id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
401765
|
Plateanmeldelse:Hanna Paulsberg treffer blink med en svenske
Bandet går inn i jazztradisjonen med senkede skuldre.
Det må være en av de vakreste åpningssekvensene jeg har hørt på lenge.
Jeg husker melodien fra konserten bandet holdt på Cafeteatret i Oslo, før det gikk i studio for å spille inn Daughter of the Sun.
Den kvelden var Hanna Paulsberg så forkjølet at vi følte med henne, men både hun og bandet var så bra at det oversteg det friske.
Ideen bak låten «Scent of Soil» er like god som den er enkel.
Et lite knippe nakne pianoakkorder og en vemodig melodi som nynnes av bandmedlemmene, et slags musikalsk sorgarbeid det føles godt å ta del i.
Stemningen er sakral.
En blå godbit
Det er bassist Trygve Fiske som fører oss videre inn i denne blå godbiten, med et tørt anslag og en varme den akustiske bassen har eneeie i.
De andre ligger bak og trøster forsiktig, før Magnus Broo stiger frem med trompeten.
De som kjenner svensken fra Atomic eller Angles, vil neppe bli overrasket over kvaliteten i spillet.
Det låter som det bærer på Chet Baker og drømmer om Miles David, men lever sitt eget liv i en helt ny fortelling.
«Scent of Soil» får meg til å tenke på en sterk opplevelse med Pierre Dørge & New Jungle Orchestra for et par tiår siden.
Da sto også musikerne og nynnet avdempet på scenen og formidlet en menneskelig sårbarhet jeg nå gjenfinner hos Hanna Paulsberg Concept.
Modenhet og forløsning
Vi har hatt noen år til å forberede oss på at et så gjennomført stilsikkert album ville komme fra Paulsberg.
Hun er kanskje mest kjent fra trioen Gurls, men dette er hjemmet.
Kvartetten med Hans Hulbækmo på trommer, Oscar Grönberg på piano, Trygve Fiske på bass og Paulsberg selv på saksofon var hennes eksamensprosjekt fra jazzlinjen i Trondheim i 2010.
De tre albumene som kom i perioden 2012–2016 var mer enn solide, men med Magnus Broos inntreden har det skjedd en forløsning.
–
Vi har lengtet etter at noen skulle komme inn for å utfordre grensene våre en stund, har saksofonisten uttalt.
Jeg kan iallfall fastslå at han har bidratt til å utvide feltet, og at han har pirket borti de mønstrene som hadde satt seg i et samspilt band.
Den modenheten Broo besitter, har kanskje smittet.
Rett fra hjertet
Musikken på Daughter of the Sun er full av referanser og står solid plantet i en afroamerikansk tradisjon.
Måten de fem musikerne fremstår som lekne og tilbakelente i én og samme omdreining, er forbilledlig.
Det er en åpenhet og klarhet i hver enkelts spill, men også tett samhandling i det kollektive.
Hele Hanna Paulsberg Concept puster åpenbart friere i rom med Broo.
Så er det selvsagt flere sider ved hovedpersonens uttrykk det er lett å fremheve.
Paulsberg har en varm, smidig og spirituell tone.
Den gir seg vakkert til kjenne i «Hemulen tar ferie» og «Little Big Saxophone».
Hun har skrevet alt stoffet, bortsett fra «Serianna», som er signert Fiske.
Sistnevnte låt har en skarp og fortettet pianoinngang og et påfølgende synkronisert trompet- og saksofontema som løfter seg.
Det skal selvsagt et helt band til for å få sånt til å leve, og Hulbækmo og Fiske kan både fundamentere og utsmykke.
Hanna Paulsberg Concept og Magnus Broo er frimodige tradisjonsbærere og formidler her rett fra hjertet.
| 1
|
401766
|
Teateranmeldelse:Det nytter å kjempe mot mareritt (og ondskap)
Det som møter øyet, går langt utover den skjematiske fortellingen om båtflyktninger.
Nila (Catharina Vu) er en glad jente, full av fantasi og drøm, og leker og forteller eventyr under en varmere sol enn den i drømmelandet Norden.
Men der er det fred og alle er snille …
Krigen splintrer leken og familien.
Nilas far blir slept bort, mens mor (den alltid velsyngende Kim Fairchild) sender Nila og bestefar (Lasse Kolsrud) ut på havet i en liten båt uten særlig annen bagasje enn håpet om å overleve.
De fisker opp en halvdruknet gutt, Yasin (Emil Rodrigo Jørgensen), som i møtet med krigens brutalitet har mistet evnen til både drøm og fantasi.
Sammen legger de tre ut på den store reisen over havet, mot Norden og friheten, med Nilas utopiske drømmer som ledestjerne.
Fantasi og livsvilje
Når bestefar dør av utmattelse, er det Nilas fantasi og livsvilje som fører henne og Yasin gjennom alle strabasene videre.
De får hjelp av fire vinder:
Den hallingdansende nordavinden, den brasilianske sønnavinden, den kinesiske østavinden og den amerikansk-indianske vestavinden.
Vindene får lett karakteriserende musikkfølge, mens musikken for øvrig er lydmalerisk med lite stedspreget atmosfære.
Hele veien er Belinda Brazas koreografi tydelig medfortellende, og særlig selve havet får mange suggererende former fra rolige bølgeslag til vill storm.
Fantasiens blå blomst
Båtflyktninger og døden på havet virker kanskje ikke umiddelbart som ønsketema for barneteater, men gjennom usedvanlig vakker og spennende scenografi, kostymer og lys blir dette en visuelt eventyrlig og fantasieggende historie.
Det som møter øyet går langt utover selve den skjematiske fortellingen.
Den utspilles i tablåer uten mye overganger, men med en herlig undervannsscene som høydepunkt.
Mor, strålende som glassmanet, kaller Nila opp fra den farlige søvnen på bunnen og fra Morganas tenner.
Stå opp mot det onde!
En diger tank omformes for Nilas indre øye til den fryktelige, blodtørstige og hypnotiserende dragen Morgana (Gjertrud Jynge i praktslag, men med så mye dragetenner at det går litt ut over diksjonen i sangene).
Hun omskaper seg hele tiden til nye gjenkjennelig onde skikkelser, men, skal det vise seg, hun tåler ikke motstand.
Når Nila står opp mot henne, blir hun furten og grinete og går sin vei.
Hvis det er noen lærdom her, må det være at mareritt (og ondskap) er noe det nytter å kjempe mot, både i fantasien og i realiteten.
Det er en god lærdom.
Bortsett fra en opprivende krigsscene i begynnelsen, er det ikke veldig skummelt, men det anbefales å forberede barna på mye støy – bomber og skudd og svartkledde (IS-) soldater med maskingevær.
Min medbrakte nesten 6-åring holdt seg for ørene til å begynne med, men ville øyeblikkelig se forestillingen om igjen da den var over.
| 1
|
401767
|
Matanmeldelsen:Jewel of India Frogner skinner ennå
Jewel of India oppfyller alt det vi ønsker av et restaurantbesøk: hyggelig og oppmerksom service, koselige omgivelser og delikat mat.
–
Dette opplever du ikke overalt:
Her står servitørene på rekke og rad for å ønske deg velkommen, sier Bordvenninnen.
Vi er blitt plassert slik at vi kan se alle som kommer inn, enten det er spisegjester eller folk som skal hente mat.
Dem blir det mange av utover kvelden.
–
Et populært sted, konstaterer Spisevennen.
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
Plettfri service
Men servitørene gjør langt mer enn å hilse på gjestene.
Fra det øyeblikket vi har satt oss ned, har både en og to svermet rundt oss med vannkarafler, menyer og bestillingsblokken klar.
Så å si før vi har tatt en slurk av vannglasset har de kommet med et glass Petit Chablis og helt opp indisk flaskeøl i glass og satt foran oss.
Servicenivået holder seg jevnt høyt under hele måltidet, fra forrettene til dessertene.
Lekre lammebiter
Vi har bestilt onion bhaji, adraki champ og kylling pankh, det vil si henholdsvis fritert løk, marinert lam og kyllingvinger.
Men på Jewel of India kommer de med en vri:
Løkringene er knasende lekre, sprø og uten den litt fettete tonen man kan oppleve enkelte steder.
Kyllingvingene har fått en omgang i marinade med yoghurt, sitron og ingefær, som gjør dem saftige og delikate.
Men de marinerte og grillede mini-lammekotelettene imponerer mest, med sin varme smak av kardemomme og kanel.
Eksotisk, og perfekt når gradestokken kryper nedover.
Smaksopplevelser i fleng
Det tar ikke lang tid fra forrettene er ryddet bort og ny drikke er satt på bordet til hovedrettene gjør sin entré.
Tandoori sangam er et overflødighetshorn av en flatpanne med godbiter fra tandoorien: kylling, lam, kongereker og seekh kebab.
Rekene er spretne, foldet ut som fete sommerfuglvinger og har god tyggemotstand.
Kyllingen og lammet er så møre at kniven får hvile.
Seekh kebaben har et myndig kryddersting som bare matches av den rustrøde sausen.
De mørnede bitene av pepperkylling har fått følge av kokos og mandler og er toppet med pepper.
Vi har bedt om sterk saus, som sammen med pepperen gir en gispende lekker opplevelse.
– Godt vi har bedt om nan og raita ved siden, sier Bordvenninnen mens vi skraper kobberkjelene tom for saus med de siste brødbitene.
Lam rahra har godgjort seg med tomat og løk på lav varme over tid.
Den er blitt silkemyk underveis.
En snev av safran og en skvett brennevin – er det whisky? – gir en fin avslutning på smaksbildet.
Denne retten gir en mersmak som varer.
Selv med mange i lokalet har servitørene vekslet på å passe på samtlige spisegjester og dem som kommer for å ta middagen med hjem.
Vi har kommet til desserten og kaffe.
Bordvenninnen hadde tenkt seg husets gulrotkake, men er blitt så mett at det blir mango delight, det vil si hjemmelaget mango-is med kardemomme.
Det samme krydderet dukker også opp i vår andre dessert, pistasj-kulfi – indisk is, som også er smaksatt med hakkede pistasjnøtter.
Begge rettene setter en fin sluttstrek for måltidet.
Det er ikke billig å spise på Jewel of India; våre hovedretter ligger rundt 250 kroner og oppover.
Men sett under ett har vi fått en svært god matopplevelse og service som gjør at man føler seg meget vel ivaretatt.
| 1
|
401768
|
Restaurantanmeldelse:Katla innfrir forventningene
Nye Katla restaurant byr på mange gode retter, men mangler litt krutt.
–
Dette har jeg gledet meg skikkelig til!
Pjoltergeist var en av mine yndlingsrestauranter, så det blir spennende å se hva den islandske kokken Atli Már Yngvason får til på sitt nye spisested Katla – visstnok en slags videreføring av Pjoltergeist, sier spisefølget.
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no, hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
Oslos høyeste restaurant
Katla restaurant ligger i Universitetsgata 12, kort vei unna Restaurant Fjord, Eik, Elias, Kafe Løve og Lemongrass.
Lokalet er røft og upolert med mye naken mur, trebord, lekre stoler, noen fargerike tegninger på veggen, svære vinduer og en utrolig stor høyde under taket.
Har du booket bord i restauranten, er eneste menytilbud en åtteretter – samme type konsept som hos Pjoltergeist med sin Zuperpakki.
Det er plass til 45 personer i restauranten og hele 60 i baren, og Katla byr også på et chambre séparée.
Vi starter med noen ulike varianter av Margarita, der spesielt den søte varianten imponerer.
En blanding av Tequila, brennevinet Mezcal, kokos og lime smaker fortreffelig.
Beinmargsmør
– Puffet svor spiste vi også på Pjoltergeist, sier spisefølget og tar en ny knasende sprø bit og dypper i deilig baconmajones.
Kort tid etter kommer en makrellsalat på bordet, som vi legger på lune biter pitabrød påsmurt beinmargssmør.
Den kremete salaten smaker mye av den fete fisken og er blandet med rødløk og gressløk.
En mettende, god og uformell start på måltidet.
Servitøren har foreslått en Patrick Baudouin Effusion 2016 til sjømaten, et godt valg til de ulike smakene, en frisk og tørr Loire-vin laget på Chenin Blanc.
Blekkulf spist opp
Deretter kommer takoyaki, en japansk snack bestående av friterte akkardeigboller med bonitoflak, vårløk og bbq-saus – nok en klassiker fra Pjoltergeist, som de også serverte på Øyafestivalen i 2017.
Retten er fortsatt meget god, sødmefull og litt spicy.
Musikken er nokså høy hos Katla, som ønsker at lokalet skal være et uformelt sted med høy stemning.
Nå er det nok i høyeste laget for mange, og LCD Soundsystem skriker ut «I wish that we could talk about it» i låten «Someone Great».
Strålende tunfisk
Tunfiskserveringen vil man i hvert fall snakke om.
Den byr på noen sushibiter toppet ned tunfisktartar og chipotlemajones og med kimchi og reddik inni risen.
Det er sprøtt, småsterkt, salt og syrlig, men blekner i forhold til tunfiskfileten.
Fire skiver rødglinsende herligheter er penslet med en smaksrik asiatisk fiskesaus, som er noe av det beste vi har spist.
Kombinert med grillet, søtlig hjertesalat er dette et av kveldens desiderte høydepunkter.
Kamskjell viser muskler
Den engelsktalende servitøren har god kontroll på måltidet og er stadig borte ved bordet for å fylle på med vin og vann.
Det er i tillegg stas at andre servitører og kokker serverer de ulike rettene våre.
Det gjør det mer hyggelig og uformelt.
Neste rett er også vellykket.
Saftig kamskjell er delt i biter og blir servert med en kinesisk XO-saus med bacon, chili, ingefær og szechuan-pepper.
Her kjenner vi de sødmefulle musklene først, før den småsterke sausen slår inn.
Tammere smaker
Det har alltid vært gøy å besøke Pjoltergeist, fordi man fikk retter man ofte ikke fikk andre steder i Oslo.
Her var det spennende smaker og kombinasjoner, ofte tilført mye krutt.
Derfor blir de neste serveringene en liten «nedtur» på Katla, selv om smakene er meget gode.
Skatevinger med spisskål, steinsopp og smørsaus ser lekkert ut, smaker godt, men blir litt ordinært og noe du kunne fått på flere andre spisesteder.
Den syrlige og fete sausen er dominerende og god, den stuede kålen er mild med fin tyggemotstand, og det dufter herlig av bitene med steinsopp.
Dessverre blir den hvite fisken noe borte i smaksbildet.
Sett hale på oksen
Sjømatrettene har kommet svært kjapt, men heldigvis blir det en god pause før kjøttet ankommer.
Da har vi også fått deilig rødvin i glasset, Justin Dutraive Beaujolais Les Bulands 2017, en fruktig og god vin med beskjedne tanniner.
Vinkartet er meget oppdatert og byr på mange spennende biodynamiske produsenter.
Den salte oksehalesuppen er god, men dette kunne vi fått på Smalhans.
Her er både beinmarg og grillet purre, som godt får frem den fine sødmen i løkplanten.
Mer habanero, takk!
Marinert ribbe er siste kjøttrett og byr på mange gode smaker.
Kjøttet er saftig og mørt og ligger på en myk lefse sammen med masse avokado, en god splæsh lime og store doser koriander.
– Pass dere for sausene, spesielt den røde laget på grillet tomat og habanero, opplyser servitøren.
Dessverre inneholder hverken den eller den grønne sausen, laget på grønn habanero og koriander, noe krutt.
Mer publikumsvennlig mat
–
Jeg husker første besøk på Pjoltergeist, hvor servitøren holdt opp en flaske med dødninghode på.
Den hadde dråpeteller, og servitøren fortalte at hun hadde grått i en time etter å ha smakt.
Nå virker det som om de er blitt noe mer publikumsvennlige, mindre vågale.
Kanskje fordi restauranten er blitt mye større i forhold til Pjoltergeist.
De har i tillegg fått to bordsettinger, sier spisefølget.
Katla + Lava = sant
Kokossorbet med grillet ananas til dessert er en ordinær avslutning på måltidet.
Den skulle også inneholde chili, men den kjenner vi lite til.
Atli Már Yngvason har slått seg sammen med Lava-gruppen, som fra før av driver kjente steder som Smalhans, Brutus, Hitchhiker, The Golden Chimp og Strand restaurant.
Menyen er gjennomarbeidet og variert, og rettene er meget gode, men det var litt mer trøkk i gamle Pjoltergeist.
| 1
|
401769
|
Sushi x Kobe:Mørkt, sint og originalt
Lager musikk som er svært velkommen i norsk hiphop.
Sushi x Kobe er Emir Hindic og Kristoffer Uthaug.
Den eksentriske bergensduoen har lenge levert harde raplåter med drøye tekster, akkompagnert av knallharde beats som flørter med klubbmusikken.
Kall det tverrfaglig hiphop, kall det umoden moro.
Etter at de to knyttet musikalske bånd i 2013 har de blant annet opptrådt for et stort publikum på Slottsfjell, Øyafestivalen og Roskilde.
Sentral her er også Mathias Humlen med artistnavnet Fakethias.
Som produsent er han uløselig knyttet til den aggressive sounden som er gruppens signatur.
Gir deg lite tid til å puste
Frem til nå har det vært mange impulser fra amerikansk hiphop, både i tekst og produksjon.
Det var før, for nå er Sushi x Kobe blitt livsfarlige.
Tekstene her er alvorlige og sinte, produksjonen mørk og paranoid.
Albumet er preget av dype bassdrønn, skarpe synther og harde trommer.
Det låter som noe man forventer å høre i en dårlig belyst klubb i Kreuzberg i Berlin, ikke i trygge Norge.
Mathias Humlen bak spakene er hjørnesteinen som gjør at albumet føles så konseptuelt og gjennomtenkt.
Når hans instrumentaler møter vokalen fra en til tider manisk Hindic og en besatt Uthaug, blir resultatet en av de mest underholdende norske utgivelsene i år.
Kirkeklang
På albumets tittellåt blir vi invitert inn et rom med masse klang, og det låter som i en tom kirke.
«Døden lever lengst» er en nydelig instrumental, produsert av Askjell Solstrand, som tar oss inn i Sushi x Kobes univers.
Sammen med et skjørt piano og ekkoet av avstandsstemmer hører man en fortvilet Emir.
Hans klagesang tar deg så rett inn i «C’est la mort».
En låt like mørk som tittelen.
Dype bassdrønn og trommer tar deg nærmere helvete enn man noen gang har vært med Sushi x Kobe.
Emir Hindic skriker at han tar heisen ned til Satan.
Det er herlig dramatisk, et slags Dantes Inferno i hiphop-form.
Kobe stjeler showet
Tekstuniverset her er mindre infantilt enn tidligere.
Det er mindre snakk om kvinners underliv og mer snakk om selvdestruktive tendenser.
Om angst, rus og ja, kirkebrann.
Kristoffer Uthaug alias Kobe står for den beste rappingen og de hardeste versene.
I låten «Inntrykk» sørger Kobe for å gjøre akkurat det, ved å proklamere at kirkebranner er hans hjertesak.
Sjokkfaktor eller ei – det gjør hvert fall inntrykk.
Den knallharde produksjonen gir i tillegg en intens følelse av paranoia.
Sushi er mesterlig i hooks og refreng, men Kobe stjeler likevel showet med en energi man vanligvis forbinder med punk og metal.
Lager bevisst klubbmusikk
På «Metadon/Subutex», albumets sinteste og hardeste låt, rister det i alt av vegger i kirken.
Teksten står i herlig kontrast til produksjonen og tar for seg den problematiske LAR-behandlingen (legemiddelassistert rehabilitering, jour. anm.) for rusmisbrukere og det faktum at Bergen har et stort problem med heroin.
Man kan si at Sushi x Kobe lykkes med å lage bevisst klubbmusikk, for her kan man miste hodet med bedre samvittighet.
Resultatet er et gjennomført, konseptuelt album som er mørkt, sint og originalt.
Musikk som er svært velkommen i norsk hiphop.
| 1
|
401771
|
Årets største spill
SPILLANMELDELSE:
Rørende, engasjerende og vakkert – «Red Dead Redemption 2» er årets mest imponerende dataspill.
Western-filmer har en nærmest universell romantisk appell, en lengsel etter en tid med enkle æreskodekser og utemmet villmark.
Fra Hollywood byr sjangeren ofte på spennende mikrokosmos med klare referanser til vår egen samtid.
Med spillet Red Dead Redemption 2 har Rockstar Games laget en interaktiv westernfilm med et ambisjonsnivå og en fortellerglede som går Hollywood en høy gang.
Umåtelig vakre detaljer
Vi styrer den lojale håndlangeren Arthur Morgan, høyre hånd til gjenglederen Dutch van der Linde.
Gjengen er en brokete forsamling lovløse menn og kvinner, alle med sine egne historier og personligheter.
Dutch lengter tilbake til en tid da villmarken var utemmet, før sivilisasjon og lov og orden tok over.
De lever i skjul på kanten av loven, raner tog og karavaner og stjeler det de kommer over for å overleve.
Det er et hardt liv, men man er i det minste fri fra sivilisasjonens lenker, hevder den karismatiske lederen gang på gang.
Spillverdenen Rockstar Games har skapt i Red Dead Redemption 2 er umåtelig vakker.
Den nord-amerikanske villmarken er gjengitt med et detaljnivå jeg aldri har opplevd i spillsammenheng.
Solstråler danser mellom grantrær, skodder sveiper over dalsøkk, kaniner løper gjennom buskas og dådyr gresser på slettene.
Omtrent hver eneste kvadratmeter på det gigantiske spillkartet byr på vakre og storslåtte naturopplevelser.
Titt og ofte må man stoppe hesten sin bare for å beundre omgivelsene.
Impulshandlinger får store konsekvenser
Spillverdenen er så levende og full av informasjon at det er lett å bli overveldet.
Røyken fra et leirbål langt unna skjuler en potensielt spennende hendelse.
En overhørt samtale mellom to menn i baren kan avsløre informasjon om en dårlig kortspiller som du senere kan møte ved pokerbordet.
Alt dette serveres med en lettbeinthet og en selvtillit man sjelden opplever i dataspill.
Økosystemene Rockstar Games har satt opp i spillet, utforskes med den største respekt.
Dette er en spillverden man blir investert i, en vakker oppdagelsesferd i en verden sydd sammen med så mange detaljer og komplekse systemer at man får respekt for den.
Spillet krever at du tenker deg om og planlegger, impulshandlinger får gjerne store konsekvenser.
Er du for skyteglad, får du dusør en på hodet ditt som blir værende til du betaler deg ut av den eller blir arrestert.
Skal du jakte i fjellene må du huske å pakke med deg varme klær.
Våpen må pusses med olje for å vedlikeholdes og både du og hesten din trenger å spise jevnt og trutt for å holde helsen ved like.
Ved å stille slike krav til spilleren, tvinges man til å ta verden og opplevelsen mer seriøst.
Troverdighet
Spillets balanse mellom action, drama og utforsking er god.
Actionscenene er nok spillets svakeste element.
Rockstar har stort sett pusset videre på det dekningsbaserte spillsystemet de har etablert i Grand Theft Auto-serien.
Man sikter automatisk på fiender foran seg med et knappetrykk og kan bevege seg fra dekning til dekning.
Men systemet er tidvis for upresist, og klassisk Rockstar-kaos oppstår når man tar dekning feil vei eller hopper over dekningen og rett i kulene til fiendene i stedet for å legge seg i skjul.
De velregisserte kampene er nervepirrende og intense, men sammenlignet med den skyhøye kvaliteten i resten av opplevelsen føles de likevel som spillets mest utdaterte punkt.
Rockstar fortjener også honnør for den modne historien de serverer.
Der Grand Theft Auto-serien stort sett er satire befolket med overdrevne karikaturer og nærmest farselignende episoder, har Red Dead Redemption 2 en langt mer alvorlig tematikk og presentasjon.
De fleste mennesker man møter i spillet er relativt troverdige - selv om en god del mer karikerte personer også dukker opp.
Spesielt medlemmene av gjengen man er en del av - som man kan sosialisere med så mye man vil i leiren sin - er strålende og jordnært skildret.
Manuset og de mange dialogene mellom helten Arthur Morgan og ulike bekjentskap, gjengmedlemmer og venner, er til tider både svært sår og menneskelig.
Aktuell tematikk
Som mange gode westernfilmer er spillet fullt av aktuell tematikk.
Avisene man kan kjøpe i spillet har artikler om presidentes fremmedfrykt og krav om stengte grenser mot Mexico.
Kvinner demonstrerer for stemmerettighet i gatene.
Forskjellen mellom fattige og rike øker der sivilisasjonen og storbyene gjør sitt inntog i villmarken.
Innfødte fratas landområder til fordel for industrien.
Til tross for at spillet foregår i 1899, føles konfliktene man blandes inn i særdeles relevante og aktuelle.
Som dataspill er Red Dead Redemption 2 en filmatisk, moden og viktig opplevelse.
Ikke minst er det en mer troverdig og menneskelig opplevelse enn Rockstar Games har levert før.
Reisen til Arthur Morgan gjennom USAs villmark og landets gryende sivilisasjon er en av de rikeste fortellingene - uansett medie - du kommer til å oppleve i år.
| 1
|
401772
|
«Dogman» er brutal og realistisk
Italias Oscar-kandidat tegner et spennende mannsportrett.
Ofte omtaler vi mennesker som enten kattemennesker eller hundemennesker.
Trekk ved sistnevnte kan være snill, lojal og åpen.
Uansett personlighetstrekk er en ting sikkert:
Når en hund gjør opprør mot sin autoritære eier, blir resultatet sjelden vakkert.
Forfall og sosial nød
Regissør Matteo Garrone tar oss med til en italiensk landsby fjernt fra turistbrosjyrenes strandidyll.
Blokkene ser ut som om de holder på å kollapse, og fattigdom og kriminalitet lurer som et snerrende hundekjeft.
Garrone slo gjennom med mafiafilmen Gomorra (2008).
Stilen i Dogman er fortsatt brutal og realistisk, med bleke og sobre bilder av forfall og sosial nød.
Dogman tar oss med til Italias skyggeside.
Med bakteppe i landets machokultur tegner regissøren et av de mer interessante mannsportrettene på lang tid.
Nabolagets skrekk
Marcello (Marcello Fonte) er vanskelig å bli klok på.
Han har kanskje ikke all verdens materiell rikdom, men han har leilighet, en datter han elsker og en salong hvor han steller og vasker hunder.
Ingen hunder er for små, ingen for store.
Marcello takler alle, uansett hvor hissige de er.
Han er godt likt i nabolaget.
Om det er fordi han har hundetekke, eller fordi han alltid har litt kokain til salgs, skal forbli usagt.
Marcellos problem er at han har et bisart forhold til nabolagets skrekk.
Simone (Edoardo Pesce) er en taus og stor muskelbunt, som løser alle problemer med vold.
En scene sier alt om forholdet deres:
Simone tvinger Marcello til å kjøre fluktbilen under et ran.
På vei tilbake ler tyvene av at de slengte chihuahuaen i fryseren for å få den til å holde kjeft.
Hva gjør Marcello?
Jo, han drar tilbake, klatrer opp takrennen og tar den forfrosne hunden ut av fryseren.
Ufyselig, slem og dum
Han blir offer for sin egen godhet.
Han greier ikke å si nei til bøllen Simone, som fremstilles som ufyselig, slem og dum.
I forholdet mellom de to er det kanskje Marcello som er hunden?
Marcello
Fonte spiller hundemannen med en blanding av svart humor og en uendelig sårhet.
Dette er hans film, som han også fikk skuespillerprisen for i Cannes.
Men han må dele scenen med de fantastiske hundene, som fikk spesialprisen Palm Dog.
Dogman skildrer en mannsperson som det er vanskelig å hate, men like vanskelig å like – og omtrent umulig å forstå.
Resultatet er et besnærende, mørkt drama om mennesker nederst på den kriminelle rangstigen.
| 1
|
401773
|
Restaurantanmeldelse:Bruk pengene på øl
Sportspuben O’Learys har mat, men bør benyttes til øl og fotball.
–
Ja, det er litt som å komme inn på TGI Friday, bortsett fra alle TV-skjermene, sier spisefølget.
O’Learys-avdelingen på Karl Johans gate forsvant for en stund siden, så nå er det kun Møllergata igjen i sentrum av Oslo.
Hipp hipp hurra!
O’Leary’s feirer 30 års jubileum i år, etter at Anne O’Leary fra Boston og Jonas Reinholdsson åpnet den første O’Learys avdelingen 16. november 1988 i Göteborg.
I 2000 hadde de åpnet 20 restauranter i Sverige før de satset utenlands fra 2004.
Nå har de over 100 spisesteder og rundt 3000 ansatte.
Restaurantene er stylet som en bostonsk nabolagsbar, og her møtes mange for å se på fotball, hockey eller andre sportsbegivenheter.
Noe for «alle»
Menyen er omfattende som hos Egon og TGI Friday og byr på mye klassisk pubmat som burgere, kyllingvinger, ribs og fish ’n chips.
Legg på mange grillretter, fajitas, quesadillas, salater og en pastarett, så finner de fleste noe de liker.
Frityrmonsteret
Vi er skrubbsultne og bestiller først både kyllingvinger og ribs til våre iskalde carlsbergere.
Det er ikke mange gjester i lokalet, men det tar likevel lang tid før forrettene kommer.
Da har vi sett på deler av en reprise i Allsvenskan og drukket opp ølet.
De sprøstekte kyllingvingene er sprø og varme, smaker stort sett av frityr, og det hvite kyllingkjøttet er dessverre for tørt.
Vi har fått med en skål blåmuggostdressing som er tykk, men smaker kun beskjedent av osten.
Stangsellerien som hører til, er både sprø og god.
Småstivt og småkvalmende
Heller ikke ribsene er så saftige som de burde, men de har fin piff.
Bbq-sausen kunne hatt litt mer sødme for å runde av den skarpe tonen.
Det er ikke mye kjøtt på ribsene, og 239 kroner er stivt, selv om det følger med en anonym salat uten dressing og en litt kvalmende coleslaw – som en Denja italiensk salat uten kjøtt.
Få gjester
O’Learys er dårlig besøkt denne kvelden, muligens fordi det ikke er Champions League eller engelsk toppfotball på skjermen.
Servitørene gjør en helt greit jobb, med det er rart at de ikke yter det lille ekstra når de har sjansen.
De står mye og skravler ved baren og glemmer ølbestillingen.
God på smak, men.
Hovedrettene er heldigvis bedre enn forrettene.
Burgeren er god på smak, har frisk salat i bunnen, godt stekt løk, bacon og champignon, og osten er fint smeltet.
Dessverre er selve burgeren stekt for lenge og serveres lunken.
Den har tydeligvis stått og ventet på den andre hovedretten.
Friesene er sprø og gode, men brødet er tørt og kjedelig.
Bedre burgere rett utenfor
–
Det er utrolig mange bra burgersteder i nærheten av O’Learys.
Munchies, Wunderburger, Troys og Tommi’s Burger Joint ligger få meter unna og byr på mye bedre burgere til samme pris.
Øl har de også, så kan man heller se fotballkampen her etterpå, selv om det kan blir trangt om plassen når de mest kjente lagene spiller.
God ytrefilet
Ytrefileten er kveldens mest vellykkede rett.
Også her er kjøttstykket for mye stekt, men det har bevart en del av saftigheten, er godt krydret og smaker mye.
De samme sprø friesene følger med her, men bearnaisen har vi smakt mye bedre mange andre steder.
Den mangler noe syrlighet.
Det er knapt et sted i Oslo hvor man ikke slenger på masse syltet løk på tallerkenen, men her blir et smalt glass med løk litt malplassert.
En maiskolbe eller andre grillede grønnsaker hadde passet bedre som tilbehør på sportspuben.
– 209 kroner for burgeren og 319 kroner for ytrefileten er ikke svindyrt, men du får langt bedre mat til samme pris mange andre steder i Oslo, avslutter spisefølget.
| 0
|
401774
|
Gåten Orderud:Setter drapene i enda grellere lys |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Kan Øystein Milli og NRK finne nye opplysninger i Orderud-saken?
«Gåten Orderud» graver i en av norgeshistoriens mest kjente drapssaker.
I slutten av første episode av NRKs nye dokumentarserie Gåten Orderud trekker Per Orderuds advokat Cato Schiøtz paralleller til det uløste drapet på Olof Palme.
Schiøtz’ klient er nettopp dømt til 21 år for å ha drept sin far, mor og søster, og advokaten drar frem Palme når han annonserer at «siste ord i denne saken er ikke sagt».
Orderud-saken er ikke akkurat det nasjonale traumet Palme-saken ble for våre naboer, men to tiår senere er saken fremdeles så mystisk, omtalt og betent at historien er moden for fem–seks timer dokumentarserie i beste sendetid på rikskringkastingen.
Trippeldrap, fire arrestert
Gåten Orderud begynner med en kronologisk gjennomgang av drapene og den umiddelbare etterforskningen.
Natt til pinseaften 1999 ble Kristian og Marie Orderud skutt og drept i sitt hjem i Sørum, sammen med datteren Anne Orderud Paust.
Noen uker senere ble sønnen Per Orderud og kona Veronica Orderud arrestert sammen med hennes halvsøster Kristin Kirkemo og kjæresten Lars Grønnerød arrestert.
De ble senere dømt for medvirkning til titteldrapet.
Unike videoopptak fra åstedet setter saken i et enda grellere lys
Journalist Øystein Milli jobbet med saken for Romerikes Blad og senere VG, og han er en stødig guide gjennom sakskomplekset.
Programlederen er kunnskapsrik, tar aldri for mye plass og er fremdeles åpenbart nysgjerrig på hendelsene, og sammen med et godt utvalg av kilder – blant annet Veronica Orderud – presenteres saken ryddig og tydelig.
Det trengs, for her er et vell av detaljer som er lette å overse.
Samtidig får vi sakens mest kjente elementer – de etter hvert ikoniske arrestasjonsfotoene, familiebildene fra gården og selvsagt den oransje ullsokken.
For Orderud-saken har virkelig alt, på et slikt nivå at dokumentarskaperne aldri trenger å ty til sjokkerende virkemidler for å presentere elementene.
Det hele er en dyp tragedie, med familiedrama, arveoppgjør, søksmål, narkotika, gjemte våpen, falske underskrifter, løgn og – i sentrum for det hele – tre sjokkerende brutale drap.
I løpet av de to første episodene kommer det ikke frem opplysninger som ikke har vært kjent, men videoopptakene fra åstedet og ankerettssaken setter saken i et enda grellere lys.
Befriende lite insisterende på skyldspørsmålet
Spesielt åstedsopptakene, hvor tre VHS-kassetter med politiets egne opptak fra timene etter likene ble funnet, er hard kost.
Opptakene gir et dramatisk bilde av brutaliteten som faktisk foregikk i kårboligen, men man sitter også igjen med inntrykk av at Gåten Orderud-skaperne la bånd på seg da bildene ble klippet inn i dokumentaren.
Det oppleves ikke som grafsete eller spekulativt.
Dokumentaren bruker også fine dronebilder fra Sørum-området og enkle illustrasjonsgrep der det trengs, og miksen med nyhetsklipp fra tiden etter drapet og nye intervjuer gjør at det er enkelt å følge med.
I motsetning til andre nyere krimdokumentarer virker Gåten Orderud mindre interessert i å dømme noen for enhver pris.
Den er mer interessert i å presentere, og det er befriende at serien er så lite insisterende på skyldspørsmålet.
Siste ord ikke sagt
Det er dog noen ting som skurrer.
Gåten Orderud hopper av og til fort og langt i kronologien, blant annet rett fra arrestasjoner til rettssak to år senere.
Dette gir inntrykk av at dokumentarskaperne sparer opplysninger for å gi dem større effekt senere.
Jeg antar at dette er for at førsteepisoden skal bli en ouverture for elementene som senere skal presenteres utførlig, men det sparker ben på rytmen.
Seriens siste episoder er da heller ikke ferdiglaget, siden produsentene håper at de første episodene skal føre til tips eller utvikling i saken.
Cato Schiøtz’ noe pompøse ord fra tidlig på 2000-tallet klinger overraskende nok bedre i dag enn da.
Siste ord i Orderud-saken er fremdeles ikke sagt.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
| 1
|
401775
|
«Nothing like a dame» er rørende, sjarmerende og morsom
Bli med på teselskap med fire av Englands største stjerner.
I dag bretter vi ut detaljer fra privatlivet vårt på sosiale medier uten kvaler.
Damene vi møter i denne dokumentaren har ingen problemer med å vrenge ut følelser på teaterscenen eller foran et filmkamera, men de blir betydelig mer ubekvem når de må snakke om seg selv.
Er det så interessant da, spør de.
Ja, når damene det er snakk om er de fire største stjernene i britisk teater- og filmverden blir det både spennende, rørende, morsomt og melankolsk.
Ekte damer
Damene vi møter til teselskap i hagen er Eileen Atkins, Judi Dench, Joan Plowright og Maggie Smith.
Filmen forteller om seks tiår dedikert teater- og filmkunsten.
Her hjemme er nok Judi Dench og Maggie Smith de mest kjente navnene med filmer og serier som Casino Royal, Skyfall, Downton Abbey og Harry Potter på samvittigheten.
Selv om de har vunnet priser og bærer ærestittelen Dame, en av de høyeste gradene av Storbritannias ridder- og fortjenesteordener, blir de mer beskjedne når de må snakke om seg selv og sitt eget liv.
Og for noen liv og karrierer!
Mimrestund
Regissør Roger Michell (Notting Hill) stiller spørsmålene.
Vi får høre om alt fra sceneskrekk til nerver, dårlige anmeldelser, skjønnhetsidealer og episoder som i dag hadde gått rett inn i #metoo-debatten.
Etter hvert åpner de opp og snakker lettere om de vanskelige temaene.
Hvordan det er å bli eldre, og at de nå fortsatt husker linjer fra skuespill andre har glemt for lenge siden.
De snakker om å krangle med legender som Laurence Olivier, og Joan Plowright innrømmer at han ikke alltid var en lett mann å være gift med.
Videre snakker de om demonstrasjoner på 70-tallet, familielivet, at Judi Dench stikker av med alle filmrollene, og at Maggie Smith fortsatt ikke har sett en eneste episode av Downton Abbey.
Klok og morsom
De fire har vært venninner gjennom mange tiår.
Det er en liten ære å få lov til å bli med dem på teslabberas.
Nothing like a dame gir deg et herlig blikk bak fasaden.
Dialogen fremstår som ekte, og de snakker usensurert og spontant.
Hvis du tror det er bare i rollen som Violet Crawley at Maggie Smith kan ha en skarp tunge, må du tro om igjen.
Selv om det også blir plass til litt melankoli, er filmen først og fremst en utrolig sjarmerende, klok, underholdende og morsom samtalefilm.
Dette er fire damer som har levd livet til det fulle.
Og det er ikke over ennå.
| 1
|
401776
|
Restaurantanmeldelse:Fiskeeventyret på Itamae Sushi Bar
Omakasemenyen på Itamae er Grünerløkkas eneste sted med garantert fiskelykke.
– Sushien blir en relasjon mellom dere og meg – jeg lager den med hendene, dere spiser med hendene.
Så legg bort spisepinnene.
Åtte veloppdragne gjester langs bardisken på Itamae Sushi Bar gjør akkurat som kokk Edward Kiocho befaler, legger spisepinnene til side og vasker hendene med en fuktig serviett.
Vi er kommet til fjerde rett i Kiochos omakase-meny, starten på nigiri sushi-serveringen.
Omakase er den japanske varianten av chefs menu, altså at du lar kokken velge hva du skal spise.
Det kan føles fremmed og litt kleint å sitte skolerett foran en kokk gjennom et 12-retters måltid, men så langt har restaurantopplevelsen vært en frydefull blanding av show og middag.
Rustikt og avslappet
Forrige gang vi besøkte restaurant Kamai, høsten 2016, var det lille lokalet vi sitter i nå en rustikk bar, av åpenbare grunner kalt Minibaren.
Men de siste ti månedene har Kiocho drevet en omakasebar her, den første tiden sammen med Vladimir Pak, som nå leder Omakase i Vika.
De to er ganske forskjellige, der Vika-varianten er en high end-opplevelse bak låste dører, er Grünerløkka mer avslappet og langt rimeligere bak flagrende forheng.
Her er også mer vestlig stil på menyen, og flere retter en miks av det norske og det japanske.
– Fusion, men ikke confusion, som Kiocho sa da han åpnet måltidet med østers med litt lakserogn og gjøksyre.
Willie gikk hardt ut og påsto at østersen var tidenes beste, det var sjø, salt og syre, friskt og lettslukt.
Men det skulle vise seg at den bare var den første av mange minneverdige retter i dette måltidet.
Som Aftenposten-abonnent kan du få vårt eksklusive sekservarsel før alle andre får lese anmeldelsen.
Så blir det lettere å sikre bord før det blir fullbooket.
Meld deg på her
Tett på
Kiocho og assistenten hans tilbereder alle de tolv rettene rett foran øynene våre.
Det er som å være med i en episode av Chefs table på Netflix, og nærkontakten med kokkens fingerferdigheter er en like fascinerende opplevelse som maten.
–
Denne sausen er så god at dere vil drikke den til slutt, sier Kiocho og serverer den første sashimien, havabbor med løk, quinoa og peanøtter.
Og saus laget med den japanske sitrusfrukten yuzu.
Som vi selvfølgelig ender opp med å slurpe i oss.
Den neste sashimien er en stillehavsfisk servert med jalapeño-saus.
Også denne sausen er til å drikke, med smak av grapefrukt, hvitløk, litt eddik i tillegg til chilien.
Begge fiskene er nydelige, men det er sausene vi husker.
Tilbake til barndommen
–
Oi, det er som å være på mammas kjøkken, sukker jeg etter den første skjeen i tredje rett, Kiochos misosuppe.
Han har lovet å ta oss tilbake til barndommen, og det har han greid med en skål japansk buljong der han har byttet ut den tradisjonelle tofuen med norsk røkt kolje.
En unik og fantastisk smak.
Og så er munnen renset og hendene vasket, og vi er klare for nigirisushi.
Vi skal få fem, av dem fire «norske».
Willie har allerede utpekt østersen til den beste, snart skal den rekorden knuses av en kveite og en sjøkreps vi aldri har smakt maken til.
Og hele tiden skal vi beundre Kiochos håndlag bak disken.
Måten fingrene arbeider på når han forvandler en klump lunken ris, en bit wasabi og en liten fiskefilet til en perfekt nigirisushi han pensler med hjemmelaget soya, før han serverer kunstverket på et lite fat og befaler oss å spise hele i én bit.
– Spis sushien opp ned.
Alt i en munnfull!
Og han har rett i at den varme risen, den kalde fisken, den salte soyaen og den skarpe wasabien dermed går opp i en høyere enhet.
Men samtidig går det altfor fort!
Etter å ha adlydt ham på den første sushien, nok en stillehavsfisk, deler jeg i smug de andre sushiene i flere biter.
Bortsett fra makrellen, som blir litt for skarp og skylles hel ned med sake.
Silkemyk kveite, lett flambert og penslet med smeltet smør blir en absolutt favoritt.
Sjøkreps, blansjert i 40 sekunder, flambert, penslet med smør og drysset med den japanske krydderblandingen Togarashi, blir en annen.
Og laksen, den kokken kaller Norges stolthet, også lett flambert, penslet med smør og teriyakisaus, smelter i munnen.
– Sushi, western style, smiler Kiocho.
Risengrynsgrøt på japansk
Så snakker han om norsk jul og serverer en liten gryte med varm ris, lakserogn, tang, mer røkt kolje og den japanske spesialiteten bonito, tørket tunfisk.
Det smaker på ingen måte risgrøt, til det er det for mye salt og umami, men gir likevel den samme gode «comfort food»-følelsen, så det er lett å skjønne hva kokken tenker på da han ønsker god jul.
Den siste retten på menyen er en makirull med lett flambert indrefilet av okse.
Også her er komposisjonen perfekt, med sprø asparges, crispy tempura, søt teriyaki, syrlig sitron, smakfullt kjøtt.
Sake til dessert
Til slutt vartes vi opp med dessert, tynne skiver marinert pære og melon, servert med yuzusaus.
Det er friskt, men det beste er faktisk den yuzuinfuserte saken som følger med.
Nå er kokk Kiocho synlig stresset.
Vi er over tiden, ute i inngangsområdet står utålmodige gjester og venter på neste bordsetning.
– Neste gang må dere komme til siste runde, sier han mens han skysser oss blidt ut.
– Da er det enda morsommere, og vi kan holde på så lenge vi vil!
Glad i vin?
Da kan du melde deg inn i Aftenpostens vinklubb.
Gå inn på ap.no/vinklubb eller send SMS med kodeord apvinklubb til 1905
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
| 1
|
401778
|
Høstens morsomste medisin
Aldri har det vært så gøy å forgifte bestemor som i Riksteatrets versjon av Roald Dahls klassiker «Georgs magiske medisin».
«Det er så utrolig gøy at det ikke gir noen mening», sier mitt 11 år gamle teaterfølge etter å ha sett Riksteatrets forestilling og lest Georgs magiske medisin tre ganger før han gikk inn.
11-åringen er inne på hele kjernen av Dahls forfatterskap.
Det er morsomt, det er umoralsk, og det gir ikke alltid mening.
Da Roald Dahls barnebøker kom ut på 60-, 70- og 80-tallet, ble de sett på som frivole og frekke.
Har frekkheten falmet?
Jeg tror ikke det.
2010-tallet har så langt ikke båret med seg mindre moralske voksne eller mer anarkistisk barnekultur.
Det er fortsatt herlig frigjørende å se en hel musikal som bare handler om hvordan man forgifter bestemor.
Sang, magi og sjangerlek
Regissør Morten Joachim har fått veldig mye teatersprell ut av Roald Dahls tynne, illustrerte barnebok.
Her blir griser til ballonger og barna i salen til Georgs medsammensvorne.
Det er heller ikke en eneste ingrediens som puttes i medisinen, eller et eneste dyr som drikker den, uten at hele ensemblet bryter ut i sang.
Det er bluessyngende høner, rocka griser og en bestemor som har en skikkelig showstopper idet hun vokser ut av huset etter å ha smakt sin egen medisin.
Musikken til Espen Mauno og Gunnar Eiriksson er en real sjangerlek, og ensemblet lar seg ikke stoppe av at sangevnene er litt begrensede.
Isteden understreker det den uhøytidelige tonen i en forestilling der skuespillerne spiller all musikken live.
I tillegg har de med seg en trommeslager, Andreas Bratlie, som lager lyd til alt som skjer på den dødelig-magiske gården til Georg.
Det er levende, magisk, uforutsigbart og ikke minst morsomt!
En grusom bestemor
Også scenografien er leken.
Gjermund Andresen har laget en gård der det er overraskelser, smell og farger i hver en hemmelige luke.
Den viktigste ingrediensen er likevel bestemoren, et grått Winnertip-røykende monster i Ulla Marie Brochs skikkelse.
Hun veksler mellom å være liksom-hyggelig og virkelig slem.
En eventyrheks og en høyst virkelig psykopat.
Broch klarer å lage denne bestemoren til både en komisk karakter (ja, dette er barnekomedie og ikke en høstmørk HBO-serie) og samtidig sannsynliggjøre at Georg vil forgifte henne.
Denne bestemoren er jo virkelig ikke snill!
Det ene øyeblikket vil hun ta Georg på fanget, det andre øyeblikket omskaper hun seg til en heks.
Når hun vokser ut av huset og senere ned i gryta, vil selv den største menneskevenn synes det er medisin som fortjent.
Forgiftning er best på teater
Roald Dahls historie slutter på mange måter midtveis i hans egen bok.
Bestemor er forgiftet og fornøyd med det, mens Georg ikke klarer å huske oppskriften.
Men her har Morten Joachim varsomt bygget ut konflikten i fortellingen:
Foreldrene vil ha magi-medisinerte dyr slik at de får mer penger.
Og ja, griskhet korrumperer også på landet.
Litt uti andre akt er det meste av dyrevelferd glemt, og Georg må spørre om moren er glad i ham også om han ikke klarer å lage mer medisin.
«Jo, altså på en måte.
Men det er liksom enda lettere å være glad i noen som gjør deg rik», svarer moren.
Det er en herlig dahlsk replikk, som faktisk ikke finnes i originalboken.
I slike øyeblikk går det et gufs gjennom den voksne delen av publikum, og stykket blir noe større enn tull og fjas.
Men misforstå meg ikke.
Dette er først og fremst herlig, meningsløs teatermoro, som heller ikke er for skummel for barn i skolealder.
Kanskje går det ikke så bra med bestemoren, men vi andre kan forlate gården med en ny innsikt:
Forgiftning er best på teater!
Spilles over hele landet til 14. mars 2019.
Spilles i Oslo fra 13.–19. desember.
| 1
|
401779
|
Anmeldelse av «First Man»:Veldig tett på å være en perfekt film
Stemningsfullt, elegant, rørende og spennende.
Damien Chazelle imponerer stort med «First Man».
Jeg er stum av beundring for Damien Chazelle som etter Whiplash og LaLaLand egentlig ikke trenger å bevise stort mer, men som likevel kjører videre i full fart, skifter retning og gir oss First Man.
I mine øyne er han en av USAs beste regissører.
Jeg tilhører dem som mener LaLaLand er en genistrek og burde ha fått Oscar som beste film i stedet for Moonlight, som også er en god film, bevares.
Men det å forene letthet, dybde og popkultur som Chazelle gjør med den filmen, er på nippet til å være unikt.
Han er en voldsomt musikalsk regissør, bokstavelig talt, siden de to forrige filmene hans er full av, og handler om, musikk, men også rent filmatisk, rytmemessig.
Det er elegant hele veien, som om han intuitivt er i kontakt med noe andre må jakte på uten å være i stand til å oppnå.
Han vet når musikk skal brukes på en voldsom måte, når den skal brukes sparsomt og når den skal være fraværende.
Det samme gjelder dialogbruken.
Det er sjelden eller aldri plump informasjon i dialogene hans.
Karakterene snakker om andre ting enn det historien tilsynelatende handler om, og dette kler First Man godt.
Handler om menneskene
Filmen forteller historien om Neil Armstrong og kona Janet gjennom hele sekstitallet, altså under oppkjøringen til Apollo-ferdene som kulminerte med at Armstrong ble første menneske på månen i juli 1969.
Kappløpet til månen er naturlig nok skildret i en rekke filmer, men angrepsvinkelen er så godt som alltid lagt på spenninger, konflikter, fare, død og nasjonens ære.
Apollo 13.
The Right Stuff.
Og mange andre.
Heltefilmer med voldsomheter og mye høy lyd.
Chazelle går i en mer impresjonistisk retning og lar dette handle om menneskene Neil og Janet Armstrong (Ryan Gosling og Claire Foy).
De mistet en datter i kreft på tidlig 60-tall.
Neil klarer ikke å snakke om det, og vier seg til jobben.
Dette skaper en kløft mellom ham og Janet, men ikke i tradisjonell film-forstand.
Med nennsomme grep blir vi fortalt historien om en familie som sliter uten å snakke om det, men som kommer sammen igjen, med Gemini- og Apollo-programmene som bakteppe.
Gosling er allsidig, og fikser dette også.
Hans Armstrong er tilbakeholdt, korrekt, full av innestengt sorg kombinert med profesjonelle ambisjoner.
Ingen overdrivelser
Claire Foy spiller Janet på en måte som hever den tradisjonelle kone-til-viktig-mann-rollen mange hundre prosent.
Vi kjenner henne som Dronning Elisabeth fra The Crown, og hun tar med seg noe av det rojale og tilkneppede inn i Janet-rollen.
Mens Neil er i livsfare på baksiden av månen, må hun takle hjemmet og to sønner som forsøker å håndtere fraværet av far, samt livsfaren det ikke er lov til å snakke om.
Innimellom finnes det sekvenser hvor familien er sammen og leker og tøyser.
Alt sies med innestemme.
Forsiktig.
Ingen overdrivelser.
Det er veldig lekkert gjort.
Visuelt er det mange nære bilder.
Vi ser sjelden romfartøyer eksteriørt, men er inne i dem, med frost, gass og dårlig sikt, vi hører pustingen og tar del i konsentrasjonen.
Enkelte scener er helt stille og jeg blir minnet på hvilke enorme fortrinn som lå i stumfilmen.
Det er også mye bruk av forsiktig gitar.
Stemningsfullt, elegant, rørende, spennende.
First Man er veldig tett på å være en perfekt film.
| 1
|
401781
|
Filmanmeldelse:«Venom» kunne vært giftigere
Når man først gir seg i kast med et tegneserieunivers, bør man være langt mer leken enn her.
Marvel-universet er et av de mest slitesterke varemerkene innen superhelt-tegneserier, og mange av figurene derfra har krysset over til filmduken med stor suksess.
Derfor er det ikke uten forventninger man setter seg ned i kinosalen for enda en filmatisering, og denne gang med en av Marvels større helter – eller antihelter, avhengig av øynene som ser.
Det er 30 år siden Venom gjorde sin entré i Spiderman-bladet, og siden den gang har de to figurene kjempet både side om side og mot hverandre.
Vår alles Spiderman får ikke muligheten til å ta opp kampen med sin erkefiende, slik han gjorde i Spiderman 3, av rettighetsmessige årsaker.
Venom får til gjengjeld mulighet til å spinne på sitt eget univers.
Symbiotene tar over
Det begynner ikke akkurat med noe Big Bang.
Vi møter Eddie Brock (Tom Hardy, Peaky Blinders etc.), en journalist med et hjerte som banker for samfunnets svake.
Slikt pleier å straffe seg i denne typen film.
Etter at Eddie mot alle råd fra redaktøren har kjørt revolverintervju med den søkkrike slemmingen Carlton Drake (Riz Ahmed), går livet hans brattere nedover enn gatene i San Francisco, der filmen utspiller seg.
Han mister jobben i avisen, og forloveden Anne (Michelle Williams) gjør det slutt.
Det blir enda verre etter at han har brutt seg inn i det superhemmelige laboratoriet til Drake og oppdager lyssky eksperimenter verre enn man noensinne kunne forestilt seg:
Hjemløse blir infisert av utenomjordinger – symbioter – som tar over kroppen deres.
Dermed må det ende slik det gjorde med Bruce Banner/Hulk og Peter Parker/Spiderman:
Eddie blir vertskropp for symbioten Venom.
På plussiden får Eddie overmenneskelige krefter.
Minuset er at symbiotene også er noen glupskinger – de spiser opp vertene innenfra, så her står hele planetens skjebne på spill.
Heldigvis for menneskeheten har de tilsynelatende uovervinnelige symbiotene to svake punkter – men dem avslører vi ikke her.
Klisjébingo
Det er altså duket for en saftig dose Dr. Jekyll og Mr. Hyde-film der monstrene og slåsskampene er på steroider.
Hardy har kanskje ikke den timingen eller det glimtet i øyet som trengs i en film av denne typen, men er bedre enn Topher Grace, som spilte Venom i Spiderman 3.
Det Hardy har, er en sluggeraktig sjarm som kommer best til sin rett i actionsekvensene, der han rugger rundt som en lettvekter-utgave av Bruce Willis.
Kjemien mellom Eddie og Anne er heller ikke helt til stede, og det er først et stykke ut i handlingen at de slipper ned skuldrene og lar seg rive med i strømmen av slåsskamper og eksplosjoner.
Slå deg løs, mann!
Som Marvel-film er Venom litt under middels, og jeg hadde ærlig talt ventet meg mer:
Når man først gir seg i kast med et tegneserieunivers, skal man kunne slå seg løs og være langt mer leken enn man er her.
Det er flere hentydninger til Venom-tegneserien og Marvel-universet for fansen med høy nerdefaktor.
Men siden det er et edderkoppnett av rettigheter til Marvel-figurene, har man måttet endre opprinnelseshistorien i overgangen fra tegneserie til film.
Det har ikke skjedd uten at det kladder.
Regissør Ruben Fleischer er kjent for filmene Zombieland og Gangster Squad.
Han er inspirert av filmskapere som John Carpenter og David Carpenter, og visse scener minner om alt fra Blade Runner og En amerikansk varulv i London til Men in Black.
Regissøren gjør for så vidt en grei jobb, men det gååår sååå treeegt i starten.
Det er mange transportetapper.
Heldigvis blir det bøttevis med action og kjappe onelinere som kaller på smilet til slutt.
Da har nesten halve filmen gått.
Vær så god, neste
Venom er årets syvende superheltfilm og slår dermed fjorårets tilbud.
Ser vi på hvor mye superheltene spiller inn og hvilken trofast fanskare Marvel-universet har, blir det neppe noen bråstopp i produksjonen fremover.
Så får vi håpe at Venom blir et par hakk giftigere i neste omgang.
Hvis du venter til etter at rulletekstene er ferdige, får du med deg et frempek som tyder på at det er mer dynamitt i vente.
Da med en enda mer formidabel motstander.
Hvis vi er heldige.
| 0
|
401783
|
I «Fornærmelsen» forvandler en banal fornærmelse seg til en nasjonal krise
Den libanesiske Oscar-kandidaten vil for mye.
De fleste krangler handler om bagateller, men det er sjelden en banal konflikt vokser til å bli et nasjonalt anliggende.
Libanon er så komplisert sammensatt av ulike stridende etniske og religiøse grupper at det kan synes som det går politikk i det meste.
De to mennene som havner i klinsj i Beirut, er så stolte og vrange at de kan drive sine nærmeste til vanvidd.
Det er når eksterne krefter griper inn i konflikten for å påvirke den til egen fordel, at de blir brikker i et mye større spill.
Det starter den dagen palestineren Yasser (Kamel El Basha) får helt vann over seg fra balkongen til kristne Tony (Adel Karam).
Yasser leder et byggeprosjekt som utbedrer balkongene, men Tony vil ikke ha hjelp.
Tony misliker palestinere, av ukjent grunn, og konflikten eskalerer da han sier til Yasser at han skulle ønske at Ariel Sharon hadde fjernet alle palestinere fra Libanons overflate en gang for alle.
Hvem har lidd mest?
Det er i slike øyeblikk det kan lønne seg å vite litt om Libanons historie.
Noen vil huske massakren i Sabra og Shatila i 1982, den gangen forsvarsminister Ariel Sharon unnlot å gripe inn for å hindre en kristen milits i å massakrere hundrevis av palestinere i to flyktningleirer.
Det er ingen tvil om at Yasser husker det, og han gir Tony to brukne ribben som svar på tiltale.
I rettssaken som følger, pisker begge siders advokater frem en forestilling om at dette handler om religion og etnisitet, og at begge er ofre som tilhører hver sin minoritet.
Tonys advokat gjør et stort nummer av at det blir umulig for dem å konkurrere med palestinernes lidelseshistorie, men han vet godt hvor han skal trykke for å skape røre i Beiruts kruttønne av nag og motsetninger.
Tony bærer nemlig på en tung historie som berører Libanons mørke fortid.
Nasjonale stereotyper?
Snart forvandler filmen seg fra å være tradisjonelt rettssalsdrama til en nasjonal forsoningskonferanse.
Enda mer usannsynlig er det faktum at advokatene som kjemper mot hverandre, er far og datter.
Det spisser selvsagt dramatikken og forsterker lappeteppet av motsetninger, også mellom kjønn og generasjoner.
Mens mennene er testosterondrevne stabukker, er kvinnene omsorgsfulle moderatorer.
Dette er kanskje en presis gjengivelse av libanesiske stereotyper, men det er ikke noe overbevisende portrett av menneskelig dårskap.
For her skal alle representere noe.
Regissør Ziad Doueiri skildret på en nyansert måte sin egen oppvekst fra Beirut i debutfilmen West Beirut (1998), men henfaller her litt for ofte til klisjeer.
Heldigvis løfter skuespillerne helhetsinntrykket, særlig Kamel El Basha er effektiv med sitt mer tilbakeholdne spill.
Men Doueiri vil for mye.
| 0
|
401784
|
Geir Sundstøl:Briljerer som soloartist
Han er Norges mest brukte gitarist, men imponerer stadig mer alene.
Det er han de har ringt, alle de norske artistene som har trengt en altmuligmann på strengeinstrumenter.
Det kan man iallfall få inntrykk av hvis man teller opp albumene Geir Sundstøl har spilt på.
Odd Nordstoga, deLillos, Anne Grete Preus, Ida Jenshus, Bjørn Eidsvåg og A-ha er bare noen av dem som har nytt godt av Sundstøls teft og ferdigheter gjennom mange år.
Personlig fikk jeg ørene skikkelig opp for ham da solodebuten Furulund forelå i 2015.
Musikken på Furulund har en deilig lavmælt eleganse ved seg.
En slags western-forestilling for vår tid.
Kvaliteten ligger i det originale grepet han gir tradisjonsmusikken, men også i Sundstøls sterke og balanserte spill.
I 2016 kom Langen ro, også det et instrumentalalbum utgitt på Hubro.
Molvær er med
Gitaristen er ikke alene på soloalbumene sine.
Trommeslager Erland Dahlen og tangentspiller David Wallumrød er gjennomgangsfigurer.
De bidrar også sterkt på nye Brødløs, der Sundstøl har fått med seg flere svært interessante utøvere, deriblant trompetist Nils Petter Molvær.
At Molvær er med, er ikke direkte overraskende.
Det er nemlig Sundstøl som har stått for mye av krydderet på trompetistens siste plater.
Tittelen Brødløs er hentet fra Sundstøls oppvekstområde i Halden, et tilnavn stedet visstnok fikk rundt andre verdenskrig.
Uten klar plan
Da jeg så Sundstøl på Punkt-festivalen i sommer, delvis solo, delvis i samspill med Erland Dahlen, syntes jeg ikke han fikk ut potensialet.
Mot den bakgrunnen er det ekstra stas å høre det som presenteres her.
Åpningssporet «Snev» byr på mange av de musikalske møtene vår mann liker å arrangere.
Dersom man forbinder musikk med steder, er man flere plasser samtidig i Sundstøls verden, og det er nettopp denne ubundne tilnærmingen som fascinerer.
Han har fortalt at han manglet en klar plan da han startet innspillingene.
Det eneste han visste, var at han ville lage et sørgmodig album.
Blått er det også blitt.
«Leben» rusler av sted med senket hode.
Den åpner et rom vi alle drar kjensel på, og som rent musikalsk er godt å være i.
Molværs trompet understreker alvoret, og ingenting låter forhastet.
Man kan kanskje hevde at denne musikken hadde fortjent en film.
To favorittlåter
Geir Sundstøl mener det kan være bra å invitere minst én musiker han ikke kjenner, til hver session.
Denne gang falt valget på perkusjonist og tablaspiller Sanskriti Shrestha.
Han hadde kun hørt henne spille i Bugge Wesseltofts New Conception Of Jazz.
Hun setter fine avtrykk og utvider Sundstøls felt.
Albumets mest bemerkelsesverdige stykke er også platens lengste, der Sundstøl forener David Bowie og Brian Enos «Warszawa» og John Coltranes «Alabama».
–
Jeg tok bare to av favorittlåtene mine og satte dem sammen, sier gitaristen.
Det han har klart, er å mikse to svært karakterfaste komposisjoner og gi dem nytt snitt.
Ry Cooder spøker i kulissene, men han er et spøkelse vi liker.
Musikken puster uanstrengt og har noe å fortelle.
Brødløs legger seg fint til rette sammen med Sundstøls to foregående soloplater.
Så langt er den hans beste.
| 1
|
401788
|
«HyPer:Særdeles godt teater på alle plan
Hvordan skal et barn hanskes med en sorg og et savn så stort at det ikke finnes ord for den, men bare fysisk uro?
Per Viggo, snart ti år, har mistet sin far i en ulykke og kroppen forsvarer seg mot sorgen gjennom hyperaktivitet.
Derav kallenavnet «HyPer».
Han blir utagerende og uberegnelig, og etter språket å dømme har han også en dose Tourette.
Han vet ikke hvor han skal gjøre av seg og alle følelsene sine.
Han har «maur i underbuksen».
Klassekameratene vil ikke være i gruppe med ham, lærerne vil sende ham på spesialskole, moren er nesten utslitt og tvillingsøsteren (Trini Lund) har trukket seg inn i taushet.
Den eneste som bruker tid på å nå inn til ham er rektor Grå (Per Schaanning).
Nøkkelen viser seg å være deres felles interesse for egyptisk mytologi og pyramider.
Rektor Grå drømmer om å oppleve pyramidene, Per Viggo er overbevist om at Farao Ramses fra sin glasskiste i det egyptiske nasjonalmuseet i Kairo kan overbringe en siste hilsen til faren i Dødsriket.
Fascinerende
Forfatteren Thor Soltvedt har skrevet tre bøker om HyPer, dramatisert av ham selv til ett fengslende skuespill og løftet opp på scenen av regissør Petter Næss, scenografen Gjermund Andresen, lysdesigner Martin Myhrvold og videodesigner Thorbjørn Ljunggren.
Resultatet er fascinerende godt teater for barn og voksne, både realistisk og fantastisk.
Alt får sin plass:
Det triste og det morsomme, det ensomme og det opprørske.
Fremfor alt står forståelsen for det umulige barnet sterkt.
Det gjelder også i høyeste grad Ola G. Furuseths innsikt i rollen som nesten-tiåringen Per Viggo – lang og ulenkelig, neglebitende og kronisk urolig tårner han seg aggressivt opp over Per Schaannings tilsvarende rolige rektor Grå.
Den hjertesyke snart-pensjonisten i Pink Floyd-trøye og den fortvilte snart-tiåringen som uavbrutt kjekker seg, har utmerket kjemi som et odde par.
Grå forstår hvorfor HyPer nekter å ta Ritalin (Rita Linn, som han kaller pillene):
Han mister seg selv av dem, og Grå vil hjelpe sin intelligente elev til å få et liv.
Gode skuespillere
Rundt dem fyller fem skuespillere en rekke roller:
Amell Basic er en ubetalelig egyptisk guide som bryter på svensk, Charlotte Frogner briljerer som vanlig i flere roller og dialekter, men spesielt som forståelig uforståelig jentunge med ny mobil.
Sara Khorami er den kjempende moren.
Svimlende scenebilde
Min snart ti år gamle konsulent var usedvanlig opptatt av scenebildet:
Glidende, hule (pyramide)blokker som på et øyeblikk flytter situasjonen fra klasserom til barneværelse, fra sykehus til flykabin, fra hotellrom til pyramide, fra ørken til museum og gravkammer.
Et visuelt høydepunkt er omrisset av Kheopspyramiden som «smelter» til en falk i himmelsvev.
Kairo by night kaster et øyeblikk voksne tanker til «One Night in Bangkok», alt formet i flytende ledlys akkompagnert av Petter Winthers følsomt «egyptiske» musikk.
Winther skaper også et lite blinkskudd i rollen som flyvertinne.
Det Norske Teatret har satset mye på nyskrevet norsk dramatikk i det siste.
I rekken av forestillinger blir HyPer stående.
| 1
|
401789
|
Anmeldelse:Håkon Kornstad Trio har blikk for kunstmusikken
I dag er heldigvis alt lov, også å forene opera og jazz på denne utsøkte måten.
Det musikalske mangfoldet i dag er formidabelt, og nær sagt enhver kombinasjon, stilblanding eller konstellasjon er utprøvd.
Allikevel vil det kunne påstås at det Håkon Kornstad driver med, bærer i seg overraskelsens vesen.
Opera og jazz, nå i trioformat, er en krevende øvelse.
Da Kornstad kom med albumet Tenor Battle i 2015, var det en liten sensasjon.
Der forente han opera og jazz som om de alltid har passet sammen.
Med seg den gang hadde han Kornstad Ensemble.
To år senere tok han konseptet et steg videre på konsertalbumet Live, da med ensemblet og Kringkastingsorkestret under ledelse av Christian Eggen.
Strippet ned lydbildet
Forløperen til det hele var albumet Symphonies in My Head fra 2011.
Det som gjør Håkon Kornstads prosjekt så besnærende, er med hvilken kunstnerisk integritet og musikalitet han fordyper seg i dette grensesprengende forehavende.
Denne gangen har han strippet ned lydbildet totalt, til kun akkordion og kontrabass, samt Kornstads vokal, saksofon, fløyte, tommelpianoet sansula og plystring.
Overraskende nok forsterker trioformatet det hele og gjør noe med begge uttrykkene.
Konseptet blir klarere.
Det er som om det blir både mer jazz og mer opera, uten at det går på bekostning av den musikalske friheten det hele er tuftet på.
Frode Haltli og Mats Eilertsen er perfekte medspillerne i denne settingen, to lyttende og sensitive musikere.
De er kreative, åpne og erfarne.
Fascinerende klangbilde
Den nyeste av disse komposisjonene er fra 1914, mens den eldste er fra 1823.
Vi snakker om komponister som Schubert, Verdi, Tosti, Wagner, Lalo, Grieg og de Falla.
Allikevel fremstår musikken, i trioens hender, høyst levende og moderne uten hverken påklistret staffasje, publikumsfrierier eller annet påhitt.
Det er en renhet i uttrykket, en enkelhet som understreker og forsterker opplevelsen av det melodiøse.
Samtidig forflytter trioen komposisjonenes fokus og utfordrer det opphavlige.
Det er noe dypt fascinerende, annerledes og forløsende ved selve instrumenteringen.
Musikken spirer og gror, mens nye blendende knopper oppstår i dette musikalske drivhuset.
Ingen skjønnmaling
Trioen klarer på mesterlig vis å unngå skjønnmalingsfellen, selv om de forvalter og henter frem også det vakre i disse sangene.
Og her er det de skapende og improviserende jazzmusikerne som trer frem.
Det blir spesielt tydelig i Wagners «Di Tu Se Fedele» fra Un Ballo di Maschera.
Riktig lekent utført.
Disse nytolkningene gjør mer enn å invitere oss inn.
Det er berikende, underholdende og viser at musikk fortsatt har uante berøringspunkter.
Albumet og trioen innbyr til så vel nysgjerrigheten som den musikalske oppdagertrangen.
Det er i seg selv en sjeldenhet, spesielt når det er så vellykket turnert.
| 1
|
401792
|
Nytt fra Mark Knopfler:For få glimt av storhet
Tre knallåter er ikke nok til å redde et helt albumprosjekt.
Det hviler noe ordentlig sympatisk over Down The Road Wherever, Dire Straits-legenden Mark Knopflers niende soloalbum.
Den 69 år gamle artisten har en sterk posisjon verden over, ikke minst i Norge.
Hans to foregående album, Privateering (2012) og Tracker (2015), gikk begge rett til topps på salgslistene her, og billettene til neste års konsert i Oslo Spektrum forsvant kjapt.
Knopflers niende viser først stilsikkert og fint hvorfor han er blitt så populær, før albumet etter hvert går seg bort på egne stier.
Et altfor langt album
Det sympatiske starter allerede med albumets gode tittel.
Knopfler legger her ut på nok en mental reise fylt av drømmer og håp, én sang om gangen langs en slitt vei uten et klart mål.
Med seg har han sitt velkjent sobre gitarspill og erketypiske lydbilde, og ingen krappe eller overraskende svinger tas.
Det fungerer som sagt ypperlig et stykke på vei, før alt blir så fryktelig kjedelig igjen.
Alle bør ha noen nei-mennesker rundt seg, også Mark Knopfler, noen som kunne fortalt ham at 14 låter og 71 minutter med musikk er langt i overkant nå.
Det er dessverre ikke vanskelig å finne intetsigende og ruslende låter som med fordel kunne vært droppet fra denne ferden.
For eksempel blueskuttet «Just a Boy Away From Home», som låner sin gitarsolo fra mildt sagt utslitte «You’ll Never Walk Alone».
Et supert første kvarter
Men tilbake til det som fungerer, selv for de av oss som ikke nødvendigvis er innbitte Knopfler-fans.
Åpningen av albumet, det første kvarteret med «Trapper Man», «Back on the Dancefloor» og «Nobody’s Child».
I motsetning til det meste utover i albumet drives disse tre låtene frem av energi, spilleglede og et tydelig bitt i både tekst og stemmebruk.
Gitaren lever også, samtidig som låtene bærer på en slags rastløshet som kler all musikk.
Også den delen som for lengst har havnet i sekken for «voksenrock».
Tre knallåter og et par andre helt ok eksempler er likevel ikke nok til å redde et helt albumprosjekt, som, for å låne tittelen fra kutt nummer elleve, etter hvert er «Floating Away» inn i det kjedsommelige.
| 0
|
401794
|
Konsert med Fatoumata Diawara:«Et minne for livet»
Fred, kjærlighet og uhemmet dans under Oslo World.
Fatoumata Diawara har i løpet av det siste tiåret etablert seg som en av de mest interessante stemmene innen den såkalte verdensmusikken.
Diawara, som også er en suksessfull skuespiller, vokste opp i Elfenbenskysten med maliske foreldre og har en rik musikkarv å bygge på.
Uttrykket hennes blander den vestafrikanske musikktradisjonen med impulser fra vestlig popmusikk.
En blanding som fungerer særdeles godt.
Publikum på kroken
Samarbeid med velkjente navn som Bobby Womack, Tony Allen og Damon Albarn har eksponert Diawara for et bredere publikum.
Dette merkes i den sitrende stemningen i det utsolgte konsertlokalet.
Festivalsjef Alexandra Archetti Stølen entrer scenen for en kort introduksjon.
Folk ser forventningsfullt fremover, og summingen avtar.
Fatoumata Diawara går smilende på scenen sammen med sitt band bestående av bass, trommer, gitar og keyboards.
Allerede i løpet av de første minuttene får hun vist bredden i den følsomme stemmen, mens bandet sakte bygger opp.
Tilskuerne biter øyeblikkelig på kroken.
Dynamisk flyt
Diawaras musikk fremstår ved første lytt som lett og ledig.
En behagelig opplevelse med ekstremt god flyt.
Men når man lytter nærmere, kommer de virtuose aspektene frem.
Gitarspillet hennes er magisk, med drømmende melodilinjer og noen saftige soloer som drivkraft.
Oppbygninger og forløsninger kommer på rekke og rad.
Rytmeseksjonen gjør en storartet jobb med å bringe frem dynamikken i komposisjonene.
Det er få som står stille under seansen, og jeg har sjelden sett et norsk publikum danse så uhemmet.
Sånt er kult.
Musikalsk vekkelsesmøte
Med «Kokoro» begir bandet seg ut i det dypere lydbildet.
Låten representerer en afrikansk væremåte, ifølge Diawara, som også understreker at vi alle er like, samtidig som vi må godta forskjeller.
Hun kommer med slike filosofiske introduksjoner til flere av låtene og blir møtt av entusiastiske tilrop.
Det er som å være på et vekkelsesmøte med «peace and love» som mantra, uten at det blir kleint eller virker påtatt.
Det er en avvæpnende nærhet i scenepersonligheten hennes, drevet av et tilsynelatende utømmelig energilager.
Publikumskontakten er slående.
Temaer som rasisme og kvinners kamp i musikkbransjen setter låtene i en større sammenheng, mens hun danser rundt og leker med vokalen.
Det synges på språket bambara uten at budskapet går tapt.
Musikk er tross alt et universalt språk.
Avmålte fraseringer og vektlegging av enkeltlinjer gjør at stemmen blir en naturlig del av lydbildet.
Det lyder fantastisk.
Ekstatisk avslutning
Mot konsertens slutt får vi godbiter som «Sowa», med allsang og enda mer dans.
Ville soloer viser musikernes talent, uten at det noen gang føles oppstykket.
Når lokalet fylles med kjærlighet og svettelukt etter musikernes eksodus, bringer en runde med trampeklapp og jubel gjengen tilbake for et ekstranummer av en annen verden.
Det hele ender med dansende publikummere på scenen i en ekstatisk seanse som gir bakoversveis selv til en småkynisk anmelder.
«Vi burde åpne grensene og dele!» lyder det fra scenen.
Det er vanskelig å være uenig.
I morgen tidlig har folk kanskje rotet seg tilbake inn i systemet, men de har i hvert fall fått et minne for livet.
| 1
|
401795
|
Restaurantanmeldelse:Messi- takter
Pintxosbaren Txotx byr på lissepasninger fra kjøkkenet.
–
Det er stas med steder som er skikkelig gjennomførte.
Jeg synes Arizan Nevzat har gjort en utrolig flott innsats for Restaurant-Oslo, mener spisefølget.
Nevzat står bak steder som Nedre Foss Gård, Olympen og Trattoria Popolare, i tillegg til Txotx, pintxosbaren på Grünerløkka.
Tapas, ponchos, tapa og pintxos
Hvis du har vært i Nord-Spania, har du sannsynligvis ramlet innom en av de mange pintxosbarene der.
I San Sebastian er det pintxosbarer overalt, hvor bardiskene er dekket av ulike småretter på små fat og i skåler.
Mange lurer på hva forskjellen på tapas og pintxos er.
Det er avhengig av hvor du er i Spania.
Noen steder blir du servert ponchos, som ofte er gratis, mens det heter pintxos i Baskerland.
Der betaler du for de små delikatessene.
Har du vært i Madrid, får du på enkelte barer tapa, en enkel snack som du ikke betaler for, mens andre steder i landet betaler du for tapas.
Hardt i høyden
Man får sjelden sitte når man er på de mest populære pintxosbar i Nord-Spania.
Der må du ofte kjempe deg bort til baren for å hente mat, og noe av det morsomste er å spise noen biter på ett sted, før man går til et nytt lokale.
Hos Txotx i Oslo sitter man på høye barkrakker, like harde som hos spanjolene.
Det avlange lokalet byr på et langt bord og mange småbord, og ulike pintxos står fremme for dem som vil stagge sulten fort.
Vi velger heller fra det spennende utvalget raciones – større porsjoner.
Eldgammel blåmuggost
– Cabrales!
Det har jeg ikke spist siden ferien i Spania i fjor, sier spisefølget.
Det er en utrolig god og smakfull blåmuggost fra Asturias i Nord-Spania, som de har laget i over 1000 år.
Den er nokså kraftig, smaken varer lenge i munnen, og kumelksosten blir servert sammen med mandler fra Valencia og en deilig søt honning.
Paprika fra Galicia
Det går kort tid fra vi har bestilt til maten kommer, og rettene kommer kjapt fra kjøkkenet.
Snart står det både pata negra, pimientos de padron, tartar og ulike muslinger på bordet, i tillegg til blåmuggosten.
–
Jeg elsker pimientos de padron.
De herlige, små og grønne grillede paprikaene fra Galicia er småsøte på smak og har fått et godt dryss med flaksalt over seg, sier spisefølget.
Spennende vinkart
Hos Txotx bestiller man i baren, og servitørene er hyggelige og kunnskapsrike.
Vi bestiller en flaske rødvin til maten og lander på Teo’s Rioja 2014, en meget anvendelig matvin, som passer til det meste av det vi spiser.
En kirsebærpreget vin med fin syre og godt integrerte tanniner.
Txotx har et svært innholdsrikt og spennende vinkart.
Er du ute etter noe spesielt fra Spania, får du tak i det her.
Det er gøy at de har så mange baskiske viner, som gjør spiseopplevelsen mer autentisk.
Syrerikt
Hjerteskjell og blåskjell er dampet i txakoli, en syrerik hvitvin fra Baskerland.
Oppi kraften er det også salt pancetta, som setter god smak på blandingen.
Skjellene er gode, men spesielt hjerteskjellene forsvinner i baconsmaken, og kraften er i overkant syrlig.
The Black Swan
Tartaren smaker virkelig godt.
Grovt kvernet kalvekjøtt blir servert med masse manchego over.
Fåreosten manchego er vel Spanias mest kjente ost og blir produsert i området La Mancha.
Den er deilig med en klatt syltetøy til og er glimrende til gratinering eller som her, raspet over kjøttet.
Kjøkkenet har gjort en fin tvist ved å servere sort hvitløk til.
Den fermenterte løken tilfører masse sødme til retten, og kombinasjonen er meget god.
Når kastanjene blomstrer
Som i Nord-Spania, blir det også her høy stemning utover kvelden.
Vi nyter smaksrik pata negra skinke, knasker flere pimientos og får servert den siste varmretten – andelår.
–
Jeg synes også dette er en vellykket rett, men kjøttet kunne godt ha vært saftigere.
Blandingen med jordskokkpuré, kastanjer med deilig nøttesmak og søtt og syrlig granateple er utrolig godt.
Kjøkkenet har i tillegg hatt på masse dukkha, den egyptiske krydderblandingen på andelåret.
Det setter en fin spiss på retten.
Desserten er også vellykket.
Gazeta tarta, baskisk ostekake, smaker utrolig godt.
Den er laget med kremost, smør, yoghurt, sitronsaft og sukke, og er blitt en smakfull og svært saftig ostekake.
Hos Txotx blir den servert med en nydelig blåbærsorbet, full av smak.
Det er ikke veldig mange gode spanske restauranter i Oslo.
Bon Lio og Txotx er byens desidert beste.
| 1
|
401796
|
House of Cards sesong 6: Prøver desperat å komme seg over målstreken |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Klarer Robin Wright å redde House of Cards etter Kevin Spaceys overgrepsskandaler?
The Sopranos-skaper David Chase har sagt at han fra første episode visste at mafiaeposet skulle ende med at Journey-sangen «Don’t Stop Believin’» drønnet ut av TV-høyttalerne.
For House of Cards-skaper Beau Willimon fremstår nok den typen kontrollert finaleløp opp langsiden som den rene utopi etter hva House of Cards har vært gjennom.
For korthuset falt brått og uventet sammen da hovedrolleinnehaver Kevin Spacey i oktober i fjor ble anklaget for seksuelle overgrep, og produksjonen av den avsluttende sesongen om Frank og Claire Underwoods bravader i Det hvite hus ble stoppet på dagen.
Robin Wright klarte å overtale Netflix-sjefene til å gi serien en avsluttende sesong, og etter intens omskrivingsinnsats fra manusforfatterne ble resultatet disse åtte episodene.
Hvorfor har vi ikke møtt Shepherd-familien før?
Ekspresident Frank Underwood er død, og konen Claire sitter som president.
Kevin Spacey er borte, men én ting er uforandret: det blåser iskaldt på toppene i amerikansk politikk.
På den ene siden forsøker Claire å finne ut hva som skjedde med ektemannen, men samtidig må hun bruke alle sine sløyeste maktgrep for å holde ulvene fra døren.
Størst trussel er Bill Shepherd, industrimagnaten som assisteres av søsteren Annette og nevøen Duncan.
De har sine lovløse lobbytentakler sine så langt inne i Washingtons irrganger at det minner om deep state, og etter noen episoder lurer man på hvorfor i all verden man aldri har hørt om denne familien før i House of Cards?
Som Claires motstandere er familien – inspirert av virkelighetens Trump-støttende Koch-brødre – perfekte: onde, hensynsløse og smarte til fingerspissene.
Doug Stamper:
Morder, halvdød, invalid, seksuelt besatt, tørrlagt og full
Lars Mikkelsen er tilbake som Petrov, Russland-presidenten som for noen sesonger bød på et av de svakeste øyeblikkene i serien.
House of Cards tok den gang rennefart og hoppet over haien, og har egentlig aldri kommet seg helt etter Petrov lot presidentfruen Claire ta seg en blund i et fengsel i Moskva.
I sesong seks fungerer Petrov som det store internasjonale navnet, og et slags bindeledd mellom politikere, lobbyister og byråkrater når han kommer på statsbesøk til Claire & co.
Claire Underwood er omgitt av folk som vil henne vondt, men den mest interessante figuren er Franks gamle stabssjef og våpendrager Doug Stamper.
Stamper har gjennom sesongene vært morder, halvdød, invalid, seksuelt besatt, tørrlagt og full, og nå er han underlagt psykiatrisk behandling, før han – totalt uoverraskende – igjen dukker opp som politisk rådgiver.
I løpet av sesongen blir han Claires mest uforutsigbare motstander og medspiller, og det kler serien.
Den oversette helten: trompetisten Jeff Beal
Sesong 6 begynner bra, og det fungerer i noen episoder at handlingen er skalert ned til Claire og hennes umiddelbare omgivelser.
Mikset med tilbakeblikk til barndommen, da hun ble kjeftet huden full dagen lang av en mor som mente hun måtte slutte å være så sjefete, gir dette en fin plattform for å presentere Claire alene mot verden.
Jenter må lære å føye seg i denne verden, forteller moren henne irritert i et av tilbakeblikkene, og det psykologiske er enkelt å tolke:
Claire har ikke alltid vært den hun er, men patriarkatet har formet henne slik tidlig.
Den intense, og neste psykothrilleraktige stemningen understøttes av en av seriens oversette helter: komponist og trompetist Jeff Beal.
Ikke bare har Beal skrevet den pulserende intromusikken, men i starten av sesong 6 er musikken hans den viktigste støttespilleren for paranoia, mistro og forventninger om dommedag.
Claire snakker for lenge i kamera
Det er heller ikke Robin Wrights feil at House of Cards går tom for ideer.
Når hun tidlig i sesongen på Frank-aktig vis snur seg mot kamera og ønsker oss velkommen, leverer hun et av sesongens virkelige gåsehudøyeblikk.
Det kan dog virke som manusforfatterne i tidsnød har forelsket seg i Robin Wrights scenestjeling, for hun får byrden med å redde dem ut av hver eneste hjørne de skriver seg inn i.
Claire blir apatisk, Claire danser ballett med nemesisen Anette, Claire snakker altfor lenge i kamera, Claire spiller dum, Claire er smart, Claire går i barndommen.
Det finnes ikke det kortet i kartoteket hun ikke har navnet sitt på, og det tærer på både troverdigheten og tålmodigheten.
Til slutt blir det hele så teatralsk at folk bare går rundt i Det hvite hus og hvisker tomme ting som «a lot of people are thinking about mortality» til hverandre.
Det som en gang var en sterk blanding av West Wing-inspirert politisk drama og kynisk thriller ender opp som en serie som lett desperat forsøker å komme seg over målstreken.
Anmeldelsen er basert på de fem første episodene av sesongen.
| 0
|
401798
|
Vakker julekalender om tilhørighet
Mykje lys og mykje varme.
Fjorårets julekalender i NRK, Snøfall, ble en så stor suksess at det syntes som et sjansespill å ta den til scenen.
20 episoder skrevet ned til to akter er også en modig øvelse.
Men i teater må det tas sjanser, og i dette tilfellet slår det til for full musikk.
Denne nye norske familiemusikalen spås en lang fremtid av mange grunner, som sjarm og tilgjengelighet, scenisk og musikalsk skjønnhet, gode skuespillere, dyktig manusarbeid av Hilde og Hanne Hagerup, sikkert med litt bistand av faren Klaus, og god filmatisk regi av Synne Teksum.
Her veksler det mellom melankoli, lengsel, fellesskaps- og juleglede, humor for alle aldre og – kanskje viktigst – den slags teatermagi som kan skape et publikum for fremtiden.
Noe er skummelt, men ikke for skummelt.
Noe er juleaktig, men ikke for søtt.
Noe er trist, noe er spennende.
Det meste er sjarmerende, kjapt, inkluderende, helhetlig og fremfor alt varmt.
Voksne kan kose seg med ekko fra Good Morning, Vietnam, Dracula, og Star Wars (den mørke siden), mens barna får litt Narnia, mystisk skyggeteater og flyvende papirfugler – alt inkorporert i Tomas Adrian Glans’ flytende koreografi.
Vakker musikk
For dem som ikke kjenner Snøfall fra før, kan første akt virke litt stappet.
Mye informasjon om to helt forskjellige steder med forskjellige innbyggere og oppgaver, skal inn samtidig, men Gjermund Andresens scenografi er både klart definert og rik på detaljer og kontraster.
Mange overganger mellom det grå VU (Verden Utenfor) og det hvite og vakre Snøfall, med marengshus og løkkupler, kamufleres med Henrik Skrams atmosfæriske og melodiske musikk (blant annet en nydelig vuggesang og flotte korsatser).
Oslo Nyes berømte heis presenteres for full maskin.
Lille, foreldreløse Selma (utmerket formet av Emilie Mordal) har i seks år bodd hos naboen Ruth (Helle Haugen).
Hun ønsker seg familie til jul, selv om hun ikke tror på Julenissen.
Selma faller gjennom et skap og ender i Snøfall, der det viser seg at nettopp Julenissen er bestefaren hennes.
Trond Høvik er selve innbegrepet av både godslig julenisse og bestefar.
Selma er altså halvt nisse og får plutselig en diger og kjærlig familie.
Men Ruth savner henne forferdelig, og Haugen former hennes savn med tilknappet følelse.
Når forsvarsverket hennes til slutt bryter sammen, bryter omtrent salen sammen med henne også.
Men i mellomtiden er det dukket opp hyggelige nye naboer, og Tarjei Sandvik Moes nabogutt Håkon får henne gradvis til å tø opp.
Moe (Isak i Skam) utmerker seg med god replikk og karaktertegning.
Vampyren Vermeli
Imens skal det skurke seg til i Snøfall.
Peter Vermelis gledesdrepende og vampyrinspirerte Winter lurer Julenissen ut i den skumle skogen der sovetåken hersker, og overtar butikken.
Winter liker ikke juleglede eller julestøy, og absolutt ikke barn.
Under hans diktatorledelse blir Snøfall nesten like grå som VU.
Selma og hennes venner Frida og Pil drar inn i den farlige skogen for å redde både Julenissen og julen.
Jeg avslører vel ikke for mye om jeg sier at det ender godt.
God jul!
| 1
|
401799
|
«Girl» er en ekstraordinær film om kjønnsskifte
Regissør Lukas Dhont og skuespiller Victor Polster debuterer begge spektakulært i dette nyanserte dramaet om en 15-årings kjønnsskifte.
Da jeg anmeldte den chilenske filmen
En fantastisk kvinne, tilskrev jeg noe av troverdigheten det faktum at skuespilleren selv er transkjønnet.
Etter å ha sett denne belgiske filmen om en 15-årings dramatiske kjønnsskifte til kvinne, der skuespilleren i hovedrollen selv ikke er transkjønnet, ser jeg svakheten ved min konklusjon:
Det spiller vel ingen rolle hva slags identitet skuespilleren har, så lenge tolkningen overbeviser?
Denne oppsiktsvekkende debuten av regissør Lukas Dhont har allerede høstet kritikk fra enkelte LHBTQI-miljøer fordi skuespilleren Victor Polster identifiserer seg som mann.
Men det er umulig å forestille seg filmens kvaliteter uten ham – det er årets sterkeste debut fra noen ung skuespiller av alle filmene jeg har sett.
Brutal dans
Mens hovedrollen i En fantastisk kvinne var konstant omgitt av transfobi, er det snarere hovedpersonens indre konflikter som hemmer henne her.
Lara har begynt på en hormonbehandling for å bli kvinne og får all den støtten hun kunne ønske seg hjemmefra.
Faren er alenforelder for Lara og lillebroren og viser kanskje for mye omsorg, slik datteren opplever det.
Men han har grunn til bekymring:
Lara er så ambisiøs at det går utover helsen.
Samtidig som hun gjennomgår behandlingen for å skifte kjønn, er hun midt oppe i en beinhard kamp for å lykkes som ballettdanser.
Hun har kommet inn på en av landets beste ballettlinjer i en prøveperiode og har drømmen innen rekkevidde.
Men påkjenningen er voldsom, fysisk og psykisk, og gradvis mister hun kontrollen.
Sjelden har ballettdansens brutalitet blitt skildret så hudløst.
Dansende kamera
Regissør Lukas Dhont besitter en filmatisk kontroll som er sjelden å se i en langfilmdebut, men den er helt avgjørende for nærheten vi får til Lara.
Det er lite dialog i filmen, både fordi Lara er ganske innadvendt, og fordi mange av scenene utspiller seg under dansetreningen.
Frank van den Edens kamera danser med Lara, men går også brutalt på henne når det røyner på.
Det er da Dhont høyner intensiteten med hjerteskjærende nærbilder.
Victor Polster spiller rollen ekstremt fysisk.
Bare å se Lara sammen med de andre jentene på balletten, når de ikke danser, er en dans i seg selv.
Hun måler sin kropp og sine bevegelser opp mot den selvsikre feminiteten deres, som for å passe inn og finne sin egen feminitet.
Vi ser henne etter hvert i større omgivelser der hun forsøker å kjenne på sin kvinnelighet i det offentlige rom – hele tiden observert med varsomt kamera.
Drastisk slutt
Ved å omgi Anna med tolerante omgivelser skjerper filmskaperne den indre kampen.
Vi får se hvor krevende et skifte av kjønn i realiteten er – selv med de beste krefter i ryggen.
Regissør Dhont, som også har skrevet manus, forholder seg helt åpent til hva kjønn er, og jeg synes han stort sett makter å forene det problematiserende med denne åpenheten.
Men noen vil nok reagere på den drastiske slutten.
Jeg synes kanskje ikke at den rettferdiggjøres godt nok av det som leder frem til den, men det er åpent for diskusjon.
Hovedrollens indre liv blir derfor på noen måter en gåte.
Dhont får likevel rundet det av med samme filmatiske følsomheten hele filmen gjennomsyres av.
Girls mest gripende relasjon, den mellom og far og datter, binder dramaet sammen igjen.
| 1
|
401800
|
«The girl in the spider’s web» sitter fast i eget nett
Hvorfor har filmskaperne fordummet Lisbeth Salander?
Mye fungerer bra i The girl in the spider’s web.
Den er påkostet, ser bra ut, og skuespillerne fungerer fint i sine roller.
Det største problemet er at den føles forutsigbar.
Regissør Fede Alvarez (Don’t Breathe) greier å kjede deg, og det er den største synden du kan begå i en actionfilm.
Litt av et rollebytte
De tre første bøkene i Stieg Larssons Millenium-serie, Menn som hater kvinner, Jenta som lekte med ilden og Luftslottet som sprengtes, ble gigantsuksesser.
En inntektskilde bokbransjen ikke ville la dø ut.
I 2015 kom Det som ikke dreper oss ut, ført i pennen av David Lagercrantz.
Det er denne boken som ligger til grunn for den nye filmen.
Bøkene har også vært filmet flere ganger.
I den severdige Menn som hater kvinner fikk Noomi Rapace sitt virkelige gjennombrudd.
Hollywood ville ha sin egen versjon, og Rooney Mara spilte Salander i The Girl with the Dragon Tattoo.
Denne gangen er det Claire Foy, kjent som dronning Elizabeth i TV-serien The Crown som gestalter hackeren.
Det er litt av et rollebytte, men hun har en sårbar nakenhet ved seg som kler karakteren.
Hvorfor har de fordummet Lisbeth Salander?
Historien i The girl in the spider’s web er spenstig nok.
Et dataprogram som kan ta kontroll over all verdens våpen, havner på avveie.
Lisbeth Salander befinner seg nok en gang midt i edderkoppnettet av intriger, spioner og organisert kriminalitet.
Hva er da galt?
Det er ikke produksjonsdesignet.
Åpningssekvensen er utrolig lekker der Salander stiger frem som en hevnende svart engel.
Stockholm er dekket med is og snø og er en fin kulisse for actionsekvensene.
Er det Salander-karakteren som er problemet?
Kanskje.
Hun er ikke alltid lett å like.
I filmen har de gjort henne mer spiselig.
Hun må redde en liten gutt i nød, og det skal liksom gjøre henne mer menneskelig, men alvorlig talt!
Finnes det noe mer klisjéfylt?
Vår heltinne, og for så vidt også skurkene, begår så mange tabber og gjør så mye idiotisk underveis, at det er irriterende.
Alle de dumme vriene er der kun for å drive handlingen videre til neste actionsekvens.
Historiens troverdighet lider.
The girl in the spider’s web vil konkurrere i Jason Bourne-klassen, men greier det ikke.
I noen scener greier filmen å få Salander til å fremstå som stupid.
Er det en ting hun ikke er, så er det dum.
I stedet for å fremheve intelligensen hennes, drukner de henne i actionsekvenser.
Jeg er helt for flere kvinnelige actionheltinner, men Salander-karakteren burde hatt flere dimensjoner enn hun har her.
| 0
|
401801
|
Gjennomført tilbakekomst fra Gåte
Gåte er tilbake med nok et album som visker ut skillet mellom rock og folkemusikk.
Det er 14 år siden Gåte sist var aktuelle med nytt album.
Bandet har hatt en lengre pause etter at de på tidlig totusentall opplevde stor suksess med sin blanding av rock og norsk folkemusikk.
De var unge, og etter to album ble det kanskje litt mye for dem, men i fjor viste de at de er tilbake for fullt med EP-en Attersyn.
Nå er de klare med sitt tredje album, Svevn, hvor bandet fortsetter utviklingen av sitt særegne lydbilde.
Sjangerdialog
Gåte består nå i hovedsak av vokalist Gunhild Sundli, broren Sveinung på fele og tangenter og gitarist Magnus Børmark.
Trioen dykker denne gangen enda dypere ned i sjangerblandingen.
Det vi får høre er ikke bare folkemusikk pakket inn i rockens estetikk, men snarere en dialog mellom de to sjangerne.
Tunge riff og tradisjonelle melodier møtes og blir ofte til noe nytt, med en intens energi som driver albumet frem over ti velskrevne låter.
Det hjelper også at de har samarbeidet med folkemusikkveteran Knut Buen, som har bidratt i tekstene og får frem tradisjonene bak Gåtes uttrykk.
Det gammelmodige språket bidrar ikke bare til å gi musikken autentisitet, men får også frem kjernen i prosjektet.
Dette er på mange måter folkemusikk, dog i moderne drakt.
Gåte viser at de er mer enn en gimmick.
Musikk med sjel
Komposisjonene underbygger dette.
Det er god dynamikk mellom de rolige, atmosfæriske partiene og de røffe lydorkanene.
Tittelkuttet imponerer spesielt i så måte, med sterke oppbygninger og forløsninger.
En viktig faktor er Børmarks lekne gitarspill.
Han legger ikke bare rockeriff under folkemusikken, men bidrar aktivt med tekstur og innhold.
Musikken er tidvis også teknisk utfordrende og drevet av medrivende rytmer.
En låt som stikker seg ut er «Fanitullen».
Her hører vi Gåte på sitt beste med rytmisk gitartorden, malende felespill og intens vokal.
Det lyder stort, uten å gi helt etter for pompøsiteten.
Dette gjelder for mesteparten av materialet her.
Arrangementene er kanskje litt svulstige, men filer ikke ned de skarpe kantene som gir musikken sjel.
Sterk retur
Trioen har god variasjon i hvordan de angriper materialet og gjør forskjellige vrier på formelen for å holde på lytterens interesse.
Med hell.
Musikken får tid til å utvikle seg, og ideer utforskes grundig.
Samtidig har Svevn en helhetlig sound.
Det hele avsluttes rolig med «Alvorsleiken».
Her lar Gåte folkemusikkrøttene ta roret i en lavmælt affære.
Et vakkert punktum på en sterk retur fra et særegent band.
| 1
|
401803
|
«Suspiria» er en overlesset remake av kultklassiker
Luca Guadagnino forsøker med vekslende hell å gjenskape en trashy kultklassiker med ingredienser som terror og Holocaust.
Luca Guadagnino er en begavet filmkunstner som beveger seg tilsynelatende uanstrengt mellom såkalt høy- og lavkultur.
I den internasjonale gjennombruddsfilmen, Call Me by Your Name, fikk regissøren mye skryt for sin vakre og beherskede skildring av en homofil romanse i nesten uhørt idylliske omgivelser.
Når han nå har laget en ny versjon av en av 1970-tallets mest ikoniske kultklassikere, Dario Argentos horrorfilm Suspiria, er fallhøyden skrudd opp noen hakk.
Vil den gode smakens prins skitne til hendene sine med noe så «simpelt» som bloddryppende horror?
Guadagnino har naturligvis egne planer med denne nyinnspillingen.
Jeg har sett originalen og lot meg underholde storlig av den hysteriske atmosfæren, men den er så preget av sin tid at man som filmskaper i dag er dømt til å være troløs mot den.
Den ytre rammen er noenlunde den samme:
En ung danser fra Ohio, Patricia (Dakota Johnson), ankommer Berlin for å gå i lære hos den karismatiske danseguruen Madame Blanc (Tilda Swinton).
Etter en sensasjonell audition blir hun tilbudt hovedrollen i en ny oppsetning som madamen har planlagt for ensemblet.
Men siden Swinton er Swinton, aner vi tidlig uråd, og ensemblet fremstår mer og mer som en sekt der madamen svinger pisken og enda skarpere ting.
Gir den noen genuine grøss?
Men i starten er det de ytre omgivelsene som virker mest truende.
Berlin anno 1977 er herjet av terror og kald krig, vi hører eksplosjoner fra Rote Armee Fraktions aksjoner mot offentlige bygninger.
Det er en effektiv måte for Guadagnino – og Madame Blanc – å gi de unge kvinnene en følelse av trygghet i et fellesskap som er alt annet enn normalt.
Verden utenfor holder på å gå av skaftet, men Madame Blanc og hennes medarbeidere har en plan.
Hva som er målet for slike sekter i horrorfilmer, ligger naturligvis hinsides Berlin og vår egen jord, og det er her jeg pleier å falle av.
Men om scenene som er ment å skremme, faktisk gjør det, kan jeg se gjennom fingrene med mye.
Beklageligvis er ikke denne filmen skremmende, og jeg lo oftere enn jeg grøsset.
For det meste tror jeg komikken er tilsiktet.
Særlig portrettene av madamens kvinnelige medarbeidere er underholdende, spilt av smått legendariske og lekne tyske skuespillere som Angela Winkler og Ingrid Caven.
Men i noen dønn alvorlige scener hadde jeg problemer med å holde meg alvorlig.
Kvinnelig urkraft på ville veier
Den nevnte Ingrid Caven spilte i mange av Fassbinders filmer, og Guadagnino har vært åpen på inspirasjonen fra den tyske regissøren til denne filmen.
Mens fargene i originalen var påtrengende og ekstatiske (selv blodet i filmen var annerledes enn i andre horrorfilmer), tilstreber filmskaperne her en grå realisme i de hverdagslige scenene.
Denne filmens grå eminense, dens Max von Sydow (les: Eksorsisten), er psykologen Josef som kommer på sporet av sektens konspirasjoner, og forsøker å møte trusselen med rasjonalitet.
Han er dessuten et bindeledd til et annet tematisk spor i filmen som ikke er helt overbevisende:
Holocaust.
Guadagnino har samlet mange tråder her, og det henger ikke helt sammen.
Det er åpenbart at han også ønsker å si noe om en slags kvinnelig urkraft, eller maktutfoldelse, men nøyaktig hva, utover at dansen kan utløse grenseløse krefter, er vanskelig å si.
Den filmatiske kraften er det ikke noe å si på, og det er scener her som bare må oppleves på et emosjonelt plan, ikke rasjonaliseres.
En av de innledende dansescenene, der Patricias dans på demonisk vis påvirker en annen danser i et tilstøtende studio, er et stykke makeløs filmkunst som kan være verd filmen alene.
Men den er altså pakket inn i 150 krevende minutter.
| 0
|
401804
|
«Arv og miljø» er blitt rystende godt teater
Kjersti Horns oppsetning av Vigdis Hjorths «Arv og miljø» er blitt et poetisk, politisk og kraftfullt stykke kunst.
Snart er det to og et halvt år siden Vigdis Hjorths roman Arv og miljø ble et veiskille i norsk litteratur.
Aftenpostens Ingunn Økland kritiserte bokens mange likheter med virkelige hendelser og sparket i gang følgende debatt:
Hvor mye kan en forfatter utlevere andre mennesker under dekke av en roman?
Regissør Kjersti Horn går på ingen måte inn i denne debatten.
Men selve teaterformen er en ærlig og hederlig inngang til materialet:
Dette er Bergljots historie.
De andre karakterene snakker slik hun husker dem, slik de skriver til henne og slik hun innbiller seg at de snakker sammen.
Ansiktene deres projiseres live fra en enorm LED-skjerm noen meter fra publikum.
Skuespillerne sitter backstage, og er filmet fra livet og opp foran en svart bakgrunn.
Kjersti Elviks Bergljot er alene på scenen.
Noen ganger løfter hun hånden mot LED-skjermen for å oppnå en imaginær kontakt med familien.
Andre ganger går hun i sirkler rundt i rommet, legger seg i fosterstilling eller fikler med termosen som om hun er på evig vandring i egen historie.
Familien hennes virker invaderende på publikum, der de velter mot salen med sine oppblåste ansikter.
De snakker i sirkler mens de skriver sinte e-poster om hytter og arv som egentlig handler om noe helt annet:
De tror ikke på at Bergljot er blitt misbrukt av sin far som barn.
Les Ingunn Øklands kommentar om virkelighetslitteratur i høst:
«Sviktende dømmekraft i Gyldendal»
Litt likt, mest unikt
Arv og miljø har visse likheter med Valdens historie på Det Norske Teatret og Kaos er nabo til Gud på Nationaltheatret, som alle er satt opp av teamet Kjersti Horn, scenograf Sven Haraldsson og lyddesigner Erik Hedin.
Også i Kaos er nabo til Gud ble mesteparten av handlingen filmet live.
Likevel er forestillingene svært forskjellige.
På Nationaltheatret skapte videoen en nødvendig avstand til handlingen, mens i Arv og miljø skaper nærbildene på LED-skjermen en nærhet til publikum.
På premieren i Bergen gjorde tekniske problemer at forestillingen ble 40 minutter forsinket, men under selve forestillingen var videouttrykket rent, klart og plettfritt teknisk.
På Nationaltheatret var estetikken villet rufsete.
Valdens historie er i likhet med Arv og miljø en tankestrøm om konsekvensene av et overgrep og om kraften i å eie sin egen historie.
Men i motsetning til Valdens historie, er ikke Arv og miljø satt opp som en litterær monolog i regiteaterklær.
Bergljots familiemedlemmer er isteden klart tegnede karakterer med egne replikker.
Jeg var spent på hvordan dette skulle fungere på scenen.
Hvordan kunne Vigdis Hjorths essayistiske roman bli til et dialogdrama?
Men jo, det lykkes, og det med bare Hjorths egne ord som virkemiddel.
En vulkan av innestengte følelser
Dialoger som i romanen forsvinner inn i en strøm, blir i teateret betydningsfulle.
Når tankesprangene og referansene fra romanen er borte, sitter vi igjen med et klart og nært drama.
Et oppgjør i brevs form fra barnebarn til bestemor blir det emosjonelle klimakset i forestillingen, og er langt sterkere enn det som er nøkkelscener i romanen.
Det samme er en imaginær utspørring mellom Bergljot og moren, som foregår et sted bortenfor tid og rom.
Kvamme spiller moren som en vulkan av innestengte følelser og effektiv fortrengning.
En svært god rolletolkning, som vekker både forakt og gjenkjennelse i publikum.
Kunne hun valgt annerledes?
Ville vi valgt annerledes?
Sannhet og ubehag
I Kjersti Elviks skikkelse er også Bergljot en annen type enn i boken.
Hun er ikke uberegnelig.
Kjersti Elvik er klar, men sliten.
I starten resignert og ironisk, men etter hvert stadig mer plaget.
Når hun går i dialog med ansiktene på skjermen, er konfliktnivået allerede høyt.
Karakterene nærmest roper ut mot oss.
I starten synes jeg dette var noe som skurret.
Hvorfor er søsteren Astrid, som i romanen bruker sitt rolige vesen som hersketeknikk, spilt så oppjaget og emosjonell?
Jeg noterte overspill i blokken, og syntes Agnete Haalands emosjonelle skikkelse ødela nyansene i dramaet.
Men mot slutten gir det hele mening.
Etter at arven er gjort opp, roer Astrid seg ned og vil at familien skal gå videre sammen.
Med intens positivisme inviterer hun til minnesamvær og forsoningsmøter.
Men Bergljot står ødelagt tilbake på scenen.
Hun kan ikke gå videre, og nettopp denne erkjennelsen blir en skremmende kontrast til Astrids nye frisk.
Dette sceniske grepet understreker også Kjersti Horns og Vigdis Hjorths felles politiske prosjekt:
Empati har ingen verdi om man ikke samtidig aksepterer offerets historie.
Arv og miljø er på Den Nationale Scene blitt et kraftfullt stykke kunst, og en ubehagelig påminnelse om at du må ta stilling for å leve sant.
| 1
|
401805
|
Anmeldelse av IndiSpice:Krydder i tilværelsen
Signaturrettene på IndiSpice skiller restauranten fra mange konkurrenter.
Det indiske kjøkken i Oslo har de siste årene gjennomgått et forsiktig skifte.
Der peppern gror har introdusert både hipp gatemat og egne varianter av klassikere.
Holy Cow, Mantra by Mister India har justert sine konsepter, og Pink Elephant har laget sin egen indisk/norske fusion.
Sist vi besøkte IndiSpice, ble vi imponert over hvordan stedet hadde laget sin egen vri på klassiske retter.
Hvordan klarer det seg mot de trendy nykommerne?
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
Lokalet er ikke all verden og minner oss på at det tidligere var en gresk restaurant her.
Likevel har de greid å skape en hjemmekoselig stemning i lokalet.
Det skyldes ikke minst den overstrømmende vennlige servicen – du får følelsen av å bli ønsket velkommen inn til familieselskap.
Sprø inngang
Vi er plassert ved et hyggelig vindusbord, og poppadums med frisk salat og dressing kommer sammen med drikkevarene.
Bordvenninnen har lyst til å teste vegetartilbudet og begynner med Pyaz ke pakora, fritert løk med kikertmel, før Dal bukhara, en linse- og bønnegryte.
Jeg starter med Allo tikki chat før kylling jalfrezi, mens Spisevennen tar Sarcon ke phool og kebabvarianten Barrah kebabs.
Potet med sting
Forrettene lever opp til forhåpningene:
Allo tikki chat består av butterdeig med ternede poteter.
Løk og annet smågodt er en lekkerbit av en forsmak.
Bordvenninnens Pyaz pakora har også et delikat kryddersting, mens Spisevennens Sarcon ke phool består av marinert brokkoli med en touch sennep før den har vært i tandooriovnen.
Retten er spenstig på smak og har god tyggemotstand.
Forrettene serveres på fikse brikker.
–
Da kommer hovedrettene på steinplater, mumler Spisevennen.
Ikke bare kebab
Det gjør de, nesten:
Spisevennens Barrah kebabs kommer på en glohet jernplate med «dobbeltmarinert» lam.
Kjøttet har vært i eddik og salt før det er lagt i en yoghurt- og krydderblanding.
Resultatet er en smaksrik rett med et friskt, småsyrlig sting.
–
Et godt alternativ til shish kebaben man får de fleste andre steder, mener han.
Min Murgh jalfrezi er kylling og poteter i masalasaus toppet med strimler av frityrstekt løk.
Kyllingbitene er møre, og krydderstinget i sausen varmer godt.
Bønnhørt
Bordvenninnens Dal bukhara er en mørkbrun gryterett som består av svarte linser og røde bønner langkokt med tomat og hvitløk.
Små «streker» av ingefær piffer opp det fyldige smaksbildet.
– Indiske restauranter er generelt flinke med vegetarrettene sine, og denne er intet unntak, sier hun.
Gjennomgående vellykket
Vi har bedt om både raita og to typer nan til, vanlig og med hvitløk.
Begge brødene er myke og med en lett smak av smør.
Skorpen er boblende og sprø.
Til maten har vi drukket indisk øl som er lett på smak og passer utmerket til denne typen krydret mat.
Porsjonene har vært rause.
Derfor ender vi med å dele en sorbet før vi ber om regningen.
Den kommer på tilsammen 1700 kroner.
Sett over ett er IndiSpice en restaurant i det øvre sjiktet i Oslo.
Maten har et hjemmelaget og rustikt preg, og råvarene er godt kombinert med krydderet.
Hit går man gjerne flere ganger.
| 1
|
401809
|
M.I.A.-dokumentar:Godt portrett av en evig rebell
En drivende fortelling om mennesket, ikke hitlåtene.
«Vil dere høre min historie?
Jeg skal vise dere min historie.»
Ordene kommer fra Mathangi «Maya» Arulpragasam – bedre kjent som artisten M.I.A. – i starten av denne dokumentaren.
Sjelden har et sitat vært mer treffende, for filmen er tettpakket med opptak som hun, familien og regissørvennen Steve Loveridge har gjort fra hun var ti år og frem til nå.
Det enorme tilfanget på materiale brukes godt til et nært, men aldri intimt portrett av en født og evig rebell.
En opprører som ikke lar seg stoppe, uansett hvem som prøver.
Legger ingenting imellom
M.I.A. ble musikalsk superstjerne nærmest over natten i 2005 da debutalbumet Arular kom, samtidig som hun spilte på den amerikanske storfestivalen Coachella.
Hennes miks av mørk hiphop, srilankiske lydelementer og illsint ordflyt traff unge verden over.
To år senere ble hun en enda større stjerne med albumet Kala og spesielt låten «Paper Planes».
Det rent musikalske har likevel svært liten plass i fortellingen om henne.
Vi lærer at hun egentlig ønsket å bli dokumentarfilmskaper, og at veien inn i musikkens verden gikk via venninnen Justine Frischmann fra bandet Elastica.
M.I.A. var med på turné for å filme dem, men gikk lei av et opplegg der ingen brukte sin posisjon til å si noe viktig.
Dermed begynte hun å skrive selv.
Derfra og ut legger hun ingenting imellom.
Heller ikke når hun blir saksøkt av fotballorganisasjonen NFL for helt elleville 140 millioner kroner etter å ha vist fingeren (!) til kameraet under Super Bowl.
Scenen etter at hun og livvaktene har rømt fra stadion, er kostelig.
Formet av det tamilske opprøret
Årsaken til det evige opprøret ligger tilbake i det Sri Lanka som hun, moren og hennes brødre flyktet fra da M.I.A. var ti år.
De var en del av et jaget folk i et land i borgerkrig.
Hennes far var en av grunnleggerne av den tamilske motstandsbevegelsen.
Alt i oppveksten har formet henne:
Krigen, flukten, livet som immigrant i London, kampen for det tamilske folk og mot det hun mener er et folkemord i hjemlandet.
Vendepunktet kommer når hun i 2001 reiser tilbake til Sri Lanka med videokamera og får føle problemene på kroppen.
Den samme motstanden møter hun i USA etter gjennombruddet.
Fra vanlige folk og fra mediene.
«De vil ikke snakke om død, snakk om Beverly Hills», som hun fortvilet sier etter et feilslått TV-intervju.
Mennesket, ikke hitlåtene
Ingen stemmer utenfra konfronterer M.I.A. spesielt hardt i løpet av denne dokumentaren.
Dette er hennes versjon, hennes fortelling og mest av alt hennes kamp.
Det er lett å se for seg at hun har opplevd mange øyeblikk av glamour og glede og oppturer som ikke har fått plass her, bevisst nok.
Likevel er dette nære portrettet av en gjennomført politisk sjel, som bruker sin stemme til å stå opp mot urett, en drivende og fascinerende fortelling.
Et spesielt nært forhold til hennes musikk i forkant trengs heller ikke, for dette handler om mennesket, ikke hitlåtene.
| 1
|
401812
|
Album fra Izabell:17 minutter med utrolig høy kvalitet
Rapperen blåser i janteloven – og godt er det.
Denne Stavanger-rapperen har vært på radaren lenge.
Bare ventet der, ventet på et øyeblikk å slå gjennom, og det øyeblikket kan godt mulig være akkurat nå.
Hun blir nevnt i Nye Hiphop Hoder (2018) av Øyvind Holen, boken som er en moderne kulturskatt for norsk hiphopmusikk og -kultur.
Hun er også med i det dessverre veldig korte segmentet om kvinnelig hiphop i NRK-serien Takin Ova (2017).
Der snakker hun om rollemodeller for kvinner innen hiphop, som det er for få av.
Og om hun ønsker det eller ei, kan hun ha gjort seg til en ufrivillig rollemodell med denne debuten.
Skyt
Meg er Izabells mest raffinerte og komplette prosjekt.
Det er riktignok lovlig kort til å kunne kalles et album med sine skarve 17 minutter.
Albumet som form er i dag et utvasket konsept, men det er en debatt for en annen dag.
Heldigvis holder alle 17 minutter her utrolig høy kvalitet.
4048 bydel Madla
Madla er ikke bare et sted hvor mange sliter seg gjennom førstegangstjeneste, men også en plass der det er laget hiphop av høy kvalitet i det siste.
Det er forfriskende å høre noen rappe på noe annet enn bergensk og østlandsk, for stavangerdialekten egner seg til veldig mye annet enn «Tore Tang».
Stemmen og intonasjonen er Izabells sterkeste kort.
Hun har en varm, mørk og tydelig vokal med større selvtillit enn mange norske rappere kan drømme om.
På introlåten «25 sting» blir du med en gang grepet av hennes levering.
Jeg tror mange glemmer hvor viktig en kul stemme kan være i hiphop.
Du kan si de mest tankevekkende ting, men om stemmen din er isopor på et vindusglass, betyr det ingenting.
En vokal med så mye selvtillit kan droppe like selvsikre vers.
Ekstremt velproduserte minutter
«Dama di ser hoven ut, gi henne noe Zyrtec», «Hørte jenta di ville bli meg, hørte kompisen sa han var i meg».
«Så få gutter har vært på min klit, men så fett at dokke sprer navnet mitt» (les på stavangersk).
Dette er bare et par utdrag fra tittellåten «Skyt Meg», en enorm selvtillits-fleks og et spark til tider med ydmyke holdninger.
Det skal sparkes i hiphop.
Guttene har gjort det lenge, og det er på tide at kvinnelige rappere snakker om andre ting enn at de er kvinner i hiphop!
På Izabells debut sparkes det oftere enn på et karatestevne.
Det er vestkyst bak spakene og foran mikrofonen.
Skyt Meg er ekstremt velproduserte 17 minutter.
Tunge bassdrønn og skarpe snares, det låter som det er mikset til en bil med altfor dyrt stereoanlegg.
Spesielt i låtene «Lola» og «Ka du vil» står pelsen på ryggen, og nakken lugger mer enn forsvarlig.
Den solide debuten fra Izabell viser tydelig at det bare er å ønske Stavanger-bølgen velkommen med begge armer.
| 1
|
401813
|
«Narcos: Mexico»: Mørk, mørkere, mørkest |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
«Narcos: Mexico» handler om dagen da en amerikansk agent ble kidnappet.
Det er ingen lystig historie, men en viktig bit i puslespillet om kokainkartellene.
Når man ser tilbake på narkokrigene som har forsøkt å rive i stykker Mexico i tiår etter tiår, skiller noen datoer seg ut.
8. februar 1985 er en av dem.
Det dramatiske døgnet ble også nevnt flere ganger da jeg snakket med DEA-agentene Steve Murphy og Javier Peña på deres norgesturné i fjor, for det var dagen da DEA-agent Enrique «Kiki» Camarena Salazar ble kidnappet på gaten i Guadalajara i Mexico.
Det forandret fullstendig hvordan USA så på narkokartellene.
USA venter med åpen lommebok og full fest
Narcos:
Mexico tar for seg tiden før og etter kidnappingen, da Miguel Ángel Félix Gallardo og Rafael Quintero bygget nettverket vi i dag kjenner som de mexicanske kartellene.
Det starter med at Kiki blir overført til Drug Enforcement Agency-kontoret i Guadalajara i 1981.
Her forsøker han å jobbe gjennom en gjørme av resignasjon og null politisk vilje fra hverken D.C. eller Mexico City.
Bak en sky av korrupsjon bygger Miguel, Rafael og gjengen først effektiv distribusjon av marihuana, før de slår seg sammen med colombianerne for å få kokain over grensen til kjøpesterke, festklare amerikanere.
Mørk politikk og vold
Kikis historie tilsier at dette umulig kan bli noen lystig sesong av Narcos.
Serien har aldri vært en arena for oppturer og trygge menneskelige relasjoner, men tidligere har sesongen hatt et eventyraktig preg som trygt kan kategoriseres som underholdning.
Der Narcos tidligere tidvis minnet om den musikkvideoinspirerte Johnny Depp-filmen Blow, nærmer serien seg nå Sicario og dokumentaren Cartel Land.
Mørk politikk vandrer sammen med voldsdrevet forretning, og det finnes knapt helter.
I beste fall er de folk som gjør så godt de kan, og kanskje noterer seg for en positiv seier i ny og ne.
Ingen lyspunkter, men viktige puslespillbiter
Narcos:
Mexico er som nevnt ikke en historie med mange lyspunkter, men den tilfører Narcos-universet noen viktige historiske puslespillbiter.
Det mest interessante å se på er hvordan smuglerne organiserte seg smart og kjapt, samtidig som persongalleriet gir historien nødvendig menneskelighet.
Don Natas sorg over sin drepte sønn, Rafas barnslige forelskelse i kokain og en ministerdatter og kokain, Miguels desperate behov for alltid å imponere, Kikis problemer med å se sin egen familie bak den dominerende jobben – alle historielinjene fungerer som små deler av det store bildet.
Alt får konsekvenser.
Tredeling av sannheten
I de tidlige Narcos-sesongene var jeg skeptisk til tredelingen av sannheten, hvor en tredjedel er historisk riktig, en tredjedel skjedde på litt annet vis, og resten er funnet på.
Nå som jeg er mer vant til seriens historiefortelling, og stoler på at den lander relativt nær virkeligheten, fremstår det dog som et smart valg.
Miksen av historie og fiksjon fenger dramaturgisk, det er praktisk for å sy sammen hendelser, og som seer blir jeg nesten takknemlig for at de skriver bort de verste hendelsene som skjer med en kidnappet DEA-agent.
Grepet med å flytte handlingen tilbake i tid fungerer også meget bra.
Narcos:
Mexico fyller inn forhistorien til DEA i Sør-Amerika, og serien mer enn hinter til at ikke bare politikere sør for grensen synes det var helt greit med den ulovlige handelen.
Her ligger det store muligheter for kommende sesonger – en Narcos:
DC eller Narcos:
Miami kunne gjort serien ledende blant kokainsmuglingens mange krøniker.
| 1
|
401816
|
Coen-brødrene treffer ikke blink med «The Ballad of Buster Scruggs»
Coen-brødrene vender tilbake til Ville vesten i sin nye film.
De sikter både høyt og lavt, men blinde for annet enn hvite menns historier ender de også opp med å skyte seg selv i foten.
Da det ble kjent at Coen-brødrene skulle lage The Ballad of Buster Scruggs, ble prosjektet omtalt som en TV-serie.
Det er imidlertid blitt omformet til en westernfilm som består av seks novellefilmer, hver av dem på cirka 22 minutter.
Handlingsmessig er novellefilmene uavhengige av hverandre, men alle foregår i Ville vesten på 1800-tallet.
The Ballad of Buster Scruggs inneholder mange folkelige og velbrukte ingredienser fra westernfilmer, som voldsromantikk, dusørjegere, barslagsmål, bankran, gullgraving, bordeller, lovløse menn, pistoldueller, karavaner som reiser over prærien, en blodtørstig urbefolkning, gambling – og mange drap.
Allerede etter få minutter er svært mange menn likvidert på spektakulært vis.
Noen seere vil finne de groteske og tegneserieaktige drapshandlingene underholdende, mens andre vil synes at dette bare er kaldt og morbid.
Hvite menns western
Det er stort sett hvite menn det handler om i The Ballad of Buster Scruggs.
Først etter en halvtime får vi se den første kvinnen.
Det tar enda lengre tid før en kvinne får lov til å si noe i filmen, og da er det en prostituert som lurer på om hun skal tilfredsstille en mann mot betaling.
Det dukker imidlertid opp mange urinnvånere (indianere), men de får ikke lov til å ytre seg på andre måter enn ved å utstøte krigsrop mens de rir mot hvite menn for å massakrere dem og ta skalpen deres.
Fremstillingen av kvinner og urfolket er såpass ensporet at det er vanskelig å forstå at filmen faktisk vant pris for beste manus på filmfestivalen i Venezia tidligere i høst.
Variert kvalitet
Coen-brødrene har visstnok jobbet med manuset til de seks novellefilmene over en periode på 25 år.
Den tredje novellefilmen («Meal Ticket») gjør størst inntrykk.
Den er mer dypsindig og mindre drevet av slapstickhumor og gladvold enn andre kapitler.
Harry Melling (fra Harry Potter-filmene) spiller en omreisende skuespiller uten armer og ben.
Hver kveld fremfører han den samme monologen på et nytt sted.
Ellers hører vi ham aldri si noe.
Liam Neeson spiller en eldre mann som tar seg av alt det praktiske rundt forestillingene.
I tillegg må han mate og stelle den bevegelseshemmede skuespilleren.
«Meal Ticket» setter spørsmålstegn ved hva det vil si å leve et fullverdig liv.
Den tematiserer også hvordan vergeløse mennesker blir behandlet i et lovløst samfunn, der det er den sterkestes rett som gjelder.
Visuell detaljrikdom
Som alltid i en Coen-film er det en nytelse å se de vakre bildene og den visuelle detaljrikdommen.
Filmen er fotografert av franske Bruno Delbonnel, som også hadde foto i en av mine favorittfilmer av Coen, Inside Llewyn Davis (2013).
De seks stramt komponerte novellefilmene er såpass varierte i tone, tempo og handling at de fleste sikkert vil finne en favoritt blant dem.
Men selv om handlingen er lagt til Ville vesten, er det langt mellom blinkskuddene.
| 0
|
401818
|
Obliteration leverer retrometal i verdensklasse
Obliteration hyller metalhistorien, og lager sin beste plate så langt.
Det er fem år siden forrige plate fra Kolbotn-bandet Obliteration, og hele ni år siden de slapp sjangerseieren Nekropsalms.
Det som en gang var landets mest lovende lille forstadskonsortium av riffmakere (Obliteration overlapper også med Spellemann-vinnerne Nekromantheon) er i 2018 garvede veteraner.
Det høres, men bare på den positive måten.
Cenotaph Obscure er deres beste album så langt, en bauta av riff, arrangement og stilsikkerhet.
Bevegelsen de var med på å skape – hvor death og thrash metal fra sent 80-tall og tidlig 90-tall ble båret på gullstol gjennom øvingslokalet – er det siste tiåret etablert som egen undersjanger i metalens sjangerlabyrint, men Obliteration står fjellstøtt som de viktigste videreutviklerne av det som skjedde for tredve år siden.
Butikken er åpnet, i hyllene finner vi metal for den kresne handlekurv
Mens Obliteration på Nekropsalms var ivrige etter å vise frem inspirasjonskilder og skjulte metalreferanser, og oppfølgeren Black Death Horizon fremsto som et kaldt, nesten ekskluderende svar på det, leverer Cenotaph Obscure på begge deler.
Referansene er retro så det holder, men riffbagasjen kastes inn med overvekt så det knaker på rullebåndet.
Albumet åpner med tittelsporet «Cenotaph Obscure».
En monumental intro avløses av hektiske riff som ender opp i et drivende midttema, og butikken er åpnet.
I hyllene: vellagrede riff, overraskende taktskifter og metal for den kresne handlekurv.
Det låter stort og selvsikkert, og så analogt og live at det føles som den endelige vaksinen mot komprimeringen som forstyrrer så mange metallydbilder.
Cenotaph Obscure har muligens den mest stilsikre produksjonen et slikt tilbakeskuende album noensinne har fått.
Drivende rifforgier og svevende tekster
Tittelsporet følges opp av «Tumulus of Ancient Bones», hvor Kristian Valbo nok en gang får vist seg frem som den kuleste trommeslageren i metalriket, og de stadige taktomslagene sender tankene rett til en av Obliterations største inspirasjonskilder: Autopsy.
Albumet er også smart satt sammen, med mellomspillet «Orb» som hvilepute før «Eldritch Summoning» utvikler seg til 8 minutter deilig kaos.
Den drivende rifforgien «Detestation Rite» er strategisk plassert som kontrast etter «Eldrich Summoning», og de to låtene alene viser frem Obliteration i all sin varierte prakt.
Sindre Solem kler å hylle Morbid Angel med guttural vokal så vel som den mer ropende postpunkstilen han av og til byr på, og uten at jeg får fatt på alle tekstene er det neppe stor fare for for at Talib Kweli skal bli hissig i Twitter-fingeren.
Det går mest i undring over religions tomhet («Adrift to the nothingness/into the void of the Gods») og mystiske støvhauger laget av gamle benrester («Amidst tumults of ancient bones/sweeping, melted mindscape forms»), og de svevende formuleringene passer perfekt til den komplekse, historiehyllende metalen Obliteration er i verdensklasse på.
| 1
|
401819
|
En ny karrieretopp for Maj Britt Andersen
Dette må hun gjøre mer av, og helst sammen med dette stjernelaget.
Maj Britt Andersen er kjent som barnas venn og Alf Prøysens kjærlige tolker.
Et stille sted er derimot en voksenplate om håp og trøst, om det å være til stede i livet, i vår egen tid.
En ny side ved denne folkekjære artisten som springer ut i full blomst.
Alt blir helt rett
Noen ganger blir kombinasjonen av et samarbeid helt rett, nærmest perfekt.
Maj Britt Andersen, Lars Saabye Christensen og Geir Holmsen har funnet den rette kjemien mellom ord, sang og musikk.
Holmsens hjertevarme komposisjoner blir som en forlengelse av ordene, mens sangeren på eminent vis formidler hver stavelse med omsorgsfull innlevelse.
Til å sette dette ut i livet fikk de med seg Kringkastingsorkestret.
For å ytterlige å understreke hvor gjennomtenkt det hele er, har de fått med seg cellisten Truls Mørk og pianisten Ivar Anton Waagaard.
Og om ikke det er nok, er Daniela Reyes Holmsen (datter) en liten åpenbaring med sitt akkordion.
Fortellingens magi
Det er en iboende skjørhet i mange av disse fortellingene.
Lengsel, savn, undring, søken og rådvillhet.
I sentrum står ømheten, som i tittelmelodiens fortelling om tiggeren som går i døden for å redde andre.
Det er et stort spenn i stemninger fra det vare og følsomme til det smått lattermilde.
Det åpner riktig lekkert og besnærende melodiøst med «Tampen brenner», der Truls Mørks cello drar oss inn.
Utover albumet avløses den ene perlen av den andre:
«Større sang», Bare bare» og «Et stille sted».
Sistnevnte en stillfaren liten tango der trekkspillet følsomt understreker sangens fortvilelse.
Kjærlighetssangen «Fin floke» gir undringens paradoks et ansikt.
Humoristiske «Kjøkken og kjærlighet» vekker latter, mens ettertenksomme «Fuglesang» sporer til refleksjon.
Holmsens musikk har på utsøkt vis klart å fange kontrastene mellom det nære og mektige.
En karrieretopp
Viktigheten av Maj Britt Andersens engasjement for barnemusikken kan ikke overvurderes.
Der har hun vært et vedvarende kraftsenter.
Like selvsagt har totendialekten vært.
Her synger hun derimot på bokmål, og viser en genuin forståelse for forfatterens ståsted.
Sett i dette perspektivet fremstår
Et stille sted som noe av det gledeligste og overraskende fra hennes hånd.
Samtidig kan man ikke underslå hennes livserfaring, lange karriereise og nære kunstneriske samarbeid med ektemannen.
Resultatet er blitt et lykketreff av et album.
Det sies at magien er skjult i detaljene, og her er dette arrangementene, ordenes nedstrippede, presise billedverden og det eksakte stemmeleiet sangeren velger når hver enkelt tekst skal formidles.
Det er som om fortellingene blir hennes egne opplevelser.
Det blir ikke feil å påstå at dette er en ny karrieretopp i en allerede imponerende sådan.
| 1
|
401820
|
Nytt album:Karrierens sterkeste fra Hjerteslag
Fengende dypdykk i et vanskelig følelsesliv.
Da jeg satte på Hjerteslags tredje album Nattseileren for første gang, var jeg ærlig talt ikke helt overbevist.
Halvskranglete gitarer som rytmisk spyttet ut fire velbrukte akkorder og en intens vokal som konstant beveget seg i det samme spekteret.
Jeg tenkte jeg hadde hørt det før.
Jeg tok feil.
Halvveis ut i albumet skjedde det noe.
Jeg satt på trikken, og hjernen hektet seg med ett på en tekstlinje.
Brått hørte jeg virkelig etter og ble nærmest bergtatt av den følsomme finalen i stil med det regntunge novembermørket.
Så jeg satte den på en gang til.
Og en gang til.
Og konstaterte at Hjerteslag har laget karrierens sterkeste album.
Fokuserte tekster
Låten som fikk meg inn var «Farvel til musikken», som kommer midt blant albumets ni spor.
De rivende gitarene forsvinner i et avdempet lydbilde med myke detaljer og lar vokalist Robert Eideviks følsomme bruddhistorie komme til.
Det er en oppgitt selvkritikk over det hele, noe som løfter de tårevåte passasjene til nye høyder.
Det er en generell utvikling i bandets tekster her.
Man kunne høre tendenser til modningen på deres forrige album, Vannmann86, men her er tekstene mer fokuserte.
Eidevik dykker dypt i sitt eget følelsesliv, uten at det blir for navlebeskuende.
Han gjør observasjonene allmenne og poetiske, samtidig som det hele er sterkt personlig.
Det er sårt, det er vakkert, og ikke minst lyder det veldig bra, levert med sterke vokalfraseringer.
Nedstrippet
Musikalsk utforsker Hjerteslag denne gangen et innsnevret lydbilde preget av melankoli og fandenivoldskhet.
Produksjonen er stor og åpen, noe som gir god plass til malende gitarharmonier, pumpende bassfrekvenser og effektive rytmer.
Det hele er strippet ned til det mest nødvendige.
Mye kan låte litt likt i begynnelsen, men ikke la deg lure.
Bandet lar heller dynamikken utgjøre forskjellene, som på nydelige «Byen er ond», en av de mer rocka låtene.
Følelseshyllest
Til slutt får vi selveste rosinen i følelsespølsen (hvis det er lov å si):
«Siste reis».
Medpassasjerene på trikken så rart på meg der jeg satt med tårer i øynene gjennom de vare syv minuttene om romantiserte minner og desperat søken etter å igjen holde drømmejentens hånd.
For en avslutning.
For ordens skyld har jeg gitt albumet flere lytt etter trikketuren.
Nattseileren er et album som vokser på deg.
For hver runde fester låtene seg dypere i sinnet.
Hjerteslag hyller vanskelige følelser på en måte som gjør det utfordrende å holde masken.
Det skal de ha kred for.
| 1
|
401821
|
Anmeldelse av Taco Republica: Viva La Republica!
Du finner en flik av Mexicos hjerte midt i Torggata.
– Burde vi bestilt bord på forhånd?
Det er ganske fullt her.
Bordvenninnen ser skeptisk inn i lokalet.
Det sitter flere langs den lange baren, men det ser ut til at noen lenger inne er på vei til å betale.
Vi venter på at servitøren skal komme og eventuelt henvise oss til en plass.
–
Vent et par minutter, så skal vi rydde klart til dere, er beskjeden, og ikke lenge etter sitter vi innerst i det ganske spartanske, L-formede rommet, som lyses opp av tegneserieaktige figurer på den ene veggen.
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
Menyen frister med mange godbiter fra det mexicanske kjøkken, så det er vanskelig å bestemme seg med en gang.
Vi ber om mexicansk øl og guacamole med totopos til å begynne med.
Avocadodippen har et tydelig chilisting, men hvis man ikke vil ha den såpass fyrig, serverer de en mildere variant.
De hjemmelagede tortillachipsene er herlig sprø og blir fort spist opp, så vi bestiller straks en ekstra omgang for å ha underveis i måltidet.
Det skal vise seg å være unødvendig med tanke på hvor mye mat vi får den neste timen.
Veganske gleder
Etter lange overveielser starter vi med to typer ceviche:
En med fisk og en vegansk.
Begge kommer raskt til bordet og har følge av tomat, lime, løk, ananas og koriander.
Fisken har et fint, syrlig sting, mens veganercevichen består av dampet blomkål og er en vellykket utgave av den klassiske retten.
Vi har avtalt med servitøren at maten skal komme i omganger, og det greier de å gjennomføre gjennom hele måltidet.
Slikt gir et ekstra pluss i boken, særlig når det er så mange gjester i det smekkfulle lokalet.
Vi kan også se at det begynner å samle seg en kø utenfor av folk som vil inn.
Ja takk til taco
Nå kommer en omgang taco på bordet:
Pastor, laget på svin, lengua, som består av oksetunge, Pescado Zarandeado med grillet fisk og Jamaica, en vegansk variant med tomat og hibiskusblomst.
Ved siden av har vi fått små skåler med diverse sauser, som pico de gallo, salsa roja og verde, samt sterkere saker som habanero og chipotle.
Den grønne salsaen passer best til fisken, mener Bordvenninnen, som også har bedt om frivoles, stuede bønner, ved siden.
De viser seg også å være heftige på smak med hensyn til krydringen og varmer godt opp på en kjølig lørdag.
Pastor-tacoen er blant de bedre vi har smakt her i byen, i likhet med oksetungen.
Fisken flaker seg fint, og en bitte liten smakebit frister til gjentagelse.
–
Man merker at maten er laget fra bunnen av med gode ingredienser.
Dette er nesten som å være i Mexico, hadde det ikke vært for temperaturen ute, alle hipsterne og musikkvalget.
Kylling med mersmak
Siden tacoene kun fås stykkevis, har vi delt dem mellom oss, men vi er fremdeles sultne på mer.
Spisevennen forlanger enda en Pastor og en Bistek.
Jeg prøver meg på en Volcan med kylling og Taco Barbacoa, som er med grillet lammekje, mens Bordvenninnen har bestemt seg for å spare seg til desserten og spiser et par totopos med guacamole isteden.
Hun blir likevel tilbudt en bit av min Volcan, som består av et raust stykke mør kylling med smeltet ost, koriander og løk mellom to store, sprøstekte tortillaer.
Selv om både entrecôten og lammet er møre godbiter, er dette et av måltidets høydepunkter.
Et røverkjøp?
Nå er vi så mette at vi ender med å dele et stykke limeterte, som er en super, syrlig avslutning.
Taco Republica er ikke det billigste mexicanske stedet i byen, men holder et jevnt, høyt nivå hele veien.
Sammenlignet med hva du ellers betaler for mat i byen, er Taco Republica et røverkjøp.
| 1
|
401822
|
Karl Seglem:Forener folkemusikk og jazz på en utsøkt måte
Denne musikken berører, begeistrer og gir mening.
Karl Seglem sanser naturen, fornemmer dens kraft og tar innover seg dens sårbarhet.
Miljøet er i ulage, og det bør bekymre oss alle.
Han vil vekke oss.
Ikke med slagord og pekefinger, men gjennom musikk.
Resultatet er et mesterstykke av et album, et sterkt og høyst inspirerende miljøargument til glede og ettertanke.
Poesi og musikk
Seglem maler med lyd mens han ser naturens skjønnhet i all sin storhet.
Denne gang lar han også poesien få en plass i lydbildet.
Hans enkle ord er som intuitive dikt som rommer en ydmyk kraft der vi sporer hans personlige opplevelse av det enkle i det store.
Stoff til ettertanke, mens musikken understreker det ville, vakre og sobre naturen har å by på.
Seglem har utgitt tre diktsamlinger.
Den første kom i 2006, så en i 2013, og den tredje kom i år.
Som i musikken tar de utgangspunkt i natur og klang.
Når ord møter musikk i «Stjernebalsam», smelter alt sammen, og noe unikt og nærmest magisk oppstår:
«Ein gong er musikken/for ein gong er musikken/ny/som vind spelar».
På hvert sitt vis, fra den stillfarne forannevnte til mektige «Tid kverlar», blir poesien et tilleggselement som forsterker det sanselige i musikken.
Naturen har alt, «ein stor stein/stikk opp i ei stri elv/inn i mine år/og ut av mine årer».
Sterkt og fullkomment
Dette er kanskje Seglems sterkeste og mest fullkomne album.
Få har som han klart å forene folkemusikk og jazz på en slik utsøkt måte, samtidig som han stadig trekker nye impulser inn i musikken.
Denne gang har hardingfela fått en sentral plass.
Når han setter på turboen, som i tittelmelodien, er det nesten som et egenartet bukkeritt innover fjellheimen mens det moderne og urbanes klanger lyder i minnet.
Naturen er livsviktig for ham.
Dermed er albumet drevet frem av like mye dårlig samvittighet og sorg som rendyrket skaperkraft og energi.
Han mistet sin bror for kort tid siden, og det har vært med på å sette farge.
«Rindabotn» er en nærmere elleve minutter lang oppvisning i metallisk urkraft, mens «Nørdre» viser hvor unikt han smelter elektronikk, bukkehorn og bass sammen og hyller det inn i et mystikkens slør.
Albumets vakreste øyeblikk er drømmeaktige «Polarnatt», der Sigrid Moldestads ordløse sang nærmest forfører oss.
Det er så utrolig mange finstemte lag i denne musikken som nesten tar pusten fra deg, takket være mesterskapet til både komponist og hans septett.
Sjelden har en sekser vært mer opplagt enn med Nunatak.
| 1
|
401825
|
Nytt album:Linnea Dale har funnet seg selv
På tredje forsøk får hun frem egenarten i sitt uttrykk.
Linnea
Dale er en av få tidligere Idol-deltagere med en videre karriere som popartist.
Det later til at hun hele veien har fått relativt fritt spillerom, uten for mye innblanding fra plateselskap eller inntektshungrige managere.
Dette har gitt henne muligheten til å finne sitt eget uttrykk og sin egen stemme.
På Wait for the Morning, hennes tredje soloalbum, har hun fått det til.
På hjemmebane
Dette er tydelig allerede i førstesporet «Birds».
En pulserende bassynth og en stødig rytme blir akkompagnert av en lydcollage og løse keyboarddetaljer.
Dale selv er åpenbart på hjemmebane, og hun virker selvsikker i de velplasserte vokalfraseringene.
Som de fleste sporene her er låten preget av et lavmælt arrangement som sakte bygges opp med mer utpreget melodiøsitet.
Hun har kort fortalt funnet seg selv musikalsk.
Musikken er fengende, men har også dybde.
Hovedingrediensene er retro trommemaskiner som bringer tankene til krautrockens motorikk, duse synther og kvasse bassekvenser som driver det hele fremover.
Resultatet passer perfekt til Dales behagelige stemme, som forblir musikkens naturlige sentrum.
Den kommer virkelig til sin rett.
Gode hjelpere
Med på laget har hun fått et stjernelag av musikere med fartstid i kjente band som A-ha, Pow Pow og Jaga Jazzist.
På tittelkuttet får vi sogar en duett med Jonas Alaska.
Komponist Jan Martin Smørdal bidrar med strykearrangementer som gjennomføres stilrent av Oslo Strings, noe som ofte gir en ekstra dimensjon i denne minimalistiske musikken.
Strykerne brukes lurt til å få frem nyanser.
Helhetlig sterk
«09.05.2003» er et artig innslag av det jeg antar er en 12 år gammel Dale som introduserer og fremfører en pianokomposisjon om et snøfnugg.
Selvfølgelig sjarmerende, men snutten fungerer også i helheten.
For det er den samme vare meloditeften som regjerer 15 år senere, fremhevet av et godt driv.
Avsluttende «Back to Her» er et godt eksempel, der et stort lydbilde gir god plass til en hviskende låt i stadig utvikling.
Stemmen og melodien er i fokus.
Platen er ferdig på ganske nøyaktig en halvtime.
Det er nok til at Linnea Dale får vist frem sin sound, uten at albumet preges av fyllstoff.
Wait for the Morning er helt klart det sterkeste hun har levert.
| 1
|
401826
|
«Harajuku:»Vakkert og rått om sorg og krise
Blant årets beste norske filmer.
Harajaku høres ikke spesielt norsk ut, men filmen som skjuler seg bak den mystiske tittelen, er blant de beste norske filmene du kommer til å se i år.
Harajuku er for øvrig navnet på et distrikt i bydelen Shibuya i Tokyo, et senter for ungdomsmote og japansk popkultur.
I likhet med Blindsone handler også Harajuku om plutselig å befinne seg midt i en sorg og krisesituasjon – på lille julaften i Oslo.
Der Blindsone er filmet i én lang tagning, bruker regissør Eirik Svensson helt andre virkemidler.
Resultatet er minst like vellykket.
Virkelighetsflukt
Vilde (Ines Høysæter Asserson) er 15 år og en av ungdommene som henger på Oslo S.
Hun har blått hår, og sminken og klærne er inspirert av animerte japanske figurer.
Lille julaften drar hun ned på Oslo S i stedet for å pynte juletreet sammen med moren.
Da to barnevernsarbeidere oppsøker henne og sier at moren har havnet på sykehus, tvinges Vilde til å ta kontakt med faren hun aldri har truffet.
Han tar ikke telefonen, for han er opptatt med å forberede julen for sin «perfekte» kjernefamilie.
Skildringene av en ung jente i sjokk, alene på Oslo S, er rett og slett hjerteskjærende.
Vilde vil bare flykte inn i sin fargerike fantasi og rømme til Tokyo.
Det er ikke enkelt når man ikke har penger, og virkeligheten i Oslo sentrum er langt mer brutal enn hun tror.
Virkningsfulle effekter
I sin første film la Eirik Svensson handlingen til natt til 17. mai.
Harajuku utspiller seg en julepyntet ettermiddag i Oslo.
Folk fyker forbi, opptatt av å ivareta glansbildet av lykke og perfeksjon, midt i et inferno av handleposer, stress og mas.
Svensson unngår klisjeene og gnir ikke inn et klokkeklart budskap.
Filmen blir dermed enda sterkere når den til slutt river ned glansbildet av lykke som Vildes far har bygd opp rundt sin tilsynelatende familieidyll.
Regissøren bruker sterke og virkningsfulle filmatiske effekter.
De fargerike bildene fra Tokyos Harajuku blandes med Oslos asfaltgrå brutalisme i en effektiv illustrasjon av virkelighetsflukt.
Da hun på sin pengejakt havner i det som uten tvil er filmens mest ubehagelige scene, skildres det hele i en flott animert sekvens i japansk stil.
Resultatet er en potent blanding av magi og realisme.
Svensson sier mye uten ord.
Håpløs og klønete
Når det er sagt, er det heller ikke noe i veien med filmens dialog.
Den flyter fint.
Den første samtalen mellom faren (Nicolai Cleve Broch) og Vilde er så håpløs og klønete at det føles som om den er tatt rett ut fra virkeligheten.
Det er Ines Høysæter Asserson som bærer filmen.
Hun har spilt i Skam før, men Harajuku er hennes debutfilm.
Hun er troverdig og overspiller aldri, selv i smertefulle scener hvor det kunne vært en enkel løsning.
Det er sjelden jeg mener at filmer er for korte, men det gjør jeg her.
Resultatet er riktignok en stram fortelling, men jeg kunne ønske at regissøren gikk litt dypere i psykologien rundt Vildes forhold til moren.
Det er et lite minus i en meget sterk og rørende film om sjokk og sorg.
| 1
|
401827
|
«Candide» anmeldt av Mona Levin:Dette er et stort løft for Bergen Nasjonale Opera og Harmonien
«Candide» i Grieghallen er effektiv, strømlinjet og full av referanser til vår egen tid.
100-årsdagen for den legendariske amerikanske komponisten, dirigenten og pianisten Leonard Bernstein feires over hele verden for tiden.
Mange steder, som i Bergen, står den festlige, sarkastiske og kyniske musikalen Candide for hovedmarkeringen.
Den er fra 1956, men ble omskrevet og bearbeidet omtrent sammenhengende så lenge Bernstein levde – og den lever nå bedre enn noen gang.
Versjonen i Grieghallen er fra 1989.
Den er effektiv, strømlinjet og full av referanser til vår egen tid, noe komponisten neppe forutså.
Men at dårlige tider slår inn, kan man alltid stole på.
Candide er som skrevet for Trump-æraen.
Glitter and be gay!
Musikalen, basert på Voltaires beske roman fra 1759 som gjør blodig narr av datidens tåpelige optimismefilosofi, er også en avkledning av Amerikas syn på seg selv som urokkelig på det godes side, uansett.
Mens unge Candide hevder at alt er for det beste i den beste av alle mulige verdener, uansett hvor mye forferdelig han selv og kjæresten Cunegonde utsettes for, forteller musikken at livet er kort og lykken flyktig.
Kast deg like godt ut i fornøyelser og glitrende stas i dag, for i morgen kan alt være over.
Glitter and be gay!
Ble en kultmusikal
Bernstein var politisk interessert på venstresiden og opprørt over sin samtids mange skjevheter.
Senator Joseph McCarthy så kommunister overalt og drev ren heksejakt på alle som kunne mistenkes.
Selv mistet Bernstein en periode i 1950-årene passet og dirigentjobbene, men han slapp å vitne for komiteen for uamerikansk virksomhet.
Da forfatteren Lillian Hellman ble svartelistet, kontaktet hun Bernstein og foreslo samarbeid om et alternativt Broadway-show over Candide.
I musikalen kunne de, under dekke av 1700-tallets inkvisisjon, korrupsjon, religionsforfølgelse og oppdagelsesreiser med folkemord og smittsomme sykdommer som resultat, slå ned på politisk maktmisbruk og undertrykkelse.
Candide ble ingen suksess på Broadway, men slo til gjengjeld an på universiteter over hele USA.
Den ble en kultmusikal.
Fortredeligheter
Med Kevin Whately som lun og morsom forteller kastes publikum inn i den mangslungne handlingen.
«Henger dere med?» spør han etter et par minutter, mens Dr. Pangloss underviser i optimisme.
Candide og Cunegonde sverger hverandre evig kjærlighet, en krig i hjemlandet Westphalia (les West Failure) fører dem fra hverandre, og hun blir drept.
Hun gjenoppstår, som de andre etter tur.
Etter utallige skipsforlis, jordskjelv, sykdom, brann, epidemier, slaveri, prostitusjon, pisking, rikdom, fattigdom, svindel, til og med kjedsomhet, møtes de to til slutt i vissheten om at det beste er å dyrke hjemmets hage.
I mellomtiden klarer Dr. Pangloss å fremstille sin syfilis som en kjærlighetsgave.
The Old Lady har solgt sin ene rumpeball under en sultkatastrofe, Paquette (Kitty Whately) og Cunegonde (Vuvu Mpofu) klarer seg på den eneste måten de kan og høster og mister juveler.
To catwalks leder de tidsriktig kostymerte sangerne gjennom orkesteret til forscenen, der Thom Southerlands regi skaper nødvendig liv.
Musikalsk seier
Bernsteins musikk spenner over alle landegrenser, rytmer og motrytmer, fra madrigal til jazz, fra latinsk til skotsk, fra klassiske til skeive harmonier, fra ompa til sødme på et øyeblikk.
Alt samles i den velkjente ouverturen, sprelsk ledet av kveldens diskrete kruttønnedirigent, Karen Kamensek, og eksplosivt velspilt av orkesteret.
Koret gjør en stor innsats, også i rollespill.
Det er en viss forskjell på solistene:
Noen er morsomme, syngende skuespillere.
Gidon Saks er den ideelle Dr. Pangloss, elegant og fordervet, med utsøkt diksjon.
Andre synger praktfullt, men er ikke så lette å forstå.
Anthony Gregory (Candide) og David Curry (Guvernøren) kombinerer fagene.
Tangoparodien «I am so easily assimilated» ligger godt for Randi Stene, og Vuvu Mpofu glitrer i den krevende koloraturarien «Glitter and be gay».
Dette er et stort løft for Bergen Nasjonale Opera og Harmonien, og det gir også Leonard Bernsteins Candide et fortjent nytt løft inn i repertoaret.
| 1
|
401828
|
I «Fabeldyr:Grindelwalds forbrytelser» er Harry Potter-magien tilbake
Se, nyt og bli underholdt.
Året var 1997, og den første boken om Harry Potter ble gitt ut.
Ryktet om bøkene spredte seg raskt.
Jeg plukket også opp en bok, overbevist om at den ikke kom til å fenge, men så feil kan man altså ta.
Selv om jeg ikke var i målgruppen, ble jeg dratt inn i J. K. Rowlings univers, som på tross av at det var fullt av magi, føltes relevant.
Derfor ble filmen Fabeldyr og hvor de er å finne (2016) en stor skuffelse.
Den var et søtt og uskyldig kostymedrama av det kjedelige slaget, som tilfeldigvis var fullt av magiske skapninger.
Johnny Depp er perfekt
I andre del av Fabeldyr-serien er den gode, gamle magien tilbake.
Grindelwalds forbrytelser leverer på alle punkter, selv om noen scener slår de andre ihjel i påkostet effektmakeri.
Det er tilgitt.
Nerven, spenningen og følelsen av at noe står på spill, er tilbake.
I sentrum står Grindelwald, en forkjemper for fullblodsmagikernes rettigheter og drøm om å kontrollere verden.
For hva trenger en god helt?
Jo, et mørkt motstykke.
Da Johnny Depp fikk en rekke anklager om mishandling rettet mot seg, ble det ramaskrik da han fikk rollen som Grindelwald.
Mange ville ha ham fjernet, men få kunne tilført rollen den perfekte blandingen av ondskap, et hint av galskap og iskald fornuft som Depp gjør her.
For det er i Grindelwald og hans onde planer at J.K. Rowlings univers føles relevant igjen.
Hans appell til følelsene, til hat og splittelse er klassiske grep for å sette folk opp mot hverandre.
Høres det kjent ut?
«My dream, we who live, for truth, for love.
The moment has come, to take our rightful place ... in the world, where we wizards ... are free,» sier Grindelwald i en av filmens scener.
Bytt ut magikere med Tyskland, og Hitlers demagogi ruver i bakgrunnen.
Grindelwald viser hvor lett det er å bli forført av radikale budskap.
Det er en problemstilling som dessverre er ekstremt relevant i dagens politiske virkelighet.
Storslåtte effekter
Når det er sagt, så skorter det heller ikke på magi og fargerike fabeldyr som en liten del av hjernen din ønsker var virkelige.
Den kinesiske dragen zouwu ser riktignok stor og skummel ut, men er jo, med riktig behandling, bare en stor pusekatt.
Newt Scamander vokser inn i sin rolle, ikke bare som fabeldyrsamler, men også som helt.
I den første filmen var Eddie Redmayne mest klønete, men her trer han frem som filmens bærende kraft.
Han får god drahjelp av Jude Law i rollen som den unge Albus Dumbledore.
Helt fra første scene, der Grindelwald rømmer fra fengsel i New York, aner du at dette blir en storslått affære.
Det skader heller ikke at vi i deler av filmen befinner oss tilbake på Galtvort.
Her må jeg innrømme at jeg ble en anelse nostalgisk.
Men det er i vakre Paris, som omformes til en heksegryte av spektakulære effekter, at det meste av handlingen foregår.
Fabeldyr:
Grindelwalds forbrytelser er også full av nerdete detaljer.
Er du ekte Harry Potter-fan, er filmen et dypdykk ned i slektskapsforhold og bakgrunnshistorie.
Selv om det av og til kan bli litt mye fyrverkeri, har historien driv og spenning.
Det er en sann glede å kunne slå fast at magien er tilbake.
Se, nyt og bli underholdt!
| 1
|
401832
|
«Arvingene» er et nyansert portrett av en kvinne som gjenoppdager sin evne til lidenskap
En bemerkelsesverdig levende skildring av en passiv kvinne som mister sin sosiale status.
Klassereise på film handler oftest om underdogs som slår seg opp.
Den motsatte klassereisen tilhører sjeldenhetene.
For hvem bryr seg om hvordan den bortskjemte overklassen takler nedgradering – om de da ikke er en keiser eller konge?
Chela er vokst opp i skjermede omgivelser i Asunción, Paraguays hovedstad, men opplever nær pensjonsalder at familiens formue er brukt opp.
Samtidig må hennes livsledsagerske Chiquita sone en dom for svindel, og de må begynne å selge unna møbler og inventar.
Fallet er mer enn Chela kan bære alene, og selv om de er blakke, insisterer hun på å beholde en hushjelp mens Chiquita soner dommen i fengsel.
Vi opplever Chela som ganske patetisk i starten.
Hennes behandling av hushjelpen som en del av møblementet, ga meg ikke akkurat lyst til å bli bedre kjent med henne.
Klassesamfunn
Men gradvis makter regissør Marcelo Martinessi og Ana Brun, som ble tildelt skuespillerprisen på Berlinalen for hovedrollen, ikke bare å vekke vår interesse for denne fortapte skapningen, men også empati.
Med små og underspilte virkemidler slipper Martinessi verden utenfor inn i det nedslitte herskapshuset, og Chela tar de første stegene ut i et samfunn hun har vært beskyttet mot.
I møte med virkeligheten, uansett hvor ubehagelig den er, kommer hun til liv, og kanskje litt uventet oppdager vi at hun er en observant betrakter.
Gjennom de ukentlige møtene med Chiquita i fengsel får hun en effektiv innføring i hvordan klassesamfunnet hun har vokst opp i, fungerer.
Den festligste delen av filmen inntreffer når hun, ved en tilfeldighet, inntar rollen som sjåfør for et knippe herlige 80-årige kvinner som samles til sitt ukentlige kortspill.
Nyansert karakterportrett
Dette er en film med bare kvinner, og de aller fleste har ikke lang erfaring foran kamera, om noen i det hele tatt.
Likevel, eller kanskje på grunn av det, får Martinessi frem en hverdagslig troverdighet i måten de forholder seg til hverandre på, som om de utfører et ritual de har gjort tusen ganger før.
Det faktum at Chela er lesbisk, har nok utløst flere reaksjoner i Paraguay enn det vil her til lands, men det er ikke filmens fremste anliggende.
Kvinnene i filmen har alle vært avhengige av menn, noe som gjenspeiler et patriarkalsk samfunn.
Kanskje er Chelas oppvåkning også et bilde på nasjonens oppvåkning.
Paraguay lever fortsatt i skyggen av epoken med diktaturet.
Men fremfor alt er dette et nyansert karakterportrett av en kvinne som gjenoppdager sin evne til lidenskap, og som er så ute av trening at hun ikke helt vet hva hun skal foreta seg.
| 1
|
401833
|
The Beatles’ «White Album» fyller 50 år:«Ingen i dag kunne gitt ut noe som ligner på dette»
Er dette det beste albumet som kommer ut i 2018?
Fullt mulig.
1968 var nok et usedvanlig lekkert år for klassiske musikkalbum.
Van Morrisons Astral Weeks, The Bands Music From Big Pink, Aretha Franklins Lady Soul, The Jimi Hendrix
Experiences Electric Ladyland, Simon and Garfunkels Bookends, The Rolling Stones’ Beggars Banquet og The Byrds’
Sweetheart of the Rodeo, for å nevne noen få.
Og så det største av dem alle, da:
The Beatles’ helhvite The Beatles, bedre kjent som White Album.
Et unikt dobbeltalbum med 30 ellevilt sterke og lekne låter som ble sluppet 22. november dette året.
En umiddelbar klassiker der herrene John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr ofte opererte på egen hånd som låtskrivere eller i studio, men der summen likevel så til de grader ble The Beatles.
Hvordan hadde albumet stått seg om det ble sluppet nå, 50 år etter?
Oppsiktsvekkende godt.
Ville motbevist rockens død
Ta bare de første to minuttene og 44 sekundene med McCartneys fly-, gitar- og pianodriv i «Back in the U.S.S.R.».
Hadde den blitt sluppet som single nå, ville alle som skriver lange essays om rockens død måtte legge pennen ned.
Lennons påfølgende solstråle «Dear Prudence» og tekstmessig underlige «Glass Onion» er like sterke.
Konsise og energiske og drevet frem av ypperlig gitarspill, fremragende vokal og gnistrende arrangement.
Der disse tre fortsatt låter friske, er det verre med den fortjent utskjelte «Ob-La-Di, Ob-La-Da», mer enn én gang kåret til tidenes verste låt.
Den, det påfølgende syreminuttet med «Wild Honey Pie» og mildt sagt rare «The Continuing Story of Bungalow Bill» er likevel eksempler på en lekenhet, kreativitet og egenrådighet som for ofte mangler i dagens formelstyrte og Spotify-jagende popmusikk.
For alltid tidløse «While My Guitar Gently Weeps» og «Happiness Is a Warm Gun» kommer så i all sin gitardrevne og musikalske fylde, og da er vi bare ferdig med vinylside én av fire på White Album.
Musikken er like sjokkerende sterk, hver eneste gang.
Også i 2018.
Mye skrevet på tur til India
Historien om White Album starter egentlig året før, i 1967.
The Beatles forandrer alt – igjen – med sitt åttende studioalbum Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band.
Jevnt over omtalt som tidenes viktigste album.
Innholdet der – melodiene, tekstene, arrangementene, studioteknologien, produksjonen og coveret – endret musikkens spilleregler for alltid.
Men det året bød også på den i overkant surrete filmen Magical Mystery Tour, som ble slaktet av kritikerne, og det brå dødsfallet til bandets manager Brian Epstein.
For å komme seg bort og finne veien videre dro John, Paul, George og Ringo med koner og kjærester i februar 1968 på kurs i transcendental meditasjon hos Maharishi Mahesh Yogi i Rishikesh i India.
Heldigvis hadde de med seg akustiske gitarer på tur, og innen mai var alle tilbake i London.
Med seg i sekkene hadde de tilsammen 40 nyskrevne låter som legger grunnlaget for det som blir White Album et halvår senere.
Mange av disse ble spilt inn akustisk i enkle demoversjoner i Harrisons hus i Esher rett etter hjemkomsten, og alle kan nå høres som vidunderlig ekstramateriale på denne nyutgivelsen.
Om noen skulle trenge flere bevis på låtskriverevner, iboende melodiøsitet, lekenhet eller stemmeprakt hos de involverte, ligger det et perfekt svar her.
Styrken ligger i motsetningene
Tilbake til White Album slik platen ble til slutt, på mange måter flere lysår unna opptakene fra Esher.
For historien forteller tydelig at den gode stemningen som høres der, ikke akkurat ble med inn i EMI Studios (senere Abbey Road Studio) i innspillingsperioden fra 30. mai til 14. oktober 1968.
White Album er kalt lyden av tre musikere som jobber hver for seg med egne ting – pluss én låt fra Ringo.
McCartney skal ha sagt at Lennons låter var for «harde, umelodiske og bevisst provoserende».
Motsatt var McCartneys låter for «søte og kjedelige».
På siden av de to kranglefantene holdt Harrison på med sitt, mens Starr stakk av fordi han var lei av kritikken mot sitt trommespill.
Yoko Ono hang rundt og skapte murrende splid, og som ikke alt dette var nok, gikk mesterprodusent George Martin lei og stakk på ferie.
Kun 16 av totalt 30 låter har alle medlemmer med, men likevel er det mulig å argumentere for at White Albums styrke ligger i resultatet av motsetningene.
I den kreative og eklektiske miksen av rock, pop og alt som finnes mellom og på siden av disse sjangrene.
I motsetning til det store «studioproduktet» Sgt.
Pepper, er det også et fokus på enkeltlåtene her som gjør albumet mer interessant.
Tettere på i studio
Flere av disse enkeltlåtene kunne fint blitt hits om de ble sluppet for første gang nå i 2018.
Hvem kunne motstått den symboltunge balladen «Blackbird» eller Lennons hjerteskjærende «Julia», skrevet til sin avdøde mor?
Den energiske rocken i «Helter Skelter» eller frekkheten i «Why Don’t We Do It in the Road?».
Ok, det må innrømmes at de snodige lydcollagene i Lennon og Onos «Revolution 9» neppe hadde sluppet gjennom kvalitetsfilteret, mens en ny popstjerne som Harry Styles burde betalt mengder for å få kloen i en melodi som Harrisons «Long, Long, Long».
Som med fjorårets Sgt.
Pepper er White Album mikset på nytt fra originaltapene av Giles Martin og Sam Okell i legendariske Abbey Road, og som sist når de målet:
Å gi platen en lyd som bringer oss enda tettere inn i studioet med disse geniale musikerne.
Mer «muskuløst», som det ble sagt i fjor.
Det låter utrolig fyldig, men også nært og detaljrikt.
Over fem timer musikk
Det mest omfattende deluxe-versjonen av «nye» White Album er 107 låter og nesten fem og en halv time med musikk:
Det opprinnelige albumet med sine 30 kutt, Esher-demoene og 50 alternative opptak fra de lange studiodagene i 1968.
«Take 102» av Harrison-låten «Not Guilty», for eksempel, som ikke kom med på albumet en gang.
Mye av dette er kun for The Beatles-nerder, men likevel artige, spennende og ikke minst forklarende glimt inn i studiohverdagen og de mange og forskjellige forsøkene som lå bak hver eneste låt som til slutt endte opp på albumet.
Om det er for langt?
Vi låner ordene fra Paul McCartney i Anthology fra 1995:
«It's the bloody Beatles' White Album.
Shut up».
Lyden av tidenes band, dokumentert på høyden av sin utrolige kreativitet, rett før alt raser sammen.
Ingen i dag kunne gitt ut noe som ligner på dette.
| 1
|
401836
|
Filmanmeldelse:Feigt festskrift for Coldplay
Med en bestekompis som regissør blir «A Head Full of Dreams» en feiring av Coldplay som aldri borer dypt.
Det er selvfølgelig en gullgruve for Coldplay og filmskaper Mat Whitecross at de ble venner i studietiden ved University College London på slutten av 1990-tallet.
Han har filmet dem konstant fra røykfylte gutterom med akustiske gitarer og frem til nå, som et vår tids aller største stadionband, og tilgangen på materiale er enorm.
Brukes dette riktig?
Nei, for det oppleves som at vennskapet står i veien for den helt ærlige og komplette fortellingen om bandet.
Det pirkes for lite i internt trøbbel og kreative utfordringer her.
I stedet blir Head Full of Dreams et rent festskrift som markerer 20 gode år med Coldplay.
Tidenes tredje største turné
Gudene skal vite at det er nok å feire.
Dokumentaren tar utgangspunkt i den 20 måneder lange verdensturneen med samme navn, der Coldplay ifølge Wikipedia spilte 122 utsolgte konserter for tilsammen 5,4 millioner mennesker og tjente 523 millioner dollar i billettinntekter.
Det er nesten 4,4 milliarder kroner, det.
Den tredje mest innbringende turneen noensinne, etter U2 (’09 – ’11) og The Rolling Stones (’05-’07).
Ikke rart at herrene Chris Martin, Jonny Buckland, Guy Berryman, Will Champion og deres faste manager Phil Harvey smiler seg gjennom det meste av denne filmen.
Konsertopptakene her viser også tydelig Coldplays størrelse.
Det er allsang, glede, pyro og fargesterk konfetti foran gigantiske publikum, gang etter gang.
«Ingenting slår en ordentlig «chant» live», som Chris Martin sier det i en av ellers få musikalsk forklarende sekvenser.
For oss som ofte blir rørt av slike konsertøyeblikk sammen med mengder av folk, er det mye fint å se og høre her.
Coldplay kan sitt stadionformat.
Utfordringer tas for lett på
Men for oss som også ønsker å lære mer om menneskene og prosessene bak de konfettidryssende refrengene, er det dessverre mindre å hente i A Head Full of Dreams.
De fire musikerne og deres manager møttes som unge på skole i London, fast bestemt på å bli rockestjerner.
Kryssklippet mellom en ukjent Chris Martin som garanterer at om fire år er Coldplay gigantiske – og bandet som hovedartist på festivalen Glastonbury fire år og tre dager senere – er mildt sagt gull.
En gjeng med kamerater som holder fast i hverandre, uansett hva som skjer.
Bandutfordringer som at trommisen får sparken i noen uker, at bassisten drikker for mye, krangling om låter eller at vokalisten sliter i mørke etter at han skilles fra sin kjendiskjæreste, er med i stadige glimt, men behandles med for stor letthet.
I en scene backstage under en konsert filmes en virkelig illsint Chris Martin mens han roper at man der og da ser starten på slutten for Coldplay, men hva som lå bak frustrasjonen, nevnes aldri.
Slike mangler reduserer A Head Full of Dreams til en underholdende, men litt feig film om den moderne popmusikkens største band.
Det kan så klart være at det ikke har vært mer trøbbel og motstand der gjennom 20 år, men jeg tviler.
| 0
|
401837
|
Restaurantanmeldelse:Enda en god nykommer
Mangelsgården byr på en spennende meny og mange gode smaker.
–
For en perle dette er!
Vi har passert de gule murene rundt Prinds Christian Augusts Minde i Storgata og kommet inn på den åpne plassen der både puben Gåsa og Misfornøyelsesbaren har holdt til en stund.
Nå har mannen bak spisestedene Taco Republica og Ben Reddik, Henrik J. Henriksen, åpnet restaurant i den eldste bygningen der; Mangelsgården fra 1698.
En hvitmalt benk
–
For en spennende meny!
Spisefølget leser gjennom menyen vi har fått tildelt på det bitte lille bordet i Mangelsgårdens innerste rom.
Her er vegger malt i en fin grønnfarge, trebord uten duker, middels høy musikk på anlegget og store vinskap på den ene siden.
Her er også noen koselige, hvite benker med plass til to personer.
Navnet Mangelsgården kom med en av de tidligste eierne, 1700-tallsgeneralen Johan Mangelsen, og har vært fredet siden 1927.
Spennende meny
Menyen frister skikkelig med småretter/deleretter man ikke spiser så ofte.
Her er raket sikrogn, borsj – rødbete/grønnsakssuppen fra Ukraina, syltelabber, hjemmelagd bratwurst med sauerkraut, de polske dumplingene pierogi og smørstekte munker, en slags blanding av pannekake og bolle.
De har også et bra utvalg vegetariske retter.
Dropp smøret
– Tartaren er meget god, men de burde droppet det brune smøret, sier spisefølget.
Første rett på bordet er deilig, grovkvernet oksekjøtt, som vi blandet med surmelksosten skjørost fra Røros, litt småbitter svartkål, sennepsfrø, pickles og ett egg på toppen.
Over dette heller den hyggelige servitøren brunet smør, men det stjeler altfor mye av smaksbildet.
Tartaren står godt nok på egne ben.
Raket sikrogn
Den andre småretten er raket sikrogn.
Mange har stort sett et forhold til rakfisk av røye eller ørret, men denne gamle konserveringsmetoden er også mye brukt til både sild og sik – en fisk i laksefamilien.
Mangelsgården serverer den som løyrom og klassisk tilbehør – med finhakket rødløk og pisket rørosrømme.
Istedenfor poteter har kjøkkenet laget hellekaker, en klassisk, lun potetkake som er meget god.
Retten er vellykket, men sikrognen er svært skarp og stram, og ikke noe du spiser for mye av.
Spennende vinliste
Stemningen er avslappet og god i Mangelsgården, musikken på middels høyt nivå og servitørene kunnskapsrike og behjelpelige.
Vinkartet er spennende lesing med mange gode valg av økologiske og biodynamiske dråper.
Her er flere engelske musserende viner.
Nyetimbers blanc de blanc er fint priset til kun rundt to ganger polprisen, og utvalget av østerrikske viner er spennende.
Vi har valgt en flaske rødvin fra området Burgenland, Schiefer Szapary blaufränkisch 2012, en vin med meget frisk syre, en beskjeden mengde tannin og en herlig sødmefull fruktsmak.
Ingen dorsk torsk
Torsken er en av kveldens beste retter.
Den er saftig og perfekt varmebehandlet, med faste og fine nypoteter og en mild hvitvin- og kaperssaus.
Ikke veldig avansert og en rett det er umulig å mislike.
Dessverre er ikke lammeretten like bra.
Lammeribben har en del fett, men veldig lite kjøtt på seg.
Den er glasert med epler, er saftig og god, men 180 kroner for de to små pinnene føles dyrt.
Kombinasjonen av lammekjøtt og kompotten med vinterepler er særdeles vellykket.
Kjappe matserveringer
Måltidet har gått nokså raskt, og servitørene kan med fordel spørre om man vil ha mer tid mellom rettene slik at middagen ikke er over på 40 minutter.
De har anbefalt rundt fem deleretter for to personer, og vi avslutter måltidet med både ost og dessert.
Begge innfrir, og den ene av dem er kveldens store høydepunkt.
En ost til å dø for
– Fantastisk!
Jeg har spist denne osten flere ganger tidligere, men aldri har den smakt bedre enn her, skryter spisefølget.
Vi har bestilt dagens ost, som viser seg å være kubbeost fra Rueslåtten ysteri i Hol.
Den er kremete i konsistensen, ekstremt smaksrik og perfekt modnet.
Den blir ystet på geitemelk (ku i disse dager), er rullet ut for hånd og kan minne om en veldig mild og myk chèvre.
Vi skraper fatet med godt surdeigsbrød og er meget fornøyde med den store porsjonen til bare 100 kroner.
Nystekt munk
Siste rett er munker, den klassiske runde bakevaren som er en slags blanding mellom pannekake og bolle.
Den blir stekt i smør i en munkepanne til alle sidene er brune.
Her blir den servert med hjemmelaget ferskost og rørte bær, som smaker mest av bringebær.
Det er utrolig godt.
Mangelsgården er inspirert av tradisjonelle smaker og matlagingsteknikker servert i en moderne og upretensiøs tolkning, og det klarer de til fulle.
Her er enkle og rene smaker.
Oslo har fått en ny, meget god restaurant.
| 1
|
401839
|
«My Brilliant Friend» er en briljant serie |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Hva lurer rundt neste gatehjørne i Napoli?
Dette er anmeldelsen for deg som aldri leste «Mi briljante venninne» før HBO laget serien.
Med jevne mellomrom dukker det opp bokserier som det later til at alle rundt meg blir oppslukt av.
En periode føltes det ufrivillig kontrært å ikke ha lest Knausgårds kamp, senere tok George R.R.
Martins eventyr om Westeros over alle diskusjoner ved kaffemaskinen, og de seneste årene har jeg til stadighet blitt sittende mutters alene fordi jeg ikke kan spekulere i hvem som står bak pseudonymet Elena Ferrante, og hvorfor venninnen hennes er så briljant.
Nå føles det derimot som å ha vunnet 12 rette uten engang å ha levert inn kupong.
For å se My Brilliant Friend (som den italienske serien på dustete vis har fått som norsk tittel) uten å ha noen anelse på hva som skal skje rundt neste gatehjørne i Napoli, er en fryd jeg ikke kan huske siden jeg så Olive Kitteridge uten å ha lest boken.
Denne anmeldelsen er mest for alle dere som heller ikke har lest den millionselgende italienske bokserien Napoli-kvartetten, hvor Mi briljante venninne altså er første bind.
Ikke mye likestilling og selvrealisering
Etter en kort intro i nåtid, hvor Elena får en telefon om at venninnen Lila har forduftet, tas vi med tilbake 50-tallets Napoli.
Elena og Lila er begge i tidlig skolealder og lynende skarpe, men Italias sørvestspiss for 60 år siden var ikke episenteret for hverken likestilling eller selvrealisering.
Elena klarer så vidt å kare til seg videre skolegang, mens den kreative og standhaftige Lila ender opp som de fleste andre: fattig arbeider i en liten gatebutikk.
På veien gjennom barne- og ungdomslivet blir de slått av foreldrene, forsøkt voldtatt av de mest breiale naboguttene og kjeftet huden full for å ha drømmer for livet.
Titt og ofte ser de folk i nabolaget bli sparket halvt i hjel, drept eller feilaktig arrestert.
I de første episodene må jeg se med lupe etter positive rollemodeller utover Elena og Lila, men etter hvert trer en lærer og en artig bibliotekar frem med noen semiprogressive ideer.
My Brilliant Friend er en hjerteblødende trist, men også rørende og lun fortelling om vennskap mellom to forskjellige jenter.
Norskitalienske Elisa del Genio stopper nesten tiden med sin innsats som den yngste versjonen av Elena, og i partnerskap med Ludovica Nasti som Lila tar de barneskuespill til et nivå man knapt har sett siden Drew Barrymore traff et romvesen i 1982 eller Haley Joel Osment så døde folk i 1999.
Scenen da venninnene bytter dokker og drister seg opp til den skumle nabobossen Don Achille, er en oppvisning i hvordan skildre voksenverdenen gjennom barns øyne.
En oppvisning i europeisk drama
My Brilliant Friend forteller med en perfekt rytme, filmingen langs veggene og balkongene i det tette arbeiderklassestrøket i Napoli er like elegant som musikken, og rollefigurene i nabolaget spilles møysommelig opp mot hverandre.
Gjennom all miseren lyser det livsglede og -nysgjerrighet av de to jentene, og en serie som klarer å gjøre analyse av latinske setningskonstruksjoner på en skitten dørstokk til en nøkkelscene, er det vanskelig å mislike.
Akkurat som i Gomorrah, hvor handlingen er fra Napoli-forstaden Scampia, er handlingen karikert og kokt noen ekstra minutter, men disse fire første episodene av My Brilliant Friend er en liten oppvisning i hvor godt europeisk drama kan være, og jeg fryder meg over at jeg ikke har den minste anelse av hvor dette ender.
Jeg både gruer og gleder meg til siste halvdel, og ønsker meg herved alle bøkene til jul.
| 1
|
401840
|
Amgala Temple:En super «supergruppe»
Det er en kunst å få massiv instrumental musikk til å låte så luftig og fengende.
Såkalte supergrupper av flinke musikere som er kjent fra andre band, lever ikke alltid opp til beskrivelsen.
I letingen etter noe nytt og fantastisk blir mange likevel stående fast i gamle mønstre, og magien uteblir.
Dette gjelder ikke for den norske trioen Amgala Temple.
Invisible Airships er en super debut som bygges på like deler av musikkhistorisk kvalitet og kreativ spilleglede.
En real oppvisning
Bak artistnavnet står de tre musikerne Lars Horntveth, Gard Nilssen og Amund Maarud.
Førstnevnte er mest kjent fra Jaga Jazzist, men også som medspiller og produsent for andre artister, nå sist A-has akustiske album for MTV.
Nilssen er rost trommis med Puma og sitt eget band Acoustic Unity, mens Maarud er en mye brukt og hyllet blues- og rockegitarist.
Tolker man denne bakgrunnen direkte, burde Invisible Airships blitt en lang ferd inn i jazzrockens historiske verden, men nei.
Albumet er derimot en høyst levende oppvisning i instrumental musikk som plasserer seg på den riktige siden av knivseggen mellom prog og rock.
Motorpsycho kunne ikke gjort det bedre
Fem låter over 46 minutter sier sitt om musikk som bruker tid på å vokse frem gjennom et album som er spilt inn nokså improvisert på få dager i Oslo Konserthus’
Lille sal og Amper Tone Studios.
Tonen settes av den smygende starten på drøye 12 minutter lange «Bosphorus», der det høres ut som trioen stiller inn både instrumenter og retning.
Låten tar mer og mer fyr etter hvert, ledet frem av Nilssens tidvis nesten frenetiske trommespill.
Det kan oppleves jazzaktig, men gitarspillet over og de mange syntheffektene under drar det likevel over i et eksperimentelt rockelandskap.
Og idet låten er i ferd med å tone ut, smeller den over i en et minutts gnistrende, herlig støyende gitarsolo.
Hva skal man si?
Motorpsycho kunne knapt gjort det bedre.
Massivt, men luftig
Det musikalske veivalget følges gjennom hele Invisible Airships.
Ikke nødvendigvis veldig originalt, men stilsikkert.
Låtene flyter av gårde i et visst mønster av hektiske trommer og Horntveths instrumentering før de brått brytes av med partier der gitarist Maarud får lov til å trykke på gassen.
Gang etter gang, og som en gave til dem som blir med helt inn, kommer det aller tøffeste partiet idet albumet ikke har mer enn to–tre minutter igjen.
Selvsikkert.
Amgala er navnet på en oase i Vest-Sahara.
Den har flere ganger vært åsted for territorielle konflikter, og for alt jeg vet, finnes det et tempel der.
Som musikalsk åsted har disse tre musikerne, uansett bakgrunn, her funnet en lekegrind som overbeviser.
Det er en kunst å få massiv instrumental musikk til å låte så luftig og fengende som det Amgala Temple gjør på sin debut.
| 1
|
401841
|
«Mary Poppins Returns» er et fyrverkeri!
Den nye versjonen av Mary Poppins er helstøpt – mot alle odds.
Disney snur bunken for tiden og lager klassikerne sine på nytt.
Løvenes konge som live action kommer til sommeren, og så følger en lang rekke med lignende prosjekter.
Det har ligget en viss idétørke i luften i mange år.
At de nå følger opp klassikeren Mary Poppins fra 1964, er hverken overraskende eller pussig.
Før jeg så filmen, syntes jeg det hørtes ut som et ytterst risikabelt foretagende.
Litt som den katastrofale remaken av Annie for fire år siden (som riktignok ikke var Disney).
Kan man tangere Julie Andrews og Dick van Dyke?
Overgå «A Spoonful of Sugar», «Chim Chim Cheree» eller «Supercalifragilisticexpialidocious»?
Særlig.
Men jeg legger meg flat.
Den nye filmen er et fyrverkeri.
Forseggjort på alle måter.
Velskrevet, velspilt, fornøyelig og lekker.
Fine sanger
Det er vanskelig å vurdere evighetspotensialet i sangene etter å ha sett filmen én gang, men umiddelbart kan det virke som det finnes en håndfull sangnumre med stort potensial.
Det starter helt stille med en nydelig sang om å savne en død kone («A Conversation»).
Så går pulsen og rytmen gradvis opp etter hvert som Mary Poppins i Emily Blunts skikkelse entrer scenen.
Vi får lekre numre med Mary og ungene («Can You Imagine That?»), store ensemblenumre («A Cover is Not the Book» og «Trip a Little Light Fantastic»), sprø ordleker og absurde virkelighetsoverskridelser, som for eksempel i et svært vellykket nummer med Meryl Streep («Turning Turtle»).
De første bildene antyder at vi befinner oss i samme periode som den første filmen, før første verdenskrig.
Alt er tilsynelatende likt.
Men nei.
Det er fortsatt familien Banks hus.
Det er London, selvfølgelig, men, viser det seg, det er Michael og Jane, barna fra den første filmen, som nå er blitt voksne, og vi befinner oss i de harde trettiårene.
Som alltid gjør seg godt på film.
Inn i en porselensskål
Michael (Ben Wishaw) er deprimert etter sin kones død og har glemt å betale avdrag på et forbrukslån han har vært nødt til å ta opp.
Det betyr at banken (i Colin Firths slemme skikkelse) truer med å ta huset.
Det er en billig mekanisme, men fyrer opp hele filmen og gir den retning hele veien, noe originalen faktisk mangler.
Inn i dette kommer Mary Poppins og gjør alt magisk og spennende.
Mange av scenene speiler originalfilmen.
Det jeg var mest spent på, var om, og hvordan, de ville gjenskape scenen hvor Mary, Jack og ungene hopper inn i maleriet i originalfilmen.
Det gjør de.
På en fabelaktig måte.
Med en porselensskål med skår i.
Dyrene fra den opprinnelige filmen er med, også de vanvittige pingvinene.
Men en viktig endring er at Dick van Dykes skikkelse ikke lenger går på speed, men er blitt mer dempet og myk.
Van Dyke, som for øvrig gjør en rolle i denne filmen også, gjorde alle scenene han var med i, elleville og over toppen festlige.
Dette er langt mer balansert hos Lin-Manuel Miranda.
Han bringer inn en trygg og stødig arbeiderklasse-ro med en sjarmerende stolthet over jobben sin som lyktetenner.
Skikkelig julekosefilm
Emily Blunt er ikke like eventyrlig underskjønn og uoppnåelig ren som Julie Andrews.
Og tennene er mindre technicolor-hvite.
Men hun bringer med seg en mer raffinert kvalitet, en frekk sikkerhet og en deilig timing i de mange fine Queen’s English-setningene.
I bunnen ligger naturlig nok det evige Disney-budskapet om samhold, og at familie er det viktigste av alt.
«Hold on tight to those you love», synger Jack fra sykkelen sin.
Jeg har hørt det mange ganger, men er ikke mer kynisk enn at jeg fortsatt liker det, spesielt når det kombineres med fin musikk.
Rob Marshall, som gjorde Chicago, har for øvrig regien.
Det merkes.
Alt er stramt, og rytmen er konsekvent og uten dødpunkter.
130 minutter oppleves ikke som for langt.
Dette er en skikkelig julekosefilm.
Helt uten at den handler om jul.
Katsjing!
| 1
|
401845
|
Anmeldelse av Goliat:Monstre som ikke gjør inntrykk
Forventningene innfris ikke i Vega Scenes første egenproduksjon
Borgny fyller 50 år, er høygravid og inviterer sine barn, fosteret inkludert, til fødselsdagsselskap.
Sønnenes navn – David og Goliat – er bruksanvisningen på familiehistorien.
Den avdekkes i korte sekvenser, avbrutt av lys som slås av og på eller titler som «I ambulansen» og «På sykehuset».
Fosteret er et nytt leketøy
Borgny (Hege Aga Edelsteen, som også er kunstnerisk leder for Vega Scene), en kloning av Patsy i Absolutely Fabulous, ser på Goliat som et monster og på David, «krøplingen», som en helt fordi hun har valgt seg en forvridd oppfatning av noe som skjedde i barndommen deres.
Selv er hun en mor av et slag som får Medea til å minne om Mor Teresa.
Fosteret Anette tar både del i og påvirker handlingen.
Hun representerer morens drøm om et perfekt og fremfor alt nytt lite leketøy og blir nesten offer for det moren kaller barmhjertighetsdrap.
Et innlegg i abortdebatten?
Noen farsskikkelse eksisterer hverken i fortid eller nåtid.
Mennesket som drapsmaskin
I åpningen kommer de tre voksne bærende på en haug menneskelignende dukker – de sleper på hele menneskeheten.
Etter hvert som familiemedlemmene dreper hverandre, får vi tro at de er menneskeheten som fortsetter sitt evigvarende morderiske prosjekt.
Om det så er babyen, som i mors liv har drømt om kråker som hakker ut øynene på folk, så spørs det om ikke hun er den som skal bringe den onde arven videre.
Sammen med Goliat – en tung og kjærlighetssøkende kjempe som føler seg ofret på Davids alter.
Spørsmålene er for store
Her kan man legge inn politiske, mytologiske, religiøse og/eller psykologiske tolkninger, men spørsmålene er for store og for mange til at et timelangt stykke kan hanskes med dem.
Og dette, forteller programmet, er samfunnskritisk dramatikk av det slaget Vega Scene er bygget for.
Goliat er Vega Scenes første egenproduksjon, og Vega er det nyeste kulturhuset i Oslo, en arena for teater, musikk, film, debatt og mat.
Goliat blir spilt i teatersalen, der stolene må være blant de minst egnede i nyere teaterhistorie:
De smeller som pistolskudd når man reiser seg.
Selve bygget er lyst og inviterende, med store mingleplasser, og blir sikkert et fint møtested for voksne og barn fremover.
Får hat gjennom navlestrengen
Som drama får ikke Maria Tryti Vennerøds Goliat noen spesielt vellykket fremførelse.
Alt spilles i samme tempo, messende og uten fremdrift, som om det foregår under vann.
Her må regien ta delansvar.
Fysisk har fosteret (Line Heie Hallem) flytende bevegelser, og hun får påfyll av familiehat gjennom navlestrengen, men hennes bevegelsesmønster synes å forplante seg til alle rollene.
De virker litt zombieaktige, med unntak av Kai Remlovs David – han kan kunsten å turnere en replikk, han har timing og kan vri humor ut av en stein.
Dekker over regien med musikk
Even Børsums kostymer er fortellende:
Davids går i alle sjatteringer av Fretex-brunt, Goliat er utstyrt som en treningsstudio-boler.
Videoskjermen på bakveggen krymper og utvider seg i pakt med rollenes perspektiver – i en bedre forestilling ville det ikke vært så opplagt.
Musikkvalget er ganske pretensiøst og går i spekteret «Strangers in the Night», Verdi, Wagner og Mozart – eller som det står i programmet:
«Piano Concerto No 21 by Mozart» – og er vel ment å dekke over regien.
| 0
|
401847
|
Et steinhardt adjø
Slayers avskjedskonsert i Norge viste hvorfor bandet er legendarisk.
Slayer er en av metallens absolutte storheter.
Kvartetten fra California kom som et sjokk i jappetiden og skapte kontroverser med tekster og symbolbruk som tok for seg alt fra Satan til seriemordere.
En enorm teft for drivende rytmer og saftige riff gjorde likevel at de ble et ansett band.
Etter nesten 40 år på veien er dette deres avskjedsturné.
De grånende bestefedrene på scenen i Oslo Spektrum er kanskje ikke så sjokkerende som de en gang var, men de kan fremdeles spille.
Lydvegg
Bandene Anthrax og Lamb Of God har satt riktig stemning i publikum med en rekke sjangerklassikere.
Spesielt sistnevnte får det til å koke i folkehavet.
Nå skjuler et forheng scenen.
Hvert minste tegn til lyd møtes med utrop.
Så begynner introen, med pentagram, kors og tunge gitarer.
Og teppet faller.
Slayer åpner med «Repentless», tittelkuttet fra sitt ferskeste album.
Ikke det sterkeste de har laget, men en ålreit introduksjon.
Publikum er i hvert fall med på notene med en gang, selv om det er når klassikeren «Blood red» kontant følger opp, at det virkelig eksploderer.
En vegg av forsterkere fyller bakdelen av scenen, i kjent stil.
De pumper ute blytunge riff, styggpene harmonier og heseblesende soloer mens frontmann Tom Arayas bass holder det hele sammen.
Og det lyder selvfølgelig svært.
Inn i mørket
Exodus-gitarist Gary Holt, som tok over som annengitarist etter originalmedlem Jeff Hannemans død i 2013, har måttet melde avbud fra turneen etter sykdom i familien.
Phil Demmel, kjent fra Machine Head, har hoppet inn på kort varsel og angivelig lært seg låtene i løpet av et døgn.
Imponerende, og han gjør absolutt en god jobb med å holde følge med Kerry Kings stødige gitargalskap.
Det er Araya, bassist og vokalist, som blir kveldens naturlige midtpunkt.
En intens frontmann som vet hvordan han skal spille på publikumets forventninger.
Han leder an inn i mørket, opplyst av flammekastere som lager peterskors og pentagrammer.
Kanskje litt overtydelig, men Slayer har lov.
Effektiv moro
Låter som «War ensemble» er tidlig med på å sette stemningen.
Selv om bandet står relativt stille mye av tiden, har de en imponerende energi.
Tempoet er høyt og anmassende, noe som reflekteres i en nær konstant moshpit i midtdelen av publikum.
Det er tydelig en fordel å ha en såpass rik katalog.
Det er kanskje ikke alt de har gjort siden millenniumsskiftet som er like bra, men her gjør de en fin variasjon som gir alle generasjoner med fans noe å digge til.
Tidvis kan det virke utmattende, men Slayer kan heldigvis begrensningens kunst – de er effektive uten at det fremstår som et pliktløp.
I siste del av settet blir riffene seigere, uten at konserten mister moment.
Seigt for Slayer er fremdeles hyperaktivt.
Flotte «Hell awaits», som avslutter det ordinære settet, er et prakteksempel på dynamikken de kan hente ut fra enkle virkemidler.
Et siste farvel
Det tar selvfølgelig ikke lang tid før de er tilbake på scenen med de største hitene.
Det er en spenning i luften idet lange gitartoner signaliserer at «Raining blood» er på vei, og sannelig eksploderer de svartkledde tilskuerne igjen.
Akkurat dette kan Slayer.
Avsluttende «Angel of death» blir en slags hyllest til Hanneman.
Rørende på sin måte.
Til slutt dras alle i crewet opp på scenen for et familiebilde og et siste takk på norsk jord.
I det hele tatt en verdig avslutning fra et band som en siste gang viser hvorfor de er legender.
| 1
|
401848
|
Restaurantanmeldelse:Alex Sushi er ikke lenger helt rå
Alex Sushi er fortsatt en av byens beste sushisteder, men skjerper de seg ikke, er det bare et spørsmål om tid før noen sparker dem ned fra tronen.
Over 17 år.
17 år!
Så lenge har Alex vært kongen av sushi i Oslo.
På ingen måte folkelig, her er selv take away-boksene designervare.
Men folket har elsket Alex år etter år.
Enda så dyrt det er, er restauranten like populær, selv om noen anmeldere murrer om konservativ og kjedelig meny.
Også innredningen er konservativ.
Det tre etasjes restauranthuset på Solli plass er forsiktig utvidet og modernisert opp gjennom årene og fremstår som tidløst elegant, med den store, ovale sushibaren i første etasje som et naturlig midtpunkt.
Tjenende ånder
Der vagler vi oss opp på høye, men gode stoler sammen med forelskede par, en mor og hennes tenåringsdatter og tre forretningsreisende med Tripadvisor-appen fremme.
De svartkledde servitørene er som svevende ånder konstant i nærheten, alltid blide, alltid ivrige etter å behage.
–
Det eneste som kan være litt dumt med å sitte her, og ikke ved et bord, er at vi ikke får snakket så mye sammen, sier Willie.
Han ser ikke på meg, blikket hans følger sushikokken som deler opp en avokado med håndbevegelser som om det var en slags dans.
30 sekunder senere ligger en skivet frukt i perfekt taksteinsformasjon på benken.
Servitøren fyller vann og en tørr Riesling i glassene, forsvinner ut på kjøkkenet og er straks tilbake med to stilige, svarte skåler med dampende misosuppe.
Siden starten i 2001 har det i tillegg til à la carte vært tre menyer å velge mellom på Alex Sushi, hvit, rød og svart og omakase.
De er ganske like i bunnen, med sashimi, nigiri sushi og maki – tillegget på den røde er tempurasalat, den svarte har tempurasalat og gratinert hummer.
Vi har gjort som så ofte før, bestilt en rød og en svart.
Aftenpostens anmelder valgte også rødt i 2001, da kostet den 450 kroner.
Nå koster den 655, noe som omtrent på kronen følger prisstigningen i disse 17 årene.
Med orkesterplass til kunsten
Den salte og runde misosuppen er på huset, en glovarm appetittvekker.
Kokkene som jobber en halvmeter unna er ikke mindre forventningsskapende:
Det er rett og slett fantastisk å ha orkesterplass til slik kokkekunst.
Måten de presser risen sammen, håndlaget med gassbrenneren som så vidt griller laksenigirien.
Alle de deilige råvarene som ligger rett foran oss...
Etter misosuppen er det tid for sashimi, et hvitt porselensfat med laks, kveite, kamskjell, havabbor og kongekrabbe, pyntet med litt grønne urter og lakserogn.
Det er vakkert, det er enkelt – og det er veldig tradisjonelt.
De tre sausene som følger med er litt mer vovede, her er både trøffelsaus, spicy sitrongress og ponzusaus.
Til min overraskelse syns jeg trøffelsausen er best.
Fisken er nydelig skåret, lar seg lett bite over og smaker friskt og rent av hav.
Alex’ syltede ingefær er også litt bedre enn vanlig.
Selvfølgelig.
–
Med så lite kreativitet henger alt på råvarene, sier Willie.
– Og så langt holder det jo.
Men så smaker vi på kongekrabben, og møter kveldens første, lille skuffelse.
Den er litt melen og smaker ingenting.
Så er det tid for nigiri sushi.
Fem perfekt formede fiskebiter; lett grillet toro (tunfiskmage), laks, havabbor, scampi og gunki med lakserogn og vaktelegg.
Alt er tilberedt helt etter boken.
Kvaliteten på råvarene er skyhøy.
Men samtidig er det unektelig litt kjedelig at det dristigste man serverer er en rå vakteleggplumme.
Mektig frityr
Neste servering er en salat med tempurastekt scampi, avokado, reddik og chilimajones, smakfull og god, om enn litt fet.
Den siste retten er en halv, gratinert canadisk hummer, omkranset av maki-biter, en stor futomaki med fritert scampi og maki med fritert softshellskrabbe under tynne skiver avokado.
For en sjåvinistisk nordmann er hummeren overraskende smakfull, saftig og god, den fete sausen er deilig følge.
Vi greier ikke å spise opp alle makiene, de er vellagede og gode, men det blir jo mektig med så mye frityr.
Under hele måltidet har vi småpratet med kokkene, med servitørene, med gjestene ved siden av.
Vi har lært om innfrysing av canadisk hummer, slakting av tunfisk og forskjellen på ponzu og yuzu.
Vi har følt oss så hjertelig velkommen og så vel ivaretatt at vi har lyst til å trille seksere bare av den grunn.
Men den sekseren kommer først tilbake når 17-åringen har vokst ut av sin ungdommelige sløvhet og kastet seg ut i noe litt mer utfordrende enn standardrepertoaret på langt rimeligere take away-sjapper.
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
| 1
|
401850
|
«Springsteen on Broadway»:Så nær har du aldri møtt Bruce før
Med monologer og låter forteller han historien om seg selv – og om Amerika.
I et helt år har Bruce Springsteen (69) spilt akustiske låter og fortalt sin historie fem dager i uken på intime Walter Kerr Theatre i New York.
Hans aller første «vanlige» og fast betalte jobb, som han spøker med i starten av showet.
Lørdag er siste kveld på scenen, og umiddelbart etterpå slippes opptaket Springsteen on Broadway på Netflix.
Filmen, som showet, er en to og en halv times lang monolog som bygger på artistens omfattende og sterke selvbiografi Born to Run.
Den som har lest den, vil kjenne igjen både historier og manuslinjer fra boken.
Uten at det tar styrken bort fra denne forestillingen.
En kronologisk historie
Å ha et forhold til Springsteens liv og virke er en fordel i møtet med denne filmen.
Det er tross alt hans livshistorie som fortelles.
Komplettert med noen ganger fine, andre ganger helt fantastiske versjoner av et utvalg av låtene som er blitt til underveis.
Sjekk for eksempel nydelige «Thunder Road», urblues-versjonen av politiske «Born in the U.S.A.» eller avsluttende «Born to Run».
Historien fortelles kronologisk fra da Bruce oppdaget rock ’n’ roll, gitar og Elvis på TV-en som syvåring og frem til i dag.
Det er historien om gutten som reiste seg opp da andre ba ham om å sitte ned, denne rastløse sjelen born to run.
Han som aldri har hatt en jobb, men som bygget en av rockens største karrierer på arbeiderklassens kamp for et liv i «The Land of Hope and Dreams».
«I made it all up.
That’s how good I am», som han sier tidlig i showet.
Politisk fortvilet
Springsteen snakker og synger om familie, venner og bandmedlemmer med rørende varme og beundring, og det hele oppleves svært nær.
Den tette filmingen av ham i det intime teateret understreker også dette.
Samtidig forteller artisten selvfølgelig en historie som er større enn seg selv.
Om amerikaneren, det lille menneskets kamp for verdighet, strengt tatt historien om oss alle.
Han klarer heller ikke å dy seg, han fletter inn flere partier der han med fortvilelse snakker om den politiske situasjonen i sitt hjemland.
En tilstand han kjenner igjen fra oppveksten, men som han aldri hadde trodd ville komme tilbake.
En fantastisk historieforteller
Selvfølgelig skulle man tatt turen til New York for å ha sett dette showet live, til tross for at billettene er svindyre på svartebørsen.
Det kommer vel ikke som noen overraskelse, men Bruce Springsteen er en fantastisk historieforteller.
Noen av historiene tar litt lang tid, men det lever man greit med.
Gevinsten er på nært hold å se innlevelsen i mannens ansikt.
Han snakker fra et manus, men får likevel denne kvelden til å virke unik.
Grepene er enkle, men sterke.
Sånn blir det når mannen bak er like unik.
| 1
|
401851
|
Restaurantanmeldelse:Anstrengt jul i stallen
Kamai byr på norsk jul.
Det kunne de gjerne latt være.
– Nei, nå har julefeiringen tatt helt av, sier Willie da han studerer Kamais femrettersmeny.
– Alle skal ha pakkekalendere, selv kjæledyr og 30-åringer.
Og alle restauranter skal ha julemeny, selv japansk-peruanske.
Gravlaks, ål, reinsdyr, and, pepperkakedessert.
Det er ikke mye som minner om de to første ordene i listen vi pugget da vi begeistret anmeldte Kamai etter åpningen for snart tre år siden: nikkei og kaiseki.
Det første betegner en fusjon av japansk og peruansk mat, det andre et tradisjonelt japansk måltid.
Bortsett fra en del av tilbehøret ser denne menyen ganske så norsk ut.
Sjarmerende i bakgården
En stresset, svartkledd hovmester har fulgt oss opp fra inngangen i den gamle stallen og plassert oss ved et hyggelig tomannsbord i den røffe spisesalen under takbjelkene.
Her er det fortsatt strippede murvegger og åpne konstruksjoner som gjelder.
Bortsett fra lysestakene kan vi ikke se noen endringer på tre år.
Og hvorfor skulle de vel endre noe?
Den gule bakgårdsbygningen på Grünerløkka må være en av byens mest sjarmerende restauranter.
Nede i første er det kjøkken og omakasebaren Itamae – en sushiopplevelse av de sjeldne – og et lite barhjørne, som kanskje mest oppleves som en del av garderoben.
–
Det er vel dit hovmesteren skal, nikker jeg mot den svartkledde som bærer to glass champagne og nærmest løper mot trappen.
Han har utviklet kelnerblikket – altså det blikket det er umulig å få øyekontakt med – til perfeksjon.
Jeg vet det, for jeg har sittet i tyve minutter og forsøkt å få oppmerksomhet.
Takken for å være tidlig ute er tydeligvis usynlighetskappe og tomme glass.
Men nå som Willie er her, er servitøren raskt på plass med tilbud om bobler og popcorn krydret med chili.
Snur seg i gravlaksen
Og ganske snart etterpå, julemenyens første rett.
–
For en gravlaks-elsker som meg er dette en skikkelig skuffelse, sier Willie.
Fisken kjennes først og fremst fet ut, smaker ikke gravet, men litt harskt.
Sitrongressemulsjonen ligner en fet majones.
Dillpulveret er kanskje tørket og knust på kjøkkenet her, men minner like mye om det grønne støvet man får kjøpt på boks i dagligvarebutikken.
Av en eller annen grunn har vi fått utdelt pinner.
Jeg lurer på hvor det asiatiske kommer inn i menyen.
Kanskje allerede i neste rett?
Vår blide servitør ramser opp ingrediensene til rett to, som mest ligner julegrøt strødd med trespon og rød og grønn pynt.
Men det lukter deilig av røkt fisk.
Og det smaker aldeles nydelig, med røkt, salt, søtt og syrlig.
Grøten er en potetkrem smakssatt med ål, granateple og karse.
«Tresponene» er tørket tunfisk.
Det siste lar seg også spise med pinner, men særlig praktisk er det ikke.
Rå Rudolf, tørr Donald
Da rett tre kommer på bordet, legger jeg vekk pinnene for godt.
En diger porsjon rått og hakket reinsdyrkjøtt med revet hvit geitost over, chilimajones og ristet bokhvete.
–
Nå snakker vi umami, sier Willie.
– Dette er kraftige smaker.
Det har han rett i.
Det blir for voldsomt for meg.
Jeg lengter etter karbohydrater og grønnsaker.
De sprø bokhvetekjernene og kjørvelbladene er altfor få til å balansere.
Selve hovedretten er en rødrosa komposisjon på grått stentøy: skiver av andebryst servert på solbær- og rødbetsaus med rødbeter, skiver av rå bete og stekt shitakesopp.
Andebrystet er rosa, men likevel for mye stekt.
De små bitene er helt tørre.
Til gjengjeld er rødbetbitene harde.
Og sausen litt for søt.
–
Det virker som om det ikke er helt kontroll på kjøkkenet, ting er enten for rå eller for mye stekt.
Willie skyver nepeskivene, som burde vært løvtynne for å fungere rå, til kanten av tallerkenen.
Pepperkaker og blåmuggost
Kombinasjonen pepperkaker og blåmuggost er blitt en juletradisjon de senere årene, antageligvis også hos Kamai-kokken, hvis juledessert består av brownie med pepperkake, blåmuggostkrem og kirsebærsorbet, alt overstrødd med rødbetpulver.
Heller ikke den er vellykket.
Brownie er bedre når den smaker sjokolade.
Og blåostkremen smaker bare salt og rart.
På vei ut skimter vi sushichefen bak gardinene inn til omakasebaren i første etasje.
–
Det var nok der vi skulle lagt julebordet, sier Willie.
– Da tror jeg vi ville vært fornøyd med mer enn popcornet og en femtedel av maten.
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
–
| 0
|
401854
|
Ms.Lauryn Hill i Oslo:
«Kunsten å ødelegge egen klassiker»
Hennes «nytolkning» av sitt 20 år gamle debutalbum endte i et bombastisk antiklimaks.
På forhånd var det ikke lett å vite hva man kunne forvente, eller frykte, av en kveld med Ms. Lauryn Hill i 2018.
Historiene om hennes mildt sagt problematiske konserter de siste 10–15 årene, er mange.
Sist helg fikk hun tyn for det aller meste i Danmark, mens omtalene fra konserten i Sverige mandag kveld var bedre.
Så hva nå?
Dessverre ble Oslo-konserten akkurat så ille som fryktet, fra en artist som bombastisk ødela det meste av sin egen elegante, musikalske historie.
Et album for historiebøkene
Turneen som 43-åringen fra New Jersey er ute på nå, er altså en feiring av 20-årsjubileet for hennes første og eneste studioalbum, The Miseducation of Lauryn Hill fra høsten 1998.
Et album om kjærlighet, tro og feminisme, gitt ut rett etter at det var slutt for både suksessbandet Fugees og av-og-på-forholdet til hennes bandkollega Wyclef Jean.
Et album der hun blandet klassisk soul med elementer av hiphop og reggae og skapte en neosoul-klassiker som fortsatt låter frisk og moderne.
Et album for historiebøkene, et som hovedpersonen selv aldri har klart å følge opp med mer musikk.
En slags «nytolkning»
De fleste av albumets 15 låter ble spilt gjennom konserten, komplettert med tre coverlåter og to av Fugees’ monsterhits mot slutten.
Låtene ble spilt i en annen rekkefølge enn på albumet, uten at det spilte noen rolle for resultatet.
Det gjorde derimot valget av arrangement og band.
For den melodiske, luftige og perfekt balanserte neosoulen som fyller opp platen, var gjennomført byttet ut med langt mer kompakte og rocka versjoner.
«Låtene bygges om til det absurde», skrev Aftonbladet om Sverige-konserten.
Med rette.
Det hele var en slags «nytolkning» av The Miseducation of Lauryn Hill som det er vanskelig å se for seg at så mange egentlig ønsket å høre.
Bortsett fra artisten selv, da.
At lyden i Oslo Spektrum var rekordvond den første timen, hjalp heller ikke.
Tidvis god sang og rap
Underveis i konserten snakket Ms. Lauryn Hill flere ganger om soulmusikkens historie, og om hvordan hun blandet den med samtidens hiphop da hun skapte sin egen klassiker.
Dette albumet som betyr så mye for så mange.
Noen forklaring på hvorfor hun i dag har valgt å fjerne seg fra denne lekre og nyanserte neosoulen og heller dundre over sine fans med et voldsomt lydbilde, fikk vi aldri.
At hun tidvis både sang og rappet godt, at det melodiske fikk litt mer plass i låtene «Ex-Factor» og «To Zion» eller at impulsinnslaget med Nina Simones «Feeling Good» var en fryd, kunne ikke redde en fryktelig skuffende konsertkveld.
| 0
|
401855
|
Nytt album:Hedvig Mollestad Trio innfrir igjen
Gitaren er ikke død, den lukter morsomt i Hedvigs hender.
Hedvig Mollestads musikk står og faller med gitarriffet.
Det er selve grunnmuren i det bygget hun reiser.
I dag fremstår hun som en solid fornyer av gammel tradisjon og er interessant å lytte til fordi hun er i stadig bevegelse.
På dette nye albumet går hun videre inn i det åpne feltet hun utforsket på sitt forrige, Black Stabat Mater (2016).
Rå smidighet i musikken
Mollestad tilfører rocken personlighetstrekk fra jazzen, uten å forstyrre førstnevntes metalliske ytre, men gitaristen er ikke alene om jobben.
Hun er helt avhengig av de to andre i trioen, Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer.
Brekken er en utøver som får meg til å tenke at 70-tallet aldri tar slutt.
Det er en gledelig tanke.
Loe Bjørnstad vrir seg unna enkel kategorisering og passer derfor utmerket i et band som setter rå smidighet i front av musikken.
Det er også sånn at denne trioen har spilt så mye og lenge sammen at det har skjedd en fusjon.
Denne sammensmeltingen har satt seg i kvaliteten.
Så kan man hevde at Black Sabbath og John McLaughlin har gått opp sporene for Hedvig Mollestad.
Og kanskje er det Frank Zappas utsagn «Jazz is not dead, it just smells funny», som har gitt henne albumtittelen.
Det gir i så fall grei mening til innholdet i det vi hører.
Jubileum
At Smells Funny utgis i forbindelse med Rune Grammofons 20-årsjubileum og to dager med feiring på Nasjonal Jazzscene i Oslo, gir også mening.
Mollestad-trioen spiller på lørdag.
Plateselskapet Rune har vært en kanal for nybrottsarbeid og progressiv dannelseskultur og skapt omgivelser Hedvig Mollestad Trio lett glir inn i.
Den musikken Rune har gitt oss gjennom to tiår, bruker 70-tallet som rullebane for å ta av til nye steder.
Jeg gratulerer og blir mer enn gjerne med videre.
Rockens signalriff
Åpningssporet på Smells Funny heter «Beastie, Beastie» og kombinerer massivt gitarøs med leken rytmeseksjon.
Mollestad byr på buktende linjer og elastiske hyl, et varemerke som speiler både Stevie Ray Vaughan og Ritchie Blackmore.
«First Thing to Pop is the Eye» er en hissigpropp av en låt.
Bass og trommer er rødglødende, musikken koker.
Det låter sofistikert og enkelt og er på sitt fineste når Mollestad legger varme, langstrakte gitartoner til hvile på rytmikken.
Her er det ikke nyhetsverdien som løfter det jeg hører.
Det er det levende innholdet og troen på det gamle.
En bragd i seg selv
At trioen får denne rene og nakne instrumentalmusikken til å stå så stødig, er en bragd i seg selv.
En vokalist vil bare ha forstyrret bildet.
«Jurásek» er det nærmeste denne samlingen kommer blues og ballade, og det er befriende å høre gitaren svulme ømt og gjøre seg blå og deilig.
Det siste sporet på albumet, «Lucidness», er det mørkeste.
Det hviler tungt i seg selv.
Gitaren holder foredrag over vektig bass og blyholdige trommer.
Denne avrundingen gir en fin metthetsfølelse.
Så kan man spørre seg om noen av Hedvig Mollestads utgytelser vil tilrive seg plass blant rockens signalriff.
Svaret er neppe, men det forringer ikke det bunnsolide helhetsinntrykket denne trioen gir.
| 1
|
401856
|
«Roma» er et episk og intimt mesterverk
Netflix-filmen Roma er et av tiårets mektigste filmverk, et både episk og intimt portrett av en families avhengighet av sin hushjelp.
Men se den på kino, om du har sjansen.
Alfonso Cuarón er mest kjent for å ha laget en av de beste Harry Potter-filmene og Oscarvinneren Gravity.
Men før han ble en profilert regissør av påkostede og spektakulære filmer, ga han oss en av de sterkeste oppvekstfilmene etter årtusenskiftet, Og mora di også, som både var selvbiografisk og et sosialt portrett av et Mexico i endring.
I hans nye film, Roma, går han enda grundigere til verks når han skildrer oppveksten i Mexico by.
Tittelen henspiller på bydelen der han vokste opp på 70-tallet, og som her er gjenskapt ned til hver minste detalj.
Det som likevel er mest bemerkelsesverdig med filmen, er hvordan han holder avstand til sin egen rollefigur, sitt alter ego, og isteden opphøyer hushjelpen til en hovedrolle.
Cleo, spilt av helt ukjente Yalitza Aparicio, er som så mange hushjelper i dette nabolaget av mixtekisk og en uunnværlig kraft i familiens hverdag.
Hun vasker ikke bare vekk skitten, men gir barna den omsorgen foreldrene ikke alltid makter eller vil gi.
Hun er limet som holder familien sammen når det begynner å røyne på, både gjennom skilsmisse og brutale politiske omveltninger.
Det kan virke som det er først i dag, 47 år senere, at Cuarón er moden nok til å se seg tilbake.
Uvanlig hovedrolle
Dette er altså både en personlig og episk filmfortelling, og som for å understreke at vi helt og holdent er i Cuaróns vold, står han ikke bare for manus, regi og klipp, men også foto på filmen.
Dette er sannsynligvis den mest påkostede svart-hvitt filmen du har sett siden Schindlers Liste, og den er nesten hjerteskjærende vakker.
Men ikke forvent mange spektakulære og forskjønnende kamerasveip over den fargerike mexicanske metropolen.
Her blir vi isteden trukket mellom rommene i leiligheten i langsomme panoreringer ettersom vi følger Cleos arbeidsdag, og det er hennes sentrale funksjon, hennes beredskap, som preger atmosfæren i familien.
Det er en uvanlig hovedrolle fordi den i utgangspunktet er selvutslettende.
Cleo befinner seg nederst i hierarkiet i et rigid klassesamfunn og må beherske kunsten å være uunnværlig og samtidig usynlig.
I Og mora di også skildret Cuarón oppløsningen av Sosialistpartiets 71-årige styre ved årtusenskiftet.
Denne gangen befinner vi oss i en annen turbulent tid under deres styre med studentdemonstrasjoner i byene og landarbeidernes kamp om jorden i regionene.
Men for Cleo og familien fremstår det som skjer ute i gatene ofte som noe nesten uvedkommende.
Poetisk visjon
I en monumentalt orkestrert sekvens ser vi Cleo søke ly under filmens iscenesetting av den blodige Corpus Christi-massakren fra 1971.
Noen vil kanskje oppleve det som underlig av filmskaperen å la oss betrakte en så panoramisk (og kostbar!) sekvens gjennom noen persienner i et vindu, med Cleos skremte perspektiv.
Men hennes egen verden står overfor en annen rystelse:
Hun er gravid.
Dette sammenfaller med familiens oppløsning, der faren drar på forretningsreise uten å vende tilbake.
Hans utroskap skildres med samme fraværet av store dramatiske gester, og livet går videre i den vesle leiligheten, anført av den tapre og høygravide hushjelpen.
På 1970-tallet ville Cuarón blitt kritisert for å skyve klassekampen i bakgrunnen til fordel for sin egen poetiske visjon av Cleo – som er basert på hans egen hushjelp.
Han er ikke den første «borgerlige» kunstner som skildrer barns avhengighet av tjenestefolk, og det er ikke vanskelig å forestille seg hvor skjør og ubalansert relasjonen er.
Men Cuaróns gjengivelse av barndommen er ikke realistisk, den er vakker og ja, upålitelig, kanskje også naiv på noen måter, men den er hans distinkte visjon av en dysfunksjonell familie der hushjelpen, på godt og vondt, er den som styrer barnas nærsynte univers med uselvisk kjærlighet.
Som skapt for kinolerretet
Med en djerv poetisk og noen ganger fantastisk visjon av barndommen kan filmen sidestilles med selvbiografiske verker som Fellinis Amarcord eller Bergmans Fanny og Alexander.
Særlig den delen av filmen som utspiller seg på et landsted er både grotesk og eventyrlig (med et overraskende norsk innslag).
Cuaróns alter ego er likevel nesten usynlig, vi vet ofte ikke hvem av de fire barna han er ment å være.
Isteden merker vi hans tilstedeværelse gjennom et bevegelig kamera han opererer selv og sist, men ikke minst, gjennom en delikat billedkomposisjon.
Dette er åpenbart hva en filmskaper er ment å gjøre, men det er sjelden vi ser en film i dag der bakgrunnen får så stor betydning, og vi kan forflytte blikket mellom forgrunnen og bakgrunnen.
Om du blunker, kan du gå glipp av scenen der barna ser faren luske ut av en kino med sin elskerinne.
Derfor er det like mye en velsignelse som forbannelse at filmen vises kun i noen dager på kino – der den bør ses! – før den slippes på Netflix.
Det komplekse lydbildet kan heller ikke nytes i fulle drag uten en kino med Dolby Atmos surroundlyd.
Men uten Netflix ville heller ikke denne råflotte spansktalende svart hvitt-filmen blitt laget.
Strømmetjenesten er dermed blitt garantist for en type filmkunst kinofilmen ikke lenger har plass til.
Alfonso Cuaróns – de sentrale filmene
Her er en oversikt over Alfonso Cuaróns beste filmer og hvordan du kan se dem.
«Children of men»
En av årtusenets sterkeste dystopier om de mekanismene som kan lede til et totalitært samfunn.
En film som er mer aktuell i dag, enn da den kom i 2006.
Filmen er basert på P.D. James’ politiske thriller om et samfunn der menneskene har mistet evnen til reproduksjon – og begrepet «fremtidshåp» svinner.
Samtidig presser flyktninger på utenfra for å finne ly, og myndighetene innfører brutale forordninger og lover for å holde dem ute.
En film som har vokst kontinuerlig i status, og som ofte havner på kritikernes lister over de beste filmene i dette århundrets første tiår.
Med klasseskuespillere som Cliwe Owen, Clare-Hope Ashitey, Julianne Moore og Chiwetel Ejiofor.
Amazon Prime
«Og mora di også»
Cuarons internasjonale gjennombruddsfilm handler på et ytre plan om to sprengkåte 18-åringer som blir innviet av en voksen kvinne på en road trip.
Men filmen rommer så mye mer enn bare det.
Vi følger to unge menn på vei mot en voksen identitet i en nasjon som befinner seg i en dramatisk overgangsfase.
Landets ledende parti IRP må for første gang på 71 år gi fra seg makten gjennom demokratiske valg, og de gamle maktstrukturene oppløses.
Det utløser også noe i de unge mennene.
Filmen ble en av de største kinosuksessene i Mexico i 2001, og den ble også Gael Garcia Bernals store internasjonale gjennombrudd.
Filmarkivet.no / Amazon Prime
«Harry Potter og fangen fra Azkaban»
Cuarón var den første regissøren som loset Harry Potter inn mot dypere farvann og ga også det voksne kinopublikumet noe substansielt å bite i.
Han våget å være troløs mot J.K. Rowlings litterære forelegg og kunne risikert at leserne vendte seg mot ham.
Men gamblingen betalte seg, og filmen regnes i dag – i hvert fall av kritikere som undertegnede – som kanskje den beste av filmene om Harry Potter.
Om de to første filmene hadde ofret noe av karakterutviklingen til fordel for visuelle effekter og etableringen av selve universet, fremsto de sentrale rollefigurene som mer markante her, og Harrys mørke sider blir for første gang berørt i filmserien.
Viaplay / Amazon Prime
«Gravity»
Dette er kanskje første filmen om det å befinne seg i verdensrommet som i fysisk forstand gir et realistisk og rystende inntrykk av det.
Vi møter de to astronautene Ryan (Sandra Bullock) og Matt (George Clooney) som jobber med de ytre delene av en romstasjon, da de blir truffet av fragmenter fra en utdatert satellitt.
Helt fra starten oppheves fundamentale forestillinger om menneskelig likevekt i fysisk forstand, og det gir filmskaperne en lisens til å tøye grensene, til å leke med vår oppfatning av tid og rom.
Visstnok forsket Cuaron og filmfotograf Emmanuel Lubezki iherdig på 3D i fem år for å oppnå de grensesprengende effektene.
Resultatet er nettopp den storslåtte, unike filmopplevelsen som bare kinoen kan tilby.
Viaplay
| 1
|
401859
|
Anmeldelse av Godt innafor:Helt innafor
Godt innafor er et enkelt, men effektivt konsept som allerede ser ut til å ha gode vekstvilkår som nabolagsrestaurant og bar på Frogner.
Fisketempelet på Frogner, Mares, er borte, mens den kombinerte baren/restauranten Godt innafor har etablert seg i de samme lokalene nederst i Skovveien.
Rett over gaten har Munchies vært åpen en god stund, mens hverdagsgourmeten Galt ligger lenger opp i gaten rundt hjørnet.
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
Lokalet er enkelt, men lunt innredet.
Restauranten har dessuten en ganske stor bar/lounge-del, som man har valgt å dele av med et stort fløyelsdraperi.
Vi kan skimte folk som kommer inn og går til baren for å bestille drikke, for siden å forsvinne bak teppet.
Selv sitter vi ved de store vinduene og kan se ut på gatelivet.
Lekre smakebiter
Menyen byr på fem forretter.
Vi forsyner oss med brorparten: krabbekake, laksetartar og oksetunge.
Hver enkelt forrett er ikke veldig stor, mer som en amuse-bouche – liten, men svært velsmakende.
Krabbekaken er frisk med deilig chipotle-aioli og papayasalat som piffer opp den lille smakebiten, som er unnagjort på tre tygg.
Laksetartaren har også et islett av chili og sprøtt, puffet lakseskinn ved siden av.
Et lekkert grep.
Skiven med lun oksetunge ligger på en tue med kremet spelt smaksatt med kantarell, der det salte kjøttet smelter sammen med den risottolignende anretningen.
Meget delikat.
Høyt tempo
Servitøren har hatt mer enn nok å henge fingrene i, siden han skal betjene både baren, ta opp bestilling og servere.
Likevel er han blid og til stede uten å være påtrengende.
Etter hvert kommer forsterkninger på jobb, men før avlastningen klarte han å yte flott service med godt humør.
– Svetten spruter av ham, stakkar.
Men imponerende tempo, sier Spisevennen.
Burgere med stil
Nå som de er to servitører på plass, går serveringen av hovedrettene som en dans.
Lammeplommen kommer med potetkake, gresskarpuré og timiansjy.
Lammet er perfekt, mørt og smakfullt.
Gresskaret og timiansjyen står perfekt til retten, og strimlede grønnsaker på toppen gir en nydelig sammensatt rett.
Brisketburgeren består av kjøtt skåret i tykke, kraftige skiver.
De er særdeles velsmakende og sprø, men samtidig møre i munnen.
Halloumiburgeren består av grillet halloumi, en saueost som tåler mye oppvarming før den smelter.
Her er den korrekt stekt, slik at smaken kommer tydelig frem.
Ved siden av har vi begge fått glasert syltet rødløk, coleslaw, sylteagurk og spretne fries.
–
Jeg har aldri opplevd maken til burger, sier Spisevennen.
Mat og vin i skjønn forening
Porsjonsstørrelsene har vært bra, selv om vi nok kunne ha hatt enda mer å bite i av forrettene.
Men det glemmes fort etter at dessertene er spist.
Key lime-paien er akkurat slik den skal være – en frisk og søt smaksbombe uten noe fiksfakseri.
Den belgiske vaffelen med brunost og karamellisert hvit sjokolade skuffer heller ikke:
Anretningen er flott sammensatt og har smaker som kler hverandre godt.
Vi må også fortelle om vinlisten.
Den har mange godbiter til en svært gunstig penge.
Men det lønner seg å være kjapp – utvalget svinner fort.
Vi klarte å få en av stedets siste flasker med Bibi Graetz Testamatta, som virkelig har tålt tidens tann.
100 prosent Sangiovese, solid struktur og et svært godt følge til burgere og lammet.
Frogners nye stamsted?
–
Det er deilig å kunne gå fra en restaurant uten å være sprengmett, sier Bordvenninnen idet vi kommer ut på gaten.
–
Jeg elsket Mares, men Godt innafor er en verdig avtager, sier Spisevennen.
–
Her er det lave skuldre og en gemyttlig tone.
Hadde jeg bodd i strøket, ville dette vært mitt nye stamsted, ikke minst med tanke på hvor mye god vin man får for en meget bra penge.
| 1
|
401861
|
Matanmeldelse:Seriøst, Big Horn?
Big Horn på Aker brygge har to problemer: kjøttet og tilbehøret.
–
Dette må være en spøk.
Fire slappe skiver grillede grønnsaker til 39 kroner?
Bordvenninnen ser mismodig på den lille skålen ved siden av tallerkenen med hummer og indrefilet til 450 kroner.
Mine champignoner er heller ikke mye å skryte av, men aller verst er den seige entrecôten.
Ærlig talt:
Hvordan klarer man å ødelegge en biff på en kjøttrestaurant?
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
Big Horn Steakhouse har servert biff til kjøttsultne over hele landet i over 30 år, men gjennom årene har vi hatt varierende matopplevelser på de ulike filialene rundt om i Oslo.
Grunnstammen i menyen er kjøtt i flere størrelser og varianter, men man smetter inn en og annen nyvinning mellom de typiske steakhouse-rettene.
Bordvenninnen begynner med fisk og velger laks tataki til forrett, mens jeg prøver kyllingvinger.
Slapp laks
Laksen presenteres på moderne vis: fire tynne skiver på en steinplate med en klatt grågrønn guacamole ved hver bit.
Rødløk, noen salatblader og en appelsinbåt ligger i det ene hjørnet.
–
Dette var stusslige saker, sukker hun.
Mine kyllingvinger er i hvert fall glovarme, men også svidde utenpå.
Den søtlige smaken av BBQ-saus og to typer dipp sørger for at noen av kyllingvingene føles mindre tørre.
Varierende service
Det er mange gjester her denne kvelden, og vi må ha kommet under et vaktskifte.
Servicen tar seg betraktelig opp etter at vi får en servitør vi mener å kjenne igjen fra et tidligere besøk.
De som tok imot de første bestillingene, er ikke å se lenger.
Kanskje de var blitt slitne av det ene store selskapet der stemningen var på topp.
De var i farten fra de satte seg ned med øl og vin til de skulle bestille mat, hele tiden i munnen på hverandre.
Vi ble forsøkt servert mat som skulle til de andre hele to ganger før vi fikk hovedrettene våre.
Kjøttkatastrofe
Når vi omsider får vår mat, fortsetter nedturen:
Min 200-grams entrecôte må ha vært for lenge på grillen, for den er både seig og tørr i kantene.
Bearnaisen er en smakløs, tyntflytende suppe.
De stekte champignonene er også triste saker, i likhet med de slappe aspargesene og friesen, som må få et ekstra dryss salt for at de skal få smak.
Vi har allerede nevnt de grillede grønnsakene:
To flak gul og rød paprika og to biter squash.
Det eneste som trekker opp av tilbehøret, er de fløtegratinerte potetene.
Man har også klart å steke indrefileten noenlunde, og den er heldigvis et tykt, mørt stykke, men den store hummerhalen på toppen har de ikke vært like heldige med:
Den er lett gummiaktig i konsistensen, og Bordvenninnen mistenker at den er langveisfra.
Til hovedrettene er vi blitt anbefalt argentinsk vin, en kraftig sak med masse frukt som dessverre overdøver hummersmaken.
Den passer bedre til entrecôten.
Fra kaos til søt avslutning
Med den nye servitøren blir det sving på sakene, og bordet ved siden av får betalt uten for store komplikasjoner før det er vår tur.
Vi tar en kikk på dessertkartet og velger oss crème brûlée og ostekake med peanøtter.
Ostekaken er en mektig sak, så vi ender med å ta den på deling, mens crème brûléen ikke utmerker seg på noe vis.
– Hvordan kan det være mulig at servicen kan svinge så mye i løpet av et måltid?
Det var ganske kaotisk da vi kom sammen med de to selskapene, men avslutningen er blitt så mye bedre.
Nå må de bare få skikk på kjøkkenet, så burde det være liv laga for Big Horn i enda flere år.
Slik det er nå, er det nok biffrestauranter i byen som kan by på mye bedre kjøtt enn man gjør her.
| 0
|
401863
|
Forrykende Spider-Man
Den beste superheltfilmen kommer helt på tampen av året.
Det er med litt tunge skritt jeg går inn for å se nok en Marvel-film.
De begynner å bli mange nok.
Tross alt er det en stund siden tegneseriene alle disse filmene baserer seg på, hadde den undergrunnskvaliteten de ofte skryter på seg.
Denne kvaliteten beskrives for eksempel i Junot Diaz roman Oscar Waos korte, makeløse liv, hvor tegneseriene blir redningen for barn.
Svært ofte dreier det seg gutter som faller utenfor sosialt og derfor omfavner nerde-verdenen som finnes på de kulørte superhelt-sidene.
Det er godt mulig det har vært sånn i det meste av tegneserienes historie, men de siste 20 årene er dette blitt så mainstream som noe kan bli.
Nytteverdien av nok en film føles i økende grad tvilsom.
Men altså, det er godt å ta feil.
For her er det likevel mer å hente.
Positiv overraskelse
Spider-Man:
Into the Spider-Verse åpner opp og overrasker positivt på en rekke områder.
Det er en potent film med et voldsomt fortellermessig overskudd, full av deilig musikk, rytme og overraskelser.
Det er dessuten en animasjonsfilm med en helt forrykende visualitet.
Den er grenseløs i sin utforskning av møtepunktet mellom ærbødigheten for tegneserien og nyskapende, tøylesløs lek.
Tonen er smart og tiltrekkende.
Manus er et overskuddsprosjekt som konstant leker med sjangeren og fjerner den pompøsiteten som noen ganger misfarger disse filmene.
En viktig årsak til den elegante lettheten er etter alt å dømme manusforfatter Phil Lord, som er den ene halvdelen av regi-duoen bak for eksempel Legofilmen.
Christopher Miller, som er den andre halvdelen, har vært med på å produsere.
Disse to hever alt de er med på og er antagelig viktige årsaker til at denne filmen skiller seg ut.
Etter min mening er den blitt det friskeste skuddet på Marvel-treet på en god stund.
En fryd
Historien utfordrer hvem og hva Spider-Man er, og filmen leker med den gamle setningen om at sterke krefter må gå hånd i hånd med stort ansvar.
Spider-Man har latt seg selv forfalle og får her hjelp av en yngre utfordrer, som også vil være en venn.
Miles Morales er en skoleelev som ikke har bedt om disse kreftene og heller ikke behersker dem.
Han må modnes for oppgaven, samtidig som han strever med forventninger fra en streng far – et element smarte manusforfattere kan tviste og vri i det uendelige, takket være alle klisjeene som venter på å bli plukket opp og lekt med.
Stan Lee har en nydelig gjesteopptreden som animert figur, og effekten blir nokså rørende nå etter at han er gått bort.
Og i den ekstremt forseggjorte ettertekst-sekvensen kommer også dette Lee-sitatet:
«That person who helps others simply because it should or must be done, and because it is the right thing to do, is indeed without a doubt, a real superhero.»
Det at den yngre generasjonen hedrer forbildet sitt ved å lage intelligente, gode filmer, er vel uansett den beste hyllesten som er mulig å gi.
I et år med mye superheltfilm er det denne jeg helst tar med meg videre.
Stemmearbeidet er for øvrig i toppklasse.
En fryd.
| 1
|
401864
|
«Maya og hekseblomsten» mangler sjarm og varme
Generisk fantasy.
I Japan lages det utrolig mange animasjonsfilmer.
Her i Vesten kjenner vi nok aller best filmene fra animatøren Hayao Miyazaki og Studio Ghibli.
Med filmer som Chihiro og heksene (2001) og Prinsesse Mononoke (1997) har han lagt listen meget høyt både fortellermessig og på animasjonssiden.
Det er nok urettferdig å holde alle japanske animasjonsfilmer opp mot Studio Ghibli, for det er mange kunsterere der ute som lager fantastiske filmer.
Selv om produsent Yoshiaki Nishimura har bakgrunn fra Ghibli, når dessverre ikke Maya og hekseblomstene opp til toppen.
Generisk fantasy
Historien om Maya er basert på romanen The Little Broomstick (1971) av Mary Stewart.
Maya er en freidig rødtopp som hater hårfargen sin.
En dag snubler hun over en rar blomst og får magiske krefter.
Kreftene, og en sopelime med personlighet, fører henne til Endor skole for heksekunst.
Her elsker de rødt hår, men det er noe skummelt som foregår.
Hvis noen får Harry Potter-vibber nå, er ikke det noe rart.
J.K. Rowlings Potter-figur føyer seg inn i en lang fantasy-tradisjon hvor barn og ungdom oppdager at de egentlig er hekser eller trollmenn, og at magi finnes.
Problemet med regissør og animatør Hiromasa Yonebayashis Maya-film er at den fremstår både rotete og bråkete.
Jeg må også innrømme at jeg savner en større dose japansk særpreg.
Selve animasjonen er nydelig, detaljert og delikat, men historien fremstår som generisk fantasy.
Dermed blir Maya litt kjedelig.
Enerverende dubbing
En annen ting som ikke fungerer i den norske versjonen, er dubbingen.
Lydsporet minner mye om de enerverende stemmene du hører på Disney Channel, hvor dialogen avleveres uten særlig innlevelse.
Her kan det virke som om det har gått litt fort i dubbing-studioet.
Det er ikke sikkert et ungt publikum kommer til å reagere negativt på dette.
De er kanskje mer vant til middelmådig dubbing?
Jeg ser ikke bort fra at det er denne anmelderens preferanser for den japanske originalen som her gjør seg gjeldende.
Resultatet er at jeg ikke makter å leve meg inn i historien, og Maya-karakteren blir aldri mer enn en masete unge som kjeder seg.
Hun fremstår endimensjonal, og dermed får du heller aldri spesielt stor sympati for henne.
Det er synd.
Vil du se en film om en ung heks, anbefaler jeg heller Kikis budservice (1989) av den tidligere nevnte Miyazaki.
Her får du varmen og sjarmen som Maya og hekseblomsten mangler.
| 0
|
401868
|
«Mortal Engines» er lekker, men kjedelig
En bok jeg ikke kjenner til, er blitt en film jeg kunne ha klart meg uten.
Jo da, det er storslagent og fantastisk.
Øyet får så det holder.
London kjører rundt på larveføtter i en postapokalyptisk verden.
Det gjelder å spise mindre byer for å få mat og drivstoff.
Vi befinner oss i første del av 3000-tallet, og alt er endret.
Et supervåpen er blitt brukt, og jordens overflate er til dels revet i stykker.
Men områdene mellom Europa og Asia er fortsatt farbare, og konflikten står mellom bevegelige byer og et stasjonært, kinesisk-kontrollert samfunn forskanset bak en mektig mur.
Dette er et forsøk på å lage skranglete steampunk, litt i tradisjonen fra det franske radarparet Jeunet og Caro (Delikatessen og De fortapte barns by), men på langt større budsjett og, dessverre, med langt mindre sjarm.
Filmen får ikke lov til å bli så skjev og rar som den burde.
Den er heller ikke intenst eller filmatisk hard core, som for eksempel Max Max:
Fury Road, som også befinner seg i et lignende etter-katastrofen-scenario – men som har skuespill, scenografi og manus på et nivå som tangerer kunst.
Skeptisk
Filmen annonseres med «From the filmmakers of The Lord of the Rings and The Hobbit.
Da blir jeg skeptisk, og det er ikke fordi jeg ikke liker de filmene.
Det er fordi denne filmen ikke har noe av den storheten som finnes i dem.
Og det byr meg imot å kjøpe noe halvveis bare fordi opphavsfolkene laget noe bra for noen år tilbake.
Mortal Engines ser flott ut, spesielt når vi får de store bildene av London som beveger seg tungt gjennom landskapet, men sannheten er at den samtidig er hul, forutsigbar og til og med litt kjedelig.
Manuset følger formelen så til de grader at ingenting overrasker, så man må virkelig elske det visuelle for å klare å holde ut.
Historien ser ut til å være skrevet av noen som er litt matlei.
En mor ofrer seg for å redde datteren.
Dingsen hun ga til datteren før hun døde, inneholder et viktig element for å redde verden.
Og faren, ja, hvem er egentlig faren?
Kan det virkelig være som vi tror?
Ja, det kan det.
Metningspunkt
Populærkulturen nærmer seg et punkt hvor formlene er oppbrukt, og hvor fortellingene stadig oftere buklander på grunn av manglende originalitet.
Historiefortellere må være smartere enn før, og hvis ikke Peter Jackson og hans faste manusfolk kan det, hvem kan det da?
Marvel-gjengen klarer det til dels ved å bli ironiske, men vi nærmer oss uansett et metningspunkt.
Jeg håper det et sted går noen unge filmskapere rundt med helt friske ideer.
Et av problemene er dessuten at spesialeffektfilmer er så kostbare at de må tjene pengene tilbake.
Det begrenser kreativiteten radikalt.
Robert Sheehan som Tom Natsworthy er nok den skuespilleren som i størst grad leverer, men også Hera Hilmar og Jihae tar seg godt ut.
Hugo Weaving er ikke subtil nok som slem verdensherredømme-skurk.
Og til syvende og sist bryr jeg meg rett og slett ikke nok om det som foregår.
Jeg lengter hjem.
Til sofaen.
Og sånn synes jeg ikke det skal være.
| 0
|
401870
|
Sterkt om å elske en som ruser seg
«Uten navn» er et poetisk vitnemål om hvordan det er å elske en som ruser seg vekk fra livet.
Stykket klamrer seg ikke til virkeligheten, og nettopp derfor blir det godt dokumentarteater.
På oppdrag for Østfold kulturutvikling har dramatiker Fredrik Høyer og regissør Mattis Herman Nyquist samlet historier fra pårørende til rusmisbrukere.
Det er blitt til forestillingen Uten navn.
En slags poetisk gjengivelse av transkriberte intervjuer, som varsomt tar vare på forsnakkelsene, øh’ene, æh’ene og alle de små detaljene som tilsammen utgjør et minne.
Vi møter kjæresten, vennen, søsteren, faren og storebroren.
De er på ulike steder i livet og er pårørende til forskjellige rusmisbrukere.
Det de har til felles, er at de reflekterer over et forhold som er forbi.
En søster brøt kontakten fordi hun ikke ville hjelpes, men kom tilbake ti år senere for å plukke blomster i hagen.
En ektemann skrev en unnskyldning på dødsleiet.
En høyt elsket sønn døde og etterlot seg en lettelse i faren.
Høyer har klart å få disse hverdagsmonologene til å bli større enn seg selv, nettopp fordi de fremstår uten vendepunkt eller klar moral – og uten et ønske om å gi svar.
Dette er Høyers store styrke som dramatiker.
Han tar en liten del av verden frem, uten å fortelle oss hva vi skal tenke om den.
Bekjennelsesbølgen
I forhåndsomtalen kvier Mattis Herman Nyquist seg for å kalle Uten navn for dokumentarteater.
Stykket er også annerledes enn den virkelighetstrenden vi ellers ser på scenen.
I forestillinger som Utafor, Ways of seeing og Blokk til blokk står virkelige personer på scenen som seg selv.
Stand up-sjangeren er på samme bekjennelsesbølge.
Bjarte Tjøstheim forteller om sin angst, Rune Andersen om sin far og Else Kåss Furuseth om selvmord i familien.
Alle har fått institusjonsteatrene til rådighet, og de får ros av både publikum og anmeldere for å bryte tabuer og fortelle humoristisk og ærlig.
Ja visst blir det sterkt, men flere av disse forestillingene taper også på å ha et én-til-én forhold til virkeligheten.
Nyansene blir færre og tekstene tynnere.
Teaterkunstens forse er jo nettopp at mange mennesker legger litt av seg selv inn i historien.
Det viser Uten navn til fulle.
Sammen skaper de kunst
Vi kan kjenne igjen Fredrik Høyers rytme i monologene, selv om de opprinnelig er et annet menneskes historie.
Han har også skrevet inn flere passasjer som går på tvers av historiene, og som ligner mer på slampoesi.
Hver av de fire skuespillerne har også et helt eget eierskap til sin fremførelse.
Nils Jørgen Kaalstad har en så nær fremstilling av den slitne faren at jeg ikke skjønte at han spilte teater.
Jeg tenkte at noen må gi denne skuespilleren litt fri.
Gine Cornelia Pedersen er veldig god som en fargerik, men likevel resignert, lillesøster.
Anne Marie Ottersens vare monolog på kongsbergdialekt matcher Høyers tekst perfekt.
Og 19 år gamle Alfred Ekker Strande er et tyngdepunkt på scenen, der han subtilt spiller ut maktforhold i en kameratscene – og er både teatral og realistisk som en lillebror som har havnet skeivt ut.
Scenerommet, laget av scenograf og lysdesigner Øyvind Wangensteen, er med på å dra historiene videre inn i både poesien og realiteten.
Lysstoffrør blinker i forskjellige farger, skifter stemninger og gir oss assosiasjoner til alt fra Kambodsjas bargater til triste toaletter på Oslo S.
Uten navn er kanskje historier fra virkeligheten, men det har først blitt til stor kunst når alle har gitt litt av sitt.
Det synes jeg teatersjefer skal tenke på når de planlegger fremtidens dokumentarteater.
Forestillingen spilles på Amfiscenen på Nationaltheatret frem til 19. desember.
| 1
|
401875
|
Restaurantanmeldelse:Inder med lave skuldre
Listen to Baljit er klar til å ta en bit av restaurantmarkedet rundt Solli plass.
Det bør de kunne greie med sitt avslappede, moderne konsept.
Det er farlig å stå på bussholdeplassen nederst i Frognerveien i disse dager.
Ikke bare på grunn av glatte fortauer og tett trafikk, men også fordi man blir utsatt for en blanding av liflige pizzadufter fra Villa Paradiso og curryaromaer fra nyåpnede Listen to Baljit.
Sistnevnte har tatt over lokalene til italienske Savoia, som åpenbart ikke hadde sjanse mot Jan Vardøens «Frogner-storstue» Villa Paradiso, som trekker folk fra tidlig morgen til ut på natten.
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
Listen to Baljit er nyeste tilskudd i den stadig ekspanderende porteføljen til Singh-familien, som startet restauranteventyret i Oslo med Maharaja i 1982.
Denne «avleggeren» satser imidlertid på et mer tilbakelent, la oss kalle det lavterskel, tilbud slik vi har sett det hos andre indiske nykommere som Der Peppern Gror og Holy Cow.
Det vil si at de vektlegger gatemat og mulighet for å dele retter fremfor det tradisjonelle indiske kjøkken, selv om menyen også tilbyr mange klassiske retter.
Puffer med piff
– Menyen har mye spennende, sier Bordvenninnen mens hun blar igjennom arkene.
Vi har fått en fristende variant av de obligatoriske poppadums:
Denne utgaven er puffede «staver» i duse, lyse farger.
– Litt som interiøret her, sier Bordvenninnen.
– Det ligner på Der Peppern Gror: med stilige, gamle gjenstander og bilder.
Menyene henger på kroker langs veggene, og bestikk og servietter er tidsriktig plassert i kurver på bordet.
Sprek salat
Vi har bestilt friterte grønnsaker og – ifølge menyen – ekstra sterke kyllingvinger med «intens flammende rød chili».
Grønnsakene har fått et deilig lag panering med et delikat kryddersting, mens kyllingvingene ikke er mer enn hva man kaller «norsk sterk» på indiske restauranter.
– «Ikke for de med svakt hjerte,» sto det på menyen, men styrken på disse ville ikke skremt Spisevennen, mener jeg.
Men salaten til er deilig frisk, med en diskret syrlig dressing som går langt utenpå de litt halvhjertede forsøkene på grønt vi har fått mange andre steder.
Laks fra tandoorien
Til hovedrett har vi bestilt Mila-jula tandoori, mixed grill, og Marwadi Mass, lam med husets spesiallagede curry.
Vi har bestilt en ny omgang drikke: husets hvitvin til 95 kroner og en flaske Bangla, lyst øl som skal passe bra til curry.
Mixed grillen kommer også med den friske salaten.
–
Dette er en spennende kombinasjon.
Det er sjelden man får laks fra tandoorien.
Men den er ikke særlig spennende.
Jeg synes de har vært heldigere med biffen og kyllingen her.
Sausen er rund og god.
Mitt lam kommer i en sort, dampende het gryte, og curryen har et skikkelig sting, samtidig som kryddermiksen kommer tydelig frem.
Meget bra!
Det er synd at et par lammebiter oppleves som ulne i munnen, det virker som om man har slått dem møre med klubbe før de har gått i gryten sammen med mye mer smørmyke kjøttbiter.
Godt tilskudd til området
Et pluss er dog at porsjonene er store her, så vi nøyer oss med å se på spise- og drikkekartet, som har et bredt utvalg spennende drinker.
– Spisevennen hadde likt utvalget, mener Bordvenninnen, som også bemerker at Listen to Baljit sannsynligvis ikke kommer til å være en direkte konkurrent til Jewel of India litt lenger bort i gaten.
–
De har såpass forskjellige konsepter at det bør være plass for begge, tror hun.
| 1
|
401876
|
«Troll – kongens hale» er et proft og glatt animasjonseventyr
En proft gjennomført norsk-canadisk film med fargerike norske stemmer og glatt animasjon.
Det er sjelden vi får oppleve en norsk animasjonsfilm i 100-millioners klassen på kino.
Det Hamar-baserte selskapet Sagatoon har i mange år utviklet fortellingen om trollet Trym i trolldalen.
Med hjelp fra canadiske animasjonsfilmskapere og internasjonale finansiører – og uten en eneste million fra norske filmkonsulenter – har de kommet i mål.
Resultatet er en veldreid animasjonsfilm der man anvender storslått norsk natur som bakteppe for et fargerikt drama om en trollprins som må gjennom store prøvelser for å redde kongeriket.
Det er et scenario vi har sett mange ganger før, men kanskje ikke i en magisk trollverden der hver eneste figur har en særegen norsk dialekt.
Må finne farens hale
Når trolldalens konge, Tryms far, blir forvandlet til stein fordi han under en redningsaksjon eksponerer seg for sollyset, må Trym forlate dalen for å finne farens hale – bare det kan få ham tilbake.
Om han ikke lykkes, vil hans slektning, Grimmer, som er en tyrann in spe, ta over makten i trolldalen.
Sammen med venninnen Freia og tohodede Jutul drar Trym ut på en farefull reise, der et monster lurer et sted i dypet av skogen.
Trym er kanskje ikke så smart, men kan lene seg på Freias kløkt hver gang hans pågangsmot og dristighet ikke er nok.
Freia er imidlertid bare med for å hjelpe Trym gjennom hindringene, og for henne ligger det ikke noen gevinst i dette.
Men det er ikke småtteri hun bidrar med.
Filmen har fått aldersgrense på seks år, noe som skyldes at utfordringene de står overfor, kan inneholde «nifse skikkelser», som det heter i omtalen.
For generisk
Jeg har aldri sett en norsk film som kan by på så mange distinkte dialekter.
Her er trøndere, nordlendinger, vestlendinger og telemarkinger representert i en kakofoni av stemmer som tilfører filmen lekenhet og mangfold.
I utformingen av selve animasjonsuttrykket er ikke filmskaperne like eventyrlystne, og figurene fremstår som altfor generiske.
Det er kanskje litt dårlig gjort å sammenligne med verdens mest elskede troll, Shrek, men Trym og vennene mangler dette ekstra særpreget som kunne løftet filmen over gjennomsnittet.
De blir for søte og flate i uttrykket for min smak.
Men det er det sikkert mange av de små som vil protestere heftig mot.
| 0
|
401877
|
«Aquaman» er superheltfilmen du ikke ante at du har drømt om
Overdådige spesialeffekter i en film som ikke tar seg selv for alvorlig.
Eneste flik av moral du får i Aquaman, er at du ikke skal forsøple havene.
Det er jo et godt budskap.
Vår forsøpling visualiseres i en scene hvor alt fra gamle krigsskip til enorme mengder plast blir kastet tilbake på land.
Dette er det eneste glimtet av alvor i det som viser seg å være et fantastisk flott og ikke minst underholdende superhelteventyr.
Kidman som havdronning
Det var en gang en fyrvokter som en dag finner en såret skapning på en klippe.
Slik begynner historien om Arthur (Jason Momoa), som er sønn av en jordboer og havdronningen Atlanna (Nicole Kidman).
Selv om filmen starter som en fabel om ekte kjærlighet, er ikke Aquaman en opprinnelseshistorie.
I korte tilbakeblikk får du litt historie, men heldigvis hoppes det rett inn i handlingen: konflikten mellom de forskjellige fraksjonene på havets bunn.
Havkongene i Atlantis er lei av jordboerne og ønsker krig.
Da Atlantis forsvant fra jordens overflate, overlevde sivilisasjonen på havbunnen – og for et magisk rike det er blitt!
Spektakulært
Aquaman er et godt eksempel på hvor bra det kan gå når spesialeffekt-avdelingen får frie tøyler til å trylle frem de mest fantastiske vesener.
Idet kong Orm (Patrick Wilson) kommer ridende på sjøhesten, og det åpner seg en verden inspirert av gresk mytologi og avansert teknologi foran øynene dine, er det bare å lene seg tilbake og nyte.
Undervannsscenene er spektakulære, overdådige, vakre og fascinerende.
De er faktisk verdt hele filmen alene.
Her er det havmonstre, sjøulker, en gyllen og magisk trefork, fiskefolk og raske haier.
Hva mer vil du ha i et eventyr?
Fornøyelig moro
Jo, i tillegg til fantastiske effekter vil vi som publikum ha en morsom historie og humor.
På historieplan leverer ikke Aquaman hundre prosent.
Det kan summeres opp med maktkamp, søskensjalusi og rivalitet.
Selv om figurene du møter, ikke er mer enn karikaturer, har historien både fart og driv.
Regissør James Wan vet hva som fungerer og benytter seg av kjente triks.
Ta Arthur og prinsesse Meras (Amber Heard) tur til ørkenen Sahara.
Underveis kjekler de to i beste Hepburn/Bogart-stil,men vi ser jo at de er som skapt for hverandre.
Når det gjøres med glimt i øyet, til toner av Totos «Africa» og scener tatt rett ut fra Indiana Jones, er det fornøyelig moro.
Et annen positiv overraskelse er Jason Momoa som helten.
Han er fullstendig klar over at han ikke er med i verdens mest seriøse film, men han har bøttevis med sjarm, og han er morsom.
Leker med klisjeer
Atlantis, sjøhester og haier som ridedyr kunne så lett falt ned på helt feil side, som platt og kitschy.
Hva gjør Aquaman riktig?
Alt står og faller på at filmen ikke tar seg selv så alvorlig, men leker med klisjeer på en sprelsk og selvironisk måte.
Actionscenene, som lett kan føles som om de går på repetisjon fra film til film, fremstår her med et snev av originalitet.
Filmens eneste minus er at den klokker inn på 2 timer og 23 minutter.
Det er 15 minutter for mye.
Deler av historien kunne vært kuttet, men elementene som føles overflødige her, bygger bro til neste kapittel.
| 1
|
401893
|
Restaurantanmeldelse:Gi dette stedet en Michelin-stjerne
Blir det en Michelin-stjerne til À L’aise i år?
Med slik mat og service bør de i det minste være en glohet kandidat.
À L’aise ligger i NHO-bygget, slik at forretningsfolk har kort vei til en eksklusiv matopplevelse.
– Navnet betyr etter hva jeg forstår av ordbøkene «å føle seg vel tilpass, være komfortabel», sier Spisevennen.
–
Dette stedet lever i så måte definitivt opp til navnet.
Omgivelsene får en til å tenke på fordums Michelin-storheter som Bagatelle eller gode, gamle D’Artagnan.
Dette er et sted for dem med tykke lommebøker.
Vi tas imot av et personale som lever opp til navnet og stedets filosofi, og snart er vi i en helt annen verden.
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
Det begynner idet vi får menyen til gjennomsyn.
Først kommer champagnetrallen med diverse godbiter i de fleste prisklasser.
Vi blir anbefalt en Larmandier-Bernier, som har både friskhet og dybde.
Så følger fire appetittvekkere på rekke og rad: en liten «rute» med makrell, butterdeig med løkkrem, oliven og en liten touch av ansjos, valnøtter fylt med foie gras-krem og til slutt en smak av gresskarsuppe.
Man kan gå for à la carte, men vi har innstilt oss på smaksmenyen med vinfølge.
Det innebærer en matreise med base i det franske gourmetkjøkken.
Vinmenyen byr på spenstige og rålekre opplevelser fra hele Europa.
Blink på blink
Vi starter med en aldeles nydelig dandert tartar av sjøkreps på klementingelé, toppet med ørretrogn.
En krisp Albariño følger opp smakspaletten.
Neste vin i glasset er igjen champagne, denne gang fra Pierre Gimonnet, som er fint avstemt til piggvaren som kommer med gressløk, poppet quinoa og en fyldig kaviarsaus.
–
Her treffer man blink, sier Spisevennen.
Kamskjellet fra Frøya Kamskjellet, som er nestemann ut, har en deilig stekeflate og er spenstig i munnen, med en Jura-vin-reduksjon som akkompagnement.
Morkler og syltet kantarell topper smaksbildet.
Cour-Cheverny fra Loire er et for oss ukjent, men spennende vinfølge.
– Mineralsk, men mer mot fersken enn Sauvignonens stikkelsbær og solbærbladtoner.
Denne skal jeg merke meg, smiler Spisevennen.
Den første hovedretten er skatevinge og en eventyrlig misosaus og lettgrillet artisjokk.
Vingen er saftig og tilbehøret nydelig.
Jura-vinen er laget på Savagnin-druen, som er klar og ren i munnen og bygger opp under misoens umami-smak.
Pasta med lykkerus
À L’aise har sin egen pastavariant: et rør av tynn, hjemmelaget spagetti fylt med svartrøffel og comté, omgitt av kastanjekrem.
Pastatuben matches med Italias svar på hvit burgunder, Castello della Sala.
–
Denne skaper den særegne lykkefølelsen man kun opplever i møte med riktig store viner, sier Spisevennen.
Nå skifter vi farge i vinglasset, og spanske Viña Tondonia reserva fra Lopez de Heredia fyller munnen sammen med jærlammet i tre varianter: tynne, lettspekede skiver, et rosa filetstykke og en krokett laget på dielam med det lyseste, sarteste kjøttet.
Overflødighetshorn
Ved desserten skiller Spisevennen og jeg lag med Bordvenninnen.
Vi får byttet ut epleterten og Mont Blanc-kreasjonen med et utvalg fra overflødighetshornet av en ostetralle.
Trallen er et eventyr i seg selv, med romtempererte, modne og fenomenale godbiter.
Spisevennen velger hvitvin etter sommelierens anbefaling og får et glass Batard-Montrachet.
–
Hver lille munnfull er en hel liten himmel i seg selv.
Ubeskrivelig lekkert! utbryter han etter en lang, kontemplativ stillhet.
Selv er jeg svært positivt overrasket av at champagne fungerer så godt til ost.
Istedenfor å bli tung og mett av dessertvin, løfter de gylne boblene smaken av ostene.
Bordvenninnen er begeistret for epleterten:
– Fantastisk montering, sier hun og fremhever den tyske spätlesen fra Bathasar Ress.
Den siste desserten, Mont Blanc, en marengsvariant med kastanje og jordskokk, avrunder et måltid vi kommer til å huske lenge.
–
Dette var jo bare helt rått.
Hver rett er et visuelt kunstverk, sier Spisevennen.
Service til toppkarakter
Et vellykket restaurantbesøk inneholder imidlertid mer enn mat og drikke.
Service er også et uhyre viktig element.
Her har man gjort service til en kunstart:
Fra vi kommer inn døren har vi servitørenes fulle oppmerksomhet.
Gjennom hele måltidet er betjeningen ytterst behagelig og tilstedeværende uten en masse tilgjorte fakter, men med proft fokus på det vi får servert på tallerkenen og i glasset med sømløse overganger fra den ene retten til den andre.
Det går aldri for fort, og ikke et øyeblikk lurer man på hvor det blir av neste rett.
Kort og godt: ypperste klasse.
Det er nesten vemodig når den siste trallen, den med petit fours, kommer til bordet.
Ikke lenge etter blir også regningen presentert.
Toppklasse – og pristopp
Nå kommer vi til det springende punkt: prisnivået.
– Over 3500 kroner pr. hode inkludert fordrink er langt over hva man vanligvis kan ta seg råd til hvis ikke firmaet betaler.
Skal man likevel unne seg noe helt utenom det vanlige og setter god mat og vin i høysetet, er det her man bør markere de store anledninger, sier Spisevennen.
–
I løpet av de siste årene har vi har spist på de fleste av byens 50 beste restauranter, som Statholdergaarden, Maaemo, Kontrast med flere, sier Bordvenninnen.
– Flere av dem er blitt tilgodesett med en stjerne i Guide Michelin.
Jeg kan ikke forstå annet enn at À L’aise burde bli innlemmet i det gode selskap.
| 1
|
401903
|
Snilerevyen 2019:Denne revyen er blitt et kunstverk
Snilerevyen viser finger til hele revysjangeren.
Likevel er den skrekkelig morsom.
Det hele begynner med en mørklagt scene, der to stemmer diskuterer hva de skal kalle årets revy.
«Snus i dusjen» kanskje?
Det er jo både norsk og komfortabelt.
Dette leder til nummeret «musikalsk transkribering av møtet der vi kom på navnet til revyen».
Revyfolkene synger at de velger en emoji som tittel av kommersielle årsaker, slik at markedsføringen av revyen kan gå som en farsott.
Men allerede i neste nummer går revyen ut av sitt gode, kommersielle skinn.
To vikinger er ute for å slakte deprimerte mennesker.
Og hvem er egentlig vikingene?
Jo, Aftenpostens anmeldere selvfølgelig.
Slaktingen av tristhet blir imidlertid snudd på hodet, da vikinganmelderen får et dødsbudskap og selv blir bærer av sørgmodighet.
Høres det rart ut?
Ja, og langt rarere – men også mye morsommere – skal det bli.
Fra bukselomme til revyparodi
Elevene fra Lillestrøm videregående skole er kjent for å lage både manus, scene og musikk helt selv.
I år har de imidlertid også fått med seg Tarjei Sjøberg og Andreas Gregersen som i fjor gjorde stor suksess med Skirevyen.
Førstnevnte ble nominert til årets skuespiller og fikk prisen for årets sketsj med en sang om humorgudens angrep på Sylvi Listhaug.
Selve Skirevyen foregikk forresten inne i en bukselomme.
I år gjør de narr av alt som heter konsept og revykonvensjoner.
Konseptteksten er skamløst rappet fra fjorårets Munchrevy, mens sluttekstene er alt fra Per Fugelli-sitater, utsagn om Van Gogh (en hyllest/parodi til Nanette på Netflix?) til undertegnedes anmeldelse av OHG-revyen.
Hele veien beveger Snilerevyen seg på en uklar linje mellom parodi og ironi, metagrep og genuine sketsjer.
Hvert eneste nummer ender med å bli noe helt annet enn først antatt.
Du tror du ser en sketsj om gynekologi, og ender med å skamme deg over å le av voldtekt.
Du tror du skal se atter en postmodernistisk merkverdighet, og ender i en lokalrevycountrysang om Kløfta, som både er morsom og urovekkende på en gang.
Sært, gøyalt og krevende
Det går an å se på Snilerevyen 2019 som en sær, men gøyal revy.
Men det går også an å se på den som en slags postmodernistisk kommentar til vår tidsalder.
Hva er moral?
Og finnes det noe som er sant?
Det beste med denne revyen er likevel de originalskrevne sketsjene.
Nummeret Helsesista lykkes for eksempel med både å parodiere den digitale helsesøsteren og å vise et homoparodinummer som er fryktelig drøyt og svært smart på en gang.
Snilerevyen er i konstant opposisjon til sitt publikum.
De vil at du skal følge med, le hemningsløst og deretter reflektere over din egen latter.
Du føler deg litt som kongen som blir underholdt av hoffnarrene, og ikke helt forstår at det er deg de gjør narr av.
Stort skuespill i Lillestrøm
Alle skuespillerne har dette revykonseptet under huden.
Men særlig tre av dem briljerer i de mange lagene med avslepen ironi, tydelig overspill og plutselig underspill:
Ida Oldeide Hay, Aurora Sunde og Snorre Kind Monsson.
Sistnevnte går inn i alt fra homosketsj, til gynekolog og barnearbeidsleder med grenseløs fysisk komikk og stor scenisk intelligens.
Han er en skuespiller som alltid har en ekstra vri, som pusher hver en sketsj litt lenger – og som i det hele tatt er grunn nok til å bruke en kveld i Lillestrøm.
Det er imidlertid lett å se at denne revyen er starten på flere kunstnerskap.
Snilerevyen 2019 er nemlig langt mer enn en emoji, den er et revykunstverk.
| 1
|
401905
|
Restaurantanmeldelse:34 holder høyt nivå
Restauranten på Oslo Plaza er helt i toppen av byens spisesteder, ikke bare hva angår høyde over bakkenivå.
–
Dette bør være et obligatorisk startsted for dem som vil få overblikk over Oslo, sier Bordvenninnen og ser ut over lyshavet i sentrum.
Vintermørket har senket seg over hovedstaden og vi befinner oss i 34. etasje på Oslo Plaza med hvert vårt glass hvitvin:
Hun har fått en Sancerre fra Frank Millet mens jeg har landet på en Chablis fra Louis Moreau.
I nærheten av oss sitter noen vennepar som tydeligvis har noe å feire, turister fra hotellet og lenger inne skåler et større selskap i champagne.
– Finstua på Frognerseteren, Holmenkollen restaurant, Ekebergrestauranten og Grefsenkollen har også flott panoramautsikt over byen, men det er noe helt eget ved å kunne sitte og se rett ned på byens hjerte som man gjør her, sier hun.
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
Selve lokalet her oppe er holdt i behagelige, diskrete, mørke toner slik at du aldri får følelsen av å sitte i en steril hotellrestaurant.
Det hjelper naturligvis med en spektakulær utsikt slik at man glemmer lokalet.
Spisekartet er også mer spennende lesning enn mange andre steder.
Robin Sjöholm har satt sammen en meny med utgangspunkt i det nordiske kjøkken og sesongenes råvarer.
Det betyr at vi kjenner igjen mange elementer på spisekartet fra andre restauranter innen samme segment.
Jeg velger trerettersmenyen mens Bordvenninnen plukker fra à la carte-menyen som kan skilte med tre forretter, fem hovedretter og to desserter ved siden av et utvalg norske oster.
Først får vi en appetittvekker med gravet laks med granateple strødd over.
En delikat start på måltidet, og de små, lune, hjemmebakte brødene med pisket smør som vi også har fått ved siden, er farlig gode.
–
Jeg merker at kjøkkensjefen har svensk bakgrunn.
Dette minner om limpa, sier Bordvenninnen etter en smak på det ene, søte brødet.
Gode sammensetninger
Vi begynner med kongekrabbe og tartar.
Krabben er lunet for å trekke frem sødmen i kjøttet, har følge av kål og jordskokk pluss en deilig skumklatt på toppen.
Tartaren er på kalvekjøtt og er smakssatt med holtefjell-ost fra Eiker og er toppet med ristet bulgur.
–
Denne osten er prisbelønnet flere ganger, og jeg kjenner den igjen fra mange andre menyer, sier Bordvenninnen.
– Chipotlemajones er også blitt vanlig mange steder, men det kreves fingerspissfølelse på kjøkkenet for at den ikke skal kvele de andre smakene.
Her har man lykkes med å integrere smaken med de andre elementene, slik at den milde kalvesmaken fremdeles trer frem.
Lekkerbiskener på rekke og rad
Hovedrettene består av kveite og svin.
Fisken har en nydelig konsistens og får et ekstra smaksløft av blåskjell og fennikel.
Noen små kvaster dill setter et nydelig smakspunktum for retten.
Mitt svin består av det beste fra svinet:
På tallerkenen ligger et lite ribbestykke og filet, begge møre som smør.
Kålrotpuré, tranebær og en grov sennep bygger en smaks«bro» og gir retten et finstemt stenk av sødme.
Vi har fått småpoteter som har fått en ekstra runde i ovnen ved siden av.
Konsistensen og smaken er delikat, og vi ender med å spise dem alene til slutt.
– Noen ganger er det enkleste det beste, sukker Bordvenninnen fornøyd.
En Pinot Noir fra chilenske Cono Sur har vært et vellykket vinfølge til begge rettene.
Full kontroll
På tross av at det er hektisk kveld her oppe i høyden, har servitørene full kontroll:
Måltidet glir sømløst frem fra den første vinserveringen til dessertene kommer på bordet.
Avslutningen består av svele og sjokolade.
Svelen kommer med iskrem, nøtter og multe.
En snert av kardemomme varmer ekstra i den mørke kvelden.
Min dessert er en lang strek sjokolade med kirsebærsorbet og små kuber hjemmelaget marshmallow.
Den syrlige sorbeten står godt til sjokoladen og de små sukkerbombene.
Skal vi utsette på noe, må det være det litt stive prisnivået på enkelte retter og at vinkartet og utvalget til maten ikke er av det mest spennende, men sett over ett er dette ellers et vellykket måltid, og langt bedre enn forventet.
–
Det finnes et par hotellrestauranter som løfter seg over gjennomsnittet.
Sushirestauranten Fangst i kjelleren på Saga Hotel på Uranienborg er én, og Restaurant 34 holder også samme høye nivå som de bedre spisestedene i Oslo.
| 1
|
401906
|
Restaurantanmeldelse:Nye New Delhi er nydelig
Det er ikke alle flyttinger som har vært like vellykket, men New Delhi har pusset opp menyen i samme slengen.
Etter syv år i Øvre Slottsgate har New Delhi flyttet ut på Tjuvholmen, i de gamle lokalene til The Pink Elephant.
Samtidig har de tatt farge av forgjengeren og gått for en mer tidsriktig meny med gatemat og småretter, i likhet med Listen to Baljit på Solli plass og Der peppern gror på Rådhusplassen.
– Menyen har faktisk en hel del likhetspunkter med Listen to Baljit, sier Bordvenninnen og ser på menyen:
– Skriftbildet på spisekartet og flere av rettene er så å si identiske.
Spisevennen har ennå ikke besøkt den nye restauranten på Solli plass, men har hørt om drinkekartet.
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
Også her får vi puffede ris-stenger som appetittvekker, sammen med mer tradisjonelle papadams og tre typer dressing.
– Den grønne har et skikkelig sting, bemerker Bordvenninnen, og tar en skje yoghurtdressing for å døye chilismaken.
Vi har bestilt tre forretter:
Friterte grønnsaker og okra samt Agni kyllingvinger, som skal være ekstra sterke.
–
De beskriver den akkurat på samme måte som Listen to Baljit.
Det er ikke rart, siden begge restaurantene er eid av Singh-familien, sier Bordvenninnen.
Friske grønnsaker
De friterte grønnsakene har følge av en strimlet råkostsalat.
Friskt, med rene smaker.
– Okraen både ser ut og smaker som sunne pommes frites, mener Spisevennen og dypper et par «ladyfingers», som okra også kalles, i dressingrestene fra papadumsen.
Han er passe imponert over styrkegraden på kyllingvingene, som også har fått en rask tur i frityren og dermed fått et mer knasende skinn enn de vi fikk hos Listen to Baljit.
Superlam
Bordvenninnen har visst akkurat hva hun vil ha til hovedrett: butter chicken.
–
På denne tiden av året er det så mye tung mat at jeg gjerne vil ha noe litt lettere, sier hun.
Spisevennen har også valgt kylling:
Scottish chicken tikka masala, som skal ha vært «oppfunnet» i Glasgow, Skottland.
Jeg tar en gammel kjenning, rogan josh, en spesialitet fra Kashmir.
Lammet viser seg å være blant det beste jeg har fått på restaurant i Oslo:
Det møre, deilige kjøttet har godgjort seg i en utsøkt kryddermiks som varmer lenge i kroppen.
Det samme mener Spisevennen om sin skotske kylling:
–
De har ikke vært gjerrige hverken med krydderet eller chilien, sier han og tar en stor slurk Cobra-øl.
Sukkerbomber
Bordvenninnen er også meget fornøyd med sin butter chicken, som har medium styrke.
– Tydelige smaker, mør kylling og en deilig, kremet saus.
Ved siden har vi bedt om to typer nan, vanlig og med hvitløk.
Begge brødene har en knasende lekker stekeoverflate, og vi bruker hver flik for å få med oss all sausen.
Avslutningen er gulab jamun, melkebolle, og jalebi, en slags smultringvariant dyppet i safransirup.
Begge deler er reale sukkerbomber, så det trengs en kaffe for å klare å reise seg fra bordet.
Regningen kommer på drøyt 1800 kroner for oss tre for maten med et par flasker øl.
–
Ikke overvettes dyrt med tanke på hva vi har fått for pengene og at vi befinner oss på Tjuvholmen, sier Bordvenninnen.
| 1
|
401926
|
Restaurantanmeldelse:Helt grei sushi på Bjølsen
Bjølsen sushi har fått rosende omtale både i våre tester og av leserne.
Vi dro dit for å se om stedet ennå holder mål.
Januar er både slankemåneden og tiden for nyttårsløfter.
Derfor bestemte vi oss for å følge opp tips fra våre lesere og sjekke spisesteder i de ulike bydelene.
Flere har nevnt Bjølsen sushi som et sted man får både billig og bra mat, ikke bare rå fisk og ris i ymse varianter, men også thairetter.
Ikke nok med det, den var også en av fire kandidater i finalen da Osloby skulle kåre byens beste take away-sushi for seks år siden.
Med slike anbefalinger var det bare å ta turen opp langs Maridalsveien opp til Bjølsen.
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
God beliggenhet
Bjølsen sushi ligger svært strategisk til:
Inngangen er rett ved bussholdeplassen og et steinkast unna studenthjemmet ved den gamle bussgarasjen.
Denne ettermiddagen er det mest folk som venter på å hente mat som henger på barkrakkene langs vinduet, men det sitter et par – studenter? – med nesen i hver sin PC mens de spiser sushi og suppe.
–
Det er ikke så rart, sier Bordvenninnen.
– De gir 10 prosent avslag til studenter som har gyldig bevis.
Menyen er lettlest og har noe for enhver smak.
Det er ingen signaturretter som skiller seg ut her, men både sushi- og sashimimenyene har et bredt utvalg, selv om det er svært få vegetariske alternativer her.
Vi bestiller en wontonsuppe og sommerrull til forrett og sushimeny «nummer åtte» og kylling i rød karri til hovedrett.
Take away har forkjørsrett?
Det skal vise seg at ting tar tid på kjøkkenet.
Vi antar at man må prioritere take away-bestillinger.
Folk kommer og går med bæreposer fulle av godsaker, men til slutt kommer den ene servitøren bort med en sushitallerken og sommerrullene.
Like etter får vi også den øvrige maten.
–
Her er det bare å spise før suppen blir kald og sushien varm, sier Bordvenninnen.
Wonton-suppen er varm og delikat, men wonton-knyttene er ganske pregløse på smak.
Den milde kraften varmer, men den kunne gjerne hatt litt mer piff.
Det eneste av saus på bordet er en flaske soya, som ikke monner.
Her kunne man godt hatt litt chilisaus i bakhånd og ikke bare servere i en liten skål til rettene.
Da er sommerrullene mer spenstige:
De to rullene er skåret opp i seks fyldige stykker, er fylt med salat, agurk, risnudler, scampi og fritert kylling og har følge av mild sataysaus.
Dermed er bitene ypperlig porsjonert til å dyppes i peanøttsausen.
Kombinasjonen av scampi og fritert kylling gjør dessverre at ingen av ingrediensene klarer å tre helt tydelig frem.
Godt og blandet
Sushifatet består at 18 biter:
Seks hver av nigiri, sashimi og maki.
Nesten en tredjedel er laks, men kamskjell, tunfisk, scampi, kveite og yellowtail er også representert.
Makien med tempura-scampi er litt for løs, slik at bitene faller fra hverandre, men ellers er både fisk og ris godt preparert.
Kyllingen i rød karri har følge av finskårne grønnsaker og har et godt kryddersting som passer en kald januardag.
Men alt i alt er det ingen retter som har skilt seg ut fra hva man ellers får på sushisteder i Oslo, og Bjølsen sushi havner neppe på listen over byens beste sushi i år.
– Beliggenheten er bra, og de som velger å ta en pause fra turen langs Akerselva, vil nok bli fornøyde med hva de tilbyr, sier Bordvenninnen.
– Men sett over ett er Bjølsen sushi ikke et sted man tar en omvei for å besøke.
| 0
|
401937
|
Restaurantanmeldelse:Hon San – en gyllen overraskelse
Jubilanten i Rosenkrantz' gate vet å overraske, 30 år etter at Mr. Hong fikk sin lure idé.
– Å, her har jeg ikke vært siden jeg var student!
Og det begynner å bli skremmende lenge siden, sier spisegjesten da vi står i Hon Sans entré og ser etter karper i den lyseblå fiskedammen.
Men den gang på 90-tallet, da vår gjest innimellom filte av studielånet her, het restauranten Mr. Hong.
Nå er navnet skiftet til Hon San og konseptet modernisert og ikke minst rettet mot en stor ny kundegruppe: rike kinesiske turister.
Bortgjemt buffet
Lokalene er fortsatt store, men den mongolske grillbuffeten, som i alle år har vært et svært prisgunstig alternativ for storspiste, ligger nå diskret tilbaketrukket.
Bemidlede kinesere lar seg ikke imponere av «spis så mye du vil for 250 kroner» når de kommer til lunsj etter shopping på Louis Vuitton og Mulberry.
Derimot er vinkartet spesialdesignet for dem, side opp og side ned med viner til tusenvis av kroner, den dyreste hele 31.000.
Men heldigvis er det også en og annen rimelig chilener og portugiser blant alle de franske eksklusive.
En hovmester har vist oss inn i restauranten, forbi gylne loungesofaer og svarte skinnstoler til en sparsomt opplyst avdeling med runde bord, alle utstyrt med en «Lazy Susan», et roterende serveringsbrett, i midten.
Veldig kinesisk og helt perfekt til dim sum og deleretter.
Vi får vann og i overkant god tid til å studere menyen før en svartkledd servitør kommer og tar opp bestilling.
Vi overlater den delen til spisegjesten vår.
Med mange års botid i Øst-Asia kan hun kanskje finne noen skatter i menyen vi ikke ville oppdaget?
Spar 30.000 på én flaske vin
Stadig kommer andre restaurantgjester med overfylte tallerkener tilbake fra grillbuffeten.
Det ser masseprodusert og nokså udelikat ut og frister lite.
Vi går i stedet for ulike dumplings til forrett og tre hovedretter på deling, hver vår kinesiske øl og en flaske portugisisk rødvin som koster drøyt en prosent av restaurantens dyreste.
–
Det er jo over 30.000 kroner spart, flirer Willie.
Servitøren kommer kjapt tilbake med de første dim sum-ene, runde hvite baller i dampkurv.
Har Gau-dumplingene har en tynn hvit hvetedeig rundt smakfull rekeblanding.
Er de vellykket, er deigen akkurat tynn nok til at den ikke går i stykker når du løfter den ut med pinnene og rekeblandingen ikke så kompakt at den får gummikonsistens.
Hon Sans versjon er helt nydelig, og som en hilsen til det nye gjestesegmentet er hver dumpling pyntet med gull.
De friterte wonton-dumplingene er mer anonyme, litt mye deig og mer smakløst fyll, men helt ok.
Dagens beste er kanskje Shiu Mai-dumplingene, dampet og fylt med svinekjøtt og reker, toppet med rogn.
En norsk blanding
Spisegjesten vår har bestilt fisk, fugl og kjøttgryte til hovedrett.
De kommer samtidig, etterfulgt av en stor bolle dampende ris.
Ifølge Hon Sans nettsider består menyen av retter fra Kanton-kjøkkenet med inspirasjon fra Szechuan-områdene, og vi finner faktisk szechuan-pepper i to av de tre rettene.
Men spisegjesten vet bedre:
–
Dette de kaller szechuan, vil du ikke kunne finne i Szechuan, sier hun.
– Maten er en hybrid av to kjøkken som ikke kombineres i Kina.
Men det er ikke til forkleinelse for maten her.
Dette smaker veldig godt!
Ikke minst lar vi oss imponere av Hon Sans wokede havabbor med szechuanpepper og chili.
Det er klasse over et kjøkken som kan tilberede glovarm og saftig fisk med sprø skorpe i en fullsatt restaurant med flere hundre sitteplasser.
Fisken blir servert med masse wokede grønnsaker – også perfekt tilberedt – og en deilig saus.
Den grillede vårkyllingen er også utsøkt.
Sprøtt skinn og mørt, saftig kjøtt, sataysaus og frisk salat til.
Det samme kan vi si om gryteretten, med scampi, kylling og biff i en rund saus med herlig sting.
Til lykke i Grisens år!
Den litt trege starten på serveringen har tatt seg kraftig opp gjennom måltidet.
Servitøren er stadig rundt oss og passer på, forteller morsomme anekdoter og byr villig vekk på tips om andre restauranter han mener holder god kvalitet i Oslo.
Til avslutning anbefaler han mangopudding, som serveres i et slags Norges-glass med frisk frukt og mangosorbet til – og igjen – mengder av gull.
Mangopudding er jo en gjenganger på asiatiske restauranter, men aldri har vi fått den så frisk og lett som her.
I det hele tatt er det bare å ta av seg kinahatten og gratulere Hon San med 30 år.
For en restaurant som både greier å ta vare på de gamle gjestene, samt fornye seg og skape grunnlag for nye kundegrupper, trenger man ikke lykkekaker for å spå et langt og rikt liv i bransjen!
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no hvor du også finner over 60 matguider til alt fra beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
| 1
|
500000
|
Yrke: krigsreporter
Regi:
Erik Poppe, Norge, 11 år, 1 time 57 minutter
Stillbildet viser en ung, kongolesisk kvinne.
Ører og lepper er skåret av.
Den dagen fotografiet sto på trykk, klatret Paris Hilton truseløs ut av en drosje.
Gjett hvem som stakk av med overskrifter og oppmerksomhet.
Fotografiet er Erik Poppes, historien er sann.
Manusforfatter Harald Rosenløw Eeg baker den inn i fortellingen sammen med flere av Poppes erfaringer fra årene som presse— og oppdragsfotograf.
Uansett hvilket forhold man har til Poppes filmer, kommer man ikke forbi den brennende nødvendigheten de utsondrer, den intense viljen til å ta tak i store, etiske spørsmål.
Det gjør Poppe til en relativt sjelden plante i norsk filmflora.
Og det gir ham flere likhetstrekk med Juliette Binoches Rebecca.
Som krigsreporter drives hun at et inderlig raseri hun med alderen har lært å takle, mens aldri har latt brenne ut.
Livsoppgaven hennes er dokumentasjon, informasjon.«Verden må få vite».
Et engasjement filmen formidler uten store ord og uten selvhøytideligheten som av og til får Poppes filmer til å bikke over, i mine øyne.
Han lykkes også godt i å skildre rushet som klikker inn når fotografen kastes ut i dramatiske situasjoner.
Kombinasjonen av formidlingsbehov, ønsket om å ta gode bilder og følelsen av å være beskyttet, nesten udødelig.
Så skjer det fatale, som sender Rebecca hjem til Irland som rekonvalesent.
Der venter døtrene og ektemannen Marcus (Nikolaj Coster-Waldau).
Noe skurrer i den ellers varme velkomsten.
År med angst for at noe skal skje Rebecca har tæret på forholdet hans til henne.
Hun, på sin side, er ikke særlig flink til å leve et helt vanlig liv.
Avhengig av adrenalinkick?
Kanskje.
Marcus mener det.
Så kan man tenke at tilværelsen hans som bakkemannskap har smalnet perspektivet, slik at han ikke lenger ser helheten i henne.
Poppe og Eeg skriver uansett frem forståelse både for ham, døtrene og Rebecca, hvis dragning mellom yrkesoppdrag og rollen som mor blir en gordisk knute.
Filmens kjerne ligger her.
Men Poppe jobber også inn problemstillinger som gjør filmen interessant i et større perspektiv, særlig presseetisk.
I gitte situasjoner får Rebeccas fotografiske rush dramatiske konsekvenser for andre menneskers liv.
Andre situasjoner reiser spørsmål ved hennes rolle som«nøytral» dokumentarist.
Og så er det fotografens tilstedeværelse, per se.
Kamera stukket opp i lidende menneskers ansikter.
Fascinerende og samtidig ubehagelig å være vitne til de gangene vi ser henne i aksjon, snudd mot henne i en av filmens kanskje sterkeste scener, der datteren Stephanie retter linsen mot henne og holder utløseren nede i en endeløs, nesten øredøvende serie klikk.
Sammenlignet med «Hawaii, Oslo» og«deUSYNLIGE» er«Tusen ganger god natt» befriende fri for patos.
Poppe har ikke gitt slipp på inderligheten, men her den holdes på et mer nøkternt plan, understøttet av Binoche og resten av teamets avdramatiserte spill.
Samarbeidet mellom Poppe og hans faste fotograf, John Christian Rosenlund, resulterer alltid i visuelt vakre filmer.
«Tusen ganger god natt» er bemerkelsesverdig vakker, med poetiske elementer som både berører og betar.
| 1
|
500001
|
Huset vinner ikke alltid
Regi:
Brad FurmanUSA, 11 år.
1 time 31 minutter
I motsetning til sine medelever, kommer ikke Princeton-student Richie Furst (Justin Timberlake) fra et privilegert hjem.
For å ha råd til å gå på New Jerseys prestisjeuniversitet driver han som bookmaker på campus.
Men da Richie taper 50.000 dollar i nettpoker, og med det spiller vekk skolepengene, får han problemer.
Men tapte han egentlig?
Gambling gjør seg på film.
Hvilken side en liten rød terning velger å dette ned på kan i løpet av et tidels sekund bestemme hvilken retning livet til rollefiguren skal ta.
Blir det bunnløs gjeld, eller bading i bunnløs sjampanje?
Jeg hadde et håp om at«Runner, Runner»skulle være en mørk utgave av«The Social Network» der Harvard var byttet ut med Princeton og Facebook med gambling.
Men dette er ikke noen«The Social Network»
Filmen tar oss isteden med til Costa Rica i Mellom-Amerika.
For å finne ut hva som skjedde da han tapte i nettpoker, oppsøker Richie Ivan Block (Ben Affleck), en slags gamblingens Pablo Escobar.
Block innrømmer overfor at Richie at det har vært noe feil med gamblingnettsiden han driver, og inviterer Richie til å jobbe for ham.
Det er vanskelig å forstå at Ben Affleck, som virkelig inntok elitedivisjonen i Hollywood med fjorårets«Argo» har valgt å spille i denne filmen.
Så virker han da også ganske uinteressert.
Justin Timberlake er litt piggere, uten at hans prestasjon har tyngde nok til at vi virkelig bryr oss om hvordan det går med Richie.
Men filmens største problem er at den ikke makter å gi oss en skikkelig historie, men blir en tynn suppe bestående av gambling, damer, litt familiedrama og en del skumle latinamerikanere.
«The House Always Wins»står det — forutsigbart nok - på plakatene til«Runner, Runner»
Det stemmer ikke i dette tilfellet.
| 0
|
500008
|
Et karakterdrap
Reduserer Lady Diana til en manipulerende pappfigur
De fleste av oss har ingen formening om hvordan Diana var.
I den grad vi fulgte med på hennes liv og levnet, var det uansett en iscenesatt versjon vi så.
Her kommer en ny iscenesettelse, et karakterdrap kamuflert som såpeopera.
Alt som fortelles i en biografisk film behøver ikke være sant.
Men det må ha en grad av offentlig interesse.
Det må levendegjøre den som portretteres.
«Diana» feiler på begge punkt.
Filmen går langt i å antyde at Diana nærmest arrangerte forholdet til Dodi Fayed for å vekke sjalusi hos eks-kjæresten Hasnat Kahn, og vinne ham tilbake.
Den kompliserte affæren med hjertekirurgen Kahn er ment å være filmens ryggrad, men filmen greier aldri å løfte konfliktene til et sted der de berører, engasjerer eller utvider forståelsen av Diana.
Skildringen forblir på kikkerstadiet, og innenfor så trange rammer blir kjærlighetshistorien kjedelig og banal.
Det hjelper heller ikke at klippingen er klumsete.
Eller at Naomi Watts bakser med skrivebordsreplikker som er skapt av fortellertekniske grunner, ikke for å komme ut av en menneskelig munn.
Filmens etterord oppsummerer resultatet av Dianas engasjement mot landminer.
De står i en merkelig kontrast til det i beste fall uklare, i verste fall infame bildet som tegnes av henne.
Noe må hun ha hatt, som fikk millioner av mennesker til å tilbe henne.
Stil, karisma, humor, ekte empati, hva vet jeg?
Men bortsett fra elegansen, kommer lite av dette til syne her.
Watts får det meste av hva prinsessen foretar seg til å virke påtatt, overflatisk og kalkulert.
Slik kan det selvsagt ha vært.
Eller også ha vært.
Jeg etterspør ikke et entydig flatterende bilde av damen.
Det jeg vil ha, er et menneske av kjøtt og blod.
Alt denne iscenesettelsen viser, er en selvopptatt sutrekopp av papp.
Men det skal Watts ha; hun er flink til å legge ansiktet i riktig positur.
Sånn sett ligner hun på Diana.
| 0
|
500009
|
Energisk portrett av erkefiender
Kroppens sårbarhet, arrogansens sjarm
Interesse for Formel 1 er slett ingen forutsetning for å se «Rush».
Alle som liker motorsport vil ha ekstra glede av filmen.
Men i den grad den handler om bilrace, er det risikoviljen den tar for seg.
Døden i hvitøyet.
Drivkraften bak.
Konsentrert i en fascinerende karakterstudie av to konkurrerende motsetninger, erkerivaler som stort sett slenger dritt til hverandre, men som også er gjensidig avhengige av det formidable vinnerinstinktet de trigger hos hverandre.
De har sine ekvivalenter i de fleste sportsgrener, noen mer legendariske enn andre.
John McEnroe og Björn Borg på tennisbanen, Muhammad Ali og Joe Frazier i bokseringen, Stephen Hendry og Jimmy White ved snookerbordet.
Og — altså - James Hunt og Niki Lauda på Formel 1-banen.
Hunt.
Risikotaker.
Blond begersvinger og jentefut, oppsummert i en talende scene der han har seg med en tilfeldig flyvertinne på et toalett, mens han gransker sitt eget speilbilde.
Lauda.
Kjølig analytiker med overbitt, et bilteknisk geni, skildret like talende i en scene der han som passasjer i en personbil kjenner - gjennom rumpen, som han sier - at viftereimen er slakk og at det er for lite luft i det ene dekket.
Med det dramatiske krasjet under tysk Grand Prix i 1976 som omdreiningspunkt, følger filmen dem fra de møtes første gang i et Formel 3-løp, frem til - og litt forbi - det store oppgjøret i Japan.
Hunt trengte skarve fire poeng for å bli verdensmester.
Lauda hadde knapt kommet seg etter ulykken, der han pådro seg store røykskader og massive brannskader i ansiktet.
Som regissør kan Ron Howard håndverket sitt, men velger ikke alltid prosjekter like nennsomt.
Blant hans beste er nettopp filmer basert på virkelige hendelser, som «Apollo 13» og «Frost/Nixon».
Skrevet av Peter Morgan, viser sistnevnte - sammen med filmer som «The Queen» og «The Last King of Scotland» - hvilket talent denne manusforfatteren har for nettopp å skildre møter mellom sterke personligheter.
Med «Rush» ser vi igjen hvilken god match Morgan og Howard er.
Også denne gangen får de kjente hendelser, og en duell på liv og død, til å dirre av intensitet.
Fotograf Anthony Dod Mantle metter filmens glamorøse 70-tall med farger og tekstur.
Nerven ligger i dragkampen mellom Hunt og Lauda, dybden ligger i psykologien; i deres ulike tilnærminger til sporten.
Begge skildres som personer man strever med å like.
Filmens fortjeneste er at den går bak de ytre særtrekkene, og gir oss sammensatte personer vi etter hvert begynner å forstå.
Det gjelder særlig den frittalende, men smått arrogante Lauda.
Howard kler bokstavelig talt av Hunt, og følger ham over i sengehalmen.
Men det er Lauda vi kommer psykologisk tettest på.
Måten de ulike personlighetene reflekteres i filmens vekslende energi, gir filmen en nesten suggererende rytme.
Med Hunt er det disko-a-go-go og full rulle.
Med Lauda følger en merkelig poesi, like stakkato som aksenten hans.
Daniel Brühls spill legger alen til stykket.
Han er briljant.
Men sannelig spiller også Chris Hemsworth frem Hunt som en fascinerende, sammensatt skikkelse.
Howard og Mantle lager ikke bare sitrende spenning ut av oppgjørene på banen, de skaper filmkunst ut av dem også.
Rytmen i et knull kryssklippes med hamringen fra motorens stempler.
Kamera går så tett på at det omtrent hekter seg fast i nervøst dirrende øyenvipper.
Ofte kryper det inn i bilen, også, og gir oss førerens perspektiv, svettedrivende klaustrofobisk; særlig på den klissvåte banen i Japan, der regnet høljer ned og visirene grises til av sølesprut.
| 1
|
500010
|
Indiana Jones på norsk
Spenning i stabilt sideleie
Å bruke vår egen vikinghistorie som utgangspunkt for eventyraction, er en like god idé som ideen om å bruke huldremyten i «Thale», og troll i «Trolljegeren».
«Gåten Ragnarok» mangler deres særpreg og originalitet.
Siden filmen retter seg mot et litt yngre publikum, er det naturlig at den rent fortellermessig legger seg i et annet leie.
Men «Fritt vilt III»-regissør Mikkel B. Sandemose og manusforfatter John Kåre Raake gjør det i overkant lett for seg når de satser entydig på spenning og effektmakeri, fremfor egenart og stil.
De snevrer også inn målgruppen unødig.
Manus er syltynt, hullete og fullt av snarveier.
Skuffende gjennomskuelig er det også, i hvert fall for voksne, men også for de eldre barna, vil jeg tro.
Hele produksjonen roper Spielberg!
Spielberg!
Det er skummelt.
Ikke bare fordi Spielberg stiller i en annen håndverks— og budsjettmessig liga.
Like mye fordi det fort ligner etteraping og manglende kreativitet.
Og det gjør det her.
Sandemose og Raake har ikke tenkt en eneste nyskapende tanke.
De gjør ikke et eneste uventet formelgrep.
Spenningen holdes oppe av velkjente, til dels billige triks.
«Gåten Ragnarok» befinner seg et sted midt mellom «Jurassic Park» og «Indiana Jones», med Pål Sverre Hagas Sigurd - arkeolog, enkemann og alenepappa - som midtpunkt.
Ansatt på Vikingskiphuset har han lenge vært på sporet av en alternativ forklaring på myten om ragnarok - jordens undergang.
Da kollegaen Allan (Nicolai Cleve Broch) finner en runestein på finnmarkskysten, kommer de mange skritt nærmere en løsning - og filmskaperne gis anledning til å legge inn noen praktfulle panoreringer av nordnorsk natur.
For nordover bærer det, med Sigurds to unger på slep - utmerket spilt av talentet Maria Annette Tanderød Berglyd («Jørgen + Anne = sant») og nykommeren Julian Podolski.
I Finnmark blir ekspedisjonen utvidet med kjentmannen Leif (Bjørn Sundquist), samt Elisabeth («Broen»-stjernen Sofia Helin).
Som feministisk alibi får hun jobben med å gjøre de tøffe greiene ikke engang muskelbunten Allan greier.
Og så fyller hun selvsagt en rolle som mulig kjik for Sigurd.
Akkurat her balanserer filmen fint mellom de såre emosjonene i den lille familien, og spenningselementene.
Atskillig mer slapphet utvises i mer praktiske og scenografiske detaljer.
Som kvistflåten de bygger.
Selv en åtteåring uten kjennskap til Arkimedes lov ser at den ikke engang ville passert troverdighetssensuren i Donald Duck.
Ut over det, og innenfor rammene filmskaperne har hatt til rådighet, er dette produksjonsmessig helt ålreit.
Daniel Voldheims mer enn stødige foto trekker opp.
Magnus Beites musikk bidrar effektivt med å skru opp spenningen.
| 0
|
500011
|
Barndommens tapte uskyld
Vakkert dannelsesdrama i tradisjonen etter Mark Twain
Øyen i elven.
Båten i treet.
To fjorten år gamle gutter i en pram.
Lekende nysgjerrighet, utforskertrang.
Barndomsland, enn så lenge.
Med et fattigslig Arkansas som ramme, skriver «Mud» seg inn i den klassiske, amerikanske sørstatsfortellingen, med et hint av western og eventyr.
Båten i treet skjuler en hemmelighet.
Den bebos av en mystisk fremmed ved navn Mud.
Mud er full av fortellinger, løgner, halvsannheter, sjarm.
Mud elsker en kvinne, Juniper.
Det er hennes skyld at han har havnet her, på denne avsidesliggende øyen.
Snart skal han gjenforenes med henne, han må bare få båten ned fra treet, få satt den i stand.
Han må bare sno seg unna de hevngjerrige som har omringet motellet hun bor på, og som jakter på ham.
For de to fjortenåringene, Ellis og Neckbone, vokser Mud til en dragende, mytisk skikkelse; en eventyrfigur, men også — særlig for Ellis - en mann som elsker, noe hans egne foreldre ikke lenger gjør.
De blir håndlangerne hans.
Knabber mat hjemme, knabber utstyr fra skraphandleren.
Blir hans bindeledd til Juniper.
Den egentlige hovedpersonen her er likevel ikke Mud, det er Ellis.
Et barn når vi møter ham, med naiv klokkertro på kjærligheten.
Ikke den erotiske, som Neckbone prater pubertalt om.
Den betingelsesløse, usvikelige, livets drivkraft, i Ellis’ øyne.
Men slik er jo ikke virkeligheten.
«Elven fører med seg masse søppel, « sier Neckbones onkel; han lever av det som kan plukkes fra elvebunnen.
Muslinger.
Skrap.
«Du må vite hva som er verdt å ta vare på, og hva du må gi slipp på.»
Dette er fortellingens tematiske kjernepunkt, på lerretet malt ut i en poetisk fortelling om livet som rakner rundt en unggutt, om barndommen som brister i møtet med voksenverdenens realiteter, om erfaringene som vokser frem i kjølvannet av illusjonene som gikk tapt.
Troverdigheten og innlevelsen i dette velkjente, men alltid like fascinerende dannelsesdramaet, står og faller på de unge skuespillerne.
Tye Sheridan spiller Ellis, og gjør like sterkt inntrykk som han gjorde i Terrence Malicks «The Tree of Life».
Med sitt følsomme ansikt, og like følsomme, oppmerksomme spill, skaper han et nydelig gutteportrett, og bidrar med nyanser og dybder i en film som også er en utforskning av maskulin kjærlighetsevne.
Mer i bakgrunnen, men likevel tilstedeværende, står debutanten Jacob Lofland som Nickbone.
Røffere og tøffere både i utseende og karakter, blir han en fruktbar kontrast til den mer forfinede drømmeren Ellis, uten at jeg et øyeblikk tviler på det nære vennskapet mellom dem.
Matthew McConaughey har spilt seg opp fra forglemmelige tulleroller til å bli et navn å regne med.
Her gir han Mud et anstrøk magisk realisme - mannen mangler mat, men har alltid sigaretter, den hvite skjorten er bemerkelsesverdig ren, det møkkete fjeset skinner av en særegen blanding kynisme og blank, nesten barnlig åpenhet og iver.
Pluss i margen også for alltid gode Sam Shepard, i en liten birolle, og Reese Witherspoon, som Juniper.
Kvinnerollene i filmen er ikke akkurat overutviklet, de fyller mer en funksjon som svikefulle kjærlighetsobjekter.
Men i en film som nesten konsekvent ses gjennom øynene på en 14-åring, blir det tilnærmet tillatelig.
Om Jeff Nichols henter litterært fra Mark Twain, synes Terrence Malick å være et filmatisk forbilde.
Det gjelder særlig måten å filme natur på, og å gjøre den til en figur i fortellingen.
Som Malick behandler også Nichols stoffet med en poetisk langsomhet som aldri blir seig, bare medrivende meditativ.
Ledsaget av David Wingos stemningsskapende musikk, flyter filmen av gårde, som elven, mettet med metaforer, sterke og talende, uten å bli påtrengende.
Elven som bilde på en frittflytende barndom.
Husbåten, Ellis barndomshjem, som plukkes fra hverandre.
En sluttscene som vakkert strekker hånden bakover til åpningsscenen.
Det som skjer med og rundt Ellis, er så gripende i seg selv, at Nichols kunne spart seg den dramatiske måten plottet utvikler seg på mot slutten.
Her virker deler av fortellingen skrudd i hop for å nøste trådene pent sammen.
Det blir ikke pent, snarere uelegant og overflødig.
Men siden filmen ellers har så mange fine kvaliteter, får dette avskrives på kontoen for rusk.
| 1
|
500012
|
Uverdig avslutning
Som å se på DVD med spoleknappen inne
Selv om den bar tydelig preg av å være midterste del av en uavsluttet fortelling, likte jeg Babak Najafis «Snabba Cash II» relativt godt.
Og nå, et snaut år senere, er det duket for trilogiens siste del, som altså har fått det sjeldent velklingende navnet «Snabba Cash Livet Deluxe».
Dette avsluttende kapittelet er regissert av Jens Jonsson, som på midten av 2000-tallet gjorde seg bemerket med den bisarre og stilistisk fortryllende TV-serien «God morgon alla barn».
Tatt i betraktning
«Snabba Cash»-filmenes fokus på effektiv fortellerteknikk og estetisering av forbryterlivet, er Jonsson et interessant valg av regissør – om enn ikke et klokt et.
For her finner man få spor av den Jonsson som laget «God morgon alla barn» og spillefilmen «Ping-pongkingen».
Snarere er «Livet Deluxe» et knefall for samtlige av gangsterfilmens mest velprøvde triks og klisjeer.
Jonsson nyttegjør seg av så godt som samtlige av spenningsfilmens virkemidler, med det resultat at filmen oppleves som blottet for kunstneriske visjoner.
Her finnes en rekke gode scener, men det er langt flere av de middelmådige, og som helhet er den oppsiktsvekkende vinglete og uformelig.
Det største problemet er imidlertid at Jonsson forsøker å presse inn altfor mye handling.
Selv om filmen kun er to timer lang, inneholder den nok plott til en hel sesong av en TV-serie.
Dermed hopper filmen fra den ene dramatiske sekvensen til den andre, uten å noensinne ta seg tid til å bygge opp en forståelse for betydningen av det som utspiller seg på lerretet, hvilket innebærer at publikum henvises til å se en rekke svært dyktige skuespillere arbeide seg gjennom scener som på tross av godt spill og effektive voldsskildringer, er fullstendig blottet for emosjonell tyngde.
Som avslutning på "Snabba Cash"-trilogien er "Livet Deluxe" skuffende – som frittstående spillefilm er den forvirrende på grensen til det meningsløse.
| 0
|
500014
|
Illustrert historietime
Kraftfull historie sløses bort på sentimentalt melodrama
«The Butler» bygger på knallsterkt materiale.
Dessverre er det ikke blitt en spesielt god film.
Men først:
Eugene Allen, hvis livshistorie inspirerte til filmen.
I 34 år arbeidet han i Det hvite hus.
Som butler for åtte ulike presidenter ble han et tilbaketrukket vitne til beslutninger som fikk fundamentale konsekvenser for hans liv som svart amerikaner.
Materialet er et kammerspill verdig, men kammerspill er i liten grad amerikanernes gebet.
Rundt Allen, i filmen kalt Cecil Gaines, dikter de derfor et privatliv som filtrerer historiens utvikling enda mer direkte – og enda mer dramatisk – gjennom butlerens liv.
Tanken var kanskje god på ideutviklingsmøtet.
På lerretet, derimot, blir resultatet oppkonstruert og forutsigbart.
Cecil Gaines to sønner reduseres til instrumentelle representanter for holdninger, handlinger og hendelser.
De fyller en funksjon, men fylles ikke med liv.
Enda verre er gestaltningen av de ulike presidentene, som nærmest blir en sjablongenes inntogsmarsj.
Det begynner, tilforlatelig, med Robin Williams som Eisenhower, før en usedvanlig lite karismatisk John F. Kennedy dukker opp i James Marsdens skikkelse.
Liev Schreiber gjør Lyndon B. Johnson fascinerende vulgær.
Men John Cusack som Nixon, iført martinimarinert løsnese?
Og Alan Rickman som Reagan?
Juvelen i kronen er Jane Fonda som Nancy Reagan.
Et historisk paradoks de medvirkende nok har moret seg stort over.
Nå gjør ikke Fonda noen dårlig figur de få minuttene hun viser seg, tvert imot.
Det er konseptet som er problemet.
Ideen om å forsterke presidentenes særtrekk inn i det karikerte.
Vittig der og da, men fordummende på en måte filmen ikke tåler.
Her kryssklippes mellom borgerrettighetsdemonstrasjoner og middager i Det hvite hus, uten at filmen greier å tydeliggjøre forholdet mellom formell makt og de undertryktes maktesløshet, mellom beslutninger som tas politisk og de historiske endringene som tvinger seg frem nedenfra.
Alt flyter sammen i en flimrende, ufokusert grøt, der Gaines flyter gjennom historien, og historien flyter rundt ham, nærmest episodisk.
Filmen bruker mye tid på scener fra ekteparet Gaines' liv og samvær med venner.
Isolert sett er det nettopp her rollefigurene får liv og kjøtt på kroppen.
Men noen sekvenser tilfører lite og ingenting.
Blant annet en utroskapshistorie, som vies mer tid enn drapet på Martin Luther King jr., og som forsterker filmens mest markante kjennetegn: at den i bunn og grunn er en melodramatisk såpeopera, forenklet og sentimentalisert.
Lee Daniels huskes for den doble Oscar-vinneren «Precious» fra 2009, et kompromissløst og presist dykk ned i maktesløshet og grumme livsvilkår.
Nettopp derfor blir «The Butler»s manglende konsistens så påfallende.
Når så er sagt:
Noen sekvenser er så sterke at man nærmest må holde seg for munnen for ikke å begynne å skrike i raseri.
Som kvinnefigur er Cecil Gaines' ensomme, lett forfyllede kone Gloria en klisjé av dimensjoner.
Men det skal hun ha, Oprah Winfrey; hun gjør hva hun kan for gjøre henne til et frodig, levende menneske, og lykkes av pur entusiasme.
Forest Whitaker spiller seg nok en gang inn lendet akademimedlemmene elsker å plukke Oscar-nominasjoner fra.
Han evner nettopp det filmen ellers ikke greier; å gi rollefigurenes indre tanker et uttrykk, uten å rope det ut med store bokstaver.
| 0
|
500015
|
Tett på Monica
Varmt og nært portrett av et svensk nasjonalikon
Vil du se en stjerne bli født?
Gå og se denne filmen.
Edda Magnason fødes som filmstjerne i det øyeblikket hun viser seg på lerretet.
Det handler ikke bare om stemmen hennes; hvordan den treffer samme leie, samme streng som gjorde Monica Zetterlunds sangstil så særegen og elsket.
Det handler heller ikke om portrettlikheten, selv om den er formidabel.
Det handler om tilstedeværelsen, transformasjonen, evnen til å gå inn i rollen og formidle de mange nyansene i en så sammensatt skikkelse som Zetterlund må ha vært.
Magnason spiller ikke Zetterlund, hun er Zetterlund, i en gudbenådet kombinasjon av talent, sjarm og skjønnhet.
Og så handler det selvsagt om den første tiden i jazzlegendens artistliv, da karrieren skyter fart nærmest over natten, og hun går fra å være telefonoperatør og enslig mor i en värmlandsk småby, til å stå på scenen i New York sammen med en annen legende – jazzpianisten Bill Evans.
Alt som skjer på lerretet er ikke nødvendigvis sant.
Som i alle biografiske filmer legges det til og trekkes fra.
Kunstneriske snarveier, omveier og bearbeidelser som bestandig får faktaorienterte (bedre)vitere til å reise bust og skrive avisinnlegg, lete etter anakronismer eller fatale utelatelser.
Men som Axel Jensen en gang sa:
«Journalistikk er å koke en hel bøling okser ned til en buljongterning.»
Det samme kan sies om biografisk film.
Dessuten:
Når det kommer til mennesker, er «sannhet» en usikker størrelse.
Når det gjelder et liv, handler det mer om å destillere frem et konsentrat, der det essensielle gis liv og troverdighet.
Danske Per Fly og manusforfatter Peter Birro gjør akkurat det.
Med Edda Magnason som medium, maner de frem en kvinne full av ambisjoner og talent, med stålvilje og stor sult etter stadig å komme videre, men også med småbyens jante – og arbeiderklassens labre selvtillit – som en djevel på den ene skulderen.
Kjølig og sofistikert på scenen, varm, livlig og folkelig privat.
Men også selvsentrert og med et stort ego, noe som kanskje var nødvendig for å markere seg som selvstendig, kvinnelig artist på 60-tallet.
Medaljens bakside skildres utilslørt, men også ømt.
De karrieremessige og personlige nedturene.
Perioder med ødeleggende alkoholforbruk og ensomhet.
Slik blir «Monica Z» både et fascinerende kvinneportrett og et fengslende kunstnerportrett, der viktigheten av å legge liv og erfaring i kunsten fremheves som essensielt for å skape dybde og ekthet, og som avgjørende for Zetterlunds suksess.
På det emosjonelle planet følger filmen tre tråder: Zetterlunds strev etter å få anerkjennelse av faren (spilt av Kjell Bergqvist), relasjonen hennes til bassisten Sture Åkerberg (Sverrir Gudnason) og den kjærlighetsfulle, men noe grenseløse rollen som mor for datteren Eva-Lena.
Noen av filmens såreste scener utspiller seg mellom dem, i en av periodene Zetterlund sliter med alkoholen.
Visuelt snakker vi om en simpelthen rålekker film.
60-tallsestetikken er perfekt, kostymer, scenografi og design helt på høyde med «Mad Men».
Tidsbildet omfatter også glimt fra det kunstneriske og intellektuelle livet i Stockholm på denne tiden, med størrelser som revykongene Hasse & Tage og Povel Ramel, skuespilleren Lena Nyman, lyrikeren Beppe Wolgers og regissøren Vilgot Sjöman.
Og så er det selvsagt musikken.
Et knippe av Zetterlunds fineste låter er med.
Sluttscenen bryter totalt med filmens øvrige tone og stil.
Litt forstyrrende, lett diskutabel, men ikke ukledelig.
Jeg tror Zetterlund ville elsket den, og måten den i en sveip fanger alle årene hun lyste på den nasjonale og internasjonale stjernehimmelen.
I 2000 ga hun ut sin siste plate.
Så trakk hun seg tilbake.
En gammel ryggskade gjorde at hun de siste årene måtte bruke rullestol.
Fly legger inn et bitte lite frempek til det som skulle bli hennes skjebne.
Hun døde i en boligbrann i 2005, 67 år gammel.
Brannårsaken var røyking på sengen.
| 1
|
500016
|
Til forsvar for den frie tanken
Pedagogisk portrett av omstridt teoretiker
I 1960 ble Adolf Eichmann stilt for retten i Jerusalem, anklaget for folkemord.
I diktet «Alt som er å vite om Adolf Eichmann», lister Leonard Cohen opp SS-offiserens mangel på fremstående kjennetegn:
Ti fingre, ti tær.
Middels hår— og øyenfarge, middels høyde, middels intelligens.
Hva ventet dere? spør Cohen.
Klør?
Svære hoggtenner?
Grønt spytt?
Galskap?
Han er helt vanlig.
En middelmådig byråkrat som bare gjorde jobben sin, sier Hannah Arendt til sin nære venn Kurt Blumenfeld.
Cohens dikt utkom i 1964 .
Året før hadde den tysk-jødiske statsviteren Arendt gitt ut sin omstridte «Eichmann i Jerusalem.
En rapport om ondskapens banalitet» – en bok den canadiske jøden, forfatteren og kommende artisten utvilsomt må ha lest.
USA-bosatte Arendt fulgte rettssaken på oppdrag fra ukemagasinet The New Yorker.
Artiklene hennes der, og den påfølgende boken, ledet til en debatt som ennå ikke er slutt.
Både blant samtidens jøder og blant kolleger i akademia ble teorien hennes sett på som et forsvar for Eichmann.
Hun ble beskyldt for å ha latt seg lure av hans opptreden.
Opprøret ble ikke mindre av at Arendt også mente at jødiske ledere i Nazi-Tyskland hadde bidratt til jødeforfølgelsens omfang.
Av dette historisk-biografiske materialet skaper den tyske veteranregissøren Margarethe von Trotta en to timer lang historietime.
Den varierer i intensitet, men slutter aldri å interessere, eller fascinere.
Filmens første del er mest å regne som en introduksjon for å føre tilskueren inn i de bakenforliggende fakta.
Lagt inn i dialoger og diskusjoner fungerer dette pedagogisk og effektivt for dem som ikke kjenner historien.
Som filmatisk uttrykk, derimot, virker det ofte tilgjort og i overkant didaktisk.
Det, pluss repetitive billedutsnitt og kameraføringer, bidrar til at deler av filmen får dette litt kantete, stive preget som ofte kjennetegner – til dels skjemmer – tyske filmer.
Den som ikke er tung på labben her, er Barbara Sukowa, også hun veteran i tysk film.
Hun gjør en strålende rolletolkning av Arendt.
Sammen med utsnittene von Trotta gir av Arendts mer private sider, tegnes et fyldig og fasettert – men også svært lojalt bilde av en briljant akademiker, retoriker og forkjemper for den frie tankens nødvendighet.
Anti-marxisten Arendt var gift med marxisten Heinrich Blücher (Axel Milberg).
Von Trotta viser oss et kjærlighetsfullt ekteskap preget av tette bånd, men gir også hint av en åpenhet som muligens omfattet det erotiske like mye som det politiske.
Vi får innblikk i en gruppe intellektuelles liv i 60-tallets New York, bestående av amerikanere og tyske immigranter, der festene besto av intense diskusjoner farget av ulike politiske og personlige erfaringer, og ulike akademiske tenkemåter og innfallsvinkler.
Temperaturen stiger atskillige hakk i sekvensene med originalopptak fra rettssaken mot Eichmann; som får hårene til å reise seg på kroppen, og scenene fra Arendts foredrag, som det gnistrer av.
Det er her filmen får sin store betydning.
Selv om slutningene hun trekker fortsatt er omstridte, diskuteres de, som nevnt, fremdeles.
I 2005 ga filosofen Arne Johan Vetlesen ut boken «Evil and Human Agency», der han tar et oppgjør med blant andre Arendt.
I et intervju med forskning.no gir han henne rett i synet på Eichmann som en middelmådighet, en grå kontorist som ikke var drevet av fanatisme eller jødehat.
Samtidig påpeker han at psykiaterne som undersøkte Eichmann før rettssaken tegnet et bilde av en mann med klare sadistiske trekk.
Dette materialet forelå da Arendt skrev boken.
Vetlesen mener hun valgte å se bort fra det fordi det ikke passet med bildet hun tegnet av Eichmann – noe som bestyrkes av nyere forskning og folk som har lest avhørene.
En av dem som bestrider dette, er Lars.
Fr. H. Svendsen, også han filosof.
I en artikkel i Minerva (2008) påpeker han også at Arendt i utgangspunktet bare uttaler seg om ett eneste individ, nemlig Adolf Eichmann.
Ifølge Svendsen mener hun heller ikke at dette er den eneste formen for ondskap, selv om den trer frem som vesentlig i moderniteten.
«Hennes studie er også ment å ha en videre relevans for å forstå 'en ny type forbryter'», skriver Svendsen.
Dermed er vi midt inne i diskusjonen som fulgte etter 22. juli.
I den diskusjonen er von Trottas film en både historisk og dagsaktuell påminnelse om ondskapens tilbakevendende problem.
| 1
|
500017
|
En skrullete hasjkomedie
Litt vittig, ganske dum
Komedier som denne møtes best med absolutt ingen forventninger innabords.
«We're the Millers» er kokt i hop av fem manusforfattere, og det merkes.
Filmen er klein, men den er klein på en avvæpnende, nesten godslig måte.
Det handler ikke om sjarm, til det er vitsene stort sett for billige.
Det handler mer om at de involverte åpenbart er seg bevisst at dette kommer til å bli ganske slaskete greier, og bestemmer seg for å gi jernet, uansett.
Skjønt, når det kommer til sjarm, stiller Jason Sudekis med noen gode gram av sorten.
De kommer også godt med i dette opplegget.
Sudekis spiller David Clark, en etter hvert godt voksen selger innen geskjeften hasj og marihuana.
Ting går skeis.
Brått skylder han leverandøren Brad (Ed Helms) en anselig mengde grunker.
Brad gir David et tilbud han ikke kan avslå.
Så der sitter han da, i en diger bobil på vei fra Mexico med et aldri så lite (pluss pluss) parti hasj i bagasjen.
Dekkhistorien synes vanntett.
Nyklipte David er blitt helamerikansk familiefar.
Strippersken i naboleiligheten (Jennifer Aniston) agerer konen hans.
En hjemløs rømling (Emma Roberts) og en forsømt og klumsete nabogutt (Will Poulter) spiller rollene som tenåringsbarn.
Sistnevnte er filmens andre store fortrinn.
Britiske
Poulter huskes fra den sjarmerende «Son of Rambow» fra 2007.
Igjen viser han en nesten oppsiktsvekkende tilstedeværelse, kombinert med komisk timing.
Men det er også en dybde, og en sår undertone i skikkelsen hans, som filmskaperne ikke greier å integrere i handlingen.
Slik de heller ikke tar vare på potensialet i den underliggende historien om tilhørighet og omsorg.
Dermed ender filmen som en mellomting mellom skrullete situasjonskomedie og trashy landeveisfilm.
Innenfor de rammene byr den på litt humring, noen strålende øyeblikk og mange pinligheter.
| 0
|
500018
|
Sentimental snikkristning
En blåøyd Jesus i Midtvesten.
Amerikanerne har lenge hatt en egen nisjeindustri for såkalt «faith-based» film — altså kristne filmer for et kristent publikum - som har eksistert på siden av den amerikanske filmbransjen.
Og fordi det å gå og se disse filmene er blitt ansett som et ledd i kampen mot ateisme og avgudsdyrkelse, er det en industri som er bygget på helt andre kommersielle mekanismer enn de vi finner i Hollywood.
Men med den uventede kommersielle suksessen «Heaven Is for Real», har denne industrien nå fått fotfeste i mainstreamen.
Det mest interessante med filmen er da også at den har et grasrotaktivistisk preg som gjør at den vibrerer med en intens, avvæpnende oppriktighet.
Mer enn noe annet fremstår historien om småbypastoren, hvis tro settes på prøve når hans fire år gamle sønn hevder å ha besøkt Himmelen under en blindtarmoperasjon, som en halvannen time lang reklamefilm for kristenkonservative amerikanere.
Det er liksom ikke grenser for hvor sympatiske, hardtarbeidende og sjarmerende pastor Todd Burpo og hans familie er.
Og gjentatte ganger får man følelsen av å se en valgkampvideo for en ikke-eksisterende presidentkandidat.
Filmens rolleliste inkluderer solide navn som Greg Kinnear og Thomas Haden Church, men aller best er unge Connor Corum i rollen som den fire år gamle himmelfareren Colton Burpo.
Og på tegnebordet er ideen om en menighet hvis jordnære gudstro utfordres av en vaskeekte åpenbaring, også et godt utgangspunkt for drama.
Problemet er at filmen er lagt til et univers hvor det ikke finnes noen reell konflikt, og denne klamme eimen av altomfattende enighet når sitt høydepunkt i scenene fra Himmelen, som ser ut som tilfeldig valgte midtsideoppslag fra «Vakttårnet».
«Heaven Is for Real» er verken en god film eller et overbevisende teologisk argument.
Men i sine iherdige anstrengelser for å skape et tiltalende bilde av kristne amerikanere, er den absolutt fascinerende - og heller ikke uten en viss keitete sjarm.
| 0
|
500019
|
Jesse og Celine midt i livet
Dette er kjærligheten.
Dette er livet.
Det er ikke perfekt, men det er sånn det er
Tredje film om Celine og Jesse går inn der andre romantiske dramaer slutter:
Samlivet, slik det ble.
Den første, «Før soloppgang», kom i 1995.
Da jeg anmeldte den, var jeg nesten 40.
Gift for tredje gang, høygravid og sliten syntes jeg møtet deres på toget og nattevandringen i Wien bød på mange selvfølgeligheter, få overraskelser og mye søtt, sjarmerende og veslevoksent snakk.
«Men filmen er velspilt.
Julie Delpy er nydelig som Celine, Ethan Hawke akkurat passe klossete og amerikansk.
Samspillet de to imellom er vart og varmt, noe som hever den ellers enkle og ganske banale historien atskillige hakk og gjør dette til en film som sikkert vil synke dypt i hjertene på romantiske, intellektuelle unge sjeler», skrev jeg.
Akkurat sånn skulle det gå.
For en hel generasjon ble filmen, og oppfølgeren, en krønike over egne tanker og erfaringer, og lysende eksempler på hvor smarte romantiske dramaer kunne være.
I «Før solnedgang» møttes Celine og Jesse igjen, i Paris, etter at han hadde skrevet bok om deres korte kjærlighetsmøte.
Han var på markedsføringsturné, hun dukket opp på pressekonferansen.
Med nitti minutter til rådighet, fortsatte de samtalen de innledet ni år tidligere.
Men fikk de hverandre?
Om det sa filmen ingen ting.
Ni nye år er gått.
Det søte snakket har fått en bismak av tvillingfødsel og dagligliv.
Jesse har dessuten sønnen i Chicago, som han savner og gjerne vil følge tettere opp.
Seks uker sommerferie i Hellas er på hell.
Med gode venners hjelp oppstår en av disse sjeldne lommene utenfor hverdagslivet, der de får tid til å se hverandre, elske, prate om andre ting enn middag og unger og jobb.
Som de forrige filmene , er også denne laget i tett samarbeid mellom Delpy, Hawke og regissør Richard Linklater.
Alt står og hviler på replikker og dialoger.
Og de står som en kule.
Samtalene er kunnskapsrike, kloke og interessante.
Dialogene – og kranglene – er vittige og såre, dumme, plumpe og ofte banale, men spilt ut på en måte som ikke forflater banalitetene, men tvert imot gjør dem dypt gjenkjennelige.
Filmen er en uhyre presis gjengivelse av hvordan vi er mot hverandre – som par eller som venner, når vi prater, diskuterer eller krangler.
Hvordan vi kan dra hverandre opp, eller ned.
Hvordan skjeletter brått kan ramle ut av skapet.
Måten det ene ordet tar det andre.
Hvordan alt kan låse seg og forsøkes låst opp.
Det nære vennskapet mellom Delpy og Hawke gir samspillet så mye liv og autentisitet at man glemmer at det er nettopp det; skuespill.
Slik suges vi inn i filmen, i energien mellom de to – men også menneskene som omgir dem.
Vi kommer tett på, samtidig som vi, sittende på utsiden, får avstandens perspektiv på det som skjer.
Vi ser at ingen av dem har helt rett hele tiden, slik ingen av dem tar helt feil hele tiden.
Fordi vi kan identifisere oss med begge, blir diskusjonene deres en nådeløs lyskaster rettet mot våre egne, hjemlige.
Slik gis vi, på underfundig vis, en mulighet til å gå i oss selv.
Og attpåtil nyte det.
Også denne gangen følger vi Celine og Jesse gjennom en dag på vei mot natt.
En dag da ord faller, som kanskje gjør dette til «den dagen du antenner en tikkende bombe som vil ødelegge livet vårt,» som Celine sier.
Også denne gangen står utfallet helt åpent.
Det er en klok utgang på en klok film.
| 1
|
500021
|
Den koreograferte generasjonen
Under overflaten finner man enda en overflate
Et av de fremste tegnene på at man blir eldre, er at man ikke lenger vet hva slags musikk unge jenter hører på.
Jeg går ut fra at jeg på et eller annet tidspunkt må ha hørt One Direction, men før jeg så denne filmen var jeg ikke i stand til å komme opp med så mye som én låttittel.
For meg har gruppen vært et fenomen som med jevne mellomrom har kastet sin skygge over nettavisene, hvor man rett som det er kan lese overskrifter om at tenåringer verden over liker disse unge britene skikkelig godt.
Dette er ikke en anmeldelse myntet på disse tenåringene.
Musikkbransjen har det siste tiåret gjennomgått store endringer hva gjelder inntektskilder og forretningsmodeller, men ettersom folk fortsatt er villig til å betale gode penger for å gå på kino, er musikkfilmen i dag en av samtidens mest vitale exploitationsjangre.
«One Direction» er ikke en film blottet for ideer, men det er en film som ville kommet i stand uavhengig av hvorvidt disse ideene fantes.
Om dette høres ut som et deprimerende kynisk utgangspunkt for en kinofilm, er det viktig å huske at Richard Lesters fenomenale «A Hard Day’s Night» er bygget over samme lest.
Sammenligningen med The Beatles er ikke tilfeldig.
Bandet nevnes flere ganger i løpet av filmen, og den grunnleggende ideen bak One Direction handler om å gjenskape Liverpool-kvartettens bragder – vel å merke med den forskjell at Simon Cowell & Co. har hoppet bukk over alt som vedrører nyskapende musikk, og heller fokuserer på massehysteri, tabloidfrieri og innbringende turnévirksomhet.
One Direction består av fem unge menn som har vokst opp med ◄Idol», «The Voice» og «X
Factor».
Hvert ord som krysser deres lepper og hvert minste lille kast med hodet er utsøkt medievennlig:
Poseringen sitter i ryggmargen, og det samme gjelder fansen, hvis koreograferte hysteri er nesten like profesjonell som idolenes sceneshow.
I dette ligger det åpenbart en interessant film.
Men det er ikke den filmen Morgan Spurlock har laget.
| 0
|
500022
|
Middelmådig underholdning
«Riddick»:
Ambisjoner så lave at man kan forveksle dem med visjoner
Jeg antar at jeg ikke er alene om å ha vagt positive minner om «Pitch Black» og «The Chronicles of Riddick» og samtidig være ute av stand til å redegjøre for hva disse filmene handlet om.
Jeg husker Vin Diesel, et par sveisebriller og noen kunstferdig utformede kniver, men det er stort sett også alt.
Kjennskap til disse filmene øker formodentlig sjansene for å få utbytte av "Riddick", men det er ingen forutsetning.
Vin Diesel er en skuespiller som utelukkende lager veldig dumme filmer, og han har ingen planer om å skremme vekk potensielle publikummere med komplekse forhistorier.
«Riddick» er dum film – kanskje en av Vin Diesels dummeste – men på grunn av den underlige strukturen tar det bortimot en time før man innser nøyaktig hvor dum den er.
Filmen starter med at Riddick våkner opp på en ukjent og ugjestmild planet.
Han er hardt skadet, og er blitt etterlatt for å dø av noen onde konspiratører som man møter i et kort tilbakeblikk.
Fordomsfull som man er, antar man automatisk at filmen kommer til å handle om hvordan Riddick hevner seg på disse forræderne.
Men den gang ei.
De første 40 minuttene går med til å se Riddick kjempe mot planetens rovdyr, mens hans brukne venstrefot sakte helbredes.
Deretter blir han venn med en slags hund.
Første halvdel av «Riddick» er befriende uforutsigbar sci-fi, men når vår helt omsider får selskap av et kobbel intergalaktiske dusørjegere som ønsker ham død, kjører filmen seg raskt fast i en hengemyr av klisjeer som den trakterer på spektakulært uinteressant vis.
Og selv om dataanimasjonene stort sett er gode, ser filmen, med sitt kalde lys og skjemmende gule filter, tidvis ubehjelpelig amatørmessig ut.
«Riddick» er en bemerkelsesverdig banal film, hvis forsonende kvaliteter ligger i regissøren og hovedrolleinnehaverens tøylesløse iver etter å produsere middelmådig underholdning.
Dersom dét høres ut som en fattig trøst, er det fordi det er det.
| 0
|
500023
|
Umusikalsk og banal
«A Late Quartet":
Utrolig umusikalsk til å handle om musikere og musikk
I utgangspunktet er enhver film med Philip Seymour Hoffman verdt å se.
Det samme kan for så vidt sies om Christopher Walken.
Heller ikke denne gangen gjør de skam på seg.
Men ett eller annet sted er det som om de mister troen på dette prosjektet, og bare fortsetter «å spille godt» av pur profesjonalitet.
Som Robert og Peter har de i 25 år utgjort den internasjonalt anerkjente strykekvartetten Fugue, sammen med Juliette (Catherine Keener) og Daniel (Mark Ivanir).
Nært knyttet sammen via familiære, følelsesmessige og musikalske bånd, opplever de at strukturer og relasjoner utfordres og forrykkes da cellisten Peter får Parkinsons.
Man aner konturene av en fortelling om mennesker som må reorientere seg.
I mer kunstnerisk kompetente hender kunne den blitt både relevant og bevegende.
I stedet skrives historien inn i kioskromanens banale lende, og forflates ytterligere av en klumsete, uengasjerende fortellerstil.
Med blant andre Anne Sofie von Otter og Beethovens opus 131 på lydsporet, er filmen en fryd for øret .
Desto mer paradoksal blir mangelen på filmatisk flyt, energi og musikalitet.
Det gjelder alle ledd, fra dialoger til samspill og klipp.
Kameraføringen er statisk, billedutsnittet likeså.
Lagt til et intellektuelt miljø i New York, øyner man en gjenklang av Woody Allen.
Bare at dette er Woody Allen tømt for sarkasmer, humor, kjappe replikker og selvironi.
Uten alt dette, blir en utroskapshistorie med en fyrig, ung flamencodanserinne, ikke bare kjipt overfor den intellektuelle, middelaldrende ektefellen som sviktes.
Det er også et skikkelig kjipt manustriks, i betydning billig, og like forslitt som forholdet ung kvinne/eldre læremester – en konstellasjon filmskaperne heller ikke unnslår seg å servere.
Men ok.
La meg ta lærdom av anekdoten Peter forteller om cellolegenden Pablo Casals.
La meg trekke frem det positive:
I tillegg til lytteropplevelsen, byr filmen på mye kunnskap om musikk og musikkutøvelse.
Det er ikke nok til å holde den oppe, eller sammen, på et kunstnerisk nivå.
Men det er jo saktens noe.
| 0
|
500024
|
Gull og glitrende skuespill
Vittig og sårt portrett av et forhold, en epoke og en livsstil
Med sin væremåte og overdådig glorete stil ble entertaineren Liberace hyppig parodiert i sin samtid.
Det er en av grunnene til at Michael Douglas lyser i rollen.
Han verken parodierer eller karikerer.
Han spiller frem en særmerket skikkelse, legger inn litt mer femininitet enn det som kan anes i opptak av Liberaces show, og plusser på en hardere, men også ensom kjerne under den milde, vennlig imøtekommende overflaten.
26 år etter at han døde av AIDS – noe huslegen prøvde å legge lokk på – kan det være nødvendig med en oppfriskning av hvem Liberace var.
Som pianist tok han den klassiske musikken med over i sine stadig mer ekstravagante – og populære – sceneshow.
Han spilte med fingrene fulle av tykke gullringer, kledd i glitrende dresser, han entret scenen iført pelskåper med slep og kapper tynget ned av strass.
Kjent for mottoet
«For mye av det gode er vidunderlig», var han all vulgariteten i Las Vegas samlet i én skikkelse, og han gjorde kandelaberen på flygelet til sitt varemerke.
«Behind the Candelabra» er også originaltittelen på Steven Soderberghs film, og langt bedre enn den litt Se&Hør-aktige «Mitt liv med Liberace».
Basert på Scott Thorsons memoarer, går den bak fasaden, inn i de indre gemakker, bokstavelig talt, helt inn på badet; der Liberaces leverflekkede måne – vanligvis skjult under en tupé – blir et både avslørende og intimt bilde på en aldrende manns forhold til en ung, vakker gutt.
Samtidig er filmen en beretning om Scotts utvikling, eller avvikling; om du vil.
Som pur ung barnehjemsgutt møter han den da 58 år gamle Liberace i 1977.
Han flytter fra fosterforeldrene og inn i pianistens kitschy palass, der han tildeles en høyst uklar rolle som ansatt, seksualpartner og adoptivsønn (kledd i juvelbesatte badebukser).
Forholdet varte i seks år, og er en fortelling om dekadanse, dop og ansiktsoperasjoner, men også om et sammensatt kjærlighetsforhold.
Michael Douglas storspiller, men det gjør sannelig Matt Damon også, i rollen som Scott.
I glitrende samspill (og med forbløffende drahjelp fra sminkeavdelingen) gir de liv til et parforhold, en epoke og en livsstil.
For Liberaces del besto den av pels, gull, champagne og god mat – han skrev flere kokebøker – men også av sexavhengighet, porno og hang til unge gutter.
Som barn av en tid da homofili var forbudt og sett på som en mental sykdom, kom han aldri ut av skapet, og holdt stadig liv i fortellingene om sin kjærlighet til kvinner.
Blant andre den norske kunstløpersken og filmstjernen Sonja Henie.
Som et apropos til dette, er det verdt å nevne at ingen av de store Hollywood-studioene ville finansiere filmen fordi den avslørte såpass intime detaljer fra Liberaces liv.
I stedet kom TV-kanalen HBO på banen.
Dermed kommer filmen – som er proklamert som Soderberghs siste – på kino bare i Europa, mens den sendes på fjernsyn i USA.
Filmen balanserer hårfint, men godt, mellom sårhet og vidd, mellom å utlevere og å gi kompleksitet til menneskene bak de campy kostymene og alt glitteret.
Det er en bit Dorian Grey her; Oscar Wildes evig unge og selvopptatte dandy, koblet med en anelse Frankenstein.
Ikke tilfeldig er plastikk-kirurgen Jack Startz filmens mest parodierte, på grensen til det herlig ondsinnede, spilt av Rob Lowe under et sminkelag så tjukt at han knapt kan bevege munn og øyne.
Andre strålende biroller må nevnes.
Cheyenne Jackson som Liberaces assistent og elsker, på vei ut idet Scott er på vei inn.
Bruce Ramsay som hoftevrikkende tjener med aspirasjoner om å bli noe mer i entertainerens liv.
Sist, men ikke minst – gode, gamle Debbie Reynolds i en nydelig liten rolle som Liberaces mor Frances.
| 1
|
500025
|
Sjarmerende urokråke
Morsomt og pedagogisk om en aktiv gutts trøblete skolestart
Tanker og ideer fyker rundt i Brams aldri hvilende hode.
Beina hans kan ikke holde seg i ro.
Det er de heller ikke laget for, mener Bram, som gleder seg til å begynne på skolen.
Men skolen blir ikke hva han hadde forestilt seg.
I stedet for å lære kinesisk og egyptiske hieroglyfer, må han gjøre ting han allerede kan, og sitte musestille, noe han ikke evner.
Han får heller ikke mange vennlig ord fra den erfarne, men strikse lærer Fisk, som krever disiplin og konsentrasjon av sine elever.
«Maur i rompa» er en finfin film for aktive unger som ikke helt har den evnen.
Skjønt;
Bram og hans like greier fint å konsentrere seg når de holder på med ting som utfordrer og interesserer dem, og når de får ristet litt løs innimellom.
Spørsmålet er om, eller hvordan, skolen og lærerne møter dem og legger til rette for dem.
Filmens solidaritet er hundre prosent på barnets side.
Skuespill kombineres med animasjon og andre triks som gir bilder og liv til den sjarmerende og nysgjerrige Brams fantasier og forestillinger.
Spillestilen er enkel og liketil, uten å bli overtydelig.
Selv om tonen er gjennomgående munter og lett, unnslår filmen seg ikke for å gå inn i det såre og triste, med en gutt som til slutt «blir lei av hodet sitt», og foreldre som ikke vet hvordan de skal takle situasjonen.
Slik blir fortellingen gjenkjennelig både for barn og voksne, og et fint utgangspunkt for samtaler.
Filmen greier også å kombinere humor med en pedagogikk som er tydelig uten å bli påtrengende.
Kevin Haugan, Charlotte Frogner, Johannes Joner og Kari Simonsen er blant dem som gir norske stemmer til Bram og menneskene rundt ham.
| 1
|
500026
|
Blått nederlag
Misogyni for barnehagepublikummet
Jeg vet ikke om et eneste voksent menneske som liker Smurfene.
Og i en tid hvor barndommens bildebøker, tegneserier, tegnefilmer og TV-serier uavlatelig hjemsøker alle former for skjermer og lerreter, er dette ganske bemerkelsesverdig.
Faktisk er franchisen så irriterende, at en av de tilbakevendende vitsene i «Smurfene 2» er at alle mennesker hater smurfesangen.
Et interessant aspekt ved denne filmen – og her klamrer jeg meg virkelig til tynne, visne halmstrå – er nettopp dens behov for liksom å unnskylde seg overfor sitt voksne publikum.
Det er åpenbart at filmskaperne vet de tøyer tålmodigheten til alle over 13, og i stedet for å gjøre plass til vitser for de voksne også, slik Pixar og deres likesinnede gjør stor suksess med, velger de altså å ganske enkelt innrømme at dette er fornærmende banal underholdning myntet på de aller, aller minste.
«Smurfene 2» starter med en slags skapelsesberetning, hvor det avsløres at Smurfeline, den eneste kvinnen blant smurfene, ble skapt av den onde trollmannen Gargamel for å infiltrere de små blå gnomene og hjelpe sin skaper med å overvinne dem.
Altså snakker vi om en verden hvor Kvinnen er skapt av Den onde, som et verktøy med hvilket han kan beseire
De gode:
Bare dersom hun virkelig holder seg i skinnet og kontinuerlig følges opp av sine mannlige medsmurfer, kan hun forhindre at hennes iboende ondskap tar overhånd.
Et slikt budskap er i utgangspunktet smakløst, og når det rettes mot barn – og fremføres med en slik fundamental mangel på tvetydighet og formildende kunstneriske kvaliteter – er det rett og slett uansvarlig.
«Smurfene 2» er en dum, kjedelig og irriterende barnefilm, med forstyrrende 3D-effekter og en norsk dubbing som ikke engang prøver å synkronisere stemmer og munnbevegelser.
Som voksen kan det iblant være vanskelig å anmelde barnefilm ettersom man åpenbart ikke tilhører det tiltenkte publikum.
Hva gjelder «Smurfene 2» er det derimot bare altfor lett å råde alle til å holde seg unna.
| 0
|
500027
|
Samlebåndsmytologi
Kapabel filmatisering av en intetsigende historie
Nest etter superheltfilmer er filmatiseringen av det amerikanerne kaller «young adult fiction» sannsynligvis den sjangeren 2000— og 2010-tallet vil bli husket for i Hollywood.
«Twilight» og «The Hunger Games» er de mest kjente og mest innbringende eksemplene på denne type fiksjon, mens de lærde strides om hvorvidt «Harry Potter» og etterligninger som «Percy Jackson» egentlig sorterer inn under betegnelsen.
«Skyggejegerne:
Demonenes by» er basert på første bok i Cassandra Clares romanserie «The Mortal Instruments», og oppfyller sjangerkravene med en iver som gjør det vanskelig å se den som et helhetlig verk.
Historien låner så mye fra «Twilight», «Buffy», «Harry Potter» og TV-serien «Charmed» at den fortoner seg mer som en indeks over klisjeer enn som en selvstendig fortelling.
Det er ingenting originalt eller overraskende ved tenåringsjenten Clary Frays oppdagelse av at hun tilhører et hemmelig brorskap av demonjegere, og skuespillerne makter heller ikke å gjøre noe interessant ut av sine generiske rollefigurer.
Med tanke på dette utgangspunktet må det sies at Harald Zwart har gjort en relativt god jobb - i alle fall hva angår det visuelle.
Både volden og den mystiske underverdenen den utspiller seg i preges av en fornemmelse av vekt og tekstur som ofte er fraværende i denne type film, og årsaken til at det hele likevel fremstår som så uutholdelig trivielt er at de hemmelige klubbene, templene og hovedkvarterene filmen haster gjennom er ting man har sett så altfor mange ganger før.
Filmens monstre er gjennomgående godt designet, og rottweilerdemonen fra første akt er sannsynligvis det beste dataanimerte uhyret jeg har sett i år.
Og det faktum at filmens store skurk bruker plottet fra «Return of the Jedi» til å forvirre og så splid mellom heltene er også en fin liten twist.
Men bortsett fra et par slike detaljer er «Skyggejegerne» lite annet enn en trygg filmatisering av en bemerkelsesverdig uoriginal og intetsigende fortelling.
| 0
|
500028
|
Klaustrofobisk dypdykk
Aksel Hennie briljerer i intens thriller fra Olje-Norges fødsel.
«Pionér» er bokstavelig talt en tungpustet film.
Det pustes mye og høyt, og selv de minst klaustrofobiske vil nok en og annen gang ta seg i å gispe etter luft i de mest innestengte scenene.
Erik Skjoldbjærg og fotograf Jallo Faber går så tett på at du formelig sitter i trykktanken og dykkerklokken sammen med Petter og de andre pionérdykkerne.
Men filmskaperne får også frem spenningen og skjønnheten jeg antar ligger til grunn for dykkernes yrkesvalg.
Særlig i noen visuelt formidable undervannsscener fra Norskerenna, som gir filmatiske assosiasjoner til «The Abyss» — en film «Pionér» er uttalt inspirert av - og til amerikanernes første månelanding, som historisk parallell.
Petter (Aksel Hennie) og broren Knut (André Eriksen) har nøkkelroller i det norsk-amerikanske samarbeidet om å legge den første rørledningen i Nordsjøen.
Så skjer ulykken.
Men hva var det egentlig som skjedde?
Har Petter skylden, eller ligger årsaken i gasstilførselen?
Petter begynner å grave i saken.
Han har behov for å renvaske seg.
Men både på norsk og amerikansk side står prestisje og store penger på spill, og kreftene som motarbeider ham er sterke.
Skjoldbjærg og Faber går tett på også utenfor trykktanken.
Et urolig kamera nærmest henger på Petters skuldre.
Bakgrunn og omgivelser er ofte uklare, dels for å visualisere blackoutene han får med jevne mellomrom, dels for å dimme ut moderne omgivelser, blant annet i Bergen Sentrum og ved Store Lungegårdsvannet, der deler av filmen er spilt inn.
Det er fiffig og effektfullt gjort.
Det samme gjelder bruken av bruntoner, som minner om lett misfargete 70-tallsfotografier.
Sammen med kreativ utnyttelse av vinkler, perspektiver og vinduer resulterer det i en kompakt, fysisk følbar og intens konspirasjonsthriller med kledelige, paranoide trekk.
Det er lenge siden jeg har opplevd en film så direkte på, eller snarere i kroppen.
Fullstendig helstøpt er filmen ikke.
De norske replikkene lugger det litt her og der, men det kan også skyldes at Aksel Hennie storspiller i rollen.
Han er så god at han tar luven av de fleste rundt ham, inkludert Hollywood-stjernen Wes Bentley.
Noen av thrillerens ingredienser er skjemmende nær forslitte sjangerklisjeer.
Andre er dypt originale.
Helhetlig sett er dette likevel solide saker.
Også fordi filmen har en nødvendighet i seg, som en påminnelse om hva oljerikdommen vår kostet.
Hva synes du om filmen?
| 1
|
500029
|
En dag i Niko Fischers liv
Lakonisk portrett av en generasjon og en by
Noen har sammenlignet Jan Ole Gersters debutfilm med tidlig Woody Allen, andre med unge Jim Jarmusch.
Den kan også sammenlignes med Joachim Triers "Oslo, 31. august".
Mørket er dypere og fortvilelsen større hos Trier, men filmene har noen markante fellesnevnere.
Begge er sterke generasjonsportretter av unge menn, og følger dem gjennom et ikke tilfeldig døgn i deres liv.
I begge løftes byen og dens historie ut av rollen som kulisse og bakgrunnsteppe, og gjøres til en nesten selvstendig figur i fortellingen.
Begge består av en rekke møter med mennesker som får større eller mindre betydning for hovedpersonen og hans vei videre.
Forskjellen er at mens oslogutten Anders foretar et valg, er "Oh Boy" mer et punktnedslag i den dagen som – kanskje, kanskje ikke – kan bli et vendepunkt i Niko Fischers liv.
Niko er i tyveårene, og var en gang en gutt som ville noe, og hadde noen mål i livet.
Hvor viljen og målene ble av, får vi ikke vite.
Dette er dagen da faren stopper pengeoverføringene, etter endelig å ha fått vite at Niko droppet studiene for to år siden.
Det er også dagen da en helt vanlig kopp svart kaffe viser seg nærmest umulig å oppdrive.
"Oh Boy" kunne blitt nok en forslitt studie av en ansvarsunnvikende ung mann.
At den ikke er det, skyldes to faktorer.
Tom Schilling, som med stor tilstedeværelse gjør Niko til en både sår, ynkverdig og kult tilbakelent fyr jeg ikke kan unngå å bry meg om.
Og måten regissør Gerster bruker historien hans til å ta pulsen på Berlin og menneskene som befolker den.
Filmet i svart-hvitt og lydlagt med cool jazz gjør det "Oh Boy" til en underfundig, nesten meditativ byvandring.
| 1
|
500030
|
Mormor og den store skuffelsen
Flat og sjelløs musikalversjon av Anne-Cath.
Vestlys fortelling.
Man skal omgås nasjonalklenodier med omhu.
Folkene bak "Mormor og de åtte ungene" tar derfor sine forbehold, og kaller filmen "inspirert av" Anne-Cath.
Vestlys fortelling.
Ved å vri historien om mormor og de åtte ungene inn i en ramme av dine, mine og våre barn, får den en viss moderne relevans.
Oppgradert fra 50-tall til 70-tall, beholdes likevel det gammeldagse preget som må til for å servere dagens barn en såpass anakronistisk mormor.
Spilt av Marit Opsahl Grefberg, gis hun en litt forvirret, smått forhutlet sjarm, og en viss portrettlikhet med Anne-Cath.
Vestly, som selv spilte mormor i 1977-versjonen.
Keitet, men sjarmerende pågangsmot preger også ungenes spill.
Mona (Petronella Nygaard) er hovedfigur.
Morten Minstemann ligger mesteparten av filmen i magen til mamma (Ingrid Bolsø Berdal).
Umotivert sang og dans på de besynderligste tidspunkt ligger i musikalens sjel, og utgjør dens sjarm, når det fungerer.
Her fungerer det ikke.
Steinjo, Eyvind Andreas Skeie og Kate Havneviks musikk er søt og pregløs og uten en eneste låt som fenger og fester seg.
Koreografien er uoriginal, til dels klønete og flat.
Flere danseopptrinn filmes dessuten så tett på at det hele blir en eneste røre av armer og bein, påklistrede smil og tilgjort livsglede.
Dermed blir det som nok var ment som filmens energitilskudd i stedet et sluk, der fortellingens sjel og varme renner ut sammen med budskapet om samhold, hjerterom og husrom.
Verken Mona eller de andre ungene kommer frem som hele personer eller personligheter.
Også de forsvinner i et sant kaos av dyner, puter, senger, rydding og danseopptrinn, mens far/Are (Thomas Bye) virrer rundt som en forvirret veggelus.
Filmen finner aldri balansen mellom parodisk overspill og nødvendig ettertanke.
Den blir platt og kunstig i forsøket på å forene Vestlys litt trauste koselighet med musikalens lette, eventyraktige uttrykk, og virker på en pussig måte både amatørmessig og glatt.
Kaoset i de ofte overfylte sang— og dansesekvensene står i skrikende kontrast til tomheten som ellers råder i Oslos gater, der man ikke har tatt seg råd til å plassere ut en eneste statisk mellom de tidsriktige bilene som skjønnsomt er plassert ut her og der.
Ikke bare ser det kunstig ut, det blir også stående som et stusslig bilde på selve filmen.
| 0
|
500032
|
Nokon kjem til å kline
Kjærlighet, dramatikk og unge rogalendinger.
Tale er en vakker, ung skuespillerspire, som etter å ha fått avslag fra Teaterhøyskolen bestemmer seg for å heve ambisjonsnivået til den lokale amatørteatergruppen.
Dermed bytter de unge jærbuene ut revy og dyrekostymer med Jon Fosse, og etter målrettet mas får de også med seg en merittert skuespiller som instruktør.
Og når den motvillige instruktøren bestemmer seg for å gi rollen som Tales motspiller til Vegard — kaptein på fotballaget og leder for en guttegjeng med en lei dragning mot "artige" seksuelle overgrep - begynner livet å imitere kunsten med større innlevelse enn ungdommene var forberedt på.
Rent håndverksmessig er "Kyss meg …" en film preget av åpenbare svakheter hva gjelder fotografi og skuespill.
Filmen er hele veien badet i ikke-naturalistisk norsk reklamefilmlys, og tidvis glir billedspråket ut i noe som fortoner seg som famlende studentfilmopptak.
De unge skuespillerne gestalter sine roller med varierende grad av entusiastisk amatørisme og mangel på innlevelse.
Hovedrolleinnehaver Eili Harboe er klart best, men selv om hun mestrer de store følelsesutbruddene blir hun ofte stiv og uttrykksløs i de rolige scenene.
Ettersom filmen nettopp handler om skuespillerkunst og det å følge lidenskapen, er dette et mindre alvorlig problem enn man kanskje skulle tro, men det setter likevel en stopper for innlevelsen hos den voksne delen av publikum.
Det beste med "Kyss meg …" er å se Kristoffer Joner som alkoholisert og desillusjonert skuespiller sette de ulidelig selvsikre og ureflektert optimistiske unge rogalendingene ettertrykkelig på plass.
Dette utgjør imidlertid kun en tredjedel av filmen, og resten av tiden går med til å skildre den svært forutsigbare og ikke videre velartikulerte kjærlighetshistorien mellom Tale og Vegard.
Forutsigbarhet er dog en nødvendighet i en film som dette, og også sviktende foto og skuespill kan tilgis – "Kyss meg for faen i helvete"s kardinalsynd er at den ikke besitter sjarmen som er avgjørende for at en slik historie skal overskride sine begrensninger.
Hva synes du om filmen?
Si din mening.
| 0
|
500034
|
Dette er ikke gøy lenger
Bruce Willis & Co. dreper seg gjennom Europa.
Den opprinnelige "RED" var basert på en tegneserie som er såpass forglemmelig at man må ha en bachelorgrad i hollywoodøkonomi for å forstå hvorfor noen skulle ønske å filmatisere den.
Og nettopp derfor var det lett for filmskaperne å gjøre historien til sin egen.
Selv husker jeg ikke stort mer av filmen enn at Bruce Willis, Helen Mirren og et knippe andre tilårskomne skuespillere hadde et eller annet påskudd for å drepe en hel haug med mennesker, og at det var relativt underholdende å se dem gjøre det.
"RED 2" byr på mer av det samme, vel å merke med den forskjellen at det denne gangen ikke fantes noen tegneserie å basere handlingen på.
Dermed har det falt på manusforfatterne å gjøre det manusforfattere i Hollywood alltid gjør i slike situasjoner: å konstruere omstendelige og påfallende lite organiske påskudd for å samle gjengen til nok et eventyr.
Ikke sånn å forstå at regissør Dean Parisot gjør noen større forsøk på å få filmen til å fremstå som troverdig eller rimelig:
"RED 2" er en film hvor det ikke egentlig spiller noen rolle hvorfor hovedpersonene dreper mennesker med kaldt blod mens de krangler som en gjeng med furtne tenåringer.
Personlig begynner jeg å bli grundig lei av å se sykelig selvbevisste og emosjonelt avstumpede filmhelter myrde folk for fote som om det var den mest naturlige ting i verden.
Når to— og tresifrede drapstall verken er morsomme, sjokkerende eller estetisk interessante, men snarere noe man liksom bare gjør i denne typen filmer, sier det et eller annet urovekkende om kulturen som skaper og omfavner dem.
"RED 2" er en film laget for et publikum som synes filmstjerner, pistoler og eksplosjoner er underholdning nok i seg selv.
Den utmerker seg på ingen måte som spesielt dårlig eller oppsiktsvekkende spekulativ, men samtidig er det nettopp de middelmådige filmene som ureflektert dilter etter sjangerkonvensjonene som er de mest problematiske.
Hva synes du om filmen?
Si din mening.
| 0
|
500035
|
Velstand og verdighet
Cate Blanchett spiller Woody Allen tilbake til storhet.
Adoptivsøstrene Jasmine og Ginger kunne ikke vært mer forskjellige.
Jasmine er en høyreist, blond skjønnhet som uanstrengt beveger seg blant de vakre og velstående.
Ginger er på sin side liten og mørk, og utøver en uimotståelig tiltrekning på høyrøstede og ubehøvlede håndverkere.
Når Jasmines liv i New York faller i grus, og hun må flytte inn sammen med Ginger i San Francisco, er det dermed duket for et møte mellom to særdeles lite kompatible verdener.
Woody Allen har alltid vært middelklassens regissør.
Når han befatter seg med arbeiderklassen har han en tendens til å ty til høylytte og karikerte stereotyper, som blir mer og mer gjennomskinnelige dess mer tid de får på lerretet.
"Blue Jasmine" er i stor grad befolket av endimensjonale rollefigurer i lavlønnsyrker.
Og selv om skuespillerne jevnt over gjør en godkjent jobb med manuset de er blitt tildelt, kunne filmen raskt ha blitt en triviell affære dersom den ikke hadde hatt Cate Blanchett som sitt sentrale omdreiningspunkt.
Blanchett spiller tittelrollen med en intensitet og en tilstedeværelse man ikke har sett maken til hos Woody Allen siden Mia Farrows roller på første halvdel av 90-tallet.
Jasmine fremstilles innledningsvis som en komisk selvopptatt overklassekvinne uten evne til å legge skjul på hvor mye hun forakter sine nye omgivelser, men etter hvert som Allen og Blanchett langsomt skreller av lagene, blir det åpenbart at situasjonen er langt mer alvorlig enn som så.
Jasmine er et vandrende emosjonelt og psykologisk kjøttsår — et langsomt blomstrende mentalt sammenbrudd under en overflate av selvmedisinert selvkontroll.
Allen har aldri vært noen videre dyptpløyende regissør, verken på det psykologiske eller intellektuelle plan.
Hans talent har alltid ligget i evnen til å avvæpne publikum med humor og en innbydende estetikk, for slik å gjøre dem mottakelig for velspilte og nyanserike, men samtidig fundamentalt banale dramaer.
Allens storhet handler like mye om rytme, lys og farge på tapetet som det handler om finstemte skildringer av mellommenneskelige relasjoner.
Og i så måte er det viktig å huske at så godt som samtlige av hans store filmer er laget i samarbeid med de to mesterfotografene Gordon Willis og Carlo di Palma.
En rekke av Allens filmer fra 2000-tallet har vært skjemmet av direkte utiltalende foto, og en film som "Whatever Works" kunne ha vært løftet flere hakk ved hjelp av en kyndig filmfotograf.
"Blue Jasmine" hører ikke til blant Allens vakreste filmer – til det er lyset for jevnt, fargespennet for bredt, og de gule og oransje tonene for dominerende.
Men fotograf Javier Aguirresarobe sørger likevel for å gi oss bilder som forankrer filmen i en tiltalende realisme, samtidig som de hele veien fanger opp nyansene i Blanchetts spill.
Med mulig unntak av den humoristiske fabelen "Zelig", er "Blue Jasmine" Woody Allens mest psykologisk forstyrrende karakterskildring noensinne.
Cate Blanchett gjør en av de største rolleprestasjonene i sin karriere.
Men den virkelig store overraskelsen er at Allen, etter halvannet tiår med relativt uambisiøse filmer, har forfattet et slikt manus.
Hva synes du om filmen?
Si din mening.
| 1
|
500037
|
Ups, de gjorde det igjen 5
Gjesp
Tretten år er gått siden Wayans-brødrene klekket ut ideen om å lage skikkelig billig skrekkfilmparodi.
Resultatet var så sjabert at publikum elsket det.
Pengene strømmet inn.
Siden har regissører kommet og gått.
David Zucker, som overtok registolen etter storebror Wayans, har denne gangen overlatt registolen til Mr. Lee, men sysler fortsatt med manus, slik han gjorde det på nummer 3 og 4.
Ikke at det har så mye å si.
Konseptet står fremdeles på stedet hvil, i den grad at det har nådd et slags selvparodieringens nullpunkt.
Denne gangen er Charlie Sheen, Lindsay Lohan og Snoop Dogg leid inn for å parodiere seg selv.
Med «Mama» som ramme, driver resten av teamet lite kreativ gjøn med filmer som «Paranormal Activity», «Sinister», «The Evil Dead», «Inception», «Black Swan».
De pirker også borti «The House in the Woods», men har heldigvis vett til å la det bli med pirkingen, vel vitende om at den er en virkelig vellykket sjangerparodi.
Jeg tror det unnslapp meg et fnis ett eller annet sted, men det kan ha vært et gryntende forsøk på å holde meg våken.
| 0
|
500038
|
Billig Google-reklame
Oppskriftsmessig om lagånd og erfaring
Gadd vite hvor mye Google har betalt for å stå i sentrum for denne godfølelsesfilmen om to utrangerte selgere som søker lykken i selskapet.
Trass harselasen med datanerder, er «The Internship» en i praksis to timer lang reklamefilm for søkemotorgiganten, der de får demonstrert kjerneverdier og et menneskelig ansikt bak teknologien.
Eller kanskje ikke.
Utgangspunktet er ikke verre enn i andre polerte, forutsigbare komedier av dette slaget.
Tvert imot.
Skreller man bort det glatte, kalkulerte innpakningspapiret, er det flere sympatiske trekk ute og går her.
Skildringen av arbeidsløshetens angrep på selvtilliten, for eksempel, og ungdommens angst for ikke å være flinke nok for et krevende arbeidsmarked.
Slik sett kunne dette vært en passe velfungerende og ganske aktuell komedie, der voksen erfaring versus ungdommelig smalsporethet var hjulene som fikk maskineriet til å spinne.
Vince Vaughn og Owen Wilson spiller selgerne Billy og Nick.
Som salgslag og nære venner gir de opplegget et stenk av kompisfilm.
Med stadig dårligere jobber og ufyselige sjefer i sikte, bløffer de seg til en praksisplass i Google, i et opplegg som minner litt om fjernsynets realityserier.
Premien er fast jobb til det laget som klarer seg best gjennom en haug med oppgaver, bestående av alt fra Harry Potter-leken Rumpeldunk til konkurranse om å lage den beste appen.
Billy og Nick danner lag med en håndfull ungdommer skissert fra et lett gjenkjennelig, men ikke særlig dyptloddende typeregister.
Til sammen utgjør de et snitt av tastaturavhengige nåtidsmennesker, datateknologisk kjempesmarte, men ikke særlig bevandret i livet som sådan, off screen, i RL eller hva man nå kaller det.
Lagbyggingen med ungdommene fører til noen smått vittige kultursammenstøt hva angår kulturelle og tidsmessige referanser og talemåter.
Men vittighetene løfter seg aldri over humrestadiet og inntreffer ikke ofte nok til at filmen virkelig blir morsom.
Til det er opplegget for tynt.
Som skuespiller har Owen tidligere, og med hell, forsøkt å bevege seg bort fra komediens opptråkkede stier.
Men denne gangen holder han seg trygt innenfor en komfortsone som fungerer greit, men som også oppleves rutinepreget og litt forslitt.
Det samme gjelder Vaughn.
Interessant nok har det de siste ukene kommet flere filmer som på ulikt vis ser på vrangsiden av den amerikanske drømmen.
«The Internship» er inne på samme sporet.
En av ungdommene sukker at den er redusert til å være akkurat det, en drøm, bare.
Filmens drittsekk er en egoistisk streber som holder andre nede, filmens moral kretser rundt samarbeid og evne til å styrke andres selvtillit.
Det til tross, slipper filmskaperne aldri taket i de frynsete restene av det amerikanske livsmottoet, men tviholder på den selvhjelpsideologiske frasen om å følge drømmen.
Og så er det dette med Google.
Vince Vaughn, som er medmanusforfatter, gjør noen pyntelige forsøk på å drive snill gjøn med selskapet.
Som helhet, og trass lange arbeidsdager og høye krav, tegnes likevel et særdeles flatterende bilde av det som for mange må fremstå som en drømmearbeidsplass.
Sammen med promoteringen av Googles ulike produkter, gjør det «The Internship» til en ganske klam affære, som så vidt reddes av at det under all PR-en skjuler seg en film med sympatiske mengder varme og omsorg.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.