id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
305804
|
Irriterende roman om seriemonogami
Trude Marstein skildrer en kvinnes jakt på kjærlighet.
For sine romaner har Trude Marstein mottatt en rekke priser, fra debutantprisen til Kritikerprisen og PO Enquist-prisen.
Hun regnes som en av våre viktigste samtidsforfattere med sine borende skildringer av samliv og utroskap, sex og eksistensiell ensomhet.
Det var derfor med stor forventning jeg begynte på hennes nye roman.
Også «Så mye hadde jeg» handler om det kompliserte forholdet mellom menn og kvinner.
Hva skal vi egentlig med hverandre i ei tid da ekteskap og familieliv ikke lenger er livets mål?
Tittelen viser til barneleken hvor vi ble sittende med stadig mindre sand i hendene.
Slik skulle det også gå med forventningene jeg hadde til romanen.
De ble mindre og mindre for hver gang jeg forsøkte å fordype meg i den.
Snarere enn å gripe meg, irriterte den meg – og i likhet med hovedperson lot jeg meg distrahere av hva det skulle være.
Romanen handler om Monika og er skrevet som hennes selvbiografi.
Hun er født i 1960 og vi følger henne fra hun er 13 år til hun er i slutten av 50-åra.
Hun er på konstant jakt på meningen med livet, i sine stadig skiftende kjærlighetsforhold, i yrkeslivet og i forholdet til datteren.
Men den renner ut mellom fingrene hennes fordi hun er ute av stand til å nøye seg med det hun har, og knytte seg til noen av de mennene som kommer hennes vei.
Til slutt får også datteren nok av hennes ustabile tilværelse, og flytter til faren.
Omkring Monika finner vi et stort persongalleri.
Foruten de ti-tolv kjærestene og datteren, finner vi foreldrene, en tante, en fetter, to søstre og deres ektemenn og barn samt et par venninner.
Som en kontrast til rastløse Monika står framfor alt hennes konvensjonelle søster, sykepleieren Elise, og hennes ektemann, tannlegen Jan Olav.
Mens de stort sett lever sine liv innenfor ekteskapets regulerte rammer, vil Monika noe mer.
Hun vil finne en dypere mening enn det familieliv og fast jobb kan tilby.
Men hennes liv er irriterende tafatt, og fører henne aldri lenger enn til tenårenes forestillinger om frihet fra ansvar og forpliktelser.
Til forskjell fra søsteren blir hun sittende fast i umodne drømmer til langt opp i femtiåra.
Framfor å framstå som en av mange moderne kvinner som forsøker å få ekspartneren og barna fra runde en til å gå opp med runde to-livet, framstår Monika i beste fall som et bilde på vår tids forestilling om at ungdomstida varer livet ut.
Aller tydeligst er det i Marsteins skildring av hennes utallige kjærlighetsforhold.
I løpet av romanen har hun i alle fall et dusin partnere.
De viktigste er ungdomskjæresten Frank, studievennen Tellef, den gifte foreleseren Roar, lærerkollegaen Øystein, kokken Geir – som hun får datteren med – den selvopptatte poeten Trond Henrik, nyskilte Terje og til slutt Røde Kors-mannen Lars.
Men som leser får jeg ikke tak i hva som får henne til å innlede alle disse forholdene eller hvorfor hun avslutter dem.
Hun er ute av stand til å leve alene, og i forholdene blir hun snart utilfreds og rastløs.
Det hun fant tiltrekkende hos mennene – enten det var kokkekunst eller poesi – begynner snart å irritere henne.
Mer inngående enn det går sjelden Marsteins beskrivelser av Monikas seriemonogami in absurdum.
Resultatet er at hun gjennom romanen ikke utvikler seg som menneske, men lever et liv som en kvinne uten egenskaper fanget i trøstesløse gjentakelser.
| 0
|
305805
|
- Så velskrevet at våre hjemlige heisarbeidere bør sette av tid til å lese den, selv om streiken nå er over
Dette må være den mest detaljrike roman om heismontører som noensinne er skrevet.
Manhattan med sine skyskrapere er full av heiser, nye og gamle, ruklete og strømlinjeformede.
Etter romanen «Intuisjonisten» blir å ta heis aldri det samme.
Ordet «heismontør» har en egen klang i Norge.
Denne yrkesgruppen er mer forbundet med streik enn med den faglige dyktigheten som vi alle nærmest til daglig er nødt til å stole på der vi lar oss heve og senke opp gjennom etasjene, i små lukkede kasser som styres av kabler, vaiere, lodd, motorer og elektrisk strøm.
Seinest denne uka ble en heismontør-streik avsluttet etter to måneders konflikt.
Mest dramatisk var det likevel på 1970-tallet.
I 1974 ble den ene heisen etter den andre sperret med plastbånd, gjennom en tre måneder lang streik.
«Røde» Erik
Kuriøst nok var en av de mest kjente aktivistene fra den gangen, «Røde» Erik Kristiansen (68), i sving på arbeidsgiversida da den ferske streiken ble løst.
Det var knapt noen hemmelighet at radikale tillitsmenn som ham bidro sterkt til 1970-tallets streikevilje.
For å sitere fra Dagbladet i et tilbakeblikk 22 år seinere:
Ordet heismontør «fikk samme klang for AKP (ml)-bevegelsen som ‘tømmermann’ for en kristen menighet.
Støtten til ustanselig streikende heismontører ble et hellig korstog for våre hjemlige marxist-leninister.»
Det handlet om penger og arbeidstid, men også om beskyttelse av en yrkesgruppe.
Heismontøren, som ifølge sin definisjon er «en fagarbeider som monterer, reparerer og vedlikeholder heiser og rulletrapper», følte seg truet av ufaglært arbeidskraft, i verste fall hentet inn fra utlandet.
Det skulle man ha seg frabedt, og slik er det fortsatt.
Rasekonflikter
Denne lokalhistoriske innledningen bare for å understreke at norske boklesere nå har fått til disposisjon et slags «heismontørenes evangelium», en roman der konstruksjon og kontroll av heiser er det bærende motivet, og der forskjellig syn på hvordan heisene lar seg bygge og vedlikeholde blir satt opp mot hverandre.
Colson Whiteheads roman
«Intuisjonisten må vel være den mest detaljrike roman om heismontører som noensinne er skrevet.
Whitehead ble i fjor presentert på norsk med den glimrende romanen «Den underjordiske jernbanen», som handler om et underjordisk nett på 1800-tallet som gjorde det mulig for slaver å flykte fra sørstatene til friheten nordpå.
Boka fikk både Pulitzerprisen og The National Book Award i 2016.
Dette var Whiteheads sjette roman.
«Intuisjonisten» er hans debut fra 1999.
I likhet med «Den underjordiske jernbanen» er den et beskt oppgjør med amerikanske rasefordommer.
Oppover i etasjene
Det er liten tvil om at vi befinner oss i New York, selv om Whitehead nøyer seg med å referere til «verdens mest berømte by».
Ettersom skyskraperne på Manhattan skjøt i været, utviklet også teknikken seg for hvordan folk skulle komme oppover i etasjene.
Elevatorene fikk en spesiell betydning.
Dette ga de som kunne bygge dem, en egen maktposisjon.
Romanens hovedperson er Lila Mae Watson, den første kvinnelige, fargede heismontør i bransjen.
Som fagkvinne har hun makt til å beordre reparasjoner og forbedringer.
Hun er ukorrupt, ambisiøs og konsekvent.
To skoler
Romanens tittel henviser til de to skolene som skiller miljøet, intuisjonistene og empiristene.
Empiristene undersøker maskineriet fysisk før de trekker sine konklusjoner.
Intuisjonistene stoler på sine fornemmelser og sitt finstemte følelsesapparat.
Deres guru er James Fulton, kjent for verket «Teoretiske heiser» og for sin idé om konstruksjon av en «svart boks», som i framtida vil revolusjonere konstruksjonen av heiser.
Det er ikke uvesentlig for boka at Fulton var farget og en idealistisk forkjemper for likhet og brorskap.
Før han døde, skal han ha etterlatt seg en notatbok med anvisning for konstruksjonen av en perfekt heis, men den er forsvunnet.
Lila Mae Watson forsøker å finne ut mest mulig om sin forløper.
Samtidig støtter hun intuisjonistenes kandidat til et forestående valg i fagforeningen, som motvekt til en mektig, hvit empirist.
En noir-thriller
På et nivå er denne romanen en allegori, et drama der vertikale fraktemetoder er en metafor for modernitet, maktkamp, hemmelig byggekunst og sosial utvikling.
Men den kan også leses som en spenningsroman om Lila Mae Watson kamp mot intriger og konspirasjoner, i en fortelling som blir en blanding av en urban, labyrintisk noir-thriller og en vittig og drivende skildring av det man kunne kalle heisenes metafysikk og historiske utvikling.
Whitehead har studert sitt emne grundig og sprer sine kunnskaper med lyst, overskudd og et fargesterkt persongalleri.
John Updike har sagt om Whitehead at «stort sett gjør hans skrivekunst det skrivekunst skal gjøre, den fornyer vår opplevelse av verden.»
I dette tilfellet det som foregår i mørket bak trykknappene og speilveggene de fleste av oss forbinder med heiser.
Selv om våre hjemlige heisarbeidere nå går tilbake til jobben, kan man anbefale også dem å sette av tid til denne særdeles velskrevne romanen.
| 1
|
305806
|
En mørkere side av Japan
Min Jin Lee viser oss samfunnet i skyggen av neonlysene.
Neonlys, plingplong-lyder og spillhaller har en selvfølgelig plass i japanske storbyer.
De japanske spillautomatene kalles Pachinko og er så viktige i japansk kultur at selv filosofen Roland Barthes skrev utførlig om dem i sin Japan-bok «Empire of Signs».
Men spillautomatene har en bakside, som verken Barthes, eller de fleste i vesten nå, kjenner til.
I sin andre roman, «Pachinko», viser koreansk-amerikanske Min Jin Lee oss denne siden, og samtidig hele det 20. århundres japansk-koreanske historie.
Trange kår Boka starter i Korea rundt 1910, da Japan annekterte halvøya, og åpner med setningen:
«Historien har sviktet oss, men det spiller ingen rolle.»
Dette sviket vil gå igjennom boka som en rød tråd, og vil ironisk nok spille den største rollen for alle i det enorme persongalleriet.
På en fiskerøu sør i Korea, gifter den handikappede Hoonie seg med Yangjin.
Sammen får de datteren Sunja, og det er hun som etter hvert reiser over til Japan med sin mann og to sønner.
I Japan er velstanden kanskje større, men rasismen mot koreanere er overveldende og gjennomsyrer hele samfunnet.
Å få en jobb eller en leilighet er knapt mulig, og koreanerne må danne egne ghettoer hvor husene i realiteten er skur.
Kvinnenes kamp Til tross for fattigdommen, rasismen og det snevre kvinnesynet nekter Sunja og hennes svigerinne, Kyunghee, å gi opp.
De begynner å selge kimchi på markedet og jobber så hardt de kan for å gi de to guttene et bedre liv enn det de selv har.
Men hvordan kan de to få et godt liv i et totalt urettferdig samfunn?
Selv om de begge er født i Japan får de sør-koreanske pass, og mobbing og utfrysning blir en del av hverdagen.
En av de få karriereveiene som står åpne for koreanske menn er å begynne i Pachinko-bransjen.
Det syns japanerne er for skittent og skamfullt å jobbe med selv, men også Sunja ønsker noe bedre for sine sønner.
Lærerik roman «Pachinko» er en klassisk episk fortelling på hele 574 sider.
Den avsluttes først i 1989 og da har leseren vært igjennom en historietime samtidig .
Lee har drevet grundig research og skapt strålende drama basert på verdenskriger og undertrykkelse, hvor også lidenskapen og kjærligheten får en viktig plass.
Lee kunne med hell ha begrenset seg litt mer, hun byr på et overveldende persongaller fullt av enkelthendelser.
Hun er heller ingen lysende prosaist, språket er enkelt og klart, men sjeldent særlig spennende eller innovativt.
Dermed har heller ikke oversetter Torleif Sjøgren-Erichsen så store muligheter til å briljere, men han har gitt fortellingen et velflytende norsk innpakning, som ved hjelp av flittig bruk av japanske og koreanske ord aldri får leseren til å glemme at dette er en fortelling fra en verden langt, langt unna vår vante hverdag.
| 1
|
305807
|
Har med seg et fuglefjell av intetsigende musikere
Van Morrison er en opp-og-ned-artist, som i blant kan levere heidundrende saker, mens han andre ganger har utstråling som et arkivskap, mener Dagbladets anmelder.
MOLDE (Dagbladet):
Moldejazz har hatt en viss goodwill hos værgudene i år.
Regnet kom nemlig ikke før onsdag denne gangen, og naturligvis rett før og under den store utekonserten med Van Morrison.
Etter en times tid, da vi alle ønsket at det omsider skulle ta litt fyr i Van The Man, kom regnet isteden, og seansen forble som den hadde vært: på det jevne.
Morrison er jo en opp-og-ned-artist, som i blant kan levere heidundrende saker, mens han andre ganger har utstråling som et arkivskap, som en svensk anmelder en gang bemerket.
Likevel ble det en hyggelig kveld med Van.
Vi fikk et fint utvalg av gamle klassikere og nyere ting, fra «Brown Eyed Girl», «Baby Please Don´t Go» via «Into The Mystic» til «Days Like This», og selvsagt avsluttet han med «Gloria».
Vi skal være utrolig glade for at vi fremdeles har Van Morrison.
At mannen dessverre er altfor glad i å spille saksofon, er noe som aldri slutter å irritere.
Selv hører jeg til dem som helst foretrekker at Van har glemt igjen saksen hjemme, men nei.
Hadde mannen spandert på seg en oppegående saksofonist i dette bandet, ville det hevet nivået flere terningkast.
Hør bare hva Candy Dulfer gjør på hans San Francisco-plate!
Så hvorfor ikke en ordentlig utøver, istedenfor dette fuglefjell av mer eller mindre intetsigende musikere på scenen, som i hver låt fikk utdelt 12 takter hver å gjøre solo på?
| 0
|
305808
|
Et musikalsk lykkekast av de helt sjeldne
«Jazz royalty» på Moldejazz.
MOLDE (Dagbladet):
Sprut og energi fikk publikum i Teatret
Vårt torsdag kveld med trioen Cross Currents:
Bassist Dave Holland, tablaspiller Zakhir Hussain og saksofonist Chris Potter.
Hussain introduserte Holland som en «jazz royalty», og har selvsagt sine ord i behold.
Sammensmeltningen av disse tre ekvilibristiske kunstnerne er et musikalsk lykkekast av de helt sjeldne.
Hussain med sin enorme følsomhet og masse humor, Hollands virile bassteknikk og Potters virtuose lekenhet - dette konseptet gikk hjem så det suste i den stappfulle salen.
Et høydepunkt var Zakhir Hussains «John Bhaee» (Bror John), en hyllest til hans mangeårige medmusikant og mentor, gitarist John McLaughlin.
Etter konserten kunne vi nyte det bare Molde av alle norske festivaler har å by på:
Å gå noen meter og plutselig få en helt stille stund sittende ved kaikanten, med utsikt mot det massive panoramaet Romsdalsalpene, under skyfri himmel, mens månen speilet seg melankolsk i havet.
Det er kultur og natur på sitt vakreste.
| 1
|
305809
|
En gitarsolo tar aldri slutt
Guns N' Roses ber om for mye tålmodighet på Valle Hovin.
KONSERT:
Forrige gang Axl Rose, Duff McKagan og Slash sto på en scene sammen på norsk jord var på nøyaktig samme sted for vel 25 år siden.
Mange kjipe ord har vært utvekslet mellom nøkkelmedlemmene og rare konserter og konstellasjoner har funnet sted siden junidagene i 1993.
Men siden april 2016 har både karrierekurve og spilleform vært tiltagende.
Og selv om det ryktes at pengefordeling og tillitsproblemer har forhindret en full gjenforening av klassikerbesetningen, har det trehodede trollet Axl, Duff og Slash kassert inn lovord og salgsrekorder en bråte av stedene «Not In this Life Time»-turneen har besøkt.
Samme sted som sist
Det tydeligste eksempelet på at det er nye tider for verdens største rockeband om dagen er at konsertene faktisk begynner når de skal.
Det gjør den også på Valle Hovin.
Nesten.
Sola henger lavt over treningsfeltet til Vålerenga når Guns N’ Roses litt før åtte sparker i gang, som de også gjorde i 1993, med tospannet «It’s So Easy» og «Mr Brownstone» fra en av tidenes rockeplater, «Appetite for Destruction».
Det låter breialt og Axl sjanglevrikker seg på karakteristisk vis frem til tuppen av egorampen for å hilse på det norske publikummet.
Han blir måtelig godt mottatt.
Lenge siden sist, må vite.
Slash spiller soloer som bare han kan, Duff flekser tidenes mest utstående triceps og Axl løper konstant att og fram på scenen som om han skal rekke noe.
Det alvorstunge steinansiktet hans, som fyller de gigantiske skjermene, sier oss at det er noe viktig.
Trivialiteter
Etter å ha unnagjort pliktløpet «Chinese Democracy», bruker Slash noen gode minutter på å venne publikum til tanken om at det straks er «Welcome to the Jungle»-tid.
Axl bytter bandana, flekker tenner og Duff falsettkorer alt han kan.
For en stakket stund er Guns N’ Roses akkurat så farlige og fascinerende som vi husker at alle sa at de kunne være på tampen av 80-tallet.
Publikum trenger ikke la seg be to ganger.
Men så begynner de trivelle problemene å melde seg.
Drukner ikke Axl litt vel mye i miksen?
Er «Better» virkelig så bra at den trenger å plusses på i et sett som allerede strekker seg over tre timer?
Låter den i utgangspunktet fortryllende «Estranged» litt for hektisk?
Om ikke annet får i alle fall Duff vist at han fortsatt er innehaver av rockens feteste basslyd.
Velvet Revolver-nummeret, «Slither», er heller ikke en nødvendighet utover å fortelle de fremmøtte at gjengen på scenen har blitt gode på å røyke fredspipe.
Mønster
Det begynner etter hvert å danne seg et mønster i konserten:
En klassiker her, to transportetapper der og en utvidet gitarsolo for å runde av.
Det er noen underlige grep.
Guns N’
Roses har nok krutt til å skrape sammen et ultrasterkt totimerssett, men velger å tvære det ut i langdrag sånn at hver gang man er i ferd med å skape et ulmende momentum, mister publikum fullstendig motivasjon og entusiasme etter hvert som den ene overflødigheten etter den andre får scenetid.
Gode når det gjelder
Det er vanskelig å krangle med noen av rockehistoriens største hits.
Valle-publikummet omfavner Axls største Elton John-fetisj, «November Rain», med åpne armer.
Det er et helt annet band som fremfører monsteret, «Nightrain» og avsluttende «Paradise City», enn det tafatte taffelorkesteret som gjør «This I Love» og den kitschtunge «Knocking On Heaven's Door».
Det er dog umulig å fri seg fra tanken om hvor god konserten kunne ha vært om Guns N' Roses hadde bestemt seg for å valse over deg i to timer i stedet for å pludre i vei til man ikke vet hva som er opp og ned lenger.
| 0
|
305810
|
Her hyles det ikke mot fullmånen, men higes etter nordlyset
En sjangerfilm som vil noe mer, men som aldri klarer å forløse det.
FILM:
Varulven, denne mytiske krysningen mellom ulv og menneske, er en kjent og skremmende skikkelse fra europeisk folklore.
Dette har den tyskfødte regissøren Fritz Böhm bygget på i grøsseren «Wildling».
Her er fenomenet lagt til dype skoger i USA.
Det kan virke som om Böhm også har latt seg inspirere av nyere grøss i europeisk samfunnsliv, nemlig de ferskere historiene om jenter som blir holdt innesperret i mørke kjellere av psykopatiske menn, som i Josef Fritzl-saken.
Fangenskap
Filmen innledes av et liknende tilfelle.
Lille Anna «oppdras» i fangenskap av en «pappa» (Brad Dourif) som sier han beskytter henne mot et monster han kaller «wildling», et uhyre som dreper alle barn.
Idet Anna vokser til - nå spilles hun av Bel Powley - begynner vokteren hennes å gi henne injeksjoner.
Vi aner at det er for å hemme puberteten hennes.
Men filmen er ikke den pedothrilleren som den tilsynelatende antyder i første del.
Anna blir reddet av den kvinnelige sheriffen Ellen (Liv Tyler) som tar seg av henne.
Anna må lære alt, fra å kjøpe tamponger til å spise med kniv og gaffel.
Ellens yngre bror Ray (Collin Kelly-Sordelet) innvier henne i amerikansk tenåringsliv.
Nordlys
Etterhvert avsløres den egentlige grunnen til at Anna ble holdt innesperret, og det er her den angivelige skrekksekvensen inntreffer.
Her hyles det ikke mot fullmånen, men higes etter nordlyset.
Ellers er klisjeene på plass.
Tennene som faller ut og erstattes av nye, skarpere varianter.
Neglene, både på fingre og tær, som gror til klør.
Ingen tvil om at Anna er av «wildling»-ætt, en varulv slik vi kjenner dem fra mytene.
Utover dette skal ingen handling røpes, bare at det hele utvikler seg sørgelig forutsigbart.
Derfor blir filmen heller aldri den grøsseren det legges opp til.
Det er prisverdig at regissøren vil noe mer enn å skremme i en sjangerfilm.
Men de tilsynelatende dypere lag i historien blir aldri tilfredsstillende utviklet.
Forsøkene på å si noe om angst for puberteten, eller om heksejakt på den som er annerledes, blir mest luftige påstander.
| 0
|
305813
|
Høyresiden er livredde «Borat»-stjernas nye serie.Med god grunn
Men får Sacha Baron Cohen oss fortsatt til å le til vi får vondt i magen?
Tolv år etter «Borat» er sjokkstunt-komiker Sacha Baron Cohen, som også står bak figurer som Ali G og Bruno, tilbake for å få deg til å sette aperol spritz’en i halsen.
Men har mannen som gjør alt han kan for å utfordre god smak, folkeskikk og selvhøytidelighet fortsatt evnen til å provosere, åpne øynene våre, og ikke minst få oss til å le til vi får vondt i magen?
Svaret på de to første spørsmålene er et gedigent «jeg vet ikke», noe som egentlig sier mer om tiden vi lever i enn om kvaliteten på SBCs ferskeste prosjekt.
Svaret på det siste er heldigvis et rungende ja.
Sniklansering
«Who is America?» ble sniklansert denne uken, med god drahjelp fra engstelige høyrevridde politikere (blant andre Sarah Palin) som i et forsøk på forebyggende damage control innrømmet at de hadde latt seg lure til å intervjues av en av Cohens karakterer og prøvde å sverte ham som en gudløs sosialist som gjorde narr av krigsveteraner.
De skal ha for forsøket, men han kunne vel ikke bedt om bedre reklame.
Vanvittige verdensbilder
Formmessig er ikke serien veldig langt unna ting han har gjort tidligere: under dekke av å være en dokumentarserie med høyrevridde tilbøyeligheter intervjuer en ugjenkjennelig Cohen forkledd bak imponerende sminke diverse representanter for dagens Amerika.
Noen av segmentene virker mest å være en showcase for Cohens figurer, der intervjuobjektene utfordres til å nikke høflig til de vanvittige verdensbildene som presenteres i diametral kontrast til deres eget.
Først ut er den uføre «patrioten» Billy Wayne som benytter seg av insinuerende konspirasjonsteori-filmspråk da han prater med en høflig Bernie Sanders og gir Obamacare skylden for at han gikk fra å være frisk til plutselig å bli diagnostisert med diabetes I og II og kalkavleiringer, og årsaksforklarer tingenes tilstand med et analyse- og argumentasjonsnivå på linje med den gjengse Resett-kommentator.
(Dette er figuren som også skal ha intervjuet Palin.
Innslaget med henne er ikke med i denne episoden, noe som til min store glede svekker påstandene om at forargelsen hennes bare er et oppkonstruert PR-stunt.)
Høyrehumor
Neste innslag, og episodens morsomste, leveres av den briljante venstreliberale stereotypen Dr. Nira Cain-N’Degeocello, som introduserer seg som «en cis-kjønnet, hvit, heterofil mann, og det beklager jeg».
Å sitte å se Dr. Nira spise middag hos et kristenkonservativt republikanerpar og med både fortvilelse og selvutslettende forståelse fortelle om da kona bedro ham med et stort sjøpattedyr er fabelaktig «høyrehumor», paradoksalt nok levert fra en mann som åpenbart tilhører den liberale siden av det politiske spekteret.
Det avkler på samme tid både grenseløs politisk korrekthet hos virkelighetsfjerne, venstrevridde akademikere, og de parodiske fordommene mange har mot dem, med en selvironi som den dundrende selvhøytidelige høyresiden aldri har evnet å utvise.
Tredje innslag er det med minst satirisk slagkraft, der en britisk eks-fange besøker et kunstgalleri for å vise maleriene han har laget i fengselet, med samtlige av sine egne kroppsvæsker som råmateriale.
Det er litt uklart hva Cohen egentlig prøver å oppnå her, men galleristens rause entusiasme gjør i hvert fall at det hele egentlig ender opp som ganske søtt, oppi alt det ekle.
Kanskje det også er meningen, å minne oss på hvor ålreite og åpne amerikanere faktisk kan være.
Skarpladd satire
Det er først i fjerde innslag at det er intervjuobjektene som blir målskive, og satiren bokstavelig talt blir skarpladd.
Så er det også først nå han går for de store, republikanske fiskene.
Her er Cohen den israelske obersten Erran Morad, «terrorist-terminatoren», som med så tullete aksent at det virker som han egger intervjuobjektene til å avsløre ham, lokker en håndfull våpenlobbyister og politikere fra GOP til å støtte sitt prosjekt «The Kinder Guardians»: våpenopplæring for småbarn fra 4 år og oppover.
«My son was in the very first program, may he rest in peace.
He died doing what I love», forteller Morad, uten at intervjuobjektet fortrekker en mine.
Politikernes velvillighet til ukritisk å delta, selv da det skal spilles inn en nusselig reklamesang for maskinpistoler med kosedyrhoder (The Gunny Rabbit, The Uzicorn, osv) rettet mot barnehagebarn, eller Morad drar voldtektsvitser om kona si til rungende latter fra nok en gammal, hvit pamp, sier hvor utforbakke det har gått med Verdens Besteste Demokrati™ de siste årene.
Ingen feller
Provoserende?
Forhåpentlig, men kanskje ikke på den måten man ønsker.
Har du sett ekte NRA-reklamer, eller følger presidenten på Twitter vet du at satiren i praksis aldri vil kunne overgå virkeligheten, og at de ikke engang prøver å pakke inn sine totalitære holdninger og angrep på demokratiets grunnmur lenger.
Og i en tid der de kognitive rullegardinene så til de grader er trukket ned, der ethvert motargument ikke blir møtt med selvransakelse eller et ønske om å forstå, men heller med å grave seg lengre ned i skyttergravene, støtte sitt lag samme hvor moralsk forkvaklet det er – bare fordi fordi, og heller spore av debatten ved å diskreditere sendebudet, er det kanskje ikke realistisk å forvente at et program som «Who is America?» vil føre til annet enn ytterligere polarisering.
Den skinnmoralske forargelsen er allerede i gang, for hvor uanstendig er ikke Cohen når han seiler under falskt flagg og lurer deres høflige, velmenende politikere til å si ting som vil få selv en reinspikka fascist til å rødme?
Det er selvsagt å bomme grovt på ballen.
Cohens genistrek denne gangen er at han egentlig ikke gjøre noe som helst for å avkle noen.
Det er ingen feller her, ingen lures til å gå på akkord med en eneste av sine verdier.
Til tross for forkledningen er han 100% åpen med det han får dem til å gjøre.
Disse politikerne promoterer ikke våpentrening for fireåringer fordi de er høflige, eller fordi de har misforstått hva han sier.
De gjør det fordi de er enige.
De er Amerika, 2018.
Anmeldelsen er basert på første episode.
| 1
|
305814
|
Lagde jordskjelv på Moldejazz
Sammen er Maria Schneider og Ensemble Denada dynamitt.
MOLDE (Dagbladet):
Moldejazz 2018 er i gang, i strålende sommervær og med stappfullt hus på åpningskonserten i Bjørnsonhuset.
Etter mange års lirking og strev har det endelig lykkes festivalen å kapre den NY-baserte komponisten og bandlederen Maria Schneider som Artist In Residence, og hun kvitterte med en åpningskonsert til noe jeg vil karakterisere til 11,7 på Richters skala - muligens nærmere 12,5!
Sammen med Ensemble Denada fremførte hun i den to timer lange konserten åtte egne komposisjoner, og framsto som en karismatisk, kraftfull dirigent og bandleder.
I svarte skinnbukser, høye hæler og omsvøpt i svart chiffon var hun høyt og lavt på scenen, dette er på ingen måte noen stiv, stillestående frontfigur.
No way!
Schneider er en dame med et sterkt samfunnsengasjement, noe som også høres i musikken, for eksempel i verket «Datalords», som henspiller på datagigantene som snart vet betydelig mer om oss enn vi vet selv - og «Cerulean Skies», som forteller om et glødende engasjement for miljøet.
Hun holdt en flammende tale ved festivalåpningen, og tirsdag skal fugleelskeren Schneider avgårde i båt på ornitologisk ekspedisjon i farvannene rundt Molde, med håp om å få glimt av havørn.
Ensemble Denada er jo velkjent for et norsk jazzpublikum, og blant de mest ettertraktede orkestrene vi har - turnelista deres er så tett at de sannsynligvis har nok bonuspoeng til å legge inn et bud på Norwegian.
Og det er tydelig at kjemien mellom dem og Schneider er av beste merke.
De møttes musikalsk første gang i Sør-Afrika, og det er bare å glede seg til et eventuelt ytterligere samarbeid.
Musikken er vital, mektig, kompleks - men alltid melodisk vakker, med sterke solistprestasjoner fra en rekke bandmedlemmer.
Man aner kanskje en ørliten inspirasjon fra Gil Evans´ legendariske Sweet Basil-utgivelser?
Besetningen er standard storband, med tillegg av trekkspill (!), som gled fint inn i flere sammenhenger.
Maria Schneider ble kontaktet av David Bowie ikke lenge før han døde, og sammen gjorde de låten «Sue (Or in a season of crime)» til hans siste album Blackstar.
I Bjørnsonhuset gjestet også Donny Caslin på saks på denne låten (han spiller også på Blackstar) og Jeff Taylor gjestet på vokal.
Det skal ved Gud noe til å hoppe etter Bowie på vokal, og i tillegg konkurrere med et lydbilde som dette, men Taylor kom helskinnet fra det.
Scenerommet var også gjort visuelt spennende av Tor Ditlevsen, som projiserte musikerne «live» på lerretet bak, med kule effekter.
Som Ensemble Denadas Anders Eriksson sier det:
«Maria Schneider er langt på vei den komponist og bandleder som har videreført arven fra de amerikanske gigantene, og tatt jazzens store formater inn i et nytt årtusen».
Det var dette vi i salen fikk oppleve i kveld.
Vi vil huske det lenge.
| 1
|
305815
|
Alle pinligheters mor
Iherdig forsøk på å skvise en gammel sitron.
FILM: Puh, orker vi dette?
Som om ikke denne sommeren er heftig nok, så skal vi tvangsfores med et oppkok av gresk øyidyll, ABBA-svisker og dancing queens forkledd som hippier.
«Here We Go Again» er en presis undertittel til «Mamma Mia»-universets del to.
Ønskereprise, eller bare en hard skvising av en gammel sitron?
Ingen har jo lagt skjul på at prosjektet handler om «Money, Money Money» i kjent ABBA-tapning, men holder dette til å lokke feriefolk inn fra strender og fjellhyller?
Sikkert.
Men det er ikke bra; det er farger, effekter og musikk dynget oppå hverandre så man nesten mister pusten.
Jeg husker godt at jeg satt og gaulet i kor med en stappfull kinolsal ved forrige korsvei i 2008 da første «Mamma Mia» hadde premiere.
Da var det bare å svelge unna filmfaglige innvendinger og la seg rive med i energien, tempoet og den solbakte gløden.
Det var feel-good på høyoktan, med selveste Meryl Streep som bonus.
Forhistorien
Men det skal godt la seg gjøre å gjenta fiestaen, selv om filmdebutanten Phyllida Lloyd nå er byttet ut med den mer erfarne Ol Parker i regissørstolen.
Catherine Johnson er fortsatt med på manussiden, sammen med Parker.
Manuset er fortsatt tynt, for å si det mildt.
Her dreier det seg om en «prequel», altså historien om hva som skjedde før den første filmen.
Handlingen foregår på to tidsplan, i 1979 da unge Donna (Lily James) forfører tre unge menn som alle påtar seg farskapet til Sophie (Amanda Seyfried), slik det framgikk i den første filmen, der Meryl Streep spilte en godt voksen Donna.
Så klippes det litt forvirrende fram og tilbake mellom da og nå.
Åletrangt
I nåtid er Meryl Streep bare til stede i to scener avslutningsvis; resten handler om Sophie som skal åpne hotell på mors eiendom.
Selvsagt dukker alle de aldrende sjarmørene opp.
Det er nesten ubetalelig å bevitne Colin Firth, Stellan Skarsgård og Pierce Brosnan presse sine mager inn i åletrange, glinsende ABBA-kostymer.
.
Og Pierce Brosnan synger like dårlig som i forrige film.
De to aldrende venninnene, her spilt av Julie Walters og Christine Baranski, står for alle filmens frekke morsomheter, nå som før.
Ellers er det ganske langt mellom drammene.
Og kort mellom pinlighetene.
Av og til må man klype seg i armen og spørre om flere av de mest cheesy scenene er villet dårlige, eller bare ufrivillig komiske.
Noe er rein og skjær camp.
Som når Cher entrer partyet – hun spiller bestemor, snart oldemor – vipper av seg solbrillene og sier «Je suis arrivé».
Tadaaaa!
Gamle og grå
Med sin dype, mørke stemme gjør hun en praktfull «Fernando», det skal hun ha.
Men når hun synger til sin gamlekjæreste (Andy Garcia) fra en fjern fortid i Mexico om at de er blitt gamle og grå – og Cher kaster på sin platinablonde hårmanke over sine blodrøde lepper og stramt løftede ansiktstrekk – da føler man at tida står litt for stille.
Det må være lov til å le innimellom scener av tåredryppende savn og usannsynlig elskov.
Og endelig har manusforfatterne klart å skvise «Waterloo» inn handlingen.
Den framføres på en bistro i Paris der alle kelnerne er utkledd som Napoleon.
Ellers har filmmakerne også klart å skvise to originale ABBA-medlemmer inn i filmen; Björn og Benny, som lett gjenkjennelige signaturer.
Vet de hva de har vært med på, bortsett fra å betjene en seddelpresse?
«Super Trouper» er filmens finalenummer der alle medvirkende framføres i partymodus.
Det burde jo vært «Money, Money, Money».
Om igjen og om igjen.
| 0
|
305816
|
Sier det få våger å si om jødenes misbruk av offerrollen
Underholdende, elegant og ambisiøs på lett overflatisk amerikansk vis.
Hva om du som barn fikk vite den nøyaktige dagen du skulle dø?
Ville du levd annerledes, forsøkt å forandre skjebnen?
Dette er tanken den amerikanske forfatteren Chloe Benjamin har lekt med i boka «De udødelige».
Den starter i New York i 1969.
Der møter vi de fire søsknene Varya på tretten, Daniel på elleve, Klara på ni og Simon på sju.
En stekende het sommerdag oppsøker de en spåkone i en dyster leilighet i Hester Street.
Det er Daniels idé.
Han har hørt rykter om at hun kan forutsi menneskers dødsdag.
En og en av søsknene går inn til den skumle kona.
Klara kommer gråtende ut.
Hun vil bli trettien.
Daniel vil leve til han er førtiåtte.
Varya får beskjed om at hun «masser av tid», og vil leve til 21. januar 2044.
Lille Simon får den verste beskjeden.
Han vil dø ung.
Lærkledde homofile
Boka følger hver av de fire gjennom livet, der alle forgjeves forsøker å glemme spådommen.
Det blir i stor grad også fortellingen om USA fra sekstitallet og framover.
Mest inntrykk gjør Simons fortelling.
Han vokser opp til å bli en vakker ung mann, med mange beundrerinner.
Men, som det heter med det elegante billedspråket som er symptomatisk for boka; «skjeder har aldri appellert til ham: de kålaktige foldene, den lange, skjulte korridoren.
Han lengter etter det lange støtet av pikken, dens heftige insistering, og utfordringen i en kropp som hans egen».
Sammen med Klara, som vil bli tryllekunstner, rømmer han til San Francisco.
Da er vi kommet til 1978.
Byen syder av lærkledde homofile menn, cruisere og narkolangere.
Simon på seksten år blir (altfor) raskt kvitt sin uskyld.
Han får jobb som danser på en nattklubb for homser, starter ballettrening og møter etter hvert sin store kjærlighet.
Så kommer ryktene om en fryktelig sykdom som rammer de homofile.
Vi har for lengst forstått hvor det bærer.
Som mange såkalt store New York-romaner, er handlingen sentrert rundt jødedommen.
Denne kretsingen rundt tro og tradisjon som jødiske forfattere ynder å harselere over, men samtidig er helt fanget av.
Barnas far Saul er nærmest en karikatur på en hardt arbeidende og dypt troende jøde.
Han har bygget opp Golds herre- og dameskredderi, og sitter ellers fordypet i Toraen.
Og nettopp tro er et sentralt tema her.
Eller overtro.
Klara er irrasjonell over i det mentalt ustabile.
Hun vil bli tryllekunstner og utfører trylletriks hun selv ikke kan forklare.
Hun hører dunkelyder fra sin avdøde far og lillebror, og er overbevist om at overgangen fra liv til død bare er glidende.
Det skal bli skjebnesvangert.
Benjamin har selv sagt at hun gjennom boka vil utforske ulike måter å håndtere livet på, usikkerheten vi mennesker lever med, dette å ikke vite hva morgendagen bringer.
Her har hun gått nærmest skjematisk fram.
Simon lever kort og heftig.
Han er handlingsmenneske.
Klara er magiker, gjennom henne oppheves skillet mellom de døde og de levende.
David er pliktmenneske.
Han blir lege, og tynges av ansvaret for å ha tatt søsknene med til spåkona.
Han prøver på fatalt vis å trosse skjebnen.
Mens Varya er rasjonalist og tvangsnevrotisk inntil det sykelige.
Til tross for at hun er spådd et langt liv, er hun besatt av tanken på udødelighet.
Hun blir forsker, og gjennom eksperimentering på aper prøver hun å finne en slags diett som forlenger livet.
Akkurat dette blir noe konstruert, og fortellingen om henne er den litterært svakeste av de fire.
Den jødiske offerrollen
Benjamin, som selv er jøde, kommer også inn på ømtålige politiske temaer.
Dette blir mest uuttalt da Klara møter sin store kjærlighet, indiske Raj.
Han har vokst opp i den indiske storbyslummen, med en far som var fillepeller og tilbrakte sitt korte liv i et berg av søppel.
Men Klara er så oppslukt av sin egen skjebne, at hun er ute av stand til å ta inn over seg Rajs vanskelige barndom.
Dette mener Raj preger alle søsknene, og hele jødedommen.
«Dere har altså vært gjennom en tragedie.
Ingen benekter det.
Men det er ikke det livet dere lever nå.
Auraen er gammel.
Historien er gammel.
Du kan ikke gi slipp på den, for hvis du gjorde det, ville du ikke være et offer lenger», sier han til Daniel.
I et middagsselskap med Gold-familien blir det pinlig taust når han slår fast det mange tenker, men få våger å uttale:
«Jødene oppfører seg som om de fortsatt er offer for en forferdelig undertrykkelse.
Det er en innstilling som passer bra når de skal undertrykke andre.»
Tunge og store temaer, med andre ord.
I en ambisiøs roman, som er skrevet med en elegant letthet og skakk humor.
For ambisiøs visse steder, der den sveiper over store temaer som blir mer underholdende enn tankevekkende.
Men boka, som er hennes Benjamins andre roman, har blitt en snakkis i USA.
Den er oversatt til en rekke språk og er i ferd med på bli tv-serie.
Der vil den egne seg godt, billedsterk som den er.
| 1
|
305817
|
Strålende bok om Vietnam-flyktningers nye liv i USA
Sterke noveller fra Pulitzerpris-vinneren Viet Thanh Nguyen.
For den som husker 1970-tallet, vekker dagens flukt sjøveien over Middelhavet, dystre minner om de såkalte båtflyktningene fra Vietnam.
Etter at nordvietnamesiske styrker erobret Saigon, flyktet titusenvis av mennesker i skrøpelige, overlessede fiskebåter fra kysten av det krigsherjede landet.
Mange ble ofre for det lunefulle Sør-Kina-havet eller for pirater på jakt etter gull og smykker som flyktningene brakte med seg.
Ble sendt på havet
Som en av ytterst få journalister i Vietnam i 1979, kunne jeg rapportere om en side ved denne trafikken som var lite påaktet.
De nye makthaverne gjorde minimalt for å hindre denne trafikken.
Snarere tvert imot, kilder kunne fortelle at man mot et visst gebyr lot folk legge ut på den risikable ferden, som ofte startet i kystbyen Vung Tau.
Flyktningene ble betraktet som illojale overløpere og som sådan uønsket i den nye, kommunistiske staten.
Andre, ikke minst unge menn, ble ansett som nyttige og ble satt årevis i omskoleringsleire.
Til enkeltes store overraskelse utviklet ikke de nye makthaverne noe redselsregime i likhet med det som oppsto i nabolandet Kambodsja.
Men de overlevendeVietnam-flyktningene ble betraktet som politiske flyktninger og fikk asyl i USA og Europa.
Flyktet som fireåring
Dette scenarioet er utgangspunktet både for Viet Thanh Nguyens debutroman «The Sympathizer» (2016), som handler om en kommunistagent i et eksilvietnamesisk miljø i USA, og for hans bok nummer to, novellesamlingen «Flyktningene».
Han har også skrevet sakprosaboka «Nothing Ever Dies: Vietnam and the Memory of War» (2016).
Viet Thanh Nguyens foreldre flyttet til Sør-Vietnam under krigen mot franskmennene i 1954.
Etter Saigons fall forlot de Vietnam som båtflyktninger, sammen med sin fireårige sønn.
«Flyktninger» inneholder åtte historier, omtrent like lange.
Erfaringene fra den dramatiske flukten ligger som teppe av felles erindring under disse novellene.
Samtlige av dem er glimrende komponert.
De er pakt med det beste av moderne, amerikansk novellekunst, slik den blir dyrket av forfattere som Richard Ford eller Annie Proulx.
Gode vendepunkt
Første og siste setning er alltid på plass, fylt med spenningsskapende innhold, frampek og understatement.
Handlingen utvikler seg trinnvis og overraskende, med et vendepunkt av den typen som skiller en god fra en middels novelle, et vannskille som snur historien og gir den en ny retning.
Tekstene er fylt med gode formuleringer, både i replikker og beskrivelser.
Dette er noveller uten noen agenda eller politisk tendens.
Hovedpersonene er amerikanere og innvandrede vietnamesere fra flere lag av folket.
Historiene foregår både i USA og i Vietnam i turismens tidsalder, og den vietnamesiske forbindelsen oppstår på stadig nye måter.
Men konfliktene i historiene er allmenne.
Det kan dreie seg om kjærlighet, svindel, fortrengninger, lengsel, machokultur, svik, Alzheimer eller idealisme.
Spøkelser
Stikkordet for forfatterens motivasjon blir gitt allerede i den første novellen.
Det dreier seg om historier og myter, liknelser som holder kulturen samlet.
«I et land der eiendom betydde alt, eide vi ingenting annet enn våre egne historier.»
Slik er det.
Flukt er ikke bare en fysisk handling, en bevegelse fra et punkt til et annet på kartet.
Flukt er også noe som foregår i sinnet, en prosess som aldri tar slutt.
Som mentale spøkelser:
«Vi skaper historier, det er alt vi gjør.
Vi leter etter dem i en verden bortenfor vår egen, så etterlater vi dem her, som plagg et gjenferd har kastet av seg.»
| 1
|
305818
|
Heseblesende vampyraction for sukkerhøye barn
Men med øyeblikk av herlig oppfinnsomhet
FILM:
Det skal mye til før noen hoteller stenger dørene.
Så lenge de sedvanlige stamgjestene kommer slentrende er det bare å holde på, selv om det er flenger i teppet og lobbyen burde vært pusset opp.
Monsterfilteret
«Hotell Transylvania 3» er skrudd sammen etter samme logikk.
Det er seks år siden den første filmen om en heller jovial versjon av Dracula, som har slått seg opp som hotelldirektør for alskens skrømt og spøkelser.
Den forsofne kompisgjengen, bestående av en mumie, en varulv, en usynlig mann og Frankensteins monster, har fulgt ham gjennom alle filmene, som en vrengeversjon av mennene ved bardisken i «Cheers».
Det samme har datteren Mavis og det gryende kjærlighets- og familielivet hennes.
Men oppskriften har vært den samme hele veien:
Hverdagslige situasjoner kjørt gjennom et monsterfilter.
Vampyren og varulven er hvermannsen, og fienden, i dette tilfellet en anmassende versjon av vampyrjegeren Van Helsing, er fanatiske galninger som vil ødelegge for utyskene som bare vil ha et vanlig liv.
Mumiens bandasjer og den usynlige mannens, vel, usynlighet gjør bare det å komme seg fra morgen til kveld, eller kveld til morgen, utmattende.
I sprintertempo
I dette tredje kapittelet har noen imidlertid innsett at gjengen vil ha godt av å komme seg litt mer rundt og se seg omkring.
Handlingen er derfor langt til et cruise for utysker.
Men alt skjer fremdeles i sprintertempo.
Angsten for at den unge målgruppen skulle oppleve et kjedelig sekund synes å være styrende for de fleste avgjørelsene.
«Hotel Transylvania»-filmene kan ofte gi en følelse av Tom og Jerry på dobbel hastighet.
Bulende øyne fyller kinolerretet, tenner og tunger strutter.
Det blir fort slitsomt.
Gode øyeblikk
Samtidig har oppfinnsomheten i de små øyeblikkene holdt seg.
Idémyldringsmøtene for denne filmen må ha vært et gøyalt sted å være.
Og det finnes en hel del komiske glimt her som er godt tenkt og timet.
Varulven og kona er blitt nedkjørte småbarnsforeldre, og både den apatiske ansvarligheten deres, og vantroen idet de øyner muligheten for en fridag, er morsom og sjarmerende.
Mer forutsigbar er den nye runden med familieutfordringer, der Draculas status som singel blir et problem som kan eller ikke kan løses ved hjelp av cruiseskipets billedskjønne og mystiske kaptein.
Den romansen tar imidlertid publikum der de pleier å havne i dusinvarefilmer som denne:
I mølje, og så ny harmoni.
Men ikke vær redd.
Om ett masseslagsmål er over, kommer det alltids et nytt..
| 0
|
305819
|
Dwayne Johnson skuffer i oppblåst skyskraperaction
Det finnes en bedre versjon av akkurat den samme historien
FILM:
En banditt med skummel aksent og skulende håndlangere tar seg inn i en skyskraper, for å plyndre den asiatiske forretningsmannen som er bygningens eier.
Men der er også kona til en banditten ennå ikke har møtt, en mann med lang politierfaring og lite hår.
Han er ikke helt på høyden, men har handlekraft nok, og nå går han inn for å stanse skurkene og redde fruen.
Oppsvulmet action
Dette er handlingen i «Die Hard» fra 1988.
Det er også handlingen i «Skyscraper», det nye butikkvinduet til Dwayne Johnson, tidligere wrestler, nå elsket actionstjerne, og en slags oppsvulmet og overbetalt versjon av Bruce Willis-klassikeren.
Johnson spiller Will, en ekspolitimann som skal ha sikkerhetsansvaret for verdens høyeste bygning, som strekker seg mot Hong Kongs himmel som en slange som har spist et kosteskaft.
Men når den obligatoriske skurkebanden setter i gang sin aksjon mot bygget og eieren, er også Wills kone (Neve Cambell) og to barn sperret inne hundrevis av meter over bakken.
Deretter får du akkurat det kombinasjonen av Johnson, tittelen «Skyscraper» og 3D-briller bebuder:
Mye vertikal klatring og henging etter fingertupper, fallende bjelker og slikkende ild.
Alle replikkene, inkludert den melkemilde humoren, kunne vært hentet fra en annen film av samme type.
Dette er en film hvis beste egenskap er at den treffer alle sjekkpunktene omtrent på det tidspunktet du forventer.
Den holder akkurat det den lover og ikke noe mer.
Glatt kulisse
«Skyscraper» er også filmen der verdens best betalte filmstjerne møter verdens mest lukrative filmmarked:
Kina.
I likhet med en rekke andre amerikansk-kinesiske blockbustere de siste årene virker «Skyscraper» som om den ikke hører hjemme noe sted.
Storbyen Hong Kong er en intetsigende glasskulisse.
Birollene, gode som onde, er blanke plottfunksjoner uten personlighet.
Det er derfor underdoggen John McClane vinner også denne trefningen, med god margin.
De som sendte Bruce Willis opp i skyskraperen hadde ikke på langt nær så mye penger som dette.
Men de kunne leke, og de skapte en spretten tone mellom Willis og Alan Rickman, som var en karismatisk motstander av slaget «Skyscraper» sårt kunne trengt.
Penger kan som kjent kjøpe mye, men ikke alt..
| 0
|
305820
|
John Hart går seg vill i sin egen litterære hengemyr.
Forvirringens testament.
«Mørkets testament» («The Hush») blir markedsført som en frittstående oppfølger til John Harts bestselgende thriller «The Last Child» fra 2009.
Sistnevnte kom på norsk i 2010 under tittelen «Det siste barnet».
Også her hjemme ble denne boka en suksess.
«Mørkets testament» har derfor vært etterlengtet av mange.
Mange er nok også de som kommer til å føle seg grundig snytt under lesingen av Harts nye roman.
Det siste barnet
Men først et par ord om «Det siste barnet», som man absolutt bør ha lest før man går løs på «Mørkets testament».
Her møter vi den tretten år gamle Johnny Merrimon, og bestekompisen hans, Jack.
Johnnys tvillingsøster Alyssa har forsvunnet under mystiske omstendigheter, og familien har gått fullstendig opp i liminga.
Faren har dratt sin vei, og i hans sted troner nå en vaskekte psykopat som denger både gutten og mora.
Johnny kapsler seg inn i en slags selvkomponert naturreligion, og i en blind tro på at søsteren hans lever et sted der ute i elendigheten.
Det er ikke vanskelig å finne svakheter i denne romanen, men jammen vet Hart hvordan man smir en skikkelig pageturner.
En flott start
Også «Mørkets testament» virker lovende i starten.
Vi møter igjen vennene Johnny og Jack.
Nå ti år eldre.
Jack har akkurat begynt som advokat i et velrenommert firma i hjembyen.
Johnny har mer eller mindre meldt seg ut av samfunnet, og frister tilværelsen som omstreifer i et enormt myrområde nord for byen.
Dette landskapet spiller også en rolle i «Det siste barnet», og når «Mørkets testament» åpner, har Johnny arvet en stor del av det.
Han er ung og sterk, og kjenner skogen og myrene som sin egen tomme bukselomme.
Hart leverer nydelige naturskildringer, og viser en detaljkunnskap om fugle- og dyreliv som få forfattere har.
På den andre siden får vi fortellingen om streitingen Jack, som vil opp og fram, men som – selvsagt – også vil være Johnnys aller beste venn.
Som på grunn av noe skattetull plutselig risikerer å miste hele eiendommen.
Han trenger rett og slett en advokat.
Helst gratis.
Og inn fra sidelinja kommer så den gåtefulle, knallharde og lidenskapelige Leslie Green som kan hjelpe ham ut av knipa.
Hvis hun vil.
Metafysisk vissvass
Allerede tidlig i fortellingen får vi vite at det knytter seg myter og mystikk til området der Johnny holder til.
Her inne i de utilgjengelige sumpene har forfedrene hans jaktet, og her finnes gamle bosetninger etter frigitte slaver.
Hart trekker også fortellingen tilbake til fortidens Afrika, og til beretninger om høvdinger og guder.
Alt dette er selvfølgelig utmerket, og vitner om en forfatter med betydelige ambisjoner.
Men ca halvveis i bokas fem hundre siders lange løp, går det galt.
Jeg har ingen ting i mot at det bringes fantastiske elementer inn i en ellers realistisk tekst, men her går det plutselig over alle støvelskaft.
Johnny, som på et tidspunkt blir overfalt, og får knust kneskålene, samt ødelagt det ene øyet, blir av et «noe» som vi aldri får vite hva er, slept inn i myra, og helbredet hundre prosent i løp av et par dager.
De som er hans fiender, blir av det samme spøkelset drept og torturert på de mest fantastiske måter.
En blir korsfestet i løse lufta, dusinvis bare forsvinner for alltid.
Og som bindemiddel:
Side opp og side ned med bruddstykker av myter og sagn og tull og tro, og det så fragmentert og drepende kjedelig at jeg til slutt fikk mest lyst til å gå i myra selv, og bare glemme både Hart og det tøvete testamentet hans.
| 0
|
305821
|
Her er drikkebeltet du bør velge til løpeturen
Ett av drikkebeltene er klart best i test.
I sommervarmen eller på de litt lengre løpeturene, er det fint å ha med seg et drikkebelte.
Da gjelder det å finne et som sitter godt på og er praktisk i bruk, så det ikke blir mer til plage enn til glede på joggeturen.
Vi har testet fem drikkebelter, som alle har én drikkeflaske på mellom 250 og 660 ml.
Dette holder gjerne til en løpetur på opptil mila.
Det er verdt å merke seg at det er ganske stor forskjell på flaskene som følger med drikkebeltene, og at ikke alle er like praktiske, eller gode å drikke av.
Selv om flere av drikkebeltene gjør jobben, er det spesielt ett som fungerer ekstra godt, og som er klar testvinner av de fem produktene vi har testet.
Camelbak Ultra Belt
Dette beltet har en flaske i mykplast som kan fylles opptil 500 ml, som man legger i en lomme inntil ryggen.
Her holder den seg tett og godt inntil kroppen under løpingen.
Flaska har en lås som holder vannet inni flaska, men du må bite hardt på flasketuten for å få ut vannet, noe som ikke er spesielt praktisk eller behagelig.
Vi hadde problemer med å få nok vann ut av flaska på denne måten, og endte med å noen ganger heller skru av hele tuten - for å få litt fortgang på vanninntaket.
Mobillomma på forsiden av drikkebeltet, derimot, er kun tredd på beltet, for at du enkelt skal kunne ta det av dersom du ikke trenger den.
Men dette gjør at lomma sitter veldig løst - og at den hopper veldig opp og ned når du løper, som er ganske irriterende.
Beltet er behagelig å ha på, og det luftige materialet som lommene er laget av gjør at det ikke blir klamt.
Beltet festes på standard vis med klips, og stroppen er noe elastisk - slik at den ikke blir ubehagelig stram.
Men vi opplever at beltet hele tiden siger opp i festepunktet og at det altså ikke holder seg som du har strammet det - og det er temmelig irriterende å hele tiden måtte stramme det underveis.
Dette er også testens dyreste belte, så vi forventer egentlig å slippe unna alle disse irritasjonsmomentene.
Pris: 749 kroner
Nike Large Bottle BE
Dette er, som du kan se, en ganske standard drikkeflaske.
Det som skiller denne mest fra de øvrige i testen, er størrelsen på flaska:
Den rommer hele 660 ml.
Det er klart du merker at du har med deg dobbelt så mye vann som i for eksempel Flipbelt.
Flaska er større, den er tyngre - og du kjenner rett og slett mer til at du har på deg et drikkebelte.
Det humper en del når du løper, og du kjenner at det skvulper endel når flaska begynner å tømmes.
Men, det er som forventet, og jo mindre vann som er igjen i flaska, jo mindre humper det på grunn av mindre vekt.
Det vi synes er bra, er at flaska sitter på skrå:
Det er mer behagelig og det gjør at det ikke hopper og skulper like mye som en flaske som står mer vertikalt på hoftene dine.
Det er en stor lomme med god plass til mobil og andre små eventualiteter du trenger å ha med deg.
Flaska er av hardplast, det samme er drikketuten - som dermed blir litt ubehagelig å drikke av etter vår mening.
Beltet festes med klips foran.
Vi synes beltet er hardt, lite fleksibelt og det må strammes godt for at det skal sitte skikkelig fast - slik at det rett og slett blir ukomfortabelt å ha på.
Strammer du det ikke fullt så hardt, opplevde vi at beltet sklir sidelengs, som blir et ekstra irritasjonsmoment.
Når det heller ikke er nevneverdig mye billigere enn for eksempel Flipbelt eller Salomon-beltene, som er mye mer behagelige, blir det kun terningkast 3.
Pris: 399 kroner
Nathan Swift Plus
Nathan har veldig mange forskjellige drikkebelter, både med større og mindre flasker - og med et varierende antall flasker.
Vi har testet et tradisjonelt belte denne gang, med én flaske på 300 ml som plasseres i en holder på ryggen.
Dette gjør at flaska er lett tilgjengelig undervegs på treningsturen.
Flaska er tett, og god å drikke av.
Beltet har også en romslig lomme, med god plass til store smartmobiler, som også ligger tett og fint inntil kroppen.
Beltet sitter godt rundt midjen, og selv om flaska gynger litt opp og ned når du springer, er det såpass lite at dette er godt innenfor godkjent.
Vi liker at den ene siden av beltet er en bred strikk; det gjør at beltet er mer elastisk og behagelig å ha på, i motsetning til belter med samme type patent men hvor beltet er av remmer som er uten elastikk eller bevegelighet.
Pris: 379 kroner (G-Max)
Salomon Agile 250 Belt
Salomon-drikkebeltet har en flaske i mykplast, som flasken fra Camelbak.
Flaska rommer 250 ml og ligger i en avlang lomme inntil ryggen.
Den holder seg inntil kroppen under løpingen, uten plagsom gynging.
Man strammer beltet med en justerbar borrelås på innsiden av der flaska sitter.
Denne delen kunne med fordel vært litt lenger, for bedre justeringsmuligheter.
Foran på beltet er mobillomma en integrert del av selve beltet, og mobilen sitter godt og tett i lomma.
Lomma kan kke lukkes, men har en åpning i det ene hjørnet.
Alt i alt synes vi beltet sitter veldig godt og er komfortabelt å ha på.
Pris: 449 kroner
Flipbelt kommer i både dame- og herrevariant, og i forskjellige størrelser, så ved å finne frem målebåndet og ta midjemålet ditt, eller hoftemålet dersom du vil at beltet skal sitte på hoftene, finner du et belte som skal passe.
Drikkebeltet skal trekkes på over hoftene, som en bukse.
Vær oppmerksom på at det, avhengig av kroppsform, kan være litt trangt å få på.
Belønningen får du når du springer avgårde:
Dette drikkebeltet sitter som støpt under joggeturen.
Beltet er bredt, med én lomme med glidelås med passe plass til mobil og eventuelt en nøkkel.
I tillegg er det åpninger og plass til å oppbevare ting hele veien rundt beltet.
Flipbelt selger tilpassede drikkeflasker, som er flate og buet i fasongen - slik at de skal følge kroppsfasongen din.
Drikkeflaskene finnes i to størrelser: 175 og 325 ml, og du må kjøpe dette til, i tillegg til beltet.
Beltet kan snus og vendes slik at du får flasken plassert der det er best for deg.
Vi testet beltet med den største flasken, og synes den sitter veldig godt og holder seg på plass når du løper.
Det er nesten ikke så vi merker at vi har verken belte eller drikkeflaske med oss.
Flasken er tett, og den er fin å drikke av.
Pris: 400 kroner (beltet) + 100 kroner (flaska)
| 0
|
305824
|
Både vakkert og overveldende.Barna gisper av spenning
Eksplosivt og fengende møte med en Sabeltann-klassiker.
KRISTIANSAND (Dagbladet):
Årets «Kaptein Sabeltann»-forestilling i Kristiansand Dyrepark er et frodig og spektakulært syngespill bygd på Terje Formoes første stykker om Sørlandets mest fryktede pirat og hans fargerike mannskap.
I den spede begynnelsen av eventyret om Kaptein Sabeltann i 1990 sto en stab på åtte mennesker bak sommerens nattlige forestilling i Kristiansand Dyrepark.
28 år seinere er 45 mennesker i sving foran og bak kulissene for å underholde barn og voksne gjennom sommersesongen.
Sterke effekter
De siste åra har stykket vært mer og mer preget av sterke og imponerende pyrotekniske og sceniske effekter, med innlagte sjøslag og heiseanordninger som har gjort det mulig å fly høyt over scenebildet.
Superskurker har satt seg opp mot Kongen på havet, som han kaller seg, og handlingen har vært drevet fram av til dels magiske innslag.
I sommer har man valgt å hente fram igjen «Kaptein Sabeltann og Grusomme Gabriels skatt», et stykke som har vært framført med jevne mellomrom siden midt på 1990-tallet.
For hver gang har det vært videreutviklet musikalsk og dramatisk.
Sangene kommer så tett at stykket til tider minner om en rockekonsert for barn.
«Så synger vi for livet,» som det heter i en av Terje Formoes fengende sanger.
Tilbake i tida
Samtidig blir publikum tatt med tilbake til ei tid da Kaptein Sabeltann var en relativt ny trussel mot det fredelige Kjuttaviga.
De to barna Pinky og Sunniva møter hverandre for første gang, og tante Bassa og Ruben driver vertshus for turister, populært på grunn av sitt kresne kulinariske repertoar, der det norske fenomenet «rullekake» står sentralt.
Med Sunniva og Ruben såpass sentrale i handlingen får barna skikkelser å identifisere seg med.
De to blir spilt med entusiastisk innlevelse av Mathea Pedersen Kilane og Sebastian Sjåstad Overå.
Janne Formoe, den første som spilte Sunniva, kommer sterkt tilbake som tante Bassa, en rolle hun gjør til sin, med østlandsdialekt og trygg vennlighet.
Skogen står i brann
«Da jeg var deg,» forsnakker hun seg til Sunniva i en av forestillingens mange in-jokes.
Ellers har man også lagt inn flere både lokalpolitiske og internasjonale vitser, til glede for den voksne delen av publikum, som når det snakkes om å gjøre Kjuttaviga «great again».
I den første timen av stykket har man altså valgt å erstatte det overveldende og eksplosive med et mer nedtont drama.
Alt er på et vis mer menneskelig, inkludert skurkene som ikke er så hyperfarlige som før og feiende fektekamper der teknikk står i fokus.
Men så dukker spøkelset til Grusomme Gabriel opp av bølgene, og dermed trykkes det på detonatorene.
Flammer og eksplosjoner sender hetebølger opp langs benkeradene, og hele skogen synes å stå i brann foran publikums forbløffede øyne.
En båt i natta
Rutinerte skuespillere levendegjør de velkjente skikkelsene.
Kyrre Haugen Sydness har et sikkert grep om Sabeltann, en mann som er «slemmere enn de snille, men snillere enn de slemme».
Med høy energi, Kiss-sminke og kraftfull røst framstår han som det sentrale punkt i handlingen.
Håvard Bakke er tilbake som hans «skygge», og Kikki Stormo gjør lykke med sin Gro Harlem Brundtland-aktige borgermesteskikkelse.
Sommer etter sommer lar man seg imponere av den fabelaktige utescenen i Dyreparken, der seilskuta «Den svarte dame» kommer glidende gjennom natta.
Det er både vakkert og overveldende.
Barna gisper av spenning.
De vet at de har store begivenheter i vente.
| 1
|
305826
|
Boka framstår som lange skjematiske oppramsinger, med et språk som ikke minner om skjønnlitteratur
Irans mestselgende forfatter utforsker temaet i en viktig, men litterært svak bok.
Siden den islamske revolusjon i 1979, har Iran opplevd den største masseutvandringen i landets historie.
Nesten alle i Teheran har nære slektninger i andre land.
Men hva skjer når en storfamilie spres?
Har de som dro og de som ble igjen egentlig noe til felles?
Det er hva den iranske forfatteren Parinoush Saniee har utforsket i denne boka.
Der møtes en storfamilie i et leid sommerhus et sted utenfor Iran.
Husets overhode er død, og den gamle, syke moren har ikke sett sine fem barn samlet på tretti år.
Hun har drømt om dette møtet i mange år, og har store forventninger.
Men allerede ved første møte avdekkes bitterhet, misunnelse og til dels hat mellom barn, svigerbarn og barnebarn.
Smertelig hat
«De som dro har illusjonsaktige minner fra søte barndomsår langt tilbake i tid, eller fra selskaper og fester som ble arrangert for dem under korte besøk i Iran i nyere tid.
De som ble igjen ser for seg det drømmeaktige livet som de på den andre siden av havet har skaffet seg, med usannsynlige muligheter og fantastiske velferdsordninger som de hjemmeværende bare kan drømme om.
Ingen av disse forestillingene stemmer overens med virkeligheten», skriver Saniee i forordet.
Gjennom den fiktive familien viser hun spektret av konfliktene, med typer som er betegnende for dagens emigranter.
De fem søsknene består av enkemannen Muhammed, som har blitt lege i USA.
Av fraskilte Mehdi, som bor i Sverige.
Det er Mahnaz, som bor i Paris med sin forfatterektemann Shafaqi.
Og endelig søsknene Mohsen og Maryam, som begge har blitt boende i Teheran med familier og barn.
Spesielt smertelig er hatet mellom Teheran-bosatte Mohsen og hans intellektuelle svoger Shafaqi i Paris.
Sistnevnte tilhører opposisjonen som er i eksil.
De kjemper for en forandring i landet, og forakter dem som har blitt boende fordi de ikke gjør forsøk på å kvitte seg med det autoritære styret.
Shafaqi slenger blant annet ut at «de som ble igjen enten manglet hjerne eller var forrædere som bygget opp statsapparatet, skaffet seg høye posisjoner og stillinger, og fylte lommene sine».
Mohsen blir rasende:
«Dere lot oss bli igjen under de verst tenkelige forholdene og dro deres vei.
Dere satt trygt og lo av oss.
Og nå kjefter dere på oss og sier at vi er æreløse og lurer på hvorfor vi ikke drar og kriger?
Hvorfor vi ikke lar barna våre bli drept slik at veien kan åpnes og dere kan vende tilbake?»
Sensasjonell debut
Mohsen er likevel mest bitter på broren Muhammed, legen som har hatt en karriere i USA, mens han ble igjen i Teheran og måtte ta seg av de gamle foreldrene.
Legen Muhammed på sin side forteller om et ensomt og slitsomt liv.
Over sorgen over ikke å være der da faren døde, over hjemlengselen og følelsen av aldri å høre hjemme noe sted.
Også neste generasjon lider, de som er barn av emigrantene føler seg identitetsløse.
Barna av dem som ble igjen er traumatisert av krigen.
Forskeren og psykologen Parinoush Saniee er selv av dem som valgte å bli.
Hun hadde en oppsiktsvekkende debut med «Det som ventet meg» (2012), som ble regnet som en sensasjon da den kom i Iran i 2004.
Boka handlet om iranske kvinners vanskelige stilling under og etter revolusjonen, og ble Irans mestselgende samtidsroman, til tross for at den ble forbudt en rekke ganger.
I 2013 fulgte hun opp med «Den stumme gutten», også den om undertrykkelse, men her med fedre og sønner som tema.
Det var en god roman; poetisk og psykologisk dyptpløyende.
Skjematiske oppramsinger
Debuten, derimot, var etter min mening langt svakere, med flatt språk og unyanserte portretter.
De samme svakhetene gjelder denne boka.
Riktignok åpner den lovende.
Selve fortellingen er lagt i munnen på noen og tjue år gamle Dokhi.
Hun er datter av en sjette sønn, som døde da hun var liten.
Hennes mor er et ikke-tema, og selv har hun ingen minner om barndommen annet enn fryktelige mareritt om natten.
Ingen vil fortelle henne hva hun kan ha opplevd, og for å forsøke å skape seg en historie, skriver hun ned alt hun ser og hører i disse ti dagene familien er samlet.
Boka er dermed formet som dagboksnotater.
Den består likevel i stor grad av dialoger, der Dokhi enten får de ulike familiemedlemmene til å fortelle sin historie, eller gjengir de høylytte diskusjonene.
Det er et uheldig litterært grep.
Boka framstår etter hvert som lange skjematiske oppramsinger av de ulike skjebnene, med et språk som ligger langt nærmere fortolkende analytiske artikler enn skjønnlitteratur.
Det er godt mulig kritikken både er arrogant og urettferdig.
Saniee var i utgangspunktet forsker, men i et intervju med Dagbladet i 2014 fortalte hun at det å skrive forskningsrapporter ble for risikabelt, og at hun dermed valgte å formulere stoffet skjønnlitterært.
Akkurat det er denne boka sterkt preget av.
| 0
|
305828
|
Så bredbent at den nesten går i spagat
Det regner testosteron i «Sicario 2: Soldado»
FILM:
Rett skal være rett:
Det har ikke gått mange minuttene av «Sicario 2: Soldado» før du får den umiskjennelige følelsen av at blodsutgytelse er rett rundt hjørnet – og at enhver som blir angrepet, vil være i stand til å gi igjen med samme mynt.
Tung bevæpning
Åstedet er grensetraktene mellom Mexico og USA, den amerikanske regjeringens barskeste står mot kartellene, med islamistiske terrorister som uforutsigbar tredjepart.
I frontlinjen står fikseragenten Matt Graver (Josh Brolin), og han får igjen bruk for båndet til en enda friere aktør på den andre siden, eksadvokaten og hevneren Alejandro (Benicio del Toro).
Dette er menn med en fortrolig omgang med tung bevæpning og kyniske replikker som oser av trett tøffhet.
«Sicario 2: Soldado» er så bredbent at den nesten går i spagaten.
Grunnere enn før
Som sådan fungerer dette greit nok, men «Sicario 2: Soldado» er likevel en skuffelse med tanke på filmen den følger opp.
«Sicario» var også en grim, stram og ujålete actionfilm, men også en melankolsk meditasjon over det voldelige spillet ingen så ut til å kunne vinne.
Den deltok i hovedkonkurransen i Cannes i 2015.
Siden den gang har regissør Denis Villeneuve og hovedrolleinnehaver Emily Blunt forsvunnet ut.
Inn kommer «Gomorra»-regissør Stefano Sollima, som ikke lykkes på samme måte i å heve blikket fra skulingene og skuddvekslingene.
Dermed blir «Sicario 2: Soldado» en grunnere og mer alminnelig filmopplevelse enn originalen.
Særlig Josh Brolins Matt føles som en enklere skikkelse enn før.
Benicio del Toro, på den annen side, fortsetter å fascinere.
Han underspiller fint og snakker mykt og dempet om alskens frykteligheter, og fremstår dermed som vel så farlig som noen andre.
Derimot blir representantene for forsvarsdepartementet lite annet enn innbitte blekansikter i dress.
Og selv om unge Elijah Rodriguez har en god, lukket intensitet i rollen som ynglingen som suges inn i kartellivet, tittelens «soldado», får han ikke nok av en bakhistorie å jobbe med.
«Sicario 2: Soldado» synes å ha som ambisjon å si noe om det fatalistiske sluket i Mexicos underverden, men lykkes for det meste bare med å få tiden til å gå – riktignok ganske så fort.
| 0
|
305829
|
En dårlig halvannen times lang reklamefilm fordekt som tenåringsdrama
Hvordan er det mulig å benytte alle de verste knepene fra den amerikanske klisjéhåndboka på så kort tid?
I utgangspunktet kunne denne tenåringsfilmen også fungert for en gammel grinebiter.
I Midnight Sun, basert på en japansk film med sammen navn fra 2006, møter vi den følsomme og smarteste og peneste og kanskje tristeste Katie Price, spilt av Bella Thorne som vi garantert kommer til å se mer av i langt bedre filmer enn denne.
Katie som helt siden hun var småjente har måtte holde seg innendørs.
Hun lider av den meget sjeldne sykdommen XP.
I følge Store Medisinske Leksikon står XP for Xeroderma pigmentosum:
En meget sjelden autosomal recessivt arvelig tilstand som karakteriseres av økt følsomhet for ultrafiolett lys.
Sykdommen skyldes en genetisk svikt i systemet som reparerer skader i cellenes DNA.
Katie må derfor leve sine dager bak rullegardiner og sota vinduer.
Hun kan en og annen sjelden gang gå ut på kveldstid.
Hun bor sammen med den kule og snille og oppfordrende faren.
Dette etter at moren, som var en singsongwriter som lærte Katie å spille gitar, synge og lage sanger, døde i en trafikkulykke da Katie var liten pike.
Katie er nå ganske aleine, men hun har heldigvis bestevennen fra barnsben av, herlige Morgan spilt av Quinn Shepard.
Og, slik går dagene for Katie og Morgan, og slik går årene og så plutselig er de ungdommer.
Katie ser hvordan de andre barna også vokser til, får kjærester, drar på skolefester, skal starte opp på universitetet, ut på det videre livet, og alt dette mens Katies prognoser er dårlig.
Hun tåler ikke sol i det helt tatt.
Hun lever på nåde.
Men, hun er kul. Morsom.
Hun spiller egne sanger, spiser kinamat, ser Netflix, har verdens beste pappa, er vennlig, smilende, synger og rusler ned på jernbanestasjonen.
Dette etter at sola for lengst er gått ned.
En slags happy vampyr uten hoggtenner.
Ned på stasjonen, sittende på gitarkassa foran billettør Fred, for å spille for dem som kommer av toget.
Og, det er på stasjonen det skjer.
Det er nesten alltid på en eller annen stasjon i livet det skjer, de store tingene.
Det er her hun for første gang treffer Charlie Reed spilt av Patrick Schwarzenegger.
Katie får panikk.
Charlie!
Oh my God.
Charlie.
Katie har nemlig fulgt Charlie helt siden de begge to var småtasser.
Hun elsker ham uten å kjenne ham.
Hun har sett den kjekkeste av de kjekkeste siden han var liten og skatet, løp og gikk forbi hennes sota vindu i hele deres felles oppveksten.
Charlie Reed som ikke vet om Katie.
Litt snodig på et så lite sted.
Men, pytt.
Nå treffes de og det slår selvsagt gnister.
Stjerner og måner.
Deilig forelskelse.
Tårer presser seg på, det trykkes på alle de riktige og samtidig, feil knappene her.
Katie vil være som de andre unge, hun vil ikke være en sykdom og derfor forteller hun ikke Charlie om sykdommen, mens vi venter på at det skal komme en twist som gjør at filmen skal komme seg opp og ut av forutsigbarhet og den evige malstrøm av meget velbrukte -og kjente amerikanske klisjeer.
Men, nei.
Her pøses det på med alt du kan tenke deg av romantikk, svulstighet, helter, elendig rosablogging og vi føler at vi ser på en halvannen times reklamefilm for, ja, la oss si Telenor Young.
Vel, bare dårligere faktisk.
Ja, og dette ender selvsagt veldig trist.
Katie dør, men hun får en hit.
Spoiler?
Ja, det kan du banne på dette er, fordi ung som gammel, ikke bruk tid på dette makkverket der temaet sykdom og ungdom burde vært forvaltet på en langt mer respektfull måte enn her.
Hadde 90 prosent av klisjeene vært tatt vekk ville likevel de siste ti fortsatt vært 95 prosent for mye.
Men, et par fine sanger gjør seg her og der.
| 0
|
305832
|
Takk for alt, Paul Simon!
Besøkte Oslo på sin avskjedsturné.
KONSERT:
Vi er inne i en liten «stim» av avskjedskonserter.
Ozzy Osbourne (69) tok farvel i Halden 20. juni, men vet nok ikke om det, mens Paul Simon i en alder av 76 har bestemt seg for at dette er siste runde på scenen.
Sjøl om han i kveld varslet et nytt album i september!
15 musikere
Han reiser definitivt ikke aleine.
Bak seg har han 14 musikere og korister, som for sikkerhets skyld også trakterer et instrument eller to.
Da kaller de seg yMusic - og akkompagnerer Simon med stryk og blås i konsertens kanskje fineste øyeblikk.
«Cant' Run But» glir over i en annerledes versjon av «Bridge Over Troubled Water».
som avslutter «som den skal».
Og det er klart, du kan ikke forvente bare hitlåter når du går på Paul Simon-konsert.
Det er det som gjør ham så spennende.
Mangefasettert
På 145 minutter oppsummerer han en over 50 år lang musikalsk karriere nesten uten sidestykke.
Samtidig får han demonstrert til fulle hvilken mangefasettert artist han er.
Det er nesten ikke den sjanger han ikke er innom i løpet av konserten, fra pop, zydeco og funk til reggae, country og klassisk.
Men stort band eller ikke, i bunn og grunn er han en visesanger som velger å avslutte konsertens andre runde med ekstranumre med den kanskje fineste sangen han har skrevet, «American Tune», og «kjenningsmelodien» til Simon & Garfunkel, «Sound of Silence» - aleine med en kassegitar.
Bagatell
Turneen har fått tittelen «Homeward Bound - The Farewell Tour 2018», og samarbeidet med Art Garfunkel markeres på storskjermen under nettopp «Homeward Bound».
Hvor underlig det enn høres, framstår duoens karriere, fra 1964 til1970, som en bagatell i musikkhistorien sammenliknet med Simons solokarriere.
Han begynte å skrive låter som 12-13-åring og solodebuterte «offisielt» i 1972.
Allsidig
Årsaken er først og fremst hans allsidighet og lekenhet og ønske om å utfordre - for eksempel ved å dra til apartheidstaten Sør-Afrika og spille inn «Graceland» (1986).
Det var omstridt og modig gjort, og er et prakteksempel på hvordan musikalsk samarbeid over landegrenser og over politiske og kulturelle grenser kan bære frukter og åpne dører.
Eksperimentell
Derfor er det ikke overraskende at han spiller hele ni låter fra «Graceland» (1986) og oppfølgeren, den mer Brasil-orienterte «The Rhythm of The Saints» (1990):
Bare én låt fra hans foreløpig siste album fra 2016, «Stranger to Stranger», ble verdighet en plass på settlista, den pussige «Wristband».
Også «Rewrite» er ganske eksprimentell, også til Simon å være, og kommer etter at han har hatt moro av å fortelle - og demonstrere - hvordan han ofte har lagd de samme sangene med de samme akkordene.
Hele karrieren
Et mer og mer enstusiastisk publikum, etter et par timer mer stående enn sittende, får selvfølgelig gjenhør med favoritter fra hele karrieren - men først etter en nølende og famlende «America» og halvgod «50 Ways To Leave Your Lover» til helgode «The Boy In The Bubble» og «Dazzling Blue».
Fire låter (av 26) - og han er varmet opp, både i leddene og stemmemessig.
Han har «sunget seg inn», danser noen steg og lener seg mot min favoritt blant alle hans musikere på denne turneen, zydeco-trekkspilleren Joel Guzman.
Afrika
En annen som må nevnes er den nigerianske gitaristen Biodun Kuti, som erstattet Simons mangeårige samarbeidspartner Vincent Nguini fra Kamerun, som døde i desember i fjor.
Kuti spiller gitar på den spesielle afrikanske måten, med enkle, men effektive toner.
For ikke å snakke om Bakithi Kumalo, som har vært med siden «Graceland».
Den berømte basslinja fra «You Can Call Me Al» kommer ikke bare en, men to ganger!
Denne konserten er et godt eksempel på at Paul Simon har gitt uttrykket eklektisk et ansikt.
Det kan sikkert kalles world music, men først og fremst er det Paul Simon-musikk - i to timer og 25 minutter.
Ikke dårlig fra en 76-åring.
| 1
|
305833
|
Jørn Lier Horsts første krim på eget forlag er deprimerende dårlig
Jørn Lier Horst og Thomas Enger forsterker hverandres svakheter.
Den tidligere idrettsstjernen Sonja Nordstrøm forsvinner på lanseringsdagen for sin selvbiografi «Evig Ener», som inneholder oppsiktsvekkende avsløringer.
Kort etter blir mobiltelefonen hennes funnet i en åpen grav på Gamlebyen gravlund.
Dramatikken strammer seg til da en kjent dansk landslagspiller blir funnet drept i Nordstrøms båt på Hvaler.
Han skal vise seg å bli den første av en rekke ofre i denne forsøksvis psykologiske serimorderthrilleren, der morderen leker katt og mus med et frustrert - og ganske tafatt - politikorps.
«Nullpunkt» er første utgivelse på Jørn Lier Horsts omdiskuterte Capitana forlag.
Der har han fått med seg med seg krimkollega Thomas Enger, på det jeg spår er første bok i en serie med gjennomgangsfigurene Alexander Blix og Emma Ramm.
God idé
Politietterforskeren Blix er martret av en hendelse tjue år tidligere.
Han er fraskilt, har et dårlig forhold til datteren, og en elendig sjef som er like ambisiøs og selvhøytidelig som sjefer flest i kriminallitteraturen.
Blix har, av grunner som kommer fram etter hvert, et spesielt forhold til den unge journalisten Emma.
Hun skriver om kjendiser, men blir etter hvert involvert i etterforskningen.
Heller ikke hun har det så greit, og sliter med en hemmelighet som gjør at hun aldri våger å involvere seg i et forhold.
Ideen er for så vidt god.
Begge er drevne krimforfattere.
Den tidligere journalisten Enger har innsikt i journalistiske metoder, Horst i politiarbeid.
Problemet er at de har samme svakhet som forfattere; et nokså stivt og livløst språk.
Det blir spesielt tydelig her, da de synes å ha giret hverandre opp på effektmakeri, men da uten et språk som står i forhold til de mange og etterhvert groteske handlingene.
Nærmest parodisk
Enda mer uheldig er det at plottet utvikler seg til en psykologisk thriller, som krever et minstemål av dybde i karaktertegninger og det Hamsun kalte «det ubevisste sjæleliv».
Når morderen og hans motiv endelig avsløres, blir det nærmest parodisk.
Attpåtil er det rappa fra en av de mest kjente scenene innenfor krimsjangeren, formidlet så instrumentelt og overfladisk at det helt mangler troverdighet.
Heller ikke tittelen er original.
Den er identisk med Bjørn Olav Nordahls thriller «Nullpunkt» fra 2014, forøvrig utgitt på Gyldendal.
Akkurat dét gjør vel ikke forlagssjef Kari Marstein mildere stemt, etterat gullkalven Horst slo opp.
Om «Nullpunkt» innleder kvaliteten på det Horst og Capitana har planer om å levere i framtida, burde Gyldendal være glad til.
Dette er lavmål.
| 0
|
305834
|
Slutt å sutre, Eminem!
Er Eminem fortsatt relevant som plateartist?
Nei.
Heldigvis påvirket det ikke gigakonserten hans på Voldsløkka.
I forkant av lørdagens konsert på Voldsløkka i Oslo har det vært mye snakk om hvorvidt Eminem fortsatt er relevant som rapper.
Svaret er både ja og nei.
Musikken han gir ut i dag, sist «Revival» fra 2017, er på ingen måte toneangivende, slik den var på høyden av rapperens karriere på starten av 2000-tallet.
Men gjør det noe, da?
I en livesetting er svaret nei - etterfulgt av en eminemsk langfinger i været.
Hitrekke
Hitkavalkaden de 55 000 publikummerne fikk servert hadde definitivt slagside mot albumene «The Slim Shady LP» (1999), «The Marshall Mathers LP» (2000) og «The Eminem Show» (2002).
Det er et smart grep.
Det er forståelig at artister ønsker å vise fram det nyeste materialet sitt – særlig når den nyeste plata kom rundt juletider i fjor -, men 45-åringen skjønner at de fleste på Voldsløkka har sikret seg billett for å kunne hyle med til «My Name Is», «Without Me» og «Lose Yourself».
Eminems vokal ligger tidvis for langt bak i miksen eller blir overdøvet av bandet, for eksempel under «Cinderella Man» og «River».
Det er uheldig, all den tid tekst er supersentralt i Eminems musikalske univers.
Nevnte band er relativt massivt sammenliknet med den ene DJen mange rappere opererer med på scenen:
Eminem stiller nemlig med to trommiser, to keyboardister, strykere (!), korist, bassist, gitarist, DJ og sin faste hypeman, Denaun M. Porter.
Beyoncé-samarbeid
Bandet bygger heldigvis mer opp under Eminems vokal enn de overdøver den, og bidrar til at lydbildet får ekstra fylde og trøkk.
Musikerne sikrer også emostemninga på Beyoncé-samarbeidet «Walk On Water», der Eminem og gjestevokalist Skylar Grey akkompagneres av følsomt pianospill den første delen av låta, før strykere løfter den såre teksten til nye høyder.
Apropos sår:
Ems tekstlinjer går rett i flesket på diskusjonen om rapperens relevans.
Hør bare:
«Now take your best rhyme, outdo it, now do it a thousand times
Now let 'em tell ya the world no longer cares or gives a fuck about your rhymes».
Uff da.
Spretten
Men om Eminem synes det er vanskelig at folk later til å gi faen i rimene hans, viser han det ikke på Voldsløkka.
45-åringen framstår energisk, leken og full av selvtillit der han spretter rundt på scenen, spøker med publikum, veiver med armene og jogger fram og tilbake.
Det er kun på «Walk On Water» at en anelse andpustenhet er å spore.
Trolig sitter Slim Shady igjen med et klekkelig honorar for den halvannen timen på Oslo Sommertid.
Man kan argumentere for at rapperen burde gitt publikum en halvtime til, de høye billettprisene lagt til grunn.
Men han opererer utvilsomt med et høyt energinivå hele konserten gjennom – sett bort fra en blodfattig versjon av Ed Sheeran-samarbeidet «River» fra fjorårets plate, der de eneste som viser entusiasme rundt låta, er publikum.
Blanda drops
Gjengen Eminem kunne skue ut over lørdag kveld, var er en eklektisk blanding av fjortiser med tannregulering, fine frøkner med dyre vesker, unggutter med dun på overleppa og voksne med fornuftige ryggsekker.
At sistnevnte segment har interesse av å se en artist som var på middagshøyden i deres ungdomstid, er forståelig.
Litt mer interessant er det å se på hvorfor de unge – og da særlig de veldig unge – er interesserte i Eminem, som jo slo gjennom før flere av dem var påtenkt.
Svaret som stakk seg ut da jeg snakket med flere ungdommer før konserten, er at rapperen er veldig «ekte».
Han bruker sitt eget liv i musikken.
Og han kan være både morsom, trist og sint.
Stoff som gir låter som overlever generasjonen de var laget for.
Eminem er en helt annen type rapper enn de tatoverte fjesene som dominerer hiphop i dag.
Mens Eminem alltid har flekset et velutviklet ordforråd, dyrker mange av dagens rappere en helt annen stil, med stor suksess.
Et opplagt eksempel er låta «SAD!» av verdens mest aktuelle rapper akkurat nå – nylig avdøde XXXTentacion –, der han synger mer enn han rapper.
Tjall og tungekrøller
Eminem opererer på en helt annen kant av hiphop-spekteret, noe som blant annet demonstreres under «Rap God», der han leverer en heftig tungekrøller – til publikums store entusiasme.
Blant konserthøydepunktene er «Sing For The Moment», der lukta av tjall sprer seg over sletta parallelt med den ikoniske intromelodien.
Et annet er «Stan», der 110 000 hender strekker seg mot himmelen og alle synger med – inkludert tolvåringen ved siden av meg, som ikke engang var født da Dido-samarbeidet herjet hitlistene.
Det er forståelig, for ikke å si prisverdig, at Eminem fortsetter å forsøke å finne opp rap-kruttet på nytt.
Men om jeg var ham ville jeg ikke ha brukt for mye tid på å sutre over at verden ikke bryr seg om de nye rimene hans.
De gamle holder i massevis.
| 1
|
305835
|
Romanfigurene lever langt farligere enn forfatteren i ny ungdomsroman
Høydramatisk om gisselsituasjon på norsk skole.
«Dette er sjansen min.
Mange tror jeg bare er selvopptatt og dum.
Nå skal jeg vise hva jeg er god for», sier en av hovedpersonene i Annette Münchs nye, høydramatiske ungdomsroman «Dropout».
Den handler om tre gutter som vil sprenge skolen sin i lufta – som hevn for at de aldri ble sett og hørt, og for å få politikerne «til å våkne» og endre systemet.
Systemet som har gjort dem til tapere og «dropouts».
Sitatet tilhører riktignok ikke noen av dem, men derimot ei jente som er på feil sted til feil tid, og som har sine egne demoner å kjempe mot.
Münch favner mange kjente ungdomsproblemer i romanen.
Vil bli sett
Hun fikk Brageprisen for sin forrige roman, «Badboy: Steroid», om en hovedperson som misbruker anabole steroider.
Det er en badboy i den nye boka også, men rollelista inkluderer også et mobbeoffer, en rikmannssønn som har mistet alt, og to motpoler av noen venninner:
Bloggeren med spiseforstyrrelser og streberen som vakler under vekta av egen idealisme og skyhøye ambisjoner.
Som skriver sangtekster om hvordan «kapitalisme kveler folks frihet».
De er alle karakterer vi har møtt og hørt om før, og det er nok hovedproblemet med romanen.
De blir overtydelige stereotypier istedenfor interessante skikkelser man blir nysgjerrig på.
Det til tross for at de får mye taletid hver.
Perspektivet skifter mellom dem for hvert kapittel.
Slik avslører Münch at selv om stemmene deres er noe forskjellige – to av gutta snakker bredere og mindre normert enn jentene og rikmannssønnen – har de mer til felles enn de tror selv.
De har alle et brennende behov for å bli sett og forstått.
Av medelever, politikere og ansvarshavende, eller av fraværende foreldre.
Først og fremst spenning
Det er fint vist, men litt uklart hvor forfatteren vil med det.
Vil hun vise at guttas frustrasjon over ikke å bli sett resulterer i vold og aggresjon, mens jenter bare skader seg selv?
Trolig ikke, for gutta i denne boka ønsker egentlig ikke å skade noen, og de har også andre underliggende motiver, kommer det fram etter hvert.
Kanskje er budskapet at hele samfunnet taper på at vi ikke tar ungdomsproblemer på alvor.
Men ungdomsproblemer blir allerede debattert i mange sammenhenger, og denne romanen kommer ikke med så veldig mange nye tanker og resonnementer.
Ei heller oppfordrer den leserne til å tenke nytt.
Den går ikke i dybden på hva som ligger bak ungdommenes problemer og hvem som egentlig har sviktet dem.
Forklaringene blir overfladisk og lettvint presentert.
Da fungerer boka bedre som en ren spenningshistorie.
Münch kan håndverket, hun bruker språket effektivt og gir plass til mye handling og kjappe dialoger.
En del lengre beskrivelser og assosiasjoner fra hovedpersonene løser opp innimellom.
Her er også noen språklige bilder, men de er korte og konsise:
«Plutselig er det som om redselen eksploderer».
Samtidig er det en del klisjéfylte formuleringer, en av jentene «føler at beina skal svikte under henne», og vet «at verden aldri vil bli den samme igjen».
Men utover i boka intensiveres handlingen, og pulsen øker både hos leseren og romanfigurene.
Det er proft og flinkt gjort, men også veldig trygt.
Litt tryggere enn jeg ville ventet fra en prisvinnende ungdomsbokforfatter.
| 0
|
305836
|
Denne tegneserien er den perfekte venninnegaven
Pastellfarget kur mot rosablogging.
Da forlaget Blokk startet opp i 2016 markerte de seg raskt som en spennende tilvekst i den norske forlagsfloraen.
Gjennom sine fanziner og antologier er de på mange måter Flamme forlags lillesøster, men med større vekt på tegneserier og kunst.
Nå utgir Blokk sin første oversatte tegneserie, og det er amerikanske Gina Wynbrandt som har fått den æren.
Wynbrandt er en ung og fremadstormende serieskaper med meksikanske røtter.
Hun publiserte nylig en serie i «hipstermagasinet» Vice og ble i 2015 valgt ut til den anerkjente antologien «Best American Comics».
Uten sladd
Wyndbrandts historier er korte, men med en gjennomgående hovedperson og tematikk.
Det handler om den noen og tjue-årige Gina og hennes lyst på menn.
Det er en tematikk vi kjenner særdeles godt fra unge hankjønns ståsted, men det er nesten overraskende forfriskende å se de samme fantasiene og frustrasjonene fra en kvinnes synsvinkel.
Ginas seksualitet er ublu og usminket slik man sjelden ser det.
Når hun prøver å flørte sexy, ser det ofte vulgært ut, og kroppen tegnes på frydefullt ærlig vis.
I Skandinavia kan Lisa Neidestams «Zelda» være en referanse, sammen med den svenske, feministiske tegneseriescenen generelt.
Men Wynbrandt kommer også med noe nytt, og mindre eksplisitt politisk.
Upoppe popreferanser
En rød tråd i historiene er Ginas intense fascinasjon for Justin Bieber, han figurerer i flere av dem som fantasiobjekt og posterboy.
Kim Kardashian og kjendiskulturen generelt får også stor plass.
Dette er ikke det kuleste en kvinne i tjueårene kan bry seg om, men det gjør det også så morsomt.
Wynbrandt prøver på ingen måte å gjøre sitt alter ego hipp eller spesielt likandes.
Likevel får leseren en umiddelbar tilknytning til henne.
Ansiktet er spekket av følelser og grimaser, og kroppsholdningen er ofte komisk, men enda oftere gjenkjennelig.
Gina er som kvinner flest, før de ser seg i speilet og automatisk finner den mest flatterende poseringen.
Perfekt bloggerdetox
Til tider kan jeg finne humoren litt i barnsligste laget, men jeg er også «noen» år eldre enn målgruppen.
For unge som følger med på de kunstige rosabloggernes tilgjorte hverdag, er derimot Wyndbrandts bok den perfekte motkur.
Den brede paletten av rosafarger i boka er også mye mer spennende enn bloggernes ensartede valør.
Wynbrandt klarer å kombinere et feministisk prosjekt med strålende komikk både i tekst og tegning.
«Kan noen være så snill å ligge med meg» er også trykket i et delikat format til en fornuftig pris.
Det gjør den til den perfekte venninnegaven, forhåpentligvis vil den nå ut til mange.
| 1
|
305837
|
En intens bok om sex, makt og mord
Hermann Ungar forsøkte å trenge inn i de mørkeste sidene av menneskesinnet.
Den tsjekkiske forfatteren Hermann Ungar (1893-1929) har de siste åra hatt en renessanse i flere land.
I Norge har entusiaster i forlaget Teori & praksis utgitt hans oppsiktvekkende romaner «De lemlestede» og «Klassen».
Nå kommer det tredje verket, «Gutter og mordere», supplert med en del skisser og noveller.
Alle bøkene er suverent oversatt av den drevne Sverre Dahl og utstyrt med etterord av Audun Lindholm, Leif Høghaug og Bernard Ellefsen, som alle er imponert av Ungars skrivekunst og en tematikk som kretser om skam, ydmykelse, angst, psykologisk maktkamp og undertrykte drifter.
Jøde fra Moravia
Hvem var Hermann Ungar?
Flere litterater har forsøkt å bidra til en renessanse, ikke minst hans barnebarn Vicky Unwin, som har samlet et omfattende materiale på nettstedet www.hermannungar.com .
Der ligger også en detaljert biografi på engelsk med dokumentasjon, fotografier og sitater.
Hermann Ungar (1893-1929) ble født inn i en velstående jødisk familie i Boscovice nord for Brno i Moravia.
Han gikk på en tysk skole i Brno.
Siden studerte han økonomi, jus og statsvitenskap i München, Berlin og Praha.
Rundt 1911 var han aktiv i sionistbevegelsen Barissia og var også seinere opptatt av jødenes forhold til Palestina-konflikten.
Deltok i første verdenskrig
Da krigen brøt ut i 1914 meldte han seg frivillig til hæren og ble plassert i en artilleriavdeling.
Han ble sendt til fronten mot Russland og ble forfremmet til leder for en rekognoseringsgruppe.
Fra slagmarken sendte han dikt til Max Brod, den kjente vennen til Franz Kafka, men de er seinere forsvunnet.
Brod har dessuten fornektet at han kjente Ungar, noe han beviselig gjorde.
Ungar deltok i kamper i Bukovina, i områder som i dag tilhører Ukraina.
Han ble skadd og sendt på sykehus.
Samtidig ble han forfremmet til løytnant og dekorert for innsatsen.
Han ble igjen sendt til fronten i en kort periode, men var først og fremst knyttet til administrasjonen og holdt til i Wien.
I 1918, samme år som Tsjekkoslovakia ble en selvstendig nasjon, tok han juridisk embetseksamen i Praha.
Diplomat i Berlin
Ungar skal ha hatt store nerveproblemer, men begynte med stadig større energi å skrive.
Han debuterte med «Gutter og mordere» i 1920.
Han var samtidig i gang med romanen «De lemlestede».
På denne tida ble det demonstrert mot jøder i den tsjekkoslovakiske hovedstaden.
Ungar ble ansatt som diplomat ved ambassaden i Berlin og kontaktet Thomas Mann, som uttalte seg positivt om debutboka.
Ungar kjente også andre fra det intellektuelle miljøet i Mellom-Europa, blant dem Stefan Zweig.
Men ingenting tyder på at han kjente Kafka.
Debutboka kom i nytt opplag i 1922, samtidig som «De lemlestede» ble publisert.
Bukhinnebetennelse
I denne perioden er Ungar gift og får en sønn, Thomas (1923-2012).
Selv er han litt av en «uheldig mann».
Han blir overkjørt av en buss og brekker hoftebeinet.
Han har også store problemer med gjentatte angrep av blindtarmbetennelse.
Bøkene hans blir oversatt til fransk og han får et økende rennomé i litterære kretser.
Han skriver også teaterstykker.
I 1927 kommer hans andre roman, «Klassen».
Han jobber på slottet i Praha, men i november blir han rammet av akutt bukhinnebetennelse.
Han blir for seint behandlet og dør - fordi han også var en velkjent hypokonder.
Teaterstykket «Lysthuset» og andre skrifter utgis etter hans død.
Dramaet vekker til dels sterk oppsikt etter at det blir satt opp.
Ungar er kjent som en betydelig dikter innen den tsjekkiske intelligensiaen på 1920-tallet, men ble glemt i løpet av 1930-åra og andre verdenskrig.
Seksuell mishandling
De to novellene som utgjorde debutboka er sterk lesning.
Fortelleren i «En mann og en tjenestepike» vokser opp i en rystende ensomhet.
Faren dør tidlig og mora reiser fra ham når han er seks år gammel.
Han vokser opp på et hjem sammen med tre oldinger og en tjenestejente, Stasinka.
Hun blir en besettelse for ham.
I et knapt, men detaljrikt språk hører vi hvordan gutten som voksen reiser ut og gjør forretningsmessig suksess i Amerika, dels på uærlig vis.
Men han er ridd av sine lidenskaper for den fyldige Stasinka.
Han oppsøker henne når han kan og mishandler henne, både psykologisk og seksuelt.
Fortellingen er besettende, som en blanding av de Sade og Dostojevskij.
Fortelleren er et åpenbart skadd menneske, som aldri er blitt vist kjærlighet og som heller ikke er i stand til å fullbyrde noen selv, verken i parforhold eller på annen måte.
Først mot slutten blir han overrumplet av en hittil ukjent evne til empati.
Bekjennelser og soning
I «Historien om et mord» soner jeg-fortelleren en 20 år lang fengselsstraff for et drap.
Novellen handler om hvordan og hvorfor det skjedde.
Også her får vi en bisarr kjede av begivenheter som avdekker løgn, fortielse, hat, begjær og sadisme – i tillegg til et komplisert forhold mellom en far, en sønn, en pukkelrygget frisør og dennes niese.
Gjennom en hoggende serie bekjennelser og observasjoner avslører hovedpersonen seg som en slags Edgar Allan Poe-figur.
Til sjuende og sist er han tilfreds med å sone for sine synder.
Teori & praksis skal ha takk for å ha trukket denne forunderlige dikteren fram i lyset.
Resten av novellene i boka er mindre fullendte enn de to første, men også de er preget av Ungars besettende stil, som både effektivt og fascinerende går inn i menneskesinnets mørke avgrunner.
| 1
|
305839
|
Pina Bausch' dansere er utsøkte.Hvorfor lar ikke den norske koreografen dem bevege seg mer?
«Nytt verk II» varer altfor lenge og inneholder for mye prat
BALLETT:
Alle som har sett danserne i danseteatret Wuppertal, avdøde Pina Bausch’ kompani, utfolde seg på scenen, vet at det er en spesiell opplevelse.
Mange nordmenn har hatt denne opplevelsen, enten gjennom dokumentarfilmen «Pina» eller ballettforestillingen «Vollmond» som gjestet Operaen i 2011.
Det er åpen, uttrykksfull dans, der danserne jobber langt utover det som er vanlig pensjonsalder i yrket og får beholde og forfine sitt personlige uttrykk.
Nå har norske Alan Lucien Øyen laget en forestilling for og med kompaniet, som den første koreografen danserne har jobbet med siden Pina Bausch’ død.
Det er et formidabelt oppdrag, og resultatet, «Nytt verk II» vises frem på Operaen i Bjørvika denne uken.
Dessverre er det skuffende.
Snakker og snakker
Øyen er opptatt av å være både dramatiker og koreograf, men er dramatisk bedre til å sette sammen trinn enn til å sette sammen setninger.
De seksten danserne snakker og snakker, ofte på et engelsk som ikke er morsmålet deres.
Dialogene er dels melodramatisk pastisj, etterligninger av gammelmodige filmscener, dels eksistensielle betraktninger, ofte insisterende underfundige.
De mange dialogene er speil og paralleller for hverandre:
De forskjellige sceneskikkelsene tar opp tråden fra tidligere samtaler, og det snakkes og snakkes om drapet på en far, om en bror som er forsvunnet.
Men gjentagelsene blir langdryge, ikke suggererende; de skaper liten nysgjerrighet på å trenge gjennom flettverket og finne ut hva det til syvende og sist handler om.
Det er også liten variasjon i intensiteten.
Samtalene man får servert, er som de dramatiske høydepunktene i en film, ofte inderlige og alvorlige, men uten at forestillingen har bygget seg opp mot dem.
Det virker som om det er meningen at man som skuespiller skal føle veldig mye, men det er vanskelig å føle noe som helst.
I pausen smuglyttet denne anmelderen til minst fire samtaler som var et ekko av det jeg selv hadde tenkt på vei ut av salen:
Hvorfor i all verden danser de ikke mer?
Fine tablåer
Ikke dermed sagt at dialoger og monologer ikke kan gå sømløst inn i en danseforestilling.
Ord ble også uttalt som en del av «Vollmond».
Men i «Nytt verk II» er det oppsiktsvekkende hvordan forestillingen får liv og nerve når danserne får bevege seg.
De drømmende solopartiene, der armene snart nesten kjærtegner danserens egen kropp, snart skyter ut i presise linjer og buer, er nesten hypnotiserende å se på.
Og det er også tablåer her som er nydelige:
En melankolsk kvinne som stirrer inn i et stort sminkespeil, et par som leker frydefullt med en koffert, med ansiktene skinnende av muligheter.
De kolossalt karismatiske skuespillerne gjør slike øyeblikk særlig ekspressive.
Altfor lang
Selve scenerommet er også flott.
Operaens dreiescene får kjørt seg:
På scenen står store vegger med bruddstykker av interiører på den ene siden og den spartanske bakgrunnen til filmkulisser på den andre.
Det varme lyset og de stadige kostymeskiftene, mellom klesdrakter fra midten av forrige århundre, øker følelsen av gamle Hollywood.
Når scenen virvler rundt skapes stadig nye rom, samtidig som publikum hele tiden blir minnet på at de intime rommene er en scene, at det som skjer der, er fremføringer.
Dette kan sees i sammenheng med at mange av samtalene dreier seg om at én karakter gjenforteller noe som har skjedd til en annen, som sjelden forstår dem slik de vil forstås.
Delingen understreker bare isolasjonen.
I dette ligger potensialet til noe spennende som aldri får blomstre.
I stedet blir de samme historiene gjentatt og gjentatt, i en forestilling som ubegripelig nok varer i tre og en halv time.
Sist danseteatret Wuppertal var i Oslo, fløy tiden av sted.
Denne gangen klarte jeg ikke la være jevnlig å kikke på klokken, og bli overrasket hver gang over at det ikke var gått mer enn et kvarter siden sist.
| 0
|
305841
|
Rørende om barn og sorg og nye familier
«Sommer 1993» viser frem vanskelige barnefølelser i et katalansk paradis
FILM:
Filmplakaten er skimrende grønn og lyst himmelblå, og selve filmen heter «Sommer 1993».
Det er et uttalt løfte om at vi skal tas med inn i et solfylt paradis.
Og på én måte er det det som skjer i historien om seks år gamle Frida, som blir hentet i hjembyen Barcelona av onkelen og tanten, for å bo hos dem i landlige omgivelser, idylliske, men mer fattigslige enn hun er vant til.
Frida tar demonstrativt frem dukkene sine den første kvelden, og forteller den nesegruse yngre kusinen sin at hun ikke får lov å røre dem, for da kan de gå i stykker.
Det ubehagelige barnet
Scenen med dukkene er bare den første av mengden av små friksjoner og spenninger som skal oppstå i løpet av filmen.
Frida er ikke på ferie, hun er hos onkelfamilien fordi moren hennes er død, av grunner som gradvis blir åpenbart.
Forholdet til kusinen, som betatt følger gjesten fra byen rundt og helst vil leke med den nye søsteren hele tiden, blir komplisert.
På et punkt blir det manipulerende, og slemt, på en måte som får familien til å lure på om det er noe slangeaktig de har brakt inn i paradiset, og Frida selv til å skjønne at hun ikke har oppført seg bra.
Det er tøft av regissør og manusforfatter Carla Simón at hun lar publikum i så stor grad kjenne på fostermorens ubehag over det uforutsigbare nye barnet, særlig med tanke på at «Sommer 1993» er sterkt selvbiografisk.
Simón har dedisert filmen til sin egen mor.
Men den er også en hyllest til en fosterfamilie som ofte er frustrert og rådvill, men som holder ut, og som etter hvert når inn til et barn som strever både med stor sorg og med sjokket av de nye omgivelsene.
Sosial gnisning
«Sommer 1993» er en ganske kort film, liten i skala og åpenbart laget på et begrenset budsjett.
Likevel er det stunder i den første halvdelen av filmen som føles som om de er tværet ut, som burde vært kuttet tidligere.
Men det er også en intenst fokusert historie.
Du merker en sosial gnisning, at Fridas besteforeldre i byen er skuffet over valgene barna deres har tatt.
Det er mest en antydning, men det bidrar til å skape en mettet og overbevisende historie, i noe som blir en rørende liten historie.
«Sommer 1993» kan kalles en slags feelgood-film, men er befriende fri for melis.
| 1
|
305842
|
Et gjennombrudd for «Gospel Sex Music»
Parker Millsap mikser rock og americana.
ALBUM:
Det skjer mye spennende i americana-sjangeren, og som så ofte i våre dager er det en link til Nashville der.
Jason Isbell kaller for eksempel sitt siste album «The Nashville Sound», men ikke fordi han spiller den glatte countrymusikken, gjerne med strykere, som ble kalt «lyden av Nashville»..
Tvert imot var det for å understreke at det har skjedd ting med «countryhovedstaden».
Det finnes en alternativ Nashville-scene som frontes av blant andre Isbell, Andrew Combs og folk som Parker Millsap, som har forlatt fødestaten Oklahoma til fordel for Tennessee.
John Fullbright, også han fra Oklahoma (nærmere bestemt nabobyen til selveste Woody Guthries fødested Okemah!) er også et navn som skinner i denne sjangeren.
Det samme med John Moreland, som vokste opp en okie.
Fra akustisk til elektrisk
Har du hørt Millsap før, vil du bli overrasket over retningen han har tatt på sitt fjerde album.
Har du ikke hørt ham, bør du vite at han har gitt ut to utmerkete soloalbum i en mer tradisjonell singer/songwriter- og country/bluegrass/folk/blues-stil, siden 2014, samt et nedstrippa album med sin gamle venn Michael Rose på bass i 2012.
Han er nå med i bandet.
Ny retning
Albumtittelen «Other Arrangements» mer enn antyder en ny retning, og han er ikke aleine om å gå fra americana til en mer offensiv miks av rock og americana.
Dette er hans første elektriske album, men det fine ved det er at han legger inn noen akustiske låter som skinner som på hans tidligere album.
Dermed kan «alle få sitt».
Rocka
Med dette som bakteppe, kommer den heftige, rocka åpningen «FIne LIne», med glefsende gitarer og ei hissig fele, ganske så overrumplende på lytteren.
Allerede i andrelåta «Your Water» og påfølgende «Singing To Me» er han i et mer kjent americana-farvann, og han får tlbake den milde og forsonende tonen i stemmen.
FIne arrangementer løfter låtene, ikke minst er Daniel Foulks’ fiolin viktig i det spennende lydbildet Millsap skaper.
De øvrige låtene svinger mellom dempet rock og americana, med en liten tur innom blues i «Tell Me».
Duett
«It was a good day to have a good night», synger Millsap i «Good Night», som bygger seg opp fra bare akustisk gitar til noe større og spennende.
Albumet avsluttes mesterlig med «She» (med Foulks’ fiolin i en framtredende rolle) og ikke minst nydelige «Come Back When You Can’t Stay» - skrevet og sunget sammen med Jillette Johnson (piano).
De øvrige elleve sangene har han skrevet sjøl.
Noen av dem er kjærlighetssanger, andre er funderinger rundt en oppvekst blant pinsevenner - et tema som er blitt mindre framtredende nå enn før.
Om sangene ikke handler om det, drar han inn elementer - som et gospelkor i «Coming On».
«Sangene er åndelige, men ikke på en gospel-Jesus-måte», som han sier i et intervju med Rolling Stone Magazine.
- der han omtaler musikken sin som «Gospel Sex Music».
Millsap får også vist hvilken god og allsidig gitarist han er, og stemmen har det særpreget som trengs for å bli lagt merke til.
Det er like godt å venne seg til navnet!
| 1
|
305843
|
TNT fremstår som en sliten arbeidshest på sitt comeback-album
På plate nummer tretten har bandet med seg enda en ny vokalist.
ALBUM:
«XIII» er - ikke overraskende, de norske hardrock-veteranenes trettende studioalbum.
Og for en reise det har vært - på godt og vondt.
Enkelte vil nok hevde at det har vært mest av sistnevnte kategori de siste årene.
Bandets viktigste og mest anerkjente vokalist, Tony Harnell, har vært inn og ut av bandet som en jojo i et drøyt tiår nå.
Og de fleste har vel etter hvert begynt å anse dagene til TNT som talte.
Men hovedpersonen(e) vil det ikke helt slik.
Gitarfantom og låtskriver Ronni Le Tekrø og makker Diesel Dahl har vendt snuten mot Spania og hentet opp nok en ny vokalist.
Nå er det Baol Bardot Bulsara som har fått æren av å håndtere mikrofonen i den legendariske gruppen.
Om det har vært lurt eller ei kan nok diskuteres.
Vokallikheten til Tony Harnell er påfallende og tidvis imponerende, men slaget er ikke vunnet der.
Det er låtene det står og faller på og kvaliteten i så henseende er diskutabel.
Første smakebit, «Are You Ready For Some Hardrock», fremsto som en øvelse i puddelrock-klisjeer og selv om den står seg bedre i albumsammenheng, så kommer man ikke unna at den er farlig tett på parodien.
Tekrø er fortsatt en av sjangerens mest særpregede gitarister med et unikt øre for gode og identitetssterke melodier.
Og det kommer noen lysglimt her og der.
Småeksperimentelle «Not Feeling Anything» er et godt eksempel på at TNT fremdeles kan lage hardrock med snert.
«Where You Belong» er så dramatisk og pompøs at det nesten bikker over i det komiske, men på et eller annet underlig vis fungerer den nesten musikal-aktige låten på et litt sånn guilty pleasure-aktig vis.
På motsatt side er det mange av de alternative innslagene som ikke tåler dagslys..
«Fair Warning» høres ut som de har forsøkt å samle all verdens hardrock-floskler tre minutter, mens «17th of May» er mer absurd enn besnærende.
Da er det bare tiden som kan vise om det er nok til å holde den gamle arbeidshesten på marka.
| 0
|
305844
|
Romanen hennes gjør narr av hverdagspraten
En veldreid og morsom roman om et menneske som reiser seg – mot alle odds.
Glenn, 53 år:
Forlatt av kona, utnyttet av naboen, ydmyket på jobben, og omgitt av støyende, livsglade folk.
Da Glenn introduseres i Mari Kjos Hellums debutroman, sitter han på baken i garasjen etter et mislykket selvmordsforsøk.
Røret som tauet var festet i, knakk.
Glenn får øye på motorsagen – det var jo en tanke – men slår det fra seg.
Han er ikke «så radikal av seg», Glenn, så han tusler inn i det tomme huset igjen.
Det er vel bare å fortsette som før?
En tafatt mann
Hellum skriver en velflytende prosa med treffsikre karikaturer av oss vanlige folk.
Språkføringen kan være litt omstendelig, men står godt til Glenn, som er en velmenende ingeniør av det tausere slaget.
Blikket på ham er preget av en distanse som blir mindre utover i romanen.
Fra å være mannen uten egenskaper, som den ansiktsløse på omslaget hinter til, begynner vi langsomt å forstå ham:
Glenn er en introvert som lider i sosiale situasjoner preget av overfladisk prat.
Å fordype seg i andre verdenskrig, det er Glenns lidenskap.
Hele hans verdensforståelse er knyttet til krigen.
Det skaper situasjoner som er fornøyelige for leseren, men ikke gunstige for Glenn.
Som da den nye sjefen presenterer seg som en seile-entusiast.
Glenn utbryter at det er interessant!
Sjefen spør om også Glenn seiler:
«- Ikke jeg, men Göring, sa Glenn».
Han legger ivrig ut.
Samtalen ender ille.
Glenn innser feilgrepet, men resonnerer ikke helt som andre:
«Likevel var det dessverre sånn at når det kom til seiling og løping, og antakelig også til golf, så var nazistene mest naturlig å ty til».
Gjør narr
Romanen gjør narr av den alminnelige praten - om bilen, båten, været.
Satiren er gjenkjennelig og presis, men ikke uten bismak.
Latterliggjøring av tomprat, lyter og tilkortkommenhet er verken sjarmerende eller virksom når den oppleves kald og nedoversparkende.
Heldigvis skrus varmen opp noen hakk utover i romanen, og flere karakterer enn Glenn gis nyanser.
Hellum skriver lettbent eksistensialisme á la Erlend Loe.
Hovedpersonene likner.
De er ikke spesielt sosialt kompetente, men originale, filosofiske typer.
Glenn prøver å tilpasse seg de utadvendte, uten å være i nærheten av å lykkes.
Han har ikke «behov for å sitte og le i lunsjer», som de andre på jobben.
Begge forfattere reiser spørsmål om individet og fellesskapet:
Koster det for mye å vise hvem man er?
Er det greit at de taletrengte og høylytte overhører og overkjører de tenksomme, som Glenn?
Og ikke minst:
Hvor går veien når bunnen er nådd?
«En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv» er en kjapt lest, frisk debut som fungerer knirkefritt etter premissene den selv legger.
En veldreid og morsom roman om et menneske som reiser seg – mot alle odds.
| 1
|
305846
|
Herlig absurd forviklingsdrama om motvillig Uber-sjåfør
«Oslo Zoo» er en skrå kollasj av Oslo.
«Oslo Zoo» er sist ut i rekka av humorserier som blir sluppet rett i NRK-appen.
Mange av dem er langt mer interessante enn de mer strømlinjeformede seriene du kan se i beste sendetid på lineær-tv, og denne er intet unntak:
En herlig absurd og tragikomisk historie om nyutdannede Amir, som ikke tør å fortelle samboeren Charlotte at han har gitt opp å få jobb som sosialantropolog.
For å betale husleia, blir han Uber-sjåfør.
Synd da for serien at Uber har måttet legge ned hovedvirksomheten i Oslo.
Men uavhengig av det, er dette en knallidé for en episodisk fortelling.
Sjåføryrket bringer Amir tett på alle mulige mennesker og situasjoner, og birollegalleriet er usedvanlig fargerikt.
Mer fargerikt enn i virkeligheten, får vi tro, for dette er ikke akkurat noen reklame for delingsappen.
Amir får virkelig jobbe for pengene.
Forviklingsdrama
Det er han og den stadig større utfordringen med å holde på løgnen som er gjennomgangstemaet.
Men i hver bittelille episode – de varer fra ti til femten minutter – introduseres også nye bifigurer.
Det er et grep som andre lignende serier, som amerikanske «High Maintenance», har gjort suksess med.
Men «Oslo Zoo» holder seg ikke slavisk til det.
Vi møter flere av bifigurene igjen i senere episoder, og sluttpoenget er dedikert til en av dem.
Den skakke humoren minner også om Erlend Loe og hans «Kampen for tilværelsen».
Også her møter vi mennesker som virker vanlige, men som lever litt i utakt med hverandre og samfunnet, og som gjør noen valg som skiller seg litt fra røkla.
Noen av dem er rent ut absurde, andre lettere å forstå.
Det skal sies at Amir jobber mye seint på kvelden, og ettersom det drar seg til mot helg, blir passasjerene enda skakkere.
Da øker også dramatikken og forviklingene.
Dramaet må passasjerene ta mye av skylda for, selv om Amir også gjør en del korttenkte valg som roter det enda mer til.
Skuespiller Amir Ashgarnejad, blant annet kjent fra filmen «Drib», spiller ham med en slags stoisk oppgitthet som går over i stigende frustrasjon.
Han blir aldri hysterisk, men heller ikke irriterende tafatt, istedet har han funnet en balanse som gjør ham mer troverdig og sympatisk enn forviklingsdramahelter flest.
En dyrehage
For på ett vis er dette et klassisk balle på seg-drama, hadde det ikke vært for alle de merkelige små sidehistoriene som fraviker den røde tråden.
Det er det polske kollektivet med levende gull- og sølvstatuer, som han møter etter at den ene legger igjen malingflekker overalt i bilen.
Det rølpete paret som glemmer igjen mobilen sin, mens dattera sender «hjelp meg»-sms’er i fleng.
Og barndomsvennen som insisterer på at «alle hjemme i Kristiansand tror du er død», og bruker det neste kvarteret på å unnskylde seg for at han ikke fikk gått i begravelsen.
En gjenganger er også den forsvunne hunden Beethoven, som dominerer nyhetssendingene på bilradioen og etter hvert griper direkte inn i Amirs fortelling.
Men flere av sidehistoriene har egentlig lite å gjøre med ham.
De framstår som morsomme manusforfatterinnfall og detaljer som til sammen blir til en skrå kollasj av Oslo og alle de sære folka som bor her.
Eller en dyrehage der vi er gjestene og de er på utstilling.
Dette er ikke en serie som vil treffe alle.
For noen vil nok gjenkjennelsesfaktoren bli for svak.
Men den som leter, finner.
«Jeg ække vanlig, men hvem er vel det», for å sitere et barneprogram fra samme kanal.
| 1
|
305848
|
Ian McEwans briljante novelledebut er fortsatt sjokkerende
Makaber søttiårsjubilant.
Incest, pedofili, barnedrap, dyremishandling og reinspikka galskap.
Tematikken i Ian McEwans novelledebut og to etterfølgende romaner var så sjokkerende at han etter hvert fikk tilnavnet Ian Mcabre.
Likevel er både tema og stil lett å gjenkjenne i det senere forfatterskapet til den nå sytti år gamle britiske forfatteren.
Ved siden av noveller, skuespill og filmmanus, har han skrevet tolv romaner som alle er oversatt til norsk.
I 2008 ble han listet av The Times som en av «de femti største britiske forfattere siden 1945», og Gyldendal feirer hans søttiårsdag ved å utgi debuten «Første kjærlighet, siste olje» fra 1975.
Dette er sterke saker, og i artikkelen «When I was a monster» (The Guardian 2015) forteller Ian McEwan om hvordan hans første novelle ble til.
En kveld i 1970 satt han seg til med penn og papir.
Han hadde bestemt seg for å fullføre en novelle før natten var omme, men var helt tom i hodet:
«Within an hour, a strange voice was talking to me from the page.
I let it speak», heter det.
Morgenen etter var «Samtale med en skapmann» ferdig.
Den er en av de åtte novellene i denne samlingen, og handler om en mann som ikke vil bli voksen.
Det vil vi si, den handler om en mor som ikke vil la sønnen vokse opp.
I en alder av sytten år bruker han fremdeles smekke, snakker urent, blir vasket og påkledd.
Moren lager til og med en tripp-trapp stol til sin 1,80 meter høye sønn.
De to lever godt i sin groteske, isolerte verden, inntil moren forelsker seg i en mann.
Hun kvitter seg raskt med sønnen, og sender ham ut i en skremmende verden, like naiv og hjelpeløs som en to-treåring.
Fatal undergangsstemning
Du trenger ikke være psykolog for å gjøre deg noen tanker om hva slags underbevisste følelser den unge McEwan kan ha hatt for sin mor, da han som ung student skrev denne samlingen.
For de fleste av fortellingene handler om ekstremt tafatte og ensomme menn med et hat-kjærlighetsforhold til dominerende mødre eller gale tanter.
Den mest makabre er «Sommerfugler», om en mann som er helt uten venner:
«Haken og halsen min går i ett, og det avler mistro.
Min mors var også sånn.
Først etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, syntes jeg hun var grotesk», forteller han om årsaken til sin isolasjon.
Ingen snakker med ham, inntil den lille, vakre nabojenta spør om hun kan være med ham på tur.
De går i brennende hete langs en stinkende kanal.
McEwan henter elementer fra krimlitteraturen, da fortelleren lokker jenta inn i en tunnel, og vi lesere forstår med gru at dette ikke ender godt.
Denne langsomme oppbyggingen mot noe uhyggelig går igjen i samtlige av disse novellene, der den fatale undergangsstemningen forsterkes av at de alle er fortalt i en tilforlatelig jeg-form.
Den er så naiv at den bikker over i komikken, og gjør de burleske innslagene desto mer sjokkerende.
Som da mannen uten hake og den lille jenta går forbi noen ungdommer som står rundt et bål; «Så vidt jeg kunne se, var de i ferd med å steke en katt levende».
Burleske kropper
McEwan er en briljant stilist; selvsikker inntil det arrogante, insisterende elegant, leken og humoristisk.
Dette var tydelig allerede ved debuten, og utover på åttitallet bygget McEwan opp sitt særegne forfatterskap gjennom kammerspillaktige romaner, med gotiske innslag.
Flere av hans romaner er filmatisert, mest kjent er den Booker-prisvinneren «Om forlatelse» (2002).
Etter hvert utvidet han repertoaret til å skrive bitende politiske satire, som i den suverene dystopien «Solar» (2010).
Samt til å omfatte etiske dilemmaer, som i den noe svake «Barneloven» (2015 ).
McEwans siste utgivelse på norsk var den Hamletinspirerte «Nøtteskall» (2017), som både i stil og tema minner om debuten.
Jeg-stemmen er et åtte måneder gammelt ufødt barn som betrakter verden gjennom sin mors navle.
McEwan bruker thrilleraktige elementer, da den ufødte gutten forstår at hans mor og onkel har planer om å drepe guttens naive far.
Den forsvarsløse jeg-stemmen til gutten i magen minner om den tolv år gamle fortelleren i novellen «Siste sommerdag».
Tolvåringen er foreldreløs og bor med sin bror i et kaotisk kollektiv.
Ulykkelige Jenny flytter inn.
Hun er fet, helt enorm - også her overdriver McEwan inntil det burleske.
Jenny og tolvåringen bygger opp et rørende forhold, men gjennom guttens naive stemme forstår vi at heller ikke dette ender godt.
Incestiøse tabuer
Novellesamlingen er ikke formfullendt, og visse av novellene er svake både i form og innhold.
Andre har så tabubelagt tematikk at de nesten er vanskelige å lese.
Spesielt novellen med den groteske tittelen «Hjemmegjort».
Grotesk med tanke på tematikken, der en tenåring forteller hvordan han kvittet seg med jomfrudommen ved å øve seg på sin lillesøster.
Her fortelles det med en kald og ubehagelig saklighet om hvordan han lokker lillesøsteren til å leke mor, far og barn, hjelpeløst overfylt av et begjær som er umulig å temme.
Men også her har McEwan en vri mot slutten, som viser hvor briljant denne syttiårsjubilanten er.
| 1
|
305851
|
For en Ozzyfest!
Ozzy Osbourne tar avskjed med publikum - men truer med å komme tilbake.
KONSERT:
HALDEN (Dagbladet):
Jeg kan rapportere at Ozzy Osbourne (69) er i bedre form enn på lenge under sitt andre forsøk på en avskjedsturné.
«No More Tours II» er navnet på turneen som har tatt The Prince of Darkness til Tons of Rock Festival på Fredriksten festning i Halden - to år etter at Black Sabbath var innom samme sted på sin avskjedsturné.
«One more song»
Men vi tror ikke på ham.
Noe av det siste han sier før han oppfordrer publikum til å være gærne og rope «one more song», så han kan gjøre to til, er at han har kost seg.
«Kan vi få komme tilbake og gjøre det samme igjen?», spør han.
Så mye for avskjeden!
«Are you ready to go crazy?» spør Ozzy etter at han har nærmet seg mikrofonen som et rovdyr som har fått ferten av et bytte.
Den mest gærne av alle er Ozzy sjøl, som har overlevd fem tiår med rus og galskap på veien.
Det kunne gått riktig ille, dette, men istedet blir det en fest med rock på sitt reineste og mest møkkete på samme tid.
Ozzy synger ikke reint hele tida, men stemmen holder seg overraskende bra.
Det er ingen fallert stjerne som står på scenen, men en oppegående og skjerpa evig rocker.
Sirkus
95 minutter med Ozzy anno 2018 er rett og slett et ekte rock'n'roll sirkus, men det fine er at Ozzy aldri er i nærheten av på være klovnen.
I stedet er han sirkushesten som i fint trav presenterer låter fra en solokarriere som holder vann - samt tre låter med sitt gamle band, som han ble kastet ut av for ca 40 år siden og som han vendte tilbake til.
«War Pigs»
Siste låt, rett før midnatt, er «Paranoid», selve metalhymnen fra bandets andre album i 1970.
Men kveldens høydepunkt er en annen Black Sabbath-låt, «War Pigs»,.
En lang intro avløses av et forsiktig riff og så det «ordentlige» riffet som er motoren i en av deres deres aller beste låter.
Den glir over i en instrumentalmedley med en maratonsolo fra gitarist Zakk Wylde, som er like mye ute blant publikum - i regnet som nå er kommet - som på scenen, og den obligatoriske trommesoloen.
Altfor lang selvfølgelig, men Tommy Clufetos, som også spilte med Sabbath da de besøkte festivalen for to år siden, jobber som en helt og gjør seg fortjent til alenefokus.
Sønn av Rick
Wylde har vært Ozzys til-og-fra-gitarist siden slutten av 80-tallet og har også ledet coverbandet Zakk Sabbath sammen med Ozzy-bassist Rob «Blasko» Nicholson.
Er det noe rart de kan sin Sabbath?
Unggutten bak orgelet er Adam Wakeman, sønn av Yes-helt Rick, som på «War Pigs» også fyller inn på gitar.
Han får også skinne i en lang intro på «Mr. Crowley».
En selvfølge
Ozzy klapper i hendene og får ca. 20.000 armer i været til svar.
«No More Tears» er et nytt høydepunkt, etterfulgt av «Road To Nowhere».
Vi er i balladeseksjonen nå.
Den siste balladen kommer helt å tampen.
«Mama, I'm Coming Home» er en selvfølge på en Ozzy-konsert.
Han sier konsekvent «thank you» før låten er over.
Greit å være ferdig med det.
Men det er ikke noe innstudert over mannen.
Det er umulig å ikke la seg sjarmere av Ozzy Osbourne.
Og - det skulle ikke forundre meg om han kommer tilbake, avskjed eller ikke.
| 1
|
305853
|
Hyller kjærligheten som beseiret sviket
Beyoncé og JAY Z leverer en både musikalsk og privat triumf.
ALBUM:
Alle som har delt livet med en annen person, vet at samlivet både er utfordrende og komplisert.
På grensen til det unaturlige, ifølge mange.
De fleste av oss har likevel et vennepar som får hele greia å se enkelt ut.
Tospann så perfekt at man skulle tro de var skapt for hverandre.
Som fullfører hverandres setninger, meninger og – i JAY Z og Beyoncés tilfelle – låttekster.
Kombinasjonen av New Yorks hiphop-keiser og R&B-dronningen; fra Houston var lenge gullstandarden for kjendisforhold.
Det ypperste fra to verdener, smidd sammen gjennom klassikere som «Crazy In Love» og «Déja Vu», på toppen av Forbes-listen over underholdningsbransjens rikeste navn, og ikke minst av en misunnelsesverdig kjærlighet og stadig voksende familie.
Da drømmeparet slo sprekker etter utroskapen til Jay Z, var det derfor ikke overraskende med både sjokk og vantro blant superparets mange fans.
Hvis ikke Hova og Queen B klarer å holde sammen mellom milliardene, yacht-ferier på den franske rivieraen og sine tre vakre barn, hva er vel håpet for oss andre dødelige?
«Lemonade» (2016) skulle bli Beyoncés oppgjør etter sviket.
En legendarisk utblåsning til en ektemann som hadde fucket opp på monumental måte, samtidig som skiva også var forsonende og konstruktiv i tonen.
«Hold up, they don't love you like I love you / Slow down, they don't love you like I love you.»
Året etter var det JAY Z sin tur til å tre ut av skammen med halen mellom beina.
«You almost went Eric Benét / Let the baddest girl in the world get away», åpnet han på albumet «4:44» med sviende referansen til Halle Berrys utro ektemann, før Beyonce tok ham inn i varmen igjen på «Family Feud».
«We all lose when the family feuds / What's better than one billionaire?
Two»
Med dette utgangspunktet i bunn, har de to nå klart å komme seg forbi bedrag, løgner og skuffelse.
Hvorfor bryte opp et dynasti på grunn av kjødets lyst?
«Oss mot verden» står skrevet over hele albumet «EVERYTHING IS LOVE».
Fra coveret med en kvinne som tålmodig steller håret til sin kjære, til de ni fenomenale låtene som utgjør The Carters (som de kaller seg) sitt svært etterlengtede prosjektet.
Isteden for å åpne med et nytt oppgjør eller anger, går de to isteden rett inn i kjærligheten på «SUMMER».
En rolig og varm låt som trekker tankene til Lauryn Hills hjerteskjærende «When It Hurts So Bad», men som isteden altså bekrefter at paret står sterkere enn på lang tid.
Dette gjelder ikke minst også det musikalske.
Ettertrykkelig bevist med Pharrell Williams-produserte «APESHIT», hvor Beyoncé mesterlig benytter seg av Migos-adlibs til å sparke i gang albumet én gang for alle, mens JAY Z bruser på fjæra med dominante linjer som «I said no to the Superbowl / you need me, I don't need you / Every night we in the endzone, tell the NFL we in stadiums too».
«BOSS» er Jay Z og Beyoncé på sitt mest breiale over en usannsynlig fet produksjon, som i likhet med resten av skiva er co-produsert av paret selv.
Skamløst bekreftelse av egen posisjon, og brutal shade til alle som eventuelt måtte tro de befant seg på samme nivå.
«It's disturbing what I gross / says you not even close / Everybody's bosses 'til it's time to pay for the office / To them invoices, separate the men from the boys»
Pharrell returnerer i god, gammal stil på «NICE», mens Cool & Dre-produserte «713» gir oss
Hov fra 90-tallets Marcy Projects («Uhu-uh!!»), tøff «Still D.R.E»-kanalisering signert Beyoncé, nostalgiske tilbakeblikk på deres første date i 2000, og en type oppriktighet som definerer hele albumet.
(«I never knew a lo-, lo-, lo-, love like this / Gotta be special for me to write this / Queen, I ain't mean no disrespect»).
Common Sense-fans vet.
«FRIENDS» hyller lojaliteten på alle fronter.
Kanskje viktigere enn noe når man konstant har mennesker rundt seg som ønsker innpass og tjenester.
Fra dype familiebånd til vennene som ikke lot dem gå under når det stormet som verst.
Og selv om «EVERYTHING IS LOVE» fokuserer kraftig på å vise verden at The Carters ikke har mistet en centimeter av posisjonen de trøstesløst har bygget opp gjennom årenes løp («HEARD ABOUT US»), er det altså først og fremst kjærligheten som står i hovedfokus her.
«Love of children, love of self, love of God, love of a partner» som en ukreditert kvinne sier på starten av stolte «BLACK EFFECT», og ikke minst avslutningsvis med «LOVEHAPPY».
Det mest åpenhjertige og nakne vi noensinne har hørt fra de to – rappende sammen om familie, suksess og den store elefanten i rommet.
Beyoncé: «Yeah, you fucked up the first stone, we had to get remarried» JAY Z: «Yo, chill man..»
Beyoncé: «We keepin' it real with these people, right?»
En befriende ærlighet som kombinert med eksepsjonelle beats gjør «EVERYTHING IS LOVE» til en triumf på alle mulige måter.
Både privat og musikalsk.
«You did some things to me / Boy, you do some things to me / But love is deeper than your pain and I believe you can change / Baby, the ups and downs are worth it / Long way to go, but we'll work it.»
Beyoncés avrundende linjer kan ikke ha vært enkle å skrive, men ender albumet desto mer som et forbilledlig budskap i en tid hvor ekteskap og lojalitet ikke akkurat har hovedprioritet.
| 1
|
305854
|
Sterk, halvgammel dansk
Mew avsluttet Piknik i Parken.
KONSERT:
Det er 15 år siden Mew ga ut «Frengers».
Deres tredje album, hvorav over halvparten av låtene er hentet fra de to første, ble danskenes store gjennombrudd.
«Frengers» er likevel et helhetlig album som på papiret innbyr til å gjenskapes kronologisk i konsertformat.
Når Mew avslutter årets festival i Vigelandsparken i Oslo, er det på en måte som er mer tro mot konseptet «spiller-et-klassisk-album-live» enn det Travis valgte tidligere på dagen.
Mew starter riktignok med en avdeling der hovedvekten er på «And The Glass Handed Kites» (2005).
Men fra de styrer inn på «Frengers»-åpningssporet «Am I Wry?», holder de seg slavisk til sanger og rekkefølge.
Audiovisuell nytelse
Helt fra første låt, «Repeaterbeater», utstråler Mew selvsikkerhet.
«Special», «The Zookeeper’s Boy», «Satellites» og «Saviours of Jazz ballett» holder intensiteten, før de roer det ned med «Louise, Louisa».
Om Jonas Bjerre har blitt 41, så ser og høres han fortsatt ut som han er 26.
Bandet er tight, med sømløse girskift mellom drivende dramatisk indierock, svulstig pop og mer atmosfæriske partier.
Live har Mew alltid vært opptatt av den visuelle presentasjonen.
For Bjerre handler det om totalpakken, et audiovisuelt uttrykk der projeksjoner og lys er mer enn staffasje.
Helt siden starten har han derfor brukt mye tid på å skape bandets karakteristiske videosekvenser.
Det ligger en drømmende undertone i musikken som gis en ekstra klangbunn av slike visuelle drops.
Særlig figurene med dyreansikter fester seg på netthinnen, enten det er kjolekledde musikanter med apehoder og lysende røde øyne eller katter i uniform.
30 minutters forspill
Det er med tydelig stolthet Bjerre etter en halvtime annonserer det mange har ventet på: at bandet skal spille «Frengers» i sin helhet.
Det blir ikke bare en feiring av et album som fortsatt høres friskt ut, men også en demonstrasjon av hvordan låter som i seg selv ikke er de mest minneverdige kan skinne sterkere når de settes i sammenheng.
Igjen bidrar det visuelle til å skape stemninger og assosiasjonsrekker.
Det er nesten som å være inne i Bjerres hode.
For om han på scenen framstår ydmyk, nesten beskjeden, viser billedrikdommen et ubeskjedent ambisjonsnivå på vegne av konsertformatet.
Noe av det mest fascinerende med «Frengers» var i sin tid hvordan Mew klarte å legere inn sprikende inspirasjonskilder i et uttrykk som likevel framsto enhetlig.
Lydmessig detaljrikt og lagdelt, med Jonas Bjerres lyse vokal som bindevev.
Klangrikdommen kommer til sin rett denne kvelden.
Det er massivt og melodiøst, som i «Snow Brigade» - et snøskred av vellyd.
«Symmetry», med duettpartner Becky Jarrett på video, blir derimot et litt distraherende hvileskjær.
Så er det fullt kjør igjen med ildfluer på storskjerm og en liten månesigd på den blågrå Oslo-himmelen.
Etter «She Came Home for Christmas» avslører bassisten at han samtidig med «Frengers»-utgivelsen forelsket seg i en norsk jente da han var innom Oslo, og at de var kjærester.
«Det gir meg fortsatt et sug i magen», sier han til jubel fra publikum.
Når bandet setter punktum med «Comforting Sounds» er det mange som forlater Vigelandsparken med stjerner i øynene.
Så spørs det om Piknik i Parken klarer å ekspandere uten å miste sitt særpreg når de neste år flytter til den større Sofienbergparken på Grünerløkka.
| 1
|
305855
|
Ikke helt champions i 2018
Queen + Adam Lambert lagde et kjempeshow, men det er mye som ikke stemmer også.
KONSERT:
Med «God Save The Queen» som lydkulisse takker Queen og vokalist gjennom snart sju år, Adam Lambert, for seg etter 135 minutter med pur nostalgi.
Men hvordan man enn snur og vender på det er det helt umulig å ikke tenke på at hovedpersonen mangler - sjøl om han titter innom (via storskjerm!) noen ganger utover konserten.
Ok uten Mercury?
Queen opererte fra 1970 til 1995.
Freddie Mercury døde i 1991.
Skal et band fortsette eller komme tilbake uten frontfiguren?
Kunne Rolling Stones fortsatt uten Mick Jagger?
Bør Queen opptre uten Freddie Mercury?
Eller Led Zeppelin uten Robert Plant?
Det siste ble vurdert da Plant nektet å bli med på en turné etter bandets gjenforeningskonsert i London i 2007, men ble fornuftig nok droppet.
Og Axl Rose som AC/DC-vokalist for et par år siden var kanskje heller ikke helt innafor?
Men altså, Queen er fortsatt her - med en vokalist som ikke var langt unna å vinne «American Idol» i 2009.
Paul Rodgers har prøvd seg før,.
De fleste mener at det gikk bare sånn passe.
Trenger Queen
Lambert vil mye, men han mangler også en del.
Og når han får slippe til med en låt fra solokarrieren, blir det åpenbart at han trenger Queen enda mer enn de trenger ham.
Som vokalist er han i øvre sjikt, men han bommer faktisk av og til på toneleiet (spesielt i «Killer Queen»)..
Stort sett synger han teknisk bra, men teknikk er ikke alt.
Det største problemet er at han mangler karakter i stemmen.
Det blir mer kjølig enn varmt.
Han er gjennom en rekke kostymeskift, mer eller mindre flamboyant, til han kommer ut med kongekrone (!) på allsangvinneren «We Are The Champions».
Samtidig gjør han oppmerksom på at han ikke prøver å være Freddie Mercury, og sjøl er stor fan.
Lamberts forsvar
Han sier han skjønner dem som sier «He's not Freddie», men talen hans blir et slags forsvar for at han og resten av Queen ikke har abdisert forlengst.
De framstiller det som at dette er en hyllest til Mercury, og det er greit nok.
Men med bare to av orignalmedlemmene på plass, blir de samtidig - og unektelig - et slags coverband.
May og Taylor
Queen var selvfølgelig mer enn Mercury.
Bassist John Deacon trakk seg helt tilbake for 21 år siden, men gitarist Brian May og trommeslager Roger Taylor var både viktige medlemmer av Queen og låtskrivere - sjøl om det var Mercury som skrev de store sangene.
Særlig Brian Mays gitar er et sentralt element i lydbildet til bandet, og han har en signatur i spillet.
Skulle ikke de få fortsette om publikum vil ha dem?
Upåklagelig stemning
Ja, for det vil de fortsatt.
Stemningen er upåklagelig gjennom hele konserten.
Så hvorfor såpass surmaget?
Sceneshowet er jo imponerende, på grensa til gigantomani - med to storskjermer knyttet til scenen, laser og en liten «pyrofjert».
For det første fordi Queen spiller en del låter som du må være blodfan for å like, i tillegg til at de kjører gjennom alle de låtene de burde - fra «I Want It All» og «I Want To Break Free» til «Radio Ga Ga» og «Somebody To Love» - den siste blant Lamberts beste bidrag.
Innlevelsen er større.
Nå er vi kommet til bandets «intime» del, der Lambert, May og Taylor samles på «moloen» ute blant publikummerne som har betalt mest, og tar ned formatet.
All staffasje til side, dette er konsertens beste «avdeling».
Trommeduell
Det andre problemet er at de bruker tid på noe så meningsløst som en trommeduell, en laaang gitarsolo fra May og en May med selfiestang som vil sikre seg bilder av «alle».
Dette trenger vi virkelig ikke.
Underveis tar jeg meg i å vente på at det skal begynne «på ordentlig».
Konserten har selvfølgelig sine gode øyeblikk.
Ett er Brian May aleine ute blant publikum, først flamenco-spillende og så syngende «Love of My Life», etter hvert i duett med Mercury - klippet sammen på storskjermen.
Ikke noe nytt, dette, men fikst gjort.
Bra lyd
Queen har ei imponerende hitrekke å plukke fra, og «Bohemian Rhapsody» kommer selvfølgelig - med klassisk Queen på videoskjerm, og harmonisang som ikke er mulig å gjenskape med dagens besetning.
Punktum settes med ekstranumrene «We Will Rock You» og «We Are The Champions».
Fortsatt champions i 2018?
Vel, tida har gått fra dem.
Men lyden var bra - og det i lydutskjelte Telenor Arena!
| 0
|
305857
|
Frihet, likhet og vokalonani
Viktige budskap som drukner i musikalske klisjeer.
Du vet vi lever i en rar verden når bilder av kjente kvinner uten sminke bokstavelig talt resulterer i avisoverskrifter.
For Christina Aguilera handlet hennes «naturlige» mars-cover» for Paper Magazines «Transformation Issue» likevel om mer enn eksponeringen av et ansikt hun i alle år hadde skjult under tunge lag med maskara, kraftig leppestift og enorme løsvipper.
I en amerikansk musikkindustri preget av full kjønnsrevolusjon, fortsetter superstjerna nå hvor hun slapp på det definerende selvaksept-anthemet «Beautiful» i 2002.
Oppgitt og klar for en forandring.
Tittelen til «Liberation» – 37-åringens første album siden hun tok en pause fra egen musikk for å fokusere på mentorrollen i tv-programmet «The Voice» – staver det ut med store bokstaver, og nok et bilde av sangeren slik gud (samt en og annen plastisk kirurg) skapte henne.
«Where are you?» åpner skivas innledende tittelspor, og sender Aguilera ut på søken etter «Maria» (hennes eget mellomnavn) – en fri og ukuelig side av seg selv hun etter hvert mistet kontakt med.
Det ventileres («How was I supposed to know?
/ That it would cost my soul») kraftig over en lett gjenkjennelig Kanye West-beat, før hun beveger seg inn i full vrengt vokal-modus på Anderson.
Paak-produserte «Sick Of Sittin’».
Et oppgjør med senere års trygge rolle på tv-skjermen.
«It's good pay, but it's slavery / I can't live with these chains on me / I have to get free.»
Ord som selvsagt virker enkle å si når man er god for over en milliard kroner.
Ukomplisert føles dessverre også mye av det musikalske gjennom store deler av albumets første halvdel, hvor Aguileras brummende vokalonani kjapt blir like slitsom og full av klisjeer som en soul/funk-kveld på «Stjernekamp».
Å være inspirert av Janis Joplin er én ting.
Å leve opp til inspirasjonen er noe helt annet.
Demi Lovato-samarbeidet «Fall In Line» leverer bransjemodne visdomsord til nye generasjoner fra et drittlei sexsymbol («Little girls, listen closely / 'Cause no one told me / But you deserve to know / That in this world, you are not beholden / You do not owe them / Your body and your soul»), mens hovedpersonen selv blir satt på sidelinjen av sine jamaicanske gjester Keida og Shenseea på reggae-sporet «Right Moves».
Det er først med «Like I Do» at det virkelig begynner å likne på noe.
Den lekne GoldLink-flørten kommer som en etterlengtet oppfriskning 20 minutter ut i albumet, og markerer begynnelsen på et knippe låter hvor Aguilera endelig får vist fram vokalen sin uten å mase.
Hyggelig er det også å høre hvordan veteranen glir uanstrengt inn i den moderne R&B-rollen; på «Accelarate» og «Pipe», og til slutt avslutter med gospelmektige kjærlighetserklæringer på «Unless It’s With You».
Etter et liv i rampelyset føles Christina Aguileras bransjeopprør og personlige modning både autentisk og ikke minst svært relevant.
Dessverre handler de fineste sporene på «Liberation» mer om kjærlighet og seksualitet enn frihet, mens hennes viktigste budskap drukner i musikalske klisjeer.
| 0
|
305859
|
Treholt-saken lurer i bakgrunnen i Gard Sveens veldreide krim
Oppslukende spionthriller.
En kan aldri stole på en mann som svikter sitt eget land».
Dette er det siste Arvid Storholt hører, før han blir brutalt drept av en ukjent mann i huset sitt på Nes i Akershus.
Minutter før har han funnet sin greske kone i en blodpøl.
Dette er den dramatiske åpningen på Gard Sveens «Bjørnen».
Arvid Storholt var byråsjef inntil han i 1987 ble tatt for spionasje til fordel for Sovjetunionen.
Han ble benådet etter åtte år, «av sine gamle venner i Arbeiderpartiet», som det heter i boka.
Nå har han bygd seg et forretningsimperium med forbindelser til Russland.
Her er det vel flere enn jeg som ser påfallende likhetstrekk mellom Storholt og Treholt.
DDR og syttitallet
Storholt er likevel ikke hovedpersonen i denne boka.
Det er Bjørnen; en spion som skal ha vært langt farligere enn Storholt, og hvis identitet aldri har blitt avslørt.
Dette kommer fram etter en noe fomlete start med mange sceneskift og mange personer – enkelte av dem helt uten betydning for plottet.
Eksempelvis den unødig grundige presentasjonen av en polakk som skal på fisketur og finner restene av en kvinne i en avsidesliggende innsjø på Enebakk.
Hun er umulig å identifisere, men hun har på seg rester av en skinnkåpe som var moderne på syttitallet.
I det påfølgende kapittelet gjør vi et sprang tilbake til 1987, der Arvid Storholt blir arrestert på Fornebu og tilsynelatende gjør alt for å snike seg unna en lang straff.
Først i neste scene setter denne krimmen virkelig fart.
Da er vi tilbake til en kald novemberdag i Oslo i 1973.
Atten år gamle Christel Heinze er sammen med B-laget til DDR på svømmestevne i Oslo.
Hun har bestemt seg for å hoppe av, og timene fra hun sniker seg ut av svømmehallen til hun står iskald og livredd på den vesttyske ambassaden er både overbevisende og uhyggelig spennende.
Livet i det frie vesten skal bli langt mer komplisert, ensomt og farlig enn unge Christel hadde forestilt seg.
Spenstige portretter
«Bjørnen» er Gard Sveens femte krim.
Han mottok både Rivertonprisen, Glassnøkkelen og Mauritz Hansen-prisen for sin debut «Den siste pilegrimen» (2013).
I «Bjørnen» møter vi nok gang hans gjennomgangsfigur, den skjebnebefengte politietterforskeren Tommy Bergmann.
Nå får han i oppdrag å etterforske mordet på den ukjente kvinnen.
Det eneste spor er en bukett på graven hennes med 34 roser, en nellik og et kort med bilde av tusenfryd.
Dette blir etter hvert en oppslukende spionthriller med overbevisende miljøskildringer og spenstige psykologiske portretter.
Blant annet av den nådeløse sovjetiske føringsoffiseren Sasha, som sammen med sin fryktede medhjelper bruker de mest hensynsløse teknikker for å rekruttere spioner.
Også grunnrike og kyniske arbeiderpartipamper får gjennomgå.
Mest inntrykk gjør Christel, som snart innser at en avhopper fra DDR blir avspist som sviker av naive og bedrevitende unge, norske venstreradikale.
Tommy selv frykter etter hvert både for jobben og livet, i en innviklet etterforskning der ingen er til å stole på.
Avslutningen er like proff og veldreid som resten av denne krimmen.
| 1
|
305862
|
Pretensiøst fra Sundfør
Tilbake på Piknik i parken.
KONSERT:
Den som har fulgt karrieren til Susanne Sundfør lar seg ikke overraske over at hun overrasker.
Hun er en ekte kunstner i den forstand at hun iscenesetter og kreerer.
Noen ganger blir det i overkant pretensiøst og pompøst.
Det tipper over.
Som på Piknik i parken-festivalen ved Vigelandsmuseet i Oslo fredag kveld.
Turné
Sundfør besøker både norske og utenlandske festivaler i sommer.
Kanskje bør dette showet finslipes før det slippes løs på Europa?
Denne anmelderen har sett henne live en rekke ganger - første gang var på en konsert under Bergenfest etter debuten i 2007.
Hver eneste konsert har vært forskjellig på de fleste måter.
Da hun åpnet den aller første Piknik i parken-festivalen i 2014, satt hun alene bak et piano.
De siste par åra har hun spilt på Øya og i Oslo Spektrum.
«En maktdemonstrasjon», skrev jeg da.
I fjor spilte hun for et skrint Norwegian Wood, en ujevn konsert som ble beskrevet som en «berg-og-dalbane».
Mørke kapper
I parken ved Vigelandsmuseet fredag stiller ensemblet på ti i mørke kapper med hette.
Røyk ligger som et teppe over scenen.
Det er dystert og dramatisk.
Utgangspunktet for konserten er det kritikerroste fjorårsalbumet «Music For People In Trouble».
Det er et fantastisk album, ett av de beste i fjor, men lar det seg overføre til scenen?
Sikkert, men på festivalscenen fredag kommuniserer både hun og materialet dårlig.
Du må være veldig glad i Sundfør for å ha fullt utbytte av konserten.
Hun krever mye av festivallytteren, noen av dem kanskje uten et nært forhold til musikken hennes fra før.
Uforløst
Det er tilløp til noe, men så stopper det der.
Det blir ikke forløst.
Konserten virker utstrukturert, sjøl om målet sikkert har vært å skape en helhet.
Det som må ha vært en synth-bass skaper dessuten alt for mye lyd i bunnen, mens bassist Nikolai Hængsle Eilertsen står uvirksom i lange perioder.
Teater
Konserten har en form vi kjenner fra bestillingsverk, og er nesten like mye teater og performance.
Eller er det ei messe?
Låtene er lange, og det er ikke godt å vite når en slutter og den neste begynner.
Det er passasjer der det skjer svært lite og pauser, og det hele føles uforløst - sjøl om Sundfør henter fram kassegitaren.
Nytt liv
Først etter en snau time, når Sundfør har kastet kappa og glir over i «Delirious» fra «Ten Love Songs» (2015), endrer konserten form.
Den får et nytt liv.
Sundfør synger flott.
Publikum, som har vært svært reservert til nå, våkner og responderer.
Kanskje skulle de tidlige låtene bygge opp mot dette, men det føles mer som en lang oppvarming.
Og - det er bare 15-20 minutter igjen av konserten.
Akkurat der og da funker det.
Så hvorfor skjer det ikke før?
Sjøl om det gjerne er den siste delen folk husker best, så blir det for kort tid til å gjenopprette kontakten - og kontrakten - med publikum.
Formidleren Sundfør er ikke så til stede fredag.
Jeg håper hun finner tilbake til henne snart.
| 0
|
305863
|
Tankevekkende om norsk virkelighet
Diskuterer hvilken hudfarge, livssyn og seksuell legning som er typisk norsk.
Samlaget feirer i år 150-års jubileum med å utgi en ny bokserie.
Den har fått den tittelen «Norsk røyndom».
Men til tross for at de tre første bøkene har fått samme design, presenteres ikke serien i omslagstekstene eller på forlagets hjemmesider.
Det synes jeg godt forlaget kunne ha kostet på seg.
Jakten på Norge
For tittelen «Norsk røyndom» høres unektelig ut som en litterær variant av den politiske debatten om «norske verdier».
I dag er det rart å tenke på at betegnelsen «norske verdier» i sin tid ble avvist av NRK fordi den ble oppfattet som diskriminerende.
For vi lever i en tid da spørsmålet om det nasjonale og det spesifikt norske blir stadig mer påtrengende.
Er det derfor Samlaget mener vi trenger en bokserie om den norske virkeligheten?
De tre første bøkene er Camara Lundestad Joofs «Eg snakker om det heile tida», Sumaya Jirde Alis «Ikkje ver redd sånne som meg» og Kristin Fridtuns «Homoflokar».
Den røde – hvite og blå – tråden i bøkene er nettopp debatten om Norge.
Nærmere bestemt handler de om hvilken hudfarge, livssyn og seksuell legning som er typisk norsk.
Norsk, men ikke hvit
Joofs bok handler om hva som skjer når en hvit kvinne fra Mosjøen gifter seg med en svart mann fra Gambia.
Det førte til at hun og broren vokste opp som familiens «negerbarn», og boka består av korte prosatekster som alle kretser omkring scener i hennes liv.
Til daglig arbeider Joof som dramatiker og scenekunstner.
Som forfattere vet hun å spille på et stort følelsesmessig register.
Den første teksten er en gripende skildring av den gangen broren rasende prøvde å si i fra at han har fått nok av diskriminering fra slekt og venner.
Han nekter å være mammas «skjokoladebarn».
I de andre tekstene beskriver hun sin frustrasjon og sinne over å måtte forklare hvordan det er å være norsk, men ikke hvit, og kvinne, men ikke hetero.
På imponerende vis får hun frem kompleksiteten og nyansene i sine erfaringer.
Sterkest er nok tekstene om en eldre kvinne som slo henne da hun som barn gikk med bunad på 17-mai.
Med sikkert grep turnerer Joof dette såre minnet, og stiller inn sikte mot damens tause venninne.
Hun verken grep inn eller protesterte.
Uttalt og synlig rasisme er de fleste mot, så det Joof ofte fokuserer på er i stedet de små kommentarene, neglisjeringen og tausheten.
Det er sterk lesning og en imponerende debut!
Polarisert land
Også Sumaya Jirde Alis bok handler om nødvendigheten av å si i fra.
Hun skildrer sin historie fra hun ankom Bodø fra Somalia som sjuåring til hun ble en tydelig og engasjert samfunnsdebattant.
Det er også en historie om den høye prisen hun har betalt for å snakke de muslimske kvinnenes sak.
I dag sover hun dårlig, har angst og går med voldsalarm.
Gjennom hennes historie kommer det frem et bilde av Norge det er umulig å være stolt av.
For den hetsen hun er blitt utsatt for, er en direkte trussel mot grunnleggende norsk verdier nedfelt i Grunnloven.
Som retten til å ytre seg og ta del i det offentlige ordskiftet.
Den retten gir også en 20- åring lov til å si «Fuck Sylvi!» uten hetses og mobbes offentlig.
«Ikkje ver redd sånne som meg» er skrevet i en likefrem, personlig stil og har ikke samme litterære kraft som Joofs bok.
Innimellom synes jeg Ali tar kompleksiteten ut av de erfaringene hun skildrer.
For eksempel var det ikke slik at hele nasjonen først trodde at det var islamister som sto bak terrorangrepet 22. juli 2011.
Mange av oss bestrebet oss på ikke å trekke forhastede slutninger.
Jeg blir heller ikke overbevist om at hun nå føler seg helt hjemme etter støtten hun fikk under hetskampanjen tidligere i år.
Det virker mer som et håp og mål for hennes engasjement enn som en faktisk realitet.
Best er skildringene av de motstridende holdningene hun blir møtt med og som hun effektfullt setter opp mot hverandre i et av sine dikt:
«Når skal du dra hjem igjen?/Hvorfor føler du ikke tilhørighet?»
Da gir hun et treffende bilde av et polarisert Norge.
Ja, vi elsker homofile
Kristin Fridtun har ikke innvandrerbakgrunn, men er en tidligere skihopper, norrøn-filolog og skribent i Dag og tid.
Hennes personlige debattbok om homofili griper langt inn i debatten om hva som er norsk.
En ting er at høyreekstreme grupper oppfatter sex mellom likekjønna som en trussel mot «blodslinje», «forutsetningen for vår videre eksistens» og reproduksjonen av «den hvite rase».
Mer interessant er Fridtuns diskusjon av den brede politiske støtten homofile har fått de siste årene.
Det kan gi inntrykk av at homo- og heterofile er likestilte, påpeker hun.
Før hun anfører mange eksempler på at det ikke er tilfelle.
Homofili passer det ikke å snakke om i 17. mai-taler, i forbindelse med norske eventyr eller Alf Prøysen.
Hennes engasjerende bok topper seg med en diskusjon av politikere som bruker homofile i sin kamp mot innvandring og islam.
Men som i alle andre sammenhenger er innbitte motstandere av homofiles rettigheter.
Til tross for litt innledende skepsis, synes jeg A.O. Vinjes gamle forlag har lansert en serie som gir mangfoldige og tankevekkende skildringer av Norge på retta og på vranga.
| 1
|
305864
|
Bygger broer mellom troende og ikketroende i høyaktuell roman
Kanskje kan Øystein Stenes roman hjelpe oss til å forstå hverandre bedre.
Øystein
Stene blander to av de tydeligste populærkulturelle trendene i sin nye roman, men gjør det til noe eget og aktuelt.
I «De opplyste» utforsker han religionens plass i samfunnet og menneskesinnet.
Vi er i Europa mange år fram i tid, der en apokalyptisk hendelse har trigget en religiøs oppvåkning hos deler av befolkningen.
«Auroraen», et plutselig lysfenomen etter en naturkatastrofe, har fått gudstroen til å vokse hos mennesker over hele kloden.
Men vel så mange har reagert motsatt, med økt tro på at vitenskapen kan forklare alt, og aversjon mot «overnaturlige trossystemer».
Konflikten står mellom religiøse og sekulære.
Religiøse fanatikere driver terrorvirksomhet og henretter ikketroende, mens like steile «hateister» burer troende inne på psykiatriske sykehus og utvikler vaksiner mot religiøse tanker, ved hjelp av torturbasert forskning.
Stafett av stemmer
Den utløsende naturkatastrofen kjenner vi igjen fra en rekke dystopiske bøker de siste åra, fra Maja Lundes bestselgere, til en haug med ungdomsromaner.
Religiøs fanatisme tematiseres også i Margaret Atwoods «The Handmaid’s Tale», og i tv-serier som «The Leftovers».
Men Stene går dypere til verks i sin utforskning av tro og tvil.
Boka er en kollektivroman, bygget opp som en stafett av jeg-fortellinger.
Hvert kapittel har en ny hovedperson som var bifigur i det forrige, og slik knyttes menneskene sammen på tvers av fysiske og psykiske grenser.
Over 20 personer får ordet, og Stene er imponerende god til å skrive fram stemmene.
Alle har sin egenart og sin egen gripende historie, og de trer klart fram for leseren, ofte ved hjelp av overraskende poetiske bilder.
Dette er en språklig sterk roman, men den er også tematisk viktig.
I et intervju med Dagbladet denne uka, fortalte Stene om sin strenge oppvekst i Misjonssambandet.
En hjerteskjærende erfaring han hadde som barn, er med i boka.
Men den er langt fra noe oppgjør.
De mange stemmene gjør den til en åpen utforskning av hva som får mennesker til å tro, og her kan troen på vitenskapen også bli en form for fanatisme.
Romanen inviterer til refleksjon.
Helt nøytral er den likevel ikke – jeg synes Stene lykkes klart best når han går gir stemme til de mest åpne av de troende, de som gir rom for tvil og ikke vil dømme.
Han er tilsvarende god i dialoger som viser hvorfor det å omvende andre kan være et umulig prosjekt.
Kommunikasjonen stanger i en vegg av ulik virkelighetsforståelse.
Den yngste stemmen, en liten gutt, sier så enkelt om de voksne:
«De vil ikke tro på det som er sant, de vil bare tro på det de tror på.»
Ønsker å forstå
I en tid da religiøse motsetninger og frykt for andre måter å tenke på skaper noen av de tøffeste konfliktene både nasjonalt og internasjonalt, er «De opplyste» en høyaktuell roman.
Den forsøker å forklare hvorfor dette skaper så mye sinne.
Kanskje kan den hjelpe oss til å forstå hverandre bedre, selv om Stene har samme utfordring som sine romanfigurer:
De som vil være mest interessert i å lese boka, er trolig de som allerede deler hans åpne verdensbilde.
Romanens styrke, stafettoppbygningen, er også en utfordring.
Den er riktignok komponert som en sirkel der vi kommer tilbake til start.
Før start, rettere sagt.
Vi kommer ikke videre.
Hver person får så kort tid i lyset at boka blir en tilstandsrapport, mer enn en fullendt fortelling.
Det gjør den ekstra åpen, men også mindre engasjerende enn den kunne vært, når alle interessante mennesker farer så raskt forbi.
| 1
|
305865
|
Gitarduellenes tid er ikke forbi
Jason Isbell gjorde det han skulle i Frognerparken.
KONSERT:
Jason Isbell er blitt norgesvenn, etter mange konserter her i landet de siste åra, og ble en bonus for dem som allerede hadde kjøpt billett til åpningskvelden til Piknik i parken ved Vigelandsmuseet - eller rett og slett fikk en siste grunn til å møte opp.
Årsaken var at Norwegian Wood, der Isbell var satt opp som hovedattraksjon denne kvelden, ble avlyst.
Trist for Norwegian Wood, men en lykke for publikum på en av byens ferskeste festivaler - som har «satt seg».
Årets er den femte i rekken.
Med band
Etter en fantastisk duokonsert med kona Amanda Shires på Buckleys i Oslo for fem år siden, har Isbell hatt med seg bandet når han har returnert til Norge.
Og for et band!
Isbell sjøl er en meget god gitarist, men i Sadler Vaden har han møtt sin likemann - i sitt eget band.
I 14 år gamle «Never Gonna Change», en av låtene Isbell skrev da han var medlem av sørstatsbandet Drive-By Truckers, får vi attpåtil en gitarduell med de to herrene - før Isbell plukker opp kassegitaren og setter punktum med en glimrende «If We Were Vampires» fra fjorårets album «The Nashville Sound».
Det er ikke mye Nashville i Alabama-fødte Isbell når det kommer til musikken, sjøl om han har bosatt seg i countryhovedstaden.
En og annen countrytone kan nok høres («Tupelo»), men det er et rock'n'roll-band han er på veien med.
Godt mikset
Isbell og bandet presenterer en bortimot perfekt mikset festivaltime med låter fra de tre siste albumene, mest elektrisk men også akustisk.
I den siste kategorien hører «Cover Me Up» fra 2013-albumet «Southeastern» hjemme.
Det er ikke bare en fantastisk låt, det er også en kraftprestasjon vokalmessig fra Isbells side.
Låtskriveren Isbell
Isbells evne til å sette de riktige ordene til musikk kommer til uttrykk i låter som «White Man's World», som han skrev til datteren sin, og påfølgende «The Last Of My Kind», som oppsummerer en relativt mislykket studenttilværelse.
Det er tilløp til allsang i refrenget, helt uoppfordret.
Ved siden av gitarist Vaden, er det særlig bassist Jimbo Hart som utmerker seg, ikke minst for fremragende fotarbeid og total innlevelse.
Han danser formelig med bassen.
Bruce
Scenerommet er reint, med unntak av et emblem på bakveggen.
Musikken har alltid vært viktigst for denne mannen fra Alabama, som kan få komme tilbake når som helst.
Han vokser stadig som artist, og er åpenbart en god kandidat til en sjeftittel når Bruce Springsteen en gang pensjonerer seg.
| 1
|
305868
|
Et idéhistorisk skrekkabinett som må begripes
Lyrikeren Alf Larsen var glødende antroposof og jødehater.
Hvor tok han det fra?
Samtidig med at Jan-Erik Ebbestad Hansens gjennomgang av lyrikeren Alf Larsens etterlatte manuskript «Jødeproblemet» nå er kommet i bokform, publiserer Jan Erik Vold et essay om Larsens lyrikk under tittelen «Standhaftig havdikter».
Her viser Vold den produktive dikterens melankoli og evighetslengsel, hans høystemte naturfornemmelser og lakoniske gravskrifter.
Larsen var åpenbart en dikter med sterk vilje og velutviklet talent.
Ingenting av dette handler det om i Ebbestad Hansens rystende bok om Larsens innbitte hat mot jøder og jødedom.
Likevel kan vi mellom linjene i Larsens kvernende antisemittisme ane dikterens desperat himmelstormende lengsel etter totalitet, en sammenhengende forklaring på menneskehetens gåter, historiens negative spiraler og destruktive krefter.
Lumre skikkelser
En slik forklaring mente Larsen å finne i Rudolf Steiners metafysikk.
Ebbestad Hansen viser skarpt hvordan Steiners esoteriske «åndsvitenskap» bærer i seg dogmer og teorier som passer inn i mer tradisjonell antisemittisme.
For Steiner var «jøden» en anakronisme.
Jødefolket hadde forvaltet en «folkeånd» som var blitt overflødig i og med «Golgatahendelsen», da blodet fra den korsfestede Kristus rant ned og blandet seg i jorden.
Da skulle jødene ha skjønt at Kristus var den nye tids skikkelse, men når de ikke aksepterte dette, måtte det gå galt for dem.
Disse teoriene framstår, i likhet med så mye av Steiners teoretiske univers, som tankespinn.
Men det har fenget mange, og Ebbestad Hansen viser oss – med syrlig, tilbakholdt ironi – et galleri av lumre skikkelser, som i likhet med Larsen begjærlig grep slike tanker:
Ingeborg Møller, Marta Steinsvik, Werner Haverbeck, Conrad Englert, og så videre.
Motbydelig
Antroposofer flettet «kristologien» sammen med fantasier om norrøne guder, de germanske folkenes fortrinn over jøder, og løse spådommer som aldri traff.
Forfatteren trekker, ved hjelp av omfattende sitater og noter, dystre linjer til nazismens beslektede tankesystemer og dveler ved det ville paradokset Larsen bifalt: at nazismen skal ha vært en jødisk oppfinnelse, at tyskerne var blitt jøder, at jødene selv var skyld i sin skjebne.
Dette er urovekkende og motbydelig.
Antroposofers høystemte retorikk om lyset, solens ånd, frihet og individ, kombinert med nedsettende merkelapper på «negre», «farvede», jøder, materialister, modernister, humanister, og så videre, skaper et idéhistorisk skrekkabinett som må begripes, ikke minst i vår tid, da intoleranse, neonasjonalisme og tanker om folkeslagenes essensielle kvaliteter vinner terreng.
| 1
|
305869
|
Klassiker om en tegnet heks - men også om å bli voksen
«Kikis budservice» er et deilig gjensyn med en av tegnefilmens mestere
FILM:
Det er noe herlig ved det selvfølgelige eventyret, det sprelske universet der ikke alt som er ureglementert eller overjordisk blir forklart, men der alle som er med og alle som ser på lett aksepterer det som skjer og gleder seg til fortsettelsen.
I japanske «Kikis budservice», for eksempel, er det ingen bakgrunnshistorie som møysommelig redegjør for hvorfor alle hekser må forlate barndomshjemmet når de er tretten, og begi seg ut i verden for å finne en annen by der de må leve og virke i ett år.
Men når hovedpersonen Kiki kjekt klemmer foreldrene, setter seg på sopelimen og begir seg ut i verden, har både hun og vi blikket fremover.
Terskelen bygges ned
Skjønt, selve premieren på «Kikis budservice» er lett bakoverskuende.
Den japanske tegnefilmen er nesten tredve år gammel, og er en av de tidlige klassikerene til Studio Ghibli og den legendariske filmskaperen Hayao Miyazaki, som også er berømt for verk som «Prinsesse Mononoke» og «Chihiro og heksene».
Men nå får filmen, igjen, kinopremiere med norske stemmer.
Dermed blir terskelen inn til Miyazakis forunderlige univers bygget ned, slik at også barn som strever med å lese undertekster får slippe inn.
Det er et stort gode, selv om noen av stemmene i den norske versjonen er vel skarpe og insisterende.
Som så mange eventyr handler «Kikis budservice» om mer enn hva den handler om.
Selve fortellingen går ut på at Kiki kommer til en by ved havet, tar inn hos den snille, gravide bakeren Osono og setter opp en budbringertjeneste, siden sopelimen kan ta seg frem der andre kjøretøyer strever.
Men ettersom vi følger Kiki på vei mellom kunder og nye venner, er det umulig ikke å legge merke til at hun møter kvinner i forskjellige livsstadier:
I tillegg til bakeren som snart skal bli mor, møter hun en ung kunstnersjel og en omsorgsfull bestemor som strever med å nå frem til barnebarna.
Hun kommer nærmere en jevnaldrende gutt og glir lenger vekk fra den svarte katten sin, som i begynnelsen av filmen er hennes fortrolige.
Jente blir voksen
Slik sett er «Kikis budservice» også en historie om pubertet, om å bryte seg fri fra foreldrene og kjæledyrene og definere seg selv som et selvstendig menneske i møte med andre mennesker.
Et av de fineste trekkene ved «Kikis budservice» er at Kiki, handlekraftig og tiltakslysten som hun er, ikke er noen velformulert minivoksen, men en troverdig tenåring som iblant reagerer med taushet, nøling og uforklarlig tristhet når hun støter på en situasjon hun ikke har vært i før.
Hun har lettere for å snakke med voksne enn med jevnaldrende, i relasjoner der det står mer på spill.
Noe av det Hayao Miyazaki alltid har gjort med stor følsomhet, er å lage hovedpersoner som er troverdige representanter for alderen han gir dem, og han har snakket om betydningen av å observere og bli kjent med barn på et bestemt stadium før han lager historier om dem.
I «Ponyo på klippen ved havet» er femåringene i hovedrollen spontane og utforskende; i «Kikis budservice» er trettenåringen skiftende og grublende.
Vakre kulisser
Før var det vanlig, men nå om dagen er det sjelden man ser en animasjonsfilm der bakgrunnene er ubevegelige, fastfrosne stilleben mot en bevegelig forgrunn.
«Kikis budservice» minner om hvor vakre mange av disse nitid komponerte akvarellene var, de som var laget for å betraktes i ro, og ikke imponere med yrende liv.
Kikis by er en metropol i svale blå- og grønntoner og med en yrende flora, og sekstitallssettingen gjør at bybildet er stilfullt på den nostalgiske og stemningsmettede måten.
Kiki flyr gjennom en sommer som skaper en brå og deilig følelse av virkelig å være ved havet, på en virkelig solskinnsdag.
| 1
|
305871
|
Sansekunst
I «Almost Nothing» skaper rom, klang, kropp og bevegelse et sanselig utforskningsrom.
SCENEKUNST:
«Almost Nothing» er en scenekunstopplevelse med vekt på det romlige, det lydlige, det kroppslige og det synlige.
Ifølge infomaterialet er forestillingen «et forsøk på å presse vulgærmaksimalismen inn i et syltynt minimalistisk format».
Undertegnede ser ingenting vulgært i dette, men så er det også så åpent for tolkning hva en ser, at en heller ikke kan si at ordet er feil.
Mulige tolkninger
En kan for eksempel lese inn et kjønnsperspektiv.
Her er to utøvere, en kvinne og en mann.
Sulekha Ali Omar fører seg på måter som understreker hennes fysiske styrke og kontroll, Håkon Mathias Vassvik mer avventende anspent.
Han har på seg en svært tettsittende og svært utringet overdel, så lavt skåret at brystvortene befinner seg over tøykanten.
Han har også på seg skjørt og militærgrønne sokker.
Hun har bukser, en pyntet, glitrende topp som sitter litt løsere enn hans, og i en del av forestillingen bruker hun også et enormt hodeplagg, så åpenbart utformet i et kunstig materiale at det til og med kan være av skumgummi, formet på en måte som kan få den til å ligne både på en støvkost og på en Marie Antoinette-parykk.
Senere bruker han den samme hodepryden.
Kjønnsrolleironi, eller diskusjon?
Kanskje begge deler.
En kan også lese inn en geografisk-geologisk-meteorologisk hyllest til det nordnorske:
Langsomt kommer lyset, som lys i mørketiden.
Senere bærer scenerøyken, eller tåken, lysskimmer med seg.
Er dette ment som en etteraping av et værfenomen en må nord for Polarsirkelen for å se?
Igjen, kanskje, men kanskje er dette også bare en tanke i meg, påvirket av at jeg selv og de to på scenen er nordfra
- Vassvik fra Finnmark, Omar fra Troms og jeg selv fra Nordland - av at dialektene som brukes i det språklige er nordnorske, og av at gulvdekket underveis blir omformet slik at det ligner kantete, blå-grå-grønne fjellknauser ved havet.
Pedersen er for øvrig fra Oslo.
Slektskap
«Almost Nothing» er beslektet med arbeider av grupper som Verdensteatret og De Utvalgte, men mennesket har en langt større plass her enn hos førstnevnte slektning-kompani.
Her brukes også tekstutdrag, korte sitater fra Vibeke Tandbergs bok «Joelle Joelle».
I info om forestillingen er den omtalt som en roman.
Utdragene får den til å lyde som et prosadikt.
Men «Almost Nothing» er ikke en verbalforestilling.
Det er ikke tekstens mening som vektlegges, men musikken i ord, lyder, rytmer og klanger.
Dette forsterkes av måten aktørene bruker stemmene på:
De snakker med strupene, mens fremre del av munnen holdes så ubevegelig som råd er.
Ordene må konkurrere med lydkulisser og musikk - her kreditert som lyddesign av Vilde Nupen.
Vokalklanger og setningssang blir også naturlig fremhevet av den nordnorske dialektbruken (som i «på innersia a' ytterdøra»).
Hovedelementet i Olav Myrtvedts scenografi er et gulvteppe eller dekke, i et materiale som forblir mystisk.
Er det mykt eller hardt, skarpt eller ettergivende, tekstil eller papir, eller kanskje endog plast?
Svaret spiller liten rolle, men strukturen er slik at fingertuppene blir nysgjerrige og får lyst til å berøre det.
Tomrommet rundt og over er også en vesentlig del av det scenografiske rommet, og det samme er aktørenes klær (også kreditert Myrtvedt), samt lyskasterne, som er plassert mot veggen på den ene siden av scenen.
Lysdesignen er ved Tilo Hahn.
Smalt blir bredt
Lyder det sært og smalt?
Det er det nok også, «Almost Nothing» prøver på ingen måte å være alt for alle.
Undertegnede får heller ikke like mye ut av alt.
Der er deler i forestillingen som for meg virker som transportetapper, men jeg er åpen for at de taler mer til andre enn til meg, at der kan være kvaliteter også i disse som jeg ikke umiddelbart ser.
Etter forestilling sitter jeg uansett igjen med et smil om munnen og med glede i kroppen.
Som jeg har gjort underveis, opplever jeg også etterpå at jeg har vært med på noe fint, og jeg vil bli overrasket om ikke minst en og sannsynligvis flere av virkemiddelkombinasjonene i dette dukker opp i minst en og sannsynligvis flere teaterforestillinger på minst ett breddeteater i løpet av kort tid.
| 1
|
305873
|
Bokanmelderen har allerede funnet årets favorittbok
Lydie Salvayre skriver lysende godt, originalt og dagsaktuelt om den spanske borgerkrigen.
«Den 18.
Juli 1936 åpner moren min kjeften for første gang i sitt liv.
Hun er femten år gammel.
Hun bor i en landsby avsondret fra verden, hvor mektige landeiere i århundrer har holdt familier som hennes i avgrunnsdyp fattigdom», heter det i åpningen av «Ikke gråte».
Moren skal søke tjeneste hos den mektige Burgos-familien.
Familiens overhode Don Burgos ser på den vakre, høyreiste Montse, før han snur seg mot sin kone og erklærer med en selvsikker tone:
«Hun ser riktig beskjeden ut.»
«Jeg kokte, jeg skrek, jeg ropte at jeg heller ville reise til byen og være hore», sier Montse 75 år senere.
Hun er da nitti år gammel og lider av hukommelsessvikt.
De eneste minnene som virkelig er intakte er fra denne sommeren 1936.
Sommeren da Montse opplevde livsglede for første og kanskje siste gang i sitt liv.
Hun møtte sitt livs store kjærlighet, og hun ble fylt av revolusjonær glød.
Den gløden som ble til ild, og som bidro til utbruddet av den spanske borgerkrig.
Ufattelige grusomheter
Montses datter er den franske psykiateren og forfatteren Lydie Salvayre.
Hun har satt seg fore å gjenskape denne paradoksalt nok vakreste sommeren i morens liv.
Det blir også en svært original og lysende god fortelling om den spanske borgerkrigen.
Det sier ikke lite.
Få kriger har i så stor grad vært gjenstand for litterære gjenfortellinger, som krigen som varte fra 1936 til 1939, og hvis ufattelige grusomheter kostet en halv million spanjoler livet.
Krigen speilet en kaotisk tid og et kaotisk land.
Med monarkister, antikommunister, katolikker, nasjonalister og glødende falangister på den ene siden.
Og en etter hvert fatal blanding av anarkister, sosialister, kommunister, svermende frihetskjempere og forfattere på den andre siden.
De siste var elendige soldater, men glitrende skribenter.
Blant dem var Arthur Koestler, André Malraux, George Orwell, Ernest Hemingway, norske Nordahl Grieg og journalisten Lise Lindbæk.
Salvayres innfallsvinkel kan minne om stilen til den russiske nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj.
Begge gir krig et menneskelig ansikt gjennom et hverdagslig skravlende språk.
Handlingen i denne boka er lagt til en avsidesliggende spansk landsby.
Montse kommer fra en lutfattig familie, med en brutal far, en ydmyk mor, og en glødende anarkist til bror.
Det er broren José som vekker Montses kampånd og dermed livsglede.
Han er sjarmerende, idealistisk, impulsiv.
Han oppildner de fattige landsbyboerne med revolusjonære slagord:
«Ned med undertrykkerne», «Lenge leve friheten».
Landsbyboerne fylles av stridslyst, inntil Josés fiende Diego får dem på andre tanker.
Diego er kommunist; strategisk, tvangsnevrotisk og hevngjerrig.
Han maner landsbyboerne til besinnelse.
Kirken som vasser i blod
Gjennom fiendskapet mellom den dumdristige anarkisten og den strategiske kommunisten, klarer Salvayre på elegant vis å få fram de skjebnesvangre og komplekse motsetningene på venstresida.
Like elegant er hennes parallelle fortelling om den franske forfatteren George Bernanos (1888-1948).
Han bor på Mallorca, er troende katolikk og støtter falangistene inntil han får samvittighetskvaler.
Noe han formulerer i den modige essaysamlingen «Les grands cimétieres sous la lune» (1938), der han advarer kirken mot å støtte Franco.
Gjennom Salvayre forteller Bernanos om brutale og tilfeldige henrettelser av uskyldige arbeidere, om tortur og grusomme henrettelsesmetoder.
Og om kirken som vasser i blod mens de velsigner morderne.
Ved siden av en imponerende tematisk innsikt og et skarpt blikk, forsterker Salvayre den tunge tematikken med en lekende, nesten humoristisk stil.
Hun gjengir og kommenterer morens småskravlende erindringer, fortalt på en merkelig blanding av spansk og fransk (hun måtte flykte til Frankrike i 1938).
De mange skjellsordene er gjengitt på spansk i boka, også i Gøril Eldøens fremragende norske oversettelse.
Salvayre bruker i tillegg rørende vakre bilder.
Som da Montses fattige foreldre møter mektige Don Burgos.
Den brutale faren som Montse har fryktet hele livet, sitter ydmykt og fomlende, svart under neglene og med ubehjelpelige fattigmannsfakter.
Fattigdommens åk ligger i genene på dem, fastslår Salvayre.
Denne fattigdommen de en stakket stund trodde seg fri fra.
Den farlige nasjonalismen
Boka gir også assosiasjoner til vår tid, der Salvayre advarer mot den farlige og meningsløse nasjonalismen.
Det er også klare, men ikke uttalte, paralleller til krigen i Syria.
Denne krigen som startet som et glødende opprør mot regimet, men som nå er et svart kaos av fraksjoner på opprørernes side.
Forøvrig glimrende fortalt om i Demian Vitanzas «Dette livet eller det neste» (2017).
«Ikke gråte» ble ikke overraskende tildelt den franske Goncourt-prisen i 2015.
Jeg kan allerede nå fastslå at den blir min favorittbok dette året.
All ære til lille Solum forlag.
Denne boka må du bare få med deg.
| 1
|
305875
|
Ikke mange andre band har tre like gode vokalister
Norske Silver Lining albumdebuterer med «unorsk americana».
ALBUM:
Amerikanske Gillian Welch og makkeren David Rawlings er årsaken til at Silver Lining ble startet - og nå albumdebuterer i parets ånd.
De fire møttes på en norsk tributekveld til Welch og Rawlings, som er åpenbare inspirasjonskilder.
Musikken er like stille, myk, lun og tilbakelent, med vekt på harmonier og mye fint strengespill av ikke minst Bjørnar Ekse Brandseth (gitarer / dobro / pedal steel), som har meldt overgang fra en lovende blueskarriere.
Hvor godt denne kombinasjonen funker, sammenfattes mesterlig i tittellåten «Heart And Mind Alike».
Tre sterke stemmer
Stemmeprakten tilhører Stine Andreassen, som i likhet med Brandseth også er med i gruppa The Northern Belle, og Live Miranda Solberg, som også står bak soloprosjektet Louien.
Andreassen er dessuten så smått i gang med en solokarriere.
Men
- Silver Lining har forsyne meg også en mansstemme og låtskriver som setter varige spor.
Halvor Falck Johansen bidrar kraftig til dynamikken i denne gruppa som vokalist på sine egne låter, såre «I Can't Shake It», som jeg ikke klarer å riste av meg med det første, og «She Won't Realize».
Førstnevnte er årets vakreste, den andre er ikke så langt unna.
Tittellåten og et par andre konkurrerer også om tittelen.
Ja, forresten, hele plata gjør vel egentlig det.
Tennessee
Silver Lining gjorde seg raskt bemerket på den vitale, norske americana-scenen og ga ut ep-en «I’ll Be Waiting for You (In the Grey)» i januar i fjor.
Bandet er et kollektiv, men med fire individualister i den forstand at det er oppsatt med tre låtskrivere, tre stemmer og fire musikere som kan sin americana.
Pluss et par gjester.
Åpningssporet på debutalbumet heter «Week In Tennessee», og man skulle tro at Silver Lining har tilbrakt atskillig lengre tid enn det i countryhovedstaden Nashville.
Men det er altså ikke tradisjonell country som er deres inspirasjon, men den spennende americana-scenen som vokser fram rundt byen.
Låten er en av fem skrevet av Andreassen, mens Solberg står bak tre av de ti sporene.
Musikalsk oppdragelse
Blant inspirasjonskildene til Silver Lining oppgis også Union Station (bandet til Alison Krauss), Milk Carton Kids, Joni Mitchell og Laura Marling.
«Silver Lining» er dessuten tittelen på album med både Bonnie Raitt og Nils Lofgren.
Det er ikke så lett å høre denne inspirasjonen direkte i musikken til Silver Lining, men det sier ganske mye om medlemmenes musikalske oppdragelse.
Den har mye til felles med den norske duoen Darling West, som er blitt lagt merke til i utlandet.
Det kan Silver Lining bli også.
Medlemmene står på skuldrene til store navn, men står sannelig meget støtt på egne bein også.
Gjester er Morten Saanum Bessesen på tangenter og Erland Dahlen på trommer og perkusjon.
Produsenter er Lars Voldsdal og bandet.
«Heart And Mind Alike» er et album som skinner om kapp med sola.
Silver Lining har releasekonsert i platebutikken Big Dipper i Oslo i morgen ettermiddag (lørdag).
| 1
|
305876
|
«Rig 45» er en fornærmelse både mot kvalitetskrim og oljearbeidere
Selv ikke gamle «Offshore» turte å generalisere så mye.
Har lufta gått ut av Nordic Noir-ballongen?
I flere år har uttrykket vært et internasjonalt kvalitetsstempel, både på permer og skjermer.
På tv har vi fått suksesser som «Forbrytelsen», «Broen» og «Øyenvitne».
Fascinerende historier, overraskende tvister og hovedpersoner med særpreg har vært suksessoppskriften.
Men i det siste har det strømmet på med serier som blåser i alle hovedingrediensene, og går for posesuppe i stedet.
Sist ut er Viaplays «Rig 45», med Jakob Oftebro som norsk alibi på rollelista.
Lukket rom-mysterium
Som så ofte er utgangspunktet lovende:
Et lite crew utfører vedlikeholdsarbeid på en oljeplattform i en ellers rolig førjulstid, men blir avbrutt av en fæl arbeidsulykke.
Oljeselskapet sender en representant for å undersøke saken, men snart melder spørsmålet seg:
Var det egentlig en ulykke?
Samtidig blåser det opp til storm, og – du skjønner tegninga – snart er gruppa fullstendig isolert på havet, mens de skuler mistenksomt på hverandre.
Og så skjer det flere ulykker.
Oljeplattformen er jo perfekt arena for et klassisk lukket rom-mysterium.
Samtidig er det et umiskjennelig nordisk, men også eksotisk miljø for de fleste av oss, som også åpner for et internasjonalt ensemble.
Rollelista har nesten like mange nasjonaliteter som navn.
Her er folk fra Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island, Irland og Storbritannia.
Statsstøttepotensialet må ha gitt økonomisjefen vann i munnen.
Så hvorfor ser alt så billig ut?
Lettglemte
«Rig 45» har ikke én karakter som vekker interesse.
Hovedpersonen innledningsvis er irske Andrea (Catherine Walker), som blir sendt for å etterforske arbeidsulykken, med instruks om å være så rask som mulig.
Oljeselskapet taper flerfoldige millioner så lenge arbeidet er satt på vent.
Under bordet får hun også høre det åpenbare:
Jo mer som tyder på at ulykken var selvforskyldt, jo bedre.
Men Andrea er samvittighetsfull og grundig, en klassisk detektivhelt som ikke tar noen snarveier, selv om mann og barn maser om at hun må komme hjem til jul.
Litt etter litt skjønner både hun og vi at det er mange i crewet som har svin på skogen.
Det hviskes og krangles i mørke kroker.
Ordentlig skummelt blir det likevel ikke, selv om lysteknikerne gjør så godt de kan med trange plattformkorridorer, og rollefigurene gjerne velger lommelykt framfor å trykke på lysbryteren.
Når det skal skje noe virkelig dramatisk, varsles det på mils avstand.
Det er så innlysende hva som kommer at du lurer på hvordan i heite hule det kan ha seg at karakterene ikke ser det selv.
Hvorfor skal de alltid vandre rundt alene i sånne serier?
Dustete om pendlere
Etter hvert skifter perspektivet fra én hovedperson til ensembledrama, og det kunne blitt interessant, siden vi ikke vet hvem av folka vi følger som er skurken.
Men vi får ikke vite noe særlig annet om dem heller.
Hvis de har fått utdelt en personlighet, er den bygget opp av kjappe klisjeer.
På et tidspunkt lirer Oftebro av seg noe av det mest dustete jeg har hørt om pendlerarbeid:
«Du jobber ikke her ute hvis det ikke er noe du rømmer fra».
Selv ikke gamle «Offshore» turte å generalisere så mye i beskrivelsen av oljearbeidere.
Det skal de ha:
Etter tre episoder er jeg fortsatt usikker på hvem skurken er, og føler en viss trang til å finne det ut.
«Rig 45» funker som krim i den grad at den skaper et behov, som vi får tro at den tilfredsstiller til slutt.
Men i så fall blir det i form av tomme kalorier - et seriemåltid vi lett kunne klart oss uten.
Anmeldelsen er basert på tre av seks episoder.
| 0
|
305877
|
Melkeramp og brushoder
Da damene streiket og politiet slo, vaskekona eglet og publikum lo.
TEATER:
Kan åttifem år gammel arbeiderhistorie ha noe å si folk i dag?
På Grenland Friteater er svaret et klart og rungende ja.
«Meierislaget 1933» - om meieristreiken i Porsgrunn i 1933, med frampek mot nazismens inntog og mot norsk politis smertefulle dobbeltrolle under krigen - er underholdende politisk folkekomedie om et samfunns valgmuligheter.
Forestillingen handler om måter samhold bygges og måter samhold brytes ned.
En stor konflikt i et lite miljø avdekker strukturer som også tidligere har vært der, men som er blitt glattet over.
Tro mot type
I form og tematikk er «Meierislaget 1933» folkelig teater.
Her er mye og treffende typekomikk, og skuespillerne ser ut til å ha det moro med sine skikkelser - som kan deles inn i melkeramp, brushoder, meglere og eglere.
Både i spill og i tekst er karaktertrekk klare.
Allerede i de første replikkene hver person sier, blir personlighetene etablert, og utover i handlingen endres ikke inntrykkene av dem, de bare utdypes.
Den utvikling som finnes i forestillingen, finnes i handling og i dynamikken mellom personene.
Meieriarbeidersken Ellinor (Lena Barth Aarstad) går nærmest gjennom en politisk vekkelse.
Hennes sjef Fru Leite (Geddy Aniksdal) må velge om hun skal vise lojalitet til bedriftseierne eller de ansatte.
. Også politimannen Kjellevold (Lars Vik) befinner seg i skvis mellom ulike hensyn:
Å følge sine egne idealer og å skape trygghet, ro og orden i lokalmiljøet, men samtidig måtte samarbeide med krefter han helst vil stå imot - her ledet av det nasjonale politiets Jonas Lie (Svend Erichsen).
Sentralt står også sinna-kommunisten Ruth (Kjersti Posti Høgli), mammadalt-nazisten Harald (Hadle Reisæter, rollen er basert på historiske Harald Franklin Knudsen), og intrigemakeren Fru Lillevann, som er vaskekone både på politistasjonen og på meieriet (Anne-Sophie Erichsen).
Sistnevnte blir raskt en publikumsfavoritt (jadaneida), som den kostelig spilte komedieskikkelsen hun er.
Dette er teater med commedia dell'arte-trekk, men med norsk språk og norske markører - en form som her til lands beherskes best av nettopp Grenland Friteater.
Tidsriktige trekk
Språket fortjener å nevnes for seg.
Tor Arne Ursin har skrevet et manus som flyter særdeles godt muntlig, og som samtidig er rikt på formuleringer som får i alle fall én publikummer til stadig å tenke at «dette ordet burde vi ta i bruk igjen».
Ut fra samtaler overhørt i pausen og under forflytning tror jeg flere rundt meg er enige i det.
Språket signaliserer også tydelig både personlighetstrekk hos de enkelte, hvilket samfunnslag de kommer fra, hvilket sted i Telemark og hvilken side av elva i Porsgrunn.
Ut fra publikumsreaksjonene å dømme er disse lokale markørene velvalgte.
Ursin holder seg nokså lojalt til historiske hendelser, men viser fri og leken holdning til persontegninger og persondynamikk.
Et annet virkemiddel som bør trekkes fram, er arbeidersangene.
Ifølge Ursin, som altså har ansvar både for manus og for regi, er tekstene til dem skrevet i tidsepoken, av en ukjent lokal dikter, mens melodiene (som også lyder tro mot tidsepoken) i all hovedsak skrevet nå.
(Unntak er «Internasjonalen» og den tyske statspolitisangen «Die Fahne hoch».)
Disse framføres av damekoret som også opptrer som statister, det vil si handlende husmødre og streikende meiersker i forestillingen, og av de skuespillere som enten er streikende eller streikesympatisører.
Andre, tidsriktige elementer, som (tilsynelatende originale) fagforeningsbannere og (tilsynelatende originale) kjøretøy forsterker miljøtegningen, og rammen rundt kunne ikke kledd materialet bedre:
«Meierislaget» spilles utendørs, på Sjøfartsmuseets småbytun, altså et mini-Porsgrunn der gamle bygninger har sterk lokal forankring.
| 1
|
305881
|
Dinosaurer til høystbydende
Nesten like spennende som den 25 år gamle originalen.
FILM:
Verden skal hensettes i dinosaurfeber igjen.
25 år etter at Jurassic-universet oppsto med Steven Spielbergs oppsiktsvekkende «Jurassic Park», er film nummer fem klar:
«Jurassic World:
Fallen Kingdom».
Det føles nesten like sensasjonelt som første gang.
Og like spennende.
Dinosaurene er utrydningstruet som aldri før, også i denne filmen.
Den utgjør del to av en Jurassic World-trilogi, hvor den første kom i 2015.
Igjen handler det om gale forskere som ikke bare vil genmanipulere fram nye og farligere arter.
De vil også gjøre business på dem.
Tenk deg verdien av dinosaurer til bruk i krig.
Vi snakker masseødeleggelsesvåpen!
I røyk og damp
Colin Trevorrow, som hadde regien på forrige film, er med på manussiden denne gang, igjen sammen med Derek Connolly.
Regissørstolen er nå overlatt til J.A. Bayona, som her har maktet å skape et og annet uforglemmelig øyeblikk.
En diger Brontosaurus som fader ut i røyk og rosa damp er ett av dem.
Nesten som det bildet vi alle har på netthinnen av dinosaurenes «egentlige» utryddelse.
Det dreier seg om et vulkanutbrudd på Isla Nublar, øya som ligger vest for Costa Rica, der dinosaurene har herjet fritt i tre år etter ødeleggelsene.
Nå er de igjen utrydningstruet - av flytende, brennende lava.
En redningsoperasjon må iverksettes.
Men er dyrene verdt det?
Filmen rammes inn av en høring i den amerikanske Kongressen, der Dr. Ian Malcolm (Jeff Goldblum, som også spilte i den opprinnelige filmen) må uttale seg om det hensiktsmessige i å bevare disse livsfarlige artene.
Her er dilemmaer til ettertanke, både i forkant og etterkant av actionscenene.
Idealistene
Bryce Dallas Howard og Chris Pratt spiller også denne gangen det dinosaurvennlige, idealistiske og småkranglende kjæresteparet Claire og Owen.
De blir engasjert av Lockwood, den tidligere partneren til vitenskapsinvestoren Hammond.
Oppgaven er å bringe dinosaurene i trygghet til en ny øy, hvor de angivelig skal få leve i frihet.
Lockwoods høyre hånd og forretningsfører, Eli Mills, har imidlertid andre planer.
Dinosaurene skal selges til høystbydende.
Skumle investorer fra hele verden har meldt sin interesse.
En Triceratops som kjæledyr til guttungen?
En hær av aggressive Velociraptorer?
En hittil ukjent hybrid - den fryktinngytende Indoraptor, spesialutviklet som våpen i krig?
Slott
Indoraptoren er genetisk spleiset slik at den kan både adlyde en ordre og aldri slippe et definert mål.
Den er en av de 11 artene som reddes fra lavaen på Isla Nublar og fraktes til Lockwoods slott og laboratorier i USA.
Bortimot halve filmen foregår her i middelalderske omgivelser.
Lockwoods lille barnebarn, Maisie, er tilsynelatende det eneste normale vesenet i disse dystre omgivelsene.
Som i ethvert Jurassic-univers er også denne filmen spekket med vanvittige fluktscener foran åpne dinosaurgap og gigantiske klør.
Claire og Owen formelig danser ballett gjennom ødeleggelsene og unngår som alltid å bli spist, med et nødskrik.
Andre er ikke like heldige, for å si det sånn.
Dinosaurer som klatrer i tårn på eventyrslott som speiler seg i månelys, er unektelig et spesielt syn.
Dinofeberen er på vei tilbake, og den er smittsom.
| 1
|
305882
|
Kjære verdensstjerne, kan du overraske meg neste gang?
Bryn Terfel følger vante spor på Festspill-konsert
Jeg har vært Bryn Terfel-fan lenge.
Sangeren fra Wales tok verden med storm for rundt tredve år siden med sin fenomenale stemme og blendende personlighet.
Operahusene kastet seg over den karismatiske bassbaritonen som med et stort antall konserter og plateutgivelser raskt bygget seg opp til en artist i verdensklasse.
Det er et problem som lett dukker opp:
Når du er sanglig superkjendis, er det fristende å tråkke i gamle spor og bruke en oppskrift som virker.
Eller du kan fornye deg selv og finne på uventede og spennende ting som overrasker.
Konserten med Bryn Terfel under Festspillene i Bergen ble en trivelig affære, men jeg hadde egentlig hørt alt før.
Innledningen var vakker, to sanger av Robert Schumann (1810-1856) - «Belsatzar» og «Mein Wagen Rollet Langsam» ble inderlig og konsist framført.
Verbale introduksjoner og små stunts viser en artist som eier scenen fysisk og musikalsk.
Lek og alvor er gjerne to sider av samme sak, og Bryn Terfel inviterer også publikum med på allsang med glimt i øyet.
«My dear friends:
Could you please sing, so you can help me..» sier han med sterk påskrudd sjarm.
Som om Terfel skulle trenge slik assistanse.
Seansen fungerer likevel overraskende bra når hele Grieghallen synger med på «Loch Lomond» - en av de viktigste sangene for mange mennesker.
En rekke sanger fra Irland, Skottland og Wales blir deretter formidlet med kunnskap og finesse, diksjonen er fremragende og innlevelsen er stor.
«Home on the Range»
- Det Ville Vestens uoffisielle nasjonalsang og hymne for delstaten Kansas – fikk i versjonen til John Charles Thomas (1891-1960) en avdempet, men virkningsfull utførelse av Bryn Terfel.
Den amerikanske aksenten er tilstede på forbilledlig vis, men ikke for mye, slik at opplevelsen framstår som autentisk.
Terfels opera-erfaring gjennomsyrer tolkningene, og vi tror på det som avleveres fra scenen.
Den engelske komponisten Frederick Keel (1871-1954) har laget «Salt Water Ballads», et verk som syder av forfriskende og beskrivende sekvenser om livet.
Særlig populær er satsen «Trade Winds», og igjen er diksjonen til Terfel knivskarp og når fram til bakerste benk i salen som rommer 1500 tilhørere.
Høydepunktet for meg var likevel Franz Schuberts «Auf dem Wasser zu singen» og ikke minst «Die Taubenpost».
Sistnevnte er den siste sangen Schubert komponerte før sin død i 1828, 31 år gammel og med ensomhet, sykdom og depresjoner som følgesvenner.
Teksten er av Johann Gabriel Seidl og formidler at det finnes en brevdue som heter «Sehnsucht» (Lengsel).
Med ett var budskapet fra scenen fritt for fakter og fjas, og opplevelsen løftet seg til et helt annet nivå.
Less is more.
Slike innslag kunne konserten hatt flere av.
Ekstranumrene var greie, men ganske forutsigbare.
«Mack the Knife» (Kurt Weill/Bertolt Brecht) fra «Tolvskillingsoperaen» hadde spenst og farger, mens «If I were a rich Man» (Sheldon Harnick/Jerry Bock) fra «Spelemann på taket» viste fram en Tevje i en nokså jovial versjon.
Det var vakkert, uten at jeg egentlig ble berørt.
Caradog Williams var musikalsk påpasselig og elegant på klaveret, og konserten var definitivt ikke dårlig.
Kjære Bryn Terfel, kan du overraske meg mer neste gang vi møtes?
| 1
|
305883
|
Kom, så og vant
Iron Maiden med heftig arbeidsseier i Trondheim.
KONSERT:
Det er ganske nøyaktig ti år siden Iron Maiden sist besøkte Trondheim.
Eldstemann i bandet, Nicko McBrain, fyller 66 på onsdag, yngstemann Bruce Dickinson blir 60 i august.
Det er ikke godt å si hva denne gjengen har i drikkeflaskene sine på scenen, men det er i alle fall noen fysiske prinsipper som blir utfordret når bandet gyver løs på trondheimspublikummet med tospannet «Aces High» og «Where Eagles Dare».
Dickinson svever himmelhøyt over publikum i det han bykser over monitorene og nesten smeller hodet i den gigantiske Spitfire-replikaen som henger over scenen.
Det klassiske trommebrekket som innleder «Where Eagles Dare» sitter som en kule og da er det bare å lene seg tilbake og ro det hele i land.
Nesten.
Det er bitende kaldt på Dahls Arena og vinden gjør alt den kan for å forkludre opplevelsen til de fremmøtte, men de harske omstendighetene synes bare å gjøre bandet mer tent og fandenivoldske.
Litt av alt
Temaet for årets turné er «Legacy of the Beast»-spillet, noe som betyr en karriereoppsummerende setliste som spenner over hele katalogen.
Det innebærer gjenhør med gamle klassikere, et par bortgjemte perler og mye dramaturgi.
Dickinson skifter kostymer oftere enn Madonna og hver låt blir nærmest spilt ut som små teaterstykker.
Det starter i krigen og ender opp i underverdenen.
Via et besøk i en gigantisk katedral.
Det høres ut som, og er selvsagt langt over toppen.
Ja, farlig nær parodien, men så er Iron Maiden heldigvis et band med nok humor og selvironi til at forestillingen står seg uten å tippe over.
En lys trondheimskveld er selvsagt ikke optimale forhold for at det spektakulære showet skal komme til sin rett, men heldigvis er det nok krutt i de aldrende rockekroppene til at det blir full fest på EC Dahl-tomta allikevel.
Full allsang
Allsangen runger til låter som «The Clansman», «The Wicker Man» og selvsagt publikumsfavoritter som «Fear of the Dark» og «The Number of the Beast».
Mens mer obskure låter som dramatiske «Sign of the Cross», komplett med meterhøye flammer og knatrende fyrverkeri fremstår som et blytungt og progressivt høydepunkt i denne tapningen.
Et av de udiskutable høydepunktene er når Bruce Dickinson fyrer opp flammekasterne sine og bandet drar «Flight of Icarus», en låt som ikke har fått scenetid siden 1986.
Det låter skremmende bra.
Trønderne bøtter øl som om det sto om livet – til og med på en søndag - og når kvelden og festivalen kulminerer i euforisk allsang under «Run to the Hills», kan både band og publikum kvittere ut med god samvittighet.
| 1
|
305885
|
Setter ord på skammen i det å ikke strekke til som mor
Prisvinnende roman om betent mor/datter-forhold.
Louisiana Litteraturfestival 2016:
Linn Ullmann og danskenes aldrende gigant, Kirsten Thorup, samtaler om barndom og relasjoner.
De har begge nylig utgitt romaner om kompliserte mor-datter-forhold.
Begge bøker er fiksjoner, men sterkt preget av personlig stoff.
Ullmann peker på at morsskikkelsene i «De urolige» og Thorups «Erindring om kjærligheten» minner om hverandre:
Mødrene har en sårbarhet og en voldsom kjærlighet de ikke vet hvor de skal gjøre av.
Etter å ha lest «Erindring om kjærligheten» som fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2017 og nå foreligger i norsk språkdrakt, er det lett å være enig.
Både Ullmann og Thorup beskriver en mor som ikke greier å være nok for datteren, som svikter og glemmer barnet.
Men hos Thorup er perspektivet hovedsakelig morens.
Det er hennes kamp med livet, hennes tilkortkommenhet og skam, som er kjernen i «Erindring om kjærligheten.»
Et stålsatt barn
Avgrunnene er også betydelig nærmere i Thorups bok.
Gjennom tre deler møter vi Tara og Siri, mor og datter.
De har et komplisert forhold helt fra begynnelsen.
Da Siri fødes er Tara i praksis alenemor.
Hun lever på småpenger og både forguder og føler seg ufri av det nye vesenet, barnet, som hun er redd for å skade.
Den psykiske helsen er etter hvert så dårlig at Siri tas fra henne.
Tara har problemer med å «skille virkeligheten fra sine forestillinger om virkeligheten» og er ofte «tapt for omgivelsene og innelukket i seg selv».
Senere gjenforenes Tara og «Siris lille stålsatte skikkelse».
Men Tara blir aldri en mor Siri kan stole på eller regne med.
Et sårt øyeblikk er der Tara skal følge Siri til skolen.
Tara er så trøtt, hun arbeider om natten for å få det til å gå rundt, og i siste øyeblikk trekker hun seg og sender Siri alene med bussen.
Den lille jenta vet ikke hvor hun skal av og ender hos fremmede.
Tilliten mellom mor og datter rives i fillebiter av slike hendelser og preger Siri langt inn i voksenlivet.
Hun klandrer moren:
«Du er ikke en mor.
Du er et barn».
Minefelt av skuffelser
Thorup skriver en velflytende prosa som løftes av plutselige overraskelser og slående formuleringer.
Hun begynner romanen i første person, der Tara er jeg-forteller og beretter om oppveksten og tiden før Siri.
Om egen mor, som hun sjelden får ønsket oppmerksomhet av, men som «vasset inn i privatlivet mitt med store, sølete gummistøvler».
Morens grensekrenking medvirker til at Taras «jeg» blir skjørt, nesten grenseløst.
Hun slipper lett fremmede inn, særlig menn.
En av dem ender hun i fengsel for, i Jerusalem.
Det er ikke et konvensjonelt liv Thorup risser opp for Tara.
Etter Siris fødsel zoomer Thorup ut og skifter til tredjepersonfortelling, for å skape et større rom rundt skikkelsene.
Perspektivet ligger fremdeles hovedsakelig hos Tara, med unntak av ett parti der Siri har synsvinkelen.
Den voksne kunstneren Siri distanserer seg fra moren og søker tilflukt i arbeids-rusen.
Av og til møtes mor og datter, og Thorup får smertelig godt fram mistroen og usikkerheten mellom dem.
Samtalene utspiller seg som slag-scener på en minelagt slette.
Tara prøver etter fattig evne å gå utenom minene, smertepunktene, og samtalene blir anstrengte.
Siri på sin side opplever at det ikke er noe å hente hos moren, bare tomme fraser.
Hjemløshet
Thorup berører en rekke temaer.
Hun skildrer ikke bare tilfrosne relasjoner, men gir et bilde av kynismen i det danske samfunnet.
Siris arbeid med miljøaktivister og en påfølgende rettssak vies stor plass.
Noen av sidesporene i historien følges i overkant lenge, og gjør romanen mindre stram og samlet enn den kunne vært.
Hjemløsheten er et viktig motiv:
Den eksistensielle hjemløsheten, men også den fysiske – bostedsløsheten - som Tara kjenner på kroppen.
Tara blir aldri den gjengse borger, og gjennom hennes blikk utvider Thorup vår forståelse av hvordan livet er i sinnets- og samfunnets randsoner.
Størst inntrykk gjør det åpne såret som relasjonen mellom mor og datter lenge er.
Thorup har tilkjennegitt at dette er personlig materiale for henne.
Å sette ord på skammen det er ikke å strekke til som mor, på skyldfølelsen og dens konsekvenser, er et viktig bidrag.
De skarpt formulerte dialogene mellom mor og datter, samt Taras såre erkjennelser knyttet til morsrollen, vil sitte lengst i denne leseren:
«Den plassen Siri skulle hatt i livet hennes, hadde hun fylt selv.
Hun var som en elv som gikk over sine bredder og rev alt med seg.
Som et grådig barn som ikke kunne skjelne mellom seg selv og uten-verdenen, og med et grenseløst selv som omfattet hele verden.
Hun kunne ikke være både mor og barn på én gang.
Det var enten-eller.
Hun måtte velge mellom to uforenelige indre figurer, mellom «barnet» og «moren».
Og hun hadde ikke valgt, men i sin avmakt forblitt et halvt menneske som hadde fått et barn, men som ikke var blitt mor».
| 1
|
305886
|
Kontroverser, #metoo og et kvinnesyn i utvikling
Kanye West vender tilbake fra fjellet med sjelfulle samples og syv fortrolige låter.
På bare få år har USA sitt offentlige rom blitt nærmest komisk polarisert.
Delt opp i lag med sterke holdninger og enda sterkere hat for «motstanderne» på motsatt side.
Fritt for gråsoner og evner til å forsøke å forstå seg på annet enn egen doktrine.
Presidentvalget var selvsagt den foreløpige toppen av krenkekaka.
Det endelige politiske linjeskillet man var forventet å motsette seg med alle midler.
En enkel sak for de fleste.
Og da særlig kjendisene i den i stor grad liberale amerikanske underholdningsbransjen, hvor et co-sign til den nye presidenten betød latterliggjørelse og regelrett utfrysning – eventuelt at man skulle spille på neste års Country Music Awards.
Ikke overraskende ble det derfor leven da Kanye West dukket opp i Trump Tower-lobbyen med tårnsjefen sjøl.
Rett etter at sistnevnte hadde gått av med sin overraskende valgseier.
Med «not my president» som sitt nye motto, var ikke hiphop-superstjernens fans bare skuffet over sitt idol.
De var forbannet.
Forbannet over at annerledestenkeren Kanye tenkte annerledes.
Ting ble selvfølgelig ikke enklere da han i april logget seg på det sosiale mediet hvor frittalende kjendiser dreper sine karrierer, og ivrig tvitret i vei om sansen han hadde for nettopp Donald Trump.
Eller sin «bror» som han også kalte den omstridte presidenten – besvart av et «Thank you Kanye, very cool!» fra den like ivrige tvitreren i 1600 Pennsylvania Ave.
Igjen var både fans, venner og kolleger rasende, men ikke like rasende som da West besøkte TMZ en uke senere.
Åstedet for hans nå notoriske uttalelser om den amerikanske slavehistorien.
«Når du hører om slaveri i 400 år...400 år?
Det høres ut som et valg.»
Enkelt å vri til en klikkbar overskrift, som dagen etter selvfølgelig gikk sin tabloide gang verden over.
At hovedpersonen selv forsøkte å forklare tanken bak den sleivete uttalelsen, var som med det meste i dag – litt for kjedelig til å bruke spalteplass på.
«Selvfølgelig vet jeg at slaver ikke ble lagt i kjetting og kastet i båter av sin egen frie vilje.
Poenget mitt er at hvis vi fortsatte i den posisjonen selv om vi hadde antallet på vår side, så betyr det at vi var i et mentalt slaveri.»
Ikke nødvendigvis en teori som vil gi ham en plass blant historiens store tenkere, men langt fra den bastante «Kanye West sier at slaveriet var et valg».
Kanye er nemlig ikke et troll.
Han er en mann med tusenvis av idéer og en unik plattform til å gi fritt uttrykk for dem.
Akkurat det gjør ham til en ofte forhatt figur i en epoke hvor hardt opparbeidet frihet paradoksalt nok har kneblet muligheten til å ytre «feil» tanker.
Selv om mange har ønsket å avfeie ham som et vaklende geni, er det likevel fortsatt i musikken at Kanye gir mest mening.
Denne helgen aktuell med sin etterlengtede oppfølger til 2016-albumet «Life of Pablo».
Som en femtedel av en omfattende utgivelsesplan som også inkluderer album fra Pusha T, Nas, Teyana Taylor og Kid Cudi-samarbeidet Kids See Ghost, er «Ye» kortfattet, utleverende og alt annet enn vaklende.
«Today I seriously thought about killing you / I contemplated, premeditated murder,» åpner West i det som ved første lytt høres ut som en lat provokasjon, men i neste runde framstår som en kampsak satt på spissen.
Du kan si hva som helst.
Ingenting er for drøyt.
«Just say it out loud to see how it feels / People say "don't say this, don't say that" / Just say it out loud, just to see how it feels / Weigh all the options, nothing's off the table.»
Tanker bakt inn i hans velkjente arroganse, som i sin tur bunner ned i en unik kjærlighet for egen person.
En karakter han vet ikke går overens med massene.
«If I was trying to relate it to more people / I'd probably say I'm struggling with loving myself because that seems like a common theme / But that's not the case here /I love myself way more than I love you.
And I think about killing myself.»
Dermed har han også klart det igjen.
Å stjele oppmerksomheten vår med sin egen oppriktighet.
Den samme oppriktigheten som lyser mot oss på det iPhone-skutte coveret:
«I hate being Bi-Polar.
It’s awesome».
Isteden for å unngå de mange spørsmålene om sin mentale helse, tar han heller tyren ved hornene på «Yikes».
«That's why I fuck with Ye / That's my third person / That's my bipolar shit, nigga what?
/ That's my superpower, nigga ain't no disability.»
En låt om psykoaktive stoffer og angsten for både smertestillende medisiner og å være den neste som blir «me too’d».
«All Mine» innleder minialbumets omfattende gjesteliste med bidrag fra Valee og Ty Dolla $ign over en tekst om store rumper og utroskap – «kronet» med primitive linjer av typen «I love your titties, 'cause they prove / I can focus on two things at once» og «Let me hit it raw like fuck the outcome / Ayy, none of us would be here without cum».
Det er derimot ikke sleazy-Kanye han ber kona Kim om unnskyldning for på «Wouldn’t Leave», men sine nevnte kontroverser og løse kanon.
Et sjelfullt innblikk i hverdagen til familien Kardashian West når det stormer som verst, og en hyllest til alle kvinner som velger å stå ved sin mann selv om han driter seg ut.
Godt hjulpet av «Uncle» Charlie Wilson fortsetter ærligheten på «No Mistakes», hvor han igjen åpner opp privatlivet som en åpen bok.
Denne gangen om fjorårets skrantende økonomi og beefen mellom sin gamle Calabasas-nabo Drake og GOOD Music-kollegaen Pusha T.
«I got dirt on my name, I got white on my beard / I had debt on my books, it's been a shaky ass year / Let me make this clear, so all y'all see / I don't take advice from people less successful than me, huh?
/ Ain't no love lost, but the gloves off / And we up in this bitch until they turn the club off.»
I likhet med «Wouldn’t Leave» er lydbildet igjen deilig sjelfullt med hyggelige drypp av «gamle Kanye».
Der fortsetter også «Ghost Town» med PARTYNEXTDOOR, Kid Cudi og nysignerte 070 Shake, som stjeler showet med sine sterke, frigjørende linjer.
Det er liten tvil om at vi får høre fra mer fra henne igjen.
«We're still the kids
we used to be, yeah, yeah / I put my hand on a stove, to see if I still bleed / Yeah, and nothing hurts anymore, I feel kinda free.»
Samme artist får til slutt også æren av å avrunde gildet sammen med hovedpersonen selv på «Violent Crimes».
Kanyes utleverende refleksjoner om et personlig kvinnesyn i utvikling, og hvordan det å bli far til to døtre har fått ham til å se verden annerledes.
«Father forgive me, I'm scared of the karma / 'Cause now I see women as something to nurture / Not something to conquer.»
Plutselig blir den frittenkende visjonæren rørende tradisjonell, med håp om at avkommet skal kle seg mer som ham selv enn sin glamorøse, overseksualiserte mor, og heller bruke tid på selvforsvar enn pilates.
Eller som han tydeligvis har fått hjelp av Nicki Minaj selv til å si:
«I hope she like Nicki, I'll make her a monster.
Not havin' ménages.»
Spilt inn under fjellene i Wyoming er «Ye» et behagelig avbrekk fra kontroversene og overskriftene som har forfulgt Kanye de seneste par årene.
Syv fortrolige låter fra et urolig sinn som likevel viser seg å ha full kontroll bare han får lukket studiodøren bak seg.
Da gjør det liksom ikke så mye at han føler for å ta på seg en MAGA-hatt i ny og ne.
| 1
|
305887
|
Etter hvert er det som om han mister interessen for å lage et ordentlig plott
Frølich er tilbake i Kjell Ola Dahls nye krim om Scandinavian Star.
Natt til 7. April 1990 ble det påsatt branner om bord i bilfergen Scandinavian Star.
159 mennesker omkom.
De egentlige årsakene til brannen har aldri kommet fram, og mange har kritisert både etterforskningen og behandlingen av de etterlatte.
Kjell Ola Dahl er en av dem.
Han har omtalt katastrofen som det største massedrap i etterkrigstida, og sammenliknet den med et nasjonalt traume på linje med 22. juli.
Gjennom dokumentarene «Dødens seilas» (2012), og fjorårets oppfølger «Scandinavian Star, katastrofen og skandalene», påviser Dahl et elendig politiarbeid, manglende politisk vilje og mulig forsikringssvindel.
Hensynsløs asylpolitikk
Dette er åpenbart et tema Dahl ikke kan glippe, og nå har han bakt skipskatastrofen inn i en kriminalroman.
Det er en frittstående oppfølger til serien om Gunnarstranda og Frølich, som Dahl egentlig satte punktum for i 2011 med «Isbaderen».
I denne boka har Frølich hovedrollen, med Gunnarstranda i en mer perifer rolle.
Frølich er nå en ikke særlig suksessrik privatetterforsker, som overlever på småoppdrag.
Et av dem bringer ham i kontakt med smellvakre Mathilde.
Hennes venninne jobber på et asylmottak i Hobøl.
Der bor en ung traumatisert irakisk kvinne, som er på desperat jakt etter sin søster.
Frølich påtar seg å finne søsteren, men blir oppsøkt av forfatteren Fredrik Andersen, som ber Frølich droppe oppdraget.
Andersen sier ikke hvorfor, og dagen etter blir han drept.
Hvor kommer så Scandinavian Star inn?
Jo, den drepte har, i likhet med Dahl selv, skrevet en kritisk dokumentar om skipskatastrofen, som i denne boka går under det fiktive navnet Sea Breeze.
Spørsmålet er om mordet er knyttet til See Breeze eller asylsaken.
Et nytt drap tyder på det siste.
Mister konsentrasjon
Dahl har blitt omtalt som en litterær krimforfatter.
Han skriver med korte, klare og presise setninger uten svulstigheter og klisjéer.
Åpningen på «Søsteren» er da også slående god.
Den har driv, action, tidskoloritt og litterær sjarme.
Men så sklir det ut.
Dahl vil både si noe om en hensynsløs asylpolitikk og om Scandinavian Star alias See Breeze.
I bunnen ligger en ramsalt kritikk av norsk politi, her i form av den til dels korrupte og hevngjerrige Bjørn Thyness.
Problemet er at Dahl ikke klarer å forene de to sakene på en litterært overbevisende måte, og etterhvert er det som om han mister interessen for å lage et ordentlig plott.
Det blir mange løse tråder og episoder som ikke fører noe steds hen.
Oppklaringen framstår skuffende uforløst og lettvint.
| 0
|
305888
|
Er dette virkelig språket til en trettenåring?
Fredrik Høyer debuterer med en humoristisk, men overtydelig ungdomsbok.
«Aldri bli en voksen!
Ikke slutt å finne på og late som og drømme og leke.
Ikke tro på løgnene deres!
Ikke la deg hjernevaske av de voksne.
STÅ IMOT!»
Dette er budskapet i slam-poet, scenekunstner og forfatter Fredrik Høyers ungdomsbokdebut «De voksne».
Den er lagt i hånden på Eilertsen.
Han har begynt på ungdomskolen, og liker seg ikke.
Alt er annerledes enn på barneskolen.
Der var han en av de kule.
Nå har de gamle fotballkompisene hans begynt i en annen klasse.
De hilser nesten ikke på ham, og ingen spiller fotball i frimuttene.
Da står Eilertsen alene, om han ikke blir plaget av Lånni og gjengen hans.
Klassisk budskap
Eilertsen har bare én venn i klassen.
Det er lille, rare Edvin med en mor som drikker og en stefar som ikke er så grei.
Edvin prøver å overbevise Eilertsen om at han ikke må bli smittet av voksen-viruset, som betyr at de mister fantasien og slutter å leke.
Budskapet er klassisk:
Behold barnet i deg!
Her er Roald Dahl og Astrid Lindgren de fremste eksponenter.
Men de lager gode fortellinger.
Problemet med Høyer er at han lar Eilertsen komme med overtydelige refleksjoner nærmest fra side én:
«En annen ting som er borte, bare sånn helt uten videre, er at folk spør hverandre om de skal «leke» etter skolen.
Ingen sier leke lenger.
Fra nå av heter det:
Skal vi finne på noe etter skolen i dag?»
Er dette virkelig språket til en trettenåring?
Det er som om Høyer gjør trettenåringer mer gammelmodige og veslevoksent barnlige enn de egentlig er.
Litterært ødeleggende
Handlingen ellers er like velkjent.
Eilertsen gjør alt for å bli kul.
Han mislykkes inntil et stunt forandrer alt.
Da gjør han det alle gjør i barne- og ungdomslitteraturen.
Han svikter den eneste som aldri har sviktet ham.
Men også dette blir fortalt med en overtydelighet som virker litterært ødeleggende, og med en formanende avslutning som ville gjort seg i bedre festtale.
| 0
|
305889
|
CC Cowboys rir nye og gamle hester
Overraskende vitalt fra Fredrikstads svar på Rolling Stones.
ALBUM:
28 år - og mer vitale enn på mange år?
Ja, CC Cowboys klarer kunststykket på sitt ellevte studioalbum.
For en elegant og velsmurt produksjon det er blitt!
Ungdomskilden
«Noen kan dette med å eldes med stil», skrev Dagbladets anmelder om CC Cowboys' forrige studioalbum, «Til det blir dag» (2015).
Det gjelder fortsatt, men sannelig har de klart å fornye seg også - sjøl om utgangspunktet har vært «å finne tilbake til spontaniteten og råheten fra 60/70-tallets klassiske rock-innspillinger».
Det er som om de har funnet tilbake til ungdomskilden.
Fortsatt er «Vill, vakker og våt» og «Harry» blant de mest spilte på Tidal og Spotify - begge fra albumdebuten «Blodsbrødre» (1990).
Det lover godt for et album som gjenskaper mye av energien og vitaliteten derfra.
Fandenivoldsk driv
Det er plass til den gode balladen, som «Jeg vil vite alt» (som antar episke dimensjoner) «Det magiske ordet unnskyld» og «Tett inntil», men åpningslåtene «Uten filter» og «Kjærlighetens pris» og etter hvert tittellåten «Perfekt normal» (fra filmen «Børning 2») har et herlig, nesten fandenivoldsk driv over seg som mange unge musikere kan misunne dem.
Slår gnister
Her slår samarbeidet mellom produsentene Magnus Grønneberg (sang / akustisk og elektrisk gitar / munnspill) og Jørn Christensen (akustisk og elektrisk gitar / piano / mandolin / kor) virkelig gnister.
Her er det ingen som rir gamle, slitne hester.
Grønnebergs kule stemme er blitt et lett gjenkjennelig og solid varemerke for CC Cowboys.
Kompet besørges som vanlig stødig av Per Vestaby (bass) og Agne Sæther (trommer).
Kyrre Fritzner bistår på perkusjon (sentralt i lydbildet), kor og piano og Christoffer Lundquist på elgitar, slidegitar, piano, orgel, saksofon og kor.
Nesten klisjefritt
Låtskriver Magnus Grønneberg har av og til henfalt til klisjeer i sine tekster, og balanserer riktignok hårfint på noen spor her også.
Ok, «Hun er havet» blir kanskje i overkant metaforisk, men i det store og hele kan jeg heller ikke bruke det mot dette albumet.
Tvert imot er det mange fine betraktninger her, ikke minst står politiske «Uten filter» og neddempede og vare «Barndommen kommer nærmere» fram.
Den siste er en sang du må være godt voksen for å skrive:
«Barndommen kommer nærmere / jo fjernere den blir (...)
Jeg ser mors hender for meg / og blikket til min far / vi var aldri så nær / av natur var jeg kanskje litt fjern / jeg ser meg selv i dem / og det er vel kanskje slik det er».
Det er lenge siden Grønneberg har skrevet noe finere.
Tv-program
I den lett slentrende avslutningen «Ari, Moi og meg» kunne det bikket over, men så gjør låtskriver Grønneberg i stedet et poeng av det som kan framstå som klisjeer:
«Livet er kort og kunsten er lang / sikkert noen som har sagt det før / at livet er hellig og døden er hellig / sikkert noen som har sagt det før / vi står alle på skuldrene til giganter / Ari, Moi og meg Ari, Moi og meg / og Ernest Hemingway».
Låten ble skrevet på «ordre» fra Ari Behn til TV 2-programmet «Ari, Moi og Magnus – en uforglemmelig guttetur», som tok Behn, Grønneberg og kokken Trond Moi på tur til Key West i Florida for et par år siden.
Det var for øvrig også hjemmet til Hemingway i mange år.
Rolling Stones
CC Cowboys har nok vært både Springsteen- og Stones-inspirert i sitt «tidligere liv».
Her «vinner» Rolling Stones - spesielt gjelder det tittellåten og «Forglem meg ei».
Stones-gutta er imponerende potente og aktive i sitt 56. år, så her har halvparten så gamle CC Cowboys noe å strekke seg etter!
Det er fristende å sitere Imperiet-låten «CC Cowboys», som er opphavet til bandnavnet:
«Rom byggdes inte på en dag / Tärningen är kastad, och världen ligger klar / Det här är ett korståg, tra la la / Så skål mina herrar, blott stjärnorna är kvar.»
Grønneberg & Co. er i gang med en sommer- og høstturné som tar dem til nærmere 30 steder.
Første stopp nå er Alvøen, Bergen 9. juni (to konserter).
| 1
|
305890
|
Om hjerter som går i stykker og sånn
Father John Misty får sagt det.
Igjen.
ALBUM:
Joshua Tillman har ikke ligget på latsiden siden han kapitulerte fra Fleet Foxes i 2012.
Den forhenværende trommeslageren har proppet oss med finstemt hverdagsmelankoli og blunkefjeskynisme i et jevnt trav de siste fem årene.
Alle platene hans under Father John Misty-alteregoet har i stor grad vært nakkehårsreisende affærer, inkludert «I Love You Honeybear» fra 2015 og fjorårets grammyvinnende «Pure Comedy».
Tillman har ikke tenkt å forandre på den trenden, selv om han er mindre distansert og mer seg selv, Josh Tillman, på plate nummer fire.
«God's Favorite Customer» er proppet med sort humor, salt tristesse, komplett med forløsende selvironi og et skarpt skråblikk.
«Jason Isbell's here as well and he seemed a little worried about you», synger han i «Mr. Tillman» og viser til hotelloppholdet han hadde da plata ble skrevet over en to måneder lang periode.
Referanser fra besøket kommer hist og her gjennom hele albumet.
Som alltid er hans folkrock sparsommelig og smakfullt kledd opp.
Gitar, piano, trommer - nesten uten klang, blåsere, en fløyte her og et munnspill der - det er historiene og stemmen som skal være i fokus og Tillman deler villig vekk fra livet sitt.
«The Songwriter» avstedkommer som et av de mest private og blottleggende øyeblikkene.
Det handler om å misbruk av tillit og hjerter som går i stykker.
I andre enden av spekteret finner man oppstemte og fremoverlente honkey tonk-humørspredere som «Date Night».
«God’s Favorite Customer» representerer på mange måter de fleste sinnsstemninger gjennom sine ti velkomponerte låter.
Det nære og enkle kler Tillman godt og gjør på mange måter plata til en slags motsvar til de mer konfronterende sangene på «Pure Comedy».
Ja, takk - begge deler.
Men akkurat nå er det fint å ha begge beina på bakken.
| 1
|
305891
|
Tidligere Afrika-reporter tar et oppgjør med kontinentet han en gang elsket
Et afrikansk livstestament.
Jeg leste alltid Dagblad-frilanser Gunnar Kopperuds Afrika-reportasjer med stor interesse.
Kopperud reiste til steder andre ikke dro, og i motsetning til de fleste vendte han ofte tilbake dit.
Han framsto som uredd, men var ingen brautende verdensreporter.
Men han hadde det kritiske blikket som skulle til i en slik jobb.
Og han elsket Afrika.
En ærlig beretning
Nå har Kopperud skrevet sitt afrikanske livstestament.
Essayet «Vi som elsket Afrika» er en personlig og ærlig beretning, full av øyenvitneskildringer, dramatikk, analyser, ettertanke, kritiske betraktninger og – innimellom – berettiget sinne og en liten dæsj humor.
En omvendt dannelsesreise kaller forfatteren sjøl det han var med på som reporter i Afrika fra 1988 til 2008.
Da orket han ikke mer, noe han også redegjør for i boka.
Kopperuds grep er enkelt, samtidig som det fungerer utmerket.
Han repeterer noe av det han skrev i tjueårsperioden som reisende i død, nød og krig.
Så bruker han disse reportasjene og over ett hundre stappfulle notisbøker han har gjemt på, for i etterpåklokskapens og sjølransakelsens navn å gjøre opp status.
Stirret døden i hvitøyet
Kopperuds første reportasjereise gikk til Sør-Sudan i juli 1988, og seinere besøkte han en rekke afrikanske land, Rwanda, Eritrea, Etiopia, Somalia, Sierra Leone og Den demokratiske republikken Kongo, for å nevne noen.
Han kombinerte utenriksjournalistikken med en lektorjobb på Brandbu – en måned av – en måned på.
Flere ganger stirret han døden i hvitøyet; han så folk bli hogd ned med machetekniver, skutt og mishandlet, og han var blant de første norske reporterne som opplevde AIDS-epidemien på nært hold.
Han var med på det meste, som da han var med ei gruppe unge gutter på vandring på flukt fra krigen i Sør-Sudan, uten mat og uten framtidshåp.
Der gikk en av hans samtalepartnere, Taban, på ei mine og døde.
Angriper «nødhjelpsindustrien»
I boka kommer Kopperud med beinhard kritikk av internasjonal og norsk bistand.
Gjennom groteske eksempler viser han hvordan korrupsjonen fungerer og hvordan «nødhjelpsindustrien» gjør transportselskaper og distributører søkkrike.
Samtidig er en krise en krise, uansett om den eksisterer eller ikke.
For den står jo på budsjettet.
Verdensbanken, FN, andre organisasjoner og norske myndigheter får hard medfart.
Her er det også mediekritikk i bøtter og spann, både på det overordnede plan der aviser og tv-stasjoner gir folk det de tror folk vil ha, og på det individuelle plan, der journalister oppfører seg som bøller.
Som et eksempel på det siste nevner Kopperud en amerikansk fotograf i Rwanda som bærer et barnelik innsvøpt i et ullteppe for å finne en bedre bakgrunn for bildet sitt.
Etiske dilemmaer
Mediekritikken bringer ham over i etiske dilemmaer:
Hvordan skal man dekke behandlingen av ofre for overgrep når ofrene sjøl er blitt overgripere?
Hva skal Kopperud gjøre når han besøker en flyktningleir der hutuer som massakrerte en halv million tutsier i Rwanda befinner seg, og der han kjenner igjen flere av morderne fra tida da han dekket blodbadet.
«Afrika er blitt en sinnstilstand for meg», skriver Kopperud, men tilstanden har tydeligvis endret seg gjennom åra.
Han går til kraftig angrep på den afrikanske offerrollen, skapt av vestlige misjonærer, videreutviklet av industrilandene og internasjonale hjelpeorganisasjoner – men ikke minst av kontinentets innbyggere sjøl.
Forfatteren er blitt desillusjonert, fatalistisk og kynisk, som når han fra den spanske enklaven Ceuta ser afrikanske immigranter og flyktninger som fra marokkansk side prøver å ta seg inn til «friheten» i Schengen-land.
«Jeg står der og merker plutselig at jeg ikke føler noen ting, annet enn en stille, tung tristhet, formet av et vemod som har bygget seg opp gjennom år.
Jeg holder ikke lenger med noen, jeg håper ikke på noe, jeg vet at dette bare er begynnelsen.»
Kopperud er blitt svært kritisk til innvandring og en liberal asylpolitikk, sjøl om han har beholdt sitt gamle politiske ståsted.
Om Somalia skriver han:
«Hva om det, etter tre generasjoner, er en folkevandring vi ser, ikke en flukt, fra et land der 12 millioner mennesker tross alt har sitt daglige liv, sin hverdag?
Hva om – i dette tilfellet – somaliere er tilfreds med å leve på verdenssamfunnets regning, år ut og år inn, mens de fyller ut søknader til europeiske velferdsstater?»
Bruker storslegga
Og konklusjonene hans er ganske så bastante.
Bare smak på dette:
«Afrika har en motbydelig, hensynsløs overklasse!»
«Den afrikanske krigen er en livsform, et mål i seg selv, ikke et middel til noe annet!»
Kanskje generaliserer Kopperud for mye, men boka er ikke bare et livstestament, men også en historie som kan få oss til å se på mye av det som skjer på det afrikanske kontinentet med et nytt og kritisk blikk, ikke for å fordømme, men for å forstå.
«Jeg var i tvil om jeg skulle skrive boka», sier Kopperud i et portrettintervju med Klassekampen.
Denne anmelder er ikke i tvil.
Det er utrolig bra at Kopperud skrev den.
| 1
|
305892
|
Denne boka kan brukes til å slå i hodet på folk som hater nynorsk
En reise gjennom språklige topper og dype daler.
Jan Inge Sørbø har skrevet et mektig verk om litteratur på nynorsk, fra Aasens språklige pionervirksomhet til de aller ferskeste skuddene på denne språklige stammen.
Så lenge det ble skrevet store, nasjonale litteraturhistorier her til lands - den siste var Øystein Rottems tre binds verk som ble fullført i 1998 - har litteratur på nynorsk og bokmål vært behandlet side om side.
En egen bokmålshistorie ville vært utenkelig.
Hva med en egen nynorsk-litteraturhistorie?
Trenger vi den?
Språk i utvikling
Nynorsk har helt fra starten vært i en kampsituasjon.
I dag står vi overfor et paradoks.
Nynorsk møter motstand som skolefag, og en mann som Finn Erik Vinje mener sidemålsstilen bør avvikles og at nynorsk er et utdøende språk.
Han kunne ikke ta mer feil.
Om ikke annet dokumenterer Jan Inge Sørbø at nynorsk er st språk i rivende utvikling og at det uansett folkelig motstand lever sitt vitale liv gjennom diktningen.
Dette en historie med en foreløpig happy ending.
Sørbø dokumenterer opp- og nedturer:
Den vitale etableringsfasen fram til 1890.
Det han kaller «den store nynorske romantikken» i mellomkrigstida (med lyrikere som de vidt forskjellige Olav Nygard og Olav Aukrust) og modernitet gjennom nyskapere som Kristofer Uppdal, Olav Duun og Tarjei Vesaas.
Viktige diktere har store kapitler, en rekke andre omtales i margtekster.
«Nynorskens nullpunkt»
Sørbø er også innom okkupasjonen og rettsoppgjøret og viser hvordan nynorsklitteraturen gikk inn i en krise etter andre verdenskrig.
Antall nynorsk-debutanter synker drastisk på 1950-tallet.
Sørbø skriver:
«Det nynorske barnet vart konfirmert i 1905, hadde midtlivskrise på trettitalet og såg ut til å gå mot ein stille død på aldersheim då det nærma seg 1960.»
Men så følger det Sørbø kaller «Det litterære underet», epoken fra 1965 til 2015.
Med Profil-generasjonen på 1960-tallet kom folk som Tor Obrestad, Paal-Helge Haugen, Eldrid Lunden og Einar Økland.
Seinere dukket Edvard Hoem opp, og Kjartan Fløgstad sto fram som en enmannsbevegelse, både litterært og politisk.
Ny generasjon
1980 er et nytt vendepunkt, med diktere som Ragnar Hovland, Jon Fosse og Rønnaug Kleiva.
Krim, essay og barnebøker blomstrer.
Fra Odda kommer Frode Grytten, Lars Ove Seljestad og Marit Eikemo.
Olaug Nilssen, Gunhild Øyehaug og Agnes Ravatn dukker opp.
Pluss, pluss, ingen nevnt, ingen glemt (bortsett fra den forunderlige Vossadikteren Knut Horvei.
Hvor ble det av ham i alt mylderet?)
Øyvind Rimbereid leder an i lyrikken.
Carl Frode Tiller i romankunsten.
Norges eneste Nobelpris-kandiat bor i Grotten og heter Jon Fosse.
Så svaret på det innledende spørsmålet er et utvetydig ja.
Boka er nødvendig og nyttig.
Den er dessuten tung nok til at den kan brukes til å slå i hodet på folk som mener at nynorsken bør avvikles.
| 1
|
305895
|
Et satans rockteater
Ghost slår et slag for stadionrocken.
ALBUM:
Man kan med sikkerhet fastslå at ambisjonsnivået til våre svenske venner i Ghost har endret seg dramatisk siden bandets hovedmann, dødspresten Papa Emeritus, lastet opp en håndfull låter på proto-strømmetjenesten MySpace i 2010.
Fra å være et, i undergrunnkontekst, tidstypisk retrorock-band med et godt øre for fengende melodier, er Ghost på «Prequelle» et fullblods rocketeater med refrenger som uproblematisk vil resonnere godt i en arena eller på en stadion.
Der hvor «Meliora» var tung som Metallicas «svarte» på den ene siden og progrocka på den andre, er «Prequelle» et herlig sammensurium av Queen, ABBA, Bon Jovi og Alice Cooper.
Dramatisk i oppbygning, teatralsk i formen og selvsagt rasende fengende i de riktige øyeblikkene.
Turbulens
Tematikken på «Prequelle» er satt til den pestbefengte, mørke middelalderen og er etter sigende en allegori om overlevelse og om å se lyset i enden av tunellen.
Kanskje ikke så rart gitt at det har vært ganske turbulent i Ghost-kulissene i oppkjøringen til plate nummer fire.
Samtlige av musikerne som utgjorde «The Nameless Ghouls» fikk på tampen av 2016-turneen beskjed om å reise hjem og aldri komme tilbake.
«Spøkelsene» svarte med å saksøke bandets leder Tobias Forge og med det sparke bein under anonymitetsveldet.
Man trenger ikke bruke mye fantasi for å tilegne tekstlinjer som:
«Many a rat I've befriended (...) But of all of the demons I've known, none could compare to you» og «Every day that you feed me with hate I grow stronger» til Papa Emeritus tidligere makkere.
Men mørke og turbulens til tross, dette er mest av alt en drivende god rockeplate som først og fremst streber etter å underholde.
Åpningslåten «Rats» slår et dugalt slag for den bredbeinte hårrocken Alice Cooper gjorde til en landeplage da «Poison» herjet ved utløpet av 80-tallet.
«Dance Macabre» er Bon Jovi, Journey og disco-Kiss i en farlig effektiv legering.
Den første av to instrumentaler, «Miasma», kunne sklidd rett in som lydspor til hvilken som helst actionfilm-klassiker fra 80-tallet.
Komplett med saxofon-solo og et mellomparti som ligger farlig tett opp til Michael Jacksons udødelige «Beat It»-riff.
Sammensatt
Man blir tatt med på en berg-og-dalbane som slynger deg mellom progressiv hardrock - «Faith», orkestrerte ballader av fineste merke - «Pro Memoria» og knyttnevepumpende stadionrock - «Witch Image».
Avsluttende «Life Eternal» er så prangende som bare Queen kunne være på sitt stolteste.
Alt nennsomt sammenvevd av introer og små melodiske motiv som dukker opp flere steder gjennom albumet.
Om Papa Emeritus I, II og III tok oss gjennom 70-tallets progressive og symfoniske rock, tar Ghosts «nye» spradebasse-frontmann, Cardinal Copia, oss med inn i det grandiose 80-tallet hva musikalske virkemidler og produksjonsmessig koloritt angår.
Det handler om en total skamløshet som garantert vil gjøre Ghost til årets mest underholdende rocksirkus.
I en samtid hvor musikk- og underholdningssfæren blir mer og mer navlebeskuende og reality-orientert, er det et friskt pust å kunne ruse avgårde i Ghosts finstilte tidsmaskin og lande der hvor rocken fremdeles har virkelighetsflukt og underholdning som høyeste mål.
| 1
|
305897
|
Emilie Nicolas topper debuten med sexy R&B og sårbar pop
Emilie Nicolas' andrealbum er en emosjonell berg-og-dalbane.
ALBUM:
Å vende tilbake fire år etter et unisont hyllet debutalbum, er ikke bare en ekstremt utfordrende oppgave.
Det er også noe som sjelden byr på store overraskelser.
Suksess innebærer jo som regel en formel det er lett å returnere til.
Den lange pausen, etter at Emilie Nicolas ble rammet av sykdom, har derimot ikke inspirert til lettvinthet.
Hele 2014s bransjeyndling safet nemlig på ingen måte da hun for en drøy måned siden slapp «Higher Love» – den første smakebiten fra hennes ekstremt etterlengtede oppfølger, «Tranquille Emile».
Milevis unna «Like I'm a Warrior» sin melankolske, elektroniske pop, som i 2018 (presist beskrevet av kollega Kim Klev) for lengst har gått «tretten på dusinet».
Med en overraskende oppløftende base i alternativ, moderne R&B; a la SZA og H.E.R., tok Bærumsartisten isteden et gigantisk stilhopp, og landet på sin mest imponerende låt per dags dato.
En perfekt oppvisning av 30-åringens fabelaktige meloditeft, og ikke minst hennes evne til å utføre den gjennom eksepsjonell vokal og deilige drypp av komplisert kjærlighetsnostalgi.
«We were too hot, we melted off / A kiss turned into night in daytime / It's been forever since I felt forever.»
Etter de gyngende herlighetene som får deg til å lage grimaser av nytelse og rope «sang it!!» av full hals, kommer den selverklærte påvirkningen fra Frank Ocean bedre fram på «New Shot», før «Naive» gjør det klart at «Tranquille Emile» langt fra bare er produktet av nye sjelfulle inspirasjonskilder.
«Been so naive for so long» åpner hun i et melankolsk, elektronisk landskap, hvor vi igjen er tilbake i den stemningsfulle, nordiske noiren – med dype, mørke strykere og hele pakka.
Selvransakende om å vente på han som aldri kom.
Vakkert og effektivt, men ikke like treffende som kombinasjonen av albumets stilarter på hypnotiserende «Wild One».
Sexy beskrivelser av forholdet mellom bad boyen og kvinnen som vil redde ham («He’s a wild horse, I’ll ride him good / Tame that motherfucker / He’s a wild one, of course he will / Fall into me like a baby»).
Selvsikre steg inn i førersetet man gjerne entrer i sitt tredje tiår.
«Future» viser nok en gang Nicolas’ enestående R&B-teft;, med komplementerende vokal fra Jarle Bernhoft, og et driv som tar oss straka vegen til church.
Den spennende nye sjansen fra «New Shot» hun vet kan ta fra henne all kontroll igjen.
«I got to look out for someone like you / Cause you put grills in my head, and I’ve already left the present.»
Nittedølingen er forøvrig bare én av en lang rekke med gjester som bidrar i det skjulte gjennom hele albumet.
Det være seg med vokal, instrumenter eller Akam1k3 sin knipsing over produksjonsfundamentet til Nicolas, Anders Opdahl, Nicolay Tangen Svennæs, Axel «Axxe» Carlson – og ikke minst hennes mangeårige studiopartner Eivind Helgerød.
Sammen utgjør besetningen det brede spennet som strekker seg fra de nye musikalske innflytelsene til mer velkjente elektroniske lydbilder på «String» og «Dark Matter».
Sistnevnte med en intens, gåsehudgivende vokal-bridge, som i sin tur leder over i den oppgitte håpløsheten på «Let Me Love You».
Tilbake til han som ikke elsker henne nok.
Som en 2018-versjon av Bonnie Raitts siste timer med sin store, ubesvarte kjærlighet («Just let me fuck you, and I can let it go»).
Nicolas’ hyllede jazz-vokal får skinne over Opdahls ståbass på «God Damn», før vakre «Roots» og til slutt «Feel Fine» avrunder som en kombinasjon av «Purple Rain» og Kate Bush.
«I’m such a loser / Can’t keep anything» synger hun, og får etter hvert hjelp av et over 50 personer sterkt kor til å slå fast at «You only get one chance».
Den sjansen har Emilie Nicolas også tatt med en oppfølger som ikke bare overgår debuten fra 2014, men ikke minst legger oppdaterte byggeklosser for et spennende nytt kapittel i hennes allerede sterke katalog.
| 1
|
305899
|
En enorm musikalsk opplevelse
Hva skjer når tiden står stille på en konsert?
Denne konserten var formidabel.
Utøvere og publikum befant seg med ett i en akustisk boble bortenfor den vante verden.
Begynnelsen og slutten på vår eksistens var ikke så lett å bedømme, fordi tiden hadde stanset opp.
Fiolinsolistens siste tone - en firestrøken D – holdes lenge og rammer inn alle følelsene som kommer veltende fra sal og scene.
Tyngdekraft og opplevelse av lineær tid er snudd på hodet.
Tonen D er ikke tilfeldig, Hallelujakoret fra Händels «Messias» og sistesatsen fra Beethovens 9.
Symfoni har nettopp D som tonalt ankerfeste.
Verket som gjorde så sterkt inntrykk heter «Offertorium», en fiolinkonsert skrevet av den russiske komponisten Sofia Gubaidulina (f. 1931).
Førsteoppførelsen fant sted i Wien i 1981, dengang ble partituret smuglet ut fra Sovjetunionen for at Gidon Kremer - som hadde hoppet av fra det samme regimet – kunne være solist.
Førstegangsframførelsen med Kremer og ORF
Symfoniorkester dirigert av finske Leif Segerstam ble en sensasjon.
Basis i komposisjonen er variasjoner over temaet fra Bachs «Das musikalische Opfer» - en av de mest berømte og siterte tonerekkene som er laget.
Gubaidulina besitter som komponist en enorm klanglig og dramaturgisk fantasi.
Ingen toner er tilført uten mening i partituret, og musikkens puls og rytmer gjør oss som tilhørere sterkt berørt.
Orkesteret denne gang – Bergen Filharmoniske Orkester dirigert av Edward Gardner – er sterkt til stede på podiet og folder ut sine bemerkelsesverdige musikalske kvaliteter.
Bunnsolide blåsere og klanglig perfeksjonerte strykere.
Når de to harpistene aksentuerer en tonerekke som vandrer ned i dypet, er dette bare et eksempel på en genial orkestrering signert den russiske tonekunstneren.
Sofia Gubaidulina er Festspillkomponist under årets festival og var selv til stede i Grieghallen.
Ovasjonene fra publikum var sterke og langvarige.
Når en komposisjon som «Offertorium» får oss til å kjenne på noe fundamentalt i vår tilværelse, skyldes det også den latviske fiolinisten Gidon Kremer (f. 1947) som verket er skrevet for.
Tilværelsen hans som kunstner var ikke spesielt enkel i starten av karrieren, det gjaldt å overleve i et krevende politisk regime som latviskfødt musiker med både jødisk og tysk/svensk familiebakgrunn.
Førstepris ved Tsjaikovskij-konkurransen i 1970 var en stor kunstnerisk seier, men makthaverne lot ikke sine beste utøvere få gjøre som de ville.
Kremer valgte likevel sin egen vei og er i dag en legende over hele verden.
Buestrøket og legatospillet hans er berørende og intenst, og Kremers musikalske budskap handler om tilstedeværelse og autensitet.
«Kremerata Baltica» er et fremragende strykeorkester grunnlagt av Gidon Kremer i 1997.
Her får unge strykere fra de baltiske land en musikalsk arena som er sterkt utviklende og banebrytende.
Dette ensemblet har gitt flere konserter ved Festspillene i Bergen med stor respons, også med norske solister (anmeldes senere).
Musikalsk kontroll og artikulasjon er sterke basiskvaliteter, noe som definitivt matcher idealene til mentor og grunnlegger Gidon Kremer.
Deutsche Grammophon har gitt ut en lang rekke innspillinger med Kremer siden 1978.
Min desiderte favoritt er platen med Franz Schuberts verk for fiolin og klaver (Valery Afanassiev).
«Sonate», «Rondo brilliant» og «Fantasi» gis en klarhet som knapt noen kan matche.
Slik sett går det en tydelig musikalsk linje fra Bach til Schubert og videre til Gubaidulina.
Det handler om å lage musikk uten staffasje, fortelle historien slik den er.
Da blir vi berørt.
| 1
|
305902
|
En usedvanlig ubehagelig beretning om overgrep, med en slagkraft det er umulig å overse
Sinnet kan bedra.
Kan vi egentlig stole på våre egne minner?
Er jeg-et vi har bygget oss opp i løpet av livet summen av våre erfaringer, eller et bolverk sinnet vårt har konstruert for å beskytte oss fra sannheter som er for smertefulle til å se i øynene?
Spørsmålene står sentralt i filmen «The Tale», den selvbiografiske, gripende og dypt rystende fiksjonsdebuten til dokumentarfilmskaperen Jennifer Fox.
Det er lett å forstå hvorfor denne filmen ble den store snakkisen under vinterens Sundance-festival.
Nå er den plukket opp av HBO for internasjonal distribusjon.
«It was the 70's»
Filmens hovedperson, også en filmskaper ved navn Jennifer Fox (Laura Dern) får en opprømt telefon fra sin mor (Ellen Burstyn), som har funnet en skolestil datteren skrev som trettenåring om sitt første kjærlighetsforhold, til Bill, en langt eldre mann.
Stilen, som nå fremstår som et rop om hjelp, ble på den tiden lettvint avfeid som svermeriske dagdrømmer fra en ungpike på vei inn i puberteten.
Den voksne Jennifer mener først moren er hysterisk: ja, han var eldre, men det var ekte kjærlighet, og ikke minst: «it was the 70’s».
Men sakte begynner erindringene fra den tiden å sive inn, og da hun finner et bilde av seg selv som trettenåring og innser at det ikke er av den selvsikre nestenkvinnen hun har sett for seg mentalt, men av en langt yngre jentunge, et barn, blir hun nødt til å korrigere og konfrontere sine egne vage minner fra den tiden (dette er fortalt i et enkelt, men uhyre effektivt grep, der Jennifer i flashbackene først er spilt av en eldre tenåring som liksom skal være tretten, og så byttes ut med en faktisk trettenåring).
Var ikke forholdet et utslag av den første kjærligheten likevel, men kynisk grooming fra en voksen mann kamuflert som beskyttende omsorg?
Som så ble mentalt forskjøvet av Jennifer fra å være et overgrepstraume til å passe inn i en mer spiselig, beskyttende livsløgn – et arketypisk, romantisk narrativ om forbudt, men samtykkende kjærlighet – i et forsøk på å ta eierskap til sin egen historie igjen, slik at man i det hele tatt skulle greie å holde seg flytende?
Og hva gjør det med den voksne Jennifer når hun blir nødt til å redefinere seg selv fra tilsynelatende velfungerende til traumatisert offer med tilbakevirkende kraft?
Filmen er dyktig til å stille umulige spørsmål, og smart nok til ikke å tro at det finnes lettvinte svar.
Usedvanlig ubehagelig
Lesere bør være advart:
«The Tale» er en usedvanlig ubehagelig film, og ikke for alle.
Men med enkle filmatiske grep, som at den voksne Jennifer fører nærmest dokumentarfilmatiske samtaleintervjuer med både sitt yngre jeg og de andre menneskene fra den tiden, samt komplekse karakterskildringer og gnistrende skuespill (at Dern leverer varene er vi vant til, men denne gangen blir hun faktisk overgått både av Jason Ritter som Bill, Elizabeth Debicki som den karismatiske ridelæreren Mrs. G, og ikke minst Isabelle Nélisse som den unge Jenny) bygger den opp en slagkraft som er umulig å overse, gitt ekstra tyngde av det selvbiografiske opphavet.
Den fremstår smertelig autentisk på alle plan, såpass at en tekstplakat ser seg nødt til å fortelle oss at de intime scenene mellom voksen og barn ble filmet med en body double.
Den Citizen Kane-aktige, lagvis avdekkende tilbakeblikksstrukturen gir dessuten både en medrivende, nesten lettbent, krimaktig fremdrift, og en konstant følelse av ulmende ubehag.
Når flashbackene begynner vet vi allerede at noe grusomt er i ferd med å skje, og hvert eneste hverdagslige øyeblikk, hvert lille blikk og hver uskyldige berøring, blir som følge ladet på grensen til det uutholdelige.
Det fæleste er ikke bare hvordan alle de normale, små milepælene i en ung jentes liv, som egentlig skal være gode, blir så totalt forkvaklet fordi konteksten er så gal, men også hvor ordinært det hele egentlig er inntil det ikke er det lenger.
Overgangen fra det ene til det andre er skremmende flytende.
Å få til denne ektheten i noe som lett kunne blitt en sjablongaktig overgrepshistorie er ingen enkel oppgave, og spesielt Ritter, som Jennys overgriper, fremstår så fordømt tilforlatelig at det en gang for alle viser at å gi slike mennesker den reduktive, ansvarsfraskrivende merkelappen «monster» er en like meningsløs retorisk øvelse som å sirkeldefinere en spade som en spade.
Leter man etter monstre ville man gått rett forbi både Bill og andre tilretteleggere for uhyrlighetene.
«The Tale» er en særdeles kompleks beretning.
Den forteller oss ikke bare at skinnet kan bedra, men at sinnet og minnet også gjør det.
| 1
|
305903
|
Her kan du fråtse storøyd i frekke observasjoner og ondskapsfulle ytringer
Virginie Despentes dissekerer et hardt miljø av akterutseilte musikere og rusa pornomodeller.
Å fylle 50 er grusomt.
Å bli stående igjen på perrongen når det digitale ekspresstoget suser forbi, er enda verre.
I hvert fall hvis du er en del av musikkbransjen og ikke er en Mick Jagger eller en Johnnie Hallyday.
Vernon Subutex, tittelfiguren i Virginie Despentes «Vernon Subutex 1», hadde sin storhetstid i Paris på ’80- og ’90-tallet, så ble han innhentet av moderniteten da den hippe platesjappa hans, Revolver, gikk konk.
Å selge gammel vinyl på eBay holder en stund, men så tar også det lageret slutt.
Hvem vil låne en sofakrok til en rocker i sure sokker som er satt på gata?
Boka til Virginie Despentes sto på kortlista til årets internasjonale Man Booker Price.
Den er første bind i en trilogi, men funker helt OK som enkeltstående verk.
Hun har en rekke hardtslående romantitler bak seg etter debuten «Baise-moi» i 1993, som i 2000 ble en «skandaløs» film fra den franske sex- og pornobransjen.
I fransk sammenheng er Despentes kjent som en feministisk polemiker som med årene er blitt stuerein i de etablerte litterære miljøene.
Det er fortjent.
Portrettgalleri
Sagaen om Vernon Subutex er å lese som et portrettgalleri eller et panorama av det moderne, nyliberalistiske, desillusjonerte, kyniske og høyrevridde Paris på 2000-tallet, før Charlie Hebdo-angrepet vred byen enda en omdreining mot frykt og avsky.
Despentes pariserportretter har fått enkelte til å trekke sammenlikninger med Balzacs skildringer fra 1800-tallet.
Kanskje er det mer nærliggende å påkalle Michel Houllebecqs samtidskyniske bilder av Frankrike.
I formen minner personskildringene om nylig avdøde Tom Wolfes satiriske utlegninger av diverse subkulturer.
En død rock/popartist spiller en vesentlig rolle i bokas plot.
Alex Bleach ble klisjémessig funnet død i badekaret på et hotellrom.
Han var alltid rusa, mer opptatt av «synkronisering av hjernebølger» enn å skrive nye låter.
Men han var stinn av penger og var den som betalte Vernons husleie.
På det siste besøket hjemme hos Vernon intervjuet Alex seg selv, spilte inn tre videokassetter som han gjorde et stort nummer av:
« … det er testamentet mitt, mann, fatter du?»
Nedstigning
Vernon fatter egentlig ikke hva han sitter på, men kassettene blir med i bagen etter utkastelsen.
Nå starter en langsom nedstigning, via tilfeldige senger og sofaer hos mer og mindre perifere venner og elskerinner, til det ender nederst på uteliggernivå i parker og portrom.
Flere av de midlertidige husvertene er på jakt etter idolets etterlatte kassetter som Vernon muligens er i besittelse av.
Denne raden av personer fra det parisiske musikk-, film- og dopmiljøet er portrettert etter tur.
Navnene deres er en sak for seg.
Her er pornofilmstjernene Vodka Satana og Pamela Kant, journalisten Lydia Bazooka, nettrollet Hyena og, selvsagt, Vernon Subutex.
Vi er jo i Paris, og 68-opprøret har satt sitt preg på byen i all ettertid.
Synet på de tidligere politisk radikale drypper av ond humor.
Den ikke helt vellykkede filmskaperen Xavier ser på dem som en gjeng klovner:
«De venstreintellektuelle elsker romfolk, fordi man ser dem lide uten noensinne å høre dem snakke.»
Xavier hater det franske filmmiljøet også:
«Cannes, tenkte Xavier, er en eneste stor pølsefest med horer i Louboutin-sko.»
Gammelt kjøtt
Toppen av kynisme finnes blant klientellet på festen til den styrtrike traderen Kiko, der Vernon gjør lykke som DJ.
Eller som Kiko sier:
«Nå begynner det å fucking fuckes i krokene, det er storslått og stygt, akkurat som han vil ha det.
Jentene blir tørre når de har tatt for mye.
De får vondt når man knuller dem, så karer, pass på forhuden.»
Kiko liker Vernons spilleliste, men:
«Hvorfor er du fattig, hæ, hvorfor har du ikke blitt noe mer enn en fuckings fattiglus?
… Kiko blir kvalm av fattigkulturen.
Hvis han selv sank så dypt – mat med altfor mye salt kollektivtransport jobbe for under fem tusen euro i måneden og kjøpe klær på kjøpesenter …
Pule gammelt kjøtt fullt av cellulitter.»
Kiko tåler ikke at Vernon ser på Marcia.
Hun er transjente, fotomodell, opprinnelig fattiggutten Leo fra Brasil som var besatt av Scarlett O’Hara og elsket Europa.
Nå står hun i en luksusleilighet med terrasse i Paris’ gylne triangel og tenker at her «har ingen vært femten år slik hun har vært det.»
Vernon og Marcia elsker hverandre helt til Kiko overrasker dem og går amok.
Dermed nærmer endestasjonen – fortauet – seg for Vernon.
Underspilt
Selve plottet i romanen, jakten på Alex Bleach-kassettene, er noe underspilt.
Men det kan skyldes at det tetter seg til i bind 2 eller 3, som jeg ikke har lest.
Det kan også skyldes at miljøtegningene er så knallgode at de overskygger det som måtte finnes av thrilleraktig intrige i boka.
Dette er et Parisportrett med så mange burleske detaljer at man fråtser storøyd i frekke observasjoner og ondskapsfulle ytringer.
Virginie Despentes maler med bred pensel når hun eksponerer det livstrette og akterutseilte rockemiljøet, men hun drysser også på med finslipte detaljer.
Oversetter Gøril Eldøen har gjort en formidabel jobb med å gjenskape et spenstig språk med tidsriktige ingredienser og et parisisk miljø som er blottet for romantiske klisjéer.
Her oser det av «gatesmart kredibilitet».
| 1
|
305904
|
Burde leses av mange voksne
Line Baugstø med barneroman om kjønnsskifte.
Hvordan ville du reagert hvis du fikk en ny jente i klassen, som viste seg å ha vært gutt?
Eller hvis det var datteren din som skulle dele garderobe med henne i gymmen, eller du var lærer eller rektor på skolen der hun skulle begynne?
På et vis er det synd at Line Baugstøs nye roman er myntet på barn som stort sett leser bøkene selv.
For «Vi skulle vært løver» kunne med fordel bli lest av en del voksne også.
Det er en varm og reflektert fortelling om et tema som har vært mye omtalt i det siste, med tv-serien «Født i feil kropp» og en rekke medieoppslag.
For ikke å glemme Caitlyn Jenner.
Mus som vil være løve
Men skjønnlitteraturen har en evne til å trekke oss lenger inn i tematikken.
Tilsynelatende enkle spørsmål får flere nyanser.
Ting du trodde du visste om deg selv, hvordan du ville opptrådt i gitte situasjoner, er ikke lenger så åpenbart.
Og godt er det.
Skråsikkerhet avler ikke toleranse, men det gjør romaner.
Og Baugstøs bok er en god representant.
Den handler om Malin, en ganske gjennomsnittlig 12-åring.
En grå mus, ifølge seg selv, som gjerne skulle vært løve:
«Det er ingen som vet at jeg elsker ting som bråker».
Hun mangler en bestevenninne etter at den gamle valgte de kule jentene, derfor er hun ekstra glad for å få Leona i klassen.
Og det tar ikke lang tid før de blir venner.
Men så skjer det noe som får alt til å rakne.
Kjønnsskiftet blir ikke avslørt før omtrent halvveis i boka, etter en rekke små hint og mystiske spor som gir spenning til første halvdel.
Det er egentlig uhørt å ødelegge spenningen i en anmeldelse på denne måten.
Men siden du som leser dette trolig ikke er i hovedmålgruppa, derimot en som kanskje skal formidle boka videre, tar jeg sjansen.
Og spenningen holdes oppe etter avsløringen også.
Kjent mal
Boka handler også om andre og vel så gjenkjennelige former for transformasjon.
Baugstø gir gode beskrivelser av det ubarmhjertige forholdet mellom jenter som er på vei til å bli ungdom.
Noen blir det senere enn andre, og det kan være sårt.
Da hjelper det ikke med flere kompliserende faktorer.
«Jeg tenker at mamma antagelig ikke skjønner hvordan det er å være jente i sjuende klasse», tenker Malin et sted.
Handlingen følger et kjent mønster, så kjent at det begynner å ligne en mal for barneromaner, spesielt fra Aschehoug:
Middels populær hovedperson med venn som skiller seg ut, svikter ham eller henne for muligheten til å stige i gradene (eller for å unngå å falle), men gjør et modig valg til slutt.
Baugstø får det likevel til å funke, dels på grunn av en hovedperson som er usedvanlig lett å forstå, og en løsning som ikke tas lett på, selv om den endelige slutten er vel idyllisk.
Og noen av bifigurene er rene glansbilder - gode forbilder, men ikke så troverdige.
Men språket løfter boka.
Ikke fordi det er så poetisk, her er noen fine bilder, men de dominerer ikke.
Det er først og fremst stødig og funksjonelt, med korte setninger som sitter godt i munnen på en 12-årig jente og er tilsvarende lette å lese.
Slik blir boka en verdifull døråpner til et komplisert tema.
Og en rørende og engasjerende historie, ikke minst.
| 1
|
305905
|
Med en Finn Kalvik-cover som viser de største testiklene i norsk rap
Maes norske debutalbum gir oss alt vi har håpet på – i tillegg til årets musikalske overraskelse.
ALBUM:
I en musikkscene med mer enn nok av liksomlegender, er det få navn som veier tyngre enn Morten Aasdahl Eliassen.
En innovatør av dimensjoner i hovedstadens hiphop-miljø, hvor han på 90-tallet skilte seg ut i et hav av baggy jeans og snauklipte hvite hoder med bukser som «passet» og ikke minst en svært karakteristisk hestehale.
Den engelskspråklige Opaque-debuten «Gourmet Garbage» i 2001 var unektelig forut for sin tid.
Farget av George Clinton-inspirert «Oslo-Funk» og en rapstil som både overrasket og satte ny standard.
«Imponerende til å være norsk» på et tidspunkt da uttrykket faktisk betydde noe.
Rapperens mest sagnomsuste linjer kom derimot ut allerede året før.
På morsmålet under navnet Mae (Eliassens initialer og gamle writernavn).
«Mange har fått deng / Ofte av en hel gjeng / For å stjelt både klær og spenn / Vi ler av dem, og kaller dem jenter / Det nytter ikke å komme og være kjekkas på Furuset senter.»
- «En av fem»
En første autentisk smakbit på den norske gaterappen vi i dag tar for en selvfølge.
Direkte fra «Valley of Terror».
Både skremmende og fascinerende ensomme hiphop-hoder som satt og hørte på National Rap Show i utkant-Norges kriker og kroner.
Deretter ble det stille fra både Opaque og Mae.
Samtidig som myten fortsatte å vokse.
Da sistnevnte til slutt dukket opp igjen i 2011, på Jesse Jones-albumet «12 blokker og 1 vei inn», var det derimot klart at lite hadde forandret seg på ti år.
Hestehalen var kanskje borte, og Eliassen hadde blitt suksessfull næringsdrivende med millioninntekt og forkjærlighet for dyre viner.
Men rapstilen bar fortsatt preg av samme type fengslende gatefornuft som tidligere.
Denne gangen fra ståstedet til en fyr med nok livsvisdom til å starte sitt eget selvhjelpkurs.
Ikke at han har noen interesse av det.
Altså, å hjelpe deg.
Det får du klare selv.
Et faktum han gjør klinkende klart gjennom flere spark i ræva på sitt andre soloalbum (og første på norsk) «Proletar Adel».
12 etterlengtede spor preget av humoristisk kynisme, oppgitthet, sarkasme og en type jovialitet som snører det hele sammen på særegent underholdende vis.
Flow-messig er Mae dessuten et unikum.
Mer prating i takt enn typisk rap, men med en base i kontinuerlige punchlines som gjør at skratten sitter løst fra start til slutt.
Den perfeksjonerte og sofistikerte opprinnelsen til Kenneth Engebretsen og Jesse Jones sine mer primitive rim-mønstre.
«Loff» (med Chirag) og «Null Hull» var tidlige smakebiter på albumet som neppe vil selge mye, men forhåpentligvis motta en Spellemann, og velfortjent gå ned i historien som en ny norsk klassiker.
I gullrekken av godlåter er spesielt «Oslo» verdt å gi repeterende spilling med sine on-point bars om innflyttere, geografi, patriotisme og mangfold («Bygdehomser kommer hit og kommer ut av skapet / For her er vi liberale og smarte»), mens bar-for-bar med Lars Vaular, og Øystein Greni-assisterte hjemmelekser om karakterbygging også er med på å sette en solid prikk over i’en.
Og så kommer den til slutt.
Årets overraskelse.
Årets gåsehud.
Årets store klump i halsen.
Så uventet at du først tror albumet er over, og at Spotify har hoppet random videre i den norske musikkjungelen.
«Hver gang jeg drar herfra / Tenker du på meg da / Hver gang jeg drar herfra / Glem ikke løftet jeg ga.»
Skivas avrundende coverversjon av Finn Kalvik-klassikeren «Aldri i livet» vitner ikke bare om de største testiklene (og hjertet) i norsk rap, men er også en sjeldent åpenhjertig fremførelse fra en totalt naken artist.
Uten mulighet til å skjule seg bak hverken kunstnerisk særhet eller ironisk distanse.
Bare en voksen mann på 42 og hans sukkersøte kjærlighet.
Faen, så fint.
| 1
|
305906
|
Krig, kjærlighet og griserøkt
Bak den lange tittelen skjuler det seg et sukkersøtt britisk drama fra 2. verdenskrig.
FILM:
Alt skulle ligge til rette for litt skikkelig feelgood i filmen med den uforståelige tittelen.
Den har sin forklaring, og i den ligger mye av dramatikken.
«Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» ble opprinnelig startet for å komme seg unna tyske nazisoldater under okkupasjonen av den britiske kanaløya.
En vennegjeng hadde nemlig mesket seg med ulovlig svinekjøtt og hjemmelaget gin da de ble overrumplet av tyskerne en sein kveld i 1941.
Forfatterbesøk
Hopp til 1946.
Krigen er over og den unge forfatteren Juliet Ashton (Lily James) får et brev fra en grisebonde på Guernsey som har vært medlem av foreningen med navnet.
Juliet føler dragningen på tross av sin rike, amerikanske diplomatforlovede og sin forlegger, ifører seg sine elegante 40-tallsklær og -hatter og ankommer den idylliske kanaløya – til tross for at filmen er spilt inn på sørkysten av England.
På sitt første møte i lesesirkelen – der svært habile britiske skuespillere som Penelope Wilton of Tom Courtenay spiller viktige roller – får hun smake på potetskrellpai, gin og den tydelige fornemmelsen av at her bærer man på en mørk hemmelighet.
Det handler selvsagt om tildragelser fra krigens dager, og filmen stykkes opp av flere tilbakeblikk som viser barn som blir evakuert fra kanaløyene før tyskernes invasjon, av importerte krigsfanger som holdes i slavearbeid og av skjebnen til Elizabeth (Jessica Brown Findlay) som i sin tid startet lesesirkelen, men som nå er borte.
Akkurat denne delen av historien, som er den mest interessante, skyves i bakgrunnen av intrigen om forfatterinnen, diplomaten og grisebonden.
Det går jo som det må gå i feelgoodfilmer.
Suksessoppskrift
Regissør Mike Newell som i sin tid sto bak romantiske «Fire bryllup og en gravferd», har basert den nye filmen på boka til Mary Ann Schaffer og Annie Borrows.
Det i utgangspunkt gode potensialet er tilsatt rikelig med «Downton Abbey»-skuespillere, og dermed skulle man tro suksessen ville være sikret.
Men det holder likevel ikke helt.
Særlig er hovedrolleinnehaveren, vakre Lily James, irriterende overtydelig i sin spillestil.
Her finnes ikke fnugg av subtilitet.
Hun smører så tjukt på at man som seer aldri er i tvil om hvilken vei det vil gå når hun «følger sitt hjerte».
Hvem vil vel ha en amerikansk diplomat med luksuskåk i New York når man kan få en grisebonde på Guernsey?
Nettopp.
Vi er aldri i tvil.
| 0
|
305907
|
Fra drap under bilvask-sex til atomavfall i Maridalen
Politisk konspirasjonsthriller uten dødpunkter.
Allerede da han debuterte med «Wienerbrorskapet» i 2015, gjorde Ingar Johnsrud det klart at han aktet å skrive en trilogi om sin politihelt Fredrik Beier.
Året etter kom bok nummer to, «Kalypso».
Forståelig nok har han brukt ytterligere to år på å fullføre løpet.
«Korset» er den mest ambisiøse og best gjennomførte thrilleren av de tre.
Sammenheng
Den nye romanen avslutter intrigen som ble påbegynt i «Wienerbrorskapet».
Selv om hver roman kan leses på egne premisser, henger «Korset» tydelig sammen med den såkalte Solro-saken, som ble rullet opp i den første boka.
Nye lesere kan ta det med ro, Johnsrud har flettet en oppsummering av denne saken inn i den nye intrigen.
Som anmelder er det alltid et spørsmål om hvor mye man skal røpe om handlingen i en kriminalroman.
Men jeg tror det må være innenfor grensa å fortelle at både Krf-politikeren Kari Lise Wettre, pastoren fra helvete, leiemorderen Staffan Häyhä og terroristen kalt «den enøyde legen» dukker opp fra mørket Johnsrud forlot dem i.
Jages av fortida
Fredrik Beier er en politimann av den depressive typen.
Han jages av sin egen fortid.
Spesielt en brann der sønnen Frikk ble drept, plager ham sterkt.
I denne boka får han mer å gruble over.
En TV2-journalist spør Beier ut om virksomheten til den avdøde faren, Kenneth Beier, ting vår mann ikke vet mye om.
Men nå virvles han inn i et drama der faren også har vært en aktør.
Beiers unge kollega, Kafa Iqbal, blir også personlig involvert.
At politifolk såpass direkte er knyttet til forbrytelsene de etterforsker, er et kunstgrep, som vi møter ofte i denne litteraturen.
Det bidrar selvsagt til å øke spenningen og leserens engasjement i heltens skjebne.
Politiske konspirasjoner
Dette er bare et av mange triks Johnsrud med stor kyndighet benytter seg av.
Han er for eksempel god til å knytte voldelige handlinger og konspirasjoner til norske, politiske intriger.
Johnsrud begir seg riktignok langt inn i overdrivelsens fristende landskap.
For å si det slik, dette hadde neppe skjedd med Solberg-regjeringen.
Andre knep:
Boka starter med et dramatisk frampek.
Dernest får politiet et spektakulært drap å etterforske.
En visedirektør i et konsulentfirma blir funnet drept i en bilvaskautomat, der han hadde hatt sex med sin sekretær, også hun tatt av dage.
Mange hemmeligheter
Suspekte personer dukker opp høyt og lavt, alt fra flammeslukere til hackere.
Beier avdekker svindel, smugling med våpen fra Raufoss Ammunisjonsfabrikk til Afghanistan og skjult atomavfall i Maridalen.
Hemmelige dokumenter på en minnepinne er på avveier, terror, biologisk krigføring og overvåkningsfly-kjøp rumler i bakgrunnen, og et mystisk verdensomspennende syndikat kalt Organisasjonen viser seg å være hovedfienden.
Skøytetorpedo
Johnsrud er god på fargerike detaljer.
En av skurkene i boka er en torpedo, en fordums skøytestjerne ved navn Richard Reiss (for øvrig et kjent navn fra diktningen til portugiseren Pessoa), tidligere dømt for å ha forsøkt å drepe sin kone, en kjent skiløper, nå på sykehjem.
Slike historier i historien bidrar til å levendegjøre både hoved- og bipersoner i en effektiv thriller, som gjennom Johnsruds ledige språk er full av farger, lukt, smak og action, ledige replikkvekslinger og en passe dose ikke altfor avanserte refleksjoner.
Oppklaringen er like «veldreid» som en av bokas kvinner (dårlig valgt uttrykk, Johnsrud).
Beier overlever, og blir på en måte fri.
Til nye eventyr, regner vi med.
| 1
|
305909
|
Når musikalsk galskap fungerer
Den mest intense surround-opplevelsen som mennesker kan skape, ble åpenbart i en fullsatt Grieghallen.
Hector Berlioz (1803-1869) var ikke spesielt beskjeden.
Da han fikk i oppdrag å skrive et requiem i 1837 til minne om ofrene fra den franske revolusjonen i 1830, gikk komponisten amok når det gjaldt format.
Mozart fulgte normen og bruker en paukist i sitt berømte requiem.
Berlioz synes dette var altfor lite og skrev for ti paukister – hver med to pauker - pluss en mengde slagverkere i tillegg.
Koret er også foreskrevet å være svært:
Minst et par hundre sangere.
I tillegg til et digert orkester, krever Berlioz fire separate messingorkestre plassert i hvert sitt hjørne i konsertsalen eller kirken.
Den hinsides store besetningen gjør at «Grande messe des morts» ikke framføres spesielt ofte.
Opplevelsen på åpningskonserten til Festspillene i Bergen var formidabel.
Den mest intense surround-opplevelsen som mennesker kan skape, ble åpenbart i en fullsatt Grieghallen.
Den gigantiske besetningen kan likevel stå i veien for en dyptloddende og nær opplevelse.
Så viser det seg at Berlioz' «Requiem» er mye mer enn et grovkalibret musikalsk fjellmassiv.
Verket berører tilhørerne også på andre måter, fordi det har en rekke partier som er neddempet og undrende.
Som når korets soprangruppe starter sekvensen «Vredens dag, verden vil legges i aske» med autentisk engleklang i dirrende samspill med fløyter og klarinetter.
En fenomenal instrumentasjon av en genial komponist.
Bruken av dype pedaltoner i messingseksjonen var et annet grep som traff blink.
Slike lydavtrykk formidler smerte og trengsel som om vi er midt i en krigssone eller på vei til skafottet.
Opplevelsen blir rystende og realistisk fordi musikken har et islett av galskap i seg som faktisk ikke er så langt fra det som er sant og ekte.
Et av konsertens mest minnerike øyeblikk oppstod da alle koristene forflyttet seg som en vandrende prosesjon til scenen foran orkesteret.
Denne fysiske nærheten av et massivt og kompetent kor ble ikke påtrengende, men grensesprengende.
Bergen Filharmoniske Orkester, Eikanger Bjørsvik Musikklag, Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester og korene Bergen Filharmoniske Kor, Collegium Musicum Kor og Royal Northern College of Music Choir forente musikalsk påpasselighet med himmelhvelvende intens frasering.
Bror Magnus Tødenes (tenor) bidro godt som solist.
Dirigent Edward Gardner løste sin krevende oppgave med en velfungerende blanding av stringens og emosjoner.
Hector Berlioz' «Requiem» ble en storartet opplevelse.
| 1
|
305910
|
Kan minne om Tønes, men med større musikalsk spennvidde
Endre Olsen imponerer med første album på norsk.
ALBUM:
Endre Olsen fra Stord har gitt ut plater under navnet Angry Wasp og Endre Olsen & The Landmarks - og i mellomtida et minialbum under eget navn (sjekk gjerne ut visepregete «Lenge si' i går» fra 2012).
Fem år tok det før han nå er tilbake med sitt første hele album på norsk.
«Bøttevis med blått» er americana i videste forstand, med egenart og et eget stempel.
Det svinger fra tilbaketrukket til rocka, med gode melodier hele veien.
Mindre håndfast
Olsen har ikke den vittige Tønes-pennen, men kan av og til minne om sangeren og låtskriveren fra Sokndal både musikalsk og i ånden.
Men Olsen forteller ikke historier på samme måte, i stedet handler sangene om mindre håndfaste ting - med titler som «Halve meg», «Ingenplass og her te» og «Forlengst forlatt».
Noe ekstra
I ryggen har han Ole Gunnar Eikeland og Ragnhild Kambo Grov fra Angry Wasp, samt Tommy Haltbakk, Einar Olsson og Real Ones' Jørgen Sandvik.
Olsen og Haltbakk har produsert sammen - og henter ut noe ekstra i hver eneste låt - enten det er et gitarriff, et fengende gjennomgangstema eller orgeldriv og heftig koring som i «Alle lyso på».
«Den forkasta versjonen» åpner som en Steve Earle-låt - før den blir en Endre Olsen-sang - med Ragnhild Kambo Grov i en viktig rolle.
«Kunne vert ein annen» har et herlig, rocka driv - med heftige gitarer og ditto kor.
Albumets beste spor.
«Stå der du står» er en mer tilbakelent affære - den understøtter et uvanlig variert album.
Det vitner om en artist som har modnet - og som ønsker å utvikle sitt eget uttrykk.
Han er på veldig god vei dit.
| 1
|
305912
|
Plumpt om metoo fra Vassendgutane
Provoserende låter blir festbrems på gruppas niende album.
ALBUM:
«Nei, nå he det pinadø gått for langt.
Vi må skrive en sang om metoo!»
Noe sånt kan Vassendgutane ha sittet og diskutert over et par pils eller fem (de har sjøl uttalt at sangene deres skrives i fylla).
«Vi bare gjer det», har kanskje låtskriver, bassist og vokalist Sindre Aam sagt - og resultatet ble «Ej & du & metoo».
Dessverre overskygger den albumet.
Stoppet
Det er også tittelen på gruppas nye utgivelse.
Tylden & Co. ville ikke distribuere albumet med den sangen.
Det vitner om god ryggmargsrefleks hos Tylden - og en stabeis av et band i andre enden.
Men altså, er det lov å fleipe med - og ikke minst bagatellisere - noe som er så alvorlig for veldig mange?
Flertallet vil nok si nei.
Ingen bestøving
Kanskje er det et rop om oppmerksomhet, dette, kanskje er det virkelig et ønske om å nyansere metoo-debatten.
Uansett, har du ikke hørt sangen, så er refrenget som følger:
«Metoo, du må faen ikkje prøve dej / du ska ikkje bestøve mej du / Metoo, ikkje sjå på, ikkje ta på og ikkje prøv dej bakfrå, du / Metoo».
Videre heter det, på ei «seng» av tradisjonell country, eller festcountry som de sjøl kaller det:
«Du he minskjørt og tights for å få oppmerksomheit når du går / og silikon i tatti, det fylde du på her i vår / det e'kje rart atte karane dei prøva sej og vil ha kontakt / men kjøme dei for nærme, ja da sei du ej e'kje på jakt».
Gruppa legger inn noen linjer fra Alf Prøysens «Du skal få en dag i mårå» også.
Jeg tror han Alf ville betakket seg for å bli brukt i en sånn sammenheng.
Det er en ganske stor forskjell på å være folkelig og plump.
Provoserer
Vassendgutane er bygdas band, og jeg tror de elsker å terge og provosere oss byfolk.
De nærmest dyrker - og framhever - forskjellen på bygd og by.
Bandet har samtidig vært blant Norges mestselgende i mange år, med låter som «Ungkar med dobbeltseng», «Granada», «Silikon i tatti» og «Milf og pils».
De bruker humor som et virkemiddel.
Dette er deres niende album på 22 år.
Og Vassendgutane er ikke noe dårlig countryband, tvert imot er de helt greie håndverkere som krydrer med både steel-gitar og trekkspill.
Dessuten er de nå tre som deler på vokaljobben, uten at det blir «vakkert» av den grunn.
Tidvis er det fengende også - sjøl om det stort sett låter både ordinært og uspennende.
Her er det ikke mange produsentgrep å spore, for å si det sånn.
Overskygger
«Blazer Chevrolet» har en åpning som minner om Hellbillies, men det er det nærmeste de kommer dette bandet - som opererer i den andre enden av dette musikalske landskapet.
Hellbillies startet som et countryband, men har utviklet seg til et mer rockorientert band.
Dessuten har bandet alltid vært opptatt av substans, og de etablerte fort sitt eget tekstunivers.
Vassendgutane har derimot stått på stedet hvil, og ser ingen grunn til fornying.
Men det største problemet med bandet fra Ørsta er at de banale tekstene overskygger det som - tross alt - måtte være bra med musikken.
For alt er ikke gale her.
Særlig liker jeg steelgitarspillet til Lars Egil Vågseter, som er tilbake i bandet etter en pause.
Tissing bak låven
Låtene handler også om å tisse med fatter'n ute i det fri, om bobil-liv, sirup og snus, om å være dritings, om sjekking, piercede jenter og om å være utro med postmannen.
Sånt som bygdefolket kanskje holder på med?
Ja, og så hele Norges Therese Johaug, da.
Men «Johaug» er ikke et innlegg i debatten om utestengelse eller ikke, men et ønske om at hun skal kle av seg.
Sindre Aam er forfatteren:
«Ej synst ho Johaug, ho skolda dreve med en sommarsport / der ho trengde lite klede og ikkje for så fort / ho konna ha kasta lite ball eller gått på slakke line / ej synst ho Johaug ho e so fine».
Johaug har hatt nok trøbbel og har det nok bra med klærne på, som skiløper.
Ærlig talt, gutter, det er grunne greier.
Lørdag 26. mai har Vassendgutane plateslipp i Kiwihallen på Ørsta (med Terje Tysland) og fredag 1. juni kan de oppleves på Rockefeller i hovedstaden.
| 0
|
305913
|
Flytter grenser
Lenge leve snikoppdragelsen.
TEATER:
Akkurat idet en tror at «Der går grensen!» skal bli en absurdkomedie av crazykrim-typen, snur den, og blir dokumentar i stedet.
Akkurat idet en tror at det skal den fortsette å være, snur den, og den blir teaterdugnad.
Slike vendinger er der flere av, i «Der går grensen!».
Dette er en humorforestilling som går på tvers av sjangergrenser, men som likevel følger en kjent humorstruktur:
Oppbygging, klimaks, omslag, nullpunkt, ny oppbygging, nytt klimaks, nytt omslag - eller nytt omslag uten at den først har nådd et klimaks - og ny oppbygging igjen.
Den har et tema vi alle kan relatere oss til:
Naboskap.
Sjangerfråtsing
Manusforfatter og skuespiller Ane Skumsvoll, hennes medspiller Håkon Moe og deres regissør Morten Joachim klarer å skape en forestilling som på en og samme tid er reelt uforutsigbar og svært gjenkjennelig, med elementer fra mange av teatrets ulike underkategorier.
Overgangene mellom de ulike sjangerkategoriene er noen ganger korte og tilforlatelige, og andre ganger lange og brå, for selv om noen av disse underkategoriene bor i samme nabolag, er der også noen som befinner seg utenfor bygrensen.
Skumsvoll & co er blant mye annet innom absurdkomikk, pedagogisk opplysning, interaktivt teater, selvironisk bekjennelsesterapi, referansehumor, musikkteater, pinlighetshumor, sosial kos og metateater.
Den som så Skumsvoll i «Det gode mennesket fra Sezuan» på DNS i fjor høst, vil se hvor det gode mennesket fra Husebygrenda (og nå Bergen) kommer fra, hun som spiller roller ut av sin datters soveromsvindu.
«Der går grensen!» har sekvenser som virker særdeles godt egnet for kuriosa-samleren på quizlaget, og sekvenser som kunne stått alene på en standup-scene, den har allsang og rollespill, og den har monologpartier som i seg selv blir flerstemte.
Tempoet avpasses sjangergrepene, og tilskueren får også anledning til ettertanke underveis.
Igjen viser Ane Skumsvoll sine evner til å lade sine roller med følelse.
Få skuespillere kan framstille utviklingen fra småamper stemning til fullkomment hysterisk raseri så troverdig som henne.
Noe for alle
Humor er en vanskelig øvelse, en sjanger der det ofte blir tydelig at «en størrelse passer alle» er like uvanlig i scenekunsten som i klesbutikkens prøverom.
«Der går grensen!» nærmer seg likevel morsomt for alle, ettersom den får til «noe for hver»-prinsippet, samtidig som den har egenart.
Dette er teater med personlighet, og også vi som ikke kjenner Ane Skumsvoll annet enn fra scenen, kan se at hun har fylt den med sin personlighet og med sine prioriteringer.
Som selverklært dugnadselsker og selverklært snikoppdrager viser hun her både samfunnsånd og snikoppdragelse i praksis.
En kan godt hevde at «Der går grensen!» i seg selv er en snikoppdragende teateropplevelse.
Det er den så absolutt, men det gjør den likevel ikke til en pekefinger-aktig eller moralistisk ladet opplevelse.
Til det er den altfor underholdende.
| 1
|
305914
|
Et manifest for venstresida som bør være en tankevekker for mange
Magnus E. Marsdal har skrevet ei informativ og samfunnskritisk bok.
Seks måneders pappaperm i California i 2012 var utgangspunktet for at Magnus E. Marsdal har skrevet boka «Frihetens mødre».
Det er blitt ei bok om Norge og USA med mange innfallsvinkler og mange historier, men den bunner ut i en ramsalt kritikk og bekymring over det som foregår i de to landene – og ellers i Europa.
Under USA-oppholdet ble Marsdal opptatt av den utvandrede delen av slekta si, og boka begynner som en slektskrønike, der oldemor Sannas søster Lina emigrerer til «frihetens land».
Lina reiser fra husmannskår på Brasøya på Helgelandskysten og glir inn i det amerikanske nybyggerlivet.
Familien i Norge vokser seg ut av husmannslivet og inn i arbeiderklassen.
Dermed tar boka også for seg norsk og amerikansk arbeiderhistorie.
Så får vi et møte med den politiske utviklingen i USA med den liberale New Deal-tida på 1930-tallet og norsk sosialdemokrati før og etter 2. verdenskrig.
Deretter går Marsdal løs på dagens USA og Norge, med utgangspunkt i den konservative Tea Party-bevegelsen «over there» og en politisk utvikling som går stadig mer til høyre her hjemme.
Sammen til en helhet
Her er historie, idéhistorie, sosiologi og filosofi sveiset sammen til en helhet som på ingen måte er akademisk, men som av og til kan bli litt for omfattende for en leser som skal holde fokus.
Derfor bør boka kanskje leses i bolker.
Familiemedlemmene på begge sider av Atlanterhavet og spesielt sønnen Vemund, som skal vokse opp i den verden vi lever i, er gjennomgangsfigurer og plasseres på en naturlig måte inn i epoker og historier.
Familiehistoriene blir sammenvevd.
Fortellinger om kvinner – også utenfor familien – er framtredende, som også bokas tittel antyder.
I Marsdals bok skal ikke kvinnene være glemt:
«Fremst i striden for individets selvstendighet står ikke markedets menn, men frihetens mødre.»
Vil forstå og nyansere
Marsdal ønsker å finne ut om individuell frihet står sterkere i USA enn i Norge, og funnene hans er innimellom overraskende.
Hans drøfting av frihetsbegrepet er bra, likeledes forholdet mellom individualisme og kollektivisme.
Her er det ikke så stor forskjell på Norge og USA som man skulle tro, mener forfatteren.
Han forklarer den ytterliggående republikanske Tea Party-bevegelsen på en framifrå måte, og fordømmer ikke medlemmene og deres for oss helt trangsynte ideer.
Han ønsker å forstå.
Han nyanserer også oppfatningen om at amerikanere flest vil ha en svak stat, mens vi i Norge, i hvert fall inntil våre dager, har ønsket en sterk stat.
«Kampen står om hvem som skal bruke staten til hva», skriver Marsdal.
I boka får vi mange og til dels svært stygge eksempler på hva mangelen på offentlig velferd og offentlige kontrollmekanismer i USA fører til.
Det finns for eksempel ingen lov for usaklig oppsigelse, unntatt i den lille staten Montana.
Praksisen som gjelder ble formalisert av Høyesterett i Tennessee i 1884.
Det er fritt fram for en sjef å sparke en ansatt, men den ansatte står også fritt til å si opp, om han ønsker det.
Slik defineres friheten.
Dramaturgisk crescendo
Marsdal skriver godt, innimellom knakende godt.
Av og til får jeg en følelse av at han er sint når han skriver.
De siste kapitlene er et dramaturgisk crescendo, der vi blant annet møter vaskehjelpen Ileana fra Romania, som Marsdal og kona ansatte etter at de kom hjem fra USA.
Ja, raddisen, som er leder for Manifest Tankesmie, hadde faktisk vaskehjelp en stund.
Gjennom dette bekjentskapet fant han ut at den unge, rumenske kvinnen, med en liten sønn hjemme i Romania, hadde ulovlig arbeidskontrakt.
Som innleid ble hun kraftig utnyttet, kuet og snytt for mange arbeidstimer.
Protestere torde hun ikke, av frykt for å få sparken.
Dermed er ringen sluttet.
Mens de av utvandrerne til USA som ikke lyktes med den amerikanske drømmen, havnet tilbake i fattigdom og en liknende situasjon forfedrene hadde som husmenn i Norge, står ofte dagens utenlandske arbeidere her i landet med lua i handa som Marsdals forfedre, utnyttet og uten særlig beskyttelse fra samfunnet.
Mange paradokser
Likhetene mellom USA og Norge er mange, som at både amerikanere og nordmenn går til angrep på utenlandske «køsnikere» når det røyner på økonomisk.
Paradoksene er også mange, som at amerikanske ungdommer i stadig større grad støtter opp om den sosialdemokratiske tidligere presidentkandidaten Bernie Sanders, mens vi her hjemme rømmer både fra sosialdemokratiet og fra fagforeningene.
Men generelt er det rå kapitalisme og rå globalisering som rår både her og der.
Hva skal vi så lære av denne boka?
I ei tid hvor sosialdemokratiske partier sliter og populismen er på sterk framgang, er den en kraftig tankevekker.
Boka bør leses av mange, uansett politisk ståsted, og kanskje vil flere forstå at det bærer galt av sted.
På den måten kan «Frihetens mødre» bli et av venstresidas viktigste manifester i dette tiåret.
| 1
|
305915
|
Rystende incesthistorie fra det akademiske miljøet i Bergen
Eva Lundgren er tilbake etter anklagene om forskningsjuks.
Eva Lundgren har alltid vært kontroversiell.
Ikke bare her til lands, men også i sitt andre hjemland, Sverige.
I tolv år hadde hun vært en av landets ledende forskere på vold mot kvinner og overgrep mot barn, da hun 2005 ble hun utsatt for massiv kritikk.
Påstander om forskningsjuks førte til at hennes arbeidssted, Universitetet i Uppsala, startet en storstilt granskning av hennes arbeid.
Den må ha fortont seg som en hekseprosess.
For selv om hun ble frikjent, var hun død som forsker.
Og langt nede som menneske.
Det var i da hun møtte en venninne fra Bergen.
«Alt du har skrevet, har jeg levet», hvisket Emma henne i øret.
Senere fikk hun en SMS hvor venninnen fortalte at hun har vært «pappas elskerinne».
Overgrep som kos
Det er historien om professorpappaens seksuelle overgrep mot Emma «Livsarven» handler om.
Det er en bok det gjør vondt å lese.
Den skildrer familien Kristiansen fra moren og faren møttes før annen verdenskrig frem til i dag.
Faren var odelsgutt fra Voss med en drøm om å bli poet og en umettelig sult på sex.
Moren kom fra et urbant overklassemiljø.
Takket være henne ble han professor i litteratur ved Universitetet i Bergen på 1950-tallet.
I boka finnes det en rekke skildringer av deres fuktige selskaper for landets ledende intellektuelle.
Som Francis Bull, Olav Raknes og Torolvs Elster, for å nevne noen.
Men en stor mann skal ikke bare ha mektige venner, men også elskerinner.
I farens tilfelle til og med innenfor hjemmets fire vegger.
Fra Emma var seks-sju år ble hun utsatt for systematiske og stadig mer brutale overgrep.
Det er opprivende lesning.
Men enda vondere er skildringene av hvordan hun vokser inn i farens og etter hvert morens fortelling om misbruket som kos og kjærlighet.
«Foran-kos og bak-kos», kaller faren de ulike penetreringene, mens moren ved flere anledninger oppfordrer far og datter til «å kose seg».
I likhet med hovedpersonen i Vigdis Hjorths «Arv og miljø», liker Emma å bli begjært av sin far.
Hun føler seg unik og viktig.
Som student drømmer hun om å bo sammen med ham.
I perioder tar hun morens plass.
Det er i beskrivelsene av det skandaløse familielivet at «Livsarven» er på sitt aller sterkeste.
Gjennom samtaler, brev og dagbøker beskriver Lundgren hvordan Emma sakte men sikkert innser at hun ikke var farens elskerinne, men offer for seksuelle overgrep.
Boka får til fulle fram hvor vanskelig det er for ofre å innse det traumatiske misbruket de er blitt utsatt for.
Lundgren har nedlagt et stort arbeid i å skildre det akademiske miljøet i Bergen.
Likevel er det først i et svært kort etterord at hun gjør oppmerksom på at hovedpersonene er anonymisert, årstall endret og universitetsdisipliner forandret.
Dette burde det vært redegjort for tidligere, og grensene mellom litterær framstilling og faktisk virkelighet kunne vært tydeligere.
Den løsningen som er valgt tenderer mot det spekulative.
| 1
|
305917
|
Fire sager får terningkast fem
Vi har testet kapp- og gjærsager for erfarne hobbysnekkere.
Vår test viser at det er mye bra å velge i.
Har du en kapp- og gjærsag er det ingenting som stopper deg, bortsett fra kanskje ti tommeltommer.
I prinsippet kan du bygge alt fra dine egne møbler til hele hus.
Spørsmålet er hvor dyr sag du trenger.
Sjiktet mellom proff og hobby kalles gjerne semiproff.
Dette er sager for de mer erfarne hobbysnekkerne, og vi har sammenlignet hva du får når maksprisen er 3.000 kroner.
Kriterier
Saga må være god å kappe med.
Et godt og riktig grep, og selve geometrien på saga spiller inn her.
Neste viktige punkt er siktelinjen.
Å kunne stå oppreist med god sikt til begge sider av bladet gjør jobben enklere.
Gode knapper og hendler, enkel innstilling av vinkel og effektivt sponopptak er også ting vi har sett på.
Skal du få fullt utbytte av en slik sag er det viktig å bytte blader, alt etter hvilken jobb som skal gjøres.
Da må bladbytte kunne gjøres uten for mye tukling.
Har du sagen stående på en fast plass i verkstedet kan sagen være så tung og uhåndterlig som bare det, men skal den flyttes rundt må den være lett å transportere.
Ikke for stor, ikke for tung, og utstyrt med skikkelig bærehåndtak.
Kapasitet handler om hvor grove dimensjoner du kan kappe, hvor høyt anlegget er og kvaliteten på selve snittet.
Snittene skal være helt rette og rene.
Sagene kommer med ulik tanning på bladene, det har vi tatt hensyn til når vi har vurdert snittene.
Vinnerne
Poengmessig kom særlig fire av sagene veldig likt ut, til tross for at de er ganske forskjellige, med ulike styrker og svakheter.
Det betyr at vi har fire sager med karakteren 5, en på 4 og en på 3.
Med andre ord mange gode sager og ingen skikkelig dårlige.
Det ble vanskelig å kåre en klar vinner, men vi har plassert sagen fra Metabo på topp siden dette er sagen som skårer jevnt bra på alle kriteriene.
Sagen fra Bosch kom også godt ut hos tømreren.
Til hans bruk er dette en bra sag med godt grep og gode siktelinjer, da han klarer seg godt uten laser, dybdestopp og andre finesser.
Under kan du lese resultatene for hvert av de testede produktene.
Dette er en bra sag for den avanserte hobbybrukeren med liten plass i boden.
Her har produsenten tenkt kompakt med et svært lite fotavtrykk.
Det tverrstilte grepet gjør det vanskelig å bruke sagen med begge hender, ellers fungerer det greit.
Sleiden går inn over sagbordet slik at du kan sette saga inntil veggen uten at det butter i veggen når du skyver fra deg.
Sleideløsningen gir også noen ulemper.
Den stenger for deler av sikten, og kommer litt i veien når grove dimensjoner skal håndteres.
Anlegget er svært lavt, men smart at det kan trekkes ut på siden.
Pluss for integrert arbeidslys, men vi skulle gjerne sett at det var plassert på den andre siden av bladet.
Når det gjelder sponoppsamlingen går alt for lite inn i støvsugeren, her ble det vel støvete på arbeidsbordet.
Dewalt DW773QS
Denne saga har en mildt sagt gjennomprøvd konstruksjon.
Strippet for smarte funksjoner, samtidig er det selvsagt også lite som kan gå i stykker.
Den enkle konstruksjonen gir lav vekt og beskjedne yttermål.
Dette kombinert med to skikkelige bærehåndtak på sidene gjør at sagen er svært enkel å flytte på.
Vi skulle bare sett at håndtakene hadde vært bittelitt høyere slik at de kunne fungere som sidestøtter på sagbordet.
Grepet er godt og kan brukes med begge hender.
Sagen har uttrekk, men ikke horisontale sleider som på de andre sagene.
Det gjør den noe tung i bruk, og kapasiteten blir snau.
Ellers er bytte av sagblad ganske greit, men du må ha to verktøy, og begge skulle hatt feste på saga.
Hitachi C8FSE
Dette er testens arbeidshest, særlig for deg som også skal kappe grove dimensjoner.
Hele sagen er godt dimensjonert med digert sagbord og skikkelig anlegg.
Likeledes er den utstyrt med solide hendler og brytere og ellers godt med utstyr.
Ulempen med en stor sag er selvsagt at det blir noe uhåndterlig når den skal flyttes på.
Vi ble ikke helt venn med grepet, litt anstrengende når det skal kappes.
I tillegg er bladbytte noe tuklete.
Trang plassering på spindellåsen gjør ikke dette enklere.
Snittene er bra, men vår sag hadde et 1,5 mm avvik på 148 mm, så her må det kalibreres.
Makita LS0815FL 216
Et ok grep med god siktelinje.
Sagen er godt utstyrt med både laser og arbeidslys.
Den har også stort spenn på gjæringsvinkler.
Her kan du gå 50 grader ut til venstre og 60 grader til høyre.
Det er det ingen av de andre sagene som klarer.
Det er lett å la seg lure av den litt humpete følelsen de grove kulelagrene gir når du gjør uttrekk, saga lager svært rette og fine snitt.
Kapasiteten er også av de beste i klassen.
På minussiden må vi trekke frem bladbytte.
Her må du av med et deksel før du kommer til.
Litt tuklete, men pluss at verktøyet har egen plass.
Bosch GCM 800 SJ
Er du opptatt av å ha en sag med basisfunksjonene på plass er dette et bra valg.
Samtidig bør du ikke være for opptatt av laser, dybdestopp, bærehåndtak og andre finesser.
Dette er en ganske så nedstrippet versjon av en blå Bosch.
Du får ikke alt, men det du får er riktig så bra.
Suverent grep som kan brukes med begge hender, svært god siktelinje, og silkemyk start.
Rett og slett en god sag å kappe med.
Her har du full kontroll på begge sider av bladet.
Det som skuffer er det lave anlegget, det burde vært noen centimeter høyere.
Metabo KGS 216 M
Denne sagen skårer jevnt bra på alle kriteriene.
God kapasitet og skikkelig anlegg.
Kvaliteten på snittet er nøyaktig, fint og rett.
Laseren er nøyaktig, og lyset har en smart plassering inni dekselet som gjør at det treffer på riktig side av bladet.
Anleggene på hver side av sagbordet er laget med maskinert overflate slik at de blir en del av sagbordet når de skyves inn.
Skal du sage innendørs er også dette sagen med best sponoppsamling.
På minussiden er det lite å pirke på, bortsett fra at det tverrstilte grepet gjør det vanskelig å bruke sagen med begge hender, og starten kunne vært mykere.
| 0
|
305918
|
Denne serien hadde aldri fungert uten Benedict Cumberbatch
Tilskrudd og tragikomisk karakterdrap på britisk overklasse.
Det er et vitenskapelig faktum at Benedict Cumberbatchs tilstedeværelse hever kvaliteten på enhver film eller serie.
Den britiske skuespilleren med logopedøvelse-navn har en særegen evne til å være både tilskrudd og jordnær på samme tid, og ikke minst være dønn usympatisk uten at man får lyst til å kaste fjernkontrollen i fjeset på ham.
Linedans
Skaperne av «Patrick Melrose» skal sånn sett prise seg lykkelige for at han takket ja til denne rollen.
Det er vrient å se for seg noen andre være balansestav for den hårfine, ambisiøse linedansen av et hypnotisk avgrunnsspiraldrama denne serien legger opp til, uten sikkerhetsnett mellom seg og den potensielt ufordragelige, toneforvirrede smørjen på bakken under.
Miniserien er basert på de halvveis biografiske bøkene til Edward St. Aubyn, som etter hva jeg forstår skal være et ramsalt, både dypt tragisk og hylende morsomt karakterdrap på den dekadente, britiske overklassen, det gamle aristokratiet som har råtnet på rot.
Da vi først møter Melrose, en gang på åttitallet, får han telefon om at hans far er død.
Patrick synker sammen, i hva vi først antar er sjokk og sorg, men raskt skjønner bare er en manøver for å plukke opp en heroinsprøyte.
Resten av episoden tar for seg den motvillige reisen hans til New York for å hente hjem farens urne, samtidig som han gjør et meget halvhjertet forsøk på å kutte det høyst omfangsrike rusforbruket sitt.
Han klarer stort sett å holde seg helt til abstinensene kicker inn, bilkøene i New York blir for uendelige, eller nykterheten og farens dødsfall bringer fortrengte barndomstraumer opp til overflaten nå som det eksistensielle tomrommet ikke lenger er fylt med heroin.
Frykt og avsky i New York
Som en slags «Fear and Loathing In New York», eller en britisk «Wolf of Wall Street», ramler Melrose rundt i storbyen, enten i rus eller abstinenspine, og oppfører seg som en drittsekk og patetisk idiot, gjerne på samme tid.
Med sin sedvanlige Cumberbatch’ske swag slipper han unna med det meste, både overfor relasjoner, men også da han sprader inn under en bro i Central Park på natten, praktisk talt en no go-sone av narkohandel på åttitallet, og trekker opp en bunke med sedler for å teste utvalget.
Troverdigheten tøyes i blant til bristepunktet, men Cumberbatch og regissør Edward Berger («Deutschland 83») har stålkontroll på den tonale balansegangen, og pakker det hele inn i en impresjonistisk drømmeestetikk på høyoktan (og varierer det audiovisuelle uttrykket på meget effektivt vis avhengig av hvilken rus Melrose til enhver tid er påvirket av), der man aldri helt kan vite om dette er verden slik den faktisk er, eller bare sånn den fortoner seg gjennom Patricks glassaktige blikk.
Enda en beretning om ufordragelige, men karismatiske menn som ødelegger seg selv og alle rundt seg er kanskje ikke det som er mest mangelvare i seriefaunaen, men når det gjøres så dyktig som i «Patrick Melrose» er det vanskelig å ikke la seg rive med, likevel.
(Anmeldelsen er basert på den første av fem episoder.)
| 1
|
305920
|
En barnebok om miljø som bør inn i enhver bokhylle
Pedagogisk i ordets beste mening.
Miljøjournalist Ola Mathismoen og illustratør Jenny Jordahl har i et par år laget tegneserien «Grønne greier» i Aftenposten Junior.
Nå har de stukket hodene sammen og samlet nye og gamle striper i et omfattende faktaverk «om natur og miljø og sånt».
Boka er begrepslæring og bevisstgjøring i stor skala, og en klar kandidat når nye pensumlister skal lages.
Blandingsform
Bokskaperne er selv aktører i disse tegneseriestripene om natur og miljø.
De samtaler, diskuterer og stiller hverandre kritiske og undrende spørsmål.
De farter til eksotiske strøk, ned i havet, inn i de dype skoger, og snakker om forurensning, naturens prosesser, truede dyr, havet som stiger.
Alle kan lære noe her:
Hvilke dyr tåler dårligst forurensning, har Norge regnskog, og visste du at det finnes bakterier som spiser plast?
Stort og smått diskuteres, og hvis noe er vanskelig:
«Hø.
Det må du forklare nærmere.»
Dermed får leseren gjennomgått vanskelig stoff en gang til.
I tillegg til rutene har boka rene faktasider, dobbeltsidige illustrasjoner der leserens lete-muskel aktiviseres, Quiz og andre nøtter å knekke for barna gjennom sam-tenking.
Denne vekslingen i form bidrar til å gjøre formidlingen dynamisk og levende.
Jordahls fargesterke illustrasjoner er livlige og skaper energi og humor.
God miks
Boka er pedagogisk i ordets beste mening.
Konkret og oversiktlig, visuelt og verbalt.
Den er bevisstgjørende og forklarer begreper som ofte kommer ut av politikermunn.
Som «det grønne skiftet», «fornybar energi», «klimaavtalen».
Holdningen er alltid positiv og aktiv:
«Miljøproblemer kan løses!!»
Faktaene kan være artige, skremmende eller bent frem skumle:
«Noen edderkopper danser for damene.
De med finest dans vinner damens hjerte».
Eller:
«Forsøk med mus viste at svevestøv gjorde at musene glemte raskere, og flere fikk Alzheimer».
Eller:
«Forskere tror at hvithaien kan dukke opp når som helst her».
Blandingen av det lette og tunge, morsomme og sørgelige i tekst og tegning, gjør boka til en god miks.
Sammenheng
«Grønne greier» er et omfattende verk i stort og tungt bokformat.
Kanskje hadde det vært mer brukervennlig å dele den opp i tematiske småbøker.
Noen lange setninger med litt gammeldags ordstilling kunne også vært unngått.
Det viktigste boka gjør klart, er hvordan alt henger sammen i naturen:
Forurensning fører til mildvær som fører til mindre snø som fører til færre lemen som gjør fjellreven utrydningstruet.
«Grønne greier» er naturfag, RLE og samfunnsfag i ett, og et viktig tilskudd til enhver bokhylle – hjemme og på skolen.
| 1
|
305921
|
At han aldri har fått prisen han har vært nominert til fire ganger, nærmer seg en skandale
Endelig er Jón Kalman Stefánssons «Sommerlys – og så kommer natten» oversatt til norsk.
Iblant får jeg spørsmål om hva som er den beste samtidslitterære boka jeg har lest.
Det er selvsagt helt umulig å svare på, blant det vell av gode bøker som fins.
Men jeg har én forfatter jeg alltid anbefaler, og det er islendingen Jón Kalman Stefánsson.
Jeg husker første gang jeg leste ham.
Det var i 2010, og boka «Himmelrike og helvete».
Jeg ble helt satt ut da jeg leste den, overbevist om at her leste jeg verdenslitteratur av en av de store døde.
Men så var det ikke sånn.
Stefánsson er en ganske alminnelig mann på min egen alder.
«Himmelrike og helvete» var hans internasjonale gjennombrudd, og første bok i trilogien som også rommer de vakre titlene «Englenes sorg» (2011) og «Menneskets hjerte» (2014).
Billedrik ømhet
Når jeg nå leser «Sommerlys – og så kommer natten», blir jeg like satt ut som den gang.
Handlingen er lagt til en liten islandsk landsby på 1980-tallet.
Byen rommer knappe 200 sjeler, og har visse særegenheter.
Det finnes ingen kirke der, og heller ingen kirkegård.
Det betyr at de døde blir begravet på tilfeldige steder, spredt omkring på kirkegårdene rundt.
Boka selv har ingen hovedperson, ikke engang en forteller.
Det vil si, fortelleren er et vi.
Landsbyens vi, som med sorgtung humor og billedrik ømhet forteller om landsbyens mange selsomme skikkelser.
En av dem er Stjernekikkeren.
Han var direktør på trikotasjefabrikken, med en vidundervakker kone, et lykkelig familieliv, firehjulstrekker og stor enebolig.
En natt begynte han å drømme på latin.
Han reiste til Italia, lærte seg det døde språket, og kom hjem med originalutgaven til Galileo Galileis «Sendebud fra stjernene».
Der har Galileo skrevet:
«Jeg lot de jordiske observasjoner seile sin egen sjø og vendte meg mot himmelen».
Stjernekikkeren tar ham på ordet, bytter ut familieliv og alt sitt jordiske gods med flere originalverker, deriblant Kepler og Kopernikus.
Han kjøper en forfallen enebolig og vender blikket opp.
Hjelpeløst begjær
«Vi bare fortsetter å føye til historier, har vanskelig for å stoppe, men kanskje er det bare sånn at den som forteller om livet, har hang til å spinne en lang tråd – alt vi gjør, er på en eller annen måte en kamp mot døden», skriver Stefánsson et sted, og sier dermed noe om både tematikken og stilen i denne boka.
Fortellingene er fortalt etter stafettpinneprinsippet, der den ene fortellingen avløser den andre.
Stefánsson strør om seg med de vakreste bilder på helt overraskende steder.
«Hvor stor er avstanden mellom livet og døden, eller er det noen avstand, og hva heter den i så fall?
Måler vi den i kilometer eller tanker, og finnes det noen som kommer seg dit – dit og så tilbake igjen?»
Som tittelen tilsier forteller boka om lys og mørke.
Himmelrike og helvete.
Som i trilogien skildrer han våre liv som en hårfin balanse mellom liv og død, og samtlige skjebner er skildret med så overdrevne gester at de beveger seg på grensen av det realistiske.
De blir mer bilder på våre liv her på jorda; himmelstormende kjærlighet, hjelpeløst begjær og bunnløs sorg.
Som i fortellingen om kjempen Hannes.
Politimannen som var lykkelig gift med sin vevre, vakre kone, og fikk en enda vevrere sønn, nærmest en alv.
Kona blir syk og dør.
Hannes prøver etter beste evne å leve videre.
En natt avslutter han det hele.
Om kvelden sier han farvel til sin alvesønn med disse ordene; «god natt, sønn, for evig god natt, la aldri skyggene slå klørne i deg».
Brevet han etterlater seg er så vakkert at jeg strigråter når jeg leser det.
Noe jeg forøvrig også alltid gjør når jeg leser avslutningen på Knut Hamsuns «Victoria».
Skremmende visjonær
Det er ikke tilfeldig at jeg trekker frem Hamsun.
Stefánsson er en uttalt Hamsun-fan, og i 2004 oversatte han «Sværmere» til islandsk.
Han deler ikke kun Hamsuns sødmefylte språk, men også hans polemikk mot den moderne tid:
Stjernekikkeren som forsøker å redde en døende skriftkultur.
Datamaskinene som stenger ordene inne, som gjør tankene våre til luft og sletter ut våre spor, slik at ingen engang vil vite at vi har eksistert om hundre års tid.
Med tanke på at boka er skrevet for tretten år siden, er Stefánsson skremmende visjonær:
«Millioner, mange titalls millioner mennesker, tror at hvite, middelaldrende menn fra Amerika er et lykketreff for verdens nasjoner – konservative, trangsynte og aggressive menn som er blinde for universallivets spinkle tråder, livsfarlige når det gjelder jordens skjøre fremtid.»
Tone Myklebost har oversatt boka, slik hun har gjort med samtlige av Stefánssons etter hvert mange norske titler.
Min begeistring skyldes også hennes gjendiktning av Stefánssons unike litterære univers.
Denne store islandske forfatteren som har vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris fire ganger.
Han har aldri har fått den.
Det begynner å nærme seg en aldri så liten litterær skandale.
| 1
|
305922
|
Elling-diktene fortjener flere lesere enn de trolig vil få
Cowboydikt fra Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg.
Det er noen år siden jeg leste bøkene om Elling, men en av scenene som sitter er fra «Brødre i blodet».
Elling går på diktopplesning og hører en tynn kvinne lese uforståelige dikt med spak stemme, og etterpå tenker han at det ville vært bedre for alle om hun heller hadde fått lov til å jobbe i en hage og stelle med gress og blomster, og bearbeide alt det vanskelige på den måten.
Blandingen av oppriktig interesse for poesien og satirisk blikk på dens ofte innelukkede selvhøytidelighet, er lattervekkende, og minneverdig.
At Ellings «far», Ingvar Ambjørnsen, har hjerte for poesien, har lenge vært en kjent sak.
Rikt liv
Elling er ellers en fiktiv karakter som har levd et uvanlig rikt liv, ikke bare i bøker, på film og på teaterscenen, men også som blogger, på Facebook og som hovedpersonen i et omreisende show der Ingvar Ambjørnsen og Dagbladets egen Tom Stalsberg utgjør kjøtt-og-blod komponenten.
Og nå serveres vi altså en samling dikt skrevet av Elling og Alfons Jørgensen, en annen figur fra Elling-universet.
I et forord redegjør Ambjørnsen for tilblivelsen, og det er snakk om en bok som er blitt til ved en rekke tilfeldigheter, der Ambjørnsen har ført pennen for Elling og Stalsberg har tatt Alfons Jørgensens skikkelse, og så har de sammen skrevet denne boken raskt, nærmest som et skudd fra hofta, kan man få inntrykk av.
Men er det noe bra?
Så med det bakteppet, hva er det vi her får servert?
Ordspill, som i tittelen, eller som «Lytt til drankeren som anker / bakrusen til sjenkeretten».
Dikt om å drikke, om ensomhet, om å vandre rundt i byen.
Dikt som siterer og parafraserer blant andre Bertolt Brecht, Tor Ulven, Hans Børli, César Vallejo, Kurt Vonnegut og den chilenske poeten Nicanor Parra, samt vennlige nikk til Oslo-forfattere som Lars Saabye Christensen, Olav Angell og Jan Erik Vold.
Mange av diktene er riktig så fine, og jeg finner stadig linjer, bilder og vendinger å glede meg over.
«Du går hjem til deg selv, men noen har vært der før deg», for eksempel, eller «Du minner meg / om et lysbilde fra barndommen.
Et skinnende / kvadrat av drømt lykke».
Det er tungt og lett om hverandre, og både så kort og så innfallsrikt at det aldri rekker å bli kjedelig.
Det er rett og slett en usedvanlig sjarmerende bok med dikt, dette.
Mellom stoler
På mange måter er dette en bok som faller mellom stoler – er man Elling-fan og ikke særlige interessert i dikt, vil den kanskje virke mest forvirrende, mens den seriøse poesileser antagelig vil avskrive den uten å ta den nærmere i øyensyn.
Dermed har herrene Ambjørnsen og Stalsberg kanskje, dersom jeg har rett, skrevet en bok som kommer til å leses av veldig få, men som faktisk hadde fortjent å bli lest av ganske mange.
| 1
|
305923
|
- Å lese denne boka, er tidvis som å ta drosje med en sjåfør som har løst alle verdens problemer
Viktige spørsmål drukner i flommen av synsing i Øystein Norengs debattbok «Oljeboblen».
Med debattboka «Oljeboblen» har professor Øystein Noreng lagt seg ut med alle:
Oljelobbyen er oppgitt fordi han slakter privatiseringen av Statoil.
Miljøbevegelsen reagerer på at han resirkulerer klimaskeptiske myter og idiotforklarer klimapolitikk.
Kranglefant
Grusomme salver avfyres i alle retninger.
Norske politikere er «broilere» som underkaster seg USA.
De burde heller alliere seg med Kina og slutte å «demonisere» Putin.
Fredsforhandlingene de har ledet har vært meningsløse.
Bistand er symbolpolitikk der målet er å skaffe norske snillister fete jobber internasjonalt.
Å lese denne boka, er tidvis som å ta drosje med en sjåfør som har løst alle verdens problemer.
Noreng har lest Terje Tvedt og vender stadig tilbake til professorens kritikk av den norske deltagelsen i krigen i Libya.
Faktisk nevnes Libya 45 ganger i en tekst på litt over to hundre sider som egentlig handler om andre ting.
Institutt for kontraritet
Norengs utenrikspolitiske og historiske overblikk er ganske vidløftige.
Han unnlater for eksempel å diskutere de politiske og juridiske dilemmaene rundt Libya-krigen, og beskriver den norske deltagelsen som tidligere statsminister Stoltenbergs søknad til jobben som NATOs generalsekretær.
«Inkompetansen i USAs utenrikspolitikk skyldes slett kjennskap til geopolitiske realiteter blant beslutningstakerne i Washington», erklærer han.
Hvis bare alle var så kunnskapsrike som Øystein Noreng!
Da ville nok mye sett bedre ut i geopolitikken.
Finnes det et Institutt for kontraritet i akademia?
Det er et sted for gutta:
Fagfeltet er hvor dumme alle andre er.
Instituttets ansatte er akademikere som alltid vet best og kan uttale seg om alt – særlig det man ikke selv har studert.
Hvis instituttet ikke finnes, bør det opprettes.
Noreng er en av flere norske akademikere som kvalifiserer til professorat der.
Statoil etter privatiseringen
Straks Noreng er på hjemmebane i oljeøkonomien, glimter boka imidlertid til.
Et utgangspunkt er oversikten over Statoils resultat fra privatiseringen i 2001 til 2016.
I denne perioden har selskapet investert totalt 1100 milliarder, om lag 600 milliarder i utlandet og 500 milliarder i Norge.
I samme periode har driftsresultatet før skatt vært på pene 1513 milliarder, noe som har gitt skatteinntekter og utbytte på over 1000 milliarder til staten.
Statoil er blant de beste oljeselskapene til å utbetale utbytte til eierne og også bra med hensyn til avkastning på investert kapital.
Så lang er alt vel, men Noreng viser at 98 prosent av driftsresultatet skyldes inntekter fra norsk sokkel.
Utenlands-satsingen bidro med bare 19 milliarder i løpet av 15 år og ser man på resultatet etter skatt, var det negativt.
Selskapet er i realiteten delt mellom en fantastisk profitabel virksomhet i Norge og et tapsprosjekt i utlandet.
Det som i første rekke trekker ned er investeringer i USA og Canada.
Noreng oppgir tapet her til 140 milliarder.
Den forsvunne debatten
Den manisk-depressive oljeprisen kan drive noen og en hver over i røde tall, men tapet i Nord-Amerika er likevel så stort at det for noen tiår siden ville resultert i Stortingsmeldinger og hoderulling.
Nå fremkaller det kun noen spredte avisartikler.
Hvordan kunne samtalen om oljepolitikken forsvinne?
Hvor ble det av konsekvensene?
Hvorfor er det ingen debatt om Norges største selskaps tokter utaskjærs?
Noreng peker på flere forhold:
Bedriftslogikk handler ofte om å vokse internasjonalt.
Mindre viktige hensyn, som kostnadsstyring, ble angivelig lagt vekk.
Selskapet fikk skattefradrag i Norge på investeringer og tap utenlands, samtidig som Norge ikke kunne skattlegge de utenlandske inntektene.
Dermed ble tap utenlands likevel inntekt for selskapet, mens eieren – staten – fikk regningen.
Statens passive eierskap og svake styrer har gjort konsernledelsen allmektig.
Etter fusjonen med Hydro har Statoil blitt ekstremt dominerende på norsk sokkel, noe som bryter med tidligere tiders politikk om å ha konkurranse.
Noreng tegner et bilde av en kjempe ingen kan kontrollere.
Oljelosjen
Er forvaltning, politikere og oljeselskap en losjeaktig elite som bytter stoler med hverandre?
Noreng ser ut til å mene det, men jeg skulle ønske han gikk grundigere inn i problemstillingene og tok for seg motforestillinger.
For hvis han har rett i alle sine kritiske påstander, hva burde konsekvensen være?
En oppdeling av selskapet i en norsk og en internasjonal del?
Eller flere deler?
Og burde staten selge seg ned eller opp?
Boka forfølger i liten grad disse spørsmålene, og bruker i stedet stor plass på å klage over den allmenne forjævligseringen.
Bokens undertittel, «enestående muligheter, forspilte sjanser», er dessverre ganske dekkende for prosjektet.
| 0
|
305925
|
Unge Han Solo er ikke nonchalant nok
«Solo: A Star Wars Story» prøver å være voksen.
Det er ikke sikkert det var en god idé
FILM:
Det er virkelig ikke så mye å be om.
Alt jeg ønsker meg, er at man klarer å holde seg rolig og lett tøysende mens man kjører et romskip så fort man bare kan for å slippe unna et galaktisk skrømt med veldig mange og veldig store tenner.
Ikke nonchalant
Grunnen til at det ikke på noen måte er en urimelig bestilling, er at mannen det er snakk om, er den unge versjonene av selveste Han Solo, som i «Solo: A Star Wars Story» gestaltes av Alden Ehrenreich.
Men Ehrenreich er liksom ikke nonchalant nok.
Han fremstår som en fyr som vet at han spiller Han Solo, og som ikke helt klarer å skjule at det er en tung popkulturell ryggsekk å bære.
Harrison Ford, på sin side, spilte en fyr som prøvde å overleve hva det nå var for en astronomisk mølje han hadde havnet i, og som aldri mistet den lille distansen til den.
Det var nok et bedre valg.
Voksen historie
«Solo: A Star Wars Story» er ellers noe av et paradoks:
Den handler om den unge Han Solo, men virker nesten forstemmende voksen i tematikken.
Det handler om tillit og svik, om å klare å forutse hvem som har andre agendaer enn hva de sier, og da særlig om den med den doble agendaen kan være Hans ungdomskjæreste Qi’ra (Emilia Clarke).
Men i stedet for å gi dette filmen flere dimensjoner, virker det tyngende.
Det er rart å si om en film der en farkost som Milleniumsfalken spiller en svært sentral rolle, men det er som om det hele strever med å ta av.
Birollene gjør det de kan.
Særlig Donald Glover, som en flørtende og fint campy Lando Calrissian, er lommetyven i ensemblet som stjeler scene etter scene fra de egentlige hovedpersonene.
Paul Bettany har gjort det til noe av en spesialitet å spille en elegant og nervøs skurk, så også her, i rollen som Dryden Vos, og en lugn Woody Harrelson gjør greia si.
Scenografien er også en snedig blanding av fremtidsestetikk og syttitallsdekor, med matte gullnyanser og elliptiske mønstre.
Ser ikke ansiktene
Men det er ikke alltid lett å se den.
Veteranregissør Ron Howard, som tok over registolen fra Phil Lord og Chris Miller og til vanlig vet utmerket godt hva han driver med, gjør et merkelig valg ved å la scenene ofte utspille seg mot hardt opplyste bakgrunner, eller med skarpe lamper lengst foran i bildet.
Det gjør at skuespillernes ansikter ofte er skyggelagte, og at blikket trekkes mot lyskildene i bildet snarere enn mot dem.
Det blir vanskelig å få inntrykk av mimikken deres, eller få et forhold til dem som mennesker som tross alt tenker og føler mens forskjellige stykker infrastruktur går i knas rundt dem.
Det er naturligvis et bevisst valg, men det er et som tar mye mer fra filmen enn det gir.
Smått kjedelig
Historien, sier du?
Det vanlige.
Verdifullt drivstoff som må reddes.
Kriminelle organisasjoner, grådige entreprenører og rakryggede opprørsgrupper som vil ha tak i det samme.
Heroiske medlemmer av gjengen som ofrer seg.
Forfølgelsesscener med romskip.
Det utføres kompetent, men på autopilot.
Resultatet er at man har blitt med på en tur i det ytre rom og kjenner på en uventet følelse til det stedet å være:
Man kjeder seg litt.
| 0
|
305926
|
Jeg håper jeg slipper å se denne fordømte filmen igjen
En film som man samtidig ikke klarer å se på, og ikke kan ta øynene fra.
Denne anmeldelsen sto først på trykk etter filmens premiere i Cannes i mai 2018, og publiseres på ny i forbindelse med den norske kinopremieren.
FILM:
Jeg håper jeg slipper å se denne fordømte filmen igjen noen gang.
Premieren på Lars von Triers «The House That Jack Built», som markerte regissørens tilbakekomst til filmfestivalen i Cannes, syv år etter den skandaløse pressekonferansen som gjorde ham til persona non grata i filmbyen, var gjenstand for svirrende buzz og stor etterspørsel.
Likevel var det mange som forlot salen under visningen, og da rulleteksten slo mot publikum, svarte noen med taktfast applaus og andre med høylydt buing.
Lange drapsscener
Det er da heller ikke så rart, med tanke på at filmen har flere, uttværede og ubehagelige drapsscener, der menn som kvinner som barn ligger livløse igjen.
Den som dreper, er Jack (Matt Dillon), en ingeniør og seriemorder som har to livsprosjekter:
Et hus han aldri får bygget, og en kjeller der han samler opp likene til dem han har drept, for å bruke dem i diverse estetiske prosjekter.
Lars von Trier har aldri vært én som har vendt blikket vekk fra det mørke og sadistiske, snarere stirrer han på det med fascinert interesse og dytter hovedpersonene sine, og publikum, over det som måtte være av grenser.
Et slags geni
Så har det seg slik at han også er et slags geni, og at «The House That Jack Built» trolig kommer til å stå igjen som en av årets mest interessante filmer, og som et uunngåelig dokument for alle som vil dukke ned i malstrømmen som er Lars von Triers sinn.
Det er en film som kan være fæl å se, men som det er spennende å ha sett, og som man går fra med en sverm av ideer og noen majestetiske bilder på netthinnen.
Det lystige syttitallssoundtracket, med sterkt innslag av David Bowie, tyder på at regissøren også her fryder seg over å vekke blandede følelser.
Det samme gjør den beksorte humoren.
Spørsmål om kvinner
Den oppstår blant annet når én som må skjule sporene etter et drap, ikke klarer å slippe taket i sin egen renslighetsbesettelse.
Det virker som om von Trier ser seg selv i seriemorderen.
Han gir ham flere av sine egne egenskaper, deriblant en tung hang til tvangstanker.
Gjennom Jack stiller von Trier spørsmålene han har utforsket så mange ganger gjennom årene.
Han stiller spørsmål om den amoralske naturens forhold til kulturen og kunsten vi lager ut fra den, og om kunsten ikke er et sted der man kan leve ut alt det mørke og ulovlige vi går og bærer på.
Om det egentlig er noe som ikke kan være kunst, om det er egentlig noe som ikke er lov når man leter grådig etter de beste byggematerialene for det man skal lage.
Interessant nok blir Jack også stilt spørsmålet, direkte, i en løpende dialog som kommenterer det som skjer, om hvorfor han fremstiller kvinnene i sin historie som så dumme, som ofre med åpen munn som går villig inn i fare, uten at han har noe godt svar på det.
Dette minner om spørsmålene som jevnlig har blitt stilt til Von Trier selv, om hvorfor han så ofte lager filmer om kvinner som blir fornedret — samtidig som kvinnene ofte er både de sterkeste og de mest sammensatte skikkelsene i historiene han koker opp.
Guddommelig komedie
I denne stadige samtalen diskuterer Jack med en annen mann, i noe som etter hvert viser seg å være en parallell til Dantes og Vergils reise sammen i «Den guddommelige komedie».
Og det er på slutten av denne reisen, på tampen av filmen, at Lars von Trier gir seg hen til sine mest barokke tilbøyeligheter, bruker verkene fra middelalderen, 1600-tallet og den tyske høyromantikken som alltid har fascinert ham, og maler opp noen enorme, fantastiske panoramaer fra de to mennenes ferd nedover i dypet.
Noen av dem beveger seg bare såvidt, og blir hypnotiserende tablåer som man nesten må stirre gapende på, etter å ha sittet i nesten to og en halv time og kikket mellom fingrene.
Det er enestående, og jeg skal medgi at jeg skulle ønske at filmen hadde bestått av litt mer av dette og litt færre spente samtaler som først og fremst peker frem mot drap.
De er veldig mange og de tilfører ikke nødvendigvis mer ved at det blir stadig flere av dem.
God Dillon
Matt Dillon er, pussig nok, ganske perfekt i rollen som en mann som vet han er psykopat, som tilbringer timer foran speile med å øve på normale menneskelige ansiktsuttrykk.
De store, årvåkne øynene hans synes å være både dypt konsentrerte og til syvende og sist forvirrede.
Det er, tross alt, så mye av det som skjer rundt ham, deriblant fortvilelsen til ofrene han har valgt seg ut, som han bare ikke begriper.
Det skrives mye om karismatiske filmpsykopater, men Dillon er først og fremst vemmelig, en ofte fomlete og humørsyk sadist som man egentlig bare vil vekk fra.
Men han er, altså, delvis von Trier, og gjennom «The House that Jack Built» klipper regissøren inn en rekke bilder fra sine tidligere filmer, blant annet fra «Riget» og «Melancholia», i et slags tilbakeblikk på huset han selv har bygget, som kan få en til å spørre om dette er svanesangen.
I så fall er det bare passende at det er en film som man samtidig ikke klarer å se på, og ikke kan ta øynene fra.
Og jeg skal aldri, aldri se den igjen.
| 1
|
305929
|
Slektstreff med hyllest til velour-treningsdressenes glansdager
OnklP & De Fjerne Slektningene fyrer opp.
ALBUM:
Karrieren til OnklP har vært en berg-og-dal-bane siden han først debuterte på den norske hiphop-scenen.
En reise preget av hyllet musikk i diverse ender av rapskalaen, avisoppslag om rus og kemner-beef, og ikke minst en kommersiell snuoperasjon av episke dimensjoner.
Samarbeidet med kompisene i Slekta skulle egentlig ikke ha vært mulig å gjennomføre uten tonnevis av kleinhet.
Isteden ble koalisjonen et foreløpig høydepunkt i 34-åringens allerede kvalitetssterke katalog.
Overraskende perfeksjonert balanse mellom gitarrocken til Oslo Ess og rapperens alltid like uanstrengte og tilbakelente flow.
Fire år etter gruppedebuten, fyrer gjengen nå både opp en feit mornings og nattings i et todelt albumprosjekt som imponerende nok tar eventyret enda et steg videre.
Sparket i gang av et gitarriff som oser av 70-tallsnostalgi («Lånt tid»), er skivas første del en lettere versjon av landets «farligste boyband».
Bluesreggae-kompet på «Kommer ikke hjem» (med Pant fra Herreløse) er selve soundtracket til sommerdager i Sofienbergsparken, mens det allsangvennlige refrenget på Jaa9-samarbeidet «Skrevet i stein» nærmer seg de generiske melodioppskriftene som preger dagens radiobølger.
Heldigvis uten å vippe over på feil side.
Deretter rulles det opp en enda sterkere blanding på albumets atskillig mørkere avrunding, hvor den høytalersprengende gitarveggen på «Høyt & Lavt» legger rammene for skivas kanskje sterkeste spor – og ikke minst en ny soleklar konsertfavoritt.
«Skulle bare» kanaliserer Snoop Doggs-klassikeren «Murder Was The Case» i oppdatert psykedelisk rockedrakt, mens hovedpersonen selv gir en rørende hyllest til sagging og velour-treningsdressenes glansdager på starten av 00-tallet med «Sweatpants».
Underholdende kronet av sin insider-shout-out til den norske DJ-legenden Daniel Gude.
«Helsetrøya på, jeg er en rude boy / Når Gude rocka Fubu, hvor var du, boy?
Jeg kunne slutta å sagge, det er for lett, man / Alt jeg foretar meg, gjør jeg i noen sweatpants.»
En låt det forøvrig skal bli gøy å se nybakte Pappa P fremføre om 20 år, når Slekta garantert fortsatt er et av Norges mest elskede liveband.
.
| 1
|
305932
|
Romanen fra Syria-krigen er ikke pinefull - før hun kommer til gassangrepet
Krigens gru formidles av en mild og direkte stemme i Samar Yazbeks nye roman.
«Du må ikke tro det er en roman du sitter og leser», sier Rima i syriske Samar Yazbeks tredje bok på norsk, «Hun som går».
Ungjenta Rima henvender seg mildt og direkte til oss fra første side.
Hun tar oss med på noe som kan likne et merkelig eventyr - om jenta som må tjores fast av moren fordi hun ikke kan slutte å gå.
Historie etter historie lenkes sammen i romanen, som gradvis gir et gruelig bilde av hvordan det oppleves når alt kjent forsvinner og blir erstattet av krigens horror.
Kjellermenneske
Yazbek er forfatter, journalist og aktivist, og flyktet fra Syria etter å ha blitt pågrepet flere ganger og truet på livet for sin kritikk av Assad-regimet.
Nå bor hun i eksil i Paris, beskyttet av flere kodelåste dører.
Så kan hende var det lettere enn ønsket å skrive frem Rimas innelukkede tilværelse.
Rima forteller fra en kjeller i Ghouta utenfor Damaskus.
Utenfor er alt bombet i stykker.
Rima venter på å bli reddet.
Syk og fastbundet nedtegner hun sine historier og forteller oss hva som ledet henne hit.
Hun forteller om oppveksten med moren og broren.
Faren forsvant da Rima var fire.
Omtrent samtidig slutter hun å snakke.
Hun er en raring, som ikke får gå på skolen og moren binder henne fast på dagtid – simpelthen for at Rima ikke skal vandre sin vei.
Marerittet begynner en dag de skal på besøk.
Ved en kontrollpost blir moren skutt.
Det blir starten på uker med flukt, mens bombene faller og ulike militser terroriserer befolkningen.
Sulten gnager, men frykten er verre.
Den «blir som et organ i kroppen»:
«Den er en sirkel uten begynnelse og ende.
Sulten er det en slutt på.
Når du først får mat, er det vanskelig å huske hvordan det føltes.
Men frykten blir liggende som et kretsløp, som en sirkel inne i deg.
Den forbinder føttene og hjerte, med lårene som nav.
Den tvinner seg rundt og gjennom deg og ender opp helt nederst i magen.
I mitt tilfelle drypper den ut i en varm strøm som kalles tiss».
Kraftfulle kontraster
Yazbek har skapt en original fortellerstemme.
Den er direkte og litt naiv:
«Vet du hva kjærlighet er» kan Rima spørre.
«Det er når jeg får krampe i magen.
Den begynner til venstre i brystkassen som en brennende pinne, ja, som mors strikkepinne».
Bildebruken i romanen er gjennomgående - som i dette sitatet - fremmedartet og ny.
Tiden kan kjennes som «en lang sti oppe på en sky» eller «som en stor fallskjerm».
Historien fortelles i etapper, avbrutt av digresjoner og hyppige «Men det er en annen historie, og den skal nok jeg fortelle senere».
Kontrasten mellom den milde og smårare fortellermåten og de forferdelig harde realitetene i romanen, er kraftfull.
Rima under-dramatiserer og gjør fortellingen åpen og tilgjengelig for oss.
Etter hvert som vilkårene hennes forverres, blir teksten tyngre, men også sterkere, fordi uttrykket så klart speiler den umenneskelige situasjonen Rima befinner seg i.
Gasshelvete
Romanen er ikke pinefull.
Ikke før gassangrepet på befolkningen.
Folk flykter opp på takene, fordi gassen holder seg ved bakken.
Så kommer flyene for å bombe dem der.
På sykestua dør kvinnene først.
Den giftige gassen trekker inn i klærne, klærne må av og kroppene må spyles.
Men det er syndig for en kvinne å blotte seg, så hijab og drakt kan ikke tas av.
Rimas hører skrikene, ser skummet som fråder ut av nesen, den oransje væsken som pipler ut av munnvikene.
En kvinne greier ikke rikke seg fra sine tre små døde barn.
Det er horribel lesning og samtidig en silkemyk opplevelse sammenliknet med syrernes opplevelser.
Dette er virkelig, ikke bare fiksjon, ikke bare en roman, som sitatet innledningsvis peker på.
Uhørt stemme
To av forfatterens grep er verd å merke seg.
Det er ikke tilfeldig at det er tungen, talen og bena hos Rima som er angrepet.
For er det mulig å si noe dekkende om krig?
Er det noen som hører etter?
Rima kan ikke begripe det som skjer.
Likevel har hun et svar på hvordan det er mulig å leve slik; å stadig krøke seg sammen i bomberegn der flere og flere kjente dør.
«Folk rekker ikke å tenke over hva de blir utsatt for», skriver Rima.
De drives fra skanse til skanse.
Rima vil bare gå og gå.
At Rima henvender seg så direkte til leserne, er et annet virkningsfullt trekk.
Det gjør skillet mellom oss og dem, de som lider innenfor og vi som er trygge utenfor, synlig og skarpt.
Men Rima er ikke politisk, hun forteller bare, for å overleve og for å bli hørt:
«Historien om mor som forsvant.
Historien om den skallede jenta, som forsvant.
Historien om broren min, som forsvant».
Og leseren håper inderlig at «Hun som går» ikke blir historien om ungjenta Rima, som forsvant.
| 1
|
305934
|
Bandet som er en bergensbølge i seg sjøl
Emmerhoff & the Melancholy Babies tilbake på rett spor på første album på sju år.
ALBUM:
Emmerhoff & The Melancholy Babies har vært her i 22 år og sett andre band komme og gå.
De er en liten bergensbølge for seg sjøl.
Seks album er det blitt med de samme fem medlemmene de siste tjue åra - i seg sjøl en slags bragd.
Sirkelen sluttet
Album nummer seks har naturlig nok fått tittelen «Circle Six».
Sirkelen er sluttet.
Bandet låter langt på vei som i starten, bare enda tyngre og mørkere.
Det er som om de har fått fornyet kraft siden sist.
Men det har tatt sin tid.
«Circle Six» er første album siden «Where The Pale Light Creeps» (2011), som kom seks år etter «Electric Reverie».
I mellomtida har et annet bergensband, Electric Eye, dukket opp med musikk som føles som om den er blitt spilt i «Emmerhoffs ånd».
Korte titler
Den sju år gamle forgjengeren var nok et sidespor.
Her er derimot Gunnar Emmerhoff & Co. tilbake der de helst skal være, sjangermessig i et landskap der psykedelisk rock, progrock og dommedagsrock glir over i hverandre.
«En mellomting mellom Madrugada og 16 Horsepower,» skrev denne anmelder da Emmerhoffs andre album «Loosebox» kom i 2002.
Gresk mytologi
I mektige og suggererende «Desert Ritual», ett av albumets fineste spor, minner de om Stavanger-bandet Undergrünnen, som har lagd sin egen miks av afrobeat og krautrock.
De sju øvrige sporene har korte titler, og flere av dem har hentydninger til atmosfæren - gjerne med utgangspunkt i gresk mytologi.
Tittelen på åpningen, «Boreas», er for eksempel personifiseringen av den vinterkalde nordavinden, mens astral er gresk for stjerne («Astral Nomad») - for øvrig en låt som har noe pink floydsk over seg.
Intense og suggererende «Koral» er ved siden av «Aerial» albumhøydepunkter.
«BB» er en kul instrumental, mens avslutningslåten «Sleepwalker» er en rolig og dempet affære som nærmer seg americana.
Variasjon er av og til en dyd.
| 1
|
305935
|
For et comeback fra «den fortapte sønn»!
Første album på seks år fra Ry Cooder.
ALBUM:
Det har tatt Ry Cooder (71) seks år å følge opp det politiske albumet «Election Special».
Med «The Prodigal Son» («Den fortapte sønn») i beltet legger han også ut på sin første store turné siden 2009.
Eneste stopp i Norge i sommer blir Notodden Blues Festival, torsdag 2. august.
Det blir første solokonsert i Norge på 30 år!
Treffer blink
Sjangermessig treffer han sånn sett blink med dette albumet, som foruten tre nye låter signert Cooder består av tolkninger av negro spirituals, gospel og noen av bluesmusikkens pionerer - som Blind Willie Johnson, Alfred Reed (som han også tolket på sitt første album i 1970) og countrybrødrene The Stanley Brothers.
Sjelfullt
Reeds «You Must Unload», et høydepunkt blant høydepunktene, er Cooder på sitt mest sjelfulle.
Her gjester Aubrey Haynie på fele og Robert Francis på bass.
Utover det spiller Cooder de fleste instrumentene sjøl på dette albumet ved siden av å synge:
Gitar, banjo, mandolin, bass, keyboard.
Terry Evans, Arnold McCuller og Bobby King korer (hør for eksempel den flotte åpningen «Straight Street» og tittellåten), mens sønnen Joachim spiller trommer og perkusjon.
Suggererende
«I'll Be Rested When the Roll Is Called» (Blind Roosevelt Graves) er Cooder sånn vi har hørt ham i snart 50 år - akkurat som hans egen «Shrinking Man» er det.
I den andre enden av skalaen finner vi en av Blind Willies mest spilte og innspilte låter, «Nobody's Fault But Mine», i et nytt - og veldig annerledes - arrangement.
Ry og Joachim Cooders suggererende versjon er tyngre og mørkere enn den du kanskje har hørt med Eric Clapton og veldig annerledes enn Led Zeppelins.
Cooders egen «Jesus & Woody», på tampen av albumet, oppsummerer på mange måter dette albumet tematisk: gospel, spirituals, blues - i Woody Guthries ånd, med Jesus ringside (uten at Cooder nødvendigvis er religiøs - han bare verdsetter sangarven).
Og - hele veien gjelder dette:
Når Cooder tolker disse låtene, så gjør han det på sin egen måte - men i respekt for originalen.
Filmmusikk
Vi snakker om en meget sammensatt artist.
Få har hatt en mer interessant utvikling kunstnerisk, hvori opptatt noe av det fineste som er laget av filmmusikk.
Du har vel sett (og hørt) «Paris, Texas», for ikke å snakke om westernfilmen «The Long Riders».
Ved siden av solokarrieren bør han særlig takkes for «Buena Vista Social Club» - både albumet fra 1997 og den Wim Wenders-regisserte filmen fra 1999, som åpnet sansene våre for en rik musikkultur som verden bare måtte få oppleve.
Albumet solgte flere millioner eksemplarer.
Glemte kubanske stjerner
Som amerikaner trosset han boikotten og hentet fram glemte eller bortgjemte kubanske artister som Ibrahim Ferrer, Omara Portuando og Ruben Gonzales.
De fikk et større publikum enn de kunne drømt om på sine gamle dager takket være produsent Cooder.
Med ham allerede da var sønnen Joachim, som siden er blitt en viktigere og viktigere samarbeidspartner - ikke bare som trommeslager og perkusjonist, men som farens medprodusent.
Høyt nivå
Ry Cooder debuterte i 1970, og har gitt ut plater jevnlig siden, med toppene jevnt fordelt utover tiåra.
Han spilte med Captain Beefheart og har samarbeidet med amerikanske Taj Mahal, afrikanske Ali Farka Toure og irske The Chieftains.
Særlig har platene på 2000-tallet holdt et meget høyt nivå, med «Chaves Ravine» som en personlig favoritt.
Gitaress
Forrige gang han besøkte Norge spilte han i «supergruppa» Little Village, med blant andre John Hiatt, på Kalvøyafestivalen.
Året var 1992.
Det huskes fortsatt som en stor opplevelse, også fordi Ry Cooder er kåret til en av de aller beste gitaristene i rockens historie (31. plass på Rolling Stone Magazines kåring av de 100 beste gitaristene) - ikke minst er han kjent for sitt eminente slidegitar-spill.
26 år seinere er det helt greit at du titter innom igjen, Ry Cooder!
| 1
|
305937
|
Klokkeklart tenkt og skrevet om våre gåtefulle firbeinte venner
Hva tenker de på?
Jeg tillater meg å åpne med noe litt privat.
I skrivende stund har jeg vår nyervervede valp Alfred på min høyre side, som gjør iherdige forsøk på å bite i stykker macen.
Til venstre ligger vår ni år gamle skogskatt Sivert.
Han stirrer på Alfred med sitt smale grønne katteblikk, som ikke akkurat oser av kjærlighet.
Vekselsvis ser Sivert på meg med det jeg innbiller meg er en slags bebreidelse.
Hvordan kunne vi finne på å ta dette støyende og banale vesenet inn i huset?
Hva foregår inni hodet på Sivert?
Er han lei seg?
Oppgitt?
Bekymrer han seg over en mørk framtid med elleville Alfred?
Dette er noen av spørsmålene filosofiprofessor Lars Fr.
Svendsen prøver å nærme seg i denne boka om å forstå dyr.
Der går han kapittelvis gjennom spørsmål om hvorvidt dyr har bevissthet, moral, språk, følelser, intelligens.
Kan dyr sørge?
Det er underlig, fastslår Svendsen, hvor stor motstand mange filosofer har hatt mot å tilskrive dyr bevissthet og tenkeevne.
Descartes fastslo eksempelvis at det eneste tegn på bevissthet er språk.
Dyr har ikke språk, dermed ingen bevissthet.
Smerte er et bevissthetsfenomen.
Ergo føler ikke dyr smerte, sluttet filosofen.
Den franske fysiologen Claude Bernhard tok han på ordet og utførte viviseksjon på skrikende dyr.
Da han gjøv løs på familiens hund, forlot kona ham, og ble en ivrig dyreforkjemper.
Svendsen har selv hunden Luna og har hatt kattene Lasse og Geir.
Sistnevnte har språk, fastslår han.
De snakker kattsk; mjauer, maler, freser.
Han forteller om hvordan Geir sturet da Lasse døde, som eksempel på at dyr kan føle.
Dyreelskende som han er, advarer mot likevel mot å menneskeliggjøre dyrene.
Kan vi si at hunder er glade?
Hvordan kan vi vite om Luna-glede er det sammen som Lars-glede?
Er vi halve bananer?
Svendsen er ikke bare klartenkt og klarformulert.
Han er vittig.
Ut fra én tellemåte, skriver han et sted, har vi 98 prosent av vårt DNA felles med en sjimpanse.
Det betyr ikke, at vi er 98,5 prosent sjimpanse.
For vi har også 50 prosent felles DNA med en banan, og er ikke halve bananer av den grunn, fastslår han.
Svendsen går også inn på antagelsen om at dyr lever i nåtida.
Hva da, spør han, med sjimpansen Sampino som planla sine angrep mot besøkende i dyrehagen med å samle steiner hele formiddagen, som han gjemte så ikke dyrepasserne så det.
Hva tenker Sivert om Alfred?
Kan Sivert i det hele tatt tenke?
Ja, mener Svendsen.
Det er derimot aldri klart for ham hva de tenker.
Han konkluderer denne sterkt anbefalelsesverdige boka med Montaignes elegante utsagn om at «Dyr er en gåte for oss, men neppe for seg selv».
| 1
|
305938
|
Kappløp mot sex på skoleball
Overbeskyttende foreldre i fri dressur i «Blockers».
FILM:
Filmer om amerikanske tenåringer har et felles drawback – de er altfor amerikanske.
De avspeiler en middelklassekultur der biler, fester og skoleball er livets høydepunkt og omdreiningsakse for alle under 20.
«Blockers» er intet unntak.
Skoleballet – eller «prom night» – er nesten, men bare nesten, like hjernedødt som den norske russefeiringen.
Heldigvis er det kortere, så vidt nok til en hel film.
Kåte jenter
I likhet med russefeiringen er det mye ved «prom night» som er og bør forbli ukjent territorium for foreldregenerasjonen.
Hva som fortæres av dop og hvilke kroppsdeler det inntas gjennom er sannsynligvis nok til å skremme livet av de fleste over 40.
Det er imidlertid ikke dopen som bekymrer de pårørende i Kay Cannons komedie.
Det er sexen.
WTF?
Har ungen min et seksualliv?
Hun som nettopp lå i magen min, liksom?
Det som hever «Blockers» en millimeter eller to over den gjengse amerikanske ungdomsfilmen er et åpent og rett-på-sak syn på sex.
Jenter er like kåte som gutter, like pågående og eksperimenterende.
Homse, lesbe, whatever.
Munnsex, analsex, foreldresex, kinky sex, ingen hever et øyenbryn.
Bortsett fra filmens tre hyperaktive foreldre, da.
Sexpakt
Filmen åpner med de tre som ser sine håpefulle gå inn skoleporten aller første skoledag.
Lisa (Leslie Mann) er enslig hønemor, Mitchell (John Cena) er en kortklipt fotballtrener og Hunter (Ike Barinholtz) er en liberal kyniker.
Klipp til avslutningen på videregående og kommende skoleball.
Deres respektive døtre Julie (Kathryn Newton), Kayla (Geraldine Viswanathan) og Sam (Gideon Adlon) er bestevenner og proppfull av planer for skoleballet.
De inngår en sexpakt; de har alle i sinne å miste jomfrudommen på den store kvelden.
Dop i makroner
For Julies vedkommende skal det arrangeres med rosenblader, romantiske ballader og duftlys.
Tøffe Kayla foretrekker å forføre en kompis som har fått tilnavnet Kokken fordi han er ekspert på å bake syntetisk dop inn i makroner og annet delikat bakverk.
Sam har åpenbare lesbiske preferanser, men vil være med på venninnepakten og satser på å bruke skolens klovn som byttedyr.
De stripynta jentene hentes i limo, men Julia har glemt å lukke PC-en på rommet sitt, og der tikker det åpent inn meldinger som inneholder emoji’er som bare en kynikerfar som Hunter klarer å dechiffrere.
Julias mor Lisa er sjokkskadd, Kaylas far Mitchell er himmelfallen, mens Hunter forsøker å stagge dem.
Det går selvsagt ikke; en mor og to fedre kaster seg i bilen for å stanse jentenes nøye planlagte syndefall.
Og deretter går det slag i slag, fra luksushjem til luksuslandsted til luksushotell.
Hva foreldre i våre dager er villige til å gjennomgå for å berge sine søte små fra voksenlivet!?
Filmen lesser på med forsøksvis komiske tildragelser inntil man må konstatere atS den ene situasjonen er villere og dummere enn den andre.
Spyscener i limo, trakter med slange i endetarmen, brennende biler og politirazziaer, alt legges ut i et forrykende tempo.
Klisjeene hagler like tett.
Muskuløs fotballtrener blir myk mann, overbeskyttende mamma ser lyset, fraværende pappa elsker datteren sin okke som osv.
Dialogen er heldigvis ikke fullt så tanketom som i de fleste oppvekstkomedier laget etter samme formel.
«Blockers» er mer «Superbad» for jenter.
Her er et aldri så lite dryss av feministisk krydder som overdøver smaken av dumme sexistiske vitser.
Et klebrig mor-datter-forhold er problematisert, i hvert fall i overflaten.
En macho-fars forventninger til en datter blir også forsøksvis korrigert.
Ok, dette er dusinvare, men uten at alle fordommene står i kø.
| 0
|
305940
|
En grenseløs slektssaga, full av larm, vrede og magisk prosa
Er forfatteren ved veis ende i dette maratonverket?
Fra første bind av romanverket «Jernalderdrøm», med undertittelen «Flukten til Ninive» (1997) var det klart at dette var skrevet av en forfatter med uvanlig høye ambisjoner.
Handlingen har et blendende overlys.
Enkeltmenneskene er underlagt historiske hendelser på en nesten skjebnebundet måte.
Samtidig står enkeltmennesket i fokus.
Få forfattere makter i samme grad som Steinar Løding å få ordene til å framkalle fysiske erfaringer, så sterkt at leseren kunne tro at det dreide seg om egne opplevelser.
Geografisk spredning
Det har tatt tjue år å skrive denne trilogien.
Tre bøker, hvorav den siste er splittet opp i tre bøker.
Verket foregår på vidt forskjellige steder på kloden; Mesopotamia, Karibien, Chicago og London, mens det fiktive Fjære, ikke ulikt forfatterens hjemby Molde, er navet i hjulet som dreier seg sakte og nådeløst rundt i Lødings vanvittige slektssaga.
Et hovedtema er menneskets hang til vold som løsning på tilværelsens utfordringer, gjennom alt fra krig og undertrykkelse til ekteskapsbråk og familiefeider.
Lødings verk er fullt av voldelige tanker og gjerninger, formidlet gjennom en stil som nesten utvider modernismens mange forsøk på stream-of-consciousness, ispedd dirrende muntlige replikker som skreller huden av verden og virkeligheten.
Ingen tilfeldigheter
I begynnelsen av denne boka, angivelig den avsluttende romanen i serien, får vi referert diskusjonene mellom den fiktive forfatteren Fartein Veøy og hans redaktør Olle Holle om hvordan verket skal deles inn og utgis.
Andre bok i serien rommet et «forsøk på en poetikk» som kan gi interesserte et innblikk i hvilken litterær tankegang som ligger bak dette maratonverket.
Slik verket er konstruert, fristes man til å tenke at det er styrt av tilfeldigheter, som livet selv.
Men nei, man får snarere følelsen av at dette litterære byggverket er styrt med en nøyaktighet av nesten nifs karakter, en djevelsk ingeniørkunst ikke den mest avanserte tekniske høyskole har på studieplanen.
Sterk sanselighet
Det sier seg selv at dette er et krevende verk.
Løding er i slekt med avanserte, amerikanske forfattere som Thomas Pynchon eller David Foster Wallace, men også med diktere som Mircea Cartarescu fra Romania og hans Orbitor-trilogi eller ungareren Péter Nádas’ voluminøse «Erindringens bok».
I likhet med disse skaper Løding enorme perspektiver over et nesten grenseløs fokus på individet i all dets herlighet og heslighet, skildret med en sanselighet som frambringes via et ordforråd herfra til helvete, brukt med en fjærpenn spiss og skarp som en stilettkniv.
Døden og fortida
I det siste avrundende bindet siterer Løding nok en gang en av sine læremestre, William Faulkner:
«Fortida er aldri død.
Den er ikke engang fortid.»
Et sted står en enkelt setning, mellom to lange, kveilende skildringer:
«Grusomt og kort: livet.»
Verket i haikuformat.
Et konsentrat av de enorme, bølgende prosapartiene.
Og ennå er det mye som ikke er skildret.
Ingenting begynner eller slutter.
Alt bare er, til evig tid.
| 1
|
305941
|
Omtenksomt nok er det de kjipeste vennene og de svakeste skuespillerne som dør først
Men standardskrekkfilmen «Truth or Dare» er overraskende godt komponert
FILM:
Det finnes en slags speillek mellom denne verdens billige skrekkfilmer og målgruppen de er myntet på.
Tenåringer i smugdrikkende alder kan samles og se på en film som fremstiller akkurat det de driver med som dødelig.
Hytteturer, for eksempel, eller, i «Skrik»-seriens klassiske metagrep, selve det å se på skrekkfilmer.
Eller, som i «Truth or Dare», å foreslå «nødt eller sannhet» som drikkelek.
Nesten elegant
Blodsutgytelsene som følger, er dørgende forutsigbare.
Det som faktisk er litt overraskende ved «Truth or Dare», er at filmen knytter sammen de forskjellige trådene på en mer gjennomtenkt og nesten elegant måte enn hva man er vant til i denne typen filmer.
Olivia (Lucy Hale) er den snille og snusfornuftige i vennegjengen, hun som har et bankende hjerte for verdens fattige.
Hun må overtales av bestevenninnen Markie (Violett Beane), litt ufint stilt opp som blond og småslutty kontrast, til å bli med på heisatur til Mexico.
En sen kveld, inne i en gammel kirkeruin som de strengt tatt burde visst bedre enn å oppsøke, spiller vennene «nødt eller sannhet», med fatale konsekvenser.
Vel hjemme i den generiske hjembyen i USA oppdager de at leken har utløst en forbannelse:
En stemme ber dem om å velge nødt eller sannhet - og de blir drept hvis de lar være å gjøre som de blir bedt om.
Semmert skuespill
Stylte dialog og generelt svakt skuespill følger, men omtenksomt nok er det både de kjipeste vennene og de dårligste skuespillerne som blir tatt av dagen først.
«Truth or Dare» er ellers mindre sadistisk enn hva en del beslektede filmer er, og selve blodsutgytelsen er raskt unnagjort.
Da er det mer - mye mer - for mye - av vennskapet mellom Olivia og Markie, som ødelegges, repareres og ødelegges igjen ettersom de tvinges til å si kjipe sannheter og det som verre er.
Det er ellers tiltalende at det er andre klisjeer og fallgruver som styres klar av med god margin.
Demonen som skal ha besatt vennegjengen, glimrer for det meste, heldigvis, med sitt fravær.
Det hovedpersonene til syvende og sist må slåss mot, er ikke noe overdesignet skrømt, men sine egne overbevisninger.
Til sist biter «Truth or Dare» seg selv i halen, og binder slutten sammen med begynnelsen på riktig fin måte.
Men før det er det mye skrammel man må gjennom.
| 0
|
305942
|
Følger opp Grønlands-romanen med en ny bok full av sex, vold og lidelse - og humor
Kim Leine skriver om Grønlands stridige apostel.
Hvis dere skal være til noen nytte for meg, må dere lære å gå fram mot de innfødte med fast hånd.
Ingen frykt.
Ingen bløtaktighet.
Ingen nåde.
De skal tuktes.
De er kaldblodige som kakerlakker.
Men de lar seg kue ganske lett.
Bruk pisken, hvis det blir nødvendig.»
Dette rådet gav Hans Egede sine hjelpeprester, når de skulle ut å misjonere blant inuittene på Grønland.
Det vil si – det er et råd Kim Leine dikter inn i romanen om mannen som ble kalt Grønlands apostel.
Den stridige Nordlands-presten som sammen med sin tretten år eldre kone Gertrud Rasch, deres fire barn og et førtitalls andre, dro fra Bergen til Grønland i 1821.
Målet til Egede var å frelse «gammelnordmennene» fra papismen.
Men de hadde forsvunnet to hundre år tidligere, noe som for øvrig er tema i Tore Kvævens nylig utkomne vikingeroman «Når landet mørknar».
Hans Egede måtte til sin skuffelse nøye seg med å frelse inuittene.
Det gikk trått; «det ser ut til at de har bestemt seg for å dø i samme tempo som de blir døpt, og status quo er nesten den samme.
Det er en ren himmelfabrikk.»
Sex, barnedrap og død
«Rød mann/ sort mann» starter i 1728.
Da ankommer en ny ekspedisjon øya, sendt av danskekongen Frederik.
Målet er å starte handel på Grønland, og den udugelige major Pors utnevnes til guvernør.
Med seg har han sin hvithårede tjener Skård og den vakre og gale husholdersken, jomfru Titia.
Samt et tredvetalls soldater og tolv tukthusfanger som er tvangsgiftet med tolv horer.
De fleste stryker med i løpet av vinteren.
Egede har nemlig anlagt sin koloni Godthåb på øyas mest ugjestmilde sted; ufruktbart, gjørmete, tåkelagt, kald og rått.
Og det er dette som kommer til å gjennomsyre boka; kulde, gjørme, fyll, vold og voldtekt, uhemmet sex, barnedrap, mord og død.
Mye død.
Den dansk-norske forfatteren Kim Leine har selv bodd 15 år på Grønland, noe som var tema i debuten «Kalak» (2007), som var en selvbiografisk fortelling om drikk og dop, vold og incest.
Grønland var også tema i «Profetene i Evighetsfjorden» (2012), som Leine fikk Nordisk Råds Litteraturpris for.
Også det en historisk roman, men lagt 60 år etter denne.
I «Rød mann/sort mann», skriver Leine i etterordet, har han gått mye nærmere virkeligheten enn i forgjengeren, med navn, hendelser, skikkelser.
Men også denne, bedyrer han, må leses som ren fiksjon.
Gåtefullt torskesmil
I likhet med «Profetene i Evighetsfjorden» er også denne boka bygget opp gjennom et konglomerat av stemmer.
Det er blant annet den gamle og døende kong Frederik, som frykter sin hevngjerrige sønn Christian.
Det er Gjertrud Egede, langt mer intelligent enn sin mann.
Og det er den tafatte presten Henrik Balthazar Miltzov.
Han drukner seg i alkohol med tanke på hva som venter ham; å måtte ta Egedes langnesete datter Kirstine «med det gåtefulle torskesmilet og det kalde fiskeblodet til ekte hustru».
Tross det dystre temaet er fortellingen gjennomsyret av humor; besk og tragikomisk.
Egede selv framstår etter hvert som en narr.
Han slår kone og barn, og driver med alkymistiske eksperimenter som tar livet av en liten innfødt jente.
Henne vil han ikke begrave.
Hun er ikke frelst.
Her er han streng.
«Han har ikke ønsket å spre, og dermed fortynne, budskapet, men tvert imot konsentrere det til en liten menighet av oppriktig troende innfødte».
For det er mye teologi og tungt tankestoff i fortellingen, formulert med Leines lette penn og burleske humor.
Sentralt er forholdet mellom fedre og sønner, lest gjennom historien om Abraham og Isak.
Et tema som for øvrig gjennomsyrer Leines forfatterskap.
Snev av magi
Ved siden av Hans Egede, er åndemaneren Aappaluttoq den mest sentrale.
Han nærer et inderlig hat til misjonæren, fordi Egede har tatt hans sønn Paapa, fordansket ham og gitt ham navnet Christian Frederik.
Åndemaneren gir boka et snev av magi.
Han er overalt; våker hos den døende kong Frederik, elsker med Egedes lidenskapelige kone Gertrud.
Han diskuterer teologi med paven, lærer seg å lese, og ønsker kristendommen velkommen, bare ikke i Egedes versjon.
Kolonistene selv dør som fluer.
Godt hjulpet av ekspedisjonens kyniske kirurg.
Han trekker tennene på samtlige, skjærer ut svulster uten bedøvelse og behandler grå stær ved å la bartskjærer Thomas Tode stikke en nål inn i øyet på pasientene:
Vips, tenker kirurgen fornøyd:
«Alle pasientene som før så tåke, ser nå bare mørke.»
Også brorparten av inuittene dør, av kopper kommet med skip fra Danmark.
Menneskenes lidelse
Ved siden av Leines imponerende evne til å bake fakta og tankestoff inn med en lekende letthet, er evnen til å formulere den rå sanseligheten, begjæret, brutaliteten som ligger under det tynne lag av sivilisasjon; all lidelsen i menneskenes historie.
Jeg skulle bare ønske den 600 siders romanen var et par hundre sider kortere.
En leser skal ikke trekke et lettelsens sukk når en bok er ferdig, heller ønske seg mer når den lukkes.
For det kommer mer.
Ifølge Leine skriver han på et tredje bind om kolonialiseringen av Grønland.
Den gleder jeg meg til, når jeg bare har fått summet meg litt.
For dette er sterk kost.
| 1
|
305943
|
Begavet forfatter på bærtur
Amalie Kasin Lerstang får ikke utløp for talentet sitt i ny bok.
For fire år siden utropte jeg Amalie Kasin Lerstang til årets debutant for hennes roman «Europa».
Det var en intelligent, velskrevet og subtil bok.
Derfor hadde jeg store forventninger til hennes andre bok.
Men diktsamlingen «Vårs» innfrir ikke.
Ujålete og pratsom
Diktene er en slags hjemstavnsdikt, skrevet med utgangspunkt i Notodden – eller «Tødden», som det heter her.
Allerede på første side kan vi lese om Sam Eyde, mannen bak Norsk Hydro, som «kjøpte fossefallene» i området.
Ellers dreier det seg om tittelens «vårs», altså «oss», hovedsakelig folk fra den gamle arbeiderklassen, som nå fått en mer uklar identitet:
«Jeg sier arbeiderklasse / veit ikke lenger hvem vi er / bærer tittelen som et smykke».
«Vårs» er skrevet i et dirkete, ujålete språk, som dessverre også virker lettere uambisiøst, og i hvert fall ganske pratsomt.
Det er lett å tenke at en viss form for gjenkjennelse i det lokalmiljøet som beskrives, er nødvendig for å ha fullt utbytte av diktene.
Det er dessuten noe litt liksom-skittent med boka, som jeg får lyst til å avfeie som senpubertalt.
Bedre som prosa
Uansett går problemet med disse diktene ikke bare på innhold, men også på form.
For gjennomgående er det snakk om prosa med ujevn høyremarg, såkalt knekksprosa.
Som her:
«Hvis noen fra Notodden lager smykkekolleksjon / skriver lokalavisa om dem / hvis noen fra Notodden er gründer / med en veldig god idé / skriver lokalavisa om dem / hvis noen fra Notodden tar en utdannelse i USA / eller er DJ på en tøff klubb / skriver lokalavisa / en gang fra Notodden / alltid fra Notodden».
En slik passasje kunne fungert som del av en roman eller en novelle, men framstår altfor slapp når den er satt opp som dikt.
Med dette mener jeg ikke å avskrive Amalie Kasin Lerstangs begavelse.
Jeg er fortsatt overbevist om at den er betraktelig – i den grad at hun kan bli en ledende stemme i sin generasjon av forfattere.
Men da bør hun etter alt å dømme skrive prosa og ikke poesi.
| 0
|
305944
|
Ti av elleve snakkeroller i den danske barnefilmen er menn
Noen burde tenkt seg om én gang til
FILM:
La oss ta en rask oppsummering av persongalleriet i «Den utrolige historien om den kjempestore pæra», et animert eventyr fra det sørlige nabofolket.
Våre helter, barnas identifikasjonsobjekter, er elefanten Sebastian og katten Mitcho, de eneste representantene fra dyreriket i den idylliske småbyen Solby.
Sebastian er tydelig en gutt og Mitcho tydelig en jente.
I løpet av filmen må de forholde seg til en snill borgermester, en slem wannabe-borgermester, en smålei general, en vimsete professor, tre sjørøvere med dårlig sangstemme, en eksentrisk undervannsreisende, og et spøkelse.
Samtlige av disse er menn.
Det betyr at av elleve talende skikkelser i filmen, er det én kvinne.
Nå skal man ikke være for nøyeregnende på sånt, men når skjevheten er så skarp, i en barnefilm fra en av modernitetens bastioner, er det grunn til å kremte og spørre om ikke det hadde vært mulig å sette seg ned og tenke seg om én gang til.
Nesten eventyrlig
Utover dette er «Den utrolige historien om den kjempestore pæra» svært variabel.
Den er på det fineste når den er på det mest eventyrlige.
Når borgermesteren forsvinner, reiser Sebastian og Micho ut for å finne ham i en forvokst, magisk pære (lang historie).
Tversnittet av de fortryllede farkostene, både pæreskipet og det mekaniske havmonsteret som den reisende eksentrikeren ferdes i, skaper en stemning som minner litt om Jules Vernes romaner.
Når farkosten glir gjennom en mørk sky der spøkelser svirer rundt, kommer til og med et anstrøk av poesi.
Sebastians lengsel etter sin forsvunne bestefar, og ønske om å være like modig som ham, pirker nesten borti noe sjelfullt.
Trond-Viggo
Torgersens vittige stemme gjør den overhjelpsomme professoren til filmens mest distinkte karakter.
Glatte ansikter
Men animasjonen er for glatt.
Ansiktene til Sebastian og Micho er så store at de kan studeres i detalj, og når de har lite struktur og mimikk, reduseres de til veldige flater.
Skurken er den kjedeligste av alle skurker; han vil ha makt og høyhus, og siden han ikke vil ha noe annet, må han hyle ut hvor innmari ambisiøs han er, og hvor fryktelig stort det huset skal bli, stadig høyere ettersom filmen går sin gang.
En umorsom sjørøvertrio som av uforklarlige grunner må bryte ut i sang trekker også ned.
Solby og havet som omgir den kunne vært et magisk sted, om det hadde vært behandlet med litt mer flid.
| 0
|
305945
|
Dimmu Borgir fyller 25 år, men «Eonian» er lite å juble for
Svartmetallens største band mangler melodier og mystikk.
ALBUM:
Det kan virke fjernt i dag, men det fantes en tid da black metal-bevegelsen sendte kalde gufs over kongeriket.
Selv om man overser det blodige dramaet som omringet Mayhem – scenens mest beryktede, og ifølge mange beste band – ble overtroiske nordmenn skremt av liksminka, dyrkingen av det okkulte og de frostbitte gitardronene.
I likhet med Marilyn Manson i USA, har man etter hvert akseptert at det bare er teater.
Som vitale Darkthrone tidlig gjorde klart:
Om man tar shticken deres for seriøst, har man ramla i ei felle.
Siden Dimmu Borgir opptrådte på Spellemannprisen i 1999, har det svartmetall-industrielle kompleks vokst seg fra et undergrunnsfenomen til en stueren institusjon.
Satyricon holdt nylig slippfest på toppen av Barcode.
Bestselgerne Dimmu Borgir har samarbeidet med pop-arrangør Gaute Storaas i en årrekke, og med Kringkastingsorkesteret på deres forrige fullengder «Abrahadabra» (2010) og konsertalbumet «Forces of the Northern Light» (2017).
Flyter med strømmen
Det er i prinsippet ikke noe galt med å være verken grandios eller populistisk.
Men la oss ikke late som om det oppblåste refrenget på singelen «Interdimensional Summit» er å gå mot strømmen, slik Dimmu Borgir antyder i et ferskt intervju med Oppland Arbeiderblad.
Akkurat som med oppdrettslaksen, en annen stolt eksportvare «Made in Norway», er det som om såkalt verdiskaping er viktigere enn kvaliteten på produktet.
Som tilfellet gjerne er i Dimmu Borgirs tøylesløse univers, er det flere pussige påfunn på «Eonian» – bandets tiende studioalbum, som utgis på deres 25-årsdag.
Mikkel Gaup gjester med sjamanistisk joik på «Council of Wolves and Snakes», en annen forvirret singel fra skiva, mens «Rite of Passage» er et fem minutter langt mellomspill.
Et sant antiklimaks av en albumavslutning.
Selv om det er tilløp til interessante riff her og der, er det kun det groovy gitarspillet i «Lightbringer» som virkelig klarer å hugge til.
Resten av låta er så som så, hvor bandets symfoniske elementer typisk nok sliter med å dekke over svake melodiske vendinger.
Substansløse sanger
«Eonian» understreker at Dimmu Borgir er høyst middelmådige låtskrivere.
Her er «prog» en forskjønning av «ufokusert», og «pop» kun et ideal.
Det er fullt mulig å lage like fengende som pompøs metall – de har jo selv fått det til med monumentale «Progenies of the Great Apocalypse».
Men uten en sanger som eks-medlem Simen «ICS Vortex»
Hestnæs, sliter skivas tilløp til melodisk metall med å bære sin egen vekt.
«Vekten er lagt på stemning og det spirituelle heller enn fokus på det tekniske – at vi kan spille fort,» sier vokalist Stian «Shagrath» Thoresen i nevnte intervju.
Har man lyttet til bandets to første album, «For All Tid» (1995) og «Stormblåst» (1996), vet man at atmosfære og mystikk er blant det de behersker dårligst.
En langt fra ubetydelig svakhet i en sjanger som er sterkere jo mer overjordisk musikken låter.
Allerede to og et halvt spor inn i «Eonian» kjenner man seg forsynt på Dimmu Borgirs ganske smakløse suksessoppskrift.
I hvert fall om man er blant dem som har til gode å bli overbevist om storheten til «svartmetallens største band».
| 0
|
305946
|
Som å være på laboratoriet til en gal professor
Tusmørke med fargesprakende progheksebrygg.
ALBUM:
De synger om kniven i kurven og Tøyens hemmelighet, fjernsyn i farver og andre ukonvensjonelle temaer.
Konseptet denne gangen er - kort fortalt - løst basert på at lyset reflekteres i objekter, og ideen om å kunne se historien baklengs om man finner en måte å bevege seg fortere enn lysets hastighet.
Det må kunne klassifiseres som passende tankegods når man spiller prog av den gamle skolen.
Da er ikke den rette linje en farbar vei, noe Tusmørke selvsagt omfavner for det det er verdt.
Allikevel - det er noe pussig fengende over gjengens snirklete og lett absurde låtunivers.
Noe de også har bevist på tidligere utgivelser.
«Ekebergkongen» fra to år tilbake står fremdeles fjellstøtt som et av norsk progrocks fineste øyeblikk.
«Fjernsyn i farver» gir deg en følelse av å være på laboratoriet til en gal professor på tidlig 70-tall.
Det bobler og knatrer i gamle synther mens bandet formidler sine apokalyptiske visjoner.
«3001» er en dramatisk beretning om menneskehetens kollaps, tonesatt med knurrende hammond-orgel og en hardarbeidende fuzzbass.
«Death Czar» er noe sjeldent som en Tusmørke-låt med engelsk tekst.
Musikalsk sender den tankene ut på ørkenvandring med sine duvende melodilinjer og suggererende perk-bruk.
Den avsluttende maratonlåten «Tøyens hemmelighet» forener prog og psykedelia med halsbrekkende funk og megetsigende tekstlinjer som «Den som tar en tur til Tøyen finner ganske raskt Botanisk hage / der bak gjerdet gror det urter som både kan drepe og behage (...)
Det er så store ting å finne i naturens gifter».
En ting er sikkert, og det er at det er aldri grått og trist i Tusmørkes hjerneutvidende og fargesterke sfære.
Skien-gjengen både fenger og underholder på sitt utradisjonelle vis.
Musikken deres er utfordrende og umiddelbar på samme tid, noe det hysteriske tittelkuttet er et lysende eksempel på.
| 1
|
305947
|
Anstrengt moro om innbilt skjønnhet
Når selvtillit oppnås med et hardt slag i hodet.
FILM:
Amy Schumer er en anerkjent stand-up-komiker som aldri går av veien for vitser om kropp og sex.
Hun skriver gjerne de pikante – og avvæpnende – tekstene selv.
Det har hun ikke gjort i filmen «I Feel Pretty», og det merkes.
Her er det teamet Abby Kohn og Marc Silverstein som både har skrevet manus og hatt regien i et produkt der de lettvinte klisjéene hagler.
Amy Schumer spiller Renee, en Bridget Jones-aktig type uten den selvtilliten som ukeblader og selvhjelpsbøker markedsfører.
Hun prøver, men speilbildet av en fyldig kropp er like nedslående hver morgen i den trange leiligheten i New Yorks Chinatown.
Når hun og de like ufikse venninnene legger ut sine bilder på nettet i håp om spennende dates, får de null treff.
Hodesmell
På et spinningstudio fullt av sylslanke atletiske skjønnheter, bryter sykkelen sammen under tykke Renee.
Hun kræsjer hodet hardt i gulvet og - vipps! - våkner opp med (vrang)forestillingen om at hun er New Yorks tøffeste, smarteste sexsymbol.
Bevæpnet med denne overdosen av selvtillit fikser hun alt – ny jobb som resepsjonsdame i et kosmetikkfirma der alle ansatte og kunder er langbeinte modeller og der sjefen og arvingen Avery (Michelle Williams) er selveste überklisjéen av rik, tynn blondine (tenk Ivanka Trump) med babyaktig pipestemme og null realitetssans.
Kan det bli morsommere?
Jo, forsøksvis, for regissørene lar lubne Renee stille opp i en bikinikonkurranse i en rølpete bar med lystige tilrop fra halvfulle mannemenn.
Eneste grunnen til at vi ikke begynner å gråte der og da, er at daten hennes (Rory Scovel) ikke etterlater henne blant ulvene.
På mange måter er jo «I Feel Pretty» en Askepott-historie der den «nye» Renee skal vinne prinsen og hele kongeriket, i dette tilfellet toppjobb og anerkjennelse i kosmetikkbransjen.
Men selve premisset i filmen, at et hardt slag i hodet kan få alle dine negative selvbilder til å evaporere i løse luften, er som å peke nese til de av oss – de fleste av oss – som i perioder av livet har kjent på vår mulige utilstrekkelighet.
Det er faktisk ikke særlig morsomt å le av Renee, verken med eller uten positiv selvfølelse.
Amy Schumer er sjarmerende, joda, men hun burde omgi seg med bedre manusforfattere.
Noen med litt mer av hennes egen tyngde.
| 0
|
305948
|
«Hen»-ordet har en naturlig plass i het, svensk ungdomsroman
Anna Ahlund vil mye, og får det til.
«Så mange fremmede som forblir fremmede», tenker Sebastian melankolsk etter et vidunderlig nyttårskyss med en ukjent jente.
Han beslutter å kysse én ny person hver måned.
Det skal være nyttårsforsettet.
Dermed er svenske Anna Ahlunds underholdende drama på Sibylla Videregående i gang.
Og det går temmelig hett for seg.
Kunstnerspirer
I «Det ingen ser» introduseres det kjønnsnøytrale «hen» for første gang i en ungdomsbok, ifølge forlaget.
Sverige tok «hen» inn i ordbøkene i 2015.
Da hadde fokuset på kjønnsnøytral oppdragelse av barna lenge vært skarpere enn i Norge.
Ahlund gjør ikke noe stort nummer av at det hetronormative i språket skyves til side.
I klikken hun følger er det lengselen etter kjærlighet og gjenkjennelse i en annen, som er det vesentlige.
Ikke om personen er hetro, bi, homo eller transe.
Perspektivet skifter mellom flere av aktørene, de fleste holder på med kunstfag.
Sebastian går på musikk og får etter hvert kjenne de mindre greie effektene av nyttårsforsettet.
Fride er lidenskapelig opptatt av kjoler og platåsko og hen elsker Miriam.
Johannes studerer maling og bærer på en sorg som blir farlig.
Yodit er nykommeren som prøver å finne sin plass i gjengen.
Og i utkanten sviver tvillingene Aron og Linn.
Én av dem ender i brennhete omfavnelser med Sebastian på skolens kostymelager.
Tenker de bare på sex?
Boka er en slags Fame møter Skam, i bokform.
Kunstnertalenter på jakt etter anerkjennelse og kjærlighet, og også sekvensering av romanen, bidrar til dette.
Kapitlene er delt opp med sted og klokkeslett; «Teaterkorridoren 17. januar, 12.51» eller «Atelieret 4. september, 15.20», og har gjengivelse av samtaler på gruppechat og sms, som små brudd i teksten.
Det skal gi en opplevelse av sann-handling og sann-tid.
Oppdelingen gir tempo-økning og temperatur til romanen, som kunne vært strammere.
Temperatur skaper også de erotiske møtene.
At sexen har såpass stor plass i elevenes liv kan virke overraskende, men Ahlund vet muligens hva hun snakker om.
Hun er selv lærer og skolebibliotekar.
Og scenene er fine, direkte og uten skam.
Karakterskildringene for øvrig er ikke veldig dyptloddende.
Tematisk er likevel romanen alvorlig og handler om å overkomme tap, å finne kjærlighet, frihet og trygghet.
Bakgrunns-soundet er Håkan Hellström, The Cure og også Karin Boyes dikt, som er en rød tråd gjennom romanen.
Viktig, rett og riktig
Ahlund skriver en myk, skildrende prosa som er fint ivaretatt av oversetteren.
Boka er både veldreid og underholdende, men det som er lettest å like er persongalleriets sammensetning, og hvor naturlig skikkelsene omgås hverandre, uten tanke på kjønn.
Det er befriende og et eksempel til etterfølgelse.
«Det ingen ser» er en åpen og sympatisk roman som vil mye – og som får det til.
| 1
|
305950
|
Pop-gjesp fra svensk popfeminist
Tove Styrke forsvinner i den allerede overbefolkede elektropop-jungelen.
ALBUM:
Som tidligere Idol-deltaker, tenåringsstjerne og selverklært popfeminist, har Tove Styrke utviklet seg gradvis siden debutalbumet i 2010.
Andreskiva «Kiddo» ga mindre kommersielle resultater, men havnet på Rolling Stones’ liste over de beste albumene du mest sannsynligvis gikk glipp av i 2015.
Konstruert over et bredt inspirasjonsgrunnlag bestående av alt fra Kill Bill og Patti Smith til Britney Spears.
Sistnevnte teenybop-dronning fikk også sin horribelt unødvendige Styrke-cover samme år, før den svenske sangerinnen tok en ny innspillingspause fram til fjorårets hit-comeback «Say My Name».
En merkbar (og bevisst?) oppdatering fra 2011-singelen med den mistenkelig like tittelen «Call My Name», hvor 18 år gamle Styrke erklærte trofast kjærlighet på grensen til det tafatt avhengige («I’ll be waiting over the border, baby, when you call my name»).
Denne gangen fri for romantikkens kvelende krefter, og med full kontroll over egne omstendigheter («I'm not in love, but I'm loving the situation»).
Kombinasjonen av leken vokal og innslag av energisk klang gjør henne derimot alt annet enn unik i det stadig mer generiske elektropop-landskapet.
Laget for å skli motstandsløst inn på radiobølgene, ender den komprimerte tredjeskiva «Sway» opp som en lite spennende affære.
Med unntak av drømmende «On the Low» består minialbumets åtte spor av musikk man tidligere har hørt i andre innpakninger – uten å noensinne være innom samme type melodi-magi som for eksempel sin svenske navnesøster og popkollega Tove Lo.
Mest interessant blir isteden Styrkes betraktninger fra det kompliserte følelseslivet til en moderne 25-åring.
Og det er selvfølgelig ikke nok.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.