id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
305490
|
Dop er Satans gave til menneskeheten
Hvis du ikke er lei av macho, brutalitet og de ondeste narkobaroner er denne serien et must.
«Narcos: Mexico» er et helvete å følge med på.
Vi må dessverre bruke et slikt banneord for å starte opp denne anmeldelsen.
«Narcos: Mexico» handler selvsagt igjen om ondskapen som får mennesker til å lide, død, juge, drepe, true og begå de mest bestialske handlinger, det handler om makt, penger, korrupsjon og ekstreme mengder av diverse narkotika.
Igjen er det Netflix som gir oss noen gode grunner til å bruke altfor mye tid foran en eller annen skjerm, premieredato er 16. november.
Da starter jævelskapen opp med ti timelange episoder.
«Narcos: Mexico» er veldig brutal og noe dvelende i starten, men det er plenty med action på de fleste plan og du skal vite at dette egentlig handler om ekte mennesker.
Manus og handlinger er hentet fra et brutalt, historisk arkiv, så gi denne serien litt tid.
Du vil kanskje risikere å bli litt klokere, og kanskje ikke være en så varm tilhenger av legalisering eller neste rev.
Hvem vet?
Du behøver ei heller å ha vært bruker av de tre foregående «Narcos»-sesongene for å bli fanget og desillusjonert over hvordan fortida, og dagens, narkotiske verden er skrudd helskrudd sammen – nord for Escobar og sør for Rio Grande.
Vest for all fornuft.
Nord for grådighet.
Som i de tre foregående sesongene – som startet opp med galskapen rundt Pablo Escobar og som endte opp i en sykt bra sesong 3 der vi fulgte hvordan José «Chepe» Santacruz-Londoño, og hans drapsmenn fra Cali-kartellet, gradvis tar tilbake de tapte regioner av kokain fra de andre kartellene – er handlingen stort sett basert på virkelige hendelser.
Men dramatisert opp med privatliv, kjærlighet og to hovedpersoner der begge skal håndheve loven på særs ulikt vis.
Dette er selvsagt ingen dokumentar, så det vil nok forekomme kjappe svinger og litt velmenende juks for å få dette også til å bli spennende, kriminell underholdning.
Rammeverket er satt til Mexico der ei heller ett menneskeliv er verdt fem pesos.
Her drepes det for fote.
Det korrumperes.
Det trues.
Det produseres.
Det fraktes.
Det er en sykdom vi igjen blir vitne til som sniker seg inn i alle kriker og kroker av det meksikanske samfunnet, et dødelig virus som det foreløpig – og det ser ikke ut til å komme heller – ikke finnes en effektiv kur mot.
Vil den noensinne komme?
Kanskje ikke fordi vi har sett og hvordan amerikanske myndigheter, og meksikanske, for lengst har gått til krig mot narkotika.
Hvordan går denne krigen?
Rett vest, rett sør, rett nord, rett i dass.
Det produserer fortsatt millioner av tonn med dop som selges verden over, og spesielt mye i nabolandet til Mexico, USA.
Og drapene bare fortsetter.
Og, her er «Narcos: Mexico» en dramatisert serie fra virkelighet som tar oss tilbake til hvordan det hele startet opp på 1980-tallet.
Vi treffer en gjeng med uorganiserte produsenter og mannfolk som dealer med denne menneskeskapte ondskap.
Vi ser hvordan myndighetene forsøker å få satt en stopper for alt dette.
Alle som kan lese, og som har fulgt med vet hvordan dette har endt – hvordan dette går.
Det går ikke.
Mexico er i dag et lovløst land i flere store regioner der det drepes folk i hopetall.
Brutalt, vilkårlig og nådeløst.
For narkotika er virkelig frihandel som får dollarbunkene til å vokse, nærmest opp i skyene.
Narcos:
Mexico gir oss et grufullt innblikk i den spede starten av det som har utviklet seg til å bli det store Guadalajara-kartellet med mye mer.
I kartellets spede begynnelse og spede midte finner vi lovens mann, Félix Gallardo, spilt av meget troverdig Diego Luna, som noe famlende tar på seg oppgaven på å samle troppene av produserende bønder, selgere og småkonger for å bygge et slags imperium.
«Narcos: Mexico» er slik det hele startet både på rett og gal side av loven.
Krigen mot narkotika.
Serien er omtrent smidd over nøyaktig samme lest som de foregående.
Det vi si med en behersket fortellerstemme, den samme gode musikken, autentiske klipp og en helt egen coolhet midt i alt det grusomme.
Denne gangen er det en annen DEA-agent som vi skal bli kjent med.
Hans navn er Kiki Camarena, spilt av Michael Peña.
Han vil gjøre noe nytt.
Han er frustrert, føler karrieren står bom stille.
Han vil vekk fra DEA-jobben i California.
Han og hans unge familie blir derfor, etter litt om og men, flyttet til nettopp Guadalajara.
Han finner kjapt ut at han nok er ankommet inngangsdøra til en krig mot narkobransjens mange drittsekker av noe ekle fyrster, drapsmenn, konger, ektefeller, venner, familie og baroner.
De som opererer verden over, også her i landet.
Vi må også opplyse om at i 2017 ble Carlos Muñoz Portal funnet drept i en bil langs en grusvei i Temascalpa, sentralt i Mexico.
Hans jobb var å lete etter steder å spille inn denne fjerde sesongen av Narcos.
| 1
|
305491
|
Kjære vene
Hun er så oppslukt at hun blir teit.
Og det er elskelig pinlig gøy.
TEATER:
Ester (Ingvild Holthe Bygdnes) er forelsket.
Nei, Ester er besatt.
Allerede før hun har møtt Hugo (Anders Mordal) er hun besatt, og når de møtes blir det bare verre.
«Rettsstridig forføyning» er pinefullt pinlig og befriende latterlig.
Det er karikert og outrert, og det er svært menneskelig gjenkjennelig.
Blant venner
Lena Anderssons roman er fortalt i tredjeperson, men følger tett på Esters perspektiv.
I teaterversjonen er fortellervinkelen delt.
Her er venninnene (Anne Guri Tvedt og Henriette Faye-Schjøll) det filter publikum ser fortellingen gjennom.
De, som står utenfor og som ser alt langt klarere enn det Ester er villig til å gjøre.
De henvender seg direkte til salen (slik også Ester og Hugo gjør), de gjenforteller og de forsøker å endre historiens gang, de stopper handlingen, forlanger gjentakelser, og prøver å skynde på konklusjonene hun før eller senere er nødt til å komme fram til.
De morer seg og de gremmes.
De går inn i rollene som de mindre sentrale bipersonene:
Hugos kolleger og venner, en redaktør på en fest, Esters opprinnelige samboer, en servitør, publikum på foredrag, parisere - men som alt dette er de fortsatt også hennes venner, hennes medfortellere og allierte, de som vil henne godt og som vet hva som vil være til beste for henne.
De er alltid til stede, som betraktere, rådgivere og fortolkere:
Tilskuernes og samtidig regissørens stedfortredere på scenen.
Om Ester var blitt spilt av en svakere skuespiller, kunne dette grepet ha gitt oppsetningen et preg av bedrevitende, stakkarsliggjørende skadefryd, en «se så dum hun er, og så mye mer vi skjønner»-ramme.
Men Ester spilles ikke av en svakere skuespiller.
Ingvild Holthe Bygdnes gir henne en rakrygget verdighet selv når hun er på sitt latterligste og gjør det lett å føle en slags ømhet for henne.
Intellektuelt og kroppslig balanserer hun det selvhøytidelige og det selvironiske, staheten og det selvoverkjørende, innsikten og mangelen på innsikt.
Ester er keitete.
Ingvild Holthe Bygdnes er presis.
I rollefigurens hurtig ustoppelige taleflom vet hun akkurat hvilke setninger hun skal vektlegge og hvilke ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser hun skal sette dem opp mot, for at publikum skal le.
Mot bedre vitende
I bok og i teater styrkes humoren av at Ester selv er en bedreviter, et menneske som burde evne å trekke sine egne konklusjoner, og å ta konsekvensen av dem.
Men Ester både overtenker og over-ønsketenker.
Tross alle analyser går hun glipp av poenget:
Han er ikke interessert.
I alle fall ikke SÅ interessert.
Han er smigret over hennes interesse, men for ham kunne hun ha vært noe nær hvem som helst, og i lange strekk behandler han henne som en hvem som helst.
Skjønt, en skal ikke si at ikke Ester vet.
Det er bare det at hun fortsetter å håpe, til tross for alt hun vet.
Hun vil så veldig, og hun trenger seg så voldsomt på.
All avvisning til tross fortsetter hun å håpe, og å vente.
Hun gir seg ikke.
Slik blir hun en nåtidig Solveig, en Solveig som er langt mer sammensatt og dermed langt mer interessant enn sin Peer.
Hugo er en biperson.
Ikke for Ester, men for publikum.
Hun skaper ham i sitt bilde.
Hun ser ham ikke slik han er, men slik hun vil han skal være.
Hun lader hans svada og hans banaliteter med dyp og inderlig mening.
Selv hans minste og minst gjennomtenkte gester tillegger hun enorm betydning.
Anders Mordal makter å kombinere antydninger om noe dypt med åpenbaringer av noe grunt i sin Hugo, en mann som er vant til beundring, men som også søker den bekreftelse han får i beundringen.
Åse Hegrenes' rom er nær tomt.
Et Jackson Pollock-lignende bakgrunnsbilde, som lyssettes i ulike fargetoner, i lysdesign av Martin Flack.
En enslig stol.
Noen få, enkle rekvisitter.
Denne tomheten blir til en åpenhet som lar skuespillerne bevege seg raskt mellom steder og situasjoner, i et fartsfylt, direkte og fleksibelt uttrykk som er langt mer teatralt enn litterært.
| 1
|
305492
|
Den lille mann som ble nazibøddel
Nifs påminnelse om hva folk er i stand til når anledningen byr seg.
FILM:
Mens tyske ungdommer igjen løfter hendene i nazihilsen i byen Chemnitz, vil tilfeldighetene at filmen «Kapteinen» er premiereklar.
Filmen handler om en autentisk naziforbryter, Willi Herold, som kom fra Chemnitz.
Ondskap
Den tyske regissøren Robert Schwenkte forteller den uhyggelige historien i svart-hvitt.
Det handler om den veletablerte sannheten om at makt korrumperer.
Eller om den mer omdiskuterte vissheten om menneskets iboende ondskap.
Begge deler hadde som kjent gode vekstvilkår under nazistyret og andre verdenskrig.
Uniform
Filmen foregår i april 1945 mens krigen er på hell, tyskerne innser at de er i ferd med å tape og soldater deserterer, flykter eller gjemmer seg.
En av disse er Willi Herold (Max Hubacher), som under flukten kommer over en tom bil og en koffert som inneholder uniformen til en Luftwaffe-kaptein.
Herold ikke bare ikler seg uniformen, han «overtar» også kapteinens autoritet, makt og etter hvert antatte holdninger.
Slakteren
Herold oppdager at han at han er i stand til å spille rollen som kaptein på troverdig vis; han blir mer og mer av en brutal og autoritær tyrann ved hver korsvei.
Ved kontrollposter klarer han å bløffe seg videre ved å påstå at han er på oppdrag for Hitler personlig.
Den i utgangspunktet lille, redde mannen blir stadig mer høy og mørk.
Den første alvorlige prøven kommer når han blir bedt om å avgjøre skjebnen til en annen tidligere soldat som har forbrutt seg, og han skyter vedkommende på kloss hold gjennom hodet.
Siden blir det bare verre.
Virkelighetens Willi Herold fikk tilnavnet «Slakteren fra Emsland».
Ettertanke
Filmen etterlater ingen tvil om at Det tredje rikes siste dager var preget av kaos der alle var fritt vilt.
Tilfeldigheter avgjorde hvem som var bøddel og offer.
Grusomhetene kulminerte i massakre og massehenrettelser.
Filmen er en nifs påminnelse om hva tilsynelatende alminnelige mennesker er i stand til å gjøre, når anledningen byr seg.
Mens rulletekstene går over lerretet, maner budskapet til ettertanke.
| 1
|
305494
|
Lisbeth Salander redusert til A4-heltinne
Den nye Millienium-filmen har slipt bort de skarpe kantene.
FILM:
Det er vel ikke akkurat sånn at Stieg Larsson ville snudd seg i grava over å betrakte utviklingen av hans antiheltinne Lisbeth Salander.
Men den framtoningen hun har fått i den nye filmen i Millenium-serien, «The Girl in the Spider’s Web», hadde han knapt gjenkjent.
Borte er den farlige, plagete ungjenta på hevntokt.
Hun er erstattet med en robotaktig superkvinne (Claire Foy) på linje med dusinet av typen.
Claire
Foy er her en diametralt motsatt skikkelse av den vi kjenner fra «The Crown».
Hun er en førsteklasses skuespiller; det er manuset det er noe feil ved.
Regissør Fede Alvarez har bygget sin film på boka til David Lagercranz, mannen som overtok prosjektet etter avdøde Stieg Larsson.
Han har laget en teknisk bra, men uhyre tradisjonell agent/superhelt-film med masse action og lite personlighet.
Blond søster
I Salander-skikkelsen, slik hun i tidligere filmer er framstilt av Noomi Rapace og Rooney Mara, bor det en tragisk og vond forhistorie.
Den gjenfortelles innledningsvis i den nye filmen i en scene der den brutale faren (Mikael Persbrandt) skal forgripe seg på sine to små døtre Lisbeth og Camilla, mens Lisbeth kaster seg ut i snøen fra en høy veranda og kommer seg unna.
Camilla-skikkelsen nevnes knapt i de tidligere filmene; her dukker hun opp igjen 16 år seinere i Sylvia Hoeks skikkelse.
Hun er like blond som Lisbeth er mørk, men det er bare utenpå.
Biljakt i Volvo
Der Lisbeth-skikkelsen mangler mye av sine tragiske og traumatiserte særtrekk, er filmens øvrige kvinneskikkelser like grunne og klisjébefengte.
Søsteren Camilla ter seg og kler seg som middels russisk agent, og Säpos kvinnelige nestsjef Grane er akkurat like iskald, arrogant og forretningsmessig som de fleste kvinnelige etterretningssjefer i spionfilmer.
Det som virkelig skiller seg ut her, er at biljaktene skjer i Volvo.
For åstedet er jo Sverige.
Lisbeth Salander er akkurat i gang med å hevne seg på en rik kvinnemishandler idet hun får et komplisert hackeoppdrag.
En tidligere agent i USAs nasjonale sikkerhetsråd NSA har utviklet et dataprogram som kan gi tilgang til alle verdens atomvåpen.
Han har fått samvittighetskvaler og vil ha hjelp til å slette det.
Hackeren Salander er rett dame på saken.
I sine svarte hettegensere, skinnbukser og lærjakke rir hun gjennom Stockholms gater og kaianlegg på sin lynraske Ducati.
Motorsykkelen klarer til og med en tur over isen i byens indre havn.
Is og snø
Vinterbildene fra Stockholm er passe eksotiske og sklir sømløst inn den mytiske forestillingen om «nordic noir».
Natt, is og snø.
Det gir hele filmen et slags minimalistisk preg der det meste er svart eller hvitt, et uttrykk som nok er ment å stå i stil til Salander-skikkelsen.
At søsteren Camilla, som Lisbeth trodde hadde begått selvmord tre år tidligere, plutselig dukker opp som et rødt utropstegn i alt det svarte og hvite, grenser til det melodramatiske.
Blodfattig
Lisbeth Salanders mannlige sidekick, Milennium-journalisten Mikael Blomkvist (Sverrir Gudnason), er i denne filmen redusert til en blodfattig birolle, nærmest en slags assistent Lisbeth kan ringe til når hun trenger en tjeneste.
Forholdet mellom disse to blir verken forklart eller utdypet; hans affære med en kvinnelig redaktør virker umotivert og likegyldig for plottet.
Verst er det likevel at Lisbeth Salander er redusert til ganske alminnelig actionfigur uten skarpe kanter.
| 0
|
305495
|
Gretten, grønn jul
Animasjonsfilm som nok slår mer an i USA enn i Norge.
FILM:
Amerikanske julefilmer er ofte støyende både for ører og øyne, og den nye animasjonsfilmen «Grinchen» er ikke noe unntak.
I Scott Mosier og Peter Candelands utgave er jula så julete, at man fristes til å istemme Grinchens rungende NEI!
Dr.
Seuss
Grinchen er en gretten, grønn og hårete figur skapt av den berømte amerikanske barnebokforfatteren Dr. Seuss, eller Theodore Seuss Geisel (1904-1991).
Han tegnet og diktet på rim om dyr og rare skapninger, og er omtrent like kjent og kjær blant barn i USA som Torbjørn Egner er i Norge.
Her hjemme er det få som har noe forhold til Dr. Seuss’ univers, bortsett fra på film.
I 2000 kom «How the Grinch Stole Christmas» i Ron Howards regi og med Jim Carrey som Grinchen.
I den nye utgaven er det Bendict Cumberbatch som har lånt bort stemmen.
Kåre Conradi gjør den norske versjonen.
Hvemvik
Vi er tilbake i landsbyen Whoville - Hvemvik på norsk - der alle Hvem’ene gjør seg klare til å feire jula tre ganger mer og større enn før.
I Grinchens øyne er det bare vemmelig.
Han ser tilbake til en barndom der jul var det samme som ensomhet.
Derfor unner han heller ingen andre å meske seg med julesanger, gaver, blinkende lys og gigantiske juletrær.
I hulen der han bor med hunden Max klekker han ut planen om å stjele jula.
Beste måten er å kle seg ut som julenissen, spenne hunden Max foran sleden og suge opp julestrømper, gaver og juletrær fra pipene på alle Hvemviks hus på julenatta.
Tatt på fersken
Ei lita jente med strittende musefletter har sine helt egne planer for julefeiringen, og hun tar Grinchen på fersken i hans juletyveritokt.
Dermed må Grinchen begrunne sin inngående motstand mot jula.
Her kan det ligge en tragisk forhistorie.
Vakre julesanger, i amerikanske og et par norske versjoner, strømmer over eventyret.
Mest kreativt er likevel rapperen Tyler, The Creators kommentarer til Grinchens juletraumer, i original framførelse også i den norske versjonen.
Bra er det også at fortellerstemmen snakker på rim.
| 0
|
305496
|
Et kraftig oppgjør med motstandsbevegelsen
Marte Michelets nye bok skildrer hvilke fatale konsekvenser norsk likegyldighet fikk for den jødiske befolkningen under andre verdenskrig.
Jødeforfølgelsen er uten tvil den mørkeste hendelsen i norsk krigshistorie.
Den førte til at 773 norske jøder ble deportert til Auschwitz, de fleste med skipet Donau 26. november 1942, de siste med D/S Gotenland 23. februar 1943.
Hvorfor ble de ikke hjulpet av den norske motstandsbevegelsen?
Til nå har forklaringen vært at jødene ikke ville flykte da de ble varslet, og at motstandsbevegelsen ikke rakk å hjelpe fordi aksjonen kom så brått og overraskende.
Disse forklaringene stilles det alvorlige spørsmål ved i Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?».
Sønsteby visste
Den åpner med at hun blir overrakt et dokument hvor den kjente historikeren Ragnar Ulstein skriver til motstandsmannen Arvid Brodersen:
«Ei av mine kjelder, Gunnar Sønsteby, har hevda at han fekk beskjed om jødeaksjonen ca. 3 månader før den vart sett i verk.»
Opplysningen rokker ved den offisielle historien, og setter Michelet på sporet av en helt ny historie om hvem som hjalp jødene og hvem som var ansvarlige for at de ikke flyktet i tide.
I denne beretningen heter ikke heltene Jens Christian Hauge eller Sønsteby.
I stedet begynner den med tyske Helmuth von Moltke.
Han arbeidet for etterretningstjenesten Abwehr i Berlin, men tilhørte også en motstandsbevegelse som forsøkte å styrte Hitler.
Etter okkupasjonen av Norge arbeidet hans nærmeste alliert, Theodor Steltzer, som offiser for generalstaben i Oslo.
I fritiden kom han i kontakt med den omdiskuterte biskop Berggrav og motstandsmennene Brodersen og Tore Gjelsvik.
Ingen reagerte
Michelets skildringer av hvordan disse ble introdusert for hverandre i selskaper på Oslo-vest og i Henrik Sørensens kunstatelier i Oslo rådhus, er noen av mange eksempler på hennes fine blikk for betydningsfulle scener.
Her er det detaljer, møter og samtaler som driver handlingen og avsløringene videre.
Både på grunn av den fint oppbygde historien og de mange rystende avsløringene, er «Hva visste hjemmefronten?» vanskelig å legge fra seg.
Det er dette motstandsmiljøet von Moltke besøkte to ganger i månedene før den første deportasjonen.
Først i april 1942 og så i september.
Begge gangene varslet han om folkemordet i Europa og den forestående jødeaksjonen i Norge.
Michelet beskriver foranledningene til besøkene ned i minste detalj.
Hun diskuterer også kildekritisk omtaler av møtene for å forstå hvorfor ikke motstandsbevegelsen reagerte.
I tillegg viser hun at det ikke bare var fra Tyskland varslene om jødedeportasjonen kom.
I kapitlet om Sønsteby står intervjuet han ga til historiker Ulstein sentralt.
Av det går det fram at Sønsteby ble informert om jødeaksjonen sommeren 1942 av sine kontakter i politiet.
Det er helt nye opplysninger.
At informasjonen i tillegg kom fra politiet, setter rettssaken mot og frifinnelsen av politiinspektør Knut Rød i et nytt lys.
Siden politiets påstander om at de ble informert om aksjonen først kort tid før den fant sted, svekkes betraktelig.
Likegyldighet i London
I likhet med i Tor Bomann-Larsens skildringer av krigen i bøkene om Haakon og Maud, skifter også Michelet mellom Berlin, Oslo og London.
Det fører til at hendelsene i Norge trer tydeligere fram og sees i en større sammenheng.
I kapitlene om London er det framfor alt Arne Ording, som var en av stemmene i Radio London, og utenriksminister Trygve Lie som står sentralt.
At Lie hadde jødefiendtlige holdninger, er godt kjent.
Mer overraskende er det at ellers grundige Ording så til de grader var likegyldig og avvisende til rapportene om folkemordet på jødene.
Til tross for store oppslag i engelsk presse, ble opplysningene i svært liten grad brakt videre til Norge og den illegale pressen.
Heller ikke fra London ble de norske jødene informert om hvilken fare som truet, og det kom ingen initiativer om å hjelpe dem ut av den fortvilte situasjonen.
«Hva visste hjemmefronten?» er en så betydningsfull bok at det er vanskelig å sammenfatte den med raske sveip.
I det ene veldokumenterte kapitlet etter det andre skildrer Michelet hvilke fatale konsekvenser norsk likegyldighet fikk for den jødiske befolkningen.
Underveis diskuterer hun mulige forklaringer på hvorfor det ikke ble iverksatt hjelpetiltak.
Konklusjonene hun kommer fram til er urovekkende, for det var ikke slik at motstandsbevegelsens likegyldige holdning til jødene endret seg etter den første deportasjonen.
I stedet for å hjelpe, stengte motstandsbevegelsen sine fluktruter for jødene, hevder Michelet.
Til forskjell fra tidligere historikere legger hun ansvaret for at jødene ikke kunne flykte i tide, hos hjemmefronten.
Og viser at de ofte var prisgitt hjelp fra norske menneskesmuglere som skulle sko seg økonomisk på deres fortvilte situasjon.
Det er all grunn til å anta at «Hva visste hjemmefronten?» kommer til å bli en av høstens mest diskuterte bøker.
Det er rett og slett årets viktigste bok og anbefales på det sterkeste!
| 1
|
305498
|
Blir sammenliknet med Knausgård
Rachel Cusk skriver en virkelighetslitteratur som vender blikket ut, og ikke ned mot egen navle.
«Hvorfor har forfattere sluttet å finne på ting?» spurte journalist Alex Clark i et langt essay i The Guardian i sommer.
Hun trakk fram Karl Ove Knausgård og britisk-kanadiske Rachel Cusk som ledende eksempler i denne sjangeren.
«Autofiction» var Clarks ord for det vi på norsk kaller «virkelighetslitteratur».
Hun mente sjangeren hadde fått så sterkt gjennomslag fordi disse bøkene speiler virkelighetsopplevelsen i vår moderne tid.
Skjønnlitteraturen blandes med selvbiografi, essayistikk, leksikale artikler, alt på en gang, slik verden også oppleves nå.
Den «rene» romanens tid var forbi, mente Clark.
Rikholdig virkelighetslitteratur
Ryktene om fiksjonsromanens død er nok sterkt overdrevet, men når Knausgård og Cusk blir presentert som to av de viktigste navnene i virkelighetslitteraturen, viser det også hvor bred og rik denne kategorien er blitt.
For der Knausgård endevender sitt indre og deler hver minste detalj, er Cusks hovedperson i hennes siste tre bøker i hovedsak "bare" en usedvanlig god lytter.
Hun blir en døråpner inn til en rekke ulike menneskers tanker.
At en kvinne har skrevet den siste og en mann den første føles alt annet enn tilfeldig.
Men «Transitt», som er bok to i en løs trilogi (man kan fint lese denne uten å ha lest den første, «Omriss») kan ikke reduseres til en debatt om virkelighetslitteratur, til det er boka altfor god, kompleks og særegen.
Polyfon komposisjon
I boka møter vi forfatteren Faye, som har flyttet til London med sine to sønner etter et samlivsbrudd.
Men det er ikke hennes indre drama vi først og fremst får lese om.
Hun kjøper et falleferdig hus, som også fungerer godt som et bilde på hennes egen tilstand, men allerede i kjøpsprosessen er det mekleren som blir gitt mest taletid.
Dette er bokas grunnform, den samler livserfaringer og betraktninger fra en rikt persongalleri, i et konkret og ujålete språk.
Alle de ulike stemmene kunne fort blitt en kakofoni, men Cusk dirigerer innsiktene og dramatikken som en maestro.
Selv om Fayes indre drama aldri blir utlagt i klartekst forstår vi hennes sinnstilstander igjennom måten hun lytter, og spør, andre mennesker på.
Hun er en passiv hovedkarakter, til tider blir jeg forbannet over at hun ikke tar mer til motmæle, men dette gjør henne også ekte og nær, hun blir et prisme leseren kan se verden klarere igjennom.
Lærdommen i å lytte
Mot slutten av Transitt sier Faye:
«[Jeg hadde] funnet ut mer ved å lytte enn jeg noen gang hadde trodd var mulig».
Akkurat den følelsen gir Cusk også leseren.
Når virkelighetslitteraturen kan være så åpen og innsiktsfull som hos Cusk, er problemet med dens ”mangel på fantasi” helt uinteressant.
«Transitt» gjør leseren klokere, og Cusk til en av de viktigste britiske forfatterne i dag.
Agnete Øye har gitt boka en kledelig norsk form.
| 1
|
305499
|
Knut Nærum byr på åtte krimgåter til prisen av en
Førsteklasses kriminell metafiksjon.
Knut Nærum er en særdeles mangfoldig forfatter.
I denne boka møter vi krimforfatteren.
Det gjorde vi også i fjor, i den psykologiske thrilleren «Barmhjertighet», en snedig utviklet pyskologisk thriller i Hitchcock-stil, utspilt innenfor veggene i et ekteskap som må kunne sies å være nådd til veis ende.
I denne boka viser Nærum en annen side av sitt krimtalent.
«Den gåtefulle Oberon Qvist» er i slekt med romanene «Døde menn går på ski» (2002), «De dødes båt» (2008) og «Voodoo på vestkanten» (2015), bøker som er formet som det noen ville kalle gode, gammeldags mysterier, samtidig som de kan leses som satiriske kommentarer til livet innenfor det moderne borgerskapet.
Tilflukt på fyr
I årets bok møter vi tre personer.
Den ene er mesterdetektiven Oberon Qvist, den andre er Kjell Nilsen, som nedtegner hans opplevelser, den tredje er forfatteren Knut Nærum, som er blitt overlatt papirene til Nilsen for å finne en slags orden på dem.
Nilsen selv føler seg forfulgt av mennesker som ikke vil ham vel og har søkt tilflukt på et fyr utenfor Grimstad.
Boka er formet som en slags novellesamling.
Leseren får åtte mysterier til prisen av ett, og ikke nok med det:
Disse gåtefulle historiene – som hver for seg er både underholdende og skarpsindig konstruert – danner en slags helhet som føyes sammen helt mot slutten.
Litterær akrobatikk
Nærum er åpenbart inspirert av en viss type kriminalromaner, men skaper samtidig sin egen stil.
For å si det slik; verken Bernhard Borge eller John Dickson Carr – for å nevne to antatte forbilde - henviste til noen forløpere, slik Nærum gjør det.
Men nettopp ved å bruke denne typen forfattere som en trampoline for egen litterær akrobatikk, gjenskaper han sjangeren for en ny tid med nye lesere.
Dette er ingen enkel kunst, slik man kunne forledes til å tro.
Nærum makter å skape gjenkjennelse samtidig som han på lekent vis skaper noe nytt, som er bare hans eget.
Gamle tricks blir som nye under forfatterens sikre penn.
Underholdende, vittig og preget av at forfatteren selv har moret seg mens han skrev.
Og det er ofte en fordel.
| 1
|
305500
|
Den sanne historien er som Ringenes Herre, bare bedre
Det var en brutal tid der jakten på makt var ensbetydende med plyndring, lemlesting og drap.
Noen ganger er det nok å lese noen få linjer, og du får fornemmelsen av at noe stort er i emning.
Hør bare på disse innledningsordene i «Hvitekrist»:
«De kom over de øde, gule våtmarkene som en karavane gjennom ørkenen.
Reisefølget besto av omkring tretti menn, på raggete, hardføre hester som var så lave at mennenes føtter nesten slepte i bakken.»
Mennene er på vei til Snorre Sturlasson på Island, vi værer et angrep, og blir snart vitne til drapet.
Historiens dreiescene
Historikeren og forfatteren Tore Skeie dreier deretter historiens scene to hundre år tilbake, og vi møter Olav Haraldsson, som med sitt gåtefulle liv og sin voldsomme død på Stiklestad opptar størstedelen av Heimskringla, Snorres hovedverk.
Det er et grep som lover godt.
Nå kommer en fembindsserie på Gyldendal kalt «Kongenes tid», og «Hvitekrist» er første bind i en sjanger som kan kalles biografisk historieskrivning.
Det lover også godt.
For Tore Skeie er en fremragende forfatter, han er som en essens av Peder Englund og sir Walter Scott.
Faghistorikeren Skeie kan også oppdatere oss på de nyeste vitenskapelige funn og teorier.
For en praktfull fortelling det blir!
Kampen om tronen
Vi får høre om Olavs vikingferder til Normandie og Andalucia.
Og til angelsaksernes England der den vaklende kong Æthelred må overlate tronen til vikingene fra nord.
Det var en brutal tid der jakten på makt var ensbetydende med plyndring, lemlesting, drap og brenning.
Bare slik kunne
Olav den hellige bli en rik mann og vinne Norge med engelsk sølv.
Dette er det stoff som «Ringenes herre» er laget av, men spør du meg, kommer Tolkien til kort.
Tore Skeie viser oss også skjønnheten og poesien i denne tapte verden der krigsflåten hadde dyrenavn som Ormen Lange, Reinen og Tranen.
De gamle skaldene framsa dikt der skip som hvite svaner svømte i bølgene.
Hvite svaner, svarte ravner?
Jeg venter spent på neste bind av «Kongenes tid».
| 1
|
305501
|
Født i feil kropp
Oppvekstdrama om vanskelig kjønnsidentitet.
FILM:
Oppvekstdramaet om den unge danseren Lara forteller alt om ungdommers traumer omkring det å stake seg ut sin egen rolle i livet.
Hos Lara har det en ekstra dimensjon; hun er født som gutt.
Hun er ikke fylt 16, men blir tatt opp på et av Belgias største danseakademier i en periode da hun akkurat skal begynne hormonbehandling for å forberede et kirurgisk kjønnsskifte.
Boikottet
Debutanten Lukas Dhonts film «Girl» er et usedvanlig vart og sobert portrett av en ung transperson og hans/hennes strid for å finne en identitet.
Filmen har vært boikottet i enkelte LKBTQI-miljøer fordi skuespilleren som har Lara-rollen i filmen ikke er transkjønnet selv.
Det er en altfor streng reaksjon, tatt i betraktning den innsatsen unge Victor Polster gjør i hovedrollen.
Han er danser selv.
Hans fysiske prestasjon i denne filmen har en dobbel utfordring som han mestrer til fulle.
Blødende tær
Laras kropp er hennes fengsel.
Filmen er helt nøktern i å vise hvorledes hun teiper penis stramt bort fra ethvert synsfelt.
Det er ikke for å skjule sin opprinnelige kjønnsidentitet; skolen er klar over Laras tilfelle, ingen av danseelevene har innvendinger mot at hun deler damegarderobe med dem.
Her er ingen mobbing, bare ung nysgjerrighet.
Problemene hennes på skolen er snarere blødende tær enn såre følelser.
Speilbildet
Fordi dette transfobi-aspektet ikke spiller noen hovedrolle i filmen, blir Laras indre kamp mer framtredende.
Som alle tenåringer har hun et konstant kritisk blikk på sitt eget speilbilde.
For Lara blir det selvsagt mer granskende og nærgående; hun er under hormonbehandling og kan knapt se at hun får større pupper.
Denne nervøse utålmodigheten, kombinert med usikkerheten på om hormonene virker på henne, tærer hardt på Laras psyke.
Sympatisk
Hun er taus; man må lese ansiktet hennes for å tolke tilstanden.
Faren (Arieh Worthalter) er en solid støttespiller, men desperasjonen hans blir ganske forståelig, konfrontert med et barn som åpenbart lider psykisk, men som alltid svarer at hun har det bra.
«Girl» er både en feiende dramatisk ballettfilm med en slags mot-alle-odds «Billy Elliot»-intrige, og en realistisk og sympatisk holdning til kampen for å finne sin egen kjønnsidentitet.
| 1
|
305504
|
Gunnhild Øyehaug tuller med virkeligheten og gjør diktningen «great again»
En vakker roman om tap, ensomhet og fellesskap.
I blant kan man få fornemmelsen av at norsk litteratur for tida handler om å kappskrive om seg selv og sitt mer eller mindre interessante liv.
Den ene debatten avløser den andre med utgangspunkt i det paradoksale begrepet «virkelighetslitteratur».
Men det fins fortsatt forfattere som forsøker å bruke litteraturen til å skape alternative verdener, som kan betegnes både som fantastiske og bevisstgjørende.
Gunnhild Øyehaug er en slik dikter, og hennes nye roman «Presens Maskin» er en slik bok.
Den som lurer på hva denne merkverdige tittelen henviser til, kan trøste seg med at det fins et svar.
En av bokas hovedpersoner ser en motorisert feiemaskin på gata utenfor vinduet sitt.
På den står det «Presens maskin».
Det vil si, dette viser seg å være en feillesning.
Det står «Presis maskin».
Denne språklige forvekslingen peker tilbake på en misforståelse som ligger til grunn for hele boka og dens idé om at mennesker kan leve i parallelle virkeligheter.
Et nytt univers
Dette krever sin forklaring, og her kommer den.
Bokas hovedpersoner er Anna og hennes datter Laura.
Da Laura var to og et halvt år gammel, satt Anna og leste i en diktbok av Tua Forsström.
På et visst tidspunkt leser hun ordet «trädgård», altså hage, og tror at det står «tärdgård».
Dermed åpner det seg et alternativt univers, og inn i det forsvinner Laura.
Både Anna og Laura fortsetter å eksistere, men fra nå av er de uvitende om hverandre.
De lever parallelle liv på forskjellige steder i Bergen.
Begge er litterater og musikere og deres hverdagsliv skildres i omtrent annethvert kapittel.
En dikterstemme bringer historien videre, som ikke legger skjul på at dette er en roman inndelt i kapitler og språklig utformet av en allvitende forteller.
Setninger som «Og dermed er det tiande kapittelet ferdig» og «Dette er det fjortande kapittelet» dukker opp i teksten.
Eller når vi på side 57 leser følgende:
«Dette er augneblinken då romanen blir ein roman om to kvinner som lever i parallelle univers der dei begge spelar samme irriterande stykke av Erik Satie.»
Roman om språket
Dette er altså en roman om en roman som blir til, men også en historie om en mor og datter som ikke kjenner til hverandre.
Mennesker oppstår gjennom språk og gjerninger, Anna jobber faktisk med en roman om språket.
Ektemannen Jostein hevder hardnakket at hun er inne på et feilspor.
Han hevder at romanlesere vil lese om «kva du åt til frokost» og «kven du hadde sex med på nittitallet».
Men Anna (og Gunnhild) insisterer på å gjøre det annerledes.
Den som mener noe annet, og som vil hevde at det som skjer i romanen ikke lar seg gjøre i virkeligheten, kan bare ha det så godt.
Som forfatteren uttrykker det:
«Vi veit at dette er vanskeleg å tru på.
Men slik, og på ingen annan måte, var det at det skjedde.»
Erik Saties stykke
Boka er full av henvisninger, særlig litterære.
Forfattere som Aristoteles og Darwin, Tsjekov og Flaubert, Ibsen og Solstad, Elena Ferrante og Anne Carson dukker opp.
Men også musikk er viktig for intrigen, spesielt et stykke av den franske komponisten Erik Satie som heter «Vexations».
Dette består av et kort tema med to variasjoner.
Komponisten mente at disse tonene skal spilles 840 ganger på rad.
En slik framføring vil ta timevis.
Flere pianister spiller i en slags stafett.
En oppsetning av denne «konserten» står sentralt i fortellingen og følges fram til en strålende avrunding.
Komposisjonen blir også en metafor for livet, for ikke å si samlivet mellom mennesker, om repetisjon, tap og utholdenhet.
Men la oss ikke tolke i hjel denne finstemte symbolikken.
Underveis i romanen møter vi mennesker i et hverdagslig samvær, i en moderne tid.
Foruten Laura og Anna, dukker deres respektive ektemenn opp på arenaen, samt to barn som Anna har fått etter at Laura forsvant, en hendelse som altså er slettet fra Annas minne.
Lauras far, Bård, er også med i historien, i begge de parallelle universene faktisk.
Spør ikke hvordan dette kan skje.
Sånn er det bare.
Lyset fra bålet
I en av mange innholdsrike scener, slukker Anna alt lys i huset som ledd i kampanjen «Earth Hour», da hele verden skal spare strøm.
I mørket sitter hennes mann og to barn, opplyst i det blå skjæret fra mobiltelefonene sine.
Anna får assosiasjoner til det hun kaller en episk ursituasjon:
«Når mørkeret kryp på, eller heiter det fell på, og vi berre ser ansikta til kvarandre kring bålet, vil vi gjere dette: fortelje.
Vi vil fortelje om livet vårt.
Vi vil lytte.
Vi snakkar inn i natta til vi sovnar.
Historien gjer at sjela kan kvile, sjela blir sogen ut i det store mørkret kring den episke ursituasjonen, kroppen roar seg ned, ved bålet.
Og det er fellesskapen, tenker Anna.»
«Presens Maskin» er en vakker bok.
Den snåle tittelen feier grunnen under dine føtter før du trer inn i den.
Det vil du ikke angre på.
Her møter du en dikter som mener «at å skrive er å seie det som er umogeleg å seie til nokon».
Og likevel mulig.
| 1
|
305505
|
Nødløsninger og kramperim fra Hank Von Hell
Tafatt rockecomeback fra Hertis.
ALBUM:
Hans-Erik Dyvik Husby har vært en kar med mange jern i ilden de siste årene.
Han har figurert i en anselig mengde reality-show, spilt inn film og plate om Cornelis Vreeswijk, gitt ut bok, deltatt i Melodi Grand Prix og startet bandet Doctor Midnight and the Mercy Cult.
Motivasjonen bak alle disse forskjellige prosjektene har muligens vært å fjerne seg fra rollen som den death punk-antihelten han agerte som og etablere seg som en mann av folket?
Resultatene har kanskje ikke vært det man har håpet på?
I og med at Husby nå gjør vendereis til det han en gang gjorde best, nemlig alteregoet Hank Von Helvete, eller Hank Von Hell som det nå står å lese på omslaget til debuten, «Egomania»?
Det er ikke så mye som tyder på en ny vår i rockens tjeneste for Dyvik Husby etter å ha gjort seg kjent med materialet på Von Hell-debuten.
20 år etter «Apocalypse Dudes» og linjer som «Do you wanna suck the goat tonight, And taste some outer space truth?», holder det liksom ikke helt med «King by day, queen by night, flick you knife, pick a fight».
Det sier kanskje noe om hvem som var de kreative kreftene i gamlebandet?
Uten satiren, den mørke humoren og den lyriske brodden, fremstår Hank sine rockepistler som komiske iscenesettelser av tidligere blinkskudd.
Åpningslåten «Egomania» trekker til og med veksler på Turbonegro-klassikeren «The Age of Pamparius» med sine kneisende intro-akkorder.
Og slik går det slag i slag i løpet av de 35 minuttene plata varer.
Det blafrer i riff, rytmer og melodier du føler du har hørt tusen ganger før, utført med en helt annen entusiasme og tilstedeværelse.
Håndverksmessig er det helt er det helt levelig, selv om det låter mer rocke-ABC enn et band og en artist som med en brennende ambisjon for det man driver med.
Da blir det fort en livstrøtt og hul materie å forholde seg til.
Som Hank synger på avslutningssporet, «Adios»:
«Adios, adios, my demon is dead - no future ahead».
For artistgjerningen til Hank Von Hell, kan fort bli en selvoppfyllende profeti, det der.
| 0
|
305506
|
Hjerteskjærende sårt, trist - og vakkert
Marianne Faithfull synger om ensomhet og savn på ett av sine beste album siden debuten for 53 år siden.
ALBUM:
Hvem skulle tro at Marianne Faithfull var så ensom, slik det kommer til uttrykk på damens 21. album, «Negative Capability» (en tittel hentet fra et dikt av John Keats fra 1817).
At det blir stor kunst av det, er lettere å forstå.
I en alder av snart 72 gir hun ut ett av sine beste album i karrieren - der det strålende comeback-albumet «Broken English» (1979) fortsatt er langt framme i hukommelsen.
Jeg innrømmer det, jeg har vært svak for damen siden den gang - og det ble ytterligere forsterket under en fenomenal konsert i Grieghallen i Bergen i 2002.
Ringen sluttes
21 album er et imponerende antall fra ei som først ble kjent som Mick Jaggers kjæreste - før hun i 1965 slo igjennom som artist med debutsingelen «As Tears Go By», skrevet av Jagger og Keith Richards og Stones-manager Andrew Loog Oldham.
Hun var 19 år gammel.
Stones spilte den inn først året etter.
Her henter hun den fram igjen, som hun også gjorde det på albumet «Strange Weather» i 1987.
«Witches Song» fra «Broken English» er også spilt inn på nytt - sånn for virkelig å understreke at sirkelen er sluttet.
Det samme er Bob Dylans «It's All Over Now, Baby Blue», med fela til Bad Seeds' Warren Ellis som et sentralt element (tidligere spilt inn på et album med samme tittel i 2000).
Eliis' cello krydrer andre steder.
.
Cave-duett
Som en tolker av andres sanger er hun uovertruffen, men denne gangen har hun en finger med på flere låter enn det som er vanlig som teksforfatter, den første med Sivert Høyem som medkomponist sammen med Ed Harcourt og Rob McEvey (som Høyem spilte med i bandet Paradise en kort periode).
«Misunderstanding» åpner albumet med følgende tekstlinje over en klagende cello:
«Misunderstanding is my name / what I am is not a game».
Det skal likevel mye til å danke ut «The Gypsy Faerie Queen» (inspirert av Shakespeare’s «En midtsommernatts drøm»).
skrevet og sunget sammen med Nick Cave.
Andre musikalske gjester på albumet er som sist nevnte Harcourt og Rob Ellis - sistnevnte også produsent sammen med bror Warren og McEvey alias Head.
Ensom i Paris
De siste åra har Faithfull bodd i Paris, der hun også har spilt inn dette første studioalbumet siden «Give My Love To London» (2014).
Men hun er åpenbart ikke omgitt av nære venner:
«There's no moon, no moon in Paris, and it's very lonely here tonight (...) it's lonely and that's all I got» synger hun sårt som bare hun kan på tampen av albumet, fulgt av bonuslåten «Loneliest Person»:
«You might be the loneliest person in the world / You'll never be as lonely as me».
Såpass!
Låten er for øvrig en Pretty Things-cover fra 1968.
Savner en kjæreste
Og - hun savner en kjæreste også.
«Send me someone to love / someone who could love me back / love me for who I really am / not an image and not for money / I know I'm not young, and I'm damaged / but I'm still pretty, kind of funny.», synger hun vakkert på «In My Peculiar Way».
Jeg tror ikke jeg har hørt henne frasere finere og renere.
Det virker som det er ekstra mye følelse i stemmen hennes denne gang, og hun har en insisterende måte å synge på.
Den raspete stemmen som har fulgt henne siden «de harde 70-åra» er akkurat der den skal være.
Samtidig slår det meg at hun minner mer og mer om Patti Smith.
Terror
Mot slutten drar det seg virkelig til, når suggererende «They Come At Night» røsker i deg - en sang om terrorangrepet mot Bataclan i Paris for tre år siden, skrevet sammen med albumgjest Mark Lanegan og med et sound sterkt inspirert av den amerikanske «mørkemannen».
Desperasjonen smitter over.
Terroristene sammenliknes med nazistene, «som dukker opp hvert 70. år».
Mesterlig!
Vil du ha en enda råere og mer «skitten» versjon, får du den på de luxe-versjonen av albumet med tre ekstra låter/versjoner.
Savn
Det handler mye om savn på dette albumet, og venner som er borte.
«To die a good death is my dream», synger Faithfull i «Born To Live», en hyllest til Anita Pallenberg, kjæreste med Brian Jones og seinere Keith Richards i Rolling Stones' «barndom».
Hun døde i fjor.
Marianne Faithfull er «ødelagt», som hun sjøl sier, men lever i beste velgående, og lager fortsatt stor kunst med musikk til.
Det er ingen selvfølge for en gammel, anorektisk eks-junkie og -alkoholiker fra London.
| 1
|
305507
|
Glade jul, magiske jul
I «Snøfall» finnes mystikk, magi og menneskelig samhold.
TEATER:
Hva er en familie?
Det er, i bunn og grunn, spørsmålet i «Snøfall».
De som har sett tv-serien vil kjenne svaret.
De som ikke har sett tv-serien, kan finne det i teateroppsetningen Oslo Nye Teater nå viser på Hovedscenen.
I flere etasjer på Hovedscenen, faktisk, for i denne forestillingen tas teaterheisen i bruk, og det blir plass til to fullt utviklede og veldig forskjellige verdener - Snøfall og VU, eller Verden Utenfor.
I begge disse verdenene finnes flere forskjellige steder som publikum får kikke inn i:
Et klasserom, et uterom og en leilighet.
Et nisseverksted, et torg, en hemmelig hage og et skummelt, mystisk mørke.
Scenograf Gjermund Andresen har gjort en stor jobb med å skape magiske rom som også fungerer praktisk.
Teknisk fascinerte barn og voksne kan stadig finne detaljer som gir dem lyst til å spørre «men hvordan fikk de til det der?».
Å høre sammen
I Snøfall bor Julius (Trond Høvik), en mann de fleste av oss har hørt om som julenissen.
I VU, som ligner på den verdenen publikum bor i, bare gråere i fargene, bor Selma (Emilie Mordal) og Ruth (Helle Haugen).
Ruth er striks og streng, men full av undertrykt ømhet hun ikke helt vet hva hun skal gjøre med.
Hun er ingen ekspert verken på hunder eller barn, og Selma er et barn som har en hund - en levende hund, også på teaterscenen.
Selma vet at mammaen og pappaen hennes døde da hun var liten, men hun drømmer likevel om en familie, om et hjem, og om noen som er glad i og hører sammen med akkurat henne.
Den største faren når tjuefire episoder barne-tv skal bli til én teaterforestilling er å overfylle.
«Snøfall» er innholdsrik, men ikke overfylt.
Hovedhistorien er klar, ren og ryddig, mens underfortellingene er med på å understreke hovedbudskapet og de sentrale personlighetene.
Samtidig får både barn og voksne som liker å leke referanseleken gode sjanser til det.
Her er spor av «Harry Potter», «Mio, min Mio», «Narnia»-bøkene, Bond-filmene (IQ), «Ringenes herre» og «Good morning, Vietnam», for å nevne noe.
«Snøfall»-universet er likevel absolutt sitt eget.
Samkjørt lag
Typene er tydelig tegnet, og gitt lekent liv.
Regissør og skuespillere har funnet ut når det blir morsomst om skuespillerne overdriver, og når det gjør mest inntrykk om de opptrer helt, helt dempet.
Slik gis både energi og undring plass.
Manus for scenen er skrevet av søstrene Hanne og Hilde Hagerup.
De skrev også tv-serien, da med faren Klaus og med Synne Teksum, som har regissert både tv- og teaterversjon.
Henrik Skram er også komponist for begge, og også han har gjort tilpasninger for at lydbildet skal passe scenen.
Skuespillerne synger der og da, mens instrumentalmusikken og andre lydeffekter er mindre levende, i det at de er forhåndsinnspilte.
En humoristisk påpekning av dette får publikum allerede i en av de første scenene, når Ruth slår av radioen, og lydeffektene forsvinner med det samme.
| 1
|
305508
|
Besettende eventyr fra 60-tallets Oslo
Det nye Krüger og Krogh-albumet utnytter sagn og historie på forbilledlig vis.
Ronald Kabíček, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein satte lille tegneserienorge på hodet i 2014 med sin debut:
«Krüger og Krogh – Brennpunkt Oslo».
Ikke bare var historien spennende og tegningene av 1960-tallets Oslo så korrekte at de kunne få eldre demente til å plutselig klarne til, men i tillegg var det hele tegnet i en elegant fransk-belgisk stil som føltes overraskende frisk i denne norske tapningen.
Omstendelig prosess
Albumet ble en umiddelbar suksess med over 24 000 i opplag, milliardær og tegneserieentusiast Johan H.
Andresen shoppet selv en hel pall for å gi det gratis til Oslos skoleelever.
Folk gledet seg vilt til andrealbumet, men så ble det stille, helt fram til nå.
Det tar derimot ikke mange blikkene på det nye albumet «Spøkelseståken», før hele ventetida er tilgitt.
Dette albumet er minst like visuelt gjennomarbeidet som det første.
Vi er fortsatt i 1964 og reklamene, bilene, husene, ja selv hvilke filmer som vises på kino, er historisk korrekt.
Fargeleggingen er også ytterst smakfull og variert slik at koloritten aldri blir kjedelig.
Spennende og godt plott
Historien begynner med en stemningsfull tegning av Telthusbakken i skumring.
En guttegjeng skal gjøre et vågestykke på gamle Aker kirkes gravlund, men blir i stedet vettskremt av noen mystiske, kuttekledde skikkelser.
Dermed må Jacob Krüger og Otto Krogh i den superhemmelige etterretningstjenesten AFMA (Avsnitt for mellomliggende anliggender) utforske saken.
Plottene i begge de to Krüger og Krogh-albumene er lett overnaturlige, men samtidig forankres de i Oslos historie og sanne hendelser.
Dette gir historiene en ekstra spennende dimensjon.
I «Spøkelseståken» er det de sagnomsuste gruvene i Akersberget, som er sentrum for dramatikken.
Tegneserieskaperne bruker den rike historien om den gamle sølvgruva for alt den er verd.
De får en ytterst underholdende, og velkomponert fortelling ut av det.
Humor og visuelle fotnoter
Som seg hør og bør i et album i den fransk-belgiske tradisjonen er det satt av plass til humor og slapstick.
Bak sine store, runde neser begynner særlig Krüger å få et privatliv og bli en mer sammensatt karakter.
Dette gjør at jeg blir enda mer nysgjerrig på Krogh, vil han få mer plass i neste album?
For det er det som skjer etter endt lesing: trangen etter å få lese et nytt kommer med en gang.
Det gode ekstramaterialet lindrer litt på de umiddelbare abstinensene, men det er bare å håpe at alle landets støtteordninger ser verdien av dette prosjektet.
Krüger og Krogh fremmer leselyst og historieinteresse samtidig som det er strålende underholdning, hva mer kan man ønske seg?
| 1
|
305509
|
Frykt og angiveri i DDR
Realistisk film basert på en sann historie.
FILM:
I 1956, fem år før Berlinmuren ble reist, var livet i DDR strengt kontrollert.
Det var fortsatt mulig å krysse fra øst til vest, dersom man hadde et solid påskudd.
To av skolegutta i filmen «Ett minutts stillhet» lurer seg til å dra på kino i Vest-Berlin.
Tilfeldigvis får de se en filmavis som rapporterer om det pågående opprøret i Ungarn, og russernes represalier.
Stille markering
Lars Kraumes film er basert på en sann historie, beskrevet i selvbiografien til Dietrich Gartska.
De to tenåringene Kurt (Tom Gramenz) og Theo (Leonard Scheicher) kommer hjem til klassen sin i øst og vil markere de russiske overgrepene med stillhet i klasserommet.
Det blir ikke tolerert av skolen; både lærer, rektor og skolestyret tar affære.
Det utvikler seg til en overdimensjonert etterforskning og jakt på syndebukker.
Under det kommunistiske regimet i DDR var risikoen høy for den som avvek fra myndighetenes linje.
Revisjonisme
Kurt er sønn av en høytstående partifunksjonær som risikerer tap av ansikt, status og stilling dersom sønnen blir knyttet til «revisjonistisk, vestlig infiltrert virksomhet».
Theos far er stålarbeider som ønsker at sønnen skal få høyere utdannelse, men han risikerer utvisning hvis han er skyldig i «stillhetsaksjonen».
En etter en av skoleelevene blir innkalt til en iskald skolestyreleder og utsatt for noe i nærheten av tredjegrads forhør med oppfordring til angiveri og trusler om represalier.
Det kommer fram at guttene har lokket klassen med seg for å høre på forbudte radiostasjoner.
Russernes reaksjon på opprøret i Ungarn skremmer og forbitrer de engasjerte elevene.
Til slutt blir selv undervisningsministeren innkalt for å kvele protestene.
DDR-interesse
Realistiske filmer fra hverdagsterroren i det tidligere DDR interesserer.
Florian Henckel von Donnersmarks
«De andres liv» fra 2006 fikk et stort publikum.
Hans nye DDR-film, «Never Look Away», er Tysklands Oscar-kandidat i år.
Lars Kraumes film er et godt tilskudd til historien.
| 1
|
305510
|
Sterk roman om å miste et familiemedlem
Tre år etter suksessdebuten er Maria Navarro Skaranger (24) tilbake med en ny, sterk roman om ensomhet og avstand.
Maria Navarro
Skaranger skapte oppstuss og jubel med debutboka «Alle utledninger har lukka gardiner», skrevet på såkalt kebabnorsk.
Boka som hadde handling fra Romsås, ble nominert til Tarjei Vesaas’
Debutantpris og fikk Debutantprisen 2015.
Også årets roman, «Om sorg (fortellingen om Nils i skogen)», er en kort og ektefølt fortelling om et familiemedlem som er borte.
Denne gangen er fraværet permanent.
De som blir igjen
Fortelleren er en småskolelærer i midten av tjueåra som mister storebroren, Nils.
Han begår selvmord i NAV-leiligheten der han bor.
Vi følger fortelleren og familien i året etter tapet.
I småstykker, denne gangen skrevet på normalprosa, gjør Skarangers forteller nedslag i tiden før og etter tragedien.
Vi får innblikk i Nils’ psykiske sykdom, i foreldrenes turbulente ekteskap og oppveksten med alenemoren og brødrene.
Fortelleren tar vare på alle; moren, storebroren MIK, bestemoren.
Selv greier hun verken spise eller sove.
Kroppen går i krig og tankekverna slutter aldri.
Brutalt konkret
Boka består av korte, nummererte partier.
At romanen er lenket sammen av fragmenter hemmer ikke flyten.
Nummereringen av bitene speiler situasjonen fortelleren befinner seg i:
Den er en måte å skape orden og sammenheng når meningstap og kaos regjerer.
Skaranger lar fortellerens blikk hvile på det eneste mulige, det konkrete – det brutalt håndfaste – ved en død; kroppen på tralla i kapellet, klærne i skapet til Nils, om de er brettet eller ikke, lappen de finner i lomma hans, der han unnskylder skammen han har påført dem.
Språket er nøkternt, men hovedpersonens maktesløshet og sorg lekker igjennom i de enkle, ofte litt muntlige, setningene:
«Vaskinga tok en dag.
Så fort gjort.»
Gnager
«Bok om sorg» formidler med originalitet og presisjon innsikter om psykisk sykdom og sorg:
Alle spørsmålene som gnager.
Forsøkene på å forstå.
Hudløsheten.
Som i scenen der storebroren MIK, som hardner av sorgen, står på alle fire og vasker og gråter fordi fryseren lekker.
Særlig godt avdekker Skaranger hvordan avstanden til de nærmeste kan øke, fordi man sørger forskjellig.
Det er ensomt å sørge.
Og det er ensomt å være syk.
Her tenker en plaget forteller på storebroren som velger døden:
«Ensom er du når ingen andre forstår hva som skjer oppi hodet ditt, og prøver du å fortelle det, så rister folk på hodet og sier at det ikke er sant.
Han trodde det var ei kjøttkvern nederst ved Narvesen som skulle ta han og kverne han.
Jeg lo av det».
| 1
|
305511
|
Dahles språk er såre vakkert og bilderikt
Fanget i leiligheten uten mat og drikke.
Er du blant dem som har holdt deg til Gro Dahles barnebøker og dikt, og er ukjent med romanene for voksne, så les «Dobbel dyne».
Her skriver Dahle en svingende fin og musikalsk prosa – poetisk, øm, original.
Boka er et tett kammerspill for to.
En solstorm slår ut strømmen.
Butikkene stenger, vannet forsvinner, alt stilner i januarkulden.
Marie og sønnen Eivind isoleres i leiligheten, og vi følger dem mens temperaturen synker innendørs, mat og drikke tar slutt.
Denne fysiske, ytre unntakstilstanden akkompagneres av en indre unntakstilstand – i og mellom aktørene.
Marie går på tå rundt Eivind, som hun har hentet hjem fra studiene.
Han er nedbrutt og har sluttet å snakke.
Hvordan kan Marie nærme seg sønnen som hun elsker så høyt?
Utmattelse
Dahles språk er såre vakkert og bilderikt.
Hun beskriver den stadig mer presserende situasjonen, dagene som «kom og kom, rant inn fra høyre, flyttet seg utover gulvet som klinkekuler».
De tomme ukene åpner avstengte rom i Maries bevissthet.
Hun tenker på Anders, som er Eivinds far uten å vite det.
På den livskraftige moren, og på Eivind, som alltid har vært annerledes.
Marie blir stadig mer utmattet og leseren kjenner det samme.
Frustrasjonen øker fordi de to ikke søker ut av nødssituasjonen, men blir i stillheten «som gjærer i rommet».
Likevel er det bevegelse, refleksjonsrom og håp nok til at leseren utholder stillstanden.
Mors harehjerte
Det er en nesten hermetisk lukket situasjon Dahle beskriver.
Men bildene, de språklige og de mer strukturelle, utvider romanen.
Lars Ellings maleri av en kvinne med harehode er en sentral figur, solstormen likeså.
Begge peker mot relasjonen, mot redselen og den voldsomme, varme og stormende, kjærligheten som følger med et barn.
«Dobbel dyne» er en fortelling om sterke emosjoner, formidlet med verbal sjarm og skjønnhet.
Den er en innstendig og gjenkjennelig hvisken til barnet:
«Du må ikke dø fra meg».
| 1
|
305513
|
Jeg aner ikke hva som foregår.Men jeg liker det
Julia Roberts' første store tv-rolle er ubegripelig på alle de riktige måtene.
Ingenting er så pirrende som et godt mysterium.
Og ingenting er så frustrerende som et dårlig et.
Enn så lenge er det vrient å si om Julia Roberts’ tv-debut «Homecoming» til syvende og sist vil ende i den siste kategorien, men etter fire av elleve episoder har den foreløpig begge bena godt plantet i den første.
Roberts er stødig og flink til å gi resten av ensemblet plass, i hovedrollen som terapeuten Heidi Bergman.
Hun jobber ved en institusjon i Florida drevet av et underleverandørfirma med tilknytning til det amerikanske forsvaret, med det som virker å være et eksperimentelt forskningsprosjekt for å hjelpe krigsveteraner tilbake i samfunnet igjen.
Veteranene bor på institusjonene, har samtaletimer med Bergman, medisineres til måltidene, og har meningsløse rollespillsesjoner av typen «hvordan komme seg gjennom et jobbintervju i en skobutikk».
Både serien og institusjonen holder kortene tett til brystet, men mye kan tyde på at ikke alt er som det skal være, eller at oppholdet der ikke er så frivillig som veteranene har blitt forespeilet.
For alt jeg (og soldatene) vet er ikke anlegget i Florida, engang.
Krigstraumer
Bergman fatter spesielt interesse for klienten (eller er det pasienten?
Eller kanskje forsøkskaninen?) Walter Cruz (Stephan James), som virker overraskende veltilpasset til tross for krigstraumene sine.
I hvert fall inntil kameraten Shrier (Jeremy Allen White) begynner å sette konspiranoide griller i hodet på ham.
Bergman, på sin side, er – i god terapeut-tradisjon – flinkere til å pirke i andres sinn enn sitt eget, og har i praksis et ikke-fungerende familieliv med sin hardt prøvede samboer Anthony (Spilt av Dermot Mulroney. noe som gjør dette til en slags «Min Beste Venns Bryllup»-gjenforening).
Parallelt med at denne historien utfolder seg i 2018, følger vi forsvarsdepartementets etterforsker Carrasco (Shea Whigham, fra «Boardwalk Empire»), som fire år senere prøver å grave i Homecoming-prosjektet.
Det hele peker mer og mer mot at noe besynderlig skjedde på anlegget, noe som har gjort at Bergman ikke kan huske hvordan hun endte opp med å flytte inn hos moren sin (Sissy Spacek) og begynte å jobbe som servitør.
Hun har ikke engang noen minner om sin energiske og mystiske sjef Colin (en herlig hektisk Bobby Cannavale, som alltid prøver å gjøre ti andre ting mens han er på telefonen med Bergman).
Stilsikkert
«Homecoming», basert på en podkast av seriens manusforfattere Eli Horowitz og Micah Bloomberg, og regissert av Sam Esmail, mannen bak hackerthrilleren «Mr. Robot», går på mange måter motstrøms med andre serier.
Episodene er for det første velsignet korte, i underkant av 30 minutter, i en tid der mange synes å ha fått det for seg at jo lengre man klarer å tvære en episodes spilletid, jo Viktigere™ og Bedre™ blir den.
Videre foregår den i et fortettet, avgrenset univers, snarere enn de endeløse miljøene og omfangsrike rollegalleriene som er den utmattende normen mange andre steder.
Esmail viste en enorm stilsikkerhet med «Mr. Robot», og selv om denne serien er hakket mindre teatralsk, fortsetter han med virtuose kameraføringer, formatlek og et ubehagelig lydspor, som slekter mye på uttrykket til de paranoide 70-talls thrillerne til Alan Pakula og Sydney Pollack.
Det kler både det posttraumatiske psykodramaet og konspi-thrilleren godt.
Det er vanskelig å vite hva, om noe, som er virkelig, og det er naturligvis hele poenget.
Som i vårens Netflix-mesterverk «Annihilation» gir den fortettede historiefortellingen, den sadistiske gjerrigheten på informasjon, og det drømmeaktige preget en fornemmelse av at virkeligheten opphører å eksistere med en gang den er utenfor bilderammen, hvis den i det hele tatt noengang har eksistert.
Jeg aner ikke hva som foregår i «Homecoming».
Men jeg vet at jeg liker det.
(Anmeldelsen er basert på de første fire episodene.)
| 1
|
305517
|
En dåres forsvarstale
Per Sandberg forteller historien om sitt politiske fall uten å forstå sin egen rolle.
ANMELDELSE:
Per Sandberg og Bahareh Letnes har vært igjennom turbulente tider.
Med boka «Fremmede makter har flyttet inn» får vi historien sett fra deres perspektiv.
Det er uten tvil spesiell lesning.
Framfor alt kapitlene om den tidligere fiskeriministerens opplevelse av hendelsene.
For mens Letnes har et avklart forhold til sin fortid, er det åpenbart at Sandberg ennå ikke har utviklet en distanse til sine opplevelser.
Hans historie er temperamentsfull og følelsesladet fortalt, spekket med saftige personkarakteristikker og blottet for evne til å se seg selv utenfra.
Sandberg står i en klasse for seg når det gjelder å rettferdiggjøre sine egne handlinger og feilsteg, og sin grenseløse politiske naivitet.
I stedet for å fortelle historien om en forelsket mann midt i et opprivende samlivsbrudd, velger han å anklage absolutt alle andre for sitt politiske fall og den politiske farsen han lagde med feriereisen til Iran.
Ikke bare tar han et oppgjør med statsministeren for å ha gitt ham «munnkurv», partikolleger for å ha dolket ham i ryggen, politiske motstandere, presse og eksperter, men også eks-kona, bloggere og nettroll går han til angrep på.
Det etterlater inntrykket av at vi har å gjøre med en forfatter som kanskje burde ha ventet litt med å fortelle sin historie offentlig.
«Muligens er jeg paranoid», skriver han et sted.
Det tror jeg er å overdrive.
Men ingenting tyder på at Sandberg ser den rollen han selv spilte i sitt livs drama.
Eksemplene er så mange at jeg nøyer meg med åpningen.
Etter å ha fortalt hvordan han brast i gråt etter at statsministeren hadde spurt hvordan han hadde det dagen han gikk av som minister, angriper han ekskona - statssekretæren.
«Konflikten mellom min tidligere hustru og meg startet det hele».
Først mange kapitler senere forteller han at han møtte sin nåværende samboer sommeren før separasjonen og hvordan deres forhold utviklet seg fram til de ble kjærester to-tre måneder etter separasjonen.
Denne historien setter ekskonas reaksjoner inn i et forklarende lys.
Det hadde kledd Sandberg om han hadde vært litt mer raus mot sin sønns mor innledningsvis, og ikke gjort konflikten med henne til årsaken til det hele.
For det er det ingen grunn til.
I denne boka fremstår Sandberg som en don quijote-skikkelse.
Han angriper vindmøller fordi han tror de er kjemper, og alle hans viderverdigheter forklares med kampen for sin hjertensdame.
Mot slutten skriver han i fullt alvor at han gikk av som minister fordi han fant seg en dame av utenlandsk opprinnelse.
Da har han glemt at han i åpningen fortalte at han gikk av fordi en minister og en statssekretær ikke kan ha et samlivsbrudd for åpen scene.
| 0
|
305518
|
Mektig Gåte-comeback - 14 år etter forrige album
Førstkommende fredag kommer «Svevn».
ALBUM:
Gåte fikk mange venner den korte perioden bandet med utspring i Orkdal eksisterte fra tidlig på 2000-tallet, ikke minst blant oss kritikere.
Sammen igjen
I fjor kom Gåte sammen igjen, og da fikk de fart på seg.
En liten smakebit på hva vi kunne forvente av ny musikk kom i form av ep-en «Attersyn».
Og nå, 14 år etter forrige album, kommer «Svevn».
Det føles ikke så lenge, kanskje fordi bandet spilte noen konserter i 2009/10.
Men det skulle altså gå ytterligere åtte år før Gunnhild Sundli endelig ga etter for bror Sveinungs «mas».
Sammen med Magnus Børmark utgjør de Gåte anno 2018.
Eksplosiv blanding
Deres miks av rock og folkemusikk var «eksplosiv», og da den grensesprengende «Gåte ep» og albumet «Jygri» kom i 2002 og bandet fulgte opp med «Iselilja» i 2004 var kritikerne over seg - også i herværende avis.
I 2006 kom live-cd-en og dvd-en «Liva» Det var ugjenkallelig over.
For denne gang!
Fikk nok
Det ble i meste laget for Gunnhild, som var bare 14 år da eventyret startet.
Nå er hun klar igjen, etter å ha utforsket andre formater - blant annet teater- og operascenen.
Knut Buen
På «Iselilja» hadde Gåte med en låt av Knut Buen, «Kjærleik», i et psykedelisk arrangement.
Det overrasker kanskje noen at Knut Buen (70 år tirsdag 30. oktober) vil «innlate» seg med musikere som mikser folkemusikk og heavyrock, men Gåte er ei gruppe, nå trio, som ser verdien i å løfte tradisjonsmusikk og framføre den for et nytt publikum - i ny tapning.
Om musikken er ny, har den basis i tradisjonen.
Osa
Noen av oss husker motstanden fra folkemusikkmiljøet da Sigbjørn Bernhoft Osa «våget» å spille med bergensgruppa Saft på Ragnarock-festivalen.
Men det er 45 år siden, og det er - heldigvis - en større raushet i de fleste miljøer for å leke, inkludere og blande sjangrer nå.
Folque og Ym:
Stammen var tidlig ute her i landet med å blande folkemusikk og rock, mens Gåte tok dette et par skritt videre.
Mens de har hatt pause, har flere norske band, som for eksempel Wardruna, meldt seg på i det som nesten kan kalles en egen sjanger.
Mer rock enn folkemusikk
Musikalsk er det ikke veldig mye folkemusikk å spore på «Svevn».
Men bandet har tatt samarbeidet med Knut Buen mange skritt videre - ved at han, en kjempe innen folkemusikken, har levert sju av tekstene til albumet.
Hans motto er dette:
«Å ta vare på er å ta i bruk».
Avslutningslåten «Alvorsleiken», med tekst av Buen og musikk av Gåte, er den som er nærmest folkemusikken i uttrykket her.
Men albumet åpner med en «lokkesang» med tekst av Ronny Janssen og Alf Hulbækmo, «Kom no disjka» - der Gunnhild får brukt hele stemmeregisteret.
En mektig åpning (men ikke spør meg hva teksten betyr).
I samme klasse finner du «Åsmund Frægdegjæva» (Gåte / Gjermund Landrø / Kenneth Kapstad).
Bindeledd
Temamessig er ikke Gåte langt unna de to første albumene.
Stemningen i musikken er også den samme, bare enda litt råere - i all hovedsak tung rock, av og til på grensa til punk, med Sveinungs fele og Gunnhilds stemme som bindeledd mellom sjangrene.
I den andre enden har du «Tonen», som er både harmonisk og lavmælt.
«Gunnhild-knekken»
Det er ikke kveding, men det er ikke skjønnsang heller, Det viktigste er at Gunnhild bruker stemmen som et instrument - med den kjente «knekken» som en liten «bonus».
Sveinungs fele er - med noen få unntak - med som en del av øset i større grad enn sist, mer enn den er et soloinstrument.
Men best av alt, det låter like hypnotisk medrivende, pulserende, mektig og intenst som for 14 år siden.
Velkommen tilbake!
| 1
|
305519
|
Bergens mest aggressive rapper er minst like bra som følsom romantiker
EMIR beveger seg sømløst fra konfronterende industrirap til sukkersøt 2-step på 21 dager.
ALBUM:
Uten forstyrrende gimmicker, og med en imponerende evne til å uanstrengt mestre flere ulike felt, er Emir Hindic aka Onge $ushimane aka EMIR i ferd med å gjøre seg til en uventet posterboy for uredd kreativitet i landets urbane musikkscene.
Albumaktuell for bare tre uker siden med kollega Kobe og deres mektige «Døden lever lengst», trådte 25-åringen allerede fredag tilbake i rampelyset.
Nå helt på egenhånd gjennom solodebuten «Mer av deg».
Til tross for den rekordkorte tiden mellom utgivelsene, er det likevel ingen grunn til å engste seg for overeksponering.
Bergenserens nye prosjekt kunne nemlig ikke ha skilt seg mer fra rapduoens beinharde og industrielle lydbilde.
Avduket for nøyaktig ett år siden, startet EMIR sitt atskillig mer tilgjengelige kapitel på overrumplende dansbart vis med singelen «Faller», før 2018 ble innledet av det Coucheron-produserte mesterverket «Alltid» – et gåsehudepisk anthem av udiskutabel klassikerkvalitet.
Når han nå endelig slipper resten av sin mildt sagt etterlengtede debutskive, tas førstesingelens UK garage-lefling helt ut i pur 2-Step-lykkerus på det innledende tittelsporet og tredjesingelen «Hvis vi må», hvor hovedpersonen linker opp for et nytt gullkantet samarbeid med Telemark-crooneren Charlie Skien (som også velsignet «Døden lever lengst»-låta «Skyller ned»).
Den syv spor lange utgivelsen er likevel ikke bare en høy fem til årtusenskiftet.
«Flasken» plasserer hovedpersonen i et tidsriktig afrobeats-landskap, mens Swizz Beatz-kanaliserende «10 Ting» minner oss på multitalentets hiphop-røtter.
Da får det heller være at avslutningen «Du vet (Yeahx3)» dessverre blir noe i seigeste laget etter denne nostalgiske gavepakken til de av oss som fortsatt har en crush på Shola Ama.
| 1
|
305520
|
Ti tårevåte og sentimentale låter du ikke trenger å bruke tid på
Lukas Grahams nye plate er en seig, klissete masse.
ALBUM:
Danske Lukas Graham har vært et fenomen på flere måter.
Plate nummer to, «The Blue Album», og singelen «7 Years» slo for en tid siden ymse streamingrekorder og gjorde med det Lukas Graham til en av Danmarks største pop-eksporter.
Nå er soulpoperne fra sør klare med sitt tredje, greit forklart som «3 (The Purple Album)».
La oss legge kortene på bordet først som sist:
Den lilla plata til Lukas Graham - det diskuteres fortsatt om det er et band eller en soloartist - er noe av en tålmodighetsprøve.
Nummer tre i den danske sangerens kanon er formelig spekket fra perm til perm med tårevåt og sentimental selvransakelse.
Det handler om å ikke strekke til - om å ha for mye fokus på seg selv:
«I used to be so bloody selfish, I tried to make it to the top you see».
Men nå loves det bot og bedring til sine medsøstre og -brødre.
«The darkness makes it hard to see the light, but the time is always right to do what's right».
Og slik fortsetter det i samme tralt gjennom platas ti seige låter.
Det er gospel med løfter om en bedre framtid i «Promise».
«Love Someone» er funk light - tenk Ed Sheeran på en regntung dag.
Det er sjelsvrengende ballader - «Everything That Isn't Me».
Og den som venter på en ny «7 Years» må nok vente en stund til.
«Hold My Hand» er kanskje det nærmeste man kommer, men den mangler den samme tiltrekningskraften.
Jo da, godeste Lukas Forchhammer har litt av en stemmeprakt.
Det er bare synd at han ikke har lært seg moderasjonens kunst.
Her er emosjonene skrudd opp til elleve og det gjør at alt han foretar seg ender opp som en seig, klissete masse.
| 0
|
305522
|
Knallsterk dansk spenningsroman
Forfatteren av tv-serien «Forbrytelsen» debuterer som thrillerforfatter.
Det har vært knyttet store forventninger til Søren Sveistrups spenningsroman «Kastanjemannen».
Av gode grunner.
For selv om dette er forfatterens første krim mellom to permer, har Sveistrup allerede en lang merittliste som manusforfatter av tv-serier.
Mest kjent er han som mannen bak den danske krimserien «Forbrytelsen».
Vi har altså å gjøre med en litt spesiell debutant.
Søren Sveistrup er allerede en av de mest durkdrevne spennings-skaperne i Norden.
Fikser han det også på papiret?
Svaret er ja.
Og det til tross for at han i utgangspunktet gjør det nesten umulig for seg selv.
Bare ved å lese pressemeldingen fra forlaget går det kaldt ned over ryggen på meg.
Gal seriemorder som etterlater små dukker på gjerningsstedet.
Utbrente etterforskere som ikke liker hverandre.
Avskårne legemsdeler.
Idiotiske sjefer.
Kort sagt:
En setting der det tas i bruk absolutt alt av klisjeer innenfor sjangeren.
Det kan virke som om forfatteren, nettopp ved å benytte seg av disse velkjente komponentene, ønsker å vise hva han kan.
Savnet
På en lekeplass finner politiet en drept kvinne.
Den ene hånden hennes mangler.
Hengende over henne:
En liten figur satt sammen av kastanjer og fyrstikker.
Etterforskerne Naia Thulin og Mark Hess blir satt på saken.
Som straks blir glødende varm når det viser seg at teknikerne finner fingeravtrykkene fra ei tolv år gammel jente på kastanjene.
Den samme jenta som har vært savnet i et år, og som politiet regner som død.
Ja, en person har til og med tilstått drapet, og begynt soningen.
Kan jenta være i live likevel?
En lite populær teori i politiets ledelse, som nødig vil ha denne saken opp en gang til.
Den savnede jenta er nemlig datteren til Danmarks sosialminister Rosa Hartung.
Som samme dag vender tilbake til stillingen etter ett år i helvete.
Så skjer det (selvfølgelig) et drap til.
Og enda ett.
Og hele tiden popper det opp små kastanjemenn.
Spennende til siste setning
Som sagt:
Ingrediensene i denne gryta kjenner alle som i det hele tatt leser krim.
Sveistrups store talent viser seg i et både solid og komplekst plott.
Samt et tempo og en effektivitet som jager leseren fra side til side.
«Kastanjemannen» har blitt en demonstrasjon av hvordan en roman av dette slaget skal sys sammen.
Resultatet er vanvittig spennende!
| 1
|
305523
|
Dødsgøy
Hun skal dø.
Hun har ikke levd nok.
Det er komisk.
TEATER:
Det skjer ikke ofte at en og samme teaterforestilling får denne kritiker til både å le høyt og å gråte stille, begge deler mer enn en gang, og en gang til og med samtidig.
Det gjør jeg når jeg ser «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n», og det gjør jeg enda jeg har lest teksten på forhånd og vet hva som kommer.
Jeg lo høyt da også, så høyt og så ofte at jeg måtte flytte meg fra stillevognen på toget.
Gråten kom som en overraskelse under visning, framkalt av ordløse øyeblikk der Heidi Gjermundsen Broch lar kropp, ansikt og bevegelse fortelle hvordan Brille har det.
Kroppen hennes vet det, selv om Brille selv ikke er vant til å spørre seg hvordan Brille har det.
«Det går bra», sier hun, men det går ikke bra.
Brille har ikke hatt det bra på lenge, og nå skal Brille dø.
Det er, tro det eller ei, hylende moro.
Vittige vendinger
Hva som utløser gråt og hva som utløser latter er selvsagt subjektivt, og jeg kan ikke love at lesere som ser «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n» (heretter kalt «Life») vil gjøre noen av delene.
Men dette stykket, som er skuespiller Rolf Kristian Larsens dramatikerdebut, burde kunne nå bredt, i spøk og i alvor.
Komedien gjør svært bevisste vendinger mellom det allmenne, nesten banalt hverdagslige, det absurde, det saftige og det uventede, det livsfilosofisk eksistensielle og det satiriske, det brutale og det ømme.
Regien er ved Frank Kjosås, en nokså ny rolle for en uttrykksfull skuespiller med upåklagelig timing.
Han lar ensemblet vise uttrykksfullhet og upåklagelig timing.
I en tidlig scene, når Brille er hos legen (Frode Winther, som også spiller hennes mann), en scene som kan leses med galgenhumor, kan det virke som om skuespillere og regissør ikke helt har bestemt om de, nå, er ute etter systemskepsis eller latter.
Men kanskje er det heller slik at tilskuerne ikke ennå vet om de skal leve seg inn eller le.
Så gir Broch fra seg en oppsummerende replikk som tillater også dem som har vært usikre på hva de egentlig ser å slippe ut latteren, og slik strammer «Life» taket, og dette taket holder forestillingen på, til den er over, og for mange tilskuere sikkert en god stund til.
Rollebytter
Med unntak av Broch har alle skuespillerne flere roller.
Frode Winther er nevnt.
Joachim Rafaelsen er datterens kjæreste og en sosialt intelligent bartender, Ingeborg Sundrehagen Raustøl datter og nattklubbsangerinne (som siste skaper også hun, for meg, et tåreøyeblikk), og Peiman Azizpour er kollega og klienter i byråkratiet.
Klienter og saksbehandlere er også Rafaelsen, Raustøl og Winther.
Alle har scener der de skinner.
Det er kjapt og effektivt - hele forestillingen tar bare en times tid - scenografi er nesten fraværende (fem dører, noen musikkinstrumenter, noen krakker), tid og sted og overganger etableres i spillet, mens Sandra Kolstad har komponert musikk og lydeffekter som får det til å virke som mer påkostet teater enn det strengt tatt er.
| 1
|
305527
|
Varme hjerter i kald krig
Prisbelønt polsk Oscar-kandidat i svart-hvitt.
FILM:
En bittersøt kjærlighetshistorie som utspiller seg på begge sider av den kalde krigens jernteppe, er temaet i Pawel Pawlikowskis film «Cold War».
Filmen er allerede belønnet for beste regi under årets Cannes-festival, og den er plukket ut som Polens Oscar-kandidat i klassen for fremmedspråklige.
Folklore
Pawlikowski har vunnet Oscar før; i 2015 for «Ida».
Også denne filmen er skutt i svart-hvitt, og her har han hentet fram en av skuespillerne fra «Ida», Joanna Kulig, og gitt henne hovedrollen som Zuzanna/Zula.
Hun spiller den unge polske jenta som søker opptak i en folklore-gruppe som skal framføre polsk folkedans og -musikk.
De skal være reisende ambassadører for partiet, folket og fedrelandet.
De skal synge om landreformer, verdensfred og «vidunderlige Stalin».
To hjerter
Wiktor (Tomazs Kot) er musiker og en av dem som rekrutterer talentene.
Han faller for Zula, til tross for at hun avsløres som tidligere straffedømt.
Ryktene sier at hun har drept sin far.
«Han tok feil av meg og min mor.
Jeg tok en kniv og viste ham forskjellen,» forklarer hun.
Kjemien mellom Zula og Wiktor er dirrende mens de reiser på turne i de østeuropeiske hovedstedene fra begynnelsen av 1950-tallet.
Et av glansnumrene er folkeballaden
To hjerter, og denne skal gå igjen i forskjellige versjoner i filmen etter hvert som tid og sted endres.
Wiktor hopper av under en opptreden i Øst-Berlin, men får ikke Zula med seg.
De skal møtes igjen i Paris noen år seinere, der Zula skal framføre en myk jazzversjon av låten.
Joanna Kulig har en sensuell utstråling med stort stjernepotensial i disse scenene.
Episodisk
Hun spiller en plaget kvinne som slites mellom kulturene i et delt Europa.
Kjærlighetsforholdet mellom henne og Wiktor blir mer desperat for hver adskillelse.
Handlingen, som går over 15 år, vises episodisk i filmen.
Han er statsløs flyktning i vest; hun har giftet seg med andre for å kunne reise ut og være nær ham.
Den helstøpte filmen er like trist som den er vakker.
| 1
|
305529
|
Marie Hamsuns liv var herjet av sjalusi, ensomhet og nazisme
Omsider har også dikterens kone fått sin biografi.
Mange såkalte dikterhustruer har skrevet bøker om sine menn.
Jeg kan ikke komme på et eneste eksempel på det motsatte.
Marie Hamsun skrev to bøker om sin berømte ektemann Knut.
Men hun ventet til han ikke lenger var i live.
Bøkene om Knut Hamsun og hans diktverk er nærmest et eget, lite bibliotek.
Marie derimot, er bare skildret i én bok, og den har viktige mangler.
Anne Hege Simonsen har nå gjort norsk kulturliv en stor tjeneste og skrevet den første, helhetlige biografi om denne omstridte kvinnen.
Venninnebrev
Simonsen har hatt nye kilder til rådighet, ikke minst brev som forteller mye om Marie Hamsuns personlighet og utvikling.
Mangeårig brevveksling med venninnene Aslaug Hauge og Cecilia Aagaard kaster sterkt lys over stort og smått.
Som Simonsen skriver:
«Venninnebrev er en enestående kilde for en biograf fordi de ofte handler om alt mellom himmel og jord.
I det ene øyeblikket er det ekteskapsfrustrasjoner og bekymringer for barn som utveksles, i det neste er det råd om slanking, hetetokter, matoppskrifter eller hagestell.
Og altså politikk.»
Levde i synd
Marie Hamsun ble født i 1881 og vokste opp i et konkursrammet kjøpmannshjem på Elverum.
Hun var skoleflink og leste mye.
Tiltrukket av teatret begynte hun å opptre og fikk et forhold til skuespilleren Dore Lavik.
Hun ble aktiv i Det norske skuespillerselskab, som han hadde startet.
De to planla å gifte seg, men kom ikke lenger enn til å bo sammen – altså leve i synd.
Men så møtes Marie og Knut Hamsun i Nationaltheatret, der hun skulle spille Elina i Hamsuns stykke «Rigets port».
Det var meningen at de to skulle snakke om rollen.
I stedet sa Hamsun de berømte ordene:
«Nei, herregud så pen
De er da, barn!».
Dermed var deres skjebne beseglet.
Etter fire måneder «hadde hun vært både lykkeligere og ulykkligere enn noen gang tidligere i sitt liv», skriver Simonsen.
Året etter gifter de seg.
Sykelig sjalusi
Begge ble syke, herjet av lidenskap og særlig sjalusi.
Dikteren «kom seirende ut av konkurransen om hvem som var mest sjalu,» slår biografen fast.
Å kalle denne sjalusien for sykelig, kan ikke være langt fra sannheten.
Han forlangte at hun ga opp teatret, og han nektet henne å sørge over Dore Lavik, som praktisk nok døde av tarmslyng i 1908.
Den minste kontakt med andre menn fikk Hamsun til å koke over.
Det er noe strindbergsk over det hele.
Forskjellen er at de ikke forlater hverandre, men forblir gift til Hamsun dør i 1952, som en døv olding.
Marie overlever sin 22 år eldre ektemann med 17 år og dør først i 1969.
Marie blir bondekone, først på Hamarøy i Nordland 1911-1917, dernest på Nørholm utenfor Grimstad, som Hamsun kjøper i 1918.
Hun er ofte alene, hver gang Hamsun forlater hjemmet for å bo på hotell og skrive romaner.
Han var borte både under fødsler og dåp.
Simonsen beskriver forholdet som «en ekstrem blanding av nærhet og avstand».
Idet de forlater Hamarøy, har Marie Hamsun ifølge boka lært tre ting:
«Samlivet med Knut handlet om å tåle, om å vente og om å søke trøst i arbeid.»
Troverdig biograf
Simonsen går kronologisk til verks og skriver effektivt, uten tyngende sitater eller pretensiøse analyser.
Hun fører et språk som på samme tid forteller og kommenterer.
Hun stiller spørsmål der hun ikke vet, og tolker kildene uten å spekulere eller trekke mer ut av dem enn det som fins.
«Knut Hamsun skrev i sannhet med sitt hjerteblod, og Marie måtte tørke opp etter ham,» lyder en av hennes treffende formuleringer.
Som biograf virker hun ytterst troverdig.
I 1936 oppholder Marie Hamsun seg i Tyskland, blant annet for å besøke barna sine, fire i alt, som til dels voldte store bekymringer.
Fascinasjonen for Adolf Hitler blir stadig sterkere.
Tilsvarende kritisk blir hun til «bolsjevismen».
Høsten 1940 melder hun seg inn i NS, og under krigen reiser hun på turneer i Tyskland der hun opptrer for opptil 20 000 mennesker.
Hun hilser fra sin mann og leser opp fra hans bøker.
«Unntagelsen»
Simonsen veier hennes motiver med fin hånd, men det er ingen tvil om at Marie er en ivrig nazist.
I brev skrevet etter at hun var blitt kjent med utryddelsesleirene, omtaler hun jødene som «utøi» og skriver at «det nytter ikke med halve forholdsregler, det må hel avlusning til».
Forholdet til ektemannen ble stadig dårligere.
Simonsen skriver:
«Å påstå at Adolf Hitler tok Knuts plass, er selvfølgelig både en forenkling og banalisering.»
Men hun trivdes med ideer hun kunne gløde for, og likte å tale til store folkemengder.
Etter krigen fulgte arrestasjon, straff, fengsel og økonomisk ruin.
Hun forble nazist, og angret ingenting.
«Jeg respekterer alle kulører, men jødene er unntagelsen,» skriver hun så seint som i 1957.
Anne Hege Simonsen har utvilsomt skrevet den definitive biografien om Marie Hamsun.
| 1
|
305530
|
Hardt ut mot Terje Tvedts godhetstyranni
Akademisk drakamp om godhetstyranniet.
For å begynne med slutten:
Etter å ha lest Jostein Gripsruds pamflett har jeg ikke i vesentlig grad forandret mening om Terje Tvedts kontroversielle verk:
«Det internasjonale gjennombruddet».
I sum en tankevekkende teori, og en skarp og original observasjon av de enorme endringene Norge har gjennomgått i min generasjon.
Men medieforsker Gripsrud er altså av en annen mening:
Tvedt tar feil, Tvedt misforstår.
Ja, det kan synes som om medieforskeren setter et stort spørsmålstegn ved Tvedts moralske habitus.
Akademisk karakterdrap eller ei, «Norsk hamskifte?» krever gjensyn med stridens kjerne.
Hva var det Terje Tvedt skrev?
Tvedts teori
Jo, at den norske godheten, selvgodheten – også kalt godhetstyranniet – fikk feste i 1962 da lille Norge i møte med den store verden etter påtrykk fra USA satset på statlig u-hjelp.
Samtidig åpnet landet opp for ikke-vestlig masseinnvandring.
En ny elite, finansiert av offentlige midler, fremmet egne interesser og tok makten med misforståtte ideer om universelle menneskerettigheter.
Det styrende prinsipp var ikke lenger nasjonsbygging, men multikulturalisme, slik det kom til uttrykk i kongens nyttårstale 2016 med budskapet om at alle hadde rett til å kreve landet som sitt.
Det internasjonale gjennombrudd, anført av «godhetstyrannene» i det humanitær-politiske kompleks var, etter Terje Tvedt samfunnssyn, fullført.
Jostein Gripsrud framstår i pamfletten som en skolelærer med rød rettepenn.
Altfor mye i denne boken er akademisk, intern kritikk.
Men er et ikke sånn at …?
Noe handler om det opplagte – som at Norge bedrev fredsarbeid og godhet med Bjørnson og Nansen også før Norad ble opprettet.
Men er det ikke sånn, Gripsrud, at det først ble fart i sakene da staten for alvor overtok, slik at finansminister Siv Jensen i år kan gi 30 milliarder i u-hjelp?
Og når det gjelder spørsmålet om hvorvidt menneskerettighetene er ansett som globale, universelle verdier, slik Gripsrud tenderer til å hevde, er det ikke sånn at islamske land har sine alternative menneskerettigheter underordnet Sharia?
Uredelig
Minst en gang er Gripsrud uredelig når han påpeker feil i Tvedts bok – som at Norge i perioden 1995-2016 opplevde «relativt sett en større vekst i folketallet enn India (…).»
Uten å opplyse at feilen forlenget er korrigert av Tvedt selv; han hadde skrevet India i stedet for Kina.
«Norsk hamskifte?» kan nok virke som selvmedisinering, quantum satis, på den åpenbart irriterte Gripsrud.
På meg har pamfletten liten virkning, bortsett fra et lettere ubehag som følge av en overdose akademisk vrede.
GRIPSRUD VERSUS TVEDT:
Ingen seier til Jostein Gripsrud i kampen mot Terje Tvedt i denne omgang.
| 0
|
305532
|
«Snøsøsteren» er en suveren julefortelling
Norsk julelitteratur har fått en ny klassiker.
Å finne svakheter ved denne boka er ikke lett.
Den har alt man kan vente av en julefortelling.
Den er spennende, vakkert utført på alle måter, fylt med både sorg og glede, og akkurat passe sentimental.
Maja Lundes fortelling er inspirert og vakker.
Lisa Aisatos illustrasjoner er makeløse.
Det er en kjent sak at hun er en formidabel illustratør.
Men her overgår hun seg selv i tablåer fulle av følelser, undring og fysiske detaljer som gnistrer av julefeiring.
Blid og rødhåret
Fortellingen handler om Julian, som har fått navnet sitt fordi han er født på julaften.
Jula nærmer seg med stormskritt, og den ti år gamle gutten er i svømmehallen sammen med bestekameraten John.
Mens han er der, viser er ansikt seg på vinduet, en gnistrende blid, rødhåret jente.
Utenfor hallen treffer han henne.
Hun heter Hedvig og har lyst til å bli hans venn.
Han blir med henne hjem.
Hun bor i et stort, hvitt hus full av spennende rom.
Dagen etter kommer han tilbake, og snart er Hedvig og Julian uatskillelige.
Julekalender
Men det er noe som ikke stemmer helt.
En gyngestol skifter liksom farge.
Utenfor huset til Hedvig ser Julian en gammel, litt skummel mann som tasser omkring.
Når han spør Hedvig om hun kjenner ham, drar hun på det.
Og hvor er foreldrene hennes?
Disse spenningsskapende elementene rykker både store og små lesere videre – jeg hadde nær sagt fra dag til dag.
For denne boka er – i likhet med Jostein Gaarders klassiker «Julemysteriet» - også en julekalender med 24 kapitler som egner seg til daglig lesning.
Men kanskje ikke på senga, for det blir faktisk ganske skummelt i en periode.
Døden på besøk
Men historien om Hedvig og Julian, dessuten om Julian og John, er ikke den eneste som skaper spenning i denne boka.
Julian bærer på en stor sorg.
Han har nettopp mistet sin 16 år gamle storesøster Juni, som ble syk og tynn og trist.
Til slutt mistet hun livet.
Før det var hun en sprudlende og munter jente, som både foreldrene og lillesøsteren Augusta savner intenst.
Hjemme er alt bare leit.
Foreldrene har forandret seg og er blitt fraværende og tause.
Blir det jul i det hele tatt?
Fortellingen er krevende, men Maja Lunde løser opp i flokene på en suveren måte.
Hun framkaller både latter, grøss og gråt underveis.
Alt løser seg i dette litterære miraklet av en bok.
Det handler om mer enn jul.
Boka dreier seg om vennskap, søskenkjærlighet, familiesamhold og om å akseptere den nådeløse døden som truer enhver lykke.
Alt dette vevd inn i en fabel som lyser av vilje til å la livet seire.
Norsk litteratur har fått en ny juleklassiker.
| 1
|
305533
|
Gutta på bærtur
Kongofilmen halter, mangler viktige forklaringer.
FILM:
Den siste scenen i Marius Holsts film «Mordene i Kongo» viser Joshua French og Tjostolv Moland ved siden av hverandre i blafrende høyt gress på en afrikansk slette.
Begge løfter hendene, sikter og skyter.
Men de har ingen våpen.
Var alt bare en lek?
Var gutta på bærtur?
Ingen sannhet
Leken har i alle fall kostet Norge flere millioner kroner, ett selvmord og et åtte år langt fengselsopphold.
Den har kostet Kongo omtrent like mye i tapt anseelse og befestelse av mytene om det svarte, ville og voldelige indre Afrika.
Og det er bare et tåpelig reklamejippo når Aksel Hennie, som spiller Joshua French, hevder at filmen forteller sannheten om hva som skjedde på vei til Kisangani i Øst-Kongo i 2009.
Kjøtthuer
Vi er Rambo 1 og 2, kjøtthue 1 og 2, spøker Moland (Tobias Santelmann) og French flere ganger i filmen.
Det er ikke vanskelig å underskrive begge attestene, men det er i det minste befriende at filmen ikke er noe bevisst forsøk på å lage et helteepos.
French har riktignok en lang – og autentisk, hvis vi skal tro tidligere manusforfatter på filmen, Nikolaj Frobenius – monolog om hva slags «menn» de to er:
Genetisk disponerte voldsmenn, krigere som ikke passer inn i det «softe» Norge.
Haltende historie
Men filmen halter, etter mitt syn, fordi den unnlater å gi en inngående forklaring på oppdraget i Kongo.
Hva var den ideologiske motivasjonen for å ta seg inn i «mørkets hjerte» og støtte opprørslederen Nkunda?
Hva fikk to norske ekssoldater til å bli leiesoldater i Afrika?
Løfter om rikdom?
Politisk ideologi?
French romantiserer omkring Molands personlighet:
Han var ingen morder, han var en killer.
Flere versjoner
Filmen hopper fram og tilbake i tid.
Fra fengselsoppholdet der French soner alene etter at Moland har begått selvmord, bakover til deres felles soning og rettssaken, og flere ganger innom den kvelden skuddene falt som drepte sjåføren Kasongo.
Skuddscenene filmes av og til i droneperspektiv.
Hva om skjer er helt uklart, og filmen gir flere avvikende versjoner av hendelsesforløpet.
Det er med andre ord fortsatt bare Joshua French som kan gi en sannferdig forklaring på mordet i Kongo.
Det vil han ikke.
I filmen forsøker UDs utsendte Ane Strøm Olsen (Ine Jansen) å få French til å gå for versjonen om at Moland – som da er død – drepte sjåføren, for at French skal slippe unna.
Det var i alle fall nytteløst; som vi alle vet ble French også dømt for å ha drept Moland.
Galskap
Scenene fra fengselslivet – altfor lange, selv om det dreier seg om åtte år – blir hovedfortellingen i denne filmen.
Som forventet er jo det temmelig brutalt, med vold, sykdom, kakerlakker og økende galskap hos Tjostolv Moland.
Tobias Santelmann overbeviser som den gradvis mer forrykte sørlendingen som kaller seg Afrika-anarkist.
Aksel Hennie – som spiller eneste overlevende og dermed en sterk premissleverandør for storyen – får utøve en mer sympatisk rolle i samspillet mellom de to.
Som flere har antydet tidligere; eneste helten i denne fortellingen er Joshuas mor, Kari Hilde French.
Det inntrykket bare forsterkes etter denne filmen.
| 0
|
305534
|
Listhaugs manifest er tynn politisk suppe
«Der andre tier» er bare en lang gjentakelse av provokasjoner Frp-nestlederen har kommet med før.
Ut ifra tittelen å dømme har Sylvi Listhaug begitt seg ut på et monumentalt prosjekt.
«Der andre tier» antyder at odelsjenta, som seinere ble hovedstads-elitist, ikke bare tar bladet fra egen munn i kontroversielle spørsmål – men også at hun gjør det der resten av politikerstanden bevisst unnlater å tale.
Som interessert tilskuer av norsk politikk tenker jeg umiddelbart at det umulig kan la seg gjøre.
Norske politikere lar seg vel ikke målbinde?
I et naivt innslag av optimisme, lot jeg nysgjerrigheten pirre av bokas lovnader.
Skuffelsen over løftebruddet er ikke enorm, men likevel litt uventet.
Er dette alt ytre-høyres kronprinsesse har å bidra med til det offentlige ordskiftet?
Mer om det straks.
Først må vi en liten tur innom forfatteren selv.
Sylvi Listhaugs CV ser i korte trekk slik ut:
Høyere utdannet, vinner av Frps elitekurs, rådgiver på Stortinget, byrådssekretær i Oslo, helsebyråd i Oslo, PR-topp i First House, landbruksminister, innvandrings- og integreringsminister, justisminister, stortingsrepresentant, Frp-nestleder, og nå – forfatter.
Den siste gjerningen har hun tatt fatt på i samråd med Minerva-journalist Lars Akerhaug.
Hvorfor?
Ifølge henne selv har hun tatt fatt på det lange formatet for å fortelle hvem hun er og hva hun står for, med sine egne ord.
Noen vil innvende at nettopp det er noe den kontroversielle politikeren har grepet enhver sjanse til å gjøre de siste ti åra, og spesielt på egen Facebook-side, men vi lar det ligge.
Listhaug kan kommunikasjonsfaget.
Hun har skolert hele Frps partiorganisasjon til å mestre rollen som folkelig PR-maskin og jordnær ombudsmann.
Hun kjenner sitt publikum.
Og her kommer første observasjon fra Listhaugs første litterære prosjekt:
Hun bryr seg også bare om sitt eget publikum.
«Der andre tier» er ikke skrevet som nyskapende debattbok.
Den er definitivt ikke skrevet for å ta innersvingen på kritikk fra kommentatorer eller fra politiske motstandere.
Boka gjør ikke engang et forsøk på å overbevise tvilerne der ute.
Folk som setter pris på velskrevet sakprosa får heller ingen bein kastet i fanget.
Språket minner mer om blogg enn litteratur, og bærer preg av hastverket forfatteren selv har hatt med å få ut boka.
Tidvis er det smertefull og banal lesning.
Som i kapittelet som både begynner og avslutter med en variant av:
«Jeg mener Norge fortsatt skal være Norge.»
De eneste som får valuta for de 399,- kronene boka koster, er kjernevelgere og heiagjengen.
Når det er sagt tror jeg ikke språket er relevant eller viktig for verken Listhaug selv eller velvillige lesere.
Liker du Listhaugs talepunkter, er du trolig raus nok til å se gjennom fingrene på bokas sprikende komposisjon og språklige mangler.
Men for politisk PR er heller ikke det viktigst.
Listhaug har andre ambisjoner enn ordkunst.
«Der andre tier» er skrevet for å framstille Listhaug som en slags ustoppelig meningsmaskin som utrettelig tar kampen mot innvandring og for norske verdier.
«Sylvi Listhaug lar seg ikke stoppe av kritikk.»
I boka er egenskapen en slags hedersbetegnelse.
Andre verdenssyn enn forfatterens stemples som meningspoliti, moralisme, kontroll, tåkelegging eller belæring.
I alle fall det hun er uenig i.
Et godt eksempel:
I boka skriver hun at «Stempling er en effektiv måte å diskreditere motstanderen din på, og Ap er nok blant de mest kyniske i bransjen.»
Åh, hykleriet!
Det er som vitsen om konspirasjonsteoretikerne som påstår at jorda er flat:
De skryter stadig av at de får flere og flere medlemmer jorda rundt.
Ser de det ikke selv engang?
Listhaug beskriver egen meningsdannelse slik:
«Jeg har en ryggmargsrefleks som veldig hurtig sier meg hva som er riktig å gjøre og hvordan vi skal løse en sak.»
Hos noen lesere av boka vil dette gå rett hjem, som handlekraft, og dermed noe dydig.
Men når det kommer fra folk som ber om tillit til å styre landet i et samfunn som blir stadig mer komplekst og uoversiktlig, kan slik snarrådighet like gjerne bli lest som uforsvarlighet og ignoranse.
Det er ingen skam å lese bruksanvisningen, men det er en innvending som trolig ikke bekymrer den selverklærte fatalisten Listhaug.
Som hun skriver i boka:
Alt skjer av en grunn.
Kritikk er irrelevant, og hun er på en forutbestemt vei.
«Hva livet har i vente for meg, vet jeg ikke, men det blir som det skal.»
Tre av bokas tjuefem korte kapitler avsluttes på denne måten.
Kritikk-resistens er et gjennomgående, effektivt og yndet virkemiddel for å karikere motstandere uten å gi dem en reell mulighet på tilsvar.
Som i beskrivelsen av tilhengerne av norsk EU-medlemskap, særlig i partiet Høyre:
Ifølge Listhaug vil Høyre ukritisk implementere EUs lover og regler.
Selv er hun mot EU-medlemskap, men for EØS-avtalen.
Men ønsker ikke EU-tilhengerne i Høyre medlemskap nettopp for å øke norsk medbestemmelse?
Og er det ikke nettopp EØS-avtalen som legger opp til ukritisk implementering av EU-regler?
Det siste er trolig Listhaug enig i, og derfor ønsker hun en reforhandling av EØS-avtalen.
Hvordan Norge skal få medlemsprivilegier i EU samtidig som vi står utenfor, svarer hun ikke på.
Det er kanskje heller ikke så viktig for Listhaugs publikum.
Eller Listhaug selv.
Den brua får man krysse når hun sitter ved makta.
Og som hun skriver selv:
Det som skjer, må jo skje av en grunn.
Uredelige karikaturer av motstandere følges ofte opp av lettvinte påstander og løsninger.
I begynnelsen fungerer denne oppskriften provokativt og skjerpende på leseren, men blir fort bare kjedelig.
Listhaugs manifest er tynn politisk suppe.
Et frieri til kjernevelgerne.
Ikke en debattbok, ikke en reell imøtegåelse av motargumenter, ikke en presentasjon av helhetlige løsninger eller refleksjoner om mulige konsekvenser.
Listhaugs velregisserte medieutspill blir derfor usammenhengende og oppstykket lesing.
Over to og en halv side går hun for eksempel fra å kritisere broilere i politikken (de som tar utdanning først, ikke de som blir løftet rett inn som rådgivere på Stortinget, som Listhaug selv ble) til et lite avsnitt om arbeidsmiljøloven (hun vil ha lengre vakter for ansatte), til et angrep på LO-pamper som ikke engasjerer folk, noen setninger om det hjertekalde byråkratiet, før hun avslutter med at eldre er en ressurs, ikke en byrde.
Noen ganger blir sammenblandingen nesten selvutslettende.
I kapittelet som handler om hennes egen tid som ansvarlig statsråd for innvandring og integrering, går hun knallhardt ut mot politikken hun selv har ført:
«Vi deler ut oppholdstillatelser og statsborgerskap som om det var sukkertøy.»
En forsnakkelse, en feil eller en sjelden innrømmelse?
Over de neste sidene er det en kombinasjon av kritikk av flyktningpolitkken og ros av litt ulike rådgivere og statssekretærer hun har jobbet med.
Som leser sitter man igjen med lite annet enn at Listhaug er misfornøyd, har noen få forslag til endringer, og en snikende følelse av at Frp-nestlederen, selv i bokformat, sliter med å holde fokus i lengre resonnementer.
Kort oppsummert er «Der andre tier» en lengre versjon av finslipte utspill Listhaug har uttalt i offentligheten hundrevis av ganger tidligere.
Det er side opp og ned om godhetstyranner, elitefeminister, Jonas Gahr Støre, og snillister i KrF.
«NOAS og biskopene er menneskesmuglernes beste venner.»
Enten de kommer som små drypp eller lengre tirader, er boka full av de samme historiene Listhaug utrettelig gjentar for alle som vil lytte, og har fortalt siden hun var byrådssekretær i Oslo.
Vi kunne stilt klokka etter angrepene på feminister, kirken, pressen, Arbeiderpartiet, islam, innvandrere, Human-Etisk Forbund og globalister.
Ikke er det nytt, ikke er det oppsiktsvekkende.
Det er hakk i plata.
Reprise.
Og selv om det nå kommer over 250 sider, er det ikke mer substansielt enn før.
Når Listhaug først skulle bruke 250 sider på å tegne, forklare og forsvare det samfunnet hun vil at Norge skal bli, er fraværet av lange og sammenhengende resonnementer det største savnet.
Men slik fungerer heller ikke Listhaugs metode.
Ved å blande påstander, korte virkelighetsbeskrivelser, harde personangrep og flere temaer på en gang, gjør hun det nærmest umulig å ta tak i et argument, eller dykke ned i et kompliserte saksfelt, før hun er over på noe annet.
Boka er så full av slike bruddstykker at det sikkert kunne blitt skrevet tusenvis av sider med tilsvar, nyanseringer, motargumenter og ubesvarte spørsmål.
Men da er det selvfølgelig for seint.
Rikspressen, denne skribenten inkludert, har allerede gitt Listhaugs påstander spalteplass og oppmerksomhet.
Det gjør henne irriterende uangripelig for alle som er interessert i reell meningsbrytning, men også vanvittig fengende for folk som vil høre noen si det de selv mener uten irriterende korreks fra meningsmotstandere.
Ingen som leser boka tror Listhaug skygger banen for å møte i tøffe debatter, men alle som har hørt henne i debatt forstår at hun ikke er der for å lytte, lære eller komme i møte.
Selv om engasjementet for eldreomsorgen, ønsker om frihandel, trygghet i arbeidslivet eller bekymring over velferdsstatens bærekraft, er både viktig og interessant for politisk debatt i 2018, bør forutsetningen for maktsøkende mennesker være at de presenterer grundige argumenter og løsninger – ikke bare hjertesukk og påstander.
I et demokrati er ikke mangel på skikkelige svar på reelle problemstillinger diskvalifiserende fra å delta i politikken, men det gjør heller ikke prosjektet særlig relevant eller spennende – samme hvilket politisk parti man representerer.
Spesielt ikke i bokform.
| 0
|
305535
|
Fungerer bedre enn fryktet.Men …
«House of Cards» er tilbake med sin siste sesong.
Heldigvis.
«My turn», var påtroppende president Claire Underwoods siste replikk i forrige sesong av «House of Cards».
Det var februar 2017, og ingen visste hvor rett hun skulle få.
Et drøyt halvår seinere ble Kevin Spacey dratt ned i #metoo-dragsuget, og Netflix kuttet alle bånd til den falne kongen med umiddelbar virkning, til tross for at sjette sesong allerede var under innspilling.
Etter det som man bare kan se for seg må hva vært en del krisemøter og valiumknasking, ble det avgjort at «House of Cards» skulle få sin avslutningssesong, likevel helt uten det som til nå hadde vært hovedpersonen og det store trekkplasteret.
Serieskaperne begynte helt på nytt, forkortet sesongen fra 13 til 8 episoder, og oppgraderte Claire (Robin Wright) til hovedrolle.
Selv om arbeidsforholdene garantert ikke har vært optimale, kan slike kriser og tvungne omkalfatringer ofte by på kreativ vitamininnsprøytning.
Og noen ganger ikke.
Barsk posering
Utover litt flere X-kromosomer i det ovale kontor er det ikke så altfor mye nytt i Washingtons mørke korridorer.
Serien er fortsatt visuelt ganske uinteressant, og den dramatiske framdriften har fortsatt lavt turtall.
Mediesatiren er fortsatt klønete (selv om det er en viss treffende snert i at CNN-eksperter bruker masse tid på å overanalysere et av Claires håndtrykk på en offentlig tilstelning), replikkene fortsatt langt fra så slående som leveringen skal ha oss til å tro, og den barske poseringen er fortsatt bare posering.
Hovedpersonene sprader fremdeles rundt blant marmor og mahogni som selvhøytidelige guder på Olympen, og er like løsrevet fra virkelige, menneskelige problemstillinger som dem, også.
Og av en eller annen grunn vies det fortsatt tid til det svarte karismahullet Doug Stamper.
Frenemies
Produksjonen har håndtert Spaceys sorti ved å ta livet av Frank mellom sesongene, under tilsiktet uklare omstendigheter.
Var det et naturlig dødsfall eller ikke?
Det er ikke en kjempeelegant løsning, men gitt omstendighetene fungerer det bedre enn man kunne ha fryktet (og gir dessuten litt ufrivillig komikk da Claire ser gjennom bilder fra likvaken, og samtlige bilder fra den åpne kisten er komponert for å skjule den dødes ansikt – en slags begravelsesvariant av nakenscenene fra «Austin Powers»).
Uansett, nå er det Claire som prater til kamera mens hun prøver å rydde opp i vrakgodset som var Fransk feilede presidentskap, samtidig som hun må forholde seg til utfordringene i sitt eget:
Et skjerpet trusselbilde, muligens forsterket av kvinnehat mot USAs første kvinnelige president, nasjonale katastrofer som kjemikalielekkasjer, og ikke minst de sedvanlige tronutfordrerne og maktspillerne som lurer bak gardinene.
Tilskuddene denne gangen er søskenparet Bill og Annette Shepherd, spilt av Greg Kinnear og Diane Lane.
Spesielt sistnevnte, som gammel skolevenninne av Claire, er i fin form, selv om man skulle ønske hun fikk litt bedre materiale å jobbe med.
Relasjonen mellom Claire og Annette ser ut til å utvikle seg til en lovende pissekonkurranse mellom to frenemies med lang forhistorie, og gjør i det minste et forsøk på å tematisere maktdynamikk kvinner imellom, selv om den – som så mye annet i denne serien – inntil videre mer legger an en positur av viktighet enn faktisk å si noe viktig.
Akterutseilt
Serien fikk en gyllen mulighet til å finne seg sjæl på nytt i år, men virker ikke særlig interessert i å gripe den.
For selv om «House of Cards» kanskje har klart å komme seg vekk fra Spaceys skygge, er den fortsatt fanget av sitt eget påtatt nihilistiske prosjekt, og fortsatt så overbevist om sin egen uimotståelighet at den ikke gjør noe særlig innsats for å holde på oppmerksomheten vår.
Og uten Spaceys avledende fokustyveri er det kanskje enda tydeligere enn før at den i bunn og grunn har vært en ganske retningsløs serie over lang tid nå, et rorløst skip som – gitt dagens politiske klima – virker merkelig akterutseilt og irrelevant, uten noe særlig innsiktsfullt å komme med, verken om vår tid spesielt, eller den menneskelige tilværelse generelt.
(Anmeldelsen er basert på de første tre episodene.)
| 0
|
305537
|
Greta Van Fleet skulle jo redde rocken
Debutplata holder ikke hva opptakten har lovet.
ALBUM:
Påstanden kommer med jevne mellomrom:
Forståsegpåere erklærer rocken for død og begravet.
Like ofte dukker lovnaden om rockens nye redningsmenn opp i hype-maskineriet.
De siste tyve årene har The White Stripes, The Darkness, The Black Keys, Wolfmother og et lass med andre band hatt det ærefulle oppdraget å redde sjangeren fra den sikre død.
Nå er stafettpinnen kommet til Michigan-kvartetten Greta Van Fleet.
Bandet som består av de tre Kiszka-brødrene Josh, Jacob, Sam og kompisen deres, Danny Wagner, har i løpet av rekordtid gått fra å være et kjellerband til å selge ut arenastørrelser i USA.
Det er mange grunner til det.
For det første har de hele pakken:
Stil, utseende, attityde, spilleferdighetene og ikke minst karisma i bøtter og spann.
Og det til tross for at nok mange vil forsøke å avskrive dem som billige Led Zeppelin-kopister.
Likheten er åpenbar, men det gjør heller ingenting.
Led Zeppelin er ikke mer og for den oppvoksende generasjon som er flasket opp på EDM og urban, representerer gjengen noe nytt og annerledes.
I tillegg får man aldri følelsen av at de knabber låter, det er mer estetikken og tilnærmingen til faget.
Ikke minst er måten vokalist Josh bruker stemmen på så plantsk at selv Robert Plant har kommentert det.
Det skulle altså ikke mer enn et par EP-er til for å gjøre Greta Van Fleet til den største rockesnakkisen på lange tider.
Ikke så rart når man strør rundt seg med juveler av kaliberet til «Black Smoke Rising» og «Highway Tune» før du har debutert.
Spill dem og gråt.
Nå har derimot alvorets time kommet og gjengen skal bevise at de ikke bare er unge og megalovende.
«Anthem of the Peaceful Army» er Greta Van Fleets tilsvar.
Umiddelbart kan det virke som om de er noe preget av voksesmerter.
Plata er delvis skrevet i studio og på veien og det bærer den preg av.
Åpningslåten lover godt.
«Age of Man» er seks minutter med monumental og saktegående proto-hardrock med progga vendinger og melodilinjer og riff store som fjell.
Utover plata savnes det mer retning og fokus.
Flere av låtene kjennes i overkant skisse- og jamaktige.
Litt blues, en dæsj roots og noe soul - alle gode bestanddeler, men når innpakning blir penere enn det som er på innsiden, begynner man i feil ende.
«When the Curtain Falls», «Lover, Leaver» og den sjelfulle balladen, «Anthem», er dog alle svært gode tilløp, men som helhet holder ikke dette knippe låter det de energiske konsertene og de fantastiske sangene de har sluppet i forkant av denne debuten har lovet.
Det er som om de har hoppet fra «Led Zeppelin I» til «Physical Grafitti» uten å la låtene få modne.
Det behøver ikke å bety at alt håp er ute.
Greta Van
Fleet er fortsatt et uhyre interessant og velspillende konsertband.
Men om de skal bli noe mer enn midlertidig frelse må de ganske kjapt komme opp med låter som kan fylle repertoaret deres med skarpere skyts enn det «Anthem of the Peaceful Army» byr på.
| 0
|
305538
|
Denne boka er så hinsides, at jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte
Utover omsorgen for seg og sine, er det ikke mye høysensitiv empati å spore hos mødrene Nordeng og Märtha.
BOK:
De selverklærte høysensitive mødrene Märtha Louise og Elisabeth Nordeng hevder begge de har såkalte høysensitive barn.
Nå følger de opp fjorårets «Født sensitiv», med henvisning til høyst omdiskutert forskning, egne opplevelser og fiktive eksempler.
Her gir de råd til foreldre om disse skjøre «orkidébarna», som i sine rette omgivelser blomstrer så mye vakrere enn alle andre.
Her forskes det visstnok intenst på å finne paralleller mellom et orkidégen og et høysensitivitetsgen.
Noen kjennetegn:
Høysensitive barn skal ifølge forfatterne være typisk milde, medfølende og kreative med evnen til å «gruble dypere enn andre».
De er pliktoppfyllende, høflige og rettferdige.
De liker ikke plast og lyd, og kan som små heller foretrekke enkle naturlige leker, som å riste på en tom boks.
De har en finurlig humor, som aldri går ut over andre.
De er nemlig utstyrt med en sterk empati, og kan lett plages av å se for seg «fattige familier på flukt, de som ikke har penger nok til mat og må tigge».
Spiser mer sanselig
Det er med andre ord ikke så mange gode egenskaper igjen til røkla, altså de lavsensitive.
De høysensitive mødrene synes heller ikke å være nevneverdig opptatt av verken dem eller de fattige.
Et nøkkelord er skjerming.
Du må tenke nøye gjennom hvor du bor, ikke i en trang støyende leilighet for eksempel.
Mindfulness og yoga er supert.
Steinerskolen likeså.
Den er viet et eget kapittel.
Naturbarnehager kan være fint, forutsatt at det ikke blir for macho.
Her vil høysensitive introverte barn heller foretrekke «å sette seg ned og plukke blomster, bygge et slott av steiner eller studere ei maurtue».
Høysensitive introverte barn må ifølge Nordeng også få lov til å slippe å be lavsensitive ekstroverte barn i bursdagen sin, for sistnevnte har en tendens til å ødelegge den fine stemningen.
Disse sårbare barna tåler dårlig motstand og kritikk, spesielt når de slår seg vrange.
De «spiser mer sanselig enn andre», og Nordeng fraråder å presse barn til å spise grønnsaker som utfordrer det skjøre sanseapparatet.
Selv har hun et traumatisk barndomsminne fra en vemmelig hotellbuffé i Danmark.
Hun holder seg også unna Bamseklubber i Syden, og sitter heller under parasollen med barneflokken rundt seg og kjenner på nærhet (husk solkrem og vann!).
Alternativt kan du gjøre som Märtha; tilbringe halve påskeferien på den primitive hytta i Sikkilsdalen, resten med støy og gøy på Hafjell.
Her anbefales myke overganger.
Ungpikeflørt og gentleman
Boka er ført i pennen av journalist og kommunikasjonsrådgiver Kjersti Salvesen.
Hun synes sterkt inspirert av sentimentale ungpikebøker fra femtitallet:
Vi får høre at den lille prinsessen hadde sommerfugler i magen.
Om det skjøre lille barnet Elisabeth.
Om Nordengs sønn Ylvar som er en liten gentleman, og at flørting er spesielt vanskelig for høysensitiv ungdom, engstelige som de er for å såre andre.
Et typisk utdrag er fortellingen om da Nordeng var på togtur i Spania med sine fire høysensitive barn.
Hun hadde planlagt turen nøye, med tegnesaker, drikkeflasker og hver sin discman (I-phone er fy!).
«Barna satt som små engler – og da mor så at alle hadde det bra, tok hun selv fram strikketøyet og lente seg tilbake.
Det var ikke til å unngå å se at medpassasjerene var imponert, sier Elisabeth med glimt i øyet».
Ikke akkurat ubeskjeden
Til å være både høysensitiv og introvert er Nordeng påfallende ubeskjeden, og dominerer mye av fortellingen.
Märtha er langt mer forsiktig når hun forteller om barna og sin egen barndom.
Dette har forfatteren forsøkt å bøte på med noen snurrige sammenlikninger.
Som at Märthas høysensitive datter har en finurlig humor, med henvising til bestefar kongen som kalte Sonja et troll i et intervju på NRK.
Så vidt jeg vet, er ikke kong Harald høysensitiv.
Ikke for det.
Tallet er i sterk økning.
Vi lever visstnok i ei tid der følelser blir mer og mer akseptert:
«De høysensitive barna viser vei, og på den måten er de med på å bygge en ny verden».
Så fint da!
En god start ville være om Cappelen Damm sendte noen eksemplarer av «Sensitive barn» til flyktningleirene i Syria.
| 0
|
305539
|
Ikke se denne serien alene!
Det bare er å ta av seg hatten for «The Haunting of Hill House».
Og så gjemme seg bak den.
TV-ANMELDELSE:
I grøssen og gruens taksonomi følger det gjerne med en iboende undertekst til de ulike undersjangrene.
Litt grovt kan man si at monsterfortellingene ofte egentlig handler om menneskets kamp mot naturen og det mørke, underbevisste i oss selv («Haisommer»), eller teknologi og menneskelig overmot løpt løpsk («Frankenstein», «The Terminator»).
Vampyr-, varulv- og body horror-sjangeren billedliggjør gjerne transformasjon, seksuell oppvåkning, annerledeshet og kjødets kamp mot sinnet, eller aldrings-, sykdoms- og smitteangst («Twilight», «En Vampyrs Bekjennelser», «Fluen»).
Zombier er gjerne en metafor for hva enn det skulle være av eksistensiell åndenød og drukningsangst, alt fra døden eller tidens ubønnhørlige marsj, til frykten for å bli slukt av sosiopolitiske strømninger og forbrukersamfunnets apati («Dawn of the Dead», «28 Days Later»).
Og den kanskje største, og eldste, av disse sjangrene – spøkelseshistorien – er en perfekt lekegrind for begravde hemmeligheter som er i ferd med å innhente oss, fortidas synder som hjemsøker nåtida, og ubearbeidede traumer og uuttalte frykter som tvinger seg opp gjennom underbevissthetens overflatehinne og hvisker grusomme sannheter i øret på oss mens vi sover.
Litt som Ibsen, altså, bare med lange skygger og strategisk plasserte, hjerteinfarktskapende skvetteøyeblikk.
Lærebokeksempel
Netflix’ nye grøsserserie, «The Haunting of Hill House» (basert på klassikeren ved samme navn), er et lærebokeksempel på den sistnevnte sjangeren.
I nåtid følger vi de fem voksne søsknene i Crain-familien, som alle sliter, bevisst eller ubevisst, av etterdønningene fra den eksepsjonelt traumatiske perioden i oppveksten da de hadde bostedsadresse Hill House, et sånt gigantisk, nygotisk gods som er så labyrintisk, knirkete og skyggefullt, ja, kort sagt så føkka skummelt at du får lyst til å ta en alvorsprat med både hustegneren og sensoren hans da han avla eksamen ved arkitekthøyskolen.
(Seriøst, tenk så mye angst og tenners gnissel som kunne vært spart om arkitekter med slike tilbøyeligheter hadde strøket og blitt nødt til å få seg en vanlig kontorjobb i stedet.)
Skakkjørt familie
Hva som faktisk skjedde i huset en gang for lenge siden utfolder seg sakte via flashbacks, samtidig som vi får se hvordan barna på hver sin måte har prøvd å bearbeide eller undertrykke hendelsene i voksen alder.
Én har blitt skrekkroman-forfatter, en annen barnepsykolog, én begravelseskosmetolog, og én narkoman.
Når den skakkjørte familien igjen bringes sammen grunnet et nytt dødsfall, blir de tvunget til å forholde seg ikke bare til hverandre, men til ei fortid de hadde håpet skulle forbli nettopp dét.
Og så begynner selvsagt skumle ting å skje igjen.
Og om de er skumle.
«The Haunting of Hill House» benytter seg av samtlige triks i boka for å få deg til å gjemme deg bak puta, og heldigvis behersker skrekkfilmregissør og serieskaper Mike Flanagan («Gerald's Game») dem til fingerspissene.
Huset er hjemsøkt på grensen til det parodiske, her er spøkelser, vardøger, vandøde, jærtegn, bankeånder, monstre og en aldri så liten «Slenderman» (eller er de alle bare visjoner?), for ikke å glemme alle de falske alarmene:
Skyggespill, små glimt i øyekroken, og ikke minst et interiør utført av en scenograf med åpenbar forkjærlighet for pareidoli, dette fascinerende mentale fenomenet som på den positive siden kan få en boblete sky til å se ut som en and, men som også kan få en mørk korridor til å virke full av forvridde ansiktet som roper mot deg i sjelsvrengende primalangst.
Hjælp.
Skrekk om dagen, skrekk om natta
I tillegg hverdagstraumatiseres de små, nusselige (og litt høysensitive) Crain-barna på alle tenkelige og utenkelige måter.
De sitter fast i heiser, finner døde kattunger fulle av insekter, og blir hvisket til av stemmer som ikke finnes.
Og alt dette er bare på dagtid, bare vent til stakkarene må legge seg.
På toppen av det hele blir de naturligvis aldri trodd, det er ikke måte på hvor stor tiltro far i huset har til rørsystemets evne til å bråke og få bilder til å falle av veggen.
Mye av grunnen til at grøsset i «The Haunting of Hill House» treffer så hardt som det gjør, ligger også i det grundige karakterarbeidet.
Vi bryr oss om barna på skjermen, og ikke minst forankres alt det overnaturlige i gjenkjennelige, allmenngyldige og karakterdrevne problemstillinger.
«Nei, nei, nei!»
Iblant smøres det så tjukt på at det hadde bikket over i det komiske, hadde det ikke vært så fordømt effektivt.
Det artige med skrekkfilm er jo (foruten at det er langt vanskeligere å gjøre bra enn man tror) at filmspråket er så lett å kjenne igjen og plukke fra hverandre, men samtidig – når det er dyktig utført – bortimot umulig å gardere seg mot.
Det beundringsverdig klassisistiske skrekkhåndverket her – spesielt foto og lydbilde, men også manus, regi, scenografi og klipp – er så presist tilskrudd for å få fram nøyaktig riktige skrekkeffekt, at det bare er å ta av seg hatten, for så å gjemme seg bak den.
Etter fire episoder var jeg komplett utmattet, og tok meg selv i å rope «Nei, nei, nei!» flere ganger til idiotene på skjermen.
En gjengangervits om skrekkfilm er at rollefigurene er så dumme.
De flytter inn i åpenbart hjemsøkte hus, de stoler ikke på sine egne sanser, de splitter opp, oppsøker mørke korridorer alene, er i det hele tatt irrasjonelle og dumdristige.
Man innbiller seg at man hadde handlet smartere enn dem, var man i deres sted.
Nå er jeg ikke så sikker lenger.
Etter at jeg begynte å se denne serien, ble jeg mer overbevist om at jeg er akkurat like tjukk i hue som Crain-familien.
For av en eller annen vanvittig grunn bestemte jeg meg for å se «The Haunting of Hill House» alene, etter at sola hadde gått ned.
(Anmeldelsen er basert på de første fire episodene.)
| 1
|
305540
|
Frihetstrang i ulvetider
Flytt deg, «Hakkebakkeskogen».
En ny generasjon vil fram.
TEATER:
Der er en ulv i skogen (Herbert Nordrum premierekvelden, han veksler med Øystein Røger).
Geita (Hanne Skille Reitan, i veksling med Mariann Hole) er ikke så lett å skremme og ikke så lett å imponere, men hun synes livet er i tammeste laget, og kan godt tenke seg et aldri så lite eventyr med et villdyr - sånn for en gangs skyld.
Ulven klør henne mer enn gjerne der det trengs, skjønt han synes ikke en gang er nok.
Problemet er bare at geita har tre killinger hun ikke har sagt noe om...
Og dermed følger komplikasjonene, mange komplikasjoner, av spenningstypen, romansetypen og forhold-mellom-foreldre-og-barn-typen.
En og annen samfunnskomplikasjon er her og.
Nye Hakkebakke
Dyrefabelen har lange tradisjoner, også i norsk teater.
«Ulven» har potensial til å bli vår tids «Hakkebakkeskogen», en fortelling med en klar hovedlinje og mange morsomme enkeltepisoder.
Som dyrefabler flest har den også moral, i dette tilfellet mer enn en moral, og noen av budskapene er så absolutt tidsriktige:
Pass på så ingen får vite passordet ditt.
Hør på mora di, men gjør det med en viss kritisk sans.
Det er også farlig å være for lydig.
Følger du dine dyriske instinkter kan det få følger.
Selv sladrehøner er det mulig å få fram solidariteten i, om bare appellen holder den rette tonen.
Og du vet aldri hvem som kan tenkes å bli veganer.
I tillegg til «Hakkebakkeskogen», låner «Ulven» også fra annen barnekultur, blant annet eventyr som «Rødhette» og barnesanger som «Bæ, bæ lille lam».
Der er dessuten en hel del voksenhumor og en hel del voksenreferanser i forestillingen.
Voksenhumoren er slik at ungene, i alle fall langt på vei, henger med og forstår moroa, mens referansene, musikalsk, tekstlig og visuelt (til «Peer Gynt» og «Et dukkehjem», til «Grease», til «Saturday Night Fever», til Kurt Weill, til Debbie Harry, til norsk bunadskultur og mye mer) er så godt innbakt i selve fortellingen at en godt kan kose seg like godt selv om en ikke tar dem - og det siste gjelder både for salens barn og for salens voksne.
Sterkest er inspirasjonen uansett fra Brødrene Grimm-eventyret og fra musikalfilmen som på norsk er kjent som «Med Grimm og Gru», skjønt «Ulven» etter hvert har fjernet seg stadig lengre vekk fra filmen og inn i noe eget.
Versjon 3.0
Tyra Tønnessens musikal kommer nå i sin tredje versjon.
Først ute var «Rock'n roll wolf» på Trøndelag Teater våren 2011, fulgt av «Rockeulven» på Nationaltheatret samme høst.
(Den Nationale Scenes «Ulverock», fra 2012, var en annen dramatisering av samme musikalfilm, som Tønnessen, Flaten og Olsen ikke var involvert i.)
Grunnfortellingen og strukturen den fortelles i har vært den samme hele veien, men med nye forbedringer i enkeltscenene og med nye blikkfang.
I sum har utviklingen fra 2011 til 2018 vært temmelig stor.
2018-utgaven framstår som raskere og strammere (to timer og tretti minutters lengde til tross), mer leken og mer tidsmessig.
Til årets versjon er der skrevet originalmusikk, skjønt så veldig original er den ikke.
Alle melodiene, kreditert Åsmund Flaten som komponist, bærer likhetstrekk med minst en og ofte flere andre kjente sanger.
«Mamma er her», som var filmens mest minneverdige låt («som Mom is home») er så lik filmsangen at undertegnede underveis undres hvor mye i den som er nytt (er det bare arrangementet, og kanskje er der også gjort utskiftninger fra femte til åttende linje i verset?), og om originalkomponisten og -tekstforfatteren har gitt sitt samtykke til bruken - men Flaten er den eneste som i infomaterialet fra Nationaltheatret er kreditert som komponist.
Notene har jeg ikke lest, og jeg har heller ikke finlyttet sang-mot-sang, men resten av melodiene lyder for meg ikke som kopier, men som hyllester og forbindelseslinjer, og det slett ikke bare til «Med Grimm og Gru», men også til teatermusikk for øvrig.
Dagny Drage Kleivas kostymer er forseggjorte, og hennes scenografi leder tankene til en pop-up-eventyrbok i møte med Theodor Kittelsens fantasivekkende eventyrmalerier.
| 1
|
305546
|
Costello med ny glød etter kreftsykdommen
Første «ordinære» album på åtte år.
ALBUM:
Hvordan kan det ha seg at Elvis Costello (64), mens han har vært kreftsyk, har lagd sin beste plate på veldig mange år?
Ikke har vi hørt ham synge bedre, heller.
Det er akkurat som om det er en ekstra glød og sårhet i stemmen, kanskje i ren lykkerus over å ha overlevd noe som kan være livstruende.
Dessuten har han gjenopptatt samarbeidet med Burt Bacharach.
Det er også til å smile av.
Dramaturgien på dette albumet er perfekt, med rolig og opptempo i fin forening.
Første på fem år
«Look Now» er det første albumet til Declan Patrick MacManus, som han egentlig heter, siden samarbeidet med The Roots på «Wise Up Ghost And Other Songs» (2013) - og hans første «ordinære» album på åtte år.
Stemmen er ikke bare blitt eldre, men bedre.
Den grunnleggende «Costello-sounden» fra debuten «My Aim Is True» (1977) ligger fortsatt i bunnen.
Samtidig er det noe musikalaktig over musikken hans denne gangen.
Ikke så rart, kanskje, for noen av låtene er visstnok lagd med en musikal i tankene.
Bacharach
I 1998 lagde Costello et helt album med Bacharach, «Painted From Memory».
Nå er de «sammen igjen».
De har riktignok bare tre felles låter på «Look Now», til gjengjeld bidrar Bacharach med dette samarbeidet sterkt til et mykt lydbilde på «Look Now».
Han spiller dessuten piano.
Én låt ble skrevet med Carole King for et par tiår siden, mens de øvrige åtte er signert Costello sjøl.
En de luxe-versjon av albumet har dessuten ytterligere fire låter som ikke står tilbake for noe, men som passer greit som bonus her.
The Imposters
Bandet The Imposters forekommer første gang på «When I Was Cruel» i 2002 og har med ett unntak fulgt Costello siden.
I realiteten er de gamlebandet The Attractions med en ny bassist, Davey Faragher - som bidrar til å gjøre lydbildet på «Look Now» spennende fra første låt.
Både Steve Nieve (tangenter) og Pete Thomas (trommer) har vært med fra album nummer to.
Multiinstrumentalist
Costello sjøl spiller en lang rekke intrumenter på albumet, ved siden av at han har produsert (sammen med Sebastian Krys) og arrangert.
Det er spesielt mye fint pianospill her, enten det er Bacharach, Nieve eller Costello sjøl som sitter på krakken.
Måtte avlyse
Costello måtte motvillig avlyse flere konserter i sommer, deriblant Tysnesfest.
Han trodde han skulle klare det, men legen rådet ham til å ta en turnépause.
Derimot gik han nærmest rett inn i jobben med å dirigere strykerne og blåserne som løfter låtene - og hans egne, strålende arrangementer på dette albumet - til «neste nivå».
Hør på åpningen «Under Lime», Beatles-inspirerte «Unwanted Number» og fengende «Let The Sun Go Down» og «Why Won't Heaven Help Me?» og bli overbevist du også!
Eller, hvorfor ikke høre på hele?
Hver eneste låt på dette albumet er verdt tida di.
| 1
|
305547
|
Å gi seg selv et siste år å leve, er ikke uproblematisk
Romantikeren Espedals siste utgivelse er både briljant og burlesk.
Han er riktig så lystig.
Han har bestemt seg for å ta livet sitt.
Det er en nydelig dag.
Han tar på seg sine fineste klær og spiser en god frokost med ristet brød, egg og kaffe.
Han går ut av huset, vurderer en stund om han skal låse døra eller ei, men bestemmer seg for å la være.
Deretter begynner han å gå.
Han må finne et sted å dø.
Et vakkert sted.
Skal han dø i skogen, ved sjøen, på fjellet eller kanskje på en parkeringsplass?
Hva med en hage med epletrær og bringebærbusker?
For døden kan være vakker, tenker han, slik livet kan være vakkert.
Den vakre død
Dette er den lett burleske tematikken i Espedals siste utgivelse; en 90 siders kortroman med tittelen «Elsken».
Den handler om det siste året i en manns liv, fra han en vakker vårdag et år tidligere bestemte seg for å ta livet sitt.
Han vil «dø den gode døden.
Ikke som den som kommer som en ulykke, eller en sykdom, ikke den døden man skyver bort og fornekter, men den døden man går i møte, og som man velger.
Han ville gjerne dø en dag han var tilfreds og hadde det godt.»
Tilfelle vil at parallelt med denne boka, har jeg lest Else Kåss Furuseths bok «Else går til psykolog» om moren og broren som tok livet sitt.
Det handler om fortvilte mennesker som ikke orker å leve lenger, og i hvor stor grad en slik handling rammer dem som blir igjen.
Noe som også er tema i en av høstens beste utgivelser, Steffen Kvernelands «En frivillig død».
Satt opp mot det, virker Espedals roman både kunstig og bortskjemt.
Selv problematiserer hovedpersonen dette når han sitter på toget fra Frankrike.
Togvogna er full av flyktninger; desperate mennesker som flykter fra døden, som har ofret alt for å leve.
Hovedpersonen selv har alt det som de nå har mistet.
Likevel velger han døden.
Skammer han seg?
Nei:
«De reisende hadde døden bak seg, han hadde døden foran seg, og det var denne nærheten til døden som vekket lysten til å leve i ham, som fikk ham til å se og føle.»
En jålekopp
Motivet er utpreget romantisk, og boka innledes med et sitat av Pierre Jean Jouve; «God er døden som kommer som en elsker».
Vissheten om hovedpersonens snarlige død får ham til å leve sterkere, fordi det å oppleve alt for en siste gang, gir den samme opplevelsen som når en opplever noe for første gang.
Et kyss, en forelskelse, en vakker sommerdag.
De fleste gangene innimellom er blitt en vane, tappet for mening, tenker han.
Den utpregede litterære forfatteren Espedal har en vri i denne boka.
Han har kalt hovedpersonen Jeg.
Altså egennavnet Jeg.
For en jålekopp, tenkte jeg da jeg begynte å lese, forvirret over åpningen; «Jeg leter etter et sted å dø.
Han faller, reiser seg...».
Men etter hvert fungerer det, og blir til og med ganske elegant.
Også med tanke på Espedals tidligere forfatterskap, der han har utforsket sitt eget liv så tett at det kulminerte i boka «Mitt privatliv» (2014), der han dokumenterer sitt eget liv i private foto.
Hensynsløs estet
Nå vrir Espedal seg ut av tematikken gjennom egennavnet Jeg, som altså ikke er forfatteren selv.
Selv om også Jeg, har et liv parallelt med forfatterens eget.
Jeg er forfatter, bor i Bergen, drikker for mye.
Hans ekskone er død, og han har opplevd den store kjærligheten som han så mistet.
Dette siste er et tema romantikeren Espedal har dissekert i sine tidligere bøker.
Her har hun fått navnet Vali.
Etter hvert, skal det vise seg, at det er bruddet med henne som har ført til Jegs store avgjørelse:
«Hva dør vi av?
Jegs død hadde et navn, og den het Vali».
Espedal er en hensynsløs estet.
Spesielt gjelder det skildringen av Jegs ekskone.
Hun døde en langsom, smertefull og grusom kreftdød.
Jeg stelte henne.
Men da hun døde følte han en dyp lettelse.
Han var endelig kvitt den overflatiske ekskona, med alle hennes borgerlige banaliteter.
Briljant stilist
Å gi seg selv et siste år å leve, er ikke uproblematisk.
Jeg har forelsket seg i Aka.
Hun er gravid, og Jeg skal bli far bare uker etter sin selvbestemte dødsdag.
Hvordan det går denne vakre sommerdagen skal jeg ikke røpe, annet enn at det er ikke lett å velge seg bort fra livet.
Spesielt ikke når livet viser seg på det vakreste.
«Elsken» er ingen stor roman i og for seg.
Den er ganske ensformig og lett maniert.
Likevel er dette god litteratur, som det meste av det Espedal skriver.
Den prosalyriske eksistensialisten er en briljant stilist:
«Det er så mye død i verden, Så mange døde, hvert øyeblikk, verden går videre, slik verden går videre, lever sitt liv, også om du er dypt ulykkelig.»
| 1
|
305548
|
Feiler som krim, samfunnskritikk og menneskeskildring
Andresesongen av «Making a Murderer» er gamle blodspor, om igjen.
Det er nesten tre år siden Netflix’ true crime-sensasjon «Making a Murderer» trollbandt hele verden, og gjorde oss alle til lenestolseksperter på det amerikanske rettssystem og mesterdetektiver in spe.
Historien om Steven Avery som satt 18 år i fengsel for en overfallsvoldtekt og drapsforsøk han seinere ble frifunnet for på grunn av nye DNA-bevis, var fascinerende nok i seg selv.
Men da han et par år seinere ble dømt for et bestialsk drap sammen med nevøen sin, i en etterforsknings- og rettsprosess som skulle vise seg å ha så alvorlige feil og mangler at det så ut til at justismord-lynet hadde slått ned på samme mann to ganger, hadde beretningen plutselig alle elementene til en perfekt krim.
Og på toppen av det hele:
Den var sann.
I kjølvannet av første sesong har dokumentarserien møtt en del motbør for å hoppe bukk over viktige aspekter av etterforskningen som gikk i Averys disfavør, og i det hele tatt presentert en forenklet versjon av rettsprosessen med åpenbar slagside, som maler et bilde av en uskyldig mann som har blitt offer for et korrupt og dysfunksjonelt rettssystem.
Ubalansert
«Making a Murderer part two», som tar opp tråden en gang etter at forrige sesong har gjort saken verdenskjent, pretenderer å ta denne kritikken inn over seg.
I starten ser vi folkemengder protestere for drapsofferet Teresa Halbach, under paroler som «Don't let Netflix tell you what to think».
Men det blir raskt tydelig at denne oppfølgeren ikke har noen planer om å gi annet enn et skinn av en balansert framstilling av Averys kamp for å få saken sin gjenopptatt.
Skremmende fascinerende
Det meste av spilletida i de fire episodene tilgjengelig for påsyn er delt på Averys familie i etterdønningene av dokumentaren, og den ærgjerrige advokaten Kathleen Zellner, som har sverget at hun skal få ham frikjent.
Zellner er definitivt noe av det mest skremmende fascinerende jeg har sett i en dokumentar på lang tid.
Med sin amerikanske, bortimot fanatiske selvtillit og overleppa trukket tilbake i en permanent snerring minner hun mer om en parodi på en high-end ambulansejeger enn en tillitvekkende forsvarsadvokat.
Hennes tilnærming til å få saken gjenopptatt er preget av posering foran kamera, det være seg i de nesten komiske rekonstruksjonene hun og teamet gjør for å «bevise» at blod spruter denne og ikke den veien, eller i tomme soundbites av typen «Steven has all the hallmarks of someone WHOs innocent.»
Ok, hvis du sier det, så.
Det som er av reell etterforskning er for det meste kjedsommelig repetisjon av saksomstendighetene fra forrige sesong.
Hun klarer riktignok å bringe noen nye svikter i etterforskningen til torgs, men serien svekker både sin egen og hennes troverdighet igjen, f.eks. ved å la henne utsette Avery for såkalt «brain fingerprinting», en slags mental løgndetektor som måler skyldfølelse eller noe sånt, og som blir klassifisert som høyst suspekt pseudovitenskap allerede i første setning på Wikipedia-siden sin.
Resultatet er at skyldspørsmålet egentlig framstår mer åpent denne gangen enn sist, uten at jeg tror det er tilsiktet.
Men noe måtte vel serieskaperne fylle sine ti (!) timer med.
De har sågar viet et lengre strekk til å gjengi en forelesning en av aktørene fra forrige sesong holder.
Gamle spor
Serien trår i det hele tatt mye vannet, eller tråkker opp gamle blodflekker om igjen.
Sånn sett er det mest interessante aspektet hvordan det har gått med Avery-familien siden de ble superstjerner.
Svaret er vel noe sånt som at «det humper og går».
Vi får stadig høre floskler om hvor mye rettssaken og oppmerksomheten har preget dem, men de ordknappe intervjuobjektene og det passive regiteamet gjør at de aldri utfordres til å reflektere.
Og mediesirkuset behandles mer som en naturkraft enn en villet handling igangsatt av seriens egne skapere.
Det allestedsnærværende, observerende (eller unnvikende, om du vil) kameraet synes ikke å være interessert i å rette linsa mot seg selv, i å vurdere sin egen rolle i fesjået som har snudd livet på hodet for disse stakkars menneskene enda en gang.
De kan like det eller ei, men serieskaperne er en uløselig del av Avery-mytologien nå.
Resultatet er at man får en mer og mer emmen smak i munnen av at man ser på mennesker som burde beskyttes mot seg selv.
Problematisk
Serien er angivelig fortellingen om den lille mann, forrådt og utnyttet av systemet.
Det den egentlig forteller, tilsynelatende uten å ville ta det inn over seg, er at en svikt i systemet ikke er ensbetydende med at de tok gal mann, og videre at det finnes flere systemer å bli utnyttet av enn den store, stygge staten.
Som krim er «Making a Murderer part two» gjentakende, som samfunnskritikk er den uten selvinnsikt, som menneskeskildring er den grunn, og som sosialpornografi er den problematisk.
(Anmeldelsen er basert på de første fire episodene.)
| 0
|
305550
|
Skolefilm for alle
Kan unge, homofile kureres på en klinikk ved hjelp av Gud?
Homofili er ikke en legning.
Det er en sykdom som kan kureres.
Nei, dette er ikke vår påstand, men du kan titte rundt deg i dagens samfunn, og lese litt historie, så vil du finne diverse norske sekter med egne TV-produksjoner og andre religiøse vaktmestere som mener dette.
I fullt gravalvor i bedehus, bønnerom og moskeer.
Sårbarhet
«The Miseducation of Cameron Post», basert på en roman av Emily M. Danforth, er en uavhengig film som tar for seg ungdom, sårbarhet og seksuell legning.
Dette gjøres på en sober måte med en alvorlig undertone, og med noen usedvanlig bra ungdomsskuespillere.
I tillegg passe svart, opprørsk humor.
Tatt på fersken
Handlingen er lagt til 1993 der vi også får noen deilige popmusikkgjenhør.
Det er avslutning på skolen.
Med ball, kjærester, pene kjoler og forventninger.
Her blir de to ungjentene, Cameron, spilt av suverene Chloë Grace Moretz, og hennes bestejentevenn tatt på fersken i et baksete.
Det oppstår oppstandelse i det evangeliske skole – og familiemiljøet.
Cameron på 16 år må sendes til et sted nær helvete, i Montanas fjellheim.
På anstalten «God´s Promise».
Her har de spesialisert seg på unge mennesker som ifølge dem sliter med å forstå at SSA – same sex attraction – egentlig ikke eksisterer annet enn i deres unge hoder.
Hørt slikt før?
På institusjonen er det ungdommer fra hele God′s Own Country.
Cameron finner fort et par allierte som har gjennomskuet systemet til søskenparet som driver omskoleringsleieren i Herrens navn.
Filmens iboende storhet ligger i det grenseløst slemme, reaksjonære menneskesynet noen mennesker blir utsatt for.
Vi får også oppleve at Chloë Grace Moretz eier alle de scenene hun er med i.
Her ser vi en skuespiller som nettopp har startet på walk of fame.
| 1
|
305551
|
Lekent, lunt og hjertelig
Møt Posør Posørson jr., nå også med hjerte.
MUSIKAL:
«Ælt i væla, det har je», skryter Bør Børson jr på innlandsturné.
Alt i verden skal en ikke påstå at Teater Innlandets «Bør Børson jr.» har, men en uvanlig underholdende versjon, det er dette.
Lars Erik Holter har klart å kombinere det naive og det vitende, det uskyldig lette og det bevisst teatralske.
1959
Tom Styve bytter etter litt ut jeans, bukseseler, skogssko og butikkforkle, og tar på seg en dress som er gulere enn en amerikansk hentesveis.
Det ville naturligvis ha vært fryktelig enkelt å koble skrythalsen
Bør til en viss storkjeftet posør som er innehaver av en slik hentesveis.
Handlingen er jo denne gang lagt til den tid det vises til, når det snakkes om å bli stort og flott igjen, den tid der den amerikanske drømmen også var en europeisk drøm om Amerika.
1959, uskyldens, optimismens og dobbeltmoralens tiår.
Amerika-drømmen synes i Christine Lohres scenografi og i Jonas Digeruds koreografi, blant annet med Chevrolet-skrog, diner-kafé, hillbilly-frisyrer, og med henvisninger til amerikanske filmmusikaler i dansen, men Trump-referanser og tilsvarende aktualitetsstikk har Lars Erik Holter og co lykkeligvis holdt seg unna.
I kostymene er det amerikanske trygt balansert opp mot innlandslokal jordnærhet, med kofter og støvler og fjøsdress, slik også bygdefolket rundt danner en fiffig kontrast til Bør og hans høytflyvende planer.
Musikken har fått arrangementer som stemmer overens med tidsperioden.
Dessuten har Bør hjerte.
Han er en kramkar som vil være storkar, men det er ikke noe vondt i ham, ikke her.
Selv når raske penger går ham til hodet, når han dummer seg ut, svikter sin Josefine (en betagende Waaler) og sine venner, spiller Styve ham som en likandes, lettlurt guttunge som lar spontane innfall styre.
Hans Bør er en bajas, men han er en velmenende bajas, en sjarmerende optimist som tror at hans egne krumspring skal ende til beste for alle, også dem som de går utover i første omgang.
Han gjør sine feil, men han gjør dem uten slemhet, og han blir ikke, som Bør kan bli, ufyselig eller mobbende.
Han vil tross alt vel.
Komediespill
Undertegnede har tidligere kommentert likheter mellom Bør Børson og Peer Gynt.
Teater Innlandets oppsetning gjør det enkelt også å se forbindelser til bygdedyr og til «Trost i taklampa», og kanskje den hjemmekjære 91 Stomperud med.
Dette skyldes ikke bare dialekten - dialog og sanger er helhetlig omdiktet til lokal språkdrakt av regissør Holter - eller miljømarkørene og de geografiske stedsnavnene, det skyldes også tonen i oppsetningen - de vektlegginger som gjøres underveis i de enkelte scenene, de stemninger som blir løftet fram i samspillet mellom de ulike skikkelsene.
For Holter har heller ikke glemt resten av rollegalleriet i sin instruksjon.
Her er mye godt komediespill også i de mindre rollene, og små lekne detaljer utvider underholdningsverdien i strekk som ellers fort kan bli nokså ensformige:
Det første butikkbesøket fra Torsøien og Torsøia (Morten Rudå og Marit Synnøve Berg), John Nyutstumos ubetalelige elgfjes i granskogen, det altoppslukende, tida-står-stille-og-verden-krymper-til-bare-de-to-øyeblikket der Laura (Marte Stolp) og Nils (nyutdannede Mats Moe) møtes for første gang, alle de radioteateraktige lydeffektene som skuespillerne åpenlyst, en og annen gang til og med kommentert, skaper selv, eller måten hver skuespillers forskjellige rollefigurer knyttes sammen gjennom rollebyttene.
Tekniske lydproblemer skjemmet premierevisningen.
Forhåpentlig kan de løses før nye publikummere inntar salene.
| 1
|
305552
|
Hvis Ap-folk skulle trenge en kniv under landsmøtemiddagen, kan de trolig bare trekke en ut av ryggen på sidemannen
Boka «Alle skal ned» byr på rystende lesning om Arbeiderpartiets indre brytninger.
I flere uker har det hersket tilløp til popkorn-stemning i politisk interesserte kretser, og ikke bare fordi KrFs mulige sidebytte skaper furore.
Den lenge varslede boka fra VG-journalistene Marie Melgård og Lars Joakim Skarvøy, om Arbeiderpartiets valgnederlag, og seinere splittende og alvorlige metoo-krise, hadde lanseringsdato i dag.
Forventningene har vært store til hva to av landets beste politiske journalister kunne grave fram av konflikter i partiet.
Som en teaser til videre lesning:
Hvis det er slik at forfatterne føler seg litt ferdig med Arbeiderpartiet nå som boka er sendt i trykken, er jeg villig til å sette penger på at sentrale maktpersoner i andre partier svetter med tanke på at de kan være neste parti ut.
Det er nemlig forbeholdt de modige å spise popkorn til Melgård og Skarvøys bok «Alle skal ned.»
Selv om store deler av historien er kjent stoff, er den så dypt rystende at fast føde brått kan sette seg i halsen ved gjensynet.
Den interne håndteringen av de mange metoo-varslerne framstår som feigt amatørskap.
Renkespill, knuste personlige ambisjoner, mangeårige konflikter, elendig samarbeidsklima, dårlig planlegging, og mangel på ledelse er bare stikkord.
Og ikke bare gjelder de metoo-saken.
Firkløveren med Jonas Gahr Støre, Kjersti Stenseng, Trond Giske og Hadia Tajik kom skakt og uinspirert ut av det fra første stund, skal vi tro forfatterne.
Da jeg hadde fullført de første 150 sidene som omhandler valgkampen og det påfølgende nederlaget, kunne jeg ikke unngå å tenke at de var heldige det gikk så bra som det gikk.
I den grad Arbeiderpartiet i disse dager oftere er i kontakt med høyere makter enn til vanlig, bør noen slenge inn en ekstra takk.
Ledelsen i Ap var så lite koordinert at Erna Solberg trolig klør seg i hodet og lurer på hvorfor hun i dag ikke bare leder regjeringens største parti, men også landets største.
Et eksempel på hvor tilfeldig og slepphendt politikkutviklingen ser ut til å ha vært, kan vi lese i den grundige gjennomgangen av partiets fokus på skatt i forkant av valget.
Som i denne kostelige beskrivelsen fra ledelsens indre liv i politiske og taktiske spørsmål knyttet til skattenivået Ap skulle stille til valg på:
«Giske sto på sitt og ville ha et tak, han mente et passende nivå kunne være rundt 10 milliarder kroner.
Støre var søkende.
Stenseng hadde ingen sterk formening om skatt.
Tajik hadde heller ikke et tydelig standpunkt.»
Hvordan er det mulig å lede landets største opposisjonsparti uten å ha vanntette resonnementer om skatt og fordeling, lenge før en valgdag nærmer seg?
Som Melgård og Skarvøy beskriver:
«For finansfraksjonen var situasjonen underlig.
Partiledelsen hadde valgt et skatteopplegg som ikke var begrunnet i samfunnsøkonomiske hensyn, som ikke var gjennomregnet, et opplegg hvor de ikke ante konsekvensene, og som finansgjengen (i partiet, min anm.) hadde advart mot.»
Kort oppsummert er boka et velskrevet, kritisk og grundig researchet stykke moderne politisk historie.
Forfatterne har snakket med over 100 kilder, inkludert ledelsen i partiet.
Det tidvis svært detaljerte arbeider gjør boka til god lesning, fra perm til perm.
Arbeiderpartiet er definitivt ingen søndagsskole.
Men skal vi tro forfatterne ser det ikke ut som det har vært så mange voksne til stede heller.
Med unntak i Hadia Tajik.
Mer om det om litt, men først:
Antagonisten.
Trond Giske er ulven på jakt i bokas to deler.
Ikke bare dokumenteres måten han ledet Aps valgkamp på en grundig og drepende måte; renkespillet han og hans nærmeste støttespillere igangsatte i kjølvannet av metoo-varslingene, som vi vet førte til at han måtte gå av som nestleder i partiet, etterlater et inntrykk av at både Giske og andre i partiet bryr seg om det meste annet enn partiet og politikken.
Personlige ambisjoner, maktbasebygging, og nærmest paranoide antakelser om sine nærmeste kollegers intensjoner, ser ut til å prege flere sentrale personer i partiet, slik handlingene deres beskrives i boka.
Satt på spissen:
Hvis noen skulle trenge en kniv under landsmøtemiddagen, kan de bare trekke en ut av ryggen på sidemannen.
Hadia Tajik framstår imidlertid solid, først og fremst for den rakryggede og modige håndteringen av varslingssakene mot nestlederkollega Giske.
Selv om hun visste at hennes egen posisjon sto på spill, noe den fortsatt kan sies å gjøre, sto hun i stormen.
Giske gikk ut, Tajik ble.
Selv om hun ble vel regional og tilbaketrukket i valgkampen, framstår en del av hennes vurderinger og kritiske innspill til den øvrige ledelsens strategi, i godt lys i dag.
For mange er Tajik den store politiske stjerna i Arbeiderpartiet.
«All skal ned» vil trolig overbevise flere om det samme, selv om beskrivelsen av Tajiks arbeidsrelasjon til flere rådgivere ikke akkurat taler for henne.
Særlig konfliktene med hennes tidligere rådgiver, Svein Tore Bergstuen.
Språklig treffer Melgård og Skarvøy sjangeren godt, noe som også gir boka dimensjonen den trenger.
Det er ikke lenge siden sommeren 2017, eller Giskes metoo-opptreden på Dagsrevyen i romjula samme år, men forfatterne klarer likevel på godt vis å skrive det som den politisk historien det faktisk er – ikke forsinket nyhetsdekning.
Selv mener jeg det er mindre relevant for boka at det ikke kom svære og nye avsløringer.
Historien de forteller om Ap under Støres kompromissorienterte, og dermed tidvis svake ledelse, Giskes egenrådige maktspill og Tajiks tapre forsøk på å holde på med politikk, er sydd godt og velskrevet sammen.
Alle som har lurt på hvordan det kan gå så galt med landet største, og historisk sett mektigste, parti får svar.
Alt krydret med herlige og små hittil ukjente detaljer jeg ikke skal avsløre her.
| 1
|
305553
|
Legg vekk Ipad-en - les heller denne
En hjertevarm roman om vennskap og kjærlighet.
Svenske Frida Nilsson er ute med ny fabulerende barneroman, etter suksessen med «Ishavspirater» (på norsk 2017).
I «Det tynne sverdet» går ferden til Dødsriket.
Romanens helt, Sasja, opplever at moren dør.
Han ser Dødens underskjønne båt hente henne.
Tiåringen bestemmer seg for å følge etter og ender på Dødsrikets strender.
Det blir starten på et eventyr med Harpyrer, Spartanere og Hildere, med prinsesser og slott, med nye venner og skrekkinngytende fiender.
Dødsriket
Opplevelser i Dødsriket et kjent litterært motiv, fra gresk mytologi med Orfeus og Hades, til Dante og norske Draumkvedet.
I barnelitteraturen er motivet mer uvant, skjønt Nilsson lener seg på klassikeren fremfor noen, Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte».
Som i Lindgrens Nangijala er Nilssons dødsrike et uhyre vakkert, men ikke entydig fredelig sted.
Innbyggerne i Dødsriket er enten hunder, griser eller ørner, og Sasja skaffer seg en venn av hvert slag.
Sammen leker og kjemper de seg gjennom Skyggepassasjen, over Lummermyra og til Dødens hus, der moren er.
Målet er å overliste Døden, og ta moren med hjem.
Poetisk
Nilsson skriver stemningsfullt om Sasja og vennene som – i et velkjent grunnmønster – overvinner farer og hindringer på ferden.
Atmosfæren er lys.
Vi trives i dette universet.
Prosaen er klar og enkel, men ikke forenklet.
Det poetiske har stort spillerom.
Bilder og besjeling er verktøy Nilsson anvender for å skape stemning.
Som her ved bålet:
«Flammene beveget forsiktig på seg, nesten hensynsfullt, og minnet om tynne gardiner i et åpent vindu om sommeren.»
Det billedlige språket er en gledelig overraskelse.
Nilsson overrasker også med plottet, for ingenting blir helt som Sasja og leseren forventer.
Leseren forventer seg en fortelling om en gutts forsoning med døden.
I stedet gjør Nilsson beretningen til en ønskedrøm som oppfylles, skjønt tolkningsmulighetene er flere.
Også Sasja blir overrasket, for Døden er slett ikke som forventet.
Han er verken verdig eller skummel, men en selvforelsket figur som vil glede små lesere.
Lese sammen
En del sider kunne vært skrelt vekk fra romanen, som tipper fem hundre sider.
Alexander Janssons melankolske svart-hvitt-portretter av aktørene er et fint tilskudd.
«Det tynne sverdet» er et spennende eventyr om vennskap, om retten til å leke, om å kjempe for det man har kjært.
Og ikke minst er boka en strålende mulighet til å legge vekk Ipads og telefoner til fordel for høytlesningens magiske stunder.
| 1
|
305554
|
Nostalgisk voldsorgie
Fra
El Royale sjekker gjestene ut med beina først.
FILM:
Midt på grensen mellom de amerikanske delstatene California og Nevada ligger et forsoffent hotell.
Som tittelen «Bad Times at the El Royale» mer enn antyder, er ikke stedet hva det pleide å være da Dean Martin og hans like lovpriste det.
Delelinjen går tvers gjennom lobbyen; på California-siden kan man nyte alkohol, på Nevada-siden kan man gamble.
Nå skriver vi ca. 1969, Nixon er president, Vietnamkrigen raser, hits som «Bend Me, Shape Me» tyter ut av radioen.
Men hotellet har mistet lisenser og gjester.
De få som kommer i Drew Goddards noe krampaktig noir-stiliserte thriller, har alle en mørk hemmelighet, må vite.
Filmen starter med en scene fra 10 år tidligere, da noen tok inn på El Royale, brakk opp gulvet på rom nr. 5, gjemte en bag der og ble beskutt vei ut.
Plaget gjeng
Resepsjonen er tom når de nye gjestene kommer.
Den omreisende støvsugerselgeren som egentlig er FBI-agent (Jon Hamm) er førstemann og forlanger brudesuiten.
Så kommer presten, Fader Flynn (Jeff Bridges), som lider av hukommelsestap eller gryende demens.
En lovende, men lutfattig soulartist (Cynthia Evia) sjekker inn fordi hun ikke har råd til hotell i Reno, deretter kommer hippien Emily (Dakota Johnson) som skriver «fuck you» i stedet for navnet sitt i gjesteboka.
Som man raskt vil skjønne er dette en plaget gjeng.
Den mest plagede av alle er resepsjonisten Miles (Lewis Pullman) som er delvis neddopet og i akutt behov for gudenes forlatelse for et langt synderegister.
Voldelig
Hver enkelt gjests mørke hemmeligheter blir avslørt fordi hotellet skal vise seg å ha en hemmelig korridor med vinduer, enveisspeil, inn til alle rommene.
Filmen besøker dem og deres individuelle fortid i atskilte kapitler.
Slik blir dette ikke ett enkelt plott, men en serie intriger som hver for seg kunne utgjort en selvstendig historie.
Samlet i én – riktignok altfor lang – film, blir det overveldende og etter hvert temmelig kaotisk.
Og altfor voldelig.
Drew Goddards film blir som en påminnelse om Tarantinos «Pulp Fiction», en orgie i blod og nostalgisk popkultur.
Her er alle 50-60-tallets amerikanske dramaer; FBI-avlyttinger, politikeres sexskandaler, kvasireligiøse sekt-drap, hippieguruer, krigstraumer og kidnappinger, tilsatt datidas musikalske lydbilde.
I utgangspunktet ganske stilfullt påbegynt og tenkt, men alle trådene vikler seg i hverandre i en vase som gjør at filmen blir for stor for seg selv.
| 0
|
305555
|
Den ensomme opplevelsen av å vente barn
Heidi Furre skriver med varme, åpenhet og humor.
Heidi Furre har vakt en viss oppmerksomhet med sine to første bøker, «Parissyndromet» (2013) og «Ungdomsskulen» (2016).
Hennes tredje bok, «Dyret», er «noko så sjeldsynt som ein svangerskapsroman», skriver forlaget.
Men det skrev de sikkert før de visste at bokhøsten 2018 skulle bli selve svangerskaps- og fødselbokhøsten i norsk litteratur.
Tilfeldig klining
Sannsynligvis litt ufrivillig er Furre havnet i en bølge.
Kanskje er det merkelig at det ikke fins en rikere tradisjon for å skrive om graviditet og fødsel, ikke bare når det er uønsket og kanskje ender med valgets kval og abort.
Jeg-fortelleren i «Dyret» er 26 år gammel, bor i kollektiv, jobber med mat på en kantine og lever et normalt uteliv med dans og tilfeldig klining med menn.
En kveld møter hun Morgan, og plutselig er hun gravid.
Morgan tar nyheten ikke bare med fatning, han synes åpenbart dette er spennende.
Snart bor de to sammen.
Og søker jobber.
Og forbereder seg.
Å vente barn
Men dette er ikke en roman om kjærlighet, om forholdets utvikling, den handler om den ensomme opplevelsen av å vente barn, med alt det innebærer av merkelige tankesprang, forventning, frykt og følelse av å ha blitt forvandlet fra å være én til å bli to.
«Før hadde eg ein kropp, eg kunne styre han, bruke han og kontrollere han.
No er eg ein kropp, han styrer meg.
Eg er berre ein passasjer.»
Hun ser etter hvert fram mot fødselen med spenning og glede.
Et mirakel står døra.
Forventningen forsterkes i møte med jordmora, en økende opplevelse av noe unikt, nærmest hemmelig.
«…som om ho er i ferd med å tortelje meg noko eg aldri kan seie vidare, det må bli mellom oss, nemleg svaret på kva som hender når eit nytt liv oppstår.»
Livets verdi
Furre er et utvilsomt talent, med en underfundig humor.
I et lekende, vakkert og visuelt språk forteller hun om en forvandling, fra et liv i en slags hverdagslig tralt til en økende opplevelse av å være en del av noe enestående.
Barnet, som kalles Lux, kommer til verden, og boka munner ut i en opplevelse av at livet har verdi, at alle barn er fylt av lys.
«No tenkjer eg på barnet som heilagt.
Ikke berre mitt barn, men alle barn.»
I blant kan det være befriende å lese en roman med en happy ending, med et lys i en bue over seg, selv om boka også forteller at dette lyset alltid er omgitt av et potensielt mørke.
| 1
|
305558
|
Grensesprengende originalt
Trolsk blanding av nordisk folketro og svensk sosialrealisme.
FILM:
En kjærlighetshistorie med ingredienser fra nordiske folkeeventyr er ikke nødvendigvis så idyllisk og romantisk som det kan høres ut.
Ali Abassis «Grensen» - årets svenske Oscar- kandidat i klassen fremmedspråklig film – er tvert imot grenseoverskridende på alle måter.
Forskrekkende, mystisk, varm og tragisk samtidig.
Prisbelønt
Filmen ble belønnet for sin originalitet under årets Cannes-festival med Un Certain Regard-prisen.
Den er basert på en novelle av den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist, han som også var opphavet til Tomas Alfredsons «La den rette komme inn» fra 2008.
Denne gangen er det ikke vampyrer det handler om, men om skikkelser som igjen beveger seg i grenselandet mellom det normale og det overjordiske.
Elementer fra nordisk folketro og fantasy-sjangeren er blandet med moderne sosialrealisme og den typen krim som utlendinger gjerne kaller «nordic noir».
Hakeslepp
Miksen er modig og original.
Om man får et hakeslepp eller to når historien utfolder seg, er det likevel så dristig gjennomført at det holder helt til mål.
Den dansk-iranske regissøren Abassi har samarbeidet med Isabella Eklöf og John Ajvide Lindqvist om filmmanuset.
Sminkørene/maskørene skal også ha all ære for medvirkning til illusjonen.
Hovedpersonen Tina (Eva Melander) har et grovt, nesten dyrisk utseende.
Hun er tollinspektør på en fergeterminal og i besittelse av en sjette sans som avslører smuglere.
Egentlig er det en slags luktesans.
Nesa hennes begynner å vibrere nesten umerkelig, nesten som en kaninsnute, når en smugler nærmer seg.
Hun lukter mindreårige som innfører sprit ulovlig, og hun lukter til og med en skjult minnebrikke med barneporno.
Altså må det være mer enn lukt.
Larver
Gjennom tollen kommer en dag en mann som likner henne av utseende.
Samme dyptsittende øyne, samme grove nese og ujevne tenner.
Det er finske Vore (Eero Milonoff).
Han stanses i tollen og avslører noe som kan se ut som en hjemmelagd bombe.
Det er et larveklekkeri, forklarer han.
Siden skal han tilby å dele larver med Tina.
Hun vil like smaken, mener han.
Han aner at de er av samme slag.
Og visst er Tina et skogens vesen.
Hun bor langt inne blant mose, tjern og høye trær med en usympatisk type kalt Roland, en som lever av og for oppdrett av kamphunder.
Selv har Tina et mer overnaturlig forhold til dyr.
Hun stanser bilen idet hun sanser at en flokk hjort skal krysse veien.
Og hun er i tett kontakt med både elger og rever der hun beveger seg barbeint i skogen.
Det føles både rett og riktig at en utstøtt skikkelse som Vore skal få bo i ei hytte på Tinas skogstun.
Bader i skogstjern
De to skal innlede et romantisk forhold.
Scenene der de bader nakne i skogstjern er trolske og mytisk vakre, som klippet ut av werenskioldske eventyrfantasier.
Elementer av magisk realisme i skogen står i kontrast til de mer naturalistiske scenene fra tollstasjonen og fra sykehjemmet der Tina hver dag besøker sin tilsynelatende demente far.
Kontakten med sjelefrenden Vore får Tina til å gruble over sitt eget opphav.
Er hun den hun har blitt fortalt at hun er?
Parallelt med historien om forholdet mellom Tina og Vore foregår en krimetterforskning om en pedofiliring som Tina innledningsvis kom på sporet av.
Dette plottet utspiller seg i et moderne Sverige i sterk kontrast til eventyrlivet i skogen.
De to historiene blandes mot slutten, i en konklusjon som nok kan føles anstrengt og litt for kunstig.
| 1
|
305559
|
Sjarmerende rampegutt
Dansk tegnefilm som våger å være småfrekk.
FILM:
Det er befriende å komme over en barnefilm i 2018 som verken er påtrengende pedagogisk eller politisk korrekt; en som både er småfrekk, rampete og morsom.
Den danske tegnefilmen «Vitello trenger en far», naivistisk enkel i streken, er en liten sjarmbombe.
Hovedpersonen tar opp arven fra Astrid Lindgrens Emil når det gjelder å finne på kreativt ugagn.
Drømmer
Skikkelsens opphav er den danske barnebokforfatteren Kim Fupz Aakeson og tegneren Niels Bo Bojesen.
Regissør Dorte Bengtson har overført deres Vitello-figur til filmformatet med stort hell.
I filmens temasang rappes det om at «Vitello drømmer om de ting han ikke kan få.
Hva skulle Vitello ellers bruke sine drømmer på?»
Italiensk
Akkurat nå er det racersykkel med 60 gear og en pappa.
Vitellos mamma, moderne kvinne som røyker ut av vinduet eller opp i kjøkkenvifta, sier at guttens far var en tufs med tatoveringer som bare sjarmerer damer.
Men han var italiensk, og mor og sønn spiser spagetti med parmesan hver dag.
Det far sier
Alle Vitellos venner har fedre, og de fleste guttesamtalene handler om hva far har sagt og gjort.
Derfor kunne Vitello godt ha akseptert en tufs som far; han kompenserer med å klippe sammen en collage av muskler, uniformer og andre maskuline attributter som han henger over sengen.
Og han tar igjen ved å være bandeleder for serien av guttestreker.
Ikke for søt
Kattenapping med påfølgende utpressing.
Droneflyging med mors mobil over hagegjerdene.
Når det dukker opp en Vilja i nabolaget som vil være «sjæreste», blir det skikkelig kvalmt.
De norske stemmene i filmen er gode, og kler Vitellos univers ypperlig.
Atmosfæren i filmen er søt, men ikke for søt.
Vitellos mor kan innimellom være en streng bitch, og andre voksne er ikke spesielt forståelsesfulle når Vitello og co. uforvarende lager riper i lakken på biler de egentlig skulle vaske.
Livet er som kjent ingen dans på roser, heller ikke for barn.
| 1
|
305562
|
Lukk øya og innbill deg at du er i Nashville
Norsk country/americana i verdensklasse.
ALBUM:
Det må gjentas:
Det norske americanamiljøet har utøvere som er i verdensklasse, og norske band som Darling West og Lucky Lips er allerede blitt lagt merke til i USA.
Flere bør følge.
Fire måneder etter at Silver Lining debuterte med glimrende «Heart And Mind Alike», kom The Northern Belle fredag med bunnsolide «Blinding Blue Neon».
De to gruppene deler vokalist og gitarist, Stine Andreassen og Bjørnar Ekse Brandseth, men går sjangermessig, klokelig nok, i to retninger.
Mens førstnevnte er tydelig inspirert av Gillian Welch og David Rawlings' råskårne americana, går The Northern Belle i popretning – ikke den glatte popcountryen, men nærmere en artist som Kacey Musgraves, som fylte Sentrum Scene i Oslo lørdag.
The Northern Belle har sin Kacey i Andreassen, som har skrevet samtlige låter her.
Hun er også soloartist når hun har tid.
Gruppas andre studioalbum er først og fremst mykt som silke.
Åpningen «You're Gonna Leave» er ei melankolsk perle, med Brandseths pedal steel som en effektiv motor.
På fengende «Annabeth» gjør bassingen til Yngve Jondalen og harmoniene forskjellen.
mens Svein Inge Bjørkedal får prege en pulserende «Lost Another» - et høydepunkt her, skrevet sammen med Ole-André Sjøgren (gitarer/piano/kor).
Johanne Flottorps hardingfele og fele løfter låter som «Begun to Quake» og «What I've Heard» og forsterker countryfølelsen.
Marie Tveiten (kor) kompletterer bandet på sju.
The Northern Belle har produsert albumet sammen med Christian Engfelt (Cato Salsa Experience) og Marcus Forsgren (Jaga Jazzist, The Lionheart Brothers), et studioteam som har bygd seg opp et solid navn etter mange meget vellykte jobber på produksjon / teknikk /miks.
Bandet legger denne uka ut på en turné som tar dem til 16 steder.
Møt opp, lukk øya og innbill deg at du er i Nashville!
| 1
|
305564
|
Fantasiflukt
Alvor møter eventyr i glede og sorg.
TEATER:
Det var en gang ei jente på flukt fra en krig.
Nila (Catharina Vu) og bestefar (Lasse Kolsrud premierekvelden, han deler rollen med Hans Rønningen) mister kontakten med resten av familien under flukten.
I en liten båt legger de ut på et stort hav.
Underveis møter de på mange farer, og på Yasin (Emil Rodrigo Jørgensen), en flyktningegutt som Nila og bestefar redder fra å drukne.
Et alvorlig utgangspunkt for en familieforestilling?
Ja, det er det, og det lar manusforfatter og regissør Maria Kjærgaard-Sunesen det få lov til å være.
Men det betyr ikke at det ikke også er morsomt og spennende.
Drømmer
Nilas reise er ingen drømmereise.
Hun mister hjemmet sitt, landet sitt, og flere av menneskene hun er glad i.
Hun er nær ved å miste livet.
Men drømmene hjelper henne til å holde ut og til å fortsette å håpe på bedre tider.
«Akkurat nå er dette livet vårt», sier bestefar underveis, og den blandingen av virkelighetsaksept og håp som ligger i denne ene setningen er typisk for hele forestillingen.
«Nila og den store reisa» forsøker (heldigvis) ikke å gjøre en gladhistorie ut av det som er trist, vanskelig og tungt.
Men «Nila...» viser at det (heldigvis) er mulig å finne øyeblikk av glede også i det triste, vanskelige og tunge, og at det (heldigvis) er mulig å komme seg igjennom det.
Nila er en eventyrforteller, en drømmer og en optimist.
Yasin har mistet mer enn henne, han ser klarere hva han har mistet, og derfor har han også mistet håpene sine.
Men han har ikke mistet evnen til vennskap.
Vu og Jørgensen makter balansen mellom det barnlig umiddelbare og det alvorlige, ettertenksomme, i sine rolletolkninger.
Skurken - krigssymbolet Morgana, en blodrød drage - spilles som eventyrfigur av Gjertrud Jynge.
Hun er skummel, men hun er også så furten at hun blir komisk, og det at hun kjemper mot Nila gjennom å gi henne gåter lar også barna i publikum gruble på løsninger på slikt som det går an å finne løsninger på.
Eventyrbilder
Slik eventyr alltid har gjort, forenkler Nilas eventyr en komplisert virkelighet, og de gjør det enklere for henne å forstå hva som skjer rundt henne, og å se hva som er viktig og hva som er mulig.
Sammen med Belinda Brazas koreografi viser også Anders Ortmanns musikk at tid går og at båten beveger seg.
Lysdesigner Clement Irbil, scenograf Mie Riis og kostymedesigner Unni Walstad har åpenbart samarbeidet tett og godt.
Mye av det tilskuerne ser i «Nila og den store reisa» er eventyr for øyet.
Her er kostymer som er fantasivekkende fabler i seg selv.
Lys- og skyggevirkningene, med myke overganger mellom scenerøyk, filmbilder og lyssetting, sørger for raske omveltninger mellom realismen og drømmen, og mellom havoverflate og havbunn.
| 1
|
305565
|
Spennende månelanding med trist undertone
Ryan Gosling er en dempet og sørgende Neil Armstrong i «First Man»
FILM:
Åja, det er noen veldige panoramaer i «First Man», romfartsfilmen med Ryan Gosling i hovedrollen som Neil Armstrong.
Det er majestetisk musikk som setter inn i det Ørnen går inn for landing på månen.
Det hører nesten med.
Men det mest fascinerende er det andre.
For «First Man» skildrer først og fremst romfart som noe klaustrofobisk, som en farefull, men også nærmest absurd opplevelse.
Astronautene betrakter gjennom små vinduer i fartøyene.
En NASA-tekniker skalker lukene, vinker til astronauten og gir tommelen opp.
Noen timer senere sees jordkloden på lang, lang avstand mellom samme lille luke.
Utsikten er uansett begrenset.
Sorgtynget
I det hele tatt er sjaktene fra menneske til menneske trange og vanskelige å ta seg gjennom.
Armstrong er en dyktig, men litt ufokusert astronaut.
Så dør datteren hans av kreft, og en avstand åpner seg mellom ham og kona Janet (Claire Foy).
Det er ikke så lett for den pliktoppfyllende amerikanske sekstitallsmannen å finne et sted å gjøre av sorgen.
I «First Man» er det som om Armstrong blir lett bedøvet, blir nummen, av tapet av barnet.
Kanskje er det det som gjør at han virker så rolig på jobben som jevnlig koster kollegaene livet.
Janet og han skal få mange begravelser å gå i.
Urolig sekstitall
Sekstitallets USA blir her et sted der de fleste er vekselvis opphetede og numne.
Mens NASA skrur på rakettene sine er landet i opprør.
Det stilles rasende spørsmål om kappløpet med Sovjet er verd pengene når det er fattigdom, nød og diskriminering i landet.
NASA-folket krummer nakken og fortsetter å jobbe.
Det unge registjerneskuddet Damien Chazelle har tidligere laget ekspressive, musikkdrevne filmer som «Whiplash» og «La La Land».
I «First Man» finner han et mer innadvendt og melankolsk stemningsleie.
Også dette får han til.
Det er scener der Goslings Armstrong er ikke bare holdt, men litt flat.
Samtidig gjør det at det virker sterkere i det korte øyeblikket der roen revner, i det stille arbeidsrommet der det ikke er noen som ser ham..
| 1
|
305568
|
En barnebok som ikke skjønnmaler norsk historie
Inspirerende, kritisk og mangfoldig historiebok, om alt fra vikingtiden til 22. juli 2011.
Historieundervisning i grunnskolen er ikke som da jeg tråkket mine barnesko på Nordstrand folkeskole for rundt 60 år siden.
I dag er historie en del av samfunnsfaget, og opplæringen er ikke kronologisk og lineær, men tematisk.
Jon Ewo gjør et interessant grep med sin siste bok «50 hendelser som formet Norge».
Han har tatt for seg et halvt hundretalls viktige hendelser i norsk historie som fortelles kortfattet og med illustrasjoner av Ella Okstad.
La det være sagt med en gang; i vår moderne tidsalder der gamle og unge til overmål kan hente bilder og tegninger fra nettet, virker illustrasjonsmaterialet i denne boka både gammelmodig og lite inspirerende.
Bommer på målgruppa
Dette er ingen pensumbok.
Målgruppa er ifølge forlaget barn fra 6 til 9 år.
Sammenliknet med for eksempel bokserien «Nye Gaia», Gyldendals grunnbøker fra trinn 1 til 4, virker teksten relativt overambisiøs.
Boka synes ikke å være skrevet for seks-, sju- og åtteåringer flest, men kanskje for niåringer.
Dette ment som et tips til foreldre som også har skolebarn på 5. trinn.
For boka er så absolutt viktig, ikke minst for å inspirere barn til å lære om norsk historie, et felt som fra myndighetenes side synes å være langt mindre prioritert i dag enn for noen tiår siden.
Kritisk til historien
Tilbake til min egen barneskoletid husker jeg norsk historie som et interessant fag, men det var først da jeg begynte å studere historie at jeg forsto hvor subjektive og overnasjonalistiske de tidlige pensumbøkene mine hadde vært.
Her er Jon Ewos bok på sitt beste.
Forfatteren er sober og forklarende, men også til sine tider kritisk.
Olav den hellige var langt fra så hellig som navnet tyder på, han var brutal, uforutsigbar – og lite populær.
Påstanden om at han kristnet Norge kan også ifølge Ewo diskuteres, noe som relativt lett kan bekreftes i historisk kildemateriale.
Forfatteren har også et kritisk blikk på tida rett etter 2. verdenskrigs slutt i 1945.
«Mange av historiene som ble fortalt om modige nordmenn, var overdrevne», skriver han og legger ikke skjul på at en del av det som skjedde under landssvikeroppgjøret var tvilsomt, ikke minst når det gjaldt behandlingen av norske kvinner som var sammen med tyske soldater, de såkalte «tyskertøsene».
Mangfoldig historie
All ære til Ewo som i vår tidsånd gir både kvinnekamp, samer og homofile en viktig plass i boka.
Og her er det ingen kongerekker å pugge, eller en ovenfra og ned-historie.
Vi møter herskere og vanlige folk – ispedd temaer som handler om de første pengene, de første trykte bøkene, heksebrenning og framveksten av det nå så antikvariske postvesenet.
Med gode tips for videre lesing gjør Jon Ewo etter denne anmelders mening et helhjertet forsøk på å øke interessen for historie blant barn her i landet.
Ære være ham for det.
| 1
|
305569
|
Den beste flyktningromanen skrevet i Norge
Romanen handler om deres flukt gjennom Europa til mitt nabolag.
Den griper rett inn i min hverdag.
I høst begynte minstemann på Tonsenhagen skole i Groruddalen.
Der har han fått flere venner med innvandrerbakgrunn.
En av dem fortalte meg begeistret at han kastet ball med poden.
Under samtalen dukket også moren opp.
Hun har et åpent og blidt ansikt innrammet av en vakker hijab.
Vi snakket litt om barna, men jeg hadde lyst til å spørre hvor hun kom fra.
Sånn har jeg det på jobben også.
Kvinnene som vasker der er utenlandske – polske, russiske og afrikanske.
En av dem kjenner jeg fra siste runde med barnehage.
Datteren hennes var venninne med min sønn.
Når vi møtes snakker vi om hvordan det går med barna, men også henne har jeg lyst til å spørre hvorfor hun bor i nabolaget.
Når jeg tenker meg om har det Norge jeg har vokst opp i alltid vært flerkulturelt.
Jeg husker da jeg jobbet i oppvasken på Fornebu mens jeg gikk på gymnaset.
Der ble jeg kjent med en eldre mann fra tidligere Jugoslavia.
I ettertid har jeg tenkt at han kanskje kom til landet som krigsfange.
Jeg ble også kjent med en filosof fra Filipinene, som ryddet av bordene ute i restauranten.
En av hans norske kolleger var forresten gift med ei dame fra Thailand.
Det jobbet også ei søt jente fra Italia der, som jeg gikk på byen med en kveld etter endt arbeidstid.
Norsk virkelighet
Tenk deg hvilket rikt bilde av Norge deres historier ville gitt!
Med en krigsfange fra Balkan, arbeidsinnvandrere, asylsøkere, flyktninger og kanskje migranter fra Europa, Asia, Afrika – hvorav noen altså er mødre til min seksårings venner og venninner.
Jeg tror det er fordi Lars Petter Sveens to siste romaner åpner slike perspektiver at jeg har satt så stor pris på dem.
I fjorårets «Fem stjerner» og i årets «Fem skuggar» forteller han historiene til fem ungdommer fra Somalia.
Den første boka skildrer deres flukt fra Al-Shabaads herjeringer til båten som skal ta dem over Middelhavet forliser.
I åpningen av «Fem skuggar» er noen av dem ankommet et asylmottak i Norge.
Romanen handler om deres flukt gjennom Europa til mitt nabolag.
Den griper rett inn i min hverdag.
En av hovedpersonene, Aisha, kunne ha vært moren til en av skolekameratene til min sønn.
«Fem skuggar» åpner med en telefon fra Politiets utlendingsenhet på Tøyen til Aishas verge.
«Dei lurte på om eg var Ingebjørg Jacobsen, og om eg kunne komme ned til eit registreringsintervju neste Morgon, klokka 08.00.»
Derfra tar Sveen oss med til en mottaksleir i Lampedusa.
Der møter vi igjen fire av de fem hovedpersonene fra første bok: Aisha, Saisd, Isir og Khadar.
Den femte, Aaliyah, druknet utenfor kysten av Tripoli, og hennes død har satt dype spor i dem alle.
Men særlig Aisha sliter med vonde drømmer, traumer, og vrangforestillinger om at venninnen fortsatt er i live.
Gjennom Europa
Mens ungdommene tidligere holdt sammen i tykt og tynt, er fellesskapet i ferd med å rakne i flyktningleiren.
Der er kjønnsrollemønstrene annerledes.
Hierarkiet mellom vaktene, medhjelpere, gjengledere strengt.
De to guttene, Said og Khadar, flokker seg om lederen blant somalierne, mens jentene, Isir og Aisha, er satt på sidelinjen.
Den resolutte Isir finner en dramatisk løsning, og de fire fortsetter reisen til Foggia og tomatinnhøsting.
Der møter de en ringrev blant flyktningene som anbefaler dem å reise til Norge eller Sverige:
«Fredelege land, rike land.
Om du berre kjem fram.
Får du lov til å bli, får du pengar for å arbeide og pengar for ikkje å arbeide», kan han fortelle.
I sin anmeldelse av «Fem stjerner» pekte Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv på at boka var et eksempel på en internasjonal trend med flyktningromaner.
I år har trenden for alvor slått inn i norsk litteratur.
En klasse for seg
Jeg har tidligere anmeldt Ole Asbjørn Ness’ «Aftenlandet» og Nils Gullak Horveis «Rive Rom på én dag».
Sveen var ikke bare først ute.
Litterært står han også i en klasse for seg.
Til forskjell fra Ness’ og Horveis bøker skriver han ikke idéromaner, men svært realistisk og nedpå.
Visst handler den om vold, drap og psykiske lidelser, men hendelsene forvandles ikke til symboler og bærende ideer.
Som tekst og fiksjonsunivers er «Fem skuggar» åpen og nyansert – og viktig.
Den griper rett inn i vår virkelighet.
Når jeg likevel ikke synes romanen er like god som fjorårets, er det fordi Sveens ikke gir like nærgående bilder av Europa som han ga av Afrika.
I stedet for å skrive fram situasjonen i Italia, Østerrike og Tyskland, handler boka først og fremst om de fire hovedpersonenes indre liv, deres minner, skader og traumer.
Først helt mot slutten ser hovedpersonene ut av vinduet, og vi får et bilde av Oslo – og mitt nabolag.
| 1
|
305570
|
Som om lukta av ribbe, surkål og kjøttkaker nuller ut folks evne til å tenke rasjonelt
I likhet med H.C. Andersen skriver Levi Henriksen de beste fortellingene om julen.
Fra forlagets side blir det reklamert med at Levi Henriksen er tilbake med noveller, i den første samlingen på ni år.
Det er bra, det er langt mellom de som satser på noveller her til lands, og enda lengre mellom de som kan kunsten.
Levi Henriksen er en av dem.
«Jern & metall» består av elleve noveller.
Fire av dem har vært trykt før.
Ikke overraskende foregår disse på julaften.
Det er til påske og jul avisene bestiller noveller.
Det fins mange krimforfattere, men Levi Henriksen er mannen å ringe til i desember.
Han er julenovellens konge, og i likhet med for eksempel H.C. Andersen vet han at sjangeren bør romme både lys og mørke.
Vemod og tap
Henriksens noveller har tematisk en indre tråd, en kjerne som regissøren Bent Hamer oppdaget da han spant flere av historiene sammen i den glimrende filmen «Hjem til jul» (2010).
Hvorfor er jula et godt tema?
Henriksen formulerer det slik:
«Det er som om lukta av ribbe, surkål og kjøttkaker nuller ut folks evne til å tenke rasjonelt, og i motsetning til den gjengse oppfatning er det bare unntaksvis man kan skylde på alkohol.»
Det handler om sorg, vemod, melankoli.
Tap, demens, død og ensomhet.
Om lengsel etter fortida, men også om et sterkt forsøk på å holde på «nu’et».
Det handler om fargerike typer som oppfører seg mer eller mindre rasjonelt og om kjærlighet som raser over de mest halsbrekkende psykologiske fartsdumper.
Om livet som noe overveldende, i blant betydelig mer enn et menneske klarer å takle og holde oversikt over.
En av jegpersonene, som bor i et høyt beliggende hus, sier det slik:
«Men hva skal jeg med all utsikten når jeg ikke har noe sted å gjøre av blikket?»
Enkelt språk
Levi Henriksen er en folkelig forteller i ordets beste forstand.
Han er ikke den som presser språk og syntaks mot sine yttergrenser for å uttrykke desperasjon og fortvilelse.
Snarere klarer han å uttrykke slike erfaringer i et likefram, enkelt språk, fylt av muntlig pregede metaforer, malende detaljer og eksplosiv undertekst.
En av bokas fortellere, som tidligere har levd av å skrive, sier om seg selv:
«La oss bare si at jeg hadde et visst talent for å få linjer til å henge sammen på en måte som noen ganger kunne få andre mennesker til å nikke ettertenksomt.»
Med denne treffende, lille hilsenen til sine egne kvaliteter, sier Henriksen noe om hvorfor han er blitt en moderne folkelivsskildrer, i de beste tradisjoner.
Mannsrolle
En av de sterkeste trådene i Henriksens noveller er utforskning av en viss type mannsrolle, ikke minst i tittelnovellen «Jern & Metall».
Den første og siste novellen forteller den samme, sterke storyen fra to synsvinkler; om to aldrende rockere.
Et cowboy-epos om en siste, mental rodeo, der tapet blir gjort til seier i et svimlende forsøk på å overvinne livets bitre betingelser.
Den som leser denne boka, vil også forstå hvorfor denne anmeldelsen er skrevet til vinyl-akkompagnement fra Merle Haggards «I’m A Lonesome Fugitive» fra 1967.
Enkle sanger, stor kunst.
| 1
|
305571
|
«Pludrete» fra Dybdahl
Fine stemninger på album som likevel ikke når opp til tidligere bragder.
ALBUM:
«I fucked it up», synger Thomas Dybdahl på tittelkuttet som åpner «All These Things».
Så ille er det ikke, men albumet mangler en del også:
Engasjement, energi, liv, spenning, kreativitet.
Dybdahl har hatt en litt annerledes karrierevei enn mange andre.
Han kom inn i livet vårt med et «brak» med albumdebuten «...That Great October Sound» i 2002 og fulgte opp med tre tette utgivelser, før han senket tempoet.
Den «hviskende stemmen» fra Sandnes ble raskt en etablert artist, men det ble etter hvert lengre mellom utgivelsene.
Los Angeles
Han har vært en trofast formidler av gode, ofte melankolske, stemninger, og samarbeidet med Larry Klein var så vellykket på «What's Left Is Forever» (2013) at han reiste tilbake til Los Angeles for å prøve å gjenskape de gode vibbene.
Da hadde han i mellomtida gitt ut «The Great Plains» (2017), flott produsert av Kåre Chr. Vestrheim - et album som av herværende anmelder ble karakterisert som «45 minutter med pur vellyd».
Filmmusikk har han også lagd, samt et album med jazztrioen In The Country.
Joni Mitchell
Klein debuterte som produsent med Joni Mitchells «Wild Things Run Fast» i 1982.
De giftet seg samme år, men ble skilt i 1994.
Han produserte flere Mitchell-plater, i tillegg til artister som Melody Gardot, Madeleine Peyroux, Tracy Chapman og jazzfolk som Herbie Hancock, Freddie Hubbard og Walter Becker.
Fin duett
Via Klein har Dybdahl igjen fått selskap av glimrende musikere - som Dean Parks, Patrick Warren, Dan Lutz og David Baerwald.
Men også superlag som dette er avhengig av gode låter for å skinne.
Det løsner riktignok etter hvert, men de fem første låtene er et stykke unna gamle bragder.
De er rett og slett litt kjedelige, uten de gode produsentgrepene som løfter dem.
De framstår som litt «pludrete».
«When We Go» er en fln duett med amerikanske Lera Lynn, mikset av selveste Tchad Blake, men det løsner først skikkelig med den fengende soulpoplåten «Lifeline», med en leken Patrick Warren bak tangentene.
«Stupid Heart», som kunne vært Rufus Wainwright på det mest nedstrippede, med piano og steelgitar som eneste «hjelp», er et høydepunkt helt på tampen.
Her strekker Dybdahl seg langt for å gjøre opp for det som framstår som en noe «matlei» og «slapp» holdning tidligere på albumet.
Kjørt seg fast
Med denne gjengen er det selvfølgelig ingen ting å si på vellyden, men det virker som om Klein/Dybdahl har kjørt seg litt fast i konseptet.
De rendyrker sounden og stemningen fra de to siste albumene, men har glemt den kreative delen og variasjonen som gjør de to albumene så gode.
Dermed står vi igjen med et album som er mer strømlinjeformet - jevnt, men uten verken store topper eller bunn-noteringer.
Låtene er i hovedsak skrevet av Dybdahl med bandet.
Det er for langt mellom de virkelig gode denne gang.
Det er lett å få en «mer av det samme»-følelse, en« hørt det før»-følelse, og det er et dårlig tegn.
Thomas Dybdahl spiller i platebutikken Big Dipper i Oslo lørdag (13. oktober).
| 0
|
305572
|
Hell i uhell at Thorbjørn Harr tok over hovedrollen til en skadet Kristoffer Joner
Hurra for norsk krim som ikke prøver å redde verden.
Velkommen til den gata i Norge som består av idyll, fortielser, fine fasader, hverdager, fest, løgner og gammel ondskap, Kielergata i Slusvik.
«Kielergata».
Vi skal ikke si at serieskaperne har rappet «en atmosfærisk åpningsidyll» fra David Lynch sin episke «Blue Velvet», men jo.
Vi sier det, og det er godkjent.
«A History of Violence»
At serieskaperne også må ha smugsett 2005-filmen «A History of Violence», regissert av David Cronenberg med røffe Viggo Mortensen i rollen som Tom Stall, ja, det vil vi også nesten garantere.
Men, vi kan også ta feil.
Det har vi gjort tidligere, mange ganger.
Men, det har seg nemlig slik at mye av selve grunnfundamentet i denne 10-episoders serien er ganske så sammenfallende med «A History of Violence».
I den amerikanske thrilleren driver Stall en liten restaurant i en liten soveby før han en dag blir riksnyheter etter å ha drept to ranere.
Mister Stall misliker oppmerksomheten ettersom han skjuler en usedvanlig voldelig fortid.
I Slusvik, småbyen som er kåret til Skandinavias minst kriminelle by, bor det en tydelig preget Jonas Schulman (Thorbjørn Harr).
Han jobber på en liten diner.
Han er taus, liker fredsomhet.
Gradvis får vi et innblikk i hans voldsomme fortid, som han vil glemme og fortrenge.
Jonas har nå kjæreste og ei stedatter, og han gjør sitt beste for ikke å bli sett.
Ingen skal stille spørsmål ved ham og hans fortid.
Han gjør det han blir bedt om i serveringsjobben ved Superkroa, drevet av en svenske ved navn Øystein, spilt av den nesten alltid like «Solsidan»-morsomme Johan Rheborg.
Harr inn
Hovedrollen Jonas var egentlig tiltenkt Kristoffer Joner, men han måtte melde pass i vinter etter at han brakk foten under innspillingen av suksessen «Skjelvet».
Vi kan vel si at dette var hell i uhellet ettersom Thorbjørn Harr da ble hyret inn.
Han fikser milkshaken glatt som Jonas.
Dette blant annet fordi han har et litt mindre belastet ansikt enn den godeste Joner.
Harr er litt mer speidergutt, men evner å gradvis framkalle de psykopatiske tendensene han har på lur - når han blir presset.
I motsetning til mye annet av norsk og nordisk krim de siste åra, er ikke dette her en serie som skal redde verden, klima, deg og meg ved å gjøre alt riktig etter ei formatert dreiebok for mørklagt nordisk noir.
Takk for pris.
Overbevisende Andrea Bræin Hovig, i rollen som samboer Elin, er overbevisende som en smått nevrotisk og meget pliktoppfyllende lærer selv om hun er totalt uvitende om hvem hun egentlig deler seng og husrom med.
Slusvik er jo den norske idyllen som du nokså fort veit vil sprekke ettersom her er det mange som har levde liv de vil si minst mulig om.
Også til politiet når det første liket i skogen dukker opp.
Grensedialekt
Slusvik?
Hvor i Norge?
Fiktivt, men litt anekdotisk informasjon:
Et autentisk reklameskilt, O. Mosebæk & co., avslører at lokasjonen (et forferdelig ord forresten) nok er Ørje.
En perfekt grenseby der folk snakker en salig blanding av tjukke L-er og dansebandsvensk.
En dialekt som blant annet Anneke von der Lippe fikser meget godt i rollen som den noe lumske dyrlegen Henriette.
Kielergata gir store rom for sobre og lite statiske skuespillerprestasjoner.
Manus er uforutsigbart, mørkt, spennende og lekent.
Vi slipper også «et vell av teaterscenereplikker skreket ut».
Meget + til manustrioen Patrik Syversen (også stødig regi), Jesper Sundnes og Stig Frode Henriksen.
«Kielergata» er serien mange norske skuespillere skulle ønske de hadde fått være med i.
Og, da har vi spart det beste til slutt:
16 år gamle Ylva Lyng Fuglerud i rollen som tenåringsdatteren Sofie, for en makaløst suveren TV-debut.
Serr.
| 1
|
305574
|
Sensureres av kinesiske myndigheter
Forteller sannheter som er fortrengt av det offisielle Kina.
Det koster ham dyrt.
Hvis du ikke forteller sannheten, kan du ikke være forfatter.
Den er bunnen i alle bøker, har den kinesiske forfatteren Yan Lianke sagt.
Yan Liankes uttalte prosjekt er å fortelle sannheter som er fortrengt av det offisielle Kina.
Det koster ham dyrt.
Han er oversatt til 20 språk, men er ingen profet i eget hjemland, for å si det forsiktig.
I Kina blir bøkene hans utgitt, men hyppig stanset av sensurmyndighetene kort etter.
Noen blir forbudt umiddelbart, andre vil knapt noen kinesisk forlegger prøve å utgi.
Men det er påtrengende at han skriver.
Historien vil gi ham rett.
Forlaget Font har utgitt fire av romanene hans på norsk.
«Tjen folket!» (2008), «Landsbyens blod» (2009), «Lenins kyss» (2011) og nå «De fire bøkene».
I hver av disse bruker han en blanding av satire, magisk realisme og sosialrealisme til å demme opp for det han har kalt «hukommelsestap med kinesiske kjennetegn».
Regimekritikk
Og det er ikke historiske bagateller han skriver om.
I «Tjen folket!» harselerte han over Mao-dyrkingen under Kulturrevolusjonen.
I «Landsbyens blod» tok han for seg den store AIDS-skandalen i Kina, der hele landsbyer i Henan-provinsen tappet og solgte blod.
Tusener døde, og det er i ettertid lagt lokk på tragedien.
I «Lenins kyss» gjør han seg lystig over de mest groteske og absurde utslagene av kinesisk kapitalisme.
Sultkatastrofe
Nå har han gått løs på kanskje den aller største tragedien i moderne kinesisk historie, også kalt Det store spranget.
«De fire bøkene» – igjen glimrende oversatt fra kinesisk av Brit Sæthre – tar utgangspunkt i den vanvittige kinesiske politikken som skjedde i åra 1958-1962, da Mao mente at han skulle overgå både Storbritannias og USAs stålproduksjon.
Resultatet ble en massiv sultkatastrofe.
Anslagsvis 40 millioner kinesere sultet i hjel; folk var så desperate at noen henfalt til kannibalisme.
En fangeleir for intellektuelle
Yan Liankes roman tar oss til en fangeleir, Sone 99 sør for Den Gule Flod.
Kineserne har brutale tradisjoner i «omskolering», og i denne leiren er det intellektuelle som er innhentet.
De har ikke navn, men betegnes som Musikeren, Vismannen, Teologen, Forfatteren osv.
De smelter stål og dyrker korn i oppdiktede kvanta og belønnes av øvrigheten med røde blomster eller stjerner.
Oppnår de et visst antall, blir de satt fri.
Det skjer selvsagt aldri.
Blant de fire bøkene om nedtegnes i leiren er Synderegisteret, som er selve katalogen over angiveriet.
Her spares ingen.
Skildringene av et moralsk forfall som føles naturgitt under slike livsbetingelser, er den gjennomgående tonen i romanen.
Det er vond lesning.
| 1
|
305576
|
Det er lett å forstå hvorfor «Bodyguard» har bergtatt britene
Har noe for de aller fleste, og enda litt til.
Du trenger ikke se mange minutter av BBCs «Bodyguard» (som for øvrig ikke har noe som helst å gjøre med den eviggrønne klassikeren med Whitney Houston og Kevin Costner) for å forstå hvorfor den har blitt høstens store snakkis i øyriket.
Denne serien har noe for de aller fleste, og enda litt til: her er thriller, drama, storpolitisk maktkamp, forbudt kjærlighet, terrortrusler, hemmelighetskremmeri, dampende sex, bomber, skyting (både snik- og vanlig), samlivsintriger, pene mennesker, onde mennesker, gode mennesker, gode mennesker som gjør onde ting, plagede sjeler, grumsete fortider og enda mer grumsete moral, og så videre, og så videre.
I blant kan det nesten virker som om serieskaperne har prøvd å lage cirka atten tv-serier på en gang, og det er ganske imponerende hvordan det egentlig aldri kjennes kaotisk eller overlesset.
Mye av «hemmeligheten» bak suksessen, foruten det ovennevnte, ligger i det dønn åpenbare – så enkle, men akk så vanskelige – faktum at dette er en god historie, drivende godt fortalt.
Nervepirrende
Spenningen griper oss allerede fra første minutt, i det som i praksis er en tjue minutter lang, nervepirrende prolog, som fint kunne vært klimakset i en Hollywood-film.
Politimannen David Dubb utfører en imponerende (og til dels rørende) heltedåd som gjør at han ender som livvakt for innenriksminister Julia Montague (ikke så altfor subtilt gitt fornavnet til den ene av Shakespeares tragiske elskere, og etternavnet til den andre), en kontroversiell, opportunistisk Theresa May-aktig høyrepolitiker som fører en konstant, populistisk krig mot terror.
Hun er som en lynavleder på forbanna folk, å høre «threat level has been raised to critical» virker å være like nautrlig som et «god morgen» for henne.
Dubb, på sin side, er Afghanistan-veteran med både krigsskader og omfattende PTSD, og har lite sympati for hverken Montagues syn på terrorkrigen eller hennes fetisjering av britisk krigføring.
For ham er dette fortsatt åpne, vonde sår han bokstavelig talt bærer på kroppen.
Det sier seg selv at dette er kimen til en glitrende, sentralt konflikt med gratis nerve – det er som om en telemarksbataljon-variant av Eivind Trædal plutselig skulle fått ansvar for å beskytte Sylvi Listhaug med livet som innsats.
Kjevemuskler
Med dette som utgangspunkt vever «Bodyguard» en gjennomført medrivende intrige, effektivt, tydelig og funksjonelt fortalt.
Persongalleriet er engasjerende, og de fleste gjør en hederlig skuespillerinnsats uten å gjøre for mye ut av seg.
Keeley Hawes gir den ytterliggående politikeren nyanser og menneskelighet som går utenpå det mange virkelige politikere greier å formidle gjennom sine tv-opptredener.
Richard Madden – tidligere best kjent som Robb Stark i «Game of Thrones», overlater til kjevemusklene å gjøre de tyngste skuespillerløftene.
Han har et sånt stoisk, uttryksskløst fjes man kan projisere alt eller ingenting på.
Det høres kanskje ut som en fornærmelse, men er ikke ment som det – filmhistorien viser gang på gang hvor stor appell det er i fjes som har plass til at vi kan legge vårt eget oppå det.
Dans på minefelt
Serien er ikke altfor intrikat eller vrien å følge med på, den krever ikke for mye forkunnskap om britisk politikk, og den begår kunststykket å danse seg smidig rundt i det minefeltet som dagens polariserte, politiske landskap er, uten å fremstå med noe særlig slagside hverken i den ene eller den andre retningen.
Riktignok holder den seg på armlengdes avstand fra innvandringsdebatten ved heller å handle om krigen mot terror, og den kan kanskje gi inntrykk av at det smeller bomber i London på daglig basis nå for tiden, men alt i alt er dette forbausende lite inflammatoriske saker.
Et eller annet sted ligger det kanskje en diskusjon moden for å tas om hvorvidt populærkultur bare skildrer terrorfrykt og veletablerte fiendebilder, eller faktisk bidrar til å opprettholde dem, men «Bodyguard» er langt fra den største synderen her.
Det er noe betryggende å se at tv-serier fortsatt kan ha et så bredt og allment nedslagsfelt som «Bodyguard» har.
Masseappellen er lett å forstå.
Selv de pikante, bedragerske, dampende og intrigante såpeelementene fungerer som juling selv om vi har sett dem mange ganger før, og bekrefter at klisjeer bare kjennes ut som klisjeer når de er dårlig gjennomført.
Dette er høykvalitets thrillerdrama av den gamle skolen, oppdatert til vår tid.
(Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.)
| 1
|
305578
|
Vanskelig å hindre tårene i å sprette frem
«A Star is Born» er utilslørt romantikk, uten undertekst eller ironi
FILM:
Om du skulle være blant dem som har mistet troen på kjærligheten, skal du ikke se bort fra at «A Star is Born» egenhendig kan gi deg den tilbake.
Dette kan komme til å skje selv om det er et og annet i filmen som ellers ikke er helt til å tro på, som i at to musikalske mennesker bare trenger å bruke femten sekunder av en ranglete kveld på å synge et par strofer for hverandre og vips, så har de en hitlåt.
Utilslørt romantikk
Men scener som dette tøyer troverdigheten på en måte som understreker den underlige kraften i «A Star is Born».
Dette er nemlig en utilslørt romantisk fortelling, en medrivende og tragisk kjærlighetshistorie, uten ironi og uten undertekst, fortalt på klassisk Hollywood-manér.
De siste årene har filmbyen sendt fra seg kjærlighetshistorier som de knapt tar alvorlig; som begynner med sex og nærmest motvillig beveger seg inn i et emosjonelt landskap.
«A Star is Born» tror ikke bare på kjærligheten, men på en kjærlighet som er bygget på et sterkt kunstnerisk fellesskap.
Når den forfylla countryrockstjernen Jackson Maine (Bradley Cooper) snubler inn på en dragbar på jakt etter mer å drikke, og blir betatt av hussangerinnen Ally (Lady Gaga), blir han først og fremst betatt av henne som musikalsk vesen.
Som tilskuer kjøper jeg at det de finner i hverandre er unikt, noe som ikke kan erstattes av andre.
Hollywood-klassiker
«A Star is Born» er en film med lang og fornem Hollywood-stamtavle.
Mest berømt er versjonen fra 1954, der James Mason spiller den drikkfeldige filmstjernen som oppdager og forelsker seg i artistspiren Esther (Judy Garland).
Garland hadde vært barnestjerne, som stadig hadde fått høre at hun ikke var pen nok, og satt på sovepiller og slankepiller av et filmstudio som aldri ble fornøyd.
Den plagede Garland mistet etter hvert studiokontrakten sin, og «A Star is Born» skulle bli combacket hennes.
I 1976 ble hovedrollen i en ny versjon av filmen spilt av Barbra Streisand.
Også hun hadde stadig blitt minnet om at hun var på siden av skjønnhetsidealet, også hun trengte et comeback.
Filmen ble en stor suksess, men var sterkt preget av Streisands og ektemannens fullstendige kunstneriske kontroll, noe som førte til et øredøvende antall flatterende closeups av hovedpersonen.
Denne siste versjonen er laget av hovedrolleinnehaver Bradley Cooper, som debuterer som regissør og klarer seg forbløffende bra.
Til tross for en generøs spilletid på to timer og et kvarter er «A Star is Born» stram og underholdende hele veien.
Personlig prosjekt
Cooper har vært øverst på filmplakater og «verdens mest sexy mann»-kåringer, men har også fortalt om sine erfaringer med depresjoner og alkoholproblemer og bekymringer for hva andre egentlig synes om ham.
Det virker ikke så rart at han har valgt seg «A Star is Born» som sitt første prosjekt; heller ikke at det er blitt et så personlig prosjekt både for ham og Lady Gaga.
I likhet med de to tidligere kvinnelige hovedrolleinnehaverne har Lady Gaga fått kritikk for utseendet sitt; i likhet med dem er hun et ikon i skeive miljøer og outsidermiljøer; i likhet med dem har hun fans som føler seg svært nært knyttet til henne, delvis fordi hun insisterer på at det som er kantete og annerledes i dem er det som gjør dem vakre.
Garland, Streisand og Gaga er alle kvinnelige stjerner som står der på scenen med sine kanter og sine stormfulle sider og insisterer på at de fortjener å være der.
Blir en annen
Det er scener i der Lady Gaga virker litt stiv og selvbevisst.
Men de er ikke scenene der hun får slippe følelsene løs, eller der hun og Cooper ser på hverandre.
Da er ansiktene deres åpne, overgitte og henrykte.
Det er rett ut nydelig å se på.
Men dette er historien om stjernen på vei ned som møter stjernen på vei opp, og om et forhold som ikke tåler den skjevheten, hvor ekte følelsene enn er.
Det er en innvending at Ally blir til en managerstyrt popstjerne av en art som virker litt gammelmodig.
Filmen appellerer mer til en gjengs oppfatning av hva som må til for å bli stjerne enn hva som kanskje er tilfellet i en moderne verden med tusen kommunikasjonskanaler.
Men det er både interessant og sympatisk at Coopers Jackson ikke først og fremst er sjalu på kjærestens suksess, men bekymret fordi hun blir en annen.
I Coopers store øyne merkes uroen over at det er satt i gang prosesser som han frykter, men skjønner at han ikke har rett til å bremse.
Derfor går det som det må gå.
Det blir vondt, melodramatisk og iblant sentimentalt.
Og på slutten er det vanskelig å hindre tårene i å sprette frem i øynene.
| 1
|
305579
|
Stavangerkameratene:Begrenset bruksområde
Pop på billigsalg.
ALBUM:
Flåsete men sant - det beste med denne plata er at den er «bare» 36 minutter lang.
Det musikalske fotavtrykket til Stavangerkameratene ligger tett opp mot et uttrykk som for det meste har vært forbeholdt 90-tallet og fløtepuser i slutten av tenårene, så det er vel ikke til å feie under teppet at man fort får en følelse at gjengen er litt på overtid.
Boyband-estetikken i vokalarrangementene er det samlende elementet.
Underlaget spriker fra åleglatt elektropop via svulstig folk før plata kulminerer i trøstesløs pubrock.
Noe som også forteller litt om at de musikalske ambisjonene utover å lage noe formålstjenelig ikke er de alle største.
De ulike vokalistene, som for de uinnvidde består av de tidligere Idol-vinnerne Kjartan Salvesen og Glenn Lyse, samt X-faktor-deltaker, Tommy Fredvang og The Voice-sanger, Ole Alexander Mæland, får sine soloinnslag spredt utover albumet.
Mest av alt synger de dog i fløyelsmyke harmonier om å få jesus-poeng av en kompis i himmelen, leve livet til det fulle, penger, damer og har du lyst, har du lov.
«No har eg myssta vede, men eg e heilt til stede / Eg har det faktisk bedre enn når eg tenke meg taus...
(...)
Det finnes tusen millioner alternativ, men å sitta der med fingen i rauå e det nåke liv?», heter det i avsluttende «Myssta vede».
Ikke en materie spesielt egnet til å bli litt klokere av, men det er vel neppe Stavangerkameratenes forsett heller.
Det handler nok mest om å få det til å koke i konsertlokalet og på vorspiel og der har de nok sitt bruksområde.
Men det er vanskelig å se for seg at appellen strekker seg så veldig langt utover Rogalands fylkesgrenser.
Eventuelt der det er tilstrekkelig med eksil-siddiser.
Når alt det er sagt så vil jeg anta at firerbanden har andre ting å være opptatt av enn hva rikspressen synes om den klisjétunge og i overkant billige popen gjengen presenterer.
| 0
|
305581
|
Ikke århundrets, men månedens, kjærlighetssaga
Sterkt om sjelelige sår og de desperate forsøkene på å lege dem.
Det har allerede gått fem år siden Eline Lund Fjæren brakdebuterte med «Ung kvinne, voksen mann» som 19-åring.
Nå er hun aktuell med sin tredje roman, som nok en gang omhandler et forhold, og de psykiske ringvirkningene det får for hovedpersonen.
Parodisk mann
Formelt sett er det to hovedpersoner i «Forbruk i september».
Den korte romanen starter med Espens perspektiv.
Han er bokanmelder i en ukeavis hvor Emilie nylig har fått jobb.
Emilie er ung og lovende, noe Espen ikke kan kalle seg lenger, og hun er pågående.
De ender i senga sammen etter en jobbfest, og Espen blir forelsket.
Hans indre liv og forelskelse blir overflatisk framstilt, han blir redusert til et par øyne som kan beskrive Emilie utenifra.
Under samleiet tillegger Fjæren han disse tankene:
«Han tenker på hvordan muskler folder seg rundt skjelettet, hvordan det knyter og strammer».
Det oppleves som noe mange norske forfattere kan tenke mens de skriver, men få tenker mens de har sex.
Spennende kvinne
Heldigvis forflyttes perspektivet raskt over til historiens egentlige hovedperson, Emilie, og hennes problemer.
Hun går til psykolog og han anbefaler henne å dra tilbake dit hun opplevde et overgrep:
«Men stedet bærer hun med seg, for det var ikke på kontoret hans det skjedde, men på kroppen hennes.»
Gjennom samtalene med psykologen, og Emilies egne tanker, bygger Fjæren en innsiktsfull bru mellom Emilies tidligere overgrepserfaringer og nåtidas utagerende seksuelle oppførsel.
«Det er svakt, nesten dyrisk, tenker hun, ikke å være i stand til å ta det ved roten, som man sier, men isteden bare plastre såret, plastre såret med andre menn.»
Tar kvinner på kornet
Fjæren er fast spaltist i Morgenbladet og både der og i bøkene viser hun en strålende teft for temaer i tiden.
Selv om mannskarakteren oppleves som noe hul, er hun svært god på å se kvinner.
Som i en scene fra T-banen hvor hun betrakter de andre damene:
«ansiktene deres er en dominorekke av selbevissthet […], det er alltid noe som skal justeres», for så å fastslå:
«Enhver kvinne er sitt eget oppussingsobjekt.»
Selv om boka er ujevn ender den opp på plussiden og vel så det, takket være Fjærens borende og uredde penn.
Hun skriver så lett og ledig om tabuer og pinligheter at man nærmest glemmer at de er det.
Kvinner i Emilies situasjon kommer til å finne en venn i denne boka, men den reduseres ikke til ei bok for en spesifikk målgruppe.
Leseren må dukke ned til et mørkt sted, men Fjæren fører en kime av lys inn dit, dermed viser boka også en vei ut.
| 1
|
305584
|
En kompromissløs finger til resten av rap-Norge
Bergensduoen Sushi x Kobe har laget et både utmattende og inspirerende kunstverk.
ALBUM:
Kunst rammes ofte av kritikk når uttrykket ikke havner innenfor samfunnets akseptable rammer.
Den skal være en flukt fra den kjedelige hverdagen, men helst ikke altfor ubehagelig når den stirrer oss rett inn i øynene - eventuelt skriker inn i ørene.
I rapmusikk handler dette gjerne om overdreven misogyni ytret fra munnen til gutter med et behov for å uttrykke seg.
Et innblikk i praten som foregår bak lukkede dører når man ikke prøver å vise fram sin beste side.
Noe vi ofte trekkes mot i vår unge usikkerhet, og like naturlig forlater etter hvert som nye år og erfaringer former oss.
Det kan både være vemmelig, flaut, og for noen til og med skremmende.
Likevel trenger det ikke å gjøre kunsten mindre verdifull.
Heller tvert imot.
Sushi x Kobe har flere ganger fått spalte-tilsnakk for sine grove tekster, men selv om de verken snakker om «jævla fitter» eller spredning av nakenbilder på sitt nye album «Døden varer lengst», handler dette nok mindre om kritikken og mer om egen vekst.
Halvveis inn i 20-åra har bergensduoen kommet seg til en kreativ plattform hvor det meste klaffer.
For lengst etablerte gjennom både knallharde, dansevennlige og vakre lydbilder – enten sammen eller på soloprosjekter – inviterer de lytterne denne gang inn i en sonisk utfordrende opplevelse.
Reflekterende betraktninger fra korte liv som likevel helt sikkert føles som en evighet.
Døden lever kanskje lengst, men er forhåpentligvis fortsatt langt unna når tittelsporets drømmende pianospill beveger seg inn i «C’est la mort» sitt industrielle og konfronterende lyddesign.
Orkestrert av Ball Em Up-produsent Fakethias, er det her Sushi x Kobe både vender ryggen og gir en finger til resten av rap-Norge.
Sjangeroverskridende uten andre intensjoner enn å gå hardt som faen.
Nådeløst konstruert rundt energien fra deres sagnomsuste liveshow, fortsetter det både aggressivt og kaotisk gjennom «Overtenning» og «Inntrykk», før «Skyller ned» overrumpler med sin melodiske gåsehudmagi.
Lett gjenkjennelig om dråpene som fjerner det introverte, og i noen herlige ansvarsløse timer tar deg bort fra livets alvor.
Sluppet som singel på starten av sommeren sammen med Charlie Skien (Verdensrommet/Softcore untd.), er låta et fint, men likevel enkeltstående besøk fra Onge Sushimanes pop-alibi, Emir.
Kort etter de beroligende akkordene klappes vi nemlig igjen av albuekastende bars på «Tid/Sted/Ingenting» og den hjemsøkende «Jeg har levd, jeg er fornøyd», mens «Metadon/Subutex» leverer en klubbklar kommentar til Statens behandling av heroinmisbrukere.
«Camp Locoust» lar Fakethias få utfolde seg fritt gjennom en rød instrumentaltråd fra det organiske introsporet, og åpner for triumferende «Rust» – avløst av nye livsnavigerende spørsmål på albumets siste spor, «Vet du hva du løper fra?».
Igjen sitter man både utmattet og inspirert av en gruppe som åpenbart ikke hører på stort annet enn sin egen kompromissløse intuisjon.
Det være seg tekster eller musikk.
Slikt blir det ikke nødvendigvis hitsingler av, men fort stor kunst.
| 1
|
305585
|
Endelig har morkaka fått sin egen sang
Thea Hjelmeland når nye høyder med etterlengtet oppfølger.
ALBUM:
Thea Hjelmelands forrige album, den svært personlige Spellemannvinneren «Solar Plexus» fra 2014, ble skapt i en ekstrem periode i livet der samboeren blir uhelbredelig syk og dør og hun føder et barn.
Sorgen over tapet rammet henne midt i solar plexus.
«Kulla» kan derfor oppleves som en slags hyllest til livet, et varsel om at hun har reist seg og er gått videre.
Nå vil hun danse!
Og tittelen?
Det er ikke tilfeldig at den sender tanker i retning Pippis Villa Villekulla.
Det er om mulig en tyngre produksjon enn forgjengeren, og temaene er ganske uvanlige.
«Morkake-blues»
«Kulla» kan høres som et konseptalbum med femininitet som en rød tråd.
Her er sanger om starten på alt - fødselen - helt ned til navlestreng og morkake og frykten for ikke å strekke til som mor («How am I going to be as a mother?
I can't even take care of myself» fra overraskende lystige «Placenta», på norsk morkake), menstruasjon og ejakulasjon («Brother»), overgrep og intime detaljer mange vil mene er for private å synge om («You've got pubic hair stuck between every single tooth (...) Are we composing an abortion / Futureless uterus» fra «Pleasure»).
Det er akkurat som om hun vil teste hvor langt hun kan gå.
Mellomstikk
Fødsel er også et tema i ett av flere mellomstikk, eller dikt eller små stubber om du vil, på norsk, kalt «Born»:
«Alle mine born, kom inn att i magen, eg angrar meg so» nærmest kveder hun (hun har «vokst opp» med Førde internasjonale folkemusikkfestival og er farget av det).
Det korteste, «Farleg», varer i fire sekunder:
«Han var som ein far for meg.
Farleg».
Hjelmeland er ikke fremmed for å bringe inn litt humor.
Tekst og melodi
I «Vacuum» minner hun om Susanne Sundfør, andre steder går assosiasjonene til artister som Ane Brun og Jenny Hval - sistnevnte har for øvrig vært tekstkonsulent på albumet.
I sekvenser på «Nemesis» ser jeg for meg Grace Jones i all sin dekadanse.
Men først og fremst er det ingen som Hjelmeland - der hun mikser pop, elektronika, folkemusikk og spoken word.
Hun står sjøl for alle tekster og melodier og produserer også sjøl sammen med Jørgen Træen og co-produsent Yngve Leidulv Sætre.
Blant musikerne er Chris Holm (bass), Ivar Tormodsæter (trommer), Matias Tellez (el-gitar), Træen (programmering og diverse lyder), Sætre (synther og lyder) og Hjelmeland sjøl (el-gitar / tangenter / synth).
De 16 sporene klokker inn på 48 minutter, med «Happen Go Stay» som det absolutte høydepunktet blant mange.
Låttreffsikkerheten er riktignok ikke like god mot slutten, men «Kulla» vil uansett være en sterk utfordrer til Årets norske plate når musikkåret oppsummeres.
Thea Hjelmeland innleder en liten norgesturné på USF Verftet i Bergen 13. oktober.
| 1
|
305586
|
Kan High on Fire fylle tomrommet etter Motörhead?
Totalt kompromissløst.
ALBUM:
Motörhead er ikke mer.
Noe som åpenbart har etterlatt et stort hull en kollektiv rock- og metal-scene.
Da er det godt vi har band som High on Fire når høsten er grå og savnet etter Lemmy & co blir merkbart.
Nå er det ikke sånn at Matt Pike og powertrioen hans på noen måter kan fylle tomrommet etter bastardene fra England, men bandet har noe av den samme ånden med seg videre.
Den totale kompromissløsheten, forkjærligheten for rockeriffet og en total opphøying av alt som hører faget til.
Det er nok litt mer styrkedråper og litt mindre blues i High on Fire-heksebrygget - de er strået mer barduse og voldsomme i fremtoningen.
Basstrommene går uavbrutt og riffhånden til Pike jobber som besatt fra start til slutt, mens han brøler seg hes om en verden som går av hengslene.
Det buldrer i det hele tatt heftig og breialt av gjengen av «Electric Messiah».
Åpningssporet «Spewn From the Earth» høres ut som den perfekte paringen av gammel Venom og Black Sabbath.
Det er sludge, rock'n'roll og punk i en illeluktende legering.
Slikt blir det fest av.
«Sanctioned Annihilation» viser hvor tungt bandet kan låte når man legger alle kiloene til.
Ellers holder både tempo og intensiteten seg gjennom hele albumet og skrus knapt ned før «Drowning Dog» melder om at det er på tide å gi seg.
«Electric Messiah» er åpenbart ikke en plate du setter på om du leter etter fiffige nyanser eller sofistikerte arrangementer.
High on Fire er et frådende riff o'rama som må spilles høyt for full uttelling.
Det betyr ikke at låtene deres ikke er smarte og velskrudde.
Det handler mer om å dyrke det primitive for maks effekt.
| 1
|
305589
|
Kloden vår burde hete havet, ikke jorda
En hyllest til havet som knuser myter og kritiserer laksemilliardærene.
Det blåser pålandsvind i norsk sakprosa.
Tre år etter at Morten Strøksnes’ «Havboka» traff bokhøsten som en tsunami, ankrer en verdig og vidtfavnende etterfølger opp.
Per Anders Todals «Havlandet» er en alternativ Norgeshistorie som følger kystlinjen fra Barentshavet til Skagerak.
Som Strøksnes baserer Todal seg på tanken om at jorda ikke burde hete jorda, siden sytti prosent av klodens overflate er saltvann.
Den burde hete havet.
Klekkeriet
Reportasjene fra Todals tokter med forskningsfartøy og fiskestang er rammen rundt en populærvitenskapelig triumf.
Den nynorske ukesavisa Dag og Tid, Todals arbeidsgiver, viser seg nok en gang som klekkeri for det beste av norsk sakprosa.
Todal tråler seg bokstavelig talt gjennom farvannene og kommer opp med en sammensatt fangst av dyphavskoraller, anekdoter fra norsk havforskningshistorie, og tips om at den geologiske perioden yngre dryas har skapt gode fiskeplasser for sjøørret.
Sild er makt
Mens fastlandet og befolkningen er ubetydelige størrelser i verdensmålestokk, er norske havområder noen av de mest produktive stykker natur i verden.
Monopol på handel med salt og fisk skapte hanseaternes herredømme i middelalderen.
Seinere ble Nordsjøsilda fundamentet for det nederlandske sjøimperiet og framveksten av moderne kapitalisme.
Det rike fisket i Norskehavet er basert på rødåte, en bitteliten kreps som er et av klodens vanligste dyr og først ble beskrevet av Gunnerus.
Biskopen i Trondheim var en av 1700-tallets store naturforskere.
Han kjempet innbitt mot overtro, men ble så imponert av synet av en brugde fra Smøla at han fastslo at det var en slik fisk som i hine hårde dage svelget profeten Jonas.
Torskefusk
I forbifarten avslører Todal at den bestselgende boka «Torsk, en biografi om fisken som forandret verden» fra 1997 kommer med påstander som forfatteren ikke har belegg for.
Verdens første store kommersielle torskefiske var i Lofoten, slår Todal fast, og sløyer myten om at baskere fisket torsk på Newfoundland rundt år 1000.
I gamle dager fartet vikinger, sjørøvere og kapere omkring i Nordsjøen.
I våre dager har vi lakseoppdrett.
Todal gjør en grundig undersøkelse av en næring som sysselsetter svært få, har profittmarginer på over førti prosent og muligens bidrar til å ødelegge miljøet i fellesskapets fjorder.
Laksepiratene
Hvordan kan det ha seg at Norge som maktet å skattlegge den mektige oljeindustrien med 78 prosent, lar laksemilliardærene stikke av med grunnrenten?
«Havlandet» er et viktig innspill til en informert diskusjon om hva vi skal gjøre med de uerstattelige ressursene vi forvalter på vegne av oss selv, fremtiden og verden for øvrig.
«Havlandet» er essayistisk i form, vittig og velskrevet, men først og fremst preget av sitt episke tema.
Kunnskapsglede er blandet med ærefrykten som slår alle som har opplevd drønnet fra brenningene et sted langs Norges 25 tusen kilometer lange kyst.
Dette er julegaven til lesere som liker å lære noe nytt – og viktig.
| 1
|
305590
|
Sprell som gjør vel
Tar barnas parti mot voksen idioti.
TEATER:
Georg (Espen Mauno) er kanskje rampete.
Men bestemor (Ulla Marie Broch) er slem.
Det finnes neppe noen forfatter som har lært så mange barn om forskjellen mellom de to ordene som Roald Dahl har, og det slik at en ikke bare forstår den, men føler den.
Hans slemminger er hensynsløst slemme, og de fortjener den straffen de får.
På akkurat dette punktet er bøkene hans formellitteratur:
Person X, som egentlig skal ta vare på person Y, vil ikke person Y vel.
Person Y må rydde opp.
Underveis trengs mot, oppfinnsomhet og rampestreker.
Og rampestrekene, det vet vi, er der ingenting formelfast ved.
De går viltre og varierte veier.
Slik Georg ser det
I «Georgs magiske medisin» er det, selvfølgelig, Georg som rydder gjennom rampestreker.
Han bytter ut bestemors medisin med et brygg han har laget selv.
Det har virkninger han ikke kunne ha sett for seg.
Slik Morten Joachim og hans teaterlag forteller historien, er Georg en temmelig grei gutt, som heller vil prøve å gjøre både bestemor, mamma (Ellen Andreassen) og pappa (Kristian Winther) fornøyde enn å gjøre opprør.
Men det er ikke så greit å være grei når en voksen er slem og de to andre voksne er for travelt opptatt, og for grådige, til å følge med på hvordan barnet har det.
Publikum, derimot, får se og høre akkurat hvordan Georg opplever livet sitt.
Store deler av historien fortelles gjennom musikk.
Når Mauno og kollegene synger og spiller, er det Georgs ståsted det synges fra, selv når resten også synger og spiller med.
Sangtekstene er skrevet av Gunnar Eiriksson, musikken av samme mann og av Mauno.
Tonene er rocka, lekne og livlige, mens tekstene er nære og direkte.
I dem tar Georg styring.
Folk og dyr
Ulla Marie Broch spiller bestemor herlig heslig og herlig nifs, med en passe uforutsigbar blanding av gammel-dame-langsomhet og mer spretne sprell.
Stemmen hennes er gjort særlig skummel.
Espen Mauno klarer å være guttaktig myk og samtidig akkurat passe hengslete i sine bevegelser.
Hans Georg har et uttrykksfullt ansikt og en uttrykksfull kropp, og tilskuerne kan forstå akkurat hva Georg tenker akkurat når han tenker det.
I løpet av forestillingen blir tilskuerne også kjent med noen av dyrene som bor på bondegården til Georg og familien.
Gjermund Andresen har lagd eventyrlig parodiske dyrekostymer.
Bondegårdshuset har noen magiske hemmeligheter, det også, med rotete rom som brett-ut-paneler i veggene.
Hvordan det ser ut utenfra, vises i et oversiktsbilde som lar den forstørrede utgaven av bestemor bli kjempesvær.
Det hele går fort unna.
Selv med tjue minutters pause tar forestillingen bare halvannen time, og kanskje hadde det vært vel så bra om pausen var kuttet og fortellingen gitt i ett.
| 1
|
305591
|
For alle som er interessert i konflikter generelt og Midtøsten spesielt
Et budskap i «Fornærmelsen» er at ingen har monopol på lidelse.
FILM:
«Fornærmelsen» er en film for dem som er interessert i konflikter generelt og for det mest konfliktfylte stedet på kloden, Midtøsten, spesielt.
Den libanesiske filmskaperen Ziad Doueiri var kameramann på flere av Quentin Tarantinos filmer før han vendte hjem og begynte å lage skarpe skildringer av livet i et anspent samfunn.
I «Fornærmelsen» er det to menn som barker sammen, der halvglemt flint i den ene tilfeldigvis slår mot flint i den andre, og det ender opp i noe nær en krig.
Filmen ble nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film tidligere i år og har vunnet flere internasjonale priser.
Eskalert konflikt
Tony (Adel Karam) er bilmekaniker med vakker kone og barn på vei; men viktigere for identiteten hans er det at han er kristen libaneser, og dypt engasjert i politikere som taler hans gruppes sak.
Yasser (Kamel el Basha) er den palestinske flyktningen og den hardtarbeidende formannen for bygningsarbeiderne som skal renovere gaten Tony bor i.
Han påpeker at Tony har et ulovlig rør, Tony motsetter seg innblandingen, og det går kort tid før det blir klart at mennenes motvilje mot å fire i møte med den andre har å gjøre med bakgrunnen deres.
To ofre
Med nifs troverdighet viser Doueiri hvordan en krangel kan eskalere til et punkt der de som startet krangelen mister fullstendig herredømme over situasjonen.
Det hele vokser dem over hodet.
Både Tony og Yasser har mennesker rundt seg som i begynnelsen ber dem besinne seg og jenke seg, som minner dem om at kriger starter på grunn av slik uforsonlighet.
Men også de trekkes inn i orkanen.
En essensiell side av saken er at både Tony og Yasser ser på seg selv som ofre, og som medlemmer av en gruppe som blir konsekvent urettferdig behandlet, som blir motarbeidet av systemet selv.
Som palestinsk flyktning står Yasser ustøtt i sitt nye hjemland; enhver som ansetter ham, kan beskyldes for å opprettholde flyktningsituasjonen i landet.
Tony, på sin side, føler at landet hans er blitt invadert, og at det ikke er noe å han kan gjøre, fordi palestinerne er ofrene i verdens øyne og at all sympati umiddelbart vil gå til Yasser.
Det viser seg også at de begge de voksne mennene bærer preg av tidligere, smertefulle erfaringer.
Dette er faktisk en film som nærmer seg å ha noe så gammelmodig som et budskap, som blir fremført av en av bipersonene.
Han påpeker at ingen har enerett på lidelse.
Humanistisk
«Fornærmelsen» er en dypt politisk film, så politisk at Doueiri har måttet presisere i begynnelsen av filmen at standpunktene som fremføres i filmen ikke er den libanesiske regjeringens.
Det er ellers påfallende at den politiske maktens representanter i filmen er påfallende altruistiske.
Samtidig er det et fint trekk ved «Fornærmelsen» at den er så humanistisk, så omhyggelig med å bevare individualiteten og verdigheten i en historie der den enkelte fort kunne blitt redusert til representant for en gruppe.
Det toner ut på en akkord som verken er for mollstemt eller for lystig, men som klinger i ørene lenge etter at filmen er ferdig..
| 1
|
305592
|
Superhelt-skrekkomedien «Venom» er verken skummel eller særlig morsom
Og slagsmålene på slutten er en slimete grøt.
FILM:
Å lage skrekkfilm og komedie krever timing og tålmodighet.
Denne skrekk-sci-fi-komedien virker imidlertid laget i panikk, etter at noen har romstert rundt i det enorme huset som er Marvels tegneserieunivers, på jakt etter en ny filmsuperhelt, og endt opp i det dunkle hjørnet der man finner Venom, som herjet rundt i stripene på åttitallet; en skiftende skikkelse som snart var snill og snart ikke så snill.
Ispedd romvesen
«Venom» forteller om hvordan denne superhelten blir til, ved at den uforutsigbare gonzojournalisten Eddie Brock (Tom Hardy) kommer i kontakt med et grådig stykke utenomjordisk liv, en symbiot som trenger seg inn i kroppen hans.
Plutselig har Eddie krefter og lyster han ikke har hatt før.
Dermed kan han også slå tilbake mot magnaten Carlton Drake (Riz Ahmed), en av disse stormannsgale mogulene som er tiltalende åpen om at han ser på seg selv som Vårherre.
Stivnet ansikt
Symbioten overrasker Eddie ved å vite alt om ham, fordi «jeg er inne i hodet ditt», før han ikke vet noen ting, slik at Eddie må forklare hva han tenker og føler til ham (og publikum).
Romvesenene tåler ikke [vilkårlig handling] som selvfølgelig gjør at det bare er et spørsmål om tid før [vilkårlig handling] brukes som å, så snedig våpen mot dem.
Symbioten har knapt mimikk, men har et ansikt som er stivnet i et grin; tro mot tegneserien, men like fullt noe som gjør at den ser kunstig og komisk ut.
Menneskene som har mimikk, får ikke brukt den:
Alle som ikke er Eddie, inkludert drømmekjæresten Annie (Michelle Williams), er vandrende pappfigurer uten personlighet.
Symbiotenes slimete konsistens og klossete regi gjør dessuten at den siste, store konfrontasjonen blir som en gråskimrende grøt.
Det er morsomt nå og da.
Det er ufrivillig morsomt enda litt oftere.
Det kunne vært en superheltfilm som faktisk var litt frekkere og mørkere enn de andre, som spekulerte i hva nye og mer skamløse versjoner av deg selv kunne funnet på.
Slik det er, spekulerer den mest i å presse penger fra publikummet.
| 0
|
305593
|
Flue på veggen i fornemt teselskap
Møt de britiske damene med stor D.
FILM:
Et teselskap med damer som har passert 80 høres ikke akkurat ut som en festforestilling – med mindre damene heter Dame Judi Dench, Dame Maggie Smith, Dame Eileen Atkins og Dame Joan Plowright.
Disse britiske skuespillerne er alle damer med stor D; de har nemlig i tur og orden fått ærestittelen «Dame Commander of the Order of the British Empire» av den britiske dronningen.
Mimrer
Regissør Roger Michell er flue på veggen når de fire damene møtes for å mimre om gamle dager.
Resultatet er dokumentaren «Nothing Like a Dame».
Krydret med klipp fra de fires filmografier blir møtet uhyre interessant for alle som er opptatt av britisk teater.
For andre også; damene har et stort folkelig repertoar i tillegg.
Judi Dench som M i Bond-filmer, Maggie Smith i både «Downtown Abbey» og Harry Potter-filmene, Eileen Atkins i «The Crown» osv.
Ikke pene nok
Sistnevnte forteller at hun fire ganger ble bedt om å spille Cleopatra i Shakespeares skuespill, men avslo fordi hun ikke syntes hun var pen nok.
Judi Dench har spilt henne, etter først å ha spurt regissøren om han virkelig ville ha «en dverg i overgangsalderen» i rollen.
Disse damene har stadig blitt påminnet om at de ikke akkurat ser ut som noen malerier.
Fuck you, Roger
Nylig så vi eldre amerikanske skuespillere (Jane Fonda, Diane Keaton, Candice Bergen) samlet i komedien «Book Club».
Med et svakt manus framsto filmen mest som et påskudd om å vise fram rynkefrie 70-80-åringer.
Ikke så i «Nothing Like a Dame».
Her er damene i fri utfoldelse som seg selv.
Frekke, skarpe, ironiske, men mest av alt morsomme.
Når regissøren skyter inn et spørsmål om hvordan det er å bli gammel, får han til svar et resolutt «Fuck you, Roger!»
Olivier
Alle har de et befriende lite ærbødig forhold til britisk teaters grand old man, Sir Laurence Olivier.
Joan Plowright var gift med ham.
Maggie Smith spilte mot ham i «Othello», fikk seg en real kilevink, og forkynner at det var eneste gangen hun så stjerner på The National Theatre.
Vel, her glitrer de i hvert fall.
| 1
|
305594
|
Fortvilet lykkejeger
En asylsøkers desperate dobbeltliv i Danmark.
FILM:
Iranske Esmail lever et dobbeltliv i Danmark.
På kveldstid er han på sjekker’n, elegant kledd og rask til å spandere vin på single damer, for så å følge dem hjem.
På dagtid bor han trangt sammen med andre asylsøkere i Københavns utkant, urolig ventende på at politiet kan dukke opp for å returnere ham til hjemlandet.
Han er på desperat jakt etter en dansk kvinne som er villig til å hjelpe ham med formalitetene for å bli i Danmark.
Dobbeltliv
Den iransk-danske regissøren Milad Alamis film «Sjarmøren» er mørk og opprørende på flere måter.
Det dreier seg ikke om en tradisjonell sosialrealistisk historie om asylsøkeres slit i møte med en rik og lukket verden; filmen har trekk av en psykologisk thriller der hemmeligheter avsløres sakte og seint.
Esmails (Ardalan Esmaili) dobbeltliv er i ferd med å innhente ham.
Øynene på nattas sjarmør lyser av angst.
Man venter at den tilsynelatende kyniske kvinnebedåreren skal bryte sammen når som helst.
Blikk for nyanser
Filmens første scener viser et selvmord.
Det skal gå lang tid før man aner sammenhengen, og slik legges det gradvis ut tilsynelatende uforklarlige episoder der Esmail opptrer irrasjonelt.
Han møter Sarah (Soho Rezanejad), en dansk jente med iranske foreldre.
Hun gjennomskuer ham, håner og ler av ham, men trekker ham likevel med seg inn i det iranske eksilmiljøet i Danmark.
Her er det to vidt forskjellige mentaliteter som møtes; konservativt og nostalgisk på den ene siden, asylsøkerens underlegenhet på den andre.
Regissørens blikk for nyanser er overbevisende.
Bagasje
Etter hvert kan Sarah framstå som Esmails redningskvinne, for forholdet mellom de to utvikler seg til noe mer enn et vanlig sjekkeforløp.
Men Esmail har – som asylsøkere flest – en tung bagasje.
Den er ikke enkelt forutsigbar, for filmen tar mange vendinger underveis.
Det er både en styrke og en prøvelse.
| 1
|
305595
|
Gir bud om en utleverende og kinky kjærlighetshistorie.Det er det ikke.
Sophie Elise er både skarp, velformulert og humoristisk, men som kjærlighetsfortelling blir dette vel skralt.
«I går hatet jeg ham og skulle aldri snakke med ham igjen.
Og nå ligger jeg altså her i senga hans, som er full av blod fordi jeg fikk mensen før vi lå sammen; han kvalte meg så hardt at jeg nesten ikke fikk puste og jeg tenkte faen, nå dør jeg kanskje, men i så fall dør jeg lykkelig.»
Dette er åpningen på Sophie Elises fortelling «Elsk meg».
Sitatet gir bud om en utleverende og kinky kjærlighetshistorie.
Det er det ikke.
Heller en stillestående fortelling om et mildt sagt velkjent tema, ugjengjeldt kjærlighet.
Aldersforskjell
Jeg-personen er en tjueen år gammel blogger som forelsker seg i en tjue år eldre mann.
Allerede fra først møte forstår vi at dette ikke går bra.
Uavlatelig sjekking på mobil, uendelige påbegynte SMS-er hun ikke tør sende, meldingen fra ham som gjør at hun hiver seg i en drosje og iler bort til ham.
Jeg-personen svikter både familie og venner, gjør alt for og tekkes ham, og mister all selvtillit.
Men den navnløse og nokså anonyme drømmemannen er ikke, som en skulle tro, noen drittsekk.
Snarere en ganske sympatisk fyr, flott og omsorgsfull, men altså ikke interessert nok.
Befriende svart humor
Som fortelling er boka svak.
Nærmest fra første møte begynner jeg-personen å reflektere over skjevheten i forholdet, og sånn sett står alt på stedet hvil.
Det er lite handling, og desto flere gjentakelser om ensomme kvelder med manisk mobilsjekking, sjalusien mot eksen hans, den dype fortvilelsen når han ikke lar høre fra seg.
Budskapet, som nærmest hamres inn, er at ulykkelig forelskelse gjør at du mister deg selv og troen på at du er noe.
Denne boka er likevel langt mer moden enn «Forbilde» (2016).
Jeg-personen framstår skarp, humoristisk og fandenivoldsk, og med en svart selvironi som er befriende.
Som da hun treffer ham første gang:
«Siden ansiktet hans avslørte svært lite tok jeg meg i å lure på om han hadde like mye Botox som meg, eller kanskje mer, for til og med jeg klarer å smile.»
Eller da hun forgjeves prøver å konversere denne kultiverte mannen som vet så mye mer enn henne.
«Så, du liker å lese bøker?» spurte jeg.
Jeg kunne like gjerne spurt om jorda er rund, vi satt i en stue med en svær bokhylle.»
Til slutt:
Sophie Elise sier selv at en av årsakene til at hun skrev «Elsk meg», var at hun selv følte det ikke fantes god nok lektyre om emnet da hun slet etter et brudd.
Om Sophie Elise har det minste likhetstrekk med jeg-personen i boka, som knapt har lest ei bok, burde hun kanskje lese seg litt opp.
Det finnes vel ikke et tema i litteraturen som er så gjennomdokumentert som nettopp ugjengjeldt kjærlighet.
| 0
|
305596
|
Porno og politikk har mye felles
Mener Stormy Daniels.
Men biografien hennes handler om mer enn Trumps penis.
Det er den samme gamle historien.
Pornoskuespiller ligger med milliardær som blir president i USA.
Hun blir truet på livet og betalt for å holde kjeft.
Historien sprekker likevel.
Hun blir superkjendis og drar på turne med strippeshowet «Make America Horny Again» som frister med:
«He's seen them!
Now you can too!».
Det presidenten har sett er to gigantiske brystimplantater som har vunnet pris for å være de beste brystene i bransjen.
Hun kaller dem «Thunder» og «Lightning».
Stormy Daniels livshistorie er som skapt for TV og tabloidpressen.
Hun har levd et slik amerikansk liv som filmstjerner vinner Oscar for å portrettere; fra slummen i Baton Rouge med fraværende far og ubrukelig mor, hvor en mishandlet hest blir redningen ut av grov omsorgssvikt, fra billige strippeklubber til å bli en kjent pornoregissør, fra et tilfeldig møte på et hotellrom i Lake Tahoe til en skandale i Det hvite hus.
Denne boka inneholder alle klisjeer i boka, også den om å klare seg mot alle odds.
Kapittelet om oppveksten i fattigdom og omsorgssvikt er et gjenkjennelig amerikansk landskap og godt fortalt.
Tidvis gripende og sårt.
Stormy Daniels er en smart, viljesterk og talentfull jente som ikke har mange valgmuligheter, men griper de få sjansene livet byr henne.
Hun er så vidt innom politikken selv og observerer at folk som henne ikke er representert i Washington: der er det bare rikinger.
Fordi det å stille til valg koster vanvittig mye penger.
Men det er som om boka, ikke bare leseren, haster av gårde mot klimakset de fleste lesere er nysgjerrige på.
Pornobransjen har sjelden framstått mer hverdagslig og kjedelig som bakteppe for en virkelig skandale.
Stormy vet hva publikum vil ha.
Hun beskriver presidentens penis som «not freakishly small», men under gjennomsnittet.
Sexen er «den verste hun har hatt».
Beskrivelsen av Trumps understell har fått småbarnsforeldre til å slutte å se Svampebob.
Hvorfor har dette almen interesse, vil alltids noen spørre.
De pikante detaljene er først og fremst staffasje, selv om en mann som i en presidentdebatt forsikrer at utstyret hans er «enormt» og at han aldri har fått noen klager, innbyr til korrigering.
Stormy forteller på sin måte en av de viktigere historiene i USA akkurat nå; om hvordan mektige menn tar seg til rette og er villig til å ødelegge folk for å beholde posisjon og makt.
Ofrene er ikke sjelden kvinner, men inntil nylig har deres historier verken blitt fortalt eller trodd før i ettertid.
Selv om «tell all»-sjangeren er gammel, er ikke «Full Disclosure» et typisk eksempel på den.
Mye av innholdet er allerede kjent, og boka kan like gjerne leses som en kommentar til vårens politiske mediestorm, som en ny avsløring.
Dette er hennes versjon av hva som skjedde da Trump prøvde å kneble henne i innspurten i valgkampen.
Hun skal ha blitt truet på livet på en parkeringsplass i Las Vegas hvor en ung mann kom bort til henne i det hun strever med å løfte ut sin lille datter fra babysetet.
Hun legger merke til at han har designerjeans.
Han sier; for en søt baby.
Og så; «du må droppe Donald Trump-historien», for det ville være synd for den lille datteren hennes om det skulle tilstøte henne noe.
Skjelven og satt ut av trusselen, spør hun seg selv:
Hva slags drapsmann har sexy jeans?
Galgenhumor følger med et tøft liv.
Trumps tidligere advokat Michael Cohen, kjent som hans private «fikser» når han havnet i trøbbel, endte med å betale 130 000 dollar til Daniels.
Trump nekter fortsatt for å ha visst om bestikkelsen, eller truslene.
Flere replikker og scener i boka er som tatt ut av Hollywood, og hun referer stadig til kjente filmer.
For noen vil det svekke hennes troverdighet, men det er heller ikke overraskende at hun har en slik populærkulturell referanseramme.
Hun veksler mellom å være tøff og smart det ene øyeblikket, naiv og utnyttet det neste.
Det er lite troverdig at hun nærmest er blitt lurt med på sin siste turné USA rundt, eller at hun synes promotering er vulgær.
Samtidig har presidentens menn blitt tatt i løgn.
Michael Cohen er dømt for valgfusk.
Det ville være enkelt å avfeie Stormy Daniels som en opportunist som ønsker å melke sine 15 minutter i rampelyset.
Men historien er mer kompleks nettopp fordi den ikke er et pyntelig og stringent vitnesbyrd fra et uskyldig offer.
Hun har aldri beskyldt Trump for overgrep.
I mange år gjorde hun sitt beste for å unngå ham, etter at hun innså at han aldri kom til å invitere henne med i «The Apprentice» som han hadde lovet.
Politisk vaklet hun mellom Trump og Hillary og endte med ikke å stemme.
Snarere er presidenten og pornoskuespilleren i samme bransje, hevder hun.
I underholdningsbransjen.
Politikk og porno er to alen av samme stykke.
Et skuespill for å tilfredsstille et publikum.
Forskjellen er at hun ikke kan lyve om det.
Men hun kan skrive bok i stedet.
| 0
|
305597
|
En musikkscene i episode to er kandidat til årets tv-øyeblikk
«Babylon Berlin» er angstpreget noir i verdensklasse.
Tysk tv-industri har etablert seg som en av verdens stødigste leverandører av høykvalitets historiske dramaer om forrige århundre.
Så har nasjonen også en del dramatisk historie og velge fra.
Fra før har vi krigsskildringen «Unsere Mütter, unsere Väter» fra andre verdenskrig, familiesagaen «Ku’damm 56», om Berlin før muren ble oppført, og spiondramaet «Deutschland ‘83» fra den kalde krigen siste tiår.
Med den elegante og intense «Babylon Berlin» (som ble lansert i fjor, men ikke har funnet veien til norske skjermer før nå) har turen kommet til mellomkrigstidens Weimarrepublikk, og sjangeren denne gangen er krimthriller, av typen kullsvart noir (noirens forfader, ekspresjonismen, blomstret jo opp i nettopp Tyskland på 20-tallet).
Dekadent underverden
Året er 1929, republikkens såkalte gullalder – en liten glippe av lys mellom hyperinflasjonen etter første verdenskrig, og depresjonen som spredte seg fra USA året etter.
Politiinspektør Gereon Rath (Volker Bruch) er sendt til Berlin fra sedelighetsavsnittet i Köln for å spore opp bakmennene i en politisk pikant utpressingssak.
Etterforskningen tar ham inn i storbyens dekadente underverden, og hans veier krysses blant annet med trotskijisten Kardakov (Ivan Shvedoff) og unge, fattige Charlotte Ritter (Liv Lisa Fries), som drømmer seg vekk fra tingenes nedtrykkende tilstand på dansegulv i byens depraverte nattklubber.
Serieskaper Tom Tykwer («Løp, Lola, Løp») er en av tysk films største nåtidige regissører, og har bygget et mørkt og medrivende univers som lar det engasjerende og forholdsvis konvensjonelle krimplottet utfolde seg i uanstrengt pardans med mer kunstneriske tilbøyelighete.
Den er proppfull av angstpreget eksistensialisme og hypnotisk drømmeaktige øyeblikk.
Et sang- og danseinnslag på en nattklubb i midten av episode to er David Lynch verdig, og utvilsomt en kandidat til årets tv-øyeblikk for undertegnede.
Ekspresjonistisk ubehag
Tysk mellomkrigstid er en epoke som kanskje ikke høres like saftig ut som de tidligere nevnte, men det er bare på overflaten.
Weimarrepublikken ble opprettet i kjølvannet av kapitulasjonen i 1918, da keiser Vilhelm ble tvunget til å abdisere og det tyske imperiet var en saga blott.
En hel generasjon tyske menn var gått tapt i skyttergravene, og de som kom tilbake i live var merket for alltid, enten av kuler, giftgass eller granatsjokk.
På toppen av det hele måtte de forholde seg til en skakkjørt økonomi grunnet krigsutgifter og vanvittige erstatningskrav i kjølvannet av et sjokkerende nederlag de færreste av dem forsto noe av.
Det hele var en ydmykelse det tyske folk aldri glemte, og som skulle legge grobunnen for nazistenes maktovertagelse femten år senere.
Foruten en bihistorie om sovjetiske kontrarevolusjonære, nærmer ikke «Babylon Berlin» seg dette politiske bakteppet direkte i de første episodene (fiendebildene består i hovedsak av en kriminell underverden og kommunistiske grupper, nasjonalsosialister nevnes ikke med et ord i de tre første episodene).
Den overlater også til oss å trekke de åpenbare parallellene til vår egen tid, men lar heller det ustabile status quo sive inn i den skyggefulle art-deco-scenografien i form av en tyngende atmosfære av Weltschmerz og udefinert ubehag, godt hjulpet av et besnærende visuelt uttrykk som låner kraftig fra datidens tyske ekspresjonisme (spesielt Fritz Langs «M» kommer meg i hu).
Det er fortsatt fire år til det skjøre parlamentariske demokratiet – under angrep både innenfra og utenfra – skal bukke under for antidemokratiske strømninger og la Hitler komme til makten.
Men den kvelende fornemmelsen av at verden hvert øyeblikk kan gå av hengslene igjen – til tross for at man knapt har kommet seg opp til overflaten for å gispe etter luft etter første verdenskrig – henger over «Babylon Berlin» som gasslyktopplyst storbysmog.
For å si det med Dylan: It’s not dark yet – but it’s getting there.
(Anmeldelsen er basert på de første 3 episodene.)
| 1
|
305616
|
Teater som trøst
Ut av boka, inn i livet.
TEATER:
Når Hilde Brinchmann tar «Mio, min Mio» til teatret kommer fortellingen løpende og ridende ut av boksidene og inn til menneskene.
Bokstavelig talt.
Scenograf Paul Garbers har nemlig lagd Landet i det fjerne av plansjer som ser ut som brettede boksider, med Astrid Lindgrens ord skrevet over bakker, berg og broer.
Landet utenfor, når det kommer til syne, viser seg å være nesten likedan, bare snudd den andre veien, og med hvitt på svart i stedet for svart på hvitt.
De voksne, som husker hvordan fotografier ble tatt og framkalt før digitalkameraene ble funnet opp, vil kjenne igjen måten positiver og negativer viser det samme motivet.
Helena Andersson, som har tegnet kostymene, har også funnet inspirasjon i bøker.
Hun har brukt brettet papir, men uten ord på, i mange av klærne.
Pappa kongens kongekappe er lagd av papir, med et bokomslag i nakken.
Mios og Jum-Jums hår er av papir.
Selv fuglene, som slår med vingene i lufta, gir fra seg lyden av blafrende papir.
Dette er enkelt, men det er også overdådig.
Det er levd litteratur.
Eirik Myhr har lagd musikk som flytter handlingen gjennom tider og steder og lar den skje her og nå og der og da samtidig.
Fantasi
Som så ofte i Lindgrens bøker, og i teater etter hennes bøker:
Dette er en verden der fantasien bestemmer hva som er mulig.
Fantasien gjør fri.
Fantasien gjør trygg, og fantasien gir trøst.
Trøsten kan trenges, for livet er ikke alltid enkelt i fantasiverdenen heller.
Der er hindringer, men hindringene er til for at menneskene skal komme over dem.
Det samme kan sies om Hilde Brinchmanns teater for barn.
Både i Tigerstadsteatret, der hun er en av grunnleggerne og skaper teater fra grunnen av, med hjelp av oslobarns hverdagsliv og oslobarns fantasier, og på oppdrag, blant annet for Brageteatret og Teater Vårt, har hun også tidligere gitt barn teater der de kan være med på å dikte videre, der de selv kan bidra til å forstå og forklare det som skjer.
Hun gjør tilskuerne delaktige.
I «Mio, min Mio» hender det at publikumsbarn får oppdrag, som det å holde lyskuler eller si replikker som skuespillerne hvisker dem i øret.
Noen ganger stiller skuespillerne spørsmål det er meningen at barna skal svare på.
Også resten av tiden viser skuespillerne at de vet at vi er der, at vi hører hva de har å fortelle og at vi ser hva de har å vise oss.
De følger med på reaksjonene.
Barnekraft
Tre skuespillere spiller alle rollene.
Iver Innset (Bo/Mio) og Amalie Sofie Ibsen Jensen (Benka/Jum-Jum, pluss flere voksenroller) er overbevisende som barn, som dels forteller og dels spiller ut historien om Mio, han som først heter
Bo og som bor hos Tante Edla og onkel Sixten.
Edla og Sixten liker egentlig ikke barn, men de har likevel hentet
Bo på barnehjemmet for at han skal være hos dem.
En dag forsvinner han.
Han drar til Landet i det fjerne, og der møter han sin egentlige pappa.
«Mio, min Mio», sier pappa stadig.
Som den snille pappakongen viser Dagfinn Tutturen med hele ansiktet og hele kroppen at voksne kan være like barnslige, like hemmelighetsfulle, like redde og like modige som barna.
Når samme skuespiller er den slemme ridder Kato er ansiktet hans skjult, for det er ikke meningen at han skal sees som negativversjonen av den positive.
| 1
|
305634
|
Rom for så mangt
Krim og komedie.
Livsfilosofi og dødsfilosofi.
Ømhet og hardhet.
Og mye mer.
TEATER:
Yngve Sundvors hotell har mange rom.
Rent bokstavelig blir gjestene på «Hotel Norge» - publikum - bare blir kjent med to av dem, resepsjonen og rom 405.
Mer metaforisk besøker vi likevel mange flere, for i denne forestillingen ligger rom i rom i rom i rom.
Vegger flyttes ikke bare på tvers av tider, men også gjennom å innkvartere ulike teatersjangre og stilnivåer, ulike humorsjangre og humornivåer, ulike musikksjangre, ulike referanseverdener, ulike språkstiler, ulike underliggende stemninger.
Buffet-prinsippet
Som regissør og dramatiker, både her og generelt, bruker Sundvor det samme prinsippet som gjelder på en velutstyrt frokostbuffet.
Der plukker en med seg det en liker, for det kan godt være godt også om det ikke vanligvis serveres sammen.
Og godt er det, for det aller meste.
For undertegnede er det bare en (helt kort) replikkveksling i «Hotel Norge» som smaker vondt, og det er når ordet «neger» brukes for å vekke latter.
«Neger», sier en.
«Svart», retter den andre automatisk.
«Ja, han var svart», svarer den første, som så fortsetter sin fortelling, og dette svaret, og den godlynte ignoransen det er levert med, er altså vitsen.
I sammenhengen disse setningene er satt i, kan de dessuten forsvares som del av en større vits om uvitenhet på flere plan - men dette siste er noe som kan formidles, og som blir formidlet, også uten og utenfor denne replikkvekslingen.
Nok om det, og tilbake til buffeten:
Sundvors spesialøvelse er altså stil-, referanse- og sjangersammensetninger.
Han vet både hvordan en effektivt beveger seg mellom sjangre, og hvordan en kan legge inn brudd for å få størst mulig virkning.
Særlig er han god til å bruke referanser til å skape brudd.
Disse ferdighetene kommer til god nytte i «Hotel Norge», som har merkelappen krimkomedie.
Hva og når
Skal en skape krimkomedie er et viktig spørsmål hva - eller hvor mye - som skal avsløres når.
I krim skal avslutningen helst komme overraskende på publikum.
I komedie skal tilskueren gjerne kunne føle seg smartere enn rollefigurene, og med det forstå mer enn og før det rollefigurene gjør.
Sundvor og hans team har løst denne motsetningen ved å la «Hotel Norge» huse mer enn ett mysterium.
Selv om noen av tilskuerne vil kunne forstå hotellets hemmelighet på et tidlig tidspunkt (antydningene er lagt temmelig tett og er til tider temmelig tydelige), vil løsningen på et annet mysterium kunne komme mer som en overraskelse mot slutten.
Underveis finnes dessuten andre overraskelser å more seg med, å glede seg over, å tenke gjennom og å fundere på.
Vertskapet - altså skuespillerne - balanserer ypperlig mellom stiler, som de også gjør mellom generelle typetrekk og individuelle særtrekk.
Leiko Fuseyas teaterscenografi er mangesidig og fleksibel, men samtidig helhetlig og stilig.
Selv scenearbeiderne er kledd i bæreruniformer.
| 1
|
305639
|
Ærlig talt
Når alvoret spiller hovedrollen.
TEATER:
La oss forestille oss at alle rolleskikkelsene i «Byggmester Solness» er oppriktige mennesker.
De later ikke som.
De mener det de sier, og de sier det de mener.
Hvordan ville det se ut?
Omtrent slik det ser ut på Trøndelag Teater, når Johannes Holmen Dahl tolker stykket.
God tro
Halvard Solness (Eindride Eidsvold), Aline Solness (Ingrid Bergstrøm), Hilde Wangel (Mari Hauge Einbu), Knut og Ragnar Brovik (Hallbjørn Rønning og Vetle Bergan) og Kaja Fosli (Maria O. Austgulen) har kanskje ulike oppfatninger av riktig og galt, men de framstår alle som om de tror på det de selv sier.
Bare doktor Herdal (Isak Holmen Sørensen) ser ut til å tøye sannheten, og da for å øke sjansene for at det han får høre er sannheten.
Likevel, eller nettopp derfor, blir dette en fortelling om hvor subjektive ulike virkelighetsforståelser kan være.
Det blir også en fortelling om tankens makt, om hvordan slikt en ser for seg i fantasien kan bli virkelig fordi en ikke makter å se andre alternativer.
Dette er en oppsetning med tre hovedpersoner.
Byggmesteren, hans kone, og den unge gjesten i deres hjem.
De to førstnevnte er begge dypt ulykkelige, ensomme mennesker.
I mange år har de stengt hverandre ute.
Når Hilde banker på, gravende nysgjerrig, entusiastisk smilende, blir begge fristet til å åpne opp.
Dahl tar denne ensomheten på alvor, og dette behovet for å åpne på alvor.
Det er ikke noe kokett eller tilgjort i bekjennelsene, ikke denne gang.
Personene snakker fortsatt i symboler, ja, men det gjør de for lettere å bli forstått og for lettere å finne fram til sin egen mening.
Navet er tittelpersonen.
Som arbeidsgiver, ektemann og fantasiobjekt er det ikke bare han som knytter de andre sammen.
Han preger også måten de ulike personene rundt ham ser på hverandre, og på seg selv, samtidig som Aline også ser ham langt klarere enn han vil innse at hun gjør.
Hilde blir et vandrende «hvorfor det, da?», en oppfordring og en oppmuntring til å tenke igjennom alt på nytt.
I dette ligger hennes kongerike, hun er prinsessen over de andres selvgranskning.
Hvorfor er hun der?
Hva vil hun selv?
Utvide sin egen forståelse av menneskeheten, kanskje, som en turist i de andres liv.
Minimalistisk
Der er et veldig alvor over denne «Byggmester Solness», et alvor som understrekes ikke bare av oppriktigheten, men også av mangelen på ytre staffasje.
Skuespillernes ansikter uttrykker rollefigurenes følelser, så klart og tydelig at ingenting er til å ta feil av.
For det meste står de vendt mot publikum, slik at alle uttrykk og alle forandringer i uttrykk synes.
Når Halvard Solness på ett tidspunkt angriper Ragnar Brovik med sammenkrøllet papir fra en papirrull (Broviks byggtegninger, en av svært få rekvisitter) framstår det som voldelig, fordi kontrasten til det rolige uttrykket for øvrig er så stor.
Scenograf Nia Damerells rom er nesten tomt, og samarbeidet med lysdesigner Eivind Myren må ha vært tett og nært.
I starten er rommet også mørkt, nærmest tåkelagt.
Rollefigurene er opplyst når de snakker, men går inn og ut som konturer i et dypgrått mørke.
Mot slutten tennes flere lys, i form av lysrør hengende som søyler fra taket, som et omriss av et bygg som kanskje og kanskje ikke reises, muligens skuespillets luftslott, muligens byggmesterens framtidige (reelle eller metaforiske) hjem.
Ibsens tekst og scenestruktur er fulgt, noe forkortet og med lette språklige moderniseringer.
| 1
|
305641
|
Eksistensiell «Hotel Cæsar»
«The Hamlet Complex» har noen nydelige øyeblikk, men de beklemmende pompøse er flere.
BALLETT:
«Du kan ikke bare erstatte en person med en annen», roper en av hovedpersonene til en annen på scenen i «The Hamlet Complex», Nasjonalballettens nye, norske storsatsing.
Eller, unnskyld, det sies på engelsk «You can’t just replace one person with another».
Snart handler samtale om store begivenheter i livet:
«They’re markers in mortality and death is the only invited guest».
På dette tidspunktet noterte jeg frustrert i blokken, med tykk kulepennstrek under:
«Alt er så megetsigende».
Det skulle vise seg at dette bare var begynnelsen.
Skikkelsene på scenen fortsetter å forklare seg selv og hverandre:
«Du tenkte X», «du følte Y».
Dronning Elizabeth I (Kate Pendry), i fulle renessanseregalier, erklærer:
«The river’s endless majesty mocks me».
Ikke-kroppslig
Denne stokkete, stormannsgale replikken til tross:
Pendry er en fin, sardonisk sceneskikkelse, og det er ingen dårlig idé å sette den aldrende dronningen, poserende, mistenksom og redd for å dø, inn i en forestilling om stykket som mediterer over døden og over hva livet egentlig er bak alle maskene.
Men i en forestilling som vitterlig er en danseforestilling:
Hvorfor ikke la kroppen og bevegelsene, der aldringen uvegerlig merkes og synes, vise frem dette?
Hvorfor la Pendry, vital og med sterk stemme, gjøre dette til en påstand mer enn noe publikum kan betrakte og føle?
Eller for å ta det mer grunnleggende:
Når du skal lage din versjon av William Shakespeares «Hamlet», skulle man tro du ville være litt forsiktig med å skrive sine egne, oppstyltede versjoner av noen av litteraturhistoriens mest berømte og mangetydige scener, og la dem fremføre av folk som i hovedsak ikke har engelsk som førstespråk.
Koreograf og regissør Alan Lucien Øyen sier i programheftet at han jobber med tekst og dans samtidig fordi de to kan gi dobbelt informasjon og motsi hverandre.
Det er en interessant tanke, og hvis det er dét han hadde fått til å vise frem, kunne «The Hamlet Complex» blitt en fascinerende forestilling.
I stedet får man servert tunge monologer og dialoger med overtydelige metaforer, som et slags eksistensielt Hotel Cæsar.
Klisjébefengt
Trolig er det ment å være en lek med klisjeer og stereotype filmreplikker, men hvis man ikke klarer å skape noen ny og fascinerende mening i møtet mellom klisjeene, forblir de helt enkelt klisjeer.
Et møte mellom en bitter professor og en kokett kvinnelig student, som også rommer tidens obligatoriske Donald Trump-henvisning, får en til å føle seg ille berørt på vegne av alle involverte.
Mer enn å tilføre «Hamlet» noe nytt, er det som om Øyen og hans medforfatter Andrew Wale vil bruke Shakespeares tragedie til å hakke løs på sine egne gjennomgangstemaer:
Tiden som rutsjer avsted raskere enn man helt fatter, maktesløsheten i møte med døden som kommer nærmere, det verkende hulrommet etter foreldre som ikke er til stede, i dette tilfellet en far som er borte og en mor som er mer opptatt av andre.
Det siste er det som kommer best frem, ved hjelp av barneskuespillere som gestalter lille Hamlet og Ofelia, førstnevnte isolert og hvileløs, på leting etter faren.
Men også i dette er overtydeligheten et problem.
Det er det også i skildringen av Hamlets venn Horatio; publikum blir forklart hvem han er og får ikke ta det inn selv og gjøre seg opp sine egne tanker.
Vanskelig uten kjennskap
Overtydeligheten veksler med det som antagelig vil være uforståelig for de som ikke kan «Hamlet» på rams.
Min følgesvenn i Operaen, som ikke kjente stykket godt, følte seg ofte forvirret.
Hamlets barndomsvenner Rosencrantz og Guildenstern introduseres med brask og bram, men får lite å gjøre før Hamlet plutselig skyter dem.
Henger denne handlingen på greip når forestillingen ikke får frem at Rosencrantz og Guildenstern lar seg hyre for å spionere på kameraten?
Et av de mer vellykkede og lekende koreografiske partiene er når danserne spiller ut innholdet i Hamlets enetale etter å ha sett skuespillerkongen fremføre sin monolog om Trojas fall.
Det er fint å se på, men hva slags mening gir det for den som ikke vet eller husker at det som fremføres, er Hamlets forakt for sin egen nummenhet og handlingslammelse — fordi han nettopp har sett noen hente frem voldsomme følelser på vegne av en oppdiktet scenefigur?
Fantastisk scenografi
Noe av det som gjør «The Hamlet Complex» så frustrerende, er at det også er mye her som er fint.
Scenograf Åsmund Færavaag har samarbeidet med Øyen før, og som tidligere kommer han svært godt ut av det.
Den fantastiske scenografien er både spartansk og storslagen, særlig den store serien av veldige rektangler i tre som blir som en sjakt innover på hovedscenen i Bjørvika.
Det gir følelsen av noe både majestetisk og goldt, og passer godt til Hamlets Helsingør.
Etter et dødsfall sent i forestillingen skapes en gotisk underverden på en nennsom og slående måte.
Et av de første bildene, der spøkelset danser rundt Hamlet mens dreiescenen går sakte rundt og skyggen hans blir større og mindre på den store bakveggen, er helt enkelt nydelig.
God Ofelia
Det koreografiske er også vakkert, om iblant litt ensforming.
Det er ikke alltid det lykkes å skape den nødvendige spenningen mellom de som danser sammen.
Silas Henriksen er karismatisk i tittelrollen, bevegelsene hans er som vann; han strekker seg ut før kroppen liksom kollapser i raske skift.
Men han får lite variasjon å jobbe med, det er som om forestillingen dikterer at han først og fremst skal vise frem variasjoner over «frenetisk».
Grasiøse Klara Mårtensson som Ofelia klarer på sin side og vise en rekke forskjellige uttrykk i raske skift; et glimt av noe skjelmsk erstattes fort av et glimt av noe hjelpeløst.
Koreografien gir også assisiasjoner til noe høvisk, til et arkaisk hoffliv, samtidig som Henrik Skrams nyskrevne musikk har fanfarer og fiolinbølger som bringer tankene hen på historiske filmer.
Den er ofte vakker, men bikker, som nesten alt det andre, for ofte over i det pompøse.
Ballettens oppgave
Uansett har det koreografiske en påfallende begrenset plass i denne forestillingen, og det språklige en påfallende stor.
Er det virkelig oppgaven til Nasjonalballetten, et fabelaktig ballettkompani, å bruke sine betydelige talenter og ressurser på å fremføre middelmådig engelskspråklig dramatikk?
Hvis det fortsetter i denne retningen, er det et spørsmål som bør stilles.
| 0
|
305647
|
Ikke et forskningsfunn
Som kunstnerisk utforskning er «Sykle i snøstorm» en misbrukt mulighet.
TEATER:
I teorien handler det om kunnskap og kunnskapsutvikling i Nord-Norge, om sammenhengene mellom å bygge viten og å bygge samfunn.
I teorien.
I praksis sliter «Sykle i snøstorm» med å finne balansen mellom konkret og abstrakt.
Hvilke utvalgte detaljer kan gi liv til et større bilde?
Hva kan løftes opp og gjøres til en felles ramme?
Sett under ett blir innholdet både for lettvint og for vagt, og samtidig for ivrig etter å gjenta gamle myter om forskere som asosiale, språklig klossete og distré mennesker uten interesse for verden utenfor akademia.
Happening
Som event eller happening, «høstens opplevelse», som det heter på reklamespråk, kan nok «Sykle i snøstorm» ha sin funksjon.
Hvor og når kan en ellers bruke en mørk høstkveld på å stå (trygt innrammet av høye gelendre både foran og bak) på en fiskemerd som flyter på fjorden, mens en ser dansere opptre på en flytebryggescene i midten, og i vannet i sirkelen merden danner?
Lysene fra byen og lysene i Øystein Heitmanns lysdesign deler oppmerksomheten med lyd av sang og trommer.
Dette er avslutningsdelen i «Sykle i snøstorm», og kveldens mest minneverdige innslag.
Det kommer etter tulipanplanting på dugnad fulgt av fire innendørssekvenser i ulike deler av teaterbygningen.
«Sykle i snøstorm» begynner (etter plantingen) med en todelt fellesleksjon i storsalen.
Publikum sitter i trapper på det som vanligvis er scenen, mens skuespillere og dansere bruker salen til å framføre forenklede høydepunkter fra Universitetet i Tromsøs tilblivelseshistorie.
En distriktspolitisk historietime blandet med lokalpatriotisme, med snev av festtale, som går over i en kollasj av vitnemål fra nåtidsstudenter, med mer enn et snev av festtale.
Deretter går publikum videre inndelt i tre grupper, der fargen på armbåndet en har fått utdelt avgjør hvilken rekkefølge en opplever de neste tre delene i.
Tre leksjoner
I en av disse tre (kalt «Rettigheter») viser Kristian Fr.
Figenschow og fire sangere fra Vokal Nord en i dobbel betydning animert framstilling av en gruvekonflikt i et bygdesamfunn, der ordfører, gruvegründer, naturverner, reindriftsame, forsker, fisker, anonym innbygger og diverse direktorater og andre offentlige etater forsøker å avgjøre om gruven skal bygges ut og hvor avfallet skal gjøres av.
Alle roller spilles som utvendig typekomikk i en enmannsrevy av Figenschow, bortsett fra kollektiver som for eksempel kommunestyret, som synges av sangerne.
Bakveggen er fylt av pedagogiske tegninger projisert i hvitt på mørkt grått.
I neste rom («Klima») filosoferer Guri Johnson og dansere over et tverrfaglig tokt med forskningsskip.
Faggruppene presenteres gjennom fysisk typetegning, der marinbiologen, fysikeren, geologen, meteorologen, toksikologen, kjemikeren og matematikeren alle har kjennetegn fra sine forskningsdisipliner, og de sammen utgjør et miljø som forsker på miljø.
Gjennom kostymer og videodesign farges rommet i pastelltoner fra havet.
Koreografien tilhører Un-Magritt Nordseth, og Sabina Jacobssons video skiller seg sterkt fra den hun bruker i den samfunnsvitenskapelige bygdekommunen - i dette rommet er den naturpoetisk.
Det forsøker også teksten å være, ispedd faktainformasjon om fag og skipsfellesskap.
Tredje rom er omgjort til pub («Ressurser»), der Ketil Høegh, Kristine Hartgen, Jørn-Bjørn Fuller-Gee og joikjazzband serverer drikke, musikk og myter om forskere og teaterkunstnere.
I alle deler har Liv Heløe brukt intervjuer som grunnlag for sitt manus, og en må anta at fargeleggende eksempler er fra reelle mennesker, men litt for ofte virker de like fullt pregløse, enten klisjéfylte eller uten personliggjørende kjennetegn.
| 0
|
305674
|
En avskjed uten håp
De samme valgene som gjør «Peer Gynt» strengt og hardt, gjør det også modig.
TEATER:
Den gamle mannen står ustøtt på scenen.
Døden står ved hans side, men den gamle mannen stritter imot.
Han forsøker å forhandle.
Han forsøker å forhale.
Han gjenopplever det liv han har levd.
Han konfronteres med valg han har tatt, feiltrinn han har begått.
Dels viser han anger, dels trass.
Dels har han lært og dels er han like uforstandig.
Tilbakeblikket er også en domsavsigelse, en dødspåminnelse uten trøst og uten forsoning.
Erik Ulfsbys tolkning forskjønner ikke og unnskylder ikke Peers valg og Peers mistak.
Peers rasisme, Peers smålighet, Peers egoisme og svik vises fram i all sin grellhet.
En og mange
Det Norske Teatrets nye «Peer Gynt» er djervt i sin dysterhet, en kompromissløs konfrontasjon fylt av undergangsstemning.
Som teater og som livsvisdom er det hardt.
Det er vanskelig, og det gjør vondt.
Det gjør det også til modig teater, for Peer er ikke den eneste som konfronteres.
Svein Tindberg, knappestøperen, den menneskelige framstillingen av Peers død og Peers samvittighet, konfronterer også publikum.
Når teppet går ned er hans øyne rettet mot oss.
Blikket, en oppfordring om å ta et oppgjør, viker ikke.
Beskjeden er ikke gitt med ord, men den er like fullt tydelig:
Peer er også oss.
Vi er også Peer.
De sjanser vi har forspilt er også forspilte.
Som salens Peer har også scenens Peer mange ansikter.
Toralv Maurstad er den gamle Peer, her-og-nå-versjonen.
Skuespillerens egen alder - 91 år og ti måneder - gir en ekstra dimensjon av alvor til framstillingen.
Jan Grønli, Geir Kvarme, Paul-Ottar Haga, Pål Christian Eggen, Karl-Vidar Lende, Niklas Gundersen, Jonas Urstad og barneskuespiller Ailo Winther er Peers yngre identiteter.
De spiller ut situasjonene fra fortiden, som en minnekatalog over misbrukte muligheter.
Maurstad betrakter dem, og av og til går han inn som deltaker, en deltaker som bekrefter de valg som ble tatt.
Forhandlingene med knappestøperen er det han som fører.
Bønnene om utsettelse er det han som kommer med.
Tindbergs knappestøper er der hele veien, han også, en mytisk skikkelse som ser og vurderer, og som med kropp, ansikt, stemme og ord understreker det ugjenkallelige.
Overgang
Maurstad er kledd i grått med hvit skjorte, Tindberg i helsvart.
Hvite kostymer gjør skuespillerne for øvrig til blanke tavler.
I korte glimt fargelegges klærne gjennom projeksjoner.
Projeksjoner omskaper også hvite, oppstrimlede lerreter og gir forankringer i tid og sted.
Denne løsningen sørger ikke bare for raske skifter, men er også en visualisering av det å ta valg - en overgang fra åpne muligheter til avklart og avgjort (og tilbake igjen).
Den kan også sees som en hilsen til Det Norske Teatrets første «Peer Gynt», fra 1948, en oppsetning som også brukte projeksjoner.
I Dovregubbens Hall-kostymene, og i sminken som blir brukt i denne scenen, ligger en hilsen til Robert Wilsons 2005-oppsetning.
Jon Fosses nynorske gjendiktning ble også brukt i 2005.
Hans orddrakt gir kjente formuleringer et lag av noe fremmed.
Fem ganger de siste fire år har Erik Ulfsby regissert «Peer Gynt»:
Tre på Gålå, en i Kroatia, og nå på Det Norske Teatret.
I alle de fem oppsetningene har Knappestøperen vært en sentral figur.
Tindberg spilte ham også ved Gålåvatnet.
Rollen nå har klare fellestrekk med rollen da, i form og i innhold, men den framstår som enda mer konfronterende nå, strengere og hardere, slik også oppsetningen i seg selv er strengere og hardere.
| 1
|
305676
|
Nervøs energi
På Nationaltheatret spilles «Byggmester Solness» som en runddans av skam og dominans.
TEATER:
Det er lett å gjøre narr av de seksuelle understrømmene i «Byggmester Solness».
Av tårnet som fallossymbol, av høydeskrekken som seksualangst, seksualundertrykkelse eller impotens, av fallet som utilstrekkelighet.
Stéphane Braunschweig gjør ikke narr.
Han observerer, beskriver og understreker, og han lar sine skuespillere gjøre det samme.
Opphisselse
Hovedpersonene er begge viljesterke manipulatorer med aktive fantasiliv.
Byggmester Halvard Solness, middelaldrende, frustrert og lei, tyranniserer omgivelsene mens han både frykter og lengter etter forandring.
Hele livet har han utnyttet andre mennesker.
Han føler skyld, men han ønsker også anerkjennelse, å bli fortalt at han er berettiget til storhet.
Når den unge Hilde Wangel, tilsynelatende skamløs, åpen og direkte, med en tvilsom virkelighetsforståelse og uten respekt for sosiale normer kommer vandrende, kommer også muligheten for å teste ut en ny dynamikk.
Sammen går de inn i et verbalt rollespill, en utforskning av mulige og umulige overskridelser i et landskap fylt av skam - hans skam.
Gjennom overspente fantasier egger de hverandre opp, de utfordrer hverandre og hisser hverandre opp.
Hva som er sant og hva som er oppspinn mister betydning.
Hva som kan sjokkere den andre og hva som kan pirre dem begge er det de søker etter.
For begge er det opphisselsen og det å holde på opphisselsen som er poenget, ikke fullbyrdelse eller realisering.
Spill i spillet
Gjennom kroppsspråket former Mads Ousdal og Mariann Hole et rollespill i rollespillet, der de fysiske positurene forteller en historie om underkastelse og overtak, om en dragning etter ydmykelse og avsløring, kanskje og kanskje ikke fulgt av aksept, kanskje og kanskje ikke fulgt av straff.
Med andre viser Mads Ousdals Solness et dominant kroppsspråk, bredbeint, bredskuldret og med oppblåst brystkasse.
Med Hilde går han ned på kne.
Han krymper seg.
Han krummer hendene som om han prøver å beskytte kjønnet.
Han skjelver og dirrer og lar seg kue.
Mariann Holes Hilde sprader bredbeint og aggressivt.
Hun sprer skuldrene og legger kraft i svingende armer.
Begge skuespillerne benytter seg av kroppsholdninger som trekker oppmerksomheten mot bekkenet.
Ousdal lar også øyenbruken signalisere at Halvard Solness er en mann i ubalanse, i scener med Hilde og i scener med andre.
Der er en anspent teatralitet over denne kroppsbruken, en nervøs energi mellom rollefigurene som tilskueren er nødt til å godta som framstilling av de underbevisste behovene de to har:
Hun for å hevde seg (og kanskje til og med hevne seg), han for å overgi seg.
Forsterkninger
Også i scener med de øvrige skuespillerne - Gisken Armand som Aline Solness, Lasse Lindtner som doktor Herdal, Bjørn Skagestad som Knut Brovik, Mikkel Bratt Silset som Ragnar Brovik og Rebekka Jynge som Kaja Fosli - er der noe forstørret ved kroppsspråket i Braunschweigs «Solness»-oppsetning, og med øyenbruken, forsterkninger som undertegnede oppfatter som en oppfordring om ikke å ta det en ser for gitt, men i stedet stille spørsmål ved hva som skal tolkes som konkret handling, og hva som skal tolkes som underbevisste utprøvinger eller følelsesmessige samspill.
Hva er uttalt, hva er usagt, hva er undertrykt?
En skal ikke tro at en har svaret.
At noe blir vist, betyr ikke at det skjer.
Scenografien, også den signert regissør Braunschweig, i samarbeid med Alexandre de Dardel, er renlinjet, nær institusjonell, skjærende hvit.
Den plasserer rollefigurene på en og samme tid i et symbolsk ingenmannsland og i et moderne arkitektkontor.
| 1
|
305677
|
Påkostet prakt
«The Phantom of the Opera» er en storslått scenekveld.
MUSIKAL:
Monumental musikk.
Dunkel mystikk.
Melankolsk romantikk.
Skjebnetung, sentimental dramatikk.
«The Phantom of the Opera», som skjønt den ikke kalles «Operafantomet» nå for første gang vises i norsk oversettelse, er en av de moderne musikalklassikere som både bærer med seg en tidløshet og en eim av en annen tid.
Eventyret handler om utpresning, manipulasjon og oppofrelse, om utstøtelse, hevn, eiesyke og et savn etter skjønnhet.
La det være nok sagt om handlingen, i «Phantom» er det ikke den som er poenget.
Stemmeprakt
Andrew Lloyd Webbers musikk, som blander innflytelser fra en lang rekke epoker i et umiskjennelig Lloyd Webbersk uttrykk, er både en 1980-tallstidsmarkør og en brobygger mellom tider.
Hans komposisjoner gir meg alltid lyst til å bruke merkelappen «samtidsbarokk»:
Musikken, som altså føyer sammen sjangre og tidsepoker, er svulstig, men samtidig harmonisk.
Den er så rikt dekorert, for ikke å si utbrodert, med detaljer at den fort kan virke overlesset, men samtidig er den så melodisk, med så klare grunnlinjer at den beholder sin orden.
På Folketeateret sørger lydmiksen for at sangerne får stjernerollen, og det høyst fortjent - de er ypperlige sangere, fra Espen Grjotheim i tittelrollen, via finske Mira Ormala som den inntagende Christine og svenske Carl Lindquist som hennes forelskede Raoul, Solveig Kringlebotn som furten diva og Markus Bjørlykke som hennes mannlige motstykke, Jannike Kruse som stram ballettmester med hemmelig kunnskap, Hans Marius Hoff Mittet som pengetellende operasjef og Øyvind Boye Løvold som hardt prøvet prøveleder.
Ikke for det, musikerne får også sine anledninger til å skinne.
Under Atle Halstensens musikalske ledelse har hvert av instrumentene (eller hver av instrumentgruppene partier der de får dominere lydbildet.
Et orkester på femten musikere spiller live.
Seks ballettdansere gir koloritt.
Et operakor gir kraft til massescenene.
Bildedrakt
Bildene er velkomponerte, de også, godt balansert mellom hyllest til og parodi på operasjangerens egen svulstighet, elefant inkludert.
Scenografien, en kjærlighetserklæring til gamle teaterbyggs eksentriske skjulesteder, er spesiallagd for Oslos Folketeateret, av Andrew Riley.
Den har i seg stemningene fra West End-oppsetningen i London, men er ingen kopi.
Det samme kan sies om Stephen Barlows regi og Ewan Jones' koreografi.
Howard Hudsons lysdesign bør nevnes spesielt.
Skyggevirkningene understreker det gotiske i grunnmaterialet, og gjør spøkelsestroen troverdig.
Grjotheims operafantom er menneskelig, ikke overnaturlig, hans skader og de skader han påfører menneskene rundt seg stammer fra et levd liv i utstøtt ensomhet, men at omgivelsene kan tro at hans triks og skremsler oppstår i en åndeverden er fullt forståelig i disse mørke rommene med sine skyggesoner og skjulte irrganger.
| 1
|
305698
|
Indre strid
Ideene blottlegges.
I ordene kjempes kampen.
TEATER:
Det er en hard verden.
Glatt, blank, kantete og kald.
Skjønt lyssettingen er dunkel og skyggene er mange er her ingenting å skjule seg bak eller i.
Forhenget mellom soner er oppstrimlet, skapt for å se igjennom.
Konturene er skarpt belyst.
I dette rommet er Macbeths ambisjoner - og hans overskridelser - blottlagt for alle.
Idékamp
Som Etienne Pluss' scenografi og Kyrre Heldal Karlsens lysdesign, er også Peer Perez Øians regi rensket for staffasje.
Shakespeares tekst, og ideene i teksten, motsetningene mellom vilje og integritet, maktsug og samvittighet, er det som skal løftes opp og fram.
Ytre handlinger er redusert til den minimalistiske nødvendighet, voldsomhet som antydninger og omriss.
De blodige bildene skal formes i tilskuerens eget indre teater.
Hovedpersonens kvaler - hans skal, skal ikke?
- og den påfølgende kampen for å leve med de valg han allerede har tatt - er strid nok, brutal nok, for i denne oppsetningen er det nettopp denne indre kampen som er den sentrale.
Dette er ånd, mer enn kjøtt, det er tanketeater og idékamp.
Bevisst mann
Preben Hodneland portretterer Macbeth som et tenkende og bevisst menneske.
Han er en mann med en levende fantasi, innlevelsesevne og undring.
Han ser framover i langt større grad enn det hans allierte, kona, gjør.
Hun er mer umiddelbar, ett av de mennesker som tar ett trinn av gangen.
Ingeborg Sundrehagen Raustøl gir henne et kalkulerende uttrykk, en manipulerende uutgrunnelighet, i de innledende scenene.
Dette er en kvinne som gjør det hun synes hun må gjøre.
Følelsene må vente til etterpå.
Og det er etterpå, når hun har oppnådd målene sine og får tid til å tenke på det hun har gjort, at hennes fasade smuldrer og skyldfølelsen, oppriktigheten, ikke lenger kan stenges inne.
De to har motsatte forløp, og selv som allierte, fortrolige og konspirerende, er de ensomme også når de står sammen.
Vekten av valgene de tar bærer de hver for seg.
Det personlige ansvaret er nettopp det, personlig.
Tidløst
«Macbeth» er ett av Shakespeares korteste og mest kompakte dramaer, med en rask handlingsgang og en rivende utvikling, gjennom vekst og fall.
Det er handlingsmettet og tanketett.
Den ramme det har fått på Det Norske Teatret fremhever tidløsheten i det.
Skjønt kostymenes skotske rutemønster framstår det som løsrevet fra et der og da, noe som gjør det lett å tenke på det som et her og nå, eller som et alltid og overalt.
Lydkulissene, komponert av Ole Alexander Halstensgård.
Tore Ylvisaker og Ole Henrik Moe, knytter det til et teknologisk nå, samkjørt med det kalde, kantete, blanke og glatte rommet.
| 1
|
305706
|
Fordums flue
En flue kan ikke vare evig.
TEATER:
«Fordi du trodde du kjente den», står det på Oslo Nye Teaters plakater for «Den spanske flue».
Det spørs om det holder som begrunnelse.
Det spørs også om ikke den andre opplagte begrunnelsen har gått ut på dato:
«Den spanske flue» har en lang historie som kassasuksess på norske teatre.
Den ble først vist for mer enn hundre år siden - den hadde verdenspremiere i 1912 og norsk premiere i 1915.
Runar Borges regi fra 1989, med Henki Kolstad, Kjersti Holmen, Øivind Blunck og Guri Schanke, ble også en TV-klassiker.
Kan den fortsatt holde på oppmerksomheten i dag?
Undertegnede har sine tvil.
Fysisk komikk
Oslo Nye Teater er bartene og parykkene overdimensjonerte, vippeskjørtene er overdimensjonerte, telefonen er overdimensjonert og kniplingene er overdimensjonerte.
Lydeffektene er overdimensjonerte, ansiktsuttrykkene er overdimensjonerte, og gestene er overdimensjonerte.
Sminke og antrekk trekker tankene mot sirkusklovneri, pantomime og commedia dell'arte.
Spillestilen er oppskrudd fysisk karikatur.
Kroppsspråket er lekent og sporty, med løping, hopping, spretting og strekking, klatring og krabbing og knall og fall.
Rommet, i scenografi av Camilla Bjørnvad, er (heldigvis) ikke realistisk, det heller.
Trapper og avsatser fungerer som klatrestativ, i mønster som av gulvparkett (men lagd av gymmatter, slik at skuespillerne skal kunne boltre seg).
På tre sider fungerer trampoliner som innganger.
De brukes ikke hver gang noen kommer inn eller forlater, men når de er i bruk, forsterkes den fysiske komikken og følelsen av tempo.
«Hektisk» og «hurtig» er naturligvis ikke det samme som «morsomt», men i det fysiske spillet er der tempo over denne «Den spanske flue», et tempo som står i kontrast til språket og omstendighetene.
Farskap og dårskap
Intrigen bør være velkjent.
Her spinnes morskap ut av tvil om farskap, med mye dårskap i beste borgerskap.
I ungdomsgenerasjonen løper hormonene løpsk.
I voksengenerasjonen forsøker en å skjule egne ungdomssprell.
Det er noe inntagende over den keitete romansen mellom Betty (Ingvild Holthe Bygdnes) og Henrik (Nils-Ingar Aadne), spesielt satt opp mot den mer utagerende duoen Fritz (Andreas Stoltenberg Granerud) og Paula (Henriette Faye-Schjøll).
Voksenpersonene blir jevnt over mer utydelige.
Farsens forse er at den ufarliggjør.
Menneskelig feilbarlighet er en selvfølge.
Endimensjonale figurer kludrer til sine liv, men katastrofene får ingen reelle konsekvenser, og tilskueren kan le og føle seg overlegen.
Publikum ser jo alt det skikkelsene på scenen ikke ser.
Publikum forstår jo misforståelsene.
Publikum vet jo at alt ordner seg til sist.
Det spørs likevel om det er nok.
| 0
|
305708
|
The Addams Family med piggsko
Bedre idrettsdokumentar er det ikke mulig å oppdrive i kongeriket innenfor denne feelgoodsjanger.
TV:
Familien paa Gilje, The Addams Family, familien Ashton og La Familia må ha oss 1500 meter unnskyldt, men vår favorittfamilie er nå La Familien Ingebrigtsen.
På godt.
På vondt.
På alt.
Makaløst.
Lørdag kveld er det nemlig sesongpremiere på ”Team Ingebrigtsen, del 2” der vi følger denne helt spesielle familien fra høsten 2016 og fram til nå.
Dette er en dokumentar i kategorien som både er tåreframkallende feelgood når det er konkurranser, men her er det også et vell med svette, rutiner, latter, oppturer, skader, knallharde treningsøkter, nye kjærester, nyfødt barn, hurra-meg-rundt, beinhard disiplin, mye søvn, riktig kosthold, noen medaljer, gråt, humor og selveste hovedfar i huset, Gjert.
Egne drømmer
Som i forrige runde får vi igjen et helt unikt nærbilde, og sobert innblikk, i en familie som satser hardere, galere, bredere og bedre enn de aller fleste.
Dette for at trioen Henrik, Filip og Jakob skal nå sine mål, høye mål.
Bli best.
Være på pallen.
Sette nye rekorder.
Oppfylle sin egne drømmer.
På friidrettsbaner verden rundt, og særlig på Bislett.
I år har vi da også sett at Jakob den unge virkelig har vist at han er et helt unikt løpende talent, men vi skal selvsagt ikke glemme Filip heller.
Han er også en utøver av ypperste klasse, og så er det Henrik som nok, bare han forbli helt skadefri, vil vise at han egentlig er den klart beste.
De tre gutta driver hverandre.
De drivere hverandre nesten til vanvidd, nei, de driver faren Gjert nesten til det.
Lille Ingrid
Han som er en ganske så unik far og innpisker, trener og moralsk vokter, bad guy & good guy og en helt spesiell motivator uten like for gromgutta, og etter hvert for vesle Ingrid som også bestemmer seg for å satse.
På løp.
Ingrid er 11 år, og etterhvert da får hun sitt eget treningsprogram satt opp av pappa, hennes egen vilje.
Gjert som aldri selv var en friidrettsutøver og som ikke har noen formell trenerutdannelse.
Men, alle som følger med i norsk idrett veit for lengst at hans metoder må være ganske så bra når vi ser på hva trioen foreløpig har utført, og vi gleder dermed oss til fortsettelsen.
I VM og OL.
Det er mange som nok vil mene mye om hvordan denne storfamilien holder på.
Unorsk?
Ja, men det er bra det.
Med mor Tove som et solid anker i familien, men hun er også sjefen for motivasjon tribunelangs.
Steinbra
Det som fanger denne seer mest er blandingen av å være med på alt uten at det blir klient, putefjernsyn som det er mer enn nok av overalt i media.
Henrik viser også fram sine meget myke sider.
Han frir på Operataket og han blir far.
Jakob får kjæreste som glir rett inn i Team herlig Kokos, og det er ikke lett når du har en Gjert som måler deg opp og ned for å se om hun tilfører ro og energi.
Eller det stikk motsatte.
Dette er steinbra idrettsreality-TV fra en familie som virkelig står samlet i solskinn, sludd og stormkast.
Det er også mye humor å spore også blandet mye smerte og ditto hjerte.
Team Ingebrigtsen fortjener ikke hoderisting, men de fortjener respekt og høylytte heiarop.
Hvis ikke pappa Gjert blir årets trener under Idrettsgallaen 2018 – han var nominert i fjor – så er det noe som er helt jantelovfeil i dette diagonale vinterlandet.
Familien Ingebrigtsen, sammen med gullgutten Karsten Warholm, har i løpet av noen få år gjort at interesse for å følge friidrett er godt og flott voksende.
Tusen takk, men du Gjert:
Jeg trenger å slanke meg mye for å bli nestbest i stille lengde.
Ledig tid?
Anmeldelsen er bygd på de to første episodene av totalt seks.
| 1
|
305711
|
- Et av de peneste spillene noensinne
Dagbladet Spill anmelder «Octopath Traveler».
Christopher Robin har tatt et stort steg utenfor komfortsona si, og anmelder «Octopath Traveler», som imponerer.
- Grafikken og musikken var som kjærlighet ved første blikk.
En hyllest til 16-bit-æraen som jeg vokste opp med, med en artstyle som virker kjent, men samtidig ulikt noe jeg noensinne har sett før, sier Christopher Robin i anmeldelsen.
Spillet benytter en unik grafisk stil, der de blander 3D-grafikk med pikselerte figurer, samt realistisk lys- og skyggeeffekter i en stil som utviklerne har gitt navnet Hd-2D.
- Et av de peneste spillene noensinne, sier Christopher Robin.
Se hvorfor han mener det i videoen øverst i saken!
Vil du se mer av Dagbladet Spill? https://goo.gl/L6b1YP
Følg oss også på Instagram: https://www.instagram.com/dagbladetspill/
| 1
|
305714
|
Denne soppen kan du trygt plukke!
Dagbladet Spill har anmeldt «Captain Toad:
Treasure Tracker».
Chris har anmeldt «Captain Toad:
Treasure Tracker», og er imponert!
Dette spillet ble først gitt ut til Wii U i 2014, men har nå altså kommet til både Nintendo Switch og til Nintendo 3DS - noe som åpner mulighetene for at flere kan prøve det.
Du spiller Captain Toad, som har på seg en litt for tungt pakka ryggsekk - og som derfor ikke kan hoppe og sprette rundt like lett som de kanskje mer velkjente rørleggerbrødrene, Super Mario og Luigi.
Se videoen for å få vite mer om spillet som nå er blitt tilgjengelig på flere konsoller enn Wii U.
Vil du se mer av Dagbladet Spill? https://goo.gl/L6b1YP
Følg oss også på Instagram: https://www.instagram.com/dagbladetspill/
| 1
|
305717
|
«Westworld»-liknende spill slaktes:- Et gigantisk gjesp av en spill-imitasjon
Det ble ikke akkurat full pott for «Detroit: Become Human» i Dagbladets anmeldelse.
- En svidd pizza hadde gitt meg mer følelser, sier Dagbladet Spills Christopher Robin i sin anmeldelse av det mye omtalte og «Westworld»-liknende spillet «Detroit: Become Human».
Spillet er satt til 2038, og metropolen Detroit.
Byen har blomstret opp betraktelig fra den byen vi kjenner i dag, mye på grunn av avanserte androider som er programmert til å tjene menneskeheten.
Men nå er alt i ferd med å forandre seg ...
Vil du se mer av Dagbladet Spill? https://goo.gl/L6b1YP
Følg oss også på Instagram: https://www.instagram.com/dagbladetspill/
| 0
|
305718
|
- Et mordmysterie verdt å løse
Dagbladet Spill anmelder «Omensight».
Omensight er et helt nytt spill som er både morsomt og spennende, mener Emilie i sin nye anmeldelse.
I spillet spiller du en skikkelse som kommer til verden når den er i ferd med å gå under.
Målet ditt å finne ut hvem som har drept den mystiske prestinnen Vera.
«Omensight» er ifølge Emilie et mordmysterie som er verdt å løse.
Se mer i videoen øverst i saken!
Vil du se mer av Dagbladet Spill? https://goo.gl/L6b1YP
Følg oss også på Instagram: https://www.instagram.com/dagbladetspill/
| 1
|
305720
|
Donkey Kong i ny versjon:- Vanskelig, men gir en fantastisk mestringsfølelse
Dagbladet Spill har anmeldt «Donkey Kong Country:
Tropical Freeze».
Christopher Robin har anmeldt, og er begeistret over «Donkey Kong Country:
Tropical Freeze».
Spillet ble opprinnelig gitt ut i 2014, men er nå kommet ut i en ny og tilpasset versjon til Nintendo Switch.
Christopher Robin mener blant annet at spillet har en av tidenes mest ambisiøse 2D-plattformer.
Vil du se mer av Dagbladet Spill? https://goo.gl/L6b1YP
Følg oss også på Instagram: https://www.instagram.com/dagbladetspill/
| 1
|
305723
|
Anmeldelse av «Harry Potter: Hogwarts Mystery»:- Treigt og lite morsomt
Dagbladet Spill har anmeldt en av de mest etterlengtede mobilspillene i år.
«Harry Potter:
Hogwarts Mystery» er et av de mest etterlengtede mobilspillene i år.
Men Dagbladet Spills Emilie Marty Bye er ikke særlig imponert.
- Det er en slags fortelling i spillet, som gir karakteren din litt dybde.
Prøver i hvert fall, sier Bye om spillet.
Se hennes anmeldelse i videoen øverst i saken!
Vil du se mer av Dagbladet Spill? https://goo.gl/L6b1YP
Følg oss også på Instagram: https://www.instagram.com/dagbladetspill/
| 0
|
305729
|
Heretter heter det vi
Direkte og uredd, nær og sterk, bygger «Tung tids tale» fellesskap.
TEATER:
«Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi».
Slik åpner Halldis Moren Vesaas-diktet «Tung tids tale».
Grensene mellom jeg-et og vi-et, ansvaret og fellesskapet, er også temaer i Olaug Nilssens svært sterke Brageprisen-belønnede bok med samme tittel.
Beretningens jeg-person, Olaug, er mor til et autistisk barn, Daniel.
Familiens kamp for å klare byrden, omsorgen og kjærligheten, den intense ensomhetsfølelsen og den intense fellesskapsfølelsen gjengis med nådeløs ærlighet og nådeløs kjærlighet.
Politisk og personlig
Nå er beretningen blitt teater.
Ordene lyder som de gjorde på boksidene.
Redigert og i utvalg, men fortsatt fortellinger fra jeg-et.
Fire skuespillere gir fortellingen kropp.
De er alle Olaug.
De er alle Daniel.
Slik viser de at alle vi, tilskuerne, også kunne vært Olaug.
Vi kunne også vært Daniel.
Hennes vitnesbyrd, intenst personlig, spesifikt og situasjonsbetinget, angår fellesskapet.
Hvor skal grensene gå, mellom det ansvar hun og hennes familie bærer og må bære, og det samfunnet, det store vi, kan hjelpe med?
Situasjonen er uløselig.
Slitet er uten ende.
Det betyr ikke at der ikke finnes hjelp eller trøst eller muligheter til å lette børen.
Dette er ett av flere underliggende budskap, i fortellingen, vi kan godt kalle det for den politiske delen av det - uttrykt gjennom telefonsamtaler med forvaltningen.
Et annet handler om styrken i kjærligheten, styrken i båndet og styrken i det å kunne og å ville ta ansvar, den menneskelige, private delen.
Ingen av disse budskapene trenger å forklares.
De lar seg umiddelbart forstå.
Nært og symbolsk
«Tung tids tale» gjengir og utleverer voldsomt tunge situasjoner, vonde og vanskelige hverdagsinnsikter.
Den ekspressive iscenesettelsen bringer dem nært, samtidig som den lar dem få lov til å bli symboler, synliggjøringer av at realiteten er enda større og enda mer omfattende enn dette.
Formen, kraftfullt fysisk
- Silas Henriksen er kreditert for koreografisk assistanse - skaper situasjoner som på en og samme tid framstår som forstørret og forminsket, sammenlignet med virkeligheten.
Even Børsums scenografi, en kontainerlignende boks med dører og luker, hard og kantete, bidrar til det samme.
I den er Olaugs seng en bratt diagonal trapp.
Selv hvilen er ikke hvile, ansvaret er der alltid.
Barnet, med voksen kropp, er mektig og ustyrlig.
Blikkene, også når skuespillerne framstiller kvinnen, og hjelpeapparatet, stirrer ofte ut i rommet, lukket inne og samtidig søkende - men som regel uten å møte den andres blikk i kontakt.
«Tung tids tale» sørger i seg selv likevel for kontakten.
Den bygger et felles rom for felles opplevelse av felles ansvar.
Dette er teater som utfordrer til å vise empati, forståelse og respekt.
| 1
|
305766
|
Gert Nygårshaug lar sine tidligere romanfigurer møtes i en kriserammet verden
...og bakom truer skogene.
Gert Nygårdshaug er en sprelsk forfatter.
Han skriver med armer og bein, hjerte og hjerne.
Han er langt fra noen språklig filigranskunstner.
Snarere er han en grovsmed som meisler ut sine figurer med hammer og ambolt, så gnistene står.
For 29 år siden utga Nygårdshaug romanen «Mengele Zoo».
Den kom i all stillhet på Solum forlag, ikke på Cappelen, som var forfatterens faste forbindelse.
Et ytterst beskjedent utgangspunkt.
Men boka vokste seg stor.
I 2007 ble den i en leserkåring foretatt av Dagbladet og NRK valgt til «tidenes beste norske bok».
Katastrofer
I 1995 kom «Himmelblomsttreets muligheter» og i 2003 «Afrodites basseng».
I 2011 kom «Chimera».
Bøkene har til felles en dystopisk stemning, altså skildring av en verden som er rammet av mer eller mindre katastrofale kriser.
Temaer som økologisk undergang, politisk sammenbrudd, bioteknikk, nord/sør-konflikter og terrorisme strømmer gjennom handlingen i alle disse bøkene, som ifølge forlaget (nå Cappelen Damm) er solgt i et opplag på 450 000 bøker til sammen.
Ettersøkt terrorist
Altså et eventyr, som nå toppes med «Zoo Europa», femte og sannsynligvis siste bok i Mino-serien, som har sitt navn etter hovedpersonen i «Mengele Zoo», den søramerikanske indianeren Mino Aquiles Portoguesa.
I løpet av boka blir han en ettersøkt terrorist på grunn av sine aksjoner mot de som er ansvarlige for å ødelegge regnskogen.
Bøkene har stadig nye hovedpersoner; det er temaene og de dystre framtidsvisjonene som binder dem sammen.
I «Zoo Europa» knytter Nygårdshaug trådene fra de tidligere bøkene.
Vi møter igjen Mino, hans partner Jens Oder Flirum, Jonas Snefang og sønnen Erlan, og Karl Iver Lyngvin og hans kjæreste Zoe, som alle på hvert sitt vis er knyttet til forskning og utforskning av de økologiske tilstandene på jorda.
Et ødelagt Europa
Nygårdshaug skildrer et framtids-Europa i full oppløsning.
Etter økonomisk kollaps, hungersnød, flyktningstrømmer, arbeidsløshet, opprettelse av ytterliggående grupperinger og så videre er kontinentet rammet av borgerkrig og vold.
Europa er blitt «et kokende basseng, en lavapøl der religiøse motsetninger ble hausset opp og brukt som brekkstang til voldsomme opprør og regelrette gatekamper i de store byene.»
I tur og orden møter vi de forskjellige hovedpersonene.
Karl Iver Lyngvin har dratt fra Kongo til England.
Der møter han en ny, fargerik figur, Lillith Larkindale, som han slår følge med.
Hun har to sønner, forskere som er tilsluttet et brorskap i et kloster ved Gardasjøen i Italia.
Derfra forsøker de å ta seg fram til Middelhavet.
Karl Iver møter Mino, som ber ham dra til Europa-tunnelen, der den hardt sårede Jens Oder Flirum blir holdt fanget av representanter for Arisk Front.
Flirum har sporet opp sin sønn, Niels Oder Bohr, en nazitype med Anders BB som helt og hans manifest som sin bibel.
Også Carl I. Hagen og Sylvi Listhaug blir referert til i boka, selv om det er lenge siden de har vært i aksjon.
De blir husket for sine holdninger.
Viltvoksende trær
Sørfra er Zoe, som nå er blitt mor til Karl Iver Lyngvins datter, på vei nordover gjennom Afrika til Sahara.
Mens alt dette skjer er viltvoksende skoger i ferd med å dekke kloden, voldsomme trær som i utgangspunktet er sådd med frø fra himmelblomsttreet og brakt fra regnskogene til andre steder på kloden.
Disse trærne er en slags vandrende skoger som ødelegger alt på sin vei.
John Wyndhams klassiker
«I triffidenes dager» svever over vannene.
Sivilisasjonen slik vi kjenner den må gå under.
Dette er «Den store planen» til Mino og Jens Oder Flirum alias Yenso.
Det gjøres fordi menneskene har «brent, hogget ned, vansiret og ødelagt det som var denne klodens evne til å skape og ivareta alle levende skapninger».
Himmelblomsttreet skal vokse for «å kunne beskytte dyr, fugler og insekter, vokse fort slik at noe nytt kunne spire.»
En fatal syndeflod
Mens hovedpersonene i dette fembindsverket nærmer seg hverandre, tegner Nygårdshaug bildet av en truet verden.
Han sender naturen selv på offensiven i kampen mot det økologiske sammenbruddet.
I formen er hans romaner moderne eventyr eller fabler, som den halvstuderte røveren Nygårdshaug forsyner med et vitenskaplig underlag.
Diktning og sannhet flyter om hverandre i den fatale syndfloden som velter over menneskeheten.
Som forskeren Leon uttrykker det:
«Menneskets tidsalder er definitvt forbi.
Våre geologiske spor, vår artsutryddelse, forurensning, våre drivhusgasser, vår forsøpling av havet; alt er slutt.
Farvel sivilisasjon, byer, motorveier, fabrikker og flyplasser.
Gratulerer, du friske klode!»
Dette er ingen psykologisk roman med dyptpløyende portretter av mennesker i krise.
Dialogene er i blant sterkt preget av å være referater av kunnskap eller de rene politiske taler og analyser.
Romanen er ikke noe for litterære feinschmeckere.
Men boka er svimlende full av betraktninger, referanser og kunnskaper som gjør den gnistrende aktuell.
Nygårdshaug skal sannelig ha ros for å sette (tre)kronen på verket med denne uregjerlige, ambisiøse, språklig viltre og dypt engasjerte romanen.
Jeg tror den vil få mange lesere.
| 1
|
305767
|
Tragikomisk og sleivete om frisør som blir gravid
Mikkel Bugges «Du er ny» er mer enn en barselbok.
«Folka i husene langs veien hadde smurt den hvite malinga tjukt utover stuene sine.
Der satt de og hjalp ungene sine med leksene eller betalte regninger eller prøvde å finne en måte å ta livet av hverandre på.»
Sier jeg-personen i «Du er ny».
Hun er utafor alt, også sin egen graviditet.
Da hun ser ultralydbildet av datteren, får hun panikk.
Også dette formulert med den fremmedgjorte og skakke tørrvittigheten som gjennomsyrer denne romanen:
«Det så ut som det kom fra en annen verden, og jeg var i alle fall ikke rett person til å få den velberga over i vår.»
Utsnitt av et liv
Etter nettopp å ha lest Kjersti Skomsvolds velformulerte, men klaustrofobisk selvbiografiske «Barnet», er det befriende å lese Mikkel Bugges sleivete roman over samme tema.
Han har valgt et forteller-perspektiv fjernt fra ham selv; en ung kvinnelig frisør.
Hun forelsker seg i håndverkeren Joachim, og blir gravid.
Han blir overbegeistret, hun skrekkslagen.
De bor trangt, har dårlig økonomi, og en halvkriminell svoger som stadig stikker innom og skaper en urovekkende stemning.
Mer enn en samlivs- eller barselbok er dette et utsnitt av et liv, med et skakt blikk på den norske velferdsstaten.
Vi får aldri vite årsaken til fortellerens ubekvemme livsfølelse og «alt rotet inni henne», og sånn sett kan fortellingen virke noe amputert.
Men den illsinte jeg-stemmen har en tragikomisk sjarme som bærer fortellingen.
Bugge baker også inn andre selsomme skjebner gjennom fortellerens samtale med frisørkundene, der hun har fått instruks om å være «aktivt lyttende».
Fandenivoldsk og original
Til slutt et hjertesukk over hvor stillestående samtidslitteraturen og dermed også den litterære debatten er.
Da Bugge debuterte med novellesamlingen «Yttersider» i 2007, ble han mottatt som en befriende original stemme.
Dette fordi han brøt med det som allerede i den pre-knausgårdianske perioden ble omtalt som en lammende jeg-fiksering i det litterære liv.
Her har Bugge helt siden debuten gått motstrøms, både gjennom den fandenivoldsk ambisiøse romanen «Gå under jorda» (2010), og den Brageprisnominerte novellesamlingen «Tauet» (2014), da han ble omtalt som en av sin generasjons mest spennende forfattere.
«Yttersider» åpnet med en hjerteskjærende god novelle, der fortellerperspektivet er et uønsket spebarn som ligger i kuvøse på en barselavdeling.
At Bugge nå av anmelderkollega Endre Ruset blir avspist som en av mange uoriginale stemmer i en saueflokkaktig barselbokhøst, blir derfor skivebom, spør du meg.
Bugge følger først og fremst opp sitt eget originale forfatterskap, med denne snåle og skakt humoristiske lille fortellingen.
| 1
|
305770
|
Et litterært mesterverk om livet som bevegelseshemmet
Jan Grue forteller en ytterst gripende og klok historie om sitt liv som bevegelseshemmet.
Slik får han oss til å se verden på nye måter.
Jan Grue er til daglig professor i språkvitenskap ved Universitet i Oslo.
Han er i slutten av trettiårene, men har han allerede et anselig fag- og skjønnlitterært forfatterskap.
Selv husker jeg «Kroppsspråk» som en velskrevet og interessant fagbok, men også hans novellesamlinger og roman «Det blir ikke bedre» har fått fine anmeldelser.
Nå er han ute med sin første sakprosabok.
I ti år har Grue arbeidet med «Jeg lever et liv som ligner deres».
Resultatet er en moden og usedvanlig stilsikker bok med en sjeldent sterk historie.
Kampen for et annet liv
Boka har fått den arkaiske undertittelen «En levnetsbeskrivelse», og skildrer hans liv fra en alvorlig muskelsykdom begynte å prege ham som barn, til han i dag lever med kone og barn.
Allerede som treåring fikk han diagnosen spinal muskelatrofi, en progressiv muskelsykdom som fører til lammelse og en høyst usikker fremtid.
Boka åpner da også med en setning som lyser av liv mot en mørk avgrunn:
«Fra tid til annen treffer jeg mennesker som kjente meg som barn, men som ikke ventet å møte meg som voksen.»
Og slik fortsetter han, med den ene skinnende setningen etter den andre, å beskrive sin og familiens kamp for at han kunne leve et annet liv enn det legene tilskrev ham.
En kjærlighetserklæring
I en serie velkomponerte avsnitt tar han oss med fra oppvekst i Oslo til skolegang og studieopphold i Amsterdam, og ikke minst sin opplevelse av å greie seg på egenhånd i Berkeley.
Men først og sist er «Jeg lever et liv som ligner deres» en kjærlighetserklæring til kona Ida og sønnen Alexander.
Passasjene om deres samliv gjør dypt inntrykk.
Ikke bare er det for Grues del på mange måter et liv mot alle odds.
Men han beskriver det også så vakkert og klokt at det får en til å tenke på sakprosaens store stilister, som amerikanske Joan Didion, for å nevne en av de forfatterne han selv siterer.
Jeg kunne gitt mange eksempler, men må nøye meg med et sitat om møtet med kona:
«Jeg var nøye med hvilke spørsmål jeg stilte Ida.
Jeg tenkte på hvilke spørsmål hun ville stille tilbake.
Jeg var redd for å tape ansikt, for at jeg skulle bli avslørt.
For at hun plutselig skulle oppdage at jeg satt i rullestol.»
Viktig kritikk
Men Grue er også en forfatter som vet å rette sitt skarpe, men aldri refsende blikk i mange retninger.
Først og fremst mot helsevesenet.
I skildringene av oppveksten setter han sine minner i effektfull kontrast til legejournalenes utvendige og byråkratiske språk.
Ved hjelp av et knippe velvalgte sitater av teoretikerne Michel Foucault og Erwing Goffman, viser han hvordan hjelpeapparatet griper langt inn i hans privatliv.
Og i forbindelse med en film om poeten Mark O’Briens bruk av eskortetjeneste for funksjonshemmede, stiller han viktige spørsmål om hva som er fullverdige liv.
I tillegg til å fortelle en gripende livshistorie, bringer Grue inn nye perspektiver i vår forståelse av funksjonshemmede og deres muligheter.
«Jeg lever et liv som ligner deres» er rett og slett en viktig og tankevekkende bok.
Et litterært mesterverk som anbefales på det sterkeste!
| 1
|
305773
|
Intenst spennende drama med mann og telefon
Dansk politithriller i lukket rom.
FILM:
En thriller uten å se en eneste hendelse?
En actionfilm med bare én synlig skuespiller?
Dette er essensen i Gustav Möllers danske debutfilm «Den skyldige».
Det er blitt en av de mest halsbrekkende spenningsfilmene jeg har sett på lenge.
Mye er takket være Jakob Cedergrens eminente skuespill.
Kameraet hviler på ansiktet hans omtrent hele tiden, og der leser vi hele dramaet: Angst, raseri, tvil, besluttsomhet, trass, fortvilelse, sluhet, you name it!
Han spiller politimannen Asger Holm, som åpenbart er suspendert fra sin vanlige jobb og satt til å videreformidle innkomne telefoner på Alarmsentralen 112 i København.
Kidnappet
Mellom alle oppkallinger fra berusede damer som velter på sykkel og ditto menn som blir robbet av horer, kommer en telefon fra en kvinne som kaller seg Iben (Jessica Dinnage) og som later som om hun snakker til sin lille datter Mathilde.
Ibens stemme er svak og tilsynelatende desperat, det framgår at hun sitter i en bil på vei nordover fra byen og at hun er kidnappet.
Asger må holde henne på telefonen så lenge som mulig, mens han kontakter politipatruljer som er på veien og forsøker å dirigere dem til området mobilen ringer fra.
Men han har ingenting annet å gå på enn en gråtende stemme som bare kan svare ja og nei på hans spørsmål.
Suspendert
Dette er strengt tatt en sak som Asger skal overlate til andre etterforskningsledere og utegående patruljer, men han klarer ikke slippe taket i dramaet.
Vi aner at engasjementet har noe å gjøre med saken han er suspendert for; han skal i retten neste dag og avgi forklaring sammen med partneren Rashid.
Det nager ham, gjør ham oppfarende overfor kollegene på alarmsentralen som forsøker å dempe han og holde ham innenfor restriksjonene han er pålagt.
Stadige nærbilder av Asgers ansikt, svettedråper på overleppa og blodskutte øyne, øker spenningen.
Han ringer Ibens hjemmetelefon og får svar av den livredde seksåringen Mathilde, som forteller at pappaen med besøksforbud og kniv har hentet mamma og at baby Oliver ligger på soverommet hvor pappa har nektet henne å gå inn.
Gradvis framtrer konturene av et nokså velkjent familiedrama.
Oneman-show
Men gradvis avsløres det også at dette er en historie som ikke beveger seg i forventet retning.
Dramaet snur og vender på seg, alt mens politimannen er alene i bildet.
Det er i telefonen alt skjer.
Det blinker faretruende rødt på sentralbordet, Asger river av og på seg headset’et mens ulike stemmer trer fram:
Iben, ektemannen, Mathilde, politipatruljen, hovedsentralen, Asgers makker Rashid.
Asger som gir ordre, brøler, trøster, overtaler, spilt med stor overbevisning av Jakob Cedergren som et oneman-show i halvannen time.
Det er en imponerende prestasjon, og et lovende stykke arbeid av debutanten Gustav Möller.
Den krevende lukket-rom-settingen, som vi har sett tidligere i filmer som «Phone Booth», fordrer en fingerspissfølelse hos regissøren.
Unge Möller fikk publikumsprisen under Sundance-festivalen for denne filmen.
Høyst fortjent.
| 1
|
305776
|
- Du er stygg, feit og bleik.Du er ikke en dritt, bitch!
«Ex on the Beach» er realityen vi har drømt om.
Som en trofast «Paradise Hotel»-tilhenger skal jeg innrømme at dette er en serie jeg har sett fram til en stund.
Endelig skal vi få et nytt lavterskel reality-program med norske deltakere vi kan følge med på.
Noen som kan ta over stafettpinnen etter «Pærra», og som forhåpentligvis er hakket mer interessant enn det noe avdanka «Big Brother», og floppen «Fristet».
Og er det noe jeg kan si etter å ha sett to episoder av den nye reality-serien, er det at den innfrir.
Noe så til de grader.
Det vil si, det er visse forbehold her.
Du må være en av dem som lider av reality-genet, og koser deg når du ser andre mennesker slite litt mer enn deg her i livet.
Er du en av dem som slapper av mens du ser Luksusfellen, og tenker «takk og pris for at noen er verre enn meg», eller ler litt for deg selv over hvor absurd verden egentlig er mens du ser på «The Real Housewives of Beverly Hills» eller «Keeping up with the Kardashians»?
Da er sannsynligheten stor for at du gjør akkurat det samme når deltakere som Cecilie kommer på skjermen og presenterer seg selv som en «veldig kresen, kravstor, hyggelig, men også veldig slem person».
Kanskje trekker du også litt på smilebåndet av Henrik, som allerede i løpet av de første tre minuttene har bestemt seg for at han er programmets smarteste deltaker.
Det tar ikke lang tid før jeg forstår at vi er i ferd med å få klassisk amerikansk drama servert på et sølvfat i denne serien.
Allerede femten minutter inn i første episode begynner idyllen å slå sprekker.
Gutta danner umiddelbart en klassisk bromance, men før de i det hele tatt har valgt seg et rom å sove på, har jentene delt seg inn i små grupper som hater hverandre.
Latina-baben liker ikke blondinene, og slår seg raskt sammen med den andre solbrune jenta som er «mer som henne».
Artikkelen fortsetter under bildet.
Tretti minutter inn i første episode har vi allerede sett nakenbading, klining, høylytte krangler, grining, folk som slår i veggen og kaster drinker på hverandre.
Her spares det med andre ord ikke på kruttet!
På mange måter kan «Ex on the Beach» minne om «Paradise Hotel» før det ble glattpolert, og begynte å ta inn deltakere som bevisst brukte det som en plattform for å bli bloggere, klesdesignere og profesjonelle reality-deltakere.
Mange av oss ser med lengsel tilbake på første sesong fra luksushotellet i Mexico, da ting var upolert.
På et tidspunkt var det faktisk en så alvorlig mobbe-episode at Triana så seg nødt til å sende hjem en deltaker fra ferieparadiset.
«Ex on the Beach» gir deg den samme følelsen man satt med den gangen.
Vi er tilbake ved røttene av skandale-realityen, og jeg føler meg slett ikke trygg på hva som skjer rundt neste sving.
Dette er ikke regissert, men ektefølt sinne, frustrasjon og sjalusi.
«Ex on the Beach» er som «Paradise Hotel» på steroider.
Det eneste jeg savner i det nye reality-programmet er en klarere retning.
For, uansett hvor underholdende det er å se deltakerne ligge med hverandres ekser, og deretter kaste drinker i ansiktet på hverandre, begynner du til slutt å lure på når neste parseremoni er.
Blir noen sendt hjem?
Eller fortsetter de bare å fylle på med ekser i det lille ferieparadiset, fram til de er over tjue stykker og ingen klarer å holde oversikten lenger?
Dette fikk jeg dessverre ikke noe svar på i løpet av de to første episodene.
Men så er også det den eneste grunnen til at reality-serien foreløpig ikke stikker av med en toppkarakter.
- Du er stygg, feit og bleik.
Du er ikke en dritt, bitch!
En av jentene skriker til en av de andre jentene.
Det bryter ut i fullt kaos, for de to jentene er ute etter samme gutt, og det ser ikke ut til å ende bra.
Jeg sitter på tå hev, men samtidig er jeg både imponert og fascinert.
For en casting, tenker jeg.
Er ikke disse deltakerne klar over at de er på riksdekkende tv?
Og det er her vi finner noe av det mest sjarmerende og tiltrekkende ved «Ex on the Beach».
Det er ikke sminket.
De prøver ikke å utgi seg for noe det ikke er.
Det gjemmer seg ikke bak et moralsk oppdrag.
De gir deg akkurat det du vil ha ut av et godt gammeldags reality-program: fyll, fest og fanteri.
Og det står de godt i.
| 1
|
305797
|
Spenn setebeltene, hold fast på brillene
Tom Cruise (56) leverer ekte action.
FILM:
«Mission:
Impossible - Fallout» gjennomsyres av et klassisk moralsk dilemma.
Får du valget mellom å redde ett menneske du er glad i eller en hel sivilisasjon av mennesker du ikke kjenner - hva gjør du?
Ja takk, begge deler?
Der har du Tom Cruises rollefigur Ethan Hunt.
For ham er ingenting særlig «impossible».
Men glem grublingen, spenn setebeltene og hold deg godt fast i brillene!
«Fallout», sjette kapittel i Mission:
Impossible-franchisen er et langt sammenhengende stunt, som knapt gir en stakkar ro til å fundere på intrigen, dvs. oppdraget som Hunt skal gjennomføre.
Halsbrekkende
Virkelighetens Tom Cruise er 56 år gammel; han gjør de mest halsbrekkende, livsfarlige stuntene selv og vi vet jo at han har overlevd.
Men likevel!
Man føler seg som betalende tilskuer til en gladiatorkamp, ventende på at helten tar et feilsteg og forsvinner inn i løvens gap.
Av og til føles det grotesk og nesten sykt.
Skal en middelaldrende mann bli nødt til å utsette seg for slikt for å opprettholde statusen som superhelt i våre dager?
Men vent, det er jo derfor vi forguder Cruises innsats i ei tid da all filmspenning er digitalisert og computergenerert.
Dette er ekte vare, derfor sitter vi med hjertet i halsen.
Som man jo strengt tatt skal i en god actionfilm.
Prekestolen
Her er alt du kan drømme om innen sjangeren.
Fritt fall fra fly gjennom lyn og torden, motorsykkeljakt gjennom trange smug i Paris, klatring i heissjakt i Tate Modern i London.
Helikopterstyrt i fjelltoppene i Kashmir.
Eh, unnskyld, Prekestolen i Rogaland.
Denne turistattraksjonen - ikke ti ville hester får meg opp dit etter dette!
- er åsted for noen forfølgelsesscener så spektakulære at du mister pusten.
Det er så vilt vakkert at høydeskrekk bare må fortrenges og glemmes.
Til trøst for norske turistmyndigheter må vi her opplyse at mange av helikopterscenene i filmen faktisk er skutt i arabiske Abu Dhabi, med det stedet er heller ikke nevnt i «Fallout».
Regissør Christopher McQuarrie, som også hadde regien på forrige Mission:
Impossible-film, har med de spektakulære kampscenene i fjellmassivet overgått det meste av tidligere stunts i franchisen.
Men de tradisjonelle elementene er på plass:
Det er stadig et tilsynelatende umulig oppdrag som skal løses, og det er stadig noe som går fullstendig galt.
Hunt og hans to faste hjelpere Luther (Ving Rhames) og Benji (Simon Pegg), blir satt på de mest hårreisende prøvelser med standardsvaret:
«Vi jobber med saken.»
Plutonium
Nå handler det om å forhindre verdens undergang.
Tre plutoniumsbomber er falt i hendene på terrorgruppa Apostlene, et syndikat av anarkister som har planlagt å plasseres dem i Roma, Jerusalem og Mekka, for slik å utrydde alle religioner under mottoet at mennesker trenger maksimal lidelse for å kunne oppleve fred.
En av arkitektene bak utryddelsesplanen er den tidligere agenten Solomon Lane (Sean Harris) som all verdens hemmelige tjenester er på jakt etter.
Han er ettertraktet vare som kan byttes mot plutonium.
Her er skurker og dobbeltagenter av ethvert kaliber på ferde.
Et interessant bekjentskap kalles Den hvite enken (Vanessa Kirby, kjent som prinsesse Margareth i «The Crown»).
Hun er rik veldedighetskvinne/våpenhandler, utstyrt med springkniv i strømpebåndet og villig til å bruke den.
Interessant er også CIA-agent Walker (Henry Cavill) som Hunt bli pådyttet fordi CIA-sjefen (Angela Bassett) ikke stoler på Hunts lojalitet.
Rivaliseringen mellom Walker og Hunt er som mellom to stilarter i agentvirksomhet, slik CIA-sjefen ser det.
Walker er en hammer der Hunt er en skalpell.
Det skal manifestere seg flere ganger gjennom filmen.
Interessant for norsk publikum er også møtet med en ravende sprø Dr. Nils Debruuk i Kristoffer Joners skikkelse.
Han spiller en norsk forsker som blir satt ut av spill etter å ha levert koder til plutoniumsplanen.
Norge er med andre godt representert i «Mission:
Impossible - Fallout».
Heldigvis for vårt internasjonale renomme er filmen blitt et særdeles vellykket stunt.
Puh!
| 1
|
305798
|
Simon Stranger med sterk rapport fra fryktens hus
Besettende vri på velkjente myter fra andre verdenskrig.
Bygningen som ligger i Jonsvannsveien 46 i Trondheim, er full av mørke fortellinger.
På grunn av sin funksjon under krigen fikk den navnet Bandeklosteret.
Her hadde fra 1943 den beryktede krigsforbryteren Henry Rinnan og hans rundt 60 medsammensvorne sitt hovedkvarter.
Rinnanbanden, som de kalte seg selv, torturerte flere hundre nordmenn i dette huset.
Mer enn 80 av dem ble drept.
Virksomheten til Henry Oliver Rinnan førte til at de tyske okkupantene arresterte og henrettet et betydelig antall norske motstandsfolk.
Ble henrettet
Rinnan og ni av hans medarbeidere ble dømt til døden og henrettet etter krigen.
De andre fikk langvarige fengselsstraffer.
Bygningen ble en privatbolig.
På 1950-tallet flyttet det jødiske ekteparet Gerson og Ellen Komissar inn i lokalene med sine barn.
Gersons far Hirsch var blitt arrestert av tyskerne 12. januar 1942 og drept i Falstad fangeleir 7. oktober samme år, som ledd i okkupantenes represalier.
Gerson og Ellens datter Grete ble mor til Rikke, som er Simon Strangers kone.
På et visst tidspunkt fortalte svigermora at hun var født mens foreldrene bodde i Bandeklosteret og hadde bodd der sju år av sin barndom.
Dette paradokset er utgangspunktet for Simon Strangers nye roman, «Leksikon om lys og mørke».
To hovedlinjer
Historien følger to hovedlinjer.
Den ene skildrer Henry Rinnan ut fra de mange bøkene om ham, hans utvikling gjennom barndom og ungdom fram til han blir nasjonens mest forhatte og beryktede dobbeltagent.
Den andre forteller om familien Komissar, med utgangspunkt i skjebnen til Hirsch.
Han er en av 67 000 jøder som er minnet med en såkalt snublestein av messing, nedfelt utenfor boligen han bodde i da han ble arrestert.
Hirsch er tippoldefaren til forfatterens barn.
Stranger skriver innledningsvis at i jødisk tradisjon dør mennesker to ganger.
Den første fysisk, den andre «når navnet til den døde sies, leses eller tenkes på for siste gang».
Snublesteinene bidrar til å utsette denne andre bortgangen.
Det gjør for den saks skyld denne romanen også.
Rødglødende språk
Forbindelseslinjen mellom Rinnan og Komissar-familien er i utgangspunktet at familien bodde i Bandeklosteret.
Men Stranger følger også en annen tråd.
Hvem var det som anga Hirsch Komissar, som ikke hadde gjort noe annet enn å holde seg orientert om krigens gang og var mistenkt for å ha lyttet til BBC på radioen?
Kunne det ikke ha vært Rinnan, som på dette tidspunktet var aktiv i Trondheim som angiver?
Simon Stranger har latt seg inspirere til å skrive den beste romanen om arrestasjonen av norske jøder under krigen siden Steinar Lødings «Erindringens tre» (1992).
Både fortellingen om Rinnan i utvalgte episoder og om familien Komissar, særlig Ellens økende fortvilelse over å bo i Bandeklosteret, er fortalt i et språk som gløder og spraker og gjør denne historien uhyggelig medrivende.
Formet som leksikon
Dette har å gjøre med den litterære formen Stranger har valgt.
Boka er konstruert som et leksikon.
Det vil si at den følger alfabetet, fra a til å, gjennom 29 kortere eller lengre kapitler.
Hvert av dem legger nye brikker til historien.
Denne måten å organisere stoffet på kan minne om de franske Oulipo- forfatterne fra 1960- og 1970-tallet, som lagde spilleregler for oppbygging av sine verk, et slags mønster som ga diktningen et springbrett.
Hos Stranger fungerer alfabetet her som en påminnelse om det kompliserte forholdet mellom språk og virkelighet.
Som Stranger skriver i et avsnitt om de nevnte snublesteinene:
«S for snublesteiner.
Det finnes flere måter å forsøke å nå inn til det ordløse på.
Måter å ta innover seg hendelser som er så ufattelige og bestialske at tankene og følelsene blir avhengig av en form for krykker for i det hele tatt å forsøke.
Et av disse hjelpemidlene er snublesteinene.»
Symbolske søyler
Et annet, kunne man føye til, er alfabetet, eller leksikonet.
Når en forfatter står overfor hendelser som er såpass sterke at språket glir unna, trenger man slike symbolske eller metaforiske søyler for å holde byggverket oppe.
Her lykkes Stranger; for hver nye bokstav minner teksten oss om forfatterens fortvilelse over det stoffet han baler med.
Denne metoden virker frigjørende.
Den tillater forfatteren å blande stilistiske og tematiske elementer uanstrengt og sømløst.
Alle bokstaver er for øvrig med, stort sett overraskende, bortsett fra «æ», der vi finner alle lesebokforfatteres nødløsning, ærfugl.
Tilgivelse
Stranger skriver snart om Rinnan, snart om familien Komissar.
Han hopper i tid og rom.
Han skriver om jødeforfølgelsenes historie.
Han skriver alment om liv og død, mens han presser språket til det ytterste, uten å bikke over.
Han kan være til stede som seg selv, enten han graver i arkiver eller fører samtaler med kilder eller med sin kone og barn.
Kona Rikke gir på et tidspunkt de forløsende ordene:
«Vi lever i en tid av verbale kamper.
La heller denne romanen være en oppfordring til å se fremover.
La den heller være en mulighet for forsoning, og tilgivelse.»
Under bokstaven T står det:
«T for tilgivelse.
T for tilgivelse.
T for tilgivelse.»
I en bok som ikke skildrer mennesker i svart/hvitt, og som spør mer enn den svarer, er dette det nærmeste man kommer et budskap.
| 1
|
305799
|
Original novellesamling på sjeldent språk
Malteseren Pierre Mejlaks humoristisk sorgtunge noveller er imponerende innholdsrike.
«Det er underlig hvordan livet brått kan endre seg.
Det ene øyeblikket er du høyt oppe – trygg på at ikke noe kan bringe deg ned, alle er underdanige og avtaleboken er full av møter – og i det neste er du plutselig nederst i haugen, som en firfirsle skjult mellom steinene i en mur, for redd til å forlate hullet sitt.»
Slik åpner «Den fremmede», lagt i munnen på en prest som får en ny nabo.
Hun ynder å vandre naken rundt i hagen.
Det skal bli fatalt for prestens karriere.
Sitatet sier noe om både skrivestil og innhold i disse 15 fortellingene.
De starter ofte med en appetittvekkende muntlig, nærmest kryptisk, tilforlatelighet, som etter hvert avdekker en sorgtung tragi-komikk.
Avslutningene er novellistisk brå og overraskende.
Ikke hverdagskost Kjærlighetsforhold og knugende ulykkelige ekteskap er tema i mange av dem.
I «Papegøyens skrik» får en kvinne politiet på døra, med beskjed om at ektemannen er drept i en ulykke.
Hun holder masken inntil de går, men så kommer denne nesten sjokkerende setningen:
«Det var som å våkne midt i et mareritt og innse at uansett hvor ille det hadde vært, så var det nå over ».
Hun feirer med å slippe ut papegøyen som alltid har irritert henne, og åpner den fine whiskyen han har spart i årevis mens hun planlegger en framtid der livet endelig skal begynne.
Inntil det ringer på døren.
«Når vi har sagt godnatt» er skrevet av den unge maltesiske forfatteren Pierre Mejlak.
Akkurat maltesisk litteratur på norsk er ikke hverdagskost.
Den lille øygruppen har 450 000 innbyggere, og to offisielle språk, hvorav det ene er maltesisk.
Det er det eneste semittiske språk som skrives med latinske bokstaver.
Forleggeren, forfatteren og oversetteren Kristina Quintano er selv halvt maltesisk, og har vist oss det sjeldne språket ved å trykke samtlige titler også på maltesisk.
I likhet med bokas undertittel «Dak li l-lejl iħallik tgħid» .
Sjokkerende avslutning
Nå kan jeg ikke si om det er noe typisk maltesisk ved disse novellene, der mange av dem er lagt til andre land.
Men de er ofte preget av en gammelmodig sorgtung tragi-komikk.
Eksempelvis «Strykebrettet», der en eldre mann prøver å bli kvitt et strykebrett.
Den uskyldige handlingen ender i en absurd fortelling, der den gamle til slutt blir arrestert.
Visse av novellene er i knappeste laget, nærmest bare en god idé.
Men de fleste er imponerende innholdsmettet.
Mest uttalt i «Núria Àngels Barrera» der en hevngjerrig enke finner et manuskript etter sin avdøde mann.
Den har en fortelling i fortellingen, og en svært overraskende avslutning.
Det har også «Din siste sommer, Amy», der den forvirrede jeg-personen henvender seg til sin lillesøster.
Han er bunnløst ensom, og har laget seg en fantasiverden befolket av fyrstikker.
Da de blir tatt fra ham, begynner han å samle på begravelseskort, og lager seg fortellinger om de avdøde.
Men ingen dør i landsbyen, og samtalen mellom de døde går i stå.
Både den originale ideen og den sjokkerende avslutningen på denne fortellingen går langt over mange krimbøker, i denne anbefalelsesverdige og innholdsrike novellesamlingen.
| 1
|
305800
|
Spinkle saker
Helgengaven består av pene bilder og tomme ord.
MUSIKAL:
Motsetningen står mellom krig og kjærlighet.
Jeg røper neppe for mye når jeg sier at kjærligheten er det en skal heie på.
Likevel har jeg da sagt nær alt det er verd å si om handlingen i «St. Valentin».
Historiefortellingen - om en kan bruke ordet historiefortelling om noe så tynt - er knapp og overfladisk.
Stikkord
Strukturen består av korte episoder, som hver kan oppsummeres i stikkord.
Ingen av episodene går dypere inn i eller videre fra disse stikkordene.
«St. Valentin» prøver ikke å vise menneskelig utvikling, å gi spenning til konflikter, eller å engasjere på annet vis.
Historikerne vet mye om tidsepoken (rundt år 270) og lite om personen Valentin, eller Valentinus.
Odd Grjotheim har i liten grad tillatt seg å dikte, og klarer heller ikke å gi tidsbildet liv.
Å gjengi på skisseplan er tilsynelatende nok.
I programteksten sammenligner regissør Bentein Baardson «St. Valentin» med mysteriespill eller pasjonsspill, middelaldersk religionsformidling.
Gjennom tablåer på offentlige torg skulle analfabeter læres å tro.
I katolske land fungerer slike spill fortsatt som samfunnslim, og både påskeevangeliet og feiringer av lokale helgener kan samle store folkemasser.
Folk skravler og spiser, mens opptrinn går sin gang.
I Norge er tradisjonen nærmest gjort overflødig - unntaket er barneskolers juleavslutninger - og «St. Valentin» vil neppe endre på det.
At Øyvind Boye Løvold viser en stillferdig autoritet som Valentin eller at en kunne ha likt å se mer av Mari Lerberg Fossums talenter er ikke nok til å gjøre det interessant.
Dekorativt
Fjæreheia er et atmosfærerikt sted, og denne søreuropeiske norske sommeren har det fått preg av det gamle Roma, et Roma som allerede er i forfall.
Brutte søyler og murrester signaliserer nedgangstid.
Sammen med moderne stillaser, som lar aktørene bevege seg på flere høydeplan, gir dette en avstand til hendelsene, som er med på å forsvare innholdets knapphet.
Ryall Burden er kreditert for scenografi.
Baardson og koreograf Christina Markhus har gjort god nytte av scenerommet.
Dekorative opptrinn tar plassen i bruk.
Statistene er mange.
Forflytningene er raske, positurene klassiske, mens kostymene (Else Elisabeth Lund) tydeliggjør rollegalleriets status og tilhørighet.
Musikalsk må sangerne kjempe mot sangtekster med opphopninger av flerstavelsesord, i konkurranse med intetsigende fraser.
Begge deler svarer litt for ofte litt for dårlig overens med melodiene, som blander innflytelser fra mange ulike tidsepoker.
| 0
|
305802
|
Du skal ikke se bort fra at dette blir din nye favorittserie i høst
Bli med på skattejakt i skrekkongens univers.
Få forfattere har gjort så mye for å ødelegge nattesøvnen for så mange som kongen av grøss og gru, Stephen King.
Gjennom en stri strøm av romaner som varierer i kvalitet fra det fenomenale til det pinlige, har han over snart fem tiår bygget et særegent og gjenkjennelig univers sentrert rundt noen fiktive småbyer i delstaten Maine.
King har alltid hatt en hang til å kryssreferere sine egne bøker, og omsider har den populærkulturelle tidsånden nådd ham igjen: shared universes – delte universer som i prinsippet kan romme et uendelig antall historier og rollefigurer – er den heteste poteten i Hollywood siden seksløperen og cowboyhatten, og legger grunnlaget for forretningsmodellen til «Star Wars», «Marvel»-filmene, «Ringenes Herre», «Harry Potter», «Game of Thrones», og en uendelig rekke med tronutfordrere.
King-revival
Et delt King-univers er sånn sett ikke bare en god idé, den er allerede fiks ferdig.
Alt som gjenstår er bare å lage seriene og filmene som foregår i dette universet, til syvende og sist er det jo gjennomføringen og ikke kildematerialet som avgjør om sånt har livets rett eller ikke.
King-adapsjoner har hatt notorisk variabel kvalitet, og selv om fjorårets «The Dark Tower» – basert på hans magnum opus – floppet så det suste, gjorde gigantsuksessen med nyinnspillingen av «It» sitt for at vi nå er midt i en slags King-revival.
Ferskeste tilskudd er Hulus «Castle Rock» (vises på HBO i Norge), som ikke er basert på et unikt King-kildemateriale, men dikter opp en flunkende ny historie i universet hans, og namedropper navn og hendelser derfra som om det sto om livet.
En av karakterene har etternavnet «Torrance» («The Shining»), noen blar i gamle avisutklipp om både en rabiat morderhund («Cujo») og den forsvunne eieren av en krimskramsbutikk («Needful Things»), og en hendelse tidfestes som «sommeren etter at de fant det liket ved togskinnene» (novellen «The Body», som senere ble filmen «Stand by Me»).
Skattejakt
Castle Rock er før øvrig navnet på en av byene i Kings Maine, en sånn gammel New England-by der hver eneste bygning ser ut som et spøkelseshus, hvor handlingen i blant annet «The Dead Zone» er lagt.
Navnet på byen fikk King forresten fra fjellklippefestningen i sin yndlingsbok, «Fluenes Herre», en roman som for øvrig her leses av en innsatt i Shawshank-fengselet («Frihetens regn»).
Alt.
Henger.
Sammen.
Men hadde en småartig skattejakt etter King-trivia vært alt denne serien hadde gående for seg hadde den hatt begrenset appell.
Heldigvis viser serieskaperne ikke bare en stor forkjærlighet for King, men også at de forstår de underliggende mekanismene som gjør romanene hans så minneverdige og ubehagelige.
Den døende byen er bebodd av et typisk King-rollegalleri: engasjerende, hverdagsamerikanske arketyper med masse skjeletter i skapet.
Tempoet er rolig og stemningen finstemt, med et uhyggelig lydspor og akkurat passe doser av grøss, menneskelighet, humor og mystikk, pakket inn i et lett fordøyelig format.
Kings bøker kan være ekstremt voldelige, men uhyggen ligger gjerne og ulmer i lang tid før det smeller, og de mest skremmende aspektene er ofte ikke monstrene hans, men hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre.
I en spesielt slående scene kaster den kostymerte fotballmaskoten for det lokale high school-laget seg ned fra taket på skolen midt under en kamp.
King har alltid funnet pervers glede i å skape mareritt av i utgangspunktet uskyldig Americana-ikonografi.
Tilbake til Shawshank
Handlingen starter i Shawshank der den nyansatte direktøren gjør en uhyrlig oppdagelse dypt nede i fengselet.
Den forrige, Terry O’Quinn fra «Lost» (en serie som selv lånte mye DNA fra skrekkongen, og ofte omtales som den beste King-historien Stephen King ikke skrev, for alt henger sammen), gikk nettopp bort under særdeles skrekkelige omstendigheter.
Så klart.
Inn i historien vikles andre Castle Rock-beboere: dødsstraffadvokaten Henry med en mørk fortid, hans gamle nabo Molly, den innsatte «The Kid» (Bill Skarsgård, som gjør nok en uhyggelig, fysisk King-rolletolkning, om enn i stikk motsatt ende av energispekteret som da han spilte klovnen i «It»), og Henrys sinnsforvirrede mor (Sissy Spacek, tittelrollen i «Carrie», filmatiseringen av Kings debutroman.
Nevnte jeg at alt henger sammen?).
Litt av moroa med King er jo at man aldri helt vet hvor det bærer, og at det alltid er en viss risiko for at det kan skli helt ut – i løpet av de første episodene antydes det at både Gud og Djevelen muligens er med i rollegalleriet.
Men holder «Castle Rock» samme, stø kurs etter hvert som vinden blir kaldere og nettene mørkere, skal du ikke se bort fra at den blir din nye favorittserie i høst.
Anmeldelsen er basert på de første tre episodene.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.