id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
500172
|
Hjelp, de må på college
Velskrevet, velspilt og ekstremt selvbevisst.
Det er et kjent faktum at komedier sjelden kommer til sin fulle rett på pressevisning.
Komedien er den filmsjangeren hvor publikums reaksjoner betyr klart mest for filmopplevelsen.
Og det å oppleve den i en glissen kinosal flankert av kolleger som bestreber seg på å holde latteren inne legger så godt som alltid en solid demper på opplevelsen.
I så måte er det verdt å nevne at jeg ikke bare lo høyt flere ganger under pressevisningen av «22 Jump Street», jeg lo også så jeg sprutet en munnfull sukkerfri brus utover seteraden foran meg.
Filmversjonen av 80-tallsserien «21 Jump Street» ble, noe uventet, en populær film hos både kritikere og publikum.
Og i en tid der franchiser er den suverent sterkeste valutaen i Hollywood, var oppfølgeren uunngåelig.
Men selv om det er god grunn til å være kritisk til denne besettelsen med å lage storfilmer av enhver tegneserie, TV-serie, roman og dataspill som mer enn fjorten mennesker har et forhold til, er trenden langt mindre problematisk når det kommer til humor enn andre sjangre.
«22 Jump Street» er et godt eksempel på dette:
Det opprinnelige TV-seriekonseptet er lite annet enn et skjelett som filmskaperne kan henge sine vitser og sketsjer på.
Det viktige er at det er mange og gode vitser og sketsjer.
Filmens ryggrad er dog den smittsomt gode kjemien mellom hovedrolleinnehaverne Jonah Hill og Channing Tatum.
Begge er svært allsidige skuespillere.
Og selv om veldig mye av humoren i filmen kretser rundt den homoerotiske spenningen som ligger til grunn for vennskapet mellom rollefigurene deres, spiller de begge ut disse følelsene med tiltalende oppriktighet.
Plottet i «22 Jump Street» er nærmest identisk med forgjengeren, noe filmen selv gjentatte ganger understreker:
Politibetjentene Schmidt og Jenko går undercover — denne gangen på college - for å finne ut hvem som står bak distribusjonen av det nye narkotiske stoffet «whyphy».
Refleksivitet og metakommentarer er i dag et trekk man finner i svært mange hollywoodfilmer, men det går lenge mellom hver gang man ser en film diskutere seg selv såpass eksplisitt som «22 Jump Street».
Faktisk kommer metakommentarene såpass tett at det tidvis går på bekostning av ens vilje til å ta plottet og rollefigurene på alvor.
I en film som dette, som hele veien styrer mot en forutsigbart dramatisk og påkostet actionfinale, er det essensielt at publikum rives med av handlingen samtidig som de ler av vitsene.
Men som så ofte er tilfelle med actionkomedier, er den actionfylte tredjeakten filmens svakeste.
Et av filmens store høydepunkter er rulleteksten, som består av filmplakater for fremtidige «Jump Street»-oppfølgere.
Og det er interessant å se hvordan denne sekvensen - som i likhet med mye annet i filmen fremstår som humor laget for TV-skjermen - sitter markant bedre enn de mer cinematiske actionscenene.
«22 Jump Street» er en film som gjentatte ganger påpeker og gjør narr av sin egen formalistiske natur samtidig som den følger hollywoodformelen slavisk.
Det sier seg nærmest selv at det er vanskelig å lage noen virkelig stor film med et slikt ambisjonsnivå, men gode komedier er sjelden vare, og som ren underholdning fungerer den ganske ypperlig.
| 1
|
500174
|
Kul katt takler trøbbel
Denne flotte, belgiske animasjonen tangerer nesten det beste fra USA.
Starten er tøff, og tøffere skal det bli.
I hvert fall hvis man er ømhjertet og lettskremt.
En ung huskatt dumpes i en gate i et boligstrøk, av eiere som ikke vil ha ham med på flyttelasset.
Ensom og forvirret blir han hundset og jaget, og søker tilflukt i et hus så skummelt at selv en beintøff dobermann får den store skjelven og stikker.
Skjelven tar vår venn katten også, det digre kråkeslottet ønsker ham ikke akkurat velkommen.
Fremst i den ugjestmilde velkomstkomiteen står kaninen Jack og hans allierte, musen Maggie.
Men huset rommer mye, mye mer , både av ting og tang og levende individer og gjenstander et sted midt imellom.
Pluss, ikke minst, eieren selv, den aldrende magikeren Laurits, som tar omsorg for katten og gir ham navnet Torden.
Det er nesten mer enn Jack kan bære.
Mens han og Maggie pønsker ut måter å bli kvitt Torden på, dukker det opp en ny og enda skumlere fare:
Daniel.
Han er Laurits' nevø, men først og fremst er han eiendomsmegler.
Nå vil han ha kloen i det verdifulle, gamle huset.
Koste hva det koste vil.
Ut av dette skapes et både skummelt, spennende og morsomt eventyr, drevet frem av stadig nye og fantasifulle påfunn, og med et klart og fint formidlet budskap i bunnen:
Man må ta vare på hverandre.
Og man må samarbeide.
Med «Torden og Magi» måler belgierne muskler med de store, amerikanske studioene.
Helt opp på Pixar og det beste fra DreamWorks' nivå kommer de ikke, men de er temmelig nær.
Filmen sikter åpenbart mot et amerikansk marked.
Handlingen er lagt til USA, finanskrisen ligger som en antydning i bakgrunnen, og grådighet og materialisme settes i relieff til humanisme, samhold og skapende fantasi.
Inspirasjonen fra «Toy Story»-filmene er åpenbar, men «Torden og Magi» skaper et helt annet og særegent univers, formidlet gjennom en animasjon som er klar og til dels enkel, og likevel rik på så vel morsomme som visuelt gjennomførte detaljer.
Støvkorn som svirrer i luften.
Museører, gjennomskinnelig rosa i motlys.
Mens Laurits skildres med godmodig varme, er andre figurer frekt og vittig karikert.
Om de er mennesker eller dyr er de tatt på kornet som typer.
Man kan mene mye om 3D-filmer som gjør sitt ytterste for å kaste ting i ansiktet ditt.
Denne tilhører så avgjort kategorien, men måten den gjør det på er i tråd med filmen ellers — lekent og elegant, med maksimal utnyttelse av formatet.
Ikke bare hva flygende gjenstander angår, her skapes dybder og høyder og perspektiver som gir filmen en særegen rytme og variasjon, og får de som har høydeskrekk til å svimle.
Gledelig nok har den norske versjonen fått stemmer som vet å ivareta filmens humor og magi.
Ikke bare finnes her innslag av andre dialekter enn normert østlandsk, her finnes også en uttalt vilje og evne til å gi figurene særpreg og identitet.
Selv om tempoet er høyt, blir verken tale eller handling masete.
Sitt i ro i kinosetet til rulletekstene begynner å løpe.
Moroen er ikke helt over, selv om det står «The End».
| 1
|
500175
|
Politi og røvere
Rått og blodig hevndrama.
John «Breacher» Wharton (Arnold Schwarzenegger) leder en gruppe hardbarkede narkospanere med kjeften full av drittpreik, blod på hendene og ikke helt rent mel i posen.
Så begynner en etter en av dem å dø på veldig grisete vis.
Noen har noe å hevne.
Vi skjønner etter hvert at noen lurer noen.
Men hvem?
Schwarzeneggers tilstedeværelse og fremtoning indikerer hvor høyt oppe på macho-skalaen filmen befinner seg.
Men som sådan har den en riktig fin overraskelse på lur: britiske Olivia Williams, som kommer inn fra venstre i form av FBI-agenten Caroline.
Oppgaven hennes er å finne ut hva som foregår og hvorfor.
Beintøff så det holder, er hun samtidig den mest menneskelige av figurene i dette skyt-fort-fest-hardt-universet, og jeg elsker hvert øyeblikk hun viser seg på lerretet.
På David Ayers CV står blant annet manus til «Training Day» og «The Fast and the Furious», den ganske solide «Harsh Times», dusinvaren «Street Kings» og langt mer interessante «End of Watch».
Denne gangen har han etter alt å dømme satt seg fore å mikse hyperrealisme med halvparodisk action.
Han lykkes bedre med det første enn det siste, uten at det nødvendigvis må leses som et kvalitetsstempel.
Skrudd sammen over en nesten kjedsommelig formelpreget lest, er filmen oppsiktsvekkende realistisk i skildringen av drap og død, innvoller og kroppsdeler.
Noen ganger farlig nær grensen for det spekulative.
Samtidig tilfører realismen en rå, skitten og mørk energi som ville fungert bedre om Ayer ikke hadde forsøkt å tulle samtidig.
| 0
|
500176
|
En kø av pinlige øyeblikk
Sjarmløs Zac Efron i sjarmløs film.
Denne filmens største problem er ikke at den fremstiller jenter som følelsesmessig krevende etter seks knull.
Filmens fremste problem er at den lener seg så tungt på Zac Efron.
Han spiller Jason, en New York-Don Juan som holder seg med pulevenninner og dropper damer straks de antydningsvis nærmer seg spørsmålet om hvor forholdet (eller «forholdet«) er i ferd med å ta veien.
Efrons Jason er nemlig så sjarmløs, stiv og pregløs bak det anstrengt slørete soveromsblikket sitt, at det nærmest er et guds under at han får napp hos en eneste jente.
Særlig en jente som Ellie (Imogen Poots).
Det er et annet problem med filmen.
Det er en kompisfilm der jentene er atskillig mer interessante enn guttene.
Det gjelder tøffe og uavhengige Ellie, til en viss grad også den sjarmerende Chelsea (Mackenzie Davis) — venninnen til Jasons ene kompis, Daniel (Miles Teller).
Den andre kompisen, Mikey (Michael B. Jordan), dumpes av konen, og det er i solidaritet med ham de tre inngår avtalen som er plottets premiss:
At de skal droppe forpliktende forhold til fordel for et samstemt singelliv.
Trass i en endeløs rekke penisvitser, er filmen usigelig slapp og lite potent.
Som nok en film om unge menn som vegrer seg for voksenliv og følelsesmessige forpliktelser, løfter den ikke en finger for å tilføre sjangeren noe nytt.
Alt den gir oss er tre grunt tegnede, likegyldige guttebasser som vier mesteparten av oppmerksomheten til pikken og oppfører seg som om de var 15 år, ikke rundt 27.
Et både sørgelig og komisk faktum filmen verken er seg bevisst eller utnytter til noe annet enn å servere pinlige øyeblikk på rekke og rad.
| 0
|
500177
|
Forbudte følelser
Et vanskelig tema behandles med en åpenhet som inviterer både til diskusjon og provokasjon.
Et kjøkken.
En kvinne som snakker til kamera i 50 minutter.
Kan det ble god film av noe slikt?
Ja.
Det kan det, når Dag Johan Haugerud har regi og kvinnen spilles av Andrea Bræin Hovig.
Hovig huskes fra Haugeruds forrige film , «Som du ser meg», der hun spilte forlagsredaktør.
Filmen ble norsk kritikerfavoritt da den kom i 2012.
Den var norsk kandidat til Nordisk Råds filmpris, og fikk Amanda for regi, manus og beste kinofilm.
I tillegg fikk Laila Goody Amanda for beste kvinnelige hovedrolle.
Mens «Som du ser meg« var rikt befolket av hverdagskvinner i samtale med hverandre, utgjør «Det er meg du vil ha» en minimalistisk motsats, en slags kjøkkenbordsrealisme i skjæringspunktet mellom scenekunst og dokumentar.
Henriette; kvinnen som snakker , er ungdomsskolelærer.
I monologen, kall den gjerne en bekjennelse, eller en forsvarstale, forteller hun om da hun for ti år siden, som nygift 32-åring, innledet et forhold til en 15 år gammel elev.
Historien er sann, og Sonja Evangs manus baserer seg på et intervju hun gjorde med den aktuelle læreren.
Opprinnelig skrevet for Norsk Dramatikkfestival, fikk Dag Johan Haugerud tilbud om å iscenesette monologen som en enakter.
Han valgte å heller la historien bli film, spilt inn i løpet av tre dager.
Det var et dristig valg.
Verken format eller tema frir til publikum.
Her er det snarere snakk om en film som utfordrer publikum.
Av og til tar kamera en svipptur ut av kjøkkenet Henriette sitter i, for å rette seg mot et bymiljø av blokker, parker, sykler.
En skolegård.
Skiftende årstider.
Grepet blir et visuelt pustehull, og knytter samtidig et bånd mellom den intime, personlige fortellingen og samfunnet og tilværelsen utenfor.
Resten av filmen er i hovedsak i svart-hvitt, med én kamerainnstilling og Andrea Bræin Hovig sittende ved kjøkkenbordet stort sett hele tiden.
Alt hviler på Hovigs skuespillerkunst, og om den er det bare en ting å si: den lyser av nærvær, nyanser og autentisitet.
Med mikrofonen synlig festet på T-skjorten forklarer hun det som skjedde.
Mer enn å snakke til regissøren, snakker hun direkte til oss.
Av og til famlende, snublende, med små feilsnakkelser.
Av og til forsøksvis nøkternt og reflektert, like ofte preget av følelsene som fikk henne til å bryte all etiske regler, og hva det førte med seg.
Henriettes subjektive synsvinkel åpner både for manipulasjon og provokasjon, fascinasjon og identifikasjon.
Vi vet jo ikke om alt hun sier er sant.
I den grad gutten, Daniel, kommer til orde, er det indirekte.
Historien bryter med gjengse forestillinger om hva kvinner foretar seg.
Nettopp det at overgriperen er kvinne, vil for noen legge andre føringer for hvordan historien tas imot, enn tilfellet ville vært dersom det dreide seg om en mann.
Da jeg så filmen første gang på Filmfestivalen i Tromsø, ble visningen fulgt av debatt mellom sal og regissør.
Der ble nettopp dette trukket frem.
Enkelte mente at kjønnsaspektet — og kjærlighetsaspektet Henriette forteller frem - ga dem en følelse av å bli «forført» inn i et formildende lende de fant ubehagelig.
Andre opplevde overgrepet som enda mer graverende fordi det ble begått av en kvinne.
Mellom disse ytterpunktene åpner filmen for en rekke spørsmål rundt kjønnsroller og seksualitet, menneskelig psyke og de mange nyansene som lett tapes av syne når saker som denne havner i mediene.
| 1
|
500180
|
Hymne til arkitekturen
Nydelig om bygninger og menneskene bak dem og i dem.
Dette er ikke en film for arkitekter.
Det er en film for alle som er interessert i mennesker.
Dernest er det en film for alle som interesserer seg for arkitekturens innvirkning på omgivelsene, og oss.
I fire sekvenser tar fire regissører oss med til fire ulike bygninger.
Det begynner med prosjektets initiativtaker, Wim Wenders, i Filharmonien i Berlin, tegnet av Hans Scharoun.
Påbegynt i 1960 ble huset under den kalde krigen liggende like ved Muren, på grensen til Øst-Berlin, i et slags ingenmannsland.
Med sin karakteristiske form à la sirkustelt, er bygningen blitt et ikon for modernitet, samtidig som konsertsalens utforming revolusjonerte ideen om orkesterets plassering.
Danske Michael Madsen fører oss inn bak murene i det høyteknologiske høysikkerhetsfengselet i Halden, tegnet av Erik Møller Arkitekter AS, og omtalt av det amerikanske tidsskriftet Time som «verdens mest humane fengsel».
Robert Redfords bidrag er fra Salk Institute, et avansert forskningslaboratorium for biologiske studier, beliggende i California og tegnet av Louis I. Kahn.
Det består av to høye bygningskonstruksjoner som speiler hverandre, skilt av en stor gårdsplass og konstruert for maksimal utnyttelse av dagslys.
Filmen er ikke bare innsiktsfull og lærerik, den er også særdeles vakker.
Vakrest er kanskje norske Margreth Olins sekvens fra Operaen i Bjørvika.
I likhet med Wenders og Madsen lar hun huset selv føre ordet.
Men mer enn arkitekturen, vektlegger hun menneskene i og rundt huset, i et poetisk, nesten drømmende filmspråk.
Isolert sett presenterer hver sekvens særdeles velformulerte tanker i krysningspunktet mellom arkitektur og humanitet.
Refleksjonene kretser rundt ideene bygningen uttrykker, hvordan bygningens konstruksjon reflekterer dets funksjon, hvilken innflytelse bygget har på menneskene som oppholder seg der — og vice versa.
Mens 3D-formatet skaper en unik romfølelse, nærhet og perspektiver, danner filmen samlet sett en fascinerende helhet, skapt av kontrastene i de ulike bygningenes form og funksjon, men også av berøringspunktene mellom dem.
Berlinfilharmoniens organiske former og åpne, indre landskap.
Isolasjon og utenforskap i Halden fengsel.
Salk institutes fleksibilitet.
Operaens sammensmeltning av ulike kunstarter, publikummere og flanerende turister.
I utgangspunktet vises filmen bare i kveld.
Men kinoen er åpen for flere visninger hvis interessen er til stede.
Det bør den være.
Dette er en film med usedvanlig mange kvaliteter.
| 1
|
500181
|
Uartikulert teknofobi
Lang, dyr og utdatert.
Rasjonelt sett har det aldri vært større grunn til å engste seg for teknologi enn akkurat nå.
Man trenger ikke engang bekymre seg for digital overvåking eller kreftfremkallende stråling fra mobiltelefoner — faktum er at selv de mest dagligdagse deler av vår tilværelse hviler på algoritmer kun et lite fåtall av oss forstår.
Plottet i «Transcendence» dreier seg rundt den geniale forskeren Will Caster som etter å ha blitt skutt av teknologifiendtlige terrorister får sin bevissthet lastet opp i en datamaskin.
På kort tid utvikler han seg til en tyrannisk superintelligens som kontrollerer både mennesker og maskiner, og dermed blir det opp til hans kone og tidligere kolleger å sette en stopper for galskapen.
Å bruke samtidens kollektive angst og nevroser som utgangspunkt for skrekk og sci-fi er et grep som har lange og gode tradisjoner i Hollywood, men Christopher Nolan-fotograf Wally Pfisters regidebut mislykkes fullstendig i å gi teknologifrykten noen effektfull form.
Etter utilrådelig mange outrerte og manierte roller hos Tim Burton og «Pirates of the Carribean»-franchisen sliter Johnny Depp med å fremstå som troverdig i rollen som et vanlig menneske, og han er også høyst forglemmelig som digital demon.
Den oppgraderte Caster er som en blanding av Gressklippermannen og HAL fra «2001», men uten førstnevntes bisarre fremtreden og sistnevntes klaustrofobiske psykopati.
«Transcendence» er verken spennende, skremmende eller filosofisk interessant - snarere er den en høyst reell angst artikulert via en historie og en estetikk som stammer fra en tid da den jevne kinogjenger knapt visste hva internett var .
| 0
|
500239
|
Historien om en heltinne
Søtladent portrett av verdens yngste Nobelpris-vinner.
Nylig fylt 18 år, er Malala Yousafzai bare i startgropen av et liv som kan ta mange veier.
Historien om henne er langt fra ferdigskrevet, og om noen år kommer det forhåpentlig en dokumentar som yter henne full rettferdighet.
For det gjør ikke Davis Guggenheims.
Ikke fordi den stiller nobelprisvinneren i et ufordelaktig lys, det gjør den overhodet ikke.
Mer fordi den mangler fortellermessig spenst, overskudd og evne til å utforske det store bildet som omgir Malala.
Historien om den 15 år gamle jenten som sto opp mot Taliban, for jenters rett til utdannelse, berører intenst.
Rekapituleringen av skuddet, som traff henne i hodet og skadet to av venninnene hennes, opprører over grensen til det kvalmende.
Den skal også være gjort av stein som ikke lar seg rive med av hennes enkle, men slående retorikk, fremført i utallige intervjuer og i to foreløpige høydepunkt: talen i FN på 16-årsdagen, og fjorårets tale i Oslo da hun mottok Nobels fredspris.
Malalas mot er ubeskrivelig, forventningene som rettes mot henne nesten umenneskelige.
Derfor er Guggenheims dokumentar på sitt beste når den viser glimt av henne som en tilnærmelsesvis vanlig tenåring fra Pakistan, fnisende foran PC-bildene av Brad Pitt og andre idoler, ertende og knuffende med brødrene i Birmingham.
Det er noe betryggende ved det, noe normaliserende og avmytifiserende.
Nettopp det siste har Malala som skikkelse godt av i en film som går langt i å romantisere både henne og myten navnet hennes knyttes til; Malalai, som gjerne kan kalles Afghanistans svar på Jeanne d'Arc, og som Malalas far kalte datteren opp etter.
Guggenheim lar Malala selv fortelle om sin historiske navnesøster, ledsaget av transparente, animerte akvarelltegninger.
Som innledende eventyrfortelling og bakteppe fungerer grepet godt.
Problemet er at animasjonen brukes gjennomgående også for å illustrere tilbakeblikkene på Malala og familiens historie.
Vakre, men enkle og barnebokaktige fungerer de infantiliserende og også forskjønnende for den brutale virkeligheten befolkningen i Swat-dalen levde under.
Dette balanseres dels av arkivopptak fra Talibans maktovertakelse og økende terrorregime, men resulterer samtidig i at to helt forskjellige billeduttrykk og fortellingsmåter møtes på en måte som kolliderer mer enn de går i hop.
Thomas Newmans musikk gjør heller ikke filmen mye godt.
Søtladen og søvndyssende legger den et sentimentalt lokk over en film som snarere burde struttet av smittende engasjement — i tråd med Malalas taler.
Ulike mediers intervjuer med Malala klippes inn, deriblant et der Aftenpostens (tidligere BTs)
Helle Aarnes stiller det betimelige spørsmålet om hvem hun ville vært om hun hadde forblitt en helt vanlig tenåringsjente i Pakistan.
Ellers er filmen fattig på supplerende stemmer.
Malalas liv i Storbritannia har sine utfordringer.
Det kunne blant annet vært interessant å høre hvilke tanker hennes britiske skolekamerater har om egen situasjon kontra henne og hennes livsprosjekt og kampsak.
Filmen går litt grundigere inn på det tette forholdet mellom Malala og faren Ziauddin.
Her finnes også små tilløp til kritisk innfallsvinkel.
Står han bak og skyver henne foran seg?
Den lille bevegelsen i Malalas øyenbryn er for så vidt svar nok.
I lys av dette er Malalas mor like interessant, både hva angår forhistorie og nåværende liv.
Hun synes i enda mindre grad å ha tilpasset seg livet i utlendighet.
Flere refleksjoner rundt dette kunne utdypet bildet av familiens situasjon før og etter de fatale skuddene mot Malala.
Men moren forblir i bakgrunnen.
Det kan selvsagt være hennes eget ønske og valg, men det fører til et hull i en historie Guggenheim med litt for hard og tydelig hånd styrer inn i den romantiserende mytebyggingen.
Som person synes Malala å tåle det bedre enn filmen om henne gjør.
Hun kommer fra det med både verdighet og budskap i behold.
I den forbindelse kan det, i disse dager, være på sin plass å sitere noe av det hun på 18-årsdagen skrev på hjemmesiden til fondet hun har opprettet:
«Dersom verdens ledere lot være å bruke penger på det militære i bare åtte dager, ville vi hatt de 39 milliarder dollarene som trengs for å finansiere 12 års skolegang for hvert eneste barn på jorden.»
Les forrige ukes filmanmeldelser her
| 0
|
500240
|
Ren filmlykke
Den japanske mesterregissøren Hirokazu Kore-eda er her igjen, denne gangen med en livsbejaende fortelling om søskenkjærlighet.
— Alt levende krever sitt , sier eldstesøster Sachi, hun snakker om hvordan det gamle plommetreet i hagen trenger pleie.
Men refleksjonen kunne like gjerne stått som motto for denne blendende vakre fortellingen om de tre søstrene Koda som åpner hjemmet sitt for 15 år gamle Suzu, en halvsøster de aldri har kjent.
Faren deres fikk henne med sin tredje kone.
Nå er han død.
«Søstre» føyer seg inn i rekken av Kore-edas markante filmer, men hva er det som gjør dem så betakende, all den tid de er så forskjellige som de er?
«Nobody Knows» fra 2004 er en hjerteskjærende fortelling om fire små barn som forlatt av moren må greie seg selv i en leilighet i Tokyo.
I «Som far, så sønn» (2013) tar han for seg kjønn, klasser og foreldreskap i det moderne Japan.
«Still Walking» (2008) skildrer en på alle måter tilstedeværende mor og hennes familie, inkludert det minnemessige nærværet til eldstesønnen, som mistet livet da han reddet et barn fra å drukne.
Både tematisk og estetisk er det et uomtvistelig slektskap mellom «Still Walkin» og «Søstre».
Som familien Yokohama bor også søstrene Koda i et gammelt hus med mange rom og mye historie.
Begge filmene handler om moderne familierelasjoner, der både tradisjoner og bånd brytes.
Begge steder står ikke bare maten sentralt, den lages så man kjenner duften av plommevin og smaken av tempura og fritert makrell.
Og her er vi ved essensen i Kore-edas filmer.
De har sin helt særegne estetikk.
Den låner mye fra det man kan kalle kulturelle japanske markører:
Kirsebærblomster, matretters tilbereding og servering, gamle interiører i tre, med en letthet som var de laget av luft.
Stilen er dempet, filmspråket sobert og kontrollert, likevel poetisk.
Ofte også preget av en særegen, lakonisk humor, alltid styrt av en fininnstilt observasjonsevne.
Kore-edas filmer flyter stillferdig av gårde, men huker seg likevel fast, tematisk og visuelt.
Virkningen er både oppslukende og meditativ.
Med «Søstre» har regissøren levert sin kanskje livligste film, i hvert fall av dem som har kommet på norske kinoer.
Mye av livligheten springer ut av søstrenes ulikhet, og dynamikken mellom dem.
Du har Sachi, som tidlig måtte ta ansvar for de to småsøstrene sine.
Rolig, alvorlig, omsorgsfull er hun den rake motsetningen til smått drikkfeldige, livlige og temperamentsfulle Yoshino.
Helt ulik dem begge står Chika frem som en småeksentrisk, sorgløs snåling i rare klær.
Og som en syntese av de tre - Suzu.
Et hjertesmeltende bedårende vesen med mange følelser hun legger lokk på.
Suzu er ikke den eneste, i så måte.
På Kore-edas langsomme, subtile vis kommer fortiden frem i dagen, med det den bærer med seg av sårhet og agg.
Samtidig antydes det paradoksale i at historier har en tendens til å gjenta seg.
Likevel:
Bitterhet får ikke ta styringen i Koda-søstrenes verden.
Mottoet deres synes å være at uansett hva du drasser med deg, så har du et eget ansvar for hva du gjør livet til, for deg selv og andre.
Og her snakker vi ikke om storstilte drømmer, her handler det om det hverdagslige, nære.
Se og lær.
Og ikke minst: Nyt.
| 1
|
500242
|
Den barnlige lyst
I "Julekongen – full rustning" åpnes portalen til Ridderdalen på ny.
Og på ny venter et overskuddshorn av spenning, humor og mysterier – for både store og små.
«Det er viktig at det som lages for unger er bra», uttalte manusforfatter Harald Rosenløw Eeg for et par uker siden, da «Julekongen — full rustning» ble presentert for bransjen og andre spesielt interesserte under plakaten «Blått lerret».
Han fortsatte:
«For det lages jo jævlig mye drit for unger, for de liker jo alt.
De er jo dumme.
«
Som småbarnsfar kan jeg skrive under på det samme; disse ungene sluker virkelig hva det skulle være - gitt at det utspiller seg på en skjerm.
På den annen side kan vel nøyaktig det samme sies om den voksne delen av befolkningen.
Hvor mange var det som fulgte med på «Stjernekamp» i år, sa du?
Likevel er det som om vi alle har et ekstra entusiasmereservoar å mobilisere, om det som serveres er genuint «bra», for å holde oss til Rosenløw Eegs terminologi.
Og det var denne mekanismen som slo ut for tre år siden, da «Julekongen» ble en av NRKs største julekalender-suksesser noensinne, og det ble rapportert om julebordsgjester som skyndte seg hjem om natten for å streame siste episode.
Hva var det med historien om ni år gamle Kevin som oppdager en passasje til en hemmelig ridderdal på vrangsiden av det vi så tilforlatelig kaller «virkeligheten», som appellerte slik?
Kanskje dette:
En dose Narnia og Harry Potter ispedd en skandinavisk og Lindgrensk nøkternhet, symbolisert ved de sosialdemokratiske kulissene - de særpregede atriumhusene på Ammerud i Oslo.
Tre år senere er filmen her, fremdeles med den lett fremmedgjørende Sølvskogen og familien Gran som omdreiningspunkt.
Storebror Kevin (Vetle Qvenild Werring), som i virkeligheten har rukket å bli 15 år gammel, er skjøvet noe i bakgrunnen, mens lillesøster Mira (Stelle Stenman) tar opp desto større plass.
Som i serien legger økonomiske bekymringer seg som et vatteppe over familiens juleforberedelser, som attpåtil sliter med forsikringspremier, fiskepinner, samlivsproblemer, tidsklemme, bortkommen julepynt og andre fortredeligheter som hører familielivet til.
Og dessuten:
Har ikke politimammaen (Tone Mostraum) et litt vel godt blikk til den nye og kule kollegaen?
Når en ny portal til Ridderdalen åpenbarer seg, etter å ha vært avstengt i tre år, byr det derfor på en anledning for noen hver å vise hva som bor i en.
En mulighet som ikke minst den huslige og noe tøffelaktige revisorpappaen Anton (Bjarte Tjøstheim) kan utnytte til å gjenerobre og befeste sin manndom.
Ridderdalen er nemlig i full oppløsning.
Snerk (Kyrre Hellum, i filmens beste rolletolkning) har tatt makten ved hjelp av en magisk rustning og alliert seg med Mugg, som kunne vært rekruttert direkte fra William Friedkins «Eksorsisten».
Rett og slett en liten djevelunge, uten et eneste forsonende trekk.
På samme tid er prinsesse Eiril, nå med prefikset Dronning, på rømmen.
Og om Snerk får tak i den siste hansken, som gjør rustningen komplett, vil alt håp være ute.
Som i TV-serien greier skaperne å få bemerkelsesverdig mye ut av et begrenset sett med ressurser.
Historien fortelles på barnas premisser, men regissør Thale Persen lykkes godt med å gi noe til alle aldersgrupper.
Spenning for de minste, kjærlighet og forelskelse for de mellomste og humor for alle.
Her må særlig de tre herrene Bjarte Tjøstheim, Kyrre Hellum og Nils Jørgen Kaalstad trekkes frem, som alle har upåklagelig komisk timing.
I tillegg kan HBO-fansen glede seg over «Fargo»-referanser (moren kjører sågar rundt i en amerikansk politibil), mens tilhengere av C.S. Lewis kanskje vil finne åndelig føde i balingen med ondskapens problem, representert ved Mugg, som aldri gjenfødes som et godt menneske, slik all filmkonvensjon gjerne legger opp til.
Det er ingen forutsetning å ha sett TV-serien, men noe av bakteppet blir utvilsomt borte uten denne forberedelsen.
Dersom du trenger oppfriskning, så sendes TV-serien i hele adventstiden.
| 1
|
500245
|
Sterkt om tysk motstandsmann
Georg Elser kunne endret historien.
Elleve år etter «Der Untergang» tar Oliver Hirschbiegel på nytt for seg et tysk nasjonaltraume, denne gangen med en film om en av dem som gjorde aktiv motstand mot Adolf Hitler og nazismen.
8. november 1939 installerte snekkeren Georg Elser en tidsinnstilt bombe som ville tatt livet av Hitler og hans nærmeste forbundsfeller dersom Føreren og følget ikke hadde forlatt bygningen 13 minutter før planlagt tid.
Hvem var denne mannen som planla og utførte attentatet helt alene, og hva var årsaken til at han handlet som han gjorde?
Hirschbiegel besvarer spørsmålet med tysk grundighet og en naturalistisk stil som byr på få filmatiske overraskelser, men som kler det historiske materialet.
Filmen veksler mellom Elsers situasjon etter attentatet, og tilbakeblikk på tilværelsen i en liten småby fra tidlig 30-tall og fremover, mens nasjonalsosialismen er på fremmarsj.
På begge tidsplan tegnes intenst ubehagelige bilder av situasjonen, det være seg Elsers avhør og torturen han utsettes for, eller endringene det lille lokalsamfunnet gradvis gjennomgår ettersom de organiserte nazistene blir flere og flere og gjør seg mer og mer gjeldende.
Slik belyses fra et mikronivå noen av årsakene og mekanismene som gjorde Hitler populær og brakte ham til makten.
Samtidig portretteres en mann som utvilsomt var en helt, men som filmen først og fremst fremstiller som et rettskaffent, men sammensatt menneske av kjøtt og blod.
Flere sterke, tyske skuespillere bidrar, blant andre Burghart Klaußner («Good Bye, Lenin!» og «Det hvite båndet«) som SS-general Arthur Nebe og Katharina Schüttler som Elsers elskerinne.
Størst inntrykk gjør likevel Christian Friedel i den krevende hovedrollen.
Elser er stort sett til stede i hver eneste scene, og skildres av Friedel med en betakende blanding av mykhet og besluttsomhet.
| 1
|
500246
|
Om å flykte fra en krig til en annen
Skriver seg varmt og brutalt inn i den pågående flyktningkrisen.
Hva er sivilisasjon?
Hva er en familie?
Hvordan skape et nytt liv på ruinene av det gamle?
Det er noen av spørsmålene som løper gjennom Jacques Audiards siste film, som fikk årets Gullpalme i Cannes.
Filmen åpner med selve grunnlaget for at mennesker drives på flukt:
Lidelse og død.
Her i et borgerkrigsherjet Sri Lanka.
Som medlem av geriljagruppen Tamilske Tigre står Sivadhasan midt i det.
Og han har fått nok.
Før veien videre som båtflyktning utstyres han med en død manns pass, får navnet Dheepan og kobles med Yalini, en yngre kvinne, og Illayaal, den ni år gamle og foreldreløs jenten Yalini har plukket med seg for å høyne oddsen for oppholdstillatelse.
Med falske identiteter skal de tre agere familie.
Fremme i Frankrike viser det seg at tolken er den forlatte krigens forlengede arm.
Og at den forslummede forstaden de plasseres i er åsted for en annen brutal krig — den mellom ulike narkobander og kriminelle gjenger i et strøk som mest av alt fremstår som en enklave, et mikrosamfunn løsrevet fra storsamfunnet og underlagt sine egne regler og systemer.
Fremmede for hverandre og for samfunnet de plasseres i, og på hver sin måte traumatiserte, skal de tre ikke bare lære språk og kulturelle koder i disse omgivelsene, de skal overleve, psykisk som fysisk.
Blant filmene Audiard har bak seg er kraftfulle «Profeten», Oscar-nominert Gullpalmevinner, og «Rust og bein», begge med tematikk regissøren berører også i «Dheepan».
Som i «Rust og bein» handler det om nærheten som kan vokse frem mellom mennesker som mer eller mindre frivillig slynges mot hverandre via livets brutale tilfeldigheter.
Fra fengselsdramaet «Profeten» tar han med seg lovløshet, maktforhold og hierarki, men også overlevelsesinstinkt og -evne.
Innenfor en skittenrealistisk ramme greier Audiard på bemerkelsesverdig vis å forene mørke og brutalitet, skjønnhet og en stillferdig varme som i glimt også omfatter nabolaget i all dets uskjønne forfall.
Men mest omfatter varmen de tre som skal opprettholde illusjonen om å utgjøre en familie.
Ensomme Illayaal, som nærmest tigger om omsorg fra umodne, uerfarne Yalini.
Dheepan, som bokstavelig talt lukker sin tapte familie inn i et forgylt skap og prøver å vende seg mot en Yalini som både møter ham og vil bort.
Audiard forener skittenrealismen med en flytende, nesten poetisk stil, samtidig som han i korte og effektive sekvenser presenterer grunntematikk, personer og transformasjoner.
Det siste mest slående i det uforglemmelige første bildet av Dheepan etter at han har kommet til Frankrike.
Mot mørk bakgrunn ser vi blå og røde lys komme nærmere og nærmere til de åpenbarer seg som hårbøyler med selvlysende Minnie Mus-plastsløyfer, den røde plassert på Dheepans hode.
Han selger den og andre duppeditter illegalt på gaten i Paris, og synet av det barnslige, meningsløse stæsjet på den maskuline eks-krigerens hode er en gripende og kvalmende manifestasjon av fornedrelse og desperasjon.
Filmens medrivende intensitet forsterkes av Antonythasan Jesuthasans spill.
Selv tidligere tamiltiger og barnesoldat flyktet han sent på 80-tallet til Frankrike, der han har markert seg som forfatter.
Med både tilbakeholden og eksplosiv kraft portretterer han en sammensatt og nyansert hovedrolle, i tett samspill med Kalieaswari Srinivasan og Claudine Vinasithamby, som spiller Yalini og Illayaal.
Illayaal blir beklageligvis litt borte utover i filmen, og avrundingen synes litt søkt.
Men det er innvendinger som ikke undergraver filmens helhetlige styrke.
| 1
|
500249
|
Vakkert eventyr fra Irland
Mesterlig møte mellom gammel mytologi og moderne animasjon.
Få barnefilmer mestrer å gå så dypt inn i komplekse temaer som sorg og savn som «Sangen fra havet».
Utgangspunktet er et irsk sagn om selkier, halvt mennesker, halvt seler.
Moren til guttungen
Ben er en slik skapning, og da hun føder Saoirse, forsvinner hun i havet.
Seks år senere er Saoirse fortsatt språkløs.
Det viser seg at hun selv er halvt selkie.
Moren etterlot seg en konkylie , og når Saoirse spiller på den begynner magiske ting å skje.
Noe som i sin tur leder søskenparet ut på et forunderlig eventyr gjennom et mytologisk landskap av forsteinede feer, hellige kilder, fiendtlige ugler og en heks som vil gjøre slutt på all lidelse — med grusomme resultater.
Underveis blir det klart at Saoirse og sangen hennes har avgjørende betydning for å redde feene fra evig undergang.
Men for å gjøre det, trenger hun kåpen som forvandler henne til en sel.
Og den synes tapt for alltid.
Dermed står også Saoirse i fare for å gå under.
På betakende vis vever filmen sammen mytologi, menneskelige minner og innestengte følelser, humor, alvor og skjønnhet.
Lagene er mange.
Det gjør «Sangen fra havet» til en på sett og vis krevende film, ganske annerledes i fortellerstil og tematikk enn animasjonsfilmer flest, som i større grad frir til sitt publikum gjennom et tydelig spenningsplot og mye halloi.
Ikke at «Sangen fra havet» ikke er spennende, måten den blander realisme og eventyr på gjør den både medrivende, spennende og full av overraskelser, innimellom også skummel.
Men den lener seg i langt større grad på fantasi og mystikk, fint blandet med emosjoner og reaksjoner barn kan kjenne seg igjen i.
Animasjonen er også et eventyr.
Filmen er håndtegnet og ufattelig vakker i uttrykk og detaljrikdom.
Av og til minner den om noe som kunne kommet fra Hayao Miyazakis hånd, eller Studio Ghibli, den har samme rene uttrykk og transparente mykhet.
Samtidig er den helt sin egen, både i strek og i universet den kreerer.
| 1
|
500254
|
En parademarsj av klisjeer
Helge Jordals sjarm redder «Høst» fra å ende som kalkun.
44 år er gått siden Hal Ashbys «Harold and Maude».
Likevel er filmen fortsatt nokså alene om å skildre et romantisk forhold mellom en ung mann og en eldre kvinne.
Så skulle man tro at filmskapere med pretensjoner om å lage kunst som både er estetisk, morsom og original ville gripe sjansen begjærlig.
Men nei da.
I stedet ruller de ut film etter film der aldrende menn har seg med vakre, unge kvinner, og den som kjenner en smule tretthet derved, kan i tilfellet «Høst» søke tilflukt i den feministiske bokhandelen Lilith's på Bislett, der en utsøkt bitchy Bodil (Hege Schøyen) nok har en passende replikk på lager.
Les også:
Bodil er moren til Ingvild (Ingeborg Sundrehagen Raustøl), en noen og trettiåring som jobber som stage-manager på Nationaltheatret, i påvente av at de kunstneriske ambisjonene skal bli forløst.
Hun blir forsiktig flørtet med av en stillfaren og myk og jevnaldrende kollega, men se! – der kommer Helge Jordal alias Jeppe Friele – hå hå! – bergensk brautende og harry dritings, men – voila! – når han våkner i sitt hjem, fylt av utsøkt kunst og litterære førsteutgaver, viser han seg som en riktig så soignert gentleman.
Så Ingvild søker seg til Jeppes seng, den ligner mer på baronens, og etternavnet er nok årsaken til at han som langvarig arbeidsløs kan holde seg med fin adresse, dyre drikkevarer og distingvert kledebon.
Restaurant— og bareier Jan Vardøen debuterte i fjor med «Heart of Lightness – Søvnløs i Lofoten», en metafilm der Ibsens «Fruen fra havet» sto sentralt.
Les også:
Det gjør for så vidt dramatikeren og stykket her også.
Jeppe kaller Ibsen «sjefen», og i en like deler klein og fnisesøt scene har han og Ingvild seg litt på lek på Ibsens grav.
«Du blir jo kåt av alt du,» kniser hun etterpå, hvorpå han svarer et stolt bekreftende ja.
Slik blir den aldrende mannens virilitet bekreftet igjen og igjen gjennom (også denne) filmen, og man kan jo, et øyeblikk, for eksperimentets skyld, prøve å tenke seg hvordan replikken ville falt ut om den hadde rettet seg mot bokhandler Bodil, filmens eneste godt voksne kvinne, for øvrig.
Så uoriginal og full av klisjeer er «Høst» at man kunne forvekslet den med en parodisk pastisj over noen av Woody Allens filmer.
Patrik Säfströms kamera prøver intenst å kjæle en Manhattan-aktig mytologi frem fra Oslos fasader og statuer, med Frognerparken som Central Park stand-in og Jeppe og Ingvild rituelt romantisk baksende i høstløv, alt mens Nils Petter Moldværs melankolske jazz ligger som et silketeppe over det hele, hele tiden.
Inkludert nærbildet av benstøttene på en gynekologbenk.
Et selsomt øyeblikk som toppes av en aldeles umotivert sekvens der blant andre Jon Michelet, Åsne Seierstad og Helene Uri spiller seg selv for å illudere kulturelite.
Store deler av filmen består av scener stablet oppå hverandre uten organisk flyt eller dynamikk, av og til uten indre logikk, klippet sammen i merkelige overganger.
Les også:
Snakkescenene er mange og jevnt over statiske.
Men om replikkene og settingen som helhet ikke er spesielt velskrevet, er det ingen ting å utsette på skuespillet.
Filmen får sin endelige knekk i en ulidelig forutsigbar sisteakt som også er dramaturgisk slapt håndtert.
Men frem til da fungerer et visst avvæpnende vidd som en slags redningsplanke.
Mye på grunn av Schøyens helhjertede parodiering av kvinneklisjeen hun er tildelt, mest takket være Jordals uimotståelige kombinasjon av kjuaguttens sjarm og den modne mannens eleganse.
Som skikkelse henger ikke Jeppe Friele helt på greip, men det skal ikke lastes mannen som gestalter ham.
| 0
|
500255
|
Pans labyrint
Gutten som aldri eldes i en historie som begynner å bli litt gammel.
Forløperen eller «prequelen», der filmskaperen dikter videre på hva som skjedde i forkant av en kjent mytologi, har utvilsomt noen forlokkende kvaliteter.
Slik kan filmskaperen stå med den ene foten i et kjent og kjært univers — ferdigladet med minner og mening - samtidig som han med den andre foten står fritt til å sparke universet i den retningen han måtte ønske.
Her er det imidlertid mange som har forregnet seg.
For fullt så stort boltringsrom har filmskaperen ikke.
I virkeligheten er han bundet opp av et sett føringer som ligger innbakt i verket, og som han ikke under noen omstendighet må finne på å legge seg ut med - uten å kjenne fansens vrede.
Regissør Joe Wright («Atonement») gjør sitt beste for å balansere denne friheten i «Pan», som tar for seg tiden før Peter ble Peter Pan.
Resultatet er en film som respekterer J.M. Barries klassiske forelegg fra 1904, men som fremstår som påfallende gledesløs.
Som om andektigheten for opphavspersonen har sugd all svir og opprørstrang ut av filmen.
Filmen begynner i et dickensk o g krigsherjet London der Peter (Levi Miller) er i varetekt hos en ond nonne som driver et barnehjem.
En natt kidnappes han av pirater i et flygende skip som tar ham med til en annen verden («Neverland»/«Aldriland»), regjert av den aldrende despoten Svartskjegg (Hugh Jackman), som trenger barnearbeidere til minene sine.
I reservatene utenfor finnes imidlertid en motstandsgruppe bestående av feer, havfruer og en ubesudlet urbefolkning.
Mye kan derfor minne om C.
S. Lewis’ «Løven, heksa og klesskapet» og Harry Potter, der det også finnes en magisk verden bak Londons mugne kulisser, og der hovedpersonen(e) må komme til rette med sin egen profeti — den utvalgte, foreldreløse frelseren som må overvinne sine reservasjoner og lære å tro på seg selv.Ikke noe galt i det - det er et slitesterkt formular - men hvor ble det av Peter Pans mest definerende trekk: at han aldri kan vokse opp, men er dømt til en evig guttetilværelse?
Om dette er filmen helt stum.
Universet er tegnet i en noe stilforvirret palett som blander elementer fra steampunkens hovmestere
- Jules Verne og Sir Arthur Conan Doyle - med nyere komponenter, som for eksempel CGI-uttrykket i «Avatar» (2009).
Sånn sett er det kanskje en estetisk logikk i at Svartskjegg introduseres som en blanding av skurkene i «Mad Max» og «Hunger Games», og at han av uransakelige grunner går rundt og synger på Nirvana- og Ramones-låter(!).
Like fullt presterer Svartskjegg å fremstå som en ganske humørløs antagonist.
Og burde han ikke i det minste ha fremført Michael Jackson-sanger?
Mannen som bygde sitt eget «Neverland» og ga et ansikt til Peter Pan-syndromet?
| 0
|
500256
|
Dalgliesh tilbake
Hemmeligheter og løgner i kirkelige omgivelser.
Etter noen års fravær, vender PD James' etterforsker Adam Dalgliesh tilbake til TV-skjermene i påsken.
Vi drar ikke kjensel på ham med det samme, men vi får rikelig anledning til å bli kjent med den nye skuespilleren som har overtatt rollen som den poesiskrivende spesialetterforskeren.
I løpet av tre kvelder sender NRK to miniserier, til sammen bortimot syv timer, med Adam Dalgliesh i hovedrollen.
Det kommer vel med at også Martin Shaw, som Roy Marsden før ham, tolker rollen med autoritet og sjarm.
Den unge teologistudenten Ronald Treeves blir levende begravd under et jordras.
Men var det en ulykke?
Studentens innflytelsesrike far forlanger at saken blir belyst fra alle sider, og Dalgliesh blir bedt om å se på den.
Det spennes et bredt lerret.
I løpet av de første tyve minuttene skisseres en rekke konflikter, som alle har potensial som motiv for mord.
Det er ikke bare den unge teologistudentens død som er et mysterium.
Her er det kirkelig maktkamp på høyt nivå.
Presteskolen trues med nedleggelse, erkediakonen vil ha hånd om kirkens kunstskatter, inkludert en altertavle av den flamske mester Roger van der Weyden.
Store verdier står på spill.
Her er hentydninger til seksuelle overgrep, kanskje pedofili?
Et gammelt dokument, som kan endre helle grunnlaget for den kristne troen, blir vevd inn handlingen.
Selv presteseminarets utmerkede vinkjeller er tema for konflikt.
På St. Anselm er det mange som har mye å skjule og mye å tjene på at enkelte personer blir ryddet av veien.
Den uhyggelige atmosfæren fortettes mellom kirkens middelalderske steinvegger, med de maleriske klippene langs den engelske østkysten som bakgrunn.
Adam Dalgliesh ankommer den avsidesliggende presteskolen St. Anselm's, som han selv kjenner fra sin ungdom.
Spesialetterforskerens far var prest.
Han gjør sine undersøkelser, konkluderer og drar igjen.
Så skjer et nytt dødsfall.
Snart har inspektør Dalgliesh en mordetterforskning å ta hånd om.
Selv om «Hellig død» inneholder mange parallelle historier, er karakterene er tydelig tegnet og konfliktlinjene lette å følge.
Det er ikke bare Martin Shaw som leverer solid skuespillerhåndverk.
Robert Hardy, John Clegg, Alan Howard og Jeff Rawle har alle et godt grep på det geistlige.
Clive Wood få også mye ut av rollen som grådig erkediakon.
Og midt iblant dem – den uforutsigbare Raphael Arbuthnot, spilt av australske Jesse Spencer.
Arbuthnot har noe uoppgjort med de fleste.
Og sannelig har ikke den gamle krimdronningen funnet plass til en aldri så liten romanse.
Vil Adam Dalgliesh endelig finne kjærligheten igjen?
PD James' snart ti år gamle kriminalroman har fått ekstra aktualitet fra nyhetsbildet de siste ukene.
Enkelte paralleller til avsløringene om overgrep i den katolske kirken er åpenbare.
Men denne gangen er det i Church of England skjelettene faller ut av skapene.
Hva synes du?
Si din mening!
| 1
|
500257
|
Gjenganger løs i Londons East End
Vellykket modernisering av Jack the Ripper-myten
En kvinne blir drept i bydelen Whitechapel i London.
Drapet ligner på det første mordet til Jack the Ripper, samme dato og samme metode.
Den unge og ambisiøse politiinspektøren Joseph Chandler står overfor sin hittil største utfordring.
Er en ny Jack the Ripper på ferde?
Men den pertentlige og korrekte Chandler møter flere hindringer i etterforskningsarbeidet.
Den uerfarne politiinspektøren med tydelig overklassebakgrunn blir satt til å lede et erfarent, men rufsete team av etterforskere.
Det oppstår umiddelbart gnisninger når Chandler forlanger at politimennene både skal iføre seg slips og lese bøker som en del av etterforskningen.
Tigerbalsam er ikke alltid nok til å stanse murringen i tinningen på inspektøren.
Flere grufulle drap følger i Whitechapel, hver gang en ny Ripper-kopi.
Inspektør Chandler innser at han må avsløre identiteten til den virkelige Jack the Ripper for å komme innpå dagens kopi.
Jack the Ripper er kanskje kriminalhistoriens mest kjente seriemorder.
I løpet av noen måneder i 1888 drepte og maltrakterte han fem kvinner i Whitechapel på Londons østkant.
Drapsmannen ble aldri tatt og siden har spekulasjonene gått om hvem som egentlig skjulte seg bak Jack the Ripper.
Noen har til og med ment at et medlem av det britiske kongehuset var involvert.
I løpet av årene har en hel Ripper-industri vokst frem.
Det er skrevet hyllemeter på hyllemeter med bøker.
Det er laget filmer og TV-serier, profesjonelle guider tar London-turister med til åstedene, London Dungeon har en egen Ripper-avdeling.
«Mordene i Whitechapel» føyer seg inn i rekken, men denne påsken lanseres også en ny teori.
Handlingen er lagt til nåtiden, men bildene, belysningen, hele stemningen gir et inntrykk av mellomkrigstid og klassisk film noir.
Det er elegant gjort.
Filmmakerne unngår også å fråtse i blod og grufulle scener, selv om materialet gir rikelig anledning til det.
Antydningene holder i massevis.
Konflikten mellom politiinspektør Chandler og resten av etterforskningsteamet gir en ekstra dimensjon til historien.
Britisk overklassesnobberi mot arbeiderklassens vulgaritet – ikke uten en god porsjon britisk replikkunst.
Rupert Penry-Jones har et akkurat passe overklassepreg for politiinspektøren, mens Phil Davis er perfekt i rollen som oppkjeftig østkantpolitimann med et hjerte som banker for de som har kommet litt skjevt ut.
Samspillet mellom de to fungerer utmerket.
Nevnes må også Steve Pemberton i rollen som «ripperolog».
Han guider ikke bare turister, men også politietterforskerne, gjennom massemorderens grufulle historie.
NRK har valgt å sende denne miniserien, som egentlig er på tre episoder, i sin helhet.
Det blir litt mye på en gang, men aldri langtekkelig.
Den største innvendingen mot serien er «feel good»-avslutning, men den åpner for at det kan komme mer om etterforskningsteamet i Whitechapel.
La oss håpe det.
Hva synes du?
Si din mening!
| 1
|
500258
|
En dannelseshistorie
Intenst og sofistikert fengselsdrama
BÅDE YTRE SETT og i kjernen er dette et fengselsdrama om kriminelle på begge sider av fengselsmurene og i ulike deler av befolkningen.
Samtidig vever Audiard inn en ganske annerledes dannelseshistorie, og tegner et uhyggelig bilde av lovløshet, maktforhold og hierarki.
Historien kan gjerne leses allegorisk, som et bilde på den arabiske underklassens situasjon i Frankrike.
Men uansett tolkninger og lesemåter, er dette en intens, medrivende og uhyre sofistikert film.
Stilen er naturalistisk, skuespillet eminent.
To menn utmerker seg:
Niels Arestrup som den korsikanske bandelederen César Luciani, og den unge debutanten Tahar Rahim i hovedrollen som Malik El Djebena.
VI MØTER MALIK idet han som 19-åring dømmes til seks års fengsel for en forbrytelse han nekter å ha begått.
Det vi ser, er en forskremt unggutt med ferske sår i ansiktet og markante arr på kroppen.
Lite avdekkes av forhistorien hans, annet enn den gradvise forståelsen av at han har bakgrunn fra en arabisk immigrantfamilie, at han høyst sannsynlig vokste opp på barnehjem og at han på det nærmeste er analfabet.
Luciani er fengselets gudfar, som med hard hånd styrer både medfanger og enkelte ansatte.
Malik tas brutalt under Lucianis ikke spesielt omsorgsfulle vinger.
Han får beskjed om å begå et drap.
Gjør han det, vil han som Lucianis løpegutt være beskyttet mot fengselets indre justis og rivalisering.
Gjør han det ikke, risikerer han selv å dø.
Motstrebende gjør Malik det han må.
Men han går også sine egne veier.
Drevet av et smart hode og sterkt overlevelsesinstinkt lærer han å lese og å skrive.
Med skarpt blikk for strukturer og konstellasjoner, legger han snart sine egne planer, blir stadig tøffere underveis og «utdanner» seg på egen hånd til gangsterkonge.
SOM THRILLER er «Profeten» blodstenkt, raffinert og intrikat, drevet frem av nye vrier og konstellasjoner.
Likevel skiller filmen seg markant og på flere felt fra andre innen sjangeren.
Et felt er måten Malik portretteres på.
Den nesten uregistrerbare forandringen som skjer med ham.
Tilbakeholdenheten hans, blandingen av sorg og stor besluttsomhet.
Tegnet slik, fortsetter vi å se på personen Malik med et slags dobbelt blikk, der kategorier som «sympati» eller «antipati», «medfølelse» eller «forakt», «helt» eller «antihelt» aldri blir relevante størrelser, heller ikke etter at han har passert de fleste etiske grenser.
I stedet følger vi ham, hans handlinger, valg og strategier, hans sterke tilstedeværelse og likevel merkelige tilbaketrukkethet, med en stadig voksende fascinasjon.
Det er noe dypt uutgrunnelig og likevel høyst konkret ved denne skikkelsen, og det fortsetter å gnage i en, lenge etter at filmen er slutt.
FASCINERENDE ER OGSÅ skildringen av fengselet som lukket system, arena for legal og illegal forretningsvirksomhet, sanksjoner på mange plan, samrør mellom innsatte og ansatte, og som læringsanstalt — intellektuelt så vel som sosialt og kriminelt.
Innenfor dette universet blir Maliks historie et lærestykke i tilpasningsdyktighet.
Derfor kan man, i små glimt, se ham som en tapt samfunnsbygger, et menneske som gitt andre muligheter og rammer kunne kommet langt på helt andre arenaer.
Så slutter da også filmen, slett ikke tilfeldig, til tonene av «Mack med kniven», fra Berthold Brechts «Tolvskillingsoperaen».
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
500259
|
Wes Anderson på revejakt
Særegen Roald Dahl-adaptasjon fra Wes Anderson
To av USAs mest toneangiv-ende regissører har nylig kommet med barnefilmer.
Først var det Spike Jonze som kom med «Til Huttetuenes land» som er basert på den amerikanske barnebokklassikeren til Maurice Sendak.
Nå kommer Wes Anderson med sin adaptasjon av Roald Dahls «Den fantastiske Mikkel Rev».
Det er blitt en særegen, analog animasjonsfilm som har som mål å berøre både barn og voksne.
To Oscar-nominasjoner har det også blitt.
MIKKEL REV LEVER l ykkelig med fru Rev og sønnen Ask i en hule under jorden, men da de får høre om en flott leilighet i et furutre slår de til.
Furutreet ligger imidlertid i et litt vanskelig nabolag for en ekte rev — fra treet har familien nemlig utsikt til herr Boggis hønsefarm.
I furutreet får familien besøk av Mikkel Revs nevø Kristofferson, til Asks store irritasjon.
Kristofferson er en liten streber som er flinkere enn Ask både på skolen og på idrettsbanen, dessuten blir Ask ignorert av venninnen Agnes med en gang Kristofferson kommer inn i bildet.
Mikkel Rev kommer etter hvert i en slags midtlivskrise, han er tross alt en rev - et vilt dyr - med sine dyriske lyster.
Hønsefarmen til Boggis er med andre ord ikke trygg.
AT AKKURAT WES ANDERSON skulle lage en barnefilm burde ikke komme som en stor overraskelse på noen.
Hans filmer har alltid vært preget av en barnslig vilje til å eksperimentere.
Personene i filmene hans har også hatt en tendens til å styre unna voksenlivets ansvar og begrensninger, ta for eksempel den eksentriske marinbiologen Steve Zissou i «Livet under vann med Steve Zissou», eller den desillusjonerte Herman Blume i «Rushmore».
Mikkel Rev selv kan faktisk minne litt om patriarken i «The Royal Tenenbaums», den litt hensynsløse familiefaren som ikke nødvendigvis setter sine barn først.
«DEN FANTASTISKE MIKKEL REV» BLANDE R flere former for animasjon, noe som gir filmen et mangetydig visuelt uttrykk.
Den har en fin blanding av det barnslige og uskyldige, og det mer alvorlige.
Noen vil kanskje bruke litt tid på å venne seg til det visuelle utrykket, det skiller seg ganske sterkt fra den vanlige strømlinjeformede dataanimasjonen som dominerer i denne typen filmer.
Men med en gang du venner deg til de litt stakkato bevegelsene til dukkene, lever du deg inn i universet til Mikkel Rev, fru Rev og de andre.
Men det spørs om det ikke ligger for filmen å bli mer en kulthit, som for eksempel Tim Burtons «The Corpse Bride», enn en massiv publikumshit.
I DEN NORSKE UTGAVEN av filmen hører vi stemmene til blant andre Mads Ousdal, Birgitte Victoria Svendsen og Aksel Hennie.
Jeg hadde nok foretrukket den engelske versjonen med George Clooney, Meryl Streep og selvsagt Bill Murray, selv om de norske skuespillerne klarer seg greit.
Men jeg skjønner ikke hvorfor alle personene i «Den fantastiske Mikkel Rev» skal snakke pregløst østlandsk.
Ja, bortsett fra den ene rotten som kommer fra Nord-Norge.
«DEN FANTASTISKE MIKKEL REV » er blitt en særegen og morsom animasjonsfilm, ispedd akkurat passe doser med «Wes Andersonsk kulhet».
Hvis du har på deg de rette brillene kan du nok få øye på en liten dose sivilisasjonskritikk også.
Men mest av alt handler det om Mikkel Rev og hans familie — en helt vanlig revefamilie med huslån, et par grevlingvenner og noen litt kjipe menneskenaboer.
KJETIL KOPREN ULLEBØ
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
500261
|
Ikke helt maks, Egon
Olsenbanden Jr. tar oss med på eventyr til Østfold
Olsenbanden jr.
er tilbake i et nytt filmeventyr, til glede for ungene som er i målgruppen, og kanskje til litt irritasjon for de voksne som må være med å se filmen.
I forrige Olsenbanden jr-film reiste de til Egypt for å redde Norges kommende oljeformue, denne gangen går turen til Fredrikstad.
Egon får vite at han her en bestefar på et sykehjem i plankebyen, Eugen Olsen.
Eugen har en skjult formue gjemt et sted, en formue som stammer fra et berømt ran av Norges Bank i 1835.
Eugen trenger hjelp av Egon for å finne pengene — men da må de først komme seg unna de to onde brødrene som driver gamlehjemmet, de har nemlig fattet mistanke om formuen.
At Olsenbanden jr.
følger en kjent formel og har noen faste bestanddeler er ikke noe stort problem, slik har det vært med mye bra film.
Problemet er når filmen ikke blir mer enn tomme fraser og innholdsløse varianter av den kjente og kjære oppskriften.
Den viktigste scenen i hele filmen er vel når Egon sier «Jeg har en plan!», og de andre svarer «helmaks Egon!».
Ved siden av har du Dynamitt Harry, han har ryggsekken full av eksplosiver og kan fortelle at hvis du tenner en lighter bak en ku når den fiser, da går flammen helt til månen.
Akkurat det er jo forsåvidt litt morsomt.
Det er et par ting jeg ikke får helt til å stemme i Olsenbanden jr-universet.
Vi skal befinne oss på 60-tallet, men det ser nesten mer ut som 30-tallet.
Denne ekstremt joviale Oslo øst-dialekten virker dessuten både overdreven og påklistret, den høres svært unaturlig ut i munnen på enkelte av skuespillerne.
Jeg er stygt redd for at selv en syvåring vil synes at deler av «Olsenbanden jr.
Mestertyvens skatt» er litt banal og overdreven.
«Hallo, det e jo ingen så e så dum», hører jeg syvåringene si om de dumme politimennene og de «onde» brødrene.
Olsenbanden jr-universet er som sagt ikke preget av komplekse fortellinger, men kanskje de skal få til å fortsette med det som har vært en suksessformel kommersielt sett.
Og det er mulig jeg tar feil, kanskje syvåringene bare har lyst til å slappe av litt de og.
KJETIL ULLEBØ
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 0
|
500263
|
Mangler magi
Gir mest til de minste
Med barn i målgruppen den gang «Jul i Blåfjell» debuterte på TV-skjermen, husker jeg med glede hvilke kvaliteter serien bød på, visuelt, musikalsk og skuespillermessig.
Derfor var forventningene høye foran denne filmversjonen.
For høye, kanskje.
«Julenatt i Blåfjell» foregår hundre år før den moderne «Jul i Blåfjell», og forteller om dronning Fjellrose den gang hun var ung prinsesse.
Det vil si – historien begynner med en slags skapelsesberetning der blånissenes blåsølv står sentralt som opphav til jordens livgivende lys.
Blåsølvet sørger for blåtimen, da blånissene kan være ute av fjellet, og blir en viktig ingrediens i dramaet som utspiller seg i historien.
For dette er en mer dramatisk eventyrfortelling enn den fredsommelige tittelen indikerer.
Prinsesse Fjellrose er en fryktsom, forsiktig jente.
Men når hennes far Fjellkongen blir syk, mobiliserer hun et mot hun ikke trodde hun hadde.
Målet er å skaffe til veie det hun tror trengs for å redde livet hans.
Ferden går til bygden, der bonden Halvor bor – med låven full av Rødnisser – og der hun treffer deres unge konge, Dreng.
Møtet med dem, og Fjellroses handlinger, fører til en rekke forviklinger.
For målgruppen byr historien på passe porsjoner spenning, tristhet og god moral.
Men bortsett fra litt tilnærmet slapstick savner jeg den lekne humoren fra TV-serien, representert med Mamsen og Lillegutt.
Der fjernsynsserien utspilte seg i et vakkert Røroslandskap, ser Vosselandskapet til dels ut som om det er utformet i pappmaché, med Blåfjell som en ekstra kunstig klump i midten.
De unge debutantene Ane Viola Semb og Johan Tinus Austad Lindgren gjør en hederlig innsats som Fjellrose og Dreng, og Finn Schau er en god Fjellkonge.
Men totalt sett er ensemblespillet litt for ofte stivt og kunstig.
Dermed oppstår heller ikke den magiske eventyrfølelsen filmskaperne strever så hardt for å få frem.
Tilløpene er der, men svinner like fort som blåtimen.
Dette er selvsagt sett med den voksne kritikerens øyne, og elementer de minste sikkert ikke legger merke til.
Men nettopp fordi «Jul i Blåfjell» fungerte så godt både for voksne og barn, er det skuffende å se at kvalitetene derfra ikke er tatt med over på det store lerretet.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 0
|
500264
|
Den indre fienden
Absurd vendetta
På sett og vis er «Law Abiding Citizen» interessant som eksempel på en dreining i fiendebildet i amerikansk film.
For her kommer ikke terroren utenfra i form av aliens eller spissfindige islamistiske selvmordsbombere.
Her opptrer den i form av en spissfindig indre fiende, en amerikansk ingeniør og familiefar som hjelpeløs blir vitne til at kone og datter brutalt drepes i deres eget hjem.
Under mottoet «litt rettferdighet er bedre enn ingen» inngår aktoratets Nick Rice (Jamie Foxx) en avtale med den ene forbryteren, og sikrer ham lavere straff mot at han angir den andre; som får dødsstraff.
Ti år senere innleder offeret, enkemannen Clyde (Gerald Butler), sin hevn.
Filmskaperne lurer oss lenge til å tro at det handler om en sorgtynget mann så besatt av hevntanker og rettferdighetssans at han «i god hensikt» begår uhyrligheter.
Så enkelt er det ikke.
Rice og hans stab avdekker snart at det ligger mer under.
Det, så vel som antydningene om ram kritikk av amerikansk rettsvesen, kunne vært en kreativ vri som hadde løftet filmen både sjangermessig og tematisk.
Men filmskaperne følger ikke opp.
Bakgrunnshistorien og det store bildet koker bort i et plott så absurd at filmen både mister piffen og hver snev av troverdighet.
Det som begynte som en antydningsvis intelligent action med en snedig vri ender dermed som en dum thriller med en i beste fall forvirrende, i verste fall tvilsom moral.
Som klassisk noir er filmen tidvis ganske lekker å se på, og den tilgodeser dem som like pyro, blod og gufne henrettelser.
Isolert sett er den også spennende nok.
Men den holder altså ikke hva den lover.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 0
|
500265
|
Tett på Woody Allen
Et must for filmelskere.
I påvente av at den tre timer lange TV-dokumentaren skal dukke opp på en skjerm nær oss, duger denne nedklippede kinoversjonen fint.
«Curb Your Enthusiasm»-regissør Robert B. Weide makter å komme usedvanlig tett på en filmskaper som vanligvis ikke liker intervjuer, selv om han, som erfaren entertainer, behersker situasjonen lekende lett.
Dokumentaren følger Allen fra barndommen i Brooklyn via hans første erfaringer som vitsemaker og komiker, frem til suksessen med «Midnight in Paris».
sentrale fagfolk så vel som viktige personer i Allens liv kommer til orde.
Skuespillere forteller hvordan det er å jobbe med ham.
Det smertefulle bruddet med Mia Farrow berøres, men uten å bli tabloid grafsende.
Weide bruker det i stedet til å vise med hvilken profesjonalitet de to taklet skandalen, som ironisk nok inntraff under innspillingen av "Hustruer og ektemenn".
For dem som ikke husker det:
Farrow fant et nakenbilde av sin egen adoptivdatter Soon-Yi Previn i Allens leilighet.
I dag er Soon-Yi og Allen gift og har to barn sammen.
Farrow og Allen fullførte filmen.
Weide klipper inn en scene som kommenterer og illustrerer både fagligheten og sårheten i situasjonen.
Dokumentaren er i det hele tatt full av filmscener.
Dels illustrerer de hvordan Allen hele veien henter næring fra egne opplevelser, dels viser de utviklingen fra de første, mer episodiske og slapstickpregete filmene hans, til dagens modne og likevel friske dramakomedier.
At dokumentaren er underholdende, overrasker ikke.
I tillegg er den svært opplysende.
Blant annet gir den svar på hvorfor denne snurrige, lille nevrotikeren greier å skrive så gode kvinneroller.
Å være glad i Woody Allens filmer, om aldri så varierende i kvalitet, er en fordel for opplevelsen.
Men det holder å bare like ham litt, eller bare like noen få av filmene hans.
Dokumentaren fascinerer uansett, både som personlig portrett, som fortelling om 45 års filmhistorie, og som dokumentasjon på Allens kunstneriske tilnærming til mediet.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500267
|
Sommerens kjærlighetshistorie
Eventyrlig gjensyn med barndomslandet.
Inni Wes Anderson bor en levende 12-åring.
Sånn må det være.
«Moonrise Kingdom» er ikke laget av en voksen som husker barndommen ualminnelig godt.
Filmen er laget av denne andersonske 12-åringen, som fremdeles står midt på den åpne, barnlige sletten der stort alvor vokser side om side med overmot, voldsomme følelser og vibrerende fantasi, der voksne fordreies av barnets skjeve klarsyn og der vissheten om at dette er siste sommer i barndomslandet, fyller nået med intens tilstedeværelse.
Akkurat slik er filmen.
Melankolsk, medfølende og munterlakonisk, dynket i Andersons karakteristiske fargebruk, og fylt med så mange og til dels odde detaljer at den må sees igjen og igjen, skal man få med seg alt.
Vi skriver 1965.
Vi er på New Penzance, en øy utenfor New England, der to små mennesker i sin utenforhet fant hverandre i et kort møte året før.
Han heter Sam (Jared Gilman).
En selvbevisst fyr med Davy Crockett-lue over svære briller og runde kinn.
Foreldreløs, snart også forlatt av fosterforeldrene.
På speiderleir, men like uglesett av leirkameratene som av fosterbrødrene.
Hun heter Suzy Bishop (Kara Hayward).
En lesende drømmer med hvite knestrømper, irrgrønn øyenskygge, tre små brødre og et par foreldre, hvis avstand til hverandre og ungene er så stor at mor Laura (Frances McDormand) roper til dem via megafon.
Nå er de to odde elskende på rømmen.
Uanstrengt bærer de med seg leirlivets nødtørftigheter.
Suzy med kikkerten rundt halsen.
Gul koffert rommer yndlingsbøkene.
Kattungen i en rottingkurv med bærerem.
En rutet veske med ekstra batterier til den bærbare grammofonen hun har tyvlånt av broren.
Alt annet hviler på Sams rygg.
Utstyr og praktiske evner nok til å skape hva speiderleder Ward (Edward Norton) anerkjennende – i en ellers hjerteskjærende scene – kaller en perfekt leir.
Hvorfor hjerteskjærende?
Fordi leiren, stemningen, stedet, kanskje – når de år senere ser tilbake – kan vise seg å være et av livets mest perfekte øyeblikk.
Fordi scenen så presist beskriver øyeblikket der voksne griper velmenende, men brutalt inn i barnas isolasjon.
Og fordi den ses fra barnas synsvinkel, innenfra et telt som når de ligger der, sovende, innfiltret i hverandre, er som en varm kokong, redusert til et latterlig leketelt idet far Walt (Bill Murray) river det vekk over hodet på dem.
Scenen inntreffer etter at han, mor Laura, Ward, øyens ensomme politimester Sharp (Bruce Willis) og Sams leirkamerater har bedrevet en storstilt leteaksjon.
Det brygger opp til århundrets storm, forhåndsvarslet av fortelleren som i Bob Balabans skikkelse dukker opp dann og vann som en David Attenborough i rød duffelkåpe.
Selv tilhører jeg ikke Wes Andersons mest ihuga fanskare.
Universet kan bli i overkant anmassende og tilgjort kult.
Melankolien mangler litt for ofte en dypere gjenklang.
Denne gangen er alt på plass.
Uten å lage slapstick, skaper han et billedskjønt, stilisert univers som nærmer seg tegneserien – jf.
de voksne figurene og åpningssekvensens kameraføring rundt i familien Bishops dukkehusaktige bolig.
Barneboken ligger enda nærmere, jf.
Suzys lesestoff, kartene og New Penzances eventyrlige landskap, der leteaksjonen blir en magisk-realistisk miks av lek og alvor, cowboy og indianer og Bobseybarnas snusfornuft.
Alle voksne bærer klovnens kjennemerke.
Sjekk Lauras ansiktsuttrykk, Walts bukser, Sharps frisyre og Wards kroppsspråk.
Men de spilles ikke ut som klovner.
De er ikke klovner, de er mennesker, balende med sine ensomheter, utilstrekkeligheter, umodenheter, oppblåste egoer og regler som skal følges.
De er lattervekkende, men ikke latterlige.
Alle gis verdighet.
Selv Tilda Swintons strikse Social Security blir menneskelig – ved hjelp av et par teite hårnåler.
Og Suzy og Sam – de er rent til å spise opp.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500268
|
Fint for småttiser
God start på kinolivet.
Det lett engstelige spøkelset Laban er en kjent og kjær skikkelse, både fra bøker og filmer.
På lerretet gir han en fin start på kinolivet for små mennesker som ikke har all verdens kinofilmtilbud.
«Laban – Lille Annas favoritter» er satt sammen av fem små fortellinger fra Labans liv, bundet sammen av lille Anna, med den lange, og minst like engstelige onkelen som bifigur.
Laban har selskap av Labolina, Lilleprins Bus og de andre på slottet Godmorgensol.
Her er litt skumlerier å bli passe skremt av, og mye å kjenne seg igjen i.
Som lysten til å spise opp alt godteriet på en gang.
Her er humor, varme og enkel, men pedagogisk formidling om at det ikke er utseendet som teller.
Med sine 40 minutter er den akkurat passe lang til å holde de minste i age.
| 1
|
500269
|
Jugoslavias siste dager
Nostalgisk og neddempet satire.
Året er 1991.
De første skuddene er allerede avfyrt i Kroatia, men over den lille byen i Bosnia-Hercegovina skinner sommersolen over et i alle fall på overflaten bekymringsløst liv.
Ungdommene bader i elven.
På bensinstasjonen døser 20-åringen Martin.
En rød Mercedes svinger inn foran pumpene.
I bilen sitter Divko og hans sexy, unge kjæreste Azra; flammerød i håret og med en spyende katt i bur i fanget.
Divko viser seg å være Martins far, hjemvendt fra to tiårs eksil i Tyskland, klar til å begynne sitt nye — eller fortsette sitt gamle liv i en hjemby og et land der kommunismen er en hurtig synkende skute.
Han har sine kontakter, han har penger, og han viser ingen nåde.
Ved hjelp av den nyvalgte ordføreren kastes konen Lucija og Martin sporenstreks ut av huset for å gi plass til Divko, Azra og hans høyt elskede katt - tilsynelatende det eneste vesenet på jord som gjør ham myk i målet.
Utkastelsen tegner et helt konkret bilde av Divko som type.
Men den peker også frem mot fordrivelsene krigen førte med seg, og konfliktene som oppsto da krigen var slutt og hjemvendte flyktninger gjorde krav på eiendommer og hus som nå var overtatt av andre.
Regissør og manusforfatter Danis Tanovic er en tvisynt mann.
Filmen tegner et både nostalgisk og avslørende bilde av den bosniske landsbykulturen før krigen.
Gyllent sollys flommer over elven, landskapet, barndommens lille tivoli, med sin snurrende karusell.
Men han kaster også et skarpt skråblikk på en patriarkalsk machokultur, vist i små glimt som kunne vært hentet fra den populære billedserien «Man of the Year» – som når en kvinne bærer på en stabel ølkasser, to skritt bak en strunk mann med frie hender - eller tegnet med litt grovere streker i Divkos kommandolinje overfor Azra.
Religiøse skillelinjer er stort sett fraværende.
Noen definerer seg som serbere, noen som bosnier, andre som jugoslaver.
Etniske skillelinjer ligger som understrømmer.
På overflaten er det kampen mellom det gamle og det nye som er mest påtakelig gjennom store deler av filmen.
Kommunistpartiets pamper, tenkemåter og soldater mot den nye tidens pamper, tenkemåter og – etter hvert – soldater.
Først da krigen trekker nærmere, åpenbarer de etniske skillelinjene seg.
Danis Tanovic vant Oscar og en rekke andre, høythengende priser, blant annet i Cannes, for sin beksvart humoristiske debutfilm «Ingenmannsland» (2001).
I de to neste filmene beveget han seg bort fra hjemlandet, med vekslende resultat.
Slik sett har det åpenbart gjort ham godt å vende tilbake til egne røtter.
«Sirkus Columbia» er en samproduksjon mellom Belgia, Bosnia-Hercegovina, England, Frankrike, Serbia, Slovenia og Tyskland, men preges av en autentisk og særmerket øst-europeisk tone.
Litt gammelmodig i stilen, er den noe mellom folkekomedie, politiske farse og menneskelig drama.
Filmen mangler Emir Kusturicas elleville temperament, Jasmila Zbanics poetiske realisme og den dyptpløyende krassheten som kjennetegner de fleste filmene fra Balkan som har vært vist på BIFF.
Men i sin litt stillestående enkelhet og forutsigbare oppbygning, har den en tiltalende varme og en avvæpnende sjarm - ikke minst takket være et skuespillerensemble med alltid gode Miki Manojlovic i front.
Manojlovic har nærmere 100 filmer og TV-serier på CV-en, deriblant flere av Kusturica, og flere utenfor hjemlandet, blant annet «Irina Palm», der han spilte mot Marianne Faithfull.
Manojlovics kjennemerke er at han behersker alle sjangre.
Han har karakterskuespillerens dybde og komikerens timing, og kombinerer dem elegant; som her.
Filmen må ses i lys av det nært forestående krigsutbruddet.
Med det som bakgrunn er den - tross humoren - en stillferdig sørgesang over det som var og det som kom.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500270
|
Tidig tidsreise
J & K holder koken, også i 3D.
Ti lange år har gått siden «Men in Black II».
Men treeren var vel verdt å vente på.
Mens agent J (Will Smith) har beholdt sin vimsete, gutteaktige sjarm, er agent K (Tommy Lee Jones) blitt enda mer knortete i steinansiktet.
Slik sett er alt ved det gamle i dette snurrige universet av gravalvorlig vidd, bisarre romvesen, ultraeffektive våpen og snodige kjøretøy.
Det nye er at «Men in Black 3» både er en oppfølger og en forløper til de tidligere filmene.
Historien sparkes i gang idet Boris rømmer fra høysikkerhetsfengselet på månen.
Det ravgale alienbeistet har kjeften fullt av jeksler, et dødelig våpen i hånden og én hensikt med tilbaketuren til jorden: å tidsreise tilbake til 1969 og det fatale øyeblikket da K skjøt av ham armen, og å gjøre det hele om — med dødelig utgang for K og enorme konsekvenser for jordkloden.
Inn med den nerdete dingse-fyren som også har tidsreiseinn-retninger i skuffen.
Inn med J, som finner ut hva som må gjøres.
Vips tilbake til juli 1969 med ham også.
Som tidspunktet antyder, er selvsagt Apollo 11 involvert.
Resten er pur fornøyelse.
Det sene sekstitallet spraker av farger, lekkert forseggjort og presist gjengitt i sitt typemessige mangfold, Andy Warhol inkludert.
Å gi Johs Brolin rollen som den unge agent K var en genistrek.
Brolin håndterer oppgaven perfekt, helt ned til Tommy Lee Jones’ ikoniske kroppsholdning og talemåte.
60-tallshistorien utfyller og forklarer dessuten forholdet mellom K og Emma Thompsons agent O - og mellom K og J.
Pakket inn i knitrende sentimentalt silkepapir, legger det alen og hjerte til fortellingen som helhet.
Underveis glemmer jeg helt at den første «Men in Black»-filmen kom for 15 år siden.
Universet og ideene er fornøyelig gjenkjennbare.
Samtidig oppleves treeren ny og frisk, preget av den samme oppfinnsomme lekenheten og det uhøytidelige overskuddet som kjennetegner forløperne.
Høydepunktene står i kø, latteren sitter løst.
Treeren er langt bedre enn toeren.
Til og med 3D-formatet fungerer, i svimlende scener fra skyskrapere og rakettoppskytningstårn.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500271
|
Begredelig begravelse
Hadde havarert fullstendig uten Brian Cox.
Så er «Wide Blue Yonder» endelig kinoklar, fem år etter at den ble spilt inn i Haugesund og omegn, to år etter at den hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Haugesund, og etter en rekke utsettelser.
Den britisk/norske samproduksjonen er en farse, i dobbelt forstand.
Filmen har vært befengt med kaos og skandaler i form av ubetalte lønninger, manglende utgiftsdekning, krangling mellom norske og britiske produsenter, politianmeldelser, konkursbegjæringer, skifterett og beslaglagte opptak.
Den norske staben — både skuespillere og teknikere - har fortsatt 60 prosent av lønnen til gode.
120 kreditorer gjør krav på ca. 15 millioner.
Samlet underskudd er på 20 millioner.
De pengene vil den neppe spille inn.
Som filmfarse er «Wide Blue Yonder» på 50-tallsstadiet; tregt og overspilt.
Innimellom gjør det rent vondt å se gode skuespillere som Lauren Bacall, James Fox og Brian Cox streve hardt for å gi liv til et så dødt og gammelmodig materiale.
Listen kan gjerne suppleres med norske navn som Ingrid Bolsø Berdal, Hilde Schøyen og Kåre Conradi.
Det som redder dem, er at de ikke tar miseren, eller seg selv, særlig høytidelig.
Det som redder filmen, er Brian Cox i rollen som sjøulken Wally.
Vennen og romkameraten på det private aldershjemmet er nettopp død, og Wally vil gi ham en begravelse som sømmer seg en sjømann.
Kisten skal senkes i havet.
Det koster penger Wally ikke har, og en handlefrihet den strikse bestyrerinnen (Schøyen) ikke er villig til å gi ham.
Profesjonell til fingerspissene, gjør Cox sitt ytterste for å fylle Wally med personlighet, og lykkes, ved å spille nydelig og lekent på en lett alderdomssegen kropp.
Fox følger opp som rakrygget eks-militærmann, men har mindre å spille på.
Bacall kaster stjerneglans, men ikke mer.
Resten av filmen er en pussig blanding av engelsktalende haugesundere, klisjefylte smuglere og gamblere, ivrige statister og utdatert forviklingskomikk.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500272
|
En kriminell kopi
Edgar Allan Poe brukes som påskudd til å lage middelmådig påskekrim
Dette er ikke en film der John Cusack spiller hovedrollen som forfatteren Edgar Allan Poe.
Det er en film der John Cusack spiller Nicolas Cage i rollen som Poe.
Strengt tatt er det heller ingen film om Poe.
Den låner elementer fra Poes liv og diktning, og snekrer dem sammen til et vaklende byggverk bestående av elementer fra tidlig 1800-talls gotikk, litt seinromantikk, mikset sammen med seriemordere og kriminelle kopister, såkalte copycats.
Filmens ramme er Poes mystiske død i oktober 1849, i en åpningsscene verdig en brødrene Ylvis-parodi.
Derfra bærer det raskt til et drapsåsted kjennetegnet av Poes særmerke: mysteriet med det lukkede rom.
Heldigvis er den hastig tilhentede politiinspektør Fields (Luke Evans) en både kløktig og belest mann, og husker raskt at han har lest noe lignende i Edgar Allen Poes fortelling «Mordene i Rue Morgue».
Poe, fordrukken, blakk og ridd av indre demoner, mistenkes først, for så å trekkes inn i etterforskningen.
Drapene fortsetter.
Alle har en link til Poes fortellinger.
Snart griper morderen også direkte inn i Poes private liv.
Selv om «The Raven» er vesentlig mindre humørfylt, kan den være inspirert av suksessen med å bringe den noe senere Sherlock Holmes tilbake til lerretet.
Også Poe var en skjerpet deduksjonist, i all sin nevrotiske dødsfikserthet.
Holmes er for øvrig inspirert av Poe-skikkelsen C.
August Dupin fra nevnte – og skjellsettende – «Mordene i Rue Morgue».
Holmes samtidige – Jack the Ripper – vaker også i bakgrunnen; mordene i Poes bøker – og dermed filmen – er minst like makabre.
Vi får stemningsfull brostein i passe porsjoner, klaprende hover i tåkelagt skog, litt kirkegårdstristesse og en mengde skrikende ravner.
Pluss noen groteskerier på grensen til det kvalmende, og en teskje klaustrofobi.
Det vi ikke får, er stemning på noe indre plan.
Angsten Poe dikter om, slår aldri inn i filmen.
Hans suggererende skrivestil gjenspeiles ikke i filmens form og rytme.
Noen av temaene hans, som frykten for å bli levende begravet, eller å møte døden personifisert gjennom masker, brukes utelukkende for effektenes skyld, men får ingen dypere klangbunn.
Den autentiske Poe, med sitt spenn mellom intellektuelt klarsyn og mattende, personlig sorg, kommer aldri gjennom i Cusacks utvendige, Cage-kopierende spill.
Det vi sitter igjen med, er et lettbent melodrama uten nerve, og uten et eneste tankekors.
Alt som kaller på smilet, er et drapsoffers fortvilte skrik idet han er i ferd med å sages i to:
«Hvorfor meg?!
Jeg er jo bare en skarve kritiker!»
Enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500273
|
Fort ute av hukommelsen
Mislykket drama som finner frem hukommelsestapet fra nederste skuff
Leo (Channing Tatum) er lykkelig gift med kunstneren Paige (Rachel McAdams) helt til de blir utsatt for en bilulykke.
Paige havner i koma, og når hun våkner kan hun ikke huske de siste årene av livet sitt.
Hun husker ikke mannen sin Leo eller at hun er kunstner bosatt i Chicago.
Paige kan derimot huske eks-forloveden Jeremy og alt som skjedde før hun traff Leo.
"Livet handler om små øyeblikk og hvordan de forandrer oss for evig", kommer det fra Leo, hovedpersonen i det romantiske dramaet «Elsk meg igjen».
Han er ikke redd for å komme med dyptpløyende livsvisdom, som om han var en mannlig utgave av Meredith Grey i «Grey's Anatomy».
"Elsk meg igjen" er en film proppet full av klisjeer og dårlig skuespill.
Rachel McAdams, som tidligere har spilt i gode romantiske komedier som «Midnight in Paris», «Morning Glory» og «The Wedding Crashers», gjør riktignok en grei nok jobb som Paige.
Verre er det med hennes motspiller Channing Tatum og resten av skuespillerne.
Tatum er direkte kjedelig og har svært lite å spille på, Jessica Lange driver overspill som moren til Paige, og birollegalleriet er stort sett platt og uinteressant.
Det verste med "Elsk meg igjen" er likevel at det nesten ikke skjer noe.
Paige kommer ut av sykehuset og vil prøve å leve med personen hun blir fortalt er hennes ektemann, i håp om at hukommelsen skal komme tilbake.
Men de siste årene forblir vekke fra Paiges hukommelse – uansett hva Leo foretar seg.
Paige velger å tilbringe mer tid med sin overklassefamilie, personene hun i det minste kan huske.
Hun har på et tidspunkt brutt med dem, men med sitt hukommelsestap vet hun ikke hvorfor.
Leo på sin side finner ut at hvis han ikke kan få Paige til å huske ham, da må han få Paige til å elske ham på nytt.
Hukommelsestap og folk som ligger i koma er yndede dramaturgiske grep for manusforfattere.
Og det kan bli ganske morsomt, som i «50 First Dates» med Adam Sandler og Drew Barrymore.
Manuset til «Elsk meg igjen» virker å være skrevet om både to og fem ganger, filmen fremstår som en reserveløsning hvor ikke noe av det som kunne vært interessante historielinjer blir utforsket skikkelig.
«Men hva om du en dag våknet opp og ikke kunne huske noen av disse øyeblikkene som var ditt liv?«», spør voice-overen til Leo.
Jeg kan i hvert fall forsikre ham om at denne filmen snart er slettet fra min hukommelse.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500274
|
Vittig og vulgært om den arabiske våren
Sacha Baron Cohen er tilbake, tungt bevæpnet med satirisk vidd.
General Aladeensatomvåpenekspert, kledd i ahmadinejadsk fritidsjakke.
Ben Kingsley, alias general Aladeens høyre hånd Tamir, med et umiskjennelig anstrøk av Afghanistans president Hamid Karzai.
«Ta natten tilbake«»-påskriften på den rosa T-skjorten Aladeen ikles da han, ribbet for såvel skjegg som pontifikalier, mistas for å være anti-Aladeen-demonstrant, og tas entusiastisk hånd om av Zoey (Anna Faris), økovennlig ultrafeminist med solidarisk fairtradesjappe i Brooklyn.
For meg er det slike små detaljer og gjennomtenkte pek som virkelig løfter parhestene Sacha Baron Cohen og Larry Charles' siste film.
Men la oss nå plassere denne Aladeen; diktatoren i det nordafrikanske landet Wadiya.
En jålete, imbesil krysning av Saddam Hussein og Gaddafi, en undertrykker og despot som beordrer henrettelse av alle som ikke danser underdanig etter hans pipe, og bedriver nytale etter oppskrift fra George Orwell.
Hans pågående atomvåpenprogram vekker internasjonal vrede.
FN har kalt ham inn på teppet.
Mens han inntar Manhattan ridende på kamel, bevoktet av en ... krmt ... velutstyrt jomfrugarde, planlegger demokratiforkjemperne et kupp i kulissene.
På sitt beste er «The Dictator» vilt underholdende.
Som skikkelse minner Aladeen mer om en gammel Peter Sellers-figur enn om sine forgjengere Borat og Bruno.
Cohen tar de kostelig overdrevne gagsene mange hakk lenger, men som Sellers greier han å gjøre en i utgangspunktet irriterende figur ganske likandes.
Nå er ikke Aladeen bare irriterende, han er helt uspiselig.
Likevel greier Cohen å grave frem en snodig appell dypt der innenfra.
Så kan man si at brodden dermed forsvinner fra kritikken, for det gjør den.
Til gjengjeld hjelper det komikken.
Og kanskje er dette det verste man kan gjøre med en despot:
Å redusere ham til en barnslig mannsling som aldri har lært å masturbere, og mest av alt lengter etter kos.
Manglende kjennskap til eget kjønnsorgan tar han igjen i freudiansk fallosdyrkelse.
Han blir rasende ved synet av den butte, langt fra imponerende atombomben.
Han vil ha en stor, spiss bombe:
«Alle andre har det!
Til og med Ahmadinejad, og han ser ut som en tyster fra Miami Vice!».
Men hvor har Aladeen sin kunnskap om bomber fra?
"En film der hovedpersonens munn ligner et nebb, og der bombesmellet får denne munnen til å flytte seg til bakhodet hans, sånn at han må dra det tilbake på plass på denne måten," spør atomvåpeneksperten, pedagogisk gestikulerende.
Som i «Borat» og «Bruno«» er filmen full av situasjonskomikk, enlinjere og vulgære vittigheter med størst appell til vår indre, analfikserte 4-åring.
Sacha Baron Cohen har alltid balansert hårfint mellom plump smakløshet og presis satire, og denne gangen står fornærmelsene i kø.
De byr på overraskelser, slår i alle retninger og rammer med ulik styrke.
Trøsten er at det knapt finnes noen som ikke på ett eller annet tidspunkt kjenner at der , der gikk han over streken min.
Subtilt er det ikke, Cohen har vært både mer spissfindig og krassere før.
Scenen der Borat får amerikanere til å synge «Kast jødene i brønnen«», er blant de mest bitende, minneverdige.
Når Aladeen lover å gjøre Wadiya demokratisk – og samtidig risser opp et USA med diktatoriske trekk – blir han forbausende Michael Mooresk i retorikken.
Men som sådan sparker den dobbelt – mot amerikansk selvgodhet så vel som vestlig ditto.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500275
|
Masete
Måtte Tor sende lyn og torden over disse filmskaperne.
I utgangspunktet skulle man tro islendingene var de rette til å ta seg av den norrøne mytologien.
Så feil kan man ta.
For her stiger Valhall frem som en uskjønn blanding av Las Vegas og paradisiske himmelvisjoner, befolket av frodige valkyrjer og en sexy, velsminket Frøya.
Hammeren Mjølner er besjelet og storøyd, Fenrisulven pistrende ufarlig.
At Odin ligner Odd Børretzen, skyldes trolig en snodig tilfeldighet.
Til gjengjeld er det filmens eneste snodighet, omtrent.
Årsaken er kanskje å finne på krediteringslisten.
Mange kokker har forårsaket mye søl i denne islandsk/tysk/irske samproduksjonen.
Tyske Toby Genkel og islandske Gunnar Karlsson er kreditert som medregissører.
Genkel og Jonasson har lagt sitt til Fridrik Erlingssons originalmanus.
Jeg har ikke noe imot kunstneriske friheter, bare de er kunstneriske.
Her er lite kunst å spore, bare tomme plattheter, kjas, mas og en historie så likegyldig at den er glemt idet rulletekstene begynner å gå.
«Tor med hammeren» går inn i rekken av animasjonsfilmer som ikke unner tilskueren et sekunds ettertenksomhet eller ro.
Målet er ikke å lodde noen dybder som helst.
Her gjelder det bare å pøse på med slapsticks og gimmicks.
Uten at historien blir spennende, eller underholdende, av den grunn.
Som animasjon har filmen visse kvaliteter, særlig i enkelte landskapstegninger.
Men original er den ikke, til det lånes for mye fra den store hopen sjelløse, kommersielle barnefilmer.
Her er spor også av Aardman Animations og Tim Burton, men uten deres personlighet blir uttrykket glatt og pregløst.
Odin og Tor hadde fortjent en bedre film.
Ungene hadde fortjent en mer engasjerende versjon av den norrøne mytologien.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500276
|
Sorgmunter kvinnekamp
«Hva gjør vi nå?»:
Aktuelt og underholdende om kvinner, krig og fred.
I den greske dramatikeren Aristofanes’ komedie «Lysistrata» nekter kvinnene å ha sex med mennene, for å få slutt på den langvarige Peloponnes-krigen.
Sex-streik, bønn, sang og stille protester var noen av virkemidlene fredsprisvinner Leymah Gbowee og Women of Liberia Mass Action brukte for å få slutt på borgerkrigen i Liberia.
I 1945 utkom Ninni Roll Ankers posthume roman «Kvinnen og den svarte fuglen», om en kvinne som sitter fengslet for å ha hjulpet sønnen til å desertere i en krig som også førte til konflikt mellom henne og ektemannen.
Romanen problematiserer også krig og religion.
Libanesiske Nadine Labaki går med andre ord inn i et kjent og evig aktuelt lende, når hun i «Hva gjør vi nå?» setter søkelys på kvinners fortvilelse, stilt overfor meningsløs krigføring.
Og som i debutfilmen «Karamell», greier hun å gjøre en stedsspesifikk fortelling uni-versell.
I en tilbakeliggende landsby lever kristne og muslimer fredelig side om side, selv om også de og deres omgivelser er preget av landets mange kriger.
Nå siver utenverdenen inn via nytilriggede radioer og fjernsyn.
Via dem kommer også meldingene om at kampene mellom kristne og muslimer har blusset opp.
Samtidig skjer urovekkende ting i landsbyen.
Geiter griser til i moskeen.
I kirken blandes vannet i døpefonten med kyllingblod.
Mens forholdet mellom byens menn blir stadig mer ampert, holder kvinnene sammen i felles erfaring og bevissthet:
De vil ikke at samfunnet deres skal splittes.
De vil ikke miste flere sønner og menn i krig.
Også her har kvinnene sine metoder.
Og når mer hverdagslige tiltak ikke virker, går de til litt mer spektakulære aksjoner.
Blant dem er fem lettkledde, ukrainske strippere, hentet inn for å holde mennene i age mens kvinnene gjør det som gjøres må.
Nadine Labaki spiller selv den kristne kafévertinnen Amale, enke, enslig mor og med et godt øye til den muslimske håndverkeren som pusser opp kafeen hennes.
Forholdet dem imellom gir Labaki en av flere anledninger til å sneie innom musikalen; i Bollywood-stil.
En av filmens styrker, er at den ikke bare tåler det, den tjener på det.
Labaki fyller fortellingen med fargerike, levende og høyst ulike skikkelser, og lar den veksle uanstrengt mellom lettbent komikk og mer rammende humor, mellom alvor, melodrama og sorgtung dramatikk, uten at det virker påklistret eller forstyrrende.
Det blir snarere et levende bilde på hverdagslivet i landsbyen, og bidrar til at alvoret belyses med ekstra kraft.
Selv kaller Labaki historien en fabel, og innleder med en vakker, poetisk sekvens, som stemningsmessig og visuelt ikke helt følges opp.
Gitt fabelens form, er «Hva gjør vi nå?» en enkel film.
Men det den mangler av nyanser og dybder, tar den igjen i sjarm og oppriktighet.
Nettopp gjennom det enkle, greier Labaki effektivt å få frem budskapets kjernepunkt.
Som når hun avslutningsvis, med en fiffig vri, konkretiserer religionskrigens absurditet.
Eller når hun lar Amale rope sitt rasende, fortvilte spørsmål til de mannlige kafégjestene:
«Tror dere vi er her bare for å sørge over dere?»
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500278
|
Menneske mot natur
Øm og nervepirrende natur-thriller
En bekjent av meg pleier jevnlig å legge ut romantiserte ulvetegninger på Facebook.
Motivene viser gjerne dyr som slikker hverandre kjærlig på snuten, eller kneiser mot en flammende horisont, med det gule blikket fylt av klokskap og styrke.
Vel, min venn:
Her har du the real thing.
Dette er gråbein.
Dette er skrubb.
Dette er vargen sjøl, og det er ikke visdom som lyser ut av øynene på beistet.
Muligens er også disse ulvene en smule animerte.
Men de er rovdyr, og bare lyden av dem henter frem en urgammel, instinktiv angst hos et ellers gjennomurbanisert menneske.
Her er vi ogsåved kjernen i "The Grey".
Den handler om det urbaniserte menneskets brutale møte med naturens rå, nådeløse krefter, enten de heter tyngdekraft, snøstorm, kulde eller ulv.
Eller kroppens utmattelse.
Den handler om enkeltindividets møte med seg selv og sin egen natur, og hvordan det risikerer å måtte kjempe; ikke bare mot den ytre naturen, men mot sin indre.
Mennesket selv som rå natur, etableres allerede i filmens åpningssekvens.
Vi er på et oljeboringsfelt i Alaska.
Det er kveld, baren er åpen.
Folk drikker, slåss.
John Ottway (Liam Neeson) beskriver stedet som et helvete ved verdens ende, bebodd av mennesker som ikke egner seg blant mennesker.
Ottway er ansatt av oljeselskapet for å jakte på ulv som kommer for nær feltet.
Samtidig jages han av minner fra et liv før tilværelsen i dette på alle måter iskalde ødet.
På vei hjem på fritørn, styrter flyet midt i ødemarken.
En håndfull overlever, deriblant Ottway.
Oddsen for at de skal klare seg, er lav.
De mangler mat, aner ikke hvor de er, har ingen kommunikasjonsverktøy, minimal villmarkserfaring, og farligst av alt: de er omringet av en flokk nærgående ulver.
Jaktmannen Ottway kjenner ulven, og tar styringen.
Han blir den lille flokkens alfahann, så å si.
Spørsmålet er hvem som desimeres først og mest brutalt; ulveflokken som er i overlegent flertall og opererer på eget territorium, eller den lille flokken av menneskelige "inntrengere".
"The Grey" må havært et sant helvete å spille inn.
Iskulden kommer nærmest ut av lerretet.
Vinden uler om kapp med ulvene.
Den lydlige realismen i ulvehylene skal jeg ikke gå god for.
De virker – som ulvene – å være noe i overkant av og til.
Men effekten er formidabel.
Jeg satt med hjertet i halsen store deler av filmen.
Litt av ærenfor det har også Masanobu Takayanagis foto og kamerabruk.
Ikke bare panorerer han landskapet i all sin iskalde skjønnhet og gru.
Han lager av og til billedutsnitt som gjør at du automatisk flytter blikket mot bakgrunnen, skogbrynet, snøskavlen, steder det når som helst kan dukke opp en ulv.
Slik skaper han en intens, paranoid uro, en svett årvåkenhet som får adrenalinet til å bruse.
Men her gis også plass til dybder og refleksjoner, som ofte er fraværende i spenningsfilm.
I en brutal og vakker scene i flyvraket sitter Ottway hos en fatalt skadet kollega, og snakker ham ømt inn i en verdig, fredfull død.
Senere skal han selv sitte desperat og rope mot en tom, hvit himmel på en Gud som på alle måter har forlatt ham.
En kveld rundt bålet føres en lengre samtale.
De snakker om fedre, og om døtre.
De diskuterer troen.
En av dem erindrer sitt siste knull.
Samtalen er ettertenksom, ikke dypsindig.
Den menneskeliggjør de noe rufsete mennene rundt bålet, uten nødvendigvis å gjøre hver og en av dem sympatisk.
Den har en bemerkelsesverdig blanding av maskulinitet og intimitet, sårhet, angst og røff humor.
Enkelte mentale, drømmeaktige tilbakeblikk kan virke sentimentale og forstyrrende for filmens rytme og driv, men er nødvendige for å forstå Ottway.
Noen manøvre i spenning og plott står ikke helt til troende.
Men de er lette å tolerere fordi filmen ellers treffer så presist med det den har satt seg fore: å være en spenningsfilm med både nerve, dybde og sjel.
Hva mener du?
Si din mening under.
| 1
|
500281
|
Rått og medrivende
Energisk action fra det virkelige liv
Fjorten år gamle jenter som suger gutter for å få tilbake en knabbet mobil.
Fattige innvandrere, villige til å gi fra seg barna sine for å skaffe dem et bedre liv.
Mishandlede unger.
Små, rumenske lommetyver.
Voldtekt og pedofili.
Det er arbeidshverdagentil etterforskerne i Paris-politiets barnevernavdeling.
En hverdag de stuper inn i med alt som trengs av engasjement for å gjøre en god jobb, og med all galgenhumoren som er nødvendig for å holde ut.
Regissør og skuespiller Maïwenn spiller selv Melissa, fotografen og overklassejenten som hyres inn for å dokumentere avdelingens virksomhet.
Med sin litt stive, skjøre fremtoning, står hun i kontrast til de jordnære, tilsynelatende robuste hverdagssliterne i politiet.
Der de jobber døgnet rundt og gjerne gafler innpå den maten som byr seg på gatehjørnet, lever hun økologisk.
I frykt for ikke å bli tatt seriøst, ikler hun seg intellektuelle briller og setter håret opp i en tekkelig topp.
Rollen giri seg selv et metaaspekt til en film med sterkt dokumentariske trekk.
Samtidig kommenterer Maïwenn sin egen rolle som filmskaper – fremmedelementet som ikke bare kommer utenfra, men som kan gjemme og beskytte seg bak kamera.
Akkurat det gjør Maïwenn ikke.
Tvert imot.
Hun stuper helhjertet inn i tematikk og miljø og fanger det, nærgående og skånselsløst, uten å rygge tilbake for ubehagelighetene.
Folkene i avhørsstolen kommer fra de fleste samfunnsklasser og etniske grupper.
Betjentene ser ikke bare ut som helt vanlige folk, på privaten sliter de med det folk flest sliter med; i skjul eller full åpenhet.
Som kolleger er de tett sammenvevd.
De jobber sammen, feirer og fester sammen, krangler og diskuterer i lunsjen.
De er venner.
Slik sett er "Polisse" en kollektivfilm.
Den handler først og fremst om hvem disse menneskene er og hva de gjør, som gruppe.
Likevel:
I dette sammenvevde konglomeratet av jobb, fritid og privatliv, blir ingen klisjeer eller representanter for en gruppe eller en mennesketype.
De er individer, hele, ekte mennesker, på godt og vondt.
De er sårbare, slitne.
All elendigheten de får i fanget, daglig, går ikke upåaktet hen.
Og slik noenav kollegene står litt nærmere hverandre, kommer vi tettere inn på enkelte.
Nyskilte Nadine (Karin Viard), som egentlig elsker mannen sin, men lar seg manipulere av Iris (Marina Foïs).
Hun sliter på sin side med ufrivillig barnløshet og bulimi.
Hypersensitive Fred (Joey Starr), som stadig berøres til over randen av skjebnene han møter.
Avdelingsleder Baloo (Frédéric Pierrot), i stadig skvis mellom kollegenes krav og hans egen overordnedes arroganse.
Hjerteskjærende scener utspiller seg.
Å skjerme seg bak vissheten om at det bare er fiksjon, er ikke mulig.
Dels fordi ensemblet spiller så hårreisende godt at fiksjonen forsvinner.
Mest fordi det som spilles ut er basert på en virkelighet vi vet eksisterer, men knapt orker å ta innover oss.
Likevel altså, er filmen ikke bare til å holde ut, den er medrivende, underholdende, gripende.
Maïwenn vet nøyaktig hvor hun skal gå inn og gi oss realitetssjokk som river hjertet ut av kroppen, og hvor hun skal bruke etterforskernes vekselvis nøkterne, aggressive eller humoristiske tilnærminger for å roe ned opprøret som river i oss.
Andre ganger gir hun oss utblåsninger det lukter svidd av.
Resultatet er en film som lyser av humanisme og bobler over av humor.
Regi og klipp gir en intens energi.
Dette er virkelighetens action.
Og som i virkeligheten, går det ikke nødvendigvis godt til slutt.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 1
|
500282
|
Spektakulær, men ganske tom Snøhvit
Julia Roberts er et råttent eple, ha ha, ho ho
Her er hun, Snehvit, revidert og modernisert.
Skjønn og svarthåret, med jordbærmunn og glimt i øyet.
Hun lar seg verken pille på nesen eller reddes av en prins.
I yndige Lily Collins skikkelse tar hun sverdet i egne hender og slåss seg heltemodig frem til seier.
På tronen sitter Julia Roberts onde stemordronning og snubler i ordene ved synet av prinsens bare overkropp.
Han, på sin side, forhekses av hennes trylledrikk, men blir, til hennes frustrasjon, ikke den amorøse frieren hun ville ha.
Han blir en pesende, hvinende hundevalp som slikker løs på henne med hengiven tunge.
Visst er det mye å glede seg over i Tarsem Singhs omskrivning av brødrene Grimm.
Regissøren er selv en hund etter overdådige kostymer, og boltrer seg uhemmet i sjangerens bokstavelig talt eventyrlige muligheter.
Filmen er en fest for øyet.
Manusforfatterne sniker også inn noen politiske – og ganske korrekte – elementer, såpass tydelige at jeg nesten hører en strofe fra Internasjonalen klinge i bakgrunnen da dronningens sendebud reiser til byen for å kreve inn enda mer skatt fra disse jordens bundne treller.Dvergene har forlatt gruvene til fordel for røveri.
Snehvit gjør dem til opprørere i Robin Hoodsk ånd.
På slottet gjennomgår den forfengelige dronningen en skjønnhetspleie med mer enn ett stikk til Botox og latterlige "terapi"-former.
Så langt, så godt.
Men ikke godt nok, dessverre.
Om aldri så ekkel, er ikke Julia Roberts dronning skremmende nok, ond nok.
Hun sender Snøhvit til skogs; ja vel, men hun får det aldri til å gå kaldt ned over ryggen på meg.
Tilsvarende, på den lyse siden:
Humoren er frisk, den fremkaller lett humring dann og vann, men utnytter ikke materialet til fulle.
Det er som om Singh har brukt opp overskuddet på kostymelageret.
Der er han helhjertet.
Resten blir, med hederlige unntak, litt halvhjertet.
Dvergenes personlighet har potensial, men tas ikke ordentlig ut.
Den pene prinsen (Armie Hammer) reduseres til en veik, forvirret mannsling uten bukser.
Fektescenene er så elendig koreografert at flyt og spenning forsvinner.
Synd.
Med større kontraster, mer farlighet og sterkere vilje til å gå dypere inn i eventyrets mørke tematikk, kunne dette blitt en fabelaktig film.
Nå er den bare fabelaktig å se på.
Enig med vår anmelder?
Si din mening!
| 0
|
500283
|
Det skrekkelige barnet
Kompromissløs og skakende.
Noen filmer oppleves som en emosjonell rystelse.
Dette er en slik film.
Temaet er i seg selv sterkt og vanskelig.
Det handler om å være mor til en tenåringsgutt som med overlegg begår en ufattelig grusom handling.
På ett plan skildrer filmen en kvinne som i en tilstand av konstant sorg, og full av skyldfølelse, driver en vedvarende, indre ransaking for å finne sammenhenger, årsaker.
På et annet planskildrer den et komplisert, utmattende forhold mellom en mor som kanskje ikke ønsket seg et barn overhodet, og en sønn som kanskje senser dette, og utvikler seg til et manipulerende, terroriserende barn helt uten empati, og med alle kjennetegn på det som i psykiatrien heter dyssosial personlighetsforstyrrelse.
På ett tidspunkt får jeg lyst til å skrike mot lerretet:
Jammen så få den jævla ungen til behandling, for helvete!
Men som filmens paradoksale tittel antyder:
De gjør ikke det.
Slik de heller ikke snakker om Kevin.
Faren Franklin glatter over, ser ham som helt normal, opplever ham annerledes enn moren Eva gjør – fordi han behandler faren ganske annerledes.
Det er moren Kevin vil ramme.
Er Kevin født sånn eller blitt sånn?
Lionel Shriver reiser problemstillingen i romanen filmen bygger på, Lynne Ramsay viderefører den i en film uten åpenbare svar.
Der romanen er formet som Evas brev til den i nåtid fraværende Franklin, gjør Ramsay selve fortellingen til et impresjonistisk minnearbeid, et tidsmessig flettverk, flytende frem og tilbake, slik det flyter frem og tilbake inni Evas hode.
Det vi ser, har skjedd, men ikke alt vi ser artet seg nødvendigvis slik det fremstår.
Vi ser hendelsene og historien gjennom Evas subjektive, upålitelige blikk, et blikk som trolig også er påvirket av skyldfølelsen så vel som katastrofen.
Samtidig ser vi Eva utenfra.
Det vi da ser er en lukket, stivnet kvinne i et ekteskap som muligens var like tilfeldig som svangerskapet, lengtende tilbake til tilværelsen før Kevin, da hun som reiselivsskribent dro verden rundt.
Ellers er alt ren overflate, i dobbelt forstand.
Fordi Franklin mener at byen ikke er et bra sted for et barn å vokse opp, flytter familien fra New York til en diger enebolig i forstaden.
Sett bort fra Kevins grising og ødeleggelse, virker huset, etter flere år, like plettfritt, like stivnet i sin pregløse eleganse som Eva.
Hun er like lite hjemme der, som hun er i seg selv.
Som hjem er huset kunstig og overflatisk, slik Eva er det som mor.
Eller er blitt det.
For også her står spørsmålet åpent:
Ville hun vært annerledes dersom Kevin var annerledes?
Eller hvis Franklin hadde vært en annen mann?
Ramsays nærgående, intense fortellerstil er en av grunnene til at filmen gjør så sterkt inntrykk.
De flytende tidsperspektivene kan til å begynne med virke forvirrende.
Eneste ledetråden på hvor i historien vi befinner oss, er lengden på Evas hår.
Samtidig veves tidsforskyvninger og minnebilder sammen med stor filmatisk kraft og skjønnhet.
Bruken av rødt som gjennomgangsfarge gir både visuell varme og illevarslende signaler, og kontrasterer den lyse kjøligheten i eneboligens interiør.
Bamsete John C. Reilly er god som den varme, men veike, fornektende Franklin.
Men det er Tilda Swinton som gjør sterkest inntrykk.
Huløyd, med ruvende tilstedeværelse og et ansiktsuttrykk vekslende mellom sjokk og tilbaketrukkethet, legemliggjør hun Eva som individ og som bærer av alle foreldres mareritt.
«Vi må snakke om Kevin» borer dypt og ubehagelig i et følelsesmessig landskap vi snakker så lite om at det nesten fremstår som et tabu: angsten for å feile som foreldre.
Det er den andre grunnen til at filmen treffer så hardt.
Der prosjekt foreldre/barn romantiseres i bloggsfæren og på sosiale medier, viser "Kevin" et både korrigerende og fryktinngytende vrengebilde, og fremkaller mer angst en alle de skrekkfilmene jeg har sett til sammen.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 1
|
500284
|
Intenst ved verdens ende
En film som ikke helt vet hva den vil.
Den begynner som et litt stillferdig drama, får etter hvert thrillerkarakter, for så å tone ut i en noe uklar forsoning.
Men Popogrebskij, og ikke minst fotografen Pavel Kostomarov, fanger meg tidlig og slipper ikke taket.
Handlingen er lagt til en isolert øy i Tsjukotka-regionen i det nordøstre Russland, i et av Nordishavets ugjestmilde områder.
Her bemanner erfarne Sergej (Sergej Puskepalis) og ferske Pasja (Grigorij Dobrygin) en meteorologisk stasjon, langt utenfor folkeskikken.
En dag Sergej er borte mottar Pasja en alvorlig melding over radioen.
Den er beregnet på Sergej, men av uforklarlige grunner unnlater han å bringe beskjeden videre.
Det kan skyldes at han ikke får seg til det, eller at han misliker å bli kjeftet huden full for å ha forsømt stasjonen i sjefens fravær.
I stedet roter han seg inn i fortielser og løgn, og gradvis bygges en uholdbar situasjon opp – med mistenkeliggjøring og etter hvert dramatiske motsetninger, delvis basert på misforståelser og åpenbare kommunikasjonsvansker.
Da Pasja omsider ser seg tvunget til å fortelle sannheten, reagerer Sergej på en måte som får Pasja til å frykte for livet sitt.
En reaksjon som igjen utløser frykt hos den andre.
Dermed er vi over i thrilleren, som likevel aldri får utvikle seg til noe mer enn et litt overdramatisert element i det psykologiske bildet regissøren risser opp.
Det er et finstemt og stadig mer intenst kammerspill vi blir vitne til.
Sergej er den trauste, sindige, men også mutte og lite inkluderende typen som ikke viser følelser direkte, men som i handling og kroppsspråk får vist hva som huserer i ham.
Pasja er mer åpen og spørrende, men tydelig mistilpass i den arktiske isolasjonen.
Samspillet mellom dem er til dels glitrende og sannsynliggjør langt på vei, men ikke helt, en handling som noen ganger bikker over i det lite troverdige – i en film som ellers er preget av realisme.
Fremfor noe er det Pavel Kostomarovs kameraarbeid som bærer filmen.
Hans tidvis monumentale bilder fra de overveldende omgivelsene får frem menneskenes sårbarhet og litenhet.
Samtidig skaper han talende scener ved å gå tett inn på personene, ikke nødvendigvis ansiktene.
Slående i så måte er en scene, hvor de to karene sløyer fisk, og vi bare ser hendene og hører dialogen.
Eller der han får oss til å se det han vil ved å la kamera fokusere på noe annet enn det som akkurat foregår.
Alt dette, pluss måten han utnytter den barske naturen og de heftige elementene på, blir i sum filmfoto av ypperste merke.
| 1
|
500285
|
Høydeskrekk
God idé tøver det til for seg
Jeg har høydeskrekk.
Vurdert etter alle gangene jeg skvatt eller måtte holde meg for øynene, skulle denne thrilleren stått til 6.
Men sugende scener fra en sydende gate langt der nede under tuppene på et par herresko, skaper alene ingen thriller.
Skoene tilhører Nick Cassidy (Sam Worthington); eks-politi og rømt fange, med en agenda som lenge synes uklar.
Åstedet er en gesims på et hotell på Manhattan, 20 etasjer over bakken.
Nede på gaten stimler folk og fjernsynsstasjoner sammen.
Det er full utrykning av brannmannskap og politifolk.
På gesimsen stiller Cassidy et krystallklart krav:
Han vil snakke med politipsykologen Lydia Mercer (Elisabeth Banks).
Gradvis skjønner vi at det foregår saker og ting parallelt.
At seansen på gesimsen kanskje er en avledningsmanøver.
«Man on the Ledgeù presenterer seg som en klassisk kuppfilm, og som dét byr den på originale ideer og vrier.
Som idé er den altså svimlende god, i dobbelt forstand – selv om selve plottet hviler på en litt for stor neve ting som må klaffe.
Selv om store deler foregår der oppe i høyden, har den i tillegg et sympatisk nedenfraperspektiv.
Den vanlige mann mot makten.
Ærlige småfolk mot grådige kakser.
Men en klassisk nervepirrer av dette slaget må enten ha en handling som holder rent logisk og psykologisk, eller etablere et univers der vi forføres såpass at vi svelger utrolighetene.
"Man on a Ledge" gjør ingen av delene.
Vi skjønner for fort hva som skjer, og hvem skurkene er.
De store overraskelsene uteblir.
Sett bort fra Cassidys etter hvert nærmest edderkoppliknende egenskaper.
Som om de sto noe mer til troende, liksom.
Dermed er vi ved filmens andre problem.
Den tar verken seg selv, sjangeren eller temaet alvorlig.
Den foregir å ville skape sympati med Cassidy på gesimsen, samtidig som den haler alle slags karikaturer ut av hatten.
En sigardampende superkapitalist her, en supersexy latinobabe i latex og rosa push-bh der.
En kynisk fjernsynsreporter, en blodtørstig folkemengde som står klare med mobilkameraene sine mens de roper "hopp!
Hopp!".
Parodiske elementer som trekker proppen ut av filmen, og spenningen med den.
| 0
|
500286
|
Om å våge seg ut i livet
Et britisk stjernelag gjør denne lettvekteren severdig
Forrige uke kom islandske «Ildfjell», og sannelig byr også denne uken på en film for og om godt voksne.
Som en blanding av romantisk komedie og godfølelsesfilm, er "The Best Exotic Marigold Hotel" atskillig lettere til beins.
Livsfilosofisk snakker vi lettvekter, selv om den ikke er uten poeng.
Det filmen vinner på, er en tidvis fornøyelig harselering med klisjeer, gode doser gjenkjennelighet for alle som har levd en stund, og en kledelig bittersøt tilnærming til temaet.
Pluss – ikke minst – en håndfull av Storbritannias beste skuespillere, anført av Judi Dench, Maggie Smith, Bill Nighy og Tom Wilkinson.
Sammen med Penelope Wilton, Celia Imrie og Ronald Pickup spiller de en gruppe pensjonister som av ulike årsaker lar seg friste av en alternativ alderdom i India.
Brosjyren lokker med luksuriøs, men rimelig staselighet.
Virkeligheten på The Best Exotic Marigold Hotel i Jaipur er en ganske annen.
Hver og en i selskapet er i større eller mindre grad modellert for å spissformulere mangfold blant mennesker som kanskje mer enn andre ses på som ensartet.
Noen historier og personligheter er likevel mer interessante, og rørende, enn andre.
Først og fremst
Tom Wilkinsons Graham, dommer av yrke og med en fortid i India.
Dernest Evelyn (Dench), som ser fortiden i øynene og våger seg ut i det nye livet med like stor verdighet.
Med unntak av Bill Nighys Douglas, balanserer resten av selskapet hårfint på grensen til klisjeene.
Noen av dem er nesten fordomsfullt tegnet, som den uspiselige meggen av en kone Douglas må drages med, eller Maggie Smiths rasistiske Muriel.
Men også her skjuler det seg en skjebne, og ressurser, som synliggjør det gamle ordtaket om ikke å skue hunden på hårene.
Filmen hviler tungt på en litt gammelmodig eksotisme, og er svakest i sin såpeoperaaktige sidehistorie om kjærlighetslivet til den unge, overivrige hotelldirektøren Sonny (Dev Patel fra «Slumdog Millionaire»).
Men talemåtene hans er fornøyelige, og filmen er severdig nok i all sin enkelhet.
| 0
|
500288
|
Dødelig TV-lek
Krass kritikk av underholdningsindustrien
Et paradoks, før jeg drysser ut lovord om «The Hunger Games»:
Suzanne Collins roman er en krass, satirisk kommentar til en underholdningsindustri som leker med unge menneskers liv.
I boken er dette tatt ut i sin ytterste konsekvens.
24 ungdommer plukkes tilfeldig ut for å delta i de årlige Dødslekene (The Hunger Games).
Vinneren er den som overlever.
Paradokset er at filmen gjør oss til åndeløse tilskuere av nøyaktig det den kritiserer.
Det kjennes tidvis svært ubehagelig.
Samtidig kjennes det helt riktig.
Det er et ubehag vi skal og bør kjenne på.
Handlingen foregår i fremtidssamfunnet Panem.
Hovedstaden Capitol lever rikt og fett på å suge ressursene ut av de 12 distriktene den totalitære staten består av.
Sporene tilbake til nazistenes propagandaapparat er like åpenbare som de mange parallellene til Romerriket.
Programlederne for TV-showet som overfører Dødslekene heter Caesar og Claudius – førstnevnte spilt med grim, satirisk presisjon av Stanley Tucci.
Dødslekene har form av en gladiatorkamp og innledes med et romersk opptog i hest og vogn.
Men historien pekerogså fremover.
Det er også her den er på sitt skarpeste; i skildringen av hvordan fjernsynets virkelighetsshow kan brukes både som overvåking, for å gi folket om ikke brød, så sirkus, og for å holde befolkningen i age slik at de ikke gjør opprør.
Katniss Everdeenlever med sin mor og lillesøster i det fattige gruvesamfunnet 12. distrikt.
Da søsteren plukkes ut som distriktets ene utsending til årets dødsleker, melder Katniss seg som frivillig for å spare henne.
Valget av Jennifer Lawrence som Katniss er intet mindre enn perfekt.
«The Hunger Games» er noe så sjeldent som en karakterdrevet science fiction, og som skuespiller har Lawrence nettopp tyngden og nyansene som trengs for å gi Katniss den nødvendige balansen mellom sårbarhet og styrke.
Skikkelsen og settingen gir assosiasjoner til og spiller tilbake på rollen hennes i "Winter's Bone".
I hendene til Lawrence blir Katniss akkurat den heltinnen hun er ment å være.
Kjølig besluttsom når hun er nødt, varmt omsorgsfull når hun kan, preget av en fascinerende blanding stoisk ro og lukket tilbakeholdenhet.
Katniss' fremste egenskaper er kløkt og intelligens.
Rettesnoren hennes i livet er etikk og solidaritet.
Kløkt er også et dekkende begrep for måten «The Hunger Games» forener action, samfunnskritikk og romantikk, og gir det et slående og velfungerende filmatisk uttrykk.
Den glimtvise skildringen av levekårene i distrikt 12 er isnende god.
Klær, interiør og en grå fargepalett gir bilder som minner om fotografier fra 30-tallets depresjonstid.
Opp mot dette settes Capitols dekadanse, i form av futuristiske interiører, bugnende matbord og barokt fargesprakende kostymer.
Filmen er også befriende fri for anmassende effekter og fiksfakserier.
De effektene som er her, har en logisk, helhetlig funksjon i historien, og fungerer strålende visuelt.
Klokelig nok velger Gary Ross å tone ned så mye av Dødslekenes eksplisitte vold som mulig.
Han gir oss nok til at grusomhetene klargjøres, men legger like mye vekt på de andre faremomentene spilloperatørene legger inn i den virtuelle skogen kampene utspiller seg i.
Mot sluttentar handlingen noen litt lettvinte snarveier.
Selve slutten er så tilpasset de varslede oppfølgerne, at mye av den kritiske kraften fisler ut av filmen som enkeltstående verk.
Det kjennes ganske utilfredsstillende, gitt intensiteten i de innledende rundene.
Men det trigger også forventningene til de tre neste filmene.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 1
|
500289
|
Sin egen fiende
Snubler i oppløpet etter en lovende start
Anslaget er godt, men lover en morsommere film enn vi får.
Fire kompiser presenteres i korte sekvenser og med tilbakeblikk på en felles, ikke udelt lykkelig barndom.
Jack (Jon Øigarden) har utviklet seg fra sjarmtroll til ustadig, kokainsnortende horebukk.
Rasmussen (Anders Baasmo Christiansen) har fått så mye dop mot sin hyperaktivitet at han har utviklet en solid avhengighet.
Robin (Tuva Novotny) er den som har klart seg best; hun er blitt sykehuslege.
Glenn (Atle Antonsen) setter historien i gang da han kolliderer med en elg på vei hjem fra Sverige med bilen full av kokain.
Ettersom kompisene har lånt ham penger, synker de lenger og lenger ned i smørja etter hvert som hardbarkede, svenske dealere og torpedoer dukker opp med det de mener er rettmessige krav.
Noen smører det mer til for seg enn andre.
Som i "Arme Riddere" befinner vi oss i Halden.
Der stopper likhetene, selv om vi også her har å gjøre med harrytasser av den lett dustete sorten.
Mens de i "Arme Riddere" utgjorde et underverdenens rufsete proletariat, er de i "Fuck Up" litt mer striglet middelklasse.
Filmen presenterer seg som en svart komedie med alvorlige undertoner, og balanserer dette et stykke på vei.
Men humoren er absolutt best til å begynne med.
Etter hvert som filmen snor seg inn i et mer tradisjonelt og forutsigbart leie av brutale gangstere og dumme antihelter, går den litt i oppløsning.
Den mister rytme og flyt.
Noen vrier blir for gjennomsiktige.
Spenningselementene tas ikke langt nok ut til at filmen blir spennende.
Plott og historie taper noe av den bittersøte klangbunnen.
Skrudd humor erstattes av litt uelegant slapstick, noe som i sin tur bidrar til å overdøve de mer alvorlige føringene som ligger i bunnen.
Og selv innenfor et så skrudd univers som dette, må det være en slags skeiv logikk i galskapen.
Her brister det i små, men avgjørende faktorer.
Som at ambulansesjåfør og opplæringsleder Malin (Iben Hjelje) ikke tegnes skarpt nok til at alt hun overser og gjør blir troverdig.
Filmen synes i det hele tatt bedre tenkt enn utført, og renner nesten tom etter halvgått løp.
Men som typer er de fire kompisene godt tegnet og vel spilt.
| 0
|
500290
|
Klassisk høk over høk
Popcornfilm med skitt på fingrene
"Contraband" er en nyinnspilling av "Reykjavik Rotterdam", islendingenes Oscar-kandidat i 2008.
Baltasar Kormakur – regissør av blant annet "101 Reykjavik" – spilte hovedrollen.
Nå sitter han i registolen, Mark Wahlberg har hovedrollen.
Opplegget er av velkjent varemerke.
Den kløktige storsmugleren Chris Farraday (Wahlberg) har fått kone (Kate Beckinsale) og barn.
Han har jobbet seg ut av kriminaliteten og inn i sitt eget, veldrevne firma.
Men konen har en lillebror, Andy, og han er ikke helt god.
Et smuglertokt går ad undas.
Andy sitter til halsen i gjeld.
Kreditorene truer ikke bare ham, men også Chris og familien.
For å få Andy ut av knipen, planlegger Chris et siste, durkdrevent opplegg tur-retur New Orleans-Panama.
Som ventet går lite etter planen, og Chris suges dypere og dypere inn i dritten.
"Contraband" er en klassisk høk over høk-film, en røverhistorie der noen stadig lurer noen, eller forsøker å lure noen.
Actionscenene er velfungerende nok, men spenningen knytter seg vel så mye til hvem som egentlig går seirende ut av historien.
Plottet er også velfungerende, selv om det litt uelegant baserer seg på litt for mange tilfeldigheter og marginer som må klaffe.
I den grad filmen skiller seg fra hopen av thrillere i samme sjanger, skyldes det miljøet den foregår i.
Skurkene er velkjente størrelser, men ellers er det ikke snakk om mye fancy utstyr og teknologi.
Det er snarere snakk om en slags arbeiderklassekrim.
Store deler av handlingen foregår på et containerskip.
Her mekkes like mye som på et middels bilverksted.
Wahlberg er muskuløs og ikke redd for å bli skitten på fingrene.
Ellers går han på autopilot.
Filmen fremkaller verken sitring eller angst, men fungerer greit som underholdende, lettglemt tidtrøyte.
| 0
|
500291
|
Velkommen, vemod
Intimt og ømt portrett av en eldre manns kjærlighet
Hannes, i stoleni stuen.
Foran ham, på lysbildelerretet, gløder et 30–40 år gammelt fotografi av en ung, vakker kvinne; hans kone Anna.
Smilende poserer hun med armene rundt to barn.
Til venstre for Hannes: et speil.
Hengt opp på stuedøren for at han skal kunne holde øye med den nå sengeliggende, slagrammede kvinnen.
Slik, i ett eneste, slående bilde visualiserer Rúnar Rúnarsson filmens tema; sterkt og poetisk, rørende og vemodig.
Og samtidig brutalt.
Ikke siden «80 dager» og "Den niende himmel" har en film handlet så spesifikt om eldre menneskers liv og kjærlighet.
Men der spanjolene Jon Garano og José Mari Goenagas skildret to kvinners vanskelige selverkjennelse, og tyske Andreas Dresen tok for seg den brå, lidenskapelige og aldersuavhengige forelskelsen, er "Ildfjell" en usentimental meditasjon over livet og alderdommen.
Hannes og Anna forlot Vestmannaøyene etter det store vulkanutbruddet i i 1973.
Tanken var å dra tilbake, men så fikk de jobb i Reykjavik; byen hadde kanskje flere tilbud til ungene, og så gikk årene.
Nå er Hannes nyslått pensjonist; en gretten og lite meddelsom gammel gubbe, en mann av den gamle skole, med et distansert forhold til kone, barn og barnebarn.
Bare på sjøen, på fisketur i sjarken han arvet etter sin far, ser vi antydning av glede i ansiktet hans.
Så springer sjarken lekk.
Situasjonen er dramatisk.
Både han og båten berges.
Men slik sjarken er et bindeledd mellom fortid, nåtid – etter hvert også fremtiden – er den også en metafor for Hannes.
Han springer på en måte lekk selv.
Noe åpner seg i ham.
Han kles naken, bokstavelig og billedlig.
Men knapt har han ytret noen forsøksvis vennlige ord til Anna, så faller hun om, rammet av slag.
Rúnar Rúnarssons stil er naturalistisk, langsom og ujålete, og samtidig full av effektive, slående bilder; små, filmatiske perler i den hverdagsligheten som skildres.
Som det nevnte fra stuen, der Hannes så konkret er plassert mellom minnene om fortiden og nåtidens virkelighet.
Eller sjarken, der den flyttes fra sjøen til hagen.
Slik Hannes flyttes til et nytt og for ham fremmed sted da han bestemmer seg for å pleie konen hjemme.
"Ildfjell" er enbemerkelsesverdig, på mange måter.
Til å være en langfilmdebut, er den helstøpt og kompromissløs.
Den er en påminnelse om hvor mye ubrukt, filmatisk og dramatisk stoff som ligger i eldre menneskers liv, personlighet og erfaring.
Den er så øm i sin tilnærming til alt det såre, melankolske i en livshistorie som nærmer seg slutten, og så nyansert i sin skildring av "gammeldags" maskulinitet i møte med nye generasjoner og nye utfordringer.
Når så du sist, i en spillefilm, en eldre mann vaske sin syke kone?
Bildet er så sterkt, og så intimt, fordi Rúnarsson like før har vist oss de to som erotisk elskende.
De brystene han kysset da, er brystene han nå løfter forsiktig for å føre vaskekluten under.
Som tittelen antyder , er konens slag et nytt vulkanutbrudd for Hannes.
Men for helt å forstå tittelens fulle betydning, hører følgende med:
Vulkanutbruddet i 1973 dekket størstedelen av Heimaey, den største av Vestmannaøyene, med lava og aske.
Den dag i dag forsvinner gater rett inn i den svarte lavaen.
Husgavler og tak stikker ut av den.
Utbruddet forandret øyen fullstendig, og dannet en ny vulkan – Eldfjell (Ildfjell) – som nå rager over byen.
| 1
|
500292
|
Klisjeenes festforestilling
Slapp svensk krim
Kritikerne av "Varg Veum"-serien henviser ofte til svenskenes dyktighet på krimfronten.
Men her fikk vi sannelig en på snuten.
"Arn"-regissør Peter Flinths filmatisering av Liza Marklunds roman er nærmest parodisk forutsigbar og klisjefylt.
Plottet står seg kanskje mellom to permer en lat påskedag.
Overført til film, ramler det sammen allerede i den forsøksvis spektakulære åpningssekvensen.
To av Marklunds romaner – "Sprengeren" og "Paradiset" – ble filmatisert tidlig på 2000-tallet, med Colin Nutley i registolen og Helena Bergström i rollen som den pågående tabloidjournalisten Annika Bengtzon.
De falt ikke i særlig god jord.
Denne gangen er det produksjonsselskapet Yellow Bird som har sett, eller overvurdert, de filmatiske mulighetene i Marklunds bøker, muligens oppildnet av "Millennium"-suksessen, som de sto bak.
Bengtzon spilles av Malin Crépin.
Hun huskes særlig for sin sterke innsats i Beata Gårdelers "I skyggen av varmen".
Innsatsen denne gangen er langt mindre minneverdig.
Marklund skal ha kreditt for at hun i Bengtzon har skapt en ikke utpreget sympatisk heltinne.
Dessverre gir ikke Crépin henne særlig mye personlighet.
Riktig nok avleverer hun en saftig drapstrussel til en åtte år gammel mobber, men ellers er hun en flat og tam dusinvare, helt uten Lisbeth Salanders relevans og Saga Noréns fascinerende personlighet.
I nevnte åpningssekvens befinner Bengtzon seg som gallakledd reporter på nobelbanketten.
Mens hun danser, entrer en femme fatale-figur lokalet, skyter ned den kontroversielle, israelske nobelprisvinneren i medisin, Aaron Wiesel, og hans dansepartner, Caroline von Behring, som også leder Karolinska institutets nobelkomité.
Han overlever, hun dør.
Bemerkelsesverdig nok kommer drapskvinnen seg unna.
Bengtzon får status som nøkkelvitne, og kan ikke skrive om saken.
Hun forvises midlertidig til kulturseksjonen – akk, for en skjebne – men fortsetter sine undersøkelser.
Dessverre faller brikkene fortere på plass for oss i salen, enn for aktørene på lerretet.
Dermed sitter vi igjen med en uspennende og uelegant film.
| 0
|
500293
|
Et overflødighetshorn
Scorsese hyller filmens magi
"Hugo Cabret" er Martin Scorseses aller første familiefilm; et episk drama i 3D, med innskutte småhistorier og et stort, bankende hjerte for film i midten.
Stilmessig føyer den seg inn i det siste årets serie tilbakeskuende, klassiske filmverk – en tendens det amerikanske filmakademiet åpenbart satte pris på.
Stumfilmen "The Artist" og "Hugo Cabret" ble som kjent belønnet med fem Oscar-statuetter hver.
Det de også har felles, er at stilen følger innholdet så tett.
I "Hugo Cabret" tar det litt tid før den sammenhengen åpenbarer seg.
Når det skjer, blir det også åpenbart hvorfor filmen måtte lages i 3D.
Basert på Brian Selznicks roman "The Invention of Hugo Cabret", begynner den som en smått dickensk historie, lagt til en jernbanestasjon i 30-tallets Paris.
Foreldreløse Hugo (Asa Butterfield) har en selvbestaltet jobb med å stille stasjonens store klokker.
Han bor i veggen, i skjul – og konstant frykt for – stasjonsinspektøren (Sacha Baron Cohen).
Samtidig mekker han på en menneskeliknende robot, det eneste han har igjen etter faren, og en mulig budbringer for ham.
Med roboten som rød, tråd brettes fortellingen ut.
Lag på lag, helt ned til dens filmhistoriske kjerne – de levende bilders pionerer – sentrert rundt fiksjonsfilmens tryllekunstner – Georges Méliès – regissør av 561 filmer – blant annet "Reisen til månen", med den berømte scenen der mannen i månen får en rakett i øyet.
"Hugo Cabret" er på alle måter et overflødighetshorn av en film.
Sjelden ser man en så helstøpt produksjon, innvarslet allerede i åpningssekvensen via klingende klokker på surroundanlegget.
Scenografi, kostymer og det gylne, etter hvert neddempede sepiasløret skaper perfekt tids— og stedskoloritt.
Så gikk da også noen av Oscar-statuettene nettopp til lydfolkene, teamet bak de visuelle effektene og – ikke minst – den legendariske produksjonsdesigneren Dante Ferretti.
Med det for øyet, bokstavelig talt, kjenner jeg til å begynne med en pedantisk irritasjon over at filmen er engelskspråklig.
Alt annet i den er til fingerspissene fransk, inkludert Howard Shores originalmusikk.
At irritasjonen glir over, sier det meste om filmens fascinasjonskraft.
Det som fanger oppmerksomheten først, er Asa Butterfields følsomme ansikt, finstemte mimikk og neddempede spillestil.
Den kontrasteres ikke alltid like godt av Chloë Grace Moretz ("Kick-Ass" og "Let Me In").
Hun spiller Isabelle, jenten Hugo blir venn med.
Hun skal være søt og tekkelig, men Moretz fyller den med litt for mye tilgjort søthet.
Jeg savner en brodd som kunne gitt dybde til skikkelsen og hennes uttalte eventyrlyst.
Et av filmens sterke korter Scorseses evne til å sy sammen alvor og slapstick, uanstrengt, og helt i tråd med den æraen av filmhistorien han hyller.
Et annet er måten han like uanstrengte vever mer konkrete filmreferanser inn i handlingen på.
Dramatiske togscener.
Harold Lloyd hengende i klokkeviseren.
Ikke bare repeterer Scorsese dem, i ett tilfelle legger han repetisjonen inn både som frempek og som en drøm i en drøm.
Samtidig knytter han elegant an til Méliès bruk av drømmer som surrealistisk filmmateriale.
Storheten i dette må man være voksen for helt å se.
Til gjengjeld er det flust med humor og spenning for barna.
Historien om roboten appellerer nok også mest til dem.
Som voksen ble jeg mindre grepet av den; til det var den for litterær, konstruert og sentimental, og for tydelig som fortellermessig grep.
Sekvensene fra Méliès' filmproduksjon er ren snop for både store og små.
Ben Kingsley spiller Méliès med stor portrettlikhet og mye melankoli.
Slik blir Scorseses muntre hyllest også en sørgesang over filmer som gikk tapt, og et rop om viktigheten av bevare filmkunstens historiske verk.
| 1
|
500295
|
Tom stiløvelse
Burde ikke århundrets kjærlighetshistorie dampet av lidenskap?
Vel, det gjør den ikke.
Madonnas forsøk på å levendegjøre historien om kong Edward og Wallis Simpson, tråkker i fotefarene til "Kongens tale".
Prins Albert ble kong George VI da broren Edward abdiserte for å gifte seg med den to ganger skilte amerikaneren.
Albert dukker opp også her, utstyrt med en atskillig mindre sjarmerende kone enn den Helena Bonham-Carter skapte i Tom Hoopers Oscar-vinner.
For øvrig kjennes det nesten ufint å nevne Hoopers film i samme setning som Madonnas.
Popdronningen vever det skandaleombruste, rojale dramaet sammen med en nåtidshistorie fra Manhattan.
Wally Winthorp (forbløffende flatt spilt av Abbie Cornish), er oppkalt etter og dypt fascinert av Wallis Simpson.
Rikt, men ulykkelig gift, vandrer hun henført og drømmende rundt på sin tidligere arbeidsplass, auksjonshuset Sotheby's, der en rekke av hertugen og hertuginnen av Windsors eiendeler står utstilt.
Madonna bruker disse gjenstandene ganske elegant for å skape overganger mellom Wallys nåtid og hertugparets historie og fortid.
Som kostymedrama kunne filmen også tatt pusten fra enhver med sans for mote og stil.
Men Wallis' lekre haute-couture rekker knapt å fange øyet.
Madonnas regi og Hagen Bogdanskis sveipende, urolige kamera tillater ikke et øyeblikks dveling ved detaljer.
I stedet tar det en umotivert tur opp langs stammen på et tre, eller slår like umotivert over i svart/hvitt.
Hensikten er muligens å gi filmen en visuell eleganse, i tråd med all overklasseestetikken.
Resultatet virker bare tilgjort og maniert.
"Han er besatt av henne," sies det et sted om Edwards forhold til Wallis.
Men besettelsen formidles aldri.
Ikke i ett eneste, dampende øyeblikk.
Og her er vi ved filmens hovedproblem.
Tross påstått pasjon, tross eksplisitt kvinnemishandling, Wallys stusslige nåtidsliv og Wallis' mascaratilklinte tårer, er filmen tømt for liv.
Som fortelling er den grunn, i holdning utillatelig naiv.
Idet filmen slutter, vet jeg like lite om hvem disse menneskene var, som før den begynte.
James D'Arcys Edward er ikke bare oppsiktsvekkende usjarmerende og lite tiltrekkende, han overspilles også ad absurdum.
Andrea Riseborough kommer best fra det, skuespillermessig.
Hun gir den i virkeligheten elegante, men kantete Wallis Simpson en mykhet som kanskje ikke er historisk korrekt, men som den ellers døde filmen trenger.
Det filmen absolutt ikke trenger, er en anakronistisk, førkrigs fyllescene der Wallis blotter strømpekanter og hofteholder mens hun vrikkende danser med en langlemmet, afrikansk dame – til tonene fra pønkebandet Pretty Vacant.
| 0
|
500296
|
Hjemme alene 4
Ungdommens dårskap i rendyrket form
Produsert av «Hangover»-regissør Todd Phillips, er «Project X» akkurat det – en gedigen fyllefest med derpå følgende bakrus, med stereotype high school-tenåringer i hovedrollene.
Stopp.
Spol tilbake.
Med stereotype high school-tenårings gutter i hovedrollen.
For i den grad filmen måtte være laget i John Huges ånd, er det som en tom, kald, nihilistisk motsats til "The Breakfast Club", med et håndholdt kamera veivende i retning "Hjemme alene"-filmene, som Huges ikke regisserte, men skrev manus til.
Thomas (Thomas Mann) er ikke skolens helt, akkurat.
Nå fyller han 17, og foreldrene lar ham ha hus og hage for seg selv, i den tro at bursdagen skal feires i rolige former sammen med en håndfull venner.
Det de ikke vet, er at kompisen Costa (Oliver Cooper) har lovet ham tidenes kjempefest.
Vi skjønner allerede på runden der faren lister opp forbud og regler, at samtlige kommer til å bli brutt.
Pluss noen ingen kunne forestille seg.
Det blir en helvetes fest, i dobbelt forstand.
Og da snakker vi ikke bare spying og puling i buskene, pupper i fri flyt i hoppeslott og svømmebasseng, mengder av drikk og dop og en illsint kortvoks innestengt i stekeovnen.
Vi snakker full fyr.
Filmens problem er verken det ensidige, mannlige perspektivet eller mangelen på plott, utvikling, varme, dybde eller smarthet.
Heller ikke det etter hvert utslitte grepet med å late som om den er et resultat av ungdommens egen skaperkraft, i hermetegn, her representert ved en tredje, konstant videofilmende kamerat.
Filmens problem er blandingen av kynisme og umodenhet som skjuler seg bak dette forsøket på å skape autentisitet.
Filmen later som om den er laget av kåte, ansvarsløse unge gutter, som en humørfylt hyllest til unge gutters kåte ansvarsløshet.
Men den er jo ikke det.
Den er laget av kåte, ansvarsløse voksne menn som lever av å innbille oss at lukten av teen spirit er lik lukten av fylleoppkast og kjønnssekreter.
I deres verden belønnes noksagter med et ligg, bare de brauter nok.
Det er nok en påstand halve jordens befolkning stiller spørsmål ved.
Og her ligger filmens komikk.
Ikke i det tragikomiske møtet med ungdommens dårskap, men i det ufrivillig komiske møtet med filmskapernes umodne nostalgi.
| 0
|
500297
|
Krigens kammerspill
Finstemt om menneskene bak fiendebildet
ûInto the White» har toforhistorier, eller inspirasjonskilder, om man vil.
De henger sammen.
Den ene kan du lese mer om i dagens Sideblikk.
Den andre handler om dramaet som utspant seg på Strynefjell 27. april 1940, da et tysk bombefly ble skutt ned av et britisk jagerfly, som så måtte nødlande i fjellødet.
Tre overlevende tyskere og to briter ble tvunget til å søke ly sammen i en hytte ved Grotli.
Manusforfatterne Ole Meldgaard, Dave Mango og Petter Næss dikter ganske fritt rundt hendelsen, som i virkeligheten varte kortere og artet seg noe annerledes enn fiksjonsversjonen.
Bare en av de impliserte – Horst Schopis – har fått beholde sitt fulle og hele navn.
De andre har fått endret for— eller etternavn.
Briten Charles Davenport het i virkeligheten Richard Thomas Partridge.
Den slags er nerdestoff for historieinteresserte.
Det viktigste spørsmålet i denne sammenhengen er:
Har filmskaperne greid å lage en velfungerende fortelling?
Svaret er et ubetinget ja.
Historien begynneri et stort, øde landskap.
Den hvite fjellheimen er åsted for det innledende dramaet; nedskytingen og kampen for å søke ly.
Fjellheimen er uomtvistelig norsk.
Samtidig er den et konkret og billedlig ingenmannsland, der grenser, sikt og avstandsopplevelse hviskes ut av snø og fokk.
Så, gradvis, beveger historien seg over i kammerspillet.
De tre tyskerne som ankommer hytten.
De to britene som dukker opp en stund senere.
Fiendskapet som tjukner til under trange, kummerlige forhold preget av mangel på vann og ved.
Kamp om makt og kamp om verdighet, skiftende konstellasjoner.
Og så, langsomt, fiendebildet som krakelerer.
Menneskene og personlighetene som trer frem etter hvert som situasjonen krever stadig mer samarbeid.
Steven Spielbergs Oscar-nominerte «War Horse» er inne på det samme, i en sekvens der soldater fra hver sin side av første verdenskrigs skyttergraver møtes i ingenmannsland, og samarbeider for å redde hesten Joey.
Det er utvilsomt urettferdig å sammenligne en løsrevet sekvens i en to og en halv timer lang, episk film, med en film som utelukkende behandler temaet.
Sammenligningen har likevel relevans, fordi den sier noe om tilnærmingen til stoffet.
Der Spielberg pakker inn sin mulige krigskritikk i storslått kitsch og overflatisk sentimentalitet, bruker Næss en plankebu som minimalistisk åsted for en rolig dybdegransking av gruppedynamikk og individuelle bånd, uten store fakter eller jåleri, og med en dyp humanisme i bunn.
Samtidig er vivitne til ensemblespill av klasse, utført av skuespillere som perfekt fyller ut sine typer og figurer.
Tre konstellasjoner utvikler seg: først mellom den erklærte nazisten Joseph Schwartz (David Kross fra Oscar-vinneren «The Reader») og Robert Smith (Harry Potter-stjernen Rupert Grint) — nesevis arbeiderklassegutt fra Liverpool.
Nederst på rangstigen, blir de hverandres hakkekyllinger.
Så mellom Smith og den fåmælte Strunk – spilt av Stig Henrik Hoff på en måte som ikke bare lever opp til rollenavnet, men også viser hvilken formidabel skuespiller Hoff er når han gis materiale å spille på.
Mest interessant er likevel det subtile samspillet mellom Schopis (Florian Lukas) og Charles Davenport (Lachlan Nieboer).
Begge preget av sin militære grad og æreskodekser, begge med et forfinet overklassepreg.
Luften mellom dem er stinn av en særegen blanding respekt, konkurranse og vennskapelig – muligens også erotisk – tiltrekning.
Sistnevnte ligger som en knapt følbar, uforløst stemning i filmens siste halvdel, og skaper en fruktbar ladning, uten et øyeblikk å bli lummer.
«Into the White» er universell, og derfor aktuell.
Filmen blir aldri sentimental, bare medrivende, stumdom også riktig vittig.
| 1
|
500298
|
Sært og underholdende
Alt du trodde du ikke ville vite om jodling.
Hva i all verden får en ung, frisk romsdøl til å legge sin elsk på det — med all respekt - ganske aparte musikkuttrykket jodling?
Denne bergensproduserte dokumentaren gir et slags svar, men det er ikke entydig.
Med store doser vestlandsk humor og ironi sås det attpåtil en ørliten tvil om hvorvidt Polkabjørn og Kleine Heine virkelig elsker jodling, om de mener alvor eller om alt bare er tull.
Det som imidlertid kommer klart frem, er jodlingens evne til å få frem det beste i folk: nemlig humøret og latteren.
I hvert fall i de rette sammenhenger, og når publikum er vennlig innstilt.
Bjørn Tomren alias Polkabjørn og makkeren hans - trekkspilleren og sambygdingen Heine Bugge (Kleine Heine) - stundom assistert av tenoren Hallvar Djupvik - er et underlig, musikalsk fenomen.
Foruten å drive med musikk, leser Tomren filosofi og spiller biljard.
Bugge studerer ved Griegakademiet.
Begge har gjort bergensere av seg.
Midt på 2000-tallet dukket de opp som troll av eske, og jodlet seg helt frem til posisjonen som oppvarmere for a-ha under avskjedsturneen i 2010.
Dokumentaren bringer oss ikke bare nærmere dem og musikken deres.
Vi får også en nærmere presentasjon av hva jodling er, får møte noen av verdens fremste utøvere og eksperter, og tas med på en høyst uforutsigbar reise.
Den går fra Bergen og Romsdal via steder som København, Paris og Austin, Texas til Humpelstrasse i München, der Polkabjørn håper å få møte sitt store idol, selveste jodlekongen Franzl Lang.
Ett av høydepunktene er deltakelsen på en regntung og forblåst musikalsk sommerfestival på Færøyene, med innlagt jodling på bestilling i private hjem.
Et annet er Bjørn Tomren på lederhosenbutikk i Tyskland.
Dokumentarens fremste fortrinn er likevel den skakke humoren til Polkabjørn og Kleine Heine, understreket av Finn Tokvams tørrvittige fortellerstemme.
Innimellom fremstår filmen som en munter pastisj over mer selvhøytidelige portrettdokumentarer.
Samtidig greier den å gi et seriøst og fascinerende innblikk i en krevende kunstform som — for noen - også er en lidenskap.
For en som ikke er helfrelst på den særegne, musikalske sjangeren, kan det underveis bli litt mye falsett og jodl-hi-ai-ei.
Men underholdende er det, utvilsomt.
| 1
|
500300
|
Nydelig om det vonde
Nyansert og vakkert om Jarle og hans far.
«Mannen som elsket Yngve» oste punk og energi.
«Kompani Orheim» legger seg i et helt annet toneleie.
Stillferdig og elegant nærmest lister den seg inn på tilskueren.
Uten jåleri av noe slag, men med en dyp forståelse for historien som fortelles, sirkler den inn tre mennesker og deres livskamp, sett gjennom Jarle Klepps øyne.
«Mannen som elsket Yngve» ga et frempek, i en kort scene der Jarle besøkte sin alkoholiserte far.
Kompani Orheim» bretter ut bakgrunnen for denne scenen, og for Jarles utvikling og valg, før han ble Jarle Klepp, da han fortsatt het Orheim til etternavn og gikk på ungdomsskolen Gosen i Stavanger, midt på 80-tallet.
Vi følger hans flukt inn i musikken, gryende interesse for jenter, hvordan han fanges opp av og blir bestevenn med den politisk aktive Helge Ombo.
Tore Renbergs delvis selvbiografiske «Kompani Orheim» kom ut to år etter «Mannen som elsket Yngve», og er etter mitt syn forfatterens beste og viktigste roman; en klassisk utviklings— og dannelsesberetning, breddfull av den blandingen sorg, sårhet, sinne og kjærlighet som preger barn av rusavhengige.
Filmatiseringen ivaretar hvert gram av disse nyansene.
Og selv om det hviler en forknytt, taus angst over scene etter scene, greier Arild Andresen å formidle følelser, stemninger og nyanser slik at jeg lever meg inn og forstår, uten å bli tynget, bare berørt.
Samtidig kontrasterer Andresen den grå maktesløsheten med noe av den samme ungdommelige energien som bar «Mannen som elsket Yngve» .
I mindre doser denne gangen, men slående og tatt på kornet – type- og tidsmessig, understreket av lydsporet og med gode porsjoner humor, innvevd så organisk at de aldri oppleves som påklistrede, vittige pustehull.
«Kompani Orheim» er ikke så sviende rå som svenske Pernilla Augusts beslektede «Skyggesiden».
Slik må det også være; filmene henter samme tematikk fra ulike miljøer og klasser.
Kristoffer Joner spiller Terje Orheim, Jarles alkoholiserte far.
I sin beste rolletolkning på lenge, får han frem det i dobbelt forstand ynkverdige i skikkelsen.
Dominerende og tidvis voldelig på den ene siden – både overfor Jarle og konen Sara (Cecilie A. Moslie) – full av lengsel etter samhold og sterke familiebånd på den andre – jf. tittelen.
I TV-serien«Gutta Boys» og i sin forrige film, «Keeper'n til Liverpool», viste Andresen hvor godt han jobber med unge amatørskuespillere.
Så også her.
Det gjelder både Eili Harboe som Irene, Jarles kjæreste, og den mer erfarne Glenn André Viste Bøe, som med naturlig autoritet gir Helge Ombo all den selvbevisste arrogansen skikkelsen besitter.
Men først og fremst gjelder det fjorten år gamle Vebjørn Enger.
Trygt og naturlig evner han å få frem det store spennet i Jarle.
Samspillet mellom ham og Joner er sterkt, særlig i en avgjørende scene der Jarle forstår at han ikke lenger kan bo sammen med faren.
Han vet at den hardt tilkjempede frigjøringen betyr at faren vil gå under, faren vet det, og måten den avgrunnsdype erkjennelsen formidles billedmessig på er symptomatisk for filmens kvalitet.
Det samme sees i sekvensen fra familiens meningsløse vandring fra Vemork, innover Hardangervidda, i sabotørenes fotspor, der regnet, tåken, landskapet og Terjes ustoppelige krigshistoriske monolog både utgjør et konkret vendepunkt i familiedramaet og et symbolmettet bilde på familiens tilstand.
Innlednings- ogavslutningsvis returnerer Rolf Kristian Larsen som den Jarle Klepp vi kjenner fra de to andre filmene.
I en bevegende sluttscene leverer han ikke bare skuespill av klasse, han forløser filmens kjerne, selve smertepunktet, på en måte som gjør det aller siste bildet ganske overflødig.
| 1
|
500302
|
Djevelsk kjedelig
Forutsigbar og spekulativ
I 1989 blir to amerikanske prester og en nonne drept under mystiske omstendigheter.
Gjerningskvinnen, Maria, legges inn på mentalsykehus.
Etter en tid overføres hun til et sykehus i Roma.
Tyve år senere stiller datteren Isabella de plausible spørsmålene:
Hva skjedde og hvorfor?
Av mindre åpenbare grunner hyrer hun en dokumentarfilmskaper.
Sammen reiser de til Roma, der de raskt får kontakt med to uavhengige, utøvende eksorsister i ideell opposisjon til Vatikanets syn på besettelse og åndeutmaning.
Dyktige filmskapere har brukt tematikken i utmerkede grøssere, med «Eksorsisten» (1973) og den tre år eldre «The Omen» i førersetet.
«The Devil Inside» mangler alt som gjorde dem til klassikere.
Filmen plasserer seg i sjangeren funnet filmmateriale – kanskje i et forsøk på å være moderne, men uten en eneste original idé eller nyskapende tanke.
Den utgir seg for å være filmet av en profesjonell dokumentarist, men etteraper alle de kjente grepene i sjangeren, fra amatørens vinglete, håndholdte kamera til monitorbilder og statiske vinkler fra fastskrudde linser.
Sjelden har sjangergrepene virket så oppbrukt som her.
Likevel greier filmen å opprettholde en slags nysgjerrighetens interesse, helt til de to eksorsistene, uten åpenbare motforestillinger, tar Isabella og fotografen med på to utdrivelser.
At de overser det jeg som tilskuer straks tenker; at den utdrevne ånden kan ta bolig i en av dem, gjør ikke bare filmen forutsigbar, det svekker den smule troverdighet fortellingen avhenger av, og avslører slappheten i hele prosjektet.
Mest problematisk er det at grøsserelementene knytter an til den besatte kroppen og dens atferd.
Tilstanden har så mange og uttalte fellestrekk med mental lidelse, at tilnærmingen virker spekulativ.
Noe som understrekes av utdrivelsens form og filmens liksomdokumentariske stil.
Mer enn å grøsse av utvidede pupiller, blodsprut og eksorsister som fyker veggimellom, grøsser jeg av det som fremstår som overgrep, belagt med gode hensikter og med et ubehagelig ekko fra nær religiøs og medisinsk historie.
Og det var neppe meningen fra filmskapernes side.
| 0
|
500306
|
Intrigefylte kampanjar
Det er vanskeleg å vere idealist i kynikerens univers.
På 50-talet definertestatsvitaren David Easton det politiske system som ein svart boks der krav og støtteordningar gjekk inn, og reglar og løyvingar kom ut.
Nokon vil seie at dette var for enkelt å kunne forklare kva politikken førar til, men etter å ha sett «Maktens menn» lurar eg på om det rett og slett er for å late oss sleppe å sjå det intrigefylte indre systemet i politikken.
For vil me eigentleg opne lokket og sjå inn i den mørke boksen?
Svaret er ja, og «Maktens menn» er eit godt eksempel på kvifor.
Det er våren før presidentvalget i USA, og ulike representantar for gruppa «smått aldrande kvite menn» kjemper hardt om å få lov til å bli kandidaten til det Demokratiske partiet.
Ein av dei er Mike Morris (George Clooney), ein karismatisk skikkelse med sansen for framtida.
God hjelp har han i sin pressetalsmann Stephen Meyers (Ryan Gosling), ein mann som blindt meiner at kandidaten han arbeider for er mannen som skal styre USA mot betre tider.
Men – som i dei fleste filmar om politikk – støtar dei på ei skandale som kan øydeleggje hans politiske karriere for alltid.
George Clooney har både skrive, produsert og spelt i filmen, i likskap med ein av hans tidlegare filmar «Good Night and Good Luck».
«Maktens menn» følgjer i same bane, og set fokus på samhandlingane, hestehandlane og intrigane i skiljelinjene mellom media og politikk.
For ein som sit benka framfor det amerikanske valet, er det veldig interessant med eit blikk bak fløyelsforhenget.
Filmens musikker skriven av Alexandre Desplat, som har stått bak musikken for filmar med så ulike univers som «Harry Potter» og «Twilight», til meir kvardagsnære filmar som «The Ghost Writer» og «Kongens tale».
Han skuffar heller ikkje her, musikken framhevar personar og understrekar utsegn.
Hovudtemaet er ein marsj, men er det ein marsj mot siger, eller ein marsj mot den sikre død?
«Maktens menn» er aller best på skodespelarane.
Clooney har fått velje frå øvste hylle – seg sjølv inkludert – og skodespelarane leverer replikkar som om det var det naturlegaste i verda.
Ryan Gosling trer best fram, og i ein rolleprogresjon som for så vidt kan samanliknast med «Drive» – dog mykje mindre valdeleg –ser me han ta steget inn i ein stadig mørkare skjebne.
Men Gosling erikkje den einaste som kan nemnast.
Som guvernør trekk Clooney fram sitt mest karismatiske sjølv, og nærast Obama-liknande talar.
Om han skulle bestemme seg for å bli politikar ein dag, så er det nok plass til han ein stad.
Likeins er dei to kampanjeleiarane spela av Philip Seymour Hoffman og Paul Giamatti nydelege motsatsar, to kyniske veteranar i kampen mot … kvarandre.
Til sist må den flørtande praktikanten nemnast – utmerkt behandla av Evan Rachel Wood – som absolutt alle andre i filmen har ho ein agenda.
På eit tidspunkt spør motkandidatens pressesjef Meyers om han ikkje vil kome og arbeide for han, svaret er kontant nei.
Meyers vil arbeide for mannen han ser på som ein ven.
«Vil du arbeide for ein ven, eller vil du arbeide for presidenten?».
I den politiske verda til «Maktens menn» er det ingen som er vener, det er berre folk ein kan utnytte.
Noko som syner seg best i avslutninga, som endar akkurat då den skal.
Originaltittelen er«Ides of March», som visar til datoen då Julius Cæsar vart brutalt drepen av dei som konspirerte mot styresettet hans.
På same måte som i historia tittelen kjem frå, handlar det òg her om kva val folk tek for å kome til toppen i system som kan krevje skitne triks.
Og den løyser det godt.
| 1
|
500307
|
Fyr i flamme
«Ghost Rider 2 — Spirit of Vengeance»:
Sjølvbevisst actionmoro, som vert for forutsigbart.
Gjennom ei pakt med djevelen har stuntmannen Johnny Blaze (Cage) blitt besatt av ein demon som er hemngjerrig på absolutt alle onde menneske i verda (frå mordarar til folk som lastar ned ulovleg).
Tilfeldigvis befinn han seg i same området som djevelens son, og pistolpresten Moreau (Idris Elba) som rekrutterar Blaze til å redde guten — mot å fri han frå hans indre demon.
Manuset er håplaust forutsigbart, og tenar lite anna nytte enn bakteppe for filmen.
Idet opningsscena er over, bør ein sjå filmens utfall ganske raskt.
Men «Ghost Rider 2» fungerar veldig godt i scenene der det veldig kvardagslege kræsjar med det overnaturlege — til dømes visar e-stoffer seg å vere det einaste som helvetes makter ikkje kan korrumpere.
Cage spelar den smågale versjonen av seg sjølv, noko ingen andre gjer betre enn han.
Om du hadde sansen for han i «Wicker Man» eller «Face/Off» vil du finne mykje artig her.
Ellers er Idris Elba sin korsfarar eit veldig godt tilskot til filmen.
Sjølv om eg ikkje heilt kjøper at mannen snakkar fransk, så er han eit frisk pust i ein film full av figurar som bevisst tek verda si veldig seriøst.
Regissørparet Neveldine/Taylor er mest kjend for crazy-action som «Crank»-filmane.
På ingen måte det mest utfordrande i verda, men artige, smågale actionfilmar som har ein tanke og som oftast klarar å gjennomføre den.
Her tek dei utgangspunktet i eit tidlegare eksisterande univers, og har klart å gjere den betre.
Effektmakeriet har fått ein fortjent boost — spesielt Ghost Riders brennande hovudskalle, og den onde krafta til ein kvithåra motstandar er godt utførte.
Om du klarar å kjøpe det litt merkelege universet, så er «Ghost Rider 2» ein underhaldande film som tek steget opp frå forgjengaren sin.
Men for at denne serien skal klare å ta steget ut av guilty pleasure-dalen er dei nødt til å betale manusforfattarane meir pengar.
| 0
|
500308
|
«Mean Girls» 20 år etter
Eit portrett av ei roten, umoden sjel.
Om ein skal peike på éin ting som er fundamentalt feil med dei fleste filmmanus her i verda, så er det dette:
Folk forandrar seg som regel ikkje.
Det er herleg eskapisme å tenkje at alle dritsekker inst inne er snille og gode menneske.
Men er det verkeleg slik at det berre må ei livsomveltande hending til for at dei skal bli reinkarnasjonen av Gandhi?
Forandringar – eller mangel på slike – er eit av hovudtema i filmen «Young Adult».
Ungdomsbokforfattaren og tidlegare «homecoming queen» Mavis Gary (Charlize Theron) er nyskilt, og forveller i eigen desperasjon og depresjon.
Då ho får ein invitasjon til ekskjærasten Buddy (Patrick Wilson) sitt nyfødde born sin namnefest får ho ei besetting.
I full overtyding om at denne invitasjonen er eit rop om hjelp for å redde han vekk frå heimstaden, kone og born reiser Mavis tilbake til småbyen dei båe vaks opp i.
Mørk komedie
I jakta på draumemannen treff ho blant anna på den fysisk funksjonshemma Matt (Patton Oswalt), som ho gjekk på skule med.
I likskap med Mavis har han heller ikkje heilt kome over ungdomstida — og valdsepisoden som gjorde han til den han er i dag.
Regissør Jason Reitman har gjort suksess med smårare figurar før.
Saman med manusforfattar Diablo Cody har han tidlegare gjort den snasne gravidkomedien «Juno».
I "Young Adult" vert det for så vidt pensa innom ungdomsgraviditet, men på ein heilt anna måte.
Mavis er ein sigarettglo i ei alkoholmodna madrass, ei komande ulukke som har ulma lenge.
Og returen til den amerikanske småbygda er vindpustet som set fart på flammane.
«Young Adult» er ei komedie og ei mørk slike.
Det morosame kjem ikkje i openberre vitsar og kjappe replikkar som i «Juno», men i handlingane mellom figurane, og i dei pinlege forsøka Mavis gjer på å oppnå sin urealistiske draum.
Eg ler ein mørk, attkjennande latter medan eg vrir meg litt i setet.
Mavis omtaler Buddys giftarmål på same måte som ho kanskje burde ha omtalt sin eigen depresjon: noko som burde behandlast.
Sporenstreks.
Hovudrolla kunne knappast ha blitt spelt betre.
Ingen klarar skjerepunktet mellom det fantastisk vakre og det ufyseleg stygge, på same måte som Charlize Theron.
Taktlausheita til Mavis visast best idet ho plutseleg hugsar kven Matt er, med orda:
«Vent, du er jo hatkriminalitet-fyren!».
Saman med Patton Oswalt utgjer ho dei absolutt beste sidene av filmen, og scenene dei imellom — mellom fordums dronningbie og tjukk nerd med homorykte – er nokre av filmens beste.
Rolla til Oswalt kan på mange måtar samanliknast med rolla hans i «Big Fan» frå 2009.
Utan Oswalt hadde ikkje Theron hatt noko å spele mot, og filmen hadde vore langt frå like god.
Ikkje feilfri
"Young Adult" er dog ikkje ein feilfri film.
I jakta på nye situasjonar mistar me tid som kanskje kunne ha blitt brukt på å fylle opp forhistorie, for å gi oss eit større innsikt i liva til våre hovudpersonar.
No er fortida synleg gjennom glimt, som vert litt for korte til å forklare handlingane deira.
I prinsippet er dette ei slags alternativ oppfølgjingshistorie til "Mean Girls", i eit univers der avslutningsballets dronning aldri veks opp, aldri utviklar seg og aldri vert snill.
Kor ofte endar du opp med å like hovudpersonen mindre ved slutten enn då filmen starta?
Ein forfriskande vri på ei forteljing der det hadde vore så alt for lett at alle var gode og lukkelege.
Ordentlege happy ending hender som regel berre på film.
Samd med vår meldar?
Sei di mening .
| 1
|
500309
|
Lettbeint trekantrot
To latterutbrot gjer ikkje opp for halvanna time med rot.
Litt for seint for valentinsdagen, men fint i tide for kinokveldar med nokon du er ekstra glad i, kjem det som prøver å vere årets første ultimate datefilm.
Og "prøver" er nøkkelordet her, for den får det nemleg ikkje til.
Dei to CIA-agentane FDR (Chris Pine) og Tuck (Tom Hardy) er perlevener, heilt til dei båe to fell for Lauren (Reese Witherspoon).
Plutseleg fell kampen mot den tyske terroristen Heinrich vekk i bakgrunnen, då dei to bestemmer seg for å starte ein anna høgteknologisk krig – mot kvarandre.
Og vips, trekantdrama.
Bak denne filmen står blant anna regissøren av «Charlie’s Angels» og manusforfattaren bak «Mr. and Mrs. Smith».
Då skjønar du kanskje utgangspunktet for filmen, sjølvbevisst, lettbeint og smått urealistisk action med sterke humoristiske undertonar.
Dog, der førstnevnte klarte å gjere action morosamt og campy, medan kjemien mellom Jolie og Pitt i "Mr. and Mrs. Smith" redda den filmen, endar "This means war" opp med å falle mellom fleire stolar.
På den eine sida har ein det romantiske dramaet der kvinna er dregen mellom dei to mennene, på den andre sida ein actionkomedie.
Sjangerblanding er artig, og av og til veldig vellukka, men då må sjangerdelane vere gode.
Og problema frå dei førre filmane til McG er framleis tydelege, han er ikkje sterk på actionscener.
Fleire av kampscenene er rotete og dårleg samansett, og kameraarbeidet er til tider særs forvirrande.
Når dei romantiske scenene verkar pressa inn med tung hand, til dømes i ei merkeleg drøymande scene i eit sirkustelt, fell sjangermiksen frå kvarandre.
Våre to hovudagentar tek kvar si mannsrolle.
Tuck er den livsnytande kvinnebedåraren, medan Tuck er den skilte pappaen med ein søken etter kjærleiken.
Tom Hardy gjer ei god rolle, og det er nesten litt synd at han må vere med i denne filmen.
Han leverer ei god tolking i eit hav av middelmåtig skodespel.
Chris Pine derimot, har gjort ei karriere ut av å ha latterleg blå auger og kosebuskete augnebryn, og det er stort sett det han bidreg med i denne filmen.
«This means war» endar opp med å vere ein rotete film som sårt treng ei rot å hengje i.
Feila er mange og store, og sjølv eit par latterutbrot frå meg klarar ikkje å redde denne filmen frå den djupe hengemyra som utgjer «dårlege datefilmar».
**Samd med vår meldar?
Sei di mening_ .
**_
| 0
|
500310
|
Vellykket lek med myter
Originalt og vellaget om huldra.
Anslaget setter tonen, og lover godt:
Kvalmefremkallende for de litt følsomme av oss, full av en lakonisk, lett makaber humor.
Stemningen er satt, og den er deilig — ikke minst fordi Nordaas ikke har noen hast.
Rolig og neddempet, med enkle, effektive virkemidler bygger han opp spenning og mystikk.
Han leker med sjangerkonvensjoner, lett ertende.
Et lite bø! her, noe passe guffent der.
Samtidig spiller han på helt andre elementer enn de vanlige, ofte billige triksene i skrekkhåndboken.
Minst mulig av handlingen bør røpes, men historiens utgangspunkt kan repeteres:
Vi møter Leo (Jon Sigve Skard), som er spesialist på rengjøring av åsted; være seg for forbrytelser eller sent oppdagede dødsfall.
Kompisen Elvis (Erlend Nervold) er inne som pengelens vikar, men egner seg kanskje ikke helt for jobben.
Ute på oppdrag kommer de over en skjult kjeller.
Den gjemmer flere hemmeligheter.
Blant dem er huldra Thale.
Skuespillerne er få, men gode.
Rogalendingen Skard står som en påle av traust tilbakeholdenhet, med en dialekt som er som skapt for de tørrvittige replikkene Nordaas smører så pent utover i filmen.
Fintfølelsen Nervold utstråler passer perfekt for det han skal møte i kjelleren.
Silje Reinåmo (Thale) har den tøffeste jobben.
Avkledd og uten replikker må hun spille på blikk og mimikk, og det gjør hun helt nydelig.
Like nydelig styrer Nordaas unna den utnyttingen av Reinåmos nakne kropp som forhåndshypen ga grunn til å frykte.
Sammen skaper de en Thale i skjæringspunktet mellom angst og besluttsomhet, erotisk utstråling og mytisk kraft.
Men like viktig:
Mer enn å utlevere den erotiske kroppen, rammer de inn det smertelige i en sårbar – og såret – kropp.
Nordaas har et særdeles godt blikk for kontraster og paralleller.
Fjellandskapets åpenhet versus det klaustrofobiske kjellerinteriøret.
Skogens uoversiktlighet tilsvarende uoversikteligheten i møtet med det ukjente.
Nakent, av og til poetisk kammerspill versus stilisert vold.
Mørke og lys.
Vekslinger i tempo og toneleie.
Kjente virkemidler, men Nordaas bruker dem med kreativ omhu og stilistisk sikkerhet.
At han også er så velsignet tilbakeholden med effektene, gjør at de få han bruker slår desto hardere.
Og når han først tar i, er det med imponerende selvbevisst eleganse.
Som i filmens mest bloddryppende scene, der mytisk styrke, norsk folkemusikk, brutalitet og moderne teknologi går opp i en høyere enhet.
Filmens undertone handler om vår frykt i møtet med det ukjente.
Fortellingen rommer et humanistisk og filosofisk element, knyttet til menneskelighet og identitet.
Samtidig rommer historien en enda større historie.
Nordaas slipper ut biter av den gjennom fiffig bruk av opptak fra en 80-talls kassettspiller, men lar mange tråder være løse.
Dermed blir mystikken hengende i luften på en måte som kler filmen særdeles godt – selv om den slutter litt brått.
Som "Trolljegeren"er "Thale" nok et bevis på hvor fruktbart det er å hente inspirasjon fra det særegne i vår egen kultur.
Måten Aleksander Nordaas behandler stoffet på, viser originalitet og talent.
Jeg gleder meg allerede til hans neste film.
"Thale" avsluttet Bergen Filmfest i går og får ordinær kinopremiere 17. februar.
Enig med vår anmelder?
Si din mening her!
| 1
|
500311
|
Død og sirkus
I «Muldvarpen» ligg paranoiaen like tjukt som tåka over London.
Det er ikkje eit ordentleg filmår utan at produksjonsselskapet Working Title leverer ein film som er spesialtilpassa smaken til Oscar— og BAFTA-juryen.
I all hovudsak er dette ein eller anna form for periodefilm, med knallsterke skodespelarar og ein regissør midt i karrierestormen – eventuelt ein film av Coen-brørne (nokon gongar er det lov til å safe).
Årets representant er «Muldvarpen», ein thriller sett i den kalde krigen sin heftigaste rimfrost, som hittil har teke inn tre Oscar-nominasjonar.
Då ein agent vert drepen under eit mislukka oppdrag i Aust-Europa, får britisk etterretning ei skandale i hendene.
Syndebukken vert blant anna mangeårig toppmann George Smiley (Gary Oldman), som vert sparka frå jobben sin.
Men då det vert spekulert i om oppdraget mislukkast på grunn av ein infiltratør i The Circus – etterretningas toppsjikt – tek myndigheitene kontakt med Smiley igjen.
For kven er vel betre skikka til å undersøkje MI6 enn ein erfaren agent som står utanfor organisasjonen?
«Muldvarpen», som er basert på John le Carré si bok med same namn, er eit klassisk spiondrama, fylt til randa med viktige, smått gråhåra menn, som tek alle dei store avgjerslene i verda – slik det trass alt var på byrjinga av 70-talet.
Noko anna denne filmen er fylt til randa med er plott-tvistar, som dei gjorde det på det same 70-talet.
Likeframt, dette er ikkje ein thriller på same måte som til dømes «Jason Bourne».
Med unntak av nokre scener er tempoet i denne filmen mykje rolegare.
Dei fleste kjemper med ord, ikkje pistolar.
Det er like vel ikkje ein film ein bør lene seg heilt tilbake i setet under.
Ny informasjon vert kasta mot deg og det tek litt tankekraft for å skjøne kven ein kan stole på for augneblinken – fram til neste plott-tvist dukkar opp.
Gallionsfiguren i «Muldvarpen» er Gary Oldman, som oppigjennom tiåra har spelt alt frå gale mordarar med artig hårsveis til…
påståtte gale mordarar med artig hårsveis.
Denne gongen er han meir på nivå med rolla si i «The Dark Knight», den lågmælte myndigheitsmannen som berre handlar når han må, men som til gjengjeld handlar heilt riktig.
Han er eminent i rolla og bér filmen på ein ypparleg måte.
Elles er filmen fylt med nydeleg underspilte roller frå blant anna Tom Hardy, Colin Firth og nyoppsprungne Benedict Cumberbatch.
Der norsk skodespelarstand er såpass tynn at ein skjønar kven skurken er ut frå rollelista, er britisk film velsigna med eit koppel som ingen kan måle seg med.
Filmens rollegalleri skin!
Dette er det første langfilmprosjektet til regissør Alfredson sidan vampyrfilmen «La den rette komme inn».
Med seg har han teke den same mørke tonen og kameraføringa me såg i vampyrfilmen frå 2008.
Eg vil ikkje plassere «Muldvarpen» like høgt som denne, men den er på god veg.
I år klarte ikkje Working Title å strekkje seg til nominering for Beste Film, men Gary Oldman har endeleg fått si fortente merksemd.
Oldman er nominert til sin første Oscar for «Muldvarpen», og når februar kjem, er eg ein av dei som kjem til å heie høgast på han.
Er du enig med vår anmelder?
Si din mening i feltet under.
| 1
|
500312
|
Julens morsomste familiefilm
Moderne jul med budskap og sjarm
For noen år siden verserte en humoristisk e-post med tekniske og matematiske beregninger over hva som faktisk måtte til for at julenissen skulle kunne levere gaver verden over.
Resultatet var nedslående.
E-posten har åpenbart nådd britiske Gwen.
I sitt brev til nissen ber hun innstendig om at han beviser sin eksistens, og dermed slår hull på påstanden om at han og reinsdyrene må kjøre så fort at de tar fyr og brenner opp.
For øvrig ønsker hun seg en rosa sykkel med støttehjul.
Nå er det ikke nissen selv som mottar brevet, men hans yngste sønn Arthur.
Entusiastisk og pliktoppfyllende; men også klønete og litt engstelig, bestyrer den halvvoksne tassen julenissens postkontor, et ganske retro lite krypinn i et ellers høyteknologisk univers på Nordpolen.
Der – i kombinasjonen høyteknologi og mytologiske, men moderniserte alver – ligger også svaret på hvordan gaveleveringen er praktisk mulig.
Mens noen alver er oppgradert til topptrente agenter utstyrt med duppeditter James Bond ville misunt dem, betjener andre en gigantisk kommandosentral ledet med militær presisjon av Stig, nissens eldste sønn.
Reinsdyrene er pensjonert, sleden bygget om til et digert romskip.
Men oops!
En liten teknisk blunder; og en gave ramler ut av det ellers strømlinjeformede systemet.
Ikke hvilken som helst gave, heller.
Det som blir liggende igjen da nissen drar ut på sitt supereffektive tokt, er Gwens rosa sykkel.
Og den oppdages ikke før oppdraget er fullført.
Gode råd blir dyre.
Diskusjonen rundt hva som må gjøres, avslører at Arthur, julenissen (hvis fornavn er Malcolm), Stig og den krokryggede, pensjonerte gammelnissen har høyst ulike motiver for sin gjerning.
Ut av dette spinnes en vittig, klok og spennende historie, en dannelsesreise; bokstavelig talt – og dannelsen omfatter ikke bare unge Arthur.
Filmen er laget for Sony Pictures av britiske Aardman Animations, selskapet bak «Wallace og Grommit»-filmene.
Det vises.
Ikke i form av noen som helst slags likhet mellom de to elskelige leirfigurene og dette juleuniverset, men i form av stor teknisk dyktighet, humor, lekenhet og en mengde små, underfundige detaljer.
Noen av dem vil nok gå de minste hus forbi, men for de voksne fungerer de som små, søte drops.
Selv elsker jeg renserilappen på gammelnissens drakt, hans avdankede reinsdyr og skiltet på døren hans.
Ja; hele gammelnissen i grunn; nostalgikeren stjeler hver eneste scene han er med.
Men sjekk også Stigs skjegg og Arthurs genser.
Og gled deg til scenen der Arthur og gammelnissen feilnavigerer den antikken sleden og havner i Serengeti, hvor løvene utsettes for Arthurs julesangsyngende tøfler og nasjonalparkens dyr opplever virkningen av det magiske pulveret som får reinsdyrene til å fly.
Mye vidd ligger også i filmens oppfinnsomme bruk av actionthrillerens virkemidler, og i sammensmeltingen av gammel juleromantikk og modernitet.
I bunnen av den eventyrlige historien finnes også et pent plassert, lettfattelig – men aldri overtydelig budskap om at alle barn betyr noe.
For en gangs skyld er det en glede å melde at den norske dubbingen er gjort med nennsomhet, varme og vekt på kulturell og språklig variasjon.
Selv om jeg som voksen ville foretrukket den amerikanske originalversjonen, stemmelagt av en hurv amerikanske og britiske kvalitetsskuespillere.
Er du enig med vår anmelder?
Si din mening i feltet under.
| 1
|
500313
|
Kalkulert søtsuppe
Nok en romantisk flettverksfilm som ikke når forbildet til anklene.
Husker du Michelle Pfeiffer fra filmer som for eksempel «Frankie and Johnny», «Farlige forbindelser» eller «The Fabulous Baker Boys»?
Styr i så fall unna «New Year’s Eve».
Tro heller ikke at filmen er en amerikansk versjon av «Love Actually».
Det er den ikke.
Fjorårets «Valentine’s Day» viste hvor inderlig regissør Garry Marshall og manusforfatter Katherine Fugate ønsket å lage akkurat det: et motstykke til det eiegode, britiske forbildet.
De mislyktes.
Nå har Marshall og Fugates flyttet konseptet til nyttårsaften i New York.
Filmen er like stjernespekket som den forrige.
Folk som Zac Efron, Robert De Niro, Halle Berry, Hilary Swank og James Belushi står på rollelisten.
Uten at det hjelper.
Også denne gangen strever et knippe mennesker med livet som sådan og kjærligheten især.
Vi skjønner fort at noen veier skal krysses, men Marshall og Fugate lurer oss litt akkurat der.
Det skal de ha.
Uten at det redder filmen fra å være bunnløst middelmådig.
Nå er strengt tatt ikke middelmådigheten det største problemet her.
Det største problemet er filmens totale fravær av hjerte og varme, sjarm og sjel.
Her vrimler av folk, men knapt noen av dem oppleves levende og ekte.
De er kalkulerte typekonstruksjoner, tenkt frem på idémøter, utformet som dramaturgiske nødtørftigheter for å skape variasjon og motsetninger, utstudert romantikk, lettbent komikk og søte; les «søte» situasjoner.
Alt er gjennomgripende grunt og overflatisk.
Mest påfallende i så måte er Pfeiffers Ingrid; en anspent og desillusjonert middelaldrende kvinne som opplever at livet er i ferd med å løpe fra henne.
Det vil si; manus insisterer på at så er tilfelle, så Marshall instruerer Pfeiffer i å spille henne ut med stivt kroppsspråk og skulende, fiendtlig blikk.
Å se en fin skuespiller som Pfeiffer i en så utvendig, karikert rolle er bare trist.
Ashton Kutcher – som fortsatt er med, men i ny rolle – fikk Razzieprisen for sin innsats i «Valentine’s Day».
Det gjorde også Jessica Alba.
Prisen er en slags Oscar for verste skuespillerinnsats, og jeg frykter at Pfeiffer blir blant årets nominerte.
Er du enig med vår anmelder?
Si din mening i feltet under.
| 0
|
500314
|
Sett det før
Jason Statham er ein god actionhelt, men "Killer Elite" druknar i oppbrukt plott og manusmanglar.
"Basert på ei sann historie" har ikkje betydd det same sidan eg såg ein animasjonsfilm med snakkande hundar, som visstnok hadde eit verkeleg opphav.
Like vel dukkar det stadig opp som ein agn me kinogåarar skal bite på, for at det skal vere meir Ekte og Farlig enn alle dei andre actionfilmane med i prinsippet nøyaktig same plott, berre med Meir Verkelegheit.
Filmen "Killer Elite" som – overrasking! – er basert på ei sann historie, er sat til politisk stormfulle 1980.
Danny (Jason Statham), ein pensjonert leigesoldat, vert lokka tilbake til tenesta – one last job – etter at noko spesielt hender.
Ein omansk sjeik i eksil har kidnappa hans ven og mentor, Hunter (Robert De Niro), og krev at Danny tek livet av tre britiske, tidlegare spesialstyrkesoldatar for å hemne sønene sine.
Berre slik kan sjeiken visstnok returnere til sitt gamle heimland.
Samtidig er ein hemmeleg klubb – The Feathermen – beståande av tidlegare SAS-menn på sporet av Danny og hans operasjon.
Dette skal då vere basert på boka "The Feathermen", som skapte mykje leven og benektingar frå britiske myndigheiter då Ranulph Fiennes gav den ut i 1991.
No, når verda atter ein gong er i ein økonomisk bølgjedal, følte nokon at den var aktuell nok til å skapast film av, og vips, så fekk Gary McKendry sin regidebut for det store lerretet.
Til trass for at Statham er over 40, klarar han seg framleis godt som actionhelt.
Og sjølv om han klarar seg nokon lunde greitt gjennom scenene der det er kravd av han at han skal vise kjensler, er det i actionscenene han gjer det best.
Spesielt ei kampscene – der vår helt er knytt fast til ein stol – er glimrande koreografert.
Robert De Niro er òg med i denne filmen, i alle fall ifølgje plakatane.
I sjølve filmen er han kraftig underbrukt, og i den vesle tida me får sjå han spelar han på ekte De Niro-sjarm.
I likskap med dei fleste figurane i filmen kan det godt vere han er interessant, men tida som vert brukt på å gi figurane kjøtt på beina er alt for, alt for kort.
Om ein tek ein nærare kikk på bileta frå filmen er det vanskeleg å tidfeste den til 80-talet.
I alle fall om ein ser på hovudpersonane.
Streifar blikket mot Dannys medarbeidarar vil ein finne ein Arne Treholt-lookalike og ein Lemmy-pastisj, men elles er det lite anna enn bilane – for øvrig eit fint utval av særbritiske motorfartøy – som fortel oss at dette er 80-talet.
For å klargjere, eg hadde ikkje venta å sjå Danny i Ball-genser, men det skal meir til enn fire skinhead-statistar for å gjenskape tidskoloritten til 80-talets London.
Når den vonde sjeiken i tillegg er kliss lik terroristen i "Team America" seier det seg sjølv at det nok kunne ha gått meir kreativitet inn i kostymeavdelinga i filmen.
"One last job"-sjangeren lever framleis, og kjem nok aldri til å døy.
Ikkje at det naudsynt er noko gale i det, men eg skulle ønskje det var mogeleg å gjere noko nytt!
"Inception" gjorde dette glimrande i fjor, men "Killer Elite" når den ikkje opp til støvlekanten.
Kan vere verdt å sjå om du er Statham-fan, elles er det mykje anna du heller kan nytte pengane dine på.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 0
|
500315
|
På sporet av den stjålne tid
Underholdende, men sprikende og retningsløs tidslek.
"Tid er penger" heter det i en velkjent floskel, og i den nye scifi-actionthrilleren "In time" er tid bokstavelig talt penger.
Vi er en gang i fremtiden (tror det skal være fremtiden selv om de driver og ringer fra telefonkiosker) og tid fungerer som valuta og betalingsmiddel.
En kopp kaffe koster for eksempel fire minutter og en bussbillett koster én time.
Grunnen til at tid er blitt betalingsmiddel er at alle mennesker i utgangspunktet dør et år etter de har fylt 25 – det er i hvert fall da den ytre aldringsprosessen stopper.
Alle har en innebygd digital klokke som kan fylles på og tappes for minutter, dager og år, noe som resulterer i en beinhard kamp om tiden.
De rike har muligheten til å være "forever young" og 25 resten av livet, mens de fattige må jobbe fra dag til dag for å skaffe seg mer tid.
Sekundene går veldig fort når du kan se ned på armen og den forteller at du har et minutt igjen å leve.
Hva er egentlig tid?
Det kommer an på om du spør en fysiker, en historiker eller en Hollywood-produsent.
For sistnevnte er tid et evig tilbakevendende tema, og Hollywood blir aldri lei av å utforske tidens mange mulig- og umuligheter.
Denne utforskningen har ført til noen av filmhistoriens mest underholdende filmer, som for eksempel "Tilbake til fremtiden"-trilogien.
Av nyere dato kan vi nevne den gode thrilleren "Source Code", hvor kampen med og mot tiden er sentralt.
Kampen mot tiden kan også være emne for komedier, som i "Groundhog Day", hvor Bill Murray må leve den samme dagen om og om og om igjen.
I "In time" møter vi Will Salas (Justin Timberlake), han er 25 pluss to år og bor i feil tidssone, det vil si i gettoen.
Will bor sammen med moren som er 25 på 25. året, altså egentlig 50.
I denne fremtidsgettoen har ordet "tidsklemme" en litt mer truende og reell betydning enn i dagens Norge, og for Will er hver dag en kamp mot tiden.
En dag kommer han i kontakt med den gamle og rike Henry Hamilton, som har mer enn hundre år igjen på den digitale kontoen.
Hamilton er imidlertid klar for å dø og han gir Will resten av tiden sin, før han tar sitt eget liv.
Når politiet – "the time keepers" – finner Henry Hamilton død i gettoen, går de med engang ut fra at han er blitt robbet og drept.
Will er den eneste mistenkte.
Justin Timberlake gjorde en god filmdebut i Facebook-filmen "The Social Network", han var også helt streit i den romantiske komedien "Friends with Benefits".
I "In Time", hvor han skal gi en troverdig fremstilling av de mørkere sidene av menneskets følelsesregister, faller han litt gjennom.
Det er imidlertid ikke bare Justin Timberlake som sliter i "In Time".
Vincent Kartheiser, kjent som Pete Campbell i "Mad Men", imponerer heller ikke.
Hans fremstilling av den onde patriarken og tidsmagnaten Philippe Weis fremstår nesten som en parodi.
"In Time" kunne blitt en interessant film, men leken med tiden slår aldri ut i noe fruktbart.
Manuset spriker i altfor mange retninger og filmskaperne klarer aldri å bestemme hvilken historie de vil fortelle.
Filmen går fra å være en scifi-thriller til å bli en slags dystopisk utgave av "Bonnie and Clyde", med hovedpersonene som tidsbanditter.
"In time" er med andre ord ikke noen film du må ha med deg, med mindre du har veldig god tid.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 0
|
500317
|
Brutalt kjedelig
Langdrygt hevndrama
Ett eller annet sted inni «Parker» anes et ønske om å lage en hardtslående og kul actionfilm i klassisk høk-over-høk-stil.
Noe gikk galt underveis.
Skylden er ikke Jason Stathams.
Trass i åpenbare begrensninger, har han en magnetisk tilstedeværelse og muskler nok til å fylle rollen som Parker – nådeløs, men prinsippfast tyv med gentlemanstendenser.
Et velregissert åpningskupp lover godt, og varer lenge nok til at jeg får forhåpninger om noe uventet.
Opplegget begynner å rakne i kantene et stykke ute i fluktscenen, når ranspengene skal fordeles etter en formel Parker ikke aksepter.
Det løser seg mer og mer opp etter hvert som Parker på sin hevntokt involverer seg med Leslie Rodgers (Jennifer Lopez) – en frustrert, fraskilt eiendomsmegler uten suksess, men med hodet fullt av store drømmer og forvirrede tanker.
Leslie er trolig tenkt som en menneskelig, snakkesalig kontrast til Parkers robotaktige, hardføre taushet.
Vi skal åpenbart føle sympati for henne.
Hvilket er like vanskelig å føle for denne kvinneklisjeen som for Parkers klisjé av en eterisk, evig ventende kjæreste.
Med Leslie luskende i Parkers fotspor, går filmen mer og mer på tomgang.
Et knippe uventede våpen, deriblant et dusjforheng og lokket på en toalettsisterne, rykker meg ut av den etter hvert kjedsommelige forutsigbarheten.
Samtidig utkrystalliserer hovedproblemet seg:
Regissør Taylor Hackford finner aldri en naturlig balanse mellom vold og komikk.
Filmen blir stående i en merkelig spagat mellom blodsprut og flat buskis.
Hadde manusforfatter John J. McLaughlin («Black Swan») gitt figurene mer enn plattheter å utveksle og spille på, kunne resultatet blitt en fornøyelig b-film.
Men når det smarte viddet mangler, blir skurkene aldri kule, bare dumme på en karakterløs, latterlig skurkemåte, som et blekt destillat av alle teite kjeltringer middelmådig actionfilm har vartet opp med de siste førti årene.
Enden på visen blir en underlig utdatert film.
Eller, som jeg noterte underveis:
Sitter jeg midt i en tidsreise nå?
Er denne filmen egentlig laget i 1978?
Eller snakker vi her om idéutkastet til det som ble «Revenge of the Pink Panter»?
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500322
|
En maktdemonstrasjon
Intenst og ubehagelig om jakten på Osama bin Laden
«Zero Dark Thirty» er en maktdemonstrasjon på flere plan.
Ved å rekonstruere ti års bestrebelser på å spore opp USAs samfunnsfiende nr. 1, viser den hvilke muskler amerikanerne besitter, militært og etterretningsmessig, hvilken vilje de har til å bruke dem, og hvor langt de er, eller var, villige til å gå.
Filmens innledende torturscener har ført til heftig debatt i USA.
Filmatisk er scenene ekstremt ubehagelige å være vitne til; også for hovedpersonen Maya.
Filmen er også en demonstrasjon av Kathryn Bigelows posisjon som en av Hollywoods fremste krigsfilmregissører.
Som i «The Hurt Locker» tar hun heller ikke her stilling til krigen som «rettferdig» eller «ond».
Så kan man innvende at det også er en form for stillingtagen.
Det, mener jeg, er en forkjær tilnærming til Bigelows filmer.
Hennes måte å lage krigsfilm på åpner, etter mitt syn, for selvstendig tenkning rundt filmenes tematikk.
Det er en kvalitet i seg selv.
De distinkte, filmatiske kvalitetene kommer i tillegg.
I «The Hurt Locker» gikk Bigelow nærmest inn i de polstrede draktene til en gruppe elitesoldater hvis jobb var å desarmere bomber.
I bunnen av filmen lå en studie av hva som får profesjonelle soldater til gang på gang å søke seg tilbake til det helvetet krigen er.
Denne gangen går hun formelig inn i hodet til Maya, CIA-agenten som gjennom ti år jobber seg stadig nærmere målet.
Slik oppnår Bigelow det samme som i «The Hurt Locker»; en intens, isende følelse av ikke bare å være til stede, men midt inne i hendelsene.
Det gjør «Zero Dark Thirty» til en uhyre spennende film, selv om man kjenner utgangen på dramaet.
Mye av spenningen knytter seg selvsagt til det nitide etterretningsarbeidet, sporingene, spaningen, vurderingene og feilvurderingene underveis.
Maya er på flere måter en nær kollega av Carrie fra fjernsynsserien «Homeland».
Maya er psykisk frisk, men preges av den samme ekstreme fokuseringen på ett mål, og den samme utholdende viljen til å forfølge sin egen idé.
Spilt av Jessica Chastain, fremstilles Maya som det råskinnet hun presenterer seg som.
Men det er faglig.
Som person er hun tilbakeholden, stille, men målrettet.
Hun er den intelligente detektiven som tar over ved hjelp av tankearbeid, etter at en nyvalgt Obama har erklært nulltoleranse for tortur (en etterretningsmetode som ikke førte til noe, åpenbart).
Men hun er også kvinnen som må slåss for å bli hørt i et system ledet av menn.
Drevet av sitt indre, altoverskyggende mål, presses hun bokstavelig talt fra alle kanter.
Frustrasjonen og slitasjen lar seg lese både i antall dager hun tusjer på glassveggen til sin overordnede, og i Chastains forfinede ansikt.
Jessica Chastain ble for alvor lagt merke til i Terrence Maliks «The Tree of Life».
Før gjennombruddet slet hun med å få jobb fordi filmindustrien syntes hun så gammeldags ut.
Malik grep fatt i akkurat dette, og brukte hennes ytre for alt det var verdt.
En påfølgende birolle i «Barnepiken» antydet evnen til å spille på et bredt register.
Den manifesteres i «Zero Dark Thirty».
Slik sett, er filmen en maktdemonstrasjon også fra Chastains side.
Sist, men ikke minst, demonstrerer Alexandre Desplat hvorfor han er verdens mest etterspurte filmkomponist akkurat nå.
Musikken hans er en oppvisning av distinkte, elegante understrekninger og fremhevinger, og en ren nytelse for øret.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500323
|
Adjø, Pinochet
Reklamens makt møter folkeviljen
11. september 1973 ble president Salvador Allende styrtet i et CIA-støttet militærkupp.
Augusto Pinochet tok makten i det som ble et blodig og brutalt diktatur, preget av sensur, vilkårlige arrestasjoner, tortur, forsvinninger og drap.
Mellom 1200 og 3200 chilenere ble myrdet i løpet av de drøyt 20 årene Pinochet satt ved makten.
I 1980 ble det vedtatt en grunnlov som tok sikte på gradvis gjeninnføring av demokratiet.
I tråd med den, og etter sterkt internasjonalt press, gikk Pinochet i 1988 med på å holde en folkeavstemning som skulle avgjøre hans fremtid.
Det er bakteppet for Pablo Larraíns Oscar-nominerte film, levendegjort med substans takket være Gael García Bernal, som briljerer med sin tilbakeholdne spillestil, og et genialt filmatisk grep fra Larraíns side.
«Stem nei» er filmet med et TV-kamera fra 80-tallet.
Resultatet er kornete, flate og ofte overeksponerte bilder, som gir perfekt tidskoloritt, og gjør det mulig å sy spillefilm og arkivopptak nærmest sømløst sammen.
Ideen passer dessuten som hånd i hanske til filmens miljø og handling, knyttet til et reklamebyrå.
Ja og nei-siden har fått 15 minutters TV-tid hver til å propagandere for sitt syn.
Gael García Bernal spiller René, reklamemannen som tar på seg oppgaven med utforme budskapet for nei-siden.
Han tar i bruk de fleste triksene i den moderne reklamefilmen.
Ikke alle faller i like god jord, verken hos oppdragsgiver eller opposisjon, representert ved Renés aktivist-eks-kone, som avskriver hele reklamekampanjen som et ryggesløst samarbeidsopplegg med regimet.
«Stem nei» tegner ikke bare et dystert bilde av forholdene i Chile under Pinochet.
Med skarpt blikk for tids— og miljøtypiske detaljer, vandrer filmen i fotsporene til «Mad Men», og leverer en underholdende beskrivelse av reklamens grunntanke om å gjøre det som gjøres må for å selge produktet.
Enten produktet er demokrati, brus eller såpeopera.
Eller en diktator.
Måten ja-siden fratar Pinochet uniformen, er en oppvisning i begrepet eufemisme (forskjønnende omskrivning).
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500324
|
Eventyrlig forutsigbart
Tommy Wirkolas ambisjoner har ikke økt i takt med budsjettene
Det er fullt mulig å glede seg over Tommy Wirkolas amerikanske suksess og samtidig riste oppgitt på hodet i møte med «Hansel & Gretel» .
For selv om Wirkolas vei fra Finnmark til Hollywood er en bragd som burde kunne oppmuntre aspirerende norske filmskapere til å jobbe enda litt hardere og stole enda litt mer på seg selv, er den på ingen måte brolagt med mesterverk — og hans hollywooddebut er intet unntak.
Filmen er en tidstypisk oppdatering av eventyret om Hans og Grete, som i Wirkolas verden har vokst opp til å bli Tysklands mest berømte og fryktede heksejegere.
Dette skildres med en tilsvarende tidstypisk mangel på subtilitet som er så påtrengende at man knapt ville hevet et øyenbryn dersom Wirkola hadde bestemt seg for å la ordene «Badass!» og «Awesome!» blinke over lerretet under de mange slåsscenene.
Her finnes referanser til alt fra «The Matrix», «Return of the Jedi» og «From Dusk Till Dawn» til «Harry Potter», «Shrek» og «The Incredible Hulk» - alt utført med parodiens uutholdelige lettsindighet, men uten dens satiriske brodd.
Selv om vi ser bort fra «Hansel & Gretel»s nærmest fornærmende forutsigbare plott, er den en film som ikke bryr seg om å tilby publikum noen knagger å henge innlevelsen sin på - en grøt av meningsløse referanser og lemfeldig sammenraskede skrekk- og eventyrklisjeer.
Denne insisterende mangelen på originalitet kunne vært svært fascinerende dersom den eksplisitt ble tematisert, men det gjør den ikke.
Dermed sitter man igjen med noe som føles som en sjangerparodi hvor vitsene er erstattet med halvhjertede hyllester.
Men :
Selv om skuespillet og personkjemien er på nivå med en gjengs norsk reklamefilm, og produksjonsdesignen ser ut som noe Tim Burton har beskrevet for en barneskoleelev over en skurrete telefonlinje, blir det aldri virkelig kjedelig.
Og selv om dette til en viss grad skyldes synet av de mange norske skuespillerne i birollene, må man på sett og vis kunne erklære Wirkolas selvpålagte oppdrag for utført.
Men bra film er det jo ikke.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her.
| 0
|
500325
|
Liten løgn velter stort lass
Velspilt og foruroligende om overgrepet som aldri fant sted
Thomas Vinterbergs gjennombruddsfilm «Festen» handlet om årelang fortielse av seksuelle overgrep, og hentet miljø fra et forfinet borgerskap.
I «Submarino» dukket han ned i proletariatet, for å skildre den fordrukne voksnes svik, og konsekvensene det fikk for barna.
Tematisk knytter «Jakten» an til disse, og kan gjerne ses som siste del av en trilogi, litt i slekt med Per Flys Danmark-trilogi («Benken», «Arven» og «Drapet»).
Denne gang med miljø fra middelklassen, og sentrert rundt voksne så oppsatt av ikke å svikte at det bærer galt av sted.
Mads Mikkelsen spiller Lucas, en nyskilt barnehageassistent som med et knips får hele livet snudd på hodet idet datteren til bestekompisen forteller om et seksuelt overgrep Lucas skal ha begått.
Materialet tilsier at Vinterberg kunne laget en film som holdt oss på pinebenken i spørsmålet om hvorvidt Lucas er skyldig eller ikke.
Heldigvis gjør han ikke det.
Han setter oss på en helt annen pinebenk, og der er det skikkelig vondt å være.
Vi er ikke et øyeblikk i tvil om Lucas' uskyld.
Vinterberg viser oss hvorfra Klara; som jenten heter, henter sin kjennskap til erigerte peniser, og hvorfor det kunne skje.
Klara (imponerende spilt av Annika Wedderkopp) er et stillfarent og på mange måter oversett barn.
Lucas er den som kanskje ser henne tydeligst.
Klaras løgn er ikke kalkulert.
Hun har gitt Lucas et hjerte hun har perlet, han ber henne gi det til en av guttene i barnehagen.
Historien hun finner på er mer en følelsesmessig reaksjon på noe hun opplever som avvisning fra en hun har knyttet seg til.
Ironien ligger i at Lucas avviser gaven nettopp fordi han ser det problematiske i å ta imot den.
I utgangspunktet reagerer barnehagestyreren adekvat og riktig på det Klara forteller.
En slik historie skal tas alvorlig, den skal undersøkes.
Filmen viser mennesker som reagerer slik de fleste av oss ville reagert.
Spørsmålet er om vi; de voksne; her og generelt i slike saker, har verktøyet som skal til for å undersøke slike forhold i sin fulle bredde, og så åpent, fordomsfritt og fryktløst som mistanken krever.
Ved å spille på vår gjenkjennelse, ved å vise slik mildhet overfor barnehageansatte og foreldres høyst plausible utsagn og reaksjoner, blir filmen desto mer nådeløs.
Både i beskrivelsen av hvordan ord ubetenksomt og velmenende kan legges i munnen på barnet.
Og i beskrivelsen av hvordan løgn kan bibeholdes og gi voksterjord for kollektive sanksjoner.
Samtidig er det her, i lokalsamfunnets brutale behandling av Lucas, at filmen nærmer seg klisjeene.
Når den ikke tipper over, skyldes det Vinterbergs finstemthet.
Han viser hvordan reaksjonene i utgangspunktet er en følelsesladet, men likevel rasjonell beretning om beskyttelse.
Når bygdedyret stikker hodet frem, har emosjonene tatt overhånd, og ledet inn i det irrasjonelle.
Det skjer på et tidspunkt da løgnen har vokst seg kjempestor, næret av de voksnes frykt og barnas fantasi.
Akkurat dette psykologiske samspillet utforsker ikke Vinterberg.
Det ville også blitt en annen film.
Det den derimot gjør, er å skildre Klaras nesten ordløse forvirring, så overbevisende at det gjør vondt.
Mads Mikkelsen formidler Lucas nærmest kafkaske vei inn i mørket med neddempet intensitet, og gjør «Jakten» til en studie i utenforskap, i tap av kontroll, skildret uten spor av selvrettferdighet og sentimentalitet.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500326
|
Mektig historietime
Daniel Day-Lewis som president!
Tilfeldighetene ville at jeg nylig så to filmer som med fordel kan ses i forlengelsen av Steven Spielbergs «Lincoln»:
Tarantinos «Django Unchained» og «The Great Debaters», regissert av Denzel Washington og med ham og Forest Whitaker i sentrale roller.
Hevndramaet «Django Unchained» går rett inn i kjernen av det blodige, moralsk korrumperende slaveriet Abraham Lincoln ville gjøre slutt på.
Washingtons langt mer sentimentale film utspiller seg i 1935, og baserer seg på den sanne historien om det første debattlaget fra et svart college som ble invitert til å duellere med debattlaget på et hvitt universitet – og slo dem på hjemmebane.
Filmen gir den et innblikk i den langsomme, historiske utviklingen som fulgte etter at kongressen med to stemmers flertall vedtok grunnlovsendringen som forbyr slaveri i USA.
Det svarte debattlaget var nære etterkommere etter de frigitte slavene.
70 år senere lever de i et rasedelt Texas, der svarte fortsatt lynsjes.
«Strange fruit hanging from the poplar trees,» synger Billie Holiday.
Like essensielt er det at Washingtons film gir et innblikk i USAs retoriske tradisjon, en tradisjon som er høyst tilstedeværende i «Lincoln», og som kan spennes videre i nok en historisk bue til Barack Obama.
«Lincoln» følger det intrikate, og langt fra rene politiske spillet som muliggjorde kongressens historiske vedtak.
Det gir en film full av debatt og snakk – sistnevnte i positiv betydning.
For retorikere og andre språkglade er filmen en oppvisning i talegaver, om enn tidvis i en språkdrakt som ville blitt klubbet ned i et norsk Storting før den radikale republikaneren Thaddeus Stevens (Tommy Lee Jones) hadde rukket å si «råtten».
Det gir også en lang og svært detaljrik film som i norsk kontekst nok fordrer en over gjennomsnittet stor interesse for historie og politikk.
Samtidig er det en film som også bidrar til å vekke interesse for feltet.
Men først og fremst er det en film om statsmannskunst.
Som USAs 16. president, ledet Abraham Lincoln landet gjennom dets største interne krise.
I en situasjon preget av blodig og brutal borgerkrig holdt han fast på ideen om at slaveriet måtte opphøre, og at krigen kunne få sin ende uten at unionen gikk i oppløsning.
Som filmfortelling er «Lincoln» episk, litt gammelmodig og teatral, og spekket med formidable biroller.
Tommy Lee Jones er nevnt.
Sally Field må nevnes for rollen som Mary, Lincolns kone.
Hennes tilstedeværelse er i seg selv en lise i en ellers mannsspekket film.
Samtidig greier hun å fylle den vanskelige skikkelsen med flere dimensjoner.
Skal vi tro filmen, var hun ikke enkel å leve med (når sant skal sies var nok heller ikke Lincoln det), men Field får frem det motsetningsfylte hos henne, slik hun også nyanserer forholdet mellom årsak og virkning.
Men først og fremst er «Lincoln» presidentens film.
Det vil si:
Den er Daniel Day-Lewis' film.
Day-Lewis er som skapt for rollen.
Han synliggjør Lincolns mange paradokser, og legemliggjør ham med mild autoritet og den samme fysiske forvandlingsevnen han fremviste i «Min venstre fot» og «There Will Be Blood».
Begge rollene resulterte i Oscar.
Day-Lewis kan like gjerne skrive takketalen først som sist.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500329
|
Han kan hvis han vil
«Django Unchained» er Quentin Tarantinos beste film på 15 år.
Jeg tilhører demsom mener at Quentin Tarantino ikke har laget en virkelig god film siden «Jackie Brown» — som mener at «Death Proof», «Inglourious Basterds» og «Kill Bill»-filmene er underholdende bagateller, og som irriterer seg grønn over hans patologiske hang til å spekke filmene sine med filmhistoriske referanser som peker utover og blottstiller hans ofte banale plott og klisjépregede rollefigurer.
Med «Django Unchained»er den Tarantino jeg liker tilbake:
Det er ikke det at filmen inneholder så mange færre referanser enn hans foregående filmer; jeg tar det for gitt at det er en haug med nikk og vink jeg ikke oppfatter.
Det som derimot er forskjellen på «Django …» og for eksempel «Kill Bill», er at filmen ikke konstant endrer retning og tone for å inkorporere hyllester til alt Tarantino har sett siden sist.
Faktisk talte jeg kun to tilfeller hvor regissøren går ut av sin vei for å klappe filmhistorisk kyndige publikummere på skulderen; nemlig den maskerte kvinnen som ikke tjener noen funksjon, samt barscenen med Franco Nero, som spilte Django i "Django" fra 1966.
Den opprinnelige «Django» var en italiensk western regissert av Sergio Corbucci, som takket være sin suksess avstedkom en haug med oppfølgere som ikke hadde noe med den opprinnelige filmen å gjøre.
For å kapitalisere på suksessen til originalen døpte opportunistiske produsenter ganske enkelt filmene sine «Django», en tradisjon Tarantino her viderefører.
Interessen for de særegne kvalitetene i filmer produsert ut fra denne exploitation-tankegangen er den mest åpenbare røde tråden i Tarantinos karriere.
Og hans ambisjoner synes alltid å være å fange den karakteristiske intensiteten som oppstår når kynisk populisme møter små budsjetter.
Imidlertid undergraverTarantino ofte denne intensiteten ved overtydelige sitat- og referansegester som skaper en klar distanse til filmene hans.
Det interessante med "Django Unchained" er i så måte at referansegrunnlaget her ikke begrenser seg til filmhistorien, men også inkluderer den amerikanske historien som sådan.
Dermed får hans referansemani et mer konstruktivt utløp:
Det er langt mer interessant å se ham forholde seg til hvordan mennesker har levd og dødd, enn å se ham sitere nok en scene han synes er «awesome».
Tarantino harsom vanlig fått gode rolletolkninger ut av sine skuespillere, og selv om Leonardo DiCaprio er den største positive overraskelsen, er det også her den manierte og teatralske Christoph Waltz som bærer filmen.
Og ved siden av det at filmen er minst en halvtime for lang, at musikkbruken mangler den intuitive elegansen som preger Sofia Coppolas «Marie Antoinette», og at Tarantino har gitt seg selv en distraherende rolle som australsk cowboy, er det faktum Jamie Fox ikke har fått større plass i tittelrollen den kanskje aller største svakheten ved «Django Unchained».
Men på tross avsine åpenbare feil og mangler er den en morsom, spennende, ambisiøs og kompleks film om en del av den amerikanske historien som kontinuerlig blir forsøkt feid under teppet, og dermed en film som gjør at Quentin Tarantino fremstår som en relevant filmskaper - også utenfor populærkulturen.
| 1
|
500330
|
Revolusjonens røst
Flimrende, kunstig og med enkelte høydepunkt
«Les Misérables» er en fantastisk musikal.
Basert på Victor Hugos roman, ikledd Claude-Michel Schönbergs musikk, er den elsket og sett av mer enn 60 millioner i den vestlige verden.
Med sitt rop om rettferdighet for verdens fattige og utstøtte, har den i lys av krisen i Europa også fått fornyet aktualitet.
Mer enn å spisseden aktualiteten, fremstår Hoopers filmatisering som et gjennomtenkt, villet forsøk på smelte sammen teaterscenens og filmens særegne kunstuttrykk, for å la dem gå opp i en høyere enhet, så å si.
Fra scenen tar den med seg en lett stilisert scenografi, et smått kunstig visuelt uttrykk.
Dataanimasjonene har det samme kulissepreget, tidvis storslått blåst opp, men hele tiden med det teatrale i behold.
Dessuten fremføres sangene «live», i lydopptak gjort parallelt med filmingen.
Fra filmentar regissør Hooper og fotograf Danny Cohen i bruk kameraets særegne evne til nærkontakt med situasjoner og ansikter.
Et grep som i Hoopers forrige film, Oscar-vinneren "Kongens tale", ga intimitet og nærvær til den personlige rammen som utgjorde filmens kjernepunkt.
Her, i de brokete, fattigslige bakgatene i 1800-tallets Paris, i ekteparet Thénardiers kneipe, blant horene i havnen, skaper det nærgående, dynamiske kameraet – og en hektisk klipperytme – et overflatisk, flimrende inntrykk.
Detaljer rekker ikke å feste seg.
Oversikten glipper.
Litt for ofte oppstår en underlig avstand mellom den nesten klaustrofobiske tettheten i bildet, og Schönbergs mektige musikk.
Sistnevnte fordrer hyppigere vegg-til-vegg-bilder enn Hooper og Cohen gir oss.
Resultatet er atfilmversjonen på en underlig måte virker trang og innsnevrende, der den – i motsetning til teaterscenen – kunne utvidet bildet av så vel tid som personer og masseopptrinn.
Av og til fungerernærheten.
Kamera skal og må stå klistret på Anne Hathaway når hun bokstavelig talt synger på siste verset.
Hathaways versjon av "I Dreamed A Dream" – filmet i en eneste tagning – er en oppvisning i følsomhet og naken fortvilelse, tårer, snørr og klærne i laser, fremført med gåsehudfremkallende innlevelse.
Noen vil synes det blir i meste laget.
Andre vil ta til tårene, slik The Academy trolig gjorde da de Oscar-nominerte Hathaway for innsatsen.
Hathaway spillerFantine, fabrikkarbeidersken som mister jobben og ender i prostitusjon, før hun dør en sørgelig død.
Jean Valejan (Hugh Jackmans) føler ansvar for hennes skjebne.
Den tidligere straffangen tar til seg Fantines datter Cosette (Amanda Seyfried), og lever tilbaketrukket og i skjul for inspektør Javert, som stadig jakter på ham.
I Paris brygger det opp til folkeopprør.
Cosette forelsker seg i Marius (Eddie Redmayne), en av opprørerne.
Jackmans straffangegår det ubetinget an å tro på.
Særlig i de første scenene, der han møter Javert og virkelig ser ut som om han har sonet 19 år for å ha stjålet en brødskalk (og forsøkt å rømme).
Ut over det er han stødig og uangripelig, selv om jeg ikke deler The Academys syn på prestasjonen.
Også han er Oscar-nominert.
Russell Crowes Javert er forbausende neddempet, på grensen til tam og ufarlig.
Det slu og pengegriske ekteparet Thénardier blir i Helena Bonham Carter og Sacha Baron Cohens skikkelser et barokt, komisk innslag, noe som for så vidt trengs i det ellers skjebnetunge melodramaet.
Isolert sett gjør de to veldig gode figurer.
Samtidig får jeg følelsen av at de hører hjemme i en annen, langt mer satirisk film.
Dette er ikkeen musikal der man brått bryter ut i sang og dans.
Her danses ikke, men synges stort sett hele tiden.
Antallet talte setninger kan telles på en hånd.
Det fordrer at man har sans for stilen.
Strengt tatt fordrer det også svært gode sangstemmer.
Litt grufs tåles, den av og til rufsete sangstilen kler stoffet, men jeg slet litt med Hugh Jackmans stemme, som i lengden ble noe enerverende.
Vekslingen mellom storslåtte ensemblefremføringer og vare soloprestasjoner fungerer fint.
Signaturmelodien «Do You Hear the People Sing?» — der stykkets sosiale og politiske budskap fremføres med bevegende kraft – står i en særstilling.
Hathaway er nevnt, nevnes må også Eddie Redmaynes "Empty Chairs at Empty Tables" og Samantha Barks (Eponine) "On My Own".
Nevnes måogså Daniel Huttlestone som gategutten Gavroche.
Han har tilstedeværelsen og livfullheten jeg ellers savner, han er mer menneske av kjøtt og blod enn de øvrige, som i stor grad blir nokså utvendige figurer som ikke berører meg.
Jeg savner i det hele tatt å bli berørt.
Jeg savner større ro, mer dybde, og en tydeligere forståelse for raseriet som resulterte i barrikadene og ropet om rettferdighet.
| 0
|
500331
|
Rosa revolusjon
Brennaktuelt om kvinners situasjon i India
Gulabi betyr rosa.
«Gulabi Gang» er en offisiell del av hundreårsmarkeringen for kvinners stemmerett.
Og her er det virkelig snakk om kvinner som bruker sin stemme.
Kledd i rosa sarier, utstyrt med stokker, uttrykker de et rasende opprør mot det patriarkalske, indiske samfunnet, der kvinner er mindre verdt enn hunder, og hverdagen består av trusler, vold og drap som knapt etterforskes av korrupte landsbyhøvdinger og politifolk.
Systemet rammer kvinnelige daliter — «kasteløse» - ekstra hardt.
Bak den stadig voksende bevegelsen - medlemstallet skal nå være oppe i 180.000 - står et fyrverkeri av en handlekraftig kvinne; Sampat Pal.
Jeg opplevde henne live under kortfilmfestivalen i Grimstad, der filmen vant Gullstolen for beste norske dokumentar.
Appellen hun holdt, glødet slik at man egentlig ikke behøvde kunne et ord indisk for å forstå alvoret.
Gulabi Gang er en grasrotbevegelse i ordets rette forstand.
Men de følger ikke akkurat i Mahatma Gandhis fotspor.
De nøler ikke med å ta stokkene i bruk.
Menn som mishandler konene sine får regelrett pryl.
Julingen svir trolig mer på den mannlige selvfølelsen enn på kroppen.
Men de stiller også til valg i landsbyråd, driver folkeopplysning, oppildner til kvinnelig stolthet og selvstendighet, og tar fryktløst affære hver gang en kvinne utsettes for urett.
Med drapet på en ung kvinne som dreiepunkt, følger filmen kampen Sampat Pal og hennes medsøstre fører for å få frem sannheten om hva som skjedde.
Slik synliggjøres fenomenet brudebrenning, som ifølge en artikkel i Aftenposten Innsikt i mars i fjor, skjer i snitt én gang hver annen time i India.
Gifte kvinner som på en eller annen måte ikke tilfredsstiller ektemann eller svigerfamilie, får parafin helt over seg og brennes i hjel.
Drapet kamufleres som en kjøkkenulykke.
«Gulabi Gang» er en både brutal og vakker film, som også viser kvinnenes konflikt mellom nye tanker og lojalitet mot familiens æresbegreper og tradisjoner.
Men først og fremst er den en uhyre viktig film.
Høyaktuell i kjølvannet av voldtektssaken og de påfølgende protestaksjonene i Delhi, gir den ikke bare en nødvendig og uvurderlig innsikt i bakgrunnen, den drar oss med rett inn i hjertet av situasjonen.
Slik sett føyer filmen seg inn i tradisjonen etter Piraya Films tidligere, prisvinnende dokumentarer; «Yodok Stories», «Russian Lessions» og «Belarusian Waltz».
| 1
|
500332
|
Å elske sin skjebne
«Rust og bein» er et dugelig manus i mesterlig regi
Ali er en ung mann uten retning i livet.
Idet vi møter ham haiker han og hans fem år gamle sønn Sam Frankrike på tvers for å besøke en søster Ali ikke har sett siden før sønnen ble født.
På tross av en viss skepsis lar søsteren Ali og Sam flytte inn i sin ringe bolig, og her blir de boende, også etter at Ali makter å skaffe seg arbeid.
I sin jobb som sikkerhetsvakt på en nattklubb møter han en kveld den vakre Stéphanie, som han kjører hjem etter at hun er blitt slått ned.
Stéphanie avviser Alis halvhjertede forsøk på å sjekke henne opp, men når hun senere utsettes for en dramatisk ulykke, gjenopptar hun kontakten, hvorpå de to innleder et forhold som skal vise seg å bli det eneste faste holdepunktet i begges liv.
«Rust og bein» er en utpreget fysisk film.
Dens grunnleggende bestanddeler er vold, sex, blod og lemlestelse, og det at den likevel såpass utvetydig plasserer seg i båsen merket «drama», sier mye om Jacques Audiards evner som regissør.
Tematisk sett er det en film om hvordan livet brutalt innskrenker individets muligheter til utvikling etter hvert som det skrider frem, og om hvordan dette både kan tolkes som tragedie og skjebne.
Idet vi møter hovedpersonene er de begge unge, attraktive mennesker hvis livsfilosofi i stor grad synes å være formet av den effekten deres fysikk har på omverdenen.
De utøver begge en betydelig seksuell tiltrekning på sine medmennesker, og begge bruker på sitt vis kroppen til å tjene til livets opphold.
Ali og Stéphanies kropper representerer i så måte de mange mulighetene et ungt menneske har liggende foran seg, og volden og lemlestelsen Audiard utsetter dem for blir et symbol på hvordan tiden og omstendighetene systematisk fjerner disse mulighetene til man sitter igjen med såpass få valgmuligheter at det reelt sett kun synes å være én ting å gjøre.
På ibsensk vis bruker regissøren også Alis sønn på en lignende måte; Sam fremstilles ikke som en person i seg selv, men som en forlengelse av faren – et slags verktøy Forsynet bruker til å tukte ham.
I Ulrich Seidls «Paradis:
Tro» har de to hovedpersonene blitt utsatt for det samme som rammer Ali og Stéphanie, og resultatet er at de begge hengir seg til en nærmest fundamentalistisk religiøs fromhet, med påfølgende fremmedgjorthet, isolasjon og ulykkelighet.
I så måte er det verdt å merke seg at sluttresultatet av alle disse traumene i Audiards verden later til å være økt innsikt, ansvarsfølelse og modenhet.
I likhet med Audiards forrige film «Profeten», er «Rust og bein» et solid drama, men ettersom han også her legger for dagen noen helt usedvanlige regievner, tar man seg også i å gremmes over at ikke filmen er enda litt bedre.
Muligens kan man kalle dette et luksusproblem, men luksusproblemer er også problemer, og det er rett og slett frustrerende å registrere at Audiard er betraktelig bedre som regissør enn han er som manusforfatter.
For det er i manuset filmens svakheter ligger:
Det favner for bredt til at vi virkelig kommer rollefigurene inn på livet, samtidig som mosaikken av karakterer og plottråder samlet sett utgjør et litt for ufokusert psykologisk gruppeportrett.
Til tross for disse innvendingene kommer man ikke forbi det faktum at «Rust og bein» er et sjeldent velregissert drama – et av de tre beste som for tiden er å se på kino – og dersom man bare makter å se forbi frustrasjonen over hva som kunne ha vært, er det duket for en både vond og medrivende filmopplevelse.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500333
|
Blodig, vittig og vulgær
Sean Penn og Josh Brolin leker politi og røvere
Velkommen til 40-tallets Los Angeles, for øyeblikket under neglen på demoniske Mickey Cohen, eks-bokser, nå frontfigur for byens jødiske mafia.
Han kontrollerer alt og mer til – inkludert korrupte politifolk – og Sean Penn spiller han med innsunkne øyne, dødt blikk og uten et øyeblikks hang til finesse.
Penns utstudert vulgære fremtoning legemliggjør «Gangster Squad» som den litt forstrekt hardkokte moro-b-film noiren den åpenbart ønsker å være.
Litt i hælene på «L.A Confidential», men uten sistnevntes klasse og eleganse, og fullstendig fri for det sugende, farlige mørket som preger James Ellroys litteratur.
Selv om filmen forsøker å presse inn en moralsk og menneskelig faktor mellom skytingen.
Mickey Cohen har ikke kontroll på alt.
Øverst i politiet troner lovlydigheten selv, politimester Parker (spilt med brumlende pondus av Nick Nolte).
Han håndplukker krigsveteran John O'Mara (Josh Brolin), og gir ham alle fullmakter til å rydde dritten av veien.
O'Mara samler et knippe ubestikkelige politifolk med de nødvendige egenskapene.
Hvorav inngår Ryan Gosling som Jerry Wooters, en henslengt dandy med mer enn ett godt øye til Cohens førsteelskerinne Grace Faraday (Emma Stone).
En storstilt skytescene i en kino måtte klippes ut etter den tragiske hendelsen i Aurora, Texas, og forsinket filmen med seks måneder.
Ellers er her nok å ta av, både hva skuddvekslinger, klassiske noir-elementer og b-filmklisjeer angår.
Sistnevnte pleier regissør Ruben Fischer en ganske morsom omgang med, jf.
Penns spillestil.
Dessverre går han seg også litt for ofte vill i sin hang til sakte film, og sin trang til publikumsfrieri, forent i en akkurat litt for gigantisk skuddveksling i en hotellobby, der både kjeltringer og julepynt får sitt.
Direkte klipp fra hjernemasse på en bilrute til en hamburger på grillen er også ganske pubertalt, men nok et eksempel på Fischers vilje til å gi blaffen i alle subtiliteter.
40-tallets Los Angeles er nitid gjenskap i interiør, eksteriør og kostymer, innimellom forsterket av en brungyllen, «nostalgisk» fargetone.
Likevel er det noe teatralt og utenpåklistret over hele scenografien, som igjen vitner om at dette egentlig bare er en lek.
Men tar man filmen på alvor som akkurat det – en lekende pastisj – er den underholdende nok.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500334
|
Årets fineste datefilm
Smart og varm komedie som får hjertet til å danse
Hjelpe meg så deilig det er å se en romantisk komedie kjemisk fri for fjols.
Ikke det at folkene her ikke gjør og sier ubetenksomme og/eller idiotiske ting, for det gjør de.
Flere av dem er godt ute av vater.
Poenget er at de ikke er ute av vater på den fjollete måten, men på den dypt menneskelige, sårbare og forvirrede måten – gjenkjennelig for alle som har skrubbet seg på livet, uten nødvendigvis å ende opp med en diagnose.
Dessuten spiller Jennifer Lawrence den ene hovedrollen.
Et kvalitetsstempel i seg selv.
At hun i tillegg (og med bravur) agerer nyslått enke, asosial, full av pigger og harde kanter og med et ludderrykte hun nekter å skamme seg for, svekker ikke akkurat kvaliteten.
Men først:
Pat (Bradley Cooper).
Mentalt ustabil (les bipolar), i ferd med å stable seg på beina etter månedsvis på psykiatrisk sykehus, der han har sonet deler av fengselsstraffen han fikk etter å ha banket opp konen Nikkis elsker.
Nå gjelder det å tenke positivt, «gjøre de riktige tingene» for å gjenetablere ekteskapet, et mål han er nærmest besatt av.
I mellomtiden bor han på loftet hos mor (Jacki Weaver) og far (Robert De Niro) – en overtroisk, tvangsnevrotisk, spille— og fotballgal mann med et temperamentsproblem.
Mye av filmens styrke ligger i den nydelige portretteringen av far og sønn – to alen av samme stykke – og moren – den sunneste av dem alle; en elskelig, omsorgsfull kvinne med lang erfaring i å lett bekymret måtte takle uforutsigbare menn.
Da Tiffany (Lawrence) dukker opp, ser Pat henne som en gyllen mulighet for å omgås besøksforbudet og få kontakt med Nikki.
Vi vet selvfølgelig hvordan det kommer til å gå.
Det er ikke poenget.
Poenget er at veien dit er vittig og varm og ujålete, full av poengterte dialoger og situasjoner som føles ekte og uforstilte.
Her deler filmen kvaliteter med regissør David O. Russels forrige, Oscar-nominerte «The Fighter».
Også denne gangen opererer Russel med skuespillere som ser ut som de elsker filmen de spiller i, og figurene de spiller.
De Niros rollefigur resonnerer nå og da med andre, mer hardtslående roller vi har sett ham i.
Samtidig gestalter han den samme sårbarheten vi ser i Coopers Pat.
Cooper tolker det eksplosive mennesket med imponerende kontroll, og gjør ham til en skikkelse du både frykter skal gå opp i limingen når som helst, får lyst til å trekke deg unna og samtidig føler trang til å beskytte.
Et av og til urolig, nærgående, nesten febrilt kamera understreker Pats mentale ubalanse og oppheng, og trekker oss nærmest inn i sjelen hans.
Manus lener seg på flere klassiske elementer og sjangerkonvensjoner, og mikser dem smart og lekelystent.
Se bare hvordan den forener fotballgalskap og dans, lost inn i en herlig dansekonkurranse via et høytspillende veddemål, samtidig som både Pat, faren og Tiffany må gripe fatt i og håndtere ugreiene som rir dem.
«Silver Linings Playbook» er mer dramakomedie enn romantisk komedie.
Men i den grad den er en romantisk komedie, har den to i seg til å treffe bredt, både kjønns- og aldersmessig.
Slik sett er dette en perfekt datefilm.
Men først og fremst er det en film å bli skikkelig glad i.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500336
|
Familieforviklinger
Litt rotete og litt sjarmerende
I 2007 regidebuterte Julie Delpy med "2 Days in Paris".
Der var kunstfotografen Marion (Delpy) en snartur i hjembyen sammen med sin amerikanske kjæreste Jack, og filmen var en oppvisning i kulturelt og språklig forvirrende samkvem med foreldrene hennes.
Pluss pinlige møter med eks-kjærester.
"2 dager i New York" er skåret over samme lest.
Det er slutt mellom Marion og Jack, hun har daglig omsorg for deres tre år gamle sønn og bor nå sammen med Mingus (Chris Rock), som selv har en datter.
Denne gangen er det faren som kommer til New York (som enkemann nå), sammen med Marions like eksentriske søster og hennes kjæreste, en ganske ulekker franskmann som ikke bare er ekstremt høy på seg selv; han er også en av Marions mange eks-er.
Delpy står i en fransk filmtradisjon, men låner uhemmet fra Woody Allen, som jo på sin side er inspirert av europeisk film.
Resultatet er en film der det spises en del, og prates, krangles og diskuteres uhorvelig mye, gjerne rundt matbordet.
Også denne gangen står kultur— og språkforskjeller sentralt.
Det handler om samtaler lost in translation og om å hanskes med en svigerfar med hang til erotisk snakk.
Og så handler det selvsagt om å få samlivet til å overleve under såpass utfordrende forhold.
Godt utstyrt med vittige replikker og situasjoner er dette en ganske varm og sjarmerende film.
Mye går så fort for seg at det blir rotete og masete.
Samtidig bidrar nettopp det til filmens upretensiøse stil.
Som sist, har Julie Delpy skrevet manus og komponert musikken.
Og har selskap av sin far Albert i rollen som Marions pappa.
| 0
|
500337
|
Gledelig gjensyn
Jippi!
Nemo er tilbake!
BT-anmelder Astrid Kolbjørnsen ga «Oppdrag Nemo» toppkarakter i 2003.
Nyutgivelsen i 3D gir ingen grunn til nedrykk.
Den oppgraderte reprisen kan meget vel skyldes idétørke hos Disney som muligheten for å melke enda flere kroner ut av megasuksessen.
Eller den kan være en oppkjøring til toeren, som er varslet premiereklar i 2016.
I dette tilfellet er en hvilken som helst årsak grei nok for meg.
Sammen med «Toy Story»-serien, «Wall-E» og «Up», utgjør «Oppdrag Nemo» toppsjiktet av Pixars animasjoner.
Siden premieren har mange sett den på DVD, men siden film alltid er best på kino, er det intet mindre enn fabelaktig at den nå kan sees i sitt rette element.
Uten å ha forskningsmessig belegg for det, anser jeg «Oppdrag Nemo» som en foregangsfilm i det som skulle bli en trend: filmer som skildrer omsorgsfulle, bekymrede og handlekraftige fedre – ikke bare i familiefilmer, men også actionfilmer som f.eks. "Taken".
Originalen var storslått.
I den grad 3D-formatet tilføyer noe, er det i form av enda bedre dybde, liv og bevegelse i filmens undersjøiske univers, der pappa Marlin leter desperat etter sin bortkomne sønn Nemo, assistert av Dory med den trøblete korttidshukommelsen.
Skummelt, rørende og fremfor alt vittig fortelles en historie om foreldreskap og erfaring, vågemot og samhold.
«Oppdrag Nemo» er dessuten en påminnelse om hvor godt det blir når norske stemmegivere legger talent og bredside til.
Selv om originalen alltid er best (sett bort fra «Istid»), fungerer den norske dubbingen helt strålende, takket være talenter som Trond-Viggo Torgersen og Siw Anita Andersen.
Med på kjøpet følger en fornøyelig liten forfilm fra «Toy Story»-universet, med dinosauren Rex som festfikser for badelekene.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500338
|
Inn i en stillere verden
Gjennomborende kammerspill om kjærlighetens styrke og livets forgjengelighet
«Var eg ein Gud ville eg skapa ei stillare verd.
Der skulle alle elske.
Var eg ein Gud ville eg skapa kjærleik og død, berre kjærleik og død.»
Ordene er Tor Jonssons , og faller inn i meg som et ekko av Hanekes film idet bildet på lerretet går i svart og rulletekstene begynner.
«Så vakkert det er, livet.
Og så langt,» sier Anne.
Hun har skjøvet bort middagstallerkenen og bedt ektemannen Georges hente de gamle fotoalbumene fra kammerset.
Selv sitter hun i rullestol, lammet i høyre side etter et slag.
Hun blar langsomt.
Kamera flytter seg til over skulderen hennes, blir hennes blikk.
Vi ser bilder av en småpike, en ungjente, en voksen kvinne.
Vi ser Georges, som ung mann.
Scenen er en av flere som uunngåelig sender tankene til Rúnar Rúnarssons «Ildfjell», som gikk på kino i vår.
Geografisk, sosialt og mentalt er det mye som skiller Hannes – Rúnarssons nylig pensjonerte vaktmester og fisker i Reykjavik, og Georges – Hanekes langt eldre, parisiske musikklærer.
Filmenes tematikk, derimot, er nøyaktig den samme.
Begge handler om ektemenn som får tilværelsen endret radikalt da konen rammes av slag.
Mange scener er bemerkelsesverdig like.
Begge filmene følger sykdommen og sorgens smertefulle utvikling, nådeløst og intimt, kompromissløst og brutalt.
Begge er usentimentale meditasjoner over livet, alderdommen og døden.
Men der «Ildfjell» er naturalistisk og nordisk ujålete, er «Amour» minimalistisk og sofistikert.
Ta for eksempel Hanekes åpningsscene, en nesten sønderrivende sekvens som følger resten av filmen som et avtrykk.
Eller elegansen i måten han introduserer George og Anne – mesterlig spilt av veteranene Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva:
Et stillestående kamera mot en konsertsal som langsomt fylles opp.
Vi får øye på dem, tilfeldig.
Et eldre ektepar litt til venstre i bildet, småpratende.
Lett konversasjon etter konserten, solisten er Annes tidligere elev.
Trikketuren hjem.
Vi hører ikke hva de sludrer om.
Slik trekker Haneke dem varsomt ut av de sosiale sammenhengene sykdommen om litt skal rive dem brutalt ut av.
Selv om vi da – når entredøren slår igjen – bare aner, med en ødelagt lås som jærtegn, at den for Annes del skal forbli lukket.
Der slaget i «Ildfjell» rammet med umiddelbar og voldsom konsekvens, utvikler Annes sykdom seg langsomt.
En hendelse ved frokostbordet.
Annes spill levende ansikt og øyne, brått tømt for all glød, tomt stirrende, som nok et varsel om hva som ligger foran dem.
Deretter en mislykket operasjon.
Et nytt slag.
En langsom nedstigning til en stillere verden der musikken forsvinner – når Anne ikke lenger kan spille, vil hun heller ikke lytte.
Kanskje fordi musikken minner henne på det hun har mistet.
Så; ordene som gradvis blir borte, til alt som er igjen er et gjennomborende smerterop.
Innenfor kammerspillets rammer , blir Anne og Georges leilighet en egen rollefigur i filmen.
Romslig og elegant, med stuen dominert av flygelet og veggene dekket av bøker, preget av samme sobre patina som preger beboerne.
Tente lamper gir rom og møbler en varm lød.
Men i takt med Annes sykdom , skifter også leiligheten karakter.
Forfallet trer tydeligere frem.
Fuktskadene på veggene blir synligere, elegansen virker mer forloren og rommene trangere ettersom leiligheten mer og mer forvandles til en klaustrofobisk, lukket festning der ikke engang den nærmeste familien er velkommen.
Når sluttbildet toner inn, er stillheten total.
Leiligheten er lys og luftig igjen.
Stilfull, romslig og ren.
Og med en tomhet som forteller alt om hvordan menneskene fyller rommene de bebor, og hva de etterlater seg når de er borte.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500339
|
Voksenromantikk
Florlett og forutsigbart fra Bier
Susanne Bier har aldri vært redd for å smøre på.
Hennes forrige film «Hevnen» handlet om voldens logikk slik den utfolder seg i en dansk skolegård så vel som i en afrikansk flyktningleir.
Det ga full uttelling og Oscar.
Denne gangen beveger hun seg i langt lettere lende, i en romantisk komedie med smak av «Mamma Mia», dog uten musikken, og med et hint carpe diem i bånn.
Originaltittelen «Den skaldete frisør» passer derfor bedre enn den norske, som sukrer historien ganske unødvendig.
Filmen er langt fra vellykket, og velter seg uhemmet i postkortpanoramaer fra smellvakre Italia.
Men sukkersøt er den likevel ikke.
Nettopp ferdigbehandlet for brystkreft, skjer nye rystelser i Idas (Tine Dyrholm) liv.
Men hun kaster sine sorger bak sin rygg, og reiser relativt ufortrødent til datterens forestående bryllupsfest, holdt i et überromantisk herskapshus i en sitronlund ved Amalfakysten.
Selvsagt går ikke alt som planlagt.
Dels fordi bryllupet, som familiesammenkomster flest, er en usalig blanding av hyggelige og uspiselige personasjer.
Hvorav Paprika Steens selvopptatte dramadronning kan nevnes.
Og Idas ektemann Leif, spilt av Kim Bodnia med verdens mest fårete smil.
Samt brudens vordende svigerfar, den rike frukt— og grøntgrossisten Philip (Pierce Brosnan).
Man får seg en liten latter eller to, men det er alt.
Selv til romantisk komedie å være, er opplegget florlett inntil det gjennomsiktige, og påfallende uoriginalt.
Skikkelser og figurer risses opp med kraftig penn, men fylles ikke med dybde og karakter, og ender som karikaturer.
Og det er synd, for også voksne trenger god romantikk.
Stoffet her har to i seg i så måte, men fisler ut i tam forutsigbarhet.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500340
|
En varmende single malt
Ken Loach serverer julens godfølelse
Med «The Angels' Share» er Ken Loach tilbake i samme godlunet som da han laget «Looking for Eric» (2009).
Også denne gangen handler det om en mann som må ta grep om livet.
Robbie heter han.
Han bor i Glasgow, og drasser rundt på en tung bagasje av sosial arv, kriminalitet og voldelig atferd.
Kjæresten venter barn.
Han har lovet seg selv – og henne – å bli en god far.
Men jobber gror ikke på trær, særlig ikke for en arrete ung mann med dårlig rulleblad.
Sjansen kommer i form av Harry, den rause lederen for samfunnstjenesten Robbie dømmes til.
Han introduserer Robbie for whiskyens hemmeligheter.
Da en helt spesiell single malt dukker opp, aner Robbie en mulighet og klekker ut en plan.
Ken Loachs faste manusforfatter Paul Laverty er selv skotsk, og kjenner sine landsmenn ut og inn.
Resultatet er litt «I blanke messingen» møter «Trainspotting», holdt i Loach' særegne, dokumentariske stil, befolket av en håndfull rufsete arbeiderklassehelter du bare må elske.
Fåglarne vet hvor Loach finner skuespillere til å gestalte disse typene, men han – og de – gjør alt riktig.
At han putter erfarne Roger Allam i en liten, men viktig rolle som whiskyhandleren Thaddeus, og lar Charles MacLean gestalte whiskyeksperten Rory McAllister, gjør ikke settingen verre, akkurat.
Den fargerike personligheten MacLean går for å være Skottlands ledende ekspert på whisky.
«The Angels' Share» er dypt solidarisk med sine skakke figurer, og får oss til å le varmt både av dem og med dem.
Samtidig holder filmen godt fast i budskapet om at den sosiale arven kan brytes, at man aldri må gi opp håpet, at rettferdighet finnes.
Selv om man må ta noen litt irregulære snarveier.
Og begrepet «The Angels' Share»?
Det refererer til den to-prosenten whisky som under produksjonsprosessen bare forsvinner i løse luften og blir englenes andel.
Det gjør den også her, på sett og vis.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500341
|
En stor liten film
Nydelig om tap, sorg og skyldfølelse
Det er torsdag morgen, og Simons tur til å hente skolemelken.
Da han kommer til klasserommet, finner han læreren Martine død.
Hun har begått selvmord.
Med barnets logikk, tar Simon på seg skylden.
Martine visste jo at han skulle hente melken.
Ergo ville hun at akkurat han skulle finne henne.
Ut over samtalene med psykolog, gjøres alt snakk om Martine og døden til et tabu.
Inn i dette traumatiserte skolelandskapet vandrer Bachir Lazhar.
Flyktningen fra Algerie tilbyr seg å overta klassen.
For en gangs skyld legger skolen byråkratiet til side og takker ja.
Lazhar har sin egen erfaring med sorg.
Med ham som klasseforstander, blir skoletimene et miniatyrlaboratorium for gjensidig læring, der Lazar ser og trekker veksler på ungenes klokskap, og hans klokskap får en terapeutisk funksjon for barna.
«Den gode læreren» er en av disse filmene som ikke roper høyt – verken visuelt eller i måten den behandler tematikken – og som nettopp derfor blir så stor i sin evne til å være enkel og likevel lodde dypt.
Nøktern og naturalistisk i stilen, og fullstendig usentimentalt, sirkler Philippe Falardeau inn Lazhars skjebne, de skiftende stemningene i klassen, elevenes reaksjoner.
Måten han instruerer barna på, er helt ekstraordinær, og gir en følelse av å være til stede i et ordentlig klasserom, i en virkelig skolegård.
Alle voksne spiller godt, men i denne filmen er barna de virkelige stjernene.
Philippe Falardeaus usedvanlige talent for å jobbe med barn, kom også til syne i «Det var ikke meg!» – som kom til Norge på DVD i 2010 – et nydelig portrett av en arrig liten outsider.
Med sin lett burleske humor og stilsikre 60-tallskoloritt, var den ytre sett ganske annerledes enn «Den gode læreren».
Men tematisk henger de i hop.
Begge filmene er såre, ømme fortellinger om å vokse opp med livet i behold.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500343
|
Transparente trivialiteter
90-tallet ringte.
De, eh, ja, du vet …
For undertegnedes del begynner varsellampene å lyse så fort jeg setter meg ned for å se en film og blir introdusert for en hovedperson som er … manusforfatter.
Dette grepet er en garantist for platte og forutsigbare metakommentarer om både filmmediet og selve den konkrete filmen de fremsettes i, og «Barton Fink», «Bullets over Broadway» og «Adaptation» er blant de få unntakene som bekrefter regelen om at denne typen film alltid ender opp som ulidelig, selvtilfreds tullball.
I Martin McDonaghs «Seven Psychopaths» spiller Colin Farrel den alkoholiserte manusforfatteren Marty Faranan som, forutsigbart nok, arbeider med et manus ved navn …
«Seven Psychopaths».
Kompisen Billy Bickle (Sam Rockwell) gjør sitt beste både for å inspirere ham, men er også travelt opptatt med å kidnappe hunder på oppdrag for svindleren Hans Kieslowski (Christopher Walken), som forsøker å legge seg opp penger til konens kreftbehandling.
Sammen virrer de tre rundt i et solfylt Hollywood befolket av klisjeer fra ulike sjangerfilmer, hvorav ingen gjør noen større forsøk på å fremstå som troverdige, og kun et lite fåtall bestreber seg på å underholde.
På tross av alle disse irritasjonsmomentene starter «Seven Psychopaths» relativt bra.
Innledningsvis fremstår den som en selvbevisst påkallelse av det glade 90-tallet da amerikanerne kappes om å etterligne David Mamet og Quentin Tarantinos ordrike og teatralske manus.
Både Rockwell og Walken er dessuten severdige skuespillere, og i en snau time flyter filmen utelukkende på Rockwells karisma.
Men så sporer den av:
Filmen vi ser smelter sammen med filmen-i-filmen; fiksjonen blir gjennomsiktig, og man slutter å bry seg om handlingen.
Og ettersom det eneste som da gjenstår er de fundamentalt uinteressante metakommentarene er det ikke lenger noen grunn til å følge med i det hel tatt:
Det eneste man greier å leve seg inn i er ens egen overveldende trang til å forlate kinosalen.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500344
|
Absurd moro for de minste
Overdådig og vittig eventyr
I 2006 kom «Lotte i Oppfinnerland» som et friskt pust, også fordi den ikke var dubbet på østlandske dialekter.
I Lottes univers snakkes det i hovedsak bergensk, selv om både østlandsk og stavangersk dukker opp.
Oppfølgeren «Lotte og månesteinens hemmelighet» er like befriende, på alle vis.
På snurrig vis greier de estiske filmskaperne å lage en film som treffer de aller minste, og likevel er underholdende for voksne – uten dermed å fri til dem.
Blottet for alt heseblesende hurlumhei og ståk som ofte rir amerikanske animasjoner, tilbyr den et overdådig, surrealistisk univers fullt av snodige kryp og tildragelser, og en fortelling like overdådig fullt av sidespor og omveier.
Kort fortalt handler historien om Lotte og onkel Kurts reise ut i verden for å finne ut mer om en mystisk stein som på mystisk vis blir gjenstand for stor oppmerksomhet fra flere hold.
Filmen gir plass til akkurat passe mengde skumlerier, men er først og fremst dryssefull av søte og/eller vittige detaljer.
Som en overentusiastisk regnforsker og -samler.
Den som ikke faller for ham, er ikke ordentlig bergenser.
Dessuten greier den fantasieggende animasjonen å skape dybder som nærmer seg det tredimensjonale, uten hjelp av 3D.
Sist, men aldeles ikke minst, byr Lotte på en skikkelig tøff og oppfinnsom jenteskikkelse, som til overmål er født inn i en familie der man er entusiastisk åpne for eventyr og utforskning.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500345
|
Årets overraskelse
Betakende om den talentfulle artisten som forsvant
Denne musikkdokumentaren ble en skikkelig snakkis på filmfestivalen i Haugesund.
Også under årets BIFF trakk den et entusiastisk publikum.
Visningen da avfødte dessuten en flott kommentar om Rodriguez på BTs musikksider, signert Knut Schreiner.
Forventningene var derfor høye.
At de ble innfridd, burde ikke overraske.
Men at filmen var så betakende, kom litt bakpå meg.
«Searching for Sugar Man» er like spennende som en detektivhistorie, like rørende som verdens vakreste kjærlighetshistorie, og dessuten en verdig dokumentasjon på musikkens kraft, for å si det så pompøst som det av og til må sies.
Rundt 1970 var mexicansk-amerikanske Sixto Rodriguez en svært lovende singer/songwriter.
Av produsentene som oppdaget ham, ble han sammenlignet med Bob Dylan.
Han ga ut platen «Cold Facts», der han blant annet beskriver ensomhet og tøffe livsvilkår i hjembyen Detroit.
Albumet floppet.
Rodriguez ga ut en plate til.
Heller ikke «Coming from Reality» ble noen suksess.
Så ble det stille rundt mannen.
Om Herrens veier er uransakelige, er i sannhet også musikkens veier det.
På ett eller annet vis havnet «Cold Facts» i Sør-Afrika, der tekstens krasse, opprørske og antiautoritære budskap ble en voldsom inspirasjon for unge, hvite afrikandere i opposisjon til apartheid og sensur.
Albumet ble piratkopiert, bootlegs og etter hvert CD-er solgte i kjempeopplag.
Men om det var Rodriguez like uvitende som sørafrikanerne var om hans skjebne.
Alt de kjente til, var ryktet om at han på spektakulært vis skulle ha begått selvmord på scenen.
Og det ryktet var vanskelig å undersøke, før internett og i en tid da økonomisk og kulturell boikott gjorde Sør-Afrika til et ganske lukket land.
Tidlig på 90-tallet og uavhengig av hverandre, bestemte Steve Segerman og Craig Bartholomew-Strydrom seg for å finne ut hva som hadde skjedd med den myteomspunne artisten.
Resten er musikkhistorie, og den skal ikke røpes her.
Men det må tilføyes at filmen også er en nydelig dokumentasjon på dedikasjonen, utholdenheten og engasjementet til ekte fans.
Den svenske regi-debutanten Malik Bendjelloul bruker de fleste redskapene i musikkdokumentarens verktøykasse, og han bruker dem med kløkt og oppfinnsomhet.
Han beveger seg uanstrengt mellom 60-tall, 90-tall og nåtid, mellom Detroit, Palm Springs og Cape Town.
Blant de sedvanlige snakkehodene (produsenter og skribenter) sniker han inn en og annen murer og bartender.
Mellom arkivopptak og stillbilder fletter han inn noen nydelige – og nydelig integrerte – animasjonssekvenser.
Det gjør "Searching for Sugar Man" til en svært vakker film, både visuelt og på et plan som handler om mennesker og verdighet.
Historien har et lite hull.
Hvor ble det av inntektene fra det enorme platesalget i Sør-Afrika?
«Follow the money» var, naturlig nok, en rettesnor for journalisten Bartholomew-Strydrom da han begynte å lete etter Rodriguez.
Filmen kunne undersøkt pengesporet litt grundigere, som et sidespor i det minste, uten at helheten ville blitt svekket.
Det er på ingen måte en unnlatelsessynd som svekker filmen.
Med Rodriguez' sanger som lydspor, er den en fryd for øret og gull for alle musikkinteresserte.
Men den er også gull for alle som elsker å bli fortalt en god historie, og for alle som elsker god film.
Og så er det bare å dra rett hjem for å laste ned musikken.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500348
|
Livsudugelighet
Nok en miserabel guttemann
Todd Solondz fikk sitt gjennombrudd med "Happiness", en ravnsvart, dypt ubehagelig og dristig film.
Selv om han har fulgt opp med sterke saker, har misantropien aldri helt nådd et slikt nivå.
Ikke filmenes kvalitet, heller.
I "Dark Horse" prøver han å bevege seg inn i nytt lende, og lykkes bare delvis.
Mye fordi Abe er en så forterpet skikkelse.
Tykkfallen og klønete, hjemmeboende hos mamma og pappa (Christopher Walken og Mia Farrow) i en alder av noen og tretti, og med en svær samling tegneseriefigurer som forsterket navlestreng til barndommen.
Uten utdannelse jobber han uentusiastisk i pappas firma.
Da Abe møter Miranda (Selma Blair), øyner han en vei ut av et uføre han stadig skylder på alle andre for å ha havnet i.
Hun bor også hjemme, flattrykt av sykdom og medisiner, og like hjelpeløs i livet som ham.
Som skikkelse reddes Abe til en viss grad av Jordan Gelbers skuespill.
Gelber fremstår som en fin blanding av Paul Giamatti og en ung John Goodman, og gjør fyren nesten totalt uutholdelig.
Men det stopper der.
Han vekker aldri noe særlig engasjement, verken som tragisk skikkelse eller underholdningsfigur.
"Ting kunne vært mye verre," sier Miranda uironisk etter deres første kyss.
Sånn er det med filmen også.
Bare at den kunne vært mye bedre .
Få beskriver pinlige, sosiale situasjoner så presist som Solondz, og få dveler så tennerskjærende lenge ved dem.
Så også her, blant annet i noen totalt innholdsløse samtaler, desperat holdt i gang av hensyn til tomme kutymer.
Igjen er det litt på samme måten med filmen.
Trass i noen gode stikk inn i årsaken til Abes (og hans likesinnedes) livsudugelighet, faller filmen sammen i andre halvpart, for å holdes en smule desperat i gang før den ender med å flyte ut, eller inn, i drømmer, fantasier og mulige utganger, i kontrast til realitetenes tristesse.
Men selv på sitt tammeste er Solondz alltid verdt å se.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500349
|
Hurra for Hollywood
Hvorfor er ikke denne eventyrlige historien filmatisert før nå?
«Operasjon Argo» fyller de fleste kriteriene for en strålende underholdningsfilm.
Nervepirrende spenning, topp skuespillere, lekker produksjonsdesign.
Tett klipping.
Stram regi.
Samt et strålende manus som – pluss/minus en snarvei eller fem, nødvendige for dramaturgien skyld – baserer seg på en historie så fenomenal at selv den mest fantasifulle manusforfatter knapt hadde kommet på å snekre den sammen.
Derfor er det nesten oppsiktsvekkende at Hollywood, som attpåtil kan smykke seg med en smule heltestatus i historien, har latt den ligge siden Clinton friga saken i sin presidentperiode.
Så får trøsten være at det ble film til slutt, og at den falt i Ben Afflecks hender da så skjedde.
Affleck viste mer enn gode takter med debutfilmen «Gone Baby, Gone», fulgte fint opp med «The Town» og kan nå notere seg enda en solid opptur.
Vi befinner oss på tampen av 1979.
I USA ligger den avgåtte sjahen av Persia for døden.
I Teheran krever rasende revolusjonære å få ham utlevert.
De stormer den amerikanske ambassaden.
52 amerikanere tas som gisler.
Seks unnslipper, og søker ly hjemme hos den canadiske ambassadøren.
Der er det ikke trygt for dem å bli.
Inn på banen kommer CIA-ekspert Tony Mendez.
Av alle dumme forslag til hvordan de kan komme seg ut, kommer han opp med den beste dumme ideen.
I nært samarbeid med Canada, og ved hjelp av en Oscar-belønnet Hollywoodsminkør (John Goodman) og en regissør (Alan Arkin), utstyres de seks med canadiske pass og en dekkhistorie der de som filmcrew leter etter lokasjon til en sci fi-film, kategori b.
Filmatisk og fortellerteknisk er «Operasjon Argo» langt mindre original enn historien den forteller.
Filmen følger et treakters standardformular, og ruller av gårde etter devisen ◄ikke spør, bare bli med på heisaturen».
Men det er helt greit, så lenge det er snakk om en heisatur jeg definitivt vil være med på.
Kanskje må jeg tilbake til "Hurt Locker" i 2008 for å huske sist en film holdt meg svett og klam ytterst på stolsetet.
Affleck greier det fra første sekund, uten en eneste bombe, kun takk være stram regi, tett fortellerglede og konsentrasjon om historien mer enn effektene.
Pluss utsøkt sans for detaljer.
Ofte er det de små tingene som krafser i magen.
Den akk så velkjente, men likevel enerverende telefonen som kimer og kimer, og som ingen tar.
Forsinkelsen skapt av en rusten girkasse.
Også produksjonsmessig er djevelen i detaljene.
Scenografisk er alt på plass.
Affleck forsterker det tidstypiske ved å filme på ordinært vis, dele bildene og blåse dem opp for å få dem enda mer kornete.
Enkelte kontorscener sender tankene til "Alle presidentens menn".
Ikke tilfeldig, viser det seg; Affleck kopierte kamerabevegelsene og stemningen derfra.
Stort sett styrer filmen unna den sedvanlige heltefortellingen så vel som det sedvanlige svart/hvite fiendebildet.
En del av scenene fra Teheran kan kritiseres for å bygge oppunder klisjebilder av Midtøstens rasende folkemengder.
Men en slik kritikk underslår situasjonen i landet i 1979/80.
Filmen skifter stemning når den forflytter seg til den amerikanske maktens korridorer.
Måten manglende realitetsorientering og faktakunnskap fremføres på gir filmen en snev av satire, og sender tankene til en annen film – «Wag the Dog» (1997).
Også der var Hollywood inne i bildet.
Men strengt tatt er det Canada vi burde rope hurra for, og ambassadør Ken Taylor og hans kone Pat.
Operasjonen fikk navnet The Canadian Caper – det canadiske krumspringet – og hadde ikke vært mulig uten deres medvirkning.
De 52 gislene i ambassaden ble for øvrig sluppet fri etter 444 dager.
Men den historien var litt mindre spektakulær.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500350
|
Pengenes forbannelse
Kraftfull, brutal og nådeløs film om synd og soning.
«Hva er penger?» spør han.
«Begynnelsen og slutten på alt.
Kjærlighet, hat, sjalusi, sorg, hevn.
Død,» svarer hun.
Han er Kang-Do, en lånehai som utøver sitt yrke uten nåde og snev av menneskelighet og medfølelse.
Låntakerne får hendene kappet av.
Bein knuses.
Alt for å innløse forsikringspenger som knapt dekker gjelden som vokser i hurtigtogsfart.
Hun er Mi-Son , en mystisk, middelaldrende kvinne som brått dukker opp og hevder å være hans mor.
Hun forlot ham da han ble født, sier hun.
Nå vil hun ha tilgivelse.
Yte ham omsorg.
Kang-Do møter henne med samme fornedrende brutalitet som han behandler gjeldsslavene med.
Men slik skyskraperne og forretningsbyggene gradvis rykker nærmere randsonen Kang-Do opererer i – et saneringsstrøk bestående av små verksteder – trekkes han gradvis inn i rollen som sønn.
For første gang i livet opplever han tilknytning.
Oppsummeringen høres langt mer tilforlatelig enn filmen faktisk er.
«Pietá» er både intens og ekstremt brutal, trass i at ytterst lite av volden vises eksplisitt.
Nettopp det at man ikke ser hva som skjer, bare hører, og veldig godt vet, gjør den innimellom nesten uutholdelig.
Samtidig har filmen en merkverdig, nesten poetisk skjønnhet.
Med bedre tid og en påsynskopi, kunne man blant annet studert Ki-duk Kims fargebruk.
Innslagene av rødt – blodets og farens farge; i slakteavfallet på badegulvet, Mi-Sons skjørt, lampelyset på det ene verkstedet og gulvteppet i en av de emosjonelt sett mest brutale overgrepsscenene.
Og, ikke minst, i avslutningssekvensen.
Kim finner også en slags skjønnhet i de kondemneringstruete bygningene, jernvarene og metallskrotet som flyter rundt i smugene, et skrot som både betegner stedets særegenhet – som snart skal forsvinne for den "rene" moderniteten – og blir et bilde på forfall og oppløsning.
Like interessant er vekslingen mellom ekstreme nærbilder og oversiktsbilder.
Byen, sett fra avsatsen i et halvferdig betongbygg.
Gaten, sett fra vinduet i leiligheten.
Og igjen, ikke minst, avslutningssekvensen, som begynner tett inntil helt nede på bakkenivå, for gradvis å vide seg ut til et større og større hele.
Filmen har omtrent samme struktur.
Mens den i begynnelsen befinner seg ekstremt tett på personen Kang-Do og virksomheten hans, vider bildet seg gradvis ut, for å åpne for noe annet og mye, mye større.
Gjennom atten filmer siden debuten i 1996, har Kim tatt for seg en lang rekke aktuelle så vel som essensielle temaer.
Plastisk kirurgi, krigens konsekvenser, kjærlighet, prostitusjon og religion.
Og nå altså: kapitalismens brutalitet.
I 2002 viste BIFF og Cinemateket alle hans til da syv filmer.
Siden fikk vi "Bin-jip – tomme hus" og "Time".
Tilsynelatende befinner «Pietá» seg milevidt fra «Vår, sommer, høst, vinter ... og vår», som skaffet Kim et stort og kresent norsk publikum da den kom i 2002.
Vakker og meditativ var den som balsam for sjelen i sin fremvisning av årstidenes gang rundt et knøttlite buddhistisk kloster, flytende på en sjø i et fredfullt, øde fjellandskap.
«Pietá» er alt annet enn balsam for sjelen, urovekkende som den er, av og til nesten kvalmende.
Samtidig har den en intens, filmatisk kraft.
Tematisk er de derimot beslektet.
Begge handler om modernitetens konsekvenser, men «Pietá» er atskillig mer uttalt og brutal i sin kritikk av kapitalismen.
Som sådan, og i skildringen av gjeldsslaveriets konsekvenser, er den også høyaktuell, på et metaforisk plan.
Begge filmene tar også opp spørsmål rundt nåde og soning av synd.
Eller karma, for å holde seg i den buddhistiske tradisjonen.
I «Pietá» ligger likevel kristendommen nærmere.
Tittelen viser til Michelangelos vakre skulptur av jomfru Maria med den døde Jesus i armene.
Et rødt, lysende kors er en del av utsikten fra Kang-Dos leilighet.
Det er også påskriften «Halleluja til evig tid».
Malt på en vegg kan den leses på flere måter.
Som et febrilt religiøst utbrudd, som et gledesutbrudd over den voksende kapitalismen, eller som ren, ram ironi.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500351
|
Vakkert tidsportrett
Nok en japansk kvalitets-animasjon.
I «Møte på Valmueåsen» viderefører Goro Myazaki to viktige kjennetegn fra Studio Ghibli og faren Hayao Miyazakis filmer:
En detaljrik, ekstremt vakker og sanselig animasjon, og en nydelig skildret jenteskikkelse.
Vi er i havnebyen Yokohama.
Året er 1963.
Japan forbereder OL i Tokyo – et arrangement som skal løfte landet inn i en ny og moderne fremtid.
Umis far var sjømann, og er forsvunnet.
Professormoren er i USA.
I tillegg til skolen, har den unge jenten mange oppgaver å skjøtte i pensjonatet familien driver.
Det har gjort henne ansvarsfull, men bråmoden; tynget av lengsel etter moren og med et farssavn som får henne til å heise signalflagg hver morgen, i fall han skulle dukke opp.
Så møter hun Shun, og trekkes inn i elevenes kamp for å redde Latinerkvarteret, et mangfoldig, men nedslitt og shabby klubbhus som trues av riving.
Samtidig trekkes Umi og Shun mot hverandre.
Men ting skjer som umuliggjør kjærligheten mellom dem.
I forhold til tidligere filmer signert Ghibli og/eller Hayao Miyazaki (bl.a. «Min nabo Totoro» og «Chihiro og heksene») er dette en tilsynelatende enkel, naturalistisk utviklingshistorie.
Men bak det enkle, ligger et større portrett av et land i en vanskelig og avgjørende historisk epoke.
I lys av den, får Umis signalflagg en overført betydning, som et varsel om en nasjon som fortsatt er i fare og trenger hjelp.
Fortellingen om klubbhuset; fylt av snodige figurer og fantastiske detaljer som det er, utgjør en livlig kontrast til den stillfarne kjærlighets— og familiehistorien, men blir også en sterk metafor for nødvendigheten av å rense opp og gjenoppbygge.
Umi og Shun representerer den første generasjonen født etter annen verdenskrig.
De tilhører hver sin klasse.
Men begge preges av Koreakrigen, som spilte en viktig rolle for japansk etterkrigsøkonomi.
En økonomi – og en fremtid – de skal og vil være med på å forvalte.
Verdt å merke seg her er betydningen jentene tillegges.
Selv om filmen er tillatt for alle, er ikke dette noen tradisjonell familiefilm.
Den passer best for større barn, tenåringer og voksne.
Derfor er den, heldigvis, ikke dubbet.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500352
|
Stjernekokker i kamp
Feelgood-film til å bli sulten av.
Dette er ikke den første franske filmen som handler om kokker og mat, og ikke den beste.
Som komedie er den ikke mer enn måtelig morsom.
Fransk komikk er gjerne en litt sær sak; ofte stiv og litt gammelmodig og keitet.
Hovedrolleinnehaver Michaël Youn mangler dessuten noen desiliter sjarm, noe sminkøren synes å kompensere for ved utstrakt bruk av brunkrem.
Men filmen har sine vittige øyeblikk, og det den mangler av gapskratt og subtilitet, tar den igjen i sjarm og gastronomiske fristelser.
Noe som i seg selv gjør den severdig for alle matglade.
Kokken Jacky Bonnet er i knipe.
Konen er høygravid.
Han står uten arbeid etter å ha krasjet gourmetmenyen i møte med folkedypets smak.
Også i Frankrike foretrekker noen å dynke entrecôten i ketchup.
Så vil tilfeldighetene at Bonnet støter borti sitt store forbilde.
Alexandre Lagarde kan skilte med tre stjerner i Michelin-guiden.
Men også han er frustrert.
Restaurantens administrerende direktør vil bytte ut hans klassiske kokekunst med moderne, molekylær gastronomi.
Lagarde kan bare sies opp dersom han mister en stjerne.
Deri ligger direktørens håp, og de to kokkenes utfordring.
Filmen går i fornøyelig klinsj med kulinarisk jåleri, og sparker særlig spanjolene på leggen.
Under ledelse av innovatører som El Bullis Ferran Adrià, har de utviklet en kokekunst der smak ikke nødvendigvis rimer med utseende.
Som iskrem med gåseleversmak, og flytende ravioli.
En trend som fikk det til å gå varmt under mange franske kokkehatter.
«Mesterkokken» slår et uhøytidelig slag for et klassisk kjøkken der selv en kvast rosmarin kan ødelegge tradisjonen.
Som et apropos:
Kunsten å «koke» mat i flytende nitrogen, altså på — 200 grader, skal snart være passé.
Nå er det visstnok ultralyd som gjelder.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500353
|
Enden på visen
Den siste «Twilight»-filmen er en salig røre
Da «» og TV-serien «True Blood» for noen år tilbake nådde våre hjemlige breddegrader, slo det meg at de begge var lett fordekte prinsessefortellinger.
I begge seriene fant vi en ung, vakker menneskekvinne som var lidenskapelig forelsket i en vampyr, mens en varulv-lignende skapning utgjorde siste side i kjærlighetstriangelet.
Vampyrene var rike, vakre og glamorøse, og hadde sitt eget samfunn som i alle viktige henseender eksisterte hinsides menneskenes verden.
Varulvfigurene var på sin side utpregede arbeidskarer, for hvem den ubeleilige hangen til å forvandles til et hundedyr bare var ett blant mange problemer i hverdagen.
Med andre ord dreide det seg i begge tilfeller om en klassisk sjarmkonfrontasjon mellom arbeiderklassen og adelskapet.
Det er et par år siden jeg sluttet å følge med på «Twilight», og i «Breaking Dawn — Part 2» har det åpenbart skjedd et par ting som utfordrer en slik lesning.
Likevel handler filmen i bunn og grunn om to adelsklaner som kjemper om makten i et elitesamfunn.
Vampyren er en figur som kan brukes som metafor for et bredt spekter av psykologiske og filosofiske temaer, men i denne siste «Twilight»-filmen er alt metaforisk potensial skuret bort.
Dette er ikke mytologi, men en såpeopera med et sett vilkårlige og innfløkte spilleregler.
Filmatisk sett er den et uforståelig klønete lappeteppe av stilarter og virkemidler:
Bortimot tre fjerdedeler ser ut til å være spilt inn foran en greenscreen, og spesialeffektene er oppsiktsvekkende dårlige.
Musikkbruken er parodisk insisterende, og skuespillerregien karikert på grensen til det uprofesjonelle.
Men dette sjabre byggverket av en fortelling bygger opp mot en slagscene som er så absurd og spektakulært voldelig at den overgår enhver superheltfilm jeg kan huske å ha sett.
Såpass underholdende er denne delen av filmen faktisk, at man nesten glemmer hvor klønete, langdryg og ubehjelpelig resten av den er – men bare nesten.
| 0
|
500355
|
Shakespeare i fengselet
Spissfindig om forholdet mellom kunsten og livet, dramaet og politikken
81 og 83 år gamle er Paolo og Vittorio Taviani italiensk films grand old men, hederskront med årets Gullbjørn i Berlin for «Cæsar må dø!».
Solid plassert i europeisk filmtradisjon, og samtidig i et fruktbart skjæringspunkt mellom drama og dokumentar, er dette en rammemessig enkel og innholdsmessig komplisert film.
Den følger en gruppe fanger i sikkerhetsanstalten Rebibba mens de øver inn Shakespeares "Julius Cæsar".
Fangene soner årelange straffer, noen av dem livstidsdom, for narkotikaforbrytelser, drap eller mafiavirksomhet.
Allerede her er vi ved det vi kan kalle bunnen på den lagkaken av refleksjoner som utgjør filmens helhet.
Shakespeares skuespill handler om maktkamp og svik.
Det er dynamikker man finner igjen både i fengselets indre strukturer og i italiensk politikk – historisk så vel som i dag – et aspekt Taviani-brødrene lar ligge som en resonans for det mer åpenbare dramaet.
De aldrende, men særdeles energiske brødrene fulgte prøvene i fengselet gjennom seks måneder.
Som personligheter utgjør fangene et formidabelt rollegalleri i seg selv.
Skuespillerprestasjonene imponerer.
Mens rollene i Shakespeare-stykket spilles ut med innlevelse, er det noe keitet, kunstig og teatralt over måten de "spiller" seg selv på.
Resultatet er en nesten brechtsk fremmedgjøringseffekt, som samtidig, på subtilt vis, visker ut skillet mellom roller og personligheter.
Som tilskuer glemmer jeg innimellom at det jeg ser på er innøvelsen av et teaterstykke.
Som personer glir fangene ut av fangerollen og inn i rollen som skuespillere.
De stiller de samme spørsmålene som jeg antar alle skuespillere baler med:
Hvordan formidle et verk, med dets replikker, emosjoner og nyanser, slik at det når frem til publikum?
Via Simone Zampagnis sobre kamera gjøres prøveperioden, med fengselets celler, korridorer og lufterom, til et drama i dramaet.
Underveis griper Shakespeares tekst inn i fangenes virkelighet, og berører og gjenspeiler deres egne følelser, erfaringer og relasjoner.
Slik blir prøveperioden tidvis et mer ektefølt drama enn scenefremførelsen filmen åpner og slutter med.
Samtidig reflekteres kunstens store paradoks: at den både er frigjørende og fengslende, i dette tilfellet i dobbelt forstand.
Når applausen i salen og jubelen på scenen har lagt seg, går skuespillerne tilbake til rollene som fanger.
Scenelyset slukkes og celledørene låses bak fanger enda mer bevisste på sin innesperrethet.
| 1
|
500356
|
Selvransakelsens timer
«Skyfall» er en løpende diskusjon om hva en James Bond-film skal være.
Sist man så James Bond var han nærmest ugjenkjennelig fra den 007 man kjenner fra Sean Connery, Roger Moore og Pierce Brosnans filmer.
Daniel Craigs rollefigur i «Quantum of Solace» var en psykopatisk voldsmann som hastet gjennom ruinene av utdaterte Bond-klisjeer uten så mye som et smil til overs for verken vakre kvinner, teknologiske duppeditter eller det en gang så viktige fedrelandet.
Hele filmen bar preg av usikker lefling med Jason Bourne-filmenes mest overflatiske elementer, og inntrykket man satt igjen med var at James Bond-figuren omsider hadde utspilt sin rolle én gang for alle.
Bærebjelken i Bond-franchisen har alltid vært den britiske etterretningstjenestens usvikelige kulturelle selvtillit:
Selv etter at det militære og koloniale verdensherredømmet gled ut av hendene deres, var britene tilsynelatende hellig overbevist om at de kunne få verden til å danse etter sin egen pipe ene og alene i kraft av sin uimotståelige sjarm.
Men ettersom denne sjarmen i Pierce Brosnans hender utartet til stadig mer ubehjelpelig kitsch, var det nødvendig å ta noen alvorlige grep.
«Skyfall» er et oppgjør med identitetskrisen som har spøkt i bakgrunnen i de foregående filmene, og en løpende diskusjon om hva en Bond-film skal være.
Gjennom hele filmen serverer regissør Sam Mendes metareplikker om hvilke deler av 007-oppskriften som fungerer og hvilke som med fordel kan legges til side.
Ikke minst er det gledelig å se at han beveger seg bort fra de ensidig harde og traumatiske Bourne-elementene til fordel for en oppdatering av Bonds sjarm og humør.
Og filmens siste replikk er da også et tydelig hint om hvordan 007 heretter vil omfavne sin misjon.
Men en interessant diskusjon er som kjent ikke det samme som en god film, og man kan jo spørre seg hvor bra actionfilm «Skyfall» egentlig er.
For uansett hvor selvrefleksiv den enn måtte være, er det snakk om en Bond-film – hvilket betyr at den er full av unødvendig lange actionsekvenser og skildringer av flørting og sex som kan få selv den ivrigste tenåringsgutt til å himle med øynene.
Den outrerte skurken er også på plass i Javier Bardems skikkelse.
Bardem spiller tidvis på grensen til det klovnaktige, men holder balansen – ikke minst takket være at hans rollefigur har sterke bånd til både Bond og MI6, og at hans nemesis ikke er 007, men snarere M.
Filmens budsjett er 50 millioner dollar lavere enn forløperens, hvilket er en god ting, ettersom det sparer publikum for de mest prangende utskeielsene.
Faktisk kunne man med fordel kuttet ytterligere ned på de forsøksvis spektakulære actionscenene; metroulykken i London ser fryktelig dyr ut, men tilfører ikke filmen noen verdens ting.
Det «Skyfall» derimot ikke har for mye av, er karismatiske Bond-kvinner.
I utgangspunktet er det et sunnhetstegn at det er Judi Dench som M – og i noe mindre grad Naomie Harris som Moneypenny – som stjeler oppmerksomheten.
Men når man først tar seg bryet med å introdusere enda en eksotisk skjønnhet, er det skuffende at hun forblir såpass anonym som Bérénice Marlohes sjablongaktige Sévérine.
«Skyfall» er en film som er langt mer opptatt av seg selv og sin egen mytologi enn av å tilby publikum stor underholdning.
Dermed er den en høyst interessant opplevelse for alle som har – eller en gang hadde – en interesse for James Bond, og en helt ok actionfilm for alle andre.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500358
|
Intet nytt fra gallerne
Asterix og Obelix på det ujevne.
Det greie med «Asterix og Obelix»-serien, er at man vet hva man får.
Så kan man diskutere i det vide og brede hvorvidt det i utgangspunktet var noen god idé å lage spillefilm av Goscinny og Uderzos univers.
Jeg er i tvil, først og fremst fordi det krever finesse å få denne typen tegneseriehumor til å fungere på lerretet.
Dernest fordi de norske versjonene blir så korny med den usynkrone dubbingen.
Regissør Laurent Tirart har åpenbart en snev av finessen som skal til.
Fordi han ikke måker på med slapstick, blir øyeblikkene der romerne fyker veggimellom desto finere.
Visuelt bruker han også det engelske landskapet for alt det er verdt.
Dette er film nummer fire.
Cæsar er i ferd med å erobre Storbritannia.
Britene sliter på forsvarsfronten.
Så da dronning Reine Cordelia (Catherine Deneuve) får nyss om våre venner gallernes motstandskraft, sender hun den strengt korrekte Nutildax av gårde over kanalen for å be om hjelp.
Resten er en salig miks av romantiske forviklinger (for Obelix sin del), forviklinger rundt tønnen med styrkedrikk (og mange tønner vin), en illegalt innvandret inder med britenes kommende nasjonalskatt i bagasjen, og en haug forslåtte romerske soldater.
Pluss en flokk fryktløse (og stupide) norske vikinger, i vesterled for å hjelpe ... Cæsar.
Historien har sine øyeblikk av vidd og sjarm, særlig i fremstillingen av nasjonale særegenheter.
Selv falt jeg for seansen der en viking tvangslæres britisk skikk og bruk.
Jeg liker også Fabrice Luchinis Cæcar.
Hvor mye av den typen humor ungene får med seg, er derimot et åpent spørsmål.
Likevel fremkaller filmen sjelden den helt store latteren.
Til det er den jevnt over for masete og platt, noe som forsterkes av den norske dubbingen.
Til tross for solide navn, virker den frenetisk og uinspirert.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500361
|
Slik skapes martyrer
På skremmende vis forteller denne filmen hvordan helt alminnelige, unge gutter fra Casablancas slumstrøk under de «rette» omstendigheter og i de «rette» hender omskapes til islamistiske martyrer, som ofrer egne og mange uskyldige menneskers liv for Saken.
Begivenhetene den kulminerer med, er en av flere selvmordsaksjoner som fant sted i Casablanca våren 2003.
Men filmen har likevel fiksjonskarakter, uten preg av dokumentar.
De sosiale forholdene legger i noen grad til rette for det som skal skje.
Da vi sommeren 1994 møter de sentrale personene, først og fremst to brødre og en kamerat, er det på fotballbanen.
Litt omstendelig etableres miljøet, det ytre og det hjemlige, der fattigdom, arbeidsløshet, småkriminalitet og utsiktsløshet er det som venter guttene.
En av brødrene får en fengselsstraff på to år, og tøffingen kommer ut igjen som en mild, overbevist fundamentalist.
Et drap i selvforsvar tvinger to gutter til å søke hjelp hos den nyomvendte og hans folk.
Det blir også innledningen til en lengre, religiøs manipulasjons— og hjernevaskprosess, som gradvis omskaper guttene til jihadister og forbereder dem på udåden og den påfølgende herligheten i paradis.
Noe av filmens styrke er at den verken romantiserer eller fordømmer, men bare viser frem en prosess som dessverre ikke er enestående, og som hyppig har sitt utspring og sete i en moské.
Denne nøkternheten understreker «det normale» i det som skjer, viser at «omvendelsen» og det påfølgende ikke er spesielt dramatisk – selv om tvilen melder seg hos et par av de unge mennene idet alvoret i sin fulle gru går opp for dem.
Det disse ungdommene utsettes for og det de gjør i denne viktige filmen, virker på en måte så enkelt.
Men så er det vel også slik at hvis du ingenting har, ikke engang en fremtid, har du heller ikke noe å tape.
| 1
|
500362
|
Sporadisk om Havanna
Når dager føles som år.
«7 dager i Havanna» består av syv mindre fortellinger som alle foregår i Cubas hovedstad.
Laurent Cantet, Benicio Del Toro, Julio Medem, Elia Suleiman, Juan Carlos Tabío, Pablo Trapero og Gaspar Noé er inne på regissørsiden.
Hver historie blir fortalt av en ny regissør, og temaene spenner fra kjærlighet til eksorsisme – alle med sitt personlige preg satt av regissøren.
Det burde med andre ord være mye å ta av når det gjelder «7 dager i Havanna» .
Oddsen ligger jo på filmens side om at i hvert fall én av de kortere historiene skal falle i smak.
Slik er det altså ikke.
Hver og en av historiene ier overfladiske, og det totale resultatet er en klisjéfylt og usammenhengende film satt til en eksotisk og vakker by.
Den røde tråden mellom de separate fortellingene er, til tross for tapre forsøk, totalt fraværende.
Det som skuffer meg mest er at ingen av regissørene er i nærheten av å komme under huden til byen.
Ingen har våget å være samfunnskritiske og skildre de faktiske tilstandene i byen.
Det eneste filmen presterer å komme med er sporadiske og ikke minst overfladiske skildringer av turister og cubanere.
Den eventuelle kjernen hos disse karakterene er ikke-eksisterende – det eneste inntrykket jeg sitter igjen med er at i Cuba liker de å drikke rom, masse rom, intimdansing og Jomfru Maria.
Selv om det teoretisk sett skjer mye i denne filmen, føles det ut som om det ikke er noen fortgang i det hele tatt.
Jeg tenker at syv dager i Havanna kanskje er litt mye.
Hva med å heller ta seg en langhelg?
Jeg vil tro det skulle vært nok.
For akkurat her føles syv dager ut som syv år.
Til tross for alt jeg har nevnt over kan jeg forstå underholdningsverdien enkelte vil finne i «7 dager i havanna».
Filmen er tidvis sjarmerende, sexy og underholdende.
De beste spøkene er de subtile, spesielt under Elia Suleimans tid på lerretet.
Omgivelsene er vakre og de latinske rytmene frister.
«7 dager i Havanna» er et ambisiøst prosjekt som kan ha hatt mye potensial til å bli en rettferdig og fangende skildring av Cuba, men dessverre leverer den ikke.
| 0
|
500363
|
Møt The family of Killers
Stort om det lille livet.
Den trebente hunden begikk selvmord og middagsgjesten ligger begravd ved dammen.
Prøv å bortforklar det til media.
Det er det familien Thompson forsøker, som nå er blitt døpt om til The Family of Killers.
Tom Thompson, en helt alminnelig familiefar tar med seg mannen Blake, som han for øvrig fant i skogen, med hjem for å ta en kopp te.
Et par varsellamper burde ha gått av fra begynnelsen av, men av en eller annen grunn er det ingen i familien Thompson som setter spørsmålstegn ved Blakes merkelige oppførsel.
De lar Blake spise ved deres bord, drikke deres vin og sove i deres hus.
Det faktum at Blake viser en unaturlig fascinasjon for en drukningsulykke i den nærliggende dammen er det ingen som stusser ved.
Blake er jo tross alt bare en hyggelig mann som kanskje bare er litt ekstra emo for tiden.
Vi hopper frem i tid og «Black Pond» forsøker å fortelle oss hva som virkelig skjedde rundt Blakes dødsfall.
Familien Thompson serverer oss en rekke tilbakeblikk på hvordan de opplevde hendelsene, på en svært rotete og forvirrende måte.
Men misforstå meg rett, rotete og forvirrende er akkurat hvordan «Black Pond» skal være.
«Black Pond» er Tom Kingsley og Will Sharpes debutfilm som allerede er nominert til flere filmpriser.
De er begge svært unge, noe som skinner igjennom i denne moderne og kreative filmen.
Filmingen er som en blanding av en vanlig spillefilm og en dokumentar, uten at det er en dokumentar i det hele tatt.
Rollefigurene henvender seg stadig direkte til publikum, men dette er bare et verktøy som understreker den merkverdige historien vi blir fortalt.
Kingsley og Sharpe har dessuten klart å kombinere klipping og lydspor på en utmerket måte, og de leker seg med en rekke filmatiske uttrykk.
Dette gjør "Black Pond"til en fryd for øyet.
Dette er en sort komedie som du nødig vil gå glipp av.
Glem de tunge og seriøse filmene en stund.
La deg underholde av små uviktige mennesker som ufrivillig blir en del av noe stort.
Hør poesien i de hverdagslige samtalene, og la deg bli fylt av filosofiske tanker utløst av en trebent hunds selvmord.
| 1
|
500364
|
Ærlig om transseksualitet
Vakkert og viktig om religion og identitet.
«Facing Mirrors» er Negar Azarbayjanis første spillefilm – en modig film om transseksualitet i en muslimsk verden.
Vi treffer Rana og Adineh, to vidt forskjellige iranske kvinner som blir tvunget til å bli kjent med hverandre.
Rana representerer den tradisjonelle muslimske kvinnen, mens Adineh skildrer en helt ny karakter innen iransk film, nemlig den transseksuelle Eddie.
Rana og Eddie kommer fra ulike bakgrunner, men etter en serie hendelser knyttes deres liv sammen, og det hele utvikles til et vennskap basert på gjensidig respekt for hverandres styrke.
«Facing Mirrors» er en viktig film.
Den skildrer et tabulagt tema fra et allerede konservativt land.
Filmen har samlet inn en rekke med priser på ulike filmfestivaler verden over, men som Azarbayjani har uttalt selv vil den nok aldri motta den samme positive responsen i sitt eget hjemland.
Jeg kunne ønske at "Facing Mirros"var enda mer brutal og ærlig, men hvis en tar filmen for det den er og hvor den kommer fra, kan en ikke gjøre annet enn å se på dette som en viktig milepæl for iransk filmhistorie.
Azarbayjanis historie er svært interessant å se fra et vestlig perspektiv, og jeg vil si at den ikke bare er forbeholdt et publikum med muslimsk bakgrunn.
Uansett hvor vi kommer fra må vi i likhet med Rana og Eddie en dag møte oss selv i speilet.
«Facing Mirrors» er en vakker film som er både inspirerende og utdannende.
Skuespillerne bringer karakterene til live, og det er vanskelig å ikke føle sympati og ha et sterkt ønske for at de en dag skal finne lykken.
Historien er rå og sår, det har ikke blitt gjort et forsøk på å pynte på sannheten.
Det du ser gjør vondt, men det er en smerte som absolutt er nødvendig å formidle i en slik historie.
Sannheten skal være hard og brutal, og jeg ser på det som et privilegium at Azarbayjani har gitt oss muligheten til å nå ny innsikt i et samfunn vi gjerne ikke vet så mye om.
| 1
|
500366
|
Jakten på Italia
En munter og opplysende reise gjennom et kriserammet land
Turistene elsker Italia.
Så hvordan har ikke italienerne det?
Gi ordet til Luca, og du får en idé.
Luca og tyskfødte Gustav er kjærester.
Da de blir sagt opp fra leiligheten i Roma, kommer spørsmålet:
Skal de forlate det kriserammede landet, eller skal de flytte til Berlin, der det både er billigere å bo og lettere å leve for homofile?
Luca får anfall bare ved tanken på å dra.
Men hvordan skal han overbevise Gustav om at landet er et blivende sted?
For å få svar, legger de ut på en reise på kryss og tvers gjennom landet, i en Fiat 500.
De oppsøker ikoniske, italienske merkevarer og særegenheter, eller det Luca mener er italienske særegenheter.
De finner alt vi som turister lukker øynene for eller ikke ser fra vår skjermede utkikkspost på terrassen i Toscana eller solstolen i Terracina.
Arbeidsfolk med elendige arbeidsvilkår.
En mafia som terroriserer lokalpolitikere og andre som ikke danser etter deres pipe.
Idyll forurenset av kloakk, giftig avfall og monstrøse ruiner etter massiv eiendomsspekulasjon.
Et patriarkalsk machosamfunn preget av kvinneforakt og homofobi.
Gammelfascister så vel som nyfascister.
Til og med myten om den italienske elskeren, punkteres.
Rimini har landets høyeste forbruk av Viagra.
De finner et reaksjonært politisk system og mennesker som brølende forsvarer Berlusconi fordi han er «en stor gutt», og de vil heller ha det i statsministerstolen, enn kjedelige gamliser.
Men de finner også folk som påpeker og begrunner nødvendigheten av at de blir.
«Italy:
Love It or Leave It» er ingen kritisk, dyptpløyende dokumentar.
Den er munter og lett på foten, formet som en evigvarende småkjekling mellom Luca og Gustav.
Som sådan utnytter den forskjellene i personlighet aldeles strålende.
Som dokumentar er filmen mer beskrivende enn spørrende, og gir ingen svar på hva som gikk galt og hvorfor.
Men bak den muntre tonen ligger en vilje til å gå bak klisjeene for å finne ut hvor Italia står i dag.
I sin søken etter det spesifikt italienske, stiller den også generelle spørsmål rundt hva som ligger i begrepet nasjonal identitet.
Slik blir filmen en opplysende reise på flere plan.
| 1
|
500367
|
Den store narkokrigen
Stone tar en Tarantino – tyve år for sent
Dette er ikke «Den siste revejakta».
Dette er narkokartell, mexicansk stil, versus frie, californiske marihuanadyrkere.
Bandidos med lav terskel for krenkelser versus laidback Laguna Park-livsstil.
Chon (Taylor Kitsch) er riktig nok Afghanistan-veteran med vesentlige deler av sjelslivet skutt i stykker.
Men det veies opp av buddhisten Ben (Aaron Johnson), som kombinerer dopsalg med bistand i mindre luksuriøse deler av verden.
Chon og Ben elsker hverandre.
De elsker også den forsømte rikmannsdatteren Ophelia (Blake Lively), kalt O. Hun gjengjelder kjærligheten deres.
Denne for alle parter lykkelige trekantkjærligheten blir deres sårbare punkt idet den store narkokrigen bryter ut.
Krigen blir blodig og rå, og krever mage, både for de involverte og vi som ser på.
Stykkevis og delt (unnskyld uttrykket) er her saktens ting å glede seg over.
Først og fremst Benicio Del Toros Lado, brutal håndlanger for Selma Hayeks narkobaronesse, en dame like steinhard som hun er steinrik, men med et sårbart punkt, hun også.
Del Toro meisler ut figuren med del torosk presisjon, han ser sykt skummel ut, til å begynne med, men blir mindre skremmende etter hvert som Del Toro av uvisse grunner vipper ham over i parodien.
Hvilket er betegnende for filmen.
Det ligger et segment av moral et sted der inne.
Men det er som om Stone ikke får bestemt seg for hva slags film han vil lage: et etisk drama der narkokartellenes nådeløshet avkles, eller en Tarantino-pastisj.
Som det første, er filmen presis nok og brutal nok, men samtidig litt tom og glatt, med en utstudert intro og en ditto avslutning.
Tross mer enn to timers spilletid, utvikler ikke de mange figurene og typene seg til noe mer enn godt observerte klisjeer.
Blake Lively har knapt nok en klisjé å spille opp mot.
Verken hun eller noen andre makter å engasjere meg på et menneskelig eller følelsesmessig plan, selv om Stone iherdig prøver å gjøre O til et emosjonelt midtpunkt.
Som pastisj har «Savages» isolert sett sine underholdende øyeblikk.
Del Toros overspill er nevnt.
I samme åndedrag følger John Travoltas føderale agent Dennis, en narkojeger med mange agendaer.
Subtilt er det ikke, men det er så komisk at jeg nesten hyler av begeistring første gang han dukker opp.
Etter hvert tømmes også han for magisk kraft, selv om det absurde møtet mellom ham og Lado er vilt vittig, uansett hvordan man snur og vender på filmen.
Men i det lange løp virker pastisjen påtatt og utdatert, og som helhet finner filmen aldri sin egentlige form.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500368
|
Et på alle måter vellykket møte
Sci-fi med en solid klype western.
Action med en håndfull filosofi.
Film noir med et hjerte.
I hvilken grad er vi herre over egen skjebne?
Spiller våre individuelle handlinger noen rolle i den store sammenhengen?
Hvor langt kan, eller vil, et menneske gå for å forandre historiens gang?
Det er de filosofiske linjene «Looper» løper langs.
De alene gjør dette til en bemerkelsesverdig film.
I tillegg er den så intrikat og full av vendinger at jeg blir helt svimmel.
Så uforutsigbar og spennende at jeg ikke aner utgangen før i filmens aller siste sekunder.
Så stilfull og smart i sin sjangerlek at jeg får gåsehud.
Som om det ikke var nok, makter filmen å bake noen gode doser humor inn i sitt mørke, dystopiske univers.
Dette er premisset du må kjøpe:
I 2072 – tre tiår frem i tid fra filmens nåtidsplan, er tidsreiser mulig, men forbudt.
Kriminelle bruker tidsreisene til å kvitte seg med uønskede elementer.
De sendes tilbake til 2044, til en plastmatte på en åker i Kansas, der en leiemorder – looper – står klar og plaffer dem ned for prisen av en håndfull sølvbarrer.
Men før eller siden skjer det uunngåelige.
Looperne sendes tilbake for å tilintetgjøres av sin egen fortidsversjon.
Loopen lukkes.
Men da turen kommer til Joe (Joseph Gordon-Levitt), nøler han tilstrekkelig lenge til at fremtidsversjonen (Bruce Willis) stikker av.
Joseph Gordon-Levitt har fått sminke og påbygd nese for å nærme seg Bruce Willis' utseende.
Litt forstyrrende snålt å se på, til å begynne med.
Men da jeg først ble vant til det, begynte jeg å legge merke til hvordan han former munnen etter Willis, og hvor nært opptil ham han legger kroppsspråk og talemåte, uten å imitere eller parodiere.
Noen vil nok la seg irritere av hele konseptet.
Selv blir jeg barnlig lykkelig av slikt.
Å nevne at den unge og eldre Joe møtes, er ikke å røpe for mye.
Det første møtet, på dineren Joe frekventerer, er et av de mest utfordrende for filmens indre logikk.
Noe som i seg selv bidrar til å gjøre det til et av flere frydefulle øyeblikk.
Men legg også merke til replikkene.
Willis franske åpning.
Rådet hans om hvor unge Joe bør reise for sølvbarrene han har spart.
Måten han snerrer frem sin (og kanskje regissøren, eller publikums) uvilje mot overhodet å diskutere tidsreiser som fenomen.
Det er en grunn til at gamle Joe stikker av fra unge Joes muskedunder.
Han kalles Rainmaker.
En mystisk størrelse som terroriserer fremtidssamfunnet, og har tatt livet av hans elskede.
Finner han Rainmaker i nåtid, som barn, kan han snu utviklingen og få sin elskede tilbake.
Rian Johnson skriver frem et markant typegalleri og øser fra et hav av sjangerreferanser.
Abe, mannen fra fremtiden som styrer leiemorderne.
En iskald farsfigur i Jeff Daniels skikkelse.
Revolvermannen Kid Blue (Noah Segan), med skyteren snurrende rundt fingeren.
Joes kompis Seth, spilt med den nervøsiteten bare Paul Dano på sitt beste kan riste frem.
Den flygende motorsykkelen hans.
Fremtidsdoning med reminisens av hest.
Dineren som punktnedslag i erkeamerikansk kultur, med gjenklang av saloon.
I byens utkant:
Sara (Emily Blunt, nydeligere enn noensinne).
Blikket tungt av livserfaring, rifle til vern av sukkerroene og sønnen Cid, kraftfullt spilt av purunge Pierce Gagnon.
Og fra en helt annen verktøyskuffe, overraskende, men like velplassert:
Et aldri så lite spor av «Blikktrommen» – Günter Grass-romanen som ble filmatisert av Volker Schlöndorf og vant Oscar i 1979.
Om filmen er en western kledd i sci fi-gevanter, eller motsatt, er sannelig ikke godt å si.
Ikke er det viktig heller, all den tid Johnson syr det hele så elegant sammen rundt filmens smertepunkt:
Foreldrekjærlighet versus mangel på foreldrekjærlighet.
Fraværende fedre og mødre, og konsekvensene det kan få for barn.
En ubehagelig aktuell tematikk som samtidig utgjør filmens varme, bankende hjerte.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500370
|
Hva gjør man ikke for kjærligheten?
Lett maniert forsøk på å belyse bakgrunnen for en forbrytelse.
Grunnleggende sett består tilværelsen av to drivkrefter:
Å unngå smerte, og å være lykkelig.
Slik reflekterer advokat Noah Leyden, og så kan man jo være enige eller uenige.
Irina og Kallestilværelse består uansett av mye smerte.
De møtes, og øyner gradvis muligheten for en neve lykke i livet.
Men først:
Leyden.
Advokat, altså.
Først og fremst forfatter Ferdinand von Schirachs alter ego, men også ett av de mange frempekene filmen drysser rundt seg.
Leyden er den første som dukker opp, han filosoferer litt; og gjør det klart at han skal fortelle Irinas historie.
De to møtes bokstavelig talt med et smell.
Irina krysser gaten, Leyden kjører på henne.
Hun slår seg litt, men vil ikke ha hjelpen han tilbyr.
Hun tar imot visittkortet hans, men krøller det sammen og putter det i lommen.
I rina viser seg å være papirløs flyktning fra det tidligere Jugoslavia.
Hun bærer på en tung fortid, og livnærer seg som prostituert i Berlin.
Kalle er en rufset tiggerprins, en pønker uten annen ballast i livet enn en trofast hund og kunnskap om hvordan man lager spagetti med luftsaus.
Kalle og Irina kan gjerne stå som symboler på to av det moderne Europas utstøtte, merket av krig, vanskjøtsel og fattigdom.
Filmen hviler lenge i det landskapet som utgjør hverdagen deres.
Han, som bommer småpenger av avvisende forbipasserende.
Hun, som betjener kunder iført sølvblond parykk og hvite ørevarmere.
Forsøket deres på å skape en tilnærmet normal tilværelse i den lille leiligheten hun etter hvert får råd til, og også bruker som arbeidsplass.
Her gir filmen plass for fine observasjoner, poetiske passasjer og noen få, subtile samtidskommentarer.
Men så er det frempekene, altså.
Den elektriske kjøkkensagen Irina kjøper for å partere kyllingen hun skal overraske Kalle med på bursdagen.
Kalles forsikring om at han vil gjøre hva som helst for henne.
Den overvektige horekundens pesing opp trappen, og snakket hans om dårlig helse.
For å si det sånn:
Kalle holder ord.
De får bruk for advokaten.
«Lykke» er en av fortellingene i den tyske suksessforfatteren Ferdinand von Schirachs novellesamling «Forbrytelser», som utkom på norsk i fjor.
Boken er nærmest å betrakte som en samling moralske lærestykker, der von Schirach utfordrer den gjengse oppfattelsen av lov og rett, forbrytelse og straff.
Hensikten er å tvinge leseren til å revurdere sin oppfatning av kriminelle og deres motiver.
Det perspektivet drukner litt i Doris Dörries filmatisering.
Den virker mer styrt av ønsket om å formidle en kjærlighetshistorie mellom to vergeløse individer, der deres verdighet vektlegges mer enn uverdigheten de lever i.
Intensjonen er god.
Filmen renner nærmest over av gode hensikter.
Likevel er den forbausende lite konsis.
Både i uttrykk og som fortelling vakler den mellom tysk naturalisme, svart komedie og romantisk drama med smak av amerikansk indie-film.
Den ellers bevegende kjærlighetshistorien mellom Irina og Kalle sukres i meste laget.
Isolert sett fine detaljer, som duken Irina tok med seg da hun flyktet, og lommetørkleet hun broderer til Kalle, overforbrukes til sentimentaliteten tar dem.
Påfunn og virkemidler som muligens er med i boken – jeg har ikke lest den – og som sikkert fungerer litterært, kan fort bli overtydelige når de visualiseres.
Kalles forsøk på å se tilværelsen gjennom en rosa plastpose, for eksempel.
Eller plasthjorten og parasollen på den hageliknende glassverandaen.
De fremstår som rekvisitter, utenpåklistrede og manierte, med en smak av sukkersøt eksentrisitet, eller naivitet, som rimer dårlig med Kalle og Irinas livserfaring.
Idet ting begynner å gå fryktelig galt for de to, får filmen et drag av makaber komikk.
Underholdende for dem med sans for groteskerier, men drepende for det moralske dilemmaet og alvoret som ligger til grunn.
Filmens fremste styrke er Alba Rohrwacher i rollen som Irina.
Mens Vinzenz Kiefers pønkete utseende blir en anelse utstaffert, og spillet hans en smule teatralt, tror jeg fullt og fast på henne.
I en strengt tatt melodramatisk historie, spiller hun på finstemte strenger, nedpå i uttrykket og med troverdig balanse mellom smerte og trassig livsbejaelse.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.