id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
500039
|
En skitten affære
Etisk problematisk, men kunstnerisk vellykket om en av Sveriges store skandaler
«Efter kaffet vill man ha små läkra kvinnor, kärleksgudens undergivna sexslavinnor,» sang de svenske revykongene Hasse & Tage på 70-tallet.
I «Call Girl» kan man se hvordan det artet seg, både utenfra og for jentene som ble sendt til herremiddager og hotellrom, spesialbestilt via bordellmamma Doris Hopp, eller Dagmar Glans som hun heter i filmen.
«Call Girl» er filmen som satte mange svenske sinn i kok lenge før den fikk premiere.
Olof Palmes familie mente den fremstilte ham som pedofil horekunde, og anmeldte filmskaperne for ærekrenkelse.
De svarte med å klippe ned en spesiell scene.
Filmen bygger på en av de største, politiske skandalene i Sverige i nyere tid.
Den begynte med fengslingen av Doris Hopp i 1976.
Hun ble siktet for grovt kobleri.
Hopp og jentene som jobbet for henne — noen av dem mindreårige - fortalte om en kundekrets bestående av flere samfunnstopper og politikere, deriblant daværende justisminister Lennart Gejer.
Det var fremdeles kald krig, og siden noen av de prostituerte også solgte sex til ansatte ved den polske ambassaden, ble Gejer sett på som en sikkerhetsrisiko.
Ettertiden har bevist hvordan fremstående politikere og politifolk forsøkte å mørklegge skandalen.
Det som ikke er uomtvistelig bevist, er om de nevnte politikerne virkelig var horekunder.
I så måte er «Call Girl» problematisk, og Palme-familiens reaksjon forståelig.
Selv om Palme ikke nevnes ved navn, gjøres det flere sammenkoblinger mellom ham og filmens sosialdemokratiske statsminister.
Tross klippingen, er antydningene om kjøp av sex fra mindreårige åpenbare.
Som kunstneriskverk derimot, er filmen en presis beskrivelse av hvordan makten ter seg.
Det som skjer i filmen kunne ha skjedd, og det er i lys av dette den må ses.
Derfor er det synd at filmskaperne legger handlingen så tett opp til en omstridt og uavklart virkelighet.
Det flytter oppmerksomheten og diskusjonen bort fra filmens viktigste historie.
Mikael Marcimain spenner opp et stort lerret.
«Call Girl» er en intrikat, pulserende sammenveving av hendelser - fra spillet i de politiske korridorene, via Dagmars snuskete virksomhet og politiets arbeid, til affærens virkelige ofre, uansett sannhetsgehalt: de to yngste jentene, Iris og kusinen hennes, Sonja.
Sammen med politietterforsker John Sandberg (Simon J. Berger) utgjør de den menneskelige kjernen i historien.
Samtidig representerer de to høyst ulike hverdagsvirkeligheter på hver sin side av Dagmars burleske, glitrende livsstil.
Folkhemmet versus diskoskulen.
Det sosiale sammenbruddet versus silkebluser og champagne på dyre restauranter.
Slik tegnes et utførlig bilde av 70-tallets Sverige; et samfunn i endring, men også i oppløsning.
En tid med kvinnekamp og krav om barnehageutbygging, men også en tid der man på politisk hold ville senke den seksuelle lavalderen og strafferammene for seksuelle overgrep, og avkriminalisere incest.
Iris er den vi kommer nærmest.
Fabelaktig fremstilt av Sofia Karemyr, ser vi en ungjente i drift, oppgitt av mor, overlatt til velmenende, men godtroende og handlingslammede sosialarbeidere.
Karemyr spiller frem en opprørsk, trassig og blåøyd 14-åring, sårbar, men også eventyrlysten i møte med den kynisk manipulerende Dagmar.
Overøst med oppmerksomhet, komplimenter, vennlige kjærtegn, dyre klær og fri tilgang på sprit og spenning, lar Iris og Sonja seg lokke ut på en galei de ikke aner omfanget av.
Pernilla August briljerer som Dagmar, stadig mumsende på søtsaker, velvillig imøtekommende overfor horekunder som ringer inn sine ønsker om duvende bryst og stramme rumper, vekslende mellom iskald, hard maktutøvelse og noe som kan forveksles med silkemyk omsorg.
En fryktinngytende og tragikomisk skikkelse, backet opp av Glenn, en ufyselig håndlanger og elsker, spilt av Sven Nordin.
Den fabelaktige fotografen Hoyte Van Hoytema sto bak kamera også på «Muldvarpen» (regissert av Tomas Alfredson, sønn av revykongen Hasse Alfredson).
Mikael Marcimain var second unit director.
Det merkes.
«Call Girl» har noe av den samme kornete, lett duse stilen, og den samme detaljrike produksjonsdesignen.
70-tallets koloritt gjengis slik at du nesten lukter den.
Alt fra interiør til klær og stil er gjennomført og presist, helt ned til de ubarberte armhulene.
Eller Iris' blanke, kvisete jentehud og avskallede neglelakk.
Små, rørende trekk som gjør henne lys levende og nær.
Å la den spektakulære, politiske skandalen ligge som bakgrunnsteppe for Iris' historie, er et dristig, men riktig valg fra filmskapernes side.
Det svekker ikke filmen som politisk thriller, men ved å vektlegge ungjentene som ble utnyttet og sviktet, får filmen ryggrad og hjerte, og større slagkraft enn en mer kjølig, politisk thriller ville hatt.
| 1
|
500040
|
Emmen søtsuppe
Hva er det med Lasse Hallström?
«Safe Haven» bygger på en bok av Nicholas Sparks, postkortromantikkens mester, forfatter av 17 romaner, hvorav åtte er overført til et lerret dynket i gyllent sørstatssollys.
Sparks emneregister er høyst begrenset.
Et par ingredienser ligger fast:
To gullgode mennesker som er skapt for hverandre, og minst ett menneske som skal dø, eller er død.
Han liker også sykdommer.
Som autisme.
Eller Alzheimers.
Inn i dette sumplandskapet vandrer Lasse Hallström ufortrødent og uinspirert, med en historie som tematisk er altfor viktig til å mishandles i et idiotopplegg som dette.
Vi har å gjøre med en ung og vakker kvinne, Katie.
Vi ser henne flykte fra noe som kan være et drapsåsted.
Vi følger en politimanns intense jakt på henne.
Katies flukt ender i den idylliske småbyen Southport, Sør Carolina, der hun skaffer seg jobb og flytter inn i den muligens siste hytten en kvinne i hennes situasjon ville søke tilflukt i, langt inni skogen, milevis fra folk.
Hun blir kjent med Alex, en tiltrekkende enkemann med en sjarmerende og fremmelig datter (Mimi Kirkland) og en litt mer tilbakeholden sønn (Noah Lomax).
Filmen holder seg flytende en stund, som en middelmådig miks av thriller og romantikk.
Kjemien mellom Katie (Julianne Hough) og Alex (Josh Duhamel) er god nok til at den midtre delen ville fungert helt ok på DVD eller TV3 en kald vinterkveld under et pledd, med kamillete i koppen.
Så inntreffer første vending.
Den kommer ikke som et sjokk, men er sjokkerende lite troverdig, og nesten usømmelig melodramatisk og overspilt.
Rundt neste sving lurer en enda mer hinsides vending.
Med den blir søtsuppen virkelig emmen.
«Mitt liv som hund» og «Hva er det med Gilbert Grape?» står som påler på Lasse Hallströms CV.
Øvrig produksjon er av høyst variabel kvalitet.
Med «Safe Haven» har han nådd et kunstnerisk bunnmål.
| 0
|
500041
|
Vidunderlig for små og store
Morsomt, mørkt og uendelig vakkert om fordommer og vennskap.
Fortellingen om den vesle musen Celestine og den store bjørnen Ernest er en av de fineste filmene du kan se på kino akkurat nå.
Det gjelder selv om du er voksen.
Liten i format, rik på innhold, formidler den historie og budskap så subtilt at jeg som voksen fryder meg, og likevel så enkelt at ungene henger med.
Den er spennende uten å bli anmassende, og er aldri belærende, bare tydelig, på en måte som åpner for fine samtaler etterpå.
Midt i all den underholdende, men glatte dataanimasjonen som kommer flytende fra USA, er det dessuten en lise å se en håndtegnet animasjon, nydelig utført i tradisjonen etter A.A. Milnes Ole Brumm-bøker, men også inspirert av japanske Studio Ghibli, som står bak mesterverk som «Min nabo Totoro».
Filmen bygger på Gabrielle Vincents barnebøker, hvorav fire kom på norsk på 80-tallet i Tor Åge Bringsværds oversettelse.
Allerede to minutter inn i filmen åpenbarer den seg i hele sitt mangfold, med en både vittig, vilt skremmende og bedårende koreografert sekvens som virkningsfullt introduserer tematikken.
Den kamillete-drikkende barnehjemsbestyrerinnen forteller eventyr for museungene.
Eventyret befester alle forestillingene og fordommene musene har mot det farligste de vet: bjørner.
Bare Celestine forholder seg avslappet.
Hun tror ikke bjørner er særlig farlige.
Så vil skjebnen at hun støter på Ernest, nyvåknet etter vinterdvalen og forferdelig sulten.
Vennskapet mellom de to outsiderne er aldeles ikke gitt, men når det gror frem, er det uslitelig.
Og får dramatiske konsekvenser.
To univers tegnes opp.
En vanlig by der bjørnene bor, og en underjordisk, fantasieggende og fantastisk museverden, full av uforglemmelige detaljer og ideer.
Fortellingen skygger overhodet ikke unna farligheten, musefellen presenteres som akkurat det den er; en giljotin.
Mørket, spenningen og marerittene balanseres sofistikert mot lyse, lette tegninger, skrudd humor og rørende partier.
Stig Henrik Hoff og Kaia Varjord gir stemmer til Ernest og Celestine.
Ellers høres hele spekteret av norske dialekter.
Dubbingen er med andre ord like mangfoldig og uklanderlig gjennomført som filmen.
Jeg sier bare: takk og amen.
| 1
|
500042
|
Forutsigbar manndomsprøve
Gjør ikke mye godt for karrieren til Will og Jaden Smith.
«Den sjette sansen» fikk hele seks velfortjente Oscar-nominasjoner.
Det er så man nesten kan lure på om M. Night Shyamalan virkelig skrev og regisserte den selv.
Etter suksessen har Shyamalans karriere rutsjet jevnt og trutt utfor bakke.
Høydepunktet i lavmål ble nådd med den nesten uvirkelig dårlige «The Happening».
«After Earth» er ikke fullt så ille.
Bare nesten.
Med litt velvilje kan man kreditere Shyamalan og produksjonsdesignerne for noen relativt sett stilige bilder fra Nova Prime, planeten menneskene måtte flykte til etter en naturkatastrofe, 1000 år før fortellingen om far Cypher (Will Smith) og sønn Kitai (Jaden Smith) begynner.
Resten er et uoriginalt, pompøst og uinspirert oppgulp av tradisjonelle sci-fi-klisjeer, pakket inn i et konfliktfylt far/sønn-forhold og spilt ut som en manndomsprøve av dimensjoner for tenåringen Kitai.
Han er med sin far på oppdrag da romfartøyet flyr inn i en meteorstorm og krasjlander på jorden.
Hard skadet ser Cypher seg nødt til å sende sønnen ut for å finne nødpeilesenderen, som befinner seg i fartøyets haleparti, 100 nærmest ufremkommelige kilometer unna, i et landskap av ville dyr og soner med brå, fryktelig kulde.
I tillegg kommer ursaen, den fryktinngytende og livsfarlige urinnvåneren fra Prima Nova som romfartøyet — av kun dramaturgisk forståelige grunner - var lastet med.
Handlingen siger frem, klønete og uelegant, spekket med kvasifilosofiske utsagn om å beseire frykten, ispedd forutsigbare spenningsmomenter og klumsete tilbakeblikk som skal kaste ytterligere lys over forholdet mellom far og sønn.
Shyamalan har en egen evne til å dra handlingen ut i latterligheter, men fortjener kred for noen visuelt gode scener fra Kitais flukt gjennom skogen, og en overraskende søt og munter scene der unggutten våkner i et kjempeørnerede av at en diger fugleunge drar ham i øret.
Den torpederes raskt av regissørens selvhøytidelige sentimentalitet, men i dette universet griper man begjærlig ethvert lysglimt.
Will Smith har tidligere vist at han kan spille seriøse roller med helt ålreit resultat.
Sønnen Jaden var en åtte år gammel hjerteknuser da han debuterte i «The Pursuite of Happiness», også da i samspill med sin far.
Han greide seg etter måten bra i Harald Zwarts' «Karate Kid».
Da var han 12.
Will Smith har selv skrevet «After Earth», og produsert den sammen med konen Jada Pinkett Smith.
Kanskje så de filmen som et karrieremessig steg videre for den nå 15 år gamle sønnen.
I så fall burde de ikke lagt prosjektet i hendene på en regissør som gang på gang vist seg som en mester i å få habile skuespillere til å te seg elendig på lerretet.
Så også her.
Verken far eller sønn overbeviser, skuespillet er flatt og overtydelig, for Jadens del ubehjelpelig, av og til.
Om karrieren hans overlever, blir det på tross av, ikke på grunn av «After Earth».
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500046
|
Å begrave en hund
Alt gikk ikke etter planen da guttene dro på hyttetur.
De fire bestevennene fra barndommen har dratt på en årlig hyttetur, og selv om de er nesten voksene fortsetter de å dra.
De har mange tradisjoner, og det er en uskreven regel at det bare er de fire guttene som er der.
Ingen jenter og ingen andre gutter.
Jo har tatt med seg hunden til kjæresten, som egentlig ikke er noe problem.
Guttene derimot får problemer med hverandre.
De kan snakke og le i det ene øyeblikket, men så kan en av dem bli sur og ødlegger dermed for de andre også.
Og etter hvert blir de nok bare lei av hverandre.
Men når
Jo får besøk av kjæresten Ane (Gitte Witt), går alt helt skeis.
Jo har nemlig brutt den uskrevne regelen om å ikke ta med noen andre opp på hytta den helgen guttene er der.
Da Ane spør om hun skal invitere noen av veninnene henns ut på hytten, er Lasse rask med å be henne gjøre det.
De to andre jentene kommer sammen med den irriterende hyttenaboen Fritz (Olav Waastad).
Det var ikke helt det de tre guttene hadde forestilt seg, og de klarer å ødelegge kvelden for alle sammen, inkludert dem selv.
Mikkel studerer til å bli lege i utlandet, Jo går på skole, Lasse jobber i barnehage og Stoffere`n er på vei til å bli en eiendomsmegler.
Og alle untatt Lasse har flyttet hjemmefra.
De er nesten voksene, men med en gang de er sammen blir de mer guttete.
sloss, krangler og gjør barnslige ting.
De viser ganske godt hvordan man kan være så gode venner i barndommen, men når man bare møtes sjeldent og man egentlig ikke liker dem og man har fått nye venner, så prøver de for hardt til at alt skal være helt normalt og at de skal være slik de alltid har vært.
Filmen er humoristisk på en ungdomslig vei, og filmen var en av de bedre norske filmene.
Skuespillerene klarer å være morsom og alvorlig, dettte gjør at filmen blir enda bedre.
Anmeldt av Elise Hordnes (14)
| 1
|
500047
|
Utsøkt uhygge
Skremmende lekkerbisken
Koreaneren Chan-Wook Park er mest kjent for sin hevntrilogi, hvorav «Oldboy» regnes blant de ypperste i sin sjanger.
I hans første engelskspråklige film briljerer Nicole Kidman og Mia Wasikowska som mor og datter i en familie hvor lite er på stell, rent psykologisk.
Stoker, heter de.
Evelyn og India Stoker.
Etternavnet er et nikk til Bram Stoker, men det er mer Hitchcock enn Dracula her, både i form og handling.
Uhyggen begynner på Indias 18-årsdag, da faren Richard omkommer i en bilulykke.
Broren hans, Charlie (Matthew Goode) kommer i begravelsen, ulastelig kledd, uten påtakelige tegn til sorg.
Han har vært fraværende, på reise, i en årrekke, så hvorfor dukker han opp nå?
Plottet er ikke underordnet, langt der ifra, men det er atskillig mindre bemerkelsesverdig enn måten historien fortelles på.
Det som gjør «Stoker» så lekker, er atmosfæren, elegansen, Parks særegne klo .
Måten han bygger opp en snikende uhygge ved hjelp av små, subtile detaljer.
En edderkopp kravlende på et pikeben.
Eggeskall som sakte knuses.
En summende flue i en bilkupé.
Et upassende smil, et blikk.
Øyenbryn som trekkes sammen eller heves.
Park leker med parallellforskjøvne handlinger, der tilskueren i filmen, og vi som tilskuere, ikke alltid er helt sikre på hva vi ser, hva som skjer, eller om det vi så virkelig hendte.
Han leker med scenografien, både som åsted og metafor.
Kjellerdypets dunkle mørke.
Budoarets rødglødende femininitet.
Han leker med markører.
Solbriller.
Silkenattkjoler.
Sko.
Chan-Wook Park er estetiker av rang.
Få dyrker voldens estetikk så smakfullt.
Rødt blod på grønt gress, blod som dusjer hvite blomster røde.
Han erotiserer volden, det bestialske drapets erotiske aspekt er en del av filmens undertekst, slik den erotiske lengselen er det, og den undertrykte, kanskje misbrukte seksualiteten.
Derfor kan han, med samme forfinede djervhet, fremkalle en fortettet erotisk stemning via et firhendig spilt pianostykke (av Philip Glass), og gjøre scenen vilt sexy, hårreisende vakker og dypt urovekkende på samme tid.
Resultatet er en film som kan liknes med et febermareritt.
Den er intens og klaustrofobisk, vakker, grusom og sensuell, og den kan sees igjen og igjen, i ren nytelse.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500048
|
Familieforvitringer
Uforutsigbart og sjarmerende om familier i krise
Det er lenge siden jeg har sett en film som sjonglerer klisjeer og forventninger like elegant og effektfullt som Rufus Norris’ «Broken».
Filmen skildrer livene til tre familier i en forstad til London, som sett gjennom øynene til den elleve år gamle jenten Skunk.
I løpet av en lang sommer trasker hun gjennom en hel liten skog av coming-of-age -filmens klisjeer; forelskelse, svik, mobbing, samlivsbrudd, vold og psykisk sykdom er bare noen av utfordringene Skunk må hanskes med.
Visuelt sett sorterer «Broken» inn under en form for Instagram-realisme, hvor hvert eneste bilde har én fot i kjøkkenbenksrealismen og én i Wes Andersons gjennomestetiserte verden.
Hva gjelder tone er filmen langt mer kompleks:
I ett øyeblikk byr den på rørende scener mellom far og datter, i det neste grov vold, så vitser som er så morsomme at man ler høyt i salen (på pressevisning, intet mindre), før den serverer imponerende presise skildringer av nysgjerrigheten, usikkerheten og nervøsiteten som preger overgangen fra barn til tenåring.
At Norris uanstrengt makter å sno seg mellom disse ytterpunktene uten å snuble, skyldes langt på vei at han konsekvent unnlater å overdramatisere hendelsene – en kardinalfeil filmer av denne typen altfor ofte gjør seg skyldig i.
Uansett hvor dramatiske og sjokkerende opptrinn som måtte inntreffe, går alltid livet videre.
Norris hadde imidlertid ikke kunnet oppnå dette uten hjelp av dyktige skuespillere.
Unge Eloise Laurence er intet mindre enn strålende i rollen som Skunk, og Tim Roth spiller hennes far med en varm og trygg tilstedeværelse.
Norris har også fått gode rolletolkninger ut av resten av ensemblet, og selv de aller mest uspiselige rollefigurene skjenkes et snev av dybde og sympati.
«Broken» er en film som ikke burde fungere.
Like fullt er den en uforutsigbar, gripende og nærmest aggressivt sjarmerende film som, på tross av at den sporer litt av mot slutten, er blant det klart mest givende man kan se på kino for øyeblikket.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500051
|
Bånn gass
Mer av det samme
Det er med «Fast & Furious»-franchisen som med Melodi Grand Prix.
Man vet hva man får, og kan elske opplegget, eller hate det, men slipper man ikke unna spetakkelet, gjør man best i å lene seg tilbake og la seg rive med.
I så måte legger Justin Lin alt vel til rette.
Plottet er knapt mer enn et løst sammenskrudd karosseri rundt filmens durende motor.
Lin kjører klampen i bånn, og hoi som det går!
Når det kommer til heftig, spektakulær action, er han blant de beste i faget, med en misunnelsesverdig evne til å frigjøre seg fra fysikkens gørrkjedelige lover, og en fabelaktig evne til å utnytte stedlige særtrekk og muligheter.
Alle andre muligheter utnyttes minimalt.
Replikkene er banale, humoren halvhjertet og påklistret.
Brian O'Conner (Paul Walker) er en usedvanlig kjedelig figur.
Luke Hobbs (Dwayne Johnson) er omtrent bare kjøtt.
Myk i hjertet, mild i øynene og knallhard i skallen scorer Dom Toretto (Vin Diesel) høyest på skalaen for uutnyttet potensial, og må finne seg i å vake rundt på randen av sin egen parodi.
Sammen gir de den oppblåste maskuliniteten et ansikt.
Det har ett uttrykk, og det uttrykket har filmens kvinner adoptert.
Men å etterspørre nyanser i et opplegg som dette, er kanskje å be om for mye.
Serien følger sine egne lover, og de er ikke logiske.
Figurer forsvinner, noen dør tilsynelatende, bare for å dukke opp igjen.
Så også her.
Slik sett opererer filmen innenfor et fascinerende spenn.
På den ene siden en euforisk dyrking av bilen; modernitetens statussymbol, og farten; modernitetens kjennetegn.
På den andre siden noe religiøst, nærmest puritansk, i måten familien vektlegges, lojaliteten og æreskodene, og med sin «død, hvor er din brodd?»
I «Fast & Furious» er døden en tilstedeværende, men komplett usynlig størrelse, og kroppen en usårlig muskelmasse hvorfra det knapt pipler noen dråper blod.
Det kan endre seg.
Syveren kommer neste år, med «Saw»-regissør James Wan ved rattet.
| 0
|
500052
|
Fransk komedie à la USA
Flinke folk — fæle, fæle greier.
Nancy Meyers’ «It’s Complicated» spilte inn over 200 millioner dollar på verdensbasis, og Hollywood kan kopiere suksesser.
«The Big Wedding» er et forsøk på å ta formelen fra Meyers' film — Hollywood-skuespillere over 50 i melodramatisk og forsøksvis «pikant romantisk komedie - og gjøre det til en sjanger.
Og den gjør det med en spektakulær mangel på eleganse og humor som ville vært rent imponerende dersom ikke resultatet var så fornærmende, uutholdelig dumt.
Plottet dreier seg rundt en storfamilie med både ekskoner, adoptivbarn og anstrengte far-datter-forhold, og når den adopterte sønnens biologiske mor kommer på besøk for å overvære bryllupet hans, eksploderer filmen i et fyrverkeri av i idioti.
I halvannen time ser vi voksne mennesker løpe rundt og hengi seg til de mest usammenhengende, ulogiske og fundamentalt umorsomme konspirasjoner, i frykt for at en middelaldrende katolsk dame fra Sør-Amerika ikke skal bifalle livsvalgene deres.
Ingen av rollefigurene fremstår som mennesker; de har ordtak og klisjéfulle vendinger istedenfor følelser, og de er alle utstyrt med den samme ulidelig selvtilfredse humoren.
Det er noe illevarslende og ubehagelig i hvordan humoren i disse filmene hviler på at publikum skal synes at det at det er helt crazy ekkelt og pinlig at mennesker over 50 har sex.
Samtidig er det tilsvarende klamt at man som publikummer blir delaktig i å overbevise aldrende suksessrike hollywoodskuespillerinner om at det er helt, helt greit at de ikke lenger er 38 år gamle.
Uavhengig av hva Robert De Niro, Diane Keaton, Robin Williams og Susan Sarandon de siste (ti)årene har gjort med sine respektive karrierer, er det ingen av dem som har gjort seg fortjent til noe slikt - selv Topher Grace og Amanda Seyfried er for gode for dette.
«The Big Wedding» er et godt gammeldags makkverk, og det er høyst urovekkende at denne filmen settes opp på kino, mens Judd Apatows «This Is 40» forvises til hjemmevideomarkedet.
| 0
|
500054
|
Sjarmløs superpatriotisme
Koreakrig i Det hvite hus.
Det mest overraskende med «Olympus Has Fallen», er hvor baktung og lite subtil den er.
Når kraftpatriotene endelig fikk anledning til å breie seg i nesten to timer, skulle du tro de hadde vett til å gjøre det med en viss eleganse.
Men nei da.
I stedet for å trekke lærdom av kunstneriske og kommersielle suksesser som «Homeland», «Argo», «Dark Zero Thirty» og andre filmer og serier som knytter sammen spenning og politikk på intrikat, nyansert og/eller provoserende vis, lager de en «Die Hard»-kopi med Gerald Butler i rollen som John McClane.
Bare med den forskjellen at Butler mangler Bruce Willis' karisma.
Butler spiller Mike Banning, en av presidentens nærmeste Secret Service-agenter.
Da landets førstedame omkommer i en ulykke, trekker han seg tilbake til skrivebordsjobb i Finansdepartementet.
Så bryter helvete løs.
Et besøk av den sørkoreanske statsministeren utvikler seg til en nordkoreansk terroraksjon av katastrofale dimensjoner.
Med presidenten (Aaron Eckhart) og deler av staben som gisler i bomberommet til Det hvite hus, oppnevner Banning seg til en mann med et oppdrag.
Han kjenner embetsboligen ut og inn, og alle dets koder, og tar egenhendig på seg oppgaven som den ene, store, sterke mannen som skal redde presidenten, hans sønn, og — etter hvert - hele landet.
Plottet henter næring fra de mørkeste krokene av amerikansk paranoia.
Noe som for så vidt ville vært utholdelig, hadde filmen vært velspilt og hatt stil.
Men både spill og replikker er klumpete og stive – med unntak for Melissa Leo som grovt mishandlet forsvarsminister i den eneste scenen i filmen som virkelig svir.
Pyroeffekter og massive skuddvekslinger pumper opp adrenalinnivået.
Filmen velter seg nærmest obskønt i scenarier som trekker veksler på 11. september og aggressiv nasjonalfølelse.
Et koreansk bombefly treffer det ikoniske Washingtonmonumentet.
Det smuldrer sammen lik tvillingtårnene.
Svære steinkolosser treffer sakesløse, panikkslagne mennesker på flukt.
Amerikansk våpenteknologi kommer til kort i møtet med avanserte, asiatiske nyvinninger.
Det hvite hus går i oppløsning, fysisk og i overført betydning, og kamera sveiper det inn, igjen og igjen, fra alle vinkler og med alle blodige detaljer.
Døde Secret service-agenter, soldater og sivilister ligger strødd, i meningsløse mengder.
Terroristene firer et gjennomhullet, fillete amerikansk flagg og kaster det foraktfullt fra seg.
Flagget daler mot bakken i sakte film, sørgemusikken svulmer.
Alt iscenesatt for å trigge sinne, hevnlyst, trang til å pumpe opp de utenrikspolitiske musklene, fylle opp forsvarsbudsjettet, kunne si «God Bless America» så mange ganger som mulig, og smette inn en nyhetsmelding om at folk i Midtøsten danser i gatene av glede over USAs forestående fall.
For ordens skyld får vi en Secret Service- overløper som begrunner sviket sitt med «globaliseringen ... og faens Wall Street».
Samt en terroristleder som fikk moren sin drept av amerikanske landminer.
Og det amerikanske flagget, vaiende gjennom hele filmen, fra begynnelse til slutt.
Trenger du flere klisjeer, er det bare å spørre.
Men ikke spør hvordan den jorden rundt-ettersøkte terroristen a) kom seg inn i det sørkoreanske, politiske toppsjiktet og b) kom seg inn i Det hvite hus.
| 0
|
500056
|
Kroppens sug, hjertets savn
Refseren Seidl viser sine ømme sider
I «Paradis: Kjærlighet» dro middelaldrende, kjærlighetshungrige Teresa på sexreise til Kenya.
Siste film ut i Ulrich Seidls trilogi handler om datteren hennes, 13 år gamle Melanie.
Mens moren er på ferie – og tanten Anna driver sitt religiøse korstog i Wiens forsteder, i «Paradis: Tro» – sendes Melanie på slankeleir for tenåringer.
Filmens håp knytter seg ikke til ønsket om å bli slank og oppskriftsmessig «vakker».
Tenåringene selv synes ikke å ofre overvekten en tanke.
Tilsynelatende har ingen av dem ønsket å komme dit, de er sendt dit; først og fremst av sine mødre.
Om dagen går det i trening og ernæringslære.
Kveldene handler om nye venner, betroelser og putekrig, ulovlig festing og nattlige raid på kjøkkenet.
Jentene snakker om kjærester og sex, foreldre og frustrasjoner.
Slik sett er «Paradis:
Håp» et selvstendig dannelsesdrama, en utfordrende og annerledes komedie for og om ungdom.
I «Tro» rendyrket Seidl sin lett gjenkjennelige estetikk, med et tilnærmet stillestående kamera og stiliserte tablåer.
Også denne gangen ser vi hans fascinasjon for menneskekropper så vel som bygningskropper.
Stilen er stadig den samme; minimalistisk og renskåret, med mange frontale, symmetriske bilder filmet med stillestående kamera.
Likevel er kamera mer bevegelig nå, noe som gjør «Håp» mindre statisk enn «Tro», og mykere; som formet den seg etter både tema og de lubne ungdommene som paraderer over lerretet.
Seidl latterliggjør dem ikke.
La det være sagt.
Tvert imot får han frem skjønnheten og sårbarheten i disse fysisk og psykisk uferdige tenåringene.
Pakket inn i svart humor, handler alle «Paradis»-filmene om vår skrøpelige, menneskelige natur.
Men «Håp» har tettere forbindelser til «Kjærlighet».
Visuelt og tematisk kaster de et gjensidig, reflekterende lys på hverandre.
Slankeleirens hvite, sterile funksjonalisme kontrasterer Kenyas fattigslige kaos og fargerike eksotisme.
Seidl gjentar også flere bilder og scener fra «Kjærlighet», men i en ny setting.
De bikinikledde damene på den kenyanske stranden, nå i ungpikevariant på gresset i et østerriksk fjellandskap.
Scenen der den disiplinfikserte treneren filmes bakfra foran ungdommene som gjør gymøvelser liggende på bakken, er nærmest en negasjon av scenen der Teresa står foran noe som minner om en bautapark av muskuløse, afrikanske menn.
Melanie og venninnen Verenas fnisende betroelser på sengen repeterer sengescenene med Teresa og hennes unge elsker, men preges av en helt annen intimitet.
De er også et speilbilde på scenene der Teresas langt mer erfarne ferievenninne forteller om «fordelene» med kokosduftende, svarte menn.
En fest på rommet knytter an til den kanskje mest uutholdelige sekvensen i «Kjærlighet», der en innleid kenyaner fornedres av fulle, østerrikske damer.
Også på slankeleirens jentefest hersker gruppepresset, og grensene utfordres, men lekende og uskyldig denne gangen.
Måten Teresa brukte unge afrikanere for å tilfredsstille sin kjærlighetslengsel og erotiske lyst, og måten Anna brukte menneskene hun preket for som middel til å tilfredsstille og styrke egen hellighet, skapte et til dels intenst ubehag i de to foregående filmene.
Tonen nå er ganske annerledes.
Ømmere, mer hengiven.
Det finnes et ubehag også i «Håp».
Det er en lege her, i 40/50-årsalderen, med et noe usunt blikk for unge jenter; Melanie især.
Oppildnet av flørtingen hans, faller hun for ham i noe som like gjerne kan være farslengsel forvekslet med forelskelse.
I skjæringspunktet mellom lek og erotikk, bygger Seidl opp en både sanselig og lummer stemning mellom dem.
Utgangen står åpen helt til det siste, på et vis som er til å miste pusten av.
Også Melanie befinner seg i et skjæringspunkt.
Mellom kynisme og håp, disiplin og impuls, uskyld, forventninger og bitter kjærlighetserfaring.
Man kan tolke moren Teresa i forlengelsen av dette, som en trist konklusjon.
Eller man kan håpe for Melanie at hun frigjør seg fra noen av kravene og forventningene som omgir henne, og som slankeleirens klaustrofobiske korridorer gjerne kan ses som et bilde på.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500058
|
Stallone vs. samtiden
Stallone er 66, nå gjør han som han vil
Undersjangeren «Gamle menn viser hvor skapet skal stå» truer med å ta over den amerikanske actionfilmsjangeren – i alle fall hvis vi skal dømme etter hva som finner veien til norske kinoer.
Arnold Schwarzenegger, Bruce Willis og Sylvester Stallone har nå alle øvd inn rollen som pensjonerte muskelmenn som oppgitt lærer den oppvoksende generasjon ett og annet om lojalitet, æresbegreper og brutal vold.
Det er en sjanger skapt for banal nostalgi og platte manus, og den blir aldri så fascinerende som når Stallone spiller hovedrollen.
I «Bullet To The Head» spiller han en leiemorder som blir lurt i en felle av sin arbeidsgiver, og tvinges til å samarbeide med en politimann for å få tak i de virkelige skurkene som står bak det hele.
Og han gjør det på sitt eget høyst særegne og uforliknelige vis:
Stallone fremstår som en grotesk buktalerdukke av kjøtt, styrt av en uerfaren buktaler med altfor korte fingre, og hans fysikk er et evig forstyrrelsesmoment i alle scener hvor det ikke utøves grov vold.
I en tid da tredjehver film på kino inneholder hobbiter, vampyrer og romvesen, blir det stadig vanskeligere å akseptere at Stallone faktisk skal forestille et vanlig menneske.
Walter Hill er en dyktig og merittert regissør og produsent, men det er lite storhet å spore i «Bullet To The Head».
Filmen henter scener fra «Eyes Wide Shut», «Eastern Promises» og nær sagt hver eneste buddykomedie som noensinne er laget, men kommer dårlig ut av sammenligningen hver eneste gang.
Filmen skyr subtilitet som pesten, og man kan naturligvis hevde at alle dens svakheter er bevisste valg.
Men selv om det ikke er noe i veien for at en slik filosofi kan frembringe store filmer, er det samtidig åpenbart at «Bullet To The Head» ikke er en slik film.
Som en mer eller mindre tilsiktet metakommentar om Stallones karriere er den dog absolutt fascinerende.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500061
|
Mer trist enn skremmende
Begynner bra, men går sakte, men sikkert i oppløsning
Ikke la deg lure av at Guillermo del Toros navn står på plakaten.
Han er inne på produsentsiden, men ett eller annet sted på veien har han trolig bare trukket vennskapelig på skuldrene, og latt det stå til.
Større grunn er det til å la seg lure av Jessica Chastain og Nikolaj Coster-Waldaus opptreden på rollelisten.
Særlig Chastain er alltid verdt å se i aksjon, selv om hun denne gangen må ha slitt, etter hvert, med å holde motet og profesjonaliteten oppe.
«Mama» begynner riktig så bra.
Lekker stil og design varsler en annen tone enn ordinære grøssere, Chastain og Coster-Waldau utgjør også et litt mer originalt par enn sedvanlig for sjangeren.
Særlig Chastains Annabel, en småpønkete gitarist med et avslappet forhold til livet, og med både vilje og evne til å ta ting på strak arm.
Fem år tidligere forsvant Lucas' (Coster-Waldau) bror og hans to små døtre, Victoria og Lilly.
Lucas har aldri gitt opp letingen etter dem.
Og sannelig blir jentene funnet, i en rønne av en hytte ved et skogsvann.
Avmagrede, halvville, men i live.
Hvem har tatt seg av dem?
Lucas og Annabel får omsorgsansvar for jentene, godt hjulpet av barnepsykiateren som behandler dem for traumene etter årene i skogen.
Hver på sin side blir de voksne mer og mer overbeviste om at de har fått ukjente krefter med på kjøpet.
Hva, eller hvem, vil du helst ikke vite.
For nedturen begynner idet mysteriet materialiserer seg.
Frem til dit har «Mama» to i seg til å bli det anslaget lover: en annerledes grøsser, med en gjennomgående uhyggelig tone, men med mer enn noen billige kvepp på agendaen.
Med morskjærlighet som grunnidé, trekkes interessante tråder til Annabel, en kvinne som aldeles ikke lengter etter å bli mamma.
Denne usentimentaliteten gjør henne i stand til å ta omsorg for jentene, se hva de trenger og gi dem det, ganske røft og kontant og litt motvillig, men med en forståelse for voksenansvar, og med deres behov for øyet mer enn sitt eget, udekkede behov for å være mor.
En slik kvinneskikkelse er mangelvare på film, og det tjener manusforfatterne til ære at de heller ikke utover i filmen forsøker å vekke tillive en slumrende morslengsel i henne.
Så er det jentene, formidabelt spilt av Megan Carpenter og Isabelle Nélisse.
Synet av de vanskjøttede barna, særlig Lilly, isolert i angst, med ansiktet mot veggen, knaskende på møll, gir assosiasjoner til mer sosialrealistiske sjangre, og vekker mer sorg enn grøss.
Hadde filmen tatt sitt eget anslag alvorlig, kunne dette blitt en psykologisk grøsser av dimensjoner, med spørsmål som omsorg, omsorgssvikt og konsekvenser som tema.
I stedet tar behovet for å mane frem mysterier overhånd, og skuffelsen brer seg.
Brått har ikke filmskaperne en eneste overraskelse på lur.
Klisjeene velter ut av skapet, bokstavelig talt.
Resten er bare komplett latterlig.
For en nedtur.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500062
|
Balladen om publikums død
En virtuos tilstandsrapport om filmkunstens stilling anno 2013.
«HOLY MOTORS»
ÅPNER med at en mann våkner i mystisk et hotellrom ved en flyplass.
Mannen (spilt av regissør Leos Carax selv) oppdager etter hvert en lås på en av veggene, og beleilig nok er hans høyre langfinger formet som en nøkkel.
Etter litt famling makter han å åpne en hemmelig dør som leder inn i en gammel, fullsatt kinosal.
Levende bilder farer over lerretet, men med unntak av et lite barn som på ustø føtter stabber nedover midtgangen med et par forvokste hunder i hælene, synes publikum livløse.
ETTER DENNE allegoriske åpningssekvensen møter vi vår hovedperson monsieur Oscar (Denis Lavant), som ledsaget av et kobbel livvakter forlater sin familie og sitt hjem for å ta fatt på dagens arbeidsøkt.
Herr Oscars reiser i en hvit limousine kjørt av hans sjåfør Céline, og mellom hvert stopp på deres underlige reise, ifører han seg et nytt kostyme etter anvisning fra det mystiske «Byrået».
Hans første opptreden er som en lut— rygget gammel tiggerkone, og deretter går det slag i slag med atletiske motion capture - akrobater, bisarre blomsterspisende uteliggere, hardtarbeidende familiefedre og voldsglade skurker.
Da han etter endt arbeidsøkt drar hjem til sin familie, er det et helt annet hjem og en helt annen familie enn dem vi traff ved filmens begynnelse.
DA JEG FØRST så «Holy Motors» under BIFF i fjor, oppfattet jeg den som en svært fascinerende og visuelt oppfinnsom samling av vignetter, men heller ikke så veldig mye mer.
Filmen var en besnærende kryptisk opplevelse som kunne minne om David Lynchs «Inland Empire» og Matthew Barneys «Cremaster 3» og «Drawing Restraint 9», og selv om det var åpenbart at den ville si et eller annet om film, var det ikke helt godt å si hva.
VED ANDRE MØTE fremstår den derimot som svært gjennomtenkt - faktisk er det nærliggende å se den som en to timer lang drøfting av filmkunstens plass i et samfunn hvor menneskene drukner i fiksjoner og ikke lenger legger merke til de utallige kameraene som omgir dem.
Herr Oscars maskerade er nemlig ikke så uutgrunnelig som den ved første øyekast kan se ut som:
For hvert kostymebytte trer han inn i en ny filmvirkelighet, og hans reise kan dermed sees som en omvendt kronologisk gjennomgang av ulike typer film som har vært viktige for filmkunstens utvikling.
HAN STARTER med den iscenesatte virkeligheten - eventuelt den fiktive dokumentaren - som lenge har fremstått som den mest vitale filmatiske sjangeren i en medieverden herjet av reality.
Deretter snor han seg gjennom den dataanimerte fantasyfilmen, den tilsiktet bisarre kunstfilmen (« Weird!
He’s so weird!»
, som en av bifigurene sier om den troll-lignende skapningen Oscar gestalter), trykkende sosialrealisme, New Hollywood-aktig kriminalfilm, borgerlig og litterært eurodrama, samt en melodramatisk kjærlighetshistorie hvor hovedpersonen selv synes å snuble i sine egne illusjoner.
ALLE SEGMENTENE handler i en eller annen forstand om å manipulere andre menneskers oppfatning av virkeligheten, enten det er via illusjoner, løgner eller avsløringer.
«Holy Motors» er en film med lite dialog, og den dialogen som finnes vedgår hovedsakelig herr Oscars små iscenesatte opptrinn.
Men under samtale med en av Byråets utsendinger dukker det opp en nøkkelreplikk:
«Hva om det ikke er noen som ser på?» - hva skal disse opptrinnene skal tjene til dersom monsieur Oscar ikke har noe publikum?
DERMED ADRESSERER Carax filmkunstens store utfordring i det nye århundret:
Hvor går filmen i en verden hvor alle bærer et kamera i lommen og har sett såpass mye film at de er i stand til å se tvers gjennom enhver historie som tilbys dem?
Hva gjør man når det tradisjonelle publikumet - det som bare passivt satt der og lot seg fortrylle - ikke lenger finnes?
I filmens avsluttende scene blir det hevdet at «menneskene ikke lenger vil ha synlige maskiner»; ikke lenger vil ha historier som er gjenkjennelige som fiksjon.
Dermed synes Carax å postulere at Oscars metode - en altomfattende oppheving av skillet mellom fiksjon og virkelighet, publikum og deltaker - er den eneste fremgangsmåten som fortsatt lar filmen slå ned i mennesket som en åpenbaring.
| 1
|
500063
|
Til å bli klok av
Historiefortelling av ypperste merke.
PÅ ETT NIVÅ ER «Stories We Tell» en filmatisk undersøkelse av ordtaket «alt kommer an på øynene som ser».
Slik sett har den en litterær tremenning i Carl Frode Tillers romaner «Innsirkling 1» og «Innsirkling 2».
BØKENES HOVEDPERSON , David, som har mistet hukommelsen, rykker inn en avisannonse der han ber folk som kjenner ham om å skrive og fortelle hvem han er.
Eller rettere var .
Som hovedperson er David nærmest fraværende, han opptrer bare gjennom de andres fortellinger om ham, og får sin identitet gjennom dem.
Slik blir fortellingens funksjon et viktig moment ved Tillers bøker, slik de er det i Sarah Polleys dokumentar.
POLLEY ER DEN BEGAVEDE skuespilleren og regissøren, som i en alder av 34 år har rukket å spille i 55 filmer og TV-serier, og regissere langfilmene «Away From Her» og «Take This Waltz».
I «Stories We Tell» retter hun kamera mot sin egen familiehistorie.
Her er det også en fraværende hovedperson, Sarahs mor Diane, som døde da datteren var 10.
DIANE FÅR , som Tillers David, identitet gjennom andres fortellinger, formidlet via super 8 mm opptak og intervjuer med mennesker som sto henne nær — ektemann, barn, kolleger og venner.
De tegner et bilde av en livlig, livsglad kvinne.
Men hun hadde også noe dulgt og hemmelig ved seg.
Jakten på hvem hun var og hva hun skjulte er filmens motor.
Drivkraften er en gjennomgående utforskning av begrepet sannhet.
«KUNSTENS VIKTIGSTE OPPGAVE er å finne sannheten,» sier et av intervjuobjektene.
Polley viser sannhetens to sider; den ene, faktabasert, objektivt og ufravikelig, den andre flyktig og flytende, preget av minner, subjektive inntrykk og ulike ståsteder.
I forlengelsen av dette, formuleres spørsmål rundt hvordan vi påvirkes av hverandre, og hvem som eier fortellingen om et liv.
«HVIS HISTORIEN HAR GYLDIGHET og resonans, er det ingen vits i å holde den for seg selv,» sier et annet av intervjuobjektene.
Det kunne stått som motto for Sarah Polleys film.
Ikke bare greier hun å gjøre sin egen familiehistorie allmenngyldig og interessant, gjennom en historie som fascinerer i seg selv.
Hun har også laget en film som setter i gang tilskuerens tanker og refleksjoner rundt egen historie, og inspirerer til videre utforskning og historiefortelling.
For egen regning, og for to av personene i filmen, blant annet faren Michael.
I KJØLVANNET AV Sarahs arbeid med dokumentaren, henter han frem forfattertalentet han en gang la til side.
Et nydelig skriftstykke Sarah så bruker i filmen, dels som fortellerstemme, dels visuelt i opptak der han sitter i studio og leser, mens hun sitter ved miksebordet og regisserer og redigerer.
Scenene sier ikke bare mye om forholdet dem imellom, de blir også et bilde på filmens fortelling om fortellingen.
«HISTORIEN BLIR IKKE HISTORIE før etterpå.
Når vi lever midt i den, er alt bare kaos,» sier Michael Polley.
Et utsagn hun visualiserer gjennom super 8 mm-opptakene, kornete, like flimrende som livene og historiene våre er når vi lever midt i dem.
«Stories We Tell» er i det hele tatt en raffinert film, full av smarte grep.
Den er fantastisk klippet, vittig og gripende, men fremfor alt er den umåtelig klok, med et lavmælt budskap om å godta livet som det ble.
| 1
|
500064
|
Sjarmerende fra gamlehjemmet
Musikalsk og elskelig for godt voksne.
Rent filmatisk imponerer ikke Dustin Hoffmans regidebut.
Filmen flyter av gårde like knirkefritt som konfliktene den behendig unngår å dukke ned i.
Her tas ingen sjanser, og vi bys ingen utfordringer.
Filmen preges også av å være basert på et teaterstykke.
Men i all sin motstandsløse lettfordøyelighet, er dette også en dypt sjarmerende film, kostelig i sin erkebritiske humor og rørende i sin tematisering av livslang kjærlighet — til mennesker så vel som musikk.
Dessuten er den velspilt.
Annet var ikke å vente med en rolleliste toppet av britiske veteraner.
De spiller et knippe av beboerne på Beecham House, et mondent gamlehjem for pensjonerte musikere.
De fleste riktig nok så spreke at man skulle tro de kunne greid seg utmerket på egen hånd; men la gå.
Her spøkes lunt rundt Wilfs (Billy Conolly) testosteronsprengte flørting og diverse feterte divaers selvskryt og rivalisering.
To faktorer gjør at ting spisser seg en smule til.
Den ene er møtet mellom Jean (Maggie Smith) og Reginald (Tom Courtenay), som har en kronglete fortid sammen.
Den andre knytter seg til gamlehjemmets årlige feiring av Giuseppe Verdis fødselsdag.
Lar det seg gjøre å gjenforene Jean, Reggie, Cissy og Wilf i Bella figlia dell’amore - den berømte kvartetten fra Rigoletto?
«Kvartetten» er en upretensiøs påminnelse om at mennesker har levd et mangfoldig liv før de ble rynkete, grå og fikk trøbbel med hofter og prostata.
Og at skrantne kropper fortsatt kan være fulle av liv, lyst og lengsler.
| 0
|
500065
|
Musikalske klisjeer
Anna Kendrick og Rebel Wilson kaster bort talentet sitt.
Den infernalske spyscenen i «Bridesmaids» har et element av opprør og kritikk i seg.
Det samme gjelder Melissa McCarthys rollefigur, en skikkelse som på finurlig vis gir energi og nytt innhold til den ofte latterliggjorte klisjeen «tjukk dame».
Inspirert av suksessen til den dobbelt Oscar-nominerte komedien, gir Hollywood oss oppkast og tjukke damer på løpende bånd.
Men opprøret og kritikken synes å ha gått filmskaperne hus forbi.
I kinoaktuelle «Identity Thief» spyr nevnte McCarthy grønt, og tvinges brutalt tilbake til stedet der størrelsen alene utnyttes og latterliggjøres uten mål og mening.
I «Pitch Perfect» bades det bokstavelig talt i spy.
Men det er like lite gøy, og like lite opprørsk, som at Rebel Wilson (Kristen Wiig/Annies bisarre romkamerat i «Bridesmaids») presenterer seg som Feite Annie og ellers gis lite annet å spille på enn «spillet» rundt kroppsvekten.
Igjen ser vi gode skuespillere kaste bort talentet.
Det gjelder Wilson, som led en nesten enda verre skjebne i fjorårets «Utdrikningslaget».
Det gjelder Anna Kendrick, som med stort hell avanserte inn i voksnere roller i filmer som «Up in the Air» og «End of Watch».
Nå regrederer hun tilbake til collegefilmen, og ser ikke ut til å trives.
Kendrick spiller Beca, hvis høyeste ønske er å dra til L.A for å skape sin egen musikk.
I stedet må hun ta til takke med å synge i en av skolens a capella-grupper.
For komediens skyld består den av utpregede kvinnelige type-klisjeer.
For spenningens skyld, konkurrerer de mot en gruppe mannlige sangere ledet av en sjefsklyse.
Intet i veien med skikkelsen Beca.
Intet i veien med sangnumrene.
De varierer fra kjedelige (litt av poenget) til såpass forrykende at de hever filmen et aldri så lite hakk.
Det som mangler er varme, sjarm og overraskelser.
Når Becas kjik Jesse (Skylar Astin) kritiserer henne for aldri å se slutten på noen filmer, svarer hun at de er fordi de er så forutsigbare.
Det kunne vært et hint om at filmskaperne hadde et ess eller to i ermet, men nei da.
| 0
|
500068
|
Intetsigende industriprodukt
Årets mest forglemmelige eventyr.
Det finnes snart ikke det folkeeventyr som ikke er blitt gjenstand for en påkostet, actionfylt filmatisering, hvor store doser klumsete dataanimasjon resolutt fravrister fortellingen siste rest av dens særegne magi.
Og nå har altså turen kommet til eventyret om Jack og bønnestengelen.
Handlingen i «Jack the Giant Slayer» er lagt til kongeriket Cloister, hvor den heltemodige bondegutten Jack tilfeldigvis ender opp med en pose magiske bønner.
Under en krangel med onkelen havner en av bønnene på avveie, og så fort den kommer i kontakt med vann, eksploderer den i et gigantisk flettverk av stilker som synes å rekke hele veien opp til himmelen.
I virkeligheten leder bønnestengelen til et sagnomsust rike over skyene, hvor en mytisk rase groteske og brutale kjemper holder til.
Ubeleilig nok har prinsessen av Cloister blitt tatt til fange av kjempene, og sammen med en liten gruppe soldater legger Jack ut på et farefullt redningstokt.
«Jack the Giant Slayer» er en film blottet for inspirasjon og overskudd.
Skuespillerinnsatsen er like rutinert som den er halvhjertet, og både manus og produksjonsdesign fremstår som et lemfeldig sammenrasket av elementer fra nyere amerikanske eventyrfilmer.
I utgangspunktet er det ingenting som tilsier at en film som utelukkende er satt sammen av Hollywoods billigste og mest velprøvde triks behøver å være dårlig.
Ben Afflecks «Operasjon Argo» er et bevis på at denne fremgangsmåten kan resultere i høyst severdig underholdning (uten at jeg dermed vil forsvare Oscar-statuettene).
«Jack the Giant Slayer» er imidlertid et eksempel på de mange farene ved en slik tilnærming; den er kanskje ikke så fryktelig dårlig , men den er en nærmest spektakulært forutsigbar, uinspirert, kjedelig og forglemmelig film.
Å ha sett «Jack the Giant Slayer» føles til forveksling likt det å ikke ha sett «Jack the Giant Slayer».
Det er noe av det verste man kan si om en eventyrfilm.
| 0
|
500069
|
Feilbarlige hvetebrødsdager
«I Give It a Year» er en sørgelig tradisjonell romantisk komedie.
Ser man «I Give It a Year» som en film regissert av manusforfatteren bak «Borat», med en rekke morsomme britiske skuespillere på rollelisten, er den en stor skuffelse.
Men ser man den som en tradisjonell romantisk komedie, med uforløste ambisjoner om sjangerkritikk, er den slett ikke så verst.
Filmen starter der de fleste romantiske komedier slutter:
Josh og Nat har nettopp har giftet seg, bare syv måneder etter de først møttes.
Det tar imidlertid ikke lang tid før den berusende forelskelsen begynner å slå sprekker, og snart kaster begge stjålne blikk etter hver sin nye flamme.
«I Give It a Year» inneholder en rekke elementer som er atypiske for den romantiske komedien.
For det første er ingen av de to hovedpersonene videre sympatiske:
Rose Byrne er sykelig pertentlig og irritabel som Nat, og Rafe Spalls rollefigur Josh endrer raskt personlighet til en selvsentrert idiot uten sosiale antenner.
Interessant er det også at Nats nye flørt, den amerikanske forretningsmannen Guy, skildres som den pertentlige motsatsen til den slaskete briten Josh — vanligvis er det som kjent motsatt.
Det at filmen begynner og slutter som den gjør, kan også sees som en kritikk av sjangerens skildring av romantisk kjærlighet som en evig transcendental henførelse.
Men - og dette er et ganske betydelig men - som i den langt mer vellykkede «Bridesmaids» undermineres disse tilløpene til sjangerkritikk av det tradisjonelle plottet.
Også «I Give It a Year» er en kjærlighetshistorie, og på tross av mange gode tilløp er det de fantasiløse skildringene av parliv og romantikk som dominerer.
Det må understrekes at filmen tidvis er riktig så morsom, men ettersom vitsene er pakket inn i vasstrukne klisjeer - selv mistet jeg tålmodigheten midtveis i en montasjesekvens hvor Rose Byrne irriterer seg over et oppslått dolokk - blir humoren en nesten like stor kilde til frustrasjon som fraværet av oppskriftsmessig fremstilt gåsehud.
| 0
|
500070
|
Undergang og oppdrift på Jæren
Tøff i trynet, romantisk og sår.
STORE MOTSETNINGER gjør «Eventyrland» til en fascinerende film.
I den ene ytterkanten utspiller seg en kaldblodig spenningsfilm, i den andre en sår og romantisk kjærlighetshistorie.
Midt imellom vaker et sosialrealistisk drama.
FILMENS RAMME er etterdønningene av et fatalt øyeblikk.
Ikke originalt, men reddet av Ommundsens evne til å få frem faktorene i situasjonen:
Kjæresteparet Jenny og Frank i en naiv, slurvete klemme mellom handling (dopet de skal hente i et gartneri på Jæren), emosjoner (hun har nettopp fortalt ham at hun er gravid), vennen som lurer dem og en situasjon som plutselig blir større og farligere enn de forutså.
FLERE ÅR SENERE slipper Jenny ut av fengselet.
Datteren er i fosterhjem, leiligheten sjaber, økonomien laber.
Det som driver henne, er drømmen om å få datteren tilbake og leve et vanlig liv.
Men her finnes krefter sterkere enn Jennys vilje.
Skruppelløse drittsekker mener hun skylder dem en tjeneste eller fem, siden hun rotet ting så skikkelig til der i gartneriet.
I EN SCENE KASTER JENNY ringen hun fikk av Frank ut i et sumpete myrtjern.
I neste øyeblikk står hun til livet i møkkavann mens hun leter fortvilet etter ringen på bunnen.
Nydelig og talende, både for Jennys situasjon, og for psyken hennes.
Også i Jenny er det et stort spenn.
Litt lav impulskontroll på den ene siden.
Ukuelig vilje til å slåss mot overmakten på den andre.
Silje Salomonsen spiller frem en skikkelse som bærer sin skjebne med stoisk ro, samtidig som hun rykkes mer og mer ut i desperasjonen.
Her ser vi, igjen og på veldig kort tid, et norsk talent utfolde seg med skuespill perfekt tilpasset filmformatets behov for varhet og små virkemidler.
IKKE ALT FUNGERER like godt.
Dialogene flyter stort sett naturlig.
Vegar Hoels
Ådne er dritskummel, og viser hvor mye faenskap som kan uttrykkes ved bare å mumle lavt.
En kunst noen av de andre drittsekkene mangler.
At overspillet og klisjeene får florere her, kan skyldes Ommundsens behov for å legge inn noen gimmicks.
En av drittsekkene snakker nordnorsk og heter Timmy Virkola.
En ellers intens og etter hvert fatal forfølgelsesscene brytes opp av et sykkelintermesso med malplassert situasjonskomikk.
Den type humor forstyrrer dybden i Jennys kamp og stiller seg i veien for historien hennes.
THOMAS DYBDAHLS stemningsfulle musikk ligger litt for tungt på bildene og gir en følelse av musikkvideo mer enn velintegrert lydspor.
Samme tendens til overfortelling ses i sekvensene med Jennys datter Merete (Iben Østin Hjelle).
Her blir dessuten poesien og romantiseringen nokså påtrengende, på grensen til sentimental.
«EVENTYRLAND»
FORSKREVER seg i det hele tatt litt i sitt ambisiøse prosjekt.
Det er som om filmen ikke helt finner sin egen tone, og det er synd, for den oser av vilje til å gjøre noe annerledes og ekte, og klarer det også veldig langt på vei.
Imponerende nok er den også laget med minimalt budsjett og nærmest på dugnad av familie, venner og kjente.
Kjernen i staben har jobbet på alle Ommundsens prosjekter («Mongoland», «Monstertorsdag», «Rottenetter»).
Ommundsen står selv for manus, regi og foto.
Sistnevnte er filmens aller største pre.
OGSÅ HER ER SPENNET formidabelt.
Fra vidt jærlandskap til tett skog, summende av fuglesang.
Fra glitrende sollys til ødslig forfalne interiører.
Fra virrende intensitet til lange, poetiske tagninger.
Billedspråket, og bruken av naturen, minner om stilen som ble kjent som den vestsvenske filmbølgen, med folk som blant andre Jesper Ganslandt («Farvel Falkenberg» og «Apen») i front.
Ommundsens poesi blir ikke like sår, og desperasjonen ikke like dirrende, men på sitt beste er han i nærheten.
| 1
|
500071
|
En film å bli glad av og glad i
Muntert og melankolsk om livet, døden og kjærligheten
«Jag etter vind» kan liknes med et rom i et gammelt hus, der tapetet har løsnet i et hjørne.
Drar du i fliken, åpenbares et annet tapet under.
Fikler du også det løs, kommer et nytt til syne.
Slik kan du holde på å rive løs biter av stadig eldre tapet, historier klistret lagvis på hverandre og på ett punkt limt fullstendig sammen.
Rune Denstad Langlo langfilmdebuterte for fire år siden med den upretensiøse og underfundige «Nord», ført i pennen av Erlend Loe.
En landeveisfilm pr. snøscooter, bestående av en samling mer eller mindre pussige situasjoner og personer.
Nå har Langlo skrevet manus selv.
Resultatet er en langt mer konsistent film, visuelt og tematisk vakker, enkel i strukturen, effektivt fortalt, og med et tydelig ønske om å hviske oss noe i øret.
Filmen begynner i Berlin, der motedesigneren Anna lever med sin dansk-tyske forlovede.
Så kommer telefonen.
Bestemoren hennes er død.
Anna reiser tilbake til den vesle kystbygden.
Til en taus og sur bestefar, som helst vil være i fred.
Til et hus der lite er forandret siden 50-tallet.
Til et gårdsmiljø hvor naboene på hver side av den smale veien ikke har snakket med hverandre på årevis.
Under tausheten og det tilsynelatende stillestående, ligger de altså, disse lagene av historier.
Ting du ikke visste om dine nærmeste.
Minner, erfaringer og sorger som har satt spor, i Anna – også hun taus, på sitt vis – og i menneskene rundt henne.
Mens historiene gradvis avdekkes , vider fortellingen seg ut, på et indre og dypere plan.
Erkjennelser vokser frem, valg må tas.
Men som litterær slektning av Loe, er ikke Langlo en mann av store ord.
Det hele fortelles ettertenksomt og stillfarent, med forgjengeligheten som melankolsk undertone og med blikk for menneskelige særtrekk, pussigheter og humor.
Der «Nord» var en på mange måter svært trøndersk film, er "Jag etter vind" på ingen måte stedsspesifikk.
Tematisk kunne den foregått hvor som helst, noe som understrekes av mangfoldet i språk og dialekter.
Bestefar Johannes snakker svensk, men griper enhver anledning til å snakke tysk.
Ellers går det i nordnorsk, trøndersk og østlandsk.
Samtidig fanger filmen en stemning og et miljø som er typisk utkant.
Kassadamen på Coop, med sine aborter, seksuelle lyster og ringe utvalg menn.
Øl og klining i baksetet på bilen.
Måten få mennesker lever tett på hverandre.
Ola Kvernbergs musikk brukes med sparsommelighet, og bidrar til den vare, vemodige stemningen.
Vakkert, sørtrøndersk kystlandskap ligger som en myk og åpen ramme rundt fortellingen, fiffig og talende kontrastert av menneskeskapte elementer.
En bratt betongbro, skipsvrak og skrot.
En nedlagt fabrikk.
Like fiffig er bruken av arkitektur som tidsmarkør.
Fra bestefarens gamle, hvite våningshus via Annas barndomshjem – et typisk 70-tallshus – til Stokkøya Sjøsenters Strandbar, som med sin minimalistiske modernisme peker fremover mot nye tider og levemåter.
Turisme versus bestefarens potetåker.
Avvikling og utvikling.
Forventninger og forgjengelighet.
Marie Blokhus spillefilmdebuterer som Anna, og det er en helt nydelig debut.
Ansiktet både speiler og skjuler små og store følelser, spillestilen er like nedpå som filmen.
Med korte riss gir hun et tydelig bilde av hvem Anna er.
Samtidig holder hun hele tiden noe tilbake, og opprettholder dermed nysgjerrigheten rundt hvem hun er.
Slik er det med Sven-Bertil Taubes bestefarsskikkelse også.
Etter hvert som historien vokser frem, blir jeg mer og mer glad i ham, og mer og mer glad i filmen.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500072
|
Øyesnop uten magi
Det finnes gylne øyeblikk her, men de er få
Målt etter utseendet alene, ville eventyret om Oscar Diggs' magiske reise til Oz scoret høyt på karakterskalaen.
«Oz: The Great and Powerful» er en forløper til L. Frank Baums fortelling om «Trollmannen fra Oz».
Visuelt legger filmen seg tett opp til den mest berømte av de mange filmatiseringene, Victor Flemings fra 1939, påplusset alle effektene moderne datateknologi gjør mulig.
3D inkludert.
Men utseende er ikke alt.
Avkledd overdådige virkemidler og eventyrlig produksjonsdesign, er «Oz: The Great and Powerful» en heller tom og overflatisk affære.
Selv om det pøses på med påståelig moral om samhold og folkevilje, overtydelig ropt ut i særlig en scene, som nesten blir litt uggen i sitt brøl etter en sterk leder som kan føre landet ut av uføret.
Også handlingsmessig er filmen ganske masete, med mye skrik og skrål.
Men midt i støyen oppstår fine øyeblikk.
Som når filmen går fra svart-hvitt til blendende farger idet Diggs' ankommer eventyrlandet
Oz via luftballong og tornado.
Eller Diggs' første møte med Porselenspiken, der han ømt limer sammen de ødelagte bena hennes.
Scenen sier alt om hva filmen mangler av magi som berører, hvor mye den hadde tjent på å roe ned litt oftere, og på å være litt mer subtil.
Som så ofte i eventyrene står kampen mellom det gode og det onde, i eventyrlandet
Oz så vel som i sjarlatanen Diggs.
James Franco overspiller ham med kledelig glimt i øyet, men uten å gi ham mye dybde og sjel.
Mot seg og med seg har han tre godt gestaltede hekser; Theodora (Mila Kunis), Glinda (Michelle Williams) og Evanora (Rachel Weisz).
Noe som burde borget for sjarm og vidd.
Men heller ikke det trenger gjennom den massivt storslåtte overflaten.
Sam Raimi spekker filmen med referanser til det litterære forelegget så vel som eventyr og populærkultur.
Som Martin Scorsese gjorde i «Hugo», legger også han inn en hyllest til filmmediets magiske evner.
Alt er flott å se på, men jeg savner en tydeligere nødvendighet i Raimis film, og mer varme mellom all den spektakulære trolldomskunsten.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500073
|
Gi den damen en bedre film
Enkeltdeler er bedre enn helheten
Melissa McCarthy er en fabelaktig komiker.
Hun slo igjennom med et energisk brak i «Bridesmaids», og har nå, fullt fortjent, fått en hovedrolle.
Synd da, at de ikke tilbyr henne en bedre film.
«Identity Thief» er den typen komedie der enkeltdeler er bedre enn helheten.
McCarthy spiller Diana, en happy go lucky-dame som skruppelløst finansierer sitt hysteriske overforbruk via identitetstyveri.
Straks nødvendige opplysninger er avlurt ofrene, stamper hun ut selvlagede kredittkort fra en svært så hendig maskin.
En av dem som blir lurt er forretningsmannen Sandy Patterson (Jason Bateman).
Nå er Dianas metode så såre enkel at når han går på limpinnen, kan han egentlig ha det så godt.
Men det er nå så.
Resultatet er uansett en kredittkortgjeld så høy at Sandys tilværelse trues.
Han ser bare en vei ut av uføret:
Reise til Florida og få Diana med seg til Denver, der en listig plan skal sikre ham hans nye jobb, og sende henne i rett i armene på politiet.
Som ventet går ikke alt etter planen.
Flere er ute etter damen.
Hun er i seg selv en løs kanon.
Så nær som alle scenene med McCarthy er morsomme, noen er ustyrtelig morsomme.
Særlig sekvensene hvor hun plager vettet av Sandy mens de kjører den lange veien til Denver.
Straks McCarthy forsvinner ut av bildet, reduseres filmen til døll dusinvare.
Jeg liker Diana.
Melissa McCarthy er vidunderlig.
Jeg gleder meg vilt til å se henne bruke talentet til intelligent komikk.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her?
| 0
|
500075
|
Stjernespekket babbel
En film noen vil elske, andre vil hate, og mange vil elske å hate
At Tom Twyker og søsknene Wachowski fant hverandre i David Mitchells roman, er ikke overraskende.
I «Løp Lola, løp» lekte Twyker med tilfeldighetenes spill.
«Matrix» var en intrikat kretsing rundt ideen om hvorvidt alt vi ser, opplever og gjør bare er innbilning.
Mitchells kritikerroste og prisbelønnede verk handler om livets kretsløp, og har både revolusjonære og bibelske undertoner.
Romanen består av seks historier fortalt av hovedpersonen i neste historie og avbrutt på et avgjørende tidspunkt i fortellingen.
Tids— og stedsmessig beveger den seg mellom stillehavsøyene anno 1849, Storbritannia på 30-tallet og i nåtid, via USA på 70-tallet og Neo Seoul i 2346, til et postapokalyptisk samfunn langt inne i fremtiden.
Et puslespill å lese, og en såpass stor utfordring å filme at trioen Twyker/Wachowski fortjener en viss kred for i det hele tatt å forsøke.
De gjør det heller ikke lettere for seg selv, eller publikum, ved å hakke puslespillet opp i enda mindre biter, og strø det ut over nesten tre timer.
Med Tom Hanks, Halle Berry, Jim Sturgess, Jim Broadbent, Susan Sarandon og Hugh Grant i mer eller mindre sentrale roller, lar de fortellingen hoppe frem og tilbake mellom tidsepokene.
Skuespillerne dukker stadig opp i nye skikkelser.
Noen skifter kjønn og etnisk tilhørighet.
Alt etter fortelling og tid veksler stilen mellom melodrama og tragedie, farse, science fiction og spenning.
At vi alle er lenket til hverandre, er en vakker og nødvendig tanke som hadde fortjent en bedre film.
Problemet er likevel ikke at regissørtrioen reduserer Mitchells filosofi til noe som ligner nyreligiøst babbel.
Akkurat det gjør de med så stor oppriktighet at det nesten blir rørende, om aldri så kleint.
Litt av problemet er snarere at oppriktigheten er så dypfølt at jeg innimellom lurer på om de virkelig mener det, egentlig , eller om de bare driver ap med publikum.
Mistanken forsterkes av at filmen er så gjennomført ujevn i alle ledd.
Enkelte sekvenser er sugende gode , blant annet deler av fortellingen fra Neo Seoul, der vakre replikanter har som oppdrag å "hedre sine konsumenter" i en futuristisk kjappmatkafé, og fine tråder trekkes til «Blade Runner», både visuelt og idémessig.
70-tallssekvensen smaker litt for mye pastisj til å fenge helt.
Skildringen av det postapokalyptiske øysamfunnet nærmer seg kalkunen, men morer med sin pidginengelsk og med Hugh Grant som fryktinngytende kannibal.
Noen sminkejobber er, om ikke fantastiske, så i alle fall fornøyelige.
Andre er så usannsynlig dårlige at jeg mister konsentrasjonen og blir sittende og vente på hvem som dukker opp rundt neste sving iført merkverdige øyne og neser.
Kultmystikeren Carlos Castaneda refereres til omtrent i samme åndedrag som den sovjetiske forfatteren og dissidenten Aleksandr Solzjenitsyn.
Det hentydes til så vel zombiefilmer som til de tretti år gamle filmene «Soylent Green» og «Gjøkeredet».
Sistnevnte i filmens for øvrig mest fornøyelige historie, en britisk farse der Broadbents forlegger brått befinner seg i en kafkask situasjon, ufrivillig innestengt på et pleiehjem.
«Cloud Atlas» er i det hele tatt fascinerende i sin ubendige vilje til å ville ha med alt hjertet kan begjære av episk historiefortelling og grunnleggende forestillinger og myter.
Den koker sammen ideer om karma og déjà vu, sjelevandring og religiøs tro, kunstig intelligens, slaveri og frigjøring på flere plan.
Slik sett er den et eventyr, i dobbelt forstand, og som sådan har den underholdningsverdi.
Det gjør dette også til en film jeg godt kunne tenke meg å se igjen, for å få med meg enda flere detaljer, og fordype meg i de sekvensene som fungerer.
Kanskje vil jeg like helheten bedre da.
Kanskje vil svakhetene bli enda tydeligere.
Det som er helt sikkert, er at «Cloud Atlas» er en film mange vil elske, mange vil hate og mange vil elske å hate.
Foreløpig befinner jeg meg i siste kategori.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500076
|
Helt på grensen
Sikter lavt og treffer blink.
Det mest interessante med «The Last Stand» er at det er en actionfilm produsert i Hollywood med oppsiktsvekkende få hvite amerikanske menn på rollelisten.
Filmen er et fascinerende lappeteppe av kitschpreget americana og underlige dialekter, og på sitt vis kan den sees som en kommentar til den opphetede amerikanske innvandringsdebatten.
Plottet er konstruert som en vri på det som vanligvis skjer ved grensen mellom USA og Mexico, narkobaronen Gabriel Cortez har rømt fra fengsel i Las Vegas, og i en spesialbygget Chevrolet Corvette suser han av gårde mot Mexico hvor det gode livet venter.
Når dette premisset vel er etablert, oppgir filmen imidlertid sine ambisjoner om å si noe om etnisitet og tilhørighet i dagens Amerika.
Deretter handler det utelukkende om hvordan en liten gruppe modige menn og kvinner gjør det de føderale myndighetene er for tungrodde og korrupte til å gjøre — nemlig å opprettholde lov og orden.
Beleilig nok har våre helter et gigantisk privat arsenal av våpen tilgjengelig, så helt uten samfunnsrelevans er filmen likevel ikke.
«The Last Stand» er regissert av koreanske Jee-woon Kim, som skrider til verket med smittsom entusiasme.
Actionscenene preges av høyt tempo og et godt øye for underholdende og medrivende voldsskildringer.
Og selv om dialogen gjennomgående sett er klønete og patosfylt, får man unektelig en viss sympati for Kim der han med et selvbevisst glimt i øyet pløyer seg gjennom replikkvekslinger han tilsynelatende er ute av stand til å se som annet enn virkelighetsfjerne klisjeer.
Filmens soleklare høydepunkt kommer helt mot slutten, hvor regissøren gjør plass til en stillfaren og særdeles langsom biljakt i en maisåker.
Denne scenen utgjør et lite, men høyst severdig stykke filmkunst, som sørgelig nok først og fremst illustrerer hvilken demonstrativt uoppfinnsom og formeltro film «The Last Stand» i realiteten er.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500077
|
Kampen for tilværelsen
Frisk, varm og sint politisk film om vilkårene arbeiderklassen lever under
Finnes arbeiderklassen fortsatt?
Hvordan lever den i så fall sitt liv og hva skiller den fra middelklassen?
Spørsmålet dukker opp og diskuteres heftig med ujevne mellomrom, nå sist i aviser og på sosiale medier etter at Malin Lenita Vik blogget om sin klassereise fra et hjem uten aviser og dagsrevy, inn i statsvitenskapen.
Gabriela Pichlers debutfilm er et svar på tilsvarende diskusjoner, slik de ble ført i Sverige.
Tittelen kan med en viss ironi assosieres til det hollywoodske selvrealiseringsdramaet «Spis elsk lev».
I den dro Julia Roberts frustrerte overklassefrue ut på en gastronomisk og åndelig reise for å finne seg selv.
«Spise sove dø» tegner opp en langt mer håndfast kamp for tilværelsen.
Ungjenten Raša bor sammen med sin far på et lite sted sør i Sverige.
De har bakgrunn fra Makedonia, men er svenske «i praksis», som Raša sier.
Hun jobber på et salatpakkeri, og forsørger dem.
Han tar strøjobber som billig arbeidskraft i Norge.
Her handler det altså ikke om «å finne seg selv», men om å finne en jobb når nedskjæringene rammer pakkeriet.
Det handler om tilhørighet – til sted og mennesker, om kropper slitt ned av manuelt arbeid, og om å være underlagt konjunktursvingninger og rasjonaliseringer, prisgitt mennesker som ikke har peiling på livet de lever.
I det siste ligger mulighet for mange krenkelser.
Pichler beskriver dem med skarpsyn og humor.
Som da Rašas far – etter nok en økt i Norge – går til legen med sin stadig kranglete rygg.
«Hvordan kunne du gjøre noe så dumt?
Alt handler ikke om penger.
Man må ikke bli grådig, heller», sier legen.
Eller coachen arbeidskontoret pusser på Raša og hennes kolleger etter at de har mistet jobben på salatpakkeriet.
«Dere har hele fremtiden foran dere!», sier hun smørblidt til ungdommer som har droppet ut av skolen, og 50-60-åringer med slitne kropper og oppgitte blikk.
De trenes i jobbintervju og drilles inn i et tomt «kompetansespråk», fremmedgjort og komplett ubrukelig i deres virkelighet.
Selv om det under overflaten bobler av sinne og frustrasjon, må ikke filmen forveksles med elendighetsbeskrivende sosialrealisme.
Den er alt annet enn det.
Historien bygger på foreldrenes bakgrunn, og foregår i et miljø og blant menneskene Pichler kjenner, ut og inn, på godt og vondt.
Bildet hun tegner er presist og varmt, fritt for sentimentalitet og romantisering, men fullt av elementer gjenkjennelige for alle med arbeiderklassebakgrunn.
Rašas yrkesmessige stolthet over å kunne gjenkjenne vekten av 170 gram rucolasalat i hånden.
Den fysiske omgangsformen, den røffe knuffingen, det direkte språket.
Samhold og omsorg.
Ubehjelpelighet og barskhet i skjønn forening, filmet med et kamera like urolig som Rašas energiske kropp, og gitt et uttrykk tett opptil det dokumentariske.
At de fleste medvirkende er amatører , imponerer i seg selv.
At de ser ut som om de med største naturlighet bare er seg selv foran kamera, bidrar til den autentiske, dokumentariske stilen.
Den som likevel imponerer mest, er Nermina Lukač i rollen som Raša.
Lukač spiller henne med troverdig umiddelbarhet og tilstedeværelse, og gir oss samtidig et annerledes og voldsomt etterlengtet, autentisk og sammensatt ungjenteportrett.
«Sove spise dø» er i det hele tatt en befriende film å se.
Og den er en modig film å lage i et Skandinavia der premissleverandørene generelt synes å ha glemt at noen fremdeles produserer varene de konsumerer, og betaler en pris – både for produksjonen og for et arbeidsmarked og en velferdsstat under press.
Gabriela Pichlers langfilmdebut har forståelig nok vunnet folks hjerter både ute og hjemme.
I Venezia vant den festivalens publikumspris.
I Sverige røsket den nylig med seg fire av de fem Guldbaggene (tilsvarende Amanda) den var nominert til:
Beste film, beste regi, beste manus og beste kvinnelige hovedrolle.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500079
|
Mesteren og den mistilpassede
Ekstremt velspilt etterkrigsdrama
Med Freddie Quell leverer Joaquin Phoenix et av de mest fascinerende mannsportrettene jeg har sett på lenge.
Han er et traume på to ben.
En ukontrollert og villfaren sjel, sosialt og språklig inkompetent, aggressiv og drikkfeldig – han drikker alt , inkludert de mest grumsete blandingene han mikser i hop med en dash ditt og datt, være seg malingsfortynner eller whisky.
Men han er også sårbar og lett å krenke.
Samme dobbelthet lar seg lese i fysikken.
Rygg og armer knytter seg rundt en klump av smerte som også avleirer seg i ansiktet, i forpinte folder.
Når de av og til glattes ut, kommer et guddommelig vakkert mannsansikt til syne, meislet av mørk maskulinitet.
Når den stive kroppen av og til slapper av, siver det ut en anelse femininitet.
Det eneste ved ham som er konstant, er en foruroligende følelse av at han når som helst kan eksplodere.
Freddie er både forrykt og forrykket , trukket ut av livet slik det kunne eller skulle vært.
Årsaken kan være krigen; han melder seg til tjeneste som smører i marinen og tjenestegjør i kamp mot japanerne.
Årsaken kan også være ham selv, en rastløshet eller feighet, som driver ham bort fra hans unge elskede og får ham til å bryte løftet om å komme tilbake.
Skadet er han, uansett.
Muligens før krigen, i alle fall etter.
Mye av diskusjonen rundt Paul Thomas Andersons film har dreid seg om fellestrekkene med L. Ron Hubbard og Scientologikirken.
De er åpenbare, og i likhet med «There Will Be Blood» skildrer «The Master» en grunnlegger – denne gangen av en trosretning.
Men mer enn å følge dens tankesett og konsekvenser, blir ideene liggende som en bisarr ramme rundt skildringen av en relasjon mellom to høyst ulike menn som på hver sin måte er like forrykte.
Ut fra dette forholdet utforsker filmen hvordan mennesker kan trekkes inn i sekteriske bevegelser og organisasjoner, underlegge seg tankegods og utvikle en nærmest avhengighetsskapende følelse av tilhørighet.
— Du skal være min forsøkskanin og protesjé, sier Lancaster Dodd da han møter Freddie og trekker den krigstraumatiserte mannen inn i sin mystiske sekt.
Dodd ser Freddie, og tilbyr ham hjelp og en slags frelse.
Slik han på et overordnet, og muligens enda mer kynisk plan, ser hvordan hans amerikanske medborgere, midt i etterkrigstidens optimisme og rikdom, higer etter ånd og evighet.
Dem tilbyr han hjelp til å finne sitt udødelige, åndelige jeg gjennom hypnose og tidsreiser.
Freddie utsettes for en mer eksperimentell «behandling» for å komme i kontakt med, og kontrollere, følelsene sine.
Skreller man bort Dodds kvasivitenskapelige metoder, kunne en type som Freddie like gjerne falt i hendene på en karismatisk vekkelsespredikant, eller en revolusjonsberuset politisk bevegelse, være seg venstre- eller høyrevridd.
Det viktigste er evnen og viljen til å bruke manipulasjonsteknikker, ikke hva teknikkene konkret består av.
Freddies krig kunne like gjerne foregått i Vietnam, Irak eller Afghanistan.
Fysisk og psykisk skaper Philip Seymour Hoffman et perfekt motstykke til Freddie.
Hoffman spiller Lancaster Dodd med sedvanlig presisjon, og fører ham stødig inn i et lumsk landskap bestående av like deler veltalende jovialitet, behersket ro og subtil, men gjerne eksplosiv maktutøvelse.
Forholdet mellom Freddie og Dodd får et mangetydig preg.
Far og sønn.
Lærer og elev.
Prest og disippel.
Er det også en erotisk tiltrekning mellom dem?
Filmen gir ingen klare svar, bare dulgte antydninger.
Ømheten i Freddies hånd da han glatter ut Dodds hår før han fotograferer ham.
Dodds sang til Freddie, i en scene avgjørende for deres videre relasjon.
Amy Adams spiller Dodds kone Peggy, en skikkelse jeg strever med å få tak på.
Kjølig, rolig og fast, med et avklart uttrykk, er hun tildelt en tilsynelatende tilbaketrukket, men hele tiden tilstedeværende rolle som den hellig overbeviste.
Mye tyder på at hun øver enorm innflytelse både på ektemannen og sektens tankegods, men det forblir uklart.
«The Master» er i det hele tatt besnærende i sin dulgthet, fascinerende i sin episke storslåtthet, og samtidig irriterende i sin vaghet.
Den flyter av gårde, imponerende velspilt, flott å se på.
Tidskoloritten er punktlig og presis.
Men her er ingen provokasjoner, og lite som griper meg, sparker meg i magen eller ryster meg – slik Andersons foregående filmer har gjort.
Men god er den, uomtvistelig.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500080
|
Tolstoj for vår tid
Grandios og dristig fusjon mellom film og teater
Snakk om skyhøy wow-faktor!
Filmen er Oscar-nominert for foto, produksjonsdesign og kostymer, og bør stille sterkt.
Jacqueline Durran har allerede fått en Bafta for sistnevnte.
Men «Anna Karenina» er ikke bare sukkertøy for øyet.
Med Keira Knightley, Jude Law, Aaron Taylor-Johnson og Alicia Vikander i sentrale roller, gjør Joe Wright (regi) og Tom Stoppard (manus) Leo Tolstojs drama til en dristig og original demonstrasjon av hvordan innhold og medium kan flettes sammen.
Tolstojs episke kjærlighetsroman skildrer sosietets— og landsbyliv i 1870-årenes Russland.
Anna er gift med embetsmannen Karenin, og har en sønn med ham.
Møtet med gardeoffiseren Vronskij blir skjebnesvangert.
Hun forlater mannen, og mister samtidig sønnen, sosial status og ære.
Ved å la deler av handlingen utspille seg i teateret, på scenen, i salen og på snorloftet med, viser Wright og Stoppard det kunstige og kunstferdige i sosietetens sosiale spill, der alle har sine tildelte roller, diktert av skrevne og uskrevne regler, spilt ut i en illusjon som brytes hvis aktørene begynner å improvisere.
Det betyr ikke at dette er filmet teater.
Det er teatralt, av og til operetteaktig; det er koreografert, av og til komisk.
Men det er film.
Et uimotståelig, glitrende kostymedrama, tettpakket av visuelt frapperende overganger og forflytninger i tid og rom.Tepper trekkes til side for å åpenbare helt andre landskap.
Koreograferte kontorister fovandles med et fiffig håndgrep til kelnere på restaurant.
Annas vifte, med en lyd som illuderer tunge hjerteslag, for så å gå over i hestetramp.
Kamera erstatter teaterets dreiescene.
Skuespillerne beveger seg organisk mellom realistiske og kunstige kulisser.
Samtidig gir filmens form dem mulighet til å spille ut en patos som ville vært umulig i en realistisk setting.
Her nærmer Wright seg Brechts verfremdungsteknikk, og viser hvordan også film er kunstig og iscenesatt.
Ikke dermed sagt at «Anna Karenina» ikke innbyr til innlevelse.
Innimellom både rører og griper den, tematisk og visuelt.
Knightleys Anna er en lidenskapelig, elskende kvinne, muligens mer opprørsk her enn Tolstoj skrev henne.
Filmen vektlegger 1800-tallskvinnens ufrihet innenfor et system der utroskap ses gjennom fingrene på, bare man er diskré og opprettholder fasaden.
Det er denne dobbeltmoralen Anna gjør opprør mot med sitt kjærlighetsvalg, og med sin manglende vilje til å bøye seg i skam for samfunnets forakt.
Alicia Vikander var sist å se i den danske Oscar-kandidaten «En kongelig affære», der hun ga liv til dronning Caroline Mathilde.
Hun viser den samme utrykksfulle tilstedeværelsen her som der, nå i rollen som Kitty, landjunkeren Levins store kjærlighet (og Tolstojs selvportrett).
Kitty avslår frieriet hans fordi hun er forelsket i Vronskij, som hun mister til Anna.
I en av filmens mest minneverdige scener, finner Kitty og Levin (Domnhall Gleeson) tilbake til hverandre via en lek med bokstavklosser.
Scenen, som er en forfatter verdig, skal være identisk med måten Tolstoj fridde til konen.
Den er også karakteristisk for de fascinerende, subtile talemåtene og hentydningene filmen er full av, mange av dem med erotiske under- og overtoner.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500083
|
Sjarmerande fjordbesøk
Ekte fjordkvinner og -menn
Øyvind Sandberg er kanskje mest kjend for «Kabal i Hjerter» – dokumentaren om to av Bergens fargerike personlegheiter – men han har fleire tiår gitt oss innblikk i norske annleis-liv og tradisjonar som er på veg ut.
Med «Folk ved fjorden» held han fram i same spor, og gir oss eit år i livet til to bebuarar i Ostfjorden, der han sjølv har heldt heim i mange år.
På den eine sida har ein Ole som plutseleg måtte ta over garden i 1958 som 17-åring då faren døydde.
Helsa røyner, men han står på, driven fram av det som for han verkar å vere menneskets beste ven – kyrne.
Det andre livet vi får ta del i er Magnhild sitt, hvis familie har laga pølser på tradisjonelt sett i generasjonar.
Ved sida av geitedrift, speking, røyking og salg passar ho på si gamle mor.
I den vesle timen vi følgjer desse er eg sjarmert og underheldt, både av personlegdomane og forholdet dei har til dei rundt seg.
Til dømes er Magnhild sin kommunikasjon med mora – som mista taleevna etter eit slag – eit bidrag til mang ein latter, av den tvers gjennom gode varianten.
Filmen er pent filma, og flyt veldig godt.
Fjordmiljøet er vakkert å sjå på gjennom årstidene, og skapar – saman med alderen til Ole sine kalvar – eit driv gjennom filmen.
Dei to lagnadane i «Folk ved fjorden» har både fellestrekk og store skilnadar.
Båe er ugifte og bornlause, mykje grunna arbeidet dei har fått i hendene.
Samtidig er deira inngangsport i gardsdrifta forskjellig.
Der Magnhild verka å vere oppvaksen med tanke på den tradisjonelle pølsedrifta, verkar det som om Ole braut av nokre framtidsdraumar for å ta over familiegarden.
Det er óg her eg føler filmen har eit svakt punkt.
For i likskap med til dømes «Kabal i hjerter» er filmen litt for ufarleg.
Som eit velprodusert «Noreg Rundt», eit «Der ingen skulle tru…» for ein utdøyande kvardag.
Veldig sjarmerande, ja, og passande sentimentalt for sitt virke, men eg er viss på at det ikkje skulle særleg mange litt meir gravande spørsmål til før især Ole si historie kunne ha blitt meir interessant.
Om den snille framstillinga er for å verne dei to veit eg ikkje, men kanskje Sandberg er for nært på sine intervjuobjekt (som trass alt er frå eit lite miljø han har budd i mange år)?
Dog, på den andre sida, «Folk ved fjorden» er akkurat den filmen han ville lage.
Samd med vår meldar?
Sei di meining under.
| 1
|
500084
|
Virusalarm
Husk å vaske hendene!
Tenk på alt du tar på gjennom en dag.
Gjenstander andre ved sin berøring har påført fingeravtrykk, skitt, bakterier og mikroorganismer som i sin ytterste konsekvens kan være dødelige.
Husk spanskesyken.
Husk SARS.
Husk fugle— og svineinfluensaen.
Sistnevnte – og det som skulle vise seg å være en overreaksjon fra de globale helsemyndighetenes side – ligger som påminnelse og premiss under Steven Soderbergs stjernebesatte thriller.
«Contagion»s virus oppståri Hongkong.
Takket være globaliseringen spres det på rekordtid og i stadig stigende tempo.
En amerikansk kvinne på forretningsreise (Gwyneth Paltrow) tar viruset med til USA.
Hun smitter sønnen.
Begge dør.
Ektemannen (Matt Damon) blir representant for den vanlige borgeren.
Etter stesønnen og konens død må han ta vare på og beskytte tenåringsdatteren, forholde seg til en ubehagelig sannhet om konen og se hvordan samfunnet rundt ham går i oppløsning ettersom panikken og desperasjonen brer seg.
Selv om temaet i seg selv kan frembringe paranoia og renslighetsforbi hos den mest rasjonelle, serverer Steven Soderberg og manusforfatter Scott Z. Burns en heller nøktern fortelling.
Bortsett fra en kvalmende obduksjonsscene, velger de ikke å velte seg i heslige detaljer rundt sykdomsforløp og grim død.
Heller enn en heseblesende kamp-mot-klokken-thriller, har filmen veloverveide punktnedslag blant sentrale skikkelser i dramaet.
Fortellingens puls ligger der.
I beretningen om de som på hvert sitt vis, hver sine nivå og under ekstremt press, må drive smittesporing, vaksineutvikling, krisehåndtering og informasjon.
Sterkest her står Kate Winslets Erin Mears, en jordnær lege med ansvar for å sette myndighetenes kriseberedskap ut i live lokalt.
Og Jennifer Elles Ally Hextall, laboratorielegen som jobber med å utvikle en vaksine.
Vi får ikke vite mye om dem og bakgrunnen deres, men de to skuespillerne fremstiller dem med slik styrke at lerretet nærmest vibrerer når de viser seg.
I utkanten:
Jude Law som bloggeren Alan Krumwiede, en filmatisk genialt plassert og svært sammensatt skikkelse.
På den ene siden bruker han nettet til å spre panikk av epidemiske dimensjoner – samtidig som han håver inn penger på virksomheten.
På den andre siden stiller han konspiratoriske, men muligens nødvendige spørsmål rundt helsemyndighetenes krisehåndtering og vaksineutvikling.
Vi snakker ensemblespill av ypperste klasse her.
«Contagion» er en kollektivfilm, og som sådan opplever jeg fraværet av sentimentaliserende heltehistorier befriende og prisverdig.
Svakheten er at enkelte rollefigurer ikke tegnes skarpt eller dypt nok.
Det gjelder særlig Marie Cotillards dr.
Leonora Orantes, som regelrett glemmes underveis, mens hun prøver å spore smitten i Asia.
Der frykter de at vaksinen, når den foreligger, først og fremst vil bli distribuert i Vesten, og tar Orantes som gissel for å drive utpressing.
I et forsøk på å få inn et tredje verden-aspekt, blir Orantes også filmskapernes gissel.
Figuren hennes er underutviklet og vag, og når hun hentes frem igjen mot slutten, blir både skikkelse og situasjon hengende i luften.
Som thriller er filmen intens, men mer retorisk enn spennende.
Den er en påminnelse om hvor nært forbundet vi er med hverandre på denne kloden, og hvor skjør sivilisasjonen er.
Og den minner oss om hvor viktig det er å vaske hendene.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 1
|
500085
|
Underholdende i Antarktis
Samme tingen, samme innpakning
Å se Trond Espen Seim forvandles til rallende, slimete, tohodet monster er så morsomt at jeg der og da velger å overse den heller svake datagenereringen.
Å se Kristoffer Hivju danse støvledansaktig til «Sami Ædnan» – eller var det «Jeg gikk en tur på stien» – er så ko-ko underholdende – at det alene er verdt kinobilletten.
Men trolig bare hvis du er norsk.
En kontingent vitenskapsfolk finner et romskip under isen i Antarktis.
Om bord skjuler seg en alien som fortærer ofrene sine for så å innta deres form.
John Carpenters film fra 1982 (en nyinnspilling av «The Thing form Another World» fra 1951), foregår i tiden etter at vesenet har rasert en norsk forskningsstasjon.
2011-versjonen forteller hva som skjedde på forskningsstasjonen.
Og i fall noen ikke har fått det med seg:
Syv norske skuespillere ble hyret inn for å spille ekte nordmenn.
Ledsaget av Ennio Morricones uutgrunnelig urovekkende musikk, var Carpenters versjon en stilig, underholdende sci-fi-thriller med en særegen stemning.
«The Thing» er også komisk, men da altså mer på den ufrivillige måten.
Regidebutant van Heijningen skal ha kred for å plassere klassens tøffeste jente i hovedrollen.
Innimellom greier han også grave opp såpass mye uggen mistenksomhet at spenningen fester seg.
Det er også alt.
Og det er ikke nok.
Strukturelt er de to filmene bygd opp så likt at det fremstår som en nyinnspilling forkledd som forhistorie.
Men «The Thing» mangler Carpenters eleganse og fiffige enkelhet.
Der han skapte spooky stemning bare ved å la en husky tusle rundt og studere menneskene, hviler 2011-versjonen så tungt på splatter, gørr og pyro at den til forveksling ligner sine mange billige, middelmådige sjangerkompanjonger.
Skuespillet er uinspirert, og van Heijningen Jr. greier ikke å etablere tett nok stemning.
Takket være de norske skuespillerne vil 2011-versjonen likevel og utvilsomt bli en kinohit i Norge.
Uten dem ville den i beste fall gått rett på DVD her til lands.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 0
|
500086
|
Vakkert om det vanskelige
Langsomt og uutgrunnelig om ydmykelse og verdighet
"Poesi" åpner med et vidvinklet kamera, rettet mot en bro, og en elv.
Sakte innsnevres billedutsnittet, stadig mer fokusert på den flytende kroppen til en død, ung pike.
Hun viser seg å være offer for et selvmord.
Bak ligger langvarig seksuelt misbruk, utført av en gjeng skolegutter.
En av dem er Ook I, en bortskjemt slabbedask som bor med sin 66 år gamle bestemor, Mi Cha.
Hun er navet i historien.
Nydelig spilt av Yun Jeoung-hie kommer vi tett på en kanskje litt naiv, livlig kvinne som brått må forholde seg til to grusomme realiteter: barnebarnets forbrytelse, og legens beskjed om at hun lider av begynnende Alzheimer.
Nå er ikke Mi Cha helt lett å bli klok på.
Det er heller ikke mulig å lese noen absolutter ut av reaksjonene og handlingene hennes.
Hun fortsetter tilsynelatende livet som før, som hjemmehjelper for en slagrammet mann og omsorgsperson for Ook I.
Men hun finner sin egen måte å konfrontere ham på.
Hun stiller opp på møtene der guttenes fedre diskuterer hvordan de kan komme unna med sønnenes og egen ære i behold, selv om hun ikke vet hvordan hun skal skaffe pengene de vil betale pikens enslige mor, en fattig bondekone, for å unngå politianmeldelse.
Det på overflaten mest omseggripende hun foretar seg, er å begynne på et poesikurs på det lokale kulturhuset.
"Poesi handler om å se klart, som for første gang," sier kurslederen.
Han snakker riktig nok helst om noe så konkret som epler, eller blomster – koreansk poesi er i høyeste grad blomstrende, skal vi tro filmen.
Kanskje er det nettopp det Mi Cha gjør.
Og det hun ser klart er ikke oppvasken hun stirrer på, eller eplet, som hun ender med å spise.
Det vi ser klart, er hvor fjernt kursdeltakernes følsomme poesi står fra livets grimme realiteter.
Det vi også ser, er skjønnheten i Mi Chas arbeid med å gå inn i poesien – språket – samtidig som hun er i ferd med å miste det.
Slik blir hun også den som gjenreiser den døde pikens verdighet, og dermed kanskje også sin egen, i et sluttbilde som knytter an til åpningsscenen, vakkert og foruroligende.
I sin åpne uutgrunnelighet er "Poesi" en film som inviterer mer til medlevelse enn til tolkning.
Samtidig kan den tolkes i flere retninger.
Innimellom er den også morsommere enn handlingsreferatet tyder på, og ganske krass i skildringen av koreanske samfunnsforhold.
For dem som ikke er vant til asiatisk langsomhet, kan filmen bli i drygeste laget.
For dem som kjenner sjangeren, eller tør å ta sjansen på noe annerledes, er den en liten åpenbaring.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 1
|
500088
|
Sjuskete småspioner
Mer av det samme, og med stadig mindre sjarm.
Fjerde film ut i denne tilsynelatende endeløse affæren markedsfører seg som 4D; altså 3D pluss lukt.
Effekten er særdeles lite imponerende.
Luktkortet er laget slik at man skal skrape frem ulike dufter når et tall blinker på lerretet.
En øvelse som i seg selv er fomlete i kinomørket.
Jeg prøvde både med mynt og negler, men kortet mitt sendte ikke ut annet en lett kvalmende, syntetisk parfymeduft.
Jeg kan heller ikke huske sist jeg så 3D-formatet så sjuskete ivaretatt, med så mye grumsete bakgrunn, så mange kleine perspektivforskyvninger, og så mye kavete spill i tomme luften, mot effekter lagt på i etterkant.
Noen av actionscenene er så klumsete og seige at jeg lurer på hvor lettlurte filmskaperne tror at film— og spillvante åtte-niåringer er.
En tilstrebet tegneseriestil fordrer finesse; ikke skuespillerprestasjoner under pari.
Knapt har jeg sett så kunstig instruerte, overspillende barneskuespillere.
Men de matches av de voksne.
Jessica Alba kan knapt feste blikket.
Betegnende nok er også den norske dubbingen så slapp at det gjør vondt i ørene.
På noen områder har filmskaperne lagt seg i selen.
De pøser på med visuell og følelsesmessig sukkerkulør.
Intenst fargemettede interiørscener skinner i glorete kontrast til strømlinjeformet teknologi.
Familieverdier misjoneres så høylytt at det som ligger der av sympatisk budskap drukner i overtydelighet.
Og hva er vitsen med påstått knalltøffe spiondamer når Marissa (Alba) erklærer at «Jeg ga meg den dagen vi fikk en baby fordi familien er det viktigste for meg»?
Den tidligere superspion for OSS er nå hjemmeværende med egen baby og stebarn, to eplekjekke tvillinger hvorav jenten er en hard nøtt i familierelasjonen.
Da en superskurk prøver å stanse tiden, må Melissa ut i arbeidslivet igjen; med babyen i bæresele på magen.
Tvillingene følger med i dragsuget.
Ut av dette spinnes en slags historie.
Den ruller av gårde i hurtigtogsfart og stanses midlertidig på en stasjon merket fortsettelse følger.
«Småspioner» er som snop full av e-stoffer.
Ungene liker det, og i små porsjoner er det ikke skadelig.
Men kvalitetsmat er det ikke.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 0
|
500089
|
Sex og sjelevenner
Smart, rørende og morsomt om kjærlighet i tre generasjoner.
Etter kraftinnsatsen i det eminente samlivsdramaet «Blue Valentine», måtte den begavede Ryan Gosling gå til legen.
Han gikk ut med en resept i hånden.
På den hadde doktoren skrevet:
«Gjør en komedie».
Heldigvis fulgte Gosling legens råd.
Heldigvis lå «Crazy, stupid, Love» i løypen akkurat da.
Filmen er noe så sjeldent og etterlengtet som en vittig, intelligent og rørende romantisk komedie.
Med et middelaldrende ektepar som midtpunkt, sikter den mot de godt voksne.
Men med gode Gosling og vidunderlige Emma Stone i sentrale biroller, vil den også trekke, og treffe, et langt yngre publikum.
I en alder av noen og 40 har Cal Weaver (Steve Carell) det meste.
Stilig kone, flotte unger, fin jobb og hus med hage.
Han synes å være en usedvanlig snill mann, men har i sin trauste tilfredshet blitt en skikkelig gubbe med billig hårklipp, beige fritidsbukse og joggesko (også på restaurant).
Da konen Emily (Julianne Moore) forteller om utroskap og ønske om skilsmisse, ramler Cal rett ut i den samme midtlivskrisen som sendte henne i seng med en kollega (Kevin Bacon).
På bar, høylytt klagende og sippende på drinker med sugerør, tas Cal hånd om av Jacob (Gosling).
Den erfarne kvinnebedåreren tilbyr ukule Cal noe effektive sjekketriks og total overhaling.
Det virker.
Derfor kan man fort narres til å tro at dette handler om lykken ved et lekkert ytre.
Men det gjør det ikke.
Filmen stikker dypere enn som så.
Etter noen vellykkede seksuelle napp, kommer spørsmålet:
Er det dette han vil?
Samtidig oppdager Jacob nye sider ved forførelsens kunst.
Og det via den eneste som ikke falt for triksene hans.
Cal og Emily er ikke alene om å slite på kjærlighetsfronten.
Dypt forelsket i familiens faste barnevakt Jessica, nekter sønnen Robbie på 13 å gi opp tanken på et forhold til den fire år eldre og en halvmeter høyere jenten.
Jessica, på sin side, har tapt sitt hjerte til ... Cal.
Og det allerede før han fikk ny stil.
Nå yter ikke en kortoppsummering særlig rettferdighet overfor handlingen; enn si tonen i filmen.
Skaperne av «Bad Santa» unnslår seg ikke for å legge inn et par lett lavkomiske innstikk, men om aldri så lett og ledig, preges humoren først og fremst av moden skarphet og innsikt.
I motsetning tilromantiske komedier flest, formes ikke handlingen av sjangerens formaliteter og klisjeer, men av de ulike rollefigurenes personlighet og utvikling.
Spekket med vittigheter vrir handlingen seg stadig i nye retninger – fra ekteskapsdrama via kompisfilm til tåreperse og melodrama.
Samtidig holder den fast ved en akse, en vilje til å undersøke noen aspekter ved kjærligheten og vårt forhold til den.
I så måte synes ungdommens betingelsesløse, altoppslukende forelskelse å være et forbilde.
Når filmens tenåringer forelsker seg, gjør de det med hele sitt hjerte, og holder lidenskapelig fast ved kjærligheten, om aldri så håpløs og lite gjengjeldt.
De voksne, derimot, risikerer med sine handlinger å knuse ungdommenes visjoner.
Kanskje har de noe å lære av tenåringenes vilje til å satse så fullt og helt?
Den pekefingeren holdes frem med munter sentimentalitet.
«Stupid, Crazy, Love» er, tross alt, amerikansk i hele sitt vesen.
Men filmen viser hvor gode amerikanerne kan være når de trår til med et godt manus som gir eminente skuespillere mulighet til å utfolde seg.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 1
|
500090
|
Poirot
Velkjent og solid om mesterdetektiven, med en anelse fornying.
NRK runder av krimpåsken med den kanskje største Christie-klassikeren av dem alle – «Mord på Orientekspressen».
Klassikeren er udødeliggjort på film i 1974 med Albert Finney i rollen som Poirot og med skuespillere som Lauren Bacall, Ingrid Bergman, Vanessa Redgrave, John Gielgud og Sean Connery på rollelisten.
Det er ikke mulig å toppe dette.
Men regissør Philip Martin gjør et hederlig forsøk.
Som vanlig samles en broket forsamling mennesker – denne gangen i en av vognene på det legendariske toget fra Istanbul til Calais.
På Balkan stoppes toget av et snøras.
Samtidig blir en av passasjerene funnet død i sin kupé.
Han har tolv knivstikk i brystet.
Ingen kan unnslippe toget, så morderen er fortsatt blant passasjerene, men hvem av dem har motiv for å myrde den amerikanske forretningsmannen?
Poirot står overfor en av sine vanskeligste saker.
«Mord på Orientekspressen» er den 65. episoden i Poirot-serien.
Etter over 20 år i rollen leverer David Suchet fortsatt en solid prestasjon som den pertentlige, geniale, utenlandske, men likevel svært så britiske mesterdetektiven.
Suchet legger inn små detaljer i sin skilding av eksentrikeren, noe som løfter opplevelsen.
Legg for eksempel merke til Poirot når han bestiller sine to frokostegg i restaurantvognen.
Men når det kommer til å løse mysterier, er det fortsatt de små grå som gjelder.
Det beviser Monsieur Poirot ennå.
NRK1: 1. påskedag kl. 21.50
| 0
|
500091
|
Forutsigbart fra Oxford
Traust og trygt dødsfall i universitetsbyen.
Etter at forgjengeren og læremesteren inspektør Morse avgikk ved døden, fikk inspektør Lewis sin forfremmelse.
Ikke bare i politistyrken.
Han ble også belønnet med sin egen TV-serie og påskeaften sender NRK en splitter ny Lewis-episode.
«Old Unhappy, Far Off Things» er allerede den 16. i rekken av Lewis-episoder.
Som forgjengeren holder også Lewis til i universitetsbyen Oxford.
Denne gangen er åstedet kvinnecolleget Lady Matilda’s College.
Avskjedsfesten for en av de ledende professorene blir ødelagt av at en av studentene blir funnet myrdet.
Mens Lewis prøver å etablere en sammenheng mellom drapet og en forbrytelse i fortiden, skjer et nytt drap.
Kanskje tok han feil?
Med Lewis vet du hva du får.
Det er traust, trygt og velspilt.
Britisk kvalitet tvers gjennom.
Men noen overraskelser kan du ikke vente deg.
Det er spilt inn enda tre episoder, så Lewis dukker nok opp igjen på norske skjermer flere ganger.
NRK1: påskeaften kl 21.40
| 0
|
500092
|
Variabel vennesex
Natalie Portman er for god for denne filmen
"Hvorfor må man elske hver gang man elsker", spurte Ask Burlefot.
Drøyt 50 år er gått siden han levde ut sitt etter datidens standard frisinnete sexliv i Agnar Mykles roman.
Spørsmålet synes fortsatt gyldig.
I alle fall for den halvvoksne gjengen i denne lettbente romantiske komedien, bygget rundt akkurat den grunntesen: at to gode venner kan ha god sex uten å krølle det til med kompliserende faktorer som kjærlighet, koseprat, romantiske middager, krangling og sjalusi.
Emma (Natalie Portman) og Adam (Ashton Kuthcher) treffes første gang som fjortenåringer.
Et ikke spesielt romantisk møte på en sommerleir resulterer ikke i annet enn at de råker borti hverandre med ujevne mellomrom i årenes løp.
Helt til de plutselig ligger der i en brått oppstått erotisk rus og har cirka 45 sekunder på seg til å ha uforglemmelig sex.
Tro det eller ei; det funker.
Det funker så godt at de får lyst på mer.
Men Emma reagerer på kjæresteri omtrent som en nøtteallergiker overfor nøtter.
Hun får pustevansker.
Det hun derimot kan tenke seg, er hyppig, deilig og uforpliktende sex, bestilt gjennom SMS.
Adam er ikke den som takker nei til tilbudet.
Spørsmålet er: kan det vare, uten at kjærligheten slår kloen i dem?
Svaret ligger implisitt i sjangeren.
Forutsigbarhet er et honnørord her.
Vi vet hva som skal skje, underholdningen ligger i å følge veien dit, helst gjennom så mange komplikasjoner som mulig.
Slik sett følger "No Strings Attached" malen fra den store hopen amerikanske romantiske komedier.
Bortsett fra at den innimellom opererer med noen underlivsfrekkheter som har resultert i en heller puritansk amerikansk aldersgrense på 17 år.
Filmen avviker også litt i måten kvinnene er skildret.
Joda, den teite berten og den nevrotisk pratsomme er med også her.
Men for en gangs skyld har vi altså å gjøre med en kvinnelig helt som ikke er desperat singel, hysterisk giftesyk eller surt furtende over en drømmehelt som ikke varter henne opp på høvelig vis.
Heldigvis får vi heller ikke noen hobbypsykologiske forklaringer på Emmas uvilje mot kjærlighet og romantikk.
Hun får være seg selv, slik hun og venninnene får være både hardt arbeidende legestudenter og kåte på den frenetiske måten unge menn alltid får være kåte på.
Så mange dybder og nyanser er her ikke plass til, men til overflatisk datefilm å være, er det godt å se jenter være noe annet enn vimsete fjols.
Ashton Kuthcher er ingen karakterskuespiller, akkurat.
Men her passer hans litt stive, tilbakeholdne stil med figuren han spiller.
Dessuten er kjemien mellom ham og Portman så god at jeg tror på gnisten som tennes mellom dem, vennskapelig og erotisk.
I en film der litt for mange replikker virker skrivebordskonstruert vittige, og verken manus eller skuespillere briljerer, står Portman frem i særklasse.
Hun er rett og slett for god for en slik middelmådighet.
Effekten er tvetydig:
Jeg hadde unnet henne noe bedre.
Samtidig løfter hun filmen og stemningen atskillige hakk – og bidrar paradoksalt nok til at "No Strings Attached" er blitt en så variabel film.
Pinlig platt på sitt verste, livfull og sjarmerende på sitt beste.
Anmeldt av Britt Sørensen.
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 0
|
500093
|
Uler tomt mot månen
Klissete og usjarmerende
"Alfa og Omega" synliggjør hvor bortskjemte vi har vært med gode animasjoner de siste årene.
Også norske.
Også for de minste.
Ikke bare teknisk gode, også i form av engasjerende, originale historier.
I lys av dem, fremstår masseproduksjonene ekstra kommersielt kalkulerte, flate og innholdsløse.
Selv om de er fylt til randen av elementer produsentene antar appellerer til yngre barn.
Snakkende, menneskeliggjorte dyr.
Fart og spenning.
Humor.
Vennskap, romantikk og – ikke minst – moral.
Alt er med også her.
Enkelte ulver ser riktignok ut som underlige hybrider; jeg mistenker minst én kåt rødrev for å ha vært på ferde i flokken, pluss en villfaren fra polare strøk.
Ikke har dyrene værhår, heller.
Animasjonen er flat, og får lite hjelp av 3D-formatet.
Ulvene har tydelige personlighetstrekk, men mangler personlighet.
Til gjengjeld bærer de elegante menneskenavn og kan synge flerstemt mot månen, ledsaget av sviskete, sentimental orkestermusikk.
Produsentene syntes åpenbart det var på sin plass med en samfunnsaktuell problemstilling i dette dyrisk romantiserte universet.
De landet på tvangsekteskap.
Alfahunnen Kate skal nemlig "giftes bort" til den rivaliserende Østflokkens unge alfahann Garth, for å forene flokkene slik at de samarbeider i reinsdyrjakten i stedet for å ødelegge for hverandre.
Pliktoppfyllende Kate protesterer ikke.
I alle fall ikke før kjærligheten til en annen tvinger henne til å sette poten ned.
Ungene vil trolig trives, men som voksen risikerer du å kjede vettet av deg.
Her er ingen ting nytt og originalt.
Har du valget, ville jeg heller fristet ungene med "Nemo", "Løvenes konge" eller "Madagaskar" på DVD.
Anmeldt av Britt Sørensen.
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 0
|
500095
|
Sjarmløst romvesen
Kalkulert masseproduksjon
For fem år siden smeltet Alex Pettyfer småpikehjerter som søt actionhelt i «Stormbreaker».
Nå skal han kapre tenåringshjerter som menneskelig alienkjekkas med sterke følelser.
Det greier han sikkert.
Filmen er skreddersydd for å fylle tomrommet etter «Twilight»-serien.
Og siden vampyrer og varulver er brukt opp for en stund, overrasker det ikke at filmskaperne har hentet ned et romvesen.
Jaget av onde mogodorianere som vil ta livet av ham, tvinges John (Pettyfer) og vokteren Henri (Timothy Olyphant) på stadig flukt.
Noe som kanskje forklarer Johns noe betuttete ansiktsuttrykk.
Og kunne gitt opphav til en dypere skildring av ensomhet og manglende tilknytning.
Men det er ikke ærendet her.
Hensikten er å sparke i gang mest mulig action og romantikk innenfor rammen av et tradisjonelt high school-drama ispedd enkelte dataspillreferanser og sci-fi-elementer.
Greit nok, dersom resultatet hadde blitt spennende, originalt eller morsomt.
«I Am Number Four» er ingen av delene.
Filmen fremstår som en gjennomkalkulert og ganske infantil hybrid uten spesielt mye sjarm.
De eneste interessante skikkelsene er mogodorianerne der de tramper rundt med sine tatoveringer og dårlige tenner.
Eneste gangen jeg lo, var da lederen deres snakket engelsk.
At skuespillet er like endimensjonalt som figurene, overrasker ikke.
Verre er det at historien knapt henger på greip – ikke fordi John er et vakkert romvesen med kjempekrefter han ikke ante han hadde, men fordi en rekke sammenhenger forblir særdeles uklare.
Med den saken gjør D.J. Caruso som han gjorde i «Eagle Eye»: han pøser på med støyende effekter og kampscener som holder oss såpass i ånde at vi glemmer historiens manglende indre logikk.
Fortsettelse følger, er jeg redd.
Anmeldt av Britt Sørensen.
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 0
|
500096
|
Overlesset og pompøs
Tungt befolket flettverksfilm havarerer i skyene
— Vet du hvor mangeskruer det er i en flykropp, spør Anneke von der Lippes flyvertinne, hun sitter bedende i kapellet på Arlanda og skal snart forlate Fader Vår til fordel for tilfeldig sex med Kristoffer Joners alkoholiserte rundbrenner.
Svaret er godt over 10.000.
Tatt i betraktning antallet skruer i en middels stor IKEA-kommode, syns jeg ikke det høres spesielt mye ut.
Annette Sjursenog Lars Saabye Christensens manus er skrudd sammen av syv skruer.
Det høres heller ikke mye ut.
Men når hver og en skal utstyres med mer eller mindre dramatiske forhistorier; hvorav noen krysser hverandre, skal det godt gjøres å stramme hver enkelt tilstrekkelig i løpet av fem kvarter.
Sjursen greier det ikke.
Ingrediensene blir for mange og rollefigurene for vage og konstruerte.
De eksistensielle spørsmålene er for svære og faller for tungt i munnen på de impliserte.
Hør bare:
Ellen Dorrit Petersen spiller en sofistikert overklassekvinne som nettopp har prøvd å begå selvmord etter å ha mistet sønnen i en bilulykke der hun og mannen var involvert.
Hendelsesforløpet etterpå er uklart for henne.
Som krigsfotograf har mannen (Samuel Fröler) opplevd selvmordsbombere og grufull død på nært hold, og insisterer på viktigheten av å leve videre, her og nå.
Forholdet er, med andre ord, alt annet enn harmonisk.
Kyrre Haugen Sydness’kirurg har for første gang opplevd å miste en pasient fordi han overså hele det kompliserte sykdomsbildet.
Selvbebreidelsen tærer, ansiktet er som sten.
Ida Elise Brochs novise har begynt å tro at Gud tviler på henne og har forlatt klosteret av grunner vi forstår etter hvert.
Thomas von Brömssens mesterdirigent strever med et vanskelig partitur og mener seg uberettiget all viraken som omgir ham.
Olivia Nystedts tiåring sendes motvillig av gårde for å besøke en far hun klandrer fordi han forlot henne og moren.
Tilbake på Arlanda står en svensktalende Pia Tjelta med bevrende ansikt.
Og så har vi von der Lippe og Joner, altså.
Stappet inn på flyet«Pax» sammen med et donorhjerte skal forklarelsens lys snart sige ned over deres arme hoder.
Eller kanskje ikke.
Underveis fra Stockholm til Oslo flyr de nemlig inn i uvær.
En motor eksploderer.
Mens flyet skrangler og rister skjebnesvangert mot en mulig katastrofe, må de ta innover seg at de kanskje snart skal dø.
Og i Oslo venter en kvinne (Ane Dahl Torp) på hjertet som skal gi henne nytt liv.
Ut av dette skal vialtså skjønne noe om ... hm ... ja; selve livet.
Om menneskelig feilbarlighet og tilværelsens usynlige sammenhenger og kjedereaksjoner.
Men det store alvoret er ikke lett å ta innover seg når samtalene blir så høyspente at jeg i stedet for å gripes, begynner å fnise.
Eller når Petersens skikkelse, som jeg vel egentlig skulle identifisert meg med, eller i alle fall synes fryktelig synd på, bare blir en irriterende, masete porselensdukke.
Persongalleriet kjemperfebrilsk for å avlevere sine oppstyltete, overstadige replikker noenlunde troverdig.
At det går skeis, er nesten oppsiktsvekkende.
For bortsett fra unge Nystedt, er ingen av skuespillerne nybegynnere i faget.
Kanskje ville en bedre personinstruktør fått mer dreis på dialogene.
Kanskje ville en regissør som ikke selv hadde vært delaktig i manus hørt hvor pompøst talemåtene lød.
Og sett hvor overflatisk de essensielle spørsmålene ble behandlet i den overbefolkede settingen.
Sjursen kan sitt visuelle håndverk og fyller på med poetiske bilder, men fordi dybden er en påstand, blir poesien ikke annet enn glatt dekor.
Anmeldt av Britt Sørensen.
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 0
|
500097
|
Kodeknekkeren
Morten Tyldums film om Alan Turing er ikke bare medrivende og velspilt, den er også viktig.
At «The Imitation Game« er nominert til fem Golden Globe-statuetter, og seiler opp som het kandidat i Oscar-racet, er ikke å undres over.
Morten Tyldums Hollywood-debut er konvensjonell så det holder, og dermed akkurat passe konvensjonell for særlig Oscar-akademiets smak.
Men det skal ikke holdes mot en film som også er vellaget, vakker og velspilt, og som — ikke minst - forteller en betydningsfull historie, både politisk og menneskelig.
Alan Turing er en av den moderne datateknologiens mange fedre.
En briljant matematiker som under Annen verdenskrig ble ansatt i britisk etterretning for å dechiffrere nazistenes krypterte koder.
Det var under dette arbeidet, i kamp mot klokken, informasjonsmengden og tyskernes taktikk, at han kom på ideen om å bygge en avansert datamaskin som kunne knekke koder.
Han lyktes, noe ettertiden har anslått at forkortet krigen med to år, og sparte millioner av menneskeliv.
Hvilket burde gjort Turing til høyt dekorert krigshelt.
Slik gikk det ikke.
Turing var homofil på en tid da homofili var forbudt og ble sett på som grov perversjon.
Turing hadde også Aspergers syndrom.
Det ga ham blant annet begrenset innsikt i språkets koder - kanskje også en viss trening i å avkode folks talemåter.
Hovedrolleinnehaver Benedict Cumberbatch får slik sett et rikt register å spille på, noe han også gjør; neddempet og sensitivt, med rom for varm komikk.
Oscar Fauras glidende kamera åpner filmen mykt og løfterikt.
Stilmessig følges den nydelige innledningen ikke helt opp.
Filmen finner likevel sin form innenfor rammer som vitner om kvalitet i alle ledd.
Gyllenvarme toner gir lød til den presise tidskoloritten, uten å bli nostalgisk.
Musikken til Alexandre
Desplat - kanskje verdens fremste filmkomponist for tiden - ligger i lydbildet som en distinkt fortolker.
Matthew Goode, Rory Kinnear, Allen Leech og Mark Strong er blant de mange som leverer skuespillet av klasse.
Basert på Andrew Hodges' bok «Alan Turing: The Enigma», og med vekt på det hemmelige arbeidet for sjøforsvarets Enigmaseksjon ved Bletchley Park under krigen, veksler filmen mellom 1951 - da Turing ble etterforsket etter et innbrudd hos ham selv - og det som kan kalles «Alan Turings store ensomhet» som kostskolegutt på 1920-tallet.
Også her gjør skuespillet inntrykk.
Alex Lawther gestalter den unge gutten med en følsomhet som griper.
Som i de fleste historiske eller biografiske filmer, har filmskaperne også her lagt til og trukket fra underveis i dramatiseringen.
Keira Knightley spiller Joan Clarke mer sosial og livlig enn reserverte Clark var i virkeligheten.
Men det gir dynamikk og dybde til relasjonen mellom Turner og teamets eneste kvinne, og belyser også begrensningene kvinnene levde under på denne tiden.
Turners skjebne, og de grusomme konsekvensene av krigens nødvendige taktikkeri, gir mange sentimentale strenger å spille på.
Tyldum styrer stort sett klar av føleriet, samtidig som han trykker på de riktige, emosjonelle knappene.
Det gjør «The Imitation Game» til en engasjerende film som i sin hyllest til en spesiell mann også ærer de som er annerledes, og minner oss på hvilke rike ressurser som kan gå tapt i et fordomsfullt samfunn der ulikhet ikke anerkjennes.
| 1
|
500098
|
Vibrerende portrett av en mor og en sønn
Regitalentet Xavier Dolans siste film er intens, dynamisk og særdeles velspilt.
Mye er ekstraordinært med canadieren Xavier Dolan.
I en alder av 25 har han regissert fem kritikerroste filmer.
Han spiller gjerne i filmene sine selv, forståelig nok, han er fotogen så det holder.
I fjorårets «Tom at the Farm» ble kameras stadige dveling ved det følsomme ansiktet litt i overkant selvnytersk.
Klokelig nok har han denne gangen overlatt jobben med å skinne på lerretet til talenter som Anne Dorval, Antoine-Olivier Pilon og Suzanne Clément.
Resultatet er et eksepsjonelt stykke filmkunst, der Dolan med stor modenhet og filmatisk dristighet gir oss et intenst, nærgående og komplekst portrett av en mor og hennes sønn, og av to kvinner som tross store ulikheter blir venninner.
Høyrøstet og hard i kantene, frekk i kjeften og kjederøykende, med platåsko og miniskjørt på størrelse med et frimerke, er det fort gjort å slenge noen nedlatende merkelapper på Die.
Men hva du enn må ha gjort deg av tvilsomme tanker om damen gjennom filmens ti første minutter, spiller Dorval henne elegant ut av karakteristikken.
Die er enke og alenemor for Steve, en 14-åring diagnostisert med ADHD, imponerende spilt av Pilon, som i en alder av 17 greier å få frem hele guttens register; fra det utagerende og voldelige til det sårbare og sjarmerende.
Like imponerende er Suzanne Cléments presise spill som Kyla, nabokvinne med noe mer introverte problemer enn de utagerende seansene som preger Dia og Stevens hverdagsliv.
Trass i skremmende konfrontasjoner slapper den forknytte kvinnen av hos dem.
Tematisk har «Mamma» likhetstrekk med debutfilmen «I Killed My Mother» (2009).
Der er sønnen i sentrum.
Her ses situasjonen gjennom Dies blikk.
Dermed kan filmen, tross ulikheter, også ses som en slektning av eller motsats til Lynne Ramsays rystende «Vi må snakke om Kevin» fra 2011.
Begge skildrer sønner som utsetter mødrene sine for ubegripelige prøvelser.
Men der Kevins mor er en lukket, stivnet overklassekvinne som kanskje ikke liker sønnen, og gjør få forsøk på å nå inn til ham, er Dia en åpen, varmhjertet kvinne som elsker gutten sin og slåss som en glefsende løvinne for ham.
Selv om Dolan og Ramsays filmatiske uttrykk og estetikk er forskjellige, preges begge filmene av sterke visuelle grep som understreker og forsterker tematikken.
Ramsays strengt komponerte bilder hadde rødt og gult som gjennomgangsfarger.
Dolans bruker selve filmruten, innskrenket gjennom mesteparten av filmen til en vertikal kvadrat som med sitt 1:1-format nærmest klemmer seg sammen rundt figurene og understreker det tidvis klaustrofobiske, tidvis maniske i deres indre og ytre tilværelse.
Grepet gir meg pustevansker, men fordi Dolan bruker det til å rense bort alt overflødig, har det også frapperende effekt.
Av og til utvider han perspektivet, ved å la André Turpins kamera trekke seg bakover, eller ned i fugleperspektiv.
Eller når han ved en anledning utvider billedrammen, for så å snevre den sammen igjen, og slik signaliserer endringene i Stevens tilstand og psyke.
Like frapperende er Dolans valg og bruk av musikk, bestående av blant andre Oasis, Dido, Céline Dion, Lana Del Rey og Beck.
Og mens man sitter på nåler med en nagende følelse av at dette går til helvete, kjører Dolan filmen og dens personer i stadig nye retninger, alt mens de vokser og folder seg ut foran øynene våre.
Det gjør «Mamma» til en heftig og dynamisk film, forstyrrende, enerverende og energisk, dypt rørende og dypt menneskelig.
| 1
|
500100
|
Hesteterapi
Rotete, men smått sjarmerende fra Østerrike
Hvordan oppleves tilværelsen av en tiåring med Aspergers syndrom?
Det er rammen rundt denne røverhistorien fra Wien.
Ganske rotete fortalt, litt kunstig i stilen og ofte knotete spilt, er det likevel en viss sjarm her, og mye varme.
Tiåringen heter Mika.
Han bor med sin mor i en leiegård, og er en ensom gutt.
Bare nabojenten Dana ser forbi særegenhetene hans.
Han på sin side, ser henne som en indisk prinsesse.
Dana skal for øvrig vise seg som en handlekraftig jente, ikke bare når det gjelder å gjøre seg til venns med Mika.
Store endringer skjer da Mika en kveld ser en hest på balkongen i naboleiligheten.
Den medfører mye trøbbel etter hvert.
Den fører også med seg nok en ny venn, Sascha, en spillegal matematiker som har vunnet hesten i gambling.
Men først og fremst byr hesten på en helt ny opplevelse for Mika; en umiddelbar kontakt og en gjensidig tilknytning som får flere konsekvenser for gutten.
Filmen tar mange og av og til litt merkelige vendinger, men lykkes godt i å visualisere Mikas opplevelse av verden.
Den gir et verdifullt innblikk i annerledesheten hans, uten å bli påtrengende pedagogisk.
Budskapet pakkes inn i noen porsjoner action og komikk, Sascha står nemlig i gjeld til to skikkelig sleipe (og særdeles karikerte) lånehaier som ikke skyr noen midler for å få tilbake pengene han skylder dem.
Filmen bruker også noen av Mikas særegenheter på fantasifullt vis, blant annet opphenget hans på tall, og regneferdighetene.
Slik snur den noe av det som kan være vanskelig for gutten til en ressurs, og viser samtidig hva mer som bor i ham.
For en voksen forsterkes den litt kunstige spillestilen av den norske dubbingen.
Men den skal likevel ha ros for å trekke inn et spekter av norske dialekter.
| 0
|
500101
|
Varmt om aldrende kjærlighet
Britisk komedie med fransk aroma.
«Le Week-end» ble vist under Bergen filmfest, og anmeldt da.
Her er et utdrag:
Tiden og livet kan tære på kjærligheten.
Før du vet ordet av det, er kåtheten byttet ut med ergrelse over irriterende lyder og fastlåste vaner.
Diskusjoner om nye baderomsfliser har overtatt for de dype samtalene.
Kan en tur til Paris blåse nytt liv i sluknende glør?
Nick og Meg gjør et forsøk.
Helgen i romantikkens hovedstad blir annerledes enn de to akademiske 68-erne så for seg.
«Le Week-end» skriver seg inn som den utvilsomt beste i rekken av den siste tidens filmer der godt voksnes liv tas spøkefullt alvorlig.
Og den tilbyr Jim Broadbent og Lindsay Duncan all boltreplassen de to veteranene fortjener.
Med Hanif Kureishis manus i bunn, gjør Roger Michell («Notting Hill», «Venus«) dette til en britisk komedie med fransk aroma.
Humoren er umiskjennelig engelsk, men; som i et fransk drama, snakkes det mye og spises og drikkes en del.
Innimellom er det også helt taust, slik det gjerne er mellom to som har levd 30 år sammen.
På samme velfungerende vis mikses tilløp til slapstick med gjenkjennelig vidd og gode doser sår ettertenksomhet.
Filmen handler også om livsdrømmer som gikk tapt, om hvordan skuffelse og stagnasjon kan slite på kjærligheten, og hvordan gammelt samhold kan bære i seg følelsen av utilstrekkelighet og frykt for å bli forlatt.
Slik sett kan «Le Week-end» gjerne ses som de aldrendes svar på «Before Midnight».
Ingen har rett her heller, ingen har feil, ingen har «skyld».
Sett utenfra er både Nick og Meg vekselvis like irriterende som elskelige.
I dette spennet avdekkes gradvis kompleksiteten i forholdet mellom dem.
| 1
|
500103
|
Nådeløst nybyggerliv
Tommy Lee Jones tar tak i en lite fortalt del av nordamerikansk nybyggerhistorie, men lykkes bare delvis.
Håndverksmessig er «The Homesman» svakere enn «The Three Burials of Melquiades Estrada», Tommy Lee Jones' debutfilm fra 2005.
Basert på en roman av Glendon Swarthout, har den visse likhetstrekk med Kelly Reichardts «Meek's Cutoff» fra 2010.
Men også den er, sin langsomhet til tross, en bedre film.
Det de deler, er dvelingen ved et nådeløst prærielandskap, og konsentrasjonen om dem som i tradisjonelle westerns med få unntak er tildelt rollen som enten hustru eller hore.
Hos Jones, som hos Reichardt, er kvinnene i sentrum.
De er de handlende, det er de som driver historien fremover.
Og selv om «The Homesman» ikke lykkes helt, er forsøket på å fortelle mer om nybyggerkvinnenes historie filmens største pre; i tillegg til Hilary Swanks innsats i hovedrollen.
Swank spiller Mary Bee Cuddy, en enslig nybygger i Nebraskas ødemark.
Av det lille vi får vite om bakgrunnen hennes, aner vi muligens en flik av hva det unge Amerika hadde å tilby kvinner som, lik Mary Bee, ikke var spesielt attråverdig på ekteskapsmarkedet.
Arbeidsom og sterk har hun etter forholdene greid seg bra der ute på prærien.
I kontrast til de tre andre kvinnene som danner fortellingens bakteppe:
Unge Arabella Sours (Grace Gummer), Theoline Belknap (Miranda Otto) og danske Gro Svendsen (Sonja Richter), alle drevet fra forstanden som følge av fattigdom og slit, sykdom, barnedødelighet og overgrep.
De tilbys pleie hos en prestefrue i Iowa, men noen må frakte dem dit, og reisen er lang og farefull.
Mary Bee er den eneste som ikke feiger ut.
Tilfeldigvis snubler hun over George Briggs (Tommy Lee Jones), en ubehøvlet fyr med hang til å stikke av fra det meste.
Mary Bee gir ham et tilbud han ikke kan avslå.
Slik skaffer hun seg en erfaren følgesvenn på reisen.
Med de psykotiske kvinnene innestengt i en kasseliknende vogn, skranglende under en himmel like endeløs vid som det barske, forblåste landskapet, skaper Jones og fotograf Rodrigo Prieto noen kraftfulle bilder, der begrepet «dårekiste» blir ubehagelig konkret.
De byr også på hard kost, de korte glimtene inn i hva som brakte kvinnene over randen.
Men kryssklippet med Mary Bees liv på gården blir presentasjonen abrupt og til dels forvirrende.
Sjuskete klipp skjemmer filmen flere steder.
Det ødelegger rytmen og gir filmen et episodisk, uforløst og ufokusert preg som forsterkes av at det innimellom legges opp til en komikk som aldri finner formen innenfor filmens tone.
På samme måte vakler Tommy Lee Jones' spillestil lenge mellom overflatisk klovnaktig komikk og karakterstudie.
Først når han og Swank legger ut på reisen, finner den vanligvis stødige skuespilleren en riktigere mal for Briggs.
Helt til han mot slutten endrer karakter igjen.
Slik også filmen gjør.
Snuoperasjonen forklarer tittelen, og har et både narrativt og psykologisk grunnlag.
Kvinnene, også Mary Bee, har satt sterke spor i ham.
Men ved å la ham gå ut av historien som hovedfigur, svikter filmen deler av sitt prosjekt.
| 0
|
500104
|
Den lange veien hjem
Robert Duvall storspiller i klisjefylt, men likevel engasjerende familiedrama.
Hjemkomst til småby i anledning begravelse.
Alt det virvler opp av gammelt grums, skyldfølelse, bitterhet og nag.
Anslaget er like lite originalt som ingrediensene de fire (!) manusforfatterne fyller sujettet med:
Et iskaldt far/sønn-forhold.
Gjensyn med gamlekjæreste, muligheten for å ha et barn man ikke visste om.
På den andre siden:
Opplegget er velbrukt fordi det er effektivt.
Det rommer gjenkjennelighet, borger for sterke følelser og innbyr til melodrama.
Akkurat det siste styrer regissør og medforfatter David Dobkin stort sett unna.
Filmen er ikke så patosfylt eller klissete som man kunne frykte.
Gitt tema, er «The Judge» ganske neddempet, om ikke akkurat sober.
Mye skyldes Robert Duvall.
Han spiller tittelrollen som dommer Joseph Palmer, og han gjør det strålende.
Det er konen hans som er død, og det er hennes begravelse som bringer mellomste sønn Hank (Robert Downey Jr.) tilbake til småbyen han forlot og aldri vendte tilbake til.
Der farens virke som småbydommer kjennetegnes av streng rettferdighet, kjennetegnes Hanks virksomhet som rik og kynisk Chicago-advokat av bøllete triks og knep.
Så havner Joseph selv i baret, mistenkt for forsettlig bildrap.
Hank insisterer på å forsvare ham.
Herfra og videre følger filmen to tråder — rettssalsdramaet, der Billy Bob Thornton gjør en glimrende figur som offerets advokat, og familiedramaet, der blant annet gamle hjemmefilmopptak bidrar til å trekke opp familiehistorien.
Begge trådene er flettet sammen, mot slutten tvinnes de enda mer inn i hverandre.
Tross alle klisjeene, er det en krok her som hekter meg fast.
Det skjer særlig etter hvert som Hank og Joseph må forholde seg til hverandre i uvante konstellasjoner, og i skildringen av disse lukkede mennenes savn etter anerkjennelse, kjærlighet og respekt.
Mye godt skjer også når Vera Farmiga dukker opp som Hanks gamlekjæreste, Sam.
Hun står for den kanskje skarpeste avkledningen av Hank, og spiller en skikkelse jeg gjerne skulle sett mere til.
| 0
|
500105
|
En japansk skjønnhet
Betakende om piken som ikke ville være prinsesse.
Uttrykt i politiske termer , er «Fortellingen om prinsesse Kaguya» et øko-feministisk eventyr som i dobbelt forstand går motstrøms.
I hvert fall hvis man holder Disneys actionfylte prinsessefilmer som mal.
«Fortellingen om prinsesse Kaguya» er langsom og lang, neddempet og poetisk.
Den viser en langt mer realistisk og langt fra attråverdig prinsesserolle, forvist til passivitet bak forheng, underlagt etikette og strenge skjønnhetskrav.
Rike og mektige friere fører ikke med seg annet enn falskhet og ulykke.
I skildringen av dette livet ligger også en kritikk av streben etter rikdom og makt, satt opp mot det enkle, frie livet på landet.
Det er slik Kaguya starter sin jordiske tilværelse, etter at en gammel bambussanker finner henne i en bambusspire.
Mens han og konen tar kjærlig vare på det bitte lille barnet, vokser hun på magisk vis raskt, og leker seg lykkelig gjennom barndommen.
For adoptivforeldrene er hun en velsignet prinsesse som også medfører en magisk rikdom faren ser på som et tegn.
Det fattigslige livet på landet er ikke godt nok for henne.
Han reiser til byen og bygger henne et palass.
Snart går ryktet blant byens mektige menn om den vidunderlig vakre piken.
Basert på et gammelt, japansk eventyr er det mulig at fortellingen er noe endret, for å skrives inn i et feministisk og anti-konformt perspektiv.
Her er det den kjærlige, gamle faren som forandres mest når familien flytter inn i palasset.
Ærgjerrig på hennes vegne, og i beste mening, tvinger han henne inn i en rolle der normer og forventninger får ulykksalige følger.
Moren beholder sin jordnærhet.
Det er til hennes enkle vevstue og kjøkkenhage Kaguya søker seg, forpint av det nye livets forlorenhet.
Isao Takahata grunnla Studio Ghiblis sammen med mesteren Hayao Miyazaki, og den håndmalte og håndtegnede animasjonen bærer alle studioets kvaliteter.
Takahatas strek er dus, ren og myk, vidunderlig variert og uttrykksfull, og til fingerspissene estetisk med sine insekter og fugler, dansende snøflak og kirsebærblomstblad.
Lydbildet alene er en nytelse, med små innsmett av fuglesang, klukking fra en bekk og den sprø ringlingen fra klokkespill.
Fortellingen tar mange ulike veier og beveger seg sømløst mellom fabel, eventyr og drømmeaktige sekvenser.
Animasjonen følger opp ved av og til å bli nesten transparent, eller gli over i rasende, impresjonistiske streker der fargene nærmest suges bort, erstattet av svarte kullstreker.
Som seg hør og bør en Studio Ghiblis-film, får vi også en nydelig, flygende sekvens.
Kirsebærtrær er sentrale i japansk flora og mytologi.
Blomstringen feires.
Samtidig er den korte blomstringstiden et kraftfullt symbol på forgjengelighet.
Det gjenspeiles i en film som under de eventyrlige lagene av kulturkritikk handler om akkurat det:
Livets kretsløp.
Jordens skjønnhet og mangfold.
| 1
|
500106
|
Patriarkens vinter
Årets Gullpalmevinner i Cannes er et kraftfullt og raffinert kammerdrama av klassiske dimensjoner.
Kappadokias særmerkede fjellformasjoner danner et mektig og metaforisk bakgrunnsteppe for en film der makt, moral og ydmykhet står sentralt, og ydmykelsene opptrer i mange former og på mange plan.
Gravd inn som grotter i fjellet ligger den tidligere skuespilleren Aydins hotell, oppkalt, ikke tilfeldig, etter Shakespeares Othello.
Han har arvet hotell og rikdom fra sin far.
Inntektene kommer fra flere kilder.
Utleievirksomhet i landsbyen, blant annet.
Resepsjonisten Hidayet tar seg av det meste, inkludert innkreving av leie.
Selv ser Aydin seg som en velgjører i lokalsamfunnet, og vier seg ellers til virksomheten som skribent; han har en fast spalte i lokalavisen og driver forundersøkelser til storverket han skal skrive om tyrkisk teaterhistorie.
Langsomt, lik en løk som skrelles, avdekkes Aydin (Haluk Bilginer).
Personligheten hans.
Relasjonene til den langt yngre konen Nihal (Melisa Sözen) og den nyskilte, jevnaldrende søsteren Necla (Demet Akbag).
Gradvis konfronteres han med sin rolle som mektig patriark, i og utenfor familien.
Inspirert av mestre som Ibsen, Tsjekhov, Bergman og Shakespeare (som siteres), og med nesten uhyggelig gode skuespillere som redskap, orkestrerer Nuri Bilge Ceylan det hele som et kammerdrama der samtalene står sentralt.
Ikke de kultiverte samtalene nødvendigvis, selv om Ayan nok tror at han uttrykker seg elevert.
Som Necla sier til ham:
«Jeg skulle ønske min terskel for selvbedrag var like lav som din.«
Samtalene er ofte tomme, enda oftere ørkesløse, bitre, fulle av perfide utsagn.
Men i oppbygging og omdreining er de like mesterlig skrevet som de er spilt, filmet og klippet.
Og det er samtalene, konfliktene, fiendtlighetene og karakterene de avdekker, som driver dramaet og drar oss tilskuere inn i filmen, nærmest åndeløse, etter hvert.
Innimellom også lattermilde.
Forbausende nok klarer «Vintersøvn» å underholde på et slags underliggende plan, ofte med små innstikk og detaljer.
Som japanerne som gjester hotellet.
Eller i måten Ceylan bygger opp en scene fra det lille: et lite sukk fra en sofa i bakgrunnen, til det karakteristiske: en diskusjon der Aydin snur alle argumenter til sin fordel.
Slik rolleinnehaverne, alle som en, leverer skuespill så utsøkt at jeg innimellom gisper, leverer Ceylan og hans fotograf Gökhan Tiryaki en film så vakker at det er til å miste pusten av.
Glødende lampeskjermer og flakkende peisild lyser opp sandfargede vegger og delikate, innbydende interiører, legger et gyllent skjær over ansikter og omgivelser, pakker den indre og ytre kulden inn i paradoksal varme.
På samme måte, men motsatt, setter natur og vær sitt preg på de få, men meningsmettede utendørsscenene.
I to av dem står dyr sentralt.
En fanget villhest som bakser i en elv før den hales på land og overgir seg, utslitt, nesten strupt.
En hare, skutt, men fortsatt svakt pustende.
I noen overganger kommer Schuberts Andantino nærmest glidende inn, for å gli nesten umerkelig ut igjen, som filmens eneste musikkspor.
I sin briljante avsløring av makt og arroganse er «Vintersøvn» på en og samme tid en dypt politisk film og en intim karakterstudie som tross lengden aldri mister sin intensitet.
| 1
|
500107
|
Kulturkollisjon
«The Good Lie»:
Velment om flyktninger fra borgerkrigen i Sudan.
Alle som så Skavlan forrige uke, husker Emmanuel Jal, den tidligere barnesoldaten fra Sør-Sudan som nå har gjort karriere som hip hop-artist.
Han er også menneskerettighetsaktivist, og det er laget en prisbelønnet dokumentarfilm om ham, «Warchild».
I «The Good Lie» spiller han Paul, en ung sudaner med en litt annerledes skjebne.
Paul er liten gutt da den andre borgerkrigen bryter ut i 1983.
Foreldrene blir drept under et angrep på landsbyen.
Filmens første del følger Paul og en gruppe foreldreløse barn gjennom deres lange og dramatiske vandring, først mot Etiopia, så til Kenya.
Flukten skildres relativt nøkternt og «snilt», muligens for å skåne et yngre publikum for de verste realitetene.
Det vi får vite, er likevel nok til å gi et innblikk i vilkårene for de mange tusen som i virkeligheten gikk de samme, lange milene.
Etter tretten år i flyktningleiren Kakuma får Paul, Jeremiah (Ger Duany), Mamere (Arnold Oceng) og Mameres søster Abital (Kuoth Wiel) innreisetillatelse til USA.
De unge mennene havner i Kansas, Abital i Boston.
I Kansas møtes de av Carrie (Reese Witherspoon).
Ansatt i et privat arbeidsformidlingsbyrå, får hun jobben med å hjelpe de tre mennene i gang med deres nye liv.
Carries møte med de traumatiserte sudanerne, og deres møte med USA, gir en kulturkollisjon som skildres med sympatiske mengder godmodig humor.
Det kommer godt med i en film som ellers er en heller merkelig blanding av afrikansk tragedie og amerikansk godhjertethet, mikset sammen i Hollywood-stil til noe som i hendene på en annen regissør kunne blitt ganske uutholdelig.
Regissøren er kanadiske Philippe Falardeau, som tidligere har laget «Det var ikke meg!», som vant Krystallbjørnen i Berlin og gikk rett på DVD i Norge, og Oscar-nominerte «Den gode læreren», som var blant julefilmene for to år siden.
Tematisk har de likhetstrekk med «The Good Lie» — alle handler i bunn og grunn om å takle sorg og annerledeshet, og vokse opp med livet i behold.
Men de to foregående lodder langt dypere enn denne, som tross sin vonde og dramatiske historie er ganske enkel, konvensjonell og forutsigbar.
Fortalt rett frem og uten dikkedarer gir den et etter måten autentisk innblikk i noen enkeltstående flyktningers historie og ressurser.
Som sådan er den en anstendig, velmenende film man vanskelig kan mislike eller unngå å bli rørt av.
Den har sine sentimentale sider, men styrer stort sett utenom de største fallgruvene.
Samtidig er det noe problematisk ved beskrivelsen av snille, hvite amerikanere som hjelper svarte afrikanere og «lærer en lekse» i møtet med dem (slik også vi tilskuere åpenbart skal «lære noe» om nestekjærlighet og solidaritet i møtet med filmen).
Tross gode intensjoner, sniker det seg inn en emmen smak av selvgodhet blandet med eksotisme, forsterket av filmplakaten, der nærbildet av Witherspoon troner som lokkemiddel for en film hun har en etter måten liten birolle i.
| 0
|
500108
|
Anderssons evangelium
«En due satt på en gren og funderte over tilværelsen»:
Med dette avslutter Roy Andersson sin trilogi om å være menneske.
På ett eller annet forunderlig vis insisterer hjernen min på en kobling mellom Kerstin Ekmans roman «Grand finale i svindlerbransjen» og Roy Anderssons «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen».
Ikke fordi filmens to gjennomgangsfigurer er i svindlerbransjen, for det er de ikke.
Eller jo, det er de kanskje, litt , reisende i billige morosaker som de er.
Koblingen skyldes mer romanens tema.
Den handler om to høyst ulike kvinner som, ikke konfliktfritt, deler et forfatterskap.
Eller et forfatterliv.
Mens den ene konsentrerer seg om det møysommelige skrivearbeidet, tar den andre seg av forfatterrollens utadvendte sider, intervjuer, middager og slikt.
Slik får Ekman frem det todelte ved forfatterrollen, og det er her de reisende i morosaker kommer inn.
De kan godt ses som Anderssons underfundige lek med rollen som filmskaper, og med filmens dobbeltrolle som eskapisme og kunst.
I en vittig kunstfilm putter han inn to aldrende, alt annet enn muntre skikkelser og utstyrer dem med en salgskoffert fylt av rekvisitter med klare hint til underholdnings— og sjangerfilm:
Et vampyrgebiss med ekstra lange hjørnetenner.
En pose med kunstig latter.
En skurkaktig plastmaske.
Den ene forretningsmannen likner attpåtil ørlite på Andersson selv, og dukker i en drømmeaktig scene også opp som tjener som serverer champagne til et aldrende, skrøpelig borgerskap.
«Vi vil så gjerne at alle skal more seg, sier de to triste forretningsmennene.
«Så gøy å høre at dere har det bra,» er en annen gjennomgangsreplikk, sagt fullstendig uten entusiasme og mimikk inn i et telefonrør.
Slike kontradiksjoner er filmen full av.
Vi ser en ting og hører noe annet, og av dette oppstår helt særegne situasjoner og stemninger.
Vi er med andre ord i kjent lende hva angår Andersson.
Billedkunstinspirerte tablåer filmet i én takning med et distansert kamera stående helt i ro, av og til med en liten «tilleggshandling» ute i bildekanten.
Minimalistisk scenografi som både er tidløs og gir assosiasjoner til 50/60-tall.
En utvasket fargepalett holdt i brunt, grått, grønt og beige.
Kulissene hinter om pregløst bymiljø eller nedslitte industriutkanter.
En vals løper lettbent gjennom filmen, og litt 50-tallsrock, litt skillingsvise og korsang, der The Battle Hymn of the Republic får nye tekster og Karl den 12. sitt russiske felttog dukker opp i en strålende scene som åpner for mange assosiasjoner.
Absurde scenarioer avløses av øyeblikksvis poesi, før det hele mot slutten fortettes i en sekvens kalt «homo sapiens», der Anderssons politiske og humanistiske budskap trer mer eksplisitt frem og føyer filmen sammen med de to foregående; «Sanger fra andre etasje» og «Du levende».
Gudene vet hvor regissøren finner enkelte av typene han befolker filmen med.
Likevel, og uansett hvor aparte eller nitid gjennomsnittlige de er, er det noe uforliknelig Medelsvenssonsk over de regelrytterske figurene med sine ofte hvitsminkede fjes.
Men det er også noe veldig norsk ved dem, klarest uttalt i portneren som stadig irettesetter leiegårdens beboere mens han påpeker at det er flere som skal opp og på jobb i morgen.
Og i sluttscenen, som ikke skal røpes.
Som de foregående, er Roy Anderssons siste en film man skal vite minst mulig om, en film å gå inn i og undres over, for så å gå ut igjen, sette seg på en benk og gjøre som duen: fundere over tilværelsen.
| 1
|
500109
|
Sorg og uhygge i Niagara
«The Captive»:
Bare delvis vellykket om pedofili.
På 90-tallet leverte Atom Egoyan en rekke bemerkelsesverdige filmer, hvorav «The Sweet Hereafter» rager aller høyest.
Den lodder dypt i de menneskelige følgene av en bussulykke der 14 skolebarn omkommer.
Filmen holdes av mange, inkludert meg selv, for å være en av de beste som utkom i 1997.
Med «The Captive» går den armenskættede kanadieren inn i den samme sorgen over et barn som er borte.
Hun forsvinner i et vinterlig Niagara.
Åtte år senere er hun ennå ikke funnet.
Saken etterforskes av en gruppe spesialister på seksuelle forbrytelser mot barn.
Det er også der den hører hjemme, for allerede innledningsvis blir vi tatt med dit Cass er, innelåst i en Fritzl-aktig kjeller, i et eksklusivt hus med utsikt til Niagaras berømte fossefall.
Betegnende nok.
Fossefallet anes i bakgrunnen, som en evig undergangsmarkør.
Ved en anledning vender Egoyan kamera fra fossen, mot motellbyen som en gang var canadiernes bryllupsreisemål nummer en.
I dag ligner den mest på en glorete kulisse, og det kamerasveipet er et av filmens mest subtile trekk.
Det fanger dragsuget, og lykken og skjønnheten som forsvant, og leder ut i et kaldt, hvitkledd landskap, der Cassandras far Matthew (Ryan Reynolds) kjører rundt for å speide etter en datter konen Tina (Mireille Enos) stadig anklager ham for ikke å ha passet godt nok på.
Menneskenes mørke sider er et tilbakevendende tema hos Egoyan, og finnes i rikt monn her, men bare på overflaten.
Kevin Durand spiller den pedofile som holder jenten fanget, og han gjør det så teatralsk og maniert at opplevelsen blir todelt.
På den ene siden skaper han en fascinerende figur, pedantisk og både usikker og kontrollert på samme tid.
Men det er en skikkelse laget for en annen film, en annen rolle.
Han er uhyggelig nok, men i denne sammenhengen blir han for komisk, for mye overflate og for lite kjøtt og blod.
Temaet alene gir frysninger, og filmen begynner godt og er best og mest uhyggelig når den gir antydningsvise glimt inn i de bekmørke sidene den tenderer å tematisere.
Reynolds er god i rollen som en farsskikkelse det er veldig lett å identifisere seg med, og Egoyan skaper noen øyeblikk der foreldrenes fortvilelse oppleves nesten fysisk.
Skurret oppstår idet den mer actionpregede thrilleren tar over, med noen ganske unødvendige konstruksjoner og hendelser, og med enda mer kunstig og karikert spill av Durand.
Det svekker den psykologiske troverdigheten og gir en unødvendig overbelastet film som skusler bort kraften den kunne hatt som psykologisk drama.
| 0
|
500110
|
Revolusjonslederen
Undertrykkingen fortsterkes og opprøret øker i dette nest siste kapittelet av «The Hunger Games».
Distrikt 12 er bombet til ruiner, forbrente lik ligger som forsteinede levninger i gatene.
Fra Capitol strammes skruen til overfor Panems utbyttede underklasse.
Peeta holdes tilbake hos makthaverne og brukes i deres spill.
I det hemmelige, underjordiske samfunnet i distrikt 13 prøver president Coin (Julianne Moore) å overtale Katniss til å ta rollen som opprørssymbol.
Første del av «Mockingjay» er dyster og grim, hele veien gjennom, mentalt så vel som scenografisk.
Til og med Effie Trinket har, høyst motvillig, byttet ut sine fargerike, barokke klær med distrikt 13s gjengse, grå kjeledress.
Med parykkene avløst av et tørkle hun danderer som en turban, stadig mer fantasifullt, blir hun et ørlite komisk innslag i det stadig mørkere og mer klaustrofobiske universet, der det visuelle uttrykket denne gangen henter mer inspirasjon fra «Les Misérables» enn fra Romerriket.
De fascistiske trekkene ved fremtidssamfunnet Panem og dets dekadente maktapparat i Capitol har vært fremtredende gjennom hele serien.
Slik sporene fra nazistenes propagandaapparat har vært åpenbare.
I Capitol hadde Plutarch Heavensbee (Philip Seymour Hoffman) rollen som den som styrte og utviklet «The Hunger Games», det dødelige spillet Katniss meldte seg på for å redde søsteren, og som hun vant.
Da Katniss ødela hele spillet i forrige film, tonte den uttalte mediekritikken ut.
Tilbake nå er en dypere studie av propagandaens anatomi, slik den utfolder seg i opptakten til revolusjonen vi aner, og håper, vil komme.
På plass i District 13 inntar Heavensbee nå rollen som propagandaminister i et nytt «spill» der han smelter sammen propaganda og provokasjon til det han kaller «provo».
Film og høyteknologi er hans fremste redskap, den motvillige heltinnen Katniss hans sterkeste kort.
Men slik Peeta er et redskap for motparten, blir Katniss et redskap for Heavensbee.
Ett av filmens sterkeste trekk er den subtile oppvisningen av hvordan mediestrategien hans lykkes.
Utspillene følges av mottrekk fra Capitol.
Slik ruller den manipulerende mediekrigen frem og tilbake, som en stadig akselererende stillingskrig med fatale utfall.
Og slik vi i den første filmen motvillig og paradoksalt ble gjort til åndeløse tilskuere av det fenomenet filmen kritiserte, lar vi oss denne gangen bevege av Katniss' agitasjon.
Selv om vi vet at den er styrt av Heavensbee.
Selv om vi aner at president Coins rettferdige opprør bærer i seg kimen til et nytt diktatur.
Både i Heavensbees figur og i Coins massemønstringer anes ekkoet av Leni Riefenstahl, filmskaperen som ble Hitlers fremste dokumentarist.
Denne gangen får vi også se en enda mer følelsesmessig utfordret og utladet Katniss, revet mellom individuell kjærlighet og kollektiv forpliktelse.
Som vanlig balanserer Jennifer Lawrence det hele perfekt, til og med i noen heller eksessive øyeblikk.
Slik blir «Mockingjay» en film om krig og kjærlighet, der begge deler trer frem på måter jeg er spent på hvordan neste film vil behandle.
Uunngåelig nok fungerer «Mockingjay Part 1» mer som opptakt til eposets avslutning enn som selvstendig film.
Men som begynnelse på slutten er den solid, full av motsetninger og paradokser, strippet for åpenbare skiller mellom rett og galt.
Så gjenstår det å se om også denne revolusjonen spiser sine barn.
| 1
|
500112
|
Cave, kunsten og meningen med livet
Selvportrett av kunstneren som middelaldrende ikon.
Fiksjon møter biografi møter konsertfilm i denne hybriden av en dokumentar, sentrert rundt en imaginær dag i Nick Caves liv.
Med den begavede bergenseren Erik Wilson som fotograf, veksler filmen visuelt mellom lys og mørke, litt i tråd med Caves musikalske uttrykk, litt som været i Brighton; Cave er opptatt av det.
Kameraarbeidet er intimt, energisk, atmosfærisk.
Dramaturgisk henter filmen kropp og sjel fra gode rockelåters oppbygning.
Fratrukket en heftig tittelsekvens, begynner det rolig idet Cave våkner i et hvitt soverom, bygger seg gradvis opp og kulminerer med et forrykende konsertopptak fra operaen i Sydney, der Cave fremfører «Jubilee Street», og alle rockemytens ingredienser øses ut foran oss og et hylende publikum.
Gjennom tre «refreng« kjører Cave rundt i bilen med tidligere samarbeidspartnere i passasjersetet: artisten Kylie Minogue, skuespilleren Ray Winstone og gitaristen Blixa Bargeld.
«Versene» er som Caves narrative sanger.
De sender ham hit og dit i tid og rom, og sjonglerer uopphørlig mellom iscenesettelse og virkelighet.
Men sammen med Caves egen voice over, og tross elementene av selviscenesettelse fra Caves side, gir de drypp av innsikt i kunstnerens biografi, musikk og filosofi.
Det gir en film full av undring, men også en film å bli klok av, rik på tanker og ideer som også har overføringsverdi.
Som når Cave snakker om det kontrapunktiske som nøkkelen til gode sanger, eller tekster.
Eller om viktigheten av å redigere, i betydning komprimere.
Eller det eggende ved undring:
«Jeg elsker følelsen av en sang før jeg forstår den.
Når du har forstått en sang, er den ikke interessant lenger.«
Når så Cave setter seg til pianoet , eller griper mikrofonen og fremfører «Higgs Boson Blues» og «Push the Sky Away», oppstår pur magi.
Til å handle om en artist med et så mørkt og dystert uttrykk som Nick Cave, er filmen overraskende lett til sinns, uten å bli lettbent.
Laget av regissører med bakgrunn fra billedkunst, er den som film en estetisk nytelse man ikke behøver å være svoren Cave-fan for å ha utbytte av.
Samtidig kan den fungere som en inngang til Caves musikk.
På det biografiske plan er en og en halv time langt fra nok til å favne alt Cave har gjort, musikalsk, litterært og i form av manus til filmer som «The Proposition» og «Lawless», pluss herværende, penneført sammen med regissørene Forsyth og Pollard.
Jeg for min del kunne sett og hørt Cave snakke og synge i evigheter.
Disse 97 minuttene er en god erstatning, ulik det meste som er laget i sjangeren.
| 1
|
500113
|
Spøkelseshistorie med egen vri
Eksamensfilm fra Trondheim tar tak i fortellingen om barna som ble satt ut i skogen for å dø.
De kan sin filmhistorie, studentene ved NTNUs avdeling for film— og videoproduksjon.
«Utburd» er masteroppgaven deres, og som grøsser sjonglerer den med flere av sjangerens essensielle elementer og situasjoner.
Den sender fem ungdommer på hyttetur.
Forventningen om hva som kan komme til å skje er i seg selv nok til å etablere en grunnleggende guffen spenning.
Hytten ligger ved en mørk skog vi vet skjuler ett eller annet vi helst vil slippe å møte.
Her handler det om utburd, barn som i tidligere tider ble satt ut i skogen for å dø, og som forvandlet seg til spøkelsesaktige vesener; helnorske zombier, om man vil.
En av ungdommene, Adrian (Jonas Langset Hustad), skriver bok om fenomenet.
For øyeblikket har han skrivesperre, men snakker villig vekk om hvem utburdene er og hvordan de muligens arter seg.
Det burde han kanskje ikke gjøre.
Sara (Marte Ingvild Stordahl) har en noe vanskeligere bakgrunn enn de andre, og trigges av forestillingen om disse skogens fredløse skapninger.
Her anes et ekko av Bernhard Borge/André Bjerkes «De dødes tjern», filmatisert av Kåre Bergstrøm i 1958 og kåret til den fjerde beste norske film gjennom tidene 40 år senere.
Også der knyttes et gammelt sagn sammen med psykologi, rasjonalitet og overnaturlige krefter.
Også der er forfatteren (Borge) en rollefigur i filmen, spilt av Bjerke, slik Hustad er det her, i dobbeltrollen som filmens fiktive forfatter og reelle manusforfatter.
Sammen med Hustad og Stordahl gjør Jenny Kaatz, Jørgen Hunstad og Asbjørn Røen Halsten en helt grei jobb med replikker og situasjoner som av og til ikke sitter helt, eller får litt preg av «gammelt TV-teater».
At Hustad lar seg inspirere av en gammel, norsk myte er i seg selv prisverdig, og gjør meg nok en gang forundret over at norske filmskapere ikke har gjort det i større grad.
Det setter «Utburd» i bås med André Øvredals «Trolljegeren», som er mye morsommere, og Aleksander Nordaas' huldrefilm «Thale», som er langt mer original.
«Utburd» har mer preg av sjangerøvelse, men som grøsser tar den aldri helt av.
Jeg lider av både mørkeredsel og ekstrem skogsangst, og hadde det utrivelig i kinosetet, men ikke utrivelig nok.
Skrekkeffektene i grøssere er ofte billige, men de forventes.
Man skal hoppe i setet i hvert fall én gang.
Det skjer ikke her.
Ifølge myten var utburdene misdannede barn, eller barn født utenfor ekteskap.
Tragediene som ligger i og bak skjebnen deres, kunne med fordel vært brukt i større grad - slik Nordaas gjør når han i «Thale» spiller på det smertelige i huldras skjebne, og innenfor filmens lille format greier å bygge inn en større fortelling og et humanistisk og filosofisk element, knyttet til menneskelighet og identitet.
«Utburd» er inne på noe av det samme.
Den diskuterer en mulig «menneskemisunnelse» hos utburdene.
Men misunnelsen, eller lengselen, eller det sorgfulle raseriet, kommer i for liten grad til uttrykk i vesenene selv.
Dermed vekker de verken noen dypere skrekk eller sympati.
Også hytten, muligens et gammelt gårdsbruk, rommer en historie som antydes, blant annet i den sentrale plasseringen av et maleri av en eldre kvinne.
Det er fiffig gjort, og appellerer til publikums fantasi, noe som for så vidt kler en film som beveger seg i grenselandet mellom nettopp virkelighet og fantasi.
«Utburd» vitner om håndverksmessig talent og en sjangerbevissthet som gir filmskaperne et stødig grunnlag for å bryte med de sjangermessige forventningene.
Viljen og evnen til å gjøre det er filmens styrke.
| 0
|
500114
|
Sovende tiger, spirende mango
Barndommens minefelt formidlet med varme, sprudlende humor og poesi.
To vidunderlige barn står sentralt i dette overflødighetshornet av en film.
De heter Ahlo (Sitthiphon Disamoe) og Kia (Loungnam Kaosainam), og besitter ikke bare en nesten ubeskrivelig sjarm, de spiller også sensasjonelt bra.
Laos før, nå og i en uviss fremtid er selve grunnen filmen står på.
Landet regnes som verdens mest bombede, målt etter folketallet.
Miner og udetonerte bomber — «sovende tigre» - skjuler seg i skog og kratt.
Multinasjonale selskaper utgjør et annet «minefelt» som truer landskap, tradisjonelle kulturer og levemåter.
Moderniseringen propaganderes i kjent stil og gjennomføres med hard hånd.
Fremskrittet kommer først og fremst partiledelsen til gode.
På denne utrygge grunnen plasserer regissør og manusforfatter Kim Mordaunt de to barna, for så å la mesteparten av filmen ses gjennom tiåringen Ahlos øyne.
Det hefter en forbannelse ved ham.
Han er en ulykkesfugl.
Det er det foreløpig bare den gretne, tradisjonsbundne bestemoren som vet.
Men da et digert damanlegg skal bygges i nærheten av landsbyen, og de får ordre om å flytte, legger hun skylden på ham.
Det er på denne reisen, bærende på mangoer som skal plantes til nye trær på et ennå ukjent bosted, at Ahlo møter Kia.
Den ni år gamle jenten bor sammen med sin onkel, en sjuskete, spritstenket Laos-utgave av James Brown, utstøtt fordi han kjempet på amerikanernes side under borgerkrigen, som endte med kommunistisk seier og resulterte i den nåværende ettpartistaten.
Mot denne bakgrunnen fortelles historien om en gutts kamp for å løsrive seg fra skjebnens forutbestemmelse.
Samtidig viser Mordaunt hvordan barndom utfolder seg midt i og på tross av vanskelige livsvilkår, sorg og ulykke.
Filmen kan sies å ha et visst slektskap med Danny Boyles «Slumdog Millionaire» og Benh Zeitlins «Beasts of the Southern Wild», men uten førstnevntes storbudsjett og sistnevntes febrile mytologisering av miljøet den foregår i.
Mordaunt verken sentimentaliserer eller eksotiserer.
Han kombinerer det lekne og levende med det nøkterne, og ikler det like mengder eventyr og autentisitet, humor og poetisk skjønnhet, noe som muligens kan tilskrives hans bakgrunn som dokumentarfilmskaper.
Dette er hans spillefilmdebut, men som dokumentarist kjenner han godt til Laos.
Han har blant annet laget dokumentaren «Bomb Harvest», som handler om bombedestruksjon og laotiske barn som samler bomber som skrapmetall, og som idémessig ligger til grunn for «Raketten».
| 1
|
500115
|
Politisk action for barn
Mellom utryddelse og frigjøring i Ostebro.
«Bokstrollene» befinner seg ikke bare et sted mellom Charles Dickens, Karl Marx og europeisk eventyrtradisjon.
Basert på en barnebok av Alan Snow henter den også elementer fra folkeutrydningenes bekmørke historikk.
Ut av dette greier filmskaperne, oppsiktsvekkende nok, å spinne en både mørk og munter historie, breddfull av action, spenning og fantasifulle effekter.
Og, ikke minst, med et budskap om at menneskenes frie vilje trumfer determinisme og fremmedfrykt.
At filmen er såpass vellykket overrasker ikke.
Den er laget av folkene bak «ParaNorman» og «Coraline», sistnevnte basert på Neil Gaimans bok og helt i toppsjiktet når det kommer til mørke, subtile og kompliserte animasjonsfilmer for barn.
Denne gangen skal vi til Ostebro, en by som lener seg tungt på et dickeniansk univers.
Rufsete og skittengrått, med brosteinsgater, tåke og lange skygger under viktorianske gasslykter.
Øverst i byen regjerer hvithattene, et snobbete byråd som, anført av Herr Plumpen-Snerk, er mest opptatt av å mumse eksklusive oster.
I dette klassedelte samfunnet bruker Grafse bokstrollene som middel for å klatre seg til rikdom og makt.
Han har skapt en myte om at de små vesenene kommer om natten og ikke bare røver barn, men spiser dem også.
Herlig stemmegitt av Helge Jordal propaganderer han myten med stor kraft, for å holde liv i folks frykt og i utrydningsfirmaet han driver, godt hjulpet av tre hjernevaskede etterplaprere.
Bokstrollene er ingen myte, de finnes.
De er bare ikke slemme.
De bor aller nederst under brolegningen og er superflinke til å fikse ting, særlig mekaniske duppeditter.
Kledd i tomme pappesker som også gir dem navn, har de i sin midte en gutt
— Egg - som ikke vet at han er et menneske.
Så vil tilfeldighetene at han en kveld støter på Winnie, Herr Plumpen-Snerks meget bestemte, men nokså neglisjerte datter.
Både visuelt og tematisk befinner «Bokstrollene» seg milevidt fra Disneys ofte forskjønnede eventyrverden.
Historien er tidvis vond og brutal.
Men den fortelles med stort overskudd og en detaljrikdom som både er fantasieggende og som gir så vel mennesker som i utgangspunktet stygge troll et bredt uttrykksregister.
Filmen bruker 3D-formatet like nydelig som i «Coraline».
Her kastes ingen ting mot deg, her brukes formatet til å skape dybde og romfølelse.
Det kommer særlig til sin rett i de mange tunnelene Egg og bokstrollene tar seg gjennom.
Dette er en film barn og voksne kan gå inn i og glede seg over sammen, samtidig som større barn og voksne kan hente ut «ekstramateriale» - blant annet i filmskapernes lek med «Iron Man», og referanser til så ulike verk som norske eventyr der troll sprekker, 70-tallsklassikeren «Etegildet», «Monty Pythons meningen med livet» og «Keiserens nye klær».
Sistnevnte bidrar også til å balansere de mørke elementene, ved å gi barna evnen til å si sannheten, selv om det ikke alltid er like lett å nå igjennom til de voksne.
| 1
|
500116
|
Slutten på jorden slik vi kjenner den
Christopher Nolan omskriver Murphys lov i dette intense dramaet fra en galakse langt, langt borte.
«Hvorfor måtte dere oppkalle meg etter noe farlig,» klager ti år gamle Murph, med henvisning til den spøkefulle læresetningen om at alt som kan gå galt, går galt.
«Murphys lov er ikke farlig,» svarer Cooper, hennes far (Matthew McConaughey).
«Den betyr bare at alt som kan skje, vil skje.»
Sann Coopers ord.
De er ikke bare en fars omsorgsfulle omskrivning, de er like mye en rettesnor for en film der anomalier — normavvikelser og irregulariteter - står sentralt.
En gang jobbet Cooper som testpilot for NASA.
Det var før teknologien ble omdirigert til jordbruket for å skaffe mat til en stadig voksende befolkning.
Fånyttes.
Plantesykdommer er i ferd med å ta knekken på grønnsaker og korn.
Sandstormer formørker menneskenes horisont, konkret og i overført betydning.
«Old age should burn and rave at close of day; Rage, rage against the dying of the light,» svarer fysikeren Brand (Michael Caine), han siterer diktet Dylan Thomas skrev til farens dødsleie.
Han har et slags håp hengende i et tynt, tynt snøre langt, langt ute i verdensrommet.
Der, under hans ledelse, har forskere i hemmelighet undersøkt om liv er mulig, slik at jordens befolkning kan forflyttes.
Svar trengs nå.
Cooper kommer inn som en viktig brikke.
Omkostningene er store.
I et romskip lastet med HAL9000s ikke så veldig fjerne fettere, risikerer Cooper og mannskapet hans, blant andre Brands datter Amelia (Anne Hathaway), å måtte ta ormehullets snarvei til galakser der romfarernes minutter og timer er lik tiår på jorden.
For den som (stort sett) sitter klistret i kinosetet, blir ikke romferden bare et uforutsigbart kappløp med tid og gravitasjonskrefter, den blir også en svimlende, utfordrende reise i ligninger som ikke går opp, filosofiske spørsmål, vitenskap og metafysikk - uten at Nolan et øyeblikk forlater sin humanistiske posisjon.
All teknologien og fysikken til tross er dette kanskje Nolans varmeste, mest menneskelige film.
Det speiles i mannskapets stadige, om enn ofte stive, konstruerte diskusjoner.
De er filmens svakeste punkt, og vanskeligere å ta for god fisk enn Nolans omgang med dimensjoner.
Det fanges bedre i et sentimentalt, men rørende nærbilde av Cooper mens han ser videobrev hans nå voksne barn (spilt av Casey Affleck og Jessica Chastain) har sendt ham gjennom de 23 jordiske årene som gikk mens han var ute på en liten ekspedisjon.
Ujevnhetene til tross greier Nolan å kombinere det majestetiske og emosjonelle med intens spenning, understreket av et lydbilde der tordnende maskineri veksler effektfullt med den absolutte stillhet.
Hans Zimmers mektige musikk legger til en alen, Hoyte Van Hoytemas kameraverk en alen til.
Han har tidligere fotografert mesterverk som «Muldvarpen», «Let the Right One In» og «Her», og får denne gangen jobbe med materiale som spenner fra amerikansk prærielandskap via planeter dekket av vann eller is (sistnevnte filmet på Island), til innsiden av svarte hull.
Resultatet er overveldende, fylt av wow-øyeblikk, der det vakreste kanskje er romskipet Endurance seilende som et bitte lite pariserhjul i et overveldende univers.
Bildet peker også mot filmens hjerte.
Fratrukket alt den er pakket inn i av action og tankespinn, handler den om hva og hvem vi er som mennesker, sentrert rundt det enkle, men gigantiske spørsmålet:
Hva er vi villige til å ofre for våre barn?
I det ligger også den stadig mer presserende problemstillingen:
Hvilken jord, og dermed hvilken fremtid, er det vi overlater våre etterkommere?
Ta derfor «Interstellar» som en advarsel, en beskjed fra fremtiden.
Do not go gentle into that good night.
| 1
|
500121
|
Scener fra et ekteskap
«Turist»:
Ruben Östlund retter et nådeløst kamera mot parforholdet og spør:
Vet du helt sikkert hvem du lever med?
Heldigvis vet de færreste av oss hvordan vi ville reagert om en katastrofe inntraff.
Bor det en helt i oss, slår beskyttelsesinstinktet inn.
Eller får overlevelsestrangen oss til å ta beina fatt uten tanke for andre?
Nå er det ingen stor katastrofe som rammer ekteparet Ebba og Tomas, som er på skiferie i de franske alpene med ungene Harry og Vera.
Snarere en hendelse.
Men det oppleves dramatisk nok å få et snøskred dundrende mot seg mens man spiser lunsj på uterestaurant.
Uten der og da å vite rekkevidden av skredet, reagerer Ebba og Tomas ulikt.
Hun prøver å samle ungene og bære dem bort.
Han legger på sprang med mobilen i neven.
Snøskredet utløser en konkret en konflikt mellom dem, men blir samtidig en metafor for den samme konflikten.
Slik skredet vokser seg høyere og bredere ettersom det ruller ned fjellsiden, eser konflikten ut; velter dem over ende og drar med seg andre.
Ungene.
Vennene Mats (Kristofer Hivju) og Fanny (Fanni Metelius), som i en pinefull scene utsettes for konflikteskalerende betroelser og ender med selv å kave seg inn i egne floker.
Slik par blant publikum risikerer å gjøre, om de snur seg mot hverandre og spør:
Hva ville du gjort, hypotetisk sett?
Ruben Östlunds filmer har mange kjennetegn.
Ett er kombinasjonen av noe dypt urovekkende og ubehagelig, og noe intenst frigjørende og komisk, gjerne samlet i én og samme scene.
Så også her.
På frigjøringsfronten finner vi en nesten hyperrealistisk skildring av hvordan ferie med unger kan arte seg.
Hinsides initiert kvalitetstid og idylliserende Facebook-oppdateringer, handler det om surskap og tverrhet og den ikke alltid like sjarmerende atferden til 2000-tallets unger.
Östlund har attpåtil latt Vera (Clara Wettergren) anlegge et stemmeleie som går gjennom marg og bein.
Med et mer bevegelig kamera enn tidligere rammes det ekteskapelige dramaet inn av et majestetisk landskap, filmet med vidvinkel, kontrastert av nærbilder i elegant interiør.
Men også denne gangen får vi Östlunds karakteristiske tablåer; lange takninger med statisk kamera, blant annet en serie oppstilte baderomsscener hvor særlig én vil huskes for en usedvanlig passiv-aggressiv tannpuss.
«Turist» handler om relasjoner.
Ikke nødvendigvis moderne relasjoner, det er noe grunnleggende bestandig i konstellasjonen Östlund — eller snarere Ebba - trekker opp.
«Oss».
«Vi».
«Samhold».
Tomas (Johannes Bah Kuhnke) er et offer for sine instinkter.
I alle fall hevder han det selv.
Kanskje er det også noe grunnleggende bestandig i det, og i Ebba (Lisa Loven Kongsli) som representant for den sårede, skuffede kvinnen.
Men ved nådeløst å vise frem en mann som faller i unåde og som krymper mer og mer, trekker Östlund inn det moderne begrepet demaskulinisering.
Han skisser også opp en slags remaskulinisering.
Den er både vakker, patetisk og på samme tid tåkete, bokstavelig talt, og munner ikke ut i noen slags katarsis, om noen skulle ha behov for det.
Mistroen er allerede etablert.
Ebbas skuffelse og Tomas' fall vil hvile over ekteskapet så lenge det varer.
Om det varer.
Dessuten snur Östlund hele den innledende problemstillingen på hodet i en formidabel sluttscene.
Så der har du den igjen.
| 1
|
500122
|
Tre brødre som er brødre
«Bjørnøya»:
Enkle, trivielle livsinnsikter i værbitt landskap.
Mest til intern bruk.
En psykologisk eksaminasjon av dynamikken mellom tre brødre på tur?
En miljøfilm?
En appell om å «realisere sine drømmer»?
Eller ingen av delene?
Som film faller «Bjørnøya» mellom alle stoler.
Den finner aldri sitt sete, men er vag, formålsløs og ubestemmelig, som om den først og fremst er motivert av «Hvorfor ikke?».
Inge Wegge tar med lillebrødrene Markus og Håkon til Bjørnøya, som ligger i Barentshavet et stykke sør for Spitsbergen.
Eneste tegn på sivilisasjon er en liten værstasjon som er operativ deler av året.
I bagasjen har brødrene ski, snøbrett, paraglider, kite og surfebrett.
Og rifle, i tilfelle isbjørnen, som har gitt navn til øyen, dukker opp.
Her skal de bo i to-tre måneder, med alt det innebærer av blåfrosne negler, frihetssus og interne gnisninger.
På toppen av det hele har Inge nettopp fått vite at han skal bli far.
Via en lite anvendt satellittelefon aner vi at den hjemmeværende kjæresten ikke er overvettes begeistret over barnefarens eventyrlyst.
Må han avbryte ekspedisjonen for å redde kjærligheten?
Dette er noen av konfliktlinjene som trekkes opp.
Men filmen greier aldri å samle dem eller gi dem et narrativt uttrykk.
Historiefortellingen blir byksende og ufokusert.
Så gjorde vi ditt, så gjorde vi datt.
Den greier aldri å bestemme seg for hvilken historie den egentlig vil fortelle.
Det blir litt søskenkjekling, litt surfing, litt føling i fjæra, litt plastopprydning på vegne av den mytiske Sysselmannen, og en del konferanselingo à la «det er viktig å følge drømmene sine», noe fortellerstemmen gjentar til det kjedsommelige.
Filmen minner slik sett mest om en påkostet feriefilm, bare med bedre foto og klipp.
Men også med det samme grunntrekket:
Som om den er til intern bruk.
Til stor gjensynsglede for dem som var involvert, men ikke for så mange andre.
Inge Wegge, som har jobbet som filmfotograf på NRK-serien «Oppdrag Nord-Norge» og realityserien «71° Nord» på TVNorge, kunne også med fordel latt flere av bildene tale for seg, og ikke la dem sjeneres av umusikalske vendinger som:
«akkurat nå føler jeg at jeg går rundt i et eventyrland» eller «mengden mat som kastes er helt syk».
Wegge-brødrene har utvilsomt et nært og fortrolig forhold til natur og friluftsliv, men de klarer aldri å omsette denne kjærligheten i et godt språk.
Det meste reduseres til sjablonger og begeistrede hvin.
PS.
NRKs «Ut i naturen» viser denne høsten en egen reportasjeserie med Wegge-brødrene.
I «En naturlig helaften», som settes opp like før jul, får vi se enda mer til søskenflokken.
Her dukker også lillesøster Katrine opp.
| 0
|
500123
|
Insektsommer
«Miraklene i Toscana»:
Ungpikeliv i skjæringspunktet mellom realisme og fabel
Tittelen indikerer religiøse undre i et romantisert Toscana.
Men det er lite svermeri ute og går i denne skildringen av livet til 13 år gamle Gelsomina.
Tvert imot, her er mye arbeid og ansvar.
Mest svermerisk er Wolfgang, Gelsominas egenrådige far.
Ellers består familien av tre yngre søstre og en ofte frustrert mor, pluss en venninne av familien.
Bosatt på et nedslitt småbruk, aner man at foreldrenes radikale fortid nå er omgjort til halsstarrig idealisme.
I tett samarbeid med Wolfgang har Gelsomina utviklet seg til en erfaren birøkter.
I praksis fungerer hun som familiens stabile overhode.
Flere fremmedelementer bringes inn i det lett kaotiske, men tidvis idylliske livet på landet.
Ett er Martin, en småkriminell unggutt, som utplasseres på småbruket som ekstrainntekt og arbeidskraft, men som også blir et sønnesubstitutt for Wolfgang — noe som forrykker forholdet mellom ham og Gelsomina.
Et annet er det absurde TV-teamet som dukker opp i forbindelse med konkurransen «Landsbymirakler», der bonden som leverer det beste, lokale produktet kan vinne penger og cruise.
Fascinert av en programleder som fremstår som en slags eventyrfe med forvandlende krefter, melder Gelsomina seg på konkurransen, mot farens vilje.
Nær opptil egen oppvekst, skaper Alice Rohrwacher en atmosfærisk film i skjæringspunktet mellom realisme og fabel, drømmeaktige barndomsminner og usentimental nostalgi.
Mye holdes tilbake eller forblir ufortalt, overlatt publikums meddiktning.
Men overgangsfaser er en tydelig linje i filmen.
På ett plan handler det om landsbygdens møte med forloren modernitet, på et annet om Gelsominas frigjøring.
For dette er først og fremst et sterkt portrett av en særegen jenteskikkelse, nydelig spilt av Maria Alexandra Lungu.
| 1
|
500124
|
Toget går!
Snowpiercer:
Eit koreansk-amerikansk samarbeid tek oss med på ei klassereise av dei sjeldne.
Koreanske Bong Joon-Ho («The Host«) har fått lov til å lage noko så sjeldan som blandinga av arthouse-film og storslått blockbuster.
Resultatet er ein ambisiøs science fiction-film berre av og til ut i det pretensiøse.
Etter at miljøforskarar slapp stoffet CW7 i lufta for å motverke klimaforandringane har jorda fryst over, og det har ført til total artsdød på planeten.
Dei einaste levande er om bord på evigheitstoget «Snowpiercer» — ei global togrute som nyttar nøyaktig eitt år på å kome rundt jordas no iskledde landskap.
Vår helt, Curtis - ein skiten og sliten Chris Evans («Captain America«) - bur i den bakarste delen av toget, og planlegg revolusjon for å jamne ut skilnadene mellom seg og dei rike folka på første klasse, med mål om å ta over toget frå den jarnhandsstyrande konduktøren Wilbur - med gode figurskildringar i alle endar.
Filmen er visuelt sterk.
Byrjinga, bakarst i toget, er så mørk at ein ofte knappast ser noko anna enn glimtet i auga til våre heltar, og vert gradvis lysare og meir fargesterkt dess lenger fram ein kjem.
Togets klaustrofobiske scener er kompakt og flott designa, og gir oss tidvise glimt av den frosne verda utanfor.
Om du likar sci-fien din subtil, så er kanskje ikkje «Snowpiercer» noko for deg.
Curtis si - både bokstavelege og biletlege - klassereise er ein tydeleg politisk metafor for «the 99 percent», og kamp mellom ulike sjikt av samfunnet.
Og det er ikkje det einaste me får servert i denne teikneserieadapsjonen.
I løpet av filmens rundt to timar lange handling - dette er ikkje den nedklipte amerikanske versjonen - får me alt frå hardbarka sosialdrama, til storslått kampvold, karikerte overklassefigurar og samfunnssatire.
Filmen balanserer ofte på ein knivsegg når den skal forklare verda som har skapt situasjonen me får framfor oss - og dyppar berre av og til tåa nedi plotthol.
«Snowpiercer» er ein tenkjande sci-fi-actionfilm, med spor av både Wachowski-syskena og George Orwell, men det er ikkje alt du bør tenkje for hardt på - då risikerer den å rakne i saumane.
Filmen følgjer den klassiske historia om ein motvillig helt med ei mørk forhistorie, som gjennom utfordringar og tilbakeslag må kjempe seg veg til sin endelege motstandar, men den gjer på eit leikent vis.
Vel er Joon-Ho best på dei visuelle krafttrekka, men i hans hender vert denne actionfilmen herleg tilfredsstillande - om enn like subtilt som, vel, eit høghastigheitstog gjennom ei snøfonn.
| 1
|
500125
|
Billig skrekkfilm
Kjente tablåer og enkle triks i billig spinoffprodukt.
Fjorårets «The Conjuring« ble en uventet skrekkslager og dro inn imponerende 318 millioner dollar selv om den bare kostet tyve millioner å lage.
Neste år, godt timet til halloween, kommer oppfølgeren.
Men innen den tid får vi også forløperen — «Annabelle» - et spinoffprodukt til prisen av 6,5 millioner dollar.
Dessverre gjenspeiles ambisjonsnivået i prislappen, som også gir seg utslag i en halvhjertet tidskoloritt.
Året er 1969, og TV-nyhetene forteller om Manson-kulten og drapet på Sharon Tate.
Høygravide
Mia - et opplagt nikk til Mia Farrow i «Rosemary’s Baby» - holder seg på magen i huset hun deler med sin mann, John.
En dag kommer han hjem med den siste dukken hun mangler i samlingen sin, Annabelle.
Dukken har et illevarslende oppsyn, og ganske riktig:
Når naboens datter, som har befattet seg med det okkulte i en Manson-aktig familie, kommer hjem for å myrde foreldrene sine, og yada, yada, yada blir drept mens hun holder Annabelle i fanget, tar det ikke lang tid før dukken fortsetter der nabodatteren slapp.
Den vil ha sjelen til det nyfødte barnet.
Annabelle er riktignok ikke mer bevegelig enn at hun kan knirke litt med gyngestolen og skru av og på elektriske apparater, men med seg på laget har hun selve djevelen.
Slik blir det nyfødte barnet gjenstand for et større slag mellom det gode og onde, lys og mørke, understreket at stadige kirkebesøk og samtaler med den godmodige presten Father Perez (Tony Amendola).
Som han sier:
«Ingenting overgår morskjærligheten.
Den er et avtrykk av Guds egen skaperkraft.»
Men er den stor nok til å stagge djevelen?
Denne skrekkfilmens metafysikk er imidlertid ikke spesielt original, snarere tvert om:
Den er selve urtablået som påkalles ved ethvert tilløp til idétørke, og «Annabelle» greier aldri å overliste seeren annet enn i korte skremmeskudd.
Noe positivt?
Den lange, ubrutte takningen der Mia, gjennom sitt eget soveromsvindu, blir vitne til at naboen overfalles i sin egen seng.
Mens gardinene blafrer lett i nattens sommerbris.
Uhyggen er som regel mer påtakelig når den skildres i det stille.
Dette kunne resten av filmen med fordel tatt til seg.
| 0
|
500126
|
Forsoffen spenning
Veien til helvete er belagt med gode hensikter.
Le Carré og Corbijn viser hvordan, og kryster storpolitikk inn i en effektivt sammenskrudd thriller.
Det hviler en eim av melankoli over Anton Corbijns filmatisering av Jon Le Carrès roman.
Mye på grunn av tematikken, mest fordi Günther Bachmann skulle bli Philip Seymour Hoffmans siste hovedrolle.
Filmen er en to timer lang manifestasjon av hva som gikk tapt da Hoffmann døde.
Med tung sess, trang pust, lutende skuldre og whiskyen innen rekkevidde gir han korpus til en spion man aner når som helst kan bli skjøvet ut i kulden.
Bachmann leder en hemmelig etterretningsgruppe som jobber spesielt for å avsløre radikale islamister.
Vi er i Hamburg post 11. september 2001, og byen er fremdeles i høyberedskap etter å ha huset tre av hovedmennene bak terrorangrepet.
Hit kommer Issa Karpov (Grigoriy Dobrygin) på illegalt vis.
Halvt russer, halvt tsjetsjener har han konvertert til islam, og jakter på sin avdøde fars formue, tjent på snuskete vis.
Men er han den han gir seg ut for?
Hvilken agenda har han egentlig, og hva skal han med pengene?
Karpov havner raskt i Bachmann-gruppens søkelys.
Flere trekkes inn i spillet rundt ham.
Annabel Richter (Rachel McAdams), den idealistiske advokaten som jobber spesielt med asylsøkere, og som prøver å hjelpe ham.
Bankmannen Thomas Brue (Willem Dafoe), som forvalter den etterspurte formuen.
Den muslimske lederen og velgjøreren Faisal Abdullah (Homayoun Ershadi), som snakker de moderates sak, men mistenkes for å ha en dobbel agenda.
Mot Bachmanns lett forsofne gestaltning varter Corbijn opp med stjernespekket eleganse.
Daniel Brühl («Good Bye, Lenin», «Rush«) har en nesten unnselig liten rolle som medlem av Bachmanns gruppe.
Fabelaktige Nina Hoss («En kvinne i Berlin», «Barbara«) spiller en mer fremtredende og sofistikert posisjon som hans høyre hånd Erna.
Til å begynne med er det irriterende at de snakker engelsk med varierende grad av tysk aksent.
Etter hvert som man trekkes inn i filmen, slipper irritasjonen langt på vei taket.
Bachmanns jobb krever en manøvreringsevne, tålmodighet og evne til strategisk tenkning som ikke nødvendigvis er like fremtredende verken i amerikansk etterretning — representer ved Robin Wrights CIA-agent Martha Sullivan - eller tysk ditto - representert ved Rainer Bocks byråkratiske Dieter Mohr.
Skjønt, man vet ikke.
«A Most Wanted Man» er et puslespill, en katt-og-mus-lek som krever årvåkenhet av tilskueren, og som tross all verdens oppmerksomhet likevel har noe uavklart, dulgt i sin midte.
Vi har med andre ord å gjøre med en spionhistorie av typisk Le Carré-format, intrikat, klassisk og likevel høyaktuell.
For om den omhyller sine individer med varierende grad av mystikk, er den langt klarere i sin politiske posisjonering.
Bak de ulike interessene og agendaene ser vi konturene av tankegangen som førte til krigene i Afghanistan og Irak, og - i enda større grad - hva som kom etter.
Som Brochmann sier:
Det man fjerner etterlater et hull som snart fylles av noe som kan vise seg å være enda verre.
Corbijn formidler Le Carrès stoff i tette, korthogde nærbilder, fylt av Hamburgs for- og baksider, der golde havneområder, søplete bakgater og brune kafeers mistrøstighet synes å ha smittet over på filmens fargepalett.
Slik sett både ligner og skiller den seg fra Tomas Alfredsons «Muldvarpen», hvor den kalde krigen resulterte i en nesten isblå tone.
«A Most Wanted Man» er ikke like elegant, ikke fullt så intrikat og langt mindre paranoid.
De har samme lavintense tone, men Corbijns film minner mer om noe som står og putrer langsomt under lokk, for så å koke eksplosivt over.
Det gir en sugende spenning etter hvert som plottet strammer seg og man aner at noe kan gå galt, selv om man ikke helt vet hva, og hvordan.
| 1
|
500127
|
Imot naturen
Kråkeungen:
Noen ganger kreves et dødsfall for å akseptere et annet.
Jojo er ti år gammel og lever med faren sin i utkanten av en nederlandsk by.
Hjemme går han på tå hev.
Når han skjønner at faren kan eksplodere hvert øyeblikk, smetter han opp på rommet sitt, og låser døren.
Først når det smeller i utgangsdøren, er det trygt å gå ned igjen.
«Det var ikke så ille», sier han til seg selv, når bolognesen er hevet veggimellom på kjøkkenet.
Om natten kommer han krypende opp i dobbeltsengen, men faren er raskt til å skyve ham ut igjen.
Der får han ikke være.
Hvordan skal det gå med den forsømte Jojo?
Og hvorfor er far så sint?
Har det noe med moren å gjøre?
Det blir fort klart at gutten ikke er en helt pålitelig forteller når han insisterer på at hun bare er «på turné i USA».
En dag finner han en hjelpeløs fugleunge som har falt ut av redet sitt.
Så har han iallfall noen å gi kjærlighet til.
Store deler av filmen fokuserer på denne stjålne tosomheten mellom Jojo og den bevingede vennen.
For faren sitter riktignok og ser på naturprogrammer dagen lang, men aksepterer ikke kjæledyr i heimen.
De bare dør eller forsvinner, sier han.
«Kråkeungen» var en av Nederlands Oscar-kandidater for et par år siden og tegner et krast og hjerteskjærende bilde av en liten familie i full oppløsning.
Faren som har mer enn nok med seg selv.
Og gutten som overlates til seg selv.
Men filmen har også sin porsjon ømme blikk mellom to mennesker som i bunn grunn elsker hverandre og trenger hverandre.
Og som forenes i et skjebnefellesskap.
«Kråkeungen» byr ikke på narrative overraskelser; fortellingen er like velkjent som den er velspilt.
Barnets språkløse fortvilelse og raseri når mor er borte og far slår med flat hånd.
Filmen foregår innenfor et strengt definert univers med praktisk talt bare tre karakterer.
Den siste er nabojenten, som peker mot Jojos gryende seksualitet.
I en scene skvetter Jojo en munnfull tannkrem på brystet sitt, et passe diskré bilde på hans påbegynnende pubertet.
Slik får filmens natur— og skjebnemotiv enda en betydning:
Jojos eksistensielle kamp for å akseptere sitt lodd i livet, symbolisert ved kroppens hamskifte.
To ord om skuespillerne:
Det er på skuldrene til Rick Lens, som spiller Jojo, filmen bæres.
Uten ham, ingen film.
Det er sjelden kost å se en barneskuespiller servere et så rikt følelsesregister med slik tilforlatelig intensitet.
Ansiktets bønn om ivaretakelse er det noe som heter, og sjelden har kravet vært mer berettiget enn her.
Kudos også til Loek Peters som fremstiller farens vrede som et uttrykk for hjelpeløshet - og ikke vond vilje.
| 1
|
500128
|
Middelaldersk heksejakt
Fortellingen roter seg bort, men her er mye god uhygge og stemningsfull filming.
Bror står mot bror , kongemakt mot kirke og i sentrum står rettferdighet og jordiske verdier.
Vi skriver høsten 1348.
Under ledelse av Gardar (Sverre Anker Ousdal) lever munkene sitt fromme liv i klosteret, der de også driver lasarett.
Men i folkedypet har man ikke gitt slipp på forestillingen om skogens troll og andre mørke krefter.
En forestilling som får næring når det stadig dukker opp stygt maltrakterte lik mellom trærne.
Skyldes det troll eller er det djevelens verk?
Eller en som står i ledtog med djevelen?
Mange år etter at han dro til Paris for å studere, vender Vilhelm (Leif Nygaard) tilbake til Garsli for å finne broren Ansgar, som er forsvunnet.
Kirken mistenker Ansgar for å stå bak mordene, og har lyst ham i bann.
Gruven som en gang lå under hans og Vilhelms gård, er overtatt av klosteret, og driftes av Bergtor (Kim Bodnia).
Den opplyste Vilhelm tror verken på djevel eller skrømt.
Han vil renvaske broren og skvære opp i det som en gang skilte dem.
Men sterke krefter arbeider mot ham.
Som prosjekt har «Skumringslandet» en lang og dramatisk historie.
Arbeidet ble påbegynt allerede i 2005, og har i stor grad vært gjort på vennebasert dugnad.
I november 2011 omkom produsent Daniel Henriksbø og b-fotograf Mats Bjarg da de ble skylt på sjøen under en storm.
Tragedien førte til ytterligere forsinkelser.
Dugnadsånden kom til kort i det organisatoriske, og Kim Bodnia måtte trå til som innspillingsleder.
Gitt dette, og filmens lave budsjett , er det mye som imponerer i «Skumringslandet».
Regissør og manusforfatter Lundø får en god del gratis via den naturskjønne og ville naturen i hjemkommunen Sokndal, sør i Rogaland.
Fotograf Henning Høifødt lar tåke og regn, skumring og massiv gråstein spille med, og skaper kraftfulle bilder, fulle av stemning og fortettet uhygge.
For en ikke-historiker virker kostymer og scenografi tidsriktig og gjennomført.
Det gjelder både klosteret og landsbyliknende Garsli.
Med sine små trehus og sølete «hovedgate» formidler husklyngen noe klaustrofobisk, skittent og trangt, som også kan stå som metafor for enkelte rollefigurers sinnstilstand.
Disse elementene er såpass gode at jeg lett bærer over med en dialog full av anakronismer.
Bedre fortalt kunne «Skumringslandet» derfor blitt en sterk og visuelt slående film om maktkamp og overgrep.
Det er i dramaturgi og regi det svikter.
Manuset virker i utgangspunktet ikke spesielt komplisert, selv om det har mange, kanskje for mange, elementer.
Men det kludres til av et stakkato, rotete fortellergrep, eller snarere mangel på fortellergrep, som gjør tråden i historien vanskelig å følge og gir filmen dårlig flyt, forsterket av en tidvis abrubt klipping.
For mye fortelles, for lite vises.
Det gjelder både bruk av fortellerstemme, og rent filmatisk.
Vilhelm tydeliggjøres ikke, verken som menneske eller som opplyst realist i et samfunn preget av moralsk mørke.
Filmen dveler mer ved det fysisk ubehagelige synet av ille tilredte lik enn ved det psykisk opprørende i tortur og overgrep.
Dermed får ikke emosjonene filmen prøver å appellere til spesielt mye næring.
Men den byr på noen scener og visuelle tablåer av utvilsom kvalitet.
| 0
|
500129
|
Vampyren i trilogisjuka
Dracula viser seg igjen vanskeleg å drepe, i starten på ein ny franchise.
På lista over fiksjonsfigurar som har fått laga filmar om seg er Dracula høgt oppe på lista, i nærleiken av julenissen og Sherlock Holmes.
Kor «ufortalt» denne historia er, er eg litt skeptisk til.
Grev Vlad Tepes er ein heimkomen fyrste som leier med venleg hand over sitt Wallachia.
Bak han er dagane som fryktinngytande krigar, opptrent frå barnsbein av tyrkarane som tok han til fange.
Når tyrkarane kjem attende for å truge hans vesle rike må han ty til desperate metodar for å unngå å miste folk og familie — og let seg bli omgjort, mellombels, til ein vampyr med enorme krefter.
Om han klarar å halde seg unna blod i tre dagar, vil han vakne opp igjen som seg sjølv.
Universal har sett dette som starten på ein ny franchise med sine klassiske filmmonster.
Dracula er berre starten, med Mumien, Frankenstein, og Den usynlige mannen på planen.
Håpet er å starte noko liknande som Marvel har gjort med sine superheltar.
Deri ligg også noko av problemet.
«Dracula Untold» lir av noko ein gjerne må kalle «trilogisjuka» - å vere første film i ein lengre serie skaper kjensla av at dei ikkje har hatt lyst til å blåse av alle kanonane såpass tidleg.
Debutregissør Gary Shore får ikkje gjere veldig mykje spennande her, men han leiker seg best i actionviraken - spesielt den første kampen greven får bruke kreftene sine er underhaldande å sjå på.
Ein høgst jordleg måte å svekkje Dracula på seinare i forteljinga er også den mest interessante kampen i filmen.
Luke Evans er ein skodespelar som verkar som skapt for dramatiske, gotiske, fantastiske omgivnader.
Rollene her og i «Hobbiten» viser at han er ein karismatisk skikkelse, men manuset gjer han ingen tenester.
Charles Dance som den vonde meistervampyren er eit godt treff.
Best kjend som Tywin i «Game of Thrones» får Dance her lov til å vere ein meir karikert versjon av intrigemakaren - som me nok får vite mykje om i komande filmar.
Grunnprinsippet er spennande nok i seg sjølv:
«Av og til treng verda monster, ikkje heltar.»
Problemet er at vår grev Dracula aldri kjennest som noko anna enn ein helt.
Valdslysta hans er overflatisk, og berre i noble ærend - bakgrunnsfigurane er i hovudsak tomme.
Den «ufortalte» historia ender med å i store trekk falle i ein ganske standard «opphavs»-formelen, utan å gjere noko spennande med den.
Vel er vampyrar vanskelege å drepe, men akkurat denne versjonen kan kanskje få kvile i fred.
| 0
|
500130
|
Dobbeltmoral og æreskodeks
Ulrik Imtiaz Rolfsens actiondrama engasjerer mer tematisk enn filmatisk.
Det skal godt gjøres å se «Haram» uten å føle et intenst raseri underveis.
Slik sett er Ulrik Imtiaz Rolfsens fjerde spillefilm vellykket.
Med pakistansk far og norsk mor far har Rolfsen det samme doble blikket som kurdisk-norske Hisham Zaman og norsk-pakistanske Iram Haq.
Alle tre går til filmene sine med nødvendigheter på hjertet og stor kunnskap om miljøet, kulturen og personene de skildrer.
Rolfsen har tidligere filmatisert Gunnar Staalesens «Bitre blomster» (2007) og Ingvar Ambjørnsens «Den store revejakta» (2008).
Med «Haram» er han tilbake i miljøet han tok for seg i debutfilmen «Izzat» og TV-serien «Taxi»: norskpakistanere i Oslo, der ikke alle holder seg like mye innenfor loven.
Mens faren driver gatekjøkken, er unge Omar nokså langt nede i et hiarki av doplangere.
Han tjener nok til å holde seg med fet bil.
Han trener styrke og har norsk kjæreste.
Ved en tilfeldighet oppdager han at søsteren han trodde døde for ni år siden, likevel lever.
Hun stakk av fra Pakistan, der hun skulle tvangsgiftes, og har nå fått ny identitet.
Hun har besudlet familiens ære.
Hun må finnes, og drepes.
Omar får ansvaret for å utføre udåden.
Tematikken er lik den Hisham Zaman behandlet i «Før snøen faller» (2012).
Også den foregikk delvis i Norge, men tok utgangspunkt i et tradisjonsbundet stammesamfunn i det rurale Kurdistan.
Rolfsens fortjeneste er at han plasserer de samme tradisjonsbundne uhyrlighetene i Norges hovedstad.
Ikke bare tett på oss altså, men i vår midte, og blant mennesker som har levd her i landet hele sitt liv.
Lik Hisham sender Rolfsen sin unge mann ut på en fysisk og psykisk reise som også blir en personlig dannelsesreise.
Slik blir filmen også en fortelling om unge kvinner som er smarte og fremgangsrike, og unge menn som ikke synes å ha andre ambisjoner enn å tjene fett, ha store muskler og være tøffe i trynet.
Rolfsen viser også, med ubehagelig tydelighet, hvilken dobbeltmoral som råder i denne machokulturen.
De unge mennene nekter søstrene den friheten de selv har, eller tar, der de drikker, fester og ligger med norske jenter.
Jenter som i neste nå kalles utpulte horer og felleshøl.
Som ramme rundt fortellingen velger Rolfsen en forsøksvis hardkokt, men effektiv actionfilm.
Det er et lurt valg, fordi det øker sjansen for at filmen når et ungt publikum.
Miljøskildringene er gode.
Det gjelder særlig gangsterne litt høyere opp i hierarkiet.
De virker presist tegnet, samtidig som stilen og positurene avkles i all sin latterlighet.
Men som action er «Haram» ganske enkel og formelpreget.
Høyt tempo dekker ikke over noen temmelig kleine replikker.
Og da sikter jeg ikke til drittpreiket ungdommene lirer av seg.
Tempoet skyldes mest et ofte nærgående, urolig kamera, men effekten forblir på det ytre plan.
Jeg savner en indre nerve og muligheten til å komme tettere på Omar.
Her er det manus som kommer til kort, for 20 år gamle Elias Ali gjør en anstendig skuespillerdebut.
Det samme gjør bodybuilderen Sohail Anwar som Omars kompis Khuram, og Katharina Lindström Gjesdal som Omars kjæreste Silje.
På mange skoler er «Izzat» blitt en del av undervisningen.
Det bør også «Haram» bli, tross sine svakheter.
| 0
|
500131
|
Banal matporno
Oversukret søtsak.
To av verdens fremste kjøkken setter hverandre i stevne når den indiske familien Kadam starter restaurant i en fransk småby.
Tvers over veien ligger nemlig Madam Mallorys Le Saule Pleureur med sin blinkende Michelin-stjerne.
Biske Mallory (Helen Mirren) setter særdeles lite pris på naboskapet.
Det brygger opp til knivskarp kokkekamp.
Familien Kadam har en tragisk forhistorie og et fortrinn.
Unge Hassan (Manish Dayal) er et gastronomisk naturtalent.
Pen å se på er han også.
Ingen av delene går Mallorys soussjef Marguerite (Charlotte Le Bon) hus forbi.
Filmen er for lang, og preges av den glatte, glansede estetikken som er blitt Hallströms varemerke.
Estetikken forsterkes av — og forsterker - den franske småbyens postkortpene idyll.
Den kommer litt mer til sin rett i fotograf Linus Sandgrens erotiske dveling ved matens sensualitet, det være seg råvarer, sausers konsistens eller ferdige delikatesser.
Slik sett er filmen en munnfull som glir motstandsløst ned.
Innimellom glimter den til med en viss sjarm.
Men til å velte seg i krydder og lekre retter, er den forbausende tam og duftløs, og helt uten de finessene som står så sentralt i de respektive kjøkken.
Filmen hadde trengt en neve kruttsterk chili og noen dråper bitter lime.
Men Hallstöm virker egentlig ikke særlig interessert i maten.
Den spiller bare rollen som pent dandert garnityr i en platt, forutsigbar og nusselig kjærlighetshistorie.
Lyspunktet er Helen Mirren.
To timer med henne er ikke helt bortkastet, selv når hun bare har en helt vanlig dag på jobben.
| 0
|
500133
|
Iskald whodunit
Kinesisk noir i årets Gullbjørnvinner.
Fra den alkoholiserte eks-politimannen til den skjøre femme fatale-skikkelsen hvis skjelven påkaller nærmere ettersyn; årets Gullbjørnvinner omfavner noir-sjangerens verktøyskrin i en veldreid, sotete og iskald whodunit-thriller.
Året er 1999, et eller annet sted langt nord i Kina.
I en kullgruve oppdages plutselig et sett likdeler på produksjonsbeltet.
Samtidig dukker andre kroppsdeler opp på kullgruver andre steder i landet.
Sporene fører etterforskningsgruppen inn i en shoot-out som ender dårlig.
To av politimennene dør, og den siste blir hardt skadet.
Politisjefen er ikke fornøyd.
Den gjenlevende offiseren, Zhang Zili, suspenderes fra tjenesten og tar jobb som sikkerhetsvakt.
Spol frem til 2004 og kullgruvene blir igjen funnsted for nye likdeler.
Er det den samme morderen som er på ferde?
På oppfordring fra en tidligere kollega bestemmer den nå alkoholiserte Zhang seg for å undersøke saken på eget initiativ.
Snart oppdager han at alle ofrene kan kobles til Wu Zhizhen, en lite snakkesalig kvinne som jobber på et renseri.
Zhang utgir seg for å være kunde, og smått om sen vikles han inn i en dans på død og liv.
«Black Coal, Thin Ice» gjør ingen forsøk på å skjule sine inspirasjonskilder.
Et eller annet sted sitter Raymond Chandler, Dashiell Hammett og James M. Cain og klyper seg i armen.
Snøfokk, kullos og frosne fingre i Nord-Kina?
Det er visst ikke grenser for den hardkokte detektivsjangerens nedslagsfelt.
I kinesisk tapning får vi alle de obligatoriske ingrediensene: omfattende sigarettrøyking, ensomme middager, menn med tømmermenn og listige kvinneskikkelser — i lyset fra en sigarettglo.
Slik kan filmen leses som en allegori over kinesernes grunnleggende livsvilkår gjennom en vekselvis svartmusket og blygrå linse.
Det er ikke mye å ropa hurra for.
Men håpet lever, og til slutt venter fyrverkeriet.
Filmens derivative natur er imidlertid også dens tilkortkommenhet.
Sjablongene kunne vært noe strengere forvaltet; plottet kunne med fordel var strammere; og dramaturgien sliter tidvis med det samme vår helt, nemlig fotfestet.
Her og der blir filmen stående og spinne på stedet hvil.
For gatene er isete i denne nordlige delen av Kina.
Vinden uler.
Og skøyter er først og fremst til for å drepe med.
Anmeldt av Håvard Nyhus
| 1
|
500134
|
Gay på landet
Uuttalte lengsler, skam og homofobi på den ungarske landsbygden.
Szabi (Andras Suto) har en lovende fotballkarriere i Tyskland, men er ikke en spesielt god taper.
Når han blir utvist og svikter laget i en viktig kamp, tar han det ut på romkameraten Bernard.
Til helvete med fotballen.
Til helvete med Tyskland.
Og til helvete med storbyen.
Vår mann trivs bäst i öppna landskap.
Togreisen går til den paddeplate ungarske landsbygden, der Szabi har arvet et falleferdig hus etter bestefaren.
Szabi finner seg snart til rette og tar opp birøkting og det ene med det andre.
En natt våkner han til lyden av at Aron (Adam Varga) forsøker å stjele mopeden hans.
Det blir starten på et vennskap som etter hvert glir over i petting og et fullskala kjærlighetsliv.
Men den ungarske landsbygden er åpen og som tittelen på filmen mer enn antyder:
Tunge skyer kommer rullende inn over horisonten.
Snart blir naboene klar over hvilke «vederstyggeligheter» og «brudd med menneskenaturen» som finner sted hos den hjemvendte tysklandsproffen.
Lokalsamfunnets sanksjoner — blant annet i form av sigarettbrenning og rundjuling - iverksettes med nådeløs justis.
Verst er det for kirkegjengeren Aron som presses fra alle kanter: jentekjæresten, jentekjærestens brødre, moren, religionen, tilsynet for høy moral og i det hele tatt.
Bedre blir det ikke når Bernard, den tyske romkameraten, plutselig banker på døren.
I dette spennet mellom skam og begjær; mellom forventninger og ønsket om å styre sin egen skjebne, utspiller «Land of Storms» seg.
Mot det bleke, endeløse østeuropeiske slettelandskapet skapes et sensuelt og fortettet drama, som ikke sprekker før i den aller siste scenen.
Når trykket fra det uutsigelige ikke lenger lar seg stagge.
Pluss i margen også for bildekomposisjonene.
Homoerotisk nattbading i skinnet fra en lyskaster har aldri sett bedre ut.
Rent fortellerteknisk har filmen mindre å by på.
Landsbygden som nullpunkt for å starte på ny, kjærligheten som begynner med slåssing, foreldrenes bebreidelser, den normative kontrollen i små lokalsamfunn, den uunngåelige sjalusien i et trekantforhold, de stormfulle skyene som truer i horisonten … filmen evner sjelden å overraske, men synes mer enn tilpass med å bekrefte et sett sjangerkonvensjoner.
| 0
|
500136
|
Livet i vektskålen
Med så stor letthet kan tilværelsens tyngde formidles.
Man må kanskje være Bent Hamer for å finne noe filmatisk ved Justervesenet.
Man må definitivt være Bent Hamer for å formidle Justervesenet med så stor poesi.
Kiloen står sentralt, vektskålen står sentralt, og i den vektes mye mot hverandre.
Urbanitet kontra landlighet.
Ensomhet kontra kjærlighet.
Rigiditet kontra kaos.
I siste instans er det selve livet Bent Hamer legger i vektskålen.
Det bemerkelsesverdige er med hvilken letthet han gjør det, filmatisk og — la oss kalle det filosofisk.
Holder man seg til filmens terminologi og univers, kan man si at Hamer har begått en lettvekter med tyngde.
Holdt i en fargepalett av blått, rødt og blågrått, er Hamers umiskjennelige billedspråk nærmest mettet med meningsbærende metaforer.
Noen av dem påkaller frydefulle smil, noen dirrer av stille skjønnhet.
Andre treffer magen med en dump smerte, eller sorg.
I Paris, i Det internasjonale byrået for mål og vekt (BIPM), oppbevares alle kiloers mor i en særdeles vellukket safe.
Hvert år arrangerer BIPM et kiloseminar, som inkluderer kontrollmåling av hvert enkelt lands kilo.
Å frakte kiloen fra Justerverket til Paris krever forordninger og prosedyrer.
Vanligvis er det Ernst (Stein Winge) som reiser til Paris.
I år må jobben overlates til hans datter Marie (Ane Dahl Torp).
Mens smågretne gamle gubber har vært Hamers gjennomgangsprosjekt, lar han denne gangen en ung, urban kvinne stå i sentrum.
Om hun har noen likhet med noen av Hamers menn, er det kanskje lokfører Odd Horten fra «O'Horten».
De deler i hvert fall en uttalt dedikasjon for jobben.
Om Maries tilværelse kan man si at den er strikt, og i ferd med å tømmes - i alle ordets betydninger.
Mens Marie kjører fra Justervesenet og hjem i sin blå Buddy, panorerer John Christian Rosenlunds kamera et bynært boligområde bestående av moderne funkisrekkehus der ordning & reda råder.
Bortsett fra i Maries leilighet, der møbel etter møbel stadig hentes av en eksmann som forsvinner med lasten på biltaket rett før hun svinger inn i oppkjørselen.
Det strengt velordnede er en gjenganger i det ene velkomponerte, humoristiske bildet etter det andre, fra Justerverkets indre gemakker til hoppbakken Marie kontrollmåler i silende regn.
Opp mot dette:
Et myldrende Paris.
Men også der; personer som krever orden.
En kelner skyver en uordentlig kaféstol på plass i rekken.
Gruppebilde med nasjonale kiloer på fanget.
Og så:
Nye muligheter.
Nokon kjem til å komme.
Gartneren
Pi som skal på teater og se Jon Fosse.
Målene fot, tomme og favn som får ny verdi.
Men alt dette ville bare hatt halv verdi uten Ane Dahl Torp.
Den rake skikkelsen, den effektive gangen.
Ansiktets kontrast.
Skjørheten under den distanserte, hardt tilkjempede kontrollen.
Smilet, når det plutselig bryter frem.
Rollen som Marie er ikke bare Torps beste på fryktelig lenge.
Den viser også hvilken formidabel skuespiller hun er.
Ikke bare har hun en særegen evne til å bruke kropp og tilbakeholdt mimikk, hun behersker den tilbakeholdne spillestilen som er helt nødvendig i en så neddempet film som dette.
Som i «Salmer fra kjøkkenet» skaper rollefigurenes vitenskapelige tilnærming til fag og virkelighet en særegen, skakk humor.
Denne gangen bryter en enda sterkere varme igjennom, eller; en annerledes varme, melankolsk, men også romantisk.
Et annet ekko fra Hamers salmer finnes på billedsiden.
Den gangen lot han en rad svarte Volvoer paradere gjennom skandinavisk åkerlandskap med hver sin baderomsgrønne, kuleformede campingvogn på slep.
Denne gangen er det de internasjonale seminardeltakerne som paraderer under parisiske løvtrær med hver sin blå paraply, bærende på hvert sitt nasjonale kilo.
Igjen lar Hamer bildene få følge av Kaadas musikk.
Sterkt tilstedeværende, men aldri påtrengende, forsterker den filmens stillferdige, melankolske tone.
| 1
|
500137
|
Aldrende kjærlighet
Et stillestående og ganske banalt frigjøringsprosjekt.
Aldrende kvinner som forlater den hjemlige arena for å få noen dagers luft under vingene og «finne seg selv", synes å være en aldri så liten trend i dagens franske film.
Catherine Deneuve gjorde det i fjorårets «Betties reise», Karen Viard i «Lulu Femme Nue» og Emmanuelle Devos i «Arret ou Je».
Og nå er det Isabelle Hupperts tur.
Huppert spiller Birgitte, gift med Xavier (Jean-Pierre Darroussin).
De driver et gårdsbruk i Normandie, sover i flanell og fører de hverdagslige samtalene man gjerne fører når man har levd lenge sammen.
Hun har en eksem som klør på brystet.
Kall den gjerne et psykosomatisk utslag av en utilfredshet hun går og kjenner på.
Kløen får næring da en ung kjekkas innleder en flørt med henne.
Under dekke av å skulle til hudlege, bestiller hun to netter på hotell i Paris.
Her dukker en annen mulig flørt opp i form av tannlegespesialisten Jesper (Michael Nyqvist).
Filmen er på sitt mest sjarmerende når den skildrer følelser og forviklinger i kjølvannet av Birgittes smånervøse tilnærming til romantikken.
Trivielle forstyrrelser og svimlende muligheter skildres passe småvittig, båret oppe av Hupperts spill og uttrykksfulle ansikt.
Når filmen prøver seg på poesi, blir den heller kjedelig.
Også fordi Birgittes «frigjøringsprosjekt» i bunn og grunn er like banalt som tematikken.
Filmen er så lett at den nesten kommer til kort i forsøket på å si noe om styrken i langvarig kjærlighet.
Den redder seg inn i et nydelig sluttbilde.
Men det er litt for langt frem dit.
| 0
|
500138
|
Kunsten å overleve
Kjærlighet i pre-apokalypsens tid.
Ja visst er det mulig å lage en original og morsom film om arbeidsledighet og klimakatastrofer.
Se bare her.
Ungdommens usikre fremtid ligger som en uttalt understrøm i denne kjærlighetshistorien, som er ganske ulik de fleste kjærlighetshistorier du har sett.
Undergangsfølelsen er mest uttalt hos Madeleine (Adele Haenel).
En mer beinhard attityde skal du lete lenge etter.
Madeleine bare vet at katastrofen kommer, i en eller annen form.
Så det er bare å forberede seg.
Om det så betyr å drikke rå makrell som «smoothie».
Forsvaret tilbyr en slags redning.
I form av utdannelse og jobb, men også i den tøffe kunsten å overleve.
Madeleine melder seg på et to ukers rekruttkurs.
Hun får selskap av Arnaud (Kévin Azaïs), en jevngammel snekker som trekkes mot den vakre og bryske jenten.
Vi snakker ikke søt musikk, for Madeleine handler det også her mer om energisk aggresjon, noe filmens lydspor understreker.
«De kjempende» begynner mildt, som en lekkert fotografert, leken og vittig fortelling om to vidt forskjellige ungdommer i en sommerskimrende småby i Sør-Frankrike.
Et voldsomt regnvær og en løpsk brann peker mot Madeleines undergangsfantasier så vel som det kommende, mørkere lendet i filmens siste akt.
Men på den andre siden:
Både styrtregn og brann er vanlige sommerfenomener.
Fra rekruttkursets komikk snevrer filmen seg gradvis inn til et naturskjønt og enda mer lekkert fotografert kammerspill, før de to som leker overlevelsesleken i skogen innhentes av virkelighetens farer; deres egen, private apokalypse, om du vil.
Til å være Thomas Cailleys langfilmdebut, er «De kjempende» usedvanlig stilsikker.
Ikke bare er den billedskjønn å se på, og velspilt.
Som drama greier den å ta en smilende, ubesværet rusletur innom den romantiske komedien.
Samtidig bærer den med seg en metaforisk dybde som er åpenbar uten å bli overtydelig og gravalvorlig, og som uttrykkes i slående bilder.
To frosne kyllinger i en mikrobølgeovn.
Aske som faller som snø.
Diskusjonen om skogbrannen skyldes en sneip eller en økologisk fundert selvantennelse.
I tillegg kommer den særegne kjemien mellom Madeleine og Arnaud.
Og det vilt befriende ved Madeleine, som skikkelse.
| 1
|
500139
|
Likhet utenfor loven
Inn i mørket i Boston.
«Cheers», «Ally McBeal, universitetet i Harvard.
Det kjennes lenge siden disse markørene definerte bostonerfaringen .
I dag er det et helt annet Boston som tilkjennegis via populærkulturen:
«Gone Baby Gone», «The Town», «The Departed», «Mystic River».
Dagens Boston er et mørkt sted.
Virkelighetens Gotham.
Finnes det lysglimt der ute?
Inn med Robert McCall (Denzel Washington).
På varelageret, der han skjøtter sitt daglige arbeid, fylles dagene med små vennlige hilsener til de andre ansatte og oppmuntrende ord til kollegaen som drømmer om å bli sikkerhetsvakt.
Kveldene tilbringer han på sin lokale diner der han vekselvis leser litteraturklassikere og lytter forståelsesfullt til den prostituerte stamgjesten.
En tvers igjennom real fyr.
Snart må han likevel gå mer drastisk til verks.
Da kommer den hemmelige bakgrunnen som special forces til sin rett.
Via sin prostituerte venn havner nemlig Robert på kant med den russiske mafiaen, og i forlengelsen av det: byens gjennomkorrupte politivesen.
Robert må begynne å drepe for fote.
I det godes tjeneste, selvfølgelig.
Filmen er skutt i dunkelt lys og gjør åpenbare nikk til Clint Eastwoods siste bedrifter og Edward Hoppers «Nighthawks»-maleri.
«The Equalizer» er første del i en anretning som er skapt for å være Denzel Washington sin nye «actionplattform».
Flere oppfølgere er allerede varslet og gjør det naturlig å tolke filmen i et superheltperspektiv.
Den drar da også veksler på mange av de samme elementene som den siste Batman-franchisen:
Hva er godhetens vilkår?
Må man skitne seg til for å bekjempe ondskapen?
Kan Gotham, unnskyld Boston, renses en gang for alle?
En sorgtynget Robert antyder selv et svar:
«You pray for rain, you gotta deal with the mud too.»
| 0
|
500142
|
Forpliktelser og frustrerte rop
Ole Giævers annenfilm er både feilbarlig og høyst severdig.
«Mot naturen» handler om Martin, en voksen mann med familie og fast jobb, som er fanget i en kronisk tilstand av stille frustrasjon.
Hans trygge A4-liv oppleves som et fengsel, hvor veggene utgjøres av forpliktelsene til familien, ansvaret på jobb og det allmenne hensynet til sine medmennesker.
Det sitrende ønsket om å bryte med denne uopphørlige rutinen har forplantet seg i kroppen hans, og ligger i cellevevet som et stille skrik som av og til kommer til overflaten som ufrivillige gammelmannsutrop.
Samtidig vet han med seg selv at han er en person som vil fortsette å hedre disse forpliktelsene til han dør.
Og han mestrer dette grunnleggende motsetningsforholdet mellom sine drifter og sitt ansvar ved ustanselig å hengi seg til nevrotiske spekulasjoner om hva han egentlig burde gjøre.
Det eneste Martin opplever som genuint og utvetydig givende, er de lange fjellturene han fra tid til annen legger ut på, og i «Mot naturen» følger publikum med på en slik helgetur med hovedpersonens indre monolog som lydspor.
Til tross for Ole Giævers beskjedne alder, er han som en veteran å regne innen nordnorsk film.
Giæver har riktignok kun regissert to spillefilmer, men han står også bak kritikerroste kort— og novellefilmer som «Sommerhuset» (2008) og «Tommy» (2007), samt et mylder av enda kortere filmer produsert på nullbudsjett.
Og man kan bare spekulere i hvor mange av disse produksjonene som hadde vært langfilm, dersom han hadde vært bosatt og oppvokst nærmere det sentrale østland.
Giævers første spillefilm var den privatfinansierte «Fjellet» (2011), som til tross for godt skuespill og god personregi aldri helt maktet å overskride sine økonomiske begrensninger.
Det er dyrt å lage film, og det skal ikke mye til før de økonomiske realitetene setter sitt preg på filmopplevelsen.
Og faren for at dette skal skje er sjelden større enn i filmer som på grunn av pengemangel ilegger seg selv strenge begrensninger hva angår antallet skuespillere og innspillingssteder.
Likevel har det aldri vært tvil om Giævers talent, og med «Mot naturen» etablerer han seg som en interessant og egensindig filmskaper som publikum både i og utenfor Norge fortjener å se mer fra.
I "Mot naturen" spiller Ole Giæver selv hovedrollen som Martin, og bærer dermed brorparten av filmen alene sammen med fotograf Øystein Mamen og medregissør Marte Vold.
Filmen er preget av skarpe digitale videobilder som veksler mellom utiltalende komposisjoner og keitete lyssetting i interiørscenene og vakre, suggererende håndholdte takninger i utendørsscenene.
Heldigvis er sistnevnte i klart overtall, og på tross av noe klønete samspill i åpningsscenen, finner filmen raskt tonen når Martin begir seg oppover fjellet og skillet mellom hans indre og ytre verden opphører.
De beste sekvensene er de hvor Martin liksom synker inn i seg selv mens tankene hans springer like lett som han selv traver over snaufjellet.
Det er ikke noen original tematikk Giæver tar for seg, men kombinasjonen av omgivelsene, det dvelende fotoarbeidet og Martins tidvis innsiktsfulle og velartikulerte tanker, gir det hele en form som oppleves frisk og interessant.
I forbindelse med lanseringen har Giæver uttalt at «Mot naturen» kan sees som en videreforedling av «Fjellet», i den forstand at der sistnevnte handlet om to rollefigurer på et fjell har denne hovedsakelig én.
Foruten det faktum at Martin i «Mot naturen» får selskap av en rekke andre rollefigurer, skiller den seg fra «Fjellet» i det at den aldri oppleves som en film som har funnet sin form på grunn av økonomisk nødvendighet.
Det er ikke vanskelig å finne skjønnhetsflekker og småfeil i «Mot naturen».
Men det er heller ikke vanskelig å konstatere at det går svært lang tid mellom hver gang vi får servert norske filmer hvor filmskaperens ideer og visjoner tilsidesetter den norske filmproduksjonens traurige, forutsigbare regler med samme selvfølgelighet som det Ole Giæver gjør her.
| 1
|
500143
|
Dårlig vær
Hold deg fast!
Tornadoen kommer!
«Into the Storm» låner mye fra Jan de Bonts «Twister» (1996), og mikser dem med elementer fra «found footage»-sjangeren.
Og bakom synger klimaendringene, men det har ingen ting å si, for dette er en film som bare slenger ut elementer i øst og vest, uten å samle dem opp i annet enn klisjeer.
Mens en gigantisk tornado bygger seg opp i Oklahoma, følger vi et team tornadojegere med ikke spesielt god kjemi seg imellom.
De jobber med en dokumentarfilm.
Parallelt blir vi kjent med en collegelærer og de to tenåringssønnene hans.
Heller ikke her er kjemien noe å skryte av.
Sønnene videodokumenterer livet sitt som ledd i et «tidskapselsprosjekt».
For moro skyld er det også lagt inn noen riktig harry hurragutter som legger ut jackass-stunt på youTube.
Man behøver ingen master i dramaturgi for å skjønne at veiene deres kommer til å krysses på dramatisk vis.
Det gjør den til en effektivt fortalt, men forutsigbar film, full av dialoger som bare er der for å gi publikum informasjon, befolket av mennesker som veiver rundt med kamera i situasjoner der de knapt ville kunnet puste eller stå på beina.
Filmen er så full av den slags nonsens og uinteressante folk som gjør idiotiske ting, at den sugende katastrofefølelsen de spektakulære scenene bygger opp til uteblir.
Plottet er fullt av hull, bruken og gjennomføringen av found footage-grepet slapt og slumsete.
Hva er «film» og hva er film?
Det dukker opp noen sterke bilder av tornadoens ødeleggelser og etterlatenskaper, som en trehjulsykkel stikkende ut fra en bil.
Men i en film helt uten mål og mening, reduseres også de til et forbigående «oi!».
| 0
|
500144
|
Buskis fra Bjerke
Enkeltdelene er morsommere enn helheten.
Norge er godt forspent med komikere, og her er en rekke av dem samlet på ett brett; litt som i Torsdag kveld fra Nydalen.
Du har Odd Magnus Williamson med kombipraksis som veterinær og lege, og Henriette Steenstrup og Morten Ramm som etterforskere fra Økokrim.
Du har Jon Øigarden som amper småkjeltring, og Atle Antonsen som nordnorsk torpedo uten smerteterskel, med nese for kvinnelige kjønnsorganer og talemåter som en Hamsun-figur.
Og så har du Bjørn Floberg som Malte, rik hesteeier og Bjerke-boss, med håndsydde boots, silketørkle og den karakteristiske knirkelatteren som synes å være en genetisk defekt i den vulgære delen av overklassen.
Noter også Hege Schøyen i en bitte liten rolle som Maltes kone, bedøvd av Botox.
Outsideren i dette stjernegalleriet er Edward Schultheiss fra «Himmelblå».
Han spiller Bjarte Lem, smått avdanket travkusk med kulemage og en kone som er like sid på shoppingen som på sexen når hun ikke går på medisiner.
Kombinert med Lems dalende yrkeskarriere har det gitt ham en gjeld som tar et realt byks da den blir kjøpt opp av finske lånehaier.
Vår venn Lem klekker ut en plan, men det er han ikke alene om.
At travmiljøet ikke har avfødt noen norsk komedie før nå, er nærmest et under.
Når så først skulle skje, var Ole Endresen utvilsomt rette mannen.
Med spillefilmen «Kong Curling» og en rekke av de siste årenes komiserier på TV har han vist nese og øye for typer og figurer — harrytasser av begge kjønn især.
Og han evner å dra dem akkurat passe langt inn i karikaturen.
Derfor overrasker det ikke at filmen leverer best på typetegning.
Det er bare å velge sin favoritt.
Scenene der de ulike figurene får spille seg ut, gir enkelte fornøyelige humrescener.
Men her er ingen virkelig hylende morsomme passasjer.
«Jakten på Berlusconi» mangler «Kong Curlings» visuelle overskudd og glade galskap, og blir i lengden og som helhet for snau og for dum.
| 0
|
500145
|
Frykt og avsky i tjenerfløyen
Stort drama i et tomt hus.
Ingen forfatter har beskrevet den nådeløse maktkampen og obskøne selvoppholdelsesdriften som ligger til grunn for mellommenneskelige relasjoner med større presisjon og kraft enn broderfolkets store dikter August Strindberg.
På sitt beste maner August Strindbergs skriverier frem en unik blanding av forakt og gjenkjennelse — for ikke å si ren og skjær fryd over de gnistrende setningene denne nedrighetens mester kunne lire av seg.
For virkelig å lykkes med å tolke Strindberg er man derfor nødt til å gå inn i materien uten forfengelighet, og selv om Liv Ullmanns «Frøken Julie» er en vakkert fotografert film, avstår den langt på vei fra å skjønnmale rollefigurene.
Filmen utspiller seg på et irsk gods en gang mot slutten av 1800-tallet, og er et trekantdrama mellom godseierens datter Julie, hans tjener John og kokken Kathleen.
Dramaets kjerne er den uimotståelige tiltrekningen og de tilsynelatende ugjennomtrengelige barrierene mellom Julie og John, samt det faktum at sistnevnte er forlovet med Kathleen.
Julie er en vakker og velstående aristokrat, John er en kultivert og ambisiøs tjener, og mellom dem er det en avgrunn av klassemessige privilegier og tabuer.
Innledningsvis bruker frøken Julie sin posisjon til å leke en sadistisk lek med tjenerskapet, men etter hvert forrykkes terrorbalansen, og slik bølger kampen frem og tilbake helt til historien når sin dramatiske konklusjon.
I vår tid fremstilles Strindberg ofte som en krakilsk, misogyn karikatur av en 1800-tallsmann, men selv om hans kvinnesyn i beste fall var problematisk, er det for lettvint å redusere ham til en enkel kvinnehater.
I «Frøken Julie» fremstår tittelfiguren som en kompleks og ressurssterk kvinne som aldri reduseres til et offer, og med tanke på mengden blod, alkohol og trusler som er involvert er ikke dét noen liten bragd.
Ullmann synes å ha forløst noe i Jessica Chastain, som spiller seg gjennom et imponerende register av følelser og sinnsstemninger uten noensinne å forbli lenge nok i én av dem til at publikum får noe fasitsvar på hvordan Julie egentlig er.
Enda mer imponerende er det at regissøren har maktet å tørke av Colin Farrell den kokette selvtilfredse minen som har gjort ham så vanskelig å ta på alvor i så mange filmer.
Her hevder han seg svært godt mot både Chastain og den alltid pålitelige Samantha Morton.
«Frøken Julie» innledes med en prolog som sender tankene hen til Ingmar Bergmans «Hviskninger og rop» (1972), hvor Ullmann selv spiller en av hovedrollene, og mot slutten av filmen forsterkes koblingen med ytterligere et eksplisitt visuelt sitat.
I den sammenheng bør det bemerkes at selv om Ullmann demonstrerer beundringsverdig personregi, motvirker hennes bruk av location den teatrale klaustrofobien som ligger i manuset.
Godset er vakkert fotografert og tidskoloritten er upåklagelig, men omgivelsene besitter ingen egen nerve, og dermed fremstår flere av de dvelende tagningene - for ikke å si filmen som sådan - som ugunstig lange.
«Frøken Julie» byr på opprivende drama og strålende skuespillerprestasjoner, men den mangler like fullt den ekstra dimensjonen som kunne gjort den til en virkelig stor film.
| 1
|
500146
|
Super-Scarlett
Luc Besson møter Terrence Malick.
«Lucy» bygger på ideen om at mennesket bare utnytter ti prosent av hjernen.
Premisset er så feil at filmen nesten ramler sammen i startgropen.
Den vaklevorne konstruksjonen blir ikke stødigere av at kvasivitenskapen snekres sammen med innslag som kunne vært kasserte filmklipp fra Terrence Malicks «The Tree of Life».
Ut kommer et sammensurium av blodig action, filosofi og science fiction, med Scarlett Johanssons tittelfigur som siste tilskudd til regissørens samling av hardtslående damer.
Nå er jo ikke tullete ideer i seg selv nok til å avskrive en god historie.
Lakmustesten er filmskaperens evne til å få oss til å tro på tøvet.
Det greier ikke Luc Besson.
Historien er for full av hull, og fortelles ikke godt nok til å legge lokk på alle innvendingene som hoper seg opp i hjernen min.
Men det skal Besson ha, han vet å lage underholdning.
Sammen med Johanssons spill gir det en film man bare må ta for hva den er: underholdende nonsens.
Plastisitet er Johanssons fortrinn som skuespiller, og Besson utnytter formbarheten for alt den er verdt.
Første gang vi møter Lucy er hun sjarmerende småsjuskete og bakfull.
Etter å ha blitt eksponert for store mengder syntetisk dop, øker hjernekapasiteten hennes i akselererende tempo.
Med på kjøpet følger hypersensitivitet, superhukommelse og kjempekrefter.
Bessons fascinasjon for spinkle kvinner som hamler opp med bråter av bevæpnede menn er ikke vanskelig å dele.
Det er umulig ikke å fascineres av Johansson/Lucys transformasjon.
Men bak stålkontroll og hjernekapasitet ligger store spørsmål, knyttet til menneskelig eksistens.
Minus en fiffighet eller to kommer det bedre til uttrykk gjennom Johanssons blikk enn via Bessons filmatiske eskapader.
| 0
|
500147
|
Antikverte arketyper
Mer vemodig machoteater.
Etter fire år og tre filmer er det ikke lenger like lett å avfeie Sylvester Stallones «Expendables»-franchise som et nostalgisk sysselsettingsprosjekt for tilårskomne muskelbunter.
For den store ironien er naturligvis at det i dag fortsatt hovedsakelig er stjerner av Stallones, Schwarzeneggers og Bruce Willis’ generasjon som egenhendig kan bære actionfilmer i Hollywood.
Det spiller egentlig ikke noen større rolle om disse herrene alle befinner seg et sted mellom 45 og 72 år, for i realiteten har de ingen reell konkurranse fra sine yngre kolleger.
«Expendables»-serien er først og fremst en vemodig konstatering av at den typen actionhelt Stallone & Co. representerer er en arketyp som ikke lenger er gangbar i et Hollywood som i økende grad henvender seg til et globalt publikum.
Ikke bare synes deres kyniske, følelseskalde voldsutøvelse i dag både utilstrekkelig og malplassert, også deres svart-hvite verdensbilde er gått ut på dato.
De er sjarmerende vrakgods fra en enklere og mer utilslørt brutal tid.
«The Expendables 3» er kanskje den dårligste filmen i serien så langt.
Actionscenene er både for lange, for mange og for masete, og ensemblets høyst variable skuespillerevner gjør at dyktige folk som Wesley Snipes og Antonio Banderas må spille nedover for å matche gjennomsnittsnivået.
Når disse filmene likevel bare blir mer og mer interessante, er det fordi Stallones tese og budskap blir til mens filmene lages.
Dermed byr «Expendables»-franchisen på en enestående anledning til å se hollywoodmaskineriet gjøre seg opp en mening om actionheltens plass i dagens samfunn i realtid.
| 0
|
500148
|
Wallace og Chantry
Lunken suppe kokt etter gammel oppskrift.
«What if» har tre gode kort på hånden.
Det ene er Zoe Kazan i rollen som illustratøren Chantry.
Ikke bare utstråler hun genuin tilstedeværelse og sjarm, hun får også spille en smart, ujålete jente med mer enn ekteskap i blikket.
Det leder over til kvinnerollene, filmens andre gode kort.
Ikke at de er spesielt godt skrevet og utviklet, for det er de ikke.
Men bare det at filmen er kjemisk renset for de skrålete fjolsene som befolker bortimot 90 prosent av Hollywoods romantiske komedier, kjennes som en gedigen lettelse.
Ellers er filmen kokt sammen etter et gammelt og velkjent formular, uten å gjøre mer enn halvhjertede forsøk på å fornye sjangeren.
Wallace (Daniel Radcliffe) og Chantry møtes på fest.
Han er dumpet av kjæresten og temmelig desillusjonert.
Hun har samboer på femte året.
Kjemien mellom dem er uomtvistelig.
Så kanskje de kan være venner?
Det kan de, nikker romantikeren Wallace, aldeles bergtatt.
Derfra og videre er det bare å lene seg tilbake og vente på når, og hvordan, de to finner ut av det med hverandre.
Radcliffe spiller på en litt klønete sjarm som bare delvis slår gjennom, men som kommer til sin rett i samspillet med Kazan.
Det er filmens tredje, gode kort.
Mer enn svimlende begjær og sexy fremtoning, vektlegges det umiddelbare samspillet mellom to som deler humor så vel som sårbarhet, og — ikke minst - den dype, intuitive kontakten som danner grunnlag både for vennskap og kjærlighet.
Ut over det skjemmes filmen av kvikkheter som ikke alltid er like morsomme, dialoger skåret over den romantiske komediens velkjente mal, for mange konstruerte replikker og et par utenpåklistrede slapstickinnfall som bryter med filmens tone og stil.
| 0
|
500149
|
Purk, purk, tullete agurk
For lang, for dum, for kjedelig.
En misforståelse fører Ryan og Justin (Jake Johnson og Damon Wayans Jr.) inn i et par politiuniformer de — spesielt Ryan - fort erfarer fordelen ved.
De er ikke akkurat blant Amerikas utslåtte, men sett i lys av karrieresamfunnet, har de ikke gjort det særlig skarpt.
Den en gang så lovende rugbyspilleren Ryan trener et guttelag uten særlig respekt for hva han måtte ha av kunnskap.
Justin er dataspillutvikleren som ikke greier å få gjennomslag for ideene sine.
Iført uniform opplever de respekt og spenning.
Så hvorfor ikke ta utkledningen et hakk videre, og virkelig begynne å leke politi?
Opplegget fungerer på haltende vis inntil til de - viklet inn i korrupsjon og livsfarlig russisk mafia - ikke synes det er særlig gøy lenger.
«Dere har sett for mange filmer,» sier politisjef Brolin (Andy Garcia) under et avhør.
Det samme kan sies om filmskaperne.
De kunne brukt filmkunnskapen til å lage en liste over klisjeer verdt å unngå.
I stedet er det som om de har listet dem opp på begge sider av minst 12 A4-ark, krysset systematisk av underveis i manusarbeidet, og fulgt forutsigbarhetene slavisk under innspillingen.
Tanken var kanskje å la klisjeene spille opp mot 80-tallets politifilmer, og på lag med Ryan og Justins banale ideer om hva det vil si å være politi.
Det kunne fungert dersom filmskaperne hadde lagt inn noe originalt og overraskende her og der, eller kjørt en vilt sjangerparodisk linje, slik Adam McKay gjorde med «Reservesnut» («The Other Guys») i 2010.
Når de ikke gjør det, blir resultatet en b-film som ikke engang gidder å tulle med sin status som b-film - selv om den prøver aldri så hardt å være frekk og politisk ukorrekt.
Forsøket strander, dels fordi den ikke går langt nok, dels fordi utførelsen er så sjuskete og halvhjertet.
Dermed ender dette som en ytterst konvensjonell masseproduksjon, der noen smått vittige øyeblikk ikke er nok til å holde humøret oppe gjennom de drøye hundre minuttene filmen varer.
| 0
|
500150
|
Mason, snart voksen
Denne historien om oppvekst og modning kan fort vise seg å være høstens aller fineste film.
Alle foreldre til noenlunde voksne unger kjenner følelsen.
Barnet forsvinner inn på rommet sitt.
Etter noe som kjennes som knapt ti minutter, kommer det ut igjen, 20 cm høyere.
Runde kinn i ferd med å smalne.
Dun på overleppen, eller plutselige pupper.
Hår på leggene som for noen øyeblikk siden var knubne guttebein.
Den tynne tenåringen som plutselig vokste ut av den lubne barnekroppen.
De uferdige, nærmest prøvende konturene av det voksne mennesket som er under utforming.
«Boyhood» sender deg rett tilbake til alt dette.
Og det er aldeles nydelig å bivåne.
Oppløftende og melankolsk på samme tid.
Kanskje ekstra rørende for dem av oss som akkurat denne uken sendte et barn ut i verden på egen hånd, men for ordens skyld:
Dette er ikke en film for foreldre.
«Boyhood» griper meg ikke først og fremst av sentimentale grunner.
Richard Linklaters film er unik.
Innspilt over 12 år, med de samme skuespillerne i rollene, følger den Mason og familien hans, fra han seks år gammel ligger i gresset og filosoferer over vepsenes tilblivelse, til han flytter hjemmefra som 18-åring for å begynne på college.
Prosjektet er ikke bare ambisiøst, det er kunstnerisk dristig omtrent på samme måten som det å sette barn til verden er et vågalt prosjekt, menneskelig sett.
Mye kan gå galt underveis.
Resultatet er en nærmest mirakuløs liten tidskapsel.
En forbløffende jordnær film som berører fordi den går så tett på den kontinuerlige prosessen det er å bli voksen, gjøre sine valg, finne sin plass i livet.
Den prosessen handler ikke bare om Mason (Ellar Coltrane).
Den omfatter moren hans (Patricia Arquette), som må jobbe seg ut av tilværelsen som fattig alenemor, inn i yrkeslivet, ut og inn av ulike ekteskap.
Den omfatter faren hans (Ethan Hawke), i langsom utvikling — selv ville han kanskje med et skjevt flir kalt det avvikling - mot det livet han strittet så lenge imot å leve.
Det handler om Samantha, en skikkelig dramadronning av en storesøster - spilt av regissørens datter Lorelei Linklater.
Men det er Mason som står i sentrum.
En stille, grublende gutt som samler på pilspisser, følger en død fugls forråtnelsesprosess og krangler med Samantha.
Alt skildres uten overdramatisering, fritt for sentimentalitet, men med stor varme for menneskene det handler om
Autentisitet er Linklaters varemerke, demonstrert gjennom trilogien «Før soloppgang», «Før solnedgang» og «Før midnatt», der hver film foregår med ti års mellomrom, og følger et par gjennom 24 timer, på de ulike stadiene i forholdet.
Også denne gangen greier han å skape en film som føles ekte og intim, episk og samtidig fullstendig ujålete, befolket av hverdagsmennesker og full av presise observasjoner, gripende så vel som vittige eller opprørende.
Den første flyttingen, det første skrittet over i en ny fase av barndommen, reflektert i Masons malerkost over dørlisten der hans og søsterens høyder og aldre står markert med tusj.
Den søvnløse natten da troen på alvers eksistens forsvinner.
Måten barna står både midt i og på utsiden av de voksnes konflikter.
Men med få unntak er det ikke milepælene og de store øyeblikkene i livet - være seg dramatiske eller lykkelige - Linklater viser frem.
Han konsentrerer som om de «små» hendelsene.
Handlinger voksne gjør for å berge seg selv, eller for å oppdra, men som barnet kan oppleve som krenkende.
Og motsatt; de små gestene som signaliserer vennskap, tilhørighet.
Følelseslivets omskiftelighet.
Relasjoner som skifter.
Bånd som knyttes og brytes.
Alle de ulike påvirkningene Mason utsettes for, i ulike stadier og aldre.
Hans indre strev med å orientere seg frem til hvem han er og vil være.
Men først og fremst:
Tiden som ruller og går.
Alt skildres uten overdramatisering, fritt for sentimentalitet, men med stor varme for menneskene det handler om.
Å få tilbringe 165 minutter i nærkontakt med dem, er utrolig fint.
Ikke et øyeblikk kjennes timene for lange.
Tvert imot.
De fyker av gårde.
Omtrent sånn som ungenes barndom gjør.
| 1
|
500151
|
Mr.Mays siste sak
Stillferdig og rørende om livet, døden og ensomheten.
For fem år siden bestemte komikeren, riksprovokatøren og musikeren Kristopher Schau seg for å gå i en rekke offentlige begravelser i Oslo.
Som eneste tilstedeværende reflekterte han over situasjonen, og over livet som nå var slutt.
Det resulterte i essaysamlingen «På vegne av venner».
På norsk har «Still Life» fått samme undertittel, og det er neppe tilfeldig.
Uberto Pasolinis film tar også utgangspunkt i begravelser som finner sted uten slekt eller venner til stede.
Den eneste som følger avdøde til siste hvilested, er John May (Eddie Marsan).
Som kommunalt ansatt i arbeiderbydelen Kennington i London, er jobben hans å lete opp mulige pårørende etter de ensomme døde.
Livsoppgaven hans er å ivareta deres verdighet.
Ut over det, har ikke May noe liv, og vet — som vi - at også han står i fare for å dø i ensomhet når den tid kommer.
Så kommer nedskjæringene.
Etter 22 år i tjeneste blir Mr. May overflødig.
Men har får lov til å avslutte sin siste sak.
Den bringer ham ikke bare ut av bydelen, ut av London, den fører til visse forskyvninger i 44-åringens liv.
Vi har sett Eddie Marsan som skurk, politietterforsker og kvinnemishandler.
Han har spilt knusktørr regnskapsfører og kjørelæreren fra helvete.
Nå, endelig, etter et utall større og mindre og alltid velspilte biroller i et vell av TV-produksjoner og spillefilmer, har han ikke bare fått en bærende hovedrolle, men en rolle som synes skrevet for ham.
Ikke uventet kvitterer han med et nydelig portrett av den grå, tilbaketrukne og pertentlige byråkraten, kledd i frakk og med den brune dokumentmappen innen konstant rekkevidde.
Slik de ensomme livenes utgang er et con amore-prosjekt for John May, synes «Still Life» å være et con amore-prosjekt for regissør Uberto Pasolini.
Han har også skrevet manus, konen Rachel Portman står for musikken.
Varsomme, spinkle pianotoner - like tilbaketrukne som John May - forsterker filmens følsomme melankoli - en melankoli som aldri blir tyngende, kun ettertenksom, og som også reflekteres i filmens flertydige tittel.
Det er et stille liv vi ser utfolde seg i John Mays smålåtne hverdagssysler, i de tomme gatene, de fortrukne gardinene, de tause skikkelsene; sittende i trapper eller lent ut av vinduer i slitte leiegårder.
Det er stille liv vi ser etterlatenskapene av når May nennsomt leter gjennom leiligheter for å finne noe som kan brukes for å oppspore avdødes slekt eller venner.
I det siste reflekteres også billedkunstens stilleben, med sine kunstferdig oppstilte hverdagsgjenstander.
Her er det de avsluttede livets stilleben vi ser.
Sporene av levd liv.
Fotografier dandert på en hylle.
Merker etter fingre i en hudkremboks.
Avtrykk av et hode på en pute.
Slik sett er dette en film om ensomhet og isolasjon, om døden og hva vi etterlater oss - av ting, av minner og spor.
Men det, i sin tur, gjør dette til en film om livet.
Hvor skjørt og uforutsigbart det er, hvor lite vi kan ta for gitt - og hvilke overraskelser det kan by på.
«Still Life» begynner like spartansk som hovedpersonen lever, men folder seg ut ettersom vi kommer stadig tettere på Mr. May.
Filmen blir aldri dramatisk, den beholder sin langsomme stillferdighet og verdige melankoli, samtidig som den bringer inn små, nesten skjøre elementer av humor.
Det gjør «Still Life» til en stor liten film, gripende, men også oppløftende i sin hyllest av den grå byråkraten og hans gjerninger.
| 1
|
500152
|
Mer av det samme
Dansefilmsjangeren hadde fortjent bedre.
Det skal «Step Up»-filmene ha:
De ga oss Channing Tatum.
Om Ryan Guzman får en tilsvarende utvikling og karriere, gjenstår å se.
Skjønt jeg tviler.
Riktig nok er både utseende, muskler og vaskebrett i orden.
Men skal karrieren brette seg ut, må også skuespillerferdighetene utvikles en smule.
Guzman debuterte som Sean i den fjerde «Step Up»-filmen «Step Up Revolution» (2012), og fortsetter i isolert sett fint driv i femmeren, som har fått den megetsigende tittelen «All in».
For dansemessig gir både han og de andre ungdommene alt.
Det står ikke på det.
Hadde manusforfatter, fotograf og regissør gått like helhjertet inn som danserne og koreografene, kunne dette blitt riktig gode greier.
Men det gjør de altså ikke.
Ikke denne gangen heller.
Filmen gjenforener flere av stjernedanserne fra de foregående filmene, og som vanlig er plottet bare et syltynt påskudd for å vise enda flere «crew-battles» og spektakulære sceneshow, lagt til en dansekonkurranse i Las Vegas og ispedd forventede doser romantikk.
Produksjonen virker billig.
Replikkene er billige, skuespillet elendig og humoren platt.
Handlingen er ikke bare forutsigbar, med nesten to timers spilletid er den også tværet ut i det kjedsommelige — selv for en som i utgangspunktet nærer dyp fascinasjon for danseferdighetene som utspiller seg både på barer, gater og på scenen.
Både danserne og dansefilmen som sjanger hadde fortjent noe langt bedre og mer gjennomarbeidet.
Trøsten får være at filmserien holder liv i en haug dyktige, amerikanske frilansdansere.
| 0
|
500153
|
Ultrabrutal og elegant
Et imponerende og skremmende stykke filmkunst
Som i «The Raid — Redemption« spilles politimannen Rama av martial arts-stjernen Iko Uwais.
Handlingen sparkes i gang i en nesten sømløs videreføring av slutten i den forrige.
Rama får i oppdrag å infiltrere mafiaen i Jakarta.
Målet er å avdekke maktkamp og korrupsjon.
Oppdraget blir ingen lystelig affære.
«The Raid 2» er trolig årets mest intenst brutale film.
Samtidig er det en av de mest imponerende filmene jeg har sett på lenge.
Det er en film der briljant fotoarbeid, vanvittig god klipp, forbilledlig musikkbruk, lyd, koreografi og typegalleri går opp i en høyere enhet med en eleganse som kan ta pusten fra en.
Alt, men kanskje især klipp og lyd, kan stå som lærestykker innen sine fag.
Klipp (og kryssklipping); på hvordan skape rytme, driv og - ofte overraskende - overganger.
Lyd; på hvordan forsterke et ubehag som allerede er intenst.
En ting er å se bein knekke i ufyselige vinkler og skaller knuse mot metall.
En annen ting er å høre det.
Resultatet er et epos om hensynsløs maktkamp og moralsk undergang, en film som er like fjetrende som den er kvalmende, og som - med sine to timer og tretti minutter også er ganske utmattende.
I alle fall for de av oss som ikke nærer en overveldende fascinasjon for akrobatisk kampsport i sin blodigste form.
Samtidig er det dypt fengslende å se hvordan Evans flytter kampscenene over på arenaer som tilfører dem nye filmatiske, ofte metaforiske kvaliteter.
Som når han lar en utspille seg i et gjørmehav, til lerretet omtrent går i brunt og synet av slåsskjempene gir assosiasjoner til så vel kavende insekter som utslitte soldater i en krigsfilm.
| 1
|
500154
|
Stolthet og fordom
Romantikk og melodrama legger en noe klam hånd over en ellers sterk historie.
I 1781 ble 244 syke slaver kastet på havet fra det britiske slaveskipet Zong.
Rederne ville ha «den tapte lasten» dekket på forsikringen, noe forsikringsselskapet avviste.
Saken ble begynnelsen på slutten for Storbritannias slavehandel.
Historien ligger som dramaturgisk drivkraft i en film der slavene ellers er usynlige.
Etter oppskrift fra Jane Austen, handler den mer om klasse og kjønn på en tid der overklassens kvinner måtte sikre seg levebrød gjennom ekteskap, gjerne arrangert for å sikre allianser, eiendommer og makt.
Men — bygget som den er på den reelle historien til Storbritannias første fargede aristokrat - handler den også om rase.
Dido Elizabeth Belle (spilt av Gugu Mbatha-Raw) er datter av en marineadminral og en tidligere slave.
Da moren dør, plasserer faren henne på godset til sin grandonkel og tante, Lord og Lady Mansfield (Tom Wilkinson og Emily Watson), der hun vokser opp sammen med den jevnaldrende kusinen Elizabeth (Sarah Gadon).
Om aldri så elsket av familien, tilsier samtidens kutymer at hun ikke får ta fullt ut del i deres liv.
Ett privilegium har hun dog:
Som arving etter sin far, besitter hun penger som til en viss grad trumfer hudfargen.
Dermed er hun mer attraktiv på ekteskapsmarkedet enn den ubemidlede Elizabeth.
Men det er et enda mer frigjørende element her:
Dido er økonomisk uavhengig.
Lord Mansfield rangeres blant landets mektigste menn .
Og det er her Zong kommer inn i bildet.
Som høyesterettsjustitiarius skal lorden felle endelige dom i saken.
Via den unge, idealistiske juristen John Davinier (Sam Reid) får Dido stadig mer kunnskap om Zong-saken.
Det blir en personlig og politisk vekker.
Langt på vei tegner «Belle» et fascinerende og opprørende bilde av en tid, en klasse og de menneskene som måtte forholde seg til tidens så vel som klassens skikk og bruk, sosiale sedvaner og hierarkier.
I så måte leverer de sentrale skuespillerne gode portretter, supplert av Penelope Wilton som tante Mary, familiens peppermø og guvernante.
Miranda Richardson kommer inn med en infam gestalting av Lady Ashford, som med sin posisjon, pengejakt og to gifteferdige sønner blir et både frastøtende og komisk element i en fortelling som ellers mangler elegansen og replikkunsten som gjør Austens romaner (og filmatiseringene av dem) så rike.
Det kompenseres med et solid, om enn tradisjonelt visuelt uttrykk.
Som kostymedrama byr filmen på rike mengder silke og perlekjeder.
Men som helhet er filmen ujevnt.
Den skjemmes av enkelte grunne og unyanserte persontegninger, der overspill tar bort brodden i det som skal formidles.
For mange dialoger er snekret sammen for å formidle historisk bakgrunn og informasjon.
De oppleves lite organiske, og skaper også en underlig avstand til den bakenforliggende politiske konflikten.
Det reflekterer for så vidt kvinnenes samfunnsmessige isolasjon, men svekker filmen som historisk drama.
Regissør Amma Asante velger i stedet en romantisk, melodramatisk og i høyeste grad forutsigbar tilnærming, der Rachel Portmans søtladne musikk bidrar til å legge et sukkerlokk over en historie som hadde fortjent en både skarpere og mer subtil profil.
| 0
|
500155
|
Alt kan animeres
Tøysete, entusiastisk og sympatisk
Spørsmålet
«Er det bra?» begynner etter hvert å fremstå som overflødig i møte med 2010-tallets påkostede tegneseriefilmatiseringer.
Hollywood har med tiden fått et såpass godt grep om denne typen filmskaping at det rett og slett er grenser for hvor mislykket en film med et budsjett i hundremillionerdollarsklassen kan bli.
Samtidig innebærer denne rutinepregede tilnærmingen at ambisjonene holdes på et svært beskjedent nivå, og at den enkelte regissørs stemme aldri makter å bryte gjennom studioenes pleksiglasstak av profittmaksimerende forretningsavgjørelser.
Dermed er det visjonære mesterverket omtrent like usannsynlig som den spektakulære fiaskoen, og usikkerheten består i bunn og grunn kun i hvor intelligent den lette underholdningen vil være.
Det faktum at den Michael Bay-produserte «Teenage Mutant Ninja Turtles» insisterer på å nevne så mange som mulig av de mest kjente filmene i sin egen sjanger, tyder på at den er fullt klar over hva slags prosjekt den er.
At dette er en dum, klønete og klisjepreget film sier seg selv, men karakterdesignen er forbausende god.
Og på sitt beste makter den å kanalisere tilstrekkelig av «Turtles»-franchisens avvæpnende sjarm til å få publikum til å glemme alle dens iboende urimeligheter.
Men dette er kun unntaksvis; resten av tiden er det så vidt rollefigurenes uskyldsrene entusiasme makter å holde skuten flytende.
Likevel:
«Teenage Mutant Ninja Turtles» er noe i nærheten av en perfekt film for tiåringer — for ikke å si en perfekt adaptasjon av det skamløse exploitation-fenomenet «Turtles» etter hvert utviklet seg til.
| 0
|
500160
|
Slapp sex
Irriterer mer enn den morer.
Som de fleste småbarnsforeldre vet:
Det er ikke lett å pleie et rikt sexliv når søvnunderskuddet henger som en skodde over hodet, og hverdagens strabaser krever sitt.
Først etterpå ser man at det er en overgangsperiode.
Men ekteparet Jay (Jason Segel) og Annie (Cameron Diaz) står midt oppe i det, og panikken er i ferd med å ta dem.
Hvordan skal de finne tilbake til den første forelskelsens elleville knulling?
Løsningen blir en hjemmevideo, der de eksperimenterer seg gjennom alle stillingene beskrevet i Alex Comforts illustrerte klassiker «The Joy of Sex».
Takket være Jays avanserte fildelingsprogram, havner videoen på vidvanke.
Og nå er det en helt annen panikk som brer seg i heimen.
Noe som i sin tur avføder mer eller mindre gjennomtenkte metoder for å få slettet opptaket.
Hvilket ville vært en enkel affære om ikke manusforfatterne hadde lagt inn et helt usannsynlig hull i disse menneskenes datakunnskaper.
Men da ville det blitt en helt annen film.
Og den ville muligens gitt manusforfatterne færre anledninger til å legge inn så mange godord om en viss produsent av nettbrett, smarttelefoner og datamaskiner, at man mistenker selskapet for å være tungt inne i finansieringen av filmen.
Til å handle så mye om sex, er filmen bemerkelsesverdig usexy, og bemerkelsesverdig lite frekk.
Den har sine tilløp og sine øyeblikk, blant annet i en infam omgang med den potensielle oppkjøperen av Annies mammablogg, spilt av Rob Lowe.
Og i Jack Black, som dukker opp i en vittig, men underutnyttet rolle som nettpornograf med samlivsterapeutiske evner.
Men mest av alt irriterer den.
Ikke fordi den ikke morer, men fordi den snakker i hjel omtrent ethvert tilløp til morskap — på samme måte som Annie og Jay snakker i hjel ethvert tilløp til sex.
| 0
|
500161
|
Dr.Mengele i Argentina
Patagonias storslåtte landskap understreker de mørke realitetene i denne lavintense thrilleren.
I 2007 vant Lucia Puenzo Kritikeruken i Cannes for debutfilmen «XXY», om en tvekjønnet tenåringsjente; kinovist i Norge året etter.
I fjor var hun tilbake med et helt annet, men ikke mindre følsomt tema:
Argentina som skjulested for nazismens krigsforbrytere.
Temaet er langt fra uutforsket i litteratur og film.
Basert på hennes egen roman, og uten å miste det store bildet av syne, destillerer Puenzo det ned til en fortelling om en familie og en mann som viser seg å være Josef Mengele.
Som lege i Auschwitz utførte Mengele uhyggelige eksperimenter på konsentrasjonsleirfanger, særlig barn og gravide.
Etter flukten til Sør-Amerika, skal han ha fortsatt med eksperimentene der.
Det er utgangspunktet for denne fiktive fortellingen, lagt til 1960.
Helmut Gregor, som han kaller seg, møter Lillith tilfeldig, og fascineres av den spinkle 12-åringen.
Født for tidlig, vokser hun senere enn sine jevnaldrende, og mobbes for det.
Hun, på sin side, fascineres av hans interesse for henne.
Gregor (Àlex Brendemühl) flytter inn på hotellet Lilliths foreldre driver, tilbyr seg å behandle henne med veksthormon, og å «yte legehjelp» til moren Eva (Natalia Oreiro), som venter tvillinger.
Nettopp tvillingeksperimenter var en av Mengeles uhyggelige fascinasjoner og kjennetegn.
Med Patagonias åpne, vide fjellandskap som ramme og kontrast, understreket av Warren Ellis' vakre musikk, bygger Puenzo langsomt opp et tett, fengslende drama.
Tidvis intenst ubehagelig og nifst som en skrekkfilm, og samtidig fascinerende fordi mye av synsvinkelen ligger hos Lillith — imponerende spilt av Florencia Bado.
Måten fotograf Nicolas Puenzos kamera fanger inn naturen, gir filmen visse likhetstrekk med Cate Shortlands «Lore», om fem søskens vandring gjennom et Nazi-Tyskland på vei mot undergangen.
Filmene er ellers veldig forskjellige, men begge regissørene har samme evnen til å bruke landskapet som ramme om - og forsterkning av - små menneskers forsvarsløshet og sårbarhet.
Lilliths far, Enzo, (Diego Peretti) er dukkemaker, og originaltittelen «Wakolda» spiller på en dukke han har laget.
Puenzo trekker med stort hell visuelle og metaforiske veksler også på den, på dukkeverkstedet og drømmen hans om å skape en dukke med et mekanisk hjerte.
Arbeidstegningene hans blir en paradoksal parallell til Mengeles morbide skisse- og notatbok, alt mens Puenzo plasserer dukkene - hoder, torsoer, armer og ben - i en sammenheng som vekker ubehagelige assosiasjoner.
Dermed utnytter hun ikke bare en av grøsserens hyppig brukte leketøy på en ny måte, på sett og vis løfter hun dukken ut av sjangeren og fører den tilbake der den hører hjemme, som gjenstand for omsorg og lek, men også ødeleggelse og glemsel.
«Den tyske legen» er delvis norskprodusert og finansiert via Film Fra Sør og Utenriksdepartementets samarbeidsprosjekt Sørfond.
Men i ryggmargen er den argentinsk og viser - på et overordnet plan - hvordan nazistene og deres etterkommere påvirket etterkrigstidens Argentina, og hvordan historien slår tilbake - personlig og nasjonalt.
| 1
|
500162
|
Min ape, min bror
Pliktskyldig oppfyllelse av vagt uttrykte populærkulturelle forpliktelser.
Blant de mange underholdningskonseptene som de siste tiårene er blitt gjenstand for blockbusterfranchiser, står «Planet of the Apes» i noe av en særstilling.
De fleste slike filmserier har det til felles at de er basert på filmer, tegneserier og bøker kjernemålgruppen husker fra sin barndom og ungdomsår.
«Planet of the Apes» (1968) er derimot en film målgruppen opprinnelig nærmet seg med trygg nostalgisk-ironisk distanse.
Det er et fenomen de fleste primært kjenner via en håndfull ikoniske bilder og sitater, og mer enn noe annet er det dette vage bildet av den originalfilmen som danner utgangspunkt for filmserien som startet med «Rise of the Planet of the Apes» i 2011.
Det er med andre ord en påfallende utvannet nostalgi som ligger til grunn for dagens «Planet of the Apes»-franchise.
Og ettersom konseptet i realiteten har lite å by på utover tittelens déjà vu-aktige konnotasjoner, er de nye filmene viet til å fortelle historien om hvordan apene endte opp med å herske over kloden slik de gjorde i Franklin Schaffners opprinnelige film og Tim Burtons nyinnspilling fra 2001.
Ideen om å skulle fylle inn plottdetaljer i enhver historie som krever noe som minner om et tankesprang, har med årene blitt noe av en besettelse innen amerikansk populærkultur.
Det er en barnaktig geskjeft som fratar klassiske fortellinger mye av deres mystikk, og som ytterst sjelden har andre ambisjoner enn å appellere til fanbasens tøylesløse appetitt på innhold.
Spørsmålet er hva det er «Planet of the Apes»-fans egentlig er fans av.
Filmen utspiller seg i et 2016 der sivilisasjonen har kollapset fullstendig etter utbruddet av en laboratorieskapt apeinfluensa.
En gruppe overlevende har forskanset seg i San Francisco sentrum, og bare noen mil unna bor det en koloni intelligente aper som ikke har stort til overs for menneskeheten.
Startskuddet for dramaet går i det en gruppe mennesker uforvarende støter på et par aper i skogen, og en av mennene får panikk og skyter den ene av dem.
Dette blir opptakten til en krig som blir skjebnesvanger for begge leire.
«Dawn of the Planet of the Apes» er en middelmådig actionfilm og en variant av forestillingen om Den edle ville.
Det fantes en tid da Hollywood ville laget denne filmen med indianere eller andre urfolksgrupper i apenes rolle.
Men i en tid der den politiske korrektheten tvinger filmstudioene til å behandle alle folkeslag som mennesker, er de tvunget til å se til dyreriket.
Og dette er utvilsomt er en god ting.
De dataanimerte apene gir opphav til en del visuelt interessante scener, og det er også interessant å se en film hvor så mye av dialogen foregår på tegnspråk.
I utgangspunktet byr plottet på rikelig med interessante problemstillinger, men disse skusles bort idet sagaen pliktskyldig trekkes i retning sitt forhåndsbestemte endepunkt.
Og det som starter som en fortelling om hvor grusomme og inhumane mennesker er mot hverandre — og posisjonerer apene som menneskenes mindre utviklede, mer moralske brødre - ender opp med å postulere at fred mellom rasene er umulig.
Hvis filmen hadde kunnet ende på noen annen måte, hadde defaitismen muligens kunne oppleves som forfriskende.
| 0
|
500163
|
Komikere i sommersol
Selvbevisst humor med dybde.
Det er forbløffende at en oppfølger til et prosjekt som spillefilmen og TV-serien «The Trip» (2010) kan fremstå som så mye av et overskuddsprosjekt som det «The Trip to Italy» gjør.
Ikke minst ettersom den på papiret følger nøyaktig samme oppskrift som forgjengeren.
Også denne gangen spiller de britiske komikerne Steve Coogan og Rob Brydon karikerte versjoner av seg selv, og igjen legger de ut på en gastronomisk reise under påskudd av å skulle skrive en artikkelserie for avisen The Observer.
Og nok en gang er det duoens vennskapelige fornærmelser og konkurrerende kjendisimitasjoner som står i fokus, der de spiser seg nedover den italienske kysten.
Likevel er det stor forskjell på de to filmene:
Der «The Trip» var en enkel — om enn elegant - komedie ispedd en håndfull klønete dramatiske scener, er oppfølgeren en langt mer balansert affære.
Det såre vemodet som sist bare piplet frem da Coogan bekymret seg for sin famlende hollywoodkarriere, preger denne gangen store deler av filmen som sådan.
Ettersom de to komikerne gjentar flere av imitasjonene fra forrige film, får både disse og vitsene karakter av noe anstrengt og nærmest tvangsmessig.
Man får følelsen av å se to fremgangsrike, men også svært usikre menn som håndterer aldringsprosessen med det eneste verktøyet de har tilgjengelig - nemlig humor.
Dette gir «The Trip to Italy» en dybde som kun er et fåtall komedier forunt.
Og takket være de vakre og tidvis overdådige bildene av italiensk natur og arkitektur, makter Michael Winterbottom å skjenke Brydon og Coogans privilegerte skjebner et snev av noe allment og evig.
| 1
|
500164
|
En urimelig film
En kransekake av klisjeer.
Det finnes mange myter om populærmusikk, og en av de mest standhaftige er at en poplåt kan endre menneskeliv før den engang er ferdigspilt.
Det finnes ikke tall på hvor mange filmer og oppvekst— romaner som inneholder scener hvor hovedpersonene skifter klesstil, livssyn og vennekrets etter å ha lyttet til en sentral punk-, rap- eller black metal-innspilling for første gang.
Det er en romantisk forestilling, og et hendig dramaturgisk grep, men det strider også imot grunnleggende menneskelig psykologi.
«Begin Again — Forelsket i New York» er basert på premisset om at mennesker i 2014 står parat til å gå fullstendig bananas på grunn av radiovennlig poprock komponert av frontmannen i The New Radicals.
Hovedpersonene er den fallerte, alkoholiserte produsenten Dan (Mark Ruffalo) og den aspirerende singer-songwriteren Gretta (Keira Knightley), som nettopp er blitt dumpet av popstjerne-kjæresten Dave.
Sammen skaper de, forutsigbart nok, musikalsk magi.
I alle fall er det slik det fremstilles.
Å se «Begin Again» er som å bli kastet inn i en diskusjon med en tilårskommen mann som lirer av seg truismer om musikkbransjen i halvsøvne.
Det er en salig røre av klisjeer fra den uutholdelig lette underholdningens verden, og det klart mest prisverdige ved filmen er at den langt fra er like uspiselig som den høres ut.
Filmen hviler tungt på New York-sjarm, og castingen av Adam Levine som innbilsk ekskjæreste-rasshøl er intet mindre enn inspirert.
«Begin Again» er en på alle måter urimelig dum og flau film, hvis ære reddes av det faktum at den i henhold til all konvensjonell logikk burde vært så mye, mye verre.
| 0
|
500165
|
På opptråkkede stier
Utvannet, nedtonet og intenst kjedelig.
Det er få filmstjerner som er så ivrige etter å fremstille seg selv som skremmende og frastøtende som Adam Sandler.
Sandlers standardrolle er minst like konstant som Woody Allens.
Og karakteren han til stadighet vender tilbake til er en «Regular Joe», som jevnlig glir over i en slags emosjonelt avstumpet tolvåringspersonlighet som kun kommuniserer med viskende tullestemme.Det underlige er at publikum aksepterer denne figuren som disse filmenes normale omdreiningspunkt:
Sandler-figuren er nemlig ikke noen Hvermansen.
Han er en ustabil mann med karikerte autistiske trekk, voldsomme aggresjonsproblemer og et horribelt kvinnesyn.
I hans nye film «Blandede følelser» er nivået av oppdemmet aggresjon tonet kraftig ned i forhold til hva som er vanlig i Sandler-filmer, og dermed mangler filmen også hovedrolleinnehaverens angstbiterske særpreg.
Sandler spiller en enkemann med tre døtre som på overraskende usmidig vis havner på parferie i Afrika med en alenemor han har vært på en mislykket date med.
Og deretter går det som det må gå når filmens andre hovedrolle gestaltes av Drew Barrymore.
«Blandede følelser» er en traurig og tonedøvt umorsom film hvor brorparten av humoren bunner i at rollefigurene er ukomfortable med sin egen og hverandres seksualitet.
Den klamme, forknytte atmosfæren letter kun når muskelbuntene Shaquille O’Neal og Terry Crews dukker opp.
På plussiden er filen langt mindre rasistisk enn man kunne frykte, og to av de emosjonelle nøkkelscenene mot slutten fungerer også greit.
Like fullt er detvanskelig å komme på én eneste god grunn til at noen skulle gå og se den på kino.
| 0
|
500166
|
De vakres moral
En liten og svært fransk film.
16 år gamle Isabelle debuterer seksuelt med sin tyske sommerflørt Felix og konstaterer deretter nøkternt overfor sin lillebror at «nå er det overstått».
Isabelle fyller 17, familien reiser hjem til Paris, og neste gang vi møter henne befinner hun seg på et hotell hvor hun får betalt for å ha sex med en eldre mann.
Noe har våknet i den unge kvinnen; noe hun ikke vet hva er og som hun verken kan eller vil kontrollere.
Isabelle lever et dobbeltliv.
På skolen er hun en av mange jenter som strever med å mestre tenårenes hinderløype av skjellsettende milepæler, og samtidig skulker hun jevnlig timene for å ha sex med fremmede, voksne menn for penger.
Og Isabelles utforskning og den effekten hennes seksualitet har på andre, truer raskt med å forskyve balansen i den bemidlede familiens harmoniske liv.
«Ung & vakker» er en film om hvordan en vakker, ung kvinnes seksualitet påvirker menneskene rundt henne, og om hvordan den amoralske seksualiteten presses inn i akseptable former via ulike samfunnsinstansers inngripen.
Isabelle får ikke anledning til å gjøre seg opp sin egen mening om sine erfaring; hun blir hele tiden fortalt hva hun skal føle og hvordan hun skal tolke oppførselen sin, og det er åpenbart at dette er vel så mye for de voksnes skyld som for hennes egen del.
«Ung & vakker» er en liten og tilsynelatende enkel film hvis fremstilling av prostitusjon er så glamorøs og bekymringsløs, at den umulig kan sees som et innlegg i prostitusjonsdebatten.
Men som en skildring av nye instinkter som stanger mot etablerte samfunnsnormer, makter den like fullt å fange noe som både er virkelig og realistisk.
| 1
|
500167
|
Larmen og 3Den
Nok en festaften for fans av materiell ødeleggelse.
På tross av bedre viten hadde jeg forhåpninger til Michael Bays fjerde Transformers-film.
På tross av at de tre første filmene i serien har vært rene studier i utmattende og uleselig actionregi.
På tross av at høydepunktene i alle tre filmene har vært de påklistrede og uforklarlig lange komediesekvensene.
Og på tross av at jeg kjedet meg såpass mye under tredjefilmen «Dark of the Moon» at jeg sovnet på ren og skjær trass, øynet jeg et lønnlig håp om at «Age of Extinction» var filmen der alt skulle falle på plass for Bay.
Michael Bay lager dumme filmer, og ut fra trailerne å dømme tegnet dette til å bli hans klart dummeste film til nå:
Når de enorme robotene ikke bare forvandler seg til biler og utvikler spontane vennskapsbånd til ufordragelige tenåringsgutter, men også røyker sigar og rir på gigantiske robotdinosaurer, er vi på et dumhetsnivå hvor rimelighetens tyngdekraft har opphørt og alt er mulig.
At alt er mulig innebærer ikke at mesterverket er sannsynlig.
At alt er mulig betyr først og fremst at Michael Bay har et vell av nye muligheter til å produsere middelmådighet.
Og problemet med Transformers-filmene har heller aldri vært fraværet av muligheter, men fraværet av faste holdepunkter.
I Bays tapning er Transformerne utflytende metallvesener som knapt går gjennom en scene uten å skifte form.
Når disse skapningene kastes inn i actionscener som skildrer såpass mye ødeleggelse at man som publikum sliter med å ta det hele inn — og hvis klipperytme bevisst er designet for å desorientere - ender man opp med en film hvor svært lite av det som foregår på lerretet kan tillegges noen form for tyngde eller betydning.
Dette innebærer at store deler av de lange, eksplosive og veldig, veldig dyre actionscenene reduseres til ren visuell støy - ikke minst siden plottet er såpass forutsigbart at man ikke et sekund er i tvil om hva som vil skje.
I «Age of Extinction» fremstilles de utenomjordiske robotene i mange tilfeller ganske enkelt som svermer av svevende metallpartikler.
Filmen er dermed det klart mest visuelt omskiftelige kapittelet i Transformers-sagaen til nå.
Dette er på sett og vis interessant, ettersom filmen dermed snur opp ned på den klassiske modellen for vestlig visuell historiefortelling:
Plottet, som vanligvis utgjør den uvisse størrelsen som kan gå i både den ene og den andre retningen, er statisk og forutsigbart, mens figurene og bildene, som ordinært sett utgjør publikums faste holdepunkter i bildefortellingen, er evig ustabile.
Dette er det klart mest interessante ved «Age of Extinction», og når sant skal sies er det lite som tyder på at dette er et bevisst formgrep fra Bays side.
Mark Wahlberg er klart å foretrekke fremfor Shia LaBeouf, og Stanley Tucci er karismatisk i rollen som moralsk tvilsomt oppfinnergeni.
Men begge drukner i den konstante kakofonien av løpsk datagrafikk og endeløs materiell ødeleggelse.
Det gjør også potensielt interessante plottmomenter, som Transformernes Kong Arthur-lignende legender og de filosofiske implikasjonene av Optimus Primes avsluttende beslutning om å reise ut i verdensrommet på jakt etter sin skaper.
Spørsmålet er om det er bryet verdt å krysse fingrene for den uunngåelige oppfølgeren.
| 0
|
500168
|
Sekstiåtterskrekk
Blod, bevegelser og billige gys til terningkast to.
I 2014 er det få ting som står like høyt i kurs i Hollywood som en god skrekkfilmfranchise.
Den såkalte «found footage»-sjangerens suksess har medført et paradigmeskifte hvor skrekkfilmer tilsynelatende bare blir billigere og billigere å lage, samtidig som inntjeningen bare synes å øke for hver oppfølger.
Og med kostnadseffektive filmserier som «Insidious», «Paranormal Activity» og «The Purge» på markedet, er det store spørsmålet hvordan man skal kunne skille seg ut i mengden.
«Deliver Us From Evil» er både grotesk, overnaturlig og spekket med scener hvor kamera filmer en eller annen form for videoskjerm.
Men den besitter et visst særpreg i sitt iherdige forsøk på å koble sammen eldgamle babylonske demoner og Jim Morrison.
Eric Bana spiller politimannen Ralph Sarchie, som har en uforklarlig sjette sans for uhumske kriminalsaker, hvilket blant annet innebærer at han hører The Doors’ greatest hits når det er skumle ting på gang.
«Deliver Us From Evil» er en type skrekkfilm hvor all uhygge er et resultat av lyssetting, klipperytme og musikk.
Fotograf Scott Kevans mørke, regntunge bilder av The Bronx er et New York man gjerne skulle sett mer av på film.
Men så fort det er tid for viktige plottmomenter, trekker regissør Scott Derrickson publikum resolutt tilbake til de visuelle klisjeenes trygge, forutsigbare verden.
Og selve plottet er både latterlig, forutsigbart og tuftet på en absurd banal forståelse av det okkulte.
Men at man forsøker å utvide skrekkfilmsjangerens publikum — som tradisjonelt består av ungdom - ved hjelp av toneangivende gammelmannsrock er, om ikke annet, en smule uventet.
| 0
|
500169
|
Absolutt ufordragelig
Et fontene av uspiselighet.
Det finnes gode filmideer og det finnes dårlige filmideer.
Og så finnes det filmideer som er så gode forretningsideer at det er revnende likegyldig hvorvidt filmene de avstedkommer er gode eller dårlige, ettersom ingen som er involvert i produksjonen tenker på annet enn overskuddet.
«Walking On Sunshine» er en slik film — en sjarmløs Ryan Air-utgave av «Mamma Mia!» med karismaen til en 90 minutter lang reklamefilm for Star Tour.
Det handler om to engelske søstre, én italiensk kjekkas og de samme fjorten 80-tallshitsene som er blitt spilt i hjel på hvert eneste 80-tallsfest som er blitt arrangert siden 1. januar 1990.
Og det er ikke engang ufrivillig morsomt.
Jukeboxmusikalen er en populær sjanger, og det sier seg selv at når man skriver historier basert på tekstene til et vilkårlig utvalg poplåter, ender man fort opp med sjablongaktige og pregløse fortellinger.
Dette er ikke nødvendigvis et uoverkommelig problem hva gjelder scenemusikaler, men på film er det utilgivelig.
I tilfellet «Walking On Sunshine» forsøker ikke engang filmskaperne å skjenke plottet eller rollefigurene noen form for dybde eller særpreg.
Tanken er at låtmaterialet og skuespillerne skal redde seg inn på ren og skjær uimotståelig sjarm, men disse sangene har aldri vært fremført mer blodfattig og anonymt enn hva de gjør her.
Samtlige av skuespillerne vandrer rundt med hvert sitt ulidelig selvtilfredse Mona Lisa-smil om munnen, og koreografien er så håpløst lemfeldig at Busby Berkeley ville hyret inn et tosifret antall døde dansere til å synkronrotere i hver sin grav.
Kinofilm blir ikke stort tarveligere enn dette.
| 0
|
500170
|
Mannen, myten og tidskoloritten
Et overflatisk og kokett kunstnerportrett av Yves Saint Laurent.
Pierre Thorettons dokumentar «L’Amour Fou» (2010) tegner et både distansert og fragmentert bilde av den franske designeren Yves Saint Laurent.
Utgangspunktet for filmen er at Saint Laurents mangeårige kjæreste og forretningspartner Pierre Bergé har bestemt seg for å auksjonere bort parets enorme samling av kunst og verdigjenstander.
Og mens Bergé og auksjonshuset Christie’s går gjennom samlingen, fortelles historien om moteskaperen, gjenstand for gjenstand og minne for minne.
Filmen bærer sterkt preg av å være basert på Bergés versjon av parets historie, men nettopp derfor fremstår den også som et personlig og tidvis avslørende portrett av Saint Laurent.
Jalil Lesperts spillefilm «Yves Saint Laurent» benytter seg av salget av denne samlingen som en rammefortelling, men vier seg hovedsakelig til å fortelle historien om Saint Laurents karriere på tradisjonelt og kronologisk vis.
Og ettersom karrieren er uløselig knyttet sammen med forholdet til Bergé, får vi også rikelig med scener fra parets turbulente samliv.
Det store problemet med «Yves Saint Laurent» er et problem vi finner igjen i en rekke andre biografiske kunstnerportretter.
For virkelig å lykkes må slike filmer både presentere sitt subjekt for et publikum som ikke kan antas å ha mer enn en overflatisk kjennskap til vedkommende, samtidig som de transporterer publikum tilbake til kunstnerens samtid og viser mennesket bak myten.
I tillegg bør de gjøre et ærlig forsøk på å skildre selve skapergjerningen, hvilket er noe filmskapere historisk sett alltid har slitt med.
Lesperts film faller mellom samtlige av disse stolene, og resultatet er at hans bilde av Saint Laurent er like enkelt og karikert som designerens mediepersona, men uten dennes mytiske larger than life -kvaliteter.
Hovedrolleinnehaver Pierre Niney er til tider uhyggelig lik sin rollefigur, men hans skuespillerinnsats beveger seg aldri hinsides imitasjonsplanet.
Han fokuserer mer på å ligne enn på å spille, og resultatet er en maniert voksfigur som beveger seg fra det ene historiske øyeblikket til det neste.
Som så mange andre nyere periodefilmer og TV-serier er «Yves Saint Laurent» så forelsket i estetikken fra forgangne epoker at den ikke ender opp med å handle om stort annet enn sin egen møysommelig finslipte tidskoloritt.
Til å være en film om en homofil mann med et tidvis utsvevende seksualliv, er «Yves Saint Laurent» også en underlig kysk og kokett film.
Det finnes kun to sexscener i filmen, og kun én av dem viser sex mellom to menn.
Hver gang de mannlige rollefigurene innlater seg på noe mer enn vellystig kyssing klipper regissør Jalili Lespert diskré til en annen scene.
Og den ene gangen han faktisk viser et homofilt samleie er det for å skildre den aldrende Saint Laurents skjørlevnet.
«Homofobi» er et ord som slynges ut i tide og utide, men akkurat her synes det å være på sin plass.
En annen ting som i stor grad glimrer med sitt fravær er klærne Saint Laurent designet.
Noen av de mest henførende sekvensene i «L’Amour Fou» — som altså langt er å foretrekke - er arkivopptak av moteskaperens mer inspirerte kreasjoner.
Fraværet av disse er bare én av en rekke tapte muligheter i Jalil Lesperts film.
| 0
|
500171
|
Drager i monsterkamp
Fantastisk animerte flygesekvenser og patosfylt amerikansk historiefortelling av ypperste klasse.
Med tanke på hvor mange dataanimerte familiefilmer amerikanerne hvert år produserer over samme lest, er det forbløffende at så mange av dem holder såpass høy kvalitet som de gjør.
Selv om volumet riktignok er betraktelig lavere, har dagens produksjon av animasjonsfilm i USA mye til felles med produksjonen av spillefilm i Hollywoods gullalder:
Filmene er komitéarbeid laget som variasjoner over et høyst begrenset knippe oppskrifter, og studioets signatur er i de fleste tilfeller langt mer markant enn den enkelte regissørs fingeravtrykk.
«Dragetreneren 2» er både skrevet og regissert av Dean DeBlois og representerer i så måte en mer personlig visjon enn hva som er vanlig i denne delen av bransjen, men utover dette er den på alle måter en tidstypisk amerikansk animasjonsfilm.
Dette innebærer at hovedingrediensene er trøblete familierelasjoner, sterke kvinneroller og fantasivesener som på det mentale plan befinner et sted på mellom en hund og en blåhval.
Følelsesmanipulasjonen er så finstemt og presis at den tidvis tenderer mot det sublime, og det gjør lite at filmen byr på få vitser rettet mot den voksne delen av publikum.
I det filmen åpner er dragene blitt en integrert del av dagliglivet til vikingene på Borkøy.
Drageracing er den nye folkesporten og landsbyen er blitt utstyrt med et sinnrikt sprinklersystem.
Den unge dragetemmeren Hikken og hans trofaste drage Tannlaus er imidlertid stadig på jakt etter nye eventyr, og sammen begir de seg på en reise hinsides borkøyboernes verdenskart.
Og det er her de først får høre om den myteomspunne Drago, som er i ferd med å bygge opp en uovervinnelig dragehær.
Dragene i «Dragetreneren 2» kommer i alle former og størrelser, og selv om de fleste av dem oppfører seg som store, hengivne hunder, skildres de samtidig som en legemliggjøring av naturens kraft og mysterier.
I den siste, avgjørende slagscenen får vi se drager som ikke står noe tilbake for monstrene fra «Pacific Rim» og 2014-utgaven av «Godzilla».
Og DeBlois har et langt bedre grep om monsternes symbolikk enn Guillermo del Toro og Gareth Edwards.
Muligens hviler historien i «Dragetreneren 2» vel mye på plottet fra forgjengeren til at den vil bli stående som en klassiker, men på sitt beste byr den på fantastisk animerte flygesekvenser og patosfylt amerikansk historiefortelling av ypperste klasse.
Selv 3D-effektene føles motiverte.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.