id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
003363
|
Righteous Kill
Uinspirert og halvhjertet
Å se Robert
De Niro og Al Pacino sammen på film har lenge vært en våt drøm for mange filmelskere.
De hadde en scene sammen i ”Heat”, men det er mange år siden.
Nå har de endelig gjort en hel film sammen, men det er leit å melde at ”Righteous Kill” ikke akkurat glimrer av storhet, ikke engang av det fordumse slaget.
Den virker uinspirert og halvhjertet, med to hovedrolleinnehavere som ser ut til å være mette og fornøyde.
Planter bevis
Vi møter to gamle politimenn i New York som er lei av å se mordere og voldtektsmenn gå fri.
Turk (Robert De Niro) planter et bevis fra en annen sak hos en barnemorder, slik at han får en livstidsdom.
Hans partner, Rooster (Al Pacino), er i mot det, men holder tett.
Så begynner flere kriminelle å dø rundt om i byen, og ting tyder på at en politimann står bak.
Lett å løse
Filmen begynner med at Robert
De Niros figur tilsynelatende innrømmer mordene og forteller om bakgrunnen for de ekstreme handlingene.
Det blir åpenbart at resten av historien fortelles i flashbacks, så vi ser historien med en sannsynlig løsning i sikte.
Men det er like åpenbart at dette umulig kan være løsningen, og da er det ikke mange alternativer igjen.
Gåten er altså altfor lett å løse, selv om regissør Jon Avnet gjør så godt han kan å holde oss forvirret så lenge det går.
Eldre og avslepne
De Niro og Pacino kan fremdeles sitt håndverk, det er det ingen tvil om.
Men det synes at de har blitt eldre, og mer avslepne.
Den rå nerven de viste hver for seg i 1970- og 80-åra er for lengst fordunstet.
Filmens forsøk på å sprite opp sine noen-og-60-åringer blir nesten latterlig.
De Niro løfter vekter.
De Niro har voldsom sex.
De Niro slår til og med en home run.
Alt dette skjer i løpet av få minutter, og vi forstår at filmen forsøker å fortelle oss noe som vi ikke tror på.
Magien uteblir
”Righteous Kill” er ingen kalkun, men med store navn som De Niro og Pacino på plakaten er det ikke til å unngå at forventningene blir høye.
Urealistisk høye.
Men filmen har et for dårlig manus, og mangler nerve.
Vi kan kanskje ikke forvente at to av historiens største skuespillere skal lage magi i hver eneste film.
Den uteblir i alle fall i ”Righteous Kill”.
| 0
|
003366
|
Horton redder en Hvem
2000-tallet har allerede sett to filmer basert på bøker av Dr. Seuss, ”Grinchen” og ”Katten i hatten”, og nå kommer den tredje, ”Horton redder en Hvem”.
Bøkene er elskede klassikere, spesielt i USA, men filmene er ikke fullt så vellykkede.
”Horton” forsøker hardt, men greier ikke bli annet enn en masete historie med en uklar moral.
Dessuten fungerer den ikke på flere plan, slik de virkelig vellykkede animasjonsfilmene gjør.
”Horton redder en Hvem” passer kanskje for fem-åringer, men jeg tror til og med de vil kjede seg.
Stemmer fra støvfnugg
Elefanten Horton synes han hører stemmer fra et støvfnugg på en kløverblomst, og blir overbevist om at det er noen som trenger hjelp der.
Det har han rett i, for støvfnugget rommer byen Hvemvik og dens innbyggere.
Men han møter sterk motstand fra de andre dyra i jungelen, som mener Hortons nye teorier setter hele samfunnsstrukturen i fare.
Og de vil hindre Horton i å utføre oppdraget han gir seg selv, nemlig å frakte støvkornet med Hvemvik til et trygt sted.
Mer slapstick, mindre story
Regissørene Jimmy Heyward og Steve Martino debuterer, men har med seg erfaring som animatører, blant annet for Pixar.
Nå jobber de for Blue Sky Studios, som også sto bak Istid-filmene.
Og jeg kjenner igjen måten å gjøre det på: mer slapstick, mindre story.
Men slapstick’en er gammel og sliten, og i altfor mange tilfeller utrolig lett å forutsi.
Kvaliteten på animasjonen virket OK, men ti år gammel.
Det er mulig jeg ble lurt av at jeg så filmen på film, og ikke digitalt.
Men hvorfor ble jeg sittende å vurdere billedkvaliteten når jeg egentlig burde vært revet med av en god film?
Morsommere med original tale?
Filmens store konflikt er litt uklar.
Jeg skjønner ikke hvorfor ei kengurumor starter en heksejakt på Horton.
Dette ser kanskje mye bedre ut i den 54 år gamle barneboka.
Filmen blir sikkert en pen familiesuksess, men det er ingen grunn for andre til å bruke tid og penger på ”Horton redder en Hvem”.
Den norske dubbingen er for øvrig fin, men det spørs om det ikke ville vært et par hakk morsommere å se filmen med original tale, med blant andre Jim Carrey, Seth Rogen, Steve Carell og Jonah Hill
| 0
|
003370
|
In the valley of Elah
Tommy Lee Jones spiller en glitrende hovedrolle i et godt drama.
Filmen ser i utgangspunktet ut som et forsvinningsmysterium, men etter hvert forstår vi at det handler om mer, og at krigen i Irak er det store bakteppet for hendelsene.
Det handler ikke om det som skjer i krigen, men om det som skjer etterpå.
Manusforfatter og regissør Paul Haggis har laget en film som riktignok skuffer på et viktig punkt, men den gjør mest av alt et stort inntrykk.
Kompleks og vanskelig
Den pensjonerte sersjanten Hank Deerfield (Tommy Lee Jones) drar fra Texas til Fort Rudd i New Mexico for å lete etter sønnen Mike, som har forsvunnet etter hjemkomsten fra Irak.
Han kontakter politietterforskeren Emily Sanders (Charlize Theron) for å få hjelp, men saken blir snart mer kompleks og vanskelig enn de hadde trodd.
Oppslukt av vold
Filmen skildrer hvordan Irak-krigen har dyptgripende konsekvenser for vanlige folk i småbyer over hele Amerika.
Tommy Lee Jones og Susan Sarandon spiller fantasisk godt som mann og kone, lavmælt, avmålt og konsentrert.
Filmen skildrer også hvordan unge menn blir oppslukt av volden de omringes av i krigssonen, her først og fremst fortalt gjennom unge, kortklipte soldatgutter med blåøyde, uskyldige fjes.
Opplagt spor oversees
Historien gjør noen grep som virker effektivt, men samtidig litt konstruert, når jeg tenker godt etter.
Filmsnutter på en mobiltelefon er viktige spor, men må rekonstrueres, og spres dermed beleilig utover i handlingen.
Dessuten skjemmes filmens etterforskning av et fryktelig opplagt spor som oversees totalt, og får meg til å føle meg mye smartere enn figurene.
Sorgtynget alvor
Men ”In the valley of Elah” er preget av et sorgtynget alvor som virker svært relevant, fortalt gjennom virkelig troverdige figurer, som får god tid til å feste seg hos oss.
Først og fremst hovedpersonen.
Tommy Lee Jones gjør en av de beste rollene jeg kan huske å ha sett ham i.
Paul Haggis viser igjen at han er en av de mest spennende regissørene som lager film i USA for øyeblikket, og dermed er det vel ikke akkurat overraskende at jeg anbefaler ”In the valley of Elah”, samme hva du mener om Irak-krigen
| 1
|
003372
|
Shine a light
God konsertfilm som gjør det enkelt å bli Stones-fan!
Når regissør Martin Scorsese igjen lager konsertfilm, er det lov å ha forventninger.
Hans ”The Last Waltz” udødeliggjorde The Bands siste konsert i 1976.
”Shine a light” eviggjør Rolling Stones anno 2006 og viser gamle rockere i imponerende godt slag.
Rammen rundt kunne nok vært bedre.
Den delen er faktisk litt lettvint og halvhjertet løst av Scorsese.
Men konserten er knallgod, og er flott filmet!
Forvirrende forberedelser
Åstedet er Beacon Theatre i New York, dobbelt så stort som Rockefeller, men lite og intimt i Stones-sammenheng.
Før musikken starter får vi ta del i de lett forvirrende forberedelsene, der Scorsese selv virker å ha lite kontroll på det som skal skje.
Mye av det er nok påtatt, for når gutta går på scenen, er 18 kameraer plassert på nøye planlagte punkter i salen, slik at absolutt alt kan dokumenteres.
Holder seg godt
Rolling Stones går ut i et halsbrekkende tempo, og jeg ventet på at de skulle gå tom for energi og roe ned, men de gjør det ikke i løpet av den to timer lange filmen, som riktignok er filmet over to kvelder.
Det er gøy å se spillegleden Jagger, Richards og Wood fremviser.
Selv Charlie Watts gliser bak trommene et par ganger.
Og musikken de spiller er en uslåelig rekke hits som jeg synes holder seg godt i konsertformat.
Flott filmet og mikset
Konserten er flott filmet, med ringreven Robert Richardson som sjefsfotograf.
Lydmiksen er også verdt å merke seg.
Musikere i nærbilder trekkes frem i lydmiksen, noe som gir en forsterket følelse av å være der.
Publikummet som faktisk er der virker utrolig lykkelige over å få oppleve Stones så tett på.
Men det er lett å gjennomskue hvorfor det bare står unge pene damer rundt utstikkeren midt foran scenen.
De er selvsagt plassert der med vilje for å sette Stones-gutta i et flatterende lys!
Teit?
Ja, men heller det enn hoiende 50-åringer med dissende ølmager?
Enkelt å bli fan!
Scorsese krydrer konserten med små arkivklipp.
Det er mye morsomt her, men faktisk hadde jeg foretrukket intervjuer fra nåtiden der Stones-gutta kunne forklart musikken sin, bandkjemien og deres konserterfaringer.
Noe som kunne gitt meg større forståelse for bandet.
Det er tilløp til dette i en sekvens der Keith Richards og Ronnie Wood må svare på hvem av dem som er den beste gitaristen.
Men det får bli en annen dokumentar.
”Shine a light” er en veldig god konsertfilm som gjør det enkelt å bli Stones-fan!
| 1
|
003377
|
Avsløringen
”Avsløringen” handler om hvordan USAs verste spion gjennom tidene ble avslørt.
En spionthriller basert på sannheten viser seg å være trist og sober.
Men kampen for å få ham tatt på fersken er dessverre ganske kjedelig å følge med på.
Det er lett å gjennomskue forsøkene på å sprite opp historien med konstruerte spenningssituasjoner.
Litt for mange ganger handler det om kamp mot klokka, ikke kamp mellom intellekter.
Suspekt agent
Den unge FBI-ansatte Eric O’Neill (Ryan Phillippe) drømmer om å bli agent.
I stedet blir han satt til å være personlig sekretær for veteranagenten Robert Hanssen (Chris Cooper), som han skal overvåke på grunn av mistanke om suspekt oppførsel.
Det O’Neill ikke vet er at Hanssen er mistenkt for langt verre ting enn det.
Og snart er han midt i kampen for å avsløre ham.
Hanssen er en slu rev, men O’Neill er også skarp.
Litt for ofte handler filmen om at O’Neill er sekunder fra å bli avslørt.
Han snoker inne på Hanssens kontor, hører noen fikle med låsen og får det travelt med å komme seg tilbake på plass.
Det gamle tidstrikset
Eller at Hanssen må lures vekk for at bilen hans skal ransakes, eller minnekortet på palmpiloten hans kopieres.
Hver gang konstrueres det spenning så alt ser ut til å gå i vasken, men ordner seg i siste sekund.
Nå kan det jo faktisk hende at det var slik det var.
Virkelighetens Eric O’Neill har vært konsulent under innspillingen.
Men det virker som åpenbare knep for å få historien til å ta seg bedre ut.
Skuespillerne i filmen er i alle fall flinke.
Spesielt Chris Cooper er en kritikeryndling, kjent fra filmer som ”October Sky”, ”American Beauty” ”Hvem var Jason Bourne”, ”Adaptation”, ”Capote”, ”Jarhead” og ”Syriana”.
Mislykkede actionelementer
Han er alltid god, og spiller Robert Hanssen som en gudfryktig og plettfri mann på overflaten.
Men vi aner at det ligger skumle karaktertrekk like under.
Ryan Phillippe gjør alt riktig som ung, ambisiøs og modig hotshot.
Laura Linney blir dessverre for kald og kalkulerende som O’Neills oppdragsgiver.
Regissør Billy Rays forrige film, ”Shattered Glass”, var bedre.
Også den handlet om noen som ble avslørt.
”Avsløringen” er avslørt som en litt kjedelig film med mislykkede forsøk på å sprite opp historien med actionelementer som ikke passer inn.
| 0
|
003378
|
Funny Games
”Funny Games” er årets mest misvisende tittel, for det som skjer i filmen er alt annet enn morsomt.
Regissør Michael Hanekes nye versjon av sin egen tysk-språklige film fra 1997 er en ekstremt forstyrrende utstilling av vold og ondskap.
Samtidig leker filmen med våre voldsvaner og forventninger til hvordan en historie skal fortelles.
”Funny Games” er en sykt god film som vil både sjokkere og overraske deg på godt og vondt.
Vent … stryk ”godt”!
Fryktelige hensikter
En mor, far og sønn i et sommerhus ved en innsjø får besøk av to unge menn i golfklær som spør om å få låne egg til nabofruen.
Men snart viser det seg at de har andre og fryktelige hensikter.
Tim Roth er familiefaren som er ute av stand til å være husets mann.
Naomi Watts er moren som forsøker å bevare fatningen.
Devon Gearhart er den skrekkslagne sønnen, mens Michael Pitt og Brady Corbett er effektive gjerningsmenn, som snytt ut av ”A clockwork orange”.
Skremmende effektivt
Filmen oppleves som svært brutal, men uten å vise særlig mye.
Den deglorifiserer filmvolden som vi kanskje har blitt altfor komfortable med.
Denne filmen følger så absolutt ikke de samme reglene.
Den fokuserer i stedet på gjerningmennenes uttrykksløse ansikter når volden begås, som om de banker tepper eller skyter på blink.
Det er skremmende effektivt!
Haneke vil provosere
”Funny Games” kan oppfattes som et innlegg i den evige voldsdebatten, men jeg tror Haneke har andre hensikter.
Han vil provosere.
Han vil konfrontere oss med hvordan vi forbruker vold som underholdning.
Dessuten bruker han film-mediet til å kødde med oss.
Historien forteller om figurer som terroriseres med onde triks, samtidig som filmen selv terroriserer oss som ser den med onde triks.
Noen av dem gjør Hanekes intensjoner litt for tydelige.
En av de beste og verste
Jeg har ikke sett 1997-versjonen, så jeg verken kan, eller vil, sammenligne filmene mot hverandre.
Det er poengløst.
Har du sett originalen, trenger du ikke se denne.
Har du ikke sett originalen, bør du velge den nye, for å få sett historien på kino.
Men jeg advarer om at ”Funny Games” er en av de beste og verste filmene jeg har sett på lenge!
| 1
|
003379
|
Superhero Movie
Den faller så uendelig dypt.
Hva kan man egentlig forvente av en film som heter ”Superhero Movie”?
Omtrent det samme som i ”Date Movie”, ”Scary Movie” og andre sjangerhumor-movies:
En samling dårlige vitser plassert i en nesten usammenhengende sammenheng.
Det er riktignok et par gags som funker, men om alle de dårlige skulle vært luket vekk, ville filmen bare vært 10 minutter lang.
Denne filmen må du være full for å le av.
Kinoene burde dele ut sprit ved inngangen.
Ulykkelig miks av parodier
Hovedpersonen Rick Riker (Drake Bell) blir bitt av en genmanipulert øyenstikker under et klassebesøk i vitenskapsmannen Lou Landers sitt laboratorium, og utvikler superkrefter.
Samtidig må Landers (Christopher MacDonald) forhindre sin egen død ved å suge kraft fra andre mennesker.
Resten av filmen er en ulykkelig miks av parodier på blant annet Spider-Man, Batman, Supermann og Fantastic Four.
Sliter med humoren
Jeg skulle gjerne ha ledd masse av filmen, for egentlig elsker jeg tøysekomedier.
Men 80-tallets latterbomber ”Airplane!”, ”Top Secret” og ”Den nakne pistol” fremstår som de rene mesterverk i forhold til ”Superhero Movie”.
Riktignok er Jerry Zucker produsent og Leslie Nielsen spiller en birolle, men filmskaperne sliter med å holde humoren oppe på et spiselig nivå.
Du får en god dose tiss, bæsj og promp, som kan være morsomt nok.
Men fallhøyden er stor, og ”Superhero Movie” faller så uendelig dypt.
Morsom Cruise-parodi
Det morsomste i filmen er faktisk utrolig morsomt, nemlig en parodi på Tom Cruise i hans berømte scientologi-video.
Først lurte jeg på om det faktisk var Cruise i et lite selvhøytidelig hjørne, men skuespilleren heter Miles Fisher, og gjør en ufattelig god karikatur.
Den er faktisk så god at han burde gjøre en hel Tom Cruise-film.
”Cruise Movie”!
DEN vil jeg se.
”Superhero Movie” vil jeg ikke se en gang til, og Cruise-parodien ligger ute på YouTube.
| 0
|
003380
|
Innen familien
Rare familieforhold med megetsigende stillhet.
Men ikke misforstå og tro at filmen er kjedelig, for det er den definitivt ikke.
Laura Linney og Philip Seymour Hoffman storspiller, og gir generøst av figurene sine, bare vi har litt tålmodighet.
Opprivende og forløsende
Wendy og Jon Savage er søsken uten kontakt.
Men når faren Lenny blir syk, må de sammen avgjøre hva som skal skje med ham.
Skal han bo hos en av dem, eller sendes på gamlehjem?
Det blir en opprivende og forløsende prosess, der gamle feider og spenninger siver frem.
Samtidig kan kanskje gamle sår leges, og nye erkjennelser vinnes.
Troverdig med slagkraft
De fleste vil møte denne utfordringen en eller annen gang i livet.
Som en cheesy reklame i filmen sier:
Hva gjør du når den som har tatt vare på deg, ikke lenger kan ta vare på seg selv?
Filmen forteller dette uten å ty til manipulerende regigrep, ingen triste strykere eller unødig hulking.
Dette får historien til å virke ytterst troverdig, og har dermed større slagkraft.
Evig konkurranse mellom søsken
Både Laura Linney og Philip Seymour Hoffman gjør altså flotte roller.
Linney ble Oscar-nominert for sin, mens det overrasker meg at Hoffman ble nominert for birollen i ”Charlie Wilson’s War” i stedet.
Han spiller nemlig en mye bedre rolle i ”Innen familien”.
Men det er egentlig ikke så viktig.
Det viktige er at de er høyst troverdige som søsken, fullt klare over hverandres styrker og svakheter, og med et evig konkurranseinstinkt seg i mellom, selv etter mange år uten særlig kontakt.
Noen billige løsninger
”Innen familien” blir aldri en publikumssuksess, men ser du den, vil du sitte rikere tilbake.
Den tyr kanskje til et par billige løsninger mot slutten, men jeg godtar det.
Figurene fortjener utsiktene de har når rulleteksten starter.
Regissør Tamara Jenkins har bare laget to spillefilmer på 9 år.
Jeg håper ”Innen familien” vil gi henne utsikter til å lage film litt oftere!
| 1
|
003383
|
The Eye
Treig grøsser med som ikke skremmer.
Amerikaniseringen av asiatiske grøssere fortsetter med ”The Eye”.
Det har blitt en treig grøsser som buser ut med jevne mellomrom for å rope BØ!
Det hender jeg skvetter, men historien er overraskende kjedelig og Jessica Alba holder rett og slett ikke mål som innehaver av en hovedrolle.
Hun har utseende med seg, men er ikke særlig interessant som skuespiller.
”The Eye” kunne og burde vært betraktelig bedre.
Får synet tilbake
Sydney Wells (Jessica Alba) er blind, men får synet tilbake etter en netthinnetransplantasjon.
Straks begynner hun å se mystiske og skremmende ting rundt seg.
Alle rundt henne tror hun er gal, men Sydney begynner å undersøke hvor netthinnene kommer fra.
Kanskje kan kunnskap om hennes donor løse mysteriet.
Låner fra bedre filmer
Jeg likte utgangspunktet for filmen, som kan minne om ”Blink” med Madeleine Stowe fra 1994.
Å få nye øyne og dermed få synsinntrykk fra forrige eier er en god idé.
Men jakten blir ikke særlig spennende, og den tyner troverdigheten et godt stykke.
Så begynner filmen plutselig å ligne ”The Mothman Prophecies”, en langt bedre film med Richard Gere fra 2002.
Så ”The Eye” låner elementer fra gode filmer, men makter ikke å matche spenningen og kvalitetene de hadde.
Gode visuelle ferdigheter
”The Eye” ble opprinnelig laget av brødrene Pang i 2002.
Den nye versjonen har fremdeles to regissører, men nå er det de franske kompisene David Moreau og Xavier Palud som står bak.
De har absolutt gode visuelle ferdigheter, men flere av effektene er av åpenbart digitalt kaliber, der optiske effekter kanskje ville fungert bedre, og føltes mer naturlig, ettersom grøssene baserer seg på det som et øye ser.
Trekker på skuldrene
Jeg har ikke noe i mot at Hollywood lager sine versjoner av japanske filmer.
Jeg har gode grøsseminner fra både ”The Grudge” og ”The Ring”.
”The Eye” er ikke fryktelig dårlig, men ikke spesielt medrivende.
Den får meg til å trekke litt på skuldrene og undre på hvorfor Jessica Alba ble valgt til hovedrollen.
Hun gjør en av årets kjedeligste prestasjoner.
| 0
|
003384
|
Meet the Spartans
Lite morsom komedie.
”Meet the Spartans” er en parodi på ”300”, som selv er en nær parodisk film, men som jeg elsker!
Ingen kødder med Kong Leonidas, har jeg tenkt.
Men så kommer altså ”Meet the Spartans” og gjør nettopp det.
Resultatet varierer fra litt morsomt til ekstremt pinlig.
Problemet er at filmen er ekstremt pinlig nesten hele veien, så denne filmen kan spyles ned sammen med bæsjehumoren sin!
Lo mer av "300"
Filmen følger historien i ”300” rimelig slavisk.
En gruppe krigere fra Sparta drar for å bekjempe kong Xerxes og hans hær.
Og så har filmskaperne bygget en hel del sketsjer inn som av og til funker, men for det meste ikke.
Filmskaperne skal ha ros for måten de har gjenskapt 300-universet på.
Det ser faktisk ikke så ille ut, selv om det har et komisk skjær over seg.
Men jeg lo mye mer av ”300” enn av ”Meet the Spartans”.
Det burde vært omvendt.
Ikke morsomt
Ofte er det tv-show som blir pariodert, som for eksempel ”American Idol”, ”America’s next top model” og ”Deal or no deal”.
Parodier på tv-show jeg ikke kunne brydd meg mindre om, er ikke morsomt.
Og overraskende ofte føler filmskaperne at de må overforklare hva det er som parodieres.
Som når en Paris Hilton-kloning dukker opp, så må noen si ”Paris Hilton”?
Og når en slags Rocky Balboa-dobbeltgjenger kommer frem, zoomes det nøye inn på Rocky-logoen på buksa.
Vitser som mates inn med teskje er heller ikke morsomme!
Brukbar hovedrolle
Sean Maguire gjør faktisk en brukbar jobb med å parodiere Gerard Butlers hovedrolle fra ”300”, men kan ikke redde filmen fra det katastrofale manuset og den håpløse regien.
Noen av de andre parodiene faller pladask, for eksempel en versjon av Tom Cruise som ikke er i nærheten av den som ”Superhero Movie” har med.
Og George Bush-parodien er ekstremt mye dårligere enn den i ”Lange Flate Ballær II”.
Det er småtteri, men betegnende for kvaliteten på filmen som helhet.
Utslitt sjanger
Nå er jeg lei av filmer som parodierer andre filmer.
Sjangeren har vært utslitt i årevis.
”Meet the Spartans” er humor fra noen som ikke kan faget.
Regissørene Jason Friedberg og Aaron Seltzer oppfordres herved til å holde seg unna komi-sjangeren for all fremtid.
Du oppfordres herved til å holde deg unna ”Meet the Spartans” for all fremtid
| 0
|
003386
|
Iron Man
Overraskende kul superhelt.
”Iron Man” var aldri en superhelt for meg i barndommen.
Men nå kan han bli det, for filmen er faktisk overraskende kul!
Den forteller en underholdende historie om hans opprinnelse, og gir signaler om mer moro.
For dette viser seg å være en super superheltfilm som både vil tilfredsstille den mest hardbarkede Marvel-fansen og alle som opplever ”Iron Man” for første gang!
Bygger avansert drakt
Tony Stark (Robert Downey Jr.) er en kynisk playboy og styrtrik milliardær som sjef for våpengiganten Stark Industries.
Men uhyggelige opplevelser i Afghanistan tvinger ham til å ta et oppgjør med det han driver med, og han bygger seg en avansert drakt som skal gjøre ham i stand til å gjøre opp for alt det vonde han har påført verden med sine våpen.
Det er mer ved historien enn jeg vil fortelle, for halve moroa er å oppleve hvordan det utvikler seg videre.
Først og fremst moro
Filmen sliter nok litt med å introdusere Tony Stark i begynnelsen.
Hans playboy-image og damedrag virker litt patetisk og overdrevent.
Han har blant annet ei strippestang i privatflyet som flyvertinnene kan danse rundt.
Men Downeys rollefigur har en avvæpnende sjarme, og signaliserer at vi ikke skal ta historien for seriøst.
Dette skal først og fremst være moro, og det er det!
Forbausende gode effekter
Effektene i ”Iron Man” er forbausende gode, i den forstand av at det ikke ser ut som effekter.
Det ser ekte ut.
Jeg vet jo at det ikke er ekte, men det ser aldri ut som digitaltriks.
”Transformers” var full av lignende effekter, men ikke så virkelighetstro.
Regissør Jon Favreau og effektstaben har gjort en fantastisk jobb med å fortelle historien ved hjelp av effekter som glir inn i omgivelsene på en troverdig måte.
Interessant superhelt
Men det aller viktigste i filmen er at Robert Downey Jr. spiller hovedrollen.
Dette valget er rett og slett genialt, for Downey Jr. har real pondus som skuespiller.
Han er ingen glattsleika jypling som Tobey Maguire er i ”Spider-Man”, eller en umulig pen ”Supermann” som Brandon Routh.
Downey Jr. utstråler en uimotståelig kombinasjon av rå villskap og skarp humor.
Her har vi kimen til en interessant superhelt.
”Iron Man” er en tøff start på det som må bli mer!
| 1
|
003387
|
Street Kings
Dette har jeg sett 3000 ganger før.
Street Kings" starter med en rufsete, bakfull Keanu Reeves som våkner med klærne på og spyr i do.
Jeg tenkte, "oi, dette har jeg sett cirka 3000 ganger før".
Og alt i fortsettelsen har jeg også sett cirka 3000 ganger før.
Det er greit skrudd sammen, og Reeves er faktisk ikke så verst i hovedrollen, men "Street Kings" minner mye om noe jeg har sett blitt gjort bedre før.
Innblandet i mord
Tom Ludlow (Reeves) er politimannen som gjør det skitne arbeidet i Los Angeles under ledelse av kaptein Jack Wander (Forest Whitaker).
Men når Ludlow blir innblandet i mordet på en tidligere kollega, må han ta sine brutale metoder i bruk for å finne ut hvorfor kollegaen ble drept, og hvem som gjorde det.
Enkelt å skjønne
Problemet er at det er utrolig enkelt å legge sammen to og to og få fire.
Det er bare å se hvem som er med i filmen, og vurdere hvorvidt det er meningen at kjente navn bare skal spille små, ubetydelige biroller, eller om det kan tenkes at de har mer med historien enn det kan se ut til.
Dermed er det bare å sitte og vente på at Ludlow også skal skjønne tegninga.
Historien følger nemlig kjente stier i denne sjangeren.
Godt skildret univers
"Street Kings" er regissert av David Ayer, som også skrev manus til "Training Day".
Han beveger seg i samme univers, det vil si de farlige områdene av Los Angeles, med scary niggers, crooked cops og masse drugs og guns.
Universet er skildret godt, selv om noen av figurene vi møter virker fulle av klisjéer, med en påtatt tøffhet som virker nær parodisk.
Reeves greier seg godt
Keanu Reeves greier seg ganske godt, selv om jeg ikke får meg til å tro at han var førstevalget til rollen.
Reeves er fremdeles en pen gutt som må kjempe litt ekstra for å få en rollefigurs mørke sider til å virke troverdige.
Det tar litt tid før jeg aksepterer Ludlow i denne filmen, der han gulper i seg vodka, en sliten metode for å signalisere hans indre konflikter.
Lov å forvente mer
”Street Kings” beveger seg altså i velkjent terreng, og det er både til filmens fordel og ulempe.
Fordelen er at du vet sånn cirka akkurat hva du kan forvente.
Ulempen er at du ikke får mer enn det, en blodig purkethriller uten store overraskelser.
Det er lov å forvente mer.
| 0
|
003388
|
What happens in Vegas
Sørgelig og amerikansiert.
Et sted i Hollywood sitter en gruppe filmprodusenter og ler høyt mens de gnir seg i hendene.
De har klart å narre en hel verden til å tro at ”What happens in Vegas” er en film som er av en sådan kvalitet at den bør settes opp på kino.
De slår seg på låra og hikster av latter fordi de vet så inderlig godt at det de har laget er så elendig at den vil gjøre rent bord under neste års Razzie-awards.
Ett sted i Hollywood sitter en gruppe filmprodusenter og ler høyt mens de gnir seg i hendene.
De har klart å narre en hel verden til å tro at ”What happens in Vegas” er en film som er av en sådan kvalitet at den bør settes opp på kino.
De slår seg på låra og hikster av latter fordi de vet så inderlig godt at det de har laget er så elendig at den vil gjøre rent bord under neste års Razzie-awards.
Gift i fylla
Historien har en god idé som utgangspunkt.
Jack (Ashton Kutcher) og Joy (Cameron Diaz) gifter seg i fylla i Las Vegas, og før de rekker å skille seg, vinner de 3 millioner dollar.
En dommer nekter dem både skilsmisse og penger og tvinger dem til å teste ekteskapet i 6 måneder, noe som kan bli en prøvelse for begge parter.
Jeg kan love deg at det blir en prøvelse for publikum, også!
Ikke romantisk eller morsom
Dette skal altså forestille en romantisk komedie.
Men den har to store problemer.
1: den er ikke romantisk.
Og 2: den er ikke morsom.
Når Jack og Joy begynner å legge feller for hverandre for å karre til seg alle pengene, virker det fryktelig tamt og kjedelig.
Det kunne vært en anelse underholdende med gnistrende samspill, eller burde jeg si motspill, men det får vi ikke her.
Kjedelig fyr + kjedelig dame = kjedelig film.
Oppskriftsmessig
Filmen følger oppskriften på romantisk komedie så den nærmest roper ”oppskriftsmessig”!
Et godt eksempel er at både Diaz og Kutcher har hver sin venne-sidekick, som selvsagt er både dummere, styggere og mindre sympatisk enn dem selv.
Kutchers kompis spilles av Rob Corddry, kjent fra ”The Daily Show”, men gjør nå karriere som typecastet sidekick.
På motsatt hold finner vi Lake Bell, som må ha fått intruksjoner om å spille bitch, så Cameron Diaz kan ta seg bedre ut.
Sørgelig innhold
Teknisk er filmen fin, blant annet med solid foto av veteranen Matthew F. Leonetti.
Men innholdet er sørgelig.
Jeg er nesten sjokkert over at dette røret er laget av regissør Tom Vaughan, som imponerte med sin forrige film, den fabelaktig sjarmerende ”Starter for 10” fra 2006.
Nå har han amerikanisert seg, med katastrofalt resultat.
Han må kanskje hjem igjen for å hente inn dette.
”What happens in Vegas, stays in Vegas” sier ordtaket.
Det er ren ønsketekning denne gangen.
| 0
|
003389
|
Doomsday
Jeg elsker mange av B-filmene ”Doomsday” forsøker å hylle.
Men etterligningen mangler sans for rytme, dynamikk og karakter.
Den ender opp som en flat og tam kopi som bare tidvis hinter om noe som kunne vært så mye bedre.
Regissør Neil Marshall skuffer etter den intense ”The Descent”, og burde redigere ”Doomsday” på nytt i en ”director’s cut” for DVD.
Noe har nemlig gått galt med kinoversjonen.
Blodig kamp om kur
Skottland blir satt i evig karantene etter utbrudd av et dødsvirus.
Flere år senere bryter det ut i London, og en gruppe kommandosoldater blir sendt inn i Skottland for å finne en kur.
De finner et post-apokalyptisk samfunn der den sterkestes rett gjelder.
Det blir en blodig kamp om liv og død for å finne kuren.
Parodisk uten humor
”Doomsday” har en stor svakhet.
Den tar seg selv helt latterlig seriøst!
De fleste figurene forsøker å være bad-ass harde, men ender opp som parodiske klovner, dessverre ikke på en morsom måte.
Man kan simpelthen ikke lage en slik film uten litt humor og glimt i øyet.
Jeg satt og ventet på potensielle gullkorn som ”They’ve all gone completely Mad Max”, men de kom aldri.
Anonyme fjes
Hovedrollen spilles av Rhona Mitra, til nå mest kjent fra tv-seriene ”The Justice”, ”Boston Legal” og ”Nip/Tuck”.
Hun er tøff nok i actionsekvensene, men mangler en menneskelig dimensjon, noe som kan få oss til å skape et forhold til helten.
Teamet rundt henne er anonyme fjes som jeg aldri bryr meg om.
Når fæle ting skjer med dem, føler jeg ingenting.
Ikke engang Bob Hoskins har en god dag på jobben som politisjef.
Frenetisk klippet
”Doomsday” hyller filmer som Mad Max-trilogien, ”Aliens” og ”Escape from New York”, men tilkjennegir dem aldri.
Den greier heller ikke å matche disse filmene, selv om den forsøker hardt på voldsfronten.
Blodet spruter og lemmene flyr, men ikke spesielt stilistisk eller grasiøst.
Dessuten er ”Doomsday” redigert så tett at vi ofte ikke rekker å registrere hva som skjer før vi er over i neste scene.
Marshall og klipper Andrew MacRitchie må ha hatt koffeinsjokk mens de drev på, og har overdrevet klippefrekvensen stort.
Midlertidig skuffelse
Jeg har sans for regissør Neil Marshalls filmstil.
Nå skal han til Hollywood og filme ”Drive” med Hugh Jackman i hovedrollen.
La oss håpe den kan bevise at Marshall har noe å fare med, for ”Doomsday” er en midlertidig skuffelse
| 0
|
003391
|
Fool’s Gold
Jeg hatet Matthew McConaghey og Kate Hudson sammen i ”Hvordan dumpe noen på 10 dager”.
Jeg liker dem litt bedre i ”Fool’s Gold”, men ikke mye.
Dette er et slapt eventyr som ikke utnytter mulighetene historien og sjangeren har.
Følelsen av kjedsomhet er noe man burde slippe under en romantisk skattejakt, men ”Fool’s Gold” kjedet meg litt for ofte.
Jakter på skatten
Skattejegeren Finnegan (McConaughey) er i ferd med å skilles fra Tess (Hudson), men er samtidig på sporet av en stor skatt, og overtaler en millionær til å finansiere jakten.
Tilfeldigvis jobber Tess på millionærens båt, og dermed krysser deres veier atter en gang.
Men de er ikke de eneste som jakter på skatten.
Ingen kjemi
Har Matthew McConaughey og Kate Hudson kjemi?
Nei, jeg har faktisk ikke sett dem i en eneste film hvor de har kjemi med noen.
Det er aldri slik at du gleder deg til neste verbale trefning mellom dem.
Du gleder deg til det er over.
Donald Sutherland spiller millionæren som i løpet av skattejakten må takle sin bimbokjendisdatter (Alexis Dziena), og jeg kan nesten se ham tenke ”hvordan i helvete har jeg havnet i denne filmen”.
Alle mellom-menneskelige relasjoner i denne filmen er drepende kjedelige, og tar alt for mye av spilletiden.
Utnytter ikke potensialet
Filmen minnet meg mye om Brett Ratners guilty pleasure ”After the sunset” fra 2004, og innledningsvis hadde jeg håp om at også ”Fool’s Gold” kunne gi meg samme eventyrlig eskapisme.
Men merkelig nok greier ikke filmen ta i bruk potensialet som de flotte omgivelsene gir.
Handlingen er lagt til Bahamas, og er også delvis filmet der, men det meste er filmet i Australia.
Fotograf Don Burgess er en dreven mann med blant annet ”Forrest Gump” og ”Cast Away” på CV’n, og har laget fine bilder, men på langt nær så betagende som kollega Dante Spinotti presterte i ”After the sunset”.
Sørgelig middelmådig
”Fool’s Gold” er ingen tragedie, men sørgelig middelmådig.
Jeg finner ikke mange grunner til å anbefale filmen, med mindre du er ønsker å beundre Matthew McConaugheys ekstremt veltrente torso, eller Alexis Dzienas spinkle og svært lite bekledte kropp.
Kate Hudson beholder mistenkelig mye klær på, men jeg skjønner henne.
Denne filmen er liksom ikke verdt det.
| 0
|
003392
|
Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike
Jeg har savnet Indiana Jones mer enn jeg trodde.
Jeg kjenner at jeg har savnet Indiana Jones, mer enn jeg trodde.
Men jeg var redd for at ”Krystallhodeskallens rike” skulle bli en skuffende opplevelse, målt opp mot de tre klassikerne fra 1980-tallet.
Heldigvis kan jeg melde at mine bekymringer viste seg å være fullstendig grunnløse.
Filmen overgår mine forventninger med god margin!
Dette er klassisk Spielberg-underholdning, breddfull av action, humor og sjarm.
Indy innfrir!
Jakter ny skatt
Året er 1957 og Indiana Jones (Harrison Ford) blir oppsøkt av den unge rebellen Mutt Williams (Shia LaBeouf).
Han trenger hjelp til å finne mora og filleonkelen, som har forsvunnet i Sør-Amerika.
Filleonkelen, en gammel venn av Indy, letet etter en krystallhodeskalle og en sagnomsust by av gull.
Dermed er jakten på en ny skatt i gang, men slemme kommunister er etter dem, ledet av Irina Spalko (Cate Blanchett).
Indy i atomalderen
Det tok bare tre minutter av filmen før jeg forsto at alt stemte.
Den rette følelsen satt umiddelbart, og den første halvtimen er helt fantastisk, med kanskje noen av de beste øyeblikkene i hele Indy-sagaen!
Den har et herlig driv, med den gode gamle stemninga, selv om tidskoloritten er en annen.
Indy i atomalderen er litt av et syn!
Spielberg & Co viser at de fremdeles er i stand til å lage glitrende eventyr av høyeste kvalitet.
Nostalgisk sus
Fotograf Janusz Kaminski har filmet fargerike tablåer med nostalgisk sus.
John Williams har komponert flott og feiende eventyrmusikk basert på kjente temaer.
Michael Kahn har klippet filmen og skapt en flott rytme i fortellingen.
Midtveis halter den riktignok litt.
Tempoet faller, og dialogen driver ikke historien fremover godt nok.
Men dette vedvarer heldigvis ikke lenge nok til å ødelegge.
Og finalen er en oppvisning i hvordan man skal lage et skikkelig filmeventyr!
Perfekt Harrison Ford
Noen tenkte kanskje at 65-åringen Harrison Ford er for gammel til å spille Indiana Jones?
Glem det!
Han takler rollen perfekt, og har dessuten fått Shia LaBeouf å bryne seg på.
LaBeouf er en flott match for Ford og de utgjør et tospann med et stort potensiale.
Indiana Jones er den erfarne veteranen, Mutt den utålmodige jyplingen.
Ellers er det gøy å se Cate Blanchett som sjef for kommunistskurkene, og filmen har også noen andre hyggelige overraskelser på lur.
Uslåelig sjarme
”Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike” er bare nødt til å bli en supersuksess.
Filmen er ufattelig god når den er god, og det er den nesten hele veien.
Det er rett og slett et fryktelig hyggelig gjensyn med en gammel helt.
Filmhelter kommer og går, men Indy har en uslåelig sjarme som de andre ikke har.
Det signaliseres utilslørt at det finnes muligheter for flere eventyr.
Kjære Steven Spielberg og George Lucas, begynn i morgen!
| 1
|
003393
|
En ekte mann
Romantiske komedier med kjekke menn og søte damer går aldri av moten.
Og takk for det.
Vi trenger slike filmer, også.
”En ekte mann” har Patrick Dempsey og Michelle Monaghan i hovedrollene, noe som skulle borge for den nødvendige sjarmen.
Hadde bare humoren sittet bedre, ville filmen vært en liten godbit, men de krampaktige forsøkene på å få oss til å le ødelegger.
Filmen ville faktisk vært bedre om den hadde fokusert sterkere på romantikken!
Nye følelser
Dempsey spiller den evige ungkaren Tom, mens Monaghan spiller den platoniske venninnen Hannah.
Når Hannah reiser til Skottland, oppdager Tom hvor mye han savner henne og nye følelser veller opp.
Men når Hannah kommer tilbake har hun med seg uventet bagasje som står i veien for lykken, nemlig en skotsk hertug (Kevin McKidd).
Tør ikke skuffe
Historien er som vanlig fryktelig enkel å forutsi.
Men det er omtrent som det skal være i denne sjangeren.
Vi vet hvordan det skal ende, og vi vil det ikke annerledes.
Det er veien mot målet som er hele poenget, med gryende følelser, skjær i sjøen og en avsluttende snuoperasjon for å redde kjærligheten.
Her gjør ”En ekte mann” det meste av det publikum forventer av en slik film.
Regissør Paul Weiland tør ikke skuffe.
Anstrengt humor
Filmen feiler på et viktig punkt.
Humoren virker fryktelig klossete og anstrengt.
Jeg hadde forventet mer fra en regissør med både ”Mr. Bean” og ”Sorte Orm” på CV’n!
Et eksempel er gjengen Tom spiller basketball med, en merkelig sammensatt gruppe som virker ekstremt konstruert og lite troverdig.
Filmen ville fungert mye bedre med humor festet i virkeligheten.
Det samme gjelder den ekstremt klisjéfulle måten Skottland blir fremstilt på.
Jeg kan nesten se Kevin McKidd tenke:
”Jeg spilte Lucius Vorenus i ’Rome’, for faen!
Jeg fortjener mye bedre enn dette!”
Ingen store latterkuler
Patrick Dempsey har fått fart på karrieren etter tv-serien ”Grey’s Anatomy”.
Jeg husker ham godt fra 80-tallets VHS-klassikere ”Can’t buy me love” og ”Loverboy”.
Det er egentlig rart at han sklei igjennom 90-tallet uten særlig suksess.
Dempsey har fremdeles den samme sjarmen som 42-åring som han hadde som 22-åring, bare mer moden.
10 år yngre Monaghan er fremdeles ganske fersk i filmbransjen, men viser en naturlighet foran kamera som kan gjøre henne til en stor stjerne, allerede hintet i ”Mission:
Impossible III”, ”Constantine” og ”The Heartbreak Kid”.
Sammen gjør de ”En ekte mann” til en film det tross alt går an å se, men forvent ingen store latterkuler eller våte tåredrypp.
| 0
|
003395
|
The Happening
Shyamalan tråkker rundt i gamle spor
M.
Night Shyamalan tryller frem nok en thriller.
”The Happening” har meg huka en stund, før dens svakheter blir altfor tydelige.
Shyamalan tråkker rundt i gamle spor, og det betyr at han igjen bygger opp interessen ved å pirre oss litt etter litt.
Men den store forløsningen kommer ikke, og den forholdsvis korte spilletiden på 91 minutter føles som et tegn på at dette rett og slett har blitt litt for tynt.
Epidemi bryter ut
En slags epidemi bryter ut i New York.
Så i Philadelphia.
Mennesker begynner å ta sine egne liv i hopetall som om de var i transe.
Innbyggerne rømmer fra byen for å unnslippe det man i startfasen tror er et mulig terrorangrep.
Men er det det som egentlig skjer?
Elliot (Mark Wahlberg) og Alma (Zooey Deschanel) forsøker å finne svaret mens de fortvilet forsøker å holde epidemien bak seg.
Godt premiss, dårlig utnyttet
Filmens premiss holder altså mål ganske lenge, helt til det blir åpenbart at premisset er hele poenget.
Historien har ingen utvikling i særlig grad etter at den innledende nysgjerrigheten har gått over.
I siste del tyr Shyamalan til kjente thrillertriks, særlig i avslutningen.
Utgangspunktet er godt nok, så det er synd at det ikke er utnyttet bedre.
Dårlig skrevne figurer
Filmens figurer er også for dårlig skrevet og skildret.
De gjennomgår grusomme opplevelser som ser ut til å være glemt i neste scene, og det vanskelige forholdet mellom mann og kone fortelles med lettvintheter.
Andre er utstyrt med dialog det er vanskelig å tro på.
Bedre figurer kunne involvert oss i filmen på en mye sterkere måte.
Dette trodde jeg Shyamalan var god for, men åpenbart ikke denne gangen.
Shyamalan innfrir ikke
Det kan ikke være lett å skulle tangere ”Den sjette sansen” hver gang man skal lage ny film, men Shyamalan må fremdeles tåle forventninger.
De innfris ikke helt denne gangen, selv om filmen en stund er inne på noe.
”The Happening” blir likevel ikke helt den opplevelsen jeg hadde håpet på.
| 0
|
003396
|
Cop DJ
La meg først understreke at jeg er inhabil så det griner når jeg skal anmelde ”Cop DJ”.
Jeg er nær kollega av de fleste som er involvert i produksjonen.
Men når det er sagt, er jeg 100% oppriktig når jeg mener at dette er 6 overraskende underholdende minutter.
Filmen kaster seg rett ut i handlingen, og lar oss aldri gå lei av ideen som ligger bak.
Det er det som er det geniale med kortfilm.
De beste forlater deg mens du ennå ønsker mer.
”Cop DJ” kjenner sin besøkelsestid og er morsom, tøff og kort!
Dramatisk gisselsituasjon
Det hele starter med en gisselsituasjon i en skog like nord for Trondheim.
En mann sitter i en bil med et haglegevær rettet mot den unge jenta i passasjersetet.
Heldigvis er Hommelvik lensmannskontor på pletten, under ledelse av den drevne politimannen JC (Trond Espen Seim).
Men han har en ganske ukonvensjonell fremgangsmåte for å få i gang kommunikasjonen med haglemannen.
Parodierer seg selv
”Cop DJ” er bygget på en idé som gir rom for mye humor.
Det store scoopet her er selvsagt å få Trond Espen Seim til å spille en figur som parodierer tøffingene han har spilt i ”Sorte penger, hvite løgner” og ”Varg Veum”-filmene.
Her viser han en stor dose selvironi, og er i full stand til å formidle humoren gjennom kamera.
Morsomt er det også å se Ken Wasenius Nilsen og Torkil Risan fra ”Ken eller Torkil” i bi-roller.
Det er mulig de ikke er spesielt troverdige politimenn, men fungerer flott som kontraster til Seims sedvanlige macho fremtoning.
Tett og strømlinjeformet
Teknisk er ”Cop DJ” fjellstø.
Foto, klipp og musikkbruk stemmer, og forteller historien svært tett og strømlinjeformet, uten dødpunkter.
”Switch”-regissør Ole Martin Hafsmo har vært ekstremt økonomisk med hva han viser oss.
Kanskje brukes politiets ukonvensjonelle fremgangsmåte en gang for mye, men det glemmes så snart sluttpoenget setter et kult og verdig punktum for en kortfilm som ble mye bedre enn det den kunne ha blitt!
| 1
|
003397
|
The Incredible Hulk
Morragretten Shrek
Hulken lå ikke i bunken min da jeg slukte tegneserier som barn.
Men med 26 år på baken hadde jeg håpet at Marvels store, grønne suksess skulle bergta meg i Louis Leterriers "The Incredible Hulk".
Dessverre er teknologi, eller fraværet av teknologi, filmens største problem.
Selv ikke min i villeste fantasi klarer dataanimasjonsgutta å overbevise meg om at Hulken er ekte, for på det store lerretet blir den digitale hulken ikke stort mer overbevisende enn en morgengretten Shrek.
Kjemper mot gamma
"The Incredible Hulk" er laget som en slags oppfølger til Ang Lees ”Hulk” fra 2003.
Det vil si, det er et helt annet team både foran og bak kamera, men historien fortsetter etter at Ang Lees film sluttet.
Forklaringa på hvorfor Bruce Banner blir til Hulken blir vist som en kjapp montasjesekvens, mens filmens faktiske handling starter i Brasil flere år senere.
Bruce Banner har gått i skjul for å unngå det amerikanske militæret som ønsker å eksperimentere med hulkeblodet hans for å skape supersoldater.
Banner kjemper også en egen kamp for å bli kvitt gamma-radioaktiviteten i blodet.
Det er den som gjør at han forvandles til sitt alter ego Hulken, når pulsen blir for høy.
Mørk og trist film
Manusforfatter Zak Penn, som tidligere har skrevet manus til superheltfilmer som "X-Men" og "Fantastic Four", har denne gangen fått manushjelp av Edward Norton, som også spiller filmens hovedrolle.
Det er tydelig at gutta har villet heve seg over alt tant og fjas som ellers herjer i tegneserieuniverset, for "The Incredible Hulk" har blitt en mørk og etter min smak litt for trist film.
Ønsker mer sjarme og kløkt
Nortons karakter er en fyr hvis tilstand best kan beskrives som en alvorlig depresjon.
Det sminkørene har spart på tannbleiking, fordi Norton aldri smiler, er brukt på å fylle rynkene under øynene hans med sminke av mørkeste sort.
Mulig Bruce Banner var en trist, liten mann på rømmen da Hulken ble skapt av Marvel Comics også, men jeg kunne ha ønsket meg mer sjarme og kløkt fra karakteren det forventes at vi skal heie på.
Kjedelig Liv Tyler
Liv Tylers utsagn om at rollefiguren hun spiller i The Incredible Hulk er hennes livs rolle, får meg til å lure på om dama ikke har ambisjoner.
For Betty Ross er en klassisk, kjedelig ”stand-by-your-man” figur som tror kjærlighet kan løse alle problemer.
Likestilling var ikke i vinden da Hulken-universet ble skapt på 60-tallet, men det hadde vært fett om filmskaperne hadde turt å oppdatere mer enn utstyret til militæret.
Skuffende effekter
Effektene i "The Incredible Hulk" skuffer meg, nettopp fordi de ser ut som effekter.
Ekstra bedrøvelig er dette fordi effektene i den siste filmen til Marvel Enterprises før denne, nemlig "Iron Man", var så imponerende.
Når kameraet holder seg på avstand ser den grønne kjempen fryktinngytende ut, men regissør Louis Leterrier er alt for glad i å vise Hulken på nært hold, og da blir dessverre dataspill-assosiasjonene overveldende.
Lyspunktet i "The Incredible Hulk" er det lille minuttet der Robert Downey jr. dukker opp som Tony Stark fra "Iron Man" og antyder at Iron Man skal gruse Hulken i en kommende film.
Den filmen gleder jeg meg til, den her har jeg glemt allerede.
| 0
|
003399
|
Solsikkenes natt
Nok en spansk kvalitetsfilm!
”Solsikkenes natt” er en spansk film som leker med den narrative strukturen.
Den minner meg litt om ”Vantage Point”, som gjør noe av det samme.
Det handler om en forbrytelse, skildret fra forskjellige hold, som på hver sin måte er med på å kaste lys over det som har hendt, og avslører stadig nye momenter.
Det er smart gjort, og holder interessen oppe.
Kjede av hendelser
Historien starter med at ei ung kvinne blir funnet voldtatt og myrdet i en solsikke-eng.
Deretter blir vi tilskuere til en annen forbrytelse i en liten fjellby.
Dette setter i gang en kjede av hendelser som får store konsekvenser for filmens figurer, blant dem en gruppe huleforskere, en gammel mann, en politimann og hans sjef og svigerfar.
Mørk og voldelig
Denne filmen har noen interessante problemstillinger, der vanlige folk kommer opp i en uvanlig situasjon.
Det er spennende å følge med på hvordan de takler det, hvilke valg de tar og hva de er villige til å risikere.
Den forteller også noe om motpoler som tvinges sammen.
Filmen er mørk, voldelig og skildrer voldsomme hendelser uten å overdrive, men forsøker heller ikke å dekke over handlingenes konsekvenser.
Når jeg er litt ullen i forklaringene her, så er det fordi jeg ikke ønsker å avsløre for mye for deg.
Jorge Sánchez-Cabezudo debuterer som spillefilmregissør, men har et solid grep rundt fortellerteknikken og den filmatiske stilen.
Blant annet er det uvant å se nattscener der alt som ikke belyses av sparsom belysning er beksvart, akkurat som det er i virkeligheten.
Men det bidrar til å fremheve den intime og litt klaustrofiske følelsen en del av figurene etter hvert føler, når de strever med å komme seg ut av situasjonen de har havnet i.
Sánchez-Cabezudo er også flink til å skildre interaksjonen mellom de ulike figurene.
Vi aner at de har sine forhistorier, noe som gjør dem mer levende for oss.
Spansk kvalitetsfilm
Det er ikke lenge siden vi ble imponert av ”The Orphanage” og ”Mørk blå nesten sort”.
”Solsikkenes natt” er nok en kvalitetsfilm som viser at spansk film har mye bra å by på.
Men hva betyr tittelen?
Det kan hende at ”Solsikkenes natt”, som inneholder både ”sol” og ”natt” spiller på motpoler som tvinges sammen av begivenhetene.
Eller kanskje betyr det noe annet.
God film er det, uansett!
| 1
|
003400
|
Big Love
Flere av HBO’s store tv-serier har gått i grava, men det er noen igjen.
De to første sesongene av ”Big Love” er nå ute på DVD i Norge, og er en kvalitetsserie som fester et godt grep om du lar den få noen episoder på seg.
Den har kanskje et spesielt utgangspunkt, nemlig polygami i en mormon-familie, men handler i bunn og grunn om dagligdagse problemstillinger som de fleste parforhold opplever.
Den største forskjellen er at i ”Big Love” er det tre-dobbelt av alt.
Bak fasaden
Bill Henrickson (Bill Paxton) er en fremgangsrik varehuseier i Utah.
Bak fasaden er han mormoner og gift med tre kvinner, men må holde dette skjult for omgivelsene.
Serien følger polygami-ekteskapenes gleder, sorger og utfordringer, samt det betente forholdet mellom familien Henrickson og det avsidesliggende mormonsamfunnet Juniper Creek, ledet av Bills svigerfar, Roman (Harry Dean Stanton).
Sterke personligheter
Ved første øyekast er flerkoneriet det umiddelbart mest interessante.
”Big Love” gjør seg ferdig med spørsmålet om seksuell tilfredsstillelse av tre kvinner allerede i første episode.
Ferdig med det.
Så kan det virkelig interessante begynne, nemlig interaksjonen mellom Bill og hans tre koner, og forholdet damene imellom.
Barb, Nicolette og Margene er tre sterke kvinner med helt forskjellige personligheter.
Det fører til en rekke utfordringer, konfrontasjoner og krangler, men den store respekten og kjærligheten til hverandre ligger alltid i bunn.
Rollene godt besatt
Rollene i ”Big Love” er eksepsjonelt godt besatt.
Bill Paxton virker kanskje ikke som det mest opplagte valget i hovedrollen, men fungerer utmerket som en hverdagsamerikaner i en spesiell livssituasjon.
De tre konene spilles glimrende av Jeanne Tripplehorn, Chlöe Sevigny og Ginnifer Goodwin, som har tre klart definerte personligheter, og gir serien liv og energi.
En annen favoritt, Harry Dean Stanton, er tidvis skummel som mormon-høvdingen Roman, men også han gis spillerom til å utvikle figuren til mer enn en to-dimensjonal antagonist.
Kvalitet i alle ledd
I USA har ”Big Love” ikke blitt den suksessen HBO hadde håpet på.
Mange seere har trolig hatt problemer med å akseptere seriens flerkoneri-aspekt.
Slike kvaler lider ikke jeg av, og har etter hvert blitt veldig glad i serien, som preges av god kvalitet i alle ledd og anbefales varmt!
Sesong 1 og 2 av ”Big Love” er altså tilgjengelig på DVD nå, mens sesong 3 kommer på TV neste år
| 1
|
003401
|
Step up 2: The Streets
Mindre snakk, mer dans.
”Step up 2: The Streets” feirer hip-hop-kulturen anno 2008, og burde blitt en fest.
Dessverre får feiringen en vond bismak, fordi manuset er skrevet av amatører.
Regissør Jon Chu lykkes godt når han skildrer pulserende hip hop-battles, men mislykkes miserabelt når historien rundt skal fortelles.
”Step up 2 the streets” blir derfor en, mildt sagt, blandet fornøyelse.
Figurene burde holdt kjeft og latt dansen tale for seg.
Konkurrerer i dans
Andie (Briana Evigan) får valget mellom å begynne på en danseskole i Baltimore eller flytte til tanta i Texas.
Hun velger Maryland School of the Arts, men mister samtidig plassen i crewet ”410”.
Den nye skolekameraten Chase (Robert Hoffman) overtaler henne til å samle en gjeng til et nytt crew som kan konkurrere mot ”410” i den årlige konkurransen ”The Streets”.
Bringer arven videre
Filmen er en oppfølger til ”Step up” fra 2006 som gikk rett på DVD i Norge.
Hovedpersonen derifra, Tyler Gage (Channing Tatum), er med innledningsvis for å bringe arven videre til Andie, som ikke var med i eneren.
Denne overgangen virker nok en smule konstruert, hvilket den også er.
Men den legger opp til en enkel historie som burde fungert som ramme for dansen og musikken.
Glimrende dans, dårlig dialog
Filmen lever når musikken dundrer og dansen tar pusten fra oss.
Da er den tidvis glimrende.
Men så dør den brutalt hver gang noen snakker for å føre handlingen videre.
Mye av dialogen er så ufattelig dårlig at jeg nesten biter fingrene av meg i kinosalen.
Ikke engang et øyeblikks selvinnsikt hjelper når Andie sier hun føler det som om hun er med i en episode av en såpeserie.
Det er en fornærmelse mot såpeserier!
God koreografi, tøft lydspor
”Step up 2: The Streets” har heldigvis flere gode sekvenser med godt koreografert hip hop-dansing, og et tøft lydspor med musikk av blant andre Missy Elliot, Busta Rhymes, Timbaland, Ludacris og Lil Jon.
Den avsluttende sekvensen er en skikkelig oppvisning som bør få stemninga opp flere hakk.
Men alt som ikke er dans i ”Step Up 2: The Streets” får handlingen i ”Beat Street” til å virke som ”There will be blood”
| 0
|
003403
|
Dumpet av Sarah Marshall
”Dumpet av Sarah Marshall” ga meg et stort glis rundt munnen, og jevnlig massering av lattermusklene.
Historien er riktignok en fantasi som er avhengig av filmtilfeldigheter for å gå i hop, men jeg kjøper det gjerne fordi humoren treffer meg midt i mellomgulvet, og gjør at latteren bobler frem.
Dette er bra saker, sterkt beslektet med ”Knocked up” og ”Superbad”!
Forviklinger på Hawaii
Peter Bretter (Jason Segel) blir dumpet av kjæresten og tv-stjerna Sarah Marshall.
Fortvilet rømmer han til Hawaii, men møter utrolig nok Sarah og hennes nye rockekjæreste på hotellet.
Samtidig møter han også den vakre resepsjonisten Rachel (Mila Kunis).
Det blir forviklinger, konfrontasjoner og uventede veivalg, men alt fortelles med en humoristisk vinkling, og det funker faktisk svært godt.
Internasjonalt gjennombrudd
Jason Segel er allerede tv-stjerne i USA i serien ”How I met your mother”.
Vi har også sett ham i ”Knocked up”, men ”Dumpet av Sarah Marshall” er hans internasjonale gjennombrudd.
Den lange, keitete fyren er ikke uten en viss sjarme, selv om han mangler den umiddelbare appellen til for eksempel Steve Carell eller Will Ferrell.
Han får i alle fall formidlet Peters hjertesorg med overbevisning i et smart manus som han har skrevet selv.
Judd Apatows disipler
Jason Segel og debuterende regissør Nicholas Stoller har kanskje hovedæren for at filmen har blitt så god, men produsent Judd Apatow er også en viktig brikke.
Han har stått bak flere av de siste års beste komedier, som ”The 40 year old virgin”, ”Anchorman”, ”Knocked up” og ”Superbad”, enten som manusforfatter, produsent eller regissør, eller kombinasjoner av dette.
Han har også en skare av faste medhjelpere.
Flere av dem er med her, som Bill Hader, Jonah Hill og Paul Rudd.
Dette er åpenbart en heldig miks av mennesker, og resulterer i moro i kinosalen, denne gangen, også!
Et ekte hjerte
”Dumpet av Sarah Marshall” viser at de morsomste filmene er de som ikke bare består av gags, men som også har figurer vi kan bry oss om.
Filmen har et hjerte som banker.
Det gjør opplevelsen bedre og latteren ekte.
Det ville være en tabbe å dumpe denne!
| 1
|
003405
|
The Mark of Cain
Et sterkt og tankevekkende drama
Unge mennesker i krig er alltid tragisk.
Den britiske filmen ”The Mark of Cain”, skrevet av Tony Marchant og regissert av Marc Munden, byr på dobbel tragedie.
Ikke bare må de kjempe mot en fiende de ikke vet hvem er, de må også kjempe mot sine egne etterpå.
Dette er et sterkt og tankevekkende drama om løgn og hykleri satt i system, der unge soldater behandles som lam til en slakter i frihetens navn.
Grundig researchet fiksjonsverk
Filmen åpner med å fortelle at dette er et grundig researchet fiksjonsverk.
En gruppe britiske soldater blir beskutt i Basra.
To dør.
Den påfølgende jakta på de skyldige eskalerer stygt, og det ender med krigsrett hjemme i England.
Men er det de virkelig skyldige som står tiltalt?
Filmen forteller hva som egentlig skjedde i stadige tilbakeblikk og gir et grelt bilde av hva som forventes av unge menn i krig, og hvordan de lett blir ofret av sine overordnede.
Menneskefiendtlig tankesystem
Filmens unge skuespillere leverer en sterk innsats, særlig Gerard Kearns som den ene tiltalte.
Han havner i et grusomt moralsk dilemma som setter preg på ham.
Kearns er 23 år, men kunne gått for å være 15.
Det er trist å se den unge mannen bli forandret av de voldsomme inntrykkene rundt ham.
Han er så ung, så uskyldig og så ubeskyttet at det gjør vondt.
Samtidig er hans overordnede filmens skurker, men også de skildres med kløkt.
De er ikke skurker, men fanget i et menneskefiendtlig tankesystem.
Enkeltindivider ofres
”The Mark of Cain” forteller noe om hvordan det militære systemet tar vare på sine egne.
Men ramler du utenfor, blir du utstøtt.
Hæren er det viktigste, og offiserer og myndigheter ofrer gjerne enkeltindivider når det er til det beste for hæren.
Filmen får meg til å lure på hvor mange som er blitt ofret på denne måten.
Hvor mange slike situasjoner vi aldri har hørt om.
Historien fortelles på en slik måte at vi får inntrykk av at dette slett ikke er uvanlig.
Svært interessant vekker
Vi husker jo hvordan noen få enkeltpersoner ble ofret i kjølvannet av bildene fra Abu Ghraib-fengselet.
Kanskje var det en lignende situasjon, der unge soldater ble bedt om å utføre oppdrag de verken er erfarne eller modne nok til å gjennomføre?
Derfor blir ”The Mark of Cain” en svært interessant film, stadig aktuell, og like viktig.
Det er ingen solskinnshistorie, men anbefales varmt om du trenger en liten vekker!
| 1
|
003408
|
The Dark Knight
Deilig, mørk, og psykopatisk.
Deilig mørk med en gjennomført ekkel, psykopatisk og jævlig skurk.
Kan en filmskurk bli så gjennomført ekkel, psykopatisk og jævlig at du til slutt er villig til å selge sjela di til djevelen som tilskuer?
Etter å ha sett ”The Dark Knight” er svaret:
Ja!
For Heath Ledgers rollefigur Jokeren er alt du frykter av en ekte skurk og alt du ønsker av en filmskurk.
Når resten av Christopher Nolans film er så deilig mørk og forbløffende underholdende uten å bli overfladisk, da er det intet sted som er bedre å være enn i kinomørket.
”The Dark Knight” fortsetter der den suverene ”Batman Begins” slutta.
Milliardæren Bruce Wayne (Christian Bale) flyr fremdeles rundt i flaggermusdrakt som sitt maskerte alterego Batman.
Målet er å røske opp i Gothams lysskye forretninger og nå også sette på plass småfeite Batman-kopier i hjemmelagde kostymer.
Med hjelp fra staute karer som politisjefen James Gordon (Gary Oldman) og statsadvokat Harvey Dent (Aaron Eckhart), ser framtida til Gotham endelig lysere ut, men det er før Jokeren ler seg inn i filmen.
Jokern får Jan Thomas til å se naturlig ut
Klovner er skumle i utgangspunktet.
Jokeren har i tillegg store arr i ansiktet dekket over av en vanvittig sminke, som får Jan Thomas til å se naturlig ut.
En sadistisk, kaoselskende, uberegnelig, ravende gal klovn som uttrykker at han ”bare vil ha det moro” -er ikke en du vil leke med.
Batman har dessverre intet annet valg enn å bli med på leken.
Alle de bærende rollefigurene i denne filmen er komplekse, interessante og velspilte.
Jeg lot meg imponere litt ekstra av Sir Michael Caine som butleren Alfred.
Han tilfører filmen klasse og herlige tørrvittige kommentarer.
Christian Bale imponerer også ved å balansere tøffheten og sårbarheten i vår flygende helt på en overbevisende måte.
Det er likevel ingen tvil om at Heath Ledger er den største stjerna i denne filmen.
Det har vært spekulert i om Ledger kommer til å få en medlidenhets-Oscarnominasjonen som Jokeren fordi han døde før filmen kom ut.
Jeg tror han får en Oscarnominasjon for å ha tilført rollefiguren sin genial galskap.
Ledgers Jokeren kan fort bli en klassiker i filmskurkhistorien!
Ypperlig slutt!
The dark Knight er så mye mer enn en ordinær superheltfilm.
Her får vi sabla god action og fascinerende effekter servert i en historie som er nervepirrende og underholdene som fy.
En liten ripe i batmobilen er at enkelte momenter i den intrikate kriminalhistorien skurrer.
Deler av historien grenser til å være overtydelig forklart, mens andre bihandlinger forlates uten løsning.
Men så kommer slutten av filmen som er så ypperlig at de få feilskjær blir glemt.
Og jeg får lyst til å tenne to store lyskastere opp mot nattehimmelen.
En med det velkjente Batman-ikonet, den andre med en smilende klovn.
| 1
|
003410
|
The X-Files:I Want To Believe
Fungerer som en nostalgitripp.
Det er hyggelig å se Mulder og Scully sammen igjen på lærretet, men regissøren roter seg bort i religion i stedet for å satse på science fiction.
På midten av 90-tallet var fredagsmorgen en spesiell og nærmest høytidelig seanse.
For det var da vi strømmet sammen i første fri for høylytte diskusjoner om gårsdagens episode av The X-files.
Av nostalgiske grunner er det hyggelig å treffe Mulder og Scully igjen og handlinga er til tider både mystisk og ekkel.
Men The X-Files:
I Want To Believe kommer garantert ikke til å vekke til livs det gamle engasjementet.
For filmskapernes forsøk på å gjøre dette til en slags religiøs kommentar om Gud, tro og tvil kler ikke den elles så enkle historien.
Synske evner
Verdens mest kjente fiktive FBI agenter Fox Mulder (David Duchovny) og Dana Scully (Gillian Anderson) jobber ikke lenger for myndighetene.
Scully jobber som lege på et kristent sykehus mens en bitter, skjeggete Mulder sitter på et slags kott i deres felles hjem og klipper ut avisartikler med autistisk presisjon.
Men når agent Dakota Whitney (Amanda Peet) kontakter Mulder grunnet forsvinninga av en FBI agent legger han avisene til side.
Den pedofilidømte, katolske Father Joseph Crissman (Billy Connolly) hevder nemelig at han har synske evner som kan hjelpe etterforskinga og da trenger FBI assistanse fra folk som har vært borti kvakksalveri før.
Og hvem er da bedre skikket enn Mulder og Scully?
Chris Carter som lanserte tv-serien om X-files og skrev manuset til den forrige X-files-filmen har hatt ansvaret for både manus og regi denne gangen.
Historien han har skapt er nokså enkel, så ikke forvent deg spennende bihandlinger.
Kanskje er det historiens enkelhet som gjorde at Carter følte for å lefle med religiøse elementer, men dette virker mot sin hensikt.
I stedet for å løfte historien opp på et filosofisk nivå blir den mer banal.
Det hadde vært bedre å bruke tid på fråtsing i det overnaturlige.
Herlig ekkel men mangler det lille ekstra
Det mangler også på spektakulære settinger.
I amerikansk sammenheng er ikke 30 millioner dollar mye å lage spenningsfilm for, filmen bærer dessverre preg av dette.
Er man av den positive og nostalgiske typen kan man trøste seg med at det visuelle uttrykket minner om de gamle tv-episodene, men jeg mener filmen hadde kledd mer godteri for øyet.
Noen godbiter er det selvsagt.
Det er for eksempel umulig å sitte stille i setet og herlig ekkelt å se ekstrem kirurgi på en skitten operasjonsstue.
Og ikke minst: kjemien mellom vår skeptiske rødhårede heltinne og godtroende blonde helt er like overbevisende som da de var 90-tallets tøffeste tv-kompanjonger.
Hyggelig gjensyn med 90-tallshelter
Jeg tviler på at X-Files:
I Want To Belive kommer til å utvide X-Files fanbasen.
For selv om tv-serien var original da den kom, har vi sett mange liknede og mer spektakulære filmer og tv-mysterier i ettertid.
Men filmen fungerer som en nostalgitripp tilbake til det glade 90-tallet, da vi nesten trodde det vi så på X-Files var sant
| 0
|
003412
|
The Love Guru
Et vanvittig feilskjær av en film.
Gudene skal vite at Mike Myers har gitt meg mang en latter opp igjennom årene.
Desto verre er det å slå fast at mannen har gått på en skikkelig trist blemme.
”The Love Guru” er et vanvittig feilskjær, en ekstrem tabbe, et stygt misfoster.
Det smerter å sitte i salen å se hva Myers tror er morsomt anno 2008.
Denne filmen er ikke morsom, bare sørgelig.
Og dette kommer fra en anmelder som vanligvis liker tullefilmer.
Men nå er grensen nådd!
Feilkalkulert vits
Filmens største problem er at selve hovedfiguren er en stor miss.
Guru Pitka er en feilkalkulert vits.
Myers forsøker kanskje å kanalisere Peter Sellers, men fremstår som en stakkarslig amatør som får ”Karl & Co” til å se ut som Monty Python.
Han spiller en hvit indisk guru som får i oppdrag å redde kjærlighetslivet til en kanadisk ishockey-spiller, slik at laget kan vinne Stanley Cup.
Spiller dårlig
Men historien er totalt verdiløs.
Her er det ingen å bry seg om, ingen å le av eller le med.
Justin Timberlake har ingen komisk timing som hockey-konkurrent Jacques ”Le Coq” Grande.
Jessica Alba spiller rett og slett dårlig som hockeylagets eier Jane Bullard.
Og filmens hinting om romantikk mellom Jane og Guru Pitka er en så ekstrem usannsynlighet at det får hele filmen til å virke som Mike Myers sin egen egotripp.
Dyppet i urin
Det er besynderlig hvordan Mike Myers har driti på draget her.
”The Love Guru” vil nemlig ha deg til å le av vitsing med bæsj, tiss og promp.
Filmen kan blant annet by på en slåsskamp med mopper dyppet i urin.
Det er mulig små barn vil synes dette er veldig morsomt, men aldersgrensen er en hindring.
Om regissør Marco Schnabel hadde kuttet ned filmen med 80 minutter, kunne dette blitt presentert som litt slem barne-tv-underholdning.
Men 90 minutter av dette er så godt som en kriminell handling mot verdens kinogjengere.
Filmens morsomste øyeblikk er et enslig uttak akkurat når rulleteksten starter, men da er alt for sent.
| 0
|
003413
|
Hancock
Will Smith snubler igjen!
Sist var det ”I am legend” som skuffet.
Nå er det ”Hancock” som ikke utnytter sitt potensiale.
Dette kunne blitt en morsom komedie om en motvillig superhelt, men underveis ombestemmer filmen seg og prøver å være en tragisk kjærlighetshistorie i stedet.
Det fungerer ikke så bra.
Her har noe gått galt allerede under manusarbeidet, og jeg er overrasket over at den vanligvis så solide regissøren Peter Berg ikke så det.
Upopulær i Los Angeles
Hancock (Will Smith) er altså en motvillig og forfyllet superhelt som forårsaker store ødeleggelser hver gang han bruker evnene sine, og er derfor upopulær i Los Angeles.
En dag redder han PR-mannen Ray Embrey (Jason Bateman), som til gjengjeld bestemmer seg for å reparere Hancocks offentlige image.
Men Embrey har ei kone (Charlize Theron), som Hancock ser ut til å like…
Fra humor til drama
Mitt problem med filmen er at den innledningsvis legger an til en tone med anarkistisk humor som jeg liker veldig godt.
Alt ligger til rette for 90 gøyale minutter på kino.
Men så forvandles filmen til et personlig drama i stedet, og alt den bygget opp i første del kastes bort til ingen nytte.
Will Smith ser heller ikke ut til å takle historiens dypere nivåer.
Det er fremdeles klovnemannen Smith som forsøker å formidle en pint sjels kamp mot seg selv, og resultatet overbeviser ikke.
Teknisk god
Filmens tekniske meritter er det ingenting å si på.
Superhelt-actionscenene er fiffig løst, og det er lagt inn mange detaljer som morer.
Et ”Heat”-inspirert bankran er også godt filmet, mens lydsporet er en kraftig opplevelse.
Jeg så filmen digitalt, og ble imponert over krystallklare bilder med intense farger.
Bare så synd at filmens handling ikke matcher filmens utseende!
Henger ikke sammen
Jeg mener bestemt at ”Hancock” ville vært en mye bedre film om den hadde blitt laget som ren komedie, uten å krysse over i mørkere territorium.
Nå virker den som to forskjellige filmer i en, og det forvirrer mer enn det skaper interesse.
Filmen har absolutt severdige scener og sekvenser som imponerer, men helheten henger ikke sammen og det skuffer ganske mye, faktisk.
Jeg forventet noe bedre fra regissør Peter Berg, og det hadde jo vært hyggelig om Will Smith snart kunne bevise at han fremdeles er en stor filmstjerne.
Det er en stund siden sist!
| 0
|
003416
|
Søstrene Boleyn
Vakre bilder, men snublende ord.
Jeg liker kostymefilmer.
”Søstrene Boleyn” er en fantastisk rekke imponerende kjoler, hatter, kroner, vester, jakker, bukser og skjørt.
Den er også filmet i svimlende vakre omgivelser, med ekstremt vellagde kulisser, og dyktige skuespillere som kameraet elsker
Jeg skulle bare ønske at historien matchet filmens utseende, men det gjør den definitivt ikke.
Dermed virker ”Søstrene Boleyn” som et svært påkostet såpedrama som med mindre budsjett ville blitt gjemt bort på formiddags-tv.
Det er lov å være skuffet over resultatet!
Farlige intriger ved kongens hoff
Historien foregår i England på begynnelsen av 1500-tallet, der diplomaten Thomas Boleyn griper sjansen når det ryktes at kong Henry den 8. trenger en elskerinne.
Det kan føre familien opp rangstigen og sikre dem økonomisk.
Han setter sin vakre datter Anne (Natalie Portman) på saken, men når hun feiler blir det søsteren Mary (Scarlett Johansson) som mestrer oppgaven og får Boleyn-familien inn ved kongens hoff.
Anne føler seg sviktet og dette blir begynnelsen av en rekke farlige intriger som kan koste dem livet.
Dialog fra kiosklitteraturen
Alt så langt er vel og bra.
Filmen har et godt anslag og regissør Justin Chadwick fører oss dyktig inn i intrigen.
Det er både morsomt, spennende og interessant.
Men så hardner plottet til, og det er da jeg melder meg ut.
For den ene billige intrigen avløser den andre, og snart mister figurene sin troverdighet.
Skuespillerne gjør så godt de kan, men blir hemmet av dialog fra kiosklitteraturen som ikke står i stil til filmens betagende utseende.
Det skurrer og gjør at jeg ikke lenger tror på det jeg ser.
Portman og Johansson et "dream team"
Jeg vil ikke legge noe skyld på verken Portman eller Johansson, et "dream team" for mange på kino, og de viser igjen sine styrker som skuespillere.
De er også omgitt av dyktige fjes som du kanskje ikke husker navnene på, men som du helt sikkert har sett i bedre filmer.
Problemet må ligge hos manusforfatter Peter Morgan, som har bearbeidet Philippa Gregorys roman.
Av og til virker det som om han forsøker å kanalisere ”Glamour” og ikke ”Elizabeth”, og det er ikke rett tilnærming til dette stoffet.
Derfor blir ”Søstrene Boleyn” en delt opplevelse: svært vakre bilder, men en historie som snubler i sine egne ord.
| 0
|
003418
|
Cleaner
”From the director of Die Hard 2” står det på plakaten til ”Cleaner”.
Det burde heller stå ”from the director of several mediocre movies”, og dessverre for ”Cleaner” og regissør Renny Harlin, føyer den seg pent inn i rekka.
Samuel L. Jackson og Ed Harris gjør solide roller, men historien er for tynn og altfor enkel å knekke.
Kanskje duger den som DVD-fyll en søndag kveld, men filmen føles ikke stor nok for kino.
Ugler i mosen
Eks-purken Tom Cutler (Jackson) har spesialisert seg på å rydde åsteder.
Men dagen etter en slik jobb oppdager han at husets frue (Eva Mendes) ikke aner at det har skjedd et drap der.
Cutler aner ugler i mosen, men holder tett og får hjelp av sin eks-partner Eddie (Ed Harris) for å finne ut, i all hemmelighet, om noen i politiet står bak.
Filmen ramler sammen
Jeg skjønner det helt fra Jacksons innledende fortellerstemme at ”Cleaner” ikke tar mål av seg til å trollbinde oss med originalitet.
Dette er egentlig en tøff liten film, men hele oppfatningen av den ramler sammen i filmens siste del, som jeg ikke vil diskutere her, annet enn å si at troverdigheten strekkes ekstremt.
Himling med øyne og trekking på skuldre er obligatorisk!
OK Jackson, dårlig Mendes
Samuel L. Jackson gjør en fin rolle, selv om jeg føler han gjør mye på rutine.
Ed Harris har også noen gode scener, men det faktum at nettopp han er castet er litt uheldig for historiens del.
Eva Mendes er uheldigvis et svært dårlig valg, for hun er filmens svakeste punkt, og matcher verken Jackson eller Harris som skuespiller.
Eller de fleste andre, for den del.
Enkelt å forutsi
”Cleaner” har et godt utgangspunkt, men søler det vekk.
Det blir for enkelt å forutsi hvor historien er på vei, men når en avsluttende vri faktisk greier å overraske, er det fordi det er så usannsynlig at vi ikke tror på det filmen forteller oss.
Renny Harlin har utført faget sitt greit, men manusforfatter Matthew Aldrich har ikke greid å utvikle den gode ideen til en like god historie.
| 0
|
003419
|
WALL-E.
WALL-E flytter grenser.
Når skal Pixar gå på ei blemme?
Når skal de snuble og vise sine svakheter?
Det blir i alle fall ikke i år.
”WALL-E” er en fantastisk film som flytter grenser, ikke bare innen animasjon, men også innen historiefortelling!
Regissør Andrew Stanton og resten av Pixar-fabrikken har prestert noe av det mest menneskelige jeg har sett på kino på lenge – med roboter!
”WALL-E” kommer garantert til å bli lovpriset om 100 år fra nå, for dette er et moderne mesterverk!
Et dramatisk eventyr
700 år fra nå ligger verden øde og begravd i søppel.
Menneskene har for lengst rømt ut i verdensrommet, mens roboter ble satt til å rydde opp.
Nå er bare en fremdeles i funksjon, nemlig WALL-E, en utrettelig liten robot som rydder søppel om dagen og drømmer seg vekk med gamle musikaler om kvelden.
Men en dag lander et romskip med den vakre roboten EVE, som WALL-E forelsker seg i.
Og det er bare begynnelsen på et dramatisk eventyr der jordas fremtid står på spill!
Genialt design og animasjon
Det høres litt teit ut, ikke sant?
At en robot skal forelske seg.
Men WALL-E er fullt kapabel til å uttrykke følelser, takket være den geniale blandingen av briljant figur-animasjon og stemmebruken til lydmester Ben Burtt.
WALL-E sier ikke mye, men lydene han gir fra seg gir roboten overraskende mye liv.
Han fremstår som en sjarmerende krysning av ”E.T.” og Johnny 5 fra ”Short Circuit”.
Og ja, WALL-E er en han, akkurat som EVE åpenbart er en hun-robot.
Hun er også genialt designet og animert, like vakker og strømlinjeformet som WALL-E er rusten og klunkete.
Når stadig nye svimlende høyder
Historien bringer med seg et budskap om hvordan vi mennesker behandler verden vår.
Den gir også en advarsel om hvordan våre etterkommere vil leve som følge av våre handlinger.
Men budskapet trykkes ikke nedover ørene våre.
Det ligger der i bakgrunnen, mens vi underholdes av et utrolig eventyr som når stadig nye svimlende høyder.
Pixar har ”story comes first” som motto, og her har de greid å fortelle en rik historie nesten uten dialog.
Men tro ikke at lite prat betyr lite moro, for dette er alt annet enn kjedelig.
Dette er fortellerteknikk på høyeste nivå!
Forventningene ble overgått
Jeg føler at jeg som filmanmelder burde komme med en eller annen innvending for syns skyld, men det ville blitt å sette fingeren på et par tekniske usannsynligheter, og det er unødvendig på en film som dette.
Jeg hadde høye forventninger, men de ble overgått med god margin.
Dette er fullt på høyde med Pixars andre klassikere som ”Toy Story”, ”Oppdrag Nemo” og ”Ratatouille”.
Jeg skrev lenger opp at ”WALL-E” kommer til å bli lovpriset om 100 år.
Det er ingen vits i å vente – lovpris den i dag!
| 1
|
003420
|
Blod & ære
En film vel verdig sin Amandastatuett.
Da Team Klemetsen reiste verden rundt for å pushe fram sitt boksetalent Ole ”Lukkeøye” på 90-tallet, var jeg av den oppfatning at far og trener John var like karrieretørst på sin sønns vegne som faren til Michael Jackson.
Samtidig ble Ole stadig dummere som følge av alt for mange slag mot skallen.
Heldigvis stemmer regissør Håvard Bustnes presseutsagn om at de som mislikte Klemetsen-familien mest i utgangspunktet, er de som liker dokumentarfilmen best.
Verdig Amanda
Boksingen blir brukt som en ramme i en historie om en åpen familie og et spesielt tett bånd mellom far og sønn.
Nåtiden er fletta sammen med fortiden på en engasjerende måte og resultatet er en film vel verdig sin Amandastatuett.
Blod & Ære har blitt mye mer enn en film om Ole Klemetsens boksekarriere.
Her møter vi mamma Wenche, pappa ”Big John” og bror ”Lille John” som har satsa alt på familiesirkusets attraksjon, nemlig Ole.
Familien satt på mellom 6- og 700 timer med video og smalfilm som dokumenterer hele livet deres.
Disse bildene er fletta sammen med filmskaperens møte med familien i dag.
Reiser til boksearenaer har blitt erstattet med trubadurreiser til diverse samfunnshus og festlokaler.
I sentrum for handlinga står faren ”Big John”.
Arkivmateriale i gull
Historien flyter godt ved at tilsynelatende naturlige samtaler mellom familiemedlemmer peker tilbake på en situasjon, en boksekamp eller et intervju fra fortida.
Og det skal være sagt at arkivmaterialet her er gull!
Du får blant annet se Ole og ”Lille John” i bokseringen fra de var bleiebarn og en ellers høflig mor Klemetsen slenge dritt til sønnens boksemotstander.
Filmen gir inntrykk av at familien Klemetsen forteller historien selv, på sine premisser.
Det forsterkes også av at ”Big John” har filmens fortellerstemme.
Familien er overraskende åpne i sine uttalelser og vi får et ærlig innblikk, særlig i faren Johns tanker og refleksjoner.
Fascinerende og ærlig
Noen spørsmål savner jeg dog svar på.
Som hvordan det var å være søsken i skyggen av talentet Ole?
Hvorfor blir ikke Oles søster nevnt en eneste gang i filmen?
Og hvordan har Ole det på hjemmebane, har han for eksempel fått seg egen familie?
De ubesvarte spørsmålene blir likevel bagateller i den store sammenhengen, for Blod & Ære framstår som en fascinerende og ærlig dokumentarfilm.
Og jeg må si meg enig med dama jeg overhørte på vei ut av kinosalen som sa:
”Æ har jo sett´n Ole på tv og da virka´n litt dum og sånn, og faren virka som en tyrann, men no har æ skifta mening, for dæm e jo nydli!
| 1
|
003423
|
Get Smart
Steve Carell er inne i en dau periode.
”Get Smart” er ikke helt uten kvaliteter, men er heller ingen spydspiss innen moderne humor.
Tvert i mot, den er overraskende konservativ, noe som er til hinder for latteren.
Filmen hadde kanskje vært ustyrtelig morsom i 1984, men nå virker den treig og gammeldags.
Det finnes noen morsomme øyeblikk med underholdende action, så kinobesøket blir ikke totalt bortkastet, men det burde vært mye bedre!
Kaos mot Control
Maxwell Smart (Steve Carell) er analytiker i det hemmelige agentbyrået Control.
Men når skurkene i forbryterorganisasjonen Kaos angriper hovedkvarteret, blir Smart forfremmet til agent 86 for å ta rotta på fienden i Øst-Europa.
Han blir koblet sammen med vakre agent 99 (Anne Hathaway), som slett ikke liker å jobbe med en uerfaren analytiker i felten.
Men Smart har evner som ikke er umiddelbart åpenbare, og teamet er snart viklet inn i et farlig spill med atomvåpen.
Bill Murray i et tre
”Get Smart” har sine aner fra en tv-serie fra 1965 som jeg aldri har sett, og det tror jeg få nordmenn har.
Dermed er mange referanser tapt for oss, og filmen skal være full av dem.
Noe fungerer likevel, for eksempel bruken av ”the cone of silence”, og Bill Murray i et tre.
Ellers er filmens humor litt gammeldags.
Jeg er lei av vitsing med fedme, noe Hollywood har gjort nok av.
Prøver Carell å kanalisere Eddie Murphy?
Det er også litt slitsomt med noen av tullesituasjonene agent Smart kommer opp i.
Jeg venter og venter på noe å le av, men det er altfor langt mellom det morsomme.
Carell og Hathaway uten gnist
Det er noen gode biroller i filmen.
Alan Arkin er tørrvittig som Control-sjefen, Dwayne Johnson (tidligere kjent som ”The Rock”) er i det selvironiske hjørnet som agent 23, mens alltid kule Terence Stamp burde blitt brukt mer som skurken Siegfried.
De to i hovedrollene, derimot, er ikke akkurat Bogie og Bacall.
Steve Carell og Anne Hathaway mangler gnist i samspillet, og begge fremstår som litt kjedelige.
De hjelpes litt på vei med noen actionsekvenser, som faktisk er godt utført.
Middels agentkomedie
Skal man se en agentkomedie med to amerikanere i Øst-Europa, kan man like godt se den mye bedre ”Spioner som oss” fra 1983.
Steve Carell er ingen Dan Aykroyd og regissør Peter Segal er ingen John Landis.
Men siden ”Spioner som oss” er utilgjengelig på både Blu-ray og DVD i skrivende stund, er ”Get Smart” et av de få alternativene i sjangeren.
Det er en middels film med noen lattermilde sekvenser, men de er dessverre milde, og det er for få av dem.
| 0
|
003426
|
De gales hus
Romanen ”De gales hus” av forfatter Karin Fossum har blitt til en film av regissør Eva Isaksen, med blant andre Ingrid Bolsø Berdal, Torbjørn Harr, Rolf Kristian Larsen og Anneke von der Lippe foran kamera.
Det er altså dyktige folk i nøkkelfunksjoner her.
Så hvorfor kjeder jeg meg?
Hvorfor ligger gjespen på lur litt for ofte?
Det er kanskje fordi handlingen er uhåndgripelig og lite engasjerende.
Og det er synd, for det ligger en bedre film der inne et sted.
Store psykiske vansker
Aina (Ingrid Bolsø Berdal) leker med selvmordstanker og havner på Varden, et hjem for mennesker med store psykiske vansker.
Hun synes ikke at hun behøver å være der, men blir overtalt til å bli.
Oppholdet preges av interne konflikter mellom både pasienter og leger, problemer i romantikken og kampen for å få Aina til å erkjenne at hun faktisk trenger hjelp.
I overkant lettvint
Filmen har et interessant anslag, og vi aner konturene av en interessant historie.
Men utover i filmen handler den om så mye, at jeg føler den mister fokus.
Den har mange rollefigurer som vi blir bedt om å bry oss om, men filmen svikter oss når enkelte figurer forsvinner ut av bildet uten etterspill.
Måten filmen avrundes på virker også i overkant lettvint, som om regissøren hadde behov for å gi oss noe pent og pyntelig etter et dramatisk klimaks.
Ingrid BB overbeviser
”De gales hus” har i det minste noen sterke prestasjoner foran kamera.
Ingrid Bolsø Berdal overbeviser som Aina, en kvinne som kjemper for å gjenvinne fotfestet.
Hun bærer filmen godt med en intens autoritet.
Det føles aldri klamt når Aina får sine utbrudd.
De øvrige skuespillerne fyller sine roller godt, selv noen av dem er litt i overkant karikerte.
Det er nesten for godt til å være sant å ha en gjeng pasienter med hver sin helt forskjellige og klart definerte psykiske lidelse.
Mistet grepet
Filmen er godt spilt, fint lydlagt og flott filmet av veteranen Harald Gunnar Paalgard, en kunstner med kamera.
Det tekniske og produksjonsmessige er altså omtrent så bra det kan bli.
Men jeg slet med å opparbeide meg et engasjement.
Kanskje burde historien fokusert på litt færre figurer.
Kanskje burde historien vært sterkere på galgenhumor.
Vi trenger noe å le av midt i all tristessen.
Jeg gjør det, i alle fall.
”De gales hus” mistet grepet på meg lenge før det var over, og jeg skulle ønsker den grep meg mer
| 0
|
003431
|
Tropic Thunder
Rå, brutal, nådeløs, hensynsløs og veldig, veldig morsom!
Bomber og granater!
Jeg så virkelig ikke dette komme.
Ben Stiller har prestert en fantastisk komedie.
Tropic Thunder er en av høstens aller morsomste filmer!
Stiller er både manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver, og leder an et fantastisk galleri som blant andre inneholder Jack Black, Nick Nolte og Robert Downey Jr.
Tropic Thunder er rå, den er brutal, den er nådeløs, den er hensynsløs!
Og fremfor alt, den er veldig, veldig morsom!
Skuespillere i jungeltrøbbel
Fire falmede stjerner vil lage tidenes krigsfilm basert på en Vietnam-veterans bok om sine opplevelser.
Men innspillingen får store finansielle problemer, og regissøren bestemmer seg for å løse det på en heller ukonvensjonell måte.
Skuespillerne droppes midt i den vietnamesiske jungelen, og skal spille seg igjennom manuset mens de filmes av skjulte kameraer.
Problemene starter når skuespillerne havner i ekte trøbbel, men tror det er en del av innspillingen.
Et spark i baken til Hollywood
Det er morsomt når noen parodierer seg selv, og her får Hollywood mange spark i baken.
Det finnes nok av slike falmede filmstjerner som har urealistiske høye tanker om seg selv.
Her tas de på kornet, med bitende dialog, skarpe observasjoner og morsomme situasjoner.
Filmen leker røft med tøffe titler som Platoon, Predator og Apocalypse Nå.
Den har en rekke actionscener, som faktisk er utrolig bra filmet, omtrent som de ville blitt i en seriøs krigsfilm.
Selvsagt går det over alle støvleskaft her og der, men det gjør det i John Woo-filmer, også!
Fantastisk persongalleri
Det som gjør Tropic Thunder ekstra bra er et fantastisk persongalleri.
Ben Stillers Tom Cruise-lignende Tugg Speedman blir bare enda morsommere av at Tom Cruise faktisk er med i filmen selv, som en brutalt kynisk filmprodusent.
Cruise viser seg fra en helt ny side, og fremstår som en overraskende god komiker!
Men den uten tvil beste figuren i Tropic Thunder spilles av Robert Downey Jr.
Kirk Lazarus er en australsk karakterskuespiller som ved hjelp av pigmentbehandling har forvandlet seg til afroamerikaner.
Han beveger seg som Bill Cosby, ser ut som Lester Freamon i The Wire og snakker som Bill Duke i Predator.
Resultatet er en uforglemmelig figur for komediens historiebøker!
Jeg har gitt Ben Stiller endel pepper de siste åra etter flere svake filmer, men nå rykker han en divisjon opp.
Tropic Thunder er en komedie helt etter min smak, og selv om den ikke trøkker inn morsomme poenger hele tiden, så ligger latteren på lur gjennom hele filmen.
Og den har noen høydepunkter som fikk meg til å le så jeg hikstet og ristet, selv om jeg satt mutters alene på pressevisningen.
Tropic Thunder?
Jeg føler meg kallet til å sitere filmplakaten:
”Get some!”
| 1
|
003432
|
deUSYNLIGE
Store spørsmål og godt skuespill.
Det er store spørsmål som stilles i Erik Poppes nye film, ”deUSYNLIGE” - så store at det kan tenkes det blir i overkant tungt for enkelte å ta stilling til dem.
Kan man tilgi noen som har forvoldt et barns død?
Det har blitt en sterk filmopplevelse som vil sitte i deg en god stund etterpå.
Poppe viser at han stadig vokser som filmskaper, og jeg konstaterer også at manusforfatter Harald Rosenløw Eeg fremdeles kan skrive interessante figurer.
”deUSYNLIGE” traff meg kanskje ikke like hardt i mellomgulvet som ”Hawaii, Oslo” gjorde, men den er absolutt i nærheten av samme storhet.
Jan Thomas (Pål Sverre Valheim Hagen) slipper ut av fengsel etter 8 års soning for å ha forårsaket et barns død.
Han får seg jobb som organist i en kirke, der han blir godt kjent med presten Anna (Ellen Dorrit Pedersen) og hennes sønn.
Men så blir han sett, hørt og gjenkjent av Agnes (Trine Dyrholm), mor til Isak, det døde barnet.
Hun forstår ikke hvordan en mann som har påført henne så mye smerte kan spille så vidunderlig.
Hun forstår heller ikke at han kan betros til å passe prestens barn.
En konfrontasjon er i gjære.
Preget av dyp sorg
Det er besynderlig å følge Jan Thomas ut av fengselet.
Vi forstår ikke umiddelbart at han kan være kriminell.
Han virker jo så stille, så ufarlig og rolig.
Vi skjønner ikke helt hva han skal ha gjort.
Filmen venter klokelig med å gi oss svar på alle spørsmål, og gir oss drypp underveis i den egentlige historien i form av tilbakeblikk.
Tidshoppene er velplasserte og gir historien nye løft, så den holder seg frisk og interessant.
Det tar en stund før vi får introdusert Agnes, men da har vi allerede enset hennes nærvær en stund.
Pål Sverre Valheim Hagen er et nytt og svært interessant bekjentskap på film.
Han underspiller rollen som Jan Thomas.
Av og til kunne jeg ønske at han gjorde det lettere for oss å føle for ham.
Men kanskje virker det enda sterkere at han er så stakkarslig, forsiktig og ydmyk.
Når filmen er over forstår vi det bedre, også.
Trine Dyrholm er også veldig god som Agnes.
Bak hennes glade ansikt aner vi den dype sorgen som hun er preget av, og som aldri forsvinner.
Vi forstår hvorfor hun ikke er i stand til å ignorere at Jan Thomas er ute i det fri igjen, og vi kan til en viss grad forstå hennes handlinger.
”deUSYNLIGE” er ikke et publikumsfrieri, med det finnes garantert et marked for den.
Det finnes mange som liker å møte litt motstand på kino.
De som ser den får en sterk historie om skyld og tilgivelse, med troverdige figurer og sannsynlige problemstillinger.
Skuespillet er godt, John Christian Rosenlunds foto er som vanlig førsteklasses og Erik Poppe virker full av selvtillit som regissør.
Det er ”bare” hans tredje spillefilm, men ”deUSYNLIGE” fremstår som en intelligent, gjennomtenkt og helstøpt film fra en veteran
| 1
|
003433
|
Flammen & Citronen
Alle land har sine krigshelter.
I Danmark ble to av dem kalt Flammen og Citronen.
Filmen om dem heter det samme og er imponerende, spennende og storslagen!
Både fotografering, skuespill, kulisser og kostymer sitter som et skudd, og historien er en nyansert beretning om helter og fiender, og den tynne linjen som skiller dem.
”Flammen & Citronen” er en mesterlig og medrivende krigsfilm som du absolutt bør få med deg!
Dreper dansker
Filmen innledes i 1944, og vi møter Bent Faurschou-Hviid (Thure Lindhart) og Jørgen Haagen Scmith (Mads Mikkelsen), to alvorstyngede menn i København.
De kalles Flammen og Citronen, og er to av motstandsbevegelsens beste mordere.
Deres jobb er å drepe dansker som jobber for tyskerne.
De får oppdrag fra London via sin lokale sjef, og utfører dem med iskald presisjon.
Men grensen mellom helt og forræder er ofte uklar, og både Flammen og Citronen får erfare at det ikke er enkelt å se forskjellen mellom venn og fiende.
Svin på begge sider
Jeg liker veldig godt at historien ikke forsøker å fortelle en ren heltehistorie, men serverer nyanser.
Det fantes svin på begge sider i krigen.
Dermed kan den tyske kommandanten fremstå som en av de mer sympatiske menneskene i filmen, mens noen av de danske fremstår som løgnaktige og svikefulle i kampen om å mele sin egen kake.
Flammen og Citronen fremstilles også i et tvilsomt lys.
Visst kjempet de på riktig side, men deres personligheter er kompliserte og feilbarlige.
Matchende skuespillere
Thure Lindhart spiller utrolig godt.
Bare hårsveisen hans er nok til å overbevise oss om tid, sted og figurens autensitet.
Hans ytre signaliserer en farlig mann som har mistet noe av sin menneskelighet i kampen mot nazistene.
Men Lindhart matches av Mads Mikkelsen som Citronen, en plaget sjel som åpenbart brytes ned fysisk av presset han er under.
Det gjør vondt å se Citronen kjempe en kamp som bare kan få ett utfall.
Stine Stengade er filmens femme fatale, som vi ikke riktig blir klok på.
Hva er hennes egentlige rolle og motiver?
Svært velgjort film
Regissør Ole Christian Madsen og hans team har virkelig ytet sitt beste, for ”Flammen & Citronen” fremstår som en svært velgjort film, som jeg fremdeles tenker mye på.
Den må ha gjort et godt inntrykk?
Ja, den gjorde det!
Nå blir det spennende å se om det blir like bra når norske krigshelter eviggjøres på film i ”Max Manus”.
Danskene har lagt lista høyt
| 1
|
003434
|
Vicky Cristina Barcelona
Humoristisk film om kjærlighetens irrganger
Woody Allen har en skitten fantasi.
Og takk for det!
Derfor får vi trekantsex mellom Scarlett Johansson, Penelope Cruz og Javier Bardem i hans siste film, ”Vicky Cristina Barcelona”.
Men sexscenene er ikke særlig eksplisitte.
Faktisk er de veldig snille og påkledte.
Det er ikke naken hud som er fokuset her, men nakne sinn.
Allen har laget en av sine bedre filmer på en stund, og viser at han slett ikke har glemt hvordan man lager humoristisk film om kjærlighetens irrganger.
Men sexscenene er ikke særlig eksplisitte.
Faktisk er de veldig snille og påkledte.
Det er ikke naken hud som er fokuset her, men nakne sinn.
Allen har laget en av sine bedre filmer på en stund, og viser at han slett ikke har glemt hvordan man lager humoristisk film om kjærlighetens irrganger.
Merkelig trekantforhold
Vicky og Cristina (Rebecca Hall og Scarlett Johansson) ferierer i Barcelona og møter maleren Juan Antonia (Javier Bardem).
Han inviterer dem på helgetur til Oviedo med åpne ambisjoner om å nedlegge dem begge.
Det utvikler seg et merkelig trekantforhold, der malerens voldsomme ekskjæreste Maria Elena (Penelope Cruz) kommer inn som et uventet og stormfullt element.
Alle kommer til å lære ett og annet om livet, kjærligheten og seg selv.
Saftige figurer
Det blir alltid mye fokus på Woody Allen når han lager film.
Han har sluttet å spille i dem selv, men hans nærvær er fremdeles følbart, i både dialogen, situasjonene og figurene.
De er fremdeles fulle av usikkerhet, lengsel, humor, lidenskap, reservasjoner eller mangel på reservasjoner.
Javier Bardems oppsjekking av de to damene i starten av filmen føles kanskje ikke så sannsynlig, men føles helt riktig i kontekst av historien.
Etter hvert sitter vi med et galleri av saftige figurer, alle forskjellige, men med samme mål, bevisst eller ubevisst: å finne den ultimate kjærligheten.
Scarlett Johansson for ung
Rollelista er førsteklasses, selv om enkelte kanskje kan få litt bakoversveis av å se Anton Chigurh som førsteelsker!
Men Javier Bardem er en av Spanias fremste skuespillere, det samme er Penelope Cruz.
Og Rebecca Hall greier seg imponerende godt i det mer stjernespekkede selskapet.
Men Scarlett Johansson er fremdeles veldig ung, og jeg lar meg ikke overbevise at hun er på sin figurs åndelige nivå.
Hun blekner litt mot sine eldre motspillere, særlig Penelope Cruz, som virkelig ser ut til å ha livserfaringen i bunn som gjør at hun kan fylle rollen som Maria Elena.
Får meg til å tenke
”Vicky Cristina Barcelona” er en film som får meg til å tenke.
Elsker jeg nok?
Drikker jeg nok gode viner?
Spiser jeg nok god mat?
Leser jeg nok bøker?
Ser jeg nok filmer?
Opplever jeg nok kunst?
Lever jeg virkelig livet til det fulle?
Filmer som får meg til å tenke slike tanker er gode filmer.
”Vicky Cristina Barcelona” anbefales dermed varmt!
| 1
|
003439
|
I et speil i en gåte
Jostein Gaarder skriver fine bøker.
Men det er ikke alltid at det som er bra i en bok blir bra i en film.
Riktignok har regissør Jesper W. Nilsen skrevet et fint manus som forvandler boka til en filmatisk fortelling, men noen av disse figurene har så altfor kløktige og gjennomtenkte replikker.
Det kan man godta som tekst i bok, men det virker litt fremmed på film.
Kanskje Nilsens danske ører ikke hørte dette?
Filosofisk
Cecilie (Marie Haagenrud) er 13 år og kreftsyk.
Livet veksler mellom lange opphold på sykehus og en presset stemning i hjemmet.
Så får Cecilie besøk av engelen Ariel (Aksel Hennie), som lover å fortelle henne hvordan det er i himmelen mot at hun forteller ham hvordan det er å leve på jorden.
Det utløser en filosofisk tankerekke som forteller oss mye om både det å leve og å dø.
Liv Ullmann som bestemor
Dette er jo i utgangspunktet en fin og sympatisk film, men jeg plages av språket.
Liv Ullmann er med som bestemor.
Det er deilig å se henne på film, faktisk er det første gang jeg ser henne i en kinosal, men hun er utstyrt med en dialog og et tonefall som om hun snakker til en to-åring.
Og 13-åringen er utstyrt med en eldre forfatters fargerike ordforråd, så når jeg hører Cecilie snakke, hører jeg ikke hennes stemme, men Gaarders og Nilsens.
Følelsesladet
Marie Haagenrud er et nytt bekjentskap for meg, og hun gjør en imponerende innsats i den bærende hovedrollen.
Cecilie er ei sterk jente med klare meninger og evne til å uttrykke dem, noe som formidles godt av Haagenrud.
Aksel Hennie lykkes i å fremstå som angelisk og en smule ikke-menneskelig.
Liv Ullmann er mest av alt et fint gjensyn med en av norsk films største legender, men de beste birollene gjør kanskje Mads Ousdal og Trine Wiggen som hardt følelsesmessig pressede foreldre.
”I et speil, i en gåte” er en velment film med de beste intensjoner.
Den har sine øyeblikk, de beste mot slutten.
Så jeg angrer ikke på å ha brukt litt tid på å bli kjent med Cecilie og hennes engel.
Men også denne gangen er jeg redd for at omkvedet blir ”boka var bedre”.
| 0
|
003440
|
Maria Larssons evige øyeblikk
Innholdsrik filmperle.
Ett av mine tidligste kinominner er ”Ingeniør Andrées luftferd” fra 1982, regissert av Jan Troell.
26 år senere har han gitt meg nok en stor filmopplevelse med ”Maria Larssons evige øyeblikk”.
Dette er en rik film med en interessant historie, strålende skuespill og et høyt fokus på foto og detaljer som gjør en filmelsker rørt.
Filmen kan nok oppfattes som lang og kjedelig av et yngre publikum, men den som holder oppmerksomheten oppe, vil ha en særdeles tilfredsstillende filmopplevelse.
Dominerende Persbrandt
Handlingen starter i 1907, byen er Malmö og Maria Larsson (Maria Heiskanen) strever med å få hjulene til å gå rundt i familien med den stadig økende barneflokken.
Hun tar med seg et kamera hun vant i et lotteri for å selge det til en fotograf, men han overtaler henne til å prøve det først.
Maria oppdager at hun er flink til å ta bilder, og at hun faktisk også kan tjene penger på det.
Men den bryske og dominerende ektemannen Sigfrid (Mikael Persbrandt) liker ikke konas nye hobby.
Rik film
Det er så mye mer ved denne historien enn et kort referat kan summere opp.
Det er en av grunnene til at jeg kaller filmen rik.
Den har så mange godt fortalte figurer, flere underhistorier og et Sverige i sterk forandring som bakteppe for det hele.
Kapitalismen er på fremmarsj, og første verdenskrig bryter ut.
Det streikes, marsjeres og veives med røde flagg.
Midt oppi alt dette greier Troell også å skildre den skjøre balansen i familien Larsson, og det delikate forholdet mellom Maria og fotografen, spilt av Jesper Christensen.
Han leverer en førsteklasses rolletolkning.
Det samme gjør Maria Heiskanen og Mikael Persbrandt.
Svensk Oscar-kandidat
Jan Troell har gjort en av sine bedre filmer i en alder av 77, og det kommer til å regne priser over den.
”Maria Larssons evige øyeblikk” er også Sveriges Oscar-kandidat.
Det skal bli spennende å se om den kan greie det, 25 år etter at Troell var nominert for ”Ingeniør Andrees luftferd”.
Den har i alle fall udiskutable kvaliteter som jeg gjerne vil at du skal gå på kino for å oppleve
| 1
|
003442
|
La den rette komme inn
En vakker vampyrfilm.
Gjør deg selv en stor tjeneste, og se den strålende svenske originalen før den amerikanske versjonen kommer!
”La den rette komme inn” er en uforskammet stilsikker svensk film som blander ung kjærlighet og vemmelig vampyrskrekk med et overraskende godt resultat.
Regissør Tomas Alfredson er mest kjent forsamarbeidet med komikerne i ”Killinggänget”, men det er ingenting morsomt med ”La den rette komme inn”.
I stedet er den øm, varm, hard og iskald på samme tid.
Denne filmen må du se, for den er skremmende god!
Ensomme sjeler
Oskar (Kåre Hedebrant) er en ensom 12 år gammel gutt i Stockholm som mobbes på skolen og sliter etter foreldrenes skilsmisse.
Så flytter jevnaldrende Eli (Lina Leandersson) inn i leiligheten ved siden av, som også er en ensom sjel, og de to finner støtte i hverandre.
Samtidig begås flere grusomme mord i nærheten, og det skal vise seg at de ansvarlige bor farlig nær Oskar.
Nabovampyrskrekk
Det blir feil å tenke på ”La den rette komme inn” som en ren vampyr-film.
Den handler om så mye mer.
Jeg tenker på den som en slags krysning av Tom Hollands ”Fright Night” og Roy Anderssons ”En kärlekshistorie”.
En litt søkt sammenligning kanskje, men Alfredsons film blander nabovampyrskrekk med en skjønn skildring av to barn som søker fomlende til hverandre.
Det er scener her som får klumpen i halsen til å vokse seg farlig stor, samtidig som andre vil få deg til å vri deg i stolen!
God setting
Filmens setting er også avgjørende.
Den mørke nordiske midtvinteren er et effektivt bakteppe, med fallende snø som legger seg som et teppe over byen og skjuler vampyrens blodige verk.
Fotografen har fanget inn vakre bilder med kalde farger der blodrødt skiller seg kraftig ut og skaper en skremmende kontrast til alt det sorte og hvite.
Filmen er svært visuelt fortalt.
Bildene taler sitt eget språk, og det er ikke nødvendig med mye dialog for å drive historien fremover.
Strålende skuespill
”La den rette komme inn” lykkes også på grunn av to gode skuespillere i hovedrollene.
Kåre Hedebrant og Lina Leandersson gjør strålende roller under Alfredsons direksjon, og skaper figurer som det er mulig å tro på og føle for.
Jeg tror og føler mye!
En amerikansk remake er allerede under planlegging, men før den er klar, må du gjøre deg selv en stor tjeneste: se den strålende svenske originalen først
| 1
|
003443
|
Control
En ny rockelegende har fått sin historie fortalt på film.
Ian Curtis var vokalist i Joy Division og hang seg på kjøkkenet i 1980, bare 23 år gammel.
Nå gjenskaper regissør Anton Corbijn historien bak selvmordet i filmen ”Control”.
Samtidig gjenskaper han rockehistorie.
Og det har han gjort smart og innsiktsfullt.
Gamle fans av Joy Division vil elske dette.
Og bandet vil få nye fans.
”Control” er glimrende!
Oppover og nedover
Vi møter Ian Curtis som tenåring i Macclesfield, der han tidlig forelsker seg og gifter seg med Debbie.
Samtidig blir han med i et punk-inspirert band i Manchester.
Vi følger Joy Division oppover, samtidig som Ian Curtis opplever at det går nedover på privaten.
Han innleder et forhold til en belgisk journalist og begynner å få stadig verre epilepsi-anfall med påfølgende depresjon.
Levende gjenskapt
Manchesters musikkscene rundt 1980 er levende gjenskapt.
Jeg føler at jeg er der.
Og filmens Joy Division er en tro kopi av originalen.
Jeg gikk inn på YouTube for å sammenligne og ble nesten sjokkert over hvor godt Sam Riley spiller Ian Curtis.
De er omtrent en og samme person i liveklippene.
Riley imponerer også i andre deler av filmen.
Konfronterende scener er underspilte og realistiske, spesielt i samspillet mellom Riley og Samantha Morton i rollen som Debbie.
Ærlig og troverdig
Filmen er basert på boka ”Touching from a distance” som Debbie publiserte i 1995.
Den skildrer hvordan innadvendte Curtis strevde med følelsen av utilstrekkelighet, både som frontfigur på scenen og som ektemann.
Han føler skam over å ikke kunne styre sine følelser for belgiske Annik, og hva det gjør med Debbie.
Historien virker dønn ærlig og troverdig, og kaster lys over den litt mystiske personligheten Ian Curtis og hans skjebne.
Historisk god
Regissør Anton Corbijn er en kjent fotograf og musikkvideoskaper, som blant annet har jobbet mye med Depeche Mode.
Han jobber ofte i sort/hvitt, og det gjelder også ”Control”.
Det passer godt, for Joy Division var ikke akkurat et fargerikt band.Stilen passer historien, musikken og figurene svært godt.
Nå må alle musikkinteresserte komme seg på kino.
”Control” er historisk god rockehistorie!
| 1
|
003444
|
Fatso
”Fatso” har kanskje litt for grov humor for noen, men jeg elsker den.
Jeg tror jeg kjenner Rino Hanssen.
Jeg kjenner i alle fall noen som ligner.
Filmen ”Fatso” har flere herlige figurer, som til tross for enkelte sterkt karikerte trekk, treffer blink i å formidle menneskelige tanker om lengsel, kjærlighet og tilhørighet.
Regissør Arild Fröhlich lykkes i å balansere mellom absurd humor på den ene siden, og ekte hjertevarme på den andre.
Dette gjør filmen til en høyst gledelig opplevelse.
Jeg satt med et glis nesten hele tiden, bare avbrutt av noen store latterkuler.
”Fatso” er feit som faen!
Store doser runking
30 år gamle Rino Hanssen (Nils Jørgen Kaalstad) bor alene.
Dagene brukes til øl, pizza, porno og store doser runking.
Livet hans blir snudd på hodet når en ekstra leieboer flytter inn.
20 år gamle Malin (Josefin Ljungman) er ei frigjort jente med stor appetitt på sex, gutter og alkohol.
Dessuten har hun mange pene venninner, blant andre Synnøve (Jenny Skavlan).
Kan den nye tilværelsen gjøre Rino kul?
Og, ikke minst, får han endelig pult?
Manusproblemer
Å lage ”Fatso” har ikke vært enkelt.
Det første forsøket, der Anders Baasmo Christiansen skulle spille hovedrollen, gikk i dass på grunn av manusproblemer.
Men Arild Fröhlich og Lars Gudmestad knekte Fatso-koden, og skrev et friskt manus basert på Lars Ramslies roman, som verken er redd for å gå for langt på humor-fronten, eller for tett inntil figurene sine.
Filmen bruker burleske animasjoner for å formidle Rinos alter-ego, Kaptein Kuk, og er omtenksom når situasjonene får Rino til å sprekke, og vi får se hvor fortvilet sårbar han er.
Liten redd gutt
Nils Jørgen Kaalstad eier Rino Hanssen!
Her har han skapt en uforglemmelig figur, som kanskje gir publikum avsmak i innledningen, men som etter hvert gjør at vi utvikler et beskyttelsesinstinkt.
Vi vil hoppe gjennom filmruta og ta vare på Rino, for han er egentlig en liten gutt som er redd for verden.
Jeg må også nevne den tvilsomme kompisen Fillip, glitrende spilt av Kyrre Hellum.
Han er nok en uforglemmelig figur, som ligner en krysning av Øystein Sunde og Trygve Thue på 70-tallet.
Han står for noen av filmens kanskje morsomste øyeblikk, men samtidig noen av de tristeste.
Går for langt
Arild Fröhlich har vokst ytterligere som filmskaper etter ”Pitbull-Terje”, og fremstår som en av de mer spennende regissørene vi har akkurat nå.
”Fatso” har kanskje litt for grov humor for noen, men jeg elsker den.
Filmen går for langt, og takk for det!
Dessuten er det i bunn og grunn en skikkelig feelgood-film for alle som noen gang har følt seg ensom, fremmed og utilstrekkelig, følelser jeg vil tro de fleste har kjent på.
Det er derfor du kommer til å elske Rino - tilslutt
| 1
|
003447
|
Gone baby gone
Ben Affleck har lært mye på sin vei over stjernehimmelen.
Nå debuterer han som regissør med ”Gone baby gone”, og imponerer med en sterk historie, som tvinger oss til å overveie noen vanskelige moralske valg.
Ett sted på veien mister jeg kanskje litt troen på filmen, fordi den går veier jeg ikke helt er med på.
Men helheten er overraskende god.
Denne filmen fortjener å bli sett!
Mørk og farlig
Ei fire år gammel jente forsvinner fra et nabolag i Boston.
Tanta leier de lokale privatdetektivene Patrick og Angie (Casey Affleck og Michelle Monaghan) for å utfylle politiets etterforskning.
De kan nemlig innhente opplysninger fra lyssky mennesker i nabolaget som ikke vil snakke med purken.
Men etter hvert blir forsvinningssaken både mørk, innviklet og farlig.
Intelligent skrevet og filmet
Filmen tegner et realistisk bilde av mekanismene som trer i kraft ved et barns forsvinning, som angsten i nabolaget og håpløsheten innen familien.
Søkelyset fra media virker særlig kjent.
Tankene går selvsagt til Algarve-kysten.
Madeleine-saken gjorde at filmpremieren ble utsatt på ubestemt tid i England.
Situasjonen virker troverdig.
Og Ben Affleck maler ut historien med stø hånd, og avslører lag for lag etter hvert som vi nærmer oss sannheten.
Manuset er intelligent skrevet og filmet!
Flotte skuespillere
Casey Affleck er en imponerende god skuespiller, og da har jeg spesielt ”The assassination of Jesse James by the coward Robert Ford” i tankene.
I ”Gone baby gone” er han solid, men kanskje litt for hardkokt av og til i rollen som Patrick.
Jeg får meg ikke til å tro at han virkelig er så tøff som han fremstår som, spesielt i en skytescene, som for øvrig får merkelig få konsekvenser.
Men Casey Affleck er vår ambassadør i historien, og han gjør jobben utmerket.
Andre roller besørges av staute folk som Ed Harris, Morgan Freeman, Amy Madigan og Amy Ryan, som ble Oscar-nominert for rollen som jentas mor.
Ny karriere for Ben?
Det er litt synd for Ben Affleck at han er så kjent for middels skuespill.
Det kan bidra til at filmen kanskje ikke får den oppmerksomheten den fortjener.
Affleck viser seg faktisk å være en bedre regissør enn skuespiller.
”Gone baby gone” kan, og bør, være starten på en ny karriere for ham!
| 1
|
003449
|
Baader Meinhof
”Baader Meinhof” er velspilt, godt fortalt og har en rå nerve som holder interessen oppe hele veien.
Røde Armé Fraksjonen, også kjent som Baader Meinhof-gruppen, spredde frykt og terror i Europa på 1970-tallet.
Nå kommer filmen om dem, og den forteller den sjokkerende historien om venstreekstremisters voldelige kamp mot det etablerte samfunnet.
”Baader Meinhof” er velspilt, godt fortalt og har en rå nerve som holder interessen oppe hele veien.
Jeg savner å bli bedre kjent med noen av figurene, men dette er uansett en svært solid film som forteller et brutalt stykke historie!
Filmen begynner med et studentopprør i 1967, der journalisten Ulrike Meinhof (Martina Gedeck) blir sjokkert over politiets brutalitet.
Hun oppsøker venstreradikale miljøer, der hun blant andre møter det intense kjæresteparet Andreas Baader (Moritz Bleibtreu) og Gudrun Ensslin (Johanna Wokalek).
Etter hvert blir alle tre sentrale i stiftelsen av Røde Armé Fraksjonen, og vi følger deres væpnede kamp mot det bestående politiske systemet.
Det starter med en brannstiftelse, men eskalerer raskt til langt verre ting.
Rabiat galskap
Det er skremmende å se hvor rabiate disse venstreekstremistene fremstår, i alle fall på film.
Det er litt vanskelig å skjønne hva det egentlig er som driver dem.
Man kan lett få sympati for hva de kjemper mot, men metodene er selvsagt hinsides galskap.
Dette skildres utilslørt i noen svært voldelige sekvenser, som virker sterkere, fordi vi vet at dette faktisk har skjedd.
Enkelte mener filmen glorifiserer terroristene, men jeg opplever dem som kalde, ubarmhjertige og lite sympatiske.
Sterk filmopplevelse
Dette er enda en storfilm fra produsent og manusforfatter Bernd Eichinger, mannen bak filmer som ”Christiane F”, ”I rosens navn” og ”Der Untergang”, Her har han for femte gang alliert seg med regissør Uli Edel, og de gir oss en sterk filmopplevelse, med dyktige skuespillere, en grå og trist tidskoloritt, og med en medrivende handling der vi nesten blir litt satt ut av det figurene driver med.
Mye historie
Det er mange navn å forholde seg til, men manuset, basert på en bok fra 1985, er ryddig nok til at det ikke blir forvirrende, bare man er litt konsentrert.
Jeg savner kanskje å få forklart figurenes bakgrunner og synspunkter sterkere.
Det er mye historie som skal fortelles her.
Filmen er allerede to og en halv time lang, men kunne garantert vært enda lenger.
”Baader Meinhof” står som et trist dokument over venstresidens styggeste ansikt, og viser at det er ikke bare høyreekstreme som kan miste vett og forstand.
| 1
|
003450
|
Son of Rambow
En herlig perle av en film!
Sylvester Stallone hadde nok ikke forventet dette: en usedvanlig søt og morsom britisk film om to unger som lar seg inspirere av ”First Blood”, den første Rambo-filmen!
”Son of Rambow” vil sjarmere deg i senk med sin frittflyvende fantasi, sin skrudde humor, sin ømhet for sine figurer, sin sans for underfundigheter , og den vil få deg til å ønske du var et barn igjen.
Dette er rett og slett en herlig perle av en film!
"First Blood" på video
Will Proudfoot (Bill Milner) er en stille gutt som ikke får lov til å se på TV.
Lee Carter (Will Poulter) er en bråkebøtte som får gjøre hva han vil.
Deres veier krysses, de blir venner,
Will blir med Lee hjem, og der får han se ”First Blood” på video, noe som gjør et uutslettelig inntrykk og fyrer opp den lille guttens fantasi.
Will og Lee bestemmer seg for å lage en film sammen, men det er flere som vil være med, og vennskapet settes på prøve.
Gode gutteroller
Bill Milner og Will Poulter sørger for to av de beste gutterollene jeg har sett på lenge.
De presterer i klasse med Jamie Bell i ”Billy Elliot” og gutta i Rob Reiners ”Stand by me”.
Guttene er svært forskjellige, men det skinner igjennom at de har de samme behov, og søker etter det samme; vennskap, trygghet og stabilitet.
Det er sårt å se hvordan familiene deres neglisjerer dem på ulike vis.
Og det er rørende å se hvordan de finner noe av det de leter etter i hverandre.
Morsomt, med klump i halsen
Både Will og Lee har en ting til felles, de mangler en farsfigur.
Kanskje er det det de finner i Rambo?
De beundrer i alle fall hans mot og styrke.
Will kopierer Rambo i sin fantasihistorie, der han forsøker å redde faren, som i virkeligheten døde av hjerteinfarkt.
Det er morsomt, samtidig som det gir oss en klump i halsen.
Midt i all den barnlige moroa aner vi konturene av større og mer alvorlige temaer, som savn, kjærlighet og vennskap.
Befriende kreativ
Regissør Garth Jennings balanserer godt mellom det seriøse og det uhøytidelige, det alvorlige og det absurde.
Han ser ut til å ha det samme befriende kreative motet som Michel Gondry, en av mine favorittregissører.
”Son of Rambow” er en av årets aller hyggeligste opplevelser på kino, og jeg gleder meg som en unge til jeg kan se den igjen, helst sammen med mine egne unger
| 1
|
003452
|
Baby Mama
Tina Fey er en av USAs skarpeste komikere, sist sett i parodier på republikanernes visepresidentkandidat Sarah Palin på ”Saturday Night Live”.
Derfor er det overraskende at hennes nye film, ”Baby Mama”, er en såpass tannløs og ufarlig affære.
Filmen er ikke uten gode øyeblikk, men det er langt mellom dem.
Den lener seg kraftig på sjangerklisjéer, og det er synd å kaste bort sjansen til å lage noe virkelig morsomt av utgangspunktet.
Utfordringer med surrogatmor
Kate (Tina Fey) er en 37 år gammel single nestsjef i et stort firma.
Hun har også fryktelig lyst til å bli mor.
Men når prøverørsmetoden ikke fungerer, tyr hun til en annen løsning.
Hun leier Angie (Amy Poehler) som surrogatmor!
Men graviditeten blir en større utfordring enn antatt når Angie flytter fra kjæresten og inn hos Kate.
Og det ligger enda større utfordringer i vente.
Få overraskelser
I en scene i denne filmen ser Angie på ”America’s Funniest Home Videos”, og Kate avslører et videoklipp ved å spå hva som kommer til å skje.
Hun sier at vi ser en sønn med et balltre og en far med et skritt, og at det derfor er uungåelig at faren blir truffet der det gjør aller mest vondt.
Dette stykket dialog er egentlig en perfekt analogi for denne filmen, for den legger klare linjer for hva som skal skje på et tidlig tidspunkt, spesielt når Greg Kinnear introduseres som juice-selgende sjarmør.
Overraskelsene ligger ikke akkurat på lur.
Avmålt Fey, irriterende Poehler
Tina Fey virker merkelig avmålt i hovedrollen, selv om hun ikke tuller seg helt bort.
Hun har en sjarmerende tilstedeværelse foran kamera, men jeg føler hun ikke tar ut sitt beste som komiker her.
Hennes gamle SNL-kollega Amy Poehler er bare irriterende gjennom det meste av filmen.
Jeg vet at hun er ment å være det i begynnelsen, men hun lykkes ikke helt i å omvende oss når figuren går igjennom noen større forandringer.
Filmens beste er Steve Martin i en herlig birolle som Kates eksentriske sjef.
Søt, men kjedelig
”Baby Mama” faller i kategorien, ”søt, men kjedelig”.
Jeg hadde trodd at teamet bak ”Saturday Night Live” kunne laget noe bedre enn dette.
Det er laget langt morsommere filmer om å få barn, først og fremst ”Knocked Up”.
Se den i stedet!
Den tåler flere gjensyn.
”Baby Mama” tåler så vidt ett påsyn.
| 0
|
003454
|
Netter i Rodanthe
Turbulent legeromatikk
Det er ingen skam å grine på kino.
De som liker det, må gjerne se ”Netter i Rodanthe”, for den vil gjerne ha deg til å tørke tårene.
Andre kan slippe.
Richard Gere og Diane Lane spiller hovedrollene i en romantisk historie som drar både hjerte og smerte fryktelig langt, og har en vending som er for god til å være sann.
”Netter i Rodanthe” har noen gode skuespillerprestasjoner og nydelige bilder.
Men ordet ”cheesy” er obligatorisk når filmen skal beskrives.
Og det er ikke alltid et godt tegn!
En diger klisjé
Adrienne (Diane Lane) er separert og drar fra mann og unger til Rodanthe på ei øy utenfor kysten av South Carolina for å passe venninnens vertshus, som har en eneste gjest.
Doktor Paul Flanners (Richard Gere) er der for å konfrontere en familie som er rammet på grunn av ham, men samtidig oppdager Adrienne og Paul hverandre, og det blir begynnelsen på en helg som vil forandre dem for alltid.
Den siste setningen hørtes kanskje ut som en diger klisjé, men det er filmen, også.
Nesten lattermildt
Filmen er basert på en roman av Nicholas Sparks.
Han har spesialisert seg på tåredryppende historier som ”Message in a bottle” og ”The Notebook”, og ”Netter i Rodanthe” har ikke bare sterke innslag av romantikk, den har noe mye bedre: legeromantikk!
Dette er som kjent mye mer romantisk enn andre romanser.
Noen synes slikt er klamt, mens jeg er villig til å tåle det, så lenge det gjøres godt.
Romantikken her flammer imidlertid opp midt under en dramatisk storm, og det hele blir nesten litt lattermildt.
Det som bringer historien et hakk videre er dessuten avhengig av en utrolig situasjon som bare skjer i klisseromaner.
God Gere, bedre Lane
Jeg vet det finnes mange som ikke synes Richard Gere er verdens mest spennende skuespiller.
Det er han kanskje ikke heller, men han er fremdeles en uforskammet pen mann i en alder av 59, og har nok av karisma og tilstedeværelse.
Men det er Diane Lane som imponerer meg aller mest, en skuespiller jeg har likt lenge, men som aldri har fått den store anerkjennelsen.
I denne filmen veksler hun mellom strålende lykke og grenseløs sorg, og virker troverdig hele veien, til tross for at historien ikke er det.
”Netter i Rodanthe” passer best for de som koser seg med romantisk kliss.
Men dette blir for klissete for meg
| 0
|
003460
|
Poor Boy´s Game
Mørk film med overtydelig budskap
”Poor Boy’s Game” forteller en mørk og alvorlig historie om en mørk og alvorlig ung mann med en mørk og alvorlig fortid.
Du ser jeg bruker uttrykket ”mørk og alvorlig” mye, og det er fordi filmen er veldig mørk og alvorlig.
Så mørk og alvorlig, faktisk, at det av og til tipper over i det parodiske.
Men Rossif Sutherland gjør i alle fall en solid og uttrykksfull hovedrolle, der det er det som skjer under overflaten som gjelder.
Tilbake etter soning
Donnie Rose (Rossif Sutherland) har sonet 9 år for mishandlingen som gjorde en ung svart mann hjerneskadet for livet.
Nå er han tilbake i det tøffe nabolaget i Halifax, og blir utfordret til kamp av bokseren Ossie Paris på vegne av det svarte miljøet, som ønsker hevn.
Donnie presses av sitt eget miljø til å møte utfordringen, men i forberedelsene får Donnie en uventet hjelper, nemlig George Carvery (Danny Glover), faren til det hjerneskadede offeret.
Sutherland bærer filmen
Rossif Sutherland (sønn av Donald, bror til Kiefer) har en intens tilstedeværelse foran kamera.
Du ser det foregår en hard prosess inni ham.
Han har blitt en rolig mann av fengselsoppholdet, men av og til ser vi at raseriet bobler i øynene hans og truer med å bryte ut.
Sutherland bærer filmen godt på sine skuldre, mens Danny Glover gjør en rørende rolle som den hardt pressede Carvery, en mann med mildt sagt ambivalente følelser i forhold til bokseren han sier seg villig til å hjelpe.
Hvorfor han gjør det, er opp til deg å tolke.
Overtydelige miljøskildringer
Dessverre er ikke alle skuespillerne like flinke.
Noen av dem overspiller så kraftig at jeg ikke tror på dem.
Det er ikke grenser for hvor sinte, rasistiske og voldelige de er.
Det finnes nesten ikke ett eneste formildende trekk ved Donnies omgangskrets.
Jeg ville hatt det enklere å tolke dem om de i det minste hadde noe menneskelig ved seg som jeg kunne gripe fatt i, men nei.
Regissør Clement Virgo ville åpenbart gjøre det overtydelig, hva slags miljø Donnies handlinger for 9 år siden var påvirket av.
Preget av gode intensjoner
”Poor Boy’s Game” handler åpenbart om frelse og tilgivelse.
Den prøver hardt å fortelle en slagkraftig historie, men prøver for hardt etter min mening.
Jeg går lei av at budskapet hamres inn i meg.
Det beste jeg tar med meg fra denne filmen er Rossif Sutherland og Danny Glovers gode rolleprestasjoner, og dyktig fotografering av Luc Montpellier.
Ellers er ”Poor Boy’s Game” preget av gode intensjoner med et lettere deprimerende resultat.
| 0
|
003461
|
The day the earth stood still
Store effekter.
Lite engasjement.
Sci-fi-klassikeren “The day the earth stood still” fra 1951 er oppdatert til 2008-versjon med Keanu Reeves i hovedrollen.
Det har blitt en høybudsjettfilm med mange effekter og stor lyd, men den vekker et bemerkelsesverdig lite engasjement hos meg, enda jeg elsker science fiction.
Det har blitt en høybudsjettfilm med mange effekter og stor lyd, men den vekker et bemerkelsesverdig lite engasjement hos meg, enda jeg elsker science fiction.
Filmen blir rett og slett for kald til at jeg orker å interessere meg særlig mye for det som skjer, og figurene det skjer med.
Den er en grei effekt-fiks, men hadde potensialet til å være så mye mer enn det.
Ingen grønne menn
Historien fortelles gjennom forskeren Helen Benson (Jennifer Connelly), som blir hentet av alvorlige agenter for å bistå i en krisesituasjon.
En komet er på vei til å treffe jorden, men viser seg å være en slags lyskule som lander pent og pyntelig i Central Park.
Den blir straks omringet av store militærstyrker (som alltid ser ut til å være på plass på rekordtid i krisesituasjoner på film), men i stedet for grønne menn eller slimete monstre, kommer Klaatu (Keanu Reeves) ut for å hilse på.
Men hva vil han egentlig?
Aktuelt budskap gjemmes vekk
“The day the earth stood still” har et aktuelt budskap å komme med, og det er selvsagt noe jeg setter pris på.
Men det brukes forholdsvis lite tid til å fundere over det.
I stedet blir vi stadig revet av gårde til neste effekt.
Jeg liker effekter, men når filmen ikke er i stand til å overraske meg med noe jeg ikke har sett før, krever jeg litt mer handling enn denne filmen kan by på.
Filmens mest interessante sekvens er når Klaatu havner i en interessant diskusjon med en gammel professor (John Cleese), men denne scenen blir, betegnende nok, avbrutt av dundrende kamphelikoptre.
Historien en smule tynn
Regissør Scott Derrickson (”The Excorsism of Emily Rose”) forteller historien med en stø og profesjonell hånd, men den virker likevel en smule tynn.
Han har kanskje fulgt kommersfilmens lærebok litt for slavisk?
Jeg får i alle fall ofte følelsen av at saksa er flittig brukt, både i manusarbeidet og i redigeringsfasen.
Overgangene mellom flere scener virker brå og hastige, som om filmskapernes viktigste jobb var å presse spilletiden ned, og ikke å fortelle oss en spennende og medrivende historie.
Middels film som gjorde meg tanketom
“The day the earth stood still” har også mange dumme detaljer og momenter som jeg kunne plukket fra hverandre i denne anmeldelsen, men jeg kan ikke gjøre det uten å avsløre for mye av handlingen for deg.
La meg bare si at filmen har mange usannsynligheter og logiske brister.
Kanskje har du likevel lyst til å se den, men forbered deg på en middels film som gjorde meg ganske tanketom i stedet for å oppildne fantasien min, slik god sci-fi skal gjøre
| 0
|
003462
|
The Women
Den mest kvinnelige kvinnefilmen som noensinne er laget
”The Women” heter ikke det for moro skyld.
Dette er kanskje den mest kvinnelige kvinnefilmen som noensinne er laget.
Den matcher i alle fall originalen fra 1939 i så måte, med 100% kvinnelige skuespillere, statister, og Annie Lennox på soundtracket.
Det var en interessant idé i 1939, og er det fremdeles.
Men den nye versjonen er bortkastet tid.
Dialogen kjedet meg, figurene irriterte meg og budskapet gjorde meg sint.
Det er:
”Tenk på deg selv, da blir alt bra”.
Hvite, bemidlede kvinner
Filmen forteller om en venninnegjeng i New York, spilt av blant andre Meg Ryan og Annette Bening.
Alle er hvite, bemidlede og priviligerte kvinner, unntatt Jada Pinkett Smith, som er innkvotert som både sort og lesbisk.
Intrigen settes i gang når Sylvia (Bening) finner ut at ektemannen til Mary (Ryan) er utro, samtidig som hennes egen karriere får seg en smell, og hun oppdager at hun kanskje kan redde situasjonen ved å gå en liten tur bak Marys rygg.
Vanskelig å knytte bånd
”The Women” går ut i hundre, og du må tåle mye kakling før det roer seg, og historien kan begynne på ordentlig.
Og da dukker det frem noen interessante konflikter og problemstillinger.
Men filmens figurer er vanskelige å knytte sterke bånd til, for de fleste er litt for rike, med alt for mye fritid, til at man kan assosiere seg med dem.
Anette Benings innsats som Sylvia er riktignok god nok til at hun fremstår troverdig, mens Meg Ryan har få strenger å spille på som Mary.
Jada Pinkett Smith irriterte meg i klisjérollen som den sinte lesba, mens Eva Mendes bare er likegyldig som filmens elskerinne.
Menn likevel tilstede
Sorry damer, men som mann synes jeg jo det er sært å se damer fyke rundt i en verden bygget av menn, mens de snakker om hvor håpløse menn er.
Og det virker litt snålt innledningsvis at det ikke er en eneste mann å se, selv i store statistscener.
Men det er jo et litt morsomt poeng ved filmen.
Kanskje vil et kvinnelig publikum føle lettelse over å få være alene med sitt eget kjønn på filmduken?
Menn er likevel tilstede, for mannfolk er et evig samtaletema blant filmens damer.
Pinlig situasjonskomedie
Det er en ting ”The Women” virkelig kunne ha spart oss for, og det er filmens store klimaks.
Akkurat når vi tror filmen har nådd slutten, går vannet hos en av de yngre venninnene, og vi blir revet med til fødestua.
Her blir filmen plutselig en pinlig situasjonskomedie, som bygger kraftig under fordommene som finnes mot ”chick flicks”, altså damefilmer.
Dette burde manusforfatter og regissør Diane English spart oss for.
Hun kunne faktisk spart oss for alt?
| 0
|
003463
|
Mad Men S01
Elegant og gjennomført
Tv-serien ”Mad Men” har tatt USA med storm.
Den første sesongen vant plenty med priser, og nå kan du selv se hvorfor på DVD.
Det er en stilig og underholdende serie lagt til New Yorks sofistikerte reklamemiljø på Madison Avenue i 1960.
Den har interessante personligheter og intriger, og en dynamikk mellom menn og kvinner som virker fremmed for oss i dag.
De fleste vil sitte og riste på hodet av den ekstreme mannssjåvinismen, men samtidig er det fryktelig fascinerende å følge med på det!
Glamorøst reklamefirma
Seriens hovedperson er Donald Draper (Jon Hamm).
Han er en av de beste tekstforfatterne i reklamefirmaet Sterling Cooper, en glamorøs arbeidsplass der smoking er uniform og konsum av brunt brennevin er en naturlig del av jobben.
Her må Draper stadig prestere sitt ytterste for å forsvare sin posisjon mot de yngre kreftene, spesielt Pete (Vincent Kartheiser).
Det finnes også utfordringer på hjemmebane, der kona Betty (January Jones) har vansker med å takle hverdagen som husmor anno 1960, mens Don er ute hos sin elskerinne eller på fylla med kollegaene.
Mystisk hovedfigur
Jon Hamm spiller glimrende i en velskrevet rolle, og er et godt midtpunkt.
Donald Draper fremstår som et mysterium.
Han er vennlig og sjarmerende, men samtidig svært forsiktig med å gi av seg selv.
Gjennom sesong 1 får vi noen tilbakeblikk fra hans ulykkelige barndom.
Kanskje er det derfor han har blitt reklamemann og selger falsk lykke?
Hamm er omgitt av et sterkt ensemble av skuespillere, som også har gode roller å bryne seg på.
Mannssjåvinistisk kvinnesyn
Det som vil more og/eller provosere flest i ”Mad Men” er kvinnesynet serien skildrer.
Her er mannen den absolutte sjefen, og kvinnen er til for å tjene mannen.
Seriens kvinner er inneforstått med det, men er samtidig oppmerksomme på den kraften og innflytelsen de kan ha på menn.
Det finnes kvinner i serien som bruker menns kvinnesyn til egen fordel.
Samtidig er det interessant å se hvordan noen av kontorets menn sliter med å takle de harde verdiene som råder i miljøet, blant annet unge og usikre Pete, og tegneren Salvatore Romano (Bryan Batt) som åpenbart er godt gjemt inni skapet sitt.
Elegant serie, anbefales glatt!
Serien er svært elegant filmet.
Vi får ingen store oversiktsbilder av New York anno 1960, noe som er kostbart å få til, men de små filmsettene er fylt med stilige kulisser, møbler, kunst og arkitektur som oser av 1960.
Også manuset i serien er velskrevet og gjennomtenkt, med mange små og store tråder som hver og en er interessant.
Det eneste skåret i gleden er egentlig at ”Mad Men” foreløpig ikke er utgitt på Blu-ray i Norge.
Men bortsett fra dette er ”Mad Men” en serie jeg glatt anbefaler!
| 1
|
003464
|
The Godfather Collection
Filmelskere MÅ unne seg denne!
”The Godfather” er en av tidenes beste filmer.
Den troner nest øverst på Internet Movie Databases topp 250-liste (desember 2008), generert av mange hundre tusener brukere verden over.
”The Godfather part II” ligger på tredje.
Nylig gikk ”The Godfather” også til topps i det prestisjetunge magasinet Empire, i en kåring fremstemt av både lesere, filmkritikere og bransjefolk.
Toeren havnet på nittende.
Nå er begge grundig restaurert, og presenteres i all sin prakt på Blu-ray eller DVD sammen med treeren.
”The Godfather Collection – The Coppola Restoration” er en samling som alle filmelskere simpelthen MÅ unne seg!
Episk mafiasaga
”The Godfather” er en episk saga om familien Corleone, en av New Yorks store mafiafamilier.
Den første filmen forteller hvordan sønnen Michael forvandles fra sivilist til den nye Gudfaren.
Film to forteller både om pappa Vito Corleones unge år på Sicilia og i New York, samt familiens ekspansjon i Las Vegas, Hollywood og Cuba.
Film tre følger Michael Corleones nytteløse forsøk på å holde familiens forretninger på rett side av loven.
Filmene tegner et rikt bilde av en uunngåelig tragedie, og gir et spennende innblikk i mafiaens indre anliggender, og det fargerike miljøet handlingen utspiller seg i.
Coppola ikke fornøyd
Filmene kom ut på DVD i 2001, etter mange års venting.
Men regissør Francis Ford Coppola var ikke helt fornøyd med resultatet.
Treern fra 1990 var i god stand, men de to første filmene så ikke så bra ut som han husket de en gang gjorde.
Dermed ble det satt i gang en møysommelig restaureringsprosess under ledelse av den anerkjente filmrestaurereren Robert A. Harris.
Han samlet inn de beste filmelementene som var å oppdrive, og skannet dem i 4K oppløsning.
Rene, pene bilder, men...
Deretter startet arbeidet med å rense bildene digitalt for skitt, flekker og riper.
Resultatet er de reneste og peneste bildet du sannsynligvis noen gang har sett av Gudfaren 1 og 2, selv om det overraskende nok fremdeles er flere flekker og riper og se i enkelte sekvenser.
Coppola ga Harris lov til å rette på alt, så lenge det ikke er mulig å spore endringer fra originalversjonene.
Kanskje var det umulig å fjerne absolutt all støy uten å endre for mye på originalklippene.
Den originale billedkvaliteten gjenskapt
Prosessen gjenskapte også fotograf Gordon Willis sine spesielle mørke bilder, slik at det som skal være mørkt nå er kullmørkt, og ikke koksgrått.
Dessuten er alle filmene fargekorrigert til sin originale gulrøde tone, som binder de tre filmene sammen og gir dem en eim av nostalgi.
Bildene er både vakre og foruroligende på samme tid.
De er mer duse enn sylskarpe, men dette kan godt være meningen.
Historien i filmene er altså lagt flere tiår tilbake i tid, så dette kan være en tilsiktet effekt.
Best på Blu-ray!
Du kan kjøpe The Godfather-filmene separat eller i en samleboks.
Boksen inneholder en fjerde disk med mye ekstrastoff, blant annet flere dokumentarer som belyser bakgrunnen for filmene, innspillingen og filmenes ettermæle.
De separate utgivelsene inneholder kun Francis Ford Coppolas kommentarspor, så for meg er det ingen tvil:
”The Godfather Collection – The Coppola Restoration” på Blu-ray er den aller beste måten å oppleve denne historiske trilogien på!
| 1
|
003465
|
Max Manus
Storslagen historie!
Historien om en av Norges største krigshelter er som skapt for en spillefilm, så det er merkelig at dette ikke er gjort før.
Men nå er ”Max Manus” endelig her, og resultatet er så godt som vi hadde lov til å håpe det skulle bli!
Regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning har laget en film som overbeviser stort, med tilfredsstillende mengder av både spenning og drama.
Det er mange små og store hendelser som skal fortelles i løpet av knappe to timer, men helheten imponerer, og er både en god historieleksjon og medrivende underholdning!
Profesjonelle sabotører
Handlingen starter i 1940, og vi ser hvordan et knippe unge menn samles i Oslo for å gjøre motstand mot den tyske okkupasjonsmakten, deriblant Max Manus (Aksel Hennie) og Gregers Gram (Nicolai Cleve Broch).
Vi blir med i deres innledende famlende forsøk på å yte motstand, deretter på militærtrening i Skottland, før mer profesjonelle sabotasjeaksjoner settes i verk.
Samtidig møter Manus den vakre motstandskvinnen Tikken Lindebrække (Agnes Kittelsen), og han får erfare at kampen mot nazistene har en fryktelig pris.
Overraskende underholdende
”Max Manus” har blitt overraskende underholdende.
Dette er ingen traurig krigstragedie, men en fartsfylt og engasjerende historie om unge menneskers mot og offer.
Aksel Hennie er et sedvanlig høydepunkt i hovedrollen, der han må formidle både dumdristig heroisme, tynnslitte nerver og det problematiske forholdet til den gifte Tikken.
Filmen dveler lite ved hendelsene, og jeg kunne ønsket at den tok seg litt bedre tid.
Jeg hadde tålt en lengre spilletid.
Men historien fortelles i alle fall i et publikumsvennlig tempo, som gjør at ingen vil rekke å kjede seg ett sekund.
Sterke nervepåkjenninger
Jeg kjenner deler av historien om Max Manus, men filmen, skrevet av Thomas Nordseth-Tiller, forteller meg mer om hvem han var og hva som drev ham.
Den skildrer også hvor mye mange ofret i kampen mot tyskerne.
Manus risikerte livet ved flere anledninger og så venner bli drept.
Han startet krigen som avholdsmann, men sluttet som dranker.
Vi ser hvordan nervepåkjenningen setter sterke spor i ham og hans kamerater.
Selv ikke ved frigjøringen greier Manus å feire.
Dette er fint skildret i filmen, selv om personfokuset ofte må vike for nye spenningssekvenser.
Imponerende skala
”Max Manus” er flott fotografert, har gode kostymer, kulisser og en dyktig gjennomført tidskoloritt.
Filmens skala er en bragd, noe produsentene John M. Jacobsen og Sveinung Golimo må få et skulderklapp for.
Mest imponert ble jeg av scener fra Oslos havneområde, som ganske sikkert er gjort mulig med digitale effekter.
Legg også merke til det komplekse lydbildet og filmmusikken, komponert av Trond Bjerknæs, som er med på å skape inntrykk av en enda større produksjon enn det i realiteten er.
Alt dette gjør ”Max Manus” til en film som enhver krigsveteran ville vært stolt av.
Den er også absolutt verdt å se for alle oss andre!
| 1
|
003466
|
Heat
Episk forbryterfilm!
Du kan vedde ræva di på at alle som noen gang har gjennomført et større ran av en pengetransport eller tellesentral i Norge har sett Heat, og hentet inspirasjon fra den.
Den er vel verdt å sjekke ut, både for lovlydige borgere og fremtidige ranere!
To giganter møtes
Regissør Michael Mann hadde faktisk filmet historien en gang før, i tv-filmen L.A. Takedown i 1989.
Seks år senere gjorde han det på nytt, men i større format, med større budsjett og større skuespillere.
Al Pacino og Robert
De Niro har noen av sine beste scener i denne filmen, blant annet et filmhistorisk møte på en kafé.
Heat vil huskes lenge etter at Braveheart er glemt.
Det er ikke det at scenen i seg selv er spesielt god.
Men det var første gang de spilte mot hverandre i samme scene.
Begge spilte i Gudfaren 2, men i forskjellige tidsepoker.
I Heat spiller de henholdsvis purk og forbryter som finner ut at de egentlig er veldig like på hver sin side av loven.
De trenger hverandre for å gjøre det de gjør.
Verdens heftigste skytescene?
Michael Mann spinner et nett av historier som sammen utgjør en episk forbryterfilm.
Høydepunktet er det dramatiske bankranet som resulterer i en av tidenes heftigste skytescener på gata i Los Angeles.
Se ikke bort i fra at Nokas-ranerne også syntes denne scenen var kul.
Men vanlige folk vet heldigvis at film er film og at det ikke nødvendigvis er en god idé å kopiere fiksjon.
Oversett og minneverdig
Mange scener virker grovkornete og fargene er nedtonet, men dette er kanskje et artistisk valg av Michael Mann og fotograf Dante Spinotti.
Lyden er avmålt, men unntak av den heftige skytescenen, og finalen ved ei flystripe, der lydanlegget ditt virkelig får kjørt seg.
For nordmenn er det gøy å høre at Terje Rypdal er representert på lydsporet med stemningsfull musikk.
Heat ble fullstendig oversett da Oscar-prisene ble delt ut i 1996.
Den ble ikke engang nominert i en eneste kategori.
Mel Gibsons Braveheart gjorde rent bord det året.
I ettertid ser alle at Heat vil huskes lenge etter at Braveheart er glemt.
Bare spør David Toska.
| 1
|
003467
|
Klassen
Velkommen inn i klasserommet.
Den franske filmen ”Klassen” tar oss til et sted de færreste ønsker seg tilbake til, nemlig klasserommet.
Den vant gullpalmen i Cannes, og er en skarpt observert studie i dynamikken mellom lærer og elever i en typisk ungdomsskoleklasse i Paris.
Den er høydramatisk i sine hverdagslige problemstillinger og berører emosjonelt uten å ty til unødvendige triks.
”Klassen” fremstår som en ren dokumentarfilm, der vi er flue på veggen i en virkelig klasse, ikke på et filmsett med skuespillere som følger et manus.
Multietniske utfordringer
Francoise (Francoise Bégaudeau) er klasseforstander for en multietnisk klasse med 14-åringer.
Vi følger dem gjennom et semester som byr på både gleder og utfordringer.
Francoise er en ung lærer, men alderskløften i klasserommet er likevel skrekkelig stor.
Han forstår ikke elevene, de forstår ikke ham.
Vi får oppleve hvordan skolesystemet sliter med å tilpasse seg til stadig mer utagerende elever, mens elevene på sin side føler de ikke blir møtt med den samme respekten de selv blir bedt om å utvise.
Virker ikke som en film
Regissør Laurent Cantet har greid det mesterlige kunststykket å få en film til og ikke virke som en film.
”Klassen” fremstår ikke som en historie som noen har tenkt ut, planlagt, skrevet, instruert og filmet.
Det virker som en helt vanlig hverdagslig skoleklasse som sliter med de samme problemene mange andre gjør i storbyene.
Cantet har greid å få sine unge skuespillere til å oppføre seg foran kamera med en naturlig impulsitet og et avslappet forhold til kameralinsen.
Ettersleperne sliter
”Klassen” setter også fokus på hvordan skolen ikke er i stand til å fange opp elever som sliter.
I denne multietniske klassen er det et par av afrikanerne som sliter mest, og vi ser hvordan en velmenende lærer ikke mestrer den store jobben det er å få ettersleperne til å henge med.
Skoleverket er utformet slik at de smarteste blir holdt tilbake, mens skoletaperne ikke blir trukket ordentlig med, noe filmen viser med all tydelighet.
Utfordrende som lærer
”Klassen” er en interessant studie av dagens multietniske klasserom.
Den viser også hvilken enorm utfordring det kan være å være lærer, samtidig som filmen skildrer at hverdagen som elev også kan være en utfordring for rastløse og understimulerte ungdommer.
Laurent Cantet fikk altså Gullpalmen i Cannes for denne filmen, og jeg kan godt forstå hvorfor.
Dette blir kanskje ikke årets største publikumssuksess, men fortjener å bli sett!
| 1
|
003468
|
King Kong
Tre timer ren kinolykke.
Regissør Peter Jackson viser at "Ringenes Herre"-trilogien ikke bare var et... blaff.
King Kong er tre timer ren kinolykke med fantastiske scener som overgår hverandre i åndeløs spenning og endeløs oppfinnsomhet!
Historien fanger oppmerksomheten din fra første til siste minutt, til tross for at de fleste kjenner historien fra før, selv de som aldri har sett originalen fra 1933.
Fra nå av kommer det til å være en ære å bli kalt en stor ape!
Et filmcrew fra New York drar til sjøs i 1933 for å finne en ukjent og ubebodd øy nær Sumatra.
Blant dem er den vakre skuespilleren Ann Darrow.
Men øya er slett ikke ubebodd.
De innfødte tar miss Darrow for å ofre henne til Kong, en enorm gorilla.
Og derifra og ut får du absolutt ingen pustepauser, men et imponerende actioneventyr med fabelaktige spenningssekvenser og en overraskende rørende avrunding.
Men øya er slett ikke ubebodd...
Men øya er slett ikke ubebodd...
Det er mange gode skuespillere i King Kong, som Naomi Watts, Jack Black og Adrien Brody, men stjerna i showet er kongen sjøl!
Animatørene har gjort en utrolig jobb sammen med skuespiller Andy Serkis, som også sto bak Gollums grimaser og bevegelser i "Ringenes Herre"-filmene.
Ikke en eneste gang virket Kong som en uvirkelig eller usannsynlig figur.
Det spesielle forholdet mellom ham og Ann Darrow skildres troverdig.
Det er en bragd å legge så mange emosjoner i en digital figur.
Verdens storfilmmester
Et imponerende actioneventyr med fabelaktige spenningssekvenser og en overraskende rørende avrunding.
Et imponerende actioneventyr med fabelaktige spenningssekvenser og en overraskende rørende avrunding.
Kong og de menneskelige figurene har fått mer enn nok å gjøre.
De kjemper mot galopperende dinosaurer, farlige T-rexer, enorme insekter og en generelt sett fiendtlig innstilt øy.
Og når vi etter hvert befinner oss i New York får vi noen svimlende scener fra Empire State Building som er blant de mer høydeskrekkinngytende jeg har sett.
Dette er eventyrlig filmsnadder av aller beste sort.
Dette er eventyrlig filmsnadder av aller beste sort.
King Kong er sin tittel verdig!
Peter Jackson og hans store stab har laget nok en enorm film på New Zealand.
Det finnes sikkert mange sjalu mennesker i Hollywood, selv om amerikanske krefter og penger er sterkt involvert.
Nå må vi bare håpe at Jackson ikke mister fokus og skal lage små kammerdrama, for vi trenger en rival til Spielberg som verdens storfilmmester.
Akkurat nå leder Jackson!
| 1
|
003469
|
Livet under vann med Steve Zissou
Satirikeren har tatt ferie.
Regissør Wes Anderson har gledet oss med skarpe, satiriske filmer som Rushmore og The Royal Tenenbaums.
Nå har satirikeren har tatt ferie.
Livet under vann med Steve Zissou ser nemlig ut som en eneste lang feriefilm, der alle involverte tar prosjektet svært lite seriøst.
Det har blitt en film som morer og underholder et stykke på vei, men jeg mistet interessen sånn cirka halvveis.
Filmen har lite å fortelle og er en halv time for lang.
Den slutter nemlig aldri, til tross for at den bare er to timer lang.
Bill Murray spiller den avdankede filmskaperen Steve Zissou, åpenbart basert på marinebiologen Jaques Cousteau.
Zissou var en gang kjendis på grunn av sine dokumentarer om hans eventyr på havet.
Zissou forsøker å skrape sammen penger til en film der han skal jakte på jaguarhaien som spiste hans kollega Esteban.
Pengene kommer uventet fra flykaptein Ned Plimpton (Owen Wilson), som kanskje er Zissous ukjente sønn.
Men store utfordringer venter ekspedisjonen.
Jeg synes uttrykket ”feriefilm” virker passende.
Det virker nemlig som om alle er fryktelig avslappet og at de har kost seg fælt under innspillingen i idylliske strøk.
Men etter en ganske god første halvtime, gikk jeg lei av både Steve Zissou og resten av ensemblet.
Historien er slapp og likegyldig, utførelsen er bedagelig og nonchalant.
Unntaket er Cate Blanchett, som jeg aldri går lei av, selv om også hennes rollefigur er mystisk lite utforsket.
Filmens soundtrack er dominert av David Bowie-låter, oversatt og fremført av portugisiske Seu Jorge.
Dette er ett av flere grep som sikkert virket hylende morsomt under planleggingen, men som resulterer i et skuldertrekk.
Likevel kommer jeg kanskje til å gi Livet under vann med Steve Zissou en ny sjanse når den kommer på DVD, fordi den er full av detaljer som jeg muligens vil sette større pris på ved neste korsvei.
Og fordi Bill Murray er kul, tross alt
| 0
|
003470
|
En julefortelling
Den franske filmen ”En julefortelling” må ikke forveksles med Charles Dickens’ klassiker.
Dette handler ikke om Ebenezer Scrooge, men om en fransk familie, der ikke alle gleder seg til julefeiringen.
Her er det mange intrikate konflikter som skal på bordet, og da mener jeg mange.
De sys ganske kløktig inn i hverandre, og gjør dette til en ganske severdig film.
Når jeg bruker ordet ”ganske”, er det fordi ”En julefortelling” er altfor lang med sine 2 timer og 34 minutter.
Her burde saksa vært et hakk vassere!
En jul med komplikasjoner
Det nærmer seg jul, og familien Vuillard forbereder seg til samling i foreldrenes hus.
Men ikke alt er som det skal være.
Moren (Catherine Deneuve) har fått kreft, og trenger en beinmargtransplantasjon fra et familiemedlem.
Sønnen Henri (Mathieu Amalric), det sorte fåret, viser seg å være kompatibel, men det samme er sønnen til søsteren Elizabeth (Anne Consigny), som fem år tidligere bannlyste Henri fra familien.
En liten bør å bære
Dette høres nok depressivt ut, men historien har en mistenkelig lys og lett tone.
Ingen ser ut til å ta familiens store utfordringer spesielt tungt.
Selv morens kreftdiagnose virker å være en ganske liten bør å bære.
Her er det ingen hengetryner å se.
Andre scener, som en slåsskamp, en fyllescene, og et tilfelle av utroskap, forårsaker smil og latter.
Jeg har litt vanskelig for å tro på det, men samtidig: hadde det ikke vært en lettelse om vi kunne reagere så avslappet på slike hendelser i våre egne liv?
Gode skuespillere, rare figurer
Filmens figurer er jevnt over sympatiske skikkelser, godt spilt av både før nevnte Deneuve (som vant Gullpalmen i Cannes for innsatsen), Amalric (kjent fra skurkerollen i ”Quantum of Solace”) og andre franske veteraner som Jean Paul Roussillon og Chiara Mastroianni.
Den eneste jeg har litt problemer med, er rollen til Anne Consigny.
Vi får aldri riktig forklart hvorfor Elizabeth valgte å bannlyse Henri fra sitt liv fem år tidligere, eller hvorfor de andre familiemedlemmene har valgt å etterkomme hennes krav.
Det virker mildt sagt merkelig.
Det samme gjør morens følelseskalde forhold til sine egne barn, som tilsynelatende likevel holder av henne.
For lang og forvirrende
Men det er kanskje ikke meningen at man skal forstå alt.
Noen gåter forblir uløste etter filmen, som hvilket brev får Henri i julegave?
Hvorfor har han stygge blåmerker på ryggen i en tidlig scene, som han åpenbart pådrar seg senere i historien?
Kanskje vil regissør Arnoud Desplechin forvirre oss?
Han rekker også å kjede oss litt med filmens lange spilletid.
Jeg kan peke på flere sekvenser som burde vært skrellet vekk.
”En julefortelling” er en ganske sprek familiesaga, med flere gode enkeltscener.
Men den er for lang, og manuset burde vært bearbeidet bedre.
| 0
|
003471
|
Match Point
En annerledes Woody Allen-film.
Når man hører navnet Woody Allen, ser man automatisk for seg (i tillegg til en bebrillet liten pusling) en film som byr på et sammensurium av koner og ektemenn i mer eller mindre kompliserte relasjoner til hverandre, og i lange dialoger på jakt etter meningen med livet.
Og det er jo ikke noe galt i det.
Men dette er en annerledes Woody Allen-film.
For det første er vi i London.
Og for det andre er filmen langt mer alvorlig enn Allen-filmer flest, selv om også ”Match Point” innehar koner og ektemenn som ikke er der de burde være.
I dette tilfellet gjelder det én ektemann som snoker rundt.
Jonathan Rhys-Meyers spiller Chris Wilton, en irsk arbeiderklassegutt som ved hjelp av de riktige vennene og den riktige kjæresten plutselig tilhører Londons overklasse.
Her snakker vi om tennis, revejakt, ponniridning på landstedet og snobbemiddager etter en aften i operaen.
Nå har det seg sånn at Chris synes at svogerens kjæreste, amerikanske Nola Rice, er langt mer spennende enn sin egen kjedelige snobbekjæreste.
Og det holder jeg med ham i, særlig når det er selveste Scarlett Johansson som spiller den forbudte frukten.
Men Nola lever et ganske annet liv enn han selv, med dårlig råd og håpløse ambisjoner om å bli skuespiller.
Etter hvert er det tydelig at det er Chris som sitter på skuespillertalentet.
Han blir nemlig nødt til å leve et slitsomt dobbeltliv med forpliktelser i begge leire.
Og hva er egentlig viktigst?
Å være sammen med ei jente man elsker, men som ikke eier nåla i veggen?
Eller å være sammen med ei jente man kjeder seg med, men som er den nødvendige linken til et liv i luksus?
Match Point blir etter hvert til en thriller av mellommenneskelige forhold, hvor man bare har lyst til å rive den ene og den andre i håret, i tillegg til seg selv.
På sedvanlig vis fremstiller regissør og manusforfatter Woody Allen byen i sitt bilde.
Denne gangen er byen kald.
Allen tar også i bruk visse skrekkfilmeffekter etter hvert, og det blir temmelig ubehagelig å sitte og se på at nei dæven, dette går dårlig.
Ja, oops, det burde jeg kanskje ikke ha sagt.
Men hvis du liker filmer som gjør at du blir både imponert og tankefull lenge etterpå, så burde du se Match Point.
Sånn skal det være.
Hvis jeg ikke tar riv ruskende feil blir dette en kinosuksess.
Og det bør det bli.
| 1
|
003472
|
Oldboy
En sterk, original og modig historie med sjokkerende vendinger.
Enkelte filmer må sees to ganger for å fordøyes skikkelig.
Jeg trengte to visninger av Oldboy for å skjønne hvor god den er.
Første gang ble jeg blåst over ende av den sjokkartede energiutladningen.
Andre gang hadde jeg tid til å bearbeide inntrykkene.
Og Oldboy står fram som en sterk, original og modig historie med sjokkerende vendinger.
Oh Dae-Su (Choi Min-Sik) tyr til desperate, men forståelige handlinger for å komme til bunns i hvorfor han har blitt bortført.
Oh Dae-Su blir innesperret i et mystisk rom etter ei fyllekule.
Han slipper ikke ut før 15 år senere.
Hvem har sperret ham inne?
Og hvorfor?
Det er de to store spørsmålene han vil ha svar på med minimale spor å gå etter.
Han allierer seg med den vakre sushikokken Mi-do (Kang Hye-jeong) og begynner å nøste opp et mysterium med ubehagelige overraskelser på lur.
Regissør Chan-Wook Park har laget en mørk film der følelsesregisteret tøyes til det ekstreme.
Også her blir vi vitne til overspillet som kjennetegner asiatisk film, men her kan det forstås og aksepteres.
Skuespilleren Choi Min-Sik varierer fra å være superkul til ekstremdesperat og er like troverdig i begge variantene.
Oldboy inneholder en del vold, men den er motivert og har sin mening.
Filmen inneholder en del vold, men den er motivert og har en mening.
Brutaliteten driver historien framover og er mer enn vomfyll for voldselskere, selv når filmen eksploderer i en vanvittig slåsskamp i en lang, trang gang i en eneste kameratagning.
Det er bare ett av mange eksempler på de vitale regigrepene Chan Wook Park tar i bruk.
Oldboy er en veldig stilig film.
Den er kul, krevende og livskraftig i all sin dødsprakt.
Den er så god at Hollywood har valgt å amerikanisere den til neste år.
Pass på å se originalen først!
Filmplakaten sier at dette var juryformann Quentin Tarantinos favoritt i Cannes i 2004.
Og reklamen forteller sannheten.
Liker du Tarantino, liker du Oldboy.
| 1
|
003474
|
En helt kommer hjem
Thomas Vinterberg er fremdeles mest kjent for å ha regissert ”Festen”, noe som brukes til fulle i reklamekampanjen for hans nye film, ”En helt kommer hjem”.
Men disse filmene har ikke så mye med hverandre å gjøre slik jeg ser dem, også kvalitetsmessig.
”En helt kommer hjem” har flere interessante sider, men helheten fenger dessverre ikke så mye som jeg skulle ønske, blant annet ved å bygge opp en intrige som ikke er særlig solid.
Store forviklinger
Vi møter unge Sebastian (Oliver Mauer-Knøller) som sliter i kjærlighetslivet, der han rives mellom samboeren og den gamle flammen Maria (Ronja Mannov Olesen).
Vi møter også Karl Kristian (Thomas Bo Larsen), en berømt operasanger som vender hjem til et byjubileum.
Deres veier krysses på hotellet der Sebastian jobber, og Karl Kristian er gjest.
De vet ikke at de har mer til felles enn de tror, noe som etter hvert skaper store forviklinger.
Sveipende scope
Det merkes fort at dette ikke er en dogmefilm som ”Festen”.
Vinterberg bruker sveipende cinemascope med sterke farger, aktivt lysbruk og mange vakre ansikt filmet fra sine beste sider, omtrent som i en Ridley Scott-film.
Filmens unge skuespillere ser ut som Leni Riefenstahl sto for castingen, og er kanskje bedre på utseende enn på skuespillprestasjoner, selv om Ronja Mannov Olesen er et interessant bekjentskap.
Thomas Bo Larsen er best som den hjemvendte operasangeren, og fremstår sånn passe overbevisende som livstrøtt og likeglad.
Ikke uten kvaliteter
Filmens intrige avhenger av noen fantastiske omstendigheter som bare kunne skjedd på film.
Det er ikke alltid lett å tro på handlingen, og vi går jo bare rundt og venter på at figurene skal forstå det vi har forstått hele tiden.
Sebastians mor er en viktig brikke i det hele, men hun slipper ekstremt lett unna det faktum at hun har fortiet noe essensielt, når det tilslutt likevel lekker ut.
Filmens klimaks er likevel godt orkestrert av Vinterberg, selv om epilogen kanskje er litt for pen og pyntelig.
”En helt kommer hjem” er ikke helt uten kvaliteter, men det er for få av dem!
| 0
|
003477
|
Jernanger
Fin historie om en bitter gammel mann.
Bjørn Sundquist er norsk films store veteran, men det er lenge siden han har fått bryne seg på en skikkelig hovedrolle.
Regissør Pål Jackman (”Detektor”) lar ham endelig få breie seg ut i ”Jernanger”, og dette er kanskje filmen Sundquist har ventet på i hele sin karriere!
Rollen som den aldrende og angrende skipperen passer ham perfekt, og han har grepet sjansen begjærlig.
Sundquist spiller mesterlig, og gjør ”Jernanger” til en overraskende morsom og rørende filmopplevelse!
Et brutt løfte
Eivind (Bjørn Sundquist) er skipper om bord i den rustne holken ”Jernanger”.
Både han og båten har ligget brakk ved kai i Stavanger i 30 år, der båten er ølsted for eldre, tørste menn.
Nå er Eivind alvorlig syk og båten forfaller.
En dag får han selskap av unge Kris (Pål Sverre Valheim Hagen), som er kastet ut av sin gravide kjæreste, og trenger et sted å sove.
De to finner sammen, og legger en plan for hvordan Eivind skal kunne oppfylle et løfte han brøt for mange år siden.
Imponerende Sundquist
Det er imponerende å være vitne til hvordan Sundquist maner frem bildet av Eivind, en gammel, bitter og innful nordlending som lar omgivelsene unngjelde for sin egen ulykke med saftige kommentarer og fargerike gloser.
Men samtidig skinner det sterkt igjennom at Eivind angrer dypt og inderlig for sjansene han har forspilt i livet, og spesielt at han lot den store kjærligheten gli fra seg.
Eivind vet at det er hans egen skyld, og straffer seg selv for det hver eneste dag.
Manuset er klokt og godt skrevet av Jackman, Eigil Jansen og Hans Erik Voktor, og de kunne ikke ønsket seg en bedre portrettering av skipperen enn den Sundquist presterer.
Autentisk miljøskildring
Pål Jackman debuterte som regissør med ”Detektor” i 2000, som var startskuddet på det siste tiårets bølge av ung og kul film i Norge.
Hans andre film har en helt annen takt og tone.
Jackman lar historien rulles opp i et bedagelig tempo.
Ingen har det travelt om bord i ”Jernanger”.
Miljøskildringen virker autentisk, med fokus på brunt interiør, rustent stål og grumsete vann.
Figurene er preget av et levd liv på skakke.
”Dere er små og puslete”, sier Eivind til sine stamgjester (Hans Petter Hansen og Magne Høyland).
Han vet så inderlig godt at det gjelder ham selv, også, noe vi ser i øynene hans.
Klapp på Jackmans skulder
Mange gjør ”Jernanger” til en god film, men de må ha meg unnskyldt:
Det er Bjørn Sundquist som står bak roret her, og jeg mener at dette er en av hans aller beste filmroller.
Hans tolkning av Eivind vil ligge i bakhodet ditt lenge etter at filmen er sett.
Pål Jackman får også et solid klapp på skulderen for en imponerende regijobb.
Han har fått mye ut av både historien og skuespillerne.
Noen må sørge for at vi ikke må vente i ni år på hans tredje film
| 1
|
003478
|
Doubt
”Doubt” er et høyst severdig drama av flere grunner.
Den viktigste er at du får se to av verdens beste skuespillere brake sammen, nemlig Meryl Streep og Philip Seymour Hoffman.
Og de sørger for litt av en forestilling!
Denne filmen gnistrer av elektrisk spenning mellom to sterke viljer.
”Doubt” startet som teaterstykke på Broadway, og fikk Pulitzerprisen for drama i 2005.
John Patrick Shanley har nå skrevet og regissert film av sitt eget teaterstykke, og jeg klapper i hendene for resultatet!
Mistenkes for tukling
Året er 1964, og stedet er den katolske skolen St. Nicholas i New York.
Skolens rektor, søster Aloysius Beauvier (Meryl Streep), får mistanke om at fader Flynn (Philip Seymour Hoffman) er litt for interessert i en av skolens elever.
Hun setter i gang egne undersøkelser for å finne sannheten, og få Flynn fjernet fra sin stilling.
Men hun har ingen bevis, og det blir en kamp mellom to sterke personligheter, som kan få store konsekvenser for skolen.
Godt sminket Streep
Det er en interessant kollisjon vi er vitne til, med den strengt pietistiske søster Aloysius på den ene siden, og presten på den andre, som gjerne vil ha en åpnere og mer vennlig kirke.
Filmen skildrer dette med geniale virkemidler, alt i fra den velskrevne dialogen til den utstuderte sminken av Meryl Streep.
Et blikk på det forknytte ansiktet bak de runde brillene er nok til å fortelle oss at hun er fast knyttet til gammeldagse ideer om hvordan skolen skal drives og hvordan Gud skal tilbes.
To versjoner av sannheten
Den store gåten, altså hvorvidt fader Flynn virkelig har tuklet med altergutten, eller om det er rent oppspinn fra søsterens side, blir kløktig fremstilt av Shanley.
Små blikk, kommentarer og hentydninger får oss til å både tro og tvile på begges versjoner av sannheten gjennom hele filmen.
Denne usikkerheten gjør det spesielt interessant når historien nærmer seg slutten, og vi håper på en oppklaring og en løsning.
Men kommer den?
Oppvisning i storspill
Filmen har flere konfrontasjoner som nesten får filmruta til å ta fyr.
Det store oppgjøret mellom søster Aloysius og fader Flynn er en oppvisning i storspill og gnistrende godt skrevet dialog.
Jeg ble revet med, og kunne ikke vente på å finne ut hvordan det hele skulle ende.
Og hvis du vil vite hvordan det ender, så må du faktisk se filmen, og det bør du.
”Doubt” er nemlig et drivende godt drama som både troende og tvilende vil finne svært interessant
| 1
|
003479
|
Transporter 3
Bløt Tabbe.
Jason Statham forsøker å bløtgjøre sin heltefigur Frank Martin i ”Transporter 3”.
Tabbe, sier jeg!
Det jeg vil ha av en Transporter-film er vegg-til-vegg-action med dølle oneliners, ikke forelskelse og myke verdier.
Full kræsj blir det likevel ikke.
”Transporter 3” har en god del action og en god del stunts og bittelitt vitsing.
Men for at dette skulle blitt skikkelig vellykket, burde Statham spille Frank Martin med store doser selvironi.
Det mangler dessverre.
Dermed føles dette som en litt tom muskelfilm.
Med bombe på armen
Fra de to første filmene har vi lært at Frank Martin er en ekspert til å frakte pakker og personer fra A til B, uansett hindringer, noe det vanligvis er mange av.
En slags superpostmann, altså.
Men nå tvinges han til å ta et oppdrag han ikke vil ha.
Han må frakte to mystiske bagger og vakre Valentina til Budapest.
På armen har Frank en fastlåst bombe, som detonerer om han beveger seg mer enn 75 fot unna bilen.
Historien inneholder store mengder lusen logikk, men det er ikke derfor ”Transporter 3” snubler.
Pinlig med gryende kjærlighet
Er det en filmanmelder i Norge som digger såkalte ”dårlige” actionfilmer, så er det meg!
Jeg syntes ”Transporter 2” var herlig actiontøys og at Stathams lignende film ”Crank” var et ”must” for actionfans.
”Transporter 3” har flere fartsfylte sekvenser som jeg fikk den gode følelsen av, men problemet er at tiden i mellom brukes til skildring av mellommenneskelige relasjoner som verken manuset eller skuespillerne er kapable til å formidle.
Frank Martin skal altså få følelser for sin vakre passasjer Valentina (Natalya Rudakova), men vi tror aldri på det, og det blir faktisk litt pinlig når den gryende kjærligheten skal skildres.
For lite krutt fra Megaton
Regissøren av ”Transporter 3” kaller seg Olivier Megaton.
Ja, Megaton!
Når han våger å bruke dette artistnavnet, bør han jammen innfri!
Men selv om noen av actionscenene trygt kan kalles eksplosive, er andre skjemmet av stygg redigering.
Megaton og hans to klippere har nemlig skrudd sammen filmen som en 90-minutters musikkvideo.
Når nesten hvert eneste klipp må hakkes opp og lydlegges med et svoosj, forteller det meg om en filmskaper som forsøker å kamuflere alle de andre svakhetene.
”Transporter 3” er altså ikke den helt store actionfesten jeg hadde håpet på.
Nå fester jeg min lit til Jason Stathams neste oppfølger, nemlig ”Crank 2”.
Den bør være bedre!
| 0
|
003481
|
Slumdog Millionaire
En mesterlig fortalt film!
Danny Boyle er en filmskaper som åpenbart lykkes i alle filmsjangere han bryner seg på.
Etter zombiefilmen ”28 dager senere”, barnefilmen ”Millions” og sci-fi-filmen ”Sunshine” kommer nå ”Slumdog Millionaire”, et brennhett drama lagt til den indiske storbyen Mumbai.
Dette er en søt, medrivende og nær episk historie, med både knallhard slumrealisme, farlig mafiavirksomhet og et spennende gameshow, gjennomsyret av en stor dose romantikk.
Dette er en mesterlig fortalt film som kommer til å øke humøret ditt betraktelig!
Mistenkt for juks
Den unge gategutten Jamal (Dev Patel) avhøres av politiet.
Han er nemlig mistenkt for juks i ”Vil du bli millionær” etter å ha kommet seg til det siste spørsmålet.
For hvordan kan en slumdog vite så mye?
Jamal forteller hvorfor han hadde svaret på alt, som samtidig er en skildring av hele hans oppvekst som slumgutt.
Vi får se hva Jamal og broren Salim måtte gjøre for å overleve, og Jamals gryende kjærlighet til gatejenta Latika.
Lekende lett
Det er imponerende hvordan filmen forteller flere historier samtidig, og fletter dem lekende lett inn i hverandre, både i fortid og nåtid.
Jamal, Salim og Latika spilles av tre forskjellige skuespillere, men overgangene gjøres smart og enkelt.
Vi får se figurer med klart definerte personligheter og en troverdig utvikling gjennom historien.
Alt har en sammenheng, og helheten er enkel å se, mye sannsynligvis takket være Simon Beafoys manus, basert på Vikras Swarups roman ”Q&A”.
Liv, lyder og lukter
Danny Boyle tar oss med inn i Mumbais indre områder, der den fargerike slummen og det store folkehavet fyller hver filmrute med liv, lyder og lukter.
Boyle og hans fotograf Anthony Dod Mantle har beveget seg fritt med hi-def DV-kamera, et frigjørende grep som fører oss enda tettere på virkeligheten.
I en scene sier en forbipasserende ”no filming”!
Legg også merke til musikkbruken, som gir filmen både energi og særpreg, samt en følelsesmessig boost der det trengs.
En stor opplevelse
”Slumdog Millionaire” vil sjarmere deg i senk, men ikke før den har fått deg til og både le og gråte for Jamal og hans fantastiske historie.
Dette er en imponerende god film, som har bare en svakhet: mange av spørsmålene Jamal får i gameshowet er mistenkelig enkle.
Men jeg velger å overse det, for filmen er en stor opplevelse som du bør unne deg
| 1
|
003483
|
Frost/Nixon
Et legendarisk tv-intervju i 1977 har blitt en god spillefilm i 2009.
”Frost/Nixon” forteller om møtet mellom president Richard Nixon og tv-mannen David Frost.
Vi får oppleve spillet i kulissene, stemningen rundt hendelsen og hvordan det hele kulminerte i noen dramatiske utsagn som betød slutten på en politisk karriere.
Ron Howard har regissert en interessant film med to solide skuespillerprestasjoner i senter for begivenhetene.
To ulike personer
Filmen åpner med å skissere Watergate-skandalen som førte til at president Richard Nixon måtte trekke seg i 1974.
Talkshowverten David Frost (Michael Sheen) inviterer Nixon (Frank Langella) til å gjøre et langt og grundig intervju over 12 dager, som skal resultere i fire 90-minutters programmer.
Frost jakter på ratings, rikdom og berømmelse.
Nixon ser muligheten til å reparere sitt ettermæle.
Det blir en kamp mellom to ulike personer, med hver sin agenda.
Interessante omstendigheter
Det begynner å bli lenge siden dette skjedde.
Mange av dagens kinogjengere var ikke født på 1970-tallet, og har kanskje liten eller ingen kunnskap om verken Nixon eller Watergate.
Men Ron Howard og manusforfatter Peter Morgan gjør en god jobb med å fortelle oss dette i korte trekk, før ordkrigen mellom de to aktørene kan begynne.
Det er også interessant å få forklart omstendighetene rundt.
Frost er omgitt av idealistiske researchere som vil ta rotta på Nixon, mens den tidligere presidenten hjelpes av assistenter som oppriktig elsker og beundrer ham, noe filmen skildrer godt.
God Sheen, sterk Langella
Michael Sheen huskes fra rollen som statsminister Tony Blair i ”The Queen”.
Han spiller Frost som en hyggelig fyr som først og fremst tenker på sin egen karriere, og ikke er så opptatt av Nixons gjerninger.
Sheen spiller godt, og er en fin motvekt til Frank Langellas sterke prestasjon som Nixon, en sovende bjørn som venter på å kunne angripe et intetanende bytte.
Nixon fremstilles likevel ikke som et monster, men som en sterk personlighet som ikke har tenkt å gi seg uten kamp.
Stewart/Bush?
”Frost/Nixon” er kanskje mest interessant for de som husker Nixons tid som president, Watergate-skandalen og intervjuet han ga David Frost.
Men også nye generasjoner vil gjennom denne filmen fatte interesse for personene, den intense ordkrigen mellom dem og forstå hva som sto på spill.
Det er som om Jon Stewart skulle intervjuet George W. Bush på samme måte i dag.
DET vil jeg forresten også se!
| 1
|
003488
|
Traitor
Håpløst enkel å forutsi.
Den internasjonale terrorthrilleren er en egen sjanger med mange bidrag, slik som ”Syriana”, ”Body of lies” og nå:
”Traitor”.
Sistnevnte utmerker seg ikke spesielt med en original historie, og er håpløst enkel å forutsi.
on Cheadle er alltid verdt å se i en hovedrolle, også denne gangen, men heller ikke han makter å gjøre ”Traitor” mer enn middels god.
Og ”middels god” er ikke godt nok til å måle seg med bedre filmer i sjangeren.
Spesielt ikke med et gapende plothull som får meg til å stille store spørsmålstegn ved hele historien.
Del av terrorplan
Samir Horn (Don Cheadle) er en muslimsk amerikaner og tidligere spesialsoldat som tar kontakt med radikale islamister i Yemen for å hjelpe deres sak med sin bombe-ekspertise.
FBI mistenker ham for å være en del av en større terrorplan, og historien tar oss til flere land, før den ender opp på amerikansk jord.
Men ting tyder på at Samir spiller et farlig dobbeltspill.
Eller gjør han?
Teknisk god film
Regissør Jeffrey Nachmanoff har lært leksa si, og gjør alt tilsynelatende riktig.
Et urolig kamera fanger opp kalde sandfarger i midt-Østen, med etnisk musikk på lydsporet.
Vi bringes kjapt mellom verdensdelene, mens en tikkende tekst forteller hvor vi er.
Det eneste som ikke holder mål rent teknisk i ”Traitor”, er et par bombeeksplosjoner som det er umulig å tro på.
Terrorbomber etterlater seg kratere, ikke ildkuler, som vist her.
God Cheadle, skuffende Pearce
Steven Soderbergh har en gang sagt “If you can put Don Cheadle in your movie, put Don Cheadle in your movie”.
Det skader i hvert fall ikke “Traitor”.
Han spiller Samir Horn godt og rutinert, og gjør at jeg et stykke på vei tilgir det faktum at sannheten om Samir er åpenbar lenge før den avdekkes.
Guy Pearce skuffer derimot som en kjedelig FBI-agent vi har sett på film utallige ganger før.
Det stiller hans landsmann Russell Crowes lignende rolle i ”Body of lies” i et mye bedre lys.
Gapende plothull
Det største problemet i ”Traitor” har likevel med historien å gjøre.
Plottet har et stort gapende hull mot slutten, som jeg ikke vil beskrive nærmere, i fall du har tenkt å se filmen.
Jeg ble i alle fall sittende igjen med et stort spørsmålstegn, som underminerer hele filmopplevelsen.
Det er nesten som om forræderen i filmens tittel er mannen bak historien, som viser seg å være …
Steve Martin.
Ja, komiker Steve Martin!
Er plotthullet kanskje ment som en spøk
| 0
|
003492
|
The Wrestler
Mickey Rourke gjør et overraskende godt comeback.
Fortjener en Oscar-pris!
Mickey Rourke gjør et overraskende godt comeback.
Fortjener en Oscar-pris!
Han er et enestående midtpunkt i en rørende film som skildrer et miljø som virker beintøft på overflaten, men som er preget av varmt kameratskap i kulissene.
Rourke spiller en tragisk figur som har brent alle broer, men gjør likevel et siste forsøk på å komme seg over elva.
Du må gjerne forsøke å forholde deg rolig, men det er umulig og ikke blir rørt av denne filmen!
Forsøker å reparere livet
Randy ”The Ram” Robinson (Mickey Rourke) er en gammel fribryter som hadde sin storhetstid på 1980-tallet.
Han driver på fremdeles, men den gamle glansen han har solt seg i de siste 20 åra, er sterkt redusert.
Han er blakk, ensom, sjuk og deprimert, og prøver å finne kjærligheten gjennom stripperen Pam (Marisa Tomei).
Hun oppfordrer ham til å ta opp kontakten med Stephanie (Evan Rachel Wood), datteren han forlot som liten.
Spørsmålet er om Randy greier å reparere livet sitt før det er for seint.
Komplett overbevisende figur
Denne filmen står og faller på Mickey Rourke.
Uten ham, ville dette kanskje ikke vært en spiselig film.
Innholdet står nemlig i fare for å gå i klisjéfella flere ganger.
En sliten fribryter som hører på dårlig puddelrock og kurtiserer en stripper?
Oi, oi, dette kunne blitt ille, men blir det ikke, fordi Rourke gjør en komplett overbevisende figur.
Det er ikke helt usannsynlig at han har puttet mye av seg selv i rollen.
Rourke har også levd et hardt liv og brent mange bruer gjennom sin karriere.
Når Randy beskriver seg selv som ”a broken piece of meat”, føler jeg at det er Mickey som snakker.
Fascinerende innblikk i miljøet
Regissør Darren Aronovsky gir oss et fascinerende innblikk i wrestler-miljøet som ”The Ram” er en del av.
Man skulle tro det var preget av store egos og fiendskap.
Men stemningen i kulissene er preget av varme, omtanke og kameratskap.
De brutale muskelbergene er også mennesker med feil og lyter.
Fribrytere har uttrykt stor begeistring for hvordan de fremstilles, og mange av rollene er fylt av ekte utøvere av denne merkelige sporten.
Du vil huske "The Ram"
”The Wrestler” er kanskje ikke en film å bli glad av, men den trykker på de rette knappene uten at det blir pinlig sippete.
Konfrontasjonene og erkjennelsene er vonde.
Lyspunktene fremstår som store seire.
Og midt i det hele står Mickey Rourke fjellstøtt i en rolle som virker som skapt for ham.
Noe av historien vil kanskje fortone seg litt for voldsom for noen.
Men en ting er sikkert:
”The Ram” er en figur du garantert kommer til å huske lenge
| 1
|
003493
|
Den rosa panteren 2
Ok, så er ikke ”Den rosa panteren 2” komediens ”Citizen Kane”.
Harald Zwart har prestert langt bedre ting enn dette, men helt bortkastet er filmen ikke.
Jeg synes stemningen er relativt lystig, og at det ser ut som at de involverte har det gøy.
Filmen inneholder morsomheter av både det vellykkede og mislykkede slaget.
Noe er flaut, andre scener er genuint morsomme.
Helheten er ok.
Midt på treet, altså.
Pink Panther-diamanten stjålet
Flere av verdens skatter blir stjålet av den mystiske Tornadoen, blant annet den berømte Pink Panther-diamanten i Paris.
Et drømmelag av etterforskere blir satt på saken, deriblant Jacques Clouseau (Steve Martin).
Saken tar dem til Roma og Vatikanet før de må haste tilbake til Paris for å forsøke å finne Tornadoen.
Men i løpet av denne tiden presterer Clouseau å stille seg selv og laget i et lite flatterende lys.
Hårfint mellom god og dårlig humor
Harald Zwart er en dreven regissør.
Teknisk er filmen upåklagelig, og regien virker uanstrengt og gjennomført.
Historien fortelles uten større dødpunkter, og er godt fotografert og klippet.
Men et berømt sitat sier at ”dying is easy, comedy is hard”.
Og det er virkelig en hårfin linje mellom god og dårlig humor.
I ”Den rosa panteren 2” får vi servert humor på begge sider av linjen.
Noe treffer blink, som for eksempel dialogen mellom Steve Martin og Lily Tomlin.
Annen humor er skivebom, som Clouseaus besøk hos Paven.
Martin best med Tomlin
Mange vil sammenligne Steve Martins hovedrolle med Peter Sellers’ originale Clouseau.
Det blir litt som å sammenligne druesaft mot årgangsvin.
Martin fomler rundt med dårlig fransk aksent og har nok sett bedre dager, men fungerer greit i filmens komiske setting.
Best er han når han får sparre med den imponerende rollebesetningen, som Andy Garcia, Jean Reno og Lily Tomlin.
Spesielt scenene med Tomlin byr på god verbal humor jeg godt kunne sett mer av.
Fungerer som familiefilm
”Den rosa panteren 2” er kanskje den mest stjernetunge filmen Harald Zwart noen gang kommer til å regissere, men ikke den beste.
En del av humoren fungerer ikke slik den burde.
Likevel følte jeg ikke at jeg kastet bort tiden min, men at jeg var i selskap med en film som ville meg godt.
Den fungerer kanskje best som familiefilm, og kunne med fordel vært dubbet til norsk, slik at også de aller yngste kunne sett den.
Uansett bør Harald Zwart brette opp ermene når han nå går i gang med ”The Karate Kid”.
Jeg er sikker på at han takler ungdomsaction enda bedre enn slapstick
| 0
|
003494
|
Man on wire
En film som balanserer stødig.
”Man on wire” er den mest svimlende filmen du får se i år!
Dette er nemlig en dokumentarfilm om hvordan Philippe Petit gikk på line mellom de to tårnene i World Trade Center i 1974.
Hvordan han fikk til dette høyst ulovlige stuntet er virkelig en historie som er verdt å bli fortalt.
Det er nesten utrolig at det måtte gå 35 år før filmen om hendelsen kom, men nå er den her, og er som en grøsser for alle med høydeskrekk!
En helt spesiell bragd
Filmen forteller hvordan Philippe Petit allerede som 17-åring leser en artikkel om at WTC skal bygges, og ser potensialet byggverket vil ha til at han kan utføre en helt spesiell bragd.
Den forteller hvordan Petit utvikler sitt talent til å balansere på line, hvordan stuntene stadig eskalerer i størrelse og høyde, og hvordan han samler et team som må bryte seg inn i WTC med et tonn utstyr, få det til topps og rigge ei 70 meter lang line mellom tårnene – uten å bli oppdaget!
Flere spenningsmomenter
Det å skulle gå på line 400 meter over bakken er jo verdt en film i seg selv.
Men denne hendelsen har i tillegg flere spenningsmomenter.
For det første er dette som et slags bankinnbrudd.
For det andre er det en merkelig gjeng som er samlet rundt målet.
Ikke alt går som smurt dem i mellom, heller.
Dette kunne utmerket godt bli en flott spillefilm basert på virkelige hendelser.
Men av og til duger virkeligheten fin-fint!
Artist uten bakkekontakt
Philippe Petit er heldigvis litt av en historieforteller.
Han snakker fort og entusiastisk om både sitt liv på linen og om selve WTC-kuppet, ”Le Coop”, som planen ble kalt.
Filmen viser at han ganske sikkert er en smule gal.
Ikke som i ”farlig”, men som i ”artist uten bakkekontakt”.
Bokstavelig talt.
Kretsen rundt ham, som også intervjues, viser seg å ha mer reflekterte holdninger til det Petit drev med, og er ikke redd for å stemple ham som både egosentrisk og urealistisk.
Balanserer stødig
Det at World Trade Center ikke står lenger, blir ikke nevnt med ett ord.
”Man on wire” handler ikke om det.
Den handler om en manns brennende ønske å beseire tårnene, og samtidig gi verden noe stort og vakkert.
Det smerter litt at ingen faktisk filmet Petits ferd over linen, men stillbildene taler sitt tydelige språk.
Det er langt ned.
Men Petit, og filmen, balanserer stødig
| 1
|
003496
|
Vals med Bashir
Bemerkelsesverdig animasjonsfilm.
Krigens grufulle absurditet skildres hardt og effektivt i den israelske regissøren Ari Folmans bemerkelsesverdige animasjonsfilm ”Vals med Bashir”.
Det er en dokumentarisk skildring av Folmans opplevelser under krigen i Libanon i 1982.
Eller rettere sagt, jakten på minnene om dem.
Han tar oss med på en reise i fortiden som er vond og smertefull, men nødvendig.
Dette har blitt en fabelaktig film som gjør et stort inntrykk.
Det er en dokumentarisk skildring av Folmans opplevelser under krigen i Libanon i 1982.
Eller rettere sagt, jakten på minnene om dem.
Han tar oss med på en reise i fortiden som er vond og smertefull, men nødvendig.
Dette har blitt en fabelaktig film som gjør et stort inntrykk.
Husker ikke krigen
Det hele begynner med at en gammel soldatvenn forteller Folman om en drøm han har natt etter natt.
Den har direkte sammenheng med opplevelser han hadde i Libanon i 1982.
Folman stusser over at han selv nesten ikke husker noe fra denne tiden, og oppsøker en rekke soldatvenner for å snakke om krigen.
Disse samtalene danner litt etter litt et grufullt bilde av hva som egentlig skjedde.
Middelaldrende menn minnes
De fleste samtalene er gjort i intervjuform, bortsett fra et par, som er dubbet av skuespillere.
Filmen veksler mellom disse samtalene mellom middelaldrende menn, og tilbakeblikk av deres unge utgaver i krigen.
Vi får fortalt forskjellige historier som sier noe om hvordan unge menn kan reagere når de blir sendt ut i krigen, og hvordan undertrykking av et vanlig menneskelig reaksjonsmønster blir den eneste måten å overleve dette helvetet på.
Som i et mareritt
”Vals med Bashir” er altså animert, og effekten er påtagelig.
Bildene er poetiske og dystre.
Historien får et drømmende preg, som i et mareritt.
Animasjonen binder de ulike delene sammen, og det slår meg at filmens bilder ikke ville hatt samme slagkraft som vanlig film.
Folman har gjemt vekk et ubarmhjertig regigrep mot slutten, som du tar med deg videre lenge etter at du har sett filmen.
| 1
|
003497
|
Milk
Streit film med fantastisk skeiv karakterskildring
Sean Penn gjør en av sine aller beste roller i ”Milk”, en streit film om en skeiv helt.
Han legemliggjør en virkelig person, og lykkes imponerende godt med å formidle Harvey Milks personlighet, tankegods og målrettethet.
Dette er nok en viktig historie for regissør Gus Van Sant, som selv er homse.
Han har tilsynelatende ikke turt å eksperimentere for mye, og har laget en av sine mest tilgjengelige filmer.
Men det holder at filmen er streit.
Den er veldig god, og dessverre mer aktuell enn man skulle tro!
Opptatt av homofiles rettigheter
Politikeren og homseaktivisten Harvey Milk (Sean Penn) ble myrdet i 1978.
Filmen forteller hvordan han flyttet til San Francisco i 1972, og ble stadig mer opptatt av de homofiles rettigheter i et konservativt samfunn.
Han forsøkte å bli byens første åpent homofile politiker, men det skulle ikke bli enkelt.
Vi får se kampen for å få ham innvalgt i rådhuset, og foranledningen til hans brutale død.
Det er samtidig en interessant skildring av en by i forandring, og gnisningene mellom det etablerte samfunnet og de nye strømningene.
Sean Penn som skapt for rollen
Jeg kan ikke få understreket det nok:
Sean Penn gjør en praktfull prestasjon!
Jeg tror ikke jeg har sett ham så god noen gang som han er her.
Harvey Milk gir ham muligheten til å spille på helt andre strenger enn han gjør i sine fleste filmer, og definerer personen han spiller med både kroppsspråk, stemmeleie og utseende.
Det er jo enklere enn vanlig å vurdere en skuespillers innsats når man har gamle opptak av den virkelige personen på YouTube.
Men akkurat nå er det utenkelig å forestille seg noen andre til å spille denne spesifikke rollen.
Sean Penn er som skapt for den!
Autentiske bilder og arkivklipp
Miljøskildringen er førsteklasses.
Bydelen Castro sydet av homofilt liv, og Van Sant gjenskaper det hele med røff eleganse.
Jeg liker også hvordan filmen bruker autentiske bilder og arkivklipp for å beskrive tilstandene i byen.
Det fungerer kanskje bedre enn å gjenskape alt foran kamera.
Spesielt filmklippene med den fryktelig kristne og innbitte homsemotstanderen Anita Bryant er merkverdige.
Hadde denne rollen blitt gestaltet av en skuespiller, ville vi kanskje ikke trodd på henne.
Men autentiske bilder og lydklipp er det vanskelig å betvile.
Like relevant i dag
Homohatet som skildres i denne filmen kan nok virke både sjokkerende, frastøtende og gammeldags.
Men vi må huske at så sent som i fjor ble homofile giftemål forbudt i California.
Og her i Norge finnes det minst en statsstøttet religiøs organisasjon som nekter å ta avstand fra dødsstraff for homofili.
Harvey Milks kamp er altså minst like relevant i dag som på 1970-tallet.
Og det er en av grunnene til at ”Milk” er en viktig film.
Det er også en veldig god film som anbefales på det varmeste
| 1
|
003499
|
Bienes hemmelige liv
Overdramatisert kliss
Denne filmen får meg til å føle som om noen har trykket 10 liter honning ned i halsen på meg.
Det blir så kvalmende sukkersøtt at jeg får lyst til å spy.
Den får meg til å føle som om noen har trykket 10 liter honning ned i halsen på meg.
Det blir så kvalmende sukkersøtt at jeg får lyst til å spy.
Her har man forsøkt å lage en sympatisk film med gode intensjoner, men resultatet holder så vidt som torsdagsfilm på Hallmark Channel.
Rømmer hjemmefra
Året er 1964, stedet er Sør Carolina, USA.
Den unge jenta Lily (Dakota Fanning) rømmer hjemmefra sammen med hushjelpen Rosaleen (Jennifer Hudson).
Lily vil gjerne finne sannheten om mora, som hun skjøt og drepte ved et uhell 10 år tidligere, og følger et spor til byen Tiberon.
Hun havner i et hus med 3 svarte søstre (Queen Latifah, Alicia Keys, Sophie Okonedo), som driver som birøktere og selger honning.
Lilys besøk setter i gang dramatiske hendelser, samtidig som hun kommer nærmere sannheten om mora.
Amatørmessig skildret
Alle skuespillerne gjør sitt beste for å ta seg godt ut, og ingen dummer seg loddrett ut.
Dakota Fanning har blitt 15 år, og ser ut til å takle overgangen til mer voksne roller godt.
Men det er manuset og regien som ikke er etter min smak.
Gina Prince-Bythewood har gjort begge deler, og burde ha gitt filmen mer brodd.
Filmens romantikk er amatørmessig skildret.
Når dramatiske ting skjer, føler jeg at motivasjonen blir altfor tåkete forklart.
Selv når det handler om sørstatsrasisme, føler jeg at det blir så altfor snilt og ufarlig.
Overdramatisert kliss
Som du kanskje hører, er dette en eneste lang ukebladnovelle i filmform, uten andre kvaliteter enn å være en sippesuppe for gamle tanter.
Ikke misforstå, jeg har ingenting i mot gamle tanter, men det er åpenbart at filmen er rettet mot et publikum som jeg ikke er en del av.
Filmens reklameplakat sier ”Bring your girlfriends, sisters, mothers and daughters”.
Men vil kjærester, søstre, mødre og døtre virkelig se dette overdramatiserte klisset?
Se heller ”Slumdog millionaire” og få en filmopplevelse som virkelig byr på ekte følelser
| 0
|
003500
|
Appelsinpiken
Tre av Jostein Gaarders bøker har til nå blitt til film.
Ikke alle har tålt overgangen fra perm til lerret like godt.
”Appelsinpiken” har blitt en tidvis fin film med en interessant kjærlighetshistorie i fokus.
Filmens største fortrinn er skuespillerne Harald Rosenstrøm og Annie Dahr Nygaard, som er nye og friske bekjentskaper på kino.
Men også de må fremføre dialog som sikkert er fin å lese i ei bok, men som høres ganske rart ut på film.
Brev fra avdød far
Georg (Mikkel Bratt Silset) får et brev fra sin avdøde far på 16-års dagen, og tar det med seg til fjells.
I brevet forteller faren Jan Olav (Harald Rosenstrøm) historien om da han møtte den mystiske Appelsinpiken (Annie Dahr Nygaard).
Samtidig møter Georg ei jente på fjellet, Stella (Emilie K. Beck).
Kan farens historie hjelpe Georg til å finne motet han trenger?
Mystisk fremtoning
Dette er ment å være et kjærlighetseventyr, og en god del av eventyret funker fint.
Jeg tror på lidenskapen som vekkes i Jan Olav, og blir sjarmert av hans iver etter å få kontakt med kvinnen han faller for.
Det er kanskje vanskeligere å tro på Appelsinkvinnens overdrevent mystiske fremtoning og oppførsel, men Annie Dahr Nygaard gir henne en aura som pirrer nysgjerrigheten, og gjør at jeg forstår hvorfor Jan Olav blir forelsket.
Merkelig dialog
Filmens yngste skuespillere har den kanskje største utfordringen.
Mikkel Bratt Silseth og Emilie K. Beck er nemlig utstyrt med en del dialog som virker helt feil i 15 år gamle munner.
Men det er ikke deres skyld.
Kanskje kunne både manuset og regien la dem være mer naturlige tenåringer enn å måtte si ting som ”kan ikke stjernehimmelen bare få lov til å være vakker”.
Både Mikkel og Emilie gjør ellers gode roller.
Grep rundt romantikk
”Appelsinpiken” er kanskje ingen film for historiebøkene, men jeg forlot i alle fall kinosalen i sånn passe godt humør.
Regissør Eva Dahr debuterte med ”Mars & Venus” i 2007, og viser at hun fremdeles har et visst grep rundt romantikk med forviklinger på film.
Jeg skulle bare ønske at manuset var rensket for dialog som lukter norsk film i gamle dager.
| 0
|
003501
|
The International
Bortkastet og uengasjerende
Regissør Tom Tykwer går på en liten smell med sin siste film, ”The International”.
Rent teknisk er det godt håndverk, men dette er langt unna den magien han skapte i filmer som ”Løp Lola løp”, ”Krigeren og Keiserinnen” og ”Parfymen”.
Historien er uengasjerende, og Clive Owen har altfor lite karisma til å bære filmen på sine skuldre.
Denne filmen kunne vært laget av hvem som helst, og jeg føler derfor det er synd at Tykwer har kastet bort to dyrebare år på en slik produksjon.
Lyssky bankvirksomhet
Interpol-agenten Louis Salinger (Clive Owen) er på sporet av en europeisk bank, som driver en lyssky virksomhet.
Deres beste kunder er terrorister, våpensmuglere og kuppmakere, og de skyr ingen midler for å holde dette skjult for offentligheten.
Salinger og kollega Eleanor Whitman (Naomi Watts) forsøker å avsløre banken, men møter motstand fra alle hold, inkludert enkelte lands myndigheter.
Kjedelig manus og skuespiller
Jeg liker Clive Owen, men jeg liker ham best når han spiller biroller i filmer som ”Gosford Park” og ”Sin City”.
Han er rett og slett ikke god nok som skuespiller til å gjøre en film bedre enn manuset tillater.
Og manuset til ”The International”, forfattet av debutant Eric Singer, er litt kjedelig.
Jeg er sikker på at en mann som Leonardo DiCaprio ville gjort denne filmen bedre.
Owen gjør ikke filmen dårligere, heller, men den kunne trengt en stjerne med større appell enn han har.
Skuddveksling hører ikke hjemme
Filmen har riktignok en scene som er superkul i seg selv, nemlig en langvarig skuddveksling i et kunstgalleri, som selv John Woo kunne vært stolt av.
Problemet er at den ikke hører hjemme i filmen, som frem til da har forsøkt å være en realistisk thriller.
Plutselig blir den ”Die Hard”, og det er et brudd med tonen filmen har hatt til da.
Faktisk ble denne sekvensen filmet og klippet inn etter at de første testvisningene ble dårlig mottatt.
Men jeg er likevel glad for at den er med.
Ellers ville filmen virkelig ha vært en kjedelig affære.
Basert på virkelig bank
”The International” har noen interessante poenger.
Vi har jo hørt om multinasjonale storkonsern som kanskje ikke er de mest fintfølende selskapene.
Filmens fiktive bank, The International Bank of Business and Credit (IBBC), er basert på den høyst reelle banken Bank of Credit and Commerce International (BCCI), som gikk på dunken i 1991 på grunn av storstilt korrupsjon i bankens kjerne.
Men det er mer spennende å lese om det i Wikipedia enn å se ”The International”.
| 0
|
003502
|
Pinocchio
En sann klassiker i nytt format!
Disneys andre helaftens animasjonsfilm er ute i en 70-års jubileumsutgave på Blu-ray, nemlig ”Pinocchio” fra 1940.
(1940 + 70 = 2010.
Ja, hvorfor ikke feire litt på forskudd?)
Jeg hadde utrolig nok aldri sett den før, bare klipp i ”Donald Duck og vennene hans” på julaften.
”Pinocchio” viser seg å være verdt klassiker-stempelet, og vel så det.
Dette er en søt og vakker animasjonsfilm, som er behandlet med stor kjærlighet på en fantastisk Blu-ray!
En ordentlig gutt
Du kjenner sikkert historien.
Treskjæreren Gepetto lager marionetten Pinocchio og drømmer om at han var en ordentlig gutt.
Den blå feen gjør Pinocchio levende, og lover ham at han kan bli en ordentlig gutt om han lærer seg å være modig, sannferdig og uselvisk.
Pinocchio legger ut i verden under veiledning av Timmi Gresshoppe, men har mye å lære, gjør mange feil, og møter store utfordringer.
Uovertruffen skarphet på BD
”Pinocchio” er digitalt restaurert etter alle kunstens regler, og resultatet på Blu-ray er eksepsjonelt bra.
Det ser ut som om noen har laget filmen i går, bare med 70 år gamle animasjonsteknikker.
Skarpheten og fargedybden er uovertruffen, sammenlignet med eldre utgivelser.
Jeg visste jo at filmen er regnet som en klassiker, men det var litt overraskende at den faktisk er en veldig vakker film, nydelig animert og praktfullt fargelagt.
Smart utført ekstrastoff
Ekstrastoffet på Blu-rayen er også imponerende.
På disk 1 kan du velge å se filmen med en funksjon Disney kaller Cine-Explore.
Mens filmen går får du opp andre bilder i bildet med intervjuer, kommentarer, skisser og filmklipp.
Det er svært informativt, underholdende og smart utført.
Disk 1 har også et eget kommentarspor, og en stor quizfunksjon.
Disk 2 kan skilte med en timelang dokumentar om filmen, slettede scener, testfilming, spill og mye mer.
Selvskreven for enhver entusiast
”Pinocchio” er en selvskreven film i samlingen til enhver filmentusiast.
Det er en av Walt Disneys største bedrifter som produsent, og inneholder flere elementer som den dag i dag ansees som Disney-konsernets grunnverdier.
Nå kan du oppleve filmen på sitt aller beste i en Blu-ray-utgivelse, som for sikkerhets skyld også inneholder en DVD med filmen.
”Pinocchio” er kun tilgjengelig i en begrenset periode, slik Disney gjør med alle sine filmer, så her bør slå til mens du kan!
| 1
|
003503
|
Orps - the movie
Godt skuespill, dårlig driv.
”Orps” har gått som tv-serie på NRK i vinter.
Nå avsluttes den med filmen ”Orps – the movie”.
Og jeg håper den unge fansen får det de vil ha.
Som voksen førstegangs-Orpser er jeg dessverre litt avmålt begeistret.
Filmen har absolutt noen morsomme sider og unge, flinke skuespillere.
Men historien er for svak.
Noe sier meg at ”Orps” fungerer mye bedre i halvtimesformat på tv-skjermen.
Stiller som eget korps
Gamle Tomter musikkorps skal til korps-NM under ledelse av den anerkjente, men ondskapsfulle Elsebeth Bull (Cecilie Mosli).
Hun skylder på pengemangel når fem av medlemmene ikke får være med, nemlig Ikko, Amalie, Babb, Murmel og Ling.
De bestemmer seg for å stille som eget korps, og får med seg sin tidligere dirigent Morris (Henrik Mestad) for å knuse Elsebeth Bulls seiersplaner.
Historien rulles langsomt frem
Konflikten er åpenbar, plottet krystallklart og spenningsmomentet er enkelt å se.
Men selv om filmen bare er 86 minutter lang, virker flere scener å være for lange.
Jeg rekker å kjede meg mens historien ruller fremover, og det er ikke bra.
Det virker som om veien til korps-NM utgjør hoveddelen av filmen, med kappkjøring mellom to busser i fokus.
Men hele denne sekvensen er fryktelig langsom og får ”Olsenbanden Jr” til å fremstå som ”Speed”.
Unge og dyktige skuespillere
Men dette er ikke et totalslakt.
Langt i fra.
”Orps” har nemlig noen unge og dyktige skuespillere som regissør Atle Knudsen har instruert godt.
Da tenker jeg først og fremst på Ann-Kristin Sømme, kjent fra hestefilmen ”Trigger”, som er et funn.
Gi jenta mer å gjøre!
En annen favoritt er Sol Elisabeth Sifsdatter Larsen i rollen som den stille tubaisten Babb, som finner ny styrke i denne filmen.
På voksenfronten ser Cecilie Mosli ut til å like seg som den manipulerende Elsebeth.
Burde vært spritet opp
Jeg håper som sagt at ”Orps – the movie” finner sitt publikum, og omvendt.
Men historien burde vært spritet opp på alle fronter, også når norgesmesterskapet avgjøres.
En korps-battle hadde kanskje vært en bedre filmatisk løsning enn den som er valgt her.
Men det vitner i alle fall om ambisjoner når man våger å avslutte en tv-serie med en hel film.
Kanskje noe å tenke på for ”Himmelblå”
| 0
|
003504
|
Watchmen
Storslagen superhelt-film.
”Watchmen” er en av de store klassikerne innen tegneserier, eller ”graphic novels” som kjennerne helst vil kalle det.
Etter mange år til og fra er nå filmversjonen endelig klar, og regissør Zack Snyder (”300”, ”Dawn of the dead”) skuffer ikke.
Han har laget en ambisiøs og storslagen superheltfilm, som inneholder noen ekstremt gode høydepunkter.
”Watchmen” har likevel en mangel.
Den er for kort!
Selv en spilletid på 2 timer og 40 minutter føles ikke lenge nok for den komplekse historien som skal fortelles.
Han har laget en ambisiøs og storslagen superheltfilm, som inneholder noen ekstremt gode høydepunkter.
”Watchmen” har likevel en mangel.
Den er for kort!
Selv en spilletid på 2 timer og 40 minutter føles ikke lenge nok for den komplekse historien som skal fortelles.
Eks-helt myrdes
Handlingen starter i et alternativt 1985, der superhelter er et vanlig fenomen, og Richard Nixon er president i USA på randen av atomkrig med Sovjetunionen.
Samtidig myrdes eks-helten The Comedian, et av medlemmene i nå nedlagte og forbudte Watchmen.
Og flere kan stå for tur.
De øvrige gjenlevende, Rorschach, Night Owl II, Silk Spectre, Ozymandias og Dr. Manhattan må finne ut hvem som vil drepe dem, og hvorfor.
Timene flyr forbi
Allerede i åpningen skjønner jeg at filmen leverer.
En barsk og brutal start går over i en nydelig sekvens, som beskriver Watchmens opprinnelse og tvangspensjonering i slow motion-tilbakeblikk til toner av Bob Dylans ”The times they are a-changing”.
Deretter presenteres vi gradvis for figurene og hvilken plass de har i historien, både i fortid og nåtid, samtidig som plottet spinnes rundt oss.
Og dette gjøres så lekende lett at de 2 timene og 40 minuttene bare flyr forbi!
Høyst interessante figurer
Meningene om denne filmen vil nok være delte.
Det kommer an på om du har lest Watchmen eller ei.
Jeg har ikke.
Men jeg digger filmen uansett!
Den har et godt mysterium i front, og bak finner vi noen høyst interessante figurer, og relasjonene mellom dem.
Vi har den kompromissløse Rorschach (Jackie Earle Haley), den resignerte Night Owl II (Patrick Wilson), den desillusjonerte Silk Spectre (Malin Akerman) og den stadig mer mystiske Dr. Manhattan (Billy Crydup), den eneste av dem med faktiske superkrefter.
Føles aktuelt og relevant
Alan Moore og Dave Gibbons’ grafiske historie er på 12 bind, og det er jo umulig å putte inn alt på under 3 timer.
Det har da heller ikke manusforfatterne David Hayter og Alex Tse forsøkt.
De har forsøkt å finne filmbart materiale, og har nok endret mye underveis, blant annet en annerledes slutt.
Men målet er det samme.
Hva det er vil jeg ikke si, bare at det føles aktuelt og relevant.
Verdt å juble for
”Watchmen” har flere øyeblikk med utsøkt filmkunst.
Ja, jeg kaller det kunst.
Regissør Zack Snyder har allerede vist sitt talent for riktig bruk av visuelle virkemidler i ”Dawn of the dead” og ”300”, men ikke så vakkert som her.
Snyder er kanskje ingen Bergman, men har også sine virtuose sider som det er verdt å juble for.
Det eneste jeg har å utsette på filmen er at den burde være lenger.
Vi kan jo håpe på en extended edition på Blu-ray.
I mellomtiden tror jeg jammen det er på tide å lese ”Watchmen”!
| 1
|
003508
|
Pineapple Express
Hasjkomedie på tomgang
Den amerikanske hasjkomedien ”Pineapple Express” har gått rett på Blu-ray og DVD i Norge.
Det er grunn til å sperre øynene oppe når en film skrevet og produsert av Judd Apatow, Seth Rogen og Evan Goldberg, med Rogen og James Franco i hovedrollene, ikke får kinorelease her i landet.
Dette er tross alt teamet bak filmer som ”Knocked up” og ”Superbad”.
Ville ikke dette vært en selvskreven vinner på kino?
En titt på Blu-ray’en viser at det kanskje var like greit at ”Pineapple Express” gikk rett på disk.
Blir vitne til mord
Dale Denton (Seth Rogen) blir vitne til et brutalt mord, begått av en narkobaron og en korrupt politikvinne.
Han hiver fra seg jointen og rømmer til det eneste stedet han føler han kan dra, nemlig til hasjlangeren Saul (James Franco).
Men jointen Dale kastet fra seg på åstedet er av den spesielle typen Pineapple Express, som bare Saul selger, og snart må Dale og Saul rømme fra farlige skurker, samtidig som de risikerer å havne i en krig mellom byens rivaliserende narkobander.
Det prates uten mål og mening
Dette lille handlingsreferatet høres faktisk ikke så verst ut, og kunne vært et strålende utgangspunkt for en heseblesende og ellevill actionkomedie.
Problemet er at filmen aldri tar av.
Stonergutta tilbringer mye av tiden med å prate tull.
Og det prates og prates uten mål og mening.
Jeg får inntrykk av at mange av scenene er et resultat av improvisasjon, der regissør David Gordon Green stoler på at det er godt nok å se skuespillerne spille høye.
Men det er det ikke.
Komedien går på tomgang, og er altfor lite morsom.
Historien varer i en time, mens filmen varer i to.
Kanskje bedre med en joint?
Innledningsvis taler Dale Denton varmt om hasjens kvaliteter.
Alt blir bedre med en joint.
Mat blir bedre.
Sex blir bedre.
Musikk blir bedre.
Film blir bedre.
Og faktisk kunne ”Pineapple Express” kanskje vært en bedre filmopplevelse med en joint for alt jeg vet, men jeg så den i helt rusfrie omgivelser, og det var en skuffende opplevelse.
Jeg er fremdeles glad i Seth Rogen, og håper at hans neste film, ”The Green Hornet”, blir bedre.
Judd Apatow har også prosjekter på gang som det er lov å håpe er morsommere enn ”Pineapple Express”.
| 0
|
003511
|
Yatzy
Ikke spesielt sterk
Ungdomsfilmen ”Yatzy” er spillefilmdebuten til regissør Katja Eyde Jacobsen, som har fått fortjent oppmerksomhet for sine gode kortfilmer.
Men hennes første langfilm er dessverre ikke spesielt sterk.
Den er basert på boka av dyktige Harald Rosenløw Eeg, som også har skrevet filmmanuset, så hva har egentlig skjedd her?
Kanskje har Eeg skylda.
Historien er rett og slett ujevn og lite spennende, og gjør at jeg stiller meg farlig likegyldig til både figurene og det de utsettes for.
Føler seg hjemsøkt
Daggi (Kastriot "Kastri" Kastrati) er 15 år og fosterbarn.
Han blir flyttet fra Oslo til en familie på landet i Hedmark, men har store problemer med å finne seg til rette hos sin nye og velmenende familie.
Han blir interessert i Gloria (Hanna Maria Khalid), som er sammen med en av de lokale heltene.
”Yatzy” skildrer ungdomslivet på bygda som en suppe av røyk, hjemmebrent og eurodisco av verste sort.
Men det er ikke Daggis eneste problem.
Han føler seg hjemsøkt av noen fra hans forrige liv.
Konflikten føles uforløst
Jeg har stor respekt for Harald Rosenløw Eegs manusarbeid på filmer som ”Hawaii, Oslo”, ”Uro” og ”deUSYNLIGE”, men i filmversjonen av ”Yatzy” virker det tynt og utilstrekkelig.
Filmens konflikt føles uforløst, og får en altfor enkel utgang.
Kanskje burde det vært løst på en mye mer visuell måte.
Det brenner, ja visst, men det hadde kanskje vært en idé å ta i bruk skrekkfilmens virkemidler i større grad for å understreke Daggis psykiske problemer.
Det er noen hjemsøksscener her som jeg burde føle ubehag over, men jeg himler med øynene og småler i stedet.
Unge, gode skuespillere
Det er en stor positiv ting å si om ”Yatzy”, og det er castingen.
Kastriot "Kastri" Kastrati har et veldig godt filmansikt, mens Hanna Maria Khalid er et interessant bekjentskap som Gloria.
Begge er unge og uerfarne skuespillere, men her har Katja Eyde Jacobsen åpenbart gjort en god jobb med å instruere dem.
De gjør noen vanskelige scener, og kommer fra det med æren i behold.
Gufs fra mørkere tidsalder
Alt det tekniske er på stell, både foto, klipp og lyd.
Men det redder ikke ”Yatzy” fra å være et leit gufs fra norsk films mørkere tidsalder, der gode, troverdige manus ikke vokste på trær, og der evnen til å redde filmer med et spennende visuelt formspråk ikke eksisterte.
Hvem skal egentlig se dette?
Jeg er dessverre redd for at det ikke blir veldig mange.
| 0
|
003512
|
En shopoholikers bekjennelser
”En shopoholikers bekjennelser” er en film basert på to bøker av Sophie Kinsella som er populære blant kvinner.
Det hjelper meg ikke.
Jeg misliker denne filmen rimelig sterkt.
Den har noen scener som er så ubehjelpelig dårlige at regissør P.J. Hogan fortjener ris.
Kanskje er det også produsent Jerry Bruckheimers skyld.
Hans beste filmer er de der alt eksploderer.
Det eneste som eksploderer i denne filmen er troverdigheten.
Shopoholiker med 11 kredittkort
Rebecca Bloomwood (Isla Fisher) er en shopoholiker med 11 kredittkort.
Nå er de fleste overtrukket, og hun mister jobben.
Et par misforståelser senere har hun fått prøvetid i et finansmagasin, og gjør spaltesuksess med sine ærlige og naive funderinger over sammenhengen mellom finans og mote.
Men hvor lenge går det før hennes egen finansielle situasjon blir kjent, og blir hun virkelig kjæreste med sjefen?
Og bryr jeg meg?
Bortenfor all troverdighet
Nei, jeg bryr meg ikke.
Først og fremst fordi filmens utgangspunkt er så hylende usannsynlig.
Ingen sjef i verden ville satset ett rødt øre på Rebecca Bloomwood.
At hun skulle få en sjanse i et finansmagasin er bortenfor all troverdighet.
At hun gjør suksess er hyggelig, men hvorfor er et mysterium, for det lille vi får av utdrag fra spalten er amatørmessig pjatt som ikke betyr noe som helst.
Det hele bunner ut i at jeg overhode ikke tror på historien, så hva er det her jeg kan bry meg om?
Materialisme, materialisme og materialisme
Jeg kunne brydd meg om Isla Fisher, som jeg for øvrig alltid forveksler med Amy Adams, men hun går i alle fall helhjertet inn for oppgaven med stor iver og en liten dose sjarme.
Problemet er at Rebecca Bloomwoods shopoholisme gjør henne uspiselig.
Alt handler om materialisme, materialisme og materialisme.
Jeg finner ingen tegn til at vi deler noen av de samme verdiene i livet, og hennes små problemer virker latterlige når de blåses opp til virkelig store problemstillinger i filmen.
Prøver å være komedie
”En shopoholikers bekjennelser” prøver kanskje å si litt om oss som forbruksmennesker, men virker å sympatisere de som mener at massivt forbruk er bra.
Det virker smakløst i en tid med finanskrise, selv om slutten visstnok skal være endret på grunn av det.
Jeg håper at bøkene er bedre, for filmen er ganske ille.
Den prøver febrilsk å være en komedie, men mislykkes fatalt.
Om noen ler, vil latteren være hul
| 0
|
003513
|
Taken
Barskt, brutalt og blodig!
”Taken” er en brutal actionfilm av typen vi ikke ser så ofte på kino.
Jeg ønsker den hjertelig velkommen, for den tilfredsstiller effektivt mitt uforklarlige, men like fullt tilstedeværende behov for blodig gladvold!
Jeg har egentlig sett filmen før.
Da het den ”Commando” og hadde Arnold Schwarzenegger i hovedrollen.
Men nå er det Liam Neeson som spiller mannen som jakter på de som kidnappet datteren hans, og dreper alle som står i veien.
Jeg sluker hvert hardkokte sekund av filmen med glede!
Jeg har egentlig sett filmen før.
Da het den ”Commando” og hadde Arnold Schwarzenegger i hovedrollen.
Men nå er det Liam Neeson som spiller mannen som jakter på de som kidnappet datteren hans, og dreper alle som står i veien.
Jeg sluker hvert hardkokte sekund av filmen med glede!
Kidnappes av albansk mafia
Bryan Mills (Liam Neeson) forsøker å bedre forholdet til sin 17 år gamle datter Kim (Maggie Grace), som han har forsømt under oppveksten.
Han går med på å la henne dra til Paris med ei venninne, men der kidnappes de.
Sporene tyder på at de er tatt av albansk mafia og på vei inn i prostitusjon og kvinnehandel.
Bryan er heldigvis tidligere spesialsoldat, og drar til Paris for å bruke sine ekstreme egenskaper til å finne dattera før det er for sent.
Neeson meier dem ned
Så hvordan er det å se mannens brutale kamp mot de kriminelle?
Jeg skal si det rett ut: det føles godt.
Det føles herlig.
Jeg liker å se svina få svi.
Jeg jubler når Liam Neeson meier dem ned, enten med gønnere eller nevene.
For innerst inne, selv om vi er aldri så siviliserte, så skjønner de fleste av oss at det ikke alltid nytter med dialog.
Handling er noen ganger det som må til, og det gjør godt å se at noen faktisk gjør noe.
Neeson gir rollen en ekstra dimensjon når han ikke spiller Bryan først og fremst som tøff helt, men som desperat far.
Barskt, brutalt og blodig
Historien kan kanskje fremstå som litt usannsynlig, men hovedelementene er høyst reelle.
Albansk mafia er i virksomhet over store deler av Europa, og kvinnehandel er en lukrativ virksomhet.
At en mann skal knekke en hel organisasjon på egen hånd er kanskje litt søkt, men Bryans metoder er i hvert fall forankret i den virkelige verden.
Han brekker skurkenes armer og bein, han skyter dem med deres egne våpen, han knuser dem mot møbler, servanter, biler og betong.
Det er barskt, brutalt og blodig!
Som et amok lokomotiv
”Taken” er regissert av Pierre Morel, som også sto bak den imponerende parkour-actionfilmen ”B13”.
Han har åpenbart et godt grep rundt denne sjangeren.
Det samme har Luc Besson, som er filmens produsent og manusforfatter.
Actionscenene har et imponerende driv, der Mills er som et amok lokomotiv gjennom parisiske gater.
Manuset er nok ikke det beste, noe av dialogen kan være smertefull å høre på, og noen av skuespillerne er nok hentet fra nest nederste hylle.
Men vet du hva?
Det bryr meg ikke.
For filmen er god der den skal være god.
Det er der Liam Neeson gir kriminelle svin en smak av sin egen medisin, og det skjer velsignet ofte i ”Taken”.
| 1
|
003514
|
Gran Torino
Clint Eastwood slutter aldri å imponere meg som regissør.
I sitt åttende tiår på denne jord er han fremdeles i full stand til å prestere på høyeste nivå, og ”Gran Torino” er foreløpig siste eksempel på det.
Her spiller han til og med hovedrollen, for første gang siden ”Million Dollar Baby” i 2004.
Det er litt av en lykke å oppleve Eastwood foran kamera igjen.
Vi får kanskje ikke så mange flere muligheter.
Fordomsfull krigsveteran
Walt Kowalski (Clint Eastwood) er en fordomsfull krigsveteran i et nabolag som nå er hovedsakelig bebodd av kinesere.
Han får vann på mølla når nabogutten Thao forsøker å stjele bilen hans, en Ford Gran Torino 1972-modell.
Men så redder Walt guttens familie fra en farlig gjeng, og blir bedre kjent med dem.
Han bestemmer seg for å gjøre gutten til en mann, og redde familien fra gjengen.
Finner uventet venn
Dette er en varm film, full av tilsynelatende kalde mennesker.
Mange av figurene møter verden med piggene ute, og med god grunn.
Men historien viser at man kan finne både venner og formål for livet på uventede steder.
Det er helt nydelig å se hvordan Walt Kowalski tør opp overfor sine naboer, uten at han gir slipp på sin grinebiterske natur.
Eastwood holder klokelig igjen.
Å overdrive figurens forandring hadde ikke vært til filmens beste.
Ikonisk fremtoning
Clint Eastwood spiller Kowalski med disiplin og autoritet.
Han er kanskje ikke verdens beste skuespiller, men har en uslåelig ikonisk fremtoning foran kamera.
Selv når Kowalski truer ungdommer med våpen og nesten latterlig barsk dialog i beste Dirty Harry-stil, fremstår han som 100% troverdig.
Gode er også Bee Vang og Ahney Her, som spiller bror og søster i nabohuset.
De har havnet i kryssilden mellom forskjellige kulturer, og fungerer som Kowalskis portaler til ny oppfatning av verden rundt ham.
Vekker store følelser
”Gran Torino” vekker overraskende store følelser etter hvert, når den gamle mannen finner nye verdier å kjempe for.
Og da rulleteksten startet, fikk jeg lyst til å reise meg og applaudere for at en gammel mester nok en gang har prestert en flott film.
Men jeg ble i stedet sittende for å nyte den nydelige filmmusikken signert sønnen Kyle Eastwood, sunget av gamlefar selv og Jamie Cullum.
”Gran Torino” har altså fine ting å tilby til siste slutt!
| 1
|
003515
|
The Unborn
God heltinne, kjedelig film.
Jeg liker kvasireligiøse grøssere med bibelsk babbel, morbid magi og satanisk symbolikk.
”The Unborn” er en sånn film, men er bare helt grei.
Den har sine gode stunder, men det er ikke mange nok av dem, og helheten skremmer meg dessverre ikke slik jeg ønsket den skulle gjøre.
Regissør og manusforfatter David A. Goyer har gjort bedre ting enn dette, men ”The Unborn” har i alle fall noen heftige spesialeffekter og en god heltinne i hovedrollen.
Drømmer om skummel gutt
Casey Beldon (Odette Yustman) drømmer om en skummel liten gutt.
Snart ser hun ham også i våken tilstand, og forferdelige ting begynner å skje.
Casey får mistanke om at en ond ånd er etter henne, og starter en egen undersøkelse for å finne ut hvorfor.
Hun hjelpes av rabbineren Sendak (Gary Oldman), og de finner ut at svaret kanskje ligger i familiens fortid.
Forutsigbart plott
Filmen setter tonen ganske kjapt, med den forventede skumle musikken, mørke bilder og en generell creepy stemning.
Det filmtekniske sitter som det skal.
Bare et effektklimaks mot slutten skuffer litt, og vitner om dårlig tid og lite penger.
Ellers er handlingen preget av et litt forutsigbart plott, som ikke inneholder de store nyskapningene.
En ånd som skifter fra person til person er gjort bedre i filmer som ”The Hidden” og ”Fallen”.
God Yustman, sliten Oldman
Odette Yustman gjør en god innsats i en hovedrolle som ville gått til Jennifer Connelly for ti år siden.
Yustman filmdebuterte som 5-åring i ”Kindergarten Cop” med Arnold Schwarzenegger i 1990, men ble sist sett på kino som Beth i ”Cloverfield”.
Hun gjør en troverdig figur som hardt prøvet sjel i ”The Unborn”.
Gary Oldman er en gammel favoritt fra filmer som ”Leon”, ”State of grace” og ”Det femte element”, men det er litt trist å se at han nå tar til takke med biroller i filmer som dette, som hvem som helst kunne ha spilt.
Det lukter litt ”karriere på hell” av Oldman her.
Kjedet meg litt
”The Unborn” vil ikke skaffe skrekkfilmsjangeren noen nye fans.
Til det virker den en smule for gammeldags.
Den har riktignok scener som vil få noen til å skvette, og andre til å føle ubehag.
Men det var flere stunder der jeg følte noe annet i tillegg, nemlig kjedsomhet.
Og det er ikke positivt for en film som egentlig burde fått meg til å sove om natta med lyset på.
| 0
|
003516
|
Skjult
Kanskje den skumleste filmen som er prestert på norsk!
"Skjult" ga meg en vedvarende uggen følelse av at noe guffent ventet like rundt hjørnet.
Sånt liker jeg!
Teamet bak ”Villmark” har laget en film som er enda bedre, med en tydelig plaget Kristoffer Joner foran kamera, og en dyktig regissør bak, Pål Øie.
Skjer mystiske ting
Du bør ikke vite for mye om filmens handling, men jeg kan avsløre at Kai Koss (Kristoffer Joner) returnerer motvillig til hjemstedet et sted på Vestlandet for å ordne opp etter morens død.
Vi forstår ganske raskt at forholdet mellom mor og sønn ikke var spesielt godt.
Vonde minner fra 19 år tilbake vekkes.
Så begynner det å skje mystiske ting, både i det falleferdige huset Kai vokste opp i, på stedets hotell og i skogen rundt.
Oppgjør med fortiden
Uhyggen griper fatt etter få minutter, og deretter blir det rimelig intenst en god stund.
Så tar filmen seg et lite hvileskjær, før det braker løs med en spennende finale.
Det er stilsikkert utført.
Kjente sjangergrep benyttes uten å virke gamle og forslitte.
Skrekken antydes uten å være overdrevent voldelig.
Blod og gørr brukes forsiktig, som er til filmens fordel.
I løpet av begivenhetene får vi også stor sympati for Kai og hans oppgjør med fortiden, glimrende formidlet av Kristoffer Joner.
Fanger interessen
Historien utvikler seg i en retning som kan tolkes på ulike vis.
Den avsluttes også på en måte som kan forstås forskjellig.
Jeg er ganske sikker på hva jeg mener har skjedd, men holder tett om det.
Du må se med egne øyne.
Pål Øie har selv skrevet manus (sammen med Brio Flint), og har gjort en bedre skrivejobb denne gangen enn med ”Villmark”, der jeg følte at historiens utfall bedro filmens øvrige kvaliteter.
Slik er det ikke i ”Skjult”, der historien holder oss interesserte til siste bilde.
Grufull spenning
Filmen byr på grufull spenning som bør gå rett hjem blant alle som liker å bli skremt.
Og her er det mye som kan gi deg den rette følelsen av uhygge, blant annet den foruroligende musikken av Trond Bjerknæs, det urovekkende lydsporet av Hugo Ekornes og fotograf Sjur Aarthuns styggflotte kameraføring.
De, og resten av staben, har vært med på å gjøre ”Skjult” til kanskje den skumleste filmen som er prestert på norsk
| 1
|
003519
|
Lett på tråden
Bare delvis god.
”Lett på tråden” er basert på teaterstykket ”Easy virtue” av den legendariske forfatteren Noel Coward.
Alfred Hitchcock laget faktisk stumfilm av det i 1928, men nå er det regissør Stephan Elliot som står bak.
Hans versjon gir oss intriger i en privilegert familie i 1920-åras England, og burde være midt i blinken for alle anglofile nordmenn.
Det er en del å sette pris på i filmen, blant annet fantastiske locations og kulisser, men den har et stort problem.
Det er ingen figurer å like her.
Jeg hadde store problemer med å bry meg om deres skjebner.
Skuffet over sønnen
Nygifte John Whittaker (Ben Barnes) kommer hjem til det enorme familiegodset med sin kone, den amerikanske racerføreren Larita (Jessica Biel).
Moren (Kristin Scott-Thomas) er skuffet over sin sønns valg av livsledsager, og det blir en konfliktfylt situasjon på godset når kulturkollisjoner og ulike forventninger kommer frem i lyset.
Dessuten har Larita en hemmelighet som kan ødelegge alt.
Blir litt anonym
Jessica Biel har en enkel oppgave denne gangen.
Larita virker å være en enkel rolle.
Men hun fremstår litt FOR enkel.
En bedre skuespiller kunne kanskje gitt figuren større dybde, men Biel blir litt anonym.
Det samme gjelder Colin Firth, som spiller godsherren Mr. Whittaker, som har visnet etter opplevelsene i første verdenskrig.
Jeg skulle ønske en mer fokusert innsats fra Firth, som virker å spille på rutine.
Det burde ligge mer smerte bak figuren hans enn Firth evner å formidle her.
Underminerer historien
Regissør Stephan Elliott, best kjent for ”Priscilla – ørkenens dronning”, legger opp til en fjærlett stemning i ”Lett på tråden”, noe som understrekes blant annet ved hyppig bruk av lystige schlägers fra 1920-tallet, og gamlisversjoner av låter som ”Sex Bomb” og ”When the going gets tough, the tough get going”.
Det er vel og bra, men underminerer historiens seriøse innslag av hjerte og smerte.
Det er vanskelig å ta alt seriøst når alt annet skal være så løssluppent.
Delvis tilfredsstillende
Det er mange som liker kostymedrama fra store engelske gods, men det spørs om ”Lett på tråden” vinner flere fans til sjangeren.
Den ser ut som en million pund, og har skuespillere som sikkert er verdt mer.
Men for meg ble dette en kun delvis tilfredsstillende filmopplevelse.
Jeg ser heller ”Gosford Park” eller ”Fornuft og følelser” om igjen
| 0
|
003522
|
Che- Geriljalederen
Den første filmen handlet om hans bidrag til revolusjonen på Cuba.
Film to tar for seg Guevaras forsøk på å gjenta bedriften i Bolivia på slutten av 1960-tallet.
Igjen spiller Benicio Del Toro godt i hovedrollen, men filmen gir vage svar på hva som drev Guevara, og hvilke planer han egentlig hadde.
Også denne gangen blir det mye jungelvaandring, spredte trefninger og forvirrende mange figurer.
Det er dessverre ganske langtekkelig og kjedelig.
Filmen starter i 1966, når Che lander i Bolivia, forkledd som forretningsmann fra Uruguay.
Han drar ut i jungelen sammen med cubanske kamerater, og knytter seg til en gruppe bolivianske rekrutter for å starte en revolusjon i landet.
Men det blir ikke like enkelt å vinne bolivianerne over på sin side som det var på Cuba.
Dessuten får den Bolivianske presidenten Barrientos både mannskap og utstyr fra USA for å bekjempe det de ser på som en kommunistisk fare.
Fremstår udugelig
Hvordan det ender, vet de fleste av oss.
Men hvorfor det ender slik, virker merkelig.
Guevara fremstår her som en svak leder.
Hans intensjoner er gode, hans fremtoning sympatisk og hans meninger intelligente.
Men hans evne til å planlegge sin revolusjon skildres som nesten lattervekkende dårlige.
Han har ikke kontroll over sine menn, har på langt nær nok midler og materiell til å sette i gang sin revolusjon, og ser ikke hvilken vei det bærer før det er altfor seint.
Det er et mysterium hvordan denne mannen kunne få ikonisk heltestatus, for denne filmen stempler ham som udugelig.
Forstyrrende rolle
Benicio Del Toro spiller altså godt, som han stort sett gjør.
Jeg beskrev det som ”lavmælt intensitet” i den første filmen, og det er også dekkende i film to.
Men hva gjør Franka Potente her?
Hun spiller revolusjonær venninne, men hennes rolle virker litt uklar for en historieløs kinogjenger som meg.
Det virker å være mer her enn filmen forklarer.
Og hva gjør Matt Damon i en bitteliten rolle som tysk prest?
Det er sikkert ment som en vennetjeneste for Soderbergh, men det forstyrrer å se et kjent ansikt.
Man tror automatisk at hans figur har mer å gjøre i filmen, men det har han ikke.
Ufullstendig
Det er jo prisverdig at regissør Steven Soderbergh har forsøkt å gi et bilde av hvordan det må ha vært å være i kretsen rundt Che Guevara i årene som gjorde ham til en legende.
Det er flere sekvenser her som beviser Soderberghs gode egenskaper som filmregissør.
Men jeg savner noe som gir oss mer innsikt.
Først i filmens aller siste bilde ser vi noe som kanskje tolker Che Guevaras fremstøt i Bolivia.
Var det kun av idealistiske årsaker, eller ville han også kopiere sin store helt Fidel Castro og få sitt eget Cuba
| 0
|
003523
|
Pride and Glory
Sett det før, bedre.
Korrupt purk har vært tema for mang en film, og ”Pride & Glory” er enda en.
Det er dessverre ikke en spesielt god en.
Irriterende elementer
Jeg har følelsen av å ha sett den samme historien før, bare bedre.
Det er talentfulle folk foran kamera som Edward Norton, Colin Farrell, Jon Voight og Noah Emmerich.
Men regissør Gavin O’Connor, som også har skrevet manuset sammen med Joe Carnahan, får meg ikke overbevist angående historiens troverdighet.
Det er noen irriterende elementer i plottet som strider imot min logiske sans.
En sak som lukter
Fire politimenn blir skutt i en leilighet i et av New Yorks tvilsomme nabolag.
Politisjefen setter sin egen sønn på saken, Ray Tierney (Edward Norton).
Ray oppdager snart at saken lukter.
Ledetråder leder ham tilbake til sine kollegaer, blant annet egne familiemedlemmer.
Ray blir revet mellom sannheten, lojaliteten til NYPD og forholdet til sin egen familie.
Ikke troverdig
Jeg har altså følelsen av å ha sett noe lignende før, og jeg trenger ikke gå lenger tilbake enn til ”We own the night” eller ”Dark Blue” for å finne bedre variasjoner av samme tema.
Problemet i ”Pride & Glory” er at jeg ikke tror på historien, slik den utfolder seg.
Edward Norton spiller solid, men jeg har vansker med å tro fullt og helt på figuren hans.
Han skal være rammet av en skandale noen år tidligere, som vi ikke får vite mye om, men kommer altså tilbake og er beinhard purk fra første sekund.
Teit avslutning
Filmens store konflikt tilspisser seg kraftig i filmens siste del, og avsluttes med en teit slåsskamp, som så går over i noe mer alvorlig, uten at det ser ut til å få noen konsekvenser for utøverne.
Beklager, men jeg tror ikke på det!
En film med en så realistisk tone som ”Pride & Glory” har, kunne trengt et manus som sto i stil.
Dette utvikler seg til å bli et rent fantasidrama, og det var ikke det jeg hadde ønsket meg.
| 0
|
003524
|
The Boat that Rocked
En musikkfylt gladkomedie med platt humor.
The Boat That Rocked er en musikkfylt gladkomedie fra regissør og manusforfatter Richard Curtis
Dette er hans hyllest til piratradiostasjonene som sendte 24-timers rockeradio fra skip i Nord-Atlanteren på midten av 1960-tallet.
Soundtracket har skyhøy mimrefaktor for alle over 50, og vil imponere yngre ører, også.
Manuset imponerer dessverre ikke like mye, med litt for mange uforløste figurer, enkle manusløsninger og platt humor.
Filmens piratstasjon er den fiktive ”Radio Rock”, som har en stadig økende lytterskare på de britiske øyer.
Om bord finner vi en samling radio-DJs med radikalt ulike personligheter.
Vi følger deres interne kniving, etereskapader, og deres omgang med kvinnelige fans.
Samtidig følger vi de britiske myndigheters iherdige kamp for å bekjempe det de ser på som et angrep mot samfunnets moralske verdier.
Fengende soundtrack
Jeg pleier å si at jeg får kombinere mine to store hobbyer i jobben min, nemlig film og radio.
En film OM radio burde derfor score ekstrapoeng hos meg, og derfor liker jeg kanskje The Boat That Rocked litt mer enn jeg egentlig burde.
Den har en glad og positiv innstilling til miljøet den skildrer, fornøyelige rolleprestasjoner fra blant andre Philip Seymour Hoffman, Bill Nighy og Rhys Ifans, og soundtracket er, som nevnt, en solid samling fengende hits fra 1960-tallet som tåler gjenhør over 40 år senere.
Feil fokus
Men det filmen IKKE har, er en fengende historie.
Publikums vei inn i den er unge Carl (Tom Sturridge), som gudsønn av piratradiosjefen.
Det kan virke som om halve filmen handler om hans forsøk på å få sitt første ligg.
Det er verken spesielt morsomt eller medrivende.
Det som JEG synes er mest interessant, nemlig selve piratradiovirksomheten, skyves i bakgrunnen.
Og myndighetenes kamp mot ”Radio Rock” er representert ved en overspillende Kenneth Branagh.
For å hamre inn komikken, spiller han mot en mann med rollenavnet Twatt.
The Boat That Rocked hadde potensialet til å bli en fest av en film.
Og det er mye moro i enkelte scener.
Men mye av festen blekner fordi Richard Curtis ikke har skrevet et like godt manus som han gjorde for Fire bryllup og ei gravferd, Notting Hill og Love Actually.
Musikken er i alle fall god, men det er en viss fare for at det er den du husker best etter å ha sett filmen.
| 0
|
003525
|
Knowing
Lovende, men innfrir ikke helt.
Den australske regissøren Alex Proyas er en av mine gamle helter, etter fantastiske 90-talls-filmer som ”The Crow” og ”Dark City”.
Men hans siste film, ”Knowing”, er et godt stykke under nivået han har vist tidligere.
Det skyldes ikke Nicolas Cage, som gjør en fin hovedrolle, men et manus med gapende logiske brister og en irriterende høy usannsynlighetsfaktor.
Tall skjuler hemmelighet
En 50 år gammel tidskapsel blir åpnet ved en skole.
Sønnen til professor John Koestler (Nicolas Cage) får et brev fra kapselen, som ei jente skrev i 1959.
Brevet inneholder ingen ord, men er fullt av tall.
John oppdager at tallene ikke er tilfeldig rablet ned, men skjuler en forferdelig hemmelighet som kan få store konsekvenser.
Idéen er fascinerende, åpningen er lovende og lenge håpet jeg filmen ville trollbinde meg hele veien.
Men ett sted på veien vinker filmen adjø til all troverdighet.
Da handler det ikke om bruk av fantasifulle elementer, som jeg ikke har noen problemer med å godta, men måten de brukes på.
Noen av disse elementene burde ha ført til en helt annerledes film, og det er litt for åpenbart at historien er konstruert med tanke på spenning.
Det blir for mange utrolige tilfeldigheter på en gang.
Vanvittige effektscener
Denne filmen har noen vanvittige effektscener, som er fryktinngytende godt utført.
Jeg vil ikke fortelle hva, for det er best å oppdage det selv.
Jeg fikk hakeslepp av flere av dem.
Effektelskere vil elske dette!
Det er åpenbart at det er lagt ned mye arbeid i ”Knowing” på den tekniske siden, så det er synd at manusarbeidet mangler den siste lille touchen av finesse og intelligens.
Blir litt for enkel
Ber jeg om for mye?
Kanskje.
Men jeg pleier ikke å ha noen problemer med å ta filmer for det de er, enten jeg får servert tungt drama eller fjærlett underholdning.
Her føler jeg at ”Knowing” i perioder blir litt for enkel.
Jeg er sikker på at historien kunne blitt fortalt på en smartere måte, og vært bedre underholdning.
Alex Proyas kan bedre enn dette.
Sjekk ”Dark City” på Blu-ray for bevis
| 0
|
003527
|
The Boy in the Striped Pyjamas
De beste intensjoner, ikke prestasjoner
“The Boy in the Striped Pyjamas” er et velment drama om et uskyldig barns møte med krigens alvor.
Dette er et alvorstynget blikk på hvordan en liten gutts barneverden blir knust av stygge realiteter.
Den har flere gode kvaliteter, og en skummel vri mot slutten, men inneholder også en avgjørende scene der timingen er for god til å være sann.
Det skal ikke mer til enn én dårlig scene for å velte en god film, og det er dessverre det som har skjedd her.
Flytter til kontentrasjonsleir
Lille Bruno (Asa Butterfield) flytter fra Berlin til landet med sine foreldre og storesøsteren.
Pappa (David Thewlis) er soldat i den tyske hæren, og det er åpenbart for oss at han er den nye kommandanten for en konsentrasjonsleir.
Men Bruno er bare åtte år og uvitende om det som skjer rundt ham.
Han tror de bor i nærheten av en bondegård der arbeiderne går i pyjamas.
Ved gjerdet møter han så en liten gutt, Shmuel (Jack Scanlon), som blir Brunos nye venn.
Spennende konflikter
Dette er i utgangspunktet et interessant drama.
Jeg har aldri sett en film om en konsentrasjonsleirkommandants sønn før.
Dette originale utgangspunktet gir oss noen spennende konfliktsituasjoner innad i familien, hvor ingen andre enn far er fullt klar over hva som egentlig foregår på den såkalte arbeidsleiren i nærheten.
Men fordi historien fortelles fra et barns synsvinkel, får vi ikke de store diskusjonene om rett og galt, annet i smådrypp.
Krevende roller koster
Jeg har et problem med filmens unge skuespillere.
Det må jo ha vært fryktelig vanskelig for regissør Mark Herma å finne to 8-åringer som kan spille slike krevende roller på en troverdig måte, og jeg mener at disse to ikke er i stand til å formidle veien ut av uskyldens tid.
De har mye dialog å fremføre, og mye av filmens troverdighet står og faller på deres innsats.
Det er et høyt spill, som ikke ga full avkastning denne gangen.
Kanskje burde mer vært fortalt gjennom bilder, i stedet for dialog?
De beste intensjoner, ikke prestasjoner
“The Boy in the Striped Pyjamas” har en avgjørende sekvens som jeg heller ikke får meg til å tro på.
Timingen er rett og slett for fantastisk til at jeg lar meg overbevise.
Avslutningen avhenger rett og slett av et sammentreff som er hardt å svelge, og har derfor ikke den emosjonelle slagkraften som jeg tror er tiltenkt.
Derfor er jeg litt lunken til “The Boy in the Striped Pyjamas”, en film med de beste intensjoner, men ikke de beste prestasjoner.
| 0
|
003529
|
Hannah Montana - The Movie
En halvannen time lang rosa drøm.
Akkurat nå er jeg ikke Birger Vestmo, 38-årig mannlig filmanmelder.
Jeg er Birga Vestmo, 10 år gammel skolejente.
Jeg har sett ”Hannah Montana – The Movie”, og elsket hvert sekund av det.
Jeg skjønner jo at filmen kunne vært bedre på en del punkter, men siden jeg er 10 år, bryr jeg meg ikke om det.
Det viktigste er at Hannah Montana er gøy, er full av sang, dans, glamour og har en dæsj romantikk – og det har den!
Hannahs karriere på spill
Hannah Montana er altså superstjerne, men er også den hemmelige fronten som lar Miley Stewart (Miley Cyrus) være normal jente ved siden av.
Nå synes imidlertid pappa Robby Ray (Billy Ray Cyrus) at det har blitt for mye Hannah og for lite Miley, og tar henne med til hjembyen i Tennessee for at Miley skal få beina tilbake på jorda.
Der må hun foreta et vanskelig valg, som kan sette Hannahs karriere på spill.
Et snev av noe ekte
Hannah Montana kan på en side sees på som et velsmurt Disney-maskineri, som eksisterer for å vri mest mulig penger ut av tweensa, sånne 10 år gamle skolejenter som meg.
Men på den annen side ville ikke figuren blitt en så stor suksess uten et snev av noe ekte som den unge målgruppen kan identifisere seg med.
Selv om Miley Cyrus ikke er den beste skuespilleren, har hun en flott utstråling og en imponerende selvsikker fremtoning, som gjør henne til en heltefigur for småjenter verden over.
Selv foreldrene deres kan nikke anerkjennende, for dette er et kjernesunt forbilde som er trygt å utsette døtrene for.
En rosa drøm i 1,40.
Regissør Peter Chelsom har gitt filmen en lekenhet og energi som smitter over på 10 år gamle skolejenter som meg.
Det er som en rosa drøm som varer i en time og førti minutter.
Det er mulig mitt 38 år gamle alter ego Birger Vestmo synes skuespillet stinker innimellom, at forsøkene på slapstick faller pladask, og at filmens klimaks dolker hele plottet i ryggen, men hva vet han?
Jeg, Birga Vestmo, digger ”Hannah Montana – The movie” uansett, og skal se den minst 5 ganger til!
Og jeg blir aldri lei!
Hannah Montana for life!
| 0
|
003530
|
Star Trek
Galaktisk god!
Jeg har elsket sci-fi fra jeg var gutt, men ble aldri helt huket av ”Star Trek”.
Regissør J.J. Abrams har sparket i gang en ny runde av den legendariske serien, og NÅ er jeg huket!
”Star Trek” er enhver kinogeeks våteste drøm, og fikk meg til å føle meg som en ivrig skolegutt igjen.
Abrams gir oss følelsen av å være med på et fantastisk eventyr i et univers fullt av farer, oppdagelser og muligheter.
Jeg er mer enn begeistret.
”Star Trek” er ikke bare god, den er galaktisk god!
Stjerneflåten drar til planeten Vulcan for å undersøke et nødsignal.
Planeten viser seg å være under angrep fra et enormt og mystisk romskip.
Dette skipets kaptein viser seg å være ute etter hevn for noe som ikke har skjedd ennå, og hevnen er rettet mot ett av besetningsmedlemmene om bord i U.S.S. Enterprise.
Filmen makter å fortelle en spennende og medrivende historie som vil tilfredsstille både nybegynnere og gamle Trek-fans.
Et mesterstykke i seg selv!
Nye og friske bekjentskaper
Filmen går tilbake til den originale besetningen om bord i stjerneskipet U.S.S. Enterprise.
Vi får se hvordan Jim Kirk (Chris Pine) jobber seg oppover i Stjerneflåten, hvordan samarbeidet med Spock (Zachary Quinto) starter på et uheldig vis, og hvordan de andre besetningsmedlemmene kommer inn i bildet, som Uhura, Scotty, Sulu, Chekov og Dr. McCoy.
Mange av figurene i filmen er godt kjente fra den originale tv-serien og flere filmer, men likevel virker bekjentskapene nye og friske.
Interessant gjeng med særpreg
Spesielt imponert er jeg over Chris Pine og Zachary Quinto, som har trådt inn i to av filmhistoriens mest kjente roller, Kirk og Spock.
De tar kommandoen over figurene fra første stund, og gjør dem til sine egne med både mer humor og følelser enn de hadde fra før.
Pine har noe Leonardo DiCapriosk over seg, og skal bli spennende å følge i denne rollen.
William Shatner er allerede glemt.
Resten av besetningen er en interessant gjeng figurer med særpreg.
Interaksjonen mellom dem gir filmen liv.
Et fantastisk skue
Abrams har laget tidenes mest actionfylte Star Trek-film.
Handlingen spinner fremover i et imponerende tempo, og det er aldri mangel på noe å måpe over på den visuelle siden.
Det er et fantastisk skue, både når planeter imploderer, stjerneskip braker sammen eller når U.S.S. Enterprise entrer warp-fart.
”Star Trek” er kanskje den vakreste sci-fi-filmen jeg har sett.
Vekket den gode kinofølelsen
”Star Trek” anno 2009 er ikke helt uten skjønnhetsfeil.
Jeg kunne ha satt fingeren på et par ting ved manus, noen regivalg og noen litt merkelige forsøk på humor.
Men helheten er så gnistrende god at jeg overser det.
Det viktigste er at filmen vekket den riktig gode kinofølelsen i meg, en følelse som er vanskeligere å vekke, dess eldre man blir, og dess flere filmer man har sett.
”Star Trek” gjorde det, og nå vil jeg ha mer!
Jeg tror jammen jeg har blitt en Trekkie!
| 1
|
003534
|
Friday the 13th
Ikke bra, men ingen katastrofe heller.
“Friday the 13th”-serien var populær på 1980-tallet.
I Norge var filmene totalforbudte, men piratkopier sirkulerte, og slik fikk jeg sett dem.
Nå kommer en helt ny ”Friday the 13th”, og jeg kan konstatere at det som var bra for snart 30 år siden er videreført.
Det samme gjelder dessverre alt som var dårlig, og det var ganske mye!
Derfor blir også den nye utgaven en blandet fornøyelse.
Det er kanskje meningen?
Dette er ingen god film, men heller ingen katastrofe.
Skrekkfansen får det de vil ha.
Jason Voorhees lever
Dette er ingen remake, men en slags fortsettelse av den første filmen.
En vennegjeng drar på telttur til Crystal Lake, som var åsted for en fryktelig forbrytelse i 1980.
Legenden forteller hvordan mora til Jason Voorhees drepte nesten alle lederne på leirskolen etter at sønnen druknet, og ble selv drept av den siste.
Men Jason lever og er fremdeles ute etter hevn over alle som kommer til Crystal Lake.
Gørr, blod og sex
Jeg vet ikke om jeg egentlig kan kalle ”Friday the 13th” en skrekkfilm, for jeg følte verken skrekk eller gru.
Scenene som er ment å få deg til å skvette, er kjedelig forutsigbare.
Men de andre filmene i denne serien var også slik.
Det var ikke spenningen som var i fokus, men gørr, blod og sex.
Det får du nok av.
Jeg skulle gjerne sett litt mer oppfinnsomme mordscener.
Det blir litt ensformig med Jasons machete.
Men ingen kan klage på mengden av nakenhet.
Det er 5 jenter med i filmen.
Tre av dem slenger puppene rundt med beundringsverdig overdrevet iver.
Guttene slipper å vise så mye som en rumpeball.
Tør jeg gjette hva som er filmens største målgruppe?
Irriterende pene, uten sjarm
Ingen av skuespillerne i ”Friday the 13th” er spesielt flinke.
Regissør Marcus Nispel har muligens plukket dem ut på grunn av utseende.
De er irriterende pene, som vår egen Jenny Skavlan i ”Død snø”, men uten samme sjarm og personlighet.
Jeg gir blaffen i hvem som dør, og hvem som lever.
Den første filmen hadde i alle fall en debuterende Kevin Bacon.
Denne filmen har Jared Padalecki og Danielle Panabaker.
Hvem?
Smertelig middelmådig
”Friday the 13th” er produsert av Brad Fuller, som sto bak den nye ”Motorsagmassakren” i 2003, og er nå i gang med en ny versjon av ”A nightmare on Elm Street”.
Han er ingen elsket mann blant hardcore skrekkfans, for å si det slik.
”Friday the 13th” er smertelig middelmådig, men kanskje kan mye reddes på Blu-ray og DVD, for der får vi visstnok 10-15 minutter med enda mer sex, vold og story.
Du kan sikkert vente til den kommer ut med å se filmen
| 0
|
003535
|
Natt på Museet 2
Tradisjonell og forutsigbar.
Med noen av verdens morsomste menn på rollelista og 150 millioner dollar å rutte med, burde regissør Shawn Levy ha gitt oss en flust av latterkick og gisp.
Men Natt på Museet 2 blir for tradisjonell og forutsigbar.
Filmen er oppfølgeren til Natt på museet som kom i 2006.
Larry Daley (Ben Stiller) har sagt opp jobben sin som nattevakt for å markedsføre sine egne oppfinnelser, blant annet en selvlysende lommelykt.
Når han blir ringt opp av gamle venner som trenger hjelp, må han tre inn i museumsuniformen igjen.
Vennene er nemlig museumsgjenstander som kommer til live om natta, takket være en magisk, egyptisk tavle.
På grunn av modernisering av Naturhistorisk Museum i New York, har vennene - og tavla - blitt flyttet til museumsarkivene i Washington.
Der truer nå slemme museumsgjenstander som Ivan den grusomme, Al Capone, Napoleon og Farao Kahmunrah, som vil stjele tavlen for å bringe fram flere onde krefter.
Få overraskelser
Historien i Natt på museet 2 gir oss få overraskelser.
Vi ser hvor det bærer helt fra starten av, for dette er en klassisk ”rett fram” fortelling hvor de historiske personene svarer til bildet vi har av dem fra før.
Ja, Napoleon er lav og ja, Einstein var veldig klok.
Dessverre virker filmen manusstyrt til minste detalj, som gjør at vittigperer som Ben Stiller, Robin Williams, Ricky Gervais, Steve Coogan og Owen Wilson mister noe den uforutsigbare nerven og gløden de ofte har.
Tidvis underholdende
Men filmen er ikke helt håpløs.
Amy Adams tilfører varme og gjør at jeg blir nysgjerrig på hennes rollefigur, den kvinnelige piloten Amelia Earhart.
Jonah Hill er fornøyelig prippen vakt.
Det er artig med alle smårollene og småtingene som dukker opp underveis, som Darth Vader eller rubinskoene fra Trollmannen fra Oz.
Og noen enkeltscener er velfungerende sketsjer; som når den lespende faraoen Kahmunrah (Hank Azaria) prøver overbevise sine gangstervenner at han ikke har på seg en kjole, men en tunika.
"Thith is not a dreth!"
Det er mulig at filmen kan bidra til å øke historieinteressen blant de yngste seerne, men som en familiefilm, som helst skal være like underholdende for voksne som for barn, ligger dagens animasjonsfilmer langt foran Natt på Museet 2.
| 0
|
003537
|
Ghost Busters (Blu-ray)
Fremdeles knakende god underholdning!
Ghost Busters er en herlig blanding av komedie og spøkelseseffekter, og selv om filmen er 25 år gammel, holder den i massevis.
Dette er fremdeles knakende god underholdning!
Ghost Busters kom altså i 1984 med to av datidens store komikere i spissen, nemlig Dan Aykroyd og Bill Murray.
Filmen kunne også by på andre mer eller mindre kjente fjes som Sigourney Weaver, Rick Moranis og Harold Ramis, mens Ivan Reitman regisserte.
Jakter spøkelser i New York
Filmen handler om tre professorer i parapsykologi, Dr. Peter Venkman (Bill Murray), Dr. Raymond Stantz (Dan Aykroyd) og Dr. Egon Spengler (Harold Ramis).
Alle mister jobben, og bestemmer seg for å tilby sine tjenester som spøkelsesjegere.
De oppdager snart at noe stort er i ferd med å skje i spøkelsesverden, og at New York er hovedsenteret for det som skal skje.
Fantasifulle effekter
Ghost Busters er gnistrende god fordi den genuint morsom.
Jeg lo sikkert mer av filmen nå enn for 25 år siden, den har artige figurer og skarp dialog skrevet av Aykroyd og Ramis.
Den har også fantasifulle effekter som holder seg godt.
I 1984 var mye av dette rent pioneerarbeid, og det er morsomt å se Richard Edlunds effekter se bra ut også på det avslørende Blu-ray-formatet.
Høydepunkter på rekke og rad
Men det viktigste er den vittige Ghostbusters-trioen, altså Murray/Aykroyd/Ramis, og hvordan de akkompagneres av spreke biroller fra Weaver, Moranis, William Atherton og ikke minst Annie Potts som sekretær.
De gir oss høydepunkter på rekke og rad!
Selv den spesielle Ghostbustersmobilen blir en slags figur i filmen.
Glem heller ikke lydsporet, med Ray Parker Jrs irriterende, men uforglemmelige tittellåt, og Elmer Bernsteins lekne orkestermusikk!
Ok bilde og lyd
Billedkvaliteten på denne Blu-ray-utgivelsen er ok.
Det er kanskje mer grovkornet støy i mørke bilder enn på nyere filmer, men det er ikke altfor plagsomt.
Lyden er også ok, men blekner mot mer moderne lydspor.
Jeg skulle gjerne hørt en sprekere lydmix.
Men teknisk er dette uansett den beste utgaven av Ghost Busters du noen gang har hatt muligheten til å se.
Filmen er varmt anbefalt, og det er ingen spøk!
Se filmen på NRK3, lørdag 5. juni kl. 2125
| 1
|
003538
|
Antichrist
– Ikke la deg skremme!
Lars von Triers siste film er et apokalyptisk ekteskapsdrama som vakte sterke reaksjoner da den hadde sin verdenspremiere under filmfestivalen i Cannes.
Men ikke la deg skremme av de overdrevne og ensidige sjokkrapportene!
Mennesket filleristes
Filmen «Antichrist» åpner med en smertefullt vakker prolog, med poetiske svart-hvit-fotograferte bilder akkompagnert av en Händel-arie.
En mann og en kvinne elsker i sakte film, utenfor vinduene daler store snefiller, et barn klatrer ut av sengen sin, tasser bort til det åpne vinduet, og i neste øyeblikk faller han til marken som en liten engel.
Skjønnhet og tragedie, skyld og uskyld, sex og død, ekstase og destruksjon; scenen er satt for en ny filmberetning av Lars von Trier, der det hverdagslige menneskelivet filleristes i et drama av kosmiske dimensjoner.
Et godt stykke på vei er «Antichrist» en forholdsvis realistisk historie, om å komme gjennom en stor sorg.
Den sønderknuste moren går med på å la seg behandle av sin ektemann, som er kognitiv terapeut.
Det skal vise seg å være et skjebnesvangert feilgrep.
Grenseoverskridende
Han bedriver en form for sorgterapi som handler om rollespill og om å utsette seg for sine dypeste redsler.
Paret drar alene ut til en hytte som ligger ensomt til, langt inne i en mørk skog.
Stedet kalles for Eden.
Men det skal snart forvandles til et grotesk vrengbilde av en paradisisk hage.
Mens kvinnens psykiske tilstand går inn i nye faser, vekkes mørke naturkrefter til live.
Og filmen utvikler seg raskt i dramatisk og surrealistisk retning.
Charlotte Gainsbourg vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Cannes - Charlotte Gainsbourg vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Cannes.
Charlotte Gainsbourg vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Cannes.
«Antichrist» er blitt markedsført som en skrekkfilm, men dette er en høyst personlig vri på sjangeren.
Visst skjer det skrekkelige ting her, men vi finner flere tradisjonelle grøss i Lars von Triers TV-serie «Riket».
Snarere er det slik at «Antichrist» utspiller seg i et grenseoverskridende skrekkfilm-univers, der ethvert mareritt kan komme til å materialisere seg.
Febril drømmeverden
Først og fremst er «Antichrist» en gåtefull film, full av symbolikk og med mange lag.
Bildene er som hentet fra en febril drømmeverden, som veksler mellom det vakre, det uhyggelige og det groteske og gir assosiasjoner til malerier av Hieronimus Bosch, surrealisten Bunuels filmbilder, eller de drømmeaktige naturbildene til den russiske filmkunstneren Tarkovsky, som filmen også er dedistert til.
Naturen, både den ytre og den indre, spiller en slags hovedrolle i «Antichrist».
Og her fremstår ikke naturen som god.
Skogslandskapet har en egen vill skjønnhet, men virker også klaustrofobisk og truende.
Kvinnene i Lars von Triers filmer har ofte blitt ofre for mannlige overgrep.
I «Antichrist» blir kvinnen forvandlet til overgriper.
Von Trier var sterkt påvirket av August Strindberg mens han jobbet med denne filmen.
Og det er utvilsomt en form for ekteskapelig dødsdans som pågår her.
I likhet med den omdiskuterte «Breaking the Waves» presenterer von Trier også et heksebrygg av sex, vold, galskap, religion og et kvinnelig følelsesliv utenfor mannlig kontroll, som virker voldsomt opprørende på mange kinopublikummere.
Setter spor
Provokasjon er imidlertid et viktig element ved von Triers filmer.
En god film skal være som en stein i skoen, har han uttalt.
Den skal gjøre deg ukomfortabel, tvinge fram tanker, følelser, reaksjoner og diskusjoner.
«Antichrist» tar oss med på en intens og høyst ukomfortabel reise inn i galskapen, en reise som kanskje også innebærer en eksorsisme av regissørens egne demoner.
Når det gjelder de mye forhåndsomtale voldsscenene, oppleves de som en naturlig konsekvens av filmens tematikk, som spinner rundt sorg, sex og skyldfølelse.
Eksplisitte, ja, men ikke spekulative.
Og slett ikke det verste som har vært vist på norske kinoer.
Sarte sjeler bør likevel være forberedt på å titte bort når rollefigurene griper etter verktøykassa.
«Antichrist» er uansett ikke en film for alle.
Og det er en film som vil vekke svært ulike reaksjoner.
Mest er dette en film for de som følger det uforutsigbare og mangefasetterte virket til en av vår tids største filmkunstnere, Lars von Trier.
«Antichrist» er ikke von Triers beste film – den har for eksempel ikke den samme følelsesmessig berørende kraft som «Breaking the Waves», eller den samme visjonære kraft som «Dogville».
Men den har en annen og mer udefinerbar form for kraft, et slags mørkt, urovekkende gufs fra sjeledypet, hudløst gestaltet av skuespillerparet Charlotte Gainsbourg og Willem Dafoe.
Intens, opprivende og tankekrevende er «Antikrist» en film som setter spor, og som man tvinges til å bearbeide og vende tilbake til, igjen og igjen
| 1
|
003539
|
Coraline og den hemmelige dør
En av årets vakreste filmer!
Tim Burton fikk kanskje mesteparten av æren for ”A Nightmare Before Christmas”, men regien var ved Henry Selick.
Hans nye stop-motion-animerte film, ”Coraline og den hemmelige dør”, lar ham skinne for seg selv.
Og Selick fortjener all ære han kan få, for dette er et fantastisk eventyr som ikke ligner noe du har sett før.
Du blir huket inn i en utrolig historie som pirrer fantasien på en nydelig måte.
”Coraline og den hemmelige dør” må rett og slett være en av årets vakreste filmer!
Dør til alternativ verden
Filmen, basert på en bok av Neil Gaiman, handler om jenta Coraline, som flytter inn i et 150 år gammelt hus sammen med sine foreldre.
Mamma og pappa er fryktelig opptatt med sitt, og Coraline overlates mer eller mindre til seg selv.
Så oppdager hun en hemmelig dør som fører henne gjennom en slags tunnel til et alternativt hjem med alternative foreldre som gir henne all oppmerksomhet og kjærlighet hun vil ha.
Men denne alternative verden har en bekmørk bakside.
Animasjon av ypperste klasse
Hele filmen er egentlig en alternativ verden.
Stop motion-animasjonen er av ypperste klasse, og blandes dyktig med andre animasjonsteknikker.
Det samme gjelder de utrolige kulissene, lyssettingen, lydleggingen og, ikke minst, den flotte musikken (signert Bruno Coulais).
Filmens design er genial og særegen.
Ingen filmer ser ut som ”Coraline”!
Den har en form som passer historien veldig godt, spesielt i 3D-versjonen, som gir historien ekstra dybde.
Jeg tviler på om en live action film hadde gjort det samme inntrykket.
Bisarre bifigurer gir liv
Coraline selv er kanskje ikke den mest interessante figuren, selv om Dakota Fanning viser seg å være en habil dubber.
Det samme gjelder moren (Teri Hatcher).
Jeg liker best de bisarre bifigurene, som sirkusartisten Mr Bobinsky (Ian McShane) og de gamle varietedamene Miss Spink og Miss Forcible (Jennifer Saunders og Dawn French).
De gir liv og lyst til en historie som, til tross for sine mørke sider, har mye humor.
En udiskutabel klassiker
Denne filmen passer ypperlig for alle mellom 7 og 107, men er nok for skummel for de aller yngste.
Eventyret går til ganske mørke steder, men handler også om høyst menneskelige og hverdagslige problemstillinger.
Travle foreldre er kanskje tilbøyelige til å overse barn.
Et barn overlatt til seg selv har kanskje lett for å flykte inn i en fantasiverden.
Dette er satt i en eventyrlig ramme som gjør ”Coraline” til en film jeg kommer til å se igjen og igjen.
Dette er allerede en udiskutabel klassiker!
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.