimalist som ikke er veldig opptatt av innhold.
I denne?
Helt klart.
Bakteppet med rød, politisk terror i Tyskland på 70-tallet, Baader-Meinhof, og også den evige skyld og kollektiv samfunnsskam fra krigen, blir dessverre bare som tomme og dumme kulisser å regne.
Okkult
Filmen er nennsomt bygget på okkultisme, kynisme, motbydelighet og et par mektige dansescener.
Resten blir for mye en pretensiøs oppvisning i «å se så flinke vi er til å lage en helt spesiell kunstfilm» der Terry Jones fra Monty Python må være med som kvinneskikkelse?
Suspiria!
Han er ikke det.
| 0
|
305461
|
Intenst
Bergljot står alene.
Kjersti Elvik er enestående.
TEATER:
Det er vondt, og nettopp derfor gjør det godt.
Bergljot er alene.
Det eneste mennesket i det store, tomme rommet, ensom i sin opplevelse av sitt liv og sin fortid.
De andre vises på video.
For selvfølgelig, og det er nettopp problemet, er ikke Bergljot - gitt mangfoldig intenst temperamentsfullt nærværende liv av Kjersti Elvik - alene om å definere Bergljots liv og Bergljots fortid.
De andre har formet henne, hennes liv og måtene hun oppfatter livet på.
De andre fortsetter å forme henne, hennes tanker, minner, hennes forhold til seg selv og til andre mennesker, mens hun fortsetter å kjempe imot dem.
«Arv og miljø» er en kamp om definisjonsmakten.
På teaterscenen ser vi hva den koster henne og generasjonene som kommer etter henne.
Ståsted
«Arv og miljø» tar Bergljots ståsted.
Alle andre blir sett gjennom henne, hennes versjoner av dem.
Kjersti Elvik er det eneste mennesket i menneskelig størrelse på en nær tom hovedscene.
Alle hun forholder seg til er i et annet rom, til å se bare gjennom videobilder, todimensjonale bilder, som er forstørret til enorm, overmenneskelig størrelse.
Det gjelder enten de er støttespillere - sterkest representert gjennom Ameli Isungset Agbota, som spiller den rasende lojale datteren - eller motkrefter - som den emosjonelt manipulerende moren (Wenche Kvamme), og den pågående unnvikende søsteren (Agnete Haaland).
Filmgrepet blir en synliggjøring av det er Bergljots versjon av sannheten vi hører, et filter mellom henne og de andre.
Bergljot er tredimensjonal, det eneste levende mennesket i rommet.
De andre er overflater, høyt oppe og langt borte.
Hun kan ikke nå dem og de kan ikke nå henne.
Avstanden mellom scene og skjerm er uoverstigelig - en symbolsk fremstilling av at også avstanden mellom hennes forståelser og deres er uoverstigelig.
Stor og liten
Kjersti Elvik gjør en på alle mulige måter stor innsats, der hun manøvrerer gjennom Bergljots stormfylt sammensatte følelser.
Gjennom henne vises det hvordan Bergljot dras mellom krefter som skam, skyldfølelse, fortvilelse, sinne, forvirring, lettelse, tvil, tap, sorg, behov for å gi omsorg og behov for å få omsorg, bitterhet, bebreidelser, vitetrang.
Raseriet, som gir henne retning og får henne til å handle, er den eneste følelsen som kan fylle henne helt, fortrenge resten.
Men når raseriet gir seg, overtar igjen alt det andre.
Fysisk blir Elvik liten, der hun er satt opp mot mennesker som, om aldri så fragmenterte, er så mye større enn henne på videoskjermene.
Dette er et maktbilde.
I Bergljots følelser er det så stor den er, makten hennes familie har over henne.
Og samtidig ser vi, vi som sitter i salen, at hun også har makt over dem.
Det er hennes definisjoner av dem vi ser dem som.
Kollektivets kunst
Scene-skjerm-motsetningen understreker umuligheten i kommunikasjonen mellom Bergljot og Bergljots familie.
Men det understreker også nødvendigheten av kommunikasjon teaterkunstnerne imellom.
I informasjonen fra DNS er Kjersti Horn kreditert for regi og Mads Sjøgård Pettersen for videoregi.
Sven Haraldsson har fått æren for videokonsept, Anne E. Bergendahl for videoprogrammering og Einar Bjarkø for videoteknikk.
Det er naturlig å tenke at også lyddesigner Erik Hedin - som også har bidratt med spesialkomponerte, subtilt stemningsskiftende lydeffekter i det rom Bergljot er alene i, lysdesigner Arne Kambestad, Horns meddramatiker Kristian Lykkeslet Strømskag og dramaturg Åste Marie Bjerke - pluss selvfølgelig skuespillerne og lyd- og lysteknikere - har satt preg på den plass videoen har og den måten den framstår.
Med denne tanken blir det samme grepet som synliggjør Bergljots ensomhet i fortellingen en synliggjøring av det kollektive i teaterkunsten.
| 1
|
305462
|
Klumpen du kjenner i halsen er oppkast
Netflix og superprodusent Chris Columbus gjør alt de kan for å ødelegge julen, og får en stakkars anmelder til å ty til nødrim for å formidle sin smerte.
1.
Denne filmen gir bud om en grusom visjon
Jeg frykter er tenkt som en fast tradisjon
Vil alt vi har hellig og kjært måtte vike
For Netflix sin årlige julekrønike?
Det hjelper at filmen har fått med Kurt Russell
Men flertall i tittelen blir nesten en trussel
Det beste er om det blir kun dette året
Så slipper vi klore ut øynene våre.
Plottet er enkelt, i grunnen banalt
Som hadde vært greit om det var godt fortalt
Men her er en sammensydd Frankenstein-skrott
Med replikker kreert av en Hollywood-bot.
I korte trekk:
Nissen sin sekk er blitt borte
Det var kidsa sin skyld – ja, nå har de gjort det!
Så da må de hjelpe, det søkes og letes
Moralen de finner gir oss diabetes.
Det gaules et budskap med småsure klanger
Skal vi røres av småbarn som vil ha presanger?
En sammenheng fremstilles som den er selvsagt:
Uten gaver er julen naturligvis ød'lagt.
Hvordan har Chris Columbus evnet å glemme
Alt han gjorde så riktig i «Alene Hjemme»?
Her er det hele så tvungent og merk’lig vilkårlig
Og hun jenta med krøller er ingen Macaulay.
(Greit, hun kan ikke for at regien er glætt
At hver annen replikk er «Wow, how cool is that!?»
Men alt er mekanisk og uten magi,
Og logikken betinger en lobotomi.)
Vi får svaret på alt det vi aldri har lurt på:
«Hva gjør «Angry Birds»-regissør'n for no' nå?»
«Er kanskje nissen på snowboard en gøyal idé?»
(Med fare for spoilers:
Det er ikke det.)
Som om pølsa her ikke var godt nok stappa:
De har slengt inn no'n alver og en omkommet pappa!
Det insisteres så sterkt at jeg blør i øret:
«Føler du følelser?
Føl det, da, gjør det!»
Den kveder et kvalmende kvad uten anger,
Gikk du glipp av det brøles det enda no’n ganger
Godt pakket i søtladen patos av hardplast
Den klumpen du kjenner i halsen er oppkast.
Nissens magiske ur har et skummelt talent
Det måler julestemning i tall og prosent
Slik blir det symbolet på det vi bevitner:
Hos Netflix er til og med jul algoritmer.
| 0
|
305463
|
To knallgode sjakkbøker som lærer deg hemmelighetene bak spillet
Sjakkbøkene for nybegynneren og mesteren.
Sjakkbøker er som sjanger et svært variert fenomen.
Selv har jeg en egen plass i bokhylla for alt fra kavalkader over interessante partier til berømte spilleres erindringer eller biografier, fra såkalte sjakkproblemer til essay.
Bare i Norge har det de siste åra kommet bøker innen flere sjangrer, fra noveller til lærebøker for fem, seksåringer.
Magnus Carlsen-biografier er nærmest blitt en egen sjanger.
Atle Grønn har utgitt sine sjakkerindringer («Sjakken eller livet») pluss en bok om sjakkens verdensmestre sammen med Hans Olav Lahlum.
Hurra for Hønefoss
Temaene er brede og smale.
Nylig ble en egen bok utgitt om «Hønefoss sjakklubb gjennom hundre år», ikke overraskende ført i pennen av veteranen og ildsjelen Øystein Brekke.
Den samme Brekke har også utgitt boka «Lær sjakk – Fra begynner til turneringsspiller», som kommer ut nøyaktig til Magnus Carlsens kamp mot Fabiano Caruana.
Han skriver:
«Reglene er lette å lære!»
Men det er likevel mange måter å vise dem fram på.
Den erfarne Brekke har organisert opplæringen i 30 kapitler.
Han innleder med sitt hovedmotiv som forfatter:
Å henlede leserens oppmerksomhet på «skjønnheten i spillet».
Han skriver om «de mange geometriske mønstrene spillet består av», de som på et vis utgjør det man kan kalle den estetiske siden av sjakken.
Valg i ensomhet
En annen viktig ting:
«Å spille sjakk, er å ta mange beslutninger.»
Sjakk er med andre ord en trening i å ta valg og stå inne for dem.
Ikke noen dårlig øvelse for eksempel for barn.
Da Bård Vegar Solhjell for noen år siden utga boka «Sjakk – ei kjærleikshistorie» foreslo han at sjakk med fordel kunne bli et fag i grunnskolen.
I så fall kunne Brekkes bok være et godt forslag til pensum.
Hvert kapittel er forsynt med anskuelige illustrasjoner som viser hva som foregår på brettet.
De avsluttes med spørsmål og oppgaver som understreker og repeterer det man nettopp har lært.
Apropos det pågående verdensmesterskapet; kapitlet om remis eller uavgjort går tydelig og klart gjennom de fem reglene for remis i sjakk, hvorav tre har vært i bruk i partiene mellom Carlsen og Caruana.
Brekke bruker for øvrig et kapittel på å vise hvordan Magnus Carlsen nedkjemper en motstander med såkalt italiensk åpning.
Varierte temaer
Etter fire kapitler om reglene, guider boka leseren gjennom spillets gang.
Brekke velger temaer som «Se opp for skolematten!», «Tårnkraft på sjuenderaden» eller «spidderen er en omvendt binding», i stedet for å gjøre som mange andre lærebokforfattere, gå gjennom i tur og orden åpninger, midtparti og sluttspill.
Slik Brekke legger opp undervisningen, glir disse fasene naturlig inn.
Først i kapittel 12 omtaler han åpningsspill spesielt, under en overskrift som gjelder uansett hvilket stadium man er i spillet:
«…det gjelder å unngå å gjøre feil og gjerne gi motspilleren gode sjanser til å gjøre feil.»
Brekke avslutter med en grundig og omfattende oversikt over åpninger i sjakk, som en slags serie med bonusspor.
En av de mest aktuelle åpningene i forhold til VM-kampene, er lukket og åpen siciliansk.
For den som er spesielt interessert i den, kan vi anbefale Sverre Johnsens bok «Spill siciliansk – Sjakkåpning på norsk», den første hjemlige spesialboka om åpningsspill.
Nerdenes paradis
Mens Brekkes bok går elementært til verks, snakker vi her om en bok som behandler sjakk på et uhyre komplekst nivå.
Det er meget fascinerende å lese hvordan Johnsen, kjent som forfatter av bøker på engelsk, nærmest dekonstruerer denne spesielle åpningen og det svarte svaret på den.
Sjakk kan bli så vitenskapelig og detaljert som man bare vil.
Spillet byr på en uendelighet av muligheter, både i praktisk spill og på analysenivå.
Den som har anlegg for å være nerd, har gode kår i sjakkens verden.
«Spill sjakk» bugner over av gode råd for enhver situasjon.
Brekkes mål er å gjøre leseren i stand til å spille sjakkturneringer, som det foregår en rekke av landet rundt.
Han anbefaler å spille ansikt til ansikt med motspilleren, selv om vi lever i en tid da sjakk på internett er mer og mer populært.
Uansett:
Med denne boka på stuebordet, skulle det ikke være noen grunn til å være uvitende om det som foregår på TV-skjermen, som enkelte påstår at de er, selv om de følger intenst med.
Selv benytter jeg pausene mellom VM-kampene til å fordype meg i en rykende fersk bok i et planlagt tre binds verk om historiens første verdensmester, Emanuel Lasker.
Uhyre fascinerende.
Tro meg eller ei.
| 1
|
305465
|
«Game of Thrones»-forfatterens nye bok er en mager ventepølse
Vi bader i ild og blod, kan det bli kjedelig?
Eh, ja.
For alle oss som har ventet i snart åtte år på at George R.R.
Martin skal skrive ferdig fantasysagaen «En sang om is og ild», er «Ild og blod» en ventepølse av det magre slaget.
Det var ikke dette vi ville ha, vi skulle ønske at han hadde brukt tida si på noe helt annet – og boka er ikke engang spesielt bra.
Deler av den er faktisk så lite lesverdig at jeg er fristet til å tro at det ikke var ment for utgivelse i utgangspunktet, men heller en del av forarbeidet til neste bok i romanserien eller en av de planlagte nye tv-seriene.
Et oversiktsverktøy som skulle hjelpe ham å holde styr på villniset av slektslinjer og konflikter som utgjør bakgrunnen for storverket.
Det får være vår fattige trøst.
Dragenes storhetstid
«Ild og blod» er en av flere spin off-bøker fra «Game of Thrones»-universet siden foreløpig siste roman kom ut i 2011.
Store deler av teksten er utgitt tidligere, enten som korttekster i ulike antologier, eller som en del av praktverket «En verden av is og ild» (2014).
Sistnevnte ga en utfyllende bakgrunnshistorie til landene og folkeslagene i fantasyverdenen.
«Ild og blod» ligner på den, men går dypere inn i de knappe 150 første åra av Targaryen-slektens herredømme over Westeros:
Fra Aegon Erobreren samlet de syv riker, og fram til kroningen av Aegon III, kjent som «Dragens bane».
Den populære romanserien, og tv-serien som er basert på den, starter nesten 150 år etter dette igjen.
Men det er ikke hvilken som helst tidsepoke «Ild og blod» dreier seg om:
Disse 150 åra er dragenes storhetstid i Westeros.
Tida da små prinser og prinsesser fikk nylagte egg i fødselsgave, som senere ble til fryktinngytende beist av noen ridedyr (og krigsvåpen).
Ikke var det noen rolig tidsepoke heller.
Targaryen-folka kranglet like mye med hverandre som deres etterkommere gjør med andre Westeros-familier i tv-serien «Game of Thrones».
Mye av boka går med til å fortelle om borgerkrigen «Dragenes dans», der to grener av familiedynastiet holdt på å utslette hverandre i kampen om den berømmelige Jerntronen.
Du kan sikkert forestille deg hvordan det ser ut.
Her bader vi i ild og blod, for å si det forsiktig.
Det kan da ikke bli kjedelig?
En saus av begivenheter
Eh, jo, det kan visst det.
Tidvis, iallfall.
For boka er en merkelig utgivelse.
Den bærer Martins merke – hans lakoniske humor, minneverdige karakterer og episke historielinjer.
Fantasien og fortellerevnen hans er formidabel, boka er full av avsnitt som kunne blitt til egne romanfortellinger – hvilket lover godt for framtidige spin off-serier.
Samtidig viser den at det er en grunn til at de fleste romaner teller mer enn ett avsnitt.
I «Ild og blod» får vi historiene fortalt fra fugleperspektiv.
Vi gjør sporadiske dykk, med tilhørende beskrivelser av alt fra samtaler og måltider til bestialske torturmetoder.
Men vel så ofte er fortellingen en endeløs rekke av begivenheter som glir over i hverandre og blir til en saus av ekteskap, barnefødsler, konflikter og likelydende navn.
Targaryen-folka har, som kongelige flest, sansen for oppkalling, og det er flere enn Aegon som går igjen.
Her er så mange Rhaenaer og Rhaenyser og Alyser og Alysanner at leseren ikke er den eneste som går i surr.
Flere steder har også forfatteren eller oversetteren selv blandet sammen navnene, slik at jeg måtte lese avsnittene om igjen og selv tolke meg fram til om det var dattera, mora eller kanskje tanta de mente å vise til.
Klønete oversettelse
Jeg har ikke fått lese den engelske utgaven, som slippes 20. november.
Dermed vet jeg ikke om de mange feilstavede og sammenblandede navnene er følgefeil fra originalmanuset.
Men mye taler for at skylda ligger hos det norske leddet.
For teksten er full av andre feil og klønerier, enten det gjelder rene tastefeil, feil bruk av preposisjoner, direkte oversettelser av engelske uttrykk som ikke klinger bra på norsk eller som er direkte misforstått (Eksempelvis står det «ble rådført» der det skulle stått «fikk råd»).
Her er også en del inkonsekvens.
Stedsnavn er gjennomgående oversatt til norsk, mens de fleste slektsnavn får stå i fred, selv om disse oftest henger sammen med hverandre.
For eksempel får vi høre at familien Oakheart er fra Gamle Eik, mens familien Hightower eier «Høytårnet».
Thomas Ingebrigtsen
Lem er en erfaren «Game of Thrones»-oversetter, men her har han nok hatt eksepsjonelt dårlig tid.
Den norske oversettelsen er i salg fra 27. november, bare én uke etter den engelske utgaven.
Det er forståelig at Gyldendal stresser litt:
Venter de for lenge, forsvinner kundegrunnlaget.
Men når hastverket er såpass synlig som her, og gjør boka såpass slitsom å lese, blir det meningsløst å vente på den norske oversettelsen.
Samme hvor raskt den kommer.
Humor og hint
Boka mangler de mange listene og oversiktelige faktaboksene fra «En verden av is og ild», og Doug Wheatleys actionfylte svarhvitt-illustrasjoner er for få til å løse opp særlig mye.
Men er du skikkelig «Game of Thrones»-fan, er det likevel gull å finne.
Boka har mye humor og ironi, både på tekst- og handlingsnivå.
Den gir seg ut for å være «skrevet av erkemester Gyldayn av Citadellet», en slags Westeros’ svar på den britiske 1700-tallshistorikeren Edward Gibbon, skal vi tro forlagsomtalen.
Gyldayn baserer sine nedtegnelser på en rekke ulike kilder, som han gjerne diskuterer i teksten, med fornøyelig resultat.
Flere av kildene mistenkes for å pynte på sannheten, mens andre gjør mer av det motsatte.
Blant annet møter vi den småfrekke memoarskribenten og hoffnarren «Soppen», som er glad i sladder og bordellhistorier, og som både av utseende og talemåte minner om Tyrion Lannister.
Her er også en prinsesse Aerea som minner mistenkelig om en viss Arya Stark, og flere andre minneverdige skikkelser.
Men det morsomste for nerdene er vel å lete etter spor og hint som peker fram mot romanserien og avslutningen av den.
Martin peprer historien med forsvunne drager, drageegg og Targaryen-barn, og en av sidehistoriene gir oss etter alle solemerker forklaringen på hvor Daenerys’ tre drageegg kom fra.
Vi får massevis av beskrivelser av hvordan det kan se ut når drager går til kamp mot hverandre, samt bevis på at det er mulig for mennesker å felle de monstrøse dyra.
Kriger og barneekteskap
Denne boka er minst like brutal som «Game of Thrones»-universet for øvrig, med masse groteske drap, grusomme voldtekter og voldsomme kampscener.
Litt forstyrrende er også den svært unge alderen Martin har en tendens til å gi karakterene sine.
Hans forkjærlighet for barneekteskap slår ut i full blomst her, og kulminerer i beskrivelsen av hvordan en av kongene finner sin perfekte brud i en seksåring (!), etter et Askepott-aktig ball der tusenvis av kvinner og småjenter paraderer foran ham, som i en skjønnhetskonkurranse.
Bryllupsnatta må riktignok vente til hun er gammel nok, uten at vi får vite når det er.
Boka gir flere eksempler på prinser og prinsesser som begynner å produsere arvinger i 12-årsalderen.
Vi får da også vite hvorfor.
Arvinger er livsviktig i dette universet.
For få kan bety borgerkrig (men det kan for mange også gjøre).
Dette er ikke bare fri fantasi.
God fantasy speiler virkeligheten, og «Ild og blod» gir en imponerende gjennomgang av hvordan kriger og konflikter har kunnet oppstå og forløpe, med sine troppeforflytninger og beleiringer, krigsråd og diplomati.
Men det aller mest imponerende er slektstrærne, enda så forvirrende de kan være å følge med på (Targaryenklanens tradisjon for både flerkoneri og søskenekteskap gjør det ikke enklere).
Der Tolkien laget sitt eget språk, viser George R.R.
Martin sin briljans i omfattende slektskart og tidslinjer.
Det demonstrerer denne boka til fulle, og ekte «Game of Thrones»-nerder vet nok å sette pris på det.
Men la det være klart:
Hvis du kjenner lite til «Game of Thrones» fra før, må du ikke finne på å begynne her.
| 0
|
305467
|
Fy farao, for en fin forestilling!
Hypersuper
TEATER:
Livet til Per Viggo Fangen, ni og et halvt år, er en kaospyramide.
Det er kaos inni Per Viggo, og det er kaos utenfor Per Viggo.
I teaterforestillingen «HyPer i Egypt» er det orden i kaos:
Fart og form, liv og leven, og massevis av gode ideer for hvordan historien kan fortelles slik at den blir veldig mye mer enn fortelling.
Med tempo og klokskap viser Petter Næss og hans lag hvor viktig det er, at et barn som har det vanskelig finner voksne de kan stole på, hvor viktig det er å snakke også med barn som ikke klarer å stå stille, og hvor viktig det er at både barn og voksne får rom til å være som de er.
HyPer
Per Viggo - spilt av Ola G. Furuseth - og rektor Grå - spilt av Per Schaanning - er usannsynlige venner.
Per Viggo er hyperaktiv, så hyperaktiv at de andre ungene på skolen kaller ham for HyPer.
Maur i underbuksa, sier han, men han har mer å streve med enn maur.
Han har en far som er død, ei søster (Trini Lund) som ikke snakker og ei mor (Sara Khorami) som er noe nær utslitt.
Han har en stefar han ikke liker og som heller ikke liker ham (Petter Winther), og han har ingen venner på sin egen alder.
Tablettene som de voksne vil at han skal ta (Rita Linn, kaller ham dem) blir han zombie av, og tar han dem ikke kan han bli helt vill og gjøre slike ting som han egentlig vet ikke er særlig smarte.
Og rektor Grå, vel, han er rektor.
En 66 år gammel rektor med Pink Floyd-t-skjorte og hjerteproblemer.
De to blir venner på den måten barn ofte blir venner:
De oppdager at de liker de samme tingene.
Egyptisk mytologi og historie, nærmere bestemt.
Og pyramider.
Rektor Grå kan dessuten være både ivrig og tankefull selv, også.
Og derifra begynner historien for alvor.
Thor Soltvedt har selv gjort sine egne indre-tankestrøm-bøker (med start i boka «Tretti linjer hver dag», tyngdepunkt i «HyPer i Egypt» og fortsettelse i «HyPer i gravkammeret») om til teatermanus, og ordene er kloke og velvalgte, men det er formen rundt dem som virkelig gjør «HyPer i Egypt» til den intelligente energibomben den er.
Voksne skuespillere har barnekroppsspråk med personlige særpreg inne, gjenkjennelig nok til at selv de mest uforstående av de voksne vil skjønne hva som er saken og spisset nok til at selv de hypreste blant barnepublikum har mulighet til å tenke «han der (og hun der også) er mer urolig enn meg» (og i ett tilfelle også «oi, så trist hun var, da»).
Bevegelsene virker, i alle tilfeller, som riktige valg for rollefigurene.
Per Viggo, eller altså Ola G. Furuseth, snakker dessuten fort og ivrig, men med så tydelig uttale likevel at det ikke er vanskelig å få med seg hva han sier.
I bevegelse
Omgivelsene er like bevegelige som kroppen til Per Viggo.
Gjermund Andresen har brukt byggeblokker som ser ut som pyramidestein, men som er hule og kan snus, vris og vendes i stadig nye former, til stadig nye steder.
På dem vises videobilder skapt av Torbjørn Ljunggren, lyssatt av Martin Myrvold - kjøkkenskap, hieroglyfer, utsikt fra t-banen, plakaten på soverommet til Per Viggo og søster Gro, og mer til.
Dette er også med på å la handlingen gå så fort framover som den gjør.
Og samtidig er det tid til å la tankene modne og å bli skikkelig kjent med både barn og voksne underveis.
Bortsett fra Furuseth og Schaanning spiller alle skuespillerne flere roller hver, og alle rollene er både morsomme og tydelige som personer.
Selv bittesmå opptredener viser skikkelser med egen personlighet.
Teatret har satt veiledende nedre aldersgrense åtte år.
Det skjer triste ting i forestillingen, her er en god del som kan vekke til live filosofiske spørsmål, og det kan være lurt å vite at en har tid til å snakke om den etter at den er sett.
Så framt en har det, tror undertegnede at også noe yngre og eldre barn vil kunne ha godt utbytte av denne.
Det gjelder voksne, med og uten nærkontakt med aktive barn, også.
| 1
|
305468
|
- Den fineste, mest fantastiske fuglebok jeg noensinne har sett!
Et hanhauk må fange tretten kilo kjøtt for å fø opp et ungekull i løpet av sommeren; det betyr ti troster, meiser og spurver daglig.
Dette er den fineste, mest fantastiske fuglebok jeg noensinne har sett!
De nyskapende fotografiene til svenske Roine Magnussons er åpenbaringer av fargespill og dynamikk der fuglenes fjærdrakt spiles ut i symmetrisk skjønnhet.
Teksten er formet som korte kåserier med innlagte sitater som små poetiske perler, som Joar Tibergs hyllest til skjæra:
«Hun er egentlig kolossalt vakker.
Det man tror er svart, er egentlig et dypt, uendelig skimmer i alle retninger: grønnblåbrytende rygg, rødbrennende stjert, det flimrer som graffiti.»
Ja, men her finnes også matnyttig viten om spurvehauken, småfuglenes skrekk.
Taktikken, skriver forfatterne Mats Ottosson og Åsa Ottosson, er å spane på avstand og deretter skyte fart ved å stupe ned og flate ut like over bakken.
Kjøtt og ånd
Et hanhauk må fange tretten kilo kjøtt for å fø opp et ungekull i løpet av sommeren; det betyr ti troster, meiser og spurver daglig, det.
Naturen er grusom, den.
Vi har lett for å glemme det, når vi hører svarttrosten synge kjærlighetssanger en tidlig vårkveld.
I tidligere tider trodde vi at fuglene sang i fryd for å glede oss mennesker.
Å, nei.
De bryr seg nok ikke mye om vår arme sjel.
Budskapet er:
Dette er meg, hør min styrke!
Og som de synger ut, fuglene våre!
Og ikke visste jeg at strupen, kall den rødstrupen om du vil, er konstruert slik at fuglene kan synge tostemt.
Som svarttrosten, eller var det måltrosten, som hele 10 000 ganger i døgnet kan stemme opp med sin fraserte, melodiøse sang, tostemt i duett med seg selv.
Hunnen hører et forlokkende Velg meg!
Hannen et truende Forsvinn!
Våre to fugleforfattere skriver i sin bok:
Sangen treffer oss, treffer og gir resonans.
Vi får lyst til å kaste av både klærne og sorgene når vi hører sanglerka juble!
Mangler havørn og fossekallen
En fabelaktig fin bok er det altså blitt.
Men noen nødtørftige innvendinger er nødvendig:
Jeg savner havørnen som var i ferd med å bli utryddet, men som i dag er synlig over store deler av norskekysten.
Og hvor er det blitt av Norges nasjonalfugl, fossekallen, den lille hardhausen som lever i nærheten av rennende vann, han som kan dykke og spasere på bunnen – mot strømmen?
Mot strømmen!
Det er norsk, det.
Svaret er nok at «Nære fugler» opprinnelig er et svensk prosjekt, så kritikken rettes mot Spartacus forlag som burde ha spandert en forsiktig oppnorsking av denne utgivelsen.
Jeg våger å tro at fotograf Roine Magnusson ville bli henrykt over å få fossekallen som fotooppdrag.
Portrettet av blåmeisen
Men nå til begynnelsen.
Boka åpner, som en hilsen til oss alle, med et portrett av den matglad kjøttmeisen, eller blåmeisen for å være mer nøyaktig.
Vi kjenner jo alle denne hissigproppen som midt i vinterstormen har energi og pågangsmot nok til å feie bort både finker og spurver fra fuglebrettet.
Fotograf Magnusson har fanget den i flukten, mesterlig, i et nærgående bilde på omslagspermen, der det runde hodet er som en blåskimrende edelstein.
Noen boksider seinere får vi vite at kjøttmeisen også kan snakke; den kan i hvert fall med ti ulike lyder i ulik rekkefølge formidle budskap som:
Kom hit og hold utkikk etter farer på bakken!
Og til alt overmål, dersom de samme lydene kombineres i en annen rekkefølge, framkaller sangen ingen reaksjon.
Med andre ord:
Ingen hauk her!
Fri som fuglen
For mange er fuglenes flukt det mest fullendte symbolet på frihet.
Og for en flukt.
Ta tårnseileren, vakkert navn du har, du kan spise, drikke, elske, du, og sove (en ti sekunders høneblund) i luften.
Og tror du at tårnseileren, går inn for landing når uværet kommer?
Ingenlunde.
Tårnseileren flyr bare videre, den, over sjø og land, og så vender den hjem igjen med solskinn.
Men knapt noen slår fregattfuglen som kan være på vingene 48 dager i strekk.
Eller dobbeltbekkasinen som overvintrer i Kongo og som kan fly med 500 mil over kontinenter og verdenshav i en hastighet på 96 kilometer i timen uten å hvile.
Den amerikanske filosofen og kulturøkologen David Abram siteres med disse ordene:
«Når noen snakker nedsettende om fuglenes intelligens eller størrelsen på hjernen deres, glemmer vi at selve flukten er en form for tenkning, en glidende flukt i sinnet, en nåde som sjelden forunnes oss mennesker i våre kontemplasjoner – men når vi følger en falk med oppmerksomhet, merker vi iblant at selv tankene våre svever».
«Nære fugler» er ingen ornitologisk fagbok, den er som et fascinerende og sjarmerende møte med våre beste og mest kjente gjester her nord.
Ja, boka er både biologi og poesi – ja, som en lang, inspirerende tankeflukt.
| 1
|
305473
|
Langdrygt og blodfattig fra Knopfler - igjen
Gjentar seg sjøl for mye på tamt og seigt album.
ALBUM:
Dire Straits var et flott band, ihvertfall holdt de gjennom de tre første albumene.
Det må innrømmes at femmeren, «Brothers In Arms», ble innkjøpt først og fremst på grunn av lyden (den første plata i cd-samlingen) og tittellåten (og ihvertfall ikke på grunn av «Money For Nothing»).
Signaturlyd
Frontfigur og låtskriver Mark Knopfler (69) er dessuten en fremragende gitarist med en varm og distinkt signaturlyd - og stemmen er tilbakelent og behagelig.
Så hvorfor er jeg da ikke veldig begeistret for soloplatene hans?
Kanskje fordi de er så like?
Og lange?
Noen av lyspunktene har vært duoplatene med gitaresset Chet Atkins i 1990 («Neck And Neck») og delvis albumet med sølvstrupa Emmylou Harris, «All The Roadrunning» (2006) - bare delvis fordi den er spilt inn for mye på hans premisser.
Kvantitet
Knopfler har vist før at han ikke kjenner sin begrensning, «Privateering» (2012) var hans første dobbeltalbum, med 20 sanger.
«Kvantiteten skygger for kvaliteten,» var min konklusjon.
Tamt og seigt
Det kan også sies om «Down The Road Wherever», også den dobbel (14 låter på 71 minutter eller med to bonuslåter nærmere 80 minutter), sjøl om åpningen «Trapper Man» har mye for seg.
Og så er den typisk Knopfler.
Bonusen «Rear View Mirror» danker for øvrig ut mange av de andre låtene på albumet med sitt pulserende, jazzinspirerte komp.
«Nobody's Child» løftes en smule av Knopflers høyst behagelige gitarspill, men også av irske Imelda Mays myke stemme.
Men felles for mange av låtene er at de ikke bare er behagelige og velspilte, men også i overkant kontrollerte, tamme, gjerrige på energi og seige.
Det burde være lett å unngå for en fyr som Knopfler, som har produsert plata sammen med sin mangeårige samarbeidspartner Guy Fletcher.
Fotballsang
I lett bluesinspirerte «Just a Boy Away From Home» fletter han inn tre nydelige minutter av Liverpool-hymnen «You'll Never Walk Alone», og da regner jeg med at det er Celtic-fan Knopfler som spiller med hjertet utenpå.
Han er tross alt fra Glasgow, og åpenbart ikke Rangers-fan.
At Celtic-fansen har sunget fotballhymnen omtrent like lenge som Liverpool gjør jo ingen ting.
Men hvorfor gir du ut sanger som pludrete «My Bacon Roll»?
Har du stukket av med baconet mitt, liksom?
Gått tom for tekstideer, Mark?
Dette er en av sangene som kunne fått bli med på et nødvendig ryddelass.
Atkins-inspirert
Jazzinspirerte «Nobody Does That» og Dire Straits-aktige «One Song At Time» bryter med konformiteten.
Tempoet øker, og deS fenger mer.
Sistnevnte er inspirert av Chet Atkins, som en gang fortalte kompisen at han spilte seg ut av fattigdommen «en sang av gangen».
Dette er høydepunkter, kanskje mest fordi de er annerledes.
Og de følges av et annet, «Floating Away», også den med May forsiktig innom, en behagelig låt som er dreid med noe større eleganse enn mange av de øvrige låtene på albumet - som bare blir kjedelige (som «Drover's Road» og crooner-låta «Slow Learner»).
Men det går altså veldig sakte, dette.
Glir forbi
«Heavy Up» er derimot en lystig, men litt snodig, affære, med blåsere, men den glir også nokså umerkelig forbi.
Det gjør forresten det meste av Mark Knopflers niende studioalbum, sjøl om avsluttende - og nedstrippede - «Matchstick Man» (bare Knopfler og hans akustiske gitar) er et meget hyggelig bekjentskap, en slags julerelatert trubaduren med svovelstikkene.
Det har kanskje vært Knopfler en gang for veldig lenge siden.
Men hvorfor i all verden legge en sånn godlåt helt til slutt, når vi nesten er bysset i søvn?
Mark Knopfler tar med seg bandet sitt til Ålesund, Bergen og Oslo i juni neste år.
| 0
|
305475
|
Gamle, hvite mannfolk må også se denne her
Artister kan bedrive politisk aktivisme når de virkelig har noe på hjertet.
FILM:
«Matangi/Maya/M.I.A» er pokker meg et funn av en dokumentarfilm av og med og om Mathangi «Maya» Arulpragasam, født i sørøst-London, deretter vokst opp på Sri Lanka før det bar tilbake igjen til Londons røffe bydel.
Matangi hvem?
Okay, vi snakker altså om artisten som bærer kunstnernavnet M.I.A..
Hun som ble født i 1975 og hvis artistnavn er et ordspill for Missing in Action.
Det siste er artisten definitivt ikke.
Spicy saus
Hun er smart, hun er brennende engasjert.
hun våger, hun gir blaffen, hun har mange talenter, hun er ærlig og hun får publikum til å ta av i en herlig og spicy saus av pop, avantgarde/dance, pop/elektronika og hip hop som hun startet opp med ved å slite ut og utnytte til det fulle en Roland trommemaskin nummer 5.
Gamle opptak
I filmen følger vi henne via gamle videoopptak, på flukt, hos venner, i London, på Sri Lanka, mest om henne, hennes familie, mange reiser og hennes voldsomme og riktige politiske aktivisme fra barndom, ungdom og omtrent fram til de dagene hun er på de største hitlistene.
Hun er nå 43 år, men fortsatt en artist som ikke lar seg pille verken på gullringer, nese eller moteklær.
Redde verden
Vi føler vi virkelig blir litt godt kjent med en helt unik artist, et virkelig innovativt menneske som brenner for noe større enn det å henge på den lokale hjørnekafeen for å drikke veldig søt brus.
Sitte der og snakke høyt om å redde verden.
Hun er både sjenert og veldig åpen, og hun har lett for å bli venner med forskjellige musikere og kunstnere.
Hun kaster seg ut i både det ene og andre og lander stor sett trygt med begge føttene.
Stort sett.
Det er svært sjelden vi kommer så nær en artist i denne ypperste liga.
Hun mer enn byr på det meste.
Vi får noen avslørende innblikk bak kulissene om hvordan for eksempel amerikanske, også det liberale media, oppfører seg mot henne.
New York Times kommer ikke spesielt godt ut.
Også hvordan hun blir forsøkt svertet av maktapparatet på Sri Lanka.
Men, det er mye musikk også, bare så det er sagt.
Kunne vel strengt tatt vært mer.
Folkemord
Men, her er noe av det viktigst å vise hvordan verdenssamfunnet egentlig tar stilling til de folkemordene som fortsatt pågår i hennes opprinnelsesland, Sri Lanka.
Der hennes far var en av grunnleggerne av de tamilske tigere.
En fraværende fyr og far.
Her var det moren som tok ansvaret for at M.I.A.. og hennes søster Kali skulle få et liv noenlunde i britisk vater.
I denne filmen blir vi med på en helt spesielle, ja, la oss igjen si reise.
Både fram og tilbake i tid, steder, politikk, opprørskhet, stjerneliv, angst, motstandskamp, borgerkrig, vold, latter, glede og også for en eldre mann, mye annerledes, men fantastisk musikk:
Galang, Arular og Boarders.
Hadde jeg vært 1000 år yngre ville jeg hengt i hennes danseskygge hver eneste helg.
Nesten da.
Jeg er jo ingen tamilsk tiger, mer én reddhare.
Trøkk
M.I.A. hadde forresten ikke tenkt spesielt over tanken på å bli en gigantisk popstjerne.
Hun studerte kunst med et stort ønske å bli en dokumentarfilmskaper.
Derfor er det også et veldig rikt arkiv av hennes egne opptak som vi får ta del i ettersom filmskaper, Stephen Loveridge, har fått tilgang til alt.
Han har da også forvaltet dette arkivmaterialet på en slepen måte.
Det er fart, trøkk og engasjement hele veien fra film i vest til film fra sør.
Om vi får være med før, under og etter hennes ganske så berømte vise-fingeren-stuntet under den amerikanske fotballhelligdagen, Super Bowl, sammen med Madonna?
Ja, selvsagt.
Vi får høre og se hvordan et vannkjemmet Amerika reagerer på dette.
Go, M.I.A., go, go and go.
| 1
|
305476
|
Gammel dansk søtsuppe
Ikke bruk tid og penger på dette førjulssølet
BARNEFILM:
Hvorfor må det lages slike søtsuppefilmer for barn?
De fortjener så langt mye bedre saker, også før jul.
I denne danske barnefilmen lesses det på så mye ribbefett, snø, bjeller, lunhet, feelgood og riktighet at vi virkelig setter førjula i halsen veldig lenge før Sølvguttene synger klokka 17.00
Klamt
Denne filmen er dessverre ikke verdt å bruke tid og penger på.
Den er breddfull av klisjeer, det er klamt og tamt og nesten helt uspennende.
Men, det er et viktig tema som belyses.
Det skal vi ikke pakke inn i et sølvpapir for å legges under det glemte treet.
Filmens hovedperson er vesle Lucia.
Hun mener det er dønn er urettferdig at bare guttene får muligheten til å bli julenisse.
Rip off
12 år gamle Lucia er bosatt sammen med nissefar - og mor på Grønland.
Lucia er elev ved International Santa Claus School, en aldri så liten Galvort-rip off her.
Lucia er ei kvikk og morsom jente, som ikke akkurat liker å bedrive strikking og andre sysler som andre jenter må gjøre ved nisseskolen.
Hun vil bli julenisse, men det får hun virkelig ikke lov til.
Det er det bare gutta som skal.
Hennes nissefar, Julius, mener selvsagt som lærerne ved skolen, at hun må følge tradisjonene og bli en god nissekone, akkurat som sin mor, Claudia.
Mystisk sykdom
Ved den tilfeldighet i et lotteri får Lucia muligheten til å få sitt største ønske oppfylt, få øve sammen med gutta på Julenisseskolen.
Men, hun må virkelig bevise at hun kan bli en like god nisse som gutta ved oppfylle den vesle drengen Alberts største juleønske:
At hans far skal bli frisk fra en mystisk sykdom han pådro seg på jakt etter en gullskatt der det var skumle saker som ventet.
Litt spenning altså i kampen mot den onde Krampus, men i det store og hele:
Tafatte greier fra våre danske venner.
| 0
|
305477
|
Hvis du liker «Babylon Berlin», vil du like bøkene bak TV-serien
Detaljerte skildringer av undergang og villskap.
Romanen «Den stumme døden» er bok nummer to på norsk i den tyske forfatteren Volker Kutscher serie på hittil sju bind om politimannen Gereon Rath.
Han opererer i Berlin i de skjebnesvangre åra rundt tiårsskiftet 1930.
For tida går filmatiseringen av den første romanen som TV-serie på NRK.
Den er en av de dyreste produksjonene i tysk historie.
Maksimalt er gjort for å gjenskape tidskoloritten fra disse turbulente åra.
Boka kom første gang ut på norsk i 2011 under tittelen «Den våte fisken», men kom i fjor i en ny utgave under tittelen «Babylon Berlin».
Politisk vold
Babylon er som kjent et bibelsk symbol på menneskenes moralske forfall, gudløshet og forvirring etter at Gud som straff lot dem snakke hvert sitt språk og spredte dem for alle vinder.
Berlin i mellomkrigstida blir også forbundet med en champagnebrusende og kokainsniffende feber, der et utagerende natteliv, pervers sex, korrupsjon og politisk vold blusset opp med enorm sprengkraft fram mot Hitlers maktovertakelse i 1934.
Volker Kutscher fanger inn denne epoken i en eksplosiv prosa, full av detaljer, kyniske replikker, historisk oversikt og sterk innlevelse.
I første bok sto gullsmugling fra Russland og gateslag mellom væpnet politi og kommunistiske demonstranter sentralt.
Denne boka foregår for en stor del i den vitale tyske filmindustrien.
En av de mest glamorøse stjernene fra stumfilmepoken, Betty Winter, blir drept under de verste kvaler når et glødende hett og dundrende tungt lysanlegg ramler ned i hodet på henne.
Gereon Rath blir satt til å etterforske.
Samtidig jobber han i all hemmelighet med en utpressingssak, og på et visst tidspunkt blir han også satt til å kikke nærmere på en sak Kutscher har hentet fra virkeligheten, drapet på nazisten og kommunistforfølgeren Horst Wessel.
Typisk eurokrim
Etter nesten 300 sider (Kutscher er en utpreget maksimalist) blir liket av nok en filmdiva funnet i Berlin, og jakten på en sammenheng mellom de to drapene blir satt inn med full styrke.
Dette skjer i brytningstida mellom stumfilm og tidas store nyvinning, lydfilm.
Kutscher gir et innsiktsfullt bilde av de problemene dette byr på.
Det er i det hele tatt en imponerende research han har nedlagt i arbeidet med denne romanserien.
Serien om Gereon Rath er et av de ypperste eksemplene på det som i bransjen kalles «eurokrim», som motvekt til den angloamerikanske krimfortellingen, slik den foreligger i romaner og TV-serier.
Fortellinger fra Sør-Europa, Frankrike, Belgia, Nederland og ikke minst Skandinavia er viet betydelig interesse, lenge anført av den såkalte «nordic noir»-tendensen.
Serier som «Le Bureau» og «Babylon Berlin» er med på å dreie fokus sørover.
Kriminalistisk bølge
Og for å snevre inn feltet:
I litteraturen har mellomkrigstida i Sentral-Europa stått sentralt.
Den glimrende skotske forfatteren Philip Kerr skrev 14 romaner om den tyske etterforskeren Bernie Gunther før han døde i mars i år.
Den foregikk både før, under og etter andre verdenskrig, for det meste i Tyskland.
Han har utvilsomt bidratt til å rette fokus mot denne epoken.
Polakken Marek Krajewski har hatt en verdensomspennende suksess med sine elleve romaner om politimannen Eberhard Mock, som virker i samme periode.
Tre av dem er oversatt til norsk.
I Sverige har Martin Holmén utgitt flere noir-historier fra 1930-tallet.
Både Aslak Nore og Roar Ræstad skriver thrillere fra krigen med norsk vinkling.
Interessante er også 1930-talls romanene «Stormslaget» og «Edderkoppen» av Terje Emberland og Bernt Rougthvedt.
Jazz-karneval
I de beste tradisjoner er Gereon Rath en helt med motstridende egenskaper.
Han har mange lidenskaper, særlig sigaretter, jazz (Coleman Hawkins!) og konjakk.
Han vakler mellom kvinner som tilfredsstiller forskjellige typer behov hos ham.
Romanene er skrevet i han/hun-form og foregår i de forskjelligste miljøer i den myldrende metropolen Berlin.
Slik skildrer Kuschner et av de mange skjenkestedene Rath frekventerer:
«Luften i salen var stinn av nikotin.
Gjennom den blågrå tåka gled tynne lysstråler fra et dusin roterende speilkuler som lyspunkter over vegger og hoder.
Lokalet var stappfullt.
Surret av stemmer overdøvet nesten musikken.
Man hadde kostet på seg en smørsanger også, som liret av seg de nyeste slagerne.
Noen gjester sang med, de hadde flettet armene inn i hverandre og satt og gynget ved bordene, men for Rath så det ut til at de fleste ikke hørte etter.
De var opptatt med samtaler, med å danse eller å kysse på hverandre.
Det var få fantasifulle kostymer å se; en hel del pirater og fyrige spanjoler gikk omkring, noen matroser og cowboyer, bare noen få indianere.
De fleste hadde bare satt på seg en liten fargerik hatt eller en diskret halvmaske.
Kvinnene var først og fremst kledd i én ting: minst mulig.»
I dette elleville infernoet driver Rath mordetterforskning, og det går skikkelig unna mot slutten.
Bortsett fra den virtuose stilen og den spennende handlingen er det også mulig å få historisk innsikt av denne forrykende fortellingen.
| 1
|
305478
|
Panorama
Arne Nøst gjør Knut Hamsuns ordbilder til sin egen billedpoesi.
TEATER:
Han er en upålitelig forteller, Thomas Glahn (Anders Dale).
Han var nok alltid upålitelig, men i tilbakeblikket - og «Pan» er et tilbakeblikk, et subjektivt, fordreid tilbakeblikk - er han det i aller høyeste grad.
Han pines fortsatt av hendelsene fra sin tid i nord, denne løytnanten.
Da han forelsket seg i en kvinne, Edvarda (Ragnhild Mønness), og ble elsket av en annen, Eva (Helga Guren).
«Pan» er en historie om dette umulige trekantdramaet - eller femkantdramaet, siden Eva er gift med smeden og også i et bare halvveis villig forhold til Edvardas far, kjøpmann Mack - her spilt av Espen Hana.
Speil
Skal vi tro Glahn, og det skal vi altså i utgangspunktet ikke, speiles han og Edvarda i hverandre, motstykker med de samme egenskapene.
De er ustadige, lunefulle, stolte og skinnsyke, og kjærlighetshistorien mellom dem utspiller seg i rykk og napp, i en syklus av tilnærmelser og avvisninger, varme og kulde, utskjemming og skam.
De vil begge ha den andres udelte oppmerksomhet og beundring, men de snakker knapt sammen, de feiltolker hverandre, og den ordløse kommunikasjonen dem imellom bryter også stadig sammen.
Eva, på sin side, har fellestrekk med Glahns hund Æsop, og han behandler henne med omtrent samme holdning som han har til hunden.
Rogaland Teaters «Pan» kommuniserer, i ord og i ordløshet.
Ordene er skjønnsomt utvalgt fra Hamsun-romanen.
Dramatiseringen tilhører Yngve Sundvor, og ble første gang brukt i en samarbeidsproduksjon av Hålogaland Teater og Riksteatret i 2008 - en oppsetning Arne Nøst var scenograf for.
Teaterteksten er nå bearbeidet av Nøst og dramaturg Carl Jørn Johansen for rogalandsoppsetningen.
Denne gang er Nøst også regissør og komponist.
Lydeffektene - forstørrede bakgrunnslyder som regndråper, løvsus og klokketikking - bygger opp under lys- og videobilder som også er forstørret.
De er nærbilder av naturdetaljer fra hav, himmel, skog, sol, måne, skygger landskaper uten landemerker.
Slik møtes ordpoesi og billedpoesi, i minner om et Sirilund som både er der og da i nord, og her og nå i scenerommet, og dermed er det også alle steder.
Presist
Videolerretet, plassert som en bakvegg, krympes og utvides, i høyden og bredden.
Det løftes og senkes, flyttes sidelengs, det avrundes og gjøres til oval, det rettes ut igjen og blir atter firkant.
Bildene som spiller over det rommer motsetninger mellom ro og uro.
På scenen står også en utfoldbar konstruksjon som underveis står for konkrete steder som skog og berg, og samtidig mer abstrakte nivåer, som sosiale sirkler.
Personskildringene oppleves som presise, balansert mellom psykologisk innsikt og humoristisk overdrivelse.
Anders Dales Glahn framstår som en dypt deprimert mann på det virkelighetsplan der han forteller fra, mens han virker vekselvis manisk og depressiv på det plan han forteller om.
«Jeg har moret meg», sier han, på nåtidsplanet.
«Glede, alltid med glede», sier han på fortidsplanet.
Begge deler sier han med sorg i stemmen og fortvilelse i blikket.
| 1
|
305479
|
Denne boka om unges psyke bør - nei MÅ - du lese
Psykologiprofessor Ole Jacob Madsen friskmelder ungdommen, men sykmelder psykologstanden i denne glitrende boka.
En velkjent sannhet i vår tid er at dess rikere vi blir, dess mer ulykkelige blir vi.
Spesielt skal dette ramme ungdommen, som tross materiell velstand lider av angst, depresjon, spiseforstyrrelser, skjønnhetspress og lammende krav om å prestere.
I mediene ser vi også gjentatte alarmerende oppsalg om at Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder selvmord, og at raten er stigende.
Er det virkelig sånn?
Nei, fastslår psykologiprofessor Ole Jacob Madsen.
Når det gjelde antall selvmord, ligger vi som 102. i verden.
Selvmordsraten har vært synkende siden 1980-tallet, og har flatet ut de siste tjue årene.
Samtidig avdekker Ungdata-undersøkelser at ungdommene stort sett er en veltilpasset, aktiv og hjemmekjær ungdomsgenerasjon, der de fleste trives og er godt fornøyd.
Videre har antall psykiske lidelser holdt seg stabilt de siste tredve årene.
Sykeliggjør ungdommen
Det en kaller psykiske plager, derimot, har økt.
Det samme har antall unge som oppsøker psykolog, mens antall diagnoser har formert seg fra 60 til 400 de siste femti årene.
Det kan bety at ungdommen ikke har det verre nå enn tidligere, men at vi lever i et samfunn som i økende grad sykeliggjør alminnelig menneskelige erfaringer.
Her mener Madsen at mange psykologer er ivrige pådrivere, med sin iver etter å forsikre om at «Ingen lidelse er meg ubetydelig».
Selvforsterkende psykeliggjøring
Samfunnspsykolog Madsen er ikke alene i sin kritikk av vår terapeutiske kultur.
Men han er ganske alene om å skrive en så grundig, velformulert og lekende lærd gjennomgang av hvordan det har blitt sånn.
Han viser kapittelvis til den historiske bakgrunnen med begrep som industrialisering, fremmedgjøring og Freuds ubehag i kulturen.
Han viser til skjønnlitteratur og forskning.
Han går avisene etter i sømmene, og påviser hvordan begrep som angst, stress, depresjon og ”generasjon prestasjon” har sneket seg inn i dagligtalen de siste tiårene, noe som i seg selv kan føre til en selvforsterkende «psykeliggjøring».
Flink pike syndromet
Et begrep som «flink pike» har eksempelvis nå blitt et syndrom med fysiske og psykiske symptomer, der terapeuter står i kø for å avhjelpe lidelsen.
Denne sykeliggjøringen er usunn mener Madsen, med sitt fokus på at barn og unge hele tiden må kjenne etter og ikke minst snakke om det.
Men «vi ser ikke ut til å gjøre annet enn å snakke om det, uten at det ser ut til å dempe uroen verken hos de unge eller de voksne», svarer han.
Denne glitrende fagboka er ingen lettvint polemikk, men så nyansert og innholdsrik at en knapp anmeldelse kun blir smakebiter.
Den bør – nei - den MÅ leses.
| 1
|
305480
|
Det er så bra at det gjør vondt
Serieversjonen av «Mi briljante venninne» er et aldri så lite mirakel.
Merkelig nok er det en langt mer risikofylt disiplin å lage film- eller serieversjoner av virkelig gode bøker enn av halvgode.
Det er lett å glemme at en klassiker som «Gudfaren» startet sitt liv som en temmelig søplete flyplassroman.
Baz Luhrmanns versjon av «Den Store Gatsby» er dessverre vanskeligere å fortrenge.
Med det i mente er serieversjonen av Elena Ferrantes universelt hyllede, moderne klassiker «Min briljante venninne» et aldri så lite mirakel.
Usentimentalt
Serien, en samproduksjon mellom HBO og den italienske rikskringkasteren RAI, er en fryd fra ende til annen (i hvert fall de fire av totalt åtte episodene som vi anmeldere har fått se).
Dette er ujålete, usentimentalt og klokkerent funksjonelt ytre og indre drama, bare avbrutt av enkelte stiliserte sekvenser som kommer til sin fulle rett nettopp fordi scenene de er omkranset av er velsignet mikkmakk-frie.
Fans av Napoli-kvartetten kan være trygge på at serien gjør ære på originalverket.
Den har lagt seg tett opp til handlingen, og gjort seg omhyggelig flid med å gjenskape tid, sted og det fargerike persongalleriet.
Seere som ikke er kjent med Ferrantes univers kan vente seg en oppvekstskildring av de sjeldne, unik og universell på samme tid, fortalt gjennom de vaktsomme øynene til unge Elena Greco, som trår sine barnesko i etterkrigstidas Napoli.
Hun kjenner en sterk dragning mot skomakerens datter, Lila, den eneste jenta i klassen som er skarpere enn henne, og vennskapet de bygger danner rammeverket for historien videre (bokas tilbakeblikksstruktur er også beholdt, noe som resulterer i en tidvis litt overflødig og overforklarende voiceover, som nok hadde trukket mer ned hadde det ikke vært for at den beholder mange av Ferrantes feiende flotte formuleringer).
Gamle sjeler
Den mer passive
Elena blir en slags Buzz Aldrin til stabeisen Lilas fryktløse Neil.
De har begge egenskaper den andre både beundrer, forakter og misunner, men likevel utfyller, elsker og trenger de hverandre.
De unge skuespillerne som tolker Elena og Lila, både som småbarn og som tenåringer, fanger kompleksiteten i dette forholdet bare gjennom blikk og små gester, og letter på sløret inn i deres mangefasetterte indre liv.
De er eldgamle sjeler fanget i ungpikekropper.
En vel så viktig rolle spiller seriens kompakte, taktile univers, et lite kvartal med bygårder vi etter hvert begynner å kjenne like godt som vår egen barndoms gate, og som blir et økosystem i seg selv.
Der mange historiske dramaer kan ende opp som livløse museumsdioramaer, syder og bobler hvert øyeblikk av «Min briljante venninne» av levd liv.
De sammenvevde små, men store livsdramaene utspiller seg i trappeoppganger, på gårdsplasser og mellom balkonger, bevitnet av lange, italienske fjes og innrammet av vegger med avskallet murpuss.
De er selvsagt preget av både kultur, religion, tiden de lever i og sosioøkonomiske betingelser, men dette er fortsatt de samme, evige historiene om menn mot menn, kvinner mot kvinner og alle mot alle, i en virkelighet der handlingsrommet er grusomt trangt for begge kjønn, og der alle parter bidrar til de selvopprettholdende strukturene av maktmisbruk, voldsutøvelse og gjensidig undertrykkelse, som overføres videre til neste generasjon.
«Du vet ikke engang hvordan du skal slå din egen datter, hva slags mann er du?» håner en kone sin ektemann.
Kompromissløst
Det turbulente mikrokosmoset gjenspeiles i Elenas kaotiske indre liv bak hennes forsiktige ytre, bare avslørt av megetsigende, stormfulle øyne.
Her er ikke grandiost drama der mafiosi plaffer hverandre ned og sverger vendetta i hytt og tommygun.
Nei, alt dette er hendelser som i den store sammenhengen er trivielle, men som like fullt blir skjellsettende nettopp fordi de filtreres kompromissløst gjennom barnas øyne, og foregår i den lille bakgården, den støvete trappeoppgangen som for dem utgjør hele verden og alt de vet om.
Slik kan noe så tilforlatelig som unge jenter som inviteres inn i en bil full av eldre gutter bli grufullt i sin hverdagslighet.
En konkurranse om å bøye italienske verb kan skape sitrende spenning.
Og to små jenter som sitter sammen og siterer «Little Women» til hverandre fordi de har lest den så mange ganger at de kan den utenat, bli hjerteskjærende gripende.
For i sentrum av «Mi briljante venninnes» briljans er et vennskap like ekte, komplekst, komplisert og rørende som noe annet i verdenslitteraturen, skildret med den ytterste nennsomhet, gitt visuelt uttrykk etter alle kunstens regler.
Det er så bra at det gjør vondt.
(Anmeldelsen er basert på de første fire episodene.)
| 1
|
305485
|
Like oppskrytte som byen de kommer fra
Imagine Dragons ikler seg keiserens nye klær for fjerde gang.
ALBUM:
Las Vegas er både syndens og lysets by, men først og fremst en av de mest overvurderte destinasjonene på det amerikanske kontinentet.
Harry, slitsom og oppskrytt tiltrekker den hvert år likevel over 40 millioner håpefulle mennesker.
Likheten med sine platinaselgende sønner i Imagine Dragons er mildt sagt påfallende.
Siden gjennombruddet i 2012 har bandet bombardert verden med sin intense, radiofinslipte poprock, kontinuerlig assistert av den generiske (mester)hjernen til Alex da Kid.
Bristol-produsentens navn pryder oversikten til samtlige album fra og med «Night Visions», og er selvsagt også på plass når Imagine Dragons nå følger opp fjorårets storsuksess, «Evolve».
Aller først er det likevel guttas svenske venner Mattman & Robin som får sparke i gang «Origins» med førstesingelen «Natural», en låt bygget på den erketypiske kombinasjonen av tilbakelente vers og eksplosive refrenger som har preget bandets katalog siden «Radioactive».
I jakten på noe nytt har mye av denne velfungerende formelen derimot blitt lagt til side.
Etter fire suksessfulle album er det for så vidt imponerende nok, selv om Imagine Dragons ikke akkurat har valgt en spesielt risikabel omvei.
Jorgen Odegard-produserte «Boomerang» fortsetter der «Thunder» slapp i 2017, dog nedgradert med et håpløst enkelt refreng («You’re my boomerang, boomerang»).
«Machine» bør resultere i en sinna telefon fra Timbalands advokater, og starter egentlig ganske lovende...hvis den var en raplåt i 2003.
Deretter skrikes den i hjel av frontmann Dan Reynolds, som snart må innfinne seg med at han aldri kommer til å bli noen ny Dave Grohl.
Med kjekkaslinjer som «I've been wondering / When you gonna see I'm not for sale / I've been questioning / When you gonna see I'm not a part of your machine» er låta også et merkelig forsøk på opprør fra et band som så til de grader er en del av nettopp bransjemaskineriet.
«Cool Out» kommer som en merkelig sukkersøt pause, før «Bad Liar» og «West Coast» nok en gang avslører hva Imagine Dragons faktisk er – et liksom-alternativt ”rockeband” for lyttere som egentlig hører på EDM og motstandsløs radiopop.
I et forsøk på egenart og kreativitet har WTF-øyeblikket «Bullett in a Gun» muligens blitt årets mest idiotiske innspilling, og vender nok en gang til Timbaland for inspirasjon.
Hvorfor ikke bare få med seg originalen selv?
(«Apologize» har jo for lengst bevist at mannen er klar for samarbeid med flaue poprock-band.)
De forstyrrende drum ’n’ bass-rytmene på «Digital» er et nytt snodig innfall, før spor som «Stuck» og «Love» understreker Reynolds åpenbare mangler som både vokalist og låtskriver.
Igjen sitter vi med et album fra en gruppe som gjerne vil gjøre alt, men mestrer lite annet enn å lage repeterende beite for massene.
| 0
|
305486
|
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli hekta på en røverserie fra vikingtiden
Serien om den beryktede Torstein Knarresmed er realistisk i all sin eventyrlighet.
«Jeg har blotet for mine sønner og deres etterkommere.
Jeg har bedt gudene om at den verdenen jeg snart skal forlate, vil være mildere mot dem enn den var mot meg.»
Med dette åpner den beryktede jomsvikingen Torstein Knarresmed bok nummer to i serien «Jomsviking», der den gamle ser tilbake på sitt dramatiske liv.
Første bok (2017) ble avsluttet ved Svolder i år 1000, der Torstein gir Olav Tryggvason hans banesår.
Grusomme scener
I «Vinland» må Torstein, kona Sigrid og sønnen Ravntor stadig flykte fra folk som vil hevne drapet på Olav.
Sammen med et stort følge reiser de mot det forjettede land i vest, Vinland.
Det er en farlig ferd, via Island og Grønland, mot isfjell og storm, inntil de ankommer Leiv Eirikssons øy helt nord i Vinland.
Torstein og følget slår seg til på en halvøy lenger sør, inntil de innfødte – kalt skrælinger – angriper.
Det skal bli opptakten til et fryktelig hevntokt, der vikingene viser hvor grusomme de også kunne være.
Historisk innsikt
Bull-Hansen har åpenbart en sterk kjærlighet til våre forfedre, men han romantiserer dem ikke.
Torstein selv er en modig, dumdristig, rettferdig, hensynsløs og hissig berserker.
Eventyrlig som boka er, framstår den likevel realistisk, og jeg blir nok en gang nesten slått ut av Bull-Hansens stilistiske bevegelighet, og historiske innsikt i denne dramatiske tiden.
Alt fra håndverk, mat, legekunst til båtbyggerkunst, jakt, kamputstyr og kampteknikker.
Ikke bare hos vikingene, men også hos de innfødte – skrælingene.
Han beskriver store slag, gudetroen, de lange reisene, dagliglivet og kjærlighet, dette siste blir kanskje vel klisjéfylt.
Ladejarlens beist
Bull-Hansen dikter også inn historiske skikkelser.
Vi møter Eirik Raude, sønnen Leiv og datteren Frøydis, som har en sentral rolle i boka.
Min favorittscene er da Torstein og skrælingvennen Winabave trer inn i Eirik Ladejarls storslagne hall, og den mektige ladejarlen sitter på tronen med sine to gråraggete beist av noen ulvehunder ved føttene.
Den første bok i serien er trykket i 40 000 eksemplarer og foreløpig oversatt til åtte språk.
Jeg spår denne en like stor suksess.
Det fortjener den..
| 1
|
305487
|
Livet, døden og bussen
Generasjonsdrama til å gråte over, som livet selv.
FILM:
Tenk deg Bob Dylans «Make You Feel My Love” som gjennomgangsmelodi i fem forskjellige historier som alle er forbundet med kjærlighet, død og tragedier.
Kjenner du tårekanalene åpne seg allerede?
Det er meningen med filmen om det såkalte Livet Sjæl.
Dan Fogelman er mannen bak den populære TV-serien «This Is Us» om livet til to amerikanske familier i flere generasjoner.
Filmen «Life Itself» bygger på samme lest med en salig blanding av nåtid og flashbacks i adskilte kapitler, alle bundet sammen av en trafikkulykke.
Trafikkulykke
Dramaturgien kan minne litt om Paul Haggis’ film «Crash» (2004) der en spesiell ulykke fortelles fra ulike ståsteder.
Her handler det primært om det unge paret Abby (Olivia Wilde) og Will (Oscar Isaac) og deres korte kjærlighetshistorie med Dylan-låter, hunden Fuckface og en baby som vokser i magen – helt til en buss meier ned Abby og Will skyter seg selv i en time hos psykiateren (Annette Bening).
Babyen overlever, får navnet Dylan (selvsagt) og vokser opp hos besteforeldrene, som dør tidlig.
Dette ikke nevnt for å spoile, men hele filmens premiss er en nokså sentimental røre om at mødre dør og at livet byr på tragedier som man kan overkomme hvis bare … osv.
Traumer i Spania
Bussulykken kommer om igjen flere ganger, og etterhvert legger man merke til en liten gutt som står ved siden av sjåføren, og man aner et frampek.
Gutten er spansk, og et av kapitlene tar oss med til et gods i Spania der Antonio Banderas spiller en rik, men ulykkelig olivenfarmer som legger an på lille Rodrigos mor og betaler terapitimene hans etter traumene han er påført som vitne til en viss bussulykke i New York.
Rikingen sørger også for at gutten kan studere i USA, og snart er vi i stand til å nøste opp flere tråder.
For sikkerhets skyld er der en voiceover som kan hjelpe å holde styr på utviklingen, som ellers er overtydelig nok.
Om noen skulle være i tvil, dette er en feelgood til å gråte over.
| 0
|
305489
|
Når staten utfører abort
Velkonstruert roman om stadiene i en krise.
De første sidene i Brit Bildøens nye roman kan forlede leseren til å tro at boka er en tendensroman, en bok om problemene et middelaldrende ektepar har med å få myndighetenes tillatelse til å adoptere et barn fra Kina.
Dette er opplagt et motiv i boka.
Men den handler om noe mer og dypere.
Brit Bildøen klarer med sin velkomponerte fortelling å vise hvordan ikke bare livet, men også identiteten, endrer seg med ytre omstendigheter.
«Det er som om eg har levd fleire liv,» står det et sted.
I boka hører vi om tre av dem.
Avstand til fortida
De tre stadiene i livet til den navnløse kvinnen skildres gjennom overskriftene «Kroppen», «Staten» og «Eksilet», som kommer om hverandre ut gjennom boka.
Bare «Eksilet»-kapitlene, som foregår i nåtid, er ført i jeg-form.
De to andre er skrevet med «hun» som hovedperson, som en markering av avstanden mellom den hun er i dag og den hun var før.
Kapitlene om «Kroppen» dreier seg mye om en periode der kvinnen var gift.
Ekteparet, som er 50 og 48 år gamle, søker en instans som går under betegnelsen «Bufetat» om å få tillatelse til å adoptere et barn.
Dette er av avgjørende betydning for dem.
Men de får stadig avslag på søknader og anker, seinest når de går til sak mot staten for å få enda en behandling – til ingen nytte.
Et sted kaller hun det «statlig abort».
Kvinnekroppens drama
I disse kapitlene stilles sterke følelser og oppriktig fortvilelse opp mot iskaldt byråkratispråk og nådeløst regelverk.
Mens hun venter, grubler kvinnen over hvordan hun føler seg fanget i kvinnekroppens «drama», alle sykluser og hormonelle endringer, blødninger og smerter, alt dette som konsentrerer seg i spørsmålet om fruktbarhet eller ikke.
«Eit kvinneliv er først hysterisk å passe på at ein ikkje blir gravid, og så enda meir hysterisk prøve å bli det.»
Kapitlene om «Staten» handler om hvordan kvinnen sakte går inn i en tilstand av galskap.
Hun finner ut hvem saksbehandleren er, hvor han og hans ett barns familie bor, hun trenger seg inn i huset hans, driver hærverk og så videre.
Det hele ender med krise og skilsmisse.
Jobber med fugler
I den tredje livsfasen jobber kvinnen på en fuglestasjon ved kysten, der hennes liv består i observasjoner og ringmerking.
Hennes nærmeste venn er en hund.
Et liv hun tenker på som sin siste fase, selv om det munner ut i håp om noe mer.
Boka er fortalt i et finstemt, poetisk språk, der indignasjon og observasjoner av tilværelsen glir over i hverandre.
I kulissene ferdes mennesker som også merkes av skjebnen og setter hovedfortellingen i relieff.
En sterk og livsklok roman, om å tvinges til å godta tilværelsens ofte bitre betingelser.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.