id stringlengths 6 6 | review stringlengths 13 22.9k | sentiment int64 0 1 |
|---|---|---|
003205 | Reprise
En dristig og spennende debutfilm.
Jeg har kanskje ikke sett en modigere debut i norsk film enn den regissør Joachim Trier presterer med filmen ”Reprise”.
Han forteller en fengslende historie med et poetisk filmspråk som overrasker, underholder og berører meg emosjonelt.
Det hjelper også at han bruker et knippe unge og (tilsynelatende) uerfarne skuespillere som holder et uforskammet høyt nivå.
De er med på å gjøre ”Reprise” til en av høstens mest spennende filmer.
Utfordrende
Filmen forteller om en vennegjeng i oppløsning.
Prosessen trigges av Philips mentale sammenbrudd, som igjen trigges av utgivelsen av hans første bok og stormforelskelsen i Kari.
Tilbake står kompis Erik som også forsøker å få en bok antatt, mens han stadig forsøker å unngå kjæresten.
Og når Philip kommer ut fra psykiatrisk avdeling, er ingenting som før.
”Reprise” hopper i tiden og mellom drøm og virkelighet.
Det kan være vanskelig å se skillene.
Men nettopp det gjør filmen interessant, engasjerende og utfordrende.
Også i det virkelige liv er det av og til vanskelig å skille mellom opplevd og fantasert virkelighet i ettertid.
Trier og co leker med filmgrepene og skaper en stilsikker opplevelse som føles ny og frisk, til tross for at det ikke er direkte nyskapende.
Et friskt pust
Skuespillerne er også et friskt pust.
Det er ingenting i veien med norsk films store stjerner, men det er imponerende å se forholdsvis nye ansikter som Espen Klouman Høiner, Anders Danielsen Lie og Victoria Winge leke seg gjennom vanskelige scener.
De har knapt spilt foran kamera før, men virker som garvede veteraner i Joachim Triers regi.
Og birollene krydrer filmen med gjenkjennelige typer vi husker godt fra våre egne gjenger.
”Reprise” har kvernet rundt i hodet mitt i flere dager.
Det forteller meg at den er god.
Men jeg må se den flere ganger for å få fullt utbytte av handlingen, stemningen og fortellerteknikken.
Og det tåler filmen så absolutt.
”Reprise” er en av de beste jeg har sett i år!
Regissør Joachim Trier bør snarest få midler til å lage mer film
| 1 |
003207 | Kunsten å tenke negativt
Filmen er vesentlig, dypt seriøs og uforskammet morsom, mener vår anmelder.
Regidebutanten Bård Breien tør og vil og får det til.
Han har gjort en feil, ifølge mitt øye, i å utstyre Fridtjof Såheim med en dårlig raddis-parykk.
Den skal forsterke rollens karakter.
Men Såheim kler den ikke.
Rollefiguren Geirr kler den heller ikke.
Det er ingen bagatell, men vi forsøker ikke å tenke negativt om det.
Skuespillerne er unike.
De går inn i harmoniene og disharmoniene i den hardt prøvede gruppen av mennesker.
Tre sitter i rullestol.
Kan hende har andre der større problemer.
Kirsti Eline Torhaug har den vanskeligste rollen.
Hun mestrer alle stemningsleier.
Svenskene er heldige som ser henne oftere enn vi gjør.
Terapeutisk hjernevask
«Kunsten å tenke negativt» er inntrykk fra et terapisamfunn som bruker positivisme for å manipulere virkelighetsoppfatningen.
Vær glad, så kjenner du ikke at du har det vondt.
Filmen mer enn antyder at den som prediker positivisme vil erobre makt.
Over syke og friske.
Kjersti Holmen er lederen av den positivt tenkende samtalegruppen som nå hjemsøker trafikkskadde Geirr og hans ulykkelige samboer.
Samboeren har behov for hjelp, og synes Geir har det også.
Så nå ruller hjelperne inn.
Geirr vil ikke la seg manipulere bort fra at lykken og samlivet forsvant med evnen til å ha sex.
Han vil ikke late som om.
Og når den terapeutiske hjernevasken møter motstand, mister flere i dette miserable selskapet troen.
Det finnes liv som ikke er verd å leve.
Hvordan ror en 34-årig debuterende filmregissør en slik situasjon i land?
Det røper vi ikke.
Men han slutter stående.
Vi gratulerer
| 1 |
003208 | The Departed
The Departed har en stamtavle som gjør en filmnerd skjelven.
Kunne det egentlig gå galt?
Nei.
Filmen er akkurat så god som stamtavlen tilsier.
Scorsese har skapt en knallhard gangsterkrim om løgn og bedrag som er blant hans bedre.
Men den griper meg ikke totalt.
Jeg trenger trolig noen år på meg før jeg kan se hvor god den egentlig er.
Filmen er basert på Hong Kong-trilogien ”Mou gaan dou”, eller ”Infernal Affairs” på engelsk, men manusforfatter William Monahan har bare beholdt rammeverket.
Imponerende
Politimann Billy Costigan (Di Caprio) går undercover hos gangsteren Frank Costello (Nicholson).
Der får han mistanke om at Costello har sin egen muldvarp blant politiets egne rekker, som vi fra første stund vet er stjerne-etterforskeren Colin Sullivan (Damon).
The Departed skildrer hvordan de jakter på hverandre, samtidig som flere rundt dem har sin egen agenda.
Alle lever på løgner som vil innhente dem tilslutt.
Scorsese, manusforfatter William Monahan og klipper Schoonmaker har sydd sammen en imponerende film som viser at de har full kontroll over mediet.
Det er som å se en ballett utfolde seg.
De forskjellige elementene smelter sammen til en komplett opplevelse.
Lyd, foto, dialog, musikk og skuespill er av toppklasse.
Godt fra Nicholson
Di Caprio viser seg nok engang som en av verdens fremste skuespillere.
Damon er også overbevisende, men mangler litt tyngde her.
Jack Nicholson gjør derimot sin beste Jack-rolle siden Batman.
Bare å se ham i aksjon som skurken Costello er verdt kinobilletten!
Da filmen var over begynte jeg bare å tenke på hva som egentlig var poenget med den.
Det har med historiens utvikling å gjøre, som jeg ikke vil avsløre noe av.
Frisk og vital
Men jeg tror det handler om å leve på løgner og hvordan det straffer seg for de som velger den stien.
Historien er kanskje ikke den mest interessante, men den er rivende godt fortalt!
The Departed beviser at Martin Scorsese enorme regitalent fremdeles er friskt og vitalt.
Du kan umulig bli skuffet om du ser den
| 1 |
003209 | Jackass number two
Forkastelig morsomt!
Avsindig smakløst og hysterisk morsomt!
Slik vil jeg oppsummere Jackass number two.
Dette er en samling imbesile stunts som gjør at jeg skjemmes.
Jeg skjemmes fordi jeg ler så mye av det!
Jeg må rett og slett konsentrere meg for å holde maska når det spys, prompes, drites og drikkes hestesæd.
14-åringen i meg
Jeg vil egentlig ikke innrømme at jeg har det gøy med denne typen humor.
Jeg føler at det bryter ned mitt image som oppegående, tenkende menneske.
Men 14-åringen i meg lever åpenbart i beste velgående.
Han syntes Jackass number two var det morsomste han hadde sett på lang tid!
Egentlig ikke en film
Da den første Jackass-filmen kom, sa jeg at det egentlig ikke var en film.
Det er ikke toeren heller.
Men hvorfor skulle det være en film?
Dette er bare en videreføring av MTV-showet, der de kan tillate seg å gjøre enda jævligere ting på kino enn på TV.
Noe av det vil jeg ikke snakke om engang, i tilfelle jeg har lesere under den seksuelle lavalder.
Men Johnny Knoxville, Bam Margera, Steve-O og resten av gjengen har virkelig gjort sitt ytterste for å finne på ville ting å frastøte oss med.
Jeg lurer egentlig på hvordan de kommer på alt.
Brainstorming over en kasse pils?
Forkastelig morsomt
Det kan kanskje virke som en dum idé å gå på kino for å la seg frastøte av ting man ikke har lyst til å se.
Men å bli frastøtt er en menneskelig følelse som også trenger smøring en gang i blant.
Tenk hvor kjedelig verden ville vært om man bare skulle gått på kino for å se vakre, koselige filmer?
Man ville blitt lullet inn i en fordreid virkelighet.
Jackass number two skaper balanse og får deg ned på jorda igjen.
Her blir du konfrontert med mennesker som forsøker å overgå hverandre i fornedring.
Resultatet er forkastelig morsomt!
Nærkontakt med dyr
Men jeg må innrømme at Jackass Number Two gjør meg litt redd.
Jeg er engstelig for at gjengen skal gå for langt og skade seg skikkelig i søken etter å skape tarvelig underholdning.
Et rakettstunt er nær ved å knerte Johnny Knoxville.
Tilfeldigheter gjør at han ikke blir skadet.
Og de er i nærkontakt med flere store dyr i situasjoner som virker svært farlig.
Det blir litt for mye for noen i gjengen, som begynner å gråte litt i utsatte posisjoner.
Og en trygler om at det ikke skal lages en Jackass 3.
Men der tror jeg han blir skuffet.
Takk og pris
| 1 |
003210 | Casino Royale
Moderne, tøff og forelska Bond.
Fullt hus!
”Casino Royale” er en 144 minutter lang audition for Daniel Craig.
Vil vi akseptere ham som den nye Bond?
Svaret er "ja"!
Når han avleverer sluttreplikken har vi godtatt ham for lengst.
Craig er en altfor dyktig skuespiller til å ødelegge sjansen han har fått.
Jeg er fremdeles sikker på at Pierce Brosnan kunne fungert godt i noen filmer til, men Craigs inntreden signaliserer en modernisert agent 007.
Misforstå ikke – han beveger seg i samme fantasiunivers som før, men er tøffere og farligere, akkurat som verden rundt oss.
Basert på den første Bond-boken
Filmen er basert på Ian Flemings første 007-roman.
Bond er nettopp forfremmet til 007-status og snubler inn i sin første sak uten M’s godkjennelse.
Han er på sporet av Le Chiffre, en finansakrobat som hjelper terrorister.
Etter å ha tapt et større pengebeløp, takket være Bond, arrangerer Le Chiffre en pokerturnering på Casino Royale i Montenegro, med over 100 millioner dollar i potten.
James Bond meldes på for å knekke skurken i samarbeid med hans vakre MI6-kollega Vesper Lynd.
Han er fornyet og utvikler sitt image i løpet av filmen.
Han komponerer sin egen drink og bryr seg ikke om dry martini’n er shaken or stirred.
Han har ingen Q til å utstyre seg med leketøy.
Han er kaldere, mer kynisk og mer dødelig.
Men teamet bak filmen er stort sett det samme.
Dermed får vi de samme ekotiske locations, vakre damer, fæle skurker, lekre biler og halsbrekkende stunts som før.
Daniel Craig glir godt inn som nytt element blant de gamle.
Damen har Bond i sin hule hånd
Ett av de vante elementene er Bond-damer.
Men årets utgave har Bond i sin hule hånd.
Eva Green spiller Vesper Lynd, og bestemmer over pengene Bond spiller poker for.
Dessuten holder hun hans hjerte i sine hender.
Bond har ikke hatt tettere kjemi med en Bond-dame noen gang.
Han kræsjer til og med sin flotte Aston Martin på spektakulært vis for å redde henne fra fare (for øvrig det tøffeste bilstunt jeg har sett på en stund)!
Så dette må være alvor.
James + Vesper = sant!
Dessuten er det gøy å se danske Mads Mikkelsen gjøre en god figur som Le Chiffre, en presset mann som tyr til stygge midler.
Vi aner fare hver gang vi ser ham.
En annen danske, Jesper Christensen, er også med som den mystiske bakmannen Mr. White.
Det eneste som mangler er at Kim Larsen synger tittellåta, men det er kanskje like greit at Chris Cornell gjør den jobben under en av de stiligste tittelsekvensene jeg har sett i en Bond-film.
Dette lover godt!
Dette er regissør Martin Campbells andre Bond-film.
Den første var Brosnans 007-debut ”Goldeneye” i 1995.
Han har et sikkert grep rundt actionsjangeren og Bond-mytologien.
Skal jeg klage på noe, må det være at de beste actionscenene befinner seg i filmens første halvdel.
I siste halvdel preges historien av kortspill, noe jeg ikke synes er så interessant.
Men siste oppgjør i Venezia er et imponerende skue som gir adrenalinkick.
Og avslutningen tyder på at vi i fremtiden kan forvente en knallhard Bond som ikke vil legge noe i mellom i jakten etter slemminger.
| 1 |
003211 | Pans labyrint
En nær perfekt eventyrfilm for voksne.
Jeg likte eventyr da jeg var liten, men det er dårlig med tilbud når det gjelder eventyr for voksne.
Derfor er det veldig gledelig å kunne melde at Pans labyrint er en nær perfekt eventyrfilm for et voksent publikum.
Regissør Guillermo Del Toro har skapt en fantastisk historie som er både lys og mørk, søt og stygg, morsom og tragisk.
Du MÅ se den, men ikke ta med noen under 15!
Rik på fantasi
Handlingen tar oss med til Francos Spania i 1944.
Ofelia og hennes mor reiser til deres nye stefar og ektemann, kaptein Vidal, som kjemper mot opprørere i skogen.
Her finner Ofelia en labyrint som tar henne under jorden, der hun møter en faun.
Han forteller at Ofelia egentlig er den fortapte prinsesse Mohanna og gir henne tre oppgaver som må løses for at hennes sjel kan vende tilbake.
Vår lille heltinne har en rik fantasi, og det er nærliggende å tro at Ofelia finner opp alt for å unnslippe den vonde krigen som raser rundt henne.
Regissør Del Toro gir oss gode grunner for å ønske oss vekk fra den selv.
Sjokkerende voldsscener gjør at dette langt i fra passer for barn.
En ung stjerne i sentrum
Eventyr handler ofte om kampen mellom det gode og det onde, og sjelden er det onde blitt fremstilt mer brutalt enn i kaptein Vidal, skummelt godt spilt av Sergi López.
Stjerna i filmen er unge Ivana Baquero, som spiller Ofelia.
Hun virker både ung og uskyldig, men vis og modig på samme tid.
Hun utstråler mye av det Natalie Portman hadde i sin filmdebut, ”Leon”.
Hun greier også å formidle et barns virkelige skrekk, samtidig som hennes drømmer lever full av undring og oppdagelser.
De er iscenesatt med stor oppfinnsomhet av Guillermo Del Toro og hans stab, med oppsiktsvekkende vesener og maleriske sekvenser som er litt mer enn middels inspirert av Ridley Scotts eventyrfilm ”Legend” fra 1985.
Jeg har allerede kalt filmen «nær perfekt».
Så hva er ikke perfekt?
Svært lite.
Men filmens øyeblikk av råskap er kanskje litt overdrevent vonde.
Og noen av figurene gjør ting som strider mot logisk tenkning.
Men det er også alt.
Dette var den første filmen jeg så i 2007 og jeg kunne ikke fått en bedre start.
Jeg vet det er så tidlig som det går an, men ”Pans labyrint” er allerede en av årets beste filmer!
| 1 |
003212 | Parfymen – Historien om en morder
En nytelse å se på!
"Parfymen", med undertittel "Historien om en morder", er en godlukt av en film som er en nytelse å se på; rå og nydelig samtidig
Filmen legger ikke noe i mellom når den skildrer ting vi helst vil være foruten, men har samtidig mye slående vakkerhet i seg; enorme enger med lavendelblomster; bugnende roser og bølgende jentehår.
Uten kroppslukt
Jeg følger Jean-Baptiste, et tragisk tilfelle med verdens beste luktesans, i hans oppvekst i Paris.
Oppspillet til dramatikken er at Jean-Baptiste som ung mann oppdager at han ikke har noen egen kroppslukt.
Hva gjør Jean-Baptiste da?
Jo, han forsøker å skaffe seg andres kroppslukt.
Og hvem blant oss er det som har best kroppslukt?
Jo, kvinner.
Som parfymelærling hos en rimelig opplagt Dustin Hoffmann får Jean-Baptiste tilgang til parfymemakeryrkets hemmeligheter.
Og dette fører ham til Grasse, en liten fjellandsby, hvor grusomhetene skal skje.
Her bor en klassisk streng Alan Rickman med sin nydelige datter Rachel Hurd-Wood, og selvfølgelig har Rachel like nydelig kroppslukt som hun ser nydelig ut.
Ai ai ai.
Det er duket, for å si det slik.
Troverdig
Ben Whishaw, som spiller Jean-Baptiste, fyller stillingsbeskrivelsen i ”Parfymen” så til de grader.
Jeg kjøper absolutt alt han gjør: måten han går på og ser ut på, og han fyller ubetenksom morder-bildet fullt ut.
Han gjør noe så sjeldent som å virke fraværende som menneske, i grenseland mot et lett forvirret rovdyr.
Whishaw har såpass forskjellige typer som Hamlet og Keith Richards på rollelisten, og jeg ser en lys skuespillerframtid i krystallkula mi for denne karen.
”Parfymen” er basert på en ekstremt populær bok med samme navn, og var etter sigende erklært umulig å filmatisere av flere større regissører.
Her feier regissør Tom Tykwer all tvil av bordet.
Og jeg er glad for at filmen kom før japanerne lanserer sin varslede ”luktkino”, for halvparten av luktene i denne filmen er vonde.
Stødig film
Store deler av filmen følger jeg Jean-Baptiste, og det er både spennende, nervepirrende og interessant.
Jeg ser et stort, stygt kynisk samfunn på desperat jakt etter å døyve drittlukta som omgir dem, hvor en stakkarslig outsider aldri blir fanget opp, men tvert imot utnyttet for at de rike skal lukte godt.
Tykwer, mannen bak blant annet ”Løp Lola, Løp” og ”Krigeren og Keiserinnen”, skildrer gatelivet og landsbylivet i Frankrike på 1750-tallet himla dyktig og stødig.
”Parfymen” har en hovedperson som sier lite, og da legges det ekstra godt merke til andre ting, slik som skuespillere, foto og lyd.
Her er det ingenting å utsette.
Tykwer går med nærbilder inn i porene til folk, og det er nesten så en filmkritiker med kronisk tett nase hele livet kan lukte det menneskene i filmen lukter.
Tykwer sper også på med store totalbilder av Paris og Seinen i solnedgang, og de åker- og skogkledte åsene rundt fjellene i Grasse.
”Parfymen” gjør øyet godt fornøyd.
Og uten å avsløre noe som helst:
FOR EN FINALE!
Helt over kanten, men allikevel.
Jeg tar meg selv i å lukte gjennom nesen når karakterene i filmen gjør det.
| 1 |
003213 | Blood diamond
Fenger, underholder, skremmer og sjokkerer.
Uttrykket ”Diamonds are a girls best friend” mister glansen etter ”Blood diamond”.
Filmen forteller hva som kan ligge bak en funklende diamant, nemlig mange døde kropper.
Regissør Edward Zwick har laget en film med mange sterke inntrykk og opprivende scener.
Afrika er bakteppe for en historie om iskald kynisme, grenseløs grådighet og endeløse tragedier.
Flott skuespill
Det har blitt en veldig bra film som anbefales sterkt, ikke minst på grunn av Leonardo Di Caprio og Djimon Honsous flotte skuespill.
Leiesoldat og diamantsmugler Danny Archer (Di Caprio) får høre om en diger diamant som fiskeren Solomon Vandy (Honsou) skal ha funnet og gravd ned et sted i Sierra Leone.
Han får Vandy til å vise vei til diamanten mot at han hjelper ham å finne familien, som har flyktet fra den fryktede geriljaen.
De får hjelp av journalisten Maddy Bowen (Jennifer Connelly), som er ute etter en story.
Det blir et kappløp om diamanten der flere hensynsløse aktører er interesserte, blant annet Archers gamle arbeidsgiver, oberst Coetzee, og geriljalederen som har kidnappet Vandys sønn og gjort ham til barnesoldat.
Prisen for et liv
Bakteppet er borgerkrigen i Sierra Leone i 1999.
Historien dekker bare en flik av den, men vi blir kastet rett inn i avsindig voldelige massakreringer.Den vonde følelsen av hvor lite et menneskeliv er verdt brer seg som et dødsteppe.
Di Caprio er fortjent Oscar-nominert for rollen som Archer, en mann uten empati for omgivelsene.
Han trekker på skuldrene og sier ting som ” This is Africa” for å beskrive tingenes tilstand.
I løpet av filmen avdekkes sider av ham som er med på å forklare kynismen.
Djimon Honsou, Hollywoods førsteafrikaner, gjør en opprivende rolle som han er Oscar-nominert for.
Han må gjerne få den, for her gjør han en rekke sterke prestasjoner som desperat far.
Smart fortellerteknikk
Jeg liker måten ”Blood Diamond” er filmet og klippet på, nemlig svært kaotisk og uoversiktlig.
Det er et smart fortellerteknikk som gir oss en god følelse av situasjonen menneskene befinner seg i.
Du føler varmen, støvet, blodstanken og panikken.
Er det noe jeg ikke liker, er det fornemmelsen av en mulig romanse mellom Danny Archer og Maddy Bowen.
Det bygges i alle fall opp til en, noe historien ikke trenger.
Den har mange nok sterke elementer i seg.
Regissør Edward Zwick har laget en rekke gode filmer som ”Glory”, ”The Siege” og ”The Last Samurai”.
”Blood diamond” føyer seg pent inn i denne rekken, med en historie som fenger, underholder, skremmer og sjokkerer.
Og om du synes diamanter er tingen å smykke seg med, vil du kanskje nøye deg med juggel etter å ha sett denne filmen!
| 1 |
003214 | Evan Almighty
Jeg liker Steve Carell, æresord!
Men i ”Evan Almighty” er han på ville veier.
Virkelig!
En slags oppfølger
Kanskje var manuset egentlig ment å være en helt annen og seriøs film, men så har man forsøkt å skvise inn litt humor og i stedet laget det som en slags oppfølger til ”Bruce Almighty” med Jim Carrey fra 2004.
Det mislykkes totalt.
Selv ikke Carell kan redde denne katastrofen, som tross noen tøffe effekter, kjedet vettet av meg.
Morgan Freeman er Gud
Evan Baxter slutter som nyhetsanker for å bli senator.
Men Gud kommer til ham i Morgan Freemans skikkelse og befaler ham til å bygge en Ark.
Som i ”Noahs Ark”.
Første halvpart av filmen går ut på å sette Evan i så mange pinlige situasjoner som mulig for at han skal skjønne at Morgan Freeman virkelig ER Gud.
Deretter blir det Ark-bygging, hvor Evan forvandles til hvithåret lendekledt figur som ligner Noah.
Han blir verdenskjendis, men pussig nok uten at noen Jesus-freaks dukker opp for å hjelpe til.
Utdatert humor
Humoren i filmen er så håpløst utdatert at du vil ikke tro det.
Evan ramler og slår seg utallige ganger, og det skal være morsomt.
Han går på jobben som senator med skjegg, og det skal være morsomt.
Han forvandles gradvis til en typisk bibelsk figur, og det skal være morsomt.
Og du får se mange dyr som driter på folk.
Men det er ikke morsomt, bare kjedelig og kjipt.
Steve Carell må ha skjønt dette selv underveis, men hvem kunne vel takke nei til den lønnslippen bare på grunn av et dårlig manus?
Imponerende effekter
Det er en ting som imponerer i filmen, og det er de visuelle effektene i siste akt.
Det får meg til å lure på om en skikkelig seriøs film om den bibelske figuren Noah og hans Ark kanskje ville vært noe å se.
Men det spørs om ikke også det ville vært ufrivillig komisk.
Det beste ”Evan Almighty” har oppnådd er en oppglødd bibel-debatt på Internet Movie Database.
DET kaller jeg et mirakel!
| 0 |
003215 | The Last King Of Scotland
En helvetes kransekake
The Last King of Scotland vil både sjarmere og skremme deg.
Årets andre sekser fra Filmpolitiet er vel verdt å se
1970:
En ung, medisinutdannet skotte drar til Uganda for å oppsøke eventyret.
Han havner tilfeldigvis midt oppi statskuppet, der hærlederen Idi Amin tar makten fra general Obote, og ved et sammentreff havner skotten i Amins gunst.
Sjarm
Den unge, skotske legen lar seg sjarmere av general Amin, og i den nye generalens klamme favntak ser han ikke alt det jævlige som blir gjort mot Ugandas innbyggere.
Ikke før han er så til de grader involvert selv.
"The Last King of Scotland" er en håndholt skildring av Uganda på starten av 70-tallet, og filmen fortelles med et sjarmerende og kledelig kornete bilde med varmorange farger.
Makt
Lydsporet, på sin side, er en effektfull blanding av afrikanske frigjøringssanger fulle av optimisme og urovekkende disharmonier som får bena til å krølle seg foran kinosetet.
Innpakningen er nydelig syttitalls, og det som er inni, står ikke tilbake det heller.
"The Last King of Scotland" er en fortelling om et land i nedoverbakke, og gir viktig innsikt i en periode som hundretusenvis av Ugandere tenker tilbake på med skrekk, men først og fremst er det en film om makt.
Selvpålagt overmakt, en omvendt Aristotelisk stat.
En paranoid leder som vanstyrer i troen på at det er folket som har gitt ham makten.
Oscar
Det er nødvendig å bli påminnet hvor fort katastrofer og folkemord kan oppstå i fraværet av demokratisering og nærværet av både kolonimakter og våpen.
Putt en karismatisk leder på toppen, og du har helvetes kransekake.
Og Forest Whitaker gjør den karismatiske lederen Idi Amin uforglemmelig: en figur som beveger seg mellom den uforglemmelige Oberst Kurtz i "Apocalypse Nå", og Junior-Gorgen i "Fraggleberget".
Her lukter det Oscar-pris lang vei.
Golden Globe-prisen for beste skuespillerprestasjon står allerede i hylla til Forest Whitaker, og jeg vil råde ham til å gjøre plass til flere.
Maken til karisma og tilstedeværelse er det lenge siden jeg har sett.
Skremmende
Whitaker entrer rommet, sjarmerer meg i det ene øyeblikket og skremmer leggkrampe på meg i det neste.
Og den unge skotten, spilt av James McAvoy, spiller overbevisende ut all sin avmakt og lyst til å tro godt om Amin til det siste.
Akkurat som meg, som tilskuer, klamrer han seg til håpet om at Amin til slutt skal snu og gjøre det rette.
Og det er der filmen har meg.
Jeg skulle så gjerne ønske at dette ikke skjedde, men det har det faktisk gjort.
Og jeg har bare sett en brøkdel av ting som har skjedd og fortsatt skjer daglig.
"The Last King of Scotland" vil både sjarmere og skremme deg.
God film.
| 1 |
003216 | Planet Terror
Usmakelige splatterscener uavbrutt – og jeg elsker det!
Planet Terror tråkker kraftig over streken.
Ikke en eller to ganger.
Ikke tre, heller.
Den gjør det hele tiden!
Den serverer usmakelige splatterscener uavbrutt – og jeg elsker det!
Strålende søplefilm
Dette er en strålende søplefilm som sjokkerer, forferder, morer og underholder meg såpass at gliset sitter påklistret lenge etterpå.
Skal du se bare en actionkomisplatter i år, så må det nesten bli denne!
Dette er den andre halvparten av Grindhouse-prosjektet til Quentin Tarantino og Robert Rodriguez.
Førstnevnte har produsert, mens sistnevnte har skrevet og regissert Planet Terror.
Og mye annet.
Planet Terror er ekstremt voldelig.
Faktisk er Rodriguez kreditert et titallsganger på rulleteksten, blant annet som sin egen kokk!
Dette er en zombiefilm der et knippe kule mennesker må bekjempe en stadig større hær med levende døde, mens de forsøker å finne en motgift mot den spredende epidemien.
Ekstremt voldelig
Planet Terror er Ekstremt Voldelig med trykk på både E og V!
Blodet spruter, kroppsdelene flyr og innvollene tyter ut.
Det er så herlig overdrevent at det nærmere seg nivået i Peter Jacksons ultimate zombiefilm, Braindead.
Og ingenting passer meg bedre!
Jeg er en type fyr som liker mye av alt når det gjelder det meste her i livet, og Planet Terror gir meg full tilfredstillelse.
Jeg kunne ikke ønsket meg bedre splatter enn dette.
Det eneste overtrampet som ikke morer meg er en scene med et barn og våpen, men sitter du rulleteksten ut, finner du ut at det kanskje ikke er så ille likevel.
Kule skuespillere
Robert Rodriguez velger skuespillere akkurat som Quentin Tarantino.
De må være kule.
Og hvor kult er det vel ikke å få Michael Biehn til å være med?
Helten fra The Terminator, Aliens, Tombstone og The Rock har ikke hatt en kul rolle på flere år, men når du ser ham her, vil du undre på hvorfor han ikke får flere.
Nå ryktes det at han skal spille i James Camerons kommende film Avatar, så kanskje kan Biehns karriere få en ny sjanse.
Det er flere kule folk i Planet Terror, som Freddy Rodriguez, Jeff Fahey, Michael Parks og Bruce Willis.
Men filmen tilhører Rose McGowan, som spiller den (etter hvert) enbeinte gogo-danseren Cherry Darling.
Tøff i trynet
Hun er utstyrt med den beste dialogen og den beste gadgeten, et maskingevær festet til benstumpen.
Jeg er sikker på at det finnes mange kjedelige mennesker som vil føle dette støtende, men det vil trolig aldri gå å se en film som heter Planet Terror, uansett!
Det er meg en fornøyelse å melde at Planet Terror sparker ræv nesten like bra som 300 gjorde det.
Er du tøff i trynet og barsk i barten, er dette noe av den beste underholdningen du kan få i år
| 1 |
003218 | Smokin’ Aces
Godt forsøk, men ikke godt nok!
Jeg hadde fryktelig lyst til å like ”Smokin’ Aces” kjempegodt.
Traileren ga løfter om en skikkelig kul actionfilm.
Kult har det også blitt, men ikke skikkelig.
Regissør Joe Carnahan har bommet litt på tonen og forsøker å ta komisk materiale på seriøst alvor.
Jeg ble usikker på om filmen vil at vi skal le eller gråte.
Filmen legger opp til et kaos uten like.
Las Vegas-entertainer og wannabe-mafioso Buddy ”Aces” Israel skal vitne mot mafiaen.
Ryktet spres om at en million dollar går til den som dreper han.
Snart er en hær av leiemordere på vei til et hotell ved Lake Tahoe, der Israel gjemmer seg i topp-suiten under beskyttelse av FBI.
Det er mye kul skyting og blodspruting i ”Smokin’ Aces”.
Men vi skal visst føle oss skamfulle over å synes det er kult.
For i filmen begynner noen av figurene plutselig å få psykologiske problemer av alt som skjer rundt dem.
I en actionkomedie?
Hallo?
Du så ikke Bruce Willis bryte sammen i ”Die Hard”.
Eller Arnold grine i ”Commando”.
”Smokin’ Aces” gir seg ut for å være en tøff lettvekter, men tar plutselig en seriøs vending som jeg ikke liker.
Vi har andre filmer for sånt.
Det er mye som er bra i ”Smokin’ Aces”.
For eksempel måten alle figurene introduseres på.
De forteller utgangspunktet for historien på hver sin kant.
Filmen hopper fra den ene til den andre, som forteller på forskjellige måter, men samtidig slik at vi som publikummere sitter igjen med en sammenhengende bakgrunn for det som skal skje.
Dessuten er noen av figurene ganske tøffe, som den kvinnelige leiemorderen Alicia Keys og de gale irske brødrene Tremor.
Andre kjente fjes tilhører Ben Affleck, Ryan Reynolds, Ray Liotta og Andy Garcia.
Men ”Smokin’ Aces” holder ikke det traileren lover.
Det blir ikke full action, figurene får ikke tid til å sette seg skikkelig og det blir ikke så mye moro som forventet.
Carnahans manus burde vært raffinert, blant annet ved å kutte ut den ekstremt teite twisten mot slutten.
Og filmen burde vært mer rendyrket som actionkomedie.
Dette var ikke filmen jeg ønsket å føle så mye for, jeg ville helst le.
| 0 |
003219 | Den frie vilje
Den tyske filmen ”Den frie vilje” sitter som et knyttneveslag midt i magen.
Det gjør vondt lenge etterpå.
Den utforsker et forvrengt menneskesinn på vei mot avgrunnen.
Særlig hyggelig er det ikke.
Og filmen er smal så det holder, utvilsomt for viderekommende.
Men den er fantastisk godt regissert, de to hovedrollene spilles intenst bra og historien fillerister sjela di.
”Den frie vilje” gjorde et dypt og varig inntrykk på meg.
Dette er ikke underholdning, det er psykologisk tortur!
”Den frie vilje” handler om voldtektsmannen Theo (Jürgen Vogel) som slipper ut av fengsel og skal starte et nytt liv.
Han havner i et kollektiv, får seg jobb og møter Nettie (Sabine Timoteo).
Theo er livredd for å omgås damer av frykt for tilbakefall, men Nettie insisterer.
Og litt etter litt tør Theo opp.
Men det blir stadig vanskeligere å holde hans indre demoner og farlige drifter under kontroll.
Det er lett å forstå hvilken vei det bærer.
Men til tross for det, håper vi for Theo.
Filmen forteller ingenting om hans bakgrunn, men vi skjønner at han må være fryktelig ødelagt.
Hans hat til kvinner er like intenst som det er uforståelig.
Men jeg liker at filmen ikke overforklarer.
Vi må selv finne ut av Theos personlighet.
Og vi må selv ta stilling til hvorvidt dette er en person vi vil føle sympati for.
Han er jo et voldtektsmonster, slike vi egentlig vil bure inne og kaste nøkkelen.
Kan han ha personlighetstrekk vi kan ha medlidenhet til?
Slike utfordringer gir filmen deg hele veien.
Regissør Matthias Glasner har strippet filmen for virkemidler.
Det sterkeste virkemiddelet er at filmen ikke har noen.
Ingen musikk.
Ingen effekter.
Ingen glidende kameraføringer.
Det gir filmen en tilstedeværelse og ekthet som underbygger den allerede sterke historien.
Her er det fullt fokus på skuespillerne.
Både Jürgen Vogel og Sabine Timoteo tar ut alt de har for å mestre rollene.
De spiller så godt og modig at jeg knapt kan huske å ha sett bedre prestasjoner på denne siden av årtusenskiftet.
”Den frie vilje” er 2 timer og 45 minutter lang, og en stor påkjenning å se, med noen svært stygge scener og en depresjonsgrad som peker nedover.
Som sagt, vi skjønner hvilken vei det bærer.
Men når det kommer, er det så hjerteskjærende vondt at det vil føles som en enorm lettelse å komme seg ut av kinosalen og trekke kald vinterluft inn i lungene.
Men tro ikke at du er ferdig med filmen da.
Den blir hos deg.
| 1 |
003222 | HannibalRising
”Hannibal
Rising” forelskar seg i vondskapen og ser forbi alt anna.
Sidan 1941 har Dino De Laurentis produsert filmar i Hollywood, deriblant ”Den Røde Drage” og ”Hannibal”; to av dei fire føregåande filmane som dreier seg rundt Hannibal Lecter.
De Laurentis hevder at mange har spurt ham om korleis Hannibal Lecter enda opp som ein avstumpa kannibal.
Og med ”Hannibal Rising” ville han gje eit svar.
Grovt forenkla
Svaret er klart og tydeleg: han har vorte utsett for så mykje stygt i oppveksten at han har vorte vond sjølv.
Men det er ikkje eit godt nok svar, det er tvert i mot grovt forenkla.
Og det er synd, for eg hadde venta meg så mykje meir frå regissør Peter Webber, som har regissert den kritikarroste ”Pike med Perleøredobb” frå 2003.
Følelseslaust
Kvifor landar ikkje ”Hannibal Rising” då?
Jo, den manglar ein karakter eg som tilskodar kan sympatisere med.
Den unge Hannibal er berre ein ung mann som heilt overflatisk blir beskrive som eit kjenslelaust monster.
Det fins heller ingen Dr. Lecter med ein spanande og urovekkande sjarm som eg kan engasjere meg i, og då har to viktige element i thrillersjangeren forsvunne.
Om eg ikkje kan engasjere meg eller sympatisere med nokon, då er det ikkje mykje att.
Genrelt vond
Eg seier ingen ting på talentet til Gaspard Ulliel, som speler den unge Hannibal.
Men regissør Webber har gjort han for mørk; han har vorte generelt vond fordi nokon har vore vond mot han.
Den einaste karakteren i ”Hannibal Rising” som rører seg mot ein dybde er krigsforbrytaretterforskaren Popil, spelt av Dominic West.
Resten av karakterane ligg og flyt på overflata og gjev ingen ymt om kvifor dei handlar som dei gjer.
Overflatisk
”Hannibal Rising” er basert på forfattar Thomas Harris’ siste bok med same namn.
Harris har skrive dei føregåande kritikarrosa romanane om Dr. Lecter, og denne gongen er han i tillegg oppført på screenplayet til filmen.
Eg håper for Harris sin del at det er i overgangen til film at ”Hannibal Rising” svikter, og at han ikkje har begått ei overflatisk bok.
Ufrivillig komisk
”Hannibal Rising” lir ofte under grove tillempingar eller overflatiske forklaringar.
Årsaka til at den krigstraumatiserte Hannibal får opplæring i sverdkamp, og ikkje nokre meir fredelege og filosofiske hobbyar, er vag.
Årsaka til at Hannibal blir eksponert for kannibalisme, er ulogisk.
Og regissør Webber er ufrivillig komisk når han forsøker å forklare ein tur på slaktermarkedet som utløysande faktor for Hannibals valdsbruk.
Viss det hadde vore slik, hadde det sett stygt ut i alle små tettstader med eit lokalt slakteri.
Gode hensikter
Webber hadde utvilsamt gode føremål med ”Hannibal Rising”, men han ha enda opp med ein film som knapt bidrar til myta om Hannibal i det heile teke
| 0 |
003223 | Natt på museet
Eit museum du ikkje trøng å vitje
Ein må stille enda større krav til kva som sleppast gjennom nålauget.
”Natt på Museet” slapp diverre gjennom og havna i tillegg i feil hender.
Det har skjedd mykje sidan eg var 13 år, men noko som ikkje ser ut til å ha forandra seg, er dei eksekutive produsentane og distribusjons-selskapene.
Det vil seie, dei har fortsatt for mykje makt og for lite kritisk sans.
Og dette demonstrerast tydeleg ved at ein film som ”Natt på museet” ikkje kjem rett på dvd, men får ei breid lansering på kinoar verda over.
Den lyse ideen
Ideen med ”Natt på museet” er at ein stakkars nyansett nattevakt på naturhistorisk museum får ein brå start på jobben når han oppdagar at alle museumsgjenstandane vakner til liv om natta.
Og som om ikkje det er nok, slit han med farsrolla ovanfor sonen sin.
Det er problemer både på arbeid og privat, og problemane må løysast hand i hand, slik dei ofte må i slike filmer.
Ledig jobb som regissør
Regissøren Shawn Levy har tidlegare regissert nyinnspelinga av ”Den Rosa Panteren”, med Steve Martin i hovedrolla.
Den var ikkje mykje å skryte av, snarare skulle den ha vore kjeppjaga ut døra, og han gjer det ikkje stort betre med ”Natt på museet” heller.
Eg trudde filmbransjen og publikum nå hadde kome til ein einigheit om at når det først skulle lages film mynta på eit yngre publikum, skulle ein likevel gjere det sjåverdig for vaksne.
Og det er eg fortsatt overtydd om at eg har rett i.
Det er regissør Levy og produsent Chris Columbus som rett og slett har mista toget.
Billige løysningar
Kjenner du att den situasjonen her: ein mann som sårt treng ein jobb, kjem inn på arbeidsformidlingskontoret og får høyre at dei ikkje kan hjelpe han.
Da lener han seg framover, og seier lavt:
”høyr her, eg treng ein jobb”.
Det som då skjer, er at dama bak skranken tenkjer seg om, og seier:
”vel, det er den jobben her då…”.
Eg kan ikkje forstå at slikt brukast i film lengre.
Uheldige skodespelere
Skodespelarane kan ikkje klandrast for at ”Natt på museet” bommer.
Dei har nok dessverre vorte instruert til å overspele rollane sine, noko dei ofte gjer.
Og nokon gjer det meir enn andre.
Det er fristande å tru at Ben Stiller kan leggje frå seg talentet eg veit han har, slik andre legg frå seg ein hatt.
Kunstige reaksjonar
Av dei positive prestasjonane, er Ricky Gervais som museumsdirektør med vanskar for å kommunisere, og til tider Owen Wilson som cowboy med mindreverdskompleks.
Jake Cherry, som spelar den unge sonen til Ben Stiller, er eit godt eksempel på ein dyktig ungdomsskodespelar som blir instruert til å agere og seie ting på ein slik måte at han minner om eit kunstig menneske med kunstige reaksjonar.
Ein må stille enda større krav til kva som sleppast gjennom nålauget.
”Natt på Museet” slapp diverre gjennom og havna i tillegg i feil hender.
| 0 |
003225 | Notes on a scandal
Seriøst drama skildret meget godt!
Klar for skikkelig ”særriøs” britisk film, eller?
”Notes on a scandal” har det meste for elskere av drivende godt drama.
Judi Dench og Cate Blanchett spiller skjørtene av hverandre i en historie som øker i intensitet fra første akt til siste.
Bare helt i slutten snubler filmen i veivalget.
Men til da har regissør Richard Eyre godt grep rundt det hele og har gjort ”Notes on a scandal” til en spennende film med flotte prestasjoner fra sine to leading ladies!
Den strenge, gamle og grå veteranlæreren Barbara Covett fascineres av den nye læreren Sheba Hart og tar henne under sin vinge.
Når Barbara oppdager Shebas store hemmelighet, utnytter hun den til å sikre henne som sin hjertevenn.
Hun vil ha henne for seg selv.
Sheba ser ikke nødvendigvis på vennskapet på samme måte, og når forventingene ikke innfris, tar historien en vending som kan gi sørgelige resultater for begge to.
Jeg vrir meg i stolen.
Det er så pinlig.
Ikke selve filmen, men situasjonene Barbara og Sheba tvinger seg opp i.
Det er ganske klart fra tidlig av at de har helt forskjellige oppfatninger om vennskapsforholdet mellom seg.
Og etter at Shebas hemmelighet er sprukket, er det i hvert fall ingen tvil.
Det er som å se forspillet til et uunngåelig kræsj.
Det fortelles drivende godt og spilles enda bedre av Dench og Blanchett.
Regissør Richard Eyre har laget film med Judi Dench før.
De virker trygge på stoffet de har laget film av og tør ta noen sjanser som gir resultater.
Se bare på hvordan Dench ser ut i filmen og hvordan hun ikke er redd for å fremstå som både kald og usympatisk, samtidig som vi aner hennes egen livsløgn og fornektelse av egne personlighetstrekk.
Slik blir hun interessant.
Cate Blanchetts figur er kanskje litt mer diffus.
Vi forstår aldri riktig helt Shebas motivasjoner, men slik blir hun i alle fall spennende.
Filmen gjør nesten alt riktig, helt til det aller siste minuttet.
Da gjør den antydninger til den ene figurens umiddelbare fremtid som jeg kjenner så utrolig godt igjen fra mange andre filmer.
Plutselig sitter jeg igjen med et inntrykk av mangel på originalitet og oppfinnsomhet som rimer dårlig med den flotte filmen jeg frem til da hadde sittet og sett.
Jeg vet det er en detalj, men når så mye er gjort så riktig, blir det dobbelt skuffende å se filmskaperne ty til en så dårlig løsning helt til slutt.
La meg likevel understreke at ”Notes on a scandal” er et topp drama med gode kvaliteter for alle som liker ”serriøs” film!
| 1 |
003226 | Dreamgirls
Det er lite å bry seg om her.
Det hele koker faktisk ned til spørsmålet om du liker musikken eller ei.
Gjør du det, kan du la deg underholde.
Liker du ikke musikken, har du et problem.
Jeg likte ikke all musikken.
Det er for mye av den, og for mange av låtene er rett og slett klisjémonstre som fremføres med Mariah Carey på sitt verste som forbilde.
Historien er basert på en Broadway-musikal, som igjen var basert på The Supremes sin vei til suksess.
Tre svarte jenter danner en vokalgruppe, blir oppdaget av en slu manager og får jobb som korister for James ”Thunder” Early.
Snart ser manageren jentenes potensiale til å selge plater til hvite, og lager en ny gruppe med dem.
Veien til suksess går ikke uten problemer, og interne forhold i gruppa setter karrieren i fare.
Mary Wilson fra The Supremes har uttalt at filmen ligner Supremes-historien mye mer enn mange er klar over.
Teknisk sett er filmen brilliant.
Regissør Bill Condon har åpenbart stor forståelse for hvordan en musikal skal løses filmatisk.
Kamera fanger opp koreografi og sang på en effektiv måte og dyktig klipping skaper et godt driv og god energi i deler av filmen.
Skuespillerne, med Beyoncé Knowles, Eddie Murphy og Jamie Foxx i spissen, er troverdige i sine respektive roller, selv om ingen får rom til å skape særlig dype figurer.
Tidligere Idol-deltager Jennifer Hudson debuterer på film, og fikk en Oscar for birollen som Effie White.
Unnskyld meg, men det er helt uforståelig.
Hudson hyler og brøler seg igjennom alle sangnumre, uten hint av tilbakeholdenhet.
Det oser av amerikansk showbiz-mentalitet, der ordet ”subtilt” er et fy-ord!
Mente Oscar-akademiet virkelig at dette diesel-lokomotivet av ei dame spilte bedre enn for eksempel Cate Blanchett i ”Notes on a scandal”?
Dette er bare rart!
Det faktum at tre av låtene i ”Dreamgirls” ble nominert til hver sin Oscar viser bare hvor idiotisk beste sang-kategorien har blitt.
Det lages så få låter spesielt for filmer nå, at sjansene er latterlig store for å bli nominert.
Få av låtene i ”Dreamgirls” fester seg til hjernen din, og det er egentlig veldig synd.
Hadde låtmaterialet vært bedre, og fremføringen litt mindre hemningsløs, ville filmen vært bedre.
Og jeg hadde kanskje sluppet å kjede meg igjennom hele den siste timen
| 0 |
003227 | Ghost Rider
Egentlig liker jeg filmatiseringer av tegneserier.
Men ”Ghost Rider” har ikke blitt så kul som jeg hadde håpet.
Kanskje fordi Nicolas Cage og regissør Mark Steven Johnson har tatt for lett på oppgaven?
Det er en ganske kul figur de har fått lage film av, men han er rett og slett ikke gjort mørk nok.
I filmen fremstår han som litt dum og useriøs.
Jeg mener ikke at man skal lage Hamlet av et brennende skjelett på motorsykkel, men det hjelper ikke en tegneseriefilm å understreke hvor dum historien egentlig er med teit humor.
Cage spiller motorsykkelstuntmannen Johnny Blaze, som selger sjela si til en demon for å gjøre sin kreftsyke far frisk.
Mange år senere vil Mephistopheles ha betalinga.
Han gjør Johnny til sin Ghost Rider.
Hver natt, i det ondes nærvær, forvandles han til et brennende skjelett på en helvetes motorsykkel, klar til å bekjempe demonens fiender.
I dette tilfellet fire falne engler som gjerne vil ta over verden.
Få er så flinke til å spille gal som Nicolas Cage.
Det får han god bruk for når Johnny Blaze må takle sitt nye alter ego.
Men han bruker gamle kunster, som peketrikset fra åpningen av ”Wild at heart”, og den ville latteren fra ”Face/Off”.
Av og til virker det som om han ikke helt vet hva han skal gjøre med figuren sin.
Blaze veksler mellom å være uinspirert og døll til intens og engasjert.
Scenene der ”Ghost Rider” forsøker å være komiker fungerer i hvert fall ikke.
Og stakkars Eva Mendes er sjanseløs i sin håpløst dårlig skrevne rolle som Johnnys gamle kjæreste.
Mange dårlige filmer er blitt reddet av tøffe spesialeffekter og fantasirik filming.
Det mangler dessverre her.
Det mangler riktignok ikke på spesialeffekter, som er dyktig utført.
Alt det tekniske i filmen er av topp kvalitet.
Men alt er sett før og lite imponerer skikkelig.
Bare en eneste scene fikk meg til å tenke ”wow”; når Ghost Rider kjører utfor toppen på en skyskraper i slow motion.
Scenen er med i traileren, så har du sett den, har du sett det kuleste i filmen.
Mark Steven Johnsons forrige film, Daredevil, var også basert på en tegneserie.
Kanskje burde han komme seg inn i den virkelig verden nå.
For om tegneserier skal bli suksessfulle filmer, bør de ha et snev av realisme i seg.
Figurene i ”Ghost Rider” blir for todimensjonale til at vi gidder bry oss om dem.
Da fungerer ikke filmen som ren underholdning, heller.
| 0 |
003228 | Inga tårar
”Inga tårar” har en hemmelighet.
Hvorfor det skal være så hemmelig er ikke godt å forstå.
Det mest rørende med den svenske filmen ”Inga tårar” er kjennskapen til at den bygger på regissør Håkan Bjerkings egen barndom.
Jeg tviler ikke på at han har fått utløp for vonde minner ved å lage film av det.
Dessverre er det en ujevn film som ikke vekker de store følelsesmessige reaksjonene hos meg.
Den store familiekrøniken blir dessverre for springende og usammenhengende, og verst av alt – kjedelig.
Fotografen Magnus vil lage fotocollage med hele familien i anledning morens 75-års dag, gjør research, og finner et bilde med en ukjent kvinne.
Han merker at resten av familien skjuler noe for ham og begynner å lete etter dama på bildet.
Det blir starten på en reise i fortiden som åpner gamle sår, og lager noen nye.
Filmen er litt norsk.
Ane Dahl Torp er med som kona til Magnus, men bare så vidt det er.
Hun må levere litt flaue replikker av typen ”du ser oss ikke”, før hun rømmer tilbake til Norge.
Tilbake står vi med Per Graffman i en hovedrolle som jeg ikke får helt taket på.
Graffman skaper en sympatisk figur, men Magnus havner åpenbart i en slags midtlivskrise.
Jeg forstår aldri riktig hvorfor den trigges.
Mikael Persbrandt spiller Magnus sin pappa i tilbakeblikk.
Han passer i hvert fall perfekt som sjarmerende psykopat.
”Inga tårar” har en hemmelighet.
Hvorfor det skal være så hemmelig er ikke godt å forstå.
Men det er bare å se en sesong av ”Tore på sporet”, så skjønner man hvor mye som forties i familiene.
I denne filmen bringes familiekonfliktene opp i dagen på fryktelig saktmodig vis, og jeg kjente at kjedsomheten grep meg.
Når rulleteksten kom følte jeg ingenting for verken historien eller menneskene, og jeg føler meg litt ille til mote av det.
For jeg skjønner at dette ligger Håkan Bjerkings hjerte så nært
| 0 |
003230 | Alpha Dog
Skilnaden mellom bekymringslaus partykultur og tungt gangsterliv – tynt som dunhåret i trynet på dei medverkande ungdommane.
"Alpha Dog” er ein ungdomsgangsterfilm i California heilt på tampen av 90-talet.
Ungane av den øvre middelklassa i den solfylte dalen, sel dop, fester og ruser seg heilt utan middelklassa si innblanding.
Utsjåandemessig fjernt frå verklegheita her heime, men leik, dop og drap er universelt.
Partyliv til helvete
Regissør Nick Cassavetes blandar handlinga slik ho utviklar seg med vitneforklaringar i ettertid.
Dagane nummererast frå dag éin; undervegs i filmen får vi informasjon om namn på vitnar.
Eit semidokumentarisk grep som du ikkje tenkjer over, men som stadig minnar deg på at filmen er basert på den sanne historia om Jesse James Hollywood, som vart bura inne for to år sidan, etter fem år på rømmen.
”Alpha Dog” skildrar partylivet med distanse, det verkar så ufarleg og tanken på at dette kan gå gale, er langt vekk før det brått går til helvete.
For kameraet står stort sett roleg på sidelinja og skildrar begivenheitane, og eg mistenker at det er regissør Cassavetes’ mål å la oss slappe av undervegs for så å gjera oss mållause når klimakset kjem.
Rutinerte ringrever
Filmen utmerkar seg med bra skodespelararbeid, og Justin Timberlake er ikkje noko unntak.
Han gjer den kule, sympatiske partyduden som om det var den mest naturlege ting i verda.
Og for Justin er det vel det?
Ben Foster imponerar som Jake, klin idiot nazicrackhuestorebror, og han vann heilt fortent pris for beste gjennombrotsrolle i ”Alpha Dog”.
Anton Yelchin, som spelar veslebroren, er perfekt i rolla.
Dei store fiskane i filmen er plukka ut til å gjera det dei kan best, og dei gjer det bra.
Sharon Stone gjer ein imponerande og skremmande jobb.
Følg godt med mot slutten av filmen.
Bruce Willis og Harry Dean Stanton er gamle, rutinerte rever, og gjer jobben som gamle, rutinerte kriminelle akkurat slik det skal gjerast.
Narkotema
”Alpha Dog” kan sjå ut til å være eit meir gjennomtenkt bidrag i kampen mot narkotika enn dei fleste filmar med narkotema, og det er bra at Cassavetes har pakka det inn slik han har gjort.
Filmen formidlar korleis det må kjennes å være til stades i det som skjer, når det går frå sol og skyfritt til tennisballhagl og orkan.
Vi får ingen forvarsel om kva som skal skje, og difor blir utfallet såpass sterkt.
”Alpha Dog” blir ei anbefaling frå Filmpolitiet.
Det spelar ingen rolle om du er Justin-fan eller ikkje.
Dette er solid handverk frå ein regissør vi vil sjå meir til.
| 1 |
003231 | No.2
Kranglete drama
Den New Zealandske filmen ”No. 2” har fått den litt mer omstendelige norske tittelen ”Fiji Drive nr. 2 – festens hemmelighet”.
Det passer egentlig ganske bra, for filmen er også omstendelig, men ikke på den gode måten.
Her er det mange roller å holde styr på, flere konstruerte konflikter og noen uløste spørsmål.
Festens hemmelighet er heller ikke særlig hemmelig, og oppspillet til festen er fryktelig masete.
Tanken bak filmen er nok god, men jeg syntes det ble slitsomt å være publikum.
Vi møter en familie på New Zealand som stammer fra Fiji-øyene.
Den gamle bestemora Maria ber sine barnebarn arrangere stor fest i hagen, men uten deres foreldre.
Hun har nemlig tenkt å peke ut sin etterfølger som familiens overhode, og ser ingen kandidater blant sine egne barn.
Ryktet spres og temperaturen blir stadig høyere, samtidig som det ser stadig dårligere ut for realiseringen av festen.
Jeg synes regissør og manusforfatter Toa Fraser har bommet på tonen i filmen.
Absolutt alle er sinte og aggressive, og roper til hverandre for den minste ting.
Det er nok ment å skape konflikter og en mer interessant film, men virker fryktelig konstruert til tider.
Og denne festen som bestemora maser om hele tiden, er patetisk dårlig organisert.
Det er det ingen som ser, og bestemora slutter aldri å mase.
Lag en fest!
Hvor er festen min?
Vi skal ha fest!
Mirakuløst løser alle konflikter seg når festen starter, pussig nok uten at noen av dem egentlig er løst.
Det er flere skuespillere som tross alt gjør en ok jobb her.
Tuva Novotny er en solstråle som Tysons danske kjæreste Maria.
Taungaora Emile er god som villbassen Soul.
Mens veteranen Ruby Dee spiller bestemor Maria med overbevisende kraft.
Det er ikke skuespillerne det er noe i veien med.
Det er historien de er satt til å fortelle som ikke klikker helt sammen.
Kanskje kunne filmen blitt bedre om den hadde slappet litt mer av og puttet inn litt hverdagslig humor.
Svart humor, i det minste.
Men hver situasjon utspilles med fokus på drama, drama og drama.
”Fiji Drive nr. 2 – festens hemmelighet” finner sikkert sitt publikum, men jeg tror ikke det blir særlig mange.
Dens største kraft er at den skildrer en familiekultur vi nordmenn ikke kjenner oss igjen i.
Dessverre virker ikke den kulturen særlig levedyktig i dagens New Zealand.
Men eksotisk er det jo …
| 0 |
003233 | Norbit
Du treng ikkje gå på kino for å sjå Norbit, og du ska få høyre kvifor.
Eg skal ikkje kaste vekk den dyrebare tida di, for eg veit at du sett så uendeleg stor pris på fritida di no om dagen.
Dagane vert lysare, folk har begynt å prate med kvarandre att, og det er lettare å komme seg opp om morgonen.
Men eg må ta meg tre minutt te å åtvare deg:
Du treng ikkje gå på kino for å sjå Norbit, og du ska få høyre kvifor.
Høyrd før
Det her er historia du har høyrt før.
Og det i seg sjølv er ikkje noko dumt, det er berre det at det vert ikkje utført noko bra.
”Norbit” handlar om den stygge andungen som drøymer om den pene jenta og som ikkje har omstendigheitene på si side.
Norbit er ein kraftdemonstrasjon i den fantasilause amerikanske måten å fortelje ei historie på, der draumer ikkje berre går i oppfylling til slutt, men kor eg forstår det allereie i starten av filmen.
Og heile filmen brukast til å bekrefte det eg allereie veit, slik at eg har kjensla av å bli servert ein film som har vore gjennom fleire fordøyingssystem før den vert slengt på fatet foran meg, strippa for næringsverdi.
Fantasilaust forutsigbart
Eddie Murphy har tatt på seg den feite damedrakta han brukte i Den Helsprø
Professoren att, og har bestemt seg for å herje med dei feite damane vi kjenner frå Ricky Lake og andre rælshow på amerikansk tv.
I og for seg bra det, men det finst ikkje glimt i auget her.
Kanskje «how do YOU do»?
vert ei greie, men ikkje sett pengane dine på det.
Norbit vinglar mellom det pinlige, det diabetisk søte og det fantasilaust forutsigbare.
Eddie Murphy har ein fire-fem augneblink der han får meg til å flire, men det er berre fordi eg sitt der og har så himla lyst til å flire.
Eg tek nesten til takke med kva som helst.
Makkverk
Eddie Murphy imponerer ikkje med sin tolkning av Espen Eckbo sin rollefigur, Asbjørn.
Sett deg heller med det beste av Espen Eckbo på DVD og ha det moro.
Cuba Gooding Jr. tilfører heller ikkje Norbit noko, anna enn å gjera overspillet i filmen komplett.
Det svir i augo.
Alt i alt er "Norbit" slettes ingen bra filmoppleving.
Thandie Newton, som spelar draumejenta, gjer en veldig god jobb som draumejente, men ho kan dessverre ikkje redde denne filmen frå å bli oppskrifta på et forutsigbart makkverk
| 0 |
003234 | Kill Buljo
Tørr humor så det holder.
”Kill Buljo” er et sykt påfunn!
Å lage parodifilm i Norge er enten veldig dumt eller veldig modig, eventuelt begge deler.
Fallhøyden er så stor, så stor.
Men kameratgjengen fra nord har realisert nok ville ideer til at filmen holder mål.
Den kunne vært mye bedre, men når man er klar over at dette er et lavbudsjetts dugnadsprosjekt, så blir i alle fall jeg litt imponert.
Jeg har sett langt dårligere filmer med 100 ganger større budsjett.
Plaffet ned
Det burde ikke komme som et sjokk at ”Kill Bill” er filmen som blir mest parodiert her.
Jompa Tormans forlovelsesfest blir plaffet ned av Buljo og gjengen hans.
Jompa overlever, og vil ta hevn.
Samtidig er han selv mistenkt i saken og har politimannen Sid Wisløff og hans assistent Unni Formen i hælene.
På veien parodieres også filmer som for eksempel ”Titanic”, ”Brent av frost” og ”Deliverance”.
Høydepunkt
Jeg elsker parodifilmer som ”Mannen med den nakne pistol” og ”Top Secret!”.
Det er åpenbart at Tommy Wirkola og hans stab har hentet innflytelse derifra, og de gjør mye riktig i ”Kill Buljo”.
Tiss, bæsj og promp må man ha med.
Noe er bare flaut, mens andre påfunn er morsomme.
Og noen mer intelligente spark til kjente filmscener fungerte også.
Samtidig må det sies at traileren har så godt som alle høydepunktene.
Kanskje hadde det vært smart å gjemme vekk ett eller to til selve filmopplevelsen?
Tørrvittig
Det beste med hele ”Kill Buljo” er vår antihelt, Jompa Torman.
Stig Frode Henriksen er til tider veldig morsom i hovedrollen, selv om Jompa er tørrvittig som Sahara-ørkenen.
Han setter ny norgesrekord i dårlige one-liners, helt bevisst.
Når han tar på seg den gule Kill Buljo-drakta, ser seg i speilet og sier ”Naaaais”, er publikum solgt.
Regissør Tommy Wirkola spiller også i noen høydepunkter som politimannen Wisløff.
Ikke alle skuespillerne er like gode, noen er til og med dårlige, men jeg tror faktisk det er meningen.
I en slik film spiller det ingen rolle!
Overdrive
Noen scener mangler poeng.
Og av og til går ikke filmen langt nok i dårlig humor.
Når Sid Wisløff som ung avslører farens hjemmebrenning under kjellerlemmen, burde de puttet inn et bilde av verdens største spritfabrikk.
Og når Jompa med mye strev klatrer til toppen av et fjell, ser en bil der og blir spurt hvorfor han ikke kjørte i stedet, burde de puttet inn et bilde av en 4-felts motorvei.
Man kan ikke overdrive nok i denne sjangeren.
Men ”Kill Buljo” overdriver nok med dårlig humor til at det holder.
Filmens tagline er ”In Kautokeino, no one can hear you scream”.
Men kanskje kan de høre deg le?
| 0 |
003235 | Kjærlighetens Slør
Vakker film og historie.
"Kjærlighetens Slør" er eit nydeleg bidrag til filmhistoria.
"Kjærlighetens Slør" er overraskande direkte, det er ein film der mykje blir sagt rett ut, som i andre tilfelle blir sagt mellom linjene.
Filmen er rett på sak, og ein vitaminkur å sjå på.
Rollefigurar og dialog som dette ser ein ikkje så ofte, og det er vanvittig forfriskande.
Verd å fortelje
Under fortekstane til "Kjærlighetens Slør" ser eg til min overrasking at filmen er produsert av hovudrolleinnehavarane Edward Norton og Naomi Watts, og eg får kjensla av at dette anten er ei historie dei ynskjer å fortelje fordi det er ei god historie, eller fordi det er propaganda for eit eller anna politisk standpunkt.
Eg oppdagar rett etterpå at det er fyrstnemnte som er drivkrafta.
Kjærleik og kolera
"Kjærlighetens Slør" er ein billedskjønn film om trøblet kjærleik i eit uromantisk miljø.
Situasjonen er Kina på 1920-talet, der Edward
Norton arbeider som lege midt i ein koleraepidemi.
Kona hans har vore utru, og som svar på tiltale tek han ho med seg inn i djupaste skogen til koleraens utbruddsplass.
Ingrediensane er altså nydelig natur og kolera – pent og stygt om kvarandre, og ein stillingskrig mellom dame og mann i jungelen.
Svart humor
Skodespelarane ser ut til å kose seg stort, og Naomi Watts har akkurat kome seg etter å ha vore i King Kongs lune famn.
Informasjonen eg sit på, seier at Edward Norton jobba hardt for å få Naomi med, og det forstår eg.
Dei fungerar godt som framandgjort ektepar.
Norton skyt inn mykje god svart humor som den blyge, mållause engelskmannklisjeens antimaterie, og Watts er glimrande som frustrert hustru-på-lasset.
Regissør med teft
Musikk, lokasjon, bilde: alt er eksemplarisk gjennomført.
Regissør John Curran dveler behageleg lite ved uunngåelige ting; "Kjærlighetens Slør" får det overstått og kjem seg vidare.
Eg bryr meg ikkje så mykje om problema rollefigurane kjem ut for i seg sjølv, men meir om kva som skjer etter at problemet er løyst.
Og Currans skildring av mangfaldet i eit parforhold er i seg sjølv ei masteroppgåve i familierådgiving.
Den gode kjensla
"Kjærlighetens Slør" har vorte ei etterlengta historie om eit parforhold som tek til på feil grunnlag men som utviklar seg på rett grunnlag, og ein film du er glad for å ha sett når du går ut av salen.
| 1 |
003236 | Epic Movie
Kanskje du vil gå og sjå "Epic Movie" fordi du trur du skal få sjå ein artig parodifilm.
Men då kan eg fortelja deg at den er ei frykteleg krampetrekning som er ei pine å sjå på.
Redselsfullt
For "Epic Movie" har vorte eit motbydeleg oppkok full med pinleg humor som det vil vera ei fornærming mot dei pubertale å kalle pubertal.
Her er det puppe,- og penisfokus, promping og redselsfullt dårlege poeng på andre filmers vegne.
Og slikt er det ingenting gale med så lenge det ikkje mislykkast fullstendig, som det gjer i "Epic Movie".
Eit eksempel?
Her er deira parodi på "Charlie og Sjokoladefabrikken".
Populærukultur
I "Epic Movie" er det ikkje berre episke storfilmar, men tv-program som Cribs, Punk'd og MTV generelt som blir prøvd herja med.
Her blir den amerikanske overflatiske populærkulturen parodiert, og det er overtydeleg at parodiforma nyttast som unnskyldning for å kopiere utan at glimt-i-auget-kritikken er der.
Grunt vatn
Skodespelarane har nok fått instruks om å spele tjuge år yngre enn dei er, og at to ansiktsuttrykk held lenge.
Det gjer det ikkje.
Det strandar nett fordi det blir så lite å tygge på for skodespelarane, og det skulle ikkje vere nokon grunn til det når dei sneier innom så forskjellige filmar som "Da Vinci-koden", "Charlie og Sjokoladefabrikken" og "Drømmen om Narnia".
Samfunnskritikk
Regissørane Friedberg og Seltzer, tidlegare manusforfattarar for parodifilmane "Scary Movie", "Spy Hard" og "Date Movie", har nok vorte overtydd om at parodifilmar sel som fy same kva dei gjer med dei.
I eit forsøk på å vere samfunnskritiske, smett dei inn eit lite spark til republikanarane og den sitjande regjeringa i USA, men det druknar i alt oppkastet elles.
Ein siste sjanse
Når eg sette meg ned med blyanten, ga eg filmen ein siste sjanse til å vere ein kritikk av eiga rase.
Altså at "Epic Movie" er meint som ein kritikk av seg sjølv, og målgruppa til filmar som seg sjølv, eller om det er ein film som gjer sitt beste for å øydeleggje for parodifilmen som sjanger.
Men eg slo det frå meg med ein gong.
Aldri i livet om dette er noko anna enn eit feilslått forsøk på humor.
Ærlege stunt
Eg beklager at eg blir sitjande her som surmaga filmkritikar, men det er berre ein ting som er bra med "Epic Movie": filmen er ærleg med sin bruk av stuntmenn.
Her gjerast det ingen anstrengingar for å skjule at skodespelarane ikkje gjer eigne stunt.
Og slikt kan vere ei avveksling å sjå.
Men når alt kjem til alt, vil eg berre at slike filmar blir stoppa før kamera går.
| 0 |
003237 | Starter for 10
En uforskammet hyggelig film
"Starter for 10" er en uforskammet hyggelig film med James McAvoy som den unge mannen som forsøker å finne ut av utdanning og kjærlighet på universitet.
Jeg var tenåring fra 1983 til 1989.
Min interesse for musikk eksploderte i årene rundt 1985.
Hvordan i all verden skal jeg kunne forholde meg spesielt kritisk til en film fullpakket med all den kule musikken fra den tiden.
Det er vanskelig.
Men la meg prøve.
Platonsk eller ikke...
Unge Brian Jackson begynner på universitetet i Bristol, møter den politiske aktivisten Rebecca, blir med på skolens quiz-lag og blir betatt av vakre Alice.
Vi følger ham gjennom et skoleår, der han stadig lurer på om vennskapet med Alice er platonisk eller mer.
Eller er han kanskje mer interessert i Rebecca.
Samtidig nærmer quiz-laget seg sin store prøve – tv-opptaket av en quiz-finale.
Det er utgangspunktet for historien - som er tonelagt av et bra soundtrack.
Univsersitetsnostalgi
James McAvoy fikk mye skryt for rollen i "The last king of Scotland".
Her spiller han en gjennomsympatisk figur som er umulig å hate.
Det må i så fall være fordi du synes han blir så altfor hyggelig.
Brian er så ung, ærlig, åpen, følsom og uskyldig.
Trenger du film som gir deg litt motstand, er "Starter for 10" ikke for deg.
Regissør Tom Vaughan og manusforfatter David Nicholls, som selv gikk på universitetet i Bristol på 80-tallet, velter seg i søt nostalgi, samtidig som ungdom i dag vil kjenne igjen tematikken.
Og så vil de bli misunnelige på all den gode musikken deres jevnaldrende hadde for 20 år siden.
Nevnte jeg at filmen har et godt soundtrack?
Fett 80-talls lydspor
Forutsigbart Ja.
Tom Hanks har produsert filmen og han er kanskje ikke mannen for de store overraskelsene.
Du skjønner ganske tidlig hvor historien er på vei.
Men på veien dit får vi tegnet et godt bilde av 80-årenes klassekamp i Thatcher-England, fullt av desillusjonerte unge mennesker som tross alt hadde tro på fremtiden.
Kanskje var det på grunn av musikken, full av liv, lidenskap og følelser.
Her får du blant annet høre The Cure, Tears for fears, Kate Bush, The Style Council og The Smiths.
Filmen har et henrivende soundtrack!
Tvillingfilmer
"Starter for 10" burde kanskje ha fått en norsk tittel.
"Starter for 10" sier meg ingenting om hva slags film dette er.
Tittelen henspeiler på et inngangsspørsmål for 10 poeng i den tv-sendte universitetsquizen som er kjent i England, men ikke her.
Men når du først ser filmen, spiller det ingen rolle hva den heter.
Den minner om en tvilling av John Hughes-filmene fra 80-tallet som ikke er blitt sett før nå.
Så likte du "The Breakfast Club" og "Pretty in Pink" vil "Starter for 10" virke som kjent territorium og gi deg 96 ålreite minutter på kino.
Om ikke annet har filmen et utrolig bra … ja, du vet
| 1 |
003238 | Teenage Mutant Ninja Turtles (2)
Animert storskuff som heller vil vera tv-spel.
Når mine fordoms heltar i skjell returnerar til skjermen i animert utgåve, innfrir dei alle klisjeane som skal til for å få stempelet glatt, overflatisk produksjon.
Strategisk parallellansering
"TMNT", etter dette:
"Turtles", er tenåringsskilpaddene som er trena i ninjakunsten, og som kjemper mot det onde i New York.
I dette siste tilskotet til stammen blandast det inn 3000 år gamle Latinamerikanske legender og 13 demonar frå det ytre rom og fandens oldemor til bobla sprekk fullstendig.
Regissør Kevin Munroe har tidlegare regissert tv-spel, og han har teke med seg mange av tv-spelets element over til "Turtles".
Framdrifta i filmen er lagt opp slik at den enklast mogleg kan bli overført til spel, og derfor kjem tv-spelet om "Turtles" til Xbox 360 samstundes med filmen.
Dubbing som svir i øyra
Munroe har dytta "Turtles" frykteleg full med oppbrukte skrotklisjear og laga ein desillusjonert superheltefilm.
Skilpaddene kranglar seg i mellom og må byggjast som eit lag att.
Dei må gå vegen til dei finn att samhaldet, brorskapet og dei gode indre verdiane.
Det er så tilgjort og kunstig at eg får lyst til å gå ut og dele ut sigarettar til tiåringar, som ein motreaksjon til alt moralpratet.
"Turtles" kan sjåast i to versjonar; ein originalversjon med engelsk tale og ein med norsk tale.
Her må du åtvarast: den norske versjonen inneheld ubrukeleg austlandsk liksomgatespråk som framførast utan truverdigheit i det heile.
Vil du sjå filmen, sjå den amerikanske.
Ein kuriositet i seg sjølv, er mannen med stemma til Splinter, den avdøde japanske skodespelaren Mako.
Ei misforståing
Den tekniske biten er det ikkje noko å seie på; Imagi Studios kan sine ting, og det er mykje knall å sjå på.
Robotar, demonar, skilpadder, rotter, menneske: alt gjort i Toy Story-stilen.
Og nå når Xbox, Wii og Playstation 3 er her, kan ein spele det i tilnærma den same grafikken.
For å konkludere, så er det ein filmfans tunge sukk når det går på filmens helse laus at den skal lanserast med eit tilhøyrande tv-spel.
Det er ikkje nødvendigvis den same historieforteljinga i film som i tv-spel.
TV-spel i staden
Men det er unekteleg positivt at tv-spel nå om dagen tek den same retninga som film, altså at tv-spelet kan gje deg ei slags filmoppleving.
Her ligg det nok ei framtid.
Men før vi har kome heilt dit, synast eg at produksjonsselskapa kan konsentrera seg om å lage bra film, for det her held ikkje heilt fram til mål.
Eg er lei for det, Turtles, de var heltane mine ein gong, men det er mogleg eg har vokse i frå dykk no.
Som sagt, kan hende du skal bruke pengane dine på tv-spelet "TMNT" i staden for.
| 0 |
003239 | Min nabo Totoro
Japansk animefilm på sitt beste!
Ei storsjarmerande feiring av ungars fantasi og naturen rundt oss.
Ja, kor skal eg begynne; Hayao Miyazaki er ein av pionerane innan anime, altså japansk animasjonsfilm, og står bak dei raraste og mest sjarmerande filmane innan sjangeren; Chihiro og Heksene, Laputa:
Castle in the Sky, Prinsesse Mononoke og så vidare.
Min Nabo Totoro frå 1988 vinn på sjarmen.
Ungar på kornet
Filmen er ei perle frå Japan som fortel ei heilt annleis historie med den friskaste, mest ærlege og treffande skildringa av ungar eg har sett.
Når såg du sist ein fireåring portrettert i animasjonsfilm og tenkte: "steike, den fireåringen der var teke på kornet".
Filmen har norsk tale, og eg har sett den med original tale, men eg reknar med at dei norske dubbarane gjort jobben sin.
Sjokolade for auget
Animasjonsfilmen føregår i eit landsens Japan, der ein nyinnflytta familie på tre, far og to dotrene hans, finn seg til rette medan dei ventar på at mora skal skrivast ut frå sjukehuset.
Dei to små jentene Mei og Satsuki utforskar området og vert kjend med skogsguden Totoro og hans hoff.
Og det er ein grei klubb.
Min Nabo Totoro er klassisk anime, og regissør Miyazaki er kan hende den som i størst grad har definert animefilmen; figurar med store auger og munnar, overdrivi mimikk og mykje energi.
Bakgrunnsbilda er ein fest å sjå på, det er åkrar og trekledde åsar så lang auget kan sjå.
Ei feiring av jordbrukssamfunnet, eigentleg.
Smart innpakka miljøbodskap
Miyazaki er ærleg med sitt miljøbodskap, men i staden for å vifte rundt med peikefingeren, gjev han meg lyst til å gå ein tur i skogen.
Eit anna tema er ungars røyndom og deira forhold seg i mellom.
Det er lett å kjenne seg att når Miyazaki skildrar kommunikasjonsvanskar mellom ei tolvårig jente og ein jevnaldrande gut.
Og den makteslause kjensla ein har når ein fryktar at noko har hendt med foreldra sine.
Fyrste gongen eg såg Min Nabo Totoro, vart eg så glad for at nokon hadde ei så frigjort oppfatting av kva ein barnefilm kunne vere.
Den inneheld så kostelege og surrealistiske episodar at eg vil ikkje samanlikne det med noko.
Meir enn innfridde forventningar
Eg trur den lokkar fram tiåringen i meg att for ei stakka stund.
Og det gjer godt, for det er ikkje noko å lyge bort at det er kjedeleg å vera vaksen.
Gå og sjå Min Nabo Totoro på kino.
Du vil vel ta med deg forventningar frå min omtale her, men dei vil ikkje bli innfridde.
Den snart 30 år gamle filmen vil overgå forventningane dine lett
| 1 |
003240 | Mr Beans ferie
På ferie med Mr. Bean, rett og slett.
Ein situasjonsfilm som har sine augneblink.
Mr Bean i naturskjønne omgivingar er ei garanti for underhalding.
Men det spørs om ikkje den magiske halvtimen er den ideelle ramma for vår mann i tweed.
Omsorgssvikt
"Mr
Beans ferie" er det det høyres ut som.
Mr Bean vinn eit opphald på den franske rivieraen, og det oppstår sjølvsagt komplikasjonar undervegs.
Han må ta hand om ein ung gut (ja, kven er det eigentleg som tek hand om kven) og får hjelp av ei ung vakker dame.
Det er så klassisk Mr Bean.
Han gjev omgrepet tilfeldigskapanes spel ny meining.
Mr Bean har ei heilt eiga evne til å hamne i bråk, og slike folk er artige å sjå på.
Det slår meg at han er ein mann som ikkje har vorte fanga opp av det sosiale nettverket, og dermed er å regne som omsorgssvikt frå den engelske staten si side.
Grov omsorgssvikt.
Men det hindrar ikkje Bean i å briljere på det han kan best.
Han er Forrest Gumps tragikomiske halvbror.
Stormoro vs. småmoro
Det "Mr Beans ferie" står og fell på, er situasjonane Mr Bean hamnar i.
Og det er dei små tinga som fungerar; dei rare på sida-tingane som ikkje er overtydeleg dette-er-moro.
For det er eit stygt troll som lurar i bakgrunnen, som eg aner er lysten til å gjere det ekstra moro-trollet.
Som prøvar seg med å tilføre språkbarrierar og kulturkrasj.
Det blir unødvendig og tomt.
Rowan Atkinson er eit komisk geni, men han kjem diverre ikkje til sin rett.
Her og der er det spedd på med litt varierande heimevideoopptak for å gje "Mr Beans ferie" feriekjensle, og omgjevingane er det ikkje noko å seie på.
Sør-Frankrike er nydelig på den der tida av året.
Ringrever og søte damer
Så det finst absolutt noko for auget her.
Og øyret.
Det er gjennomført god stemning på bilde- og lydsida og kroneksempelet er ei torgscene som gjev meg frysningar.
Den gamle franske reven Jean Rochefort gjer ei fransk kelnerrolle så det syng etter, Willem Dafoe er brekkekkel filmregissør, og Emma de Caunes er klassisk søt, sympatisk jente.
Synd for ho, tenkjer eg.
Bean hadde trengt å bryne seg på ei hardare, meir komplisert dame.
"Mr
Beans ferie" er akkurat det:
Mr. Bean på ferie.
Og er du fan av Bean, vil du nok digge den filmen her.
Og ungane dine vil digge den
| 0 |
003241 | 300
300 gjør den blodigste krig til den vakreste kunst!
Du skal ikke se 300 på grunn av en intrikat story med flere lag.
Du skal ikke se 300 på grunn av et viktig budskap.
Du skal se 300 fordi den gjør den blodigste krig til den vakreste kunst!
Du skal se 300 fordi den viser deg de barskeste krigerne du noen gang har sett.
Du skal se 300 fordi den skamløst ødsler med sprutende blod og flygende kroppsdeler uten å be om unnskyldning.
Og du skal se den fordi dette er den tøffeste filmen du får se på kino i år!
Hvem kan overgå dette?
Hvem vil?
Holder stand mot invasjon
Filmen er basert på Frank Millers tegneserie, som igjen er basert på slaget om Thermopylene i år 480 før Kristus, der krigere fra Sparta holdt stand mot en horde av invaderende persere.
Kong Leonidas (Gerard Butler) tar med seg 300 av sine beste soldater, mot byrådets vilje, for å bekjempe gudekongen Xerxes (Rodrigo Santoro) og hans hær.
Samtidig som hans dronning Gorgo (Lena Heady) forsvarer ham i byrådet, kjemper Kong Leonidas en kløktig krig, som bare kan ha en utgang.
Det er viktig å forstå at filmen bare er basert på virkeligheten.
For den har lite med de faktiske forhold å gjøre.
Dette er en herlig overdreven eventyrfortelling, der store friheter er tatt for å servere deg en storslagen visuell opplevelse.
Og nettopp her viser regissør Zach Snyder sitt store talent.
Dette er ekstremvisuell kino!
Nesten alt er skapt i det digitale domenet, unntatt menneskene, kostymene og noen få kulisser.
Det visuelle uttrykket bringer tegneserien til filmen og det ser så lekkert ut at en filmnerd som meg nesten griner av lykke.
Det er så mørkt, så brutalt, så blodig og så … vakkert!
Kunne blitt parodisk
Kong Leonidas spilles beinhard av Gerard Butler, sist sett som tittelfiguren i The Phantom of the Opera.
Her har han bare fått en oppgave, å spille så tøff og kompromissløs som overhode mulig.
Det kunne blitt parodisk, og er på grensen til å bli det, men Butler fremstår med en så overbevisende styrke at jeg takler det med et stort glis rundt munnen.
Mannen i meg ønsker inderlig å være like barsk, tøff og mandig som Leonidas er.
Siden det er umulig, både fysisk og psykisk, samt at samfunnet ikke ville tolerert det, så nøyer jeg meg gladelig med å drømme meg bort med 300.
300 er ikke spesielt politisk, men det er jo lett å se at en slik film, med et klart standpunkt om å ofre liv for frihet og fedreland, treffer en nerve i et USA som er midt i en krig – selv om det i realiteten er Bush som er Xerxes.
Noen ser filmen som et innlegg i den pågående krigen mellom vesten og islam.
Samtidig er Europa igjen vitne til en slags invasjon fra øst, denne gang i form av den enorme folkevandringen de siste 30 årene.
Men først og fremst er 300 en vanvittig fantasi, kokt opp av Frank Millers mørke sinn, og realisert av en totalt skamløs regissør!
| 1 |
003242 | La Vie en Rose
Spurvens liv.
Over 40 år etter sin død, er Edith Piaf fremdeles en gjenganger.
"La vie en rose" gjør alt riktig når en kjent persons liv skal brettes ut i spillefilmformat.
I Norge har det vært flere Piaf-forestillinger på diverse scener de siste årene.
Det utgis jevnlig samleplater med låtene hennes.
Nå kommer filmen om sangerinnens tragiske liv.
Filmen er kanskje litt tradisjonelt løst, men heves av genial klipping.
Og sangene er like elegante som de alltid har vært!
Spurv
Filmen skildrer Edith Giovanna Gassones oppvekst i rennestein og på horehus, hennes start som gatesanger, hvordan hun blir oppdaget og får tilnavnet "piaf", som betyr spurven.
Hun synger seg inn i det franske folks hjerter og blir verdensberømt.
Samtidig er dette historien om hvordan en lang rekke tragedier merket henne.
Om hvordan de hun har tette bånd til stadig blir revet fra henne.
Om narkotikamisbruk, ulykkelig kjærlighet, sykdom og en tidlig død.
Sang
Det aller viktigste med filmer om kjente personer er at vi tror på de som spiller dem.
At de virkelig ER rollen.
Og Marion Cotillard ER virkelig Edith Piaf.
Hun har åpenbart studert Piafs fakter, ansiktsuttrykk, særegenheter og måte å snakke på.
Søk etter Piaf på Youtube når du har sett filmen, så vil du se hvor godt Cotillard spiller henne.
Hun synger riktignok ikke selv.
Filmen bruker en miks av Piafs originalinnspillinger og vokal gjort av Jil Aigrot, som synger svært likt.
Alle slagerne er med, så her kan alle mimre!
Stort
Regissør Oliver Dahan har tenkt stort.
Dette er ikke et nært kammerdrama.
Her gjenskapes travle bygater, store konsertbegivenheter og berømte plateinnspillinger over flere tiår.
Mye av Piafs liv er utelatt, blant annet hennes arbeid for den franske motstandsbevegelsen under krigen og hennes oppdagelse og romanse med den senere stjerna Yves Montand, men det er grenser for hvor mye man har plass til i en spillefilm.
Da han har fokusert klokt på begivenhetene som kan forklare Edith Piafs evne til å leve seg inn i sangene, og hvordan hun trass i suksess levde destruktivt.
Av og til kan det være litt vanskelig å henge med når historien hopper frem og tilbake i tid, men som oftest er det enkelt å holde følge.
Siste tone
De siste 20 minuttene i filmen gjør dette særdeles elegant, som en operatisk ballett.
Og når spurven har sunget sin siste tone, er det ingen som betviler at Edith Piaf var en av det forrige århundrets mest spesielle og fascinerende sangere.
Hun fortjener en film og "La Vie en Rose" er den rette filmen til å fortelle hennes historie
| 1 |
003243 | Sunshine
Stilistisk nydeleg og sterkt engasjerande.
Stilistisk nydeleg og sterkt engasjerande sci-fi actionthriller i verdsrommet.
Regissør Danny Boyle og forfattar Alex Garland har tidlegare samarbeida om ”Trainspotting”, ”28 Days Later” og ”The Beach”, og kan godt få lov til å samarbeide om fleire filmar.
Sjangerblanding
Sunshine, som dei er aktuelle med no, er ein massiv og konsentrert film som blandar sjangre som science-fiction, action, thriller, postmodernisme og grøss.
Jorda er dekt av snø og is, og året er 2057.
Sola har sløkka, og mann- og kvinneskapet på Ikaros 2 reiser ut i verdsrommet med ei tenningsmekanisme for å tenne sola att.
Ei tenningsmekanisme på storleik med Manhattan, for å være på den sikre sida.
Sola er nå som den er, og mannskap og teknisk utstyr får kjørd seg.
Og kven veit kor det vart av Ikaros 1 og mannskapet der?
Dyktig dirigent
”Sunshine” er ein massiv film.
Lyden av sola som buldrar, stadig nærmare og nærmare og bildane av den skuggelagne romferja med eit digert skyddingsskjold føre seg for å verne seg mot den ufattelege varmen, held meg fast i setet og vekkar overlevingsinstinktet i meg.
Intensiteten aukar og aukar i jamt stigande tempo til dirigent Danny Boyle slepper taket i meg og let meg puste att.
Førføring
Musikken, komponert av John Murphy og Underworld, er perfekt til sitt bruk.
Me høyrde fyrst
Underworld i ”Trainspotting” og sist i ”Breaking And Entering”, og deira elektronikarytmar sitt som ei kule i vidt forskjellige sjangre.
Den prisløna John Murphy, som har komponert musikk til ”Lock, Stock, and two Smoking Barrels”, ”Snatch” og ”28 Days Later”, har gjort seg fortent til fleire premiar på hylla.
Det er berre å la seg forføre og skremme av lydsporet til ”Sunshine”.
Handlingens tid
Skodespelarane er drivande dyktige, og for å få litt friksjon er dei sjølvsagt utstyrt med vidt forskjellige sterke personlegskapar, noko som kan bli vel tydeleg til tider.
Men det gjer ikkje noko, så lenge dei er så prisverdig handlekraftige som dei er.
Og handlekraftig treng du vera når du nærmar deg sola og sit i ei romferje som heiter Ikaros 2.
På ukjend territorie
Danny Boyle har teke eit stilsikkert steg vidare med ”Sunshine”.
På lekkert og uventa vis varierar han det han velgjer å vise oss, og inspirasjonen kjem både i frå musikkvideoar, dataspel, realityprogram og psychorama.
Lurar du på kva psychorama er?
Ha auga oppe når mannskapet trør inn i ei anna romferje.
Eg seier ikkje meir.
Gå og sjå ”Sunshine” i ein kinosal med god lyd og la deg trykke og dytte att og fram av lydane frå sola, verdsrommet og metall som vrengar og vrir seg i fleire tusen celsius.
Det er både vondt og godt på ein gong.
| 1 |
003244 | Wild Hogs
Mannlig midtlivskrise
Mannleg midtlivskrise i oppskriftsmessig, ufarleg skinndrakt.
Eg gruar meg ikkje til midtlivskrisa i det heile teke, og det er ikkje fordi ”Wild Hogs” har førebudd meg.
”Wild Hogs” er meir som den fulle onkelen i bryllaupet ditt som du ikkje treng å høyre på, for du veit at same kor, slik vil det ikkje bli.
Gåsauger
Fire karer, alle i forskjellig livssituasjon, kjem i midtlivskrisa samstundes.
Dei har motorsyklar og alt det der, men det er liksom ikkje nok; dei må ut på vegen eit par veker for å oppleve total fridom, og ute på landevegen ligg eventyret og ventar på dei.
I form av ein blodhomofil politimann, ei søt servitrise og ein ”ekte” motorsykkelgjeng.
Og eg sa ”ekte” med gåsauge.
Lettsindig
”Wild Hogs” er ei familievenleg komedie som oppmodar oss om å halde saman og stå opp mot dei som undertrykkar oss.
Eit bodskap som nok ikkje kan seiast ofte nok, men som mistar effekten om ein tek for lettsindig på det.
Eg trur ikkje regissør Walt Becker meinar å ta lett på det, men han greier ikkje bestemme seg for kva han vil.
Hardkokt
Tim Allen, John Travolta, Martin Lawrence og William H. Macey spelar i ”Wild Hogs” av openbare grunnar; det er ingen vits i å sminke eller slanke desse karane.
Dei er klare, rett frå stresslessen.
Og med unntak av Martin Lawrence, som gjer ei sjeldan stereotyp rolle i forhold til resten, greier dei seg tåleleg bra.
Spesielt Tim Allen, som best greier å styre unna det dårlige overspillet og stumfilmmimikken.
Og Ray Liotta da, som passar riktig godt som hardkokt harleygjengleiar.
Fordommar under bearbeiding
”Wild Hogs” har, mellom alt det ein ventar seg, definitivt nokre høgdepunkt eg kan humre av.
Litt god slapstickvold på slutten, til eksempel.
Men for det meste sit eg litt flau på grunn av all dårleg undertrykt homofobi som fins i filmen.
Eg aner at USA jobbar med homofobien sin i film generelt om dagen.
Moro med hest?
Kjøper du ei pølse på Mix, veit du kva du får.
Om du høyrer denne anmeldinga, ser plakaten og løyser billett, veit du òg kva du får.
Og det kan jo vera underhaldande å få servert ein motorsykkelfilm med all motorsykkelmusikk du forventar deg, og eit lite ”Easy Rider”- gjensyn på slutten?
Eventuelt går du berre og leiger deg ”Byfolk!” frå 1991 på dvd.
Akkurat same greia til hest, berre artigare.
| 0 |
003245 | Hot Fuzz
Hot Fuzz er ein perfekt politikrimhonnør frå engelske filmnerdar som kan humor.
Når ein fin gjeng set seg rundt eit bord for å kokkelere i hop tidenes politikomedie, og lukkast med det, fortenar dei klapp og ros og skryt.
Dei skal få begge deler i denne anmeldinga.
Skylappar på bygda
Politioverbetjent Angel vert overført frå London til landsbygda fordi han er så steike god ein politimann at han sett kollegaene sine i skuggen.
Ute på bygda får han ufrivillig ein ny kompis, og skjønar at landsbyidyllen har grove, verkande sprekkar.
Men det er ingen andre som ser det.
Smakfullt ukorrekt
”Hot Fuzz” tek i bruk alle grepa frå politiseriar og –filmar; heftig klipping, tøft språk og dei klassiske situasjonane.
Men dei brukar grepa i andre samanhengar, og dei gjer det så beundringsverdig elegant.
Med ei smakfull sleiv ukorrekt humor på toppen, sjølvsagt.
Tigertiming
Persongalleriet i ”Hot Fuzz” er nydeleg, og skodespelarane gjer så god ein jobb at eg blir varm og glad berre eg tenkjer på det.
Alle kan kjenne att nokon frå ein anna serie eller film i denne landsbyen, og det renn over med fantastiske ansiktsuttrykk frå det engelske bondelandet.
Og Danny, den halvdårlige kompisen til Angel, toppar heile driten.
Nick Frost er ein skodespelar med tigertiming for humor.
Simon Pegg, som spelar Angel, er utstudert politiharding som ingen anna, Jim Broadbent som politisjef på bygda er ein herleg dempa autoritet, Timothy Dalton er skummelt intens besteborgar og Paddy Considine gjev uttrykket ”brennharry politietterforskar” status som ordlisteord.
Entusiasmen utanpå
Og så kul musikk da!
Ballehard Matrixmusikk her og lett påsegla heismusikk der.
Regissør Edgar Wright, som òg står bak deler av traileren for ”Grindhouse”, har ei sjeldan evne til å forstå kva som trengs for å parodiere og hylle ein sjanger.
I tillegg har han forstått at ei parodi er ikkje bra berre i seg sjølv, ein må tilføye noko meir for at det skal bli gull på rullen.
Og sjølvsagt ei dårleg skjult glede og entusiasme for å lage film.
Sjarm i alle grender
Det britiske kjem til sin rett i ”Hot Fuzz”, og den dårleg skjulte sarkasmen i situasjonane sitt som ein støvel i myra.
Å sjå sjangerparodiar med eit så stort og gjennomført glimt i auget, er balsam for hjernen og spa for auge og øyre.
Spesielt for ein filmentusiast.
Eg er sjarmert i senk av gjennomføringa på alle vis.
”Hot Fuzz” er ballehard, sarkastisk og hysterisk.
Og du må sjå’n.
| 1 |
003246 | The Bridge (5)
En vakker og dypt bevegende film.
Bilder fra dokumentarfilmen ”The Bridge” kverner rundt i hodet mitt, et halvt år etter at jeg så den på filmfestivalen i Bergen.
Den er nemlig umulig å glemme!
Den handler om mennesker som velger å begå selvmord fra Golden Gate-brua i San Francisco, og du får se dem gjøre det.
Det har den fått kritikk for.
Jeg synes det er en vakker og dypt bevegende film som får oss til å revurdere våre syn på selvmord og gir oss innsikt i hoppernes valg.
Den romantiserer ikke gjerningen, men utdyper den.
Kikkeren i oss
Regissør Eric Steel og hans team filmet Golden Gate-brua kontinuerlig gjennom 2004 og fanget opp de fleste av dette årets 24 selvmord.
Noen av dem vises her sammen med åpne og ærlige intervjuer med de dødes familie og venner.
Slik kaster filmen lys over hvem de var, og hvorfor de valgte å gjøre en slutt på alt.
Det gjør vondt å se på.
Men hva er det som gjør vondt?
Er det smerten over å se mennesker hoppe i døden, eller gjør det vondt fordi jeg kjenner kikkerinstinktet våkne?
Man kan selvsagt stille spørsmål om det moralske ved å filme selvmordskandidater.
Filmen hevder at fotografene ringte polititet når de fanget opp mennesker på broa de trodde var potensielle hoppere.
Men spesielt ett menneske filmes over lengre tid før han klatrer opp på rekkverket.
Brutalt ærlig
En 30-åring med langt ravnsvart hår, ikledd solbriller og sort lær fra topp til tå.
Hvorfor følges Gene Sprague av to kamera på begge sider av brua?
Skjønte de at han var en kandidat?
Eller var han bare en av hundrevis som ble filmet i all hemmelighet mens de spaserte frem og tilbake på brua?
Jeg velger å tro det siste.
Jeg tror ikke filmskaperne kunne levd med seg selv om de hadde latt ham hoppe i døden for å sikre seg et dramatisk høydepunkt, noe de fikk.
Spragues skjebne fikk meg til å gjøre research på nettet, der jeg fant hans triste nettblogg kalt ”The uselessness of being me”.
”The Bridge” er brutalt åpen og ærlig.
Den lager ingen sensasjoner av stoffet, men presenterer det på en sober måte som forsterker en allerede sterk opplevelse.
Den går stille i dørene, for temaet er sterkt nok som det er.
Filmen behandler menneskeskjebnene med verdighet.
Det skurrer likevel litt at de etterlatte ble intervjuet uten å få vite at selvmordene faktisk ble filmet.
Men jeg velger å se filmen ut i fra det vi ser på lerretet.
Ingen som ser ”The Bridge” vil noensinne glemme den!
| 1 |
003248 | Reservation Road
God film om skyldfølelse og frykt.
”Reservation Road” får meg til å tenke på Stig Dagermanns novelle ”Att döda ett barn” fra 1948, som gjorde sterkt inntrykk på meg på barneskolen.
”Men så ubarmhjertig er livet mot den som har drept et barn, at allting etterpå er for sent”, avsluttes novellen.
Filmen tar ett skritt videre og forteller om alt det vonde og triste som skjer når det er for sent.
Regissør Terry George lykkes godt i å skildre de ekstreme følelsene som raser rundt i både de som har tapt et liv, og den som tok det.
Skyldfølelse og frykt
En ti år gammel gutt kjøres ned, men sjåføren stopper ikke.
Ti-åringens far, Ethan (Joaquin Phoenix), slår seg ikke til ro med politiets arbeid, og gjør egen etterforskning.
Samtidig sliter sjåføren Dwight (Mark Ruffalo) med skyldfølelse og frykt.
Byen er liten, og en rekke uventede tilfeldigheter fører dem inn i hverandres sfærer.
Sterke skuespillere
”Reservation Road” preges av noen utrolig sterke skuespillerprestasjoner, både fra Joaquin Phoenix, Mark Ruffalo og Jennifer Connelly, som spiller ti-åringens mor.
Phoenix viser en imponerende spennvidde i følelsesregisteret han er i stand til å vise foran kamera, mens Connelly viser stille smerte som gnager innenfra.
Mark Ruffalo gjør en av sine beste roller i det som lett kunne blitt skurkerollen, men vi skjønner raskt at han er et godt menneske satt i en fryktelig situasjon.
Beleilig og konstruert
Det eneste lille feilskjæret jeg ser i filmen er når Dwights egen sønn forteller om et skoleproblem som kan minne om hans egen indre konflikt.
Det virker en smule for beleilig og en anelse konstruert for å bringe historien videre.
Noen vil kanskje påstå at filmen avsluttes litt brått, men jeg likte måten den avrundes på.
Vi vet alt vi trenger å vite.
Alle er tapere
Terry Georges forrige film var den sterke ”Hotel Rwanda”, og han viser igjen et talent for å skru publikum fast i setene.
”Reservation Road” er omtrent like sterk, selv om temaet er et annet.
Vi føler Ethans sinte desperasjon, og vi forstår Dwights håpløse frykt for å miste mer enn sin frihet.
Her er alle tapere, og det rører meg å se hvordan de takler sine tap.
| 1 |
003249 | Farvel Falkenberg
Ei sterk anbefaling frå Filmpolitiet.
Når lyset sløkkast og kinosalslydane dempast, førebuar folk seg på filmen.
Men du kan ikkje førebue deg på å gjenoppleve ei blanding av andres og dine eigne barndomsminnar før du sit der og ser dei i lag med karane i ”Farvel Falkenberg”.
Artig innbrot
For ”Farvel Falkenberg” er ein liten juvel frå Sør-Sverige.
Den inneheld noko som ein sjeldan ser på film, nemlig tilliten til at situasjonar vi opplev i livet, er gode nok å sjå i seg sjølve.
Til eksempel den samtalen du hadde med mor di om kosthaldet ditt og den gongen du og den energiske kompisen din tok dykk inn i nokon sitt hus mens dei var på ferie.
”Farvel Falkenberg” er god for auga.
Den vesle feriestaden kunne ikkje fått ei betre framstilling på film; regissør Ganslandt tek med seg kameraet ut i morgontåka, inn i skogen og let Falkenberg være seg sjølv.
Falkenberg er innpakkinga, eit trygt og fantastisk univers figurane i filmen har lyst til å bli verande i.
Destruktiv innsikt
Eg likar tanken på at situasjonane i ”Farvel Falkenberg” er noko eg ikkje har opplevd sjølv, samstundes som eg veit at eg har det.
Overgangen frå barn til vaksen kan ikkje merkast når ein sjølv spelar hovudrolla, ein må oppleva det gjennom andre.
Gjennom slike som David, filmens forteljarstemme og medium.
Ein ung mann som kjenner betre på kva han føler enn gjennomsnittet og tek den tragiske konsekvensen av det.
Folka i ”Farvel Falkenberg” leverar nok i stor grad ei tolking av seg sjølve, og det er fint å sjå på.
Dialogen er munnleg og levande, akkurat så usamanhengande og grammatisk ukorrekt som eg veit at ein vanleg samtale er.
Og dei er alle særeigne typar som kunne passa inn i vennegjengen min.
Og din.
Eg kjennar meg i det heile teke latterleg mykje att i ”Farvel Falkenberg”, det er ein film som gjeld meg og som eg har godt av å reflektere over.
Bading og rus
Det slår meg at ”Farvel Falkenberg” er ein slags sørsvensk, rotete, røyndomsnær versjon av ”Peter Pan” der Peter Pan og vennane hans som ikkje vil bli vaksne nakenbadar, rusar seg på fleinsopp og er redde for å skiljast frå kvarandre.
Det er både til å le og gråte av.
”Farvel Falkenberg” er ei sterk anbefaling frå Filmpolitiet.
Filmen skildrar den harde røynda som innhentar nokon av oss hardare enn andre, og eg hyllar den for si tru på alle dei pussige samtalane vi har med kvarandre og aktivitetar vi aldri sluttar med etter at vi vert vaksne.
Du veit det har vore ein fin kveld i kinosalen når du har kjent klumpen i halsen og har skratta høgt.
| 1 |
003250 | Crank (DVD)
Det går lenge mellom hver gang jeg har det like gøy med en actionfilm som jeg hadde med ”Crank”!
Den kom ut på DVD i februar, og har stått i hylla og ventet på riktig tidspunkt.
Det kom da samboeren var ute, ungene hadde sovnet og jeg med god samvittighet kunne slenge meg i sofaen med et par pils og se en dårlig actionfilm.
Og så viser det seg at ”Crank” er en av de morsomste og mest fartsfylte actionfilmene jeg har sett på flere år.
Det er reinspikka tull, og reinspikka gøy!
Uten dødpunkter
Jason Statham spiller leiemorderen Chev Chelios som våkner med dødelig gift i kroppen som får blodet til å koagulere.
Den eneste måten å utsette døden på er å holde pulsen oppe og ha en kontinuerlig flyt av adrenalin.
Og hvordan oppnår man det?
Ved å kjøre raskt, skyte fort, slå hardt og holde tempoet oppe.
Hele tiden.
Uten dødpunkter.
Rekker Chev Chelios å få sin hevn over de som drepte ham?
Holder koken
Det akkurat passe teite plottet legger forholdene til rette for en sinnsvakt kul actionfilm.
De debuterende regissørene Mark Neveldine og Bryan Taylor holder koken fra start til slutt på en måte som gjør at jeg får tilbake trua på actionfilmen igjen, altså de filmene som ikke har noen annen mål eller mening enn å underholde og klistre et glis på trynet ditt.
”Crank” hadde nettopp den effekten på meg.
Jeg lo og koste meg skikkelig med en film som ikke har ett eneste kjedelig sekund.
Lov å le
Jason Statham har gjort tøffe roller før, som i ”Lock, stock and two smoking barrells”, ”Snatch”, og de to ”Transporter”-filmene.
I ”Crank” gjør han en flott rolle, som balanserer perfekt mellom det tøffe og det latterlige.
Det er selvsagt lov å le av ”Crank”.
Den VIL at du skal le av den overdrevent tøffe tonen.
Samtidig er den full av genuint morsom svart humor.
Og en offentlig sex-scene er kanskje det snåleste jeg har sett av erotikk på film.
Et must for actionelskere
”Crank” gikk rett på DVD i Norge.
Jeg har sett langt dårligere actionfilmer på kino.
Filmen er skutt med HD-kamera og tar seg fantastisk godt ut på DVD.
Lyden står også i stil til den hardtslående filmen.
Ekstrastoff er ikke-eksisterende, og det er ræva.
Men ellers er dette et ”must” for alle actionelskere.
Legg igjen selvhøytideligheten din på dass og kos deg med ”Crank”.
| 1 |
003252 | Spider-Man 3
Regissør Sam Raimi er i ferd med å miste grepet.
”Spider-Man 3” burde være en av vårens hotteste filmer.
Men temperaturen er laber.
Historien er dårlig og skuespillerne virker lite inspirerte.
Effektene er riktignok fine, men alt er gammelt nytt.
Regissør Sam Raimi har ikke gjort et eneste nytt grep siden ”Spider-Man 2”.
Serien viser trøtthetstegn.
Jeg blir ikke engang svimmel når Spider-Man svinger seg mellom skyskraperne!
Dette holder ikke mål, dessverre.
Jeg er skuffet.
Naughty boy
Et helt utrolig beleilig meteornedslag spyr ut en krypende masse som etter hvert dekker Peter Parker og resulterer i en ny svart Spider-Man-drakt som endrer hans personlighet, det vil si at han børster luggen ned over ansiktet, bruker eyeliner og er ”naughty boy”!
Kjæresten Mary Jane søker trøst hos deres felles venn Harry Osborne, som vil hevne sin fars død fra ”Spider-Man 1”.
Samtidig må Peter kjempe mot mannen som drepte hans onkel, som i mellomtiden har ramlet ned i et hull der det tilfeldigvis ble utført et partikkelfysisk eksperiment som forvandlet ham til sand!
Svakt manus
Historien er av et kaliber som får øyne til å rulle, selv blant tegneseriefans.
Dette er seriens svakeste manus, med så mange tilfeldigheter og usannsynligheter at filmopplevelsen svekkes.
Forholdet til Mary Jane får seg en knekk på grunn av dumme misforståelser og opplagtheter som ville vært umulig å overse i virkeligheten.
Mangelfull kommunikasjon er et hovedproblem.
Hvorfor er det ingen som har mobiltelefoner i dette universet?
Meteoren med den svarte gøgga slår ned 200 meter unna Peter og MJ i en stille park, uten at hans supersanser merker det.
Og sandmannen har en døende datter som drivkraft, helt til filmen velger å glemme det.
Mister grepet
Sony Pictures skal være interessert i å lage flere Spider-Man-filmer.
Kanskje bør noen andre enn Sam Raimi ta på seg den oppgaven, for nå virker det som om serien er i ferd med å miste grepet.
Han kan fremdeles skru sammen en film med gode actionsekvenser, men ikke med like høy energi og oppfinnsomhet som før.
Nå om dagen virker det like viktig å få med ungene fra Raimi-familien på film.
Småkrypa dukker opp i høyst unødvendige jubelscener under Spider-mans klimaks.
Jeg likte de to første filmene veldig godt.
”Spider-Man 3” er dessverre ikke like god, som treere sjelden er.
| 0 |
003253 | Next
Flau action
”Next” med Nicolas Cage i hovedrollen er basert på novellen ”The Golden Man”.
Men filmen er ikke særlig gyllen.
Noveller og romaner av den avdøde forfatteren Philip K. Dick har resultert i flere gode filmer, som ”Blade Runner”, ”Total Recall” og ”Minority Report”.
Dette har blitt en dum actionfilm, regissert av Lee Tamahori på autopilot.
En A4-film med noen ålreite actionsekvenser, men som aldri makter å engasjere meg.
Dette funker kanskje greit på DVD, men er for tynt for en kinosal.
Terrorangrep
Cage spiller Chris Johnson, en mann som har evnen til å se to minutter inn i sin egen fremtid.
FBI-etterforsker Ferris (Julianne Moore) vil bruke hans evner til å forhindre et stort terrorangrep på USAs vestkyst, men Johnson velger å rømme med drømmejenta Liz (Jessica Biel) i stedet for å redde 8 millioner mennesker.
Både FBI og terroristene er etter dem og snart har ikke Johnson noe valg.
Samlebåndsprodukt
Filmen bygger på en interessant ide, men manuset er et samlebåndsprodukt uten originalitet.
Det virker heller ikke som de dyktige skuespillerne i filmen tror på figurene de spiller.
De er nødt til å si replikker som jeg mistenker de må ha glist flaut av innvendig.
Jeg greier ikke å ta dem særlig alvorlig, heller.
Filmens skurker er også komiske karikaturer, blant annet spilt av tyske Thomas Kretschmann.
Jeg tror ikke tyskere vil stå bak neste terrorangrep i USA, og jeg tror i hvert fall ikke at California er mål nummer 1!
Snål romanse
Nicolas Cage vil åpenbart fremstå som kul helt i alle filmer han er med i for tiden.
Han virker ikke mye kul når han velger å rømme med ei berte i stedet for å redde 8 millioner mennesker.
Og når han går med på det, er det bare for å redde berta.
Men han er kald, beregnende og har alltid en kul kommentar på lur, selv i de farligste situasjoner.
I denne filmen synes jeg han burde spille en litt mer kompleks figur.
Og er det bare jeg som synes det er litt snålt at 43 år gamle Nicolas Cage innleder en romanse med nesten 20 år yngre Jessica Biel?
Fort glemt
”Next” er fort sett og fort glemt.
Et lite komma i Nicolas Cage’s karriere.
Jeg skulle ønske han og de andre ansvarlige bak ”Next” hadde brukt Philip K. Dicks idé på en mer oppfinnsom måte.
Det hadde den avdøde sci-fi-forfatteren fortjent.
Cage på sin side vil gjerne være kul helt litt til.
Akkurat nå filmes ”National Treasure:
Book of secrets”.
| 0 |
003255 | Razzle Dazzle
Småmorsom, men ganske forutsigbar
Vi vet at Australia liker dansefilm.
Vi har ikke glemt ”Strictly Ballroom”.
Nå kommer enda en, men nå handler det om barn.
”Razzle Dazzle” er en liksomdokumentar, som er småmorsom, men ganske forutsigbar i hvor den henter humoren fra.
Konkurranse på kort varsel
Den har ingen god start, men bygger seg heldigvis opp mot det forventede klimakset.
The Grand Final er årets høydepunkt for Australias danseskoler.
En pokal betyr flere elever og mer penger i kassa.
Jonathons danseskole får en vanskelig start når de ikke kvalifiserer seg, men uventede hendelser gjør at de likevel får delta, og må forberede seg på svært kort varsel.
De skal nemlig konkurrere mot sin nemesis, miss Elizabeths danseskole.
”Razzle Dazzle” har den forventede samlingen av figurer, mora som pusher dattera si og forventer at hun skal være den store stjerna, den stygge jenta som egentlig er den beste danseren og danselæreren som muligens er homo.
Leker liksomdokumentar
Kanskje er det umulig å unngå denne komposisjonen i en slik film, men det føles litt slitent.
Dansefilmen tilkjennegir sine røtter.
Blant annet får vi se Paul Mercurio, som spilte hovedrollen i ”Strictly Ballroom”.
Og så får du høre musikk fra både Flashdance og Footloose, men det virker litt billig at det brukes coverversjoner i stedet for den virkelige varen.
Filmingen er også av den billige varianten.
Regissør Darren Ashton leker altså dokumentar, og det betyr usikker og virrende kameraføring, noe dagens dokumentarister kanskje vil riste på hodene av.
Noen av dansenumrene fanges heldigvis godt inn.
Inspirert av tidligere kultfavoritter
Liksomdokumentarer har fungert før, med ”This is Spinal Tap” og ”Get ready to be Boyzvoiced” som mine personlige høydepunkter.
Kanskje er ”Boyzvoiced” litt av inspirasjonen til ”Razzle Dazzle”, siden den har blitt en kultfavoritt i Australia?
Men nå virker liksomdokumentarer litt passé, samtidig som denne utgaven ikke alltid treffer med sine forsøk på humor.
Se ”Strictly Ballroom” på DVD i stedet
| 0 |
003256 | The Fountain
Vågalt sjanseprosjekt
Finst det eit liv etter døden?
Skjerp deg.
Finst det eit liv før døden?
The Fountain er eit lite innføringsemne i filosofi, etikk og religion for deg som vil ha ei annleis filmoppleving.
Vågalt
Darren Aronofsky, mannen bak ”Requiem For A Dream” og ”Pi”, er meir vågal enn nokon sinne.
Han trør rett ut på den eksistensielle isen og veit nok godt at mange kjem til å sitje vantru og måpe etter sju minutt av ”The Fountain”.
Men eg vil nytte høvet til å anbefale ”The Fountain”, og eg vil samtidig førebu deg: dette er ein film som føregår på tre forskjellige plan; fortida; nåtida og ”det indre plan”.
Og
Det er det ”det indre planet” folk truleg vil ha problem med å fordøye.
Univers på flere plan
Kort fortalt, utan å røpe for mykje, fortel ”The Fountain” historia om ein lege som er i ferd med å miste kona si til kreften, og som jobbar dag og natt for å finne ein kur før ho døyr.
Resultata han finn, er uventa og umåtelige, og stiller til sides all tidligare forsking og alt samfunnet er bygd opp rundt.
”The Fountain” er ikkje vanskeleg å skjønne.
Den er berre så vanvittig i forma, og eit av universa som skildrast kan lett skuldast for å vere syretrippandes hippietull.
Eg kan forstå det, heilt ærlig tenkte eg det sjølv når eg satt i kinosalen.
Men valet regissør Aronofsky har teke; å skildre eit bevisstskapsnivå i grenselandet mellom meditasjon, sjelas lausriving og død, er eit vågalt eit.
Og eg syns han kjem godt i frå det.
Vellykka sjanseprosjekt
”The Fountain” sine tekniske sider er prisverdige.
Aronofskys kameraføringar er nydelege å sjå på, han er ein regissør som tenkjer visuelle løysingar som få andre.
Og dei tre forskjellige universa som blir framstilt her, krev løysingar utanom dei forventa vanlige overgangane.
Hugh Jackman leverar solid skodespelararbeid i ”The Fountain”.
Han har tre forskjellige rollefigurar, og det er som legen i nåtida han kjem sterkast ut.
Raquel Weisz, som blant anna spelar kona hans, hamner litt i bakgrunnen, og det er ikkje hennar feil.
Viktig tema
I denne filmen er det bodskapet, ikkje skodespelarprestasjonane som skal sitte att i meg når eg går i frå kinosalen.
”The Fountain” har vorte eit vellykka sjanseprosjekt.
Eg kan alltids pirke borti eit eller anna her og der som kunne vorte gjort annleis, men det har med utsjånaden å gjera, ikkje temaet.
Og temaet her er viktig.
Berre sjå forbi det reint fantastiske og umoglege ved det, så ligg det noko der som gjeld alle.
Jo travlare våre liv vert, dess meir har vi godt av denne filmen.
Sjekk ut ”The Fountain” på kino.
Som ein kollega av meg sa:
den kjem nok ikkje til å gå så lenge.
| 1 |
003257 | Zodiac
Ikke rosenrødt på 70-tallet heller.
I California var det mer blodrødt da Zodiac-morderen gikk løs.
Regissør David Fincher har gjenskapt tiden, moten, stemningen, frykten og jakten på mannen som drepte vilkårlig og tilfeldig.
Det har blitt en imponerende god film som suger deg inn i historien!
To og en halv time virker mye kortere enn det faktisk er…
Den lille mannen som aldri gir opp
Historien fortelles gjennom politietterforskerne som jaktet på morderen og journalistene i San Francisco Chronicle som skrev om det – og jaktet på ham på egen hånd.
Spesielt fokuserer filmen på Robert Graysmith som var avistegner med interesse for koder, noe han fikk bruk for når Zodiac-morderen begynte å sende mystiske meldinger til media.
Vi følger også politietterforskeren David Toschis desperate forsøk på å oppklare saken og vi ser hvordan den setter dypt preg på de involverte ettersom årene går og ingen løsning er i sikte.
”Zodiac” er basert på Robert Graysmiths egen bok om saken og gjør ham til helten, den lille mannen som aldri gir opp.
Regissør Fincher og manusforfatter James Vanderbilt har gjort boka til en film som hopper elegant mellom sakens mange tråder, mennesker, mistenkte, spor og blindgater.
Det er enkelt å følge med – og forvirrende når det er meningen at det skal være det.
Jeg ble fort fanget av filmens mysterium, en klassisk sak som stadig pirrer.
Mesterlig fanget tidsånd
David Fincher har tidligere gitt oss visuelle filmer som ”Alien 3”, ”The Game”, ”Se7en”, ”Fight Club” og ”Panic Room”.
”Zodiac” virker mer virkelighetsnær i tilnærmelse og utførelse.
Leser du rulleteksten, vil du se at et lass av digitale effektmakere har vært med for å gjenskape perioden fra 1968 til 1983.
Tidsånden er fanget mesterlig!
Filmen er best i den første halvparten, når Zodiac er aktiv og både politi, presse og publikum famler i blinde og de mystiske brevene kommer inn.
Fascinerende mange vinkler
Etter hvert tar mordene slutt og historien fokuserer på Robert Graysmith.
Han utvikler en usunn interesse for saken som knekker familien og karrieren.
Filmen mister kanskje litt momentum ettersom hoppene i tid blir flere og lengre.
Men det er fascinerende å oppleve hvordan sakens mange sider forsøkes å belyses på de utroligste vis.
Og hvordan går det til slutt?
Det er en offentlig kjent sak, men om du ikke vet det, trenger jeg ikke å fortelle det nå.
Se filmen i stedet, det er den verdt!
| 1 |
003259 | Goya’s Ghost
Ikkje like fengslande som inkvisisjonen, men nesten.
”Goya’s Ghost” er eit kostymedrama om moral, religion og kunst.
Og Milos Forman har gjort den kaotiske perioden som Spania gjennomlevde i perioden 1792 til 1807 stygg, sterk og skodespelarmetta.
Inkvisisjonens etterslep
Francisco Goya er si tids mest akta og ærlege bildekunstnar, og målar dei kongelege, dei geistlege og dei adelege akkurat slik dei ser ut.
Stygge eller ei.
Han teiknar dei fattige, dei sjuke og dei prostituerte slik dei vert behandla av den katolske kyrkja og staten.
Og eit av bileta hans fører ei uskyldig ung jente rett i armane på det som er att av inkvisisjonen.
”Goya’s Ghost” er ikkje kjeks til teen.
Den er grov kost i sine valds- og torturskildringar.
Regissør Forman tek i bruk harde overgangar frå milde, varsame augneblink til hylande torturscener, og sett såleis tilskodaren i ein spent posisjon.
Forman sparar ikkje på det valdelege krutet, men hans sterkaste side er hans arbeid med skodespelarane.
Skummelt tilstades
Stellan Skarsgård gjer ein jovial og likandes Goya, og eg forstår kvifor han hadde opptil fleire kongefamiliars gunst til trass for sine på grensa til krenkande måleri.
Skarsgård har riktig nok fått på seg ein noko latterleg Asterix-nase for å likne Goya, men det kan ikkje Skarsgård få skylda for.
Og på motsatt side:
Javier Bardem, som spelar katolsk munk med sterk forkjærleik for inkvisisjonens metodar.
Bardem er nervepirrande tilstades, og aukar filmens tilskodarverdi.
Frå rose til bonsai
Og så hev du Natalie Portman, då.
Ein vakker liten blome innleiingsvis, men berre vent.
Den jenta her hev strengar å spele på.
Eg vil ikkje seie meir, for dette vil du berre oppleve.
Og så vil eg berre vise til alle dei andre karakterskodespelarane som er med på å løfte ”Goya’s Ghost” til ein skodespelarfilm.
Ein mektig alliert
Det er òg mykje ekte Goya her for den kunstinteresserte, og bileta hans hev tydeleg inspirert Formans skildring av det revolusjonsherja Spania.
I tillegg brukar Forman musikken på ein slik måte at miljøskildringane vert enno betre.
Korleis?
Ved å bruke den der det fell seg naturleg, slik som i kneiper og på marknadsplassar.
Musikken er ein mektig alliert, og Forman har skjønt greia.
”Goya’s Ghost” overraskar meg med sine vendingar, og såleis vert eg svært glad.
For eg hatar å kunne spå korleis filmar ender, og sett så stor pris på å verte overraska at eg på lang vei kan sjå gjennom fingrane med at filmen til tider vert litt langtekkeleg.
Overraskingar og snedige karakterar med jamne intervall gjer sitt for å halde interessa oppe.
Og så er det artig å ta seg sjølv i å sitte og mime med munnen når nokon skal forklare noko for ein døv Goya.
Då er det innleving.
| 1 |
003260 | PotC:At Worlds End
Verdig punktum for sjørøver trilogi
”Pirates of the Caribbean:
At World’s End” underholder så saltspruten står rundt deg.
Men rompa di bør være i god form når du skal se ”At World’s End”.
Den er nemlig nesten tre timer lang.
Se Filmpolitiet anmelde "Pirates of the Caribbean:
At World's End".
Kjempende sjørøvere
Filmen føles som en overdådig parade av actionsekvenser som stadig overgår den forrige.
Men nå, når jeg har sett den tredje filmen, er jeg mett og fornøyd.
For min del er det greit om dette grandiose punktumet for trilogien forblir nettopp det.
Et grandiost punktum!
Det Øst-indiske kompaniet farer frem med harde midler og fortrenger sjørøvere fra havet.
Sjørøverhøvdingene må komme sammen for å kjempe i mot.
Først må kaptein Jack Sparrow og skipet ”Den sorte perle” reddes fra den våte grav.
Glimrende galskap
Samtidig har Will Turner hemmelig planer om å redde hans far om bord på ”Den flyvende hollender”, som kompaniet nå har kontroll over.
Og forholdet mellom Will og miss Elisabeth Swann settes på prøve fordi Will tror Elisabeth har noe på gang med Jack Sparrow.
Selv om jeg kaller filmen en overdådig parade av actionsekvenser, betyr det ikke at du får tre timer med vegg-til-vegg action.
Det hadde blitt slitsomt.
Men ”At world’s End” har i alle fall én langvarig sekvens som er fantastisk utført i både spill, koreografi, effekter og klipping, nemlig det siste slaget.
Dette er rett og slett glimrende galskap!
Det eneste som irriterer er Hans Zimmers vegg-til-vegg actionmusikk.
Den går i den samme tralten i nesten hele filmen, uten at noe fester seg.
Jeg skulle ønske et tema jeg kunne huske!
John Williams, hvor er du?
Avsluttende actionorgie
Det er veldig mange elementer i handlingen som skal på plass i løpet av de tre timene.
Veldig mange.
Folk skifter side, standpunkt og lojalitet i hytt og pine.
Det er mange bi-figurer og bi-historier å holde styr på.
Og midt i den avsluttende actionorgien må Will og Elisabeth avklare sitt forhold.
Det burde være mulig å barbere vekk noen scener som føles overflødige.
Men alt er sydd kløktig sammen, slik at vi faktisk får en sammenhengende historie av det hele.
Det blir aldri kjedelig!
Johnny Depps Jack Sparrow hadde kanskje enda saftigere dialog i eneren, men får flere utfordringer her, som å spille mot seg selv.
Og han får så vidt hilst på faren sin, spilt av Rolling Stones-gitarist Keith Richards, i en kul liten kameo.
Godt spill
Keira Knightley får enda større utfordringer i løpet av denne historien, som hun løser overbevisende.
Og Orlando Bloom beviser nok engang at han er vår tids Erroll Flynn.
Den rollen det står mest resepekt av, er Bill Nighy som kaptein Davy Jones på ”Den flyvende hollender”.
Han får overraskende mye ut av en figur med tentakkelfjes.
Større er ikke bedre
”Pirates of the Caribbean:
At World’s End” viser at ”større” ikke nødvendigvis betyr ”bedre”.
Den første filmen i trilogien er fremdeles den beste.
Men treer’n gir oss i hvert fall noen forløsende forklaringer, oppgjør og avslutninger.
Og du kan banne på at produsent Jerry Bruckheimer vil lage flere, selv om det kanskje bare blir med noen av figurene.
Dette kommer til å bli en kjempesuksess på kino.
Noe annet er ikke å forvente, og det fortjener denne filmserien!
| 1 |
003265 | Blades of Glory
Ei forseggjort festlig og småpen hylling til den edle isdanssporten.
Will Ferrel og Jon Heder held to ballar i hendene på same tid; dei fiklar med ein komisk og bortfleipa sport og let det pene og estetiske i sporten sleppe til på same tid.
Ein bragd det står respekt av.
Samarbeidets edle kunst
Men dei finn eit smetthol i reglementet som gjer at dei kan konkurrere att.
Men sjølvsagt ikkje utan å samarbeide.
”Blades of Glory” har ei opningsscene som gjev meg frysingar på ryggen, ja faktisk over heile kroppen.
Kombinasjonen av musikk, den ironiske dansen og isdanspublikumets respons er ei fryd å oppleve.
Eg håpar dette vil vare filmen ut.
Dyrk det diggbare
Det er berre pur glede over å lage ei komedie der ein kan ta seg fridom med både det eine og det andre.
Og det inneber å dyrke dei små, fine uttrykka og replikkane.
Will Ferrel, Jon Heder, Will Arnett, Amy Poehler, Craig T. Nelson – alle gjev ei strålande innsats som klassisk mannsjåvinistisk, mannsfeminin, vond, mentalt forstyrra, overdedisert og så vidare.
Det er ein fest å sjå på når alle dei medverkande har ei felles oppfatning av kva slags komedie det er dei medverkar til.
Og diss konkurranseinstinktet
”Blades of Glory” inneheld dei rette omgivingane og den rette musikken.
Det underbyggast på alle kantar, kostyma er så usmakelege som rovdyroppkast og verdsmeisterskapet i all sin glorifisering og nørding er på kornet som ein møllar.
Eg diggar rått regissørane Josh Gordon og Will Speck si herjing med idrettsarrangement og idrettsutøvarar.
Det er boka mi, det
Enkelte gonger plumpar
”Blades of Glory” uti det plumpe og billige, men dette er berre eit fåtal gonger.
I det verkeleg store og heile kjem humoren på ei lita snor i form av forseggjorte glorete grand prix-perlar, og det utan at humoren vert overtydeleg i det heile.
Og eg kan notere meg ei bra amerikansk komedie på 2000-talet i ”gode amerikanske komediar frå 2000-talet” - boka mi.
Det er god plass i den boka, for å seie det slik.
”Blades of Glory” har ei avslutningsscene som gjev meg frysingar over heile kroppen.
Til og med i hovudbotnen.
Og da er eg der eg skal væra i ein kinosal.
| 1 |
003266 | Black Snake Moan
Moralsk umoral som ender akkurat slik moralske forteljingar gjer.
Samuel L. Jackson tok nok rolla som Laz i”Black Snake Moan” berre for å få spele eit par blusa låtar på gitaren og bæra rundt på ei grenselaust lettkledt og kåt Christina Ricci.
Moraljuks
”Black Snake Moan” har fått vurderinga ”restricted” i USA.
Det vil si sterkt seksuelt innhald, språk, noko vald og narkotikabruk.
Og det stemmer.
Alt brukast i det moralskes teneste.
”Black Snake Moan” er i det heile teke eit sleipt forsøk på å vise sex, kropp, og rusmiddelinntak medan ein har moralkortet i ermet.
Blæ.
Slik har det seg i alle fall:
Laz, altså Samuel L. Jackson, har nett vorte dumpa av kjerringa si.
Menigheita masar på han om å kome attende på gudstenestene, men han har mista trua.
Samstundes reiser Ronnie (Justin Timberlake) i militæret og etterlet kjærasten
Rae, som utan han vert eit nymfomant monster som driv seg sjølv til grunne.
Laz og Raes vegar krossast, og Laz ser på det som sin misjon å stramme opp Rae att.
Anten ho vil det eller ikkje.
Spekulasjon i praksis
Filmen er laust basert på George Eliot's novelle Silas Marner frå 1861, der ein religiøst forvirra mann knyt ei ung, lausaktig jente fast til huset sitt med eit langt tau av tøybitar.
I “Black Snake Moan” gjerast det enno litt heitare.
Her brukast kjetting.
Christina Ricci ligg med ein tanktop og ei ørlita kvit truse med ein lang svart kjetting dandert over seg.
Ein kan sjå at dette er spekulativt med sveisebrillar.
I det heile teke er “Black Snake Moan” ein overdreven film.
Den seksuelle besettinga til Ricci, tvilen og trua til Jackson, klisjepresten I byen, dei anten moralske eller umoralske innbyggjarane for øvrig og angstanfalla til Timberlake.
Det er ikkje truverdig på ein flekk.
Det er slik vri-seg-i-stolen-skodespel.
Og når eg må vri meg litt i stolen, er det kroppen som seier ifrå.
Og ein skal lytte til kroppen.
Makt og religion
Alt religionsmaset er vanvittig kjedeleg å bli utsett for.
Eg likar ikkje å måtte sjå fanatisme i praksis, der alle unnskyldar seg med gud kvar gong dei gjer eit eller anna idiotisk, for så å innbille seg at eg skal ta noko som helst lærdom av det.
Desse tinga veit eg frå før, men her på berget må eg finne meg i å bli servert denne driten fordi nokre amerikanske kristenpuritanistar med makt er redd for at ikkje alle andre har skjønt at ein skal ta vare på seg sjølv og dei andre rundt seg.
Det vart ei utblåsning, dette her.
Og då tjente i alle fall “Black Snake Moan” ei hensikt.
Garantert ikkje i den retning regissør Craig Brewer hadde ynskja seg, men ein reaksjon vart det då.
Bruk helga di på noko anna, du.
| 0 |
003271 | The Deer Hunter (HD-DVD)
En majestetisk prestasjon
”The Deer Hunter” (”Hjortejegeren”) er utgitt på HD-DVD.
Denne filmklassikeren fra 1978 er ikke en vi ser så ofte.
Litt fordi den er tre timer lang, og litt fordi det er en mental belastning å se den.
Det er lenge siden jeg sist så den, men når jeg nå fikk et gjensyn, husket jeg hvor utrolig bra filmen er.
Den gir et smertelig bilde av hvordan unge mennesker fra en fabrikkby i USA blir ødelagt av meningsløs krigføring i Vietnam.
Både Robert
De Niro, Christopher Walken og Meryl Streep gjør noen av sine beste scener i denne filmen.
Krigens håpløshet
Vi møter en vennegjeng i den lille byen Clairton i Pennsylvania, som er i startgropa på voksenlivet.
Stevie gifter seg med Angela, mens Nick frir til Linda før Michael rekker å fortelle hva han føler for henne.
Så blir de sendt til Vietnam og ingenting blir som før.
Noen returnerer som helt andre mennesker, noen blir igjen.
”The Deer Hunter” skildrer krigens håpløshet og det som skjer etterpå.
Imponerende
Filmen er imponerende på alle måter.
Du føler med Michael gjennom hans prøvelser, som han takler i det stille.
Robert De Niro får frem de store øyeblikkene gjennom de små nyansene i sitt skuespill.
Meryl Streep gjør inntrykk som Linda, desperat etter å bli gift med hvem som helst som kan få henne vekk fra sin alkoholiserte far.
Også Christopher Walken er imponerende i sitt Oscar-vinnende portrett av den livsglade Nick, som ikke takler sine krigsopplevelser.
Scenen der de som krigsfanger tvinges til å spille russisk rullett mot hverandre, er fremdeles vanskelig å se på.
Uten ekstrastoff
HD-DVD-formatet er så bra at det avslører svakheter ved billedkvaliteten på masteren.
Bildet på denne filmen er nok litt mykere enn på nye filmer, men når vi tenker på at filmen er nesten 30 år gammel, er billedkvaliteten likevel god, med mange detaljer.
Lyden er også preget av alderen, men det er det ikke noe å gjøre med.
Verre er det at filmen kommer på HD-DVD helt uten ekstrastoff.
Det hadde den fortjent!
Majestetisk
Filmen er regissert av Michael Cimino, som vant Oscar for beste film og beste regi, men ”Heaven’s Gate” i 1980 ble en gigantisk flopp og sørget for at Ciminos karriere stagnerte.
”The Deer Hunter” står likevel som en majestetisk prestasjon, som sikrer hans plass i filmhistorien.
Dette er en av filmene du må se før du dør, og du kommer til å synes at det er verdt det
| 1 |
003273 | Planet Terror
Topp actionkomisplatter.
”Planet Terror” tråkker kraftig over streken.
Ikke en eller to ganger.
Ikke tre, heller.
Den gjør det hele tiden!
Den serverer usmakelige splatterscener uavbrutt – og jeg elsker det!
Strålende søplefilm
Dette er en strålende søplefilm som sjokkerer, forferder, morer og underholder meg såpass at gliset sitter påklistret lenge etterpå.
Skal du se bare en actionkomisplatter i år, så må det nesten bli denne!
Dette er den andre halvparten av ”Grindhouse”-prosjektet til Quentin Tarantino og Robert Rodriguez.
Førstnevnte har produsert, mens sistnevnte har skrevet og regissert ”Planet Terror”.
Og mye annet.
Faktisk er Rodriguez kreditert et titallsganger på rulleteksten, blant annet som sin egen kokk!
Dette er en zombiefilm der et knippe kule mennesker må bekjempe en stadig større hær med levende døde, mens de forsøker å finne en motgift mot den spredende epidemien.
Ekstremt voldelig
”Planet Terror” er Ekstremt Voldelig med trykk på både E og V!
Blodet spruter, kroppsdelene flyr og innvollene tyter ut.
Det er så herlig overdrevent at det nærmere seg nivået i Peter Jacksons ultimate zombiefilm, ”Braindead”.
Og ingenting passer meg bedre!
Jeg er en type fyr som liker mye av alt når det gjelder det meste her i livet, og ”Planet Terror” gir meg full tilfredstillelse.
Jeg kunne ikke ønsket meg bedre splatter enn dette.
Det eneste overtrampet som ikke morer meg er en scene med et barn og våpen, men sitter du rulleteksten ut, finner du ut at det kanskje ikke er så ille likevel.
Kule skuespillere
Robert Rodriguez velger skuespillere akkurat som Quentin Tarantino.
De må være kule.
Og hvor kult er det vel ikke å få Michael Biehn til å være med?
Helten fra The Terminator, Aliens, Tombstone og The Rock har ikke hatt en kul rolle på flere år, men når du ser ham her, vil du undre på hvorfor han ikke får flere.
Nå ryktes det at han skal spille i James Camerons kommende film Avatar, så kanskje kan Biehns karriere få en ny sjanse.
Det er flere kule folk i ”Planet Terror”, som Freddy Rodriguez, Jeff Fahey, Michael Parks og Bruce Willis.
Men filmen tilhører Rose McGowan, som spiller den (etter hvert) enbeinte gogo-danseren Cherry Darling.
Tøff i trynet
Hun er utstyrt med den beste dialogen og den beste gadgeten, et maskingevær festet til benstumpen.
Jeg er sikker på at det finnes mange kjedelige mennesker som vil føle dette støtende, men det vil trolig aldri gå å se en film som heter ”Planet Terror”, uansett!
Det er meg en fornøyelse å melde at ”Planet Terror” sparker ræv nesten like bra som ”300” gjorde det.
Er du tøff i trynet og barsk i barten, er dette noe av den beste underholdningen du kan få i år!
| 1 |
003274 | Fracture
”Fracture” har tilsynelatende alt på plass.
Flinke skuespillere, dyktig regissør, nydelige bilder, effektiv musikk og lovende handling.
Men helheten ødelegges av et mysterium som er altfor lett å knekke, og får meg til å miste troen på filmens figurer.
Tildels underholdende
”Fracture” er tildels underholdende og pen å se på, men det plager meg at jeg ser ut til å være smartere enn de kløktige hjernene som er i sving på lerretet.
Den rike eksentrikeren Ted Crawford (Anthony Hopkins) skyter sin utro kone.
Den unge hotshoten Willy Beachum (Ryan Gosling) er i ferd med å forlate statsadvokatens kontor for en lukrativ jobb i det private næringsliv, men tar på seg jobben som aktor i rettsaken, som ser ut til å være grei skuring.
Men så oppdager han at det ikke finnes ett eneste bevis som kan felle Crawford.
Og saken utvikler seg til et personlig spill mellom dem.
Akkurat dette er et interessant aspekt ved filmen, men jeg hater det når jeg løser mysteriet lenge før noen i filmen gjør det.
Godt visuelt grep
”Fracture” er veldig pent filmet, klippet og lydlagt.
Regissør Gregory Hoblit har et godt grep rundt det visuelle.
Allerede fra den smakfulle åpningssekvensen føler jeg at filmen har et godt preg av kvalitet.
Men dette er en litt treig film.
Tempoet er jekka ned flere hakk under en vanlig rettsaksfilm.
Og det er på mange vis bra.
”Fracture” styrer unna mange klisjeer, som for eksempel den evige ropingen ”Objection, your honor”.
I denne filmen viskes det.
Mystisk Anthony Hopkins
Anthony Hopkins sin rolle er et mysterium.
Jeg forstår aldri hvorfor Crawford skulle ønske å sette i gang et spill mot en for ham ukjent person.
Dermed blir Hopkins sin rollefigur litt diffus, men funker likevel som filmens skurk fordi Hopkins er en fordømt god skuespiller.
Han fremstilles som en person som liker å bryne seg på kompliserte utfordringer.
Dessuten har han blitt sinnsykt rik på det han gjør.
Jeg er litt usikker på hva han egentlig lever av, men vi ser han hjelper til i en flykræsjetterforskning.
Men hvordan han har greid å komme seg frem i verden som ond psykopat, forklares ikke.
Undervurderer saken
Ryan Gosling er veldig flink som aktor Beachum.
I begynnelsen av filmen er det åpenbart at han undervurderer saken, som han ser på nærmest som en formalitet før han stikker av gårde til en ny og bedre betalt jobb.
Beachums oppvåkning skildres godt, selv om hans forvandling fra våken motstander til brennende engasjert skjer litt raskt.
”Fracture” setter to sterke personligheter opp mot hverandre.
Og det gir resultater.
Jeg ble underholdt, og kan anbefale den, spesielt hvis du kan se en digital visning slik som jeg.
Da tar filmen seg svært godt ut.
Men jeg skulle ønske et manus med en litt bedre utpønsket vri.
Løsningen er altså altfor lett å se, selv om det finnes flere muligheter.
Jeg liker å bli skikkelig overrasket på kino, men ”Fracture” greide ikke å overliste meg helt
| 0 |
003278 | Knocked Up
Jeg har sjelden hatt det så hyggelig på kino!
Knocked Up er en nydelig komedie med uimotståelig sjarm som skildrer en livsomveltning med humor og varme!
Det er egentlig rart det ikke lages flere filmer om å få barn, for det er tross alt det største i livet.
Og det går åpenbart an å lage utrolig morsomme filmer om det, for Knocked Up er en fest!
Uventet graviditet
Alison (Katherine Heigl) og Ben (Seth Rogen) møtes på fest.
Møtet blir til en one-night stand som blir til en uventet graviditet.
I utgangspunktet virker det som en katastrofe for begge.
Alison har en kul og lite graviditetskompatibel tv-jobb og Ben er fattig og ansvarsløs nerd.
Men så begynner de å forsone seg med tanken på at de skal sette et barn til verden, og må finne ut om de egentlig passer som mor og far sammen eller hver for seg.
Skarp humor
Jeg har to unger selv og kjenner meg godt igjen i mye av det som skildres her.
Ikke når det gjelder måten de ble unnfanget på, men alle spørsmål, tanker og følelser som dukker opp når man skal ha barn.
Alison og Ben må igjennom det alle vordende foreldre må igjennom.
Og her skildres det med skarp humor.
Jeg satt og gliste gjennom nesten hele filmen, for de vittige kommentarene står i kø!
Regissør Judd Apatow har også skrevet manus, og har mange treffende observasjoner rundt unge menneskers formeringsprosess.
Ekte mennesker
Seth Rogen, sett i komedier som Anchorman, The 40 year old virgin og You, me and Dupree, får spille i alle nerders fantasi.
Han får napp mot alle odds hos usannsynlig vakre Katherine Heigl, kjent fra tv-serien Grey’s Anatomy, der hun spiller Dr. Isobel Stevens.
Forholdet mellom skjønnheten og udyret sjarmerer veldig.
Forholdet mellom skjønnheten og udyret sjarmerer veldig.
Og vi forstår fort at under Bens rufsete ytre og Alisons litt glatte tv-persona, finnes det ekte mennesker som det er enkelt å identifisere seg med.
Jeg tror ikke jeg har hatt så mye hjertebank for et filmpar siden Jesse og Celine i Before Sunrise og Before Sunset!
Livet ordner seg
Knocked Up viser oss også at livet etterpå også byr på utfordringer gjennom Alisons søster Debbie og hennes mann Pete, som ligger noen år og to barn foran.
Den viser oss foreldre som ikke har noen råd å gi, for de vet like lite som sine barn.
Og den viser at livet går seg til.
Det passer egentlig aldri å få barn, men ting ordner seg på et vis uansett.
Dette er en briljant og hjertegod film!
Den vil være morsom for alle, men er et spesielt godt lykketreff om du har tenkt å få barn, i ferd med å få det, eller har fått.
Denne må du se, jeg har faktisk sjelden hatt det så hyggelig på kino!
Knocked Up anbefales på det aller, aller varmeste!
| 1 |
003279 | Rush Hour 3
Enkelt actionsøppel.
Jeg har sett de to første Rush Hour-filmene, men jeg husker ikke hva de handlet om.
Nå har jeg nettopp sett den tredje Rush Hour-filmen, og har faktisk problemer med å huske hva den handlet om, også.
Handlingen underordnet
For handlingen er underordnet i denne filmserien.
Det viktigste er hylingen og kranglingen mellom Chris Tucker og Jackie Chan mens de slåss mot bad guys.
Dette begynner å ligne "Dødelig Våpen"-serien, der eneren er en klassiker, toeren er god og treeren middels.
”Rush Hour 3” er middels, men sebar for actionfans!
Det jeg husker fra ”Rush Hour 3” er at Kinas ambassadør i USA blir forsøkt myrdet med Jackie Chan som livvakt.
Trafikkpurk Chris Tucker tvinger seg på og sammen forsøker de å finne ut hvem som står bak.
Full actionkvote
Dette er alt som trengs av plott for å skvise inn den ene actionsekvensen etter den andre.
Jeg liker actionfilmer som ikke later som de er mer enn actionfilmer.
Her får vi kvoten og vel så det.
Det skytes, slåsses, ramles og kjøres bil.
Men det er litt synd å se at alderen har innhentet Jackie Chan.
Han utfører fremdeles stunts som de fleste skuespillere trenger stuntmann til, men de er ikke lenger så ville og vanvittige.
Og Chris Tucker har nok hatt bedre stunder som komiker enn her.
Mye av det som skal være morsomt er gammelt materiale.
Enkel actionfilm
Dette er bare en enkel actionfilm som ikke er ment å være mer enn det, men det kunne jo vært ålreit med litt originalitet og oppfinnsomhet i ”Rush Hour 3”.
Men når historien tar dem til Paris, foregår bilkjøringen på Champs-Élysées og klimakset i Eiffeltårnet.
Det eneste som mangler er at de bruker en pariserloff som våpen!
Det tenkte de ikke på!
Sjarmerende actionsøppel
Selv om ”Rush Hour 3” ikke akkurat er fantastisk, synes jeg det er sjarmerende at det lages slike filmer.
Vi trenger litt actionsøppel innimellom.
Men om regissør Brett Ratner skal samle troppene til en fjerde film, bør han legge litt mer flid i både manus og planlegging av actionsekvenser.
Treern skal ha kostet om lag 140 millioner dollar å lage, men det er et mysterium for meg hva som har kostet så mye.
Pengene er ihvertall ikke på lerretet!
| 0 |
003281 | This Is England
Ærlig og sjokkerende.
This Is England” tegner et hjerteskjærende bilde av hvit, marginalisert ungdom i Englands fattige underklasse på begynnelsen av 1980-tallet.
Jeg må bruke de samme ordene om denne filmen som jeg brukte om regissør Shane Meadows forrige, ”Dead Man’s Shoes”, nemlig ærlig og sjokkerende.
Er du klar for litt kraftig britisk sosialrealisme, finner du ingen bedre film i denne sjangeren i år enn ”This Is England”.
Farlig nasjonalisme
Året er 1983.
11 år gamle Shaun har mistet faren i Falklandskrigen.
Han er venneløs og blir plaget på skolen, men kommer i kontakt med en eldre vennegjeng, får innpass og etterlengtet tilhørighet.
Så blir gjengens gamle leder, Combo, sluppet ut av fengsel.
Han er full av innestengt raseri som må få utløp.
Og lille Shaun blir plutselig viklet inn i farlig nasjonalisme.
Usminket og intelligent
”This Is England” forklarer hvordan snille gutter ender opp med å hate på en usminket og intelligent måte.
Shaun har mistet faren og trenger å bearbeide tapet.
Han lures omtrent inn i det av Combo, som ser seg selv i Shaun.
Combo er tydelig merket av livet.
Vi får aldri forklart hva han har vært igjennom, men det behøver vi ikke.
Alle indikasjoner viser at Combo har hatt det så dårlig at han mangler forutsetninger til å kunne fungere normalt.
Stephen Graham leverer en særdeles sterk og imponerende prestasjon i rollen som Combo.
Han er en tøff og skummel jævel.
Men hjertet ditt vil likevel blø for Combo når han åpenbarer sine følelser med katastrofale resultater.
Graham gjør en av de beste rollene jeg har sett på lenge!
Hjertet blør
Mitt hjerte blør også for Shaun.
Han er så ung, så uskyldig og lett å lede.
Sorgen over tapet av faren kan konstant leses i ansiktet hans.
Thomas Turgoose spiller godt, tross sin unge alder.
Spesielt sterkt blir det når filmen dediseres til hans mor Sharon, som døde i 2005.
Thomas vet altså utmerket godt hvordan Shaun har det.
”This is England” trykker i det hele tatt på alle de rette knappene, uten å være manipulerende.
Det er derfor ordet ”ærlig og sjokkerende” er 100% dekkende for hvordan jeg opplever denne filmen.
Verdifull film
Det er tungt, det er vanskelig, det er grått og trist.
Men også en utrolig verdifull film som nyanserer bildet av ytterligående, marginalisert ungdom.
Samtidig kan det være greit med en slik film, nå når det råder det rene rasismehysteri i Norge.
Denne filmen viser oss den ekte varen!
| 1 |
003284 | Tatt av kvinnen
Overlegen underholdning om samlivsproblemer
Tatt av kvinnen” er filmen for alle som noen gang har forelsket seg – og det er ganske mange!
Kjærlighetens irrganger
Denne historien forteller universelle sannheter om det som skjer når mann og kvinne lar sine verdener kollidere.
Petter Næss har regissert en film som er både morsom, kjærlig, tankefull og litt trist.
Og best av alt, den fremkaller de store følelsene!
Mannen (Trond Fausa Aurvåg) får livet og leiligheten invadert av Marianne (Mariann Saastad Ottesen).
Hun drar inn en gul kommode, som står som symbol for den ikke helt frivillige forandringen.
Men mannen kommer frem til at dette må være ekte kjærlighet og kaster seg ut i det.
Mer sier jeg ikke, for resten må du bare oppleve selv!
Tafatte menn, sterke kvinner
”Tatt av kvinnen” handler om alle kompromissene man må gjøre i et forhold, hvilke småtterier som kan blåses opp til store hindre for felles lykke, og hvilke minimale detaljer som kan være nok til å ødelegge kommunikasjonen mellom mann og kvinne.
Petter Næss har regissert Johan Bogaeus’ manus etter Erlend Loes roman, og resultatet har blitt en førsteklasses romantisk komedie der gjenkjennelseseffekten burde være sterk for så godt som alle!
Trond Fausa Aurvågs navnløse hovedrolle er en utmerket representant for den litt tafatte norske mannen som er konfliktsky og unngår forpliktelser.
Mariann Saastad Ottesens Marianne er på samme måte et godt bilde på kvinner som valser inn i menns liv, og møter merkelig liten motstand.
Overlegen underholdning
Jeg fikk følelsen av at filmen tar menns parti, men det er jo fordi jeg ER mann.
Kvinner kan se på filmen som et angrep på menn, som burde være tøffere og stille større krav i møte med sterke kvinner.
Denne filmen har en spesiell visuell stil som kanskje fjerner realismen ved historien, men det er gjennom komedien at poengene kommer frem, og visualiseringen fremhever dem.
Det er befriende å kunne le av noe så kjipt som samlivsproblemer, samtidig som man forstår alvoret i det.
Men ”Tatt av kvinnen” lar det aldri bli for trist og seriøst.
Tristessen var sannsynligvis ikke altfor påtrengende i Erlend Loes bok, heller.
Vi skal jo også mores og underholdes, noe filmen gjør overlegent godt!
| 1 |
003286 | Jason Bournes ultimatum
Strålende spenningsfilm!
”Jason Bournes ultimatum” gir full pinne fra start til finish!
Det er sjelden jeg ser en film som til de grader holder koken.
Hvert minutt er en jakt, et race, en kamp mot klokka.
Nær perfekt
Regissør Paul Greengrass har laget en uvanlig effektiv spenningsfilm som ikke kaster bort ett eneste sekund.
Dette er en nær perfekt actionthriller som bare får trekk for manglende emosjonelt engasjement.
Vi vet godt hvordan det vil ende.
Men dæven, så gøy det er å være med på ferden!
Jakter på sannheten
Treeren plukker opp tråden fra den forrige, og følger Jason Bournes flukt fra Moskva.
Samtidig er en britisk journalist på sporet av en hittil ukjent side ved Bournes opphav som agent.
Det blir starten på en rekke hendelser som tar Bourne til flere europeiske, afrikanske og amerikanske byer i jakten på sannheten om hvem som gjorde Bourne til kaldblodig drapsmann.
Realistisk
Det er fabelaktig spennende å være med når Jason Bourne jakter sannheten, mens han til alle tider har sine motstandere fra CIA i hælene.
Han har så ufattelig god oversikt og evne til å analysere kjapt.
Samtidig er Bourne uvanlig dyktig til å komme seg ut av trengte situasjoner.
Han er faktisk så flink at jeg nesten blir tatt ut av filmopplevelsen, fordi jeg vet at det bare er på film at et menneske kan utføre det han gjør.
Samtidig holdes resten av filmen på et realistisk nivå.
Her er det ingen superhelter som rir på toppen av jetfly, hopper av og lander uskadet!
Mer edge
Matt Damon imponerer meg som Jason Bourne.
Det gjorde han ikke i like stor grad i den første filmen.
Da syntes jeg han var litt for ung og pinglete.
Nå har han blitt fem år eldre, og er betraktelig bedre skikket som Bourne.
Fremtoningen er tøffere, mer edgy og kompromissløs.
Denne gangen tror jeg på ham.
Men er Bourne virkelig så hinsides menneskelighet at han ikke føler lenger?
Selv ikke i filmens emosjonelle klimaks virker han særlig berørt.
Jeg skulle ønske han hadde en litt større personlig utvikling.
Thriller i toppklasse
Dette er likevel en thriller i toppklasse!
Mange sammenligner Bourne med Bond, men det er plass til begge.
Kan vi egentlig få nok av heseblesende action i eksotiske omgivelser?
Ikke når resultatet er så bra som ”Jason Bournes ultimatum”, den beste i trilogien
| 1 |
003288 | Falskmyntnerne i Sachsenhausen
Andre verdenskrig er full av spesielle historier, og den tyske filmen ”Falskmyntnerne i Sachsenhausen” forteller en av dem.
Det er en sterk historie om jødiske krigsfanger som blir satt i en vanskelig situasjon.
De må hjelpe nazistene eller dø.
Filmen er godt regissert, med dyktige skuespillere og en troverdig ramme.
Samarbeide eller motarbeide?
Krigen er inne i sin siste fase og nazistene har en ny plan.
De skal ødelegge sine fienders økonomi ved å oversvømme dem med falske pengesedler.
De tvinger jøder med de nødvendige ferdighetene til å utføre arbeidet i en spesialavdeling i fangeleiren Sachsenhausen, blant andre falskmyntneren Salomon Sorowitsch, som blir en nøkkelfigur.
Fangene står foran litt av et dilemma.
Skal de gjøre en god jobb, og dermed redde sine egne skinn, eller sabotere aksjonen for å motarbeide nazistene?
Hva ville du gjort?
Jeg forstår både Sorowitsch, som mener at det ikke er noen vits i å sabotere.
Man vil bare bli drept og tyskerne henter inn noen andre.
Og jeg forstår Adolf Burger, som mener de har en plikt til å sinke operasjonen for å fremskynde krigens slutt.
Filmen tvinger deg til å tenke selv.
Hva ville du ha gjort?
Stjernen fra "Rex"
Sorowitsch blir glimrende spilt av Karl Markovic, som mange har sett i hundedetektiv-serien ”Rex”.
Vi ser ham innledningsvis i scener etter krigen, hvor han er tydelig merket av sine opplevelser.
Så ser vi ham i scener før krigen, hvor han er en positiv gladkriminell som lever gode dager i Berlin.
Kontrasten er stor.
Og Markovic leverer en sterk prestasjon som viser en gradvis personlighetsforandring.
Mørkt og underholdende
”Falskmyntnerne i Sachsenhausen” er en utrolig historie om menneskers mot og vilje til å overleve.
Regissør Stefan Ruzowitsky har greid å fortelle den på en troverdig måte, uten å benytte seg av altfor mange fangeleirfilmklisjéer.
Dette er svært god underholdning, til tross for historiens mørke tema, og er absolutt verdt å se!
| 1 |
003291 | Chuck og Larry
”I gode og onde dager:
Chuck og Larry” er kanskje den mest homofobe komedien du noen gang vil se.
Eller kanskje ikke, for du behøver strengt tatt ikke se dette mølet!
Dette er en film designet for det hvite konservative Amerika, der det å være homo er sidestilt med å være pedo, eller verre.
Adam Sandler og Kevin James har begge nådd nye lavmål i sine karrierer ved å være med i denne filmen.
Gift på papiret
Chuck og Larry er bestekompiser, brannmenn og skikkelige tøffinger.
Chuck er enkemann med to barn og må gifte seg på nytt for å oppnå pensjonsfordeler.
Men han vil ikke gifte seg med hvem som helst, og velger Larry, som skylder ham en tjeneste etter at Chuck reddet livet hans.
Tanken er å bare være gift på papiret, men så blir de satt i myndighetenes søkelys, og må vise at de virkelig er homser.
Dum og korka
Det skulle være mulig å lage en morsom og hjertevarm komedie av dette plottet, men ”Chuck og Larry” er dessverre en veldig dum og korka film med elendig manus og billige poenger.
Homofrykten ligger som tett tåke.
Homsemiljøet fremstår som et 24-timers freakshow, akkurat slik det konservative Amerika tror det er.
Og det er nesten ingen scener uten at det skal handle om frykten for rævpuling.
Skamløs puppescene
Adam Sandler har vært morsom før, men jeg mener fremdeles at han er mye bedre som seriøs skuespiller enn som komiker.
Jeg skjønner likevel hvorfor han lager slike filmer, for det er jo her han tjener penger.
Men hvorfor vil Kevin James, Kongen av Queens, være med i en film der annenhver replikk handler om hvor feit han er?
Takk gud for at Jessica Biel er med!
Dermed får vi en skamløs puppescene som jeg vet er lavmål, men mannen i meg greier ikke la være å kose seg stort.
En scene fra fellesdusjen på brannstasjonen er også morsom, selv om jeg burde visst bedre.
Filmovergrep
Men til tross for et par genuint morsomme scener, er ”I gode og onde dager: Chuck og Larry” en forferdelig stygg film, både mot homofile, feite folk og ikke-hvite.
Det topper seg med en japansk figur som må være det verste filmovergrepet mot asiater siden Mickey Rooneys legendariske skivebom i ”Breakfast at Tiffany’s”.
Styr for all del unna ”Chuck og Larry”, og håp at puppene til Jessica Biel dukker opp på YouTube i stedet
| 0 |
003292 | Rottatouille
Eventyrlig historie, fantastisk animasjon!
Rottatouille er en usannsynlig nydelig film fra Pixar!
Den handler om å oppnå sine mål mot alle odds i et fransk kjøkken.
Maten fremkaller de deiligste lukter og bringer skam over Grandis og graut!
Paris i digital versjon ser ut som en drøm med funklende farger, sjarmerende arkitektur og eksentriske innbyggere.
Alt ligger til rette for en særdeles fin kveld på kino!
Mat og kjærlighet
Den matglade rotta Remy flykter fra den franske landsbygda og havner på et restaurantkjøkken i Paris.
Der oppdager han sitt kokketalent og allierer seg med lærlingen Linguini for å utvikle talentet i all hemmelighet.
Det er starten til en lang rekke morsomme og actionfylte forviklinger i både mat og kjærlighet!
Deilige lukter
Historien er veldig morsom, og gir en rekke anledninger til gøyal slapstick.
Men filmen tar seg også tid til å være vakker.
Den romantiserer Paris slik byen bare kan se ut på film.
Og maten er et kapittel for seg!
Pixar-folka har nok vært på mange gourmetrestauranter for å gjøre research til denne filmen, for maten og kokkeleringen skildres med stor kjærlighet.
De deiligste lukter dunster ut av kinoduken.
Skulle likt å visst hvor mye gjennomsnittsvekta i Pixar økte under produksjonen!
Fargerike figurer
Figurene er godt karikerte, men aldri mer enn at vi gjenkjenner menneskelige trekk, tanker, følelser og reaksjoner.
Remy er en hyggelig liten rotte og er en av de bedre nøkkelfigurene i en Pixar-film.
Han er animert med effektiv artikulasjon og er omgitt med fargerike figurer med sjarm og særpreg.
Min favoritt er matkritikeren Anton Ego.
Gjennom ham får sånne som jeg, som jobber med å kritisere andres jobb, et spark på leggen!
Helstøpt produkt
Brad Bird, regissøren av De utrolige, tok over styringa i fjor sommer og hadde bare ett år på seg til å skrive om manus og animere mange nye scener.
Men det synes aldri at produksjonen av Rottatouille på et tidspunkt hadde problemer.
Filmen er nok et helstøpt produkt fra Pixar, som etter min mening hever seg et hakk etter Biler, som jeg var litt lunken til.
Animasjonen er bedre enn noen gang og historiefortellingen er eventyrlig god!
| 1 |
003294 | A Mighty Heart
Alle vet hva som skjedde med journalisten Daniel Pearl i Pakistan i 2002.
Han ble brutalt halshogget av islamske ekstremister.
”A mighty heart” handler om jakten på Pearl, og svina som kidnappet ham, i dagene før han ble myrdet.
Det har blitt en sterk, dokumentarisk skildring av fortvilelse i et håpløst hjørne av verden.
Og filmen får deg til å føle at du er der.
Full alarm
Filmen fortelles gjennom Mariane Pearl (Angelina Jolie), som tar farvel med ektemannen før han drar ut på sitt siste intervju før de skal forlate Karachi.
Men han kommer ikke tilbake, og den gryende bekymringen går over til full alarm når Mariane innser at Daniel er tatt til fange.
Leiligheten de bor i blir et kommandosenter, der pakistansk politi, militær etterretning, journalister og FBI jobber på spreng for å nøste opp trådene, og finne ham før det er for sent.
Vanskelige dager
Vi kjenner utfallet.
Det gikk ikke bra.
Men det er ikke det som er filmens spenningsmoment.
Det som er interessant er maskineriet som ble satt i gang i kulissene.
Hvordan pakistansk politi gikk frem, hvordan FBI valset inn uten lokalkunnskap, hvordan pressen spredde falske rykter uten å sjekke fakta, og hvordan høygravide Mariane Pearl sto oppreist gjennom sine vanskeligste dager.
Fantastisk Jolie
Etter utallige oppslag i sladderpressen kan det være lett å glemme at Angelina Jolie først og fremst er en dyktig skuespiller.
Men det er hun, altså.
Hun gjør en fantastisk rolle i ”A mighty heart”.
Hun utstråler en enorm styrke gjennom de prøvelsene figuren hennes blir utsatt for.
Jolie fremstår 100% troverdig og jeg anser dette som hennes karrieres høydepunkt så langt.
Deltager i filmen
”A mighty heart” er også en vellykket film fordi regissør Michael Winterbottom plasserer oss midt i handlingen.
Karachi fremstår som en rotete søpleby som koker av folk.
Hvert eneste bilde er et virvar av biler, busser, folk, fe, søppel, rot, sand, stein og falleferdige skur.
Bildene suger meg inn, og jeg føler meg ikke som en tilskuer, men som en deltager i filmen.
Jeg opplever det samme som figurene opplever.
Det er et kjennetegn på god film!
| 1 |
003298 | Hoppet
”Hoppet” er en ærlig og velment liten film om en kurdisk gutts møte med Sverige.
Resultatet er bare sånn middels interessant.
De unge skuespillerne makter nok ikke å bære den store historien på sine skuldre, samme hvor flink Petter Næss er som regissør.
Dessuten minner den så altfor mye om langt bedre ”Zozo” av Josef Fares, som også handlet om en krigsrammet gutts flukt til Sverige.
”Hoppet” blekner i forhold.
Strandet i Stockholm
Foreldrene til Azad og Tigris sender dem til Frankfurt via Stockholm, men blir lurt av en menneskesmugler ved mellomlandingen, og står plutselig uten billetter videre.
De lyver seg inn i landet ved hjelp av en annen kurdisk familie, og blir tildelt bolig.
Brødrene kommer ikke overens med sin nye familie, og ser etter en utvei.
Azad er fan av Kajsa Bergqvist, og oppdager at høydehopping kan bli deres billett til onkelen i Frankfurt.
Godkjent innsats
Både Azad og Tigris spilles av unge kurdiske gutter uten noen tidligere erfaring.
De gjør en godkjent innsats, men det skinner jo igjennom at vi ikke har med drevne skuespillere å gjøre.
Det er kanskje ikke til å unngå.
Ali Ali, som spiller Azad, har den største rollen, og gjør det godt, selv om vanskelige sekvenser takles litt lettvint.
Kjente grep
Vi kjenner igjen noen Petter Næss-grep.
Peter Stormare spiller den litt rare, men kloke birollen, akkurat som i ”Tatt av kvinnen”.
Og pølseboden fra ”Elsk meg i morgen” er også med.
Marius Johansen Hansen er dyktig bak kamera, og sammen skaper de noen fine scener, spesielt klimakshoppet er imponerende filmet.
Men spesialeffektene i filmens åpningssekvens virker veldig billige.
Bomber fra fly ser ut som litt store kinaputter.
En lettvekter
Til syvende og sist føles ”Hoppet” som en lettvekter.
Kanskje funker det bedre for unger, som filmen er rettet mot.
Men den tar litt for lett på skildringen av barn som får tilværelsen revet opp.
Jeg hadde ønsket meg mer poesi i bildene filmen viser oss.
Og sterkere følelser i historien den forteller
| 0 |
003300 | Eastern promises
Viggo Mortensen og regissør David Cronenberg har laget nok en solid film om voldens konsekvenser.
Gravid tenåring dør
”Eastern promises” er kanskje ikke like god som ”A history of violence” fra 2005, men er omtrent like kompromissløs i skildringen av brutale menns synder.
Mortensen gjør en skummelt god rolle som russisk mafiasjåfør, mens Naomi Watts er et passende motstykke som jordmor.
Den ene representerer de som tar liv, den andre de som tar i mot liv.
Nikolai (Mortensen) er sjåfør for en russisk mafiafamilie i London, og svarer til sjefens sønn, Kirill (Vincent Cassel).
Så dør ei 14 år gammel russisk jente når hun føder.
Jordmor Anna (Naomi Watts) finner dagboken hennes, og tar den med seg hjem til sin russiske onkel for å få den oversatt.
Innholdet fører henne til en restaurant som mafiafamilien driver.
Sjefen Semyon (Armin Mueller-Stahl) er ivrig etter å få tak i dagboka.
Samtidig brygger det opp til konflikt innad i familien, som truer alle.
Praktfullt skuespill
Den russiske mafiaen i Cronenbergs film er som mafiafamilier flest på film.
Tett knyttet innad, med nådeløs indre justis, men lite synlige utad.
Her er det ikke horder av gærninger som vifter rundt med skytere.
De fremstår heller som forretningsmenn, enn som mordere.
Det blir faktisk ikke løsnet et eneste skudd.
Ingen bærer skytevåpen på grunn av Englands strenge våpenregler.
Men når det trengs, brukes det kniv.
Og det er noen stygge og realistiske scener i filmen som fikk meg til å vri meg i kinosetet.
Viggo Mortensen er praktfull som Nikolai.
Hans tilsynelatende harde ytre er ingen fasade, men vi aner gradvis at det er mer bak Nikolais solbriller enn bare en hardbarket kriminell.
Naomi Watts er kanskje litt for naiv som sannhetssøkende jordmor, men det er strengt tatt nødvendig at Anna er det, fordi hun er publikums representant i dette miljøet.
Det er gjennom henne vi ser historien.
Årets beste krimfilm?
De to siste store rollene er også kvalitetssikret.
Vincent Cassel spiller effektivt den sprø og uberegnelige Kirill, mens veteranen Armin Mueller-Stahl gir troverdig tyngde og verdighet til mafiabossen Semyon.
”Eastern promises” er godt nok fra David Cronenberg, selv om han ikke matcher høydepunkt fra tidligere i karrieren, som ”The Fly”, ”Dead Ringers” og før nevnte ”A history of violence”.
Men han er fremdeles en av de beste til å avdekke menneskets råskap gjennom usminket skildring av volden slik den er, kald og brutal.
Derfor bør du se ”Eastern promises”, som må være en av årets bedre krimfilmer!
| 1 |
003301 | The Heartbreak Kid
Forutsigbar gjesp.
The Heartbreak Kid” er en nyinnspilling av en film med samme navn fra 1972.
Den ble nominert til to Oscars.
Den nye versjonen kan bare nomineres til nederste hylle i videosjappa.
Gjesp
Jeg er møkk lei av å se ekstremt forutsigbare filmer, designet for et publikum som faktisk ønsker å vite nøyaktig hva de får på kino.
Og det publikummet finnes.
Nå er det vår tur, men det er ingen spesiell grunn til å se filmen på kino.
Den feiler på både humor, historie og regi.
”Kid’en” i denne filmen er faktisk en voksen mann på 40.
Eddie (Ben Stiller) kvier seg for å satse på kjærligheten, men etter press fra pappa og en kompis, hiver han seg ut i det når han møter vakre Lila (Malin Akerman).
Vips, så er de gift og drar på bryllupsreise til Baku i Mexico.
Men reisen avdekker fort de store forskjellene mellom dem, og når Lila blir sittende inne med ekstrem solforbrenning, møter Eddie sin virkelige drømmejente i stedet, Miranda (Michelle Monaghan).
Så blir det forutsigbare forviklinger før du har fått gjespet ditt neste gjesp.
Dårlig pulehumor
Ben Stiller er faktisk en sympatisk fyr, og Michelle Monaghan er ei forfriskende dame.
De redder filmen fra den blodigste slakten, men bare så vidt.
Regissørene Peter og Bobby Farrelly, kjent fra ”Dum og dummere” og ”Alle elsker Mary”, er tydeligvis tomme for talent og ambisjoner, og lener seg på innslag fra tidligere suksesser i stedet.
Men pulehumoren i ”The Heartbreak Kid” er for det første ikke morsom, og virker dessuten malplassert.
Vi får til og med en dose kroppsvæsker, som begynner å bli fryktelig gammeldags.
Filmens mest lovende element er den gryende romansen mellom Eddie og Miranda.
Det er faktisk noen hyggelige stunder på lerretet der, men så tulles det vekk med dårlig humor og feilslåtte veivalg.
Se traileren i stedet
Filmen tør ikke ta historien på alvor, noe den utmerket godt kunne gjort, og likevel vært morsom (som ”Knocked Up”).
Slik den har blitt, tror jeg ikke på Eddie + Miranda, for de er bare to figurer i en dum tullefilm.
Fotnote:
Da jeg så ”The Heartbreak Kid”, innså jeg at jeg hadde sett den før.
Traileren viser nemlig hele historien og de aller fleste høydepunktene.
Så du kan faktisk gå på nett og se ”The Heartbreak Kid” helt gratis på 90 sekunder, i stedet for å betale for å se den på kino i 90 minutter.
Det vil være et smart trekk av deg.
| 0 |
003302 | Invasjonen
Unødvendig inkarnasjon.
Den klassiske sci-fi-romanen ”The body snatchers” fra 1955 er filmatisert tre ganger før.
Men den siste inkarnasjonen, som bare heter ”Invasjonen”, føles unødvendig.
Farlig smitte
Nicole Kidman ligner mer og mer på en dukke, og vakler på høye hæler gjennom en historie som krever et par solide joggesko.
Regissør Oliver Hirschbiegel er langt unna kvaliteten han viste med sine tyske filmer ”Eksperimentet” og ”Der Untergang”.
Sånn går det av og til når geniale regissører lures til Hollywood!
Ei romferje styrter til jorden med en smitte fra verdensrommet om bord.
Myndighetene sier det er influensa.
Men doktor Carol Bennell (Kidman) er en av de som får mistanke om at noe langt farligere er på gang.
Mennesker rundt henne virker plutselig kalde og følelsesløse.
De er ikke lenger seg selv.
Og snart utkjempes kampen mot en usynlig fiende som tar over samfunnet i det skjulte.
Plastikkheltinne
Nicole Kidman får ha meg unnskyldt, men det begynner å bli litt vanskelig å ta henne skikkelig seriøst.
Hun er blitt for plastikk i trynet og barbie-dukkete i fasongen.
Filmen handler altså om å skille mennesker fra ikke-mennesker, men så er den utstyrt med en hovedperson som ikke ser ut som et ekte menneske til å begynne med?
Det er et dårlig trekk.
Det er mulig Nicole Kidman fremdeles trekker folk til kinosalen, men denne filmen hadde trengt ei virkelig heltinne av kjøtt og blod, ikke silikon og botox.
Lite troverdig
”Invasjonen” har noen gode ideer å komme med.
Noen og enhver kan filosofere litt over måten verdenssituasjonen utvikler seg på, ettersom den usynlige fienden sveiper over kloden.
Andre deler av manuset er så dumt at det ikke henger på greip.
Som når en romdrakt-kledd ekspert på smittesykdommer besøker et infisert område med vrakrester i begynnelsen.
Så går han ut, tar av seg drakten, beveger seg mot bilen, blir stoppet av ei jente som gir ham en vrakdel hun fant på taket sitt, som han tar på, stikker seg og blir smittet.
Dette skulle altså være en ekspert!
Følelsesløs
Jeg håper ikke dette er filmen som ødelegger Oliver Hirschbiegels muligheter til å lage flere skikkelig gode filmer med Hollywood-budsjett.
Men det kan fort bli det.
”Invasjonen” er ikke særlig spennende, og virker like følelsesløs som historiens fiender.
Det er som om de leker thriller.
Manuset greier til og med å gjøre Daniel Craig uinteressant i den andre hovedrollen, som jeg altså så vidt nevner mot slutten av denne anmeldelsen.
Jeg hadde nesten allerede glemt at han var med
| 0 |
003303 | Halloween
Rob Zombie har voldtatt John Carpenter både i huet og ræva.
Han har laget en ny versjon av Carpenters sjangerdefinerende gjennombruddsfilm ”Halloween” fra 1978 som er så dårlig at det nesten ikke er til å tro.
Den mangler all form for spenning og annen filmatisk verdi.
Den leverer ikke engang på voldsfronten.
”Halloween” i 2007-utgave er møkkadårlig trash-slash!
Dreper alle
En maskert Michael Myers dreper familien sin som 10-åring, og blir lukket inne på anstalt under veiledning av dr.
Samuel Loomis (Malcolm McDowell).
15 år senere dreper han alle fangevokterne og rømmer.
Loomis tror han vet hvor Michael er på vei.
Han har nemlig en hemmelig søster som uvitende er hans neste mål på hjemstedet Haddonfield.
Han må bare finne kniven og maska først.
Kjedelig slash
Allerede i åpningen forstår vi at regissør Rob Zombie dessverre ikke er i stand til å matche originalen på noe som helst vis.
Måten vi introduseres for Michael Myers på er like kjedelig som et blankt A4-ark og whitetrash-familien hans overspilles kraftig uten humor og ironisering.
Tiåringens brutalitet burde kanskje sjokkere, men det er bare trist å se hvordan dette er løst filmatisk, med like mye finesse som en bulldoser i sandkassa.
Pippi skumlere
Resten av filmen er ei lærebok i hvordan man ikke skal lage skrekkfilm.
Michael Myers er så overeksponert at vi aldri blir redde for ham.
Vi burde jo skjelve av skrekk bare ved synet av ham, men jeg har sett episoder av Pippi Langstrømpe som har vært skumlere.
Dessuten er han så treig at han egentlig ikke burde være i stand til å drepe noen.
Det er bare å springe!
Derfor blir det for dumt når han virker å være usynlig for sine ofre, bare han er utenfor kameravinkelen.
En spøk
”Halloween” kunne reddet seg med litt skikkelig slash, men til og med her feiler filmen noe helt vanvittig!
Det er bare kjedelig å se Michael Myers myrde seg gjennom historien.
Det er absolutt ingen oppfinnsomme drapsscener her som kan få syke sjeler som meg til å tenke ”wow, det var kult”!
Jeg tror egentlig at ”Halloween” er en spøk på kinogjengernes bekostning.
Dimension Films forsker på hvor dårlige filmer de kan lage og likevel tjene penger.
Dette er et foreløpig lavmål.
| 0 |
003305 | Natural Born Star
Fantastisk dokumentar om Fred Robsahm (1943-2015).
Natural Born Star forteller den klassiske historien om han som får alt, for så å miste det.
Og alt er dessverre sant.
Regissør Even G. Benestad har laget en fantastisk dokumentarfilm som er innom de fleste sinnsstemninger.
Den er blant annet morsom, rørende, spennende og trist.
I fokus står en mann som vi ender opp med å synes så enormt synd på.
Det skjærer i hjertet å få servert denne utrolige historien, som fortelles drivende godt gjennom smart redigering av gamle og nye bilder, lydlagt av Kaadas herlige soundtrack!
Tilfeldig filmstjerne
Fred Robsahm fra Lillesand lengtet etter havet, men ble i stedet filmstjerne i Italia på 1970-tallet.
Han ble oppdaget tilfeldig på ferie i Roma av en italiensk produsent.
Det ble begynnelsen på eventyret, som toppet seg med den lidenskapelige kjærligheten til den vakre filmstjerna Agostina Belli.
Men denne dokumentaren viser med all tydelighet at skjebnen kan være lunefull.
Og for Fred Robsahms del, skulle den til og med være direkte ond!
Enorm kontrast
Selv om det er en trist historie, er filmen ofte morsom.
Fred er tydelig merket av de siste 20 harde årene, hvor han har brent lyset i begge ender, men viser seg også å være en fyr med humor og selvironi.
Han er litt av en figur, og det er ikke rart at han stikker seg ut i Lillesand.
Samtidig er det sterkt å se den enorme kontrasten mellom den slitne Fred i dag og den utrolig kjekke fyren vi møter i de gamle filmklippene.
Det er nesten vanskelig å tro at det er samme mann.
Men av og til ser vi det brenne i Freds slitne øyne, som når han snakker om sin tapte kjærlighet.
Og vi aner at dette er nøkkelen til alt.
Even G. Benestad har gjort en kjempejobb med å fortelle historien gjennom en miks av gamle og nye bilder.
Han har blant annet brukt klipp fra Fred Robsahms 70-talls-filmer for å dramatisere hans egen historie og hendelser i nåtiden.
Det har en utrolig god effekt, spesielt når filmen nærmer seg sitt emosjonelle klimaks.
Jeg ble faktisk svært rørt over Freds skjebne, og hvordan han blir stilt ansikt til ansikt med den.
Jeg åpner for muligheten av at Benestad vrir litt på sannheten for dramatisk effekt, men det må være lov i en film som denne.
Fantastisk musikk
Til slutt må jeg berømme Kaada, som har levert sitt aller beste soundtrack til denne filmen.
Han leker seg med herlig 70-talls funk, spaghettiwestern og svulstige toner som Morricone ville vært stolt av.
Dette er et lysende eksempel på hvordan musikk kan løfte en filmopplevelse flere hakk.
Så jeg anbefaler deg virkelig å se Natural Born Star, et av årets store høydepunkter!
Oppdatering:
Fred Robsahm døde 26. mars 2015
| 1 |
003306 | We Own the Night
Tidløs politi-thriller
”We own the night” er noe så sedvanlig som en politithriller.
De finnes det mange av, så det krever kløkt og talent for å markere seg i sjangeren.
Og det har regissør og manusforfatter James Gray.
Det har også skuespillerne Joaquin Phoenix, Mark Wahlberg, Eva Mendez og Robert Duvall.
Dette har blitt en skikkelig solid og hardkokt politithriller.
Jeg ble engasjert og underholdt, og fikk følelsen av hvor mye som står på spill for hovedpersonene.
Satt i klemme
Bobby Green (Phoenix) er sjef for en populær nattklubb i Bronx, eid av en tvilsom russer.
Bobbys far, Burt Grusinsky, og bror Joseph er begge politimenn, noe Bobby har holdt hemmelig.
Han har ikke særlig god kontakt med familien sin.
Dessuten er ikke politimenn populære i miljøet.
Men så raider Joseph nattklubben på jakt etter narkodealere, noe som får alvorlige konsekvenser.
Bobby blir satt i klemme mellom familien og narkodealerne.
Historien fenger
Jeg skal glatt innrømme at dette ikke er fryktelig originalt.
Brødre på hver sin side av loven har vi sett før.
Det samme gjelder russisk mafia, som har vært godt representert på kino for den siste tiden.
Men historien fenger, mye fordi figurene har klare motiver for sine handlinger som er lett å forstå.
Dessuten er både Phoenix, Wahlberg og Duvall ringrever som gjør det meste ut av enhver rolle.
Her er det lett å se familiebånd til tross for store motsetninger.
Godt klimaks
Filmens utmerkede manus er likevel ikke helt uten feil.
Jeg synes for eksempel at politiet er veldig dårlige til å beskytte sine egne når de vet at skruppelløs russisk mafia er ute etter dem.
Men den resulterende biljakten er i alle fall ganske unikt filmet.
Og klimakset er av godt merke med skyting og spenning.
Derfor kan du trygt se ”We own the night”, som for øvrig var New York-politiets slagord på 80-tallet, der handlingen finner sted, men helt uten 80-talls-kjennetegn.
| 1 |
003308 | Saw 4
Grufullt og kvalmende, men ellers kjedelig.
Saw-serien begynner å bli Halloween-tradisjon.
Og hvorfor ikke?
Den stiller i hvert fall min hunger etter slem kino.
Det er selvsagt moralsk forkastelig å lage filmer der hovedmotivasjonen er å vise grotesk tortur, men samtidig føler jeg min mørke side kose seg.
”Saw 4” velter seg i oppfinnsom vold.
Den har også nok av dårlig skuespill, logiske brister og et rotete manus.
Men det er i alle fall godt å vemmes!
Mer død og fordervelse
Jigsaw døde i den forrige filmen, men tror du ikke han har planlagt mer død og fordervelse?
En hardt prøvet politimann blir tvunget ut på leting etter to gode kolleger, og må ta vanskelige valg for å få servert flere spor.
Han må velge om han vil redde mennesker fra grusomme skjebner, eller vinne tid for å redde kollegene.
Samtidig er han selv mistenkt, men hvem står egentlig bak?
Jigsaws bakgrunn
Jigsaw (Tobin Bell) er utrolig nok den store stjerna også i Saw 4, til tross for at han døde i treern.
Men hyppige flashbacks kaster nytt lys over Jigsaws bakgrunn og forklarer hvorfor han tippet over.
Bell greier faktisk å skape en slags sympati for Jigsaws skjebne, selv om han selvsagt går en smule langt i sin hevn mot menneskehetens apati.
Og nå må vel filmskaperne ha skviset det aller siste ut av Jigsaw-figuren?
Oppfinnsom tortur
De andre folkene i filmen er for det meste kjedsomt anonyme, men de er uansett ikke så viktige.
Det viktigste i filmen er de oppfinnsomme torturinstrumentene!
Og i ”Saw 4” er det et par innretninger som virkelig får meg til å kjenne ubehaget, som en som river skalpen av ei dame etter håret, en som stikker ut øynene på en fyr og favoritten: en stakkar må presse ansiktet gjennom fjærbelastede kniver for å komme seg løs.
Det er grufullt og kvalmende, akkurat slik det skal være.
Leverer vold
Jeg tror du kan banne på at det kommer en ”Saw 5” til neste års Halloween.
Filmprodusentene har ikke råd til å la være.
Men kanskje skal en annen regissør en Darren Lynn Bousman gjøre jobben, for jeg tror han bør trene seg opp på annet enn å regissere vold.
Det er ikke det at jeg forventer Oscar-innsats fra skuespillere i en Saw-film, men serien kan bli enda bedre med noe så banalt som bedre handling og dialog.
Men trengs det?
”Saw 4” leverer så til de grader på voldsfronten, og det tror jeg vil være mer enn nok for fansen.
| 0 |
003309 | Emmas lykke
Den tyske filmen ”Emmas lykke” veksler mellom å være feelgood og feelbad.
Det er en vanskelig balansegang, men filmen gjør det med bravur!
Den forteller en utrolig historie med humor, hjertevarme og hjerteskjærende drama.
Jeg gjetter at besøkstallet her i Norge ikke vil gjenspeile det publikummet filmen fortjener, så om du leser dette, gi ”Emmas lykke” en sjanse!
Vrak i hagen
Max (Jürgen Vogel) får vite at han har uhelbredelig kreft, stjeler svarte penger fra bilbutikken han jobber i, og rømmer i en stjålet Jaguar med sjefen i hælene.
Men i nattemørket ser ikke sjefen at Max kjører utfor veien og forsvinner i et av filmhistoriens vakreste bilkræsj.
Vraket havner i hagen til Emma (Jördis Triebel), som bor alene på en gjeldstynget bondegård.
Hun finner pengene og brenner bilen, slik at bevisstløse Max skal tro de har brent opp når han våkner.
Men fullt så enkelt skal det ikke bli.
Oppreist Emma
Emma er en tøffing.
Filmen starter med slakting av en gris, der vi ikke spares for noen detaljer.
Vi skjønner fort at hun kan stå oppreist i stormen, men får etter hvert avdekket hennes indre følelsesliv.
Max er motsatt.
Litt veik, redd og unnvikende.
Men etter noen dager med Emma, lærer han å ta utfordingene han står overfor, eller i hvert fall anerkjenne dem.
Fantastisk samspill
Dette høres kanskje ut som en røverhistorie, men den flesker til med uventet romantikk og store følelser.
Samspillet mellom Jördis Triebel og Jürgen Vogel er fantastisk bra, og gjør at vi glatt godtar historiens noe villere påfunn.
Triebel er et utrolig sjarmerende nytt bekjentskap som gjør Emma til en ekte kvinne av kjøtt og blod, mens Vogel rettferdiggjør at jeg skrøt så uhemmet av ham etter rollen i den avsindig sterke filmen ”Den frie vilje” tidligere i år.
Han er veldig god som Max, en rolle som byr på store utfordringer.
Praktfull film
”Emmas lykke” er en bevegende historie, nydelig filmet av regissør Sven Taddicken.
Og du vil ikke tro hvor sterk avslutningen av filmen er.
Jeg mistet litt munn og mæle, samtidig som jeg ble imponert over hvor modig filmen er.
”Emmas lykke” er rett og slett en praktfull film med hjerte og smerte i skjønn forening!
| 1 |
003310 | Superbad
Noe av det morsomste jeg har sett i år!
Jeg skulle gjerne anmeldt ”Superbad” uten å ta i bruk opplagte uttrykk som supergod, superkul og supermorsom!
Men det greier jeg ikke.
Så hva ellers kan jeg si?
Filmen er uforskammet morsom i sine beste øyeblikk.
Resten av tiden er den ”bare” morsom.
Hva mer kan du forlange?
Dette vekker gode minner fra videoklassikere som ”Delta-gjengen” og ”Het ungdom”.
Her er det bare å komme seg på kino og bli underholdt av utrolige situasjoner, vittige oneliners og McLovin!
Vanskelig oppdrag
Bestekompisene Seth og Evan er en sommer unna college.
Nå gjelder det å få napp hos drømmedamene Jules og Becca, så de kan stille med den nødvendige erfaringen til skolestart.
En fest hos Jules er den perfekte anledningen, og guttene lover å skaffe alkohol ved hjelp av den rare kameraten Fogells falske ID.
Men det blir et fryktelig vanskelig oppdrag som kaster dem ut på en vill reise gjennom byen.
Kjærlighet og sex
Jeg må innrømme at jeg satt og fniste som en fjortis gjennom store deler av filmen, fordi så mye av humoren handler om ting jeg sikkert burde være for gammel til å le av.
Seth og Evan er usikre og umodne på de fleste områder, og har de utroligste replikkvekslinger om temaer de ikke har den minste peiling på, først og fremst kjærlighet og sex.
Samtidig vil mange kjenne seg igjen i dem.
Tullehumoren har noe bedårende ekte på bånn.
Stjeler showet
Jonah Hill og Michael Cera er både morsomme og sympatiske i hovedrollene, og gjør det lett for oss å smile av det tette vennskapet.
Men debutanten Christopher Mintz-Plasse stjeler mye av showet som supernerden Fogell, eller McLovin, som han har valgt å kalle seg på den falske legitimasjonen.
Han er helt klart tuftet på gamle helter som Eddie Diezen og Pee Wee Herman, samt halve rollelista i ”Revenge of the nerds”, og McLovin triumferer som publikumsfavoritt!
Årets morsomste
Ikke alt fungerer like godt i filmen, som for eksempel noe med pikktegninger og…og….nei, det var faktisk det eneste som ikke fungerte.
Resten av filmen er noe av det morsomste jeg har sett i år!
Den eneste filmen som kan matche den, er ”Knocked Up”, som er produsert av de samme folka, blant annet Seth Rogen, som også spiller i begge filmene.
T
Til slutt...
Jeg ble litt imponert over meg selv, da jeg kom på at jeg skulle avslutte denne anmeldelsen med det vittige ordspillet ”I’m McLovin it!”, som beskriver mine følelser for ”Superbad” veldig godt.
Men så googlet jeg det for sikkerhets skyld og fikk 847 treff.
Så da … faen heller:
| 1 |
003315 | Rogue Assassin
Blottet for humor - desverre.
Jet Li og Jason Statham i samme film høres i utgangspunktet ut som en god idé.
Men det spørs hva man har tenkt å bruke dem til.
”Rogue Assassin” viser tendenser til å være en kul actionfilm, men den er dessverre blottet for det den trenger aller mest, nemlig humor.
Den fremstår så sjarmløs at det ikke engang hjelper med litt heftig action.
Og den viser at Jet Li er fullstendig ubrukelig når han ikke slåss.
Rivaliserende mafia
Jason Statham spiller purken Crawford, mens Jet Li spiller leiemorderen Rogue.
Crawford jakter på Rogue etter at han myrdet partneren hans.
Tre år senere finner Crawford spor etter Rogue i San Francisco, der rivaliserende mafiagjenger fra østen står foran et oppgjør.
Men det virker som om Rogue står på begge sider i konflikten, og setter gjengene opp mot hverandre.
Crawford må finne ut hvorfor.
Uten humor
Historien er uvant innviklet til denne sjangeren å være.
Alt blir forklart tilslutt, men underveis er det litt vanskelig å holde følge.
Dessverre fortelles historien uten snev av humor eller selvironi, noe denne filmen kunne trengt.
Alle spiller rollene sine så blodseriøst at det blir litt latterlig.
Jet
Li er den verste.
Han er helt håpløs i filmer der han ikke får vise sitt martial arts-talent.
Begynner han å bli gammel og sliten?
Det er ufrivillig komisk hver gang han åpner munnen sin for å snakke elendig engelsk.
Spastisk redigert
”Rogue Assassin” har altfor få kampscener, og de er redigert på en spastisk, lynkjapp måte som gjør at vi aldri får noen følelse av flyt.
Regissør Philip G. Atwell har bakgrunn fra musikkvideoer for blant andre Eminem, Xzibit og 50 Cent, og lar oss sjelden se på samme bilde i mer enn to sekunder av gangen i actionscener.
Det er ikke alltid den rette måten å lage god action på.
Noe kult
Det er synd at Jason Stathams forrige film, ”Crank”, ikke kom på kino i Norge, for den er ekstremt mye bedre enn ”Rogue Assassin”.
Denne filmen har noen kule scener, men den får altså gode gamle B-filmer om asiatisk mafia i Amerika, som ”Rapid Fire” og ”Showdown in Little Tokyo”, til å fremstå som klassikere.
| 0 |
003316 | Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford
Nesten en perfekt film!
Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford er ikke først og fremst en westernfilm, men et psykologisk drama.
Nervekampen står mellom vestens farligste røver og hans største fan.
Det har blitt en stilsikker og formfullendt film med flere svært sterke skuespillerprestasjoner.
Jeg er litt skeptisk til å bruke ordet ”mesterverk”, men denne filmen er svært nær.
Redd for å bli angitt
Den unge Robert Ford (Casey Affleck) har vært fan av røveren og pistolmannen Jesse James (Brad Pitt) i årevis.
I 1881 får han og broren Charley (Sam Rockwell) kontakt med James-gjengen.
Etter deres siste togran oppløses gjengen, og Jesse er redd for at tidligere medlemmer skal angi ham mot en dusør.
De eneste han stoler på til en viss grad, er brødrene Ford.
Men de har i all hemmelighet gjort en avtale med guvernøren om å arrestere Jesse, om de tør.
Brad Pitt er skummelt god som Jesse James, en farlig, paranoid og uforutsigbar person som alle har god grunn til å være redd for.
Filmen skildrer dette svært godt.
Frykten kan leses i ansiktene!
Men den største åpenbaringen i filmen er Casey Affleck som Robert Ford, en i utgangspunktet naiv drømmer som etter hvert forstår at hans helt ikke er den fantasifiguren han har lest om som barn.
Robert har alltid vært minstemann, men blir brutalt voksen i løpet av filmen.
Det er glitrende spilt av lillebror Affleck, som jeg tipper ligger meget godt an til en Oscar-nominasjon.
Voksent filmspråk
New Zealandske Andrew Dominik regidebuterte i 2000 med Chopper, som gjorde Eric Bana til stjerne.
Mordet på Jesse James er bare hans andre film, men han viser allerede et voksent og modent filmspråk som kommer til å glede filmelskere.
Bildene er store og vide og fanger inn det ville vestens enorme rom.
Samtidig er fargene falmede og kontrasten blass, som om vi kikket på et gammel fotografi.
En annen detalj er den optiske forvrengingen hver gang fortellerstemmen kommer inn, som om vi plutselig kikker ut gjennom et gammelt vindu.
Fotograf Roger Deakins har fått leke seg mye, med spennende resultater.
Du må kanskje være en tålmodig person for å sette ordentlig pris på denne filmen.
Den føles nemlig så lang som den er (2 timer og 40 minutter), og har det aldri spesielt travelt med å drive handlingen fremover.
Dessverre stopper fremdriften nesten i perioder, slik at jeg rekker å kjede meg.
Kanskje kunne filmen blitt en enda bedre opplevelse dersom den ble kortet ned litt.
Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford er altså ikke en perfekt film, men nesten
| 1 |
003319 | Beowulf
Britenes 1000 år gamle nasjonalepos er forvandlet til en barsk animert eventyrfilm for voksne.
”Beowulf” byr på en sverdsvingende helt, et grusomt monster, en ildspyttende drage og en naken demon, beleilig formet som Angelina Jolie (tusen takk!).
Animasjonen av mennesker blir stadig bedre, og om du kan se filmen i 3D, får historien en ny dimensjon.
Bokstavelig talt.
Filmen er en lang rekke av imponerende scener som ga meg hakeslepp!
Farlig pakt
Det er i Danmark det foregår, et land med høyere fjell og klipper enn jeg kan huske å ha sett der.
Kong Hrotgars rike terroriseres av monsteret Grendel.
Inn fra vest seiler Beowulf og hans menn, fast bestemt på å drepe monsteret.
Men de møter tøff motstand, ikke minst fra Grendels demoniske mor, som med sine forføreriske evner får Beowulf til å inngå en pakt, som han skal komme til å angre på.
Filmatisk magi
”Beowulf” er regissert av Robert Zemeckis, mannen bak ”Tilbake til fremtiden” og ”Forrest Gump”.
Nå har han laget sin beste film på lenge, full av filmatisk magi, oppfinnsom action og saftige figurer!
Filmen er kanskje ikke helt tro mot den originale historien, men det kunne ikke bry meg mindre.
Roger Avary og Neil Gaimans manus har lagt grunnlaget for herlig og storslagen underholdning!
Skrekkelig monster
Beowulf er en interessant heltefigur, spilt av dyktige Ray Winstone.
Hans muskuløse mot og hemmelige svik er interessante kontraster i filmen.
Ingen kødder med Beowulf, selv om Kong Leonidas hadde spist ham til frokost, middag og kvelds.
Jeg vil også trekke frem Crispin Glover, som spilte George McFly i ”Tilbake til fremtiden”.
Nå er han med på å gi monsteret Grendel en uventet sår og skrekkelig fremtoning, selv om animatørene fortjener mest skryt.
Imponerende animasjon
Filmen er fantastisk animert med motion capture, det vil si at skuespillernes bevegelser registreres og animeres i etterkant.
Problemet med Zemeckis sin forrige motion capture-film, ”Polarekspressen”, var menneskenes døde øyne.
De var rett og slett skumle.
Øynene er mye bedre animert i ”Beowulf”.
Og resten av animasjonen underbygger eventyret med et mildt sagt imponerende utseende.
Se den i 3D om du kan, men ”Beowulf” er nesten like god i 2 dimensjoner som i 3
| 1 |
003320 | W.
Dårlig president - god film.
George W. Bush er blitt kalt tidenes dårligste president.
Oliver Stone gir ham, overraskende nok, en slags oppreisning med den strålende filmen ”W.”.
Mange vil kanskje se den i håp om at Stone gjør narr av Bush.
Men det gjør han ikke.
Stone har valgt å kaste et seriøst blikk på mannen, hvor han kommer fra og hva som kan ha drevet ham til å bli den presidenten han ble.
Det har blitt et svært interessant portrett av en mann, som mot alle odds inntok verdens mektigste embete.
Josh Brolin spiller så godt i hovedrollen at han er garantert en Oscar-nominasjon
Mange vil kanskje se den i håp om at Stone gjør narr av Bush.
Men det gjør han ikke.
Stone har valgt å kaste et seriøst blikk på mannen, hvor han kommer fra og hva som kan ha drevet ham til å bli den presidenten han ble.
Det har blitt et svært interessant portrett av en mann, som mot alle odds inntok verdens mektigste embete.
Josh Brolin spiller så godt i hovedrollen at han er garantert en Oscar-nominasjon
Rastløs og alkoholisert
Filmen hopper mellom ulike stadier i Ws liv.
Det starter med en samtale mellom presidenten og hans nærmeste krets, hvor de utformer det famøse uttrykket ”ondskapens akse”.
Siden ser vi hvordan Bush i sine unge år var en rastløs og alkoholisert sjel som mislyktes i alt han foretok seg.
Han følte seg oversett i familien, hvor foreldrene favoriserte lillebror Jeb, og filmen argumenterer for hvordan dette gjorde W til en underdog som strevde med å oppnå anerkjennelse for egne evner og ambisjoner.
Slett ikke utenkelig
Manuset er klokt skrevet av Stanley Weiser, og det er selvsagt mye her som må være oppdiktet.
Hvem vet hvilke samtaler som virkelig har foregått i krigsrommet i Det Hvite Hus, eller i stua hos familien Bush?
Men alt virker plausibelt, og mye er antagelser basert på kjente fakta.
Det virker slett ikke usannsynlig at forholdet mellom far og sønn var vanskelig, og at den mer ordentlige Jeb Bush kanskje ble favorisert.
Det er slett ikke utenkelig at George W. Bush startet krigen i Irak som en vendetta mot Saddam Hussein på vegne av Bush sr, støttet av visepresident Cheney som tørster etter olje.
Vi vet ikke, men påstandene i filmen virker slett ikke urimelige.
W ingen idiot
Det kan ikke være enkelt å skulle spille en mann som alle har et så levende bilde av.
Bush er fremdeles president ved filmens premiere.
Men Josh Brolin makter å kanalisere Bush gjennom øynene, stemmen, språket og kroppsspråket.
Han gjør en fantastisk prestasjon!
Det er også smart og ikke fremstille W som komplett idiot.
Det kan han ikke være.
Vi i Europa har nok en tendens til å undervurdere ham.
Brolin, Stone og Weiser viser oss en mann som kanskje tenker i enkle baner, og maler sitt verdensbilde i store penselstrøk, men som slett ikke er dum.
W forstår mennesker, han har et lag med folk, og ifølge en figur i filmen, vant han to ganger fordi han var den kandidaten flest amerikanere helst ville satt seg ned og ta en øl med.
Filmen viser oss hvorfor.
En lettere tragisk figur
Oliver Stone har laget en god, interessant og underholdende film, som forsøker å forstå en av vår tids mest kontroversielle ledere.
Den blir aldri kjedelig, til tross for at den varer en stund.
Her er det mer enn nok til å fange oppmerksomheten din.
Jeg føler meg klokere på George W. Bush etter å ha sett ”W.”.
Stone synes åpenbart litt synd på ham.
Jeg, også.
Han fremstår som en lettere tragisk figur, som forsøker å gjøre så godt han kan ut i fra sitt moralske og religiøse ståsted.
Men nå er det over!
| 1 |
003321 | Resident Evil:Extinction
Best når det skytes, dårligst når det prates.
Jeg var skeptisk til flere Resident Evil-filmer etter den tragisk dårlige toeren.
Men her er altså den tredje, Resident Evil: Extinction, og den viser seg å være den beste av de tre, selv om det ikke betyr at den er direkte god.
Splattereffektene er mye bedre enn i de to første filmene, men Extinction preges av en del latterlig dialog og horribelt dårlig skuespill.
Zombie-virus raser
Superjenta Alice (Milla Jovovich) reiser alene rundt i en øde verden etter at de fleste menneskene er smittet av et zombie-virus.
Hun redder en gruppe overlevende i Nevada, og de bestemmer seg for å reise til Alaska, som kanskje er virus-fritt.
Men den onde forskeren Isaacs fra Umbrella Corporation, selskapet bak zombie-viruset, jakter på Alice.
Han vil nemlig lage en zombie-kur ved hjelp av blodet hennes.
Brutal action
Filmen er regissert av Russell Mulcahy, som for alltid vil ha en stjerne i boka mi for Highlander.
Men det er over 20 år siden, og han har ikke prestert stort siden.
Resident Evil:
Extinction viser at han fremdeles har taket på brutal action.
Spesielt en lang sekvens fra et øde og sandblåst Las Vegas har nok punch til å tilfredsstille splatterfans.
Denne filmen sparer heldigvis ikke på effektene, slik den første gjorde.
Dårlig skuespill
Men Extinction kan by på overraskende mye dårlig skuespill til denne budsjettklassen å være.
Scener fra Umbrella Corporation er spesielt amatørmessig utført.
Og jeg spør meg: hvorfor er forskeren Isaacs ond?
Han forsøker jo faktisk å redde verden?
Noen av de overlevende som Alice møter er også spilt av glade amatører.
Og et monster som sier ”I am the future” vekker mer latter enn grøss.
Filmen er i klart best når det skytes, og dårligst når det prates.
Må være fan
Resident Evil:
Extinction avsluttes med lovnad om en fortsettelse, men det skal bli spennende å se hvordan filmskaperne eventuelt har tenkt å takle det de lover.
Du må nesten se filmen for å forstå hva jeg snakker om, for jeg vil ikke spoile noe for deg.
Men du må være storfan av serien for at den i det hele tatt kan anbefales.
Er du likegyldig til Resident Evil, kan du glatt stå over denne filmen
| 0 |
003325 | Top Gun (HD-DVD)
Kvalitet eller ekstrastoff?
Regissør Tony Scotts ”Top Gun” fra 1986 er en selvfølge å ha i hylla.
I 2005 kom filmen ut i en heftig DVD-versjon.
Nå er den utgitt på HD-DVD.
Men hvilken versjon bør du velge?
Det avhenger av hva som er viktigst for deg: teknisk kvalitet, eller ekstrastoff.
HD-DVD’n har selvsagt bedre bilde og lyd.
Men den har null ekstrastoff, mens DVD’n har masse!
Machomenn i barske fly
Filmen handler om urokråka Pete ”Maverick” Mitchell (Tom Cruise), som blir sendt til flyskolen på Miramar sammen med sin makker Goose (Anthony Edwards) for å konkurrere mot de beste av de beste om ”Top Gun”-trofeet.
Det handler om barske fly, machomenn og definitivt harde verdier, skildret med stiliserte, glossy bilder og et hipt soundtrack med rockemusikk!
Bedre bilde
HD-DVD’n vinner selvsagt over DVD’n på billedkvaliteten.
DVD’n så også bra ut, men i high definition får du bedre skarphet og dybde i bildene, noe som er spesielt merkbart i flysekvenser.
Men det kan virke som om samme master er blitt brukt, for begge versjonene ser ut til å ha de samme flekkene noen steder.
Det er synlig, men ikke spesielt irriterende.
Billedkvaliteten er jevnt over svært god på begge discene, men et hakk bedre på HD-DVD, altså.
Super lyd
Jeg skrøt mye av DTS-sporet på DVD’en, da den kom.
”Sonisk lykke”, kalte jeg det.
HD-DVD’en er utstyrt med det enda bedre lydformatet Dolby True HD, som skal gi enda større dynamikk.
Jeg har dessverre ikke utstyr til å få testet dette, men HD-DVD’n har også lydspor i formatene Dolby Digital Plus EX og DTS-ES.
Begge gir fra seg super lyd, men jeg hører ingen større forskjell fra DTS-sporet på DVD’n.
Null ekstrastoff
”Top Gun – Special Edition” på DVD var en fet utgivelse på alle måter.
Innpakninga består av et flott utbrettcover som inneholder kule bilder og tøffe sitater fra filmen.
Menyene på DVDene er særs lekre, utført i skikkelig luftfartstil.
Disc 2 inneholder blant annet en fantastisk dokumentar om innspillingen av ”Top Gun”, og mye annet ekstrastoff.
HD-DVD’n, derimot, har ingenting.
Det er en stor skuffelse, og trekker helhetsinntrykket ned.
Ditt valg
Derfor vil jeg faktisk anbefale deg å kjøpe DVD’n.
Du får nesten like bra bilde og lyd og mye ekstrastoff.
Men har du hjemmekino med dyrt utstyr, er det klart at selve filmen gjør seg best på HD-DVD.
Valget er ditt
| 1 |
003327 | Blade Runner- The Final Cut
Ett av filmhistoriens største mesterverk!
Regissør Ridley Scotts Blade Runner var en av filmene som for alvor gjorde meg huka på film, og har vært en konstant kilde til undring og beundring, som jeg har vendt tilbake til mange ganger.
For meg står den frem som ett av filmhistoriens absolutt største mesterverk.
Noen roper høyt om Citizen Kane.
Jeg roper høyt om Blade Runner!
Og nå, når den har kommet på DVD, HD-DVD og Blu-Ray i sin siste og definitive versjon, er det virkelig god grunn til å bruke stemmen.
Filosofisk sci-fi
Historien, basert på forfatteren Philip K. Dicks roman Do Androids Dream Of Electric Sheep, stiller svært interessante og filosofiske spørsmål som gir grobunn for refleksjon og ettertanke.
Harrison Ford spiller blade runneren Deckard, en slags politimann i Los Angeles i år 2019.
Han får i oppdrag å finne en gruppe replikanter, androider som ulovlig har tatt seg ned til jorden fra arbeidskolonier i verdensrommet.
Søket tar ham til selskapet som har skapt dem, Tyrell Corporation, der han møter vakre Rachael (Sean Young).
Hun blir nøkkelen til Deckards revurdering av hva en replikant kan forventes å ha av menneskelighet - og hva det egentlig vil si å være et menneske.
Fascinerende og futuristisk
Men skal jeg være ærlig, er det ikke historien som appellerer meg mest.
Det mest spennende er hvordan filmen ser ut.
Ridley Scott og hans stab har skapt et fascinerende og futuristisk Los Angeles, som er overbefolket, overbesøplet og gjennomindustrialisert.
Alle velstående har flyttet ut av byen, kanskje ut av verden, og bare de syke, fattige og ubemidlede er igjen.
Filmen skildrer et multikulturelt skakk-kjørt bybilde som du faktisk vil finne enkelte steder i verden i dag.
Scott filmer denne neonopplyste verdenen, med konstant regnvær og nattemørke, i trollbindende cinemascope.
Vakrere styggedom har du aldri sett!
Uforglemmelige figurer
Blade Runner har noen uforglemmelige figurer, spilt av blant andre Rutger Hauer, Daryl Hannah og Joe Turkel.
Unge Sean Young ga Rachael den rette kalde femme fatale-figuren, kanskje som følge sin manglende erfaring?
Harrison Ford er likevel den store stjerna.
Deckard ser ut til å vandre gjennom historien uten de store følelsemessige utbruddene, men det kan det være gode grunner til, som jeg ikke vil diskutere her, for ikke å ødelegge handlingen for deg.
Ekstremt forseggjort
Blade Runner – The Final Cut gir oss ikke store forandringer fra tidligere versjoner.
Ridley Scott har finpusset på filmen, og bare store fans vil merke de fleste forskjellene.
Dette er fremdeles en utrolig fascinerende film, med et helt ekstremt forseggjort utseende, pakket inn i Vangelis sin mektige filmmusikk.
Blade Runner har inspirert nye filmskapere i 25 år.
Og det vil den fortsette med!
Mesterlig restaurert
Blade Runner er utgitt på både DVD.
HD-DVD og Blu-Ray.
Jeg har testet HD-DVD’n, og det er en utrolig deilig følelse å se denne filmen med bedre bilde og lyd enn den sannsynligvis hadde ved premieren i 1982.
Filmen er mesterlig restaurert, og lyden er subtilt, men virkningsfullt remixet i Dolby 5.1.
Blade Runner var en av de første DVD’ene som kom på markedet for 10 år siden, og forskjellen mellom disse versjonene er uendelig stor.
Nå ser filmen ut som om den ble laget i går, med bunnsolid sortnivå, dybde og skarphet, og en hittil uhørt dynamikk i lydbildet!
Unik innsikt
På disk 2 i alle formater finner du en av tidenes beste filmdokumentarer, Dangerous Days: The Making Of Blade Runner, som har en svimlende spilletid på 3 timer og 32 minutter.
Heldigvis er dokumentaren delt inn i 8 kapitler, så du trenger ikke se alt på en gang.
Her er nesten alle involverte med, og deler både positive og negative minner fra prosessen med å lage filmen.
Det er ingen hemmelighet at ”Blade Runner” var en vanskelig film å lage, og dokumentaren gir oss unik innsikt i problemene, utfordringene og gnisningene på settet.
Forbilledlig laget
Dokumentaren er forbilledlig laget, med et vell av intervjuer, ubrukte filmklipp, bilder, tegninger og annet arkivmateriell.
Eneste skår i gleden er at Dangerous Days ikke presenteres i HD.
Mannen bak denne produksjonen er Ridley Scotts faste dokumentarist, Charles De Lauzirika, som er ansvarlig for flere DVD-utgivelser i toppklassen.
Med Blade Runner har han overgått seg selv.
Vanvittig 5-disc
I tillegg til 2-disc-utgivelsen på DVD, HD-DVD og Blu-Ray, finnes det en vanvittig 5-discutgivelse med enda mer.
Den utgis beklageligvis ikke på HD-DVD eller Blu-Ray i Europa, så vi må klare oss med DVD-versjonen.
Disc 3 inneholder de tre andre kinoversjonene av Blade Runner: den amerikanske versjonen fra 1982, den internasjonale versjonen fra 1982 og den såkalte ”director’s cut” som ble utgitt i 1992.
Der er særlig de første versjonene interessante, for de inkluderer Harrison Fords voiceover, som ble tatt vekk i 1992-utgaven, og er heller ikke med i The Final Cut.
Mange hater voice-over’n.
Jeg liker den.
Legendarisk arbeidsversjon
Disc 4 har flere kortere dokumentarer, blant annet om forfatter Philip K. Dick og fotograf Jordan Cronenweth.
Men det meste interessante er 46 minutter med slettede eller alternative scener, som sammen med Harrison Fords fortellestemme er redigert til en slags alternativ utgave av Blade Runner!
På disc 5 finner du det mange av fans har siklet etter i årevis, nemlig en legendarisk arbeidsversjon av filmen, med flere alternative scener, og midlertidig filmmusikk.
En våt drøm
2-disc-utgaven av Blade Runner:
The Final Cut vil holde i massevis for de fleste, men vil du virkelig fordype deg i Blade Runner er 5-disc-utgivelsen på DVD en våt drøm!
Jeg har tenkt hardt og lenge, men kan ikke tenke på noe som mangler her.
Absolutt alt er med!
En av verdens beste filmer er glimrende presentert og dokumentert på en av verdens beste DVD-utgivelser
| 1 |
003328 | De fortapte sjelers øy
Dansk film for voksne har vi sett mye av på kino i Norge.
Men hva med dansk film for ungdom?
Nå kommer ”De fortapte sjelers øy”, og den er sannelig ikke så verst!
Dette er en morsom og spennende spøkelsesfilm med en ålreit story og overraskende gode spesialeffekter.
Den er nok først og fremst myntet på de mellom 11 og 15, men også jeg hadde det gøy på kino med denne filmen!
Spøkelsesjeger
Lulu og Sylvester flytter til den danske småbyen Broby.
Der blir Sylvester besatt av ånden til Hermann Hartmann, et resultat av at en necromancer har kalt mange sjeler tilbake fra de døde.
Det blir opptil Lulu, Sylvester/Hermann, nabogutten Oliver og den lokale spøkelsesjegeren Richard å finne ut hvorfor og hvordan de kan stoppe den skumle necromanceren.
Kjempegode effekter
”De fortapte sjelers øy” er overraskende god underholdning.
Det ligger en klar Hollywood-schwung over produksjonen som målgruppa vil like.
Historien fortelles med godt driv og spennende virkemidler.
Effektene i filmen er rett og slett kjempegode.
Min favoritt er et fugleskremsel som skremmer mer enn bare fugler!
Og klimakset er et overbevisende lysshow som overgår det meste jeg har sett av spesialeffekter i nordisk film til nå.
Litt puslete
Filmens eneste svakhet er at de unge skuespillerne kanskje ikke overbeviser fullt ut.
De gjør seg ikke helt bort, men jeg skulle ønske litt mer naturlighet foran kamera.
Det blir litt for puslete i blant når uvante fjortiser skal prestere foran kamera.
Men de eldre skuespillerne, blant annet Nikolaj Kopernikus, Lars Mikkelsen og Andreas W. Berthelsen, spiller sine roller med den rette mixen av alvor og eventyr.
Det blir aldri for seriøst, men aldri for lett, heller.
Mer i vente
Regissør Nikolaj Arcels første film var ”Kongekabalen”, en habil thriller.
Nå viser han også teft for effektdrevet underholdning.
”De fortapte sjelers øy” har blitt en vellykket ungdomsgrøsser.
Og skal vi tro slutten på den, kan vi ha mer i vente
| 1 |
003329 | Across the Universe
En fantastisk hyllest til livet, kjærligheten og musikken!
Denne musikalen forteller en engasjerende historie gjennom tekst og musikk av The Beatles, og er en fest av vakre bilder, nydelig musikk, og varme mennesker i sine formgivende år.
Jeg elsket hvert minutt av denne herlige filmen!
Revolusjon
Vi møter den unge Liverpool-gutten Jude som midt på 60-tallet reiser til USA, der møter han søsknene Max og Lucy.
De havner i New York, der Jude og Lucy finner kjærligheten, mens Max blir funnet av Uncle Sam, som sender ham til Viet Nam.
En revolusjon er på beddingen, men den står i fare for å splitte Jude og Lucy for godt.
Filmen forteller hvordan søkende ungdom gikk igjennom 60-tallets vekkelse, og hvordan musikken sto i sentrum.
Inderlig og ekte
Historien føles inderlig og ekte, uten å være dyp og innviklet.
De unge, sympatiske skuespillerne Evan Rachel Wood, Jim Sturgess og Joe Anderson, takler en potensielt vanskelig oppgave, nemlig å få oss til å tro på disse figurene som bryter ut i Beatles-sang.
De brukes som levende eksempler på 1960-tallets ungdom og hvordan de opponerte mot samfunnet rundt seg.
Filmen viser briljant deres idealisme, brennende engasjement og troen på rock, dop og kjærlighet.
Og synes du dette høres gammelt ut, skal du vite at det kan trekkes klare paralleller mellom deres utfordringer og de dagens unge står overfor.
Spennende coverversjoner
Beatles-musikken fremføres i spennende utgaver, produsert av T-Bone Burnett og Elliot Goldenthal.
Noen av låtene er iført klassisk musikaldrakt, som kanskje er den mest opplagte måten å gjøre det på, mens andre låter har fått et mer rocka preg med høyere energi enn originalene.
Musikken er covret med stor respekt, og er sydd fantastisk godt inn i historien.
Noen av segmentene gir tekstene en dualitet du kanskje ikke ante var der.
Og jeg blir slått av hvor vakre noen av de enklere låtene egentlig er.
Filmen gir musikken en ny dimensjon.
Ikke bedre, men annerledes.
Modig og oppfinnsomt
Regissør Julie Taymor (”Frida”) leker modig og oppfinnsomt med formen og lykkes over all forventning.
Det er flere fantastiske sekvenser her som jeg får lyst til å reise meg og applaudere for.
”Across the universe” er den beste musikalen jeg har sett siden ”Moulin Rouge!” fra 2001, og må simpelthen sees, spesielt av Beatles-kjennere, som kan kose seg med et ras av kløktige referanser.
Jeg skal se den sju ganger til.
Minst!
| 1 |
003331 | Eventyr i New York
”Eventyr i New York” er et morsomt eventyr i revers!
Det tar med seg eventyrets konvensjoner og regler inn i den virkelige verden, med spenstig resultat.
Filmen treffer den rette nerven, og blir en super kinostund for liten og stor.
Dessuten imponerer Amy Adams, og gjør at Nicole Kidman bør kikke seg over skulderen!
Eventyr vs virkelighet
Historien åpner i det animerte riket Andalasia, der prins Edward forelsker seg i vakre Giselle.
Men den onde dronningen sender Giselle til virkelighetens New York.
Der ramler hun ned i armene til skilsmisseadvokaten Robert.
Det blir kræsj mellom eventyrets og virkelighetens syn på kjærlighet.
Samtidig kommer det flere figurer fra eventyr-riket, enten for å redde Giselle, eller drepe henne.
Uimotståelig sjarmerende
Filmen vekker assosiasjoner til ”Hvem lurte Roger Rabbit”, som også blandet den animerte og den virkelige verden.
Men der ”Roger Rabbit” var forfriskende frekk, er ”Eventyr i New York” uimotståelig sjarmerende!
Mye av æren går til Amy Adams, som overbeviser i en potensielt vanskelig rolle med flere fallgruver.
Giselle er ei ekte eventyrjente som aldri lar den plagsomme virkeligheten kaste skygger.
Gode biroller
Patrick Dempsey har jeg alltid likt, helt siden videoklassikeren ”Can’t buy me love” for 20 år siden.
Nå er han nok mest kjent fra tv-serien ”Grey’s Anatomy”, men viser her at han fremdeles har karisma nok for det store lerretet.
James Marsden er ubetalelig morsom som prins Edward, og så er det herlig å se Susan Sarandon i en velplassert rolle som den onde dronningen!
Moderne eventyr
Regissør Kevin Lima og manusforfatter Bill Kelly har skapt et moderne eventyr som morer og underholder, mens den vekselsvis gjør narr av og gjør ære på Disneys egen eventyrtradisjon.
Resultatet er en overraskende god familiefilm.
”Eventyr i New York” anbefales med både snipp, snapp og snute!
| 1 |
003333 | Arn - Tempelridderen
”Arn – tempelridderen” er den første av to filmer basert på Jan Guillos romaner.
Jeg aner ikke hva som er igjen av boka, men som film står ”Arn” fjellstøtt.
Dette er en ypperlig riddersaga satt i en troverdig ramme med krigende småkonger, kirkelige intriger og drama i det hellige land.
Det vises nok at budsjettet ikke er like stort som historiens skala, men det endrer ikke mitt hovedinntrykk: dette er susende god underholdning!
Bannlyses for kjærlighet
Arn Magnusson vokser opp i Västra Götaland på 1100-tallet.
Slekta ligger i konflikt med sverkerne, som har både kongen og kirken bak seg.
Arn innleder et forhold til sverkerdatteren Cecilia, men det blir oppdaget og de blir bannlyst.
Hun settes i kloster, mens Arn blir sendt til det hellige land som tempelridder for å beskytte kristne.
Historisk sus
Filmen åpner kanskje litt trått, der litt for mye skal forklares på kort tid ved hjelp av en fortellerstemme.
Men når figurene og konfliktene er satt på plass, får historien både fart, spenning og historisk sus.
Fokuset ligger på kjærligheten mellom Arn og Cecilia, en åpenbar Romeo og Julie-kopi som har fungert på film før, og gjør det denne gangen, også.
Joakim Nätterqvist imponerer i hovedrollen.
Han er troverdig både som lidende elsker og dyktig kriger.
Særdeles forseggjort
”Arn” er en nær filmatisk slektning av Ridley Scotts ”Kingdom of heaven”.
Regissør Peter Flinth har nok ikke hatt Scotts budsjett å leke seg med, men filmen er likevel en nytelse for både øyne og ører.
Sveriges 1100-talls natur fanges inn i fantastiske scope-bilder, og musikken er akkurat så vakker og pompøs som den skal være.
Det er dessuten svært tilfredsstillende å se detaljrikdommen i både kulisser, kostymer og våpen.
Dette er særdeles forseggjort!
For liten skala
”Arn – tempelridderen” er Nordens største filmproduksjon, og det gir full uttelling på en rekke områder.
Men når Arn skal forsvare Jerusalem mot invaderende muslimer vises det dessverre likevel at budsjettet ikke matcher historien.
Det avgjørende slaget mot Saladins hær ser ut til å telle bare cirka 100 mann.
Skalaen blir for liten.
Men kanskje er ikke blodige sverdkamper det viktigste.
Vi skjønner tegninga.
Arns lengsel etter sin Cecilia teller mer.
Og det tror vi fullt og helt på.
Det er bare å begynne å glede seg til film nummer to neste høst, men først må du selvsagt se den første.
Det bør du, for ”Arn – tempelridderen” er en mann og en film og regne med!
| 1 |
003335 | Biefilmen
”Biefilmen” handler om et lite individ som drømmer om noe mer, og bryter ut av rekka.
Har vi hørt det før?
Å, jada.
”Antz” og ”A bug’s life” handlet stort sett om det samme.
Men ”Biefilmen” er mer enn god nok til å rettferdiggjøre sin egen eksistens.
Den har underfundig humor, vittig situasjonskomikk, noen viktige filosofiske spørsmål i bunn, og så har den Jerry Seinfeld og/eller Espen Beranek Holm i hovedrollen!
Saksøker menneskeheten
Bien Barry (Seinfeld/Beranek Holm) blir nesten drept, men reddes av et menneske.
Hun heter Vanessa, og Barry bryter et viktig biebud: han snakker til henne.
Så oppdager Barry at butikkene er fulle av bienes honning, og ved hjelp av Vanessa saksøker han menneskeheten!
Men det skal få konsekvenser som ingen av dem hadde tenkt på.
Seinfelds humor
Historien bygger på elementer vi har sett før, men stiller betimelige spørsmål om individualitet versus fellesskapet.
Også mennesker drømmer om å gå sine egne veier, men glemmer at man er avhengig av felleskapet for å kunne gjøre det.
Først og fremst er ”Biefilmen” likevel er morsom animasjonsfilm.
Seinfelds humor ligger tjukt over filmen, og den har absolutt ikke gått ut på dato.
Jeg lo masse!
Flott dubbing
Du kan se filmen enten med original tale eller norsk dubbing.
Det hadde jo vært gøy å høre Jerry Seinfeld i originalutgaven, men jeg så den norske versjonen, og Espen Beranek Holm gjør heldigvis en kjempejobb!
Janne Formoe viser også herlig komisk timing som Vanessa.
Da er det hyggelig å se at de får navnene sine godt plassert på forteksten.
Du som må dra med seg unger på kino har altså ingenting å frykte!
Fartsfylt action
”Biefilmen” er av den typen animasjonsfilm som forsøker å nå både barn og voksne på ulike plan.
Jeg synes den lykkes, selv om noen av filmens filosofiske spørsmål kanskje vil gå over hodene til de minste.
Men den har masse humor, fartsfylt action, gode figurer, og er flott animert.
Det eneste jeg egentlig har å utsette på filmen, er den norske tittelen.
Jeg forstår selvsagt hvorfor den er oversatt, men originaltittelen ”Bee Movie”, er morsommere
| 1 |
003336 | Den andre siden
”Den andre siden” av regissør Fatih Akin viser personskjebner på to sider.
I Tyskland og i Tyrkia.
Samme kontinent, men forskjellige verdener.
Filmen starter trått, men etter hvert som vi blir kjent med figurene, skyter historien fart, og blir viktig for oss.
Jeg gikk fra å trekke på skuldrene til å bry meg.
Felles skjebne
Filmen består av tre deler.
Den første forteller om prostituerte Yeters spesielle avtale med en ensom tyrkisk mann i Hamburg.
Den andre om ei tysk jente som møter ei tyrkisk jente på rømmen.
Og den tredje forteller om hvordan de to første historiene knyttes sammen til en felles skjebne.
Realistisk skildret
Slike historier som sys inn i hverandre er ofte basert på helt utrolige tilfeldigheter.
Slik er det også i ”Den andre siden”.
Oddsene er utrolig små for at det skal gå slik det går, men jeg føler jeg godtar det.
For historiene er så godt fortalt, figurene så godt spilt og miljøene så realistisk skildret.
Derfor virker det helt naturlig at den ene tråden møter den andre.
Uventet utvikling
Det er flere gode ansikter foran kamera i denne filmen, som tyrkiske Nurgül Yesilcay og Baki Davrak, men for meg var det gøy å se veteranen Hanna Schygulla som fortvilet mor.
Hun har filmens i utgangspunktet minst sympatiske rolle, men har en uventet utvikling som gleder og overrasker.
Liker slutten
Fatih Akin har skrevet og regissert en film som er sterkt preget av kulturkollisjoner, akkurat som i ”Solino” og ”Mot veggen”.
Det handler om øst mot vest, og hvordan møtene setter spor.
Men likevel søker vi mot hverandre, fordi det handler om mennesker, ikke kulturer.
Jeg liker ”Den andre siden”.
Og jeg liker hvordan filmen slutter.
Det handler ikke om hva Fatih Akin viser oss, men om hva han ikke viser oss
| 1 |
003337 | Om forlatelse
Fantastisk hjerteskjærende!
Kjære klump i halsen, vil du gå vekk snart?
Det er godt å kjenne på deg i blant, men nå er det snart nok.
Jeg har nemlig sett ”Om forlatelse”, som gjorde et dypt inntrykk.
Denne filmen kan gå inn i historien som en av de største tåredrypperne!
Den forteller en følesesladet beretning om kjærlighet, løgn og svik.
Og om du ikke føler klumpen i halsen underveis, er du sannsynligvis død.
Store konsekvenser
Året er 1935, og spenningen mellom rikmannsdatter Cecilie og husholderskens sønn Robbie forløses.
Men lillesøster Briony misforstår det som skjer, og når en besøkende kusine blir voldtatt, legger hun urettmessig skylden på Robbie.
Dette får store konsekvenser for dem alle, samtidig som 2. verdenskrig er rett rundt hjørnet.
Utsøkt filmet
Jeg sitter altså å kjenner på klumpen i halsen under store deler av filmen, fordi historien er så medrivende, så godt fortalt og så utsøkt filmet.
Seamus McGarvey har foreviget både den engelske landsbygda og fransk slagmark med poetisk vakre bilder, spesielt i en enestående scene fra en krigsherjet strand.
Dario Marianelli har komponert storslagen, men tilbakeholden musikk.
Og regissør Joe Wright har sydd sammen en stilsikker film der smerten og lidenskapen gjennomsyrer alle scener.
Hjerteskjærende
James McAvoy og Keira Knightley er utmerkede som atskilte elskere.
McAvoy skaper sympati med sin uskyldige gutteaktige fremtoning, mens blendende vakre Knightley når nye høyder som skuespiller.
Men størst inntrykk gjør de to som spiller Briony som henholdsvis 13- og 18-åring, Saoirse Ronan og Romola Garai.
Spesielt sterkt er det når Briony innser hvilken urett hun har begått, og vi følger hennes forsøk på å be om forlatelse.
Det er hjerteskjærende, uten at filmen skriker det ut.
Ut i sorg
”Om forlatelse” er på høyde med andre hjerteskjærende romansefilmer som ”Romeo og Julie”, ”Den engelske pasienten” og ”Titanic”.
Kanskje bedre.
Den gjør at jeg går ut fra kinosalen i sorg, men samtidig føles det godt, så kjære klump i halsen: takk skal du ha
| 1 |
003338 | National Treasure:Book of secrets
Middelmådig skattejakt.
Den måtte jo bare komme, oppfølgeren til ”National Treasure”.
Og ”Book of secrets” er akkurat like god som den første, det vil si veldig middels.
Filmen er for all del godt produsert, og du får flere store sekvenser med tøffe effekter, men jeg føler ikke at jeg er med på et skikkelig eventyr.
Det føles kunstig og konstruert, samtidig som jeg får følelsen av at Nicolas Cage er uinteressert.
Skjult kode
Familien Gates blir svertet når det kommer frem bevis som antyder at deres forfader Thomas Gates var mesterhjernen bak drapet på USAs president Abraham Lincoln i 1865.
En skjult kode antyder noe annet: at han derimot forhindret sørstatstilhengerne i å finne en stor skatt som kunne ha gjort dem i stand til å slå tilbake etter tapet i borgerkrigen.
Far og sønn Gates bestemmer seg for å finne skatten, men de er ikke de eneste.
Eldre og avslepen
Nicolas Cage er fremdeles en kul fyr på film, men det virker som han kjeder seg litt som Ben Gates.
Hvor er det blitt av den tøffe og uberegnelige fyren fra 20 år tilbake?
Han er nok blitt eldre og mer avslepen.
Ben Gates fremstår som lite spennende, for ikke å snakke om faren hans, spilt av Jon Voight.
Her fremstilles et enkelt sving over en kløft med reip som en monumental scene.
Hva er dette?
Geriatrisk action?
Ikke spennende
Et annet problem med ”National Treasure Book of secrets” er at den aldri blir spennende.
Du vet så inderlig godt at de kommer til å finne spor, som leder dem til neste spor, som leder dem til neste spor, osv, helt til de finner skatten og gjenoppretter familiens ære.
Greit nok, men da burde veien mot målet være fullt av oppfinnsom action og uventet humor.
Det er den dessverre ikke.
Kalkulert gjesp
”National Treasure:
Book of secrets” er et lettfordøyelig gjesp av en film, kalkulert for å dra inn ferskvarepublikummet.
Mange vil sikkert synes de får valuta for pengene, men jeg synes filmen kunne vært så mye mer.
Regissør Jon Turteltaub er en dreven mann, men kanskje bør produsent Jerry Bruckheimer finne en yngre og modigere regissør til den uungåelige treern!
| 0 |
003339 | Cassandra’s dream
Woody Allen lager fremdeles film i England.
”Cassandra’s dream” handler om følgene av et mord i den britiske arbeiderklassen.
Det er et tørt og sobert drama, med flinke skuespillere, men jeg kjenner at jeg ikke bryr meg så mye om figurene.
Kanskje fordi Ewan McGregor og Colin Farrell ikke overbeviser som arbeiderklassebrødre.
Har Allen rett og slett bommet på castingen?
Moralsk dilemma
Brødrene Ian og Terry trenger penger.
Ians kjæreste er dyr i drift og tror Ian er rik, mens Terry skylder penger etter gambling.
Deres rike onkel kommer på besøk og ser ut til å være redningen.
Men han ber om en tjeneste i gjengjeld som setter brødrene i et moralsk dilemma, nemlig å begå et mord.
Nøkkelproblem
Historien tar seg god til til å bygge opp bakgrunnen for Ian og Terrys pengebehov, men uansett hvor stor Ians forelskelse er, og uansett hvor mye penger Terry skylder, greier ikke jeg å godta at de i det hele tatt vurderer om de skal oppfylle onkelens ønske.
De virker ikke å ha grunn god nok til å drepe noen.
Vi vet jo at folk drepes for bagateller, så kanskje er ikke dette et godt poeng, men jeg føler dette er et nøkkelproblem ved Allens film denne gangen.
Dårlig match
Både Ewan McGregor og Colin Farrell er flinke skuespillere, men jeg synes de er en dårlig match her.
Kanskje er jeg blendet av overskrifter som ikke har med film å gjøre, men de fremstår ikke veldig troverdig som verken brødre eller arbeiderklasseramp.
Og noen dramatiske sekvenser mot slutten av filmen er preget av litt frynsete skuespill.
Retur til NY?
”Cassandra’s dream” er en av Woody Allens svakeste filmer på en stund, og kanskje et tegn på at han har oppholdt seg lenge nok i England.
Kanskje burde han returnere til New York?
Han burde i alle fall ha rådført seg med meg mens han regisserte denne filmen.
Jeg kan åpenbart lære Woddy Allen både et og annet om å lage film! (yeah, right!
| 0 |
003340 | Rovdyr
En thriller som rettferdiggjør hypen!
Hypen rundt den norske filmen ”Rovdyr” har vært merkbar.
Derfor er det kult å se at den rettferdiggjør oppmerksomheten, og litt til!
Dette er en iskald og beintøff thriller, med en rå nerve som holder deg limt til kinosetet!
Regissør Patrik Syversens filmdebut hyller gamle skrekk-klassikere med en norsk vri, og lykkes grufullt godt!
Brutal jakt
Fire venner (Henriette Bruusgaard, Lasse Valdal, Nini Bull Robsahm, Jørn-Bjørn Fuller-Gee) kjører gjennom ødemarka i juli 1974.
På en liten veikro plukker de opp ei forskremt jente.
Noe virker galt.
Og under neste stopp blir de overfalt og slått bevisstløse.
De våkner midt i tjukkeste skauen, men er ikke alene.
Snart blir det klart at noen bruker dem som bytte i en hensynsløs og brutal jakt.
Urovekkende godt
Innledningen, der figurene skal settes, halter nok litt.
Både dialogen og instruksjonen virker en smule amatørmessig, og jeg fryktet det verste.
Men egentlig er dette i tråd med filmene ”Rovdyr” er inspirert av.
Og når uhyggen tar over, blir alle bange anelser ettertrykkelig knust.
Skrekken er filmet og fremført med et urovekkende godt filmspråk.
Både foto, klipp, lyd og musikk stemmer, og gir et inntrykk av en film som vet nøyaktig hva den er: en tøff jævel!
Eim av død
Skuespillerne løfter filmen.
Frykten lyser av dem og gjør skrekken totalt overbevisende.
Spesielt Henriette Bruusgaard imponerer i sin utfordrende filmdebut.
Samtidig er filmen en svært brutal opplevelse, uten at den blir direkte spekulativ.
Voldsscenene er korte, men effektfulle.
De etterlater seg en tung eim av død og fordervelse i kinosalen.
Ingen pauser
”Rovdyr” er ikke for veikinger!
Du bør ha mage for denne sjangeren, for filmen gir deg ingen pauser til å tenke rosa tanker.
Patrik Syversen og co har laget en førsteklasses skrekk-thriller som både Wes Craven og Tobe Hooper ville vært stolte av!
Og uten å avsløre for mye, kan jeg si at veien ligger åpen for ”Rovdyr 2”.
Jeg sier som Bush:
”bring ’em on”!
| 1 |
003341 | Kautokeino-opprøret
Mørkt drama.
Forventningene er store til Nils Gaups samiske filmretur, 20 år etter ”Veiviseren”.
”Kautokeino-opprøret” har mange kvaliteter, men den mangler noe viktig: dramatisk slagkraft.
Ikke kontakt
Historien er sikkert sterk nok i seg selv for de som fremdeles skulle føle seg krenket av uretten som ble begått mot en gruppe samer for 150 år siden.
Men jeg får ikke god nok kontakt med de som skal videreformidle krenkelsen til meg.
Kanskje kunne en lengre film gitt figurene mer tid til å feste seg.
Men en time og trettiseks minutter føles faktisk langt nok.
Tragisk utgang
Året er 1852, og den svenske kjøpmannen Ruths spritsalg er i ferd med å bli en tragedie for samene i og rundt Kautokeino.
De drikker på seg gjeld, som må betales med rein.
Når Elen (Anni-Kristiina Juuso) hører presten Læstadius sin tordentale i Sverige, får hun med seg sine medborgere i en vekkelse som truer Ruths handel.
Hans mottrekk er å tilkalle en ny streng prest for å kue samene, nemlig Stockfleth (Bjørn Sundqvist).
Konflikten eskalerer mot en tragisk utgang.
For stor respekt
Filmen både ser og høres flott ut.
Philip Øgaard fanger inn viddas uendelighet.
Mari Boine har laget stemningsfull musikk.
Skuespillerne er gode, spesielt Anni-Kristiina Juuso og Mikkel Gaup.
Det er mye som stemmer i filmen.
Så hvorfor føles det ikke som en ren hjemmeseier?
Jeg mistenker at filmskaperne har hatt for stor respekt for historien, og at den stenger for den filmatiske underholdningen som kunne dratt oss inn i opplevelsen.
Det blir så mørkt, så mørkt.
Og så gir jeg en smekk på fingrene for en fortellerstemme som overforklarer ting jeg nettopp har blitt fortalt.
Publikum kan faktisk tenke selv!
Fremdeles dyktig
”Kautokeino-opprøret” er et dokument som forteller et mørkt kapittel i norsk og samisk historie.
Og det er fint at Nils Gaup har laget film om det.
Han er fremdeles en dyktig regissør, og resultatet er severdig.
Men samtidig mangler filmen altså den nærheten til figurene som skaper en link mellom dem og meg, en link som kunne fått meg til å bli rasende på deres vegne.
I stedet trekker jeg litt på skuldrene og tenker ”kjipt for dem”, og får dårlig samvittighet for at jeg ikke føler mer.
| 0 |
003342 | Aliens vs Predator:Requiem
Den eneste grunnen til å se filmen er hvis blod og gørr er din største lidenskap.
På slutten av 70-tallet kom filmen "Alien".
I kjølvannet av den kom en rekke oppfølgere.
Så kom "Predator", som var en oppfølgervariant av "Alien".
Deretter "Alien vs. Predator" og nå oppfølgeren av den igjen; "Aliens vs. Predator: Requiem".
Menneskefostre på menyen
Det heter seg at en suksess ikke kan gjentas for ofte, men det kan den!
"Aliens vs. Predator: Requiem" blir dessverre kun en oppvisning i gamle kunster.
Med dårligere plot og kjedeligere karakterer enn vi har sett i tidligere Alien-filmer.
Den eneste grunnen til å se filmen er hvis blod og gørr er din største lidenskap.
For denne gangen står blant annet menneskefostre på romvesenmenyen.
Vi befinner oss utenfor en liten by i Colorado i USA.
Et predator-romskip styrter i skogen og de grusomme skapningene alien-facehuggers kryper ut, etterfulgt av en enda grusommere alien/predator-hybrid.
Snart kommer også enda en predator fra det ytre rom for å ta opp kampen mot aliens og mennesker.
En etter en blir innbyggerne i byen mål for monstrene, inkludert den lokale sheriffen (John Ortiz), en kvinnelig soldat hjemme fra Irak (Reiko Ailezworth) og en gjeng tenåringer.
Tafatte karakterer
Det er langt fra de best betalte skuespillerne regissørbrødrene Colin og Greg Strause har fått tak i.
Denne filmen blir neppe gjennombruddet for noen av dem heller.
Karakterenes tafatthet gir filmen dårlig framdrift.
Etter en time har menneskene ennå ikke forsøkt seg på et eneste motangrep, de blir bare slakta ned uten motstand.
Alien/Predator-hybriden og Predatorens kamper blir derimot viet mye tid.
Problemet er at de er så like.
Når de fleste av kampene foregår i mørket i tillegg framstår de mer som forvirrende enn skremmende.
Vi heier jo ikke på noen av dem heller.
Og hvor spennende er det med kamper hvor du håper begge taper?
Filmer innen science-fiction-sjangeren kan være severdige på tross av dårlig plot og skuespillerprestasjoner, hvis effektene imponerer.
Dessverre gjør de ikke det i denne filmen.
Grafikken som skal illustrere synsvinkelen til predatoren ser ut som den er hentet fra et tidlig 90-talls dataspill.
Klossete predatorbevegelser er også med på å bryte fiksjonen.
Se 1979-versjonen i stedet!
Jeg ble faktisk sittende å tenke over hvor vanskelig det må være å bevege seg inni en Predatordrakt, og det tror jeg neppe var filmskapernes intensjon.
De beste effektene har du når de såkalte facehuggerne suger seg fast til mennesker og inntar kroppen deres.
Men denne effekten ser ikke ut til å ha bli videreutviklet etter at den første Alien-filmen kom for snart 30 år siden.
Hvis du har sansen for det groteske kan "Aliens vs. Predator: Requiem" gi deg noen gode opplevelser ved synet av armer som blir etset bort, aliens som suger seg fast til et fjes for så å sprenge seg gjennom brystkassa, eller aliens som spiser seg store og sterke i en gravid kvinnes mage.
Men har du sansen for sånt vil jeg heller anbefale deg å se "Alien" fra 1979 igjen, da får du en god filmopplevelse med på kjøpet.
| 0 |
003345 | Rambo
Brutalt bra fra gammel helt!
Jeg er en stor nostalgiker.
Så når Sylvester Stallone børster støvet av selveste Rambo etter nesten 20 år, stiller jeg med en positiv, men litt avventende, innstilling.
Det kunne jo blitt pinlig, dette.
Men jeg er gledelig sjokkert:
”Rambo” skuffer ikke!
Stallone har laget en latterlig tøff actionfilm som får hjertet til å slå et godt stykke over hvilepuls!
Knerter bad guys!
John Rambo lever desillusjonert og tilbaketrukket i Thailand.
Men en gruppe amerikanske misjonærer leier ham til å frakte dem i båt inn i Burma.
Når de senere blir fanget av fryktelig slemme soldater, drar Rambo tilbake sammen med en gruppe leiesoldater for å redde dem.
Dette er et enkelt, men godt utgangspunkt for å la Stallone gjøre det han gjør aller best på film, nemlig å knerte bad guys!
Godt instruert action
Sylvester Stallone beviste at han fremdeles har teken på både skuespill og regi i fjorårets solide ”Rocky Balboa”.
Nå er det åpenbart at han også duger som ren actionregissør.
”Rambo” kan nemlig by på flere godt instruerte og redigerte actionsekvenser.
Det er kanskje ikke mye nytenkning å spore, men Stallone lener seg på gode, gammeldagse regigrep.
Foran kamera ser han overraskende bra ut - en vandrende actionklisjé over 60 som ser ut som 50.
Det er lett å glemme hvilken prestasjon det egentlig er å regissere og spille hovedrollen samtidig.
Ekstremt voldelig
Det må sies at ”Rambo” er en voldelig film.
Nei, stryk det.
Det er en ekstremt voldelig film.
Nei, stryk det, også.
Det er en vanvittig ekstremt voldelig film!
(Ja, det får greie seg.)
Jeg skjønner nesten ikke at Stallone har turt å gjøre filmen så ekstrem, men det funker, fordi filmvold fascinerer, samtidig som den frastøter oss.
Dette er ikke underholdningsvold, som for eksempel den andre og tredje Rambo-filmen var full av.
Stallone går så voldsomt til verks at selv en garvet voldsfilmelsker som meg blir imponert.
Håpløst tøff
Filmen har alt det en Rambo-film skal ha på 2000-tallet: en livstrøtt helt, en verden med nye fiender, og et forsøk på et budskap.
Men jeg blir ikke helt sikker på om filmen er anti-vold eller pro-vold.
Rambo er i alle fall helt håpløst tøff, så tøff at jeg bare må le, og det er akkurat slik jeg vil at han skal være.
Det er sikkert mange andre filmkritikere som vil slakte filmen, for denne sjangeren har aldri vært særlig populær blant mine kolleger.
Men når Stallone nå har gitt Rambo en ny sjanse, synes jeg resultatet har blitt brutalt bra
| 1 |
003347 | Charlie Wilson's war
”Charlie Wilson’s War” forteller den smått utrolige historien om hvordan en ukjent kongressmann i USA sto sentral i kampen mot russerne i Afghanistan på 1980-tallet.
Veteranregissør Mike Nichols har laget en morsom og underholdende film om en særdeles lite morsom og underholdende del av vår nære verdenshistorie.
Og med Tom Hanks i hovedrollen er dette et forholdsvis trygt kinovalg for alle filmglade mennesker med selv den minste interessen for internasjonal politikk.
Hemmelig operasjoner
Året er 1980, og kongressmann Charlie Wilson fra Texas sitter i komiteen for hemmelige operasjoner.
En av Texas’ rikeste kvinner, Joanne Herring (Julia Roberts), overtaler ham til å åpne pengesekken i kampen mot russerne i Afghanistan.
Wilson og CIA-agenten Gust Avrakatos (Philip Seymour Hoffman) begynner arbeidet med å utstyre afghanerne med våpen for å bekjempe russerne.
Men dette skal få langvarige konsekvenser som ingen hadde tenkt på.
Høy sigarføring
Det er befriende å se Charlie Wilson sno seg rundt i Washington med høy sigarføring.
Han omgir seg med den beste spriten og de beste damene.
Mon tro om slike figurer ennå finnes?
Tom Hanks spiller ham med en stor dose sjarm og gjør Wilson til en lettlikt fyr med sympatiske trekk.
Det kan være litt vanskelig å spore hans store motivasjon til den enorme operasjonen han hiver seg inn i, som setter hans behagelige liv som kongressmann i fare.
Men en scene fra en flyktningeleir i Pakistan setter en stopper for det.
Vi skjønner!
Julia Roberts stråler
Det er gøy å se samspillet mellom Hanks og Julia Roberts.
Sistnevnte stråler i scenene som den sterkt konservative Joanne Herring, en herskapelig sørstatsdame med religiøst bestemte mål og meninger.
Men det er Philip Seymour Hoffman som ble Oscar-nominert for birollen som CIA-agenten Avrakatos.
Han gjør en fin jobb, men en nominasjon er i overkant godt betalt.
Bortgjemt budskap
”Charlie Wilson’s War” trekker klare paralleller til dagens situasjon i Midt-Østen.
Amerikanerne er i ferd med å gjøre samme type feil nå som de gjorde i Afghanistan for 20 år siden, og det er åpenbart at dette som er filmens budskap.
Det er litt synd at budskapet trykkes inn nærmest som en fotnote etter at Charlie Wilsons suksesshistorie er blitt fortalt.
Men da hadde det heller ikke vært en like spennende film, bare depressiv
| 1 |
003351 | Cloverfield
Fallende bygninger i New York har vi sett før.
Men nå er det ikke muslimske terrorister som angivelig står bak, men noe mystisk og digert!
Konseptet bak ”Cloverfield” virker kanskje verken originalt eller spennende i utgangspunktet, men filmen kaster oss inn i et hesblesende mareritt med ekstrem høy intensitet og en ubehagelig følelse av å være der det skjer.
”Cloverfield” er briljant regissert av Matt Reeves og er en herlig virkelighetsflukt!
Panikken bryter løs
Det starter med en avskjedsfest for Rob, som dokumenteres på video av kompisen Hud.
Det er disse opptakene vi ser.
Festen blir avbrutt når hodet til Frihetsgudinnen havner i gata utenfor og de ser store eksplosjoner og skyskrapere som raser.
Panikken bryter løs, og mens soldater rykker inn for å forsvare New York, må Rob, Hud og et knippe venner forsøke å redde Robs store kjærlighet, som sitter fast i leiligheten sin.
Fantastisk tilstedeværelse
Alt filmes med håndholdt kamera, og det er en viss mulighet for at du kan føle deg litt sjøsyk underveis, akkurat som i ”The Blair Witch Project”.
Men heldigvis er Hud en ganske observant kameramann, og får med seg det viktigste, uten at det virker planlagt eller kalkulert.
”Cloverfield” har kopiert dataspillenes førstepersonsopplevelse, og effekten er veldig god, for jeg føler det som om det er jeg selv som filmer begivenhetene.
Det gir en fantastisk tilstedeværelse som jeg bare har opplevd i noen skikkelig gode dataspill.
Knakende godt
Midt i denne skrekkhistorien greier filmen å sy inn en troverdig kjærlighetshistorie, som gjør at vi forstår Robs motivasjon til å kjempe seg inn i byen alle andre rømmer ut av.
Måten dette er gjort på er like genial som den er enkel.
Men hovedfokus ligger på den paniske flukten gjennom Manhattan som er i ferd med å bli rasert.
Det er knakende godt gjennomført og antallet ”oh, shit”-sekvenser i ”Cloverfield” er herlig høyt!
| 1 |
003353 | Mannen som elsket Yngve
Jarle Klepp, sent 80-tall og problemer, herlig!
1989 vet jeg en hel del om.
Jeg var russ det året.
”Mannen som elsket Yngve” feirer slutten av 80-tallet med god musikk, tidsriktige kostymer og datidens verdensproblematikk.
Berlinmuren falt, og vi trodde alt skulle ordne seg.
Regissør Stian Kristiansen debuterer med en morsom og sørgmodig film om en nær fortid, som samtidig virker fryktelig fjern.
Dette er en anbefalt tidsreise!
Annerledes Yngve
Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen) har det bra.
Han er kjæreste med Katrine (Ida Elise Broch), og spiller punk i ”Mathias Rust Band” sammen med Helge og Andreas.
Men så begynner Yngve i klassen hans, og forrykker balansen.
Yngve er annerledes, noe som gjør Jarle nysgjerrig.
Men vennskapet mellom dem utvikler seg til et problem som Jarle er uforberedt på.
Genuint håp
”Mannen som elsket Yngve” åpner med en genial prolog der Jarle Klepp snakker direkte til oss.
Han tar oss tilbake til 1989 med noen glitrende enkle setninger som får oss til å skjønne tegninga.
Det er ei tid der ungdom fremdeles hadde et genuint håp for fremtiden, og trodde på en bedre verden.
Håpet, og den underliggende uroen, kanaliseres gjennom overbevisende godt skuespill, spesielt fra Rolf Kristian Larsen i hovedrollen.
Følbar entusiasme
Filmen er frisk og freidig.
Den har smittende humør og energi.
Ungdommenes optimisme og entusiasme er følbar.
Og det er flere sekvenser som vil få deg til å glise bredt.
Spesielt morsomt er Mathias Rust Bands konsertdebut, en krangel om tennis og en hjemme-alene fest ute av kontroll.
Samtidig forstår jeg ikke helt Jarles dragning mot Yngve, og den indre konflikten kulminerer en smule overdrevent dramatisk på det ytre plan.
Men det er også mine eneste innvendinger.
Supert soundtrack
”Mannen som elsket Yngve” har et soundtrack å dø for!
Noe av det beste fra 80-tallet er samlet, for eksempel XTC, The Buzzcocks, REM, Iggy Pop og Happy Mondays.
Kjøtt, The Aller Værste, Lilliedugg og Wannskrækk.
Musikken pakker inn en flott ungdomsfilm som er tidløs, samtidig som den ikke er det.
Så nå skal jeg fortelle deg hva du skal gjøre:
Først skal du se ”Mannen som elsket Yngve”, deretter skal du kjøpe soundtracket
| 1 |
003354 | There Will Be Blood
Mesterlig og engasjerende
Paul Thomas Andersons ”There will be blood” viser en manns oljesmurte tur mot avgrunnen på starten av 1900-tallet.
Daniel Day-Lewis imponerer stort i hovedrollen, mens filmen overbeviser med en godt fortalt historie som viser hvordan olje både er en velsignelse og en forbannelse.
Slik er det i dag, og slik har det alltid vært.
Mot fortapelsen
Daniel Plainview (Day-Lewis) borrer etter olje over hele USA.
Han får tips om det lille stedet Little Boston, der oljen siver opp til overflaten og indikerer store forekomster.
Men Plainviews kompromissløshet setter ham i konflikt med stedets selverklærte pastor, Eli Sunday (Paul Dano).
Og hans ekstreme konkurranseinstinkt fører ham inn på veien mot fortapelsen.
Skremmende bilde
Daniel Day-Lewis gjør seg fortjent til alle nominasjoner og priser i hovedrollen.
Han spiller Plainview med en imponerende bart, og med en stemmebruk som minner om en krysning av Sean Connery og Agent Smith fra ”The Matrix”.
Han maner frem et skremmende bilde av en mann som er offer for egen fremgang, en mann som går over lik i jakten på det sorte gull.
Eli Sunday spilles av unge Paul Dano, som til tross for et utrykksfullt ansikt, virker et nummer for lite i rollen.
Jeg tror ikke helt på ham.
Illevarslende soundtrack
En ting du bør legge ekstra merke til i filmen er musikken.
Jonny Greenwood fra Radiohead har komponert et urovekkende og illevarslende soundtrack som minner meg om Kubricks bruk av György Ligetis verker i ”2001 – en romodysée”.
Musikken understreker Plainviews fordømte skjebne, og de mørke, destruktive sidene av menneskets streben etter fremskrittet.
Mesterlig filmkunst
Regissør Paul Thomas Anderson har nok en gang levert et imponerende stykke arbeid.
Det første kvarteret er mesterlig filmkunst, som i likhet med musikken, også har mye Kubrick i seg.
Fortsettelsen er engasjerende.
Siste akt er like sort som oljen du nesten kan kjenne lukten av i kinosalen.
Jeg skulle likt å vite mer om hvorfor Daniel Plainview ender opp slik han gjør.
Kanskje var 2 timer og 38 minutter for kort til å fortelle hele historien
| 1 |
003355 | Commando/Predator
Arnold Schwarzenegger fra sine glansdager i high-def er litt av et syn!
Glinsende muskler i 1080p gjør i alle fall meg lykkelig.
Ikke på en homoerotisk måte, men av nostalgiske grunner.
Mot slutten av 1980-tallet var Arnold et hyppig syn på dårlige VHS-piratkassetter som noens storebror kjøpte i Libanon.
Hvem skulle trodd at vi en gang i fremtiden kunne beundre Arnolds fantastiske actionbedrifter i high-def?
Men nå er fremtiden her og både ”Commando” og ”Predator” ser så bra ut på Blu-ray som det er lov å forvente.
Ufrivillig morsomt
”Commando” fra 1985 er et mesterverk innen den undervurderte sjangeren ”dårlig-men-bra-action”.
Arnold spiller ex-agent John Matrix, som må redde sin kidnappede datter fra latin-amerikanske slemminger.
Mye er veldig morsomt her, både frivillig og ufrivillig.
Det er det ufrivillige som er aller morsomst, for eksempel skurken Bennett, som med kjettingvest og homobart ser ut som danseren i Frankie Goes To Hollywood.
Og Arnolds enmannsinvasjon av ei sterkt befestet øy er en av tidenes minst troverdige actionsekvenser, der han peprer ned 100 mann med våpen som tilsynelatende aldri går tom for ammunisjon!
Du må bare elske en slik film!
Uovervinnelig tøffing
”Predator” fra 1987 har mange av de samme kvalitetene.
Arnold er fremdeles en uovervinnelig tøffing, men denne gangen er han satt i en potent blanding av action, science-fiction, horror og humor.
Han spiller major Dutch Schaeffer, som leder et team kommandosoldater som skal redde kidnappede amerikanere i latin-amerikansk jungel.
Men der blir de utsatt for en jeger fra verdensrommet, som snur hele oppdraget på hodet.
Filmen utmerker seg spesielt for å ha to fremtidige amerikanske senatorer på rollelista, Arnold selv og tidligere fribryter Jesse ”The Body” Ventura!
Noen duse bilder
Begge filmene tar seg flott ut på Blu-ray.
Men selvsagt er det mulig å spotte at de er over 20 år gamle, spesielt når det gjelder ”Commando”.
Noen bilder er duse, men de fleste er sylskarpe.
Den fantastiske forbedringen i billedkvalitet er også med på å fremheve morsomme feil og mangler i ”Commando”, som dukkene som står oppstilt utenfor de eksploderende bygningene i sluttsekvensen, og de mange scriptfeilene under en biljakt, der bulker kommer og går.
Skummel jungel
”Predator” er glimrende fotografert av Donald McAlpine, som greide å formidle følelsen av klaustrofobi i tett jungel.
Denne jungelen ser ekstra bra ut i high-def.
Det er også verdt å merke seg effektmaker Stan Winsons flotte arbeid med Predator-figuren.
Selv i høyoppløselig format fremstår det troverdig.
Og Arnolds muskler er fremdeles et syn som skapt for 1080p i widescreen.
Mangler ekstrastoff
Dessverre mangler både ”Commando” og ”Predator” ekstrastoff på Blu-ray, mens DVD-versjonene har plenty.
Dette må filmselskapene rette på, dersom de virkelig ønsker at Blu-ray skal erstatte DVD på sikt.
Men begge filmene er uansett blodig tøffe på Blu-ray, selv uten ekstrastoff
| 1 |
003356 | Sweeney Todd – Demonbarbereren fra Fleet Street
En herlig mørk sangfugl av en film.
Jeg elsker horror.
Og jeg elsker musikaler.
Så hva tror du jeg synes om en horrormusikal?
Joda, jeg elsker den!
Den er simpelthen fantastisk!
”Sweeney Todd – Demonbarbereren fra Fleet Street” er en herlig mørk sangfugl av en film, som forteller en klassisk historie, perfekt for regissør Tim Burtons eksentriske univers.
Og hans gode venn og hyppige samarbeidspartner Johnny Depp passer like godt i hovedrollen.
Burton og Depp gjør meg ekstatisk!
Igjen…
Blodig hevn
Denne 1800-talls legenden ble fortalt som musikal i 1979, som Burton har basert filmen på.
Benjamin Barker (Johnny Depp) returnerer til London etter 15 år i fengsel.
Men nå heter han Sweeney Todd, og tar opp sitt gamle yrke som barberer for å ta en blodig hevn over de som ødela livet hans, først og fremst dommer Turpin (Alan Rickman).
Miss Lovett (Helena Bonham Carter) hjelper til, for Todds planer kan være bra for hennes kjøttpaibutikk!
Svært grafisk
Alt er gjort riktig i denne filmen; fra det sterke ensemblet foran kamera, Dariusz Wolskis trolske fotografering, de mørke kulissene, de skrudde kostymene, til Burtons fantasifulle regi.
Helt fra starten blir det gjort klart at blodige hendelser er i vente.
Seigt, mørkerødt blod renner gjennom hele åpningssekvensen.
Og Burton holder det starten lover.
Todds strupekutting er svært grafisk, men samtidig en smule overdreven, omtrent på nivå med Monty Pythons legendariske ”anyone for tennis”-sketsj.
Jeg liker at filmen ikke holder igjen, men kjører tragedien fullt ut.
Noe annet ville bokstavelig talt vært blodfattig.
Depp synger godt
Musikalsjangeren kan være en hemsko, i den forstand at man kan bli mettet på sunget dialog, etter hvert.
Og noen av sangnumrene føles nok litt i lengste laget.
Men komponist Stephen Sondheims låter holder klassisk kvalitet, med flere høydepunkter.
Fremføringen er også god.
Johnny Depp fikk ikke synge selv i sin første musikal, ”Cry Baby” fra 1990, men det får han nå.
Og han viser seg, som de andre, å være en kapabel sanger.
Like viktig er hans gode kvaliteter som skuespiller, som gir Todd en gjenkjennelig menneskelighet bak galskapen.
Overbevisende perfeksjon
”Sweeney Todd – demonbarbereren fra Fleet Street” bærer mange kjennemerker fra Tim Burtons filmatiske univers.
Det er sort, men samtidig full av sort humor, som i tidligere Burton/Depp-filmer som ”Edvard Saksehånd”, ”Sleepy Hollow” og ”The Corpse Bride” (sjekk Sacha Baron Coens rolle som signor Adolfo Pirelli).
Londons gater er mørke, skitne og ugjestmilde.
Et ugjennomtrengelig skylag over byen stenger sola ute.
Og det er det aller beste bakteppet for denne tragiske historien, fortalt med overbevisende perfeksjon av mester Tim Burton.
| 1 |
003358 | No country for old men
Blodig drama
Måtte brødrene Coen lage film så lenge de lever!
Hver ny film er en begivenhet og gjenstand for diskusjon.
”No country for old men” har en mystisk historie, lugubre figurer, treffende dialog, en ambivalent avslutning og Coen-brødrenes gjenkjennelige filmspråk.
Jeg føler overraskende lite for figurene i filmen, og går ut av kinosalen uten å ha fått så mye input i hjernen, men filmen er en underlig liten skrue som bør sees flere ganger.
På rømmen med penger
Llewelyn Moss (Josh Brolin) finner en veske full av penger etter et blodig narkotika-oppgjør i grenselandet mellom Texas og Mexico, og tar dem med seg.
Men flere er ute etter pengene, både en gjeng meksikanere og en mystisk leiemorder (Javier Bardem), og Moss legger på rømmen.
Samtidig er sheriffen Ed Tom Bell (Tommy Lee Jones) i ferd med å nøste opp saken, som får ham til å innse at USA ikke er et land for gamle menn.
Iskaldt voldssymbol
Filmens mest minneverdige figur er selvsagt Javier Bardem som Anton Chigurh, som med sin mye omtalte hårfrisyre, sine iskalde replikker og sitt uortodokse drapsvåpen plasserer seg fint i filmhistoriens avdeling for skumle figurer.
Han er en slags Terminator.
He can’t be reasoned with.
He can’t be bargained with.
Chigurh blir et slags symbol på volden som gjennomsyrer samfunnet vårt, og som ikke alltid får sin velfortjente straff.
I overkant vanskelig
Ofte oversette Josh Brolin gjør også en god rolle som lykkejegeren Moss.
Tommy Lee Jones minner mest om seg selv, og har fått en litt kjedelig rolle som virker underutviklet.
Det er gjennom ham at filmens overhengende tema kanaliseres, nemlig apatien mot vold og aversjonen mot å reagere på den.
Filmen skildrer dette i gåtefulle former, slik at du nesten må gjette deg frem til hva som er meningen med det hele.
Noen vil synes dette er i overkant vanskelig, men jeg liker utfordringen!
Ikke Coens beste
Joel og Ethan Coen mestrer fremdeles filmmediet, ingen tvil om det!
”No country for old men” er nydelig fotografert og lydlagt.
Stemningen i filmen er preget av brødrenes spesielle form for mørk humor.
Og historien kan tolkes på flere måter.
Den fikk Oscar-priser blant annet for beste manus, regi og film, men jeg mener Coen-brødrene fikk dem for lang og tro tjeneste.
Denne filmen er ikke engang blant deres fem beste.
Men selv deres sjette beste film er bedre enn mye annet
| 1 |
003359 | Respekt
Merkelig eksperiment.
"Respekt” er historien om et interessant eksperiment som ikke slo ut i full blomst.
Manusforfatter og regissør Johannes Joners blanding av reality og spillefilm har noen fine typer foran kamera som får en reell utfordring i fleisen, men historiens potensiale rotes bort i tull og tøys.
Jeg går dessverre like dum ut av filmen som da jeg kom.
Kanskje ville dette fungert mye bedre som fullblods spillefilm?
Underviser hverandre
Vi møter en gjeng bråkmakere i en spesialklasse på en Oslo-skole.
Læreren er syk og ingen vil være vikar.
En av guttene foreslår at de skal undervise hverandre.
En etter en går de opp for å holde foredrag om et valgfritt tema.
Det fører til en del situasjoner med både provokasjon, frustrasjon og til dels sterke følelsesutbrudd.
Lite gjennomtenkt
Utgangspunktet syntes jeg virket lovende.
Jeg så for meg en film der disse bråkmakerne etter hvert avdekket skjulte talenter og uutforsket dybde.
Men når de går opp til tavla for å undervise, kommer det nesten bare lite gjennomtenkt ræl ut av dem.
Det er kanskje sånn det ville blitt i virkeligheten, også.
Men hvem gidder å se en hel film med sånt?
Reality vs manus
Filmens eksperiment består i at halvparten av klassen fulgte et manus, men den andre halvparten trodde de var på innspillingen av et nytt realityprogram.
Det fører til en veldig merkbar forskjell mellom de som har manus og de som ikke har det.
Realitydeltagerne har som regel svært lite å bidra med, bortsett fra David, som rettmessig lar seg engasjere etter en manusskrevet provokasjon.
Det overspilles
De unge gutta som spiller roller i filmen er ferske og urutinerte, og det synes.
Men det er en som stikker seg ut, nemlig Knut Joner.
Han har en tilstedeværelse og troverdighet foran kamera som han absolutt bør få utvikle videre.
Det får han nok også som Gunnar "Kjakan" Sønsteby i den kommende storfilmen "Max Manus".
Resten er fine gutter, ingen tvil om det.
Men det overspilles over en lav sko, og gjør at vi ikke helt tror på dem.
”Respekt” skal ha ros for å tenke nytt, men resultatet ble dessverre bare middels.
| 0 |
003360 | Lars and the Real Girl
En annerledes kjærlighetshistorie.
”Lars and the Real Girl” er en annerledes kjærlighetshistorie som treffer uvanlige strenger.
Den forteller en rørende historie som, på tross av sitt svært spesielle utgangspunkt, formidler noe ekte og seriøst.
Dermed blir en situasjon som er både urovekkende og alvorlig, også preget av håp og humor.
Det eneste minuset er at figurene i filmen kanskje tar Lars og hans nye kjæreste litt i overkant seriøst?
Men heldigvis er filmen full av plusser, også!
Lars og Bianca
Lars (Ryan Gosling) bor i garasjen i barndomshjemmet, som nå beboes av broren Gus og hans gravide kone Karin.
Lars er merkelig og innesluttet, men slår ut i blomst når han kan presentere sin nye kjæreste, Bianca.
Problemet for omgivelsene er at Bianca er en sexdukke som Lars har kjøpt på internett.
Men legen tror han bearbeider et traume og tilrår at Karin, Gus og naboene behandler Bianca som om hun var en virkelig person.
Krever mot
Det merkelige er at filmen nesten får meg til å anse Bianca som en virkelig figur.
Ikke i betydningen ”ekte menneske”, men som en figur med genuin slagkraft i forhold til de som kretser rundt.
Bianca blir raskt en faktor man må ta med i beregningen.
Ryan Gosling viser hvilken fantastisk skuespiller han er.
Det krever mot og talent å spille med så total overbevisning mot ei sexdukke.
Kanskje var filmsettet fullt av dårlige vitser, men selve filmen tar både Lars og Bianca på alvor.
Modig regi og manus
Regissør Craig Gillespie kommer fra reklamebransjen, men det er ingenting reklamete over hans debutfilm.
Den vitner i stedet om en modig regissør som tør fortelle en historie uten flashy virkemidler, i motsetning til mange andre filmskapere med samme bakgrunn.
Honnør må også gå til manusforfatter Nancy Oliver for hennes skarpe dialog og innsiktsfulle menneskeskildringer.
Dette ble hun nominert til en Oscar for, og burde kanskje vunnet den, også.
Et stort hjerte
Kanskje tar figurene i filmen Bianca litt for mye på alvor til at vi tror på det.
Noen av situasjonene blir så seriøse at det står i fare for å bli parodisk.
Det er jo ingen grunn til å omtale Bianca som en virkelig person når Lars ikke lenger er tilstede.
Men bortsett fra denne ene lille innvendingen er ”Lars and the Real Girl” en forfriskende annerledes film med et stort hjerte
| 1 |
003361 | Into the wild
Besynderlig historie om besynderlig mann
Christopher McCandless flykter fra samfunnet, på leting etter seg selv og den absolutte sannheten, med utrolige resultater.
Sean Penn har skrevet manus og regissert en fascinerende film som stiller store spørsmål om liv, død og kjærlighet, uten at det noen gang blir verken beklemt eller klisjébefengt.
Og det aller utroligste er at filmen er sann.
Dette har faktisk skjedd.
Bryter all kontakt
Christopher (Emile Hirsch) uteksamineres fra college og bryter all kontakt med familien.
Han gir bort sparepengene, sletter alle spor etter seg, tar et nytt navn og legger ut på en lang reise gjennom Amerika.
Han flykter fra noe, men er også på leting etter noe.
På veien møter han flere figurer som kan hjelpe ham videre på vei.
Og målet blir etter hvert den øde ensomheten i Alaskas villmark.
I overkant målrettet
”Into the wild” er i hovedsak en roadmovie.
I løpet av reisen dannes det et bilde av en i overkant målrettet ung mann på leting etter sannheten.
Han flykter i alle fall fra løgn og bedrag, som han anklager foreldrene å leve på.
Og han flykter fra samfunnets jag etter materielle goder.
Alt dette er noe mange kan sympatisere med og identifisere seg med, men filmen viser med all tydelighet hvordan hans opposisjon mot samfunnet inntar helt absurde former.
Dveler og tenker
Sean Penn har vist sitt talent som regissør tidligere.
”Into the wild” er en lang film som tar seg god tid, men dermed får vi også bedre tid til å ta historien inn over oss.
Trailerne til filmen får den nærmest til å fremstå som et actioneventyr, som er fryktelig langt fra sannheten.
Den dveler, tenker og iakttar.
Ingen har det travelt her.
Penn og hans kameramann Eric Gautier fanger flott inn et lite menneske i den store naturen.
Kultfigur eller idiot?
I store deler av filmen har jeg litt vanskelig for å forstå McCandless, men det tror jeg er hans skyld, ikke min.
Han var en skrue og hans skjebne kan diskuteres.
Noen dyrker ham som kultfigur, andre synes han var en jævla idiot.
Skulle jeg sammenligne ”Into the wild” med noe, ville ”Grizzly Man” vært en god kandidat.
Riktignok fremstår ikke Christopher McCandless like gal som Timothy Treadwell, men han er ute etter noe av det samme; sjelefred i villmarka.
Det går ikke som planlagt for noen av dem.
Men filmene om deres skjebner er fantastiske tankevekkere!
| 1 |
003362 | Pixar på Blu-ray
Optimal animasjon i høy oppløsning.
Pixar har endelig levert sine første Blu-ray-filmer.
Nå er både Biler, Rottatouille og Pixar Shortfilms Collection ute på markedet.
Og etter å ha sett dem, kan jeg konkludere med at det knapt finnes bedre Blu-rays til å vise hva formatet er godt for!
De to langfilmene har en billedkvalitet som er helt usannynlig god, mens kortfilmsamlingen i tillegg viser Pixars rivende utvikling fra 1984 til nå.
Biler
I Biler strander racerbilen Lynet McQueen i avsidesliggende Radiator By.
Filmen har alt vi forventer av data-animert herlighet, men det skorter på story denne gangen.
Dessuten kan biler aldri bli like morsomme animerte figurer som de med armer og bein.
Men kjøretøyene er animert med stor dyktighet og kjærlighet.
Glinsende lakk
Alt fra åpningsscenen er det klart at forskjellen mellom Biler på DVD og Blu-ray er enorm.
Du ser det på den glinsende lakken, sandkorn på banen og de fargerike neonlysene.
Skarpheten er enormt god.
Og mens nattscener på DVD’n var sortgrå, er de samme scenene kullsorte på Blu-ray.
Utgivelsen er også greit utstyrt med ekstrastoff, blant annet to kortfilmer.
Rottatouille
Rottatouille er en usannsynlig nydelig film, der rotta Remy forsøker å oppnå sine mål mot alle odds i et fransk kjøkken.
Maten fremkaller de deiligste lukter og bringer skam over Grandis og graut!
Paris i digital versjon ser ut som en drøm med funklende farger, sjarmerende arkitektur og eksentriske innbyggere.
Romantisert Paris
Pixar forbedrer sin datateknologi fortløpende, så det er ingen overraskelse av Rottatouille har enda bedre animasjon enn Biler.
Men det er vanskelig å sammenligne, for filmenes utseende er helt forskjellig.
Mens Biler er en overdreven bilfantasi, gir Rottatouille et sterkt romantisert bilde av Paris.
Noen av bildene ser så fantastiske ut på Blu-ray at det nesten er som å se ut av et vindu.
Jeg får lyst til å reise meg og gå inn i skjermen.
Pixar Shortfilm Collection
Pixar Shortfilm Collection viser imidlertid kvalitetsbegrensingene, ikke i Blu-ray-formatet, men i den tidlige teknologien Pixar benyttet seg av.
Det er utrolig forskjell mellom den første filmen Andre og Wally B’s eventyr til den siste, Det store løft.
Men så skiller det også 22 år mellom dem.
Og vi kan knapt klandre Pixar, det er jo de som har drevet data-animasjon fremover!
Rotta er best
Skulle jeg anbefalt en av disse tre Blu-rayene, må det bli Rottatouille.
Det er den beste filmen, har den beste animasjonen og er den beste testdiscen for Blu-ray-spilleren din.
Biler er fin om du har småttinger i huset, mens Pixar Shortfilm Collection er for fansen
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.