id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
500371
|
Pappa plaffer løs
Hevndrama med forventede ingredienser.
Som vi husker fra forrige runde, måtte tidligere CIA-agent Bryan Mills (Liam Neeson) trå til da datteren Kim (Maggie Grace) ble kidnappet under en venninnetur til Paris.
Nå er han i Istanbul.
Etter endt oppdrag dukker datteren og eks-konen Leonore (Famke Janssen) opp.
Sistnevnte er – for plottets del – betimelig nyseparert.
Alt ligger an til en riktig hyggelig familieferie.
Men operasjonen i Paris kostet som kjent en håndfull albanske menneskehandlere livet.
De hadde også pappaer som elsket dem.
Hevn sverges.
Hardbarkede kjeltringer setter kursen mot Tyrkia.
Familien Mills' ferietur blir alt annet enn hyggelig.
Som reinspikket underholdningsaction bød den første filmen på et par interessante aspekter.
I Pierre Morels regi skildret den to garvede agenter som forlot karrieren til fordel for farsrollen.
Og den ga et grelt og lite spekulativt innblikk i kvinnehandelens skitne virkelighet.
Slike momenter er fraværende i toeren.
Med et rendyrket hevndrama i bunn, går regissør Olivier Megaton rett på sak.
Noe som gjør oppfølgeren til en enda mer forutsigbar og formelpreget spenningsfilm.
Bryan Mills er like supersmart og uovervinnelig.
Skurkene skuler sjablongmessig.
Mills plaffer løs, bandittene plaffer løs.
Vi får noen doser nevekamp, litt løping på tak og et par spektakulære biljaktscener i eksotiske omgivelser.
Megaton og produsent/manusforfatter Luc Bessons har tatt med seg noen av de stilistiske, koreograferte kampscenene fra sitt forrige samarbeidsprosjekt, «Colombiana» – også det et ikke helt vellykket forsøk på å utforske hevnens patologi.
I «Taken 2» ledsages scenene gjerne av et hoppende, sveivende kamera som gir enkelte slåsskamper et klumsete, seigt preg.
Det seige, litt uvirkelige inntrykket forsterkes av et kraftig haltende og skrivebordskonstruert plot.
«Ha ha, er det mulig!?»-øyeblikkene er så mange at jeg faktisk begynner å lure på om Megaton/Besson driver gjøn med oss, eller seg selv.
I så fall – som parodi – har «Taken 2» sine øyeblikk.
Men som spenningsfilm fenger den aldri skikkelig, og ville, uten Liam Neesons tilstedeværelse og karisma, vært rent ut kjedelig.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500372
|
Klissete om barnløshet
Sukkersøt fabel om familieverdier, familielykke og barn som kommer som en gave for å spre glede og livsvisdom.
At «The Odd Life of Timothy Green» er ført i pennen av mannen som i sin tid skrev manus til «Hva er det med Gilbert Grape» og «Gutter er gutter», er nesten ikke til å begripe.
Vi ante hvor det bar med ham da han skrev og regisserte den überromantiske komedien «Dan In Real Life» (som Sondre Lerche leverte musikken til).
I «The Odd Life of Timothy Green» tar han skrittet fullt ut og formelig ruller historien i sentimentalitet og sukkerspinn.
Vi møter Cindy og Joel Green (Jennifer Garner og Joel Edgeton), et ulykkelig barnløst par på et adopsjonskontor.
Mens den tilmålte tiden tikker av gårde, forteller de historien som skal overbevise strenge saksbehandlere om at de egner seg som foreldre.
Historien handler om Timothy.
Gutten som kom til dem på mystisk vis en mørk og stormfull natt, fiks ferdig i en alder av ca. 10, idet alle drømmer om hvilket barn de kunne fått var puttet i et skrin og begravd i hagen.
Rett nok har han en underlig skavank – leggene er begrodd med løv – men hjertet hans er åpent, sinnet vennlig, og når solen strømmer over tretoppene, løfter han armene, lukker øynene og suger lyset til seg.
Fortellingen spilles ut i den tidløse småbyidyllen Stanleyville, «Verdens blyanthovedstad», i et landskap av glødende høstfarger.
Hjørnesteinsbedriften, blyantfabrikken, trues riktig nok av nedleggelse.
Cindys søster er i overkant stolt av de begavede barna sine, og Joels far har aldri virkelig vært der for ham.
Men Timothy er et barn med en hensikt.
Så mye hensikt at magien ikke får plass til å puste.
Alt virker kunstig og kalkulert, innstudert søtt, med en moral like påtrengende som den påtatte hjerteligheten.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500373
|
Stillferdig drama fra DDR
Om kjærlighet og dyptgripende personlige valg.
Hun går av en buss, setter seg på en benk, tenner en sigarett.
To menn holder øye med henne fra et vindu.
De vet hvem hun er.
De vet hvorfor hun er her.
Slik setter regissør og manusforfatter Christian Petzold tonen for dette saktegående, men medrivende dramaet fra et samfunn som ikke lenger finnes.
Året er 1980, stedet en liten provinsby nord i Øst-Tyskland.
Kvinnen på benken heter Barbara.
Hun er lege.
Hun elsker en vesttysker, og har søkt om utreisetillatelse for å kunne leve med ham.
Derfor sitter hun her, på en benk foran et landsens sykehus, forvist fra toppjobben ved universitetsklinikken Charité i Berlin.
Den ene ved vinduet er André, en av legene hun skal jobbe med.
Den andre er etterretningsoffiseren Klaus Schütz.
Barbara har en plan.
Men ettersom hun engasjerer seg i pasientenes skjebne, og André vokser frem som noe mer enn en interessant, medisinskfaglig samarbeidspartner, tar planene nye veier.
Flere faktorer skiller «Barbara» fra tidligere filmer om forholdene bak jernteppet.
Den har likhetstrekk med Florian Henckel von Donnersmarcks Oscar-vinner «De andres liv» (2006).
Begge skildrer menneskeskjebner under et regime preget av overvåking og angiveri.
Men der selve overvåkingens menneskelige konsekvenser sto sentralt i von Donnersmarcks film, konsentrerer «Barbara» seg om hverdagsliv og mellommenneskelige relasjoner.
Men også her handler det i bunn og grunn om dyptgripende, personlige valg, denne gangen spilt ut med en gryende kjærlighetshistorie som underlag.
«Barbara» mangler også snevet av tilbakeskuende lengsel som preget Wolfgang Beckers «Good Bye Lenin!» (2003), og fortvilelsen og den skittengrå løden fra Christian Mungius rumenske «4 måneder, 3 uker og 2 dager».
Tvert imot lyses «Barbara» opp av en gyllen sensommersol.
Leiligheten hun tildeles er riktig nok nedslitt og nitrist, men landskapet er idyllisk.
Vi ser ingen bilder av statsleder Erich Hoenecker.
Ingen sjekkpunkter, ingen soldater.
Vi ser ikke engang et eneste flagg.
Men vi gjenkjenner de statlige Interhotellene der vesteuropeere ble installert, holdt øye med og fremvist en standard østeuropeere flest bare kunne drømme om.
Og vi ser et samfunn med knapphet på goder, med mistenksomhet og overgrep.
Vi ser hva etterretningsoffiserene gjør.
Vi hører samtalene.
Replikker og dialoger fulle av undertekst, antydninger og hint.
Folk som snakker slik de nødvendigvis må ha snakket med hverandre i et samfunn der STASI hadde øyne og ører overalt.
På mange måter er filmen så stillferdig at den nesten virker underspilt, gitt hva som står på spill av personlig integritet, emosjoner og politiske faremomenter.
Nina Hoss spiller Barbara med like mengder tilbakeholdt sinne som varme, ofte skjult bak en maske som like godt kan være storbyarroganse som forpint raseri.
En lysende rolleprestasjon, og en oppvisning i de små virkemidlenes kunst.
Svært god er også Ronald Zehrfeld som André, en mann hvis agenda og lojalitet forblir uklar, men også en mann med en stor, nærværende varme, mild sjarm og urokkelig legeetisk standard.
Kostymer og scenografi er like autentisk som skuespillernes spill, og samspill.
Alle som har vært i et østblokkland før murens fall, vil kjenne seg igjen.
I klær og interiør.
I den lett ugne, konstant nervøse stemningen.
Filmen vant en velfortjent Sølvbjørn for beste regi under årets filmfestival i Berlin.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500374
|
Krampekynisk
Velspilt, men grunt om bitchy, selvopptatte jenter.
Jeg har ikke noe imot dumme jenter på film.
Jeg har sagt og skrevet det før.
Jeg vil at jenter skal ha samme spillerom på lerretet som guttene har.
Får de det i «Utdrikningsslaget»?
Nei.
Regan (Kirsten Dunst) har gjort alt riktig.
Hun har tatt utdannelse.
Hun spiser riktig, jobber med kreftsyke barn og dater en medisinstudent.
Så fortjener hun ikke da å bli den første av venninnene som blir gift?
Åpenbart ikke.
For der, rett foran henne, sitter Becky (Rebel Wilson).
Svær og tjukk bestiller hun osteburger, pommes frites og dessert.
Tar gjerne også baconet og osten radmagre Regan har valgt bort fra salaten.
Forteller at hun skal stå brud.
Den utkårede er attpåtil vellykket og kjekk.
Tilkall brudepikene!
Herrefred.
Denne gjentatte, forslitte, forterpede ideen om at ekteskap er kvinners høyeste ønske.
Fjorårets beslektede og supervittige «Bridesmaids» hadde også som premiss at jenter drømmer om romantisk bryllup.
Samtidig viste den en fandenivoldsk vilje til å ta rotta på bryllupshysteriets mange bisarre utslag.
Og dro dessuten den obligatoriske tjukke jenten opp av hatten som noe mer enn en tragisk, aseksuell figur.
«Utdrikningsslaget» har stoff i seg til å gjøre noe av det samme, med en enda mørkere brodd.
Men i stedet for å harselere med bokstavelig talt innsnevrende kvinneroller, bidrar filmen selv til å snevre inn kvinnenes handlingsrom.
Herregud.
Disse grovt tegnede, klisjèbefengte kategorienejenter deles inn i.
Bitterfitten Regan.
Stram og infam himler hun med øynene bak Beckys rygg, og utfører sine plikter som forlover utelukkende for å innkassere enda en selvrettferdig stjerne i sin egen bok.
Dophuet Gena (Lizzy Caplan).
Promiskuøs og bitende sarkastisk.
Surrehodet Katie (Isla Fisher).
Dum som et brød, men med pene pupper.
Og så bruden.
Ha ha, hun er så feit at to av brudepikene får plass i brudekjolen, samtidig, skratter den, ondsinnet, men ikke på noen frigjørende måte.
Jeg skjønner ikke hva som er så festlig med tjukke folk.
Jeg skjønner ikke hvor denne filmen vil.
Den er velspilt, ja.
Som kategorier er jentene svært godt observert.
Den drysser ut enlinjere og kynismer, og er slik sett underholdende.
Men det er noe krampaktig over kynismen.
Og det er et stort hull der klangbunnen for det ondskapsfullt infame skulle vært.
Filmen mangler det smarte blikket som gjorde «Bridesmaids» morsom, og Mavis i «Young Adult» interessant midt i sin kyniske taktløshet.
Disse brudepikene mangler et indre liv.
Den mørke sårheten regissør og manusforfatter Leslye Headland nok har prøvd å putte inn, kommer ikke til overflaten.
Det finnes knapt noe ordentlig vennskap å få øye på.
Alt drukner i bitching og misunnelse og selvopptatthet og party party og en revnet brudekjole og revnende likegyldighet.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500375
|
Formelpreget og full av feil
Ingrid Bolsø Berdal spiller bedre enn filmen fortjener
Akkurat idet du trodde norsk film endelig hadde lagt bak seg sine teatrale talemåter og geberder, sender «Flukt» oss tilbake til hine hårde dage, der du hører radioteaterstemmer om du lukker øynene, og replikker uttales med skriftlig syntaks.
Innimellom tror jeg knapt mine egne ører og øyne.
Men først, et sammendrag.
Vi skriver 1363.
Ti år er gått siden svartedauden utslettet halvparten; kanskje to tredjedeler av Norges befolkning.
Et sted i fjellet i Sør-Norge herjer en bande fredløse, anført av Dagmar (Ingrid Bolsø Berdal).
En dag overfaller de en familie på vandring.
Unge Signe tas til fange.
Snart blir det klart at hun skal fylle en helt spesiell funksjon.
Folkene bak «Flukt» legger ikke skjul på sine dikteriske friheter.
Filmen spiller på myter, og slik må det være, all den tid mye av historikken rundt tiden før og etter svartedauden fortsatt er uklar.
Samtidig vektlegger pressematerialet det som finnes av fakta om svartedauden.
Så jeg antar at filmskapernes ønske har vært å lage en veldreid spenningsfilm med en konkret historisk epoke som bakteppe.
Viljen til historisk korrekt drama gjenspeiles i kostymene og det lille som finnes av scenografi.
Her virker detaljene gjennomførte og autentiske.
Synd, derfor, at de ikke kostet på seg en språkkonsulent eller to, og litt historisk veiledning.
Frem mot rundt 1350 snakket man norrøne dialekter i Norge.
Først på 1500-tallet begynte man å snakke et språk vi i dag ville forstått.
I «Flukt» snakker de østlandsk som vandret de gatelangs på Grünerløkka, trøndersk som gikk de langs Nordre, og sørlandsk som på en sommerdag i Markens.
De hadde ikke behøvd å snakke gammelnorsk.
Men en varsom, språklig tillemping til tidsmessig mer troverdige dialekter og talemåter, kombinert med en kraftig utluking av anakronismer, ville gitt en helt annen autentisitet.
I stedet får vi latterligheter som «Bare slapp av, du!», hvest opp i Signes ansikt av en fredløs, nummeret før han forsøker å voldta og drepe henne.
«Heks!» roper Signe til Dagmar, 300 år før det tyske begrepet overhodet ble tatt i bruk i Norge.
Og sannelig innføres like godt hekseprosessen og dens metoder, rundt 200 år før den — og reformasjonen, som hekseprosessen henger nøye sammen med - faktisk kom til Norge.
Selv innenfor røverhistoriens rammer er det et drøyt stykke kunstnerisk frihet å ta i en film som så uttalt ønsker å plassere seg i et historisk landskap.
Som spenningsfilm har «Flukt» sine øyeblikk av rå brutalitet.
Men virkemidlene er enkle og lett gjennomskuelige.
Dramaturgisk følger filmen en uhyre skjematisk, formelpreget struktur.
Ro avløst av spenning avløst av action avløst av nærhet i en gjentakende og etter hvert forutsigbar sirkel.
Bortsett fra et par scener med appell til sitrende høydeskrekk, drepes spenningen i overspill og affekterte fakter.
Filmen er under halvannen time, og føles likevel ubegripelig lang.
Ingrid Bolsø Berdal prøver å gjøre trøndersk til et hardt språk.
Av og til lykkes hun, også.
Hun har noe dyrisk, skånselsløst ved seg.
Det nesten mimikkløse ansiktet sender tankene til Charlize Therons spill i «Monster».
Berdal spiller nesten bedre enn filmen fortjener, og legger det hun kan i en ellers psykologisk lite troverdig og svakt utviklet skikkelse.
Filmen skal ha ros for sitt forsøk på å lage en actionfilm der rollefigurene har dybde, og kvinneskikkelser tæl.
Problemet er at den ikke borer dypt nok.
Psykologien blir sentimental.
I tilfellet Dagmar blir den en ren klisjé.
Sett bort fra det språklige skurret, er det også et fint samspill mellom Signe (Isabel Christine Andreasen) og vesle Frigg (Milla Olin), som Signe flykter sammen med.
Rent teknisk er det lite å utsette på produksjonen.
«Flukt» er vakkert filmet, med storslåtte tagninger i praktfull, norsk natur.
Slik sett er det forståelig at den allerede har solgt i bøtter og spann til utlandet.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500377
|
Ujevn monstermoro
Vellaget, heseblesende og med noen veldig gode øyeblikk.
Dracula som overbeskyttende alenepappa for en 118 år gammel tenåringsdatter?
Det er en idé jeg kan like.
Så er da også far Dracula og unge Mavis filmens solide tyngdepunkt, både underholdningsmessig og emosjonelt.
Synd derfor at det lesses så uhemmet på med gags og greier rundt dem, at de nesten drukner i ståk.
Langt der borte i Transylvania har Dracula bygget opp et digert hotell som han hvert år åpner for all verdens monstre.
Alt for å gi Mavis et heidundrende bursdagsselskap.
Nå skal hun feire myndighetsdagen.
Monstrene strømmer på.
Frankenstein.
Varulver.
Den usynlige mannen.
Mumier.
Alt som kan krype, gå og åle seg frem av troll og skrekkfigurer.
Mange av dem riktig flotte å se på.
Andre med opphav i fantasiens nederste skuff.
I disse monstrenes verden er mennesket fienden.
Det lover slett ikke bra for den unge globetrotteren Jonathan der han uforvarende roter seg inn på hotellet.
Det lover ikke bra for Draculas verdensbilde heller.
For sannelig må han innse at han faktisk liker den unge jyplingen.
Og Mavis?
Hun liker ham ekstra godt.
Genndy Tartakovsky er regissøren bak TV-seriene om Powerpuff-jentene og Dexters laboratorium.
Det merkes på den oppskrudde stemningen.
Filmen renner over av gode ideer, men kjører av gårde i hurtigtogsfart.
De få gangene den stopper opp og dveler ved situasjoner og stemninger, ser man hvor godt dette kunne blitt med litt mer ettertenksomhet og litt mindre action.
Men for all del.
Ungene vil elske de elleville slapstickløyene.
Filmen glimter også til med noe mer elevert humor, gode replikker og sarkasmer og et par herlig absurde scener.
Fin å se på, er den også, i velfungerende 3D, med et panorerende, bevegelig kamera som gjør særlig scenene der far og datter forvandler seg til flaggermus veldig flotte.
Som helhet, derimot, er filmen så ujevn at man innimellom skulle tro den var instruert av fire forskjellige regissører.
Nå er ikke alt bare halloi.
Her ligger to kjærlighetshistorier i bånn, en tragisk og en søt.
Pluss en moral om at man ikke skal bygge opp fiendebilder av hverandre.
I originalversjonen er Adam Sandler og Steve Buscemi blant stemmegiverne.
Gledelig derfor at de norske stemmegiverne har gjort seg flid, denne gangen.
Det gjelder særlig Christoffer Staib Sørensens Dracula.
Eyvind Hellstrøm dubber den gale kokken Quasimodo, og man har tatt seg bryet med å hente inn et rikt utvalg dialekter.
Spyfluene snakker bergensk, skjelettene sørlandsk.
Gode greier.
Er du enig med anmelderen?
Sin din mening her:
| 0
|
500378
|
Stillestående
Poetisk og litt stillestående om Liv Ullmann og Ingmar Bergman.
«Liv & Ingmar» bringer ikke frem noe oppsiktsvekkende nytt om Liv Ullmann og Ingmar Bergman, dersom noen hadde ventet det.
Mest av alt er dokumentaren et portrett av to store kunstnere og deres betydning for hverandre, og det er tre ting som fascinerer ved den:
Skildringen av hvordan et kjærlighetsforhold kan utvikle seg fra intens forelskelse via stormende, smertefullt samliv og brudd til livsvarig, dypt vennskap.
Påvisningen av hvordan forholdet mellom Ullmann og Bergman nedfelte seg i filmene hans og — i hvert fall i ett tilfelle - påvirket regien.
Pluss de mange filmklippene, der man påminnes hvilket intenst kameranærvær den unge Liv Ullmanns ansikt var i besittelse av.
Filmen er en lang Liv Ullmann-monolog, sortert etter kapitlene kjærlighet, ensomhet, raseri, lengsel og vennskap, billedlagt med arkivmateriale, filmklipp og et nåtidsplan vekslende mellom et ikke identifisert norsk kystlandskap og den svenske øyen Fårõ, der Bergman bygget hus til seg og Ullmann, og ble boende resten av sitt liv.
Ullmann legger ikke skjul på noe.
Hun forteller om følelsen av fangenskap som raskt oppsto i samlivet og ensomheten på Fårõ, der Bergman — da i slutten av 40-årene - fant arbeidsro, mens hun - ennå ikke fylt 30 - lengtet etter liv rundt seg, og selskap.
Hun forteller om oppslitende krangling.
Her finnes rørende øyeblikk, som når Ullmann forteller om den intense forelskelsen som oppsto under innspillingen av «Persona», og hele den modne skikkelsen brått bærer preg av erindringen om den ungdommelige lykken.
Eller når hun uforvarende finner en lapp hun mange, mange år senere skrev til ham.
Han har gjemt den bak buksesmekken på en liten teddybjørn.
Den indiske regissøren Dheeraj Akolkar etterstreber en lavmælt, dvelende tone.
Men poesien blir noen ganger overtydelig og noe selvforelsket, og filmen tenderer til å bli en smule stillestående, på grensen til kjedelig, og også en anelse svulmende i sin følsomhet.
Er du enig med vår anmelder?
Si din mening her:
| 0
|
500380
|
God film for de aller minste
Fint om hva en familie kan være.
Mia er en ordentlig bestemt liten jente.
Hun har ikke foreldre, men bor hos onkel Sonny, en svær tatovør – som i norsk dubbing snakker saftig nordnorsk, stemmegitt av Stig Henrik Hoff.
Han tror at han ikke er god nok som pappa for henne.
Hun tror han ikke er ordentlig glad i henne.
Planen er derfor å finne en skikkelig kjernefamilie hun kan vokse opp i.
Men før de kommer så langt, surrer Mia det skikkelig til for Sonny da hun tatoverer en drøss barnetegninger på ryggtavlen til en sovende, sørlandsk biker.
Sonny frykter bank, så de hiver seg på mopeden og flykter ut på landet.
Mens Sonny tar seg en blund, treffer Mia både alver, nisser, troll og lyktemenn, og lærer litt både om havet og om at familier ikke nødvendigvis er som hun drømmer om.
«Tigre & Tatoveringer» er en riktig fin liten historie, som appellerer både til fantasien og gjenkjennelsen.
Handlingen har to tydelige tråder.
Det dreier seg om voksne som ikke helt hører på det barn sier, og tar det alvorlig.
Og det handler om at familier kan være så mangt.
Det viktigste er at man er glad i hverandre.
Animasjonen er enkel, men likevel detaljrik og vittig; litt skakk og skjev og finurlig.
At lengden attpåtil er bare 45 minutter, gjør dette til en utmerket begynnerfilm for de aller minste.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500381
|
Barna i dalen
Rikt og utfordrende om fattigdom på flere plan.
I et leserbrev til den kjente familieterapeuten og Dagbladet Magasinet-spaltisten Jesper Juul, skrev en bekymret tante nylig om sin lille niese.
Foreldrene sto på pinne for henne, og fikk familier og venner til å gjøre det samme.
Jenten fikk så mye bekreftendeoppmerksomhet at hun begynte å bli stresset, med atferdsavvik som resultat.
For 12 år gamle Simon er situasjonen stikk motsatt.
Ikke en kjeft vier ham oppmerksomhet.
Riktignok bor han sammen med sin søster, Louise.
Men selv om hun er i tyveårene, virker hun mer umoden enn ham; ute av stand til å holde på en jobb, og med et flyktig forhold til så vel kjærester som broren.
Simon og Louise bor i en nedslitt høyblokk i en liten alpeby i Sveits.
Hver dag tar Simon taubanen til fjells, der han robber rike turister for skiutstyr han selger videre til nabounger eller forbipasserende bilister.
Den vesle tjuvradden handler av nødvendighet.
Det er slik han skaffer seg og søsteren mat på bordet.
Ursula Meiers film har sine sosialrealistiske slektninger.
Men Meier er ikke Ken Loach.
Meier beveger seg mer i retning av en nesten poetisk naturalisme.
Dels dvelende, dels talende, understøttet av John Parish' stemningsfulle musikk, risser hun opp et bilde av et stadig mer klassedelt Europa, tydeliggjort i forskjellen mellom de rike i den naturskjønne høyden og de fattige der nede på den snøløse, mistrøstige dalsletten.
Mye av kraften i «Min søster» ligger i måten Meier og fotograf Agnes Godard visualiserer disse kontrastene, og mellomrommene mellom dem.
Simons reise opp og ned med taubanen.
Fjellets storslåtte natur versus lavlandets industrielle tristesse.
Det åpne landskapet i høyden versus den trange tristessen i en stusslig, liten blokkleilighet.
Samtidig utforsker filmen det konkrete og emosjonelle forholdet mellom Simon og Louise, preget som også det er av motsetninger og kontraster.
Lengsel og kjærlighet, omsorg og forsømmelse, beundring og frastøtelse.
Filmens øvrige, lavmælte kraftfullhet ligger i de fantastiske rolleprestasjonene til Kacey Mottet Klein, som spiller Simon, og Lea Seydoux, kjent blant annet fra Woody Allens «Midnight in Paris».
Særlig Klein imponerer med sitt uttrykksfulle spill og sin evne til å få frem de indre motsetningene Simon.
Vi ser en guttunge som spiller ut en påtatt rolle som lett karslig «familieoverhode», og som ruller, ensom og barnlig, over vinterens siste snø, etter at turistene og «inntektskilden» har forlatt det mondene høyfjellet.
Vi ser et barn som altfor tidlig har lært seg markedskreftenes første bud:
Alt kan selges, alt kan kjøpes.
Alt er penger, transaksjoner.
Også nærhet.
Med dempede, varsomme virkemidler og psykologisk krystallklart blikk tegner "Min søster" et nært og hjerteskjærende portrett av to utsatte, sårbare små mennesker.
Det munner ut i et åpent, flertydig bilde som blir hengende med meg som et indre avtrykk idet kinolyset slås på.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500382
|
Inn i det vondeste
En sviende og smertefullt god nærgranskning av menn på vei mot avgrunnen.
På beste vestkant , mellom mahogni og elegante blomsteroppsatser, arbeider en godt voksen forretningsmann seg gjennom en liste over ting han skal avslutte.
Avisabonnement, bankforbindelse krysses ut.
I et urbant, livlig boligfelt med hager og barnefamilier prøver en besøkende eks-mann å opprettholde et skinn av normalitet overfor naboer, unger og tidligere ektefelle (Pia Tjelta).
I en bygård på østkanten, i en nyinnflyttet leilighet, surrer Trond bandasje rundt en blodig knoke.
Med et varsomt undersøkende og samtidig brutalt ærlig kamera gransker Eva Sørhaug tre ulike tilfeller av vold mot kvinner.
Langsomt og omhyggelig sirkles situasjonene inn.
Lag på lag skrelles av.
Bare antydningsvis får vi fliker av en bakgrunnshistorie.
Vi ser konturene av menn som ikke mestrer sine emosjoner, som ikke takler ydmykelse eller tap av anseelse og makt.
Vi ser dem i siste stadium av en lenge utviklet eller brått oppstått sjelelig avgrunn.
Det meste fortelles gjennom rollefigurenes handlinger, via blikk, ansiktsuttrykk og kroppsspråk.
Bjørn Flobergs forpinte mildhet.
Mads Ousdals ulmende, tilbakeholdte raseri.
Aksel Hennies rastløst nervøse kroppsspråk og eksplosive sadisme.
Den urovekkende stemningen fortettes etter hvert som kjernen kommer mer og mer til syne.
En nærmest åndeløs intensitet vokser frem.
Harald Gunnar Paalgards kameraføring, Sørhaugs subtile billedutsnitt, og den eminente måten hun bruker vegger, dører og døråpninger på, gir en film som på ett plan er besynderlig vakker.
På et annet plan er den så rystende og opprørende at den føles som et fysisk angrep.
I så måte har «90 minutter» fellestrekk med Michael Hanekes filmer, både tematisk og filmatisk.
For alle oss som har latt oss sløve av såkalt underholdningsvold, er dette en kimende vekkerklokke.
Ved å plassere oss som tilskuere i tilstøtende rom, med innsikt gjennom åpne dører, skaper Sørhaug en intimitet, en følelse av ubehagelig tilstedeværelse.
På samme måte lar hun vesentlige deler av volden utspille seg utenfor kamera.
Men informasjonen som ligger i billedutsnittet er mer enn nok, og får nærmest en forsterkende effekt fordi den tvinger på oss våre egne, indre og vel så identifiserende bilder.
Det gjelder særlig sekvensene med Aksel Hennie og hans forslåtte kone (Kaia Varjord).
Enkelte scener nærmer seg det uutholdelige.
Også fordi samspillet mellom Hennie og Varjord er så autentisk intense.
Hennie spiller fryktinngytende godt.
Og Varjords spill er så rystende modig og fysisk utleverende at det kanskje savner sidestykke i norsk film.
«90 minutter» er i det hele tatt en bemerkelsesverdig modig film.
Både fordi den går så varsomt, men likevel kompromissløst inn i sitt forehavende.
Og fordi den ikke påtar seg å forklare.
Sørhaug undersøker ikke de strukturelle maktforholdene mellom menn og kvinner.
Hun går bak statistikkene og avisoverskriftene.
Hun går inn i rommene der volden skjer, og viser den, utilslørt .
G jennom denne både nennsomme og nådeløse fremvisningen får hun frem viktige nyanser og dobbeltheter.
Den innsikten gjør det verken lettere, eller overhodet mulig, å forstå disse mennenes handlinger.
Her finnes ingen rettferdiggjøring.
Men her finnes ikke nødvendigvis menn som hater kvinner, heller.
Her finnes et rom – etter filmen – der samtalene om det strukturelle så vel som det personlige – kan begynne.
Men før vi går inn i det rommet, lar Sørhaug oss bokstavelig talt stirre inn i et stort, stort mørke, mens Henrik Skrams vakre originalmusikk nærer den tunge følelsen av sorg.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500384
|
Sex, løgn og intrigemakeri
Tiltalende kostymedrama fra dansk brytningstid
Noe var råttent i Danmarkpå Hamlets tid.
Og tilstanden var ikke nødvendigvis bedre på 1700-tallet, da landet sosialt og politisk lå langt tilbake for et Europa som hadde begynt å ta innover seg flere av Opplysningstidens ideer.
Neppe tilfeldig derfor, om enn neppe historisk korrekt, at manusforfatterne lar Christian VII og Johann Friedrich Struensee finne hverandre via et knippe Shakespeare-sitater.
Historikerne menerChristian VII muligens var schizofren.
Filmen lar diagnosen stå åpen.
Mikkel Følsgaard spiller ham som en åpenbart syk, infantil og utagerende mann med hang til horer og skuespill, en konge uten reell makt og styringsvilje.
Christian VII var ikke fylt 17 år da han besteg kronen.
Like etterpå giftet han seg med sin britiske kusine, 15 år gamle Caroline Mathilde.
Historien om kongen,dronningen og Struensee – som etter hvert ble hennes elsker og far til datteren Louise Augusta – er kjent historisk stoff.
Særlig i Danmark, men også i Norge – ikke minst takket være Per Olof Enquists suksessroman «Livlegens besøk» (1999).
"En kongelig affære" kunne langt på vei vært basert på Enquists roman.
Men filmskaperne fikk aldri rettighetene til den, og brukte i stedet Bodil Steensen-Leths «Prinsesse af blodet».
Filmen tar åpenbartflere kunstneriske friheter, og danske historikere har skrevet sine spaltemeter om historieforfalskning – jf. den norske «Kon-Tiki»-debatten.
Men fra en legmanns ståsted blir den danske diskusjonen mest spissfindigheter.
Som fortelling nærmest roper historien på filmatisering, proppet som den er med erotikk og politikk, ideer som brytes mot hverandre, intriger og renkespill.
Som modernefortelling tjener også filmen på de valgene som er gjort.
Mer enn å være «seg selv», blir navngitte, historiske personer representanter for en tenkning, et system og en tidsånd.
I den sammenhengen gjøres Struensee til en heltemodig forkjemper for fremskrittet, en foregangsmann som var for tidlig ute med sine reformer.
Men bildet av ham er ikke entydig.
Mads Mikkelsens tolkning antyder også en kalkulerende strateg som vet å utnytte kong Christians svakheter til egen fordel.
Om enn ikke for personlig vinning, så for å få makt og innflytelse.
Det taler ogsåtil filmens fordel at den vektlegger den intellektuelle kontakten mellom Struensee og Caroline Mathilde.
Spilt av en svært tilstedeværende og uttrykksfull Alicia Vikander, fremstilles dronningen som et lesende menneske, åpen for nye ideer, men «innbakt i skjebnen», for å låne Struensees ord.
Han, den radikale opplysningspolitikeren og hun, det spørrende mennesket, møtes i felles interesse for litteratur, særlig skriftene til tenkere som Voltaire og Rousseau.
Samtalene deres kommer først, deretter den erotiske tiltrekningen.
Derimot lugger detlitt rent språklig, her og der.
Begrepet onani ble angivelig første gang brukt litterært i 1712, så i 1760, men hadde rundt 1770 neppe funnet veien inn i dagligtalen ved hoffet i et land som fremdeles opererte med sensur av skrifter.
Et uttrykk som «soper» ble nok heller ikke brukt.
Men som helhet er «En kongelig affære» et tiltalende, elegant og intenst kostymedrama fra en historisk epoke som fikk vidtrekkende betydning for den sosiale og politiske utviklingen i Danmark.
Er du enig med vår anmelder?
Si din mening her:
| 1
|
500386
|
Ydmykelser og verdighet
En vittig, infam og sviende ferd gjennom et klassedelt Oslo
«Som du ser meg» er en av syv norske premierer under årets filmfestival i Haugesund.
Den er også et svar på ropet om flere og mer sammensatte kvinneskikkelser i norsk film.
Og for et svar!
Stilmessig låner Dag Johan Haugerud elementer fra flettverksfilmen, men uten dens konstruerte tilfeldigheter.
Tre damer er naboer i samme blokk.
En forfatter (Andrine Sæther) har skrevet en novellistisk roman om dem.
Mens hun leser den inn som lydbok, får vi stemmen hennes som voice over, og historiene visualisert.
Først Lise Gundersen (Laila Goody).
Et pliktoppfyllende hverdagsmenneske, uten altfor stor selvtillit, men lykkelig gift med verdens beste mann (Fridtjov Såheim).
Hun har en uvane med å slå om til engelsk når hun blir usikker.
Vanligvis ikke noe problem, helt til sjefen (Trine Wiggen) overtaler den noe konfliktunnvikende sykepleieren til å bli kontaktsykepleier for en student i praksis.
Så Grete Maigret (Ragnhild Hilt).
En eldre oversetter av vektig, tysk litteratur.
Et kulturmenneske — i ordets beste betydning.
Men i møte med sin nye redaktør (Andrea Bræin Hovig), kolliderer ikke bare hennes livs- og litteraturforståelse hardt med den nye kulturelitens overflatiskhet - hele hennes integritet kommer i skvis med lojaliteten til forlaget.
Sist, men ikke minst:
Middelklassens mor og datter (Anne Marit Jacobsen og Henriette Steenstrup) - bilende fra østkantblokk og ettromsleilighet til gedigen vestkantvilla for å besøke søkkrik svigerinne og vellykket kusine (uten studielån, med utdanningsfond, spilt av Ane Dahl Torp).
Her blir den hofteopererte moren tilbudt en million.
Er det helt greit?
Dette høres ikke ut som noen blockbuster.
Hvilket det heller ikke er.
Til gjengjeld er «Som du ser meg» noe så - i norsk sammenheng - sjeldent som et dialog- og karakterdrevet drama som utsier noe viktig, essensielt og tidvis ubehagelig, uten å bli jålete og pompøs.
Filmen gir en sylskarp beskrivelse av personligheter, kommunikasjonsproblemer - eller kommunikasjonsulikheter - og kultur- og klasseforskjeller.
Innimellom hylende morsomt, ofte infamt, av og til sviende vondt.
I bunnen hviler det eksistensielle spørsmålet om menneskelig verdighet.
«Som du ser meg» er en i dobbelt forstand usminket film.
I så måte kan den minne om de svenske vestkystfilmene (blant annet filmene til Ruben Østlund og Jesper Ganslant), eller dogmefilmene, men uten deres uro.
Den er fiffig, men enkel, leken og samtidig alvorlig, og kompromissløst ærlig.
Den er også full av åpne rom, pustehull der det ikke skjer åpenbart betydningsfulle ting, og av vendinger der frykteligheter finner sted nesten uten at du helt registrerer det med en gang.
Noe av grunnen til filmens kvalitet, ligger i Haugeruds tilnærmingsmåte.
Han har skrevet rollene med disse skuespillerne for øyet, og de har bidratt med innspill underveis.
Like viktig er hans genuine blikk for ulike kvinnetyper, hvordan de snakker, agerer, resonnerer.
Små, men vektige detaljer som gjør typetegningene glassklart presise og autentiske.
Som filmskaper har Haugerud laget fem kortfilmer og to filmer i noe lengre format, blant annet kinofilmen «Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta» fra 2005.
Han er også skjønnlitterær forfatter med tre romaner bak seg.
Det merkes særlig i filmens dialoger.
Mange av dem byr på overraskelser.
Ikke en av dem skurrer.
Og skuespillerne leverer også, helt uten skurr.
Er du enig med vår anmelder?
Si din mening her:
| 1
|
500387
|
Hjemmebrent og vold i Virginia
Seiglivede bondebrødre utfordrer korrumpert makt under forbudstiden i USA
Vi er i Franklin County, Virginia.
Vi skriver tidlig 30-tall, depresjon og forbudstid.
I dette landskapet leverer brødrene Bondurant førsteklasses hjemmebrent til så vel høy som lav, lovens voktere inkludert.
Lokale overenskomster forrykkes da spesialagent Charlie Rakes kommer fra storbyen for å få sin bit av den lukrative kaken.
Filmen – med manus av Nick Cave – baserer seg på Matt Bondurants roman «The Wettest County» in the World».
Den er i sin tur basert på historien til hans bestefar og grandonkler.
Både film og bok dikter rundt personligheter og hendelser, men det er ingen grunn til å tro at virkeligheten var pynteligere.
På overflatenkonsentrerer plottet seg rundt «den ærlige lovbryteren» versus «den korrupte purken» – en kjent og kjær sjangerøvelse som John Hillcoat rent filmatisk ikke behandler særlig originalt eller nyskapende.
Men det skal ikke holdes mot ham, eller filmen.
For Hillcoat gir oss noe annet, som er vel så interessant.
Under det blodige og brutale voldseposet ligger en film som tematisk befinner seg i samme landskap som Hillcoats forrige – «The Proposition», en storslått, australsk western, og postapokalyptiske «The Road».
Det handler om menneskelig mangfold, overlevelsesvilje og -evne under vanskelige vilkår.
Psykologisk borer ikke «Lawless» fullt så dypt som disse.
Men Hillcoats særmerkede stil gjenkjennes i måten han utnytter landskap, og i detaljene.
Scenografien er fantastisk, tidskoloritten nydelig.
Filmen lukter rust, jern, støv og jord.
Som gangsterfilmskildrer «Lawless» det landsens fotfolket som skapte storbygangstere som Al Capone og Nucky Thompson i «Boardwalk Empire».
Blikket kommer nedenfra, for en gangs skyld.
Og der andre gangsterfilmer gjerne blir ren og uhemmet action, leverer Hillcoat et karakterdrevet drama full av personligheter.
Og hvilke personligheter!
Tom Hardys Forrest.
En brumlende branne, knapt talefør.
En ulv i fåreklær, les strikkejakke.
Udødelig i egne øyne.
En mann av usvikelige prinsipper.
Howard Bondurant (Jason Clarke).
Der mykhet anes i storebror Forrests øyne og fyldige munn, er han isblå i blikket og hardmeislet i ansiktet.
Ravende sterk.
Stup gal i fylla.
Lillebror Jack (Shia LaBeouf).
Veikere, mer unnvikende enn storebrødrene.
En forfengelig fyr som strever for å vinne brødrenes respekt og staser seg til for å vinne hjertet til prestedatteren Bertha.
Jålebukken Charlie Rakes.
Bondetampen Forrest Bondurants absolutte motpol.
Striglet, pomadisert og med filmhistoriens ekleste midtskill.
Spilt ut av Guy Pearce til en type man umiddelbart ønsker alt vondt.
I en liten, men perfekt tolket rolle:
Gary Oldman som nådeløs gangsterboss.
Og så kvinnene.
I «The Proposition» hadde Emily Watson oppgaven med å kontrastere blodet, gørra og de grovbygde mannfolkene.
«Lawless» byr på Jessica Castain og Mia Wasikowska.
To ytre sett ganske like kvinnetyper.
Skjære, men ikke sarte, og aldeles ikke skjøre.
Der Hillcoat er eksplisitt og nærgående i skildringen av vold mellom menn, er han denne gangen eksepsjonelt tilbakeholden når han skildrer menns vold mot kvinner.
Han antyder, og overlater resten til våre indre bilder.
De svir ikke mindre av den grunn.
Enig med vår anmelder?
Diskuter her:
| 1
|
500388
|
Ingen fest på Smestad Vest
God TV-underholdning tåler overgangen til film bare sånn måtelig
Flere komikere har gjort sjangeren «uspiselige fjortiser» til en kunst.
Selv holder jeg en knapp på TVNorge-serien «Kongsvik ungdomsskole», der Lene Kongsvik Johansen ga skikkelse og sjel til blant andre rosabloggeren Kine.
Som figur kommer Kine fra et sted Tina og Bettina ikke engang hadde orket å uttale.
Smestad Vest-babesene springer ut av TV 2s moroprogram «Torsdag kveld fra Nydalen».
Gestaltet av Odd-Magnus Williamson og Henrik Thodesen, byr de der på tidvis infame skildringer av såvel vestkanten som jentenes nådeløst tyranniske univers.
Det infame tilsnittet er tatt med over i filmformatet, sammen med den intendert kleine stilen.
Resultatet er en skikkelig skakkjørt norsk variant av high school-musikalen.
Innimellom på randen av hylende morsomt.
Andre ganger så pinlig at jeg savner sofaputen å gjemme meg bak.
Intendert, det også.
Vel og bra.
Problemet er at Tina og Bettina bare er svelgbare i korte TV-snutter.
Gjennom nesten halvannen time kjenner jeg at den nasale vestkantskingringen begynner å bli i overkant enerverende.
På samme måte som den hysterisk overspilte på-liksom-tonen etter hvert blir slitsomt maniert.
Sikkert meningen, det og.
Men bevares!
Her er gode typer.
Else Kåss Furuseth som nerden Sigrund Munthe Foss.
Triana Iglesias som Synnøve Risnes, smellvakker innvandrer fra lenger oppe i åsen og en skikkelig utfordrer for Tina og Bettinas status og hegemoni på skolen og i klasse 10B.
Björn Gustafssons fingernemme Niklas, en gjenkjennelig og usannsynlig ufyselig overklassesmørprins.
På sitt beste fremviser Williamson og Thodesen (og manusforfatter Espen Enger) overklassejentenes ondskap i befriende destillert form, og kaster den i fjeset ditt på en måte som må virke nærmest atferdsterapeutisk på de tenåringene som ser filmen.
Enig med vår anmelder?
Diskuter her:
| 0
|
500389
|
I Jason Bournes fotspor
Mer av det samme, men ikke like bra
Ingen som så «Jason Bournes Ultimatum», glemmer den nervepirrende katt-og-mus-sekvensen fra Londons Waterloo Station.
Et utall ulike actionfilmer og mange kopieringsforsøk senere, står den tilbake som sjangerens kanskje mest svettefrembringende, geniale bruk av CIAs overvåkingssystemer.
"The Bourne Legacy" prøver ikke engang å gjenta suksessen, selv om avanserte overvåkingssystemer også her er til stede og i bruk i et slikt omfang at selv den mest naive risikerer å bli paranoid.
Inspirert av Robert Ludlums bøker om spesialagent Jason Bourne – og av den kommersielle suksessen til Dough Liman og Paul Greengrass' filmer – har manusforfatter og regissør Tony Gilroy skapt en helt ny skikkelse.
Aaron Cross mangler ikke minne, som Bourne, han går på medisiner.
Hvorfor vet vi lenge ikke.
Heller ikke hvor avhengig han er av dem.
Det vi vet, er at skuddermudder foregår på høyt nivå i organisasjoner som ikke alltid er like lette å identifisere.
Vi får vite at Bourne fortsatt er der ute, et sted.
Og selv om jeg ikke har helt klart for meg hvor i dette landskapet spesialprogrammet Eric Byer (Edward Norton) leder hører hjemme, ser jeg på ham at det de driver med, neppe gjør seg så godt i offentligheten.
Som Cross gjør Jeremy Renner en tvers gjennom hederlig jobb.
Problemet ligger ikke der.
Det ligger mer i at filmen aldri får den intense pulsen og nerven som særlig Greengrass manet frem i sine Bourne-filmer.
I dem gikk godt filmatisk håndverk og Jason Bournes iskalde sinne opp i en høyere enhet.
Denne gangen tar spenningen aldri helt tak.
Fortellingen bygges opp litt for omstendelig.
Plottmessig er det hele ganske forvirrende.
Dermed mister også de overordnede ideene sin slagkraft.
Filmen er dessuten for lang, og toppes med en nærmest endeløs og kaotisk forfølgelsesscene i Manila.
Slutten mer enn antyder en oppfølger, og besegler mistanken om at filmskaperne mest av alt er ute etter å melke et konsept.
Men skal gåten Aaron Cross bli like vellykket som gåten Jason Bourne, må filmskaperne stramme skruen atskillige hakk og i større grad tydeliggjøre det menneskelige i skikkelsen Cross og det skitne, militærpolitiske spillet.
Enig med vår anmelder?
Diskuter her:
| 0
|
500390
|
Lyden av Lyngbø
Akkurat idet vi trodde vi kjente denne askøyværingen, knaller han til med noe nytt
Det findyrkede kroppsspråket, med all sin kontrollerte ulenkelighet.
Observasjonsevnen.
Mimikken og timingen.
De naivt intelligente spørsmålene, de snodde synsvinklene.
Hjertevarmen.
Alt dette visste vi bodde i Dagfinn Lyngbø.
Det vi ikke visste — i alle fall ikke jeg - var at han var så stappet full av så mange og så presise lyder.
Av så mye musikalitet.
Og av en så genial evne til å sette sammen alle disse x-faktorene, og la dem gå opp i en høyere enhet.
«Stereo» er en anelse mindre fysisk enn forrige show, «Evolusjon», og bygger seg opp i en litt langsommere takt.
Ikke at Lyngbø er kjedelig, for det er han ikke ett sekund.
Men han starter i et ganske lugnt og stand up-tradisjonelt hjørne, med litt improvisert småprat med publikum, og med begrepet «lyd» som sentralt omdreiningspunkt.
Det går i hverdagslyder og lydminner.
Ekle lyder, skremmende, ufyselige.
Pappalyder og gymlyder og lyden av et enmanns skolekorps.
Krokveiene er mange.
Blødmer serveres mens han spiller ståbassjazz for å gi vitsene større tyngde og en akademisk tone.
Han henter solid musikalsk støtte hos sin gamle kompis Bjarte Jørgensen, men sannelig henter han sceniske poenger også.
Jørgensen er ikke aldeles uten komiske talenter, han heller.
Apropos x-faktor:
Vi er omtrent halvveis i showet og Lyngbø har dreid den komiske skruen atskillige hakk.
Nå strammer han til, med en nøye observert og hysterisk vittig versjon av alskens talentkonkurranser.
Knapt har vi fått igjen pusten, så vrir han ytterligere til, med en sylskarp analyse av forskjellen på kvinnelig og mannlig kommunikasjon, forkledd som parodi på kvinnelige kassegitarartisters låttekster.
Fra det øyeblikket og ut er showet en eneste latterbombe, der treningsstudioets stepmaskin gis en helt ny betegnelse, og kristne voksne som frelser pubertale, hormonsprengte guttunger inn i Ten Sing visualiseres inn i gjenkjennelighetens absurditet.
Akkurat der ligger også noe av det som gjør Lyngbøs show så gode.
Han holder trivialiteter og hverdagsligheter opp for oss, på en måte som gjør at vi ser dem på nytt, og blir glade i dem.
I denne komikerens univers er det også plass for vemod.
I en hyllest til sin far, beskriver han hvilke lyder barndomshjemmet mistet da blomsterhandleren døde i fjor.
Hvordan han fremdeles leter etter det han mistet, men ikke vet helt hvor han skal lete.
Lyngbø balanserer hårfint mellom humor og melankoli, uten et øyeblikk å miste taket verken på stoffet eller publikum.
Ved hjelp av stadig tettere, strålende musikalske innslag, bygger showet seg opp mot en avslutning som knapt er til å tro.
Har du sett «Stereo»?
Skriv din egen anmeldelse i kommentarfeltet under!
| 1
|
500392
|
Tomheten bak masken
Uforpliktende slentring gjennom melodramaets klisjeer.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor 1800-tallets Storbritannia, med dets stivede skjortebryst, nådeløse klasseinndeling, og nevrotiske oppheng i skikk, bruk og uendelig komplisert kutyme, fremstår som et attraktivt bakgrunnsteppe for film— og TV-arbeidere.
Det britene på denne tidenlykkes med i større grad enn noen før eller siden, var å konstruere en sosial infrastruktur basert på tanken om at menneskelige behov til enhver tid skulle undertrykkes til fordel for å opprettholde en ulastelig fasade.
Det må ha vært en slitsomt verden å leve i, men denne vedvarende undertrykkingen av følelser danner om ikke annet et ypperlig utgangspunkt for mellommenneskelig drama.
Og utgangspunktet for «Albert Nobbs» høres i og for seg lovende ut.
Glenn Close spiller tittelrollen, en kvinne som lever som mann og arbeider som tjener på et fasjonabelt hotell i Dublin.
Hun lever i konstant frykt for at hemmeligheten hennes skal bli oppdaget, og sparer hver skilling hun tjener for en dag å kunne virkeliggjøre drømmen om å eie sin egen forretning.
Så en dag blir hun avslørt av en fremmed mann, hvilket får store konsekvenser for tilværelsen hennes.
At Glenn Close ble Oscar-nominert for sin innsats i denne filmen, bekrefter inntrykket av amerikanerne blir mo i knærne hver gang de ser kjente skuespillere spille psykisk utviklingshemmede rollefigurer.
Close spiller Albert Nobbs med en stiv, voksaktig maske og et blikk som hele tiden er festet på noe langt bortenfor veggene i rommene hun befinner seg i.
Kjønnsspørsmålet er i realiteten en ikke-sak; kun et grep for å gi rollefiguren et anstrøk av noe annerledes.
Figuren kunne like gjerne vært autist, romvesen eller robot, og manus gjør kun et halvhjertet forsøk på å forklare hvorfor dets hovedperson mangler personlighet.
Halvhjertetheten stopper imidlertid ikke der:
Med unntak av tittelrollen og hennes skjebnefelle Hubert Page, er alle rollefigurene klisjeer fra tjenerskapsfiksjonens standardsortiment.
Filmen bruker ingen tid på å nyansere dem, og dermed vokser heller ingen av dem utover sjablonger som Den senile butleren, Den flørtende tjenestepiken, Den usympatiske husfruen og Den upålitelige unge håndverkeren.
Kjærlighetshistorien som etter hvert utgjør filmens kjerne er dessuten umulig å engasjere seg i, da det ikke er en kjærlighetshistorie mellom to personer, men snarere en kjærlighetshistorie mellom et menneske med svært begrensede empatiske evner og hennes vagt formulerte drøm om et lykkelig liv.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500393
|
Flat dans
Heller ikke denne gangen gjør 3D-formatet dansefilmen noe godt.
«Step Up Revolution» kunne vært en helt ok dansefilm, hadde det ikke vært for formatet og det tynne plottet.
Koreografien er flott, dansenumrene spektakulære.
Ekstra synd, derfor, at de skjemmes av den sedvanlige flimringen og forvrengningen som følger av 3D i billigversjon.
«Step Up»-filmene har aldri vektlagt den store historiefortellingen.
I den grad det finnes noen handling, er den et påskudd for å vise frem mest mulig dans.
Franchisen har til en viss grad også vært en startgrop for talenter.
Channing Tatum hadde hovedrollen i den første av de tre foregående filmene.
Den kom aldri til Norge.
Denne gangen er det Ryan Guzman som får anledning til å kroppe seg, sammen med Kathryn McCormick fra den amerikanske talentkonkurransen «So You Think You Can Dance».
Danse kan de.
Guzman har både utseende, muskler og vaskebrett i orden.
Men skal karrieren brette seg ut, må nok også skuespillerferdighetene utvikles en smule.
Guzman spiller Sean, en ung kelner i Miami.
På fritiden er han medlem av The Mob, en usedvanlig velorganisert og kreativ gjeng dansere som driver med flash mob-dansing; altså overraskende danseoppvisninger på offentlige steder.
Oppvisningen filmes, og legges ut på YouTube.
På en strandfest treffer han Emily (McCormick), hvis mål er å bli tatt opp i et prestisjetungt ensemble for samtidsdans.
I Sean finner hun en dansepartner og hjertevenn, i The Mob finner hun ny inspirasjon.
Haken ved det hele er Emilys pappa, en knallhard kapitalist med planer om å gjøre The Mobs bydel om til hotellstrøk.
Den slags blir det både lojalitetskonflikt og opprør ut av.
Men å kalle det en revolusjon, er å gå litt langt.
Kampen mot kapitalisten er oppfinnsom og stilig å se på, men stikker ikke dypere enn at de som proklamerer at de ikke er til salgs, fort lar seg kjøpe når enda større kapitalkrefter åpner lommeboken.
NB:
Dette er ikke en del av intrigen, det er min refleksjon.
Det er ingen spoiler heller, for historien er så gjennomskuelig og forutsigbar at den omtrent ikke lar seg spoile.
Er du enig med vår anmelder?
Si din mening her:
| 0
|
500394
|
Mer av det samme
Muskler, skytevåpen og dårlige vitser, del to.
Kall meg gjerne en optimist, men jeg ble oppriktig overrasket over at «The Expendables» var en såpass dum og klønete film som den var.
Med en rollebesetning bestående av en god håndfull av Hollywoods mest kjente actionstjerner, lå alt til rette for at man ved hjelp av et par enkle grep skulle kunne konstruere en underholdende pastisj som elegant snodde seg utenom de forutsigbare transportetappene som gjør dumme actionfilmer så ulidelig kjedelige.
Men «The Expendables» hyllet dumme actionfilmer på den eneste måten den visste hvordan – nemlig ved selv å være en dum actionfilm.
Så også «The Expendables 2».
Både regissør og manusforfattere utviser en selvbevissthet og en ubekymret tilnærming til logikk og realisme som er en Quentin Tarantino verdig, men velger like fullt konsekvent de aller dummeste og mest åpenbare løsningene.
Plottet i seg selv er bare et påskudd for å sette i gang voldsmaskineriet, og når manusforfatterne skriver seg inn i et hjørne trekker de ganske enkelt en ny åttitallshelt opp av hatten.
Fra et håndverksståsted er det veldig lite i denne filmen som ikke er dårlig; plottet henger ikke på greip, skuespillerne gulper opp replikkene sine uten annen motivasjon enn at manus krever det, og fotografiet skjemmes av noe såpass elementært som fokusproblemer.
Sånn humper det av gårde, med brutale voldsscener etterfulgt av skildringer av en merkelig kollegial varme, som i all sin klønete keitethet faktisk fungerer ganske bra.
Skildringene av fellesskapet som preger det bisarre kobbelet av leiesoldater som dilter etter Sylvester Stallones rollefigur Barney Ross, er filmens store styrke.
Det er logisk at en slik gjeng med traumatiserte voldsmenn er så psykologisk forkrøplet at de ikke makter å uttrykke seg med annet enn vold, smerteskrik og bløte onelinere.
Problemet er at filmen er like avstumpet som karakterene den skildrer.
«The Expendables 2» er bedre enn «The Expendables», men bare så vidt.
Som forgjengeren er den en eneste stor grøt av lettvinte løsninger og bortkastede muligheter.
Det finnes kvaliteter her, men de er godt kamuflert bak en bråkete collage av spillende muskler, altomfattende geværild og eksploderende menneskekropper.
Er du enig med vår anmelder?
Si din mening her:
| 0
|
500396
|
Allsang på grensen
Jeg vet det er bare tull og tøys, men jeg liker det.
«Rock of Ages» bygger på en musikalkomedie med skyhøy allsangfaktor.
Overført til lerretet har den «bare kødda!» skrevet over hele seg.
Hør bare:
Alec Baldwin spiller lett forsoffen innehaver av en rockebar i Los Angeles.
Ved hans side:
Russel Brands småfemi, britiske assistent.
Bryan Cranston er dobbeltmoralsk ordfører, gift med hva trønderne kaller et rævglefs av et kvinnfolk, i Catherine Zeta-Jones' skikkelse.
Sammen med medsøstrene i menigheten ivrer hun sterkt, for å si det mildt, for å få stengt denne syndens bule av en bar.
Malin Akerman dukker opp som kåt revolverjournalist fra Rolling Stone.
Paul Giamatti er sleip manager med krystall i øret og hestehale fra helvete.
Og, rosinen i pølsen, Tom Cruise som Stacee Jaxx, en hinsides metal-vokalist i bar overkropp, omgitt av halvnakne damer og en ape som i en spesielt minneverdig scene går bananas iført galla militæruniform à la Gaddafi.
For å si det sånn:
De øvrige stjernene er gode.
Særlig Baldwin.
Giamatti og Cruise er knusegode, innimellom briljante.
Som musikal hviler filmen på en diger katalog 80-tallsrock, sydd sammen ved hjelp av den velkjente fortellingen om småbyjenten – full av håp og store drømmer – som møter storbygutten – full av håp og store drømmer.
Søt (sic) musikk oppstår.
Historien er like tilsiktet banal og syltynn som filmen er tilsiktet klein.
Det tok meg noen ulidelige sekvenser før jeg skjønte tegningen, fant tonen og så hvordan filmen tar musikalenes, Hollywoods og rockens mest forslitte klisjeer og bruker dem for alt de (ikke) er verdt.
Resultatet blir litt som «Mamma Mia!», bare dobbelt så endimensjonalt og uten dens solfylte sjarm.
Men betydelig morsommere i støytene.
Filmen er i høyeste grad ujevn.
Noen ganger blir plattheten rent for platt og flatheten enerverende.
Sekvenser tværes ut og gjør filmen unødvendig lang.
Men på sitt beste er den energisk, vittig og ganske lur i måten den gjør narr av fenomener og seg selv.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500397
|
Totalt unødvendig
Heseblesende og humørløs.
Opprinnelig var det David Cronenberg som skulle regissere «Total Recall» i 1990.
Så kan man spekulere i om hans film ville ligget tettere opp til Philip K. Dicks univers og inspirasjonskilden, novellen «We Can remember It For You Wholesale».
Istedet ga historien oss Paul Verhoeven, og en frenetisk action, ispedd sjarmerende doser absurd komikk.
I «Underworld»-regissør Len Wisemans nyinnspilling er Arnold Schwarzenegger erstattet av Colin Farrell.
Det har falt fansen tungt for brystet.
Jeg, som ikke har noe nært forhold til originalen, synes derimot det er et godt valg.
Farrell har større troverdighet som den ganske alminnelige mannen Douglas Quaid, og spiller ham med en fin blanding forvirret sårbarhet og maskulin styrke.
Mens Quaid drømmer om Mars både hos Dick og i 1990, er planeten nå erstattet av en postapokalyptisk dystopi.
Storbritannias Forente Stater står alene igjen på valen, som imperialistisk utsugerstat for kolonien down under.
Billig arbeidskraft sendes tur/retur tvers gjennom jordens indre.
Et gryende opprør og krav om uavhengighet er på gang.
Fabrikkarbeideren Quaid oppsøker Rekal Inc. for å få implantert et minne som kan gi litt spenning inn i et ellers kjedelig liv.
Noe går galt.
Mannen sendes ut i en runddans av forvirring om hvem han er og hvem han egentlig jobber for.
Filmen er spekket med gode spesialeffekter og fantastisk scenografi.
Særlig kolonien, som med åpenbare lån fra «Blade Runner» tegner opp et skittent, overbefolket bylandskap med evig øsende regn som til og med i kinosalen kjennes surt mot huden.
Mens det visuelle potensialet utnyttes maksimalt, borer filmen forbausende lite i minneforvirringens muligheter.
Den martrende noiaen fra Dicks univers er totalt fraværende.
Den politiske maktkampen som tegnes opp, kunne i en mer kompleks form bidratt med aktualitet og dybde.
Heller ikke dette utnyttes, merkelig nok.
Siden 1990 er det kommet en rekke filmer som på både kreativt og kritisk vis tar for seg spørsmål knyttet til identitet, minner og virkelighetsoppfattelse.
Sett i lys av dette, virker 2012-utgaven av «Total Recall» uinspirert, utdatert og unødvendig.
Det vi sitter igjen med, er nok en tradisjonell, heseblesende action, pakket inn i sci fi-ramme, men humørløs og pompøs.
Greit nok hvis det er det du trenger mer av, men bortkastet hvis du vil ha dybde og originalitet med på kjøpet.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500398
|
Kjærlighetskarusellen
Vakkert og nyansert om begjær og kjærlighetsvalg.
Åtte måneder etter at Sarah Polleys «Away From Her» hadde premiere, støtte hun på en filmkritiker.
«Bare så du vet det,» sa han til henne, «det spiller ingen rolle hva du gjør neste gang.
Kritikken er ferdigskrevet allerede, med 'skuffende annenforsøk' som konklusjon.
Så akkurat nå kan du gjøre hva du vil.»
Det er akkurat hva Polley gjorde.
Der dobbelt Oscar-nominerte «Away from Her»baserer seg på en novelle av den store, canadiske forfatteren Alice Munroe, valgte Polley å skrive manus selv denne gangen.
Men filmen låner tittel fra en annen av Canadas fremstående kunstnere.
«Take this Waltz» er en av Leonard Cohens vakreste sanger, med tekst hentet fra en av yndlingspoetene hans, spanske Federico García Lorca.
Polley gir den vellykkede, kunstneriske foreningen en prominent plass i filmen.
Utroskap er fortsatt tema .
I «Away from her» ble den begått av en eldre kvinne som ikke visste hva hun gjorde; hun led av Alzheimer.
Denne gangen handler det om en ung kvinne, Margot, som vegrer seg for å ta konsekvensen av forelskelsen som brått rammer henne.
Som hun sier til Daniel (Luke Kirby), andre gang de møtes tilfeldig på en reise:
«Jeg liker ikke å være midt mellom ting.»
Midt imellom er akkurat der hun havner.
Polley gjør et godt valg når hun plasserer Seth Rogen i rollen som Margots ektemann Lou.
Hun greier med hell å forvandle ham fra godslig komiker til følsom karakterskuespiller.
Rogen utstråler all den varmen og snillheten som er nødvendig for at vi skal forstå både forholdet mellom Lou og Margot, og vanskene hennes med å forlate ham.
Aller best er likevel valget av vidunderlige Michelle Williams som Margot.
Med sin litt keitete ynde, er hun ikke umiddelbart sexy og forførerisk – Hollywood style.
Her er det mer snakk om den søte nabojenten, bokstavelig talt – Daniel og Margot viser seg å være naboer.
Margot er et hverdagsmenneske i shorts og sandaler, en arketypisk og uglamorøs representant for et segment unge voksne der man er neddempet hip, opptatt av musikk og matlaging – Lou skriver kokebok om kyllingretter – og gjerne har kunstneriske ambisjoner.
Skjønnlitterære, for Margots del.
Det er ikke noe galt i Margot og Lous ekteskap.
De har vært gift i fem år.
De leker sine – utenfra sett – litt smådumme, av og til lett enerverende leker.
De erklærer stadig sin kjærlighet til hverandre.
Men det er en rygg der.
En bortvendt rygg.
Og for Lous del blir den stadig litt mer bastant stivnet foran komfyren etter hvert som Margot prøver å kile frem en lidenskap midt i all koseligheten.
Polley filmer i hjembyen Toronto, og lar den bade i det glødende lyset man gjerne ser verden gjennom når man er intenst nyforelsket.
Klare primærfarger og gyllen varme preger også scenografi og kostymer.
Tonen er intens og nærgående, men udramatisk, ofte også vittig.
Det er i det hele tatt noe distinkt kvinnelig over «Take This Walz».
Ikke tematisk, men ved vinkling og blikk.
Selv om det handler om erotisk begjær, er det kvinnene som står ut som personer.
Margot, først og fremst.
Men også svigerinnen hennes, ex-alkoholikeren Geraldine (Sarah Silverman), og svigermoren, selv om hun bare opptrer i to små scener.
I en scene fungerer kamera som Margots blikk, med begjærlig streiftog over Daniels kropp.
I en annen forteller Daniel hvordan han vil forføre Margot.
Dampende sexy, filmet tett på, i kontrast til de utagerende, med også lett fraværende samleiescenene som kommer senere, filmet på avstand, med et kamera som sveiper både tid og rom.
Etter en humørfylt vanngymnastikksekvens – med en instruktør som tar oppgaven ut in absurdum – planter Polley kamera foran dusjen, og formidler uanstrengt den dagligdagse praten mellom damene som vasker seg.
Scenen er modig, og betydningsfull.
Den viser nakne kvinner i alle aldre og fasonger.
De hverdagslige kroppene kontrasterer de erotiske kroppene i den senere sexscenen.
Og i en løselig dusjprat om vitsen med å barbere leggene – merker mannen, etter ti år, overhodet at man gjør det?
– faller en ganske tørr replikk om hvordan også alt nytt har sin forgjengelighet.
Da er vi ved filmens kjerne.
Kanskje er den forgjengeligheten det tomrommet Geraldine hevder finnes i alle liv, og som vi må fylle, være seg med alkohol eller begjær?
«Take this Waltz» er ikke plettfri.
Noen sekvenser virker litt utenpåklistrede, kunstig filmatiske.
Som når Margot og Daniel utfører en bokstavelig talt selsom svømmegymnastisk øvelse i et basseng.
Daniel forblir en litt for uutforsket drømmeprins.
Men som helhet er filmen et velspilt, ærlig og bittersøtt portrett av kjærlighetens ulike uttrykk og former.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 1
|
500399
|
Kosebamsen fra helvete
Frekt og hårete om kompis-nostalgi.
Si hei til teddybjørnen fra helvete.
Prompende, potrøykende og kåt slenger han med leppa, har seg med damene og tuller bort tiden foran en TV-skjerm stappet med «Flash Gordon» og annet nostalgisk tral.
Greit nok.
Ted er en mentalt forvokst kosebamse med all verdens tid å kaste bort.
Verre er det at han stadig lokker bestekompisen John Bennett med seg inn i potrøyken foran skjermen.
John er tross alt 35 år.
Han har en jobb han burde gå på, og en kjæreste han burde ta seg av.
Tre elementer er viktige for å få fullt utbytte av «Ted».
Jo mer du kan om amerikansk populærkultur fra 80-tallet, desto høyere vil du (muligens) le.
Det er en fordel å kjenne til «Family Guy»-skaper Seth MacFarlanes humor og stil.
Og det er en fordel å ha sett en bråte kompisfilmer.
«Ted» hører hjemme blant sistnevnte, bare at sjangeren her tas ut i sin ytterste absurditet.
Filmen forstørrer og tuller med et filmatisk tilbakevendende tema: de unge voksne som nekter å modnes inn i en muligens kjedelig, men ansvarlig tilværelse.
«Big» med Tom Hanks var kanskje den første filmen fenomenet materialiserte seg i.
Men der hadde ideen om en 12 år gammel gutt i en 30-årings kropp en viss sjarm.
Sjarmen forsvant etter hvert som Adam Sandler og Judd Apatow gjorde ideen til norm.
Jason Reitman skapte en kvinnelig variant i «Young Adults».
Bortsett fra den, er dette en guttegreie.
Som Steve Rose skriver i Guardian i mai i år:
«Her har de funnet løsningen på den amerikanske maskulinitetens utfordringer: ikke voks opp.
Bare hal ut perioden mellom pubertet og foreldreskap i en slik grad at den blir en forlenget tilstand av infantil lykke.
Tenåringshedonisme på voksen-lønn, gammel nok til å røyke gress, mens mamma fremdeles vasker klærne dine, og du ikke behøver å dele Star Wars-figurene dine med noen.
Det er blitt den nye, amerikanske drømmen.»
MacFarlane lar oss møte John som 8-årig mobbeoffer.
Til jul får han denne kosebamsen.
Først sier den bare «jeg elsker deg» når John klemmer på den.
Men samtidig som guttungen formulerer sitt søte ønske om at bamsen var vennen hans for bestandig, farer et stjerneskudd over himmelen.
Dermed er det gjort.
Neste morgen våkner John med en lys levende bamse.
En sensasjon, selvsagt, til å begynne med.
Så går årene.
Og der sitter de, Ted og John (Mark Wahlberg), i sofaen, foran TV-en, som uatskillelige tordenkamerater med egne ritualer, alt mens Ted blir grovere og grovere i kjeften, i dobbelt forstand.
Merk at det er MacFarlane selv som gir Ted stemme.
At John i det hele tatt greier å skaffe seg en kjæreste av Loris (Mila Kunis) støpning er en like stor gåte som at Katherine Heigls Alison ser et fars— og ektemannpotensial i Seth Rogens Ben, i «Knocked Up».
Og slik må det være.
Men det går en grense også for Lori.
Slik må det også være.
Som dataanimert figur fungerer Ted like utmerket som John gjør i samspill med det vulgære kosedyret.
Wahlberg ser ut til å kose seg enormt.
Filmen pleier en kostelig, sarkastisk omgang med gutteromsnostalgi og hollywoodsk «When You Wish Upon a Star»-sentimentalitet.
Samtidig hviler deler av humoren på så erkeamerikanske referanser at vitsene går hus forbi for en som ikke har dem inne.
Likevel er det nok å le av for den som liker frekke og infame replikker og gags.
Men filmen kunne bitt enda kraftigere fra seg.
MacFarlane virker så opphengt i kosebamsens muligheter som politisk ukorrekthet medium, at han forsømmer fortellingen som helhet.
På slutten feiger han totalt ut, og blir gudsjammerlig konvensjonell.
Er du enig med anmelderen?
Si din mening her:
| 0
|
500400
|
Vanskelig vennskap
Naturalistisk, troverdig og velspilt.
Venninneforhold kan ha en mørk, mørk bakside, lokalisert et sted mellom intriger, løgn og sjalusi.
Utspekulerte utfrysningsmetoder, manipulering og mobbing er gjerne en del av pakken.
Men ingen ting er svart-hvitt, noe regissør Mélanie Laurent nærmest konkretiserer når hun lar det ligge en særegen gråtone over store deler av en film som, særlig i begynnelsen, har påtakelige likhetstrekk med Abdellatif Kechiches mesterlige «Blå er den varmeste fargen».
«Pust» er langt mindre eksplisitt når det kommer til kjærlighet, men antyder at følelsene Charlene nærer for Sarah kan handle om mer enn bare vennskap.
Charlene, kalt Charlie, er en noe innesluttet, astmatisk 17-åring, preget av foreldrenes pågående skilsmisse.
Full av selvtillit og sensuell sjarm feier nykommeren Sarah inn i klasserommet.
Hun imponerer småbyungdommen med eksotiske fortellinger om sin egen bakgrunn, og suger Charlie til seg i et fellesskap som fort blir tett og tilsynelatende varmt.
Vi aner at Sarah har en manipulerende og upålitelig side, og etter en stund oppdager også Charlie sannheten om venninnen.
Maktforholdet forrykkes, eller hales og dras i, og det som var et varmt vennskap utvikler seg til en kald krig.
«Pust» baserer seg på en roman av Anne-Sophie Brasme, som var 16 år da hun skrev den.
Laurents filmatisering fascinerer av flere grunner.
Den skildrer presist og troverdig hvordan besettelse rammer og slår ut på godt og vondt.
Like troverdig og presis er den i fremvisningen av manipulatorens psyke og mer eller mindre spissfindige metoder, uten å gjøre Sarah til et udelt usympatisk vesen.
Dessuten er den flott å se på.
Tonen er alt overveiende kjølig og distansert, likevel går filmen tett på, tidvis atmosfærisk og stilsikkert, særlig i en lang takning der Charlie usett følger etter Sarah hjem og kamera ledsager henne fra rom til rom i en sentral og urovekkende scene.
Handlingsmessig bygger den seg langsomt opp, uten den store spenningen, mer med en stigende uro, for å nærme seg et uunngåelig klimaks.
De to unge talentene Lou de Laâge (Sarah) og Josephine Japy (Charlie) utfyller hverandre både som typer og i spillestil.
Begge leverer eminent skuespill, og får på subtilt vis frem motsetningene og likhetene mellom de sammensatte figurene de spiller.
Sarah, som skjuler seg og sin bakgrunn ved hele tiden å gjøre seg til sentrum for alles oppmerksomhet.
Charlie, som skjuler en storm av følelser under den tilknappede overflaten.
| 1
|
500401
|
Et skrekkens hus
Alle triksene i boken samlet under ett tak.
I essaysamlingen «Samtidsruiner» er Harastølen i Luster ett av stedene forfatter Marit Eikemo besøker.
Hun skriver:
«Herregud for en veg!
Den er i så dårlig stand at eg blir redd for bilen, og eg sender ei takk til Gud for firhjulstrekkarane.
«
I Pål Øies film kommer en gruppe kontraktsarbeidere til det gamle, isolerte sanatoriet i Luster via helikopter.
De skal gjennomgå bygningsmassen og levere en saneringsrapport.
Snart erfarer de at den massive bygningen synes å leve sitt eget liv.
Eller er det slik at noen fortsatt lever livet sitt der?
Eikemo skriver mest om Harastølen på 90-tallet, da det ble flyktningmottak for 45 bosniere som til slutt ikke orket å være der, og gjorde opprør.
Også det kapittelet i stedets historie kunne blitt film, om enn ganske annerledes enn Øies.
Han nevner det ikke; han nevner heller ikke Harastølen ved navn, men filmen tar opp i seg deler av stedets forhistorie, først som tuberkulosesanatorium, senere som psykiatrisk sykehus.
Slik sett er Harastølen også i Øies film en samtidsruin, et sted med en fortid som fortsatt lever i vegger og værelser.
Filmskaperen utnytter den romlige uhyggen mer effektivt enn den historiske.
Om sistnevnte skal og må minst mulig røpes, men både historie og effektbruk lider under overforbruk av ideer og elementer.
Ingen av dem er originale, Øie og medmanusforfatter Kjersti Rasmussen forsyner seg rikelig av de fleste redskapene i skrekkfilmverktøykassen, og vegrer seg mot å kverke noen darlings.
Det gir en lett gjenkjennelig grøsser som er både underfortalt og overlesset.
Underfortalt fordi noen tråder og figurer henger i løse luften, overlesset fordi filmskaperne er mer opptatt av effekter enn av historiens stringens.
Sammen med en heftig klipp gir det også en visuelt litt forvirrende film som av og til ser riktig lekker ut, men som hopper og spretter ganske abrubt mellom ulike åsted og virkemidler, inkludert «found footage»-aktige opptak fra jaktkameraer som henger rundt omkring.
Noen grep, som en ugle som stadig får øyet zoomet inn, virker mer som et umotivert påhitt enn en integrert del av det allerede litt rotete visuelle uttrykket.
Ellen Dorrit Petersen, Anders Baasmo Christiansen, Mads Sjøgård Pettersen, Tomas Norström, Renate Reinsve og Baard Owe leverer, særlig Petersen setter alle kluter til.
Det er ikke deres feil at litt for mange replikker er i overkant kleine eller at manus blir ganske kantete i støytene.
«Eg frys.
Eg blir kaldare for kvart rom eg går inn og ut av.
Iskalde institusjonsrom, nokre av dei er malt i ein så irrgrøn farge at eg får angst av å vere der i meir enn to minutter,» skriver Eikemo, og jeg vil tro de fleste av oss ville hatt det slik om vi var henvist til å være mer eller mindre alene i en eller annen fløy av, eller i kjelleren på det 6000 kvadratmeter store bygget.
Det gjør at sjangerkonvensjonens krav om at folk skal gjøre dumme ting og bevege seg alene på skumle steder blir enda mer krevende enn vanlig å skrive inn, uten at det blir mer irriterende enn spennende.
Filmen har noen skikkelig blodige scener, men få, om noen, situasjoner der jeg virkelig kvepper eller lengter etter noe å gjemme meg bak.
Ekkelheten er mer subtil, knyttet til historien Øie og Rasmussen dikter frem, tuftet på stedets reelle historie.
Den kunne de med fordel gravd både dypere i og gjort psykologisk mer uhyggelig.
Men sluttsekvensen er både original, overraskende og nifs.
| 0
|
500402
|
Rått og realistisk
En tidløs gangsterhistorie.
«Sorte sjeler» er ikke rå på den måten mafiafilmer flest pleier å være det.
I sin skildring av geitebonden Luciano er den rå på en gjennomborende menneskelig og gjenkjennelig måte som ryster mer enn synet av istykkerskutte kropper.
Luicianos yngre brødre jobber for ndranghetaen, den calabriske mafiaen som dominerer europeisk kokainhandel.
Han holder dem — eller rettere: geskjeften deres - på en armlengdes avstand, men han har en sønn, Leo, som ikke kan komme fort nok inn i den nære kretsen som omgir onklene.
Faren kan bare bivåne det hele, og fabelaktige Fabrizio Ferracane spiller ut Luicianos maktesløshet på en nedstrippet, nesten underspilt måte, alt mens dramaet bygger seg omhyggelig opp mot et uunngåelig klimaks.
Regissør Francesco Munzis stil er så naturalistisk at man nesten kan lukte mennenes etterbarberingsvann, og odørene i den gamle fjell-landsbyen de kommer fra.
Landsbyen står til nedfalls.
De fleste husene er mer eller mindre i ruiner.
I en film som også handler om tidsskifter, om før og nå og hvordan fortiden preger nåtiden, utgjør fjell-landsbyen motsatsen til den nye landsbyen i lavlandet, der hus står halvferdige, som i en motsatt prosess av forfallet på fjellet.
Det kan høres overtydelig ut, men tar seg uhyre elegant ut på lerretet, også fordi det visualiserer den konstruksjonen og dekonstruksjonen av allianser og maktforhold som utspiller seg mellom de ulike mafia-grupperingene og familiene.
Munzi har laget en umiskjennelig gangsterfilm.
Men han behandler den uhyre velspilte og velregisserte historien med større følsomhet enn det som kjennetegner gangsterfilmer flest, og med større vekt på relasjoner og konstellasjoner.
I sin kjerne er dette en tidløs, nesten bibelsk, eller shakespeariansk fortelling om makt og avmakt, der bror står mot bror og far står mot sønn og noen til slutt må bryte voldsspiralen som har ridd familien i generasjoner.
| 1
|
500403
|
Anmassande sex og død
Kunstnarportrett med kjærleik blir krevjande statsfornærming.
Filmskapar Sergei Eisenstein, best kjend for den revolusjonerande «Panserkrysseren Potemkin», er framleis ein av Russlands store kunstnarheltar frå smørauget i den russiske revolusjonen.
Heilt nøgd er dermed ikkje moderlandet hans med filmen «Eisenstein in Guanajuato» — men det er då heller ikkje eg, av heilt andre grunnar.
Akkurat kva som hendte under produksjonen av Eisensteins ufullførte mexicanske prosjekt stridast dei lærde om - men hans undertrykte homoseksuelle legning skal visst ha spelt ei rolle.
Her vert dette vist som eit seksuelt eksplisitt forhold til hans lokalguide Palomino (Luis Alberti).
Scena der filmskaparen mistar jomfrudomen er lang, hard og lærte meg eitt og anna om syfilis.
Tema held seg dermed rundt regissør Greenaways favorittar, sex og død.
Dette er omtala som ein biografisk film, noko sommå takast med eit panserkryssarlager med salt.
Diskusjonen i Russland rundt sannheitsgehalten overgår alle smådetaljar i striden rundt «Kon-Tiki» for nokre år sidan, når den viser turen som i røynda skal ha endra Eisenstein frå ein propagandist til ein meir intim filmskapar.
Her er det meir snakk om å fange essensen av det kunstnaren Greenaway ser på som eit av sine forbileter.
Hovudpersonen, ført i kroppen av finske Elmer Bäck (frå NRK-europuddingen «The Spiral«) speler ein intens og karikert Eisenstein, som minner om Mozart frå 80-talets «Amadeus».
Sterkt skodespel, men dei raske monologane hans tek for stor plass gjennom heile filmen.
Mot byrjinga er Eisenstein særs oppteken av skorne sine, og omtalar dei som det viktigaste for ein russar.
Difor er det interessant at han stadig endar opp fjernare frå fottøyet sitt etter kvart som han forsyner seg av eksotiske Mexico, som regissør Greenaway målar glorete og fargesterkt, og tidvis i fantastisk filma scener - spesielt i ei spradande diskusjon gjennom ein hotellrestaurant.
Me pensar inn og ut av scener, anten det er svinsande naken på hotellrommet, i dårleg forfatning i mørke bakgater, i storslåtte besøk eller herleg rikhaldige scener frå gravplassar.
Eit stadig tilbakevendande verkemiddel er også ei tredeling av skjermen, anten med historiske bilete frå røynda, ekstreme nærbilete eller fleire variantar av same scene.
Filmane til Greenaway har aldri vore meint for alle.
Trass sine 73 år på planeten, er han stadig i stand til å skape velplasserte angrep på sansane, men diverre vert «Eisenstein in Guanajuato» for ofte masete og intens utan å gi pusterom, slik andre av filmane hans har klart å gjere.
Dette er månadens film på Cinemateket i Bergen, og blir vist 4.- 27. oktober.
| 0
|
500428
|
Åndenes makt
Gammel historie, ny teknologi.
Velsignet være den lille, ettplans blokkleiligheten min, uten skummelt loft og mystisk kjeller, fri for knirkende dører og veggbygde skap.
Uten den hadde jeg neppe våget meg på denne nyinnspillingen av en klassiker som skremte vannet av 80-tallsungdommen.
Og da spiller det liten rolle at Gil Kenans versjon viser seg å underholde mer enn den skremmer, og ikke etterlater andre spor enn minnet om et byks eller to i kinosetet.
Kenan følger regissør Tobe Hooper og manusforfatter Steven Spielbergs mal fra 1982, der en familie flytter inn i et forstadshus som er hjemsøkt av rasende, hvileløse sjeler.
Forskjellen er at vi siden den gang har fått en haug teknologiske duppeditter å leke oss med, som filmskaperne gjør mer eller mindre fantasifull bruk av.
Hva ingredienser angår, er filmen som en pose smågodt, fylt med et utvalg av det meste sjangeren byr på.
Noen gale ekorn og et knippe nifse dukker.
Et skummelt tre og to håndfuller med zombieliknende sjeler.
Knirk og sprak, lys som blinker, spøkelsesjegere, paranormal tvil og tro.
Paradoksalt nok gjør effektbonanzaen at filmen blir forutsigbar så det holder.
Men det veies opp av en god dose selvbevisst humor.
Kenan er ingen erfaren regissør, men han har ringreven Sam Raimi med på produsentsiden, og det merkes.
Innimellom mistenker jeg at de to er mer ute etter å ha det gøy med kjente klisjeer, enn å skremme vannet av publikum.
Kenan får dessuten god drahjelp fra erfarne Sam Rockwell og Rosemarie DeWitt som mor og far i den uheldige familien, og med Jared Harris som en arrete, maskulin versjon av Lilli Bendriss.
Også familiens tre barn har gode rolletolkere i Saxon Sharbino, Kyle Catlett og Kennedi Clements, der særlig sistnevnte står ut som yngstejenten som havner «på den andre siden».
Det gjør 2015-versjonen av «Poltergeist» mer velspilt enn det store grosset i sjangeren.
| 0
|
500432
|
Overlang og overlesset
Sånn går det når man roter det til for seg selv.
Fem nære kompiser skaffer seg en stilig toppleilighet der de i skjul for konene kan ha seg med elskerinner og tilfeldige sexpartnere.
En morgen finner en av dem et blodig kvinnelik lenket til sengen med håndjern.
Det betyr ikke bare at mannssjåvinistenes våte drøm om et fristed havarerer.
Siden de fem er de eneste som har nøkkel til stedet, innebærer det at en av dem må være drapsmannen.
Men hvem?
Og hvorfor?
Anslaget lover en ganske stilig thriller med litt uggent erotisk tilsnitt.
Men filmen er verken erotisk eller spennende.
I stedet for å tette seg til, roter den seg bort i uelegante vekslinger mellom nåtid og fortid, med en haug tråder dinglende i alle retninger.
Flere tråder, og flere mulige mordere, er ofte et kvalitetstegn i thrilleren, men her blir opplegget for overlesset.
For hver ny vending, og det er flere av dem, blir det også mindre og mindre troverdig og mer og mer latterlig.
Utstyrt med en hel katalog av dumme replikker og overtydelige gester greier James Marsden, Karl Urban, Matthias Schoenaerts, Wentworth Miller og Eric Stonestreet heller ikke å spille frem skikkelser som gjør meg nysgjerrig på hvem de er og hvorfor de handler som de gjør.
Stonestreet og Schoenaerts skiller seg ut som henholdsvis vulgær harrytass og voldelig villstyring, Miller som den innelukkede og mer tilbaketrukne.
Men minus Marsdens psykiater, som synes å være i besittelse av en viss selvrespekt, fremstår gjengen først og fremst som en håndfull sjarmløse, sexistiske idioter.
Hadde filmen brydd seg med å belyse dette nærmere, kunne den fått et interessant tilsnitt.
I stedet degger den nærmest kneggende for et kvinnesyn man i optimistiske stunder trodde Hollywood var i ferd med å forlate.
I dette universet er mennene konstante kåtinger som selvsagt må ha seg litt på si, og konene sure kjerringer og grå mus, alle brunetter, uten noe uttalt yrke.
Elskerinnene er blonde; den ene prostituert, den andre ser ut som en avmagret krysning mellom en ung Brigitte Bardot og Claudia Schiffer og like magert utstyrt med så vel replikker som noe bakenforliggende liv.
Alle, kvinner som menn, er støpt i pappmasjé.
Originalen «Loft», også den regissert av Erik Van Looy, ble Belgias største filmsuksess da den kom i 2008.
Det forklarer hvorfor Van Looy ble hentet til USA med et manus som trolig er tuklet ytterligere til i amerikanske hender.
| 0
|
500434
|
Kugutt møter kunstjente
Subplottet overskygger hovedfortellingen i årets Nicholas Sparks-adapsjon.
Det beste man kan s i om denne filmen er kanskje at den ikke er så ille til å være en Nicholas Sparks-adapsjon.
Sparks er en amerikansk forfatter som de siste tyve årene har produsert en serie bøker der kjærlighetshistorier — gjerne på ulike tidsplan - flettes inn i hverandre.
Og der det brukes mye regn for melodramatisk effekt.
Oppskriften har tjent ham vel, og bøkene har i tur og orden funnet veien til filmlerretet.
Med mulig unntak av den helt akseptable «The Notebook» (2004), er det imidlertid vanskelig å finne noen forsonende ord å si om disse Sparks-filmatiseringene.
«Safe Haven» (2013) og fjorårets «The Best of Me» er kanskje de to påminnelsene leseren trenger.
Eller kanskje ikke.
Disse filmene er jo fort glemt.
«Den lengste reisen« begynner, slik Sparks-romanser gjerne gjør, med at et litt umake par faller for hverandre.
Kunsthistoriestudenten Sophia, som spilles av Britt Robertson (tenk en fattigmanns-Jennifer Lawrence), trekkes litt motstrebende med på rodeo av studievenninne.
Motvillig fordi hun ikke har tid til å treffe gutter nå, og fordi hele denne cowboykulturen ikke er noe for henne uansett.
Men et par Budweisere senere har hun lagt igjen «high brow»-affektene på campus - og faller for odelsgutten Luke (ScottEastwood, sønnen til Clint) som løper fra en illsint okse og rett inn i hjertet hennes.
Deres inkompatible habitus skal imidlertid forfølge dem.
Hun drømmer om New York-gallerier og kunst han ikke forstår seg på.
Mens han drømmer om å beseire en okse som nesten tok livet av ham et år i forveien.
Senere får historien om Luke og Sophia selskap av parallellfortellingen om Ira og Ruth, et annet umake par, som faller for hverandre under krigen.
Når Ira utkommanderes til fronten, og senere vender tilbake med en «Og solen går sin gang»-aktig krigsskade som gjør at han ikke lenger er i stand til å befrukte sin kone, støter forholdet deres på langt større barrierer enn deres ulike fortrolighet med moderne kunst.
Slik skal fortidens hendelser og lærdommer («kjærlighet krever offer«) kaste lys over nåtidsdramaet mellom Luke og Sophia, men det spørs om Sparks og regissør GeorgeTillman Jr. helt lykkes med det.
Effekten er snarere den motsatte.
Fortidskonfliktene er dypere (ufrivillig barnløshet mot «Jeg har lyst til å fortsette med rodeo selv om mamma og legen min sier nei«) og skuespillerne et par nummer større (Ira spilles av barnebarnet til Charlie Chaplin).
På den måten stilles Luke og Sophia i skyggen.
| 0
|
500435
|
Resirkulerer en god, gammel historie
Bill Murray løfter kjent stoff, i fint samspill med ung makker.
Gretne gamle gubber.
Amerikansk film er full av dem.
Veteranene Jack Lemmon og Walter Matthau avsluttet karrierene med å portrettere dem.
Jack Nicholson tok for seg sorten i «About Schmidt» og «Livets lyse side», Clint Eastwood i «Gran Torino», Morgan Freeman i «The Magic of Belle Isle».
Nå er turen kommet til Bill Murray.
Ikke at han har hatt for vane å spille blidfiser, akkurat; hans lett fraværende, mutte oppsyn inviterer mer til det biske enn det gladlynte.
Så er da også Vincent en rolle han har håndplukket, og som passer ham perfekt.
Iført bermudashorts, sokker og plastsandaler sjokker han rundt i tilværelsen, kjederøykende, alltid med en drink i umiddelbar nærhet.
Han spiller på hester.
Han liker ikke folk.
En gang i uken lar han seg betjene av Daka, en russisk nattens dronning med rosableket hår og voksende mage.
Han er, med andre ord, en hund det er lett å skue på hårene.
Det skal man som kjent ikke.
Hvorfor, åpenbarer seg gradvis da nyseparerte Maggie og hennes 12 år gamle sønn Oliver flytter inn i nabohuset.
Ikke at Vincent og Oliver finner hverandre sånn umiddelbart.
De blir snarere påtvunget hverandre i et arrangement som i første omgang nok er mer optimalt for Oliver enn for Vincent.
Derfra og videre går det som det skal og må gå i en film som på sett og vis forener gretten gammel gubbe-sjangeren med en annen voksende tendens i amerikansk film: uansvarlige omsorgspersoner.
Tenk filmer med «bad» foran.
Så kan man selvsagt diskutere om Vincents innflytelse på Oliver er spesielt «bad», eller om den snarere er et nødvendig krasjkurs i mangfold og selvoppholdelse.
I regi— og manusdebutant Theodore Melfis hender blir opplegget en studie i forutsigbarhet, og ville vært uutholdelig uten Melfis forståelse for og kjærlighet til sine uglamorøse, feilbarlige hverdagsmennesker, og ensemblets vilje til å puste liv i dem.
Foruten Murray består ensemblet av Melissa McCarthy, Jaeden Lieberher og Naomi Watts, men sistnevnte må holdes utenfor her.
Hun er totalt feil i rollen som Daka.
Ikke at det skorter på vilje, Watts legger alle kluter til.
Det er heller ikke slik at skikkelser som Daka ikke eksisterer.
Men hun er og blir en gedigen klisjé, og her blir det rent ut altfor mye av det gode.
Melissa McCarthy er en fabelaktig komiker som sliter med å få gode nok roller, særlig roller som ikke overspiller på størrelsen hennes.
Her skal hun være mindre komiker, mer hardt arbeidende alenemor, og det er deilig å se henne slik.
De som virkelig skinner, er Murray og unge Lieberher.
Hver for seg, men særlig i samspill.
Nevnes må også irske Chris O'Dowd i en vidunderlig birolle som katolsk prest og lærer.
Ikke tilfeldig er han sentral i filmens kanskje mest fornøyelige scene, der Oliver kommer ny på skolen og introduseres for klassen.
Moroen her er mye mer spissfindig enn de mer fysiske gagsene Murray spiller på, selv om han er ekstremt god til akkurat det.
Kritikerne bruker gjerne klisjeer som «sorgmunter» og «hjertevarm» om denne typen filmer.
«St. Vincent» er ikke hylende morsom, den fremkaller til nød litt humring her og der, og tonen er mer sursøt enn melankolsk.
En måte det kommer til uttrykk på, er i kretsingen rundt penger.
Til å handle om menneskelige relasjoner, er det bemerkelsesverdig mye snakk om penger her.
Penger må skaffes, eller tjenes, hele tiden.
Alt koster noe, alt skal gjøres opp for, mye koster dyrt.
En trist observasjon som reflekterer hvor sterkt pengene kan påvirke menneskelige relasjoner, enten man har lite eller mye av dem.
| 0
|
500436
|
Kan noen redde Annie?
Sjarmløs, smakløs og glorete nyinnspilling av en elsket musikal.
Alle som husker den lille jenten Hushpuppy i «Beasts from the Southern Wild», får lyst til å styrte på kino for å se Quvenzhane Wallis utfolde seg på lerretet igjen.
Men sannelig greier denne moderniserte utgaven av «Annie» å redusere det lille kraftverket til en skygge av seg selv.
Trass det, blir hun et nødvendig halmstrå å klynge seg til for å holde ut dette ubehjelpelige sammensuriet.
Cameron Diaz spiller barnehjemsbestyrer Hannigan, og jeg tror knapt mine egne øyne og ører.
Ikke fordi hun er fæl; Hannigan skal være forfyllet og fæl, men Diaz spiller henne full og fæl med så mye skingring og grimaser at det ikke ville passert i en amatørrevy.
Ikke engang som parodi.
Nyversjonen av Oliver Warbucks heter Will Stacks.
Han har reist et imperium på mobiltelefoner, lider av bakteriofobi og bruker Annie som PR-stunt i kampen for å bli New Yorks nye borgermester.
Jamie Foxx spiller ham inn i total likegyldighet, backet av Bobby Cannavale og Rose Byrne, den ene overspillende, den andre blek og fraværende, og alle like mekaniske.
Sang— og dansenumrene drukner i overorkestrering og er så gjennomført uinspirerte, av og til så hinsides merkelige, at de ser ut som om de er koreografert og innøvd i garderoben ti minutter før opptaksstart, for deretter å filmes av en fotograf som ikke vet forskjellen på flyt og veivende forvirring.
Teaterets store fakter og overtydelighet gjør seg dårlig på film, bortsett fra i buskiskomedier.
«Annie» er i ingen buskiskomedie.
I utgangspunktet er det en sår historie om å lengte etter en familie, skrevet med bakgrunn i 1930-årenes depresjon.
Will Glucks glatte, overflatiske versjon mangler totalt følsomhet for det forlatte barnets situasjon, og tapper musikalen for varme, sjel og sjarm.
Veltende rundt i sitt materialistiske glam er den like syntetisk som godteriet som drysser over Annie og de andre barnehjemsungene på en premierefest.
De har sett en b-film, som film i filmen er den et av flere kleine forsøk på metaperspektiv, men dens glinsende månetårer virker mer ektefølt levert enn noe av det som leveres i «Annie».
Ikke engang hunden Sandy kommer ut som noe annet enn staffasje, enda så søt den er.
Gitt posisjonen «Annie» har i mange små og store hjerter, vil nok kinosalen fylles.
Selv får jeg lyst til legge meg i fosterstilling under en stein, og lalle filmen inn i den totale glemsel.
| 0
|
500437
|
Søster Marguerites kall
En enkel og vakker film om å finne språket.
Hvordan oppleves livet uten lyd, i totalt mørke?
Søster Marguerite gjør et forsøk på å forstå.
Hun putter korker i ørene og binder et tørkle stramt over øynene, snurrer rundt, prøver å orientere seg.
Marguerite tilhører Larnay-instituttet, en nonneorden som vier seg spesielt til døve jenter og kvinner.
En landsens håndverker har kommet dit med datteren Marie.
Klosterledelsen avviser den unge jenten fordi hun er døvblind og dermed ikke kan kommunisere med tradisjonelt tegnspråk.
Jenten er også diagnostisert som tilbakestående.
Bortsett fra klosteret eksisterer bare ett alternativ: sinnssykehuset.
Marguerite ser det som sitt kall å hjelpe henne.
Hun overtaler priorinnen, og henter Marie tilbake til klosteret, overbevist om at det skal være mulig å lære henne en form for tegnspråk.
Utfordringen er kolossal.
Bare det å få kontakt med den redde og utagerende jenten synes umulig.
«Historien om Marie« er inspirert av den virkelige historien om Marie Heurtin, født i Frankrike i 1885, fem år etter den mer berømte, amerikanske Helen Keller.
Historien om Marguerite og Marie har også likhetstrekk med forholdet mellom Keller og hennes lærer, Anne Sullivan — gjenfortalt i Arthur Penns regi i «The Miracle Worker» (1962), med Patty Duke og Anne Bancroft i hovedrollene.
Jean-Pierre Améris' film handler i bunn og grunn om språkets frigjørende kraft, fortalt gjennom beretningen om to menneskers møysommelige arbeid for å finne ordene, knekke språkkoden, arbeide seg frem til kommunikasjon.
Under ligger en fortelling om tillit, nærhet, sensibilitet og en nærmest grenseløs tålmodighet.
Améris legger en myk, landlig og billedskjønn ramme rundt et drama der tro og hengivenhet ligger som en understrøm, uten å bli påtrengende.
Sterkt spilt av Isabelle Carré og Ariana Rivoire er «Historien om Marie» en relativt enkel, nærmest minimalistisk film, stillferdig og usentimental, men likevel bevegende.
| 1
|
500438
|
Gåten Dirk Ohm
Tross nydelig foto og dvelende mystikk forblir Bobbie Peers film for uforløst til helt å fengsle.
I februar 2003 forsvant den tyske tryllekunstneren Dirk Ohm fra Grong i Nord-Trøndelag.
Lommebok og armbåndsur lå igjen på hotellrommet.
I bilen fant politiet trylleutstyret hans.
Knapt to uker tidligere skjedde en annen forsvinning fra samme sted.
En kvinne i 20-årene ble borte etter en fest.
Inspirert av disse hendelsene veves de to mysteriene sammen i Bjørn Olaf Johannessens manus, der Ohm ankommer Grong mens leteaksjonen etter kvinnen, her kalt Maria, pågår.
Mens Ohm trekkes inn i leteaksjonen, trekkes Maria inn i ham, for å si det slik.
Han maner frem en illusjon om et forhold, en forelskelse, der Maria er hos ham.
Ideen er god, fantasiforholdet kan også fungere som en illustrasjon på Ohms indre konflikter og monologer, og ville med mer dynamikk og nerve, vært et sterkt bilde på ensomheten hans.
Nettopp ensomhet og lengsel gjennomsyrer filmen, understreket av Anne Marie Almedal og Nicholas Sillitoes vakre, sorgfulle musikk og vinterkulden som iser ned Ohms bil i to megetsigende bilder: åpningen, der en brøytebilsjåfør finner Ohm sterkt nedkjølt i nærheten av Narvik, før hendelsene i Grong.
Og det utrolig vakre sluttbildet, filmet i fugleperspektiv med frapperende bruk av skygger.
Nøyaktig hva Ohm lengter etter, er vanskeligere å gripe.
Og trass de sterke føringene når ikke ensomheten hans helt frem til meg.
Innesluttet og enigmatisk vekker han nysgjerrighet.
Gåte på gåte hoper seg opp, men skikkelsen forblir så vag at han glipper unna, for til slutt å gå ut av filmen like uavklart og dunkel som han var da han kom inn i den.
I en mer fortettet form, eller med tydeligere medspillerne rundt hovedpersonen, kunne mysteriet Ohm blitt en fengslende utforskning av hva vi ser kontra hva som faktisk skjer.
Hva er illusjon og mentale forestillinger, hva er triks og knep, hva er realiteter?
Føringene ligger der, men heller ikke de forløses helt.
Marias far (Jørgen Langhelle) mistenker Ohm for å ha noe å gjøre med datterens forsvinning, men ut over hans forståelige frustrasjon, virker atferden hans og utbruddene ganske umotiverte.
Like ut av det blå er morens forestilling om at Ohm kan «se» ting, at han som tryllekunstner skal være klarsynt.
Også her gir filmskaperne for lite til at illusjonen bærer for meg som tilskuer, det være seg på realistisk eller mer mystisk plan.
Spilt av islandske — og ellers gode
- Ingvar Eggert Sigurðsson, skjemmes lensmannens norsk av umusikalske replikker.
Og det er synd, for i samspillet mellom ham og Ohm oppstår tilløp til den kjemien og dynamikken filmen ellers mangler.
Jakob Ingimundarsons foto er filmens kanskje sterkeste kort.
Via ofte overraskende vinkler fanger kamera flere isolert sett flotte scener og bilder.
En elgku som heises opp av vannet.
Gjennomborende hvitt vinterlys og dunkelt mørke på hotellrommet.
Vekslinger mellom innbilninger og realiteter, sett utenfra og «innenfra».
Grong får sine fem minutter med berømmelse, det vil neppe trekke horder av turister dit, men i kontrasten mellom bygdebyens anonymitet og den vinterlige naturens særpreg, trekkes vage, men fine linjer til skikkelsen Ohm.
Etter hvert som interessen for Ohm fortaper seg, mister også filmen fremdriften.
Men om aldri så uforløst, har den klare kvaliteter.
Den er, som hovedpersonen, for innesluttet til å engasjere, men samtidig stemningsfull, på sitt langsomme, dvelende vis.
Det viser en regissør med talent, sterk vilje til ikke å kompromisse og tydelig ønske om å finne sin egen stemme.
| 0
|
500441
|
I skoddeheimen
Det meste er tåkelagt i Paul Thomas Andersons rekviem over en æra.
På ett tidspunkt var jeg like ved å lene meg frem for å stryke Joaquin Phoenix over låret.
Den sanseforvirrede impulsen skyldes muligens en dulgt påvirkning fra de utallige jointene som røykes på lerretet, men selve årsaken var fløyelsbuksene hans.
Jeg kan knapt huske å ha opplevd 70-tallets fløyelsbukser så taktile og intenst nærværende på film før.
Og det har saktens vært noen 70-tallsfilmer før denne.
Dermed skulle noe av det som gjør «Inherent Vice» så hypnotisk være oppsummert.
Men ikke alt.
Slett ikke.
Vi skriver Los Angeles, 1970.
Vi har å gjøre med en privatdetektiv, Larry «Doc» Sportello (Phoenix), hvis hang til rus bare overgås av trangen til å finne ut hva som skjedde med ekskjæresten Shasta (Katherine Waterston, hypnotisk hun også).
Shasta forsvant etter å ha vist seg for Doc som en vaskeekte femme fatale, bekymret for sin nye elsker, en eiendomsmagnat hun frykter konen og hennes elsker har tatt livet av.
Flere saker dukker opp.
De er adskilte, men synes å gli inn i hverandre, eller kanskje ikke, og de bringer med seg et mangfoldig persongalleri.
Du har Christian «Bigfoot» Bjornsen (Josh Brolin), hippiehatende politietterforsker, suttende på sjokoladetrukne bananer og med en haltende skuespillerkarriere på si.
Så er det Sauncho Smilax (Benicio Del Toro), Docs ikke særlig edruelige advokat, Penny Kimball (Reese Witherspoon), advokatfullmektig, og saksofonisten Coy Harlingen (Owen Wilson), kledd i hvite snekkerbusker.
Av dette, basert på Thomas Pynchons roman, skaper Anderson en surrealistisk film noir der mønstre danner seg, uten tvil, de er bare like ugjennomtrengelige for oss som de er for Doc.
Slik jointene tåkelegger hjernen hans, tåkelegger Anderson våre.
I lange strekk har jeg ingen anelse om hva som foregår — ikke Doc heller, skjønt hvem vet, han er kanskje ikke fullt så sløret i knollen som blikket vil ha det til.
Ubegripeligheten er et poeng, og spiller ingen rolle.
Det tar ikke lange tiden før filmen åpenbarer seg som en man kan - kanskje må - se igjen og igjen.
Det er en film å være i, mer enn å forstå, med alt hva det innebærer av mulig irritasjon for noen, og dypfølt glede for andre; dedikerte Anderson-fans især.
Om aldri så forskjellige, løper vendepunktet som en rød tråd gjennom Paul Tomas Andersons filmer.
Slutten på en æra for pornoindustrien i «Boogie Nights».
Kultfigurers fremvekst i «Magnolia» og «The Master».
Endringen i Barrys liv da han møter Lena i «Punch-Drunk Love».
Oljeæraens begynnelse og blodige utgang i «There Will Be Blood».
I «Inherent Vice» handler det om den motkulturelle hippiebevegelsens død.
Eller, i et større perspektiv: et markant kulturelt vendepunkt.
Ronald Reagan dukker opp på fjernsynsskjermen.
Rettssaken mot den okkulte seriemorderen Charles Manson og hans «familie» nevnes.
De gode vibbene fra 60-tallet har fått en hardere klang.
Det har foreløpig gått Doc hus forbi.
Paranoiaen sniker seg innpå.
Det skal han snart få merke.
Og så er det Joaquin Phoenix.
Om det er scener han i løpet av to og en halv time ikke er med i, kan de telles på en hånd.
I seg selv en kraftprestasjon.
Phoenix former Doc med en fininnstilt blanding av sårbarhet, forvirring og humor.
Blandet med alt han røyker og sniffer i seg, og Mark Bridges' Oscar-nominerte kostymer, kommer han ut som en uforglemmelig privatdetektiv, pakket inn i langt mykere stoffer enn detektiver flest.
Rundt det hele vikler Anderson et lydspor like massivt som Docs kinnskjegg, og like megetsigende som hans innimellom lakoniske kommentarer.
| 1
|
500442
|
Lov og manglende rett i Israel
Opprørende og velartikulert om kvinners svake stilling i konservativ jødedom.
Mannsmakten lever i beste velgående, og skulle du være i tvil derom, er det bare å benke seg i kinosalen og la dette rettssalsdramaet utfolde seg i all sin pinefullhet.
«Vivianes kamp« har bakgrunn i fraværet av sivil ekteskapslovgivning i Israel.
Giftermål så vel som skilsmisse er overlatt til religiøse domstoler.
Når man så har med en patriarkalsk religion å gjøre, får dette vidtrekkende konsekvenser for kvinnene.
Viviane Amsalem elsker ikke lenger ektemannen Elisha (Simon Abkarian).
Men hun har ingen selvstendig rett i skilsmisseprosedyren.
Skilsmissedokumentet, gett , er det bare han som kan gi henne.
Og det nekter han.
Av og til dukker han ikke engang opp til rettsforhandlingene.
Dermed er det duket for en årelang ørkenvandring inn og ut av rettslokalet, der tre rabbinere utgjør et dommerpanel uten avgjørende makt.
Den sekulære advokaten Carmel (Menashe Noy) fører saken for Viviane.
Elisha har broren Shimon (Sasson Gabai) som tidvis forsvarer.
Gjennom utspørring og avhør av ikke alltid like pålitelige vitner, foldes ekteparets bakgrunn ut.
Samtidig avdekker seansene dypere strukturer i den delen av det israelske samfunnet der konservativ jødedom praktiseres og kommer på kollisjonskurs med sekulær livsførsel og sekulære idealer.
Det blir en kafkaprosess uten like, en forestilling så absurd at den i all sin tragedie uvegerlig får et komikkens skjær.
Den beske humoren som pipler frem er også helt nødvendig; gitt kvelningsfornemmelsene det trange rettslokalet og den utøvende mannsmakten fører med seg.
Søskenparet Ronit og Shlomi Elkabetz har gjennom flere filmer rettet et kritisk blikk mot israelske forhold.
«Vivianes kamp» er deres tredje om ekteparet Amsalem, men kjennskap til de foregående er ikke nødvendig for å se denne finalen.
Ronit Elkabetz spiller selv Viviane, og gjør henne med stor kraft til en moderne Jeanne d'Arc, enten hun henvises til å uttrykke undertrykte følelser via kroppsspråk og blikk, eller eksploderer av frustrasjon og ydmykelser.
Skarp i kantene, stramt filmet og redigert, og spilt ut i to både begrensede og begrensende rom — rettssalen og venterommet - er dette en både nedstrippet og teatral film - i ordenes beste mening.
| 1
|
500444
|
Deilig lek med kvinner og klisjeer
Er Kåre Sigrids drømmeprins?
Vil Agnes finne adoptivsønnen sin?
Stopper Trines kunstnerkarriere når hun blir mor?
Tre ulike kvinner og en rekke fornøyelige refleksjoner rundt klisjeenes klamme tilstedeværelse, i litteratur, på film og i livet.
Med det er Gunnhild Øyehaugs roman «Vente, blinke» destillert over i et nytt format.
Og for å hoppe rett på konklusjonen:
Regidebutant Yngvild Sve Flikke har levert en fin-fin feelgoodfilm.
Lettbent slentrende og samtidig intelligent.
Feministisk i ryggmargen, øm i hjertet og innimellom skikkelig morsom.
Neppe tilfeldig kommer filmen 40 år etter Anja Breiens «Hustruer», der tre kvinner utforsker hvordan tilværelsen arter seg om de gir mer eff.
«Kvinner i for store herreskjorter» kjører ingen tematisk reprise, det handler mer om fellestrekk.
Søken etter identitet.
Lengsel etter en smule lykke.
Med viser fra den gamle kampsangplaten «Sånger om kvinner» surrende på bilstereoen, utgjør Agnes Kravatn (fnis) den mest åpenbare referanse til Breiens film.
(For kuriositetens del:
Flere av visene er skrevet av den svenske filmregissøren Suzanne Osten.)
Agnes kunne meget vel vast rundt på byen sammen med Kaja, Heidrun og Mie i 1975.
Nå er den enslige enboksforfatteren 63 og jobber på trelastlager.
«Du kan bli på smällen« heter en av Ostens viser, og akkurat det vederfares Trine akkurat idet hun står på randen av gjennombrudd som kunstner.
Høygravid (hei, hei, Hustruer-Kaja) prøver hun å gjøre den kommende fødselen til en performance.
Og så var det dette med keitete litteraturstudenter.
Ikke før hadde vi nesten lyktes i å glemme Anastasias snubling over Christian Greys dørstokk i «Fifty Shades of Grey» (uten sammenligning for øvrig), så støter trondheimsstudenten Sigrid på Kåre Tryvle (Hallvard Holmen), en 20 år eldre, uhyre selvbevisst og smått livstrett forfatter med et lager av fraser innabords.
Kjærlighet gjør blind, sies det.
I Sigrids tilfelle også døv.
Med Øyehaug på voiceover og som medforfatter, dyrker Flikke den milde overdrivelsens kunst, isper den en god mengde galskap, leker lattermildt og rundhåndet med språklige og filmatiske klisjeer og kontrasterer dem kledelig til virkelighetens ofte mer usexy eksesser.
Flikke får god drahjelp fra erfarne Anne Krigsvoll; hennes Agnes er et funn enten hun sitter i stampen med whisky og sigaretter mens hun grønnsåpebader hemoroidene, eller trøkker omsorgsfullt til, det være seg som raddis-arbeidsgiver eller venninne.
Mens Inga Ibsdotter Lilleaas gjør en riktig fin debut, er Henriette Steenstrups trioens svakeste figur.
Modellert rundt noen biter Unni Askeland, ispedd et par klyper av noe som kan minne om den omstridte, amerikanske performancekunstneren Ann Liv Young (hun som hentet blåbær ut av skjeden og kastet dem på publikum sist hun var i Bergen), er Trine strålende som idé og litt mye Steenstrup i utførelse.
Men bevares.
Svakheten snus til styrke akkurat der det trengs.
Sammen skaper de tre kvinner i skjørt og blod, for å låne fra Sigrid.
Med stor suverenitet krever de ingen forskjønnelse.
Det er befriende.
Her lever kvinnekroppene sitt eget, ofte uskjønne, men høyst reelle liv.
De føder, menser på teppet, flommer over av morsmelk og vrir seg i brølende orgasme.
Mannen?
Han gråter over hjertekoppen som knustes.
Så kan de som sørget for at de gamle kastanjetrærne på Sydneshaugen ble hogget ned både angre og skamme seg.
Det var det som fikk Øyehaug til å slippe ideen om at hennes gjennombergenske roman skulle filmes der den utspinner seg.
I stedet ble det Trondheim som fikk folde seg ut på filmlerretet.
Og der gjør byen seg aldeles utmerket.
| 1
|
500445
|
Anarkistisk James Bond-pastisj
For mye av det gode er ikke alltid å foretrekke.
Noe fungerer i dette forsøket på å avkle gentlemansspionen den selvhøytidelige kappen han i årenes løp er blitt ikledd.
Først og fremst Colin Firth, skapt som han er til å gestalte distingvert, britisk korrekthet.
Her fyller han den skreddersydde dressen til Harry Hart, eller Galahad som han går under internt, i den topp hemmelige etterretningsorganisasjonen han jobber i.
I forlengelsen av Firths sjarmerende 007-karikatur, kan man også si at motsatsen fungerer, dersom målestokken er en totalt latterlig ko-ko-klisjé.
Og det er det nok.
Samuel L. Jacksons lespende Richmond Valentin synes rørt sammen av Bill Gates og Steve Jobs gone mad, pakket inn i rapperestetikk og utstyrt med en privat blade runner — Gazelle (Sofia Boutella).
Hun vet å bruke protesene til mer enn løping.
Grunnideen, der moderne overvåkingsteknologi (mis) brukes for å løse klimakrisen, har større potensial, aktualitetsmessig og humoristisk, enn filmen greier å kryste ut.
Dels på grunn av en ganske slapp og skjødesløs tilnærming, dels fordi filmen er så spekket med ideer at den nærmest drukner seg selv i et anarkistisk og ufokusert kaos.
Inni kaoset er det ikke vanskelig å finne underholdende enkeltelementer.
Men totalen blir likegyldig og ganske utmattende.
Gary Unwin (Taron Egerton), kalt «Eggsy», kombinerer to velkjente temaer:
Underdogen som reiser seg og læregutten som tas under mesterens vinger.
«Kingsman» henter i det hele tatt inspirasjon og sitater både herfra og derfra, være seg agent- og matrial art-filmer, eller tegneserie, som filmen springer ut fra.
I manus ser det sikkert knallgøy ut, og det hender utførelsen også blir morsom, også.
Filmen næres blant annet av en klasseforakt som slår i alle retninger; mot filleproletariatets ørkesløshet og brutalitet så vel som overklassens påtrengende overlegenhet.
Men først og fremst er dette en tullefilm som kjenner begrensningens kunst så dårlig at den ikke bare blir for lang,den tynges også av en selvbevissthet som blir overivrig på grensen til krampaktig.
Hvor mye man lar seg underholde, avhenger av forholdet man har til sjangeren, og av hvor mye sakte film og eksessiv gladvold man setter pris på, eller orker, før det tipper over.
Selv klamret jeg meg til Marks Strongs stødige Merlin, og lot meg more av Hart og Valentins «Happy Meal», skylt ned med fransk årgangsvin.
Og så er det selvsagt gøy å se Bjørn Floberg spille svensk statsminister.
Rollen er ikke stor, men Floberg gjør det ytterste ut av den.
| 0
|
500446
|
Nakent og stillferdig om fravær
Langfilmdebut det står respekt av, selv om resultatet ikke er helt forløst.
Mektige, norske fjellmassiv danner et både konkret og billedlig bakteppe for en ellers naken og nedstrippet film om hvordan en krig langt borte kan ramme en liten, norsk familie.
Pappa Einar (Ingar Helge Gimle) har tidligere tjenestegjort i Kosovo.
Nå er han på vei hjem etter mange måneder i Maimana i Afghanistan.
Men når han endelig kommer, er han ikke i stand til å være der.
Han legger ut på jakt.
Da han ikke kommer tilbake, drar sønnene Fredrik og Oscar opp på fjellet for å lete etter ham.
Brødreparet utgjør filmens sentrum, dens såre punkt.
Fredrik er i 18-årsalderen, Oscar noen år yngre.
I farens fravær, med en deprimert mor, er de nærmest i hverandres varetekt.
Oscar tar ansvar for mye, og forholdet mellom brødrene, omsorgen så vel som gutteleken som i neste nå går over i aggressiv kiving, skildres nydelig og intimt av regissør Henrik Martin Dahlsbakken og rolleinnehaverne Åsmund Høeg og Fredrik Grøndahl.
Denne intimiteten får en voldsom kontrast når den flyttes fra familiens avsidesliggende hus og opp i den vide, åpne fjellheimen.
Filmet i Jotunheimen, Rondane og på Dovre, blir landskapet en metafor på guttenes litenhet og sårbarhet, ensomheten i lengselen etter faren, og samtidig et bilde også på den store, karrige ensomheten og tomheten vi aner i faren; sterkt preget av krigserfaringene som han er.
Disse erfaringene er tematisert før, i filmer som Susanne Biers «Brødre» og Clint Eastwoods «American Sniper», blant annet.
«Å vende tilbake» skiller seg ut fordi den i større grad, men svært stillfarent, forsøker å utforske ringvirkningene for krigsveteranenes barn.
Det alene er prisverdig, selv om Henrik Martin Dahlsbakken ikke lykkes helt i sitt forsett.
Det er mye fravær i filmen, men litt for lite fremdrift.
Til å være et relasjonsdrama, kommer vi ikke tett nok på hver enkelt.
Mens moren Anna (Lia Boysen) reduseres til en blek, lidende bakgrunnsskikkelse, rekker pappa Einar knapt å komme innom døren før han forsvinner ut igjen.
Vi forstår hva som plager ham, vi introduseres for en ganske macho soldat og vi begriper den indre splittelsen det medfører.
Vi aner også at farens forventninger til Fredrik inneholder mer enn én kime til konflikt.
De korte rissene viser en regissør med stor vilje til å stole på tilskuernes tolkningsevne, og det er fint.
Men jeg savner mer kjøtt på beina, noe som gjør disse menneskene litt mer tydelige og nærværende.
Manus virker godt tenkt, men muligens litt skrint utskrevet.
Sammen med den dvelende, poetiske stilen gir det en film som enkelte steder virker noe uthalt.
Kanskje hadde materialet tjent på et kortere, mer kompakt format, der vekslingene mellom tette innendørsscener og storslåtte, distanserte utendørsscener kunne skapt en sterkere dynamikk både i filmfortelling og relasjonsbeskrivelser.
Med regissørens lillebror Oskar bak kamera, er filmen skutt med Super 35 mm i Cinemascope, noe som gir en usedvanlig vakker film.
Men med lite film til rådighet måtte antallet takninger begrenses.
Det fungerer overraskende bra mange steder.
Men ikke alle scener og dialoger sitter like spikret.
Om filmen ikke er helt forløst, vitner den uansett om et utvilsomt talent.
Det kommer særlig til uttrykk i den emosjonelt ladde sluttscenen, der Dahlsbakken nærmest kaster om på moren og brødrenes roller, og runder av med et knallsterkt sisteinntrykk som sender tankene til en film «Å vende tilbake» må ses i forlengelsen av — danske «Armadillo» og dens etter hvert ikoniske soldatbilde.
| 0
|
500448
|
Krigens tilsløring
"Drone" tegner et dystert bilde av en krig som er så bortgjemt i sine egne kamufleringsmekanismer at ingen vet verken ut eller inn.
«Første gang var forferdelig, andre gang var forferdelig, tredje gang gjorde meg nummen», sier tidligere droneoperatør i U.S. Air Force, Brandon Bryant.
Han fortsetter:
«Jeg så en mann blø i hjel.
Missilet tok beinet hans like over kneet, og jeg så ham blø i hjel.
Han rullet rundt på bakken og jeg forestilte meg hans siste øyeblikk.
Jeg visste ikke hva jeg skulle føle, men jeg visste jeg hadde gjort slutt på noe jeg ikke hadde noen rett til å gjøre slutt på.«
Da Brandon ga seg som dronepilot fikk han et diplom der det sto at han hadde deltatt i operasjoner som hadde tatt livet av 1625 mennesker.
Brandon er en av hovedpersonene i «Drone» , som er produsert av bergensselskapet Flimmer.
Filmen kaster lys over dronens selvforsterkende kraft fra flere hold: fra dem som lager flyene, til dem som styrer dem, til dem som begrunner og rettferdiggjør dem, til dem som selger dem og til dem som til syvende og sist må betale prisen — menneskene i Waziristan-provinsen i Pakistan.
Regissør Tonje Hessen Schei tegner et dystert bilde av en krig som er så tilslørt av sine egne kamufleringsmekanismer at ingen riktig vet verken ut eller inn.
Grensen er i beste fall uklare mellom «kirurgisk presisjonsbombing» og helbom; mellom spill og virkelighet; mellom lov og krigsforbrytelser; og mellom dommer, jury og bøddel.
Et politisk, militært, moralsk og juridisk «Area 51»-område der ansvaret for dronene ligger vekselvis hos etterretningsorganisasjonen CIA og Det amerikanske forsvaret - og derfor egentlig ikke hos noen av dem.
En krigens kapitallogikk, der de politiske institusjonene som skal holde det militærindustrielle komplekset i sjakk, ikke er i stand til å holde tritt med teknologien, men i stedet blir halsende etter som et ganske impotent sandpåstrøingsorgan.
14. september, mens røyken fremdeles steg fra ruinene av World Trade Center, godkjente Kongressen (mot én stemme) en ny resolusjon om bruk av militærmakt.
En seksti ord lang enkeltsetning i lovteksten gir den amerikanske presidenten fullmakt til å bruke «all nødvendig og passende makt» mot alle som på en eller annen måte hjalp til med terrorangrepene 11. september.
Det var tre dager etter terrorangrepene, og her står vi fremdeles.
Det er med andre ord ikke så mye å glede seg over.
Ifølge The Bureau of Investigative Journalism har droneangrepene i Waziristan drept mellom 2400 og 4000 mennesker siden 2004.
Opp mot tusen av dem skal være sivile, blant dem 204 barn.
Like fullt er det fremstillingen av advokaten Shahzad Akbar, og den menneskerettslige oppvåkningen i nettopp disse områdene, som bidrar med en tiltrengt strime lys i en ellers dyster film.
«America must be a standard bearer in the conduct of war. That is what makes us different than those who we fight», proklamerte Barack Obama fra podiet i Oslo rådhus da han sto der som vinner av Nobels fredspris i 2009.
«Hope», «change», «obamacare«og … droner.
For den som stadig beundrer Obama er det lite som volder mer hodebry og kognitiv dissonans enn hans likefremme, ja nesten begeistrede omfavnelse av dronens nødvendighet.
Ikke uten grunn har han fått tilnavnet «Dronepresidenten».
Filmskaperen kan ikke rekke over alt heller , men her tar jeg meg likevel i å savne noe mer.
Den amerikanske presidenten har gjentatte ganger vist at han har hjertet på riktig sted, så hvilke avveininger er det han legger til grunn for «dronedoktrinen»?
Hvordan resonnerer han?
«Drone» vant to BIFF-priser i høst og ble tildelt filmfredsprisen «Cinema for Peace Award» under filmfestivalen i Berlin i februar, og har allerede skapt debatt i internasjonale medier som BBC, The Guardian og Huffington Post.
Filmen kommer på kino i Storbritannia i april og vises på TV 2 i mai.
| 1
|
500449
|
Binoche og Stewart i glitrende samspill
Liv og teater biter hverandre i halen i dette rike kvinneportrettet.
Interessant nok er «Sils Maria» et resultat av utfordringen Juliette Binoche ga regissør Olivier Assayas etter å ha samarbeidet med ham i «Summer Hours».
Var han i stand til å skrive en film som dykket ned i genuint kvinnelige erfaringer?
Åpenbart.
Filmen behandler blant annet alder og tid på en måte som vekker gjenklang og fascinerer.
Perspektiver og nivåer ligger nærmest stablet oppå hverandre, og gir en film som på en og samme tid oppleves sprell levende og relevant, og mystisk, nærmest mytisk.
Det er også fascinerende å se Kristen Stewart stige selvsikkert og modent ut av rollen som Bella i «Twighlight»-sagaen, for å gå inn i glitrende samspill med erfarne Juliette Binoche.
Det blir ikke bare en oppvisning i forholdet mellom en yngre og en eldre kvinne, det blir en oppvisning i ulike temperament, og ulike spillestiller; den ene nøktern og naturalistisk, den andre teatral, med reminisenser av forloren glamour.
Stewart spiller Valentine, på alle måter multitaskende personlig assistent for Maria Enders (Binoche), feiret teater— og filmskuespiller i begynnelsen av førtiårene.
20 år gammel brøt Maria gjennom i rollen som ung, tiltrekkende kvinne som innleder et forhold til en langt eldre, sårbar kvinne, Helena.
Nå skal stykket settes opp igjen.
Men denne gangen blir Maria bedt om å spille den aldrende part i dramaet.
Jo-Ann Ellis (Chloe Grace Moretz), ung, lovende og skandalebefengt Hollywood-skuespiller, skal bekle Marias gamle rolle.
Spilt ut i helt andre omgivelser, omgitt av mektige Alper og med natur og naturfenomener som medspillere, kan «Sils Maria» til en viss grad ses som en feminin og mer alvorlig vri på «Birdman».
Filmene deler flere fellestrekk.
Et teaterstykke som skal øves inn.
Sammenviklingen av scenisk og virkelig drama.
En midtlivskrise.
En hardt arbeidende metodeskuespiller.
Samt mild satire over Hollywoods - og skuespilleres - kommersielle avhengighet av superheltfilmer og -roller.
Full av motvilje mot den bitre rollefiguren Helene, reiser Maria til et landsted i Sveits for å begynne leseprøvene sammen med Valentine.
Spillet mellom de to får meg til å tenke på begrepet palimpsest, opprinnelig brukt om manuskript som ble slettet for at skrivematerialet skulle kunne brukes om igjen.
Noen ganger kan den opprinnelige teksten anes som et vagt avtrykk, eller hentes frem ved ulike teknikker.
Begrepet brukes også innen arkitekturen, i betydningen «spor av noe som var».
Rollen som Helena, og innøvingen av stykket, er i seg selv et spor av noe som var, og fremkaller spor som reflekterer hvem og hva Maria er i dag, personlig og som skuespiller.
I dette ligger også en sår manifestering av hvor utsatt kvinner - særlig kvinnelige skuespillere - er for aldring.
Samtidig ligger en dobbelthet i replikkøvelsene mellom Maria og Valentine.
Teaterstykkets dialoger blir en parallell til det intense, men uavklarte forholdet dem imellom.
Slik griper skuespill, og spill, som i iscenesettelse, inn i hverandre, fylt ut av Jo-Anns utagerende og velberegnende iscenesettelser i mediene.
Mens Jo-Ann blir et speilbilde av den unge Maria, blir hennes gamle motspiller Henryk Wald (Hanns Zischler) et skremmebilde på hva Maria karrieremessig kanskje er i ferd med å bli.
Teatral i positiv forstand, og kompleks under en melankolsk, men likevel lett overflate, gir «Stils Maria» mye å bite i, både for skuespillere og publikum.
Slik sett er den en åpenbar kjærlighetserklæring til skuespillerkunsten - og til skuespillerne.
| 1
|
500450
|
Fortiden i våre hender
Poetisk dokumentar om andre verdenskrig fra et sovjetisk perspektiv.
Ti prosent av alle bilder som noensinne er blitt knipset, er tatt i løpet av de siste tolv månedene.
Likevel dukker det stadig opp «nytt» materiale; fotografier og filmer som har ligget bortgjemt i et kjellerlokale, på et loft eller i et nedstøvet arkiv, og som omsider får sin tid i solen.
Vi så det sist for noen få uker siden.
27. januar, 70 år etter frigjøringen av Auschwitz, sendte NRK dokumentaren «Møtet med dødsleirene» («Night Will Fall«), som inneholdt helt «nye» bilder.
I boken «Retromania» skriver Simon Reynolds at denne arkeologiske impulsen — kretsingen rundt bortkommet materiale fra fortiden - intensiveres av vår egen tids overflod.
Fortiden er et ryddig land, der dagen i dag er kaotisk og uoversiktlig.
«Jag stannar tiden« kan ses som et symptom på det samme:
En kulturelt forankret appetitt på egen fortid.
Filmen bygger på filmrullene og dagboksnotatene til den russiske kinomaskinisten Vladislav Mikosha (1909-2004).
Under krigen ble han såkalt «embedded», eller innrullert i den russiske hæren, for å dokumentere deres seierrike heltedåder i områdene rundt Sevastopol.
Ettersom kampene skred frem og krigens ansikt ble vel så mye preget av tap, død og fortvilelse, fikk Mikosha tillatelse til å filme døde barn og falne russiske soldater i forvridde stillinger.
En radikal oppmykning av krigens dokumentasjonspolicy som innvarslet en helt ny sjanger.
Men der russiske myndigheter så propaganda- og mobiliseringspotensialet i de råtnende likene, så Mikosha noe annet.
Med sitt bløte, poetiske blikk fanget han noe som andre arkivbilder fra krigen sjelden er forspent med: blodets hvisken og benpipenes bønn.
Ansiktets krav om ivaretakelse.
Selv de tyske soldatfangene har Mikosha ømhet for.
Som han skriver i dagboken, han klarte ikke å se monstrene, enda han forsøkte.
Det poetiske blikket på krigens lidelser har med andre ord også en etisk slagside.
Mikosha så de vettskremte unge, tyske soldatene med nye øyne.
Deretter tok krigens uransakelige veier ham til London og Los Angeles, hvor russernes seier ved Stalingrad gjorde ham til en ettertraktet gjest i selskapslivet.
Han konverserte med Ingrid Bergman, danset tett med Hedy Lamarr, og ble invitert hjem til Charlie Chaplin, som flere år senere sendte telegram til Mikosha for å forsikre seg om at han fremdeles var i live.
«Jag stannar tiden« er et testamente på et forunderlig liv og et ømt blikk; og en påminnelse om at det stadig finnes nye, friske perspektiver på krigen.
| 1
|
500452
|
Askepott og prinsen med pisken
Knapt sexy, bare litt romantisk, og ingen ting å bli opphisset av.
At premieren på «Fifty Shades of Grey» knyttes opp mot Valentinsdagen, er et nesten utspekulert kommersielt stunt.
Innenfor sin blankpolerte, dørgende kjedelige reklameestetikk er filmen kanskje sexy og romantisk til et visst punkt.
Men det tar fort slutt.
At Bergen kino melder om heftigere forhåndssalg enn på «Ringenes Herre», er en smule deprimerende på filmkunstens vegne, men ikke overraskende, gitt at E.L. James' romantrilogi så langt har solgt over 100 millioner bøker og er oversatt til 52 språk.
De som har kunnskap om eller praktiserer BDSM (fellesbetegnelsen for bondage, disiplin, dominans, underkastelse, sadisme og masochisme) er kritiske.
De mener bøkene underslår viktigheten av at denne formen for sex skal være sunn, sikker og samtykkende.
De har også kritisert at praksisen settes i forbindelse med overgrep og traumatisert barndom, noe forskning ikke gir belegg for.
Men dette er altså ikke en håndbok i sikker sex, det er en fantasi.
De som ikke slukte bøkene, klaget på manglende språklig tilfredsstillelse, og ga opp.
Her ligger filmens fordel.
Regissør Sam Taylor-Johnson og manusforfatter Kelly Marcel slipper å forholde seg til språklige padder og pinligheter, og kan slå seg løs med det Dakota Johnson og Jamie Dornan har å by på i rollene som Anastasia Steel og Christian Grey.
Det er faktisk litt.
Men først, en oppsummering i fall noen ikke har fått med seg hva det går i.
Som en nyskriving av den — gitt målgruppen - kanskje mer tvilsomme «Twilight»-serien, er «Fifty Shades of Grey» et eventyr for voksne, der en jomfruelig litteraturstudent, Anastasia, møter Christian, en obskønt rik og farlig vakker prins med helikopter i stedet for hvit hest, og pisker, håndjern og rep i skapet i stedet for hermelinskapper.
Arrogant og maktsjuk opptrer han slik at alle alarmklokker ringer, både i våre hoder og i Anas.
Men forelskelsens veier er like uransakelige som seksualitetens.
Særlig her, i overgangen fra keitete student til mer selvbevisst kvinne, gir Dakota Johnson oss en riktig god Anastasia; kysk forventningsfull, nyfiken på egne lyster, og hjerteskjærende bedårende når hun morgenen etter deres første, seksuelle møte (i strait misjonærstilling) står smådansende og med blussende kinn på kjøkkenet og visper pannekaker.
Frem til hit og et stykke forbi viser filmen opp en viss musikalsk og filmatisk humor.
I tillegg til skuespillerne, er det dens andre pre.
Man kjenner igjen en forelsket ung kvinne når man ser henne.
Men man kjenner sannelig også igjen en skamløst selvforelsket mann når man ser ham.
Eller en dypt skadet mann, som jo er det Christian er.
Etter hvert som dette kommer til syne, mister filmen sin romantiske glans og blir en mørk, ubehagelig oppvisning i hvordan han, ved å misbruke forelskelsen hennes, og ved å få henne til å føle seg spesiell, manipulerer henne inn i et univers der dominans og kontroll ikke lenger er bare et spørsmål om seksuell preferanse.
Alt mens hun tror at kjærligheten kan forandre ham.
Hørt den før?
Når Ana begynner å svare med samme mynt, oppstår et psykologisk spill som kunne vært interessant om det hadde vært fulgt opp på et dypere plan.
I stedet skraper filmen lett i en velkalkulert overflate, og blir verken sår nok eller provoserende nok til å sette spor, emosjonelt eller intellektuelt.
Som vanlig får vi mer av Steels kropp enn av Greys anatomi.
Men gi og ta et klaps og to, er sexscenene stort sett like småelegante og glansede som filmen for øvrig, pyntelig dandert og kjemisk renset for svette og andre kroppsvæsker, og dørgende kjedelige, etter hvert.
| 0
|
500453
|
Underholdende Zombie-apokalypse
«Dying Light» kombinerer blodtørstige zombier og parkour-løping i en nydelig spillverden.
Noe har gått veldig galt.
Midt i det som skulle bli en enkel kamp mot en ensom zombie har en gasstank tatt fyr, og den påfølgende eksplosjonen forteller enhver blodtørstig zombie i mils omkrets at her er det mat å få.
Grusomme skapninger uler i natten, og jeg må komme meg til et gjemmested før de får tak i meg.
Etter noen sekunder er de rett i hælene på meg, og jeg må løpe for livet gjennom Harrans gater.
Jeg klatrer elegant opp på en bygning, utløser en kraftig lysfelle mot monstrene, og sprinter videre over hustakene.
Det bremset monstrene, men vil det være nok til at jeg overlever spurten til sikkerhetssonen?
«Dying Light» er fylt med disse små øyeblikkene hvor en enkel og gjennomførbar plan ender med at vi må slåss for livet eller flykte i vill panikk.
På dagtid blir de levende døde dovne av sollyset og utgjør ingen stor trussel før de får omringet spilleren.
Men om natten våkner langt mer dødelige skapninger, og spillet går fra være lettbent action til å bli intensiv overlevelses-horror.
Utvikler Techland har tatt lærdom fra sin «Dead Island»-serie og overført det til et urbant miljø.
«Dying Light» er på mange måter et mer voksent spill, og fokuset ligger heller på overlevelse enn monstermosing.
Det som virkelig gjør spillet moro er parkour-teknikkene hvor vi får klatre på vegger eller hoppe mellom tak.
De som har spilt «Mirrors Edge» eller «Assassin’s Creed» vil kjenne seg igjen her.
Samtidig har spillet en stor og åpen verden, og gir sandkasse-følelsen vi kjenner fra «Far Cry» eller de nyere «Fallout»-spillene.
Enten vi lister oss rundt i bekmørke kloakkrør eller løper gatelangs i den stekende solen, er det vanskelig ikke å bli både imponert og overveldet av den nydelige tyrkisk-inspirerte byen Harran.
Lydbildet er også meget godt, hvor dystopiske melodier fletter seg sømløst inn i spillopplevelsen.
Historien er derimot ganske døll.
Det er åpenbart at Techland har hatt høye ambisjoner, men de mangler fortellergleden som skal til for å skape en spennende historie eller levende karakterer.
Her serveres uengasjerte monologer og klisjefylte hendelser om hverandre til det kjedsommelige.
Men det gjør ingenting når settingen og spillverdenen er noe av det beste som er laget innen zombie-sjangeren.
Hver kvadratmeter av Harran føles som en ekte postapokalyptisk by, og kampen for overlevelse kjennes virkelig på kroppen.
Zombie-apokalypsen har aldri vært mer moro.
| 1
|
500455
|
Speisa space-opera
Heller ikke denne gangen kjenner Wachowski-søsknene måteholdets kunst.
Resultatet er 75 latterlig og 25 gøy.
Siden «Matrix« har Wachowskiene beveget seg enda lenger inn i et smått obskurt landskap der alternativt bla-bla drysser stjernestøv over ganske slapp kapitalismekritikk.
I «Cloud Atlas» prøvde de å gjøre stas på David Mitchells intrikate roman, men oppnådde bare å ta fra meg lysten til å lese en muligens fantastisk bok.
Pluss å utstyre stjerner som Tom Hanks, Halle Berry, Jim Sturgess, Susan Sarandon og Hugh Grant med merkverdige øyne og neser.
Denne gangen er det Channing Tatums hode som får lide i et univers der Mila Kunis, Eddie Redmayne, Douglas Booth og Tuppence Middleton ser ut som om de er både airbrushet og photoshoppet.
Tatum spiller ulv/menneske-hybriden Caine Wise, eks-militær med magiske sjumilsstøvler, på oppdrag for å bringe Jupiter Jones (Kunis) til hennes skjebnegenetiske bestemmelsessted.
Og det er ikke jorden, der hun som russisk immigrant tjener til livets opphold som toalettrengjører i Chicago.
Redmayne, Booth og Middleton gir forsøksvis liv til søskentrioen Abrasax
— Balem, Titus og Kalique, bosatt i barokke omgivelser på en planet et sted ute i universet, der de som kongelige snakker til hverandre med slepende hviskestemme og ellers omgir seg med alskens underlige skapninger.
Ikke noe galt med det.
Eller jo, problemet er at vi har sett det meste før, bare bedre.
Om aldri så støpt i den presumptive heltinnens form, består Jupiters nye tilværelse stort sett i å bli slengt hit og dit i et bankende kjør, rundt omkring i luftrom som er alt annet enn tomme, reddet, gang på gang av Caine med gravitasjonsstøvlene, mens romoddyseisk romantikk er under utvikling.
Budsjett og teknologi gjør at Wachowskiene blir som to 2000-talls småunger i et overfylt lekerom; de har altfor mye å boltre seg med; greier ikke å begrense seg og aser seg opp helt til leken nesten ender i kaos.
Så dette er det vi får:
En pompøs, overlang og ufokusert space-opera som på sitt verste er larmende latterlig, men som i støytene delvis reddes av manglende gravalvor og en snål, nesten avvæpnende humor.
Selve historien er det bare å glemme.
Selv ikke med all verdens velvillige forbehold om sjanger og eventyr, går det an å henge den på greip.
Men for et yngre publikum kan filmen fungere som underholdende og actionspekket sjangerintroduksjon.
| 0
|
500456
|
Forfengelighetens supermarked
Livet er en scene og vi er alle superhelter.
Eller kanskje ikke.
Fotografen.
Vi må snakke om fotografen.
Men aller først:
Raymond Carver.
«Fikk du det du ønsket deg i livet?»
«Det gjorde jeg.»
«Og hva ønsket du deg?»
«Å kalle meg selv elsket, å føle meg elsket på jorden.»
Ordene innleder Alejandro González Iñárritus sjette film, «Birdman».
De er essensielle for Broadway-stykket som utgjør filmens scenegulv, men kan også sendes videre i retning fotograf Emmanuel Lubezki.
Han er i sannhet en mann verdt å elske for oss som elsker film.
Han fikk Oscar for «Gravity« og filmet også Alfonso Cuaróns «Children of Men» og «Og mora di også».
Han sto bak kamera i Terrence Malicks «To the Wonder» og «The Tree of Life».
«Birdman» får han på magisk vis til å flyte av gårde som var den filmet i en eneste lang, organisk takning, glidende gjennom labyrintiske teaterkorridorer, opp langs fasader, inn og ut av vinduer, frem og tilbake mellom rollefigurene.
Tid og sceneforflytninger oppheves, eller snarere: går opp i en høyere enhet.
Dette er håndverk , og det er briljant.
Så må vi snakke om Michael Keaton.
Siden dette er en film med mange (og vittige) metaplan, er det greit å ha i bakhodet at han a) har spilt i superheltfilmer (slik også Edward Norton og Emma Stone har gjort) og b) er en superb skuespiller som har forsvunnet litt fra filmplakatene.
Her gestalter han Riggan Thomson, en aldrende stjerne kjent for superheltfranchisen «Birdman».
Plaget av eksistensiell midtlivskrise, i et forsøk på å få karrieren på beina, satser han alt han har av penger og prestisje på en sceneversjon av Carver-novellen «What We Talk About When We Talk About Love», med ham selv som både iscenesetter og aktør.
På scenen står også Lesley (Naomi Watts), som med dette endelig får sin Broadway-debut, Riggans kjæreste Laura (Andrea Riseborough), som kanskje, kanskje ikke, skal ha barn med ham, og — hentet inn for å redde forestillingen - Mike (Norton), en hovmodig og demonstrativt talentfull metodeskuespiller.
(Meta-varsel:
«X-Men»-regissør Director Brett Ratner beskriver Norton som en skuespiller hvis oppgave er å redde en film.)
I kulissene vaker Riggans forsømte datter Sam, nyutskrevet fra rehab (Stone, mer storøyd og i slag enn noensinne), ekskonen Sylvia (Amy Ryan) og vennen og produsenten Jake (Zach Galifianakis, neddempet og knallgod).
Inni Riggans hode rumler hans fjærkledde alter ego.
I Iñárritus surrealistiske univers er det ikke helt klart om Riggan er en klin sprø Ikaros-figur eller en ny superhelt in spe.
Jeg vet heller ikke om jeg liker ham noe særlig.
Men gjennom Keatons spill aksentuerer han et sentralt tema:
At all vår navlebeskuende forfengelighet, alle våre bestrebelser i livet, i bunn og grunn handler om vår lengsel etter å føle oss elsket.
Merk at filmens hele tittel er «Birdman or the Unexpected Virtue of Ignorance».
Iñárritu gjøgler vilt underholdende med gjensidig avhengige motsetninger som virkelighet og spill, realiteter og fantasi, scene og offentlighet, sannhet og løgn, kunst kontra kommers.
Likheter med Charlie Kaufmans filmer øynes.
«Birdman» låner elementer fra «Synecdoche New York».
Også i «Birdman» filtrer scenisk og virkelig drama seg sammen.
Kulturelle referanser vikles inn, av og til som fiffige detaljer, andre ganger blåst opp.
Blant mange høydare er jeg (av naturlige grunner), spesielt begeistret for konfrontasjon mellom Riggan og kritikeren Tabitha (Lindsay Duncan).
Gjennom det hele løper Antonio Sanchez' jazzede trommesolo, dann og vann avløst med ironisk effektivitet av klassikere som Ravel og Mahler.
I sannhet en fest av en film.
| 1
|
500458
|
Omsorgsfulle superhelter ordner opp
Fartsfylt og morsomt møte mellom Disney og Marvel.
Inspirasjonene er mange og kreativt skrudd sammen i dette actionfylte eventyret.
At «Big Hero 6» likevel føles frisk og opplagt, skyldes i stor grad Baymax, roboten som utgjør fortellingens hjerte og sjel.
Hvit, rund og myk som en oppblåst plastsnømann, er han spesialdesignet for å drive sykepleie (hei, hei, Norsk Sykepleierforbund, her har dere kos og underholdning på neste landsmøte!)
Elskelige Baymax er et resultat av unge Tadashis studier ved et teknologisk institutt.
Men det er Hiro, Tadashis 14 år gamle lillebror, som er Baymax' følgesvenn og filmens hovedperson.
Like nerdesmart som broren får han bruk for sin idérikdom når ting skjer som snur opp ned på tilværelsen.
At handlingen foregår i et teknologisk miljø i San Fransokyo — en fremtidsby grodd ut av nåværende San Francisco - gir filmskaperne en haug med muligheter til å slå seg løs med alskens fiffige detaljer og fantastiske effekter.
Og det gjør de.
Her hentes friskt fra så vel «Iron Man» som «X-Men» (filmen er basert på en gammel Marvel-serie), og det serveres mer enn én hommage til japansk animasjonstradisjon.
Selv om flygeferdighet inngår i superhelters kunnskapsbase, er Hiro og Baymax' lange, svimlende flyturer en opplagt inspirasjon fra og hilsen til mesteren Hayao Miyazaki.
Uhyre vellaget, ofte skummel og dramatisk, byr «Big Hero 6» også på visuelt flotte scener.
En av dem utspiller seg midt i dramatikken, idet Hiro, Baymax og vennene deres kjører på sjøen etter en herlig klassisk biljakt gjennom San Frans karakteristiske bakkegater.
Laget med finesse gir ulike figurer og skikkelser liv og personlighet til filmen.
Humoren er skapt for å gå hjem hos store og små, og Baymax står for mesteparten av moroen.
I en spesielt minneverdig scene begynner han å gå tom for batteri, og vaser slunken rundt som var han dritings.
«Big Hero 6» spiller på hele følelsesregisteret, og unnslår seg ikke for å ta opp mørke temaer, som tap og sorg.
Som så ofte ellers står godt mot ondt, men ondskapen har en bakgrunn som relaterer til Hiros egne erfaringer.
Det er en riktig fin nyansering som sier noe om at begge kreftene romsterer i oss, at sorg kan forblinde og at gitte situasjoner kan utløse ondskap så vel som godhet og oppofrende heltemot.
Inn i dette føyes en velplassert poengtering av verdien av å si ting fra nye vinkler.
Med på kjøpet får du en fin, liten forfilm om hundelykke.
| 1
|
500459
|
Fra søppeljournalistikkens bakgater
Lou Bloom kan fort vise seg å være den mest ufyselige fyren du støter på i vår.
Med smarttelefoner og lett håndterbart filmutstyr i hendene på gud og hvermann, blir avstanden fra åsted til redaksjon veldig kort.
Uproffe opptak må håndteres med varsomhet.
Men jo mer opplaget fallet, jo viktigere ratingen og seertallene blir, desto tøyeligere blir grensene og etikken.
Særlig i et land som USA, der et utall kommersielle kanaler kjemper om oppmerksomhet og reklameinntekter.
Nattredaktør Nina Romina sier det egentlig ganske klart:
«Tenk på nyhetene våre som en kvinne som løper skrikende nedover gaten med overskåret strupe.
«
I dette fra før av lett grumsete mediefarvannet dukker Lou Bloom opp som sendt henne fra gudene.
Bloom er ikke bare en tjuvradd som rapper sykler og kumlokk i Los Angeles for å tjene noen grunker.
Han er ikke bare passe desperat etter å skaffe seg et levebrød, en karriere.
Han er ikke bare kynisk så det holder.
Tingen med Louis Bloom er at han ikke eier skrupler.
Men han er lærenem.
Han har teft.
Han har frekkhetens nådegave.
Og, ikke minst, besitter han subtile manipulasjonsevner som selv den mest diagnosevegrende psykiater vil finne minst én betegnelse for.
Som den natteravnen han er, ramler han tilfeldigvis borti en ulykke, og ser hvordan frilans nyhetsjegere jobber med kamera og politiradio for å skaffe opptak som kan selges til TV-kanaler.
Easy peasy, tenker Bloom, og går i gang.
Han går lengre enn de fleste.
Men det han mangler av etikk, tar han igjen i intuitiv forståelse for billedkomposisjon og visuelle uttrykk.
Nina (Rene Russo) kjenner ikke bare et godt opptak når hun ser det, hun vet hva det har å si for å slå ut konkurrentene.
Voila.
Begge får det hva de trenger av opptak og penger.
Noe ved måten Jake Gyllenhaal spiller frem Bloom på, minner om Anthony Perkins' gestalting av Norman Bates i «Psycho».
Det handler om hvordan Gyllenhaal leker med oss som publikum, hvordan han til å begynne med fremtrer som en utvilsomt odd, definitivt brutal person som det likevel er noe ved, noe udefinerbart som trekker i flere retninger.
En slags ungdommelig uskyld, eller naivitet, eller sult.
Noe man umiddelbart kan gjenkjenne og velvillig relatere til en bakgrunn vi ikke presenteres for, men som kan handle om finanskrisens etterdønninger, manglende utdannelse, mobbing, fremmedgjøring, underlegenhet som skal kompenseres.
Så, sakte, men sikkert skreller han seg inn til den dypt ufyselige kjernen som utgjør Lou Bloom og gjør ham til en skikkelse like fascinerende som han er frastøtende.
Dan Gilroy har tidligere skrevet manus til blant annet «The Bourne Legacy», og regidebuterer med «Nightcrawler», som han også er Oscar-nominert for manus til.
Han bygger filmen opp litt som Gyllenhaal bygger opp Bloom.
Adrenalinet, det urovekkende er der fra første stund, men grepet strammes, ledes over i actionsekvenser der spenning og avsky kjennes likt fordelt, sistnevnte ført over i kvalme i scenene fra fjernsynskanalens klipperom.
«Nightcrawler» viser hvordan en «god» story kan trumfe, og hvordan mediene selv kan skape storyen de fronter.
Vi vet at det skjer, også her hjemme.
Men i en stadig mer presset mediesituasjon, og med en pågående nyhetsstrøm i alle kanaler og på alle plattformer, er det greit å bli minnet om arbeidsmetoder så vel som viktigheten av skepsis og kildekritikk.
Det skader heller ikke at mediekritikken er pakket inn i godt sammenskrudd og underholdende action, der Gyllenhaal gjør sin mørkeste og trolig beste rolle så langt.
| 1
|
500460
|
Velkommen til vampyr-kollektivet
Denne gjengen må du bare elske.
Si hallo til de mest inntakende blodsugerne du noen gang kommer til å treffe.
Det heter Viago, Vladislav og Deacon, og deler hus i Wellington.
Bokollektivet rommer også den Nosferatuaktige Petyr, men han er en utgammel, gretten gubbe som for det meste holder seg i kjelleren.
Som kollektiv sliter de med de samme problemene som bokollektiver flest.
Som vampyrer representerer de en hjertelig hyllest til artens arketyper.
Over Viago (Taika Waititi) hviler en dåm av dandy og forfinet renessansemann.
En smule aristokratisk Narvestad i sin tilnærming til rot og blodig oppvask som hoper seg opp, men omsorgsfull, ja; også så høflig!
Som gammel krigsherre har Vladislav (Jemaine Clement) en hang til middelaldersk tortur.
Yngstemann Deacon (Jonathan Brugh) inntar rollen som litt ustyrlig tenåring.
I hvert fall i egne øyne, i realiteten er han en heller sjaskete harrytass i skinnbukser.
Hangen til blod, jomfrublod er best, balanseres mot en forsøksvis åpen holdning til mennesker og (forsøksvis) klare avtaler om hvem som det ikke er lov å ta livet av.
Som dokumentarfilmskaperne som følger dem.
Det er gjennom deres linser vi blir vitne til vampyrenes selvpresentasjon og tilværelse, det være seg i huset eller som deltakere i Wellingtons mangslungne natteliv.
Say no more, som det heter på nynorsk.
Jo mindre du vet på forhånd, og jo flere vampyrfilmer du har sett, desto bedre.
New Zealand er mer kjent som innspillingsland for storfilm enn for egenproduksjon.
Mange filmer lager de ikke, men man aner at de har skapt seg en aldri så liten nisje innen sjangeren skrekk-komedie.
Peter Jackson var først ute med «The Frighteners» i 1996, Robert Sarkies fulgte opp med «Scarfies», Logan McMillan med «Last of the Living».
Og så er det selvsagt Jonathan Kings «Black Sheep» med sine zombiesauer.
«What We
Do in the Shadows« kommer til å bli stående som den så langt desidert beste.
Lekent og elegant rører den sammen dokumentar og vampyrfilm, med innslag av varulv og zombier, ispedd en klype «found footage» og noen dråper blod fra kompisfilmens årer.
Det alene genererer stor humor.
Vittighetene forsterkes av måten disse skrekkfigurene avromantiseres og avmystifiseres på.
Med fikse stikk til popkulturens dyrking av dem, fremstår de som i bunn og grunn like vanlige som alle oss andre, gi eller ta en særegenhet og to.
Det er ikke ofte jeg ønsker at en film skulle vare litt lenger, men med denne gjorde jeg det.
| 1
|
500461
|
Kodenavn Honning
Stillferdig og vakkert om vanskelig tema.
«Irenes to liv« legger ikke opp til en bred debatt rundt eutanasi.
I et sofistikert, ofte poetisk billedspråk forteller filmen om en ung kvinne, Irene, som lever tilsynelatende vanlig, om enn litt rastløst og broket, preget av en introvert psyke — og av dobbeltlivet hun fører.
Av human overbevisning jobber hun under kodenavnet Miele (honning) i et hemmelig nettverk som driver assistert dødshjelp, noe som er forbudt i Italia.
Nettverkets etiske retningslinjer er strenge.
Pasienten må være terminal som følge av en uhelbredelig sykdom.
Endringen inntreffer da hun sendes til den aldrende arkitekten Carlo Grimaldi (Carlo Cecchi).
Han viser seg å være en ganske annerledes pasient, noe som får konsekvenser både for Irenes yrkesetikk og rolle.
Dette er skuespilleren Valeria Golinos regidebut etter en lang og bemerkelsesverdig karriere i italiensk film, og et noe mindre bemerkelsesverdig opphold i Hollywood.
Filmen viser en formbevisst regissør som ofte lar stemninger og bilder tale, gjerne litt flimrende, som assosiative minnebilder, uten hang til overforklaring og med stor tillit til publikum.
Poesi oppstår når hun lar Irene legge ut på nesten frenetiske svømmeturer.
De reflekterer den unge kvinnens indre tilstand så vel som den magiske skjønnheten som kan oppstå når mennesker i vann ses gjennom linsen til gode fotografer.
Her representert ved ungareren György Pálfi.
Han bidrar også sterkt i en velorkestret scene der Irene er på nattklubb og en ordløs, sensuell kommunikasjon oppstår med en mann på andre siden av en vindusrute.
Foruten billedspråket, er hovedrolleinnehaver Jasmine Trinca filmens store pre.
Ikke bare tåler hun kameraets nærgåenhet særdeles godt, hun har en nesten ekstrem tilstedeværelse og utstråler en fascinerende miks av femininitet og maskulinitet.
Med sin hengslete kropp og med solbriller på, minner hun litt om en ung Bob Dylan.
Ansiktets følsomhet speiler sinnsstemninger og situasjoner, fra stoisk ro og diskré empati i yrkesutøvelsen, til de skiftende emosjonene hennes litt mer rotete privatliv medfører.
Og, ikke minst, det som settes i gang i henne når hun treffer Carlo.
Golino skildrer prosessen like usentimentalt som Irene opptrer i møtet med sine pasienter.
Men den skildres likevel på en måte som gjør følelsene hennes nærværende, slik den til å begynne med litt lukkede kvinnen selv blir gradvis mer og mer nærværende, konkret og fasettert for oss som bivåner det hele.
| 1
|
500462
|
Distansert heltehistorie
Historien om Louis Zamperini er et sterkt, men konvensjonelt og nesten utmattende helteepos.
Min farfar, sjøkapteinen, var 63 år da han ble internert i japansk fangeleir på Java.
Min far, mekanikeren, var 21 da han ble sendt til tukthuset Dreibergen-Bützow i Tyskland.
Opplevelsene med hardt straffarbeid, underernæring og tortur preget begge resten av livet.
Deres erfaringer har også preget meg, og skapt en spesiell interesse for denne delen av krigshistorien.
Blant spørsmålene som opptar meg, er hvorfor noen overlevde, mens andre bukket under, og hvorfor noen tilsynelatende kom fra det uten store mén, mens andre ble veldig syke.
Skyldes det tilfeldigheter, eller er det mulig å peke på fysiske eller psykiske faktorer, erfaringer før eller underveis i fangenskapet, eller i livsvilkårene etterpå?
Angelina Jolie berører dette indirekte i sin beretning om Louis Zamperini, amerikansk OL-mester i sprint i Berlin 1936.
Som soldat i luftforsvaret kom han fra så vel flystyrt i Stillehavet som umenneskelige forhold i japansk fangenskap med livet i behold.
Zamperinis fysiske utrustning, og hans evne som løper til å tåle smerte, kan være en grunn til at han her overlevde langt flere ydmykelser, slag og spark enn hans medfanger gjennomgikk.
En annen grunn kan være mannen som påførte ham stokkeslagene:
Leirkommandant Watanabe (Takamasa Ishihara).
I utgangspunktet var det kanskje Zamperinis meritter som gjorde ham til prygelknabe.
Fra leirkommandantens side aner man en umoden manns macho maktkamp.
Via Jack O'Connells spill ser man konturene av utmattet resignasjon så vel som en voksende, stadig mer rasende trass i Zamperini.
Psykologien mellom de to er filmens mest interessante element, og har likheter med Jonathan Teplitzkys ujevne, men interessante «The Railway Man» fra 2013.
Teplitzky går noe dypere inn i konstellasjonen fangevokter/fange enn Jolie gjør, og vier litt mer plass til etterkrigstidens forsoning og posttraumatiske stress.
Hos Jolie er dette bare et appendiks i en historie hun gjengir respektfullt og empatisk fra A til Å, uten å gå i dybden eller trekke ut andre essenser enn Zamperinis bemerkelsesverdige overlevelsesevne.
Hennes jobb er ikke å spørre, eller undersøke, kun å fortelle.
Til å være ført i pennen av blant andre Ethan og Joel Coen (basert på Laura Hillenbrands bok), er «Unbroken» forbausende full av de sedvanlige og forslitte frasene som gjerne følger med heltehistorier, særlig amerikanske.
«Du må tro på deg selv.»
«Takler du det, greier du det.»
«Et øyeblikks smerte kan gi livslang ære.
«
Håndverksmessig er filmen konvensjonell i form og innhold.
Jolie gir Zamperini null motstand og få nyanser, og kommer ikke særlig tett innpå ham.
Uten å økonomisere eller gi virkemidlene en subtil form, blir det noe intendert og insisterende «sterkt» ved hendelsene og grusomhetene han utsettes for.
I lengden virker det ikke bare utmattende, det blir stående i veien for filmens budskap, noe som forsterkes av Jolies ikonisering av Zamperini.
I en av filmens mest intense scener tvinger Watanabe den avmagrede, utslitte mannen til å løfte en trestokk over hodet og holde den der så lenge kommandanten befaler.
Filmet slik at Zamperini tar form av en mellomting mellom kristusfigur og superhelt ser det visuelt flott ut.
Men Zamperini bringes farlig nær å bli gjort til overmenneske.
Eller umenneskeliggjort.
Historiene om krigens helter må og skal fortelles, slik også historiene om dens ofre må berettes.
Spørsmålet er hva de skal fortelle oss, og hvordan, 100 år etter første verdenskrig, 70 år etter annen, mens kriger stadig pågår og nye kriger truer.
| 0
|
500463
|
Hacking på høyt nivå
Uoversiktlig cyberthriller.
**Et atomkraftverk eksploderer i Taiwan** .
Prisen på soya går bananas på børsen.
Etterforskerne sporer begge deler til et hackerangrep.
Men hva slags?
Og hvorfor?
Det må kineserne samarbeide med amerikanerne om for å finne ut.
Førstnevnte ledes av Chen Dawai (Leehom Wang), sistnevnte av FBI-agent Carol Barrett (Viola Davis).
Det beste kortet de har på hånden, datageniet og svindleren Nick Hathaway (Chris Hemsworth), sitter i fengsel.
Han slipper løs med elektronisk fotlenke og en minnelig ordning i ryggen.
**Av sted bærer det.
** Til Chicago og Los Angeles og Hongkong og Jakarta.
Med hånden på hjertet vet jeg ikke alltid hvor de forskjellige er til enhver tid, eller hva de holder på med.
For å henge med i hver sving må man enten ha ekstremt god kunnskap om data og teknologi, eller minimalt, slik at man bare tar Hathaways tankesprang og PC-tasting for god fisk og lar det stå til.
Og ja!
Med på ferden er også Chens søster Lien (Wei Tang).
Manusforfatter Morgan Davis Foehl skriver henne inn som særdeles dyktig dataingeniør, og lar henne i anstendighetens navn får bruke ferdighetene.
Men fra det øyeblikket vi ser henne se på Hathaway, skjønner vi at rollen hennes handler mest om emosjoner.
Fint for Hathaway, men fatalt for en i utgangspunktet interessant og velspilt rollefigur.
**Men det skal «Blackhat» ha** , den _ser_ i alle fall fabelaktig ut.
Mann fyller bildene med en tiltalende skitten tekstur, sveiper over imponerende skylines og lar skurker og helter fyre løs på hverandre på det ene skulpturelle stedet etter det andre.
Hadde han gitt plott og rollefigurer like rik tekstur, kunne «Blackhat» blitt fantastisk.
**Alltid solide Viola Davis** gjør så godt hun kan med sitt begrensede materiale.
Det samme må sies om Chris Hemsworth.
Han både overrasket og overbeviste i Ron Howards «Rush», og gjør ikke noe gærent her heller; han kler formatet.
Men han har ikke mye å spille på.
«Blackhat» driver seg selv fremover med samme energi som en fuglehund med los.
Men sammenlignet med «Heat» er den en middelhavsfarer.
Sammenlignet med smarte «The Insider» er den dum.
«Blackhat» virker laget mer på rutine og kunnskap om alle triksene i boken, enn med begeistring og overskudd.
Den fisler ut som en hubba bubba-boble som, når den sprekker, ikke etterlater annet enn en tam smak i munnen.
| 0
|
500464
|
Elegi over en fallen kjempe
Jobs bok klinger under i Zvyagintsevs mektige sørgesang over dagens Russland.
Ifølge kristen-jødisk mytologi er Leviatan et digert sjøuhyre.
Skapningen nevnes blant annet i Jobs bok
— Det gamle testamentets læredikt om lidelsens problem.
Den ga også tittel til en bok Thomas Hobbes skrev i 1651, der han rettferdiggjør staten og eneveldets betydning for å unngå kaos og indre stridigheter han mente ville oppstå om den såkalte naturtilstanden fikk råde.
Det er på denne bakgrunnen Andrey Zvyagintsevs film spiller seg ut.
Slik Job rammes av ulykker Satan påfører ham med Guds tillatelse, rammes Kolja (Aleksey Serebryakov) av ulykker påført ham fra oven; eller øvrigheten, representert ved en korrupt og forfyllet ordfører (Roman Madyanov).
Kolja er enkemann med en sønn i puberteten (Sergey Pokhadaev) og ny, ung kone, Lilja (Elena Lyadova).
Som de fleste i den lille byen ved Barentshavet, eier han ikke mye.
Men han besitter et hus med sjøtomt og utsikt.
Ordføreren har lagt sin elsk på eiendommen, og sørget for å få den ekspropriert under dekke av å skulle bygge et «kommunalt kommunikasjonssenter» der.
En beslutning Kolja har anket.
Hans gamle venn, advokaten Dimitri (Vladimir Vdovitchenkov), kommer fra Moskva for å bistå ham i prosessen.
Zvyagintsev debuterte i 2003 med det suggererende familiedramaet «Tilbake», fulgte opp med den i mine øyne ikke helt vellykkede «Forvist» (med Maria Bonnevie i den ene hovedrollen), for så å markere seg igjen med «Elena» (2011).
Felles for de to første er en sterk innflytelse fra landsmannen Andrej Tarkovskij.
Felles for dem alle er en sterk vilje og evne til å utforske det russisk mannsbildet.
Begge deler er merkbart til stede i denne mesterlig skrevne og regisserte filmen, der Zvyagintsevs kapasitet til å visualisere tema og ideer manifesterer seg på kraftfullt vis.
**Som i «Tilbake« og «Forvist»** spiller naturen en viktig rolle, konkret så vel som symbolsk.
Filmet av Mikhail Krichman, blir Murmansk-regionens karrige naturskjønnhet både en kontrast til og en refleksjon av byens skrinne misere.
Nedslitte betongblokker, overgrodde byrom, som om naturen var i ferd med å ta det hele tilbake, slik vind, regn og bølger er i ferd med å slite ned de mange samtidsruinene som står som vitner om et samfunn som ikke bare er gått i stå, men som er i full moralsk, menneskelig og politisk oppløsning.
Forvitrede bygninger.
Råtnende båtvrak.
Og et hvitskurt hvalskjelett i sanden, som det kanskje mest potente bildet.
Zvyagintsev er muligens svartsynt, men humor har han.
Byråkratiet, makten og dens håndlangere portretteres presist, infamt.
Fotografier av tidligere ledere brukes som målskiver for vodkadrukne, skyteglade menn.
Putin mangler, «han henger til modning på veggen».
«Leviatan» begynner og slutter med Philips Glass' musikk fra operaen «Akhnaten», som også undersøker forholdet mellom religion og makt.
Insisterende, repeterende, legger musikken sine føringer for filmen, slik Zvyagintsev repeterende temaer gjør det.
Bilturer som sjelden fører med seg noe godt.
Maskulinitet og maktmisbruk, denne gangen løftet opp på et langt mer ambisiøst og langt mer politisk nivå.
Presteskapet preker eneherskerens evangelium på jorden som i himmelen.
Makten er gudegitt.
De maktesløse får beskjed om å forsone seg med sin skjebne.
For å si det med tittelen til en annen storhet innen russisk film:
Gå og se.
| 1
|
500466
|
Prisen for jazzen
Middelkulturen har opphøyd middelmådigheten til en dyd, er det noen som hevder.
«Whiplash» gir dem delvis rett i det.
Våren 1936 slynger Jo Jones en cymbal etter en 15 år gammel Charlie Parker, som straff for at han misset en beat.
Dukknakket kryper Charlie tilbake igjen på øvingsrommet.
Ett år senere dukker han opp igjen, og nå er det ingen som kan røre ham.
Blod, svette, tårer, forsakelse og beinhard disiplin har løftet ham fra en god saksofonist til en kunster med det sublime innen rekkevidde.
«The Bird er født.
Jazzmytologiens skapelsesberetning, intet mindre.
Scenen er sentral i Clint Eastwoods Parker-biopic «Bird» (1988), og utgjør det pedagogiske omdreiningspunktet for Terence Fletcher (J.K. Simmons) i «Whiplash».
Som musikkonservatoriets fryktede og aktede jazzinstruktør driver han sine undersåtter til vekselvis vanvidd og store høyder.
Mest det første.
Fletcher praktiserer en form for «tøff kjærlighet» som involverer lite av det sistnevnte, og mye av det første.
Som han sier:
«There are no two words more harmful than 'good job'.»
Tilfredsheten er kunstens verste fiende.
Her finner vi også kimen til filmens kulturkritikk.
Middelkulturen har opphøyd middelmådigheten til en dyd, er det noen som hevder.
«Whiplash» gir dem delvis rett i det.
Filmens andre hovedperson er 19 år gamle Andrew Neyman (Miles Teller), en kanskje i overkant ærgjerrig jazztrommeslager som ikke legger fra seg stikkene før hendene er fulle av blod og vannblemmer.
I Fletcher finner han en slags match.
En autoritær farserstatning som kompenserer med obskøniteter og ekstrem pushing der hans virkelige far — som har oppgitt forfatterdrømmen - er mild, kjærlig og ettergivende som dagen er lang.
«Whiplash» kan oppsummeres som en moralsk elegi over pedagogikkens grenser.
Når bikker krav og stimulering over til det rent ut sadistiske?
Det blir snart klart at dette er en balansegang Fletcher ikke helt behersker.
Og til semi-tyrannisk læremester å være, synes han påfallende forsonet med sine egne tilkortkommenheter.
Var det kan hende noe som het «godt nok» likevel?
Det spenningsfylte forholdet mellom lærer og elev er farlig utsatt for melodramaets konvensjoner, men regissør Damien Chazelle har kontroll på virkemidlene og har laget en stram psykologisk studie.
Noen av plott-twistene er i overkant forserte, og det er kan hende litt for mange scener der Andrew terper på trommeferdighetene.
Men filmes to hovedpersoner - som begge har førstehåndserfaring med musikk - knyter det hele i hop.
Ekstra pluss i margen til Miles Teller, som må være John Cusacks uekte barn.
| 1
|
500468
|
Nedtelling mot undergang
Uhyggelig vellaget om menn på randen av sammenbrudd.
**Tre år etter at Mark Schultz** tok gull i bryting under OL i Los Angeles i 1984, lever han som en forlatt bakgårdsbikkje, omtrent.
Fortsatt aktiv trenes han av broren David, selv olympisk mester.
Ut av det blå kontaktes han av John du Pont, en mangemillionær som bor med sin gamle mor (Vanessa Redgrave) på en herregård i Pennsylvania.
John gir Mark et tilbud han ikke kan avslå.
Det blir starten på en uhellig allianse mellom to ytterst ulike menn, fra to ytterst ulike verdener.
«Foxcather» består med andre ord av velkjente ingredienser.
Fåmælt, rotløs arbeiderklassegutt i kontrast til beleven representant for tradisjonsborgerskapet.
Morskompleks og manglende farsfigur.
Et sterkt og komplisert brødreforhold.
Maskulinitetens ulike avskygninger.
Bennett Miller turnerer komponentene med en eleganse som ikke åpner for en flik av melodrama.
Desto mer virkningsfulle er eksplosjonene når de kommer.
**Dette er ikke en film** som går rett på.
Den bygger seg langsomt opp, ytterst dempet, med en intens, dramatisk nerve.
Via detaljer, dialoger og enkeltscener som ligner stilstudier, former den seg dvelende, men effektivt rundt karakterene til de tre sentrale mennene.
Dette er show, don't tell til det fullkomne.
Uhyggen kommer krypende.
Rob Simonsens enstonige musikk kompletterer med en dirrende eim av sorg.
**Bennett Miller vant** regiprisen i Cannes.
Individuelt og som ensemble har Channing Tatum, Mark Ruffalo og Steve Carell høstet en drøss priser og nominasjoner.
Alt er like fortjent.
Tatum bare vokser og vokser som karakterskuespiller.
Med lett underbitt gjør han Mark Schultz til et innesluttet og kontakthungrig barn i en diger kropp, en outsider som alltid kommer til kort.
En vulkan av ulmende emosjoner.
**Ruffalo, knapt gjenkjennelig,** gestalter David.
Som bryter tettere og kjappere, som person varmere og mer utadvendt.
Familiemann i alle ordets valører.
Carell, helt ugjenkjennelig, gjør John til et subtilt tolket enigma av uavklarte følelser og agendaer.
Med Oscar-nominerte filmer som «Capote» og «Moneball» på CV-en, synes Miller å ha spesialisert seg på filmer basert på virkelige hendelser.
Noe av det som særmerker dem, er regissørens evne til å la større fenomener knyttet til amerikansk kultur klinge med i bakgrunnen.
Så også her, der den menneskelige undergangen spiller seg ut foran på en bakgrunn av erkeamerikansk kapitalisme, patriotisme og individualisme, mens kampmotstandere og årstall peker diskret mot en maktkonstellasjon
- Sovjetunion - på vei mot oppløsning.
| 1
|
500469
|
Liten bjørn i fremmede omgivelser
Paddingtons historie brukes til å si noe om flyktninger og forskjellighet.
**Da Michael Bond** skrev barnebøkene om «Paddington», var det bare gått et drøyt tiår siden annen verdenskrig drev mennesker på flukt eller tvang dem til å evakuere.
Også barn, som ble plassert på jernbanestasjonen med en lapp rundt halsen.
**Disse lappene** danner bakteppet for den som henger rundt Paddingtons hals - «Vær så snill å ta vare på denne bjørnen!» - slik andre elementer fra krig og etterkrigstid nedfeller seg i fortellingene om den vesle bjørnen med blå duffelcoat og rød hatt.
**Denne stjernespekkede** animasjonen tar i sannhet vare på denne bjørnen.
Slik den ivaretar humaniteten som gjennomsyrer Bonds fortelling fra etterkrigs-London; hos Paul King oppdatert til en moderne smeltedigel, en travel og kanskje kaldere storby enn 50-tallets.
Et nytt bakteppe folder seg ut: flyktninger, innvandrere og en stadig mer truende fremmedfrykt.
Paddington reiser fra Peru for å få et bedre liv.
Han kommer som båtflyktning.
**Da familien Brun,** med fru Brun (Sally Hawkins) i spissen, forbarmer seg over ham, er det mot herr Bruns (Hugh Bonneville) vilje.
Han ble akutt trygghetsnarkoman da han ble far, nå jobber han som risikoanalytiker og regner med raskt ut hva Paddington kan koste dem.
Han får langt på vei rett.
Om aldri så høflig og snill, roter Paddington det stadig til for seg selv (og andre).
**En egenskap** filmen trekker store veksler på, forsterket av den skurkete taxidermisten Millicents (Nicole Kidman) jakt på dette sjeldne bjørneeksemplaret.
Det gir en film spekket med spenning, slapsticks og halloi, noe som vil holde ungene i age og kanskje være i overkant skrålete og heseblesende for en del voksne.
Men det åpenbare publikumsfrieriet overskygges av ideen som gjennomsyrer filmen, spissformulert i sluttappellen om at når alle er forskjellige, kan alle passe inn.
*
*Med sitt presise blikk** for utfordringene man kan møte i et ukjent, moderne samfunn, er filmen innimellom vidunderlig vittig også for voksne.
Som når Paddington kjører rulletrapp for første gang.
**«Paddington» kombinerer** ikke bare spillefilm og animasjon på en svært vellykket måte, den gir vår lille helt en uttrykksfullhet som kan smelte stein.
**Med Julie Walters** og Jim Broadbent på rollelisten, og Ben Whishaw og Imelda Staunton som stemmegivere, er dette en film jeg gjerne skulle sett i originalversjon.
Selv om den norske dubbingen er helt grei.
| 1
|
500471
|
Ekstremismens banalitet
"Timbuktu" er en viktig påminnelse om at den radikale islamismens største offer er andre muslimer.
I juni 2012 ble flere byer nord og øst i Mali invadert av tuaregmilitiaer og deres allierte islamister.
Timbuktu falt i hendene på den mest ekstreme av disse gruppene, Maghreb, allierte av al Qaida.
Dette er det politiske bakteppet for Abderrahmane Sissako-filmen «Timbuktu».
Om vi zoomer ut, er det enda mer.
Terrorangrepet i Paris, den brutale fremferden til IS i Midtøsten, våre hjemmeavlede «syriafarere», «skolejentekidnapperne» Boko Haram.
Alt dette gir filmen en enda dypere klangbunn.
Så sent som i forrige uke massakrerte Boko Haram nærmere to tusen mennesker — 2000 - i byen Baga i Nord-Nigeria.
Plasseringen ved Saharas «kyst« og kontrollen med karavanehandelen har historisk sett gjort Timbuktu til en av Afrikas mest toneangivende og sagnomsuste byer.
Da byen ble inntatt, ble kulturminner fra storhetstiden - blant annet 14 av 16 Unesco-vernede mausoleer - vandalisert under dekke av at de representerte «avgudsdyrkelse».
Også filmen alluderer til disse ødeleggelsene.
Innledningsvis ser vi gamle statuer, figurer og artefakter som skytes i fillebiter.
Deretter vender regissøren blikket mot de innfødte tuaregene, hvis fredsæle levesett og saktmodige muslimtro er lite forenlig med det nye shariaregimet som blir pådyttet dem.
Kollisjonen skildres i et dokumentarrealistisk filmspråk der flere separate handlingsforløp — små fabler - flettes inn i hverandre.
Omdreiningspunktet er den korthogde fortellingen om Kidane, som har bosatt seg utenfor den vesle byen for å leve alene under stjernene med sin kone, datter og deres lille krøtterflokk.
En dag river det ene dyret seg løs fra den drikkende flokken og roter seg inn i garnene til en fisker langs elvebredden.
«GPS» heter dyret, som et forvarsel om at det er flere som skal miste retningssansen.
Fiskeren svarer med å kyle spydet sitt i halsen på dyret, som segner om og dør.
Det blir starten på en hendelsesrekke som koster flere menneskeliv, og som demonstrerer noe av begrunnelsen bak sharia: et system for å regulere skyld, hevn, tilgivelse og rettferdighet.
Til tross for det dystre politiske bakteppet, tegner Sissako et forekommende og forsonlig bilde av verdens nest største religion.
Men under ligger uhyggen og dirrer.
En konstant og urovekkende during som bærer bud om at noe fælt kanskje eller kanskje ikke vil skje.
De tradisjonelle sangskattene som nærmest presser seg frem hos ungdommen som trosser musikkforbudet - er det lenge før de vil bli avslørt?
Og hvor lenge kan guttene håne fotballforbudet ved å fortsette sitt fantomspill uten ball?
Det går en linje herfra til Ibrahim El-Batouts «Winter of Discontent» (2012) om Egypt og Tahirplassen.
En sindig fremstilling av den arabiske vårens håp og fortvilelse.
Dertil lener «Timbuktu« seg på satirens språk.
Flere av scenene kan oppsummeres som en studie i den radikale islamismens banalitet - i spennet mellom tradisjon og modernitet: jihadisten som trenger kjøreopplæring, puritanismens vokter som ikke greier å stumpe røyken, mobiltelefoner med signalsvikt, feilgiring og hard fot på kløtsjen.
Eller den unge konvertitten som strever med å se fryktinngytende ut, og som sliter med å memorere hjemmevideotiraden mot «vestlig dekadanse», til tross for oppmuntrende veiledning fra kollegaen bak kameraet.
Streng justis med steining og piskeslag er imidlertid en påminnelse om at denne «Islam for dummies»-jihadismen er skummel nok.
Og at dens fremste offer er andre «brødre i troen».
| 1
|
500472
|
Sjelens empiri
«I Origins» vil si noe om vitenskapens begrensninger, men ender i stedet opp med å avgrense sjelen.
**Våre øyne er** like unike som våre fingeravtrykk.
I fremtiden vil derfor øyeskanning få en stadig større plass.
For hvorfor gå rundt med nøkler, pass, adgangskort og andre identifikasjonspapirer når en hurtig sjekk av regnbuehinnen gjør samme nytten?
Om ikke lenge vil det derfor finnes enorme databanker, der befolkningens singulære «øyesignaturer» er samlet.
Dette er det vitenskapelig premisset i «I Origins».
I tillegg legger filmen et velkjent idiom til grunn:
Øynene er vinduet til sjelen.
**Fortsettelsen
** på dette tankespranget går omtrent slik:
Om et nyfødt barn dukker opp med nøyaktig samme iris som en avdød person, er det da sjelen som er reinkarnert?
Blir dette litt for mumbo-jumbo for deg?
Da kan du trøste deg med at det regissør Mike Cahill har tatt det ned siden forrige gang.
I sin forrige sci-fi-filosofiske utlegning, «Another World» (2011), postulerte han eksistensen av en parallell verden bare en kort romfergetur unna.
Der «Another World» med litt velvilje kunne fungere som metafor for tilgivelse og nye sjanser, lener «I Origins» seg i stedet på emo-thrillerens konvensjoner.
Mot et dødelig-romantisk bakteppe spilles et eksistensielt drama ut, som idémessig kan minne om høstens «Upstream Color» og bildespråket til Terrence Malick.
**Hyperrasjonalisten** Dr. Ian Gray (Michael Pitt), som ikke bekjenner seg til andre guder enn den naturvitenskapelige metode, er monomant opptatt av øyne.
På fritiden ber han aller nådigst om å fotografere fremmede menneskers øyne, og i laboratoriet jobber han på spreng med å bevise at øyet utelukkende er resultatet av en tilfeldig, evolusjonær prosess.
En ting er iallfall sikkert:
Ord som «Gud», «sjel», «åndelig», «spirituell» og «forsyn» er fullstendig meningsløse.
**Gray sitt ønske** om å «avtryllefisere» virkeligheten, har imidlertid stikk motsatt effekt.
Virkeligheten fremstår stadig mer ugjennomtrengelig og gåtefull.
En dag oppdager han og konen, hans tidligere forskningsassistent Karen (Brit Marling), at barnet deres har nøyaktig samme «øyekode» som en hedengangen bonde, og at barnet reagerer med noe som minner om gjensynsglede når det får se bilder av enken.
Kort tid etter finner de en ny match.
Et pikebarn i India har etter alle solemerker den samme umiskjennelige regnbuehinnen som Grays noe esoteriske ekskjæreste Sofi (Astrid Berges-Frisbey), en «fri sjel» som døde under tragiske omstendigheter.
**Jakten på sjelen** fortsetter derfor i India.
Det er fristende å legge til:
Hvor ellers?
Som i «Eat Pray Love» og andre filmtitler jeg iherdig forsøker å fortrenge,synes India å være det nye og foretrukne tablået hver gang en halvkvedet film trenger å tjuvlåne litt ekstra klangbunn.
| 0
|
500473
|
Når demningen brister
Den sjelebevrende øko-thrilleren «Night Moves» kaster lys over klimasaken.
På sitt vis.
**Kan du ta livet av** noen, slippe unna med det, og bare fortsette din daglige dont?
Eller har du forbrutt deg mot et kosmisk rettferdighetsprinsipp som en dag er nødt til å innhente seg?
Dette er det drivende spørsmålet i Woody Allens to mest Dostojevskij-alluderende filmer:
«Mord og andre misforståelser» (1989) og «Match Point» (2005).
Og nå er turen kommet til filmskaper Kelly Reichardt, kvinnen bak andre indie/arthaus-favoritter som «Old Joy» (2006) (med musiker Will Oldham i den ene rollen) og «Meek’s Cutoff» (2010).
**Reichardt-filmene kan** best beskrives som karakterdrevne meditasjoner over liv som har gått i stå.
Som det het i «Wendy and Lucy» (2008):
«Du kan ikke få en adresse om du ikke allerede har en.
Og du kan ikke få en jobb om du ikke allerede har en».
Den samme limbotilværelsen finner vi spor av i «Night Moves».
Vi møter tre karakterer — med Josh (Jesse Eisenberg) i spissen - som går sammen for å sprenge en demning i filler, fordi, som Josh sier:
«The dam is there killing all the salmon, so you can run your iPod every second of your life».
*
*Det litt overtente** og ubehjelpelige forsøket på å skyve laksen foran seg, røper imidlertid at dette egentlig handler om noe helt annet.
Å kle aksjonen opp i økoterrorismens gevanter, synes mest som et forsøk på å legitimere at det er ens eget liv som trenger startkabler.
Det er dette vi etter hvert gjenkjenner som terroristens psykologi:
Det handler vel så mye om å gjenskape seg selv - som verden.
Her kommer menneskekjenneren Reichardt inn.
Med stor bravur.
**Skyvet etter** noe annet - meningsbegjæret - er det eneste de tre aksjonistene synes å ha til felles.
Og en litt uavklart seksuell spenning, som danner et illevarslende _l_ ove triangle.
Går aksjonen som planlagt?
Nei, selvfølgelig ikke.
**Filmen kan slik sett** tolkes som en kommentar til vår tids klimasak, der flere av de mest høyrøstede danner en ugjennomtrengelig bylt av vikarierende motiver.
Skjønt, ingen skal være i tvil om hvor Reichardt står i saken.
I en nesten noir-aktig fargepalett tegner hun et dystert bilde av utsiktene til moder jord, der parkeringsplassene eser ut og elvene demmes opp.
Og der kortreist mat, «raising awareness» og «grønn bevissthet» er spill for et tomt galleri.
Finnes det håp for planeten?
Ja, antyder Reichardt.
Vi må bare kvitte oss med nummenheten.
| 1
|
500474
|
Havet, døden og kjærligheten
Du skal ikke sette ditt lys under en skjeppe.
«Mr. Turner» viser alle sjatteringene hos «lysets mester».
Filmer om store kunstnere er sjelden spesielt gode.
For hvordan fremstille det gudbenådede uten å trivialisere det i samme slengen?
Huh, var dette alt?
Bare noen presise og innøvde bevegelser med malerkosten?
Hvor kom lyset fra?
Det er derfor en stor glede å kunne meddele at regissør Mike Leigh («Another Year», «Vera Drake«) har klart det nesten umulige.
Hans fremstilling av «The master of light», den engelske landskapsmaleren Joseph Mallord William Turner (1775— 1851) er ganske enkelt en triumf.
Et ømt og nådeløst portrett av en kunstner som aldri forsto sin egen nådegave, men skjønte at han måtte forvalte den.
Og følge den, uansett hvor den tok ham.
Filmen begynner i 1828 og tar oss med hele veien frem til dødsleiet, der Mr. Turner med mye besvær grynter frem sine aller siste ord: «the sun is God.«
Sitt eget lys reserverte han i det store og hele til sine malerier.
Utenfor atelieret kastet han lange skygger.
Det milde forsynet som kjennetegner bildene hans, svikter ham.
Når han ikke er alene med naturen og sin skissebok, er han stort sett mutt og grinete, om han ikke kommuniserer til omverdenen med femti nyanser av grynting.
De gangene kjønnsdriften melder seg, griper han tak i den umælende hushjelpen.
Eller han rusler bort til sitt foretrukne bordell.
Når han skal kose seg med mat, slafser han i seg et helt grisehode.
Mens fluene surrer.
I disse scenene er det som om dunsten slår imot deg.
«Mr. Turner» er en film som ikke bare ser ut som 1800-tallet.
Den lukter slik også.
I tillegg til hushjelpen (Dorothy Atkinson) bor J.M.W. Turner sammen med sin aldrende far (Paul Jesson), som bruker pensjonisttilværelsen til å løpe ærend for sin berømte kunstnersønn.
Innimellom stikker også hans tidligere og forbitrede elskerinne innom.
På slep har hun med deres to døtre, som Turner ikke vil vedkjenne seg.
Når faren dør, fotografene melder seg som en eksistensiell trussel, og dampbåtene utraderer de stolte seilskipene som er hans favorittmotiv, ser det stygt ut for vår mann.
Hva nå?
«The ghost of the past», sier en kollega, og nikker mot et skip som taues inn etter endt tjeneste.
Men motivet blir i stedet starten på en ny giv hos Turner.
«No», sier han.
«The past is the past.
You’re observing the future!
Smoke.
Iron.
Steam!»
Turner omfavner den nye tiden, oppdager kjærligheten og bereder grunnen for det kunstkritikere siden har kategorisert som impresjonismen.
Eller som en ung utgave av dronning Victoria karakteriserer det når hun får se Turners siste arbeider:
«Ugh, a dirty yellow mess!».
Forut for sin tid.
Og tapt i sin tid.
Med én fot i den industrielle revolusjonen; og den andre i en tidligere og uskyldsren tid.
Tradisjonsbærer og fornyer.
Romantiker og kyniker.
En synder av kjøtt og blod, men også en som er disponert for å sveve.
At denne motsetningsfylte gestaltingen kommer opp i noe mer enn knestående, skyldes først og fremst den mesterlige Timothy Spall (som spilte Churchill i «Kongens tale«).
Filmen står og hviler på ham.
Måtte han vinne en Oscar for rollen.
Som i tilfellet «Kampen om tungtvannet», er det sikkert noen grinebitere som vil innvende:
«Fy, historisk feil!
Det var ikke nøyaktig slik det skjedde i virkeligheten!»
Vel, de kan bare ha det så godt.
Dramaturgisk har dessuten Mike Leigh styrt klart av den tradisjonelle femakteren, og presenterer i stedet mer en serie tablåer som det blir opp til seeren å organisere i et narrativt hele.
Og bakom synger Turner, med den sangstemmen han har, i det som kan virke som en appell til ettertiden:
«Remember me, remember me, but ah! forget my fate.»
| 1
|
500475
|
Homofryd
Streikende gruvearbeidere møter utagerende homoaktivister.
Resultatet er et stort hjerte rammet inn av glitter, bankende i discotakt.
«Pride» kan gjerne ses som en politisert versjon av «Med hjartet på rette staden».
Vi befinner oss i en gruvelandsby i Wales, og den er smekk full av kampsanger, streikeledere, fagforeningsfaner og nesten glemte begreper.
Som «solidaritet».
Året er 1984.
Thatchers planer for å legge ned den britiske kullindustrien har kulminert i storstreik.
I London kjenner en gruppe homoaktivister seg igjen i bildene av politi som banker løs på streikende arbeidere.
De har selv kjent politikøllene på kroppen.
Ledet av idealisten
Mark organiserer de seg i Lesbians and Gay Support the Miners, og begynner å samle inn streikestøtte.
Men marginaliserte som de er, tas de ikke akkurat imot med åpne armer av de streikende.
Så får de et innsmett der borte i Wales.
Kulturkrasjet er et faktum.
Historien er for god til å være diktet, og det er den heller ikke.
Møtet mellom walisere og mer eller mindre flamboyante homser kan godt ha artet seg slik i virkeligheten.
Eller ikke.
Hvor tjukt filmskaperne smører på er underordnet, så lenge det fungerer.
Noe det gjør, trass i en gjennomskinnelig og enkel historie, tradisjonelt filmhåndverk og tydelig tegnet rollegalleri.
En grunn til at det fungerer er mengden energi historien proppes med.
Heftig 80-tallsdisco møter feministsangen «Bread and Roses» i gåsehudversjon.
Gråhårede bestemødre møter lesbiske veganer.
Fotfolk fra Wales konverserer lærhomser i London.
Ut av dette springer en film full av pulserende overskudd, engasjement, mye moro og litt å bli rørt av.
En annen grunn er skuespillernes evne til levendegjøring.
Rundt Ben Schnetzers fint tegnede Mark vrimler en gjeng å bli glad i.
I Wales fyller alltid gode Paddy Considine rollen som fagforeningsleder, side om side med streikestøttegruppens kontante frontfigur (Imelda Staunton), mot beinharde homofober, etter hvert alliert med mennesker som tvinges til å kaste om på fordommer.
Flottest av dem alle er Bill Nighys stillfarne poet og protokollfører.
Gruvearbeiderstreiken ble Storbritannias lengste.
Den varte ett år, og fikk store konsekvenser.
National Union of Mineworkers led et nederlag som i praksis tok knekken på britisk fagbevegelse.
Få år senere ble sosialismen strøket fra Labours partiprogram.
Den historien er ikke innskrevet her.
Filmen viser en annen, viktig konsekvens:
Kampen for homofile, lesbiske og transpersoners rettigheter ble en del av Labours agenda.
| 1
|
500476
|
En uke i fader James' liv
Har presten rett når han sier at tilgivelse er undervurdert?
Den østerrikske essayisten Jean Améry overlevde holocaust.
I forordet til «Bortenfor skyld og soning» skriver han at han ikke har kommet til noen klarhet i spørsmålene boken reiser.
«Jeg håper jeg aldri vil.
Det ville føre til en løsning som kan plassere saken i historiens arkiv.
Boken min har til hensikt å hindre akkurat det.
For ingen ting er besluttet, ingen ting er avsluttet, ingen erindring er blitt kun minne.»
Amérys utsagn og ideer øynes som en inspirasjon for «Calvary», en film der en forbrytelse — før den er begått - utgjør den ytre rammen.
Inni kriminalmysteriet ligger en liknelse med paralleller til Jesus, der fader James blir en kristusfigur, et sonoffer for den katolske kirkens seksuelle overgrep mot barn.
Forbryteren, usett av oss, tar sete i skriftestolen.
Forteller sin historie.
Klargjør fakta.
Han vil hevne misbruket som ødela ham.
Overgriperen er død, fader James må bøte med livet i hans sted.
Den aldrende presten (kraftfullt spilt av Brendan Gleeson) får en uke å forberede seg på.
Fader James' Golgata er hans kirkesokn på den irskekysten.
Malerisk vakkert, vidåpent og forblåst under en høy himmel, med et mørkt fjell ruvende symbolsk i horisonten.
Befolket av de besynderligste soknebarn kan antallet eksentriske individer synes i overkant.
Men mer enn å representere et realistisk tverrsnitt av irsk landsbygd, representerer hver og en av dem en tilstand, en synd, eller resultatet av forsømmelser og synder.
I tillegg nærer de en harsk og hyppig uttalt forakt for kirkens makt og manglende vilje og evne til å ta et oppgjør med sin mørke historie.
Fader James får alt i fleisen, gang på gang, der han ruvende, mild men frimodig, vandrer rundt i sin gammelmodige prestekjole og prøver å gjøre godt.
Han er en prest av denne verden.
Han kjenner menneskenes feilbarlighet.
Landskap, gjenstander og enkeltscener gir et anstrøk western til en film der mysteriet knytter seg mindre til hvem som skal drepe ham, og mer til hvordan han denne uken forholder seg til seg selv, sin tro og sine medmennesker.
Han vet hvem hans kommende drapsmann er.
Han søker råd hos biskopen, men vil ikke røpe gjerningsmannen.
Han får ingen gode råd.
Gode råd finnes knapt i denne topografien av mørke krefter.
I stedet driver filmen en gjennomgående teologisk og moralfilosofisk utforskning som er uunngåelig relevant også for ikke-troende.
| 1
|
500599
|
Fandenivoldsk familiedrama
Vondt, godt og muntert om kjærlighet og lykke
SOM EN VOKSEN POLLYANNA kommer Kaja seilende inn i norsk film.
Tilsynelatende naiv, overbegeistret og optimistisk leker hun sin vær-glad-lek i et landlig vinterlandskap der bare ektemannen og sønnens samkjørte, ubønnhørlige stirrelek ved frokostbordet bringer henne ut av fatning.
Tilsynelatende.
Og foreløpig.
Litt innpåsliten, impulsiv og ikke alltid like diskré, er Kaja en skikkelse som nok ville vært ganske enerverende å ha i sin nærhet i virkeligheten.
Men på lerretet vokser hun frem med en tydelighet og historie som får hjertet til å smelte.
Agnes Kittelsen spiller henne ut i hele sin vimsete, sårbare sjarm, i det som må være Kittelsens beste filmrolle hittil.
Hun er knakende god, og simpelthen vidunderlig å se på.
MED OPPSKRUDDE forventninger ønsker Kaja familiens nye naboer velkommen.
De viser seg å være ganske annerledes enn Kaja og Eirik.
Elisabeth og Sigve er urbane og vellykkede.
Elisabeth er advokat.
De har adoptert en sønn fra Afrika.
De synger i kor, ergo gjør de noe sammen , hvilket Kaja og Eirik aldri gjør.
Forsøket på å etablere et godt naboskap får raskt konsekvenser.
Følelser oppstår, hemmeligheter og løgner avdekkes.
Tilværelsens utilstrekkeligheter brettes ut.
Ekteskapets ensomhet trer frem.
Pinligheter oppstår, overraskelser inntrer.
Manusforfatter Ragnhild Tronvoll og regissør Anne Sewitsky bruker komediens muligheter til å utforske relasjoner og handlingsmønstre, emosjoner og identitet.
De borer ikke så dypt at det blir virkelig smertefullt og farlig.
Men det er sårt og rørende og vondt nok til at man berøres, samtidig som man underholdes på et ganske beskt, fandenivoldsk vis.
Humoren er ikke beksvart, den er mer koksgrå og tones gradvis ned ettersom familiedramaet tiltar.
«SYKT LYKKELIG»
HAR noen fellestrekk med Susanne Biers «Den eneste ene».
Men Sewitsky/Tronvoll er hakket modigere, både når det gjelder forutsigbarhet og i sin fremvisning av en kulturelt betinget og forløyet maskulinitet.
Kaja og Elisabeth er to riktig gode, kvinnelige motsetninger, slik Sigve og Eirik er det som menn.
Danske Maibritt Saerens («Krøniken») gir Elisabeth en balansert miks av småsnobbet arroganse, spydighet, styrke og sårbarhet.
Joachim Rafaelsens elgjeger Eirik med lavvo i hagen virker til å begynne med noe overspilt i sin tilknappethet.
Men han blir tydeligere og mer troverdig etter hvert.
Som den lune, imøtekommende Sigve er Henrik Rafaelsen enda bedre enn i «Limbo», der han også hadde en sentral rolle.
VIA FIRKLØVERET tegnes opp et kart over moderne kjønnsroller og sosiokulturelle ulikheter, uten at det blir skjematisk og forutsigbart, og uten at filmen blir pretensiøs.
Tvert imot.
Over sårheten ligger en lett tone, fri for ironi, men med en lekende tilnærming til medium såvel som tema.
Bruken av kor som kulturell markør og sosialt samlingspunkt kan ses som et lite nikk til det utall av filmer der korsang har en sentral, ofte forløsende posisjon.
Vellykket er også bruken av en mannlig kvartett, som lik et gresk kor binder sekvensene sammen med musikalske kommentarer.
Anne Sewitsky viser hva norsk komedie kan være, når den tas alvorlig.
Resultatet er en riktig deilig, godvond film.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
500600
|
Det store vendepunktet
Er det helt sikkert at kjærligheten overvinner alt?
Hva ville du gjort hvis kjæresten din brått ble dypt troende og endret livsstil helt?
Det er utgangspunktet for en film som både ser på situasjonen i etterkrigstidens Bosnia, og tematiserer en allmenn, hyperaktuell og samtidig tidløs konflikt.
Luna (Zrinka Cvitesic) og Amar (Leon Lucev) er et ungt, moderne par i dagens Sarajevo.
Den norske tittelens dobbeltbetydning spiller både på parets ønske om å få barn — eventuelt ved hjelp av assistert befruktning - og endringsprosessen Amar går gjennom da han etter å ha mistet jobben trekkes inn i et fundamentalistisk muslimsk miljø.
Filmen åpner med at Luna, kledd i undertøy, studerer kroppen sin gjennom mobilkameraet.
Det stanser ved navlen.
Scenen er betegnende for Jasmila Zbanic' naturalistisk-poetiske filmspråk — i en annen, vakker scene ligger Luna i sengen og ser på den fraværende Amars sovende ansikt på hodeputen ved siden av - via en filmsnutt på mobilen.
Samtidig er scenen karakteristisk for Zbanics filmatiske metode, måten hun gradvis avdekker sår, traumer og polariseringer i en befolkning fortsatt merket av krigen.
Slik sett bedriver Zbanic en slags bosnisk navlebeskuelse.
Men den er nødvendig, og den er alt annet enn innadvendt.
Karakteristisk er også Zbanics tilnærming til islam.
I stedet for å tegne opp et fiendebilde, viser hun et mangfold som strekker seg fra Lunas familie - der de feirer Id med mat og alkohol - til Amars saudiarabisk orienterte trosfeller, der kvinnene er kledd i chador og niqab, og det praktiseres flerkoneri.
Noe Luna reagerer på med raseri.
Med enkle, men virknings- fulle grep gis vi også mulighet til å forstå Amars tiltrekning og valg.
Som i debutfilmen «Grbavica» greier Zbanic å formidle såre, gjennomgripende øye-blikk - mennesker på bristepunktet - uten å bli melodramatisk eller sentimental.
Tonen er neddempet, tidvis humoristisk.
Filmen er fasettert og kompleks og likevel ukunstlet.
Det skyldes ikke minst særdeles godt skuespill i alle ledd, særlig mellom Cvitesic og Lucev.
Nydelig foto og fargebruk gjør dette til en vakker og fascinerende film man også kan bli litt klokere av.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
500601
|
Hva er et kvinneliv verdt?
Viktig budskap svekkes
Den iransk-franske journalisten Freidoune Sahebjam er på reportasjetur i Khomeinis Iran da bilen bryter sammen.
Rutebussen tar både ham og bilen med til nærmeste landsby.
Mens bilen er til reparasjon, oppsøkes han av en eldre kvinne som åpenbart vil ham noe.
Slik kommer han i kontakt med Zahra (Shohreh Aghdashloo), og får høre en historie han senere skriver ned og utgir i bokform.
Den ryster verden.
Filmen, med originaltittel «The Stoning of Soraya M», bygger på denne boken.
Den forteller en intenst opprørende historie om løgn, urett og overgrep med bestialsk utgang, utøvd i Allahs navn, igangsatt av en voldelig og beregnende ektemann som vil ut av ekteskapet for å gifte seg med en 14-åring.
«Soraya» handler om maktovergrep generelt.
Spesifikt handler den om kvinnenes stilling og verdiløshet i presteskapets Iran.
Slik sett kunne historien like gjerne utspilt seg i et hvilket som helst land der et middelaldersk og patriarkalsk rettssystem råder grunnen.
Steining forekommer fortsatt, i flere land – ifølge Amnesty blant annet i Iran, Nigeria, Saudi-Arabia, Sudan og De forente arabiske emiratene.
For ett år siden ble den 13 år gamle jenten Asho Duhulow steinet til døde i Somalia.
Også menn henrettes ved steining.
Filmen handler også om verdighet og moralsk mot.
Zahra risikerte sitt eget liv for å få ut historien om Sorayas skjebne.
Det gjør «Soraya» til en uhyre viktig film som i enkelte partier gjør dypt inntrykk og formidler historien så nært og rystende at den nesten er uutholdelig å se.
Dessuten gir den et innblikk i dynamikken bak prosessen som leder til steiningen av Soraya.
Den store svakheten er filmens kunstneriske utførelse.
Til tider er den vakker, ledsaget av et nydelig, sørgmodig lydspor.
Men i det store og det hele preges den av spillestil så forstyrrende melodramatisk at det ville vært komisk om ikke budskapet var så brutalt.
Persongalleriet tegnes i svart/hvitt.
Bortsett fra landsbyens sladrekjerringer, skildres kvinnene som verdige og sterke.
Mennene er med få unntak sleske og ondsinnede.
Mangelen på nyanser gir filmen et visst manipulerende preg som svekker både dens inntrengende, nødvendige budskap og det minnesmerket den kunne vært over Soraya og hennes medsøstre.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 0
|
500602
|
Tomt og glatt
Fyller ikke forgjengerens bukser
Kevin Tancharoen betegnes som et multitalent.
I en alder av 24 år har han jobbet både innen dans, manusskriving, koreografi, klipp og produksjon.
Han har samarbeidet med blant andre Madonna, Britney Spears og 'N Sync.
Det var grunnen til at produsentene ga ham regijobben da Alan Parkers 80-tallshit skulle moderniseres.
Jeg har ikke har sett Parkers original siden den gang, og skal ikke påstå at den har tålt tidens tann.
Filmen fikk to Oscars og en Golden Globe, men det var for musikken.
2009-versjonen må nok se langt etter noen nominasjoner overhodet.
Musikalsk og klippmessig intenderer den en slags energi, men både som musikal og historiefortelling er den blottet for karakter, spenst, kvasse kanter og humør.
At atskillige filmer og TV-serier har tråkket i originalens fotspor, rammer dessuten nyinnspillingen som en bumerang.
Erfarne sang— og danseinteresserte ungdommer har sett like gode og til dels bedre prestasjoner på diverse talentprogrammer på TV.
Det som i selve fortellingen kanskje var nytt, forfriskende og smått sjokkerende i 1980, er enten fjernet, tonet ned eller skrevet om.
Kjernen - ungdommenes drømmer, slitet, usikkerheten om talentet holder - forsvinner i grunne karaktertegninger, klisjeer og følelsen av å tygge gammelt drøv.
Beretningen om de ambisiøse elevene ved New York Academy of Performing Arts virker neddatert snarere enn oppdatert.
Musikken er det eneste som vitner om 2009.
Den fenger bare måtelig, og er utstyrt med tekster like banale som historien.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 0
|
500603
|
Lettbent gjennom Amerika
Underholdende jakt på et hjem.
Hvor skal vi bo?
Hva slags foreldre skal vi være?
Spørsmålet løper som en rød tråd gjennom Burt og Veronas reise gjennom et både skjønt og uskjønt Amerika – menneskelig så vel som geografisk.
Paret er i 30-årene, gravide og ikke helt på plass i tilværelsen.
Når hans foreldre finner det for godt å realisere drømmen om Europa, forsvinner også Burt og Veronas grunn til å bo kummerlig i Colorado.
Dermed begynner et tidvis svært underholdende orienteringsløp for å finne fotfeste for den kommende familien.
«Away We Go» kan gjerne beskrives som et søtt lite hvileskjær fra regissøren av «American Beauty» og fjorårets stilsikre, hardtslående «Revolutionary Road».
Samtidig har den likhetstrekk med begge.
Mendes fortsetter her sin undersøkelse av det generelt menneskelige så vel som det spesifikt amerikanske.
Tematisk er filmen også i slekt med «Revolutionary Road» i sin kretsing rundt livsvalg og livsmåter.
Men som par er Burt og Verona nærmest motsatsen av Frank og April.
Der de strevde, desillusjonerte og låste i sine tilværelser, er Burt og Verona frisluppet i livet og innelukket i sin egen boble av samhørighet – billedgjort i noen riktig fine scener fra et fly og en flyplass.
Filmen lodder langt fra så dypt som «American Beauty» og «Revolutionary Road».
Maya Rudolps Verona er en flott skikkelse å bli glad i, mens John Krasinskis Burt vil være en elskelig dude for noen, og en nokså karikert type for andre.
De er et odde par man bare må svelge om man skal ha utbytte av filmen.
«Away We Go» byr på mange nydelige scener og et deilig lydspor.
Som lettvekter har den sterke feelgoodkvaliteter, og den lettrørte vil finne noe å sippe av.
Som komedie fungerer den best for dem som liker at duster blir grundig utlevert.
Filmen har flere slike, hvorav Maggie Gyllenhaals esoteriske LN skårer høyest på latter(lighets)barometeret.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
500606
|
Kald jul
Gubben og katten er en spennende julefilm der katten møter et merkelig postbud som gjør de merkeligste ting.
Det Findus ønsker seg mest til jul er å møte julenissen, og gubben må love ting han ikke vet selv engang.
Hvert eneste dyr snakker, til og med hønene deres.
Det er et dyr som ikke snakker, det hunden til den frekke naboen Gustavson som kan være litt småfrekk av og til.
ANMELDT AV PATRICK RAMBJØR
| 0
|
500607
|
Thumbsucker
Thumbsucker er en tragisk film der Justin (Lou Taylor Pucci) er en taper på skolen.
Han er flink men har ikke venner.
Han er med i et team som heter delta team.
Moren (Tilda Swinton) hans er sykepleier hun får jobben på et nytt sykehus der hun blir forelsket i en pasient som er
Kjendis.
Faren(Vincent d’Onofrio) jobbet i en sportsbutikk han hadde
alltid tapt i løp mot tannlegen til (Keanu Reeves) Justin prøver å slut-te å suge på tommeltotten hans.
Han klarer det til slutt.
anmeldelse av patrick rambjør
| 1
|
500609
|
Insektenes hemmelige liv
Vakker og vellaget for hele familien.
Fra en hastig forlatt piknik-duk i et sommerlig fjellandskap tas vi med inn i insektenes summende verden.
En boks sukkerbiter står sentralt.
Den okkuperes i første omgang av en ung marihøne som har skadet seg i et fall og rotet seg bort fra familien.
Men det er maurene som har mest bruk for det energigivende sukkeret.
Vår helt marihønen og de svarte arbeidsmaurene innleder et heroisk samarbeid for å frakte boksen til maurtuen, en ferd som ikke blir mindre strabasiøs da de aggressive krigermaurene dukker opp og vil ha tak i godsakene.
Filmen er en leken miks av landeveisfilm, action og western, ispedd noen fantastiske scener med friske lån fra «Star Wars» og slagscenene i «Ringenes Herre» — alt tilpasset de yngste seerne.
Passe skummelt, med andre ord, og samtidig fantasieggende og humørfylt, ikke minst fordi animasjonselementene kombineres med realistisk natur.
Det er ikke bare fiffig gjort, det gir filmen en særegen skjønnhet, og fremhever de enkelt animerte insektene, levendegjort gjennom øyne, lyder og bevegelser.
Filmskaperne morer seg også med å filme fra ulike vinkler og perspektiver, et grep som får fin drahjelp fra 3D-formatet.
Dristig nok er filmen helt uten dialog.
Samtaler føres, ja visst, men på et summende, lydmalende språk preget av de ulike insektenes særtrekk.
Resten er lyd, ledsaget av Herve Lavandiers spesialkomponerte musikk, som elegant tar opp i seg den klassiske filmmusikken og elementer fra sjangrene og filmene det sjongleres med.
| 1
|
500611
|
Den store styrkeprøven
Siste film i serien om Marvels X-men er en elegant lek med tid, krefter og effekter.
Full pott for den som elsker tidsreiser!
Ikke siden «Looper» har fenomenet fått en så elegant og kjærlig behandling som i denne — er det femte? - kinofilmen om X-Men.
Men først:
Starten.
Den er mørk, den er dyster, den er postapokalypse nå.
Mennesker og mutanter er i ferd med å utryddes av robotvåpenet Senteniel, utviklet av Bolivar Trask (Peter Dinklage) på 70-tallet, og nå utenfor all kontroll.
I et vinterlig Kina er en gruppe X-Men trengt opp i et hjørne.
De har bare en vei ut av den forestående katastrofen.
Ved hjelp av Kitty Prydes (Ellen Page) superkrefter må bevisstheten til en av dem sendes tilbake til 1973, da Trask prøvde å selge robotene som forsvarsvåpen til USA.
Målet er å forhindre handlingen som startet det hele.
Stikkord:
Raven/Mystique (Jennifer Lawrence).
Forvandlingens dronning, nå i hevngjerrig utgave, og sentral for begge parter i konflikten.
Med sin evne til raskt å hele egne sår er Logan/ Wolverine (Hugh Jackman) den eneste som tåler en tidsreise over så mange tiår.
Av gårde med ham.
Og for en ufattelig stilig oppvåkning han velsignes med!
Lavalampen, tidstypisk, men også et strålende bilde på det psykedeliske i situasjonen.
Roberta Flacks monsterhit «The First Time Ever I Saw Your Face» lavt i bakgrunnen.
Dust morgenlys over guloransje sengetøy i en skvalpende vannseng.
Mens Storm (Halle Berry) , Professor X
(Patrick Stewart), Magneto (Ian McKellen) og de andre slåss med ryggen mot veggen i fremtiden, må Logan finne frem til vordende, sentrale X-Men i 1973-utgave.
Ledsaget av muntre nikk til tidsepoke og filmhistorie får vi innblikk i nye sider ved forhistorien til noen av dem, og nye varianter av konstellasjonene mellom dem.
Professor X mens han fortsatt er Charles Xavier (James McAvoy), presentert i noe som ligner en sår stonerutgave (med ørsmå spor av The Dude i «The Big Lebowski«).
Magneto mens han fremdeles er Erik Lehnsherr (Michael Fassbender).
Historiske tråder trekkes til Vietnamkrigen og drapet på John F. Kennedy.
President Nixon dukker opp med velkjente ansiktstrekk og geberder.
Mange tidstypiske morsomheter går nok hus forbi hos ungdom som ikke opplevde tidsepoken.
Men det vrimler av generelt uforglemmelige scener og detaljer.Erik som syr sitt eget smadrede bakhode ved hjelp av mental styring av nålen.
En heidundrende kryssklipping av roboter som angriper på to ulike tidsplan.
Og selv om jeg har sett
Det hvite hus ødelegges et utall ganger, går denne versjonen ut som den minst bråkete, men mest spektakulære — og med det morsomste hintet til andre filmer som har plassert presidenten i et bombesikkert kjellerrom.
Det samme kan sies om Peter/Quicksilvers actionfylte runddans i sakte film, der scener fra «Inception» synger i bakgrunnen.
Noe av det som gjør «Days of Future Past» så vilt underholdende, er nettopp måten den så stilsikkert leker med og spiller på sitt eget univers og filmene/scenene den klapper på ryggen.
Med snarturer tilbake til tidligere filmer går den i loop mellom tidsplan og steder, fra Kina til New York, fra Washington til Paris og Vietnam.
Den gjør det uten at det går i ball.
Mye fordi regissør Bryan Singer vet nøyaktig hvor han skal holde tilbake og når han skal gi gass.
Særlig første del av 1973-sekvensen er bemerkelsesverdig blottet for action.
Til gjengjeld er den dekorert med en særdeles stilfull tidskoloritt, og full av elementer som gir figurene karakter og dybde - særlig Charles Xavier.
Dette er også en av de få gangene jeg har sett 3D-formatet så godt utnyttet.
Bildet er klart, også i de heftigste actionscenene.
Om saker og ting sendes mot deg, er det med en hensikt.
Som superhelter har mutantene i dette Marvel-universet ofte blitt tolket politisk.
Det gjenspeiles i flere av de tidligere filmene, og bygges inn også her, på en smart, men ikke påtrengende måte.
Under ligger spørsmålet om historisk determinisme kontra borgernes ansvar og vilje.
Er historien dømt til å skje, eller kan den endres hvis vi handler aktivt, her og nå?
Det aspektet er med på å løfte et særdeles velfungerende actioneventyr.
| 1
|
500612
|
Et fyrstelig gjesp
Stakkars Grace Kelly, fanget i melodrama, maktkamp og en film like stiv som den kongelige etiketten.
Året er 1962.
Seks år er gått siden fyrst Rainier og hollywoodskuespilleren Grace kelly — Alfred Hitchcocks yndling - giftet seg i det som ble kalt «århundrets bryllup».
Skatteparadiset Monaco er i konflikt med Frankrike.
President de Gaulle truer med å annektere fyrstedømmet dersom det ikke innfører et skattesystem som kommer Frankrike til gode.
Sentralt i dette står også rederen og forretningsmannen Aristoteles Onassis.
Han hadde gjort store investeringer i landet, og tilbrakte mye tid der sammen med operasangeren Maria Callas, som han levde med på den tiden.
De blir knapt noe mer enn sine egne karakteristika; Onassis' briller og Callas massive eyeliner.
Men ved å legge handlingen til denne perioden, løsrives Kelly i utgangspunktet fra den romantiske eventyrfortellingen ekteskapet med fyrst Rainier ble skrevet inn i.
Hun plasseres i et palass preget av maktkamp på mange plan, og må kjempe både for å finne (og vinne) sin plass og utnytte sine strategiske evner.
Filmen antyder at Kelly takket nei til rollen i Hitchcocks «Marnie» for ikke å legge stein til landets byrde i en kritisk stund.
Den viser en skuespiller som bestemmer seg for å øve inn fyrstinnerollen med skuespillerfaglig nidkjærhet, gjengitt med en snev av Eliza Doolittle i innlæring av språk og etikette.
For alle med sans for 60-tallets estetikk er filmen, isolert sett, en åpenbaring.
Men stilige kostymer og vakre smykker kan ikke dekke over at dette er en tørr og livløs film uten indre nerve og dynamikk.
I stil, tone og effektbruk etterstreber Olivier Dahan 60-tallsfilmen, men forsøket halter og ender i et teatralt og banalisert melodrama, understøttet av dialoger uten dybde og sting.
Når det gjelder historisk og politiske forhold tas noen kunstneriske friheter for å skape et drama som enten ikke finnes, eller som vi vet utfallet av.
Filmen skjønnmaler Monaco som en (skatte-)frihetens utpost mot et imperialistisk Frankrike.
Og ved å skildre Kelly som en kvinne som endelig fant og vant sin plass, bytter den en sukret eventyrfortelling ut med en annen.
Innimellom blir filmen nesten komisk i sin inderlige iver etter å nærgranske fyrstinnen, visualisert i måten kamera går så tett på Kidmans ansikt at man ser hvert nesehår og hadde kunnet telle porene, hvis hun hadde hatt noen.
Tim Roths Rainier er en heller tafatt gestalting, helt uten den distingverte pondusen som preget fyrsten.
Kidman flyter på sin porselensaktige portrettlikhet med Kelly, men heller ikke her ser vi skuespillerkunst det gnistrer av.
Kelly blir mer som et tomt skall Kidman prøver å fylle, uten at filmskaperne gir henne verktøyet som skal til.
I stedet får hun en tale å holde, som i sitt budskap om den stakkarslige lilleputtstaten Monaco, viktigheten av omsorg for de underprivilegerte og kjærlighet og fred og sånn burde fått diamantene hun er bestrødd med til å rødme.
| 0
|
500613
|
Livet sent i 50-årene
Noe så sjeldent som et nyansert og vittig portrett av en godt voksen dame.
58 år gammel og fraskilt på 12. året har Gloria muligens passert livets middagshøyde.
Men hun har overhodet ikke lagt bestikket fra seg.
I stedet synes hun å nyte det som står dekket på dessertbordet.
Innbefattet menn som frekventerer samme nattklubb som henne.
Friheten har lommer av ensomhet, men kjærlighet er fortsatt mulighet.
Den kommer i form av nyskilte Rodolfo.
Problemet er mens Gloria lever et selvstendig liv, kiler hans familie seg mellom dem via en stadig kimende mobiltelefon.
«Gloria» er ikke en film om forsinkede midtlivskriser.
Den er ikke en oversukret, «sprudlende» film om modne forhold.
«Gloria» er et lavtemperert og innsiktsfullt portrett av en aldrende middelklassekvinne på det punktet hun befinner seg akkurat nå.
Kvinner rundt 60 er ikke bare underrepresentert på film, de er særdeles underrepresenterte som hovedrolleinnehavere.
Og de gis sjeldent så stort og nyansert spillerom som her.
Gloria vogger barnebarn og går på yogakurs.
Hun mimrer med eksmannen og røyker hasj.
Hun puler, danser og havner på fylla.
Hun har bevart romantikeren i seg, men har kanskje ikke verdens beste smak når det gjelder menn.
På den andre siden:
Hvor kresen kan man være på et såpass begrenset kjønnsmarked?
Filmen viser nakne, voksne kropper og en elsker med magebind under skjorten.
Den tar for seg fordøyelsesbesvær og grønn stær.
Men den inviterer ikke til et eneste løftet øyenbryn.
Den fører seg med samme verdighet som sin hovedperson, og om noe konstateres, eller formuleres, så er det et lakonisk «sånn er det.»
Noe som ikke er det samme som et likegyldig skuldertrekk.
Minimalistisk i formen, upretensiøs og ganske udramatisk som fortelling tegner filmen et intimt bilde av relasjoner på flere plan.
Familiære konflikter popper ukommentert til overflaten, spilt ut gjennom berøringer, kroppsspråk, øyekast og mimikk.
Sebastián
Lelio er i det hele tatt en filmskaper som overlater mye til tilskueren.
Som regissør og medmanusforfatter kan han kunsten å vise uten å overfortelle.
Det gir en film rik på talende, presise bilder.
Som når Rodolfo leser kjærlighetsdikt for Gloria, og med poetens ord proklamerer ønsket om å være blodet i hennes hjerte, for i neste øyeblikk å holde sin voksne datter uvitende om Glorias eksistens.
Eller når hun sitter oppgitt og alene på kafé med hodet nesten nedi håndvesken, mens ungdommen demonstrerer utenfor og mobiltelefonen ringer iltre signaler fra en elsker hun ikke lenger vil vite av.
Og, ikke minst, i den finurlige selvkonfrontasjonen som avspeiler seg i Glorias møte med en kurrende påfugl.
I en effektiv scene berøres Chiles historie som militærdiktatur.
Historien blir liggende som bakteppe for det som også er et miniportrett av dagens Chile, belyst gjennom Glorias to voksne barn og stillheten som senker seg rundt bordet når Rodolfo i et familieselskap nevner sin militære bakgrunn.
Hovedrolleinnehaver Paulina García spiller utsøkt nyansert og med den samme selvfølgelighet som preger filmen.
Mye av effekten ligger i måten hun gestalter Gloria som et minste felles multiplum av damer i denne alderen.
Ved første øyekast er det ikke noe iøynefallende ved henne, men hun er heller ingen grå mus.
Hun beveger seg med erfaringens selvsikkerhet.
Hun stæsjer seg verken unødvendig eller overdrevent.
Av og til kommer skjønnheten krystallklart til syne — på samme måte som den kommende alderdommen eksponeres i et kort nærbilde av ansiktet hennes under frisørhetten, filmet nedenfra.
Ærlig, utsøkt vittig, av og til fandenivoldsk, noen ganger melankolsk og ettertenksom er «Gloria» en på alle måter befriende film.
| 1
|
500614
|
Den store klassefesten
Kunstprosjekt møter spillefilm med mobbing, minner og hierarki som tema.
Våger vi å være ærlige, erindrer nok de fleste av oss at vi en eller annen gang i løpet av skoletiden var med på en eller annen form for mobbing, det være seg utfrysing, erting eller utspekulert plaging.
Som voksne kan vi avskrive det som en ubehagelig konsekvens av å være barn, underlagt barnets uvitenhet, dumskap eller gruppepress.
Men der vi kan redusere handlingene våre til en kulten, gjerne fortrengt parentes i livet, har det vi gjorde preget hele barndommen til mobbeofferet, og dermed også voksenlivet.
Det er utgangspunktet for performancekunstneren Anna Odells hybridfilm «Gjenforeningen».
Odell skapte skandale med filmen «Okänd, kvinna 2009-349701», som var eksamensarbeidet hennes på Kunsthøgskolen.
Her rekonstruerte hun sin egen sykehistorie, ved å iscenesette seg selv som psykotisk selvmordskandidat på en bro i Stockholm.
Hun ble plukket opp av politiet og innlagt på psykiatrisk akuttmottak.
Målet med prosjektet var å synliggjøre maktstrukturer innen psykiatrien, samfunnets syn på psykisk sykdom og offerrollen hun mener den syke pådyttes.
Maktstrukturer og offerrolle er tema også for «Gjenforeningen».
20 år etter ungdomsskolen møtes klassen til fest.
Men der de andre mimrer om vennskap og samhold, kan Anna Odell fortelle en ganske annen historie.
Og det gjør hun.
Til gagns.
Midt under middagen.
Filmen blander, eller snarere forener, kunstnerisk iscenesettelse og virkelighet, med et fryktelig, men også fruktbart ubehag som resultat — både for medvirkende og tilskuere.
Mens Odell ransaker sine klasse-«kamerater», minnene deres, beveggrunnene deres, ser vi hvordan strukturene fra den gang lever i beste velgående, og holder Anna i samme utenforskap som hun var i som barn - forsterket av hennes nye posisjon som «skandalekunstner».
Interessant nok blir Annas pågående ransaking etter hvert irriterende også sett fra salen.
Trass sympatien for henne og det rettferdige i konfrontasjonene hun bedriver, minner hun etter hvert om disse menneskene som, drevet av elefanthukommelse og selvrettferdighet, til stadighet maser og gnåler om fortidige hendelser, med krav om at du skal redegjøre for dine motiver og uttalelser, i detalj.
Det smått geniale er at prosessen dytter i gang en uvegerlig ransakelse i meg selv, der spørsmål og erindringer tyter ut som ekle ormer.
Hva var det vi gjorde mot Turid den gangen i sjette klasse?
Hvordan behandlet vi egentlig han der, ... var det Leif han het?
Hva ville jeg selv gjort i en sånn situasjon?
Hva ville jeg svart henne?
Hva skyldes det at vi har så ulik oppfatning av hva som hendte?
Odells film er nok et bidrag i den pågående strømmen av selvbiografisk kunst, og som sådan holder den minst to baller i luften samtidig.
Den insisterer på kunstnerens rett til å bruke egne, subjektive minner.
Samtidig - ved å vise ubehaget i å bli fremstilt av andre, tolket gjennom deres blikk og erindring, problematiseres kunstnerens rett til å skrive levende mennesker inn i sitt eget verk.
Slik viderefører filmen debatten som fulgte i kjølvannet av Karl Ove Knausgårds romanprosjekt «Min kamp».
Odells metode er ytterst subtil, i og med at filmen bare til en viss grad klargjør hva som er iscenesatt, hva som er sant og hva som er virkelig/«virkelig».
Effekten er ubehag, uansett, og det av et slag vi har såre godt av å få slengt i fleisen.
| 1
|
500615
|
Katastroferomantikk
Et gjennomkalkulert kinderegg.
Vesuvs ødeleggende utbrudd i år 79 gir ikke bare Paul W.S. Anderson anledning til å velte seg i apokalypsens visuelt sett rikholdige register.
Ved å skrive inn en kjærlighetshistorie mellom en slave og en rikmannsdatter, drar filmskaperne også i land (nå ja) en sjenerøst kitschy kombi av romantikk og sverd og sandaler.
Innimellom er resultatet seriøst spektakulært, andre ganger så dustete at filmen stinker svidd kalkun.
Milo (Kit Harrington fra «Game of Thrones«) har ikke bare muskler og en sixpack av guds nåde, han er en sverdsvinger av nærmest usårlige dimensjoner.
Og han mestrer hestehviskingens kunst.
Men han er altså kelter, tatt til fange som barn av en überond senator (Kiefer Sutherland), solgt som slave og ført til Pompeii for å kjempe som gladiator i byens colosseum.
Vakre og eiegode Cassias (Emily Browning) krysser hans vei.
Fra det øyeblikket øynene deres møtes, drives filmen sirupseigt videre ved hjelp av hete blikk, bevrende jord, maktkamper, velkoreograferte slåsskamper og kratre som åpner seg, før det endelige utbruddet braker løs i all sin dataanimerte velde.
Og mens solen formørkes, tsunamien skyller over land og aske og ildkuler regner over byens arme innbyggere, ofres naturlover, tidsperspektiv og logisk tekning på melodramaets alter.
Alle som har besøkt museet i Napoli eller utgravningsområdet i Pompeii, har kanskje stanset ved gipsavstøpningene av de døde, og kjent den merkelige følelsen av stanset tid.
Anderson spiller på den, men i hans versjon er sluttbildet fysisk feilaktig og historien som sådan renset for alle andre ideer enn den storslått romantiske.
Det er kommersielt velkalkulert, men reduserer den faktiske tragedien til en hvilken som helst hollywoodsk katastrofefilm.
Som sådan har den sine underholdende øyeblikk.
Mest fordi de fleste er av det utilsiktede slaget.
| 0
|
500616
|
Med dunderhonning i magen
Verdens sterkeste bjørn ordner opp.
Universet Bamse beveger seg i, har likhetstrekk med Kardemomme by.
I god, sosialdemokratisk ånd tilbakeføres tyver og kjeltringer til fellesskapet, der de gjør nytte for seg.
I dette eventyret er det bare den slu Reinardt Rev man ikke har fått skikk på.
Ikke bare lager han krøll rundt planene om å feire skilpadden Skallmann, han prøver å få skurkene ut på galeien igjen.
Og lykkes, via usle knep.
Slik havner også Bamse i en skikkelig knipe.
Med klare streker og ditto farger tegner filmskaperne opp et kjært og velkjent univers.
Historien utnyttes maksimalt, dette er skikkelig action for de minste.
Innimellom er det både svimlende og skummelt så det holder, uten at den gode moralen forsvinner i spenning.
Budskapet er tydelig:
Alle fortjener en ny sjanse.
De fleste kan bli gagns mennesker hvis man omslutter dem med vennskap og samhold.
| 1
|
500617
|
Krampekul
Så forelsket i sin egen smakløshet at satiren forsvinner
På sett og vis er «Bad Neighbours» nok et bidrag i den uendelige strømmen av filmer om moden ungdom som sliter med å finne seg til rette i voksentilværelsen.
Her representert ved Mac og Kelly Radner (Seth Rogen og Rose Byrne).
Som nybakte foreldre til lille Stella har de kjøpt dyrt hus i antatt rolig strøk, samtidig som de prøver å holde fast ved en kul livsstil og fasade.
Selvbildet slår sprekker da nabohuset gjøres om til kollektiv bebodd av en studentklubb hvis fremste formål er å arrangere legendariske fester.
Slitt mellom lysten til å være med og feste og å være ansvarlige foreldre, prøver de å få til en avtale med Teddy Sanders (Zac Efron), lederen for kollektivets ganske lurvete student-«brorskap».
Opplegget slår feil.
Krigen er i gang.
I den er alt tillatt — og ekteparet ganske alene.
At andre naboer overhodet ikke reagerer på studentenes evigvarende bråk, får krysses av på manusforfatternes konto, i rubrikken for «latskap».
Forfatterne heter for øvrig Andrew J. Cohen og Brendan O'Brien.
Både de og regissør Nicholas Stoller har samarbeidet nært med Judd Apatow, og det merkes.
På de premissene fungerer filmen.
Den er et oppkomme av stoner-komikk mikset med sex, kjønnsorganer og kroppsvæsker, til glede for alle som synes hjemmelagde dildoer, melkesprengte bryster og en anelse homofobi er gøy.
Seth Rogen befester sin knubne elskelighet, Rose Byrne befester sitt komiske talent, og inni hasjtåken, mellom de mer eller mindre infantile påfunnene, dukker det opp figurer som gir litt mer å bite i.
Som Craig Roberts' stakkarslige «Assjuice» og Lisa Kudrows rektor.
Men i iveren etter å lesse på med kalkulerte, salgbare smakløsheter, gidder filmskaperne heller ikke å utvikle en tydelig idé om hva filmen faktisk handler om og hvem figurene egentlig er.
Typemessig er det bare kroppsfasong og sivil status som skiller Mac og Teddy, og det er ikke nok til å skape et komisk motsetningsforhold.
I Mac og Roses krampaktige forsøk på å sanke voksenpoeng samtidig som de beholder sin ungdommelige galskap, anes et satirisk potensial som ikke utnyttes.
Det samme gjelder Teddy.
Han er mye kropp og lite intellekt, og måten han etter hvert avslører sin bevissthet om dette, gir skikkelsen et sårt preg som kunne kommet tydeligere til syne.
Begge deler ville gitt komedien den klangbunnen som utgjør skillet mellom billig latter og intelligent komikk.
| 0
|
500619
|
Livets store skuffelser
En loslitt mann og et like loslitt Midtvesten danner rammen rundt et vell av vittige observasjoner og såre erkjennelser.
Eimen av stillstans og desillusjon ligger ikke bare som en lokal tåke over Woody Grants grå bustehode, den svever over Midtvestens vidstrakte landskap som en usynlig sky.
Men fortvil ikke.
Selv om «Nebraska» er en film man innimellom godt kan grine av, fremkaller den latter, først og fremst.
Humoren er absurd, ofte sår på den måten som med en klisjé kalles sorgmunter.
Vittighetene ligger mindre i replikkene, mer i situasjonene og de sylskarpe observasjonene.
Visselig er det nå og da ganske tåkete inni Woodys hode, også.
Pensjonert, alkoholisert og på randen til å drive familien — særlig konen - fra vettet, insisterer han på å komme seg fra Billings, Montana til Lincoln, Nebraska - om han så skal gå - for å innkassere en million dollar han hevder å ha vunnet.
Gevinsten er ikke verdt reklamepapiret Woodys navn er trykket på, og det vet alle, bortsett fra gubben selv.
Sønnen David (Will Forte) - selv i ferd med å gå i stå - forbarmer seg over faren og tilbyr ham skyss.
Bilturen går via Woodys hjemby Hawthorne, hvori opptatt et opphold hos hans familie, som han ikke har sett på flere år.
Det blir på flere plan en reise i realiteter.
Det handler om livets tilfeldigheter, og hva som former en familie.
Det handler om gradvis innsikt i eget og andres liv.
Og det handler om smålåtne præriesmåbyer der livet ikke akkurat sto på høykant før i tiden, og som flatet ytterligere ut etter finanskrisen.
«Nebraska» retter et klarsynt blikk på amerikanske kjerneverdier som lykke og velstand, sett nedenfra.
Slik sett er filmen en elegi over det gamle og det nye USA, renset for sentimentalitet og nostalgi, fylt av en melankoli som forsterkes av den svart-hvite filmingen og Mark Ortons stemningsfulle musikk.
Alexander Payne er kjent for å la vanlige folk spille roller de behersker, for eksempel yrkesroller de faktisk har.
Det bidrar til en autentisitet som denne gangen tas mange hakk videre.
I «Nebraska» ser etablerte skuespillere ut som grå hverdagsmennesker, uten at det virker påtatt.
Innbyggere i Hawthorne spiller innbyggere i Hawthorne.
Rollen som Woody ga veteranen Bruce Dern hans første Oscar-nominasjon siden 1979.
Han hadde fortjent å vinne, og ville sikkert gjort det om «Nebraska» hadde vært en anelse mer «Oscar-vennlig» og konvensjonell.
På sett og vis kan filmen ses som motsatsen til «Hva angår Schmidt», den forrige filmen Payne la til sine hjemtrakter.
Også det en landeveisfilm, der Jack Nicholsons nyslåtte enkemann kjører bobil til datterens bryllup.
Der den, på godt og vondt, preges av Nicholsons utagerende, ofte utvendige spillestil, preges «Nebraska» av en Bruce Dern som gjør det stikk motsatte.
Han nærmest forsvinner inn i fåmælte Woody.
Knapt en mimikk er å spore.
Men om lite kommer ut av kjeften hans, slipper desto mer ut gjennom øynene.
Dette er i det hele tatt en film av få ord.
Her er det først og fremst ansiktene som taler.
Et par steder tyr Payne til en litt billig humor som bryter med filmens ellers betakende tone.
Etter en kostelig introduksjon av Davids fettere i Hawthorne, drar han dem vel langt uti buskisen - selv om de fra første stund gjøres troende til litt av hvert.
Woodys kone Kate (June Squibb) er en forfriskende blanding av eddikkrukke og egosentrisitet, puttet oppi en fremtoning som kunne vært hentet direkte fra et hvitmalt bedehus på Lista.
Som alt og alle i denne filmen overrasker hun stadig.
Så når hun på kirkegårdsbesøk løfter skjørtet og avleverer en saftig melding til fyren i graven, er det ikke direkte overraskende, bare litt i meste laget.
Men dette er for småplukk å regne i en film som egentlig skulle gått rett på DVD i Norge.
Seks vel fortjente Oscar-nominasjoner fikk distributøren til å ombestemme seg.
Heldigvis.
| 1
|
500620
|
Reaksjonær fjolsefilm
Hva skal feminismen med fiender når den har venner som dette?
«The Other Woman« er ulidelig å se av flere grunner.
En av dem knytter seg til navnet Cassavetes.
Nick er i sannhet et eple som har falt langt fra stammen.
Der hans far John på 70-tallet laget utfordrende filmer om komplekse kvinner — strålende spilt av Nicks mor, Gina Rowlands - begår avkommet kalkulerte tåreperser og nå en komedie, altså, der kvinnene reduseres til skrålende fjols.
Ikke hjernedøde; filmens idé er å skulle vise hvor supersmarte disse damene er i sitt samordnede hevntokt mot en drittsekk (Nikolaj Coster-Waldau), som i rollene som ektemann og elsker lurer både konen Kate (Leslie Mann) og elskerinnene Carly (Cameron Diaz) og Amber (Kate Upton).
På overflaten ligger altså et tilsynelatende feministisk premiss om selvstendighet og søsterskap.
Men etter få minutter blir det klart at feminismen bare er en påstand, en falsk kappe filmen ifører seg for å fremstå som moderne.
Eller «moderne».
For det er ingen ting moderne ved denne komedien.
Den kunne vært laget i 1950, eller 1960.
Kvinnene er typeklisjeer - karrierekvinne, husmor, brystfager bimbo.
Alle, også advokaten Carly, defineres gjennom sin relasjon til menn.
«Hvorfor jobber du så hardt?» spør sekretæren hennes, «det beste med å være pen er jo at du slipper.»
Coster-Waldau og Diaz kaver og bakser med plumpe replikker og situasjoner, som strevde de med å få på seg strømpebukser som er to nummer for små.
Men kjemien mellom dem er fin, og det finnes øyeblikk jeg gjerne skulle sett løftet over i en film der de hadde sluppet å sprelle som masete marionetter i hendene på en regissør hvis fremste talent er å tømme omtrent hver eneste scene for timing og snert.
| 0
|
500622
|
Kvinnen i kunsten
En kinesisk eske av et kammerspill.
Regissør Roman Polanskis forrige film var en filmatisering av Yasmina Rezas teaterstykke «Blodig alvor», også den et kammerspill med mange dreininger og nivåer.
Nå har han tatt tak i amerikaneren David Ives' «Venus in Fur», og det er selvsagt ikke tilfeldig.
Ives drama handler om teaterregissør og dramatiker Thomas Novachek, som har skrevet et stykke basert på romanen «Venus in Fur», utgitt i 1870 av østerrikeren Leopold von Sacher-Masoch, hvis navn er opphavet til begrepet masochisme.
I det Thomas er ferd med å gi opp letingen etter en skuespiller som kan fylle hovedrollen som Wanda von Dunayev, entrer en energisk, snakkesalig kvinne teatersalen og gjør krav på å få prøvespille.
Hun hevder endatil at hun heter Wanda.
Polanski flytter det sceniske dramaet fra New York til et regntungt Paris fylt av tordenskrall, lyn og Alexandre Desplats stemningsskapende musikk.
Han dekorerer den parisiske teaterscenen med rekvisitter som kan gestalte både herresalong og budoar, mikset med rester fra forrige forestilling, en western-musikal.
Han gir rollen som Thomas til Mathieu Amalric; fransk films uforliknelige skuespiller, og lar sin egen kone, den like uforliknelige Emmanuelle Seigner, spille hovedrollen.
Motvillig, men samtidig fascinert, gir Thomas den vimsete, men bestemte, Wanda en sjanse.
Mellom de to oppstår et spill der rollefigurer og synsvinkler dissekeres, og rollene stadig skifter, på flere plan, som et spill inni et spill, alt mens teaterstykkets tematikk kryper stadig nærmer virkeligheten.
Å bivåne Polanskis alvorlige teaterlek er på samme tid en fornøyelig og forstyrrende affære.
Han kiler det kinky med en eim av sensualitet, og legger inn isnende glimt av uhygge.
Han er uhyre subtil og vilt overtydelig samtidig, og morer seg åpenbart med det.
Og han lar oss, helt til det siste, sitte ytterst i uvisse om hvor det hele skal ende.
Teatersalen og scenen gir Amalric og Seigner et begrenset men samtidig vidåpent spillerom, der alt står og faller på deres evne til å blande spill og spill .
De løser det hele med stor eleganse.
Seigner forvandler seg med et knips fra vulgær vimsebøtte til soignert overklasse.
Med bare håndbevegelser og blikk skaper Amalric et fargerikt strikkeskjerf om til en sobelpels.
Dette er teatermagi, både på scene og lerret.
Man kan gjerne si at filmen problematiserer bildet som tegnes av kvinnen i kunsten, vevd sammen med kjønnsoverskridelses tematikk — på flere nivåer.
| 1
|
500623
|
Velkommen, Solidaritet
Fascinerende portrett av en mann og en tid.
Vi som har levd lenge nok, glemmer aldri de utrolige nyhetene om streik ved Leninverftet i Gdansk i august 1980.
I spissen for arbeiderne sto en elektriker ved navn Lech Walesa.
Ikke visste vi da at opprøret skulle bli et viktig bidrag til begynnelsen på slutten for kommunistregimene i øst.
Nå er denne sentrale delen av nyere europeisk historie festet til lerretet av polsk films grand old man, Andrzej Wajda.
Filmen tegner ikke bare et høyst sammensatt portrett av en noe kjepphøy og karismatisk Walesa, den viser også at Wajda, i en alder av 87, fremdeles er i stand til å skape energisk og engasjerende filmkunst.
Strukturert rundt et intervju den berømte — og senere omstridte - journalisten Oriana Fallaci gjorde med Walesa (Robert Wieckiewicz), veksler filmen sømløst mellom svart-hvitt og farger - av og til kornete, noe som gir anledning til å klippe inn autentisk arkivmateriale.
Det gir filmen et dokumentarisk uttrykk, visuelt og innholdsmessig.
For Wajda går grundig til verks.
Han tar for seg forløpet til dannelsen av den frie fagbevegelsen Solidaritet, og viser den politiske og dagligdagse situasjonen og utviklingen i Polen, fra midten av 60-tallet og frem til rundebordskonferansen i 1989, der grunnlaget for frie valg ble lagt.
Han vier også stor plass til Walesas kone Danuta, spilt av Agnieszka Grochowska, som vi husker fra Sara Johnsens «Upperdog».
Med seks barn i en trang leilighet og en mann som stadig satt fengslet eller risikerte livet, var hun ikke bare en sentral støttespiller, hun var selv en markant personlighet.
Wajdas grundighet gjør at filmen kanskje henvender seg mest til historisk interesserte.
Den tegner et presist tidsbilde som både opprører og fascinerer, og spiller samtidig fint på de mange absurditetene som utspant seg under kommunistregimet.
| 1
|
500626
|
Ringen sluttes på Styles
Verdig farvel med Poirot.
Eventyret om Hercule Poirot begynte på herregården Styles for snart 100 år siden, og det var her Agatha Christie valgte å la teppet falle for den belgiske detektivens siste forestilling, i boken «Teppet faller».
Den kom ut i 1975, bare måneder før krimdronningen selv døde.
Poirot var ikke bare den siste, men også den første hovedpersonen til Christie.
Han dukket opp allerede i debutromanen hennes.
«Styles-mysteriet» kom på norsk fire år etter utgivelsen.
Siden har den belgiske detektiven vært en del av den norske krimsjelen — først som hovedperson i 33 romaner og over 50 noveller, deretter i forskjellige filmatiseringer.
Og selv om både Albert Finney og Peter Ustinov har gitt liv til den belgiske detektiven med mustasjen og det eggformede hodet, er det David Suchet som er og blir Poirot for det TV-seende publikum.
Hele 70 TV-episoder er det blitt før teppet går ned og selv om Poirot er blitt gammel og syk, og har problemer med å bevege seg, har han fortsatt sine «små grå» i behold.
Og han vet å bruke dem.
NRK sender fire episoder på rad fra skjærtorsdag.
Til sammen oppsummerer de Poirots mangfoldige virke.
I «De fire store» står verden på randen av krig, det fryktes at et terrornettverk står bak og trekker i trådene.
Langfredag sendes «The Labours of Hercules» der må Poirot til fjells for å løse et kunsttyveri, mens vi påskeaften er tilbake i et klassisk britisk overklassemiljø i «Dead Man’s Folly».
Her får vi også et gjensyn med krimforfatteren Ariadne Oliver i Zoë Wanamakers skikkelse.
Og så, på første påskedag tar vi farvel med Poirot for godt.
Det blir en verdig avskjed.
Her samles trådene fra et langt liv som detektiv.
Poirot tilkaller sin gamle våpenbror, kaptein Hastings, til et siste oppdrag før teppet faller.
«Det har vært gode dager», er Poirots siste replikk.
Det er ikke vanskelig å slutte seg til.
Det har vært mange gode TV-kvelder i selskap med den belgiske mesterhjernen.
Her etter blir det bare repriser.
«Poirot»:
Fire frittstående episoder.
NRK1 skjærtorsdag, langfredag, påskeaften og første påskedag.
| 1
|
500627
|
Walisisk krim i toppklasse
«Hinterland» skal sette Wales på krimkartet.
«Hinterland» er blitt sammenlignet med britiske «Broadchurch» som gikk på norsk TV i vinter.
Det er ikke tilfeldig.
Serien inneholder mange av de sammen ingrediensene:
En mannlig kriminalsjef kommer fra London til den isolerte landsbygden i Wales.
Vi aner at han har med seg grums fra fortiden i bagasjen.
Hans nærmeste medarbeider er kvinne, overbetjent, lokalkjent og dyktig.
Hun må spille rollen som tolk og oversetter når londoneren ikke forstår de lokale signalene.
Under overflaten i det lille samfunnet skjuler det seg hemmeligheter og løgner med røtter i fortiden.
Det er sterke krefter i sving.
Men der «Broadchurch» gjennom flere episoder borer dypere og dypere i hva en grufull forbrytelse kan gjøre med et lokalsamfunn, beveger «Hinterland» seg mer på overflaten.
En av grunnene er at det er avsluttede episoder.
Det skaper ikke samme spenningsfylte avhengighet som serier som «Broadchurch» og «Broen», men er sympatisk hvis du har andre planer en kveld.
Det er mulig å henge seg på igjen uten å ha gått glipp av noe.
Kriminalsjef Tom Mathias i Richard Harringtons skikkelse, er en ensom ulv som liker å gjøre ting på sin egen måte, gjerne uten back up, selv om overbetjent Mared Rhys, spilt av Mali Harris, stadig prøver å få ham på andre tanker.
Mathias er en handlekraftig, men alvorlig etterforsker.
Det er knapt et smil å se de seks timene de fire første episodene av «Hinterland» varer.
Men så er det heller ikke morsomme forbrytelser han blir satt til å oppklare.
En kvinne blir funnet drept i en avsidesliggende kløft.
Sporene leder tilbake til hendelser på et barnehjem der hun var bestyrer.
En bonde blir drept på en avsidesliggende gård.
Mathias og hans team må nøste seg tilbake til en brutal fortid.
En mann blir funnet død i et nedlagt steinbrudd.
Hvordan havnet han der?
En ung kvinne er dandert i det øde marsklandet.
Det blir Mathias og hans teams jobb å avdekke hva som skjedde.
Men der andre søker trøst i flasken, er det ensomme løpeturer som er Mathias’ dop.
Han slår seg til i campingvogn og langsomt skjønner vi at han har lagt bak seg et kjærlighetsforhold før han søkte selvpålagt eksil i Wales.
«Hinterland» betyr bakland eller innland og handlingen i serien er lagt til mørke daler og isolerte gårder langs kysten i Wales.
Dette er «Nordic Noir» i walisisk tapning og det er spådd at «Hinterland» skal gjøre for Wales det Wallander har gjort for Ystad-samfunnet og «Forbrydelsen» for København.
Og det walisiske landskapet spiller på lag med filmskaperne.
Det er vilt og vakkert, fossene er kraftige, skogen tett og det regner på de riktige stedene i handlingen.
Av og til kan dvelingen ved landskapet gå ut over fremdriften i serien.
De halvannentimers episodene kan bli litt langdryge.
Det er BBC Cymru Wales som står bak serien.
Målet var å vise mer av det walisiske språket og landskapet enn det som vanligvis kommer frem på hovedkanalene til BBC.
Derfor er serien spilt inn i to versjoner — originalen «Y Gwyll» der skuespillerne snakker walisisk og parallelt «Hinterland» der de samme skuespillerne snakker engelsk.
Det er denne siste i får se i Norge.
Det er altså ikke en dubbet versjon.
Alle scenene er spilt inn to ganger.
Det hadde vært interessant om NRK viste den walisiske versjonen i stedet.
Teksting måtte det til uansett.
«Hinterland»:
Fire frittstående episoder.
NRK1 i kveld, palmesøndag, tirsdag og onsdag.
| 1
|
500628
|
Målrettet jentekamp
Halvhjertet forsvar for den frie vilje.
Veronica Roths romantrilogi om Beatrice/Tris skriver seg inn i samme tradisjon som «The Hunger Games» og «The Host»:
Postapokalyptisk science fiction rettet mot unge voksne, med en heltinne som må utstå store prøvelser i sentrum.
«Divergent» er trilogiens første bok, og handler om et etterkrigs-Chicago der befolkningen er delt i fem strengt adskilte fraksjoner: Lærd, Fredsommelig, Sannferdig, Fryktløs og Uselvisk.
Og så er det de uberegnelige avvikerne, de som er «divergent», en liten gruppe mennesker som passer i flere kategorier, noe som gjør dem uberegnelige og derfor fryktet av regimet.
Beatrice tilhører de uselviske, men må — som alle ungdommer - gjennom en evneprøve.
Den er veiledende for hvilken kategori hun velger å tilhøre som voksne.
Velger hun noe annet enn sitt utspring, må hun bryte med familien.
Beatrices valg fører ikke bare til at hun endrer navn til Tris, det innebærer også ekstreme utfordringer og leder henne inn i en situasjon der hun må ta selvstendige valg og stole på egne evner.
Slik sett kan «Divergent» ses som et forsvar for menneskets frie vilje.
Men budskapet avleveres med for liten kraft til virkelig å treffe.
Noe skyldes at samfunnsforholdene og -strukturene ikke tegnes skarpt nok (i motsetning til i «The Hunger Games«).
På samme måte blir de lærdes leder Jeanine (Kate Winslet) for vag og derfor for ufarlig som skikkelse.
Mye skyldes romansen som utvikler seg mellom Tris og treneren Four (Theo James), og som stjeler store deler av oppmerksomheten.
Mangelen på stringens merkes også i de plutselige utbruddene av noe som minner om musikkvideo, eller rettere: parkourfilm teppelagt med musikk.
Isolert sett ganske stilig, og muligens ment for å løfte en ganske gråmelert, humørløs og visuelt idéfattig film.
Men for helheten virker innslagene umotiverte og bremsende på en film som allerede er minst en halvtime for lang, og som særlig mot slutten sliter med fremdrift og rytme.
Godt og vel to tredjedeler av filmen følger Tris og utviklingen hennes gjennom tøffe opptaksprøver, nye vennskap og gryende forelskelse.
Shailene Woodley («The Descendants«) etablerer henne som en troverdig underdog med indre styrke, intelligens og pågangsmot.
Men tematisk er historien skåret over en litt for velkjent lest til at jeg lar meg engasjere.
Først i andre halvdel trår den politiske maktkampen litt tydeligere frem.
Men halvhjertetheten tyder på at dette er en film der romantikken veier tyngre enn samfunnskritikken.
Greit nok, men særlig spennende og utfordrende blir det ikke, verken filmatisk eller tematisk.
| 0
|
500629
|
Fugleskvalder
For mye av det gode blir i meste laget.
I forløperen ble vi kjent med den sjeldne papegøyen Blu.
Fanget og smuglet til USA som unge, ble den reddet av Linda og som voksen brakt til Rio for å redde arten sammen med hunnen Jewel.
De utgjør nå en moderne familie med tre barn, bosatt i et urbant fuglereservat.
Ergo kunne ikke Blu vært mindre interessert i å dra på familieferie til Amazonas.
Maktesløs overfor konen og barnas vilje blir han likevel med, utstyrt med rumpetaske og GPS.
Inspirert av brasilianske karnevalstradisjoner og samba, trekkes det ene velkoreograferte sang— og dansenummeret etter det andre ut av ermet.
Fargesprakende flott å se og høre, og smått overraskende av og til, som når kakaduen Nigel drar en omskrevet versjon av Gloria Gaynors discohit «I Will Survive».
Fratrukket noen vittigheter er resten en rotete miks av spenning, slapstick, musikal og økologisk moral.
I forrige film ble Nigel påført en ulykke der han mistet flygedyktigheten.
Nå er den teatrale kakaduen ute på hevntokt, i selskap med en maursluker og en giftig, inderlig forelsket frosk.
Jewels far ser med dyp skepsis på sin hjelpeløse svigersønn, som på sin side utfordres av Jewels selvbevisste barndomsvenn Ronaldo.
Linda og ornitolog-kjæresten kommer over et kjeltringselskap som hogger ned regnskog ulovlig, inne i papegøyenes habitat.
Konfliktene og bihistoriene blir så mange, og atskilte, at de virker som gjensidige bremseklosser.
Det samme gjelder typegalleriet.
Filmen er så overlesset av finurlige figurer at knapt en eneste personlighet kommer riktig frem og til sin rett.
Slik drukner både økomoral og varme og humor i anmassende fugleskvalder og et kaos som oppleves mer heseblesende enn gøy.
| 0
|
500630
|
Et visuelt underverk
Kyskhet møter jazz.
Kynisme møter tro.
«Ida» er en utsøkt og poetisk film om 60-tallets Polen.
«Ida» er, på sett og vis , en landeveisfilm.
Som sådan må den være noe av det mest elegante som er laget.
Her finnes ikke ett overflødig bilde, bare et vell av utsøkte komposisjoner, hvorav de mest sentrale lyser av pregnans og mening.
Noen scener, særlig bildene fra klosteret, har en resonans av Vermeers malerier, i svart-hvitt.
Her finnes heller ikke en eneste overflødig replikk.
Den sparsomme dialogen er like presis som bildene.
Filmen er en oppvisning i stram regi, og et lærestykke i hvordan en stor og mørk historie kan formidles i lite format, med renhet, klarhet, skjønnhet — attpåtil med humor - uten å tape dybde og fylde.
Kort før hun skal avlegge sitt klosterløfte, får søster Anna beskjed om å besøke sin eneste slektning, tanten Wanda.
Wanda kan fortelle at Anna egentlig heter Ida Lebenstein og er - som navnet indikerer - jødisk.
Sammen legger de ut på en biltur til den polske landsbygden for å finne sannheten om hva som skjedde med Idas mor, far og bror for rundt 20 år siden, under annen verdenskrig.
For Ida blir det også en reise i verdslige realiteter som begjær, alkohol og jazz.
For tilskueren blir det en reise fylt av vendinger og visuelle overraskelser.
Filmen veksler nennsomt og virkningsfullt mellom nesten statiske tablåer og bevegelse.
Ida med sin nonnedrakt plasseres som et frapperende fremmedelement i ulike omgivelser, som en danserestaurant på et hotell.
I tråd med landeveisfilmens tradisjoner er kyske Ida med nonnehetten og den seksuelt frilynte og alkoholiserte tanten et visselig umake par.
Ytre sett utgjør de en ømt skildret hore og madonna-konstellasjon.
På et dypere plan kontrasterer de to motstridende livsanskuelser som går ut over det rent religiøse, og som også tjener som bilde på det vanskelige forholdet mellom polske jøder og katolikker under krigen, så vel som etterkrigstidens smertefulle oppgjør.
Stillfarne og dypt troende Ida, preget av sin isolerte oppvekst i kloster, ledes av tilgivelsens nådegave.
Som tidligere statsadvokat, nåværende dommer, er den myndige tanten — sett fra maktapparatets side, i alle fall - en trofast tjener av det sosialistiske samfunnet.
Men hun er også konfronterende, ledet av ønsket om dom og straff.
Slik blir møtet mellom dem, og bilturen, en dannelsesreise der de blir hverandres katalysatorer, en gjensidig utløser for søken etter identitet.
Det endelige utfallet blir høyst ulikt for de to kvinnene.
Mye av filmens kraft og skjønnhet ligger i måten Pawel Pawlikowski lar bildene tale for seg, i tiltro til seerens kunnskap og assosiasjonsevne.
I en sekvens kjører Ida og Wanda forbi en skog, Ida ser inn i skogen, kamera overtar for Idas blikk mot de slanke, ranke bjørketrærne.
Ingen ting sies.
Bildet er ladet av tilskuerens kunnskap om hvilken skjebne jødene led i skoger som denne.
Mens Agata Trzebuchowska gir Ida tilstedeværelse og styrke gjennom øynene, blikket og et tilbakeholdent kroppsspråk, skaper Agata Kulesza en Wanda full av forloren eleganse og forspilt liv.
Sett gjennom fotograf Ryszard Lenczewski kamera utgjør de et uforglemmelig tospann i en film som beveger seg langsomt nok til at hvert bilde synker inn, men hvor intet bilde dveles med så lenge at det mister sin kraft.
| 1
|
500632
|
Pregløs krim
Middelhavsfarer som ikke reddes av eksotisk natur.
Jeg fniste tre ganger.
Den ene var da akuttlege Mads Gilbert dukket opp på Universitetssykehuset i Tromsø i rollen som seg selv.
Den andre var da en navnløs advokat viste seg å være spilt av Trond Fausa Aurvåg.
Scenen er ca. to minutter kort, og i ett av dem ser vi bare Aurvågs øre.
Tredje fnis ble utløst av en snikrøykende lensmann i Kåfjord, men kan like gjerne skyldes underernæring.
For det er ikke mye å hente i det som utgjør første kapittel i Nils Gaups krim-trilogi, basert på Jorun Thørrings bøker.
Spenningen er fraværende.
Humoren like ens.
Ingen originale kameravinkler åpenbarer seg.
Ingen sprelske klipp.
Dette er ultratradisjonell «hvem gjorde det og hvorfor»-krim, og alt — fra den første kvinnelige studenten forsvinner til gjerningspersonen blir tatt - er ren og skjær plankekjøring frem dette målet.
Innbakt ligger en tematisering av voksne som ikke tar vare på sine barn, men det virker konstruert og mister etter hvert sin tyngde.
Merkelig nok får Gaup og fotograf Peter Mokrosinski heller ikke mye ut av den nordnorske naturen.
Byen Tromsø virker trangere enn den er.
Omgivelsenes storslåtthet utnyttes bare unntaksvis, og naturens særpreg blir aldri en integrert del av filmens univers, kun en kulisse.
Men Stig Henrik Hoff og Lena Kristin Ellingsen kler hverandre som makkere.
Hoff spiller sjefetterforsker Aslak Eira, friluftsmann av samisk herkomst og enslig far til en 15-åring.
Bak sitt yndige ytre er Ellingsens nytilsatte Kine Berger så myndig at hun minner om Saga Norén, men med atskillig mer sosial intelligens.
Det funker fint.
Det de mangler, er en spennende historie, formidlet med mer potens.
| 0
|
500636
|
Filmmagi
Den aldrende japanerens siste mesterverk.
Mannen bak skjønnheter som «Min nabo Totoro», «Prinsesse Mononoke» og «Chihiro og heksene» setter punktum for karrieren med en film rettet mot ungdom og voksne.
«Vinden stiger» bygger på den virkelige historien om Jiro Horikoshi, ingeniøren som like før annen verdenskrig konstruerte flere japanske kampfly.
Et logisk punktum for Miyazaki, som i flere filmer har vist sin fascinasjon for luftakrobatikk i ulike former.
Mye kretser rundt drømmenes dualitet.
Hvordan menneskers drømmer om innsikt og skaperevne er en forutsetning for individuell og samfunnsmessig utvikling.
Hvordan resultatet, selve verket, kan brukes i det godes hensikt så vel som i det ondes.
Enten verket er en politisk idé, en teknisk konstruksjon — eller film.
Miyazaki spenner opp et episk lerret, der Japans nære historie, Jiros historie og hans kjærlighet til Nahoko veves sammen.
Så kan man innvende at filmen innimellom blir litt omstendelig.
Det overskygges av Miyazakis evne til å kombinere teknikk og romantikk.
Han gjør det med vinden som gjennomgående element, og poesien som virkemiddel.
Praktfullt.
| 1
|
500637
|
Krigen og narkotika
En historie skrevet med kroppslige og sjelelige arr.
«Heli» er en film om et Mexico hvor myndighetenes kamp mot narkotika har nådd et punkt hvor den utgjør en langt større fare for befolkningen enn de forbudte stoffene.
Kampen mot narkotika er en krig som utkjempes av korrupte soldater på begge kanter, og hvis frontlinjer bukter seg gjennom hjelpeløse sivilsamfunn.
Heli er en ung fabrikkarbeider som bor sammen med sin far, lillesøster, kone og spedbarn i et lite hus på landsbygden.
Den utvidede familien lever et beskjedent, men etter omstendighetene godt liv, helt til de uforvarende blir trukket inn i krigen mellom narkokartellene og myndighetene.
Problemene starter når lillesøster Estelas kjæreste
Beto stjeler et parti kokain fra sine overordnede i militæret, slik at de to skal kunne reise avsted og gifte seg.
Det er ikke overraskende at denne planen ikke lykkes, men det som er overraskende er hvor raskt og brutalt familiens liv blir snudd på hodet.
Filmens karismatiske midtpunkt er unge Andrea Vergara i rollen som Estela, men i dette universet er det ikke plass til hennes uskyldsrene sjarm.
«Heli» er en film om hvordan en nasjon har akseptert trusselen om brå, uforutsigbar vold som et iboende aspekt ved tilværelsen, og regissør Amat Escalantes store utfordring består dermed i å skildre meningsløs og grovt traumatiserende vold uten at publikum oppfatter den som spekulativ.
Da jeg så «Heli» i Cannes i fjor opplevde jeg nettopp de distansert registrerende voldsskildringene som stiliserte.
Ved andre gjennomsyn synes det klart at det inntrykket skyldes min manglende evne til å ta virkeligheten filmen skildrer innover meg.
| 1
|
500639
|
Anabole historoider
Antikk historie på dataspillenes vilkår.
På tross av det mange oppfattet som en nærmest fascistoid grunntone i Zack Snyders «300», har min avsmak for denne filmen — og filmene den inspirerte - primært handlet om de vektløse og éndimensjonale visuelle effektene.
Men selv om jeg ikke liker denne stilen, har jeg med årene blitt vant til den, slik at når oppfølgeren nå inntar kinoene, oppleves ikke den dataspillaktige estetikken og klipperytmen lenger like frustrerende.
Også «Rise of an Empire» er et håpløst uelegant sammensurium av muskuløse, fargejusterte mannskropper og digitale effekter som tøyer fysikkens lover i enhver retning som er nødvendig for å skape «ikoniske» dødsscener, men det synes i alle fall å ligge en tanke bak det hele.
En slik bevisst ikke-naturalistisk tilnærming til actionestetikk er i utgangspunktet interessant - ikke minst i møte med den typen fjern, mytologisert historie som denne filmen befatter seg med.
Problemet er at billedspråket konsekvent reduseres til éndimensjonale illustrasjoner av en langt mer kompleks kjernefortelling som aldri virkelig manifesterer seg.
«300: Rise of an Empire» er en stilisert, voldspornografisk - for ikke å si ufrivillig morsom - skildring av kampen mellom Vesten og det som i dag er den arabiske verden, lagt til en tid før kristendom og islam.
Det er en masete, glorete og egentlig ganske suspekt film, men man kan heller ikke nekte for at det finnes nok kraft i denne gamle historien til at det aldri virkelig blir kjedelig.
Og stort mer enn dét forventer dens publikum nok heller ikke.
| 0
|
500641
|
Mye mas og lite varme
Historisk hurlumhei.
«Mr. Peabody & Sherman» var opprinnelig en tegneserie som gikk på amerikansk TV på 50/60-tallet.
Som figur kan beaglen Peabody godt kalles Snoopys «syskenbån på Gjøvik».
Han er forretningsmagnat, Nobelprismottaker, superkokk, Olympisk mester og vitenskapsmann, og har blant annet oppfunnet en tidsreisemaskin.
Og så er han adoptivfar til menneskebarnet Sherman.
Men med geniets litt distanserte følelsesliv, er han flinkere til å formidle kunnskap enn emosjoner.
Kort oppsummert virker opplegget lovende som utgangspunkt for et fartsfylt eventyr som kombinerer barns nysgjerrighet på historie med en underliggende fortelling om farskap og annerledeshet.
For 20 år siden regisserte Rob Minkoff «Løvenes konge», men det borger heller ikke for den moderniserte «Peabody & Sherman«s kvalitet.
Selv om det også nå handler mye om et far/sønn-forhold, mangler varmen og magien.
Heseblesende action og høye røster er det derimot nok av.
Filmen tar mange «eventyrlige» vendinger når far og sønn reiser gjennom historien, som de gjerne påvirker, også.
De havner midt i den franske revolusjonen og i det gamle Egypt, de besøker Peabodys gamle venn Leonardo da Vinci i Firenze og blir en del av trojanerkrigen.
Det går i hundre med hoi og skrik og mye kalkulert humor.
Sånn sett gir filmen valuta for pengene for dem som trenger utvendig handling i halvannen time for å sitte stille i kinosetet.
Men når det kommer til kjernepunktet — utvikling og kjærlig omsorg versus løsrivelse og selvtillit - blir fortellingen lettvint og overflatisk.
Teknisk og visuelt er dette et dataanimert masseprodukt, der omgivelsene kan se strålende ut, men hvor figurene ser ut som prototyper som ruller rundt og rundt inni samme maskin, for å spyttes ut - lett modifisert - i film etter film.
I utgangspunktet flate og upersonlige gis de «karakter» gjennom enkle og overtydelige virkemidler, og ender opp som ganske sjarmløse, intetsigende vesener.
| 0
|
500643
|
Makaber komikk
Beksvart, forstyrrende og hysterisk vittig.
Tenk deg «Natural Born Killers» spilt ut på den engelske landsbygden, krydret med engelsk humor, tilsatt en knyttneve klassehat, og du får et visst bilde av hva «Sightseers» er.
Ta bare åpningen.
Mens kamera glir over et interiør fylt med snøkuler og nusselige hundebilder, tror jeg et øyeblikk at lydsporet er PJ Harvey på sitt mest klagende.
Men nei da.
Det er Carol (Eileen Davies) som uler ut sin sorg over tapet av Jack Russelen Poppy.
Carol er mor til Tina (Alice Lowe), en hjemmeboende 34-åring som nettopp har funnet en lenge etterlengtet kjærlighet i Chris (Steve Oram), rødhåret bobilentusiast med interesse for kulturhistorie.
Landlige museer og fortidsminner om dagen, erotiske eskapader om natten.
Det er planen slik den arter seg idet de elskende forlater arrige Carol og gir seg landeveien i vold.
Så kjører Chris ned en ufordragelig fyr på trikkemuseet, og mennesket bak den joviale fasaden begynner å komme til syne.
For Tina — endelig løsrevet fra morens klagende gnål - utløser oppdagelsen uante sider.
Visst har selvrettferdige og lett krenkbare Chris psykopatiske trekk.
De henter næring fra en kuet arbeiderklassegutts livslange opplevelse av underlegenhet; et innett klassehat blandet med misunnelse og ukontrollerbart raseri mot dem som bryter britiske dyder.
Samtidig viser den hvordan de samme dydene ligger som en tynn ferniss over ulmende brutalitet.
Slik sett er dette en i ryggmargen erkebritisk film.
Men det er lett å se slektskapet til Hans Petter Molands urnorske «Kraftidioten».
Der er det sosialdemokratiets ferniss som slår sprekker.
Også der stikker en primitiv hevner hodet frem når dyder og samfunnskontrakter brytes.
I begge tilfeller er resultatet blodig og brutalt, fortalt gjennom beksvart humor og samtidig med en sorg som i «Sightseers» tilfelle finner sitt ekko i Carols innledende uling.
Med sin sylskarpe samfunnssatire er «Sightseers» enda mørkere.
Til tider forstyrrende morbid, men også vilt underholdende.
| 1
|
500644
|
Den sterkestes rett
Et langt, fett flir av en film.
David O. Russel har et usedvanlig godt blikk for typer.
Vi så det i «The Fighter», og enda mer markant i den romantiske dramakomedien «Silver Linings Playbook».
Denne gangen har han hentet med seg Bradley Cooper, Jennifer Lawrence og Robert De Niro fra sistnevnte, og en knapt gjenkjennelig Christian Bale fra førstnevnte.
Mens Bale der spilte en høyreist, radmager bokser, er han nå forvandlet til en undersetsig svindler med løshår, hentesveis og vom.
Navnet er Rosenfeld.
Irving Rosenfeld.
Slik 1978 gir Russel og produksjonsdesignerne mulighet til å meske seg i tiårets ekstravagante estetikk, gis Bale mulighet til riktig å meske seg i Irving som type.
Og meske seg gjør de.
Med briljans.
«American Hustle» bygger på en FBI-skandale, og om Russel og medforfatter Eric Warren Singer kanskje drar manus litt langt, er den reelle skandalen spektakulær nok.
Under — i alle fall i filmen - ligger biter av det puslespillet som utgjør Den amerikanske drømmen.
Komme seg opp og frem, ut av arbeiderklassen, hverdagen, middelmådigheten.
Penger og makt.
Det er i dette lyset de fleste av figurene må ses, også Irving og hans makker, den oppfinnsomme Sydney Prosser (Amy Adams).
De to fryktløse oppkomlingene finner hverandre i business og kjærlighet.
Suksessen er et faktum.
Helt til FBI-agent Richie DiMaso (Cooper) tvinger dem inn i en operasjon de knapt aner omfanget av.
Ingrediensene består blant annet av en tvilsom sjeik, en ambisiøs ordfører i New Jersey (Jeremy Renner) og en mafiaboss fra Miami.
Og, ikke minst:
Irvings kone Rosalyn (Lawrence) - en løs kanon på dekk - og en kvinneskikkelse jeg kunne brukt hele anmeldelsen på alene.
På sett og vis er det en slags sosial og økonomisk darwinisme vi bivåner, for å vri litt på det gamle begrepet «høk over høk».
Men mer enn determinisme er det uforutsigbarhet som preger filmen.
Vi vet aldri hva som lurer bak neste sving, eller hva som er falskt eller ekte, for å holde oss til motsetningsparet filmen leker seg med.
Russel og stjernegalleriet hans gir alt.
Resultatet er en særdeles opplagt og usedvanlig stilig komedie som kanskje ikke resulterer i den store gapskratten, men som klistrer et vedvarende fett glis rundt munnen din, mens lydsporet propper ørene med klassiske 70-tallssvisker og kul jazz.
| 1
|
500645
|
Fandenivoldsk filmlek
Kunstneriske visjoner og filmglede møtes i humørfylt melankoli.
Paradoksalt nok er blindhet et både umulig og helt åpenbart tema for en filmskaper.
Film er visualisering.
Og, som Ingrid (Ellen Dorrit Petersen) er inne på når hun forteller om situasjonen etter at hun mistet synet i voksen alder:
For den blinde handler det om å visualisere.
Bruke minner og fantasi for å mane frem bilder av det du ikke kan se.
Med dette mentale hjelpemiddelet som utgangspunkt, skaper Eskil Vogt et filmatisk og psykologisk landskap der ytre realiteter og indre bilder, usikkerhet og lengsler flyter uanstrengt sammen.
Med Ingrid alene i leiligheten hele dagen, i frykt for ikke å mestre sin nye tilstand ute på gaten og blant folk — handler filmen like mye om isolasjon som den handler om blindhet pr. se.
Ensomheten nærmest materialiserer seg i Einar (Marius Kolbenstvedt), den heller stakkarslige onanisten som surfer gjennom nett- pornoens mørkeste kroker og stalker nabokvinnen Elin (Vera Vitali), en svensk alenemor - også hun isolert etter en skilsmisse som tvinger henne til å bli boende i Oslo av hensyn til barnet.
Og så er det Morten (Henrik Rafaelsen), Ingrids ektemann.
Hun mistenker ham for å snike seg inn i leiligheten og spionere på henne.
Hun betviler sin seksuelle attraksjon i en situasjon der utseendet ikke lenger kan pleies.
Hun frykter hans reaksjon på hennes tilbake-trekning.
Utgangspunktet er altså tragisk, og grunntonen melankolsk, men filmens form og overordnede stemning er lett, preget av skakk humor og stadige overraskelser.
For film er ikke bare visualisering, film er også fiksjon.
Også her smelter Ingrid og filmen sammen.
Som Ingrid har filmen et rikt indre liv, og i sin lek med persepsjon, lyd og fantasier, lar den tilskueren gang på gang sveve i uvisse om hva som virkelig skjer og hva som kun foregår i Ingrids hode.
Smart tenkt og smart fortalt gir det en film full av snedige overganger og vekslinger, sammenklippinger og forskyvninger.
Den er også rik på selvrefleksjon og kulturelle referanser - blant annet til Leonard Nimoy, «Star Trek»-skuespilleren (og regissøren, manusforfatteren, poeten, musikeren og foto-grafen) som også opptrer på lydsporet.
I så måte har «Blind» mye til felles med «Reprise» og «Oslo, 31. august», som Vogt var med- forfatter på.
Forskjellen er at Vogt nå forløser sine kunstneriske visjoner på egen hånd, og langt mer løssluppent - men uten at filmen mister sin tematiske tyngde.
Med sin visuelle dreining rundt synstapets fysiske og psykiske konsekvenser, aktiverer filmen den seendes angst for selv å rammes av blindhet, og etterlater seg et emosjonelt søkk.
Rollen som Ingrid er krevende og naken - konkret så vel som i overført betydning - og synliggjør til gagns hvilken dyktig skuespiller Ellen Dorrit Petersen er.
Rent fysisk gestalter hun Ingrid med udiskutabel overbevisning, ned til minste detalj.
Like imponerende er måten hun spiller frem Ingrids psyke, med en reminisens av seig, nesten fandenivoldsk styrke, blandet med sårbarhet og sorg.
| 1
|
500646
|
Retrosatire
Samfunnskritikk fra 80-tallet
I en tid da nyheter om sivile dødsfall i droneangrep i Midtøsten er hverdagskost, er det få ting som er mer velkomment enn filmer som tematiserer dehumaniseringen av voldsapparatet i vestlige demokratier.
Spørsmålet er imidlertid hvorvidt en nyinnspilling av Paul Verhoevens satiriske actionklassiker «RoboCop» er den beste måten å tilnærme seg problemstillingen på.
Og svaret på det spørsmålet er nei — i alle fall når samfunnskritikken ikke oppdateres mer enn hva den gjør i José Padilhas versjon.
Den originale «Robocop» er en overraskende smart film i den forstand at Verhoevens klokeste beslutninger handlet om å utelate forklaringer og bakgrunnsinformasjon som ville fått plottet til å fremstå som rimelig.
I stedet benyttet han seg av en blodig og banal actionfilmlogikk som den dag i dag fremstår som subtil i sin brutalitet.
Når man spiller inn en ny versjon av en publikumsfavoritt av «RoboCop»s kaliber, vil originalen uunngåelig bli en tvangstrøye, og Padilha har ikke engang forsøkt å styre unna de mest åpenbare fallgruvene.
Den nye RoboCop-modellen ser absolutt bra ut, men dersom man virkelig skulle lage en satirisk actionfilm om bruk av automatisert vold i 2014, ville helten vært et droneprogram med en markedsføringsavdeling - ikke en mann i en robotkropp.
Det store usikkerhetsmomentet i filmen er hvorvidt den amerikanske befolkningen vil kunne akseptere politiroboter i sine egne gater.
I en tid da vestlige myndigheter og sikkerhetstjenester overvåker, kidnapper og anholder privatpersoner etter eget forgodtbefinnende, synes en slik vektlegging av folkets vilje merkelig optimistisk.
| 0
|
500647
|
Det handler om å leve
Velspilt og usentimentalt om kampen for å få riktig medisin.
TV-serien «Tørk aldri tårer uten hansker» rørte tusenvis, både i Sverige og Norge.
«Dallas Buyers Club» går inn i samme lende, men med en annen, og nesten dristigere innfallsvinkel.
For Ron Woodroof (Matthew McConaughey) er ikke spesielt sympatisk.
Han er ingen en vakker, ung homse som finner kjærlighet og fellesskap.
Han er en homofob og aggressiv rodeocowboy på kanten av loven, en rasistisk arbeiderklasse-antihelt som drikker og doper seg og puler rundt.
Som publikummere ser vi ham til dels gjennom øynene til Eve Saks (Jennifer Garner) — legen som får ham til behandling da han havner på sykehus etter en arbeidsulykke i 1985.
Sammen med sin overordnede, Dr. Sevard (Denis O'Hare), gir hun ham den beskjeden han aller minst hadde ventet seg: at han ikke bare har hiv, han har utviklet aids, og en måned igjen å leve.
«Dallas Buyers Club« handler om livskamp.
Eller rettere - hvordan en individuell livskamp kan føre et menneske over i en større kamp, på vegne av andre.
Nå ja.
Ron blir ikke filantrop sånn over natten.
Selv om man tidlig aner konturene av en sammensatt fyr, har geskjeften hans utvilsomt et forretningsmessig preg, også.
Den begynner med at han leter opp alternativer til de ødeleggende dosene medisin disse første aidspasientene får som en del av eksperimenteringen frem mot et middel som virker.
Da de ikke godkjente alternativene viser seg å ha god effekt, begynner han å smugle dem til Texas og distribuere dem til andre aidssyke via et klubbmedlemskap.
Omtrent som et abonnement.
Og ja; han får diverse styresmakter på nakken.
Ron Woodroof har levd, filmen bygger på historien hans, og hvor mye som er lagt til og trukket fra aner jeg ikke.
Poenget er at regissør Jean-Marc Vallée og manusforfatterne Craig Borten og Melisa Wallack gjør noen veldig gode, kunstneriske valg.
De fyller et opprørende og deprimerende tema med solide doser varm humor, uten å ofre alvoret på underholdningens alter.
De viker unna absolutt all sentimentalitet.
De gir rollen som Ron til Matthew McConaughey og lar Jared Leto spille den skrullete homsen Rayon.
Å konstruere to usannsynlige makkere er et eldgammelt triks, men her fungerer det aldeles strålende.
Den dempede skildringen av vennskapet som utvikler seg mellom de to dødssyke motsetningene er noe av det mest rørende ved filmen.
Vi ante hva McConaughey var god for allerede i «The Lincoln Lawyer», der han spilte sin første hovedrolle.
Siden har han bare vokst, via filmer som «Magic Mike», «Mud» og nå altså denne, som han slanket bort 21 kilo for.
Synet skremmer, han ser virkelig dødssyk ut.
Han raver mellom dødsangst og desperasjon, raseri, besluttsomhet og stålkontroll.
Han utvikler seg; om ikke akkurat bort fra harrytassen, så i hvert fall inn i en større forståelse for menneskelig mangfold.
Med på kjøpet får han en solid dose kunnskap om helse og medisin.
De fysiske aspektene ved rollen er i seg selv en prestasjon.
Men sannelig imponerer McConaugheys evne til å spille frem mennesket inni denne kroppen.
Rollen som den aidssyke, skrullete homsen Rayon er ikke mindre krevende, og ikke mindre imponerende spilt av en nesten like avmagret Jared Leto.
Rayon kommer inn i filmen som en umiddelbar stereotyp.
Leto tar ham raskt ut av klisjeen.
En scene der Rayon oppsøker sin far, bankmannen, er et lysende eksempel på hvordan avdempet spill og få replikker kan skape gjennomborende filmøyeblikk.
Som «Tørk aldri tårer ..» er «Dallas Buyers Club» en viktig påminnelse om uverdighetens historie.
Under ligger en besk kritikk av en legemiddelindustri som setter hensynet til profitt over hensynet til pasientene, og en legemiddelkontroll som ikke bare er i lommen på de samme produsentene, men som er mer opptatt av byråkrati enn av medmenneskelighet.
Den kritikken forsvinner litt i den nokså isolerte, individuelle historien om Ron.
Men den er skarp nok til ikke å misforstås.
| 1
|
500648
|
Blodig moro
Norge anno 2014:
Barcode og bygdeliv, brøytebiler og blodhevn går opp i en høyere enhet.
Lovet være lykkelige konstellasjoner!
Som treenigheten Hans Petter Moland, Stellan Skarsgård og Kim Fupz Aakeson.
Skarsgård har spilt i flere av Molands filmer, inkludert hans forrige, «En ganske snill mann», også den en gangsterkomedie, ført i pennen av Aakeson.
Mens det under løyene i «En ganske snill mann» lå en stor og kjærlig varme, ligger kulden som hvitt rim over «Kraftidioten».
Beitostølen vinterstid er et fabelaktig innspillingssted, og Philip Øgaards kamera gjør noe av det samme med landskapet som islendingene gjør i sitt hjemmemiljø.
Men Moland og Øgaard går ett par skritt lenger.
De besjeler brøytebiler, snøfresere og hogstmaskiner.
De lager levende monstre av dem.
De lar snø bli en rollefigur i seg selv, et levende element som setter seg fast under skosåler, som forvandler pompøse, serbiske gangstere til basende guttunger, som det assosieres til også innomhus, i verkstedet, i form av dalende dun fra en dynejakke revnet i et basketak.
Iskulden tas med også når filmen forflytter seg til Oslo; en by som i dette universet nesten bare består av Barcodes ultramoderne bygningsmasse — med en avstikker til et vulgært, liksom-stilig rikmannshus et sted oppe i åsen, bebodd av en selvmedlidende narkogangster kalt Greven (Pål Sverre Hagen).
Veganer, må vite.
Grevens stillfarne motsats bor på Beitostølen.
Han heter Nils Dickmann og spilles av Skarsgård.
En velintegrert innvandrer, som Atle Antonsens hysterisk vittige Senterpartimann kaller ham.
Nettopp kåret til Årets borger i bygden, får Dickmann og konen Gudrun (Hildegun Riise) vite at sønnen er død av overdose.
Dickman tror ikke et øyeblikk på at han var narkoman.
Da bakgrunnen for dødsfallet åpenbarer seg, sverger han hevn.
Hevnen blir blodig og brutal.
Moland kan sin Tarantino og har lært av Coen-brødrene.
Det lyder et ekko av «Fargo» over Valdresflyas hvite vidder, men også av Twin Peaks, som filmen klapper på kinnet med sitt bygdeskilt.
Slik får filmen preg av pastisj, men Moland gir den så mye egenart, og forankrer den så ettertrykkelig i norsk samtid, at den blir noe mer enn en formelmessig etterligning.
For visst er humoren mørk.
Men i Skarsgårds stoiske ansikt formidles så mye sorg at det mellom latterkulene fester seg en slags tyngde i mellomgulvet mitt.
Det alene gjør at filmen skiller seg fra sjangerens mer lettbente varianter.
Og som Dickmann sier det i takketalen etter kåringen til Årets borger:
Han brøyter en stripe sivilisasjon gjennom ødemarken.
Utsagnet er ikke bare en poetisk arbeidsbeskrivelse, det er et bilde på filmens tema, dens motsetningspar.
Ikke alle vitsene er like gode.
Innimellom driver Hagen Grevens snakke- og væremåte ørlite for langt.
Men det er lett å overse i gleden over dette infame portrettet av en infantil dandy, rik på andres ulykke.
Filmen lykkes langt bedre når komikken spiller på kontraster - gangstere som synger med på en Bjørn Eidvåg-ballade og gir til beste refleksjoner rundt velferdsstaten - eller serverer innskutte scener med bygdepoliti bevæpnet med parkeringsbotmaskin.
Moland har nærmest latt det gå sport i å la halve kostebinderiet av kjente filmfjes poppe opp i små og større roller.
Jon Øigarden, Jan Gunnar Røise og Anders Baasmo Christiansen er gjengangere fra sist.
Denne gangen får vi også Jakob Oftebro, Gard Eidsvold, Stig Henrik Hoff, Tobias Santelmann, Kåre Conradi, Kristofer Hivju, Bruno Ganz - og Leo Ajkic.
Stort kryss i margen også for fabelaktig scenografi, og - ikke minst - Kaspar Kaae og Kåre Vestrheims musikk.
Den er ikke bare en fryd for øret; her og der tilfører den også filmen en særdeles kledelig klang av western.
| 1
|
500649
|
Søtladen New Age-romantikk
Skillingsvise møter fantasy i uskjønn romantisering av sykdom, død og mirakler.
Tjo og hei.
Rollelisten først.
Colin Farrel som Peter Lake.
Eller «det gode» om du vil, forkledd som foreldreløs innbruddstyv i New York i 1916.
Mot ham: demonen Pearly Soames (Russell Crowe), det ondes håndhever, med et ansikt som stundom sprekker av raseri.
Bokstavelig talt.
William Hurt er sjefredaktør Isaac Penn, far til underskjønne Beverly (Jessica Brown Findlay), en tæringssyk pike som spiller Brahms på piano og er rede til å dø med sitt røde hår flommende ut over puten.
Peter og Beverly elsker hverandre.
Kjærligheten blir ikke mindre av at underdogen er en støver til å danse elegant på overklassevis.
Innimellom dukker Will Smith opp som Lucifer, iført diamantøredobber og T-skjorte med Jimi Hendrix på bringen.
Det er dog ikke blant filmens underligste øyeblikk.
Du har for eksempel øyeblikket der Peters foreldre, avvist på Ellis Island i 1885, legger ham i et modellskip, lårer ham fra skuten og lar ham duppe inn til Brooklyn som en annen Moses.
Eller da Athansor, en flygende, hvit hest, dukker opp som Peters skytsengel på Brooklyn Bridge.
Du har situasjonen der Peter kommer ridende på Athansor, og i en blanding av merkelig timing og stygg dataanimasjon river Beverly ut av Pearlys demoniske grep akkurat idet han skal stikke kniven i henne.
Du har Peter og Beverly hånd i hånd omgitt av snødekte, kunstig lysende trær, mens hun ramser opp navnet på himmelens stjerner, og snøen smelter under de feberhete, nakne føttene hennes.
Eller øyeblikket i 2014, der Peter — som har levd uforandret i mer enn 100 år (men lider av hukommelsestap) - mottas ufortrødent med en klem av et menneske som kjente ham i 1916, og som i en alder av ca. 104 er i full vigør som sjefredaktør.
Men det aller, aller, aller underligste øyeblikket er det der William Hurt, sittende i godstolen foran peisen mens han sludrer med tjuvradden Peter, plutselig begynner å spille sjefredaktør Penn som om Penn ble spilt av Bill Nighy.
Det er et rent ut eventyrlig øyeblikk.
Det varer bare noen sekunder, men det er som om Hurt i et penibelt øyeblikk (se på bena hans; de er stokk stive) har spurt seg selv hvordan han kan spille seg ut av denne dritten, og finner svaret der og da:
Lat som om du er Bill Nighy!
Less ettermælet over på briten!
Noe av det samme høres i Jennifer Connellys spørsmål da hun som matspaltist anno 2014 snur seg mot Peter:
«Er dette mulig?».
Replikken står sikkert i manus, men du skjønner hva hun egentlig sier.
Du forstår at spørsmålet er like dypfølt som den konstante fortvilelsen i Colin Farrels blikk.
Filmen bygger på Mark Helprins roman, og kanskje fungerer historien - med sin blanding av fantasy og magisk realisme - mellom to permer.
Kanskje er den bare en nyreligiøs tåketale om kosmiske planer, lysets kraft, sammenvevde skjebner og engler og demoner.
Jeg vet ikke, jeg har ikke lest den.
Livet er for kort.
To timers nærkontakt med Akviva Goldsmans kalkunsuppe holder lenge.
Jo da.
Med sin besynderlige miks av melodrama, endimensjonale figurer og godtkjøpsfilosofi har oppkoket en viss underholdningsverdi.
Hadde det ikke vært for den emne, kvalmende ettersmaken den etterlater seg ved å gjøre dødelig sykdom til en romantisk kamp mellom «det gode» og «det onde», og overlevelse til et spørsmål om mirakler i en Tornerose-seng under glitrende stjerner.
| 0
|
500650
|
Kjærlighet i teknologiens tid
Humor, poesi og scenografi spiller vakkert sammen i en film som tar opp eksistensielle spørsmål rundt menneske og maskin.
I «Kjærlighet i koleraens tid» forteller nobelprisvinneren Gabriel García Márquez om hvordan en kjærlighetssyk mann hjelper analfabeter å skrive brev.
Det er et lite element i en rik roman, men det kan ha vært en av mange inspirasjonskilder for Spike Jonze.
Hans filmfigur Theodore Twombly jobber i BeautifulWrittenLetters.com — der han skriver personlige brev for andre.
Han er blant selskapets flinkeste.
Men de vakre brevene han forfatter står i skarp kontrast til hans ensomme, isolerte tilværelse.
Vi befinner oss i Los Angeles i nær fremtidig.
En teknologisk vidunderlig, ny verden.
Et velpleid og velorganisert landskap av skyskrapere og rene, lekre interiører.
Tett befolket, men likevel merkelig tom og stille, kan byen ses som en negasjon til Márquez' komplekse, magiske og sensuelle Cartagena.
Slik den også er en motsats til den skitne, kaotiske byen i «Blade Runner», som «Her» gir tematiske assosiasjoner til.
Philip K. Dick, som skrev romanen «Blade Runner» bygger på, konsentrerte nesten hele forfatterskapet rundt spørsmål som hva det vil si å være menneske, hva som skiller mennesker fra androider, hva som preger forholdet mellom virkelighet og illusjon.
Jonze tar opp og viderefører dette når han lar nyseparerte Theodore forelske seg i sitt nye operativsystem, spesialdesignet for ham.
Der Theodore og alle rundt ham preges av en underlig fysisk og verbal kunstighet, en slags nummenhet, er det snakkende systemet - Samantha, som hun navngir seg selv - ikke bare en kunstig intelligens uten kropp, hun er et livlig, følsomt og handlende vesen (nydelig stemmegitt av Scarlett Johansson).
Like fascinerende som forholdet og samtalene de to imellom, er Joaquin Phoenix' gestaltning av Theodore.
I «The Master» så vi ham spille frem en stor dobbelthet i rollefiguren Freddie Quell.
Han gjør noe av det samme her.
Theodore er både maskulin og feminin.
Han er forsagt og forsiktig uten å være pinefullt sjenert, rørende sensibel og samtidig veik, fascinerende og lett frastøtende på samme tid.
Produksjonsdesign, kostymer og scenografi, med sin lekre sammensmeltning av 70-tallsestetikk og neddempet futurisme, har avgjørende betydning for filmens stemning og stil.
Her pekes bakover til tiden før PC, e-post, Facebook og Twitter.
Samtidig knytter detaljer tematikken tett til vår egen tid.
Som smarttelefonene.
Gjenkjennelige, bare enda mindre, enda smartere, forbundet til sin eier via en trådløs plugg i øret, og talestyrt.
Hei Siri!
Velspilt og poetisk er «Her» en to timer lang betenkning rundt vår teknologiske avhengighet, vår «forelskelse» i duppeditter, fremmedgjøringen og avstanden det medfører.
Den betenkningen er beisk nok, men gjort med stor humor, kløktig nok også med mye varme, og uten å harselere.
Dessuten serverer Jonze den med en like kløktig og like grundig behandling av teknologiens kontrast:
Vår menneskelighet.
Vår avhengighet av hverandre, av kjærlighet og fysisk og psykisk kontakt.
Det gjør «Her» til noe så sjeldent som en sivilisasjonskritisk romantisk komedie med satirisk tilsnitt og såre, rørende undertoner.
Enig med vår kritiker?
Syng ut i kommentarfeltet!
| 1
|
500652
|
Splatter med høyt turtall og dødskramper
Kristoffer Joners "Sidekick Zombie" er det beste med Død Snø 2.
Tommy Wirkola og Vegar Hoel.
Finnmarkingen og siddisen som vekselvis regisserer hverandre i hver sine hovedroller.
Norsk films odd couple .
Ikke før er «Kill Buljo 2»-plakatene ryddet vekk fra kinoens foajeer, så står guttas andre gutteromsidé for dør.
Denne gangen er det «Død Snø 2» — «splatterfilm med zombie-nazier» - som skal slippes på landets Urge-drikkende ungdom.
Også denne gangen er «Evil Dead»-filmene og tidlig Peter Jackson («Braindead», «Bad Taste») uttalte inspirasjonskilder.
Det er likevel hint og vink til «Titanic» og «Mongoland» (!), som vekker åtgaum hos denne anmelderen, og som løfter dette til noe mer enn en ren pastisj.
For i heldige stunder er dette mer en pliktskyldige nikk til splatterfilmen, men en ganske stilsikker sjangerøvelse som evner å innlemme iallfall noen friske ideer.
Og morsomt er det jo.
Noen ganger.
Iallfall når Kristoffer Joners rollefigur er involvert.
Rulleteksten kaller ham bare «sidekick zombie», og oppsummerer i grunn hans mandat ganske bra.
Den første «Død Snø»-filmen var delt i to sjangre; første og andre halvdel var henholdsvis en grøsser og en nazi-splatter.
«Død Snø 2» fortsetter der eneren slapp, og kjører splatter-grepet hele veien, bare på høyere turtall.
Dette er tross alt oppfølgeren, premisset (nazi-zombier med unfinished business) er allerede kjent, og da krever alle filmkonvensjoner kraftigere lut for samme effekt.
Det betyr mer action, mer blod, mer humor, flere nazier.
Og flere oppstandne russiske krigsfanger.
Der eneren led under et overbefolket rollegalleri, har toeren en klarere protagonist i Martin, den eneste rollefiguren som overlevde den første filmen.
Vegar Hoel gjør så godt han kan ut av et noe drøvtygget manus, men hans iherdige forsøk på å kontrollere sin påsydde naziarm, har da helt opplagt noe for seg.
For er kanskje ikke ondskapen en del av oss alle?
Og kan ondskapens krefter temmes og brukes til noe godt?
Se det er spørsmålet!
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.